---- 4 Bib ---- Utgiver: Verdal Kommune i samarbeid med Bygdeboknemnda, 16. november 1998. ISBN: 82-990950-9-3. Produksjon: Verdal Grafiske Senter as. Trykt på 1 15 gr. Multiart Silk. Innbinding: Gjøvik Bokbinderi as.
---- 5 Bib ---- VERDALSBOKA Bygda og biblioteket Verdal bibliotek 1848 - 1998 Jubileumsberetning Av Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen
---- 6 ----
---- 7 Bib ---- Innhold Forord side 7 Orientering fra Bygdeboknemnda side 8 Forfatterne side 9 Dikt, «Boken» side 11 Værdalens Communes Almuebibliothek 1848 - 1900 Innledning side 13 Den første spede spire side 16 «Værdalens Almuebibliothek» side 18 Grunnleggerne side 31 Skolesituasjonen i Verdal side 43 Bibliotekets litteraturtilbud side 49 Videre drift i årene 1849- 1852 side 57 Nygiv side 60 De nye grunnleggerne side 65 Skolesituasjonen 1869 - 1900 side 69 Bibliotekets litteraturtilbud 1869 side 72 Bibliotekets drift 1869 - 1900 side 78 Stiklestad folkeboksamling 1918 - 1972 ....side 93 Avdelingene blir en realitet side 99 Hva årsmeldingen for 1 920/2 1 kan fortelle ... side 101 Biblioteklova i 1935 side 106 Ny bibliotekar på Øra mcd mange idéer side 109 Krigens innvirkning på bibliotekdrifta side 112 1950 -Ny nytting og skifte av bibliotekar side 117 Hodestups inn i 1960-åra side 120 Biblioteket på ungdomsskolen side 126
---- 8 Bib ---- Vuku folkebibliotek 1904 - 1972 side 133 1925 -og nye koster side 140 Nytt styre for Vuku folkeboksamling side 1 49 Biblioteklokale hos Martin Holmen side 152 Biblioteklokaler i ungdomsskolen side 154 Vinne folkeboksamling 1900 - 1972 side 157 1912 - tid for oppsummering side 165 1935 -ny biblioteklov og ny giv side 169 Krigsåra side 175 Inn i 1950-årene side 177 Lokalhistorisk arkiv side 183 Verdal folkebibliotek 1972 - 1998 side 191 Til åpningen 1989 side 195 Opplysningstjenesten side 201 Inf otek-prosj ektet side 202 Ung-info i Verdal side 204 Bokbussen side 205 Budsjett, bokkjøp og kommentarer side 211 Dagens situasjon side 213 «Til em bibliotekar» side 216 Personalet i jubileumsåret side 218 Kilder og litteratur side 220
---- 9 Bib ---- FORORD Det har vært vanlig i Verdal å utgi en eller annen form for beretning ved store jubileer. Hovedutvalg for kultur vedtok i februar -97 at når biblioteket fylte 150 år, burde også det markeres med en jubileumsbok. Nå foreligger boka, - en fin tilvekst til bygdas øvrige lokalhistorie. Den utgis derfor som en selv stendig del av Verdalsboka. Hovedutvalgets vedtak om en jubileumsberetning utløste imidlertid ingen midler til skriving og utgivelse av bibliotekhistorien. Det ble derfor nødvendig å søke støtte hos det lokale næringsliv, samt hos frivillige lag og foreninger. Verdal historielag reagerte spontant på forespørsel om bidrag til utgivelsen. Laget hadde fått en minnegave ved Arne Eklos båre. Minnegaven skulle gå til lokalhistorisk arbeid i Verdal. I forståelse med de pårørende ble gaven i sin helhet gitt til utgivelse av bibliotekets historie. Boka er dessuten utgitt med støtte fra Verdal Samvirkelag, Rindsem mølle, Trones bruk, Woxholt bok- og papirhus, Verdal fjellstyre, Verdal kommunale fagforening, Verdal bonde kvinnelag, Vinne sanitetslag og Sør-Leksdal sanitetsforening. Vi takker dere alle for bidraget! En stor takk går dessuten til Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen som i løpet av det siste året har ofret mye fritid, men også en del nattesøvn, på dette prosjektet. De har studert protokoller og foretatt intervjuer. De har drevet detektivar beid der de har måttet "tette hullene" hvor protokoller manglet. Mange vet sikkert om forhold som burde vært tatt med. Vi ønsker velkommen alle nye opplysninger. Det kan bli aktuelt på et senere tidspunkt å publisere det i en historielags-årbok. Eller kanskje det blir mulig med en revidert utgave av jubi leumsboka en gang. Vi imøteser publikums reaksjoner på jubileumsboka med spenning, og ønsker alle dens lesere god fornøyelse! Bjorg Lein kst. biblioteksjef
---- 10 Bib ---- ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA Dette er en bok om bøker, eller rettere, dette er en bok om en samling av bøker. Det er en bok om Verdal bibliotek. Verdal bibliotek feirer i år 150 år. I løpet av disse årene har det skjedd mange forandringer. Lokalitetene er foran dret og flyttet mange ganger. Navnet er også forandret. Men boken har vært der hele tiden, selv om den også har gjennomgått forandringer. Både papir, innbinding, utsytr og utseende har forandret seg. Men stort sett er boken den samme som den var, da biblioteket startet for 150 år siden. I vår moderne dataalder kan man spørre seg om boken er på vei til å bli gammeldags, at den er på vei til å bli skiftet ut med mer tidsmessig datautstyr. Til det er det å si at boken er kommet for å bli. Boken har, og vil være, den beste måte å lagre og formidle tanker, erfaringer og kunnskap på. Riktignok kan bokens utseende forandre seg. Det er ikke sikkert at vi har funnet den bes te løsningen på hvordan en bok skal se ut. Men uansett vil boken være en sam ling av ord, satt sammen på en slik måte at teksten gir mening for leseren. I forrige århundre var det få analfabeter igjen i vårt land, selv om de nok fantes. Men bøker var ikke allemannseie. De var for kostbare for alminnelige mennesker. De mennene som tok initiativet til å etablere et almuebibliotek i Verdal, en boksamling hvor alle folk kunne låne bøker vederlagsfritt, var der for fremsynte. De forsto at skulle det bli fremgang og velstand, var det nød vendig med opplysning. «Da fjellet ikke kom til Muhammed, gikk Muhammed til fjellet» er et kjent uttrykk. Så lenge folk ikke hadde råd og anledning til å kjøpe bøker selv, var folkeopplysning bare tomme ord, hvis ikke bøker ble stilt dem til disposi sjon. Her gjorde initiativtakerne som Muhammed, de gikk til fjellet. De la grunnlaget for en bokstamme, og det er denne bokstammen som har vokst til vårt moderne bibliotek i dag. Bibliotekets historie blir nå et bind av Verdalsboka. Det er helt på sin plass, for bygdebokarbeidet er nært knyttet til biblioteket. Lokalhistorisk arkiv er plassert på Verdal bibliotek, og arkivet er hjertet i lokalhistorisk arbeid i Verdal. Bygdeboknemnda og Lokalhistorisk arkiv er to alen av samme styk ke. Det er derfor med stor glede at Bygdeboknemnda kan innlemme Verdal biblioteks historie som et bind i serien av Verdalsbøker. I oktober 1998 for Bygdeboknemnda Øystein Walberg
---- 11 Bib ---- FORFATTERNE Eli Kristoffersen f. 1951 i Leirådal i Verdal, er biblioteksjef ved Inderøy bibliotek. Hun tok eksamen ved Høgskolen i Oslo, avd. for journalistikk, bibliotek- og informa sjonsfag våren -97, og skrev i sin hovedoppgave om oppstarten av bibliotek i Verdal. Det var derfor naturlig for henne å konsentrere seg om denne perioden når hun skulle være med å skrive bibliotekets historie. Anders Bendiks en f. 1941 i Vuku i Verdal, er lærer ved Vuku ungdomsskole. Han er levende interessert i lokalhistorie og har gjennom mange år vært en trofast bidragsyter til bl. a. Verdal historielags årbøker. Han har vært bibliotekar ved avdelingen i Vuku, og har derfor god kjennskap til bibliotekdrift. Han har skrevet bibliote kets historie fra ca. 1900 og fram til idag. Begge forfatterne vil rette en takk til de som har hjulpet oss med bilder, opplysninger og kommet med verdifulle tips. En spesiell takk til perso nene i det lokalhistoriske miljøet og til Eystein Ness. arkivansvarlig i Verdal kommune.
---- 12 ----
---- 13 Bib ---- Boken Den riktige bok er en havegrind til et land du får skjenket som gave. For enhver står den åpen! Envher kan gå inn og bli gjest i en eventyrhage. De skjønneste planter, hvis blomster er ord, står stille og gror i haven. Her er det bokstavenes trollmenn bor, og svinger med tryllestaven. André Bjerke
---- 14 ----
---- 15 Bib ---- Værdalens Communes Almuebibliothek 1848 - 1900 Innledning "Et av de beste Midler til at fremme Oplysning er Læsning av gode Bøger. At læse gode Bøger er det samme som at omgaaes oplyste Mænd og hos dem udtale sine Tanker. Jo hyppigere vi omgaaes gode, kundskapsrige Mænd, jo bedre blive vi, saafremt vi ere mottagelige for det Gode. " Dette er innledningen i den første protokollen til nåværende Verdal bibliotek, datert 9. april 1848. Allerede den gang var det altså noen som var klar over lesningens betydning i et menneskes liv. Det ble sett på som en forutsetning for å kunne bli gode mennesker at man hadde anledning til å lese bøker. I dagens samfunn kan man vanskelig tenke seg hvordan det var å leve uten tilgang til bøker, men dette var realite ten for de fleste på midten av 1800-tallet. Det bodde ca. 6000 mennesker i Verdal kommune på den tida (1860), og det var en variert og sammensatt befolkning. Det var en stor og fattig husmannsstand, samtidig som det i de sentrale deler av kom munen var en god del såkalte "kondisjonerte" familier. Mellom disse var så bønder, handelsmenn og håndverkere. Det var derfor et stort klasseskille i kommunen. Det blir hevdet at klasseskillet var større her enn i tilsvarende samfunn ellers i landet (Kildal 1949 s. 160). Jordbruket var den viktigste næringsveien i bygda. I 1840-åra ble det en oppgang for næringen, i det man da begynte å ta i bruk etter den tida moderne hjelpemidler og dyrkingsmåter.
---- 16 Bib ---- Sentrum i kommunen var Stiklestad. De viktigste embetsmennene bodde på de store gårdene her. Alt administrativt arbeid foregikk på gårdene i området. Kommunestyremøtene ble holdt på en av Stikle stadgårdene fram til ca. 1847. Etter den tid ble antagelig motene holdt på fastskolen på Verdalsøra fram til 1866. Da fikk kommunestyret egne lokaler i den nybygde skolen på Stiklestad. Bortsett fra kirkelig arbeid var det lite som skjedde innen kulturlivet i det forrige århundre. Noen forsøk på kulturarbeid var det likevel i årene for 1850. Kirkesanger Ole Hage stiftet et sangkor i Vuku i 1840-årene. og han prøvde også å få i sans lagsarbeid mot brennevinsdnkkmg. uten å lykkes. I 1845 ble "Værdalens Missionsforening" stiftet, og dette laget tikk fort mange medlemmer. Det var nok typisk for tida at det var misjonsarbeidet som best lyktes i å få med seg den store hop av folket. Den første spede begynnelse til bibliotekdrift i kommunen startet i 1848. Det hadde visstnok eksistert et leseselskap også for den tid. men om dette selskapet finnes det nesten ingen opplysninger. Det er derfor vanskelig åsi hvor omfattende dette var. 1 1 848 ble oppstarten proto kollført, slik at det finnes skriftlig dokumentasjon på det. Forholdene lås nok ikke helt til rette for bibliotekdrift på dette tidspunktet, for etter 3-4 år dabbet interessen av. I 1869 ble biblioteksaken tatt opp igjen og siden da har det vært kontinuerlig bibliotekdrift i kommunen, selv om aktiviteten varierte en del i de første årene. Verdal biblioteks historie spenner altså over en periode på 150 år. Kilder og litteratur Alt historisk materiale om Verdal bibliotek er plassert i kommunens arkiv pa Rådhuset. Her var også den første protokollen til «Værdalens Communes Almuebibliothek». Denne protokollen ble den viktigste kilden i arbeidet med historia fram til 1900. Den første sida i protokol len var transkribert og vedlagt i maskinskrevet form. Resten måttet tydes, og det har ikke alltid vært så enkelt, for håndskrifta til de enkelte sekretærer var ikke alltid lettlest! Da det skulle finnes fram opplysninger om de enkelte personer som var med ved grunnleggelsen, måtte de først identifiseres. Flere av dem hadde ikke skrevet under med fullt fornavn, de fleste brukte bare forste bokstav i fornavnet. I utlånsprotokollen fantes noen fornavn, men også her var initialer brukt. De fleste lærere finnes det opplysninger om i kulturbmdet av Verdalsboka. For de personer som horte til på en gard.
---- 17 Bib ---- kunne gardshistoriene i Verdalsboka brukes for å finne fullt navn. I til legg fantes en del opplysninger i kirkebøkene om familieforhold 0.1. I det hele kan man si at dette kapitlet er preget av puslespillarbeid, hvor man fant en brikke her og en der, og fikk til slutt sammen et noenlunde helt bilde. Opplysninger om den første bibliotekaren fantes i Statsarkivet i Trondheim i protokollene for Klæbu seminar (senere Levanger lærerskole). Disse protokollene var imidlertid skrevet med en fin, forståelig håndskrift slik at de var lette å lese. Medlemmer av Verdal Historielag har også hjulpet til med å finne opplysninger om enkelte av personene. Det finnes svært lite kommunalt arkivstoff fra den første perioden med kommunalt selvstyre (1837-1893) for det ble borte i Verdalsraset i 1893. Ordfører Tessem oppbevarte protokoller og annet kommunalt stoff heime hos seg, og både huset, ordføreren og papirene ble tatt av raset og forsvant i leirmassene. Hvis en ser på kildesituasjonen etter 1900, er den svært ulik for de tre bibliotekene. Dette har selvsagt preget framstillinga. Der kildene stort sett består av tall (regnskap, medlemslister, utlånsstatistikker), har dette forholdet framtvunget mye tallmateriale i det endelige produktet. Der møteprotokollen er fyldig med hensyn til styrets arbeid, styresved tak 0.1, har det preget vinklinga i stoffet. Gjentagelser har ikke vært til å unngå. Det håper vi leseren bærer over med. Like ens feilskrivinger av navn. Vi har konsekvent fulgt kil dens skrivemåte. Kildene som er brukt er de møteprotokollene som har vært tilgjengelig, like ens utlånsprotokoller, regnskap og tilvekstlister. Endel stoff er funnet i lokalpressen. Litteratur De fremste sekundærkilder når det gjelder lokalt stoff har, i tillegg til Verdalsboka, vært årbøkene til Verdal Historielag, spesielt det som er skrevet av og om familien Rygh. Her var også mye kulturhistorie og samtidshistorie innflettet. Arne Kildals bibliotekhistorie fra 1949 er brukt for å få en oversikt over bibliotekarbeidet på landsbasis. Denne boka tar for seg biblioteksarbeid fram til 1902. For å finne fullstendige opplysninger om de enkelte boktitlene. ble «Norsk Bogfortegnelse 1814 - 1847». «Norsk forfatterleksikon 1814-1880» og svensk littera turhistorie brukt. En del titler er også funnet etter søk på Internett. For tida etter 1900 har Geir Vestheims bok «Fornuft, kultur 02 vel ferd» blitt brukt for å se på mer landsdekkende forhold.
---- 18 Bib ---- DEN FØRSTE SPEDE SPIRE... Bibliotekarbeid i Norge før 1848 For å forstå hvordan tanken om å starte bibliotek kom til Verdal, er det nødvendig å se på hva som skjedde innen opplysning og bibliotekar beid ellers i landet rundt år 1800. Man må gå til slutten av 1700-tallet for å finne grunnlaget for bibliotekstanken. Opplysningstida i andre halvdel av 1700-tallet sto for kamp mot uvitenhet, overtro og fordom mer. Som et resultat av denne tidas ideer ble «Selskapet for Norges Vel» stiftet 29. desember 1809. Selskapets formål var å "utbrede Moralitet og Oplysning ved nyttige skrifter og paa andre hensiktsmes sige Maader". Det skulle "fremme Jorddyrkningen, Huusflid, Oplysning og Sæderlighed" (sitert etter Kildal 1949 s. 67). «Bud stikken» var Norges Veis organ, hvor meninger og ideer ble spredt over hele landet. I tillegg hadde man distriktskomrnisjoner som igjen hadde sogneselskaper som underavdelinger. En av selskapets viktigste opp gaver var å danne leseselskaper eller almuebiblioteker. Leseselskapene hadde medlemsskap og alle medlemmer betalte kontingent. På slutten av 1700-tallet ble det stiftet en del større bibliotek, blant annet Videnskabsselskabets bibliotek (nå Universitetsbibliotket i Trondheim) og Deichmanske bibliotek i Oslo. Det første folkebiblioteket i Norge ble stiftet i Volda i 1797. Interessen for «Selskapet for Norges Vel» dabbet av ganske fort, men i 1829 ble det reorganisert, samtidig med at Henrik Wergeland til bød seg å arbeide for selskapet. Han agiterte sterkt for biblioteksaken og reiste rundt i Sør-Norge og stiftet bibliotek. Så langt nord som til Verdal kom han nok aldri, men tankene og idéene hans spredte seg over hele landet. Han prøvde å skape interesse for lesing og opplysning blant «almuen» og han skrev på en slik måte at de fleste kunne forstå skriftene hans. I 1830 publiserte han en «oppmuntringstale» i «Budstikken» hvor han kom inn på betydningen av lesing og opplys ning. Han mente at f olkeboks armingene skulle fylle ut og fortsette sko lens arbeid. Samme år sendte han ut det første heftet av tidsskriftet «For Almuen». Her skrev han også om lesingens betydning, han hadde
---- 19 Bib ---- forslag til bøker som passet i ei boksamling og han hadde forslag til lover og regler for ei slik samling. Av kontingenten som medlemmene betalte gikk 1/3 til Selskapet for Norges Vel. Til gjengjeld fikk sogne selskapet bøker og populære avhandlinger. Aviser og tidsskrifter ble mer vanlig over hele landet på denne tida og mange flere fikk innsikt i hva som rørte seg i tida. I tillegg bidro nye politiske forhold til økt interesse for folkeopplysning. Formannsskaps lovene ble innført i 1837 og bøndene ble klar over hvilken makt de kunne ha, og at de måtte ha mer kunnskap for å kunne bruke denne makta. Det ble en nasjonal reisning som slo ut i sterkere krav om norsk språk og norsk kultur. Norsk litteratur fikk en oppblomstring på 1840 -tallet og det ble også en ny giv for landbruket i disse årene.
---- 20 Bib ---- «VÆRDALENS ALMUEBIBLIOTHEK» Forløpere for biblioteket i Verdal Ideen med leseselskaper eller sogneselskaper nådde også til Trøndelag. Trondhjem distrikt hadde 7 sogneselskaper og 4 av dem var i Nordre Trondhjems Amt: Stod. Beitstad. Skogn og Verdal. Sogneselskapet kan nok kalles en forløper til biblioteket, selv om man ikke vet hvilken betydning det hadde. Man kan imidlertid ikke se bort fra at idé og inspirasjon til bibliotekstanken kom til Verdal gjennom Norges Veis organ «Budstikken». Verdal sogneselskap eller «Selskapet for Værdalens prestegjelds Vei» ble stiftet i 1811 med major Kliiver som formann og pastor Dreyer som sekretær. Det finnes få opplysninger om selskapet, men i 1815 er det sendt en innberetning til distriktskommisjonen om hvordan det hadde gått med frøene som selskapet hadde fått til utdeling for trengende familier. Det var sådd gulrot, kålrot og hodekål. Men på grunn av en sen vår ble ikke resulta tet helt vellykket. 11818 kom det en anmodning fra sogneselskapet om å få tilsendt 1 lodd tobakksfro til forsøk med tobakksplanting. Selskapet for Norges Vel hadde tidligere spredt en del litteratur om dyrking av bær. tobakk og humle, og dette hadde da verdalingene lyst til å prove. Hvordan det gikk med dette forsøket, vet man ikke. Som man ser så var det til a begynne med landbruk og forbedring av dette man arbeidet med. men man skal ikke se bort fra at den litteraturen som pa den måten ble spredd mellom bøndene, inspirerte til videre lesing. Leseselskap? Gusta Rygh var født i 1850 og i sine memoarer offentliggjort i Verdal Historielass årbok for 1951 skriver hun at det for hennes tid skai ha
---- 21 Bib ---- Den 9. april 1848 var det kalt sammen til møte for å prøve å opprette et almuebibliotek i bygda. Det ble da sendt ut innbydelse til å tegne seg som medlem ved å betale et bidrag. Man ville se om det var stor nok interesse for å starte et bibliotek. I løpet av våren og sommeren pågikk medlemsvervingen. Interessen så ut til å være tilstede og på et møte 27. august kunne man vedta å starte opp med bibliotek. Det hadde da kom met inn tilsammen 25 speciedaler 2 ort 12 skilling. På slutten av 1840 -åra begynte staten å gi små bidrag til bibliotekdrift uten at det var noe fast system i dette. Det synes ikke som at noe slikt tilskudd ble gitt til boksamlinga i Verdal. Hele drifta var basert på medlemskontingenten og etterhvert inntekter fra bøteleggelse ved for sein innlevering av bøker. Av protokollen kan man se at det var en del møtevirksomhet for å få det hele i gang. Det er referert fra 3 møter i løpet av året, først 9. april, så 27. august og det egentlige stiftelsesmøtet den 16. november 1848. Da ble det holdt generalforsamling hvor lover og regler ble ved tatt og det ble valgt styre, sekretær, kasserer og bibliotekar. Det er den ne datoen som regnes som stiftelsesdag, for fra da av var biblioteket i drift. Referat fra det første møtet "9. April 1848 udgik der en Indby deise til at tægne sig for Bidrag til grundlæggelsen af et Almuebibliothek i Værdalen af følgende Indhold:
---- 22 Bib ---- Et af de bedste Midler til at fremme Oplysning er Læs ning af gode Bøger. At læse gode Bøger er det samme som at omgaaes oplyste Mænd og hos dem udtale sine Tanker. Jo hyppigere vi omgaaes gode, kundskabsrige Mænd, jo bedre blive vi, saafremt vi ere modtagelige for det Gode. For enkelt Mand vil det imidlertid ofte være vanskeligt og for bunden med for store bekostninger at anskaffe sig de fornødne Bøger. Dette kan med Lethedrog liden Be kostning skee, naar flere af Menigheden forene sig for at grundlægge et Almuebibliothek. De, som ville fremme ovennævnte Foretagende, erklære sig ved paa medfølgende Liste at tegne sig for Bidrag. Tegne saamange sig, at man kan skride til Gjennem førelse af den paatænkte Plan, kjøbes et laasferdigt Bogskab og en Protocol, hvori Navnene paa Med lemmerne, indkjøbte Bøger og de ydede Bidrag indføres. - Skrifter af religiøst, historisk (især vedkommende Fædrenelandet) og idetheletaget almennyttigt Indhold kjøbes. Bøger, der inde holde fordærvelige Grundsætninger for Stat og Kirke, kjøbes ikke. Vinder Foretagendet Bifald, skal en Generalforsamling holdes, hvor Hovedbestemmelserne og Lovene, angaaende Bøgernes ordning og Udlaan osv., forelægges de sig indfin dende Medlemmer. Valg paa Bibliothekar, Secretær og Kas serer foretages derpaa. Ved Stemmeflerhed afgiøres Sa gen. Værdalen 9 April 1848" Hvem som sto i spissen for tiltaket, vet man ikke sikkert. Det kan ikke pekes ut en enkeltperson som grunnlegger, det må heller kalles et "teamwork". Alle som skrev under den første protokollen er derfor kalt grunnleggere. Referatet fra det første møtet er underskrevet av H. Nilsen. Han var på den tida lærer i Verdal. Han ble valgt til sekretær på møtet i november og det var først etter dette møtet at protokollen ble innkjøpt, slik at referatene fra de to første møtene ble skrevet inn i pro- Referatet fra det første møte.
---- 23 Bib ---- ■
---- 24 Bib ---- tokollen i ettertid, og da med Nilsen som skriver. Man kan ikke se bort fra at Hans Nilsen var en av de viktigste pådriverne for biblioteksaken. Før den første generalforsamlinga ble det utarbeidet følgende forslag til lover og regler for biblioteket: "§1 Værdalens Almuebibliothek er nu grundlagt med frivillige Bidrag, for til Formaal at fræmmt Oplysning og Sans for Læsning af nyttige Skrifter. §2 Skrifter af religiøst, historisk og idetheletaget almennyttig Indhold kjøbes. Bøger, der indeholde fordærvelige Grund setninger for Kirke og Stat kjøbes ikke. §3 Medlemmer af Almuebibliotheket er de der ved Indtrædelsen erlegger minst 12 sk, samt senere gir et aarlig Bidrag af minst 8 - otte skilling. De, der har Interesse for Almuebibliothekets Fremgang vill forhåpentlig gi Bidrag efter Evne (...) §4 Det staar Enhver f rit for at mælde sig ud som Medlem, naar han vil; men han kan intet Vederlag fordre for det af han erlagte Bidrag, da Bibliotheket betragtes som Værdalens Communes eiendom. §5 Der vælges 1 sekretær, der bestiller de fornødne Bøger, 1 kasse rer der indkræver bidragene og (...) af sekretæren for kjøbte bøger (...) til Bibliotheket indsendte Regninger og 1 Bibliothekar, derfaar Overopsyn med Bøgerne. §6 Den valgte Bibliothekar besørger at laasferdigt Bogskab anskaf fes, samt en Protokol, hvor de nedtegnede Bestemmelser ned skrives, samt Titlene paa de anskaffede Bøger. Bøgerne erfalt
---- 25 Bib ---- No. Laantagernes Navn og No paa de laante Bøger antegnes i Protokollen. §7 Udlaan av Bøger og Indlevering fungerer saadan: Lørdag Eftermiddag paa Fastskolen ved Øren. Bøger kan ogsaa hver dag udlaanes naar man fremmøter paa en tid, Bibliothekaren er hjemme og fri for Skolen. Ingen Bog laaner nogen, førend de av han mottagne Bøger er tilbagelevert. §8 Laanetiden ansættes til 1 maaned. Den, der beholder en Bog over den fastsatte Tid, er pliktig at erlegge en Mulkt til Almuebibliothekets kasse fra 8-24 skilling efter den længre eller kortere Tid Bogen er beholdt mod den nedtegnede Bestemmelse. §9 Beskadigelse af Bøger erstattes af Laantageren og tagseres af Bestyrelsen. §10 Til Bestyrelse indgaar, foruden Bibliothekaren, Sekretæren og Kassereren, 6 mænd som velges hvert Aar ved den afholdte Generalforsamling i December Maaned. Intet Medlem kan und dra sig for Valg. Den som har fungert i I Aar, kan vægre sig for Valg for det følgende. §U Der er Bibliothekarens Pligt at anmælde for Kassereren naar en ifølge §§ 8 og 9 er pligtig at erlegge Mulkt og for Kassereren at indkræve Mulkten. §12 Bestyrelsen [kontrollerer?] hvert Aars Generalforsamling, Bibliotheket, Protokollen, Regnskaberne angaaende de udlaante Bøger og erlagte Mulkter. Ved Stemmeflerhed drages nu ved kommende Bibliothekar, Sekretær og Kasserer til ansvar ifald nogen af dem ei har opfylt sin Plikt.
---- 26 Bib ---- §13 Den aarlige Kontingent betales hvert Aar i begyndelsen af December Maaned til Kassereren. §14 Den der ei betaler den aarlige Kontingent til bestemt Tid, uagtet erindring af Kassereren, betragtes som utgaaet af Almuebiblotheket; hans Navn udslettesH Protokollen og han f aar ingen Bog laant. §15 Naar der med Tiden er kommen saamange Boger i Biblioiheket, at der (...) ere nogle i Bogskabet, tillates de Tattige Adgang til, uden Godtgjørelse atfaa laant de Boger, han ønsker, mot at et Medlem skriftlig vedgaar at rille paa sit Ansvar (...) [garantere] med de for Biblioiheket nedtegnede Bestemmelser. §16 Det paalegges Bibliothekaren at gjøre Laantagerne opmerksom paa de antegnede Bestemmelser En Af skrift af disse klebes mod Siden av Bogskabet. Enhver skriver i Protokollen sit navn under de for antagne Statutter for han modtager nogen Bog (...). De der ikke har tegnet sig for aarligt Bidrag, vil Bibliothekaren anmode derom naar de laaner Boger og indforer Eaaneren i den dertil ordnede Rubrik i Protokollen. " Loven følger samme monster som lover for andre boksamlinger og bibliotek på den tida. med paragrafer som regulerer medlemmenes ret tigheter og plikter, pliktene til de forskjellige tillitsvalgte og styrets oppgaver. Alle måtte altså betale medlemskontingent for å få låne. Minstesatsen for å melde seg inn var 12 skilling og senere var det en årlig kontingent på 8 skilling som skulle betales i begynnelsen av desember hvert år. Ved å studere medlemslista, ser man at bidragene varierer fra 12 skilling til 3 speciedaler 1 1 speciedaler = 120 skilling). 1 §3 blir det uttrykt håp om at de som hadde råd og var spesielt interes sen i bibhoteksaken. ville ei bidrag "efterÆvne". Denne oppfordring
---- 27 Bib ---- en førte fram, for de mest velstående har gitt mye mer enn minstesat sen. Det var strenge regler ved for sein betaling. Betalte man ikke til rett tid, ble navnet strøket fra protokollen og man hadde ikke lenger rett til å låne. Man kunne melde seg ut igjen når man ville, men da hadde man ikke krav på å få tilbakebetalt kontingenten. Det er bestemmelser om lånetid, om «overtidsbetaling» og om erstatning av skadde bøker. Det ble foretatt valg på sekretær, kasserer, bibliotekar og styre. Den første sekretær ble lærer Hans Nilsen, kasserer ble poståpner Ole Moe og bibliotekar ble seminarist Lars Grande. Til styre ble valgt "kirke sanger Haga, seminarist Rygh, skolelærer Hallon, gaardbruger Tron Wold, kirkesanger O. Sehm og kirkesanger Aagaard". Bibliotekaren fikk av generalforsamlinga i oppdrag å anskaffe et låsbart bokskap og en protokoll. I protokollen ble nummer og tittel på de innkjøpte bøkene skrevet inn i ei liste med overskrift "Fortegnelse over de til Værdalens Almuebibliothek tilhørende Bøger". Bibliotekarens jobb var å ha tilsyn med bøkene, foreta utlån og sør ge for å få bøkene tilbake igjen til fastlagt tid. Lånetida var 1 måned og hadde man bøkene for lenge, måtte det betales "mulkt", alt etter hvor lenge man beholdt boka ut over den fastlagte lånetida. Det var også bibliotekarens ansvar å passe på hvem som skulle betale, mens det var kassereren som skulle kreve inn pengene. Han skulle kreve inn både kontingent og mulkter og det var hans jobb å betale bøkene som ble innkjøpt. Sekretæren skulle bestille bøkene og skrive referat fra møte ne. Styret skulle kontrollere at alle oppgavene ble utført. Man kan mer ke seg at bibliotekaren hadde ingen ting med bokutvelgelsen å gjøre, det var styret som bestemte hvilke bøker som skulle kjøpes inn. I de fleste bibliotek på den tida var det eneste kvalitetskravet til biblioteka ren at han bodde på et gunstig sted, for biblioteket ble som oftest plas sert heime hos bibliotekaren. Den store protokollen som ble innkjøpt var også utlånsprotokoll. Hvert medlem fikk ca. 1/3 side til disposisjon. I venstre marg ble nav net på låneren skrevet ned. Så fulgte kolonner med bokas tittel eller nummer, lånedato, innleveringsdato og rubrikker for betaling, både innmeldingssummen og den årlige kontingenten. Utlån og innlevering skulle foregå lørdag ettermiddag på fastskolen på Øra. Man kunne også låne til andre tider hvis bibliotekaren hadde fri fra skolen og var hjem me. Bibliotekaren var lærer og bodde sannsynligvis på skolen. Lærer-
---- 28 Bib ---- Hvor den første generalforsamlingen ble holdt har man ingen opp lysninger om. men man kan vel gå ut fra at det var på en av de større gårdene rundt Stiklestad eller i skolelokalene på Verdalsøra. Mange av bøndene rundt Stiklestad var med på grunnlegginga og i referatet fra motet i august står det at dette møtet ble -holdt hos Amt Stiklestad på Stiklestad ostre. På Øra ble det bygd ny skole i 1846 og et rom der ble brukt til kommunalt møterom ei tid. Her ble nok også kommunestyre møtene holdt. Biblioteket fikk plass i dette huset og muligens holdt de møtene her. men sikre opplysninger om hvor motet den 16. november ble holdt, finnes ikke. Protokollen fra den forste generalforsamlingen er underskrevet den 16. november 1848 av 21 menn. 20 av dem har skrevet navnet sitt selv. mens den siste har signert «med påholden penn». Det viser at selv om de gikk helhjertet inn for biblioteksaken. så var det ikke alle som kunne skrive - ikke ensans navnet sitt!
---- 29 Bib ---- Begrunnelse for å starte almuebibliotek Det var noen av de mest skolerte menn i bygda som kom på ideen med å opprette et bibliotek som skulle være tilgjengelig for almuen. Det var opplysningstanken som slo igjennom, for i begrunnelsen for dette tilta ket ble det lagt vekt på at man på denne måten fikk spre opplysning og øke leseevnen og leselysten. Man var klar over at ikke mange hadde råd til å anskaffe seg bøker selv, men viss man gikk sammen om inn kjøp av bøker, ville ei slik boksamling kunne øke interessen for lesing og gjøre det lettere for folk flest å få lest bøker. Man var svært bevisst på hvilke bøker som hørte heime i ei slik samling. Det ble lagt vekt på å fremme moral, gudstro og nasjonal bevissthet. Man ville ikke kjøpe bøker som ikke var forenelig med det å være en god kristen eller en god nordmann. Historiske bøker "især vedkommende Fædrenelandet" ble ansett som spesielt verdifulle, for på denne tida var det om å gjøre å vekke folks bevissthet for det norske og for Norges historie og kultur I det hele ble det lagt vekt på det nyttige. Det var begrensede midler å bruke til bokkjøp og når man samtidig såg at det var stor mangel på kunnskap hos folk flest, så var det naturlig at kunnskapsstoff var det første de tenkte på. Almuebibliotek - bibliotek for alle? Man hadde nå dannet et almuebibliotek, men var det for alle? I utgangspunktet var det ikke det, ettersom man måtte betale kontingent for å få låne. Biblioteket var altså organisert som de gamle leseselska pene med medlemmer som betalte årlig kontingent, men ettersom grunnleggerne selv kalte det bibliotek, må vi forholde oss til det. Et almuebibliotek skal være for alle, men det var slett ikke alle som hadde råd til å betale den medlemskontingenten som ble krevd. Imidlertid var det tatt inn en paragraf i lova som sa at også fattige kunne låne. viss de fikk et av medlemmene til å garantere for seg. De behøvde altså ikke betale medlemskontingent. Om noen benyttet seg av dette tilbudet vites ikke, for antagelig ble lånene ført opp på de som var garantister. Man vet altså hvem som lånte bøkene, men ikke hvem som leste dem.
---- 30 Bib ---- Fortegnelse over medlemmene 1848-1852 Medlemslista viser 65 forskjellige navn med oversikt over hva den enkelte lånte og hvor mye hver enkelt betalte i kontingent. (Dette er en bearbeidet utgave av lista i protokollen. Navnene er skrevet slik de står i protokollen). Bet. ved start Årlig 'Navn Antall lån i hele perioden 0 1 Spd 60 ort 60 24 sk 1. H Nilsen 24 sk 2. Ole Mo 8 13 24 3. Tron Wold 60 60 24 60 12 24 S 24 60 8 8 8 12 24 24 60 60 1 spd. 1 spd. 72 3 spd. 60 36 0 60 60 72 60
---- 31 Bib ---- 30. Holan 0 24 31. Einar Mo 1 24 32. Midtlyng 0 24 33. Ole Nilsen. Skredder 39 12 8 34. Thomas Næstvold flyttet til Levanger (strøket) 35. Bager Krog 0 24 36. Th. Østgaard 6 24 37. Lars Bj ertne s 4 60 38. Andr. Steen 1 72 12 39. O. Nilsen. Skredder. (Flyttet til nr. 33 da sida var fullskrevet) 40. Seminarist Rygh 1 24 41. O. Lyng 8 24 12 42. Bentzen 7 36 24 43. Balhald 2 48 8 44. Ole Høilo 6 48 45. Elling Vinne 2 24 8 46. O. Sørager 10 24 47. A. Hallon, skolelærer 11 24 8 48. Berg 12 24 49. A. Holum/Hulin(?) 0 24 50. A[rnt] Flotten 3 24 51. J. Grunden 1 60 8 52. Mikkel Prestegaard 0 24 53. Hage, kirkesanger 3 24 8 54. E. Indahl 4 24 8 55. John Halseth 10 24 8 56. Isak Olsen Øren (Flyttet fra nr 69) 57. Johannes Holme 16 36 8 58. Anders Haldorsen Sehm 0 12 8 59. Jonas Auskin (?) 5 24 60. Efasten, skolelærer 3 24 12 61. Anders Sehm 0 24 62. Fixe, skolelærer $ 24 8 63. A. Stubskin 1 24 16 64. Sevald Stubskin 2 24 65. Trygstad, skolelærer 17 24 8 66. E. Skrove 12 24 8 67. Erik Hof stad W 12
---- 32 Bib ---- (Flyttet til nr. 56 da sida var fullskrevet) Til høyre for navnet til Lars Grande står følgende anmerkning: "10 sk. betalt. NB ikke som aarligt Bidrag, da jeg ikke agter at kræve mig for noget saadant". Med annen skrift: "NB §3 og §14. H. Nilsen". Så føl ger en uleselig kommentar fra Grande. Etet er tydelig at bibliotekaren synes han kan slippe å betale årlig medlemskontingent. Han utførte jo bibliotekartj enesten uten noe som helst vederlag. Nilsen er tydeligvis mer opptatt av at alle skal følge reglene! Disse bøkene ble lånt i tidsrommet 26. november 1848 til 27. januar 1852. Ole Nilsen var den ivrigste låner. Han lånte siste boka 27. desember 1851 og leverte den 27. januar 1852. Etter den tid er det ikke protokollført noe utlån. Hvordan så et bibliotek ut på den tida? Bibliotekene på 1800-tallet kan ikke sammenlignes med de vi har i dag. Det var ingen åpne hyller hvor låneme kunne gå rundt og kikke. Alle bøker sto bak stengte dører. Slik var det også i Verdal. Her ble det i 1848 innkjøpt et låsbart bokskap for oppbevaring av bøkene og der var det kun bibliotekaren som hadde tilgang. Bøkene var oppstilt etter tilvekstnummer. Det førte til at bøker av samme forfatter ble spredt utover hyllene. Det samme gjaldt bøker om samme emne. også disse ble spredt rundt om på hyllene. Fra 1848 til 1852 var det bare 65 bøker i bokskapet, så det var en enkel sak for bibliotekaren å ha oversikt. Hvordan lånerne fikk oversikt over det som fantes, er ikke godt å vite. Muligens var det utarbeidet en liste over bøkene, eller kanskje var det bibliotekaren som plukket ut de bøkene han syntes passet den enkelte låner.
---- 33 Bib ---- GRUNNLEGGERNE I dette kapitlet er det sett litt nærmere på de personene som skrev under protokollen etter den første generalforsamlingen. Det var interessant å finne ut hvem de egentlig var, de som gikk foran og brøytet veg for bibliotekarbeidet i kommunen. (I overskriftene for hver enkelt er nav net skrevet slik de selv skrev det i protokollen.) Hans Nilsen Bildet er utlånt av Hans Nordberg, H. Nilsen Hans Olaus Nilssen, f. i Drammen 1812, død i Sparbu 1880. Mens han var i Verdal, bodde han på Hallem. Han var lærer og en slags hjelpe prest i Verdal. Han var cand. theol og ble i 1861 sogneprest i Sparbu. Senere ble han prost i Nordre Innherred Prosti. Han var gift med Anna Beate Steen, datter til presten Steen i Verdal. I kallsboken for Sparbu heter det at han var "en aaben og bramfri Mand, der med Kjærlighed og Nidkjærhed tog sig af sin Menighed. " (sitert etter Dybdahl 1983 s. 277). Han var den siste presten som selv drev Tuv prestegård. Han ble valgt til den første sekretær for boksamlingen og har skrevet protokollen fra starten av, og var den som skrev under protokollen etter det aller første møtet. Også i Sparbu arbeidet han for biblioteksaken. Han skrev også selv noen religiøse bøker, blant annet «Spredte Bemærkninger for Hjemmet og Almueskolen ved Gjennemgaaelsen af Luthers lille Katekismus». Man kan anta at Hans Nilsen var den viktigste foregangsmannen i arbeidet med å stifte biblioteket.
---- 34 Bib ---- Lars Grande Lars Grande, f. i Leksvik 1812, d. i Sparbu 1875. 7. januar 1839 begynte han på Klæbu seminar (senere Levanger lærerskole), som en av 13 studenter. Dette var første året seminaret var i drift. Han kalles da Lars Andersen Yttregrande, er født i «Lexvigen» og døpt andre søndag i faste i 1812. Senere kalles han Lars Grande. Han gikk opp til eksa men i juli 1841 og fikk da følgende karakterer (beste karakter er 1): "Religion 2, Methodik 2, Regning 2, Historie og Geographie 2, Sjælelære 2, Udarbeidelse i Norsk 3, Musik 2, Skrivning 2, kate kistisk Udarbeidelse 2, Practiske Prøver 2. : Hovedkarakter Meget duelig. " Protokollen er underskrevet av H. J. Darre. Lenger bak i protokollen er det en vurdering av elevene, og der står følgende: "Lars Grande fra Lexvigen. Lærecursus 2 1/2 år. Hovedkarakter: Meget duelig. Hans sangstemme lægger ingen Hindring iveien for at han jo kan anføre Kirkesang. (...) Da bemeldte Lars Grande saaledes har godtgjort at han besidder de for en Almue skolelærer fornødne Forkundskaber da han med en særdeles Lærelyst forbinder meget gode Anlæg og med Beskedenhed pletfrie Sæder, tør Seminariumbestyrelsen forven te, at han naar han i Fremtiden bygger paa den her ved Seminaret lagte Grundvold og i Følelsen af det viktige Kald han har viet sig til bevarer og nærer en christelig Aand til Foresattes fuldkomne Tilfredshed vil kunne bestyre enhver Almueskole det være sig enten i By eller paa Land. Dertil give ham Gud sin Naadefor Jesu Christ Skyld. " I protokoll over dimmitterte står følgende om Lars Grande "No. 6 Lars Andersen Grande, født i Lexvigen, døbt 2den Søndag i faste 1812. Indsk. i Sem. 7.1.39. Dimitt i Juli 1841 medHovedkar. M.D. O.L. paa Strinden - Fastskol. paa Værdalsøren - Kirkes, i Sparbo"
---- 35 Bib ---- Han gikk ut fra seminaret med en god attest og ble altså først omgangs skolelærer på Strinda. Så kom han til Verdal og her ble han lærer på fastskolen på Øra og dessuten Verdals første bibliotekar. Etter ei tid flyttet han til Sparbu. Han står som eier av gården Naust i 1856 og ble betraktet som en dyktig bonde. Han var også her lærer og skolen holdt til på gården hans i noen år. Han var klokker i Mære i ca. 20 år. Han var gift med Elen Kristofersd. Hoven fra Leksvik. De hadde ingen barn. 0. Sehm Ole Ingebrigtsen Sehm, f. i Semsbjørgen 28. november 1811, død på Hallem vestre 31. mars 1902. Han var visergutt hos prost Brandt, og ble omgangsskolelærer i 1832. Samtidig ble han konstituert klokker i Vinne. Fra nyttår 1834 ble han fast ansatt som klokker og i 1853 ble han klokker i Stiklestad. Han sluttet da som lærer, men fortsatte som klokker til 1865. I 1840 bygsla han Hallem vestre og i 1861 kjøpte han gården. Han ble ansett for å være en driftig og flink gårdbruker (Dahl 1956 s. 248). Han ble i 1837 gift med Olava Olsd. Øgstad, f. 1817, død 1863. De fikk ei datter. Han ble senere gift med Trine Ulrikke Heiberg, f. i Trondheim 1815, død på Hallem 1888. Han overdrog gården til sin svi gersønn i 1868 og etter den tid drev han et lite teglverk ved Brustuen, dessuten hadde han ei tid landhandel i kårboligen på gården. Han had de flere tillitsverv, bl. a. satt han i kommunestyret i perioden 1843 - 1867 og han var medlem av overstyret for landbruksskolen på Bunes. Han ble medlem av Værdalens Missionsforening i desember 1845. Da han ble valgt inn i styret for biblioteket i 1849 hadde han tittelen «ser sjant». J. C. Aagaard Jørgen Christian Aagaard, 1804-1853. Han var sønnesønn av Torber Klokker og sønn av Ole Torbersen Aagaard og Margrete Jørgensdatter på Stiklestad Vestre. Han ble opp dratt hos prost Brandt, og ble visergutt og dreng der. Han ble i 1823 lærer i omgangsskolen og siden 1826 lærer ved den faste skolen på
---- 36 Bib ---- Øra. I 1826 ble han gift med Anna Iversdatter Østgård, f. 1804, d. 1887. De fikk 6 barn. I 1832 ble han kirkesanger i Stiklestad. Han kjøpte Holmsveet søn dre i 1837, senere kjøpte han også Holmsveet nordre. Han bodde på Holmsveet til han druknet i Verdalselva i april 1853. Han hadde da vært lærer og kirkesanger i 22 år. Rygh Johannes Rygh, født på Frosta 1817, død på Haug 1908. Han vokste opp hos bestemor si og begynte sin yrkeskarriere som gårdsgutt. Tanken var å bli lærer, men økonomien satte en stopper for det. 26 år gammel kunne han likevel begynne på Klæbu seminar, tak ket være stor sparsomhet og venner som var villige til å låne han peng er. Han ble uteksaminert 12. desember 1845 som kullets beste elev. Året etter, den 2. november 1846, kom han til Vuku som lærer ved fastskolen der. Han skriver selv om dette: "Veiret var surt og kaldt, men der var rent og varmt. Ak, hvor glade vi var at vi var kommet til fast hjem." (sitert etter Dahl 1956 s. 244). Han var gift med Sofie Margrete Nygarden fra Frosta. Hun døde i 1859 og han ble senere gift med hennes søster Bergitte Nygarden, som døde på Haug i 1909. I 1851 ble han lærer ved den faste skolen på Øra og den stillingen hadde han til 14. oktober 1879. I 1853 ble han konstituert som kirke sanger i Stiklestad, og fast ansatt i 1856. Han hadde den stillingen til 1881. Han ble holdt for å være en svært god lærer. Han var alltid i godt humør og brukte ofte morsomme og treffende bilder slik at det de skul le lære ble både klart og lett å huske (Dahl 1956 s. 244). Han var den første læreren som hadde seminarutdanning. Som kirkesanger ved hovedkirka hadde han etter skolelova i 1827 plikt til å lære opp de som ville bli omgangsskolelærere. Han lærte opp den siste av de heimelær de lærerne, Johannes Kluken. Fra 1852 og utover til 90-åra var han poståpner på Øra og fra 1870 var han direktør i Verdal Sparebank. Han satt som medlem av kommunestyret i perioden 1857-1879. I 70-års alderen tok han avskjed fra alle offentlige verv og flytta til gården Haug som han hadde kjøpt i 1857. Man kan tenke seg at han samtidig med lærerjobben på Verdalsøra også fikk ansvaret for biblioteket, men dette finnes det ingen dokumentasjon på.
---- 37 Bib ---- Ole Moe Ole Tommassen Moe, f.p. Øren 1805, død på Øren 1851. Han var post åpner og kjøpmann på Øra. Han overtok Kausmo etter faren i 1 841 og ble samme året gift med Kristiane Margrete Bjerkan fra Inderøy. De fikk to barn. Han ble valgt til boksamlingens første kasserer. Som kjøp mann hadde han vel en viss innsikt i regnskapsførsel og kunne styre med penger. E. Skrove Elling Ellingsen Skrove, f. p. Skrove nedre østre 1822, død på Grunnan 1893. "Han var ein av dei heimelærde" (Dahl 1956 s. 250), fikk litt pri vatundervisning og begynte som omgangskolelærer i 1843. I 1844 gif tet han seg med Maren Jakobsd. Halset, f. 1817. De fikk 4 barn. De flytta til Grunnan i 1855 og han var lærer i kretsen der til 1874. Han ble første gang valgt inn i kommunestyret i 1857 og satt da en periode. I 1871 ble han valgt inn igjen og satt da til 1879. 1 1882 ble han kommu nekasserer, og den stillingen hadde han til 1891. "Han var ein allsidig og praktisk mann. I mi 11 omstundene dreiv han med smiing, snikring og måling. Ei lang tid var han vaksi nator. Endå han sjølv rekna seg for å vera konservativ, var han fremste talsmann for mange av dei nye idéar og reformer som melde seg i 1870-80 åra, særlig når det galdt næringslivet og økonomiske spørsmål. Han var såleis den som arbeidde mest for åfå skipa Vuku Meieri og forbruksforening. Han var ei lang tid formann for desse samskipnader (...) Han synte i dette og mangt anna at han hadde syn for kor vegane skulle gå i framtida". (Dahl 1956 s. 250) J. M. Johnsen Johan Magnus Johnsen, f.p. Øren 1812. død 1874. Han ble omgangsskolelærer i 4. distrikt i Stiklestad ( Volhaugen og N. Leksdal) i 1833. Senere ble han lærer i Sør-Leksdal. Trøgstad og Skrovegrenda. Han slutta som lærer i 1865. Ved folketellinsa dette året
---- 38 Bib ---- hadde han tittelen «husmand». Han bodde i et hus ved Follo og drev med litt jordbruk og glassmakerarbeid. På en tur til Levanger ble han plutselig syk og døde der i 1874. Enka etter han, Golloug, omkom i Verdalsraset. 81 år gammel. De hadde en fostersønn, Johannes Johnsen Lundsaunet. J. Fixe Johannes Pedersen Fikse, f. i Skogn 1820. Han var lærer og gårdbruker på Musum lille søndre. Han var sønn av Peder Jensen som var forpak ter av Fikse i noen år. S. Sehm Sivert Ingebrigtsen Sehm, f.p. Semsvald 1817, død på Øren i 1901. Han var en stund omgangsskolelærer, dessuten var han organist og vaksinatør. (Koppevaksinering ble innført i Norge ved forordning av 03. april 1810. Offentlige vaksinatører ble ansatt i hver bygd og man passet nøye på at de gjorde sin plikt). Han satt en periode i kommune styret, fra 1855 til 1859. Han giftet seg i 1845 med Anne Marta Andersd. Leklem, f. 1823, død 1865. De fikk 9 barn. Han kjøpte Holmen i 1847 og solgte gården til Jelstrup i 1872. Holmsveet kjøpte han av Jørgen Chr. Aagaard. Man vet ikke sikkert når, men i 1865 står Sehm som eier av «Holmsveet begge». I 1865 krevde han boet sitt kon kurs og Holmsveet ble solgt på auksjon. Holmsveet søndre ble solgt til Anne Aagaard som igjen solgte den til Martin Eriksen Svinhammer. Holmsveet nordre ble solgt til Adam David Jelstrup i 1872. Både Holmsveet og Holmen var deler av den gamle gården Haug som i 1784 ble delt i 10 parter. Ved folketellingen i 1865 hadde han tittelen "Olgernist". Han var da enkemann, 49 år. og 7 ugifte barn bodde hei me. O. Hage Ole Sevaldsen Hage. f .p. Lennes 1805. død på Ekren 1871. I 1830 ble han omgangsskolelærer i distriktet fra Gudding til Rosvold. Han begynte som kirkesanger i Vuku i 1843 og hadde den
---- 39 Bib ---- jobben til 1871. Han sluttet som lærer allerede i 1849. I 1843 bygsla han gården Ekren. "Han var ein allsidig og mykje gåverik mann. Han var sers musikalsk, hadde ei kraftig og vakker songrøyst og spela fiolin, men helst cello. Alt i 50-åra skipa han Vuku songkor [Nordnes 1953 s. 9 sier at dette skjedde allerede i 40-åra], som visstnok var eit av dei fyrste på landsbygdene her. Han hadde ei uvanleg fin handskrift og sers god målføring og vart difor mykje brukt til å skrive dokument. (...) Etter som folket fikk meir og meir å seie i det offentlege liv, måtte dei sjå seg om etter brukbare folk til det te. Hage var sjølvskreven og fekk såleis om lag alle tillitspostar som fanst. " (Dahl 1956 s. 227) Han ble valgt inn i kommunestyret i 1839, i formannsskapet i 1845 og satt som ordfører i perioden 1850-1861. Han var den første ordfører som ikke hadde høyere utdanning. Han var også kommunekasserer. Han meldte seg inn i misjonsforeningen i desember 1845, og i februar 1846 ble han valgt til sekretær for foreningen. Han var dessuten med lem av skole- og fattigkommisjon og mye annet. "Hage hadde såleis mykje å stå i, og ikkje så reint lite av mot gang av ymse slag, men å sjå til var han likevel alltid i jamvekt. Mellom vener og i godt lag kunde han vera kvikk og trøysam, og var mykje vitug og råmande i sine svar. Han var ein mann som var både avhalden og høgvyrd av alle som kjende han. " (Dahl 1956 s. 227) A. Hallan Anders Sørensen Hallan, f. på Hallan 1803, død på Hallan 1895. Han var omgangsskolelærer fra 1823 til 1832 i stedet for militærtje neste. Han kjøpte Hallan nedre i 1829 og Blybakken i 1835. Denne gården drev han som underbruk under Hallan. I 1833 kjøpte han halv delen av Hallan sag. Han ble i 1830 gift med Sirianna Bårdsd, f. 1805, d. 1878. De fikk 6 barn. Han var medlem av kommunestyret fra 1839
---- 40 Bib ---- --1843. Da Værdalens missionsforening ble stiftet i 1845, ble han ganske snart medlem der. "Han skulle vera svært hendt til all slags kvinnfolkarbeid. Helst dreiv han med spinning, veving og binding. Han var ein sers godlynt og gudeleg mann, som arbeidde mykje for misjon og avholdssak Såleis var han ein av dei som gjorde mest for å f å reist bedehuset på Ørmelen i 1870-åm. " (Dahl 1956 s. 229) A. Stiklestad Arnt Andersen Grundan Stiklestad, f. p. Midtholmen 1806, død på Stiklestad 1852. Han ble gift første gang i 1833 med Guru Olsdatter Grundan. f.p. Overholmen 1802. død på Østgrundan 1841. Hun hadde da arvet Østgrundan store etter sin far. De fikk 3 barn i dette ekteska pet. Arnt Andersen fikk halvparten av Midtholmen etter sin far. Han ble i 1839 valgt inn i kommunestyret og satt i en periode. I 1842 ble han gift på ny med Sirianna Ellingsdatter Stiklestad, f.p. Melby 1806 og fikk to barn med henne. Arnt ble da eier av Stiklestad østre. Slik kom Arnt Grundan til Stiklestad og til det kulturelle sentrum i kommu nen. Etter som faren hadde utdannelse som veterinær, kan man kunne gå ut fra at han ikke var ukjent med bøker og lesing, slik at det var naturlig for han å støtte biblioteksaken. 0. Eggen Ole Gundersen Eggen. f. i Skogn 1805. d. på Fæby 1894. Han gikk underoffiserskolen i Trondheim og ble uteksaminert i 1832. Han bygs let først Nordlyng i 1836. kjøpte så Fæby i 1843 og Nordlyng i 1870. Han satt i kommunestyret i perioden 1853-1873. I tillegg var han både snekker og smed. Han var gift med Martha Ellingsd. Melby. De hadde åtte barn.
---- 41 Bib ---- Ellev Hegstad Ellev Anderssen Hegstad, f.p. Fåren 1802, død på Hegstad 1877. Han kom til Hegstad i 1832 da han ble gift med Anne Halvorsdatter Hegstad, som da sto som eier av gården. Hun var datter av lensmann Halvor Hegstad. Ellev bygde opp nye hus på gården og satte den i god stand. I tillegg til Hegstad drev han ei tid også Mo, som han forpaktet av løytnant Berg. Anne Halvordsdatter døde i 1861. De fikk ingen barn. Ellev giftet seg på nytt i 1862 med Oline Olsdatter Fåren og fikk tre barn med henne. Han ble valgt inn i det første kommunestyret i 1837, og satt da en periode. Senere ble han valgt inn igjen og satt da fra 1845 til 1853. Jacob Stiklestad Jacob Sevaldsen Stiklestad, født på Stiklestad 1816 og døde der i 1892. Han ble gift i 1841 med Karen Jonsd. Mikvold. De fikk 3 barn. Han overtok Stiklestad Nordre etter faren i 1849. I 1871 overtok lensmann Wessel gården og Jakob fikk leiekontrakt på livstid på et jordstykke av Stiklestad. Ole Nilsen Øren Ole Nilsen (Nielsen) Øren 1809-1886. Han var skredder og den perso nen som lånte flest bøker (39 lån) i den perioden biblioteket var i virk somhet. Han ble gift 25.03.1836 med Bergitha (Birgitte) Baardsd, f. 1813. De fikk iallefall 2 barn. Ved folketellingen i 1865 kan man lese dette om han: Er selv. skredder og bor på Verdalsøren sammen med kone, svigermor (Martha Pedersd., enke, 78 år) og fostersønn. Har "6 får og 2 gjeder". I oversikten over døde kalles han Ole Nilsen Maritvold, husmann, gift. P. Bentsen Han var sønn av den tidligere lensmann i Verdal, Karl Fredrik Bentsen og bror til fru Rygh på Slottet. Han var garver og senere ble han bordskriver ved Verdalsbruket.
---- 42 Bib ---- J. Grunnen Jon Olsen Garnes Grundan, f. p. Garnes 1813, død på Grunnan 1896. Han ble i 1841 gift med Marit Lassesd. Grundan vestre og kom på den måten til Grunnan. De fikk tre barn. Jon Grunnan var en av bygdas mest ansette menn. Han var med i kommunestyret fra 1851-1863 og fra 1869-1877, hele tida i formannsskapet. Isak Øren m.p.P. Han skrev under protokollen med påholden penn, dvs. han var sann synligvis ikke i stand til å skrive navnet sitt selv. Han kunne sikkert lese, for han var en av dem som lånte flest bøker i hele perioden. I oversikten over døde er han omtalt som Isak Olsen Øren (Verdalsøren), f. 1824, d. 1912. Enkemann. Han lånte i alt 19 bøker i perioden, men flere av dem lånte han flere ganger. Her er en oversikt over Isak Olsen Ørens lån: "Snorre Saxild MisjonsTidende Skilling-Magazin Huslig Andagt Wallins Prædikener Levnetsbeskrivelser af Mærkelige Mænd og Quinder Veien til rigdom Deconomiske samlinger Munsters Predikener Fredrik den store Fredens vei Elisa Indledning til Naturvidenskaben " Johannes Holme Johannes Ellewsen Holme 1814-1883. Han ble valgt inn i «bestyrelsen» i 1849. I 1872 ble han gift med enka Anne Marte Snausen. De bodde da på Fleskhusvald. De hadde
---- 43 Bib ---- ingen barn. Ellev var en velstandsmann, og på skiftet etter hans første kone i 1820 er det notert betydelig bedre utstyr enn det som var vanlig på den tida, bl. a. to jernovner, stueur, kaffekjel, messing-strykejern, to speil, stoler, bord og senger. Trond Jonsen Wold Trond Jonsen Wold, f.p. Tynset 1799, død på Jøsås 1857. Han er registrert innflyttet fra «Tønset» 16. mars 1847, 47 år gam mel. Kona Kari Johnsd. var 40 år. De hadde med seg 8 barn, som alle var fødd på Tynset. Han fikk skjøte på Holme søndre 21. mars 1846, tinglyst 19. august 1846, for 1300 spd. Han kjøpte Auskin ved skjøte datert 1847, tinglyst 1849 og solgte da Holme for samme pris som han selv hadde gitt for gården til Elling Johansen Hokstad av Inderøy. Han kalles i skjøtet Trond Holme. Han hadde ikke Auskin lenge heller, men kjøpte ganske snart Jøsås, hvor han døde i 1857. Han ble valgt inn i kommunestyret i 1851 og satt der en periode. I 1848 bodde trolig Trond på Holme og han ble valgt inn i det første styret for boksamlingen. Han har ikke underskrevet protokollen, det kan vel bety at han ble valgt selv om han ikke var til stede på general forsamlingen. Han hadde muligens med seg kunnskap om og interesse for bøker fra Tynset. Ved en av disse gårdhandlene blir han kalt "Trond Jonsen Wold, en innflytter fra Tyldalen" . Når man ser på bibliotekhis toria til Tynset, kan man se at i Tyldalen eksisterte det en underavde ling av leseselskapet på Tynset. Leseselskapet på Tynset ble stiftet i 1833 og oppløst i 1843 (Grøndalen 1995). Det er ikke urimelig å anta at kjennskapen til leseselskapet var den direkte årsak til at han ble valgt inn i styret. «Bygdens fremste menn...» Når man summerer opp, ser man at av disse 22 navnene var det 12 som underviste eller hadde undervist (5 lærere og kirkesangere, 5 lærere (selvsagt i kombinasjon med andre yrker, som regel bondeyrket) og 2 seminarister), 1 poståpner, 1 skredder, 6 bønder og 2 som en ikke vet yrket til. I alle fall 4 av dem var innflyttere til kommunen. Man kan gå ut fra at i det minste 12 av dem hadde fått litt mer utdannelse enn folk
---- 44 Bib ---- flest. De som var lærere, hadde fått undervisning av presten, eller de var selvlærte. Presten i bygda sto sentralt når det gjaldt utdanning av nye lærere. Det var de flinkeste elevene som fikk spesiell undervisning av presten slik at de kunne undervise andre igjen. De to seminaristene var begge innflyttere og hadde gått på lærerskole. Når så mange som 12 av 22 livnærte seg helt eller delvis av å undervise, er det klart at de så bedre enn noen andre behovet for økt opplysning hos almuen. De hadde ganske sikkert lest en del selv, og syntes det beriket livet og ville gjeme at flest mulig skulle få muligheten til å oppdage glede og nytte ved lesing. Bøndene som var med, var alle fra noen av de største gårdene i byg da og de fleste av dem var velstående folk etter den tids målestokk. Nesten halvparten av medlemmene hadde vært eller var medlemmer av kommunestyret. De hadde derfor en viktig posisjon i samfunnet og kunne være med og styre utviklinga. Man kan si at det var ressursper soner som var aktive på flere områder som gikk i spissen for bibliotek saka. Selv om de fleste av grunnleggerne hørte til «bygdens fremste menn», så hadde de nok forståelse for at ikke alle hadde råd til å anskaffe seg lesestoff selv. Lærerne som var omgangsskolelærere reiste rundt i bygda og så hvordan det sto til i de forskjellige heimene. Bøndene hadde oversikt over de økonomiske forholdene for husmen nene og visste at der fantes det få bøker. Derfor ville de ved å opprette ei almueboksamling legge til rette for at flere skulle få mulighet til å lese bøker og få innsikt i de tanker og meninger som mer utdannede mennesker hadde. De som var innflyttere hadde muligens vært i kon takt med biblioteksaken i sine heimkommuner. Geografisk var de aller fleste heimehørende i området Stiklestad/Øra. Bare fem-seks personer var bosatt i andre deler av kommunen. Avstandene spilte selvsagt en stor rolle for hvem det var som møtte opp til generalforsamlinga. Den ble holdt 16. november og det er ikke alltid den mest gunstige tida når det gjelder vær og føre i Trøndelag. At det ikke var flere fra mer perife re strok av kommunen, skyldes nok mer avstanden enn interessen, for det var selvsagt lærere og beleste folk andre steder også. Det mest interessante navnet på lista, er han som skrev under protokollen "med påholden penn". Når man i tillegg ser i utlånsregisteret at han er en av dem som har lånt mest. så kan man lure på hva slags kar det var.
---- 45 Bib ---- Skolesituasjonen i Verdal i 1848 Det har vært nødvendig å se litt på skolesystemet for å få et bilde av hvordan det sto til med leseferdighetene blant folk flest, om de i det hele tatt hadde mulighet til å lære seg å lese. Skoleordningen av 1739 var enda gyldig i 1 848 og den tilsa obligatorisk skole for alle, og barna skulle gå på skole til de hadde lært å lese. Det ble understreket at pugg ikke var nok, de måtte lære seg såpass at de forsto det de leste og kun ne svare med egne ord. All undervisning ble lagt opp som forberedelse til konfirmasjonen som var inngangsporten til de voksnes verden. Ukonfirmert, eldre ungdom var til en viss grad annenrangs borgere i samfunnet. I 1848 var det to faste skoler i Verdal, en i Vuku og en på Øra. I resten av bygda var det fortsatt omgangsskole. Det var ikke noe helhet lig opplegg for skolene, barna fikk ulik undervisning alt etter hvor de bodde. På fastskolene gikk barn under 12 år på skole 2 dager i uka i 40 uker, mens de over 12 år måtte arbeide mer og fikk derfor noe mindre skolegang. På omgangsskolene gikk barna på skole 2-3 måneder hvert år. Året var da delt slik at de gikk 1 måned på skole, hadde 2 måneder fri, 1 måned skole osv. Omgangsskolen måtte ta til takke med forskjel lig slags lokaler. Ofte ble samme rommet benyttet både til skolerom, kjøkken og soverom. Da kan man selv tenke seg hvor vanskelig det var å drive undervisning. Ofte kunne det være vanskelig å få foreldrene til å sende barna sine til skolen også. Det kunne være flere grunner til det, f.eks. at de hadde liten forståelse for skolens betydning, de trengte bar na heime som arbeidskraft eller at barna manglet klær eller sko. Det var vanskelig å forene skolegang med kampen for tilværelsen. De for eldrene som holdt barna heime, ble ilagt en mulkt og faktisk var det slik at disse mulktene var en stor del av skolens inntekter! Skolen tjen te altså på at elevene ble holdt heime. Det var ikke så enkelt å få kvalifiserte lærere heller, for læreryrket var ikke særlig populært. Omgangsskolelæreren hadde lav status. Ofte ble lærerne rekruttert fra elevflokken. de flinkeste elevene fikk litt eks tra undervisning av presten og ble brukt som lærere. Noen tok på seg lærerjobb i 7 år for å få slippe militærtjeneste, for skolen var et paradis i forhold til hæren. Lærerne hadde så lav inntekt at det var en forutset ning at de hadde en gård eller annen inntekt ved siden av. Den første lærer med «seminar»-utdanning var Johannes Rygh som ble ansatt i Vuku i 1846.
---- 46 Bib ---- Skolen var først og fremst kirkas ansvar. I styret for skolen var pres ten selvskreven formann. Presten utdannet lærerne også, så det er klart at hans innstilling til skolevesenet hadde alt å si for hvordan skolene ble drevet. Det var likevel lokalbefolkningen som hadde avgjørende myndighet når det ble spørsmål om penger, slik at alle tiltak som ville medføre økte utgifter for bøndene som regel ble nedstemt. Det var der for ikke lett å nå fram med nye ideer og få til en utvikling av skolene. Lærebøkene var også preget av at det var presten som bestemte. Det var religionsbøker som ble brukt både som lærebøker og lesebøker. I 1808 hadde major Elling Lyng på Moe stiftet et legat, hvor en del av rentene skulle gå til lønn for «en dugelig skolelærer i skrivning og regning». Dette førte til at det i 1839 ble stiftet en skole til opplæring i skriving og regning med Ole Halvorsen som lærer. Denne skolen gikk på omgang i bygda mellom de som var interesserte. Skrive- og regne skolen besto til 1870-årene. Interessen for lesing Å lese var for mange forbundet med plikt, strev og tårer og det ble mer ei straff enn en fornøyelse. Den viktigste grunnen til å lære og lese var at man da ble i stand til å pugge katekismen og salmeversene. Leseferdigheten var stort sett knyttet til kjent tekst, man hadde liten trening i å lese ukjente tekster. Mangel på riktig lesestoff gjorde at lese evnen heller ikke ble holdt vedlike. Landbruks skrifter og religiøs litte ratur var ikke akkurat det som var lettest å lese for folk som nettopp hadde lært kunsten, det var ikke noe som fremmet leselysten. Helt opp til 1880-90 årene var denne litteraturen den eneste befatning vanlige folk hadde med litteratur. Språket var ofte vanskelig tilgjengelig og dårlig lys og lita tid til lesing var også faktorer som påvirket. I noen heimer fantes det likevel bøker, og var det bøker i en familie, var det også sikkert at det var en eller flere i den familien som kunne lese. Det var også slik at foreldre som kunne lese. hadde barn som også leste bra. I en periode kom det motreaksjon mot opplysningstidas idealer. Mange mente at opplysning var skadelig for alminnelige folk. '•Bonden må ikke blive oplyst, (...) hvis han blive det, rebeller han." (sitert etter Kildal 1949 s. 32). Dette synet holdt seg lenge. Så sent som i 1852 skriver Ole Vis i «Folkevennen» at mange tror "at jo mere folk
---- 47 Bib ---- leser, jo verre blir de" (sitert etter Kildal 1949 s. 33). 10 år senere snakkes det fremdeles om farene ved en almen folkeopplysning (Kildal 1949 s. 33). Man mente at for mye opplysning var skadelig, at arbei derklassen ble distrahert i arbeidet viss de hadde for mye kunnskap og kunne tenke selvstendige tanker! Denne frykten for kunnskap har man sett flere ganger opp gjennom historien. Det store klasseskillet i bygda førte til at situasjonen for de forskjellige grupper av mennesker var vidt forskjellig. De som var best økonomisk stilt, hadde også best anledning og størst interesse av lesing. Litteraturtilbudet i Norge Norge fikk sitt første boktrykkeri i 1643, men vi hadde ikke et eget skriftspråk så de få bøkene som kom ut ble trykket på dansk. Før år 1800 var det Bergen som hadde størst bokproduksjon av de norske byene, etter 1814 ble det Christiania. I 1849 var det 53 trykkerier i Norge. Etter at Norge ble skilt fra Danmark i 1814, var landet enda i mange år en kulturell provins av Danmark. Landet hadde ikke sitt eget riksspråk og heller ikke universitet eller universitetsbibliotek. Antall geistlige og embetsmenn i Norge var lavt. Det var derfor ikke så stor etterspørsel etter bøker og nedskrevet tekst. Når de «kondisjonerte» i tillegg regnet det for udannet å lese norske bøker, kunne ikke produk sjonen bli stor. Men i 1820 og 30-åra forandret dette seg. Det ble da en betydelig spredning av litteratur, ikke minst takket være Selskabet for Norges Vel. Oppbyggingen av politiske institusjoner og utdanningsin stitusjoner og framvekst av et borgerskap gjorde at det ble en større og mer opplyst leserskare. Etter 400 års dvale var nasjonen i ferd med å våkne til nytt liv, både sosialt, politisk og kulturelt. På denne tida var bøker en luksus som svært få hadde råd til å kjøpe. Det var ikke så mange bøker som kom ut. og de bøkene som kom ut, kom i små opp lag. En bok ble lest av mange personer, for låning privatpersoner mel lom var ganske vanlig. Profesjonelle forleggere og forlag fantes ikke, det var boktrykkerne som sto for utgivelsene og de ville være garantert mot tap slik at de ga ut bøker som de trodde flest mulig ville kjøpe. Bare religiøse bøker ble skikkelige salgs-suksesser. Katekismer og sal mebøker var ofte de eneste bøkene som fantes i hjemmene til husmenn, arbeidere og fattigfolk.
---- 48 Bib ---- Lesestoff for de kondisjonerte I 1830-åra begynte interessen for skjønnlitteratur å våkne hos embets standen. Man fikk da for første gang en litteraturkritikk, og man begyn te å få den oppfatning at den "skjønne" litteratur var den egentlige litte ratur. De fleste romaner som fantes, var oversatt utenlandsk litteratur. På det norske markedet var det lyrikken som dominerte, med Wergeland og Welhaven i spissen. Det ble imidlertid et gjennombrudd for den nasjonale litteraturen i 1840-åreriß. Behovet for nasjonal selv hevdelse var stor og norske diktere var opptatt av å formulere en nasjo nal ideologi. De viktigste forfatterne på denne tida var Henrik Wergeland. Johan Sebastian Welhaven, Magnus Bostrup Landstad. Peter Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe. Ellers ble det lest en del filosofiske verker, tyske og svenske vitenskapelige verker og juridiske verker. I 1830-årene begynte vi også å få en egen barnelitteratur på norsk. I 1837 kom Asbjornsens første eventyrsamling og senere kom en storre samling utgitt sammen med Jørgen Moe. I 1838 kom barnebladet «Billed-Magazin for Born», redigert av M. C. Hansen og K. O. Knutzen (kom ut bare i 1838 og 39). I 1843 kom «Børnevennen» redi gert av N. A. Biørn. Henrik Wergeland ga ut sin «Vinterblommer i bar nekammeret» i 1839-40. Denne boka var den første norske barneboka. Gusta Rygh skriver at mora og tantene hennes snakket om boker de hadde lest og at hun fant rester etter leseselskapets boker på loftet, bl. a. en del romaner av den svenske forfatteren Emilie Flygare-Carlen. og hun nevner spesielt «Eneboerne paa Johannesskjæret» og «Valdemar Klein». Emilie Flygare-Carlen (1807-1892) var i sin tid Sveriges mest leste forfatter. Hun skrev om natur- og folkeliv og bokene hennes har gode miljøskildringer. Andre boker som Gusta Rygh nevner er svenske samtidige romaner av Alma Maria Schwarts, Heinr. Steffens «Walseth os Leith» og flere andre av hans boker, oversatte franske romaner. f.eks. «Standparallelerne» og Eugene Sues «Mathilde : En ung Kones Memoirer» (Rygh. Gusta 1951 s. 18). Det er klart at Gusta Rygh og hennes søsken var priviligerte. De horte til i en svært kulturinteressert familie som var spesielt glad i å lese og som også hadde en del boker heime. Bestefaren, tidligere lens mann Karl Fredrik Berntsen, etterlot seg mange boker (300-400). dess uten hadde de kontakt med andre likesinnede som også hadde boker
---- 49 Bib ---- heime, og fikk dermed anledning til å låne en del. Det var nok ikke mange i hennes situasjon i Verdal på den tida. Det var bare embetsmen nene som hadde tilgang til slik litteratur og også bare de som hadde interesse av skjønnlitteratur. Hun nevner i sine memoarer tidsskriftene «Hermoder» og «Bien». «Hermoder» ble utgitt i tidsrommet 1821-27 og «Bien» i tidsrommet 1832-38. Begge la vekt på den litterære underholdning. De hadde mange noveller og fortellinger av europeiske forfattere, men også av noen norske. Mauritz Hansen skrev de fleste av sine verker som fort settelsesfortellinger i disse tidsskriftene. Andre lignende tidsskrifter var «Den Norske Huusven» (1827-30), «For Almuen» (1830-39), «For Arbeiderklassen» (1839-45) og «Skilling-Magazin» (1835-91). «Skilling-Magazin» var det første illustrerte ukeblad. Det hadde kunn skapgivende stoff, forankret i opplysningstidas ideer og idealer. Det var et blad som var mye utbredt, det sies at det rundt 1840 hadde rang etter Bibelen og salmeboka! Ukebladet «Almuevennen» ble stiftet i 1849. Tidsskriftene var til å begynne med laget for og av personer fra embetsstand og borgerskap, men med bladet «For Almuen» og «For Arbeiderklassen» prøvde Henrik Wergeland å nå andre samfunnsgrup per. Lesestoff for almuen Hos almuen var ikke leseevnen så stor at de kunne nyttiggjøre seg all slags lesestoff. Lesekunsten hadde blitt allmenn, men det å kjøpe og eie mange bøker eller lese aviser og tidsskrifter, var for de få. Det hadde vært gjort enkelte forsøk på å skrive og gi ut bøker for almuen. Skillingsviser og folkebøker var populære til høytlesing. Folkebøkene var ofte moraliserende med røtter i den europeiske ridderkulturen. De ble av de mer beleste vurdert som vulgære, men ved siden av religiøse skrifter var det bokhandlernes mest populære vare til langt utpå 1800 --tallet. Likevel var det de religiøse bøkene som dominerte. Folk flest hadde lært seg å lese ved hjelp av katekisma, salmebøker og lignende. Det var den slags tekster de var kjent med. og den slags tekster de syn tes det var mest nyttig å lese. Fikk de andre tekster avlese så forsto de dem ikke. Religiøse bøker var dessuten ikke sosialt avgrenset, de ble
---- 50 Bib ---- lest av alle. Skjønnlitteratur interesserte ikke folk flest, det skulle være noe nyttig. Man leste ikke for fornøyelsens skyld på den tida. når det var så mye annet nyttig som skulle gjøres. Det var først i 1850-60-åra at interessen for skjønnlitteratur kom til Trøndelag. Statistikken viser at i perioden 1814-20 kom det ut 20 bøker pr. år i Norge, i 1850 kom det ut 150 bøker. Det var i det store og hele ikke så mye lesestoff man had de å velge mellom. Bortsett fra disse få bokene og tidskriftene var det religiøse skrifter, salmer, noen landbraksskrifter og enkelte aviser man kunne lese.
---- 51 Bib ---- BIBLIOTEKETS LITTERATURTILBUD Dette er lista over de bøkene som fantes i det første biblioteket. Først står innførslene slik de er skrevet i protokollen (skrevet med fete typer her), deretter slik de finnes i Norsk bokfortegnelse 1814-1847. "Fortegnelse over de til Værdalens Almuebibliothek indkjøbte Bøger: No 1 For Huuslig Andagt af Kenser og Bjørn (ældre) For huuslig Andagt udg. afC. N. Kenser og N. A. Bjørn. Et Ugeskrift. Chra. 1842-45 2 Snorre Sturlasons (...) (ældre) afAal 3 Snorre Sturlasons (...) (ældre) afAal 4 Nogle No. af Skilling Magazinet (ældre) Skilling- Magazin til almeennytige Kundskabers Udbredelse. Hver Aar gang bestaar af 52 No. eller Ark med Register 5 Fredens Vei afAbbot Abbot, Joh. S. Fredens Vei. En praktisk Veiledning til Dyd og (...) salighed. Chr. 1844 6 Barndomshjemmet afAbbot Abbot, Joh. S. Barndomshjemmet, eller Hjertet i dets bedste Dannelsestid. En Bog for Ungdommen. Chra. 1840 Søndagen, et folkeskrift af Krummacher Søndager. Et skrift for Folket. Overs. afEdv. Munch. Chra. 1822 8 Kort anvisning til en frugtbar Bibellæsning af Maler
---- 52 Bib ---- 9 Bondepraktika af Lunde qvist Lundeqvist, R. W. Bondepraktika for Ager, Eng og Buskap. Overs, fra Svensk. Chra. 1840 10 Frandes Liv og levnet af Gueriecke Guerike, Hem: Ernst Ferd. August Hermann Frandes Liv og Levnet tilligemed Udtag afhans Skrifter. 1836 11 Livets Sande Vei, en postil ~ Retzius, L.C. Livets Sande vei, aabnet for alle alvorligt søgende i Jesu Christi, som er veien, sandheten og livet; eenfoldige betraktninger over alle søn- og festdagers evangelier, for største delen udarbeidede efter en i Sverige udgiv en po stille. Chra. 1848 12 Wallins Prædikener Wallin, Joh. Prædikener over de aarlige Søn- og helligdages Evangelier. 13 Milnsters Betraktninger Ist. del 14 Miinsters Betraktninger 2de. del Minister, Jacob Peter. Betraktninger over De christlige Troe slær domme. Chra. 1833 15 Elisa af Krummacher Krummacher, Friedrich Wilhelm. Elisa : Atten Betraktninger over 2 Kong. 2, 19-5, 27. Over sat af Hans Holmboe. B. 1. Bergen, 1846. 16 Elisa af Krummacher 1 7 Livets Sande Vei 18 ste aargang av Skilling Magazin 1 9 3die aargang av Skilling Magazin 20 Nogle tanker om Opdragelse af Friiauf (Friiauf, J. R.) Nogle Tanker om Opdragelse af en gammel Opdrager. Oversat (afKrag). 1841. 60 s. 2det oplag 1843.
---- 53 Bib ---- 2 1 Den første Altergang af Gagner Gagner,(...) L. Den første Altergang. Kristelige Raad og anvisninger for Vandringen gjennom Livet. Konfirmationsgave. Oversat fra det svenske. 1 udg. 1840. 2den udgave 1842. 22 Nogle Tanker om Opdragelse 23 Nogle Tanker om Opdragelse 24 Den første Altergang 25 Forsøg til en liten brevbog afSaxild Saxild, Erik Nicol. Forsøg til en liten Brevbog, tilligemed en kort Veiledning til andre skriftelige Opsatser, der bruges i det practiske Liv. Med nærmest hensyn til de Norske Almue- og Søndagsskoler, samt en veiledning for Ældre af almue standen, som ei have Øvelse i den sædvan lige Brevskrivning m.m. 1839. 26 Mester (...) og hans Svend 27 Hestedyrlægen efter Billing 28 Den første Altergang 29 Den første Altergang 30 En Moders veiledende ord til sin Datter Gislesen, Henriette. En moders veiledende Ord til sin Datter, udgivne efter Opfordring. Chra. 1843 31 (?) 32 Haandbog i Aflwldsreformen af Andresen Andresen, Kjekl Ric. Haandbog i Afliol ds reform ens Grundsætninger. Chra. 1848 33 Norske Misjons Tidende af Hauge Missions-Jidende, Norsk. Udg. af Andreas Hauge. (Begynt Juni 1845). Aarlig 12 No.
---- 54 Bib ---- 34 Indledning til Naturvidenskaben af Guldberg Guldberg, Carl August. Indledning til Naturvidenskaben. Udarbeidet til skolebrug og Selvundervisning. Chra. 1848 35 Landstad med sin Chr. religionsundervisning Landstad, Magnus Brostrup. Hjertesut til hver Dag i Ugen, Morgen og Aften, saavelsom ved andre Anledninger, samlede, omarbeideede, tildels ogsaa forfattede. Udg. af Selskabet for christelige Undervisnings- og Andagts-Bøgers Udgivelse. Chra. 1841. 36 Norske Misjons Tidende af Hauge 37 Thalowsf?] christelige Andagtstimer 38 Reformations (...) af Stenersen 1. del 39 Reformations (...) af Stenersen 2. del Stenersen, S. I. Udsigt over den Lutherske Reformation, med en Indledning om Kirkens Tilstand før samme. Del 1 og 2. Chra. 1818-19 40 Veiledning til den udkomne Lærebog 41 Frugthaugen af Lundstrøm Lundstrøm, A. Frugthaugen eller Anvisning til almuen til at opædle Frugttræer afKjærner, samt om Frugttræers Plantning. Chra. 1841 42 Veien til Rigdom af Franklin Franklin, Benj. Veien til rigdom, eller hvorledes man kan blive rig og lykkelig. Chra. 1841 43 (...) sidste Betraktninger 44 Veien til Rigdom af Franklin 45 Fortellinger og Anekdoter om Fredrik den Store Fortellinger og Anekdoter om Fredrik den Stores Liv og Levnet. Chra. 1839
---- 55 Bib ---- 46 Fortellinger og Anekdoter om Fredrik den Store 4 7 Nogle Ord til Norges Kirke af Schreuder Schreuder, Hans. Nogle Ord til Norges Kirke om christelig Pligt med hensyn til Omsorg for ikkechristne Medbrødres Salighed. Chra, 1842. 48 Veien til Rigdom afFranklin 49 Bondevennen af Guldberg. 1 7 bind al2 sk 50 Bondevennen af Guldberg 51 En Christens Arv efter Dr. Clarke Clarke, Sam. En Christens Arv, eller en udvalgt Samling afden hellige Skrift s fortsættelser. Til Trøst og Opmuntring for alle Troende under Livets forskjellige Omskiftelser. Chra. 1837 52 Levnetsbeskrivelser af mærkelige Mænd og Quinder Levnetsbeskrivelser af mærkelige Mænd og Quinder af alle Tidsaldre og Nationer. Udgivne af Skilling Magazinets Redaktion. Iste hefte. Med 5 Portrætter. Chra. 1838 53 Kortfattet fremstilling afden lutherske Reformation 54 Den quindelige Ungdoms (...) af Martin 55 Fuldstendig Brev og Formularbog m.m. Rolfsen, O. H. Formularbog, indeholdende Regler og Formularer for de forskjellige Kontrakter, dokumenter, Ansøgninger m.v. Chra. 1842 56 Mallings store og gode Handlinger Mailing, Ove. Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holsterne. Kbh. 1777 (Denne boka ble brukt som lesebok i skolen og kom i mange opplag. Personene i boka og alle deres gode dyder har en ting
---- 56 Bib ---- felles: De er borgere i den dansk-norske enhetsstaten. Målet er å styrke fellesskapsfølelsen og følelsen av å løfte i flokk mot ei felles framtid). Ist del 57 Munsters Predikener 58 Munsters Predikener 2de del 59 Huslig Andagt (udgivet i Nummer) (ældre) 60 Johan Arndt Sande Christendom (ældre) 20 bind Sex Bøger om den sande Christendom, Hvortil er følet syv av den salig Mands Sendebreve, og hans Betraktning over den saakaldte tydske Theologi, hans Levnetsløb og tyende Testamenter, tiligemed hans Paradiis-Urtegaard. Chr. 1844. (Fire av disse bøkene kom ut på tysk allerede i 1605-1609) 61 Afholdstidende (6te Aargang) Afholdstidende. Udgiven av Afholdsforeningene i Christiania. 62 Afholdstidende (ste Aargang) 63 Deconomiske samlinger 1 64 Deconomiske samlinger 2 Deinboll, Peter Vogelius. Deconomiske samlinger. Udgivne af Romsdals Amts Landhusholdningsselskab. Molde 1845-50. 65 Agerdyrkingens Catechismus Fleicher, Esaias. Agerdyrkingskatekismus. Kbh. 1780"
---- 57 ----
---- 58 Bib ---- Kommentarer til litteraturen Det var altså 65 nummererte bøker eller tidsskrifter, men bare vel 40 forskjellige titler, for det var flere eksemplarer av enkelte. Det var klare kriterier for bokvalg. I lova står det: "Skifter af religiøst, historisk og idetheletaget almennyttig Inhold kjøbes. Bøger, der indeholder fordærvelige Grundsætninger for Stat og Kirke, kjø±>es ikke. " Det ble altså presisert at boksamlingen ikke skulle inneholde bøker som var skadelige eller villedende for almuen. Vurdering av hva som kunne være skadelig eller villedende var det styret som gjorde, og ettersom styret som regel besto av flest klokkere og lærere så er det vel heller ikke så rart at det var mest religiøse bøker som ble innkjøpt. De fleste medlemmer i styret var kirkas menn, eller hadde fått undervis ning av presten. De hadde knapt lest annen slags litteratur selv heller, og såg det som naturlig at det var den slags bøker som skulle være i biblioteket. Det var jo også slike tekster folk flest var vant til å lese. Av de 65 bøkene er det minst 28 av dem som har et religiøst inn hold, mens 5 handler om oppdragelse 0.1. Det er 8 landbruksskrifter, 6 historiske og 3 omhandler avholdssak. Det finnes 3 eks. av Franklins «Veien til Rigdom» og 3 nummer omfatter hele årganger av «Skilling- Magazin». 2 havner i gruppa "diverse" og 7 i potten "übestemmelig" eller "vet ikke". Det er ikke alltid at tittelen sier så mye, og når det da ikke finnes nærmere opplysninger om dem, er det vanskelig å si hva slags bøker det er. I protokollen ble tittelen dessuten som oftest forkor tet, så av og til er det vanskelig å finne ut hvilken bok det er av den grunn. At bøkene er nyttige og oppbyggelige, det kan man være ganske sikker på. Det letteste lesestoffet her er muligens «Skilling-Magazin». Også det hadde kunnskapsbringende stoff, men tidsskriftet ble veldig populært over hele landet, så det er mye som tyder på at det var noen lunde lettlest. Det norske litteraturtilbudet var begrenset på denne tida. slik at mye av litteraturen var oversatt fra andre språk. Som tidligere nevnt fantes det en del oversatte utenlandske romaner som også ble lest i Norge, men ingen av disse fantes ved biblioteket i Verdal. Det litteraturtilbudet som var ved biblioteket her, var nok svært representativt for lignende
---- 59 Bib ---- bibliotek rundt om i landet. At det var 65 medlemmer av almuebiblio teket og 65 nummer i boklista var neppe tilfeldig. Man anskaffet bøker slik at samtlige medlemmer kunne ha ei bok til låns samtidig. Her er en oversikt over de ti mest utlånte titlene i perioden 1848 - 1851: "Skilling-Magazin Norske Misjonstiende Munsters Betraktninger Elisa Snorre Wallins Prædikener Ba rndomshjemmet Indledning til Naturvidenskaben Bondepraktka Deconomiske samlinger Reformations(. ..)" At «Skilling-Magazin» skårer så bra er ikke overraskende, for man hadde mange eksemplarer og flere årganger. Dessuten var det noe av det letteste lesestoffet som var i biblioteket. Det hadde mange bilder og lettfattelig tekst. Det kom ut i peioden 1835 - 1891 og var det første illustrerte ukebladet. Også Norsk Misjonstidende fantes i mange eksemplarer og årganger. For mange lånere var det nok enklere å lese et blad enn ei bok. Videre drift av biblioteket i årene 1849 - 1852 Den 23. desember 1849 ble boksamlingens andre generalforsamling holdt. Regnskapet ble først lagt fram. Man hadde da fått inn 30 specie daler 10 ort 16 sk i medlemskontingent og betalt ut 25 speciedaler 2 ort og 8 sk til bokkjøp. bokbinder 0.1. Nå ble det besluttet at den årlige generalforsamlingen i framtida skulle holdes 1. oktober hvert år. Dessuten "Man var enig i at Protokollen maatte behandles omhyggelig og at der bruges Blyant". Cand. theol A. Steen ble nå valgt til ny sek retær, bibliotekar Grande og kasserer Moe fortsatte som før, til "Bestyrelsen valgtes kirkesanger Hage, Seminarist Rygh, Skolelærer
---- 60 Bib ---- Hallon, Johannes Ellewsen Holme, Sersjant 0. Sehm og Aagaard" . Det ble slått fast at personer som ikke hadde betalt kontingenten ikke skulle få låne boker og bibliotekaren fikk streng beskjed om å passe på dette! 1. november 1850 ble det avholdt generalforsamling i den faste sko lens lokale ved Verdalsøren. Det ble også nå innskjerpet at det ikke skulle lånes ut til de som ikke hadde betalt kontingent, likeså fikk kas sereren pålegg om å kreve inn utestående fordringer snarest. Mange var også ilagt mulkt fordi de ikke hadde leven inn bokene til rett tid. Man kan ut fra dette tolke det dithen at leselysten var langt storre enn betalingsevnen. Leselysten var kanskje også storre enn leseevnen og ikke minst ledig tid til lesing. Også i 1852 er det referat fra generalforsamlingen, og vi får da høre at kasserer Ole Moe er dod. Denne generalforsamlingen bie holdt 2. februar. Ole Moe dode i 1851 og generalforsamlingen ble kanskje av den grunn utsatt noen måneder. Kirkesanger Aagaard ble valgt til ny kasserer. Etter februar 1852 finnes det ikke noen opplysninger om bibliotekdrifta for i 1869. I referatene fra generalforsamlingene er det tydeligvis det økonomiske som er det viktigste. Det er referert hvem som har betalt kontingent, hvem som ikke har betalt og konsekvensene viss de ikke betaler innen ei viss tid. Man ville helst at alle bokene skulle være innlevert til biblioteket for generalforsamlingen, slik at de fikk inspisere dem og se hvordan tilstanden pa bokene var. I flere tilfel le ser det ut til at bibliotekaren går god for at de bokene som ikke er innlevert er i god stand. Medlemslistene fra denne perioden viser at det fra starten av var 65 medlemmer som betalte kontingent. De fleste, men ikke alle. lånte boker. Noen betalte vel bare for å stotte saken, de mest velstående betalte langt mer enn den ordinære kontingenten og mange av dem lån te ikke i det hele tatt. 1 perioden 26. november 1848 til 27. januar 1852 hadde biblioteket tilsammen 416 utlån. Det er vanskelig å si noe om grunnen til at interessen dabbet av etter kort tid. En av grunnene kan være vanskelige levevilkår for folk i byg da. Det var et meget ustabilt vær i denne perioden, noe som forte til dårlige avlinger. Det må betraktes som uår i bygda bade hosten 1848 og 1849. I 1849 matte mange drøye brødmelet med furubark iSuul 1951 s. 68). Man måtte også importere korn. noe som forte til ekstra
---- 61 Bib ---- kostnader. Derfor hadde folk flest nok med å holde sulten fra døra, og da er det naturlig at lesing og bibliotekbruk måtte vike plassen for mer livsnødvendige ting. Usikre inntekter for biblioteket førte til at drifta ble uregelmessig. Man hadde ikke råd til å kjøpe nye bøker. Bokbestanden ble dermed ikke fornyet og dette virket helt sikkert inn på interessen. Å skaffe de riktige bøkene til biblioteket ble heller ikke vektlagt nok. Mange av bøkene var holdt i et høytidelig og vanskelig språk som gjorde at de ble vanskelig tilgjengelig. Folk mistet rett og slett interessen for lesing for de forsto ikke det som sto skrevet. For de som var noenlunde lesekyn dige var innholdet i de religiøse bøkene kjent, så det var lite som appel lerte til fantasien og stimulerte leselysten. Kanskje var en av grunnen at noen av de sentrale personer enten døde eller fikk andre ting å konsentere seg om. Ole Moe og Arnt Stiklestad døde, og Trond Johnsen Wold flyttet lengre opp i bygda. Det er mye som tyder på at bibliotekar Lars Grande sluttet som lærer på Øra i 1851 og at han da forlot bygda. Han har skrevet under protokol len i november 1850, men ikke i februar 1852. Johannes Rygh ble ansatt som lærer ved skolen på Øra i 1851. Det er ikke nevnt noe om at han ble valgt til bibliotekar. Likevel er det grunn til å anta at han tok over den jobben etter Lars Grande, ettersom biblioteket var plassert på skolen. Det var kanskje så selvsagt at bibliotekarstillingen fulgte lærer stillingen at det ikke var nødvendig å nevne det i møtereferatene. Biblioteket fikk altså ny kasserer og ny bibliotekar på omtrent samme tid, og dette skiftet av nøkkelpersoner har tydeligvis virket uheldig på den videre drifta. Selv om biblioteket som ble stiftet i 1848 ikke besto i så mange år, så var det likevel en viktig hendelse for bygda. Ideen med bibliotek døde aldri helt, og dette første forsøket på bibliotekdrift i 1848 la grunnlaget for det nye biblioteket som ble stiftet i 1869.
---- 62 Bib ---- NYGIV Bibliotekarbeid i Norge i 1860-åra Interessen for biblioteket i Verdal ble etter hvert mindre og det er ikke registrert noen aktivitet etter februar 1852. Det merkelige er at det net topp på denne tida ble en oppblomstring for bibliotek og folkeopplys ning i andre deler av landet. «Selskabet for Folkeoplysningens Fremme» ble stiftet i september 1851. Man hadde sett at mange var uvitende og manglet vurderingsevne, og derfor fort ble revet med av bevegelser som thranitterbevegelsen og mormonismen. Man så en nasjonal fare i denne utviklingen og mente at det beste middel for å motarbeide denne tendensen var opplysning. Selskapet gikk inn for en allmenmenneskelig opplysning. Dette møtte motbør i kirka, som mente at det religiøse var det viktigste. Det var en prest som mente at mange av de bøkene som ble formidlet var " elskovsbøker som Bondedamene læste istedenfor at gaa i Fjøset. " (sitert etter Kildal 1949 s. 120.) Det var en alminnelig mening at det ikke var verdt å lese annet enn religiø se bøker. Selskapets arbeid førte likevel fram, og det ga ut tidsskriftet «Folkevennen» med Ole Vig fra Stjørdal som den første redaktør. Han skrev folkelig og godt forståelig, og bladet ble veldig populært over hele landet. Han fremhevet hvor viktig det var for menigmann å stå godt rustet åndelig nå når han hadde fått større politisk makt og dermed et større medansvar for samfunnet. Eilert Sundt ble neste redaktør av «Folkevennen» og han agiterte og talte bibliotekenes sak overalt. Han fremhevet leselyst og lesing av gode romaner. Man skulle ikke bare lese det nyttige. De eksisterende bibliotek ble forbedret og utviklet, bokutvalget ble mer variert og lese ferdigheten økte. Fra 1840 ble det sporadisk gitt statlige bidrag til bibliotekdrift, men det var først etter at biblioteket var opprettet. Man måtte vise interesse lokalt før man kunne få tilskudd. Etter 1851 ble det enkelte år bevilget penger på statsbudsjettet, men fra 1863 til 1876 var statsstøtten helt borte. På slutten av 1860-åra ble det ei nedgangstid innen kultur og ånds liv i Norge, noe som selvsagt også virket inn på bibliotekarbeidet. Manglende statsstøtte, avtagende agitasjon, økonomisk nedgangstid og
---- 63 Bib ---- stigende utvandring førte til nedgang i aktiviteten på bibliotekfronten mange steder i landet. I Verdal var det nettopp på denne tida at det ble ny giv for biblioteket. Biblioteket i Verdal får nytt liv i 1869 Den første spede spire til bibliotekdrift visnet i 1852, men frøet som var sådd, døde ikke. Det var det noen ildsjeler som ikke ville gi seg. I et juleselskap i 1868 hos res.kap. Muller i Vuku tok Karl Rygh initiativ til gjenopprettelse av biblioteket. På denne tida var han adjunkt, senere ble han overlærer ved Trondhjem katedralskole. Fra protokollen kan vi lese: "Efterat det i 1848 i Verdalen oprettede Almuebibliothek efter faa Aar var gaaet ind qf Mangel paa Interesse for Sagen beslut tedes i Januar 1869 atforsøge oprettet en ny Almuebogsamling. Prost Koch, Kaptein Holst og Adjunkt Rygh satte Sagen igang og ved en Sammenkomst i Julen blev til en Begyndelse sammen skudt 10 Spd 30 sk. Siden bl eve Lister udsendte til Tegning af Medlemmer der skulde betale en aarlig Kontingent af24 sk. Alle Folke-oplysningselskabets Skrifter og 19 Aargange af Skillingsmagasinet samt en del andre Bøger bleve forærede til Bogsamlingen. Verdalen Sparebank bevilgede paa Adj. Ryghs Navn et Laan af2s Spd og for disse og de før indsamlede Penge blev gjort Indkjøb af Bøger saa at Bogsamlingen den Iste Juli 1869 blev aabnet paa Gaarden Haug med 115 Bind. Provst Koch, Kapt. Holst og Pastor Muller erklærede sig villige til ind til videre at danne en Bestyrelse, og Adjunkt Rygh overtog som Mellommand at besørge Anskaffelse af Bøger. Den nærmere Opsigt med Bogsamlingen og Besørgelsen af Udlaan blev over ta get af Petra og Gusta Rygh. " Dette er et sitat fra den første protokollen, og det er sikkert Gusta Rygh som i ettertid skrev det inn i protokollen. Det er skrevet med ei fin og forståelig håndskrift, i stor kontrast til resten av det som finnes i samme protokoll. Den samme fine håndskrifta finnes igjen i noen regnskaper fra 1869 og i utlånsprotokollen fra samme året.
---- 64 Bib ---- I et brev av 24. januar 1869 fra Gusta Rygh til broren Evald beskri ver hun oppstarten slik: Forst holdt Karl en lang Tale og gikk rilsist om med en Tallerken for at faa samlet til Grundleggelsen. Forst Damerne og dernæst Herrerne gav saa godt som alle dertil og som det syntes med Glæde. Han fik mdsamlet over 10 Spd. Der er nu udsendt Lister til itidsamling red Skolelærerne crg Provsten. Præsten og Kapteinen (Holst I har sat sig i Spulsen for Sagen, saa det skulde synes aa maatte blive til noget. hvis ikke Folk er alt for træge. C. Sættem har forærer 19 Aargange av Skillingsmagasinet og U. Knoffalle Folkeophsningsselskabets Skrifter. (sitert etter Midler 1965 s. 13) I et nytt brev fra Gusta til Evald datert 13. oktober 1869 skriver hun litt om hvilket arbeid broren Karl gjorde for å få i gang biblioteket. Det var tydeligvis ikke helt enkelt å starte opp et slikt foretak, men det synes som det ble godt mottatt da det forst var der. "Karl gjorde indkjob av Boger, laante paa eget Savn i Sparebanken - riktignok med Haab om aa fan de 25 Spd eftergi vet. og strævede mot mange Hindringer til Bogsamlingen i juli Maaned blev aapnet. Den tæller nu 180 Bind og omtrent 100 Medlemmer. Kontingenten er 1 ort aurlig - for Husvnvnd 12 sk. 1 de Maaneder Biblioteket har bestaaet har der gjennomsnittlig vært 40-50 Udlån pr. Maaned. Mange er flittige Laantagere og viser Sands for Læsning og mere Oplysning end man skulde tro. Petra og jeg besørger i fællesskab Udlaanet og fineler den en behagelig Avveksling i hverdagslivets Ensformighed. " i sitert etter Midler 1965 s. 14) Begrunnelse for å starte biblioteket på nytt I referatet fra motet hos res. kap. Muller i Yuku. skruer Gusta Rygh at broren Karl forst holdt en lang tale. Ettersom det ikke er noe referat fra denne talen, er det vanskelig a si hva han snakket om. men man rna ga ut fra at han agiterte for bibliotekdrift og snakket om viktigheten av a
---- 65 Bib ---- gi vanlige folk lett tilgang til bøker. Han og andre likesinnede så klart at opplysning og lesing var viktig for «almuen» og at det var viktig å bevisstgjøre den vanlige mann. De som hadde fått utdannelse takket være foreldrenes velstand og interesse, såg det som sin oppgave å for midle opplysning videre til de som ikke hadde hatt de samme mulighe tene. I 1860-årene begynte dessuten interessen for skjønnlitteratur å gjøre seg gjeldende også i Trøndelag. De første oljelampene kom også i dette tiåret og det førte til bedre vilkår for lesing. At Karl Rygh kunne ha mer personlige motiver for å stifte bibliotek er heller ikke umulig. Hans søstre Petra og Gusta ble ansatt som biblio tekarer. De hadde ingen godtgjøring for arbeidet sitt, men så det som et privilegium å få noen avbrekk i hverdagen med å låne ut bøker og hol de orden i boksamlinga. Kanskje var det nettopp dette som var bak grunnen for å stifte bibliotek, nemlig det å hjelpe søstrene ut av den ensformigheten og kjedsomheten de følte? I et brev av 21. november 1868 fra Petra til Karl beklager hun seg over hvor kjedelig og ensfor mig liv det er å sitte ved rokken dag ut og dag inn. "Dagerne ere saa ensformige at jeg ofte i mit stille Sind undres over, om der kan gives noget saa ensformigt som Slottet i Verdalen. Vi spinder og spinder og spinder. (...) Så sidder man da der med hver sine egne Tanker den utslagne Dag, saa Tankerne tilsids blive ganske besværlige. " (sitert etter Midler 1965 s. 11-12) Det er klart at døtrene på Slottet hadde evner og anlegg som kunne ha vært brukt til mer intellektuelle ting enn spinning, men på den tida var det ikke særlig stor mulighet for kvinner til å gjøre noe annet enn hus arbeid. Man kan derfor tenke seg at Karl så dette og skjønte at biblio tekarbeidet ville avhjelpe denne situasjonen litt. Var biblioteket for alle? Bibliotekarene hadde inntrykk av at boksamlinga ble brukt av folk fra hele bygda (Rygh, Gusta 1951 s. 20). Dette er nok en sannhet med modifikasjoner. Når man ser på hvem det var som lånte, er inntrykket at det stort sett var folk fra de sentrale deler av bygda som benyttet
---- 66 Bib ---- biblioteket. Veldig få personer bosatt ovenfor Vuku var medlemmer. De fleste bodde rundt Øra og Stiklestad, men det fantes også lånere fra mer perifere strøk av kommunen, bl. a. Nord-Leksdal og Kulstadvika. Ettersom biblioteket var sentralt plassert, skapte lange avstander selv sagt problemer for folk i utkantene, slik at det var bare de mest lese lystne som trosset avstandene. Et forsøk på å gjøre biblioteket mer til gjengelig for vanlige folk, var differensiert kontingent. Kontingenten var forskjellig for bonde og husmann. Bøndene og velstående folk måt te betale dobbelt så mye som husmenn, inderster og andre fattige. Noen betalte også bare halvårskontingent. Dette var nok også et middel til å få flere som medlemmer, i og med at man da ikke måtte ut med så mye penger på en gang. I 1869 var det 121 betalende medlemmer. Noen få kvinner hadde kommet med som medlemmer, tiltross for at det langt opp i 1860-åra ble ansett som meningsløst at kvinner skulle sysle med slike åndelige interesser som å lese. Biblioteket åpnet 1. juli og det ble foretatt i alt 316 utlån dette første året.
---- 67 Bib ---- DE NYE GRUNNLEGGERNE I følge Gusta Rygh var det broren Karl som gjorde det meste av det praktiske arbeidet for å få biblioteket i gang. I tillegg til han var pres ten, prosten og kapteinen viktige aktører. Lærerne hjalp også til med å verve medlemmer, men de var bare medspillere, slik at de er ikke vur dert som grunnleggere. Familien Rygh Det er utenkelig å skrive om biblioteksaken i Verdal uten å ta med en nærmere presentasjon av familien Rygh på Slottet, som på alle vis had de mye å si for kulturlivet i bygda. Bøker og lesing sto sentralt i denne heimen, og ettersom familien hadde en fremskutt posisjon i bygda, var de sentrale når det gjaldt å spre litteratur og informasjon. Deres omgangskrets var først og fremst «de kondisjonerte», som presten, læreren, kapteinen og storbøndene. Lensmann og stortingsmann Peder Strand Rygh (1800-1868) ble født i Overhalla. I 1832 ble han lensmann i Verdal og flytta da til byg da. Han kjøpte en part av den gamle kongsgården Haug, i dagligtale kalt Slottet. Han var stortingsmann for Nordre Trondhjems Amt fra 1839 til 1866. Han abonnerte på flere aviser, enten alene eller sammen med andre, så han var etter den tids standard en belest mann. Hans kone var Ingeborg Marie Bentzen (1809-1878). Sønnen Evald beskri ver henne som en mer enn alminnelig begavet kvinne med mange interesser og selvstendige meninger. Hun hadde ingen utdannelse, kun ne ikke skrive noe særlig, men hadde en spesiell interesse av bøker og lesing (Rygh, Evald 1950 s. 23). De fikk tre sønner, Oluf, Karl og Evald, og tre døtre, Rikka. Petra og Gusta. Sønnene fikk alle høy utdannelse, mens døtrene "måtte nøye seg med de smuler der falt fra de rikes bord. Men smulene falt forholdsvis rikelig og ble vel nyttet. " (Muller 1965 s. 9). De som fikk størst direkte betydning for bibliotek saken i Verdal var Karl, Petra og Gusta.
---- 68 Bib ---- Karl Ditlevßygh (1839-1915) Sin første skolegang fikk Karl Rygh hos Nilsen på Hallem og hos Chr. Schmidt på Stiklestad. Senere reiste han til Trondheim på skole. Han ble student i 1857, adjunkt i 1865 og var overlærer ved Trondhjem katedralskole fra 1887 til 1899. Han var spesielt interessert i historie, og skrev en del historiske verker om oldtidsfunn og arkeologi i Trøndelag. Han gjorde en stor innsats for oldsakssamlingen i Trondheim, bl. a. ved å lage kataloger sl* at den ble lettere tilgjengelig for forskerne. Han var bestyrer for oldsakssamlingen fra 1870 til han døde i 1915. Etter at broren Oluf døde. bisto han med utgivelsen av hans etterlatte verker om norske gårdsnavn. Han var aktiv lokalpoliti ker i Trondheim på den konservative sida. og han var også på Stortinget ei tid (Verdalsboka 1930 b. 111 s. 266). Petra Rygh (1845-1918) Hun var sammen med søstra Gusta bibliotekar fra 1869. I 1874 giftet hun seg med Martin Daniel Miiller på Vist og som kone på en stor gård fikk hun da andre arbeidsoppgaver. (Hennes sønn Eliseus Miiller har et referat fra bryllupet hennes og ellers beskrevet livet på Vist i boka «Minner omkring familien Rygh på Haug i Verdal»). Gusta Rygh (1850-1928) Hun ble tidlig interessert i bøker og lesing og hun skriver selv at hun antagelig var bare 6 år da hun fikk den store ære å lese høgt fra «Onkel Toms hytte» for resten av kvinnene på gården. Hun var for lita til å gjø re nytte for seg i kardingen, derfor fikk hun underholde dem med lesing. Hun leste alt hun kom over. romaner like så vel som juridiske skrifter - "Læsehungeren var umættelig" (Rygh. Gusta 1951 s. 18). Man kan trygt si at hun fikk interessen for litteratur inn med morsmel ken, og hun ble også Verdals første kvinnelige bibliotekar, og hadde jobben fra 1869 til 1878. til å begynne med sammen med sin soster Petra. Etter at Petra giftet seg i 1874 var Gusta alene om jobben til hun reiste fra bygda i 1880. Sostrene forte sirlige regnskaper over inntekter og utgifter, selv om det ikke var så mange poster. I 1880 flyttet Gusta Rygh til Kristiania 02 ble ansatt i Morgenbladet, hvor hun arbeidet
---- 69 Bib ---- Karl Ditlev Rygh Petra Rygh Gusta Rygh Bildene er kopier fra boka «Minner omkring familien Rygh på Haug i Verdal»
---- 70 Bib ---- med en daglig utklipningsfoljetong som hun redigerte og oversatte. Hun skrev også litteratur-anmeldelser og små artikler om litterære emner og oversettelser fra utenlandske aviser og tidsskrifter. Hun had de svak helse slik at hun noen år etter århundreskiftet måtte slutte i sitt faste arbeide, men hun skrev fortsatt av og til bokanmeldelser og lig nende. Hun dode i Oslo 8. april 1928. Presten Andreas Nicolai Hesselberg Mliller. Han ble født i Bergen i 1833 og var var res. kap. i Verdal fra 1865 -1873. Senere ble han sogneprest i Lavik iYtre Sogn. i Brevik og i 1886 ble han sykehusprest i Bergen. Han ble i 1861 gift med Konstance Matilde Poppe. De hadde ei datter. Prosten Truls Krog Koch. Han var prest i Verdal fra 1856-1879 og prost i Sondre Innherred Prosti 1857-73. Han hadde stor interesse for skolen og gjorde mye for a forbedre den. bl. a. sto han i spissen for åfå bygd Trøgstad skole. Han var gift med Katarina Secilie Holm. Koch dode i Kristiania 1884. Kapteinen Wilhelm Kristian Wessel Holst (1816-1887) overtok i 1847 Stiklestad Vestre etter sin far. Han var da korpsadjutant og premiereloytnant. senere ble han kaptein. "Kaptein Holst var en dyktig og meget ansett mann" (Verdalsboka 1930 b. 111 s. 315). Han satt i kommunestyret i perioden 1849-1853. og fra 1864 til 1871 var han ordfører. I 1860- og 70 ara var han amtveimester og betydde mye for veibygginga i distrik tet. Han ble betraktet som en foregangsmann som gardbruker og i hans tid ble garden et mønsterbruk. Han var ridder av St. Olavs orden og av Wasa ordenen. Han var gift med Sofie Amalie Schmidt. "Hun ble reg net for Bygdens grande Dame. og deres hjem ansaaes for at være Bygdens fine Hus. " (Rygh. Gusta 1951 s. 28).
---- 71 Bib ---- I 1860 kom ei ny lov om skolevesenet på landsbygda. Skolepliktig alder var 8 år, og alle skulle ha minst 9 uker undervisning hvert år fram til konfirmasjonen. En skoleuke var 6 dager å 6 timer. Det ble strengere krav både til skolelokaler og lærere. Det ble bestemt at i kretser med mer enn 30 barn skulle det være skole på et fast sted. I Verdal ble byg da delt inn i27 kretser. 11 6 kretser ble det fastskole, mens det ide res terende 1 1 kretser fortsatt var omgangsskole. Bare de to skolene i Vuku og Øra hadde i 1860 egne lokaler. For de andre fastskolene ble det leid rom på gårder i de enkelte kretser. Trøgstad skole ble bygd i 1865 (øde lagt av raset i 1893). Stiklestad skole sto ferdig i 1881 og her ble det også lokaler for kommunestyret. De andre skolene fikk egne lokaler i 1 890-åra og etter århundreskiftet. Det ble etterhvert seminarutdannede lærere i alle kretser, slik at den tida var over da prestene sto for lærerut danninga. Den siste læreren uten utdanning var Johannes Kluken i Helgådal/Vera. Han hadde fått sin utdannelse av seminarist Johannes Rygh. Alle lærerne, unntatt de i Vuku og Øra, måtte undervise i to kret ser. I 1 867 ble det tillatt å bruke kvinner som lærere for de yngste bar na, men noen lærerinne fikk ikke Verdal før i 1883. Det kom også nye regler for styret for skolen. Det var ikke lenger bare prestene som skul le ha hånd om skolevesenet, men også folkevalgte fra kommunestyret skulle være med i skolekommisjonen, dessuten skulle lærerne ha en representant. Den nye lova førte til at det ble en økende interesse for skole og opplysning utover i 1860-åra. Fremdeles var hovedfaget på skolen kristendom, men på undervisningsplanene sto også lesing, regning, skriving, historie, geografi og naturfag. I disse tre siste fagene fantes det ikke lærebøker, men R A. Jensens lesebok ble brukt både som lese bok og lærebok. Den kom ut i 1864 og ble en veldig populær bok. Selv om skriving sto på undervisningsplana, så ble det likevel lagt lite vekt på skriftlig framstilling. I perioden 1877 - 1890 var det en egen sløyd skole, inntil sløydundervisninga kom inn i vanlig skole. Handarbeids skole for kvinner ble opprettet i 1895. I 1 867 ble det forsøkt med et kurs med videregående undervisning ved skolen på Verdalsøra. men det ble bare med dette ene kurset. I 1881 ble Værdalens private middelskole opprettet. Foruten almuesko len var det i perioden 1856-1860 statlig landbruksskole på Bunes. og
---- 72 Bib ---- fra 1860-1870 drev Jacob von der Lippe Hansen privat landbruksskole der. Bøndene i distriktet ble ikke særlig imponert over de nye land brukskandidatene. Det ble undervist i jordbruk etter utenlandsk møn ster, og når elevene skulle omsette sine kunnskaper i praksis, gikk det ikke alltid så bra. Utenlandsk teori passet ikke alltid med trønderske forhold! (Rygh, Evald 1950 s. 18). Annen kultur i perioden Det ble stiftet misjonsforeninger flere steder i kommunen i 1870 - og - 80 åra. Volhaugen var først ute. Her ble foreningen stiftet i 1872. Så fulgte Volden i 1875, Ness 1879, Verdalsøra 1881 og Stiklestad 1885. Senere kom avholds- og ungdomsbevegelsen i gang. Den første spire til ungdomslag i Vuku var antagelig allerede i 1877, mens den egentli ge stiftinga av ungdomslag i Vuku, Leirådal og Verdalsøra var i perio den 1883 - 85. Det kom også i gang musikkorps på denne tida. Vuku hornmusikklag ble stiftet i 1895. Vinne musikkforening (nåværende Vinne musikkorps) ble stiftet i 1893. 1 følge beretning til 40-års jubile et i 1933 (årsskrift 1976) kjøpte de instumenter av "steksta-byggen". Det må derfor ha vært musikkorps på Stiklestad før denne tid. Det var lite politisk arbeid før på 1880-tallet. Vuku arbeiderforening ble stiftet i 1886. En thranitterforening eksisterte i kort tid i 1850, men ellers var det ingen aktivitet. Nordre Trondhjems Amtstidende (nå Levanger avisa) ble grunnlagt i 1 848 og var lenge den eneste avisa i distriktet. Litteraturen i Norge 1869 - 1900 I denne perioden kom norsk skjønnlitteratur for alvor på banen, derfor er det naturlig å ta med litt om den litteraturen som fantes og de forfat terne som la grunnlaget for den store og blomstrende produksjon vi har av bøker her til lands. Mange av våre fremste forfattere var virksom i denne perioden. «De fire store» i norsk litteratur, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, hadde sine glansperioder i dette tidsrommet. De hadde riktignok debutert adskillig tidligere, men det er de verkene de skapte i denne perioden som er blitt husket. Bjørnstjerne Bjørnson skrev vek selvis bondefortellinger, sagadramaer og samfunnskritiske drama. Han var også politisk engasjert på venstresida i norsk politikk, og det var
---- 73 Bib ---- som politiker og folketaler han kom til Stiklestad i 1882 og talte på det store folkemøtet der. Henrik Ibsen debuterte i 1855. Fram til 1875 skrev han drama med historisk tendens, men fra 1877 begynte han å skrive realistiske samfunnsdrama. Flere av bøkene til Alexander Kielland ble innkjøpt til biblioteket så fort de kom ut, det samme gjaldt Jonas Lies bøker. Det var også andre store forfattere i Norge på den tida og mange av dem skapte skuespill og romaner som fremdelses er like aktuelle. Før denne tida var det helst dikt eller skuespill som ble skrevet. Nå ble romanskriving mer vanlig og det var med på å skape en stigende interesse for skjønnlitteratur, slik at etterspørselen etter denne litteraturen økte kraftig. Rundt 1870 oppsto også en ny måte å skrive litteratur på. Det er det som kalles «det moderne gjennombrudd» i litteraturens verden. Det var dansken Georg Brandes som gikk inn for en ny skrivemåte. Man skulle skrive slik at man «satte problemene under debatt», det vil si skrive slik det egentlig var og ikke idyllisere. Folks leselyst og leseevne hadde utviklet seg mye på slutten av 1800 ---tallet. Samtidig var det stor endring i samfunnet. Det var en stor økning i det lesende publikum på grunn av bedre lys, bedre opplæring, bedre produksjon og distribusjon. Det meste av norskprodusert litteratur ble imidlertid utgitt på dansk på danske forlag. Fra midten av 1850-åra oppsto det riktignok en hel del små forlag her til lands. De ga ut skole bøker, andaktsbøker, populære fagbøker og oversatt, utenlandsk skjønnlitteratur. Da det rundt 1860 kom en ny forfattertype som i sti gende grad prøvde å leve av forfatterskapet sitt, kunne ikke disse små forlagene betale dem tilstekkelig for bøkene. Derfor måtte forfatterne henvende seg til danske forlag. Utgitt på danske forlag, og samtidig i Norge og Danmark, fikk de et publikum som var stort nok til å lage sto re opplag. Dermed kunne de tjene nok til å innta en fri stilling som for fattere. Bøkene deres ble lest i hele Norden, det litterære miljø var fel lesnordisk på den tida. Veien til Europa ble også kortere når bøkene ble utgitt i Danmark. Norsk diktning ble ei stormakt i europeisk litteratur. Ulempen var at hensynet til det danske publikum hemmet fornorsk ningen av skriftspråket. På slutten av 1870-åra begynte forlagene H. Aschehoug. A. Cammermeyer. J.W.Cappelen og P.T. Mailing et samar beid for å kunne tilby forfatterne bedre vilkår i Norge. De stiftet «Den Norske Forlagsforening». Foreningen var Oslo-dominert til å begynne med, men i 1895 ble forlagsforeningen mer landsomfattende o^
---- 74 Bib ---- omdøpt til «Den norske Forleggerforening». Det var likevel ikke før i 1925 at de "fire store" ble "kjøpt heim" fra Gyldendal i København til Norge for 3 millioner kroner, midler som ble fremskaffet ved en nasjo nal innsamlingsaksjon. Bibliotekets litteraturtilbud i 1869. "Fortegnelse over de til Værdalens Almuebogsamling hørende Bøger" (avskrift fra protokollen): "No Aars, Udvalgte norske Oldkvad Arnulf, Sigrid 1 2 Arrhenius, J. Om Husdyrenes Fodring i Misvækster Auerbach, Storbonden og hans Sønner. 2 exempl. Bang, Fortæl Unger for folket 3 4 5 6 Berlin, Naturlære Bjørnson, Arne do. Smaastykker Blandinger. 2 Bind 7 8 9-10 Bohr, Peter Tordenskjold 11 Boye sen, Vexelbrugets Grundsætninger Boisen, Vandringer i det hellige Land Brun, Korstogene 12 13 14 15 Bærentzen, Atlas Daae, Jordbeskrivelse. 3 Bind 16-18 19 Daae, Throndhjems Stift s geistlige Historie Dorph, Kongespeilet 20 Eriksen, Veiledning i Jordbruget Faye, Karl 12. i Norge 21 23 do. Norge i 1814 Fibiger, Lyset 24 Folkelæsning. 3 Bind Folkevennen. 25-27 28-44 45 Folkelæsninger. En Tylvt 46 Fayuett, Gustav Adolf s Historie do. Gustav Vasas Historie 47
---- 75 Bib ---- 48 Gjessing, Den ældre Edda 49 Grønlund, Plantenes bygning og Liv 50 Holberg, Udvalgte Skrifter 51 Jensenius, Beskrivelse over Bratbergs amt 52 a-b Keyser, Norges Historie 2 Bind 53 Lieblein, De gamle Egyptere 54 Løberg, Norges Fiskerier 55 Meltzer, Smaabilleder af Folkelivet 56 Miertssching, Reisedagbog 57 Munch, Gude og Heltesagn 58 do. Snorre Sturlasons Kongesagaer 59 Naturvidenskabelig Læsning 60 Nielsen, Bondeliv 61 Petersen, Fortællinger af Fædrelandets Historie 62 Rasch, Den kunstige Fiskeformerelse 63 Rasmussen, Blodvidnerne 64 Rieck, Fra Fjeld og Hav 65-68 Rosing, Landmandsbog for 1865 do. 1866 2 Exempl do. 1867 69 Rygh, Gunlaug Ormstunges Saga 70 do. Sigmund Brestesons Saga 71-74 Schroder, Ugebladfor den norske Landmand 4 Bind 75-76 Schiibeler, Havebog. 2 Exempl Selmer, Skildringer afLand og Folk 79-100 Skillingsmagasinet 15 Aarg. 22 Bind 101 Sommerschiekl Garibaldi og hans Alpejægere 102-103 Stenersen, Reformationshistorie 2 B. 104 Storm, Trondhjems Omegns Flora 105 Stowe, Onkel Toms Hxtte 106 Sundt, Om Dødeligheden i Norge 107 do. Egedes Dagbog 108 do. Om Giftermaal i Norge 109 do. Om Husfliden i Norge 110 do. Om Piperviken og Ruselokbakken 111 Sørensen, Krigen i Norditalien 112 Vig, O. Sange og Rim for det norske Folk
---- 76 Bib ---- 113 do. Jillæg til samme 114 Vogt. Reise i det hellige Land 115 do. Det hellige Land" Det er mye som tyder på at dette var de bokene som ble innkjøpt til starten av biblioteket og at man senere samme år kjopte inn de som er skrevet inn i tilleggskatalogen. Bokene er ført i alfabetisk rekkefolge etter etternavnet til forfatteren, for så å begynne på a igjen i tilleggska talogen. "Tillægskatalog 116 Ahlfeldt, Menneskelivet i Guds Ords Lxs 117 Aall, Erindringer af Norges Historie 118 Asbjørnsen, Landmandsbog 1869 2 Exempl 119 Auerbach. Barbene 120 Carstensen. Japans Hovedstad 121 ab Folkelæsning 2 Bind 122 Fornuftigt Madstel 123 Gloger C. De nyttige Dyr 124 Gjessing. Den ældre Edda. Nyt No 105 125 Goldschmidt, Den Vagelsindede paa Graahede 126 do. Sma Fortællinger 127 HoegJi. Folkets Helse 128 Moe. J. En Viden Julegave 129 Nilsen, Sex kirkehistoriske Foredrag 130 Parry, En sand Kristens Levnetslob 131 Petersen. S. Fortællinger af Fædrelandets Historie 132 Petersen. Martin Luthers Levnet 133 Rosenberg. Hvorledes Norge blev selvstendigt 134 Runeberg. Fenrik Ståls Sægner 135 Reiseberetning om Industriudstillingen i Stockholm 1866 136 Sandberg. Om Fattigdommen 137 Spurgeon. Gode Raad 138 Strindberg. Gustav Vasa 139 Storå svenska Man 140 Strauss. Reise i det hellige Land 141 Tegner. Frithjofs Saga 143 Trall. R.T. Helsolåran
---- 77 Bib ---- 145 Udvalgte Fortællinger aj Chriap ostens Feuilleton 146 do. 2ed Bind 147 Ulo, Otto. Reen og Sund Luft " Hit er det ført alfabetisk, for så å begynne med a igjen. "169 Asbjørnsen. Norske Huldreeventyr og Folkesagn 170 do. Norsk Landmandbog 1870 1 71 Bjørnson. Synnøve Solbakken 1 72 Clausen, Om Pietismen 1 73 Collett. Rugekasser for vore smaafugle 174 Ein Soge-Bundel (norske folkeeventyr) 175 Grundtvig. Digte 1 76 Grundtvig, Danske kæmpeviser 1 77 do Kong Knud den Hellige 178 Lassen, H. Natur- og folkeliv sbille der fra Norge 180-181 Meltzer. Smaabilleder af Folkelivet 182 do. " Her kommer en del bøker som også var med i det første biblioteket 1848: "155 Gagner, den første Altergang 156 For huslig Andagt 158 Hestedyrlægen 161 Mynster, Predikene r 164 Thaulow, Andagtstimer 165 Munsters Betraktninger 166 « « « 167 Aall, Snorre Sturlasons Kongesagaer 168 « « 184 Opdagelsesreiser til den nye Verden 185 Opdagelser, de viktigste iforskj. Verdensdele 186-190 Penningmagasin 191-195 Rundt paa Jorden 196 Spiselige Svampe og Lavarter 197 Vaupell, Fredricaslaget
---- 78 Bib ---- 1 98 Wessel Udvalgte Skrifter. Digre 199 Winsnes, Aftenerne paa Egelund 201-211 Norsk folkekalender 212 Conscience, H. Blade av Naturens Bog 213 Eriksen & Paulsen, Norsk Læsebog 214 do. do. II Del 111 Del " I 1870 opplyses det at katalogen besto a^ca 200 bind. Ettersom det er noen nummer her som er hoppet over. kan det tenkes at de som er listet opp hittil, var de bokene biblioteket hadde sommeren 1870.
---- 79 Bib ---- 99 Frithjofs Saga i Landsmaal Groth, Fortellinger 113 138 a) Jensenius. Om oksehold do Lidt Jordbrugsstatistikk b) 139 Ingemann. Erik Menveds Barndom do Valdemar seier 140 151 Lassen, Den sidste europæiske Krig Martens, E. Fortellinger 163 772 En Moders veiledende Ord til sin Datter Molboernes Bedrifter 173 178 Munch, R A. Nordens ældste Historie Nationale Fortællinger for Bondestanden Nicolaysen, Trondhjems Domkirke 180 183 232 Reuter, Smaahistorier do Reisen til Belglen 233 235 Rimestad, Grækenland og det græske Folk 237 Rise, Fortellinger af de europeiske folkeslags Historie Rosenberg. Internationale : en historisk fremstilling Schulz.e, Fra Lofoten og Solør 240 260 296-97 305 Solstraalefortellinger 2 b. Wexelsen, Marie. Steffen : En gammel Præstedatters Ungdomsminder 309 Wang, J. Storm. 10 norske Eventyr Søegaard, Einbu-Guten 322 327-32 Thyregod, Blandt Bønder 6 b. For Ungdommen 3 Aarg. Vambery, Reise i Mellemasien 342-44 346 348 Warren, Husholdningsførelse uden at stifte gjæld Welhaven, E Fra Staden og Stranden 351 352 do Fra gamle Dage Vig, Til Folkelæsning 355 356 do Liv i Norge: vinteraftenlæsning for den norske ungdom 360 Vinje. Digtsamling 367 Wolff. Louis Napoleon Bonaparte 372-73 375 Øde, Ole T. Om KuiTermagerarbeide og Straafletning Østgaard, En Fjeldbygd : billeder fra Østerdalen. "
---- 80 Bib ---- Det var en del utskiftninger i boksamlinga og ofte tok man i bruk gam le nummer for de nye bøkene. Bibliotekets drift 1869 - 1900 Det første utlånet i det nye biblioteket foregikk 7. juli 1869 og det var Martinius Stabelstuen som lånte bok nr-77: «Skildringer af Lande og Folk af Selmer». Den 11. juli var det 3 utlån: John Sehm lånte «Gude og Heltesagn», Olaus Eriksen lånte «Reisedagbog» og Jakob Stiklestad lånte «Storbonden og hans sønner». Slik fortsatte det utover året og det var aktivitet nesten hver dag. 17. og 19. juli var toppdager, da var 8 personer innom. Bibliotektilbudet var nytt og folk var nok ivrig etter å prøve det. Til og med julaften var det 6 personer som kom og lånte bøker. Det var ikke anledning til å låne mer enn ei bok hver gang, og den måtte leveres tilbake før man fikk låne ny bok. Det ble foretatt i alt 315 utlån fra 7. juli og ut året. Dette første året ble det handlet inn en god del bøker fra forskjellig hold og det ble brukt adskillig mer til bokkjøp i 1869 enn det som ble brukt i de påfølgende år, tilsammen 21 spd 4 sk. Dette var de samlede utgiftene til bokkjøp og innbinding. Bøkene som ble utgitt den gang var nemlig ikke innbundet. Det var det hvert enkelt bibliotek som måtte sørge for. Utgiftene er ført samlet i regnskapet, derfor er det umulig å finne ut hvor mye som ble brukt til anskaffelse av nye bøker og hvor mye som ble brukt til innbinding. Det ble kjøpt bøker fra «Boghandler Brækstad» for 12 spd 49 sk, hos «Boghandler Andersens Enke» for 8 spd 55 sk og til «Bokbinder Knudsen» ble det betalt inn 7 spd 106 sk. Dessuten ble det kjøpt «en Bog Papir til Beviser» for 8 sk og det ble betalt 1 spd 48 sk til boktryk ker Petersen for trykking av regler. Man må gå ut fra at bevisene var et slags medlemskort som lånerne fikk når de hadde betalt medlemskon tingenten. Inntektene fikk man fra innsamlede midler og medlemskontingen ten. Man fikk samlet sammen en bra startkapital, dessuten pågikk en iherdig medlemsverving, slik at det ga forholdsvis store inntekter. I alt kom det inn 18 spd 4 sk i medlemskontingent det første året. 92 med lemmer betalte kontingenten, 24 eller 12 skilling alt etter deres stilling 02 stand. Året etter derimot, kom det inn bare 2 spd 64 sk.
---- 81 Bib ---- — 128 — Brækstad & Co. Papirhandel & Kontorudstyrsforretning Handel med Fotografier af Norske Prospecter Lithografisk Anstalt Proto ko If ab ri k Linier-Etablissemen t Indehaisere af Trondhjems Bypost. Hjørnet af Søndre & Carl Jotians Gade. Bokhandel Brækstad & Co var en av leverandørene av bøker i perioden etter 1869. Hva var det så folk fikk tilbud om å lese i 1869? Fra starten av had- de medlemmene 64 forskjellige titler å velge mellom. Det var flere eksemplarer av hver tittel, ialt 115 bøker. Hvis man sammenligner med litteraturtilbudet i 1848 så var det en ganske stor forskjell. For det før- ste var det flere bøker å velge mellom, dernest var litteraturen mer vari- ert. Den største forskjellen var at det i 1869 ikke var de religiøse bøke- ne som dominerte. Av de 214 bøkene som står på lista fra 1869/70 er det tilsammen 48 bøker som tilhører kategorien skjønnlitteratur/folke - lesing. 20 bøker er landbruksfaglige, 29 historiske, 12 geografi/reises- kildringer og bare 10 religiøse. 6 av disse 10 er bøker som hørte til den første boksamlinga fra 1848. Nyinnkjøp av religiøs litteratur ble tyde- ligvis ikke prioritert. Det hadde mye å si for boksamling hvem det var som valgte ut bøkene som skulle kjøpes inn, men samtidig hadde det kanskje enda mer å si hva som virkelig fantes på bokmarkedet. I 1848 var det for det meste religiøs litteratur og landbruksskrifter som ble gitt ut, mens det i 1869 var et helt annet tilbud å velge mellom. Det som dominerte i boksamlinga i 1 869 og videre framover og som ble mest
---- 82 Bib ---- utlånt, var lettere litteratur, såkalt «folkelesing». Til den kategorien horte flere årganger av ukebladene «Skilling-Magazin» og «Folke vennen». Det ble abonnert på «Skilling-Magazin» fra 1870. men det var også eldre årganger i biblioteket slik at det tilsammen ble mange eksemplarer. Skilling-Magasin hadde variert innhold om fremmede verdensdeler, historiske begivenheter, store personligheter, rare dyr i Afrika, storm og jordskjelv, jordbruksmetoder. tekniske vidundre, emi granter, stortingsdebatter, nytt fra det store utland, dikt og småfortel iinger med moraliserende tendens. Det ble lagt stor vekt på illustrasjo nene. Det var derfor et blad som egnet seg for veldig mange. «Folkevennen» var tyngre. Den besto av små avhandlinger, det var få skjønnlitterære bidrag og få illustrasjoner. I biblioteket var det dessuten flere titler som «Fortellinger for folket». «Folkelæsmng». «Småbil leder af Folkelivet» 0.1. Alt dette kommer inn under fellesbenevnelsen «Folkelesning». I det store og hele var det underholdningsbøker folk ville ha. korte fortellinger og boker med bilder i var mest populært. Dette hadde selvsagt noe å gjore med folks leseevne. Av de mest kjen te forfatterne var Bjørnstjerne Bjørnson representert med 3 bøker. Holberg. Ole Vig. Jørgen Moe. Grundtvig og Asbjørnsen var også representert. Biblioteket startet altså sin utlånsvirksomhet allerede i juli 1 869. men det var ikke for i februar året etter at det ble kalt sammen til mote for å danne generalforsamling. Bare 8 medlemmer motte opp. slik at det ble bestemt å innkalle til nytt mote på et gunstigere tidspunkt. Derfor ble det nye motet holdt 10. juli 1 870. Vinteren 1869/70 var hard og kald. og for mange var det nok enklere å reise til Stiklestad om sommeren i stedet for midt på kaldeste vinteren. Ett år etter at bibliote ket hadde startet opp. hadde boksamlingen okt til nærmere 200 bind. «Hr. Adjunkt Rygh» (Karl Rygh) la fram regnskapsoversikt, og kassa beholdningen var på vel 14 spd. Det ble nå satt fram forslag om at kon tingenten skulle være lik for alle. Man ville gå bort fra ordningen som ble innført ved oppstarten da det ble bestemt at gardbrukere og andre bedrestilte skulle betale dobbelt så mye som husmenn, inderster 0.1. Det ble nå forandret på dette, slik at medlemskontingenten ble på 12 sk. pr. år for alle. I 1870 var det 60 som betalte medlemskontingenten, dette er en betydelig nedgang i forhold til året for.
---- 83 Bib ---- Neste generalforsamling var 2. april 1872. "Frøken Rygh la fram regnskapet" . Om det her menes Gusta eller Petra Rygh, vites ikke. 46 medlemmer hadde betalt kontingent. Mye av medlemskontingenten var utestående og generalforsamlinga ville ha ei liste av frøken Rygh over de som ikke hadde betalt for 1871, samtidig som hun ble bedt om å kreve inn denne kontingenten snarest mulig. Det er tydelig at det var et problem å holde interessen for boksamlingen oppe. Muligens var viljen der, men at evnen til å betale var mindre. Den eneste utgifta som er bokført er kjøp og innbinding av bøker. Utgifter til lønn, husleie 0.1. fantes ikke. Fra 1. juli 1871 til 1. april 1872 var det foretatt 390 utlån. Protokollen ble underskrevet av Koch, Sommerschield og Aagaard. Truls Krog Koch (1808-1884) var sogneprest i Verdal i perioden 1856 -79. Sommerschield var kaptein eller oberst. Han bodde i 1865 på Nestvold som losjerende. Annæus Kristian Ågård, f.p. Holmsveet 1838, d 1902 på Sakshaugvang på Inderøy. Fra 1887 var han underkon trollør for brennevins- og malttilvirkningen i det «oplandsk-trondhjem ske distrikt». Han satt i representantskapet 1869 og 1877, og var også kommunekasserer noen år. Året etter var antall medlemmer 47, mens utlånet var økt betydelig, til 694. Nå finnes det ikke noe nytt møterefe rat før i 1882, men utlånsprotokoll og regnskapsbok viser at det var aktivitet hele tiden. Om styret hadde møter vites ikke, men det er mulig at møter ble avholdt uten at referat ble skrevet, eller at referatene ble skrevet et annet sted. Fram til juli 1879 var det Gusta Rygh som førte utlånsprotokoll og regnskapsbok. Hun flyttet da til Oslo og en annen tok over, men det har ikke lykkes å finne ut hvem det var. Fram til 1877 hadde biblioteket vært selvfinansierende, når en ser bort fra startkapitalen som ble til ved hjelp av innsamling. Inntekta besto av medlemskontingent og overdagbetaling, mens utgiftene besto av bokkjøp. alt etter hvor stor inntekt de fikk. Myndighetene hadde ingen ting med bibliotekdrifta å gjøre, det hele var et privat foretagen de. Det var derfor ikke så rart at bibliotekaren flere ganger ble pålagt å drive inn det utestående, ettersom dette var de eneste midler de hadde til nyanskaffelser. Man brukte aldri opp hele inntekta, det var alltid en liten reserve i kassa slik at man hadde noe å starte nytt år med. I 1877 kom så det første kommunebidraget på 20 kr. Tilveksten av bøker var i 1877 kun 13 bind. Kommunebidraget kom i slutten av året. slik at det
---- 84 Bib ---- ble først året etter at dette tilskuddet kommer til syne i form av flere boker. I 1875 gikk man i Norge over fra den gamle myntenheten daler og skilling til kroner og ore. men i bibliotekets regnskaper var det først fra 1. juli 1877 man tok i bruk den nye enheten. Det første statsbidraget ble regnskapsfoit i 1880. Da er det ført kr 180 i statsbidrag og kr 20 i kommunebidrag. Det er sannsynlig at statsbidraget dekker 3 år. for senere har biblioteket fatt bidrag på kr 60 pr år. Den nye økonomiske situasjonen gjorde selvsagt sitt til at arbeidet med biblioteket ble lette re. I 1882 var det Otto M. Hansen som tok over styringa av biblioteket og aktiviteten okte for ei stund. Hansen kom til Verdal som prest i 1880 og var tydelig engasjert i mange saker i kommunen, bl. a. var han en av initiativtakerne til opprettelse av «Værdalens private middelskole» i 1881. Han skrev også noen boker selv. bla. «Fortegnelse over vort Lands Geistlighed og theologiske Candidater». De øvrige i styret var ritmester Peter Holzt og godseier Muller. Det ble holdt styresmoter både i august og oktober. I august bestemte styret hvilke boker som skulle kjopes inn. Frøken Rygh hadde sagt seg villig til å besørge inn kjøpene. Som tidligere nevnt hadde Gusta Rygh bosatt seg i Oslo og hadde der anledning til å kjøpe boker. Det var 28 boker i tilvekst i 1882. og av dem var det nesten ingen religiøse boker, men mye skjønn litteratur. I oktober ble det satt grundig søkelys på økonomien. Bibliotekaren (hvem det var vites ikke) la fram regnskap slik at styret skulle få en foreløbig oversikt over den økonomiske tilstanden. Regninger som hadde ligget i flere måneder ble anvist, bl. a. ei regning til Boghandler Bruun datert 31. desember 1881 på kr 79.05. og ei reg ning til bokbinder Gustav Hansen av 21. januar 1882 på kr 13.30. Kreditorene hadde tydeligvis stor tålmodighet pa den tida! Ei ny inn tektskilde hadde kommet til . Man hadde i 1882 solgt kataloger for til sammen kr 4.20. Katalogen var en oversikt over hvilke boker bibliote ket hadde. Det var nesten nødvendig at hver låner hadde en slik katalog etter hvert som det ble flere og flere boker i biblioteket. Det var den eneste måten lånerne kunne få greie på hvilke boker som fantes, etter som de ikke hadde tilgang til hyllene hvor bokene sto. De som leste aviser kunne der folge med i hva som ble utgitt, for blant annet i Nordre Trondhjems Amtstidende var det regelmessige bokanmeldelser. Bokhandlerne hadde også mange annonser i avisa som fortalte når de
---- 85 Bib ---- hadde fått inn nye bøker. I 1883 var tilveksten i biblioteket 30 bøker. Regnskapet for 1883 viser at da ble det innkjøpt ei bokhylle til kr 6,00, mens det i 1884 ble betalt avdrag av gjeld for kataloger og dessuten brannassuranse premie med kr 1,45. "Tilvekstliste for 1882 Heggtvedt, Nilsen, Fra Nordens natur 5,00 Den norske Bondestand Gaa Paa 2,00 Lie, 4,50 Kjelland, Nyblom, Marryath, Fris, Skipper Vorse Noveller 4,00 3,50 B ørnene i Nyskoven Fra Finnmarken Billeder af Livet Den norske Natur En Reise rundt Jorden Husholdningsbog 2,00 3,00 Edgren, Barth, 2,00 2,00 Larsen, Vinsnes, Feragen, Blom, 2,00 1,20 Hjem og Skole 1,60 Reise i Jerusalem 1,60 Kjennerud, Thrap, Arbeidsskolen for gutter Thomas von Vesten 0,70 1,80 Brunn, Admiral Nilson 1,00 Topelius, Hagerup, Hall Feltlægens Historie. 6b. Saa gaar det 3,50 0,50 Onkel Sams pengeskrin Digterverker 1,00 Vergeland, ,50 Illustrert Folkelæsning Pressen og vantroen Veiledning i Naturhistorien Den norske Landbrugshistorie Hytten paa Stranden 2,00 0,80 Sahlertz, Smith, 2,75 1,35 2,00 Stowe, Maiblomsten 7,76» Caspari, Abrahams kaldelse Digterverker 0,80 Vergeland, 2,00"
---- 86 Bib ---- Tilsammen innkjøpt for kr 61,80. Resten av utgiftsbeløpet gikk antage lig til innbinding av bøkene. Helt siden starten av bibliotekvesenet hadde presten vært selvskre ven som medlem av bibliotekstyret. Det ble hevdet at det var vanskelig å finne folk med tilstrekkelig kjennskap til litteratur som kunne erstatte han. Fra 1886 ble det imidlertid en forandring på dette. Da ble det ikke lenger nødvendig å ha med presten i styret. Bibliotekstyret skulle nå velges av 3 menn fra kommunestyret. Dermed fikk kommunene full frihet til å utforme sin egen bibliotekpolitikk. Andreas Tessem ble den første ikke-geistlige formann, og heller ikke blant styremedlemmene var det noen prest. Tessem ble valgt inn i styret i 1887. Han var født i Beitstad i 1838 og kom til Verdal som lærer ved Trøgstad skole (fra 1865). Han var interessert i politikk og samfunnsspørsmål og var mye med i det offentlige liv. Han satt i kommunestyret fra 1875, fra 1890 var han ordfører til han omkom i Verdalsraset i 1893. På møte 7. januar 1887 ble det "besluttet indkjøb af følgende bøger: Sne af Kielland (utg. 1886) (utg. 1886) (ikke kjøbt) Kommand. Døttre - Lie Øverlands Norgesh. fra 1814-84 Buckle, Præstevældet i Skotland Strindberg Tjenestepigens søn Kr. Gloerze. Fra Nord og Syd Jaabæk. Kongers og Keiseres Liv. Schandorff. Det gl Apothek (ikke kjøbt) i Mid. A. Welde. Fra By og Bygd A. Kielland. GifT (utg. 1883) Det er tydelig at ny, norsk skjønnlitteratur for alvor fikk fotfeste i bibli oteket på denne tida. Både «Sne» av Alexander Kielland og «Kommandørens døtre» av Jonas Lie ble utgitt i 1886 og altså innkjøpt til biblioteket allerede året etter. Det ser ut til at bokkjøp ble foretatt annet hvert år, ialle fall ble utgiftene bokført annet hvert år. Her er en oversikt over utgifter til bokkjøp og innbinding og en oversikt over inntektene fra 1869 til 1887. (1 spd = 4 kr)
---- 87 Bib ---- Brukt til bokkjøp: Inntekter: 1869 21 spd (ca 84 kr) 18 spd Grunnen til at statsbidraget synes å være fraværende enkelte år, kan være at pengene ble brukt direkte til bokkjøp uten å ha gått veien om regnskapsboka. Etter 1887 finnes det ikke noe regnskap som viser bibliotekets drift. I februar 1888 refereres det i protokollen til "afde lingen paa Øren". Man savnet "opgavefra G. Hansen over indtekter og udgifterfor afdelingen paa Øren ". Bibliotekaren ble pålagt å skaffe til veie regnskapet "fra afdelingen flyttedes dit til adgangen av f Aar". Dette er første gang det blir nevnt at det finnes en avdeling på Øra. Gustav Hansen var bokbinder på Øra. Dette må bety at han også hadde bøker til utlån. Det er mye som tyder på at avdelingen på Øra ble opp rettet en aller annen gang i lopet av 1 887. Det var ganske vanlig med to eller flere bibliotekavdelinger utover bygdene, slik at folk skulle få bedre tilgang til bibliteket. Året etter, i desember 1889. var det gjenta
---- 88 Bib ---- kelse av pålegget. Regnskapet hadde enda ikke dukket opp. Dessuten var det samme pålegget som tidligere år om å kreve inn utestående kontingent så fort som mulig. 28. juli 1890 var det styremøte hvor sty ret så over bøkene både for avdelingen på Øra og på Stiklestad, "hvor med flere fandtes at være fraværende og atskillig udrangerte". Man var altså ikke fornøyd med samlingens tilstand og det ble bestemt "ved lønnet Hjælp at utferdige ny Katalog hvorefter Bøgerne ordnes i føl gende grupper: - "a) Religiøse b) Skjønnlitteratur c) Reisebeskrivelser d) Historiske e) Naturalistiske f) Landøkonomiske g) Blandet indhold" Man hadde nå fått så mange bøker at det ble for uoversiktlig å sette dem etter tilvekstnummer. Kata logen skulle trykkes og selges for 10 øre pr. stk. Bøker med like num mer skulle sendes på Øra, og de med ulike nummer skulle plasseres på Stiklestad. Unntatt her var "sammenhengende Værker". Som bibliotekar for avdelingen på Øra ble ansatt Lovise Rygh (1848 - 1928) med ei årlig lønn på kr 15.-. Dette ble sannsynligvis den første bibliotekaren i Verdal som fikk lønn for arbeidet. Senere ble hun også ansatt som styrer av rikstele fonsentralen. Hun var en aktiv Lovise Rygh Privat foto. dame og var sentral i flere lag og foreninger på Øra. På samme møte ble det bestemt at noen av de «udrangerede» bøke- ne skulle sendes til bokbinder G. Hansen dels til ny innbinding og dels
---- 89 Bib ---- til reparasjon, og at ingen bøker kunne utlånes før nye regler for utlån og instruks for bibliotekarene var laget, noe som ble gjort samme høst. "Regler for Udlaan af Bøger: 1) Adgang til Laan har enhver Indvaaner af Stiklestad og Vinne, som antages at behandle Bøgerne ordentlig, mod forskudsvis at betale 25 øre halvaarlig efter Kal ende råaret. 2) Ingen maa laane mer enn 1 Bind hver gang og ikke beholde det længre end 6 Uger. Store Bøger kan efter forudgiven Tilladelse beholdes i 8 Uger. 3) Bøgerne maa ikke skidnes eller sunderrives; der maa ikke sættes Mærker eller skrives i dem. 4) Enhver Laantager vedtager paa forhaand at betale en Mulkt afs øre for hver Uge han beholder Bogen over den bestemte Tid; hvis den faar betydelig Skade hos nogen, erstattes det. Ødelegges en Bog af en Laantager, maa han betale dens ver- dt. 5) Bestyrelsen afgjør, hvorvidt nogen, der maatte behandle Bogen ille eller ikke erlegger de vedtagne Mulkter, skal neg tes adgang til fremtidigt Laan. 6) Fremlaan av laante Bøger til andre er strengt forbudt. " Reglene ble trykt i 600 eksemplarer og limt inn i hver enkelt bok. Det ble også laget instruks for bibliotekaren: "Instruxfor Bibliothekaren i Stiklestad og Vinne: 1. Bogsamlingen holdes aaben for udlaan og antegning af Bøger hver Onsdag fra Kl 5 til 7 og hver Lørdag fra Kl 4 til 7 Eftermidddag og ellers, naar Bibliothekaren dertil er villig.
---- 90 Bib ---- 2. De Bøger, som ikke er udlaante, bør til enhver Tid staa i reo lerne i Nummerfølge. Enhver Laantager er berettiget til et erholde udlaant den Bog, hvis Nr og Navn han opgiver efter Katalogen, saafremt denfindes i af deling og ikke allerede er udlaant. 3, Bibliothekaren anmærker i Udlaansbogen ved ethvert Udlaan: Datum naar udlaant, Bogens Nr og Navn, Laantagerens Navn, samt Datum, naar Bogen tilbageleveres. Udlaansbogen bør til enhver Tid udvise hvilke Bøger samt til hvem de er udlaante. 4. 5. Bibliothekaren fører nøiaktig Fortegnelse over Laantagerne og indkræver Halvaarskontingenten forskudsvis efter kalen deraaret. For resterende kontingent ved Halvaarets slutning er Bibliothekaren ansvarlig. 6. Bibliothekaren indkræver Mulkter, Godtgjørelse for Beskadigelse af Bøger, samt Erstatning i Tilfælle nogen Bog forkommes. 7. 8, Tvistigheder, som maatte opstaa mellem Bibliothekaren og Laantagerne skal, naar disse ikke belægges i Mindelighed, forelægges Bestyrelsen. Bibliothekaren fører nøiaktig Regnskab over de Bibliotheket tilhørende Pengemidler han modtager og forvalter og for lægges det foregaaende Aars Regnskab inden Januar Maaneds Udgang for Bestyrelsen til Revision. 9, Bibliothekaren er ansvarlig for Bøger undtagen i Ildebrandtilfælde og af gang formedelst Slitage. " 10,
---- 91 Bib ---- Bibliotekarens rolle Av disse reglene kan man se at det var ingen enkel oppgave å være bibliotekar. Han hadde svært dårlig betaling for arbeidet og i tillegg var han økonomisk ansvarlig for utestående kontingent. Han hadde også den vanskelige jobben å kreve inn kontingent og overdagspenger. Reglene ble utformet slik at det var i bibliotekarens egen interesse å få inn så mye som mulig, men det er vanskelig å tenke seg at jobben kun ne gå med overskudd. Dessuten var bibliotekaren også ansvarlig for bøker som kom på avveie eller ble ødelagt. En viktig paragraf for den enkelte låner var paragraf 3 som sa at alle skulle få låne den bøka de ønsket, så sant den ikke var utlånt i fra før. Det betydde at bibliotekaren ikke kunne bestemme hva den enkelte skulle lese, de skulle fritt få vel ge selv. Når denne § er tatt inn, kan det tenkes at det var fordi bibliote karen tidligere hadde lagt seg borti hva hver enkelt skulle få låne. Vanligvis var det lærere eller kirkesangere som fikk jobben som biblio tekar. Den holdningen de hadde til litteratur hadde nok mye å si for hva som ble lest, for bibliotekaren var den som kjente bøkene og lånerne var i stor grad avhengig av hva bibliotekaren anbefalte. Nye koster... Det er tydelig at aktiviteten økte hver gang styret fikk ny formann, men at den avtok igjen når vedkommende hadde sittet som formann ett år eller to. Nytt styre gikk på med stort pågangsmot, men entusiasmen dabbet fort av. Carl Braarud kom i 1881 til Verdal som bestyrer av mid delskolen. Senere ble han også kasserer i Verdal sparebank og i august 1893 ble han valgt til bibliotekstyrets formann. Den forrige formannen, Andreas Tessem, hadde om våren omkommet i raset. Regnskapet for de tre foregående år ble lagt fram på møte 23. august, slik at det er tydelig at det hadde ikke vært noen møtevirksomhet på ei stund. Det ble da bestemt å sende søknad til "Herredssty reisen " om å slå sammen begge boksamlingene på et sted på Verdalsøra. Det ble også satt fram forslag om å sløyfe medlemskontingenten, mot at alle medlemmene kjøpte en katalog til 25 øre. Dette var et. slags forsøk på å innføre gra tisprinsippet i Verdal, dvs at alle har rett til gratis å få låne det de vil. Medlemmene skulle riktignok forplikte seg til å kjøpe hver sin katalog, men det som kaltes medlemskontingent skulle bort. Herredsstyret behandlet søknaden på møte 13. oktober og vedtok at biblioteket skulle
---- 92 Bib ---- flyttes til Øra med Lovise Rygh som bibliotekar. Hun skulle få en årlig godtgjørelse på 25 kroner. Medlemskontingenten skulle være som før. Bibliotekstyret bestemte at flytting skulle skje så fort som mulig. Herrene O. Moe og Slapgaard skulle pakke ned bøkene. Man må gå ut fra at dette skjedde før jul i 1893. Dermed var en epoke i bibliotekets historie over, samtidig som biblioteket ble ført tilbake omtrent til det stedet det startet i 1848. Det er ikke nevnt noe nærmere om hvor bibli oteket var lokalisert, men man må gå ut fra at det var heime hos Lovise Rygh. Hun hadde fire små barn på den tida, så det er mest trolig hun kombinerte husmorrollen med bibliotekarrollen. Stiklestad mistet sitt bibliotek i gavnet, men ikke i navnet, for boksamlinga ble hetende Stiklestad og Vinne folkeboksamling selv om den ble plassert på Øra. 1893 var et meget dramatisk år for kommunen, men etter å ha stu dert protokollen finnes det ingen ting som tyder på at bibliotekdrifta ble vesentlig hindret av Raset. Kanskje virket det slik at denne oppbyg gingsperioden for kommunen inspirerte til ny giv for biblioteket også? Fra 1894 til 1898 ble ingen ting skrevet i protokollen. Derfor finnes det heller ingen antydning om at det i denne perioden ble opprettet bibliotek i Vuku. Derimot finnes det i kommunestyredokument fra 24. oktober 1896 bevis for at det allerede da var bibliotek i Vuku. "Enst. bevilgedes til Stiklestad og Vinne folkebogsamling for 1896 Kr 30,00 og kr 20,00 til Vuku ". Nå var det nok slik at biblioteket i Vuku ble opp rettet helt uavhengig av det på Øra, så forsåvidt hadde den saken ingen ting i protokollen for Stiklestad og Vinne folkeboksamling å gjøre. Videre ble det i kommunestyremøte den 13. desember 1897 behandlet søknader både fra Stiklestad og Vinne folkeboksamling og fra Vuku folkeboksamling om å få fordoblet tilskudd for dette året, noe som ble enstemmig vedtatt. I budsjettene for kommunen er ikke utgifter til bibliotekene ført opp som egne poster. Antagelig hører det heime under «Kommunevæsenet - tilfeldige udgifter». Fram til desember 1899 ble det holdt noen få møte med ujevne mellomrom, men den 18. desember var det et svært viktig møte for da ble det endelig bestemt at Vinne skulle få sin egen boksamling med "særegen bevilgning og styre". I kommunestyreprotokollen fra 6. november 1899 kan det leses: "Andragende fra Stiklestad og Vinne folkebibliotek ved Braarud om bidrag af Kr 30.00 f0r 1899.
---- 93 Bib ---- Enst. besl. Udsættes indtil videre I kommunestyremøtet 1 1 . desember 1 899 er følgende punkter angåen de biblioteket referert: "32 ) Andragende fra Stiklestad og Vinne samt Vukufolkebog samling om bidrag hendholdsvis Kr 30, 00 og Kr 20, 00 samt fra Vinne om Kr 15,00. Enst. besl. De ansøgte bidrag bevilges. 33) Til bestyrelsen av Vinne folkebogsamling valgte s (...) J. Kålen, Th. Berg og Kirkesanger Fuglås. 34) Som nyt medlem for Stiklestad folkebogsamling valgtes (...) Joh. Getz. 35) Som nyt medlem for Vuku folkebogsamling istedetfor Ole Storvuku valgtes (...) Lærer Dahl. " Dermed fikk kommunen fra århundreskiftet tre selvstendige folkebok samlinger, Stiklestad, Vinne og Vuku folkeboksamlinger.
---- 94 ----
---- 95 Bib ---- Stiklestad folkeboksamling 1918 - 1972 Gamle Arbeider 'n. Bildet er utlånt av Ingvald Suul. Til grunn for denne beretningen ligger en protokoll som er kalt: «Møtebok for Stiklestad folkeboksamling 1918-1972». Andre verdi fulle kildeskrifter som låntagerlister, tilvekstlister og regnskap for de første åra, har det ikke vært mulig å finne. Med ett unntak: På den siste referatsida i «Protocol for Værdalens Communes Almuebibliotek» står det to referater fra 1907. Møteboka er ført sammenhengende fram til 1900, men så oppstår det en lakune på sju år før det kommer to refera
---- 96 Bib ---- ter h.h.v. 21. august og 11. september i 1907. Dette tomrommet er meget pussig, for både Vinne og Vuku har fyldige bibliotekopptegnel ser nettopp fra denne periode. I ettertid er det umulig å gjette hva som har skjedd, så la oss derfor i stedet dvele litt ved de to nevnte referate ne. Den første nedtegnelsen forteller at de to gjenværende av styret. O. Moe og C. Braarud. har gjort opp regnskapet og kan bokføre en kapital på kr 37.38. Summen er innsatt på kontrabok. Videre heter det: '■Forhandlingsprotokoll og regnskabsbog besluttedes oversendt den nye bestyrelsens formand hr. lærer J. Dahl". Bare tre uker seinere møtes det nyvalgte styret til møte på Verdalsora. Etter å ha valgt J. Dahl til formann, opplyser møteboka: "Bogsamlingen blev i folge herredstyrets beslutning delt saale des, at det halve av bogsamlingen stationeres paa Stiklestad og den anden Halvdel forblir er paa Verdalsoren. Som bibliothekar for Stiklestad antages handelsmann N. Skrove. Som bibliothe karlon oppebærer han forelobig den kontingent, som kommer ind. J.Dahl A. Swensen Henriette Bodom" Det har likevel vært mulig å rekonstruere deler av virksomheten via møteboka og stoff i lokalpressa. Men beretningen har ikke blitt så fyl dig som onskelig. Like etter århundreskiftet var det nye tanker om organiseringen av bibliotek: idealet ble "det åpne bibliotek". Men det gikk lenge før dette ble en realitet i Verdal. 1918 ■ et aktivt bibliotekar Det er visse ting i møteprotokollen som kan tyde på at 1918 har vært et merkeår i bibliotekets historie. Her siteres i sin helhet moteprotokollen for 4. april 1918: •Aar 1918 den 4de april hadde styret for Stiklestad folkebok samling mote hos amtsgartner Aas. Hvor da:
---- 97 Bib ---- 1. Valgtes amts gartner Aas tilformand. 2. Besluttedes at andrage departementet om et bidrag på 200 kr til indkjøp av bøker samt kr 30,00 som bidrag til bibliotekarløn, samt kr 100,00 til katalogisering. 3. Andrager styret for Ørens arbeiderforening om at faa leie et rum til boksamlingen i arbeiderforeningens lokale. 4. Refererede tilbud fra I ære foreningen om at biblioteket faar erholde en del bøker mot at boksamlingen besørger indbinding av bøkerne. 5. Besluttedes at anskaffe et bokskap. Møtet slutt J. Dahl A. Swensen Johs. Aas. " De tre som signerte protokollen er øyensynlig styresmedlemmene. Johannes Dahl var lærer i Verdal. Han var født i 1870. Han arbeidet som lærer i heimbygda til han ble skoleinspektør i 1918. De ti forutgå ende åra hadde han vært medlem av skolestyret. Det var med andre ord en erfaren skolemann som sikkert så den positive innvirkning bibliote ket kunne ha for den oppvoksende slekt. A. Swensen var lege. Han var født i Odalen i 1871. Han begynte som lege i bygda rundt århundreskiftet. I 1917 ble han ansatt som dis triktslege i det nyopprettede Verdalens distrikt. Han reiste i 1919 til Moelven der han ble distriktslege. I biblioteksammenheng vet vi ikke så mye om ham, annet enn at han i mai 1919 skjenket en bokgave på 10 bind til Stiklestad folkeboksamling. Den tredje personen som underskrev møteprotokollen var Johannes Aas. Han var egentlig fra Åsen i Leksdalen. Her tituleres han som amtsgartner. Seinere ble han bestyrer ved Støp hagebruksskole. Vi kan med stor sikkerhet si at det er et slagkraftig styre som etable res. De ønsker å gi biblioteket et løft: de vil betale en person som skal stå for utlånet, de vil inn i nye lokaler og de ønsker å opprette en kata log for boksamlinga. Ei landsdekkende lov for bibliotekene i Norge kom ikke før i 1935. Men fra sentralt hold ble det stadig flikket på de tilskuddsordninger som gjaldt. Det hadde etterhånden blitt strengere med kravene til regn
---- 98 Bib ---- skap, protokollførsel fra styresmøtene 0.1. Hva det var som gjorde at denne oppblomstringa for Stiklestad folkeboksamling kom i 1918, vet vi ikke. Styrets jakt på nye lokaler ble kronet med hell. Møtet som ble holdt den 11. mars 1919, ble avviklet "i smaasalen i Arbeiderforeningen paa Øra". Styret som underskrev protokollen etter dette møtet var følgen de: J. Bjerkevaag, B. P. Nordset, Ola M. Nygaard, John P. Aksnes og O. M. Kaalen. Ut fra vedtakene på dette møtet må vi kunne si at de fortsatte arbei det med å gjøre biblioteket mer kjent. På dette møtet får vi også kon krete opplysninger om bibliotekarens lønn. Fru Olga Aas ble ansatt som "bibliothekar ved avdelingen paa Øren for en aarlig godtgjørelse av kr 50". Vuku hadde allerede i 1909 gått inn for en beskjeden godt gjørelse. Fru Aas fikk nå det femdobbelte. Heller ikke det var noen avskrekkende sum. Vedtaket fra året før om et bokskap ble også realisert. Karl Grind berg ordnet et bokskap til den nette sum av kr 225. Sett i forhold til bibliotekarens godtgjørelse var summen relativt høy! Bøker hadde en også råd til. I «Innherreds Folkeblad» for fredag 23. mai 1919 er det inntatt en oversikt over boktilveksten dette året. Bare det å sette dette i bladet vitner om at styret ønsket mer blest om biblio teket. Nok om det, i styrets redegjørelse framgår det at tilveksten dette året er på totalt 166 bind. Her er gaver fra leselaget, fra lærer Bjerkevaag, lege Swensen, fra amtsgartner Aas og redaktør Eriksen medregnet. De andre bøkene ble innkjøpt hos bokhandler Paulsen på Levanger for kr 285,50. Styret besluttet videre å gruppere bøkene i forskjellige kategorier; norsk skjønnlitteratur var gruppe A, utenlandsk skjønnlitteratur gruppe B osv. Det ser i det heletatt ut til at styret gjorde mye for å organisere biblioteket. Formannen (Bjerkevaag) og nestformannen (Nordset) ble også pålagt å utarbeide regler for boksamlinga. Og her reagerte de forbløf fende fort. Allerede på møtet den 22. april hadde de utkast til regle ment klart. Dessuten ville styret nå opprette underavdelinger av bok samlinga i Stiklestad, Leksdalen og Ness. Opplysninga om en filial på Stiklestad er interessant. Da boksam linga på Øra ble delt i 1907 etter et herredsstyrevedtak, ble Stiklestads
---- 99 Bib ---- Regler for Stiklestad folkeboksamling "1. Alle som bur i Stiklestad sokn og som er over 14 aar, har rett til aa laana bøker i folkeboksamlinga naar de betaler 1,00 kr i aarspengar. 2. Utlaanstida i gruppe A og B (skjønnlitteratur) er 14 dagar, for bøker i andre grupper (faglitteratur) 3 viker. Vil nokon ha ei bok lenger, kan utlaanet fornyast for ei tid upptil 14 dagar. Kjem ei bok ikkje inn til rett tid, vert det rekna 20 øyre for vika i overtidspengar. 3. Laantakaren er pliktig til aa fara pent med høkerne. Vert ei bok skadd eller kjem burt er laantakaren (kautionisten) skyl dig aa betala det boka kostar. " Det er ikke så mye å kommentere disse reglene med. En kan likevel merke seg at medlemsavgifta her var det dobbelte av hva den var i Vinne og Vuku. En ser også at ordet "kautionist" er brukt. Det siktes da formodentlig til at de yngste låntakerne måtte ha foreldrene i bak handa om de selv skulle være så uheldige å ødelegge eller miste ei bok. Politisk press - nei takk! Møtet den 22. april fikk seg forelagt et skriv med politiske undertoner, og ble av styret sikkert oppfattet som politisk motivert. «Værdals arbeiderparti» ville gi kr 100 hvis partiet som en motytelse kunne få en mann med i styret, og at "den sosialistiske litteraturen skulle behand les på lik linje med anden litteratur" . Det vil i denne sammenheng være på sin plass å løfte blikket og se i en litt større sammenheng. En av de fremste teoretikerne innen arbeiderbevegelsen var profes sor Edvard Bull d.e. I heftet «Folkeboksamlinger» hadde han i 1914 en
---- 100 Bib ---- artikkel med tittelen: «Arbeiderne og bibliotekene». Bull skriver bl. a.: "Ingen samfundsklasse har saa meget bruk for bibliotekene som arbei derne. Netop fordi de har det haarde, ensformige, kropslige slitet dagen igjennem, trænger de bruke sin fritid til læsning, skal de ikke bli til arbeidsmaskiner. Den lem, den muskel som ikke blir brukt, blir slåp og kraftløs, og slik er det med aandsevnerne ogsaa, lar en sine tanke og sine følelser ligge i brak, saa sovne de væk; men gir man sin aand noget aa arbeide med, kan en føle sin "evne og sin forstand vokse fra maaned til maaned, ens liv blir rikere, mer glædefylt. Netop for arbei derne, den klasse hvis tal og betydning nu i vaare dage stiger sterkere enn nogen anden klasses, er det viktig aa staa rustet med kunskaper og tanker i den store sociale og politiske strid; hvordan skal man kunde ta sit standpunkt ogfegtefor det med alvor og dugelighet uten aa kjende grunder og motgrunder, uten aa vite hvad som er sant og falskt". Og, nærmest som den berømte gulrota, trekker Bull fram det økonomiske utbytte ved å bruke bibliotekene: "Jo bedre en kjenner sit fag, des mer blir hans arbeide værdt, læsning av faglitteratur gir utbytte som like frem kan vurderes i penger. Og det samme gjelder for den saks skyld ogsaa arbeide med regning, regnskapsførsel, bokholderi, fremmede sprog og mangfoldige andre ting. " De tanker som Bull gjorde seg her, fant klangbunn i mange arbei derforeninger. Den kunnskapsbank som folkebibliotekene representer te, var av vital betydning for arbeidernes sjanser for å hevde seg både i økonomisk og sosial sammenheng. Det er mot denne bakgrunnen vi kan se henvendelsen fra arbeiderpartiet i Verdal. Vi husker også selv sagt at partiet mer eller mindre opptrådte som husvert for boksamlinga. Henstillingen falt neppe i god jord. Av prinsippielle grunner kunne de avslå. De understreket at styret ikke var den rette adressat når det gjaldt styrets sammensetning: "Det tilkjem ikkje styret for boksam linga, men heradsstyret aa velja styremedlemmar" . Men for ytterligere å markere sin mening, føyer styret til: "Styret vil staa fritt i utval og innkjøp av bøker til folkeboksamlinga og daa kjem ogso socialistisk literatur- etter styret si meining, paa like fot med annan literatur".
---- 101 Bib ---- Dette ble raskt en realitet. Allerede på styremøte den 11. mars 1919 vedtok en å bevilge kr 25 til hver av avdelingslederne. Dessverre inneholder ikke protokollen navn på de fungerende bib liotekarene. Heller ikke vet vi med sikkerhet hvor avdelingene holdt hus. Men det er trolig at i de fleste tilfeller var bøkene plassert på sko lene, og at det som oftest var lærerne som stod for utlånet. Følger vi denne tankegangen stod Ole Haugdahl for utlånet i Leksdalen og Ola M. Nygaard i Ness. For Stiklestads vedkommende er usikkerheten større, som før antydet. Nytt styre og økonomiske forviklinger Den 6. oktober 1919 holdes det "hjaa lærar Bjerkevaag på Øra" nær mest et krisemøte. Bakgrunnen er at Bjerkevaag har søkt ny jobb og er på flyttefot til Ålesund. I tillegg er nestformannen syk. Her trengs med andre ord en ny formann, samt et nytt medlem til styret. Bonde O. M. Kaalen ble valgt til formann inntil nytt valg kunne holdes. Styret tillot seg også overfor formannskapet å foreslå to kandidater til den ledige taburetten; "bakar J. Brønstad eller sersjant Jon Suul. " Det ble sist nevnte. Styret på slutten av 1919 bestod da av følgende: B. R Nordset, Ola M. Nygaard, O. M. Kaalen, John R Aksnes og Jon Suul. Etter ei tid tok Nordset over formannsvervet. Den nyvalgte formannens første representasjonsoppgaver var å for handle med lederen i arbeiderlaget om visse praktiske løsninger på deres ihopehav hva angikk lokaliteter. Protokollen forteller: "Etter det te skalfolkeboksamlinga skaffe til huse 1/2 famn god kipved kvar haust og vaske lokalet og trappeopgangen saa ofte det trengs. " Det var flere steder en kunne henvende seg for å få tilskudd til bibli otekdrifta. Dette i seg selv vitner om at folkeboksamlingene ble høyt ansett i samtida. Den 16. desember 1919 vedtok styret å sende disse søknadene:
---- 102 Bib ---- "Til kommunen Banken kr 75 fer 100 Samvirkelaget Kinoen kr 250 kr 200" De refererte tall kan gi grunn for mange refleksjoner. At en institusjon som kinoen var bidragsyter kan virke noe påfallende. En skulle kanskje tro at kinoen så på biblioteket som en konkurrent om folks fritid. At soknadssummen til kinoen var såpass høy, skulle også indikere at den satt med en del kapital. Størrelsesforholdet mellom banken og samvirkelaget er også inter essant, uten at en vil kommentere det noe nærmere. Et halvt år seinere soktes det om et statstilskudd på kr 500. Søknaden skulle komme til å gi styret mye hodebry. Staten hadde regler å holde seg til. Og byråkra tene var nitide i sin kontroll av hvorvidt regelverket ble overholdt. I folge avtaleverket kunne staten gi et tilskudd som tilsvarte den sum en fikk lokalt. Når en så sokte om kr 500 fra staten, lå det implisitt i dette at en hadde tilsvarende sum fra kommune og lokale institusjoner. I et krast brev datert Kristiania 3. september 1921 skriver Karl Fischer føl gende: "Styret har kun kino kr 230, kontingent kr 103, overdagspenger kr 46.65. (å dekke de kr 500 med. Forf. anm. ) Beholdningen kan ikke uten nærmere forklaring godtas som stedelig bidrag. Der sokes nu om kr 50 til lon uten at der opgis til hvilket stedelig bidrag dette støtter seg til. Forklaring utbedes (...) uten ophold. " Fischer var ingen hvem som helst. Han var nemlig departementets kon sulent for folkeboksamlingene. Når han nå begynner å rasle med sabe len, var det full grunn til å være på vakt. Det ble styreformann Nordset som tikk oppgaven med "å slukke ilden". I sitt svar legger styreformannen seg flat for byråkratiet, og med hensyn til de kr 50 i lønnstilskudd skriver han: "-Det var feil av meg å sokje om desse kr 50 nar grunnlaget ikkje var ul stades: men teilen var uvilje s. " Og Nordset hadde et lite poeng til: tilskuddet fra kinoen ble kr 50 hovere enn de hadde regnet med: "Om dette no kan takast som
---- 103 Bib ---- grunnlag for kr 50 i statstilskot til løn, veit ikkje eg; men eg er så fri vørdsamt å søkje om det. " Saka var imidlertid ikke ute av verden. I et dagbokspreget notat i protokollen skriver Nordset: "6. april (1922) skreiv eg til kyrkjedepar tementet og tok opp svaret mitt av 10/9 1921 (...) og spurde kvifor stats tilskotet ikkje kjem. " Brevvekslinga fortsatte gjennom et nytt brev signert Fleischer. Angående stridens kjerne, beholdningen på kr 334,24, sier nå byråkra ten "(...) Det bemerkes at beholdningen ikke kan godtas som stedlig bidrag da det deri kan skjule sig tidligere statsbidrag med tilsvarende stadlige ytelser. Nyt utdrag bedes sendt snarest. Skjema vedlegges. Ærbødigst (...)." Tonen i dette brevet synes å være en annen, og etter at O. M. Kaalen, som nå hadde overtatt som formann, hadde skrevet sitt svar, synes saka å ha fått sin avklaring. Kaalen anfører at søknaden for 1 920/2 1 bygde på de samme forutsetninger som den fra året før, men at disse forutsetningene ikke holdt da Samvirkelagets bidrag på kr 250 i 1919, ble inndratt det påfølgende år. Hva årsmeldinga for 1920/21 forteller A følge den forrige sak til bunns, har gjort at vi har måttet gi kronolo gien på båten. For å vite noe om drifta av biblioteket må vi ty til ei års melding. Dessverre er det ikke mange av dem i protokollen. Hva får vi så høre? Vi får bekreftet at Stiklestad folkeboksamling har fire utlånsfilialer. De har vi allerede nevnt. Vi får høre at bøkene skiftes én gang årlig, og rulleres gjennom et finurlig system; Leksdalen får f.eks første år bok 1, 1 1 . 2 1 og neste år bok 2. 1 2 og 22. Vi får vite at det nå er til sammen 961 bøker i bibliotekets eie. Det er registrert 145 låntakere, utlånet ligger på 1812 bøker, og utlånstida tilsammen 246 timer. Årsmeldinga kunne videre fortelle at interessen var tiltagende, og at bøkene til Jakob B. Bull. Bernt Lie og Johan Bojer var de mest populære. Protokollen gir oss imidlertid anledning til å splitte opp disse sam letallene som hittil er referert: I Leksdalen har det vært 124 utlån for delt på 22 lånere. Anders Musum har vært bibliotekar. Han har unnlatt
---- 104 Bib ---- å kreve inn overdagspenger, og derfor holder ikke budsjettet for denne avdelingen, men: "(...) han vil heller ikkje ha løna si (kr 25. Forf. anm.), og såleis balanserar rekneskapen. " I Ness har det bare vært 20 utlån fordelt på tre låntagere fordi "i lærarskifte og bibliotekarskifte var det ikkje grei ordning med bibliote ket. " (Ola M. Nygaard reiste til Frol og Endre Gudvangen kom som lærer til Ness. Forf. anm.) På Stiklestad har det vært 145 utlån fordelt på 17 låntakere. Og endelig, ved IL hovedbølet" på Øra 1523 utlån for delt på 103 låntakere. Regner vi ut et gjennomsnitt, er Øra suverent på topp. Avstanden til utlånsstedet kan være en av årsakene. I følge reglene var biblioteket åpent for utlån til personer over 14 år. På et møte 6. september 192 1 ville styret råde bot på dette: "(...) Tok ut 59 bind barnebøker som med innbinding vil koste rundt kr 270 (...). Da det no skal vera særskildt utlånstime for born, og det viser seg at born låner, finn styret det rett å supplere barnebøkerne rikeleg. " Dette er en utvikling som sammenfaller med tendensen også ved de andre bibliotekene i bygda. 1925 - nytt styre og nye bekymringer Styrets møtebok for 30. september 1925 bærer bud om at det er kom met mye nytt blod inn i styret. Nå støter en på navn som sogneprest Krohn. lærer Hofset. redaktør Eriksen og H. Laagnes, mens lærer Anders Musum fortsatte. En av styrets bekymringer var det eksepsjonelt låge utlånet ved Stiklestad-filialen. (Stiklestad-filialen hadde flyttet til Theodor Stikle stad. Stiklestad Øvre. i 1925. Forf. anm.) Vi tar her med en utlånssta tistikk som bakgrunnsstoff. For sammenligningens skyld tar vi med tallene for Leksdalen. (Tabell neste side.) Protokollen gir ingen forklaring, allikevel kan vi indirekte trekke noen slutninger hvis vi følger utviklinga i "saka". Det skulle bli verre. Ja. faktisk så galt at styret alvorlig overveide i sitt mote 18. oktober 1929 å legge ned filialen! For i året 1928 hadde en bare to lånere! Men "sftret enedes dog om at forsoge den (filialen) opretholdt ennu et år men at man underhandler med pedellen på Stiklestad forsamlingshus (Odin Kålen. Forf. anm.) om han er villig til
---- 105 Bib ---- å bestyre filialen da man finner at ungdomshuset er mere centralt enn Øvre- Stiklestad. " Etter styrets mening er altså plasseringa av filialen den vesentligste årsak til det labre besøket. Ettertida gav dem rett; det påfølgende år kunne det rapporteres om 17 lånere og et totalt utlån på 274. Ut fra dette kan en kanskje trekke den slutningen at det har funnet sted en flytting til ungdomshuset på Stiklestad.
---- 106 Bib ---- kr 60 000 i 1933. Hvis en regner med endringer i konsumprisindeksen for perioden 1923 - 1933, er reduksjonen noe mindre enn de nominelle tallene kan gi inntrykk av, men likevel gikk bevilgningene ned med 40% (Vestheim 1997). Bibliotekene opplevde ikke bare sterkt reduser te bevilgninger, men stod laglig til for hogg fra tidens sparepolitikere. Både i 1923 og 1927 foreslo statlig oppnevnte "forenklings- og spare komitear" å oppløse bibliotekkontoret i Kirkedepartementet og avskaf fe konsulentstillingen der. Dette ble det «genting av. Heldigvis var det andre som så hele det kulturpolitiske arbeidet under ett og maktet å se bibliotekenes rolle som en integrert del av nasjonens kulturpolitikk. En slik mann var Arne Kildal. I 1933 ble han ansatt som bibliotekkonsu lent i Kirkedepartementet etter å ha vært sjef for biblioteket i Bergen. Kildal foreslo at departementet "skulle nemne opp ei folkeopplysnings nemnd som skulle ha til oppgåve å samordne departementet og dei fri viljuge sin innsats i folkeopplysning" - slik ble det. Kirkedeparte mentets opplysningsnemnd ble etablert i 1934. Hele 27 organisasjoner ble med i nemnda. Ikke bare frivillige organisasjoner var representert. Her tar vi med ei liste over de organisasjonene som var med, og de per sonene som var deres representanter: Selskapet for Norges Vel - Ole Hershaug Studentersamfundets Friundervisning - Kåre Glømmen Noregs Ungdomslag - Aslak Torjussen Norsk Bibliotekforening - Henrik H. Hjartøy Arbeidernes Oplysningsforbund - Håkon Lie Norsk Rikskringkasting - F. Chr. Wildhagen Statens Filmcensur - Bernt H. Nissen Nasjonalgalleriet - Johan Langgård Norske Museers Landsforbund - Sigurd Grieg Folketeaterforeningen - Håkon Meyer lOGT - Erling Sørli F olkeakademienes Landsforbund - Arne Arnesen Filologenes og Realistenes Landsforening - Hans H. Eitrem Norsk Lærerlag - Erik Eide Norsk Lærerinneforbund - Anna Sethne Norske Kvinners Nasjonalråd - Betzy Kjelsberg Verdensforbundet for Folkeoplysning - Gunnar Stenersen
---- 107 Bib ---- Noregs Høgskulelag - Ingvald Forfang Noregs Fylke sskulelærarlag - E. Grjotheim Noregs Ungdomsskulelærarlag - Knut Handeland Landsrådet for Edruelighetsundervisning - (Navn ikke oppgitt i kilden) Norges Byforbund - Einar Lie Norges Herredsforbund - Magnus Hydle Norges Husmorforbund - A. Borreby Arbeidernes Aftenskole - Trygve Friis Bull Kyrkje- og undervisningsdepartementet - Arne Kildal. Allerede i oktober 1934 kunne nemnda legge fram "Tilråding frå Kulturdepartementets folkeopplysningsnemnd. " Nemnda drar opplys ningsarbeidet direkte inn i den politiske hverdagen som rår først på 30 -tallet: "Jamvel um arbeidsløysa skulde vera eit problem som ein kjem til å vinna over, vil samfundet i framtidi truleg måtta rekna med stuttare arbeidstid for alle og dermed og ei so mykje lenger fri tid. Det er sjølvsagt eit framsteg at folk fær større fritid å råda over. Men romlegare fritid for alle set nye krav til samfundet. Dei einskilde krev å f å lut i åndsverdiane, åf å lettare høve til å nå dei menneskjelege verde som ligg høgare. Og samfundet hev skyldnad i å koma deim til møtes. Verdiane skal ikkje lenger vera berre for ei einskild klasse, dei skal vera tilgjengele ge for alle borgarar. " På bakgrunn av den situasjonen som rådet på bibliotekfronten, må målene sies å være ambisiøse. Krisen i bibliotekene er på en utmerket måte synliggjort av formann i Norsk Bibliotekforening Henrik J. Hjartøy i ei brosjyre fra 1934: "For de fleste biblioteker er stillingen nu så vanskelig at man i mange tilfeller endog kan snakke om et fullstendig forfall Den økonomiske krise har medført sterkt synkende bevilgninger, og mange kommuner som tidligere kanskje har xdet pene tilskudd til folkeboksamlingene har mer eller mindre nodtvungent latt
---- 108 Bib ---- den seile sin egen sjo. Statens karrige bevilgninger er også sta dig blitt nedsatt. Og særlig utover landsbygden er det boksam linger som bare har noen få, utslitte boker som nok i mange til feller enten er nedpakket i kasser eller som driver omkring uten tilsyn. Fattigdommen utover bygdene er ofte så stor at det er umulig å opdrive tilskudd til folkeboksamlingene, og mange andre steder er de kommunale myndigheters interesse så sterkt avslappet på grunn av krisen og på gmmn av manglende interes se fra statens side, at det som kunde gjøres ikke blir gjort (...). På den annen side har krisen medført en større kunnskapstørst og et større behov for gode folkeboksamlinger enn noensinne tidligere. De boksamlinger som så noenlunde klarer å holde det gående, melder alle om en så sterkt stigende sokning og en slik eftersporsel efter opplysende litteratur, at bibliotekarene ofte er fortvilelsen nær. Efterspørselen kan man ikke drømme om å til fredsstille. Og alle de arbeidsledige? All den ledige ungdom i Norges bygder og byer? Samfunnet har intet å by dem. Selv med et vagt håp om å kunne dyktiggjøre seg i kampen for tilværelsen med å oke sine kunnskaper må denne ungdom se knust. Det eneste den får av åndelig næring er meget ofte bare slette uke blad og gratis valgforedrag. " Biblioteklova i 1935 Både blant ledende bibliotekfolk og politikere som onsket å se biblio tekenes virksomhet i en brei kulturpolitisk sammenheng, ble en etter hvert mer og mer klar over at den eneste løsningen var å få vedtatt ei lov om folkebibliotek gjeldende for heile landet. Arbeidet med et lov forslag var allerede godt igang i 1930. Da kunne bibliotekkonsulent Karl Fischer på et mote på Stortinget uttale: '7 spørsmålet om en bibli oteklov har det vært et fruktbringende samarbeid mellom bibliotekkon sulentene og foreningens (Norsk Bibliotekforening) styre, idet styret har drøftet og erklært seg enig i konsulentens forslag". Regjeringa Mowinkel la 25. januar 1935 fram lovproposisjon. Kirke- og undervis ningsminister Knut Liestol i Venstreregjeringa understreket særlig de vanskelige kår folkeboksamlingene i Norge hadde: "Både skorten på
---- 109 Bib ---- fast skipnad og den ting at det økonomiske grunnlaget for boksamling ane er so utrygt, hev ført til at det hev vakse fram eit krav um ei norsk biblioteklov som kan draga upp grensone for arbeidsumrådet åt bok samlingane og leggja eit fastare markert grunnlag for verksemdi deira. Dei organisatoriske fyresegnene som bibliotekskipnaden vår kviler på, er so mangelfull og ufullstendig at det er mykje påkravt at dei kjem inn i fastare former". Lova ble sanksjonert 16. mai 1935 av regjeringa Nygaardsvold. At vi her stod overfor et regjeringsskifte, spilte i den sammenheng mindre rolle. Venstre og Arbeiderpartiet hadde stått skulder ved skulder i dette arbeidet. Hva den nye lova bestemte § 1 i lova peker ut formålet med folkeboksamlingene: "å arbeide for auka folkeopplysning med å låne ut bøker". Her blir fokus satt direkte på bibliotekenes rolle i folkeopplysningens tjeneste. Lova ble satt i kraft fra 1. juli 1935. Lova sin § 2 fastslo at "ein by eller heradskom mune må vera eigaren". Dermed ble det fastslått at kommunen hadde ansvaret for folkebibliotekene. Den økonomiske sida av saka kom også inn i lovteksten. Nedre grense for det kommunale tilskuddet var kr 50 årlig. Og prinsippet her var at statens tilskudd skulle tilsvare den kom munale ytelsen. Dette gjaldt inntil kr 500. "Taket" ble satt på kr 3000. "De harde trettiåra" Vi har tidligere sett at styret forutsatte at medarbeiderne ved filialene skulle ha en godtgjørelse på kr 25 årlig. En har ikke hatt tilgang på regnskapene under skriving av denne boka. Vi vet derfor ikke om pengene i realiteten ble utbetalt, og hvilken sum de i så fall fikk. Men møteboka for 17. september 1932 sier: "Besluttedes å yde biblioteka ren i Ness, John Guddingsstua, en årlig godtgjørelse av kr 10". På samme møte har Guddingsstua underskrevet protokollen, så det er nær liggende å tro at han er nyinnvalgt styresmedlem. Men de kr 10 trenger en forklaring. Var det slik at filialbestyrernes lønn var en papirbestem melse for å få ut mest mulig statsstøtte, eller var reduksjonen et resultat av de tøffe tider rent økonomisk? Det siste er mest sannsynlig. Formodningen støttes av en opplysning fra 1933:
---- 110 Bib ---- " — ansatte frk. Ingrid Lyngaas som bibliotekar. Det pålegges formannen å underhandle med henne om å godta en godtgjørel se av kr 70 - mot nu 80 som lonn. " På motet den 2. november 1933 ble det framlagt "andragende fra lærer Vist i Volhaugen". Som talsmann for kretsen onsket han i sin henstilling at også volhaugbyggene skulle nyte godt av bibliotekets tje nester. Styret behandlet soknaden positivt. Dessverre er det ikke så mye en kan finne ut. bare at formannen i bibliotekstyret skulle ta kon takt med lærer Vist for å "finne den hensiktsmessigste måte å ordne utldnsstedet på. " I 1936 kom bibhotekarbeidet i kretsen opp på nytt. Bakgrunnen var at lærer Vist hadde fått jobb på Stiklestad, og en trengte en til å erstatte ham. Men også dette gikk greitt. Allerede 16. januar 1937 kunne davæ rende formann Rolf Nevermo fortelle det øvrige styret at Konrad Heggli. som hadde overtatt som lærer i kretsen, også kunne å tenke seg å stå for bokutlånet. De "siste" sikre fakta Hittil har en som grunnlag for denne beretningen hatt en relativt fyldig moteprotokoll. Utover 1930-tallet blir imidlertid opplysningene mer spredte. Tallene for 1933 er faktisk de siste på lang tid som forteller noe om utlånet. "Øra 35 lånere
Stiklestad 10 lånere Leksdal 33 lånere Ness 22 lånere 22 lånere 730 utlån 120 utlån 131 utlån 200 utlån " Bokbeholdmngen var på ca. 950 bind. I herredsstyrets mote den 25. februar 1935 ble følgende valgt til sty re for Stiklestad folkeboksamling for perioden 1935-1937: Rolf Never mo. formann, Anders Musum. O. M. Kvaalen. J. Guddingsstua og Einar Indahl. Seinere ble styret supplert med Paul Vist og Sverre Strand. Nå ble det også valgt varamenn, og disse var Georg Josve. Georg Olsen og Anders Spilde.
---- 111 Bib ---- Sammenholder vi tallene for 1933 med et drøyt tiår tidligere, er det Øra-tallene som sett fra et styresynspunkt er mest bekymringsfulle. Riktignok er de som låner, flittige lesere. Men tallet på låntakere har gått katastrofalt ned. Det kan være flere årsaker. Kan det være at boka har fått konkurranse fra filmen? Kan det være misnøye med bokutval get? Kan det være misnøye med lokalitetene? I ettertid er det vanskelig å bedømme dette. Det eneste vi kan gjøre er å finne ut hva styret gjør. fordi vi antar at deres handlinger springer ut fra en tanke. For alle de tre bibliotekene i Verdal har Sparebanken, Samvirke laget og kinoen vært "faste" bidragsytere ved siden av det kommunale og statlige tilskuddet. Nå var det nye styret på jakt etter flere kilder. «Verdal Selskapelige Forening» ble forespurt, og ga kr 50. I tillegg ba en om en forhøyelse av det kommunale tilskuddet, hvilket resulterte i kr 100 mer. Her håpet en selvsagt på at denne gesten fra kommunens side skulle øke statens bidrag. Dessuten slo det private initiativ igjennom for første gang, med en glødende kommunist som formann! Det ble nemlig vedtatt å sette i gang et lotteri. Herrene Nevermo og Indahl fikk "jullmagt til å ordne det nødvendige, for å få igang den tidligere besluttede utlodning til inntegtfor boksamlingen ". På et styremøte i romjula 1935 kan de legge fram liste over gevin stene. To av dem var gaver, nemlig et røkebord til en verdi av kr 25, skjenket av bokhandler H. E. Eide, samt en gaudaost (!) gitt av stedets meieri. De andre gevinstene var et speil, en reisekoffert, samt ei torv veske. Ny bibliotekar på Øra med mange ideer Allerede etter to år som bibliotekar sa frk. Lyngaas opp sin stilling. Til den utlyste stillingen meldte det seg sju søkere, to kvinner og fem menn. Styret ansatte enstemmig Sverre Vestvik i jobben. I Vestvik fikk biblioteket en skikkelig drivkraft, full av nye ideer. Det første han tok tak i var å finne mer egnede lokaler. I 1935 ble det bestemt at det skul le leies lokaler hos Albert Lein for kr 60 årlig. I denne prisen var rein holdet inkludert.
---- 112 Bib ---- " — Gjennom folkeboksamlingen får man låne bøker i et helt år for den billige penge av kr 1,00, og dette er muliggjort med bidrag fra stat og kommune samt fra en del institusjoner i byg da. Det er all grunn til å gjøre bygdens innvånere opmerksom på den adgang de har til for en meget billig kontingent å f å lese de beste bøker som til enhver tid kommer, det være sig fag- eller skjønnlitteratur. Det er en rikdom av livsvisdom og fremtidsver dier som ligger i de 1300 bind som folkeboksamlingen nu råder over, og allesammen kan få bli delaktig i disse rikdommer. Gå derfor til folkeboksamlingen og se hvad de kan byde dig, du vil alltid finne noe som interesserer. Vi har nu følgende avdelinger som er underlagt Stiklestad folke boksamling: Leksdalen, Trones, Volhaugen, Ness, Stiklestad og Øra. S.V. Styret for Stiklestad Folkeboksamling ble mer og mer klar over at lokalet de leide hos Lein. ikke holdt mål. For å gjøre noe med den pre kære romsituasjonen, ble det innkalt til et møte på Kaffistova den 25. februar 1938. Foruten det fulltallige styret som ble valgt i 1935, møtte skoleinspektør Sandnes, E. Lyngås og Chr. Nevermo fra Verdal kino, fra Verdal arbeiderparti av NKP Johs. Berg og for Verdal Forenede Arbeiderparti E. M. Musum, Dessuten var redaktør Eriksen og O. Rog nan til stede. På dette møte kom ideen om lokaler i det nye herredshuset fram. Vestvik lanserte også tanken om et leseværelse i tilknytning til biblio teket. Vestviks syn var at biblioteket måtte gjøres mer brukervennlig, og at en allerede i folkeskolealderen måtte lære seg å bruke biblioteket. Derfor mente Vestvik leseværelset burde organiseres "i samarbeid med folkeskolen". (Herredshuset og folkeskolen lå jo nesten vegg i vegg. Forf. anm.) Igjen ser vi at Vestvik har vyer! Det er ofte slik at det nye trenger en viss tid for å modnes. Men allerede på et møte den 1. oktober 1938 blir hans tanker bifalt av skole folk. For anledningen var skolen representert av skoleinspektør Sand nes, skolestyrets formann Georg Tromsdal samt lærer E. M. Musum.
---- 113 Bib ---- Samme høst kan formann Nevermo gi melding om at ''boksamling en får et rum til leseværelse i det nye herredshuset, sannsynligvis får en også et kjellerrumfor boksamlingen. " Allerede på samme møte kan Vestvik legge fram en skisse på hvor dan lese værelset skal ordnes. Dernest ber han om styrets fullmakt til å lage en "tilstelning til inntekt for leseværelset", og endelig vil han søke Nord-Trøndelag biblioteklag om å få åpningsmøtet for propagandau ken som de skal arrangere. Et innlegg i Verdalingen den 29. desember 1938 signert S. V. forteller litt om hvordan resultatet av Vestviks anstrengelser ble: "(...) Aftenunderholdning 14.12 1938 kr 60. Gaver: fra AIL Falk kr 10, Verdal arbeidsmannsforening 5, Bakernes fagforening 5, Møllearbeidernes fagforening 5, Skind-og I ær arbeidernes fag forening 5 (...). Dessuten har pikespeiderne lovet å skaffe oss kr 25 med det første (...). Fra distrikt slæge Wold har vi mottatt en gave på 22 bøker. Deriblant mange barnebøker. Når vi nu får rigget opp de barnebøker vi har fra før kan barna ta til å låne igjen (...). Samtidig vil Nord-Trøndelag biblioteklag arrangere en utstilling som gir et oversyn over boksamlingenes stilling i fylket. Leselysten er stigende og husnøden blir mer og mer skrikende. Vi er nu oppe i 120 låntakere. Det gjelder å gjøre sig smal og smøre sig med tålmodighet om man vil forsere sig fram til reo lerne og få en bok. Det er på tide det blir en forandring Listen over giverne til leseværelseprosjektet er interessant. Den støtten som her framkommer er fra fagforeningene. Hvorfor det er slik, er van skelig å si. Var det fordi Vestvik, som selv var kommunist, måtte hente oppbackinga fra "sine egne"? Ut fra referatet går det også fram at mange av de ideene han hadde lansert, også ble gjennomført. Var det så at alt han foretok seg ble kro net med hell 9 Nei. ett skikkelig nederlag gikk han på; sammenslåings ldéen. I jobben som bibliotekar hadde Vestvik lagt merke til at flere vinnesbygger også brukte boksamlinga på Øra. Nå lanserte han tanken om en sammenslåing av de to bibliotekene. Han ba om et møte med
---- 114 Bib ---- Johs. Dahl Etter maleri av fru Torbjørg Sætevik. Sverre Vestvik Bildet er utlånt av Gunnar Vestvik. Vinne folkeboksamling for å drøfte dette. Men først allierte han seg med ekspertisen for å overbevise ''motparten". På et møte som ble holdt 15. april 1939 redegjorde bibliotekinspek tør frk. Skancke om måten slike samarbeid fungerte på. I sin redegjø relse gikk hun spesielt inn på modellen med sentralbibliotek og utlåns stasjoner. Hennes vinkling av saka var nesten som å vifte med en rød klut! Å bli redusert fra å være et selvstendig bibliotek til en utlånssta sjon administrert fra Øra var fullstendig uakseptabelt. Fr. Bye og M. Høilo hadde klare direktiver fra sitt styre, de ville avvise tanken om en sammenslåing: "de forstod det slik at det ikke var stemning for en sam menslåing i Vinne. " Så diplomatisk kan det sies! Likevel sa de seg enig i å møte en gang til. Men Vestvik hadde tapt saka. Derfor heter det nok så lakonisk fra møteprotokollen 28. oktober 1939: "Vedtak: Saka vert lagt bort til så lenge" Og så kom krigen! Krigens innvirkning på bibliotekdrifta Til styresmøte den 21. september 1940 forelå det et brev som signali serte at de nye makthaverne også ville ha et ord med i laget når det gjaldt drifta av biblioteket på Øra:
---- 115 Bib ---- "Til styret for Stiklestad folkeboksamling. Gebietskommisaren i Trondheim har meddelt mig at han under de nuværende forhold ikke finner at den nuværende bibliotekar ved boksamlingen Sverre Vestvik er den rette mann på plassen. Gebietskommisaren antar at en folkeskolelærer bør kunne over ta stillingen. Jeg går ut fra at styret treffer de fornødne forføininger overen stemmende med det som er anført av gebietskommisaren. Verdal 2O.sept 1940 Nord- Trøndelag fylke Håkon Five "
---- 116 Bib ---- En kan saktens undres over tyskernes/nazistenes reaksjon i ettertid. Men det betyr vel at til og med slike små institusjoner skulle nazifise res. Brevet var en oppsigelse av Vestvik. Det er grunn til å tro at Vestviks politiske engasjement lå bak brevet fra Five. Vestvik var en av frontfigurene for kommunistene i Verdal. Litt påfallende er det også at fylkesmannen kommer med et nokså konkret forslag om etterfølger. Antydningen er såpass konkret at en må undres om det er en spesiell av lærerne i Verdal som Five har i tankene. Da styret fikk meldinga, var bare halvparten av styret til stede. Det ble vedtatt å stenge boksam linga, og nytt møte skulle holdes 5. oktober. Hvorvidt det ble holdt, skal være usagt. Protokollen inneholder ikke noe møtereferat fra den datoen. Det er derfor trolig at møtet ikke kom i stand. Først 3. mai 1941 henviser møteboka til et møte. Første punkt der er opplesing av et brev fra «Verdal heradskontor» der det framgår at et nytt styre er oppnevnt. Det består av Ole Selnæs, O. M. Kvaalen, Inge mar Rossvoll. Anders Musum og R Sandnes. Hverken Guddingsstua, Indahl eller formannen Ne vermo har fått fornyet tillit. I likhet med Vestvik kan det være hans kommunistiske sympatier som har felt Nevermo. Under konstitueringa ble P. Sandnes formann. A. Musum nestformann og Selnæs kasserer. Nå gjaldt det å få ny bibliotekar. Saka ble behandlet som post 4 i møtet den 3. mai 1941: "77/ bibliotekar vart Tilsett skuleinspektor h.v. Johannes Dahl på same lonsvilkår som den farre bibliotekaren hadde. " Kasse og arkiv går tapt På møtet den 18. juli 1941 refererer formannen R Sandnes til en hen delse som skulle få vidtrekkende konsekvenser. Her gjengis fra proto kollen for den angjeldende dato: "Den 16.07.41 fekk underskrevne vete at Ole Selnæs var reist bort på uviss tid. Han vart vald til kassestyrar i styret for Stiklestad f. b. samling på mote 3.5.-41. Han har ikkje gjeve fra seg kasse-arkivet til noke styresmedlem. 1 heimen hans kan det ikkje finnast heller (...)."
---- 117 Bib ---- Dermed var både kassen og regnskapene borte. Ingen av delene er senere kommet til rette. For denne framstillinga har dette vært en stor mangel. Det er ikke sikkert at det forsvunne beløpet var så stort. Men regnskapsmangelen skulle komme til å volde styret mye bry. Et av pro blemene var å få utbetalt statstilskuddet når regnskap fra forrige år ikke kunne vedlegges. Men det ble også problemer av en mer praktisk art. Departementet rettet i et brev datert 18. november 1941 tre konkrete spørsmål til styret: "1. Kven skal kvittere for eventuelt rikstilskot? 2. Kan det skaffast rekneskap for 1939-40? 3. Er samarbeidet mellom folkeboksamlingane i kommunen kome i gang?" Vi kan legge merke til at det i løpet av 1941 ble foretatt én endring i styret. Ole M. Kvaalen hadde vært medlem av bibliotekstyret helt siden 1919. Nå ba han om avløsning, og ble erstattet av sønnen Harald. Den første saka Harald Kvalen tok opp i styret var forholdene omkring bokfilialen på Stiklestad. Vi har fra før sett at utlånet til tider var labert, og at de har flyttet for å bedre forholdene. Nå kunne Kvalen fortelle at kjøpmann Heir på Stiklestad hadde gitt løfte om et rom i butikkbygningen. Til overmål skulle de kunne benytte det gratis. Styret kunne ikke godt si nei til en slik generøsitet. Beslutningen ble derfor positiv, men med forbehold om å greie å skaffe "ein pålitande bibliote kar utan utlegg for boksamlinga. " Dette kan tolkes som at den gamle ordninga med en, riktignok sym bolsk, godtgjørelse for utlånsarbeidet var forlatt. Den andre muligheten er at bibliotekavdelingene er mer eller mindre ut av funksjon. Det er flere indisier på at ikke alt er såre vel. Da bibliotekinspektør Molly Skancke kom og ordnet hovedbiblioteket seinhøsten 1941, kun ne styret konstatere at heile 250 bøker var borte. "Nokre av dei må vel koma inn att" heiter det lakonisk i protokollen. Et annet eksempel skri ver seg fra bibliotekfilialen på Lysthaugen. Høsten 1941 hadde styret "skrive til John P. Guddingsstua og bedt han sende nedover til hoved boksamlinga dei bøkene dei truleg (underst, av forf.) hadde der . " Hvor mange bøker fikk de så inn? I alle fall ikke nok til å tilfredstil le styret, for på møtet den 18. juni 1942 besluttet de: "Vart gjort vedtak om at dei bøkene som er utlånte skal krevjast inn no (underst av forf.)".
---- 118 Bib ---- Det er neppe å ta for sterkt i å hevde at det bare så vidt "hangla og gikk" i åra under krigen. Skifting av bøker ved filialene var mangelfull, hovedbibliotekets oversikt mangelfull, og styrets arbeid opp mot de bevilgende myndigheter skrantet. Om dette utelukkende skyldtes fade sen med det forsvunnede arkiv og regnskap, skal være usagt. En annen forklaring kan være politiske spenninger innad i styret som gjorde det lite funksjonsdyktig. Ut fra protokollen kan vi likevel fastslå at drifta som helhet led av store mangler. Krigen er over En kunne skrive 2. mars 1946 da det første møte i Stiklestad folkebok samling ble holdt etter krigen. Bibliotekar Johannes Dahl kunne da opplyse at bibliotekets kassabeholdning var på kr 2077, vesentlig p.g.a. "(...) at det ikkje er blitt kjøpt inn bøker dei siste åra. " Ei nemnd bestå ende av bibliotekaren, Johan Støa og I. O. Mo, bibliotekinspektør i Nord-Trøndelag, skulle bøte på dette forholdet. Innkjøpskomiteen brukte bare 14 dager på å sette opp et forslag til bokkjøp. Det er tydelig at okkupasjonsårene hadde satt sine spor i alle fall på disse tre karene. Blant de 28 titlene som ble foreslått var: "Karlsen: «Kirkefronten i Norge under okkupasjonen Scheldrup: «Gudshus i fangeleiren» Hoel: «Tanker i en mørketid» Bull: «Tretten taler på Grini» Hambro: «Taler i krig» Aase: «Fra fengselstiden på Grini» Brandt: «Krigen i Norge» Manus: «Det vil helst gå godt» Arnulf: «Krigen kommer til gårds» Evensmo: «Englandsfarere» " Bibliotekinspektør Mo skulle ellers komme til å bringe bibliotekloka lenes beskaffenhet på bane. Han var meget betenkt over romsituasjo nen. Især trakk han fram forholdene på Stiklestad. Politikeren Støa ønsket å undersøke hvorvidt Øra-biblioteket kunne innpasses i de pla ner som Faglig Fellesstyre syslet med angående et Folkets Hus på Øra.
---- 119 Bib ---- Men dette var bare løse planer, og det var biblioteket ikke tjent med. Det ser ikke ut som bibliotekets behov for rom ble diskutert i de kom munale fora. En får inntrykk av at dette utelukkende ble betraktet som bibliotekstyrets anliggende. På denne tida arbeidet dessuten sentralbiblioteket i Trondheim med planer om en bokbuss. Opplegget var allerede kommet så langt at bibli otekstyret hadde sendt inn ønsker om aktuelle stoppesteder; i Vinne skulle bokbussen stanse ved bibliotekfilialen på skolen, i Garnes hos lærer Figenschau, på Lysthaugen hos Petter Guddingsmo, i Vuku på skolen, på Stiklestad hos lærer Vist og på Verdalsøra ved «Innherreds Folkeblad & Verdalingen»s kontor. Oversikten viser til fulle at styret anså skolene for å være det naturlige stoppestedet i de fleste tilfeller. For å gjøre folk oppmerksom me på bokbuss-tilbudet, skulle Hafstad sende "(...) en utredning til «Verdalingen». Ein vil også be om eit særtrykk av artikkelen og få det sendt til skoleungdom og ut over bygda elles. " Offensiven kan kanskje også ses på bakgrunn av at en nå hadde fått et nytt styre; nemlig Ingebjørg Elgesem, Thor Bonesmo og Ivar Granlund. Disse var alle nyvalgte styresmedlemmer. Fru Elgesem fun gerte også som bibliotekar. På den tida leide biblioteket på Øra rom hos Mette Rostad, for den 23. oktober 1948 behandlet styret en søknad fra henne om "tillegg for husleige og reinhald". Det ble vedtatt å tilby kr 30 pr. måned, en sum som litt seinere ble justert til kr 35. Av annet som skjedde det året kan nevnes at utlånsstasjonen i Ness vart "skipa på filialen og i Leksdalen på skolen. " 1950 - ny flytting og skifte av bibliotekar På slutten av 1950 var det møte hos fru Elgesem. Styret, som bestod av Martin Aksnes, Petter Guddingsmo. Ivar Granlund og Thor Bonesmo foruten før nevnte frue, fikk seg forelagt relativt storstilte planer: Biblioteket kunne få flytte til Suul-gården. Bibliotekaren hadde allere de drøftet saka med herredssekretær Tromsdal. Han hadde gitt grønt lys til å bruke arkitekt Hofset når det gjaldt innredningsspørsmålet. Videre hadde snekkermester Hermann levert anbud på trearbeid for kr 1500, E- verket opererte med en kalkyle på kr 850. og endelig hadde
---- 120 Bib ---- Bjarne Østbo Utsnitt av realskolebilde. rørlegger Johansen anslått arbeid til kr 150 innenfor sitt felt. Johannes Dahl ønsket å slutte som bibliote kar. På dette møtet ble derfor lærer ved realskolen, Bjarne Østbø, ansatt som bibliotekar fra 1. januar 1951. Det tok ett år å få alt på plass i Suulgården. Selv om vesentlig ting gjenstod, kunne Østbø skrive en positiv møteprotokoll for møtet som ble holdt 3. november 1951. Foruten styret var både ordfører Musum, herredssekretær Georg Tromsdal, forhenværende skolesjef og bibliotekar Dahl samt bibliotek inspektør Strand tilstede for å ta lokaliteten i øyensyn. Det ble ellers gjort litt stas på Dahl som hadde fungert som bibliotekar de siste 10 åra. Han fikk ei pengegave, samt en mengde fagre ord under den "kaffekvila " som fulgte på Verdal hotell. Biblioteket populært Enhver serviceinstitusjon håper selvsagt at de disposisjoner den foretar seg overfor publikum blir godt mottatt. I så måte var biblioteket på Øra trolig ikke noe unntak. Da bibliotekar Østbø gjorde opp status etter et halvt års drift den 27. juni 1952 kan han referere til følgende tall: På 26 utlånskvelder (Biblioteket var åpent torsdager 17.00 - 20.00. Forf. anm.) hadde utlånet vært 1090 bind. Før flyttinga var gjennomsnittet 28 bøker pr. kveld, nå var dette steget til over 40. Antall låntagere var nå 1 1 1 personer. Pågangen førte til nye utfordringer: spesielt fokuseres det nå på nye bøker. Bibliotekaren opplyser at han har kjøpt inn 128 titler denne våren, mange "beinveges frå bokhandelen da det går så seint å få boker frå Folkebibliotekets ekspedisjon' 1 . Det synes også som det kommunale engasjement etterhvert ble ster kere. Da styret fremmet et forslas om tilskudd på kr 2785, ble dette
---- 121 Bib ---- bifalt av herredsstyret. Og den positive trenden fortsatte. Det ble ved tatt å øke utlånstida med en time pr. kveld, da "talet på låntakarar har auka så sterkt. " Og her lyver ikke statistikken; fra juni 1951 til på sam me tid i 1952 hadde tallet på låntakere blitt fordoblet. På en kveld ble det registrert utlån av 254 bøker! En av grunnene til denne utlånseksplosjonen skyldtes tilsiget av unge låntakere. I protokollen for 12. juni 1952 heiter det: "(...) vart drøfta å setje ei aldersgrense nedover for utlån, da svært mange born melder seg som låntakarar. " Årsmeldinga for 1954/55 Det har tidligere vært pekt på de sparsomme kildene for Stiklestad fol keboksamlings vedkommende. Denne årsmeldinga er med og gir oss et stillbilde av situasjonen for biblioteket på Øra. Derfor refereres årsmel dinga i sin helhet: "Melding for 1954-1955 ("bibliotekåret" gikk fra juni til juni. Forf.anm.) Opningstid: 3t. i 75 utlånsdagar, i alt 175 t. (Viser det at Østbø ikke var matematikklærer? Forf. anm.) Låntakarar: 221 Utlån i alt 4167 band, av det 3002 band skjønnlitteratur og 1165 band faglitteratur. Jamt over pr. utlånsdag 56 band, største utlån 136 band. Pr. 1. juli 1955 hadde boksamlinga iflg. tilvoksterprotokollen 1557 band skjønnlitteratur og 1183 band faglitteratur, i alt 2740 band. Men ca. 300 band av dette er gamle bøker som ft. er tatt ut av hyllene. Etter den tid er kjøpt inn 72 band faglitteratur og 124 baud skjønnlitteratur, til saman 2936 band. For tida har u.l. "Fjell", Vera 75 band til låns. Trygdesummen er auka til kr 19500. Utdrag av rekneskapen: Innkome: Kommunalt tilskot kr 3760,00 kr 1890,00 kr 87,25 Statstilskot Overdagspengar
---- 122 Bib ---- kr 3284,09 kr 525,36 kr 1264,88 kr 700,00 kr 62,50 kr 103,85" Utlegg: Bøker, tidskrift Innb. og materiell Husleige, vask Løn til bib Trygding Ymse Det er flere slutninger en kan trekke ut fra meldinga, la oss ta noen: For det første er vi vitne til en meget sterk satsning når det gjelder innkjøp av nye bøker. En tilvekst på 200 bøker på ett år er sterkt. Åpnings tidene var også betydelig utvidet: Nå var biblioteket åpent både tirsda ger og fredager fra 16.00 til 19.00, noe som samtidig hadde økt biblio tekarens lønn fra kr 500 til kr 700. En ser også at "gamle" penger må ha ligget inne i systemet, fordi utgiftene er betydelig høyere enn inn tektene. Endelig kan vi dvele ved det faktum at de forsynte veresbyggene med bøker helt fra Øra. Det er kanskje litt underlig at ikke biblioteket i Vuku sørget for sine "sognebarn". Men fra annet hold vet vi at i Vuku slet en med bibliotekarbeidet i denne perioden. Hodestups inn i 1960-åra Vi må konstatere at det skippertaket Bjarne Østbø tok med hensyn til innføring av årsmelding i protokollen, dessverre ble en engangsforete else. Det vi vet fra annet hold er at følgende satt i styret på slutten av 1950-tallet: Berit Koteng, Martin Aksnes, Olav Ydse og Petter Gud dingsmo. Bjarne Østbø var bibliotekar, og en leide lokaler i Suul-går den. I «Innherreds Folkeblad & Verdalingen» for 20. april 1 960 finner vi utlysning av stillingen som bibliotekar for Stiklestad folkeboksamling. Av teksten framgår det at årslønna er stipulert til ca. kr 2000, utlånstida er to dager i uka fra 16.00 - 20.00 i 70 utlånsdager årlig. 10. juni ble det foretatt ansettelse av Torgny Iversen, med Sverre Kristiansen som varamann. Østbø ville gjerne gi etterfølgeren gode råd, spesielt i hans omgang med bokagenter.
---- 123 Bib ---- PROMEMORIA UåZtvitJUvuU. } ) dU*s Pass på desse serieverka,som p.c. er ukomplette: Jisær,? s av H.E.Eides bokh. ) Bull o.a. : Norsk Litteraturhistorie. Norsk Allkunnebok Kjeldstadli: Hjemmestyrkene Grimberg: Menneskenes liv . Boksamlinga burde vel ha enda fleire større leksika. Pass på å forny tinginga av dei tidsskrift vi har 1 : 80-nytt Samtiden Syn og Segn Possgrimen Jorda rundt Fleire tidsskrift burde vel tingast, d . d. Vinduet Tidens ifikko Internasjonal Politikk (Kan hende også fagtidsskrift i praktiske fag?) Etter mi meining burde boksamlinga ha fleire bøker for småborn f under ' skolealderen) og for alderen 14 år og opp over. Oe så til sist: Ver varsam med bokagentar! I en liten notis i «Trønder- Avisa» den 2. juli 1960 kan en lese: "Folkebibliotek på vandring. Stiklestad folkeboksamling i Verdal som til nå har hatt sitt tilhold i gården til tidligere lensmann Suvl ble i går (forf . underst.) flyttet til sine nye lokaler. Den skal heretter ha sin plass i dei] nye brannstasjonen på Øra". Det ble naturlig nok en hyppig møtevirksomhet utover 1960. Først og fremst gjaldt det planlegging av innredningsarbeidet i de nye loka- lene. Til slutt valgte en å følge forslaget fra Statens Bibliotektilsyn, som Torgny Iversen hadde samarbeidet godt med.
---- 124 Bib ---- Av mer administrativ art var beslutningen om at innkjøp av boker var bibliotekarens ansvar, men at styresmedlemmene hadde forslags rett. I 1960 bestod styret av Margit Sveli (senere Svensson). Tove N. hersen. Petter Guddingsmo og Ivar Granlund. Etter hvert kom forespørsel om hjelp for bibliotekaren fram. I første runde var anmodningen veldig beskjeden, bare 1.5 time pr. utlans kveld. Muligens kan vi tolke dette som at sokningen til biblioteket var stadig stigende. Det skulle bli Målfrid Balgaard fra Sjøbygda som fikk jobben. Selv opplyser hun i sin søknad: "Jeg er 16 år og går i 2. real. Jeg er svært interessert i boker og er "en fast gjest" på Biblioteket hver uke". Da hun mottok jobben, ble hun avlønnet med kr- 6 pr. time. ei krone mindre enn bibliotekaren selv hadde. Andre utlånssteder Den 13. april 1961 forelå det brev fra Haukåa om lan av bokkasser. Soknaden er datert 20. februar 1961. "Vi tillater oss å soke om å låne bokkasser å 50 bind. Om beta ling for husrom og vasking til den som skal ordne med utlån i grenda, har vi snakket med de Komunale myndigheter, men vart henvist til boksamlinga, da de har tilskott frå kommunen for kvart år. Håper det kan ordnes så det blir litt vederlag til den som skal ordne med utlånet. " Brevet er signert av Einar Kristoffersen, Olaf Storstad. Einar Skjør holm og Alf Moe. I første omgang skjov kommunen saka over til styret for Stiklestad folkeboksamling. Påskuddet kommunen prøvde seg med. er sikkert korrekt i haukåbyggenes brev. Men for biblioteket betydde dette en uforutsett utgiftspost. Enden på visa ble at en sokte kommunen om en tilleggsbevilgning på kr" 400. som skulle gi husleie og litt godtgjørelse til Alf Moe. Dette ble innvilget 1 Leksdalen har det vært litt opp og ned med organisert utlånsvirk somhet. Men årsmeldinga for Stiklestad folkeboksamling for 1954/55 setter fokus på nettopp Leksdalen. "Snret er av den meining at så sant det er råd. bor ein få fleire filialar. Særleg var Leksdal på tale (...). "
---- 125 Bib ---- Dette harmonerer godt med de opplysninger Oskar Rydning har gitt. Rydning losjerte på skolen i Nord-Leksdalen fra 1954. Han kan ikke bekrefte akkurat når han begynte med utlånet, men meiner nokså sikkert at det var ganske snart etter at familien hadde flyttet til skolen. Utlånet foregikk to kvelder i uka. Han anslår at 10-12 personer utgjor de den harde kjerne, og at Ingemar Karmhus var den absolutt ivrigste. Bøkene hentet Rydning på hovedbiblioteket på Øra, der han i samar beid med bibliotekaren kunne plukke etterspurt litteratur fra hyllene. Knut Slinning Bjordal og Bjørn Storhaug. Bok-depotpå Nord-Leksdals filial. 1972-73. Bibliotekets fotoarkiv. Det neste styresvedtaket som angår Leksdalen er fra 1968. Da for teller protokollen at Rydning tilbys en godtgjørelse på kr 10 per kveld biblioteket er åpent. I arbeidssammenheng ble Rydning ukependler i 1970. Og han finner det ikke usannsynlig at andre har stått for utlånet i hans fravær. Men i 1972 sa han formelt opp jobben. Han ble etterfulgt av Erik Holmvik som muligens i ei tid hadde fungert for Rydning. Holmvik bekrefter Rydnings opplysninger både når det gjelder antall lånere og rutinene ved bokhenting. Da Holmvik bosatte seg på Øra
---- 126 Bib ---- Fra filialen i Leksdal. Bibliotekets fotoarkh
---- 127 Bib ---- opphørte naturlig nok hans engasjement. Det har ikke vært mulig å fin ne hvem som eventuelt tok over. Mest trolig er det at filialvirksomhe ten i Leksdalen har gått over til å bli bokutlån fra bokkasse plassert ved Samvirkelagets avdeling i Nord-Leksdalen. En tilsvarende ordning hadde Vuku folkebibliotek med samvirkefilialen i Skjækerfossen. Andre biblioteker Forfatteren Inge Krokann kaller slutten av det forrige århundre for "Det store hamskiftet". Noe av det nye var representert av lag og fore ninger; samtalelag, avholdslag, ungdomslag og losjer. Og det var ikke uvanlig at disse foreningene hadde bøker til utlån. I denne framstillinga er fenomenet såvidt berørt i kapitlet om Vinne. Det har selvsagt vært umulig å oppspore alle disse lesetilbudene, en har heller ikke funnet det riktig å ta det med i dette skriftet. Men det som kanskje er litt ukjent er at også religiøse trossamfunn drev former for leserringer. Med Ivar Indahl som hjemmelsmann kan jeg fortelle at blant baptistene i Inndalen var det slike leserringer . Han kan huske at blant bøkene som sirkulerte der opp var titler som «Lensmannsdatteren» og «Gullkorset» av Lars Rustbøle. Om det var inntrykk fra boka «Det lille banevokter huset», som også fantes i denne samlinga som ble utslagsgivende for Indahls yrkesvalg seinere, skal være usagt. Skredder Steinsaas Vi har fra flere hold fått opplysninger om at skredder Steinsaas drev en form for utlånsvirksomhet. (Opplysningene er gitt av Olga Anderson, født 22. mars 1896, til datterdatter Ingjerd Søvik.) Det er ikke godt å si i hvilken regi dette skjedde. Det som synes å være på det rene er at Steinsaas personlig hadde et innholdsrikt bibliotek. Han var dessuten en av frontfigurene innen bap tistmenigheten på Øra. Det kan vel tenkes at bokutvalget stort sett har bestått av mer oppbyggelig litteratur. Som et kuriosum kan nevnes at en av informantene kan huske at det var lagt gråpapir på alle bøkene, og at det kostet 50 øre å få låne ei bok. I 1940- åra var det mye penger for et slikt tilbud!
---- 128 Bib ---- BIBLIOTEKET PA UNGDOMSSKOLEN I 1965 begynte planene for den nye ungdomsskolen på Øra å ta form. Dermed var det en gylden anledning for å få flyttet boksamlinga opp på nyskolen, og arbeidet med å innpasse behovet i byggeplanene tok til. Til styresmøte den 7. juni 1966 forelå oppsigelse fra Torgny Iversen. Som ny bibliotekar innstilte styret Inger Westerdahl, under forutset ning av at hun tok de nødvendige kurs Inger Westerdal Privat foto. Torgny Iversen Privat foto. Fru Westerdahl bestyrte biblioteket på Øra i en veldig rolig periode "Stø kurs" er vel den enkleste periodebeskrivelsen. Fru Westerdahl ble i 1969 avløst av Helge Aksnes som bibliotekar for Stiklestad folkeboksamling. Flyttinga til ungdomsskolen var nå en realitet, og Aksnes hadde sitt arbeid der. Hans jobb ble i første omgang å forberede flyttinga fra brannstasjonen. I et styresmøte som ble holdt 1. desember 1969 var det listet opp en hel rekke oppgaver som skulle løses. Det er klart at den økonomiske sida av saka kom i sentrum etter hvert. Mye nytt utstyr skulle kjøpes, og flyttinga skjedde midt i et bud sjettår. Styret, ved bibliotekaren, ble derfor nødt til å vende seg til for
---- 129 Bib ---- mannskapet for å få hjelp til finansieringa. Styresprotokollen for 22. oktober 1970 er skrevet på ungdomsskolen. Det viktigste fra brukernes synspunkt var at nå ble bibliotekets åpningstider vesentlig utvidet. Fra nå av hadde publikum adgang tre dager i uka fra kl. 17.00-20.00. En kan med rette si at den brukertilpasningen som dermed fant sted, økte søkningen til biblioteket. Institusjonen ble så populær at en måtte ty til begrensninger. I styresprotokollen heter det: "På grunn av sterk pågang foreslår bibliotekaren at barn under 12 år ikke får adgang uten ifølge med foreldre eller andre voksne". I realiteten "stenges" dermed adgangen for framtidas brukere. Selv følgelig var dette dramatisk, men på samme tid fungerte det sikkert som en vekker for de bevilgende myndigheter. Det satte dessuten fing eren på et ømt punkt: bemanningen på biblioteket. Det ble også etter hvert nødvendig å få lønningene i samsvar med sentrale avtaler. Det ble i styret vedtatt at en skulle legge avtalen med Norges by-og herredsforbund av 1. mai 1969 til grunn. Den totale arbeidstid ved biblioteket på Øra ble nå stipulert til 16 timer pr. uke; 7 timer på biblio tekaren og 9 timer på assistenten. Den 8. mars 1971 ble Bjørg Helene Lein tilsatt som assistent etter at Kari Ward hadde sagt opp sin stilling. Og allerede nå ble en bedt om å drøfte hva som burde skje når den nye biblioteklova tok til å gjelde fra 1. januar 1972. Tanker omkring den nye lova Både fra sentralt og kommunalt hold forelå det tanker om organisering av biblioteket når den nye lova trådte i kraft. I egenskap av bibliotekar utarbeidet Helge Aksnes en betenkning om saka allerede i juni 1971. Han hadde hatt adgang til lovproposisjonen, og mente bestemt at lov teksten ville tvinge fram en sammenslutning av bibliotekene i Verdal under en felles ledelse. Kravet om en fagutdannet bibliotekar i kommu ner på Verdals størrelse pekte i den lei, det samme gjorde lovens bestemmelse om at utbetalingene fra staten ble gitt samlet for heile kommunen. Aksnes så flere positive sider ved å få inn en fagperson; "(han vil) ha ansvar for alt hibliotekteknisk arbeid; innkjøp av bøker, listeføring, katalogisering, klargjøring av bøker, regnskap m.v. Dette vil avlaste utlånsstyrerne ved de øvrige avdelingene for et arbeid som de fleste fm-
---- 130 Bib ---- Stiklestad fohisilin Mandag IToø -XJoo Onsdag kl HAR iKk£ AD6AN& VOKSNE SARN UNDER 12 ÅR UTEN I FØL6E MED ner vanskelig og som de er lite kompetente til å utfare riktig". Likeledes peker han på meir rasjonelle innkjøp i det boker med for holdsvis liten etterspørsel kan lånes avdelingene imellom. Aksnes" betenkning ble behandlet i formannskapet 19. august 1971. Her ble det nedsatt et utvalg som skulle avgi innstilling om den framti dige bibliotekdrifta i kommunen. Utvalget bestod av Tove Iversen, for mann (formann i Stiklestad folkeboksamling). Sven Svensson (for mann i Vuku folkeboksamling). Einar Lein (medlem av Vinne folke boksamling). Olav Røhmesmo (rådmann i Verdal) og Helge Aksnes. Den 13. september 1971 ble det avgitt innstilling. 1 store trekk er til rådinga i tråd med de refleksjoner Aksnes tidligere hadde forfektet m.h.t. lovens konsekvenser for Verdal kommune. Utvalget hadde i tillegg en uttalelse om styret for et "fellesbiblio tek": "Det velges ett styre for boksamlingene med 5 medlemmer. Det bor være en representant fra Vuku og en fra Vinne og to fra Stiklestad avdeling samt en som representerer kommunen, samtlige med personli ge varamenn. Styrene oppnevnes av kommunestyret. Utvalget var også veldig oppmerksomt på hva som kunne skje: at en ikke fikk noen utdannet søker til bibliotekarstillinga. Utvalget sier:
---- 131 Bib ---- "Hvis det i en overgangstid blir vanskelig å få besatt stillinga som bibliotekar, må boksamlingene dri ves hver for seg under utlåns sta sjonene som nå (...). Styret for bok samlingene må da foreta en forde ling av de bevilgede midler i for hold til innbyggertallet (...). " Til slutt sveiper de såvidt innom navnespørsmålet og uttaler: "Man antar at den riktige fellesbetegnel sen må bli Verdal folkebibliotek, men at man ved de enkelte avde lingene beholder de nåværende navn Stiklestad-, Vinne- og Vuku folkebibliotek. " Helge Aksnes Privat foto. Vinne uttrykker misnøye Innstillinga fra utvalget ble sendt de respektive styrene for bibliotekene ganske raskt. I Vuku ble saka styresbehandlet 23. september 1971: "Styret har ingen merknad til forslaget. " I styret for Stiklestad folkeboksamling gikk det like smertefritt: "Styret slutter seg til utvalgets innstilling. " Vinnesbyggene ville imidlertid ikke gi seg uten sverdslag. Styret synes det er rart at "(...) ikkje styra i Vinne og Vuku folkeboksamlingar er til skriva om same sak". (Det de sikter til her er et brev fra bibliotekin spektør Kjell Lillevik som bare er sendt Stiklestad folkeboksamling til uttalelse. Forf. anm.) Dette er en formell feil. Men de alvorligste anklagene følger lengre nede i brevet. De peker videre på at to ganger tidligere har bibliotek ordninga for kommunen vært oppe til behandling og "(...) Kvar gong har styra for biblioteka vorti tilskriva og dei har fått uttala seg og sagt si meining. Vi bed om åfå saka til uttale. "
---- 132 Bib ---- ■r * j fWm -TWå /;
---- 133 Bib ---- Brevet fra Vinne penneført av Einar Larsen har utvilsomt et poeng her. Hvem som skal klandres for den første formelle feilen, skal være usagt, men at det er skjedd en glipp er hevet over tvil. Men kanskje lå det noe annet bak brevet, noe som brevskriverne ikke direkte ville si. For studerer vi sammensetningen av den gruppa formannskapet hadde valgt til å avgi innstilling, finner vi ett påfallende trekk; de øvrige bibli otekene var representert ved formennene, men i Vinne gikk en forbi formann Larsen og tok med Einar Lein som "bare" var styresmedlem. Med andre ord; formannen var forbigått! Etterhvert fikk Vinne uttale seg. I brev datert 26. november 1971 og underskrevet av Einar Larsen (formann) og Johs. Gudding (styresmed lem) heter det: "(...) Vi i Vinne såg helst at boksamlinga fekk ha sitt eige styre som før. Dersom det blir samanslåing vil ein peika på punkt 3 bokstav A (Styret består av 5 medl. Forf anm.) Der meiner styret for Vinne folkeboksamling at det bør vera 3 medlemmer i det nye styret. Ein frå Vinne, ein frå Vuku og ein frå Stiklestad. Vedteke med 2 mot 1 stemme (Einar Lein - utvalgsmedlem.)". Det er litt usikkerhet om Lein virkelig var til stede på dette møtet. Han har i alle fall ikke underskrevet møteboka! Vinne folkeboksamlings reaksjon var forståelig. Når de går inn for å redusere "det nye" styret til tre personer, vil de dermed redusere Verdalsøras dominans. De fryktet nok at "alt" skulle havne på Øra og avdelingene bli avspist med smulene. Bare framtida kunne vise om frykten var begrunnet. Men en viss grunn for engstelse kunne nok være forståelig. Heltidsbibliotekar I april 1972 ble det avertert etter heltidsbibliotekar for Verdal kommu ne. Til tross for annonse i flere aviser og oppslag på Statens bibliotek skole kom det bare inn en søknad. Og da kandidaten litt seinere sa fra seg jobben, var en like langt. Etter en ny utlysningsrunde fikk en endelig napp. Og fra høsten 1973 ble Knut Slinning Bjørdal fra Oslo ansatt. Det var denne gangen tre søkere til stillingen, men Bjørdal var den eneste med de nødvendige kvalifikasjoner. Det som verdalingene i ettertid husker Slinning Bjørdal mest for. er hans engasjement under opprettelsen av lokal historisk arkiv.
---- 134 ----
---- 135 Bib ---- Vuku folkebibliotek 1904 - 1972 Gammelskolen i Vuku ca. 1910. Bilde etter maleri av Ingvar Dillan. Det er vanskelig å si hvor lenge det har vært drevet bibliotek i Vuku. Den eldste bevarte forhandlingsprotokollen er fra 1904. Gjennom de to møtereferatene fra dette året kan vi få mange interessante opplysninger som peker noen år lengre tilbake i tid:
---- 136 Bib ---- "Aar 1904 den 4. februar holdtes det mode paa prestegaarden i styret for Vuku folkebibliotek. Tilstede var de 3 medlemmer af styret, nemlig 0. Kveila, M. Grunden og E, Solum stimt bibliote karen, kirkesanger Dillcm. Der blev besluttet at indkalle alle de udlaante boger for at se dem igjennem. De übrugelige skal kas seres, og de som trenger til indbinding og reparation skal sendes til bogbinder. Til form and valgte s pastor E. Solumr Modet lurvet. " På seinhosten samme året mottes de igjen. Bakgrunnen for dette motet er noe mer delikat: "Bibliotekaren fremla gdes skrivelse fra amtmanden af Ist febr. d.a.. hvori meddeles, at kirkedepartementet i henhold til skrivel se af 25te januar d.a. forlanger regnskab og redegjørelse for anvendelsen af de af det offentlige og kommunene tilstaaede bidrag tilsammen kr ISO for aret IS9S. Bibliotekaren fremlagde eopi af regninger for boger kjobt hos boghandler Stabell. Trondh jem for tilsammen kr 126,60. Der besluttedes Bibliotekaren paalegges at henvende sig til sogneprest Klutefor atfiia redegjørelse for de resterende kr 53,40 < ... ). " I sum gir disse to møtereferatene mange taktiske opplysninger: Bibliotekdrifta i Vuku kan i alle fall strekkes tilbake til IS9S. Men sel ve formuleringene i referatet indikerer at vi trolig kan gå noe lengre til bake i tid. Bokene har selvsagt ikke i løpet av seks år blitt sa slitte at mange er kassable. Dernest får vi vite at kirkesanger Dillan er bibliote kar. Mikal Dillan var vukubygg. I ISS6 kom han tilbake til heimbygda som lærer i Vuku. Fra 1595 var han i tillegg kirkesanger (klokken, og denne yrkeskombinasjonen drev han med til han gikk av i 1919. Vi ser også at pastor Solum er formann i styret. Formannsjobben var nok verdsatt Styret i biblioteket på den tid hadde nemlig i tillegg til a styre med budsjett, og således forvaltning av en slump penger, arbeidet med å plukke ut hvilke boker som skulle kjøpes. Og dette arbeidet ønsket nok presten å være med på.
---- 137 Bib ---- I referatet nevnes også pastor Klute. Han ble residerende kapellan i Vuku i 1888. Da dette møtet ble holdt, hadde Klute forlatt bygda. Fra 1 902 hadde han vært sogneprest i Tynset. Når Dillan nå får i oppdrag å "henvende sig til" sin tidligere kirkelige overordnede, måtte det nød vendigvis skje pr. brev. Men den korrespondansen finnes ikke. Hvilke bøker ble kjøpt inn? I bibliotekenes første tid, kan vi stort sett dele inn bøkene i tre kategorier; oppbyggelige skrifter, bøker med historisk tema og bøker for å fremme jordbruket. Alle disse kate goriene samsvarer godt med ideen med leseselskapene - forløperne til de første bibliotekene. Det matnyttige forenes med den norske historie - og som en klangbunn over det hele - det åndelige. Går vi til innkjøps lista for 1904 ser vi en annen tendens; skjønnlitteraturen er på full marsj inn. Blant de 35 nyinnkjøpte titlene finner vi forfatternavn som Aasen, Bjørnson, Garborg, Ibsen, Kielland. Sivle, Aanrud, Lie og Vinje. I tillegg utenlandske forfattere som Tolstoj, Dostojevski og Shakespeare. Heile innkjøpet kommer på kr 66,53, altså i underkant av kr 2 pr. bind. Billigste bok er Shakespeares «Hamlet», mens Aasens «Udvalgte Skrifter» kostet kr 4, men her var det antakelig flere bind. I 1906 drar styret skikkelig til - i det de anskaffer Øverlands «Illustrert Norgeshistorie», til kr 60, som representerer over 60% av budsjettet dette år. Barnelitteratur finnes det svært lite av. Det nærmes te en kommer er antagelig «Norske folkeeventyr», men i 1906 kjøpes både Lølands: «Norsk eventyrbog I» samt «Norske barnerim og leikar med tone» inn. Om denne oppmykningen skyldes yngre lesere er vel tvilsomt. Men ettersom bibliotekaren også var lærer og boksamlinga plassert på "Vuku fastskole", så er det vel ikke urimelig å tro at disse bøkene ble benyttet både til opplesning og sang. Men vi vet det ikke. Økonomi Som det har framgått tidligere, synes ikke den finansielle side av bibli otekdrifta i Vuku å ha vært tilfredsstillende. Amtmannens brev i 1904 avslører det. Protokollen er naturlig nok vag i sine formuleringer, og det utpekes ingen syndebukk. Imidlertid får vi opplyst at "1 1905 er intet bidrag aj stat ell. kommune modtatt". Dette kan indikere at Dillans "oppklaringsrunde" med sin fordums sjef har tatt tid! Regn
---- 138 Bib ---- skapet for 1906 bærer bud om at "saka"" er ordnet opp. Pastor Klute har "betalt efter regning kr 126.60". Bibliotekar Dillan har lykkes i a bringe balanse i regnskapet. For at bibliotekdrifta heretter skal foregå i foreskrevne former med møtebok og årsregnskap, ble det derfor beslut tet a gå til anskaffelse av forhandlingsprotokoll - og det ble gjort net topp i dette aret. Men her star vi overfor et mysterium. Hvordan kan en protokoll som er nyinnkjøpt i 1906 bh benyttet som protokoll for 1904° Vi vet at bibliotekstyret i perioden 1903-1908 besto av de samme medlemmer: Pastor Solum. Ole Kvello og Martin Grundan. Hele peri oden fungerte Mikal Dillan som bibliotekar. Kan forklaringen være at amtmannens brev har satt en stokk i dem og at de simpelthen har "■rekonstruert" protokollen for 1904? Igjen må vi ty til gjetninger. Det er som en formelig kan fole styrets lettelse nar de kan gå los på året 1907 etter en tid som nok har vært litt turbulent. De avslutter inntekts sida i 1906 med en samlesum og folgende kommentar: "Modtaget indtil 31/12-06 kr 375.00" og på utgiftssida: "Sum indtil 31/12-06 kr 375.98" Og hva kunne da være mer naturlig enn å innlede påfølgende år ( 1907) med skikkelig bokføring: "Udlæg fra forrige aar kr 0.98" og det påfølgende: "Til deps sagkyndige konsulent kr 2.00" Bordet er ryddet!
---- 139 Bib ---- Stat, kommune og medlemmer bidrar Fra 1907 og utover føres det ordinært regnskap for Vuku folkeboksam ling og vi får for første gang se de tilskudd som ytes fra sentralt hold. Nå følger ikke ytelsene kalenderåret, men splitter vi opp regnskapet, ser vi at årlig tilskudd beløper seg til kr 40 med halvparten på hver av bidragsyterne. Fra 1907 får vi ei ny bidragskilde, nemlig medlemsav gift. Dette året bokføres medlemskontingenten med kr 5. Summen skulle tyde på at medlemstallet er på 20 personer. Men det ville være forhastet å trekke den slutningen at når medlemstallet er lavt, er det få som låner bøkene. For det første kunne alle i en familie lese boka når den først var i huset. For det andre inneholdt vedtektene en passus om at "übemidlede" kunne benytte boksamlinga uten å være medlemmer. Ikke før i 1909 syner regnskapet at bibliotekaren har fått utbetalt lønn. Da finner vi posten: "5/8 Bibliotekaren kr 10,00 For å sette godtgjørelsen i et lønnsperspektiv kan en opplyse at for 1912 mottok lærer Dillan kr 1064 i årslønn. Honnoraret som bibliote kar skulle derfor være ca. 1% av årslønn - ikke akkurat noe å slå seg opp på. Utvidelse av bibliotekets virkefelt Møtet for 1910 rommer en nyhet. Bakgrunnen er følgende: Det rettes en henvendelse til biblioteket fra formannskapet i Verdal kommune. De har nemlig mottatt en henvendelse fra ungdomslagene i Ulvilla, Helgådalen og Inndalen der de ønsker å komme med som filialer av biblioteket i Vuku. Møtet, som forresten ble holdt i Vuku den 18. janu ar 1910. stilte seg positivt til henvendelsen. For at alle formalia skulle være i orden, setter de opp seks punkter som skal danne rammen om avtalen: "1. De nødvendige anskaffelser av kasser bekostes av de 3 ung- domslag med 1/3 av hvert lag. 2. Der oppgives for hvert lag 1 person, som er villig til at ta imot høkerne og forrette som bibliotekar ved filialen. Denne bibliotekar har ansvar for at bøkerne blir tilbakesendt i rett tid.
---- 140 Bib ---- 3. Hver laantager ved filialerne betaler til boksamlingen en aarskontingent paa 25 øre. Denne kontingent blir samlet at indbetale til styrets formand mot slutningen av hvert aar. Desuten betaler hvert av de 3 lagene et bidrag til boksam lingen stort kr 2,00 pr. aar Laantagerne ved filialerne har adgang til uden forhøiet kontingent ogsaa at jaa bøker udlaantfra hovedstammen i Vuku. 4. Bibliotekarene ved filialerne fører protokoll over udlaanere og er forpligtigt til mod udgangen av hvert aar at avgi beret ning til styret om antal av laantagere, antal udlaan m.m. 5. Hver bokkassse forbliver ved filialen i 6 mnd., hvoretter den indsendes eller ombyttes efter styrets nærmere bestemmelse. 6. Eftersom man (nåder?) erfaring angående cirkulationen, for beholder styret sig ret til at foreta forandringer i disse regler. J. Urbye (sign) " Presten fornekter seg ikke! Her er det ikke snakk om personer til å "stå for utlånet" - nei, de skal "forrette" utlånet! Siste punktet blir også nok så meningsløst. Ordet "nåder" er fullstendig meningsløst i sammen Mikal Dillan Bildet er avfotografert fra boka om Dillanslekta. Klara Sørager Bildet er utlånt av Nils Aarsta
---- 141 Bib ---- hengen. Gir utdraget oss bilde av en overarbeidet prest som førte møte bok samtidig som han i "ånden" skriver sin preken? Hvorom alt er, saka fikk si løsning, bokkasser ble det! Styret beslutter også at bibliotekarens lønn økes fra kr 10 til kr 13 pr. år. i 1911 "saalenge filialene paa Indal, Ulvillen og Bjartan er igang". Vi ser også at Klara Sørager har avløst Dillan som bibliotekar. Året 1912. Hva regnskapets inntektsside forteller Kassabeholdning fra 1911 kr 13,23 1/2 Bidrag fra Værdalens sparebank kr 50,00 28/1 Statsbidrag kontant kr 61,75 4/2 Bidrag fra Ulvillens Ungdomslag 1912 kr 2,00 Medlemskontingent 1912 kr 4,75 28/2 Bidrag fra Indalens Ungdomslag kr 2,00 Medlemskontingent kr 2,80 Medlemskontingent fra Vuku kr 6,00 2/4 Kommunens bidrag kr 20,00 7/4 Bankens bidrag for 1913 kr 25,00" Årsregnskapet er interessant i flere sammenhenger. Hvis vi retter søke lyset mot det økonomiske, ser vi at for første gang kommer det bidrag fra andre enn stat og kommune. Mest monnet nok pengene fra Sparebanken, tilsammen kr 75 - en sum som representerte 40% av inn tektene dette året. Statsbidraget var også betydelig høyere. Det er van skelig å si hvorfor. Men antagelig har staten begynt å bruke en annen beregningsmåte for utbetalinger fra nå av. En annen forklaring kan være at opprettelsen av filialene har utløst mer statsstøtte. I følge avtalen med filialene skulle disse også stå inne for et mindre beløp til biblioteket i Vuku. Det er verdt å merke ses at bare inndaling ene og ulvillbyggene har sendt penger. Om en derav kan slutte at Bjartan ikke kom med allerede fra starten, er ikke sodt å si. Størrelsen på kontingenten ved de to filialene forteller at det er omtrent like mange medlemmer der som "hovedbølet". 11917 kom Sul også med på filialordningen. I Sul er det 13 personer som betaler med lemskontingent dette året. Og for første gang får vi et bokført antall
---- 142 Bib ---- låntagere. I regnskapet finner vi folgende post: "46 laantagere d kr 0,25 (tilsammen) kr 11,50". Dette tallet representerer antagelig både Vuku. Ulvilla og Inndalen for di det er ikke fort noe medlemskontingent fra filialene dette året. Legger vi til tallet fra Sul. betyr det at det er totale antall betalende medlemmer er 59. Bokene erobrer gradvis mer og mer terreng. Hvor kjopte de bokene 0 Av regnskapet går det fram at de aller fleste bokene bestilles gjennom Biblioteksentralen, men det kjopes dessuten hos Thurn-Paulsen på Levanger. Ja. enkelte ar står Levanger-bokhan delen for langt den største leveransen av bokene. Nye formenn, men samme spor Vi har allerede vært inne på tendensen til å velge presten i sognet som formann i bibhotekstyret. I perioden fra 1908 til 1925 hadde kirka i Vuku tre prester: Urbye. Holan og Flognfeldt. Denne trioen etterfølger også hverandre som formenn for bibhotekstyret. Bokbestillmgene og regnskapene forteller at drifta er på det jevne. Det eneste ■•spesielle" i perioden er et brev fra cand. jur. B. Torstensen. Han spor hvorvidt hans tilbud om "spiritistisk literatur sendt som gave til boksamlingen vil mottages og indlemmes i samlingen". Og han får - kanskje noe over raskende - positiv tilbakemelding. 1925 ■ og nye koster Fra 1. januar 1925 bestod styret i folkebiblioteket av Johs. Nordnes. Harald Balgård og Bjarne Kvello. For første gang er presten ute av sty ret, og alle medlemmene er nyvalgte. Som nevnt tidligere bærer proto kollen bud om at det har vært en rolig periode, hvor det har "hanglet og gått". Med lærer Nordnes i ledelsen blir det driv i sakene. For etter tida blir det mer a rinne ut. fordi møteprotokollen fores fyldigere. Det nye styret ville ha inn alle bokene som er bibliotekets eiendom - boke ne skal ettersees og det skal utarbeides en ny katalog. Dessuten: "Formannen skriv til heradskasserar Landfald og får greie på kor mykje tilskot boksamlinga kannfå hos heradet" Regnskapet viser at det kommunale tilskuddet har opphørt i 1917. Tilskuddet fra staten har
---- 143 Bib ---- Harald Balgård Bildet er utlånt av Ole Balgård. Johannes Nordnes Bildet er utlånt av Ivar Nordnes. falt bort fra samme år. Så i heile perioden mellom 1920 og 1925 har Vuku folkebibliotek bare mottatt betaling fra låntagerne samt årlige gaver fra Verdal Sparebank og Samvirkelaget. Det nyvalgte styret vil gjenopprette de finansielle kanaler for bok samlinga. Formannen sender brev både til Kirkedepartementet, til ord fører Holan, til herredskasserer Landfald og til bibliotekkontoret i Oslo. Styrets aktivitet blir kronet med hell. Allerede ved utgangen av 1925 kan de bokføre et tilskudd fra banken og et samlet kommunetil skudd for perioden 1918-1924 på kr 140. Så da regnskapet gjøres opp, sitter kassereren inne med kr 260,35. De har også sikret seg revisjon av regnskapet i det Ole Kvello har signert 1925-regnskapet. Hvorfor han ikke har revidert regnskapet for "dei siste år" som han den 1 1. februar 1925 ble bedt om, se det vet vi ingenting om. Styret har også tatt mål av seg til å foreta en gjennomgang av bokmassen. I løpet av to høst kvelder får de utarbeidet en ny katalog med totalt 388 bøker. 34 bøker ble kassert og "3 bokkassar er vaska og innsette i ungdomshuset". Hvilke bokkasser det her siktes til. er ikke godt å si. Den første tanke kunne kanskje være at sending av bokkasser ut til kretsene er opphørt, men det er neppe riktig. For på møte 11. november 1925 forteller pro
---- 144 Bib ---- tokollen: "Vart vedteki at årspengar for låntakarar blir set til kr 0,50. Like eins vart vedteke at årspengane som kjem inn på dei stader som får utlånt bokkasse, skal koma boksamlinga tilgode". Kanskje er tallet på filialer redusert? Bibliotekets omflakkende tilværelse Ei boksamling er jo ment å være en serviceinstitusjon. Det er derfor nødvendig at den får en plassering "der folket ferdes". Møteproto kollen for Vuku folkebibliotek inneholder ingen konkrete opplysninger om hvor bøkene lånes ut. Men det er neppe noen dristig antagelse at lit teraturen er hvor bibliotekaren bor. Mikal Dillan var, som før nevnt. lærer og bodde på skolen i Vuku. Biblioteket var nok også plassert der. Seinere overtok Klara Sørager som bibliotekar. Hun drev telegrafsta sjonen i Vuku og bodde ved foten av Østnesbrua. vis a via Verdal Samvirkelags filial - også dette en gunstig plassering. I 1925 overtok Harald Balgård. Hans kone var poståpner i Vuku. Borgny Eng. datter til Harald Balgård. født 1923. kan huske fra sin tidligste barndom at det var bokskap plassert inne på postkontoret og at faren sendte ut bokkas ser. Postkontoret lå sentralt til på Bredingsberg og bokkassene kunne sendes med rutebil som hadde stoppested der. Så valget av Harald Balgård som bibliotekar var gjennomtenkt. Det hektiske året 1925 er nesten over da Johs. Nordnes stolt kan fore til protokolls: "Det er no 406 boker som er inne i den nye nr. lista. Utlåna er no byrja - 8/12- 1925". Hva en kort årsmelding kan fortelle "Aarsmelding 1925-26. Tal på bokene 425 Tal på låntakarar: Vuku 21 Tal på utlån: Vuku 12 Vuku 126 For første gang får en konkrete tall på personer som bruker biblioteket. Vi får i tillegg bekreftet var mistanke når det gjelder de utlånskassene som foreløpig er deponert på Vonheim forsamlingshus. Av de opprin
---- 145 Bib ---- nelige fire utlånsstedene ute i skolekretsen er det nå bare Inndalen igjen. 21 låntakere i Vuku og halvparten i Inndalen virker ikke særlig imponerende. Men her må en huske hva som tidligere er blitt under streket, at som "låntagere" må betegnes bare de som betaler den årlig avgiften. Andre familiemedlemmer kan selvsagt også lese bøkene, men de fanges ikke opp av denne statistikken. Når Johs. Nordnes i sitt regnskap fører opp også bibliotekets korre spondanse, kan det i denne sammenheng gi oss verdifulle opplysning er, bl. a. dette: Statstilskuddet må det hvert år søkes om, og ett av vilkå rene fra statens side til å yte bidraget er en årsmelding. Regnskapet set ter også bibliotekarens lønn inn i et perspektiv: Harald Balgård mottar kr 20 pr. år for bibliotekararbeidet, mens snekker Skrove arbeider for et bokskap til den doble pengesum. Skrove har sikkert både utgifter til "materialer og hengsler", men likevel. Det var neppe lønna som drev noen til å bli bibliotekar!
---- 146 Bib ---- Status ved inngangen til 1930-åra Det kan være på sin plass å trekke noen linjer gjennom de første tretti åra av folkeboksamlinga sitt protokollerte virke. Årsmeldinga for 1929 forteller at det ved utgangen av året finnes 583 bøker i samlinga. Tallet på låntagere i Vuku er nå kommet opp i heile 52 dette året, en økning på 250% fra tre år tidligere! Det er spesielt i 1928 og -29 at tallet på låntagere viser en formidabel økning. Økningen er såpass markant at her må det ligge noe bak. Utlånsprotokoilen gir antagelig en del av for klaringa - ungdommen har fått øynene opp for biblioteket! Hvorfor? Som enhver forretning er også biblioteket avhengig av å føre den varen kundene etterspør. Hvis vi studerer innkjøpslistene fra de første åra, kunne vi grovt sett samle dem under begrepene: religion, norsk historie og praktisk landbruk. Sammenligner vi dette med bokinnkjø pet i 1929, er forskjellen slående: Oskar Braaten er representert med to, J.B. Bull med fire, Peter Egge med tre, Falkberget med tre, Garborg med fire. Av de andre store forfatterne kan nevnes Vinje, Duun og Ibsen. Hvorvidt det fra styrets side var en bevisst dreining, skal være usagt. Forandringen kan like gjeme skyldes at styret anså seg for å være godt nok forspent med historie- og forkynnelseslitteratur. Inn i 1930-åra - med politiske ytringer fra styret Fram til 1930 hadde biblioteket hatt sine inntekter fra stat og kommu ne. I tillegg til dette har boksamlinga nytt godt av gaver fra såvel Sparebanken som Samvirkelaget. Etterhvert melder kravet om at myn dighetene, staten, må komme sterkere inn. Bibliotekdrift blir en poli tisk sak! Ser vi på vårt bibliotek i denne sammenhengen, har staten til sammen ydet kr 852,35 på disse vel tretti år, eller rundt regnet kr 30 pr. år. De totale inntektene for samme tidsrom er kr 4875,02. Med andre ord står staten i gjennomsnitt for omlag 17,5% av de midler Vuku fol kebibliotek har vært i drift. Og glidningen bort fra det statlig engasje mentet er merkbar og aksellerende. I 1907 stod staten for 50% av inn tektene, i 1925 ca. 9%. Det stadige tilskuddet har vært veldig ujevnt, og enkelte ganger har det totalt opphørt. Det kan være av interesse å se på prisutviklinga innen bokbransjen i den før omtalte 30- årsperioden (vi går her ut fra at de innkjøpte bøkene representere et gjennomsnitt): De 35 bøkene som ble innkjøpt i 1904, kostet i gjennomsnitt kr 1,90. 1
---- 147 Bib ---- 1930 kostet de 23 innkjøpte titlene i gjennomsnitt kr 3,66. Dette betyr at bokprisen langt på vei hadde steget til det dobbelte! Situasjonen ved biblioteket i Vuku er neppe spesiell. Og når vi står på terskelen til 30 --åra, står vi ved den spede begynnelse til mediesamfunnet: Avisopplagene øker, ukebladene kommer for fullt, radioen er på sterk fremmarsj, og kinoen dukker opp med sine tilbud. Bibliotekene har fått hard konkurranse - og lederne i bibliotekvirksomheten utover i landet samstemmer i ropet på sterkere statlig og kommunalt engasjement for bibliotekene. Det er på den bakgrunn vi må se oppropet fra Norske Bibliotekforening. Nemnda som hadde forfattet oppropet bad om en ny giv for bibliotekene. Fra de åtte punktene som fikk mest å si for folke bibliotekene, siteres de to første, da de i høgste grad ble de viktigste: "7. Øket økonomisk støtte til boksamlingene fra statens side 2. Vedtagelse av en biblioteklov som trekker opp faste linjer for bibliotekvirksomheten i landet. " Vi har tidligere sett hvordan det statlige og kommunale engasjement i bibliotekdrifta har reelt skrumpet inn. Med den harde økonomiske vir kelighet myndighetene befant seg i først i 1930-åra, er det ikke vanske lig å skjønne hvis valget stod mellom "brød og bøker". Oppropet ble behandlet på møtet 6. desember 1930. Begge kravene får støtte av det sittende styret i Vuku folkebibliotek. Men hjalp det? De første årene etter 1930 fram til 1936 mottar Vuku folkebibliotek kr 20 årlig. Framstøtet på kommunalt hold har altså ikke ført til noen umiddelbar økning. Hva så med staten? Statstilskuddet i 1930 var på kr 70. De første årene etterpå variere tilskuddet fra kr 55 opp til kr 90. De fleste med interesse for biblioteket så nok med forventning fram til en ny giv for bibliotekene. Går vi tilbake til den lokale andedam kan vi merke oss to ting som skjer rundt midten av 1930-åra: Til møtet den 19. desember 1935 fore ligger en forespørsel fra bokhandler Eide om han kan få levere bøkene som skal kjøpes fra private bokhandlere det året. Bibliotekstyret aksep terte tilbudet. Av regnskapet går det fram at Eide solgte bøker for kr 1 1 1.35 dette året. Målt mot Biblioteksentralens kr 62.41 må en kunne si at Eide fikk en stor del av kaka. Det er mye som tyder på at bibliote ket skifter bibliotekar dette året. Møteprotokollen forteller ingenting om tildragelsen, men i regnskapet finner vi følgende opplysning: "Års
---- 148 Bib ---- pengar ved overtaking frå Bal gård kr 11,00. " Det er trolig at Balgård er blitt avløst av Johs. Nordnes som bibliotekar. Dette har sannsynlig vis medført at selve boksamlinga har blitt flytta fra posthuset til folke skolebygningen i Vuku. Fra 1933 begynte en ny inndeling av "bibliotekåret", i det budsjett året startet 1. juli og ble avsluttet 30. juni året etter. De tre bibliotekene i Verdal vil samarbeide Den 16. mai 1939 behandlet styret for Vuku folkebibliotek en sak som skulle få stor betydning - opprettelsen av et kommunalt folkeopplys ningsråd. Styret i Stiklestad folkeboksamling hadde da allerede gjort vedtak i saka og foreslo et kommunalt folkeopplysningsråd sammen satt av representanter fra 13 forskjellige "kurs", for å sitere protokol len. I tillegg meinte styret i Vuku at Verdal Lærarlag og soknerådet i bygda skulle være representert. På nyåret kom oppfølgingsmøtet, et mote der representanter skulle velges. Og for første gang foretas det en bortimot politisk avstemming: Johs. Nordnes fikk to stemmer, mens en stemme ble avgitt for Sverre Vestvik (fra Verdalsora). Som varamann ble Bjarne Kvello valgt, også han med to stemmer mot Vestviks ene. Det kan neppe være tvil om at Harald Balgård representerte det sosia listiske mindretallet i styret. Om en hard meningsutveksling er bak grunnen for at nevnte Balgård ikke signerte protokollen etter dette motet, skal være usagt! Biblioteket i krigsåra Drifta i Vuku folkebibliotek fortsatte også i krigsåra. I krigsperioden sett under ett kan en hefte seg med ett påfallende trekk - beholdningen i kassa oker. Med andre ord: Det kjopes færre boker enn okonomien kunne tillatt. Således er det i juni 1946 hele kr 1473.97 "til gode", året etter kr 2129.50 og i 1948 hele kr 2554.77. En stor pengesum sett med datidens oyne. Det kan være fristende å sporre om årsaken til dette. For det første har de offentlig tilskudd okt (Tabell neste side). Innkjopene har vært på et betydelig lavere nivå. 1 1940 ble det kjøpt boker for kr 208.40. og i heile krigsperioden ligger det årlige innkjopet på ca. ki" 300. Når det offentlige tilskudd var det tredobbelte og en i til-
---- 149 Bib ---- Statlige og kommunale tilskudd Statstilskudd Kommunalt tilskudd legg mottok gaver fra banken og samvirkelaget, seier det seg selv at det ble penger til gode. Eller var en kanskje redd for å bruke alt. I krigsti den var det vanskelig å forutsi hva neste års budsjett ville bringe. Et annet bevis for romsligere økonomi er at bibliotekarlønna økes fra kr 20 til kr 50 etter forslag fra H. Balgård. Dette kan vi ta som et indisium på at han gikk av som bibliotekar i 1941. Han ble erstattet av Bergljot Nordnes og selve utlånsstedet ble flyttet til Vuku skole. Bokutlånet i krigsåra I sin bok «By. bok. borger» skrevet til jubileet for det Deichmanske bibliotek hevder historikeren N. J. Ringdal at krigsårene viste en for midabel økning hva bokutlån angikk. Det kan være interessant å se om samme tendens gjorde seg gjeldende også i en liten folkeboksamling på landsbygda. (Tabell neste side). Disse tallene må tas med litt forbehold. I 1938/39 sier Nordnes uttrykkelig at: "Eg har føn opp berre ein utlånsstad på meldinga (altså Vuku - forf. anm.) då eg ikkje har fått melding frå Inndalen og Ulvilla som no har boker. Frå Bjartan fekk eg bøkene att i sumar". To år sei nere bokfører han 71 voksne lånere i Vuku og 37 i Inndalen. mens inn dalingene mangler året etter. Sjølv om vi har denne usikkerhetsfakto
---- 150 Bib ---- ren angående muligheter for manglende rapportering fra filialene, er tallene fra 1942/43 og utover såvidt mye større at vi kan slå fast - krigs tid var lesetid her i Verdal. Årsmeldinga for 1946/47 ble den siste Johs. Nordnes førte i pennen. Mer enn 20 års sammenhengende tjeneste som formann i biblioteksty ret i Vuku var dermed over. Det kan derfor være på sin plass å dvele litt ved det regnskapet han etterlot seg: Da han overtok som formann i 1925 inneholdt boksamlinga 388 bøker. I løpet av Nordnes si for mannstid har dette tallet økt til 1177. altså en tredobling av bokstam men. I 1925/26 var det tilsammen 31 låntagere i Vuku og Inndalen, nå var det 114. Nordnes ga ikke helt slipp på bøkene ennå. Da han flyttet fra lærerleiligheten på Vuku skole i 1947 og bygde Nordnesset, bare et
---- 151 Bib ---- Bergljot Nordnes. Bildel er utlånt av Ivar Nordnes. steinkast borte, tilbød han også husrom for biblioteket. Kona hans, Bergljot, født Dillan, fortsatte å bestyre utlånet heilt til sommeren 1956. Revisjon av biblioteklova i 1947 Mens lova i 1935 ga retningslinjer om bibliotekdrifta rundt om i lan det, gav den revidert utgaven i 1947 et klart pålegg til kommune ne: I § 1 heter det nå: "/ kvar kom mune skal det ve ra ei folkeboksam ling (i tilfelle med filialar) som skal ha eit fast årleg minstetilskot frå kommunen til bøker og bibliotekar lønn. Tilskotet skal vera minst 25 øre for kvar innbyggjar i kommunen" . Lova slo fast at alle skulle få låne bøker fritt. Videre ble det reist krav om at bibliotekaren skulle ha eit minimum av utdanning. "Boksamlinga må ha ein lønt bibliotekar, som har gjennomgått eit godkjent kurs i biblioteklære eller har arbeidd ved ei godkjend boksamling". Bakgrunnen for dette kravet var at Norge i 1940 hadde fått en bibliotekskole, og at bibliotekkursa ellers hadde blitt mer systematiske. Nytt styre for Vuku folkeboksamling i 1948 Jeg siterer fra møteboka: "År 1948, den 24/4, hadde styret for Vuku fol keboksamling møte på Leira skule. Styret: Lærar Gunnar Grendstad, Oskar Kvelstad og Ingv. Leirset møtte (...)". Styret representerte ingen kontinuitet fra tidligere. Grenstad var lærer i Bjartan, Kvelstad snekker fra Vuku. og Leirset lærer i Leirådalen. Hadde den nye lova noe å si for sammensetningen av dette styret '? Fra sin forgjenger hadde det nye styret overtatt en god del oppsparte midler - kr 2554.77 var mye peng er etter datidens målestokk. Jeg sier med vilje forgjenger, for i følge protokollen har ingen andre enn Nordnes sianert møteboka i krigsåra -
---- 152 Bib ---- og trolig kan en anta at det har vært heller liten møtevirksomhet hva grunnen enn kan være. Det nye styret gikk trøstig i vei med bokbestil linger. Allerede på første møte bestilte de bøker for kr 563.01. Men de hadde også planer for å utvide bibliotekets nedslagsfelt. Igjen vender vi oss til møteboka fra 24. april 1948: "Vart vedtekt åfå gjort 3 bokkassar for utlån i dei ymse krinsane. Etter dei opplysningar ein sit inne med ei det bokkassar i Ulvilla, Inndalen og Snid. I tillegg til desse utlånssta dene vil ein prove få til utlånsstader i Bjartan, Volden og Leirådalen i tilfelle ein får kassane plassert på skulane og lærarane vil stå for utlå net. Vart vedteki å rykkje inn ein notis i Verdalingen med opplysningar om bokkassane og utlånsstadene og med oppmoding til folk om å nytte boksamlinga". Hvordan ble så tilbudet mottatt? Da Ingv. Leirset sendte inn sin års melding for 1947/48 oppga han følgende tall: Som det fremgår av dette, maktet de ikke med én gang å etablere så mange utlånssteder som de i utgangspunketet onsket. Alle de stedene Leirset nevner, hadde hatt bokutlån tidligere. Forsi i 1949/50-regnska pet finner vi opplysninger som tyder på en viss fremgang i saken: "Regning mai 20. K. Grindberg 2 bokkassar - kr 120". Året etter fin ner vi: "Des 27. (1950) Frakt på bokkassar (Volden - Bjartan) kr 2.00". Ut fra dette kan vi konkludere med at i lopet av to år hadde bok samlinga med hovedsete i Vuku fått et betydelig større nedslagsfelt. Bokbil bringes på banen Den 17. september 1948 var representanter fra alle tre folkeboksam lingene innkalt til fellesmote. Bakgrunnen for sammenkomsten var et skriv fra Trøndelag Sentralbibliotek som onsket kommunal stotte til kjøring av bokbil. Formannsskapet hadde prinsippielt stottet tanken, men det ble nå styrets anliggende å finne inndekning av belopet. Sentralbiblioteket i Trøndelag hadde kr 75 pr. år som minimumsbeløp for stopp på ett sted. og i tillegg kom kr 20 årlig for hvert stoppested.
---- 153 Bib ---- Formannskapet hadde gjort det klart at hvis folkeboksamlingsstyrene gikk inn for ordningen, måtte midlene tas av bibliotekenes budsjett. Utsendingene til møtet (Ingebjørg Elgesem, Ivar Granlund og Martin Aksnes fra Stiklestad, Kåre Segtnan fra Vinne og Ingv. Leirset fra Vuku) følte nok at de ikke hadde noe valg: "a. Boksamlingsstyrene vil i anledning formannskapets vedtak på sin side uttale at det er beklagelig at det skal takes til dette av de midler som er bevilget til boksamlingene i kom munen. Men for at tiltaket med bokbil ikke skal gå i stå på grunn av manglende stønad fra kommunen, vil boksam lingsstyret avstå av sine bevilgede midler for dette ene året. b. Det skal være stoppested ved Vinne folkeboksamling, Lysthaugen, Garnes skole, Leira skole, Stiklestad skole og Verdalsøra - i alt 6 stoppesteder (...). " Totalutlegget på kr 175 ble fordelt med kr 95 til Stiklestad, kr 29 på Vinne og kr 51 på Vuku. Hvilken formel dette er utregnet etter, vet vi ikke. Boksamlinga ser seg om etter husrom I juni 1950 kom spørsmålet om nytt lokale for folkeboksamlinga i Vuku opp. Som nevnt tidligere hadde Nordnes tilbudt "tak over hodet" for bøkene da han selv bygde villa i 1947. Men her var det ikke snakk om utlånslokaler i tradisjonell forstand. Bøkene ble stablet sammen i to små kott ute i gangen på Nordnesset. Det var total mangel på system og oversikt. Selvsagt fikk du låne bøker nærmest til alle døgnets tider, den ros skal Bergljot Nordnes ha. Men du kom jo inn i en privat heim. Utlånet hadde derfor gått radikalt ned. I 1950 opererte Vuku med 44 lånere og et utlån på bare 201 bøker. Vel kunne det være trivelig å slå av en prat. men styret innså nok at her måtte noe gjøres - å skaffe mer tidsmessige lokaler var absolutt nødvendig.
---- 154 Bib ---- Biblioteklokale hos Martin Holmen 1956 markerer på mange måter en ny giv for Vuku folkeboksamling, iallefall hva husrom angikk. Endelig hadde en lyktes i å få biblioteket i et eget lokale, riktignok ikke i noe stort rom. Men styret, som bestod av Ingvar Leirset. John Huseby og Marie Gresset, anså nok flyttinga som et stort framskritt. På styremotet som ble holdt 5. juni. behandlet en både leiekontrakt og spørsmålet om en ny person i bibliotekarfunksjo nen. Leia ble satt til kr 50 pr. mnd. Innkalkulert i disse kr- 600 årlig var lys. vanne og renhold. Det ble videre bestemt å kjope inn reoler og annet inventar til selve bibliotekrommet. Nå manglet bare en bibliote kar! Da styret møttes igjen tre måneder seinere var viktigste gjøremål å
---- 155 Bib ---- tilsette en person for å sørge for utlånet. Allerede på møtet i juni forelå det skriv fra bibliotektilsynet om at bibliotekaren måtte i det minste ha et bibliotekarkurs. Et slikt opplæringstiltak over 4 dager ble sommeren 1956 arrangert på Namdal folkehøgskole. Martin Holmen hadde gått dette kurset, og da han var eneste søker og "hadde papirene i orden " - ble han bibliotekar. Han fikk kr 522 i årslønn - utrekna etter 120 arbeidstimer. Styret forsøkte etter beste evne å legge forholdene til rette for bibliotekdrifta. Innkjøp av nye bøker er en indikator i så måte. (Tabell forrige side.) I de første fem åra etter krigen ble det årlig innkjøpt omlag 50 bøker. Da den nye bibliotekaren overtok i bibliotekåret 1956/57, kjøpte en inn 67 titler. Men biblioteket i Vuku, på samme måte som i landet forøvrig, opplever en kamp om kundene. På sentralt hold ble det ned satt et propagandautvalg som gjennom media skulle drive reklame for bibliotekenes tjenester. Styret for biblioteket i Vuku vedtok å gi ut "eit lite prent til spreiing i heimane " og videre "styret vil prøve å gjere noko for åfå til ei tilstelning ved dette høvet, i forbindelse med enpro pagandaaksjon i Nord-Trøndelag høsten 1957", Resultatet av denne kampanjen vet en ikke noe om. Ettersom møteboka ikke inneholder noe om resultatet av framstøtet, er det nærliggende å tro at det heile ble bare med tanken. Styret resignerer? Det er flere tegn som tyder på at biblioteket i Vuku rundt 1960 ikke fungerte etter intensjonene. Her som ellers i landet hadde boka fått en innbitt konkurrent i fjernsynet. I Innherred kom fjernsynet for fullt rundt 1960/61. Tilbakegangen hadde nok også lokale forklaringer - uoverensstemmelser som selvsagt ingen møtebok vil røpe, men som kan leses mellom linjene: Det blir lenge mellom møtene. I 1958 ett møte, ingen i 1959. ett i 1960. 1961 og 1962, og så blir det ikke ført protokoll før i 1967. Da begynner styreformann Leirset arbeidet med å skaffe biblioteket lokaler når 2. byggetrinn av Vuku ungdomsskole skal bygges. Dette tyder på liten aktivitet. Men at bibliotekaren uteblir fra styresmøtet den 6. februar 1962 til tross for at det blir holdt i hans egen heim, synes mer enn merkverdig!
---- 156 Bib ---- Bibliotek i Vuku innarbeides i utbyggingsplanene for ungdomsskolen Da 2. byggetrinn (administrasjonsbygget) ved ungdomsskolen i Vuku ble ferdig i 1967. hadde biblioteket blitt tilgodesett med nødvendig are al både til utlånsrom og kontor for bibliotekaren. I skolestyret og kom munestyret hadde pohtikerene påpekt behovet for mer tidsmessige lokaler enn de 11 m : de hadde disponert de siste ti årene. I august 1967 jobbet bibliotekmspektorassistent Sverre Aune fra Egge. samt et par personer fra lokalmiljøet med å bringe biblioteket a jour med katalogi sering 0.1. Martin Holmen ville gjerne slutte som bibliotekar av helse messige årsaker, og den 15. september. 1967 ble det nye biblioteket i Vuku åpnet, nå med Anders Bendiksen som midlertidig fungerende bibliotekar.
---- 157 Bib ---- seinere, ble Sven Svensson valgt til formann, mens Jens Hofstad ble nestformann. Styrets første oppgave var nå å markedsføre biblioteket. I Vuku var bare noen få personer sporadiske brukere av biblioteket. En hadde nå i alle fall fått til en langt bedre plassering av biblioteket, en ville ordne faste åpningstider og prøve å tilpasse utlån også i skoletida. Vuku folkebibliotek hadde i alle fall en viktig forutsetning for å lykkes. Da den fungerende bibliotekaren fikk overrakt regnskapet den 24. februar 1968, stod det kr 15723,96 på bankkonto! Budsjettet for 1969 viser en forsiktig linje. Det nye styret la seg ikke på noen radikal linje med hensyn til pengeforbruk: Fra bibliotekets side var det selvsagt en besparelse å komme inn i et kommunalt bygg. Mange nye låntagere De nye lokalene for Vuku folkeboksamling ble tatt i bruk 15. septem ber 1967. I løpet av høsten var det hele 63 personer som lånte bøker. Biblioteket fikk med andre ord en god start. Hvis vi studere fortegnel sen over lånerne, var nesten 60% i aldersgruppen 10-20 år. Selvsagt hadde dette flere årsaker. Til en viss grad ble biblioteket "et sted å være". På bibliotekets kontor fikk en inn både aviser og tidsskrifter, og mange benyttet nok anledningen til å treffe kamerater og hygge seg i bibliotekets lokaler. At biblioteket ble holdt åpent en dag i uka i skole tida, ga også skoleelevene lettere adgang til bøkene. De aller fleste lån
---- 158 Bib ---- tagere kom fra gamle Vuku skolekrets. Et tredje forhold som spilte inn var selvsagt at biblioteket hadde relativt godt med penger og kunne innrette mye av nyinnkjøpet nettopp mot denne aldersgruppen. Og så kom sammenslåingen!
---- 159 Bib ---- Vinne folkeboksamling 1900 - 1972 Gammelskolene i Vinne. I begynnelsen hadde biblioteket tilhold i bygget nærmest. Bildet er utlånt av Thomas Berg. "3die Januar 1900 sammentraadte paa Kaalen den af Herredstyrelsen valgte bestyrelse for det nyopprettede ''Vinne folkeboksamling", Th. Berg, Johannes Kaalen og Chr. Fuglaas" - slik innledes den eldste protokollen for Vinne. Men vi vet med sikkerhet at det har eksistert former for utlån tidligere. Da var det Vinne samtalelag som drev en "utlånsstasjon'". Så tidlig som 15. oktober 1895 sender de et brev til
---- 160 Bib ---- formannskapet der de ønsker en bibliotekavdeling mer av samme karakter som på Verdalsøra. Brevet, som er undertegnet av formannen Thomas Berg, hevder at riktignok finnes det "et fælles bibliotek for Stiklestad og Vinne på Værdalsøren. Men det har vist seg at ingen her fra sognet har benyttet seg av dette (...). " Brevet opplyser videre at de søker om kr 15 til formålet. Om det var dette som satte saka i bevegel se, vet en ikke sikkert. Men året etter finner vi den første møteprotokol len for Vinne folkeboksamling. Hvis viiiolder oss videre til det første møtereferat, får vi høre at Chr. Fuglaas "valgtes til bestyrelsens for mandfor 1900 samt til bibliotekar". (Den omtalte Fuglaas hadde to år tidligere kommet til Vinne som lærer og klokker, og holdt fram der til han gikk av i 1927. Forf. anm.). Møtet foretok også det første innkjøp av bøker til boksamlinga. Vi tar med bestillinga i sin helhet: "No. 1 B. Bjørnson Fortællinger I No. 2 B. Bjørnson Fortællinger II No. 3 Asbjs Moe No. 4 Asbjs Moe No. 5 Jonas Lie No. 6 Const. Flood Under Kapperflag No. 7 Jacob B. Bull Eventyr & historier No. 8 C. Aamot No. 9 Snorre 2 kr 30 øre 2 kr 30 øre Norske Folkeeventyr I 2 kr 40 øre Norske Folkeeventyr II 2kr 40 øre Naar sol gaar ned 3 kr 55 øre 3 kr 30 øre 1 kr 50 øre Gjennem de gules land skr 60 øre Kongesagaerne 2 kr 50 øre " Totalt utgjorde denne bestillingen en sum på kr 25,85. Når en i tillegg kostet på seg to protokoller på henholdsvis kr 1 og 2, og måtte ut med kr 0,55 i brevporto, hadde en bare 34 øre i kassabeholdningen. Den gode bokhandler Bertrand Jensen hadde nemlig vært ufin nok til å sen de ei bokregning på kr 26,11 i stedet for deres bestilling på kr 25.85! Men, de berget likevel innenfor budsjettet som var på kr 30,00. Staten og kommunen hadde bidratt med kr 15,00 hver. Alle regnskapsposte ringene er foretatt den 31. desember. Trolig er det først da man har alle formalia i orden og de omtalte to protokoller kan tas i bruk. Regnskapsbok føres så nøyaktig at en nå, nesten 100 år seinere, kan følge framveksten av biblioteket i Vinne fra år til år.
---- 161 Bib ---- Thomas Berg Bildet er utlånt av Thomas Berg. Christian Fuglaas Bildet er kopiert fra Verdalsboka, bind lIA. Bokinnkjøpene På møtet den 3. januar 1901 besluttet styret å kjøpe inn ytterligere 14 titler. Det kan være litt interessant å se hvilke kategorier bøker som fant veien til boksamlinga i Vinne. Og plusser vi på innkjøpene for 1901 til de første titlene, slik at vi kan ha et breiere spekter ved vurderinga, trer følgende fram: Det var nesten utelukkende norske forfattere som ble kjøpt inn. Harriet B. Stowes «Onkel Toms hytte» er det eneste unnta ket! Videre er det litterære tungvektere som Bjørnson, Lie og Bull som foretrekkes. Ved siden av disse, historiske "lærebøker" som O. A. Øverlands «Historien i fortellinger» og norsk folkediktning med even tyr, kongesagaer 0.1. Som et lite kuriosum kan en nevne at folkebok samlinga fikk "2 eksempl. af Snorre «Norske kongesagaer» skjænket af der offentlig" . Angående denne gaven noterte bibliotekaren i sin proto koll: "Snorre: Kongesagaerne (skriftsprog) Ds. Ds (Landsmaal)", hvilket må bety at begge de offentlige målformene var representert. Et annet trekk er fraværet av den oppbyggelige kristne litteraturen som kjennetegnet de to andre boksamlingene i den første tida. Om det te skyldes at det her var en lærer istedet for presten som var formann, skal være usagt. Men at det kan ha influert på utvelgelsen, kan nok hende.
---- 162 Bib ---- Variasjoner i antall betalende medlemmer En statistikk for medlemsmassen de første seks år, viser følgende tall: 1900 (37). 1901 (37). 1902 (35). 1903 (19). 1904 (25) og 1905 (11). Som en ser er tallene svært ujevne og en kan få en mistanke om at de tall som framkommer av regnskapet, ikke er reelle. En halvering i 1903 i forhold til året for synes unaturlig. Hva kan forklaringen være 9 For det første må en sporre - var det slik at det bare var den som til enhver tid hadde betalt sin kontingent, som fikk låne bøker? Eller var det slik at bibliotekaren så litt mellom fingrene med akkurat det? At det å få bøkene i omløp var viktigere enn en nitidig kontroll av årspengene'? Ja. dette vet vi ikke. vi kan bare konstatere at tallet på betalende låntakere varierer mistenkelig mye. Det horer med til bibliotekets historie å understreke det faktum at i starten var låntakerne medlemmer av bibliotekene mot å betale en viss årlig avgift. I Vinne var årspengene satt til 25 øre pr. person, en sum styret hadde bestemt på sitt første mote. Bibliotekets økonomi den første tida Biblioteket hadde tre inntekskilder: statlig bidrag, kommunalt bidrag og medlemskontingent. I alle åra fram til 1908 er dette de eneste inn tektskilder biblioteket i Vinne har. Kommunens tilskudd er i hele denne perioden årlig på kr 15. Statens skjerv er mer variabel, og for 1906 får vi et skikkelig hjertesukk fra bibliotekar Fuglaas: "Desuden modtoges fra departementet «Gamle norske hjem og bohave» kr 4 og «Unionens oplosmng 1905» kr 4,00 istedenfor statsbidrag i contanter hvorved bogsamlingen kom adskillig i underbalance". (Staten hadde begynt å gi deler av sitt tilskudd i form av boker. Forf. anm.) Dette forte til at bibliotekaren så seg nodt til. for å fa balanse i regnskapet, "å indskræn ke bogkjobetfor 1907". Men Fuglaas satte tæring etter næring og kun ne gjore opp regnskapet for 1907 med et overskudd på kr 4.14. hvilket ble avsatt til et "fond" for anskaffelse av et "bogskab". Et sted måtte boksamlingens 112 boker stå! Men det skulle gå bade vinter og vår før bokskapet ble en realitet.
---- 163 Bib ---- Status for bokstammen ved utløpet av 1907 Vi har allerede skrevet litt om bokstammen de første to årene der nor ske forfattere og historiske tema dominerte. Velger vi å se på den neste 5-års-perioden, kan vi se andre tendenser. De utenlandske forfatterne er representert med 19 av de 90 bøkene som kjøpes fra 1902 til 1907. Bjørnsons samlede 1-11 kjøpes inn på nytt (!). Bjørnsons bondefortel linger var "slageren" i Vinne rundt århundreskiftet, så mye "håndtert" at de mest populære måtte brennes opp pga. slitasje tre tiår seinere. Samme skjebne fikk også en utlending, nemlig Topelius': «Feltlægens historie» i 6 bind som alle ble flammens bytte i 1936. Jonas Lie, en annen av De fire store, ble kjøpt inn som samlede verker, mens både Ibsen og Kielland glimret med sitt fravær - likeledes den yngre garde, som f.eks. Hamsun. Bokkjøp. Ungdomslaget vil ha et ord med i laget Som før nevnt fikk en tak i de første bøkene til boksamlinga i Vinne hos Bertrand Jensen, men fra 1903 ser det ut for at «Cammermeyers Boghandel» i Kristiania står for det vesentligste av bokleveransene. De første årene etter 1903 har han monopol på boksalget til vinnesbygge ne. Den 22. november 1908 forteller regnskapsboka at Vinne folkebok samling har fått en gave på kr 15 fra ungdomslaget. I samråd med Anton Røstad som ungdomslagets representant, ble Hans Jægers «Illustrert norsk litteraturhistorie» i 4 bind innkjøpt. Verket, som kostet kr 20, ble bokført som statsbidrag da staten fortsatte sin politikk med å pålegge bibliotekene bestemte innkjøp og redusere staten sitt tilskudd i form av kontanter. Åpningstider - et ukjent begrep Det første utlån som ble registrert i Vinne folkeboksamling ble foretatt av Lars Vestrum den 18. januar i 1901. Da lånte han Bjørnstjerne Bjørnsons: «Fortællinger I» - ei bok han beholdt til 30. januar. To dager seinere ekspederte bibliotekar Fuglaas herrene Roald Veimo og Andreas Sørager. Førstnevnte dro hjem med C. Aamots: «Gjennom de gules land», ei bok som etter lånetida å dømme var litt av en jobb å komme igjennom da den ble tilbakelevert nesten 2 måneder seinere. Sørager sikret seg Jonas Lies: «Naar sol gaar ned». I løpet av de første
---- 164 Bib ---- éfiecjfW f&t udtaan fra Vinne sogns folkeboksamling 0-0 Adgang til udlaan har enhver af Vinne sogn der melder sig ind som medlem og betaler 25 øre forskudsvis aarlig. 1 . Ingen maa laane mere end et bind ad gan gen og ikke beholde det længere end den for hver bog fastsatte tid. 2 De udlaante bøger maa ikke smudses, brettes eller paa anden maade beskadiges og ikke beholdes over -v uger. Beskadigelse af bøger tilpligtes laantageren at erstatte. Ødelægges en bog, betales dens fulde værd, ligesom enhver laantager paa for haand vedtager at betale et tillæg af 5 øre for hver tige en bog beholdes længere end bestemt. 3- 4- Bestyrelsen bestemmer, hvorvidt nogen der behandler bøgerne ilde eller nægter at erstatte skaden skal nægtes udlaan for eftertiden. Fremlaan af udlaante bøger til andre maa paa ingen Maade finde sted. 5' 6. 7 d^H li. f^_ f. y^
---- 165 Bib ---- 14 dagene må bibliotekaren i aksjon heile åtte forskjellige datoer. Boksamlinga var plassert i skolebygget så på en måte hadde bibliote- karen arbeidet "hjemme", men etterhvert som bokstammen økte og tal- let låntagere steg, ble det mye "rendsel". Vi må her ta i betraktning at bibliotekaren ikke hadde noen form for lønn! En har ved hjelp av utlånsprotokollen forsøkt å finne lokale lesehes- ter det første året boksamlinga fungerte: Totalt utlån "Lars Vestrum, 50 år 17 Roald Veimo, 26 år 7 Andreas Sørager, 25 år 4 Johan Leirfald, 25 år 7 Olina Røstad, 27 år 5 Anton Slotsve, 51 år 6 Andreas Røstad, 43 år 8 Christian Fuglaas, 37 år 1 Axel Larsen, 22 år 9 Olaus Vinne, 54 år 7 Martin Kaalen, 27 år 11 Oluf Reinsberg, 29 år 1 Ole Valstad, 32 år 6 Helena Høilovald, 12 år 12 Hans R By, 68 år 2 Stefanias Leirfald, 49 år 6 Elling Baglo, 71 år 5 Petter Nygaard, 67 år 10 Klara Stamphusmyr, 14 år 15 Johannes Valdstadmo, 41 år 5 Lars Tiller, 67 år 1 Martin By, 50 år 75 Søren Sørmorken, 16 år 11 Paul Rein, 45 år 7 Erik Baglo, 67 år 6 Søren Valstad, 15 år 77 Th. Berg, 41 år 5 Ellen Baglo, 63 år 7 Lars Torgaard, 22 år 5 Ellen Anna Larsen, 66 år 13
---- 166 Bib ---- For det første kan vi fastslå at i løpet av det første utlånsåret benyttet 33 personer seg av tilbudet. Hvis vi går nærmere inn på tallene, ser vi at heile 27 av disse var menn! Den lokale lesehest var Lars Vestrum med 17 boklån i løpet av året. Når vi tar i betraktning at tilbudet den gang var 23 titler, må vi kunne si at Lars Vestrum lånte et bredt spekter av det som biblioteket hadde å by på. Variasjonen i antall lånte bøker pr. år er stor, fra 1 til 17 bøker, men i gjennomsnitt lånte de 6,3 bøker hver. Hvor mange av medlemmene lånte bøker? I 1901 hadde Vinne folkeboksamling 38 registrerte medlemmer, men regnskapet viser at bare 37 av dem hadde betalt medlemsavgifta på kr 0,25. Styret opererte derfor med medlemstallet 37. Av de 33 låntagerne det første året var fire av dem ikke-betalende medlemmer. Det motsatte kunne selvsagt også skje. Av de 37 medlemmene er det 8 som ikke bru ker bibliotektjenesten. Kanskje var det blant dem noen idealister som gjerne ville at en skulle få i gang biblioteket, og at medlemskontingen ten var deres bidrag til dette. Gjennomtrekk i medlemsmassen Som nevnt regnet en 37 medlemmer det første året. Det kan være moro å lage en statistikk over utviklinga i antallet medlemmer de første åra. (Tabell neste side.) Det er noen åpenbare trekk i dette materialet. Det mest iøyenfallen de er mennenes dominans. Vi ser, selvfølgelig, den samme tendens her som blant låntagerne. Det andre er at etter et relativt høyt medlemstall de to første åra, faller det med 50% ganske raskt. For en som har hatt anledning til å gå nøye inn i bakgrunnsmaterialet, er de to første åra også interessante. Vel er tallene for 1901 og 1902 veldig like. Men de skjuler en hemmelighet. For hvis vi spør hvor mange som var medlem mer både det første og det andre året, er svaret bare 19. Dette forteller oss at bare halvparten av de som tegnet seg som medlemmer i 1901, fornyet sitt medlemsskap året etter! Og det var overraskende.
---- 167 Bib ---- 1912 - tid for en oppsummering Ut fra det tilgjengelige materialet synes det å passe med en oppsumme ring dette året. Ikke bare er en innkjøringsfase over, men det har skjedd noe med sekretærfunksjonen i biblioteket: Styret har sluttet å føre møteprotokoll, så fra kildesynspunkt blir det mer sparsomt med opp lysninger. Nå er det bare regnskapsprotokollen og bokbestillingslistene som kan fortelle oss noe om aktiviteten i Vinne folkeboksamling. Hva er status etter de første 12 år? Vi vet at Chr. Fuglaas fungerte som bibli otekar i alle disse åra, og uten noen form for lønn. Vi vet at Thomas Berg var medlem av styret og har signert møteprotokollen siste gang i 1909. Vi støter på navnet hans seinere også, men da som revisor. Vi vet at fra 1907 og fram til i alle fall 1930 spiller Axel Larsen en sentral rol le i Vinne folkeboksamling. Vi vet at ved utgangen av 1910 hadde biblioteket tilsammen 159 bøker. Og 1911? "Aar 1911 blev intet indkjøp av bøker foretat da ordførerens utskrift angaaende kommune bidraget ikke kunde faaes saa betids at ansøgning om statsbidrag kunde indsendes inden den foresatte frist rar utløben. Chr. Fuglaas (sign.)" Vi vet at medlemstallet varierte mellom 10 og 37. men at betalt kon tingent ikke var absolutt nødvendig. Styret og kanskje i første rekke bibliotekaren inntok en pragmatisk holdning til akkurat det spørsmålet.
---- 168 Bib ---- Vi vet ikke hvorfor møteprotokollen ikke ble ført fra 1912 til 1930. Fra 1930 er det et tomrom igjen fram til 1936. Mangelen kan ikke skyldes protokollmangel - for den første protokollen inneholder medlemsover sikter fra 1901 til 1927 og utlånsprotokoll for perioden fram til 1934. Bokskapet - endelig For oss nåtidsmennesker synes det litt kuriøst når det for regnskapsåret 1908 avsettes kr 4,14 til anskaffelse av et bokskap. I realiteten var det ikke noe lite løft, det viser 1912-regnskapet. "Aug. 23. Melby for et bokskap, contant kr 27,50. Dec. 23. Kjøring av bokskapet fra V.øren kr 1,50". Det totale utlegget skulle dermed bli kr 29. Men for sammenligningens skyld kan vi opplyse at Vinne folkeboksamlings budsjett det året var kr 108,71. Med andre ord, skapkjøpet utgjorde over 25% av pengene de hadde å rutte med. Andre bidragsytere kom til Vi har allerede nevnt de tre inntekskildene som boksamlinga hadde å støtte seg til. Nå kommer det etterhvert også andre som yter en skjerv. Den 1. januar 1914 bokføres en gave "Indsamlet av Vinne ungdoms lag" på kr 53,86. Dessverre finnes ikke ungdomslagets protokoller for denne perioden så vi vet derfor ikke bakgrunnen for at biblioteket fikk denne summen. Vi kan bare konstatere at den finnes. I 1915 kommer Sparebanken med et samlet tilskudd på kr 25. Da samlet bidrag fra stat og kommune dette året var kr 63,10, var dette selvsagt en håndsrekning som virkelig betydde noe. Og økt tilgang på penger, gjorde det selvsagt mulig med innkjøp av flere bøker. I 1917 får biblioteket inn 50 nye bøker, 50% meir enn i forutgående år. Gjennomsnittsprisen for bøkene som ble innkjøpt i 1917 var kr 3,33. Fra 1919 kom det også gaver fra Verdal Samvirkelag på hele kr 100, omlag 30% av budsjettet for det året. Også samvirkelagets skjerv varierte en god del, fra de omtalte kr 100 i 1919, kr 160 i 1921/22, kr 50 i 1922/23 og kr 50 i 1923/24. Det er hevet over tvil at disse ytelsene kom godt med i en anstrengt bibliotek økonomi. De første åra ble bøkene innkjøpt enten hos Bibliotek
---- 169 Bib ---- sentralen eller Cammermeyers forlag i Oslo. Fra 1912 kommer Olaf Nordlis forlag sterkt inn i bildet, ja vi kan vel si at forlaget i løpet av de kommende åra opparbeider seg en dominerende rolle. Den lokale Eriksen & Eides bokhandel figurerer for første gang med en bokbestil ling i 1923/24 for kr 116,50. Det året representerer dette beløpet det totale bokinnkjøp. Varierende statsbidrag Ut fra foreliggende materiale er det umulig å fastslå hvilke kriterier staten la til grunn ved tildeling av penger til bibliotekene. Det vi kan fastslå, er at rundt 1920 begynner statsbidragene å variere sterkt. (En annen omlegging som fant sted var at fra 1914 begynte bibliotekåret å vare fra april til april - ukjent av hvilken grunn.)
---- 170 Bib ---- på medlemmer holdt seg. like ens i stor grad utlånsaktiviteten. Men hva som egentlig foregikk er vanskelig å si. Møteprotokollen har ikke noe referat i perioden mellom 16. juni 1912 og 17. januar 1930! Årsa ken til denne lakunen vet vi ikke. Litt nytt i 1930 Vi skal prove a se litt nærmere på året 1930. Det er ting som tyder på at aret kan være en liten rehabilitering av virksomheten. For det første gir møteprotokollen følgende opplysninger: "- 17/1 1930 heldt styret for Vinne folkeboksamling mote. Til formann vart vald Aksel Larsen. Som bibliotekar for vaksenav delinga vart tilsett P. Ostduun og for barneavdelinga frk. R. Austad (...). Vart vedteke å søkje Verdal Samvirkelag. Verdal kommune og Vinne Ungdomslag om bidrag for 1929-30. Mote slut A.Larsen Fredrik Bx P. Ostduun" Her får vi mange verdifulle opplysninger. Mest interessant fra et bibli oteksynspunkt er kanskje at Vinne folkeboksamling legger forholdene til rette for utlån blant barn. Til a ta seg av denne sida av saka ansatte de frk. R. Austad. Ragna Austad arbeidde som lærerinne i Vinne fra 1903 til 1936. Ostduun hadde også sin gjerning i skolestua. I Vinne arbeidde han fra 1927 til 1934. Det ser ikke ut som de har hatt noe lønn. Blant underskriverne i møteboka miner vi Axel Larsen. I Selv sig nerte han slik. ikke som referert i møteboka. Forf. anm. I Han represen terte kontinuiteten i denne sammenhengen i det han har vært med i sty ret helt fra 1909. Hvordan gikk det sa med deres bonn om penger? Hei er hva regnskapsboka for 1930/31 kan fortelle:
---- 171 Bib ---- Et nøkternt regnskap, spør du meg. Etter at biblioteket noen år tidligere hadde tre ganger så stort budsjett, drev en nå på sparebluss. Inngangen til de harde 30-åra sparte ingen. I likhet med andre institusjoner og den vanlige mann fungerte også bibliotekene på eksistensminimum. 1935 - Ny biblioteklov og ny giv Den første biblioteklova for Norge kom i 1935. I Vinne hadde en bestemt seg for å organisere biblioteket etter de krav lova stilte. Allerede 31. januar 1936 var styret som bestod av Fr. By, R O. Balhald Peder Østduun Fredrik Bw Bildel er k Verdalsboka, bind ILA Bildet er utlånt av Bjørg Mattingsdal.
---- 172 Bib ---- og Reidar Berg (varamann for M. Høglo) samlet på skolen til møte. Der besluttet de ikke å sende inn årsmelding "da det har gått so lang tid frå årsmeldinga skulde v era innsend" . Deretter bestilte de 20 bøker til den samlede sum av kr 1 146,50, for tilslutt å velge Fr. By som for mann i styret. Som bibliotekar og regnskapsfører vart vald fru Østduun. "K. Heggli vart vald til å styre med utlånet medan skulen vara" . Det går ikke klart fram hva som var Hegglis funksjon. Trolig skulle han fungere som bibliotekar resten av dette skoleåret. På møtet 7. juni samme år går en videre med organiseringa som lova krevde. Styret tinger lærer Østduun til å føre kartotekkort og num merere bøkene. Av protokollen framgår det videre at tanken om en sammenslåing av boksamlingene i bygda har vært luftet, men "samtli ge (var) imot sammenslutning av mange grunder". Den første norske biblioteklova trådte i kraft 1. juli 1935. Der trakk staten opp rammene for bibliotekdrifta, bl. a. at vedtektene for bibliote kene skulle godkjennes av staten. Med andre ord trengte en at bibliote kene utarbeidet skrevne regler. Det ble gjort på dette møtet i Vinne i 1936. Lova bestemte videre at utlånet var gratis og åpent for alle, ikke betinget av noe medlemsskap. En skulle derfor tro at ordningen med medlemspenger opphørte, men det er ikke tilfelle. I Vinne utgjør med lemspenger en post i regnskapet helt til 1938/39. Når alle fikk adgang til å låne, fordret det selvsagt offentlig kjente åpningstider. Nå måtte dette komme, og som vi ser inneholder vedtektene en opplysning i så henseende. I utgangspunktet fastsatte lova bare ei boksamling i hver kommune og at kommunene stod som eier. Men lova åpnet adgang til flere bibliotek i samme kommune, og i Vinne gikk en inn for dette. Men lovbestemmelsen innebar at regnskapet måtte revideres i kommu neadministrasjonen. Av protokollen ser en at det er blitt gjort, i det 1936/37-regnskapet er blitt revidert 30. juni 1938 av K. Haugan. En ny utgiftspost når det offentlige overtok, var en brannforsikring. Av regn skapet går det fram at "Sept 28 Betalt "Samvirke" for brandpolise kr 4,25". Samme dato: "Betalt bibliotekaren for nyordning og utskriving ar kartotek og bokkort kr 25" . Det er første gang en har funnet utbeta ling av godtgjørelse i denne boksamlinga. Ellers ser en at datidens syk domssvøpe, tæringa, har hatt sitt å si også for bibliotekets virksomhet.
---- 173 Bib ---- Regler for utlånsvirksomheten vedtas "/. Adgang til utlån har enhver av Vinne sogn der melder sig ind som medlem, og betaler 50 øre forskutsvis årlig. 2. Ingen må låne mere end et hind av hver sort, skjøn- og faglit teratur ad gangen, og ikke beholde det lengere enn den for hver bok fastsatte tid, som er 2 uker, med adgang til engangs fornyelse for faglitteratur. Overskridelse av fastsatte tid, betales med kr 0, 15 pr. påbegynt uke. 3. De utlånte bøker må ikke smudses, brettes eller på anden måte beskadiges. 4. Beskadiges, eller ødelegges en bok ved skjødesløs behand ling, betaler låneren bokens kostende plus indbinding. 5. (Originalen inneholder ikke noe punkt 5. Forf. anm.) 6. Til hus hvor det er smittsom sykdom utlånes ikke bøker. 7. Boksamlingen er åpen for utlån kvar torsdag fra k1.4 - 8 eftm. i tiden fra l.ste september til utgangen av mai. " Lånere i Vinne i 1930/31 og 1935/36 Det viser seg at ved de relativt små folkebibliotekene var det en trofast kjerne av låntagere. Var det slik i Vinne ? For å få ei peiling på det, har en gjennomgått utlånsprotokollen for 1930/31 og sammenlignet den med låntagerne i 1935/36. Det er faktisk ni lånere som er registrert som lånere begge disse årene og som går igjen i de mellomliggende år, nemlig Ragna Austad, Kjerstine Ekren, Olav Elverum, Fenger Hagen, Gunvor Hallan, Trygve Haugan, Ole Lein, Kåre Segtnan og Alf Øvrum. Vinne folkeboksamling fra 1936 til krigsutbruddet Det kan være interessant å se litt på budsjettene for 1930-åra når det gjelder biblioteket. Da vil vi ta med totalbudsjett, derav kommunalt til skudd, statsbidrag og andre tilskudd (Tabell neste side.). Det er selvsagt mye som kan sies om en fingransker disse tallene. At statsbidraget er uteblitt for 1935/36 skyldes at årsmelding ikke var innsendt for foregående år. og det var en forutsetning. Et annet viktig kjennetegn er den forholdsvis høye andelen av '^andre gaver". De før
---- 174 Bib ---- ste årene ytes disse tilskuddene bare av Verdal Sparebank, mens etter 1936 kommer bidragene både fra banken og Verdal Samvirkelag. 1938/39: Brev til biblioteka om folkeopplysningsråd Den 21. februar 1939 behandlet styret i Vinne folkeboksamling et for slag fra Stiklestad folkeboksamling angående et folkeopplysningsråd for Verdal. De hadde ingen innvendinger og stottet opp om forslaget der folkeboksamlmga skulle være representert med ett medlem av rådet. På sommeren samme året var det et fellesmote mellom Vinne
---- 175 Bib ---- folkeboksamling, lærerne i Vinne samt sognestyret. Diskusjonstemaet var forslaget om å slå sammen Vinne folkeboksamling og Stiklestad folkeboksamling, som hadde lokaler på Øra. Fra sentralt hold hadde det blitt oppfordret til slike fusjoner. Men vinnesbyggene var imot et slikt prosjekt. Det ble gjort følgende vedtak: "Møtet finn at det for tida ikkje kan gå med på samanslåing. Som grunnar kan ein nemna: 1. Folket i Vinne har på fleire måtar og ved fleire høve støtta folkeboksamlinga økonomisk. 2. Utlånet vil heilt sikkert i det store og heile gå ned ved ei eventuell samanslåing. 3. Vi vil og nemna at utlånet i Vinne ligg fullt på høgd med utlå net i Stiklestad reknar ein etter i samhøve med folketalet. 4. Vi finn og at det vil gå alt for lang tid før bøkene kjem ut til kvar einskildt låntakar i tilfelle samanslåing, og at bibliote ket blir nødt til å kjøpe fleire eksemplar av same boka. 5. Etter dette finn vi at det vert ingen fordel for biblioteket, men heller tilbakegang for det, ved ei slik samanslåing . " Møtereferatet er underskrevet av Einar A. Larsen, Fredrik By, Matæus Høglo, Ivar Berg, R O. Balhald, O. R Hallan, Odin Blybakken og Ingemar Lund. Vi dveler litt ved dette referatet, fordi det er interessant på fleire måter. Det første som er litt påfallende er det forumet som er sammenkalt. Her er det ikke bare bibliotekstyret som uttaler seg. Skolen, represen tert med Larsen og Berg, får gi sitt besyv. Men til og med soknestyret (soknerådet?) tas med i drøftingene. Det hefter litt usikkerhet med sist nevntes virkefelt, men trolig er det et kirkelig styre for Vinne sogn. Hva de har med et bibliotekpolitisk spørsmål å gjøre, skal være usagt. Hva som er sikkert (og sikkert også kjent for bibliotekstyret på davæ rende tidspunkt) er deres syn på sammenslåinga. Møtet er altså enstem mig i sitt syn mot sammenslåing. Fra møtet nevnes motargumentene. Og flere av dem er sikkert reelle nok. Arbeidet med denne historikken har vist at vinnesbyggen var opptatt av og glad i boksamlinga si. Det de nevner om gaver er sant nok. Det ble gitt gaver fra lag og foreninger til biblioteket i Vinne. Det er hovedessensen i deres vedtak osså: Det er
---- 176 Bib ---- vårt! Vi vet hva vi har. men ikke hva vi får. Men det er det selvfølgelig farlig, og uklokt, å si høyt. Referatet viser at vinnesbyggene også behersker diplomatiets kunst. Punktene 2 og 3 er også reelle nok. Ei sammenslåing ville sikkert fore til ei flytting av bokene til Verdalsora. Og tenker vi datidens framkomstmåter og framkomstmiddel, ville tro lig færre vinnesbygger låne hvis biblioteket lå på Øra enn om det lå i Vinne. Et godt argument! Da er første delen av punkt 4 verre å skjønne. Om det skyldes referenten eller denne skribenten får leserne avgjøre. Nytt rom for biblioteket og ny bibliotekar Det er andre ting som peker på okt bruk av biblioteket. Olav Lund har fått utbetalt kr 230 i 1940 for "ymse arbeid" . Arbeidet bestod i å få istandsatt "et rom for Biblioteker". Av regnskapet går det dessuten fram at de har betalt Verdal kommunale elektrisitetsverk kr 20.85 for installasjon av lys. Senere ble det innkjøpt elektrisk ovn. Ellers gir møtereferatet fra 9. januar 1940 en konsis oppfatning av situasjonen: "Beholdning ved årets begynnelse kr 115,33 Lånere siste året: 27 Årskontingent ei- opphevet fra 1/7 1939 Vinne folkeboksamling foreslo lærer Johs. Nordnes (Vuku) som medlem av den for omtalte folkeopplysningsnemnda. Lærer Nicolai Hafstad er ansatt som bibliotekar fra 1/7 1939 . " (fra 1940 hadde han kr 50 i lønn pr. år. Forf. anm. ) Hjelp fra sentralt hold ■ og til inntekts ervervelse Som tidligere nevnt betydde året 1939/40 en ny giv. Vi har allerede sett at styret fikk innredet nytt rom med elektriske installasjoner. Xå ønsker de at bibliotekinspektøren i Nord-Trøndelag, Molly Skancke, skal komme hit "og hjelpe til a ordne med Biblioteket for åfå det i god skikk i det nye rommet". Ved siden av det reint praktiske bibhotekar beidet. ble hun også bedt om å holde et foredrag på Valstadmoen der bibliotekstyret planla en festkveld for å skaffe inntekt til boksamlinga. Det planlagte programmet var som folger:
---- 177 Bib ---- "1. Foredrag av bibliotekinspektør Molly Skancke 2. Film 3. Auksjon av korger 4. Ei snor 5. Re stur ang 6. Radiomusikk 7. Billettpris kr 0,50. Dei som har med korg går fritt. Men alle gode intensjoner til tross - festen ble utsatt fra 21. april til 10. november. Men den ble holdt - selv ikke krigen satte en stopper for det! Krigsåra Det kan være fristende å stille følgende spørsmål: Hva fikk krigen å si for bibliotekdrifta og for den bibliotekpolitikk som ble ført? For å ta det siste først: Bibliotekstyret signaliserer i sitt møte den 10. november 1940 en (pålagt?) holdning: "2. Vart besluttet at alle bøker av Sigrid Undseth, som er i biblioteket fjernes, likeens høkerne av Halvdan Kokt". (Disse forfatterne var svartelistet av nazistene. Forf. anm.) I 1943 forteller protokollen at N.N. har vært på biblioteket og fjernet 5 bøker "Nærmere om saken vert å utstå til N.N. vert tilstede på møte, og får segjafrå om ovennevnte sak". Et annet tilfelle i samme møte: Boka «De tre kamerater» av Remarque er blitt ødelagt hos N.N. Den uheldi ge har sagt seg villig til å betale erstatning, men "styret finner i dette tilfelle å avstå frå noko vederlag, da den likevel hadde blidt beslag la kt" (understr. av forf.). Drifta ellers? Krigstida førte på ingen måte til noen innskrenking som kan framgå av et regnskap. Det ble innkjøpt bøker for ca. kr 200, den omtalte korgfes ten innbragte kr 238,13, statstilskuddet var på kr 150, og de fikk kr 50 som tilskudd fra pengelotteriets fond. kr 87.50 fra kommunen og kr 40 fra samvirkelaget. Det eneste "unormale'" var ei krigsskadetrygd på kr 18,00 som de måtte ut med. Generelt for krigsåra kan en si at bevilg ningene til biblioteket økte merkbart. Økninga kom fra alle bidragsyte re. I 1942/43 overstiger budsjettet for første gang kr 1000. Da opplever
---- 178 Bib ---- en også at biblioteket legger seg opp penger. Våren 1945 har Vinne fol keboksamling faktisk kr 928,43 "i kassa". Under krigen får biblioteket i Vinne et tilskudd på kr 150 fra Verdal Kino. Av annet nytt kan en ellers fortelle at Ivar Berg ble ansatt som bibliotekar fra 1. januar 1943 og fikk for jobben en årlig godtgjørelse på kr 50. Dette var 3. året det ble utbetalt bibliotekarlønn. Det var forresten i forbindelse med biblio tekinspektørens besøk i 1940 at spørsmålet om lønn ble reist - av Molly Skance selv! Utlån i krigstida - status ved krigens slutt På styresmøte 11. august 1944 får vi konkrete tall for biblioteket i Vinne. Det har 792 bøker (6 er beslaglagt). Av disse er 282 bind faglit teratur og 516 bind skjønnlitteratur. Det er blitt foretatt 485 utlån, for delt på 53 låntagere. Dette er det eneste krigsåret vi har detaljerte opp lysninger fra. Ut fra de foreliggende tall, må en trygt kunne si at biblio teket i Vinne også i disse vanskelige årene fyller en funksjon. Men nå som ellers går en forsiktig til verks. Ved utgangen av bibliotekåret 1944/45 kan regnskapet fortelle at det siste året er handlet inn bøker for kr 277,31. Den første etterkigstida Møteboka viser at det ikke er holdt møter i bibliotekstyret fra 28. april 1946 til 17. desember 1948. Mye kan tyde på at det foregikk et genera sjonsskifte. Både Fredrik By og M. Høglo gikk ut av styret, og Hafstad fikk avløsning som bibliotekar. Bare Per Brønstad fortsatte og ble med i det nye styret, som forøvrig besto av Kåre Segtnan og Ella Vestrum. Hun ble dermed det første kvinnelige styremedlem i Vinne folkebok samling. Tendensen til å legge seg opp penger som vi så i krigsårene, fortsat te også etter det var blitt fred. Våren 1946 er det kr 1189,20 i kassa, året etter har denne summen økt med kr 300. to år etter til nesten kr 1800. I 1950 er kassabeholdningen på hele kr 2296,30. Det er lett å skjønne årsaker. Både de statlige og de kommunale tilskuddene hadde økt. Når det da kjøpes bøker for mindre en det statlige tilskuddet, måt te det bli penger igjen. Hvordan kan vi forklare denne politikken? Det
---- 179 Bib ---- er nærliggende å anta at drifta ikke var heilt på topp - eller at styret ikke fungerte heilt bra. Vi har sett at møtene var veldig sjeldne. Proto kollen for møtet 17. desember 1948 peker også i samme retning: "For mannen gjorde greie for at boksamlinga ikkje hadde fått statstilskot på to år. Granden er truleg at det ikkje er innsendt søknad (...)". Inn i 50 - årene I perioden fra 1950 og til og med 31. januar 1958 ble det jevnt over holdt ett møte hvert år. Den sentrale personen som virker hele denne perioden var bibliotekaren Ivar Berg. Andre personer stod nok sentralt, Ivar Berg Bildet er kopiert fra Verdalsboka, bind HA. Einar A. Larsen Bilder er kopiert fra Verdalsboka, bind HA. kanskje spesielt da Ella Vestrum, Fredrik By og Einar Larsen. Fra 1956 var også Johs. Gudding med. Hvis vi i første rekke konsentrerer oss om forhold som framgår av regnskapet, er som før nevnt den etter måten store kassabeholdningen et forhold som springer i øynene. Årsaken har vi prøvd å peke på tidligere. I 1949/50 ble det bare brukt kr 49,15 til bokkjøp, mens en satte kr 1050 inn i banken! Heldigvis er dette et unn taksår, for allerede året etter kjøpes litteratur for ca. kr 700, men frem
---- 180 Bib ---- deles er tilskudd og gaver høyere enn bokinnkjøpet. Det var få ting bortsett fra bokkjøp som bibliotekstyret arbeidet med. Likevel innehol der protkollen noen små drypp ut over de tørre fakta: I februar 1953 har de arbeidet ut et nytt reglement. Likeledes har bibliotekaren fått en lønnsforhøyelse til kr 100 årlig. Selv om dette representerte en fordob ling av tidligere godtgjørelse var timelønna neppe avskrekkende høy. Året etter vedtar styret at boksamlinga skal melde seg inn i Verdal his torielag "og få tak i dei årbøkene som e-f-utkomne om det er råd". Og det var det. For regnskapsboka forteller at 21. januar i 1954 har laget betalt kr 9,50 for tre årganger av årbøkene. Den eldste, fra 1949, ble raskt utsolgt, så den har de ikke greidd å skaffe seg. Dessuten skulle en bestille 60- års skriftet til Vinne musikkorps og fra verdenslitteraturen slo en til med 10 bind av Shakespears skuespill - så her var spekteret vidt! Nynorsk-patriotisme? Fra 1950 kommer Noregs boklag inn som en viktig distributør av bøker til folkeboksamlinga i Vinne. Hvis vi f.eks. ser på bokkjøpet i 1954/55, kan vi lese følgende angående bokkjøp: Tendensen til at Noregs boklag tar over en stadig større del av "marke det" i Vinne er markert heilt fra begynnelsen av 1950-tallet. En slik preferanse av ett forlag er i seg selv ikke noe bevis for at styret i Vinne folkeboksamling kjørte en svært pro-nynorsk linje. Vi har imidlertid flere forhold som understreker denne godviljen for nynorsken: I 1952 vurderer styret å tinge tidsskrifta «Økt innsats», «Fritt slag» og «Heimen». Spørsmålet ble ikke realitetsbehandlet, det ble utsatt til neste møte. Men det møtereferatet inneholder ingen ting om den saka. Vi vet ikke hvorfor dette spørsmålet ble reist, heller ikke hvem som tok det opp og hvorfor "det rant ut i sand". Det vi kan slå fast er at tids skriftet «Fossegrimen» smatt gjennom nåløyet. Det har vi sekretær Ivar Bergs ord på. Vi vet også at tidsskriftet kostet kr 15,60 i 1956, det viser
---- 181 Bib ---- kassererens tall. Ellers kan en, ved å studere bestillinger som er ført direkte inn i regnskapsprotokollen, også ane litt av hva overskrifta åpner for. Året 1956/57 er følgende bøker kjøpt inn: 2 stk. «Tenestemålet» av Edv. Os, «Ordbok» av Ivar Aasen, «Bragder og kvardag», «Okkupasjonshistorie» av Magne Skodvin, samt 4 bind av «Verdalsboka». Den er ihvertfall ikke på nynorsk! Som et lite kurio sum kan en se at etter at bibliotekaren også overtok regnskapsførselen, er det mye anvendte ordet "balanse" erstattet med "jamvekt". Skal det være, så skal det være! Kampvotering og en takk til Fredrik By Fra møtet den 2. juli 1956 har protokollen et etter forholdene fyldig referat. Her fremgår det at Ella Vestrum, Einar Larsen og Johannes Gudding utgjør det nye styret for Vinne folkeboksamling. Da styret skal konstituere seg, oppstår det uenighet og vi opplever kampvote ring. Enden på visa blir imidlertid at Einar Larsen velges som formann. Han får to av tre stemmer. Varaformann blir Ella Vestrum med samme stemmetall. I 1955 hadde det kommet en ny lov om folkeboksamlingen På møtet blir både lov og forskrifter referert, like ens den nye ordningen om utbetaling av statstilskudd. Og så var det tid for å hylle en tro bibli otekvenn. Vi lytter til bibliotekaren (Ivar Berg): "Bibliotekaren takka form. Fredrik Byfor hans store arbeid i Vinne folkeboksamling. By har vori i styret frå 1930, formann frå 1932 til no undateki ein periode" . Lønnsauke med tilbakevirkende kraft og nye lokaler Å være bibliotekar var vel nærmest å se på som en æresbevisning. De første åra mottok bibliotekaren i Vinne ingen form for godtgjørelse. I 1941 ble det vedtatt å gi kr 50 årlig som en påskjønnelse, i 1952 ble det årlige beløpet økt til kr 100, og nå i 1956 økes summen til kr 400. Her er det altså snakk om en fordobling, og til overmål føyes det til: "Vedtaket gjeld også for budsjettåret 1955-56". Møtet den 30. januar i 1958 utgjør en viktig milepel i historia til Vinne folkeboksamling. Igjen kan vi sitere fra Ivar Bergs pertentlig førte møtebok:
---- 182 Bib ---- "Da romet som boksamlinga no har i 3. høgda på gamalskolen er uheldig på fleire måtar vart det vedteki å flytta boksamlinga til eit ledig rom i ny skolen (...). Sverre Flotten vert tinga til å utføre arbeidet". Mye tyder på at dette er et proforma vedtak for allerede ti dager tid ligere er det bokført kjøp av materialer - i regnskapsprotokollen heter det: "21/1 Materialer til Bib. rom 221,21 ". Og arbeidet kom hurtig igang, for 20 mai er det utbetalt kr 167,00 for "innreiing av Bibl. rom". Møtet i januar vedtok i tillegg å søke om statstilskudd til flyttinga. Og kassaboka viser at boksamlinga har fått kr 300 fra staten til formålet. Mangel på kilder Helt fram til og med 1958 har vi stort sett hatt sporadiske møterefera ter, utlånsprotokoll, dagbøker, oversikt over lånere og regnskapene å holde oss til når vi skulle ha beskrevet aktiviteten. Fra 1958 mister vi en viktig kilde, nemlig møteprotokollen for perioden 1958 - 1972. Dermed står vi uten kilder for aktiviteten til styret i denne viktige peri oden. Så får vi heller prøve "å koke suppe på en spiker"! Betydde nye lokaliteter en ny giv for biblioteket ? Da styret tok sin beslutning om å flytte "til eit ledig rom på ny skolen " så må det være fordi de mente at lokalene egnet seg bedre, og at flyt tinga ville føre til økt aktivitet. La oss nå, ved hjelp av de tilgjengelige kilder, forsøke å besvare det spørsmålet som reises i overskriften. En indikator på styrets nye strategi vil være å undersøke antallet nye bøker som ble kjøpt inn. Vi vil derfor prøve å finne ut noe om bokkjøpet i 1956/57 og 1958/59. Ser vi noen markert forskjell? Regnskapet for det første året viser at det tilsammen er kjøpt bøker for kr 866,86, med rekna abonnement på tidsskrift 0.1. To år seinare er innkjøpssummen økt til kr 2467,72, altså nær en tre-dobling. Dette skulle tyde på ei bevisst satsing fra bibliotekets side. Bak dette relativt høge tallet skju ler det seg heile 345 nye titler. Og dette er uvanlig mye. Nå fikk en plutselig bruk for "gammelpengan". Ved sluttoppgjøret for 1957/58 hadde biblioteket nemlig kr 971,93 i kontanter og kr 2119,31 i banken!
---- 183 Bib ---- Nå hadde de råd til å satse! Men regnskapet for 1958/59 kan også for telle om andre forhold som indikerer en bevisst satsing. Biblioteket subskriberer fra nå av på flere tidsskrift : «Fossegrimen», «Syn og segn», «Årbok for Den Norske Turistforening», «Form og farge». Like ens er de "om seg" for å handle billig. Mange av bøkene kjøpes på Børsum bokauksjon, Cappelens antikvariat, Nordli antikvariat, Damm antikvariat og hos fru Kari Holm (derfra kjøpes heile 53 titler). Sammenfatter vi dette kan vi slå fast at styret i 1958 virkelig anstreng te seg for å gi folkebiblioteket i Vinne et nytt løft! Trolig spiller åpningstidene også en vesentlig rolle m.h.t. utlånet. Dagboka for Vinne folkeboksamling forteller at i 1957/58 har biblioteket åpnet 2. septem ber 1957 og avsluttet utlånsperioden 23. mai 1958, i alt 34 utlånskvel der. Biblioteket opplyser at boksamlinga totalt har vært åpen 60 timer. Hovedregelen var at biblioteket var åpent en kveld å 2 timer pr. uke. På denne tida er det lånt ut 382 bøker fra biblioteket, samt 40 bind fra bokbilen. Utlånet varierer nokså mye med årstida. Den 20. desember har vinnesbyggen sikret seg julelektyre, for da er heile 49 bøker utlånt samme kveld, mens en andre ganger er helt nede i 2 bøker.
---- 184 Bib ---- De tallene som gjengis her, gir en indikasjon på at det "nye" biblioteket i Vinne førte til økt utlån. En stigning på 50% på to år er ikke å forakte. Men så ser vi en katastrofal tilbakegang før det igjen foregår en norma lisering. Hva kan forklare denne utlånssvikten? Det er fristende å se den i sammenheng med det nye mediet som for fullt erobret distriktet nettopp på begynnelsen av 60-tallet: TV 'en kom og ble etterhvert alle mannseie. Fjernsynet oppnådde i løpet av kort tid å bli uhyre populært. I begynnelsen stjal den nok mye av den-tida som ellers ville blitt boka til del. Men så viste det seg etterhvert at folk ikke så "alt". I tillegg ble mange inspirert til å søke utdypende stoff i tema som fjernsynet hadde berørt. Også gjennom bokkjøpet prøvde bibliotekstyret å følge opp, selv om det gikk lenge før innsatsen på kjøpefronten var like høg som i 1958. 1960 og begynnelsen av 1970-tallet - preget av stabilitet Hvis vi, på grunn av våre sparsommelige kilder, skal dra noen linjer gjennom 1960-åra, er stabilitet det mest iøyenfallende trekket. Tallet på utlånte bøker svinger mellom 550 og 750 pr. år. Åpningstidene varierer også lite og ligger på 64 - 90 t pr. år. Variasjonen her skyldes ikke leng re åpningstid eller oftere bibliotekåpent, men avhenger av lengden på bibliotekåret. Også når det gjelder det budsjettmessige går det i samme dur. I 1962 har budsjettet kommet opp i ca. kr 6800. I forhold til året før var dette en stigning på 100%. Det er en skjebnens ironi at biblio tekstyrets innsats faller sammen med den dramatiske nedgangen i utlå net. Vi husker at fra 1961 til 1962 stupte utlånet ned ca. 30%. Fra 1962 og resten av tiåret varierer budsjettet fra ca. kr 7000 oppover mot kr 9000 årlig. I 1964 har det kommunale tilskuddet økt til kr 2000, mens statstilskuddet innsett i Biblioteksentralen (ja, i regnskapet står det fak tisk slik) er på kr 1200, mens det direkte statstilskuddet er kr 630. Fremdeles må biblioteket sies å være relativt velsituert da det har kr 2000 på bok i bakhanda. Vi skal også ha i minnet at utover 1960-tallet var prisstigningen relativt stor, så det er ikke sikkert budsjettøkningene betydde en reell oppgang. Og så kom filialtilværelsen i 1972!
---- 185 Bib ---- Lokalhistorisk arkiv I «Innherreds Folkeblad og Verdalingen» for 30. mai 1998 kan vi lese om en begivenhet på Verdal Folkebibliotek. Overskrifta på Roald Dahls artikkel er: «Lokalhistorie på data» - nokså prosaisk i forhold til de fak ta som lå bak. Men i ingressen slipper forfatteren seg løs- hør bare: "Lokalhistorisk arkiv for Verdal er i særklasse, ligger foran de aller fleste og er nesten enestående på landsbasis. — Verdal har vært en foregangskommune når det gjelder å samle lokalhisto risk stoff på en måte som har får stor omtale i fagpresse. Og det kan vi i stor grad takke ildsjelene i Verdal historielag, bygdebok nemnda og de andre i lokalhistorisk arkiv for (...). Hvor betyd ningsfull denne samlingen er kan illustreres ved at folk som hen vender seg til Statsarkivet i Trondheim, ofte blir henvist til Verdal folkebibliotek fordi det her er enklere å finne fram". Sitatene får stå for journalistens mening. Men avkledt alle fagre ord, er kjernen; Verdal har et meget godt og et mye besøkt lokalhistorisk arkiv. Hvordan fikk det denne posisjonen? Den første skisse til et lokalhistorisk arkiv finnes i et skriv til Verdal formannskap datert 13. mars 1976. I brevet trekker Øystein Walberg fram behovet for et lokalhistorisk arkiv, dernest plassering og hvilke hjelpemidler en antar var nødvendig: "arkivavdelingen må innbefatte dokumenter, skrifter, protokoller (...) av betydning for bygda, både av offentlige og private saker. " Det neste som framheves som svært ønskelig er kopier og mikrofil mer av stoff som foreløpig bare finnes i offentlige arkiver, særlig i
---- 186 Bib ---- Stats- og Riksarkiv. Kjelleren på ungdomsskolen peker seg ut som arkivplass, særlig også fordi biblioteket nå hadde lokaler i samme bygg- Knut Slinning Bjørdal Privat foto. Erling Bergh Privat foto. To måneder senere passerte saka formannskapet som ikke umiddelbart åpnet pengesekken. Det ble nedsatt et utvalg "for å arbeide videre med saken og legge fram et forslag til opprettelse og drift av lokalhistorisk arkiv. " Medlemmer av utvalget ble biblioteksjef Knut Slinning Bjør dal, kommuneingeniør Erling Bergh og formann i bygdebok nemnda Øystein Walberg. Sist nevnte ble formann. Her gjaldt det å smi mens jarnet var varmt. Uten at det ennå var bevilget fem øre, fikk de tilbud fra «Fjellanger/Widerøe A/S» om å Øystein Walberg Privat foto.
---- 187 Bib ---- kjøpe flyfotografier fra bygda. Bildene var i det vesentligste fra 1950 -åra, altså et materiale som var midt i blinken sett fra et lokalhistorisk synspunkt. Prisen var kr 15 000 + m.v.a. Tremannsutvalget hadde vide re funnet behov for et mikrofilmapparat m/ tilbehør for kr 22 700, arkivskap 0.1. til kr 6 500, og beregnet kr 20 000 til innkjøp av mikro filmer. "Det totale behov blir følgelig kr 58 000" for å sitere protokol len. Hva gjorde så formannskapet? Det klubber forslaget enstemmig gjennom! Det sies ofte at det er viktig å ha rette personer på rett sted til rett tid. Opprettelsen av lokalhistorisk arkiv er et glimrende eksempel på gyldigheten av dette "ordspråket": Arkivet hadde framsynte pådri vere, kommunen hadde velvillige politikere og rådmann, og - de hadde penger! Og hva så med tilbudet fra «Fjellanger /Widerøe A/S»? Bare 12 dager etter den første generøse behandlingen kan rådmann Olav Røhmesmo skrive slik i sitt saksframlegg til formannskapets medlemmer: "1. Verdal kommune går til innkjøp av det tilbudte flyfotomateri alet fra Fjellanger/Widerøe A/S. 2. Innkjøpet realiseres ved at kr 18000 dekkes (...). " (Ved tilsvarende nedskjæringer på en av formannskapets sek keposter. Forf. anm.) I løpet av noen hektiske sommermåneder hadde lokalhistorisk arkiv fått tilført kr 76 000 fra kommunen. En prestasjon fra begge sider. Sett fra dagens situasjon fortoner oppstarten seg som de reneste hvetebrødsdager! Så kanskje det i dette tilfelle ikke var noen "sider"? Kanskje var alle opptatt av et felles mål? At tremannsutvalget hadde sterke lokalhistoriske og faglig interesser er hevet over tvil. Pådriveren var nok Walberg som snart i en mannsalder har ivret for det lokalhisto riske arbeid. Han har vært formann i arkivet fra dets opprettelse, og dessuten forfatter av fleire lokalhistoriske bøker. Han er kjent for sitt glødende engasjement når han først "tenner" på en sak. Slinning Bjørdal hadde den faglige balasten som var nødvendig for opprettelsen av arkivet. Kommuneingeniør Bergh hadde også interesser i lokalhistorisk arbeid.
---- 188 Bib ---- Erling Bergh ved et av leseapparatene. Privat torp. Formannskapets medlemmer: Ola G. Tromsdal (A), ordfører, Martin Melby (A). Marie Hansen (A). Arnold Grytbakk (A). Alf Josve (A). Odd Nestvold (Sp). Olav Lerfald (Sp). Bjørn Steinsli (Sp). Einar Brenne (Krf). Ivar Granlund (Sv) og Magnar Forbord (Lib. f.) Retningslinjer for arkivet Tremannsutvalget innså nokså fort at det matte utarbeides retningslin jer for arkivet. Allerede pa mote den 3. november 1976 ble det fram lagt et forslag som klart definerte formålet med arkivet: "Lokalhistorisk arkiv har som formal a gi folk mulighet til å gjo re seg kjent med bygdas historie, og sikre for etterslekten materi ale som ellers lett vil gå tapt". For a leve opp til dette, skulle arkivet ta imot og oppbevare dokumen ter, protokoller 0.1.
---- 189 Bib ---- Arkivet skulle bestyres av et arkivråd som hadde det faglige ansva ret. Medlemmer av rådet var formann i bygdeboknemnda, formann i bibliotekstyret samt et medlem oppnevnt av formannskapet. Dessuten hadde Verdal historielag og Verdal museum representasjonsrett, men ikke stemmerett. Utvalget laget en egen passus om at arkivmaterialet bare var tilgjengelig i bibliotekets åpningstid, men arkivrådet forbe holdt seg retten til å ta avgjørelser i forbindelse med "originale" arkiv saker. Det tjener utvalget til ære at de innså hvilke problemer som kunne dukke opp. Biblioteksjef Slinning Bjørdal hadde "røynsle" fra arkivar beid i løpet av studietida, og det var utvilsomt positivt at disse retnings linjene ble laget. Solveig Ness og Jørgen Johnsen. Te av ildsjelene i lokalhistorisk arbeid. Her foran en utstilling av konfirmantbilder fra tidlig på 1920-tallet. som de hadde ideen til og ansvaret for. B iblio teke ts fo toa rkh '. Publikumsreaksjoner Lokalhistorisk arkiv har vært en skikkelig suksess. En avlegger av arkivet har vært de mange slektskurs som har vært holdt i arkivlokalet.
---- 190 Bib ---- I 1977 ble det opprettet et slektsutvalg innen Verdal historielag. Einar Hjelde ble den første formann. I samarbeid med Friunder visninga kom de såkalte slektskurs i gang fra 1977. Det er vanskelig å finne ut eksakt hvor mange kurs som er blitt holdt siden oppstarten. Utvalget mener selv at et snitt på to kurs årlig er veldig nær "sannheten". Det skulle derfor dreie seg om totalt 40 kurs i den 20-årsperioden vi hittil har lagt bak oss. Men ikke alt svarte til intensjonene^ Tilbudet om deponering av lagsprotokoller har ikke vært noen stor suksess. En mengde lokalhisto risk materiale betraktes av mange som privat eiendom. Faren er bare at det er ikke er sikkert at den neste generasjon ser verdien av slike origi naldokumenter, og det kastes som skrap. Historien er, dessverre, spek ket med slike skrekkeksempler. Publikumstilstrømningen til arkivet ble stor. Så stor at i mars 1978 vedtok nemnda for arkivet: "(at det) snarest bør opprettes en hel bibliotekar stilling ved folkebiblioteket med lokalhistorisk arkiv som hovedsaklig arbeidsfelt. " I nemnda hadde det nå blitt forskjellige utskiftninger. Slinning Bjørdal og Bergh var byttet ut til fordel for Erlend Haga og Tove N. Iversen. Arkivet utvides gradvis Protokollene inneholder lite om budsjettene de første åra. Men kom mer vi fram til 1983, har vi budsjettene for tre påfølgende år. Bevilg ningene fra kommunen disse tre åra var h.h.v. kr 14 500, kr 17 500 og kr 15 000. Alle disse åra vitner budsjett-teksten om at det er innkjøp av mikrofilm og annet arkivstoff som reiser med pengene. I 1986 gikk en til innkjøp av et bærbart leseapparat for mikrofilm. Apparatet skulle lette det lokalhistoriske arbeidet for arkivet, Verdal historielag, «Helgådalsnytt», og Verdal museum. Det ble i instruksen spesielt poengtert at det var adgang til hjemlån av apparatet, men at låneren måtte være bosatt i Verdal kommune. Av kildemessige årsaker er vi nå nødt til å hoppe fram til 1988. Da innkalles det til et møte på biblioteket for å løse et problem som har
---- 191 Bib ---- dukket opp; lokalhistorisk arkiv beslaglegger for mye av plassen på biblioteket (Biblioteket befant seg da i 1. etasje på Saga-sentret. Forf.anm.). På møtet deltok følgende: Reidar Prestmo, Ivar Indahl, Trond Okkenhaug, William Johansen, Evald Lundkvist, Øystein Walberg og biblioteksjef Kari Woll. Dessuten møte Knut Tveita i egen skap av formann i kulturstyret. Walbergs redegjørelse på møtet forteller oss om noe av det arkivet hadde: "Arkivet eier tre bærbare leseapparater 1 stort leseapparat, 2 microficheapparater. Lesesalen som arkivet benytter i dag er 38-40 kvadratmeter. " I meningsutvekslingen som fulgte, var det spesielt Johansen som gjorde seg til talsmann for en flytting av biblioteket til den nyrestaurerte Fram-gården. Men det ser ikke ut for at noen av de andre møtedeltakerne tok opp den hansken. Ellers ser det ut til at debatten har vært nokså ustrukturert, og refe rent Woll har hatt store problemer med å finne en tråd. Enden på visa ble at Walberg og Woll i fellesskap skulle formulere et skriv til Hovedutvalg for kultur der de skulle dokumentere arkivets behov. Tore Rønning, Jørgen Johnsen og Ivar Indahl. Fra lokaHnsrori.sk arkiv hvor erfaringer kan /me- kles også på tvers av generasjonene. Merk bokkassene som ble brukt til forsendelse av bøker. Bibliotekets fotoarkh
---- 192 Bib ---- Utover åra ble avdelingen for lokalhistorie et av de mest populære tilholdssteder på biblioteket. Vi kan, sett med "litt"' patriotiske øyne underskrive det meste av Dahls avisartikkel som vi innledet med.
---- 193 Bib ---- Verdal folkebibliotek 1972 - 1998 Som det tidligere har framgått, ble bibliotekene slått sammen i 1972. Fra å ha operert som separate enheter, gikk en nå over til å bli filialer i Vinne og Vuku, underlagt hovedbiblioteket på Øra. For de respektive bibliotekarene oppstod dermed en ny situasjon. Ingen hadde selvsagt noe i mot å få faglig assistanse både til katalogisering, bokkjøp og regnskapsføring. Men begge bibliotekene hadde tidligere hatt betydeli ge midler og kunne dermed foreta også spontane innkjøp. Den mulig heten falt nå bort. Vi kan også merke oss at i denne «filial-perioden» sluttet begge de som var ansatt som bibliotekarer. I Vinne sa Ivar Berg takk for seg etter 28 års tjeneste. Dette skjedde i 1975. Fire år seinere sa Anders Bendiksen opp sin stilling i Vuku etter å ha innehatt jobben i 12 år. Reaksjonene i lokalmiljøene på underordninga var nokså entydige. Bibliotekene i Vuku og Vinne hadde begge en "hard kjerne" som hadde et forhold til bøker rundt seg, og som betraktet biblioteket som "sitt" bibliotek. For dem ble nok omorganiseringen et heller trist kapittel. Men forandringer kan også innebære noe positivt. For da bibliote karene takket av, ble de etterfulgt av hver sin kreative dame; Bjørg Lein i Vinne og Ingjerd Melhuus i Vuku. Vi lytter gjerne til den første. "Jeg ble ansatt som filialstyrer ved avdelingen i Vinne høsten 1976. Ivar Berg var da gått av med pensjon og boksamlinga skulle flyttes til nyskolen. Lokalene var ennå ikke ferdige, så fra skirien av bestod jobben i å klargjøre boksamlinga for flytting. Bøkene skulle plastes og flikkes på og pakkes i kasser for trans port. Denne gjennomgangen var en fin måte for meg til å få en oversikt over hvilke bøker vi hadde.
---- 194 Bib ---- Da lokalene i sokkelen på Vinne skole var ferdige, ble det flyttesjau. Jeg fikk inntrykk av at folk i Vinne var veldig opptatt av biblioteket sitt. Mange var nok redde for at bibliotektilbudet skulle bli dårligere etter at det ble en avdeling under hovedbibli oteket på Øra. Dessuten var det bibliotekar fra Volhaugen. Jeg burde nok helst vært vinnesbygg! Likevel følte jeg at jeg ble godt mottatt av de gamle trofaste lånerne i Vinne. Dessuten var det mange «nye» vinnesbygger på den tida. Boligbygging og tilflytting til kretsen var på sitt mest intense akkurat i denne perioden, og biblioteket var et av de svært få fritidstilbud. Til åpningsfesten hadde vi invitert Anne Karin Elstad som da hadde utgitt sin første bok: «Folket på Innhaug». Hun holdt foredrag for fullt hus! Reåpninga av biblioteket i Vinne fikk en fin start, og biblio teksjef Knut Slinning Bjørdal var svært bevisst på at tilbudet til befolkninga i Vinne ikke skulle bli noe dårligere enn da kretsen hadde eget bibliotek.» Gratis bokutlån på Minsaas Pluss, Bildet er utlånt av Knut Slinning Bjørdal.
---- 195 Bib ---- Anne-Birgitt Haugskott Dahl Privat foto. Arve Storvik Privat foto. Kari Woll Bibliotekets fotoarkiv. Hovedbiblioteket fikk ny sjef i oktober 1978. Arve Storvik fra Kristiansund gjorde verdaling av seg for en kortere periode. Allerede i september 1982 tiltrådte han biblioteksjef stillingen i heimbyen, og Kari Woll kom til Verdal Anne-Birgitt Haugskott Dahl ble ansatt som filialstyrer i Vinne i 1982. Hun gikk av med pensjon samtidig med at filialen ble nedlagt og erstattet med bokbuss i 1993. I Vuku overtok Ingjerd Melhuus i 1979. Hun var bibliotekarutdan net. På en måte kan en si at hun bygde opp avdelingen i Vuku. Hun greidde også å få til en avtale med Vuku skole slik at biblioteket kun-
---- 196 Bib ---- ne være oppe skoletida. Når en tenker på de store avstandene i øvre del av bygda, var nok dette fornuftig trekk fra Melhuus sin side. Da Karen Stene overtok i 1983. bygde hun videre på denne overenskomsten med skolen. Men etter ei tid ble det slutt på tilbudet til elevene, og igjen var det økonomiske vurderinger som lå bak fra kommunens/skolens side. Arve Storvik rettleder elevene på biblioteket. Biblioteke
---- 197 Bib ---- PROLOG TIL ÅPNINGEN AV VERDAL FOLKEBIBLIOTEK 11/2-1989. I 1984 flyttet biblioteket fra Verdalsøra ungdomsskole til Gammel meieriet, som Saga Senter het den gangen. Biblioteket leide i de fem første årene lokaler i 1. etasje, men siden 1989 har det hatt tilhold i 2. etasje. Her disponerer kommunen 680 m 2 til bibliotek og lokalhistorisk arkiv. Til reåpningen i februar 1989 hadde Arnulf Haga skrevet en pro log, som ble framført av Hildegunn Eggen. Åpning på Gammelmeieriet -ja skynd dokk følli me -jafølli me det skjer store ting. Me flagging å feiring å rættele hakkfokk å ordførar Tromsdal som straks e i sving me saks fer å kløpp over snora - å tala fråfølk som betyr nå i Verdala vala: Om lerdom å visdom å domm-dom et cetra om sækshunne r påkosta kvaderatmetra fer mæ da - å dæ da - å di da å aill sju å unga i donga å kailla å fin-fru - å drag gå me dokk en bestefar "På Gammelmei net" må duferklar "e det reineste 17. mai feiring på svarteste 1 1 . februar" . Åpning på Gammelmeieriet -ja - NEIDA Det e ikke salg å ikke nå lavpris. Neida - det e ikke Skatteparradis Det e åpning tå nå som bestandi e gratis! Det gjell ikke materielle verdia men åndelig føde - som nærmest ligg øde hos videogenerasjon nu fer tida. Nei - nu e det boker det dreie sæ om, - kilometer me blåe reola som spenne frå Shakespeare re kaptein Vom - å ikke ei eneste flaske me Cola. Prologen ble fremført av Hildegunn Eggen. Bibliotekets fotoarkiv.
---- 198 Bib ---- Det var n 'ioteket på Saga-senteret. Bibliotekets fotoarki
---- 199 Bib ---- Ordfører Ola G. Tromsdal sto for den offisielle åpningen. Bibliotekets fotoarkiv Ka æ snakke om? Ja dæm skjønne nu det - dæm som hi venta i fleire måna på åfå gjænnoppta boklåna Vi føle oss nærmest åncTle maroder. Hi itj bytta hok sia først i oktober! - ja fekk nu ei bok i jul gava da men ka e EI bok når det går me et SNES me bøker i månanfer den som les! Men æ å mått smør mæ me tølmo "Vi vet itte akkurat no når vi åpne vi inni åttini for politikera dom har sitt å si" , ferklart a boksjæfen, Kari Woll Fer de va vesst både tussa å troll som villa bestæmm kæm - som sk bestæmm kæm
---- 200 Bib ---- - som sku bestæm - tå dæm sku bestæmm Kommunens Bøkers Endlige Hjæm! Hit hi dæm kommi. Hen ska dæm bli. Som en del tå et godt gammelt meieri. Men ikke ålein - nei spælle på lag me anna kultura - teater å næringslivets figura fer det e vanle praksis i dag - samle ting punni såmmå tak det hi en god demokratisk smak. Ja, tænk på Saga-hotællet - aill gonga gjæstan kainn sitti på sine balkonga med sin ekvipasje å vinke missunle te oss som les bøker i såmmå etasje! Ja, det e en stor dag fer VerdaVn idag å kultur" n f øle stor vælbehag. Ja, klart at kulturen kainn vårrå kry. Men skjønne de aill da, -ka det bety? Når nedgangstid får herje å råde å pessimismen hceng der å fråde. Da e det KULTUREN som vi må dyrke - det efrå KULTUREN vi hente styrke. Om lainne efattV- SKA kulturen ha pæng vi veit at det finns millioner iflæng men dæm lures da bort sju - i ulendt terræng! Så dæffer e det en seier idag oppi hen vanskele armodstia me konkurs på annakvar avissida - kor just ikke mang kainn vifte me fjøra at det e BØKERN som åpne døra. Ailler såg vi sånn ei boksamling på Ør"n. Romsle som et storkonsørn Et kulturlandskap tå pærma Tidsskrifter i store sverma Infoteke informere - offentlige presentere. Veinnt te du sjer sennce- skranken like lang som sparebanken ute fi rent på låna Bøker så det blåna overallt - te bægge sida står det bøker som e via den som finn det VÆRD å lesa.... Lesa innholdet i ord å ikke bærre parrantesa!
---- 201 Bib ---- Det e ord vi trøng i tia ORD som gir oss nye fantasia. Om det kjæmfrå Gudbrand oppi Lia eller Gabriel Garcia e det BOKA - e det ORDET som ska gi oss evne te å snakke rundt forhandlingsbordet! Ordet - du som bli te boka du som skjerpe vårres sinn - bildet det e bra å ha, men for all del Bevare Boka Boka den e IN! VerdaVn e, takk å pris, a jour vi har vårres ega nye storstue med alskens littratur fer mæ da - å dæ da - å di da å aill sju fer unga i dunga å kailla åfin-fru å trivsel du - over heile lina ja te å me nysydde FRANSKE GARDINA! Skynd dokk å kom da fer nu e det dåpen fer ti tusen bøker vi seinar ska åpen. Så still dokk i kø^n så vi får befæsta at VerdaPn e stappfull tå lesehæsta. A sjå te å vækk opp aill som hi dorma å få dæm i kø^n tå bok-orma! Alle veia føre te Rom -ja nættopp - te VerdaVns leserom inn gjænnom gata opp gjænnom trappa følli du bærre pilan som peke da går du dæ rætt inn te BIBLIOTEKET!
---- 202 Bib ---- ■ Di I
---- 203 Bib ---- OPPLYSNINGSTJENESTEN Den 8. januar 1990 undertegnet rådmann Olav Røhmesmo i Verdal en avtale med Statens Informasjonstjeneste. Avtalen gjaldt opprettelsen av en lokal opplysningstjeneste for kommunal, fylkeskommunal og statlig informasjon. Opplysningstjenesten ble lagt til biblioteket, som skulle gi svar på spørsmål innen offentlig forvaltning, eller formidle kontakt med den rette instans. I klartekst betydde det at Verdal folkebibliotek blant sine ansatte skulle ha personell som var kvalifisert til å veilede publikum i "alle" spørsmål som måtte dukke opp. Til å begynne med ble denne muligheten mye brukt. Dette skyldtes kanskje i første rekke en solid markedsføring av tiltaket fra Statens Informasjonstjeneste sin side idet en egen folder ble sendt til alle hus stander i kommunen. I dag nøyer tjenesten seg med et telefonnummer i "forretningsdelen" av telefonkatalogen. I 1997 laget en en undersøkelse over bruken av den kommunale informasjonstjeneste. Statistikken viser aktiviteten i februar måned dette året: Totalt har en mottatt 28 henvendelser, 19 fra menn og 9 fra kvinner. Spørsmålenes innhold er mangslungent: Det spenner fra Bern konvensjonen via Stortingsvalg til hundeskatt! Bare ett spørsmål forble übesvart.
---- 204 Bib ---- INFOTEK-PROSJEKTET På slutten av 1980-åra vant informasjonsteknologi stadig sterkere inn pass i folks hverdag. Et ord som hittil for de fleste hadde manglet reelt innhold, ble noe "alle" fikk et forhold til. De tre Nord-Trøndelagskommunene-Nærøy, Steinkjer og Verdal ble, som de første i landet, med i et pilotprosjekt. Kommune-Data Midt-Norge stod som faglig ansvarlig. Prosjektleder Bernt Gausen trekker i en artikkel i «Trønder- Avisa» 22. oktober 1988 opp framtids perspektivene: "Målsettinga er todelt; åfå spredd offentlig informa sjon fra de svære lagrene innen forvaltning og næringsliv. I tillegg styrke bibliotekene sin rolle som informasjonskanal. " Den 6. januar 1990 kunne Infoteket ved Verdal folkebibliotek åpnes. Infoteket hadde fått en egen avdeling med datamaskin, og Anngjerd Granum ble infotekansvarlig. Anngjerd S. Granum hadde ansvaret for Infoteket i Verdal. Bibliotekets fotoarkiv.
---- 205 Bib ---- Da Unni Minsås i egenskap av prosjektleder i 1990 skulle levere sitt regnskap etter ett års drift, hadde hun følgende tall å vise til: ''Maskinvare Bruk av databaser Utviklingsarbeid Prøvedrift Markedsføring Prosjektledelse, kurser, reiser Diverse Sum: kr 195.629 kr 263.246 kr 99.410 kr 400.812 kr 173.784 kr 701.683 kr 24.892 kr 1.859.456' Prosjektet med Infoteket varte i ett år. I sin rapport datert 17. januar 1991 skriver prosjektansvarlig Anngjerd Granum: "/ ettertid mener vi at ansatte i Verdal kommune kunne gått inn på Infoteket på sitt arbeids sted for å f å et inntrykk av basene (...). Prøvebrukerne skuffet. - Vi hadde ment at disse ville komme uten spesielle påtrykk fra oss, men det skjedde ikke (...)." Lest mellom linjene uttrykker hun sin skuffelse. Dette mediet var nytt. Foregangsmennene så nok utviklingsmulighetene i det nye, men den "jevne mann" hang ved det gamle. Granum mener åpenbart at kommunens folk er for lite opptatt av å se hvilke muligheter det ligger i et infotek. "Prøvebrukerne" som hun henviser til i sin rapport var for Verdals vedkommende Aker Verdal og Verdal videregående skole. Men også der synes interessen å være laber. Var det så ikke noe positivt? For å holde oss til omtalte rapport, trekker Granum fram ett spesielt forhold "(...) De lånerne som har brukt Infoteket har kanskje fått et annet syn på biblioteket" Infoteket trakk med andre ord til seg en gruppe mennesker som tidligere ikke søkte biblioteket for å få svar på sine spørsmål - og det var jo positivt. Det er mulig at det var for å markere at en var blitt mer moderne at institusjonen «Verdal folkebibliotek» i 1990 forandret navnet til «Verdal bibliotek».
---- 206 Bib ---- UNG-INFO VERDAL Ved hjelp av såkalte Kafu-prosjektmidler startet biblioteket høsten 1992 et prosjekt ved navn «Ung-Info» Verdal. Oppdragsgiver var Kulturkontoret i Verdal. Kafu, en forkortelse for «Kulturarbeid for ungdom», var dratt igang av Fylkeskommunen (Den enkelte kommune kunne søke om midler. Engasjementene var på årsbasis. Forf. anm.). Linda Bøkestad og Ole Kristian Austad. Ung-Info-tjenesten ved Verdal Bibliotek. Bildet er fra internavisa «Vita». Informasjon om skole og arbeidsliv var satsningsområde nummer ett. I praksis betydde det at de to ansatte, Linda Bøke stad og Ole Kr. Austad skulle stå for distribusjon av bro sjyremateriell til sko lene i Verdal, annon sere i lokalpressa og sette opp plakater. Men de fikk også en mer personlig kon takt med den enkelte i det de skulle hjelpe til med å skrive søknader og finne fram stoff for særoppgaver, stiler og foredrag. Det skulle vise seg at tjenesten ble meget populær. I løpet av de fire første månedene i 1993 mottok de i alt 220 henvendelser. Likevel var ikke de ansatte fornøyd. I en rapport skriver de: "Det ville vært en for del om Verdal kommune hadde gitt oss retningslinjer for hvordan en slik informasjonsbase skulle drives ". Til kommunens unnskyldning må det kunne sies at de ansatte der neppe hadde mer kompetanse og flere ideer enn disse to ungdommene.
---- 207 Bib ---- BOKBUSSEN Den første bokbussen. Bibliotekets fotoarkiv. Det første møtet som berører denne saka ble holdt på Levanger biblio tek 22. juni 1990. Møtet kom istand på fylkesbibliotekens initiativ. Hensikten var å lodde stemningen for et bokbuss-samarbeid mellom de tre kommunene Levanger, Steinkjer og Verdal. Samarbeidet ble etter hvert uaktuelt; Levanger stilte saka i bero, og verdalingene fant ut at de hadde behov for sin egen bokbuss. Men tanken om en bokbuss var alt så framkommet. Var det så noe i tida som gjorde tanken om en bokbuss aktuell? Går vi til den formelle lovhjemlinga. sier «Lov om folkebibliotek av 20. desember 1985» følgende: "Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjons-
---- 208 Bib ---- arbeid og ved å stille boker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet (...). Folkebibliotekvirk somheten omfatter også bibliotektjenester for pasienter i syke hus og helseinstitusjoner og andre som har vansker med å bruke biblioteket" '('Understreket av forf.) På begynnelsen av 1990- åra begynte begrepet informasjonssamfunn å få betydning og reelt innhold for den jevne mann. Stadig flere tok til å skjønne at for å henge med i hverdagen ble det nødvendig å ha tilgang til stadig mer informasjon. Nøkkelen til å holde orden på all denne informasjonen var datateknologi. Lova fastslo at bibliotekene skulle stå sentralt i arbeidet med å gjore informasjonsteknologi tilgjengelig for alle. Hvordan var så biblioteksituasjonen i Verdal i 1990'? Hoved biblioteket lå på Verdalsora. men bare omlag halvparten av kommu nens 13 000 innbyggere sognet naturlig hit. Videre var det filialer i Vinne og Vuku. I tillegg var det utlånsstasjoner ved samvirkelagets fili aler i Nord-Leksdal og Skjækerfossen. Dersom vi i tillegg nevner noen bokdepoter som var ved forskjelli ge institusjoner, har vi i grove trekk nevnt det som representerer biblio tekvirksomheten innen kommunens grenser. Både politikere og biblio tekfolk innså nokså tidlig at denne strukturen var uforenlig med bestemmelsene i lova fra 1985. Løsninga ble å etablere en oppsøkende virksomhet etter "•fiskebilprinsippet" som det så treffende kalles i saks papirene. Ideen får en positiv mottagelse En slik "budnite" kunne i tillegg til boker og annet informasjonsmate riell også videreformidle andre kommunale tjenester. Saka ble lagt fram for etatsjef ene i Verdal som kom med mange ideer, noen av dem realistiske, andre på grensa til utopi. Men oppbackinga fra etatsjefene hadde utvilsomt en politisk effekt. Det gjaldt å markedsføre bokbussen som noe mer enn bare boker. I praktisk politikk hadde det nemlig vist seg at budsjettet til biblioteket stod "laglig til for hogg"" når det ble snakk om nedskjæringer. Det viste seg da også at saka gikk relativt greitt gjennom de politis ke kanaler, bare Bård Ove Myhr 02 Karl Ydse hadde innvendinger.
---- 209 Bib ---- Førstnevnte sa nei til heile ordninga, mens Ydse ville utsette saka og sette den inn i en budsjettsammenheng før den ble realitetsbehandlet. Det var likevel et annet forhold som for mange veide tyngre enn det bibliotekpolitiske; skolenes plassbehov. Det faktum at begge filialene hadde sine lokaler i skolebygningene både i Vinne og Vuku, kom etterhvert sterkere i fokus. Rektorene ved skolene hadde selvsagt ikke noe mot kombinasjonen skole-bibliotek. Men det faktum at filialen i Vuku "la beslag på" 60 kvadratmeter av ungdomsskolens areal for å ha åpent 4 timer i uka gikk selvsagt ikke upåaktet hen. Når avdelingen i tillegg bare var åpen utenom skoletid, hadde en ikke alt for gode argumenter for å beholde ordningen. I Vinne var romsituasjonen ved skolen like prekær. I sum gjorde dette at tanken om å få biblioteket til skolen i form av bokbuss, var besnærende. Når biblioteket i tillegg kunne love en heil dags buss stopp ved hver av disse skolene, var den politiske pillen tilstrekkelig sukret. Konkrete forslag og bussen i drift Beslutningen om bokbuss var tatt, og nå skulle planene settes ut i livet. Fra faglig hold var det satt visse rammer for kjøpet. En begrensning var at bussens totalvekt ikke måtte overstige 7,5 tonn. Dermed holdt en seg innenfor grensene for førerkort klasse B. Etter en omfattende anbudsrunde havnet en på et anbud fra firmaet «Bil & Tilhenger A/S». Steinkjer. De kunne selge en IVECO 65 E 12 - lastebil, ferdiginnredet og med EDB-system for kr 775 360. Denne investering ville, iflg. kommunens beregninger gi kommunen en netto utbetaling på kr 115 000. I løpet av august 1993 kom bokbussen i drift. 1993 var på landsba sis utpekt som Bibliotekåret. Hva kunne da passe bedre enn en bokbuss til kommunens innbyggere? Det ble planlagt bibliotek-stafett gjennom fylket, og bokbussen i Verdal skulle føre budstikka fra Stjørdal til Verdal. Som vanlig ble det tidsnød. Da ordfører Alf Daniel Moen i Stjørdal overleverte budstikka til Kari Woll, lå en mekaniker fra Aunes karosseriverksted på Stjørdal under Verdals-bussen og gjorde de siste finjusteringer!
---- 210 Bib ---- To dager seinere, den 11. august 1993, ble bussen presentert for ver dalingene, først på Minsås plass, seinere la en ut på en sjarmoffensiv til Vinne, Vuku, Skjækerfossen, Nord-Leksdalen og via Fleskhus til Aldersheimen. Etter kort tid forelå det et detaljert oppsett for bokbussens kjørerute. I følge oppsettet var bussens første stoppested i ordinær drift Vera kapell mandag 13. september 1993 kl. 9.30. Det ble etablert en turnusordning slik-at ei uke kjørte bussen nordre dalføret, neste uke sørleia. I førstninga var bokbussen i drift fem dager i uka. I tillegg til skoler, barnehager og offentlige institusjoner, drev bussen også oppsøkende virksomhet. Mange eldre fikk besøk heime. Enkelte steder møttes flere til kombinert kaffe og boklån. Det kan også nevnes at ved årets slutt i 1993 hadde bokbussen en total kjøretid på 105 timer. I en artikkel i «Innherreds Folkeblad og Verdalingen» den 19. november 1993, uttalte biblioteksjef Kari Woll stor tilfredshet med den oppslutning som hadde blitt om tiltaket. Og dette var selvsagt ei fjær i hatten til både Hovedutvalg for kultur, for biblioteket og for politikerne. Trass i alle nedskjæringer og rokkeringer greidde en å beholde tilbudet til hjemmelånerne utover bygda - en av hovedintensjonene i lova! Bokbussbrann Tirsdag 21. mai 1996 ble bokbussen flammenes rov. Etter at kommu nens lagerbygning, som også fungerte som bokbussens garasje, ble totalskadet i en eksplosiv brann, var det bare å konstatere at bokbussen var fullstendig ødelagt. Det manglet ikke på medfølelse for dem som mistet "medhjelpe ren". Fra flere bibliotek mottok bibliotekpersonalet medfølende ord. og kultursjef Henrik Petersen brukte ordene "tragisk brann for bibliote ket" for å betegne situasjonen: 2800 bøker brant opp, i tillegg en TV, videomaskin og datautstyr til kr 40 000. Samme dag som bokbussen brant, hadde Asbjørg Jakobsen (H) i Hovedutvalg for kultur tatt til orde for å avskaffe heile bokbussord ninga. Kommunen ville årlig spare kr 170 000. hevdet hun. Hennes regnestykke ble sterkt tilbakevist av kultursjefen. Nå kunne det se ut som skjebnen spilte på lag med Jakobsen. Men en eventuell nedleggel
---- 211 Bib ---- se i kjølvannet av brannen, ble raskt torpedert. På et ekstraordinært møte i HUK var omkvedet heile tida; det er ikke noe spørsmål om ned legging, det er et spørsmål om hvor fort bussen vil komme i drift igjen. Sp-politikeren Jostein Grande uttrykte nok klarest det mange følte: "Kommunestyret har vedtatt at vi skal ha bokbussordning i Verdal. Jeg synes det er politisk ufint å starte en debatt om vi skal fortsette eller ikke etter at det har vært en brann ". På dette møtet kunne biblioteksjef Bjørg Lein opplyse at en ny buss ville beløpe seg til ca. kr 770 000, Den nye bokbussen Allerede i møte den 16. september 1996 sluttet kommunestyret seg til planene om å kjøpe en ny bokbuss. Finansieringa var sikret da en had de fullverdiforsikring på den oppbrente bussen, samt statstilskudd og brannforsikring på de tapte bøkene. Det ble deretter utlyst en anbudsrunde i «Adresseavisen» og «Trønderavisa». Et firemannsutvalg fikk i oppdrag å finne det beste til budet, og 15. oktober var det anbudsåpning. Valget falt igjen på stein kjerfirmaet «Bil og Tilhenger A/S». Utvalgets vurdering var krystall klar: "Utifrå en totalvurdering vil vi anbefale at det inngås forhand linger med «Bil og Tilhenger A/S» med sikte på å inngå kontrakt om kjøp av bokbuss. «Bil og Tilhenger A/S» er billigste alternativ. Samtidig har en positive erfaringer med firmaet etter samarbeid med den forrige bussen. Både faglig og kommunikasjonsmessig har samar beidet hele tiden vært det beste ". Det er ikke hverdagskost at best er billigst, så det er ikke å undres over at kommunestyret slo til på dette tilbudet som totalt kom seg på kr 794 589, inklusive moms. Kommunestyret hadde i sin saksbehandling forutsatt at den nye bokbussen skulle rulle på verdalsveiene fra nyttår 1997. Det skulle imidlertid drøye et halvt år før nyervervelsen ble tatt i bruk. Dette skyl tes at biblioteket hadde mistet sin plass i "ordrekøen" hos Aunes karos seri verksted på grunn av den lange saksbehandlinga i kommunen. Den 17. juni 1997 kunne imidlertid biblioteket og gjester feire den nye bussen. Æresgjester ved denne anledninga var seksåringene ved Stiklestad skolefritidsordning som hadde døpt bussen: «Bokfinken».
---- 212 Bib ---- Bokfinkdåp - 1997. Bibliotekets fotoarkiv. Dagens situasjon Sammenholder vi det første bokbuss-opplegget med det som kjøres i juni 1998, er det heller små forandringer. Men på grunn av nedskjæ ringer i budsjettene, har biblioteket måttet gå over til tre dagers kjøring pr. uke. En konsekvens av dette har vært at en, i alle fall foreløpig, har sløyfet bokbuss ved skolen i Vinne. Verdalsøra og Ørmelen skole har ikke fått noe tilbud om bokbuss. Elevene der har tross alt en rimelig avstand til hovedbiblioteket. Det største utlånet via bokbussen står, naturlig nok, skoleelever og pensjonister for.
---- 213 Bib ---- BUDSJETT, BOKKJØP OG KOMMENTARER Det er fra enkelte hold blitt hevdet at bibliotekene er blitt avspist med en mindre del av de kommunale bevilgninger nå enn tidligere. Er dette riktig? For å undersøke dette har vi satt sammen noen tall fra den siste tredveårsperioden. Årstallene er vilkårlig valgt, men det har vært viktig å få med årstall da bibliotekene var selvstendige enheter, da de var organisert som filialer og hovedbibliotek, og endelig når filialene var nedlagt. Vi har med vilje valgt budsjettene, da det er der politikerne avslører intensjonene med pengebruken. At de reelle tall til syvende og sist samsvarte nøyaktig med det som var stipulert, betyr mindre i denne sammenheng. Nå skal en være forsiktig med å sammenligne alt for mye. Regnskapsforskriftene forandret seg i perioden, og nye utgifter kom med og ble etterhvert tunge poster, f.eks. husleie og bokbuss. For beholdene til tross er det klart at mens bibliotekene var selvstendige enheter, fikk de mindre enn i de senere år. Men da var det "ingen" som klaget. En av grunnene til det er at det fantes en god del oppsparte mid
---- 214 Bib ---- ler både i Vinne og Vuku. Et annet forhold er selvsagt at særlig ved fili alene var "bibliotek" synonymt med ""boker"". Når dagens publikum blir konfrontert med nedskjæringer på tilbudet på aviser og tidsskrif ter, eller nedskjæringer på åpningstidene, så er det protester som de ansatte får fole på kroppen. Det synes videre som bevilgningene rundt 1990 er de beste. Året 1995 vil for alltid stå som et mørkt kapittel i bibliotekhistona for Verdal, I bibliotekkretser snakket en lertge om "Verdalstilstander"" der bibliotekene fikk en stemoderlig behandling i budsjettsammenheng. En rask kikk på bokbudsjettene de senere år forteller mye om trang ere tider. For at leseren selv skal kunne bedømme de kalde fakta, hit settes budsjettet for bokkjop de siste åra: 1975 kr 101 800 kr 138 114 ki- 170 924 ki- 121 800 kr 127 000 ki- 150 000 kr 150 000 ki- 154 558 kr 165 000 ki- 200 000 ki- 260 000 kr 290 000 kr 290 000 kr 290 000 kr 290 000 kr 300 000 ki- 310 000 ki- 316 500 kr 329 000 kr 229 000 ki- 71 705 kr 150 000 kr 250 000 kr 270 000 1976 1977 1978 1979 1980 1981 1982 1983 1984 1985 1986 1987 1988 1989 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998
---- 215 Bib ---- Budsjett-tallene viser at en i dag befinner seg på det samme nivå som for ti år siden når det gjelder tilskudd fra kommunen. Men her må en selvsagt ha i mente at prisene har forandret seg mye. Mens fagbøke ne i 1986 hadde en gjennomsnittspris på kr 196, har den idag steget til kr 305, en prisstigning på heile 55 %! Dette vil i sin tur ramme biblioteket og dets popularitet. Når ram mene blir såvidt trange som i dag er ledelsen ved institusjonen nødt til å fremme knallharde prioriteringer: Åpningstidene reduseres, antallet tidsskrifter og aviser skjæres ned, og det blir vanskeligere å holde inn kjøpet av nye bøker på et forsvarlig nivå. En er kommet inn i en ond sirkel! Dagens situasjon De siste tjue åra har bydd på mange forandringer i samfunnet. Tenk bare på hvordan etermediene og data-teknologien har forandret sam funnet vårt. For bibliotekene har dette vært en enorm utfordring. Som en fokusert offentlig institusjon har den daglig blitt konfrontert med publikums krav til å være oppdatert. Vi må kunne fastslå at Verdal bibliotek har greidd denne oppgaven godt. Verdal Bibliotek regis trerer ca. 70.000 besøken de pr. år. Bak dette tallet skjuler det seg ikke bare "boklånere". Stadig flere bruker biblioteket som stu diested, møteplass eller venterom. Kombinasjonen varehus/bibliotek fungerer fint. Lokaliseringen er dessuten gunstig for skole elever og andre som benyt ter bibliotekets avis- og tidsskriftskrok mens de venter på buss eller tog. eller for de som har det som daslia rutine å lese Utlån fordelt på aldersgrupper
---- 216 Bib ---- avisene i biblioteket. Mange av våre nye landsmenn leser hver dag avi ser fra hjemlandet i biblioteket, eller de låner bøker på sitt eget språk, innlånt på depot fra Deicmanske bibliotek i Oslo. Bibliotekets PCer for Internett og CD-rom er populære blant den yngre garde. Tendensen går mot større interesse for IT også blant den litt eldre del av befolkningen. Biblioteket ønsker å være en god samarbeidspartner for grunnsko len. Nye læreplaner fokuserer på at elevene skal lære ved selv å finne og vurdere informasjon. Biblioteket inviterer derfor hvert år et årskull fra ungdomsskolen til et to-timers undervisningsopplegg. Etter omvis ning og orientering skal de ved hjelp av Internett og bibliotekets publi kumskatalog løse et sett oppgaver. Dessuten inviteres alle bygdas 3. klasser til en "bli-kjent-dag" i biblioteket. For å skape litt ekstra blest om det å lære seg å finne fram i et bibli otek, arrangerte Internett Innherred, Saga Senter, TV-Nord-Trøndelag og Verdal bibliotek konkurransen «Skarpingene» våren 1998. Ung domsskolene i bygda stilte med tre-mannslag, og lagene konkurrerte med lokal-TV til stede om å løse flest mulig oppgaver i løpet av 10 / samarbeid med Posten ble det arrangert "Frimerkets Dag ", september 1997. Bibliotekets fotoarkh
---- 217 Bib ---- " Skarpingene ". Bibliotekets fotoarkiv. minutter. Vinnerne ble premiert med Internett-abonnement fra Internett Innherred og tursekker og caps fra Sparebank 1 Midt-Norge. TV-pro grammet ble vist umiddelbart etter konkurransen, og lagenes innsats kan studeres nærmere på http://www.skarpingene.no. Enkelte av oss fryser litt på ryggen når vi hører at i nær framtid vil vi via hjemme-PC og Internett kunne finne ut hvilke bøker som finnes på biblioteket, og foreta våre bestillinger ut fra det. Dagens unge repre senterer framtidas bibliotek-brukere. For dem er data-teknologien hverdagskost. Så får det ikke hjelpe at mange av oss foretrekker "gammelmåten". I vår hektiske tid representerer bibliotek-besøket et friskt pust fra våre venner- bøkene! Vi lar forfatteren Bjarne Slapgards dikt til bibliotek-institusjonen Bannv Riksvold formidle tankene fra de manse bibliotekbrukerne:
---- 218 Bib ---- TIL EIN BIBLIOTEKAR (Banita Riksvold) Du går mellom tettpakkajiyller med boker i rekkje og rad. Dei kunne nok fylle ut vegen frå Øra til Stiklestad. - Men. tenk deg om namna på boker, ja. dei som har skrive og skriv, steig ned ifrå hylla på golvet og der vart til folk att med liv! Då fekk du nok redsle i barmen, og ustyrleg lyst til å fly for alle dei fæle og fjonge som vakna til live på ny! Kolonnene ville marsjere fra Stiklestad vakre alle" til Vinne og Vera i Vuku og tidobbelt lengre enn det! Om alle personar i boker kom stomlande hit inn til deg. det vart til ei milelang skrede av folk på den breiaste veg! - Så gled deg når bokene står der med gløymde og halvgløymde ord. når berre ein einaste står her og legg nokre vers pa ditt bord!
---- 219 Bib ---- Men eitt veit eg visst : at det lever frå bøker så mangt i ditt sinn! Du går her og møter det livet som blømer og leitar seg inn ..., med solskin når dagane grånar mot haustleg og vinterleg natt! Du lærer i stille reolar at v å r e n skal melde seg att! "Symretun", mot vinter 1978. Bjarne Slapgard
---- 220 Bib ---- Personaler på Verdal bibliotek i jubileumsåre Bak fra venstre: Anngjerd S. Granum. Ketil Sellæg, Jorid Stormo og Lillian Johansen Foran fra venstre: Karen Stene. Bjorz Lein og Anne M. Sakshaug
---- 221 ----
---- 222 Bib ---- KILDER OG LITTERATUR Kilder Bogliste og Udlaansbog for Vinne folkebogsamling 1900 - Examensprotokoll 1838 - 1847. [Klæbu seminar], [Manuskript] Innflytta til Verdal 1829 -1880. [Manuskript] Avskrift (håndskrevet) v/Jostein Molde Kirkebok for Verdal 1830 - 1860 [Manuskript] Avskrift (håndskrevet) Kommunedata Vestlandet. Kirkebok for Verdal: dode 1800-1922. Datautskrift Lokalhistorisk arkiv 1976 - 1988 Møtebok for Stiklestad folkeboksamling 1918-1972 Motebok for Vinne folkeboksamling 1936 - 1958 Møtebok for Vuku folkebibliotek 1969 - 1972 Protokol over Klæbo Seminars Dimittender 1840 - 1912. [Manuskript] Protokol for Værdalens Communes Almuebibliothek 1848 - . [Manuskript] Protokoll for Vuku folkebibliotek 1904 - 1962 Protokoller for Verdal kommunestyre 1893 - 1898 og 1899 - Registreringssentral forhistoriske data. Folketellinga 1865 for 1721 Verdal. Tromsø : Universitetet. Datautskrift Litteratur Aksnes. Helge (1987). 150 års skoleutvikling i Verdal. - S. 154-160. - I: Kommunalt selvstyre 150 ar i 1987 / Verdal historielag. Bergsgård, Ame (1964). Norsk historie 1814-1880. - 2. utg. av "Frå 17. mai til 9. april". Ved Dagfinn Mannsåker og Magne Skodevin. - Oslo : Samlaget. - 261 s. Boyesen. Emar ( 1953). Noen blad av norsk bokhandels og norsk kulturkamps historie. Oslo : ? Bygdebok for Sparbu, og Ogndal (1988): b. 3. Gårds- og slektshistorie - Sparbu: Bygdeboknemnda. Dahl. Johannes (1956). Skule- og opplysningsarbeid. - S. 147-271. - I : Verdalsboka b. lIA. kul- turhistorie. - Trondheim : [s.n.] (Trondheim : Nidaros og Trondelagens boktrykkeri) Dybdahl. Audun (1983). Sparbu sogneprestembete. - S. 269-280. - I: Bygdebok for Sparbu og Ogndal : b. 1. Allmenhistorie. - [Steinkjer] : Bygdeboknemnda Fet. Jostein 1 1995). Lesande bonder. - Oslo: Univ.forl. - 442 s. Grankvist. Rolf ( 1966). Thranittbevegelsen i Trondelag. Hovedoppgave i historie. - Trondheim : Trondhjem historiske forening. [92 s.] Grøndalen, Kristin Kleppo (1995). Tynset folkebibliotek 1888-1994. Hovedoppgave ved Hogskolen i Oslo. avd. for bibliotek- og informasjonsfag. - Oslo : Hogskolen. - 43 bi. Halvorsen. J. B 1 1888). Norsk forfatter-lexikon 1814-1880. - Kristiania : Norsk forlagsforening. 6 b. Kildal. Arne (1949). Norske folkeboksamlinger : fra leseselskapets tid til bibliotekreformen a\ 1902 : utarbeidet på grunnlag av bibliotekkonsulent Karl Fishers etterlatte papirer. - Oslo : Aschehoug. - 303 s. Medisinsk leksikon. - [Oslo] : Cappelen. 1984. - ISBN: 82-02-09150-0
---- 223 Bib ---- Myrmo, Andreas (1953). "Indberetning fra Værdalens Sogne Selskab". -S. 77-78. - 1: Årbok for ... / Verdal historielag. - Årg. 4 (1952). Muller, E[leseus] (1965). Minner omkring familien Rygh på Haug i Verdal. - Verdal : [s.n.] (Verdal : Verdal boktrykkeri). - 43 s. Nordnes, Johannes (1953). "Songkoret". - S. 9-20. -I: Årbok for ... / Verdal historielag. - Årg. 4 (1952). Norges litteraturhistorie. Redigert av Edvard Beyer. B. 2. Fra Wergeland til Vinje. - Oslo Cappelen, 1995. - 540 s. - ISBN 82-02-15340-9 Norsk Bog-fortegnelse 1814-1847. Samlet og udgiven av Mart. Rissen. - Kristiania : Feldberg & Landmarks forlag, 1848. - 215 s. Ringdal, Nils Johan (1985). By, bok og borger : deichmanske bibliotek gjennom 200 år. Oslo : Aschehoug, - 283 s. Rygh, Evald (1950). Optegnelser fra barne- og ungdomsaarene. - S. 11-30. - I: Årbok for ... / Verdal historielag. - Årg. 1 (1949). Rygh, Gusta (1951). Hjemmet i Verdalen. -S. 17-50. - 1: Årbok for ... / Verdal historielag. - Årg. 2(1950) Suul, Jon ( 195 1). Hvordan folk kunne leve i gammel tid. -S. 63-68. - 1: Årbok for ... / Verdal his torielag. -Årg. 2(1950). Sørensen, Marte (1987). Verdal folkebibliotek. - S. 174-176. - I: Kommunalt selvstyre 150 år i 1987 /Verdal historielag Tigerstedt, E.N. (1969). Svensk litteraturhistoria. - Stockholm : Natur och kultur. - 618 s. Veimo, Morten (1995). 150 år for misjonen i Verdal. -S. 174-179. - 1: Skrifter 22 : årbok 1995 / Verdal historielag. Verdalsboka : en bygdebok om Verdal. - Trondhjem : [s.n], 1930- (Trondhjem : Nidaros og Trøndelagens trykkeri). - b. B IIA: Musum, Einar (1956). Kulturhistorie. Redigert ved Johs. Dahl B 111-V: Musum, Einar (1930-31). Gårds- og slektshistorie. - Faks.utg. - 3 b. Verdal landbrukslag 100 år 1878-1978. Red. Morten Veimo. - Verdal : Landbrukslaget, 1978. - 182 s. Vestheim, Geir (1997) Fornuft, kultur og velferd: ein historisk-sosiologisk studie av norsk folke bibliotekpolitikk. - Oslo : Samlaget. - 508 s. Walberg, Øystein (1987). Kommunalt selvstyre 150 år i 1987. Utgitt av Verdal kommune i sam arbeid med Verdal historielag. - Verdal : Historielaget. - 205 s. - ISBN: 82-90216-14-9. Utgitt som : Verdal historielags skrifter 13
---- 224 ----
---- 225 ----
---- 226 ----
---- 227 ----
---- 228 ----
---- 232 ----
---- 231 ----
---- 230 Bib ----
Krig-okkupasjon-motstand Verdalsboka
VERDALSBOKA KRIG — OKKUPASJON — MOTSTAND VERDAL 1940- 1945 AV MORTEN VEIMO UTGITT AV MOTSTANDSGRUPPEN 1940-1945, VERDAL VERDAL 1987
---- 6 Krig ---- Sats og trykk: Verdal Grafiske A/S Innbinding: Steinkjer Trykkeri A/S ISBN 82-991340-0-5
---- 7 Krig ---- Innhold KRIG — OKKUPASJON — MOTSTAND Side Forord 9 Orientering fra bygdeboknemnda 10 Innledning 11 KRIG — ÅRET 1940 15 Krig i Verdal 15 Dagene 9. - 21. April 1940 21 Søndag 21. April 1940 49 Ei viktig bru faller (Tysk beretning) 99 Britenes innsats 104 Sivile sjåfører i kampsonen 113 Regimentsjefens tale 115 Rettstjenesten klikket 117 Brann og skader på eiendommer 118 Tyskerne brer seg utover bygda 119 Svein Haugan: «Dæm sjøt da vel itt følk» 121 Verdalinger kjempet i nord, sør og vest 122 Motormitraljøseeskadron/DR3 129 Forslag til dekorering 134 Over fjellet med ammunisjon til Hegra 139 Gunnar Oskar Ahlgren 141 Torolf Getz Wold 142 Ludvik Ottar Harsvik 143 Odd Lervold 144 Jostein Blomberg 145 Per Getz 147 OKKUPASJON — MOTSTAND 149 Livet går videre 149 Kommunestyret avsettes 154 Forholdene skjerpes 158 Skjendselsmordet i Gjevingåsen 168 Nervøsitet i NS 172 Svein Haugan: Om NS-medlemmer 176
---- 8 Krig ---- Tysk Byggevirksomhet 181 Fraternisering 187 Tyskfiendtlig virksomhet 189 En spennende Snåsatur 194 NS-landsstevner på Stiklestad 197 Strafgefangenenlåger Falstad 206 Shetlandsgjengen gjennom Verdal 210 Unntakstilstand 215 Karen Valbekmo 219 Rasjonering 220 Egil By: «Glimt fra arbeidet i Verdal forsyningsnemnd» 229 Produksjon av generatorknott 235 Jøssinger og borgervakt 237 Svein Haugan: «Nazistenes planer om å erverve Værdalsbruket» . . 241 Omstendigheter omkring vedhogst 248 GESTAPO 250 Russiske krigsfanger 251 Kulturlivet blomstret 260 Heimefronten i Verdal 265 Lærerfronten 282 Propaganda — Psykologisk krigføring 295 Lokal etterretningstjeneste 312 Sandvika — Tyskernes utpost mot Sverige 328 Oskar Øwres virksomhet og arrestasjon 333 Studenter i konsentrasjonsleir 351 Pliktig arbeidstjeneste — AT 354 Kurerer og kurertrafikk 364 Den hvite mann 377 Fritjov Kristiansen: «Vår krig» 378 Verdalinger ute 400 Øystein Hovden: «Kyrkjas kamp» 417 Rassia mot norske offiserer og politi 441 Flyktninger 450 Milorg-ruta , 464 Stiklestad-ruta 478 Levanger-ruta 485 Flyktningrute fra Røra 487 Mor og datter fire døgn i Verdalsfjella 488 Tre jugoslaver 493 Med Lingekarer over høgfjellet 494 Rolf Nevermo — Fangenskap og flukt 504 Flukta til Bing Johansen 511 Tragedie i høyløa på Ottmoenget 513
---- 9 Krig ---- Manufakturhandler på flukt 514 Kjempen som sang 516 Et nåløye i flyktningtrafikken 525 Oddvar Nestvold — flyktning nr. 1 fra Falstad 527 Petter O. Balhald 532 Rinnanagent på flukt 535 Faneflukt fra tyske avdelinger 542 GESTAPO slår til 550 Finnmarkstragedien 562 Fred 563 Jakta på Rinnanbanden 566 Verdalinger som ble arrestert 577 Motstandsgruppen 1940-45 581 Georg Sjåstad: «Snu deg» 595
---- 10 Krig ---- Vår konge i utlendighet ble det nasjonale symbol for fred ogfrihet. («Haakon VII», Gyldendal 1980)
---- 11 Krig ---- FORORD 1940-45 Motstandsgruppen som er utgiver av boka, vil takke alle som på en eller annen måte har hjulpet til, enten med opplysninger og bilder, som har stilt seg velvillig til intervjuer eller som seiv har skrevet ned og stilt til disposisjon hendinger av historisk betydning. Motstandsgruppa takker spesielt forfatteren av boka, Morten Veimo, som etter henstilling tok på seg oppgaven. Motstandsgruppa har ikke «sensurert» noe av Veimos arbeider, men gruppas styre og redaksjonskomité har stått til rådighet for forfatteren når han har bedt om det. Det har ikke blitt plass til alt innsamlet stoff i boka. Forfatteren har heller ikke villet ta med alt, blant annet fordi vår «krigshistorie» fra 1940-1945 ennå er vår «nære» historie. Motstandsgruppa vil takke alle som har bidratt økonomisk og gjort utgi velsen av denne boka mulig. Det materiell som er samlet inn, men som ikke er nyttet i boka, blir arkivert. Verdal i oktober 1987 for MOTSTANDSGR UPPENI94O-45 Styret
---- 12 Krig ---- ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA Med dette kan et nytt bind av Verdalsboka legges frem. Men dette bindet representerer nye nytt. Utgiveren er ikke Bygdeboknemnda. Utgiveren er Motstandsgruppa. Bygdeboknemnda har bare «lånt» ut sitt navn. Bindet er således Motstandsgruppas verk fullt og helt. Men ved samarbeid har det vært mulig å gjøre dette bindet til en del av Verdalsboka. Historien som beskrives her, er en del av Verdals historie. Den har derfor sin naturlige plass i Verdalsboka. Fremstillingen dekker en meget viktig del av Verdals moderne historie. «Krigen» representerer for en stor del av den voksne generasjon en periode man minnes med uhygge og sorg. Men for en stor del av dagens verdalinger er «krigen» bare noe man har hørt om. For alle, enten man har opplevd krigen, eller man bare har hørt om den, vil derfor denne historien være en verdifull tilvekst til litteraturen om lokalmiljøet. Bygdeboknemnda er følgelig meget glad over at dette samarbeidet har resultert i et nytt bind av Verdalsboka. Av praktiske grunner nummereres ikke dette bindet i likhet med tidligere bind. Det får sin egen selvstendige tittel. Dette bindet er det første i hva vi håper skal bli en serie av selvstendige bøker innenfor rammen av Verdalsboka. Verdal, i august 1987 For Bygdeboknemnda Øystein Walberg
---- 13 Krig ---- INNLEDNING For noen år siden fikk jeg av den lokale veteranforeningen, «Mot standsgruppen 1940-1945», henstilling om å hjelpe til med innsamling av opplysninger og stoff om forholda i Verdal under de fem okkupa sjonsåra. Også Svein Haugan ble trukket inn i dette arbeidet, men måtte dessverre etter ei tid trekke seg grun net sjukdom. Han rakk imidlertid å gå gjennom deler av fylkesarkivet, det som angikk Verdal for denne tida. Dessverre er nok mye der kommet på avveie, eller brent i all hast da det ble klart at kapitulasjonen var et faktum 8. mai 1945. Senere kom Ingvald Suul med i arbeidet. Han var lensmannsbetjent i Verdal under krigen fram til høsten 1943, da Gestapo arresterte ham for illegal motstandsvirksomhet. Foruten at han har stilt til rådighet et betydelig billedmateriale, har han bidratt med viktige opplysninger og notaterfra lensmannskontoret fra det aktuelle tidsrommet. Arbeidet har vært tidkrevende og da det har mattet foregå i tillegg til daglig fast arbeide m.a. har det vært umulig å holde kontinuitet som ønsket og nødvendig. Innsamlingsarbeidet og skrivinga har derfor tatt mye lengre tid enn det en trodde ved starten. Ennå kunne mye ha vært gjort. Nye kilder har dukket opp helt til det siste. På noen områder har en ikke hatt mulighet til å ofre tilstrekkelig tid og kostnad, reiser m.v., slik som det skulle ha vært gjort. Det vil derfor også i framtida være rom for, og nødvendig, med videre forskning omkring lokale forhold i disse åra. Det var ei helt spesiell tid, en spesiell tidsepoke også for lokal samfunnet. Sentrale personer innen motstandsrørsla i Verdal har vært tilbake holdne med åf or telle, bl.a. av frykt for åf å noe slags helteglorie over seg. Under behandling av konkrete hendinger, har det ikke vært til å unngå at noen er blitt trukket fram. Såframt de har fått noe heltepreg, er det i alle f all mot deres vilje. De som var knyt tet til den lokale etter retningstjenesten, hadde avlagt et nærmest livsvarig taushetsløfte. Dette er det nå lettet endelpå, slik at en på dette området også har kunnet gi et bilde av hvordan detforegikk, seiv om bildet fortsott er noe diffust. I første omgang var intensjonene å samle inn stoff og arkivere det for senere bruk. Det kom imidlertid krav om at det som var samla måtte bearbeides og publiseres. Det viktigste i første omgang var å ta vare på
---- 14 Krig ---- historia omkring den organiserte motstandsrørsla. Ganske snart ble det imidlertid klart at andre forhold også måtte få plass, bl.a. hendingene aprildagene 1940, rasjonering m. v. Framveksten av motstandsrørsla i bygda, organisasjon og tilknytting til sentralledelsen for heimefronten i Norge, er for Verdals vedkom mende uklar. Bortsett fra lærer fronten, kan en ikke se at direktiver fra sentralt hold har funnet vegen til Verdal. Også når det gjelder milorg grupperinger, har en ikke funnet annet enn spredte tilløp. Det virker som om distriktsledelsen ikke har våget å opprette væpnede grupper i Verdal. Kanskje fordi en her hadde en heimefront uten politisk sortering. Personlige egenskaper og om en var «Nordmann» og kunne holde kjeft, var det som telletfor den lokale ledelsen. Derimot var det flere forgreninger av organisert motstand på andre områder som var dirigert fra mer sentralt hold. Det foregikk en livlig kurervirksomhet og våpentransport over Verdal. Etterretningstjenesten var dyktig organisert og det var stor trafikk av flyktninger gjennom bygda, med flere faste ruter og en stab med dyktige loser som gjorde en glimrende innsats. Propaganda og holdningsskapende arbeid ble også drevet effektivt. Selvsagt har en også her støtt på bagateller som er egnet til å kaste skygger over motstandsarbeidet. Dette har imidlertid ingen innvirkning på helhetsbildet og skyldes for en stor del misforståelser i forbindelse med sikringstiltak. Ett er i alle fall sikkert, det var ikke de aktive heime front folka som profitterte på krigen. I så måte var de vel blandt de dårligst stilte. De fleste valgte å stå i det arbeidet de hadde før krigen, og på den sivile sektoren var lønningene låst fast under hele krigstida, mens lønningene på de tyske anleggene tildels nådde de store høyder. Sam tidig var det heimefrontfolk som måtte skofte arbeidet for å utføre opp drag de ikke hadde en eneste øre for. Hos enkelte ble det direkte nød p.g.a. innsatsen, mens de som hadde hatt store fortjenester, som følge av krigssituasjonen, la seg opp penger, og på tross av spådommer kunne nyte godt av dette da det hele var over. En må også være oppmerksom på at det er seierherrenes framstilling en har hatt som grunnlagsmateriale. Så langt det har vært mulig, har en søkt å unngå og ripe opp i sår fra ei vond tid, ei tid med bitre motset ninger i bygdemiljøet, mellom naboer og innen familie. Et samfunn som var kløvd etter helt spesielle og ukjente skillelinjer. Det var heller ikke ei tid med klare standpunkter, for eller mot. De første åra var det mange som stilte seg passive og likegyldige og ikke tok noe klart standpunkt. Mange nok var det også av dem som en ikke visste hvor en hadde, eller la for dagen sympatier med fienden uten å ta de fulle konsekvensene — såkal te stripete.
---- 15 Krig ---- Beretninga vil også ha hulter fordi flere av de som aktivt var med er gått bort. Mye av det som foregikk i Verdal under krigen er tidligere publisert i avisartikler og historiebøker. Det foreliggende vil derfor kanskje ikke være så attraktiv lesning som en ellers kunne ha ønsket. Enkelte vil nok synest at framstillinga er for detaljert. Men når vår lokale krigshistorie en gang i framtida vil bli satt under sterkere lupe, vil detalj ene ha betydningfor helhetsbildet. Etter at det hele var over i 1945, og etter at det uunngåelige retts oppgjøret var unnagjort, var den alminnelige oppfatning at vi var ferdige med nazisme og rasehat for godt, at de vonde fem åra burde glemmes fortest mulig slik at sår og motsetninger ble leget til bestefor den oppvoksende slekt. Det skulle imidlertid vise seg at nazismen ikke var død. Den viser atter klør bl.a. i form av rasehat, terror og systematisk historieforfalskning. Av hensyn til de mange som aktivt kjempet mot nazismen og okkupa sjonen, de tusener nordmenn som ga sitt liv i kampen, og alle de som ble påført übotelig skade på kropp og sjel, bør ikke det som skjedde i de fem krigsåra bli glemt. Såframt det foreliggende produktet på noen måte kan bidra til at de nye slekter kan få kjennskap til hv or dan folket i Verdal levde, arbeidet, kjempet og led i denne vonde tida, vil noe av hensikten være nådd. Morten Vei mo
---- 16 ----
---- 17 Krig ---- KRIG — ÅRETI94O KRIG I VERDAL «Det blir krig». Disse tre orda representerer noe av det dystreste en kan tenke seg. Sommeren 1936 gjorde daværende student fra Verdal, Oddmund Suul, en fottur som vakte oppsikt, fra Verdal til Roma og retur. En høstkveld, etter at han var kommet heim, kom han med denne spå dommen. Den hadde bakgrunn i den store militære aktiviteten han hadde lagt merke til både i Tyskland og Italia, og som han mente måtte være uttrykk for alt annet enn fredelige hensikter. Han fikk rett. Men krig i Verdal var så sent som vinteren 1940 en fantastisk og uvirkelig tanke for de fleste verdalinger. Det gikk heller ikke mange år etter at det hele var over, før en slik tanke igjen ble fjern og uvirkelig. Det var vel ingen her i bygda som helt ut kunne forutse det som skulle komme, og folket var ikke mentalt rustet for sjokket da det kom. Noen fryktet det verste, men det var helst fra øst man så trusselen. Historia viser at knapt noen bygd i Trøndelag har vært mere utsatt for ufred enn Verdal. Alltid var det fra øst at krigen hadde kommet. Denne gangen ble det annerledes. Vinterkrigen i Finland, 30. november 1939 til 13. mars 1940, skremte mange. Dette samt utraderinga av de baltiske stater et par måneder tidligere, viste hvor lite hensyn stormakter tar til små nasjoner når de er i deres interesseområde, og det var verdalinger som ga uttrykk for at Norge kunne bli krigsskueplass når som helst, også etter at Finlandskrigen var over. Krise og sikringstiltak Etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939 og vinterkrigen i Finland, ble det gitt påbud og iverksatt en rekke sikkerhetsmessige tiltak. Ved lensmannskontoret i Verdal ble det mange og nye oppgåver å ta seg av. Det ble innført skjerpelse av fremmedkontrollen, meldeplikt for utlendinger, og lensmannen ble pålagt å sende inn oppgave over alle utlendinger som oppholdt seg i Verdal. Overvåkningstjenesten, bl.a. av jernbanen, ble betydelig skjerpet. Det ble innført strengere kontroll med kjøpetillatelse for våpen og ammunisjon. Så godt som mulig ble overvåkningstjenesten holdt hemmelig, og politikammeret i Inntrøndelag la i november 1939 ned forbud mot å informere pressen i slike saker. Det hadde allerede vist seg at pressens
---- 18 Krig ---- Over havet på veg til Norge og Verdal, offentliggjøring skapte vansker og hindringer i etterforskningene. Fremmede personers tiltakende interesse for faste etablissementer, viste at dette var nødvendige tiltak. Den 8. november 1939 ble en tysk statsborger, Hermann Schuster, avvist ved tollen i Vera. I midten av februar 1940 ble to fremmede arrestert og transportert til Trondheim, fordi de la for dagen en mis tenkelig nysgjerrighet. En tysk montør som hadde oppdrag ved en av NKL's fabrikker i Verdal, oppførte seg slik at han fikk reisepass. Den 2. mars var en tysker i bokhandelen hos H. E. Eide og ville kjøpe kart over Verdal. Dette ble nektet og Eide rapporterte hendinga til lensmannen. Tyskeren kjøpte imidlertid en rekke prospektkort, bl.a. av kornsiloen, vegbrua, Moe-parken, Stiklestad kirke, jernbanestasjonen og parti av Verdalsøra. Med andre ord, motiver lett kjennelig fra lufta. Dette og mye annet viste at Verdal var interessant objekt for utlend inger. P/aner om luftvern Av mer konkrete ting kan nevnes aktivt luftvern av Verdalsøra. En sak lensmann Jon Suul tok opp og viet stor oppmerksomhet. Allerede i januar 1940, gir han i brev til sin venn Bernt Karlgaard (kontorsjef i Statens kornforretning i Oslo), uttrykk for frykt for at vårt
---- 19 Krig ---- land når som helst kunne bli krigsskueplass, og at det var på tide å forberede seg på det verste. Det går fram at det spesielt var aktivt luft vern av Verdalsøra han hadde i tankene. Dette ut fra stedets kommu nikasjonsmessige, strategiske beliggenhet — bruene over elva — samt forsyningsmessig viktige bedrifter som kornsiloen, mølla og NKL's to fabrikker, og de store lagre disse bedrifter hadde. Eventuell bombing av disse anleggene ville fjerne forsyninger for en stor landsdel samt dele landet i to med hensyn til landtrafikk. I samarbeid med militære faginstanser, fikk han utarbeidet planer for det minimum av luftsikring som ble ansett nødvendig, nemlig ett maskin kanonbatteri på to kanoner og tre eller fire mitraljøsetropper, hver med tre mitraljøser. Tilsammen ble dette kalkulert til 250.000 kroner. Den 17. februar sendte lensmannen søknad til sjefen for det sivile luftvern i justisdepartementet om aktivt luftvern av Verdalsøra, med konkrete forslag for plassering og omfang. Den offentlige kvern malte imidlertid langsomt også den gangen. Dessuten hadde beskyttelse av privat eiendom og sivile i krigstilfelle lav prioritet hos myndighetene. Også i de truende tider var dette et penge spørsmål. Seiv om de nevnte bedrifter, pluss Verdal Sparebank, skriftlig erklærte at de var villige til å bære halve kostnadene, lykkes det ikke å få til noen ordning med luftvern før krigsutbruddet kom. Finske soldat er i V åter holmen Finlands kamp mot overmakta vakte beundring og sympati. Innsam lingsaksjoner og tilstelninger til støtte for finnene, hadde brei oppslut ning også i Verdal, som i landet forøvrig. Men det ble nok mest med sympatien. En viss føling med det som skjedde i Finland, fikk bygda da en del finske soldater, som kom over grensa i Finnmark, ble internert i Vaterholmen. Sympatien med Finland var det nok også som gjorde at vaktholdet over disse interneringsfangene var heller sløvt. De kom i adskillig kontakt med bygdefolket. Historier de hadde å fortelle fra krigen i heimlandet forsterket følelsene med det finske folket. Med bygdefolkets hjelp stakk de fleste av før den egentlige interneringstida var over, slik at fange leiren nesten oppløste seg seiv av mangel på klientell. Også på Ingstadkleiva i Hegra var det opprettet interneringsleir for finske soldater. Ansvaret for vaktholdet var tillagt DR3 og sjef for begge leirene var major Hartmann. I mars var det så få igjen i begge leirene, at de som var igjen på Ingstadkleiva ble overført til Vater holmen. Den 6. april 1940 var det bare to finner igjen i Vaterholmen. Disse ble gitt midlertidig oppholdstillatelse og overført til politiets ansvar, og interneringsleiren opphørte. Verdalsboka — 2
---- 20 Krig ---- Evakueringsplaner Om hendingene i øst medførte utrygghet, var det nok få tanker om krig i Verdal. Det var nordpå, helst i Finnmark man fryktet konfronta sjoner med russerne. Derfor ble det utarbeidet planer for evakuering av folket i finnmarksbyene, og Verdal fikk pålegg om å gjøre klart for å ta i mot hele 2500 finnmarkinger. Ei oppnevnt evakueringsnemnd gjorde skikkelig arbeid og hadde planene klare for innkvartering av 2117 evakuerte. Bl.a. gjorde lærerne i bygda et betydelig arbeid i forbindelse med dette, ved registrering av værelser på gårdene og utarbeiding av romprogram for hver enkelt gard. Det var bare de som bodde utover bygda som fikk pålegg om å bu seg på å ta mot evakuerte nordfrå. Det ble ikke bruk for dette i 1940. Senere kom imidlertid planene godt med, og det ble finnmarkinger som fikk nytte dem i 1944, da tyskerne tvangsevakuerte, brente og raserte hele landsdelen. Virkeligheten ble noe annet Den første aning om noe forestående fikk en den 4. april 1940. Et stort fly, i stor høyde, kom inn over Trondheimsfjorden, passerte over Verdal og la deretter kursen tilbake. Dette flyet var forskjellig fra de norske militærflyene, som en ellers en sjelden gang kunne se. Det blinket som i sølv i det, marsjfarten var stor og det var lett å se at dette var et firemotors fly. Fra lensmannskontoret ble straks melding sendt Værnes flyplass. Dagen etter kunne avisene fortelle at norsk luftterritorium var krenket av et aluminiumsfarget fly av ukjent nasjonalitet. Etter få dager ble det klart for alle at det var et tysk flybesøk vi hadde hatt. Det tyske overfallet på Norge, tirsdag 9. april 1940, kom uventet på de fleste, og det tok tid før virkeligheten fullt ut gikk opp for folk. Det var imidlertid også folk i Verdal som på forhand så det alvorlige i situa sjonen, og som etter å ha hørt kveldsnyhetene i radio den 8. april, og på tross av myndighetenes forsikringer, spådde at vi dagen etter ville ha tyskerne i landet. De fikk dessverre rett. Noen oppfatning om hva en moderne storkrig var, var det vel ingen som hadde. Den militære beredskapen og besluttsomheten var på langt nær hva den burde være. Den norske innsatsen i Nord-Trøndelag må, sett under ett, karakteriseres som bedrøvelig. Foruten kampene om Hegra festning og britenes engasjement ved Vist, var kampen om Verdalsøra, 21. april, eneste motstand av betydning. Grytidlig, den 9. april, besatte en forholdsvis beskjeden tysk styrke Trondheim. I løpet av natta hadde tyske krigsskip passert Agdenes etter übetydelig motstand fra festningens side. For mange i Trøndelag var dette det første sjokket. I folks bevissthet var befestningene på Agdenes/
---- 21 Krig ---- Innherreds Folkeblad, tirsdag 9. april 1940: Kiip il pg pank pi! Tyske sklb forserer en rekke norske havner, derlblandt Trondheim, Oslo, Kristiansand, Ber- gen og Narvik. — Igdenes befestninger be salt av lyske tropper. Der loreWgger klag sørgelige op opsiktsvektende meldinger. Sam fø|ge av det uoivervelede og mfeningsløsie skritt som britiske sjøstridskrefter foretok natt til 1 går har tyste krigsskib Inatt trengt inn i de norske fjorder og hesatt alle viktige byer. Hverken Oslof Jordens, Bergens eller Ag denes befestninger har klart å hindre aksjonens gjememiøilelse. Agdenes befestninger er helt t>e satt og tyste tropper er berrer i Trondheim, og såvidt vi forstår når dette skrives, også i de an dre norske byer. De norste mili tære myndigheiter må ha savet da intet synes å være gjort for å stansa angrepene, tiltross for at det var all grunn til på forhand å ta alle mulige skritt for å hin dre et slikt angrep. Den norske regjering og visst nok også stortinget skal ha flyttet til Hamar. De første evakuerings påbud er utsendt i Oslo og dette tyder på at byen emu ikte er i tyskernes makt. Det var lyktes etpar akib å kommie forbi fftstrringenß, og de skal ha bombardert Horten. Det enc av de tyske skib skal ha gått pd grunn. Såvel telefonforbindelsen herfrå til Trondheim og fra Trondheim til Oslo, som kringkpstingforbin defeen med Oslo er nu brutt. TRONDHEIM HELT I TYSKERNES MAKT Der loreligger ermu ikte, iaet bladet går i pressen, nærmare ertkelthetør olm hvor langt beset telsen av byene utenom Trond heim er kommet, men i Trond heim har ordfører Skjånes i kringkesttngen sendt en medde letse til befolkningen som går ut på at byen helt og holdent er i tyskernes makt. Ordføreren op fordrer befolkningen om i ta si tuasjonen med ro. OGSÅ DANMARK BE- SETTES Tyskerne har også foretatt en lignende aksjon overfor Danmark Danskb havner skal være besatt av tyske krigaskib og tyske trop per har gått over den sønder jydske grense. Som følge av mange foruroligende meldinger, fryktet redaktøren av lokalavisa, Wilhelm Eriksen, at noe forferdelig kom til å skje, og hans avis var eneste morgenavis i Trøndelag som bragte de sørge/ige ny hetene, samme dag, 9. april 1940.
---- 22 Krig ---- Verdalsøra 9. april. Mye folk i gatene. Frykt, spenning, uvisshet, ny het er og ryk ter. Hva kommer til å skje? Brettinen ansett som umulig å forsere av fiendtlige krigsskip. Etter kort tid var flyplassen på Værnes i tyskernes hender, uskadd og med samtlige etablissementer intakt. Skuffelsen blant folk var stor over den svake mot standen som ble budt inntrengerne. I Verdal ble det noen dager i uvisshet, spenning og engstelse over det som alle forsto måtte komme.
---- 23 Krig ---- DAGENE 9. - 21. APRIL 1940 Da Innherreds Folkeblad om morgenen den 9. april kom ut med de første meldinger om den tyske invasjonen, var det som alt arbeid på Øra stoppet opp. Folk leste de korte, tragiske meldingene og ble stående på gatehjørnene og kommentere det som var hendt, og rundt om i heimene samlet en seg om radioen og ventet på de neste meldingene. Folk var med ett blitt så rådville og usikre. Den første umiddelbare føling med begivenhetene omkring 9. april fikk en i middagstida, da mobiliseringsplakatene kom opp. 1 halv-seks tida kom det første flybesøket over Verdal. To sølvgrå to-motors sjøfly, med dyprøde kors under vingene, seilte oppunder vårhimmelen. Det ene merket T A D V og det andre T A D Q. Det var vanskelig for folk å føre stille seg at det kunne være noen fare med disse fremmede storfuglene. Både voksne og ikke minst ungene stilte seg opp på gatehjørnene og iakttok flyene. Slik fortsatte det også etter at situasjonen var blitt mer alvorlig. I stedet for å følge luftvernets instrukser om å søke ly når flyene kom, samla folk seg i klynger og fulgte flyene med øynene så lenge de kunne sees. Mobiliseringsplakatene som ble slått opp ble studert nøye. Her ved Arbeider foreningen som var Øras kino/okale.
---- 24 Krig ---- N»«w*~». • *»^w^ Oslo e Oslo evakueres •—« -«—■» W■« „ '"W*** *"j 1y,.). om Kristiansand! Folk drept og såret ved luftangrep. Arbeider-Avisa 9. april 1940, som var middagsavis, hadde foruten meldinga om det tyske overfallet, også et opprop fra okkupantene.
---- 25 Krig ---- .^_^_^^^^_^^—^— M.-skirna 77, Mobiliseringsindkaldelse Ordre er utgaat om almindelig mobilisering av hæren. _ regnes som 1. mobiliseringsdag. Alt fastlønnet personel og alle vernepligtige skal møte til tjeneste paa tid og sted som angit i underretningen for iaar om fremmøte ved mobili sering. Mandskaper som ikKe har mottat nogen saa dan underretning og er i tvil om sine vernepligts forhold, maa henvende sig til nærmeste krigs kommissær, militæravdeling, politimester eller lensmand. Alle kvarterhester og utstationerte hester skal avleveres paa tid og sted som angit i krigs avleveringsordren for iaar. Ruter for ekstratog og ekstradampskiber er opslaat paa iernbanestationßne og dampskibsanløpsstedene. Distriktskommandochefen.
Opslaat Jen £g Jj,^,y ifølge ordre regiment
---- 26 Krig ---- VARSEL Til Verdalsøras bebuere! «Morklegging» av Ora ansees påkrevet for trygging mot luftfare. Bebuerne pålegges derfor inntil videre ikke i bruke belysning som er synlig utenfra i den morke tid av døgnet. Folk som bor i Oras tettbygde strek: (Elven—Folkeskolen, Nord gaten-Sergaten), bør søke å skaffe seg oattely utenfor nevnte strøk for tilfelle av fare på nattetid. 1 a 2 mann bør dog overnatte! hver gard for tilfelle ildebrann. Luftangrep av fly vil om dagen bli søkt varslet med sirenen på Spinneriet med gjentatte korte støt Folk må da straks fjer ne seg fra apen gate eller plass og søke splintsikre rum i kjellere e. I. Faren over varsles med 3 lange stet i sirenen — Om natten vil bli holdt vakt i brannstasjonen. Verdal, 10-4-40 Lensmannen.
---- 27 Krig ---- Om kvelden kom 2. bataljon av IR 13 kjørende gjennom Øra på sine biler. Bataljonen var allerede satt opp på Steinkjer, for å sendes nord over som avløsning av de som lå på nøytralitetsvakt. Nå ble den kjørt sørover til Åsen og Skatval for å møte tyskerne der. Det gikk raskt å få avdelingene på plass. Et helt tog med lastebiler passerte gjennom Verdal, og det var i det hele stor trafikk på vegene. Det ble ropt hurra og skrålet da bilene passerte Øra. Krigsstemningen var på topp, spesielt blant de som sto på gatehjørnene og betraktet det trygt fra sidelinja. Sent på kvelden kom imidlertid troppene tilbake og det undret folk seg storlig over. Dette, samt evakueringstogene fra Trondheim, som kom utover kvelden, skapte en adskillig dystrere stemning. Som vanlig i den tida, var det oppmøtt mye folk til togtidene. De mørklagte vognene, bare enslige små bluss, angsten og spenninga som prega ansikta til de som flykta, fikk en til å forstå at det en hadde hørt fra Finland noen uker før, nå holdt på å bli virkelighet også heime hos oss. Ved sida av de sørgelige nyhetene som nå strømmet på, tok rykte flommen til. I stor grad hårreisende historier, tildels fabrikerte for å skape forvirring. Dagen etter kom det opp varselplakater om blending, og om kvelden ble strømmen frakoblet slik at Øra var helt mørklagt. Det ble etablert alarm for varsling av flyangrep, samtidig som lensmannen oppfordret til frivillig evakuering fra Øra og nærmeste områder. Plakatene, med Divisjonskommandoens ordre av 13. april, om at Norge var blitt krigsskueplass og at militær straffelov med krigsrett og dødsstraff var innført, understreket alvoret og uhyggen i situasjonen. Evak uer ing fra Flesk h us.
---- 28 Krig ---- 5. Divisjonskommando har 13. april utstedt følgende Ordre I og med at Norge er blitt krigsskueplass er den militære straffelov trådt i kraft. Krigsretten innført og dødsstraffen gjennemført. Spesielt innskjerpes: Militære eller sivile som utspreder falske for lydender eller gir uvedkommende militære opplysninger blir stillet for krigsrett og dømt etter den militære straf felov. Som krigsdommer ved Divisjonen er beordret, kaptein sorenskriver 11. Lindboe. Denne ordre leses foran avdelingens front. Wettre. S. Henschien.
---- 29 Krig ---- Ør as befolkning flyttet på bygda Smått om senn tok folk til å forlate Øra. Særlig forsøkte en å få små barna bragt i sikkerhet. Alle som flyttet ut ble godt mottatt på gårdene. Det var evakuerte spredt utover nesten hele bygda. På gårdene fortjener de ros for holdningen i denne tida. Enkelte fikk husstanden mangedoblet og så langt det lot seg gjøre, fikk de tilflyttede den maten de trengte. De fleste forsøkte å gjøre nytte for seg ved å ta del i det daglige arbeidet. Likevel ble det nok en påkjenning å ha alle disse gjestene. Enkelte misforsto imidlertid situasjonen totalt, og tok evakueringa som en behagelig avveksling og et ekstra ferieopphold. Om det heldigvis ikke var så mange, var det mange nok. De evakuerte var årsak til mange rykter som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre. Evakuering fra området ved Rinnbrua i Vinne. Kaos og falske rykter Ved lensmannskontoret var dagene 9.-21. april ei svært hektisk tid. De ansatte fikk, mer enn de fleste, føle det kaos som oppsto som følge av krigssituasjonen. Fra fylkesmann, politimester og militære myndig heter mottok de ordrer og pålegg, kontraordrer og nye pålegg. Oppsatte mobiliseringsplaner og forutsatte disposisjoner var, som følge av den uventede situasjonen, kastet om kull. Da mobiliseringa ble gjenopptatt, etter å ha vært avbrutt som følge av Quislings radiotale, fikk lensmann en først pålegg om å varsle de heimsendte mannskapene i Verdal om at
---- 30 Krig ---- Norske stabsoffiserer ankommer lensmannskontoret. Noen av de som evakuerte til Slapgård på Ha/set. De f leste fra Ørme/en, bl.a. Wilhelm Olsen med familien.
---- 31 Krig ---- de på nytt skulle møte på Rinnleiret straks. Knapt en time etter kom det ordre fra annet militært hold om at de skulle møte på Sunnan. Døgnet 11. - 12. april var lensmannskontoret nærmest stabskvarter for regi mentstaben på Rinnleiret. Divisjonskommandoen var og innom kontoret. Det var militært personell inn og ut av dørene i ett sett. Da det ble gitt ordre om at militæret skulle rykke nordover, var trolig et falskt rykte årsak til at det ble hastverk. Det kom nemlig melding om at tyske krigsskip hadde lagt til på Skånesbukta. Dette oppskaket, og skapte det kaos som kanskje var hensikten. Ved etterforskning kunne ryktet spores tilbake til en som hadde vært innom samvirkelagets filial i Leirådalen og fortalt dette i fleres påhør. I forbindelse med mobiliseringsordren hersket det adskillig uklarhet. Mange troppet opp på lensmannskontoret for å få nærmere opplys ninger. Dette gjaldt særlig uklarhet om hvilke årsklasser som skulle møte, samt at vernepliktige som ikke kunne komme til sine oppsetninger også meldte seg her for å få forholdsordre. Lensmannen ble til og med pålagt å reise til Sverige for å sondere stemningen der og om vegen over Skalstufjellet. Dette etter ønske fra generalen. Noen reise til Sverige ble det ikke. Derimot skapte forholda ved grensa adskillig arbeid for lensmannsetaten. Bl.a. var det to personer i Sandvika angivelig for å undersøke telefonforbindelsen over til Sverige. Ingeborg Eriksson rapporterte dette straks, men før lens mannsfolka rakk til Sandvika, stakk de over grensa. Dertil var det rekvisisjoner i øst og vest. Hakker, spader og mye annet som militæret ba om. Kl. 02.30, natt til 11. april innløp ordre om å rekvirere biler for evakuering av Rinnleiret. I løpet av en time klarte lensmannskontoret å rekvirere hele 50 biler. Det var nesten samtlige i bygda den gangen. I løpet av nok en time var alle de rekvirerte bilene på Rinnleiret. Landvernkompaniet som møtte på Haugslia, etterlot seg store mengder materiell, noe lensmannskontoret også måtte ta seg av. Der lå bl.a. 256 Krag-Jørgensengeværer med bajonetter, bekledningsutstyr, soveposer, kokekar og mye annet. Samtidig ble de som meldte seg frivillig de første dagene, avvist grunnet manglende utrustning. I disse aprildagene var Verdal helt isolert fra omverdenen og mange ekstraordinære tiltak måtte igangsettes, bl.a. med omsyn til finanser og matforsyninger. Det oppsto en akutt pengemangel, og det ble satt i gang et lokalt papirpengesystem, slik at folk kunne kjøpe mat og det de trengte til daglig. Som følge av den ekstraordinære og uklare finans situasjonen, bestemte fylkesmannen, at det skulle innføres midlertidig betalingsutsettelse for forfallen gjeld. Løytnant Gisle Mortensen ble fra den 15. april beordret som stasjons kommandant for Verdal og var fra det øyeblikk øverste myndighet i
---- 32 Krig ---- IlliOlertiSig betalingsutsettelse Stjør- og Verdal sorenskriver embede, 18. april 1940. F. Midelfart.
---- 33 Krig ---- bygda. Menn i vernepliktig alder fikk forbud mot å forlate distriktet uten spesiell tillatelse fra politi eller den militære kommandant. Samtidig ble kontroll- og sikringstiltakene rundt Øra adskillig skjerpet. Med unntak av over telefon, var nå folket på sør-sida av elva helt avskåret fra Øra og resten av bygda. De lå med andre ord i ingenmanns land. Angiveri og arrestasjoner I dagene 14. til 18. april ble 10 personer i Verdal tatt i forvaring og innsatt i Steinkjer hjelpefengsel. Deriblant et ektepar som forlangte å få med seg sine to barn. I alt ble 12 personer holdt i forvaring noen dager. De fleste av disse ble mistenkt for å ha sterke sympatier med fienden og for at de kunne representere en fare i situasjonen som var oppstått. Det er kanskje tvilsomt at noen av dem var noe risikomoment militært sett. For de fleste skulle det imidlertid vise seg at det med tyske sympatier holdt stikk. I tillegg til disse, ble fire personer anholdt etter direkte ordre fra militære myndigheter. Disse ble holdt i forvaring på Snåsa helt til kapitulasjonen i 1940. Noe av årsakene til arrestasjonene var direkte dum oppførsel, ufor skammethet overfor norske soldater på vakt, uoverveide uttalelser og lign. Det var tross alt noen som ikke forsto konsekvensene av krigstil standen og at militær straffelov var innført. Noen så nær sagt noe mistenkelig i nesten alle og det var flere som oppsøkte lensmannskontoret for å rapportere. En angivelig kunstmaler, som hadde tilhold på Øra og som malte billige bilder på papp for salg, var blant dem som ble tatt i forvaring. Han levde mystisk og tilbake holdent, ble det sagt. Inne fra gården, der han bodde, var det noen som mente de hadde hørt mannsstemmer som sa: «Prikk, prikk - strek, strek», og så sørget ryktemakere for resten. Ei fjær ble til fem høns, — angiveri og anholdelse. Verdalspolitiet sto også for arrestasjonen av en mann i Levanger. Dette var i alle fall velbegrunnet. Ved stortingsvalget sto mannen som første kandidat på Nasjonal samlings nord-trønderliste. Det var også andre forhold som gjorde arrestasjonen berettiget. Etter at tyskerne og nasistene overtok, fikk lensmannen adskillig übehageligheter som følge av arrestasjonene. Med et par unntak for langte samtlige oppreisning og erstatning for tort og svie. Lensmannen kunne imidlertid ikke lastes. Han handlet ut fra streng ordre fra militære myndigheter. Allerede den 8. april mottok lensmannskontoret en lengere rapport fra et bestemt hold, med angivelse av flere personer som burde sikres i krigstilfelle. Stort sett var årsakene som ble angitt oppspinn, bl.a. om
---- 34 Krig ---- manuell radiosender og bølgelengde som ble nyttet. Det ble ikke lagt vekt på denne rapporten ved de arrestasjoner som senere ble foretatt. Derimot ble mannen bak rapporten tatt i forvaring. Uhyggen vokser Et par dager før den 21. april var Øra så å si tømt for folk som ikke hadde noen spesiell funksjon å utføre. Forretningene var stengt og de fleste bedriftene sto. Samvirkelagets bakeri arbeidet imidlertid på spreng med å bake stomp til militæret. Mølla var også i drift. For Mølla ble det etablert spesielt vakthold for varsling når flyalarmen gikk. De som arbeidet der kunne ikke høre sirenene på grunn av larmen fra maskinene. Fire mann fikk jobben med dette vaktholdet. En av dem måtte til stadighet være i nærheten av Mølla og stikke inn for å varsle arbeiderne når flyalarmen gikk. De var innlosjert i huset til Matheus Einarsen. Etter at Verdal var lagt under militær kommando økte spenningen og uhyggen fra time til time. Melding fra lensmannen om at alle kvinner og barn skulle forlate Øra, de hyppige flybesøkene og mitraljøsenes nytte løse hamring mot flyene, gjorde at den siste evakueringsfasen nærmest fikk karakter av flukt. Norsk soldat pa taket av lensmannskontoret, speider etter tyske fly.
---- 35 Krig ---- Militært hovedkvarter i gården til tannlege Sørhuus De som ble igjen på Verdalsøra var politivakta, brannvesenet, betjeninga på telefonsentralen og på jernbanestasjonen. Den militære kommandanten på Øra hadde først hovedkvarter på jernbanestasjonen, senere i Sørhuus-gården. Kommandanten, løytnant Gisle Mortensen, var en grei kar og slik en sjef bør være i en slik situa sjon. Tusen ting hadde han å gjøre dagene før tyskerne kom. Det gjaldt både evakuerings- og forsyningspørsmål, ordrer og meldinger. Dertil måtte han besvare hundrevis av spørsmål og henvendelser og løse opp floker som andre hadde gitt opp å greie ut med. Løytnantens karakteri stikk av lokalbefolkningen fra denne tida er rosende. Om samtlige — som hadde et eller annet å gjøre i samband med situa sjonen — kan sies at de passet sin gjerning uten tanke på annet, og seiv den minneverdige søndagen, 21. april, var det få som «mistet hodet». Mobilisering — Verdal under militær kommando At det gikk hele 11 dager fra selve invasjonen før tyskerne rykket videre nordover fra Stjørdal, gjorde at mobiliseringa i Nord-Trøndelag foregikk under ganske gunstige forhold, uten nevneverdige forstyrrelser fra fienden, i motsetning til mange andre steder i landet. Verdalsboka — 3
---- 36 Krig ---- På Haugslia møtte ett landvernskompani. Ferdig oppsatt ble kompa niet, på ca. 100 mann, forflyttet til Spillum i Namdalen. På Rinnleiret var det allerede 8. og 9. april møtt avdelinger som var innkalt til øvelse og nøytralitetsvakt. Da den første mobiliseringsordren ble sendt ut, befant seg på Rinnleiret en bombekastertropp, oppsatt med hestekjøretøyer, videre halve styrken av en stabseskadron, en motor mitraljøsetropp og to hjulryttereskadroner, hver på 3 tropper. Den 9. april, klokken kvart på fire om morgenen, kom følgende telefonbeskjed fra 5. Divisjon: «Fremmede krigsskip forsert Agdenes festning kl. 03.30.» Divisjonssjefen, generalmajor Laurantzon, som da var på Rinnleiret, ga straks muntlig ordre om å mobilisere hele regimentet. Regimentet fikk ordre om å rykke til strøket omkring Mære med alle oppsatte avdelinger og mest mulig materiell. Senere på dagen kom så Quislings radiotale og forræderi, med ordre om at all mobilisering og motstand overfor tyskerne skulle innstilles. Om kvelden, klokka kvart over elleve kom telefonisk ordre fra divisjonssjefen, som da var i Steinkjer, om ikke under noen omstendighet å ta opp kamp. De utsendte mobiliser ingsordrene skulle tilbakekalles. Regimentet fikk ordre om å bli på Rinnleiret. Ritt/nester Kolbjørn Spilhaug, som var sjef for 5. hjulrytterkompani, i samtale med lensmann Jon Suul foran lensmannskontoret.
---- 37 Krig ---- Flere av offiserene på Rinnleiret hørte Quislings radiotale. Rittmester Johan Weisæth karakteriserte dette som det bitreste øyeblikket under hele krigsoperasjonene i Nord-Trøndelag i 1940. Ikke minst av den grunn at det blant offiserene fantes et par skrevne NS-medlemmer som viftet med partikortet og forkynte at det var oppstått en ny situasjon. Ordren om demobilisering gikk ikke ut til avdelingene før neste morgen. Mannskaper som hadde møtt i samsvar med mobiliserings ordren ble sendt heim, men de fikk beskjed om å være forberedt på å møte på kort varsel. Avdelingene som var møtt til øvelse, fikk ordre om fredsforlegning og gjenopptaking av programmet for nøytralitetsvern. Mannskaper fra 5. hjulrytterkompani passerer gjennom Verdalsøra på veg nordover. Motormitraljøsetroppen, som var satt opp med løytnant Gisle Mortensen som sjef, hadde allerede den 9. april rykket nordover til Mære, i samsvar med ordren, men halvparten av troppen kom ikke tilbake til Rinnleiret før om morgenen den 10. april. Troppen var den mest moderne avdelingen dragonregimentet rådde over i 1940. Hestene var skiftet ut til fordel for lette lastebiler, helt nye Opel Blitz, av tysk fabrikat. Fra militært hold var det et gammelt krav om slik utskifting, helt fra 1920-årene. I 1935 fikk våre tre dragonregi menter pålegg om å sette opp en motormitraljøseeskadron hver. (Eskadron i kavaleriet tilsvarer kompani i infanteriet). Pålegget ble imidlertid ikke fulgt opp med bevilgninger til anskaffelse av materiell, og ennå i 1940, da en slik oppsetning i virkeligheten var foreldet, manglet vesentlig, bl.a. motorsykler som var bestilt fra Tyskland.
---- 38 Krig ---- Depotene på Rinn/eiret ble tømt. Materiell og forråd ble sendt til Sunnan. Til transporten ble nyt tet både biler og hes ter. Trøndelag dragonregiment fant i 1940 å kunne utruste en tropp av Skogns eskadron som motormitraljøseavdeling. Troppen ble senere, i Verdal utvidet til motormitraljøseeskadron. Fullt oppsatt hadde den 142 korporaler og menige, 11 befal og 11 lastebiler. Stort sett besto avde lingen av utvalgt personell. Om kvelden 10. april, ble avdelingene på Rinnleiret igjen satt i alarm beredskap. Utstyr, som tidligere på dagen var innlevert som følge av ordren om demobilisering, ble tatt ut på nytt. Klokken kvart over ett, natt til 11. april, kom ny ordre fra 5. Divisjon: «Da Kongen har avslått å forhandle med de tyske myndigheter land satt i Norge, og på grunnlag av regjeringen Nygårdsvolds avgang, (?) bestemmer divisjonen at regimentet så snart det blir marsjklart, rykker tilbake til Sunnan - Stod. Ordren om at det ikke skal gjøres motstand, oppheves.» På basis av denne ordren fra divisjonen, ga regimentsjefen, oberst Wettre, muntlig ordre til avdelingssjefene: «3. hjulryttereskadron skal sperre veien vest for Mule skole og om mulig forsvare dette området til Rinnleiret er evakuert. Motormitraljøsetroppen besetter broen ved Verdalsøra. Resten av regimentets avdelinger marsjerer snarest til Sunnan.»
---- 39 Krig ---- Klokken fire om morgenen den 11. april var Motormitraljøsetroppen på plass i Verdal og hadde etablert stillinger. To mitraljøselag ble sendt til Vuku for å besette bruene der, mens resten av troppen konsentrerte seg om bruene ved Øra. Litt senere ble Verdalsøra også besatt av 5. hjulryttereskadron, der etter ankom stabseskadronen. Bombekastertroppen kom til Nestvold og 3. hjulryttereskadron ble trukket tilbake til Stod. Mange av beboerne på Øra var evakuert til garder lenger oppe i bygda. I alle fall valgte mange å tilbringe nettene utenfor tettbebyggel sen. De som om morgenen den 11. april vendte tilbake til Øra, med militær over alt, oppfattet nok situasjonen slik, at nå var tyskerne ventet når som helst. Det sier seg seiv at det var en fortettet og nervøs spenning. Folk var engstelige for hva som kom til å skje. Det var også en voldsom trafikk gjennom Øra. Foruten mange evakuerte, bl.a. fra Trondheim, var det satt i gang evakuering av magasinene på Rinnleiret. Til dette var det rekvirert biler gjennom lensmennene, og Verdal skaffet hele 50 biler til dette formålet. Magasinbeholdningene ble flyttet til Binde. Høy og annet hestefor, som det var ganske mye av, ble tildels kjørt dit og dels til de nærmest liggende gårdene. I det hele var det nå en situasjon så helt forskjellig fra det en var vant til i bygda, og at folk var rådvill av den grunn er vel et mildt uttrykk. Da så militæret ut på dagen forlot Verdal, tilsynelatende i all hast, vakte det ikke bare undring blant folk, men direkte forvirring. Bortsett fra tre-fire som hadde telefonvakt, var Rinnleiret da en øde leir, og Verdal lå apen for tyskerne. Men det kom ingen tyskere den 11. april. De ventet på forsterkninger og hadde ikke på daværende tidspunkt til strekkelige styrker å sette inn for å utvide sitt område nordover. De hadde problemer mer enn nok sør for Trondheim. (Jfr. «Krigen i Norge 1940»). Tidlig om morgenen, kl. 03.00, den 14. april ble folk i nedre del av bygda vekket av et voldsomt smell. Er tyskerne kommet, eller ble Øra bombet, var de første tankene hos mange. På vegene ble det straks trafikk. Folk som ennå ikke hadde evakuert, kom seg nå i veg med en viss fart. En kunne bl.a. se gamle og sjuke, som måtte ha hjelp, ble trukket på kjelke etter nesten bar veg. — Sterke karer dro så eldmørja nesten lå som ei stripe etter kjelken. Det var motormitraljøsetroppen som igjen hadde inntatt Verdalsøra, og den kraftige salutten som den markerte dette med, var da jernbane brua ble sprengt. Troppen, som hadde vært trukket tilbake til Sunnan, fikk sent på kvelden den 13. april slik ordre: «Kjør til Verdalsøra straks, besett og sperr bruene, hold stillingen i det lengste og avvent ordre.» Troppen ankom Verdalsøra kl. halv to natt til den 14. På det
---- 40 Krig ---- Det øst re brukaret under jernbanebrua er sprengt vekk. tidspunktet hadde det allerede kommet ordre fra 5. Divisjon, til lens mannen, om at Jernbanebrua skulle sprenges, noe som troppen da tok seg av. Det var dette smellet som i tre-tida oppskaket folket langt opp over bygda. Det har vært noe dissens om hvem som besørget brusprenginga. Etter løytnant Mortensens rapport og utsagn, var det ham personlig som sto for dette — fylte de tre kamrene som var beregnet for slikt, med dynamitt, kappet til lunte — 3 meter til hvert kammer, såtte på feng hetter m.m. Den store lengden på luntene skyldtes at tjærelunta som var tilgjengelig, bar preg av lengre tids lagring. Eskadronsjefen var det også som fyrte på de tre luntene samtidig. Flere skuelystne hadde fått greie på at noe skulle foregå, og noen opplevde vel dette så intens at de følte at dette var de delaktig i. Etter å ha søkt dekning, ble det lenge å vente på detonasjonen. Det var nære på at de som var tilstede skulle gå fram for å undersøke da
---- 41 Krig ---- Slik så brua og skinnegangen ut etter sprenginga i 1940. braket kom — braket som vekte folket i stor omkrets. Det viste seg at dynamitten hadde eksplodert i bare to av kamrene. Det var også Mortensen som personlig samla sammen den udetonerte dynamitten. Det var det østre brukaret som ble sprengt vekk slik at brua der falt ned. Senere viste det seg at det var en kurrant sak å reparere brua. Etter dette gikk troppen i stilling. Forskansningsarbeider ble satt i gane og det ble rekognosert framover. I de nærmeste par dagene ble troppen omorganisert og utvidet til eskadron med tilskudd av personell fra andre kavaleriavdelinger. Om morgenen den 14. april sprang en mann fra hus til hus på Ørmelen og banket på dørene og der det var folk tilstede ble det gitt ordre om at: «Alle våpenføre menn skal melde seg på jernbanestasjonen». Dette dramatiske budskapet nådde helt til nedre del av Vinne, Sjøbygda og Stiklestad. Nå skulle det kjempes. Tyskernes angrep var ventende når som helst, trodde de som mottok ordren. En mann tok med seg
---- 42 Krig ---- krageren og 40 skarpe patroner. Men på stasjonen ville de ikke ha noen frivillige soldater. Derimot holdt det hardt for mannen å berge våpenet, for det ville de beslaglegge. Det kom nesten til håndgripeligheter. Mannen spaserte imidlertid heim med krageren og den er i behold den dag i dag. Det var frivillige til å grave og bygge forskansninger ordren om frammøte gjalt. Noen tallrik flokk som meldte seg ble det ikke. Vinteren hadde vært kald og telen var djup. Det var hardt arbeid. Pigghakka var eneste redskapet som dugde. Noen ble satt til å forsterke sperringene på brua, andre til å lage piggtrådsperringer i elvemelen på vestre side. De store balsamtrærne i Moe-parken ble hugget ned og nyttet i for skansningene. Kanskje var det ikke de en først skulle kunne rekne med i slik frivillig innsats — ungdom i beste år, som meldte seg på. De eldre var nok i fler tall. Blant dem som sto i med å strekke piggtråd, med blod og rift på fingrene, var gammelbestyreren på Bakketun, Bernt Nordset. Senere ble tilgangen på frivillig hjelp bedre. Det må imidlertid bemerkes at for enkelte var det for å få høve til å sjikanere de norske soldatene de møtte opp. Et par dager senere ble husa nærmest brua, på vestsida av elva ladet opp med petroleum for å brennes da de kunne gi fienden fordeler som forskansningsreder, samtidig som det gjaldt å åpne skuddlinjen for
---- 43 ----
Den første vegsperringa ble satt opp på østenden av brua og hadde sivil vakt. De på bildet er Olaf Larsen, Eiwind Magnussen og Eivind Olsen. avdelingen på Øra. Arbeidet med å plassere petroleumskanner ble ledet av fenrik Alf E. Dahl fra Leksvik. Forretningen til Ingvald Kalset var blant det som skulle brennes. I hyllene var det ennå varer, tobakk, sjokolade etc. Dette ville gå med i flammene og en skal ikke undres over at soldater og andre puttet litt i lommene. Fenrik Dahl tok også to plater sjokolade. For dette la han full betaling i den ellers tomme pengeskuffa. En bagatell kanskje, men slik redelighet gjorde inntrykk. Motorsykkelordonnanser kom bort Om kvelden den 18. eller natt til 19. april ble seks motorsykkel ordonnanser hjulpet over sperringa på brua og sendt sørover til Skogn/ Åsen som stasjonære observatører. Observatørene skulle levere melding hver time og de måtte kjøre med meldingene, da de fryktet avlytting på telefonen. Dette viste seg uholdbart og ble omgjort til annen hver time. Om meldingene ble levert presist til å begynne med, ble de etter hvert mer sporadiske. 1 alle fall passerte ingen motorsykkelordonnans vakt posten ved Bergsgrav mellom kl. 22.00 lørdag den 20. april og søndag morgen da tyskerne kom. I eskadronsjefens rapport er fem av observa tørene angitt som forsvunnet på observasjonspost. Den ene, Odd Refsås fra Steinkjer, klarte å ta seg fram til eskadronen den 22. april, da den var trukket tilbake til Henning.
---- 44 Krig ---- Kristian Gjone, Muruvik. Dyktig motorsykkelordonnans i avdeling en som kjempet mot tyskerne på Verdalsøra. (Ifinsk uniform.) de kunne følge kampene ved Øra. Kampdagen, 21. april, hadde eskadronen kun en motorsykkelor donnans tilbake, Kristian Gjone fra Muruvik. Han kom til å spille en viktig rolle og gjorde en glimrende jobb. Som frivillig i Finlandskrigen, var Gjone en av de få som hadde krigserfaring. Rittmester Mortensen kan ikke huske, 40 år etter om han i det hele tatt hadde kontakt med ordonnans ene etter at de ble sendt avgarde. Hans daglige notater sier heller intet om dette. Trolig har meldingene ikke vært av slik viktighet, at han fant det nødvendig å notere. Den gang trodde han at de fem som ble borte, var tatt av tyskerne. Det var ikke tilfelle. To av ordonnansene var verdal inger, Petter Guddingsmo, som hadde meldt seg frivillig med eget kjøretøy, og John Ekren. Etter at de var passert av det tyske troppe toget, forsøkte de å komme tilbake til eskadronen ved å ta seg fram etter side- og utkantveger. De kom fram til Hallbakkan i Vinne hvorfra Dagen etter forsøkte de å komme i kontakt med eskadronen, men de kom ikke lenger enn til Hallem, ved Stiklestad, hvor de møtte lens mannen. Han ba de to ta det med ro og vente, for nordmennene kom tilbake. Han var sikker på at Øra ville bli gjenerobret. En tredje ordonnans, Odd Refsås, hadde en både dramatisk og stra basiøs tur før han nådde eskadronen. Han var stasjonert på Kolsum, nesten på grensa mot Åsen. Da det tyske troppetoget passerte, prøvde han å varsle over telefon, men forbindelsen var brutt. Ikke lenge etter toget kom tyskerne med biler, og Refsås kjørte mellom disse og kom seg til Ekne, hvor han fikk ordnet båtskyss over til Vangshylla og videre mot Verdal. I nærheten av Fleskhus fikk han greie på hva som hadde skjedd, og returnerte da til Sparbu, hvor han bl.a. kom i kontakt med engelskmennene, og kjørte som ordonnans for dem hele denne dagen.
---- 45 Krig ---- Han tok seg fram til eskadronen i Henning dagen etter, og etter hva han seiv har fortalt, trodde ikke eskadronsjefen sine egne øyne da han meldte seg. For to av de forsvunne motorsykkelordonnansene, er det berettiget mistanke om desertering. Forøvrig er det bare ett sikkert tilfelle av desertering fra avdelingen, også det en motorsykkelordonnans, som hadde i oppdrag å bringe meldinger mellom kommandoplassen på Øra og mitraljøseposten i Vuku. Han forsvant den 15. april under oppdrag. Motorsykkelen ble funnet i nærheten av Haga, og fotspor viste at han hadde tatt vegen over elva, mot sør. Mannen hørte heime i ei bygd lengre sør i fylket. Under landsvikoppgjøret, etter krigen, ble han dømt til 10 års rettighetstap for medlemskap i Nasjonal samling. Flyvarslingsposter Med bakgrunn i Finlandskrigen, ble det på nyåret 1940 bestemt at det skulle etableres flyvarslingsposter på strategiske steder i Verdal. Vars lingspostene skulle ligge så langt øst som mulig, og følgende steder ble valgt: Kulslivolden i Helgådalen, Tronsmoen i Vera og Brennmoen i Sul. I februar ble en del dragoner, verdalinger, tatt ut som flyobserva tører, og innkalt til kurs i flykjenning på Værnes. Hovedsakelig var det russiske fly de fikk lære å kjenne. I opplæringa hørte og med en flytur i en av de gamle foker-maskinene. Turen i de åpne maskinene foregikk i kaldt vintervær og var en opplevelse de kom til å huske. Dette var for at de skulle få et innblikk i hvordan terrenget tok seg ut fra lufta. Meldingsteneste var forøvrig en viktig del av opplæringa. Etter endt kurs, ble mannskapene utrustet av IR 3, og gitt beskjed om å holde seg i beredskap for å besette varslingspostene på kort varsel. Det ble ikke aktuelt for mannskapene å møte mens Finlandskrigen varte. Men om kvelden den 12. april fikk de ordre om å besette vars lingspostene straks, og i løpet av neste dag var samtlige på plass. Da kom og den første melding: «10 tyske fly passerer Skjækerdalen på veg nordover». Lengste vegen hadde de som møtte i Vera, med rutebil til Sandvika og på ski derfrå til de møtte Johannes Tronsmo på fjellet, som kom mot dem med hest og slede for å frakte pakninger og utstyr. Mannskapene i Sul flyttet imidlertid ganske raskt til Bjørkenget, hos From, der telefonsentralen var. Varslingspostene fikk nok å gjøre da tyskerne allerede fra starten var meget aktive i lufta. Nordgående trafikk la de så nære svenskegrensa som mulig, og enkelte ganger måtte de være øst for grensa ifølge observatørene.
---- 46 Krig ---- Varslingspostene hadde direkte telefonforbindelse med Steinkjer, og meldingene strømmet inn. Den 20. april, da flya som bombet Namsos passerte, ble forbindelsen brutt samtidig for de som var på Kulslivollen og Tronsmoen. Over Kulslivollen demonstrerte de tyske flya flere ganger, at de visste av posten, ved å stupe ned mot husa da de passerte. Ingen har klart å finne ut hvor og hvordan telefonbruddet skjedde. Flya som bombet Steinkjer den 21. april passerte også over varslings postene, men da var det bare posten i Sul som fikk fram meldinga, og det var den siste derfrå. Konrad Heggli var vaktsjef på Tronsmoen og mannskapene forøvrig var Trygve Hofstad, Ingemar Rosvold, Sigurd Granlund og Einar Risan. Mannskapene på Kulslivollen var Ingvar Helmo, Arne Leirset, Bernhard Varslott, Kristian Holmen, Johannes Nonset og Brynjulf Dillan. Arne Eklo var vaktsjef i Sul. De øvrige der var Jeremias Austli, Martinus Baglo og Ole Garli. Den 20. april, da forbindelsen med postene i Vera og Kulslivollen var brutt, gikk Konrad Heggli og Trygve Hofstad på ski til Ulvilla og syklet videre til Øra for å kontakte militærkommandoen, da de ikke så noen hensikt i å være på post lenger. Løytnant Mortensen ville imidlertid at de skulle fortsette og de gjorde seg klar for å dra oppover neste dag. Til varslingsposten kom de ikke mere. Morgenen etter slo tyskerne til og besatte Verdalsøra. Heggli ble tatt til fange og satt innesperret til onsdag den 24. april. Varslingsposten på Kulslivollen var betjent akkurat en måned. Dillan forlot imidlertid posten etter bare et par dager. Også mannskapene i Vera var på plass et godt stykke ut på mai. De som hadde fått opplæring til varslingsoppdraget, hadde uniform og våpen, mens de øvrige var sivile. Ordren var imidlertid at de under ingen omstendighet skulle skyte, ikke en gang i selvforsvar. Lag fra Hegra til Verdal Den 18. april fikk Motormitraljøseeskadronen uventet personell tilskudd. Et lag på ett befal og tolv frivillige soldater meldte seg til tjeneste. Til å begynne med hadde de vært på Hegra festning, men ble av major Holtermann sendt til Flornes for å vokte og sperre vegen. Tyskerne rykket imidlertid fram langs jernbanen på motsatt side av Stjørdalselva og de måtte trekke seg videre opp over dalen. De prøvde å rive opp skinnegangen på Meråkerbanen, men ble hindret og forsinket av et evakueringstog til Sverige. De fleste av mannskapene hørte heime i dalføret, men i stedet for å gi opp, gikk de, under ledelse av fenrik
---- 47 Krig ---- Fridthjov Brun, på ski over fjellet fra Meråker til Sul. Derfrå ble de av Magnus Eriksson fraktet til Øra. På fjellet hadde de skilt lag og kom fram i to patruljer, slik at Eriksson måtte kjøre to turer for å få mann skapene fram. Fenrik Brun reiste samme dag videre nordover og meldte seg for oberst Wettre. Mannskapene ble innkvartert på en gard i nærheten av Øra. Etter oppsetningslistene å dømme, er det tydelig at løytnant Morten sen tenkte å ta laget opp i eskadronen. Men dagen etter ga DR3 ordre om at disse mannskapene skulle melde seg ved regimentets depot på Sunnan. Den lille avdelingen av frivillige, som såtte så mye inn på å kjempe for landet, fortjener å nevnes, og besto av: Fenrik Fridthjov Brun, Ranheim (AR3), Bjørn Bakke, Thor Bakke, Johan Ysti, Stjørdal, Kåre Øverkil, Hegra, Magne Horten, Hegra, Darre Berg, Reidar Pettersen, Rolf Lundberg, Jon Fremstad, Hegra, Erling Hansen, Jens Sagør, Trond heim, Harry Hernes. En har dessverre ikke klart å oppspore heimstedet til alle. Manglende sikring avflankene Regimentsjefen, oberst Wettre, inspiserte avdelingen og stillingene på Verdalsøra den 18. april. For å kunne settes inn som sikring av Hankene og mot eventuelt slipp av tyske fallskjermtropper på Leksdalsvatnet, hadde eskadronsjefen plassert en mitraljøsetropp ved Stiklestad. Etter ordre fra regiment sjefen, ble denne inndradd. Eskadronen skulle kun konsentrere seg om bruene. Den måtte ikke bli avskåret og vesentlige tap av mannskap og materiell måtte unngås. Slik var operasjonsordren eskadronen fikk av regimentet. Mangelfull sikring av flankene, kombinert med sambands svikt, ble avgjørende i slaget om bruene og Verdalsøra. Bh tene kommer Fredag den 19. april ankom et kompani engelske soldater til Stikle stad og inntok den posisjon som eskadronens mitraljøsepost hadde hatt tidligere. Kompaniet passerte gjennom Øras gater i løpet av natta på lastebiler tildekket med presenninger. Norske soldater som spurte om hvordan de engelske uniformene så ut, kunne ikke få noen opplysninger. At det ikke var gitt noen informa sjon i uniformskjenning, holdt senere på å få katastrofale følger. Noe nært samarbeid mellom de engelske og norske styrkene kom ikke i gang. Engelskmennene ga nærmest inntrykk av å betrakte seg seiv som okku panter og la for dagen en markert mistro overfor de norske militære. En mistro som etter hvert ble absolutt gjensidig.
---- 48 Krig ---- > En britisk Carrier (mekanikervogn) som var i Verdal 20. april 1940. Den har og demoleringsutstyr troligfor evt. sprenging av vegbrua. Sprengninga av jernbanebrua ble nå ansett som et feiltak, og ordren til eskadronen, den 19. april, gikk ut på at bruene under ingen omsten dighet måtte sprenges. På Østnesbrua i Vuku ble sperringene fjernet og det ble igangsatt reparasjonsarbeid på brua. Allierte styrker som var gått i land i Namsos, skulle nemlig rykke fram sørover og rense Trøndelag for tyskere. Da måtte bruene være inntakte for at ikke fram marsjen skulle hindres. Den 20. april var to engelske ingeniøroffiserer på besøk og vurderte reparasjon av jernbanebrua. Forskjellige sikringstiltak Dagene som var gått siden eskadronen etablerte seg på Verdalsøra ble nyttet til å forbedre forskansningene og sperringene. Lasarett var etablert i en jernbanevogn, samtidig som Bakketun ungdomsskole var
---- 49 Krig ---- innredet til sykehus. Sykehus var og opprettet i Vuku. Dr. Erling Larsen, som på den tid praktiserte i Verdal, var beordret som lege for feltlasarettet i jernbanevognen. (Dr. Larsens familie har senere endret slektsnavn til Brande. Erling er bosatt i Ålesund). På telefonsentralen var det etablert døgnvakt, noe som ellers ikke var vanlig i denne tida. Også samvirkelagets telefonsentral var betjent døgnet rundt.
Brannkorpset var i høyeste beredskap i aprildagene 1940 og hadde bia. ansvaret for flyvarsling. Her med den hånddrevne sirenen på taket av Essostasjonen. De som har vakt er Johan Tiller og Knut Sørhaug. En del av Verdal brannkorps hadde i flere dager vært klar til øye blikkelig innsats. Jernbanestasjonen var også betjent av beredskaps messige årsaker. Flere steder gjorde frivillige lotter en verdifull innsats i forbindelse med forpleining av både militære mannskaper og andre som hadde tjeneste av beredskapsmessig karakter. Som nevnt hadde personellet ved lensmannskontoret i disse dagene ei svært krevende og strevsom tid. Det var ikke bare det som foregikk på Øra de måtte ta seg av, men forskjellige ting utover hele bygda. De måtte sørge for transport av viktige personer som kom over grensa ved Sandvika, militære og andre. Den 18. april ble korrespondent for «Dagens Nyheter» i Stockholm, Barbara Alving, hentet ved grensa. Hun ble kjørt til Steinkjer i forhengt bil.
---- 50 Krig ---- Kurerer, militært personell og reportere som ville inn i landet kom til Sandvika. Fredag, den 19. april, drev tyskerne ganske livlig rekognoseringsvirk somhet på fjorden. Norske småfartøyer som de hadde lagt beslag på og armert, var helt inn til flere av hamnene, bl.a. ved Trones. Dette ble av eskadronen varslet til divisjonskommandoen, uten at det er registrert tiltak for å sikre hamnene. Det hevdes at en vakt- eller observasjonspost på Blåberget ved Trones, ble trukket inn sent fredag kveld. Det skulle ikke mangle personell til slike sikringstiltak. I Nord-Trøndelag var styrkeforholdet som 10 mot 1 i nordmennenes favør. Av oberst Østbyes bok om krigen i Norge, synes det imidlertid som om divisjonskomman doen hadde en nærmest overdreven skrekk for eventuelt tysk skips artilleri. I toppen av Kornsiloen var etablert observasjonspost for å holde øye med og rapportere om trafikk på fjorden. Dette var en strategisk godt plassert utkikspost som hadde god oversikt over den livlige trafikken på fjorden fredag 19. april. Bl.a. observerte de båten som var helt inne på Tronesbukta, og avgå full rapport om dette. Båten var antagelig D/S Steinkjer. Fra land kunne observeres tyske offiserer med kikkerter som studerte omgivelsene på land. Dette ble også rapportert til divisjons staben.
---- 51 Krig ---- Det har ikke lykkes å bringe på det rene hva slags vaktpost som var plassert på Blåberget. Enkelte hevder at det var et mitraljøselag. Det som imidlertid er sikkert, er at det var ett eller annet plassert på Blå berget, og at disse mannskapene ble dratt inn sent fredag kveld, samme dag som tyskerne drev livlig rekognosering utfor hamnene i Innherred. Det var bl.a. på tale å erstatte disse med noen av de som hadde utkiks vakt i kornsiloen. Dette ble det ikke noe av. Etter at D/S Steinkjer hadde vært så nært inn til Trones, ble motor sykkelordonnans Kristian Gjone sendt dit ut for å undersøke om noen tyskere hadde gått i land. Han fant selvsagt ingen, men på eget initiativ nyttet han høve til å gjøre seg kjent med vegnettet omkring Øra og Sjø bygda. Dette fikk han senere nytte av. I disse dagene fikk bygda oppleve flyalarm på alvor. Tyske fly fløy flere ganger lavt over Øra på speiding. De første dagene spilte mitral jøsene opp mot flya. En kunne følge sporlysa mot flykroppen, men uten virkning. Senere ble skytinga mot flya innstilt bl.a. for ikke å røpe still ingene. Det hendte at flya åpnet ild når de så noe rørte seg i omegnen. Bl.a. var prosjektiler fra et fly ganske nærgående mot en mann som var på veg mot Øra da han passerte Haugsgropa. Han beklaget seg overfor noen soldater ved Essostasjonen, i en tone som at han ventet at dette var noe soldatene måtte gjøre noe ved. «Er du såret?» spurte en av soldat ene ganske rolig. Mannen gikk sin vei uten å svare. Flyalarm ble varslet fra to sirener, en plassert på taket av Essostasjon en og en på Spinneriet. De var hånddrevne og stadig var det vakter fra brannkorpset ved sirenene. Når fly nærmet seg ble de sveivet igang — korte støt ved alarm og lang tone ved faren over. Søndag 21. april 1940 Denne dagen vil bli stående som en historisk dag i Verdal. Løytnant Mortensen skriver i sin dagbok bl.a.: «Kl. 0345 mottas melding fra lensmannen i Levanger om at tyskerne har passert Åsen for et kvarter siden (pr. tog). Dette ble straks med delt regimentsadjutanten pr. telefon. Men troppene ble ikke alarmert av hensyn til at de måtte få hvile lengst mulig. Kl. 0350 melding fra samme lensmann: «Tyskerne ventes Levanger hvert øyeblikk, antakelig 200 mann — flere meldinger blir ikke å få». Kl. 0400 ga jeg følgende ordrer: Til administrasjonssjefen: «Pakk, klar til avmarsj, angrep ventes.» Til troppene: «Pakk, klar til even tuell avmarsj, angrep ventes. I stilling».» Mellom klokken 0400 og 0545 inspiserte eskadronsjefen samtlige stillinger. Troppene hadde gjort sine forberedelser i samsvar med ordren. Motormitraljøseeskadron/DR3 var klar til kamp. I skytter Verdalsboka — 4
---- 52 Krig ---- gravene og forskansningene stirret de norske soldatene mot den andre elvebredden. De vet hva som kommer. Tankene om hva de neste timer vil bringe er fylt av usikkerhet og angst. Det var få sivile som tilbragte de siste nettene på Øra før trefningen. Stedet var helt mørklagt og det hersket en dyster stemning i venting. Natta til den 21. april ble samtlige som en mente kunne unnværes beordret vekk. Dette gjaldt bl.a. de som gikk vakt omkring Mølla, observatørene i Kornsiloen, betjeningen på telefonsentralen samt tele fonvakta på Samvirkelaget. At det nå ikke var betjening på telefonsen tralen og ingen utkik i silotårnet, kom til å bli av de ting som hjalp tyskerne. Alfred Wågø og Gunnar Storhaug som brannstiftere Husa nærmest eksploderte i flammer, kuler hvinte, svart røyk, rop og skrip fylte lufta. Slik var situasjonen for Alfred Wågø og Gunnar Storhaug den gråkalde søndagsmorgenen 21. april 1940. De befant seg i ingenmannsland under åpningsfasen i kampen om Verdalsøra. Frivillig hadde de to tatt på seg oppdraget å sette fyr på husa nærmest brua, på sørsida av Verdalselva. Ei hending som ga dem minner for livet. Mange sivile gjorde frivillig innsats under de militære operasjonene i Verdal 1940. De grov skyttergraver, laget forskansninger og piggtråd sperringer, utførte vaktoppdrag, sambands- og kjøkkentjeneste o.s.v. Slik var det også med Alfred Wågø og Gunnar Storhaug. Wågø hadde tatt på seg dette livsfarlige oppdraget og engasjerte Storhaug til hjelp. Kanskje kan det settes spørsmålstegn ved å gi slikt oppdrag til sivile, uten mulighet til å forsvare seg, og ingen dekningsstyrke eller annen form for sikring av retretten. De var overlatt til seg seiv og skjebnen. Om de hadde blitt tatt til fange av tyskerne, kunne de ikke ventet noen skånsel. Farlige oppdrag er imidlertid noe som hører med i krig. Bygningene var noen dager i forveien «ladet opp» med petroleum på kanner. Oppdraget hadde Wågø og Storhaug planlagt på forhand og delt mellom seg, slik at de opererte på hver sin side av vegen. I grålys ninga mente Storhaug han skimtet mennesker som beveget seg ved Bergsgrav, ca. 2 km borte. (Det var ikke så mange hus på Ørmelen den gangen). Han varslet vaktavdelingen, som oppholdt seg på samme side av elva. På det tidspunkt var en 3-mann sterk patrulje på veg over brua for å patruljere framover i retning Gravabrua. Vaktlaget trakk seg da tilbake. Tre soldater hadde meldt seg frivillig, Fredrik Brandt (frivillig under Finlandskrigen), Odd Leirvold, som senere falt, samt verdalingen Sverre M. Green. De kom imidlertid ikke mange skritt før det, i samsvar med ordren, ble avfyrt varselsskudd. Tyskerne var da like foran dem. Det første
---- 53 Krig ---- Sverre M. Green og Gunnar Storhaug foran Verdalsbrua hvor begge var farlig i ild linjen 21. april 1940. varselskuddet, som Green avfyrte, var signalet for «brannstifterne», men før de rakk så langt, spilte norske mitraljøser opp og ildgivningen var i full gang på begge sider. Patruljen trakk seg i hast tilbake over brusperringa til egne linjer, slik de hadde ordre om. Wågø og Storhaug fullførte sitt oppdrag. Etter å ha skvettet petrole um på vegger og inventar, eller bare rett og slett sparket til kanna, tok det fyr nærmest ved eksplosjon, forteller Gunnar Storhaug, såvidt de ikke seiv tok fyr. Det var som om flammene kom etter dem. Storhaug var den første som tente på. Wågø, som var på motsatt side, i forretningen til Ingvald Kalset, var litt avventende, følte det meningsløst å tenne på huset, og sto ganske rolig og åt druer han fant i forretningen da han fikk se at Storhaug fyrte opp. Dermed var det bare å sparke til kanna, kaste fra seg ei fyrstikk og huset nærmest eksplo derte i samme øyeblikk, slik som Wågø seiv beskrev det. Retretten var dramatisk. Elvemelen var solid sperret med piggtråd. Wågø, som tross piggtråden entret ned i elvemelen, hadde problemer med kalosjene og sprang rett og slett ut av dem. Gunnar Storhaug var ikke klar over hvor nære tyskerne var, og sprang til å begynne med langs selve melkanten, men kom seg fort ned i melen da det ble skutt heftig fra begge sider.
---- 54 Krig ---- Ingvald Kalsets forretningsgård på Ørmelen som nordmennene såtte fyr på om morgenen 21. april 1940. Seks tyskere kom fram til Kalsets hus umiddelbart, og gjorde faktisk forsøk på å slukke. Etter hva som fortelles fra norsk soldathold ble en eller to av dem skutt da de sprang ut av huset etter det forgjeves sluk ningsforsøket. De andre søkte dekning bak en vedstabel. Hvordan det gikk med dem er uvisst. Vedstabelen ble i alle fall utsatt for heftig ild fra nord mennenes side. Wågø og Storhaug kom seg raskt ut til elveutløpet hvor de skulle ha en robåt i beredskap. Båten var imidlertid borte, evakuerende hadde tatt den. Noen på den andre sida ble oppmerksom på dem og kom over og hentet de to. Alfred Wågø ble innstilt til dekorering for sin innsats. Eskadron sjefen var imidlertid ikke oppmerksom på at Gunnar Storhaug i høg grad var delaktig i at oppdraget lot seg gjennomføre. Tyskerne angriper Hittil hadde tyskerne uforstyrret kunne befeste sin stilling på og omkring Værnes, når en ser bort fra kampene om festningen på Hegra. Uten hinder hadde de kunnet skaffe seg etterretninger om de norske
---- 55 Krig ---- og allierte styrkers disponeringer i Nord-Trøndelag, og det er trolig de hadde sine etterretningsfolk helt inn i de norske styrkene. Daglig hadde Verdal hatt flere flybesøk. De tyske flyene fløy lavt over Verdalsøra opptil flere ganger daglig, og flyalarmen gikk ganske ofte. Særlig var det hyppig besøk av et Henschel sjøfly, et rekognoseringsfly som var på vingene svært mye, spesielt etter de alliertes landgang i Namsos. Foruten overvåkning av Verdal, hadde flyet tydelig som oppdrag å passe på den britiske bataljonen som hadde sine styrker sør for Steinkjer, herunder kompaniet på Stiklestad. Britene la selvsagt sitt eget navn på flyet: «George». Den norske mitraljøseilden mot flyene hadde ingen virkning. 1 dagene som hadde gått, hadde tyskerne prioritert å utvide sine områder sør for Trondheim i den hensikt fortest mulig å få kontakt med styrkene som kjempet opp over Gudbrandsdalen og Østerdalen. Etter den britiske og franske landsettingen i Namsos, så de nok mulig heten for et alliert angrep mot Værnes og Trondheim. Det gjalt å komme dette i forkjøpet, noe de klarte med glans. Om ettermiddagen den 20. april landet transportflyene ganske tett på Værnes, deriblant den styrken som fikk i oppdrag å støte nordover for å ta de viktige bruene over Verdalselva ved Øra. Oppdraget ble gitt til to forsterkede kompanier fra 1. bataljon av 130. regiment. Styrken ble organisert i to kampgrupper. Den ene skulle tran sporteres nordover med jernbane, den andre med skip og landsettes på Trones og angripe nordmennene i ryggen, og etter planen skulle begge gruppene angripe samtidig. Taktikken var med andre ord den tyske knipetanga. Kaptein Dittrich var sjef for kompaniet som rykket fram landvegs. Som sikkerhetsforanstaltning mot eventuelle miner, kjørte toget med noen tomme vogner foran. Etter en kort stopp på Levanger, fortsatte toget til Rinnan, hvor styrken ble låstet ut. Blant materiellet de hadde med var et bergbatteri. Dette fikk de ikke full nytte av da de manglet trekk-kraft. Bare deler av batteriet ble oppmontert like ved Rinnan stasjon. Det var trenede soldater tyskerne her såtte inn, veteraner fra felttoget i Polen. Under framrykningen mot Verdalsøra ble 1. tropp sendt fram langs riksvegen, mens 2. tropp fulgte jernbanelinja. 3. tropp, som også stort sett fulgte vegen, ble holdt igjen ved Kjæran som reserve. Ved Stamphusmyra sveipet et lag av 1. tropp litt østover og tok her under fire sivile nordmenn til fange. I sin rapport hevdet tyskerne at dette var forkledde norske soldater som skulle sprenge bruene når tyskerne nærmet seg. Denne påstanden er grepet helt ut av lufta. De fire var, som vi senere skal se, folk som søkte å komme seg i sikkerhet. De ble imidlertid øyevitner til noe av det som skjedde under angrepet og tilstanden på Ørmelen like etterpå.
---- 56 ----
---- 57 Krig ---- 2. tropp som fulgte jernbanelinja, ble først tatt under ild av nord mennene. Samtidig med at mitral jøsene spilte opp ved jernbanebrua, veltet svart røk opp fra husa som nordmennene tente på ved brufot en, og den røken kom fort. Dette vakte undring hos tyskerne. Frampartiet av tyskernes 2. tropp nådde helt fram til foten av jern banebrua før de ble tatt under ild av Motormitraljøseeskadronens 2. tropp, hvor troppsjefen, verdaling en Alf Tiller på forhand hadde sørget for at avstanden over elva var målt opp, slik at både mitraljøs er og geværer kunne finstilles, og trolig var det her tyskerne hadde sine største tap under angrepet. En tysk gefreiter, som hørte til i denne troppen og som nærmest var blitt hysterisk, brølte bl.a.: «Hvorfor skyter nordmennene på oss, vi er da mennesker, min hele tropp er skutt i stykker»! Blant de foranstaltninger som Motormitraljøseeskadronen hadde tatt ved jernbanebrua, var en ar mert jernbanevogn som var gjort mobil ved å hekte i en skiftetraktor. Skiftetraktoren ble ført av jern banebetjent Ellev Indahl. I enkelte rapporter er dette betegnet som en pansret jernbanevogn. Det var en av de gamle grusvognene som var forskanset av en ring sandsekker. På denne vogna var troppens to De tyske soldatene var rustet til tennene. Her en maskingevær skytter. mitraljøser montert. Etter det første forsøket, gjorde tyskerne intet forsøk på å storme jernbanebrua og de hadde heller ingen sjanse. Når mitraljøsene på jernbanebrua spilte opp, ble brua tatt under pottetett ild og det gnistret voldsomt fra skinnene ved inngangen til brua, når mitral jøseprosjektilene traff stålet.
---- 58 Krig ---- Også tyskernes 1. tropp, som hadde vegbrua som mål, ble tatt under tett og virkningsfull ild fra de norske stillingene. liden var faktisk så velrettet, at kompanisjefen, Dittrich, trodde de ble beskutt fra husa på Ørmelen, og ga ordre om å rense opp i disse «motstandsredene». I hus etter hus klirret håndgranater gjennom vinduene. I alt 15 heimer ble satt i brann og lagt i ruiner på denne måten om morgenen 21. april. De eneste som tyskerne nedkjempet, var to skrepphandlere som hadde søkt nattely i huset til Anna Fikse. De ble skutt ned med det samme de kom seg ut av det brennende huset. Til og med husa så langt inne på Ørmelen som hos Gustav Karlsen og Martin Lyng ble satt i brann. Det var hos Lyng denne tyske operasjonen tok til, og kanskje var årsaken at tyskerne her mistet et bombekasterlag som de var i ferd med å montere opp. De gjorde og et kraftig forsøk på å storme vegbrua. Dette ble kontant avvist og kostet dem store tap. Noen tyskere forsøkte å forsere seg fram på utsida av sperringen på bruas vestside. Disse ble tatt under ild fra troppen ved Eriksengården og ingen av tyskerne kom levende fra dette, men havnet i elva og ble oppslukt av isvatnet. Det var i det hele intet tegn til svikt hos de norske forsvarerne under denne bataljen, før de ble angrepet i ryggen av tyskernes nordparti. Kampområdet sett gjennom bunkeråpningen ved Eriksengården. Under kampene ble det skutt en del granater fra bergartillerienheten som var satt opp like øst for Rinnleiret. Disse gikk høyt over de norske stillingene og var trolig tiltenkt som sjokkvirkning, samt at tyskerne måtte ta hensyn til sitt eget nordparti som var under framrykning.
---- 59 Krig ---- Som nevnt skulle de to partiene starte angrepet samtidig. Ved motor mitraljøseeskadronen oppsnappet de noe av tyskernes radiosamband og kl. 6 var et tidspunkt som ble nevnt flere ganger. Nordpartiet var adskillig forsinket, og sørpartiet som angrep før det fastsatte tidspunkt, ble tatt under langt kraftigere ild enn de hadde reknet med. Gjentagne rop om «munisjon» tyder også på at de hadde problemer med hurtig nok etterforsyning. Radiosambandet mellom de to partier sviktet totalt, og det er klart at operasjonene ikke gikk helt etter planen. Tåpene var større enn forutsatt og reservetroppen ved Kjæran ble satt inn i kampene etter bare kort tid. Eskadronen i kamp og retrett Som nevnt ble den opprinnelige motormitraljøse-troppen omorgani sert og utvidet til eskadron, med betegnelsen Motor-mitraljøseeska dron/DR3. Opprinnelig styrke var 12 befal og 142 mannskaper. Som følge av overføringer til andre avdelinger, dimittering, sykdom, desertering etc., var eskadronens samlede styrke kampdagen 130 mann skaper og 11 befal. Styrken i de fire troppene som hadde gått i stilling ved elvebredden på Øra utgjorde i alt 104 mann pluss 8 befal. Dertil var det 13 mann og 2 befal i stabstroppen og samme antall menn og 1 befal i trentroppen. De var gruppert slik: Trentroppen med løytnant Leif Myhr, Skogn, som sjef, var plassert på Nestvold. Som hjelpere hadde trentroppen lotter: Jenny Weisæth, Målfrid Nestvold Lillesand, Signe Togstad og Anne Sørli. Stabstroppen: Hovedkvarter for eskadronsstaben var i Sørhuusgården. Ellers var mannskapene plassert på forskjellige steder, alt etter gjøre mål. Eskadronsjef: Løytnant Gisle Mortensen med fenrik Thorvald W. Amundsen, Moss, som nestkommanderende. /. Tropp med sersjant Arthur Sørensen, Trondheim, som sjef. Nest kommanderende var sjersant Jorulf Arntsen fra Hegra. Bosatte seg senere i Buran, Levanger. Denne troppen hadde stillingene sine i om rådet Husum-Eriksensgården og hadde som oppgave å dekke nedre Ør melen, men da tyskerne konsentrerte angrepet om bruene, kom troppen noe ut av stilling for å kunne gi effektiv ild mot fienden. Inkl. befal var troppen på 24 mann kampdagen. 2. Tropp hadde stillingene ved jernbanebrua. Troppsjef var fenrik Alf Tiller, Verdal, med sersjant Per Getz, Byafossen, som nestkommander ende. Som nevnt hadde de sine 2 mitraljøser montert på en mobil, for skanset jernbanevogn, samt et geværlag på hver side av brua. Inkl. befal var troppen på 26 mann kampdagen. 3. Tropp hadde sine stillinger i området Godtemplarlokalet/Brækken-
---- 60 Krig ---- Fenrik Anders By, Verdal. Sjef for 3. tropp. Løytnant Gisle Mortensen, sjef for Motormitraljøse eskadronen og høyeste myndighet i Verdal etter at bygda ble lagt under militær kommando. Arthur Sørensen, Trondheim, var ung sersjant i 1940 og sjef for 1. tropp. Sersjant Jorulf Arntsen, Frol, nestkommanderende i 1. tropp.
---- 61 Krig ---- / bakgrunnen skiftetraktoren som ble nyttet som trekkraft til den arm erte jernbanevognen ved jernbanebrua. Personene er en britisk offiser av ukjent identitet, t.v. fenrik Willy Amundsen som var nestkomman derende i eskadronen. gården. Sjef var fenrik Anders By, Verdal, med sersjant Ivar Lehn, Inderøy, som nestkommanderende. Inkl. befal var troppen på 24 mann kampdagen. Disse tre troppene hadde hver 2 mitraljøser. 4. Tropp besto av fire maskingeværlag. Troppsjef var fenrik Alf E. Dahl, Leksvik, og sersjant Fridthjof Hansen nestkommanderende. Troppen hadde stillingene ved vegbrua. Troppsjefen med 1. og 2. mg lag på sida mot Moe-parken, sjt. Hansen med 3. og 4. mg-lag mellom Selnesgården og Godtemplarlokalet. Dette var den tallrikeste troppen, 38 mann inkl. befal. Under signaturen «Troppsjef» skrev Anders By en artikkel i lokalavisa like etter krigen om stemningen blant soldatene i troppene ved elvebredden, før og under selve det tyske angrepet. Da dette er god førstehåndsskildring, gjengis deler av artikkelen: «Natten faller på. Ennå en natt i tærende uro og angst. Vi har ventet dag etter dag på det som måtte komme. Tyskerne må gjennom våre
---- 62 Krig ---- stillinger, skal de videre nordover. Denne ventetida tar hardt på mange av oss, mye hardere enn selve kampen. Om dagen de stadige innflyginger av tyske jagere og oppklaringsfly, og rapportene om tyskernes fantastiske framgang. Om natten de påtrengende tankene. Hvis noen spør meg idag hva som gjorde sterkest inntrykk på meg under krigshandlingene i 1940, vil jeg svare at det var en natt omkring 15. april. Sersjant Ystad og jeg sto ute på vegbrua, fylte sprengstoffkamrene i det ene brukaret og gjorde klart til sprenging. Det var en gjennomtrengende, vond vind denne mørke natta. Jeg hadde på forhand mottatt ordre om å ta ut en mann til å sprenge brua i det øyeblikk tyskerne ville storme den. Vi manglet både detonerende lunte og elektrisk tenning. Den som fikk jobben måtte altså under brua og tenne på, og deretter gi seg skjebnen i vold. Hele min sivile innstilling gjorde opprør mot å sende en av mine egne gutter i døden. Jeg følte meg fysisk syk ved tanken. Men saken var meget viktig og av stor militær betydning. Ordren måtte selv følgelig utføres, og en måtte ta sjansen. Den natta glemmer jeg aldri. Et par dager senere mottok vi ordre om at brua under ingen omsten dighet skulle sprenges. Vegbrua fotografert fra en av stillingene mellom bruene på Verdalsøra.
---- 63 Krig ---- Natta før 21. april Guttene er gått til ro, men våre vaktposter er ute, årvakne som aldri før. De ser nesten ingen ting, men de bruker ørene desto bedre. Kl. 03.00 om natta kommer en ordonnans inn til meg med beskjed om at tyskerne er på veg innover. Pr. jernbane hadde de passert Åsen. Jeg orienterer guttene om nyheten, gir dem ordre om å kle på seg, men ta det med ro inne og hvile. Bare et par mann får tørne ut til forsterkning av postene. Kl. 04.30 får vi igjen melding om at tyskerne er nådd Rinnan. Vi tar våpen, smyger oss ut i våre stillinger, og stirrer framover mot den andre elvebredden. Minuttene går. Da smeller det plutselig 2-3 iltre skudd borte på Ørmelen, røk begynner å velte ut fra et par bygninger der borte. Mørke skygger dukker opp på linje bortenfor jernbanebrua. Det er tyskere. Andre passerer idrettsplassen i retning vegbrua. Så spiller våre mitraljøser og maskingeværer opp. Geværskuddene smeller. Noen av guttene brenner løs uten å se mål. Andre tar rolig fienden på kornet før de trekker av. Tyskerne løper, og mange stuper, drept eller såret. Vår plutselige ildåpning har lammet motstanderen for en stund. Men snart tar kulene til å smelle over hodene på oss. Fienden disponerer maskinpistoler og geværer, lette og tunge maskingeværer, og snart tar også granater fra infanterikanoner og lette bombekastere til å falle omkring oss. Det meste av ilden går over våre hoder. En brøkdel går i eller foran stillingene. Tyskerne er nå desperate. De har tatt sine angrepspastiller og har ordre om å storme og ta våre stillinger, samme hva det koster. Våre våpen gjør dype inn hugg blant dem. Noen av dem forsøker å forsere elven overfor bruene. Det koster dem livet. Andre mener å komme fram til husene på elvebredden. Det blir dem en dyr historie. Snart står flere bygninger på Ørmelen i brann, antent av tyskerne eller våre egne. Tyskerne skal aldri greie å slå seg gjennom våre stillinger forfra. Humøret stiger. Guttene spøker og ler. En og annen er vel litt blek og alvorlig, men nervene holder hos alle. Vi har forbindelse med de andre troppene også, og får vite at ikke en eneste av guttene er såret ennå.» Nordmennene åpnet ild kl. 05.45. Det var en velrettet ild fra forsvar erne. Tyskerne angrep ved sprangvis framrykning og skjøt fra hofta. Om deres ildgivning var svært heftig så var presisjonen tilsvarende vilkårlig. I Moe-parken hadde nordmennene satt opp pappmarkører. Disse ble skutt helt i filler av tyskerne. Enkelte av nordmennene fore trakk etter ei stund å ta stilling i andre etasje i de nærmeste husa, for å få bedre oversikt.
---- 64 Krig ---- Etter ca. ett kvarters kamp, var det klart at det var et ganske massivt tysk angrep som var under utvikling. Eskadronsjefen sendte derfor sin motorsykkelordonnans, Kristian Gjone, til Stiklestad for å alarmere den engelske avdelingen. Britene forlangte 2 lastebiler som de fikk ganske omgående. Kl. 06.35 ankom en engelsk tropp. Eskadronsjefen, fenrik Amundsen, ble avgitt til støtte for britene. En kjenner lite til denne troppens innsats under kampene på Øra. Den er beskylt for passivitet, og kanskje er det noe i det. Noe samarbeid mellom den engelske styrken og nordmennene var det ikke mulig å etablere. Sikkert er det i alle fall, den var ikke så langt fram som til stillingene ved elvebredden. Et lag forsøkte å komme seg inn i kornsiloen fra stasjonssida, men det lyktes ikke. Sikkert er det imidlertid, at engelskmennene kom i kamp med tyskerne som kom nordfrå, og at deres innsats hadde betydning for de norske troppenes retrett. Både fenrik Dahl og sersjant Arntsen kunne, hver for seg, se to britiske soldater som var døde, og etter Arntsens utsang, ille tilredt og trolig utsatt for håndgranatangrep. Retretten deres var imidlertid noe panikkartet og troppen trakk seg tilbake før eskadronen hadde gjennomført sin retrett, kanskje unntatt en mindre enhet som trakk seg opp på platået i området Bakketun/ Borgen. Trolig den engelske pionertroppen som tyskerne fanget. Fenrik Alf Dahl, Leksvik. Sjef for Fenrik Alf Tiller, Verdal. Sjef for 4. tropp. 2. tropp.
---- 65 Krig ---- Lastebilen til Lars Valbekmo, ble skutt i brann på Fæbyenget. Lars Valbekmo, som var en av de som transporterte engelskmennene, mistet ved dette høve sin lastebil. Før han visste ordet av det, stjal de bilen for å returnere til Stiklestad, slik at han som sjåfør ble stående igjen og måtte ta beina fatt for å komme seg unna. Engelskmennene kom imidlertid ikke langt opp over Stiklestadveien, før bilen ble skutt i brann og totalhavarerte. Men tilbake til forsvarerne ved elvebredden. Eskadronen hadde situasjonen under full kontroll og det tydet på at det kunne bli en lang varig feide. Eskadronsjefen sendte derfor motorsykkelordonnansen til trentroppen, løytnant Myhr, med ordre om å skaffe fram mat til troppene. Situasjonen endret seg nå på et blunk, for på Trones hadde det skjedd saker og ting. Georg Olsen var en av de som hadde vakt ved Mølla og som hadde fått beskjed om å komme seg i sikkerhet. Han drog heim til Trones. Etter å ha kokt seg en kopp kaffe, fikk han se røyk fra en båt ved kaia. Det var Innherredske «Kong Oscar» som hadde lagt til og tyskere holdt på å gå i land. Olsen sprang straks til Trones gard for å ringe til eskadronsjefen om det han så. Men på telefonsentralen var det intet svar å få. Etter at tyskerne hadde passert Åkerhus, prøvde han å ringe derfrå, men også nå med negativt resultat. Sentralbetjeningen var permittert uten at det var satt inn militær betjening. Georg Olsen mener
---- 66 Krig ---- Jordbunkeren ved Eriksengården med utsikt over kampområdet. også at det var en vaktpost på Blåberget, men at denne ble trukket inn sent fredag kveld. Petter Woll, som var en av observatørene i kornsiloen og som det var på tale skulle fortsette tjenesten på Blåberget, mener det samme, uten at noen av dem kan si hva det var for slags vaktpost. Olsen mener at styrken som gikk iland på Trones var på knapt hundre mann. Denne antakelse støttes av andre øyenvitner. Da motorsykkelordonnans Kristian Gjone kom til Nestvold, så han ingen tyskere. Han ble stående inne på gården og pratet noen ord med løytnant Myhr. Et par minutter, mener han. Da han skulle returnere til Øra, får han, i det han skal runde hjørnet på stuelåna på Nestvold, se at tyskerne er i ferd med å passere gårdsvegen. Han bråstopper, blir et øyeblikk stående og se på tyskerne, «og tyskerne så på meg», forteller Gjone. Han bråvendte og kjørte ut andre vegen, om Holtekrysset, Bakketun og på Øra hvor han straks varslet løytnant Mortensen om hva han hadde observert. Etter at han hadde bragt frem retrettordre til troppene, ble han bedt om å undersøke hvordan det var gått med tren troppen. Han tar da samme vegen, om Bakketun. Undervegs møter han Ellen Louise Forberg, som er på veg mot Øra for å avløse på telefon sentralen. Hun returnerer da hun får høre hvordan situasjonen er. Litt lenger fram treffer han Jenny Weisæth, hun kommer fra Nestvold, hvor hun har tjenestegjort som lotte, og kan berette at trentroppen er tatt av
---- 67 Krig ---- tyskerne. Gjone returnerer, men nå legger han vegen om Gudmundhus og Haugslia. Nå kom det godt med at han på eget initiativ hadde fore tatt vegrekognosering på forhand. Tyskerne hadde nå tatt til å rette ilden bort over slettene nord for Øra, og Jenny Weisæth får ei kule gjennom sykkelhjulet mens hun fortest mulig tar seg heim for å ta seg av barna som var alene heime ikke langt unna. Hos Ole Borgen på Mikvold lille, ble nedslaga fra bergartillerienheten ved Rinnleiret så nærgående, at de i all hast måtte flykte heimefra. Det ble ei dramatisk flukt. Foruten Ole, var det kona, Elise, og datteren Maja. De ble nærmest tatt under systematisk ild av tyskerne som kom nordfrå, og det var ved sprangvis framrykning mellom gjød seldunger, som var kjørt ut, at de berget seg. Ole ble imidlertid truffet i arma og så alvorlig såret at den aldri ble funksjonell mer. Maja var også nære på, ei kule gikk gjennom håret. Etter at de kom fram til vegen Nestvold - Holte, hadde de god dekning i veggrøfta. Gårdshunden, som de hadde med, røpet imidlertid hele tida hvor de befant seg. Ved Holtekrysset, hvor de måtte over vegen, var det nærmest et under at de klarte seg, for akkurat der var kulenedslaga tett omkring dem. Situasjonen for eskadronen var med ett blitt prekær. Veien nordover, som var beregnet retrettveg, var blokkert av fienden og det var over hengende fare for å bli omringet. Samme hvilken måte man snur og vender på det, er det klart at eskadronssjefen i denne situasjonen handlet iskaldt og med stor fatning. Eneste retrettveg var mot Stikle stad. Stillingen i Veita sett forfra. Et ansikt kan skimtes i bunkeråpningen. Verdalsboka — 5
---- 68 Krig ---- Løytnant Leif Myhr, Skogn, sjef for tren troppen. Fridthjof Hansen, nestkomman - der ende i 4. tropp, sersjant i 1940, senere rittmester, eneste befalingsmann som ble dekorert etter krigshandlingene i Nord- Trøndelag. Ordren til eskadronen var å holde bruene lengst mulig, men nå var situasjonen håpløs. Retrett var det eneste mulige for å berge styrken, men det gjaldt og å unngå en panikkartet flukt med det tap av menneskeliv det kunne medføre. Først foretok løytnant Mortensen en omgruppering, i og med at to lag av 4. tropp, med fenrik Dahl, ble trukket ut av stillingene ved elva og tilbake til området Essostasjonen- Nyveien, for å demme opp for innmarsjen nordfrå og som sikring for at retrett kunne foretas. Deretter tok eskadronssjefen, pr. telefon, kontakt med regimentet. Av regimentsadjutanten fikk han da vite at regiment sjefens ordre om retrett til Stiklestad allerede var gitt. Denne ordren kom imidlertid ikke fram til eskadronen, noe som representerer en ufor klarlig svikt, med eller uten hensikt, i ett eller annet sambandsledd. Kampene fortsatte ennå ei stund, men kl. 07.30 var retretten i full gang i følgende orden: Først 3. tropp ved Godtemplarlokalet, deretter fulgte 1. tropp (ved Eriksengården) og 2. tropp (ved jernbanebrua) som i første omgang ble beordret til gatekrysset ved Essostasjonen. I dette øyeblikk var det bare resten av 4. tropp, under kommando av sersjant Hansen som lå igjen i stilling ved vegbrua, som dekket retretten for eskadronen. I følge Frithjof Hansen fikk hans lag ingen ordre om retrett. Det riktige er nok at ordren var ufullstendig og ble misforstått.
---- 69 Krig ---- Under retretten kom 3. tropp i ganske heftig skuddveksling ved Sparebankhjørnet. Mens derimot fenrik Dahl med sin halvtropp som bl.a. hadde gått i stilling i Næssgården, ikke fant det formålstjenlig for retrettens skyld å åpne ild mot tyskerne som rykket fram langs jern banelinja. Den engelske troppen var et øyeblikk involvert i ganske heftig skuddveksling med tyskerne som falt nordmennene i ryggen, men trakk seg tilbake før den norske retretten kom i gang. Tilbake i stillingene ved elvebredden lå sersjant Hansen med 3. og 4. lag av 4. tropp. De fikk tyskerne helt opp i sine stillinger og var i en meget prekær situasjon, og det kom til nærkamp. Da Ludvig Harsvik, som var sjåfør på ammunisjonsbilen, skulle snu bilen, klar til retrett, fikk han en tysk handgranat så å si inn i bilen til seg og ble så hardt såret at han døde kort tid etterpå. Bilen ble totalvrak og dermed hadde eska dronen også mistet ammunisjonsbilen. Det ble nå adskillig dramatikk ved Godtemplarlokalet og Selnesgården. Dette har en ganske gode beretninger om fra sersjant Hansen, Fredrik Brandt, Følling, og Ole Halsan, Levanger. En tysk håndganat raserte eskadronens ammimisjonsbil og drepte sjå føren Ludvig Harsvik. Plutselig fikk hjulryttersoldat Odd Lervold og Fredrik Brandt se tre tyskere i ferd med å klargjøre for angrep med håndgranater. De reagerer lynkjapt, setter på bajonett og går til angrep med krigshyl. Lervold først
---- 70 Krig ---- med Brandt hakk i hel. Tyskerne kan ikke kaste granatene, for nordmenn ene kommer for nære og de flykter. Den ene som sto på trappa til Godtemplarlokalet, smetter inn der. De to andre innom porten til Gravås gården, men for den ene var det såvidt «katta nådde nova», for bajonettspissen til Lervold var uhyggelig nære ryggen på ham. «Hadde vi stoppet opp og skutt, hadde vi tatt dem», forteller Brandt. Men her lar vi sersjant, senere ritt mester, Fridthjof Hansen fortelle slik som han opplevde det: «Etter at alarmen var gått om morgenen, fikk jeg ordre fra eska dronsjefen om å sende ut en patrulje for å undersøke hvor Odd Lervold. An/ørte i bajo netangrep. tyskerne holdt til, og om mulig finne ut når vi kunne vente dem. Patruljen ble ledet av Fredrik Brandt og de to øvrige var Sverre M. Green fra Helgådalen og Odd Lervold fra Trondheim. Brandt ble senere fenrik i kompani Linge. Patruljen havnet i en tysk avdeling, og ble beskutt. Disse første skuddene falt ca. 10 minutter på klokken 6 om morgenen. Patruljen besvarte ilden og trakk seg tilbake over brua. Melding om dette første sammenstøtet med fienden ble sendt tilbake til eskadronsjefen. Mange av soldatene i laga hadde nå, etter to timers venting i spenning, lyst til å åpne ild mot fienden, men for ikke å røpe våre automatvåpen, ga jeg ordre om at ingen måtte åpne ild før etter kommando. Det var mitraljøsene på jernbanebrua som innledet ildgivninga. Da hadde tyskerne kommet helt fram på elvebredda på andre sida. Jeg kommanderte ild og det smalt samtidig fra samtlige våpen i de to laga jeg hadde kommandoen over. Angsten som hadde kommet sammen med den uutholdelige spenninga på forhand, var nå som blåst bort hos alle. Det virker kanskje grotesk, men da den første tysker rullet ned elveskråningen, var det en av soldatene som utbrøt: «Hurra der datt den første». Etter ei tid fikk vi, av en ordonnans fra eskadronsjefen, ordre om å trekke oss tilbake til bensinstasjonen. Den gang var jeg lite kjent på Øra, og visste om bare en bensinstasjon, den til Gustav Eklo. Men
---- 71 Krig ---- det var til Esso-stasjonen, ovenfor sparebanken, vi skulle ha trukket oss. Jeg ga ordre om at vi skulle trekke oss ut av stillingene og samles ved Eklos bensinstasjon, men der fant vi ingen andre. Jeg sendte ut to mann for å undersøke i stillingene til 3. tropp og stillingene til fenrik Dahls to lag. Disse stillingene var forlatt. Da kommer imidler tid en ordonnans med ordre om at vi skulle tilbake til våre stillinger og holde brua ennå minst 15 minutter. len viss fart kom vi oss tilbake i stillingene, fikk åpnet ild og holdt tyskerne borte fra brua. Like etter at vi var kommet i stilling, kom en av mine soldater fra en liten gruppe lenger bak, bort til meg og sier: «Hansen, æ tru de e tyskera oppi gata.» Jeg visste det lå engelskmenn på Stiklestad, men på det tidspunkt hadde jeg ingen greie på at tyskerne hadde gått i land på Trones, og fant soldatens opplysning usannsynlig. Jeg sa til ham: «Dette er ikke noe du bare må tro, du må være sikker. Undersøk en gang til». Om ei stund kommer han tilbake og holder, litt tvilrådig på sitt: «Æ trur de e tyskera ja». Sammen med meg i skyttergrava hadde jeg Ole Halsan fra Levanger. Han kjente jeg godt fra før og visste jeg kunne stole på ham. «Gå du og undersøk saken nøye», sier jeg til ham. Om ei kort stund kommer Halsan tilbake med beskjed om at soldaten nok hadde rett. «Vi er fullstendig omringet» — var beskjeden Halsan kunne gi. På trappa til losjelokalet får jeg plutselig se en tysk soldat som gjør klar til å kaste en handgranat, men i stedet for å kaste granaten, smetter han inn i losjelokalet. (Tyskeren flyktet for Lervold og Brandts bajonettutfall, som Hansen ikke kunne se fra sin posisjon). Jeg roper da ut ordre om tilbaketrekning og samling bak Selnesgården, hvor vi hadde bilene våre. Vi blir da heftig beskutt av tyskere fra andre enden av huset og det er umulig ånå bilene, som vi imidlertid må ha med oss. Lervold såtte seg da rolig ned på ei trapp og skjøt sammenhengende og hurtig mot tyskerne og dekket oss slik at vi kunne entre bilene. En liten tropp tyskere kom nå østfra over en liten potetåker mot oss, samtidig roper en av våre, at Gravåsgården er full av tyskere. Vi har tyskerne like inn på oss og er fullstendig omringet. Jeg roper da: «Slå att porten på Gravåsgården og skyt gjennom bordveggen». Det ble forferdelig skriking på tyskerne som var fanget inne i gården. Ved Eklos bensinstasjon, som vi måtte forbi såframt vi skulle ta oss ut, hadde tyskerne nå fått opp en lett mitraljøse. Da vi hadde fått sakene våre opp på bilene og kjørte mot mitraljøsen, ble taket på den første bilen nærmest skutt vekk med et forferdelig brak og rammel. Sjåføren fikk panikk og hoppet ut. Jeg fikk stoppet ham og truet ham med colten til åta plass bak rattet igjen. Det var meningen at han skulle kjøre ned mitraljøse stillingen, men denne ordren oppfattet han sannsynlig ikke, for han
---- 72 Krig ---- Fredrik Brandt var den yngste av de norske soldatene i kampene i Verdal. Med fire ukers fronttjeneste i Fin land, en av få med krigserfaring. Senere til England, og kompani Linge. Ble fenrik og opererte i Øst- Norge 1944/45. Gårdbruker i Følling. Ole Ha/san, Levanger. svingte opp Sørgata, like foran stillingen. Tyskerne ble trolig så for fjamset over at vi kom kjørende mot dem, slik at de glemte å skyte. Men i det vi svingte og fikk langsida på bilen mot tyskerne var det en som kastet en handgranat opp i lasteplatten til oss. En høyst übehagelig situasjon. Noen prøvde så godt de kunne å sparke granaten vekk fra sine egne ben, mens andre forsøkte å få tak i den. Jeg tror det var Per Ravlo som til slutt fikk vippet den ut av laste- platten. Etter retrettplanen skulle vi nå ha kjørt i retning av Fleskhus, men sjåføren, som var nærmest i sjokktilstand, oppfattet nok ikke denne ordren, for i stedet for å svinge til venstre ved sparebanken, kjører han opp Stiklestadveien, og først nå får han koplet om fra første gear, som det hittil har gått på med fullt turtall på motoren. At det nå bar mot Stiklestad, mot mine planer og instruks, var et hell og vår redning.» Både Ole Halsan og Fredrik Brandt, som begge tjenestegjorde under sersjant Hansen, bekrefter Hansens skildring av det som foregikk. På ingen måte overdramatisert, sier Halsan. Brandt mener at årsaken til at
---- 73 Krig ---- de ikke ble tatt under ild av mitraljøsen ved Eklos bensinstasjon, var at de kom uventet på tyskerne og for nære mitraljøsen, slik at de ikke fikk mitraljøsemunningen tilstrekkelig høyt. Geværilden de var utsatt for gjorde imidlertid adskillig skade og flere ble såret, derav Odd Lervold dødelig. Han ble i første omgang fraktet til Vuku feltsykehus, senere til Innherred sykehus, hvor han døde 5. mai. Allerede under oppholdet i Vuku var Leirvold klar over sin skjebne, etter utsagn fra de som var i tale med ham der. Da fenrik Dahl, med deler av 4. tropp, trakk seg ut av stillingen i Nyvegen og retirerte til Stiklestad, ble en patrulje av denne avdelingen beordret opp på platået foran Bakketun for videre sikring og observa sjon, deriblandt verdalingen Leif Ness. Eskadronsjefen fulgte med i siste pulje og trodde da at de var de siste av nordmennene som forlot Øra. Sersjant Hansen med sine to Mg-lag kjempet imidlertid ennå i sine stillinger, og det var etter at de øvrige hadde forlatt Øra, at de hadde den største påkjenning. I nærheten av Slottet traff de eskadronen da den rykket mot Øra på nytt. Etter dette måtte sersjant Hansens avdeling være minst 10 minutter etter de andre. Stort sett må en si at retretten ble gjennomført på en mesterlig måte. Den norske styrken rant faktisk som sand ut mellom fingrene på tyskerne. Engelsk kompani ved Flesk hus Etter at tyskerne hadde gått i land på Trones, kunne de uhindret marsjere etter Tronesvegen mot Øra. Langt unna konfrontasjon med en engelsk avdeling, på marsj fra Røra mot Verdal, var det ikke. Den engelske avdelingen var kommet så langt som til Bjørga da tyskerne var i ferd med å forlate båten, og til Fleskhus da tyskerne passerte Holme. Det kan ikke være tvil om at engelskmennene måtte ha obser vert den tyske avdelingen. Engelskmennene stoppet på Fleskhus hvor de trolig oppholdt seg ei god stund, helt passive, inntil de fikk ordre om å trekke seg nordover, om Leksdalsvatnet. Her kommer Georg Olsen på nytt inn i bildet, han ble nemlig engasjert som tolk og vegviser for avdelingen. Engelskmennene er ukjente i området og rådville om hvor de skal ta vegen. Et kart ble skaffet til veie fra sivilt hold, og med Olsen som vegviser, sattes kursen mot Leksdalsvatnet. I nærheten av Lein ble de tatt under ild av tyskerne. Engelskmennene besvarte ilden, men søkte for det meste dekning i skogen og fortsatte retretten. De nådde ut på dagen nord enden av Leksdalsvatnet, og var da meget glade og takknemlige for hjelpa og over å være i sikkerhet.
---- 74 Krig ---- En britisk soldat ved Fleskhus får låne sykkelen til Jon Gausen. De andre t. v. er Åsmund Gausen, Gudrun Gausen Bjartnes og Anny Holm Jacobsen. Tren troppen fanget I forbindelse med at trentroppen ble tatt ved Nestvold, oppsto det mange historier som intet har med virkeligheten å gjøre. Det er riktig at løytnant Myhr først trodde det var engelskmenn. Ikke så merkelig ettersom han visste det lå engelske tropper både på Stikle stad og Røra. Også her gjorde manglende informasjon seg gjeldende. Johan Hynne, som var frivillig sjåfør i trentroppen og egentlig sivil, sto på det tidspunkt vakt og for at det skulle være reglementert, hadde han på uniformsfrakk og lue. Han så tyskerne nærme seg, men var overbevist om at det var engelske soldater. Han smilte ved tanken på at nå skulle tyskerne, som hadde gått til angrep, virkelig få noe å bryne seg på. Smilet forsvant, og det var for sent da feiltakelsen ble oppdaget. At tyskerne oppdaget trentroppen på Nestvold, berodde mye på uheldige omstendigheter. I følge eskadronsjefens ordre: «Pakk klar til avmarsj», var bilene låstet opp og kjørt fram til riksvegen, ettersom
---- 75 Krig ---- planen for eventuell retrett var til Fleskhus. Bilene og en soldat på motorsykkel (Gjone) røpet trolig at trentroppen oppholdt seg på gården, og den hadde ingen mulighet til å komme seg unna. Lottene som tjenestegjorde i troppen unngikk fangenskap, delvis ved hjelp av overkokken, Egil Hynne. I og med tapet av trentroppen, mistet eskadronen mye utstyr og all ammunisjonen ettersom en ammunisjonsbil også gikk tapt på Øra. Det hevdes at den tyske underoffiseren som ledet aksjonen mot trentroppen, ble dekorert med jernkorset for bragden. Etter at troppen hadde overgitt seg, ble den ført mot Øra. På Nestvoldslettene ble de beskutt fra området Mikvold-Bakketun. Egil Hynne ved inngangsdøra til Gravåsgården 40 år etter de dra matiske og uhyggelige hendingene der. Mot Øra på nytt Den engelske troppen som for søkte å rykke fram på høyre flanke til troppene ved elvebredden, kunne kanskje hatt en mulighet til å av skjære tyskerne. Av de som var i trentroppen hevdes at de også ble beskutt av norske sivile under marsjen mot Øra. Snøplogkantene var her imidlertid ennå så høge at de ga beskyttelse mot ilden. På Øra ble trentroppen holdt i forvaring i Gravåsgården. Fire mann, deriblandt Egil Hynne, måtte ta seg av Ludvig Harsvik, som ennå satt i bilen. Han ble bragt inn i bolighuset til Gravas og levde ennå. De fire fikk ikke forlate rommet før Harsvik var død. Dr. Erling Larsen, som var blandt de fangede sivile, ble som lege beordret til den hardt sårede. Til Larsen klarte Harsvik å gi opp lysninger om familie og adresse, men døde etter få minutter. Det var en adskillig redusert eskadron som kom til Stiklestad i halv åttetida om morgenen. Foruten trentroppen, som var tapt, manglet de sersjant Hansen og hans to lag av 4. tropp, samt det laget, eller gruppen som under retretten ble dirigert til området ved Bakketun. På Stiklestad fikk eskadronen straks ordre av den engelske kapteinen om å kjøre på Øra igjen. Løytnant Mortensen protesterte, da han ansa
---- 76 Krig ---- Veteraner fra Motormitr.esk/DR3 sam/et under treff på Rinnleiret 1981. Nr. 4 f.h. er eskadronsjefen Gisle Mortensen. De øvrige er f .v. verdalingene Arnold Kjesbu, Arne Storlunet, Anders By, Alf Tiller, Petter Guddingsmo, Sverre M. Green, Leif Ness og Egil Hynne. de fullastede lastebilene for ideelle mål for tyskernes automatvåpen. Han fikk utvirket at i alle fall de tunge mitraljøsene med ammunisjon ble satt igjen, men ellers var protesten fånyttes. Etter bare fem minutters opphold, rykket eskadronen, opplastet på bilene, fram mot Øra på nytt. Undervegs møtte de sersjant Hansen og hans avdeling, som fikk ordre om å slutte seg til eskadronen. I Haugsgropa ble de tatt under ild av tyskerne, både fra fly og fra området nord for Garpa. Eskadronen gikk da i dekning i grøfta på sør side av vegen. Fenrik Alf Tiller forteller at tyske automatvåpen nesten flerret opp asfalten rundt bena på dem da de hoppet av bilene. Eskadronsjefen valgte nå å rykke fram over Gudmundhus. På bakken ovenfor Haugslia, ble etablert en beredskapsstilling for observa sjon. På grunn av det flate, åpne terrenget, valgtes framrykningsveg nord for Gudmundhus, etter Glåma, dal-sløgda nord for gården. En rekognoseringspatrulje ble sendt fram, men den ble ganske snart tatt under ild av tyskerne. Etter hva motorsykkelordonnans Gjone forteller, ville eskadronsjefen forsøke å ta att Nestvold. Mortensen hadde vel et ørlite håp om at trentroppen ble holdt i forvaring der, samtidig som dette ville være strategisk riktig for et motangrep mot Øra, ettersom
---- 77 Krig ---- engelskmennene forsøkte å rykke fram langs Stiklestadvegen. Gjone fikk i oppdrag å meddele den engelske kapteinen dette. Etter Gjones beskrivelse, hadde kaptein Puttock da kommandoplass i nærheten av Haugsgropa. Denne ga imidlertid beskjed om at løytnant Mortensen måtte avstå fra dette og at engelskmennene nå trakk seg tilbake til Stiklestad. Gjone kunne ikke nytte motorsykkelen, da vegen mot Haugslia var under tett tysk ild. Han måtte løpe over de blaute jordene for å nå igjen eskadronsjefen og troppen som rykket mot Nestvold. Men før han nådde fram med beskjeden, så nordmennene at de engelske soldatene flyktet mot Stiklestad i sine biler. Etter kaptein Puttocks råd ble det gitt ordre om at eskadronen skulle trekke seg tilbake til Stiklestad. Som retrettveg fulgtes områdene nord for Stiklestadvegen, mens bilene og sjåførene returnerte etter vegen. Under retretten holdt det på å skulle skje en katastrofe. Da en avdeling av de norske nærmet seg engelskmennene, ble de tatt for tyskere og fikk engelskmennens maskingeværer rettet mot seg. Ifølge Kristian Gjone, var det sersjant Jorulf Arntsen som klarte å forhindre at engelskmennene åpnet ild mot de norske soldatene. Jostein Blomberg faller På nytt fikk sersjant Hansen og hans mannskaper ordre om å dekke retretten. De trakk seg litt lengere østover og etablerte ny stilling. Mens de holdt på med dette, strømmet engelskmennene forbi. De oppfordret nordmennene til å rømme stillingen, for tyskerne var like innpå. Avdelingen hadde imidlertid ordre om å bli på stedet. For å sikre høyre flanke ble en soldat sendt ut som sikring. Jostein Blomberg fikk dette oppdraget. Han gikk så langt som forbi husa på Gudmundhus og opp langs hekken i retning vegen, for å få oversikt, da ei kule traff ham i magen og han falt om. Det var imidlertid ei norsk kule som felte Blomberg. Han var en av de få norske soldatene som nyttet hjelm under kampene i Verdal, og dette var årsaken til at en av nordmennene, under retretten, tok ham for tysker og skjøt mot ham. Prosjektilet streifet først ei bjørk i alleen og kom trolig i spinn før den traff Blomberg og an rettet så stor skade i mageregionen at han døde av det. Mens han lå ved hekken, forsøkte han å påkalle oppmerksomhet, men eskadronen var nå under full retrett og Blomberg ble igjen. Ved egen hjelp fikk han slept seg inn i stallen på Gudmundhus. Folka på Gudmundhus, familien Slaatsve, fant det om morgenen klokest å rømme heimefra og søkte tilflukt i skogen et stykke unna. Fru Karen Slaatsve fikk imidlertid følelse av at noen kalte på henne, at hun måtte heim. Mannen John Slaatsve og sønnen, Hans, ble også med. 1 stallen fant de Blomberg hardt medtatt. De fikk lagt ham på en divan og
---- 78 Krig ---- Ph Pk o ti ■p ro CU rH 0)
---- 79 ----
Fra Gudmundhus. Steinen midt på bildet, har Hans Slaatsve plassert der hvor Blomberg falt.
John og Karen Slaatsve viste både mot og barmhjertighet slik de tok seg av og stelte den dødende Jostein Blomberg.
---- 80 Krig ---- De /o dagbokbladene som Jostein Blomberg skrev si siste helsing på, mens han lå i stallen på Gudmundhus. bar han inn i stua, hvor fru Slaatsve stelte ham så godt hun kunne. Hun var utdannet sykepleier og således var han i beste hender. De forsøkte å få tak i lege, men forgjeves. Jostein Blomberg døde i stua på Gudmundhus samme dag. Han var ved full bevissthet til siste slutt. Mens han lå i stallen skrev han i sin lommealmanakk ei helsing til sin forlovede og til sin far: «Idag er jeg skutt gjennom underlivet på utpost. Jeg ligger alene igjen her - orker ikke røre meg. Jeg dør sikkert. Min sak med Gud er oppgjort. Kjære Anna - dette er min siste, triste, hilsen til deg. Takk for alt. Hiis far og si takk for alt. Jostein» Den vesle dagboka ble sendt til henne som skulle ha helsinga.
---- 81 Krig ---- Ny retrett Det var ingen samlet eskadron som trakk seg tilbake etter den siste framrykninga. I lag og puljer returnerte de til Stiklestad og nyttet terrengmulighetene til dekning så godt det lot seg gjøre. Det var imidler tid ett lag retrettordren ikke nådde fram til. Sersjant Per Getz med noen soldater oppholdt seg så å si hele dagen på Sandheim (hos Weisæth), og det var først mot kveldinga at de så mulighet til å komme seg unna. Da løytnant Mortensen ankom til Stiklestad, hadde den engelske kapteinen lagt beslag på hans motorsykkel, eskadronens biler og mitral jøser, som meget motvillig ble levert tilbake. Etter tapet av trentroppen, måtte forsyningstjenesten reorganiseres og ny administrasjonsoffiser utnevnes. Per Ravlo ble disponert i denne stillingen. Eskadronsjefen roser Ravlo for den måten han raskt fikk for syningstjenesten til å fungere igjen. Mens mitraljøseeskadronen og den engelske avdelingen oppholdt seg på Stiklestad, fløy tyske fly lavt over flere ganger og en må undre seg over at området ikke ble bombet. I løpet av dagen foretok eskadronen rekognoseringer og gikk i nye stillinger og innrettet seg for kommende natt i disse. Motorsykkelordonnans Kristian Gjone var imidlertid stadig på farten. Ikke før var han kommet til Stiklestad, så fikk han beskjed om straks å melde seg for den engelske kapteinen, og fikk da ordre om hurtigst mulig å bringe ei viktig melding til engelskmennene i Sparbu. Om han klarte det, skulle han få medalje. Vi lar Gjone seiv fortelte hvordan han utførte oppdraget: «Jeg la iveg opp over Leksdalen, men måtte etter å ha kjørt en del av vegen sette igjen motorsykkelen da vegen var sperret av store snø fonner. På Øra og Stiklestad var det bart, mens det i Leksdalen var tildels djup snø. Jeg sprang opp til en gard ovenfor vegen og fikk straks låne hest, samtidig som jeg ba mannen på gården om å ringe til en gard ca. 6-7 km lenger fram om å ha en ny hest klar. Videre ba jeg ham ringe til Sparbu og be dem sende en bil mot meg så langt det kunne kjøres med bil. Da jeg kom dit hvor to smågutter sto med den neste hesten klar, hoppet jeg av, men klarte nesten ikke holde meg på føttene. Jeg hadde ikke sadel og var temmelig lemster av rideturen. Det var ikke langt opp til gården, og jeg fikk nå lånt meg slede. Mens jeg kjørte, fløy en hel del tyske bombefly lavt over vegen mot Steinkjer. Kort etter fikk jeg se svarte røykskyer velte opp. Jeg vet ikke hvor langt jeg hadde kjørt da jeg kom til en bil som sto og ventet. Med bilen gikk det raskt til Sparbu og jeg fikk levert
---- 82 Krig ---- meldinga. En norsk offiser, Matheson, som var hos engelskmennene, ordnet med mat til meg. Men før jeg rakk å sette meg til bordet, kom den engelske sjefen og sa at jeg ikke kunne spise, men måtte straks dra tilbake til Stiklestad med ei melding. Så gikk det tilbake på samme måten, med bilen dit hest og slede sto, med slede til ridehesten og med denne til motorsykkelen. Det var et forferdelig føre.» Hos engelskmennene på Stiklestad fikk Gjone endelig sitte i fred og spise et godt måltid. Men noen medalje hørte han aldri mere om. På gårdene omkring Stiklestad ble de norske soldatene godt mottatt denne dagen. Det er flere eksempler på at det ble laget mat til dem, bl.a. rømmegrøt. Gjone har en liten historie om dette, som ikke bare viser gjestfriheten, men hvor lite folk den gang forsto av krig. «Ved alleen til prestegården ble det laget et mitraljøserede. Da det var ferdig og guttene satt på kanten, kom ei jente fra prestegården med et brett med kaffe og kaker til dem. Hun hadde også med et par småbarn. Tyske fly fløy lavt over dem flere ganger mens serveringa foregikk.» Styrke ne trekker seg nordover Seiv om løytnant Mortensen fra 15. april var beordret som militær kommandant i Verdal, ansa den engelske kapteinen seg som den som hadde kommandoen over både de norske og de britiske styrkene. Denne holdningen førte selvsagt ikke til det ønskede samarbeide. Ca. kl. 17.00 ga kaptein Puttock ordre om å trekke nordover. Løytnant Mortensen fikk nå valget mellom å stille seg under kapteinens kommando, eller føre sin avdeling seiv. Mortensen hadde ingen beten keligheter, han valgte straks det siste alternativet. Eskadronens nestkommanderende, fenrik Amundsen, ble sammen med motorsykkelordonnans Gjone sendt til Aksnes i Leksdalen for å rekvirere hester og sleder. Etter militær ordre var ikke vegen fra Aksnes og nordover brøytet. Gjone forteller om dette oppdraget at han gruet seg for å gi beskjed til bøndene om å skaffe hester. Våronna var ikke langt unna og de hadde sikkert god bruk for hestene seiv. Bøndene var imidlertid både vennlige og hjelpsomme, så det ble ikke så übehagelig, sier Gjone. Ved Aksnes ble eskadronens utstyr omlastet på sleder og så måtte de ta i bruk den gamle, tradisjonelle trekkrafta i Kavaleriet, hesten. Bilene ble satt igjen, men ikke ødelagt, for som Mortensen sier i sin rapport, det var ennå håp om å se dem igjen. Gjone såtte igjen motorsykkelen der han tidligere på dagen lånte ride hest. Neste dag dro han tilbake, sammen med Odd Refsås, som ad omveger hadde kommet tilbake til eskadronen fra Skogn. Tross snøen,
---- 83 Krig ---- fikk de basket motorsykkelen over til Henning. To motorsykler var det eneste motoriserte eskadronen hadde i behold etter bataljen i Verdal. Eskadronen hadde ankommet Henning i midnattstida og ble inn kvartert i skolen og forsamlingshuset. Hester og sleder ble sendt tilbake til eierne. Eskadronen ble forflyttet til Binde, senere Jørstad og til slutt til Svarva øvre på Snåsa. I denne tida ble eskadronen reorganisert, fikk delvis nytt utstyr og mannskapene øvet og trimmet, slik at da kapitula sjonen kom, var den bedre rustet til kamp enn noen gang tidligere i sin korte historie. Motormitraljøseeskadron/DR3 ble satt opp i Verdal under ekstra ordinære og vanskelige forhold. Den var en nyskapning i Kavaleriet. Eskadronen ble ikke reetablert etter krigen. Dens historie ble kort, hektisk og dramatisk. Seiv om det ikke var så mange verdalinger i denne avdelingen, så vil den i historisk henseende, i all framtid, ha sin spesielle tilknytning til bygda. Løytnant Mortensens rapport om krigshandlingene i 1940 inneholder ganske skarp kritikk mot engelskmennene. Denne del av rapporten har ikke vært tilgjengelig. Men mellom linjene i det foreliggende, som er meget konsentrert og ordknapt, kan en lese skuffelse over engelsk mennenes oppførsel, passivitet, egenrådige opptreden og mangel på samarbeidsvilje. Om befal og mannskaper i eskadronen, sier Mortensen, at de den gangen lå godt over det norske gjennomsnittet. De kjempet godt og det var lite tegn til svikt mens troppene lå i stillingene. I forhold til de tyske soldatene, var de imidlertid å betrakte som helt uøvde, og eskadron sjefen tror ikke det ville ha gått særlig bra om han hadde blitt nødt til å manøvrere med dem. Konklusjon etter kampene ved Verdalsøra Det var tyskerne som sto på valen som den desiderte seierherre. Både norske befalingsmenn, soldater og sivilfolket hadde ettertrykkelig fått demonstrert den tyske krigsmaskinens slagkraft og effektivitet. Tyskerne gikk ikke til angrep med noen overveldende overlegenhet i styrke, trolig knapt 300 mann, og tross forholdsvis stort tap av mennesker, hadde de fullført oppgaven de var pålagt. Hvor mange tyskere som falt i Verdal 21. april 1940 vil kanskje aldri bli helt klarlagt. Om dette er det ulike oppfatninger og det verserer ulike tall. En angivelig tysk rapport skal ha angitt tåpene til hele 278 falne. Denne rapporten har det ikke lykkes å oppdrive. Tallet synes urimelig høyt og er kanskje en forveksling med den samlede tyske styrken. Øyen vitner til landgangen på Trones, anslår denne styrken til i underkant av 100 mann, og da en vet at togtransporten førte ca. 200 mann (et Verdalsboka — 6
---- 84 Krig ---- forsterket kompani), skulle dette styrke teorien om at den samlede styrke var omkring 278 mann. Sivile som ble ført over Ørmelen kort tid etter at kampen ved bruene opphørte, mener å ha registrert ca. 30 kropper som lå bort over jordene, på og ved vegen. Disse kunne imidlertid ikke se området ved jernbane brua, samt at det var foretatt delvis opprydning da de passerte vegbrua. Det tyske nordpartiet hadde også sine tap under den dramatiske slutt fasen. En haug med blodige uniformseffekter som var samlet sammen i Selnesgården fortalte sitt tydelige språk. Etter dette og utsagn fra noen av de som deltok i forsvaret av Verdalsøra, skulle tyskernes tap sannsynlig ligge et sted mellom 50-70 falne og sårede i Verdal. Det var i tilfelle et meget stort tap. Ut fra innhentet materiale fra annet hold, er det realistisk å tro at tallet døde tyskere var i nærheten av 20, men et betydelig større antall sårede pluss savnede. Hva angår landgangen på Trones, så kunne den kanskje ha vært forhindret med en forholdsvis liten norsk styrke på plass. Tyskerne hadde ingen mulighet til å klare å forsere bruene, og kompaniet som her gikk til angrep, ble så mye skadeskutt, at det neppe ville klart å kaste nordmennene ut av stillingene ved å gå over isen og angripe i flanken. Såframt tyskerne hadde blitt stanset ved Verdalselva, hva ville da ha skjedd? Mest trolig ville tyskerne ha angrepet med flybombing. Flyene var på plass nesten med det samme Øra var i fiendens hender, og grønne signaler gikk opp fra bakkestyrkene om at alt var under kontroll. Ved at nordmennene totalt manglet luftvern, kunne tyske fly uhindret ha gått til presisjonsbombing av de norske stillingene, og utradert Øra fullstendig. Etterpå, når en kjenner det videre forløp, kan verdalingene og de som kjempet, tross alt være glade at det ikke gikk verre enn det gjorde. Skuffelse Det var stor skuffelse blandt folket over utfallet av trefningen ved Verdalsøra. Skuffelse fordi det hadde vært en entydig tillit til at det skrøpelige norske forsvaret der skulle stanse tyskerne, ja, til og med jage dem på flukt. Det som hadde rådet av optimisme, ble snudd til engstelse for hva de nærmeste dagene ville bringe. En ting var imidlertid nesten alle sikre på, at norske og allierte styrker ville slå til og gjenerobre Verdalsøra. I denne forbindelse oppsto det mange ville rykter. At tyskerne grov seg ned og laget forskansninger ble og tolket som at mot angrep var ventet når som helst. Uvissheten og arrestasjoner som tyskerne foretok den første dagen, gjorde at de som hadde heimene sine på og omkring Øra, kviet seg for å vende tilbake. De foretrakk å være evakuerte ennå ei stund. Flere hen-
---- 85 Krig ---- Mange ventet at norske styrker ville gjenerobre Verdalsøra. De kom tilbake, men da som en slagen arme. Her en kavaleriavdeling på veg til Rinnleiret først i juni. Den fremste rytteren er løytnant Svein Hofstad fra Verdal. vendte seg til lensmannen, som hadde etablert improvisert kontor på Hegstad. For å få mere visshet, ble politibetjent Ola Ahlgren, natt til 26. april, i all hemmelighet sendt på ski over fjellet til Snåsa for å kontakte den norske kommandoen. Også fra norske militære myndigheter ble til bakeflytting bestemt frarådet. Håpet på, og frykten for motangrepet, som folket var opptatt av, var således realistisk nok. Motangrepet kom aldri. Med skituren til Snåsa, var Ola Ahlgren i virkeligheten den første kureren fra Verdal som tysk besatt område. Av instanser som i disse aprildagene etablerte improviserte tilhold ute på bygda, kan nevnes: Distriktslegen hos Nils Wohlen, apoteket på Lyng, samt at doktor Schnitler prøvde å holde praksisen gående fra Hallem Vestre. Modige jenter Det tok noen dager før folk våget seg på Øra igjen etter at stedet var tatt av tyskerne. Særlig ble det ansett som vågalt for mannfolk de første dagene, og det var noe i dette. Tyskerne arresterte nesten det de kom over av mannfolk. De som hadde helt nødvendig ærend på Øra, valgte
---- 86 Krig ---- derfor å sende kvinnfolka. Blant annet var det ikke så få av innbyggerne på Øra som hadde gris, og de som hadde eiendom var selvsagt spent på hvordan det sto til. Hos Jakobsen i Veita hadde de gris. Så nære de norske stillingene som det var, fant de det tryggest å evakuere litt på grisen også, til Johannes Risan, et par hundre meter lenger unna. Da det led så langt som til onsdag, måtte noen sørge for at grisen fikk mat såframt den ikke skulle svelte ihjel. Den hadde ikke fått hverken vått eller tørt siden lørdag. Søstrene Klara og Ragnhild Jakobsen, senere gift henholdsvis Leinum og Johansen, tok på seg turen til Øra for å se til grisen. De fikk med seg ei som hadde middelskole til tolk. Da de kom så langt som til gamle lensmannsgården ovenfor Garpa, dukket plutselig en tysker opp av veggrøfta. Han var kamuflert både med kvister og gras. De ble selvsagt redde. Det var virkelig prekært. Middelskoletysken hjalp heller ikke så mye så de prøvde å hjelpe til med litt norsk. — «Hjem - gris», måtte da vel tyskerne forstå. Flere ganger ble gjentatt «Hjem - gris». Omsider kom det til forståelse. De måtte gå til Grennes Hotell for å få passerseddel. Da de passerte apoteket kom det ut en nordmann og ville ha dem inn der. Men de var pålagt å få tak i passer seddel, så det kunne de ikke. De fikk imidlertid nærmest ordre om å komme tilbake til apoteket når de hadde vært på hotellet. På hotellet traff de Helmer Hofset, som fungerte som tolk for tyskerne. Han advarte dem mot å gå tilbake til apoteket, for der var det tyskere som bare hadde ett i tankene, nemlig å få tak i kvinnfolk, og nordmannen var deres hjelper. Klara og Ragnhild skulle imidlertid heim for å mate grisen. Fortsatt gikk det på «Hjem - gris», når de ble stoppet av tyskere. Heime i Veita skar de opp rå poteter til grisen. Mens den ene var i kjelleren og skar poteter, sto den andre vakt i porten. Da de kom fram til Risans bolig, var det heller ikke så enkelt. Det var tyskere der også. Nå var de og uten tolk, men «gris - mat» måtte da vel tyskerne forstå. Tyskerne ville imidlertid heller slakte grisen enn å gi den mat. Omsider fikk de slippe til og fikk måtet grisen skikkelig, før de tok seg tilbake til evakuerings stedet i Volhaugen. Historia forteller litt om forholda den første tida etter at tyskerne kom. Tyskerne vil ha folket tilbake Tyskerne mislikte denne situasjonen. De ville ha ørbyggene tilbake til heimene sine. En av årsakene til dette var nok at de regnet med at det ville ta noe av brodden av det ventede motangrepet såframt nord mennene risikerte å skyte på egne landsmenn. Dertil var tyskerne
---- 87 Krig ---- utrygge over egen sikkerhet ved ikke å ha den fulle kontroll over befolk ningen. De kunne registrere at folk belaget seg på lengere tids evakuer ing, ved at flere var på Øra og hentet nødvendig husgeråd. Etter påtrykk fra tyskerne, sendte ordfører Nevermo ut følgende opprop den 27. april: 1. Jeg har idag opptatt mitt arbeide i Herredshuset. 2. For å ivareta alle forhold som skal føre til et normalt og fredelig liv for innbyggerne og til en god forståelse med det tyske militæret, er det dannet en komite. Denne består av følgende personer: Banksjef Braarud, ordfører Nevermo, dyrlege Grøholt, gård bruker Forberg og apoteker Elstad. 3. Det tyske militæret kan på grunn av sin sikkerhet ikke tillate at folk ukontrollert kommer og går. Derfor ber komiteen i interesse av et godt samarbeide og for at befolkningen skal få beholde sine egne saker, igjen vende tilbake til sine boliger og ikke bringe hus geråd bort fra Verdalsøra. Når det er helt nødvendig å bringe husgeråd ut, da skriver jeg ut en passerseddel. 4. Borgerne i Verdal som igjen vender tilbake til husene sine, blir garantert fritt å kunne gjenoppta sitt arbeide. Deres liv og eien dom blir beskyttet av tyske militære. 5. Enhver innbygger i Verdalsøra må ha et pass som er underskrevet av meg og militærforvaltningen. 6. Disse anordninger trer iverk straks. Seiv om oppropet hjalp noe, følte mange evakuerte seg ennå usikre, og det ble ikke noe fart i tilbakeflyttinga før de norske styrkene nord i fylket kapitulerte den 4. mai. Da var det til stor lettelse for de som hadde mattet huse alle disse evakueringsgjestene. Det var imidlertid ikke så lett å få hjulene i gang. Særlig skapte penge mangelen problemer. Stor hjelp var det i det lokale penge systemet som var etablert, anvisningene som sparebanken, kommunen og samvirkelaget utstedte. Det kan nevnes at dette var noe spesielt for Verdal, og Myntkabinettet var etter krigen svært interessert i å få tak i noen av disse kriseanvis ningene. Beredskapen ved bruene Etter krigsutbruddet 9. april, ble de viktigste bruene i Verdal besatt av sivile vaktmannskaper, først og fremst i den hensikt å hindre sabotasje. De var bevepnet med kragere, skarpe skudd og som markering hadde de hvite armbind. I virkeligheten var dette en gammel beredskapsordning
---- 88 Krig ---- som skrev seg fra den tida man hadde lagtroppsordning i skytterlagene. Foruten bruene ved Øra, var det de to bruene i Vuku, Steinsbrua og St. Olavs bru som var belagt med slikt vakthold. Det er ikke så mye konkret en har å holde seg til om dette vaktholdet. På Øra var Ole Borgen vaktsjef. Om morgenen 12. april melder han fra til lensmannskontoret, at det sivile vaktholdet opphørte da militæret overtok. Motormitraljøsetroppen hadde imidlertid forlatt Øra etter middagen før. Det gikk bare en time etter at Borgen hadde levert sin melding, så kom det ordre fra divisjonskommandoen at sivil bruvakt skulle etableres på nytt. 1 Vuku skjedde omtrent det samme. Her ble imidlertid vaktholdet overtatt av landvernssoldater med sersjant Søren Bergsmo som vaktsjef. På Steinsbrua var Gustav Væren vaktsjef for sivilvakta, ellers var det for det meste medlemmer av Inndal skytterlag som gikk vakt her. Etter noen dager ble disse også utstyrt med uniformer. Pensjonert løytnant og vaktmann i Vaterholmen, Bøe, overtok kommandoen. En av de første dagene det var sivilvakt, skjedde det en episode ved Steinsbrua som såtte en støkk både i vaktmennene og de som bodde i nærheten. Et tysk fly kom østfra og nedover dalen. Tause betraktet de fire mennene på brua flyet som nærmet seg. Ikke et ord ble sagt, men plutselig hørtes det ladegrep hos vaktsjefen og så smalt det. Nummer to fulgte eksempel, deretter nummer tre, mens den fjerde som ikke var aktiv skytter ble for sen. Trolig traff de flyet, for over Finnmyra vendte det om og kom lavt mot brua, liksom det gikk til angrep. Vaktmennene smatt lynkjapt under brua. Intet hendte, men episoden skremte folket i nærheten og vaktene fikk alvorlig henstilling om ikke å skyte på flyene oftere. Vaktlaget som sto for episoden ble etterpå kalt «skytterlaget». Både vakta i Vuku og ved Steinsbrua var intakt til et par dager etter at tyskerne hadde inntatt Øra, men da det kom telefonbeskjed om at tyskerne var på veg opp over dalen, fant vaktene det klokest å fordufte litt brennkvikt. Noen stakk til og med til skogs. Like vel kan man si at det var på disse to stedene at den siste norske skanse falt i Verdal i april 1940. Bruvakt ved Bergsgrav Vegbrua ved Øra var i første omgang sperret slik at sivil trafikk kunne passere, men ganske snart ble sperringene gjort total. Samtidig ble det opprettet sivil vakt ved Bergsgrav der vegen krysser jernbanen. Her ble det nyttet jerntønner med vegsalt som sperring. Dette var en utsatt vaktpost, og militært sett, i ingenmannsland. De første dagene var det adskillig påtrykk av folk som ville nordover, bl.a. evakuerende fra Trondheim, slike som hadde slekt og familie lenger
---- 89 Krig ---- nord i fylket og ungdommer som ville melde seg frivillig til krigstjeneste. For de som gikk vakt kunne det bli übehagelige dialoger med de som måtte gjøre vendereis. Men instruksen var klar: Alle personer og kjøre tøyer, som vanlig ikke hadde tilhold i området, skulle stoppes og på legges å returnere. For de mest pågående og slike som oppga viktig grunn for å komme seg nordover, ble pr. telefon tatt kontakt med mili tærkommandoen på Øra. Løytnant Mortensen var imidlertid konse kvent og bare i helt spesielle tilfeller hvor det forelå militær betydning, ble det sluppet folk gjennom sperringene. Alt i alt må det sies at plass kommandanten på Øra hadde ganske god kontroll med inn- og ut passering av det militære området, som Verdalsøra nå var. Vakttjenesten ved Bergsgrav var også frivillig. Gustav Norum som bodde i Stamphusmyra, hadde det organisasjonsmessige ansvar for vakta, samt å skaffe personell. Så svært mange villige var det ikke. På Rinnleiret var det telefonvakt på 3 mann. Like før midnatt, lørdag den 20. april, nøyaktig kl. 23.40, kom den ene av telefonvaktene fram til Bergsgrav, og ba om at følgende melding, mottatt fra Levanger jern banestasjon, måtte meddeles militærkommandoen på Verdalsøra: «Tyskerne passerte Langstein pr. tog på veg nord-over kl. 11.30». Bud bringeren ba om at det måtte tilføyes, at meldinga ikke var bekreftet (skriftlig). Meldinga ble omgående, fra telefonen hos handelsmann Norum, meddelt løytnant Mortensen personlig. Hvilken tiltro løytnanten hadde til meldinga er ukjent. Den er i allefall ikke nevnt i noen rapport. Den er også ganske merkelig, såframt tyskernes egen rapport er riktig hva angår tidspunktet da troppetoget startet fra Stjørdal, nemlig ikke før kl. 01.00, hvilket er Vå time senere enn meldinga. Opprinnelsen for meldinga vil kanskje være et mysterium for alltid. Vaktposten ved Bergsgrav er ikke nevnt blant de sikringstiltak som ble gjort i forbindelse med den militære situasjonen i Verdal i april dagene 1940. Sikkert er det imidlertid, den tok av for et ellers stort press for vaktholdet av vegbrua ved Øra. Denne vaktposten var intakt helt til det tyske troppetoget stoppet på Rinnan. Siste vaktavløsning skjedde kl. 02.00 den 21. april, og den siste vakta var det Lars Tingstad og Ivar Krokstad som hadde. Etter at tele fonvaktene på Rinnleiret hadde passert, og hadde bekreftet at det var tyskerne som hadde kommet, hadde de ikke annet å gjøre enn å komme seg vekk. En umulig vaktmann ved Graven bro Onsdag 17. april 1940 var en finværsdag. Klart og blikkstille, men kjølig. Ved vaktposten på Bergsgrav hadde det vært ei rolig natt. At
---- 90 Krig ---- vegen var sperret var tydelig kjent slik at pågangen om passering var minimal. Denne morgenen skulle likevel arte seg litt annerledes. De to som hadde vakt, en mann i 60-åra, og en ungdom på 19, var helt forskjellige på mange vis. Den eldre som hadde adskillig tid bak seg som leirarbeider i en militærforlegning, underholdt uavbrutt med histo rier fra militærlivet, en etat han beundret, særlig offiserskorpset. Hans fortellermåte var ganske spesiell, han nyttet mye fakter i stedet for ord, slo sammen hæla, gjorde honnør o.s.v. 19-åringen, som syntes han var en betydningsfull person med vakt oppdraget, følte seg innerst inne liten og utilstrekkelig. I den svarte skinnlua hadde han et stort, rundt sølvmerke, medalje fra verdals mesterskapet i fotball. Dette for å gi litt mer autorativt inntrykk, og på brystet en gammel teaterkikkert, hengende i ei skoreim. Praten stoppet plutselig, motordur trengte gjennom morgenstillheten, og i den låge morgensola blinket det av bil i Mulelia. Kikkerten kom opp. En rød-brun bil nærmet seg med stor fart. Den passerte Rinnleiret og det var sikkert den ville komme fram til sperringa. Kunne det være tyskere? «Vi må gjemme oss», sa den eldre. Han var redd. Det smittet over på den andre, som kanskje ikke hadde vett nok til å forstå alvoret i situasjonen. Bak en bergknatt like ovenfor vegen fant de skjul. Bilen ble fulgt med øynene helt til den stoppet for sperringa. Det var 2 personer i bilen, sjåføren og en passasjer. De ble sittende. «Vi må snakke med dem», mente den yngste. «Nei! Nei! - Du blir skutt, skutt», sa den andre og tok tak i ermet for liksom å holde den yngste igjen. Ungdommen som så det uholdbare i situasjonen, nærmet seg bilen forsiktig, med sansene i høgspenn, bak seg hørte han, nær mest som høg hvisking: - blir skutt, skutt... Han måtte ta seg sammen og åpnet bildøra ganske bestemt, på vakt om noen i bilen trakk våpen. Intet dramatisk skjedde. To eldre menn satt i bilen, den eldste ca. 60 år med lua godt nedover ørene og et kraftig skjerf gikk nesten sammen med lua. Sjåføren var kjøpmann O. Eikrem fra Levanger. Det var den 60-årige passasjeren som førte ordet og den unge vaktmannen kom ikke til orde før han fikk beskjed om å slippe dem fram. De var ute i meget viktig ærend, måtte nordover til generalen og det gjaldt 200 norske menneskeliv. Dette hørtes svært dramatisk, men vaktmannen holdt seg til ordren om at ingen skulle slippes fram. Han kunne jo ringe kommandanten i Verdal og sprang til Stamphusmyra hvor telefon var disponibel for vakta. Løytnant Mortensen svarte i andre enden på tråden. Det var imidlertid blankt avslag. «De får dra tilbake hvor de kom fra», var hans korte svar. Mannen i bilen var tydelig irritert over beskjeden, og sa: «Jeg er løytnant Aksel Næss. Jeg kommer fra festningen på Hegra, har passert
---- 91 Krig ---- de tyske linjer i natt og ble beskutt. På festningen mangler vi ammuni sjon og andre forsyninger, og jeg må konferere med generalen. Du må ringe på nytt, men nevn ikke mitt navn i telefonen». Det ble ny springmarsj til Stamphusmyra. Løytnant Mortensen ga til latelse til passering. Den unge vaktmannen fikk beskjed om personlig å være med i bilen, om Vuku, og stanse på Øra ved gården til tannlege Sørhuus. «Gjør tydelig anskrik såframt de ikke vil stoppe», sa løyt nanten. Dette var noe ganske annet til beskjed å komme tilbake med, og du verden, hvor spennende dette var. Nå måtte imidlertid den eldre vakt mannen fram fra sitt skjulested. Men da han fikk høre at han kom til å bli ensom ei stund, såtte han seg på bakbeina og sa klart fra, at såframt den andre ble med i bilen, gikk han av vakta, for her torde han ikke være alene, men ville gå heim. Ungdommen måtte ta til fornuft, slik at den andre ble med i bilen. Etter et par timer kom han tilbake. Nå hadde han hatt store opplev elser. Løytnant Næss hadde takket ham i handa for hjelpa og gitt ham et klapp på skuldra. På nytt ble det å slå sammen hæla, militær hilsen o.s.v. for å illustrere møte mellom de to løytnantene. Etter at krigen var over, skrev Aksel Næss en avisartikkel om sin dramatiske tur til generalen i april 1940. Artikkelen hadde som over skrift: «En umulig vaktmann ved Graven bro». Det var attesten den unge vaktmannen fikk. I motsetning til den eldre, hjelpsom og fornuftig. Da de passerte Stene, hadde mannen rettet seg opp i bilen og gjort honnør for bautaen over major Visborg, og Næss avsluttet artikkelen med, at det var slike menn vi hadde bruk for i 1940. Tyskerne arresterte sivile Den sure og kalde vårdagen, 21. april 1940, ga mange verdalinger minner for livet, ikke minst for de som ble arrestert av tyskerne. Utover morgenen og formiddagen tok tyskerne i forvaring det de kom over av sivile på Øra og i nærmeste omegn. De første som ble tatt ble innestengt i Gravåsgården under streng og truende bevoktning. Her samlet de sammen 28 sivile, pluss trentroppen som ble fanget ved Nestvold. Blandt fangene var det ei kvinne, Gunnvor Bye. Hun bestyrte Narvesenkiosken på jernbanestasjonen. Stasjons betjeningen ble også tatt. De hadde sine uniformer på og tyskerne trodde det var marinepersonell. Gustav Ward ble tatt med det samme han stakk hodet opp av kjeller luka heime. Mens skytinga pågikk hadde han søkt tilflukt i kjelleren. Uheldigvis var det en tysker som tittet inn med det samme han kom opp. Noen karer fra Levanger og Skogndistriktet, som skulle innover for å se på krigen, ble tatt på Gravabrua, og ble ført til Gravåsgården. En som
---- 92 Krig ---- fikk ekstra streng bevoktning var Sigmund Hage fordi han hadde noe ammunisjon på seg da han ble pågrepet. Men det var og en soldat som holdt seg til den sivile flokken, Bjarne Bulling fra Beitstad. Han var reservesjåfør på ammunisjonsbilen som ble sprengt i filler av en hand granat, da sjåføren, Harsvik, ble drept. Skrekkslagen smatt Bulling under Gravåsbrygga. Der kvittet han seg med våpen og uniform og da det stilnet, kom han fram i bare undertøyet og strømpelesten, i snø slapset. På den måten håpet han på å bli tatt som sivilist og slippe lengre fangenskap. Sivilstanden ble i første omgang ikke av lang varighet, for tyskerne hengte på ham en norsk uniformsfrakk og et par tyske soldat støvler. Etter ca. en times opphold i Gravåsgården ble de sivile fangene ført bort til fotballbanen og ombord i toget som var kjørt fram dit. Med toget ble de transportert til Trondheim, ei hustri og kald jernbanereise som foregikk i ei av de gamle postvognene. Det var dør i begge endene på vogna og de sto på vidt gap med truende vaktsoldater ferdige til å gripe inn. Tyskerne ga inntrykk av at de ansa disse sivile som meget farlige. Det snødde og trekken i den åpne vogna var forferdelig, mest for Bulling som hadde bare makkoen under frakken. Han skalv og hakket tenner og med hendene prøvde han å pakke for og holde over skrittet, for det var nok der trekken var mest plagsom. Togreisa til Trondheim tok hele 14 timer. Årsaken til at transporten tok såvidt lang tid, var bl.a. et flere timer langt opphold på Hell stasjon. Fangene måtte her forlate toget og ble sperret inne på venterommet, bak tildekte vinduer og med strengt forbud mot å prøve å se ut. Noen klarte imidlertid å finne en gløtt og kunne observere at det fore gikk hektisk virksomhet med førstehjelpsbårer, bandasjerte mennesker o.s.v. Om det var av- eller pålasting som foregikk er usikkert, men mest trolig var det falne og sårede fra kampene i Verdal som ble låstet over på biler. Toget kom til Trondheim ved midnattstida. Fangene ble satt i vare tekt i kjelleren under Katedralskolen. Gunnvor Bye fikk eget rom. Hage ble også skilt fra de andre og fikk flere dagers forvaring, og etter det som ble fortalt, var han i adskillig hardt vær under forhørene. På kjellergulvet var det adskillig med halm å ligge i. Bulling som fortsatt var engstelig for å bli tatt for soldat, fikk i et übevoktet øyeblikk gjemt uniformsfrakken i halmen. Han fikk ei jakke av Gustav Ward og bukse av Morten Veimo, begge deler flere nummer for store, men i alle fall var antrekket nå mer anstendig. Kjelleroppholdet ble heldigvis ikke av lang varighet. Dagen etter måtte samtlige til forhør. Bulling klarte å bli betraktet som sivilist og
---- 93 Krig ---- tjente på det. Strengt tatt skulle han etter frigivelsen ha meldt seg for sin avdeling. I rapporten er han meldt savnet. Etter at fangene, enkeltvis, hadde vært til forhør, ble flokken sluppet på gata. Årsaken til arrestasjonene er vanskelig å forstå, men det kom fram bl.a. at tyskerne mente de var blitt beskutt med ureglementert våpen og ammunisjon, miniatyrgevær samt med dum-dum-kuler, og dette var noe de så alvorlig på. Under visitasjonen i kjelleren, fant tyskerne i en ryggsekk et laken som var sydd av brukte hvetemelssekker, amerikanske og nokså fargerike. Dette ble studert nøye og de ga faktisk inntrykk av at de trodde det var en fane. Om tyskerne sørget for transport til Trondheim følte de ikke noe ansvar for tilbakereise. Togtrafikken var innstilt og det led langt på dag. De færreste hadde kjenninger i Trondheim. Da det var umulig å komme Sivile som tyskerne tok og sendte til Trondheim 21. april 1940, fotograf ert forein Arbeiderforeningen i Trondheim etter løslatelsen. Personene er f.v.: Einar Indahl, Alfred Haugen, Arne Haugen, Steinkjer, Harald Reinsberg, John Sagmo, Levanger, Gunvor Bye, Gustav Ward, Arnold Melbye. Bjarne Bulling, Beitstad, Erling Larsen, Petter Jørgensen, Olav Vestum, Levanger, Albert Rygh, Aneus Rindsem, Sturla Rindsem, Karl Hynne, Morten Veimo, Johan Hynne, Johan Nestvold, Ragnar Veimo, Lars Veimo, Sverre Johansen, Levanger.
---- 94 Krig ---- nordover til Verdal denne dagen, var det bare ett å gjøre, henvende seg til politiet. Der var det god hjelp å få. Det ble ordnet med overnatting i lokalet til Trondheim arbeiderforening. Seiv om det nå også var i halmen, var stemningen betydelig høyere enn natta før. Middag denne dagen og frokost den neste, ble servert på Dampkjøkkenets restaurant — og tirsdag 23. april ble det ordnet med buss til Verdal, alt på Trondheim kommunes bekostning. Trondheim dampkjøkken eides den gangen av familien Garnes, og der ble verdalingene betraktet som sambygdinger og meget vel mottatt. Den underlige flokken vakte ikke så lite oppsikt der den vanket i by gatene, og det var kanskje ikke så rart, for ingen var vel antrukket for bytur, og etter to overnattinger i halm, så de nokså pjuskete ut. Noe sammenstimling rundt dem ble det også. Mange ville høre hva som hadde foregått på Innherred. Ville rykter var i omløp, bl.a. at det hadde vært et stort slag på Stiklestad. Da bussen stoppet ved Stamphusmyra for å sette av noen, var det noen karer som oppholdt seg i butikken der og som fikk det travelt med å komme seg til skogs. De trodde at tyskerne kom for å hente flere. Femti verdalinger skulle sky tes Innesperret i jernbanevogn Tyskerne fortsatte å arrestere omkring på Øra ut over dagen. De gikk faktisk på jakt etter sivile. Den neste puljen ble først samlet sammen i Selnesgården, men senere flyttet og innesperret i en jernbanevogn på stasjonen, hvor ca. 30 satt helt til onsdag kveld. Disse hadde det mer uhyggelig, med trusler om represalier, skyting, hengende over seg, ifølge det som en som var med forteller. Tyskerne var av den mening at fem av dem som falt på Ørmelen, ble skutt av sivile nordmenn. Som straff skulle de skyte 10 nordmenn for hver tysker. Målet for tyskerne var således å samle sammen femti sivile, og når dette tallet var nådd, skulle represaliene utføres. De ble flyttet fra Selnesgården fordi tyskerne ventet nye kamp handlinger og hevdet at det sannsynlig kom til å brenne der. Da de marsjerte til stasjonen, hadde hver fange en halmtapp under den ene arma og ett eller annet husgeråd fra Selnes i den andre, noe de ble bedt om å ta med. Tyskerne virket svært bitre og oppførte seg utrivelig overfor disse fangene. De drakk tett, var beruset og kom til stadighet med trusler. Smått med mat var det til fangene og de led av tørst. Omsider fikk de vann fra Grennes hotell, i en grøtterrin. Det ble ikke store skvetten på hver. Avhørene de måtte gjennom, ble foretatt på Grennes. Offiseren som
---- 95 Krig ---- ledet dette, var heller ingen trivelig type. I alle fall hadde han ikke ut seende med seg. Han manglet det ene øret og fra øretomta til ene munn vika gikk et stygt arr. Onsdag den 24. april, kom det nye tyske tropper og overtok Verdal, og om kvelden ble fangene sluppet løs. Helmer Hofset var blant fangene og det var nok et hell, for han hadde gode tyskkunnskaper og fungerte som tolk, en jobb han ble tvunget til å fortsette med i flere dager. Sivile f anger blant tyskerne under kampen «Hvorfor skyter nordmennene på oss? — Vi er da mennesker vi også. — Hele min tropp er skutt i stykker!» Slik brølte en tysk soldat som kom stormende mot oss fire sivile som var tyskernes fanger mens kampen om Verdalsøra pågikk, den 21. april 1940. Soldaten virket helt vill og med grep om karabinløpet, hevet han våpenet til slag. Vaktsol daten, som passa på oss, kasta seg imidlertid mellom og parerte slaget med sitt gevær, og hindret at den av oss som var tiltenkt slaget, fikk hodet knust. Den sinte soldaten løp videre og brølte. Han hadde nok seiv vært nære på, for et prosjektil hadde flerret opp plysjkragen i nakken på uniformen hans. Ca. to timer hadde det gått siden vi ble arrestert av tyskerne, da vi forsøkte å komme oss heimefra for å unngå å komme i kampsonen under framrykninga mot Øra. Om natta hadde far og jeg gått vakt på Gravabrua til kl. to. Litt over kl. halv tolv kom telefonvakta på Rinn leiret fram til Gravabrua med melding om at tyskerne hadde passert Langstein i tog på veg nordover. Men da de ennå ikke var kommet kl. to, resonnerte vi som så, at da kom de ikke denne natta, for det måtte da være måte på somlekjøring med tog, seiv den gangen. Vi gikk heim og la oss. Ut på morgenkvisten ble vi vekket av naboen som dundra i veggen og ropte at tyskerne hadde kommet til Rinnan. Men før vi rakk å komme oss ut, var utgangen stengt av grønnkledde tyske soldater. Der sto vi, far og tre sønner, rådville hvordan vi skulle gripe det an. Vi gikk ut bakvegen, men kom bare ca. 100 meter før vi ble anholdt og kropps visitert. I den ene ryggsekken, jeg tror det var min, fant de en bra stor kniv, «Bergans sliring» og ei feltlommelykt. «Halbt soldat», sa tyskeren som visiterte. På grunn av alderen fikk far gå videre, mens vi tre andre, Ragnar, Lars og jeg ble arrestert. Harald Reinsberg på Veie, kom ut på trappa for å se hva som foregikk, dermed ble han også tatt. Vi ble ført mot Øra. Etter at Kjæran var passert braket den første mitraljøsesalven fra forsvarerne ved jernbanebrua, og samtidig veltet det svart røyk opp fra husa ved vegbrua. Jeg stoppa opp, men vakta beordra oss videre. Mange slags tanker for gjennom hodet. Vi hadde
---- 96 Krig ---- hørt at tyskerne tvang sivile til å gå foran under framrykning. Ville de også nytte oss til dette? Hva annen grunn hadde de for å ta oss til fange? Det var dystre utsikter og motet var sviktende. Jeg var redd. Skuddvekslinga ble heftigere, og sammen med vakta måtte vi søke dekning i veggrøfta. Kulene hvinte over hodene på oss, slo ned i asfalten og rikosjerte videre med intense hvin. Lyden av granatene som ble skutt ut i nærheten av Rinnleiret var uhyggelig. Det var skrik og rop foran oss, i fremste linje. Det eneste som kunne oppfattes var gjentagne rop om ammunisjon. Etter ca. 1 Vi times skyting stilnet det, bare ett og annet skudd hørtes. Vaktsoldaten stakk hodet over vegkanten og smilte da han vinket oss fram for å se at tyskerne sprang over brua. For ham var dette sikkert en oppmuntring. For oss svært deprimerende, vi trodde tyskerne skulle bli stansa her. Årsaken til at det gikk så raskt å ta Øra, fikk vi høre ganske snart. Litt senere undersøkte vaktsoldaten uthuset på Vestre, der hvor Hofstad bodde. Der fant han et kalkunegg, stakk hull i begge endene og tømte innholdet i seg i en slurk. Ingen ting å si på appetitten, kanskje var det ei skål for seieren. Litt lenger framme var det vi møtte villmannen som ville banke oss med geværet. På Ørmelen var det uhyggelig denne morgenen. Bort over jordene lå det kropper, lik og sårede. Det samme på og langs vegen. Forsøk på å gå utenom en som lå midt i vegen, på ryggen, med vidåpne øyne og apen munn, ble av vakta parert med et bajonettrisp i frakken og ordren: Videre. Det brant på begge sider av vegen og heten var sterk. Husa nærmest brua visste vi var satt fyr på av nordmennene. Men de øvrige brannene måtte være forårsaket av tyskerne. Like ved det brennende huset til Anna Fikse, lå to omstreifere som hadde overnattet der. De ble skutt med det samme de kom ut, og så nære varmen at hår og klær var delvis avbrent og kroppene svidd. Et uhyggelig syn. Vi fryktet for hvordan det var på Øra-sida. Men der var det tomt og nordmennene hadde kommet seg unna. Som nevnt, ble vi stengt inne bak plankegjerdet i Gravåsgården, hvor vi såvidt fikk høve til å veksle noen ord med sjefen for trentroppen og fikk høre årsaken til at bruene måtte oppgis så raskt. M.V. Tyskerne holdt begravelse på Ørmelen Samtidig med at de sivile fangene ble ført til toget for transport til Trondheim, holdt tyskerne begravelse i kanten av furulunden ved Aldersheimen. Her begrov de Ludvig Harsvik og to av tyskerne som falt på Ørmelen.
---- 97 Krig ---- Grava til Ludvig Harsvik ved Aldersheimen. Ved at de la igjen kun to av de som de mistet, ga de inntrykk av å ha hatt svært små tap. Dette bl.a. for ikke å skade sin egen soldatmoral. De samme mannskapene fra trentroppen, som bar Harsvik inn i hus i Gravåsgården, måtte nå bære ham over brua og på Ørmelen. Til båre nyttet de ei dør fra Selnesgården. Ved eiendommen til Anna Fikse, måtte de legge ham ved siden av de to sivile som lå der døde og halvt oppbrente. Tyskerne fant imidlertid at de ville gi Harsvik samme soldat ære som sine egne og la ham ved siden av de to tyskerne. Her reiste de fine trekors med navnene på og hang hjelmer på korsene. Et par dager senere ble holdt mer sermoniell begravelse med honnør og salutt. Ingvald Suul, som tilfeldigvis av en tysk soldat, hadde fått greie på hva som skulle foregå ved aldersheimen, gikk dit for å se hvordan sere monien artet seg, og om mulig fotografere begivenheten i smug, noe som delvis lykkes. Ved forsiktig spørring, fikk han greie på hvor de hadde gravd ned de to sivile. På potetteigen til Anna Fikse fant han grava. Der var hverken trekors eller hjelm, men som symbol over grava hadde tyskerne hvelvet ei gammel jerngryte. Etter ei tid ble tyskerne flyttet til krigskirkegården ved Trondheim, mens Harsvik lå ved aldersheimen helt til sommeren 1941. Da ble han flyttet til Lademoen kirkegård.
---- 98 Krig ---- De to omførselshandlerne som ble skutt pa Ørmelen fikk ikke militær honnør, men ei hvelvet jerngryte over grava si. De to tyske krigsgravene pa or melen. I bakgrunnen ses den tyske vaktposten ved inngangen til aldersheimen som tyskeme tok til forleg ning.
---- 99 Krig ---- De to omførselshandlerne som ble drept, under tyskernes framryk ning, var Fredrik Kristiansen, 57 år, fra Moelv, og den 33 år gamle Paul Simonsen, fra Brøttum. De hadde oppholdt seg noen dager i Verdal og natta til den 21. april hadde de søkt ly i bolighuset til Anna Fikse. Hun hadde evakuert. Da tyskerne såtte huset i brann, ble de tvunget ut og straks meid ned av tyskernes automatvåpen. Noen dager senere ble de gravlagt ved Stikelstad kirke som to ukjente. Såredepå Verdalsøra 21/4 1940 Under trefningen ved Verdalsøra 21. april 1940, gikk det hardest ut over 4. tropp, og da i særdeleshet de to laga til sersjant Fridthjof Hansen, med tre falne og tre så hardt såret at de måtte legges igjen. Oppgaven over sårede er i samsvar med den offisielle som ble sendt distriktslegen i Verdal den 4. juli 1940. Det er bare de som var så alvorlig såret at de ble sendt sykestue/syke hus oppgaven omfatter. De som ble lettere såret, og som fortsatte i eskadronen har en ingen oppgave over. Sårede: Hans Petter Figenschou, Verdal. Vådeskudd i fot og sendt Sund lasarett. Nils Sponås, Torkjulsvågen. Såret i overarm 21/4. Innlagt sykestue i Vuku. Harald Øyahals, Ottersøy. Såret i skulder (flere skudd) 21/4. Innlagt sykestue i Vuku. Harald Stene, Faksdal. Sykemeldt, såret 21/4 og lagt igjen på Haugslia. John Anton Rognan, Sparbu. Såret i fot 21/4. Lagt igjen på Verdalsøra Arnfinn Augdal, Skogn. Såret i arm. Lagt igjen på Verdalsøra I tillegg til disse ble to britiske soldater såret. Den ene ble tatt hand om av norske sivile og bragt til Vuku sykestue. Den andre fraktet tyskerne til St. Elisabeth i Trondheim. Verdalsboka — 7
---- 100 Krig ---- Briten som ble fraktet til Vuku ble liggende igjen på Fæbyenget. Stridssekken ble funnet av familien Ward og beror nå ved Verdal museum. Kulehull i den ene stroppen viser hvordan skuddet traff. Stridssekken som ble funnet på Fæbyenget. Prosjektilet har gått inn ved a og ut ved b etter å ha passert gjennom soldatens høyre skulder. Til høyre Gisle Mortensen, eskadronsjef og militær kommandant i Verdal 1940. Her på kampstedet 41 år etter i samtale med daværende sjef for DR3, oberst Kjell Øst li.
---- 101 Krig ---- EI VIKTIG BRU FALLER Trefningene på Verdalsøra sett fra angripernes side (Oversettelse av hauptmann Dittrichs artikkel i soldatbladet «Wacht im Norden»). Stille faller et fint snødrev fra himmelen og innhyller kompaniet litt etter litt i en hvit kappe. Skumringen senker seg over det norske landskapet, som vi strever oss gjennom mot vårt dagsmål, ekserserplassen Værnes. Ennå ringer i oss den enestående, over 600 km lange lufttransporten langs Norge. Hver enkelt kjenner i seg spenningen av det enestående, det ukjente og det fremtidige. Seiv i denne opplevelsen, er ansiktene til våre unge, marsjerende soldater, preget av disiplin. Når jeg ser i øynene deres, utstråler de en ild, en innvendig beredskap. Ved å lese i øynene til mine gutter, kjenner jeg en übendig lykkefølelse, som enhver leder føler når han vet: «Med disse gutta skal jeg klare det!» Allerede de neste timer skulle gi meg visshet for dette. Knapt hadde vi nådd motstandernes, flyktige ryddede, leirbrakker, da vår regimentsjef dukket opp, og i et kort, men klart offisersmøte, bekjentgjorde divisjonsbefalingen om øyeblikkelig innsats. Vi gamle verdenskrigsdeltakere vekslet fort blikk. — Et kort nikk fra kamerat til kamerat og hver visste: «Jeg kan stole på deg!» Det var ikke tid til videre gjennomtenkning. Befalingen om øye blikkelig innsats, var så dristig og uvanlig, at vår militære interesse var vekket til fulle. I korthet lød den omtrent slik: «Første bataljon tar i de tidlige morgentimer den viktige broen ved Verdal og holder den.» Tillegg: «To kampgrupper skal dannes. Den ene støter fra sør mot nord pr. jernbane. Den andre ankommer i fiendens rygg ved skips transport. Klokken 06.00 går begge grupper til angrep, kaster fienden ut og tar broen». Kompaniets første kampoppdrag var riktig et slikt oppdrag som ville vise om vi besto prøven, om vi svarte til forventningene. Bataljons sjefens beslutning forsterket den frydefulle spenningen. Vårt kompani
---- 102 Krig ---- Verdalsbrua som var tysk er nes fremste angrepsmål i Verdal. hadde fått oppdraget å støte inn i det ukjente og føre angrepet fra sør, mens bataljonssjefen med 3. kompani ville ta opp kampen fra nord. Da jeg meddelte mine menn kampoppdraget, var tretthet og behov for hvile som blåst bort, og da jeg avsluttet med ordene: «Vis nå hva 2. kompani kan!» — Da sporet jeg av holdning og blikk: «Det vil lykkes». To timer senere var kompaniet på nattlig marsj mot Stjørdal jern banestasjon. Snøfokket var blitt tettere og vi hadde ingen sikt. Intet lys var å se gjennom natten, ingen lyd trengte seg til våre ører, og det eventyrlige i stunden grep oss alle. Den tunge pakningen, de trykkende ammunisjonsveskene ble ikke enset, og i toglignende marsj ankom vi jernbanestasjonen som bestemt. Stille og forlatt lå den i nattlig ro. Stasjonsmesteren ble tilkalt, men han visste ikke om noen togavgang. Gjennom en rolig samtale, lykkes det å få ham til å skaffe forbindelse med Trondheim. I mellomtiden hadde jeg latt mannskapene innta stasjonslokalene og en personvogn, som sto på sporet, til beskyttelse mot snødrevet. Et sterkt belte av vaktposter sørget for sikkerheten. Da beskjeden endelig kom, om at avgangen ble forsinket med VA time, bestemte jeg meg for å drive toget framover så nært kampplassen
---- 103 Krig ---- som mulig. Klokken 01.00 ankom toget endelig. Foran lokomotivet ble koblet et par tomme vogner til beskyttelse mot miner, som vi måtte regne med på den ukjente strekningen. Disse forholdsregler skremte det norske togpersonellet, slik at de vegret seg for å kjøre toget. Men vårt foretagende kunne ikke stoppe på en slik motstand. Etter korte, entydige forhandlinger ble de overbeviste om at all vegring var nyttes løst. De måtte føye seg for det uunngåelige og reisen til det uvisse kunne ta til. På lokomotivet inntok løytnant Wø med to mann sine poster. Snart dampet toget inn i nattemørket og snødrevet. — Gjennom dype klippe skar, mellom bratte stupet i fjorden til venstre og steile klippevegger til høyre, søkte toget utrettelig videre. Klatrende fra stigbrett til stigbrett, besøkte jeg samtlige vogner hvor der hersket en anspent oppmerksom het og spenning. Ved vinduene holdt kamuflerte mg-poster observasjon og utkikk. Übevisst lyttet og ventet alle på det «boms» man ventet skulle komme fra foran. Men det uteble. Kilometer for kilometer ble tilbake lagt, snart langsomt søkende, så igjen i susende fart, alt etter strekning ens beskaffenhet. I Levanger stoppet plutselig toget. «Er vi allerede framme?» Straks var gruppene ute av toget og i ildstilling. Men intet kunne spores til fienden. Jeg ble kalt opp over radio og får de siste ordrer av regiment sjefen, som på grunn av motorstopp, ikke kom tidsnok til avgangen. Ferden gikk videre. I mellomtiden kom morgengryet og været bedret seg, noe som ga et godt overblikk over landskapet. Da toget nådde Rinnan stasjon, hadde vi lykkelig overstått 60 km. Det ga oss visshet om at også andre del av vårt oppdrag ville lykkes. Lynraskt ble det inntatt en piggsvinstilling, og i beskyttelse av denne ble utlasting foretatt. Bergbatteriet vi var tildelt, kunne ikke delta i frammarsjen da det ikke hadde noen trekkvogner. Dette gikk derfor i stilling i nærheten av jern banestasjonen. Med lette patruljer som sikret marsjen til høyre og venstre, såtte kompaniet seg i bevegelse. Ett av disse sikringstiltakene, oppbragte, etter ca. en halv time, noen menn, sivilkledde norske soldater som skulle sprenge brua når motstanderne nærmet seg. Ved bestemt inngripen av underoffiser H, ble denne faren avverget. Nå var det klart, at vi hadde med en kjempende motstander å gjøre. I en stor bue gikk vegen under en jernbanebru. Da jeg fra dette punkt av måtte regne med fiendtlig motstand, ga jeg ordre om gruppering av kompaniet. Første tropp under ledelse av oversersjant M, ble plassert til venstre og høyre for vegen, med første kampmål å nå hitsiden av brua. Andre tropp, under ledelse av sersjant T, gikk til venstre for jern banesporet, understøttet av to tunge maskingevær, med oppdrag å ta
---- 104 Krig ---- hitsiden av den sprengte jernbanebrua så raskt som mulig, for derfrå med virkningsild holde motstanderen nede. Tredje tropp, under ledelse av sersjant W, ble holdt igjen som reserve ved jernbaneovergangen. Ordre ble gitt til troppsjefene, og uten opp hold såtte de to troppene i marsj videre mot det første kampmål. Akkurat da teten, under ledelse av oversersjant M, nådde de første husene i Verdal, pep de første kulene mot dem. Nå var det klart. «Uten kamp var det ikke mulig å ta brua.» Kompaniet arbeidet seg framover. Med husveggen på en bondegård som beskyttelse, tok jeg et første overblikk over situasjonen. Sterk maskingevær- og geværild lå over framrykningsområdet. Ikke bare fra begge sider av elven, men også fra husene i Verdal. Fra minutt til minutt økte ilden, slik at jeg først ble tvunget til å nøytralisere de enkelte redene i husene. Da oversersjant M, som med tetgruppen i samlet innsats, nådde elve bredden, hadde han den ildsprutende elvebredden foran seg, og redene i husene bak seg. Andre tropp fikk den sterkeste ilden mot seg fra retning jernbane brua, slik at den bare kunne arbeide seg sprangvis framover mot brua. Dette var min første oversikt av kampsituasjonen. Klokka var blitt 06.15. Etter planen skulle nordpartiet nå ha grepet inn i kampen. Sambandet som var tildelt for å skape forbindelse med gruppe Nord, falt ut, slik at jeg ikke hadde andre forbindelsesmulig heter enn lyspatroner. Men fikk intet svar på slik oppskyting. Jeg bestemte meg derfor å fortsette kampen alene. Da den fiendtlige ildkraften stadig forsterket seg, drev jeg 2. tropp sterkere fram mot jernbanebrua, slik at fienden kunne bli holdt nede. Dette lykkes. I mellomtiden nøytraliserte jeg, med Gruppe H, redene som skjøt fra husene. Underoffiser H og skytter L utmerket seg spesielt under dette. Katteaktig smøg de seg fram ved utnyttelse av lendet til de nådde husfronten. Straks gled håndgranatene ut av deres hand og inn i et vindu og snart sto huset i flammer. Nå gjaldt det å komme til brua. Tidvis så jeg enkelte kamerater i kompaniet liggende såret eller falne. Den fiendtlige ilden ble stadig sterkere, og fortsatt var det intet å se til nord-gruppen. Kampen om husa varte ca. en time, da jeg bestemte meg for å våge en storm på brua alene. Kaptein H, som med sin mg-tropp og to tunge maskingeværer, virk ningsfullt hadde understøttet kompaniet, fikk nå beskyttelsen av den åpne venstre flanke, og sersjant W fikk ordre om straks å bringe sin tropp hit og sette den inn. Med støtte av denne troppen, trengte jeg meg fram til bruhodet, til oversersjant M, som hadde skaffet fri vei gjennom huskampene.
---- 105 Krig ---- 7ys-£ SÅ:/55-e over kampområdet i Verdal. Ennå gjensto å rense to reder i et hus umiddelbart ved broen. Etter kort rådslagning med prektige troppsjef M, sprintet vi bort til huset, våre håndgranater klirret gjennom rutene og skuddfeltet til den andre bredden var fritt. Mine maskingeværer gikk i stilling, kaptein H førte fram begge sine MG-er, og nå kunne ingen mere heve nesen sin på den andre bredden, eller knapt våge forsøket på å sprenge brua. Med en overlegen ildstyrke hadde jeg denne siden av elvebredden i min hand. Nå var det ikke lenger vanskelig å ta brua. Kaptein H og løytnant W overtok ledelsen av ildgivningen, mens jeg og oversersjant
---- 106 Krig ---- M ville ta brua med en sterk støtavdeling. Vi hadde løpt over halve brua, da jeg fikk se skikkelser dukke opp i den andre enden av brua. Vi presset oss hardt mot jernbøylene på brua, og på mitt tegn tilbake skulle ild utløses fra samtlige MG-er. Da nådde ropet fra løytnant W meg: «Det er tyskere!» —Og riktig, nå gjenkjente jeg min gamle troppssjef fra polen felttoget, bataljonsadjutanten, som tilhørte gruppe Nord. I ett var jeg over brusperringen på den andre siden av brua, og jublende klang det fra hans og min munn samtidig: «Toeren klarte det først». Deretter dukket deler av nordgruppen opp og sluttet seg til de rester ende deler av mitt kompani som kom over brua, samt de underlagte tropper fra 4. kompani. Knasende sank de brennende husene på andre bredden sammen. 1 Vi time hadde vi kjempet og stridt. Kjære kamerater ble liggende igjen. Stadig vekk hadde vi speidet lengselsfullt etter nordgruppen, men nå var alt glemt. Brua var vår, og 2. kompani hadde oppfylt sitt tildelte opp drag. Det er ganske betegnende hvor stor vekt hauptmann Dittrichs i sin artikkel legger på «Huskampene» på Ørmelen. En hel time kjempet han, med sine menn, mot tomme og forlatte hus. En har mistanke om at Dittrichs skriver litt for sin syke mor. Det var nemlig nord-partiet som sto for den avgjørende innsatsen. Den noe romantiske framstillinga må nok sees på bakgrunn av at det gjalt å støtte opp under soldatmoralen til de som var forlagt i nord, samt en understrekning av tyskernes «uovervinnelighet». Artikkelen kom like før jul i 1940 og skulle vel være julelesing for de tyske soldatene i Norge. Britenes innsats Etter kapitulasjonen i 1940 ble det, blant folk, tildels reist kritikk mot de britiske avdelingene for passivitet under operasjonene i Nord-Trøn delag. Det ble og hevdet at mannskapene for en stor del var «boms» som i farten var rasket sammen i havneområdene i de engelske sjøfarts byene. Disse påstandene synes å være lite i samsvar med virkeligheten, og bunner mye i skuffelsen over utfallet av krigen i 1940. Den britiske hær var i 1940, som nå, en vervet hær med store erfaringer fra alle verdenshjørner, og brigaden som deltok i Nord-Trøndelag var ordinære styrker. Under operasjonene på Innherred 20.-22. april, viser fakta, at det var de britiske avdelingene som tok den hardeste støyten og hadde de største tåpene.
---- 107 Krig ---- Trefningen i Verdal kan ikke ses isolert fra det som skjedde forøvrig disse dagene i området Steinkjer - Verdal. Intensjonene med landsetting av allierte styrker i Namsos, var å rykke fram mot Trondheim for å forsøke å kaste tyskerne ut av Trøndelag. Styrkene manglet imidlertid vesentlig og helt nødvendig utrustning for at en slik operasjon skulle ha noen sjanse for å lykkes, bl.a. luftskyts, lett mobilt artilleri, kjøretøyer m.v. Tyskerne hadde fullstendig herre dømme i lufta, samt at en framrykning sørover ville ha en helt übeskytt et flanke mot sjøen som også ble behersket av tyskerne. Den engelske brigaden hadde lovnad på at utstyr skulle komme ca. 25. april til ut lastingstedet Namsos. I britisk arkivmateriale går fram at flere av kompanisjefene i brigaden fryktet at dette ville være for sent. En frykt som viste seg berettiget. Dette forklarer i grunnen britenes noe avvent ende holdning. Det lovte materiellet kom 27. april og aldri lengere enn til havna i Namsos. Et alliert be/tekjøretøy som ikke kom lengre enn til landsettingsstedet, Namsos. I «History of The King's own Yorkshire Light Infantery» (K.0.Y.L.1.) går det fram at kompanisjefene stilte seg uforstående og skeptisk til brigadesjefens disponering av den engelske brigaden. Den var nemlig spredt over et område på 88 km, mellom Namdalseid og
---- 108 Krig ---- Stiklestad. Den 21. april hadde britene to bataljoner mellom Steinkjer og Verdal. KOYLI-bataljonen hadde sine fire kompanier disponert slik: Kp.A ved Strømmen, Kp.B Stiklestad, Kp.C i reserve ved Sparbu, hvor bataljonskommando var opprettet. Kp.D holdt Røra. Bak lå Lincoln shire-bataljonen i området Vist. Disse disponeringene var etter ordre fra brigadesjefen C. G. Phillips. Om dette står i nevnte historiske beretning bl.a.: «Slike disposisjoner kunne ansees merkelige under enhver om stendighet, men under rådende forhold var de rett og slett oppsikts vekkende. Nesten hele høyre flanke av brigaden var apen mot fjorden som fienden hadde herredømmet over. På mange steder gikk veg og jernbane tett ned til stranden, og uten truger eller ski kunne ikke de britiske avdelingene bevege seg utenom vegene. Tyskerne hadde mulighet for å landsette tropper nesten overalt langs denne åpne flanken, og uten artilleri eller transport kunne ikke bataljonen gjøre noe med dette, hvis ikke fienden var så dum å prøve å gå i land ved et av de aktuelle stedene som britene holdt. Seiv da, uten artilleri, ville disse isolerte kompaniene kunne gjøre lite for å stoppe et virke lig målbevisst forsøk på landsetting. Situasjonen var kanskje ikke så opplagt for overkommandoen, eller hvem det måtte være som beordret disse disposisjonene, men det var pinlig klart for KO YLI. Kompanisjefen ba febrislk, om ikke med stort håp, om at Skarn sundet ble minelagt. Bataljonssjefen, oberst Hibbert, protesterte overfor brigadekommandoen. Han forutså at hvis tyskerne landsatte styrker, hvor som helst nær Fleskhus, Røra eller Strømmen, kunne han lett miste et eller to komplette kompanier. Men skulle brua over elva i Steinkjer bli ødelagt ved bombing, eller Lincolnbataljonen miste stillingene ved Vist, kunne hele bataljonen hans være håpløst fanget. I mellomtiden gjorde bataljonssjefen klart for å møte tyskerne og lyktes i å finne og rekvirere åtte gamle lastebiler og to gebrekkelige busser som transportmidler (til en hel bataljon!). Mens KOYLI var i Steinkjer, gjorde de bekjentskap med «George», et tysk Henschel sjøfly, som tydelig hadde i oppdrag å overvake bataljonen. Han hadde vært meget nøye i sokningen. Vide kretser over Steinkjer ble redusert til små sirkler over sentrum av byen, til det var mulig for ham å se soldater gjennom vinduene på skolen. De neste fire dagene var «George» i konstant nærhet av KOYLI-bataljonen. Han var svært mistenksom til Sparbu og hadde hyppige kikk på Verdal, Røra og Strømmen. «George» foretok ingen offensive handlinger, men tross kompanienes skjul, hadde han tydelig godt kjennskap til hvor de var.
---- 109 Krig ---- «George» over det bombeherjede Steinkjer. Klokken 16.00 om ettermiddagen den 20. april dampet en tysk krysser og et tankskip inn i Beitstadfjorden gjennom Skarnsundet. Noe senere rapporterte B-kompaniets kapt. A. Puttock (på Stikle stad), at omtrent 200 tyskere var landsatt sør for Verdal (Stjørdal) og rykket fram. En senere rapport gikk ut på at flere fiender var landsatt mellom Fleskhus og Verdal. Kl. 18.00 om ettermiddagen landsattes ca. 400 tyskere nord for Strømmen. Det kommende stridsbilde ble fort klart. Krigen hadde begynt nøyaktig slik som bataljonssjefen, oberst Hibbert, hadde fryktet og forgjeves forutsagt. Det er viktig å holde klart for seg hvilke forhold denne kampen ble ført under. Tyskerne hadde landsatt tilsvarende to bataljoner for innsats mot KOYLI- og Lincolnbataljonene, men mulighetene var langt fra like. Fienden hadde fullstendig herredømme i lufta og de to neste dagene nyttet han sine fly til kraftig og praktisk talt vedvarende støtte til sine markstyrker. Det tyske infanteriet hadde bragt i land et stort antall bombekastere og hadde støtte av kanonene til krysseren og flere destroyere. KOYLI-bataljonen hadde intet tilsvarende. Snøen var fire fot dyp og dette tvang britene til å slåss fra vegene, som var opplagte mål for flyangrep. Tyskerne derimot, var utstyrt med ski, truger og sleder, og altså fullt mobile. En avgjørende strid kunne bare få et resultat. Hvis Lincoln-bataljonen ble tvunget til å trekke seg tilbake, hadde de muligheten til å gå tilbake til Steinkjer, men på grunn av spred ningspolitikken var sannsynligheten stor for at KOYLI ville bli oppspist bit for bit.
---- 110 Krig ---- Den britiske hær hadde aldri tidligere kjempet i tilsvarende om givelser, som dette kalde landskapet med bratte åser og trange daler, dype, stille vann og elver med sterk hvirvlende strøm. Noen av åsene, spesielt ved fjordene, var helt nakne, men storparten bevokst med tett furuskog. På denne tiden av året lå det snø overalt. Tøvær om dagen og streng kulde om natten, gjorde vegene vanskelige seiv for å marsjere på. Utenfor vegen ble en, uten truger, sittende fast som flue på fluepapir, og like bra synlig fra luften. Fire timer hver natt var alt en kunne håpe på av skikkelig mørke.» Tyskernes landsettinger 21. april For ordens skyld repeteres de tyske landsettingene på Innherred den 21. april. I tillegg til styrkene som rykket fram mot Verdal fra Stjørdal og landsettingen på Trones, landsattes i halvsekstida om morgenen ca. 400 mann ved Skjenstadaune ved Kirknesvågen. Samtidig landsattes en styrke, av ukjent størrelse, ved Kirknes i samme område. Den først nevnte rykket fram mot Lincolnshire-bataljonens stillinger ved Vist. Den andre gikk mot Strømmen. Litt senere gikk en avdeling i land ved Vangshylla. Etter dette var de tyske styrkene som opererte mellom Steinkjer og Verdal omtrent i samme størrelse som forsvarernes (britiske og norske). Likevel ble det en ulik kamp. Tyskerne var delvis utrustet med ski og truger og kunne angripe som kiler mellom de britiske disponeringene. Dertil disponerte tyskerne fly og artilleri, samt at de monterte bombe kastere og lette feltkanoner på sleder, og ikke minst, de hadde kamp trening. Mange vil kanskje spekulere på hvorfor forsvarerne ikke konsentrerte styrkene omkring landsettingsstedene. Til det hevdes fra britisk hold at angriperne, ved effektiv flyspeiding, hadde god greie på deres disposi sjoner og at tyskerne hadde flere andre muligheter for landsetting, bl.a. Steinkjerhalvøya som ville ha vært mye farligere, særlig hvis de britiske styrkene hadde vært enda mere spredt. Det var trefninger flere steder denne dagen, med tap på begge sider, men størst og farligst var det harde presset mot bataljonen ved Vist. Kompani C, ved Sparbu, ble beordret til unnsetning ved Strømmen. Transportproblemene var imidlertid store. To gamle busser hadde det lyktes å rekvirere og de fraktet en del av kompaniet, mens en tropp (15. tropp) måtte marsjere etter vegen. C-kompaniet mot Verdal C-kompaniet var bare så vidt kommet frem, da det kom nødrop fra Kompaniet ved Stiklestad. Om dette heretter den britiske publika sjonen:
---- 111 Krig ---- «De to troppene gikk ombord i bussene igjen og passerte tropp 15 på marsj ved Røra. «George» holdt seg hensynsfullt over Verdal, der han kunne sees kaste ned meldinger. Ved Fleskhus deler vegen seg, en går direkte til Verdal og en annen østover mot Stiklestad. Omtrent 1300 meter fra dette vegdekt kunne man se tyskerne holde en høyde som liknet et Gibraltar i miniatyr. (Nordbergshaugen). For å kunne slutte seg til kp. B, måtte de to troppene fra Kp. C. stige av bussene og gjennomføre den übehagelige militære operasjonen å marsjere foran fiendens front under observa sjon. Dette ble gjennomført med hell og en tropp ble satt igjen i en god stilling for å dekke vegdelet ved Fleskhus, mens den andre klarte å kravle seg opp på en høyde med utsikt til Verdal omtrent halvannen kilometer lenger framme. Kort etter ankom den tredje troppen til fots etter over 16 km marsj på isete veger med snøslaps. I Verdal hadde tyskerne hatt en meget vellykket trefning. Nord mennene hadde ødelagt jernbanebrua noen dager før, men vegen var fremdeles brukbar. Vegen ble dekket av en avdeling norske soldater med seks middelstunge maskingeværer. Kaptein A. G. Puttock (Kp. B. ved Stiklestad) sendte en avdeling på 20 ingeniørsoldater til brua, der det var avlastet demoleringsutstyr, seiv om det var gitt ordre om at brua ikke skulle ødelegges. Idet ingeniørsoldatene marsjerte ned vegen, kom de akkurat tidsnok til å se trefningen. Tyskerne åpnet ild mot nordmennene som straks trakk seg tilbake. Fienden krysset deretter brua. Ingeniørsoldatene engasjerte tyskerne med geværene sine og hadde tap, men ble så beordret til å trekke seg tilbake og slutte seg til Kp B igjen. Fienden hadde sikret en rute for å få fram forsterkninger etter veg, og ved Fleskhus hadde de avskåret Kp B og C samt ingeniørtroppen. Hvis KOYLI-bataljonen kunne kommet ut av vegene, kunne de ha kastet tyskerne tilbake over brua. Men å rykke fram etter en rett, apen veg uten hekker, med fienden på den andre enden, er en umulig framgangsmåte i krig med moderne våpen. Kampene utviklet seg fort også andre steder, slik oberst Hibbert hadde spådd. Fordi han tvilte på at Lincoln-bataljonen var i stand til å holde posisjonene ved Vist, beordret han Kp. A (Sparbu) å rykke til Mære, i skumringen, for å dekke vegkrysset der. Kp. D ble også i kveldingen, under kapt. N. F. McGrath, beordret til å trekke ut av Røra til et sted omtrent halvannen kilometer syd for Sparbu. Han beordret videre Kp. B og C til å trekke tilbake langs østsiden av Leks dalsvatnet til Fisknes. Klokken halv ti om kvelden, i mørkningen, kom det ordrer fra brigadekommandoen om at kompaniene skulle forbli i stillingene ved Strømmen, Røra og Stiklestad natta over, og trekke tilbake neste
---- 112 Krig ---- NORDMENN! De norske og de tyske tro pper beskytter i fellesskap Deres hjemland. La Dere ikke opskake av forbryterske engelske agenter, som vil gjøre Deres land til krigsskueplass. Legg ned utone! - la op iglen arbeidet Den øverstkommanderende gjør bekjent: For krigsretten kommer den som understøtter den av den forhenværende regjering utstedte mobiliseringsordre eller utspreder falske rykter. Skutt blir enhver civilperson som blir påtruffet med våben i hand. Skutt blir den som ødelegger anlegg som tjener trafikken og etterretningsvesenet Skutt blir den som anvende r krigsmidlar som står i strid med folkeretten. Nordmenn! Den som virkelig elsker sitt fedreland tar op arbeidet igjen. Ctykk 1 AkSSSjBESSii, Trondbjwn. George» kastet flygeblad over Verdal.
---- 113 Krig ---- morgen over land til Henning. Disse ordrene viste igjen hvor kom plett uten føling brigadens hovedkvarter var med realitetene i enga sjementet. Tilbaketrekking om natten var eneste mulige handling, fordi enhver bevegelse på vegene om dagen ville utløse kraftige luft angrep. Forflytning gjennom terrenget var ren og skjær fysisk umulighet. Kompaniene hadde allerede begynt å marsjere, og oberst Hibbert besluttet å opprettholde sine ordrer og fullføre tilbaketrekningen til Henning neste morgen. At han gjorde det riktige, viste seg neste morgen, da det kom ordre om at hele brigaden skulle trekke seg tilbake til Namdalseidet. Den 22. april begynte dårlig for KOYLI, en dag som skulle bli desperat. «George» viste seg og fløy meget lavt fram og tilbake over Sparbu. Klokken kvart på åtte om morgenen oppdaget piloten D kompaniet sør for tettbebyggelsen og kastet et bluss som signal for tyskerne til angrep. Kort etterpå kom det sørgelige nyheter fra Lincoln-bataljonen. De to kompaniene ved Vist var tvunget tilbake av landtropper, støttet av kanonild fra sjøen og flyangrep. Brua i Steinkjer var også under ild. Nå var KOYLI-bataljonen sikkert og visst avskåret fra resten av brigaden, som var i ferd med å trekke tilbake til en linje 80 km lengre nord.» Britenes beretning om engasjementet i Verdal avviker adskillig i forhold til det en har kunnet rekonstruere ut fra den norske rapporten, øyenvitner, også i forhold til den tyske. Bl.a. må det være en del uriktige tidsangivelser. Ifølge øyenvitner kom britene marsjerende etter vegen, langs Bjørga og til Fleskhus. Det de forteller om tyskernes slipp av flygeblad over Verdal, skjedde ikke før skytinga så å si var opphørt. Men samtidig forklarer beretningen enkelte forhold hvor en har vært usikker. Det var således trolig soldater fra kompaniet ved Fleskhus, som mannskaper fra den norske I.troppen var i kontakt med i området Borgen-Bakketun, og at det nok var disse som skjøt mot vegen på Nest voldslettene samtidig som den fangede trentroppen ble ført mot Øra. En får også en forklaring på hvorfor kompaniet ved Stiklestad ikke begynte tilbaketrekningen før om morgenen 22. april, etter ordre fra Brigaden, mens, som nevnt tidligere, de ved Fleskhus trakk seg tilbake til nordenden av Leksdalsvatnet ganske tidlig på dagen den 21. april, ved hjelp av Georg Olsen som vegviser. Det er og verd å merke seg det som nevnes om de 20 ingeniørsoldat ene, som hevdes å tilhøre B-kompaniet ved Stiklestad. Et brev fra Royal Engineers Museum, til oblt. K. Nagel Dahl ved DR3, forteller at troppen var 3. tropp ved 55. Feltkompani, at troppen kom til Verdal den
---- 114 Krig ---- 20. april (dagen før kampene), og at de trakk seg tilbake til området Vist-Steinkjer om morgenen den 21. april, etter å ha vært i kamp med fienden. Den tyske krigsdagboka har noen korte notater om dette. Den 21. april ble bl.a. en sivilperson og en såret engelskmann bragt inn til 181. infanteribrigade i Trondheim, på samme tid som de sivile fangene fra Verdal. Briten tilhørte Royal Engineer og ble innlagt på St. Elisabeths hospital i Trondheim. 22. april: - blandt de engelske fangene i Verdal var det en liten ingeniørtropp -. 23. april: - i Verdal traff man 1 offiser og 74 engelskmenn. Fangene ble dagen etter transportert til Stjørdal, og den 25. april holdt tyskerne propagandamarsj i Trondheim med de engelske krigsfangene. Dette kan tyde på at den engelske ingeniørtroppen ble fanget, og ikke kom seg tilbake til utgangspunktet, Vist. Den tyske krigsdagboken forteller at Verdalsøra ble tatt etter to timers kamp fra hus til hus, men dette er nok en smule overdrevet. Egil Hynne, som så oppmarsjen med engelskmennene, forteller at det også var med noen norske dragoner. Det britiske B-kompaniets noe overraskende og fluktbetonte retrett etter det mislykte forsøket i å rykke fram mot Øra sammen med Motor mitraljøseeskadronen, må nok sees tildels på bakgrunn av den situasjon som hadde oppstått, og tildels av norske styrkers übesluttsomhet og mangel på handlekraft til å sikre retretten på begge sider av Leksdals vainet, som det ble bedt om. Det britiske hovedkvarteret hadde nemlig anmodet om at DR3's to skieskadroner (Hjulryttereskadronene) ble sendt fram til Sem og Seli ved nordenden av Leksdalsvatnet, og et klart direktiv fra britene om å sikre og sperre vegene på begge sider av vatnet. Den ene over Sem - Viken - Skjørholm, den andre over Seli - Hofstad - Hallem. Dragonregimentets første ordre til skieskadronene, for å løse opp draget, var klar nok, og meldte til britenes hovedkvarter bl.a.: «To eskadroner på ski, ca. 280 mann er beordret til Henning. Det vil bli sendt 50 mann til Sem og 50 til Seli, med maskingeværer og rikelig med ammunisjon. De skal sperre vegene og prøve å stanse fienden-.» Skiavdelingene kom i det hele tatt ikke så langt som til Leksdals vatnet. De ble av sjefen for dragonregimentet stoppet allerede ved Ogndal kirke, av frykt for at vegen Ogndal - Steinkjer skulle bli til stoppet av tyskerne. Derved kunne retrettmuligheten gå tapt. Det ble forlangt at britene skulle sikre vegen, men de meldte tilbake at det ikke
---- 115 Krig ---- var noen overhengende fare for vegen Ogndal - Steinkjer. De gjentok sitt forlangende om støtte av skiavdelingen, men dette ble ikke oppfylt. Dagen etter, den 22. april, ble skieskadronene trukket tilbake helt til Stod. Oberst Gudbrand Østby behandler dette ganske inngående i boka «Operasjonene i Nord-Trøndelag» med ganske kritiske bemerkninger, som han avslutter slik: «Som ovenfor nevnt vegret dragonregimentet seg for å sende ski eskadronene sørover som ønsket av britene, fordi regimentet ikke hadde noen tropper til sikring av veien Steinkjer - Ogndal og derfor fryktet for at eskadronene ville bli avskåret hvis ikke britene sikret denne veien. Hertil kan kort bemerkes at denne dag, 21. april kjempet de forreste tyske avdelinger dels ved Verdalsøra og dels ved Vist, begge steder langt sønnafor veien Steinkjer - Ogndal. Det var først om kvelden 22. april at tyske tropper, landsatt fra fartøyer, besatte Steinkjer, etter at britene 21. og 22. april hadde kjempet sønnafor byen mot de tyske tropper. Det var altså ingen risiko for at ski eskadronene kunne bli avskåret noen av disse dagene. Forresten bør skiavdelinger kunne finne en retrettvei seiv om storveien skulle være sperret.» Dette forklarer hvorfor britene viste stor grad av bitterhet overfor de to lastebilsjåførene, Sverre Fikse og Ivar Jakobsen, som ble tvunget til å yde transporthjelp i Leksdalen den 22. april, og hvor britene hevdet at de var blitt lurt og narret av nordmennene. Folk som oppholdt seg på høgdedraga i Vinne, kunne mens kampene pågikk ved Verdalsøra, se et marinefartøy som lå utenfor munningen av Verdalselva. Dette bekreftes i den tyske krigsdagboka, som viser at en motortorpedobåt ble satt inn til støtte for landstyrkene, men at den gikk på grunn. Den kom ikke løs før neste dag og gikk da mot Steinkjer. Båten hadde tydelig seilt etter gammelt kart, fra før Verdalsraset, som viste at fartøyer kunne gå helt opp til Verdalsøra. Sivile sjåfører i kampsonen Ivar Jakobsen og Sverre Fikse møtte på Steinkjer med sine lastebiler etter at ordre om mobilisering var kunngjort. Først ble de utrustet som soldater, med uniform og utstyr. Da det ble klart at de skulle være sjå fører på egne biler, måtte de levere inn soldateffektene, for da kunne de være sivile. Slik var den merkelige beslutningen som ble tatt for deres vedkommende. Lørdag 20. april fikk de permisjon for å tilbringe helga heime i Verdal. Det ble ei dramatisk permisjonshelg. Verdalsboka — 8
---- 116 Krig ---- I midnattstida fikk de ordre om å møte med bilene bak de norske stillingene på Øra. Ivar Jakobsen fikk beskjed om å parkere i nærheten av Losjelokalet, mens Sverre Fikse, med bilen, ble plassert i Veita. Etter at kampene og skytinga hadde vart ei stund, fant Jakobsen at han ville se hvordan det sto til hos kameraten borte i Veita. Han tok seg fram bak hus og gjennom hager bak stillingene. Sverre Fikse var ikke å se ved bilen. Derimot fikk han øye på ham i vinduet i tredje etasje i Eriksengården, med krager og i full gang med å skyte mot fienden på Ørmelen. Jakobsen mener at Fikse da hadde på ei befals uniforms kappe. Om dette forteller Sverre Fikse, at han ble oppmerksom på en norsk soldat som satt på trappa til fotograf Henning Andersson, passiv, apatisk og i tydelig sjokktilstand. Fikse mente imidlertid at situasjonen tilsa, at nå måtte alle tilgjengelige våpen nyttes. Han tok fra soldaten geværet, patronene og hjelmen, uten at denne syntes å ense noen ting, og ga seg aktivt med i forsvaret av Øra. Først i dekning bak en av de gamle stabbesteinene i Veita, men fant snart at dette var for lavt og ga ingen oversikt over området hvor tyskerne rykket fram. Han tok seg da opp i tredje etasje i Eriksengården, og fra vinduet der var det ypperlig oversikt. Fikse var vant med skytevåpen og tok omhyggelig sikte og kunne se resultatet. Fikse forteller at en av de norske befalingsmennene mislikte hans foretak, men da han ikke var villig til å innstille, leverte befalings mannen ham ei uniformskappe og sa: «Ta i allefall denne». Etter retretten til Stiklestad, var både Fikse og Jakobsen med da eska dronen rykket fram på nytt. I Haugsgropa måtte de søke dekning i veggrøfta for de nærgående flyene. Engelskmennene truet med skytevåpen Etter at de hadde vært med på å transportere eskadronen til Leks dalen, returnerte de så snart de hadde blitt kvitt lasten med tanke på å bringe lastebilene i sikkerhet. De kom imidlertid ikke lengre enn til Lund i Leksdalen, da de ble stoppet av den engelske avdelingen. Nå var det irriterte og mistenksomme englendere, som ga uttrykk for at - «De hadde blitt narret så mye denne dagen, at nå ville de ikke vite av mere tull fra nordmennenes side» - og de to sjåførene hadde hele tida geværer og pistoler rettet mot seg. Etter mange viderverdigheter samt ved hjelp av lokal tolk, var det klart at de hadde bare ett å gjøre, å transportere den engelske avdelingen videre nordover så langt som vegen var brøytet. Men hele tida med skytevåpen rettet mot seg. Det må innskytes at den engelske avdelingen ikke hadde egne kjøre
---- 117 Krig ---- tøyer og at de befant seg i en vanskelig situasjon. Trolig ventet de at nordmennene hadde hjulpet dem med transport. Episoden er et bevis på det manglende samarbeid mellom de norske og engelske styrkene og skyldes nok i stor grad misforståelse og gjensidig mistro. Sverre Fikse etterlyst De ble ikke kvitt den engelske lasten før neste dag, men bestemte seg på nytt for å prøve å få bilene i sikkerhet og da helst over på svensk side. Men nå fryktet de at tyskerne hadde kommet til Stiklestad og var for beredt på å bli beskutt. Da de nærmet seg Stiklestadkrysset, kjørte de opp lasteplanene som vern mot eventuell skyting bakfrå. Men intet dramatisk skjedde, de stoppet ikke før i Garnes. Der var det imidlertid en ny overraskelse. Fru Hegbom kom ut og spurte etter Sverre Fikse, han var etterlyst fordi han hadde skutt tyskere i et hus på Øra. (Riktig var vel fra hus). Han måtte fortest mulig flykte til Sverige. Dette var selvsagt et sjokk for Fikse, og til sin siste dag undret han seg på hvem som allerede på det tidspunktet hadde rapportert episoden i Eriksengården til tyskerne. De fortsatte til Sul-stua og tenkte å stoppe der til dagen etter. Ut på kvelden fikk de imidlertid se billys i svingen øst for Kvernbrua. Tyskere, trodde de, og gjemte seg i uthusa. Det var imidlertid løytnant Bøe som kom med geværer og ammunisjon fra Vaterholmen. Fikse og Jakobsen påtok seg å bringe dette i sikkerhet i Sandvika. Begge var på det tids punkt overbevist om at norske og allierte styrker slo til og tok tilbake Verdalsøra, og det ganske snart også. Etter at bilene var trygt plasserte øst for grensa, tok de til med skyteøvelser med utstyret fra Vater holmen. De skulle jo gå mot Øra igjen og det gjalt å være budd. Skytinga skremte de svenske vaktene øst for grensa, og der ble slått alarm, for de trodde tyskerne nærmet seg. Da det hele ble avklaret, fikk nordmennene henstilling om å slutte med øvelsene. Det tok tid før Sverre Fikse våget seg på Øra og heim. Han slo seg til i Sul ei god stund utover sommeren, helt til det kom påbud om at alle skulle ha pass, de første små, røde identitetskortene. Da merket han intet til noen etterlysning. Regimentsjefen, oberst Wettres tale ved siste oppstilling av Trøndelag dragonregiment nr. 3, 10. mai 1940 «Det norske folk har ikke villet ofre på vårt forsvar det som var nød vendig for å sikre landets nøytralitet — til tross for at Norge vel er lettere å forsvare enn kanskje noe annet land.
---- 118 Krig ---- Trøndelag dragonregiment oppstilt på Snåsa etter kapitulasjonen i 1940 og under oberst Wettres tale til dragonene. Vi ser idag resultatet av denne sørgelige innstilling. Vårt fedreland er hærtatt land. De tyske tropper har vist at de i løpet av noen dager med små styrker og meget ufullstendige midler — meget mindre enn vi kunne råde over — har satt våre flyplasser og kystfestninger i slik stand at seiv Englands mektige flåte er maktesløs. Vi kommer til å betale dyrt for hva vi her har forsømt. La oss håpe at vi en gang i fremtiden atter blir frie menn, og at vi da har lært at forsvarets forfall og landets forfall i alle tider har gått hand i hand. Idag står Trøndelag dragonregiment nr. 3 for første — og kanskje siste gang — samlet omkring sin standart. For oss militære er det vel de tristeste begivenheter i vårt liv. I en måned har vi vært i krig. Kravene til disiplin og moral, humør og utholdenhet har vært meget store. Det er det store lyspunkt idag at regimentet har vist å holde mål på disse feiter. Jeg vil takke dere alle for hva dere har ydet. Jeg tror ikke noe regiment, med så utilstrekkelig øvelse og så små for svarsmidler mot fiendens fly, kanoner og øvrige våpen, hadde kunnet klare påkjenningen bedre enn DR3 har gjort.
---- 119 Krig ---- Jeg er ikke i tvil om at hadde vi fått ytterligere rimelig tid til ut dannelse, tilstrekkelig våpen og ammunisjon som var oss lovet av England, og en alliert som hadde støttet oss slik som vi hadde grunn til å vente — og ikke bare gjort situasjonen vanskeligere for oss — så skulle vi ha hevdet oss i kampen mot en hvilken som helst fiende. Da våpnene ble nedlagt, var regimentet fullt beredt til å gå i kamp for atter å ta vårt land i besiddelse. Men våre ansvarlige sjefer fant at efter at engelske og franske tropper uten varsel forlot landet, ville en fortsettelse uten hjelp med et par dagers ammunisjon, sviktende for syninger og intet oppnåelig mål å kjempe for, være uforsvarlig. Under våpenstillstandsforhandlingene, tok jeg med mitt personlige æresord ansvaret for regimentets disiplin og samhold skulle opprett holdes hvis vi fikk bli liggende fritt i våre kvarterer og seiv beholde våre våpen under egen væpnet vakt. Jeg stolte på dere alle sammen. Og det har vist seg at jeg hadde rett. Jeg tror dere alle med meg, senere i livet vil være glad for at Trønde lag dragonregiment nr. 3 ikke behøvde å gå i fangenskap, og at vi fikk leve som frie soldater til regimentet ble demobilisert. Jeg mener at det er en æresbevisning mot oss fra våre fienders side som vi ikke bør glemme. Vi opplever vel nå et av de mørkeste avsnitt i Norges historie. Men jeg vil takke alt befal som med utrettelig omsorg har tatt seg av sine avdelinger under slit og kamp denne måned, og alle soldater som med sin gode holdning har gjort at vi kan gå hjem med løftet panne i bevisstheten om at Trøndelag dragonregiment nr. 3 har gått igjennom denne prøve med ære.» Rettstjenesten klikket I skriv til oberst Getz, sommeren 1940, kritiserer oberst Wettre, at rettstjenesten for DR3's vedkommende klikket fullstendig. Særlig på peker han det uheldige i hva angår de 4 som ble arrestert i Verdal og at saken av hensyn til disiplinen burde vært pådømt straks, og skriver bl.a.: «De fornødne skritt ble uten ophold tatt fra regimentets side — og forberedelser gjort av de juridiske myndigheter. Men så snart kamp virksomheten begynte for alvor, forsvant disse myndigheter. Resultatet var at alle de arresterte (verdalingene) måtte holdes under vakt hele resten av den tid operasjonene varte. Det voldte meget bry og var på mange mater uheldig. Jeg må derfor fremholde at om vi i fremtiden atter får et forsvar, må den ordning av juridisk art som under vårt korte felttog har vist seg ganske übrukelig, tas opp til revisjon.»
---- 120 Krig ---- Den brannherjede eiendommen til Johannes Barstad på Ør/ne/en. Brann og skader på eiendommer Det var et bedrøvelig syn og ei tung stund for de som fant heimene rasert da de smått om senn vendte tilbake fra evakueringa. De hadde nok sett røyken fra brannene som raste samtidig som kampene pågikk, men håpet kanskje likevel at det ikke var deres heim som gikk opp i røyk. For noen var dette likevel den bitre virkelighet. I alt ble 15 heimer brannherjet og totalskadd i de tidlige morgentimene den 21. april 13 på Ørmelen og 2 på Tinna. Samlet var det 32 hus som brant ned til grunnen. Dertil var det en lang rekke skader på andre eiendommer som følge av kamphandlingene, eller hærverk forvoldt av tyske soldater i forbindelse med innbrudd. Et bolighus på Ørmelen fikk så omfattende skader, at eieren ikke fant det formålstjenlig å reparere det, men rev ned og bygget nytt. Flere av heimene ble ikke bygd opp før etter krigen, da tyskerne la beslag på alt som het bygningsmaterialer til sine anlegg. Medrekna de brannherjede, ble det registrert og taksert skade på 132 eiendommer sommeren 1940. Ellers kan det ikke sies at tyskerne gjorde seg skyld i noen systematisk plyndring på Øra og nærmeste omegn. Det gikk nok hardt ut over vare beholdningen i noen av forretningene, samt på meieriet. I flere heimer var det også ting som kom bort. Blant det som kunne registreres samme
---- 121 Krig ---- morgen, var at tyske soldater hadde rustet seg med nye sykler fra de 3 sportsforretningene, og at de gasset seg med ost, smør, sjokolade o.s.v. Følgende eiendommer ble totalskadde av brann 21. april 1940, og representerer den største brannherjing bygda har vært utsatt for: Nordlund g.nr. 18 b.nr. 50 Ingvald Kalset 2 hus Heggnæs g.nr. 18 b.nr. 38 Marie og Agnes Nilsen 3 hus Hegglund g.nr. 18 b.nr. 39 Signy Valberg 2 hus Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 3 Johan Kverkild 2 hus Sletmo g.nr. 18 b.nr. 33 Ole A. Olsen 2 hus Solstad g.nr. 18 b.nr. 23 Oskar Olsen 2 hus Prøven g.nr. 18 b.nr. 46 Peder P. Pedersen 2 hus Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 46 Maren Thomsen 1 hus Formo g.nr. 18 b.nr. 19 Martin Lyng 4 hus Orgon g.nr. 18 b.nr. 93 Gustav Karlsen 1 hus Barstad g.nr. 18 b.nr. 30 Johannes Barstad 3 hus Leiet grunn g.nr. 18 b.nr. 3 Anna Fikse 3 hus Leiet grunn Gustav Mikalsen 1 hus Lindheim g.nr. 20 b.nr. 19 og 13 Andreas Bye 3 hus Rosenborg g.nr. 19 b.nr. 102 Nils Nilsen 1 hus I tillegg til dette ble bolighuset til Karl Hynne, g.nr. 18 b.nr. 49, så rasert av håndgranater at det måtte rives. Tyske rne brer seg utover bygda Etter at tyskerne hadde erobret Verdalsøra, la de i første omgang an på å befeste og sikre det bruhodet de hadde skaffet seg nord for den viktige Verdalselva. De grov og bygde små forsvarsreder omkring Øra, og med unntak av spredt patruljering, gikk det ennå noen dager før de tok til å bre seg utover bygda i noen særlig grad. Onsdag 24. april tok nye styrker over kontrollen i Verdal. Patruljer inga ble hyppigere, men de gikk svært forsiktig og mistenksomt fram. Telefonutbygginga i Verdal var den gang slik at mange abonnenter var på samme telefonlinje. Når en tysk patrulje var på veg opp over bygda, ble det ringt fra gard til gard og varslet. For det meste holdt folk seg da inne. Enkelte flyktet til skogs, og det var tydelig at respekten for disse grønnkledte soldatene, med stålhjelm, håndgranater i både belte og støvleskafter, var stor. Til Vuku kom det mange slike bud den første uka, uten at tyskerne viste seg der. Da det aller første budet kom, var det tilløp til panikk. Om det ikke var snakk om noen direkte flukt, så var det mange som ikke fant det trygt å oppholde seg i heimene rundt Bredingsberga.
---- 122 Krig ---- De første tyskerne kom til Vuku søndag den 28. april, og da traff de vukubyggene heime. De mange falske alarmene hadde kanskje gjort sitt til at respekten var redusert. Da de første tyskerne passerte Haga, holdt et par karer på med ved hogst i nærheten. I tyskernes øyne var kippvedstablene mistenkelige saker. Da tyskerne nærmet seg med geværene parat, var nok vedhugg erne fristet til å ta bena fatt, men heldigvis holdt de seg i ro. Mens ved stablene ble nøye undersøkt, måtte de to karene stå med hendene i været. Ellers artet nok det første møte med de tyske soldatene seg på forskjellig vis for den enkelte verdaling. Til Leksdalen kom de første tyskerne den 1. mai. En patrulje kom da fram til Lund hvor den gikk i forsvarsstilling og såtte opp maskingevær. Ut på dagen trakk de seg tilbake og etter hva det har kunnet registreres, følte tyskerne seg ennå usikre på om det var engelske soldater i Leksdalen. På dette tidspunkt hadde en del leksdalinger satt igang forsøk på å berge de norske militærbilene som var satt igjen ved Aksnes. To biler hadde de fått tauet et stykke innover Markavegen og dekt til godt med granbar, den tredje sto på tunet på Hofstad. Det var snekkermester Konrad Hermann som gikk i spissen for dette. Han var evakuert til Leksdalen, og under hele okkupasjonstida hadde han en kompromissløs holdning overfor inntrengerne. Det var nok ikke langt unna at hans første møte med tyskerne kunne ha endt med forferdelse. Så langt opp som til Sandvika, kom ikke tyskerne før 17. mai, og til Vera en gang ut på juni. Mismot og ryk ter Etter hvert som dagene og den ventede motaksjon fra norske og allierte styrker uteble, spredte mismotet seg og folk klamret seg til et hvert halmstrå som hadde snev av oppmuntring. Rykter og historier som gikk i tyskernes disfavør, ble mottatt med begeistring. Gjenerob ringa av Narvik de siste dager i mai var noe som holdt motet oppe. Det samme med den seige motstanden til mannskapene på Hegra festning. Det som imidlertid overskygget alt var meldingene over radio og i avis ene om tyskernes fantastiske framgang. Et eksempel på de mange ryktene de første dagene etter at Verdalsøra falt, er at en mann en dag kunne fortelle naboen at nå var engelskmennene gått i land på Skånes, hvorpå naboen repliserte: «De denne trur æ itj nå på, men arti å hør'e læl». Det gikk imidlertid ikke mange dagene før også de siste skansene falt. Engelskmenn og franskmenn forlot Nord-Trøndelag 3. mai uten å orientere den norske militærkommandoen nord i fylket, helt over
---- 123 Krig ---- raskende. De norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulerte 4. mai, og dagen etter festningen på Hegra. Den 10. juni underskrev general Ruge kapitulasjonserklæringen for hele landet. Vi var okkupert. «DÆMSJØTDA VEL ITT' FØLK» A v Svein Haugan Tyskernes komme til tettstedet Bredingsberg i Vuku, gjorde folk forvirret og usikker. Denne forvirringen gav seg utslag i mange pussige episoder, som det i ettertiden nok er dratt på smilebandet av. Folk i Vuku hadde også levd i fred. Vel hadde de fulgt med i den spente situa sjon, men det angikk ikke dem direkte. Derfor kom dette med krig og invasjon som litt av et sjokk for de fleste. Landvernssoldatene under kommando av de pensjonerte løytnanter Bergsmo og Aal, voktet på Østnesbrua og Holmsbrua, i en periode. De bodde i mastua hos handelsmann Storness, og hadde som kokke Emma Tromsdal. De skaffet seg forsyninger, og etter sigende levde de godt, blant annet på en okse de kjøpte inn. Livet gikk sin vante gang for disse soldatene. Man skiftet vakt både ved Østnes og Holmen, og intet virket urovekkende. Men så begynte det å gå forlydender om at tyskerne var på veg til Vuku og Bredingsberg. Da kom nervene på høykant hos noen og hver. En ettermiddag kom det et rykte om at tyskerne var på veg til Vuku etter «Sørvegen» og ned Østnesbakkene. Da pakket landvernet i hop våpen og ammunisjon og mer eller mindre rømte til Vesthellan. Man var ikke forberedt på noen kontakt med fienden. Dette utløste full evakuering fra Vuku sentrum. Folk fikk vel mer eller mindre panikk. Men likevel var de jordnære nok til å ruste med seg både sengklær og andre ting de måtte komme til å få bruk for. Det er fortalt at Aagot Stene hadde satt brød inn i steike ovnen like før budet om evakuering kom. Hun ble med soldatene til Vesthellan, og de uferdige brøda tok hun med seg, og fortsatte steikinga ved fremkomsten til Vesthellan. Det var forresten mye folk som kom dit denne kvelden. Andre dro til andre garder som lå mere i utkanten. Aust grunnan og Vangstad var evakueringsplass for den som skriver disse linjer. Residerende kapellan i Vuku, Skogsholm, og mange flere, tok inn på Austhellan. Denne natta var det bare to mennesker igjen på Bredings berg. Det var bakermester Ludvig Sørager og handelsmann Nils Stene. Sørager gikk og la seg som om intet hadde hendt. Nils Stene forskanset seg i jordkjelleren. Med kikkehull i døra til kjelleren, lå han klar med krageren. Etterpå sa han at han ikke hadde sett så mye som en svart katt den natta.
---- 124 Krig ---- De siste som reiste fra Bredingsberg, og lot de to noe eldre karene bli tilbake, var Arne Breding og Kjell Haugan. De kjørte til Brekka i Ulvilla og overnattet der. Kjell Haugan var med og passet telefonsentralen i Vuku, men nå fikk den klare seg seiv en stund. Det kom ingen tyskere. Stadig var det blind alarm, men den kvelden landvernsoldatene forlot vaktobjektene — broene over Verdalselva — hadde tyskerne snudd ved Levringan, så noe var det i ryktene som gikk. Da de første tyskere kom til Vuku — det skjedde visst en søndag i april — var det ingen som evakuerte. John Stene hadde gravd ut noen terrasser oppe i Stenehaugen og plantet frukttrær. Dette var de første tyskere interessert i, de trodde det var stillinger, og de undersøkte nøye. I minnet fra denne anledning er fastspikret at tyskerne spanderte siga retter på noen av mannfolka i Vuku. De fleste som reiste fra heimene sine kom relativt fort tilbake. Andre slo seg til ro, og det kan vel hende at gardsfolka syntes det var en viss festivitas med så mye folk å snakke med. En liten episode til slutt, som gir en god illustrasjon av hvordan folk flest oppfattet krigssituasjonen. En mann skulle avsted nedpå «Berga» for å se på tyskerne. Mor hans var engstelig og advarte ham at han måtte være forsiktig så han ikke ble skutt. Da kom det lakonisk: «Dæm sjøt da vel itt' følk». Verdalinger kjempet i nord, sør og vest Mange verdalinger var ute i krigen 1940. Både i nord, sør og vest i landet kjempet befal og soldater fra Verdal mot den tyske invasjons hæren, og i de dagene var det ikke mange ungdommer i vernepliktig alder som var heime. I enkelte heimer var det flere sønner som la i veg for å melde seg for sin avdeling da ordren om mobilisering kom. For foreldre og søsken kunne det være adskillig påkjenning og ei tung stund når en eller flere måtte gi seg i veg ut i krigen og uvisse om de noen gang kom til å se hverandre igjen. Som f.eks. hos familien Green i Helgådalen hvor tre brødre reiste samme dag, Magne, Sverre og Kåre. I kampen om Verdalsøra var det 14 verdalinger med. 1 Narvik området var det hele 68 som var på nøytralitetsvakt ved krigsutbruddet og ble med i kampene der. De langt fleste var imidlertid blant de norske styrkene som opererte lengere nord i fylket. Men også på Østlandet og Vestlandet var det verdalinger med. Sersjant Toralf Getz Wold studerte i Oslo ved krigsutbruddet. Han var med i flere trefninger med fienden på Østlandet før han falt ved Kotsøy i Sør-Trøndelag så å si siste kamp dagen. Arne Ward avtjente førstegangstjenesten i Garden og var med i
---- 125 Krig ---- Et norsk geværlag i forsvinningsdrakt et sted i Nord-Trøndetag 1940. Mannen t.h. er trolig ritt mester Johan Weisæth som var sjef for Gevær eskadron/DR3. flere trefninger opp gjennom Gudbrandsdalen, og ble såret under kampene ved Tretten. En vil også nevne to eldre befalingsmenn som tok ordren på krigs tjenestekortet om frammøte ved mobilisering alvorlig. Det gjelder 60- årige vernepliktig løytnant K.F. Hermann, gårdbruker på Hofstad i Leksdalen og den ca. 10 år yngre lærer på Bakketun, Henrik Hofset, som var vernepliktig sanitetsløytnant. Begge var pålagt frammøte så langt unna at de måtte reise gjennom fiendtlig besatte områder. Felles for dem er og at de pakket sitt mobiliseringsutstyr i ryggsekken og la ut på ei reise i det uvisse om de noen gang kom fram, eller heim igjen. Hermann skulle møte på Hvalsmoen ved Hønefoss. Han kom fram etter ei både spennende og problematisk reise. Alt utstyret hadde han mistet og ved framkomsten var militærleiren på Hvalsmoen lagt i ruiner av tyskerne. Han kom imidlertid i forbindelse med sin avdeling og var med i flere trefninger på Hadeland og i Gudbrandsdalen. Var bl.a. med i den avdelingen som marsjerte over Mjøsa. Han endte til slutt i Åndalsnes samme dag som gullbeholdningen til Norges Bank ble skipet nordover.
---- 126 Krig ---- Henrik Hofset kom også fram til sitt frammøtested, Åndalsnes, hvor han tjenestegjorde til han etter noen dager ble rammet av akutt magesår. Han rakk såvidt å komme tilbake og ble innlagt ved sykehuset i Levanger før tyskerne okkuperte Verdal. Det var sikkert flere verdalinger som kjempet i andre landsdeler enn de som her er nevnt. Einar Bjart nes og Per Ah/gren som var blant de mange verda/ingene på nøytralitetsvakt i Narvikområdet samt med i kumpene på Bjørnefjell. En liten norsk avdeling under krigen i 1940.
---- 127 Krig ---- K. F. Hermann som tok seg fram gjennom fiendtlig besatte om råder for å møte ved Hønefoss. Disse tre soldatene er fra gardekom paniet som kjempet mot tyskerne i Gudbrandsdalen. Han til høyre er verda/ingen A rne W ard. Verdalinger i kamp på Bjørnefjell I den norske styrken som i april 1940 var innviklet i harde kamper mot tyskerne langs Ofotbanen og opp over mot Bjørnefjell, var det flere verdalinger. Dessverre kjenner en ikke til hvor mange og kan således ikke sette opp noen navneliste. I Verdal historielags årbok 1979 er det imidlertid en oversikt over verdalinger som i 1940 møtte krigen i Narvikdistriktet. En viser også til artikler i samme årbok av Oskar Øwre og Magnus Hallem. På nyåret i 1940 ble ca. 70 verdalinger innkalt til nøytralitetsvakt i Narvikområdet, — den såkalte Nord-Trønderbataljonen som var forlagt på Elvegårdsmoen. Etter planen skulle mannskapene avløses, dimitteres og sendes heim den 10. april. Men om kvelden den 8. april ble bataljonen satt i alarmberedskap. Mannskapene fikk utlevert skarpe skudd og fikk ordre om å marsjere til Narvik. 1 snøfokk og mørke ble marsjen en hard tørn for soldatene. For å komme over Rombakfjorden måtte de på ferge, men da ferga hadde liten kapasitet, ble det lang og hustri ventetid ved fergestedet.
---- 128 Krig ---- Trønderkompaniet oppstilt på Elvegårdsmoen i 1940. Grytidlig om morgenen 9. april kom bataljonen til Narvik, midt under den verste ildmørja da panserskipene «Norge» og «Eidsvoll» ble senket. Blandt mange som omkom da de to skipene ble senket, var Reidar Austad, 21 år. Han var vokst opp i Verdal, men flyttet til Røra i 14-års alderen. En del av mannskapene ble anvist stillinger i Hamneområdet. De skulle forsøke å hindre tyskerne i å gå i land. Oberst Sundlo gikk imidlertid til forhandlinger med tyskerne og overgå byen uten kamp. Deler av bataljonen samlet seg inne på skolegården i Narvik og gjorde seg klar til avmarsj. De var imidlertid omringet av tyskere på alle kanter. Avdelingen presterte da den mest forunderlige tilbaketrekning som ble gjort under krigen i 1940. Frekt og freidig, med geværet i rem over skuldra, marsjerte ca. 200 mann ut skoleporten, på ett geledd, anført av to majorer, major Spjeldnes i spissen og major Omdal midt i marsjrekken. Slik marsjerte de gjennom hele byen, forbi jernbane stasjonen på den andre siden og videre langs Ofotbanen i retning Bjørnefjell. I gatene var det en masse tyske soldater og befal. De så på opptrinnet med stor undring — forsto ingen ting. Noen av dem utbrøt: «Wass los», andre smilte og vinket til nordmennene som marsjerte forbi, og som da vinket tilbake. Da tyskerne fikk summet seg og forsto at nordmennene hadde kommet seg unna, sendte de en patrulje etter dem. Da var den norske styrken kommet så langt som til den første tunellen på Ofotbanen og det tyske forsøket på å stoppe dem ble kontant avvist.
---- 129 Krig ---- Verdalinger på Bjørnefjell i 1940. Ncermest Oddvin Wahlberg, Einar Bjart nes, Gunnar Ahlgren, Olav Stavlund og Birger Vangstad. Bi/det er tatt 12. april. Det var ikke hele bataljonen som kom seg ut på denne måten. Bagasje og skiutstyr måtte også etterlates i skolegården. Styrken gikk i første omgang i stilling ved Djupvik. Derfrå og videre østover langs Ofotbanen kjempet de en heltemodig kamp mot overlegne tyske styrker i ei hel uke. Ved nærmest et kupp klarte de også åfåut et malmtog til transport. Tyskerne bindelsen, men de var ikke straks og den ble nyttet for å få ut toget, middel de første dagene. hadde kontrollen over telefonfor oppmerksom på jernbanetelegrafen samt at den var et viktig sambands- Den 11. april var styrken kommet så langt øst som til Nordalsbrua i Hundalen. Der prøvde en tysk patrulje å falle nordmennene i ryggen. Det var østerrikere som hadde gått på ski fra Elvegårdsmoen. På Elve gårdsmoen hadde tyskerne forsynt seg rikelig av det etterlatte norske materiellet. De hadde også iført seg norske militære vindjakker, slik at de lignet på norske soldater. Angrepet ble avvist og nordmennene tok en oberstløytnant og tolv soldater til fanger. Et hovedoppdrag var å holde Nordalsbrua for å forhindre at tyskerne fikk kontrollen over Ofotbanen. Tunellen, øst for brua, ble tilstoppet ved at et par malm vogner ble sprengt inne i tunellen, samt at selve brua ble sprengt. De holdt stillingen helt til den 15. april. På hele denne tida hadde de ikke
---- 130 Krig ---- vært i hus. De hadde ikke hatt muligheter til å tørke klærne som de måtte ha på seg både natt og dag. Stadig hadde de vært i kamp og bered skap, og var adskillig utslitt. Sengeklærne de hadde ble tatt ut i stilling ene, slik at de som var ved våpnene hadde noe til vern mot en bitende kald vind. Om nettene var temperaturen omkring 15 minusgrader. Den 15. april bestemte sjefen, major Omdal, seg for å føre styrken over til Salangsdalen. Men så medtatt som de var av kulde, slit og mangel på søvn, lot han dem overnatte i husene på Bjørnefjell natt til 16. april. I firetida om morgenen gikk tyskerne overraskende til angrep med en større styrke. Overraskende fordi at sambandet de hadde hatt ved hjelp av jernbanepersonellet, og som hele tida hadde varslet om tyske framrykninger, hadde det lykkes tyskerne å bryte uten at nord mennene var klar over det. Det utspant seg heftige kamper, tildels på nært hold, 25-30 meter. Angrepet var i to faser og etter ca. tre timer var den norske styrken så hardt presset at en god del av dem ble drevet over svenskegrensa og de hadde betydelige tap. Under tilbaketrekninga ble Gunnar Ahlgren, fra Verdal, truffet og segnet om og døde. I alt falt 6 norske soldater under kampene ved Bjørnefjell, fem nord trøndere og en fra Sør-Trøndelag. De øvrige som falt var: Olav Hembre, Hegra, Arne Brustad, Frosta, Olav Nordtug, Beitstad, Olav Katmo, Overhalla og Petter Johannes Hårsaker, Stadsbygd.
---- 131 Krig ---- 16 ble alvorlig såret, deriblant verdalingene Martel Slottemo og Walter Gregersen. I alt ble 45 tatt til fange, mens resten av styrken gikk over grensa til Sverige. Mot orm itraljøseeskadron/DR3 Motormitraljøseeskadron/DR3 var ingen mobiliseringsavdeling som var satt opp på forhand, men den ble satt opp under helt spesielle forhold. Personellet var en blanding av dragoner, hjulryttere og noen frivillige. Kavaleriet såtte den gang, som nå, opp mobile oppklaringsenheter, beregnet for operasjoner framover. Dette gjaldt også for Motor mitraljøseeskadronen. En kan derfor undre seg over divisjonskomman doens disponering, ved å beordre en kavaleriavdeling til et så typisk infanterioppdrag, som å møte fienden i faste stillinger ved elvebredden, skyttergraver og jordbunkere. I henhold til både gammel og ny strids taktikk skulle vel en slik avdeling ha operert framover, f.eks. mot Skogn, Åsen, Langstein og utnyttet sin mobilitet i forsøk på å hindre fienden i å rykke fram nordover. - (Dette er betraktninger bokskriveren har gjort seg). Eskadronen måtte holde seg til ordrer og direktiver den hadde fått. 1* Veteraner fra Motormitr.esk. har tatt oppstilling på Rinnleiret ved veterant raff i 1981. Verdalsboka — 9
---- 132 Krig ---- Eskadronen førte fullstendig personelliste over oppsetningen, ajour ført med av- og tilgang til og med 20. april. Det må imidlertid ha kommet noe tilgang like før trefningen. En vet med sikkerhet at Karle Berre kjempet sammen med mannskaper i 1. tropp, nærmere bestemt ved Brækkengården. Listen som ble satt opp var beregnet for internt bruk, og personellet er i stor grad ført opp med bare soldatnummer og etternavn. Noen med bare de to siste sifre i soldatnummeret. Det har derfor ikke lykkes å finne fram til fullt navn og bosted for samtlige, da flere ikke fantes i de mannskapsrullene som var tilgjengelige. I listen som følger er tatt med de som var i eskadronen den minnerike dagen 21. april 1940. Stab og stabstropp: Stilling: Grad/Nr. Eskadronsjef Ltn Nestkom. Fenr. Eskass 5870/37 5885/39 Signalist 5832/37 Sykekorporal 2071/38 Sjåfør 5859/37 Trompeter 68 Motorsykkel- 7203/29 ordonans Sykebærer 1272/34 Trompeter 54/35 Oppasser 5887/37 Motorsykkel ordonans 5526/36 Motorsykkel- ordonans 1703 Motorsykkel- ordonans 6637/36 Kvarter- Frivillig mester 5555/32 Kjøkkenass. 114/31 7. tropp Tr.sjef Fenr. Nestkom. Sjt. Navn: Gisle Mortensen, Heimdal. Senere vpl. rittm. Thorvald Willy Amundsen, Moss Arne Ivar Olsen, Namsos Harald Stene, Seierstad Astor Røstad, Leksvik Odd Molde, Verdal JimThørn, Brekkvasselv Haugan Kristian Gjone Muruvik. Frivillig i Finland Tronæs Peter Fiskum, Skorovatn Gerhard Dahl-Sivertsen, Sjølstad. Flyttet til Eidsberg John Ekren, Verdal Moum Odd Refsås, Steinkjer Per Ravlo, Stjørdal. Frivillig i Finland Bjarne A. Johnsen, Trondheim Anders By, Verdal Senere vpl. løytnant Ivar Lehn, Trondheim. Oberstltn. sjef HV-12
---- 133 Krig ---- Lagfører 5797/37 Korporal 1. skytter 5773/37 2. skytter 5766/37 3. skytter 5830/37 4. skytter 5835/37 5784/37 5826/37 5838/37 5581/36 Observatør 5975/38 Sjåfør 5794/38 Lag 2 1. skytter 5596/36 2. skytter 5376/35 3. skytter 5110/33 444/36 5412/35 5493/35 5269/34 5361/35 5592/36 Sjåfør Frivillig 4756/31 Motors.ord. Motors.ord. 5074/34 5787/37 2. tropp Troppsjef Fenrik Nestkom. Sjt. Lagfører 5792/37 1. skytter 5703/37 2. skytter 5786/37 3. skytter 5783/37 5083/33 4441/29 5429/35 5798/37 5888/37 5793/37 Sjåfør 5763/37 Johannes Rotabakk, Leksvik Sverre Reistadmo, Okkenhaug, Levanger Johannes Faren, Åsenfjord Teodor Ophaug, Brekstad Artur Toralf Sivertsvik, Hasselvik Ole A. Brovold, Stadsbygd Reidar Margido Schjølberg, Storfosna Karl K. Stoum, Rissa Olav Austmo, Okkenhaug, Levanger Oddvar Pettersen, Levanger Gunnar Gravas, Vanvikan Harald Haug, Ekne Petter Hallan, Vinne, Verdal Ingvald Brustad, Ytterøy Karle Berre, Bangdalen - flyttet til Verdal Erling Bjørås, Frol, Levanger Rolf Olsen, Levanger Bjarne Kristian Øvre, Ytterøy Sivert Aasen, Sakshaug Erling Glæstad, Skogn, Levanger Leif Skogmo, Spillum i Namdalen Arne Storlunet, Verdal Elnan Arne Hovelsen, Steinkjer Alfred Haugen, Leksvik Alf Tiller, Verdal Per Getz, Byafossen Einar Lindgjerdet, (Leksvik), Trondheim Martin Hagen, Lundamo Reidar J. Hermstad, Stadsbygd Armang Leveras, Ekne Odd Nyberg, Okkenhaug Trygve Flatås, Frol, Levanger Gunnar Modell, Beitstad Edvard Hamstad, Mosvik Hermod Oterbekk, Spillum Ole Asbj. Dalsaune, Vanvikan Jon Arthur Olberg, Åsen (Flyttet til Rakkestad)
---- 134 Krig ---- Observatør 5594/36 Ole Bernh. Storsve, Skogn Markabygd John Langfjæran, Trondheim (Flyttet til Gjøvik) 1. skytter 5797/37 2. skytter 5091/33 3. skytter 5837/37 Georg A. Sjåstad, Skogn Knut Martin Bakøy, Rissa 4897/32 Harald Musum, Leksdalen, Verdal Johannes Moås, Skogn 4303/27 5819/37 Alf Sørensen, Fillan, Hitra Mitr.skytter 5774/37 Einar Venås, Okkenhaug, Levanger Ivar Vassli, Frosta 5768/37 Sjåfør 641/37 Blengsli 4972/32 Toralf Asbj. Lindseth, Follafoss Einar J. Aalberg, Sakshaug John Følstad 5360/35 Motors, ord. 3. tropp Troppsjef Sjt. Arthur Sørensen, Trondheim Senere vpl. rittmester Jorulf Arntsen, Buran, Levanger Ole Flatnes, Brekstad Nestkom. Sjt. Lagfører 5828/37 1. skytter 5811/37 Ingvald Viseth, Steinkjer 2. skytter 5585/36 Carl F. Stedenfeldt, Levanger 3. skytter 5593/36 Karl Langåssve, Verdal 5785/37 Benjamin Brødreskift, Trondheim 6294/39 Ottar Johnsen, Vikna (Flyttet til Grubhei) 4606/30 Sigmund J. Moberg, Sandvollan Sjåfør 5844/37 Observatør 5834/37 Martin Edvin Enebakk, Husbysjøen Johan Gjelvold, Opphaug 5856/37 Per O. Gartland, Harran Ingemar Eid, Ytterøy 1. skytter 5795/37 2. skytter 5584/36 Jarle Slåtsve, Frol, Levanger 3. skytter 5840/37 Arne Oksvold, Oksvoll Karl Sigurd Talmo, Leksvik 5788/37 5791/37 Arthur Krogh Skjelbred, Trondheim Arnfinn Augdal, Skogn 5786/ Ivar Olderen, Steinkjer Leif E. Ness, Verdal 4904/32 5518/36 Sverre Sivertsen, Sandvollan 5831 /37 Alf Borg, Brekstad Sjåfør 4620/30 Helge Laugtug, Kristiansund
---- 135 Krig ---- 4. tropp (Geværtropp) Troppsjef Fenrik Sjt. nestkom. 1. MG-lag Lagfører 1. skytter 5567/36 2. skytter 5858/37 5852/37 5948/38 4907/32 5274/34 382/35 Lagfører 1. skytter 2. skytter Sjåfør 1. skytter 2. skytter Sjåfør Lagfører 1. skytter 2. MG-lag 27064/34 5883/37 6069/38 5969/38 5913/38 5853/37 5025/33 5067/33 Frivillig 3. MG-lag 5387/35 5060/33 4919/32 5759/37 4566/30 4411/29 6302/39 5799/37 4. MG-lag 445/36 402/36 Alf Dahl, Leksvik Senere kapt. i Luftforsvaret Frithjof Hansen, Verdal Rittm. v/DR 3 Aune Bjarne Bulling, Beitstad Flyttet til Lindås Johan Storlie, Overhalla Rafael Smevik, Øysletta Egil Ingv. Skjelvan, Steinkjer Sverre M. Green, Verdal Arnold Kjesbu, Verdal Johan A. Rognan, Røra Johan Nilsen Eikrem, Øydegard Kåre M. Lein, Lauvsnes Oddvar Vanebo, Skage i Namdalen Anders Kvam, Levanger (Flyttet til Trandum) Viktor Vikan, Kjerknesvågen Johannes Bye, Bergsmo Peter Bolkan, Sakshaug Arne Brynjar Hammer, Steinkjer Ludvik Harsvik, Trondheim Sigurd Hjelmset, Steinkjer Johan Aune, Henning Sverre Asmund Sotberg, Mære Roar Jensen, Steinkjer Ole Halsan, Levanger Marius Voldseth, Nesset, Levanger Fredrik Brandt, Følling, Steinkjer Frivillig i Finland. Fenrik i kp. Linge Eilert Marius Nakstad, Melhus Einar E. Hallkjellsvik, Volda (Flyttet til Mosjøen) Nils Sponås, Torhjulsvågen Krigsmedaljen Fenrik
---- 136 Krig ---- Forslag til dekorering etter kamphandlingene i Verdal Som bilag til sin rapport om krigshendingene i 1940, foreslår løytnant Mortensen en del personer samt Verdal brannvesen dekorert for sin innsats. Dette fant han riktig på tross av at offiserene, etter kapitula sjonen i 1940, var enige om at ingen burde dekoreres for krigsinnsatsen. En finner det riktig å ta med løytnantens forslag, da en er kjent med at flere av de som er foreslått, ikke har fått noen erkjentlighet for innsatsen. Mortensen har heller aldri fått noen underretning om utfallet av forslagene. Soldat Odd Leirvold, Trondheim. Under trefningen i Verdal, 21/4 1940 hadde den tropp som soldaten hørte til fått ordre om å trekke seg ut av stilling og gjøre seg fri fra det fiendtlige angrep. Enkelte av de fiendtlige soldater var kommet
---- 137 Krig ---- helt opp i troppens stilling under manøveren. For å dekke sine kameraters oppsitting på bilene, gjorde Leirvold — efter å ha skutt sitt gevær tomt — et utfall med bajonetten mot fiendtlige soldater som forberedte seg til å angripe med håndgranater. (De hadde nettopp ødelagt en av troppens biler med håndgranater). De fiendtlige soldatene tok flukten. At Leirvolds resolutte og modige opptreden reddet flere norske soldaters liv, er det grunn til å anta. Jeg anbefaler soldat Leirvold dekorert for resolutt og modig opp treden i nærkamp med fienden. Såvidt vites døde han på Levanger sykehus Sersjant Fridthjof Hansen. Under trefningen i Verdal 21/4 1940 hadde sersjant Hansen kommandoen over de to lag av gev.tr. som under retretten holdt kampen gående, mens motormitr.esk. forøvrig ble trukket ut av stilling og gjort marsjklar. Under tilbaketrekningen av sine to lag fikk sersjant Hansens bil motorstopp og et par fiendtlige soldater angrep med håndgranater, men angrepet ble avverget. Sersjant Hansen førte sine lag tilbake etter ordren, om enn med flere sårede. Det er grunn til å anta at sersjant Hansens personlige mot, ro, koldblodighet og sikre føring av avdelingen bidrog vesentlig til det — tross alt — heldige resultat av denne episode. Jeg anbefaler sersjant Hansen dekorert for utvist mot i nærkamp med fienden og fortjenstfull føring av avdeling. Skreddermester Alfred Waagø, Verdal. 1 planen for forsvaret av Verdalsøra inngikk at to hus som sto på sydsiden av Verdalselva, like ved veibroen skulle stikkes i brann for å hindre fienden i å bruke dem som skjul og dekning under angrep på broen. Om nettene måtte «brannstifteren» ligge i de forøvrig evakuerte hus, for å kunne utføre sitt arbeide ved et eventuelt over raskende nattangrep. Husene lå slik til at «brannstifteren» måtte regne med å passere terreng bestrøket av såvel egne avdelinger som fienden. Skreddermester Alfred Waagø var sivil, men tok på seg dette arbeide frivillig. Etter ordre og til rett tid tendte han de to hus i brann. Jeg anbefaler skreddermester Alfred Waagø dekorert for offervillig het, mot og tapper holdning under fiendtlig angrep. Telefonformann Ingvald Bjørge og sentralborddame Ingrid Rødseth, begge Verdal. Begge to hadde vakt på Verdal telefonsentral 21/4 1940. Kl. 03.45 formidlet sentralen melding fra Lensmannen i Levanger om fore-
---- 138 Krig ---- stående fiendtlig angrep. Telefonsentralens betjening fikk ordre om ikke å forlate sentralen uten min uttrykkelige ordre, -og først da det fiendtlige angrep var en kjennsgjerning, forlot betjeningen stasjonen (efter min ordre) efter å ha skaffet meg forbindelse direkte til D.R.3's telefonvakt. Jeg anbefaler sentralens betjening dekorert for å ha vist mot i farefull situasjon og for å ha ydet min avdeling tjeneste under fiendtlig angrep. Verdal brannvesen. I tiden 15 - 21/4 var en del av Verdal brannvesen i stadig tjeneste for å være klar til øieblikkelig innsats ved behov. Under det fiendtlige angrep 21/4 var de vakthavende i branntjenesten tilstede og de forlot ikke stedet under trefningen, men sto hele tiden klar til innsats. Jeg vil anbefale Verdal brannvesen dekorert eller tilstillet diplom for særdeles fortjenstfull holdning under meget farefulle omstendigheter under fiendtlig angrep. Følgende «lotter» gjorde tjeneste ved Motormitr.esk./DR3 til forskjellig tid og sted i tidsrommet 18 - 21/4 1940 og skulle være berettiget til krigsdeltagermedalje: Elen Grøholdt, Solveig Vangstad, Målfrid Nestvold, Anne Sørli, Signe Togstad, Jenny Weisæth, alle fra Verdal. Rut Schive og frk. Schieflo, begge Steinkjer. Målfrid Nestvold Lillesand Lillemor Grøholdt
---- 139 Krig ---- Solveig Vangstad Ingrid Rødseth
---- 140 Krig ---- I tillegg til disse gjorde Anna Følstad Sundseth lottetjeneste under krigsoperasjonene i 1940. Hun ble innkalt til å møte på Rinnleiret allerede den 6. april. Da avdelingene på Rinnleiret flyttet nordover til Sunnan og Stod fulgte hun med og fortsatte tjenesten til hun ble dimittert den 20. april, dagen før tyskerne kom til Verdal. Også Solveig Vangstad var innkalt til Rinnleiret, men hun fulgte ikke med nordover, men fortsatte å tjenestegjøre for Motormitraljøseeskadronen på Øra. Verdal brannvesen Om brannkorpset på Øra sier løytnant Mortensen i sin rapport: «I tiden 15-21/4 var en del av Verdal brannvesen i stadig tjeneste for å være klar til øyeblikkelig innsats ved behov. Under det fiendtlige angrep 21/4 var de vakthavende i branntjenesten tilstede og de forlot ikke stedet under trefningen, men sto hele tiden klar til innsats. Jeg vil anbefale Verdal brannvesen dekorert eller tilstillet diplom for særlig fortjenstfull holdning under meget farefulle omstendigheter under fiendtlig angrep.» Brannkorpset forlot ikke kampområdet før de fikk ordre fra plass kommandanten om å trekke seg ut. På det tidspunktet var tyskerne allerede i gatene nedenfor jernbanelinja. Fra området Mikvold-Bakke tun beskjøt de gatene i Overbyen og deler av Stiklestadvegen. Eneste retrettmulighet for brannmannskapene var over sumpområdene mellom Stiklestadvegen og kassefabrikken. Da de passerte kunne de se at lastebilen til Lars Valbekmo sto i brann bortpå vegen. Snekkermester Konrad Hermann var blandt de brannmannskapene som hadde beredskap denne natta. Men i stedet for å rømme sammen med de andre, la han vegen bortom eiendommen sin (i nåværende Lektor Musums gate). Tross skytinga, ville han prøve å få med seg sin forholdsvis nye bil, Opel Olympia. Dette klarte han, men i det han passerte Sørhuusgården på tur ut, ble han oppmerksom på en såret norsk soldat. Det var John Anton Rognan fra Røra, som hadde et stygt skuddsår i ene benet. Hermann hjalp Rognan inn i bilen og kjørte til Bakketun, for å få ham inn på sykestua som var opprettet der. Da var imidlertid tyskerne kommet dit og de tok seg da av Rognan. Men Hermann ville de ikke gi slipp på. Han ble tvunget til å kjøre til Innherred sykehus med Ole Borgen, som nesten hadde fått skutt av ene arma. En tysk soldat var med som vakt. Da de passerte Ørmelen kunne Hermann se de sivile fangene som ble ført om bord i toget. Da Konrad Hermann kom tilbake til Bakketun, sammen med den tyske soldaten, takket de for hjelpa på en noe eiendommelig måte. Han ble sperret inne og bilen hans la de beslag på. Først fem år senere fikk han den tilbake. Da Hermann omsider ble sluppet fri, tok han seg til
---- 141 Krig ---- barndomsheimen sin, Hofstad i Leksdalen. Dette var den første konfrontasjonen Hermann hadde med tyskerne. I løpet av de fem okkupasjonsåra skulle det bli flere. John Anton Rognan forteller at tyskerne behandlet ham på helt korrekt måte. I første omgang ble han lagt på ei sekkebåre og de bar ham til Grennes hotell. Etter å ha blitt forhørt ble han fraktet ombord i toget og sendt til Innherred sykehus. Ifølge det Konrad Hermann skal ha fortalt, falt de to britiske soldatene ved distriktslegegården (nåværende fritidssenteret). Han så begge. Over fjellet med ammunisjon til Hegra — kurerpost til Sul På Hegra festning ble det fortsatt kjempet et par uker etter at tyskerne hadde besatt sentrale områder av Inntrøndelag. Men etter hvert som tyskerne fikk fastere kontroll i distriktene, ble forsynings linjene til festningen vanskeligere, bl.a. skortet det på ammunisjon. Løytnant Aksel Næss fra Frol, som var forsyningssjef på festningen, var stadig på farten i de tyskbesatte områdene for å skrape sammen forsyninger. Han kom også i kontakt med representanter for skytter lagene Verdal søndre og Frol. Som følge av den spente situasjonen utover vinteren 1940, hadde flere skytterlag lagt opp litt ekstra forråd av ammunisjon. Dette var en reserve det var godt å ty til. I de to skytterlagene var det en betydelig ammunisjonsbeholdning. Etter henstilling fra løytnant Næss bestemte man seg til å forsøke å få ammunisjonen over til Hegra festning. Eneste muligheten var å frakte den over fjellet. Men før man kom så langt måtte transporten foregå gjennom bebygde områder, hvor risikoen for tyske kontroller var stor. Petter O. Balhald påtok seg å frakte ammunisjonen med lastebil til Buran. Der tok fire skiløpere over. Det var Angel Hallan, Magne Valstad, Ottar Storbakken og Andreas Rørvik som hadde påtatt seg å frakte ammunisjonen over fjellet. De hadde dryge bører da de la avgarde. Første etappe gikk til baker Hansens hytte ved Vulusjøen. Der opprettet de en slags base. Derfrå gikk Ottar Storbakken og Andreas Rørvik over fjellet med hver si tunge ammunisjonsbør, mens de to andre ble igjen for å holde vakt over ammunisjonen som lå i hytta og som sikring bakover om noe skjedde. Begge var bevepnet med kragere. De to ammunisjonsbærerne hadde gnistrende skareføre og sol fra helt klar himmel på turen. På de svette ansiktene brente sola noe forferdelig, særlig Rørvik ble skambrent. Han arbeidet til daglig innendørs på
---- 142 Krig ---- Verdal meieri og hadde lite beskyttelse mot det sterke sollyset. Flere ganger måtte de også søke dekning for fly. De kom fram til Forrbygda, hvor ammunisjonen skulle leveres i ei skogskoie bak festningen. De fant uten problemer fram til koia og der var også patruljen som skulle overta. Blant disse var stortingsmann Jon Leirfall. Andreas Rørvik var forlovet med ei dame fra Hegra. Post og telefon hadde ikke fungert på lengre tid, og når han var på disse kanter, var det rimelig at han ville avlegge en snarvisitt hos sin utvalgte. Ottar Storbakken skulle imens vente i skogskoia. Da Rørviks forlovede, som var sykepleier, fikk se det oppbrente ansiktet hans, la hun kategorisk ned forbud mot at han på nytt skulle til fjells. Mens kameraten ventet i skogskoia, kapitulerte festningen som den siste norske skanse i Nord- Trøndelag. Ottar Storbakken gikk da alene over fjellet og helt heim til Hallbakkan i Vinne hvor han bodde. Kurerpost til Sul Mens ammunisjonsbærerne var undervegs til Hegra, fikk Angel Hallan og Magne Valstad, som var igjen i hytta ved Vulusjøen, besøk av Paul Musum fra Levanger. Han var ute i viktig ærend, brev fra oberst Wettre, som da oppholdt seg på Snåsa med sitt regiment. Brevet måtte uten opphold bringes til Sverige med kurer og under ingen omstendig heter komme i fiendens hender eller kunnskap. Brevet var adressert til fru Wettre som oppholdt seg i Sverige. Det gjaldt å få brevet fram til Sul, hvor John N. Suul skulle besørge det videre. Angel Hallan var aktiv skiløper og i fin form. Hadde nylig gått Arnljot-Gellinerennet. Dette ble nesten samme leia og han så ikke mørkt på å ta en slik skitur. Under krigsåra var det adskillig ulv i Verdalsfjella, og ved Hermann snasa møtte Hallan et digert beist som hadde et eller annet bytte den holdt på med. Han prøvde å skremme dyret, men da mønstret ulven og flekket tenner til skiløperen. Etter dette skuffet Angel Hallan på litt mer enn han ellers ville ha gjort på resten av turen. Brevet ble levert som befalt, men han hadde ikke lyst til å møte ulven en gang til og ble derfor med en buss tilbake fra Sul.
---- 143 Krig ---- Gunnar Ahlgren GUNNAR OSKAR AHLGREN, født 31. mai 1918 i Jåmtland. Falt 16. april 1940 på Bjørnefjell under tyskernes framrykning langs Ofotbanen. Gunnar A hlgren var sønn av Petra og Oskar A hlgren og den yngste av tre brødre. Faren døde samme året som Gunnar ble født. Etter dette flyttet familien til Verdal og bosatte seg hos ei søster som hadde heim i Jermstadgrenda. Sammen med mange andre verdalinger ble Ahlgren innkalt til nøy tralitetsvakt i Narvikområdet på nyåret 1940. Etter planen skulle disse avløses og dimitteres den 10. april, men som det på grunn av det tyske overfallet på Norge, ikke ble noe av. Han var med i den bataljonen på 209 mann som på en eventyrlig og frekk måte marsjerte ut fra Narvik om morgenen den 9. april, midt foran øynene på undrende tyske soldater. Langs Ofotbanen kjempet de mot tyskerne iflere dager. Den 16. april hadde de vært innviklet i harde kamper og det var under tilbaketrekning at Gunnar Ahlgren ble rammet av ei kule og falt om. Under kampene tjenestegjorde han som maskin geværskytter. Han ble f raklet over til Sverige med et svensk sanitetstog og bisatt i Kiruna den 20. april 1940. Den 22. mars 1943 ble han gravlagt ved Stiklestad kirke under meget stor deltakelse.
---- 144 Krig ---- Gunnar Ahlgren var en målbevisst ungdom. En allsidig og fin idretts mann, real og liketil i all sin framferd — egenskaper som gjorde at han hadde en stor kameratflokk i Verdal. Verneplikten avtjente han i H. M. Kongens garde. På tross av at han voks opp i heller små kår, hadde han skaff et seg en solid fagutdannelse i motor/ære og sveising ved Gøteborg tekniske institutt. Da budskapet kom om at Gunnar Ahlgren hadde falt i kampen mot tyskerne, ble det mottatt med stor sorg over så å si hele bygda. For Petra Ahlgren ble krigsåra ei tung tid med mange, lange og ensomme stunder. I tillegg til at den yngste sønnen falt i krigen, måtte hennes to andre sønner, Per og Ola, rømme fra landet. Sersjant Tor oljGetz Wold — falt ved Kotsøy i Sør- Trøndelag. TOROLF GETZ WOLD født i Verdal 10. mars 1917 som yngste sønn av distrikts/ege Trygve Wold og hustru Ella, født Getz. Han falt ved Kotsøy i Gau Ida len natt til 4. mai 1940.
---- 145 Krig ---- Getz Wold hadde gjennomgått infanteriets befalsskole og hadde sersjants grad. Han var med i kampene mot tyskerne i deres fram rykning sørover fra Trondheim så å si fra første stund. Første dager i mai var det ennå små avdelinger som holdt kampene gående i Gauldalen. De var presset både fra sør og nord. Getz Wold hadde kommandoen over en avdeling ved Singsås. Den 3. mai fikk han over telefon henstil/ing om å komme en hardt trengt avdeling ved Kotsøy til unnsetning. Han oppfordret frivillige til å melde seg og sent på kvelden den 3. mai dro åtte mann avgarde i to biler. Getz Wold kjørte seiv den første bilen og hadde ved siden av seg en soldat, K. Hagerup. Da de nærmet seg Kotsøy slo de av billysene. Omtrent en kilometer før de nådde brua ved Kotsøy var vegen sperret. Getz Wold stoppet bilen og gikk ut, det gjorde også de andre. Det var mørkt, men om litt begynte de å skimte folk som lå i snøen på begge sidene av vegen. Plutselig ble det ropt: «Hande hoch» og straks ble det åpnet ild med automatvåpen. Wold stupte ved den første salven og i fallet puffet han den andre befalingsmannen, J. Matheson Brun overende. Tyskerne skjøt til de var sikker på at alle var satt ut av kamp. Også Hagerup ble drept. Årsaken til at tyskerne var så raske til å åpne ild var trolig at noen fra den bakre bilen løp unna og berget seg på det. Getz Wold og Hagerup ble liggende på vegkanten til neste dag. Da ble de brakt opp til kirkegården ved Singsås. Torolf Getz Wold hadde mange ungdomsvenner i Verdal og da han ble begravet ved Stiklestad kirke på selve grunnlovsdagen, 17. mai 1940, var det en stor skare som var møtt opp. Torolf Getz Wold var en begavet ungdom som hadde bestemt seg til å gå i sin fars fotspor, og han var godt i gang med medisinerstudiet. LUDVIK OTTAR HARSVIK, TRONDHEIM født 23. mars 1902 i Bjørnør. Harsvik meldte seg frivillig til tjeneste ved Motormitraljøseeska dron/DR3 i Verdal. Han hadde med seg egen lastebil og bensin på kanner. Eskadronsjefen, løytnant Mortensen, hadde begrensede mulig heter til å engasjere frivillige på grunn av utstyrsmangel. Men sjåfør med lastebil hadde han absolutt behov for i oppsetningen. Harsvik var militærnekter, personlig kristen og aktivt med i Frelses armeen i Trondheim. Det tyske overfallet på Norgefikk ham til å endre oppfatning om våpenbruk. Særlig var terrorbombinga av Møre-byene utslagsgivendefor hans nye tankegang. Til en han var i kontakt med da han kom for å melde seg til tjeneste, uttrykte han seg omtrent slik: «Når landet bl ir så hensynsløst voldtatt, da er det hver nordmanns plikt å forsvare det».
---- 146 Krig ---- Ludvik Ottar Harsvik som falt i Verdal 21. april 1940. Ludvik Harsvik ofret alt. Enkeltheter omkring dette kan leses i kapitlet om kampene i Verdal. I Trondheim drev Harsvik egen transportforretning. Han var gift med Anna Marie Strøm fra Bodin. Foruten henne etterlot han seg tre barn. ODD LERVOLD, TRONDHEIM født 11. april 1915. Odd Lervold døde på Innherred sykehus 7. mai 1940 etter at han ble dødelig såret under kampene i Verdal 21. april. Lervold var med i sikringsstyrken som ble lagt igjen ved Verdalsbrua for å dekke eskadronens retrett. Herunder kjempet han på en måte som ble lagt merke til. Etter at de var omringet, anførte han i et bajonett utfall mot fienden og maktet å drive dem så mye tilbake at den norske styrken klarte å entre lastebilen de hadde og kom seg ut fra knipetanga de var i. Bilen ble sterkt beskutt av tyskerne i det den ruste oppover gata, og Lervold ble rammet av to kuler. Han ble først innlagt på felt lasarettet i Vuku, men ble overført til Innherred sykehus så fort som mulig. I 17 døgn kjempet han mot døden. Den ene dagen kunne
---- 147 Krig ---- vektskåla tippe i hans favør, neste dag for døden. Siste dagen han er så pass at han kan skrive notater i dagboka si og forstår at døden har vunnet, skrev han: «Trist 1. mai». Det er hevet over tvil, det var Lervolds fortjeneste at den norske styrken ved dette høvet kom seg ut av en meget prekær situasjon. Da det ble spørsmål om å sende en patrulje framover mot tyskerne, var Lervold en av de som meldte seg frivillig. En tapper soldat som ga alt. Odd Lervold var sønn av Peder og Martha Lervold. I 1934 ble han gift med Mary Lovise Larsen. De hadde to barn. Odd Lervold var en dyktig og ivrig idrettsmann og hadde som sådan en stor venne- og bekjentskapskrets. Også ved tidligere anledninger hadde han vist mot og besluttsomhet. 11935 ble han tildelt Trondhjems Svømme- og Livredningsklubs Gullmedalje for edel dåd. Han ble begravet ved Moholt kirkegård søndag 11. mai 1940. I sin rapport fra kampene i Verdal innstilte eskadronsjefen, løytnant Gisle Mortensen, på at Lervold skulle tildeles krigsmedaljen Post mortem. JOSTEIN BLOMBERG født 10. september 1914 — falt ved Gudmundhus 21. april 1940. Jostein Blomberg var fra Sykkylven, sønn til Tomas og Gjartrud Blomberg. Han ble kalt inn til nøytralitetsvakt i 1940 og møtte på Rinnleiret 8. april. Da Motormitraljøseeskadron/DR3 ble satt opp som en eliteavdeling som skulle forsøke å stanse tyskernes framrykning nordover ved Verdalsøra, kom han med i denne avdelingen. Han var bland t de som i kampens siste f ase fikk i oppdrag å holde tyskerne vekk fra Verdalsbrua for å sikre retretten til eskadronen. De ble omringet av fienden, men klarte under stor dramatikk å kjempe seg ut. Under norske og engelske styrkers forsøk på motangrep, men som også end te med retrett, kom Blomberg på nytt med i sikringsstyrken. Han ble sendt framover i rekognoseringsoppdrag. Herunder ble han, ved gården Gudmundhus, truffet i underlivet av ei kule og dødelig såret. Det skjedde om morgenen den 21. april. Noen timer senere fant folka på gården ham i stallen. Han ble båret inn i stua. Tross iherdige forsøk lykkes det ikke åfå tak i hverken norsk eller tysk lege. Kona på gården, Karen Slaatsve, som var utdannet sykepleier stelte såret og gjorde det som var mulig for å lindre smertene. Men livet sto ikke til å redde, og da det begynte å lysne av ny dag, ved ha/vtretida den 22. april, åndet Jostein Blomberg ut. Verdalsboka — 10
---- 148 Krig ---- Jostein Blomberg Under de rådende forhold var det ikke mulig å oppdrive likkiste. Skolestyrer Bernt Nordset snekret kiste og Blomberg ble gravlagt ved Stiklestad kirke. Ved bisettelsen holdt Nordset en gripende tale. Jord festinga fant sted på selve grunnlovsdagen, 17. mai. Jostein Blomberg var en begavet mann, stille og beskjeden i all sin framferd. De som sto ham nær under de hektiske aprildagene i Verdal, skildrer ham som en kjernekar som ikke vek tilbake i farens stund. På folkeskolen viste han uvanlige evner og læreren oppfordret foreldrene om å gi gut ten boklig lærdom utover folkeskolen. Men det var trange tider og Jostein Blomberg valgte å gå i sin fars fotspor og ble skredder, og avla svenneprøven i faget. Ved krigsutbruddet var han tilsatt i en skredderbedrift i Trondheim. I heimbygda hadde han en stor kameratflokk og var med i ungdomslag og musikkorpset «Lurlåt». Etter krigen reiste Sykkylven ungdomslag minnesmerke på grava hans.
---- 149 Krig ---- Secound Lieutnant i kompani Linge, Per Getz. PER GETZ født 1919, student, falt i kampen for Norge februar/mars 1943 Han var av verdalsætt, sønn av direktør Johan Getz. Per Getz var med i kampene i Verdal 21. april 1940, som ung sersjant og nest kommanderende i 2. tropp. Da de norske styrkene kapitulerte våren 1940, betydde ikke det slutten på krigen for Per Getz. Han drog over til England, ble second Lieutenant (fenrik) i kompani Linge. Under tjenesten i dette sagnom suste kompaniet, var han med på Måløyraidet, sprengningen av omformerstasjonen på Thamshavnbanen samt at han ledet aksjonen mot Fosdalen gruver i Malm i 1942. På nyåret 1943 var Getz klar for nye oppdrag på norskekysten. Han skulle settes i land fra übåten «Uredd». Uredd for sv ant imidlertid og i mange år var det et mysterium. I senere tid er båten funnet igjen på kysten av Nord-Norge, hvor den trolig gikk på ei mine og forliste med alle ombord. Stede t hvor båten ligger er vigs let som krigsgrav. Per Getz hadde flere krigsdekorasjoner.
---- 150 ----
---- 151 Krig ---- OKKUPASJON — MOTSTAND LIVET GÅR VIDERE Smått om senn kom livet i tilnærmet normalt gjenge. De fleste tok opp sin daglige dont, og utover bygda gikk våronna som normalt. Det hadde imidlertid kommet noe fremmed inn i bygdemiljøet, og det var lett å merke at en ikke var herre i eget hus. Ved at påbud, forbud og forordninger kom fra Administrasjonsrådet for de besatte områder, ble det skapt et inntrykk av at vi hadde et snev av indre selvstyre. Blant de første påminninger om hva vi hadde mistet, fikk en ved forbudet mot å feire 17. mai. I Verdal var 17. mai 1940 en dag preget av sorg. Da ble Torolf Getz Wold, som falt i kampen mot fienden, stedt til hvile på Stiklestad. En stor skare var oppmøtt. Den første tida etter okkupasjonen ble for mange verdalinger ei vanskelig tid. Helt fram til krigsutbruddet hadde bygda hatt adskillig arbeidsløyse. På pengemarkedet var det forvirring og stor mangel på kontanter. For de som hadde gått ledige i lengre tid og ikke hadde noen form for reserve å ty til, var det ikke så greit. Mange var det nå som ville ha arbeid på gårdene, men heller ikke bøndene hadde kontanter å lønne med. At enkelte var så flåsete å hevde overfor arbeidstakere, at nå Taktfast og uhyggelig, men folk vennet seg til det.
---- 152 Krig ---- kunne det hende de fikk være glade over å få bare kosten for arbeidet, var uheldig og ble selvsagt tatt ille opp. Men bevares, mange av gård brukerne var hjelpsomme overfor de som hadde det vanskeligst også denne tida. Det skulle bli okkupantene som løste både pengekrisen og ledig gangen. Først kastet de medbrakte krigspenger, Reichskredtittkassen scheine, på markedet. Den urunde kursen disse pengene måtte reknes etter, skapte problemer for folk samtidig som de var upraktiske i forret ningene. Det gikk derfor ikke så lang tid før tyskerne tvang Norges Bank til å trykke norske sedler for seg. Ganske snart kom arbeide i gang på de tyske krigsanleggene, i første omgang reparasjon av veger og bygging av soldatbrakker. De som hadde meldt seg ledige eller meldte seg ledige, hadde ikke noe valg såframt de ville ha arbeid og noe å leve av. De måtte ta til takke med såkalt tysk-arbeid. I Verdal var det ikke så mye tyskarbeide å få til å begynne med, så det var mange som reiste ut til andre distrikter på slikt arbeid. Det var ikke så rent få verdalinger som ved slikt arbeid fikk sin første skikkelige arbeidslønning. Helt fra sommeren 1940 var Hitler redd for britisk landgang på norskekysten. Av den grunn ble det holdt uforholdsmessig store militære styrker i Norge. Dette krevde mange og tildels store militær forlegninger. Invasjonstrusselen og Hitlers planer om å kunne angripe England fra baser i Norge førte til en stor utbygging av flyplasser og festningsanlegg langs hele kysten. Dette, samt at de store soldatansam lingene også krevde et visst underhold av det norske produksjons- og næringsliv, førte ganske snart til press på arbeidsmarkedet. På kort tid var situasjonen endret til mangel på arbeidskraft. Tyskerne presset lønningene opp, mens de i det sivile ble låst fast. For mange betydde dette at de nå kunne kjøpe ting de tidligere bare hadde kunnet drømme om, for utover sommeren og høsten var det ennå ganske bra med varer i butikkene. Det tilsynelatende økonomiske oppsvinget gjorde at ikke så rent få så med sympati på okkupantene. En viss betryggelse var det at tyskerne allerede den 15. april hadde avsatt Vidkun Quisling som stats minister, hvilket han seiv utropte seg til ved forræderiet den 9. april. I førstninga gikk tyskerne forsiktig til verks med nazifiseringa, og det så ut som de foretrakk å forhandle med toppfolk som sto utenfor Quislings naziparti. Kort sagt kan en si at mange hadde en sløvet og like gyldig innstilling overfor okkupantene sommeren 1940. Vi var imidlertid ikke herrer i eget hus. De som ville oppnå noe, måtte finne seg i å stille bak okkupantene. Alle slag bygningsmaterialer ble forbeholdt de tyske anleggene. Dette førte bl.a. til at seiv de brannlidte på Ørmelen ikke fikk bygd opp heimene sine før etter krigen. Etter hvert vennet folk seg til å se tyske soldater patruljere i gatene og
---- 153 Krig ---- En tysk vaktpost i Ver dals fjella, desember 1940. på vegene. Ut over sommeren 1940 ble det flere og flere tyskere i Verdal. Den 21. mai kom det alpetropper, for det meste østerrikere. De hadde med hester og kjøretøyer i stort antall, store, tunge vogner av uvanlige typer lite egnet for norske forhold, da de måtte trekkes av flerspann. De slo seg ned på gårdene omkring Øra og nedre del av bygda, hvor de rekvirerte rom for soldater og hester, og skapte ikke lite übehag for folka som ble utsatt for dette. Også kirkestallene på Stiklestad var fullt belagt med store «Ardennerhester». Til soldatforlegninger ble også Aldersheimen, Betel og Bedehuset beslaglagt. I denne tida holdt pasientene på Aldersheimen til i forsamlingslokalet på Baglo i Vinne og på Bakketun. I juni kom det SS-soldater som tok over patruljeringa, til fots og på sykkel. De opprettet også vakthold i Vaterholmen og festningsanleggene i Sogna. Innskjerpinger og restriksjoner kom på løpende band. Den 1. juni ble svenske aviser beslaglagt. Fra da av var dette forbudt lektyre, samtidig som avisene ble hardere og hardere sensurert etterhvert som krigen skred fram. Det norske politiet ble pålagt hilseplikt for tyske offiserer og politi. Daværende politibetjenter på Øra tok ikke dette så høytidelig og neglisjerte påbudet så godt de kunne uten å virke alt for provoser ende.
---- 154 Krig ---- Tyskerne la beslag på Aldersheimen. Her er vaktposten ved innkjørsla. Beslaglagte motorsykler oppstilt inne i lensmannsgården på Øra.
---- 155 Krig ---- Private biler og motorsykler ble etter påbud fra Justisdepartementet, rekvirert til den tyske krigsmakta. Bare yrkesbiler, leger o.L, unngikk dette. Det var nok ikke med lett hjerte at de som hadde klart å skaffe seg privat bil, måtte levere kjøretøyet til okkupantene. De så dem heller aldri mere. Den 21. juni kom det ordre til lensmannskontoret om at radio apparater hos jøder skulle beslaglegges og noen dager senere forbud mot politiske møter. Den 5. juli ble innført grensesone Øst, slik at alle voksne verdalinger måtte ha det grønne, spesielle grenseboerbeviset som var nødvendig hele krigstida. For andre ble det forbudt å oppholde seg i Verdal uten tillatelse. Slik gikk det slag i slag med innføring av restriksjoner og innskrenkninger i vår frihet. Mange av forbuda og forordningene virket banale, og folk flest stilte seg hoderystende uforstående til det meste. På det viset virket 1940 som et merkelig år i forhold til det samfunnet en var vant med, men etterhvert vennet en seg jo til at det kom merkelige og uvante inngrep og påbud. Tidlig kom det forbud mot all slags propaganda for kongen og kongehuset, og ekstra innskjerpelse med forbud mot flagging på Kong Haakons fødselsdag, 3. august, eller enhver form for markering av dagen, blomst i knapphullet m.v. Dette skjerpet bare appetitten på illegal propaganda og kongens fødselsdag ble nok feiret i mange heimer som ellers ikke ville ha enset dagen noe videre. Dette gjaldt både i 1940 og senere under krigen. «Leve kongen» ble både skrevet og malt på hus og vegger og det ble ansett som modig å tale og skåle for kongen i festlig lag. Frimerker med kongens portrett ble forbudt, likeens å nytte skille mynt som foreningsmerker. Skillemynt fra før krigen hadde H7-merket, og når blankpussede kobbermynter ble nyttet som jakkeslagmerker, ertet det og provoserte særlig NS-medlemmene noe forferdelig. Men de herskende mente det alvorlig, det fikk en understreket på Bildet av skiløpere som laget «Leve Kongen» ble spredt over hele landet.
---- 156 Krig ---- forskjellig vis. Bl.a. kunne en i lokalavisa lese at en mann fra Snåsa, av folkedomstol, var dømt for hederlig omtale av kongefamilien. Da den første dødsdommen i Trøndelag ble kunngjort, fikk man en følelse av å være satt mer enn hundre år tilbake. Det var trondheims advokaten Carlo Santi som i august 1940 ble dømt til døden fordi han under en krangel hadde skutt en tysk flyger. Tida var merkelig på mange vis, men også folket tok til å forandre seg. Ei historie fra ei nabobygd er ganske betegnende: En gårdbruker oppdaget en dag at han hadde besøk i potetåkeren. Han gikk bort til den fremmede mannen som holdt på å forsyne seg med poteter: «Jassa, du held på å tar opp poteter?» «Ja - det vart ei underlig tid», sa potettjuven og tok den fulle potetbøtta og gikk sin veg. Om det til å begynne med var en nærmest sløvet holdning til okku pantene, så tok det snart til å skje små episoder slik at de tyske soldatene klart følte at de ikke var velkomne. En temperamentsfull soldat på Rinnleiret, en rødhåret herr Fritz, huskes nok av flere og var årsak til adskillig knubsing med norske ungdommer. Ble det ropt «Roth-Fox» (rødrev), så han hørte det, tente han på alle plugger. Utover høsten 1940 ble faktisk stemningen så opphetet, at de tyske soldatene på Rinnleiret fikk påbud om minst å være to når de gikk etter vegen på kveldstid. En augustkveld i 1940 troppet to ungdommer, Nils Ward og Thor Hermann, opp på Kaffestova i engelske uniformer. Kafeen var stappfull av tyskere, og dette tok absolutt «Hus i gal stue». Noen tyske offiserer spratt momentant opp og de to ble straks arrestert. Først bar det til fyllearresten, under Herredshuset, deretter til Trondheim, hvor de satt 14 dager, med daglige forhør, før de ble satt fri. Årsaken til påfunnet var av demonstrativ art, samt at det var spennende å se hvor mye tyskerne tålte av provokasjon. Demonstrasjon på Levanger kino mot bilde av Adolf Hitler på lerretet, ble nok betraktet som en mere ondsinnet episode. Begge hendingene var av übetydelig karakter, men oppmuntret ikke så lite. Men etterretningstjenesten fant det interessant, for begge episodene ble nevnt i nyhetene fra London. Kommunestyret avsettes — Nyordning inn/øres Høsten 1940 skulle det ha vært kommunevalg. Dette ble avlyst, og det skulle innføres nyordning etter førerprinsippet. Bygdefolket skulle ikke lenger, ved valg, seiv bestemme hvem som skulle lede og administrere bygdesamfunnet. I Indredepartementets forordning av 31. desember 1940, ble samtlige kommunestyrer i landet avsatt. Ifølge forordningen skulle kommunene nå ledes av en ordfører og varaordfører. Ved sin side
---- 157 Krig ---- skulle de ha et råd, formenn, som i antall skulle være ca. en tredjedel av det tidligere herredsstyre. Etter nyordningen fikk ordføreren en suveren stilling. Han skulle ta avgjørelsen i alle saker. I motene med rådet, herredstinget, skulle han legge fram sakene etter at avgjørelsen var tatt. De som var uenige hadde plikt til å gi uttrykk for dette og det skulle føres i protokollen. Men vedtak var ene og alene ordførerens ansvar. Noen dager rådet det stor spenning i bygda om hvem som kom til å bli utnevnt til ordfører, varaordfører og medlemmer i rådet. Alle var klar over at ordføreren kom til å bli en NS-mann og det gikk rykter som gjorde at mange fryktet det verste. Den 3. januar kunne lokalavisa meddele at leksdalsbonden Arne Voll var utnevnt til ordfører, og noen dager senere kom meldinga om at O.P. Hallan var utnevnt til varaordfører. Den 6. januar hadde den nye ordføreren følgende opprop i Innherreds Folkeblad: «Til Verdal befolkning Da jeg av Innenriksdepartementet fra 1. januar i år er oppnevnt til ordfører for Verdal, vil jeg på denne måte rette følgende oppfordring til bygdas folk: «Den nyordning som nu bryter sig fram er en naturlig følge av de begivenheter som ligger bak. En skulle nu vente at disse begivenheter er kommet på en passe av stand, så en og hver ser hvad som har foregått, og foregår. Den eneste måte nu, for å være med å arbeide for samfundets og bygdas trivsel og fremgang, er å slutte op om NS og ta de tak som må til. Vi må ikke tape troen på oss seiv, eller gå med skyggelapper. Derfor verdalinger: Reis Dere seiv og vær med og reise landet. Gå inn i NS!!» Den 7. februar kom så listen over formennene som fylkesmannen hadde oppnevnt. Den inneholdt forbausende mange jøssinger, faktisk stor overvekt. Etter forlangende av fylkesmannen, var det på forhand innsendt forslag på formannskandidater, bl.a. fra lensmannen i Verdal. Dette gjenspeiler seg i sammensetningen av herredstinget til å begynne med, hvor det var mye bra folk, tildels med politisk erfaring, og navn som innen NS-kretser ble betraktet som «Erke-jøssinger». NS i Verdal sendte trolig eget forslag. Følgende ble oppnevnt til formenn i Verdal: Kjøpmann Olaf Selnæs Bonde Arne Holan
---- 158 Krig ---- Forstmester Leif Lykke Elektriker Rolf Nevermo Lærer Nikolai Hafstad Handelsbestyrer Elias Schrøder Agronom Harald Kvalen Løytnant K. F. Hermann Bonde J. A. Indal Bonde Olav Kvelstad Banksjef Carl Braarud Oppsynsmann Anton Sørheim Løytnant J. M. Lyngaas Handelsbestyrer A. P. Ward Fabrikkbestyrer Ludvig Alver Bonde Nils Suul
Rolf Nevermo klarte abh fritatt Ldf L sQm m under paskuddl av at han var kasser- koimf lse ,- herredstinget om at er for Stiklestad folkeboksamhng og tø yfl/ . me(J saledes hadde regnskapsmessig og økonomisk ansvar overfor kommunen. Flere av jøssingene på listen mislikte sterkt det de var kommet med i mot sin vilje. Snart ble de og lei av å sitte på møtene og høre på at sakene ble lest opp og ordførerens; Jeg har fattet følgende vedtak o.s.v. Det var ikke lenger politisk frihet, å gi uttrykk for mishag kunne føre til at en ble trukket til ansvar. Flere klarte etter ei tid å komme seg fri, eller ble sjaltet ut og erstattet med personer som NS mente hadde ei politisk innstilling som kunne godtas. Fra NS-hold ble det i alle fall presset på for å få inn flere NS-medlemmer i forvaltningen. At det til å begynne med var så få av dem, var vel at det innen partiet var skralt med personer med politisk erfaring. Leif Lykke sier det slik: «Det satt mange bra verdalinger der, som ikke var medlemmer av NS, og formentlig hadde påtatt seg dette übehagelige vervet for om mulig å berge det som berges kunne for kommunen og den sivile administrasjon». Om det konstituerende møte 28. mars 1941 forteller han: «Jeg greide ikke sitte å høre på alt det vrøvl som ble sagt fra lokalt NS-hold i dette møtet og ba om protokolltilførsel». I protokollen fra møtet står bl.a.: «Lykke bad om å få bokført følgende: «Jeg er ikke enig i Nasjonal Samlings fremgangsmåter. Jeg sitter her mot min vilje og tross ansøkninger til ordføreren, fylkesmannen og departementet om å bli fritatt for vervet som formann».
---- 159 Krig ---- Kort tid etter dette ble Lykke fritatt for å møte. Episoden blir betegnet som en modig handling i herredstinget under krigen. Når det gjelder utnevnelsen av ordfører, var bygda heldig, tross alt. Han hørte til den liberale fløy innen NS-partiet og det hevdes at dette betydde noe for at bygda slapp så vidt bra fra den «galne tida» som tilfellet var. Om det innen mer ekstreme NS-kretser var misnøye med ordførerens liberale holdning, så var det også misnøye med at det var for få NS-med lemmer i bygdas styre og stell. I denne forbindelse siteres fra et skriv fra fylkesføreren til ordføreren i Verdal: «Gjennom fylkesorganisasjonsleder har jeg fått melding om at lagfører er misfornøyd med at det i forvaltningen i Verdal er for lite NS-folk. Han peker på, etter det referat jeg har fått, at jordstyret er uten NS-medlemmer, og at det i kommunens tjeneste innsettes folk som ikke er prøvet av NS POT. » Videre i skrivet blir det pekt på at hjemvendt legionær B.A. bør kunne brukes og at denne bør prøves i lensmannsetaten. Legionærene var jo på forhand lovet «Gull og grønne skoger», noe vedkommende tydelig hadde sett lite til. Skrivet slutter med en oppfordring til ordføreren om å ta kontakt med nevnte lagfører seiv, så det ble full forståelse i samarbeidet og at felles retningslinjer ble fulgt.
---- 160 Krig ---- FORHOLDENE SKJERPES Utover 1941 skjerpet forholdet seg mellom NS og den øvrige befolk ningen i betydelig grad. Den oppgitthet og nederlagsstemning som rådde utover 1940, endret seg til en hikket trassig holdning. I sin hjelpe løshet knyttet folk hendene i bukselomma, eller ved sin adferd ga tilkjenne sin holdning. Ikke minst var NS og hirdens tiltakende overgrep med på å øke motsetningene. Mistanke om å tilhøre NS, var nok til å brennemerke en person som landsforræder og tysk spion. Å snakke med en tysk soldat kunne tolereres, men et NS-medlem, helst ikke åpenlyst. Det skulle svært lite til for å provosere en hirdmann. Banale ting som et binders i jakkeslaget, for å symbolisere samhold, fikk de fleste hird menn til å se rødt. Det var også verdalinger som fikk føle hirdens køller, eller en susende kilevink, for slike småting. Rød topplue ble slett ikke tålt. Foruten at fargen var sosialistisk, var det symbol på norskdom. Men så lenge tyskerne hadde framgang, følte nazistene seg ovenpå. ADVARSEL Forbindelse med fienden straffes med døden Trondheim, den 5. 2. 1941. Der Admiral der norwegischen Nordkuste Flygeblad. Dette går bl.a. fram av et referat i Innherreds Folkeblad, 7/1 1941: «Verdal lag av N.S. hilste det nye året velkommen med en ØL OG PØLSEFEST i Grennes gjestgiveri lørdag kveld. De av medlemmene som hadde møtt fram, danset og hygget seg som bare NS-kamerater
---- 161 Krig ---- kan gjøre det. Festen ble ledet av K.f. bestyrer A. Ved bordet kåserte K.f. hirdfører S. om frimurerne og fortalte meget interessant om sine inntrykk fra storlosjen i Oslo som for en tid er blitt museum. Lag fører Ss. sa noen ord om arbeidet i året som er gått. K.f. H. holdt talen for NS' fører. Et hilsningstelegram ble samtidig sendt til denne mann som mer enn noen annen bærer ansvaret for landet i det nye år. Møtet ble hevet ved midnattstid - men de fleste ble sittende for å samtale om de oppgåver som skal løses i det nye år. Verdal lag av NS er et lag i sterk vekst. For hver dag som går forstår flere og flere i bygda at den vei som Nasjonal Samling peker på, også er bygget for alle verdalinger. Vårt nyttårsønske: Også Verdal for Quisling i det nye år —» Anklager og trusler Skriv fra en av de ledende NS-medlemmene i Verdal til disponent Johannes Minsås, Verdal samvirkelag, inneholder både anklager og trusler og forteller noe om både holdning og stemning som rådde i 1941: «Da jeg håper De vil fortsette med et samarbeide som er påbegynt med, at Ortskommandantur åpnet det gjennom lensmann Suul, med å sammenkalle de største arbeidsgivere til møter i anledning den agressive som unødig holdning som har vært tilstede her i bygden mot de tyske myndigheter, og gjelder likeså Nasjonal Samling. Da det nu blir strengere om senn slik at det trenges et godt sam arbeide mellom de ledende i NS og de større arbeidsgivere, som også vil gi en spore til efterfølgelse for andre, - vil jeg hermed meddele at der i Ulvillen iflg. flere rapporter som er innløpet fra rodeførere og lagfører er det et ondt forhold, tilmed mot unge piker som er forlovet med NS-gutter der blir også kastet sten efter dem, - slik at de ikke kan gå ut om kveldene, der er flere som er nevnt, men M. Aa er nevnt som en av de ledende, derfor sender jeg denne skrivelse til Dem, slik at vi unngår at det blir fra en viss leir og linje at disse skikkelserne har sit utspring. Husk i så måte historien på Bredingsberg i vinter, da Deres betjening efter endt dagsverk her på Øra, reiste til Berga ute lukkende for å lede det sjofle optrin som der fant sted, hvorfra de den gang slapp alt for billig, nu er det mange ganger verre. Pass derfor på at vi ikke her får en linje i optøier og agresivitet, til skade for Deres forretning og hele Verdals befolkning.» Heil og Sæl Det som det siktes til med «historien på Bredingsberg» var forstyrrel ser og episoder i forbindelse med et åpent NS-møte som ble holdt i for samlingshuset i Vuku, i februar 1941. Når skylda for de opptrinn som
---- 162 Krig ---- fant sted legges på betjeningen ved Verdal samvirkelag, så er det en for vrengning av sannheten. Det som skjedde var i første rekke en spontan reaksjon mot arroganse og overgrep fra NS som en hadde vært vitne til. Selve møtet ble bl.a. forstyrret ved at tømmerstokker ble kjørt mot veggene, snøballkasting og støy. Flere av de som deltok på møtet hadde kommet med hesteskyss. Da de etter møtet skulle kjøre heim, var hjula på vognene sperret med kornstaur, og enkelte var så redde at de i en skur av snøballer og skjellsord, hivde seg på doningen, slo på hesten og kjørte av garde med blokkerte hjul. Det ble også satt opp snubletråd over vegen der NS-folk skulle passere og ungdommer lå i bakhold med snøballer. Flere møtedeltakere, som ikke var medlemmer av partiet, fikk seg i alle fall en skikkelig påminning, slik at de senere holdt seg borte fra slike tilstelninger. Det ble ingen represalier etter møtet. Med litt velvilje fra lensmanns kontoret ble saken henlagt med karakteristikken: «Vanlige pøbel streker». Forsamlingshuset i Vuku ble imidlertid stengt for videre bruk under krigen. Som hevnaksjon mot dette gikk ungdommer til aksjon og kastet ut vinduene i huset. Gode Vukuborgere, som ikke hadde noe med episodene å gjøre, måtte sette inn nye vindusruter. «Nu er det mange ganger verre», sa brevskriveren, og det skal være sikkert. Det var ikke langt mellom hvert nytt påbud og forbud som inn skrenket folks frihet. Ofte banale ting, men som var med på å sette nasjonalsosialismen i det rette lys. Tidlig på sommeren i 1940 ble svenske aviser beslaglagt, og ved flagging eller annen markering av kongens fødselsdag risikertes fengsel, og det ble forbudt å nytte fri merker som hadde portrett av kongen. Den 4. september holdt tyskerne skarpskyting fra Lein mot mål i Volhaugen. Kunngjøring om dette sto i lokalavisa dagen før og da flere heimer måtte rømmes, var det et svært kort varsel. Etter som tida gikk, ble det mer og mer tydelig at tyskerne så på nordmennene som noe mindreverdig. Da det på Vestlandet ble skutt to tyske politimenn, ble 18 nordmenn henrettet som straff. Ganske tidlig ble det innført forbud mot dansetilstelninger og offentlige fester. Midt oppe i all elendigheten med innskrenkninger i folks frihet, rasjonering og knapphet på alt, passtvang og grensesone med innskrenkninger i bevegelsesfriheten, bl.a. forbud mot å ferdes på vegene på nattens tid, var krigsvintrene harde. I 1940 kom vinteren allerede i november. Den 8. måtte alle veger snø brøytes og det var ingen dag med mildvær før 27. februar i 1941. I januar var temperaturen flere dager omkring 30 minusgrader. Våren kom sent. Bygda var daglig snødekt helt til 20 mai. Men så kom varmen for alvor og den 25 var lauvet utsprunget og den dagen ble målt 27 grader i skyggen. Også nettene var varme. Utover sommeren var det
---- 163 Krig ---- skikkelige varmeperioder, særlig omkring Olsok med flere dager med temperatur omkring 30 grader. Rekorden var den 30 juli med hele 33 grader i skyggen. Men allerede 8. august var det nattefrost og snø i fjellet. Også vinteren 1942 var bister, bl.a. med store frostskader på potetkjellere. På landsbasis frøs 70 prosent av alle frukttrær denne vinteren. Til tider kunne tyskerne virke både irriterte og aggressive, i større grad enn vanlig. Selvsagt forekom det også provokasjoner fra sivilbefolk ningens side. De var jo våre fiender. Særlig høsten 1941 var det en del slike tendenser. En person ble i august anholdt av tyskerne og ilagt en kraftig bot, kanskje nærmest for å statuere eksempel. Ortskomman danten i Verdal syntes nok dette var et passende høve til å vise litt storsinn, og bestemte at boten skulle gå til almennyttige formål i Verdal, og sa videre at vedkommende egentlig skulle ha vært sendt til Trondheim og stilt for tysk krigsrett, men lot nåde gå for rett. Gjentakelse ville imidlertid ikke bli tålt. Men ellers hardnet nok forholdet adskillig i løpet av 1941 og en fikk oppleve de første arrestasj onene som tyskerne foretok på grunnlag av motstandstendenser. Tyske soldater hygger seg i militærleiren ved Vaterholmen. Verdalsboka — 11
---- 164 Krig ---- Radioene inndras Avisene, som ikke på et tidlig tidspunkt ble forbudt, utviklet seg fort til nærmest å bli organ for tyskere og Nasjonal Samling. Sensuren var konsekvent og effektiv. Nyhetsmeldingene fra krigsfrontene var full stendig ensrettet og fortalte bare om tyskernes framgang og store seire, samt bakvaskelser av jøder og andre folkegrupper som ikke var av arisk rase. I det hele nedslående lesning. Også radioprogrammene fra NRK var gjennomsyret av samme slag. De norske sendingene fra London, i noen grad også svenske nyheter, var i denne tida det eneste oppmuntrende på mediasektoren, og meget viktig for å holde motet oppe for ei tru på framtida. Men tyskerne og NS mente de skulle få tilstoppet disse nyhetskildene, og laget forordning om at alle radiomottakere hos nordmenn, som ikke var medlemmer av NS, skulle inndras. I Verdal foregikk tvangslevering av radioene 1.-4. september 1941. Det ble straffbart å være i besittelse av radio. Å lytte til sendingene fra London nesten livsfarlig. Tross dette var det ikke så få radioapparater som ble holdt unna. Disse ble meget verdifulle og plassert på de forunderligste steder, i vedkasser, luftventiler, kjeller og loft, i uthuset, til og med i gjødselrommet og ute i terrenget. De fleste apparatene var flittig i bruk og sendingene fra London viktigere enn noen gang. Nyheter om krigens gang og om tyskernes grusomheter i Einar Lund hadde radioen gjemt under gulvet i snekkerverkstedet, men den ble tatt fram når det var nyheter fra London.
---- 165 Krig ---- besatte områder ble spredt fra mann til mann. Butikken, kvinne foreninger m.m. kunne i mange høve virke som rene nyhetssentraler. Men det måtte bare hviskes og tiskes, for ingen visste hvem som kunne være potensielle angivere. I byene og andre sentrale steder såtte motstandsgrupper nyhetsspredningen i system ved å notere ned, og en fikk de illegale avisene. I Verdal foregikk trolig ikke dette i noe stort omfang. Derimot tilfløt det bygda illegale aviser periodevis fra andre steder som motstandsbevegelsen tok seg av distribusjon av. Denne radioen var i bruk under hele krigen, og var gjemt i tårnet på Vukukirka. De beslaglagte radioene ble lagret på Herredshuset. Heimefronten i Verdal hadde imidlertid behov for en radio og det var jo mest naturlig å ta den der det var mye, fra lageret på Herredshuset. Selve «tyveriet» var trolig ikke noe problem. Transporten gjennom Øra og til hovedkvart eret heime hos Lillesand var mere risikofylt, da en ikke kunne utelukke kontroll. Radioen ble plassert i en kasse, sammen med en smågris. Kassen ble satt på ei hestekjerre og på kassen såtte Ivar Lillesand seg, hyppet på hesten og kjørte gjennom Øra. Han hadde liksom vært på grisehenting, en vanlig ting i den tida, da alle som hadde en mulighet holdt gris.
---- 166 Krig ---- Olaf Framnes. Drev ulovlig reparasjon av radioer. Men det var kanskje i trangeste laget for grisen i kassen, i allefall ga den ganske høylydt uttrykk for misnøye. Opp over Nyvegbakken kom transporten midt inn i en avdeling tyske soldater. De hadde moro av å herme etter gryntinga fra kassen. Arne Suul kom gående den motsatte vegen. Han visste om transporten og risikoen, men så det komiske i situasjonen. Det gjorde nok også Ivar Lillesand, for han smilte breitt og hadde det tilsynelatende moro der han satt på grisekassen. Men det var ikke bare heimefronten som hentet radio fra lageret på Herredshuset. De beste mottakerne hadde en tendens til å havne hos tyske offiserer og NS-topper. Som nevnt fikk NS-medlemmer tillatelse til å ha radio mot forpliktende erklæring om bruk av apparatene. Gamle, utrangerte radiomottakere ble funnet fram og ombygd eller forbedret, og det var ikke så få mottakere som ble lurt unna. Enkelte fingernemme personer, med teknisk innsikt, bygde seiv enkle mottakere med høretelefoner. Senere under krigen fikk sentrale heime frontfolk noen små, engelske mottakere fra Sverige. Det hendte at de ulovlige radioene sluttet å virke. Da gjaldt det å finne en reparatør som torde befatte seg med slikt. Også på dette området var det flere som gjorde verdifull innsats. Sikkert flere enn de en kjenner til, men nevner Einar Lindseth, Helge Storhaug, Ingvald Flyum, Olaf Framnes, Nils Overrein, Anders Bjørkmann, Henning Andersson. Reservedeler var mangelvare. Dette måtte organiseres fra tyskernes
---- 167 Krig ---- beholdninger, noe som kunne skje på forskjellig vis. Det var profesjo nelle reparatører som ordnet seg et lite reservedelslager ved at de skiftet ut ikke defekte deler når de hadde apparater fra tyskerne til reparasjon. De som drev systematisk lytting til de norske sendingene fra London og formidlet nyhetene til så mange som mulig, gjorde både en farlig og verdifull innsats. Det samme må sies om de som tok sjansen på å reparere de ulovlige radioene. A ndre rekvireringer og beslag I sine krigsoppsetninger hadde tyskerne mange hester, både i feltavdel ingene og som arbeidskommandoer. For å fø disse var det behov for store mengder stråfor, og dette måtte det norske jordbruket skaffe. For ei bygd som Verdal, med stort husdyrhold, ble dette meget følbart. Det var og store mengder som ble tvangsrekvirert av tyskerne. Høsten 1940 måtte bønder og småbrukere i bygda levere 1200 tonn presset høy. Allerede i januar 1941 måtte de ut med nye 1400 tonn og leveringsfristen var både kort og streng. Siste frist for levering var 31. januar. I Verdal foregikk det derfor høypressing på spreng hele denne måneden, og det på tross av usedvanlig streng kulde. Både høypresser drevet med motor og handpresser gikk for fullt. Seiv om dette i første omgang rammet jordbruket, ble det også merk bart for den øvrige befolkningen. I februar var melkeproduksjonen i Verdal gått ned med nesten en fjerdedel, samt at det betinget redusert husdyrhold som førte til mindre husdyrgjødsel og med den knapphet som hersket på kunstgjødning, fikk tvangslevering av høy, som foregikk under hele krigen, negativ virkning for jordbruksproduksjonen i denne tida. Tyskerne hadde i sine krigsoperasjoner stort forbruk av hester. Det gikk hardt utover de stakkars dyra. I løpet av krigsåra ble et stort antall hester tvangsutskrevet fra Verdal. Med jevne mellomrom forlangte de at så og så mange hester skulle vises. Så plukket de ut de beste. Mange av oppdretterne leverte hestene med tungt hjerte, for de hadde jo ved selvsyn sett at behandlingen kunne være svært hardhendt. Men det var også de som spekulerte i det tyske hestemarkedet. Men tyskerne nøyde seg ikke bare med hester, høy og andre jord bruksvarer. Personbilene og motorsyklene var rekvirert tidligere, og i april 1941 kom turen til lastebileierne. Lastebilene ble forlangt framstilt for mønstring 17. april. Det var knapphet på bensin og rasjoneringen var så streng, at flere lastebileiere hadde gått over til generatordrift — de nyttet småkappet olderved, knott, som drivstoff til bilene. Disse ble i førte omgang unntatt. Seiv om det ble gjort opp etter en slags takst, foretatt av
---- 168 Krig ---- tyskerne, ble beslagene nesten oppfattet som ran. Penger betydde så lite. Vareknappheten gjorde at det var lite å få kjøpt. Ut på høstparten kom det pålegg om tvangslevering av ulltepper. Innleveringa foregikk 29. og 30. september og i alt ble det i Verdal rekvirert 480 ulltepper. Telt, teltduker, vindbukser, ryggsekker og anorakker skulle også leveres. Hvor mange ryggsekker og anorakker som ble levert kjenner en ikke til, men det ble inndradd 24 fire-manns telt, 1 teltduk og 12 vindbukser. Allerede i 1941 begynte det å tære så pass på Tysklands ressurser, at det ble kunngjort tvungen innlevering av diverse skrapmetall, bl.a. slikt som tomme hermetikkbokser av blikk og aluminium. Dette ble nok i stor grad sabotert. Langt alvorligere syntes det da det ble forlangt oppgave over kirkeklokkene i bygda. Heldigvis ble det ikke noe av at de skulle tas ned og sendes til våpenproduksjon i Tyskland. Derimot var det tvangslevering av metallgjenstander i alle statseide bygg. De fine dørvriderne av messing på jernbanestasjonen ble således plukket ned og sendt i smeltedigelen. Frontkjempere Nasjonal Samling ønsket å ta mere aktivt del i krigen. På denne tida hadde Hitlers armeer stor framgang og behersket store deler av Europa. I januar kom kunngjøring om opprettelse av «Regiment Nordland» som avdeling for frivillige som ønsket å kjempe på tyskernes side. Fem verdalinger meldte seg til slik frivillig tjeneste for nazismens sak.
Frontkjempere og hird. På et stevne i Verdal
---- 169 Krig ---- I lokalavisa ble det holdt kronerulling som julegave til frontkjemp erne. Utrolig mange verdalinger ga sin skjerv og det er med stor undring en leser navnene på de som ga penger til dette formålet. 17. mai-salutt Feiring eller markering av 17. mai var forbudt. Men på nasjonaldagen i 1942 smalt det skikkelig på Øra, da en dynamittladning som var plassert under vegbrua ble detonert. Tyskerne reagerte voldsomt. All trafikk over brua stoppet øyeblikkelig og det ble straks etablert streng kontroll. Tyskerne var tydelig av den mening at sabotører hadde vært på ferde. Det ble ikke anrettet skade på brua, men ladningen var så kraftig, at hvis den hadde vært riktig plassert så kunne virkningen ha vært der etter. Det var fire gutter i alderen 14 - 16 år som sto bak det kraftige smellet. De hadde «organisert» noe dynamitt, fenghetter og lunte fra et sivilt lager, og trolig hadde de brua i tankene da ladningen ble plassert. De hadde alibi for seiv sprengningsøyeblikket, for lunta de nyttet var så lang at de delvis kom seg heim før det smalt. Til å begynne med sto tyskerne helt uten spor. Men guttene hadde mere dynamitt, og da to av dem, dagen etter, detonerte en ladning i området Kvisla, bak skolen, ble de oppdaget og avslørt. Den 19. mai ble de to eldste av guttene arrestert og satt i fangenskap til sist i august. De to yngste slapp med en alvorlig advarsel. Om episoden hadde skjedd noe senere i krigen, ville nok reaksjonen fra tyskernes side vært adskillig hardere.
---- 170 Krig ---- SKJENDSELSMORDET I GJEVINGÅSEN En fin sommedag, tirsdag 6. august i 1940, la den 21 år gamle Ragna Kvalen, datter av Marie og Ole M. Kvalen på Ekle, ut på sykkeltur til Trondheim for å besøke ei venninne. Hun kom aldri fram til bestemmelses stedet. Da hun såtte seg på sykkelen og vinket farvel, var det siste gangen de heime på gården så henne i live. Lørdag den 10. august ble hun funnet i skogen på Gevingåsen, myrdet og skjendet, skutt gjennom brystet med grovkalibret pistol. Det var en 14 år gammel gjetergutt, Sigurd Kvål, som fant henne, etter først å ha funnet sykkelen med rygg sekken, som han tok vare på. Gjen lagte sykler var den gangen uvanlig og gutten ville derfor undersøke litt nærmere og gjorde da det sørgelige funnet. Ragna Kvalen. Den grufulle ugjerningen vakte avsky og oppskaket folket i hele landsdelen. Ryktet tok snart til å gå om at dette var forvoldt av tysk militærperson. Etterforskinga ble overtatt av trondheimspolitiet som straks såtte i gang et intenst arbeide. Det tyske politiet la også tilsynelatende stor iver for dagen og hjalp det norske politiet i etterforskningsarbeidet. Men etter ganske kort tid endret tyskerne holdning, og de la direkte vansker i vegen for de norske etterforskerne. Dette økte mistanken og ryktet om at gjerningsmannen befant seg i en av de tyske forlegningene. Dette til tross for at tyskerne gjorde hva de kunne for at det skulle se ut som mest sannsynlig at det var gjort av en nordmann. På grunn av tyskernes negative holdning, måtte etterforskninga inn stilles uten resultat. Man begynte å tro at dette skulle bli stående som ei av krigstidas uoppklarte forbrytelser.
---- 171 Krig ---- Ragna Kvalen legger ut på den skjebnesvangre sykkelturen. Hos politiet var imidlertid ikke saka glemt, og etter tyskernes kapitu lasjon i 1945, ble den tatt opp igjen. Arresterte tyske gestapister var da mer meddelsomme enn de hadde vært det under krigen. Det viste seg at det som sivet ut i 1940, at tyskerne hadde arrestert gjerningsmannen ganske tidlig og dømt ham, var riktig. Mistanken hadde blitt rettet mot en 22 år gammel gefreiter i luftvernet på Værnes. Til å begynne med hadde han nektet, men til slutt hadde indisiene mot ham blitt så sterke, at han gikk til full tilståelse. Han ble dømt til døden av tysk krigsrett og skutt på Kristiansten festning. Det viste seg også at tyskerne hadde lekt gjemsel med det norske politiet, slik at det fra norsk side ble etterforsket i saken lenge etter at tyskerne hadde oppklart den. Av frykt for å få opposisjonen mot seg, forlangte Gestapo at saken skulle holdes strengt hemmelig, og at den som røpet noe, risikerte dødsstraff. Tross det sivet det altså ut ganske riktige opplysninger. Med tysk tillatelse ble det til og med holdt omfattende konfronta sjoner både på Værnes og i Trondheim, etter at tyskerne hadde avsluttet saken. Da det grufulle budskapet kom til Verdal ble hele bygda lamslått, og i heimen hennes ble det en hjerteskjærende og tung sorg å bære. Ragna Kvaalen var evnerik, avholdt og vakker. Det var en lovende livsbane
---- 172 Krig ---- Sigurd Kvål, gjetergutten som f ant Ragna Kvalen. Her 45 år senere og sammen med Ragnas søster, Åsta Kvalen Eklo. som så brutalt hadde blitt avbrutt. Hun var aktivt med i det kristne ungdomsmiljøet, bl.a. var hun leder for en speidertropp av K.F.U.K. som hun sammen med en søster hadde stiftet i heimgrenda. Som livsbane hadde Ragna Kvalen tatt mål av seg til å bli lærer, og skulle ha begynt på det andre året ved Levanger lærerskole bare noen dager etter den grufulle hendinga. Hun var meget musikalsk og spilte flere instru menter, fiolin, fløyte og orgel. Lag og foreninger nyttet henne ofte til å spille ved fester og andre sammenkomster. Det hun aller helst ville med musikken sin, var å bære fram det kristne budskapet. En liten dikt samling, som hun etterlot seg, viste at Ragna Kvalen også hadde evner i den retningen. Da Ragna Kvalen ble begravet ved Stiklestad kirke, torsdag 15. august, vaiet flaggene på halv stang over store deler av bygda, og mange var møtt fram. Det var et veid av kranser og blomster som ble lagt på kista — fra nær og fjern, fra et utali av lag, foreninger og enkelt personer, som til fulle viste hvor engasjert og avholdt Ragna Kvalen hadde vært.
---- 173 Krig ---- Ei tung stund på Ekle - Ragna's båre settes på vogna for den siste turen til Stiklestad kirkegård. En stor skare fulgte Ragna Kvalen til hennes siste hvilested.
---- 174 Krig ---- Som siste helsing og æresbevisning fra speiderne, senket Marit Schei speiderfanen over Ragna Kvalens grav. Nervøsitet i NS Ved inngangen til 1942, følte mange at dette året ville bli avgjørende for krigens gang. U.S.A. hadde kommet med. Tyskernes stormmarsj i Russland hadde stoppet opp både på grunn av sovjethærens bastante motstand og den uvanlig harde vinteren på Østfronten. Tyskerne fryktet alliert invasjon i Norge og ansa Trøndelag som særlig utsatt. Blant ledende NS-folk var det tydelig nervøsitet, de følte det voksende hatet mot seg og fryktet hva som kom til å skje med dem ved en eventuell invasjon og de lovløse tilstander som da kunne oppstå. Britenes raid i Lofoten, hvor en del NS-folk ble tatt med over til England, virket nok også skremmende. På denne bakgrunn ble det utarbeidet planer for beskyttelse av NS-medlemmer, bl.a. i Verdal, i tilfelle invasjon. I et hemmeligstemplet brev skriver NS-fylkesfører Y. Martens følgende til kretsfører i Verdal (ordføreren): «Den utenlandske situasjonen bærer bud om at 1942 vil stille såvel den bolsjevistiske som de angelsaksiske stater til den avgjørende kamp. Hvor angrep og avlastningsoffensiver vil bli satt inn, kan ikke forut sies, men vi vet at den tyske Wehrmacht har initiativet fullt i sin hand.
---- 175 Krig ---- Tyske offiserer inne i Suulgården. Under ordspråket «Bedre føre var enn etter snar» for mulig invasjonsforsøk av fienden på norsk område, er min plan for beskyttelse av NS-medlemmer under invasjonsfare blitt godkjent av «Føreren» under betingelse av taushetsplikt og at færrest mulig blir kjent med planen. Da vi går sterkt mot våren, og den militære virksomhet dermed vil tilta, finner jeg nu å måtte orientere mine kretsførere, samtidig som dere bærer det hele ansvar for den videre gjennomføring av planen hver for Deres krets. 1. Alle medlemmer av NS vil bli tatt under beskyttelse av den tyske vernemakt. 2. Ortskommandantene har fra høyeste Wehrmachthold fått ordre og er orientert. 3. Kretsfører har å sette seg i forbindelse med ortskommandantene innen sin krets og få oppgitt samlepunktet for NS medlemmene. 4. Ortskommandanten er herfrå tilstillet copi av medlemslisten som følger vedlagt. 5. Kretsfører danner bindeleddet mellom Wehrmacht og NS-orga nisasjonen. 6. Wehrmacht overtar først beskyttelsen av NS-medlemmene, etter at disse er inntruffet på samlepunktet, og har meldt sitt komme. (Dette gjelder ikke økonomisk ansvar). 7. Ethvert medlem har fra dette øyeblikk å etterkomme den fore sattes ordre.
---- 176 Krig ---- 8. Det forutsettes at enhver stiller sin fulle person og kraft til dispo- sisjon for eventuelle arbeider eller oppdrag som måtte bli pålagt han/henne. » Fylkesførerens ordre til kretsføreren, om beskyttelse av NS-med lemmer, er på hele 21 punkter, og dokumentet er en uforbeholden inn rømmelse av at NS-organisasjonen ikke kunne eksistere uten beskytt else av tyske bajonetter. Det viser også at de, som seiv hadde oppkastet seg til det statsbærende partiet, med ansvar for folk og land, ikke følte det minste ansvar for sivilbefolkningen i sin helhet i en så kritisk situasjon som en eventuell invasjon ville ha vært. I ordren gis det retningslinjer for makulering av arkivstoff i en slik situasjon, samt presisering av nødvendigheten av at planen ble holdt hemmelig. Ingen lengre ned enn lagførere skulle ha kjennskap til dette, og både kretsfører og lagførere ble avkrevet bekreftelse på taushets plikten. Den 21. april sendte fylkesføreren nytt skriv til ordføreren i Verdal. Nærmest en purring på svar og ny forlangende om bekreftelse på taus hetsplikten og opplysninger om de tiltak som var truffet. NS-ordføreren i Verdal var imidlertid en besindig og rolig mann. Han bekrefter i skriv dagen etter mottakelsen av skrivene, og at han har merket seg innholdet, men anser ikke situasjonen slik at det skulle være nødvendig å foreta seg noe særlig. Som vedlegg til dette skrivet ble sendt «Jøssingliste» fra Frosta. Slik liste for Verdal var innsendt tidligere. I skriv 21. mai er fylkesføreren tydelig irritert, da det forlanges at de gitte ordrer i denne sak skal utføres omgående. Ifølge et blyantnotat har kretsføreren den 24. mai endelig erklært absolutt taushet i saken, og melder at det nødvendige er foretatt og at han personlig har ordnet det med lagførerne i Verdal, Frol, Levanger, Skogn og Frosta. Ellers var 1942 et styrkeprøvens år mot naziideologiene, hvor kampen om skolen og ungdomstjenesten, samt kirkas kamp nådde sitt klimaks. Statsakta på Akershus, hvor Quisling utropte seg seiv til minister president og landets fører, var et gedigent, men latterlig skuespill og politisk uten betydning. Rikskommissar sa det rett ut, omtrent slik: «Det er jeg som er den øverste politiske myndighet i Norge». Det egentlige systemskifte skjedde ikke ved statsakta, men i september 1940. Da Quisling trodde han hadde makta, ville han bruke den på egne landsmenn, til å oppdra og tukte. I virkeligheten var både han og hans ministre visergutter for Terboven. Offentlig flagging ble påbudt i hele tre dager i forbindelse med statsakta, og fra offentlige bygninger vaiet flagget også her i Verdal i disse dagene. Men på Stiklestad prestegard var det imidlertid en nesten
---- 177 Krig ---- komisk flaggstrid ved denne anledning, med sokneprest Øystein Hovden i hovedrollen. (Se under kapitlet «Kirkas kamp»). Men oppfordringa om allmenn flagging fikk nesten null respons. Tyskerne var storlig forundret over at så få flagg var oppe. De trodde faktisk at dette måtte være et stort øyeblikk for Norge. For at publikum på Øra skulle få følge med i begivenheten, var det oppsatt radioer på kafeene. Men til NS store skuffelse lot svært få seg lokke, men demonstrerte ved fråvær.
---- 178 Krig ---- OM NS MEDLEMMER I VERDAL A v Svein Haugan Allerede i året 1931 grunnla Vidkun Quisling «Den norske folkereis ning». Denne organisasjonen ble i 1933 omdannet til partiet «Nasjonal Samling» (NS). Partiet stilte til valg ved stortingsvalget i 1933, men fikk bare 27.000 stemmer og intet mandat. Ved valget i 1936 gikk partiet ytterligere tilbake, og var ved krigsutbruddet 9. april 1940, nærmest i oppløsningstilstand. Men nå så Quisling sin store sjanse til å erobre makten i Norge. NS hadde hele tiden etterapet den tyske nasjonalsosial ismen, og dets fører Adolf Hitler. Etter 9. april 1940 ble NS erklært som det eneste lovlige parti i landet. 1 Verdal var det svært få medlemmer av NS før krigsutbruddet i 1940. Bare en handfull mennesker var med. Men partiet hadde nok sine sympatisører, og vi vet at også enkelte verdalinger fikk radiohilsen fra Adolf Hitler, gjennom Køningsberg radio. Noen av disse ble arrestert umiddelbart etter 9. april, og tatt i forvaring av norsk politi. Fra høsten 1940 såtte NS i gang en storstilt kampanje for å få nord menn til å melde seg inn i partiet. NS kunne arbeide uten konkurranse. De andre partier og mange slags organisasjoner var nedlagt av tyskerne. Med de tyske bajonetter i bakhånden, og med enorme pengemidler, samt en ensporet og vennligstemt presse, forsøkte nazistene å tvinge folk inn i NS. Men folket sto steilt i mot. I 1945 var det registrert 46.904 medlemmer i Nasjonal Samling. Dette utgjorde bare 1,66 prosent av den samlede befolkning. Så noen stor suksess gjorde ikke partiet, seiv om de hadde alle odds med seg. Også i Verdal ble det drevet sterk agitasjon for NS. Men det gikk her som på landsbasis. De store medlemstall kom ikke, og det må vel først og fremst kreditteres Heimefronten, som gjorde hva den kunne, for å demme opp for nazifiseringen. Noe av det første nazistene gjorde, var å sikre seg kontrollen med det kommunale selvstyre. Det ble innsatt NS-ordfører som hadde diktator isk myndighet. Vel var det også oppnevnt et såkalt «herredsting», men sakene ble avgjort av ordføreren uten avstemming. Førerprinsippet var innført. På tross av store anstrengelser fra NS side, kom ikke medlem mene i noen store skårer i Verdal heller. Tyskerne hevdet i begynnelsen at de kom som venner til Norge, og ville hjelpe oss mot England. Etter
---- 179 Krig ---- Jentehird marsjerer i gatene på Øra hvert fikk pipa en annen låt, og da de tok til å arrestere folk, og henrettet mange, fikk også verdalingene enda mere avsky for «herre folket» og deres norske lakeier. Men utover høsten 1940 og senere kom det da til noen medlemmer til Nasjonal Samling i Verdal. Likevel ble Verdal aldri noen stor NS-bygd. Det er mange oppgåver over medlemstall fra flere perioder under krigen. Heimefronten registrerte alle nazister i 1945. Det er også opp gåver som er utarbeid av partiets egne gruppe- og rodeledere. Den siste oppgaven fra dette hold er fra februar 1945. Denne oppgaven innehold er også en situasjonsbedømmelse over muligheten til å verve nye med lemmer. De fleste rapporter fra den tid er preget av mismot. Seiv nazistene så vel nå hvor det hele bar. Det gikk dårlig for tyskerne på alle fronter, og det var bare tidsspørsmål når det hele var over. 1 en rapport fra en gruppeleder i Verdal fra denne tida, heter det blant annet: «... men som stillingen er i dag så tror jeg det er lite gagn i å få disse (sympatisører) som medlemmer.» En annen gruppeleder sier det slik: «A verve noen medlemmer nu synes håpløst.» Fra en tredje tar vi med: «Når det gjeld verving no so er det ein ting som er å merkja seg. Folk spør om NS er eit politisk parti, eller om det er ein militær organi sasjon. Eg vil ikkje narra folk til å bera uniform om dei ikkje sjølv vil det.» Og til slutt en smakebit fra en rodeleder: «Resten her i (navnet på Verdalsboka — 12
---- 180 Krig ---- grenda) er totalt umulige og man kan ikke vente annet. De har jo i ca. 300 år vert Værdalsbrukets livegne. Her finnes ikke engang antydning til en selvstendig tanke. De tør ikke tenke mot sin arbeidsgiver, sin sjele sorger og sin skolelærer.» Som en ser var det ikke akkurat optimismens ånd som preget nazist ene i Verdal på denne tiden. Medlemstallet var størst i 1943 i Verdal. Da det var på det høyeste vai det registrert 144 medlemmer. Siden gikk noen ut av partiet. De for søkte vel å redde skinnet i tide. Medlemstallet representerte ca. 1,5% av den samlede befolkning i bygda. Altså noe under landsgjennomsnittet. Med partiets egne oppgåver kan vi sette opp følgende medlemstall i de forskjellige kretser i Verdal: I tallet for Vuku er medtatt hele dalføret fra Vuku til Vera. Ovenfor Vuku var det aldri mere enn ett medlem på noe tidspunkt. Av dette totaltallet på 144 medlemmer var det 57 kvinner, eller i under kant av 40 prosent. En skulle tro at det var stor enighet innen et parti med så få medlem mer. Men slik var det ikke. Vi kjenner til at det gikk for seg en til dels skarp rivalisering mellom toppene i partiet. Flere brev som er funnet i arkivet etter fylkesfører Torbjørn Eggen, vitner om dette. Man anga hverandre for å ikke handle slik som føreren Quisling befalte. Spesielt var det noen som var mindre fornøyd med at ikke «jøssinger» som satt i kommunale styrer og utvalg, ble utskiftet med NS-folk. Denne rivaliser ingen gikk ikke dypt inn i partiet, men det beviser at det var stor strid om toppstillingene innen bygda. Ja, det gikk så vidt at NS-ordføreren ble angitt for unnfallenhet og satt i forhør hos den tyske kommandant på Levanger i flere døgn. Mange år senere fortalte vedkommende
---- 181 Krig ---- ordfører at denne episoden hadde forhindret ham i å bli minister i Quislings naziregjering. Kanskje var han glad for dette da freden og oppgjørets time kom. Nazistene i Verdal hadde som andre nazister fordeler framfor befolk ningen forøvrig. Da tyskerne beslagla alle radioapparater i Norge i sep tember 1941, fikk nazistene beholde sine. Også skytevåpen fikk de beholde. I 1945 beslagla Heimefronten nesten 40 geværer av diverse typer hos nazistene. I tillegg til dette hadde alle hirdmenn våpen. Hird menn var alle menn i riktig alder. Også på andre mater forsøkte nazistene å få særfordeler. Og det lykkes dem i mange tilfeller. Av brev funnet i Nord-Trøndelag fylkes arkiv, går det fram at man ikke var smålåten i sine krav. En fillesak som salg av potetmel fantes også der. En NS-mann i Verdal som drev handel, klaget over at han i forhold til Verdal Samvirkelag fikk for liten kvote potetmel. Saken gikk helt til Handelsdepartementet, der nazistatsråden avgjorde saken til NS-mannens fordel. De fleste medlemmer av NS i Verdal var besindige rolige mennesker. Andre var mere agressive, og drev som angivere ovenfor tyskerne. Dette førte til arrestasjoner av gode nordmenn, og forvoldte mange lidelser. Også i personlige uoverensstemmelser brukte enkelte sin makt, og vant dessverre også fram i noen tilfeller. Det er et tankekors at så få personer som det var som var medlemmer av NS i Verdal, likevel fikk slik posi sjon og makt. Men vi må hele tiden huske at nazistene handlet i god trygghet bak tyske våpen. Og ordene til Per Sivle rinner oss i hu: «Og støtt det nordmenn lyt vera med, når Noregs merkje skal hoggast ned.» Også barna til nazistene var innvolvert. Fra en oppgave skrevet i nov ember 1943, går det fram hvor mange barn i Verdal som hadde nazis tiske foreldre. Det skulle holdes juletrefest for dem på Bakketun, som da var NS Førerskole. Barna hadde selvsagt ingen skyld i det som hendte, og verdalingene skal ha stor ros for at ikke barna på noen måte ble hetset etter krigen. Barna var jo uskyldige og hadde ingen innflytelse på det som hendte. Foruten organiserte nazister, var det også i Verdal endel sympatisør en Disse ble kalt «stripete» av Jøssingene. Hvor mange disse var, finnes det selvsagt ingen talloppgave over, men Heimefronten registrerte 33 navn etter krigen. En må vel gå ut fra at dette var de «grove» tilfeller. Hvem var det så som var medlemmer i NS i Verdal, og støttet de tyske inntrengere? Stort sett kan en si at det var folk fra alle samfunnsslag, men med en stor overvekt av bønder. Om dette kan skyldes at føreren, Quisling, var forsvarsminister i en bondepartiregjering i mellomkrigs årene, finnes det intet belegg for. Men det er vel ikke så usannsynlig. Ellers finner vi folk i mange yrker. Noen få skogsarbeidere og enkelte forretningsdrivende. Medlemsstokken fordeler seg på få familier, og i
---- 182 Krig ---- enkelte kretser var det kun folk fra en og samme familie som var med lemmer. Noen av nazistene i Verdal var med i det tysk-kontrollerte politiet, og var med og arresterte sambygdninger. Andre meldte seg til tjeneste og deltok på østfronten som «frontkjempere». Og som vi har streifet oven for, var alle menn i rette alder «Hirdmenn». Disse drev i slutten av krigen våpenøvelser, blant annet på Rinnleiret. Da var det at noen fikk «kalde føtter» og ville trekke seg. Lagføreren i Verdal slo hardt ned på slike tilfeller, og det utspant seg en del korrespondanse med Fylkes partiet om slike forhold. Hvorfor folk meldte seg inn i Nasjonal Samling, er det vanskelig å gi noe entydig svar på. Grunnstammen var overbeviste nazister fra før krigen. De andre som kom til etter hver, ble vel på mange mater presset av familie og venner. Atter andre så muligheten for en jobb med høyere status, og man kan vel heller ikke utelukke at enkelte meldte seg inn i NS for å få bedre tilgang på mat, røyk og brennevin. Propagandaapparatet til NS var i stadig virksomhet. Og særlig for fulgte nazistene det borgerlige Norges skrekk for bolsjevismen, både i skrift og tale. Vi vet at norske offiserer like før krigen deltok i manøvre i Tyskland. Og det er ingen hemmelighet at disse offiserer hadde stor sympati med Hitler. «Vel var Hitler en diktator. Men han var nå eneste bolverket mot bolsjevismen da.» Vi kan ikke se bort fra at enkelte mennesker meldte seg inn i Nasjonal Samling av samme grunn. Også i Verdal.
---- 183 Krig ---- TYSK BYGGEVIRKSOMHET Tyskerne fant det nok uholdbart med soldatforlegninger på gårdene, på Aldersheimen, Bedehuset, Betel og Bakketun. Og da de såtte igang bygging av brakkeleiren på Tinna sommeren 1940, ble det klart for alle at de ikke var her bare på en snarvisitt. I februar 1941 begynte de å flytte inn i leiren. Betel ble da frigitt, senere også de øvrige beslaglagte lokalene. I desember la tyskerne beslag på jord tilhørende Maren Prestegard på Ørmelen, hvor det også ble igangsatt bygging av brakker. Da dette ble etablissement for tyske politisoldater, gikk den under betegnelsen «Politileiren». Den største soldatforlegningen som tyskerne hadde i umiddelbar nærhet var på Rinnleiret. Sommeren 1940 averterte en byggmester fra Verdal etter 30 vante snekkere, for arbeid på Rinnleiret, hvor det ble igangsatt en omfattende forbedring av eksisterende brakker og andre bygninger, samt nybygging. På gården Svedjan, like inn til militærleiren som Forsvaret hadde kjøpt før krigen, ble det store uthuset ominnredet til forlegningsrom. Av nybygg nevnes en stor kinosal, bilverksted og garasjer og et stort bygg tenkt til sykehus, men som de måtte forlate halvferdig. Dertil ble bygget forsvarsverker, gravd skyttergraver og forskans ninger over alt i bygda. De mest markerte av slike anlegg var utkikks Tyskerleirenpå Tinna hvor tyskerne bia. hadde ortskommandanturet.
---- 184 Krig ---- tårnet for flyobservasjoner på Helloporten i Hellomarka og ved Godbekktjønn, sør for Sandvika. Helloporten var forøvrig en av de viktigste flyobservasjonspostene i Trøndelag. Nevnes må vel også den store garasjen på Ørmelen og garasjene som var gravd inn i bakken i Baglåsen. W. '~^^F mm
Fr a polit ileiren på Ørmelen hvor politisoldatene holderfest.
---- 185 Krig ---- Garnesporten På gården Garnes, i Inndalen, var den ene fløya av uthusene bygget over mellomriksvegen, slik at det var et nåløye i trafikken. Tyskerne så seg lei på dette, det var en hindring for trafikken deres. I april troppet fire tyske offiserer opp på lensmannskontoret med sterkt forlangende om at porten måtte vekk. Men så enkelt var det ikke, det gjaldt jo drifts bygningene på en gard. Etter mange befaringer, press og mye om og men, fikk de viljen sin. I mer enn hundre år hadde Garnesporten vært et kjent trekk i bildet på Jåmtlandsvegen, omskrevet i reiseberetninger. Det ble derfor en liten begivenhet da den ble fjernet. Flyplassen på Fætten «Notflughafen - Rinnleiret» Flyplassen på Fætten var under krigen en av de største arbeids plassene i Verdal. Før krigen hadde det norske flyvåpnet plassen som feltflyplass, med øvelser og teltforlegning et par uker hver sommer i 1930-årene. For den lokale befolkningen var disse sommerbesøkene og flyene litt av en attraksjon og om kveldene kunne det være ganske folksomt der. Som kontakt og oppsynsmann for plassen hadde flyvåpnet engasjert en teknisk velutdannet mann som bodde like i nærheten. Han titulerte seg som overingeniør og hadde trolig en liten godtgjøring for tilsynet med plassen. Da tyskerne okkuperte landet, gikk mannen straks i deres tjeneste. De var tiltrukket av det flate landskapet utover Fætta og Rinnleiret og så mulighetene for en stor-flyplass. Vestover skulle Skånesbukta oppfylles, østover skulle mange heimer raseres for at området skulle legges til flyplassen. På tross av at det ble arbeidet der under hele krigstida, ble den aldri noe mere enn en nødflyplass og på ingen måte brukbar for tyske kampfly. Tyskerne såtte ganske fort i gang arbeider for å utbedre plassen, særlig for å få til en brukbar rullebane. Dette gjorde de ved å legge ned trerammer av planker. Rammene, ca. 1 Vi meter i firkant, var oppdelt i seller og ble fyllt med sand. Slik gikk de fram også andre steder i Trøndelag, bl.a. på Værnes, Lade og Øysand. Rammeprodusenter dukket opp som paddehatter, og de gjorde store penger på produksjon av flyplassrammer. Noen av disse rammeprodusentene vokste til rene entreprenørbedrifter i tyskernes tjeneste. På Fætten ble inntatt mye folk med nevnte oppsynsmann som leder. Nå tok han tittel som «Oberingeniør und Bauleiter WL» for «Notflug hafen - Rinnleiret».
---- 186 Krig ---- For kommunen var det positivt at det kom i gang arbeider, man trengte skattepenger den gangen også. Men bauleiteren var ikke sam arbeidsvillig overfor norske sivile myndigheter. Under krigsoperasjon ene i april 1940, ble han arrestert, mistenkt for sympatier med fienden, og følte seg nok urettferdig behandlet og var bitter av den grunn. I alle fall nektet han konsekvent å foreta skattetrekk av arbeiderne eller gi navnlig oppgave over folk han hadde i sin tjeneste. Dette til tross for at saken gikk til både fylkesmann og departement. Verdal formannskap svarte han slik: «En militær avdeling har hverken rett eller plikt til å gi opplysninger om mannskapsbelegget.» Til fylkesmannen anfører han at militære formasjoner er satt inn for dette arbeide, og at det av bestemmelsene ikke framgår at militære, og derfor konfidensielle arbeider, har oppgaveplikt. Ut fra det han hevdet, betraktet han seg som tilknyttet den tyske Wehrmacht, for seiv om kommunen gikk til de høyeste sivile myndig heter, kom de ingen veg. Han var beskyttet av fienden. Saken ble av herredskassereren tatt opp på nytt i 1945, og det tjente da selvsagt ikke til mannens fordel. Skattetrekk og oppgave kom omsider i gang, da en av kontoristene ved anlegget gjorde dette bak bauleiterens rygg. Men kommunen hadde tapt mange penger. Ledende NS-medlemmer i Verdal raste også over mannens negative holdning. Dette kommer godt fram i et brev til fylkesføreren, 21. april 1941: «Refererer til flere konferanser oss imellom angående ovennevnte person som jeg personlig har vegret mig for å ta det avgjørende skritt med, grunnen er kjendt oss imellem og den er blitt respektert, men den siste trussel fra denne person, på tross av mitt godsinn og gode prøvelser som ikke fører frem, — har jeg funnet å måtte ta avfære, slik at vi i kommuneadministrasjonen, som arbeider for ny ordningen fullt og helt, og har mere enn nok av motstand allikevel, om vi ikke også skal ha det fra våre medlemmer. Jeg har derfor avfordret en beretning med bilag både fra herreds sekretæren og Verdal lag av N.S. I fra samtlige vedlagte dokumenter og bilag til belysning av sakens gang angående (bauleiteren) er det at min innstilling er tatt og som lyder slik: 1. Overingeniør .... blir å stryke som medlem av Nasjonal Samling. 2. Og samtidig vil jeg henstille til den Tyske arbeidsadministrasjon om de kan sette en annen skikket mann i (bauleiterens) sted, en mann som det kan la seg gjøre å samarbeide med også for oss i siviladministrasjonen — Nasjonal Samling.
---- 187 Krig ---- Det er fra mitt synspunkt helt umulig å gjennomføre nyordningen hvis vi skal ha slike personer å plages med, og jeg håper at denne min innstilling blir bifalt både fra N.S. og den tyske arbeids administrasjon. Heil og Sæl N.N. » Utover senhøsten 1940 tok det til å gå rykter om tyskernes planer om storflyplass. Etter det som ble lansert på folkemunne, var det ikke småtterier det var snakk om. Nesten slik at hele nedre Vinne ville bli rasert. I januar 1941 hadde tyskerne klart å få hit den gang landets eneste firma som drev grunnundersøkelser på profesjonell basis, Norsk Teknisk Byggekontroll, til å undersøke grunnen i det aktuelle området. Omfattende horinger ble foretatt både på land og på flåte utover sjøen. Grunnboring i forbindelse med flyplassplanene på Fætten. Øst for Rinnelva, helt til munningen av Verdalselva, var det tilfreds stillende grunnforhold, mange meter nedover med fast, fin sand. På Frolsida var bildet et annet. Ekserserplassen på Rinnleiret hadde høyst flytende undergrunn, men avgjørende ble forholdene ut over Skånes bukta, hvor grunnen besto av svært bløt leire, uegnet for den store oppfyllinga som var planlagt. Norske geologer advarte mot utbygginga utover sjøen, noe tyskerne rettet seg etter. Planene om storflyplass ble skrinlagt.
---- 188 Krig ---- I mellomtida hadde saken gått sin gang. I februar kom det første forlangende om evakuering av beboerne på Fætten, og 14. mars 1941 meddelte Innenriksdepartementet at følgende eiendommer og deler av eiendommer, var ekspropriert for flyplassutbygging, ifølge ordre fra Der Reichskommisar flir die besetzen Norwegischen Gebiete: Sandberg eier J. Storstad Vestvik » Sverre Vestvik Sandberg » Johan Sandberg Vestvik » Kari Vestvik Flaten » Arne Matberg Fætten Øst » Johannes Nestvold Fætten » Fenger Hagen Strand » Tomas Strand Østvik » Arne Storstad Strand » John Strand Sandaker » Hans Smulan Øia » Bernhard Johnsen Bolighus » Anton Haugberg Bolighus » Karl Thomassen Bolighus » Anton Thomassen Av følgende eiendommer ble beslaglagt beiteland og skog: Kjæran Olav Rosvold Rindsem Arne Røstad Berg vestre Bernt Berg Berg østre Ingrid Berg Berg søndre Anton Nesset Dertil beiterettighetene hos gårdene Blybakken og Valbekmoen, og «Noen tvilsomme beiterettigheter», som det står i dokumentet. Takst over eiendommene var berammet til før påske. I herredstinget ble saken behandlet 28. mars 1941. Kommunen var da svært oppsatt på å skaffe nye eiendommer til de berørte, ved å nytte forkjøpsretten. I første omgang gjalt det eiendommene Haugli og Kausmo. Det kom jo også litt i lokalavisa om saken, tross sensuren. Dette falt ikke i god jord hos bauleiteren, som sendte følgende kraftige advarsel til kommunen: «Opplysning om militære arbeider på Fætten gjennom lokalavisa må ikke forekomme mere». Utsiktene til å miste heimene vakte selvsagt bitterhet hos de som var berørt. I juni tar Sikkerhetspolitiet seg av en sak angående istykkerskutt vindu hos bauleiter. Utfallet av dette er ukjent. Etter hvert ble det stillere om planene, men en har ikke funnet noe om at ekspropriasjonen var frafalt. De berørte heimene fikk i alle fall stå urørte.
---- 189 Krig ---- På flyplassen gikk imidlertid arbeidet sin gang helt til våren 1945. Virksomheten var adskillig mangeartet. Det ble bl.a. drevet både jordbruk og hagebruk, — dyrket korn og hageprodukter både på friland og under glass. Nå er det få spor etter fem års anleggsarbeide. Moloen, som det ennå er rester igjen av, og som ble bygget for å stenge floa ute, var noe av det første som ble igangsatt. Den hadde et lukesystem for å slippe ut eventuelt vann som likevel kunne trenge seg inn. Huset som Veimo og Molde bilverksted holder til i, hørte til etablissementene for flyplassen. Der var det stort snekkerverksted med allsidig produksjon, til og med fabrikasjon av ferdighus, solide hus av plankematerialer. For flere verdalinger var beskjeftigelsen på flyplassen en redning fra å bli tvangsutskrevet på tyskerarbeide langt unna. I slike tilfeller kunne bauleiteren være direkte hjelpsom, samtidig som han fikk knyttet til seg en rekke dyktige arbeidere, og etter hva en har klart å bringe på det rene, var han ikke urimelig å arbeide for. Fraternisering Stort sett behandlet sivilbefolkningen i Verdal de tyske okkupantene med en korrekt kjølighet. Det skal imidlertid ikke underslås, at det var nok av dem som inntok en velvillig og intim holdning overfor dem, men som voktet seg vel for å ta noe politisk standpunkt. Gode nordmenn på overflaten, men som ikke unnså seg for å gjøre fienden tjenester for god betaling, eller leverte rasjonerte varer til tyskerne til skyhøye priser, eller i bytte for tobakk og brennevin. Disse var vel og blandt de som økonomisk kom best ut av krigstida. En del såkalte «tyskertøser» var det også i Verdal. — Jenter som sto i med tyske soldater og offiserer, festet og drakk sammen med dem. At slik fraternisering med fienden ble sett på med avsky og betraktet som unasjonalt var naturlig. Denne uverdige trafikken ble holdt gående også etter at tyskerne hadde kapitulert og var internert i leirene sine. Det var også noen som prøvde å skjule tyskere i heimene. Etter at tyskerne var sendt heim ble slike forhold fort glemt. Samfunnet hadde alvorligere og viktigere ting å ta seg av. Om disse forhold skrev lokalavisa i Steinkjer følgende 1. september 1945: «Hverken tysktøsene eller tyskhandlerne vil gi opp geskjeften, får vi høre hos den militære vaktavdelingen på Sannan. Tysktøser blir brakt inn hver dag. Det er kvinnfolk helt fra Oslo og Fredrikstad som er kommet oppover for å besøke sine tyske kjærester. Hver dag blir det også bragt inn både smør og egg som tyskhandlere vil bytte bort til tyskerne i leiren. Hva som gjelder tyskhandlerne, så vil nå alle som
---- 190 Krig ---- for framtida blir grepet i dette få en alvorlig straff og navnet offent- liggjort. Og annet fortjener slik folk ikke heller.» Sett i ettertid, må det innrømmes at tyskerne som okkupasjons soldater, hadde god disiplin og at dette i stor grad var medvirkende til at vi slapp så heldig. Selvfølgelig fantes unntak, og en må ikke glemme den grusomme framferda i andre okkuperte områder i Europa som følge av rasepolitikken. Heller ikke den terror, de represalier og rassiaer som sikkerhetspoliti, statspoliti og hirden sto for, utryggheten og mangelen på rettsikkerhet som selve systemet representerte. Folk var redde, en daglig angst for hva som kunne komme til å skje, et psykisk press som bare økte utover krigstida. Tyskerne lot seg heller ikke hemme av inter nasjonale rettsprinsipper og mange fikk etter hvert føle at de var temmelig nådeløst i hendene på en hensynsløs okkupant. Krigen utvides Hendinga som overskygget alt sommeren 1941, var uten tvil krigstil standen mellom Tyskland/Italia på den ene sida, og Russland. Grytidlig den 22. juni marsjerte tyske tropper inn i Sovjetsamveldet. Det som preget krigsbildet i Verdal i forbindelse med dette, var de mange og store transportene nordover, både før og etter selve invasjonen. Det var materiell og soldater som skulle settes inn på nordfronten i Finland, som passerte Verdal. De store utskrivningene av hester og tvangslevering av høy hadde nok mye sammenheng med dette. En merket det og på at tyskerne allerede kvelden før innførte skjerpet beredskap i Verdal. Den 8. desember erklærte Japan U.S.A krig. Tre dager senere gjorde Tyskland og Italia det samme. Nesten hele verden var i brann.
---- 191 Krig ---- TYSKFIENDTLIG VIRKSOMHET! Fødselsdagslag og rassia på Nybygget I ly av tyskernes fantastiske framgang både i øst og vest sommeren 1941, var det en oppløftet stemning i NS-kretser, ikke så lite preget av agressivitet overfor deres politiske motstandere, «Jøssingene». Noen var også uhemmet villig til å gå ærend for det tyske sikkerhetspolitiet ved å peke ut folk som tyskfiendtlige. Episoden på Nybygget i juni 1941 var et utslag av dette, med angiveri og beskyldning om slik virksomhet. Hytta på Nybygget med tyske vaktposter omkring. Blant gjestene i fødselsdagsselskapet var lensmann Jon Suul, og en skal ikke se bort fra at aksjonen var et forsøk på å få noe på ham, til fordel for en annen. Affæren ble i alle fall en übehagelig belastning for NS og kanskje også for sikkerhetspolitiet. Framgangsmåten til sikkerhetspolitiet ved dette høve, oppfattet Suul
---- 192 Krig ---- som en personlig krenkelse, i alle fall gir han uttrykk for det i neden stående rapport, stilet til Tyske sikkerhetspoliti v/herr H. Besgen. Det var den samme Besgen som ledet forhørene over Oskar Øwre, på Falstad, og som endte sine dager under dramaet i Gjevingåsen, da trondheimspatrioten Odd Wullum ble tatt av dage. Det gjøres klart til storm av hytta på nybygget. Mannen i den mørke uniformen er en hirdmannfra Verdal som var tolk og kjentmann. Rapport Lørdag den 21. juni 1941, var jeg invitert i et forsinket gebursdags selskap hos skogassistent, herr John Wohlen, i sportshytta tilhørende stud. med Lundschien på Nybygget, øst for Sul her i Verdal. Wohlen skulle ha feiret sin 60-årsdag 17/4 1940, men krigen forhindret feiringen den dagen. En del av hans kjenninger og venner hadde vist ham oppmerksomhet i anledning dagen, og Wohlen ville nå gjøre litt gjengjeld ved å invitere dem til dette hytteselskapet i fjellet. Jeg er også hans kjenning og venn fra unge dager og var invitert til middag i hytten nevnte dag kl. 18. Hytten hadde Wohlen leiet for anledningen. Jeg hadde ingen andre betenkeligheter, enn at det ved sådanne anledninger kan bli litt for meget traktemang, men for honnørs skyld ville jeg ikke skuffe en god venn ved å utebli. Jeg innfandt meg derfor til fastsatt tid.
---- 193 Krig ---- Dagen i forveien hadde jeg reist til min fedrenegård, Sulstua, hvor jeg overnattet. På reisen hadde jeg et par tjenester å utføre, bl.a. i tollstasjonen på retur, så reisen var ikke utelukkende av privat grunn. Jeg hadde på forhand ikke kjennskap til hvilke personer som var invitert til selskapet. Etterhvert som gjestene ankom, viste det seg at det var en del fra Sulgårdene, Sandvika og ute fra Verdal. Noen var blitt forsinket underveis, så vi som var kommen ble 1 time forsinket buden til bords til en bedre middag med fjellørret, kjøttrett og snaps i denne prektige sportshytta. Frk. Valborg From var kokke og oppvarter til de 12 som var ankommet. Mens vi etter måltidet satt og nøt tobakk, foran bålet på peisen, kom plutselig en del bevepnet tysk militærpoliti springende inn i hytten, gjennom begge inngangsdørene, og en løytnant, Scherbichler, rettet sin pistol mot oss og ropte: «Hands upp!» — Som alle andre ble jeg meget forbauset, og med hendene i været gikk jeg et skritt frem mot løytnanten og sa: «Dette er lensmannen» — to ganger, uten at det hadde noen virkning. Vi ble foreholdt, ved tolk O.H. at vi ikke fikk snakke, men bli rolig der vi var, da der skulle undersøkes. Vi ble deretter, en om senn, ført ut i kjøkkenet og der eksaminert og ransaket. Jeg var den første som ble behandlet, idet jeg ble inngående eksaminert om når jeg var kommet, da jeg ikke kunne sees være passert vakten ved Vaterholmen bro, hva hensikten med samværet var, om jeg ikke var kjendt med at det var et tysk fiendtlig selskap. Løytnanten som ransaket uttalte, at det var beviser for at der skulle foregå tyskfiendtlig virksomhet, noe jeg uttrykte min store forbauselse over, og som jeg ikke hadde noe kjennskap til. Jeg opplyste at jeg fredag, 20/6, hadde reist forbi Vaterholmen i rutebilen og vist frem mitt tjenestebevis for vakten, som såvidt jeg forsto ikke hadde notert meg, som det ble gjort med en annen passasjer, men bare nikket og leverte meg tjenestebeviset tilbake. Jeg kunne og vise frem rutebilletten som bevis. Under ransakingen ble mine lommers innhold inngående gransket. Det var lommebok med penger og en del papirer, almanakk, pengepung med innhold, 2 par briller, penn og blyant samt mitt polititegn på vesten. Dessuten ble jeg to ganger fotografert, med blitzlys, mens jeg ble eksaminert av løytnanten med tolk. Jeg følte meg behandlet som en forbryter, men gjorde ingen innvendinger. Derpå ble jeg pålagt å gå inn i peisestua og der forholde meg taus og rolig, hvorpå nestemann ble kalt inn. Mens samtlige enkeltvis ble undersøkt inne på kjøkkenet, satt de øvrige tause inne i peisestua, bevoktet av bevepnede menn ved begge utgangene, samt rundt hytten utvendig. Deretter ble samtlige pålagt å gå ut og stå taus og rolig. Imens ble huset innvendig nøye undersøkt. Dette tok også en god stund, hvorpå alle ble befalt å gå inn igjen.
---- 194 ----
Tyske politisoldater rykker fram mot hytta på Nybygget Sjefen for det tyske politiet, oberløytnant Buchelmaier, som såvidt jeg forsto, førte kommandoen over de ca. 20 mann som bevoktet hytten, erklærte derpå, ved tolken, at undersøkelsen var avsluttet og at resultatet var negativt. Selskapet kunne derfor fortsette. Noen av gjestene manglet pass og de måtte bli med et stykke, også lens mannen måtte bli med. Utenfor huset ble de som manglet pass nøyere forespurt om grunnen, og da det viste seg at de var fra de nærmeste gårdene i Sul og Sandvika, fikk de tillatelse til å bli tilbake, mens jeg fortsatte sammen med de tyske offiserene og tolken, bort fra hytten i retning veien. Et stykke fra hytten stoppet jeg opp for å gjenta min beklag else, likeoverfor offiserene, at jeg var kommet ut for dette, hvortil politisjefen uttalte at det ikke skulle bli til skade for mitt tjeneste forhold, men at det kastet et uheldig lys over meg, at jeg var i dette selskapet som han anga for å være tyskfiendtlige personer. Jeg framholdt at jeg ikke var kjent med det og kunne ikke forstå det. Sjefen bemerket, at jeg som lensmann måtte kjenne til at alle der i selskapet var slike personer. Jeg fremholdt at jeg ikke kjente nøye hver enkelts innstilling, for en lensmann hadde ikke noe spionsystem og gransket ikke hjerter og nyrer på folk. Jeg opplyste og at jeg ikke innlot meg i politiske samtaler med folk, at jeg ikke var politisk interessert og at jeg aldri hadde stått i noe politisk parti. Politisjefen bemerket at jeg ikke alltid hadde hilst på ham på gaten. - Videre at jeg kunne gå tilbake til selskapet, men da jeg ikke ønsket dette, ble jeg tilbudt skyss med dem til Verdalsøra, hvilket jeg takket
---- 195 Krig ---- for. Jeg gjorde offiserene oppmerksom på, at foruten min lens mannsstilling, hadde jeg fremdeles løytnants grad etter tjeneste gjøring som aktiv militær befalingsmann i 31 år og passiv i 3 år, siden jeg ble lensmann, og at jeg av den grunn var i tvil om min hilseplikt. Da vi kom ned til veien, var det 3-4 av gjestene som hadde mattet vente der. De fikk da fortsette til hytten, men jeg ble med offiserene i deres bil utover til Verdalsøra. Vi ankom Verdalsøra ca. kl. 2 om natten mellom 21. og 22. juni. Fra rassiaen på Nybygget - sivilisten nærmest med hendene i været er P.K. Haugan. Lengre bak ses en som ligner på Bjørn Rygg, men han er ikkepå Visten over de som var med i selskapet? De personer som var i gebursdagsselskapet under ransakingen i sportshytten på Nybygget var: 1) John Wohlen, skogassistent 2) Erik Eriksson, fjellstuemann 3) Mikal Suul, gårdbruker 4) John N. Suul, gårdbruker 5) John Karlgård, gårdbruker 6) John Brendmo, gårdbruker 7) Valborg From, kokke Verdalsboka — 13
---- 196 Krig ---- 8) Harald Ellingsen, kreaturhandler 9) Petter Balhald, gårdbruker 10) Olav Hallan, revfarmeier 11) Per K. Haugan, handverksfurer 12) Jon Marius Suul, lensmann De som var underveis til hytten, på veien var: 13) Kåre Haugan, herredskasserer 14) Knut Norum, sjåfør 15) Rikard Kristiansen, sykkelreparatør 16) Kåre Vestgård, småbruker og arb. De tyske befalingsmenn som sammen med en vebnet politistyrke foretok ransakingen av gjestene og sportshytten var: 1) Oberløytnant Biichelmaier, sjef for tyske politi 2) Oberløytnant Scherbickler, nestkom. for tyske politi 3) Løytnant Gerland, Ortskommandant i Verdal 4) Sharfurer Lisck, Grensepolitisjef i Sandvika Som lensmann i Verdal er jeg underlagt den sivile polititjeneste i dette mitt distrikt og har til denne tjeneste 4 underordnede også med politimyndighet. Jeg føler meg krenket og fornærmet ved den ransaking som av ob.ltn. Scherbickler ble foretatt mot min person ved det omhandlede selskap i sportshytten. Jeg kan ikke annet forstå enn at det hele var helt ugrunnet.» En spennende Snåsatur Da de norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulerte i mai 1940, var ikke alle soldatene i de norske avdelingene enige i at dette var slutten på krigen, men at kampen for et fritt Norge da begynte. En av de som tenkte slik var Erling Walum fra Verdal. Han var kavalerist og da kapitulasjonsordren kom, var han sammen med sin avdeling forlagt på gården Sandnes på Snåsa. En streng og utvetydig ordre om at alle våpen skulle innleveres, fant han heller ikke å kunne innordne seg. Det kunne bli bruk for våpen igjen og i samråd med mannen på gården, Johannes Sandnes, ble det gjemt unna et Krag-Jørgensen gevær, en Krag skolekarabin og en pistol. Våpna ble gjemt over underloftet på et rom i andre etasje i hoved bygninga. Begge mente at der lå de trygt til det eventuelt ble bruk for dem. Høsten 1941 fikk Walum brev fra Johannes Sandnes, om at han måtte komme til Sandnes og gjøre ferdig det skogsarbeidet han hadde reist fra. Walum forsto straks hva det gjaldt. Han forsto også det
---- 197 Krig ---- utrivelige med disse våpna i den rådende situasjonen, da en ikke visste hvor tyskerne slo til med kontroll og rassia. Han bestemte seg for å dra til Snåsa for å hente utstyret. Ved fram komsten viste det seg at det var vanskeligheter av dimensjoner. En tysk avdeling hadde nemlig tilhold på gården, og det som verre var, de hadde bl.a. lagt beslag på rommet hvor våpna var gjemt. Problemet så nesten uløselig ut. Men så en dag drog tyskerne på Heia for å holde øvelse, unntatt kokken. Seiv om kokken også var et problem, så var det nå eller aldri. Walum som hadde lett for å komme i kontakt med mennesker, ble snart godvenner med kokken, og da den gemyttlige nordmannen bød på snaps, var tyskeren villig med på det. Så ble det karskdrikking. De blandet sterkere og sterkere til kokken, mens Sandnes og Walum mest drakk tynn kaffeerstatning. Virkningen uteble ikke. Tyskeren ble pussa til gangs, og da Walum fant at det var på tide å gå til aksjon, spilte han at han ble sjuk av karskene, at han, til stor fornøyelse for tyskeren, måtte ut å brekke seg. Men i stedet for å gå bak nova for å kaste opp, stakk han lynkjapt opp på loftet og lempet våpna ut vinduet og ned mellom bærbuskene i hagen. Men nå gjaldt det å få kokken så pass edru at han fikk til maten til tyskerne kom att fra øvelsen, så det ikke ble bråk av den grunn. Erling Walum med kragkarabinen han hentet ogfraktetfra Snåsa under spennende omstendigheter. (Den ble senere ombygget tiljaktbruk.)
---- 198 Krig ---- Sandnes, som var en spenstig kar, foreslo at idrettsøvelser måtte være mest effektivt. Så bar det til med kappspringning, fra gården og ned til vatnet og tilbake. Først mellom tyskeren og Sandnes. Tyskeren vant hver gang og Sandnes krevde revansje flere ganger. Så ble det Walums tur. Også han tapte og ville ha revansje. Kuren så sannelig ut til å virke og rusen avtok raskt hos tyskeren. Da var det imidlertid så lite tid igjen før avdelingen var ventende tilbake fra øvelsen, at Sandnes og Walum måtte hjelpe til med potetskrellinga. Og kokken, han syntes han hadde hatt en artig dag. Om kvelden, etter at det var blitt mørkt og stille på Sandnes, var Walum i hagen og tok vare på våpna. Krageren ble gitt et sikrere gjemmested på gården. Men karabinen og pistolen ville han ha med til Verdal. Karabinen ble pakket inn i en oppsprettet salpetersekk, av den gamle sorten, og ut av pakningen, som var solid surret med ståltråd, stakk skjeftet av en «Tigersvans». Pistolen og ammunisjonen ble lagt i ryggsekken, og opp av den stakk et møkkete økseskaft. Dagen etter skulle skogsarbeideren Erling Walum reise tilbake til Verdal. På Jørstad stasjon travet han fram og tilbake, ventet på et tog som ikke kom. Det hadde fått maskinskade og sto på Grong, og slikt var ikke uvanlig i den tida. Men av velvillige tyskere på stasjonen fikk han bli med et troppetog som kom. I togkupeen moret Walum seg så godt han kunne sammen med tyskerne og de såtte tydelig pris på den artige nordmannen. På Fleskhus sto han av toget og var glad da han kom heim med den farlige lasten. Men da meldte reaksjonen seg også. Det hadde vært litt for spennende, seiv for Erling Walum. I løpet av krigsåra samla Walum og stakk unna våpen ved flere høve, så da freden kom, kunne han overlevere lensmannen nesten et lite arsenal av våpen, noe som kom godt med til en ellers noe svakt bevæpnet heimefront.
---- 199 Krig ---- NS-LANDSSTEVNER PÅ STIKLESTAD I olsokhelga 1942 skulle Verdal være skueplass for en massemønst ring i Nasjonal Samlings regi. Et landsstevne som var ment som et propagandaframstøt av dimensjoner for å markere NS-styrke. Hva oppslutningen angår så ble det vel i virkeligheten et bedrøvelig skuespill. På tross av at flere av Quislings ministre, fylkesmann og NS-fylkesfører og med ministerpresidenten seiv i spissen, skulle «kaste glans» over festen, så sviktet bygdefolket. I sin dagbok skrev lensmann Suul: «Over 1000 tilstede — vesentlig hird og politi». Altså slike som en skulle anta hadde møteplikt. Flere måneder i forveien tok de nazikontrollerte avisene til å trykke forhåndspropaganda, artikler de av rikspropagandalederen var pålagt å ta inn. I et intervju som lokalavisa hadde med den stedlige organisa sjonslederen, ble det forespeilet flere ekstratog til Verdal og ekstra båtanløp til Trones som skulle frakte stevnedeltakere fra hele landet. Både til disse transportene og kolonner av syklister som var ventet, var det ordnet med leirplasser og innkvartering. Det ble ikke behov for verken ekstratog eller skipsanløp. De store sykkelkolonnene var det heller ikke så mye å se til. Men med tusen hird og politi tilstede må det jo sies at naziuniformene såtte sitt preg på de sentrale stedene, Øra, Stiklestad og Bakketun, hvor det meste av arrangementet foregikk. Festlighetene begynte den 28. juli, med mottakelse av minister presidenten ved fylkesgrensa, hvor han ble ønsket velkommen av fylkes fører Yngvar Martens og paraderende rikshird. I referat fra stevnet skrev lokalavisa om en anseelig mengde folk, og i flere nummer gikk fullstendige referater av taler, prekenen i kirka m.v. som en trøttende føljetong. Da folketoget gikk fra Øra til Stiklestad foretok heimefronten en ganske nøyaktig telling fra vinduene på E-verkets kontor. I oppmarsjen gikk tre og tre i bredden og det var en enkel sak å telle rekkene. Opp lysning om deltakertallet og karakteristikk av stevnet ble spredt som stensilert trykksak, og sendt til flere steder i landet. Mens det til vanlig var rene folkevandringene av verdalinger til høg messene i Stiklestad kirke i krigsåra, var det en ny sort menighet på benkene under olsokmessa, som ble forrettet av NS-biskop Einar Lothe. Utenom den pliktige flagginga på offentlige bygninger, var det nesten
---- 200 Krig ---- NS-landsstevnepå Stiklestad 1942 -er dette stor oppslutning? ikke flagg å se på private stenger denne dagen. På Stiklestad prestegard utviklet det seg til rene flaggkomedien i regi av sokneprest Hovden (se under Kyrkjas kamp). Bitterheten over at NS-stevnet ikke ble som ventet, kom ganske godt til uttrykk på lederplass i Adresseavisen: «Det finnes sikkert dem som synes at Stiklestadstevnet var et litet og übetydelig stevne, fordi de ikke seiv var med. Det finnes kanskje dem som vil gjøre politikk og drive agitasjon på saken og si at det var liten tilslutning til Stiklestadstevnet. Og vi sier: Herre tilgi dem, De vet ikke hvad de sier og gjør. Stiklestadstevnet var en strålende mønstring av norsk evne, av norsk framtidsvilje og norske kjernetropper. Ingen ventet og ingen ønsket at de norske bønder skulde gå ifrå slåttonna i dette skjebneår og mannjamt være med på stevnet. De deltok i Stiklestadstevnet hver enkelt bonde, hver eneste bondekone, hver eneste tjener og arbeider i hver gard og grend. Alle deltok i tanken. De deltok i ønsket om et fritt og stort og lykkelig Norge. Aldri har Stiklestad vært så omfattet av det norske folks kjærlighet og von som i 1942. Jøssingene, det vil si de norske landsforædere, kan gå heim og legge seg! De har intet de skulle ha sagt om Stiklestadstevnet. De er over flødig. De er utenfor. De er fiender av dette land og dette folk. De er forrædere mot det helligste i Hellig Olavs tanke. De er forrædere mot det dyreste i det norske folks tanke og sinn. De bør holde sin munn
---- 201 Krig ---- Mønstring avjentehirden. og skamme seg og skjule seg med sine falske blikk, som vi kjenner så godt. Stiklestadstevnet i år samlet akkurat de som hadde tid til å være til stede.» — I tillegg til føreren, Vidkun Quisling, deltok hele fem av hans ministre i stevnet, Fretheim, Schanke, Stang, Lunde og Lippestad. Taler og innhold forøvrig, var gjennomsyret av persondyrkelse. Tirsdag 28. juli var det foruten en rekke særmøter, åpent bondemøte på stevneplassen bak herredshuset. Arrangementer for hird og ungdomsfylking. Pro grammet for Olsokdagen var og ganske omfattende, med bl.a. mønstring for føreren som en programpost, og defilering for føreren, som en annen. Når så også folketoget til Stiklestad foregikk i stramme linjer, ble det mye marsjering, til folkestevne å være. Selve høydepunktet var friluftsstevnet på Stiklestad og tale av Vidkun Quisling, hvor han bl.a. seiv assosierte seg med Olav Haraldson og hans verk, og at han hadde statsapparatet i sin hand. Stevneplassen den gangen var Olavsstøtta og bakken nedenfor. Om deltakerne sto ganske spredt, var det ikke noe stort område de fyllte opp. Til de mange særmøtene var lagt beslag på det som kunne oppdrives av møtelokaler på Øra og Bakketun: Kinoen, Betel, Bedehuset,
---- 202 Krig ---- Meierisalen, Herredshuset, Frelsesarmeen, samt de to kafeene, Strand og Kaffestova, Grennes hotell og Følstads gjestgiveri. Nazistene hadde ventet seg mye av dette landsstevne. Det ble først og fremst en mani festasjon av hvor liten tilslutning Nasjonal Samling hadde. Under stevnet ble reist kritikk mot det «uskjønne» Olavsmonu mentet, og aller verst, det var ikke norsk materiale i det, men dansk sandsten. Minister Lunde lovet å gjøre noe med dette.
Quisling og en rekke i naziuniformer har tatt oppstilling i Skilleparken på Verdalsøra. Nytt Stiklestadmonument Som følge av nazistenes misnøye med den «uskjønne» Olavsstøtta og minister Lundes lovnad, ble arbeid med nytt anlegg satt i gang. Nasjonal Samlings olsokstevne i 1943 var av mer beskjedent omfang, nærmest et fylkesstevne. Men minister Skancke, som var hovedtaler, bebudet at Olavstanken skulle reises et nytt monument, et stykke norsk grunnfjell skulle reise seg mot Stiklestadhimmelen. De første planer for et Stiklestadmonument, som ble tenkt tatt i bruk, var laget av en NS-arkitekt ved NTH. Disse ble av flere ansett som helt übrukbare. Øystein Hovden og Per Stiklestad, som ellers holdt seg på avstand fra alt som hadde med NS å gjøre, blandet seg nå bort i det og foreslo at man nyttet en plan som tidligere var utarbeidet av professor Holmgren, men som det aldri var stilt midler til disposisjon for å reali-
---- 203 Krig ---- Fra NS-stevnet på Stiklestad Olsokdagen 1944. Den nye, høye bautaen er kommet opp. sere. Nå så de sjansen. Forslaget ble mottatt med begeistring og det skortet ikke på penger. I Holmgrens plan var symbolikken en akse, Stiklestad kirke og Olavsstøtta. Etter ordre fra fylkesfører Eggen skulle gammelstøtta knuses til pukk og nyttes i fundamentet til ny støtte. Formannen i fortidsminneforen ingen, Erling Gjone, (Heimefrontleder i Trøndelag) henvendte seg til Per Stiklestad og ba han gjøre det han kunne for å redde støtta. Med bistand fra NS-ordføreren i Verdal og arbeidsformannen i firmaet som hadde nyanlegget, ble støtta på nattens tid fraktet på Øra og lagt inntil veggen på enden av uthuset til urmaker Richter Falstad. Der lå den til etter krigen. Da ble den fraktet tilbake og plassert på sin gamle plass. Det nye anlegget sto ferdig til Nasjonal Samlings «storstevne» i Olsokhelga 1944. Det var et gedigent og flott monument. Ei brei granittrapp gikk opp over Olavshaugen, og på toppen ruvet en 7-8 meter høy, slank bauta av Oppdalssten. Mellom bautaen og inngangsporten til Stiklestad kirke, dannet trappa ei rett linje. Det symboliserte på en fin måte sammenhengen mellom kirka og stedet hvor Olav den Hellige ble lagt inn i et skur etter slaget i 1030. Høgt oppe på bautaen var innhogd solkorset. Muren foran støtta var prydet med relieffer med motiver fra Snorre, men også der en del NS-symboler. I 1945 ble alt rasert. Dette på tross av at sterke krefter nesten bønnfalt om at noe måtte bli berget. Relieffene på muren var laget i gips og midlertidige. De kunne lett fjernes eller erstattes med nye. Solkorset på bautaen ville vel heller ikke vært noe problem. Men en sterk deputasjon fra Trondheim, Gjone og Tverdal, var übøyelige. De ville ikke at det på Stiklestad skulle være noe som kunne tolkes som minnesmerke etter NS
---- 204 Krig ---- og Quisling. Avgjørelsen om rasering ble presset fram. Den høge støtta ble felt ned i ei oppgravd grøft, og granittrappa ble knust og gravd ned i Korsådalen. Quisling taler på Stiklestad olsok 1944. Legg merke til den nye støtta og reliefene med sagamotiv.
Vidkun Quisling med følge kommer opp granittrappa til Stiklestad stevnet, olsok 1944.
---- 205 Krig ---- Landsstevnet i 1944 I 1944 var det ti år siden Nasjonal Samling holdt sitt første stevne på Stiklestad. Også den gangen var Quisling hovedpersonen. Olsokstevnet i 1944 var lagt opp som stort landsstevne og 10-årsjubileum. Seiv om de to stevnene ble holdt under helt forskjellige forhold, var det adskillige likhetspunkter, bl.a. var det statspoliti i stålhjelmer tilstede begge gangene. I 1934 vakte dette adskillig oppsikt. Ti år senere var en blitt mere tilvent. (Statspolitiet ble opprettet i 1931, avskaff et i 1936, men reetablert av Quisling under krigen). Blandt hedersgjestene denne gangen var nordsjøflygeren Trygve Gran. Den 30. juli var det 30 år siden han foretok sin dristige flygeferd over Nordsjøen, fra Skottland til Norge, i et enmotors åpent fly. I 1914 var dette en verdenssensasjon. Når NS hadde en slik personlighet innen sine rekker, ble dette utnyttet maksimalt i propagandaen. I forbindelse med olsokstevnet ble han hyllet under eget arrangement på selve dagen for bedriften som hadde gjort ham berømt. Hird ogfrontkjempere defilerte i gatene på Øra. Olsokdagen i 1944 var på en lørdag. Stemningen da var adskillig mere anstrengt og ikke så optimistisk som for to år siden. NS hadde fått føle den massive motstanden i folket. De allierte hadde gått i land i Normandie og stormmarsjen mot det stortyske rike var i full gang. En tankevekker var det nok også at Quislings forbilde, Hitler, bare noen dager i forveien var utsatt for attentat. Sikkerhetstiltakene var derfor adskillig mer omfattende i 1944 enn ved det forrige landsstevnet. Under utøvelse av sikringskontroller utspant seg en del latterlige episoder.
---- 206 Krig ---- Programmet for Olsokstevnet var ganske omfattende. Om formid dagen var det minnehøytid, på Hirdførerskolen på Bakketun, over 42 falne frontkjempere fra Trøndelag. 30 ungdommer fra Sør-Trøndelag og 12 fra Nord-Trøndelag hadde gitt sine liv for nazismen. Det var opp hengt store portretter av samtlige og disse ble høytidelig avduket av «Føreren». Bildene skulle henge på Bakketun inntil de var innhogd i granitt på Stiklestad. Olsokgudstjenesten i Stiklestad kirke var også denne gangen ved biskop Lothe. Kirka var fullsatt, de fleste i uniform og med Quisling NS-biskopen Lothe ønsker Føreren velkommen til Olsokmesse i Stikle stad kirke.
---- 207 Krig ---- fremst. Da biskopen gikk foran alteret, vendte han seg først mot «Føreren», strakte høyre hand i været til nazihilsen - «Heil og Sæl». «En uhyggelig gudstjeneste», sier Per Sundby, som måtte være tilstede som organist. Høydepunktet under landsstevnet var selvsagt folkemøtet på Stiklestad, med avduking av det nye minnesmerket. Seremonien og avdukingstalen var ved minister Fuglesang. Til dette var det laget en ny komposisjon: «Stiklestadslaget» av Max Raebel. Hovedtaler var Vidkun Quisling. Hans gjennomgangstema var kampen mot bolsje vismen. Alle motstandere av nazismen var kommunister i hans øyne. Om kvelden ble det holdt folkefest på Verdølatun, hvor en rekke prominerte gjester, tyske og norske, var tilstede. Også i 1944 strakte landsstevnet seg over to dager. Fra programmet den 30. juli nevnes: Stafettløp fra Stiklestad til Idrettsplassen, appell for uniformerte avdelinger og forbimarsj for føreren. Denne gangen ble det kringkastet fra stevnet. Mens radioreporteren fortalte at «tusener på tusener strømmet til Stiklestad», trampet en hird avdeling på stedet marsj, for at fottrinna skulle høres gjennom mikro fonen. Dette skjedde på vegen like ved gården til Johan Hofstad. Han gikk bort på vegen og trampet i lag med dem. På bena hadde han tresko. Etter stevnet skrev avisene om en massiv oppslutning om Stiklestad. Morgenposten: «Tross reisevansker og travelt arbeid med matproduk- sjon, var en anseelig skare kampfeller samlet på Stiklestad». Ifølge avisreferat var stevnet også en slags «Konfirmasjon» for hird og frontkjempere, i og med at de fornyet sitt løfte til føreren. Om tilslutningen til Olsokstevnet i 1944 var noe større enn i 1942, var den beskjeden til landsstevne å være. Gode nordmenn voktet seg vel for å vise noen som helst interesse for stevnet. Det var det samme som å bli registrert som nazist. Likevel var det noen som ikke kunne styre sin nysgjerrighet. Uniformer dominerte folkemøtet som NS holdt på Verdølatun. I midten foran ses «Føreren», Vidkun Quisling.
---- 208 Krig ---- STRAFGEFANGENENLAGER FALSTAD Falstad skolehjem på Ekne, som det tyske sikkerhetspoliti, GESTAPO, beslagla og gjorde om til straffangeleir, var i krigsåra det rene skrekkens tempel, hvor drap og mishandling hørte til dagens orden. Et bilde på hva Hitlers nazisme bygget sin makt på, en virkelig het på det mest groteske når «bunnfallet» blant mennesker får posisjon og makt. På mange vis dumme, enfoldige mennesker, men uhyre opp finnsomme når det gjalt å plage medmennesker, fysisk som psykisk helt til døde, hvis det behaget dem, noe det gjorde så altfor ofte. De som regjerte på Falstad under krigen var nazisystemets utvalgte. Seiv om tyskerne gjorde hva de kunne for å mørklegge og hermetisere forholda på Falstad, så sivet det ut så pass mye, at selve navnet Falstad under krigen var forbundet med kald gufs og skrekk. Dette visste de som var engasjert i illegal motstandsvirksomhet, og var klar over hva Falstadfanger — Mannen t.v. øverst er lensmann Jon Suul. Nr. 2 i andre rekke er Kolbjørn Rygg.
---- 209 Krig ---- som risikertes om de ble avslørt. En stadig psykisk påkjenning, som for fleres vedkommende ble vanskelig å kvitte seg med. Men når virkelig heten omkring Falstad, etter frigjøringa, ble avdekket i sin fulle og hele grusomhet, var det mange ganger verre enn noen hadde kunnet forestille seg. Mange verdalinger måtte og friste lengre eller kortere tilværelse i denne fangeleiren. En av dem med lengst opphold, nesten 3 år, var Rolf Nevermo, og en gjengir noe av hans beretning om hvorledes han opplevde Falstad. Under kapitlet «Fangenskap og flukt» skildrer han sitt første møte med fangeleiren og omstendigheter omkring de første henrettelser i Falstadskogen. Videre forteller han slik: Utover våren 1942 fikk fangene etterhvert komme ut på arbeide, i og omkring leiren. Alltid var det noe å gjøre, for de var flinke til å finne på det mest utrolige. Det var ikke spørsmål om det var noe gavn i det som ble utført, det skulle jo være straffarbeide. Aldri var det tale om å ta noen pause i arbeidet, var det en som rettet ryggen, var straks vakta der og ordnet opp: «Los - los», spark og slag. En god del jøder var kommet til leiren, og disse var til stadighet gjenstand for vaktens oppmerksomhet. Til å begynne med måtte de bære stein fra steinbruddet, som lå ca. 200 meter fra leiren, og fram til vegen. Det ble laget bårer med fire bærearmer og det var således fire som bar, men oppe på lasset måtte det alltid sitte en jøde, som ropte: «Vi jøder er verdens største svin». Inne på gardsplassen sto ei svær bjørk. Om høsten, når løvet falt, måtte jødene plukke ett og ett blad, løpe med det ut porten og bort til en søppelplass et stykke unna. Når så alle blad var fjernet, måtte de koste gardsplassen med tannbørster. Vanvittig, vil en si, men den rene sannhet. En gang, mens de arbeidet i steinbruddet, gikk vakta plutselig løs på en eldre jøde med spark og slag. Til slutt lå stakkaren og jamret seg: «Jeg dør - jeg dør». Plutselig fikk tyskeren en ide: «Du er død. Rør deg ikke!» Så beordret han de andre til å grave en grav, og jøden ble lagt ned i så bare nesen stakk over jorda. Deretter måtte hans sønn, som også var der, foreta jordpåkastelse og forrette etter det jødiske rirualet. Under alt dette frydet tyskeren seg kostelig. Dette skulle bli noe å fortelle kameratene, «Heil Hitler!» — En behøver ikke å tvile på at han høstet stort bifall blant sine «Ariske kamerater» for sin geniale ide. Straffeeksersis Når nye fanger kom, skulle de alltid ha en ekstra velkomst i form av straffeeksersis. En gang ble alle ryggsekker som fantes i leiren tatt
---- 210 Krig ---- og fylt med murstein og bundet på ryggen til ofrene. Så fikk de gjennomgå hele repertoaret, rulle framlengs og baklengs, stupe kråke, krype og åle seg fram, hoppe med bøyde knær og hendene strakt fram. Imens sprang vaktene omkring dem, sparket og slo med tykke stokker til ryggsekker og klær var bare filler og ryggene skinn løse. Mange måtte bæres inn på sykestua, helt sprengt, og sikkert: Flere fikk mén for livet av denne omgangen. Jo da, en fikk lære å kjenne Hitlerkulturen og nazistisk mentalitet på kroppen. Ei tid ble det praktisert at alle skulle ha to timers eksersis hver dag, under tysk kommando. For nye fanger var det svært vanskelig å forstå kommandoen, og da vanket det straffeeksersis på alle. Det hele var arrangert for at vaktene skulle få høve til å plage oss litt ekstra. Som oftest var det ca. 300 mann som deltok. Eksersisen foregikk ute på ei myr og fullt av vann overalt. Han som kommanderte kunne plutselig snu seg rundt og gi tegn til oppstilling på linje. En-to-tre! og vi skulle være ferdige i snorrette linjer. Dette var helt umulig å få til på så kort tid, hvilket heller ikke var meningen, men som straff måtte vi krype og åle oss i gjørma, og tilslutt samling omkring tyskeren, som oftest tok oppstilling på ei tue, og her måtte vi ligge i skitten og synge for ham. Det kan høres rart at vi fant oss i dette. Men vi var fullt klar over at tyskerne forsøkte å provosere. Det gikk vakter over alt, med maskin pistolene i beredskap og ved det minste tegn til bråk, ville det smelle. Jeg glemmer heller ikke en del Ålesundere som kom til leiren. De var tatt fordi de hadde organisert og hjulpet folk over til England. Mottakelsen de fikk på Falstad, vil de nok sent glemme. Det var slag og spark i alle variasjoner. Innimellom måtte de synge: «Wir fahren gegen Engeland». De ble slått til blods i cellegangen, og en av dem, en løytnant som senere ble skutt, måtte ligge på gulvet og slikke opp blod — menneskeblod. Hardt arbeide fra 6 morgen til 7 om kvelden, svært lite og meget dårlig mat, straffeeksersis og juling, var i grove trekk livsmønsteret på Falstad i denne tida. Men midt i all elendigheten, var det en livs betingelse for oss å holde motet oppe. Nye fanger som kom, gikk nok og sturet, men det sørget de eldre fangene for å ta av dem. Verst var det med maten. Stadig sto det noen ved søppeltønnene i kjelleren for å prøve å stille suiten. Men man kan vel forstå at det ikke var mye å bli fet av det som kom dit. Men som sagt, vi holdt humøret oppe så godt det lot seg gjøre, og moret oss ofte over tyskerne, hvor dumme og enfoldige de kunne være etter våre begreper. De hadde beslaglagt grisehuset på skolehjemmet, hvor de drev
---- 211 Krig ---- oppdrett av slaktegris for Gestapos regning. En gang skulle det sendes åtte griser til Trondheim for slakting. Leirkommandanten, Gneist, forøvrig en av de verste plageånder vi hadde, skulle seiv lede opplastinga av grisene. Dette foregikk tidlig en morgen, før det ble lyst, og etter kommandantens ordre på følgende måte: Han beordret lagt fire tomsbord fra grisehuset og bort til bilen et stykke unna, og en smal planke opp på bilen. I sin enfoldighet trodde han virkelig at grisene skulle spasere etter dette. Det hjalp ikke om man sa at dette ikke nyttet, her var det han som kommanderte. Den første grisen ble sluppet ut og et komisk skuespill tok til med grisen og sturmschar fiihrer Gneist i hovedrollene. Resultatet ble at grisen stakk til skogs. Det var ikke tale om å forsøke å få tak i den. Gneist hadde fått blod på tann og beordret en ny gris ut, han skulle vise de «norske svina» hvem som hadde makta her i gården. Men den nye grisen var om mulig enda mere gjenstridig. Det hjalp ikke hvor mye komman danten kommanderte og dominerte. Til slutt måtte han kapitulere overfor grisenes manglende forståelse av «tyske metoder». På leirområdet var det oppført et fjøs hvor det var kuer. En av fangene hadde funksjon som fjøsmester for dette. En gang skulle fjøsmesteren til okse med ei av kuene. Slike svippturer ut på bygda, var et privilegium han hadde, men han måtte ha utgangstillatelse fra kommandanten. Nå var det kommet en ny kommandant, en brysk herremann som ville sørge for at fangene ikke hadde noen friheter, en ekte arier som skulle lære de dumme nordmennene hvordan sakene skulle ordnes. Han ble straks mistenksom overfor fjøsmesteren. Dette var nok forsøk på å bløffe seg til turer på bygda. Slike uvaner skulle han sette stopper for. Fjøsmesteren hadde vel hørt om rasjonali sering? Dermed beordret han at alle kyrne skulle føres til oksen på en gang, denne renninga med ei og ei ku ville han ikke ha noe av, det var bare lureri fra fjøsmesterens side og det skulle han ikke ha noe av, basta! At det gikk an å lure tyskerne både moret oss og holdt motet oppe. En gang tok jeg ca. 3 tonn poteter fra dem og ga bort til skole hjemmet. Jeg skulle forestå mottaking av ca. 20 tonn poteter som var inn kjøpt til leiren og dette skulle lagres i en kjeller på skolehjemmet. Mens vi holdt på med dette, kom gårdsbestyreren og fortalte at deres potetbeholdning snart var oppbrukt, og at det var vanskelig å få tak i grunnet tyskernes rekvireringer. Vi ble enige om å forsøke et kupp og tippe et billass i feil kjeller. Dette gikk fint. Riktignok syntes kommandanten at de 20 tonn poteter var svært udryge. Jeg skyldte på at det var så mye råttent som måtte kastes, noe som var sant. Siden hørte vi ikke mere om dette.» Verdalsboka — 14
---- 212 Krig ---- SHETLANDSGJENGEN GJENNOM VERDAL Drama i Sul Den 3. november 1942 innløp til bl.a. Verdal lensmannskontor, melding om at det var funnet en senket motorbåt ved Frosta. Den 5. november skjedde et drama i Sul, i kveldsmørket i svingen nedenfor Sulstua, et sammenstøt mellom grensepoliti og en gruppe på fem som forsøkte å ta seg fram med Sverige som mål. Det ble kamp og skuddveksling. To mann, en grensepoliti og en britisk soldat ble liggende igjen på vegen såret, mens de andre kom seg unna. Til å begynne med var det vel ingen som tenkte på noen forbind else mellom båtfunnet utenfor Tautra og episoden i Sul. De som var på ferde denne no vemberkvelden var ingen ringere enn kaptein Leif Larsen, «Sjetlands- Larsen», og fire av hans menn, nordmannen Johannes Kalve og britene Bob Evans, Billy Tebb og «Shorty» Graig. De var i ferd med å ta seg over til Sverige, etter et mis lykket forsøk på å senke det tyske slagskipet «Admiral von Tirpitz» som lå i Åsenfjorden. Mer om dette finner en i boka «Sjetlands-Larsen» av Frithjof Sælen, som er hoved kilden til denne artikkelen. Boka gir imidlertid et noe forvrengt bilde når det gjelder Sjetlands-Larsens møte med sulingene. Leif Larsen. (Foto fra boka: Sjetlands-Larsen) Ifølge planen skulle Sjetlandsgjengen, som besto av ti personer, komme i land et sted mellom Stjørdalshalsen og Hundhamaren etter fullført oppdrag. Der lå det milorgmannskaper utplassert på strategiske punkter for å ta imot og bringe dem i sikkerhet. Blandt mannskapene var også verdalingen Sverre Fikse, som hadde post i nærheten av sjø kanten utenfor Hundhamaren. Men det gikk ikke som planlagt for
---- 213 Krig ---- Sjetlands-Larsen denne gangen. Etter å ha senket motorbåten «Arthur», som hadde fraktet dem over fra Skottland, gikk de den 31. oktober i land et sted på Frostalandet, tok seg fram gjennom Asen og Skogn og opp til Markabygda. Der var de innom et par garder hvor de fikk mat og hvilte seg før de ga seg fjellet i vold. Gruppen delte seg, slik at den ene halvparten tok seg fram etter ei rute nord for Færen og Sulsjøene, og kom fram uten annen dramatikk enn at de hadde en strabasiøs tur, med adskillige forfrysninger. Den andre gruppen, som hadde Larsen som leder, valgte ei nordligere lei, i retning Tverrvola, Kråkfjellet, med tanke på å passere grensa gjennom Mærraskaret. I fjellet var det kommet en god del våt nysnø, og våtsnø lavet ned. Dette var sjøfolk og slett ikke fjellvandrere. Etter å ha passert Tverrvola tvang både føret og terrenget dem ned mot vegen. De kom fram til Brennmoen i Sul, klissvåte og utslitte. Klærne deres var da blitt adskillig medtatt og fillete, og de hadde skaret seg stokker som de støttet seg til. Noen av dem gikk inn i hovedbygninga og ifølge boka skal de ha bedt om å få ligge på låven ei stund. De møtte kårmannen på gården som var alene inne. Han var nervøs og skeptisk til disse fremmede, fillete folka, og ansa dem trolig for provokatører. Han ville ikke ha noe med dem å gjøre. Det var i melkingstida og kona på gården, Sofie Karlgård, var i fjøset og holdt på med melkinga. De kom inn i fjøset og ba om melk og det skulle de få. Sofie tilbød å gå inn etter glass til dem. Men det hadde de ikke tid til og de drakk direkte av melkebøtta. Imens hadde kårmannen ringt til grensepolitiet som hadde tilhold på Sulstua. De to grense politiene, Pettersen og Knutsen, tok med seg våpen og gikk for å under søke. De var forberedt på å møte fremmede. Etter å ha drukket seg utørste på melk, la gruppen i veg videre østover etter vegen. Da de kom til svingen nedenfor Sulstua, sto plutselig to uniformerte menn foran dem og de fikk våpen rettet mot seg på kloss hold. Den ene i grå-grønn uniform, rettet et automatgevær mot Larsen, den andre i mørk-blå uniform, holdt en pistol med fingeren på avtrekkeren: «Hvor skal dere»?! «Hvem er det som spør» sier Larsen rolig. «Hold kjeft»! skriker den blå, «det er jeg som spør». Situasjonen var prekær, men Larsen som hadde commandostrening, fant et beleilig øyeblikk til å gjøre et utfall mot de to politifølkene, han kastet seg fram og får dem litt tilbake og ut av stilling. I det samme bråker det fra pistolen til den ene engelskmannen, og den blå grensepolisen, Knutsen, siger sammen. Den andre politimannen skyter mot dem i samme øyeblikk som han kaster seg ut for vegen og ruller ned skråningen. Bob Evans ble truffet i ene låret og stygt skadet. De andre hadde også fått
---- 214 Krig ---- / svingen nedenfor Sulstua var det at Sjetlandsgjengen møtte de to grensepolisene. fram våpnene og skuddene smalt i forsøk på å treffe ham som forsvant i mørket ned skråningen. Larsen undersøkte Evans og ansa at det ikke var mulig å få ham med videre. Evans var i britisk soldatuniform, og i forvissing om at han ville bli behandlet som krigsfange, tok Larsen avskjed med ham, der han lå på vegen. Etter å ha virret litt fram og tilbake i forsøk på å finne den andre politimannen, som kanskje kunne være truffet, mistet de kontakten med Kalve. De tre, Larsen og de to andre britene, tok seg ned til elva og fortsatte østover langs denne og ble da sett av gardsfolka i Sulstua, men de gjorde ikke noe anskrik. Men snart måtte de opp på vegen igjen. Ved Hjellfossen, nedenfor tollstasjonen, møtte de en hestekjører. De hørte ham på lang lei, for det skranglet i støttingkjettingene. Det var Arne Karlgård. Han var den gangen bruker på Brennmoen og det var hos hans kone de hadde fått melk. Nå var han på veg heim fra Innsmoen hvor han hadde holdt på med framkjøring av noe skogsvirke. Larsen stoppet Karlgård og spurte om det var langt til grensa og om eventuelt vakthold. Karlgård fortalte at det var tyskere på tollstasjonen og i Sandvika, samt hvor langt det var til grensa. Han rådet dem til å gå over elva på dammen nedenfor utløpet av Innsvatnet, og ta seg opp på Karl- Johansvegen og følge denne til de passerte grensa. Å følge hovedvegen ansa Karlgård for risikabelt.
---- 215 Krig ---- Kaptein Larsen og de to britene gjorde som Karlgård hadde sagt. Over dammen gikk de baklengs og laget bare ett spor. Ut på morgenkvisten, den 6. november, passerte de grensa. Da trodde Larsen at to mann var tapt, ettersom han savnet Kalve. Kalve vendte tilbake for å hjelpe Bob Evans. Han ville ikke la vennen ligge igjen på vegen, og klarte vel på et vis å stable ham på bena. De tok leia opp over bakkene, mot Østgård og Tømte. Derfrå videre østover i retning Drivsjøen. Der har trolig ikke Evans maktet mere og han ble igjen i Værdalsbrukets hytte, som disponertes av skogforvalter Moen. Kalve fortsatte mot grensa og kom fram til Åbo. Derfrå ble han fraktet til Skalstugan og kom dit ca. åtte timer senere enn Larsen og de to andre britene. Dagen etter ble det satt i gang stor rassia i Sultraktene med både tysk og norsk politi i aksjon, ca. hundre mann i alt. I første omgang var politiet uten spor. De heftet seg ikke med det ene sporet som gikk over dammen, dessuten gikk det den gale vegen. I Sulgrenda ble det derfor en omfattende husundersøkelse, da man fryktet at disse farlige folka skjulte seg på en av gårdene. Først sent på dagen ble sporet over dammen undersøkt nøyere og fulgt på andre sida av elva. Tyskerne fikk da se at sporet snudde og at ett spor ble til tre, at de gikk i retning Sverige og hadde krysset grensa. Neste dag, den 7. november, kom to unge stapomenn fram til hytta ved Drivsjøen. På anrop kom Bob Evans fram i døra. På norsk ble ropt: «Hendene i været»! Men dette forsto ikke Evans og statspoliti Østern skjøt mot ham. Evans ble truffet i det andre låret. Arne Karlgård ble tilsagt for å hente Evans med hest og slede. Han forteller at den sårede hadde store smerter under stransporten ned fra hytta, og mest i det første såret som det trolig hadde begynt å gå betennelse i. Vel framme i Sul, tok tyskerne tilsynelatende humant imot engelskmannen. Han ble lagt på båre og fikk tepper over seg. Distrikts lege Thor Hegbom ble budsendt. Han trodde det skulle gis førstehjelp. Men det fikk han ikke lov til. Han fikk bare se Evans og forsto naturlig vis ikke vitsen med at han skulle bli tilkalt. Bob Evans var 22 år gammel. Heime i England hadde han foreldre og søsken. Han reagerte ikke så mye når dette ble bragt på bane, men da han fikk høre at de andre hadde kommet seg over til Sverige, kom tårene. De hadde vært heldige. Tyskerne la ham inn på St. Elisabeths hospital i Trondheim. Etter at de hadde gjort han frisk, ble han henrettet. Dette var krigsforbrytelse og ble et av anklagepunktene under Niirnbergprosessen. Evans' riktige fornavn var Robert. Statspolitimannen Knutsen ble som nevnt såret under episoden nedenfor Sulstua. Han ble lagt inn på Innherreds sykehus. Da han var
---- 216 Krig ---- blitt frisk, kom han tilbake til tjenesten i Sul. Men natt til den 26. mai 1943 stakk han av til Sverige. Om morgenen fant Bergljot Suul et brev i brødboksen. Det var fra Knutsen og der fortalte han at han hadde rømt. I brevet ga han nazistyret det glatte lag, og hevdet å være lurt med i NS og polititjeneste på falske premisser. Knutsen var i politiuniform og tok med seg karabinen han hadde fått utlevert da han forlot Sulstua. Men før han passerte grensa kastet han våpnet, men tok ut sluttstykket og kastet det i en annen retning. Aksel Kristianson, i Skalstugan, var ute og lette og fant karabinen, men ikke sluttstykket. Om den engelske etterretningstjenesten hadde fått feilaktige informa sjoner om hendingene i Sul, eller om de misforsto, skal være usagt. Men de oppfattet det i allefall som at det var to engelske soldater som var blitt såret og at de var innlagt på Innherred Sykehus. Ved et kupp ville de forsøke å ta ut disse to. En gruppe frivillige, samtlige norske, kom over grensa, gjennom Verdal og helt fram til målet i Levanger. En mann gikk inn på sykehuset for å rekognosere, men kom ganske fort ut bestyrtet. Det var ingen engelske soldater på sykehuset! Et øyeblikk så det ut som om de var lurt i en felle. De kom seg imidlertid helskinnet tilbake samme vegen som de kom. Det er mulig at pålegget Gustav Eklo fikk, om å møte ved kaia i Levanger, med lastebil, knottsekker og trematerialer, kan settes i forbindelse med denne aksjonen. Under ransaking av hytta ved Drivsjøen, fant statspolitiet noen jakt geværer som skogforvalter Morten Moen hadde gjemt der oppe. Moen ble arrestert, men ble sluppet ut etter tre dager. Etter frigjøringa, da nærmere omstendigheter og følger i forbindelse med episoden nedenfor Sulstua ble kjent, gikk det hardt inn på kårmannen på Brennmoen. Han ble så nedtynget av skyldfølelse at han ble sjuk og levde ikke så lenge etterpå.
---- 217 Krig ---- UNNTAKSTILSTAND 6. -12. oktober 1942 Sommeren og høsten 1942 var det en spent og amper stemning i Trøn delag. N.S. hadde lidd nederlag i kampen om skolen, ungdomstjenesten og kom ingen veg med nazifiseringsforsøka med kirka. På Trøndelags- og Helgelandskysten hadde norske commandos, fra England, utført aksjoner. Det var også utført sabotasje mot krigsviktige anlegg som Thamshavnbanen i Orkdal og Fosdalen Bergverk i Malm. Det siste natt til 5. oktober. Det ble ledet av den verdalsættede sersjant Per Getz. Han deltok i kampene i Verdal som befal i april 1940. Ved Majavatn var det stort oppstyr og nærmest massearrestasjoner i forbindelse med en våpensending fra England som var blitt oppdaget. Trolig var det de to siste aksjonene som fikk begeret til å flyte over for tyskerne. Allerede den 5. oktober begynte man her i Verdal å ane at noe spesielt var i gjære. Tidlig på morgenen ble alle viktige veger sperret og streng kontroll innført som et ledd i jakta på Malmsabotørene. På Verdalsøra ble oppsatt radioer på kafeene og høytalere på sentrale steder. Radio i privat eie var jo strengt forbudt. Tyskerne overtok også kontrollen med telefonsentralen. Om morgenen den 6. oktober kom meldinga om at det var innført unntakstilstand i Trøndelag. Nå avløste den ene uhyggesmeldinga den andre. I disse dagene sto tyskerne for den verste udåden i Norge under hele krigen, noe som savner sidestykke i norsk historie. Samtidig med meldinga om denne «uhyggestilstanden» kom nyheten om at ti kjente personer i Trondheim var dømt til døden og at dødsdommene var fullbyrdet. I sitt raseri over våpenaffæren i Majavatn, arresterte tyskerne nesten alle de ungdommene de kom over, og den 7. oktober kom ny uhygges melding, enda verre, 15 av Majavatnfolka var dømt til døden og skutt i Falstadskogen. Men ennå var ikke tyskernes blodtørst over. Dagen etter led ytterligere ni samme skjebne. I løpet av tre dager var 34 nordmenn myrdet ved standrett, uten at de hadde fått prøvd sine saker for noen som helst form for domstol og uten at det var ført det minste bevis for at de hadde gjort seg skyldig i noe som helst. Hvordan reagerte så NS-medlemmene i Verdal på dette forferdelige? - kan en spørre. Overhodet ikke, i allefall tilsynelatende. Kun ett NS
---- 218 Krig ---- medlem tok konsekvensene av denne groteske blottlegginga av systemet og meldte seg ut av partiet. Verdalingen Rolf Nevermo, som var fange på Falstad, så folka fra Majavatn både før og like etter at dødsdommene var avsagt, og han skildrer dette slik: «Den 5. oktober, om kvelden, kom det nye vakter til leiren, videre en del S.D.-folk som vi ikke hadde sett tidligere. Vi forsto at noe måtte være i gjære. Morgenen etter fikk vi beskjed om at alle skulle holde seg inne. Leiren var helt sperret. Det var erklært undtagelsestilstand i Trøndelag. Senere på dagen ble det generalappell. Alle fangene måtte stille opp og en offiser kom med en liste og begynte å lese navn. De som ble opplest måtte tre til side og flere vakter med maskinpistol ble plassert omkring dem. Det var folka fra Majavatn det gjalt. De skulle stilles for standrett og denne ble satt inne i den såkalte turnhallen i leiren. Her presiderte bl.a. gestaposjefen Flesch, som visstnok var rettens formann, samt en del andre tyskere. Så ble de ført inn, en etter en, og var inne noen få minutter. 15 av dem ble dømt til døden og dommen ble forkynt ved at Flesch sa: «Jeg beklager å måtte la dere skyte». De dømte skulle få søke om benådning, og vi så at de sto og skrev sine søknader med papiret mot veggen. Da var klokka 8 om kvelden. Men allerede i Trondheims-avisene, som kom ut straks over middag, sto dødsdommene med fete typer på første side, og at benådnings søknadene var avslått og dommene eksekvert ved skyting. Først kl. 4 om morgenen etter ble de dømte hentet av bødlene. Vi hørte de ble jaget ned i kjelleren. Her ble de sikkert også kledd av og ranet for det de hadde på seg, for vi så en hel del av deres eiendeler der nede dagen etter, ting som bødlene ikke hadde brydd seg med å ta. Så ble de jaget inn i en stor bil, sammen med to tønner klorkalk og kjørt opp i skogen. Dette er min teori om hvordan det foregikk, og etter hva jeg så, både før og etter, er det nok riktig.» Ingen dødsdommer rammet Verdal i disse dagene. Men uhyggesstem ningen var tilstede i fullt mon. I gatene og på vegene patruljerte tyske soldater i full bevæpning. Det var forbudt å oppholde seg ute etter at det ble mørkt om kvelden og til i grålysinga om morgenen. Om nettene var patruljene ekstra tallrike og kontrollen streng. Blendingsforskriftene ble ekstra strengt håndhevet. Såframt den minste lysstrime var synlig ved en vinduskant, risikerte en at en tysk vakt banket på med streng irette settelse og trussel om straff. I krigsåra var jo bygda helt mørklagt, men under unntakstilstanden virket dette ekstra uhyggelig. En mann som kom med nattoget til Rinnan og skulle gå et stykke bort
---- 219 Krig ---- i Vinnesbygda, ble kontrollert tre ganger i løpet av et par kilometer, og ved den ene kontrollen måtte han til og med ta av seg støvlene. I denne tida virket tyskerne svært ampre, lette å provosere og de kjørte tildels grassat med motorkjøretøyene gjennom gatene. Den mest tragiske hendinga i Verdal under unntakstilstanden var trolig en følge av dette. Karen Valbekmo ble kjørt ned og drept av en tysk stridsvogn, mens hun sto på trappa til samvirkelagets brødbutikk, som den gangen hadde inngang fra Asbjørnsens gt. Hun var gift med Lars Valbekmo og mor til tre mindreårige barn og ventet det fjerde. Ved bensinstasjonen ses tyske stridsvogner. Legg merke til bilen nærmest som har påmontert knottgenerator. Hendinga gjorde sjølsagt dypt inntrykk i lokalmiljøet. I hus og heimer var det mange politirassiaer og politikontroller, bl.a. på leting etter ulovlige våpen og radioer. Selvsagt kunne ikke Stiklestad prestegard og sokneprest Øystein Hovden unngå dette, så uredd og erklært jøssing som han var. Om dette forteller han slik: «Fredag 9. oktober kjem far min på vitjing. Tross unntakstilstandet har han merkeleg nok fått reiseløyve til «Grensesone Øst», som elles nå er stengt for tilreisende. Vi har ikkje før kome inn i prestegarden og sett oss fredeleg og koseleg ned i stova med alle lamper tendra, glade over gjesten vår — kva i all verda er det eg brått oppdagar rett framfor meg, midt inne på stovegolvet? Der står sanneleg 3
---- 220 Krig ---- uniformerte menn, alle med gevær! Korleis dei er komne inn? Eg veit ikkje. Heilt lydlaust er det skjedd. Uforskamma, tenkte eg. Astrid skvett til — kva gjeld det? Arrestasjon? Men nei. Alle, minus meg sjølv, får ordre om å halda seg i ro. Eg lyt fylgja med. Dermed tek dei til med lynfart å gjennomgranska alle rom, oppe og nede. Kjøkkenet, matrommet, kontoret. Alle skuffer og skap og alle papir! Loft og kjeller må også til, og for all del ikkje gløyma soveroma. På soveromet mitt legg den energiske «snormannen» seg flat ned inn under senga mi og lyser lenge med lommelykt opp i madrassen. Jau, her måtte truleg «ein skjult hemmelighet» vera å finna, kven veit? Men nei takk, den gang ei. Ingenting finst. Så interessant var nok ikkje senga mi. Dei går grundig tilverks, men ikke grundig nok. «Her er og et rom» peikar eg, og åpnar ei skapdør inn til eit lite kott, dei synest oversjå. Vi er inne på gjesteromet. Her finst ikkje noko anna enn berre 4 gamaldagse, utrangerte potter eller nattmøbler, som står der bortgøymde i rekke og rad, fint oppstilte, dei minner om «feldweblar» på geledd. Ja, skal det vera, så skal det vera, tenkte eg. Kva dei tenkte, veit eg ikkje, men dei kom seg iallfall fort derifrå. Eg må med skam vedgå mine synder, inne i prestemannen sit der akkurat da ein liten «djevel» og smiler og gliser til heile greia, enda han nok aner og forstår, grunnen under han er visseleg temmeleg «vulkansk». Stiklestad kyrkje blir og stengd. — Gudstenesta søndag 11. oktober forbode. —» Noe av hensikten med unntakstilstanden og de bestialske dråpene var nok å skremme til passivitet og lydighet. At folk ble enda mere engstelig for hva framtida ville bringe av uhygge, er vel sikkert. Men motstanden og holdningen overfor okkupa sjonsmakta og NS ble bare enda hardere og mere kompromissløs av dette.
---- 221 Krig ---- KAREN VALBEKMO født 10. mai 1913 Karen Valbekmo sto på trappa til Verdal Samvirkelags brødbutikk, som den gang hadde inngang fra Asbjørnsens gate, da en tysk strids vogn i stor fart skjenet ut, kjørte ned og dreptefru Valbekmo mens hun pratet noen ord med ei venninne som oppholdt seg på andre sida av gata. Hun var mor til tre mindreårige barn og ventet det fjerde. Den meningsløse tragedien gjorde et sterkt og dypt inntrykk i lokalmiljøet. Opprinnelig var Karen Valbekmo fra Farstad i Romsdalen. Som jente hadde hun Austad som slektsnavn. f 1930 flyttet hun sammen med sin mor til Byafossen. Til Verdal kom hun først som hushjelp hos John Ydse. I 1935 ble hun gift med Lars Valbekmo og flyttet da på Øra. I løpet av de åra hun bodde i Verdal rakk hun åf å en stor vennekrets, hvor hun var avholdt.
---- 222 Krig ---- RASJONERING Etter utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939, ble Forsynings departementet opprettet ved Stortingsvedtak 13/9 1939. I samtlige kommuner var det opprettet forsyningsnemnder for å ivareta kommun ens forsyningsinteresser. Inntil april 1940 var forsyningsnemndenes oppgave å kontrollere omsetning av forskjellige vareslag, forsøk på å hindre hamstring og de henstilte til forretningsdrivende om å holde så store varelagre som mulig. På det tidspunkt krigen kom hit til landet, hadde forretningene i Verdal ganske store varelagre. Utover sommeren 1940 var det så å si ingen mangler, og forretningene hadde nærmest rekordomsetning. Ikke minst gjorde de tyske soldatene og offiserene betydelige innkjøp. Men bildet endret seg. Flere og flere vareslag ble rasjonert. Behold ningene av såvel matvarer, sko, klær og tekstiler av alle arter forsvant. Når det oppsto mangel på en vare, ble den straks listet for rasjonering og rasjoneringskort ble utstedt. Ved slutten av krigen fantes det knapt vareslag som ikke var rasjonert. Forretningene fikk tildelt kvoter av de vareslag de førte. Om de forsøkte å hemmeligholde når kvotene ankom, visste folk som regel dette, og møtte opp flere timer før forretningene åpnet, noe som førte til et av krigstidens største fenomener, kødannelse. I køene kunne det oppstå uenighet om plassen, for noen ble etter hvert eksperter i dette også, klarte å albue seg fram til en plass lengre framme. Derfor hendte det at politi måtte tilkalles for å holde orden på køene. Særlig for kjøtt varer, tobakk og klær kunne folk møte opp timevis før butikken åpnet. De som sto først i køen fikk slippe inn mens utvalget var størst. De lengst bak ofte ikke før varene var utsolgt. På matvaresektoren var kaffe et vareslag som forsvant ganske fort. Det ble å ty til kaffeerstatning som butikkene førte. Flere sorter var på markedet. «Trio» var en sort som var ettertraktet, men den ble fort vanskelig å få tak i. Etter hva som ble sagt, besto den av korn og løve tannrøtter. Den mest kjente sorten var «Kornelius» som besto bare av brent korn. Men også erstatningene ble etter ei tid rasjonert og kunne bare kjøpes mot klipp av kaffemerker. Etter hvert ble folk ganske flinke til å lage kaffeerstatninger seiv og mange hadde sine egne oppskrifter. For det meste var det korn og erter som ble nyttet og gamle kaffe brennere kom til heder og verdighet.
---- 223 Krig ---- Tobakkskø utenfor Husebys forretning. I ei melding fra Statens opplysningskontor for husstell, som sto i alle landets aviser hosten 1941, anbefaltes å nytte skrell av kokte poteter som kaffeerstatning. Alt av mel og brødvarer var rasjonert. Rasjonene var utregnet etter det minimumsbehov som folk trengte for å overleve. Skogsarbeidere og andre kroppsarbeidere fikk noe større rasjon enn de med fysisk lett arbeid. De som arbeidet i jordbruket var blant de som fikk litt mere. De større brødrasjonene var noe av årsaken til at det de siste krigsåra var økende pågang etter arbeid i jordbruket. Rasjoneringskort for hvetemel var det bare barn under 2 år og de som hadde legeattest som fikk. Spesielle kontrolleger kontrollerte privat praktiserende leger slik at de ikke utstedte legeattest for hvetemel til andre enn de som måtte ha hvetemel for å berge helsa. Det ordinære brødmelet var av dårlig kvalitet. At det var grov formaling var vel ikke skadelig, men det besto nok ikke av bare korn. Til brød var det vanskelig å få det til å heve seg og nesten umulig å få brødet skikkelig stekt. Det ble ei hard skorpe utvendig og en halvrå masse innvendig. Mange fikk magebesvær av dette. Humoren manglet imidlertid ikke, og det ble laga mange vitser om krisebrødmelet. F.eks. at kløe i baken skyldtes snarp og småhalm i brødmelet. Kjøtt var rasjonert på samme måte og f ors vant nesten totalt fra butikkene. For det meste var det dårlig kjøttfarse som ble tilbudt. Seiv
---- 224 Krig ---- Gamle kaffebrennere kom til nytte. om den kunne inneholde svært lite kjøtt, gikk det på den tildelte kvoten. På tross av strenge kontrolltiltak, fikk de fleste produsentene til litt på si, både til eget bruk, til slektninger og venner, samt at det ikke gikk så lite på svartebørsen. I oppgåvene var det kuer som ikke kalvet hvert år. Dødsprosenten og dødfødte kalver var i overkant i krigsåra. Det samme gjaldt sau og gris. Det var svært få sauer som fødte tvillinger og smågriskulla var ofte små, i alle fall etter oppgåvene. Fisk og fiskvarer ble også listet for rasjonering, og etter hvert ble det mangel på slike varer også. De fleste som hadde en jordflekk dyrka endel poteter og grønnsaker. Ved utdeling av rasjoneringskort ble det klippet fra merker tilsvarende den avling de normalt skulle ha. Begrepet «villagris» var noe som oppsto under krigen, og der det overhodet var mulighet til det, ble det holdt gris. Kaninavlen tok seg voldsomt opp og representerte for mange et kjær komment tilskudd til kjøttrasjonen. Egg var nesten ikke å oppdrive på annen måte enn hos produsentene. Melkeprodusentene som leverte til meieriet hadde leveringsplikt av melk. De som produserte smør hadde plikt til å levere dette. Betydelige kvanta melk ble holdt igjen for smørproduksjon som ble solgt på det illegale markedet. Derfor kom det påbud om at alle melkeprodusenter, unntatt de som leverte smør, skulle levere fra seg separatorkulene. I Verdal var det meieriet som var pålagt å ta i mot og lagre separatorkul ene. 1 kjelleren på meieriet sto det separatorkuler fra samtlige leve randører, fint oppstilt i lange hyller med nummerlapp på. En god del av disse kulene var imidlertid fra gamle, kasserte separatorer.
---- 225 Krig ---- Produsentene manglet ikke venner i denne tida. Ofte dukket det opp fjerne og hittil ukjente slektninger på gårdene, og andre fra bystrøka som var ute på matauketurer. Etter krigen, da varetilgangen tok seg opp, uteble både slektningene og de nye vennene, men det ble og knytta varige band gjennom dette. Smør, margarin og matfett var det stor knapphet på. Også for slike vareslag gjorde mangelen seg mest gjeldende hos ikke-produsenter. Det var ikke uvanlig at smør og fett til fisk måtte blandes med vann. Smøret ble gjort drygere ved innblanding av potetmos. Til stekefett var det ikke så få som tydde til medisintran. I samvirkelagets skoavdeling var det god plass i hyllene. Skotøy var sterkt rasjonert. For å få anvisning på sko, måtte det leveres personlig søknad. Forsyningsnemnda avgjorde hver enkelt søknad etter vurdering, behov og varetilgang. At det på denne måten kunne oppstå skjevheter var uunngåelig. De som var flinkest til å framstille sin nød kom naturligvis best ut. Mange syntes nok det fore gikk forskjellsbehandling. Det var så lett å se at naboen hadde fått bedre behandling enn en seiv. Men de som hadde oppgaven med å fordele de knappe varene, hadde det sannelig ikke enkelt, og det manglet ikke på überettigede vondord. Etter 1942 var de fleste sko laga med tresåler. Overdelen kunne være så forskjellig, men det mest vanlige var fiskeskinn og papirstrie. Det var dårlig fottøy som ikke tålte vann og revnet ofte etter kort tid. Gummi
---- 226 Krig ---- fottøy, som forekom, var av syntetisk gummi. Dette materialet var lite elastisk og fottøyet lite holdbart. Etter hvert ble det bare slike som var avhengig av gummifottøy i arbeidet som fikk anvisning. Sykkeldekk var rasjonert på samme måte som skotøy. Også til dette ble nyttet syntetisk gummi. Dekka var stive og tunge å sykle med. Derfor forsøkte de fleste å nytte de gamle lengst mulig, og ble etter hvert svært flinke til å lappa sykkeldekka. Vulkaniseringsverksteda hadde stortid både med å reparere sykkeldekk og gummifottøy. Manufakturvarer ble det i de tre siste krigsåra så lite av at de fleste hadde merker tilgode. Også på dette området hadde produsentene fordel. På mest alle garder fantes det sauer, og spinnerokken og vevstolene var flittig i bruk. Husmødrene ble etter hvert svært flinke til å lappe og sy om klær. Som eksempel kan nevnes: En slitt dress ble omsydd til drakt til kona, senere bukse og vest til en femårig sønn. Det ble vist stor oppfinnsomhet også på dette området. Å kaste en tøybit var det ikke snakk om. Var det ikke lenger brukbart til bot på et annet klesplagg, ble fillene samla opp og levert til fabrikk i bytte for tøy laget av oppkarda filler. Ullfiller var svært verdifulle.
For det meste var det tomt i hyllene i manufakturbutikkene, slik som her ved samvirkelagets manufakturavdeling. Nåler til symaskinene ble også mangelvare. Det var således mange problemer og ingen enkel sak å holde garderoben i orden. Mange følte tobakksrasjoneringa som det verste. Ei eske tobakk måtte som regel rekke 2 uker. For mange rakk det nok knapt ei uke. Det ble prøvd mange slags erstatninger, kirsebærblader og andre blader ble tørket og stappet i pipa. Det var også erstatninger å få kjøpt. En sort som
---- 227 Krig ---- kaltes Ho-Ho, var laga av humle og luktet noe forferdelig. En mann som sykla over Ør-brua en vinterdag, syntes det lukta så vondt av kloakkløpet og at det måtte bety at mildvær var i vente. Litt lenger framme tok han att en som gikk og røkte humle. Det var årsaken til lukta. Det var og noe tobakklignende som hette «Marihuana» i handelen. Mange ble flinke til å dyrke tobakk seiv og hos gartnerne var tobakks planter en storartikkel. Det grodde og opp gartnere som utelukkende satset på tobakksplanter. De kunne tilby flere sorter, Hawana, Wirgina og Porturica var de mest vanlige. Maryland var en sort som ga stor avling og var god til å lage snus og skråtobakk av, men egnet seg mindre til røyking. Etter hvert ble det mye ekspertise i tobakksdyrkinga, og mang en fagprat skjedde over hagegjerdet naboer imellom. Tilberedinga av den heimavla tobakken ble litt av en vitenskap. Til sausing og fermentering ble nyttet forskjellige slag ingredienser. Litt peppermynte olje gjorde seg i snusen. Under krigen var det mange slike tobaksplantasjer i Verdal. Til kutting av tobakken ble det konstruert apparater og maskiner av forskjellige typer. En nevenyttig kar laga en maskin som var selv matende og med flere innstillinger for grovheten på snittet. Denne maskinen gikk mye på lån og kom dessverre bort på den måten. Etter hvert tok tobakksfabrikkene over tillaginga. Når det ble inn levert råvarer, fikk en røyketobakk eller sigaretter etter ønske. Denne tobakken ble ikke så aller verst, men den skilte seg adskillig fra den vanlige fabrikktobakken. Verdalsboka — 15
---- 228 Krig ---- Brennevin var rasjonert. Det varierte hvor ofte en fikk kjøpt ei flaske mot klipp av rasjonerings kort. Da det var stor knapphet på sukker, ble det imidlertid lite heime brenning under krigen. Brennevins sortene som var å få kjøpt kunne og være så forskjellige og adskillig krisebetonte. En sort som hette «Borgerakkevitt» var vel noe av det simpleste. Sorten fikk betegnelsen: «Nakkeskudd». Sukker var selvsagt rasjonert. Så framt en kjøpte melis eller sirup gikk det på sukkerrasjonen. Mye av sukkeret var av dårlig kvalitet, brunt, grovt og dårlig raffinert, slik at det nærmest var som en tykk grøt. Flere som hadde litt jord dyrka sukkerbeter og laga sirup Her heises tobakksplanter oppfor tørk og lagring. Riktig ettermod ning var en viktig del av tobakks produksjonen. seiv. Den var slett ikke så verst og godt brukbar på brødskiva og grøten. På gårdene ble det også laga mye potetmel. Poteten var uten tvil det viktigste næringsemne under krigen, og mange reddet seg nok på den. Med jernbanen var det forbudt å sende poteter, grønnsaker og andre landbruksvarer, unntatt kålrot. Mye ble sendt likevel. Jernbanefolka visste det var mat til landsmenn og var som regel hjelpsomme. Både poteter, gulrøtter og hodekål ble ekspedert som kålrot. Svartebørs Under krigen var det innført maksimalpriser på de fleste vareslag. Dette forhindret ikke at vareknappheten ble utnyttet og varer budt fram til skyhøye priser. Dette kom først og fremst de tilgode som hadde store fortjenester som følge av krigssituasjonen. De med vanlige lønninger i sivilt arbeid, hadde liten mulighet til å skaffe seg rasjonerte varer på svartebørsen. Kjøpere manglet det imidlertid ikke. Både tyske soldater og andre skydde nesten ingen ting for å få tak i ettertraktede varer. De som drev såkalt svarthandel uhemmet både til tyskere og andre «storfolk», ble ganske snart registrert hos den øvrige befolkning, og fikk dårlig ord på seg. Som eksempel kan nevnes at gårdssmør også her i Verdal ble omsatt for opptil kr. 150,- pr. kg. Samme forhold gjorde seg gjeldende for andre matvarer og for skinn. Særlig tyskerne var ivrige på
---- 229 Krig ---- Maskinen som ble nyttet til å kutte heimavla tobakk. skinnvarer. Det var verdier som kunne tas med til Tyskland. I forretninger var det lettere å oppnå noe, når man hadde ett eller annet å tilby som mellomlag. Særlig gjorde dette seg gjeldende for klær og manufaktur. Smør var under hele krigen «hard valuta». Det samme med tobakk. Nesten alle hadde tobakkskort, enten de røykte eller ikke, og tobakken var god å friste med. Til en viss grad også brennevin. I det hele så foregikk det mye tuskhandel med rasjonerte varer. Til belysning av dette gjengis et opprop fra Heimefronten: «Til det Norske Folk Til alle bønder og produsenter av levnetsmidler Vi har erfart at det drives en uhørt handel med matvarer på svarte børsen og til priser som er vanvittig høge. Man må være oppmerk som på at en stor del av befolkningen har forholdsvis mindre for tjeneste nu enn før krigen. For å ta ett eksempel kan nevnes at krise-
---- 230 Krig ---- tillegget for de regulerte lønninger ikke tilnærmelsesvis oppveier prisstigningen på mat- og klævarer, så en stor del av folket ingen sjanse har til å få i noe mat utenom hva de tilkommer på rasjoner ingskortene etter de priser som delvis forlanges. Merk: Rasjoneringskortene angir hvor mye man har rett til å få, men gir ingen garanti for at man får det man har rett til. Vi har også erfart at en stor del av produsentene selger matvarer m.v. til tyskerne, utenom hvad som er rekvirert. Dette må det nu bli slutt på. De som selger matvarer m.v. til tyskerne, utenom hvad som er rekvirert hos vedkommende, støtter frivillig den tyske krigsmakt, og vil bli betraktet som forræder mot sitt eget land og kommer til å bli trukket til ansvar for dette. Opprop. 1. Slutt med svartebørshandelen og svartebørsprisene. 2. Driv ingen handel med tyskerne utenom rekvisisjonene. 3. Seig det dere kan unnvære av matvarer til dem av befolkningen som mest trenger det og ta ikke høyere priser enn at dere dekker produksjonsomkostningene + en rimelig fortjeneste.»
---- 231 Krig ---- GLIMT FRA ARBEIDET I VERDAL FORSYNINGSNEMND A v Egil By Forsyningsnemnd ble valgt av formannskapet i møtet den 29. august 1939. Valgt ble: Formann Arne Holan, videre K.F. Hermann, J.O. Wohlen, Anders P. Ward, Matheus Høglo og Lilly Braarud. Nemnda hadde første møte den 2. september samme år. Allerede da forelå kunngjøringer fra Handelsdepartementet om foreløpig rasjoner ing av forskjellige varer. Dertil skulle handelsstanden underrettes og orienteres om rasjoneringsopplegget. Det ble bestemt at det skulle lages navnelister over samtlige husstander i bygda. En støtte i dette arbeidet hadde en i det nylig opprettede folkeregisteret. Forsyningsnemnda kom til å få et hardt arbeidspress, møter og ar beidsoppdrag, og oppdragene økte etter hvert. Forsyningsnemnda fikk eget kontor og Matheus Høglo ble tilsatt som forretningsfører. Den første tida var 3 mann tilsatt på kontoret, samt at formannen var til stede hele tida. Alle oppgåvene som nemnda etter hvert fikk, gjorde at det enkelte ganger kunne bli svært lange arbeidsdager, ikke så sjelden til midnatt. Både formann en og forretningsføreren viste seg som dyktige arbeidsledere. I løpet av krigsåra kom det mange og lange forordninger og all tid var det pålegg som gikk ut over Egil By, avdelingssjef ved Verdal
sivilfolket, innskrenkninger i tildel- forsyningsnemnd og hovedansvar ing av mat, tekstiler m.m. Ug for landbruksavdelingen. Ug for landbruksavdelingen. Oppgaven som psykisk tok mest (Foto: Innh. Folkeblad og Verdalingen). på, var utskrivinga av hester, høy, poteter, kjøtt m.m. til tyskerne. De som hadde ansvaret for dette hadde mange tunge stunder.
---- 232 Krig ---- Da arbeidspresset var på det største, var 15-20 personer beskjeftiget på forsyningsnemnda. Dertil ble leid ekstra hjelp til stempling av kort ei uke for hvert kvartal. Oppgåvene måtte deles inn i avdelinger og hver avdeling fikk sin avdelingsleder. Det var følgende avdelinger: Avd. for rasjoneringskort for matvarer « « tekstil og skotøy « « kjøtt og flesk « « kraftfor, korn og maling « « byggesaker I tillegg hadde fortsatt den valgte nemnda utskrivningene til tyskerne. Flere av krigsåra tok tyskerne så mye høy at flere bønder hadde vanskeligheter med å fore fram buskapen om våren. Verdal var likevel heldig i og med at den forrike bygda Skogn ikke var langt unna. Det ble kjøpt mye høy derfrå til erstatning for det tyskerne tok. Utdelinga av de vanlige rasjoneringskorta ble foretatt kretsvis, enten ved at de som ble sendt med kortene etablerte seg hos landhandlerne eller ved skolene. Kortutdelerne måtte ha med registreringskorta, men en god del flytting mellom kretsene, særlig av ungdommer, skapte tildels store problemer. Når kortutdelinga for et kvartal var avsluttet, var det et svært og komplisert arbeide å få kortregnskapet til å stemme. Alle merker måtte telles som penger — og det måtte stemme. Det kunne være deprimerende stunder i forsyningsarbeidet. Fortvilte fedre eller mødre over at mel og brødrasjonen ikke strakk til. I familier med flere ungdommer eller skogsarbeidere, ble de knapt tilmålte rasjon ene i minste laget. Avdelingen for tekstil og skotøy hadde nok de vanskeligste oppgåv ene. Der var det ofte bråk og ikke så enkelt å være ekspeditør i denne luka. Men også der var det mange som tok skuffelsene med smil. Håpet om snarlig fred og bedre tider var sterkt. I avdelingen for korn og kraftfor gikk det som regel stille for seg. Men en gang ble det også her problemer, av en annen dimensjon. Kraftfor til melkekyr var strengt rasjonert og tildelingen foregikk etter gjennom snittlig melkeytelse pr. ku i året. Dette var gradert slik: Besetninger med 1500 liter i gjennomsnitt fikk tildeling etter laveste sats. Besetninger med 1501 til 2500 liter fikk etter den mellomste, og de med 2501 eller høyere fikk etter høgste sats. Etter innlevering av husdyrskjemaene kunne det reknes fram til den kraftforkvote som burde tas ut i bygda. Det viste seg at flere husdyr holdere, særlig i øvre del av bygda, ikke tok ut det kraftforet de tilkom. Etter første kvartalsoppgjøret ble ikke så små kvanta kraftfor tilgode, etter den beregningsmåten som var nyttet.
---- 233 Krig ---- Egil By, som var avdelingsleder på denne sektoren, fant da ut at det måtte kunne gjøres noe for å holde melkeproduksjonen i bygda mest mulig oppe. Han flyttet alle besetningene, som i kraftforregnskapet var plassert i de to laveste klassene, ett trinn opp. Det ble da ingen beset ninger i den laveste kraftforgruppen. Dette var en alvorlig, ulovlig handlemåte, og forretningsføreren og formannen ble holdt utenfor i til felle sprekk og bråk. De offentlige kontrollørene var helt pålitelige, sett med gode nord menns øyne og de gransket ikke dette regnskapet. Men så hendte det, telegram fra forsyningsdirektoratet til Verdal forsyningsnemnd, med ordre om at all kraftfortildeling skulle stanses. Feilen i kraftforregn skapet skulle rettes opp og funksjonæren som hadde ansvaret for regnskapet skulle straks fråtre stillingen. Dette ville bl.a. føre til stans i kraftfortildelinga til skogshester, som det var mange av i Verdal den gangen. Forretningsføreren som tok i mot telegrammet ble ikke så lite forferdet. By la alle kort på bordet og tok på seg hele ansvaret for handlingen. Høglo ville likevel ikke uten videre la avdelingslederen for late kontorplassen, og formannen, Arne Holan, ble anmodet om å komme til konferanse. Holan kom, som alltid rolig og besinnet, tross han forsto at noe galt måtte være på ferde. Men ble en smule tankefull etter å ha lest telegrammet og fått alle kort lagt på bordet, samt By's er klæring om straks å fråtre. Etter en kort betenkning sa Holan: «Du Høglo skal straks ringe forsyningsdirektoratet og si fra at synderen angående kraftforregnskapet har meldt seg og har tatt det fulle ansvar for handlingen - han alene. Synderen er formannen i Verdal forsyningsnemnd, Arne Holan, og han vil straks fråtre som formann i nemnda.» Tross protester fra de to andre, var Holan übøyelig i sin avgjørelse. Holan var vel ansett for sin rettskaffenhet, også inne i direktoratet, men det var lite trolig at det var denne reaksjonen de hadde ventet. Nytt telegram fra Oslo lot ikke vente lenge på seg: «Avvent nærmere beskjed». Beskjeden kom i løpet av en time - som ordre: «Kraftforregnskapet skal straks rettes opp. Formannen i Verdal for syningsnemnd får ikke fråtre vervet.» Det ble ingen krakk tom og noen avskjedigelse ved forsyningsnemnda av dette, men hendinga er et bevis på, at det på alle fronter ble tatt farlige sjanser for å avhjelpe nød og for å motarbeide tyskerne og «den nye tid». Det var streng kontroll med bruken av eget korn og korn til maling. Småbrukere og bønder, som produserte korn, fikk anvisninger med til latelse til å male av eget korn, men mot tilsvarende reduksjon av mel og brødmerker. De fleste kornprodusentene fikk malt noe utover det an-
---- 234 Krig ---- _ Skjema nr. 101 c. -v,., An „ MaaaasÆ - f »—e k» 19682 x*/ V utstet Navn: j£g Slij e raa „,. lp '■ Ti. drif. .v motm . ogn , TREXULL-KORT vo Kje nn c m e rte(r) fe, vedl %f 4pril 1945 11 Forsynings- og Forsynings- °9 »* ' Gjenreismngsdepartemenlet. Gjenreisnmgs(lP|iartementet. m TEKSTILKORT ''TZL å I ,„™. STBØMPEKORT
KKMII.MIIII „k«. Ul .nar. hrm» .1 1 ni/HU li»"' ( I. korlutuelio*) .?.,".« in-Jr.iw .r for kvinner over 14 Noen eksempler på rasjoneringskort som eksisterte under krigen. 4
---- 235 Krig ---- visningene lød på. Under krigen ble det malt uforholdsmessig mye melle (ugrasfrø frasortert under tresking) til dyrefor. Men det var nok ikke ugrasfrø i alle sekkene som gikk til mølla og som var merket med slik vare. Verdal hadde på den tid tre møller, og det er kjent sak at møllemest rene hjalp mange med ekstra maling utover kvotene, seiv om det inne bar risiko for hard straff. Særlig mestrene ved de to private møllene, Martin Røstad, ved Rindsem og Arne Grunnan, Grunn-mølla, tok sjanser for å gi ulovlig hjelp. Ved samvirkelagets mølle, med de mange ansatte, var det adskillig verre. Det var jo ei tid da man ikke torde stole på noen. Likevel ble det også ved denne mølla malt ikke så lite på si. Mange kvernsteiner, fra tidligere tider, som lå spredt ut over bygda, kom nå til sin rett og det viste seg å være flere gode kvernsteiner som ble tatt i bruk. En del av disse gamle kvernene ble de første krigsåra plombert slik at de ikke skulle kunne nyttes. Men plomberinga var nok noe mangelfull. Ved pliktkontrollene synte det seg i alle fall at det var mye nytt mel på treverket, og det var sikkert bra for mange. Under treskinga på gårdene om høsten måtte det være kornveiere, oppnevnt av forsyningsnemnda, tilstede. Disse hadde strenge instrukser om at alt korn skulle innveies og påse at korn ikke ble gjemt unna. Etter at treskinga var ferdig kom kornkontrollører oppnevnt av lensmannen, for å påse at alt hadde foregått etter instruksen. Likevel ble en del korn gjemt unna tyskerne. Også møllene var underlagt ganske streng kontroll. For-sellulosen, som jordbrukerne kunne få kjøpt, var et sterkt krise preget foremne. Dette ble laget av papirfabrikkene og kjørt på markedet som dyrefor. Forverdien var minimal, mest som hjelp til at dyra kunne overleve. At det ble omsatt og nyttet store mengder av dette, understreker alvofet i mangelen på dyrefér, som var en følge av tyskernes rekvisi sjoner. Det gikk ikke lang tid etter krigen før dette kriseforet, som hadde konsistens som tynne, myke papplater og markedsført i store baller, forsvant som noe verdiløst. Bøndene hadde store plager med åfå alle tall til å balansere. Spesielt gjaldt dette slakt til eget bruk og kornbing ene. Produsentene måtte søke om løyve til å ta ut sin kjøttrasjon av eget oppdrett. Ved søknad måtte ca. slaktvekt oppgis og disse kiloene gikk til frådrag i den tilmålte kjøttrasjon. Kontrollører kontrollerte vekta på alt slakt til eget bruk. De fleste kontrollører, både for korn og slakt, attes terte som regel vekta produsenten hadde ført på. Alle husdyr skulle være registrert og det ble gjennomført husdyrtell-
---- 236 Krig ---- Inger hvert år. Dertil måtte det ved alle søknader om slakteløyve og om tildeling av kraftfor oppgis husdyrbestand pr. 1/1 hvert år. Under krigen og i flere år etter, var det streng rasjonering på alle slags bygningsmaterialer. Sement, trelast, spiker m.m. var nesten ikke å oppdrive. Det måtte søkes på slike varer og enkelte slike søknader måtte helt til Oslo for anvisning. Avslag kom ofte på løpende band. Et stykke ut i krigsåra, brant stuebygninga på et gardsbruk. Familien innrettet seg i ei redskapsbu for sommeren, med kjøkken og soveplass. Det ble straks søkt direktoratet om byggetillatelse og om anvisninger for de nødvendige materialene. Forsyningsnemnda regnet sikkert med at søknaden ville få positiv avgjørelse. Bygging ble derfor satt i gang, for hus å bo i måtte familien ha. Da boligen var på det nærmeste ferdig til innflytting, kom avslaget. En ytterst vanskelig situasjon, og både bygg herren og forsyningsnemnda hadde ikke annet å lite på enn at freden måtte være like om hjørnet. Etter at krigen var slutt og varetilgangen etter hvert ble bedre, ble arbeidet ved forsyningsnemnda sterkt nedtrappet. De tilsatte som alle var midlertidig, søkte andre jobber. Men rasjoneringa av byggevarer ble hengende med i mange år. Seiv om en nå ikke kan finne forsyningsnemndas kontor i kommun ens etablissement, så er forsyningsapparatet fortsatt inntakt.
---- 237 Krig ---- PRODUKSJON AV GENERATORKNOTT Seiv om de private bilene og motorsyklene ble beslaglagt av tyskerne, ble bensinen den varen det var størst mangel på i krigsåra. Da heller ikke de som drev bilkjøring som yrke kunne få bensin, ble det allerede i 1940 klart at man måtte finne noe som kunne erstatte bensin som drivstoff til motorkjøretøyer. I Verdal var det betydelige arealer med velvoksen olderskog, og ut av dette treslaget kunne fåes så pass mye gass at det kunne få en for brenningsmotor til å drive et kjøretøy. Lastebiler, varebiler, busser og drosjer ble påmontert gassgeneratorer som ble fylt med små trebiter, knott. Sjåførene måtte fyre opp i god tid før turen, og undervegs måtte det ofte stoppes for å stakes og etterfylles med ved. Traktorer var det ikke så mange av ennå, men de som fantes måtte også nytte knott som drivstoff. Effektiviteten kunne ikke på langt nær måle seg med bensinen. Kneiker og bratte bakker kunne være vanskelige å greie uten å ta fart, og ikke sjelden måtte busspassasjerene hjelpe til med å skyve for å greie den siste kneika. At det i Verdal var lett tilgang på det best egnede råstoffet, older, var vel årsaken til at Gustav Eklo, Leif Lykke og Sverre Øverland, så at knottproduksjonen kunne være noe å satse på. Det førte til etablering av knottfabrikken i Heggegården. De var tidlig ute, faktisk de første i Trøndelag som kom i gang med knottproduksjon i større målestokk. På grunn av svært få privatbiler, ble produksjonen lagt opp for leveranser i større partier. Blandt de større, faste avtakere utenbygds nevnes drosjene i Trondheim, NSB og fangeleiren på Falstad. Økonomisk kunne ikke knotten konkurrere med bensinen. På en tur til Trondheim med lastebil, gikk det med ca. 3-4 hl. knott. I pengeutlegg svarte dette til ca. 20 kroner, og da bensinprisen var knapt 50 øre literen, ble knotten betydelig dyrere som drivstoff. På en slik tur måtte det stoppes for staking flere ganger, samt at knott måtte etterfylles minst en gang hver lei. Papirsekken var den tids drivstoffbeholder. Sjåførene, som det før krigen ofte luktet bensin av, fikk nå en annen odør, noe som liknet på bekksot. Seiv kunne de ofte være ganske svarte, og bilene bar innvendig preg av sot og fyring. Etter si tid var knottproduksjonen i Heggegården nokså avansert. Det
---- 238 Krig ---- En generatordrevet lastebil. første som ble gjort var å sende Arthur Aune til en nyopprettet fabrikk sørpå, og på hans anvisninger ble anlegget etablert. Produksjonen var maskinell og til å frakte det ferdige produktet til lageret i andre etasje, ble nyttet et kjerratsystem. Lagerkapasiteten måtte imidlertid snart utvides og det ble bygget et lagerbygg på Tinna. Til å begynne med ble nyttet vanlig favnved, men en gikk snart over på tre-meters lengder. Knottfabrikken i Heggegården ble en arbeidsplass av betydning. På det meste beskjeftiget den 25 mann, og vanlig døgnproduksjon, på tre skift, var 80 hektoliter. Arthur Aune, som var utlånt av Værdalsbruket, fungerte den første tida som arbeidsformann. Senere overtok Olaf Solberg denne funksjonen. Daglig leder, disponent og primus motor bak bedriften var imidlertid Gustav Eklo. Man var imidlertid klar over at dette var et krise- og erstatnings produkt som ikke kunne konkurrere med bensinen. I 1944, da man begynte å øyne slutten på elendigheta, og hadde betydelig knott på lager, ble produksjonen trappet ned. Men det ble nødvendig å nytte knott som drivstoff minst ett år etter frigjøringa. Verdal Samvirkelag hadde også en betydelig produksjon av generatorknott.
---- 239 Krig ---- JØSSINGER OG BORGERVAKT Oppnavnet «Jøssing» skriver seg fra episoden i Jøssingfjorden den 16. februar 1940, da den britiske jageren «Cossack» bordet det tyske hjelpeskipet «Altmark» og befridde 300 britiske krigsfanger som var stuet sammen i lasterommene på det tyske skipet. Affæren var en opplagt krenkelse av landets nøytralitet, som tyskere og nazister utnyttet i propagandaen, og hevdet at norske myndigheter oppførte seg tåpelig engelskvennlig i saken. De nyttet uttrykket «Jøssing» i ned settende betydning på de som viste engelskvennlig og antinazistisk holdning under krigen. Betegnelsen ble imidlertid i de flestes ører oppfattet som en hederstittel. Utnavnet «Jøssing» ble første gangen lansert i det svenske nazibladet «Fritt Sverige», den 31. januar 1941, og da i nedsettende betydning. Kort tid etter ble det opptatt i nazistenes hovedorgan i Norge, «Fritt Folk». Betegnelsen Jøssinger fikk ingen internasjonal utbredelse i motset ning til ordet «quislinger», som for over verden som en løpeild som internasjonal betegnelse på landsvik og foræderi. Når det på Verdalsøra ble utkommandert sivile vakter ved oppslags tavlene for nazistiske propagandaplakater, fordi de var blitt revet ned, var det alltid jøssinger som ble pålagt slikt vakthold. Høsten 1943 var det stor utkommandering av verdalinger til vakthold ved Steinsbrua. Det var lokale nazister som etter pålegg fra Det tyske sikkerhetspolitiet plukket ut folk til vakter, og da slike de mente for tjente å belemres med dette som et spark eller straff for bl.a. opposisjo nell holdning. De som ble utkommandert var selvfølgelig irritert over det tåpelige påfunnet, men samtidig oppfattet mange av dem pålegget som en attest for nasjonal holdning. Offisielt hette det borgervakt, men seg imellom nyttet nazistene konsekvent betegnelsen «Jøssingvakt». I andre og mer ekstreme tilfeller kan en også se at uttrykket «Erke jøssing» nyttes. Eivind Stubbe ble pålagt å fungere som vaktsjef for borgervakta, og forutsetningene for vaktholdet var sannelig alvorlig nok. Innkallingene ble utstedt av lensmannen og lydde slik: «Etter ordre fra Det tyske sikkerhetspoliti er De uttatt som borger- vakt, hvis oppgave det er å sikre visse trafikkpunkter.
---- 240 Krig ---- Deres oppgave er sikring av Tronesvolden (Stene) veibru. De er med Deres person og Deres formue ansvarlig for effektiv bevoktning.» Lensmann i Verdal H. Gansmo Nazistene frydet seg over å kunne utkommandere jøssinger til slikt. Mens de som måtte gå vakt fleipet med oppdraget. Således ble det forlangt våpen for at vaktholdet kunne bli effektivt. Dette ble selvsagt avslått. Det utspant seg også en alvorlig episode. Knut Norum mente at kravet om legitimasjon måtte gjelde alle og da han gjorde kravet gjeldende overfor noen tyske politigendarmer, som kom kjørende i en bil, ble han overhøvlet til gangs. Han mente imidlertid at han hadde retten på sin side og tok tak i den nærmeste tyskeren og dro han ut av bilen og ned på vegen, med det resultat at tyskerne kastet seg over ham i fullt raseri og slo ham ned. De kastet Norum inn i bilen og tok ham med til Sandvika og julte ham opp til det ukjennelige. Dagen etter ble han sendt til Trondheim til Det tyske sikkerhetspolitis varetekt. For Norum var det en ytterst alvorlig situasjon, men det var også noen som frydet seg over dette. Det viser et brev skrevet av en NS-mann: Brevet viser og hvor vond og motsetningsfylt denne tida var, og at det ikke var bare fryd og gammen innen nazistenes egne rekker: «Jeg skrev forrige lørdagskveld til deg som du ennu ikke har mottatt, skjønner jeg. Jeg vil likevel i kveld sende deg nogle ord, fordi jeg kan meddele deg, at der atter er falt en hovedhjørnesten vekk for de personer som skulle ta dø på oss to og nasjonalsosialismen i Verdal — nemlig Knut Norum. Vi har nemlig, efter ordre fra sikkerhetspolitiet, å peke ut folk til vakthold (jøssingvakt som vi kaller det), hvor slike personer som K.N., med flere blir utpekt. Denne K.N. tok vakten nokså høytidelig og avfordret legitimasjonsbevis for alle som passerte stedet hvor denne vakt var plassert, og avfordret også en polisarbil, med det resultat, at han måtte bruke den vanlige overfallsmetode, som mot meg, som du husker. Det ble ordinær krig. Vaktmannen ble slått ned og kjørt med til polisarenes losji, for dagen efter å leveres over til lensmannen for videre befordring til sikkerhetspolitiets hoved kontor. Det er uvisst når han nu slipper fra det, hvor god han end har vært tidligere. Det var O. som fikk i oppdrag å følge ham til bestemmelsesstedet. Men tror du at det hadde lykkes å få denne personen på vakt, hvis det hadde vært den forrige lagfører —. Nei langtifra. Fortsetter det slik med denne bøyg, som har laget alt ondt mot oss og bevegelsen, så blir det snart som jeg tidligere har forutsagt, at ærlighet og utholdenhet skal seire alikevel.
---- 241 Krig ---- Ja, det var denne nyhet jeg ville meddele deg, og jeg antar at du ikke har noget imot at det klarner for oss på hjemmefronten også. Men det er ikke mange, seiv i min egen familie, som forstår dette spill som har vært drevet, og drives fremdeles blant deres nærmeste. En gang skal det bli forstått alt sammen, og håper det nu vil fortsette med rakning for alle dem som har ondt i sinnet, med hat og undergraving. Alt er bare bra med alle hjemme. NN har vært på jakt i Ulsberg og ringte hjem idag om at han hadde sekken full av ryper, og skulle fortsette i morgen. Vi hører gjerne fra deg. Heil og Sæl »
Som minne om borgervakta på Steinsbrua, såtte Eivind Stubbe opp fullstendig liste over de som voktet brua fra 27. september og ei tid brua fra 27. september og ei tid utover høsten: Vakt nr. 1: Vakt nr. 4: Arne Gudding Johan Hofstad Eivind Stubbe Leonhard Tingstad Per Stiklestad Bjarne Kvello Johannes Eklo Paul Røe Arne Bjørsmo Thomas Holmsberg Petter O. Balhald Ivar Rein Otte Haugan Vakt nr. 2: Vakt nr. 5: Ingvar Stubbe Johan Iversen Per Forberg Edvard Wiig John Strand Arne Gudding Arne Bjørsmo Oddmund Stensmo Johan Dahl Kåre Karlgård Bjørn Rygh John N. Suul Sefanias Kulstad Ivar Nordnes Vakt nr. 6: Paul Gjersing AlfDahling Knut Norum Vakt nr. 3: Johannes Skansen Lars Bye Magner Storhaug Marius Dillan Ole Rein Johan Stene Vakt nr. 7: Anders Segtnan Arne Røstad Harald Kvaalen Tormod Karlsen Anton Høgnes Per Sundby Lars Valstad Olaf Lund
---- 242 Krig ---- Vakt nr. 8: Ivar Nordnes Olaf Borgen Ole Skrove Olav Nonset Vakt nr. 9: Olaf Solberg Olav Melby Kåre Johansen John Rostad Vakt nr. 10: Oskar Lyng Leif Stene Helge Hofstad Odd Storhaug Vakt nr. 11: Kåre Rømo Karl Oliversen Julius (Julie) Oliversen Martin Liabakk Vakt nr. 12: Arne Rømo Johan Sende Ottar Haga Olaf Bjartan Vakt nr. 13: Per Sende Jarle Eklo Paul Lyng Ole Landfald Det første vaktlaget ved borgervakta ved Steinsbrua -f.v. Arne Gudd ing, Arne Bjørsmo, Bjarne Kvello, Eivind Stubbe, Johannes Eklo og Otte Haugan.
---- 243 Krig ---- NAZISTENES PLANER OM Å ERVERVE A/S VÆRDALSBRUKET A v Svein Haugan Med denne planen hadde vel de ledende nazister i Verdal et håp om å snu stemningen blant folk i bygda, til fordel for «den nye tid». Hadde det lyktes for dem å erverve A/S Værdalsbrukets jord og skogeiendom mer, og å fordele disse blant bygdas skogløse og skogfattige gardsbruk, så er det vel en viss fare for at den psykologiske motstandskampen mer eller mindre hadde brutt sammen. Videre kunne denne saken - om den var gått i lås - utløst større appetitt hos nazister både i Trøndelag og i andre landsdeler. Heldig var det derfor, at saken kom opp først i siste del av krigen, i 1943-44, og at tiden ble for knapp. Værdalsbruket var på flere mater en torn i øyet på mange verdalinger. Striden som oppsto i bygda da kommunen eide bruket, hadde satt dype merker etter seg. Enkelte var av denne grunn - på tross av at de ikke var nazister - lystne på revansj. Så det var nok ikke tilfeldig at denne saken ble tatt opp. Nazistene visste på forhand at dette var et emne som ville fange stor og almen interesse. Den 24. oktober 1943 oppnevnte NS lagfører i Verdal, Einar Slapgård, en skognemnd, som fikk i oppdrag «å søke ervervet skog til skogløse og skogfattige gardsbruk i Verdal». Nemnda hadde slik sammensetning: Peder Valstad, Albert Tromsdal, Nils Suul og Evald Kvernmo. Alle fra NS Nemnda tok straks fatt på oppgaven, og utarbeidet en statistikk over gardsbruk som hadde behov for skog. Det sies ingen ting i mandatet til nemnda, hvor skogen skulle taes fra. Imidlertid vet vi at det lenge før denne nemda så dagens lys, hadde versert endel brevskriving til fylkesfører Torbjørn Eggen på Steinkjer, blant annet om «de store stygge ulvene», Verdal Samvirkelag og A/S Værdalsbruket. Denne brevskrivingen hadde flere hensikter. Ledelsen for NS i Verdal ville gjøre fylkesføreren oppmerksom på diverse forhold i bygda. Samtidig ble det indirekte lagt press på ordføreren. Seiv om ordføreren, Arne Voll, var NS mann, så ser det ut som om partiet ikke fikk ham med på hva som helst. Derfor var det nødvendig å ha parti apparatet og fylkesføreren i ryggen. Det kan ikke herske tvil om at det fra første stund av var skogeiendommene til A/S Værdalsbruket man hadde kastet sine øyne på. Verdalsboka— 16
---- 244 Krig ---- Skognemdas arbeide munnet ut i en innstilling til Verdal herredsting om å gå til ervervelse av A/S Værdalsbrukets eiendommer i Verdal. Inn stillingen har denne ordlyd: Skognemda foreslår for Herredstinget å fatte følgende vedtak: 1. Ordføreren søker myndighetene om tillatelse til etter jordlovens paragraf 16 å ekspropriere A/S Værdalsbrukets skog og fjelltrakter i Verdal med alle rettigheter og herligheter som tilligger nevnte eien dommer, til fordel for kommunen og dens innvånere. 2. Det eksproprierte skogareal blir i framtida å drive som fellesskog (bygdealmenning) hvor de skogfattige og skogløse jordbrukere gis anledning til å dekke sitt behov for trevirke. 3. Fellesskogen skal ledes av et styre bestående av tre medlemmer med nødvendige faglig og forretningsmessig innsikt og sosial forstå else. 4. Skogstrekninger som hensiktsmessig kan utstykkes i parseller skal styret etter jordstyrets anbefaling og ordførerens godkjennelse seige til skogløse og skogfattige jordbrukere i Verdal. Det samme gjelder jord som etter jordstyrets mening er skikket til oppdyrking og bureising. 5. En regulering av hamnerettighetene ide eksproprierte fjelltrakt er foretas, og beitelag organiseres for full utnyttelse av fjellbeitene i framtida. 6. Ordføreren søker om tilladelse til å benytte de disponible midler av Verdalsfondet til nevnte formål, samt søke Verdal Sparebank om lån til videre dekning av kjøpesummen. Verdal, den 9. mars 1944 Albert Tromsdal Peder Valstad Nils Suul Evald Kvernmo En vil henlede oppmerksomheten mot innstillingens punkt fire. Her går det fram at styret for de eksproprierte arealer skulle ha en svært utvidet fullmakt til å anvise skog, seige parseller osv. Det står ingen ting om faglig og økonomisk ledelse, utenom de tre styremedlemmene, så man hadde lært sørgelig lite av det organisasjonsvirvar som hersket da kommunen eide bruket fra 1908 til 1912. Videre bør man merke seg at det var ordføreren og ikke herredstinget som skulle godkjenne styrets disposisjoner. Demokratiske behandlingsmåter var sluttet å virke. Nå var det «førerprinsippet» som var det bestemmende. Saken kom opp til behandling i Verdal herredsting i mars måned 1944. Ordføreren ser ut til å være noe tilbakeholden. Han mener at man ikke må vedta noe i dette møtet, men ta det som en foreløpig behand
---- 245 Krig ---- ling. Imidlertid var han hardt presset både fra partihold i Verdal og fra fylkesmannen. Arkivstoffet bærer tydelig preg av dette. Saken førte til en lang debatt der en lang rekke talere deltok. Saken er behørlig referert i den NS kontrollerte lokalpresse. Det var Peder Valstad som forlangte saken realitetsbehandlet. Mange av representantene talte mot å gå til er vervelse av hele eiendommen. Særlig gikk representantene Braarud og Holan mot forslaget. Holan minnet om at kommunen hadde eiet bruket tidligere, og han var fristet til å be Gud fri seg for de tilstander som rådet da. Ellers var argumentene mot forslaget at kommunen ikke hadde økonomisk bæreevne til å erverve A/S Værdalsbrukets eiendom mer. Representanten Brønstad hadde lange innlegg der han kom inn på historien omkring bruket, og han holdt fram det uheldige ved at «kapi talistene» satt med disse eiendommene. Enkelte mente, som ordføreren, at man ikke burde realitetsbehandle forslaget nå, men sende det over til jordstyret. Valstad holdt likevel på at saken måtte avgjøres. Represen tantene Hermann, Braarud, Holan, Hallan og Lyngaas forlangte en protokolltilførsel der de sa seg uenige i at kommunen skulle gå til det skritt å erverve hele A/S Værdalsbrukets eiendommer. De begrunnet protesten med de finansielle konsekvenser dette ville ha for kommunen. Imidlertid var de enige i at skog og beitestrekninger ble ervervet i den utstrekning forholdene tilsa. Ordføreren fattet til slutt følgende vedtak: Ordføreren søker myndighetene om tilladelse til etter jordlovens paragraf 16 å ekspropriere A/S Værdalsbrukets skog og fjellstrek ninger i Verdal med alle rettigheter og herligheter som tilligger nevnte eiendommer, til fordel for kommunen og dens innvånere. Før det søkes om ekspropriasjon undersøkes gjennom jordstyret om A/S Værdalsbruket er villig til minnelig overdragelse. Senere ble det offentliggjort en uttalelse fra jordstyret. Denne uttal elsen er en lang tirade, som imidlertid er så rund i kantene at den ingen mening har, egentlig. Produktet er underskrevet av Odd Ravlo, og han sier seiv i uttalelsen at den må betraktes som en personlig mening bygget på viten en kjenner fra før. Den skarpe leser vil oppdage at skognemdas innstilling ikke hadde et eneste ord om minnelig overtagelse av eiendom mene. Ordføreren derimot, har i sitt vedtak tatt med en pasus om dette. Så var det duket for ekspropriasjon, og mulighet for NS til å sole seg i medgang. Kommunen averterte i lokalpressen sist i mars, at de som var interessert i å kjøpe skog av A/S Værdalsbrukets eiendommer, måtte henvende seg til ordføreren. Det meldte seg hele 257 søkere, så saken var av stor interesse i bygda. I «A/S Værdalsbrukets historie», er det medtatt noe stoff fra krigs tida. Da dette stoffet berører emnet som blir behandlet her - og belyser
---- 246 Krig ---- avslutningen av saken - hitsettes dette stoffet som avslutning på denne artikkelen. Det er forfattet av forstmester Leif Lykke, og han har gitt samtykke til at stoffet brukes. FraA/S Værdalsbrukets historie Av Leif Lykke Værdalsbruket hadde vinteren 1939/40 drevet ca. 25.000 m 3 som, da landet ble okkupert, lå klar ved vassdragene for nedfløting til fjorden. Som følge av krigshandlingene og all den forvirring som oppstod i for bindelse med disse, ble arbeidet med pæling og utlegging av lensen på Verdalsøra sterkt forsinket. Tømmeret kom derfor ikke ned i lensen før sent på høsten dette år. Sommeren 1940 ble det ikke avholdt styremøte i Verdal, men disp. Øverland og forstmester Lykke møtte i dagene 27.-28. juli til konferanse med adv. Nygaard på hans hytte ved Røros. Her ble bl.a. driftskvantum for 1940/41 fastsatt til 25.000 m\ og efter forslag fra Lykke ble det besluttet å la den offentlige tømmermåling overta driftsmålingen av Værdalsbrukets tømmer på velteplassene ved vassdragene. Disse beslut ninger ble senere approbert av styrets øvrige medlemmer. Det ble fort mangel på drivstoff til bilene efter krigsutbruddet. Trones Bruk anskaffet en trekullgenerator for lastebil, og Værdalsbruk et en lignende generator for forstmester Lykkes bil. Den sistnevnte bil gikk til senhøsten 1945 med samme trekullgenerator. Trekull for eget bruk og for salg brente Værdalsbruket seiv i miler på Veresfjellet og ved Stormoen i Sul. Allerede i desember 1940 kom den første rekvisisjon til Værdalsbruk et fra okkupasjonsmakten. Det gjaldt juletrær til militærforlegningene ved Ortskomandantur i Verdal. Rekvisisjonen lød på 15 trær på 1,5 m, 20 trær på 2,0 m, 10 trær på 3 m o.s.v. Prisen var kr. I,— pr. m. Trærne ble hugget i skogen på Ørmelen og sortert i riktige lengder. Regning ble sendt på så og så mange trær på 1,5 m, 2 m o.s.v. Regningen kom i retur fra Ortskomandantur Verdal med anmodning om følgende oppdeling: Einheit Feldpostnr. 12107 75 m Weihnachtsbaume kr. 75,00 2.2 Pol. 8t1.302 29 m Weihnachtsbaume kr. 29,00 Det er første og hittil eneste gang Værdalsbruket har solgt juletrær i metervis.
---- 247 Krig ---- Så snart krigshandlingene var opphørt i Trøndelag på forsommeren 1940 såtte tyskerne igang store anleggsarbeider over hele landsdelen. Det ble bygget brakker, flyplasser, veier, jernbanespor, forsvarsanlegg m.m. Det var den halvmilitære byggeorganisasjonen Todt, Oberbaulei tung Trondhjem, som stod for all anleggsvirksomhet. Denne organisa sjon tok inn all den sivile arbeidskraft den kunne få tak i. Lønningene lå vesentlig høyere enn norske arbeidsgivere kunne betale, og tilstrømning en til tysk anleggsvirksomhet var meget stor. De fleste som søkte slikt arbeide lot ikke til å reflektere over at deres innsats var av meget stor verdi for okkupasjonsmakter Mangelen på arbeidskraft i skogbruket gjorde seg sterkt gjeldende allerede fra sommeren 1940, og den ble verre og verre under hele krigen. Men det var ikke bare mangel på arbeidskraft. Mat til folk og for til hester, klær og sko, redskap, og sist men ikke minst, snus, tobakk og kaffe ble fort mangelvare. Den menneskelige oppfinsomhet er stor, og det dukket snart opp de utroligste surrogater for disse mangelvarer. Et felles trekk for disse surrogater var at de hadde svært liten likhet med de varer de skulle erstatte. Et av krigsårene fikk Værdalsbruket gjennom den lokale forsyningsnemd tilsendt flere tønner med saltet hvalspekk, som skulle fordeles blant skogsarbeiderne. Det var en ufyselig vare, og det ble neppe brukt noe av den som menneskeføde. Derimot egnet spekket seg utmerket som skosmurning, og til å tenne opp i ovnen med. Det ble jo efter hånden klart at mangel på arbeidskraft og alle øvrige mangler ikke var noen ulykke i seg seiv, fordi det alt vesentlige av det som ble hugget og skaret gikk til okkupantenes eget behov. Driften av tømmer og slipvirke i de private skoger ble mindre og mindre gjennom alle krigsår, mens veddriftene øket. Veden gikk hovedsakelig til sivilt bruk i byer og tettsteder. Efter hvert som tømmerkvantumet sank fikk skogeierne stadig økende pålegg om tvangshugst. Da heller ikke dette hjalp synderlig, rekvirerte tyske myndigheter store kvanta tømmer på rot for seiv å administrere driften. Dette ble heller ikke noen suksess.
---- 248 Krig ---- Nedenstående oppstilling viser hvordan tømmerdriften forløp i de 5 okkupasjonsår. Utdrevet fra egne skoger pr. år i perioden ca. 12000 m 3. Hertil kom drift av ved og salg av ved på rot i ikke übetydelig omfang. Det kvantum som ble rekvirert fra Værdalsbruket ble blinket ut i Ris vassdalen, Krikaberga og ved Kvellovatnet. Alle områder lå på svak bonitet og bestokningen bestod stort sett av gammel skog med relativt små dimensjoner. Driftsforholdene, spesielt i Krikaberga, hvor det største kvantum ble blinket var vanskelige. Driften av de rekvirerte rotblinker ble administrert av det tyske firma Herman Møller. Som lokal sjef i Verdal hadde firmaet en NS kar fra Trondhjem. Han var efter sigende pølsemaker av profesjon, og man får håpe han hadde bedre rede på pølser enn på skogsdrift. Det hadde hverken han eller hans stab rede på. Betalingen for arbeidet i de tyske drifter lå ca. 100% over den pris Værdalsbruket kunne tilby, og fordi mange dyktige skogsarbeidere fra Verdal tok arbeide i disse drifter gikk arbeidet ikke helt i stå. I mars 1944 gikk Nasjonal Samlings lokale ledelse i Verdal Herreds ting til angrep på Værdalsbruket. Initiativtakere var NS lagfører i Verdal, Einar Slapgaard, NS skogråd med sterk støtte av fylkesfører Torbjørn Eggen. I styresmøte 20.3.1944 refererte Nygaard et telegram fra ordføreren, hvor denne meddeler at kommunen vil ekspropriere skogene efter Jord lovens § 16, og spør om bruket er villig til å overdra eiendommene i
---- 249 Krig ---- minnelighet. Styret svarer omgående at Værdalsbruket ikke er interes sert i å seige sine eiendommer. I Verdal Herredsting var det delte men inger under behandlingen av ekspropriasjonssaken. Flere av de eldre medlemmer minnet om at Verdal kommune hadde eiet Værdalsbruket i perioden 1908-12, og ba Gud bevare seg for å komme opp i slike til stander igjen. Ordfører Arne Voll var tilbakeholdende, men NS lagfører i Verdal og NS fylkesfører i Nord-Trøndelag presset hardt på, og Herredstinget vedtok å gå til ekspropriasjon. I slutten av mars 1944 rykket Verdal kommune inn en annonse i lokal pressen hvor alle som ønsket å kjøpe skog i Værdalsbrukets eien dommer måtte meddele dette til ordføreren. Det var selvfølgelig mange som ville kjøpe skog, og det meldte seg over 300 ansøkere. Saken vakte også stor oppmerksomhet i pressen. Alle aviser var NS-kontrollerte, og det fremkom stadig uvederheftige angrep på Værdalsbruket som ble fremstilt som den store stygge ulven ned gjennom alle tider. I hele 1944 og til april 1945 gikk saken frem og tilbake mellom De partementet, Verdal kommune og Værdalsbruket, uten synderlig frem gang fordi Departementet og Verdal kommune ikke ble enige om hvordan eiendommen skulle anvendes. Verdal kommune fikk motbør i Landbruksdepartementet. Under et møte i Landbruksdepartementet 24.3.45 mellom statsråd Fretheim og advokat Nygaard, meddelte stats råden at Landbruksdepartementet ikke ville anbefale at Verdal kommune kjøpte skogene og parsellerte dem ut til bøndene. Staten skulle kjøpe skogene og derefter overdra endel av dem som bygdeal menning til Verdal kommune. 1 den gjenværende del av skogene som staten beholdt skulle alle rettigheter som gårdene hadde avleses. Denne plan vitner om en utrolig og total mangel på kjennskap til Verdals geografi, topografi og bosettingsmønster, og var helt ugjen nomførbar. Da statens planer ble kjent i Verdal kjølnet interessen i lokalsamfunnet betydelig. I møte i det nye herredsstyre i september 1945 tok Verdal kommune definitivt avstand fra nazistenes planer om å erverve Værdalsbrukets skoger og eiendommer. Fra departementet hørte man intet mere om saken.
---- 250 Krig ---- OMSTENDIGHETER OMKRING VEDHOGST Rett mann på rett plass Okkupasjonsåra var på mange mater ei rar tid. Ikke minst som følge av mange forunderlige forordninger og bestemmelser som myndighet ene såtte i verk, bl.a. regulering av arbeidslivet og konkurransen om arbeidskrafta. Okkupasjonsmakta hadde frie tøyler, mens det sivile næringslivet hadde strenge restriksjoner. Det var et utslag av dette som gjorde at Verdal Samvirkelag i september 1942 såtte inn følgende annonse i lokalavisa: « Vante møllere Grunnet vedhogst for det faste personale kan noen vante møllere straks få arbeide 1 måned eller 2. Verdal Samvirkelag» En av de ledende NS-medlemmene i bygda syntes imidlertid at annonsen var så mystisk at det var nødvendig å orientere myndighetene, og han skrev derfor følgende til ordfører Voll: «Som vi tidligere har konferert om, likesom jeg også tidligere til Fylkets myndigheter har besværet meg over den Marksistiske Koop erative maktfaktor i alle dens grener, samarbeider mot vår bevægelse (NS) i alle mulige ting, vil jeg med dette be deg som ordfører, sammen med fylkesmannen, holde et øye med den videre utvikling, som her nu foregår med hensyn til Verdal Samvirkelags mølle m.v. Jeg vedlegger en annonse, som et utslag av hvad hensyn der blir tatt til å sette den rette mann på den rette plass. Det er ønskelig å ta en undersøkelse på, om møllen produserer melvarer tilstrekkelig eller ikke, efter min kjennskap til dette er der korn nok til maling inntil den nye høst kommer på markedet, men det er svært lite mel, og de nærliggende distrikter søker nu hit til Verdal med sine kjøp av grynmel, dette er hvad jeg her vil meddele, og grunnen til at mølle arbeiderne har blitt sendt til skogen kjenner du ifølge våre tidligere samtaler angående både Samvirkelaget og A/S Verdalsbruket, og håper De ut fra denne skrivelse vil finne grund for Deres oppmerk somhet, i kommunens og fylkets interesse, og tegner Heil og Sæl N.N.
---- 251 Krig ---- Kanskje trodde brevskriveren at det under dekke av vedhogst foregikk illegal, tyskfiendtlig virksomhet. Ordføreren sendte skrivet over til fylkesmannen og i påtegning skriver han bl.a.: «Dette ser virkelig rart ut». Den 16. september skrev kst. fylkesmann, Torbjørn Eggen, til Verdal Samvirkelag og ba om forklaring på hvorfor kvalifiserte arbeidere ble satt på vedhogst når det måtte søkes erstatning for dem i deres daglige arbeide. Svar fra Verdal Samvirkelag forelå etter noen dager og de redegjør for saken i et langt og omfattende skriv. Innledningsvis pekes på at ifølge forordning fra de styrende, skulle bedriftene seiv sørge for å hugge veden bedriften trenger. Årsbehovet for samvirkelaget var ca. 1.500 favner og de hadde fått utblinket 50.000 trær hos Værdalsbruket. Bruket ville imidlertid ha kontraktfestet som betingelse, at samvirkelag et skulle hugge veden med sine egne folk, for at de ikke skulle komme i konkurranse med Værdalsbrukets eget behov for skogsfolk. Dette kunne ikke samvirkelaget gå med på og de fikk bruket til å innrømme dem rett til å leie inntil 10 mann utenom egne folk, men dette måtte være folk som ellers ikke hadde noe med Værdalsbruket å gjøre. Det var først og fremst mølla til samvirkelaget som slukte enorme mengder ved da det i krigsåra ikke var kull å oppdrive. Etter å ha annonsert i lokalavisa fikk samvirkelaget det «lovlige» antall vedhuggere som tok til i skogen. Lønna var i henhold til sosial departementets forordning: «Særregler om vedhogst i Oslo-området og om ekstraordinær vedhogst av bedrifter hvor som helst i landet». Fagorganisasjonens hovedstyre gjorde imidlertid innsigelser, så mye hadde ikke samvirkelaget lov til å betale. Ifølge innfløkte, men lovlige tariffbestemmelser, ville bedriftens egne ansatte tape ca. kr. 30,- pr. uke av si lønn ved å arbeide i skogen. Likevel tok de fleste av de mannlige ansatte sin tørn. Etter lovlig tariff ville reisvedhogst gi en fortjeneste på ca. 50 øre timen. Samtidig drev et sivilt firma vedhogst i Verdalsskogene for tyskerne, og de betalte kr. 2,- pr. time pluss fri middagsmat. De hadde ingen problemer med å få folk til å arbeide for seg, mens de som samvirkelaget hadde tatt inn sluttet på grunn av lønnsforholdene. Det var på denne bakgrunn at samvirkelaget forsøkte å leie folk til mølla som erstatning mens de faste var i skogen. Leiearbeiderne kunne da betales ordinær lønn. Responsen på annonsen var imidlertid så liten at det ikke ble aktuelt å ta inn noen. Fortjenesten var større på de tyske anleggene og i bedrifter som utførte tjenester for okkupasjonsmakta.
---- 252 Krig ---- GESTAPO Ordet GESTAPO er nyttet flere steder i boka. De som opplevde krigs åra trenger ingen forklaring på dette. Det kan kanskje stille seg litt annerledes for de som har kommet til etter krigen. Gestapo ble oppfatt et som en fellesbetegnelse for uhygge, svik, pinsler og terror - tortur og drap. Først og fremst knyttet til personene: Flesch, Gemmecke og Rinnan. Gestapo er forkortelse for: Geheime Statspolizei, opprettet av de tyske nazister i 1933. Det sikret nazistyret ved bruk av terror. Gestapo i Trøndelag var underlagt SICHERHEITSPOLIZEI UND SD, DRONTHEIM, og i denne organisasjonen ført opp som AVD IV, med Gruppe N som betegnelse på den hemmelige delen. Rinnanbanden var en del av denne gruppen. Gemmecke var gruppesjef. Karene i Avd IV besto av harde, brutale banditter, bøddeltyper, som ikke vek tilbake for å ta i bruk de meste brutale midler ved arrestasjoner og forhør. Gemmecke deltok aldri i arrestasjoner. Bruk av makt eller brutal opp førsel var tilsynelatende fremmede metoder hos ham. Men det må ikke glemmes at det var Gemmecke som hadde Rinnan, Dudek, Gutknecht, m.fl. i sin tjeneste. Rinnanbanden hadde på det meste 40 medlemmer. Til lønninger og omkostninger fikk Rinnan jevnlig ca. 30-35.000 kroner i måneden. Sjefen for den tyske sikkerhetstjenesten i Trøndelag, kommandør Gerhard Flesch var ansvarlig for 75 nordmenns død under krigen, og flere hundre russere, jugoslaver og andre utenlandske krigsfanger i Norge. Etter hans ordre ble ca. 5000 nordmenn arrestert og ca. 250 ble mishandlet eller torturert. Det regnes med at ialt 110 nordmenn arbeidet for det tyske sikker hetspolitiet i Trøndelag.
---- 253 Krig ---- RUSSISKE KRIGSFANGER OG RUSSERLEIREN I strømmen, sammen med retretten til den tyske Finnlandsarmeen, fulgte mange russiske krigsfanger, som ble drevet sørover helt fra Finnmark. Først i uker og måneder etter landeveg, før de kom så langt sør at de kunne lastes på jernbane. Hvor mange av dem som omkom i denne tragediemarsjen er vel aldri blitt klarlagt. I januar-februar 1945, ble det etablert fangeleir på Ørmelen for ca. 240 russiske fanger nordfrå. Hvordan forholda var inne i denne leiren, er det vel heller ingen som har fullt kjennskap til. Men synlig for alle var at det måtte være et terror og hungerens helvete. Til Verdal kom russerne i uoppvarmede godsvogner. Jernbanetrans porten tok flere døgn og flere var døde ved framkomsten, av frost og mangel på mat. Mange så avkreftet og elendige at de måtte støttes av sine kamerater. Disse stakkarene gjorde et uutslettelig inntrykk, fillete og uflidde, med klær som nesten ikke hang sammen på kroppen i vinter kulda. Med de utslitte uniformsjakkene og sekkefillene på bena måtte de fryse noe forferdelig. En grotesk kontrast til de tyske vaktene, i varme peiser eller polstrede jakker, som var tatt fra russerne som krigsbytte. Ikke lenge etter ankomsten ble de jaget ut i skogen for å hugge ved til knottproduksjon for de tyske bilene, eller ved for at tyskerne skulle ha det godt og varmt i leirene sine. Skogen de gikk løs på var på Ørin, olderskogen ved Fæby og Grønnøra. I nedre del av bygda var det store områder med olderskog som ble snauet, og et bredt belte av Værdals brukets skog på Ørin. Det var forferdelig å se på at disse skjelettene, innenfor fillene, måtte bære eller slepe på de tunge trestokkene for å lunne dem sammen. Blandt folket i bygda var det mange som reagerte på den behandlinga fangene fikk, og begynte å legge ut matpakker i vegkanten i håp om at fangene fikk lov til å ta dem opp. Noen av vaktene var så humane at de tillot dette, andre var mer restriktive. Men tyskerne merket nok hold ningen blant verdalingene, og utover vinteren tillot de mer og mer av den slags. Det fantes tilfeller der de tillot fangen å gå inn til folk for å få en matbit. Men det måtte bare være lynvisitter, noe annet tillot ikke vaktene, ellers kunne det få katastrofale følger. Alle var ikke klar over dette, og i ett tilfelle endte det i katastrofe. En russer, som arbeidet på Grønnøra, lurte seg inn til en heim i Vinne, på det mest uheldige tids punkt som kunne tenkes, like før det skulle være appell, og da en var
---- 254 Krig ---- Minnesmerket over de russiske krigsfangene som døde i Verdal, januar/februar 1945.
---- 255 Krig ---- borte, ble det oppstyr. Vaktene fant ham og jaget ham foran seg bortover jordene, og straks de kom ned på Grønnøra, avrettet de ham, så og si for apen scene. Noen gutter sto nemlig og så på ugjerninga som åpenbart ble utført i fullt sinne. Retterstedet var ytterst på tangen mellom de to gamle elvefarene nedenfor Baglo Nordre. Thora Karlsen, på Ørmelen, var ivrig til å legge ut matpakker til russeravdelingene passerte forbi. Men en gang skar det seg alvorlig. Det ble oppdaget av en tysk offiser som var i kjølvannet. Han ble fykende sint og kjeftet opp fru Karlsen ettertrykkelig, og deiset matpakken i entrédøra. Thora var imidlertid ikke skvetten og overhøvlet tyskeren etter beste evne, til slutt sang hun Internasjonalen etter dem. Dagen etter ble Thora Karlsen arrestert og satt i kvinnefengslet i Trond heim til krigen sluttet. En guttegjeng i Vinne, såtte i gang så å si organisert mathjelp i form av matpakker til russerne som arbeidet på Grønnøra. Og det gikk bra, de ble godt kjente med både russerne og de fleste vaktene. Men det var også tilfeller hvor de tyske vaktene seiv tok matpakkene. Sanitetsforeningenes hjelpeaksjon Det som imidlertid overskygger alle enkelttiltaka for å gi hjelp til de russiske krigsfangene, var sanitetsforeningenes suppeaksjon, som seiv på landsbasis var ganske enestående, velorganisert og effektivt. En som sto sentralt i dette, var daværende sokneprest i Verdal, Øystein Hovden. En gjengir noe av det han har skildret om hjelpe aksjonen og russertida: «Å, for eit syn å sjå desse russarane der dei blir drevne og jaga i veg til og frå arbeidsplassen ute i olderskogen på Kjæran og andre stader. Nærmast levande, sjanglande lik som knapt greier gå, men må likevel, på eit slags geledd, med kjeppar i hendene, for å halda seg oppreiste og berre filler og sekkelerver til klær og fotbunad. Og vinteren er sprengkald. Stadig døyr ein eller annan, innanfor leiren eller og utanfor. Ein dag blir og ein stakkar beintfram plaffa ned av vakta og slengt borti eit skogholt, som anna vrakgods. Ei botnlaus liding like utanfor stovedøra vår. Heile bygda kjenner det slik: Her må noko gjerast, men kva og korleis? Folk er snille. Dei prøver, til å begynne med, av sin egen spinkle brødrasjon å laga matpakkar, som dei legg langs vegane der stakkar ane sjanglar forbi - i von om at dei finn deim og får lov, utan juling, å ta deim opp. Men nei, dette går ikkje lenger. Skal det monne noko, må mykje meir gjerast. Og æra vere verdalingane, det vart gjort! Det var ikkje lett å få det til, på grunn av våre eigne nazistar, men det lukkast til slutt. I brodden her gjekk «De unges Sanitetsforening» på
---- 256 Krig ---- De russiske krigsfangene i Verdal f eiret f reden med stor glede. Øra. Dei skreiv til Røde Kors, Trondheim. Men fekk ikkje svar. Da så Nazi-lensmannen i Verdal, laurdag 3. februar, slår opp sitt brutale oppslag på Øra og gjer kjent, at det heretter er forbode å gi mat til russiske fangar, da blir eg kontakta og går naturlegvis straks i gang med å gjera alt eg kan. Det hastar. Eg ringer iltelefon til Røde Kors, Trondheim, som lovar å gjera sitt snarast, men nei - dagane går og ingenting skjedde. Eg driv på best eg kan. Først heimsøker eg nazi sjefane i bygda. 5. og 6. februar, lensmannen, ordføraren og propagandasjefen. Hos alle tre krev eg som prest å få greie på om dei verkeleg har vore med og utstedt forbodet mot å hjelpa russer fangane med mat og klær? Korleis eg ordla meg? Notatane mine
---- 257 Krig ---- viser, eg avslutta på denne måten: «Stakkars dei som i det store opp gjerdet som kjem, vil ha dette tunge loddet i vektskåla, at dei har hindra folk i å utføra den miskunnsame samaritans gjerning!» Men nei - ingen av desse karane ville ta på seg noko skuld for forbods plakaten. Eg går da til ortskommandanten på Tinden, i same ærend. Men nei, utan resultat. Kva skal eg så gjera? Eg sender da same dag (onsdag 7. februar) brev til Røde Kors, Trondheim - såleis: «Vi har i Verdal for tida ein russisk fangeleir med ca. 230-240 krigsfangar. Vi forstår alle at noko raust liv er det ikkje å vera fange såleis, korkje her eller andre stader. Krigen er nå eingong slik. Men når det, som her i Verdal, er klårt for alle at dei lid sår mangel både på mat og klær, ville vi gjerne prøva å hjelpa. At nauda er der og at ho er stor, forstår vi ikkje berre når vi ser dei skindmagre, uttærde stakkarane der dei skrid fram i sine filler og dessutan veit at, så å seia, dagleg døyr ein eller fleire av deim. Den tyske kommandanten gav i si tid jamvel direkte løyve til at dei som ville og kunne her i Verdal — ja, «anmodet» deim om å hjelpa. Lensmannen slo da opp plakat om dette, og det vart kjent for folk, og hjelp kom! Dette var laurdag 27. januar. Laurdag 3. februar kom oppslag om forbod mot hjelp! I samtale med ortskommandanten same dag, opplyser han at opptaket til dette forbodet er kome frå norske styresmakter, ved Tiden er kommet - de russiske krigsfangene skal heim - her en avskjeds darts på jernbanestasjonen.
---- 258 Krig ---- Olav Lillesand holdt avskjedstale for de russiske krigsfangene. fylkesmannen i Nord-Trøndelag og lensmannen i Verdal. Sjølvsagt er det ikkje råd, korkje for meg eller Røde Kors, å blanda oss bort i dei militære forordningar osb., men det er ikkje mogeleg for menn eske med vanleg menneskelege kjenslar og med noko av kristen kulturarv og ånd i seg, roleg å sjå på dette at menneske skal måtte lida slik utan at vi prøver å få koma til hjelp etter fattig evne i desse tider. At det blir sett forbod mot å gjera den barmhjertige samaritans gjerning, synest meg stå stikk i strid med den kristendom vi vil verna om og reknar som grunnlaget for heile vår kultur. Det er barbari! Som prest her i Verdal vender eg meg til Røde Kors og bed Dykk hjelpa så langt råd er å åpna veg for hjartelaget like overfor dei stakkarane det her gjeld. For menneskelege naud må alle politiske skrankar falle. Eg tør be Røde Kors, snarast, ta seg av saka, som er ei sak som ligg midt inne i Røde Kors si eigentlege oppgåve og kall i verda, og venda seg til fylkesføraren i Nord-Trøndelag, herr fylkesmann Eggen, Steinkjer. Kan kanskje vera at han, som hadde makt til å få forbodet utstedt, også har makt nok til å få det avlyst? Verdal soknekall 7/2 1945 Med vyrdnad Øystein Hovden»
---- 259 Krig ---- Men dagane går. Det hastar, men ingenting skjer. Det er forferde leg. Måndag 12. februar har eg påny konferanse med Ortskomman danten om saka. Dei har ingenting høyrt, korkje frå fylkesmannen eller Røde Kors. Dette var mykje nedslåande. Men gudskjelov - seinare same dag ringer Røde Kors og gir beskjed: Det er i orden. Forbodet skal opphevast. Nærmare melding kjem. Mykje glad går eg da torsdag 15. februar til den russiske fange leiren og bed om konferanse med leirkommandanten. Det går i orden. Det blir ein lang samtale. Eg presenterar meg - og han det same. Han er frå Munchen kanten, katolikk, men kona hans protestant. Det blir først litt prat om dette. Eg sit samstundes og tenker: «Tyskarane, som folk flest forresten, er svake for smiger» - Dermed går eg i gang: «Jaså, De er frå Miinchen, frå Bayern? Eg har ein gong vore der. Det var eit jovialt og hyggeleg folkeferd, som det var ein fest å vera ilag med, både på Hofbråuhaus og elles, hugsar eg. Sei meg, herr Komman dant, er det ikkje rett å meina at folket der sør er gemytlegare og meir hjartelege enn tilfellet er lenger nord, f.eks. i Berlin og Preusen?» Han spratt opp, skundar seg og let at døra, som sto på glytt ut til gangen. Ingen måtte høyra, og seier svært vennleg og blid: «Richtig! Richtig!» - Vel! Etter dette preludiet synest eg tida er inne til sjølve ærendet mitt, den hjelpa eg gjerne ville få ordna, med mat til fang ane. Eg greier ut korleis vi hadde tenkt det, at sanitetsforeningane i bygda vil ta seg av det osb. «Hels damene og sei: De skal få lov å koma her i ettermiddag kl. 17. Men gløym ikkje, det må vera slik mat som fangane toler, og det må vera dei same damer som ordnar det her i leiren kvar dag og til same klokkeslett. De kan vera sikker på at ingen tyskar iallfall skal forgripe seg på maten.» Ei tung bør var tatt ifrå meg! Sanitetskvinnene frå alle åtte lag i bygda går fluksens i gang. Same dag kl. 18 møtest dei hos gardbrukar Stuberg på Mikvold og alt blir klarlagt. Hjelpeaksjonen blir ordna slik, at kvart sanitetslag i bygda skal kvar dag i kvar si veke køyra suppe eller annan ferdiglaga og lettfordøyeleg kost til leiren kl. 17 og dele ut der. Ordninga viser seg å vera framifrå. Det går med liv og lyst og stort humør. Folk over alt i bygda er meir enn villige både til å gi mat og til å køyra han fram - alltid med hest, på grunn av bensinrasjoneringa naturlegvis. Ein dag møter eg henne som nærmast er krumtappen i heile greia, fru Ingrid Minsaas: «Korleis går det?» spør eg interessert. Fort og fyndig kjem Verdalsboka — 17
---- 260 Krig ---- svaret: «Å jau da, det er sanneleg morosamt å vera kokka hans Stalin!» Det var morosamt, det er sikkert, men naturlegvis også uendeleg mykje meir. Dei 3-4 månadene dette står på, gjer verdalingane ein innsats i nestekjærleikens teneste som det står respekt av. Dei bergar menneskeliv og samtundes reiser dei eit uvisneleg monument over kvaliteten og hjartelaget i dem sjølve.» 1 følge opplysninger en har fått, døde i alt 29 av de russiske krigsfangene i Verdal vinteren 1945. Tre i januar, resten i februar. Det er ingen tvil. - Det var sanitetsforeningenes hjelpeaksjon som var årsak til at det stoppet opp med dette. Den 9. mai var Russlands fredsdag og freden var et faktum for alle. At gleden var stor også hos de uttærde fangene i leiren på Ørmelen er lett å forstå. Derimot var nok stemningen nokså laber hos de tyske soldatene og offiserene. Om dette forteller Øystein Hovden slik: «Av ein eller annan grunn får eg i oppdrag å reise ned til russer leiren og kontakta sjefen. Eg blir henta i bil av Gustav Eklo. Det gjeld å forvissa seg om at fangane den dagen får sleppa ut or leiren og vera med på høgtida som da skal haldast på gravplassen til dei landsmenn og kamerater som hadde døydd i leiren og nå låg grav- lagde derute i skogen på Ørmelen. Det var ei kort men underleg gripande høgtidsstund derute, ilag med fangane og nokre tyske offiserar. Alt gjekk roleg og fint for seg. Etter høgtida går eg tilbake til leiren ilag med leirsjefen. Det er ikkje mykje att av den stolte, stormodige herren nå. Han pratar i eit køyr: «Nå er vi ferdige! Vi som var på tindane - nå er vi ramla ned i avgrunnen. Ingen av oss kan heller vita om vi nokon gong kjem tilbake til «unser Heimat» osb. Han bed oss to nordmenn gjera vårt til at folket ikkje samlar seg kringom leiren. Det kan føra til uro. Halde de fred utanfor, så skal vi prøva halde fred og orden innanfor. Flere av de russiske krigsfangene avslørte seg som rene kunsthand verken. Med primitive hjelpemidler, ofte bare en spiker, laget de nyde lige ting som smykkeskrin, tobakksdåser og sigarettetuier m.a. av tre og tomme aluminiumsbokser. Mange av disse små kunstverkene ble igjen i Verdal og noen er tatt vel vare på og er idag verdifulle suvenir. Etter frigjøringa gikk russerne ganske fritt omkring og tok del i freds rusen sammen med bygdefolket, spilte og oppførte danser. Det tok tid før heimsendinga kom i stand og på flere garder var det russere som tok del i våronnarbeide i 1945. I den tyske og nazistiske propagandaen, under krigen, ble de hundretusener av russiske krigsfanger som
---- 261 Krig ---- £>i ærerik avskjed med russerne, med mye folk, hornmusikk m. v. — Hvordan ble mottakelsen i Sovjet, med blomster og heder, eller? oppholdt seg her i landet, karakterisert som usiviliserte horder. I første tida etter frigjøringa, da de her i Verdal kunne leve som folk sammen med bygdefolket, ble disse påstandene gjort ettertrykkelig til skamme. Det ble og knyttet mange vennskapsbånd i disse dagene, men senere har ingen av de som oppholdt seg i Verdal, gitt livstegn fra seg. Hvilken skjebne møtte dem da de kom heim til Russland? Ble de betraktet som desertører? Mange har i etterkrigstida stilt seg slike spørsmål. Gravplassen, der de som omkom i Verdal ble gravlagt, ble etter fri gjøringa ombygd til minnelund med en fin bauta og innhegning. Avdukinga fant sted søndag 6. oktober 1946. Blant de ca. tusen fram møtte, var det representanter for både norske og russiske styremakter, og sokneprest Øystein Hovden holdt en manende og vakker avdukings tale.
---- 262 Krig ---- KULTURLIVET BLOMSTRET Nyordning og nazifisering umuliggjorde mye av organisasjonsarbeide under krigen. Tidlig ble det forbud mot dansefester og offentlige sammenkomster. Okkupasjonsmakta var redd større, ukontrollerte ansamlinger av folk. Quisling og NS såtte mye inn på å få innflytelse og kontroll med lag og foreninger. Sammen med de store næringsorganisasjonene, skolen og kirka m.m. skulle disse danne grunnlaget for det rikstinget føreren drømte om. Bonde- og landbrukslaga var noe av de første det ble gjort framstøt mot, og NS tok kontrollen over Norges Bondelag. Dette medførte følgende skrivelse fra Verdal landbrukslag, 19. april 1941: «Da landbrukslaget er kjent med at Norges Bondelag ikke lenger er en fri og selvstendig fagorganisasjon, som styres og ledes etter lagets lover, blir forbindelsen med Bondelagets hovedkontor straks å bryte.» I februar 1941 fikk fylkene påbud om at alle lag og foreninger skulle registreres. Dette var en overrumpling som NS var heldig med. Regi streringa av foreningene gikk glatt. Det ble opprettet et nytt kontor under Innenriksdepartementet som fikk fullmakt til å nyordne samtlige foreninger og sammenslutninger i Norge etter nazistiske prinsipper. Men da de skulle til å praktisere dette, var det bare skallet igjen av foreningene over hele landet. Medlemmene hadde enten meldt seg ut eller sluttet å gå på møtene. Styrene hadde lagt ned vervene i svært mange tilfeller. Hele framstøtet fra NS overfor foreningslivet ble et slag i lufta. Situasjonen i Verdal går fram av en rapport fra NS-lagfører til ordføreren, 14. april 1942, hvor det bl.a. står: «Ad. ungdomslagene. Det ser ut som at alle lagene ligger nede, og så vidt vites er det ingen av lagene som driver lagsarbeide. Det ser forsåvidt ganske mørkt ut med håpet om at lagsarbeide kan holde fram. Innstillingen hos de aller fleste styremedlemmer er nok negativt. A skifte ut styrer anser jeg formålsløst, da vi ikke har nok folk å sette i stedet. Det er mulig at for et par lags vedkommende, bør skifting av styrer skje, og vårt lag vil ha oppmerksomheten henledet på saken og
---- 263 Krig ---- foreta de nødvendige undersøkelser. Jeg mener således at det måtte kunne gjøres noe i den retning med Vuku Ungdomslag, hvor vi har endel av våre folk ....» Idrettsstreiken var også effektiv i Verdal. Det tok imidlertid tid før alle var oppmerksom på hva som hadde skjedd med den sentrale idretts organisasjonen. Flere skirenn ble således arrangert ennå vinteren 1941. Senere under krigen ble skirenn og andre idrettsarrangement holdt ille galt. NS prøvde å holde idrettslivet i gang så godt de kunne, og i Verdal klarte de således å stable på bena et fotballag som på krets- og landsnivå hevdet seg forunderlig godt. På tross av danseforbud, idrettsstreik og at foreningsarbeide lå nede, blomstret kulturlivet også under okkupasjonen. Folkelivet forma seg etter forholda. Samhørigheten ble større. Folk gikk hyppigere til hverandre og alle høve til å komme sammen til festlige lag ble nyttet og utnyttet. Bokringer, brigdelag, syforeninger m.v. grodde opp i hopetall. Kirkesøkningen var større enn noen gang, og på misjonsmøtene var det trangt om plassen. Ungdommenes overskudd og trang til livsutfoldelse lot seg ikke kue. Foruten illegale idrettsarrangementer ble det under krigen holdt utallige ulovlige dansetilstelninger. Særlig var dans på låven populært, eller at en flokk ungdommer fant seg en åpning i skogen og danset til musikken fra en grammofon, eller i beste fall en enslig trekk spiller. I de fleste tilfeller gikk det godt, men ikke alltid. Dans på Haga midtsommerskvelden i 1942 førte til at Ola Haga fikk ei bot på 250 kroner, som den gangen var et betydelig beløp. Under lørdagsdans på Rømo i Leksdalen slo tyskerne til med en betydelig styrke og mange ble bøtelagt etter denne episoden. Dansen på Strandholmen De mest dramatiske følgene av lørdagsdans som en kjenner til, gjelder dansen på Strandholmen i Ekne en augustkveld i 1942. Svein Westrum, Verdal og bygdas sosialsjef i mange år, Kyrre Brenne, var med på dette. Adskillige ungdommer var samla på holmen da tyskere i full kamputrustning slo til og omringet feststedet. Jentene fikk gå, men et trettitalls gutter ble arrestert og ført til fangeleiren på Falstad. Situa sjonen var uhyggelig fordi tyskerne var beruset og fmgret skjødesløst og truende med våpna og skarp ammunisjon. Under oppstilling måtte de arresterte levere fra seg alt de hadde i lommene. Uheldigvis ble det funnet ei fyrstikkeske litt bakenfor de opp stilte «forbryterne». Dette resulterte i straffeeksersis for en del av gutt ene. Dagen etter ble gjengen satt i arbeide. De fikk jobb med å hugge
---- 264 Krig ---- opp sotbrente stubber. Dette var ikke noe særlig hyggelig, for de fleste hadde stasklærne på. At arbeidsiveren ikke var særlig stor var forståe lig, men unnasluntring ble ikke tålt av tyskerne og dermed måtte noen av dem på nytt ut i straffeeksersis, deriblant Kyrre Brenne. Oppskrifta var femti knebøyninger og samtidig holde ei rot på strake armer over seg. Måndagen ble de løslatt, men også da oppførte tyskerne seg underlig usympatisk. Da guttene var på veg ut av leiren, såtte de schåferhundene etter dem. Det var foreldrene som måtte betale bøtene for de fleste som var med på dette. Ellers viste ungdommene stor oppfinnsomhet når det gjaldt aktiviteter for å ha det hyggelig og moro. Om det ikke hører inn under kulturell virksomhet, så var det i alle fall ungdommelig kåthet som gjorde at tre brødre i Leksdalen heiste ordførerens sykkel opp i flagg stanga. For dette ble de belønnet med tre måneders opphold i straffangeleiren på Grini. Konserter og kabaret De to musikkorpsa, Arbeidernes og Vinne, måtte legge ned virksom heten straks okkupasjonen var et faktum. For å berge instrumenta ble det hevdet at disse var medlemmenes private eiendom. Mannskoret holdt det gående med øvinger ei god stund. Men da det ble spørsmål om å synge i forbindelse med Quislings besøk på Hirdførerskolen, på Bakketun, var det slutt. Det oppsto da en mannskvartett på 8-10 sangere som holdt det gående under hele krigen og ble meget populære. De opptrådte aldri offentlig, men sang i begravelser og andre private arrangementer. Verdal trekkspillorkester hadde derimot en glansperiode under krigen med meget stor tilslutning. De holdt flere konserter i Arbeiderforening en med allsidig program og høstet stor applaus. Blant de som gjorde lykke ved disse forestillingene var Alf Thomsen som spilte på sag. Også Storhaugan hadde i alle fall en vellykket forestilling i Arbeideren, kanskje flere. Det nyttet ikke for lag eller organisasjoner å holde slike underhold ningsarrangementer. Alf Eriksen opptrådte som impressario og fikk til en kabaret som hadde stor tilslutning fra lokale kunstnere. Kabareten ble kjørt i mange forestillinger både i Arbeideren og i forsamlingshusa utover bygda. Den hadde et stort og allsidig program og var meget populær hos publikum. Blant de som deltok i kabaretene var Olav Halseth og Johan Solberg, bl.a. som henholdsvis «Enok» og «Ellev Blispent». Musikkinnslagene var ved Ola Storhaug, Ivan Carlsson, Snorre Haug-
---- 265 Krig ---- Dahl og Johan Ingvaldsen. En nevner også Ellinor Andersson og Alf Wold som framførte noen festlige duetter, men da en her bare har husken å bygge på kan en ikke trekke fram flere av aktørene. Det som her er nevnt er bare eksempler på at også krigstida hadde sine oppmuntrende og lyse sider. Det var ikke bare ei tid med motsetninger, dysterhet og elendighet. Dertil var det så fint med disse kabaretforestillingene at en der i stor grad var fri tyskerne, i motsetning til på kinoforestillingene. Johan Solberg hadde mange roller i kabareten. Her som El lev Blispent sjømann og Mette.
---- 266 Krig ---- Kabaretmusikerne, som er i kostymer er f. v. Ola Storhaug, Snorre Haugdahl, Olav Halseth, Ivan Carlsson og Johan Ingvaldsen.
Scene fra den populære kabareten. Ellinor Andersson og Alf Wold framførte sykkelvisa.
---- 267 Krig ---- HEIMEFRONTEN I VERDAL Når og hvordan den organiserte motstanden i Verdal, mot tysk okku pasjon og nazistyret ble til, er difust og uklart, unntatt for kommunist ene som begynte å bygge opp motstandsgrupper omkring det lokale partiapparatet etter at partiet ble forbudt og måtte gå under jorda. For fleres vedkommende grodde spiren til skjult motstand i samme øyeblikk som de norske militæravdelingene i Nord-Trøndelag kapitul erte for tyskerne i mai 1940. De følte forbitrelse og avmakt over å måtte legge ned våpna uten å ha vært i kamp med fienden. Forrådt, var et ord som gikk igjen, særlig i forbindelse med de alliertes plutselige tilbake trekning fra landsdelen. Kapitulasjonen ble for mange begynnelsen til krig og frigjøringskamp. Kommanderende general, Otto Ruges tale til soldat ene, da de siste norske styrkene la ned våpna i Nord-Norge en måned senere, kom nok også til å bli rettesnor for mange. Han sa bl.a.: «Jeg vet at det er dem iblant dere idag som hater englenderne mere enn tyskerne. Jeg hater hverken Tyskland eller England. Men jeg liker ikke å se mitt land med lus på kroppen og jeg ser fram til den dagen da vi påny skal bli fri for fremmed makt her i landet. Jeg er sikker på dagen kommer. Ingen stat kan reise seg igjen bare ved å vente på at noe skal skje, at hjelp skal komme utenfra. Den må være klar til å hjelpe seg seiv når tiden er inne. Jeg ber dere hjelpe, hver i deres krets, til å holde tanken varm til dagen er der. Vent og tro og vær beredt!» Det gjaldt å holde motet oppe, seiv om det så mørkt og håpløst ut. Såframt det fantes rettferdighet, kunne ikke Hitler og nazismen gå seirende ut av den verdensbrann som var tent. Slike og lignende tanker gjorde sitt til at håpet og drømmen om at vi igjen skulle bli et fritt land og folk, ble holdt levende. Det som unge frøken Else Storhaug skildrer i stiloppgaven: «EN DRØM», i årsprøven ved Verdalsøra skole i 1941 illustrerer ganske godt håpet og drømmen mange bar på.
---- 268 Krig ---- Landet fikk lus på kroppen. Slik lyder Elses besvarelse på stiloppgaven: «Huff, de drømmene! Jeg kan ikke få fred for dem ei natt», tenkte jeg da jeg vakna. Det skulle ha vært sant alt det en drømmer. Ja, da hadde det blitt mye moro. I natt drømte jeg at jeg var i Stiklestad kirke og hadde stilprøve. Det var ikke nok at læreren og presten var der. Men tenk selveste kong Haakon! Han hadde flyggi over Tyskland. Så syntes han at han kunne fare til Norge med det samme og se hvorledes vi hadde det. «Det var et lykketreff», sa han da han fikk høre at vi hadde stilprøve. Jeg var så nervøs at jeg skalv over hele kroppen. - Vi fikk da høre stil oppgåva og begynte å skrive. Med ett for presten opp og sa: «Vi må synge Gud sign vår konge god!» Vi begynte å skrive. Vi skreiv og skreiv, men ble aldri ferdig. Kongen gikk rundt og så på oss. Han snakka med oss alle og sa: «Vær nordmann!» Til slutt sa kongen: «Nå må jeg nok fare tilbake til England». Vi var meget imot at han skulle reise. Vi sa adjø til ham og bad ham hilse familien sin. «Jeg kommer snart tilbake!» Ropte han. «Gud være med deg» sa presten. Vi stod og så etter han, til vi ikke så ham noe mer. «Vi skriv ikke mer», sa presten, «vi synger heller om kongen og fedrelandet». «Å for en deilig drøm», sa jeg da jeg vakna. Enn om det hadde vært sant!»
---- 269 Krig ---- Begrepet motstand femnet vidt. Foruten det som kommer inn under kjente begreper som etterretning, kurertjeneste, organisert flyktninge transport, propaganda og milorggrupperinger, var spektret av aktiv motstand stort. Mye av det som skjedde var spontane handlinger ut fra gitte situasjoner eller oppdrag utenfra. Holdningskampanjen var uten tvil den viktigste formen for aktiv motstand. Uredde, frittalende personer, som åpenlyst la for dagen en kompromissløs holdning overfor okkupantene og nazistene, spilte i denne sammenheng en viktig rolle. På tross av inndragning og forbud mot å ha radio, var det adskillige radio mottakere i bruk for lytting på de norske sendingene fra London. Radiolyttere som forsto betydningen av og tore ta risikoen ved å spre nyhetene betydde mye for holdningen blant folket. På dette området oppsto det også grupperinger. Det var knapt noen i bygda som ikke på en eller annen måte hadde tilgang på slike nyheter. Syforeninger, kortlag 0.1. kunne være rene nyhetssentralene. Spredning av falske nyheter og rykter som gikk i disfavør av fienden og nazistene, var også med på å holde motstandsviljen oppe. Flyktninger og flyktningtransporter er behandlet på annet sted. Men det er mange enkelttilfeller som ikke er tatt med, hvor det ble gitt hjelp til flykninger på forskjellige vis, transport, husrom, mat, klær, ski m.m. Mange var villige til å ta en risiko i gitte tilfeller. Det motsatte forekom også, folk som var gode jøssinger helt til det ble spørsmål om å yte noe. Når det gjelder framveksten av organisert motstand, er en på usikker grunn. Bortsett fra spontane handlinger, mest av demonstrativ karakter, ser det ut som etterretningstjeneste var det første som kom i gang i organiserte former. I denne forbindelse sto personer som lensmann Jon Suul, Arne Suul og Arnt S. Bakken, sentralt. Daværende distriktlege Thor Hegbom kom også tidlig med i illegal virksomhet. Det samme gjelder tollbestyrer Bjørn Rygg. I begynnelsen ser det ut som det var mer enkeltpersoner enn grupper som motarbeidet tyskerne og NS, at det skjedde sånn smått om senn. Kontakter ble knyttet gjennom bekjentskaper, slektskap eller ut fra anbe faling. De som er nevnt hadde egne kontakter utad, eller rettere sagt, de var engasjert som kontakter i Verdal. Snart ble det behov for kontakter lengre oppe i bygda. Ola J. Haugan kom med som medarbeider for Morten Aamo. I Helgådalen ble det snart en egen gruppe omkring Haugan. Green-karene, Sverre M. Kåre og Magne, var kjernen ien gruppe i denne del av bygda, bl.a. som kontakter for Anders By. Noe lignende var det ved Ulvilla, med John Kluken, Ingvald Flyum og Magne Berg. 1 dette området må nevnes John Holmli, som tidlig ble en av kontaktene til Arne Suul. Holmli utmerket seg allerede under felttoget i
---- 270 Krig ---- 1940 og var en av få som ble dekorert med krigsmedaljen. Han arbeidet illegalt under hele krigen. Ingvald Suul ble svært tidlig engasjert i illegal virksomhet. Han og noen kamerater fulgte nesten hakk i hel med de tyske troppene da de rykket nordover i fylket, for å samle våpen som de allierte hadde etter latt seg. De var i den sammenheng helt til Namsos. Drivkrafta var trua på at dette ville det bli bruk for. Det var nesten et lite arsenal det han gjemte unna ovenpå himlingen over lensmannskontoret. Dette lå der uoppdaget under hele krigen. John Holmli — dekorert med krigsmedaljen. Ingvald Suul som ung lensmanns betjent under krigen. Ingvald ble arrestert i juni 1943 og ingen andre, utenom hans brødre, Oddmund og Torgeir, visste om skjulestedet. Det var alvorlige ting Gestapo anklaget Ingvald for. Verst var kanskje at han overfor tyskerne hadde gitt inntrykk av at de kunne stole på ham. Han hadde utstrakt adgang til tyske forlegninger. Etter arre stasjonen ble han tatt under lange og harde forhør, enecelle, juling og tortur. Etter seks måneder på Vollan og tre måneder på Falstad, ble Ingvald Suul, sammen med ca. hundre andre Falstadfanger, ført ombord i transportskipet «ALKAID» som fraktet ca. 500 norske fanger til Nord-Norge, til straffangeleiren på Bardufoss. Forøvrig vises til: «Krigstiden 1940-45 slik jeg opplevde den - Et fotoalbum av Ingvald Suul». (Ascheoug 1982). (Ascheoug 1982).
---- 271 Krig ---- Kommunistpartiet forbudt — Organisasjonen under jorda Den 15. august 1940 slo tyskerne til mot Norges kommunistiske parti. Partiet ble oppløst og forbudt. I femtida, om morgenen 16. august, ble boligene til ledende partimedlemmer i Verdal omringet av tungt bevep net tysk politi, med en lokal NS-politimann som kjentmann og assistent. Partiets eiendeler og arkiv ble beslaglagt, men ingen arrestert. Det skulle komme senere. Senere ble også andre politiske partier forbudt, unntatt Nasjonal samling. Etter aksjonene gikk Norges kommunistiske parti under jorda. Men tross senere aksjoner, opprullinger og mange arrestasjoner, klarte partiet å holde partiapparatet inntakt under hele krigen. Spesielt kom partiet i søkelyset hos det tyske politiet og norske nazimyndigheter etter at Hitler angrep Sovjet i juni 1941. Også i Verdal var partiet inntakt under hele krigen, men opphørte som egen illegal gruppering i mot standskampen i 1943. På landsbasis oppsto det dessverre et markert motsetningsforhold mellom kommunistenes motstandsorganisajon og heimefronten forøvrig. Dette ga seg utslag i flere uheldige forhold bl. a. en del gjensidige angrep i svensk presse, noe som ikke var med på å styrke landets omdømme. Ifølge partiets egen beretning, organiserte kommunistpartiet i Verdal sine første illegale grupper på nyåret 1941. Gruppene var på 3-5 pers oner, med en formann som leder, og det var ikke bare partimedlemmer som var med i gruppene. Gruppeformennene utgjorde partistyret. Snart ble det tatt kontakt med andre grupperinger, som imidlertid ikke ante noe om at det sto en partiorganisasjon bak. Denne strømlinjede organis asjonsformen var imidlertid ikke det beste i illegalt arbeide. Det ble for mange som visste om hverandre, og da enkelte, til sin forskrekkelse, fikk høre igjen saker og ting nærmest på gata, trakk de seg unna videre samarbeid. Helt slutt på kontakten ble det ikke, men samarbeidet fore gikk kanskje noe mere på avstand. Fra høsten 1943, da Trondheimsseksjonen i kommunistenes landsom fattende organisasjon, nærmest brøt sammen som følge av infiltrasjon og opprulling, ble også det lokale kommunistpartiets forbindelser utad brutt og ble ikke gjennopprettet så lenge krigen varte. Fra da av kan sies at det i Verdal var enhetlig heimefront, hvor politisk tilhørighet ikke spilte noen rolle. Begge parter kjempet mot samme fiende. Det er dissens om fra hvilket tidspunkt kommunistene ble med i kampen mot de tyske okkupantene. Etter de fleste historikeres oppfatning skjedde ikke dette før etter 21. juni 1941. Dette er kanskje rett. På den
---- 272 Krig ---- annen side må man være oppmerksom på at nazismen hele tida var kommunistenes hovedfiende, og at partiet ikke gav opp om det ble er- Tdært forbudt i august 1940. De hevdet bl. a. at vestmaktenes krig mot Hitler var krig mellom imperialister, noe som var arbeiderklassen uved kommende. Sommeren 1941 hadde kommunistpartiet i Verdal besøk av sentral komitemedlem, senere stortingsmann, Emil Løvlien. Fra da av ble kon taktene utad fastere med et nærmere samarbeid med tilsvarende grupper i Trondheim. Illegale aviser begynte å komme og ble distribuert gjennom gruppene. Lite ante de at Trondheimsorganisasjonen var til de grader infiltrert av Henry Rinnan, at han nærmest dirigerte det hele. Han opptrådte under navnet Fiskvik, sjømann, patriot og bror til lokal politikeren Arne Fiskvik i Verdal, et navn som hadde tillit innen krets ene i Trondheim. En gang verdalingene ventet en forsendelse aviser, kom Gestapo i stedet for avispakken. 1 dette tilfellet var avisene stensilert på hybelen til Rinnan, i samarbeid med patrioter i Trondheim. Rinnan fikk det som han ville, han skulle bringe avisene til Verdal. I stedet kjørte han direkte til Gestapos hovedkvarter, Misjonshotellet, med avispakkene. Følgen ble en større opprulling av kommunistiske motstandsgrupper i Trøndelag. Sist i september 1941 ble i alt 64 partimedlemmer arrestert, deriblandt verdalingene Rolf Nevermo, Hans Øvre og Arne Fiskvik. Oddvar Nestvold, som oppholdt seg i Sauda, ble arrestert under samme aksjon. Øvre ble løslatt etter bare ei uke på Vollan og Fiskvik etter ca. en måneds opphold. Senere kan en ikke se at de to var i søkelyset eller aktivt med i motstandsarbeidet. Nevermo og Nestvold var blant de første som fikk opphold på Falstad, noe som er omtalt på annen plass. Hos Gestapo hadde denne aksjonen betegnelsen «Kommunist 1» og var i virkeligheten Rinnans «svenneprøve» som angiver. Arrestasjonene av de tre verdalingene var imidlertid ingen opprulling av partiets motstandsarbeide. Kring årsskiftet 1942/43 ble det holdt konferanser med de øvrige gruppene i Verdal i forbindelse med forsøk på etablering av milorg grupper. Arbeidet hittil hadde, foruten distribusjon av illegale skrifter, bestått av innsamling av penger og matvarer til familier i Trøndelag hvor forsørgeren satt i fangenskap. Spredning av nyheter, fra de norske sendingene fra London ble også satt i system. Tilgangen på illegale skrifter og aviser fortsatte også. I motsetning til den første perioden, da materiellet for det meste ble bragt til Verdal direkte fra Trondheim, gikk man over på kurersystemet. En del av materiellet kom med toget hvor togpersonellet sto for kurertjenesten, men det meste hentet Oskar Øwre i Levanger hos Eilif Solheim.
---- 273 Krig ---- Her må imidlertid innskytes, at ganske mye illegalt skriftlig materiell tilfløt bygda fra Sverige, bragt inn i landet av Sigmund Eriksson i Sand vika, mens broren, Magnus Eriksson, besørget transporten videre til mottaker på Øra, som i de fleste tilfeller var Arne Suul. Både over Skalstugan og Melen kom det slikt materiell. Det er imidlertid uklart hvordan dette ble distribuert og nyttet i mot standsarbeidet. I denne tida ble kommunistpartiet ledet av Sverre Vestvik. På nyåret 1943 var det en ny arrestasjonsbølge i Trondheim og da Vestvik hadde hatt forbindelse med flere av de arresterte, ble det besluttet at han skulle gå i dekning i et på forhand innredet rom under uthuset hos Lillesand. I april fant man det tryggest at Vestvik reiste til Sverige Sverre Vestvik. Ivar Lillesand. Det var den såkalte Wærdahlgruppa i Trondheim som i denne tida hadde ei forlenget arm i Verdal med Oskar Øvre som kontakt. Flere av medlemmene i denne gruppa var gamle venner av Øvre gjennom av holdsarbeidet i NGU i 1930-åra. Men også denne trondheimsorganisasjonen var sterk kompromittert ved storangiveren Karl Adding. Han var av halvt jødisk opprinnelse, delvis invalid, men likevel årsak til at mange patrioter, norske og jugoslaviske havnet på retterstedet. Han var til og med utgiver av ei illegal avis. Adding var under krigen, før han døde på uforklarlig måte på et syke hus, flere ganger i Verdal, bl. a. i Vera med flykninger som han hjalp til Sverige for å skaffe seg tillit i heimefrontkretser, eller for å plante provokatører i Sverige.
---- 274 Krig ---- Høsten 1943 ble Wærdahlgruppa fullstenig opprullet, noe som også førte til at Oskar Øwre ble arrestert. Ti av medlemmene ble dømt til døden. Flere av dem halvdøde på forhand etter ukelang tortur. Oskar Øwre, Eilif Solheim og en del andre ble sendt til konsentra sjonsleir i Tyskland. Heller ikke denne affæren førte til videre opprulling av organiserte motstandskretser i Verdal. Noen arrestasjoner ble med jevne mellom rom foretatt under hele okkupasjonstida, men det skyldes for det meste enkeltepisoder, angiveri på grunn av mistanke, gisseltaking m.v. Men kommunistpartiets forbindelser utad var brutt og ble ikke gjen opprettet så lenge krigen varte. Da Sverre Vestvik måtte stikke av, overtok Ivar Lillesand ledelsen av partiet. Han var en av de mest aktive motstandsmenn under krigen, men motstandsarbeidet og partiarbeidet ble holdt adskilt. Milorg Milorg er forkortelse for militærorganisasjon. I Trøndelag ble det etablert milorggrupper flere steder som skulle være støttepunkter for allierte avdelinger ved en eventuell invasjon. I 1941/42 hadde britene seriøse planer om invasjon på kysten av Trøndelag og Nordland. Da ble det smuglet inn ca. hundre tonn våpen som skulle være til norske kampgrupper. Depoter ble lagt opp flere steder. I Hopla i Åsen ble det lagt opp depot som skulle forsyne milorg grupper på Innherred, nærmere bestemt hos Martin Håpet. Også i Verdal ble det gjort forberedelser for etablering av milorggrupper. Det ble imidlertid bare med forberedelser. Ut på forsommeren 1943 ble britenes planer om invasjon i Norge stilt i bero. De allierte valgte å sette kreftene inn sør i Europa. Under invasjonsforberedelsene ble det også lagt press på den svenske regjeringen for bl.a. gjennommarsj av tropper. Dette førte bl.a. til at tyskerne i Verdal etablerte skjerpet beredskap østover våren og sommeren 1942. Organisasjonen LARK, i Trondheim, sto bak etablering av milorggrupper flere steder utover distriktene. Høsten 1942 tok organis asjonen initiativ for etablering av slike grupper i Verdal. Ola Ahlgren var en av hovedkontaktene. Hans forbindelse med LARK var via Otto Hansen, fra Vikhamar. I november skulle Ahlgrens gruppe i Verdal forsynes med våpen, i første omgang med et Stengun treningssett for å lære opp mannskaper med. Dette måtte hentes i Hopla og Ahlgren inviterte Alf Dahling med på sykkeltur til Åsen. Da de nærmet seg Hopla fikk ikke Dahling lov til å være med lenger, men måtte stå igjen og holde utkikk.
---- 275 Krig ---- Litt lenger framme møtte Ahlgren en mann og av denne fikk han ut styret han skulle hente. På tilbaketuren gikk alt greit til de kom på Verdalsbrua. For sent opp daget de at tyskerne, mens de var borte, hadde satt ut vakter på østre ende av brua og som kontrollerte trafikken. De kunne ikke vende om, for det ville straks ha vakt mistanke. Å forsøke å passere vakten med et innpakket våpen var for risikabelt. Eneste mulighet var å få lempet pakken på elva så übemerket som mulig, hvilket lykkes, og det var farvel med det verdifulle utstyret. Dette var nok eneste gangen, under hele krigen, at det ble gjort realistisk forsøk på vepning av milorgmann skaper i Verdal. Omtrent på samme tid kom en kurer til Verdal, angivelig en løytnant. Kureren kom i kontakt med kommunistenes gruppe som på sin side tok kontakt med øvrige grupper gjennom tidligere kanaler. Dette resulterte i et møte hos Einar Indahl hvor, foruten kureren, Arne Suul, Sverre Vest vik, Ivar Lillesand og Georg Øvre var tilstede. Oppdraget til kureren var etablering av sanitetsgrupper som kunne bi stå eventuelle invasjonsstyrker. Kureren skulle komme igjen når arbeidet var kommet i gang. De så imidlertid aldri noe mere til ham. Det er vel trolig at dette også var et initiativ fra LARK. Denne organisasjon en ble nemlig like etter rystet inntil grunnvollene av opprulling. Mange ble arrestert og flere av kjernen i organisasjonen måtte dra i utlendighet. Arbeidet med opprettelse av sanitetsgrupper gikk imidlertid sin gang. Problemet var mangel på personer som hadde kunnskaper i slikt. Gjennom fagforeningenes fellesstyre ble gjort henvendelse til den lokale sjefen for det sivile luftvern, som var det identisk med NS-kulturleder i bygda. Han ble faktisk begeistret over initiativet fra fagforeningene. Det ble igangsatt førstehjelpkurs og heimefronten fikk med sine folk på kurset. NS-ordføreren bevilget til og med penger av kommunekassa til dekning av kursutgiftene. De skulle bare ha visst hvem som sto bak dette! Nazistene hadde kneblet det frie kulturlivet, og de sto nærmest makt esløse for å få igang kulturaktiviteter på deres premisser, derfor var det med en viss stolthet at kulturlederen i Verdal kunne melde til fylkes føreren om vellykket førstehjelpskurs på Verdalsøra. Utover vinteren og våren 1943 ble det også gjort forberedelser for å møte en eventuell invasjon. 81. a. ble det lagt opp verktøy og diverse byggematerialer på betryggende sted, og det ble utpekt folk som skulle ha til oppgave å reparere bruer, bygge forskansninger m.v. Med andre ord en slags pionertjeneste. Vinteren 1942 ble det plantet et rykte om at et fremmed fly hadde vært nede på Leksdalsvatnet. Dette for å avlede oppmerksomheten fra et britisk fly som slapp fra seg noe på Guddingsvatnet. Verdalsboka— 18
---- 276 Krig ---- Ola A hl gren. AlfDahling. Einar Indahl. Sentral person i heimefronten.
---- 277 Krig ---- Ryktemakeriet var eneste befatning heimefronten i Verdal hadde med dette å gjøre. Etter nokså intense milorgforberedelser høsten og vinteren 1942/43 ble planene etter hvert lagt på is. Impulsene utenfra uteble. Sverre Fikse og Ola Ahlgren, som begge hadde tilknytting til LARK, hadde mattet flykte til Sverige. Sverre Vestvik, som var leder for kommunistenes gruppe, måtte emigrere samme vegen, og i juni ble Ingvald Suul arre stert. Dette var ting som gjorde at 1943 stort sett ble ei laber tid i mot standsarbeidet. Dertil hadde britene gått bort fra planene om invasjon i Norge, og den norske Londonregjeringa påla heimefronten en passiv holdning. Etter de alliertes landgang i Nordmandie, 6. juni 1944, tillot reg jeringa at Milorg ble mere aktiv igjen, og pånytt kom det inn til heime fronten betydelige mengder våpen og ammunisjon, både som flyslipp og smuglet inn fra Sverige. Til Verdal kom det imidlertid ingen slike forsyninger, og seiv om det ble gjort forberedelser til lokale milorggrupper, ble det lite konkret på grunn av mangel på utstyr. Under slike forhold hadde det heller ingen hensikt å ta risikoen med å forsøke å rekruttere flere mannskaper. I 1944 og vinteren 1945 kom det flere signaler om at det kunne ventes forsyninger til heimefronten i Verdal. Kanskje var det misforståelser og blindalarmer. Flere var imidlertid på leting etter slipp. Først ute var vel Olav Sagvold og John Haugan, som fikk beskjed fra John Holmli om at de måtte dra til fjells. Det aktuelle området var Glupen i Juldalen. Men de fant ingen ting. Også Glupen i Skjækerdalen ble undersøkt. Glupen i Juldalen var på nytt aktuell i januar/februar 1945. Ingvald Tronsmo fikk da i oppgave å holde oppsikt med området, men heller ikke da skjedde det noen ting. Senhøstes 1944 var Anders By og Arne Ward på leting i Malsådalen i retning Hardbakken. All denne aktiviteten var på grunn av meldinger som var mottatt. Men heimefronten i Verdal mottok aldri særmelding eller bestemt dato for slipp og det ble heller ikke rekognosert eller gjort konkrete forberedelser for eventuell droppeplass fra fly. I april 1945 var det imidlertid alvor. Da skulle det komme våpentran sport fra Sverige og mottaket skulle skje på Stor-Vukuvolden i Tverå dalen. Tre dager etter at siste av tre særmeldinger var kommet på radioen fra London, skulle transporten komme. De tre særmeldingene:«Kuling på kysten», «Storm på kysten» og «Orkan på kysten», var blant det som ble lest opp i radio, men i siste liten kom det kjelker i vegen på grunn av arrestasjonene i Verdal. Ved påsketider i 1945 var Sverre Fikse og Torgeir Suul sendt inn fra Sverige for å etablere ei transportrute til Verdal. De overnattet på høy
---- 278 Krig ---- lemmen på gården Varslott i Volden, og ifølge Fikse gjalt det bl.a. å engasjere hestetransporter. Mens de oppholdt seg i Volden kom Arne Skoknes med ilbud om at de skulle avslutte oppdraget og returnere til Sverige. Det er nærliggende å tro at dette var forberedelser for inn smugling av våpen til heimefronten i Verdal, en oppfatning også Sverre Fikse hadde. Noen forklaring på kontraordren hadde han ikke. Kansje hadde ansvarlige ved legasjonen i Stocholm fått mistanke om at heime fronten i Verdal var infiltrert ved en eller annen negativ kontakt. Om stendigheter omkring opprullinga, helt på slutten av krigen, kan tyde på at en eventuell slik mistanke var berettiget. Like før frigjøringa, våren 1945, ble det droppet et betydelig flyslipp på Bellingtjønna i Lakadalen. Mottakere var de to etterretningsagentene Morten Koldaas og Håkon Utvik fra Steinkjer. Siste krigsvinteren opererte de to i dette fjellområdet med en radio sender. Etter hva en har fått opplyst, var dette slippet til etterrettnings tjenesten på Innherred og trolig var noe også tiltenkt verdalingene. På det tidspunktet var heimefronten i Verdal fullstendig satt ut av spill på grunnav opprulling. Mesteparten av dette utstyret ble bragt til Steinkjer i frigjørings dagene og sommeren 1945. Men noe ble igjen i depoet som var lagt opp ute i terrenget og mer eller mindre glemt i nesten 40 år.
En del av våpenfunnet i Lakadalen
---- 279 Krig ---- Under rypejakta 1984 ble det helt tilfeldig funnet av to jegere, John Åge Johnsen og Dagfinn Hynne. De varslet politiet om funnet. Politiet kontaktet Motstandsgruppen 1940 - 45 (heimefronten) som senere på hosten, med hjelp fra Forsvaret og etter omfattende forberedelser, sørget for at resten av depoet ble hentet. Omtrent samtidig med flyslippet i Lakadalen, kom det en våpen sending fra Sverige til Grønningstugu ved Verdals-Grønningen. Dette ble hentet på selve frigjøringsdagen av motstandsfolk fra Meråker. Johannes Fostad, fra Skogn, oppholdt seg også ved Grønningen. Han ventet våpenforsyning luftvegen og droppeplass var klargjort sør for Grønningen. Men da freden var et faktum, kom heller ikke dette. Kanskje var det en skuffelse for noen av heimefrontfolka i Verdal at det ikke ble noen våpenforsyninger, og under den oppgaven som heime fronten hadde like etter fredsslutningen, var det nærmest en prekær våpenmangel. Da hadde de mest bare bortgjemte kragere å ty til. Men i ettertid må en nok være glad for at det gikk som det gjorde. Flere steder i Trøndelag kostet våpensmuglinga både liv og helse. Store ofre som kanskje var forgjeves. Mye av dette ble en spart for i Verdal. Det som heimefronten i Verdal i første omgang tok sikte på, om det skulle komme våpen, var å ruste opp flyktninglosene til milorgmann skaper og det samme med propagandagruppa. De som var engasjert i etterretningstjenesten ble også stilt i utsikt at det snart skulle bli «handfenn» å få. Den eneste konkrete milorggrupperingen en har registrert i Verdal, var en liten gruppe på fire mann i Inndalen, under ledelse av Eivind Stubbe. Høsten 1944 fikk han oppfordring om å forsøke å få til en gruppe. John Molden og Ingvar Stubbe, som ikke var ukjent med ille galt arbeide, var straks klare for å bli med. Tre mann var imidlertid i minste laget, men da Eivind Stubbe skulle forsøke å få med flere, fikk han avslag allerede på første henvendelse, noe som var en alvorlig på minning om hvor farlig dette var. Han hadde vel mest lyst til å droppe hele greia, ikke fordi han mistenkte vedkommende for å slarve, men skulle det bli flere ville det bli uholdbart. Han dristet seg likevel til å kontakte Johannes Skansen, og han var mere modig. Eivind og Johannes arbeidet sammen med tømmerhugging. En dag mens de rastet pratet de om krigen, tyskerne og nazistene. Holdningen som Johannes la for dagen gjorde at Eivind dristet seg frampå med en forsiktig forespørsel om han ville være med i en gruppe i Inndalen. Det ble stille ei lang stund. Johannes satt bare og så rett fram for seg. Omsider kom det: «De denne e styggeli fale» - Ny pause - «Men live mett e itj meir val einn andres, æ bli me». Femtemann, Oddmund Stensmo, ble med i sluttfasen. Unnalurte kragere var utrustninga til gruppen i Inndalen.
---- 280 Krig ---- Milorggruppen i lundalen på patruljeoppdrag i fjellområdene. F.v.: Ingvar Stubbe, Eivind Stubbe, Johannes Skansen, Oddmund Stensmo og Jon Molden. I mars 1945 rømte Einar Skjørholm og to andre AT-gutter fra leiren på Okkenhaug. De var inspirert av oppfordringene fra Londom om å slutte seg til heimefronten. De klarte virkelig å komme i kontakt med heimefronten i Verdal. Men «Gutta på skauen», som de hadde hørt om, eksisterte ikke her. Eneste tilbudet heimefronten hadde til dem var hjelp til å flykte til Sverige og de tre hadde ikke noe valg i den situasjonen de var i. De var de siste som ble transportert etter den såkalte milorgruta. Hvem var sjefen ? I frigjøringsdagene sto Arne Suul fram som sjef for heimefronten i Verdal. Dette til overraskelse for mange. Det var vel få utenforstående, kanskje ingen, som mistenkte kontoristen på E-verket for å inneha noen slik funksjon. Han som til daglig gikk med brun skjorte og svart slips, slik som hirden. Arne Suul så heller ikke på seg seiv som noen sjef for den illegale organisasjonen, hvis en kan nytte en slik betegnelse. Det var nemlig ingen pyramidelignende oppbygging. At noen så på seg seiv som «småsjefer», var nok riktig i flere høve, og et bevis på ansvarsfølelse for oppdraga de fikk. Tross iherdige forsøk, i ettertid, på å rulle opp heimefronten i Verdal, må innrømmes at en på ingen måte har klart å komme til bunns i dette.
---- 281 Krig ---- Arne Suul har presisert at han ikke på noe tidspunkt under krigen ble pålagt noen sjefsfunksjon for det illegale arbeidet i Verdal. Sikkert er det imidlertid, han trakk i trådene, eller hadde en finger med i det meste av det som foregikk på den illegale fronten, og var således den som naturlig pekte seg ut som sjef da spørsmålet ble aktuelt. I februar 1945 ble det holdt et møte i det «hemmelige hovedkvarteret» hos Ivar Lillesand. Hos de som møtte der, var det ingen tvil om hvem som var sjefen. Arne Suul hadde innkalt til møtet, han ledet forhand lingene. De han hadde bedt om å møte var Ivar Lillesand, Anders By og Arne Ward. På dette tidspunktet var det forlengst klart at Tyskland kom til å tape krigen. Det store spørsmålet var: Hvordan ville dette skje i Norge? I alle tilfeller ville heimefronten bli pålagt viktige oppgåver. Overgang til demokrati ville bety omfattende omveltninger også i den kommunale forvaltningen. Nazister som «nyordningen» hadde plassert i ledende stillinger måtte vekk og på møtet ble bl.a. bestemt at kommunestyret, som nazistene hadde avsatt, skulle tre i funksjon straks tyskerne kapitu lerte. Den 8. mai, da freden ble proklamert, satt mesteparten av heime fronten som fanger på Falstad og Vollan. I den uryddige situasjonen som da rådde, var det en alminnelig oppfatning, også i heimefrontkrets er, at daværende lensmann i Verdal, Amund Bråthen, nazist og stapomann, var heimefrontens leder i bygda. Ut på dagen den 8. mai, ble de arresterte verdalingene på Falstad og Vollan sluppet fri og heimefronten skulle tre i funksjon. Først da ble sjefsspørsmålet påtrengende og et offentlig anliggende, da rapport måtte sendes til sjefen for Nord-Trøndelag heimefrontavsnitt. Ledelsen Arne Suul. Anders By.
---- 282 Krig ---- konstituerte seg da med Arne Suul som sjef, Anders By som adjutant og Ivar Lillesand ble nestleder. Denne løsningen var det forøvrig full enighet om på daværende tidspunkt. I den vanskelige tida som fulgte var Arne Suul en sterk og dyktig leder for det sikrings- og oppryddingsarbeide som var nødvendig. Distriktslegen Daværende distrikslege i Verdal, Thor B. Hegbom, motarbeidet tyskerne og NS på en dristig og omfattende måte under så åsi hele krigstida. Kanskje vel dristig, for det var nesten en ålmenn oppfatning at Hegbom drev med illegale saker. Ledende nazister i bygda var mildt sagt forbannet på distriktslegen for den måten han motarbeidet dem på. Ikke minst var dette tilfelle med «bauleiteren» på flyplassen på Fætten, for når folk var tvangsutskrevet til å arbeide på flyplassen, eller andre tyske anlegg, så ble det ofte til at Hegbom sykmeldte dem, eller skrev ut legeattest slik at de kom seg unna tvangsutskrivinga. Mange oppsøkte ham for å få attest for å slippe arbeidstjenesten, og Hegbom ga hjelp så langt han torde. Det var imidlertid en annen lege som hadde kontroll en, og han kunne friskmelde de Hegbom hadde sjukmeldt. Dette gjorde at han fikk tildels dårlig ry på seg, samt at mange hadde en tendens til å skryte av at de hadde klart å lure seg unna ved hjelp av Hegbom. Dette syntes han var litt bittert, og han hadde ikke så lite übehageligheter i sin legegjerning på grunn av dette. Übehagelig syntes han også det var at tyskerne og nazistene til tider viet ham litt for påtrengende inter esse. En gang da han følte seg ekstra utrygg, inviterte han en av de høy ere offiserene på ortskommandan turet heim til seg og gjorde litt stas på ham. Dette lot han komme ut, for på den måten å avlede noe av oppmerksomheten mot seg. Da Hegbom ble arrestert i april 1945, var det først og fremst fordi nazist ene trodde han var sjefen for heime fronten i Verdal. Hegbom var en ivrig radiolytter under krigen og hadde kontakter flere steder utover bygda hvor han kunne stikke innom for å høre ny hetene og meldingene fra London. Distriktslege Thor Hegbom. Senere fikk han en spesialbygd radio med kurer, fra Sverige
---- 283 Krig ---- Mest kjent er nok Hegboms innsats med å hjelpe flyktninger. I løpet av krigen var det mange som kom seg unna ved hans hjelp. Foruten at han seiv fraktet flyktninger, organiserte han, eller var mellommann, for mange transporter. Til å begynne med tok han med flyktninger når han kjørte oppover dalen i sykebesøk, eller han ga uttrykk for at dette var årsaken. Men bensinrasjonene var knappe, og krympet snart inn til så å si intet, seiv for distriktslegen. Andre transportører ble derfor engasjert, i første omgang Bjarne Valstad, senere var det vel mest Ingemann Liff og Erling Walum. Petter Balhald og kanskje andre også, som en ikke kjenner til, ble implisert i denne farlige trafikken som Hegbom drev. Det hendte, kanskje nokså ofte, at han dirigerte flyktninger inn på de eksisterende flyktningerutene. De fleste av flyktningelosene opp over dalen, kan fortelle at de tok mot flyktninger som var sendt av Hegbom. Det var motstandsgrupper både i Trondheim og i andre distrikter som hadde Hegbom som kontakt for å få unna folk som var i faresonen. Hegbom var seiv i faresonen, mer enn han ante. Sommeren 1943 ble det gjort framstøt fra provokatører for å lure ham til å bli negativ kontakt i Rinnans skumle virksomhet. Han fikk besøk av en dame, som kalte seg frøken Andersen. Hun hadde med brev f ra en mann ved navn Haugan. I brevet sto det at frøken Andersen var med i en illegal organisasjon som Haugan var sjef for, og Hegbom ble i brevet anmodet om å etablere ei flyktningerute til Sverige over Verdal, noe Hegbom sa seg villig til når det ble aktuelt. Det gikk nesten et år uten at noe skjedde. Da kom det en fremmed mann, en herr Odde, som refererte til frøken Andersen og brevet fra Haugan. Odde fortalte at han tilhørte samme organisasjon og spurte om Hegbom var villig til å hjelpe studenter over til Sverige, og Hegbom sa seg igjen villig. Månedene gikk og intet skjedde denne gangen heller. Utpå høsten 1944 kom Odde tilbake og nå var det spørsmål om Hegbom kunne sette seg i spissen for en organisasjon som skulle hjelpe studenter. Hegbom sendte bud på Morten Aamo som var adskillig engasjert i illegalt arbeide og han hadde kjennskap til Milorggruppa. De hadde fått stor tillit til Odde, og sammen ble de tre enige om å starte en flyktningeorganisasjon. Det kom aldri noen flyktninger fra denne kanten til Hegbom, og bra var nok det, for her var det nære på at hele heimefronten i Verdal kunne ha blitt rullet opp allerede høsten 1944.
---- 284 Krig ---- LÆRERFRONTEN Kampen om skolen — Kampen mot ungdomstjenesten Nasjonal Samling så det som oppgave å omskolere Norge til et nazistisk samfunn, og de kastet ganske snart sine øyne på skoleung dommen. Heimene sto utenfor deres kontroll, men skolene så de det som maktpåliggende å få kontroll over, etter mønster fra Hitlers Tyskland. Lærerne skulle, helt fra småskolen, påvirke barna slik at de ble opp dratt i nazistisk ånd og lære. Barne- og ungdomsorganisasjonene var det andre viktige fundamentet i det nazistiske oppdragersystemet. Etter at administrasjonsrådet ble avsatt og Terbowen holdt sin tale 25. september 1940, hvor han avsatte Kongen og regjeringa, og slo fast at eneste veg til gjenvinning av vår tapte frihet var gjennom NS og Quisling, økte presset på skolen betraktelig. Nazistene så denne datoen som D-dag for å sette i gang revolusjonsbetonte metoder for å nazifisere landet. En rekke steder sto hirden for stygge overgrep, hvor både lærere og elever ble utsatt for nedverdigende behandling. Det gikk så vidt at tyskerne til slutt grep inn for å dempe den farlige uroa som tok til å gripe om seg. Den 20. november sendte kirkedepartementet ut et rundskriv til alle lærere, hvor det ble forlangt aktiv holdning fra lærernes side til den nye tid, med plikt til å gi den enkelte elev den rette forståelse for tida en var oppe i. Rundskrivet sluttet med krav om å undertegne en erklæring og med henvisning til at offentlige tjenestemenn som ikke med hele sin kraft ville medvirke til den politiske nyordning kunne avskjediges. Forlangende i rundskrivet og erklæringen var så godt som innmelding i NS. I lærerorganisasjonene hadde de imidlertid fått organisert mot standen. Det ble svart med ei moterklæring, som ble sendt lærerne utover hele landet: «I anledning av den mottatte henvendelse erklærer jeg herved at jeg vil være tro mot mitt lærerkall og min samvittighet, og at jeg på grunnlag herav, heretter som hittil, følger de bestemmelser for mitt arbeide i stillingen som rettmessig blir gitt av mine overordnede.» Vinteren 1940/41 var en hard påkjenning for skolen og lærerne, samt for yrkesorganisasjonene. Unntakstilstanden i Oslo og dødsdommer over fagforeningsledere, ga dystre perspektiver for videre motstand.
---- 285 Krig ---- Lærerfronten ble imidlertid fastere, ca. 90 prosent av landets lærere holdt stand. Da statsakten foregikk på Akershus festning, 1. februar 1942, hadde Quisling to viktige lover ferdige til å settes ut i livet, seiv om de var datert noen dager senere, 5. februar. Nemlig Lov om nasjonal ungdoms tjeneste og Lov om Norges lærersamband. Paragraf 1 i loven om nasjonal ungdomstjeneste lød slik: «Enhver norsk gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjeneste begynner 1. januar det år tiårsalder fylles og opphører 31. desember det år attenårsalder nås.» Loven om Norsk lærersamband innebar pliktig medlemskap for alle lærere og dermed kollektivt medlemskap i NS, oppløsing av Norsk lærerlag, Norsk lærerinnelag, Norsk lektorlag m.v. På toppen av lærer sambandet tronet en «landsleder» som hadde myndighet til å ekskludere og avsette medlemmene fra deres stillinger. Ifølge loven skulle lærerne tvinges til å arbeide aktivt for ungdomstjenesten. I virkeligheten var lærerorganisasjonene overtatt av nazistene tidlig på 1941, ved at det var innsatt kommisariske NS-formenn, slik at arbeidet til lærerfronten i stor grad var gått «under jorda» da de to lovene kom. En nesten samlet norsk lærerstand svarte på lovene med å melde seg ut av sine lokallag og dermed også ut av sambandet. Nå bestemte Quisling seg for virkelig å gjøre opp med de gjenstridige lærerne, og for lærerne ble 1942 et år med stor påkjenning. Lærerfronten i Verdal Medregnet Bakketun ungdomsskole og den nyopprettede realskolen, var det høsten 1940 i alt 42 tilsatte lærere i Verdal. Av disse var det kun en som sviktet i kampen mot nazifiseringa av skolen. I viktige stillinger som skoleinspektør og formann i skolestyret, satt henholdsvis Pål Sandnes og Nikolai Hafstad, til de ble avsatt og forvist høsten 1942. Begge gode nordmenn med kompromissløs holdning til okkupasjons makta og Nasjonal Samling. Ivar Berg var formann i Verdal lærerlag, en uhyre viktig og sentral stilling i denne for skolen så vanskelige tid. Han mottok alle rundskriv og paroler fra den sentrale ledelse i lærerfronten og hadde ansvar for at innhold, retningslinjer og tilrådinger fra sentralledelsen kom til lærerne. Særlig etter at det var innsatt kommisariske formenn i lærerorganisa sjonene, og enda mere etter opprettelsen av Norges lærersamband, var denne oppgaven ikke så lite risikofylt. Det var illegal virksomhet som ved avsløring kunne ha ført til de alvorligste konsekvenser. Etter januar
---- 286 Krig ---- 1942 kom paroler og annet materiale fra sentralledelsen med kurerer. For Berg ble det da maktpåliggende å opptre forsiktig og ikke markere seg for åpenlyst, dette for å unngå å få mistanke rettet mot seg. For å få meldingene og parolene ut til de øvrige lærerne, nyttet han i stor grad budstikkesystemet. Presset på skolen tok til ganske tidlig også i Verdal. Noe av det første var forbud mot å synge kongesangen i skolen, forbud mot bilder av kongefamilien både på klasserom og lærerrom. Skolene fikk tilsendt NS-hovedorganet «Fritt Folk» og nærmest påbud om å abonnere på bladet, men da ingen av lærerne reagerte, ble skolestyret pålagt å betale abonnementet på bladet. Nazistisk undervisningsmateriale som kom, ble lagt til side. Ingen av verdalslærerne la to pinner i kors til fordel for den pliktige ungdomstjenesten. Et av de første rundskriv til lærerlaget, som bar bud om hva som skulle komme, var Innenriksdepartementets av 16. desember 1940, som inneholdt pålegg til alle i offentlig stilling om aktivt å arbeide for Nasjonal Samlings framgang o.s.v. Særlig er de to siste setningene i skrivet ganske typiske: «Den ringeste form for svikt blir betraktet som statsfiendtlig» og «Drastiske straffer vil heretter ramme enhver fiende av staten». Senere gikk det slag i slag med nye rundskriv fra NS-myndighetene, det var pålegg, forordninger og trusler. Lærerlaget var imidlertid effektivt. Moterklæringer fra Norges lærerlag, paroler m.v. ble promte gjort kjent for medlemmene, slik at det ble felles opptreden og fast front. Nazimyndighetene forsøkte med en så sjofel måte som anonymt kjedebrev for å slå sprekker i lærerfronten, om at motstand syntes nytteløs, at det bare kunne føre til strenge straffer og tortur. Den enkelte lærer ble straks anbefalt å sende telegrafisk tilslutning til lærer sambandet. Ingen av lærerne i Verdal gikk i denne lumske fella. Disiplinen var god og intet som kom utenom de faste kanaler ble tatt til følge. Utmelding av lærersambandet Etter at lærerorganisasj onene var avskaffet og erstattet med Norges lærersamband, ble også lærerne i Verdal tvangsorganisert i dette nye. De fikk tilsendt bladet «Den norske skole», samt nye retningslinjer for opplæring og oppdragelse etter nazistisk mønster. Bladet, som skulle være et fagblad, var i virkeligheten intet annet enn et propagandaskrift, og ble returnert, under påskudd av at de ikke var medlemmer i sambandet. Den 26. februar 1942, var medlemmene i Verdal lærerlag samla hos Peder Brønstad, for å ta stilling til den oppståtte situasjonen. På det
---- 287 Krig ---- Lærer Ivar Berg. Lærer Einar A. Larsen. tidspunktet var det inntrådt møteforbud, slik at dette var et illegalt møte. Det ble derfor ikke skrevet protokoll på ordinær måte, men på løst ark, som det imidlertid ikke har lykkes å oppspore. Lærerlagets protokoll har derfor ikke et eneste ord fra dette, kanskje det viktigste møtet i lagets historie. Møtet gjaldt først og fremst om man skulle følge parolen fra lærer frontens sentralledelse, om at den enkelte lærer skulle melde seg ut av lærerlaget, og dermed også lærersambandet. Saken ble selvsagt inn gående drøftet og konsekvensene for utmelding nøye vurdert. Samtlige frammøtte lærere gikk inn for utmelding, ingen hadde motforestillinger på møtet. Dagen etter tok utmeldingene til å strømme inn til formannen i lærer laget. Den første utmeldinga som kom var fra skoleinspektøren, Pål Sandnes, og i løpet av to dager var utmelding kommet fra samtlige, unntatt en, som det heller ikke kom noe fra. Noen dager senere ble det kjent at vedkommende lærer støttet den nye skolepolitikken. Han hadde deltatt på møtet uten å tone flagg. For formannen i lærerlaget var dette en kritisk situasjon. Han hadde innkalt til et ulovlig møte, ledet møtet og lagt fram parolen som hadde kommet med kurer. Men intet skjedde, noe vedkommende lærer tross alt fortjener en liten blomst for, men han sto tilbake alene som sambandslærer i Verdal.
---- 288 Krig ---- Pål Sandnes Hans Petter Figenschou Einar Musum A nders Spilde
---- 289 Krig ---- I tusenvis strømmet nå slike utmeldinger til Oslo, fra alle kanter av landet. Quisling ble rasende, og med tyskernes hjelp bestemte han seg for å gjøre opp med de gjenstridige lærerne. Alle lærere som ikke ville ta tilbake utmeldingene, skulle avsettes og fratas lønna, eller arresteres og settes i konsentrasjonsleir. Men en samlet lærerstand sto fast. Den nærmeste tida var opphetet og ladet. Den 18. mars fikk lensmannen i Verdal, fra statspolitiet, pålegg om telegrafisk å sende oppgave over lærere i Verdal. Den 19. mars kom det arrestordre på Einar A. Larsen og Hans P. Figenschou, som ble arrestert om morgenen den 20. mars og transportert til Falstad. Den 24. mars kom det telegrafisk arrestordre på Ola I. Mo, som og ble anholdt og sendt til Falstad. Arrestasjonsbølgen gikk over hele landet, ca. 1000 lærere ble arrestert i første omgang. Ca. halvparten ble sendt til Kirkenes på straffarbeid. De hadde en forferdelig tur med D/S Skjerstad. Om Falstadoppholdet har Ola I. Mo fortalt slik: Av dei ca. fem hundre fangane som den gongen var på Falstad, vart somme torturerte og lei vondt. Dette gjorde ikke opphaldet meir hyggeleg. Dessutan var leirsjefen en dum og innbilsk tysk sadist av verste sort. Og han gjekk i gang med sjokkbehandling av lærarane frå første dag. «De veit», sa han, «at arresterte Austlandslærarar no vert sende nordover med båten «Skjerstad» til slavearbeid på Kirkenes. Og vil ikkje de no underskrive ei lojalitetserklæring straks, så skal de sendes til kolgrubene i Polen, og der ifrå er det ingen av dykk som kjem levande heimatt.» Det var ikkje lett for fangane å vite om dette berre var skremmeskot eller fullt alvor. Tyskarane var truande til alt. Men lærarane tok vågnaden og nekta likevel, endå det gjekk hardt på nervane til mange, og nokre hamna på sjukehuset i Levanger. Dei første dagane la sjefen ut lister til underskrift på fangeroma. Då ingen skreiv under, endra han taktikk og sa at dei som ville bli fri kunne kome einskildvis på hans kontor og ordna saka der. Han fekk besøk av fire redde lærarar — fire av over to hundre i alt.» Den 24. april kom det til en ordning for Falstadlærerne og de ble sluppet fri. Quisling hadde rekna med at lærerfronten skulle sprekke nokså fort, men det motsatte skjedde. Erklæringa som Falstadlærerne underskrev for å sleppe fri, ble i første omgang oppfattet som svikt i lærerfronten. Senere viste det seg at de hadde gjort det rette. Situasjonen var presset til det ytterste og ytter ligere steilhet kunne ha fått katastrofale følger. Stort sett inneholdt erklæringen at lærerne forpliktet seg til å ta opp arbeidet i skolen. Deres videre holdning var det intet å utsette på.
---- 290 Krig ---- Ifølge informasjoner som kom fra Falstad til de andre lærerne i Verdal, var oppfatningen at de arresterte lærerne skulle tvinges til å underskrive erklæring om lojalitet og medlemskap i lærersambandet. I et møte 20. april var de heimeværende lærerne blitt enige om ikke å gi etter for presset. Denne innstillinga rådde også etter at Falstadlærerne var kommet heim. Som følge av dette, og spesielt motstand mot et nytt rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet, 25. april, fikk lensmanns kontoret, den 30. april, ordre om å arrestere seks lærere i Verdal, og transportere dem til Falstad, men arrestordren skulle ikke settes i verk før etter nærmere ordre. I ei melding om Verdal lærerlag i okkupasjonstida, skriver Ivar Berg om dette: «1. mai kom lærarane saman på Verdalsøra til samråding. Det vart eit dramatisk møte. Spørsmålet var om lærarane ville gje seg for da ville arrestordren bli teken attende. Under møtet reiste Hafstad, Vist og Spilde med bil til Levanger for å samrå seg med Sandnes som låg på sjukehuset. Der møtte dei ein kurer frå Trondheim. Han hadde forma svar på rundskrivet frå Kyrkje- og undervisningsdeparte mentet av 25. april. Svaret var forma slik at det løyste floken, og det vart ingen Falstad-tur på dei seks som skulle dit.» Dei som var i unåde og skulle arresteres var: Pål Sandnes, Anders Spilde, Marius Blybakken, Nikolai Hafstad, Einar M. Musum og Ole Elgesem. På det tidspunktet hadde NS i virkeligheten tapt i kampen om skolen. Tyskerne ga ordre om å innstille aksjoner i et spill som det ikke fantes mulighet til å vinne. I en tordentale til en flokk lærere ga Quisling uttrykk for at lærerne hadde ødelagt alt for ham. Forsøk på å nazifisere skolen fortsatte imidlertid både gjennom propaganda, trusler og på annen måte. Lærerne hadde det vanskelig. Elever fra nasjonalsosialistiske heimer overvaket og rapporterte. Også i Verdal ble lærere innkalt til forhør på slikt grunnlag. Bitterhet over retretten ga seg imidlertid utslag i enkelte hevnak sjoner. Under unntakstilstanden høsten 1942, ble følgende lærere i Verdal utvist fra bygda og Trøndelag forøvrig: Pål Sandnes, Anders Spilde, Nikolai Hafstad og Henrik Hofset. Som eksempel gjengis utvis ningsskrivet til Henrik Hofset, som ikke akkurat er noe hyggelig dokument: «I medhold av bestemmelsene av 6. oktober 1942 av de Høhere S.S. und Polizeifuhrer Nord, S.S. Obergruppenfiihrer der Polizei, Rediess, meddeles at De av N.S. Fylkesfører i Sør-Trøndelag er avskjediget fra deres stilling med virkning fra 11.12.42.
---- 291 Krig ---- De er videre utvist fra fylkene Nord- og Sør-Trøndelag, unntatt Vinje herred, for all framtid. De må ha forlatt området innen lørdag 24. oktober kl. 24.00 d.å. Y. Martens» Som en ser var det fylkesføreren i Sør-Trøndelag, Henrik Rogstad, som forlangte utvising. Han hadde vært gårdskar hos Forberg på Reitan før krigen, og således nesten nabo med Bakketun. Allerede da var han fullblods nazist. Sto foran speilet og holdt taler til seg seiv. De utviste lærerne reiste sør- og vestover. Skoleinspektør Sandnes hadde ikke helse til å tåle utvisningstida. Etter at han kom heim våren 1945, ble han sjuk og døde samme høsten, bare 53 år gammel. Familiene til de utviste lærerne fikk imidlertid lov til fortsatt å opp holde seg i bygda. Men fra nazimyndighetenes side ble det ikke gjort noe for at de skulle ha noe å leve av. Lærerne var ikke bare utvist, men avsatt og lønna stoppet. Her gjorde lærerlaget en flott innsats. Ifølge et notat av Ivar Berg, ble i alt innsamlet 7.590 kroner som ble fordelt til disse familiene, slik at de led ingen direkte nød. Etter utvisningene kom det som skoleinspektør en NS-mann, Landerud. Til erstatning for Hafstad ved Vinne skole, en sambands lærer fra Vestlandet og som ny skolestyreformann ble utpekt en lokal NS-mann. Ingen av disse fikk noe fruktbart samarbeide eller kontakt med de øvrige lærerne i Verdal, og de arbeidet nok håpløst tungt. Rett som det var fikk lærerne innkalling til politiske møter, med plikt til oppmøte. Men blokaden mot slike møter var nesten hundre prosent. Tida var ikke helt uten humoristiske innslag, og humoren kunne tildels være frodig. Lærerlagsformann Ivar Berg drev litt gardsbruk. En dag han var på veg til stamokseholderen med ei ku, møtte han en NS mann som var puttet inn ien kommunal stilling og som bl.a. hadde oppgaven med å sende ut innkalling til NS-propagandamøter. Denne kom kjørende med hest og fant dette høvet passende til å gi Berg ei skrape for manglende samarbeid, og fyrte løs: «Du verden kor gælin æ e på dæ — hi sendt dæ innkalling på innkalling, men møte gjær du itj». Berg svarte: «Æ e gælin æ å, men pån Arne Valstad, nu e de tredje gongen æ må åt oksa hans me kun, men det bli itj kælv tå di». NS-mannen hyppet på hesten og kjørte videre. Offisielt var Verdal lærerlag oppløst og lagt ned i og med utmelding ene i februar 1942. Virksomheten fortsatte imidlertid i det skjulte, tross møteforbud. Begivenheter som fødselsdager 0.1. innen lærerfamiliene ble nyttet som påskudd for å komme sammen, drøfte parolene, den generelle situasjonen m.v. Slik ble det sams holdning mot alle framstøt fra nazimyndighetenes side og en fast lærerfront i Verdal så lenge krigen varte. Verdalsboka— 19
---- 292 Krig ---- Særlig må lærerne berømmes for den holdning de viste ved innkall inger til propagandamøter som nazimyndighetene arrangerte. Det siste var 21. januar 1945 til et foredrag av fylkesfører Eggen i Arbeider foreningen. Lærerne ble enige om ikke å gå. Etterpå fikk de et strengt brev med pålegg om å komme med årsakene til at de ikke møtte. Lærerne holdt møte og ble enige om ikke å svare på brevet. I meldinga om lærerlaget under okkupasjonen skriver Ivar Berg til slutt slik: «Det som var den beste hjelpa vår i denne tida, var parolane ein fekk frå leiarane i fronten vår. Det gav oss kjensle av samhald. Vår mann i dette arbeidet var E. M. Musum, og ein er samd om at han gjorde et godt arbeid. Han kravde også inn den illegale kontingenten, som var kr. 15,- pr. måned.» Bakketun ungdomsskole — ble hirdførerskole Bakketun ungdomsskole (senere folkehøgskole) var übetinget den institusjonen i Verdal som led mest de fem okkupasjonsåra. Tyskerne og nazistene raserte og påførte bygningene store skader, og de førte vekk inventar og utstyr for store summer. Seiv om det var okkupasjons makta og de den gang rådende myndigheter som var ansvarlig for raseringene, fikk ikke skolen noen form for krigsskadeerstatning etter frigjøringa. Omfanget av skadene var slik at det nesten ikke kan beskrives. I stor grad var de 20 første åra etter frigjøringa ei gjenreis ingstid for skolen. Bakketun.
---- 293 Krig ---- Den 9. april 1940 var en hektisk og opprivende dag på skolen. Elevene var opptatt med avslutningseksamen. Både lærere og elever forberedte seg på ei festlig avslutning på skoleåret. Det ble noe ganske annet. Mange av elevene kom langveis fra, og den første vanskelige oppgaven var å få elevene trygt til sine heimsteder. Flere måtte gjennom, eller til, okkupert område. Så langt det lot seg gjøre under de rådende forhold, ble det tatt kontakt med heimene til de som måtte legge ut på ei usikker reise. Tross alle vansker kom alle trygt fram dit de skulle. Lasarett Ifølge Hærens sanitets beredskapsplaner, var Bakketun utpekt til lasarett i tilfelle krigssituasjon. Straks elevene var sendt heim, ble det satt igang tiltak for at skolen skulle fylle også denne oppgaven. Under ledelse av Anna Tjærvåg, som til daglig var oversøster ved Innherred helseheim, ble de nødvendige ominnredninger gjort, etablering av sykerom m.v. Hun såtte i gang førstehjelpskurs for opplæring av fri villig personell. Det ble ikke nevneverdig bruk for lasarettet som følge av krigshand lingene i Verdal. Eneste pasienten som kom inn var Ole Borgen, med stygt skuddsår i ene arma. Han ble straks tatt hand om av oversøster. En tysk lege, som kom til, ville amputere arma straks. Dette såtte hun seg bestemt i mot. To syn på saken tørnet virkelig sammen, men Anna seiret. Hun tok Borgen med seg til sykehuset, og han berget arma. Beslag og rasering Etter at tyskerne var kommet til Verdal i april 1940, tok det ikke lang tid før de installerte seg på Bakketun. Protester fra skolestyrer Bernt Nordset hjalp ikke. Ut på høsten, det første krigsåret, flyttet imidlertid tyskerne ut fra skolen, og et nytt vinterkurs kunne ta til og det fikk såpass arbeidsro, at det kunne avsluttes nesten normalt våren 1941. Tross rasjonering og andre restriksjoner, kunne et vellykket elevstevne avvikles høsten 1940. Etter at vinterkurset var avsluttet, startet et praktisk sommerkurs for jenter. Men gleden av fortsatt å ha noe råde rett over skolen fikk en brå slutt. Den 6. juni tok tyskerne skolen på nytt. Lærere og elever ble jaget ut før sommerkurset var ferdig, men hverken denne eller første gangen leverte tyskerne noen skriftlig rekvisi sjon på skolen. Den 10. februar 1942 døde skolestyrer Bernt Nordset plutselig. På kjenninga med misbruket og vandalisering av skolen ble for tungt for den sjukdommen han led av. Det var her han hadde sitt livsverk. Henrik Hof set tok da over styrerfunksjonen og tilsynet med skolen. Under unn takstilstanden om høsten, ble han, som omtalt annet sted, utvist fra
---- 294 Krig ---- Trøndelag. Stortingsmann Eliseus Muller skulle da føre tilsyn med skolen så godt det lot seg gjøre. På Bakketun hadde tyskerne hele 17 kontorer, og mange offiserer bodde der. Ut over sommeren 1942 ble de engelske bombetoktene mot mål i Norge hyppigere, og tyskerne fant det for risikabelt åha en konsentrasjon av offiserer på Bakketun, så apen og dominerende som beliggenheten var. De flyttet igjen ut og offiserene ble i stor grad innkvartert i private heimer på Øra. Da tyskerne nå flyttet ut, stjal de og tok med seg det de kunne få til. Maskiner og verktøy fra skolens moderne verksted, smie og maskinhall, tok de med seg, samt alt utstyr på skolen forøvrig. Elektriske installasjoner, kontakter og lamper rev de ned fra veggene og tok det med. En stor verkstedbygning, for repara sjoner av biler og tanks, som en entreprenør hadde ført opp for dem, ble også revet og fjernet. Bernt Nordset. Henrik Hof set. Hirdførerskole Straks tyskerne var flyttet ut, slo NS til, med fylkesfører Martens og propagandalederen for Nord-Trøndelag, som var verdaling, og beslagla skolen. Hele etablissementet skulle nyttes i «statsøyemed». Fra departe mentet var krav om utlevering av alt skolen eide, også det som var gjemt unna. Lokalkjente folk som visste hva skolen hadde, var med på aksjonen. De hjalp NS og tyskerne så godt de kunne og det var uråd å holde nevneverdig unna. Bare noen ulltepper fikk skolen beholde, til det
---- 295 Krig ---- bruk den var utsett til i krigstilfelle, nemlig lasarett for den norske sanitet. Nazistene ville ta alt uten videre, men måtte til slutt gå med på å kvittere på lister for det de beslagla. De prøvde seg først med ungdomsskolekurs. Men Bakketun, som hadde hatt oversøknad, flere enn de som kunne gis plass, fikk nå bare 17 ungdommer som tok til med kurs, og de reiste også etter hvert. Bittert var det nok for nazistene å se hvor lite folket ønsket å ha med dem å gjøre. Fra 10. januar 1943 ble det etablert hirdførerskole på Bakketun, samt at skolen ble nyttet til andre kurs, fester og NS-stemner. Quisling var der også ved et stemne. De som nå ble elever ved Bakketun var hirdungdommer som hadde vist germanske føreregenskaper. Ut fra den framferd som hirden hadde vist, var nok alle enige i at disse hordene trengte skolering, men på en annen måte enn de fikk nå. Slik ble Bakketun nyttet helt til frigjøringa. Hvor mange elever hirdførerskolen hadde, er ikke kjent. I frigjørings dagene ble de som ikke hadde rukket å stikke av arrestert av heime fronten. Det var også verdalsungdommer som var elever ved hirdførerskolen. En historie fra denne tida er verd å ta med. En verdalsgutt som var ferdig med utdanninga si skulle heim. Han ble hentet av far sin. Hesteskyss var vanlig i den tida. Pappaen var tydelig stolt over gutten sin, som hadde fått slik fin utdanning og glitrende, flott uniform. Noen gutter hadde imidlertid fått greie på transporten som var på veg. De tok oppstilling på ei bru den måtte over. På hver side langs gelenderet ved enden av brua sto de oppstilt. Da ekvipasjen svingte inn på brua, kommanderte anføreren for guttegjengen: Nu! — og på kommando snudde samtlige seg med baken til de kjørende mens de passerte. At det måtte være vondt for den nybakte hirdføreren, å se hvordan hans tidligere kamerater vendte ham ryggen på en slik ned verdigende måte, er nok sikkert. Det viste og hvordan splittelsen i denne vonde tida grep om seg helt ned i de yngre rekkene. Etter frigjøringa tok heimefronten og norske militære over Bakketun. Bl.a. skulle det drives omskolering av norske offiserer. Men nå mønstret skolestyrer Hofset på en måte som ikke var til å misforstå. Skolen ble frigitt og om høsten kunne nytt kurs starte, på stumpene av det som var igjen av utstyr. Etter de fem krigsåra så skolen utvendig noen lunde uskadd ut. Men innvendig var mye rasert, spor etter ei framferd en ikke skulle tro var mulig av slike som ville være de førende i denne tida. Gulv, dører og vinduer var stygt ramponerte. Det meste av indrevinduene var tatt ut og nyttet til drivhus. De hadde stått ute både vinter og sommer. En god del av dem var også borte. Begge fyrkjelene var sprengt, den ene helt i
---- 296 Krig ---- stykker. Komfyrer og ovner var og borte eller ødelagt, bl.a. i under visningskjøkkenet. Borte var mesteparten av senger og stoler. Det som var igjen var sterkt ramponert. Også når det gjalt undervisnings materiell, dekketøy, m.v. var så å si alt vekk. Men innvendig var det plenty med veggdekorasjoner. Foruten et stort bilde av «Føreren» og forstørrede portretter av trønderske front kjempere som hadde falt på østfronten, var veggene dekorert av en tysk dekorasjons- og skiltmaler, Lothar Mulskat. Han ble etter krigen verdensberømt for forfalskning, kopieringer, av berømte middelalder kunstnere. Etter hva det er fortalt var spesielt peisestua vakkert dekorert. I spisesalen skal han ha malt en kavalkade over tyske militær uniformer fra middelalderen og fram til 1940. Etter krigen var det flere bilder av Mulskat i privat eie i Verdal. Om de fortsatt er i behold kan de representere en betydelig verdi. På tross av all vandaliseringa av skolen, skrev skolestyrer Hofset i første melding etter krigen: «Ein ting til skal vi vera glade for: Vår nasjonale og åndelege fane har vår skule heldt rein frå første stund og til slutt. — Det var ikkje lefling og kompromiss—
---- 297 Krig ---- PROPAGANDA Psykologisk krigføring Ordet propaganda lyder i manges ører som noe negativt og selvsagt aller verst når det dreier som om løgnpropaganda. Dette var noe de krig førende, på begge sider, nyttet eller utnyttet til det ytterste. Men da hette det: Psykologisk krigføring. Den voldsomme propagandaen tyskerne og NS kjørte opp med i 1940 og 1941 var noe helt uvant for verdalingene. Det var i den grad over drevet, at folk i liten grad lot seg påvirke. Offentlige kontorer måtte sette opp et sant mylder av plakater. På hus vegger, i aviser, oppslagstavler og selvsagt på kinoen, måtte en finne seg i å få dette slengt mot seg både som reklame og kortfilmer. Overalt hadde en dette grinende mot seg. På Ørmelen ble det satt opp nærmest som en portal over vegen, hvor det sto: «Tyskland seirer på alle fronter». Akkurat denne teksten fikk en servert i mange sammenhenger. Selvsagt ble folk lei og mislikte dette. Trafikkerende syklet og gikk utenom portalen på Ørmelen, slik at det ble en hårdtråkket sti ned og opp av veggrøfta på begge sider. Men dette Tyskernes seiersportalpå Ørmelen.
---- 298 Krig ---- «Seiersplakaten» som heimefronten såtte opp til NS-stevnet i olsokhelga 1944. De tyske armeene begynte da å rakne for alvor.
---- 299 Krig ---- ville ikke tyskerne ha noe av, og mente tydelig at den som ikke ville, han skulle, for de flyttet portalen til enden av brua. Da var det ingen veg utenom. Alle som for etter vegen måtte passere under denne propa gandaportalen. Høsten 1941 ble en del tyske propagandaplakater revet ned og skadet på Verdalsøra. Det var vanskelig å finne de skyldige, men noen måtte selvsagt straffes. Snekkermester Konrad Hermann ble utkommandert til å klistre opp plakatene på nytt, mens andre jøssinger måtte holde vakt ved plakatene. Ingen av de som ble utkommandert hadde hatt noe med nedrivinga å gjøre. All slags motpropaganda ble betraktet som tyskfiendtlig virksomhet. Det var farlig, for når tyskerne fikk mistanke om slikt, slo de til hardt og konsekvent. Bl.a. tok det til å versere antityske slagord på penge sedler. Dermed ble kunngjort straff for ikke å levere inn slike til politiet. Som følge av risikoen, ble det ikke noe motpropaganda av omfang før i 1944. Spredte tilfeller som forekom, hadde som siktemål å holde motet og kamplysten oppe hos befolkningen, samt å erte tyskerne og NS. Noe av det som ertet mest var bilder, slagord og propaganda til fordel for kongehuset. Det var forbudt å henge opp bilder av kongelige og positiv omtale av kongen ble ikke tålt. Men tross det, «Leve Kongen» 0.1. ble malt og skrevet på husvegger og andre godt synlige steder, samt i snøen langs skiløypene. Natt til 11. januar 1943 ble det slått opp mange portretter av kong Haakon i sentrum på Øra. Dette vakte oppsikt og ble særlig spennende fordi det samtidig ble satt ut rykter om at det var commandosoldater fra England som hadde vært på ferde. Ryktet spredte seg over hele bygda med utrolig fart og propagandamessig fikk affæren stor effekt. Sannheten var imidlertid at dette billedmateriellet var kommet fra Sverige, over Strådalen, adressert til Arne Ward, og det var heimefront en i Verdal som klistret opp bildene i løpet av noen nattetimer, og slett ikke englandsfarere som mange trodde. Etter hvert som det gikk dårligere for tyskerne, på alle frontene, for svant seiersplakatene. Men olsokdagen i 1944, kunne det igjen sees to plakater, på en telefonstolpe, like inntil Stiklestadvegen øst for Garpa, som hadde en tekst som minnet om de tidligere propagandaplakatene: «TYSKLAND SEIRER PÅ ALLE FRONTER Bli med i Tysklands seierrike frammarsj. Slutt opp om NS! Quisling» Men oppslaget denne gangen var gjort av to mann fra heimefronten, Alf Dahling og Olav Halseth. De som tok seg tid til å lese plakaten så det paradoksale i teksten. Det gjorde nok også nazistene, for ut på
---- 300 Krig ---- dagen ble plakatene fjernet. Tidspunktet var ikke tilfeldig valgt. Den 29. juli holdt NS landsstemne på Stiklestad og en god del nazister på veg til stemnet kunne se de fine plakatene. De to som såtte opp plakatene prøvde først å finne passende plass i sentrum, men på grunn av stemnet, med Quisling og flere ministre, var det mye politi og hird i gatene også om natta, slik at det ikke var mulig å få den opp på selve Øra uten å bli oppdaget. I november, etter at de allierte hadde rykket over den tyske grensa, dukket plakaten opp på nytt på Øra, men denne gangen på postkontoret. Den var da sendt ut til alle postkontorer i Trøndelag, med en falsk skrivelse fra «fylkespropagandaledelsen», om at plakaten skulle slåes opp på et godt synlig sted og skulle henge til ny plakat ankom. Plakaten ble revet ned av NS-lagfører i Verdal. Durham Midtvinters i 1944 startet tre unge menn fra Stockholm med Trond heim som mål. Det var Ingebrigt Gausland, Erik Gjems Onstad og Harald Larsen. Larsen var fra Steinkjer og var med som kjentmann og hjelp til å bære. De hadde svære bører. De kom inn i Trøndelag gjennom Skjækerfjella, Ogndalen og til Steinkjer. Der snudde Larsen for å returnere til Stockholm, mens de to andre fortsatte til Trondheim. Oppdraget deres var psykologisk krigføring mot tyskerne og NS i Trøndelag. Dette var opptakten til noe av den mest utspekulerte og frekkeste form for krigføring som forekom i landsdelen. Intensjonene med oppdraget, som var gitt av den britiske legasjon i Stockholm, var å svekke tyskernes kampmoral, øke antallet desertering er, skape uro innen de tyske avdelingene, samt å irritere og skape ner vøsitet blant NS. For å forsøke å få til dette, ble det satt i gang en om fattende propagandaaksjon. Ikke på den vanlige tradisjonelle måten med patriotiske slagord 0.1. Nei, det skulle se ut som det var tyske undergrunnsbevegelser som arbeidet. Organisasjonen som ble bygget opp til dette formålet, ble ledet fra Trondheim og hadde undergrupper på de fleste større, sentrale stedene i Trøndelag. Dekknavnet til organi sasjonen var: DURHAM, men det var det vel bare ledelsen som var kjent med. I Verdal fikk Ivar Lillesand oppdraget med å organisere en propa gandagruppe. Lillesand mener det var Ketil Malmo som engasjerte ham. Malmo var opprinnelig Steinkjergutt, student ved NTH, men familien flyttet til Oslo flere år før krigsutbruddet. Handelsmann Anton Rønning fungerte som sambandsledd mellom Malmo og Lillesand. Fra før var Ivar Lillesand sjef for flyktningeruta, som nå også DURHAM
---- 301 Krig ---- Propagandagruppen som var aktiv i Verdal høsten og vinteren 1944/45. Foran fra v. Ivar Dahling, Ronglan, Alf Dahling, Ivar Lillesand (gruppesjef), Morten Aamo, Odd Brandzæg-Sand. Bak: Gunnar Indahl, Georg Øvre, Olav Halseth, Alf Brandzæg-Sand, Arnold Iversen, Otto Brandzæg-Sand. Aktiv i gruppa forøvrig var Arvid og Erling Hof set og Johan Ska haug. kom til å nytte. Han var implisert i etterretningstjenesten og når han dertil ble gruppesjef for den lokale papirkrigen, innebar det at han stadig var på farten i forbindelse med illegalt arbeide. Tretten personer var med i propagandagruppen i Verdal, pluss at de tre tyskerne på Rinnleiret, som skaffet opplysninger til E-tjenesten, også hjalp til med å distribuere propagandamateriell i militærleiren der. (Walter Neumann, Richard Voidnok og Frantz Bayer) Tyskerne hadde kullager på Rinnleiret og blant arbeidet til de tre var å fylle kull i sekker som ble sendt til andre leirer. I sekkene la de antitysk propaganda de hadde fått fra gruppen i Verdal. Evald Lillesand var kontaktmann med de tre tyskerne. Georg Øwre var ansvarlig for materiellageret. Han arbeidet på lageret til Verdal samvirkelag. Som lagringssted for det illegale materiellet hadde han et lite kott i andre etasje i det gamle lagerbygget. De øvrige som var med og som vesentlig beskjeftiget seg med distribusjon var: Alf Dahling, Morten Aamo, Gunnar Indahl, Olav Halseth, Arnold Iversen, Johan Skavhaug, Arvid og Erling Hofset og tre brødre Brandtzæg- Sand, Otto, Odd og Alf. Ivar Dahling, Ronglan, hørte også til verdalsgruppen. Han plasserte ut propagandamateriell i området Ronglan-Ekne, samt at han ga opp-
---- 302 Krig ---- En av de små plakatene heimefronten såtte opp: «Denne krigen har jeg forberedt, som ingen annen krig tidligere, og det har seg rikelig be lønnet. De materielle offer er ganske betydningsløse». Dette sa Hitler november 1940. Høs ten 1944 var situasjonen en annen. lysninger til gruppen om forhold i fangeleiren på Falstad. Det som ble distribuert i Verdal var for det meste plakater, brosjyrer og småskrifter i mange variasjoner. En del av utvalget finnes i krigsutstillingen ved Verdal museum. Det Tyske Frihetsparti, avd. Trondheim, var representert med ei lita avis - D.F.P. Trondheimsavdelingen av frihetspartiet eksisterte imidler tid bare i fantasien til de norske motstandsfolka som sto bak utgivelsen av avisa. Formatet var lite og sammenbrettet var det enkelt å stikke ned i frakkelomma til tyske offiserer og soldater, f.eks. på kafeene der tyskerne hengte av seg ytterplaggene. I kinokøene på Øra havnet en god del slikt propagandamateriell i tyske lommer. I mangel på adspredelse, var sokningen til kinoen stor. Også tyskerne var ivrige kinogjengere. Det var kø foran hver forestilling, og den knubsing og trengsel som det ofte blir i slike situasjoner var gunstig for å plassere ting i andres lommer. Noen sigarettpapir-pakninger, som inneholdt remser med små skrifter var også hendige for slik anbringelse.
---- 303 Krig ---- ,Ch '" ».., rt '"««5.,0,,, h< " «cl, vo *"" <"<efc * ure aehr au ' 2i " dea r>tJh ere **»Srte r "" ml ' ***-'& I *XBH tr " kei "> "" ">«. ~' " ori "S"> „v, ' lM « '"«er, J ~"tøli fu t „_. U " er 11. Gr... n ' i "'o. .... .' te ".. Lu., .... t „, e nr *« M, ' e,> t '."«" :,,< " , l B V»- Vert >•»' "*£*». Au»j, *re. yein „ r ein e ° un d Ze f e _ 1C at au r.'" ordn un 6. ,*•«*. ,Ann "• .lie» in en , T»W> l " „ .nat 41 " 1 * . eine 1 " »' If/,. «■ S» ne "
< u *«..";" " le <*«... . "*"' «•»» n a „, * "«77 t»åt dee W lBt: ""» 28 m " ee " Sta d Obithommonta i(rm.HtmQd|t '° S N«St '«'»%>'■ de, ' USt 1942 *. (M m c*™— »„ ».».*. ...il..* ee ". z u e„ e/^ a «fe von i 0 % h *<iea ' ' Ta Sen, 1.) lon tin von Pahrer und Cbersten r b.auftragt, Ihra Aufnorksa.keit i
all. g..lgn.t.„ ~:...„.,».„ e .t S^^W*>*sr ,Bt ' 8.*"""- /Cr ote*' • 0 >" »„!.«.»„ «u. .on •* 2 / Ont.toffi.l.p. und ni.dr.g. if.ft";" 15 ''- C™"*""-!, '"'" r " . ■ '""" f«». ""'- Pl„ Si ""'r V .ichtlg.r St.llun, »' 1- «>***? <Æ55 På utspekulerte mater ble slike små trykksaker distribuert blant tyske soldater. En metode som ble nyttet av verdalsgruppen var å rulle sammen slike papirer i spiralfjær for da å kaste sakene inn i militærleiren på Tinna og politileiren på Ør melen. Hvordan alt dette virket på tyskerne skal være usagt. Men ei liste over sønderbombete byer og gater i heimlandet måtte virke svært deprimer ende, særlig på de som fant heimbyen og gata si på dette registret, som var langt som et vondt år. Men hvordan ble det oppfattet av de som var engasjert i aksjonen? De en har spurt gir inntrykk av at de var fullt oppmerksom på at hele greia
---- 304 Krig ---- var falskneri og løgn. Det er vel mest sannsynlig at tyskerne oppfattet det på samme måten. Hos Jønssons i Esingen får en imidlertid opplyst at det var en del tyskere blant flyktningene de siste krigsmånedene. Erling Hof set Aktiv i den psykologiske krig føringa i Verdal. Arvid Hof set Aktiv i den illegale propaganda gruppa. Om de i verdalsgruppen var oppmerksom på at det var svart propa ganda de drev med, så undret nok en del av dem på hvor dette finurlige propagandamateriellet kom fra. Ingen hadde greie på at dette kom inn i landet over Verdalen. Norske kurerer bar på hundrevis av kilo med trykksaker fra Skalstugan til tollstasjonen i Sul, hvor tollbestyrer Bjørn Rygg tok vare på det til Ingemann Liff kunne transportere sakene til Trondheim. Han hadde kanskje en av de farligste jobbene. Bl.a. måtte han gjennom sperringa og kontrollen ved Vaterholmen, samt at risikoen for kontroller på vegene var stor før han var framme i Trondheim. I Trondheim fordelte DURHAM-ledelsen materiellet på de forskjellige gruppene i byen og ut over distriktet. Det som gruppene i Verdal og Steinkjer skulle ha, ble bragt til Ivar Lillesand av Ketil Malmo. Lille sand drog til Steinkjer med det som skulle dit. Han leverte det til jern banemannen Arnold Haugan. Haugan plasserte det mottatte i oppbe varinga på jernbanestasjonen. Der ble det hentet av kinosjefen i byen. Innledningen på propagandaaksjonen i Verdal i 1944 var de to plakat ene som ble satt opp i olsokhelga, forøvrig de to første av denne typen
---- 305 Krig ---- som ble utplassert i Trøndelag. Men noen fart i aksjonen ble det ikke før ut på høsten, da det kunne opereres i ly av mørket. For det meste skjedde det som samlet aksjon av hele gruppen, for at virkningen skulle bli størst mulig. To og to opererte sammen. At dette var tyskfiendtlig virksomhet i høyeste grad, er det ingen tvil om. De som ga seg frivillig i kast med slikt, var ikke bare patrioter, men også i besittelse av en god porsjon mot. Noen ganger oppsto det pinible situasjoner, som f.eks. en gang Ivar Lillesand og Arvid Hofset hadde leiren på Tinna som operasjonsmål og det var på hekta de skulle bli tatt av en tysk vaktpost. Eller da Alf Dahling og kompissen måtte springe for livet for å riste av seg en politibetjent. De måtte et godt stykke utenom sentrum før de var kvitt ham. De holdt på med plakatklistring på det daværende kontorbygget til samvirkelaget da de ble oppdaget. Etterpå skiftet de ytterjakker og gikk tilbake ned i gata for å se hvordan situasjonen utvik let seg. De mest vanlige stedene for plakater var ellers herredshuset, jernbane stasjonen, posthuset, telefonstolper, oppslagstavler m.v. Ei lørdagsnatt hadde gruppen en meget vellykket aksjon. Mye propa gandamateriell ble spredt og de fikk opp et stort antall plakater som søndag morgen var til fornøyelse for noen og til ergrelse for andre. Ut på formiddagen ble Konrad Hermann atter en gang kommandert ut, men denne gangen for å ta ned plakater. Imens sto noen av de «skyldige» på fortauet og gliste. Hermann var selvsagt fykende sint fordi han måtte lide for det andre hadde gjort. Ut på senvinteren i 1945 ble aksjonene innstilt. Nettene ble lysere og det ble vanskeligere å operere, gruppen fikk beskjed om at de snart ville få andre oppdrag. De hadde fullført jobben uten tap. Nazistene hadde et spesielt øye til Konrad Hermann fordi han ikke la skjul på at han hadde en uforsonlig holdning til tyskerne og den «nye tida». I så måte representerte han et friskt pust i den ellers så dystre tid. Da tyskerne kom i gang med bygge- og anleggsvirksomhet plasserte de bestillinger på dører, vinduer etc. hos de fleste snekker-verksteder. Men Konrad Hermann sa nei! Slikt arbeide ville han ikke ha og sa bent fram hvorfor. I denne forbindelse hadde han flere sammenstøt både med tyske offiserer, ledende NS-folk og ikke minst med byggelederen på fly plassen på Fætten. Til slutt ble situasjonen så tilspisset at Hermann ble bragt til ortskommandanten på Tinna. Heller ikke overfor denne høye herren ville Hermann bøye av. Han gikk imidlertid med på et kompro miss. Inntil to tyske snekkere kunne plasseres på hans verksted for å utføre slike arbeider. Men han, og hans karer, skulle ikke arbeide for okkupasjonsmakta, det standpunktet holdt han fast på.
---- 306 Krig ---- Etter at sovjetiske styrker hadde rykket inn i Finnmark, økte nazistenes skremselspropaganda. Dette kortet, i farger, forestiller bolsjevismens klo som river i landet (flagget) vårt. Det var lærer Ivar Berg som fikk dette med påskrift: Hv or står du idag?
---- 307 Krig ---- PtmiLCfh Wtri Wl^t) V At far Uvit/* f. **l/t m*tv*w hi fV&rfrÅ-tWV /il rr77iff*H £ ott fil fe/*Åry/*lf>/ Vi v*t foilfen t*#tt///i'iff A* £ s. oy Jomfru* MJ* til Kotnmunitmtn %'/• /Cf 4 i 0'£ k * //<zr t/ymttt til k+rctrnrij' x. -A 7?l ttizrf ?*r, f fe/ V/ rit* £ kui/f? -tttJrtttf for &»»* <yt?7y />tit* </?/ T7£?77 <t~ZÉÅ_ t<?m >£/r £ r. fl *4 fe l fe i ■y Slike brev var nazistenes svar på den svarte propagandaen som ble drevet overfor tyskerne, bl.a. i Verdal. Beskyldningene mot familien Ward er helt grunnløse. Verdalsboka — 20
---- 308 Krig ---- Pressen — et farlig våpen i nazistenes hender Pressen var tyskernes og nazistenes viktigste våpen i nerve- og propa gandakrigen mot gjenstridige nordmenn under krigen. Avisene kunne ikke som f.eks. en radio slåes av om en ikke likte det som ble servert. Her fikk en alle talene som Hitler, Quisling og andre nazitopper holdt. Avisene inneholdt også alle de forordninger, påbud og trusler som flommet ut over det norske folket i disse åra. Avisene var viktig for fienden, for ellers ville ikke alle påbudene, truslene, henrettelsene, mordene, fengslingene og mishandlinger hatt noen hensikt, hvis folk ikke fikk vite om det. Avisene, som før krigen var et forum for det frie ord, ble under nazi styret hundre prosent ensrettet og er i ettertid et nifst bilde på tyskernes og nazistenes brutale undertrykking. Men også et farlig våpen i deres hender i kampen om den norske folkesjela, noe som de utnyttet fullt ut. At så få lot seg påvirke må bero på at de gjorde det på en klosset og brutal måte. De satset tydelig på et mindre antall aviser i forhold til det som kom ut før krigen. Dette gjorde det enklere for dem å føre en streng sensur og kontroll. Avisene som måtte gå inn, ble stoppet både for det som ikke kom på trykk og for det som ble trykket, men som sensuren ikke kunne godta. Det er kanskje verd å merke seg at de større avisene som fikk lov til å holde det gående, stort sett hørte til den konservative pressen. Like vel synes det galt, som mange har gjort, å legge hele skylden på avisene for det de måtte trykke. De hadde intet valg såfremt de ville forsøke å holde det gående. En må imidlertid huske at avisene også under krigen var viktige for folket f.eks. kunngjøringer og bestemmelser. Det var ingen unnskyldning, da som nå, at en ikke kjente til bestemmelsene. Dertil var de et meget verdifullt møtested for handel og varebytte. De mest utbredte avisene i Verdal før krigsutbruddet var, foruten lokalavisa «Innherreds Folkeblad», Trondheimsavisene: Adresseavisen, Arbeider-Avisa, Nidaros og Ny Tid. Samtlige hadde sin spesielle politiske farge. Dertil abonnerte en del gårdbrukere på Nationen, som kom ut i Oslo. En annen Trondheimsavis: Dagposten, gikk frivillig over til organ for Nasjonal Samling. Arbeider-Avisa, Nidaros og Ny Tid stoppet nazistene ganske tidlig. Adresseavisen kom imidlertid ut regelmessig under hele krigen og for de fleste fortonet den seg som et lojalt organ for «Den nye tid», som nazistene yndet å kalle åra de hadde makta. Men også Adressa var hardt ut å kjøre i den første tida, og avisa ble vel nærmest tvunget til å
---- 309 Krig ---- innordne seg systemet ved at nazistene delvis såtte inn nye folk i redak sjonen. Om lokalavisa må vel dessverre sies, at den for å overleve, nokså lojalt trykte det som makthaverne forlangte skulle stå i avisa. Den bidrog på den måten til å bringe nazipropaganda inn i de fleste heimene i Verdal. Mot dette hadde motstandsbevegelsen lite å stille opp i sin holdnings skapende virksomhet. I fagforenings- og heimefrontkretser ble derfor lokalavisa sterkt mislikt. De hadde heller sett at avisa hadde inntatt en mere rakrygget holdning og eventuelt tatt folgene av dette, og gått ned «Med flagget til tops». En ordning i likhet med hva tilfellet var i Le vanger, med et lokalt meldingsblad, ble ansett som bedre i den rådende situasjonen. Nordre Trondhjems Amtstidende, som avisa i Levanger den gang het, ble stoppet 29. april 1941, fordi den ikke trykket propagandastoff den fikk tilsendt. Et halvt år senere besluttet kjøpmannsforeningen i Levanger å gi ut «Levanger og Omegns Lysingsblad». Dette bladet som var av lite format kom ut en gang i uka og inneholdt bare annonser og kunngjøringer, men var adskillig populært. Stillingen for Innherreds Folkeblad ble etter hvert mer og mer vanske lig. Pressedirektivene fra høyeste hold ble hardere etter hvert og ble alltid avrundet med trusler om følger for avisa såframt direktivene ikke ble fulgt. Forhåndssensurerte krigsnyheter og propagandastoff for trengte vanlig lokalstoff fordi det alltid var påbud om når stoffet skulle trykkes og plassering i avisa. Til slutt fant innehaver og redaktør for Innherreds Folkeblad, W. Eriksen, vilkåra så uholdbare at han besluttet å stoppe videre utgivelse. Siste nummer kom ut fredag den 28. april 1944. En av årsakene til at Eriksen tok denne beslutningen, var klare signaler om at nazistene ønsket å ta over lokalavisa fordi de skulle gi ut ei lokal avis seiv. I Innherreds Folkeblads avskjedsnummer ble dette annonsert: «Inn herad» som eneste lokalavis for Levanger og Verdal. I Levanger hadde NS begynt å gi ut «Levanger Avis». Lysningsbladet hadde fått forbud. Levanger Avis hadde svært liten tilslutning. Dette mente utgiverne ville rette seg hvis Innherreds Folkeblad gikk inn. Offisielt hette det derfor at de to avisene ble slått sammen. Kort sagt, så ble nazistenes engasjement som utgivere av lokalavis i Levanger-Verdaldistriktet en stor fiasko. I den første tida etter frigjøringa ble Innherreds Folkeblad nektet ut givelse. Ganske tidlig under krigen tok kretser innen fagforeningene og Heimefronten til å planlegge utgivelse av ei ny avis når den tid kom. Som et resultat av dette kom «Meldingsblad for Verdal» i frigjørings dagene og nærmeste tida etter.
---- 310 Krig ---- ■Hl I VIUL Organ for Heimefronten og Fagorganisasjonen Måndag den 14. mai 1945. 1. årg. Nr. 1. Kronprin* Olav er aller heime i Norqe Kom til Oslo med en alliert flåteavdeling i går. Voldsom begeistring blant folkemassen Ved middagstider igår ankret en ser. Med kronprinsen fulgte en del alliert flåteavdeling opp i Oslo- a\ regjeringens medlemmer, bl. a. fjorden. Med denne fulgte Norges statsråd Støstad. Kronprins Olav kronprins Olav. Kl. 16 steg kron- foretak straks inspeksjon av de på prinsen i land på Honnørbryggen Rådhusplassen oppstilte Heime i Oslo, hvor han ble hilst med en- frontstyrker og allierte avdelinger. deløs jubel av veldige folkemas- Deretter ble kronprinsen hilst vel- kommen av fylkesmann og ordfø rer, som begge tolket folkets gle de over atter å ha sin kronprins heime. Kronprins Olav tolket sin gjensynsgledeyunder store ovasjo ner fra folkemassen. Frihet under for- piikteise. Heimefrontens ledelse vil i dag giennom dette blad overbringe sin helsing til befolkningen i Verdal, som under hele okkupasjonstiden har opptrått så disiplinert og be sindig trass i de store prøvelser og uhyggelige inngrep. Vi opplever nå endelig at det knugende åk er revet bort, og at a . samordne alle byggende og] framskrittselskende krefter for å! oppnå det tilsiktede resultat. Nå etter at den nasistiske og middelalderske blindgate er elimi nert, appellerer vi lii alle folke grupper at de sammen skal gjøre alt for å føre utviklingen inn på det rette spor. Bevar derfor den faste bestem melsen dere har tatt for oppbygg ingen av den nye verden og avfei all lunkenhet. Heimefronten. De russiske krigs fanger takker. Etter befrielsen har også de rus siske krigsfanger fått mere beve gelsesfrihet. Etter de harde lidelser med sult og savn, er 'de lykkelige over å ha kommet så vidt helskin net fra det. Men ikke alle har vært så heldige, de rom taler gravene sitt tause sprog. De overlevende har ikke rosende ord nok om be vårt folk atter kan puste fritt. En kan igjen begynne å arbeide med ae ymse oppgåver som skal føre fram til det store mål: Det frie de mokratiske samfunn. Grunnlaget tor dette er lagt i den tidsepoke vi har passert mens vi viste et sam hold og en vilje til å løfte i flokk, slik at det berømmes over hele den siviliserte verden. For ikke å svikte dette ry har vi plikt til å gjøre alt som står i vår makt for å gjennomføre de oppgå ver som nå ligger foran oss. Unn fallenhet og fordømmer må ikke få hindre at folket når fram til en be dre og lykkeligere framtid. En har såleis foran seg den store oppgave Fra lederen for Helme fronten i Verdal. Det henstilles til befolk ningen å respektere de av gjgrelser og disposisjonen som blir foretatt av politiet. Vis disiplin! Arne Suul. folkningen i Verdal for deres inn sats til fordel for fangene. 1 tilslutning til foranstående tar vi her inn en skrivelse som russer ne har avfattet (fritt oversatt): «På de russiske krigsfangers vegne vil avdelingens læge og sjef Sorokin herved framføre sin hjerteligste takk til Verdals be folkning for den enestående hjelpsomhet de viste oss under fangenskapet ved å dele med oss av sine på forhand knappe ra sjoner.» Vedkommende opplyser videre at det nå er ordnet med tilstrekke lig forpleining.
---- 311 Krig ---- Hovedorganet for Nasjonal Samling var avisa «Fritt Folk». Den begynte å komme ut i Oslo midt på 1930-åra som dagavis. Men få abonnenter gjorde at den ganske snart gikk over til ukeblad. Etter at Arbeiderbladet, i Oslo, ble stoppet i april 1940, overtok NS dette tryk keriet. Fra da av kom Fritt Folk ut daglig, og var under krigen oppe i 111000 ekspl. For medlemmer i NS var det nærmest en selvfølge å holde Fritt Folk. Offentlige kontorer fikk avisa tilsendt og en del offentlige tjenestemenn fikk påbud om å abonnere, deriblandt lærerne. Med et par unntak, var det ingen av lærerne i Verdal som ville ha Fritt Folk. De fikk avisa tilsendt likevel og abonnementene ble belastet bygdas skolebudsjett. Redaktøren for «Ordet» Prestegårdene i Verdal var under krigen åpne for slike som var i vanskeligheter og trengte hjelp. Begge prestene var gode, uredde jøss inger. Da sokneprest Øystein Hovden ble oppsøkt av en mann som ba om hjelp til å redde to damer som var i alvorlige vanskeligheter, unn drog Hovden seg ikke for å ta en slik risiko. Han hadde all grunn til å stole på mannen, og først lenge etterpå ble han klar over at han hadde gått på limpinnen for en provokatør. Både Gestapo og deres norske SD-hjelpere var nok klar over at det i Verdal eksisterte en omfattende, organisert hjelp til flyktninger. Arsaken til at det ikke straks ble reagert overfor de impliserte hverken i denne affæren eller andre forsøk som var gjort (Ola J. Haugan og Thor Hegbom), var trolig at det ikke lykkes å komme inn på noen av de organiserte rutene. Flere fikk imidlertid mistanke mot denne mannen, som ikke klarte å oppnå negativ kontakt med andre enn Hovden og Erling Valum. Om denne saken forteller sokneprest Hovden: «Ein dag stansa ein Trondheimsbil ute på tunet mitt. Inn på kontoret stig ein stor rørslig kar. «Kjenner soknepresten meg igjen? Eg er redak tør av det kristelige bladet «ORDET»! - Jau, eg kjenner han att. Eg hadde møtt han før oppe på kyrkjeplassen ein sommardag, han var på sykkeltur. Og nå står han altså der på mitt kontor. «Eg vender meg til Dykk. Eg veit De er å lita på. De er jo ein prest som har lagt ned embet et. Nå ber eg Dykk hjelpe meg!» Og så kjem ei lang historie: «Eg kjenner m.a. i Trondheim to kristeligsinnede damer som nå er i dekning der og må hjelpast over til Sverige. Korleis skal vi få det til?» Eg stussa litt på heile greia. Nyleg hadde eg preika over teksten: «Ta dykk i vare for dei falske profetar» osb. Men eg tenkte: Står det om livet for damene må sjølvsagt nokon ta risken og hjelpa. Dessutan kunne eg da aldri tenke meg at ein redaktør av eit kristeleg blad som skal hjelpa to
---- 312 Krig ---- kristeligsinnede damer, fer med fant og falskneri. Eg slår til. Vi fekk i stand ei hjelpekjede gjennom dalen, med to prektige karer, Ingvald Tronsmo og Erling Walum i brodden. Dei to damene og fleire med vart ekspederte over grensa. Alt gjekk bra. Seinare prøvde denne redaktøren nokre gonger til å få kontakt med meg, men noko nærmare samarbeid vart det ikkje. Eg må nok seia meg glad for det! Men kva slags kar var dette? For å gjera ei lang historie kort: Måndag 15. desember 1947, kl. 9 fm. møtte eg som vitne i landsviksak ved lagmannsretten i Trondheim Ting hus. Der sat mannen i klageboksen! Mange vitne er tilstades. Han hadde eit stort synderegister å svara for, - brotsverk frå mange kantar av landet. Det er slett ikkje artig å høyra på. Sjåfør Erling Walum sto i vitneboksen og var akkurat ferdig med for klaringa si. Eg var ferdig før og sat og høyrde på. Lagmannen spør så tiltalte: «Har tiltale noko å merka?» - Dermed kom det - han var mykje veltalande: «Ja, herr lagmann! Det er meget beklagelig at retten ikke vil tro meg osb.» Lagmannen slo i bordet: Ingen irettesetting av retten! - Tiltalte nikka bort mot Walum: «Herr Walum vil nok huske. Vi hadde vært i Vera og biler bort mot Levanger. Da sier jeg: Hvordan liker De dette? Det er mitt liv, svarte Walum. Da ble jeg så begeistret for ham, jeg skulle gjerne omfavnet ham. Jeg tenkte: Dette er mann etter mitt hjerte - god, uredd nordmann! Og det vil jeg si både herr Walum og herr Hovden, at hadde jeg vært den jeg blir beskyldt for å være, hadde nok disse karene knapt vært her idag og kommet gjennom krigsårene såpass som de gjorde» - «Forresten vil jeg få lov til, da jeg ikke har hatt anledning til det før, å si de herrer Walum og Hovden, en hjertelig takk for deres norske holdning gjennom alle årene -!» Lagmann såg strengt på han, klubbar og ba han holde seg til saka! Dommen fall eit par dagar seinare og lydde på mange års straff!» Denne redaktøren mistet trolig interessen for sokneprest Hovden da han ikke fikk snøret helt i bunnen og ikke kom inn i noen organisasjon. Men han forsøkte seg på andre hold, bl.a. hos Liff i Vuku. Der møtte han fru Johanna Liff, men hun var skeptisk og ville ikke ha noe med ham å gjøre. Derfrå dro han videre til Vera, men lovte å komme igjen. I Vera prøvde han seg hos Ingvald Tronsmo. Kanskje hadde han greie på at Ingvald var implisert i transporten av de to damene. Men Ingvald følte at det direkte luktet provokatør av redaktøren og var helt utilnærmelig. Mannen måtte også der returnere med uforrettet sak. Men Ingvald telefonerte straks til fru Liff og sa at «Fiskekassen hun hadde sendt oppover var sur». Da mannen på nytt oppsøkte Johanna Liff, var hun ennå sikrere i sin oppfatning av ham.
---- 313 Krig ---- Ved et annet og lignende høve telefonerte Ingvald Tronsmo til Johanna Liff og sa at personen som kom nedover var smittsom. Redaktørens riktige navn var Ole Tormod Hofstad. Som provokatør opererte han også under navnet Øien. I Trondheim var Hofstad ingen ukjent mann. Etter å ha forsøkt seg, og mislyktes, ved Kavaleriets underoffisersskole, ble han glødende kommunist og knyttet til bladet Ny Tid. Da dette ikke passet ham lenger, gikk han til Dagposten med noen angivelig hemmelig planer kommunistene hadde i tilfelle opptøyer. Mest beryktet ble Hofstad etter et rått overfall og ran på en eldre dame. For dette fikk han flere års fengsel. Da han slapp ut fant han alle dører stengt, bare en kristen frimenighet hadde tiltro og ga Hofstad en sjanse, ved å ansette ham som redaktør av bladet «Ordet». Som redaktør og legpredikant holdt han det gående til tyskerne kom, da lot han seg verve som agent for ABWEHR. (Tyskernes militære etterretningstjeneste. Ble lagt under Gestapo etter overfallet på Hitler i 1944.)
---- 314 Krig ---- LOKAL ETTERRETNINGSTJENESTE Etterretning, eller spionasje, er en meget farlig, men viktig form for krigstjeneste og har alltid blitt strengt straffet av den krigsmakt den er blitt rettet mot. Tyskerne hadde nesten bare en straff for slikt, nemlig dødsstraff. Dette forhindret ikke at det under krigen foregikk en ganske omfattende, lokal etterretningstjeneste både mot tyskerne og NS. Noen av de som var implisert i dette er døde, andre har det ennå i seg, at dette skal det ikke snakkes noe videre om. Tjenesten lærte dem å tie. De som sto sentralt i tjenesten hadde avlagt nærmest et livsvarig taushetsløfte. Det begynte ganske tidlig med meldinger og rapporter fra Verdal. Mye tyder på at det i første omgang var svenskene som var interessert i å få greie på hva som foregikk i «nabolaget». Bjørn Rygg ble kontaktet av en svensk etterretningsoffiser allerede natta til 21. april 1940. Sentrale personer i den lokale etterretningstjenesten synes ellers å ha vært lensmann Jon Suul, stasjonsmester Arnt S. Bakken, Arne Suul, Arne Ward og Ivar Lillesand. Men også andre ble engasjert til konkrete oppdrag. Lensmann Jon Suul som ledet etterretningstjenesten til i august 1943, spilte virkelig et høyt spill inntil han ble stoppet ved arrestasjon. Meldingene og rapportene som ble sendt dekket et stort spekter, men mest omfattende var nok kartlegging og registrering av tyske troppe transporter, materiell og troppekategorier som var på flyttefot, samt opplysninger om tyskerne som oppholdt seg i Verdal, deres aktivitet, befestninger og forsvarverker, øvinger, beredskapstiltak, arrestasjoner, flyktninger, innkallinger til AT m.v. Hva angår tyske troppetransporter gjennom Verdal og nordover, var det særlig tre perioder under krigen at trafikken var ekstra stor, og som hadde sammenheng med spesielle situasjoner - våren og forsommeren 1940 i forbindelse med tyskernes befestning av de nordlige landsdelene, våren 1941 under oppmarsjen for angrepet på Sovjet 22. juni, og tyskernes tilbaketog fra Finnlandsfronten og Finnmark vinteren 1944/45. i august 1941 var det også store og mange transporter med jernbanen, faktisk i så stort omfang at det tok så å si hele kapasiteten, slik at sivil trafikk nesten måtte innstilles.
---- 315 Krig ---- Tre sentrale personer i den illegale motstanden i Verdal, Ingvald, Arne og Jon Suul. Bildet ble tatt da Ingvald kom heim fra fangenskap. Takket være notater i forbindelse med rapporteringa, har en fått noe innblikk i omfanget av transportaktiviteten den første tida. Også nord gående flytrafikk ble registrert og rapportert. Hovedvegen, nord-sør, riksveg 50, som tilsvarer nåværende E 6, gikk den gangen gjennom Verdalsøra. Fra sør, over brua, langs Mo-parken, gjennom Gamle storgt. og opp Nordgata til Sparebanken hvor den svingte til venstre opp Jernbanegata (den gang Nyvegbakken) og mot Nestvold. Etter denne kronglete traseen sa det seg seiv at farten på trafikken var liten gjennom Øra. Det hendte at det ble stopp på grunn av kork og som følge av kryssing med jernbanen.
---- 316 Krig ---- Etter vegen gikk det lange kolonner. Verdalsøra var således et gunstig sted for dette arbeidet. Tyskerne var nok oppmerksomme og vakne for at slikt kunne foregå. Sommeren 1942 ble fem gutter i 8-9 års alderen arrestert fordi de skrev opp bilnummer. En sport som de fleste gutter har vært med på og det var også den gang konkurranse om hvem som hadde flest bilnummer i notisboka. De var kanskje vel så ivrige i sin hobby. Tre av dem var inne i Bedehusgården og noterte bilene som var parkert der. De ble øyeblikke lig anholdt og ført til den stedelige kommandanten, som da hadde kontor i det gamle E-verksbygget. På veg dit knep tyskerne to til på fersk gjerning som var i aksjon ved kinohjørnet. Etter å ha blitt avhørt ble guttene sluppet fri og de trodde vel de var ferdige med denne uskyldige affæren. Men nei - tre dager senere kom politiet med bud om at de skulle møte hos kommandanten på nytt og nå måtte de ta med nistepakke. Hverken guttene eller foreldrene kunne forstå at dette var noe alvorlig, men da de ikke kom heim til kvelds, ble det selvsagt engstelse i heimene. Men noen opplysninger hos tyskerne om hvor det var blitt av dem kunne de ikke få, før en av mødrene møtte opp hos kommandanten og virkelig slo i bordet. Guttene var transportert til Trondheim til avhør hos Gestapo. Først ble de fraktet med lastebil til Levanger og derfrå med tog videre. Ved framkomsten ble åtte-åringene satt i celle på Vollan kretsfengsel og derpå til inngå ende forhør hos Gestapo som var svært mistenksomme til det guttene hadde drevet med. Men omsider ble de satt fri med kraftig formaning om å slutte med denne sporten.
---- 317 Krig ---- Nistepakkene de hadde med var ikke beregnet for slik langtur og da tyskerne ikke unte dem noen form for forpleining, var de selvsagt skrubbsultne. Under togturen heim ble de tatt hand om av togpersonell et, som tok dem med inn på kon duktørvogna og lot dem gasse seg i deres nistekofferter. Men det var flere enn disse fem som drev med denne sporten og det hersket en viss engstelse om det var gitt opp navn på andre også. Særlig en fikk kalde føtter. Foruten ei lang rekke med bilnummer, hadde han et omfattende kartotek over jenter som sto i med tyskerne. Han ble redd og brente hele greia. Guttene som fikk stifte bekjent skap med Gestapo i forbindelse med Harry Storhaug var en av gut te ne som tyskerne arresterte og sendte til Trondheim uten at foreldrene visste om det. denne affæren var: Harry Storhaug, William Wass, Harry Thorne, «Nikken» Liabakk og Oskar Gjersing. Det gikk mange ekstratog med militært materiell.
---- 318 Krig ---- Den første tida etter at tyskerne erobret Verdal, gikk all landtransport etter riksveg 50, men etter at jernbanebrua var reparert og kjørbar, 10. mai, tok troppetogene til å rulle i stort omfang. Ekstratogene var mange, særlig om nettene. Natta til 20. juni var faktisk første natta uten noen ekstratog siden brua ble kjørbar, og i følge stasjonsmester Bakken, gikk det i tida 10. mai til 20. juni hele 150 ekstratog og 90 ordinære. Både trafikken etter vegen, på jernbanen og i lufta ble tellet. Etter retningstjenesten hadde folk plassert på strategiske punkter, og ikke sjelden ble samme trafikk tellet på mer enn en plass. Flere av de som senere ble med i motstandsbevegelsen, var med på tellinga, kanskje uten at de den gangen var oppmerksom på hvilket viktig oppdrag de hadde. De allierte fulgte nemlig nordtrafikken med den største oppmerksomhet og Verdal lå strategisk til for registrering. Som eksempel gjengis resultatet av tellinga for døgnet 20. mai 1940: Kl. 0600 25 store biler med tropper Kl. 0630 15 personbiler med soldater Kl. 0700 5 lastebiler med soldater Kl. 0800 4 store transportbusser med soldater Kl. 0900 30 hester med 1 batteri Kl. 1700 4 batterier med 16 kanoner og antiluftskyts, 16 store po tonger, 2 store beltebiler og ca. 50 transportbiler. 6 store belte-transportbiler. Kl. 2100 Troppetog med 30 jernbanevogner. Den 1. juni gikk det i alt 9 troppetog, 100 transportfly, kløvhest avdeling, to kanoner trukket av beltebiler og mange transportbiler i løpet av natta. Dette er bare eksempler og når slik registrering foregikk daglig, var det ikke noen liten oppgave E-tjenesten hadde. Høsten 1941 kom lensmann Jon Suul inn på den landsomfattende XU-tjenesten, som etterretningskontakt i Verdal. Han ble da engasjert av en kurer fra den Norske legasjonen i Stockholm. Kureren hadde tenkt seg Jon Fikse som slik kontakt, men fikk vel nærmest undervegs beskjed om at Jon Suul var øremerket for denne viktige oppgaven, noe kureren senere har betegnet som et meget heldig valg, kanskje ikke så rart, ettersom lensmannen allerede var i godt gjenge og hadde erfaring i slik tjeneste. Virksomheten fikk fra da av en annen karakter med spesielle retningslinjer for utførelse og skjerming. Han kunne heller ikke befatte seg med noe annet som hadde karakter av illegal virksomhet. Dette forklarer årsaken til at enkelte innen heime fronten i Trøndelag ikke hadde hell med seg når de prøvde å komme i
---- 319 Krig ---- kontakt med Suul, og at han derfor ble sett på med en viss skepsis innen enkelte kretser. Gestapo klarte aldri å avsløre Jon Suul som XU-mann. Da han ble arrestert 16. august 1943, var det i forbindelse med aksjonen mot norske politimenn. Hadde de ant hvilken storfugl de den gangen såtte i arrest på Falstad, ville det nok fått skjebnesvangre folger. XU hadde imidlertid mistet kontakten med Verdal. Arne Suul og Torgeir Suul var kanskje de eneste som visste dette og var klar over konsekvensen. De ble enige om at Torgeir Suul derfor burde reise til Sverige, og de avtalte stikkord, om det var noe han ville. Flukta til Sverige gjennomførte Torgeir Suul på en utrolig frekk og utspekulert måte, han haiket med Gestapo opp til St.Olavs bru, under påskudd av at han skulle på bærtur. Det gikk ikke så svært lenge før en fremmed troppet opp hos Arne Suul på E-verkskontoret, med helsing fra Torgeir og avtalt stikkord, og den fremmedes ærend var opprettelse av etterretningsgruppe i Verdal. Det var en litt fornøyelig episode i møte mellom de to. Arne Suul gikk gjerne med brun skjorte og mørkt slips i denne tida, lik det som hirden nyttet. Som svar på helsinga fra Torgeir, pekte han på skjorta si og sa: «Du ser vel hva slags skjorte jeg har». Den fremmede rygget uvilkårlig litt og ble heller blek om nebbet. «Du får bli med inn på verkstedet», sa Arne, for der kunne de snakke mere fritt. XU-kontakten med Verdal ble gjenopprettet og stort sett ble det satset på de som tidligere var implisert, bortsett fra at Ivar Lillesand nå også ble trukket inn i denne tjenesten. Arne Ward ble tildelt funksjonen som gruppesjef og XU-agent i Verdal, og fikk pålegg om ikke å befatte seg med noe annet illegalt arbeide. Kontakten i Verdal hadde betegnels en XU4II. På «kartet» over XU i Inn-Trøndelag er det imidlertid Arne Suul som står oppført under dette nummeret. At han overgå funksjonen til Arne Ward skyldes nok bl.a. at han seiv var implisert iså mye. Slik som tjenesten etter dette utviklet seg, var nok dette også et heldig valg. Ut fra etterretningstjenestens spesielle karakter, er det naturligvis minimum av skriftlige kilder som kan belyse hvordan dette foregikk i praksis og i detalj, og at det var lite dramatikk omkring dette, viser bare at tjenesten ble utført på en god og forsvarlig måte. Innsamlingen av opplysninger omfattet mange områder og for en utenforstående kan mye av det virke banalt og uforståelig. På enkelte områder var det faste observatører som rapporterte, som f.eks. trafikk og transportregistreringer. Men mange viktige opplysninger kom inn ved dagligdagse samtaler. Løsmunnethet var da, som nå, etterretnings tjenestens beste forbundsfelle. Arbeidere på de tyske anleggene og i leir ene kunne være gode brikker å spille med. Som eksempel nevnes - En
---- 320 Krig ---- som arbeidet i den tyske politileiren på Ørmelen mente at jobben hans var av slik karakter at det berettiget til tilleggsrasjon på mel, for brød rasjonen var knapp. Han henvendte seg derfor til forsyningsnemnda med søknad. Det traff seg slik at ekspeditøren han møtte var involvert i dette, og da denne liksom i forbifarten spurte om hvor mange mann han jobbet for, nølte ikke mannen med å fortelle hvor mange politi soldater det var i leiren, og da de som var forlagt i Vaterholmen og Sandvika hørte til samme kompaniet, oppga han dette også, uopp fordret. Mannen fikk tilleggskort, men bare for ei uke om senn. Der med var E-tjenesten i Verdal sikret ukentlige opplysninger om den tyske politistyrken i Verdal, uten å be om det. E-tjenesten hadde således sine følere på mange hold, ja, til og med innen tyskernes egne rekker. Høsten 1943 fikk Ivar Lillesand anmodning fra Arne Suul om mulig heten for å skaffe en fastere etterretningskontakt på Rinnleiret, som var en av tyskernes større forlegninger i distriktet. Gjennom Ivars bror, Evald Lillesand, ble det kontakt med tre tyske soldater som var villige til å gjøre innsats for Norges sak, eller kanskje mest for å motarbeide naz ismen og Hitler. Disse tre, Walter Naumann, Richard Voidniok og Frantz Bayer hørte til i en verkstedavdeling som var fast forlagt på Rinnleiret og de hadde lavere befalsgrad. Samtlige i førtiårsalderen. Ved flere ganger å utsette seg for fare, gjorde de en ut merket jobb og rapporterte til E tjenesten, samme vegen som kon takten var opprettet, om styrkefor holdet i leiren til enhver tid, om skifte av belegget, øvinger og avdel inger på flyttefot og gjennomreise m.v. Evald Lillesand. Da den psykologiske krigføringa ble intensivert høsten 1944, deltok de i betydelig grad også i dette, ved å spre og plante antitysk propagandamateriell blandt tyskerne på Rinnleiret. Etter frigjøringa fikk heimefronten i Verdal pålegg fra avsnittsjefen i Nord-Trøndelag om skriftlig bekreftelse på innsatsen til tyskere som hadde samarbeidet med motstandsbevegelsen. Sett med bakgrunn i at tyskerne, etter kapitulasjonen fortsatt hadde jurisdiksjonen over egne styrker, og hva som senere er kommet fram om idømmelse av harde straffer for bl.a. foræderi, er det ikke sikkert at er
---- 321 Krig ---- klæringene ble så heldige for de tre. Sikkert er det i alle fall, de ble ikke møtt med blomster og ære i sitt eget land, om de noen gang kom dit. Som nevnt foregikk E-tjenesten i Verdal stort sett uten dramatikk. Sommeren 1942 fikk imidlertid Arne Suul og Arne Ward en kraftig påminning om at det de drev med ikke var noen «lek». Mens de holdt på med et fotograferingsoppdrag ved festningene i Sogna, begynte det plutselig å smelle og kulenedslag var så nære at det sprutet stein kring dem. De var observert av en tysk vaktpost. Da fikk de det travelt. I en fart ble filmen tatt ut av kameraet og puttet i lomma, slik at den raskt kunne ødelegges av lys om de ble anholdt. Vegen bort til syklene ble ikke gjort lenger enn nødvendig, og det var to tause menn som tråkket «for livet» nedover dalen: Bare en tørr bemerkning fra Arna Suul til kompissen: «Æ synes du e bleik». Det gikk i ett helt til de hadde passert Steinsbrua. Da var det behov for en pust og litt avslappet vurdering av situasjonen. De forlot vegen og søkte skjul i skogen ovenfor Stubbe, og det var kanskje på høg tid, for like etter kom to biler med tyskere i samme retning, og det var vel ikke vanskelig å gjette seg til hvem de var på utkikk etter. Da de omsider våget seg fram på vegen igjen, tok de av til Vuku og heim. Men det var vanskelig å kople ut dagens hendelser. De kunne også ha blitt opservert av lokale angivere. Om kvelden gikk Arne Tyskerne inntok også festningene i Sogna, og det var her det smalt da Arne Suul og Arne Ward var ute på spionasjeoppdrag.
---- 322 Krig ---- Suul på losjemøte, mens Arne Ward drog til sin søster og svoger som på den tida bodde i Vinne. Våren 1942 skjedde det noe på den storpolitiske arena som gjorde at tyskerne plutselig fikk det for seg, at det var fra øst og Sverige trusselen om alliert invasjon forelå. Dermed snudde de sine våpen i Verdal i denne retningen. Det begynte 19. mai med «Gross Alarm» og militær besettelse av rikstelefonsentralen på Øra. I to dager var telefonen i bygda sperret. Langs mellomriksvegen, fra Levring til Vaterholmen, fikk tyskerne det travelt med å bygge forskansinger og forsvarsverker. Alt rettet østover. De hadde heller ikke tid til noen forhandlinger med grunneierne, men de tok seg til rette. Her var noen av tyskernes forsvarsverker på Bergylen, fortelter heime frontmannen Eivind Stubbe. Det var disse forsvarstiltakene Arne Suul og Arne Ward fikk i oppdrag å fotografere og de var så å si kommet til veis ende med oppdraget da det smalt. I Sogna la tyskerne miner i vegen. De ble gravd ned og spora etter gravinga avslørte stedene. Dette vakte selvsagt E-tjenestens interesse og det var viktig å få punktene plottet nøyaktig inn. Oppdraget med å foreta de nødvendige oppmålinger ble gitt til John Molden fra Inndalen. På denne tida drev han med tømmerhogst i Sul og syklet forbi stedet til og fra arbeidet.
---- 323 Krig ---- Men også han fikk en nervepirrende opplevelse som fikk pulsen til å slå litt raskere. Mens han var i ferd med å måle avstander, kom en tysk bil kjørende. Han var imidlertid snartenkt, som avledningsmanøver begynte han å fikle med sykkelen mens bilen passerte, og tyskerne hadde nok ingen mistanke om at det var en spion som var i arbeid. Molden utførte jobben i samsvar med det oppdraget han hadde fått av Ward. Et ledd i tyskernes skjerpede beredskap i denne tida var det vel også når pansertropper, den 18. juni 1942, overtok kommandoen i Verdal. De forlot bygda 28. november, men etterlot seg et tragisk krigsminne, nemlig nedkjøringa og drapet av Karen Valbekmo. Den mest hektiske tida for E-tjenesten i Verdal var utvilsomt høsten og vintreren 1944/45 i forbindelse med tyskernes tilbaketrekning av den store Finlandsarmeen som er anslått til ca. 200000 mann og store mengder kjøretøyer av mange slag, utstyr og hester. Mesteparten av dette, pluss avdelingene som hadde okkupert Finnmark, måtte gjennom Verdalsøra enten de kom etter landevegen eller med jernbanen. Dette var tropper som tyskerne mente å sette inn på frontene i Europa hvor de nå led det ene nederlaget etter det andre og var hardt trengt. Gjennom E-tjenestens rapporter kunne de allierte følge med hvordan forflytninga foregikk, hvor spredt og hvor de til enhver tid hadde denne store armeen, og i hvilken kategorirekkefølge den drog sørover. Derfor ville E-tjenesten i London ha så detaljerte rapporter som mulig og for hver uke. Dette såtte store krav til E-gruppen i Verdal, som besto av personer som skulle skjøtte sitt daglige arbeide. Det ble nødvendig å utvide gruppen. Gruppesjefen, Arne Ward, klarte å få med nye gode med arbeidere, i første rekke Kirsten Braarud, og for å holde et nøye øye med mellomriksvegen, Eivind Stubbe. Familien Braarud bodde i andre etasje over banklokalet, en strategisk meget bra plassering. Når det gjelder registrering av trafikken og tran sporten etter vegen gjorde Kirsten en glimrende jobb. Hun fikk notert det meste av kjennetegn på de tyske kjøretøyene, avdelingsmerker, vimpler og kommandoflagg, noe som var av stor verdi for E-tjenesten. Men hun fikk oppdrag som kunne synes mere farefult enn dette, i alle fall mere nervepirrende. Som f. eks. i februar 1945 da hun, under dramatiske forhold, med stort oppbud av politi på vegen og hyppige kontroller, fraktet en illegal radiosender gjennom Verdal. Senderen hadde vært i aktiv tjeneste i Skogn, men måtte innstille da Gestapo slo til med rassia mot gruppen som rådde om den, og da de impliserte, Sigfast Sivertsen, Karl Holberg, Torbjørn Rønning og tele grafisten Morten Koldaas, bare så vidt kom seg unna, måtte de la send eren bli igjen. På tross av at tyskerne nok ante at den eksisterte, klarte de ikke å oppspore radiosenderen. Verdalsboka — 21
---- 324 Krig ---- Omstendigheter kring dette er godt beskrevet i bladet «Skogn-Idrett» desember 1983. Motstandsfolk i Skogn klarte imidlertid å redde senderen og fikk den, ad omveger, til Okkenhaug østre. Derfrå skulle kurerene Arne Sivertsen, Skogn, og namsosingen, Trygve Bakke, frakte den gjenom Verdal og over til Sverige. På grunn av politioppstyret ville det ha vakt farlig oppsikt og vært forbundet med stor risiko, om de to, i turantrekk, ski og annen opp pakning også skulle ha fraktet med seg sekken med den tunge senderen. Under disse omstendigheter ble Kirsten Braarud budsendt. Hun møtte opp på Okkenhaug med sparkstøtting, tok senderen på denne farkosten og fraktet den fram gjennom bygda, over Verdalsbrua, som var bevoktet og det mest kritiske punktet, og til Øra. De som eventuelt la merke til henne, mens hun strevet seg fram med sparkstøtting og ryggsekk, trodde sikkert det var ei jente som var ute på matauk. Det var noe av dagliglivet under krigen. Men absolutt modig og iskaldt gjort av ei ung jente. Videre fra Øra tok de to kurerene over transporten av radiosenderen. De entret melkebilen fra Vuku meieri og skulle være med denne opp til Volden, men på Bredingsberga fikk bilen motorstopp og de måtte gå til fots videre med de svære oppakningene. Fra Volden fikk de hesteskyss. På melkebilen kom de i selskap med en flyktning, Aksel Andersson fra Øra. På forhand var ordnet med overnatting hos Tormod Skoknes. Han ventet de to, men når det kom tre, fikk han betenkeligheter. Under Bratåsen, neste dag, skilte de lag. Andersson gikk alene til Vera, mens Sivertsen og Bakke tok ei anna lei. Over Veresfjella og inn i Sverige, siet de to kurerene seiv med seg det tunge radioutstyret i tillegg til egne oppakninger. Det gikk ikke mange dagene etter dette før senderen, som hadde dekknavnet: «Buri», var på lufta fra ei jakthytte øverst i Russdalen, nord-øst for Strådalen og «Sockertoppen» og den var i virksomhet helt til frigjøringa med å sende meldinger for E-tjenesten i Inntrøndelag, direkte til London. Da denne senderen ble satt ut av drift i Skogn, først på nyåret 1945, var den plassert på gården til Torstein og Martha Hagen, ved Hojemstjønna. Som nevnt måtte gruppen emigrere som følge av rassia. Senderen ble da gjemt i høyet på låven hos Hagen. Under flukta til Sverige, lå karene et par døgn i dekning i Getzgården på Ørmelen, der Dagmar Getz Wold var en av deres kontakter. Gjengen var bevæpnet, og da de var i ferd med å bryte opp tok en av dem fram colten for å ta en sjekk av våpnet og tok herunder ladegrep. Dermed ruset det ut noen skudd, og inne i stua smalt dette nærmest som fra en kanon. Det var en utrivelig episode, ikke minst på grunn av at den
---- 325 Krig ---- tyske politileiren ikke var langt unna. Noen større skade ble det ikke, for kulene gikk i en diger poff som sto der. Etter oppbruddet fra Getzgården drog Torbjørn Rønning til Levanger for rådslagning, før han såtte kursen for svenskegrensa. Sigfast Sivertsen og Karl Holberg, som hadde Sverige som mål, ønsket imid lertid assistanse på den første delen av strekningen og kontaktet Kirsten Braarud. Hun sendte sin bror, Carl, opp til Arne Ward som så organiserte nødvendig transportstøtte til de to. Kirsten Braarud Stasjonsmester Arnt S. Bakken Johan Skavhaug skysset dem med hest til sommerfjøset ved Volen. Der møtte Arne Ward og Ingemann Liff opp med Liffs personbil og kjørte dem til gården Haugan, vest for Volden. Derfrå hadde de ingen problemer med å ta seg fram på egen hand. For sin befatning med dette fikk Arne Ward en reprimande fra sjefen sin, som etterretningsagent skulle han holde seg unna slikt. Den fjerde som var i dekning i Getzgården, Morten Koldås, ventet til Torbjørn Rønning kom tilbake. Så gikk de sammen opp til Vera og over til Esingen. Morten kunne snart overta sin gamle sender oppe i Russtdalen. Tor bjørn gikk telegrafistkurs og var tilbake i Norge - i Osloområdet - da freden kom. Ca. en måned senere startet Arne Sivertsen og Trygve Bakke fra Kolåsen i Kall, med Okkenhaug som mål for å hente «Buri», en opera sjon som er beskrevet foran. Når det gjelder trafikken etter vegen og på jernbanen under Finnlandsarmeens retrett, har en få tall for å belyse dette, men det var
---- 326 Krig ---- rett og slett en enorm trafikk, faktisk så stor at sivile til tider hadde vanskelig for å komme fram etter hovedvegen. Dette såtte store krav til E-tjenesten. Om kvelden og natta til den 23. november 1944, passerte det gjennom Verdalsøra ca. 2-3 biler i minuttet i gjennomsnitt. Dette er bare et eks empel og kanskje var det ennå tettere trafikk andre tider. I tidsrommet 24/11 -4/12 passerte det Verdal stasjon hele 37 troppetog, med ca. 1100 jernbanevogner sørover, derav et helt tog med sårede og syke soldater. I tillegg til den motoriserte trafikken var det et stort antall marsjerende avdelinger som passerte Verdal, samt hjulrytteravdelinger. At E-tjenesten i Verdal gjorde en god innsats, viser et brev av 5/12- 44, f ra XU 413 (i dette tilfelle Håkon Utvik) hvor det gis ros for gode rapporter, samt uttrykkes håp om at agenten (Ward) også i tida framover har høve til å ofre tid på denne «hobbyen». 1 et PS sies at julerøyken er i farvannet. Foruten at dette var en god nyhet, var det en anerkjennelse for godt utført arbeide. Hvordan ble så disse rapportene bragt videre slik at de kom fram til etterretningskontoret ved den Norske legasjonen i Stockholm eller til London? For denne delen av E-tjenesten i Verdal er en på usikker grunn. I den første tida, i 1940, mens det ennå var ganske lett å passere grensa til Sverige, var det ikke vanskelig å få slike brev videre. Trolig gikk noe som vanlig post, adressert til Direktoratet for brendte steders gjenreis ning til Oddmund Suul, som var tilsatt der. Han fikk imidlertid mistanke mot seg og var ei tid arrestert. Stasjonsmester A. S. Bakken var under hele krigen en sentral person i den lokale etterretningstjenesten når det gjalt videresending av rapport ene fra Verdal. I et interju i forbindelse med hans 75 - årsdag, forteller han litt om dette, og at meldingene ble sendt til Sverige ved Magnus Eriksson i Sandvika. Da er det nærliggende å tro at Sigmund Eriksson og tolleren i Skalstugan, Olle Huttsten, var viktige ledd i denne tran sportkjeden. Det siste halvåret av krigen, fra høsten 1944, er det tydelig at Bakken nesten konsekvent nyttet jernbanens illegale transportsystem til dette. Stasjonsmester Bakken var implisert i mye mere enn etterretningstjeneste under krigen, bl. a. som kontaktmann for flere flyktningtransporter, samt at han løste forskjellige andre transport oppdrag for motstandsbevegelsen. Nevnes må også Johan Skavhaug som leverte rapporter om militære transporter m.v. til operatorene ved radiosenderen i Skogn. Både dette og andre ting viser at det foregikk adskillig overlapping når det gjelder rapportering.
---- 327 Krig ---- Et av de mest arbeidskrevende oppdrag som E-tjenesten i Verdal fikk, var avskriving av fraktbrev over gods som kom inn og gikk ut over jern banestasjonen i Verdal. Også ved dette høve viste stasjonsmesteren stor dristighet. En må beundre at han klarte å unngå å bli tatt. At det ble gjennomført rassia heime hos ham under unntakstilstanden, viser at han var i søkelyset. For at det ikke skal være noen misoppfatning i gangen i rapport eringa, nevnes at Arne Ward leverte samtlige rapporter til sin sjef, Arne Suul. Derfrå fikk han også direktivene og ordrene. Erling Aurstad, som ble disponent ved Verdal samvirkelag, var under krigen norsk etterretningsoffiser i England, knyttet til Hærens over kommando i London, og hadde etterretningstjenesten for en del av Midt-Norge som arbeidsfelt. Ifølge opplysninger fra ham, var bl.a. rapportene fra Verdal meget gode og verdifulle fordi agentene forsto betydningen av å få med detaljene, tegn og skilting på kjøretøyer m.v. XU i Nord- Trøndelag april 1945 XU4II Arne Suul, Verdalsøra XU4I2 Asbjørn Rodum, Steinkjer XU4I3 Magne Utvik, Steinkjer H4O Portier Johansen, Steinkjer H4l Finn Kristiansen, Steinkjer XU4I4 Rikoll Nestaas, Malm XU4IS Jakob Lingaas, Snåsa H5O Pål Mørkved, Namsos 531 Henry Bertnem, Overhalla Egel Håvard Nessheim, Namsos Samband og transport A. Stasjonsmester Schive, Steinkjer B. Stasjonsmester Arnt S. Bakken, Verdal C. Stasjonsmester i Asen D. Forbindelse i Åsen E. Telegrafist Toldnes, Snåsa stasjon F. Sjåfør Øksnes, Steinkjer G. Havnefogd Lund, Steinkjer H. Øystein Dyrstad, Steinkjer I. Birger Jørstad, Politiet i Steinkjer J. Ing. Tverdahl, Vegvesenet, Steinkjer K. Sjåfør Anzjøn, Namsos L. Forbindelse i Grong
---- 328 Krig ---- M. Forbindelse på Værnes flyplass N. «Morte» i Ytre Namdal O. «Tyristua» like ved Steinkjer med Arne Sivertsen P. «Buri» like ved grensa nord for Vera med telegrafist Morten Koldaas og Håkon Utvik. XU i Verdal 1944/45
Ivar Lillesand > ARNE SUUL
Arne Ward <• Eivind Stubbe /\ Evald Lillesand Kirsten Braarud /s Rinnleiret: Walter Naumann Richard Voidniok Erantz Bayer v A.S. Bakken CP o 4-> d u O "D Cl C to en C _Q CD E U CO t— en Etterretningsrapport fra Verdal 8. desember 1944: TilTXUfra4ll. Åsen: 4/12. For en tid siden kom 4 übåter til Lofjorden. Tre er gått ut. Hvorhen vites ikke. Den ene ligger der framleis. Stavangerfjord som ligger i Lofjorden blir nu armert (muligens for å brukes som transportbåt). Brakkene i Åsen og Lofjorden blir nu gjort istand for å ta mot avdelinger som kommer nordfrå. Styrken i Åsen er nu ca. 30 mann, dessuten noen få marinesoldater. Levanger: 4/12. Et veterinærkompani har ligget der i lengre tid. I den senere tid er det kommet en del nye soldater dit så den samlede styrke er ca. 270 mann. Kjøretøyene til de sist ankomne er merket WH - i hvitt. Rinnan: 30/11. Skyting med kanoner mellom Ravlo og Buran av avd. som ligger på Rinnleiret. Skarpskytingen var ikke bekjentgjort i avisene som vanlig. Det er kommet en del SS til Rinnleiret, men styrke og avd. vites ikke ennu.
---- 329 Krig ---- Verdal: 27/11. 2 kanoner av typen Pak 38 eller 40 sett under øvelser. Andre kjennetegn såes ikke. 10-12 mann på hver kanon. Hvit våpen farge. Mannskapene dro kanonene. Visstnok stasjonert på Verdalsøra, leir 1. 4/11. Passerte Verdal på åpne godsvogner 5 båter med presenn ing over. Båtene 5-6 m lang, litt avrundet ovenpå. Vanskelig å se. 1 vaktmann på hver vogn. Skulle til Mosjøen. lalt er sendt 15 stk. (Er dette sprengbåter eller enmannstorpedoer?) 3/12. Kl. 18.00 passerte Verdal i sørlig retn. ca. 450 biler, vesentlig laste biler. Mellom kl. 17.00-19.00. De fleste merket SS noen WH. Fra 24/11 til 4/12 har følgende passert Verdal (sørover): 37 transporttog med ca. 1100 jernbanevogner, laste og personbiler, endel kanoner, antiluftskyts og mannskaper. Ett sanitetstog med sårede soldater. Hvert transporttog har en apen vogn med høye gavler for luftskytset. Det meldes om mye forsinkelser på grunn av opplastningen og på grunn av skaden på Nidelvbrua. 4/12. Kl. 18.00 passerte ca. 20 lastebiler Verdal, på vei sørover. De var merket SS (pluss gjengitt figur). I den senere tid har det vært mange veipatruljer som foretar passvisita sjon. På Verdalsøra har tyskerne drevet øvelser i gatekamper. Hvor også de av 27/11 nevnte kanoner tok del Kolbjørn Rygg -f. 1905 Om den lokale etterretningstjenesten foregikk uten større dramatikk eller tap, så endte det med tragedie for verdal ingen Kolbjørn Rygg og hans familie. Han var knyttet til XU-tjenesten i Trondheim. Han fikk tyskernes mis tanke mot seg samt at han måtte bøye seg for sterke beviser som de la fram. Rygg ble arrestert den 3. mars 1943. Etter opphold på Falstad, ble han sendt til Grini og videre til konsentrasjons leiren Natzweiler i Tyskland. Der døde han den 25. oktober 1944. Kolbjørn Rygg var sønn av Søren og Kjersti Rygg på Ådalsvollen i Suul. Han var tilsatt i tolletaten og tjeneste gjorde i Trondheim. Han var gift med Ase Alstad fra Nesna, og foruten henne, etterlot han seg to mindreårige barn.
---- 330 Krig ---- SANDVIKA Tyskernes utpost mot Sverige Her i bygda var Sandvika tyskernes ytterste utpost mot Sverige. Da de kom dit, omkring 17. mai 1940, kuttet de straks telefonforbindelsen med nabolandet. De la beslag på gjestgiveribygninga til husvære. Opp sitteren, Erik Eriksson hadde da tatt ned skiltet med Statens fjellstue på. Dermed visste ikke tyskerne at det var offentlig eiendom de hadde lagt beslag på. I Sandvika etablerte tyskerne fast vaktpost ved vegen og såtte opp skilderhus. Bare noen hundre meter unna hadde svenskene sine for svarsverker, ovenfor svingene i Sandvikåsene. Der hadde de bunkere, skyttergraver, svære piggtrådsperringer. Ammunisjonslager var sprengt inn i fjellet og vegen var sperret med en solid bom og panserhindringer oppe i svingene. Dertil var det hus til vaktavdelingen. På begge sider ble grensa overvaket med stor oppmerksomhet. Hovedkvarteret for den svenske grensevaktavdelingen var i Skalstugan. Det må presiseres at militæravdelingen i Skalstugan og de svenske tollerne var to helt for skjellige etater. Også på Melen, ved Anjan, hadde svenskene en vaktavdeling som var underlagt hovedkvarteret i Skalstugan. I tillegg til bevoktning av grenseovergangene, drev både svenskene og tyskerne patruljevirksomhet langs grensa. Den tyske vaktavdelingen besto til å begynne med av vanlige wer macht-soldater. Senere kom det tyske ordenspoliti og utpå høsten 1940 Sandvika fjellstue.
---- 331 Krig ---- også SD-politi. En liten avdeling av Luftwaffe slo seg også ned i Sandvika. Disse må vel nærmest karakteriseres som en observasjonsav deling, som etablerte utkiks- og luftvarslingspost på en bergkolle ved Godbekktjønn. Men det kunne observeres at de hadde andre spesialoppdrag også, som tydet på at de drev avlytting rettet mot svenskene. Da tyskerne i Sandvika koplet seg inn på telefonnettet, gjorde de det på en så primitiv måte at samtalene deres kunne avlyttes på Erikssons private telefon. Dette visste seg å være nyttig ved flere høve. Men på dette stedet var vakthold og patruljering det viktigste også for tyskerne. Om sommeren og når det ellers var bar mark, foregikk patrul jeringa for det meste langs vegen og ofte på sykkel. Når det var skiføre kunne de patruljere så langt som til Fersdalen i sør og Vera i nord. Flere av de som hadde tjeneste i Sandvika var østerrikere og dyktige på ski. Vaktholdet og passkontrollen i Vaterholmen ble skjøttet av soldater fra samme avdelinger som til enhver tid var i Sandvika. Men hovedkvarteret var politileiren på Ørmelen. Også på tollstasjonen i Sul var det tyskere. Forholdet mellom den svenske vaktstyrken og tyskerne var korrekt, men heller ikke mer. Det sa seg seiv at det måtte være noe kontakt mellom dem. Det foregikk for det meste som konferanser eller møter på selve grensepunktet, på vegen eller på brua over Vargåa. De som bodde i Sandvika under krigen var Erik og Ingeborg Eriksson, tre sønner Magnus, Sigmund og Odd, samt hushjelp. Den yngste sønnen, Ernst, var i Sverige da krigen begynte, og ei datter, Marit fikk visum i 1941 for å gå på skole i Sverige. Medjevne mellomrom møttes svenske og tyske offiserer ved grensa.
---- 332 Krig ---- Med tyskerne så nære innpå seg, som tilfellet var i Sandvika, så måtte det bli noe omgang mellom gardsfolka og vaktstyrken. Men konfron tasjoner var heller ikke til å unngå, om det ikke var av alvorlig art. Som f.eks. da en av luftvaktene oppdaget at Eriksson hadde en båt på låven og ville låne den. Da bles sjølmannen på gården, Erik Eriksson, opp til gangs. - Om han hadde hatt ti båter, ville de ikke fått lånt noen! Han var arg fordi de for å «snoka», som han sa. Han sa også sin klare mening da statspolitiet kom til gards og beskyldte dem for å være i ulovlig besittelse av radio. Tyskerne ble også styggelig sint på Ingeborg Eriksson en gang, og holdt henne innesperret en hel dag. Det samme skjedde med svensktolleren Olle Huttsten. Han hadde et ærend til Sandvika og fikk komme over grensa. Mens de holdt ham innesperret moret tyskerne seg med å råkjøre med Volvoen hans. Politistyrken som holdt til i Sandvika var vanligvis på 15-16 mann. Noen flere eller færre i enkelte perioder. Luftwaffe hadde ca. 10 mann. I tillegg kunne det komme spesialister av forskjellige slag for kortere perioder. Til å begynne med, utover sommeren 1940, var det ganske frie forhold ved grenseovergangen, og de kunne ta seg over grensa uten at tyskerne sa noe. Hos den svenske styrken hentet de kjøkkenavfall til svinefér, og aviser. Men etter at det kom SD-politi utpå høsten, ble det strengere og snart helt forbud mot å krysse grensa til Sverige. Stort sett var tjenesten til tyskerne rolig og rutinemessig. Men i perioder med skjerpet beredskap kunne det være adskillig halloi. Som f.eks. i 1941 da tyskerne marsjerte inn i Sovjet. Under unntakstilstanden høsten 1942 ble portforbudet også håndhevet i Sandvika. Ampert var det også i august 1943 da tyskerne gikk til aksjon mot norske offiserer og politi. Som vanlig var det midt på natta det startet. Med geværkolbene dundret de på døra og ville inn hos Eriksson, og ble utålmodige fordi de måtte vente. En radio måtte nemlig skjules før de kunne slippe inn. Det var telefonen som skulle besettes. Under den spente situasjonen i 1942, da det ble bygget forsvarsverker opp over bygda, merket man dette også i Sandvika. Det kom noen spesialmannskaper til luftvaktgruppen og de hadde med seg diverse instrumenter. En kveld Sigmund Eriksson hadde vært ute med noen rypesnarer, rente han seg på og kuttet en tråd. Etterpå gjorde han seg ærend bort over mot grensa og kunne konstatere at tråden gikk i retning svenskevaktene. Svenskene ble varslet og de fant ut at tyskerne kunne avlytte telefonen deres ved hjelp av tråden og ei antenne. Det var også andre høver at tyskerne foretok seg ting, både nede ved sjøen og andre steder, som svenskene såtte pris på å bli underrettet om. Etter freden kom svenskene og studerte tyskernes lytteanlegg med stor interesse.
---- 333 Krig ---- Både Magnus og Sigmund Eriksson, i noen grad også Odd, var engasjert i illegalt arbeide. I Sverige hentet de aviser og propaganda materiell som ble videresendt til motstandsbevegelsen i Verdal, eller rettere sagt, til Arne Suul. De visste ikke om noen annen i motstands bevegelsen. Avisene hentet de hos den svenske vaktstyrken. Men annet materiell måtte gå utenom militæret. Dette ble for det meste hentet hos gårdbrukeren i Åbo, Per Attsten og noen ganger hos Hiittsten i Skal stugan. Brosjyrer og propagandamateriell kom fra Stockholm med Hiittsten som mellommann. I et intervju med Sigvart Tøsse, ved Historisk institutt, Universitetet i Trondheim, forteller Sigmund Eriksson at han under krigen gjorde mange turer over grensa, både til Åbo og Skalstugan, for å hente materiell som skulle til heimefronten i Verdal. Men som en forstår var det Magnus Eriksson som var hovedmannen i denne virksomheten og som brakte materiellet til Arne Suul på Verdalsøra. Magnus hadde laste bil og drev transportvirksomhet og hadde bl.a. snøbrøytinga mellom Sandvika og Sul. Også han tok noen turer over grensa på sommerføre. Men på vinters tid kunne det bli spørsmål om ham i forbindelse med brøytinga og da kunne det bli vanskelig om han var fraværende og ingen visste hvor han var. Sigmund forteller også at det gikk rapporter den andre vegen, for det meste rapporter om trafikk, bevegelser, forlegninger m.v. Han var og mellommann når det var noe svenskene ville ha greie på. Når han var i Åbo eller oppe hos svenskevakta, ble det alltid opprettet telefonfor bindelse med Skalstugan og Hiittsten Magnus Eriksson med en spesial- bygget radio han nyt tet til å lytte En tysk ski tropp legger ut fra på London. Sandvika.
---- 334 Krig ---- Turene til Sverige representerte alltid en risiko for å bli tatt. Tyskerne hadde jo som oppgave å passe på slikt, og en visste aldri når de ville starte ut på patruljering. Vanskeligst var det på vintertida og spora som oppsto. En gang la Sigmund i veg til Åbo på selve julaften. Da trodde han at tyskerne holdt jul. Men han forregnet seg. Politisoldatene hadde feiret jula dagen før, med julenisse og gåver. Da han på tilbaketuren kom inn på vegen, i nærheten av grensa, fikk han se skispora av en patrulje som hadde gått ut. Når de kom tilbake ville de se spora hans. Han måtte komme seg heim før de kom og tok han igjen. Han hadde ei skikkelig bør å bære. Han passerte ei høyløe og vurderte å gjemme det der. Men tyskerne ville oppdage spora bort til løa. Mens han sto og vurderte dette fikk han høre tyskerne komme, ca. en kilometer bak, og da var de høyrøstet. Ikke utenkelig at det var spora hans som hadde opphisset dem. Han klarte imidlertid å komme til gards før tyskerne. Ved vegkrysset sto vakta, men han lurte seg bak uthuset og kom seg inn i fjøset. Der kastet han sakene opp på høylemmen, rotet høy over og skyndte seg inn. Da var mor hans, Ingeborg, engstelig for at han skulle ha jumpa bort i tyskerne på turen. Den siste krigsvinteren ble det meste av materiellet som skulle inn i Norge fraktet inn med kurerer. Da såtte Magnus Eriksson inn lastebilen og skylte på at en aksling var røket. Han fikk tyskerne til å skyve bilen inn i garasjen. Da ble han truet med utskriving til nasjonal arbeidsinn sats ved Skorovass gruver. Da måtte brøytinga av vegen foregå med hestetrekk slik som i gamle dager. På en utpost som Sandvika fikk de ha radioen lengre enn hva som var vanlig. Tyskerne kunne også komme inn til dem og høre. Men så ble de angitt for å lytte på London, og statspolitiet kom. Det var da Eriksson bles opp og svor på at det var «Forbannet løgn de for med». Det ble til at de måtte sette vekk radioen inntil videre, men den ble snart tatt fram igjen og de lyttet som før inntil de fikk beskjed om å levere den fråseg. Da fikk Magnus tak i en gammel mottaker fra Sverige. Senere fikk de en som var bygd på bestilling av en slektning som var tilsatt hos Siemens i Oslo. Den kom sendende som vanlig postpakke, men på fingert navn. Denne radioen, som var forholdsvis liten, men god, ble skjult i ventilen til badet når den ikke var i bruk. Skifte av vaktavdeling i Sandvika fulgte ingen fast rutine, men ingen avdeling var der lengre enn ett år. De som var der sist var lengst. Flere av politisoldatene tilkjennega at de var antinazistisk innstilt, men alltid var det noen rettruende blandt dem som passet på. Den siste tida før freden festet de for det meste, og da kom det klart til syne hvem som var «Passopp» blandt dem.
---- 335 Krig ---- OSKAR ØWRES VIRKSOMHET OG ARRESTASJON Som nevnt i kapitlet: Heime fronten i Verdal, var det gjennom medlemskap og venner i NGU at Oskar Øwre ble engasjert som kon taktmann i Verdal for Wærdahl gruppa i Trondheim, med distribu sjon av illegale skrifter og aviser som hovedsak. Oppbygginga av det lokale distribusjonsapparatet, var slik at den enkelte skulle ha færrest mulig kontakter. Bare de som ble ansett som helt sikre fikk slikt materiale direkte. Andre kunne få det ved mere anonym veg. Lokalt var virksomheten godt skjermet, ja faktisk så godt at Oskar Øwre fikk stukket i neven slikt som han seiv hadde fraktet hit. Oskar Øwre som var NN-fange i tyske konsen trasjonsleir. Til å begynne med hentet Oskar Øwre avispakkene på jernbanesta sjonen hos lokomotivfyrbøter Harald Rusten, som kjørte forbi Verdal rett som det var. Senere hentet han pakkene hos Eilif Solheim i Levanger. Oppbevaringssted og lager var på lageret til Verdal samvirke lag og Georg Øwres ansvar. Utallige ganger syklet Oskar Øwre strek ningen Levanger-Verdal med slikt materiale, noe som absolutt ikke var noen lek, men i høg grad livsfarlig virksomhet. Gjennom avisene, plakatoppslag m.m. hadde tyskerne klar tale: «Skutt blir den 0.5.v.-» Da Verdal hørte til grensesone ØST, var det hyppige kontroller på vegene, og det øket risikoen ved slik virksomhet. Våren 1943 ble det kritisk. Henry Thingstad, med flere, ble arrestert i Trondheim, og senere dømt til døden og skutt. Da det var trader fra denne gruppa som kunne peke til Verdal, kom det ordre om at Ivar Lillesand og Oskar Øwre skulle gå i dekning. De forsto ikke alvoret i det, og det skjedde heller ingen ting. I oktober 1943 sprakk det for alvor. Gestapisten, obersturmfuhrer Gemmeche i Trondheim ansa Wærdahl
---- 336 Krig ---- gruppen for den farligste for okkupasjonsmakta i Midt-Norge. Den tyske fronten i Italia hadde slått sprekker og Gemmeche var overbevist om at de allierte hadde til hensikt å slå til mot bl.a. Trøndelag for å opp rette en ny front. Derfor gjaldt det å uskadeliggjøre Wærdahlgruppa. I dette var Adding en viktig brikke. Ved å utnytte motsetningsforholdet mellom Adding og Rinnan, ble det arrangert et attentat mot Rinnan, samtidig som han var underrettet om det forestående. Ved at Adding fikk medlemmer av Wærdahl-gruppa med på dette, var det grunnlag for å gå til aksjon og få gruppa stilt for krigsrett. Flere av de som ble arrestert, dømt til døden og skutt, hadde Oskar Øwre hatt kontakt med, bl.a. Kolbjørn Wiggen, som i grunnen var hans første kontakt. Lokomotivfyrbøter Harald Rusten var og blant de arre sterte og gjennomgikk umenneskelig tortur. Nevnes må at attentatet skjedde i full forståelse med gestaposjefen i Trondheim, Gerhard Flesch. Nå var det klart at Oskar Øwre måtte over grensa og til Sverige. Vennen og medarbeideren Eilif Solheim, ville han imidlertid ikke late i stikka. Han måtte varsles, slik at de kunne komme seg i veg samtidig. Dette ble skjebnesvangert. Solheim var på den tid lærer på Namdalseid og ikke å treffe heime i Levanger. Til vanlig var han heime i helgene, men ikke denne helga og Oskar foretrakk å vente til han hadde fått kontakt med Solheim. Frykt for at broren, Georg, skulle bli tatt som gissel, holdt ham nok også tilbake. Georg, som var med i arbeidet, ville imidlertid at Oskar skulle dra straks. Men de forsto Oskars holdning, og til slutt ble det enighet om at han skulle vente. Lørdag var Oskar i Levanger og konfererte med fru Solheim, som hadde god greie på hva de arbeidet med. Hun så det som en fordel for mannen sin om Oskar ventet, slik at de kunne dra i lag, og hun skulle forsøke å komme i kontakt med ham straks. På den tida arbeidet Oskar Øwre på Samvirkelaget, mest i knottbua. Måndag syklet han på arbeid som vanlig, men hadde vonde fornemm elser om at noe kom til å skje. Som vanlig skulle han sykle heim til middag. Oskar bodde på Ørmelen, og i det han svingte inn på brua, får han se bilen til en av nazistene i Verdal på den andre enden av brua. Det var for sent å snu. Med i bilen var herr Løkenflaen, statspoliti i Verdal, samt lensmannsbetjenten som også var NS-mann. Oskar var overbevist om at det var ham de skulle ha tak i, men hadde ingen mulighet for å slippe unna. Midt på brua ble han tatt. Det kunne ha vært redningen hvis de to verdalingene i bilen hadde vært så humane sambygdinger, at de hadde kjørt forbi, for Løkenflaen kjente ikke Oskar. Det ble husundersøkelse fra loft til kjeller. Løkenflaen var svært så morsk og arrogant, lensmannsbetjenten mere moderat. Det var ei skuff i pidestallen som ikke var å få opp. Oskar måtte seiv gå etter øks og
---- 337 Krig ---- bryte den opp. Der fantes intet annet enn protokollen til a.i.l. Falk, som Oskar på forhand hadde sagt. Protester hjalp ikke, protokollen tok statspolisen, men ellers ble det magert resultat, da intet provoserende var å finne. Deretter bar det til Falstad, hvor Oskar ble overtatt av SS-vaktene og stengt inne på et brakkerom. Det ble overfylt på Falstad den natta, ca. 80 ungdommer ble tatt i en rassia over hele Trøndelag. Oskar Øwre måtte gjennom harde forhør, anført av to brutale gestap ister, Besgen og Dudeck. Han ble først ført inn til Dudeck, han hadde tolk, den andre snakket norsk. Da Oskar kom inn, reiste gestapo mannen seg og slo med stor kraft en gummitamp i bordplata. Han blir konfrontert med en rekke navn, Wærdahl-brødrene, Harald Rusten, Eilif Solheim, Kolbjørn og Ivar Wiggen. Alle disse innrømmet Oskar at han kjente gjennom N.G.U. Han fikk også forespørsel om han kjente andre personer, som han riktig nok benektet, men ingen spørsmål om personer fra Verdal. Undergravingsvirksomhet av alle kategorier ble framtrukket, men før han rakk å svare fikk han en knakende ørefik, så han nesten ramla av stolen. «Svar og tilstå!» brøler gestapisten, og Oskar får juling, slik at han er temmelig mørbanka og ør da han ble ført ut, samtidig som Dudeck lovte at det ble verre neste gang. Tolken henstilte til Oskar om å tilstå, de visste alt likevel, sa han, og viste fram en tilståelse fra en av de andre i gruppa, en som Oskar kjente handskrifta til. Han bestemte seg for å tilstå dette med avisene. Dette ble nok oppfattet som at nå hadde de fått verdalingen på gli, og gikk hardere på med nye slag og spark. Særlig gikk de hardt på om arbeidet innen N.K.P. Noe kjennskap til dette nektet imidlertid Oskar hardnakk et. Inngående måtte han forklare seg om systemet med spredning av avisene, at de skulle ha minst mulig kjennskap til hverandre, og prøvde så godt han kunne å bagatellisere det hele. Han hadde kun å hente og bringe pakkene. Som kontaktmann oppga han til slutt Sverre Vestvik. Han hadde tidligere flyktet til Sverige. Tyskerne hadde liten tiltro til dette og gikk sterkt på for å få opplysninger om andre i Verdal, partiarbeidet, kurervirksomhet, milorg-virksomhet, sabotasjer m.v., noe Oskar konsekvent nektet for. Ingen andre navn i Verdal ble gitt opp. Men så hendte det noe. Obersturmfurer Besgen, som var sjef for for hørene og sakene på Falstad, ble skutt av Odd Wullum i Gjevingåsen. Ei hending som er vel kjent. Dermed ble det slutt med forhørene over resten av Wærdahlsgruppa. 10 var på det tidspunkt allerede dømt til døden og skutt. (De pårørende familiene ble ikke underrettet før flere måneder senere.) Det Oskar tilsto og skrev under på, stemte godt med det gestapo visste på forhand. Om avisene var de godt informert, nesten i detalj, bl.a.
---- 338 Krig ---- datoer og nøyaktige tidspunkter når Oskar hentet pakker hos Eilif Solheim i Levanger. Det er lite trolig at Adding seiv hadde registrert dette i detalj, til det hadde han for mange jern i ilden, da han infiltrerte flere motstandsgrupp er på samme tid, men han hadde hjelpere også i vårt lokale miljø. Da nyhetene om de 10 som var skutt nådde Falstad og rommet som Oskar var på, ble det mildt sagt en dyster stemning. Det var alle venner og kamerater. På rommet var tvillingbror Ivar og far til Kolbjørn Wiggen. Samtidig visste de at Gestapo ikke var ferdig med dem. Obersturmfiirer Besgens fall i Gjevingåsen endret situasjonen og det videre utfallet. Tyskerne besluttet å sende hele gjengen til Tyskland som NN-fanger. "i Etter 4-5 uker på Falstad er det oppstilling for kommandant Gerhard Flesch, som inspiserer og triumferer på typisk gestapo-vis. En rekke navn blir ropt opp, og deriblant Oskar Øwre. Om kvelden ble de transportert til Trondheim med buss. Derfrå med tog til Oslo. Hele tida var de bundet på hender og føtter, hendene bak på ryggen. Etter hvert som de måtte på do, fikk de hendene bundet foran, men ved framkomsten til Oslo ble de bakbundet på nytt, men bindingen på føttene ble omgjort slik at det var ca. halv meter tøm. Slik måtte de marsjere gjennom Oslos gater, i stummende mørke, til Møller gata 19. Etter flere timers stående venting, bar det til Oslo havn, og med slaveskipet «Donau» til Stettin. Der ble det plukket ut 61 fanger, deriblant Oskar Øwre. De skulle til tysk tilintetgjøringsleir. Over halvparten av dem kom ikke tilbake, deriblant Eilif Solheim. NN-fangen Oskar Øwre — flere ganger dødens kandidat Det er gått ett år siden Oskar Øwre ble arrestert på Ørabrua. Vi treffer ham nå som NN-fange i den tyske konsentrasjonsleiren Neuen gamme, et par mil sør for Hamburg. NN står for «Nacht und Nebel» (Natt og tåke), som tyskerne nyttet som betegnelse på fangene i sine tilintetgjøringsleirer. Å komme i kate gorien NN-fange, var i grunnen en dødsstraff, uten domsavsigelse. Det Stor-Tyske rike ville nemlig utnytte den ressurs som lå i NN-fangenes arbeidskraft, før de utpint av sult eller sjukdom skulle dø. Når det ikke var mere å hente og naturens gang ikke gikk raskt nok, hjalp de til med gasskamrene så langt de hadde kapasitet. Det hendte at de gikk benvegen til krematoriet. Neuengamme hadde et belegg på opptil 10.000 fanger. Det nærmet seg siste krigsjula, Oskar er «pasient» på en av leirens tuberkulosebrakker. For den som ikke har opplevd noe tilnærmet, er
---- 339 Krig ---- det vanskelig å fatte den grufulle virkelighet han i det følgende skildrer. I lengre tid kviet han seg for offentliggjøring av dette, ikke for at han blotter seg seiv, men av frykt for at han ikke skal bli trodd. I forhold til mange andre skildringer om forholda for NN-fanger, er kanskje ikke Oskar Øwres skildring enestående, men et lokalt bevis på nazismens brutale kynisme overfor medmennesker. En kan heller ikke fri seg fra den tanken at det skjedde under, da det så ut som om time glasset var tømt. Oskar Øwre var innom hele fire konsentrasjonsleirer. Foruten en gjennomgangsleir, Paulitz, ved Stettin, var det Natzwailer, på fransk område noen mil fra Strassburg, Dachau og til slutt altså Neuengamme. Det er således bare en liten del av fangetida han skildrer her, men nok den verste. Muselmann og vraket Jeg ligger apatisk, hverken fysisk eller psykisk er det mye igjen av meg, med andre ord på bann. To års mareritt er snart bak meg, eller er det kanskje bare en vond drøm, at jeg er i ferd med å vakne, eller kanskje er jeg død. Smertene forteller at jeg lever og drømmen er den brutale virkelighet. Ute er det et tynt snølag på frosset mark. Fra korridoren trenger larm Natzweiler konsentrasjonsleir. Verdalsboka — 22
---- 340 Krig ---- fra kauk og skrål inn til meg. Tyske skjellsord og brøl har en vent seg til og det går hus forbi. Jeg prøver å vurdere min egen situasjon. Det har ingen hensikt, i virkeligheten ligger jeg og venter. På hva? Døden selvsagt. Har sett den hver dag, at noen blir båret ut, ja opptil flere i løpet av dagen. Døden er ikke bare gjest her, den har fast tilhold. I morgen er det kanskje min tur. Det anrører meg i grunnen ikke, en dag fra eller til spiller ingen rolle, og ville det ikke være en befrielse? Tørsten er forferdelig. Men jeg har sett mange tatt sitt eget liv ved å kaste seg under springen for å drikke og drikke, for de vet, at om et par dager vil det være slutt. Når en har dysenteri, og det i siste stadium, er det livsfarlig å drikke. Jeg må på latrinen, det er et ork og tærer på de siste rester av mine krefter, for det blir så alt for ofte. I det siste har også vannlatinga vært smertefull. Ute i korridoren er det hektisk aktivitet, fanger ut og inn gjennom dørene i hver ende på korridoren. Kulda slår som et sjokk gjennom den utmagra kroppen min. Dørene står kontinuerlig åpne. Dette er et ledd i systemet og behandlinga, for dess bedre og fortere går det å få de usle kroppene opp gjennom pipa (krematoriet). På latrinen er det en polsk medfange som drikker rent herlig av springen. Kameratene kjefter ham opp, men det bare preller av — han har bestemt seg. Vannet ble hans befrielse. Hadde det ennå ikke vært så forbannet vondt å pisse, men det svir og brenner noe forferdelig. Føttene mine er fulle av sår, og halve baken er oppskåret på grunn av en svær byll. Det var denne som var årsaken til at jeg kom på syke brakka. Smertene i brystet blir verre og verre. Jeg har våt pleuritt og er blitt tappet flere ganger. Jeg har nå alle symtomer på en muselmann. Sist jeg var på vekta, veiet jeg 46 kg. (Veiing foregikk omtrent hver måned). Nesten alle på rommet har samme symptomene. Noen få er kunstig tykkere. Det er slike som har mulighet til å «orge». Det foregikk mye slikt. En ekstra potet her, en skvett kålsuppe der, kunne gjøre underverker. Om morg enen har vi poser under øynene. Det ble sagt at det kom av at vi lå, at vannet steg til hodet. Når vi var ute på arbeid, pleide det å forsvinne i løpet av dagen, men ikke nå. Føttene mine er tunge som bly og sårene er følge av underernæring. Etter hvert ble en spesialist på noe en før ikke visste hva var, kalorier. Det ble hevdet at vi, under de bedre forhold, fikk innpå 200 kalorier. På dette område spilte flaks, eller uflaks, en vesentlig rolle. Ifølge forsk ning, skal det ikke være mulig å leve over lengre tid på 200 kalorier.
---- 341 Krig ---- Tanker ved do-vinduet Jeg titter ut av vinduet på latrina. Ute virker det ufyselig kaldt. Fanger stilles opp i kolonner. Det er tidlig morgen, arbeidsordningen streng og effektiv, alle må ut, ingen skal sluntre unna. Tenker på når jeg seiv var i arbeidskommando, hastet avsted for å unngå slag og spark. Det skulle så lite til for slik avstraffelse og så vil kårlig. Alltid måtte en være årvaken, rede til å møte uforutsette ting. Til slutt ble det som et instinkt. Derfor var det vanskelig å komme som ny fange til en kolonne før en kjente mønstret. Her jeg står ved vinduet og ser på mine medfanger som skal inn i kolonnen og med de mange farer som dagen innebærer for dem, så vet jeg de har ennå en liten sjanse til å overleve da de kan godtas i en arbeidskolonne, ennå er det en liten rest av krefter som nazistene kan pine ut av stakkarene. Men hva med oss på sykebrakka? Hos oss er det intet mere å hente, vi er kastet på skraphaugen, og såframt naturen ikke går sin gang raskt nok for dem, så har de midlene - gasskamrene. Dette var selvsagt et stående tema for oss. Senere var jeg seiv så nære, så nære på. Innerst inne vet jeg at for oss er det bare en mulighet. Det er slutten. Jeg vet det, men håpet er der likevel. Kan ikke være så syk som jeg tror all den tid jeg kan stå og meditere, drømme at kanskje vil Tyskland Natzweiler — den 3. september 1944 ble hele leiren evakuert.
---- 342 Krig ---- plutselig kapitulere, eller at fronten kan komme så nær at de må gi opp, ett eller annet som kunne skje i Tysklands indre, slik at vi ble fri. Å hvor mange tanker en kan ha. Det er eneste avvekslingen en kan ha her. Det er herlig å ha oppløftende tanker om framtida. En følelse av å kunne snyte Gestapo og SS-vaktene for noe. At en har en styrke som de ikke kan ta fra en med noen av sine djevelske midler. Tankene kan også være lindring når tørst og sult river i kroppen. Nesten hyggelig å vakne om natta, alt er stille og en ligger våken og fantaserer om god mat og å drikke seg utørst. Men alltid skjer det ett eller annet som brutalt river en ut av illusjonene og tilbake til den grinende virkelighet. Nå er arbeidskolonnen på marsj. Jeg har stått her alt for lenge og fryser ganske forferdelig, men jeg har vært borte en stakket stund. En ting er klinkende klart for meg, jeg kommer aldri til å tilhøre noen arbeidskolonne mere. De siste rester av krefter som svina ikke rakk å ta, har sult og sykdom tatt. Alle konsentrasjonsleir-fanger er fullstendig klar over, at hvis man kommer på sykebrakka, må man snarest mulig komme seg der fra, for der er det farlig. Ensomhet og språkvansker På denne brakka er jeg alene som nordmann, og det tynger meg. Språket er et stort problem og jeg angrer at jeg ikke i den tida som er gått av fangetida, la meg litt mer i selen for å lære litt mer. Jeg forstår det vesentligste av det som blir sagt på tysk, men har dårlig for å uttrykke meg. Nå er dette et stor handikap. Da jeg var på den andre sykebrakka, hvor absessen i baken ble operert bort, var jeg sammen med noen dansker. Jeg delte seng med Vincent Lind og vi ble gode venner. Til denne ble jeg flyttet da plevritten meldte seg. For meg er det her bare sorgen. Gebrokne samtaler kommer nok i gang, fingerspråket er godt å ty til. Noe intimt bekjentskap kan det ikke bli. Savner de mange samtaler vi nordmenn hadde om all verdens ting mens vi var sammen i Natzwailer, Dachau, og under den siste transporten hit til Neuengamme. Ofte var det om krigen, men aldri nevnt med et ord annet enn at det ville være over om 2-3 måneder. Det var en uskreven regel, en slags terapi, at det ikke ble nevnt noe lengre tid. Det gjaldt å holde motet oppe. Men hver for oss hadde vi nok våre kriser. Jeg også. Alle her i Neuengamme er fullstendig klar over at det er siste krigsjula som står for døra. Det syns på alt og merkelig nok, vi er ganske godt informert om utviklinga. Jungeltelegrafen fungerer godt. Ellers ser vi jo de svære flysveipene inn over Tyskland. Det har nå pågått snart 1 Vi år. Bombedrønnene kommer nærmere etter hvert. Nå begynner jeg å lure på om jeg i det hele tatt har krefter til å over leve, og om så er, hvordan kan jeg bli i stand til å leve et normalt liv
---- 343 Krig ---- igjen? — Kan det bli en normal verden etter dette? Ja, slik går tankene om mye og mangt mens jeg beskuer mine medfanger fra latrinevinduet. Papirforbindingen over halve baken er gått i oppløsning. Jeg river den av, en medfange sier det ser stygt ut, at det kan bli betennelse i såret, (flegmone kalte de det), og da er det slutten. Lukta er übeskrivelig her inne på latrinen, men hva gjør det, for her kan en i alle fall regne med å få være i fred. Jeg kommer meg tilbake til brakkerommet og kravler under teppet igjen. Jeg deler seng med en russer fra Stalingrad. Det er en grei kar. Han har holdt senga varm mens jeg var borte. Merkelig nok er han i bedre hold enn meg, men ellers typisk muselmann. Han har også tuberkulose. At han har noen flere gram på beina sine, skyldes at noen venner av ham har mulighet til å orge litt, en ekstra potet eller en suppe skvett. Så godt vi kan prøver vi å forstå hverandre. Han snakker om Quisling, det er tydelig blitt internasjonalt begrep om alle forædere. Jeg forstår og at han fryder seg over tyskernes fall ved Stalingrad. Romsjefen, en tysker som har sittet i flere år, har jeg ikke noe å utsette på. Han plager oss ikke i utide. En annen sak når inspeksjon av SS-ere er ventende. Da må alt være i orden. Jeg kom forresten i et spesielt forhold til denne tyskeren. Han ble redningen da det så ut som mitt timeglass var runnet ut. Forøvrig hadde vi sjelden inspeksjon. Tyskerne holdt seg helst vekk fra tuberkulose-brakka. Det mørkner Denne dagen hendte noe spesielt. Jeg er svært syk og nedfor og det vises nok altfor godt. Max, som romsjefen heter, kommer bort til senga vår: «Øwre, jeg tror vi må flytte deg». Jeg forsto straks - en isende redsel gikk gjennom meg, jeg var altså moden for «dødskabinettet». I det ene hjørne av brakka sto 3 køyer, hvortil ble lagt pasienter som tydelig ikke hadde lenge igjen. Så svak var jeg altså blitt. Det døde pasi enter i de andre sengene også, men dette var det opplagte «dødskabi nettet». De som ble lagt dit, var alle slike som ikke lenger kunnde holde hverken urin eller avføring. De led av dysenteriens siste herjinger, ofte kombinert med kvelingsanfall på grunn av lungetuberkulose. I den tida jeg var på rommet, var jeg den eneste som, merkelig nok, kom levende fra dette uhyggeshjørne. Max forbereder meg så skånsomt som mulig, om en 2-3 dager, sier han. For øyeblikket er ingen plass ledig der, men oftest dør de fort, og Max gjør sikre kalkulasjonen Jeg var klar over at det sto dårlig til med meg, men jeg var bevisst og registrerte alt omkring meg, syntes jeg seiv. Det er merkelig hvor disse køyene var sunket ned i vår bevissthet som de absolutte dødssenger. Seiv om alle køyer i rommet i grunnen var døds
---- 344 Krig ---- senger, var det sterk gradsforskjell. Det var en tung resignasjon jeg måtte gjennom. Kunne ikke forstå annet enn at freden var like om hjørnet. Men nå måtte jeg altså godta at det var slutt. I 1 Vi år hadde jeg levd i 3 beinharde «fornichtungslager» som N.N.-fange. F.eks. i Natzwailer, hvor vi var over 500 nordmenn. Av disse døde ca. 50% i leiren, deriblant mange av mine beste kamerater. Hittil hadde jeg over levd, men altså nå. Mange slike tanker gikk gjennom hodet mitt denne dagen, samtidig som det var livlig diskusjon om krigssituasjonen, og som vanlig var det mange optimistiske nyheter. Mange var nok sanne, for Tyskland var i ferd med å gå i oppløsning. Alle hadde vi en tanke, å overleve. Bare overleve selve krigen, så kunne en gjerne dø etterpå. Ryktene svirret som gresshopper i rommet, og de fleste av oss ventet nok underverker. Det er 2-3 dager før julaften, og diskusjonene dreier seg selvsagt om dette med lekre retter og om vi kom til å få noen ekstra forpleining jule aften o.s.v. Men nå blir jeg ikke så engasjert i diskusjonen som jeg ellers pleide å bli. Det brer seg en uhyggesstemning i brakka. En fange kommer inn og hvisker til en kamerat, og snart er det kjent, at i morgen tidlig skal det gå en transport med fanger til lasarett for at de skal få det bedre. Vi vet hva det er, gasskammeret. Det er fanger som det Stor-Tyske rike ikke har mere bruk for. De er utsultet og kan ikke gjøre mere nytte for seg. Dette er en av farene ved å komme på rewier. Stadig nedover Det ble ei natt med lite søvn. Flere ganger må jeg opp. Tørsten er grenselos, det er også fristelsen ved vannkranen, og hvorfor ikke drikke nå, jeg har jo ingen sjanse, skal flyttes til dødssenga. Jeg forstår ikke den hyppige vannlatinga. Er klar over blærekataren, men jeg tar jo inn så lite drikke og mat. Jeg har feber, hvor høy vet jeg ikke. Tempen blir ikke målt her. Ved den forrige sykebrakka jeg var på, ble feberen målt hver dag, og uten feber var det fiks ut i arbeidskolonnen. Men her er jeg bare en gjenstand som venter på å gå i pipa. I Natzwailer hadde jeg mange kjære venner. Venner som hadde omsorg for hverandres ve og vel, og medfølelsen over en kamerat som var meget syk, var stor. Her, alene som nordmann og uten å få kontakt med andre grunnet språket. Jeg merker likevel medfølende blikk fra utsultede mennesker. De fleste har vettet i behold, men så også det motsatte. Grenseland er ikke langt unna. Vi deler felles skjebne under meget vanskelige forhold. Jeg kom ikke i kontakt med noen som orget. Jeg kunne heller ikke vente at noen ville dette for meg, for regelen var å bytte, og hva hadde jeg, intet.
---- 345 Krig ---- Gjør opp status med minner Mye passerer revy i tankene. Uten å legge an på det, er det som jeg gjør opp status. Det hendte at Seland kom på besøk til meg, han var med samme transporten hit. På en eller annen merkelig måte var han blitt godtatt som mekaniker på verksted, og etter forholdene i noen lunde form, altså slik vi fanger la i begrepet form. Han holdt kontakten mellom meg og min gode venn Eilif Solheim. Han kom til Neuengamme med samme transporten og lå nå på en annen tuberkulosebrakke. Pokker også, hvorfor kom jeg ikke på samme brakka som Eilif da jeg ble overflyttet fra såravdelingen. Men der kunne jo hendt noe annet. Du verden hvor godt vi kunne hatt det på samme brakka, godt i den for stand at vi kunne ha pratet. Praten var det eneste som hadde noe med å leve i en fangeleir. Også Knut Villoch besøkte meg. Vi hadde felles minner og mye å snakke om. Det var forresten han som hjalp meg å komme på sykebrakka da jeg var helt nedfor. Villoch og Seland tok en meget stor risiko ved å besøke oss på smittebrakka, og de ville nok ikke klart straffa om de var blitt tatt. Knut hadde fått seg brukbar jobb, jeg tror det var i mottaket på en sykeavdel ing. Han kunne flere språk, og i denne jobben var det selvsagt større muligheter på flere feiter av fangelivets mangfoldige irrganger. Han var et friskt pust de gangene han kom. Er det meg neste gang? Neste morgen har jeg igjen karret meg på latrina og står og speider ut. Det er stor aktivitet. Fanger blir kastet som kippved opp i biler for å transporteres til gasskammer. Altså: meldinga i går var sann — «fang ene som skal til lasarett og få det godt». Gjennom lengere tids fangenskap er jeg blitt herdet, men dette er det grusomste. Mennesker det ennå er liv i blir lempet som tomsekker. Dette kan ikke beskrives, et begrep som grotesk, strekker ikke til. Vi som beskuer opptrinnet, er fra flere nasjoner, men ikke en lyd fra noen, det hersker en dyster taushet. Alle har sikkert samme tanke som jeg — neste gang—. Mine egne plager er idag verre enn verst, plagene med vannlatinga og såra på føttene bare tiltar. Særlig gjør et sår på lilletåa besatt vondt, og jeg har stort besvær med å puste, den går i korte hiv. Jeg må nok tappes igjen. Det er forsåvidt greit, for det er mange flinke leger blant fangene, av forskjellige nasjoner. Men de har så sørgelig lite å hjelpe seg med. Tilbake på brakka snakker jeg med Max om lege. Legen kommer og det blir tapping. Det foregår på den enkle måten at ei større nål blir presset mellom ribbena, en slange virker som hevert og så renner det
---- 346 Krig ---- pent og sirlig ned i et ganske vanlig spann. Resultatet er at jeg puster bedre igjen, og det er da noe. Jeg kommer meg bort i køya, utslitt etter turen på latrinen. Opptrinnet der og tappinga har tatt sterkt på. Jul i dødskabinettet Max kommer inn døra og blikket har han i retning meg. Jeg vet at det er blitt ledig plass i dødssengene. Han nærmer seg, jeg prøver å se bort, for liksom å få noe ut av de siste sekundene sammen med den vennlige russeren jeg deler køye med. Jeg tror Max forstår min reaksjon. Han sier: Vel, er du klar. Jeg bare nikker, stavrer meg opp, det er så vidt jeg orker og det er en tung gang mot den ledige køyplassen. En nederlender ligger der fra før. Han er irritert over ikke å få være alene med sine smerter. Også han er full av sår. Det skal så lite til når vi kommer i berøring med hverandre, før det gjør forferdelig vondt. I køya er det en forderdelig stank, vått av urin og rinnende avføring. Såvidt jeg husker var dette dagen før julaften. Den første natta var som i trance. Det var så uvirkelig. Jeg hadde heller ikke den følelsen at jeg var ferdig til å dø, seiv om jeg med sikker het visste at det kom til å skje. Julaftens morgen opprandt. Også denne dagen kom jeg meg på latrinen, men i de kommende 6-7 dagene klarte jeg det bare en gang. Her gikk praten om det ble noe ekstra i forbindelse med jula. Men det interesserte meg ikke, og jeg tenkte, er jeg virkelig kommet så langt, at mat ikke interesserer. Det var noe annet som ruvet i mitt indre - vann, rinnende, klart vann. Tørsten var uutholdelig. Hva var skjedd med meg? Og hvorfor drakk jeg ikke når nå likevel —. Jeg kom meg tilbake til rommet og med store anstrengelser over sengekameraten til innerste plassen, som var min. Litt småkrangel når vi uforvarende, men uunngåe lig berørte hverandre. Det var vondt over alt, både utvendig og innvendig. På brakka er spenningen stor om det blir noe ekstra til jul. Merkelig nok er ikke lysten på mat helt borte her jeg ligger i senga. Det ble ikke så mye som en påfylling av kålrabisuppe. Første juledag: Jeg er klam og elendig. Nederlenderen er nesten bevistløs. Han spiser ikke den lille brødskalken som er rasjonen, men gjemmer den under hodeputa. Der har han flere og er ennå så bevisst at han vet å ligge med hodet på dem, for at ingen skal stjele beholdningen fra ham. Idag orker jeg ikke gå på latrinen, alt går i senga. Her er så mye fra før, så i grunnen spiller det ingen rolle. Det er trangt og begge er vi util pass. Sammenlignet med hollenderen, som nå ikke kan ha mange timene igjen, synes jeg å være noen lunde iorden, og jeg mener jeg registrerer
---- 347 Krig ---- det meste om meg. Tørsten, nei kanskje suiten, nei, det er tørsten som plager verst. Ut på kvelden kommer den karakteristiske gurglelyden fra min sengekamerat, hollenderen er ferdig med livet. Det som opptar meg er bl.a. når kommer de og henter ham. Det blir vel ikke før i morgen, men da blir det ei utrivelig natt, ikke akkurat fordi han er død, men det blir så trangt slik som han ligger, på ryggen med utstrakte føtter. Jeg har ikke krefter til å flytte på ham, knapt nok løfte ei arm. Så kommer det to landsmenn av ham, som ikke bor i vår brakke. Det er merkelig hvor fort nyheten sprer seg, for de visste tydeligvis at han er død. De gjør korsets tegn, og sier brød, brød, brød. Jeg nikker sløvt og interesseløst mot hans hodepute. Lynkjapt rasker de til seg brødskalkene og for svinner. På gangen er det forferdelig bråk, og de risikerer å bli tatt for å ha vært på brakka. Jeg kunne lett ha spist opp brødskalkene før de kom, jeg visste hvor de var og ingen ville ha merket det. Men jeg har ikke initiativ og næringsvett lenger. Det ble ei übeskrivelig natt. Stank og lukt er jeg blitt immun mot, men smertene i såra på føttene og i baken gir meg ikke fred. Papirforbind ingen på baken holder ikke, den blir oppbløtt med en gang av dysenter ien. Alt går i senga og jeg bryr meg ikke om det, smertene når jeg later urinen er i alle fall ikke bedre. Jeg gjør ikke noe forsøk på å komme opp, vet ikke om jeg ville ha klart det, men liket tar for mye plass av køya. Kaffesurrogaten som kommer neste morgen er nydelig å suge i seg, for i natt har tørsten vært forferdelig. Mon tro når de henter liket? Kålsuppa kommer og da må klokka være 12 eller 13, enda har de ikke tatt det. Jeg setter suppeskåla på brystet av hollenderen, tar fram skeia, stør hodet mot ei arm og spiser. Skåla står støtt der den står. Skal tro om jeg noen gang kommer heim for å få fortalt denne makabre situasjonen. Jeg spiser tross alt opp suppa, og kan ikke være ferdig til å dø likevel. Klokka var kanskje 16 eller 17 da de hentet liket. Straks kom det en ny, en franskmann. Han levde bare en time. Det siste han hvisket var: «Norvegisjen godte kammerat». Hvordan han kunne vite noe om det begriper jeg ikke, vi hadde jo nesten ikke vekslet ord. Jeg vil ikke gå mer i detalj om de nærmeste dagene. Men hver dag i 7 dager kom det ny fange i senga til meg, og alle døde etter 2-3 timer. Likene ble båret ut morgenen etter, så jeg lå sammen med et lik hver natt. En av dagene kom en av hjelperne og dro av oss ullfiltene og bar dem ut til vask. Det ble forferdelig kalt, trodde vi skulle få nye, men tida gikk. Polakken jeg delte seng med, døde mens filtene var ute. Etter 4-5 timer kom de same filtene tilbake, antagelig bare skyllet i vann og de var
---- 348 Krig ---- ennå våte. Jeg frøs forferdelig hele natta, klamt og klissent, vaskinga hjalp ikke noe mot stanken. Det damper faktisk av senga. Denne uka var jeg både bevisst og übevisst, men jeg syntes seiv jeg registrerte det meste. Ingen brydde seg om oss, bortsett fra venner av de jeg lå sammen med. Om kveldene kom de for å rappe til seg brødrasjonen. Men det var mindre system i denne beryktede leiren, enn i de andre leirene, og det lykkes ikke hver gang. Ensomhetsfølelsen er sterk. Alle de som har ligget sammen med meg, har vært så syke at det ikke har vært mulig å få til noen prat med den lille tysken jeg får til. Her er intet vindu så jeg kan få et glimt av livet ute i leiren. Det virker trykkende og gir følelse av å være innelukket i hermetikkboks. Om jeg begynner å fable om noe bedre, så kommer smertene og river det i stykker. Jeg har sett snerten av Max en og annen gang, men han har ikke sagt et ord. Tørsten er forferdelig. Jeg tror det er nyttårsaften og jeg har bestemt meg. Vil forsøke å komme meg opp på latrina, der er det vann spring, og da —. I alle fall kan jeg vekke litt oppmerksomhet med dette. Mitt første forsøk på å komme opp av senga mislykkes. På det andre klarer jeg å stå oppreist ved senga. Klamrer meg til sengegavlen og kreker meg sakte mot døra til korridoren. Men i herrens navn, hvordan skal dette gå når jeg kommer ut i korridoren, der er det intet å klamre seg til, bare veggen å stø seg mot. Max er inne og jeg ser han studerer meg intens, forundret over mitt foretak. Han sier intet, men mot formodning så lever jeg ennå. Jeg må videre, retur er håpløst nå. Men jeg tror ikke jeg kommer levende til køya. I korridoren er det isende kalt, og kanskje er det denne kulda som gjør at jeg faktisk greier å gå med hendene stødd mot veggen. Du verden hvor jeg skal drikke. Ved latrinedøra faller jeg om. Max har heldigvis ikke sett det, men det er flere fanger her og de hjelper meg opp og inn på latrina. Jeg får faktisk satt meg, det bløte slimet fra endetarmen flyter ut. Det er faktisk godt å sitte her, i stedet for å gjøre det i køya. Blant de øvrige fangene på latrina går krigspraten livlig. Nå var det spørsmål om bare dager før Tyskland måtte kapitulere, ikke en uke en gang, ble det sagt. Jeg var faktisk så pass at jeg stilte spørsmål og deltok i diskusjonen - eller kanskje det var noe jeg trodde jeg gjorde. Der er vannspringet. Ja — men, det snakkes om dager — sett om dette er sant. Det må være sant. Det går på sjette året, vi har sett herjingene og hørt om de store nederlagene og de kan ikke holde ut i evighet. Jo, jeg tror på meldingene, og drikker jeg vann nå er det den visse død. Eller skal jeg det likevel? Slike og mange andre tanker gikk gjennom hodet mitt hin januardag i 1945, men å omsette det i ord er vanskelig. Omsider stavrer jeg meg tilbake til rommet, og det går bedre tilbake.
---- 349 Krig ---- Kanskje er det de oppmuntrende meldingene om krigen, og sympatien jeg møtte av medfangene på latrina, som gjør det. Ennå har jeg virkelig en snev av selvoppholdelsdrift igjen. Jeg passerer Max inne på rommet og prøver å manne meg opp ennå litt til. Om det lykkes, vet jeg ikke. Elendigheten på rommet er nå så stor, at jeg ikke er sikker på om det er bedre i noen annen køye. Jo — det må være det. Vi får suppe idag også, jeg har ikke lyst på den, men truer den i meg. Det er et dårlig tegn - et meget dårlig sådant. Jeg husker hvor glupske vi var ute i kommando gruppene. Suppa og brødskalken var hele tilværelsen og stående sam taleemne, mang en humoristisk replikk har det og vært gjenstand for. Tilbake til køya — pakker og rykter om svensk redning Ut på ettermiddagen samme dag kommer Max bort til køya mi. Jeg har ennå ikke fått noen ny kamerat etter at den siste døde. Dette måtte bety noe, jeg ble overrasket og spent. Hva kom til å skje? Til det bedre eller verre? Han hadde lagt merke til at jeg hadde vært på latrina idag og spurte om jeg var bedre? Jeg la ut det beste jeg kunne om at jeg var mye bedre. Han ristet på hodet, kunne liksom ikke forstå dette, at jeg ikke hadde bukket under i løpet av uka som han fra først hadde trodd ville skje uansett, en situasjon han kunne gjøre hverken fra eller til med. Enden på samtalen var en mumling fra hans side om at jeg kanskje burde få en sjanse. Han spurte meg også ut litt, om Norge, hvilke leire jeg hadde vært i o.s.v. Ikke lenge etter ble jeg anvist plass sammen med min russiske venn som jeg skilte lag med for en uke siden. Et oppmuntrende blikk fra Max og en replikk om å holde motet oppe, gjorde meg godt. Om det var fælt i hele rommet, så var det å komme fra dødssenga og hit, som å komme til paradis. Her var det i alle fall ikke urin og avføring å ligge i.Måtte også love Max å gå på latrina. Jeg grudde ikke så lite for hvordan det ville gå, så sterkt avkreftet som jeg var. Dagen etter kom en dansk f angelege på rommet for bl. a. å foreta vann tapping. Jeg ropte på ham straks, og en befriende samtale kom igang. Selv sagt mye om krigens gang. Han stakk ut en tur, og kom tilbake med noen trantabletter og to-tre kjeks. Det var tydelig å merke at han syntes jeg var i elendig forfatning. Men du verden for en oppmuntring. Mye hadde skjedd på kort tid. At Max hadde flyttet meg på eget initiativ var nok det største. Nå framover skjedde begivenhetene raskt for min del. Den danske legen hadde nok muligheter for å orge litt, og kom tid om annet på rommet med små rasjoner. Til og med ei skive med hvitt brød fikk jeg en gang - noe helt storartet.
---- 350 Krig ---- Det viktigste var at lysten på mat tok seg opp, og mer enn noen gang syntes jeg at jeg sultet. Svært übehagelig, men likevel, rent medisinsk, opp tattet jeg det positivt. En dag kom den danske legen på rommet og fortalte at alle dansker og nordmenn hadde fått pakker til jul, men etter de undersøkelser han hadde gjort, var jeg øyensynlig avglemt. Trolig hadde det fra brakkehold gått ut melding om at jeg var død. Dette selvsagt ikke med vilje. Legen sa han skulle se hva han kunne gjøre. I midten av januar kom pakken - du verden. Max kom med den, men jeg fikk den ikke. Hvorfor! Max hadde stor makt, men ikke så stor. Når jeg fikk pakke hadde det stor betydning på praktisk talt alle feiter, orging, jobb, brukbar sådan. Jeg ble mildt talt forarget. Men Max visste nok hva han gjorde. Han smilte og sa: «Øwre, du har vært en dødens kandidat, kanskje flere ganger. Nå har du sjansen til å overleve, men får du pakken, kommer du til å spise deg i hjel.» Max hadde så evig rett. Han porsjonerte pakken i meg. Først ørsmåe rasjoner, og dess mer han porsjonerte, dess mer suiten ble jeg. Det kom flere pakker. Men det å være eneste pakkemot taker på rommet, blant utsultede kamerater, er en forferdelig påkjenning. Det gikk bra mens Max porsjonerte i meg. Men grusomt for alle når jeg fikk mere råderett over pakkene seiv. I slutten av januar tar det til ågå rykter. jeg får bl.a. besøk av Knut, som forteller at det er en storstilt hjelpeaksjon i gang, av Svenske Røde Kors, med Folke Bernadotte i spissen for å prøve å redde nordmenn og dansker ut av Tyskland. Min første reaksjon var hånlatter, røverhistorier. Trodde noen virkelig, at vi, fornichtungs-fanger med stor N.N. på ryggen, ville komme ut av dette mens det Stor-Tyske rike eksisterte, å nei. Knut trodde det heller ikke, men han var nå på skrivestua og hadde sine forbindelser. Etter at han var gått, lå jeg lenge og tenkte på dette. Fikk ikke regnestykket til å gå opp - bare tull. Men framover ble dette dagenes samtaleemne. Samtidig som krigsmeldingene var dystre for tyskerne, og blant oss fanger var det selvsagt fortsatt bare dager att. Vi nærmer oss slutten av januar 1945. Jeg er fortsatt i meget elendig forfatning, men går på latrina uten altfor mye besvær, synes jeg seiv i alle fall. Porsjonene til Max har jeg hatt i 14 dager og det har gjort sitt. Men dysenterien, plevritten, blærekataren, såra på føttene og i baken er fortsatt besatt. Optimismens lys er imidlertid tent, om ikke annet kanskje å få se krigens avslutning. Men bable om svensk redning, det er for fantastisk til å tro på. På dødens terskel Men så oppsto det rykter som la dystre skygger over tilværelsen. Rykter som dessverre skulle vise seg å være sanne. Flere på vårt rom skal på
---- 351 Krig ---- lasarett å få det godt - igjen utplukking til gasskammer. En av f årene, som tidligere nevnt, ved å ligge på rewier. Nå skulle vi altså få se folgene. Jeg var opplagt gasskammerkandidat og fryktet nå det verste. - Nå, når alt så lysere ut, skal kanskje dette hende. Alltid noe som hender - alltid noe som går på tverke. Flaks eller uflaks, det siste er absolutt å frykte. På rommet hersker dyster resignasjon. Men kanskje er det å dø i gasskammer ikke verre enn noe annet. Slik tenkte jeg faktisk. Men å få slike rykter nå var hardt. 30. januar - en dato - en dag som aldri, nei aldri vil gå ut av mitt sinn. Tidlig på morgenen hører vi snakk på gangen, det er mange føtter som tramper - SS-legen er i anmarsj. De har begynt i ene enden på brakka. Vi vet hva det betyr, gasskammerkandidatene skal utplukkes. Jeg ble voldsomt oppskaket med det samme jeg fikk høre at de hadde begynt. Det var altså ikke bare rykter likevel, og for min del svant håpet. Brakkesjefen, en tidligere fange kom først inn. Han ropte: Achtung! Alle ble komman dert opp for å stå i stram giv akt foran senga. Det ble trangt, for sengene var i 3 høyder. Deretter kom to vaktsoldater inn. Disse måtte være med, for SS-legen måtte beskyttes mot oss, avkreftede og utsultede fanger. Så kom SS-legen, deretter tre fangeleger og helt til slutt vår romsjef, Max. SS-legen hadde blokk og blyant og skrev bare nummer. Han følte flyktig på armer, ben og mager, som om han vurderte slaktefe, men det var for å konstatere om det var noe arbeidsemne att. Det gikk raskt, plutselig sto han foran meg. De i dødssengene er sikre, jeg også, ansa gasskammer for uunngåelig. Han tar meg flyktig på armen og magen, blyanten er hevet for skriving. Da skjer det noe bak der. Det er Max, han roper: «Skal utskrives på arbeid om tre dager!» SS-legen blir tydelig i villrede, «Warom», sier han, men stepper videre, for dette skal tydelig foregå med tempo. Jeg hadde berga, takket være Max's dristighet. For meg skjedde det faktisk et under. Over halve rommet ble utplukka. Da de gikk falt jeg helt sammen, var ikke i stand til å stå. Andre sørget for å få meg i køya. Dødens kandidat skal heim til Norge Sjokket med SS-legen forverret helsetilstanden for Oskar Øwre. Det gikk flere dager før han igjen ble så pass at han kom seg på latrina. Dager og netter hvor urin og avføring igjen gikk fritt i køya, samt en voldsom psykisk kamp mellom håp og resignasjon. Ut over vinteren ble håpet etter hvert det sterkeste. Ryktene om den svenske redningsaksjonen og Folke Bernadotte ble etter hvert mer inten se, og til slutt en vidunderlig virkelighet, da Max en dag smilende kommer og snakker om en «Dødets kandidat som skulle heim til Norge!» Ennå i midten av mars er Oskar fortsatt på sykebrakka, men han har
---- 352 Krig ---- kommet seg litt. Turene på latrina blir oftere, ikke minst for gjennom vinduet å kunne følge med livet i leiren og se transportene komme. Det er opprettet en egen oppsamlingsavdeling for dansker og nordmenn i leiren. Han vet det er kommet nordmenn dit, og ventinga er pirrende febrilsk. Gjennom vinduet får han en dag se gamle venner fra Trond heim, Ivar Wiggen og Ola Thingstad. Han ropte på dem, men de kjente ham ikke før den avmagrede og herjede verdalingen sa navnet sitt. At gjensynsgleden var übeskrivelig er forståelig. Drittstøvler - Lamoramp, sa Oskar da de ikke kjente ham. Det er sannelig ikke langt mellom resignasjon og humør. Oskar Øwre kom med den første Røde-Kors-transporten til Sverige. Er han bitter for det han måtte gjennom? Rommer det hat? Han vet ikke riktig, ikke mot enkeltmennesker, men mot nazismen, den vil han kjempe mot så lenge han lever. Han er overbevist kommunist og mener at noe slikt må verden aldri oppleve mere. Men frykter det verste, all den tid menneskene ikke klarer å komme fram til en mer likelig fordeling av verdens ressurser og goder. Det må finnes en annen utveg enn å slå hverandre ihjel for å få orden på dette, er Oskars mening.
---- 353 Krig ---- STUDENTER I KONSENTRASJONSLEIR I anstrengelsene for å nazifisere det norske samfunnet hadde nazist ene tapt kampen om skolen og ungdomstjenesten. De hadde heller ikke kommet noen veg med kirka og de halsstarrige prestene. Det tredje store området i nazifiseringsbestrebelsene var universitetet og studentene. Heller ikke her kom de noen veg hverken med trusler eller lokking, men forårsaket store forstyrrelser i studiene og langvarige avbrudd. Etter storaksjonen senhøstes 1943, ble universitetet stengt resten av krigstida. Med et branntilløp som påskudd slo de til den 30. november 1943 og arresterte 11-1200 studenter. Presis klokken fem over elve om formid dagen tømte tyske biler ut sin last av fullt væpnede soldater ved univers itetsinstitusjonene i Oslo. Av de arresterte ble ca. 600 sendt til tysk konsentrasjonsleir, deriblant Svein Hofstad fra Stiklestad og eksverdal ingen Karl Krohn. Av de som ble sendt til Tyskland døde 17, og den første var Karl Krohn. Han var sønn av tidligere sogneprest i Verdal, Conrad W. Krohn. Da han ble arrestert hadde han nettopp tatt første avdeling i juss. Bare en måned etter arrestasjonen ble han syk og han døde på sykehuset i Miilhausen den 2. februar 1944. Han er begravet på familiens gravsted på Stiklestad. Gutten til venstre er Karl Krohn, slik jevnaldrende kamerater i Verdal husker ham. Her sammen med Åsmund Dahl og Svein Hofstad.
---- 354 Krig ---- I to puljer ble studentene sendt til Tyskland. Svein Hofstad var i den andre puljen og forteller bl.a.: «Vi ble fraktet fra Stavern til Oslo den 7. januar 1944. (Der ble de holdt i forvaring etter arrestasjonen) Vel ett døgn senere gikk ferden med troppetransportskipet Donau til Stettin og videre med tog til Buchenwald i nærheten av Weimar. Det var mildt sagt en lei overraskelse for oss å havne i konsentrasjonsleir bl.a. fordi dette stemte ikke med kunngjøringen fra politisjefen Redi ess i Aulaen arrestasjonsdagen. Mottakelsesritualet i leiren og brakketilværelsen, underhold m.v. de første 14 dagene var på vanlig fangevis, og grunnlag for sykdom og senere flere dødsfall ble skapt. Etter to ukers opphold kom en positiv overraskelse. Vi fikk beskjed om at vi ikke lenger skulle behandles som vanlige fanger. Vi skulle få tillatelse til å motta pakker, slippe å ar beide, besøke kinosalen, skrive hjem o.s.v. Om ikke lenge flyttet vi over i en større brakke med egen seng på hver. Etter hvert fikk vi rikelig med forsyninger, både kroppslig og åndelig føde. Vi ble populære blant fangebrørne på andre siden av piggtråd gjerdet, og mye varebytte foregikk i tre kvart år. Brakkelivet opp levde vi naturligvis som en kuet, kjedelig tilværelse. Men samholdet i studentflokken var godt, og miljøet og den gjensidige påvirkningen ga mulighet for inspirasjon og personlig berikelse. Den 7. juli 1944 kunne 120 stud enter forlate Buchenwald og bli gjenforent med kameratene i Elsass. I august ble 50 studenter tatt ut til et feriekurs i Heidelberg for utlendinger. Under oppholdet der i fem uker hadde de forelesninger og utflukter og utstrakt frihet til å be vege seg på egen hand. Vi som var igjen i Buchenwald opp levde en fullstendig bombing av de tilliggende våpenfabrikkene før vi i slutten av oktober ble overflyttet til Elsass. Dette ble gjort på tross av sannsynligheten for et snarlig gjennombrudd i sør av de allierte styrker. Tre uker etter vår ankomst ble plutselig en ny pulje på 25 mann Svein Hofstad. sendt til universitetene i Freiburg og Heidelberg. Jeg hadde flaks og kom med i gruppen til Heidelberg. De gjenværende kameratene i
---- 355 Krig ---- Elsass stod foran en dramatisk tid. Innen en uke var de tvunget til evakuering øst for Rhinen, og innen en måned var de tilbake i Buchenwald etter en vill og farefull ferd til fots og med tog. Å komme til Heidelberg etter ett års fangenskap var en overgang så stor at jeg betraktet meg nærmest som fri mann. Vi hadde hele tiden en SS-offiser som «oppasser.» Men vi kunne bevege oss fritt i byen og omegnen, vi fikk penger til mat, vi bodde brukbart, og vi ble gitt muligheten til å følge universitetsforelesninger. Det siste ble det skralt med, spesielt fordi stadig flyalarm tvang oss til å søke dekning. Vi tydde ofte til Heidelberg slott med sine muromkransete arealer som lå i nærheten av vårt bosted. Derfrå kunne vi høre og skimte bombing av byer ved Rhinen, bl.a. Mannheim og Ludwigshafen, og vi regist rerte pulje etter pulje av tunge amerikanske bombefly på tokt østover. Heidelberg ble i det store og hele spart for bombing. Ut over i mars ble det tydelig at de allierte nærmet seg Heidelberg. Gjennombruddet ved Rhinen kom 7. mars da amerikanerne fikk et ablert et bruhode ved Remagen. Vi studenter tok vår beslutning da vi syntes krigsstøyen var kommet faretruende nær. Vi stakk til skogs, enkeltvis eller to-tre i følge og gjemte oss etter beste evne. Etter et par døgn stilnet det av og vi kom fram til en by befridd for tyske militære og nazipamper, herunder vår egen oppasser. Vi fikk hurtig kontakt med de amerikanske erobrerne. Vi fikk uniform og utførte kantine tjenester. Det drog ut før vi ble oppsporet av en norsk liasonoffiser. I et par uker oppholdt vi oss i en internasjonal interneringsleir i Darmstadt før det ble klart for flytransport til Fornebu. Jeg husker at daværende kronprins Olav var på flyplassen på utreise da vi landet. Kronprinsen benyttet anledningen til å hilse på hver av oss. Dette var i begynnelsen av juni måned.» Svein Hofstad hadde studert sosialøkonomi siden høsten 1939 da han ble arrestert. Dertil var han vernepliktig offiser i Kavaleriet. Under krigsoperasjonene i Nord-Trøndelag i 1940 gjorde han tjeneste som løytnant og troppsjef i Bombekastereskadron/DR3. Verdalsboka — 23
---- 356 Krig ---- PLIKTIG ARBEIDSTJENESTE — AT Pliktig arbeidstjeneste og ungdom i AT-uniformer var et trekk i samfunnsbildet som hørte krigstida til, og mange 20 åringer i Verdal av tjente slik tjeneste. Det hersket imidlertid en utbredt skepsis til hele ordningen, og mange fryktet at AT skulle bli grunnlaget for en nasjonal hær i hendene på Quisling, som en fryktet ville bli satt inn i krigen på tysk side i en eller annen form. I andre okkuperte land i Europa var titusener tvangsutskrevet til arbeidsinnsats bak de tyske krigsfrontene. Dertil var det tydelig at makthaverne ikke la størst vekt på den arbeids innsats som ble utført, men på propaganda som et ledd i å nazifisere norsk ungdom. Opprinnelig var det Administrasjonsrådet som såtte dette ut i livet sommeren 1940, som en frivillig ordning for å hjelpe jord- og skogbruk et i en vanskelig tid. Da tyskerne og Nasjonal samling helt overtok styringa høsten 1940, ble også arbeidstjenesten omorganisert. Den ble gjort tvungen for alle menn ved 20 år, fikk et utpreget militært preg etter tysk mønster, og den tyske nazihilsen ble innført. AT-avdelinger ble og nyttet til parader for Quisling, tyske offiserer m.v. A t-leiren på Okkenhaug.
---- 357 Krig ---- Den første sesjon i Verdal, for utskriving til AT, ble holdt på herreds huset 26. februar 1941, og de første innkallinger forelå ut på høsten samme år. Hos mange ungdommer var mistroen til AT stor, samtidig som de følte at det var å underkaste seg nazimyndighetene å møte til tjeneste, å marsjere under kommando fra befal som for de flestes vedkommende hadde sluttet seg til Quisling og hans parti, virket nok i mange tilfeller frastøtende. De første innkallinger til AT var årsak til en nesten masseflukt fra landet av ungdommer i den aktuelle alderen. For Verdals vedkommende går dette tydelig fram av en protokoll: «Rømt ut av landet - », som politiet førte under okkupasjonen. Rømningene fra Verdal startet denne høsten. Første rømning er i protokollen registrert 7. oktober 1941 og de aller fleste av de mange som rømte før årsskiftet 1941/42 hørte til års klassene som var utskrivningspliktige. I Verdal hadde en ingen AT-leir, men Sparbu og Okkenhaug, hvortil mannskapene fra Verdal som regel ble innkalt, var ikke langt unna. For de fleste fortonet nok AT-tjenesten seg nokså harmløs, eksersis i sluttet orden, spadeeksersis, ved- og tømmerhogst, vegarbeide m.v. Men det var og verdalinger som ble beordret til mer krigsviktig tjeneste f.eks. vegbygging på Saltfjellet, noe som hadde stor betydning for tyskerne, ikke minst under den store retretten vinteren 1944/45. Dette gjelder bl.a. innkallingen som møtte på Okkenhaug våren 1943. Nord-Trøndelag var i AT-sammenheng inndelt i «sveiter», (egentlig be tegnelse på en formasjon av fly) og de som residerte i Okkenhaugleiren, var Nord-Trøndelags 5. sveit. I denne innkallingen var det mange ver dalinger. Etter tre måneders grunnopplæring og samfunnsgavnlig innsats i nærliggende distrikter, ble sveiten overført til Rognan i Salten. Halvparten ble forlagt i telt på Saltfjellet og satt til veg- og jernbane bygging. Den andre halvparten ble værende på Rognan og var for det meste beskjeftiget med lossing av tyske båter, under oppsikt av tyskere fra organisasjonen Todt. De som var på Rognan kom også i nær kontakt med serberne som arbeidet på den såkalte «Blodveien», og en av AT-guttene forteller at vaktenes behandling av serberne var et sjokk å oppleve. Kamp mot AT For den sentrale heimefrontledelse i Norge, var det en overordnet målsetting å beskytte barn og ungdom mot nazifisering. Herunder kamp mot AT, og nasjonal arbeidsinnsats, som Quisling lanserte i februar 1943, og de senere planer om mobilisering av fem årsklasser. Store
---- 358 Krig ---- Nylandsarbeide var blant det som A T-gutter kunne bli pålagt. På bildet Asbjørn Lundgren, Eivind Valstad og Einar Norum på stubbryting hos Karl Haug i Frol. Verdalsgutter inne til arbeidstjenestepå Saltfjelletsommeren 1943. F.v. Ivar Tromsdal, Einar Norum, Tørge Suul, Asbj. Lundgren, Eivind Valstad, Hojem, Gunnar Lyng.
---- 359 Krig ---- deler av den arbeidsdyktige befolkningen skulle registreres. Dette var et ledd i tyskernes bunnskraping etter arbeidsressurser over hele Europa. At en kontingent AT-gutter, nesten samtidig med Quislings prokla masjon, ble sendt til Finnland for innsats bak fronten, var noe som skremte. Etter dette ble kampen mot AT mere intensiv. Mobilisering av årsklassene 1941-45 var faretruende, og i mars 1944 proklamerte den sentrale heimefront fullstendig blokade av AT, som var mest utsatt for å tjene som springbrett for eventuell mobilisering. Kampen mot AT ble sett på som en prøve på folkets holdning og retningsgivende for hvordan kampen skulle føres i framtida. I parolene som ble sendt ut til kontaktpunktene over hele landet, het det bl.a.: «Streik mot AT» «For landets og din egen skyld følg parolen» «Vær sterk og gjør andre sterk» En kan imidlertid ikke finne noe som tyder på at heimefronten i Verdal var med på denne landsomfattende aksjonen. Her møtte gutter i utskrivningspliktig alder på sesjon og tjeneste uten å ha fått noen for håndsorientering fra organisert motstandshold. Dette viser, ganske oppsiktsvekkende, at ingen trader fra den sen trale koordinasjonskomiteen (KK) førte til Verdal. I følge protokollen for rømte fra landet var det få AT-pliktige som stakk over grensa i 1944, mens det derimot var ganske tallrikt året før. Parolene fra Heimefronten ble imidlertid også sendt ut i de norske radiosendingene fra London, og det er eksempler på at det var verdal inger som fulgte parolene ut fra dette, bl.a. ved å rømme fra AT-tjenest en. Gisler Å reise ut av landet var forbudt og belagt med meget streng straff såframt en ble tatt under fluktforsøk. Som følge av den sterke økningen av ungdom som således ulovlig rømte til Sverige, ble vaktholdet ved grensa skjerpet. Den 15. januar 1942 kom grensepolitiet til Verdal, og fire statspoliti betjenter etablerte hovedkvarter i Sulstua. Tidvis var det også grense politiet som hadde vaktholdet i Vera, forlagt på Tronsmoen. Men flyktningestrømmen bare økte. I forsøk på å demme opp for dette slo NS og tyskerne inn på terroraktige metoder, slik at for hver som rømte ut av landet skulle det arresteres et annet familiemedlem som straff og represalie. I spesielle tilfeller var det til og med høve til å gå utenom familien. Dertil skulle rømlingens eiendom og formue beslag legges.
---- 360 Krig ---- Å unnlate å melde fra når noen hadde kommet bort fra sin bopel, var like straffbart og risikabelt. Slike trusler la nok en demper på lysten til å dra over grensa. Likevel var det ca. to hundre verdalinger som flyktet til Sverige i krigsåra. Politiets protokoll over rømlinger fra Verdal inne holder 172 navn, men alle er ikke kommet med der. Det høgste tallet finner en for 1942, da det er registrert 70 rømninger fra Verdal. Også tallet for 1943 er ganske høyt, mens det var betydelig nedgang i 1944. Det en risikerte å utsette andre familiemedlemmer for, var noe av årsaken til nedgangen. Med så mange rømninger fra Verdal ble det også tatt ganske mange gisler som måtte tilbringe en god del av krigstida i tyske fangeleirer eller fengsel. Gislenes stilling var ganske utsatt. En visste jo ikke hva tyskerne og nazistene kunne finne på. Det er nok å vise til unntakstilstanden i Trøndelag høsten 1942, da ti gisler ble skutt for noe som andre hadde gjort. Men dette var noe som hørte til systemet som Quisling og hans til hengere ville tvinge på det norske folket. I forbindelse med proklamasjon av nasjonal arbeidsinnsats i begynn elsen av 1943 ble praksisen med arrestasjon av gisler innskjerpet. Av rundskriv fra Statspolitiet den 13. april 1943, ser en noe av retnings linjene politiet hadde å gå etter i slike saker: «.... Etter ordre fra der Befehlhaber der Sicherheitspolizei und des SD foretas nedenstående forandringer i nevnte rundskriv. Forand- ringene får anvendelse på rømningstilfeller inntruffet etter 31/3-43. 1. Punkt 111 i rundskrivet skal etter endringene lyde: Arrestasjoner: For hver nordmann som forlater landet ulovlig, skal et mannlig familiemedlem arresteres som gissel, og da i følgende rekkefolge: sønner, fedre, brødre til den flyktede. Ved valg av gisler må deres politiske holdning bli tatt hensyn til. Har den landsflyktige bare en mannlig pårørende, skal arrestasjon av denne bare undlates hvor denne beviselig er tysk- og NS-vennlig. Aldersgrensen 16-60 år gjelder som før. Arresterte gisler overføres til nærmeste avdeling av Det tyske sikker- hetspoliti. Foranstående bestemmelse om arrestasjon må håndheves strengt. Beslagleggelse av formue omfatter såvel savnedes egen som ektefell ens og for mindreårige flyktningers vedkommende, d.v.s. når den flyktede er under 21 år, også de oppdragelsesberettigedes (som regel foreldre) formue. I et senere rundskriv ble presisert at de nye bestemmelsene ikke skal
---- 361 Krig ---- ha tilbakevirkende kraft, slik at gissel ikke skulle tas hvis rømningen var foregått før 15. mai 1943, såfremt arrestasjonen ikke allerede var fore tatt. I samme skriv gis det og tillatelse til å ta gissel utenom den flyktedes familie. I Verdal ble det tatt gisler både før nevnte dato og gissel utenom familie til den rømte. Rundskriv av 12. juni 1943 har bestemmelser om at norske flyktninger i Sverige, som ikke er under forføyning for noe annet straff bart forhold enn rømming, kunne vende tilbake til Norge uten å bli arre stert, men skulle ledsages til Oslo hvor statspolitiet hadde samleleir for slike, og hvor de fikk bo med full forpleining til saken var undersøkt. I slike tilfeller ble eventuelt anholdte gisler sluppet fri og eventuelt beslag i formue opphevet. I Verdal hadde en et par slike tilfeller. Den ene av de hjemvendte flyktningene opptrådte til og med i radio og hadde lite godt å si om for holdene i Sverige. En annen verdaling, som var blandt de første flykt ningene, kom tilbake på et så tidlig tidspunkt, at han satt arrestert på Falstad omtrent et helt år før de nye bestemmelsene kom. Felles for begge var at de flyktet til Sverige på nytt. Flere av statspolitiets direktiver for flyktningesaker, har en tilføyelse som kan virke besynderlig, nemlig: «Meddelelse herom må ikke inntas i pressen, men kunnskap om det bes søkt spredt ved underhåndsopplysninger gjennom politiet og lensmenn.» De fleste gislene som ble arrestert i Verdal ble tatt i 1943, og mange av dem ble holdt i fangenskap helt til frigjøringa. Blandt de arresterte var det også ei jente, 19 år gamle Marit Juberg (senere gift med lensmann Rolf Moe i Stjørdal). Bakgrunnen for arrestasjonen var at ei dame fra Snåsa, som arbeidet i en frisørsalong på Øra, flyktet til Sverige den 29. juni 1943. Omtrent to måneder senere ble Marit arrestert. Samtidig ble også Magne Flyum tatt. Seiv om de begge hørte til den forholdsvis beskjedne bekjentskapskrets Snåsadamen hadde i Verdal, må begge disse arrestasjonene karakteriseres som et grovt overgrep, sett ut fra de gitte direktiver for gisseltaking. Marit Juberg Moe forteller at de to ikke kunne karakteriseres som venninner, men at de hadde vært sammen noen få ganger, bl.a. i kirka dagen før flukta. Hun fikk da høre om fluktplanene og spørsmål om hun ville postlegge et par brev etter noen dager, noe hun påtok seg og gjorde allerede dagen etter flukta, men tror ikke at det var noe i brevene som kunne peke på henne. Den 20. september troppet to statspolitibetjenter opp på Kaffestova, hvor Marit arbeidet, med våpen i ferdigstilling tvang de henne til å bli med, som hun gikk og sto. I første omgang ble hun plassert i fyllearresten i Steinkjer - et nitrist
---- 362 Krig ---- losji, i mørke og absolutt ensomhet, forbud mot besøk eller annen form for kontakt med familien eller verden utenfor. Etter ei uke ble hun flyttet til kvinnefengslet, bak Tinghuset i Trondheim. Det var tross alt noe bedre. Her delte hun celle med en annen patriot, ei eldre dame fra Namdalen. Cellen hadde bare en smal brisk og den overlot Marit til den gamle dåmen. Seiv lå hun på gulvet, med ei matte til underlag og et utslitt ullteppe over. Dette var bedre fordi hun nå ble satt i arbeid. Morgen og kveld marsjerte hun sammen med andre fanger, under streng bevoktning over torvet i Trondheim, til Misjonshotellet, Gestapos hovedkvarter og skrekk bule, hvor hennes hovedbeskjeftig else var potetskrelling i kjelleren under hotellet. Et kaldt arbeids-sted forteller hun. «Jeg frøs noe for ferdelig i denne tida. Ble tatt som Marit Ju berg Moe som ble arrestert f ordi ei anna jente rømte. jeg sto og gikk på jobben, i silkestrømper og småsko. De heime forsøkte å finne ut hvor jeg var, men de møtte en mur av uvilje, ingen visste noen ting.» Etter en måned ble Marit sluppet fri, men også det på en usympatisk måte. Ble rett og slett satt på gata, sent en høstkveld, i en stummende mørk og totalt blendet by - ukjent og forvirret. Hun forstår ennå ikke hvordan hun til slutt fant frem til en onkel hun hadde i byen. Om fengselsoppholdet ikke påførte henne fysiske men, så blir hun aldri kvitt de mange dystre og uutslettige inntrykkene, noe som kan være plagsomt nok. Magne Flyum satt i fangenskap et helt år på grunn av denne rømm inga. For de familier som ble rammet ved at f.eks. hovedpersonen, forsørg eren, ble arrestert kunne situasjonen bli problematisk, ikke minst i jord bruket hvor det var mangel på arbeidskraft. Naboer, venner og andre med ansvarsfølelse var ofte hjelpsomme. Men en ble etter hvert nokså avstumpet og reagerte ikke så mye på arresta sjonene, det hørte liksom med til dagens orden. Lite kjent var vel også forholdene i fangeleirene og fengslene. På grunn av vanskene arrestasjonene medførte var det de som søkte
---- 363 Krig ---- om frigivelse av arresterte, men det førte aldri fram. Makthaverne var nokså kyniske og lot seg ikke påvirke av verken sosiale eller økonomiske forhold. Et eksempel har en i forbindelse med at Asbjørn Hybertsen, som for å unngå AT-tjeneste, flyktet til Sverige høsten 1943. Knapt en måned etter ble broren, Ola Hybertsen, tatt som gissel. Han arbeidet på gården hos Olav O. Borgen i Vuku. På tross av at jordbruket på mange mater skulle prioriteres i denne tida, hadde fylkesføreren i Nord-Trøndelag ingen forståelse for de argumenter Borgen anførte i søknad om å få gisselet frigitt. Det skriftlige svaret han fikk er interessant på flere mater og gjengis: I anledning Deres søknad av 28. april i år om frigivelse av Ola Hybertsen gjør jeg oppmerksom på at det no er anledning til gjenn om Nasjonal Samling å skrive til vedkommende i Sverige med an modning om å vende hjem igjen. Det vender no daglig flyktninger tilbake fra Sverige. Hvis vedkommende vender tilbake, vil gisselen bli løslatt. Det opplyses forøvrig at det er bare en effektiv måte for å oppnå den fulle tillit hos såvel norske som tyske myndigheter, nemlig med lemskap i Nasjonal Samling. Kun under siste forutsetning vil saken kunne bli nærmere prøvet av meg.» Torbj. Eggen Fylkesmann Fylkesfører Gissel lagt i jern Arrestasjonen av Jean Myhre, 15. september 1944, var i sin karakter en litt spesiell gisselsak. Omstendighetene tyder på at det var noe annet som lå bak anholdelsen i første omgang. Med bakgrunn i hans befatning med flukta til Irene Klein, fryktet han nok seiv også. Han ble varslet og hadde tid til å stikke av, men han var overbevist om at da ville far hans bli tatt og han hadde ikke helse for å tåle et fangenskap. Attenårige Jean tok en beslutning, han ville ta konsekvensene av det han hadde vært med på, for å spare far sin. Det var vanlig at statspolitiet anholdt gislene, men i dette tilfelle var det tysk militærpoliti som sto for arrestasjonen. Til vanlig gikk det en måned, eller mer, fra rømming til arrestasjon. Men i dette tilfelle ble ikke den vanlige saksgangen fulgt, for arrestasjonen skjedde samme dag som den dramatiske flukta til hans brødre Ingolf og Sigurd Myhre. Det var først etter at Jean var bragt til Gestapos hovedkvarter i Trondheim, Misjonshotellet, at han fikk status som gissel.
---- 364 Krig ---- Jean Myhre var gårdskar på Berg i Vinne og fikk forhåndsvarsel av Einar Norum om det forestående og hadde tid til å komme seg unna. Han gikk straks heim, slik at foreldrene skulle være orientert. Mor hans møtte ham på gardstunet, opphisset og ba ham kjære søte om å komme seg vekk. Men Jean hadde tatt sin beslutning. Han gikk tilbake til Berg, såtte seg oppe i haugen like ved gården og ventet. Der satt han og så politibilen komme og var forberedt. Det tyske politiet var også forberedt - fire bevepnede politisoldater for å ta unggutten. I første omgang ble han bragt til Rinnleiret og der ble han lagt i håndjern. Jean forteller at det var tjukt omkring bilen av tyske politisol dater som glodde på ham, som om han skulle være et rart dyr eller en farlig forbryter. Fra Rinnleiret bar det til «finka» i Levanger, hvor han ble holdt i to døgn og forhørt. Deretter ble han transportert med tog til Trondheim, en transport som Jean ikke glemmer. Han ble sammen med en ung stapomann, som bak sin rygg hadde tilnamnet «Trasten», plassert i egen kupe som på døra hadde plakat: «Fangetransport». På den ene benken satt Jean, med håndjern på, og rett overfor ham «Trasten» med dragen pistol, som han tildels lekte seg med ved å snurre den rundt på ene pekefingeren. Jean er ingen storvokst kar og av utseende så han vel den gangen yngre ut enn han var. Togpassasjerer som gikk forbi og kunne se inn i fangekupeen, la for dagen både undring og forskrekkelse over det de så. På Misjonshotellet ble han satt i en celle i kjelleren, og det ble nye forhør, men han verken visste eller forsto noen ting av dette, og det synes som Gestapo ganske fort innså at de ikke hadde gjort den fangsten de håpet på. Jean ble satt til tjeneste som ganggutt, bl.a. med å hjelpe til med å bære ting som åpenbart var tyvegods. Her traff han også verdalsjenta Marit Juberg, som han delte skjebne med. Jean led således ingen direkte overlast på Misjonshotellet. Men skrika om nett ene, fra de som ble torturert var forferdelig å høre på, forteller han. De som i så henseende hadde det aller verst, var noen tyskere som var tatt. De var lagt i jern og om nettene kom de verste skrikene derfrå. De ble slått og mishandlet til det ugjenkjennelige, forteller han. Etter ca. ei uke på Misjonshotellet, var han innom Vollan. Det var mye nifst å se der også. Etter noen dager på Vollan bar det til brakke leiren i Asen, nærmest for overnatting, før han til slutt hamnet i fange leiren i Lanke, blant de seks første som kom dit, og hvor han ble til fri gjøringa. Det Jean skildrer fra dette fangeoppholdet er nærmest for solskinns historie å rekne, i forhold til redselsskildringene fra andre leirer under krigen. Men selvsagt, det var straffarbeid og for det meste risikofylt arbeid med ammunisjon og sprenglegemer, tildels sammen med russiske krigsfanger. Lite mat var det, men også de tyske vaktene manglet mat.
---- 365 Krig ---- Vi fikk ta mot besøk og pakker, sier han, og vi hadde god kontakt med bygdefolket i Lanke som var enestående mot oss med både melk og mat. Luseplagen var forferdelig for de andre fangene, men lusa likte tydelig ikke meg, sier han. Med en gammel tysk krigsveteran fra første verdenskrig, som var arbeidsleder, ble det nesten vennskap mellom ham og fangene, og gam lingen gråt da freden kom over å måtte skilles fra nordmennene. Sjefen var imidlertid en ekte, bustete prøyser. En eneste gang fikk Jean straffeksersis, 30 armbøyninger, men da han like så godt tok femti, fikk han seg en susende ørefik. Han skulle holde seg til ordren - tysk system.
---- 366 Krig ---- KURERER OG KURERTRAFIKK Straks Verdal var okkupert av tyskerne oppsto det behov for kontakt med frie, norske myndigheter. Allerede i slutten av april 1940, ble den første kureren sendt utenom området på hemmelig oppdrag. Det var daværende politikonstabel Ola Ahlgren, som ble sendt til Snåsa for å hente informasjoner hos den norske militærkommandoen. Det ble en lang tur på ski gjennom skog og fjellterreng. Med kurerer ble det også sendt ammunisjon til Hegra festning. Post til Sverige, før kapitula sjonen i 1940, som man ikke våget å sende etter vegen, ble sendt med skiløper som gikk fjelleia. Senere ble kurervirksomheten mere planmessig og behovet for denne kontakten mer påtrengende etterhvert som krigen skred fram. Verdals geografiske beliggenhet, med ei lang grense mot Sverige, gjorde at det ble en omfattende kurertrafikk gjennom bygda. Mulig hetene for å kunne passere riksgrensa, utenom tyskernes og grense politiets kontroll, var mange. Mange for gjennom bygda i slikt ærend, uten å ha kontakt med lokale hjelpere eller støttepunkter. Denne virksomheten har en ikke hatt mulighet til å granske. Oppdraga ble gitt til utvalgte personer, dyktige, uredde og anonyme. Mange av dem har foretrukket å være anonyme også etter at det hele var over. Utover sommeren 1940 var det ingen alvorlige hindringer for f.eks. å få et brev til Sverige, eller aviser derfrå. Ut over høsten hardnet det til. Tyskerne krevde at grensa skulle være helt lukket. Det norske folket skulle ikke få annen informasjon om krigens gang enn det tyskerne og nazistene bestemte. Gjennom aviser og radio, som en kunne ha det første året, ble en foret med propagandastoff. Gjennom alt gikk som en rød tråd at Tyskland seiret på alle fronter. Etter beslaget av radioene, som skulle hindre at nordmenn lyttet til de norske sendingene fra London, ble behovet for usensurerte opplysninger om situasjonen ved fronten påtrengende, for framfor alt gjalt det å holde motet oppe i folket. Dette førte bl.a. til øket kurertrafikk. Foruten aviser og annet informasjonsmateriell, fraktet kurerene inn våpen, sambandsutstyr og meldinger til og fra den norske legasjonen i Stockholm. Noen kurerer gikk i rene etterretningsoppdrag. Det kom og inn en god del spesialbygde radioer for å nyttes til lytting på London.
---- 367 Krig ---- I 1944 gikk motstandsfronten i Trøndelag til motangrep på nazistenes ensidige propagandamaskineri, da den psykologiske krigføringa ble innledet. Denne såkalte «papirkrigen» var godt organisert i Verdal, og mye propagandamateriell, som var kommet inn med kurer, ble spredt blant tyskerne og i forlegningene. Det var farlige oppdrag kurerene utførte. Ble de tatt av tyskerne, statspolitiet eller grensepolitiet, var de ille ute og risikerte det verste. Derfor var de alltid bevepnet. Jaget vilt var de også av det svenske stats politiet. Flyktningene kunne være et problem for dem. Derfor ble det i stor grad nyttet ruter utenom de vanlige flyktningerutene. Mange som stakk over til Sverige, trodde at når de var kommet til et fritt land, kunne de bare plapre i veg. Kurerene opptrådte under falskt navn og hadde personlige papirer deretter. Når de f.eks. møtte en kjenning som åpenlyst tiltalte dem med det riktige navnet, kunne det få alvorlige følger. Motparten hadde også sine folk i Sverige. Etterretnings- eller XU-tjenesten, hadde egne kurerer og var en spesiell type kurertjeneste. En annen type var sivil og militær kurer virksomhet, og så godt det lot seg gjøre, ble ikke disse tjenestene blandet sammen. Skalstugan — Ådalsvollen Om tyskerne, Gestapo, hadde ant hvor omfattende kurertrafikken var mellom Skalstugan og Ådalsvollen, ville de nok ha satt mye inn på å få stoppet dette. Mistanke hadde de, men det hjalp så lite når de ikke klarte å plotte inn personene som drev på. Når en i ettertid har klart å nøste opp noe av dette, får en nesten inntrykk av at Skalstugan - Ådals vollen - Verdal - Trondheim, var som en gammeldags «Trafikkled», men dette foregikk på illegalt vis. Store mengder materiell, post, våpen, sprengstoff, sambandsutstyr og propagandamateriell kom inn i landet denne vegen. Fraktet over fjellet på ryggen, eller i pulk, av uredde menn som frivillig tok på seg strabasene i ugjestmildt fjellterreng, i snøstorm, regn og kulde. Noen ganger vasset de i løssnø til knes. Andre ganger kunne de fyke av garde på gnistrende skareføre. I Skalstugan hadde de uvurderlig støtte av tollbestyreren, Olle Hiittsten. En norgesvenn som hjalp kurerene i kinkige situasjoner, med husrom og mat, og løste mer enn en floke når de hadde problemer med det svenske militæret. Hos Hiittsten holdt heimefrontledere i Trøndelag konferanse med norske myndigheter i Sverige. For sin innsats under krigen, ble Olle Hiittsten dekorert med Kong Haakon Vll's frihetskors, innstiftet ved Kgl. res. 18/5 1943, for fremragende fortjeneste for Norges sak. Dette er den høyeste norske krigsdekorasjon en sivil eller militær utlending kan få.
---- 368 Krig ---- Ådalsvollen tollstasjon i Sul. Bjørn Rygg hadde ansvaret for den videre transport av materiellet fra Ådalsvollen. Dette i tillegg til at han seiv gjorde mer enn 50 turer til Skalstugan i samme øyemed, og at hans sønn, Inge Rygg, ofte var på farten. En kjenner ikke alle vegene han nyttet for å få materiellet videre. Men Ingemann Liff var en hovedtransportør, samt at Erling Walum og Petter Balhald gjorde turer til Trondheim for Bjørn Rygg. I denne forbindelse må og nevnes Arnt S. Bakken på Verdal jernbanestasjon, som en viktig medspiller, da ikke så lite av dette gikk med jernbanen inn til Trondheim. En av mange Sturla Hornnes var 18 år gammel og gymnasiast da krigen kom hit til landet 9. april 1940. Som mange andre skoleungdommer og studenter hadde han en konsekvent og kompromissløs holdning til både okku pantene og deres medløpere. Han kom derfor ganske snart med i aktivt motstandsarbeid og det siste krigsåret foregikk mye av innsatsen hans i Verdalsfjella. I forhold til de oppgåver han kom til å få i løpet av krigen, kan det vel sies at motstandsarbeidet begynte i det små for Hornnes sitt vedkommende, som «avisgutt», med spredning av illegale aviser. Aktiviteten og omfanget vokste imidlertid. Sommeren 1943 ble det litt for hett for ham, bl.a. ble han utsatt for en av Rinnans negative kontakter, og han fant det best å komme seg unna ei stund. Han tok seg da drengtjeneste på Aust-Hellan i Vuku. Etter noen måneder i Verdal dro Hornnes tilbake til Trondheim og ble
---- 369 Krig ---- da bindeledd mellom motstandsorganisasjonen LARK og inngående meldinger fra England og Sverige. Dette pågikk til ut på sommeren 1944, da LARK ble utsatt for delvis opprulling. Etter noen døgn i dekning i Trondheim, så organisasjonen ingen annen råd enn å få Hornnes over til Sverige, for skulle han bli arrestert, ville toppledelsen i LARK føle seg sterkt kompromittert. Med andre ord, han visste for mye. Hans nær meste sjef og svoger, Magne Nord nes, tok seg seiv av transporten og fulgte Hornnes på reisa til Sverige. Først med båt til Levanger, hvorfra de syklet til Vuku og overnattet heime hos foreldrene til Nordnes, Johannes og Bergliot Nordnes. Neste dag syklet de freidig opp til tollstasjonen i Sul, hvor Nordnes hadde en av sine viktigste kontak ter, vennen Bjørn Rygg. Derfrå tok Hornnes fjelleia over til Skalstugan, Sturla Hornnes ei rute som han senere skulle komme til å farte mange ganger. I Skal stugan ble han tatt hand om av tollbestyreren, Olle Huttsten. Både Hiittsten og Bjørn Rygg kom til å bli viktige nøkkelpersoner i det Hornnes senere foretok seg. Etter å ha gjennomgått de vanlige rutinene for norske flyktninger i Sverige, kom Hornnes snart i kontakt med sentrale personer i aktiviteten på Norge, Odd Sørlie, Kirsten Åsen, Erik Gjems Onstad, og den siste må vel sies å være årsak til at Hornnes kom til å bryte et løfte han hadde gitt Nordnes, om ikke å komme tilbake til Norge mens krigen varte. I Trondheim var et ledd satt ut av funksjon ved opprulling. Dette var det viktig å få bøtet på, og etter inntrengende henstilling fra Gjems Onstad, gikk Hornnes med på å bli med til Trondheim, med nytt utstyr og bygge opp det som var raknet. Ved Den norske legasjonen i Stockholm fikk de sine instrukser, og i begynnelsen av november startet de med kurs for Trondheim. Tog til Duved, videre over Skalstugan til Ådalsvollen, hvor Rygg skaffet dem sykler. I ly av nattemørket bar det så nedover dalen. De kom seg forbi sperringene ved Vaterholmen og til Vuku og tok igjen inn hos Nordnes. Derfrå rake vegen til Trondheim med en av drosjene i Verdal. Etter å ha hjulpet Gjems Onstad med etableringa i Trondheim, med kontakter, senderstasjon m.v., drog Sturla Hornnes tilbake til Sverige,
---- 370 Krig ---- også denne gangen sammen med Magne Nordnes, som imidlertid ikke hadde unnlatt å gi Hornnes en «fortjent» korreks for at han hadde kommet tilbake. Samme ruta ble fulgt, ei rute som også Nordnes etter hvert ble godt kjent på, for det ble da noen turer også for ham over grensa i løpet av krigen. Han gjorde mange turer til Verdal i embeds medfør, og det hendte nok at det bar over til Skalstugan til konferanse hos Hiittsten. På turen over fjellet fikk Hornnes denne gangen oppleve hva grense fjella har å by på i styggvær. Men da han gikk inn med et pulklass med våpen og sprengstoff den 10. januar 1945 var det nok adskillig verre. Da var fjella dekket av tung laussnø. Etter ordre fra Hiittsten, fikk han hjelp til å dra et godt stykke inn på norsk område. Men føret var så håpløst at han brukte seks timer på den siste halvmila før han kom fram til Bjørn Rygg. På tilbaketuren var Inge Rygg med ham opp på høgfjellet for å sette ham på rett kurs, for det var varslet uvær. Uværetkomja,enavde verste snøstormene som raste over landsdelen i krigsåra. Kompasset slo seg vrangt av en eller annen grunn, men ved å holde stø kurs i forhold til vinden, passerte han den svenske vaktposten, som sto der med schafer hund, på ca. 15 meters avstand, uten at vakta ble var ham. Hornnes var da helt nediset, og da han måtte bøye seg for å rette på en skibinding, sprakk klærne hans med et smell. Lyden vekte vakta som på et blunk var foran ham med maskinpistolen. Hornnes ble da arrestert. Gang på gang hevdet han å ville ha kontakt med Hiittsten, uten at det ble reagert. Til slutt kom en svensk sanitetsfurer ham til hjelp. Han hadde sett Hornnes gå ut kvelden før, og varslet Hiittsten som kom og løste floken. Fra en kurers dagbok I løpet av vinteren 1945 gjorde Hornnes mange turer inn på norsk område. Det vil føre for langt å omtale alle sammen. De fleste gangene gikk han alene, men i krigens siste fase ofte sammen med Inge Rygg. Hans lommedagbok er unik som kilde. De korte notatene gir et bilde av en kurers hverdag og en gjengir noen av dem: 22. febr. Fremme hos Bjørn kl. 06.00. Jævlig slit. - Sov 5 timer. Retur 1945: kl. 18.00. Forrykende snøstorm. Skalstugan kl. 22.00. 1. mars: Til Duved. Måtte overnatte p.g.a. snøstorm. 2. mars: Kom avgarde først ved 17-18.00-tida. Hest og slede til bagasjen. 3. mars: Til Skalstugan. Ny overnatting p.g.a. snøstorm. To siste milene fraktet vi seiv.
---- 371 Krig ---- 4. mars: Pakket om i sekker. Avgang kl. 19.00. Kom fram ca. 24.00. Retur ca. 01.00. Skalstugan 04.30. Tungt føre. 12. mars: Reiste 20.20 til Duved (fra Stockholm). 14. mars: Til Skalstugan i natt. 15. mars: Gikk over ca. kl. 16.30. Dårlig vær og føre. Holdt på å slite oss ut over Mærraskaret. Hvilte i Kråksjøhytta, hvor vi la igjen lasten. 16. mars: Til Skalstugan ca. kl. 05.00. På ski i 13 timer. 17. mars: Helt utkjørt. Klarte ikke å lure vakta. Bestemte oss for å dra over igjen i ettermiddag. Avgang 18.30. Bra føre - god fart. Trakk lodd om hvem som skulle gå inn først. Ble meg - med spent Colt 45. (Kråksjøhytta). 18. mars: Spurtet tilbake på 2 timer. 19. mars: Rapport på legasjonen. 13. april: Drog i veg i «Jådrens» snøstorm. Langt ned i bygda. Gikk tilsammen 13 timer. Holdt på å gå gjennom råk på Storsjøen. 21. april: Skalstugan kl. 19.00. Sov i kjelleren hos Hiittsten - da over fylt av flyktninger. 22. og Startet kl. 20.30. Gikk i ett til kl. 17.00. Kvernsetra. Bra vær 23. april: og føre. Fyren arrestert. - Retur 05.30. Hvilte i Juldalen. Gikk gjennom isen på Julåa. Rota oss inn til Åbo. Godt mottatt. 24. april: Kaffe på senga. Frokost senere. Blodforgiftning. Inge ville operere. Fikk ikke lov av kona. (Kona - fru Atsten i Åbo). I slutten av april var Magne Nordnes i Skalstugan til konferanse hos Hiittsten og noen av heimefrontens ledere som oppholdt seg i Sverige. Mye stoff skulle han ha med på tilbaketuren, sammen med Sturla Hornnes og Inge Rygg. Opplegget måtte imidlertid bli et annet. Bjørn Rygg var arrestert, og familien var under bevoktning av statspolitiet. De håpet å kunne slå kloa i Inge Rygg som de trodde snart måtte innfinne seg. I Skalstugan var de underrettet om hva som hadde skjedd. Lasten måtte imidlertid inn og ny kontakt var etablert i Verdal. Da de kom over ble kursen satt mot en annen av gårdene i Sul. Da mannen på gården fikk se dem, ble han så forskrekket at han fikk brekninger og måtte ut i striregnet og djupsnøen for å kaste opp. Grenda var oppskaket etter alt bråket omkring arrestasjonen av Bjørn Rygg, så det var kanskje ikke så merkelig at mannen reagerte slik. Men de måtte i hus for å tørke seg etter vedvarende regnvær over fjellet og for å legge igjen lasten. De fikk komme inn i mastua på gården. Der Verdalsboka — 24
---- 372 Krig ---- var det kaldt, med de fikk skiftet tøy og tok straks fatt på tilbaketuren. Nordnes la seg for på låven. Kommet et stykke opp i lia fikk de se en stapomann komme etter vegen. Det hadde vært vaktskifte på toll stasjonen. Stapomannen ble oppmerksom på skispora som krysset vegen, og oppe i lia kunne de to, til sin forskrekkelse, se at han tok til å følge spora. Fra låven kunne Nordnes se det samme, at mannen tok opp forfølgelsen av de to skiløperne, uten at han kunne gjøre noe, og stapomannen var kjent som en bra skiløper. Med Sturla Hornnes og Inge Rygg ble det en vill fart innover fjella, uten stopp, forbi Kråktjønna, Storsjøen, hvor Rygg plumpet gjennom isen, og ferden stoppet ikke før i en snøskavl trygt inne på svensk side, hvor begge ble liggende å le av hele greia. Etter dette måtte Nordnes, alene, ta hand om lasten som var gjenlagt på gården, noe han klarte uten andre problemer enn noen skikkelige gnagsår. Siste dagen i april og fram til frigjøringa oppholdt Hornnes og Rygg seg nesten kontinuerlig i grensestrøka. I radioen, den 7. mai om kvelden, hørte de om tyskernes kapitulasjon. Det måtte være underlig for de to, fredløse i sitt eget land, å sitte for seg seiv inne i fjellheimen da gledesmeldinga kom. Ingen å dele jubelen med — hva måtte de føle? I dagboka er notert: «Hørte på radio ved Kråktjønna kl. 18.30 om fred som skal proklameres i morgen. Inges fine fødselsdagspresang!». Den 8. mai tok Hornnes og Rygg seg den frihet å gjøre en rekognoser ingstur mot Helgådalen, for nå var det uhyre interessant å se hvordan stemningen og livet artet seg. De kom fram til Helgåsen midt under oppstyret omkring flukta til Rinnanbanden, som da nettopp hadde stukket til skogs. Men under disse omstendigheter fant de det riktigst å returnere til Skalstugan, hvor de tok kontakt med legasjonen for eventuell ny ordre. De fikk imidlertid beskjed om å holde seg parat, for lasten de hadde, måtte inn i Norge. Dagen etter kom klarsignal. Det var et fritt land de nå skulle inn i. Men helt enkelt var det ikke. Ved Sandvika var det ennå tyskerne som hadde kontrollen, og nå ville de gå dit. Seiv om de hadde fått beskjed om at tyskerne ville få varsel om at de kom, var det med ulidelig spenning de nærmet seg grensa. Forvarslet var ordnet ved at Hiittsten, som på ett eller annet vis hadde kontakt med Eriksson i Sandvika, ba ham om å gå mot grensa da de nærmet seg. Ham fikk de kontakt med. Overfor den tyske offiseren, som sto der med en illsint schaferhund, ble det forklart at Hornnes og Rygg nylig var rømt til Sverige, men ville vende tilbake straks da det var blitt fred, og at dette var godkjent fra tysk hold. Tyskeren var ikke dummere enn at han forsto hva slags karer det var, kledd i forsvinningsdrakter, brune som negre, US-karabin som stakk
---- 373 Krig ---- opp av de struttende ryggsekkene og pistol hengende på magen. Offiseren tok mot dem med stram militær honnør og faktisk bukket dem inn i Norge — hvor den første velkomsten ble en bedre rypemiddag på Sandvika fjellstue. Hvein var han ? På forsommeren 1942 var Magnus Eriksson opptatt med å frakte ved med lastebilen fra området ved Innsvatnet og til Verdalsøra. En dag mens han holdt på og låstet opp ved Damkoia, kom en fremmed mann fram på vegen og bort til ham, og spurte om han kunne få skyss ned over dalen. Han fortalte at han kom fra Storlien. Magnus Eriksson var skeptisk. Den fremmede fortalte litt for åpenlyst hvor han kom fra, noe som betydde at han måtte ha krysset grensa. Kunne det være en som var ute for å få ham til å gå på lim pinnen? På Fersdalen hadde de nylig vært utsatt for provokatører som hadde utgitt seg for å være flyktninger. I Sulstua var det grensepoliti, og da Magnus var implisert i noe illegalt arbeid, hadde han all grunn til å være forsiktig. Det virket også mistenkelig at han var så påfallende redd for ryggsekken sin. På den annen side var det tydelig at den fremmede hadde oppholdt seg ute i terrenget ei tid. Han var pjuskete i klærne og virket sliten. I første omgang lot Magnus den fremmede få sitte på til Sulstua. Der fikk han tak i John N. Suul og de to gikk inn i stallen for å rådslå om hvordan dette skulle takles. John trodde mannen hørte til på rett side og mente Magnus kunne la han få sitte på. Da de kom på Øra, ba mannen om hjelp til å få tak i drosje, for han skulle til Trondheim. Petter Lyng tok på seg å skysse ham dit. Da han betalte drosjeregninga kunne Lyng se at passasjeren hadde bra med penger. Ut på høsten, i multetida, kom mannen tilbake. Freidig spaserte han etter vegen gjennom Sulgrenda og ble stoppet av grensepolitiet. Overfor politiet hevdet han at han var på fisketur, og at de var tre som var sammen. De to andre var lengre oppe ved elva. Politimannen ville imidlertid forvisse seg om at mannen snakket sant. Tilfeldigvis var Karl Hamrem fra Sparbu i Sul, da han skysset multeplukkere. Han ble pålagt å kjøre oppover med grensepolitiet og den fremmede. Mellom Damkoia og St. Olavsbrua stoppet de og gikk ut av bilen. «Der er de», sa den fremmede og pekte. Polisen så uvilkårlig i samme retningen og var et øyeblikk uoppmerksom. I samme øyeblikket fikk han seg et slag så han segnet om. Den fremmede la på sprang i retning utløpet av Innsvatnet. Politimannen kom seg imidlertid på bena, dro opp pistolen og skjøt etter han som flyktet, og kunne se at han traff. Men flyktningen var ikke dårligere enn at han skjøt tilbake, for også han hadde fått fram pistolen. Politimannen ble ikke truffet, men han våget ikke forfølge
---- 374 Krig ---- mannen videre, men ilte tilbake til Sulstua. Derfrå telefonerte han til tyskerne i Sandvika og varslet om den «farlige mannen». På tross av at mannen var hardt såret svømte han over ved Innsoset og klarte å ta seg opp på Karl-Johansvegen. I Sandvika ble telefonsamtalen mellom polisen i Sul og tyskerne avlyttet på Erikssons private telefon. Sigmund Eriksson stakk promte til skogs og tok seg opp til svenskevakta og varslet om at de måtte være på utkikk etter en såret flyktning. Dette bidrog til å redde liv. Da flyktningen kom fram til grensa, sto svenskene og ventet på ham, og den som tok mot ham var Aksel Kristiansson, som tjenestegjorde som løytnant i den svenske vaktstyrken. Mannen var da så hardt medtatt at det sto om livet. Han var truffet i ryggen og skuddet hadde gått gjennom den ene lunga. Under svømmeturen hadde han trukket vann gjennom såret og inn i lunga. Kristiansson fikk tak i Sven Svensson, på Saxwallen. Han hadde drosje som gikk på generator. Flyktningen måtte til Østersund på sykehus så fort som bare mulig, og under turen dit ble generatoren fyrt med det den kunne ta unna, og det gikk nok unna, for Kristiansson forteller at han knapt noen gang har vært med på så grassat kjøring. Takket være Sigmund Erikssons besluttsomhet og den raske måten mannen ble bragt til sykehuset på, reddet han livet. På sykehuset ble den sårede nordmannen innskrevet som Kristiansen Det var uriktig navn. Men hvem var han? Ådalsvollen et nøkkelpunkt Bjørn Rygg gjorde 52 turer til Sverige. Ådalsvollen tollstasjon var et nøkkelpunkt for deler av den trøn derske heimefronten når det gjaldt kontakt med grupper i Sverige, og en innfallsport av materiell til den illegale kampen mot okkupasjons makta. Og nøkkelpersonen, toll bestyrer Bjørn Rygg, kom svært tidlig med i illegalt arbeid for vår frihetskamp. Han tyvstartet faktisk. Kontakt en var opprettet allerede før tysker ne kom til Verdal i 1940. En svensk etterretningsmajor ba om møte med Rygg, et møte som Signe og Bjørn Rygg fant sted på svensk side, i ly av nattemørket, den 20. april 1940
---- 375 Krig ---- Dermed var kontakten opprettet og spiren lagt til en omfattende kurertrafikk og våpentransport til norske motstandsgrupper. I løpet av krigen gjorde Bjørn Rygg hele 52 turer til Sverige, og da de fleste turene var til Skalstugan, ble det en distanse på ca. 5 mil, tur retur, eller samlet vel 2500 km. Luftforandring idag De første krigsåra var trafikken noe sporadisk. Men fra 1943 fikk virksomheten virkelige dimensjoner. Da bestemte ikke Rygg seiv når han måtte i veg. Ordren kom som særmelding i de norske radiosending ene fra London. Når særmeldinga «Luftforandring idag» kom, var det direkte ordre til Rygg at han måtte sette kursen for grensa og Skalstugan. At det var en stor fysisk og ikke minst psykisk påkjenning, er forståelig. Det var nesten konstant å leve i en ulidelig spenning, ikke minst for fru Signe Rygg, for dette var noe hun og Bjørn var sammen om. Foruten at Signe enkelte ganger måtte tre støttende til for å få saker og ting bort fra øyesynet, måtte hun finne på forklaringer og skrøner når det var spørsmål om hvor mannen var, for det var ofte han ikke var å treffe. Det var ikke bare turene til Sverige som tok tid, men og mange turer på Verdalsøra og Lrondheim i forbindelse med videretransport av materiell og ikke minst i utmarka hvor midlertidige lagringsplasser måtte ordnes og passes. Luta lei hele greia Signe og Bjørn Rygg er noe tilbakeholdne når det gjelder å fortelle fra krigstida. De er redd det skal fortone seg som skryt. «Da krigen var over, var jeg så luta lei hele greia, at jeg helst ville skyve det fra meg» sier Bjørn, «og nå, 40 år etter, er det vanskelig å rekonstruere hending ene korrekt». Rygg gir uttrykk for at det var som å vakne opp etter en vond drøm. «Vi følte oss svært isolert i denne tida», legger fru Signe Rygg til. «For sikkerhetens skyld måtte vi ha minst mulig kontakt med både naboer og andre». Bjørn Rygg hadde ingen kontakt med den organiserte motstands gruppen i Verdal. Han ble vervet til organisert milorgarbeide av Magne Nordnes. Det var ikke egen søken etter spenning eller utpreget kamplyst som drev ham. Han ble kontaktet for å være et viktig ledd i motstands kampen i Trøndelag og så det som sin plikt å ta på seg dette. De mange oppdraga ble etter hvert en sterk belastning. Det hadde nok vært mye enklere å være på «sidelinja».
---- 376 Krig ---- Bjørn og Signe Ryggs innsats i frihetskampen, må også sees i ly av hans stilling som tollbestyrer. en vanskelig kombinasjon etter som tollstasjonen nesten kontinuerlig ble overvaket av tysk politi. Liten tue - - og det rak net Den mest brukte ruta var etter gamle Karl-Johansvegen. Den hadde imidlertid en kritisk strekning, hvor vegen var synlig og overvaket fra utkikstårnet ved Godbekktjønn, sør for Sandvika og som Luftwaffe hadde etablert. Sporene i snøen på vinters tid, fortalte sitt. For å viske ut ble det kjørt med hest og bjørkeris, men om våren sto skispora som høge rygger og sladret. Det er ingen tvil om annet enn at tysk politi og deres etterretningsgrupper hadde mistanke, og Rygg forteller at det ble forsøkt med provokatører for å avsløre hva som foregikk. Det holdt imidlertid nesten hele krigen. Det som til slutt felte Rygg, var en bagatell, en liten papirlapp. Tragedien ikke langt unna Inge Rygg, Bjørns sønn, var også sterkt engasjert i frihetskampen, både som kurer og etterretningsmann. Under siste fase av krigen var han faktisk en sentral person i kurervirksomheten i Verdal. Ganske betegnende er at far og sønn i lengre tid ikke var oppmerksom på hverandres virksomhet. Senere kom det imidlertid til et visst samarbeid om enkelte oppdrag. Men ingen av dem visste hvem som var den andres kontakt og oppdragsgiver. Slik gjennomført skjerming av virksomheten var uten tvil årsaken til at det kunne holdes gående nesten til krigen opphørte. I ett tilfelle kunne det imidlertid lett ha ført til tragedie. En kveld møttes Bjørn og Inge på fjellet. Den ene på veg til Sverige, den andre på tur tilbake. Det var nesten mørkt og på avstand kjente de ikke hver andre. Begge var bevepnet og begge fikk en alvorlig støkk, da de fikk se en person komme i mot. Det ble ikke vekslet mange ord da de passerte, men senere sa Inge til far sin: «Det var så vidt jeg ikke skjøt på deg far.» Store mengder materiell Det illegale materiellet Bjørn Rygg fikk i oppdrag å bringe inn i landet og fram til bestemmelsestedet, var, mildt sagt, ganske assortert. Foruten våpen, var det sprengstoff, sambandsmateriell og propagandamateriell. Mest komplisert var transporten ned i bygda, gjennom sterkt bevoktede områder som Sul-grenda og Vaterholmen, og Rygg måtte ta farlige og dristige sjanser. En gang skulle en omfangsrik radiosender til Trondheim. Da haiket Rygg med Ingemar Stormo, bak på lastebilen, i selskap med radiosend
---- 377 Krig ---- eren og en NS-mann som ble betraktet som farlig og aktiv. Andre ganger leiet han skyss direkte til Trondheim med materiellet, og den mest nyttede transportøren var Ingemann Liff - «en fin mann til dette» sier Rygg. Liff spurte aldri om noen ting, men utførte oppdragene slik som bestemt. Petter Balhald ble og nyttet i transportoppdrag, også han påliteligheten seiv. De farligste turene for Rygg var likevel de gangene han seiv fraktet materiellet med rutebil eller tilfeldig skyss, og ikke så sjelden med nazister som medpassasjerer. En gang satt han på bussen med fanget fullt av plastik-sprengstoff, (mange ganger så mye som f.eks. behøvdes for å sprenge Verdalsøra i lufta). Mye materiell ble videresendt med jernbanen fra Verdal. På stasjonen tok Arnt S. Bakken over, også han sikkerheten seiv. Frekkhet måtte til. Det hendte at Rygg nyttet nazister med bil i tran sportøyemed. De skulle bare ha visst...! En av de meste nervepirrende situasjoner Bjørn Rygg opplevde, var utvilsomt da han kom på Verdalsøra med fire store kofferter fulle av handvåpen. Mens han var av sted for å få tak i kjelke for å frakte det videre, ble koffertene oppbevart hos smed Strand. Koffertene skulle på stasjonen. Kjelken han fikk låne manglet dragtau og i gatene var det glatte isen. Da han skulle passere Strand Kafé med lasset, måtte han runde forbi en klynge tyske offiserer som sto og pratet. Under denne manøveren ramla hele lasset av kjelken og det skramlet noe forferdelig i innholdet. Rygg syntes det var merkelig at offiserene ikke forsto hva det var. Framme på jernbanestasjonen, ble det også prekært. Situasjonen hadde endret seg siden sist. Stasjonsmester Bakken var nærmest satt ut av spill, for tyskerne hadde overtatt administrasjonen av stasjonen. Tilbaketrekninga nordfrå hadde nemlig tatt til. For stasjonsmesteren var situasjonen meget vanskelig. En diskusjon kunne vekke oppsikt, og ordren fra Rygg innbød heller ikke til parlamentering: «Du har å ekspedere dette til Trondheim, og denne konvolutten, med nøkkelen, sender du separat». Den kaldblodige stasjonsmesteren mestret opp gaven og sendingen kom fram i god behold. Bjørn Rygg er livende redd for skryt, og de opplysninger han har gitt, er under lovnad at slikt ikke skal forekomme. Det som er gjenngitt er derfor et utdrag av nakne fakta om hans og familiens krigsinnsats. For å kunne vurdere dette, må tas i betraktning mer enn hva de 52 turene til Sverige innebar. Nesten hver gang ble det fraktet mange kg. materiell. Det hendte det måtte hest til for å klare børene. Ikke så sjelden måtte ruta omlegges, slik at det ble betydelig lengere, og som en forstår var det ikke med noen glede han mottok særmeldingen «Luftforandring idag». I tillegg til strabasene, var risikoen overhengende.
---- 378 Krig ---- Den siste og største våpensendingen, som var adressert til Bjørn Rygg, så han aldri noe til. Han tror den ble omdirigert til Storlien. Sannsynlig som følge av at han var arrestert og at freden var like om hjørnet, men papirene fikk han, mest en halv jernbanevogn, forteller Rygg. En ting undrer Rygg seg på, og det er hva en viktig beskjed til ham fra Gjevsjøen inneholdt. Han visste den var undervegs da han ble arrestert. Personen som var budbringer kom så langt som til Stormoen, og var der da Rygg ble fraktet nedover som arrestant. De observerte hverandre, og Rygg mener han kunne konstatere at vedkommende ble likblek da han så at han var tatt. Ja, krigsåra etterlot seg mange übesvarte spørsmål, både for enkelte og almennheten. Flyktningetransport av noe omfang kom ikke Rygg borti. Noen få sentrale personer i motstandskampen ble dirigert om ham, bl.a. stor tingsmann Olav Benum, Trygve Silseth, ved fylkeskontoret, professor Inge Lysø og Erik Gjems Onstad som gjorde flere turer. Rygg hadde ikke så lite med ham å gjøre under krigen. Han karakteriserer Onstad som en friskus, men kanskje noe uvøren dristig.
---- 379 Krig ---- DEN HVITE MANN En ung mann, som de første krigsåra flere ganger reiste gjennom Verdal som kurer fra legasjonen i Stockholm, fikk tilnamnet, «Den hvite mann». Flere så den fremmede unge mannen, på bussen, vegen eller i terrenget. De som la merke til ham forsto at han var ute i spesielle ærender, men han bare kom og forsvant igjen. Noen få kjente hans identitet, de utvalgte og pålitelige kontaktene han hadde knyttet til seg her i bygda. Seiv om det ble unngått å snakke høyt om denne ungdommen, så måtte han ha en betegnelse, og så ble det «Den hvite mann». Mannen er Fritjov Kristiansen. Opprinnelig fra Hamar, av yrke flykaptein i SAS. Mellom ham og de få menneskene han hadde valgt til støtte og hjelp, ble det varig vennskap. Hvert år, etter krigen, har han besøkt bygda og vennene, bl.a. som rypejeger i Veresfjella. I all beskjedenhet har Fritjov Kristiansen skrevet en beretning om noe av sin virksomhet under krigen. Nøkternt og udramatisk gir han et bilde av problemene og forholda en kurer fra legasjonen i Stockholm kunne ha, både med tyskere, grensepoliti og nazister i vårt okkuperte land, samtidig som han stadig var jaget av det svenske statspolitiet på den andre sida av grensa. Velvilligst har han stilt sin beretning til disposisjon for Motstands gruppen 1940-45. Sitt falske grenseboerbevis og det ekte legitimasjons kortet, har han gitt som gave til motstandsgruppens krigsutstilling. Det falske passet lyder på Hugo Johansen, meierilærling, og utstedt av lensmannen i Verdal. Vi tar med det Kristiansen har ment som bakgrunnsorientering da det viser hvordan norsk skoleungdom i 1940, reagerte på den tyske okkupa sjonen og nazistenes forræderi. Men først og fremst viser artikkelen hvordan frie norske myndigheter opprettholdt forbindelsen med det okkuperte Norge, bl.a. ved ei kurerrute over Verdal.
---- 380 Krig ---- «VÅR KRIG» A v Fritjov Kristiansen Begynne/sen Felttoget i Norge 1940, var knapt nok over før en del av mine like sinnede venner fra Hamar, ble enige om at for vår del var ikke denne krigen over, tvertom, dette var begynnelsen på «vår» krig. Odd Hjort Sørensen ble vår selvskrevne leder. Han var litt eldre enn oss andre, hadde gode økonomiske forbindelser som lettet arbeidet vårt betraktelig, og så lenge vi ikke behøvde å bekymre oss for kroner og ører, gikk arbeidet greit. Hovedsakelig besto det i å samle bortgjemte våpen fra felttoget Senere fikk vi nye oppdrag. Bl.a. vil jeg nevne en episode fra lensmanns kontoret i Hamar, som senere skulle få en viss betydning for meg. vpttcwiaørv. En ivrig motstandsmann, utenfor vår krets, rømte tidlig til Sverige, i håp om å komme videre til England. Men det var ikke så helt enkelt å komme fra Sverige til England på den tiden, slik at han ble gående i Stockholm en tid. Her fikk han imidlertid kontakt med etterret ningstjenesten, ble utstyrt med radiosender og sendt tilbake til Hamar for å sende opplysninger om troppebevegelser gjennom byen. jM&fe |cmuu?tv J^_.
ff I mk i Han hadde ikke vært borte fra Hamar så mange ukene, og vi fikk i oppdrag å finne ut om han var etter søkt av det såkalte «Statspolitiet». Hvis han ikke var det, ville det bli betraktelig enklere for ham å ope rere. pODftøftrøEß LENSMANNSKONTOR Legimitasjonskortet til Frithjof Kristiansen som viser at han var bare 18 år da han begynte å gå som kurer på Norge. Vi var jo i høyeste grad amatører når det gjaldt etterretning. Vi nyttet vårt sunne bondevett, som det heter,
---- 381 Krig ---- men som ikke hver gang var på så høyt intelligensnivå. Når jeg tenker tilbake på ting vi foretok oss, kan jeg ikke annet enn le over hvor enfoldige vi var. Eneste forklaring jeg kan finne på at vi ikke ble tatt av tyskerne på et tidlig tidspunkt, er at de måtte være like enfoldige som oss, noe vi også fikk bevis for. Vissheten om at vi sto ovenfor en jevnbyrdig, og ikke overlegen fiende, gjorde at pågangsmotet økte i betydelig grad. Men tilbake til vårt oppdrag, som vi forsøkte å løse på følgende måte: Lensmannskontoret i Hamar besto av lensmannen (ivrig nazist), samt en kontordame og en kontormann. Vi ble enige om at vi måtte forsøke med en bløff i håp om å lykkes. Vi ringte til lensmannskontoret og sa det var fra «Kontoret for frivillig arbeidstjeneste» og sa vi savnet en mann som hadde meldt seg til tjenesten, men ikke hadde møtt til avtalt tid, og vi lurte på om hans navn mulig var på listen over ettersøkte personer, og anmodet kontordamen som tok telefonen, om hun ville være så vennlig å kontrollere dette. Planen vår var, at hvis han var ettersøkt, måtte han gå i dekning. Hvis han ikke var det, skulle vi ringe opp igjen og si at han nå var møtt fram og alt var i orden. Det ville bety at han kunne arbeide mye friere. Men dåmen svarte at hun dessverre ikke kunne hjelpe oss, da denne listen ble oppbevart i lensmannens pengeskap inne på hans eget kontor. Vi ble selvfølgelig skuffet over svaret, men senere skulle det vise seg at denne opplysningen skulle bli gull verdt for mitt vedkommende. Det viste seg også at vår mann ikke var etterlyst og han gjorde en utmerket jobb helt til krigens siste dager, da ble han skutt av tyskerne nær svenskegrensa. Hans navn var Erik Bern. Arrestert for første gang En regnfull vårnatt i 1941, ble vår familie vekket av et forferdelig bråk utenfor huset vårt. Det ble banket på ruter og dører, og så hørte vi noen rope: «Dette er politiet - Åpne døren med en gang». Vi fikk jo et sjokk, men min far klarte omsider å få åpnet entrédøra, og inn stormet lensmannen og to politibetjenter. Jeg fikk ett minutt på å komme meg i klærne, og så bar det av sted til politistasjonen. Jeg var 17 år da dette hendte, men glemmer det nok aldri. På veien ned til politistasjonen forsøkte jeg å klarne hjernen litt, for liksom å forberede meg på hva som nå kom til å skje. Jeg tok det som en selvfølge at nazistene nå hadde kommet over vårt våpenlager, og at vi som arbeidet i cellen var arre sterte. Bestemte meg for at jeg ville nekte på alt inntil de la bevisene på bordet, seiv om det skulle medføre tortur. Jeg var forberedt på det verste da jeg ble slengt gjennom døra til politistasjonen. Til min store undring, så jeg der flere av mine klassekamerater, som lo og hadde det
---- 382 Krig ---- pokker så morsomt. Jeg forsto ingen verdens ting, inntil en av dem fortalte at vi var alle arresterte fordi vi hadde sunget Kongesangen. Vi hadde nemlig tidligere på kvelden hatt fest hjemme hos en av gutta i klassen, og der var det blitt spilt og sunget, bl.a. Kongesangen. En nazist hadde vel gått forbi og selvfølgelig angitt oss til lensmannen. Jeg tror ikke jeg noen gang har vært så glad, som da sammenhengen gikk opp for meg. Jeg tilsto gladelig da politiet spurte om jeg hadde sunget Kongesangen og ropt «Leve Kongen». Politiet antok vel derfor at jeg var en av «Oppviglerne», og tidlig på morgenen ble jeg transportert til «Kavringbakken» (Oppnavnet på fengslet i Hamar). Her ble jeg sittende noen dager, til lensmannen en dag troppet opp og ga meg et forelegg på 800 kroner for dårlig oppførsel. Videre kunne jeg bli satt fri om jeg undertegnet på et dokument han la fram for meg. Der sto det, at jeg skulle slippe videre fengselstraff om jeg for fremtiden avsto fra å fornærme N.S. og «Vernemakta». For første gang i mitt liv undertegnet jeg et dokument fra en offentlig myndighet, hvor jeg, vel vitende, kom til å bryte hvert eneste løfte. - Forandringen med meg var begynt. Flyktning i Sverige Samme dagen som jeg ble satt fri oppsøkte jeg Odd Hjort Sørensen, som allerede visste hva som hadde hendt. Han var fly forbanna fordi jeg hadde rotet meg bort i denne affæren. Saken ble diskutert og fant at det beste, både for meg og de andre, var at jeg tok turen over til Sverige, dermed kunne cellen operere videre. Odd ba meg henvende meg til rittmester Aamodt, ved den norske ambassaden i Stockholm. Turen over til Sverige gikk greit, men det var ikke bare å reise videre til Stockholm. Det bød på mange vanskeligheter. Jeg ble sendt til en interneringsleir, Øreryd i Småland. Her traff jeg Kristoffer Framstad. Vi ble meget gode venner. Han hadde gått befals skolen før krigen og var ansatt i Oslo politi da krigen brøt ut. Etter mange vanskeligheter, klarte vi å ta oss til Stockholm og kom i forbindelse med rittmester Aamodt, som såtte oss i forbindelse med ambassaderåd Wendelbo. Etter en del møter med de to, ble det bestemt at Kristoffer og jeg skulle ta oss tilbake til Norge og ved hjelp av Odd Hjort Sørensen, skulle vi kartlegge det som fantes av våpenlagre i Gudbrandsdalen. Forberedelsene tok noen dager. I mellomtiden bodde vi på Norskehjemmet i Tegnergaten i Stockholm. Her traff jeg Henry Brym for første gang, vi spilte fotball på det norske flyktningelaget. Vi skulle møtes også senere.
---- 383 Krig ---- En mislykket tur til Norge På sensommeren 1941 var det klart for oppdrag. Kristoffer og jeg såtte kursen for Norge. Han hadde pådratt seg influensa, men mente å være på bedringens vei da vi forlot Stockholm. Vi kom imidlertid ikke lenger enn til Sårna da Kristoffer for alvor ble syk og måtte legges inn på sykehus for dobbelsidig lungebetennelse. Dette var før penicillinets dager, og det var med nød og neppe han overlevde. Jeg returnerte til Stockholm for å få nye instrukser, og fikk inntroduksjoner til Capt. Marx ved den engelske ambassaden, et av de flotteste mennesker jeg noen gang har truffet. Han ville ha meg til et spesielt oppdrag i Norge, og ba meg ta det med ro i Stockholm noen dager. Men alle gjør vi feil, slik også med Marx. Etter et utrolig klosset forsøk på å befri en etterretningsagent ut fra Langholmes Statsfengsel i Stockholm, ble en svensk proffbokser arrestert og tilsto at han arbeidet for Marx. Dermed var engelskmannens stockholmsdager talte. Han ble utvist på kort varsel. Jeg ble henvist til en person ved Den Norske Ambassade, som hadde samarbeidet med Capt. Marx. Stockholm et eldorado for spioner Stockholm var på denne tiden et eldorado for spionasje, kontra spionasje og til med kontra - kontraspionasje. Alle nasjoner hadde sine agenter i arbeid her, og selvfølgelig svenskene seiv. Men deres såkalte «Spanere» var de aller største amatører av oss alle. Det var den enkleste sak å plukke de ut, for de opptrådte med en helt utrolig naivitet. Det kunne fortelles mange fornøyelige historier om disse, da vi mange ganger såtte dem i forlegenhet. Ofte hendte det at de var satt til å skygge oss, noe som kunne slutte slik som det gjorde en gang Kristoffer og jeg ble skygget. Etter å ha dratt på en av disse «Spanerne» en hel ettermiddag, gikk vi til slutt inn på en liten bar i Drottninggatan. Den ble kalt «55-an». Span eren fulgte selvfølgelig med. Etter noen drinker, måtte Kristoffer på toalettet, men før han gikk dit, stakk han over til spaneren og sa: «Jeg må dessverre ut på toalettet en tur, kanskje du vil være så vennlig å holde øye med min venn i mellomtiden». Ja, det var mye morsomt i Stockholm på den tiden. Kontaktmannen jeg fikk i ambassaden, fortalte at etterhvert som norske flyktninger strømmet til Sverige, øket presset på den norske ambassaden, og i samarbeid med den engelske, arbeidet de for å åpne en rute fra Sverige, over Norge, til England. De fleste flyktninger var full av iver etter å delta aktivt i kampen mot tyskerne. Han fortalte at de hadde en mann i «Marka», og så snart han var tilbake, skulle de gå i gang med planlegging for den første sendingen.
---- 384 Krig ---- Mannen i «Marka» viste seg senere å være den ikke ukjente etter retningsagenten, Claus Hellberg, nå ansatt i den Norske Turistforening. Hellberg hadde tatt på seg dette oppdraget for Capt. Marx, og hadde, etter en del undersøkelser funnet ut, at Bremanger egnet seg godt til utskiping av norske flyktninger fra Sverige. På øya hadde han og funnet fram til den rette mannen, Ivar Solheim, en usedvanlig sterk og rakrygget mann. Noe komplisert var det, da det viste seg at Solheim allerede var involert med våpentransport fra England. Men han mente, at hvis han ble tatt, ble han skutt i alle fall, så han påtok seg oppdraget med å huse og forpleie norske flyktninger i påvente av båt over til England. Solheim ble senere tatt av tyskerne. Heldigvis ble han ikke skutt, men sendt til de verste konsentrasjonsleirene i Tyskland. Om han berget livet, så fikk han en alvorlig knekk av dette oppholdet. Til Norge Den 25. oktober 1941 var alt klart for den første prøvesendingen til England over Norge. Vi var i alt åtte prøvekluten Ingeniør Rolf Arnesen Advokat Henry Brym Inspektør Claus Hellberg Direktør Gunnar Sønsteby Overlege Per Wexel Arne Ødegård Høvik pluss undertegnede. Høvik har jeg ikke klart å oppspore. Puljevis ble vi innkalt til kontaktkontoret vårt i ambassaden, hvor vi ble orientert om planen. Av sikkerhetshensyn var det stor hemmelighet om hvordan det hele skulle foregå. Vi fikk vite, at vi var flere stykker som skulle sendes etter forskjellige ruter, for så å møtes et sted på den Norske vestkysten, hvor vi skulle bli hentet av båt som skulle ta oss over til England. Halvparten av oss skulle gå over til Verdal, men på daværende tids punkt visste jeg bare hvem jeg skulle gå sammen med, nemlig Arne Ødegård. Han var forlovet med datter til konsul Sande, eier av National Kassaregister, og som hadde store eiendommer rundt Stor-Rensjøn, hvor vi skulle gå. Han kjente de fleste svenskene i dette området og hadde fått oppgitt navn på en del av disse som de mente ville hjelpe oss. Vi ble utstyrt med penger, rasjoneringskort og grenseboerbevis for Møre og Romsdal, men ikke grenseboerbevis for Verdal, da dette ikke kunne skaffes. Dette fikk jeg imidlertid ordnet senere. Lensmann Suul utstedte først et falskt grenseboerbevis til meg, samt sendte med meg ca. et dusin blanke som skulle nyttes av etterretningstjenesten.
---- 385 Krig ---- Henry Brym og Rolf Arnesen skulle gå samme rute som Ødegård og jeg, men det visste vi ikke på daværende tidspunkt. Claus Hellberg skulle gå i pulje med Gunnar Sønsteby, nærmere presentasjon av ham er unødvendig. De skulle ta seg over grensa sør for Røros. Deres tur ble dramatisk da de ikke var utrustet for lengre tur over fjellet i sterk vinterkulde. Det endte med at Gunnar forfrøs benene og måtte legges inn på Røros sykehus. Om jeg husker riktig, ville sykehuset amputere benene, men Sønsteby stakk av, og med store smerter, klarte han å komme seg til Oslo, kom under legebehandling og unngikk amputasjon. Men dermed var det satt sluttstrek for hans reise til England for denne gangen. Om denne turen kan leses i Gunnar Sønstebys bok: «Rapport 24». Per Wexel og Høvik tok en rute enda lengre sør og kom vel fram til Stranda, som var møtestedet. Alle mine senere turer kom til å gå over de samme stedene som på denne første turen og hjelp og støtte ydet av de samme personene som her nevnes. Vi tok toget fra Stockholm til Duved. Her ble vi møtt av eieren av Håggsjøbrenne pensjonat, Høgbom. Vi ble innlosjert på pensjonatet, sammen med en masse svenske turister. Ingen la merke til oss, eller ante noe om hva slags ærend vi var ute i. Høgbom og hans kone er vi stor takk skyldig for all hjelpen vi fikk, og for den medfølelse de viste for Norge og nordmenn. Etter krigen ble det et hjertelig «Återseende», da jeg kom på besøk med min familie, for å besøke de og alle de andre på svensk side som ga oss verdifull hjelp i en vanskelig tid. Fra Håggsjøbrenna gikk turen, til fots, til Rensjøneset, hvor Erik Svensson bodde. Han ble senere til stor hjelp for oss og Rensjøneset ble vårt faste tilholdssted. Videre båtskyss over til Rensjøgårdene, hvor Edin Gjersing rådet. Han var en praktfull kar, opprinnelig fra Verdalsøra og gift med Maria, tante til Tronsmokarene i Vera. Her fikk vi overnatte og fikk god forpleining. Så langt hadde vi hatt fast grunn under føttene, vi hadde møtt folk vi visste var å stole på. Men nå skulle vi over grensen og inn i en del av Norge som var ukjent for oss, hvor vi ikke kjente et eneste menneske. Ville vi møte gode nordmenn eller nazister? Det var å begi seg inn i det absolutte ukjente og ta sjanser. Allerede her gjøres et sidesprang fra denne turen for å komme inn på noen personer, gode nordmenn, som arbeidet i det stille, men som gjorde en innsats for Norge som kanskje var vel så stor som innsatsen til de som kjempet i uniform. Forskjellen er at deres innsats ble ikke kjent. Følgelig fikk de heller aldri så mye som takk for det de gjorde. Ofte var det familieforsørgere som måtte forlate både kone og barn og overlate disse til en høyst uviss skjebne, for seiv å berge liv. Jeg var seiv årsak til en slik hendelse, og glemmer aldri avskjedsscenen, seiv om det i
---- 386 ----
---- 387 Krig ---- Hanna Skoknes — vertinne for kurerer ogflyktninger Bonden i Rensjøn — Edin Gjersing nevnte tilfelle endte bra. Her var ikke snakk om å vise heltemot på slagmarken. Nei, her var alminnelige, norske borgere som uredd sto fram og tok sin del av byrdene, for at vi igjen skulle få leve i et land fri for undertrykkelse og tvang. Jeg vet med sikkerhet, hvis vi, etter krigen, hadde kommet med æresbevisninger og store taler, så ville nok disse personene stilt seg helt uforstående til ståhei kring deres krigsinnsats. Sentralt i dette bildet står familiene: Ingvald, Aslaug og Beda Tronsmo. Johannes og Berta Tronsmo. Tormod og Hanna Skoknes. Nevnes må også lensmann Jon Suul, familiene Ward i Strådalen og Ole Olsen i Sør-Vera, rutebilsjåfør John Fikse fra Verdalsøra, handelsmann P.A. Rotmo, som ved flere anledninger huset meg, men som aldri stilte noen spørsmål, seiv om han nok hadde mistanker. Glemmes skal heller ikke familien Birger Trettli, Kulsli Nordre, som tok mot meg en gang jeg hadde tyskerne like inn på livet. Men tilbake til vår første tur. Samme kveld vi kom fram til Rensjø gårdene, ble vi godt mottatt av Gjersing og vi hadde en lengre og nyttig samtale. Vi var interessert i å få vite om folkene som bodde på den norske siden av grensen. Gjersing var ikke videre pratsom til å begynne med. Tror han hadde sine mistanker om at vi ikke var de personene vi Verdalsboka — 25
---- 388 Krig ---- utga oss for. Men etterhvert fikk han nok tiltro til oss, i alle fall så sa han, at etter det han visste om Johannes Tronsmo, så ville han være rette mannen å gå til. Han nevnte ved dette høve ikke et ord om at han var gift med Tronsmos tante, heller ikke at han var av norsk avstamning, nærmere bestemt, oppvokst på Verdalsøra. Dette kom frem først lenge senere, da vi var blitt godt kjent både med ham og hans kone, Maria, som også var et enestående menneske. Tidlig neste morgen såtte vi kursen for Vera og Tronsmoen. Her ble vi møtt med adskillig mistro, for å si det rett ut. Johannes hadde hatt mye kontakt med nordmenn som dro østover, men at det kom nordmenn østfra og skulle vestover, det ville han i første omgang ikke godta. Hvilket ærend vi var ute i, kunne vi selvsagt ikke fortelle, vi regnet heller ikke med å treffe han senere. Der tok vi feil, vi kom til å møtes mange ganger etter dette første møtet. Vi ville og ha så lite kontakt med folk som mulig og gikk skogleies nesten hele veien ned til Stiklestad, hvorfra vi tok bussen til Verdalsøra. For å gjøre en lang historie kort, vi kom greit fram til Stranda, hvor vi åtte skulle møtes. Men en mann var altså missing: Gunnar Sønsteby. Vi ble hentet som avtalt, med bil ned til havna hvor en fiskeskøyte ventet og fraktet oss over til Bremanger. Her ble vi innlosjert hos Ivar Solheim, og fikk en riktig hjertelig mottakelse, nytraktet ekte kaffe, nylig ankommet fra England, samt engelske sigaretter til den som ønsket det. Fiskeskøyten fra England var forsinket på grunn av uvær i Nordsjøen og vi fikk rikelig tid til å bli kjent med Solheims. Da vi hadde ventet en uke utover avtalt dato, uten at noen fiskeskøyte var å se, måtte vi innse sannheten, at en tung retur til Stockholm nå lå foran oss. Gruppen ble splittet opp slik at hver enkelt fikk ta seg tilbake på beste måte. Jeg valgte samme rute tilbake, over Verdal. Fra Verdalsøra tenkte jeg Tronsmoen i \ era.
---- 389 Krig ---- å ta buss til Stiklestad og derfrå til fots skogleies inn til grensa. Til alt hell kom jeg nå i kontakt med John Fikse. Jeg sto bak rutebilen med ski og ryggsekk for å få låstet det i bagasjerommet, da Fikse kom. Han gjennomskuet meg straks: «Du skal vel til Skjækerfossen du, kan jeg tenke meg», sa han. Jeg ble helt paff, ble vel bare stående å måpe uten å svare, for han skyndte seg å tilføye: «Du kjører trygt fram til Skjækerfossen og så vidt jeg vet, er det heller ingen tyske vakter innover dalen». Dette var første gang jeg traff Fikse, hans åpenhet og vennlighet ga meg slik trygghetsfølelse, at jeg fikk tillit til denne mannen med en gang. Han hadde imidlertid lært meg en ting: «Møt aldri opp på Verdalsøra med ski og ryggsekk for å ta rutebil mot svenskegrensa når en er fremmed i bygda». Hvis tyskerne hadde vært like observante, kunne de nok ha tatt mange norske flyktninger på denne måten. Turen videre, til Vera og Tronsmoen, gikk greit. Nå var det imidlertid en helt annen Johannes Tronsmo jeg møtte. Siden turen nå gikk østover, ante han nok sammen hengen. Vi ble sittende til langt på natt og pratet. Noe avslørte jeg, for jeg var overbevist om, at Johannes kunne jeg stole på. Da vi skiltes neste morgen ymtet jeg frampå om at det ikke var umulig annet, enn at jeg kom tilbake en dag. Han for talte da, at han hadde fått henvend else fra nazistene om at de ville ha stasjonert en grensepatrulje på Tronsmoen, men at han hadde vegret seg, funnet på alle mulige unnskyldninger for å slippe å huse disse soldatene, men visste ikke hva det ble til. Ble han tvunget til å ta Johannes Tronsmo imot dem, var det ikke mye han kunne gjøre med det Hvordan det gikk med Englandsruten, vet jeg ikke. Tror den ble skrinlagt da det var for mange usikkerhetsmomenter forbundet med slike transporter. Hadde vi imidlertid blitt på Bremanger en dag lengre, ville vi ha kommet til England, båten kom nemlig dagen etter. Flere personer kom seg over på denne måten, men noe transport i stor måle stokk, som planlagt, ble det nok ikke. Jeg fikk imidlertid nå i oppdrag å organisere en kurer-rute over Verdal til Trondheim. På svensk side var ruten forsåvidt klar, men på norsk side gjaldt det å finne de rette personene, på de strategisk riktige stedene. Det ble planlagt med en kontaktmann i Vera, en midtvegs mellom Vera og Verdalsøra, helst to på Øra og minst to i Trondheim.
---- 390 Krig ---- Alle måtte være i besittelse av telefon, for hurtig kommunikasjon i påkomne tilfeller. Det måtte og være personer som kunne stoles på i alle tenkbare situasjoner som kunne oppstå, men de skulle ikke informeres om at de skulle arbeide for en etterretningsorganisasjon, for hvis de ble tatt skulle de vite så lite som mulig. Trengte vi hjelp i et eller annet oppdrag, skulle de bare informeres om det strengt nødvendige. Dette for deres egen sikkerhets skyld. Kontakten i Vera var allerede klar, Johannes Tronsmo. Men ble det stasjonert tyskere på gården, kunne han ikke brukes. Oppholdet i Stockholm ble denne gangen av kort varighet. Tur nr. 2 Denne turen ble på grunn av værforholdene noe komplisert. Etter at jeg startet fra Rensjønåset, ble det væromslag, flere varmegrader og våt snø. Jeg var forberedt på kulde og hadde bare skismørning deretter. Skiene ble tråere og tråere og det ble tyngre å gå etterhvert som jeg nærmet meg grensa. I den siste oppstigningen mot det høyeste punktet, begynte det å regne så pass at jeg ble våt helt inntil skinnet. Det ble mørkt og jeg bestemte meg for å grave meg en snøhule, prøve å gjøre opp varme for å få tørket noe av undertøyet. Jeg fikk rasket sammen en del kvist, men det var umulig å få det til å brenne. Kulden fikk overtaket og jeg tok til å fryse. Bestemte meg derfor til å fortsette, for om mulig å få varmen i kroppen tilbake. Det var blitt belg mørkt, så bare noen få meter framover, og så skjedde uhellet. - Jeg gikk utfor et stup. Hvor høyt, eller hvor lenge jeg lå besvimt, vet jeg ikke. Da jeg våknet var jeg stiv av kulde og kikket rett opp på en stjerneklar himmel. Først forsto jeg ikke hva som hadde hendt. Den ene skien var brukket like ved bindingen, og det verket i hele kroppen. En nesten håpløs situasjon. Heldigvis var det nå for det meste utfor ned til Tronsmoen. Det var blitt flere kuldegrader, noe som lettet resten av turen som gikk på en ski. Jeg kom fram til Tronsmoen sent på natta. Spørsmålet var nå om det var tyskere på gården? Men jeg begynte å bli syk og måtte i hus så snart råd var. Jeg torde ikke ta sjansen på å vekke folkene på gården, gikk derfor til fjøset, fant litt høy og la meg tett inntil ei ku, som tilsynelat ende ikke hadde noe mot å få besøk, seiv midt på natta. Tidlig neste morgen kom Berta Tronsmo for å melke. For ikke å skremme henne, kalte jeg henne ved hennes navn, for at hun skulle forstå at det var kjent folk som hadde tatt seg til rette i hennes fjøs. Hun fikk seg nok en forskrekkelse, men heldigvis for meg, var det ikke tyskere på gården. Jeg var nå blitt så syk at jeg knapt klarte å reise meg. Berta løp derfor etter Johannes, som hjalp meg i hus og i seng. Jeg fikk varm melk, mat og fikk ligge i saueskinnsfeller. Johannes ville sende
---- 391 Krig ---- bud på «Doktorn», men det forbød jeg på det strengeste. Jeg mente at hvis han gjorde det, ville det bety vanskeligheter for oss begge. Jeg visste ikke den gang at «Doktorn» var en av de aller beste av «Gode nord menn». Etter et par dager til sengs og godt stell, følte jeg meg kar om å fortsette til tross for at Johannes ville jeg skulle bli i ro til jeg var helt frisk. Forhørte meg litt med ham før jeg dro videre, om han kjente til noen lengre ut i bygda det kunne stoles på. Han tenkte seg om lenge, før han foreslo at jeg skulle ta kontakt med en som hette Tormod Skoknes. Han visste Skoknes var god nordmann, men noe mer ville han ikke si. Hjemme hos Skoknes, var ikke Tormod til stede. Det var hans kone, Hanna, som tok imot meg. Jeg ble usikker på hvordan jeg skulle bære meg ad, og spurte om jeg kunne få låne sparken hennes ned til Skjæker fossen, for det var blitt holke på vegen etter mildveret. Hun så mistenksomt på meg, trodde sikkert jeg var en av de mange omflakk ende som fantes før krigen, og svaret var selvsagt «Nei». Jeg kunne ikke annet enn le da jeg gikk videre, over hvor klossete jeg hadde opptrådt. Det ble ikke gjort noe forsøk på å komme i forbindelse med John Fikse. Regnet som sikkert at han ville være rette mann for oss på Verdalsøra. Slik gikk det imidlertid ikke. Lensmann Suul ble senere utpekt til vår kontakt. Hvem som utpekte ham, vet jeg ikke, men han ble til stor nytte for oss. I Trondheim tok jeg inn hos bankkasserer Værnes, som bodde litt i utkanten av byen. Hans sønn, Erik, som var flyktning i Stockholm var en god venn av meg. Dessverre var det ikke så lett å finne en brukbar kontaktmann i Trondheim da jeg nesten ikke hadde kjente i denne byen. Forsøket ble oppgitt og overlatt andre som var bedre kjent. Jeg returnerte til Verdal, og kom til Skoknes på kvelden og regnet med at det var lettere å treffe Skoknes på denne tida. Jeg fortalte hvem jeg var, men heller ikke særlig mere. Forsto imidlertid ganske snart at her hadde jeg med en kar som vi nok skulle få mye glede av i framtida, noe han til fulle senere beviste. På Tronsmoen hadde de ikke fått nye henvendelser fra tyskerne, og Johannes håpet at de kanskje hadde oppgitt planene om å stasjonere tyskere på gården, men han advarte meg, kom jeg tilbake, måtte jeg gå forsiktig tilverks, seiv om han spøkefullt la til, at han håpet det ikke skulle bli nødvendig å ta i bruk fjøset for overnatting. Det er i begynnelsen av 1942. Våre allierte stormakter, England, Russland og Amerika fokuserte nå på Norge. Grunnen var at Tysklands to største slagskip: Scharnhorst og Tirpitz lå oppankret i Åsenfjorden. Etterretningen ble opptrappet da det gjaldt å få så mange opplysninger som mulig om disse skipene.
---- 392 Krig ---- I februar ble jeg bedt om å ta en tur til Trondheim for å hente en meget viktig pakke, innholdet var en hemmelighet seiv for meg. Kristof fer Framstad, som var blitt frisk igjen, skulle til Oslo på oppdrag, men han skulle gå sammen med meg, for han skulle lære å kjenne denne ruta. Turen gikk greit på svensk side, bortsett fra været, som også denne gangen skulle gjøre det vanskelig for oss. Da vi startet fra Rensjønåset viste termometeret minst 34 grader, og som om den bitende kulda ikke var nok, blåste det opp også. Det ble en slitsom tur over fjellet, og da vi kom fram til Tronsmoen blåste det kuling. I frykt for at det kunne være tyskere på gården, gikk vi varsomt fram. Det var sent på kveld og vi regnet med, at om det var tyskere på gården, ville disse nå mest trolig ha gått til sengs. Men det var lys på kjøkkenet og vi kunne ikke se bort fra muligheten for at det kunne være et par som ennå ikke hadde lagt seg, og som kanskje oppholdt seg på kjøkkenet. Vi listet oss fram til vinduene, men rutene var så påiset at det var umulig å kikke inn. Å høre noen samtale innenfra var og umulig på grunn av den kraftige vinden. På disse turene var vi alltid bevepnet. Som regel hadde vi maskinpistol samt en liten pistol, som vi hadde med oss overalt. Denne gangen hadde vi bare en grovkalibret colt samt kniv. Vi la følgende plan: Jeg skulle gå inn alene og übevepnet. Kristoffer skulle gjemme seg under trappa i den mørklagte gangen. Han skulle ha både kniv og colten i beredskap. Hvis det var en eller et par tyskere på kjøkkenet, skulle jeg la meg arrestere. I det vi så skulle gå ut av kjøkkenet, ville delen av gangen, foran trappa, bli opplyst, og Kristoffer skulle gå til verks mot tyskerne. Spørsmålet var, skulle han bruke kniv eller colten. Dette skulle jeg avgjøre på den måten, at hvis jeg kremtet skulle Kristoffer bruke kniven. Men hvis jeg hostet, sto vi overfor større fare enn vi hadde regnet med, og da skulle colten i bruk. Jeg gikk inn på kjøkkenet, men rakk ikke å lukke døra bak meg, før Johannes kom farende mot meg og vinket meg ut av kjøkkenet. Heldigvis oppfattet Kristoffer situasjonen og alle tre kom vi oss ut av huset. Johannes fortalte, litt opphisset, at det var stasjonert norsk grensepoliti på gården, men at det var bare to stykker, og at de hadde gått opp i andre etasje for å legge seg bare minuttet før jeg kom inn. Johannes var faktisk ute av seg fordi han måtte skysse oss i veg på denne måten. Vi ble alle tre enige om, at det beste var at vi fortsatte til Skoknes med det samme. Dit kom vi fram midt på natta, ganske medtatte. Men familien Skoknes besto sin første prøve med glans. Hanna ville re opp senger til oss, men vi insisterte på at vi bare ville ligge på gulvet den natta, og så ble det. Noen vanskeligheter med å falle i søvn var det ikke, så slitne som vi var. Både Kristoffer og jeg fikk utført oppdragene. Avtalen mellom oss
---- 393 Krig ---- var, at jeg skulle vente i Trondheim til han kom tilbake fra Oslo, slik at vi sammen kunne gå ruten tilbake til Sverige. For første gang gikk turen utenom Tronsmoen. Det var tidlig på etter middagen da vi kom opp på høyden sør for Veresvatnet. Det var lyst og sikten god denne vinterdagen, men fra sør så vi at uvær nærmet seg ganske raskt. Vi ble imidlertid sittende ei stund og betraktet den vesle fjellgrenda. Da ble vi oppmerksom på en skiløper som fulgte skisporene våre. Avstanden var for stor til at det kunne avgjøres om han var i uni form. Ei stund ble vi rolig sittende og betrakte forfølgeren. Med den største letthet kunne vi ha fått ham i ei felle og tatt livet av ham. Men vi var redde at det ville bli tatt represalier mot beboerne i Vera. Vi krysset i stedet grensa og lot forfølgeren ta sin egen vei. Ikke før var vi kommet over på svensk side, så var uværet over oss. Det blåste opp til storm og bitende kaldt. Vi ble snart klar over at vi ikke hadde noen sjanse til å komme fram til Rensjønåset. Kursen ble derfor satt mot Rensjøgårdene, men vi gikk oss vill. Kom til slutt fram til Lille- Rensjøen, men sikten var for dårlig til at vi kunne bestemme nøyaktig hvor vi var. Vi fulgte skogkanten langs sjøstranda og håpet på å finne ei lita koie som Gjersing hadde på en holme, og vi var heldige, gikk rett på og livsmotet kom tilbake. Fikk sparket bort så mye snø at vi fikk åpnet døra og kom oss inn. I koia var det jordgulv og meget kaldt og vi var for slitne til å forsøke å få gjort opp varme. Til alt hell fant vi under taket en sekk med noen saueskinnsfeller, og det reddet oss. Vi la oss tett inn til hverandre på den smale brisken, med saueskinns feller både over og under, og sovnet straks. Langt ut på formiddagen ble vi vekket av banking på døra. Utenfor sto en fem-seks svenske soldater - lederen for troppen sa smilende: «Så vi fant er til slut i alla fall». Dette var jo tydelig tale. Svenskene visste om oss. Spørsmålet var: «Hvordan kunne de det? Svaret var i grunnen enkelt: «Mannen som fulgte etter oss var den eneste som kunne ha gitt svenskene informa sjoner». Tyskerne hadde antagelig fulgt samme prosedyre som da Shetlands-Larsen og hans gjeng krysset grensa litt lenger sør. - Ringt Skalstugan og informert svenskene om at norske kriminelle elementer hadde krysset grensa, bedt svenskene arrestere disse, for så å forlange dem utlevert til Norge. En skål være klar over, at tyskerne ennå hadde framgang på alle fronter, og svenskene regnet med som sikkert at tyskerne ville vinne krigen. De inntok en meget vennlig holdning til tyskerne. Dette gjaldt ikke bare for de svenske myndigheter, men i like stor grad den alminne lige svenske. Disse påstander tror jeg nok flesteparten av de norske flyktninger som kom til Sverige i begynnelsen av krigen vil være enige i.
---- 394 Krig ---- Omslaget kom først i 1943, da krigslykken snudde seg. Bortsett fra våre svenske kontakter, og gode venner langs grensa, traff jeg bare et fåtall svensker som i denne tida fullt ut aksepterte oss og som vi kunne ha tiltrotil. En av disse var Ture Nermann. Vi ble bedt om å følge med til Skalstugan. Heldigvis kom Kristoffer og jeg på tomannshand i noen korte øyeblikk, men tilstrekkelig til at vi fikk avtalt at vi skulle oppgi falske navn, at vi ikke kjente hverandre og at vi traff hverandre for første gang på bussen til Skjækerfossen. Kristoffer ble først kalt inn til forhør. Etter ei god stund kom han ut igjen i tilsynelatende godt humør og jeg regnet med at alt var gått etter planen. Han så på meg og vinket før han ble ført ut. Det skulle bli siste gangen jeg så Kristoffer så lenge krigen varte. Bare få dager senere skulle han lide den forferdeligste skjebne som kunne ramme et menneske under den andre verdenskrigen. I over tre år måtte han lide som «Nacht und Nebel»-fange i de verste konsentrasjonsleirene i Tyskland. Jeg hadde et dårligere utgangspunkt enn Kristoffer, hadde colten i min ryggsekk og pakken fra Trondheim bundet fast til innsiden av låret, denne håpet jeg på å få berget. Så var det min tur. Forhøret hadde ikke vart mange minuttene før jeg ble overbevist om at jeg her sto ansikt til ansikt med Gestapos forleng ede arm inn i Sverige. Så synd at jeg aldri fant ut hvem dette var. Det ble et helt gjennom motbydelig forhør, som jeg heldigvis ikke opplevde maken til hverken før eller senere. Først ble colten funnet. Deretter måtte jeg ta av hvert eneste klesplagg og selvsagt ble også pakken funnet. Den inneholdt et detaljert kart over Åsenfjorden, med ankringsplassen for slagskipet «Tirpitz», übåtnett i fjorden, hele røkananlegget som skulle røklegge fjorden ved flyangrep. Antiluftskyts-stillinger og meget annet. Dermed var min skjebne beseglet for noen måneder, men som paradoksalt nok skulle forhindre at jeg led samme skjebne som Kristoffer. Jeg ble transportert til Østersund, stilt for retten, og i falsk navn dømt til en måneds fengsel, som jeg sonet i Kronohektet i Østersund. At svenskene ikke klarte å avsløre meg var helt ufattelig. Politiet klarte heller ikke å avsløre Kristoffer, han gikk fri. Men be klagelig vis, meldte han seg frivillig til «Kvarstadsbåtene» i Gøteborg. Den 1. april forlot Kvarstadsbåtene Gøteborg med kurs for England. Tyskerne var imidlertid godt informert, de lå og ventet like utenfor den svenske territorialgrensa og begynte nedslakting av såvel båter som mannskap. Noen av båtene forsøkte å komme seg tilbake til svensk område, men den svenske marinen sperret retretten og tvang de norske
---- 395 Krig ---- båtene ut igjen, og de ble senket av tyskerne. Mange av mannskapene ble tatt til fange, en av disse var Kristoffer. En fullstendig mislykket tur Denne turen var nesten slutt før den var begynt. Vårt kontaktpunkt i Vera, Johannes Tronsmo, kunne vi ikke lenger nytte. Noe problem var det egentlig ikke. Av Johannes hadde jeg fått vite at alle som bodde rundt Vera-sjøen og i Strådalen var folk vi kunne lite på. Spørsmålet var bare hvor flinke de var til å holde munn. Jeg bestemte meg for å oppsøke Ingvald Tronsmo, bror til Johannes, og regnet med at eplet ikke falt så langt fra stammen. Et heldigere valg kunne ikke vært gjort. Ingvald kjente allerede til «Den hvite mann», men han kjente ikke mitt rette navn. Vårt første møte ble så hjertelig, at jeg nesten ble rørt til tårer. Oppholdet på Sveet denne gangen ble ikke av lang varighet. Tyskerne hadde nylig vært der for å låne telefonen, og det var frykt for at de kom tilbake. Det ble avtalt at jeg skulle komme tilbake på ettermiddagen i håp om at tyskerne da hadde returnert til Verdalsøra. Videre at hvis tyskerne fort satt var på gården, skulle Ingvald henge opp en tomsekk på låveveggen. Jeg kom tilbake som avtalt, men så ingen sekk. Instinktivt følte jeg Sveet i Vera slik det var under krigen.
---- 396 Krig ---- Ingvald og Aslaug Tronsmo. imidlertid fare. Krøp ned i grøfta på oversiden av vegen, som går forbi Sveet. Der hadde Ingvald liggende en del materialer som skulle nyttes til ei hytte, og la meg under materialhaugen for å sondere terrenget. Plutselig hørte jeg en motorsykkel som startet nede på Sveet. To tyskere kom kjørende opp vegen mot der jeg lå. Jeg hadde fingeren på avtrekkeren, på maskinpistolen, og hadde den ene tyskeren på kornet helt til de forsvant rundt første sving. Siden jeg ikke så noen sekk på låveveggen, gikk jeg ut fra at Ingvald ikke hadde fått tid til å henge den opp. Men da jeg krøp fram oppdaget jeg sekken. Den hang der den skulle. Det var en stokk i materialdungen som hadde hindret utsikten litt for meg. Jeg ante at det var flere tyskere på Sveet. Såtte derfor kursen for Strå dalen hvor jeg overnattet i ei utløe. Neste dag gikk jeg tilbake til Sveet. Nå var sekken borte og jeg kunne trygt gå inn. Dette ble begynnelsen til et varmt vennskap med Beda, Aslaug og Ingvald Tronsmo. Dessverre så ventet de at tyskerne skulle komme tilbake. Han frarådet meg imidlertid å fortsette utover Verdalen, da det fortsatt var stor aktivitet på tyskerne. Ingvald mente også at det ville
---- 397 Krig ---- være utrygt å tilbringe ei natt til i samme utløa. Jeg tok derfor med meg alt utstyret, unntatt ei bukse som hang til tørk pluss en anorakk. Ut mot elva, på høyden før en kommer til Strådalen, fant jeg en høvelig plass. Avtalte med Ingvald at jeg skulle komme tilbake til Sveet samme ettermiddag. Varslet med sekken skulle fortsatt gjelde. Men så kom det til å hende noe, som jeg seiv idag ikke kan gi noen fornuftig forklaring på. Jeg hørte lyden av motorsykkel som kom opp Strådalsvegen og skjønte straks det var tyskere. Jeg tok min Husquarna pistol og la meg i skjul ved vegen. Tyskerne kjørte forbi, om ei stund løp jeg etter for åse hva de hadde fore i Strådalen. Til min forbauselse fikk jeg se at de gikk rett til den utløa jeg hadde ligget iom natta. Der fant de buksa og anorakken. Per Ward har senere fortalt, at hans far, Albert Ward, hadde vanskelig heter med å forklare hvorfor han hadde noe slikt liggende der. Da tyskerne returnerte, stoppet de og gikk rett på min nye leir. De tok selvfølgelig alt jeg eide og hadde. Det var ingen som visste at jeg hadde ligget i utløa, og det var bare Ingvald som visste om stedet jeg hadde slått meg til ved elva. Han hadde knapt rukket å komme heim da tyskerne kom opp Strådalen. Men her sto jeg, ribbet til skinnet. Hadde bare pistolen å trøste meg med. Tyskerne var nå på sporet etter meg, men det som opptok meg mest var om dette ville få noen konse kvenser for folkene i Vera og Strå dalen. Jeg bestemte meg for å bli ei natt til, for om mulig å få fastslått om folket i grenda ble tatt i forhør. Kontakt med Ingvald kunne jeg ikke ta, men fortsatte til Sør-Vera. Her listet jeg meg usett inn på låven. Albert Ward Det var bra med høy inne på låven så de hadde tilsynelatende hatt god høytørk denne sommeren. Ut på kvelden ble det et forferdelig spetakkel på gårdshunden. Den løp langs skigjerdet og gjødde mot skogen. Kanskje var det tyskerne som var på ferde igjen. Det stilnet imidlertid og jeg gravde meg ned i høyet like ved låveporten og sovnet. Plutselig våknet jeg av raske skritt på låvebrua. Fikk fram pistolen og stilte meg ved siden av døra. Med det samme mannen kom inn på låven, stakk jeg pistolen mot hans hals og
---- 398 Krig ---- kommanderte: «Hande Hoch». Vi ble nok forbløff et begge, det var ingen tysker, men en av sønnene på gården som kom sent heim og skulle en tur inn på låven før han gikk til sengs. Dagen etter kunne jeg observere mange tyskere rundt Veresvatnet og jeg bestemte meg for å returnere til Sverige. Da jeg kom fram til Rensjønåset, hadde jeg ikke smakt mat på to døgn. Jeg visste ikke at Ingvald hadde satt ut et helt spann med mat til meg, ved gjerdet på øvre side av vegen ved Sveet. Høy løa i Strådalen hvor den «Hvite mann» hadde ti/ho/d. Den mest dramatiske turen Den 17. august 1942 kom jeg til Verdal på den turen som skulle bli den mest dramatiske. Oppdraget var å få levert en radiosender til en adresse i Oslo. Vi var to om oppdraget. Da vi nærmet oss Sveet, såtte jeg igjen kameraten og radiosenderen ute i skogen, og gikk alene ned til Sveet. Av Ingvald Tronsmo fikk jeg en orientering om situasjonen videre utover bygda. Han mente vi kunne nytte vegen helt fram til Skoknes, da det for øyeblikket var stilt og fredelig. Det norske grense politiet var fortsatt på Tronsmoen, men vi ansa ikke disse for å være noen alvorlig trussel da de var bare to. Da vi kom fram til Tormod Skoknes, kunne han imidlertid fortelle at det var blitt en del uro. En russisk krigsfange hadde rømt, og tyskerne hadde patruljer ute. Radiosenderen fikk vi anbragt i et lite anneks hos Skoknes og ville orientere oss litt om situasjonen utover dalen. Vi ble overrasket av tyskerne, men takket være deres dårlige skyteferdighet, klarte de ikke å
---- 399 ----
Værdalsbrukets skogvokterbolig ved Ottmoskogen, hvor Tormod og Hanna Skoknes var et av «Den hvite manns» sikre støttepunkter. ta livet av meg, seiv om holdet var kort. Dessverre klarte de å få tatt kameraten min. Da tumultene var over, kom tyskerne til Skoknes, med min kamerat som arrestant, og ville låne telefonen. Bak den nærmeste døra, som var ulåst, lå radiosenderen vi skulle frakte til Oslo. At dette var et utrivelig øyeblikk og et voldsomt nervepress for Hanna Skoknes, er forståelig. Men hun bevarte likevekten fullkomment. Jeg holdt meg skjult i skogen hele dagen på grunn av uroen som oppsto. Da mørket falt på, gikk jeg for å møte Tormod. På vegen dit, fikk jeg plutselig høre motorsykkeldur. Jeg løp til nærmeste gard, en sjanse jeg måtte ta og håpet at jeg ikke kom til nazister. Det var til Birger Trettli på Kulsli Nordre jeg kom. Fortalte at jeg hadde tyskerne like i hælene og ba om å få bli på gården ei stund. De hadde intet imot å hjelpe meg og ville også servere kaffe. Heime hos Skoknes rådet det en hektisk stemning denne kvelden. Hanna hadde, ved hjelp av noen slektninger, fått gjemt radiosenderen ute i skogen. Vi var sikker på at min kamerat ville bli tatt under harde forhør og vi måtte regne med at han ville sprekke. Tyskerne kunne komme hvert øyeblikk og det var overhengende fare for at Tormod kunne bli tatt. Han hadde intet valg, men måtte bli med øst om grensa. Mellom Tormod, hans kone og lille sønn, ble det en gripende avskjed, en scene jeg aldri vil glemme.
---- 400 Krig ---- Tormod Skoknes og Frithjof Kristiansen har møttes jevn/ig hvert år siden krigen. Her 40 år siden den dramatiske returen til Sverige. Sammen la vi i veg mot grensa. Kom til Ole Olsen i Sør-Vera midt på natta. De hadde intet imot å bli vekket seiv på denne tida av døgnet og ingen betenkeligheter med å huse oss, seiv etter at vi i grove trekk hadde fortalt hva som var skjedd. Han som ble arrestert, klarte seg gjennom forhørene uten sprekk. Etter noen dager tok Tormod sjansen på å reise heim igjen. Det gikk bra denne gangen. Men senere måtte Tormod på nytt legge vegen øst om grensa og i sikkerhet. Mitt oppdrag var mislykket og jeg returnerte til Stockholm. Den siste turen Min bror hadde helt fra okkupasjonen tok til arbeidet illegalt heime i Norge, men måtte til slutt flykte til Sverige. Etter at jeg reiste til Sverige første gang, våren 1941, hadde vi hatt lite kontakt med hverandre. Da vi en høstdag 1942, helt tilfeldig, møttes på gata i Stockholm, var overraskelsen stor hos begge. Han ble presentert for mine oppdrags givere, og det ble bestemt at han skulle være med på neste tur, som var nær forestående. Denne turen gikk fint uten noe særlig dramatikk. Samme rute ble fulgt og de samme folka sto utrøttelig på for å hjelpe oss — Ward,
---- 401 Krig ---- Tronsmo og Skoknes. Tyskerne trafikkerte nå vegen til Vera ganske ofte og vi tok ingen sjanse på noe møte med dem. Vi gikk skogleies, vasset mellom isflak over Skjækra ved Skjækerfossen og fortsatte helt ned til Stiklestad. For å lette slitet fraktet Ward og Skoknes bagasjen vår fra Vera og helt ned til Skoknes. Som sagt turen gikk fint, uten store problemer, og vi kom trygt tilbake til Stockholm. Mellom Ingvald Tronsmo og «Den hvite mann» ble det et varig vennskap. Vi visste at vi, helt fra vår første tur, var ettersøkt av det svenske poli tiet, men hadde som regel ingen problemer med å unngå å bli arrestert, bortsett fra den ene gangen i koia ved Lille-Rensjøn. Etterhvert negli sjerte vi vel «Svestapo» litt for meget. De la en felle for meg, som jeg kunne ha unngått, men for å redde min bror, lot jeg meg arrestere. Det ble langvarige forhør, både i Stockholm og Østersund og nytt bekjent skap med svenske fengsler. Endelig hadde de klart å finne ut at de hadde hatt meg i sine klør tidligere, uten at de den gangen visste hvem jeg var. Ett år senere klarte de også å sprenge ruta vår. De fleste av våre kontaktmenn i Sverige ble arrestert og dømt for sin deltagelse i Norges frihetskamp - deriblant Erik Svensson på Rensjønåset. For min del endte det med utvisning - noe jeg ikke hadde det aller minste imot. I mars 1943 ble jeg fløyet over til England, - og et helt nytt liv skulle begynne her.
---- 402 Krig ---- VERDALINGERUTE I løpet av de fem krigsåra tok et par hundre verdalinger seg over grensa til Sverige hvor de fikk status som flyktninger. Våren 1945 var omtrent halvparten av disse med i de norske politi troppene som ble satt opp i vårt naboland. Noen klarte å komme seg videre til Storbritania hvor de lot seg innrullere i norske militæravdel inger som ble utdannet og satt opp i Skottland, eller de tok tjeneste i handelsflåten. I Storbritania Verdalingene som gjorde tjeneste i de norske styrkene i Storbritania utgjorde ingen stor flokk. Det var begrensede muligheter til å komme videre fra Sverige, særlig de første krigsåra var det bare prioriterte personer som fikk plass på den norske flyruten fra Stockholm til London. En av de første verdalingene som lykkes i dette var Magne Lein, sønn av Ingvald og Berntine Lein. Han var kavalerioffiser og tilhørte DR3 på Rinnleiret. Ved krigsutbruddet i 1940 gikk han på Hærens rideskole i Oslo. Pr. tog forsøkte han å ta seg nordover til den avdelingen han skulle møte ved i tilfelle mobilisering. På Oppdal ble han og andre ungdommer kommandert ut av toget for å brukes i avdelinger IR 12 holdt på å sette opp, og han var med i flere trefninger mot tyskerne i Sør-Trøndelag i 1940. Etter at kampene var slutt, fikk de lov til å ta seg heim best de kunne. Han krysset Gaula og tok, sammen med andre, leia mot Selbu. Derfrå fortsatte han videre alene over Tydalen, Meråker, Færen og til Sul. Dette var virkelig litt av en skitur, i strålende solskinn, men så sent på våren bar ikke snøen midt på dagen. Sollyset var så sterkt at for å spare synet, gikk Lein vekselvis med det ene øyet tildekket. Rykter høsten 1941 om at befal kunne risikere å bli innkalt til de avdelingene nazistene såtte opp på østfronten, gjorde at Magne Lein, sammen med en kollega dro over grensa til Sverige. Derfrå hadde de hørt at det gikk an å komme videre til Storbritania. Leia for flukta de valgte gikk om Kjesbuvatnet, Skjækerdalen, Vera og opp Strådalen til Lappleiren ved Ottsjøen på svensk side. Det viste seg at det ikke var så enkelt å komme videre. Etter åha fristet flyktningtilværelse i Sverige ca. ett og ett halvt år fikk Lein plass
---- 403 Krig ---- på flyet fra Stockholm i februar 1943. Om dette sier Lein: «I Storbritania ble vi mottatt som allierte og likeverdige. En herlig føl else.» Magne Lein ble sendt til den norske brigaden i Skottland hvor han tjenestegjorde til krigens slutt. Han ble da beordret til DK-staben i Trondheim, og fortsatte i militæret til han gikk av på grunn av alder med grad som oberstløytnant. Mange ville over Hos norske ungdommer i Sverige var det den oppfatningen at sjansen for en aktiv innsats mot tyskerne var større såframt man kom seg over Nordsjøen. Fra sommeren 1944 var muligheten større da det ble mere kapasistet på Englandsruten, og ialt har en registrert ti verdalinger som gjorde tjeneste ved norske avdelinger i Storbritania. Men før den tid var det flere som gjorde tildels store anstrengelser for å komme seg dit. Ett eksempel er Olav Albertsen, som såtte så mye inn på dette at det holdt på å skulle ende med katastrofe. Kort fortalt er historia hans slik: Den 4. november 1941 fikk Albertsen varsel fra daværende politi betjent og milorgmann, Ola Ahlgren, om straks å ta seg over til Sverige fordi han var kommet på tyskernes svarteliste for forhold han var inn blandet i når det gjaldt å motarbeide tyskerne. Samme kveld bar det i veg, sammen med Edvin Elstad, Arvid Myhre og en meierilærling, Svein Den første brakka ved en av åpenleirene for norske politisoldater i Sverige. Verdalsboka — 26
---- 404 Krig ---- Hoff. Ruta de valgte var sannelig ingen snarveg. Petter Lyng skysset dem opp til Levring. Derfrå tok de skia fatt og i snøstorm og kulde siet de i tre døgn etter sørfjella før de var framme i Skalstugan og ble tatt hand om av tollsjefen Olle Hiitt sten. Fram til nyttår 1943 oppholdt Albertsen seg for det meste i Øster sund, hvor han bl.a. arbeidet hos Nestor Ekmann, en svenske som før krigen var bosatt i Verdal. I denne tida gjorde han flere henvendelser Rikspolitimannen olav Albert _ til legasjonen i Stockholm om plass sen ■ svenskun iform. pa flyet til London, men uten resultat. Sammen med to kamerater, Holtan fra Kongsvinger og Hansen fra Halden, gjorde han i 1943 et desperat forsøk på å komme ombord i de såkalte Kvarstadbåtene fra Gøteborg. Heldigvis mislykkes dette slik at de unngikk denne tragedien. Men for å komme seg unna svensk politi, som jaktet på dem, søkte de tilflukt i Den norske legasjonen i Gøteborg. Der fikk de et vanvittig tips om at nordmenn hadde kommet seg til England over Murmansk, ved at de hadde gått på ski tvers over Finland. Om de skulle finne på noe slikt så var norske myndigheter i Sverige interessert i opplysninger om en skjult, finsk, feltflyplass som skulle ligge et sted i nærheten av den naturlige ruta til Kotka i Russland. Da de kom tilbake til Østersund, måtte de stå til rette overfor politiet. Fråværet var nemlig registrert. Ca. midten i februar 1943 tok de tre kameratene toget til Haparanda og etter å ha lekt litt «katt og mus» med en svensk politispaner, krysset de grensa til Finnland med Kotka i Russland som mål. Dette var alvor, Finnland kjempet på tyskernes side under krigen og de var i fiendeland. Mer eller mindre bebodde strøk måtte passeres. Uforvarende kom de inn i en større finsk militærleir, men i forsvinningsdraktene ble de trolig tatt for finske soldater og fikk passere. Men da de etter en frisk utfor kjøring plutselig sto i utkanten av en apen plass, som tydelig hadde ti 1— knytning til en feltflyplass, den som norske myndigheter var interessert i, var det slutt. Om dette forteller Albertsen: «Vi ble på avstand anropt av finske soldater, men vinket freidig tilbake og fortsatte å gå nærmest i et likegyldig tempo. Da kom det en maskinpistolsalve som nappet meg i venstre skulder. Da var det
---- 405 Krig ---- bare å stoppe, men i den forvirringen som oppsto da vi ble omringet av soldatene, fikk jeg lirket ut pistolen jeg hadde i høyre lomme og trampet den ned og fikk skjult den i snøen. De finske soldatene førte oss til en kamuflert vakthytte. Strengt forhør, deretter surret fast på en slede og med hest ført til en militærleir. Nytt forhør, deretter bar det med lastebil til en by, vi senere fikk vite var Rovaniemi. Etter 3-4 dager i et militærfengsel ble vi overført til et fengsel som i flere uker skulle bli et mareritt for oss. Vi ble sparket inn i en celle og med en ordbruk vi ikke forsto, bortsett fra «Satana Norjelasta» - et uttrykk eller seting vi forsto ikke på noen måte begunstiget oss. Det er tungt å gå i detaljer om opp holdet der. Psykisk ble det en knekk for oss alle tre. Lite og ingen mat, lus, vegglus og kakkerlakker krydde over oss der vi satt eller lå på et konstant fuktig gulv og som hadde tilsig fra et vedliggende og tilstoppet «klosett», dessuten harde forhør og ting ellers jeg nå ikke vil gå i detaljer om. Den ene av kameratene, som hadde fått beholde skjerfet sitt, forsøkte en natt å henge seg. Vi to andre klarte å forhindre dette ved rett og slett å slå ham ned med beksømskoene våre.» Ut over dette vil Albertsen nødig gå nærmere inn på fengselsopp holdet i Rovaniemi, men det er tydelig at finsk fengselspraksis under krigen hadde mye til felles med tyskernes. Etter ca. fem uker fikk de besøk av en finsk oberst, en norgesvenn som flere ganger hadde vært leder for den finske skitroppen til Holmen kollen. Overfor denne obersten la de tre nordmennene alle kort på bordet. Etter dette besøket begynte de å ane en mildere tone hos vakt ene. En dag fikk de til og med utlevert salve for å behandle sår de hadde fått av vatersott og som var blitt infisert av lus og kakkerlakker. En gang i april, flere uker etter arrestasjonen, fikk de, uten forklaring, utlevert det som var tatt fra dem og ført ombord i en jernbanegodsvogn. De fikk ingen beskjed om hvor de skulle hen, men håpet at obersten, kommandanten i Rovaniemi, hadde utvirket utlevering tilbake til Sverige, og slik gikk det. Albertsen som den gangen vanlig veide ca. 75 kilo, hadde krympet til under 50. Seiv om det på nytt ble fengselsopphold noen dager, var for holdene i svenske fengsel paradisiske i forhold til finske. Etter ca. et halvt års opphold på Hovid Rekonvalesenthjem var Olav Albertsen kommet seg så pass at han møtte til politiopplæring på Johannesberg, Gottøra, som en av de første og var med på oppbygg inga av leiren på Aksvald og Johannesberg. Olav Albertsen tjenestegjorde som nestlagfører i spesialtroppen/3. Rikspolitikompani, og ble i februar satt inn i frigjøringa av Finnmark. Først i Kautokeino hvor de ankom mens det ennå røk fra ruinene etter
---- 406 Krig ---- at tyskerne hadde forlatt byen. I mai ble de satt inn i Narvikdistriktet og ankom byen 10. mai 1945. Fra en overnattingsleir under forflytting fra Finnmark til Narvik distriktet - Bjarne Fikse og Olav Albertsen. Verda Unger i polititroppene Våren 1945 var ca. 13000 norske politisoldater i Sverige klar til å rykke over grensa til Norge for å settes inn i frigjøringa av landet. At Norge, som et krigførende land, kunne disponere en såvidt stor, velut rustet og trenet styrke i et nøytralt land var en ganske eiendommelig situasjon. Det som gjorde dette mulig var at Sverige svinget fra å være et tyskvennlig land, de første krigsåra, til det motsatte etter at krigslykken snudde. Opprettelsen av disse norske polititroppene var en omfattende prosess, som en ikke kan komme inn på her. En viser til boka «Politi troppene i Sverige» (Gyldendal 1946) av Harry Sødermann, han som framfor noen har æren for at det lykkes å sette opp en norsk elitestyrke i Sverige. Begynnelsen var beskjeden. I all hemmelighet skulle det utdannes 60 norske politisoldater, som ved en eventuell tysk kapitulasjon eller frigjøring, skulle erstatte nazister som var i politiet. I Sverige kunne ikke norsk vernepliktslov legges til grunn for innkalling, slik at rekrutteringa i virkeligheten var en frivillig sak. Blant de 60 første, som i begynnelsen av juli i 1943, møtte til det første kurset på Johannesberg herregard ved
---- 407 Krig ---- Gottøra, var det to verdalinger, nemlig Ola A. Haugan og Thor Hermann. Disse første kursdeltakerne på Johannesberg, ble kimen til det såkalte Rikspolitiet. Utdannelsen rikspolitisoldatene fikk var tilsvarende det svenske felt politiet, en kombinasjon av politi- og militærutdannelse. I alt kom den norske rikspolitistyrken opp i 1500 mann, derav 19 ver dalinger. Målet for de frie norske myndigheter var imidlertid å gi alle nord menn i vernepliktig alder mulighet for militær opplæring. Ved opprett else av Rikspolitiet var det første grunnlaget lagt, og høsten 1943 kom de et stort skritt videre. Den 3. desember 1943 ga svenske myndigheter tillatelse til opplæring av 8000 reservepoliti. Vilkåret var imidlertid at disse soldatene ikke skulle settes inn mot regulære tyske tropper, men anvendes ved en eventuell tysk kapitulasjon eller tilbaketrekning. Betegnelsen reservepoliti er ikke dekkende for disse avdelingene, for noen reservister var de absolutt ikke. Når en ser bort fra de som kom med de siste månedene, fikk disse soldatene en solid førstegangsopp læring, og ved flere manøvrer og feltidrett fikk de en beinhard trening, slik at de mer må betegnes som elitetropper. I alt kom styrken opp i 13.000 mann, derav 80 verdalinger. Det var således en liten, men velutrustet, norsk hær som ble etablert i Sverige. Sjef for denne hæren var oberst, senere generalmajor, Ole Berg Ved hardtrening ble mannskaper i Reservepolitiet elitesoldater, nr. 3 f.h. Verda/ingen Bjarne Kverkild.
---- 408 Krig ---- fra Buran i Frol. Først den 10. mai i 1945 ga overkommandoen i London klarsignal for at polititroppene kunne passere grensa og rykke inn i Norge. For mange av soldatene var det kanskje en skuffelse at de måtte vente ved grensa til den største seiersrusen hadde lagt seg. Likevel artet polititroppenes innmarsj i landet mange steder seg som rene triumftog. Verdalingene var ikke samlet i noen spesiell avdeling, men spredt på kompanier i de forskjellige bataljonene. Slik kom de også til å tjeneste gjøre utover hele landet den første tida etter frigjøringa. Om det var noen verdalinger i kompaniet som kom til Verdal i mai 1945, kjenner en ikke til. Mange av de norske jentene som var i Sverige som flyktninger under krigen, hadde, i likhet med gutta, et sterkt ønske om å gjøre en aktiv innsats. Det ble derfor organisert et frivillig lottekorps som fikk stor oppslutning og det ble holdt en rekke kurs. Lottene gjorde en flott innsats rundt om i politileirene, samt at de var med i feltsykehusene som ble satt opp. I lottekorpset var Verdal repre sentert, ved Reidun Nilsen. Frigjøringa av Finnmark Den 4. september 1944 sluttet Finnland våpenstillstand. De tyske divi sjonene i Finnland og Finnmark trakk seg tilbake under dekke av den brente jords taktikk. Dette merket man godt i Verdal både ved de store På norsk jord igjen - Finnmark vinteren 1945 - Oskar Lindahl og Olav Albert sen.
---- 409 Krig ---- troppetransportene sørover og alle de tvangsevakuerte fra Finnmark som kom til bygda. Men knapt noen ofret en tanke på at det var verdalinger med på befrielsen av Finnmark. Den 23. og 24. oktober 1944 rykket russiske tropper inn i Norge flere steder langs Pasvikelva. Russerne ønsket at norske styrker skulle være med på operasjonene, men konvoienes kapasitet var begrenset, slik at bare ett bergkompani ble overført fra Storbritania. Bergkompaniet fikk ordre om avreise til Norge den 25. oktober og ankom Murmansk den 6. november. Bergkompaniet ble underlagt den russiske divisjonen. Derfrå fikk de kjøretøyer, bensin, olje og andre forsyninger. Etter at dette kompaniet ankom på norsk jord, presset ikke russerne på fienden lenger og det ble bergkompaniets oppgave å operere i fremste linje fram til kapitulasjon en 8. mai 1945. Full norsk militær representasjon i Finnmark var imidlertid en nødvendighet for utøvelse av norsk suverenitet. Deler av polititroppene i Sverige ble redningen. Men før alle detaljer for overføring var klarlagt, såtte vinteren inn og stopp for bruk av den såkalte Ishavsveien. Tre norske bataljoner ble imidlertid overført til svenske leirer i Øvertorneå. Lengre kom man ikke før amerikanerne opptrådte som reddende engler. De stilte 10 Dakotafly, under kommando av nord mannen og flypioneren, oberst Bernt Balchen. Fra flyplassen Kallax ved Norske politisoldater i Sverige. Nr. 2f. h. Arvid Sende som var en av de yngste i polititroppene.
---- 410 Krig ---- Luleå ble to kompanier av Rikspolitiet, 2. reservepolitibataljon og feltsykehuset overført luftvegen til Høybuktmoen i januar og februar. Den aller første flylasten besto av mannskaper fra 1. Rikspolitikompani, deriblant de to før nevnte verdalingene Thor Hermann og Ola A. Haugan. De nærmeste dagene ble resten av de første polititroppene flytransportert til Sør-Varangerområdet, deriblant 2. Reservepolitibataljon, hvor det var flere verdalinger. Den aller yngste i politistyrkene i Sverige var også en verdaling, nemlig Arvid Sende, som var bare 16 år da han lot seg innrullere. Hvilken betydning hadde opprettelsen av polititroppene i Sverige? Uten disse troppene hadde ikke Norge hatt mulighet til å etablere full suverenitet over Finnmark allerede vinteren 1945. I Sverige ga tjenesten livet mål og mening for tusener av ungdommer som ellers ville gått med en vond følelse av å være satt utenfor. 1 frigjøringsfasen var polititropp ene en del av den militære maktfaktor som var forutsetningen for en ordnet overgang fra krig til fred. Ikke minst fikk en demonstrert dette i Verdal ved polititroppers innsats i jakta på Rinnanbanden. Og da den norske hær skulle gjenoppbygges ble polititroppene et av fundamentene det kunne bygges på. Kp. 2 av 2. bataljon i frammarsj på Finnmarksvidda.
---- 411 Krig ---- Blant det som møtte 3. Rikspolitikp. var et styrtet tysk fly. Personen er en som trosset evakueringsordren. Soldater av Kp 2 i Pasvikdalen 1945.
---- 412 Krig ---- En norsk befalingsmann og fire russiske soldater red Kirkenes vinteren 1945. Da svenske polititropper kom til Verdal i mai 1945, var en stor folke mengde møtt opp på jernbanestasjonen for å ta mot dem.
---- 413 Krig ---- Rikspolitiet Ola Ahlgren Per J. Ahlgren Olav Albertsen Snorre Benum Olav Berg Bjarne Fikse Ole Fikse Reservepolitiet Aksel Andersson Ingolf Austli Odd Austad Josef Bjørgvik Olaf Bjørkmann Arne Breding Helge Buran Edvin Elstad Magne Ekren Dan Eriksson Ernst Eriksson Odd Eriksson Magnus Futaker Kalle Gjersing Odd P. Green Bernhard Grenne Magne Haldorsen Magnus Hallem (Verdalsøra) Fridtjov Hansen Kjell Haugan Olav Haugen Arnold Herstad John Herstad Einar Hjelde Paul Georg Hojem Militærtjeneste i Storbritania Erling Aurstad Knut Bjørgvik Hans Fagerberg Sverre Fikse Steinar Finnseth Ola A. Haugan Thor Hermann Johan J. Hynne Alf Kulsli Oskar Lindahl Bjarne Hoiing Magne Hoiing Jan Hynne Gunnar Hynne Ivar Iversen Bjarne Jensvik Arnold Einar Johansen Arne Johnsen Leif Johnsen Odd Karlgård Sverre Kjesbu Guttorm Kulsli Bjarne Kverkild Finn Kverkild Ottar Landfald Magnus Landfald Alf Larsson Sverre Lerfald Petter Liff Gunnar Matberg KåreO. Musum Ingolf Myhre Sigurd Myhre Rolf Nevermo Oddvar Nestvold Arve Nilsen Reidun Nilsen (Lotte) E-offiser/HOK Bergkp/Skottland Bergkp/Skottland Eivind Magnussen Arvid Myhre Sefanias Rotmo Torgeir Sul Odd Svegård Reidar Olsen Jarle Opøien Birger A. Ramberg Harry Riksvold Magne Rotmo Bjarne Sakshaug Per Sakshaug Ragnar Sakshaug Ingolf Selnes Arvid Sende Hilmar Sende Alf Skrove Kåre Skrove Ole Martin Skrove Thomas Steen Bjarne Storhaug Alf Strand Einarsen OlaO. Svartås Øyvind Talmoen Oskar Valseth Arne G. Valstad Svein Vestrum OlaO. Vollan Aksel Våde Oddmund Østgård Kolbjørn Aasan
---- 414 Krig ---- Åsmund Hoiing Karl Ingebrigtsen Brian Kverkild Magne Lein Oddvar Nilsen Olav Slottemo Reidar Svendsen Flyvåpnet/tekniker Bergkp/Skottland Kystartilleriet/Skottland Offiser/Brigaden i Skottland Bergkp/Skottland Kystartilleriet/Skottland Kystartilleriet/Skottland Krigsseilere De norske sjøfolkenes innsats under krigen var mere verdt enn en million soldater, sa daværende britiske utenriksminister, sir Anthony Eden, samtidig som det skaffet Norge og nordmenn en utrolig goodwill både i Storbritania og andre land. Andre nordmenn som oppholdt seg i England under krigen merket dette godt og dro ikke lite nytte av det. Den norske handelsflåten seilte inn så mye valuta at vår regjering i London slapp å gå på tigging, men seiv kunne bære omkostningene både med polititroppene i Sverige, flyruten fra Stockholm, Brigaden i Skottland m.v. Det er regnet med at ca. 30.000 norske sjøfolk gjorde tjeneste på norske eller allierte skip under siste verdenskrig. Ca. 4000 ble drept ved krigsforlis eller av andre årsaker mens de var i tjeneste på handelsflåten. Den 9. april og de nærmeste dagene etter i 1940, gikk de fleste norske skip som oppholdt seg i internasjonalt farvann til britiske eller allierte hamner. Noen ble vel også tvunget til britisk hamn, og det var slett ikke alle norske sjøfolk som gikk frivillig til den livsfarlige tjenesten. De hadde vel ikke noe valg. En har funnet fram til fem sjømenn fra Verdal som gjorde tjeneste på alliert side under krigen. AlfAksnes-f. 1907 Han mønstret på i utenriksfart tidlig i 1930 åra, og var ute under hele krigen. Han tjenestegjorde i maskinen og seilte på alle hav med forsyn inger til bl.a. general Montgomerys arme i Afrika, til armeene i Stille havsområdene m.v. Blant mye annet opplevde han kanskje den største dramatikken 9. april 1940. Båten var da på veg til England og Aksnes skulle mønstre av og reise heim til Verdal og en velfortjent ferie. Tyske bombefly angrep båten mens den var i rom sjø. De fleste av mannskapet gikk i båtene men omkom fordi bombene traff ved siden av skipet. Men Aksnes, som var i maskinrommet, berget seg. Det ble lenge før Alf Aksnes fikk høve til ferie i Verdal og da han mønstret av for godt i 1970-åra, hadde han vært ute i 35 år.
---- 415 Krig ---- Fridtjof Ingebrigtsen AlfAksnes Fridtjof Ingebrigtsen -f. 1921 Ved krigsutbruddet, 1. september 1939, lå båten som Ingebrigtsen var hyret på, W. Wilhelmsens «Turcoing», i havna i Danzig i Polen. Tyske fly angrep fra første stund. På tross av et inferno av eksplosjoner, ild og røyk, klarte båten å komme seg ut. Etter å ha gjort en rundtur til India, var den igjen i skandinaviske farvann først i april 1940. Den 8. april lå den i Oslo, men gikk fra kai i ti-tida om kvelden for å gå ut igjen. Ved Bolærne møtte de imidlertid den tyske innvasjonsflåten og ble tvunget til å gå inn til Herøya. Senere hadde ikke båten muligheter for å komme seg ut. For å unngå å komme i tysk tjeneste, måtte Ingebrigtsen holde seg i dekning og kom ikke heim til Verdal før ut på forsommeren i 1940, og da ved hjelp av verdalingen Arne Lein, ved politiet i Oslo, som utstyrte ham med papirer som handelsreisende. Høsten 1941 ble det på nytt oppbrudd for Fridtjof Ingebrigtsen. Han fikk da beskjed fra Ola Ahlgren om at han måtte komme seg vekk tortest mulig fordi han hadde provosert både nazistene og tyskerne så mye at han måtte regne med å bli arrestert når som helst. Den 27. oktober krysset han grensa til Sverige sammen med Per Ahlgren. Men først i januar 1943 fikk han plass på flyet til Storbritania. Under resten av krigen seilte han som motormann på bunkersbåt for marinen mellom New York og Liverpool. Fridtjof Ingebrigtsen mønstret av som aktiv sjømann høsten 1974. De siste 17 åra seilte han som maskinsjef.
---- 416 Krig ---- MartelOlsen-f. 1903 Han reiste ut til sjøs første gangen i 1925. Ved krigsutbruddet i Norge var båten i rom sjø da det sørgelige telegrammet om overfallet på Norge nådde båten. Båten ble da straks dirigert til britisk hamn. Under hele krigen seilte Martel Olsen på norske båter som motormann og for det meste i fraktfart mellom England og Amerika. I et intervju med lokalavisa i 1946, da han som snarest var heime en tur, fortelter han litt om sine krigsopplevelser på sjøen, bl.a. om uhygg en når lytteapparatene merket übåter i nærheten av konvoien, om dramatikken når fiendlige fly gikk til angrep og luftkamper over båten. En gang ble båten hans torpedert, det var i Biskaiabukta i 1942. Mann skapet rakk å gå i båtene og alle ble reddet. En gang, ved Gibraltar, ble båten sprengt av en italiensk sabotør. Når fiendtlige fly angrep måtte det manøvreres godt for å unngå å bli truffet av bomber, forteller Olsen. Han forteller også om en trist hilsen fra Norge. En italiensk übåt ble bragt opp. På veggene i mannskapslugaren var klistret bilder av damer og en hel del var fra Trøndelag. For den som i fem krigsår, daglig seilte med livet som innsats for Norges sak, var dette deprimerende. Da Martel Olsen var heime i 1946, ble han overrakt krigsmedaljen av lensmann Jon Suul. lp» Martel Olsen. Thomas Steen. Thomas Steen -f. 1922 Han mønstret på i utenriksfart i 1939 før storkrigen brøt ut. 1 april 1940 var båten i norske farvann. Den 7. gikk den ut fra Glomfjord med aluminium for Newcastle. Utenfor Hustadvika ble de praiet av både britisk og norsk marinefartøyer som henstilte til dem å gå til hamn igjen
---- 417 Krig ---- på grunn av minelegging og andre risikofylte forhold akkurat da. Den 28. april gjorde de et nytt alvorlig forsøk på å komme seg ut. Men utenfor Stadt ble båten oppdaget av et tysk speiderfly og da var det ikke lenge før bombeflya var over dem. Etter åtte timers manuvrering og lek med bombeflya, måtte båten gjøre vendereis og den kom seg ikke uten riks så lenge krigen varte. Etter dette tok Steen hyre på båt i kysttrafikken. Da tyskerne i 1942 bestykket båten han da var ombord i, med luft vernskyts og det gikk rykter om at den skulle gå nordover for å hente russiske fanger, sa Thomas Steen takk for seg, under påskudd av at han var innkalt til arbeidstjeneste. Da han kom til Verdal forelå det faktisk innkalling fra AT. Den 18. august 1942 stakk Thomas Steen, sammen med et par kamerater, over til Sverige både for å unngå å seile for tyskerne samt AT, slik parolen var. Da det ikke lykkes ham å komme seg over til England i 1943, sluttet han seg til de norske styrkene, reservepolitiet, i Sverige. Monrad Woll. Monrad Woll-f. 1921 reiste ut som førstereisgutt i utenriksfart i 1937. 1 april var han nettopp mønstret av og var i ferd med å skifte båt da tyskerne innvaderte Norge. Heller ikke denne båten kom seg ut og i likhet med mange andre i denne situasjonen, måtte han nærmest gå i dekning for ikke å risikere å komme på båt som seilte for tyskerne. Det gikk et helt år før han kom heim til Verdal. I mellomtida hadde han bl.a. nydt godt av Frelses armeens gjestfrihet. I desember 1942 slo han følge med Alf Kusli og dro til Sverige. Som den eventyrer Monrad Woll var, opplevde han mange rare ting mens
---- 418 Krig ---- han oppholdt seg i Sverige, inntil han i 1943 kom seg over til Storbrit ania hvor han straks mønstret på norsk båt. Båten gikk imidlertid ganske snart i opplag og Monrad Woll opplevde det forsmedelige å måtte gå ledig ei god stund. Da han på nytt fikk hyre var det på båt som trafikkerte den Engelske kanal med forsyninger til de allierte, en farefull fart, de faktisk bare «levde for hver dag». Monrad Woll ble i 1949 gift med en nederlandsk dame. De utvandret til Australia, men begge er nå døde. To sønner har imidlertid slått seg ned i den fjerne verdensdelen for godt.
---- 419 Krig ---- KYRKJAS KAMP A v Øystein Hovden I bokverket Norges krig 1940-45 siterar professor Einar Mollan ein engelsk forfattar som i 1943 gav ut ei bok om «Kirkens kamp mot nazis men». Der skriv han: «Denne krig har bragt mange overrask elser. Ingen ventet at viktige militære avgjørelser ville inntreffe i Libyas ørkener eller i Norges fjorder. Enda mindre kunne man på forhand vite at de små, hvite kirker på Norges fjellskrenter og de fornemmere gudshus i byene skulle bli skueplassen for en av de større konflikter i den andens kamp som skulle bli utkjempet i Europa.» I boka si «Den Norske Kirke i Kamp. Oslo 1945», skriv H. C. Christie m.a.: «I det norske folks kamp for å bevare sin sjel og sin eksistens fikk kirken en ansvarsfull og en ærefull rolle. Hvem Øystein Hovden. kunne ha drømt om det? — Den store mengde, som bare hadde hatt til feldig berøring med kirken «regnet» ikke for alvor med den, som en faktor av betydning i folkets liv. Nyordningens menn ventet ikke at kirken skulle by noe alvorlig problem. Når man bare med passende mellomrom foreholdt den programposten om kristendommens grunn verdier, ville kirken visselig ta fornuften fangen, stille seg i køen og vente på tur til å bli nyordnet som statens øvrige institusjoner. MEN SLIK GIKK DET IKKE.» Nei, slik gjekk det ikkje! Kor fantastisk igrunnen, men når det barst til stykke, viste det seg: Vår svake og på mange mater temmeleg «blodfattige» kyrkje stig desse åra fram som aldri før — og blir ein inspirasjon i kampen for menneskerett og menneskeverd. Foråt ikkje bilete av kyrkja desse åra skal bli teikna noko skeivt og urett, samanlikna med andre motstandsgrupper, skundar eg meg her å Verdalsboka — 27
---- 420 Krig ---- sitere nokre ord av professor Molland: «I det bildet av Norges kamp som almenheten i de frie land har mattet danne seg etter sine aviser (i krigstida), ruver utvilsomt kirkekampen i Norge meget sterkt, sikkert uforholdsmessig ved siden av de andre frontavsnitt. Det var jo så mye som ikke kunne fortelles om de andre fronter.» — Og så nemner han: Kampen om skulen, om Milorg, den hemmelige presse, og held fram: «Men i kirken var det så meget som skjedde åpentlyst, så den ga stoff til dagspressen i den frie verden.» Dette er nok sant. Lat oss ikkje gløyma det, når vi les denne artikkelen! Kor gripande, ja, det er eit treff som nærmast ser ut som ein tanke bakom. Da katastrofen så uventa, som lyn frå klår himmel råka oss - tenk, da vart vi første søndagen etter sjokket, ved alle gudstenestene kringom i landet, også i Verdal, møtt med eit herleg evangelieord som i dagens forvirring og uklåre situasjon kjendest kanskje meir aktuelt og naudsynt enn nokon gong, nemleg dagens tekst: Johs. 14: «Lat ikkje hjarta dykkar vera uroleg. Tru på Gud og tru på Meg!» For mange av oss vart dette ordet eit motto, ei Herrens helsing som gav stimulans, styrke og perspektiv, tillit og tru gjennom alle slags opplevingar gjennom dei vonde åra. Kva var det vel da som skjedde i landet og som gav orsak til at kyrkja vår og dei kristelege organisasjonane gjekk til aksjon slik dei gjorde? Først litt ålmenn historikk. Korleis det gjekk til, da landet vårt 9. april 1940 vart voldtatt av den tyske Wehrmacht - (førespel og framgangsmåte) er kjent. Skildringa av dette høyrer ikkje heime i denne artikkelen. Heller ikkje høyrer det heime her å gi ei nærmare, fullstendig utgreiing om korleis okkupantane stadig hardare og hardare, skiftevis med lokking, lureri og trugsmål, skrur skrustikka til omkring oss og snart også med god hjelp frå N.S. prøver slavebinda oss til lydnad og terrorisera og tyrranisera oss - på alleslags tenkelege og utenkelege måtar, jamvel om dei i 1940 presen terte seg som våre vener, som kom berre for å hjelpa oss. Korleis denne venetenesta arta seg i praksis, har eg alt nemnt noko om. Bortsett frå den måten Kongen og regjeringa vart handsama på, var Rettsstellet, våre fremste juridiske embetsmenn, sjølve Høgsterett dei første som fekk merka «venne-handa». Dei var også dei første som reagerte kvasst. Dei sa ifrå seg embeta sine. I brev 12. desember 1940, til Justisdeptet skreiv dei: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskom misar har gitt uttrykk for uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i våre embeter.» Dette kom, som rimeleg var, som eit sjokk både på okkupantane og
---- 421 Krig ---- på oss alle. Skotet for baugen var dermed gitt - og ikkje vanskeleg å tolke! Framigjennom åra fekk vi oppleva ei rikeleg mengd både av «sjokk og skot». I utur og uorden kom det, slag i slag. Det vart meir og meir tydeleg etter kvart, at det norske folket var ikkje berre til å leika seg med eller skubba seg på. Det fekk både okkupantane og dei norske hjelpes mennene deira bittert røyna, men hardt gjekk det for seg. Blodig også stundom, og mange gode nordmenn laut lida mykje vondt. Ja! Kor nifst det var. — Ut gjennom åra 1940-41 opplever vi som folk det eine hogget etter det andre, kvasse hogg - også hogg inn mot sjølve altaret. — Det er sant som H.C. Christie skriv om nettopp denne tida: «Det var i denne tid mange som følte seg truet i sin eksistens og sam vittighet. Idretten skulle ensrettes, kunstnerne, skolens elever og lærere og alle de kommunale funksjonærer. Nettet trakk seg tettere og tettere sammen. Og ute i gatene og i husene gikk hirden berserkergang. Dens organ, Hirdmannen, inneholdt opphissende artikler: Vi slår igjen, så de skal miste syn og hørsel! Hirdmenn, slutt rekkene! Den som slår oss en gang, ham slår vi tifold igjen, det skal være vår parole!» Hemmelig politi skygget en hvor en gikk og stod, angiveri florerte, sensuren ødela gleden ved å lese aviser og høre radio. Ikke en gang post, telefon og telegraf kunne man trygt benytte. Velkjente embets og bestill ingsmenn ble avsatt til fordel for nye menn uten kvalifikasjoner og er faring- 0.5.b.» I tillegg ble det stadigt et sterkare og sterkare press og påtrykk mot tenestemennene innan kyrkja, pålegg, ordrar og trugsmål av ymse slag og på ymse vis. Kyrkjebøna ble forandra, andaktane i radioen sensurer te, likeins menighetsblada. Den geistlege taushetsplikta avskaffa osv. Jau, presset var hardt - det er sikkert. Eit lite smil i alvoret: Det kom og nytt reglement for orgelspel i kyrkj ene. At dette vart lese og fylgt av organistar, har me eit artig døme på. Det skulle vera skulegudsteneste i Ullern kyrkje. Skuleungdom fylte kyrkja, men dei demonstrerte mot heile greia ved ikke å delta i salme songen. Ikkje ein einaste åpna munnen, enda det var berre kjente og kjære julesongar. Organisten var ingen ringare enn Geburg Aasland. Han var kjent for ikkje å vera redd for å nytta sterkaste registrering, men denne gongen spela han dempa og stillferdig, mest berre med ein finger, heiter det. Etter messa fekk han ein kvass reprimade av NS presten: Kvifor han spela slik? «Jau, herr pastor, eg har berre fylgt det nye reglementet frå kyrkjedepartementet! Der står at organisten ikkje med spelet sitt må «overdøve salmesongen». Den 10. juli 1941 blei biskop Berggrav kalla opp til reichskommisar. Det var komen ordre frå Berlin, at alle norske kyrkjeklokker skulle takast ned og samlast for å smeltas om til bruk i krigføringa. Eg
---- 422 Krig ---- gløymer aldri den vakre julidagen på Stiklestad, eg sat med brevet, datert 9. juli 1941 og stava meg gjennom det. Det var ei grufull opplev ing: «En skal be om at det snarest råd er av hr. sognepresten blir innsendt direkte til departementet oppgave over 1) Hvor mange kirkeklokker det er i prestegjeldet. 2) Den samlede vekt av disse, og 3) opplysning om hva slags metall eller legering klokkene er laga av.» Kva skulle eg gjera? Eg hugsar ikkje om eg svara, eller kva eg svara, men artig var det ikkje. Me fekk og ein usømeleg hets, ei simpel klappjakt på ymse personar innan kyrkja og innan den nye kyrkjeleiinga som nå hadde innretta seg uavhengig av departementet. Serleg gjekk det ut over biskopane, seinare og prestane. Heile situasjonen var slik, at det ropte mot oss frå alla kantar: Nå gjeld det ikkje berre nasjonale, men i høgste grad også moralsketiske normer og prinsipp og sentrale kristne verdiar, som vart trakka brutalt ned - og da kunne ikkje kyrkja teia. Gudskjelov, kyrkja fekk både mot og mæle til å tala! Først i ord (Protestskriv av ymse slag). Seinare i aktiv demonstrativ handling. Framfor alle dei overgrep og ordrar trugsmål og freistnader på nazifisering som me møtte i denne «innkjøringstida», kunne ikkje kyrkja, med biskopane i brodden, anna enn å gripa inn, tone flagg og seia tydeleg ifrå. Dette blei og gjort - i handling og skrift som hadde både «horn og tenner». Ein fekk Kyrkjeleg Opprop og kraftige protest skriv til styresmaktene. Hyrdebrev 1 og Hyrdebrev 2, med skarpe utfall og kvasse protestar mot all slags vald og urettferd, terror og tyranni. Det gjalt foreldre, lærarane, ungdomen og framfor alt jødane i landet vårt. Det gjæret i samvitet i menighetene, og vi kjende det som plikt å la «statens menn klårt få høyra kyrkjas røyst», slik det står i eit prome moria, datert 15. januar 1941. Mange av desse Hyrdebreva vart mangfoldiggjorde og gjennom løynde kanalar spreidde ut over heile landet. Nokre og opplese i kyrkj ene. Dette førde til mykje oppstuss og rabalder. Gestapo og statspoliti blei mobiliserte. «Vulkanutbrotet» kunne henda når som helst! Slik kjendest situasjonen! Ei underleg stilla før stormen! Da det syner seg at at ord ikkje duger i kampen, lyt handling til. I første rekke er det den blodige og brutale framgansmåten mot skulen og dei norske lærarane, vidare, alt det som skjedde med og kringom den såkalla «Statsakta» på Akershus 1. februar 1942, som nådelaust og nakent sette heile situasjonen på spissen. Men så small det - og smellen sprengde heile tilhøvet mellom kyrkja og styresmaktene.
---- 423 Krig ---- Gneisten som tende lunta, var ein episode ved Nidarosdomen, sam stundes med statsakta på Akershus. Professor Mollan skildrar det slik: «Noen dager tidligere hadde kirkedepartementet meddelt Nidaros biskop at sokneprest Blessing Dahle skulle overta høymessen i Nidaros domkirke den 1. februar. Domprost Fjellbu som sto for tur til å forrette på denne søndagen, gjorde oppmerksom på at han seiv ønsket å forrette ved høymessen kl. 11, og fremholdt at ifølge kirkelig tradisjon og norsk lov kan en prest ikke fratas sine ordinære gudstjenester, unntagen dersom hans biskop ønsker å forrette den. Kirkedepartementet forlang te på ny at Domkirken skulle åpnes for Blessing Dahles gudstjeneste, som var arrangert av NSs riksledelse. Fjellbu tillyste så en ordinær høymesse med altergang kl. 14, for at menigheten skulle få sin guds tjeneste på denne søndagen. Den 1. februar holdt Blessing Dahle nazistisk festgudstjeneste i Dom kirken i anledning Quislings maktovertagelse. Til stede var en handfull mennesker, de fleste hirdgutter og hirdjenter i uniform og med hirdens solkorsbanner. Da denne gudstjenesten var slutt, begynte folk å strømme inn i Domkirken. Klokken kvart over ett kom politiet og stengte dørene. Da var det allerede noen hundre mennesker innenfor. Politiet hadde lett etter domprosten om formiddagen, men han hadde unngått arrestasjon ved å oppholde seg på domkirkearkitektens kontor fra morgenen av. Derfrå var det inngang gjennom kirkens verksteder inn i kirken. Kl. 14 forrettet han så høymesse for den frammøtte menig heten, men først var utspilt en dramatisk scene i sakristiet, hvor politiet forsøkte å få avlyst gudstjenesten, mens Fjellbu fastholdt at den skulle holdes. I mellomtiden hadde det samlet seg en stor menneskeskare utenfor Domkirken, sikkert et par tusen, som ble hindret av politiet i å komme inn. Det var bitende kalt, ca. 25 kuldegrader, men mengden ble stående. En stemte opp: «Vår Gud Han er så fast en borg». Folk blottet sine hoder og sang med. Deretter «Gud signe vårt dyre fedreland» og «Ja, vi elsker». Så gikk de hver til sitt.» (Det var ikke bare politiet som var aktivt ved dette høve, men også hirden, og særlig etter at sangen tok til, brukte de køllene helt vilkårlig og brutalt mot folk.) Denne fantastiske hendinga kom til å få store konsekvenser. Utetter vårmånadene skjedde det store og avgjerande ting. Fjellbu ble naturlig vis blankt avsett frå embetet sitt! Tross trugsmål og skremsler frå styres maktene la kyrkjelege tenestemenn, i tur og orden, ned embeta sine. Først alle bispane, så prostane og prestane. Dei nekta å ha med staten å
---- 424 Krig ---- gjera og ta imot lønn derifrå. Snart fylgde og sokneråda. I denne aksjonen var og vi, prestane i Verdal, med for fullt, likeins alle tre sokneråda. Tross alvoret i aksjonen, blei det nærast noko tragikomisk over det, når brev i tusental, frå alle kantar av landet, frå alle dei protesterande tenestemenn i kyrkja, som ein stormfull tett snøkave, kom drivande inn over skriveborda inne i kyrkjedepartementet. Da var det nok ikkje lett for de høge herrar å halda hovudet kaldt, sjå klårt og tenke klokt. Noko dei heller ikkje gjorde. Dei gjorde den eine tabben etter den andre, i sin åndelege og politiske maktglade blindskap. To forhold nemnes spesielt: 1. Hyrdebrevet «Kirkens Grunn» og 2. Statstelegram frå kyrkjedepartementet datert 8. april 1942, på 266 ord! I denne samanheng er det viktig å merka seg, at innan kyrkja vår hadde framståande og framsynte kyrkjemenn med biskop Berggrav som primus motor, fått etablert ei nytt sentralorgan for sjølvstendig styring av kyrkja, så godt det let seg gjera i den nye vanskelege situasjonen -: Den Midlertidige Kirkeledelse. (Kristent Samråd.) Litt etter kvart vart imidlertid alle medlemmene der arresterte og denne form for «ledelse» gjekk i oppløysing. Men dei gjorde overmåte godt arbeid, sålenge dei fekk fungera. Kor spent og alvorleg situasjonen var utetter våren 1942, syner Hyrdebrevet «Kirkens Grunn» og det berømmelege statstelegrammet. Tiltandet ute i folket og innan kyrkja, var blitt vond og giftig, med stadige arrestasjonar, avsetting og forvisningar av geistlege, og ordina sjonar og tilsetjing av nye, oftast uskolerte naziprestar, gjer at det er ingen veg forbi: Kyrkja måtte la si røyst høyrast sterkare og kvassare enn nokon gong. Det skjedde og! Me fekk hyrdebrevet «Kirkens Grunn». Eit merkeleg og mektig skrift, utarbeid av Den Midlertidige Kirkeledelse. Med imponerande fart greide kyrkjeleiinga, på berre nokre dagar, ved hjelp av uredde kurerar - på dei mest forunderlege og mest løynlege vegar - å få dette viktige dokumentet spreidt ut over heile landet, til alle kyrkjelydar i sør og nord. På sjølve påskedag og søndagen deretter, blir det så høgtideleg opplese i kyrkjene, samtidig med at prestane gjer offentleg kjent at frå same dag legg dei ned embeta sine. - Dette verka nærmast som ei bombe på alle, men aller mest på naziregjeringa og politiet. Reaksjonen uteblei ikkje. Hadde stormen vore sterk før, så vart han ikkje mindre nå. Men dei fleste av oss var, tross alt, likevel glade. Lufta vart straks reinare og sikten klårare, syntes vi! Korleis denne «stormen» vart møtt av oss prestane i Verdal, kjem eg nærmare inn på seinare.
---- 425 Krig ---- Dei fleste prestane fikk denne påskedagen uventa politibesøk. Slik også på Stiklestad. Hyrdebrevet er beslaglagt. Værsågod - Ut med det! lyder ordren. Vel! Politiet får sitt eksemplar. Men dei får ikkje vita noko om alle dei mange eksemplar, som enda finst att i den attladne skuffen og som seinare vart delte ut kringom i bygda til opplesing i foreningar og lag av ymse slag. Kor hardt og kvast dei nazistiske makthavarane, ilag med sine tyske vener, akta å gå til verks, kunne me ane av Ministerpresidentens ord i ein avisartikkel den 8. april: «Disse folk (altså bispane og prestane) må uten kruseduller behandles som det de er. - Bedragere og forædere. Ved sin opptreden tvinger de oss seiv til å ødelegge dem! Og de som vil gå sammen med dem, får forberede seg på også å falle sammen med dem!» Dette var klåre ord - slett ikkje til å misforstå! Ja, kva nå? Det var god grunn til å spørja slik, og samtidig vente meir av same beiske slaget. Og sanneleg det kom. Same kvelden til og med. Og det var ikkje smått eri. Ei telegram til samtlege norske prestar i embete, statstelegram på 266 ord, underskrive av kyrkjedepartementet, men utarbeidt av minist erpresidenten sjølv, med hjelp av Jonas Lie, seier kjeldene. Telegram «Under henvisning til Ministerpresidentens artikkel: «Nasjonal sam ling og kirke» i avisene onsdag 8. denne måned kan følgende slåes fast: 1) Nasjonal Samling og den nasjonale regjering ønsker å la kirken ha full frihet til å forkynne Guds Ord for vårt folk og utføre sitt sosiale arbeid. 2) Den Norske Kirke kommer til å fortsette som statskirke. Den kirke lige lovgivning, utnevnelse av embetsmenn, forvaltning av kirkens eiendommer vil fortsatt bero hos departementet. 3) Den embetsnedleggelse som endel prester har foretatt i forbindelse med opplesing i kirkene av oppsettet «Kirkens Grunn», vil bli be handlet som en opprørshandling rettet mot Norges frihet og selvsten dighet. De som på denne måte deltar i denne farlige aksjon, må regne med å bli behandlet deretter. Under enhver omstendighet må den prest som nedlegger sitt embete og deretter får avskjed, innen 8 dager ha fråflyttet så vel boligen som distriktet. Å skyte seg under sam vittigheten i dette tilfellet er utilbørlig. Her foreligger ingen trussel «om å la være å tale eller lære i Jesu navn». Kfr. Apostlenes Gjern inger 4,18. Det bør stå klart for alle hvor alvorlig denne sak er og hvilke konse kvenser den fører med seg for den enkelte. I de aller nærmeste dager vil begivenheter inntreffe som bør få avgjørende betydning for den enkeltes standpunkt. Har De allerede nedlagt Deres embete, bes De
---- 426 Krig ---- innen den 11. denne måned kl. 14 telegrafere hit at De overtar embetet igjen, i motsatt fall må de påregne Deres avskjed i løpet av de følgende dager. Departementets telegram blir bekreftet på vanlig måte.» Kirkedepartemen tet Dette var ikkje til å ta feil av, eller å spøke med. Me veit ikkje korleis prestane utover det vidstrakte Norges land kjende det, i stunda dei stod med dette trugsmålstelegrammet i hendene sine. Men korleis dei aller fleste av dei - også prestane i Verdal - reagerte - det veit me alle idag. At trugsmålstelegrammet i høgste grad var alvorleg meint, var det ingen grunn til å tvile på. At dei høge herrar i sin maktbrynde likevel gjorde heile greia til noko av ei tragikomisk historie, er ei sak for seg. Fordi ingen let seg skræma, og inga tilbakekalling kom til departementet innan 11. april kl. 14, var det til stor undring og sjokk for dei mektige menn, så var telegrammet, datert 12. april, noko av eit kuvendingstelegram: «Kirkedepartementet telegraferer: Å nedlegge sitt embete i Statskirk en uten å ha fått innvilget avskjed er en rettsstridig handling og der for ugyldig. Ingen har lov til å forlate sitt embete før han har fått be hørig avskjed. De som ønsker å avslutte sin prestegjerning, må søke avskjed på vanlig måte. Om dette bes prostene underrettet til kunn gjørelse for prestene. Kirkedepartemen tet Som prest i Verdal 1940 -1945 Jau, dette vart noko til oppstyr. I Verdal fylgde vi og med i dansen. Da vi, tilliks med dei andre prestane i Sør-Innherad prosti, på grunn av svikt eller klikk i distribusjonen, dessverre ikkje fekk meldinga om em betsnedlegging tidsnok og heller ikkje det viktige skriftet «Kirkens Grunn», opplevde vi det forunderlege, at det berømmelege statstele grammet, som er omtala ovanfor, kjem oss i hendene jamvel før vi i det heile veit noko om aksjonen som er sett i sving. I hurten og sturten kalla prosten alle fem prestane i prostiet saman til møte i Levanger. Der var sjølvsagt spaning og stor stemning, men ingen angst akkurat, men ein god porsjon humor. «Jaså, du har fått den siste olje nå, Hovden?» seier ein vittig kollega, han ser bilen min og undrast at eg framleis får lov å bruka han. Telegram og brev vart i all hast underskrive og fluksens ekspedert avgarde til kyrkjedepartementet. Det hasta nemleg. Det var for oss om å gjera at departementet fekk meldinga om vårt standpunkt og vårt vedtak før fristen kl. 14, 11. april.
---- 427 Krig ---- I brevet stod bl.a.: «Vi ordinerte prestar i Sør-Innherrad prosti seier oss samde i fråsegna om «Kirkens Grunn» - og forsåvidt som vi er stats embetsmenn i Den Norske Kyrkja, ser vi oss nøydde til, også på grunn av hendingar i kyrkja og skule i den siste tid, av samvetsgrunnar, å legga ned embeta våre. Vi vil utføra alt arbeid og den tenest i kyrkjelyden som ein ikkje-embets mann kan utføra, i samhøve med Skrift, vedkjenning og Altarbok for Den Norske Kyrkje.» Levanger, 11. april 1942 Gunnar Hauge. Catrinus Finsaas. Øystein Hovden. Anton Sætevik. Alfred Skogsholm. For oss fem, var dette ein stor dag. Merkeleg nok. Vi pusta letta ut, når dette var gjort. Loddet var kasta. Gudskjelov! Vi takka kvarandre for samveret, ønskte lukka til og for heim kvar åt sitt, men vi var fullt klår over at grunnen under oss var mykje vulkansk. Utbrot kunne ventas når som helst, ikkje minst vi, som istaden for telegrafisk å melda frå innan 11. april kl. 14, at vi overtok embeta igjen, tvertimot telegrafisk melde at vi stikk motsett nettopp legg ned embeta våre fra same dag og tid. Vi var spente, og hugsa trugsmålstelegrammet. Ved gudstenesta mi i Stiklestad kyrkja dagen etter, 12. april, der eit par tusen mennesker var tilstades inne og ute, vart heile situasjonen, med alle skriv og underlege telegram, lagt fram frå preikestolen til orientering for kyrkjelyden og av meg karakterisera som det einaste rot. At dette støytte eit par naziobservatørar og skapa ein del bråk i nazileir en, var nok forståeleg. Men - å du, for ei oppleving og ufatteleg oppmuntring for meg - tenk, den tusentallige kyrkjelyden slår også den dagen, som så ofte elles desse åra, trufast og modig sin vernande vaktring og veng omkring presten sin, og ga meg, reint spontant, eit offer på altaret av ein storleik som knapt hadde vore spurt i Stiklestad kyrkje. Kunne ein vel anna enn bli takksam og glad - tross alt. Og opptimist? Som kongar - Korleis verka alle dei ulike fasane i kyrkjekampen på tilhøva i Verdal? Eller korleis gav alt dette seg utslag i mi geistlege gjerning i mitt forhold til dei nye styresmenn?? Ein vakker maidag i 1940 sto ein tysk offiser inne i daglegstova, eller hagestova mi på Stiklestad prestegard. Han var utsendt fra Ortskom mandantur Verdal. Han hadde eit eller anna ærend, slik det skjedde så ofte desse vonde åra. Mannen var slett ikkje velkommen. Eg bad han
---- 428 Krig ---- ikkje sitja. Difor sto han. Han vart sanneleg ståande der i samfulle 3 - tre - timar. Samtalen mellom oss kom fort i gang og vart både heit og hard, og steig stundom til dei store høgder. Vi kom inn på spørsmålet diktatur demokrati. Det gnistra frå båe kantar, og tilslutt fall replikken slik: «nei, noko diktatur vil vi ikkje ha her i landet. Vi er tilfredse med den styreforma vi har.» Da skjedde noko. Spontant slo han ut med båe armane sine, merkeleg nok utan å vera sint, såg han ut gjennom dei store, breie hagestovevind augo, ut over bygda som låg der framfor oss så apen, brei, byrg og vakker i sommarsol. Gard etter gard, store åkrar og ekrer i romsleg avstand, så kom det: «Ja, sjå her! Her går det an! De bur da som kongar alle mann her!» seier han og peikar utover. Eg gløymer det aldri. Kor sant og rett som han sa - Vi budde verkeleg som kongar, alle mann, både i Verdal og elles over heile Noregs land. Slik kjende vi det. Vi hadde nok i vårt demokrati. Noko diktatur var ingen av oss interes sert i. Brått hadde heile vår situasjon, heile atmosfæren totalt forandra seg, både på det nasjonale og lokale plan. Det gjekk ikkje mange dagane før vi bittert og kalt fekk røyna skuggen av diktaturet. Presten Når presten i denne tid, også i Verdal, så ofte kom så sterkt fram i rampelyset, hadde det ikkje, som somme kanskje kunne tru, sin grunn i at han, meir enn folk flest, hadde slik lyst til å stikka seg fram og setja nasen bort i forhold og hendingar som strengt tatt ikke vedkom han. Dertil var risikoen altfor stor. Men eit var sikkert, og det lyt ein hugsa, - som prest - jamvel om han (frå 1942) hadde lagt ned sitt embete som statssembetsmann, men ikkje som tenestemann i kyrkjelyden, kom han snart, både med og mot sin vilje, bort i situasjonar og ting som han måtte ta åpent standpunkt til og greie opp med. Dermed kom han lett i fokus, meir enn dei fleste og på ein måte som ikkje alltid var berre be hageleg. Reint personleg vil eg i denne samanheng understreka, at i alle mine år som prest såg eg det alltid som ei oppgåve og glade plikt, ikkje berre vera kontormann (kontorprest) og vidare forretta mine gudstenester og andre forretningar og gjeremål, som høyrde til, men framfor alt prøva å ha best mogleg kontakt med menighetslemene mine, farta omkring i prestegjeldet, sjå til gamle, sjuke, unge osb. Slik også i Verdalstida mi. På desse ferdene nytta eg den gongen bil, heilt til krigen sette stoppar for det. Da laut den gamle sykkelen min til pers. Og det gjekk fint. Eg
---- 429 Krig ---- trena meg opp og synest sjølv eg tilslutt blei den reine ræsar på denne køyredoningen. Alt dette ga meg ein kjennskap og kjærleik til bygda og folket, som eg vanskeleg kan finna ord for, men som i alle høve ga både frimod og styrke i dei vonde åra og skapte ein tillit og eit fellesskap mellom oss, som eg ikkje kunne verdsetja høgt nok. At folket i Verdal desse åra rekna med meg, ikkje berre som vanleg prest, men også og ikkje minst som medmenneske og nordmann, gav jo sjølvsagt også ei ekstra glede og ein ekstra inspirasjon. Det var eit «folkeleg tillitsvotum», som eg noterte med største takksemd og sanne leg gledde meg over. Første møte med «Skuggen frå diktaturet» Det fall seg så at Toralf Getz Wold og Jostein Blomberg, som begge fall i kamp med tyskarane, skulle stedast til kvile på sjølvaste 17. mai 1940, og som det da alt hadde kome forbod mot flagging eller å halda som høgtidsdag. Sen kveldstid 16. mai fekk eg telefon frå lensmannen. Han hadde ein ordre til soknepresten frå Ortskommandanten. Den høge herre var kjend med at presten var tyskfiendtleg og altså engelskvenleg. Ordren var difor: «Presten må ved gravferden i Stiklestad kyrkje dagen etter, akta seg og ikkje på nokon som helst måte koma med tyskfiendtlege formuleringar eller noko slag utfall osb!» Eg vart både heit og harm. «Vel! Lensmann! Eg skal merka meg dette.» Men det undra meg ikkje så lite. Korleis kunne ortskomman danten verkeleg gi slik ordre, han kjende meg da ikkje? Eller fanst det kanskje angivarar i bygda vår? Eg forretta dei to gravferdene på nasjonaldagen, medan flagga vaia på halv stang over heile bygda. — Ein underleg nasjonaldag. I mi forarging ville eg ikkje utan vidare finna meg i å ta imot ein slik ordre frå politiet. Difor drog eg næste dag beinast til Ortskommandantur Verdal og bad om å få tala med sjefen. Måndag 20. mai kl. 16 skulle eg få sleppa til. Det vart ein interessant, men og mykje intens og kjenslefylt samtale, frå båe sider. Eg gjengir han ordrett: «Herr kommandant! De gav meg beskjed 16. mai - kvifor gjorde De det? Korleis kunne De, ein framand mann utan nokon som helst kjennskap til meg, gi ein slik beskjed og ein slik ordre?» Han kom med nokre runde talemåtar. Vel! Lat meg kort få seia - eg personleg er korkje tyskfiendtleg eller engelskvenleg. Vi vil fred og ingen ting anna. Både konge, regjering og folk vil det slik. Berre nøytralitet. Når soldatane Dykkar stadig syng: «Wir fahren gegen Engelland» - kvifor kjem de da til Norge? Kva vil de her? Dette er da ikkje England! Eg tala meg varm. Han berre nikkar og lyder på, og teier.
---- 430 Krig ---- Eg held da fram: «Vonar herr kommandanten har forstått. Eg er nordmann, og eg elskar mitt vesle land likeså mykje som De Dykkar Stor-Tyskland. Difor kan eg ikkje, slik situasjonen er blitt for oss idag, elska dykk og vera høfleg, venleg, «munter und vergnugt». Det er tungsamt å vera nordmann idag og kven som har gjort det slik for oss, vil truleg herr kommandanten forstå?» - Svar: Der Pfarrer sa: Norges konge og regjering var nøytrale! Dette er nok ikkje tilfelle. Vi har på falne engelskmenn funne doku ment og papir som viser noko anna!» Eg: «Eg har mi meining om alle desse papirfunna som skal vera gjort i det siste på falne soldatar. Eg korkje vil eller kan diskutera dette!» Han: «Vi må elles hugsa - Det er det tyske folks ære det gjeld!» Eg: «Orsak, herr kommandant, men vi nordmenn, om vi enn er både få og små, vi har også vår ære, men kva er det blitt av den nå?» Dermed var audiensen og samtalen slutt. Han skjønte meg visstnok, for då eg reiste meg for å gå, sa han stilt og intenst nokre ord som vart meg til signing og styrke under heile krigstida: «Ja! Vi foraktar deim som ikkje elskar sitt land!» Det gjorde godt å få tala ut. Laurdag 1. juni pålag kl. 18 sto eg utanfor Stiklestad skulehus og prata med klokkar Paul Vist, ein kjernekar og god nordmann. Ein strå lande finversdag det og. Vi samtala om gudstenesta neste dag, om salmesetelen og songkoret som skulle syngja, om musikken som skulle spelast og ikkje minst om ofringa som var planlagd til dei krigsherja byane Steinkjer og Namsos. Da kjem seks høgare offiserar, i mektige skinande støvlar og svære breie snorer overalt - i stram marsj på taktfast prøysenvis, i geledd, ut frå næraste grannegarden. Dei svinga rett opp mot Stiklestad. Det er tydeleg, det er meg dei siktar på. Eg er spent. Hitler-herren, sjølve sjefen med flathuva, velfødd og rund som ein «Gøring» sett augo i meg. Kvast! «Tyskfiendtleg!» fræsar han mot meg. Eg rettar meg opp, ganske roleg, sett augo mine frekt inn i hans og slepper dei ikkje sålenge samtalen varar. «Jaså! Kven har sagt Dykk det? Kvar har De det ifrå? - Eg gir same forklaring som til kommandanten 10-12 dagar tidlegare. Kommandanten, som er ein av dei seks, nikkar. Ferdig med det! Så kjem andre akt: Skulding nr. 2: - like skarp og kvass som den første: Her ligg gøymt våpen på kyrkjegarden! Engelske våpen! Kva har De å seia til det?» Dette var dramatikk av første klasse - det teikna til litt av kvart. Heile situasjonen sto med eitt tindrande klår for meg. Tankane og kjenslene
---- 431 Krig ---- storma på: Kven hadde vel mest rett til å stå her på Stiklestads heilage grunn. Desse seks med dei breie gylte snorene, dei svære støvlane og ein mine som åtte dei all verda - eller eg, vesle, forsvarslause prestemann, berre med ein gamal sykkel, snadde i handa og hatten på snei. Svaret er greitt. Eg rettar meg opp, kløner meg fast til min historiske og nasjonale rett, ser obersten enda meir bestemt inn i augo: «Kva er det De seier? Våpen på kyrkjegarden? Nei og atter Nei! Det De der seier, er meg totalt ukjent!» Eg rista på hovudet så hatten var i ferd med å detta av. Han: «Keine Liige!! - det skein hatefullt i augo. Eg: (like kvast): Nei, mein Herr, dette er keine Liige!! Eg slepte ikkje eit sekund taket i augo hans. Forsto at her gjalt det å halda ut, og understreka sterkt dette endå ein gong. «Eg har så godt og reint samvet - like reint som den skyfri, klåre blå himmelen over oss her - at eg med største frimod kan sjå både Dykk, herr oberst, og samtlege desse høge herrane inn i augo!» Mannen syntest meg brått noko usikker. Litt famlande kom det: «Det er da merkeleg - Er De da ikkje presten her på staden? Fører De da ikkje kontroll med kyrkjegarden?» Eg: Jau, eg er presten her på staden, men sant å seia, eg har anna å tenka på og gjera enn å føre kontroll med Dykkar krigføring!» Eg var harm. Jorda brann under beina mine - det brann også inni meg. Da for ein engel i meg, kvit eller svart - eg veit ikkje: «Foresten mine herrar! De skræmar meg ikkje! Eg forstår, De vil tvinge meg til å seie ting eg ikkje kan! Og trur de meg ikkje, så er eg forsvarslaus. Men samvetet mitt er tindrande blankt og reint. Her står eg. Eg kan ikkje anna. Gud hjelpe meg. Amen!» Det vart ei lita togn. Men så på'n igjen: Skulding nr. 3: «De har våpen i prestegarden? Antiluftskyts på loftet? Eg: «Versågod, mine herrar! Mitt hus står åpent. Og kona mi er heime. Eg bed dykk, samtlege offiserar, straks gå derbort og under søka! Dei gjekk ikkje. De såg berre på kvarandre og sa ikkje meir om dette. Men så kom sjølve rosinen i pølsa - Skulding nr. 4: Ein østerriksk underoffiser, ein feit, eksplosiv sinnatagg steig fram og anklaga meg. Dette hadde seg slik: Om føremiddagen same dagen, huslyden min og eg sat nett og åt middag heime på prestegarden, da det banka på døra til hagestua. Ein oppgjødd herremann i drusteleg uniform steig inn. Han skulle ha rom til nokre høgare offiserar! Eg så på kona mi: «Korleis er det, Astrid, har vi rom? spør eg.-» «Vi har to senger på gjesterommet», svara ho, litt usikker og lite glad. Vel. Men så kunne naturlegvis ikkje eg halda meg: Rom? Javel! Men det vil eg ha sagt med same: Det er ikkje med min gode vilje eg overlet rom til mine fiendar!»
---- 432 Krig ---- Men da skulle du ha sett. Han eksploderte - eld og svovel fossa fram or Ginungagapet i ein veritabel ordflaum: «Kva er det De seier? Her har eg reist gjennom heile Norge, men dette er første gongen eg høyrer noko slikt! Eg skal fortelja presten: Er de klar over at hadde ikkje eg vore ein rimeleg mann, så hadde De nå blitt plaffa ned, skoten, på staden der De står! Noko så uforskamma! Tenk! Her kjem eg inn i ein norsk prestegard - og korleis blir eg motteken? Istadenfor å seia: Versågod, sitt ned! (Han demonstrera dette ved å setja seg) - så blir eg møtt med slike ord og slik framferd!» Dette var altså om føremiddagen. Obersten spidder meg med blikket sitt og hans kvasse kommando røyst skingrar i øyro mine: «Kva har vel pastoren å seia til dette?» Svaret mitt kom kontant og konsist: «Ja, det han seier, har eg sagt, men ikkje på den måten som den fyren (eg peika på anklagaren) seier det! Sjå dykk omkring her, mine herrar! Sol frå høg blå himmel over vakre gardar og grender - med lauvtre i alle lier og fuglar som kvitrar over alt! Useieleg vakkert, altihop! Dette er mitt fedreland - «Meine Heimat» retta ein offiser. «Ja, ganske riktig, dette er meine Heimat, som eg er like glad i som de i dykkar Stor-Tyskland! Og det skal de vite, om det så er mitt siste ord: Folk som er kommen inn i fedrelandet mitt på den måten som de er, som soldatar i uniform og med våpen som blir brukt mot mine eigne landsmenn - kall det tyskarar eller engelskmenn, det er meg i denne samanheng fullstendig likegyldig, men slike folk kan iallfall ikkje eg sjå på som mine vener!» Merkeleg nok: Toreveret uteblei - det vart ikkje meir. Dei seks såg på kvarandre, snudde seg og marsjerte bort like prøysiske, presise og komiske som da dei kom. Og der sto eg åleine att - framleis med sykkelen i eine handa, snadda i den andre - og gamalhatten min på snei på hovudet. Ei ufatteleg eventyrleg situasjon! Eit skriftord fall meg i hugen der eg stod - om apostlane: «- og dei gjekk glade bort frå det høge råd». Dette vart noko av eit kompass for meg under heile krigen. Eg tenkte: «Giv eg alltid, som prest og nord mann, må få kraft og klarsyn til å stella meg slik, kva som enn måtte henda, at eg, lik apostlane, støtt kan «Gå glade bort frå det høge råd», m.a.o. aldri av menneskefrykt svikta mi plikt og mitt ansvar og mitt samvet. Ja, slik byrja altså konfrontasjonen med okkupasjonsmakta. Seinare kom også våre eigne nazilandsmenn sterkare med, og da vart den kyrkjelege situasjonen mykje meir både innvikla, vanskeleg og vond. Når eg skal prøva skildra den kyrkjelege situasjonen i Verdal desse åra, er det, som alle bør forstå, nærmast umogeleg for meg, som prest i bygda i denne tida, å unngå at min person kjem temmeleg sterkt med i bilete.
---- 433 Krig ---- Som lokal representant for kyrkja, med bl.a. tilgjenge til einaste «frie» talarstol i landet, preikestolen, kom eg lett bort i forhold og situasjonar av ymse slag som kunne verka utfordrande og farleg. Men for meg var det slik, at dette forhold gav og presten ei spesiell, forpliktande, sterk kjensle av ansvar, både likeoverfor Gud og menneske. At alt dette som nå flaumde innover oss, kom til å verka inn på arbeidstilhøva i kyrkjelyden og skapa problem, skulle vera temmeleg lett å forstå. Einaste samlingsstaden som stort sett fekk vera i fred, var kyrkjehusa i bygda, bortsett frå Stiklestad kyrkje, som måtte finna seg i nokre få direkte «inngrep». Soleis 13. mai 1940 andre pinsedag. Da hadde Wehrmakt protestantisk messe der. Ca. 150 møtte. 21. november 1940, kl. 09.00, tysk-katolsk messe med kommunion. Fullsett kyrkje. Julenattsmesse (katolsk) 24. desember kl. 24.00. Også fullsett kyrkje. Vidare - to tyske brudevigsler ved tysk prest - og ein «Ferntrauung» d.v.s. inga brur, berre brudgomen, møter, fylgd av to soldatkameratar med hjelmane på, mens han sjølv ber hjelmen under armen. Eg er nys gjerrig og har sett meg på galleriet. Eg lika meg ikkje. Hakekorsflagget var hengt opp slik at det dekte heile koråpningen. Framfor der eit bord, der to tyske offiserar sat, ein på kvar side. Båe reiste seg da brudgomen steig fram. Den eine las ein formel, som brudgommen avla eid på. Der etter vart ein protokoll underskrive, og alt var ferdig. Samstundes med denne handlinga, gjekk ei tilsvarande for seg der brura var. Slik kunne det altså gå for seg - den gongen. Elles var det nærmast merkeleg kor relativt lite vi i aller første tida fekk merka av den nye situasjonen. Etter det første sjokket gjekk arbeidet stort set sin rolege, stillferdige gang. Men at vi levde i skuggen av diktaturet var ikkje vanskeleg å oppdaga. Gufsen fra Gestapo og seinare Statspolitiet lura alltid i bakgrunnen. Vi var under permanent overvaking og fekk i den samanheng oppleva både alvorlege og pussige historier. Ein dag sto ein mann på mitt kontor, utsend frå Ortskommandanten, og skal ha greie på en ung teolog, ein pastor som ei stund hadde verka som predikant for Den Lutherske finnemisjonen i bygda. Pastoren hadde bede ortskommandanten om reisepass til Trondheim. Komman danten hadde eksaminert mannen - men forsto ingen ting. Han syntes både jobben og mannen verka temmeleg mystisk. Kva driv de med? spurde kommandanten. «Eg er pastor og reiser for Finnemisjonen», var svaret. Komm: «Jamen, det er da prest i bygda. Kva i all verda skal det da vera til å drive misjon her? Nei, han forsto ingenting. I si naud viser pastoren til meg, og utsendingen sto på kontoret mitt for å få nærmere greie på mystikken.
---- 434 Krig ---- Korleis dei engsteleg passa på oss, den minste ting, vitnar også denne historia: En dag fekk eg brev frå Nidaros biskop, dagsett 6. desember 1941, der det heiter: «Reichskommisar melder: Biskop Berggravs bok «Mannen Jesus - sjelelegen» må ikke bli omtalt og ingen utdrag av boken må offentliggjøres.» Liknande brev var sende alle prestar i landet. - Skulle ein høyrt på maken? Tenk Reichskommissar - den store tyske Wehrmakt - var redd den vesle boka om Jesus, som Berggrav hadde skrive mange, mange år tidlegare! Ja, kvifor var dei vel redde såleis? Kanskje ei historie som ein kollega fortalde meg etter krigen frå Sachsenhausen, der han var fange, forklarar noko. Han fortalde, at vart nokon av fangane der funne å ha hos seg fylgjande to ting: Dyna mitt eller/og Bibelen, kunne dei utan vidare bli sett mot piggtråden og skotne! Dynamitt - Sprengstoff? - det forstod dei. Guds Ord også sprengstoff? (Guds dynamis. Romarbrevet 1.16) - jau, sanneleg, dei syntes å ane det og? Jau, vi er under overvaking og merkar stadig skuggen av diktaturet. Sommaren 1940 gjekk stort sett elles utan større samanstøytar med dei nye «vennene» våre. I tida 27. juni til 1. juli hadde me endatil bispevisitas, som tross dei nye «tingenes tilstand» ga oss nokre gilde og rike dagar i bygda vår. Men så tok noko til å skje: Olsokdag - måndag 29. juli kl. 19.00! Frå heile bygda, ja, frå granne bygdene med, strømde folk til Stiklestad kyrkja. Ei mektig nasjonal mønstring. Kyrkja vart altfor lita. Stemninga er til å ta på. Korsongen, salmesongen, alt i hop løfter oss opp til dei store høgder. Eg vart sjølv sagt ført med og let det stå til for fulle segl. Og så forsnakka eg meg. I preika mi, som den dagen naturleg krinsar omkring Heilag Olav, kjem eg, «i begeistringens brus» og utan at eg merkar deg sjølv, å seia kong Haakon istadenfor kong Olav. Dermed vart preika mi litt for høgaktuell. Ho fekk ein dobbelklang som ikkje var til å misforstå: «Vår store norske kong Haakon (Olav) laut jamvel røma landet, veit vi, på grunn av indre tilhøve, forlata landet og folket. Kvifor? For å svikta sitt folk kanskje? For å overlata det til framandt velde eller Hva? Ja, det var verkeleg dei som sa så, men var det slik?? Nei og atter nei! Kor vel vi alle veit, soga seier: Han forlet land og folk ikkje for å svikta, ikkje for å flykta, men for å koma igjen - og bli Noregs evige konge!» — Jau, dette var gode greier - Retteleg ein lekkerbisken for mange. Alle som sat i kyrkja tenkte nok sitt, hadde i friskt minne den underlege dagen tidlegare på sommaren, 7. juni, da kong Haakon (liksom Olav i
---- 435 Krig ---- si tid) måtte forlata norsk jord og fara utanlands. «Sjå der, han svik sitt folk. Dette er flukt,» spotta somme. Vi fekk snart sanna, at det var ikkje slik. «Neimen, korleis trur du det vil gå deg nå?» smilte ein god verdaling mot meg, straks eg kom ut av kyrkja. «Du veit da vel det er ei risikabel historie å omtala kongen nå for tida? Det gjekk godt. Men nokre dagar etter kom ein gestapobil frå Trondheim inn på tunet. To dystre menn steig ut. Kva ville dei? Eg tenkte mitt - Olsok preika? Men nei. På kontoret byrja samtalen slik: «Vi er kjent med at presten hissar menigheten «die Gemeinde» - opp mot dei tyske forord ningar!» Merkeleg nok, eg tok det såre kaldt, retta meg opp i kontor stolen, tok meg god tid - tende snadda, reiste meg opp og steig fram for den dystre, arrete gestapisten, som breidde seg frekt i den djupe lene stolen min. «Mein Herr. Tru meg! Så dum er korkje prest eller «die gemeinde» her i Verdal, at vi kan finna på å trosse dei tyske forordningar. Vi er lojale, men sjølvsagt heller ikkje meir. De kan såleis ikkje kommandera oss til å elska dykk eller helsa venleg og ærbødig på dykk, slik situasjonen nå er». Det var ein lengre samtale. Da han omsider reiste seg og tok farvel, helsa han meg opp i handa på gamal norsk vis og ikkje med nazihelsing, som da han kom, og sa bestemt: «Eg går ut frå at presten har forstått kvifor eg er komen her. Det er alvor». Det var tydeleg å merka det. Det lukta litt både av svovel og eld og terrorisme, der han vart borte gjennom døra. Men kong Haakon og olsokpreika vart ikkje nemde med eit ord. Utetter hausten 1940 gjekk arbeidet på grasrota, det frivillige arbeid i foreningar og lag sin rolege gang. Likeins gudstenestene. Grunna dei rekvirerte forsamlingshusa kringom, vart det likevel mindre med offent lege møte og tilstelningar av ymse slag. Som ein liten kompensasjon for alt dette, tok vi Stiklestadkyrkja i bruk til litt friare samver i romhelga. - Julesamver, kalla vi det - med korsong, musikk, tale og noko liturgi, og framforalt gang rundt juletreet. Desse samvera vart reine folkefestar og skipa til kvar einaste julehelg, i fleire år også etter krigen. Utover 1941 byrja også våre eigne NS-folk å «slå på stortromma» mer fanatisk enn før for å tvinga oss til lydnad både mot deim sjølve og deira tyske vener. Ein dag i februar fekk eg tilsendt frå politiet ein plakat med bilete av Quisling: «Denne plakat er mottatt til oppslag på iøyenfallende sted på Deres kontor. De anmodes om å slå opp plakaten straks!» I september kom eit brev, datert 4. sept. 1941, frå fylkesføraren i Trøndelag: «Jeg ber Dem straks sende meg svar på spørsmålet: Vil De slutte Dem til Nasjonal Samling? Verdalsboka — 28
---- 436 Krig ---- Nokre veker deretter (8/10-1941) brev igjen, da frå nazi-ordføraren. Det gjeld eit legionærmøte: «Etter fylkesmannens pålegg blir De herved som offentlig tjenestemann tilholdt å møte —» o.s.b. Altså, eit ustanseleg press og påtrykk frå alle kantar. Men sjølvsagt i papirkorga med altihop! I februar 1941 kom «Hyrdebrevet», som eg før har omtala, merkeleg nok sendande i posten. Laurdag 15. februar, kl. 21.00 kom lensmannen til prestegarden, i full uniform og krevde etter telegrafisk ordre frå politimesteren, alle eksemplar av hyrdebrevet utlevert. Vel eg leverte han det eine eksemplar eg hadde i handa, men protesterer og påstår det er ulovlig handling. Eg skreiv straks til biskopen og varsla om det som var passert og bad han gjera sitt til at hyrdebrevet vart meg tilbakelevert og beslaglegginga oppheva. Ein anna sak var, at eg skaffa meg 100 eksemplar ekstra frå Steinkjer av brevet, som vart trykt ekstra der - og dette vart delt ut i bygda alle stader og lese opp i lyd og lag. Slike brev og dokument kunne som oftast ikkje sendas i posten, men berre med private kurerar. Nokre gonger fekk eg og den æra og tillit å fungera som kurer. Første gongen gjalt det «Hyrdebrevet». Fredag 14. februar var eg i Trondheim. Fekk da i oppdrag å syte for at dette og nokre andre skriv i samband med det, snarast ble ført fram, ikkje berre til Sør-Innherad prosti, men og Nord-Innherad og Namdal prosti. Eg pakka sakene så godt eg kunne, tok så toget til prosten i Sparbu, som lova å senda kurer vidare så fort det blei dag. Ein annan gong, i Oslo, november 1943, eg skulle heim. Da laut eg ta med meg ein rapport frå Den Midlertidige Kirkeledelse, ved presten Bonnevie-Svend sen, til domprosten i Trondheim. Heile rapporten, på tynnaste slag papir, blei krølla saman i eit lite tablettglass, som lett kunne knusas om det gjalt. Men det gjekk godt, heldigvis. Nye situasjonar dukka stadig opp. Skuggen fra diktaturet blei tettare og tettare. Jamvel inn i sjølve kyrkjehuset og gudstenesta vår kom etter kvart både politikontrollen og det som dermed fylgde. Vi fekk mange underlege, uhyggelege og komiske episodar. Sundag 24. januar 1942 (3. s.e. kr.op.) blei ein dag som visseleg ingen av dei som var tilstades nokon gong kom til å gløyma. Ein finfin vinterdag. Ungdomssekretær (seinare biskop) Bjarne Weider og eg var ilag om gudstenesta i Stiklestad. Full kyrkje. Heile førarskulen frå Bakketun var og møtt fram, pålag 35 personar, kvinner og menn, mest menn. Alle uniformerte. Dei hadde sett seg fremst i kyrkja. Dei fleiste rett nedfor preikestolen. Jau, dette teikna sanneleg til dramatikk. Og sant å seia - dramatikk vart det! Bjarne Weider held preika på dagen, over dagens tekst: Markus ev. 1,21 f. «Jesus driv ut vonde ånder». Alt gjekk pent og roleg. Han preika
---- 437 Krig ---- varsamt og godt, som vanleg. Etter preika song me «Vår Gud han er så fast ei borg». Som sokneprest i bygda, skulle eg bera fram ei skriftleg helsing frå kyrkjestyret - Den Midlertidige Kirkeledelse, med bl.a. sterk oppmoding til alle, unge og gamle, om å stå faste, serleg i kampen mot ungdoms tenesta, same kva det kostar! Ver tru mot samvetet ditt! Det gjekk fredeleg utan knirk ei heil stund. Men så sa eg til slutt: «Vi reiser oss og syng «Mektigste Kristus», «Menighetens Herre» osb. Alle vers». Da var det gjort, Staupet rann over. Sjefen for hirdskulen, med dei breie snorene, ein litt eldre mann, spratt fram or benken, rett ut i midtgangen og stelte seg beint framfor preikestolen og presten, som sto der og song ilag med kyrkjelyden, slo hælane ihop, så det smalt i kyrkje veggene - og kommandera kvast: «Kom!» Momentant marsjerte heile førarskulen ut or kyrkja, nærmast spiss rotgang, i fine uniformar, men svarte som mulattar i ansiktet, alle saman, medan orgelet bruste og den store kyrkjelyden song så mest taket løfta seg: Mektigste Kriste, menighetens Herre, den Du har tegnet med Ditt kors til ære! Skynd Deg å hjelpe oss av fiendens snare, Ditt folk bevare! Før Du seiv striden for de barn så svake, demp Du vår fiende, driv hans makt tilbake! Hva seg mot Dine lemmer vil opphøye, seiv Du nedbøye! I sakristiet etterpå sa gamle, staute Johs. Dahl: «Ja, går dette vel, Hovden - får du sleppa til fleire gonger på Stiklestad preikestol, er sanneleg nazistane veikare enn vi trur». Eg slapp til også neste søndag - og heile krigstida. Det gjekk bra. Om ettermiddagen, samme søndag var Weider og eg på ei tilstelning på Øra. Mykje folk. I den store festlyden var og folk som var i kyrkja på føremiddagen. Ein av dem, Eleseus Miiller, stakk ein liten pakke i lomma mi der eg gjekk forbi han. «Enkens skjerv», kviskra ham. Straks eg kom heim om kvelden, åpna eg pakka. «Å, du store mi tid! Cigarillos - ei eske småsigarar! Betre kunne det ikkje ha vore. Eg var storglad, eg røykte nemleg den gongen. Inni eska lå eit lite kort med ei påskrift som gjorde meg enda meir glad: «Høgvyrde hyrding! Ante ikke før idag at det også er deg gitt å utdrive onde ånder.» Hilsen EM.
---- 438 Krig ---- For ei helsing! Kan nokon undrast på at soknepresten på Stiklestad vart glad og gjekk med dette kortet på seg alle dei vonde åra, og har teke vel vare på det seinare og. Dette kortet gav meg noko å tenka på både den gongen og tidt seinare. Tenk, om det hadde vore sant, om eg verkelig i djupaste meining hadde kunna driva ut «vonde ånder» - både hos meg sjølv og andre i denne tida. Der var i sanning nok av det slaget den gongen. Det fekk vi alle tydeleg merka. Det er visst nok av deim idag og! Frå ei gudsteneste i Stiklestad kyrkje midt i svartaste tida (1942) minnest eg og ein episode. Kyrkja var full av folk. Mellom dei mange, og nokre framståande tilhengarar av den «nye» tid, bl.a. ein forfattar, ei kjend nazidame og så sjølve kommandanten på Hirdskulen. Dei ruva bra der dei sat, alle tre. Messa var så langt komen, eg var akkurat i ferd med å samla mine tankar og ord til ei passeleg avslutning på preika. Dette gjorde eg på denne måten: «Eg må hugsa nokre ord av far min. Eg vil sitere dei til slutt: Vil Gud slipa, så må jamvel djevelen dra slipestein en. Og så la eg til: «Kan henda det er noko av det vi opplever idag? Amen.» Da eg gjekk frå altaret og skulle inn i sakristiet, kyrkjelyden var på veg ut, alle saman så nær som dei tre, dei sto att. Det var tydeleg det var noko dei ville. Da kom min gode ven, Miiller, ein spenstig kar, i stor hast, farande fram i koret, han helsa, takka for dagen og smatt forbi meg ut gjennom sakristidøra, idet han såg seg flyktig tilbake på dei tre, smilte lurt og sa: «Ja, ja, sjå der. Der har vi dei som dreg slipesteinen». Og borte var han. Snakk om humor - med brodd! Det var sjølvsagt ikkje alltid berre lett å halda motet oppe desse åra, men den humoristiske sansen imellom folk hjelpte godt på. Og den blømde både rikt og frodig - Gudskjelov. Sta (sak ta 1. februar 1942 I samband med statsakta på Akershus festning 1. februar 1942, opp levde vi på Stiklestad prestegard ein nærmast komisk flaggstrid (men alvorleg nok) - det reine storspetakel, med telefonoppringingar, klage skriv i aust og vest, politimeldingar og jamvel statspolitiforhøyr og trugsmål av ymse slag, både frå ordførar, fylkesførar og fylkesmann. Dagen før, laurdag 31. januar ringde det frå Verdal Herradskontor: Det var ordre frå innanriksdepartementet om å flagga 1., 2. og 3. februar. «Denne ordren er meg uvedkommen», svara eg. Eg har berre med kyrkjedepartementet å gjera, og derifrå har en ingenting høyrt. Eg tek ikkje mot ordrar frå andre enn mine overordna. Så lenge dette ikkje er skjedd, heisar eg ikkje mitt flagg, som dessuten er mitt private. Men vil De skaffa flagg sjølv, står stonga til disposisjon!»
---- 439 Krig ---- Om kvelden, same dag, ca. kl 18-19, fekk eg imidlertid melding fra kyrkjedepartementet om det same: «Deptet anmoder om at det 1. febr. i år blir flagget på de prestegårder hvor der er flagg og flaggstang.» Søndag 1. februar blei likevel ikkje noko flagg heist på prestegarden. Dette førde til livlege telefonoppringningar, med trugsmål både frå fylkesmann og ordførar. Grunnen til at ikkje noko flagg blei heist, gav eg pålag slik: «Noko offentleg flagg har eg ikkje, og mitt private flagg, som er 15 år gamalt, er dessutan så fillet og sundrive at eg reknar det for ei skam å heisa det. Skaff flagg - flaggstonga står til rådvelde». Fylkes mannen svara: «Vi skal skaffa flagg!» Ordføraren derimot førte eit kvassare språk: «De får heisa dykkar eige flagg idag, (1. februar), same korleis det ser ut. I morgon skal flagg bli skaffa. Heisar De ikkje flagget, vil det få følger!» Dette var tydeleg tale. Vel - la gå - tenkte eg. Eg heiste dette flagget, som eg likeoverfor ordføraren karakteriserte som «Eit vanærens flagg», men som eg innerst inne igrunnen syntes var akkurat høveleg for å markera denne skjendselens dag i norsk historie, 1. februar 1942. Men for å gardera meg for skulding for sabotasje e.l. ringde eg til ordføraren og gav beskjed om at eg fråskreiv meg alt ansvar. Da ordføraren, på den store dagen, køyrde forbi prestegarden og såg dette «vanærens» flagg, som nærmast likna ei gamall sundflerra skjorte, ringde han fluksens og ba meg straks ta flagget ned - det eg ikkje gjorde før seinkvelden. Ny flaggstrid Seinare på året, i samanhang med Olsokfeiringa på Stiklestad, opp levde eg noko av same slaget, ein komedie omkring flaggheising på prestegarden. I dagane 27.-29. juli 1942 hadde NS tillyst storstemne i Verdal, med gudsteneste olsokdag i Stiklestad kyrkja ved nazibiskopen Lothe. Quisling og fleire av ministrane hans var tilstades. Sjølv hadde eg fått ei spesiell, personleg innbyding skriftleg til å møta fram ved gudstenesta. Men nei! Eg korkje ville eller kunne. Eg hadde tillyst mi årlege sommar messe i Vera sundag 2. august, og i det høve planlagt nokre feriedager der, saman med familien min, frå. 30. juli til 4. august. Messa var gjort kjend i god tid. Tillysinga av denne enkle fjellmessa førde til stor ståhei og brann i «Rosenes leir». Stats- og grensepolitiet ana «Ugler i mosen» og gikk til aksjon. Messe i Vera, like ved grensa? Ikkje tala om! Dermed sette dei forbod, for både prest og folk elles mot å fara dit den helga, med slik motivering: «Presten har visseleg sine baktanker. Han vil nok på den måten prøva lokka folket til fjells, bort frå olsokstemna på
---- 440 Krig ---- Stiklestad, NS-stemne og såleis også lura eller smugla folk over til Sverige» - osb osb. Ein dag steig ein uniformert NS-politi inn på prestekontoret, med eine arma i veret. Nokså bryskt melde han om forbodet. Det var sytt for vaktpostar etter vegen til Vera. Forbod for folk deroppe mot å ta mot gjester dagane kring olsok. Eg vart harm og gikk straks til motaksjon, protesterte og læst meg mykje såra og vonbroten, ja, beintfram for nærma over slik framferd. Etter mykje akkordering og telefonsamtalar, jamvel inn til sjølve hovudkontoret for politiet, blei verkeleg forbodet oppheva og messa halden som tillyst. Men nede på Stiklestad prestegard skjedde det diverse ting, bl.a. ein ny flaggkomedie. Nokre dagar før den store, nazistiske olsokstemna, ringde propa gandasjefen og spurde om eg heiste flagg desse dagane? Vel. Eg heldt fast på mitt tidlegare standpunkt: «Eg heisar ikkje mitt flagg, men skaff flagg, så skal det bli heist!» Flagg vart skaffa og heist måndag 27. juli, med ein liten baktanke, det skulle få hanga oppe til og med kong Haakons 70-årsdag, den 3. august. Flagget hang oppe dag og natt heilt til eg drog til Vera torsdag 30. juli, men heller ikkje da vart det fira. Tvertimot - eg gav forpaktaren streng ordre om ikkje å røra flaggstonga medan eg var borte. «Eg kjem att tysdag 4. august. Flagget skal hanga til da.» Men nei, slik gjekk det ikkje. Forpaktaren fortalde, at seint torsdag kveld, 30. juli, kom Noen av de som var med på å feire kongens fødselsdag på Sveet i Vera 3. august 1942.
---- 441 Krig ---- fylkespropagandasjefen inn på prestegardstunet, litt forundre og for arga: «Jaså, de flaggar enda her». - «Ja, presten har sagt det skulle hanga til han kom heim att.» Han fira da flagget. Men da ein viss person i Verdal fekk høyra dette, reagera han med eit hjartesukk: «Han heiste flagget, det gjorde han, men han fira det ikkje, den larven.» Ja, slik gikk tida, uhyggeleg på mange vis, men likevel mykje betre enn ein kunne ha venta. Tida var ikkje berre trassig, hard, kald og hustri i Verdal, ikkje utan lysglimt i mørkret. I skuggen av diktaturet fann me kvarandre meire enn nokon gong, både kyrkjelyd og prest. Slik ikkje berre med meg, men og med min gode kollega res.kap. Alfred Skogsholm i Vuku. Kven kan vel gløyma det hjartelege samhald, den mektige offervilje og felles innsatshug som vi da fekk røyna? Og så smilet da - og humoren i folket! Tross alle trugande uversskyer speida vi alle frametter med solrennings voner i sinnet. Vi venta og trudde tross alt på miraklet som snart måtte skje, med alvor og skjemt, ikkje minst det siste. Mismod? Å nei, stort sett ikkje! Pessimisme? Langt derifrå! Matløyse? Nei, heller ikkje det, iallfall for presten! Ein dag eg sat i stova og prata med far, som nett da vitja meg, steig ein mann inn med stor ryggsekk på seg: «Eg slakta her om dagen - så tenkte eg: Nå treng sikkert Presten vår ei steik. Og her er eg da!» Han pakka opp! «Versågod!» og dermed for han på dør igjen. Eg opplevde mange slike ryggsekker desse åra. Det var steik, mjøl, smør og pengar. Alt saman gåver og varer som nærmast var ulovleg å gi bort i desse rasjoneringstider - og i alle høve slett ikkje til ein prest som hadde sett seg på bakbeina mot det nye systemet og sjølvforskyldt var utan løn. Han skulle helst svelta ihel, meinte og vona «dei»! At så ikkje skjedde korkje med Vuku-presten eller meg, har vi i høgste grad det rauste og gavmilde Verdal å takka! Det vrimla av lysglimt i mørkret! Kor paradoksalt det enn høyrest, men noko av det som i svartaste tida gav best og flest lysglimt, var sjukebesøka mine kringom i bygda -. Stadig var eg på farten, med den gamle sykkelen min. Men eg lyt nok vedgå, det var slett ikkje alltid berre «sjelesørgeriske» motiv som dreiv presten, ofte like mykje ønske om å få høyra BBC, siste nytt frå London. Tross forbod og inndraging av radioapparata, fanst dei på dei mest forunderlege plassar og gøymsler rundt om i bygda. Eg gløymer aldri Verdal Meieri. Der gikk det for seg i lengre tid eit intimt og artig samarbeid mellom «kyrkja» og tjuvlytting. Da Øra bedehus, der vi pla halda våre søndagsgudstenester, blei rekvirert og tatt frå oss, åpna Verdal Meieri salen sin til tenestene våre. Mange gilde samver hadde vi der. Med ei eiga sers kjensle minnest eg: Mest kvar gong eg hadde preika
---- 442 Krig ---- dernede, ble døra åpna, stilt og varsamt, presis kl. 12.15. Det var min gode ven, Olaf Johansen, som ga beskjed: Nå, prest bli ferdig - det er berre 15 minuttar att til London-nytt. Eg gjorde meg ferdig, sa Amen - og tok snarleg farvel med kyrkjelyden, og straks etter sat eg der langt inne i meierikjellaren, bak ei mengd kasser, ilag med ein liten flokk - ei menighet det og-. Vinteren 1944-45 fekk vi stadig høyra om noko dei kalla «tyskernes seierrike tilbaketrekningar» og «den brente jords taktikk». Kva desse merkelege formuleringar betydde, ja, det fekk vi i sanning i høgste grad, ganske fort røyna så det sveid både på kropp og sjel, også i Verdal. Eg nemner serleg: Finnmarkstragedien hausten 1944 og russarleiren på Ørmelen. 1 Verdal var vi i desse vonde åra, som vanlig, to prestar i arbeid. Res.kap. Alfred Skogsholm i Vuku og eg på Stiklestad. Om min kjære kolega frå desse åra vil eg stutt ha sagt: Han var på alle måtar ein prektig kollega og ven. Utan svik, stødig og solid som menneske og prest. I alle år og alle situasjonar samarbeidde vi på aller beste vis. Han hadde sjølvsagt og sine opplevingar og røysler frå denne tida. At ingen ting av dette kjem med her, er eit faktum som eg berre må seia meg lei for. Men nokon endring i det totalbilete eg har gitt av tilhøva i Verdal i krigsåra, er eg viss om at opplysningar frå ham ikkje ville ha ført til. A vera prest i Verdal desse åra var ei fantastisk og eventyrleg opp leving.
---- 443 Krig ---- RASSIA MOT NORSKE OFFISERER OG POLITI Natt til 16. august 1943 ble foretatt tre litt spesielle arrestasjoner i Verdal. Det var rittmester Johan Weisæth som ble tatt i forbindelse med en landsomfattende rassia mot norske offiserer. Lensmann Jon Suul og politibetjent Ingemann Østnes ble tatt i tilsvar ende rassia mot det norske politiet. Noe av bakgrunnen for disse aksjonene var nok tyskernes frykt for innvasjon og håp om å ramme grupper som kunne bistå heimefronten og innvasjonsstyrkene i en slik situasjon. For politiets vedkommende gikk det først og fremst utover slike som hadde kommet på NS's og tyskernes svarteliste. Etter at krigshandlingene våren 1940 var innstilt, ble alle norske krigs fanger sluppet fri. Men sommeren 1943 fant tyskerne plutselig ut at de norske offiserene hadde brutt sitt æresord om ikke å delta i krigshand linger mot Tyskland. Under påskudd av dette gikk de natt til 16. august til en overraskende aksjon mot offiserene. Ca. 1500 sto på listene over de som skulle takes. En god del klarte imidlertid å komme seg unna slik at hele fangsten ble ca. 1000 offiserer Som nevnt, var rittmester Johan Weisæth, fra Verdal, en av disse. Pågripelsen skjedde etter velkjent tysk mønster, sent på natta og med stort oppbud. Flere biler kunne sees ved og omkring småbruket Sand heim, hvor Weisæth bodde, og ialt var det sju tyskere som var med på aksjonen. Selvsagt var det en lokal kjentmann med, men som holdt seg godt i bakgrunnen. For Weisæth ble det 2 års tysk krigsfangenskap og meste av den tida i Polen. Både han og familien var uforberedt på dette og det ble tider med både fysisk og psykisk på kjenning. Han kone, Jenny, ventet sitt fjerde barn, og ca. ett år etter Johan Weisæth.
---- 444 Krig ---- arrestasjonen skjedde det tragiske at deres førstefødte, en ni år gammel gutt døde. — Hendingene hvor de hadde behov for hverandres støtte, men som de måtte leve med i uvisse om de noen gang fikk se hverandre igjen. Uvissheten var det verste. Dagen før arrestasjonen, var Weisæth på multeplukking i grense traktene, i nærheten av Mærraskaret. Da ble det skutt mot ham og Weisæth var ikke i tvil om at skuddene kom fra grensevakter, tyske, norske eller kanskje svenske. Men hvorfor? Offiserene som ble tatt i Trøndelag, ble samlet sammen på Øysand i Melhus, før de ble transportert videre til Hvalsmoen ved Hønefoss. Etter ei tid der fikk de forelagt ei erklæring om lojalitet som vilkår for å slippe fri. Med få unntak, nektet praktisk talt alle, og i to transporter med fangeskipet «Donau», ble offiserene sendt til Schildberg i Polen hvor de ble til januar 1945. Da ble de evakuert til Luckenwalde fem mil sør for Berlin. Etter at russiske panservogner hadde valset ned piggtråden rundt fangeleiren, ble det gjort forberedelser til å sende offiserene østover på nytt, for via Russland settes inn i frigjøringa av Finnmark. Imidlertid kom kapitulasjonen og fred. Det bar vestover igjen og videre heim til Norge. For Weisæth ble det en gledelig gjenforening med familien. De norske offiserene som ble holdt i tysk krigsfangeskap, hadde adskillig bedre forhold enn de politiske fangene i andre leirer, sannsyn lig fordi de sto under Wehrmachts kommando, som så noenlunde rettet seg etter folkeretten. Under felttoget i Norge i 1940, tjenestegjorde Weisæth som sjef for Geværeskadron/DR3. Samtidig gjorde hans kone, Jenny, frivillig lotte tjeneste. Utrensking i politiet I alt ble 400 politimenn arrestert natta til 16. august, og i følge tysk erne var det såkalt upålitelige polititjenestemenn. Med andre ord en slags utrensking av uønskede elementer i etaten, samtidig som det skulle virke som en trusel overfor de som var igjen. Justismordet på politifull mektig Gunnar Eilifsen, Oslo, var et ledd i det samme. Han nektet å anholde to unge jenter som hadde unndratt seg nasjonal arbeidsinnsats. For dette ble han dømt til døden og dødsdommen ble fullbyrdet samme natta som arrestasjonene foregikk. I Verdal var det lensmann Jon Suul og politibetjent Ingemann Østnes som hadde kommet i tyskernes unåde. Samme skjebne led verdalingen Annar Rostad, som tjenestegjorde i Oslopolitiet og Leif Tronsmo ved Uttrøndelag politikammer. Tronsmo har sine aner fra Vera.
---- 445 Krig ---- Østnes, Rostad og Tronsmo fikk fangetid med felles skjebne og en tar seg lov til å se på alle tre som verdalinger. Ingemann Østnes hadde sluttet i politiet allerede i februar. Etter unn takstilstanden, hosten 1942, fant han det umulig å fortsette i etaten og han sa opp sin stilling. Han fikk imidlertid ikke lov til å slutte, men etter en attest fra overlege Johann essen, ved Innherreds sykehus, lykkes det ham å komme seg ut av det. Likevel ble han arrestert under samme beskyldning som de andre, at han var en upålitelig politimann. Mens han tjenestegjorde i politiet ble han flere ganger innkalt til orts kommandanten på Tinna for å motta refs, bl.a. for åha neglisjert poli-
Lensmann Jon Suul. tiets hilseplikt overfor tyske offiserer. To ganger var anonymt angiveri årsaken til at han måtte stå til rette overfor den høye herren. Ren samvittighet overfor tyskerne hadde nok hverken Suul eller Østnes, og de hadde grunn til å frykte det verste da de ble tatt. Begge hadde enga sjert seg aktivt i illegalt motstandsarbeide, men ingen av dem ble utsatt for noe inngående forhør om slikt. Politimennene som ble arrestert nordenfjels ble samlet sammen på Falstad. Der ble de behandlet som de andre fangene og hadde det rela tivt bra i forhold til det de kom til å oppleve senere. På Falstad oppdaget tyskerne Jon Suuls eminente evner i treskjæring, og han ble satt til å arbeide i fangeleirens treskjærerverksted. Trolig var det dette som berget ham fra å bli sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, som tilfelle ble for de fleste av de arresterte politimennene. Suul ble satt fri den 6. mars 1944. Den 8. desember 1943 ble de fleste arresterte politimennene i Trønde lag, under sterk bevoktning, transportert til Trondheim og brakt inn på Oslotoget, og bundet på hender og føtter ble de ført til Oslo. Etter et kort besøk på Møllergata 19, bar det til havna og ombord i fangeskipet «Donau», og videre til en av tyskernes verste dødsleirer, Stutthof i Polen, ca. 10 mil sør Danzig (nå Gdansk). Om denne leiren skriver politimester Carl M. Frøseth bl.a.: «Stutthof var en østleir vesentlig beregnet for jøder, russere og polakker. Levealderen for de fangene som fikk pakker var 3-4
---- 446 Krig ---- Krematoriet i Stut ho ff le iren er blitt museum. På veggen vises utallige merker etter kuler da den også ble nyttet som rettersted. måneder. De fleste fikk ikke pakker. Leiren var bygget for ca. 7000 fanger — det antall den hadde da politiet kom dit den 14. desember. Seinere var fangetallet oppi 40.000, så krematoriet gikk for full damp. I tiden 16. desember 1944 til 15. januar 1945 døde f.eks. 7000 faneer.» Tyskerne forsøkte å omvende de norske politimennene til den rette trua, for deretter beordre dem til tysk tjeneste. Politifolka ble utsatt for intens nervekrig med trusler om gasskammer m.v. Den 17. november 1944 fikk de kniven på strupen. Russerne hadde trengt inn i Finnmark og spørsmålet var om de nå ville kjempe mot bolsjevismen. Da svaret var et entydig nei, erklærte leirkommandanten dem for Europas fiender og tok fra nordmennene alle særfordeler de inntil da hadde hatt. Krigens gang gjorde imidlertid at tyskerne fikk annet å tenke på. Russerne kom stadig nærmere Stutthof-leiren. Den 25. januar bestemte tyskerne seg for å evakuere leiren. Det ble en grufull operasjon som kostet mellom 15-20.000 fanger livet. Fangene ble drevet ut på lande vegen i 20-25 graders kulde og snøstorm. Særlig jødene gikk det ille ut over. De hadde på forhand fått den dårligste behandlinga og hadde intet å møte de harde strabasene med. De som sakket akterut ble uten skånsel slått ihjel av SS-bødlene. Det lykkes ikke å komme gjennom russernes
---- 447 Krig ---- linjer vestover og etter sju uker kom fangene tilbake til leiren. Helt men ingsløst hadde de gjennomført en av de verste dødsmarsjer som en kjenner fra krigens dager. Av 15.000 jøder kom bare ca. 2.000 til bake. Under denne dødsmarsjen ble de norske politimennene splittet opp i små avdelinger, slik at flere av dem ikke møttes mere under fangetida. En gruppe ble holdt igjen for opp rydningsarbeider i leiren og en del av disse ble kommandert til arbeids innsats i Danzigområdet, deriblant de tre verdalingene, som i løpet av de fem ukene dette varte opplevde mye grotesk og merkelig. Den 26. april 1945 startet den vir kelige og dramatiske evakueringa av Stutthofleiren hvorunder nye tusener utsultede og utpinte fanger måtte bøte med livet. Nå fikk de oppleve en helt utrolig Østersjø seilas. Om dette forteller Ingemann Østnes: Stutthof-jul 1944. Sik fortonet 2. juledag seg i hovedleiren. Ved morgenappellen ble to fanger - to russere - hengt i galgen, som i anledning dagen var plassert like ved det tente juletre - og her hang likene til 2. juledags kveid. (lll. fra «Norsk politi bak pigg- tråd».) «Nordmenn, russere, polakker og jøder skulle ut på Østersjøen og evakueres vestover. Vi ble låstet på tre lektere, 800 til 1000 fanger på hver lekter. I sju døgn levde vi som sild i tønne, uten muligheter til å ligge nedpå. Matmangelen var nesten total og eneste mulige væsketlførsel var Østersjøvann. Noen få hvetekorn som vi hadde stjålet i Danzig, ble knust til grøtmel ved hjelp av flasker. Forholdene kan ikke beskrives og mange av fangene døde ombord. Vi visste for mye, tyskerne ville bli kvitt oss. Ved at vi ble sendt ut på sjøen lignet vi på tyske troppetransporter. På den måten kunne tyskerne få de allierte til å gjøre jobben for seg. Evakueringa av leiren startet den 26. april 1945 og innlastinga foregikk om kvelden den 27. og ferden var, kort sagt, ei lang reise langs både den polske og tyske østersjøkysten, forbi Bornholm og inn til Lubeck. De allierte hadde imidlertid tatt denne byen og vi returnerte til Neustadt, en liten garnisonsby på østsiden av Liibeck bukta. Dette var om kvelden den 2. mai. På tilbaketuren ble vi
---- 448 Krig ---- Tre av Stutthofpolitiet fotografert i Gdansk (Danzig) 8. mai 1986. F.v. Annar Rostad, Ingemann Øst nes og Bjarne Muggerud. fortøyd til to store skip som også var søkklastet med fanger. Om kvelden ble vi slept ut på Østersjøen. Vaktene forlot oss med ordene: «Leben sie wohl». — Dette var nesten som rottene og det synkende skipet. Fanger på et av de andre skipene ropte over til oss at vi måtte forsøke å komme løs fra skipet, for planen var at vi skulle senkes. Fra slepebåten klarte vi å kapre to robåter og vi besluttet å forsøke å nå land som vi skimtet noen kilometer borte. Da begynte en underlig seilas. To og to av oss stilte seg langs den smale midtgangen med ullteppe mellom seg som seil, og med robåtene som styring klarte vi å manøvrere oss bort fra området. Ut på morgenkvisten kom vi i land ved Neustadt. En fisker, som bodde ved stranda, trodde at de allierte ville komme hit i løpet av dagen, og at SS eller soldater neppe ville komme på disse kantene. Dette var en vakker vårmorgen og vi begynte faktisk å tro at vi var frie. Men så ble vi sannelig innhentet av SS-vakter og ble komman dert til å marsjere til en idrettsplass ca. 3 km unna. De som var for svake til å gå, eller ikke rakk å komme seg i land fort nok, ble skutt på stedet. Det ble et übeskrivelig blodbad. Sjøen ble rød av blod da ca. 200 mennesker ble meiet ned av tyskerne. De som overlevde marsjen til idrettsplassen ble møtt av kommandanten
---- 449 Krig ---- Under Stutthoffangenes dødsmarsj i Polen møtte dette dem ved vegen etter en snøstorm. I bakgrunnen et av de mange krusifiksene som sto langs vegene. Foran en ihjelfrosset fange som kråkene har forsynt seg av. (111. fra «Norsk politi bak piggtråd».) fra fangeleiren Stutthof. Vi fikk her den vanlige fangekosten, en halv liter kålrotsuppe, og beskjed om at vi skulle til Danmark. Tyskerne innrømmet at Tyskland var tapt, men forkynte samtidig at krigen skulle føres videre fra Danmark og Norge. Vi marsjerte derfor ned til hamna i Neustadt for å gå ombord i et skip hvor det allerede befant seg en del fanger. Jeg var blant de siste. Dette var den 3. mai. Plutse lig ble det liv, svart av fly på himmelen, de allierte gikk til angrep på byen. Vaktene stakk av først, deretter løp vi alle for å søke ly i en übåtkaserne like ved. Etter et par timers forferdelig skyting stilnet det. Vi så ut og et uforglemmelig syn møtte oss. — Allierte strids
---- 450 Krig ---- vogner på rekke og rad. På pansrene hadde de tyske SS-offiserer som galionsfigurer. Amerikanerne ropte og kastet enkeltmannspakninger til oss. Vi fløy om halsen på hverandre, nå visste vi at vi var fri. — Øyeblikket og følelsene, kan ikke beskrives. Mange av de frigitte fangene var syke, men vi som var i stand til det, fikk utlevert våpen og ble med på jakta på SS-offiserer. Om lag hundre av de norske politifølkene var aktivt med på frigjøringa av Neustadt og nå ble vi forlagt i übåtkasserna på skikkelig vis. De alliertes evne til å organisere var fantastisk. Lekteren « Wolfgang» som med nesten tusen f anger ombord ble sendt ut på Østers]øen, deriblant verdalingene Ingemann Øst nes og Annar R os tad. Mange av de norske politimennene var syke. Det var særlig flekkty fusen som herjet. Av de 400 som ble arrestert ble 271 sendt til Stutthof. 14 kom ikke tilbake. Også Østnes, som lenge var optimist, ga til slutt opp håpet om å komme hjem. Stutthof var en forferdelig dødsleir som lenge var lite kjent i vest. Det bokførte tallet over døde i leiren er 85.000. Det virkelige kanskje langt større. Den 12. mai kom Østnes og hans fangekamerater til Helsingborg i Sverige. Der fikk de tre ukers rekonvalesens, den 7. juni kom de til Oslo, forøvrig samme dag som kong Haakon kom tilbake til landet. Men Østnes stanset ikke for å være med på den jubelfesten. Han ville fortest mulig heim til Verdal og dit kom han 8. juni 1945.
---- 451 Krig ---- På grunn av at de norske politifolka under dødsmarsjen gjennom Polen ble splittet, kom de til Norge ad forskjellige omveger sommeren 1945. 25 kom over murmansk med båt til Tromsø den 1. juli. Noen kom over Belgia. Stutthof-fanger etter befheisen og som hjalp de allierte i den påfølgende opprensinga. Han med karabinen foran er Ingemann Øst nes. Verdalsboka — 29
---- 452 Krig ---- FLYKTNINGER Mange måtte rømme fra landet Mange norske menn og kvinner måtte rømme fra landet under krigen. Det var et fenomen som hørte krigstida til. For et folk vant med demo kratisk styre, var dette et høyst uvant forhold. Men det var en følge av diktaturets knebling av ytringsfrihet og politisk frihet. Da kampen for frihet og rettferd måtte foregå i det skjulte og på illegalt vis, ble det etter hvert mange som kom i den situasjon at de måtte ta vegen over grensa til Sverige for å redde livet, unngå tortur, fengsling eller konsentrasjons leir. De som ble tatt i forsøk på å forlate landet, ble strengt straffet. Til og med dødsdommer ble avsagt og fullbyrdet for slike forhold. Årsakene til at så mange flyktet fra landet var mange. Det mest vanlige var vel: — For å melde seg for de norske styrkene i Sverige eller England. — For å unngå å bli arrestert og i mange høve etter ordre. — Rømte fra/eller for å unngå arbeidstjeneste eller utskrivning til tysk arbeide. — Ren eventyrlyst - eller at de trodde forholdene var bedre i Sverige enn i Norge. — Jødene som var i en helt spesiell og utsatt situasjon. — Forlot landet fordi de var skremt og engstelig på grunn av mange vil kårlige arrestasjoner. På grunn av beliggenheten og forholdsvis rimelige grensefjell, var det en stor flyktningestrøm gjennom Verdal under hele krigen. Folk for gjennom bygda på kryss og tvers. I denne strømmen var det folk fra flere nasjoner. Det begynte allerede våren og forsommeren 1940, da flere tok seg over grensa grunnet krigshandlingene, eller fordi det etter kapitulasjonen var vanskelig å få arbeide. De fleste av disse vendte tilbake i løpet av sommeren og høsten, men fra da av var grensa stengt og overgangene bevoktet. De fleste verdalingene som rømte til Sverige under krigen, tok seg fram på egen hand. Det samme gjorde mange fra andre distrikter som var fjellvante og hadde litt kjennskap til terrenget. Men mange var avhengig av hjelp fra lokalbefolkningen både for overnatting og rett ledning, eller til og med ledsagelse. For flyktningene var det et problem at Verdal lå innenfor den såkalte
---- 453 Krig ---- grensesone Øst, som tyskerne opprettet. Samtlige som bodde eller opp holdt seg i bygda måtte ha det spesielle grenseboerbeviset. Ble flyktning er stoppet av kontroll eller grensepatrulje, uten å ha dette passet, var de straks i vanskeligheter. Det hendte at det ble utstedt grenseboerbevis på falske premisser eller fingert navn. Men det var helst til kurerer og andre som oppholdt seg i bygda i spesielle illegale oppdrag, samt til flyktning er som ble transportert etter de organiserte rutene. Grenseboernes absolutte solidaritet, hjelpsomhet og villighet til å ta risker, var ofte en forutsetning for at flyktningene kunne ta seg fram. De måtte også kunne sortere folket i en viss grad. Provokatører prøvde seg ved flere høver for å få folk til å gå i fella. Litt kløkt og snarrådighet kunne redde en vanskelig situasjon. Et godt eksempel har en fra Sveet i Vera. De hadde titt og ofte besøk av tyske grensepoliser som holdt til på Tronsmoen. En kveld det var slikt besøk, kom det inn døra en fremmed mann som tydelig ble overrasket over tyskernes nærvær. Ingvald Tronsmo ble straks klar over situasjonen og sa henvendt til mannen: «Finn deg en kopp i skapet og skjenk deg kaffe du også». Mannen så gjorde og såtte seg til bordet, sammen med Ingvald og tyskerne. Etter ei stund gikk han rolig ut og var berget. Da en av tyskerne spurte hvem mannen var, svarte Ingvald at det var en som kom utant Helgå dalen, og det var jo riktig. Han hadde hverken løyet eller gitt aktiv hjelp til en flyktning, men likevel avgjørende bistand. På samtlige garder i Vera var de implisert i flyktningetrafikken. De ga verdifull hjelp både i form av husrom, mat, transport og losing. Både tyskerne og det norske stats politiet var oppmerksom på denne trafikken. Tross rassiaer og forhør ble ingen tatt. Bl.a. var Rinnan og hans folk der flere ganger og snuste. Men ingen i fjellgrenda sviktet og de forsto betydningen av å holde munn. Det samme kan sies om det store flertallet i Helgådalen som gjorde en fantastisk innsats på dette området i kampen mot tyskerne og Ingemar Jønsson fra Esingen på svensk side hvor det ble gitt hjelp til mange flyktninger. nazismen. Også i Sul og Sandvika fikk de merke dette fenomenet, rømlingene, som såtte livet på spill for å komme seg over til Sverige.
---- 454 Krig ---- Grenseboerne på svensk side fortjener stor takk og honnør for sin holdning og innsats i disse vanskelige åra. I første rekke folka i Esingen, på Melen, i Åbo, i Skalstugan og samene som bodde i Grønås. Samtidig må nevnes de norske samene i Sul, som var hundre prosent nordmenn og pålitelige både som postbringere og ved å gi støtte til flykt ninger. Esingen og Skalstugan fikk de fleste flyktningene fra- eller som pass erte Verdal. En god del kom også fram til Melen eller Åbo. Noe samlet tall foreligger ikke, men trolig ligger det et sted mellom 1000 og 1500 for alle krigsåra. Oppgave fra Melen tollstasjon viser at 407 personer passerte stasjon en i tida juni 1943 til mai 1945. Dette gjelder de som kom inn over Esingen eller Melen. Trafikken over Skalstugan var vel ikke noe mindre. Flere nasjoner I fangeleirene på Fosen ble det holdt i forvaring et stort antall øst europeiske krigsfanger, russere og jugoslaver. De levde under forferde lige forhold og dødeligheten blant dem var stor. Mange prøvde å flykte, og for en god del lykkes det, men mange ble tatt. For de som ble tatt under fluktforsøk, var det bare ett vilkår, henrettelse. De som ga aktiv hjelp, eller huset slike flyktninger, utsatte seg for de største farer. Likevel var det mange nordmenn, som med livet som innsats, tok seg av dem. Mest kjent er kanskje motstandsgruppen i Leksvik, med Moankar ene i spissen. De hadde kontakter i Verdal og flere av rømlingene de hjalp, passerte gjennom bygda. Blant flyktningene var det også en del som var tvangsutskrevet fra andre tyskokkuperte land, til arbeid på tyske anlegg i Norge. Dessverre var det ikke alltid det gikk godt. Den 2. mai 1942 ble fire engelske flygere tatt av tyskerne i fjelltraktene i Sul. De var blitt skutt ned under flyangrep mot de tyske slagskipene i Åsen og reddet seg i fallskjerm. Deres videre skjebne er ukjent. I sep tember, samme år, ble en danske tatt ved Vaterholmen. Den 13. desember ble tre ukjente rømlinger, som var på veg mot Helgådalen, angitt til politiet. Dagen etter ble de arrestert av Gestapo. I april 1943 ble en russer tatt i Inndalen. Han ble skutt ved Eidsbotn i Levanger. Dette er bare noen få eksempler som en kjenner til ut fra notater ved lensmannskontoret. Sandvika ei f elle for flyktninger Mellomriksvegen var ikke noen attraktiv rute for flyktninger. Til det var vegen for strengt bevoktet, bl.a. med vakthold og bom over vegen
---- 455 Krig ---- ved Vaterholmen. Grensepoliti i Sul, tyskere på tollstasjonen og streng bevoktning i Sandvika. Likevel var det mange som tok seg fram etter sørfjella. For de som var ukjent, kunne Sandvika være ei farlig felle. De hadde lett for å komme ned på vegen for tidlig på grunn av terrenget. Det var også de som trodde de var kommet til Sverige, når de fikk se bebyggelsen i Sandvika. Det hendte bl.a. med en 17-årig russer som ble tatt her i september 1943. Han hadde nok hatt norske hjelpere, for nista hans besto av potetkaker. Under forhør, som straks ble holdt, hevdet han å ha stjålet potetkakene. Matbura i Norge sto alltid åpne, påsto hans. Morgenen etter prøvde han å flykte, men ble skutt ned av den tyske vakta. Han fikk et streifskudd i tinningen. Deretter ble han jult opp og sendt til Falstad, hvor han ble skutt, ifølge det en tysk sjåfør fortalte til folka i Sandvika. En russisk offiser holdt også på å skulle møte skjebnen ved Sandvika, da han forvillet seg ned på vegen for tidlig. Han ble imidlertid opp merksom på skilderhuset til den tyske vaktposten og kom seg ut i terr enget igjen og berget seg over grensa. I 1941 gikk to engelske flygere seg fast i vaktholdet ved Sandvika. Også de var skutt ned under luftkamp over Asen. Høsten 1943 var det nære på for to ungdommer fra Møre, som hadde rømt fra arbeidstjenesten. Også for disse ble skilderhuset signalet om fare og de fikk gjemt seg. Sigmund Eriksson oppdaget dem under ei gran og tok seg av dem. Han fulgte dem forbi de svenske vaktene og et godt stykke inn på svensk område. Dette fordi det andre steder var tilfeller hvor svenske grensevakter snudde flyktninger ved grensa. Noe slikt forekom imidlertid ikke ved noen av overgangene i Verdal. Flyktningrutene Etter hvert som det vokste fram grupper som motarbeidet de tyske okkupantene og NS, økte aktiviteten hos det tyske sikkerhetspolitiet (Gestapo), med arrestasjoner og opprulling av motstandsgrupper. Patrioter som følte seg utrygge eller mottok forhåndstips om arresta sjon, måtte forsøke å komme seg vekk både av hensyn til egen og andres sikkerhet. Dette ble en egen kategori flyktninger og et problem som vokste utover krigsåra, noe som motstandsbevegelsen i Verdal absolutt fikk merke, da slike flyktninger både fra Trondheim og andre steder søkte hit for å komme seg over til Sverige. Mange som kom i denne situasjonen, var avhengig av hjelp fra lokal kjente, samt så god sikring som mulig under flukta, slik at de ikke ufor varende kom i kontakt med NS-folk, angivere eller kontroller. Dette
---- 456 Krig ---- gjorde det påkrevet at hjelpa kom i så sikre former som mulig og en fikk de organiserte flyktningrutene. Innsatsen til de som engasjerte seg i dette kan vanskelig vurderes høyt nok. Det var en meget farlig virksomhet og fra andre distrikter has eksempler på at det ble idømt dødsstraff for slikt. Ofte var det familie folk som utsatte seg for disse farene, i fedrelandets tjeneste. Det var også organiserte ruter i Verdal hvor flyktningene ble kjørt med bil så langt opp over dalen som det var tilrådelig og hvor loser så tok over på forhand avtalt sted, eller at flyktningene tok seg fram på egen hand den siste fjellstrekningen, med nødvendige instrukser og kanskje en blyantskisse over leia de måtte følge. Når flyktningene kom til Verdal, var som regel ankomsten varslet på forhand. Mange kom med toget, enten som vanlige reisende eller fordekt ved hjelp av togpersonellet og betjeningen på stasjonen. Men de kunne også komme på andre mater, bl.a. med bil eller sjøvegen. Ide fleste tilfelle måtte de ligge i dekning før de kom videre. De som huset dem gjorde også en farefull innsats. Men dette var nødvendig fordi los ene og kontaktene videre oppover måtte varsles og flukta planlegges. Dette kunne ta tid. Det var ikke bare å nytte telefonen eller be andre gi beskjed. Telefonen ble nok nyttet, men bare i kamuflert språk i denne virksomheten. I perioder med kontroller og rassiaer måtte det helst ikke foregå slik trafikk. Til tider kunne det oppholde seg ganske mange flyktninger i Verdal. Dette medførte et matproblem. Mat måtte flyktningene ha både mens de lå i dekning og til niste. Heimefronten hadde imidlertid kontakt innenfor forsyningsnemnda, som ordnet med noen ekstra brødmerker til å spe på med. Men for det meste gikk det på potetkaker. Poteten var redningen i mange høve i disse rasjoneringstidene. Innsatsen til de husmødrene som sørget for mat til sultne flyktninger må ikke glemmes. De hadde mange timers ekstra gratisarbeide for flyktningene. Det hendte også at de reparerte og ga bort klær når det var nødvendig. En ung jøde var en av de første flyktningene som var i forpleining og dekning hos Liff i Vuku. Han hadde så dårlige sko at Johanna Liff ikke så noen mening i at han skulle legge i veg før skoene var reparert. Hun tok skoene med til skomakeren, men fikk seg der en påminning om hvor vanskelig det var med slik illegal virksomhet i et lite og gjennomsiktig samfunn. Skomakeren så nemlig straks at dette ikke var sko som hørte heime i Vuku. EtsmutthullforLAßK På ei togreise til Trondheim våren 1942, ble Ola Ahlgren kontaktet av en ukjent person som ville ha Ahlgren til å hjelpe til med å få folk, som
---- 457 Krig ---- tilhørte en organisasjon i Trondheim, over til Sverige når det var på skrevet å eksportere motstandsfolk over grensa. Mannen hadde med anbefaling fra lensmann Suul, samt at det var Suul som hadde anbefalt Ahlgren som rette mannen for denne oppgaven. Dette gjorde at han stolte på den fremmede. Ola Ahlgren var forretningsdrivende i Verdal og gjorde i denne forbindelse ofte turer til Trondheim. Kvams begravelsesbyrå ble anvist som kontaktsted når han var i byen og Otto Hansen, fra Vikhamar, var hans nærmeste oppdragsgiver. Dette bekrefter at det var organisasjonen LARK i Trondheim som ville ha kontakt og et smutthull over Verdal. Ahlgren hadde allerede vært involvert i illegal virksomhet og nærmeste kretsen kring ham, Alf Dahling, Thor Hegbom og Ingemann Østnes ble mer eller mindre med på engasjementet. Skomaker Petter Ward fungerte som sambandsledd med Vera. Han var gammel veresbygg og det var ikke noe oppsiktsvekkende om han tok en telefon til fjellgrenda for å forhøre seg. Hvis det var utrygt, måtte flyktningene holdes skjult på Øra til det roet seg. Vinteren 1942/43 hjalp Ola Ahlgren og gjengen hans ca. 20 personer over til Sverige. For det meste på den måten at det ble anskaffet sykler til flyktningene og orientering om rute og lei de skulle følge. Syklene skapte imidlertid et problem, for på enkelte steder hopet de seg opp i avslørende mengder, seiv om det ble foretatt noe henting. For å unngå syklene ble bilen til distriktslege Thor Hegbom lånt til flyktninge transport flere ganger. Sverre Fikse var en av Ahlgrens nære medarbeidere. Han var også en av Otto Hansens kontakter og således knyttet til LARK-organisasjonen. Fikse drev transport med egen lastebil og var som sådan meget god å ha i flere høve når det var transport om å gjøre. I denne forbindelsen nevnes jødefamilien Abrahamson fra Trondheim, som Fikse transpor terte rake vegen fra Trondheim til opp på Veresfjellet. Jødenehadde fått beskjed om å ha med minst mulig bagasje, noe de neglisjerte og hadde med så alt for mye. Fikse fulgte dem helt til Esingen, men måtte på turen delvis ha ryggsekk både foran og bak og dertil kofferter i hendene. Dette var nokså sent på høsten 1942 og det hadde kommet snø i de høyere strøka. Turen over grensa ble derfor svært slitsom, og heim fra Esingen, måtte Sverre Fikse gå til fots helt på Øra. Dette fordi at bilen ikke kunne bli stående på fjellet mens Sverre fulgte jødene. Hans bror, Kåre, var med og tok lastebilen med tilbake. Sverre Fikse var meget aktiv i illegalt motstandsarbeide i denne tida og kanskje i dristigste laget og i november samme året var han blitt så sterkt kompromittert at det ikke var noen veg utenom, han fikk beskjed
---- 458 Krig ---- om å komme seg unna til Sverige. Men han kom tilbake flere ganger som kurer under krigen, både til Trondheim og på Øra, samtidig som han var knyttet til Rikspolititropp ene i Sverige. Som kurer gikk han bl.a. den svært krevende ruta om Sylene og inn til Trondheim. Etter krigen ble Sverre Fikse tildelt Krigsmedaljen. Seiv om han hadde grunn til å være stolt av denne utmerkelsen, kunne det ikke oppveie at den psykiske helsa gikk tapt på grunn av krigs innsatsen. Han var med fra første stund, og motarbeidet tyskerne fra april 1940. Ola Ahlgrens gruppe arbeidet effektivt helt til det sprakk våren 1943. Ingemann Østnes, som var til- Sverre Fikse med diplomet som bekrefter at han er tildelt krigsmedaljen. satt på lensmannskontoret, som patruljerende politi var svært nyttig på grunn av sine kontakter i politiet og på lensmannskontoret. Utover vinteren 1943 kunne Ahlgren merke at han var under oppsikt. Særlig en episode på Trondheim jernbanestasjon var urovekkende. Mens han gikk fram og tilbake på perrongen og ventet på at toget nordover skulle bli klar til avgang, kom en mann opp på sida av ham og sa: «Ikke snu deg, det er en mann bak deg i lys kappe som har fulgt deg i hele dag». Ahlgren gikk noen skritt til før han snudde og passerte da mannen som ikke lot seg merke med noen ting. Da han gikk av toget på stasjonen i Verdal, gjorde mannen i den lyse kappa det samme. Den 6. mai 1943 fikk han en beskjed som ikke var til å misforstå: «Kom deg vekk øyeblikkelig». Han reagerte straks. Fikk tak i lastebilen til Petter O. Balhald, med Anders Segtnan som sjåfør, og fikk flyttet ut sakene sine fra hybelen på Øra og opp til heimen ved Jermstad, og så ble det hans tur til å sykle opp til Vera og videre til fots inn i Sverige. Bare noen timer senere slo Rinnan og Gestapo til for å fakke Ahlgren, men da var fuglen fløyet. Anders Segtnan som i første omgang ikke visste bakgrunnen for flyttelasset han kjørte opp til Jermstad, kunne på til baketuren, da han passerte gjennom Øra i de tidlige morgentimene, se et stort oppbud av tysk politi og NS-spisser i gatene, og begynte da å ane sammenhengen. Da Rinnan og Gestapo ikke klarte å fakke Ola Ahlgren, troppet de samme dag opp hos hans gamle mor, Petra Ahlgren, som bodde alene i
---- 459 Krig ---- si stue ved Jermstad. Med maskin pistoler og halloi såtte gestapistene i gang en omfattende husundersøkel se og endevendte alt som var, og den gamle dåmen ble utsatt for uforskammet og nærgående forhør. De prøvde å presse henne til å for telle hvor sønnen var, men som sant var, hun visste intet om hva han hadde drevet med eller hvor han hadde gjort av seg. Til slutt følte hun seg så hardt presset at hun rev opp blusen, blottet brystet og utbrøt: «Ja - ja, så får dere skyte meg». Da begynte det kanskje å gå opp for svina at hun snakket sant. De ga opp i alle fall. De som hadde samarbeidet med Ahlgren gikk ei tid etter denne affæren med en ulidelig spenning i P. O. Balhalds lastebil som ble nyt tet til illegal transport. Påsiden står fast sjåfør Anders Segtnan. seg. Men det skjedde ikke noe mere, noe som tydet på at Rinnan ikke hadde så god greie på hva de hadde drevet med. Etter at Ola Ahlgren kom til Sverige ble han kalt inn til den norske legasjonen. Han ble opplært og klarert for nye oppdrag i Norge. Han skulle settes inn i kurervirksomheten. Alt var klart for den første turen og han kom så langt som til Østersund, men så slo helsa klikk og det på en slik måte at det ikke ble aktuelt med slik tjeneste senere heller, men han kom med i Rikspolitiet. Flukta til Sverige ble også Ola Ahlgrens farvel til heimbygda. Skjebnen ville det ikke slik at han skulle busette seg i Verdal etter krigen. For fru Petra Ahlgren ble resten av krigsåra ei ensom tid. Av hennes tre sønner, hadde to blitt tvunget til å rømme landet, Ola og Per, mens den yngste, Gunnar falt på Bjørnefjell i 1940.
---- 460 Krig ---- BILTRANSPORTER OG FLYKTNINGER De fleste sjåførene i Verdal kom under krigen mer eller mindre i befatning med illegale transportoppdrag. Det kunne være transport av flyktninger, kurerer eller materiell til heimefronten. Når sjåførene fri villig tok på seg slike oppdrag, var det med stor risiko og fare for streng straff. Bilmateriellet var nedslitt, og det var ingen muligheter for fornyelse. De fleste private bilene hadde tyskerne beslaglagt. Når sjåførene i tillegg, til nedslitt bilmateriell, var henvist til å nytte olderved som drivstoff, kunne det bli både übehagelige og nervepirrende stopp under slike ulov lige transporter. På vegene var det hyppige trafikkontroller og om sjåførene var ganske godt orientert gjennom underjordiske kanaler, var det ikke alltid mulig å unngå kontroll. Det var forbudt å kjøre drosje etter klokken 2200 om kvelden. Bare en drosje i Verdal hadde dispensasjon for nattkjøring i helt spesielle til feller. For de andre var ekstraordinært kjøreløyve for syketransport det en este mulige. Såfremt flykninger hadde sine papirer i orden, gyldig eller falskt grenseboerbevis, så hadde sjåførene sitt på det tørre om de skulle bli stoppet av kontroll. Men blandt de mange som for gjennom bygda for å slippe unna Gestapo eller statspolitiet, var det en god del som ikke hadde gyldig legitimasjon for opphold i grensesonen. Sjåførene hadde plikt til å kontrollere at fremmede pasasjerer hadde legitimasjons papirene i orden. I motsatt fall skulle de straks melde fra til politiet. Det var ikke alle tyskerne som tok disse kontrolloppgavene så svært alvorlig. Da var det adskillig verre hvis det var norsk statspoliti eller hird med på kontrollene. Martha Næss, som den gang var tilsatt som assistent på lensmanns kontoret, var en nyttig brikke for at mange av disse transportene kunne foregå noenlunde trygt. Hun kunne snappe opp på forhand når det var kontroller i emning, slik at aktuelle personer ble orientert.Hun utstedte ekstraordinære kjøreløyver når det var nødvendig og i enkelte tilfeller grensesonebevis på falske premisser. Det må også nevnes at hun i flere høve sto bak forvarsler om arrestasjoner, både her i Verdal og andre steder.
---- 461 Krig ---- I forbindelse med arbeid og forsøk på å nøste opp noe om det aktive motstandsarbeidet som foregikk i Verdal under krigen, er det knapt noe navn en har støtt på oftere enn Ingemann Liff. Særlig når det gjelder transporter er det tydelig at han sto ganske sentralt. Hans kone, Johanna, var også aktivt med på dette. I løpet av krigsåra hadde hun mange flykninger i hus og forpleining.
Johanna Liff som her viser f ram diplom og radio som mannen fikk for aktiv innsats under krigen. Innsatsen var imidlertid noe de var sammen om. «Alle de potetkakene jeg bakte til flykninger ville ha blitt en stor dunge», sa hun en gang det var snakk om dette. Blandt mange flykt ninger hun måtte ta seg av, var det også kvinner og barn. Enten det gjaldt flyktninger eller andre oppdrag, var de begge konse kvente og tok ikke på seg noe som ikke kom gjennom sikre kontakter. Ingemann Liff drev transportforretning med lastebil og drosje i Vuku, samt bilverksted. Dertil hadde han ansvaret for kjøringa av melkebilen som fraktet melk fra Vuku meieri til Melkefabrikken i Levanger. Dette var en ganske stor bil som også hadde noen person plasser, og det var ikke få som hadde svenskegrensa som mål som kom med denne bilen. Da Liff hadde en rakrygget holdning til tyskerne og «Den nye tid», var det naturlig at han kom bort i illegal virksomhet og transport. Til å begynne med tilfeldig og sporadisk. Men fra våren 1943 ble det i mer organiserte former.
---- 462 Krig ---- Ingemann Liff ble da oppsøkt av Magne Nordnes. Nordnes var ut flyttet Vukubygg og således ingen fremmed mann. Han kom tidlig med i organisert motstandsarbeide i Trondheim. Først i den såkalte«lngeniør gruppen» som arbeidet jevnsides med den aktive organisasjonen LARK: Høsten 1942 ble denne organisasjonen utsatt for en omfattende opp rulling som rystet og rev opp organisasjonen inn til grunnvollene. Under en møysommelig oppbygning kom Nordnes med i ledelsen. Så og si alt måtte bygges opp på nytt, deriblant transportlinjene for materiell og for personer som måtte eksporteres i sikkerhet. Når han satset på «bilmannen» i Vuku, visste han nok hva han gjorde, og Liff sa seg villig til å gjøre en innsats for landet når det var behov. Behovene ble mange, særlig de to siste krigsåra. Flykninger opp over dalen, materiell som skulle inn til Tronheim og som hadde kommet inn til landet over tollstasjonen i Sul. Når Liff i tillegg skulle skjøtte den ordinære tran sportvirksomheten, var han til stadighet på farten. Da var det godt å ha ei kone som var med på notene, og som kunne bortforklare og finne på årsaker når mannen ikke var å treffe. I et lite lokalsamfunn som Vuku, var det ikke så enkelt å drive på med noe andre ikke burde ha greie på, og når de følte at de ble overvaket, var det nok både med übehagelige og nervøse følelser de opplevde krigsåra. Ut på høsten 1943 ble Erling Walum engasjert som sjåfør på drosje bilen. Den illegale transportvirksomheten øket ikke så lite av den grunn. Provokatører prøvde seg både overfor Johanna og Ingemann uten å oppnå noe, for de holdt seg strengt til ikke å ta noe som kom utenom de faste kontaktene. En gang kom to svenske ungdommer og ville ha skyss til Levanger. Dette ble konsekvent avslått. Ikke lenge etter ble de to arrestert etter initiativ av lokale NS-folk. Men Johanna Liff heller sterkt til den oppfatning, at dette var arrangert for å få dem til å gå på lim pinnen og gjøre noe ulovlig. Distriktslege Hegbom synes å ha vært oppdragsgiver eller mellom mann også når det gjelder virksomheten til Liff. Utover senvinteren og våren i 1945 syntes Liff at han ble viet litt for stor oppmerksomhet. Statspoliti og hird patruljerte hver natt i Vuku sentrum og de hadde litt for påfallende interesse for eiendommen til Liff. Den 6. april tok han med seg sønnen, Petter og datteren Birgitt og stakk over til Sverige. Da hadde han ikke våget å sove heime på flere netter. Under den store opprullinga av heimefronten i Verdal, natt til 1. mai, sto også Liff på lista over de som skulle arresteres. Ut på natta kom tyske politifolk og nærmest stormet huset. Da måtte Johanna ta støyten. Iført stålhjelmer og med maskinpistoler kom de busende inn på soverommet og forlangte straks å få «papirer». Johanna svarte ganske rolig at de fikk vente til hun kom seg opp, for i senga
---- 463 Krig ---- hadde hun ingen papirer. Med gevær - og pistolmunninger mot seg ble hun tatt under forhør. Innvendig ble huset nærmest endevendt. Men hun tok det hele med stor ro og fatning. Da nazistene ble klar over at Ingemann Liff hadde stukket av, skulle eiendommen og inventar konfiskeres, noe som ble satt i verk umiddel bart. Ifølge Johanna Liff ble dette ledet av fylkesføreren personlig. Krigen nærmet seg slutten og NS-folka hadde som rimelig var ikke fullt herredømme over nerver og dømmekraft. Konfiskeringsforretningen ble nærmest en farse. Blandt det de tok med seg var en papirsekk med kutterspon. Utenfor veggen lå en innpakket slipestein. «Hva er det i denne?», spurte fylkesføreren. «En ost», svarte Johanna. Den høge herren kommanderte papiret av og ble styggelig sint da han fikk se inn holdet. Han var alldeles ikke opplagt på spøk. Egil Haugan en av mange som tok risikoen med å frakte flyktninger med bil. Bia. to jugoslav er fra Verrabotn og opp til Inndalen. Ingemann Liff Verdien av innsatsen til Johanna og Ingemann Liff dokumenteres vel best av det faktum at de fra Sverige fikk en av de små kortbølge mottakerne for å kunne lytte til sendingene fra London. Som nevnt ble Erling Walum tilsatt for å kjøre drosjebilen til Ingemann Liff, og i løpet av de to siste krigsåra utførte han adskillige transporter med flyktninger. Han var imidlertid ingen nybegynner i faget, hverken når det gjalt illegale transporter elle andre mater å mot arbeide tyskerne på. Enten han fikk oppdraga fra sin arbeidsgiver eller fra annet hold, var det som regel dr. Hegbom som sto bak.
---- 464 Krig ---- Walum var dristig. Ja, i den grad at både Martha Næss og Hegbom mer enn en gang fant grunn til å advare ham. Han hadde en egen evne tii å hanskes med de tyske kontrollene, og han gjorde det som var mulig for å ha papirer som tilsynelatende var i orden. Papir, litt skøy og smil, såtte tyskerne pris på, mente han. Men den 1. mai 1945, ble det siste kon trollen for Walum også. Han sto på lista over de som skulle arresteres og ble tatt i kontroll ved Hagasvingen. Det bar rett til Falstad. Der kom han sammen med de andre verdalingene som var tatt i løpet av natta. Naturligvis var stemningen adskillig trykket og laber. Walum gikk bort til vinduet, så på jerngitteret og sa: «Sånne gardina ska æ sannele få kjærringa te å steill te», og straks ble stemningen adskillig lettere. En medvirkende årsak til arrestasjonen av Walum var uten tvil hans befatning med en negativ kontakt. Blant mange transportoppdrag Walum fikk og som han husker spesielt godt, gjalt å hente tre personer ved kornsiloen i Steinkjer og transportere dem opp i Helgådalen. Tidspunktet for henting var sent på kvelden, og kjøreløyve for syketransport var nødvendig. Dette ordnet Martha Næss. De tre som skulle transporteres var ved kornsiloen da Walum kom. Denne kvelden var det imidlertid mye tysk kontroll på vegene og således ikke det beste for et slikt oppdrag. Transporten kom ikke lengre enn til Steinkjersannan før den ble stoppet første gangen. Walum fikk lyset fra ei lommelykt rett i fjeset, opp med bildøra og spørsmål om hva slags transport? Han leverte kjøreløyve og sa: «Tre tuberkuløse som skal innlegges Verdal helseheim» - «Wass»!! Tyskerne hadde basilleskrekk og særlig når det gjalt tuberkulose. Det var nesten som den tyske offiseren brente seg på papiret Walum leverte. Han slo igjen: «Kjør!» - Men på bilsetet lå tyskerens gode og fine skinnhansker. Slikt var mangelvare og de passet godt til Walums never. Det ble flere kontroller, men med gyldig transportløyve og tre tuberk uløse gikk det glatt. Ved Fleskhus kunne transporten ta av fra hovedvegen og ble ikke stoppet senere under transporten opp over Verdalen. Den aller første, kanskje også den dristigste flyktningetransporten Walum utførte skjedde i Tronheim senhøstes i 1942. Den hadde således ingen tilknytting til Verdal, men en finner likevel å ta med historia. Han drev da kjøring på tyskanleggene på Nyhavna og transporten skjedde etter oppfordring og i forbindelse med hans norske arbeids giver, byggmester Hans Svee. 26 dansker hadde nærmest latt seg lure til Norge på anleggsarbeide for tyskerne. De hadde avtale om at de skulle få reise hjem til jul. Avtaler var noe som tyskerne ikke tok så alvorlig. Derimot fikk
---- 465 Krig ---- danskene klar beskjed om at de i alle fall måtte finne seg i å bli i Norge vinteren over. De lei vondt i de dårlige brakkene. Kiær og utstyr var ikke beregnet for norsk vinter. De så ingen annen utveg enn flukt. Etter hardt påtrykk tok Walum på seg å transportere dem så nære svenskegrensa som mulig. Det ble i dette tilfelle Tydalen. Sent en kveld hadde danskene lagt seg i skjul i furuskogen ved Leangen. Walum kom som avtalt. I en fart kom danskene seg på lasteplanet, la seg ned og fikk pressenning over som ble forsvarlig surret. En sikkerhetsmessig forut setning var at alle skulle være med. To manglet og det var farlig. Å droppe hele transporten ville ha vært ennå farligere. I Tydalen hadde det falt nysnø og bilspora med dekkmøstret ble stående så altfor tydelige. Trelast ble tatt med som returtast, men bilspora uroet Walum. Heldigvis hadde han to sterkt nedslitte reservedekk. Grytidlig neste morgen skiftet han dekk på den bakre hjul gangen. På Nyhavna ble det stor oppstandelse over at danskene hadde forsvunnet. De to som ble igjen fikk gjennomgå hardt, men de var ikke så godt informert at de hadde noe å fortelle. Tyskerne fant fort fram til Tydalen, og som Walum hadde fryktet, ble det en omfattende dekkontroll på alle kjøretøyer som hadde noe med Nyhavna å gjøre. Men de utslitte dekka til Walum hadde intet til felles med spora i Tydalen. Danskene kom seg over til Sverige.
---- 466 Krig ---- MILORG-RUTA Flyktningruta en her skal forsøke å beskrive fikk navnet Milorg-ruta fordi den ble etablert etter ønske fra milorg i Trondheim. Denne organi sasjonen hadde forøvrig ei rute til gjennom Verdal, ei såkalt hasterute over Ådalsvollen, med Bjørn Rygg som kontakt, som ble nyttet når det var nøkkelpersonell i organisasjonen som skulle over. Høsten 1943 fikk Ivar Lillesand oppfordring fra Arne Suul om å organisere ei trygg rute for flyktninger. Ruta skulle være trygg på den måten at lokalkjente loser skulle følge flyktningene etappevis. En fordel ved dette var at de som påtok seg losoppdrag ikke ble så lenge borte fra heimen og arbeidet og med det mindre risiko for å få mistanke mot seg. Dertil var det om å gjøre at leia ble lagt utenom bebyggelse og veger så godt det lot seg gjøre. Fra utgangspunktet var det imidlertid umulig å finne ei lei utenom åpne jorder og kryssing av veger. De to første etappene var derfor noe sårbare, men det gikk aldri galt. I tillegg til den ordinære ruta, ble det ståket ut ei sikringsrute lengre nord. Den var adskilling lengre, men med små sjanser for å møte andre folk undervegs. Organisasjonen som ble bygget opp av folk som var lokalkjent i hvert sitt område, fungerte også som sambandslinje, slik at en til hver tid hadde kjennskap til aktiviteten hos tyskerne og grensepolitiet oppover dalen. Ivar Lillesand fikk funksjonen som gruppesjef. For ham var det om å gjøre å finne rette folka videre oppover. Såkalt «gode jøssinger» var det flust av. Men til disse oppgåvene krevdes spesielle egenskaper, god fysikk og ikke minst viktig - evnen til å holde munn om det de drev med. Lillesand tok seiv den første etappen. Ottleif Hallem den andre. John Kluken hadde vært med som los da Sverre Vestvik måtte emigrere tidligere på året, derfor var det naturlig for Lillesand å kontakte ham. Hos Kluken var det ikke nei, og han fikk oppdraget med å skaffe loser videre oppover. Dette var en grei sak, for ruta hadde i virkeligheten bestått sin prøve da Vestvik ble hjulpet. I Helgådalen hadde Ola J. Haugan, sammen med broren, John, og Olav Sagvold, allerede vært i sving et par år med å hjelpe flyktninger. I den øvre delen av ruta, var det således en på forhand oppbygd organisasjon som tok på seg oppgaven. Da Sverre Vestvik måtte stikke av, lå han først i dekning ei tid hos Ivar Lillesand. Ingemann Liff skysset Vestvik med bil til Volden. Der
---- 467 Krig ---- Loser på milorgruta samla 40 år etter, f.v. foran Ola J. Haugan, Johannes Væren, Ivar Lillesand, Solveig Kluken Holm, som hjalp til med å skjule flyktninger. Bak: Olav Sagvold, John Haugan, Ottleif Hallem og John Kluken. møtte John Kluken opp og spurte om det var «jordmorskyssen». Dette var avtalt stikkord og Vestvik visste at det var rette mannen han hadde kommet i kontakt med. Kluken loset Vestvik til avtalt sted og hvor Ola J. Haugan tok over og fulgte ham over grensa. Det var en lang etappe. Senere ble Vestviks kone, Ella og sønnen Rolf hjulpet over etter noen lunde samme ruta. De fikk imidlertid hesteskyss et stykke, av Bernt Haugan og loser ved det høve var John Haugan og Johannes Væren. Etter avtale var det Sverre Vestviks hensikt å komme tilbake når opp styret omkring opprullinga av hans kontakter i Trondheim hadde lagt seg. Han møtte imidlertid uforutsette* hindringer ved grensa og kom ikke tilbake før etter at krigen var slutt. Seiv mente han bestemt at han ble overvaket den tida han oppholdt seg i Sverige. Når flyktninger var ventet fikk Ivar Lillesand beskjed fra Arne Suul om dette. Som regel kom de med toget til Fleskhus eller Røra. Lillesand møtte flyktningene på hovedvegen i Sjøbygda og kontakt ble etablert ved avtalt kjennetegn og stikkord. Han tok dem deretter heim til seg hvor de ble holdt i dekning til det var klarlagt at det ikke var spesielle farer som rassia eller skjerpet vakthold oppover dalen og i Vera. Inn satsen til Petrine Lillesand, mor til Ivar, må nevnes. Hun sørget for Verdalsboka — 30
---- 468 Krig ---- mangt et godt måltid mat til sultne flyktninger, samt niste på turen. Dette tross knapphet og rasjonering og uten noen godtgjøring. Arne Suul, som den gang var tilsatt på E-verkskontoret, opprettet et ganske snedig sambandssystem med maskinisten i Ulvilla kraftstasjon, Ingvald Flyum. For å få fram beskjed om flyktninger som var i an marsj, til karene oppe på Kluksbakkene, John Kluken og Magne Berg, sendte Suul en pakke sikringer til Flyum. Antall sikringer anga antall flyktninger og amperstyrken fortalte klokkeslettet når losen skulle møte opp ved Kvellokoia i Skavdalen, i nærheten av Kjesbuvatnet. Eks.: En 10-amper sikring fortalte at en flyktning ville komme til det avtalte stedet klokka 10 om kvelden. Når Flyum mottok sikringspakken, signali serte han med lyset til de oppe på høgda, fra kraftstasjonen. Det betydde at han ville dem noe. Noen ganger sendte han sønnen, Håkon, med pakken. Ingvald Flyum holdt også oppsikt med trafikken på vegen. Hvis han oppdaget noe som kunne tyde på at det var rassia eller skjerpet kontroll i vente, så blunket han med lyset på en avtalt måte for å varsle kontaktene oppover dalen om fare. pr 1 W'' ■ Pf Pet rine Lillesand Ingvald Flyum var et viktig ledd i sambands systemet for milorgruta. Når Ivar Lillesand hadde fått flyktningene heim til seg, på Melenget i Sjøbygda, var det mye som skulle ordnes før turen mot grensa kunne starte. Ottleif Hallem måtte kontaktes og tidspunkt for losskifte i Skav dalen fastsettes. Arne Suul måtte orienteres slik at han kunne sende det aktuelle antall sikringer til Ingvald Flyum og forskjellige sikringstiltak måtte sjekkes. Det kunne derfor gå både ett og to døgn før det kunne startes. I beste fall kom flyktningene fram til grensa i løpet av to døgn, men det kunne også gå både tre og fire døgn før de var i sikkerhet.
---- 469 ----
Melenget, heimefrontens hovedkvarter og hvor flyktninger ble holdt dekning. I ventetida ble flyktningene holdt skjult i et rom Lillesand hadde inn redet under uthuset. Trafikken var størst i den mørke årstida og såframt det var mulig, unngikk man disse transportene i dagslys. I de fleste tilfellene ble flyktningene utstyrt med grenseboerbevis på fingert navn. Når svenskegrensa ble passert ble dette inndratt av losen. Ved å skifte foto kunne det da nyttes på nytt. I navnet kunne således samme person komme etter ruta mer enn en gang. Særlig var «Petter Holmli» en nokså hyppig flyktning. Losene spurte aldri flyktningene om identitet, men det motsatte forekom. Svarene som da ble gitt var som regel slik at det ikke ble noe mere snakk om dette. I ettertid kjennes derfor lite til hvilke flyktninger som for etter ruta. Da Ivar Lillesand startet med flyktningene, la han leia over Minsås myrene, som den gangen var skogbevokst, videre gikk det langs Leins myrene og til Hallemsgrenda, heim til Ottleif Hallem. Hans etappe var da til Kvellokoia i Skavdalen, men som oftest ble Lillesand også med på denne etappen. Det var en viss trygghet i å være to, man visste jo ikke hva slags folk en hadde med å gjøre. I Skavdalen møtte John Kluken opp for å overta. Han sto ikke åpenlyst og ventet, men kom først fram på avtalt signal eller når han var sikker på at det var rette folka som hadde kommet. Kluken fulgte så flyktningene til Severin Sørli, på Åsen. Der ble de på nytt holdt i dek ning og fikk forpleining. Også her kunne det bli et lengre opphold. For nå måtte Kluken ta turen til John Haugan og/eller Olav Sagvold. Det kunne gå både den første natta og neste dag før det var klart for videre transport. Etter ei tid syntes Sørli at heimen hans begynte å bli utslitt som dekningssted og at det var for risikabelt å ha alle disse fremmede i hus.
---- 470 Krig ---- John Kluken hadde da inga anna råd enn å ta dem heim til Kluken. Men det var ikke så greit det heller, for han hadde to små søstre som gikk i folkeskolen og han kunne ikke lite på at de ikke sa noe übetenkt somt på skolen. Læreren ble nemlig ansett som tvilsom. Skavdalskoija - losskifte og hvilestedforflyktninger. Mor til John, Anna Kluken og hans søster Solveig, hun midt i tenår ene, gjorde en betydelig og oppofrende innsats for flyktninger som de hadde i hus. De måtte ha skikkelig med mat, for skulle de gå trøtt på den lange turen, ville det også gå utover losene. Et rom i andre etasje ble nyttet som «venterom». Når de to skolejent ene, Gunvor og Ruth, 10 og 12 år, undret på hvorfor den ene loftsdøra var låst rett som det var, så måtte de finne på ett eller annet til forklar ing. Kvinnfolka var det også som måtte ta støyten da statspolitiet høsten 1944 kom til gards på rassia etter ulovlig radio. Det var tydelig at de var blitt angitt på grunn av mistanke, og ikke uten grunn, for radio hadde de både hos Kluken, John Berg og Severin Sørli. På samme tid var tilfeldigvis John Kluken og Magne Berg en tur i Ulvilla. John ble oppmerksom på en fremmed bil som sto parkert ved forsamlingshuset, en Trondheimsregistrert bil som ga dem bange anel ser. Den gang var det ikke bilveg opp på Klukshøgda ennå. Politiet måtte gå oppover om de skulle dit. De øynet derfor muligheten for å
---- 471 Krig ---- komme dem i forkjøpet ved å nytte telefonen, seiv om det var risikabelt. Ola J. Haugan var nylig blitt arrestert og John f ryktet at Haugan kanskje hadde sprukket og at det var ringvirkninger av dette som var forestående. Oppe på høgda var det bare Paul O. Green som hadde telefon og dit ringte de. Der heftet de ikke bort tida. Hushjelpa, Paula Vollan (senere Holmli) sprang straks over til John Berg og varslet. Derfrå sprang sønnen, Kåre, det forteste han kunne til Kluken og inn på kjøkkenet, tok radioen med seg ut i fjøset og skjulte den på et sted som på forhand var ordnet til. Ikke lenge etterpå troppet seks statspoliser opp. De gikk straks i gang med å undersøke uthusene. Etter at de var ferdig med dette, kom de inn på kjøkkenet. Da måtte Solveig være med dem og vise dem samtlige rom. Til slutt kom de inn på kjøkkenet på nytt uten å ha funnet noen radio. Anna Kluken satt rolig og spann. Rokken hadde hun plassert på kjellerluka. «Har dere undersøkt over alt nå da» spurte hun. Ja, polisene mente det. «Men i kjelleren har dere ikke vært!» Hun flyttet rokken til side slik at de kom seg ned, men de fant selvsagt intet der heller. Men etter at rassiaen var over, ble radioen flyttet til kjelleren og plassert inn i muren like ved kjellerluka. Når det var norske sendinger fra London, ble høretelefonene tatt opp og lagt på en tallerken som virket som forsterker slik at flere kunne høre. Statspolisene fant ingen radio på de andre gårdene heller. Men Severin Sørli var hardt presset, de sto med handjerna ferdige for å ta ham med. Men de ga seg til slutt. Men John Kluken og Magne Berg, som fryktet at det var ennå verre ting på gang, våget ikke å gå heim før statspolisene hadde dratt sin kos. Kluken østre, hvor mange flyktninger fikk forpleining og hvile.
---- 472 Krig ---- Signalsystemet til Ingvald Flyum virket godt. Men en gang var kanskje blunkinga med lyset noe unøyaktig. John Kluken oppfattet i alle fall signalet som varsel om fare. Seiv om han ble litt urolig, stats politiets besøk satt ennå friskt i minne, gikk han tidlig til sengs og sovnet. Ut på natta våknet både han og Solveig med en forferdelig rammel utenfor huset. Var det ny rassia? Han hvisket til Solveig, som lå i rommet ved siden av, at om hun hadde lyset tent, så måtte hun ikke slukke, og ikke tenne lys i motsatt fall. Forsiktig dro han gardinet til side og så flere personer utenfor. Dette så ikke bra ut! Men det var Ottleif Hallem og Olav Lillesand som kom med en flyktning. De hadde ikke funnet noen los ved skiftet i Skavdalen og så kom de fram til gård en. For å vekke John hadde de gått langs stueveggen og dratt skistavene på tvers av bordkleinga. Innenfor veggene hørtes dette voldsomt. Morg enen etter sto tre tydelige skispor og fortalte sitt. For å skjule dette fikk John og Solveig en skikkelig trim med å renne fram og tilbake på ski slik at det så ut som at det var ungene som hadde leika seg. Det høres så enkelt og udrama tisk, det å bare ta over flyktninger og følge dem videre et stykke. Helt problemfritt var det sjelden. Dertil kunne man aldri føle seg trygg på at flyktningene var det de ga seg ut for. Det verste John Kluken og Magne Berg var ute for, var en gang de kullseilte på Kjesbuvatnet med fem flyktninger. Dette hendte ei mørk, regntung høstnatt i 1944. For å slippe å krangle seg fram langs stranda i stummende mørke, låntok de en robåt ved Kjesbuvatnet. Sju voksne personer ble i meste laget og det var såvidt båtripa var over vat net. Like utenfor utløpet støtte de på et skjær, båten kantret og de sju Magne Berg fikk seg et ufrivillig og kaldt bad. Heldigvis var det ikke dypere enn at de fikk rettet opp båten. Det fortelles at den samme flyktningegruppen fikk seg ennå et par bad før de var framme, på grunn av flomstore bekker. Losene er enige om at tilbaketurene var verst. Som regel begynte det da å lysne av dag og risikoen for å møte folk var stor. Ivar Lillesand hadde nok det største problemet i så måte, for han måtte passere gjennom blankbygda. Mer enn en gang fikk han spørsmål om hvor i all
---- 473 Krig ---- verden han hadde vært på denne tida av døgnet — «Hos veikjan» — sa Ivar og slo opp en trillende latter. John Klukens etappe med flyktningene gikk til Åsheim på Bjørstad høgda hvor John Haugan bodde. Den videre losinga sto helgådalsgruppa for. Men også her hendte det at flyktningene måtte ligge over før det var klart med videre transport, og at en av dem måtte til Vera for å undersøke forholda. Etter at Johannes Væren ble enga sjert som grenselos, ble det adskillig enklere for losene i Helgådalen. Helgådalsgruppa Ola J. Haugan og Olav Sagvold kom tidlig i gang med organisert hjelp til flyktninger. Det begynte allerede i 1941. Da var det hovedsake lig dansker som hadde kommet til Trondheim på tyskarbeide, men som ville ha hjelp til å komme seg fri fra tyskerne og over til Sverige. Olav Sagvold, som den gangen arbeidet på Verdalsøra, tok flyktning ene med opp til Haugan som sørget for at de fikk husrom, mat, utrust ning og hjelp til resten av turen. Etter at det såkalte danskerusjet var over, var trafikken ikke så stor, men det øket på igjen og ved årsskiftet 1942/43 fant Haugan å måtte slutte som anleggsarbeider i Verran, for å ofre seg ennå mere for flykt ningene. Han ble til og med lovet betaling, men hverken han eller de andre losene så noe vesentlig til slikt. For flere av dem var krigstida ei virkelig smalhanstid. Eneste inntekta Haugan hadde, fikk han ved å lage sopelimer som han solgte. Da Haugan og Sagvold ble engasjert i Milorgruta, kunne de stille til disposisjon en dreven gruppe som hadde adskillig erfaring i losing og hjelp til flyktninger, og som foruten de to, besto av Ole Sagvold, bror til Olav og John Haugan, bror til Ola J. De hadde kontakter videre opp over Helgådalen og i Vera, noe som kom til å ha betydning. En gang Haugan var på tilbaketur, etter å ha vært med en flyktning, ble han oppmerksom på at han ble sett av ei jente som var hushjelp hos en NS mann. For sikkerhets skyld kontaktet han Rudolf Langdahl, for å få ham til å bekrefte at han hadde vært hos Langdahl på steinarbeide denne dagen. På gården sin, Bergheim, øverst i Helgådalen, drev nemlig Rudolf Langdahl med produksjon av bryner, og Ola Haugan hadde delvis hjulpet ham med bergsprengning. Langdahl var villig til å hjelpe Haugan med alibi. Han var seiv adskillig engasjert i flyktningetrafikken og forsto at Haugan hadde grunn til å føle seg utrygg. Det kom virkelig forespørsel til Langdahl.
---- 474 Krig ---- Overkonduktør Per Rygh som var Morten Aamos kontakt i Trondheim. Rudolf Langdahl Brynene fra Bergheim var etterspurt og Langdahl solgte over hele landet. Han levde faktisk av sin lille industri. Før milorgruta ble etablert hadde Ola J. Haugan hatt Morten Aamo som hovedkontakt på Verdalsøra. Aamo på sin side hadde kontakter i Trondheim, bl.a. med overkonduktør Per Rygh. Rygh sendte, eller hadde med seg på sine togturer nordover, flyktninger til Verdal, som Aamo overtok og sendte opp til Ola J. Haugan. Med Per Rygh sendte også Aamo rapporter, som hadde etterretningsmessig karakter, om forhold i Verdal. For å sikre seg mot eventuelle provokatører, ble det innført stikkord system. Dette til tross unngikk de ikke at andre flyktninger kom inn på ruta undervegs og at provokatører prøvde seg. Alt i 1943 begynte Henry Rinnan å vise interesse for Helgådalen og Vera. Ola J. Haugan kunne se at Rinnan og hans nestkommanderende, Ivar Grande kjørte forbi og oppover dalen. Han kjente begge av ut seende. Rinnan fra felttoget i 1940 og fra Sverige hadde han fått bilde av begge. Haugan fikk flere besøk av Grande. Første gangen var Haugan en tur på Øra da Grande kom. Både på Øra og på turen oppover fikk han flere varsel om at det satt en kar heime hos ham og ventet. Han var således godt forberedt da han kom heim og fant Grande der, men som nå nyttet
---- 475 Krig ---- et annet navn. Ærendet til Grande var at han ville helse på en god nord mann og orientere seg. Men han oppnådde ingen ting hos Haugan. Nevnes må at Grande nyttet navnet Haugan da han infiltrerte mot standsgrupper på Vikna, noe som endte med en forferdelig opprulling. I Helgådalen kunne han ikke godt nytte dette navnet. Grande kom tilbake 14 dager senere. Da spurte han rett ut om Haugan ville ta flyktninger fra Trondheim over grensa. Haugan sa nei. Men du sa du var god nordmann! sa Grande. — Ja, det er riktig, svarte Haugan, men jeg har fire små barn og jeg driv ikke med slik trafikk. Men du kan ikke si nei, sa den andre, hvis flyktningene kommer, må du hjelpe dem. Såfremt det kommer noen, så får de dra på egen hand, forresten e itj du den karen du gi deg ut fer, sa Haugan litt hissig. Han var både sliten og arg da han nettop var kommet tilbake etter en slitsom tur med en flykt ning. Hvorfor tror du slik? spurte Grande. —Næ, æ trur itj sånn kara fer med bensinbil. Det er mange mater å reise på, svarte Grande i en advarende tone. I bilen satt Henry Rinnan og ventet. Haugan slo følge med Grande bort mot bilen der det også satt et kvinnelig medlem av banden. Grande hadde nok ikke tenkt at Haugan skulle se hvem som var i bilen, for han småsprang det siste stykket, men Haugan kom så nære bilen at han så at Rinnan ble oppmerksom på at han ble gjenkjent. Av slike som kom inn på Helgådalsruta, utenom de faste kanalene, nevnes kaptein Hjalmar Pedersen fra Trondheim. Han hadde med seg kone og tre barn, fra fire til seksten år. 1 Helgådalen kom de først i kontakt med Arnold Kjesbu. Han fulgte dem til Lorentz Rotmo, på Braset. Alene så ikke Rotmo seg noe råd for dette og sendte derfor bud på Sagvoldbrødrene, Olav og Ole. Hos Rotmo kunne de ikke bli værende og derfor bar det videre til Edin Green på Gren nedre. Der ble de godt mottatt. Kona på gården, Oline, visste nesten ikke hvor godt hun skulle stelle med dem. Særlig var hun opptatt av de tre ungene som var på flukt. Der fikk de skikkelig middagsmat, kjøttkaker. Olav Sagvold måtte imidlertid kontakte sjefen, Ola J. Haugan. Det høvde imidlertid slik, at han var opptatt med en annen flyktning denne kvelden. De ble derfor enige om at de tre skulle følge familien til ei skogskoie inne i Kulstaddalen og så fikk de vente der til dagen etter, til Haugan kom tilbake. Haugan følte seg ikke helt trygg på disse flyktningene som hadde kommet inn på ruta på denne måten. Men mistilliten var nok gjensidig, for da han dukket opp ved koia dagen etter, måtte han være raskt oppe med hendene og si fram passordet: «Over de høie fjelle», da kapteinen kommanderte «Hands up». Det ble imidlertid et bekjentskap som Ole kom til å sette pris på: Pedersen er en av de få som etter krigen har funnet vegen tilbake til Helgådalen for å takke for hjelpa. Ole og Olav gikk sammen om å lose familien over grensa. Da de
---- 476 Krig ---- skiltes fikk Olav kapteinens coltpistol og ammunisjon til denne. Peder sen mente at losene hadde bedre bruk for våpnet enn svenskene, som ville ta det fra ham i alle tilfeller. Undervegs hadde han imidlertid demonstrert skytteren for Olav på en noe uvanlig måte, med et skudd i jorda mellom bena hans. Om det var tilsiktet eller uhell er ikke Olav sikker på. Det lykkes ikke for Rinnan å få Ola J. Haugan til å gå på limpinnen som negativ kontakt. Men de hadde nok sterke mistanker om at Haugan drev med ett eller annet. Det var trolig også øyne som så for dem, dertil hadde både Rinnan og Grande sterkt kompromittert seg overfor Haugan. Det var vel dette tilsammen som gjorde at de slo til og arre sterte Haugan 2. oktober 1944. På forhand hadde det kommet varsel om at det var fare for arresta sjonen Haugan hadde da ei tid hatt følelsen av at han ble overvaket og etter samråd med de andre i gruppen bestemte han seg for å flytte til fjells og fortsette å føre flyktninger derfrå. Krageren, som han hadde gjemt oppe i skogen ble hentet. Etter å ha pusset opp geværet, bar han det tilbake, men nå hengte han det opp i et tre, i nærheten av ei gammel stue, slik at det var lettere å få tak i. Søndag 1. oktober skulle han flytte ut i skogen. Ryggsekken var pakket med bl.a. mat, klær og ammunisjon til Krageren. Men så kom ei søster på besøk og Ole fant det uheldig å legge i veg da. Senere ble det andre hindringer, bl.a. en gjeng gutter som kom og ville sparke fotball på jorda hans. Han syntes ikke han kunne legge i veg, med den svære ryggsekken, midt framfor øynene på guttene. Det ble utsatt til dagen etter, men grytidlig skulle det bære i veg. Men vedvarende striregn måndag morgen gjorde at det ble ny utsettelse. Hverken Haugan eller hans kone, Anna, trodde vel at faren var overhengende, og han gjorde seg klar for å gjøre et ærende på butikken mens han ventet på at været skulle bedre seg. Plutselig sier Anna: «Det er tyskere utenfor» - klokka var da blitt 20 minutter over åtte. Gjennom vinduet kunne Ole se Ivar Grande og en tysk soldat. Hans første tanke var flukt gjennom vinduet på motsatt side av huset, det som var nærmest skogen. Men der sto bilen de var kommet med og en mann som satt i framsetet, og samtidig kom tankene på kona - kom han seg vekk, tok de henne. Han resignerte og såtte seg på vedkassen. Grande kom busende inn, såtte pistolen mot ham, kommanderte ham til å snu seg og Haugan ble bakbundet. Det ble satt i gang ransaking over hele huset. Anna Haugan prøvde liksom å fortsette å stelle i huset, men en soldat fulgte henne over alt. Ved ytterdøra, ute i gangen, sto den ferdigpakka ryggsekken, med bl.a. geværolje og 60 patroner. Denne hadde de ennå ikke undersøkt.
---- 477 Krig ---- Kona gikk ut i gangen, tok sekken og såtte den ned i ei melkiste, uten at soldaten tilsynelatende reagerte på det, men Haugan syntes å merke at han blunka til seg. Rinnan seiv var også med på aksjonen, og da de drog av sted, såtte de Haugan mellom seg i baksetet. De hadde også en schæfer med. På turen nedover møtte de Oles bror, John, som kom kjørende med hest og slede. Ole gjorde et kast med nakken bakover mot bakruta på bilen, og John så at det var broren. De øvrige i gruppa ble således raskt kjent med hva som hadde skjedd. På Øra stoppet transporten ei stund. Rinnan og karene hans skulle ha seg en kopp kaffe på Kaffestova. Schæferen ble igjen i bilen for å passe på fangen. Mens bilen sto der, passerte Morten Aamo forbi. Også han så hvem fangen var, men ingen av dem lot seg merke med noen ting, for oppe fra kafeen ble det fulgt nøye med hvem som passerte forbi. Ole J. Haugan ble tatt under hard behandling. Ble slått bevistløs og sterkt oppfordra til å snakke, men han holdt på sitt - han visste ingen ting. Tredje kvelden ble han, halvt bevisstløs, kastet inn i ei mørk celle på Vollan. Han så intet, men hørte at noen rørte på seg. «Er det folk her?» spør han. Ja, det har nå vært det en gang, svarte en mannsstemme. Det var en lærer fra Namdalen som hadde sittet i dette mørke hullet i to måneder. For de andre i gruppa ble den nærmeste tida etter at Haugan var arrestert, noen dager i nervøs spenning om hva som videre kom til å skje. Man kunne jo vente forsøk på fullstendig opprulling. Men beskjed fra Haugan, smuglet ut fra Falstad etter at de hardeste forhørene var over: «Jeg er uskyldig» — ble forstått og beroliget. Arbeidet med å hjelpe flyktninger fortsatte med full kraft helt til i april 1945. Da fikk de beskjed om at virksomheten var innstilt og at de ville få andre oppdrag. Grenselosene Både Hauganbrødrene og Sagvoldbrødrene hørte til kategorien: «Grenseloser». Som kjennetegn hadde de ei skjorfjær i hatten. Som regel var de to når de loset flyktninger og de hadde med seg en coltpistol. Dette fordi de f ryktet at det kunne bli plantet provokatører blandt de som kom etter ruta. Trafikken øket og da det meste foregikk i årstida med mørke netter og mange ganger under vanskelige føreforhold, ble den lange grense etappen i drygeste laget med for langvarige fråvær. De kunne heller ikke følge flyktningene stort lenger enn på svenskegrensa på grunn av risikoen for å møte svenske patruljer og bli internert. Fra grensa og fram til Esingen var det en strekning på et par kilometer som de ikke hadde noen kontroll med flyktningene, og dette var et übehagelig usikker hetsmoment.
---- 478 Krig ---- En kontakt i Vera måtte være en bedre løsning, og valget falt på Johannes Væren. John Haugan dro opp til Vera for å snakke med Johannes. Han ble godt mottatt, fikk sterk, ekte svensk kaffe. Det var lenge siden kroppen til John hadde blitt tilført noe slikt, så han ble nesten beruset. Johannes Væren var imidlertid skeptisk til det Haugan ville ha ham med på. Det innebar også at han måtte følge flyktningene helt fram til Jønssons i Esingen. Han ba om åtte dagers betenkning. Johannes bestemte seg for å ta på seg oppgaven, men først måtte han kontakte Ingemar Jønsson, om han var villig til å være med på spillet. Ingemar Jønsson var betenkt. Andre grenseboere på svensk side hadde fått fengselsstraffer fordi de hadde huset norske kurerer. Også han ville ha åtte dager til å tenke seg om. Etter ei uke sa han ja, og det ble et glimrende samarbeide som varte helt til krigen sluttet. Grenselosen Johannes For Johannes Væren var det den menneskelige siden av saken som var avgjørende da han tok på seg oppgaven som grenselos. Å hjelpe menn esker som var i nød og fare så han som meningsfylt. Han sto på helt til krigen sluttet og gjorde en glimrende jobb. Han ble faktisk så verdifull for ruta, at for å beskytte ham, ble det satt ut rykte om at han var NS mann. Seiv spilte han og litt på den rollen. Holdt seg inne med tyskerne i Vera og skaffet dem bl.a. noen snarefangete ryper. Han fikk tilsendt brosjyrer og propagandamateriell, til og med forespørsel om å gå inn i partiet. Men noe slikt var ikke i samsvar med hans innstilling. Johannes Væren er en ekte fjellmann, mild til sinns og stille i sin framferd, og da det hele var over, trakk han seg beskjedent tilbake. Å tre fram som noen krigshelt var ikke hans stil og lenge var innsatsen hans under krigen lite kjent. Tyskerne i Vera trodde nok også at de hadde en fortrolig venn i Johannes, og de forsøkte å utspørre ham om han hadde sett eller lagt merke til flyktninger som for gjennom fjellgrenda. At det for flyktninger gjennom Vera? Nei, det trodde ikke Johannes. Det var ulovlig og farlig, sa han til tyskeren som prøvde å utspørre ham. Slike for i fjellet, mente Johannes. Lignende svar fikk tyskerne også av andre i Vera som de prøvde seg på samme måte overfor. I den første tida Johannes var med i Milorgruta, tok han for det meste over flyktningene fra Ola J. Haugan. Etter at Haugan ble arrestert, var det Olav Sagvold og John Haugan som var kontaktene. Samarbeidet fungerte godt og i ettertid har de moret seg over flere pussige episoder. Sambandet foregikk enten i form av en brevlapp eller på telefonen. Men aldri i klart språk. En gang tyskerne og grensepolitiet holdt rassia i Vera, nyttet de hunder i leting etter flyktninger. Da sendte
---- 479 Krig ---- Johannes et advarende brev til John Haugan, om at det herj et smittsom sykdom i grenda, «Røde hunder» og at alle i Vera var sengeliggende. Dette varslet om fare ble forstått. En annen gang telefonerte Olav Sagvold for å gi beskjed om en flyktning som kom, og sa: Jeg sen der deg en dunk karbid som du skulle ha. Den blir satt av ved veg kanten der og da — om du kan hen te den. Det er greit sa Johannes og la til: «Æ håpe de e tett kopp».
Dette bare et par eksempler på Grenselosen Johannes Wæren. hvordan det foregikk. Johannes Væren hadde ikke noe fast lei som han nyttet på grense etappen. Føreforholda og aktiviteten til grensevaktene avgjorde om han skulle føre flyktningene på sør eller nord sida av Veresvatnet. Det var ikke bare for Milorgruta han var engasjert, men tok også over flyktninger fra annet hold, bl.a. Greenkarene eller andre kontakter han kunne stole på. Men alltid som fast regel, at flyktningene måtte ha avtalt stikkord. Flere ganger avslo han derfor å gi hjelp. Det var uten tvil denne forsikringen som gjorde at han kunne holde det gående til krigen var over. Kun en gang avvek han fra dette prinsippet, og da var det sannelig en provokatør som sto bak. Men han hadde all grunn til å stole på kontakten, for det var fra Ingvald Tronsmo at han ble anmodet om å følge to damer fra Trondheim over grensa. Egentlig var det sokneprest Øystein Hovden som gikk på limpinnen for en provokatør. Om dette forteller Øystein Hovden seiv i et annet avsnitt. Johannes Væren var verdifull for motstandsarbeidet på flere mater. Det var ikke mye av det som foregikk i Vera under krigen som ikke han hadde greie på. En gang var en hel gruppe flyktninger på veg mot grensa. De gikk fram litt åpenlyst og dumt og seiv om Johannes ikke hadde noe losansvar for dem, fulgte han dem skjult og på avstand for å se hvordan det gikk, for han fryktet de kunne bli innhentet av grense politiet. Da han så at de kom seg trygt over grensa, tok han korteste vegen til Esingen og varslet om flokken som var i anmarsj. Postbud var han også. I løpet av krigsåra fraktet han mange brev både inn og ut av landet. Ei tid hadde han sammen med Ingemar Jønsson et hemmelig poststed i skogen i nærheten av grensa. Dette ble ikke nyttet så mye, for i Esingen kom og gikk Johannes som han ville. De så på ham først og fremst som en god nabo og venn.
---- 480 Krig ---- STIKLESTAD-RUTA (Betegnelsen på denne ruta er valgt av forfatteren for å holde den skilt fra andre ruter.) For de som var engasjert i flyktningetransporten, var sommeren 1943 ei heller rolig tid. Men utover høsten og vinteren 1945 ble det adskillig livligere. Dette i takt med at Gestapo og Henry Rinnan, med sin «Sonderapteilung Lola» øket aktiviteten med opprullinger av mot standsgrupper i Trøndelag. Omtrent samtidig med at den organiserte tran sporten fra Levanger, gjennom Verdal tok til, etablerte Anders By og Johan Skavhaug et annet transportsystem for flyktninger opp over dalen til så å si samme området som Levangerruta. De hadde Magne Green, bror til Sverre M., som kontakt og los. Anders By og Johan Skavhaug var aktive i motstandsarbeidet og hadde kontakter med flere illegale grupper. Men kanskje mest med Erling Jørgensen i Levanger, stasjonsmester Bakken i Verdal og John Holthe ved NSB i Trondheim som de viktigste kontaktene. Holthe sendte ved flere høve flyktninger med toget til Verdal, hvor enten By eller Skavhaug tok mot dem. I de fleste tilfellene tok de flyktningene heim til seg og holdt dem i dekning til det var klart for videre transport. Således var det folk i dekning både på meieriet, eller heime hos Skav haug, på Fagerhøy i Stiklestad. På den måten var også Skavhaugs foreldre implisert i dette, og det skal vel ikke legges skjul på at de somtid syntes at sønnens illegale virksomhet var en psykisk belastning. Særlig med de mange fremmede som måtte holdes skjult og forpleies. Både By og Skavhaug hadde sitt daglige arbeide å passe. By som forretningsfører på meieriet og Skavhaug i Sparebanken. Men etter arbeidstid gjorde de flere skiturer med flyktninger fra Stiklestad, over Leksdalen, Kjesbuvatnet og til Langdalen i Helgådalen, hvor så Green karene tok over den videre losinga. Særlig siste krigsvinteren hadde de en del slike friske skiturer. Været og skiføret kunne være så som så, forteller Skavhaug, men var det måneskinn var det som regel greit med skiføret også. Spesielt ei natt, med gnistrende skiføre og fullmåne, husker de godt. Da var det så lyst midt på natta at kartet kunne leses uten bruk av lommelykt. Noen ganger måtte de imidlertid nytte landevegen, enten på grunn av vær og føre, eller at folka som skulle fraktes ikke hadde kondisjon for ågå den
---- 481 Krig ---- lange strekningen på ski. Men da det ofte var tyske patruljer ute, var ikke ruta langs vegen å foretrekke. Blandt de som kom seg unna etter denne ruta nevnes familien Bjørnerud, fra Trondheim. Den gangen var det hele sju flyktninger i dekning på meieriet. Men blandt disse også en som var pådyttet ruta fra annet hold og som i følge opplysninger By satt inne med, hadde en litt tvilsom nasjonal holdning. Situasjonen var således både utrivelig og usikker. Biltransporten til Volden sørget Ingemann Liff for, men for sikkerhets skyld, fulgte By seiv med transporten oppover. Han henvendte seg til Alfred Varslott, spurte ikke om han var villig, men nær mest påla ham å sørge for videre transport, samtidig som han orienterte Varslott om den usikre personen. Til lederen for flyktningene overlot By pistolen sin og ga beskjed om hva han hadde å gjøre om den fremmede fant på noe krøll undervegs. Noe problem iså måte oppsto ikke. Også losene ble orientert om dette og på svensk side fikk derfor mannen noe ekstra oppmerksomhet. Arve Andreas Bjørnerud Ung flyktning som måtte bæres en del av turen i grensetraktene. Alfred Varslott Bjelleklang, hest og slede hørte den gangen til det vanlige trafikkbilde på vegene og ingen la noe spesielt i en slik transport. Ved dette høve tok kjørerne bjellene av seletøyet da de trodde at transporten derved kunne gå mere übemerket. Virkningen var det motsatte, en hesteskyss, i mørket, uten bjeller var så oppsiktsvekkende, at folk som bodde langs
---- 482 Krig ---- vegen forsto at det måtte være noe spesielt. Men heldigvis, helgådal ingene hadde forstand på å holde munn i denne tida. I midnattstida kom flyktningene fram til Tormod Skoknes som så fulgte dem til Storlunet hvor Johannes Væren møtte opp og tok dem med over grensa. Den yngste i flokken, femårige Arve Bjørnerud hadde hverken styrke eller skiferdigheter for den lange turen. Både Tormod Skoknes og Johannes Væren måtte bære ham lange strekninger, slik at transporten ble en hard strabas for dem. Green-gruppa Til å begynne med opererte Magne og Sverre M.Green hver for seg ved mottak og losing av flyktninger. Men snart ble virksomheten mere samordnet og da trafikken økte, ble det nødvendig å engasjere en tredje bror, Kåre Green, til å ta losoppdrag. Ved flere høve måtte flyktninger holdes i dekning på heimgarden, Sagvold, eller på gardens seter. Som eksempel nevnes to brødre Wiik fra Trondheim som ble holdt igjen ei hel uke før man fant det forsvarlig med videre transport. Disse bragte forøvrig med seg betydelige verdier på sin flukt. Under oppholdet på Sagvold ble dette skjult i en kornsekk. På denne måten ble hele familien implisert i denne farlige virksom heten. Senior, Martin Green, tok også del i transport av flyktninger. I Oline og Martin Green.
---- 483 Krig ---- tillegg til de som er nevnt hadde Green-gruppa kontakter og hjelpere lengre oppe i dalen. Nevnes: Rudolf Langdahl, Tormod Skoknes, Johannes Væren, Ingvald Tronsmo, Petter Pettersen, Wilhelm Bengtsson og Kristian Holmen. Under krigen bodde Sverre M. Green hos sin gode venn og med arbeider, Olaf Varslott i Volden. På den måten hadde de nær kontakt med hverandre til stadighet. Volden var endepunktet for rutebilen og til tider kunne det være folksomt der bl.a. av tyskere. F.eks. i påskehelga 1945, da det foruten mange tyskere også oppholdt seg en del hird på gården som hadde til oppgave å oppspore flyktninger. Samtidig lå Sverre Fikse og Torgeir Suul på låven, med dragne pistoler, og fulgte med i det som foregikk. De to var ute i kureroppdrag fra Sverige. Men for Green og Varslott var Volden strategisk gunstig for deres virksom het. Kontakten med rutebilsjåførene var god slik at de holdt seg under rettet om tyskernes aktivitet ute i bygda. Dertil var Sverre postkjører mellom Volden og Skjækerfossen, noe som ga mulighet for verdifulle informasjoner fra den andre leia. Tyskernes nærvær i Volden kunne nok skape problemer for flykt ningene i enkelte høve. Direkte prekært ble det en kveld i mars 1944. En gruppe flyktninger var på veg til Volden samtidig med at en tropp tysk ere ankom gården. Tyskerne skulle til Vera for å av løse grensevaktavdelingen på Trons moen. Været var dårlig og de ville overnatte i Volden. Både Olaf og Sverre så gjerne at tyskerne ble der natta over, for da ville de få noen timers forsprang med flyktningene. Men fru Ragnhild Varslott, som ikke kjente årsaken til mennenes vel vilje overfor tyskerne, ville ikke ha dette «pakket» i hus. Sverre klarte å møte flyktningene og fikk forhindret at de kom til gards ved rett og slett jage dem til skogs, og så helst at de vendte om, for under de rådende forhold var det for mistenkelig om de la ut fra gården med hest og slede. Hesteskyss var det eneste mulige. Ragnhild Varslott ville ikke huse «pakket». Det ble til at gamle Martin Green skysset dem til Skjækerfossen. Sønnen, Magne, var med for å lose dem videre. Skiføret var imidlertid så skrøpe lig som det kunne bli, med våt nysnø og helklabb. Magne forsøkte å få avløsning lengre oppe, men hadde ikke hellet med seg. Av sikkerhets Verdalsboka — 31
---- 484 Krig ---- grunner hadde han ulyst til å bli borte så mange timer som det ville ta på det elendige føret, og det forteller vel litt, at de brukte tolv timer fra Skjækerfossen til Vera. Det ble et slit både for flyktningene og losen. På Veresfjellet mistet den ene motet og ville ikke mere. Magne måtte ty til alvor for å få ham til å fortsette og først i halvsju-tida om morgenen nådde de Vera. Da var de så slitne, at på tross av at grenda holdt på å vakne, matte de ta sjansen på å gå etter isen over Veresvatnet. Johannes Væren tok over losinga videre. På grunn av føret tok også han en stor risiko ved å ta flyktningene etter vegen og om Sør-Vera. Tross vanskene, gikk det godt også denne gangen. I mars 1944 kom Jakob Vingsand og Hermann Segtnan, fra Lein strand, uanmeldt inn på ruta til Greenkarene. De to var i den situasjonen at de måtte komme seg vekk fortest mulig. Anmodning om transport var gått til kontakten i Verdal. Men returmelding om å vente, fordi losene var opptatt, nådde ikke fram. De ankom derfor Verdal stasjon uten at noen møtte dem. På grunn av blendinga var det mørkt i gatene på Øra, og ukjente som de var, var situasjonen meget vanskelig for dem. De gikk på måfå. Fra en bakgård hørte de at en bilmotor tok til å dure. De gikk etter lyden og var heldige. Det var rutebilsjåfør Andreas Krokstad som holdt på å varme opp fylkesbussen for å kjøre til Volden og han tok de to med på turen og såtte dem i forbindelse med Sverre M. Green. Flyktningene presenterte seg selvfølgelig ikke, men Sverre kjente igjen Vingstad fra et bilde som hadde stått i Norsk Skyt tertidende. Vingsand var nemlig en av landets beste skyttere og var med på det norske VM-laget til Lucern i Sveits høsten 1939. Kåre Green tok på seg å følge dem videre. På samme tid var Magne Green ute på losing av tre andre flyktninger og hadde tatt inn på Hardbakvolden med dem, en seter Greenkarene ofte nyttet som overnattings- og hvilested i slike oppdrag. Magne holdt vakt mens flyktningene skulle få et par timers søvn. I grålysninga om morgenen syntes han plutselig han hørte stemmer utenfra. Undervegs hadde de blitt forsinket på grunn av en grensepatrulje som var på veg til Mokk i Ogndalen og Magne var kanskje ekstra årvaken av den grunn. «Nå må de opp!» ropte han til de som sov. De syntes også at de hørte stemmer og en av dem fikk litt panikk og utbrøt: «Nå blir vi tatt av tyskerne». Magne var ikke innstilt på å gi tapt uten videre. Halvvegs rundt seterhuset hadde det lagt seg ei snøfonn. Med pistolene klare, posterte de med denne som vern, overbevist om at det var tyskerne som hadde kommet på sporet etter dem. Det var imidlertid Kåre Green, med sine to flyktninger, som også hadde til hensikt å hvile ei stund på seteren og som nå fikk pistolene mot seg. Heldigvis var det blitt så pass lyst, at mistak og ulykke ble unngått.
---- 485 Krig ---- Da de brøt opp for å dra videre, var det blitt et gnistrende skiføre og da både flyktningene og losene var veltrente, gikk det strykende og lett fram til svenskegrensa. Brødrene Green, Magne, Sverre M. og Kåre studerer her et papir som gjelder deres virksomhet under krigen. Losinga av flyktninger gjennom Helgådalsfjella kunne være et umenneskelig slit og gå på helsa løs. Som f.eks. en tur Kåre Green hadde med to som var holdt 14 dager i dekning på Røra. Det var på strengeste vinteren med store mengder løs snø i fjellet samtidig som det såtte inn med snøstorm. Ja, uvær i den grad at vante fjellfolk ikke trodde det var mulig for folk å klare seg i fjellet. De to flyktningene var i dårlig form og Kåre måtte gå foran og brøyte hele vegen. De overnattet på Sagvoldseteren og tidlig morgenen etter tok de leia over Skjækerdalen øst for Hardbakfjellet, tvers over Lakadalen og kom fram til Sveet i Vera først i skumringen om kvelden. Ingvald Tronsmo kunne ikke forstå hvordan de hadde klart å ta seg fram i det forferdelige været. Han budsendte Johannes Væren for å ta over den siste strekning en. Tidligere hadde to andre blitt kontaktet om å avløse, noe de imidler tid ikke våget i styggværet. Men Johannes Væren sa ikke nei, men seiv han kviet seg for været. På Kåres anmodning om å avløse svarte
---- 486 Krig ---- han: «Du har sannelig tatt din tørn og da får vel jeg ta min». Kåre hadde gått foran og brøytet, i uvær og store mengder løs snø i nesten fire mil og fikk nok en knekk av denne turen. Han ble sengeliggende i flere dager. Også de to flyktningene var utmattet da Johannes kom til Esingen med dem. Siste krigsvinteren ble også hirden satt inn i jakta på flyktninger. Blandt de som jaktet på norske patrioter på flyktningrutene gjennom Helgådalen, var en kjent skytter og skiløper fra Egge. Losene, som var lommekjent i terrenget, hadde imidlertid små problemer med å unngå hirdpatruljene. De mest bare lo av dem. Utsikt fra Brattåsåsene. Mange flyktninger hvilte i heimene øverst i Helgådalen før de tok fatt på fjellet.
---- 487 Krig ---- LEVANGER-RUTA Sivilorganisasjonen i Trondheim, (SIVORG) etablerte ganske tidlig ei flyktningrute over Levanger. Der ble flyktningene tatt hand om av en motstandsgruppe hvor bl.a. Kristian Halvorsen og Kjell Ertsaas sto sentralt når det gjaldt eksport av flyktninger. Fra årsskiftet 1943/44 gikk transporten i stor grad gjennom Verdal, med bil fra Levanger gjennom Verdalsøra, forbi Stiklestad, Vuku og til Volden, hvor Sverre M. Green og Olaf Varslott var faste kontakter og ansvarlig for flykt ningenes sikkerhet, videre transport og losing fram til svenskegrensa. En nøkkelperson i denne tran sporten fra Levanger, var verdaling en Guttorm Kulsli. Han var daglig leder for drosjesentralen der, og fikk oppdragene med å skaffe skyss til flyktningene og var ansvarlig for at kontaktene i Helgådalen ble varslet. Mest vanlig var at drosjesjåfør Henry Sivertsen gjorde turene til Volden, men det hendte også at ambulansen ved Innherred sykehus ble nyttet, eller at Kulsli seiv tok på seg både transporten og losinga helt fram til svenskegrensa. I disse til fellene hadde han god støtte av folket i Sør-Vera. Det meste av flyktningetransporten foregikk vin terhalvåret, og ski var da en nød vendighet for å komme videre. Ut over senvinteren og våren, med lyse Petter Varslott kvelder, kviet sjåf ørene seg for å i age t engangsski til flyktninger. kjøre opp over dalen med ski på bil- taket, for det var nesten som å fortelle for all verden hvilket ærende de var ute i. Det oppsto derfor et problem med å skaffe ski. Det var få i Helgådalen som hadde mer enn ett par ski, og den gangen var skia en livsnødvendighet for oppsitterne. Petter Varslott løste problemet ved at han laget ski av furuplanker, engangs-ski som var beregnet for å kastes
---- 488 Krig ---- eller aller helst brennes når målet var nådd. Til skiene måtte det jo også være bindinger. Dette problemet løste Guttorm Kulsli. Ved sine kon takter med forretningsstanden i Levanger, sørget han for at en hel sekk med skibindinger ble sendt til Volden, og det en type som kunne tilpass es etter fottøyet. På drosjesentralen kunne Kulsli få kjøreoppdrag av motsatt karakter i forhold til den illegale virksomheten, nemlig at Henry Rinnan bestilte drosjeskyss oppover Verdalen. Da ble kontaktene i Helgådalen varslet omgående. De første som ble transportert og loset etter denne ruta var tre fra Hitra, herredskasserer Fridtjof Hjertås, pastor Storås og en student som en ikke kjenner navnet til. Det var etter en Rinnanaksjon at de måtte komme seg vekk. Dette var først på januar 1944 og det Sverre M.Green best husker fra dette, var at det var svinaktig kaldt. Senere kom det mange og særlig siste krigsvinteren var det betydelig trafikk etter denne ruta. Ruta ble ikke opprullet og var i funksjon helt til april 1945. Da begynte opprullinga av motstandsgruppene i Verdal og Kulsli fant det da litt for hett, og stakk seiv over til Sverige. Der sluttet han seg til de norske polititroppene og kom tilbake til Norge som politisoldat våren 1945.
---- 489 Krig ---- FLYKTNINGERUTE FRA RØRA Ei av de tidlige, organiserte, flyktningerutene over Verdal var den som gikk fra Røra, over Volhaugen, Leksdalsvatnet, Marka, Kjesbu, Høysjøen og videre opp Helgådalen. Hvilken organisasjon som sto bak denne ruta kjenner en ikke til, men den ble organisert og ledet av bl.a. Gustav Eklo på Verdalsøra, Aksel Næss og Per Kjølmoen på Røra samt at Olai Langdal var en meget viktig brikke. Gustav Eklo har fortalt at han aldri var i kontakt med flyktningene, Hans oppgave var å holde nødvendige proviantlager, ta i mot og viderebringe beskjeder, samt enkelte oppdrag som tildels kunne synes å være uten betydning. Det var imidlertid nærmest en uskreven lov å utføre det en ble pålagt, uten å spørre, sier han. Tyngden av flyktningene som ble fraktet etter denne ruta kom fra Trondheim. I lengere tid hadde den en fast los som fulgte flyktningene hele vegen fram til grensa. Dette var en stor og anstrengende jobb som ble utført av en ung student fra Trondheim, som oppholdt seg på en gard på Røra. Gustav Eklo aktiv i motstandsarbeidet med kontakter i Trondheim og på Røra. Olai Langdahl som møtte opp ved Høysjøen og ga flyktninger viktig informasjon.
---- 490 Krig ---- Ved Høysjøen møtte Olai Langdal opp med ferske etterretninger om situasjonen i Helgådalen, tyskernes disposisjoner, patruljering m.v. og om hvilken rute som tryggest kunne følges videre. Som eksempel på tåkelagt oppdrag nevner Eklo en nattlig tur til Levanger som han aldri har forstått hensikten med. Det var på senhøst en, et av krigsåra, at han fikk beskjed av Aksel Næss om at han om kvelden skulle sette lastebilen inn i knottfabrikken. Sørge for at fabrik ken kjørte sundt slik at det ble stopp, og at folka som arbeidet på skift, av den grunn ble sendt heim. Han skulle lesse på et antall knottsekker og noen bordbiter, og kjøre til kaia i Levanger og parkere bilen, presis kl. 10 om kvelden, ved å rygge inntil en bestemt port. Gå bort fra bilen og kaiområdet, og ikke hente den før klokken to om natta. Da han kom tilbake, var lastebilen ikke rørt, men knottsekkene og bordbitene var borte. Nøkkelpersonene i gruppen er borte, og seiv har Eklo i ettertid gjort lite for å finne ut noe. Da det var over, ville han helst få alt fra denne vonde tida på avstand. Men da han spurte oppdragsgiveren bak det nattlige oppdraget til Levanger, disponent Jakobsen ved A/S Konserv, i Trondheim, fikk han til svar: «Glem dette!» Om det var noe som til slutt gikk galt, vet ikke Gustav Eklo, men natta til 1. mai 1945, under Rinnans storaksjon mot heimefronten i Verdal, ble han arrestert. Seiv tror han det var angiveri på mistanke. Høsten 1944 hadde han imidlertid fått varsel om at han var i faresonen, men vurderte det seiv til at det ikke kunne være noen fare. Arrestasjonen foregikk i kjent, brutal stil. Grøtte og Mære tvang ham ned i en stol, hvortil han ble bundet fast og de prøvde med fysisk makt å få ham til å fortelle. Bl.a. ville de vite hvor sønnen, Knut, oppholdt seg. Han var på Vulusjøen, men i befippelsen sa Eklo Tomtvatnet. Det som plaget Eklo etter arrestasjonen, var om sønnen også var arrestert. Det skjedde imidlertid ikke, men de som var att heime forsto farens situasjon, og da det tilfeldigvis skulle kjøres knott til Falstad, tok Knut på seg å gjøre dette. Under påskudd av at han måtte treffe Gustav Eklo i forbindelse med knottfabrikken, møttes så far og sønn inne på leirområdet, og begge fikk verdifull orientering om situasjonen. Mor og datterfire døgn i Verdalsfjella — Flukta til Irene og Anne Ruth Klein Like inn under jul i 1942, mens folk flest var opptatt med forbered elser til høytid, strevde fire menn, ei kvinne og ei fire år gammel jente seg på ski over verdalsfjella. Sakte gikk det, mot østavind og snødrev. Målet var Sverige, det forgjettede landet med trygghet for de som tyskerne og nazistene jaktet på.
---- 491 Krig ---- Kvinnen er nærmest hjelpeløs på ski. I motbakker trekker to av karene henne etter snor. I utforbakkene holder en henne foran seg, slik man lærer smårollinger å stå på ski. Det er jødinnen Irene Klein og hennes datter Anne Ruth som er på flukt. I siste liten hadde de kommet seg ut av Trondheim og unngått arrestasjon og tilintetgjøring. Da Quislingregjeringa bestemte at all eiendom tilhørende jøder skulle beslaglegges, ble de kastet ut av huset sitt. Så snart de fikk seg et kryp inn, kom nazimyndighetene og kastet dem ut, fra leilighet etter leilighet. Heldigvis kom de i kontakt med Moangruppen i Leksvik, som tok hand om dem. I ca. en måned lå de i dekning på Moansetra, og inntil da hadde fru Klein ikke hatt ski på bena overhodet. Litt øvelse tilegnet hun seg der, men i forhold til den turen de hadde foran seg, var det skrøpelig. Etter flere vurderinger, ble det valgt å legge ruta etter sørfjella i Verdal og fram til grenserøysa ved Storsjøen, en skitur på ca. fem mil. Med i Moangruppen var og ex verdalingen Rikard Myhre, bror til Julius Myhre i Vinne. I Levanger hadde han søster og svoger, Ida og John Nordahl. Med sine kontakter på denne sida av fjorden, først og fremst med brorsønnen Ingolf Myhre, ble Rikard en nøkkelperson både i planlegginga, forarbeidet og selve flukta. Flukta er livaktig skildret i Asbjørn Øksendahls bok: «Opera sjon Oleander». En synes ikke be retningen yter full rettferdighet overfor Rikard Myhre eller de ver- Jean Myhre dalingene som var implisert i det dristige foretaket, Ingolf og Jean Myhre, Bjarne Valstad og daværende distriktslege i Verdal, Thor Hegbom. I første omgang ble det satset på den eldste av Myhrebrødrene, Sigurd, som kjentmann og los. Så kjent som han var i verdalsfjella, ville han ha vært rette mannen. For Sigurd kom imidlertid oppdraget svært übeleilig. Det var nettopp kommet tvillinger i familien, og på grunn av komplikasjoner var hans kone, Svanhild, sendt på sykehuset, og heime hadde han fire mindreårige å ta seg av. Seiv om en nabo tilbød seg å ta seg av barna, syntes ikke Sigurd han kunne reise, for kona var alvorlig syk. Ingolf syntes ikke han var kvalifisert for oppgaven, da han ikke hadde brødrenes gode evner til å orientere seg i fjellet.
---- 492 Krig ---- Det ble til at den yngste av brødrene, Jean, nettopp fylt 17 år, påtok seg oppdraget, noe en må si var tøft gjort av en unggutt. Jean hadde vært gjeter både på Stubskinsvollen og Melbyvollen, og var godt kjent i det vestlige fjellområdet, men mindre lengre øst. Julius Myhre tegnet et kart som Jean skulle ha å holde seg til, og han fikk også det råd, at når de passerte Tvervola, måtte han være oppmerk som på om han kunne høre hundene hos samene ved Brenntjønnene. Hvis han hadde dem på venstre side, var de på rett lei. Om kvelden, den 18. desember, var de to flyktningene og ledsagerne fra Leksvik, Jon Moan, Ludvik Kruksve og Rikard Myhre, samlet i lei ligheten til Ida og John Nordahl. Til Levanger hadde de kommet via omveger med rutebåten «Værdalen». Fra kaia til Nordahls villa, spaserte de gjennom Levangsgatene med ski og oppakning på nakken, og fortalte med all tydelighet at følget skulle på skitur. Hos Nordahl, hvor også Ingolf Myhre var oppmøtt, ble den forestå ende turen gjennomgått i detalj, gang på gang, denne kvelden. Den første mila var de avhengig av transport. Under forberedelsene lykkes det ikke å få lovnad på noen bil i Levanger. Men på en eller annen måte kom Ingolf i kontakt med distriktslegen i Verdal, Thor Hegbom. Han var ikke uvant med å ordne opp i slikt. Tidligere hadde han nyttet Bjarne Valstad til å kjøre folk mot grensa. Det var ikke nei hos Valstad denne gangen heller. I sekstida om morgenen, den 19. desember, var det start fra Nordahl. Bjarne Valstad var presis, og heftet ikke unødig. Ingen spørsmål eller snakk utenom det absolutt nødvendige. Han skulle transportere dem opp til Buran. På vegen dit måtte flere tyske forlegninger passeres, også AT-leiren ved Okkenhaug. Det var taust i bilen, nervene var på høykant hos samtlige. På Åsmoen møtte Jean opp. Han hadde da allerede en bra skitur bak seg. Der viste det seg at det var en ryggsekk for mye med, for lille Anne Ruth skulle bæres i en som var beregnet for dette. Da de andre hadde rikelig med mat og annet utstyr i sekkene, tok Jean bare ut det høyst nødvendige av sin sekk og sendte den tilbake med Ingolf, som hadde vært med i bilen oppover, men som skulle returnere sammen med Valstad. Idet bilen startet, husket han kartet, som far hans hadde laget, det lå igjen i sekken. Men for sent, bilen forsvant. På Asmoen tok de av etter den gamle Sjetthullvegen og første etappe gikk forbi denne nedlagte setervollen og opp til Lyngsvolden, hvor de skulle overnatte. Det viste seg, at siden Jean var der sist, var kjelskjulet revet, slik at de måtte ty til fjøset. Fra Lyngsvollen gikk turen til Stubskinsvollen. I dette terrenget var Jean lommekjent og loset dem trygt sørom den vanskelige Bård-Erikdalen. Der skulle de oppholde seg
---- 493 Krig ---- til det ble skumt, for de våget ikke gå på lysdagen. Mens de var der skulle Jean og Rikard ut for å rekognosere. Da ble de oppmerksom på en gruppe jegere som var på veg mot fjellet. Dette var kritisk, for ingen andre enn NS-folk fikk lov til å ha jaktgevær, og det som verre var, de hadde kurs mot setervollen. Hva skulle de gjøre? Tok de bena fatt, fortalte de med all tydelighet at de var ute i ulovlig ærende. Seiv om de ankomne tok opp forfølgelse, var det store muligheter for at seterhusa ville bli undersøkt. Da kunne det verste skje. Jean og Rikard gikk jegerne i møte og ga seg i prat med dem og fortalte at de bare var ute på en skitur. Om de trodde på dette er uvisst, men tilsynelatende fattet de ingen mistanke om at det var andre inne i seterhuset. Jaktfølget gikk forbi. På Stubskinsvollen var seterdøra låst da de kom dit og de måtte bryte seg inn. Som erstatning for dette, la de igjen litt penger og en lapp med takk for losjiet. Neste etappe var til Melby vollen. Dit var det forholdsvis lett lei, måneskinn og bra føre, men vinden sved adskillig i fjeset. Irene Klein var nære på å miste motet flere ganger. For henne var anstrengelsene voldsomme, så utrenet som hun var med ski på bena. Nesten hele tida måtte en av dem støtte henne, og så snart skia gled frem av seg seiv, såtte hun baken nedpå. Fort gikk det således ikke. Anne Ruth skiftet de om å bære, men helst ville hun være på ryggen til Jon Moan, for ham kjente hun best. Også mens de oppholdt seg på Melbyvollen, var Jean og Rikard ute på rekognosering. Opplevelsen ved Stubskinsvollen manet til varsomhet. De fant det derfor best å undersøke om eventuelle spor etter folk. Ennå hadde de det barskeste fjellterrenget foran seg, og neste etappe, til grenserøysa på Storsjøen, skulle tas i ett strekk. Ca. VA mil uten muligheter for å finne ly i noe hus. Nå hadde og vinden frisknet til med generende snødrev. I unnabakkene holdt Rikard Irene foran seg og kjørte i spora etter de andre. Det gjorde ikke noe om hun mistet balansen enkelte ganger, hun hang trygt i de kraftige armene til Rikard Myhre. Han hadde og mattet ta sekken til Irene Klein, slik at Rikard bar ryggsekk både foran og bak under den lange turen. I Tvervola kunne de høre hundene til samene ved Brenntjønnene, slik som far til Jean hadde sagt, og som bekreftet at de holdt rett kurs. Men der fikk de seg og en liten påminning om at de ikke var alene i fjellet, ferske ulvespor som ingen av dem hadde sett tidligere og som de tok seg tid til å studere. En langt alvorligere påminning fikk de imidlertid i området ved Sulsjøene, da de krysset skispora til den tyske grensepa truljen som patruljerte mellom Sandvika og Fersdalen. Ennå kunne de
---- 494 Krig ---- langt fra føle seg trygge. Spenningen og nervepresset øket dess lengre øst de kom. Etter at Kråkfjellet var passert fikk de i tillegg til snødrevet tett frost tåke fra Storsjøen. Mellom de stygge fjellrevnene i Mærraskarfjellet ble det stopp. Vegen østover var sperret av stup, og Jon Moan rutsjet utfor en høy snøskavl, med Anne Ruth på ryggen, og det gikk langt nedgjennom bratte ura før det stanset. Han kom seg imidlertid opp til de andre. Nå var sikten så liten at de knapt kunne skimte den som gikk foran. De gikk tilbake til et søkk i terrenget med litt le mot været der de kunne rådslå. På nytt ble Jean sendt ut på rekognosering, denne gangen sammen med Ludvik Kruksve. I den tette tåka var det alvorlig fare for at de kunne komme bort fra de andre. Det gikk imidlertid ikke lang stund før tåka lettet, slik at de kunne se under den, og foran kunne de se den store, kvite flata på Storsjøen og lengere unna de ruvende Kjølhaugene. Nå var den videre kursen grei. Irene Klein var nå så utmattet at hun ikke ville mere, men ga seg over og ville dø der oppe i snøen. På sin første skitur hadde hun vært på bena i mange timer. En ufattelig prestasjon. Det ble laget nærmest skikjelke av skiene hennes, ryggsekken plassertes slik at hun kunne sitte, og slik drog Rikard henne videre. Grenserøysa på holmen i Storsjøen ble pass ert, men de våget ikke å stoppe før de var i østre enden på Storsjøen. Da kunne ikke tyskerne være noen fare lenger. Her skilte de lag. Jean og Rikard tok straks på heimvegen. Seiv om de også var adskillig slitne etter mange timer, gikk det raskt vestover fjella og utpå kvelden, lille juleaften, kom de til Jeans heim i Vinne. For Jon Moan og Ludvik Kruksve, som ennå hadde et godt stykke igjen til Skalstugan var ikke problemene over. Ludvik var nå alene om å dra Irene og etter ei stund røk skikjelken. Jon Moan måtte da forlate dem ute i snøen og med Anne Ruth i ryggsekken, kom han fram til den svenske vaktbrakka, hvorfra en patrulje ble sendt ut på leting etter de to, som de ganske snart fant. Flukta var gjennomført. To mennesker var reddet fra den visse død, slik som det utviklet seg for jødene i Trondheim. Jean og Rikard Myhre var ikke ferdige med tyskerne med dette. Jean ble senere arrestert som gissel. Rikard fortsatte sitt illegale arbeide. Under den store opprullinga av motstandsgrupper på Fosenhalvøya, våren 1944 - «Operasjon Oleander» - da mange ble arrestert, folk til og med slått i hjel, kom Rikard seg unna i siste liten. Med Gestapo nesten i helene på seg gjennomførte han ei dramatisk flukt til Sverige, etter samme ruta som da de fulgte Irene Klein. Dette var i verste vårløsninga. Han måtte forsere bekker og elver med isvann til opp under armene.
---- 495 Krig ---- Snøen var i oppløsning og han hadde et umenneskelig slit før han var i sikkerhet på andre sida av grensa. Den store sterke karen fikk en knekk for livet av denne turen, og han ble ikke så gammel. Rikard Myhre døde i 1973, 69 år, og er begravet ved Vinne kirke - i sin barndoms bygd. Blandt de som deltok i begravelsen, var Irene Klein. Hun hadde ikke glemt. Tre jugoslav er Sett under ett, så synes 1943 å ha vært det store flyktningeåret, særlig når det gjelder rømte krigsfanger fra leirene på Fosen, som forsøkte å nå friheten og berge livet ved å ta seg fram gjennom Verdal. Inntrykket er nesten, at de smøg seg fram på kryss og tvers gjennom bygda, og heldige var de som traff på verdalinger som våget å ta risikoen med å hjelpe. I 1936 gjorde leksværingen Lars Øverland verdaling av seg, da han kjøpte småbruket Graven i Vinne, og flyttet dit sammen med sin kone Amalie. Ei uke før jul i 1943, var han en tur til Mosvik. Der traff han de tidligere sambygdingene, Jon og Kristoffer Moan, som var kommet over fra Leksvik med tre jugoslaviske rømlinger. Der ventet de på en lei lighet for å få båtskyss over fjorden. Lars Øverland som skulle ha motorskyss på heimturen til Verdal, var ikke mer skvetten, enn at han tok med seg jugoslavene, samtidig som han mente å kunne skaffe los for dem inn til svenskegrensa. Dette lykkes nok ikke, men han har tydelig satt dem på rett kurs østover, og så fikk de prøve å ta seg fram på egen hand. Det synes som de tre har prøvd å ta seg fram langs mellomriksvegen, som i sannhet var ei livsfarlig rute for dem. De var imidlertid heldige og kom i kontakt med folk som våget å ta en risiko. På småbruket Åsheim ved Lysthaugen satt 40 år gamle Oline Åsheim og hennes mor på kjøkkenet. Det var sparsomt med tent lys og i tuss mørket lot de tankene fly, kanskje om den forestående jula, den tredje krigsjula. Ute var det rimfrost på jorda og inne var alt bare fred og ro. Brått ble freden brutt. Tre fremmedkarer ramlet inn på kjøkkenet. De var mørkhudet og snakket et språk som ingen av dem forsto. Men som skikken var, ble de fremmede bedt inn på stua og lyset ble slått på, samtidig som de to kvinnene gjorde seg klar til å lage traktering, en kopp kaffeerstatning. Men før de rakk så langt stakk karene ut og til skogs. Det fantes ikke blendingsgardiner på stua og da lyset ble slått på, var alt inne synlig fra hovedvegen like utenfor. Ikke lenge etter kom de fram til småbruket Bjørnstad, hvor mannen sjøl, Kåre Heggås, hus holdersken Marie Tokstad og den seks år gamle sønnen, Sigvald, tok mot de fremmede. De forsto straks hva slags folk dette var og tok dem
---- 496 Krig ---- inn. Språket var imidlertid problematisk og det ble sendt bud til Petter Guddingsmo som kunne litt tysk. På Bjørnstad fikk flyktningene den hjelp som kunne gis. Marie Tokstad vasket strømpene deres og bakte potetkaker til dem. Petter Guddingsmo stakk heim etter et brød og et par poser havregryn til niste. Han tegnet og en kartskisse over den mest hensiktsmessige leia for dem, og forvisset seg om at de forsto skissen. En av de tre hadde svært skrø pelige sko og Kåre Heggås syntes så synd på ham, at han ga bort sitt eneste par gummistøvler. Dette må sees under det faktum at det var streng rasjonering og stor kanpphet både på mat og fottøy. Et par gummistøvler var ikke lett å erstatte. De tre flyktningene var heldige med været og føret. Det var hard frosset, men tross av at det snart var midtvinters, fantes det nesten ikke snø i fjellet. Noen dager senere lavet det ned med snø. Senere under krigen snakket de helst ikke om dette og hendinga ble vel mer eller mindre glemt. Men Guddingsmo undret seg ofte på hvordan det hadde gått med de tre. Først 40 år senere ble Ole Alstad, i Arbeider-Avisa, kjent med historia. Han sendte den til Jugoslavia, nærmere bestemt til vennen Sveja Jovanovic, som har forsket mye om hvordan det gikk med jugo slaver som klarte å flykte fra fangenskapet i Norge. Da svaret kom, viste det seg at de tre, Velicko Bogdanovic, Djuro Raucs og Stojan Belovuk, kom seg velberget over til Sverige. Bogdanovic slo seg ned i Sverige, mens de to andre reiste tilbake til Jugoslavia etter krigen. I brevet var det en takk til de på Bjørnstad og Petter Guddingsmo for den verdifulle hjelpa og omtanken som de ga de tre jugoslavene. Med Linge ka re r over høgfjellet Våren 1943 kom det forespørsel fra Richard Myhre, i Leksvik, til slektningene i Verdal om losing av to Lingekarer over Verdalsfjella fram til riksgrensa i øst. Sigurd og Ingolf Myhre var ikke redd for en lengre fjelltur seiv om det var gjennom de mest ugjestmilde fjellområda etter sør fjella, hvor regn og snøbyger kommer fort og ofte har karakter av uvær. De tok på seg oppdraget. Noen måneder før hadde deres yngste bror, Jean, loset Irene Klein og hennes 4-årige datter, Anne Ruth, i trygghet etter en lang og anstrengende tur nettopp gjennom dette fjell partiet. Også denne gangen ble det en strabasiøs og delvis dramatisk tur. De to Lingekarene var Arnfinn Grande og Kåre Nøstvold. De var droppet i fallskjerm over Leksvikfjella med spesialoppdrag. Men da slippet med utstyret kom på avveie, slik at de ikke fant det, ble det for
---- 497 Krig ---- risikofylt for dem å oppholde seg i området. Utstyret kunne bli funnet av uvedkommende og ettersøking satt i gang (Jfr. A. Øksendals «Operasjon Oleander»). De kom med båt til Levanger og videre opp til Burgrenda med drosje bilen til Wilhelm Larsen. På Burmoene møtte de losene. Så bar det opp Ramsåsen, forbi Sjetthullet og Lyngsvolden til Melbyvolden, hvor de skulle overnatte i hytta på seteren, det såkalte annekset. Oppholdet der fikk en brå slutt. De hadde ikke kommet seg skikkelig til rette i hytta, før hundebjeff utenfor såtte en alvorlig støkk i dem. Gjennom vinduet kunne de se noen karer med hunder og geværer på veg mot seteren. Deres første tanke var jegere, men hva det enn var, de måtte vekk og hadde ikke et sekund å miste. Utstyr og proviant for turen, hadde de rukket å plassere på hyttelemmen. Dette måtte bare få ligge, for nå gjaldt det å komme seg usett unna i en viss fart. Senere er det bragt på det rene at hirden hadde øvelse i fjellet på dette tidspunkt, så det var nære på at de hadde sittet i saksa. Nå lå det en lang tur i høgfjellet framfor, uten niste og nødvendige ytterklær, og ingen skog til vern og ly. Det var bare å fortsette videre, mellom Lille-Havren og Hermans snasa, forbi Kråkfjellet og mellom Kjølahaugene fram til grenserøys 164. I motsetning til turen med jødene, torde de ikke denne gangen gå fram til grenserøys 165 ved Stor-sjøen. Storsjøhytta var nemlig blitt til holdssted for grensepatruljene og representerte for stor risiko. Fram til grensa gikk det uten problemer. Der ble det omfavnelse i glede over fullført oppdrag. Sigurd og Ingolf tok fatt på tilbaketuren med det samme, men før de skiltes med Nøstvold og Grande, fikk de overlatt pistolene deres. Den lange fjellturen tok til å kjennes på kroppen, særlig saknet de provianten. De følte utmattelsen sige på, dertil var nervene på høgkant. I nærheten av Hermansnasa fikk de en støkk. De bråstoppet begge, framfor dem sto en person i uniform, - de dro pistolene, seiv om de ikke visste hvordan de skulle brukes. — Mens de sto anspent, ble figuren til ei kvinne i samedrakt og kanskje ikke så farlig likevel. — Det var ei forkrøpla fjellbjørk. Nå var de psykisk helt på felgen. Sent på kvelden, i mørket kom de tilbake til Melbyvolden, og håpet at det som var blitt igjen på hyttelemmen nå kunne komme til nytte, særlig mat hadde de behov for. Ingolf la handa forsiktig på dørklinka for å åpne, men slapp brennfort, for innefra kom lyden av hundebjeff og knurring. De listet seg inn i seterfjøset, for å få litt hvile, samt fortære noen sukkerbiter de hadde spart som reserve. Med litt vann til, hjalp det utrolig, og de fortsatte til Sjetthullet hvor de på nytt tok seg inn i et seterfjøs for en hvil, før de tok fatt på siste etappen ned mot bygda.
---- 498 Krig ---- Her falt de for fristelsen og ville prøve pistolene. Det holdt på å skulle ende med forferdelse, da de ikke var klar over hvordan de fungerte. Lenger nede møtte de en ny hindring og måtte ta en omveg. I kanten av ei myr sto en stor hest og en mann holdt på å lesse ved. De drog kjensel på ham, en de for bare livet ikke torde møte. I løpet av natta kom de seg heim og kunne møte på arbeidsplassen dagen etter, måndag morgen, som intet var hendt. I påskehelga 1944 kom det faremelding fra Leksvik. Deler av det mislykkede slippet var funnet av bygdefolk. Engelske sigaretter og sjokolade kom utover bygda og flere ble arrestert. Myhrekarene gjorde sekkene klare for flukt. Deres far, Julius Myhre, var på det tidspunkt alvorlig sjuk og de ville vente for å se hvordan det gikk med ham. Intet skjedde. Fluktplanene og risikoen for å bli tatt kom på avstand. Ut på sommeren skjedde noe som foruroliget. Marie Myhre, mor til Ingolf og Sigurd, fikk besøk av en fremmed mann som presenterte seg som Johan Moan, og fortalte at han var aktiv heimefrontmann som hadde hjulpet mange til å flykte. Nå var det nødvendig med ei ny rute til Sverige. Han skulle skaffe klienter. Det var penger å tjene og spørsmålet var om ikke sønnene hennes visste om ei god lei. Marie var imidlertid ikke så lett å lure og sa rett ut at hun ikke trodde han var det han ga seg ut for. Mannen synte da fram en pistol som skulle være bekreftelse på at han var patriot. Pistolen var ikke noe bevis, mente Marie. Han dro da fram ei lita grammofonplate, som ifølge teksten utenpå skulle være opptak av kong Haakons tale fra London, men hun syntes heller ikke det var noe bevis, og sa at sønnene hennes slett ikke drev med slikt. De hadde annet å ta seg til. Mannen ble irritert over hennes manglende vilje til samarbeid, og sa rett ut at hvis hun ikke sa sannheten, skulle han få henne arrestert. Dermed hadde han ganske ettertrykkelig avslørt seg seiv som provokatør. Dagene gikk og intet skjedde. Men så! — Arrestasjon — og flukt Den 15. september 1944 ble Sigurd Myhre arrestert. Han ble tatt på arbeidsplassen om ettermiddagen. Tre mann, en fra Rinnanbanden og to statspoliser, mener han. Men nå lar vi Sigurd Myhre fortelte: Først bar det heim for husundersøkelse. De tre var på ingen måte brutale. Jeg fikk lov til å barbere meg, samt ta på andre klær. Lederen ville undersøke på loftet etter eventuelle papirer og ulovlig utstyr, radio og våpen, som jeg forsto de mistenkte meg for å ha. Stua vår var lita og på loftet var det ikke fast elektrisk installasjon. Jeg tilbød å bli med opp
---- 499 Krig ---- for å finne stikkontakten. Dette ble avslått. Mens mannen romsterte der oppe, ble jeg plutselig übevoktet et øyeblikk. Den ene var opptatt med å stellemed knottgeneratoren og den andre gikk ut på trappa for å snakke med ham. Jeg hivde fra meg barberhøvelen - bare den ene sida hadde jeg rukket å barbere. - «Nå stikker jeg», hvisket jeg til min kone Svanhild. Stua lå like inntil skogkanten med soverommet nærmest skogen. Jeg hoppet ut vinduet, over trådgjerdet ved skogkanten, som skrek noe for ferdelig, slik at det måtte høres lang lei, syntes jeg. Kom meg inn i skog en og løp det jeg klarte. Ventet å høre noen bak meg, men nei. Min første tanke var båten jeg hadde ved sjøen. Men ga opp det. Hadde ikke tid til å være redd, men fryktet hva jeg hadde i vente om jeg ble tatt på nytt. Jeg var sikker på at de hadde fått greie på at Ingolf og jeg hadde hjulpet sabotører over til Sverige og trodde at han også var tatt. Et øyeblikk var jeg i villrede om hvor jeg skulle gjøre av meg. Like ved Sigurd Myhre Utmerkelsen han viser fram er for feltidrett i Sverige. skogkanten til flyplassen på Fætten, fant jeg ei tett gran med grener helt ned til bakken. Under denne krøp jeg og gjorde meg så liten som mulig. Dette var ikke noe dårlig, men et übekvemt skjulested. Etter ei stund hørte jeg alarmen gikk i militærleiren på Rinnleiret. Jeg var sikker på det gjaldt meg og ikke lenge etter var Fættaskogen full av tyske soldater, som jeg trodde var SS eller politisoldater. I alle fall løp de skogen på kryss og tvers, skjøt med håndvåpnene og lagde et spetakkel uten like. Kanskje hadde det gått et par timer da det stilnet. Tyskerne tok til å samle seg ved flyplassen, like ved der jeg lå. De gestikulerte og pratet. To offiserer kom bort til skogkanten for å slå lens, og valgte seg ut akkurat den grana som jeg lå under. Det var vemmelig, men angsten var verre. Noe merkelig skjedde. Jeg tror den ene offiseren, han som trolig var sjef for avdelingen, så meg. Han så meg rett i øynene, vi hadde faktisk øyekontakt ei stund. Brått snudde han seg mot soldatene, blåste i ei fløyte, kommanderte oppstilling og de marsjerte vekk. Jeg oppholdt meg under grana ei god stund etter at det var blitt mørkt. Nå var jeg opptatt av at jeg måtte komme meg til Sverige. Halv barbert, i bare skjorta og uten hodeplagg, var jeg absolutt ikke rustet for en lang fjelltur. Samtidig syntes jeg at jeg skulle ha tatt skikkelig Verdalsboka — 32
---- 500 Krig ---- avskjed med Svanhild, det var så mye vi skulle ha snakket om før jeg dro. Sent på kvelden listet jeg meg heimover, for om mulig å komme i kontakt med min kone. Men nytteløst, huset vårt var bevoktet. Nå hadde jeg imidlertid et sterkt behov for å komme i kontakt med noen jeg kunne lite på. Forsøkte først hos naboen, Arne Storstad, men der hadde de gått til sengs. Jeg fortsatte til Karl Thomassen, og han lykkes det å få ut. Han ble satt inn i situasjonen og vi ble enige om at jeg skulle vente ute. Ved uthusveggen var det et mørkere felt og der søkte jeg ly. Der sto og noe kornstaur som ga beskyttelse. Mens jeg sto der kom ei svak lysstripe fra spisskammervinduet og lyste svakt over bærbuskene i hagen. Døra fra kjøkkenet var blitt åpnet og det lille spisskammervinduet var ikke blendet. Da sokk det i meg, i det svake lyset fikk jeg se det blinket i et politiskilt, en som kryper på fire og nærmet seg huset til Thomassen. Jeg dro kjensel på ham, det var en av polisene på Øra, en NS-mann. Trodde jeg var oppdaget - tok den nærmeste stauren - ham eller meg, tenkte jeg. Men besinnet meg heldig vis på grunn av tanker som for gjennom hodet, om hva som kunne skje med dem heime om jeg slo ham ihjel, og med Thomassen og grenda i sin helhet. Såtte forsiktig fra meg stauren og listet meg baklengs over vegen like ved og inn i skogkanten. Der ble jeg stående. Nå var også Karl Thomassen i fare om han kom ut og snakket til meg, med mat og klær i hendene og en slik kar i nærheten. Torde nesten ikke tenke tanken ut. Og Karl kom, men han plystret bare, jeg våget ikke svare. Noen av ungene hans kom også ut. De registrerte at det var noen i hagen og gjorde Karl oppmerksom på det. Han trodde det var uvedkommende som gjestet bærbuskene og ble tydelig arg. Gikk bort til uthuset og tok faktisk samme kornstaur som jeg nettopp hadde hatt i hendene, og slo bort gjennom bærbuskene: «E det bertjyva hen, så ha dokk vekk!» Jeg kunne ikke annet enn le for meg seiv, men gi meg til kjenne kunne jeg ikke, og fortsatte til Kjæran. Der hadde de lagt seg. Fulgte derfor det gamle elvefaret videre østover til min onkel, Anton Dalum. Her ble det råd med mat, men klær kunne jeg ikke ta mot, for bortsett fra finklærne, hadde ikke Anton andre enn slikt som var merket med NSB, hvor han var ansatt. Ble jeg tatt med slikt på meg, var det lett å føre det tilbake til Anton. Risikoen ved å hjelpe ettersøkte var vel kjent. Anton kunne fortelle at det var satt igang omfattende ettersøking av meg og at flukta var kjent i heile grenda. Jeg følte meg virkelig klemt, men tross det var det oppløftende å høre at Ingolf hadde kommet seg unna. Jeg fortsatte østover, men hadde fått avtalt med Anton at han skulle forsøke å skaffe meg noe mat og klær for fjelltur.
---- 501 Krig ---- Nå hadde jeg virkelig behov for å komme i hus å få skikkelig hvile. Forsøkte på en gard jeg visste at folka var jøssinger, men de torde ikke ha noe med meg å gjøre. Asmund Bakkan og jeg var arbeidskamerater. Jeg gikk dit. Det var en viss sjanse for at jeg kunne bli ettersøkt der også. Men der fikk jeg komme inn, fikk mat og hvilt meg litt. Noe søvn ble det ikke. Vi rådslo hva jeg videre skulle gjøre. Asmund og Margits hjelpsomhet det første døgnet kom til å bety mye. Dette var natt til lørdag, og jeg ble hos Bakkan til ut på morgenk visten. Da såtte jeg kursen for Ros vold. En god venn, Knut Thomassen, var dreng der og ham håpet jeg å komme i kon takt med. Med Asmund Bakkan hadde jeg avtalt at vi skulle møtes igjen søndag kveld, men til da måtte jeg prøve å holde meg skjult. På Rosvold tok jeg meg inn på låven og grov meg ned i høyet, nytt behagelig høy, og sovnet for ei stund. Ut på dagen tok de til med korn kjøring, men jeg ville ikke gi meg til kjenne. Gardsfolka kunne jeg stole på, men fant det unødig å involvere flere. Ut på dagen sluttet de med kornberginga og låveporten ble forsvarlig stengt på utsida til helga. Jeg var innestengt, men håpet på en eller annen måte å komme i kontakt med Knut Thomassen. Det lyktes ikke. I høyet var det godt og jeg sov flere ganger. Det måtte være ved et slikt høve at Knut hadde vært inne på låven og sett etter meg. Han hadde hørt om flukta og regnet med at jeg ville forsøke å treffe ham. På låven lå jeg til søndag kveld. Da måtte jeg ut, jeg skulle treffe Asmund. Låveporten fikk jeg sprengt opp ved å kaste meg mot den, og jeg raste opp den bratte bakken sør for gården, uten å bli oppdaget. Hos Asmund Bakkan våget jeg ikke å gå inn, men holdt meg skjult i skogkanten like ved. Etter ei stund kom Anton Dalum ut på trappa og plystret svakt. Nå ble jeg virkelig glad, for jeg var overbevist om at det ble hjelp å få som kunne sette meg i stand for fjelltur. Mat var det fra flere, mer enn jeg hadde bruk for. Et helt smørkilo fra Høglo. Bare de som opplevde krigstida, vet å verdsette dette. Smør var det beste byttemiddel i den knapphet som rådde. Fra Reidar Buran fikk jeg ei solid jakke og ei russerlue. Begge noen nummer for stort, men det spilte ingen rolle. Noe langt opphold ble det ikke. Jeg fikk beskjed om å møte opp ved gammelgården på Rein, ved midnattstida. Der var også Ingolf oppmøtt, sammen med far og Anton Dalum. Nå ble vi to på turen. Likevel ble det en tung avskjed. Bare den som har prøvd det, vet hvordan det føles å måtte forlate heim, familie og de som staren nær. Det som nå gjensto var det enkleste. Begge var vi vant med fjellet. På høgfjellet fikk vi imidlertid ei regnskur som nesten tok pusten fra oss. Slikt regn er det sjelden å oppleve. Vi måtte ta oss ned i Steinsdalen,
---- 502 Krig ---- hvor vi gjorde opp bål for å varme oss og tørke klær. Den gode jakka fra Buran fikk under dette stygg medfart da det ene ermet halvveis brant opp. Hos den svenske vakta fikk vi hjertelig mottakelse. De hadde ventet på oss i to døgn, sa løytnanten som tok seg av oss. Det var tydelig at undergrunnsbevegelsen i Verdal hadde effektivt samband. Tydelig var det også at jeg var en underlig framtoning i det antrekket jeg hadde, ei halvt oppbrent jakke, lue som sokk langt nedover og så skjegget da, som var langt på den ene sida. Etter noen dager ble Sigurd kalt inn til Legasjonen i Stockholm, for å bekrefte at en sambygding, en ungdom som hadde meldt seg på til tjeneste i England, i virkeligheten var nazist. Men det kunne han ikke, fordet var tre i Verdal med samme navn. Arsaken til legasjonens mistenksomhet var at en navnebror av denne ungdommen hadde vært interessert tilhører ved NS-stevnet på Stiklestad i Olsokhelga og dermed ble navnet registrert, og den unge patrioten fra Verdal ble holdt igjen da transporten til England gikk. Han sluttet seg derfor til de norske politistyrkene. Det er bragt på det rene at det var en SS-avdeling på Rinnleiret i det aktuelle tidsrommet, og at de tok del i jakta på Myhrekarene. Dertil ble hirdførerskolen, politi og en del lokale nazister utkommandert for å fakke dem. Dette gjorde at flukta fort ble kjent over hele bygda. Etter retningstjenesten rapporterte også straks og det gjorde at de to var ventet av de svenske grensevaktene. Samtidig med aksjonen mot Sigurd Myhre, skulle også broren, Ingolf, takes, men som ved et under slapp også han unna. Seiv mener Ingolf at det måtte være en høyere makt som styrte tilfeldighetene denne dagen. Etter det som senere er blitt kjent, hadde Rinnan god greie på det Ingolf og Sigurd hadde vært med på, bl.a. losinga av Arnfinn Grande og Kåre Nøstvold, og at Ingolf var hovedkontakten i Verdal for Leksvikgruppa, spesielt når det gjaldt flukta til Irene Klein. Etter at Sverre Vestvik måtte flykte, hadde Ingolf sporadisk vært på Vestvik og hjulpet til med arbeidet på småbruket. Det var ikke noe spesielt som måtte utføres på Vestvik denne dagen, men likevel fikk Ingolf for seg at han måtte dit. Det var en dårlig stokk i låvebrua og denne kunne han jo skifte ut. Mens han holdt på med dette får han se at det står en bil ved huset til Sigurd. Dette syntes han var litt rart. Han fikk Inger Vestvik, som var 10 år gammel, til å gå dit bort for åse hvilken bil det var. Hun kom tilbake og fortalte at Sigurd var arrestert. Ingolf måtte forsøke å komme seg vekk fortest mulig, men rakk ikke så mye som å legge fra seg øksa, som han hadde nyttet på brustokken, før han får se en uniformert person komme mot seg der han står. Mannen hadde hastverk og i neven hadde han pistol. Ingolf kjente fyren, en
---- 503 Krig ---- stornazist fra Sparbu. Før krigen hadde de nemlig arbeidet sammen på tømmerhogst, men nå trodde Ingolf han kom for å arrestere seg. Øks mot pistol var ulik væpning, likevel var han innstilt på å seige seg dyrest mulig. Men nazisten var så opphisset at han trolig ikke så hvem han snakket til, han spurte: «Har du sett Sigurd Myhre» - «Nei, ikke idag», svarte Ingolf, og dermed for mannen videre. Ingolf måtte heim for å fortelle sin mor om tingenes tilstand. Faren, Julius, var på arbeid på Trones Bruk. Ikke et sekund kunne han kaste bort. Kunne heller ikke legge på sprang, for det ville vekke oppsikt. Flyplassen på Fætten var ikke mange metrene unna. Der var det mye folk og litt av hvert. Tilfeldigvis var handvogna deres på Vestvik. Denne tok han og drog med seg rett over sikene på Fætten og heim. Seiv om han var livende redd for å bli oppdaget, gjorde han dette så rolig som mulig, for at det ikke skulle virke mistenkelig. Da Marie Myhre fikk høre riva som hadde skjedd, ville hun at Ingolf skulle gjemme seg i høyet på låven. «Nei, mor, da blir du nødt til å lyve og det kan bli farlig». «Jeg drar opp til Heitlodammen og det må du fortelle til Otelie Høglo». Dette med tanke på vennen Øystein Thomassen som var dreng på Høglo. «Jeg tar kanskje kontakt med Arne Røstad», sa Ingolf i det samme han tok fiskestanga og la i veg, slik han sto og gikk. Men han kom ikke lengre enn bort til riksvegen, da får han se at politibilen kommer over Gravabrua. Han hadde ingen annen mulighet enn å prøve å skjule seg i kanten av Valbekken, som krysser vegen der. Og ganske riktig, bilen svingte av til Lillesand, heimen deres. Ingolf vasset så videre etter bekken oppover, for han fryktet at forfølgerne hadde sporhunder. Ei nabokone som så han, med fiskestanga i bekken, syntes det var rent for gale at vaksne folk ikke skulle ha annet åta seg til, midt på dagen. Den psykiske påkjenningen hadde allerede vært stor og Ingolf kom ikke så langt før han kjente seg uvel med magesyke og måtte finne seg et sted for å løse på buksa. Mens han satt der sammenkrøket, fikk han se at ca. 50 SS-soldater, i full utrustning marsjerte ut fra leiren på Rinn leiret. Jakta på de to Myhrebrødrene hadde allerede kommet i gang med full styrke. Ingolf passerte begge Rindsemgårdene. Han visste at folka der kunne en stole på, men ville foreløpig ikke blande flere enn høyst nødvendig bort i dette. Ovenfor Rindsem Øvre måtte han på nytt søke dekning for en bil. Det var P.O. Balhald med lastebilen. Han var god nordmann som noen og hadde ved flere høve fraktet flyktninger. Men heller ikke ham ville Ingolf ta kontakt med. Det var kaldt i området ved Heitlodammen denne natta. Tempera turen var under null og Ingolf som bare hadde ei enkel skjorte på seg, frøs noe forferdelig. Øystein Thomassen, som var blitt orientert av fru
---- 504 Krig ---- Høglo, drog oppover med både mat og klær. Det var stummende mørkt og Øystein plystret svakt på melodistrofer som han visste at både han og Ingolf kunne. Ingolf hørte dette og trodde det var Øystein, men var ikke helt sikker og våget ikke gi seg til kjenne, seiv om det betydde hjelp. Hele tida hadde Ingolf den innstillingen at færrest mulig måtte utsettes for noe på grunn av dette. Han hadde bare seg seiv å takke for den situa sjonen han var kommet opp i. Utpå morgenkvisten begynte frosten å ta overhand og Ingolf bestemte seg for å prøve å komme i kontakt med Arne Røstad på Rindsem Nedre. Han var godt kjent på gården. Hestene var tjoret ute på beite og han visste at Arne Røstad sto opp i sekstida for å flytte hestene. Det var mørkt ennå da han kom fram til gården og derfrå kunne han se lykter som beveget seg mellom kornstaurene nede ved riksvegen. Han la seg i skjul ved en kornstaur og før han visste av det, sovnet han for ei stund. Da han våknet var frosten ennå verre og det var med nød og neppe han kom seg bort til stallskjulet på gården. Omsider kom Arne Røstad ut på trappa. Han hadde med seg hunden. Den såtte i å gjø og kom mot stallskjulet, men Ingolf var så gjennomfrossen at han ikke klarte å få fram en lyd for å påkalle oppmerksomhet og måtte se at Arne tok sykkelen og for bort til hestene. Da han kom tilbake fikk Ingolf kontakt med ham. Arne mente Ingolf var trygg om han grov seg ned i høyet på låven. Seiv om det var lunt og godt i høystålet, ville ikke frosten slippe taket i kroppen til Ingolf. Men nå fikk han mat, egg og epler. Kvinnfolka på gården skulle ikke vite om gjesten de hadde på låven, og dette var det eneste Arne fikk til å smugle ut. Egga fra hønsehuset og eplene fra hagen. Julius Myhre, far til Sigurd og Ingolf, ble straks han kom heim fra arbeid, tatt i forvaring av tyskerne og holdt internert heime med vakt over seg. Men etter ett døgn ble dette opphevet, og via Arne Røstad kom han i kontakt med Ingolf, noe som bedret situasjonen betraktelig. Samtidig var hjelpeapparatet i gang for å sette de to i stand til svensketur. De manglet hverken mat eller klær da de i midnattstida, to døgn etter at det hele begynte, startet fra gammelgården på Rein. Mens Ingolf lå på låven, kunne han høre folk som for etter vegen forbi der, og kunne ikke annet enn le, da noen som var på veg til ål menningen, ropte til Arne Røstad: «Har du hørt at Sigurd og Ingolf Myhre er arrestert!» «Næ, sei du de!» svarer Arne. Den andre: «Men det går røkta om at dæm hi slyppi unna!» «Næ jassa». Men jakta på de to fortsatte. Noen ungdommer fra Vinne, som hørte til i NS, var beordret til å holde vakt ved Ramsåsvolden, da det ble reknet med at flyktningene måtte passere der om de la til fjells. Men disse vaktmannskapene hadde trolig liten lyst på å fakke rømlingene. De røpet seg i alle fall ved å gjøre opp ild, et skikkelig bål som gnistret og
---- 505 Krig ---- lyste lang lei. Sigurd og Ingolf hadde derfor ingen problemer med å omgå dem, seiv om de måtte ta en dryg omveg. Da Sigurd Myhre ble arrestert, spurte han automatisk om hvorfor, og fikk til svar at det måtte han ikke undres over, for han hadde både våpen og radio. _ Dette hadde altså Gestapo greie på og i tillegg til det øvnge de hadde vært med på, ville situasjonen for både Sigurd og Ingolf ha vært meget alvorlig om de ikke hadde kommet seg unna. For å spare sin syke far, lot Jean Myhre, 17 år og den yngste av Myhrebrødrene, seg frivillig arrestere samme dag som Sigurd. Som følge av losinga av Irene Klein, kunne også han frykte en alvorlig anklage. Men Jean spilte uskyldig så godt at han etter et par uker fikk status som gissel. (Se forøvrig avsnittet om gisseltaking.)
Sigurd, Arvid og Ingolf Myhre, tre brødre som måtte flykte til Sverige, og samt Uge tjenestegjorde i polititroppene.
---- 506 Krig ---- Rolf Nevermo — Fangenskap og flukt Flukta fra fangeleiren Falstad på Ekne, som Rolf Nevermo gjennom førte sommeren 1944 er ofte beskrevet og vil for alltid stå som noe leg endarisk. Foruten dristig, var den og dyktig og godt planlagt både av ham seiv og de som hjalp til. Tyskerne ble ført bak lyset, og det er intet som tyder på at de noen gang oppdaget at de ble lurt. De impliserte skjermet hele affæren meget godt, og heimefronten i Verdal utnyttet den på en snedig måte i sin mot propaganda. Da Rolf Nevermo ble arrestert 30. september 1941, var han offer for Henry Rinnans spill. De hadde intet på ham, utenom de vanlige propagandafrasene. Det var om å gjøre for Rinnan å få Nevermo i forvaring, da Rinnans virksomhet ellers ville ha blitt avslørt på et tidlig tidspunkt. Under navnet Fiskvik, bror til Arne Fiskvik i Verdal, på den tid en kjent kommunepolitiker, hadde Rinnan klart å få innpass i en stor motstandsgruppe i Trondheim, som negativ kontakt. I Verdal var Rinnan godt kjent, og det han kunne fortelle derfrå om personer i motstandsarbeidet inngå tillit, og de måtte tro at «Fiskvik» (Rinnan) var god og ivrig patriot. Rolf Nevermo Det ble besluttet at Rinnan, som lokalkjent, skulle dra til Verdal for å kontakte Rolf Nevermo. Dette var imidlertid en strek i regningen for Rinnan, og for å redde situasjonen ble det i Gestapos hovedkvarter i Trondheim bestemt, at Rolf Nevermo måtte arresteres straks. Hvilket da skjedde 30. september, og samtidig ble Arne Fiskvik og Hans Øvre arrestert. Da Rinnan igjen dukket opp hos heimefrontgruppa i Trondheim hadde han ei historie klar, nemlig at da han kom på Verdal stasjon, hadde han møtt en kjenning som kunne fortelle at Nevermo var arres tert fordi han hadde stått på gata og spredt nyheter fra London. Historia falt ikke helt i god jord, noe Rinnan også absolutt merket.
---- 507 Krig ---- Følgen ble, at det ble slått til mot de han hadde klart å kartlegge og hele 64 personer i Trondheim og andre steder i Trøndelag ble arrestert øye blikkelig. De arresterte ble innsatt på Vollan Kretsfengsel i Trondheim, som Gestapo hadde overtatt. Der satt de i ca. 14 dager i uvisse før for hørene begynte. Den videre beretning gjengis slik Rolf Nevermo seiv har skrevet det ned. Forhør og trengsel Forhørene over oss ble ledet av en gestapist ved navn Otto, en stor og barskt utseende tysker, som tordnet ivei etter alle kunstens regler. En norsk dame fungerte som tolk og maskinskriver. Vi var tiltalt for høyforederi, hadde konspirert mot okkupasjons makta, var bolsjevikagenter o.s.v. Det så ikke bra ut for oss, men de fikk nok ikke så mye ut av forhørene. Takket være trengselen på Vollan, klarte vi å holde kontakten med hverandre på et vis, slik at vi fikk lurt oss til å veksle noen ord og gitt beskjeder. Vollan var normalt beregnet på et belegg av 35 innsatte. Men dette var jo for intet å rekne for mot det behovet som tyskerne hadde. De puttet åtte mann inn på enmannscellene og opptil 26 på firemannscellene. Dertil var det jamt hundre på kvisten. De flyttet om og flyttet om, men klarte ikke å forhindre at noen av vår gjeng kom sammen, og tiden til neste omflytting ble nyttet. Vi passet og på å komme på toilettet i kjelleren samtidig fra flere celler. Om vaktene passet på aldri så godt, klarte de ikke å forhindre at det ble gitt viktige informasjoner fra for hørene. Dette hadde stor betydning for oss, men var til stor fortvilelse for herr Otto, som derved ikke mestret sin oppgave, seiv om noen av oss f.eks. Vogt, var til forhør ialt 72 timer. De fikk ikke greie på noe ut over det Rinnan allerede hadde fått tak i. Senere fikk vi greie på at det var Gestapos hensikt, at vi skulle sendes til Kiel i Tyskland og stilles for krigsrett der. Istedet ble vi sendt til Gestapos nyopprettede fangeleir, skolehjemmet Falstad på Ekne. Da var flokken redusert til 36, derav to kvinner, resten var sluppet fri, deri blant Hans Øvre og Arne Fiskvik. Av verdalinger var det bare Oddvar Nestvold og jeg. Til Falstad som de første Sammen med fire jøder, ble vi fraktet i to busser innover til Ekne. I alminnelighet ville turen tatt et par timer, men vi brukte åtte timer. Hva som lå bak dette er uvisst, men trolig forsiktighetsregler fra tyskernes
---- 508 Krig ---- side. Transporten foregikk under streng bevoktning av SS-vakter, med stålhjelm og maskinpistoler. Underveis stoppet vi flere ganger og kunne bli stående midt i vegen i timevis. Da vi endelig kom fram til Ekne, måtte vi marsjere de siste 400 metrene, for vegen var igjenføket. Vi ble stilt opp på to rekker, og med skrikende og kjeftende SS-menn på begge sider, i fullt krigsutstyr, marsjerte vi i snøfokk og kulde inn til det som skulle bli vårt tilholdssted i lange år — «Strafgefangenenlåger Falstad». Dette tidligere skolehjemmet for gutter med tilpasningsvansker, Falstad skolehjem, som Gestapo hadde beslaglagt, virket som et kloster. En stor firkantet murbygning, med søyleganger på tre sider inn mot den trange gardsplassen. Her ble vi oppstilt, måtte tømme alle lommene og legge alt vi hadde fra oss i snøen foran oss. Vi ble kroppsvisitert og absolutt alt tatt fra oss, og når de endelig følte seg sikker på at vi ikke hadde noe farlige saker på oss, ble vi ført inn i cellene, 1,8 x 1,5 meter og to mann på hver celle. Senger eller køyer fantes ikke så vi måtte ligge på gulvet. Vi fikk en stråmadrass hver og et halvt ullteppe av de som sivilfolket måtte tvangslevere til tyskerne, og naturlig nok leverte folk det dårligste de hadde. Når det dertil ikke var varme på cellene, midt på vinteren og sprettende kaldt, så forstås nok at vi frøs som hunder etter den lang varige kjøreturen, og gruet oss til natta. Mat hadde vi ikke smakt siden tidlig på morgenen og her fikk vi intet, slik at både suiten og kulden gnog. Vi ble enige om å legge oss og forsøke å sove vekk elendigheta. Vi la oss tett inntil hverandre, derved fikk vi to halve ulltepper over oss og det var utrolig hvor bra det gikk. Verre var at vi ikke kunne komme på toilettet og natta var lang. Men heldigvis hadde kameraten kalosjer, som da fikk gjøre tjeneste som nattmøbel. Det var forresten ikke så lite komisk, da morgenen kom, da det ut fra celledørene kom fanger ballan serende med breddfulle kalosjer, og andre tenkelige ting som var tatt i bruk. Det er utrolig hvor oppfinnsom en kan bli i slike situasjoner. Ti minutter fikk vi til å gjøre morgentoilettet, deretter innlåst igjen. Mat så vi fortsatt intet tegn til. — Men så endelig, en tysker åpnet døra og brølte at det var mattid. Først ble vi oppstilt i et rom ved enden av cellegangen, og nøyaktig tellet før vi ble eskortert ned trappa av vepnede SS-soldater. Under oppholdet på matsalen sto vaktene rundt omkring og ved dørene med maskinpistolene i ferdigstilling. Maten besto av to tynne skiver tysk soldatbrød og en kopp med svart kaffeerstatning. Så sultne som vi var, forsvant dette som dugg for sol og vi var like sultne da vi måtte marsjere opp igjen, og ble innelåst. Vi tok fatt på det som skulle bli vår hovedbeskjeftigelse i lange dager og netter, suite og vente på neste matbiten. Tida sneglet seg, den ene dagen kom,
---- 509 Krig ---- den andre gikk. I forsøk på å få tida til å gå fikk vi laget et mil-spill, en liten papirbit, noen trebiter og papirkuler til brikker. Så mye mil har vel neppe noen spilt som vi gjorde i denne tida på Falstad, og jeg håper inderlig at jeg aldri mere kommer til å spille mil. Den første jul i fangenskap Det nærmet seg første jul på Falstad, men vi såtte ingen forhåpninger til denne høytida. Foruten oss, var det endel gisler fra Bodø og Fauske i leiren, samt 80 dansker som var narret hit til Norge for å arbeide for tyskerne, men som på grunn av forholda hadde prøvd å stikke av til Sverige, men var blitt tatt og ført hit. Blant fangene var det en prest, Kleivan, fra Fauske. Julaften hadde han fått tillatelse til å holde en liten andakt i spisesalen. En annen av fangene nordfrå var organist og på skolehjemmet var lånt et orgel. De fleste hørte vel neppe hva presten sa. Tankene var hjemme, hver hos sine, kanskje mer enn noen gang denne julekvelden. For meg var det en lettelse å få komme på cellen igjen, der var det i alle fall intet som minnet om jul. Andre juledag, om kvelden, fikk vi lov til å oppholde oss på gangen en time. Vaktene sa at vi kunne få synge om vi ville. Vogt foreslo: «Frem Kammerater», og vi sang av full hals og stolte på at vaktene ikke forsto teksten: Frem kammerater, frem mot krigerånden, frem mot vold og barbari. Slå tyraniet, våpnene av hånden ellers blir vi aldri fri. Denne kjente arbeidersangen ble sunget så det smalt i veggene, og tyskerne syntes visst det hørtes bra, for en av vaktene kom og spurte meg hva det var for slags sang. «Norwegisch Weinachtslied» svarte jeg. «Schøn, gut», nikket han bifallende. Serberne kommer Ut på nyåret fikk vi komme ut på vedhogst, først en time om dagen, siden øket det på til vi arbeidet fra kl. 06.00 om morgenen til 19.00 om kvelden, ei tid fra 05.00 til 20.00. I slutten av februar kom det fem serbere til leiren. Tyskerne sa de hadde tuberkulose, og det var nok riktig for to av dem, men ellers var de utsultet, absolutt bare skinn og bein. Den ene var den senere så populære Ljuban, hans halvbror og tre unge studenter. De ble plassert i
---- 510 Krig ---- to avstengte celler, med to jøder som oppassere. Matsmuglinga var kommet igang gjennom funksjonærene på skolehjemmet og vi fikk smuglet litt mat opp til serberne. Det var utrolig hvor fort de kom seg, så nær som den ene som led av langt framskreden tuberkulose. Etter en tid ble Ljuban så pass at han kunne være med på vedhugginga, noe som ble hans redning. Også de tre andre begynte å være oppe en stund hver dag. De satt da gjerne på sørsida når sola var framme om dagen, men den siste lå på cellen. En dag fikk leiren besøk av selve Gestaposjefen, general Rediess. På sin inspeksjonsrunde i leiren fikk han øye på de syke serberne, fikk høre hva slags folk det var, at de var syke. Han ga straks leirkommandanten ordre om at de syke serberne straks skulle føres på sanatorium. Vi syntes dette hørtes pent og menneskelig, men Ljuban kjente tyskerne bedre enn oss og hadde sin egen mening om den tingen. Dessverre fikk han rett. Dagen etter, på morgenoppstillinga, ble Ljuban og to russere kalt fram. De skulle ut på arbeide, fikk utlevert spader og med to vakter bar det opp i skogen med dem. Senere på dagen da de kom tilbake, fikk vi høre at de hadde vært i skogen og gravet en grav. De tyske vaktene hadde moret seg med å for telle at det var deres egen grav de grov. Lengre ut på dagen ble de syke serberne ført opp i skogen. De var de første «pasienter» som ble lagt inn på Gestapos «sanatorium» der oppe. Det skulle bli mange etter dem. Den dagen arbeidet jeg i hagen. Jeg ville se når bødlene kom tilbake, og hadde anledning til å være like ved der hvor bilen måtte stoppe. Kl. 11.30 kom de tilbake, og leirete og fæle som de var, så de uhyggelig ut. De kom i en bil som tilhørte Trondheim politikammer, elve mann i alt og sterkt beruset. Den siste som ravet ut av bilen bar på et knippe tom flasker. Flukt Med min kone som mellomledd, hadde jeg forbindelse med mot standsfolk i Verdal. Flere ganger hadde jeg fått tilbud om hjelp til å rømme fra Falstad, uten at det hadde blitt noe av. En åpenbar rømming ville sikkert føre til represalier overfor de andre fangene, slik hadde det alltid vært. Det gjaldt derfor å ordne det på en måte så en unngikk dette. Endelig ble det bestemt at jeg skulle stikke av. Det skulle foregå om morgenen den 22. juli 1944. Seiv skulle jeg ordne med å komme utenom piggtråden og møte opp på pynten et stykke fra kaia ved Ekne. En båt skulle komme og hente meg, samt at de skulle ha med klær til meg. På denne tida fungerte jeg som sjef for jordbruket, gartneriet m.v. som sorterte under leiren. Deriblant ca. 120 da. som tyskerne hadde beslaglagt utenfor selve leirområdet. Der ble bl.a. dyrket en god del
---- 511 Krig ---- grønnsaker, og som sjef for det hele, hadde jeg kommandantens til latelse til å foreta enkelte inspeksjonsturer på disse feitene og hadde såkalt «ausweis». Når man passerte ut måtte dette leveres i vakta, samtidig som klokkeslett ble notert og det samme i omvendt orden når man kom inn igjen. Jeg hadde planlagt å arrangere drukningsulykke, i forsøk på å lure tyskerne. Kvelden før serverte jeg en historie, for noen av de jeg visste ville bli tatt i forhør, når det ble oppdaget at jeg var borte. Det jeg fortalte gikk ut på at jeg hadde lurt meg ned til sjøen og badet, men vært så uheldig å miste klokka, og at jeg ville forsøke å finne den igjen, ved å dykke etter den, når en passende anledning ga seg. Om morgenen, den 22. juli passerte jeg ut gjennom vakta, og kom meg utover til møteplassen uten at noen så meg. Men jeg ventet og ventet, ingen båt kom. Til slutt skjønte jeg at noe hadde klikket og måtte lure meg tilbake samme vegen. Utpå ettermiddagen kom kona utover. Jeg fikk da beskjed om å møte opp på nytt på samme sted måndag morgen. Da ventet jeg ikke lenge før en båt kom sigende langs stranda, med Ivar Lillesand, Odd Myrvold og Arvid Arntsen ombord. De hadde rodd fra Verdal kvelden før, over fjorden og hadde skjult seg av den odden som stikker ut ved Eknelandet, uten å bli oppdaget fra leiren. Jeg kledde av meg, la klærne bak en stein og fikk på noen nye traser. Vi la kursen tvers over mot Ytterøya, i skjul av odden så ikke vaktene i leiren, som sto i høye tårn og hadde kikkert skulle oppdage oss. Videre gikk det langs Ytterøylandet og vi var enige om, at såframt vi oppdaget at vi ble forfulgt, skulle jeg hoppe i land og de tre andre utgi seg for fiskere. Med tanke på dette var det rikelig med fiskeutstyr i båten. Da klokka var 12.00 lå vi et stykke utpå utenfor Bjørga og ventet på at det skulle bli såpass stille på vegen at vi våget oss i land. Da det ble litt pause i trafikken hoppet Ivar Lillesand og jeg i land. De to andre bega seg straks på heimveg. Vi passerte vegen og kom oss bak gjerdet ved Birger Elstads hytte på Herneset. Da kom det en bil som stoppet og to tyske politifolk steig ut. Med det samme trodde vi det var oss de var ute etter, men så tok de til å ordne med generatoren på bilen og etter ei stund dro de videre nordover. Like etter passerte vi det siste åpne stykket før vi nådde skogkanten. Da følte vi oss ganske trygge. Vi gikk skogleies fram til et sted på vegen mellom Fleskhus og Volhaugen. Her skulle jeg vente mens Lillesand var på Øra for å ordne med bil. Tanken var å kjøre et stykke opp over dalen. Etter fire timer kom han tilbake. Det hadde ikke lykkes med bilen. Dette berodde forøvrig på en misforståelse. Petter Lyng var på plass med bilen, noe vi fikk greie på senere. Ferden gikk derfor videre til fots. Siste biten før
---- 512 Krig ---- Leksdalsvegen smøg vi oss fram bak høyhesjer og gjerder. Men her måtte vi på nytt vente et par timer, for nede på vegkrysset sto noen ungdommer og pratet og dem var det ikke mulig å komme usett forbi. Omsider forsvant de og like etter dukket Ottleif Hallem opp, han skulle lose meg fram til neste post. Lillesand ble imidlertid med videre og vi fulgte ei gammel veglei fra et sted i Klinga, over Blommen, krysset vegen mellom Snausen og Finstad og kom fram til Kvello-koia, ikke langt fra Kjesbuvatnet. Like før fikk jeg utlevert blå briller som jeg måtte sette på meg. Her skulle ny los overta. De hadde lært seg forsiktighet disse kar ene, intet var overlatt tilfeldighetene. Den nye losen hadde nemlig ordre om kun å overta og lose en person med blå briller. Vi så ikke et levende liv da vi kom fram til koia, men omsider dukket det opp en skikkelse fra mørket, John Kluken. Han hadde holdt seg skjult og voktet på oss, og hadde ikke de blå brillene vært på plass, hadde jeg ikke kommet videre, slik som det gikk. Med John Kluken i spissen gikk ferden videre, etter at jeg hadde tatt avskjed med Lillesand og Hallem. Vi kom fram til Kjesbudammen, og fortsatte videre, en halv times marsj opp til en enslig gard, Åsen-østre. Her hadde de opprettet mellomstasjon. Mannen på gården, Severin Sørli, var ensom her oppe og lurte nok på hvem som kom og banket på kl. fire om natta. Her ble jeg hele neste dag, lå i ei seng på loftet og hvilte ordentlig ut. Sørli kokte rømmegrøt og visste nesten ikke hva godt han skulle gjøre meg. I ti-tida om kvelden kom John Kluken tilbake og fulgte meg fram til et sted som kalles Skarplassene. Her sto ny los klar til å overta, John Haugan, og med ham som fører fortsatte det til et stykke ovenfor Skjækerbrua, hvor det atter var losskifte og Ola Haugan overtok. Han hadde ordre om at vi skulle vade over elva. Denne var imidlertid temme lig stor og vi ble enige om å ta risken med å gå over brua. Ola Haugan hadde undersøkt og bragt på det rene at ingen bil hadde passert opp over dalen før han gikk hjemmefra. Likevel måtte vi være ytterst forsiktig. Han gikk foran over brua. Kom tilbake og fortalte at det sto en bil like ved butikken til Kristian Holmen, men hadde ikke sett noen folk. Vi ble enige om å fortsette. Haugan gikk ca. 40 meter foran, med hanen spent på revolveren. Vi smøg oss langs slagghaugene ved elvebredden og fram på vegen som går opp Skjækerdalen. Vi fikk gå uforstyrret og etter et stykke tok vi av fra vegen og fulgte snaufjellet nord for Vera. Vi kom fram til Stor-Vukuvollen, hvor siste losskifte skulle være. Omsider kom ny los, det var Olav Sagvold. På forhand hadde han, pr. sykkel, rekognosert opp til Vera om grensevaktene der var ute og i aksjon. Så var det å ta fatt på siste etappe. Vi tok avskjed med Haugan, som
---- 513 Krig ---- hadde fått fram fiskeredskapene og skulle fiske nedover elva. Han kunne jo treffe på folk. Fortsatt gikk vi forsiktig tilverks. Særlig måtte vi være oppmerk somme når Strådalsvegen skulle passeres. Men det gikk uten dramatikk og omsider kunne vi passere grensa. Her skulle vi liksom ta ei kvil før vi gikk videre, men kleggen og myggen jaget oss. I tretida var vi framme ved Esingen. Ca. 100 m før gården tok jeg adjø med Sagvold, han returnerte tilbake over grensa, mens jeg gikk fram til den svenske grenseposten. Etter å ha vært innom Malen, Kallseidet og Mattmar, og mens tyskerne soknet som best i sjøen langs Eknelandet, satt «liket» og koste seg på «snålltoget» med kurs mot søndra Sverige. Flukta til Bing Johansen I morgentimene, 6. september 1943, var en stor Mercedes, bensin drevet personbil på veg opp mellomriksvegen i Verdal. Ved Stene svingte den av mot Vuku og videre oppover Helgådalen. Ved rattet satt storprovokatøren Karl Adding, som hadde infiltrert mye av heimefronten i Trøndelag. Ved siden av ham i forsetet satt Oskar Hoddø, patriot og motstandsmann. I baksetet satt grosserer Bing Johansen fra Trondheim, hans kone, Olga, og datteren Inglaug på 12 år. Bing Johansen var dømt til døden av tyskerne, men hadde klart å flykte fra Falstad før dødsdommen ble eksekvert. I bagasjerommet lå en russisk flyger ved navn Borris Bykov. Nå var de i baksetet og russeren på flukt mot Sverige. Oskar Hoddø var med som organisator av flukta. Turen startet i Trondheim, med bare Adding og Hoddø i bilen. Ved kirka i Levanger tok de opp Bing og Olga Johansen og datteren Inglaug. Olga Johansen var nylig utskrevet fra sykehus etter benbrudd. På ene foten hadde hun tung gips med gåbøyle. Hun hadde det vondt og vanskelig for å gå, og måtte nytte to stokker. Fra Levanger gikk turen til Bjarne Lyngstad på Inderøy, hvor de hentet russeren. Adding hadde nok helst sett at han kunne ha tatt ei anna lei med flyktningene, men Hoddø var bevepnet og risikoen for å bli avslørt var for stor. Framme i Nord-Vera stoppet kjøreturen. Etter informasjonen som Bing Johansen hadde fått, trodde han at de skulle kjøres så å si helt fram. Nå måtte de gå rundt hele Veresvatnet og ennå et godt stykke før de var i sikkerhet på svensk side. En tur som Olga, med den dårlige foten, ikke hadde noen mulighet for å klare. De hadde og mye bagasje, to ryggsekker og to tunge kofferter.
---- 514 Krig ---- Ved vasskanten lå båten til Einar Johansen Væren, hvelvet og nysmurt. Om de tok båten og rodde over vatnet, ville det lette mye. Adding syntes det var en god ide. De fikk båten på vatnet, bagasjen ombord og var iferd med å legge fra da Borghild Væren kom løpende og sa at dette måtte de ikke finne på. Da ville de bli oppdaget av tyskerne på Tronsmoen og helt sikkert bli tatt. Med slike utsikter ga de opp båtskyssen og tømte båten for bagasje og folk. Adding stilte seg mere likegyldig og mente at tyskerne risikerte en jo å møte over alt her ved grensa, men etter som de ikke ville nytte båten må de gå etter vegen, sa han, og smatt inn i bilen og slo att bildøra. Hoddø, som ennå var utenfor bilen, insisterte sterkt på at de måtte søke til skogs, og ønsket dem god tur. Dermed såtte han seg også inn i bilen og den forsvant. Flyktningene innså at de ikke kunne bli stående på vegen og kom seg fortest mulig inn i skogen. Det tyder på at de tok leia nokså langt nordover, nesten i retning Auretjønn. Olga Johansen hadde problemer med den vonde foten og det ujevne terrenget og farten var heller liten. Russeren, som hjalp til med bagasjen, måtte rett som det var stå lange stunder å vente, noe han sikkert ble lei av samt at risikoen for å bli tatt var større dess lengre tid det tok før de kom seg over grensa. Da de skulle over Auretjønnbekken, måtte Johansen bære kona på ryggen over. Russeren vasset over først med begge koffertene og ene ryggsekken. Vel over såtte han fra seg koffertene, kvittet seg med ryggsekken og la på sprang. Dermed var han borte. Etter dette ble trolig den ene ryggsekken lemnet ved bekken, og det fortelles at noen gjetergutter fant den senere. Bing Johansen måtte nå slepe på begge koffertene, og først ut på dagen, neste dag kom de fram til Strådalen. De følte seg imidlertid usikre på om det var tyskere på gården og ga seg god tid før de våget å gå fram. Inglaug gikk fram først og liksom hadde ærend å ville kjøpe melk og skulle si at hun var på bærtur. Da det ikke var noe farlig åse vinket hun de andre etter. Peder Ward var ikke noe villig til å hjelpe. Han hadde fått flere varsel om å være forsiktig med fremmede som ga seg ut for å være flyktninger. Det var ikke alle som var det de ga seg ut for. Men da Bing Johansen fortalte om dødsdommen han hadde hengende over seg, samt at han refererte til to kjente verdalinger, Johannes Minsaas og Rolf Nevermo, endret Peder holdning. De overnattet i Strådalen til neste morgen, men for Peder Ward
---- 515 Krig ---- sikkerhets skyld på andre sida av grensa. Neste morgen bar det av sted med hest og kløv og fru Johansen på hesteryggen og målet var Halvard Jønsson i Esingen. En tur som nå gikk uten problemer. Før flyktningene forlot Strådalen, disket fru Martine Ward opp med frokost og niste til dem. Det fortelles at Bing Johansen såtte igjen den ene av koffertene ved Strådøla før han gikk fram til gårdene. Den skulle inneholde familiens sølvtøy, men at den aldri er blitt funnet igjen. Dette har en ikke klart å få bekreftet, og det må vel foreløpig betraktes som et rykte. Ikke lenge etter turen til Vera, fikk Oskar Hoddø bekreftelse på at Karl Adding var angiver, og i Verdal postla han et brev til Moankarene i Leksvik om dette. Han hadde mulighet til å komme seg unna, men ville først til Trondheim for å ta farvel med sin kone Inger og veslebarnet Eva. Kanskje hadde han også i tankene et oppgjør med Adding. Få timer etter han var kommet til leiligheten deres ble han arrestert. Den 6. november 1943, ble han stilt for tysk krigsrett, sammen med Carstein Wærdal og en del andre og dømt til døden. Om morgenen, den 17. november, ble ni dødsdømte nordmenn skutt på Kristiansten festning, deriblant Oskar Hoddø, 27 år gammel. Som forfatter og tonesetter av sangen «Nidelven» har Oskar Hoddø gjort sitt navn udødelig. For de som vil lese mer om Hoddøs, og de andre dødsdømtes innsats under krigen, vises til Asbj. Øksendals: «Operasjon Oleander». Tragedie i høy løa på Ottmoenget I januar 1944 var Johan Moan, fra Leksvik, på veg opp Helgådalen med en russisk artilleriløytnant, Alksander Nikolajevitsj, som hadde rømt fra fangeleiren på Ørlandet, og en ungdom fra Trondheim, som Moan hadde hatt i dekning heime på gården i Leksvik. Som tidligere nyttet han leia over Leksdalen og fram til Kjesbuvatnet og tok inn hos Arnt Kjesbu. Der i gården var de ikke uvant med å huse, gi mat og hjelp til flyktninger som hadde svenskegrensa som mål. Johan Moan var blitt en kjent gjest i huset. Det ble imidlertid en skjebnesvanger tur. Trondheimsgutten var en provokatør som Gestapo hadde «plantet» hos Moan, i den hensikt at de skulle ta ham på fersk gjerning, i ferd med å hjelpe rømte krigsfanger. Ungdommen gjorde jobben sin. I måneskinn og fint skiføre var de kvelden etter kommet nesten til Ottermoen, og hadde så å si bare Veresfjellet igjen. Da såtte ungdom men seg på bakbena, under påskudd av at han ikke hadde krefter til å gå videre. Moan protesterte kraftig, men ga til slutt etter og de overnattet i Verdalsboka — 33
---- 516 Krig ---- i Kjesbua - et strategisk sted for fly ktninger. høyløa på Ottmoenget, som måtte være det rene vanvidd så nære vegen som det var. Neste dag ble høyløa omringet av tyske grensepoliser og de ble selvfølge lig arrestert. Den påfølgende natta ble de holdt i forvaring i skolestua på Kleppen skole. Der fikk Johan Moan gitt beskjed til læreren, Anders Vandvik, som via en kollega i Leksvik, verdalingen Sverre Karmhus, fikk gitt beskjed til Moanfolket. Neste natt satt fangene i arrest på Verdalsøra. Johan Moan ble satt i enecelle på Vollan ved Trondheim. I forhør hos gestapo fikk han seg forelagt at de hadde greie på alt Moangruppen hadde foretatt seg, siden flukta til Irene Klein i 1942. Det hadde stor provokatøren Karl Adding sørget for. Natt til 8. mars 1944 ble russeren, sammen med en del andre fanger, vistnok 17 i alt hengt i fyrrommet på Vollan. Samme skjebne var nok til tenkt Johan Moan. Men han berget fordi Henry Rinnan først ville ha ham til behandling. Noe han også fikk, men Moan presterte det kunststykket å rømme fra bandeklosteret i Jonsvannsveien, på tross av at han var sterkt torturert. Se «Operasjon Oleander» av Asbjørn Øksendal. Manufakturhandler på flukt I begynnelsen av september 1944 kom det rikstelefon til gårdbruker Per Sundby i Verdal. Det var manufakturhandler Arne Kvam fra
---- 517 Krig ---- Trondheim som var på tråden. Kvam ringte for å fortelle at Sundby ville motta et brev. Noen lang samtale ble det ikke, men det var tydelig at manufakturhandleren hadde problemer av ett eller annet slag. Arne Kvam var formann i landsstyret for det norske Totalavholdssel skap. Om sommeren hadde DNT avviklet et vellykket landsstevne på Røstad skole ved Levanger. Per Sundby og Arne Kvam var bekjente fra før, men under landsstevnet kom de i adskillig nær kontakt. Det viste seg at de hadde mer enn avholdssak til felles. Begge hadde en klar hold ning til tyskerne og NS, med andre ord: Renhårige jøssinger. Dagen etter kom det bebudede brevet. Det var fra en mann ved navn «Tor Dahl», men Sundby forsto straks at det var Kvam som skjulte seg bak dette navnet. Av brevet gikk det fram at Kvam var i vanske ligheter. Han hadde kommet i søkelyset hos Gestapo og måtte komme seg vekk fortest mulig, og det var spørsmål om Sundby kunne hjelpe. For ikke å utsette sin kone, Margrethe, for noe ville han ha med henne og sønnen, Per, som var i tiårsalderen. For Per Sundby kom ikke dette beleilig. Det var midt i kornberginga og han hadde mer enn nok å henge fingrene i. Men like klart var det at han måtte hjelpe vennen fra Trondheim, men hvordan? Han kom til å tenke på Ingvald Tronsmo på Sveet i Vera. Han visste hva Tronsmo sto for. De var godt kjent med hverandre. Men det var langt til Vera, hadde han ennå hatt bilen som tyskerne hadde tatt. Han så ingen annen mulighet enn å ta sykkelen, og som tenkt så gjort. Ovenfor Vuku ble han tatt igjen av Sigvald Selnes som kom med laste bilen. Også han skulle til Vera og Sundby fikk sitte på opp til Storlundet og da var det ikke langt igjen til Sveet. Ingvald Tronsmo var ikke uvillig til å hjelpe og da Sundby gikk god for folka som skulle over, stolte Tronsmo fullt og fast på det. «Jeg må ha en dag på meg før du kan få svar. Jeg skal ringe så får du beskjed om jeg vil kjøpe kua», sa Ingvald Tronsmo. Dagen etter ringte han og varslet om at det var i orden med kuhandelen. Fredag den 15. september, kom familien Kvam til Levanger med lokalbåten fra Trondheim. De hadde med sykler og bærspann, for liksom å gi inntrykk av at de skulle på bærtur. Per Sundby syklet dem i møte og de møttes i nærheten av Rinnleiret. Dette var samme dagen som Sigurd og Ingolf Myhre rømte og det var mye politi på vegene og således ikke noe gunstig tidspunkt for flyktning er å ferdes etter hovedvegen. Sundby hadde ikke før møtt flyktningene, så kom det en politibil og det så ut til at den skulle stoppe. Han fikk se at det var politibetjenten på Øra som satt i framsetet, dermed strakte han handa høyt til værs og vinket gjennkjennende til politimannen. Denne smilte og vinket tilbake, og sannelig, sjåføren ga på gass og fortsatte forbi.
---- 518 Krig ---- Flyktningene kom velberget til Sundby østre, men hvordan skulle man få dem videre til Vera? Søndag skulle Vukupresten, Alfred Skogs holm, ha gudstjeneste i Vera kapell og måtte således ha skyss dit opp. Det kunne være en sjanse der. Dermed måtte Sundby igjen ut med sykk elen for å treffe Skogsholm. Skogsholm mente det måtte bli råd med skyss. De fikk bare ta det med ro og vente. Søndag morgen svingte drosjen til Ingemann Liff inn på tunet på Sundby og tok ombord de tre flyktningene, og sammen med presten bar det nå mot Vera. De kom imidlertid ikke langt før de ble tatt igjen av en lastebil som var fullt låstet med hirdmannskaper. Den fulgte hakk i hel oppover og det var tydelig at hirdfolka var adskillig interessert i bilen foran. Men heldigvis, ved Kleppen punkterte bilen bakenfor og ble stående. Da de nærmet seg Vera og det avtalte punktet hvor los skulle møte opp, fikk de se en mann som sto på en bergknatt ved vegen, og mannen hadde et hvitt lommetørkle i ene handa. Det var kjennetegnet de skulle se etter. Det var Johannes Væren, og familien Kvam var i trygge hender. Turen fra Vera til Esingen ble mer problematisk enn beregnet. Arne Kvam led av en hjertesjukdom og fikk alvorlige problemer av anstreng elsene. De hadde adskillig med seg og dette måtte fru Kvam og Johannes dele mellom seg slik at de også var adskillig slitne da de kom fram til familien Jønsson i Esingen. Kjempen som sang En dag, like under midten av november 1943, holdt Ole Julnes og sønnen Arne Julnes på med slakting på gården Julneset i Helgådalen. De var så opptatt med arbeidet at de merket ikke at det satt en mann i haugen like ovenfor og som med stor oppmerksomhet fulgte med i det som foregikk nede på gården. Forsiktig og litt haltende begynte skikkelsen å nærme seg, men de to slakterne var så opptatt med sitt at de merket intet før mannen var like ved dem. De kvakk til, for personen som plutselig sto framfor dem var et selsomt syn. Nærmest en kjempe, ikke langt unna to meter høy. Han hadde ikke sko på bena, men sekkefiller som var surret med ståltråd. Han var iført en sid, svart regnfrakk og hadde uker gammelt, uflidd, svart hår og skjegg. I ene handa holdt han en stor forskjærskniv. Skikkelsen bar ellers preg av å ha vært lenge ute i terrenget. Han snakket et språk som var vanskelig å forstå. De forsto imidlertid straks at dette var et menneske på flukt. En som var i nød og trengte hjelp, kanskje først og fremst mat og hvile.
---- 519 Krig ---- Noe langt opphold på gården kunne det imidlertid ikke bli tale om. Tysk og norsk politi hadde flere ganger vært innom på Julneset når de jaktet på flyktninger. Risikabelt kunne det være om andre kom til gards akkurat da. Tross språkvanskene forsto de at mannen var jugoslav som hadde rømt fra tysk fangenskap. De tok ham med inn på kjøkkenet, hvor Hilda Julnes sørget for at han fikk et solid måltid mat, kald grøt og rømme. Einar Julnes, en yngre bror av Arne, var sengeliggende med feber. Jugoslaven holdt stadig den store kniven i handa, og med det samme han kom inn, gikk han bort til senga hvor Einar lå, fikserte ham med to skarpe øyne som glimtet inne i skjeggmassene: «Krank»? Einar som ikke forsto hva det betydde, ble nesten redd, for skikkelsen med den store kniven, virket uhyggelig. Etter en times hvil bar det videre og da i følge med Arne Julnes. Sekkefillene som jugoslaven hadde på bena, var helt utslitte, slik at han nesten var barbent i snøen og kuldegradene. Arne fulgte ham så langt østover at de kunne se inn på svensk side og såtte ham på kurs for at han skulle komme i sikkerhet. Under det korte oppholdet på gården og turen østover, skimtet Arne et menneske, innenfor fillene og det store skjegget, som hadde både intelligens og dannelse. Om det første møte med jugo slaven, nede på gården, var selsomt, så ble ikke avskjeden mindre merke lig. Han var meget glad for hjelpa, og da de skiltes takket han på en måte som Arne kom til å minnes. Han rev av en bit av den svarte regnfrakken, som han bød Arne sitte på. Seiv steg han opp på en stubbe eller tue, og så sang han for Arne, med kraftig og klar røst så det ljomet i fjella. Dette var ut på ettermiddagen. De hadde brukt adskillig tid på strek ningen som var tilbakelagt og Arne Arne Julnes kunne se at det var dårlig fatt med Slemmer aldri kjempen som sang bena til jugoslaven. f or nam - Det skulle vise seg at han ikke klarte å holde retningen som Arne
---- 520 Krig ---- Julnes hadde anvist ham. Han dreide av mot nord, i retning Trons moen, noe som absolutt var farlig for ham, for der holdt de tyske grensevaktene til. Han passerte på sørsida langs Tronsmotjønna og således ikke langt unna husa på gården og det må sies at han var heldig som ikke ble oppdaget av grensevaktene. Videre gikk han langs Veres vatnet og ut på kvelden kom han fram til Moen i Sør-Vera, som er siste gården i Vera før grensa. Her traff han Einar Haga, som den gangen var en ungdom først i tjueårene. Også dette ble et selsomt møte. Einar trodde ikke at skikkelsen han hadde foran seg var sann - han hadde aldri sett så stort et menneske. Håret og skjegget var mer enn svart, nesten blått, syntes Einar, og han trodde bestemt at det var noen av tyskerne på Tronsmoen som hadde kledd seg ut for å narre ham, at de hadde fått mistanke mot ham fordi han flere ganger hadde fulgt flyktninger over grensa, til og med helt fram til Esingen. Men denne personen tore han ikke ha noe med. Dette forhindret ikke at de kom litt i prat med hver andre, så godt som språkvanskene tillot, og Einar fortalte ham hvor han skulle gå for å komme over grensa og fram til folk på den andre sida. Før flyktningen startet på siste etappe skrev han navnet sitt på en papir lapp: Alexander Vukovié. Blant det Einar kan huske at flyktningen hadde med seg, var en avbrukket forskjærskniv. Sørmoen i Vera. Det gikk ikke lang tid før Einar Haga angret at han ikke hadde hjulpet denne flyktningen, for det var ikke vanskelig å se at han var adskillig medtatt, og han fikk ikke fred med seg seiv før han hadde vært til Esingen og fått bekreftet at den kjempestore flyktningen hadde kommet vel fram. Jugoslaven kom til Esingen i midnattstida. Det lyste fra vinduet i bryggstugu og dit gikk han. Inne der satt noen av ungdommene på gården og spilte kort sammen med soldatene i en svensk patrulje som
---- 521 Krig ---- skulle overnatte. Da det banket på døra trodde de det var ei av jentene på gården, og spøkefullt ble det ropt: «Hopp over hvis du har på tussa!» (labba), og inn trådte den store lurvete skikkelsen, som virkelig hadde «tussa» på bena. Den natta fikk jugoslaven det første skikkelige kjøttmåltidet på lang tid - ferskkjøttsuppe, og denne natta ble det ingen søvn på folka i Esingen. I glede over å være i trygghet, tok kjempen til å synge. En gitar ble funnet fram og jugoslaven spilte og sang til det ble morgen. Men på grunn av de store frostskadene på bena, ble han sendt til sykehus den neste dagen. På Julneset snakket de minst mulig om denne flyktningen senere under krigen. Ved en tur til seteren, Julnesvollen, kunne de se at jugo slaven hadde hatt tilhold der, bl.a. var det gjenlagt en klype fiskemel. Men ellers gikk hendinga mer eller mindre i glemmeboka, seiv om de undret seg på hvem denne mannen kunne være. Ei stund etter dette reiste Arne Julnes til Snåsa på skogsarbeide, men den yngre broren, Einar, nyttet senere under krigen samme leia og omgangsmåte for å hjelpe norske flyktninger. I 1964, 21 år senere, fikk Arne Julnes besøk av Arne Sand fra Ekne. Han hadde med seg ei underlig og dramatisk historie. Flukt fra gravkanten I oktober 1943 rømte fire jugoslaver fra fangeleiren på Ørlandet. En av dem var Alexander Vukovic, av yrke operasanger og skuespiller og gardekaptein i den jugoslaviske armé. En rørslig kar på 1,94. Som mange andre rømlinger fra fangeleirene på Fosen, kom også disse over til Leksvik. Der stjal de en båt og rodde over til Ekne-landet. Der søkkte de båten. Uheldigvis kom de inn i et område hvor tyskerne drev ettersøking etter tre andre jugo slaver som hadde klart å rømme fra Falstad, og Alexander Vukovic og kameratene ble tatt. Dette gjorde at de tre andre fikk litt mere tid på seg og kom seg unna og til Sverige. Tyskerne mistet således tre f anger, men fikk fire nye, som ble satt i celler på Falstad. Etter ti døgn på Falstad ble jugoslavene og tretten russere nesten avkledd, bakbundet og plassert bak på en lastebil med overbygg, og
---- 522 Krig ---- kjørt til Falstadskogen for å henrettes. Bødlene tok først ut en gruppe på tre eller fire, deriblant kameratene til Alxander, og skjøt dem. Under oppholdet i fangeleiren, fikk Alexander et barberblad av en norsk fange som bar ut litt suppe til dem som satt på celler. Barberbladet var skjult under tallerkenen. Under transporten til retter stedet skjulte Alexander barberbladet i munnen. Mens den første avrett inga foregikk, kanskje noe før også, skar han løs både seg seiv og med fangene som var igjen. I neste pulje som skulle fram på gravkanten stilte Alexander seg fremst, Han gikk ned stigen fra lastebilen, men holdt hendene på ryggen. Plutselig løftet han dem og slo ned den nærmeste tyskeren, snappet til seg hans maskinpistol og la på sprang. Også de andre fangene løp for livet. Blant tyskerne ble det et øyeblikk full forvirring. De skjøt vilt! Flere av rømlingene ble truffet, men også noen av deres egne. Dagen etter fant de to rømlinger et stykke unna som var hardt såret. Disse ble stukket ihjel på stedet, fortelles det. Alexander ble truffet av to skudd. Ett og et halvt døgn etter dette, søndag kveld, den 1. november, fikk Arne Sand se at en mann gikk inn på høylemmen på gården. Sand gikk etter og der traff han Alexander Vokuvic. Ei kule hadde gått gjennom ene arma, like over handleddet, men uten å skade pulsåra. Den andre hadde truffet ham under hælen, hvor skinn og noe kjøtt var skutt vekk. Påkledninga var elendig, ei lita fangetrøye som ikke en gang skjulte ribbena, forteller Sand. Jugoslaven kunne litt tysk og noen norske ord, og med et slags blandingsspråk hadde vi ingen vansker med å forstå hverandre, forteller Sand videre. Men skuddsåra ville ikke Alexander ha noe snakk om. Det var intent å bry seg med. Det han først og fremst ville ha, var en lang kniv og klær. Dørene står åpne, sa Sand, vi skal legge fram det vi har og du kan ta det du trenger. Men store nok sko til den velvoksne jugoslaven hadde de ikke. I ettida, om natta, kunne Arne Sand høre jugoslaven romstere nede på kjøkkenet. Han hadde også vært på buret. Der var det fingerfar etter han i melet. Han hadde forsynt seg rikelig med kalde, kokte poteter, samt tatt med seg en 25-kilos sekk fiskemel. Ei stor regnkappe som hadde tilhørt farfar til Arne Sand var også borte. Ennå var ikke alarmen hos tyskerne avblåst og ettersøkinga pågikk for fullt. Ikke langt unna gården hadde Alexander slått ned en tysker som patruljerte på vegen der denne gikk gjennom skog. Det var derfor høyt spill det Arne Sand drev, med fare for eget liv. Tolv dager senere ankom Alexander Vukovic til Julneseti Helgådalen. Der fortalte han at han orienterte seg etter stjernene. Maskinpistolen hadde han kastet før han kom til Julneset.
---- 523 Krig ---- Arne Sand Ekne, som ved hjelp av en penne skisse fant fram til Jul ] neset. Manfred Levr ing Først 21 år etter dette kom Arne Sand på nytt i kontakt med Alex ander Vokuvic og har korrespondert med han. Han reiste ikke tilbake til Jugoslavia, han var ikke enig i Titos system, men slo seg ned i Frankrike. Ei tid var han også i Amerika. Det var bl.a. ei skisse han hadde tegnet som hjalp Arne Sand å finne fram til Julneset i 1964. Sist Sand hadde forbindelse med Alexander Vukovic oppholdt han seg i Frankrike, og var gift. Hans kone var advokat og han arbeidet på hennes kontor. Av de som rømte, så å si fra gravkanten i Falstadskogen den gangen, var det elve eller tolv som berget seg fra døden. Seks eller sju av russerne havnet i Ogndalen og traff en tømmerhugger fra Folldalen, som loset dem inn til grensa. Barberbladet som reddet så mange liv ble plassert under suppetallerk enen av Arvid Falkmo fra Trondheim. Han var veteran blant Falstad fangene, fange nr. 3 og ble holdt i fangenskap helt til frigjøringa. Men hvordan hadde Alexander Vukovic tatt seg fram fra Ekne til Jul neset? Tolv døgn var mye. Skuddsåret under foten har nok hemmet ham adskillig. Han hadde vært innom ei hytte i Frolfjella. Videre har han trolig passert Ramsåsen, fram gjennom Tromsdalen i retning Levring.
---- 524 Krig ---- Kecf /z/W/? av denne skisse, som Vukovic laget etter hukommelsen 21 år senere, fant Arne Strand fram til Julneset. Ei hending Svein Molden og to andre gutter fra Inndalen var ute for senhøstes 1943 styrker denne teorien. Svein var sju år den gangen. Sammen med broren, Joar Molden og nabogutten Brynjar Levring, drev de og sanket sammen torv på Tullmyra nedenfor Molden. Jorda var hardfrosset, men det var ingen snø. Plutselig fikk de se en uvanlig stor mannsperson komme fram på myra. Han hadde kullsvart hår og skjegg, hadde på ei sid, svart kappe og sekkefiller på føttene. Da den fremmede ble oppmerksom på guttene, trakk han seg unna og inn i skogen. Synet oppskaket guttene og de trodde personen var en kjempestor russer som hadde rømt fra fangenskap. De løp straks heim og fortalte hva de hadde sett. Manfred Levring, far til Brynjar, satt inne på kjøkkenet da gutten andpusten kom inn døra og fortalte hva de hadde opplevd. Manfred tok på seg ytterklær, sa intet, men gikk ut og ble borte i flere timer. Da han kom tilbake sa han intet om hvor han hadde vært. Først etter krigen fortalte han til sin kone, Borghild, at han klarte å finne kjempen ute i skogen, og fulgte ham østover Kverndalen så langt som til Kverndals setra. Der hadde han orientert ham om leia videre, mot svenskegrensa eller Sør-Vera. Dette kunne ikke være noen annen enn Alexander Vukovic. Men i stedet for å krysse Juldalen og fortsette østover, har han fulgt dalen nedover og havnet på Julneset.
---- 525 Krig ---- Manfred Levring døde for flere år siden. Hans kone, Borghild, forteller at den store jugoslaven ikke var eneste flyktningen Manfred loset innover Kverndalen. Leia er forholdsvis lett og kanskje den rask este såframt en skal ta seg fram til fots fra bygda og til Vera. Dertil var sjansen for å møte patruljer svært liten og det var således ei trygg rute for flyktninger. Ikke barepatrioter Tronesvolden, gården til Manfred og Borghild Levring, lå den gangen tett inntil mellomriksvegen, øst for den gamle Tronesvolden bru. For fremmede som kom etter vegen var det naturlig å spørre seg fram her. Verken under krigen eller etterpå snakket Manfred om det han hadde vært med på og Borghild kjenner ikke til at mannen var med i noe organisert opplegg for å hjelpe flyktninger. Men en gang han måtte til Stubskinnsvolden med mat til noen som skulle komme dit, hadde han nok fått beskjed på forhand. Det var også andre ting som tyder på at Manfred Levring hadde forbindelse med kretser utenfor bygda i slike saker. Hun både forsto og godtok mannens taushet på dette området. Det var faktisk en nødven dighet, med NS-folk så nære inn på seg som de hadde. Blant flyktningene kunne det nok hende at det også var kriminelt belastede, provokatører eller andre som representerte øket risiko både for loser og andre som var engasjert med å yte hjelp. Det kan kanskje settes spørsmål ved to som kom på Tronesvolden i november 1942. Først kom en av dem inn og spurte etter nærmeste bilverksted. Manfred Levring forsto at det måtte være noe annet som var ærendet og ble med ut til den som ventet der. De hevdet da at de var fanger som hadde rømt fra Falstad. Som kontakt i Verdal hadde de ett navn: Ingvald Tronsmo. Manfred fant ikke å kunne sende dem vekk uten videre, men risikoen med å ta dem inn i stuelåna var for stor. De ble derfor tatt inn i fjøset og forpleiet og holdt i dekning der mens Manfred ordnet opp. Han måtte til Vuku og kontakte Ingemann Liff, som tok på seg å frakte dem så langt østover som føret tillot. De kom vel fram til Sveet i Vera, men hadde det ikke så travelt med å komme videre. Da de to flyktningene kom på Tronesvolden hadde begge solide vadmelstrøyer med saueskinnsfor, men da de kom til Vera var det bare en av dem som hadde slikt yttertøy og den ble hengt igjen som betaling for oppholdet. Senere er klarlagt at de to flyktningene hadde rømt fra hjelpefengslet i Levanger, og det er lite trolig at de hadde vært på Falstad. De fine svære trøyene hadde de stjålet på Sundby vestre. Det var kjøremuddene til Lars og Arne Sundby. Samtidig stjal de to kjeledresser
---- 526 Krig ---- som til daglig ble nyttet i fjøsarbeidet. På fergestedet, ved Haga, stjal de båt og rodde over på nordsida av dalen. De var innom Efskin i Vuku og fikk mat. Videre har de tatt veien tilbake på sørsida og opp til Inndalen hvor de var så heldige at de gikk inn på Tronesvolden, hvor de fikk så god hjelp av Manfred og Borghild Levring. I avisene var de to flyktningene etterlyst som kriminelle. Men ingen tok notis av slikt, for dette var nazistenes vanlige mønster når mot standsfolk ble etterlyst. Hos Tronsmo på Sveet representerte den etterlatte trøya betydelig risiko slik at den ble skjult i høyet på låven helt til krigen var slutt. Da ble den hengt fram i håp om at rette eiermann skulle melde seg. Slik gikk det nesten. Arne Sundby fikk beskjed om at de bortkomne trøyene kanskje var på Sveet. Det viste seg at det var jakken til Lars Sundby som var gjenhengt. Arne sin jakke var det nok andre som kom i besittelse av. Når det gjelder sørsida av dalen og flyktningetrafikken, må nevnes Jacob Molden, som var flere turer til grensa med folk. Han nyttet gardens seter, Jervdalsvollen som overnattings- og hvilested for flyktningene, samtidig som han da kunne rekognosere om risikoen for å møte patruljer. Tyskerne oppdaget imidlertid at seteren ble nyttet til noe ureglementert og såtte fyr på seterhusa ut på senvinteren 1945. Jacob Molden oppdaget tyskernes interesse for seteren og hadde flyttet virk somheten til Melbyvolden. Omtrent samtidig med avsviinga i Jervdalen, ble Kråksjøhytta brent fordi tyskerne fant våpen og ammunisjon der. Tidligere var Storsjøhytta nedbrent. Men der var nok bakgrunnen en annen, for den ble nyttet av grensepatruljer og nazister.
---- 527 Krig ---- ET NÅLØYE I FLYKTNINGTRAFIKKEN Handelsstedet Skjækerfossen, øverst i Helgådalen, var under krigen et nåløye i flyktningetrafikken og annen illegal transportvirksomhet. Handelsmannen på stedet, Kristian Holmen og hans kone Ingeborg, gled derfor automatisk inn i illegalt motstandsarbeide, kanskje i større omfang enn de såtte pris på. Handelsstedet Skjækerfossen. Mange slags personer for etter vegen oppover Helgådalen i denne tida, og mange stoppet opp i Skjækerfossen. Enten var de innom butikken for å få veiledning, eller gjorde seg ærend for liksom å rekognosere. Det var ikke alltid det kunne avgjøres om det var patrioter eller provokatører. Men for at unødig mistanke ikke skulle oppstå, ble alle behandlet likt, på en korrekt og høflig måte. Dette gjaldt også tyskere og nazister. Litt anderledes stilte det seg med flyktninger eller transportoppdrag som kom gjennom faste kontakter som Petter O. Balhald eller distriks lege Hegbom. Når Balhald var på telefonen og snakket om smågriser, så gjaldt det flyktninger. Men det kunne også hende at anmodning om å
---- 528 Krig ---- frakte smågriser kom andre vegen, f.eks. fra Albert Ward i Strådalen. I det organiserte arbeidet for flyktningene var det Kristian Holmens oppgave å skaffe skyss og loser. Det var ofte at det måtte skiftes fra bil til hesteskyss i Skjækerfossen, eller at loser måtte overta. Om det ikke var vanlig at flyktninger overnattet hos Holmen, så måtte de ofte likevel være verter for flyktninger med slikt som mat, niste og tildels klær. Ingeborg Holmen Kristian Holmen En gang kom noen tyskere og ville kjøpe mat. Kristian Holmen klarte å få ut av dem at de var på jakt etter noen flyktninger. På en gard litt lenger oppe oppholdt seg noen verdalinger som var på veg til Sverige og Holmen trodde det var disse tyskerne var ute etter. Han ga derfor beskjed til sin kone om at hun måtte gi seg ekstra god tid med matlag inga slik at de heftet litt lengre enn vanlig, for han måtte varsle verdal ingene, slik at de kom seg avgarde fortest mulig. Men de ble redde og dro tilbake nedover bygda. Det var flyktninger som overnattet i høyløa hos Birger Tretli, i Kulslia, tyskerne var ute etter. Tretli hadde sagt til de i høyløa at de måtte holde seg i ro til det ble mørkt. De gjorde tvert mot dette rådet og la i veg midt på dagen og ble ganske snart tatt. Hele greia tydet på avtalt spill, og fru Tretli forteller at politiet, etter krigen, var svært interessert i denne hendinga og hvem flyktningene var. En tror ikke dette ble oppklart.
---- 529 Krig ---- Det kom mye post fra Sverige til Skjækerfossen for videresending. Med så mange nordmenn i Sverige som ønsket å gi livstegn til sine familier, så oppsto det ganske snart illegale kanaler for å få fram slikt og ifølge det som er opplyst så var Skjækerfossen også et nåløye i dette. Loser og kurerer hadde med seg ad skillige brev i retur. Ingemar Jønsson i Esingen og Johannes Væren hadde ei tid et hemmelig poststed ute i skogen like ved grensa, og Johannes Væren la igjen mange brev i Skjæ kerfossen. Også over Strådalen kom det post til Skjækerfossen. Per A. Ward for teller at han bl.a. fraktet brev til Skjækerfossen som hadde påskrift: «Punkt 7». For disse brevene ble det tatt ekstra strenge forholdsregler Per A. Ward slik at de ikke kom i urettmessige hender, en sikker plass var å skjule det i seletøyet etter det Ward forteller. Da tyskerne og nazistene såtte inn med skjerpet vakthold omkring påsketider i 1945, fikk folka i Skjækerfossen også merke dette da hirdmannskaper ble innlosjert i nabohuset. Riktig storinnrykk ble det i mai da rikspolititropper etablerte hoved kvarter i Skjækerfossen under jakta på Rinnanbanden, og hele landets presse hadde sine øyne rettet mot dette vesle handelsstedet. Oddvar Nestvold - flyktning nr. 1 fra Falstad Den 19. mai 1942 er en merkedag i historia til fangeleiren på Falstad, en dag som ingen av de som var fanger der den gangen kom til å glemme. For første gang i leirens historie sa en av fangene takk for seg og ble borte. Det var verdalingen Oddvar Nestvold, 26 år og nyutdannet ingeniør fra NTH. Han forsvant midt for nesen på tyskerne mens han, sammen med ca. 20 andre fanger, var på arbeid på nordre sida av Asenfjorden, og borte ble han. Om dette har en annen fange fortalt: «De tyske vaktene raste og bar seg som ville bikkjer. Dekunneikke få fram et eneste ord til å begynne med, men sprang rundt hverandre
---- 530 Krig ---- og nærmest gjødde som hunder. Omsider ble det orden i sakene, og vi fikk gjennomgå. Vi ble jaget ut på myra og det ble et leven som måtte høres vidt omkring. Slik straffeeksersis som det vi fikk oppleve skulle en ikke tro var mulig, og det var et under at ingen av fangene mistet livet. Om noen ble så sprengt at de ikke maktet mere, så skjøt tyskerne foran bena på dem. Eneste måten å berge seg var å være med helt til en stupte og ble liggende. Flere tålte ikke påkjenningene og måtte bæres inn på sykestua om kvelden.» Oddvar Nestvold ble arrestert 18. november 1941, i Øvre Årdal, hvor han nettopp hadde tiltrådt i sin første stilling som ingeniør. Han ble transportert til Trondheim og kom senere til Falstad sammen med den første puljen som ble plassert i fangeleiren. Da han rømte hadde det gått et halvt år siden han ble arrestert. Det hadde begynt å gå rykter om at fanger fra Falstad skulle sendes til Tyskland. Oddvar var klar over at det ikke nyttet å vente for å se hvordan det utviklet seg. Han visste også hva han hadde i vente om han ble tatt under flukt, - dingle med et rep om halsen som det mest sannsynlige. Han tenkte på sin kone, Haldis, og deres ett år gamle sønn, Tor. Gikk det galt, så ville ikke gutten huske noe om sin far. Den 19. mai fant altså Oddvar Nestvold at mulighetene for å gjennomføre ei flukt var tilstede. At de var på arbeid så pass langt borte fra leiren, var gunstig fordi det da ville ta lengre tid før tyskerne kom i gang med systematisk ettersøking. Overfor en av vaktene klaget han over magevondt og ba om å få gå litt til sides for å gjøre sitt fornødne. Dette ble innvilget, og dermed var han borte. Oddvar fryktet tyskernes sporhunder. Han søkte derfor ned til fjorden og svømte over Åsenfjorden. Seiv om det var innerst inne i fjorden, var det en prestasjon, særlig tatt i betraktning det iskalde vannet. I høydene var det ennå mye snø. Den påfølgende natta ble en forferdelig opplevelse for ham, gjennom våt og utmattet ordnet han seg nattely under noen barkvister, og han sovnet virkelig. Da han våknet var han stivfrossen samtidig som han fikk seg et sjokk, for et stykke unna kunne han se tyske soldater som beveget seg. Han skalv noe forferdelig, men fikk ikke kroppen til å fungere. Den tilsynelatende håpløse situasjonen gjorde at han opparbeidet et skikkelig sinne mot seg seiv, og det var nok årsaken til at han omsider fikk kroppen til å lystre. Tyskerne han syntes å se, var endene på barkvister han hadde over seg og som rørte på seg fordi han skalv. 1 terrenget var det mye mere snø enn han hadde regnet med. Han tok nå leia over Åsfjellet i retning Skogn Markabygd og vasset i våt snø til langt på leggen. Heldigvis hadde han sine egne bekksømsko, men en
---- 531 Krig ---- gammel kneskade begynte å bli plagsom og bekymret ham. Suiten gnaget også. Skalken av ei blodpølse, som han hadde fått fra de heime, var eneste niste han hadde da han rømte. Ut på dagen kom han fram til gården Friberg i Markabygda. Da han kom inn på kjøkkenet var det bare kona, Alfa Friberg og datteren Gunnvor som var inne. Middagsmaten var kommet på bordet, og om litt kom også mannen, Martin Friberg, og tre sønner inn til middagsmål tid. Oddvar skjulte intet, men sa hvem han var og hvorfor han var kommet til gards. Han ble mottatt på en hjertelig måte, etter det han seiv har fortalt. Mat og stell fikk han som han skulle være en gjest. På grunn av det vonde kneet ble han to døgn på Friberg og ble holdt skjult på et rom i andre etasje. Da Oddvar den første morgenen ble vekket av noe han syntes var motordur, tok skrekken ham på nytt, han trodde tyskerne kom til gards for å fakke ham. Duren som oppskaket ham, var lyden fra separatoren som var i bruk nede på kjøkkenet. Oddvar Nestvold hadde imidlertid en lang fjelltur foran seg før han var i sikkerhet. Fra Markabygda, gjennom Verdalsfjella til svenske grensa i nærheten av Skalstugan. På Friberg ble han utstyrt med klær, ski, staver, ryggsekk og rikelig med mat. Dette var noe hele nabolaget gikk sammen om. John Friberg, en av sønnene på gården, og Odd Troset ble med som loser på turen. Begge var ungdommer først i 20-åra. Til så langt ut på våren å være, var skiføret bra. Det vonde kneet hemmet imidlertid Oddvar, slik at farten var ikke så stor. Da de begynte å nærme seg svenskegrensa og Oddvar følte seg trygg på å komme fram, foreslo han at losene kunne snu. Han ville ikke hefte dem mere med den dårlige farten han klarte å prestere. På tilbaketuren holdt de to veltrenede ungdommene god fart. Oddvar registrerte ikke nøyaktig når han passerte grensa, men da han hørte stemmer som snakka svensk, ble han fylt av glede og forsto at red ninga var faktum. Han var da like i nærheten av leiren til de svenske grensevaktene. Etter at Oddvar Nestvold var arrestert flyttet hans kone og deres ett år gamle sønn, heim til svigerforeldrene i Verdal, Johan og Tine Nestvold, på småbruket Heimdal i Sjøbygda. (Nå midt inne i boligfeltet Ydsedalen). De fikk høre at Oddvar var forsvunnet fra Falstad og at han trolig var drukna. Tyskerne har nok fulgt spora ned til sjøen og trodde at dette ble skjebnen til fangen. Ut over dette visste ikke familien hans noen ting. De fikk besøk av en statspolitimann fra Steinkjer. Han opptrådte hensynsfullt og ville bare forhøre seg litt. For Haldis og for eldrene ble det uker med ei forferdelig og gnagende uvisse om Oddvars skjebne. Mor hans ble helt grå i håret på kort tid som følge av på kjenninga. Verdalsboka — 34
---- 532 Krig ---- Ca. seks uker etter at Oddvar Nestvold forsvant fra Falstad kom gledesbudskapet til familien i Verdal, om at han hadde kommet seg til Sverige. Det var Martin Friberg som kom med denne gledelige meld inga. Han syklet fra Markabygda til Verdal for å underrette familien, og det var slett ingen ufarlig tur. Han var ukjent og måtte spørre seg fram, dertil hadde han ikke grenseboerbevis. Politiet ville sikkert hatt interesse av å komme i kontakt med en fremmed som spurte etter familien Nestvold. Som erstatning for rygg sekken de hadde overlatt til Oddvar, fikk Friberg ryggsekken til Johan Nestvold. Skia kom også i retur. Brev fra Carl Lundquist Litt senere fikk Haldis Nestvold et overraskende svenskbrev. Det var fra en herre ved navn Carl Lundquist, men skrifta var Oddvars. Ut fra innholdet var det ingen som kunne forbinde avsenderen med Oddvar. Brevet var kontrollert av sensuren, men hadde fått passere. Haldis svarte på brevet og nytt brev kom. Slik korresponderte de, men det kunne være vanskelig å forme breva uten at de naturlige følelsene mellom mann og kone ble iøyefallende for sensuren. Haldis fikk også såkalt svenskepakke uten at hun fikk merkbar mistanke mot seg. I Sverige sluttet Oddvar Nestvold seg til de norske styrkene, de såkalte reservepolitiet. Som ingeniør kom han naturlig nok med i bygnings tjenesten, og var med på bygginga av de norske leirene i Sverige. Han hadde befalsgrad. Minesøking i Finnmark, Egil Strømsøe og Oddvar Nestvold.
---- 533 Krig ---- Familien lykkelig forenet i Sverige - Oddvar og Haldis Nestvold og sønnen Tor. På selve frigjøringsdagen, 8. mai 1945, ble han sendt til England på minekurs og derfrå til Finnmark for å delta i arbeidet med å uskadelig gjøre de enorme mengder miner som tyskerne hadde plassert da de trakk seg tilbake. Ut over 1944 begynte Haldis Nestvold å føle seg utrygg. I løpet av de to åra siden Oddvar rømte hadde mange brev mellom de to krysset grensa på ordinært vis og gjennom den strenge sensuren. En dag i juni 1944, fikk Haldis beskjed om at hun og gutten, som var blitt tre år, skulle møte opp ved Stiklestad kirke. Der var også Ivar Lille sand. Om litt kom Ingemann Liff med drosjebilen og skysset de to til Djupdalen. Der møtte Ola J. Haugan og Olav Sagvold opp og tok seg av og fulgte Haldis og Tor nesten helt fram til Esingen. Grensa krysset de i 11-tida om kvelden. De to losene snudde litt før de nådde fram til gården. Haldis tok gutten på skuldrene den siste biten og straks før hun kom til gards ble hun møtt av en svensk soldat som undrende spurte om de var norske flykninger og om de var «ensam». Ja, svarte Haldis, og av sikkerhets messige grunner kunne hun ikke si noe om hjelpa de hadde hatt. Både de i den svenske militærpatruljen, som da var i Esingen og folka på gården var mektig imponert over den norske kvinna og gutten som hadde tatt seg fram på egen hand og til og med var i fin form etter den lange fjellturen. Etter dette gikk det ikke så mange dagene før familien var forenet etter 3 års adskillelse.
---- 534 Krig ---- Rinnanagent på flukt Ut på vårparten 1944, ikke lenge etter at Ola J. Haugan hadde besøk av Rinnanagenten Grande, fikk han besøk av en mann i4O-50årsalderen som sa han kom fra Meråker. Mannen var sendt fra en av Haugans sikre kontakter, slik at alt tilsynelatende var betryggende. Han hadde med noen skrifter fra Sverige til utdeling. Ved å bla litt i disse ble Haugan oppmerksom på et bilde av Henry Rinnan og noen av hans agenter. Blant disse kjente han igjen ansiktet på den han hadde framfor seg. Dette gjorde at Haugan var på vakt. Mannen sa at han hadde planer om å hente familien sin, for å dra til Vera på ferie noen dager, og spørsmål et var om Haugan ville være behjelpelig med å skaffe skyss. Haugan forsikret seg om at mannen hadde grenseboerbevis og kunne ikke se noen fare med å hjelpe ham når han kom tilbake med familien. Haugan mener at grenseboerbeviset var ut stedt på navnet Karlsen. Et par uker senere kom han og hadde med kone og flere barn. Da hadde han imidler tid fått ordnet med bilskyss. Haugan var ikke heime akkurat da, men fyren la igjen helsing om at han var på gjennomreise. Herr Karlsen hadde imidlertid vært hos Kristian Holmen og klart å overbevise ham om at han var god nordmann. Da var det ikke spørsmål om ferie i Vera, men hjelp til å komme til Sverige med hele familien. Dette måtte planlegges skikkelig, og Holmen sendte bud på Sigvald Sjø mæling i Sør-Vera, og nå var det hastverk. Sigvald måtte ta skia fatt, noen annen mulighet var det ikke. De siste kilometrene før han var i Skjækerfossen måtte han traske Sig va Id Sjømæling landevegen, for det begynte å minke på snøen. Sigvald hadde nettopp fylt 18 år. Sigvald Sjømæling var adskillig skeptisk til oppdraget, men mannen argumenterte på en slik måte at Sigvald til slutt tok på seg å hjelpe. For liksom å understreke argumentene og kanskje imponere, la fyren en amerikansk pistol på bordet foran seg og hevdet at de nok skulle for svare seg om det ble trøbbel. Sigvald Sjømæling dro heim til Vera og organiserte et helt hjelpe
---- 535 Krig ---- apparat for transporten og på avtalt dag og tidspunkt møtte de opp på Trygbakken øverst i Brattås-åsene, fire mann sterk for å lose familien over grensa. Det var absolutt nødvendig med så mange, for ekteparet hadde hele sju unger i alderen to til atten år, men det som verre var, var at kona gikk sist i dagene med sitt attende barn og hun var ikke i den beste forfatning for en slik tur i verste vårløsinga. De som møtte opp for å bære og dra var foruten Sigvald, hans bror Åsmund Sjømæling, Einar Haga og Ole Olsen. Fra Skjækerfossen og opp på høgda skysset Martin Helgas følget med hest og vogn. Asmund Sjømæling Einar Haga Dette var 17. mai 1944 og ennå var det mye snø i fjellet og føret var etter årstida. Ole Rønning hadde lånt til to såkalte høykjelker, lette doninger som var til stor nytte, for det var adskillig bagasje som skulle være med ; De to minste ungene måtte bæres i ryggsekk og det var Einar Haga og Asmund Sjømæling som fikk denne jobben, mens Sigvald og Ole drog kjelkene. Mannen beordret ungene til å stå på kne i ryggsekk ene. Dette ble i lengden for smertefullt og det ble bare gråten med dem. Det gikk bedre når de fikk reise seg opp og stå og holde om halsen på de som bar. Fort gikk det ikke. Rett som det var mistet noen av ungene en vott, skjerf e.l. Da måtte en av losene vende om for å hente. Men det som heftet mest var den ungdigre kona. Det mest spennende og nerve pirrende var om hun holdt til de kom fram, for skulle hun begynne å føde undervegs ville det være en helt håpløs situasjon. (Hun fødte en uke etter at hun kom til Sverige.)
---- 536 Krig ---- I Djupdalen måtte Einar Haga og Åsmund Sjømæling vente adskillig lenge før resten av følget nådde etter. Åsmund påpekte faren ved at det gikk så sent med en såvidt stor transport. Det var i alt 13 personer som var på veg mot grensa. På nytt drog mannen fram pistolen og hevdet at de ikke hadde noe å frykte. Det var noe uhyggelig ved hele greia syntes Åsmund. Lengre inne på fjellet var snøen stødigere og det gikk noe bedre. Da de startet oppe på Brattås-åsene var klokka ca. halv åtte om kvelden og først ut på morgenkvisten var de i Sør-Vera. Dagen etter var det samme slitet igjen. Flyktningene ble fulgt helt til Esingen, og før de drog tilbake forsikret de seg om at de ville bli tatt hand om av svenske myndigheter. -s Det var tross alt noe som ikke stemte, syntes de. Som takk for hjelpa fikk Sigvald overta den fine pistolen, et par magasiner og rikelig med ammunisjon. Åsmund Sjø mæling fikk et foto av de to små rollingene som måtte bæres. Ut på forsommeren kom det en liten mørklett fyr til Vera og ville snakke med Sigvald Sjømæling. Einar Haga var også tilstede. Den fremmede kjørte bensinbil, noe som vakte oppsikt og var mistenkelig da de aller fleste måtte finne seg i åTo jenter som måtte bæres. nytte knott. Denne var på leting etter en venn som hadde dratt til Vera på ferie. Han hadde ikke hørt noe fra vennen på lenge og var redd for at det kunne ha tilstøtt ham noe. I halsgropa til den fremmede skimtet Einar Haga noe som lignet et kjede, og da han hadde sett at tyskerne hadde noe lignende, ble han mis tenksom. På ett eller annet vis fikk han gitt tegn til Sjømæling. De forsto godt hvem fyren var på leiting etter, men de fant det tryggest å ikke vite noen ting. Den lille tufsen var nokså påståelig og hevdet at Ola Haugan hadde fortalt at det var Sjømæling som skulle ordne med feriehusvære til familien, så han måtte da vite noe. De to gikk ikke på den bløffen og holdt på sitt, dette var helt ukjent for dem. Mannen syntes dette var svært beklagelig, han hadde med nød og neppe klart å få tak i en bensin skvett til denne turen og det var synd at det var bortkastet. — Kunne det tenkes at de hadde tilhold i noen hytte? Det var jo en mulighet, svarte Sjømæling. Hvor da? Nei e - det måtte eventuelt være i Værdalsbrukets hytte ved Billingen. - Kan du bli med dit? Det er for langt herfrå, det er
---- 537 Krig ---- mye nærmere om du kjører om Sandvika, sa Sjømæling. Mannen var ikke innstilt på det, for det var nå dette problemet med bensin da. Han fikk ikke noe greie på vennen. Hele tida hadde Sigvald pistolen i lomma. Det gikk ikke mange dagene før Einar Haga og Sigvald Sjømæling fikk oppklart hvem de hadde hatt besøk av - Henry Rinnan, og de fryktet at han kom tilbake. Noen dager senere svingte en tyskbil inn på tunet i Sør-Vera. Nå kommer han, trodde de. Men dette skulle bli siste turen hans til Vera! De kom seg opp på loftet, fant fram pistolen og nå skulle det gjøres kort prosess. Sigvald tok stilling ved vinduet og skulle ta Rinnan med det samme han kom på trappa like under. Han skulle ikke ha noen sjanse til å unnslippe. Einar sto parat med et ekstra magasin, om det skulle bli nødvendig. Men det var bare tyskere som var på rutinetur, og ikke så farlig likevel. Senere på sommeren ble det ny nervepirrende spenning. I Sør-Vera fikk de beskjed om at Rinnan hadde passert Nord-Vera. Men de så imidlertid ikke noe til ham. En var lenge usikker på identiteten til mannen og familien som ble hjulpet over. Ola J. Haugan synes å huske at grenseboerbeviset som ble vist ham, lydde på Johannes Karlsen. Haugan så forøvrig igjen mannen under rettsaken mot Rinnanbanden. Da satt han på tiltalebenken. Einar Haga sier at mannen viste fram to grenseboerbevis, på forskjellige namn. Rinnan hadde benevnt mannen som Bjarne. I juli 1944, noen måneder etter at denne transporten fant sted, fikk heimefronten i Verdal ei liste over personer som det advartes mot fordi de arbeidet for det tyske sikkerhetspolitiet. Der er ført opp en person ved navn Karlsen. Fornavn er ikke angitt og daværende adresse er Sparbu. Opplysninger om alder og familie stemmer og det er anført at vedkommende trolig hadde reist til Sverige. Det som synes klart er at det var en Rinnanagent som ble hjulpet over til Sverige. Men det er uklart om han flyktet for å komme seg unna Rinnan, eller ble plantet i Sverige for å spionere på norske flyktninger. Rinnanagenten Johannes Karlsen ble dømt til 15 års tukthusstraff. Petter O. Balhald Petter O. Balhald var aktivt med i det illegale motstandsarbeidet under hele krigen. I tillegg til at han var gårdbruker i Vinne, drev han transportforretning med lastebil, knyttet til daværendetransportsentrali Verdal. Folk var vant med å se Balhaldbilen på vegen og det vakte ingen spesiell oppsikt om bilen ble sett oppe i dalen. I løpet av krigen utførte Balhald mange illegale transportoppdrag.
---- 538 Krig ---- Det første allerede i månedskiftet april/mai 1940 i forbindelse med tran sport av ammunisjon som skulle fraktes over fjellet til Hegra. Anders Segtnan var fast sjåfør hos Balhald. De fleste «ulovlige» transportene utførte P.O. Balhald seiv. Segtnan var imidlertid adskillig implisert og tildels «medskyldig» i det som foregikk. Det samme gjelder familien og øvrige som var på gården, for flyktninger både overnattet og ble holdt i dekning på Balhald. Ingeborg og Petter Balhald. Eldste sønnen, Anders, var også med på det som faren drev med, og etter at han fikk førerkort i 1944, utførte også han enkelte turer med flyktninger på lastebilen. En har ikke funne noe fast organisert opplegg bak Balhalds innsats for å hjelpe patrioter ut av landet. Flere kontakter eller oppdragsgivere gjorde at aktiviteten ble adskillig mangeartet, fra rene transportoppdrag til planlegging og organisering av flukt. Et interessant tilfelle er flukta til levangsbyggen Aksel Johannessen, medisinstudent og sønn til daværende overlege ved Innherreds sykehus, Christian Johannessen. Studenten var ettersøkt i forbindelse med aksjonen mot studentene og Universitetet høsten 1944. Han våget ikke oppholde seg i Levanger, men hadde søkt dekning i Stjørdal. Overlegen, som hadde hjulpet så mange som hadde kommet i vanske ligheter, var selvsagt opptatt av hvordan han kunne hjelpe sønnen i sikkerhet, og tok kontakt med verdalsbonden Petter Balhald. Avtalen
---- 539 Krig ---- dem i mellom gikk ut på at Johannessen skulle sørge for bil og sjåfør som kunne kjøre flyktningen til Skjækerfossen og så skulle Balhald ordne med kjentmann som kunne være med som los derfrå. I denne tida var Olav Sjømæling fra Vera gårdskar hos Balhald, og han tok på seg losoppgaven. Det mest nærliggende for overlege Johannessen var å nytte ambu lansebilen ved sykehuset, men for ikke å utsette den faste sjåføren for noen risiko som kunne gå ut over sykehuset, kontaktet han en av reservesjåførene, Rolf Ødegård. Han hadde kjørt illegale turer med ambulansen tidligere og sa seg villig også denne gangen. Dette var i slutten av november og på vegene var det hålke, særlig ille var det opp over dalen. Aksel Johannessen ble hentet i Stjørdal. Han ble plassert i sykekorga. Der fikk han sitte, men med pålegg om å legge seg såframt bilen stoppet. Alt gikk greit til de kom til Balhald, hvor de skulle ta opp losen, Olav Sjømæling og Anders Balhald, som skulle være med som assistent. Der fikk de seg en alvorlig støkk. Omkring gården, inne på gards plassen og tildels i uthusa, var det tyske soldater i stålhjelmer og kamp utrustning. Dette så ikke bra ut —. Var transporten oppdaget? Eller var det rassia mot gården? Det siste hadde den vært utsatt for tid- Aksel W. Johannessen ligere også. Rolf Ødegård stoppet bilen like ved innkjørsla og gikk inn for å forhøre seg og var forberedt på å bli stoppet for hvert øyeblikk, men intet skjedde. Heller ikke da de to han skulle hente fulgte med og såtte seg inn i bilen og kjørte bort. Det så ikke ut til at tyskerne enset dem i det hele tatt og det var innlysende at de bare holdt øvelse. Det ble en vanskelig kjøretur, forferdelig holke, regn og stummende mørkt. I det svake lyset fra de blendede lyskasterne var det ikke stort å se. Ved Stamphusmyra tok de av fra riksveg 50 og opp Jåmtlandsvegen til Stene hvor de tok av til Vuku. I Østnesbakkene holdt de på å skulle kollidere med en hestekjører fordi det var uråd å stoppe på hålka. Ved et under kom de forbi hverandre, men en hund som var i kjølevannet på hestekjøreren ble overkjørt. Ved Østnes stoppet Ødegård og gikk over brua til tettbebyggelsen i Vuku, der hadde han ordnet seg med en kontakt som skulle følge med
---- 540 Krig ---- trafikken på vegen. Der fikk han høre at en av polisene på Øra, NS mann, hadde kjørt oppover og var ikke kommet tilbake ennå. Det gikk imidlertid ikke lang tid før han kom og det var fri bane. Like etter at de hadde passert Volden, røk kjettingen på ene bakhjulet og det bar übønnhørlig utfor vegen og det ble stopp. Ganske snart kom det folk til og flyktningen og losen måtte bare komme seg unna så fort som mulig. De tok derfor skia fatt allerede fra Volden, med svenske grensa som mål. Det var mildver helt til fjells, striregn, gjennomvåt nysnø og elendig skiføre. Klokka var ca. 22.00 da de startet på skituren. De la vegen om Storlunet og det begynte å bli morgen da de nådde dit. Folka på gården var ennå ikke stått opp, men Olav Sjømæling, som var kjent, fikk snart vekket Storlunfolket slik at de fikk komme inn, fikk tørket seg litt, fikk mat og litt hvil som de sårt trengte. I Storlunet fikk de høre at den tyske vaktstyrken på Tronsmoen hadde festet og drukket kvelden før og at de derfor kunne ta snareste vegen etter isen over Veresvatnet i stedet for å vasse i gjennomvåt snø den lange omkroken skogleies. De passerte knapt hundre meter fra den tyske vaktstyrken, men turen over isen ble ingen stor lettelse, for over vannet gikk nesten til knes. I ni-tida om morgenen var de framme i Esingen. At to ungdommer, i sin livs form, trengte nesten et halvt døgn fra Volden til Esingen sier litt om forholdene. I Storlunet fikk Olav Sjømæling med seg penger som han skulle prøve å kjøpe såpe for i Esingen. Skikkelig såpe var ikke å oppdrive her i landet under krigen. Ved en nesten utrolig runde bortover jordene, over grøfter og gjerde samt ved hjelp av noen lokalkjente, fikk de to som var tilbake i bilen kjøretøyet opp på vegen. Tilbaketuren gikk tilsynelatende problemfritt. Sykehusbilen var imidlertid observert og ble rapportert. Wilhelm Larsen, drosjeeier i Levanger og fast reservesjåfør på ambulansen, ble arrestert, for det var han som fikk mistanke mot seg på grunn av kjøre turen opp Verdalen. Larsen satt i tysk fangeskap helt til krigen var slutt. Da Rolf Ødegård kom heim etter denne turen gikk han til sengs. I denne tida sov han vanligvis i bakrommet til sin fars forretning i Kirke gata. Grytidlig ble han vekket av leven ute i gården og kunne skimte en tysker oppe på uthustaket. I en fart fikk han vekk sitt falske grenseboerbevis og andre kompro mitterende ting før han ble arrestert av sitt bysbarn, Henry Rinnan. Ødegårds første tanker var at han ble tatt som følge av turen opp i Verdalen. Under forhørene hos Rinnan ble han ikke spurt om dette i det hele tatt eller andre ting han hadde greie på og hadde vært borte i, men om en masse ting han ikke kjente noe til.
---- 541 Krig ---- Av grunner og omstendigheter som en her ikke skal komme inn på, rømte Rolf Ødegård fra fangenskapet i august 1944, sammen med Kåre Andersen fra Ogndalen, ei flukt som ble gjennomført både frekt og dristig. De hadde bilskyss direkte til Ådalsvollen tollstasjon i Sul, og etter at Bjørn Rygg var kontaktet bar det østover etter Karl- Johansvegen, og grensa ble krysset bare 2Vi time etter at de hadde for latt Levanger. I søkelyset Flyktningeloser og andre som samarbeidet med Balhald, hevder at han var dristig og uredd. Om nødvendig var han ikke redd for å utføre en flyktningtransport midt på dagen. Han hadde imidlertid gode kontakter som kunne gi sikre opplysninger om tyske patruljer eller politiaktivitet opp over dalen. Den viktigste kontakten i så måte hadde han nok i Ingemann Østnes på lensmannskontoret, inntil Østnes ble arrestert i august 1943. P.O. Balhald var imidlertid i tyskernes eller politiets søkelys, og flere ganger var gården utsatt for rassia. Det ble aldri funnet noe kompromi terende, men det var nære på. En gang var det fire ulovlige radioer på gården, men da fikk de varsel få timer i forvegen om forestående rassia og rakk å få unna det som var farlig. Den mest avanserte radioen var innbygget i et nattbord. Under rassiaen, som foregikk om natta, sto dette radionattbordet foran senga til den ca. 10 år gamle Elling Balhald. Politimannen som undersøkte rommet, la fra seg pistolen på nattbordet mens han arbeidet. Om morgenen sa gutten at han kunne ha skutt politi mannen med hans egen pistol. Olsokdagen i 1942 var P.O. Balhald ute for et dramatisk uhell som gjorde at han satt hardt i det. Av transportsentralen fikk han valget mellom å skysse deltakere til NS-stevnet, som skulle komme med båt til Trones, eller kjøre for tyskerne til Vater holmen. «Jeg vil ingen av deiene», svarte Balhald, men under trugsmål om rapportering, valgte han å kjøre for tyskerne. Det var madrasser som skulle fraktes fra leiren på Tinna til Vater holmen. Det ble låstet høyt både på bilen og en tilhenger og noen tyskere som skulle sitte på, såtte seg øverst på lasset. Ingen tenkte på jernbanebrua over vegen ved Kjæran og den ene tyskeren, som satt med ryggen til kjøreretningen, ble ikke oppmerksom på faren og fikk hodet knust mot jernbjelken. En NS-mann prøvde å mistenkeliggjøre Balhald og han var virkelig hardt presset i de etter følgende forhørene hos det tyske politiet, og det hevdes at det kun var snarrådighet fra Ingemann Østnes som reddet Balhald denne gangen.
---- 542 Krig ---- De vanskeligste transportene var når flyktningene kom gruppevis. Folk var i denne tida vakne og oppmerksomme for seiv små, uvanlige hendelser. Med flere ukjente personer bak på en lastebil opp dalen, ville det ikke være noen tvil om hva slags trafikk det var. Disponent Johan Rosenlund, som var sjef for Riebers fabrikker i Levanger, var en av Balhalds faste kontakter. En gang hadde disponen ten en gruppe på sju flyktninger skjult på fabrikkområdet, og som han ville Balhald skulle transportere mot svenskegrensa. Problemet ble løst på den måten at lastebilen ble låstet opp med Hiller-plater, men slik at det ble et oppholdsrom for flyktningene midt inne i lasset. Også denne gangen var det hålke og vanskelige kjøreforhold. I brattkneiken, øst for Grunnan, ble det stopp fordi en annen bil sperret vegen oppe på bakken. Flyktningene inne i lasset, bak på bilen, trodde det var kontroll og fikk panikk. I full fart kom de seg ut fra skjulestedet sitt og la i veg oppover den bratte bakken og olderskogen på øvre side av vegen. Men der var det isete og glatt og de vettskremte folka spønet og klorte noe forferdelig for å komme seg oppover. Bilen oppe på bakken var drosjen til Bjarne Valstad. Han var ute i doktorskyss med distriktslege Thor Hegbom, og slettes ikke noe farlig, for Hegbom var en av Balhalds medarbeidere. Valstad hadde fått trøbbel med knottgeneratoren og motorstopp på en svært uheldig plass. I januar 1945 ble Johan Rosenlund arrestert. Broren, Valentin, ble tatt samtidig, men overlege Johannessen klarte å få ham innlagt på Inn herred sykehus under påskudd av at han var alvorlig sjuk. Samtidig ble det sendt bud til sønnen, Eivind Rosenlund. Han hadde imidlertid gått i dekning i Namsosdistriktet, men budskapet om farens sjukdom gjorde at han tok risken med en tur heim. Undervegs fikk han beskjed om å stå av på Rinnan stasjon. Der ble han hentet av Anders Balhald som kjørte ham med hest og slede til gården Balhald. Dit var også faren, Valentin Rosenlund, kommet og han led ikke av annen sykdom enn svekkelse av å ha ligget åtte dager til sengs på sykehuset. En av Balhalds faste kontakter var Peder Ward i Strådalen, og etter at han hadde telefonert til Strådalsbonden, og i fordekt språk gitt beskjed om at det kom to som måtte over grensa, startet turen mot Helgådalen. I den øvre del av ruta organiserte Ward de som skulle hjelpe til. Petter O. Balhald skysset de to flyktningene til Skjækerfossen, hvor Kristian Holmen hadde fått beskjed fra Ward. Holmen hadde engasjert Odd Green til å kjøre videre med hest og slede. Green hadde ikke hest seiv, men det traff seg slik at han hadde lånt hest av far sin, for å kjøre sammen ved. Green kjørte til Tormod Skoknes, som bodde i Værdals brukets vokterbolig på Ottmoskogen. Derfrå ble Skoknes med videre til
---- 543 Krig ---- de møtte Peder Ward på Sågåmyra ovenfor Brattås-åsene. Han kom i mot med hest og slede og uten unødig heft bar det nå direkte til Strådalen hvor flyktningene fikk noen timers hvil. Neste dag fulgte Ward de herrer Rosenlund helt til Sandneset ved Esingen på svensk side. Dette er et eksempel på hvordan Petter O. Balhald og hans hjelpere arbeidet med å hjelpe flyktninger under krigen, enkelt og ukomplisert, men effektivt. Foruten de som er nevnt, hadde Balhald en fast kontakt i Olaf Varslott ved Volden, og ikke minst i Bjørn Rygg som han hadde flere oppdrag for. Johan Rosenlund, som ble arrestert samtidig med broren Valentin, havnet på Grini. Petter O. Balhald ble tatt under Rinnans storaksjon i Verdal 1. mai. Overlege Christian Johannessen ble arrestert samtidig.
---- 544 Krig ---- FANEFLUKT FRA TYSKE AVDELINGER I krig vil det alltid være tilfeller hvor soldater begår faneflukt, blir av hoppere eller desertører som de benevnes. For slikt er det dødsstraff i de fleste hærer. Avhopping forekom også fra tyske avdelinger i eller på gjennomreise i Verdal under okkupasjonen. Men hvor mange er ukjent. Eksakt kjennes fire tilfeller, hvor avhopperne fikk aktiv hjelp av norske patri oter. En av disse ble tatt inn på ei organisert flyktningrute. Etter opp lysninger fra Jønssons i Esingen var det nok flere enn dette som kom over fra Verdal. Til og med en offiser med majors grad, blir det hevdet. Cand.mag. Eivind Heide har forsket denne side av krigen, han har i den forbindelse gått gjennom arkiver både i Norge, Sverige og Tysk land, uten å ha kommet fram til noe sikkert tall. Heide har kommet til at ca. 240 mann forsøkte flukt fra tyske avdelinger i Norge, og at 140 lykkes i å komme over grensa til Sverige. Men han utelukker ikke at tallet kan være høyere. De som ble tatt, fikk i de fleste tilfeller strenge tukthusstraffer eller dødsdom. Ca. 35 tyskere i Norge ble skutt for faneflukt eller andre forseelser, sier Heide. I Sverige ble avhopperne betraktet som desertører og de tre første krigsåra utlevert til tyskerne. Men etter 1942 ble ingen desertør avvist eller utlevert. Da hadde jo krigslykken snudd. Om tilbakesendingene sier Heide at de foregikk på den måten at de ble jaget over grensa på et sted hvor det ikke var tyske eller norske grensevakter, og helst i et annet distrikt enn der de var kommet inn i Sverige. Om denne framgangsmåten skriver han: «Svenskene hesthandlet med tyske myndigheter inntil krigslykken snudde for tyskerne. Jeg skal bare minne om permitenttrafikken, skytteltogene som gikk gjennom Sverige fra Norge og til Tyskland og tilbake. Inntil 1942 hadde svenskene en bindende avtale med tyskerne om utlevering av soldatrømlingene fra Norge. Etter mitt skjønn en høyst betenkelig avtale og i strid med folkeretten. Men hvem følger folke- retten i krig? Skjønt et nøytralt land burde vel gjøre det?» Heide forteller og at en mur av taushet møtte ham under granskinga av svenske arkiver, og at man bare kan gjette årsaken til at det var så
---- 545 Krig ---- vanskelig å få tilgang til de svenske kildene. Avvisninger av flyktninger er et lite ærerikt kapittel i svensk historie. Straffen som tyske domstoler ga disse avhopperne kunne variere. Dødsdommer ble i mange tilfeller omgjort til tukthus, og i løpet av soninga kunne fangen bli beæret med tjeneste på østfronten, med en ærefull død for Der Fiihrer og det stortyske riket. Heide har også funnet åtte norske frivillige i Waffen SS som deserterte fra sine avdelinger for å ta seg til Sverige. Det mest oppsiktsvekkende som kom fram under hans granskinger, var at seiv etter at tyskerne hadde kapitulert, også i Norge, ble det fort satt øvet tysk militær justis, hvor tyske dommere og offiserer dømte rømlinger og andre som hadde begått uønskede handlinger mot Wehrmacht, til døden. Under avvæpninga og utskipninga fikk tyskerne seiv holde orden på sine tropper. Dette førte til flere harde straffer og at tukthusstraffer måtte sones lenge etter at freden var en kjensgjerning. Ut fra dette kan det spekuleres på hva skjebnen ble for de tre tyske soldatene på Rinnleiret som samarbeidet med heimefronten i Verdal. Kanskje ble erklæringen, som ble gitt om deres innsats, mer til «stølp enn til hjølp» - En nagle i likkisten? Også på andre områder kan en sette spørsmålstegn ved svenskenes nøytralitet. Vinteren 1942 fraktet i alle fall 300 lastebilsjåfører fra Nord- Sverige og Jåmtland, store mengder livsviktig utstyr og ammunisjon fra Sverige og inn i Finnland, til de tyske troppene som angrep Sovjet på fronten i Nord-Finnland. Opptakten til dette var at svenskene solgte trebrakker til tyskerne på nordfronten. Kontrakten av både brakkesalget og transporten var godkjent av det svenske utenriksdepartementet. I UD-dokumentet heter det bl.a. at de tyske henvendelsene, som kom fra overkommandoen i Oslo, må tillegges særlig stor politisk betydning, fordi bak den sto ikke bare vanlige tyske myndigheter, men også Hitler!! De svenske sjåførene kjørte inn i Finnland utstyrt med legitimasjonspapirer som sa at de var ansatt av den tyske krigsmakt. Trafikken tok slutt i april 1942, fordi forsikringsselskapene ikke lenger ville forsikre bilene. Transporten var nemlig utsatt for en rekke kollisjoner med tyske biler, samt russiske flyangrep (Eric Bjørklunds bok: Tysketrafikken.) Lokalhistorisk har vel ikke dette så stor interesse, utover at det skjedde i våre svenske nabodistrikter. Derimot ble det med stor interesse registrert og rapportert at 27 tyske, store militærbusser, den 22. oktober 1941, kjørte opp mellomriksvegen i Verdal og inn i Sverige!
---- 546 Krig ---- Hans Schulze eller Carl Heidemann I slutten av april 1940 kom en tysk sersjant til Hofstad i Leksdalen. Han hadde stukket av fra sin avdeling, men det er ukjent hvilken avdeling han hørte heime i. Til Leksdalen kom han nordfrå, over Henning. Det han oppga som grunn for rømminga, samt andre personlige opp lysninger er avvikende og derfor lite pålitelige. Det eneste som er sikkert, han hadde desertert og hadde Sverige som mål. Til folka på Hofstad oppga han å hete Hans Schulze. Hos Arnt Kjesbu, i Kjesbua, oppga han Carl Heidemann. Det er ikke sikkert at noen av disse navnene er korrekte. Han kunne ha sine grunner for å skjule den rette identiteten. Han skal ha fortalt at hans far var blitt henrettet fordi han nektet å avlive noen britiske krigsfanger. Videre at han seiv var fall skjermjeger, sluppet over Dombås tidligere i måneden. Det var en søndag han kom til Hofstad, mens gardsfolka satt og åt til middags. I tråd med verdalsk gjestfrihet, ble også tyskeren bedt til bords. Allerede samme kveld drog han videre og kom fram til Arnt Kjesbu ved Kjesbuvatnet. På vegen hadde han vært innom flere steder. I Kjesbua ble han værende ca. en uke. I denne tida klarte han å skifte over til sivile klær. Så dukket han plutselig opp på Hofstad igjen, og nå ble han værende i ro til langt ut i juni og ga ikke inntrykk av å ha hast verk med å komme seg til Sverige. Karl Hermann, som den gangen ennå var unggutten, forteller at tyskeren var både omgjengelig og vennlig. Han tok del i våronnarbeidet og annet forefallende arbeide på gården og var ingen dårlig arbeidskar. Om kveldene kunne de to være sammen på fisking i Lundselva. Det hendte at det kom tyskere på patrulje til Hofstad. Da sprang rømlingen på loftet og gjemte seg. I denne tida gjorde han flere turer og korte opphold til Kjesbua. Også der var han med på gardsarbeidet. Men å ha tyskeren gående slik, var for risikabelt. 1 slutten av juni fulgte Arnt Kjesbu ham over til Helgådalen. Der kom tyskeren i kontakt med Thomas Kleppen, som så loset ham over grensa. Krigsutstyret han hadde med da han kom til Hofstad er oppgitt å være uniform, hjelm, patronbelte og mauserkarabin. Han skal også ha hatt kikkert, som han overlot til Thomas Kleppen, og det fortelles at en pistol han hadde også ble igjen i Helgådalen, men at denne senere under krigen ble tilintetgjort. Hvis dette er riktig er det mye mulig at tyskeren var fallskjermjeger. Til Thomas Kleppen skal han ha fortalt at han var flyger og hadde hoppet ut i fallskjerm fra et brennende fly.
---- 547 Krig ---- Dette kan være en språklig misforståelse, at det var historia om fall skjermjegeren opp igjen. Til folka på Hofstad sa han at han ville komme og besøke dem etter krigen. Lite trolig at han fikk høve til det. Mest sannsynlig utleverte svenskene ham til tyskerne igjen. I Verdal historielags «Utdrag av artikler fra Helgådalsnytt» er det en mere detaljert artikkel om denne tyskeren. Heller dø i de norske fjell — Forflytning til Østfronten var kanskje det tyske soldater i Norge fryktet aller mest. Om tjenesten i nord kunne være både barsk og kald, var den å foretrekke framfor de blodige slagene på de russiske steppene. Tyskernes tapslister fortalte sitt og propagandaen klarte ikke å skjule at de ærerike og taktiske tilbaketrekningene i virkeligheten var store til bakeslag. En ung østerriker, som hoppet av et sørgående troppetog på Røra, utpå ettersommeren 1944, sa det slik: «Jeg kan like gjerne dø i de norske fjell som å bli torpedert på sjøen eller blø ihjel på Østfronten.» Han hadde bestemt seg for å desertere. På stasjonen såtte han igjen karabinen, hjelm, m.v. og tok fatt på marsjen mot øst og det nøytrale Sverige. Ukjent som han var, må det sies at han var heldig. Ut på kvelden kom han fram til Lein i Volhaugen, og der bodde Erling Walum. Han tok desertøren i bilen og skysset ham på Veresfjellet, orienterte ham om kursen videre og om vaktholdet i Vera. Til Walum fortalte soldaten om våpnet og det han hadde satt igjen på Røra stasjon. Dermed drog Walum direkte dit og hentet utstyret og inn lemmet det i sitt private arsenal, som i løpet av krigsåra ble ganske inn holdsrikt. Senere fikk Walum vite at en tysk soldat hadde kommet til avlusings stasjonen i Mørsil omtrent på samme tida. Trolig var det samme tyskeren som Per Ward og Melvin Høglo fulgte fra Strådalen til Esingen. Ward husker ikke årstallet, men årstida stemmer i alle fall. Det var ei utbredt mistru til tyskere på flukt og det var ingen i Strådalen som hadde noen særlig lyst til å lose fyren over grensa. Etter at de hadde overbevist seg om at han var übevepnet, tok de to ungdommene sjansen på å følge ham. På den tida var det ikke noe svensk militær i Esingen og det måtte telefoneres til Melen om tyskerens ankomst. For å være helt overbevist om at han ble tatt hand om av svenske myndigheter, holdt Per Ward og Melvin Høglo tyskeren under oppsikt helt til en svensk militærpatrulje kom og hentet ham. Verdalsboka — 35
---- 548 Krig ---- Å gi aktiv hjelp til tyske desertører, var noe av det farligste norske motstandsfolk kunne befatte seg med. Med bakgrunn i de hyppige kontrollene på Helgådalsvegen og at grensepatruljen i Vera titt og ofte var i Strådalen, var den hjelpa som ble gitt tyskeren forbundet med stor risiko, seiv om det var nokså udramatisk. Maximillian Wilczek En av de få tyskerne som så sitt snitt til å flykte til Sverige fra Verdal under krigen var Maximillian Wilczek. Han var av polsk avstamning, men var blitt tysk statsborger etter Hitlers erobringer. Seiv betraktet han seg som polakk. Ved hjelp av heimefrontfolk i Verdal, kom han seg til Sverige over Vera og Esingen. Etter krigen ble Wilczek svensk statsborger og fikk beskjeftigelse som kantor ved en av kirkene i Stockholm. To ganger har han vært på snarvisitt i Verdal etter krigen. En finværskveld, sommeren 1943, tok Helge Storhaug, på Ørmelen, med seg sitt trekkspill og grammofon ut på Ørin for å slappe av med litt musikk og nyte finværet. Helge Storhaug som først kom i kontakt med Max Wilczek. Max Wilczek kledde seg sivil da han skulle fotograferes sammen med Helge Storhaug. En musikkinteressert tysk soldat hørte tonene og gikk etter lyden. Med bakgrunn i felles musikkinteresser, kom de i prat med hverandre, og da tyskeren fikk høre at Storhaug også hadde orgel heime, ble han svært interessert og spurte om han ikke kunne få komme heim til Stor
---- 549 Krig ---- haug. Slik utviklet det seg til litt samkvem mellom dem. Det var tydelig at Wilczek koste seg når han fikk spille på orgelet, dertil var han meget interessert i å studere skolebøkene til Storhaugs to barn. Før krigen hadde han nemlig vært lærer i Polen. I heimen til Storhaug kom Wilczek i kontakt med daværende distriktslege i Verdal, Thor Hegbom. En kveld ut på senhøsten kunne Wilczek fortelle at han trolig skulle forflyttes nordover, men hadde best lyst til å komme seg ut av dette. Han hadde ingen interesser av å slåss for Hitler og nazismen og ymtet frampå om hjelp til å komme seg til Sverige. Både Storhaug og Hegbom var skeptiske. Wilczek var tross alt tysk soldat, han kunne jo være pro vokatør. Risikoen for å bli lurt opp i noe, som de dyrt fikk betale, måtte vurderes alvorlig. Omsider ble Storhaug og Hegbom enige om at de skulle prøve å hjelpe tyskeren, men da med strenge sikkerhetstiltak. Flere var implisert i planlegging og forberedelser for dette vågale tiltak et, Richter Falstad, Birger Elstad og Leif Indahl. Først måtte Wilczek avvæpnes, noe han ikke helt villig var med på, for tross alt var det noe gjensidig usikkerhet. Karabinen og annet soldat utstyr ble i første omgang gjemt hos skomaker Ringqvist. Han ble imidlertid nervøs av å ha dette hos seg, og etter noen dager måtte Stor haug dit for å hente det, hvoretter han kastet hele greia på elva. Behold eren med gassmaska, sokk imidlertid ikke, og den fant noen gutter igjen ved sjøkanten ute på ørin, og det farlige var at den kom på «børsen» blant gutter og skiftet eier flere ganger. I fjellet var det blitt vinter og Wilczek måtte utstyres med klær. Det ble skaffet til veie en velbrukt anorakk. Av Hjørdis Storhaug fikk han en nesten ny ullgenser, noe som betydde mye i de knappe tider. Erling Hynne ofret ryggsekken sin og i den ble også lagt litt niste. Utenpå sekken var det malt to store bokstaver, E.H. For de som skulle lose tyskeren på turen mot svenskegrensa, ble dette et viktig kjennetegn. Da alt var klappet og klart, fikk Wilczek ordre om å gå østover, etter Stiklestadvegen, ta av mot Leksdalsvatnet og ikke kontakte noen før han seiv ble kontaktet med avtalt stikkord. Ved planteskolen ble han oppsnappet av Ola J. Haugan, som tok ham på bokstavene på sekken. En lang tur lå nå foran, særlig for Wilczek. Til fots gikk det delvis skogleies mot Helgådalen. Der tok John Haugan og Olav Sagvold over losinga, og de fikk virkelig strabaser. I snøstorm og mørke bar det mot svenskegrensa. Også de følte seg usikker på tyskeren og undersøkte nøye om han var bevepnet. Det gjorde det ikke bedre at Wilczek ikke var i form for en slik strabas. Han ble mektig sliten og da var han heller ikke samarbeidsvillig. Skulle det ikke lykkes å få ham over, kunne det bli katastrofe for alle som var implisert. Mens det ennå var drygt igjen, viste han farlige tretthetstegn. Han tok til å spise snø, gikk med snøball
---- 550 Krig ---- under haka og det så slett ikke lyst ut. For å få litt hvil tok de inn i stallen ved koia i Djupdalen, men bare for ei kort stund. Etter det Sagvold og Haugan forteller, var været så ille, at det var det verste de hadde vært ute i, og det sier ikke lite, fjellvante som de var. På samme tid satt det, i stua til Storhaug, to karer, Helge og distriktslegen. Også de var nervøse om de som var på veg mot grensa kunne klare seg i det forferdelige uværet som raste. På Veresfjellet så det ut som det skulle stoppe opp. Wilczek la seg ned og ville ikke mere. Følgende bemerkning fra Sagvold fikk imidlertid liv i ham igjen: «Dette går til helvete, vi får skyfn og kasfn ned i myrholet der». Wilczeks norskkunnskaper var så pass at dette forsto han, han var og oppmerksom på at Sagvold hadde coltpistol i sekken sin. Han tok seg sammen og stavret seg på bena. Ved å støtte ham mellom seg, nesten skyve ham, kom de to losene omsider fram til Vera med flyktningen. Men nå var det ingen veg utenom, Wilczek måtte få seg en hvil såframt de skulle komme videre. De tok inn hos Johannes Væren, og nå skulle tyskeren få styrke seg på et par liter varm melk. Men Wilczek, som var helt tappet, fortærte det meste før melka rakk å bli varm. To timer skulle han få hvile og han sovnet momentant. To timer var imidlertid for mye for losene, de måtte tilbake i bygda før det ble dag. Sagvold stilte derfor samtlige klokker som fantes i rommet fram en time, til og med tyskerens armbandsur ble fikset. Etter en time ble Wilczek vekket, han trodde da han hadde fått de lovte to timene, og han var adskillig piggere da de tok fatt på den siste etappen. Men det er drygt fra Nordvera til Esingen. Været var like ille og den aller siste biten var det ikke langt fra at de måtte bære ham. Haugan og Sagvold fulgte Wilczek fram på trappa og så ham vel innen for døra hos Jønssons i Esingen. Dette uten at de ble oppdaget. Da var uværet til beskyttelse, for de risikerte internering i Sverige ved å følge flyktningen så langt. De tok straks fatt på den lange tilbaketuren. Også de begynte å kjenne strabasene på kroppen. Dertil var de søkk gjennom våte og nå hadde de været i mot. Men også det gikk bra. De kom til bygds uten at noen fattet mistanke. Tida etter Wilczeks flukt var en hard påkjenning for Hjørdis og Helge Storhaug. De ble tatt under inngående forhør av tyske politigendarmer. De hadde fått kjennskap til deres samkvem med soldaten som var for svunnet. Men Hjørdis og Helge hadde forutsett dette og var blitt enige om hva de skulle si, og det holdt. Men for Helges vedkommende var det bare takket medisinsk hjelp fra Hegbom at nervene holdt så pass at han ikke sprakk, ifølge det han seiv forteller.
---- 551 Krig ---- Max Wilczek t.h. da han for noen år siden var i Verdal og besøkte noen av de som hjalp til å flykte, videre hans finskfødte kone, Anna og Ola J. Haugan og hans kone Anna.
---- 552 Krig ---- GESTAPO SLÅR TIL Krigen nærmet seg slutten, og hvilken veg det bar var klart for alle. De tyske armeene i Sentral-Europa kunne bryte sammen og kapitulere når som helst. Men hvordan ville de store styrkene i Norge forholde seg? Rikskommissar Terboven var fast bestemt på å forsvare «Festung Norwegen». Også de norske nazistene klamret seg til håpet om at Norge skulle forbli en nazistat, og Gestapo trappet opp kampen mot den ille gale, norske, heimefronten. Slik var krigsbildet i Norge, i et nøtteskall, utover mars og april i 1945. På alle hold var det en nervøs og amper stemning. Også i Verdal var dette godt merkbart. Fra påske og utover våren ble vaktholdet i Verdal adskillig skjerpet. Hirden hadde fått våpen og deltok aktivt i vaktholdet, bl.a. var det hirdmannskaper som hadde vaktholdet i Vera. Men effektiviteten var kanskje så som så. Noen av mannskapene holdt seg for det meste til brennevin. I Sandvika var det fortsatt tysk politi som voktet grensa. Det som ble forespeilet dem som bodde i Sandvika var lite lystelig. Både Sandvika og den øvrige bebyggelsen et godt stykke nedover skulle brennes, fordi tyskerne ventet innfall fra Sverige. Ved Skjækerfossen etablerte statspolitiet og hirden vakthold, samt at tyske soldater periodevis patruljerte etter vegen. Både på Øra og Bredingsberg drev statspolitiet og tyskerne nattpatruljering. Det var i det hele en uhyggelig atmosfære over bygda. Både NS og Gestapo var overbevist om at det var en heimefront i Verdal som burde uskadeliggjøres. Den 4. april begynte opprullinga av heimefronten. Distrikslege Thor Hegbom ble narret i ei felle ved at han over telefon nærmest fikk ordre om å komme til Bakketun til en syk person ved hirdførerskolen. Det var en NS-mann på Øra som ringte. På veg til Bakketun ble han stoppet av kontroll, som tydelig var arrangert. Ved ransaking av ham fant de en papirlapp som var bruksanvisning for en såkalt «Sweethaert»-radio, som Hegbom hadde fått fra Sverige gjennom Bjørn Rygg, og da hadde de grunnlag for å arresterte ham. Natta etter slo Gestapo til på nytt og arresterte fem mann, Anders By, Morten Aamo, Bjørn Rygg, John Strand og Kåre Haugan.
---- 553 Krig ---- Hegbdm ble straks tatt under harde forhør og mishandlet. Den kompromiterende papirlappen var ikke til å komme forbi. Han visste at Inge Rygg var i Sverige og tilsto derfor at radioen var kommet fra ham, noe som forøvrig var riktig da det var Inge Rygg som hadde bragt radioen inn i landet. Hegbom måtte også tilstå at han hadde et gevær nedgravet hos Per Sende. Med grunnlag i signaler fra NS i Verdal og det Hegbom hadde blott lagt overfor en negativ kontakt høsten 1944, var Gestapo og Rinnan overbevist om at Hegbom var leder for heimefronten i Verdal og drev de harde forhørene ut fra dette og påførte Hegbom livsvarige skader. I løpet av krigen hadde Bjørn Rygg formidlet 17 Sweethaert-radio mottakere med høretelefoner, og som nevnt var det bruksanvisningen til en av disse som avslørte ham også. Utrolig nok hadde Thor Hegbom, etter at han var arrestert, klart å sende beskjed til Rygg, at han måtte komme seg vekk straks. Rygg visste således hva som var i vente da han ble arrestert 5. april. Ryggsekken var pakket og klar og han hadde god tid på seg til å dra over grensa, men hensynet til familien holdt igjen. Etter nøye overveielse foretrakk han å ta ansvaret for det han hadde gjort. Det var Rinnan seiv, med stort oppbud, som ledet aksjonen mot Bjørn Rygg, og for anledningen var Rinnan i tysk offisersuniform. Han presenterte seg som major Møller. Det ble adskillig dramatikk omkring aksjonen, en dramatikk skapt av Rinnan, men som familien Rygg var tilskuere til. Uten å kontakte det tyske vaktmannskapet på tollstasjon en, postertes mannskaper fra Rinnanbanden rundt om i terrenget. Vakt mannskapene misforsto situasjonen og det kom til skyting mellom Rinnans folk og tyskerne. En av bandemedlemmene ble såret og havnet på sykehus. Egentlig var det Inge Rygg Rinnan var ute etter. Det var funnet våpen som var innsmuglet fra Sverige både i Kråksjøhytta og i høyløa på Ådalsvollen, og ikke uten grunn, mistenkte Rinnan Inge Rygg for å stå bak dette. Inge var ventet heim på nytt kureroppdrag da aksjonen ble satt i gang. Dette hadde nok Rinnan greie på gjennom sine kontakter i Sverige, men trolig feilregnet han seg på tidspunktet Arrestasjonen av Bjørn Rygg var uten dramatikk. Rinnans identitet ble raskt avslørt og det fikk han vite. Han begynte å avhøre fru Signe Rygg og hun kunne fortelle ham hvem han var. «Hvordan vet du det», spurte Rinnan? «Jeg så deg mange ganger som guttunge, med tresko på bena, løpe omkring i Levangsgatene», svarte fru Rygg, hun husket ham fra da hun var elev ved lærerskolen i Levanger. Dette var forsmedelig for Rinnan, slikt fottøy ville ikke «Major Møller» vedkjenne seg, og han overlot til andre å fortsette forhøret av fru Rygg.
---- 554 Krig ---- Signe Rygg og de øvrige familemedlemmene satt innesperret med vakt over seg i hele 14 dager etter at Bjørn var arrestert. Det var ei utrivelig tid, har hun fortalt, mest fordi hun kjente noen av vaktene for godt. Men det som plaget mest var at sønnen, Inge, var ventendes fra Sverige. Han ville i tilfelle gå rett i saksa. En av de tyske vaktene forsto at det var noe som plaget og tillot at datteren, Bjørg, sammen med tyskeren fikk gå et ærend ned til Sulgrenda. Med seg hadde hun brev til Inge, et brev som nesten kan sammenlignes med «Skrinet med det rare» - det ene brevet innenfor det andre. Brevet ble levert til Sigmund Karlgård. Da han åpnet fant han et brev til Ellen Steinfjell og hun et brev til Inge Rygg. Hun brakte brevet til Skalstugan hvor Inge fikk det. Han var da kjent med hva som hadde skjedd. Fra Sandvika hadde det straks blitt sendt beskjed til toller Hiittsten i Skalstugan om hva som hadde hendt. Rinnan og hans folk ga seg god tid på Ådalsvollen. Han håpet vel at Inge Rygg skulle innfinne seg. Også ved dette høvet viste han sin forakt for medmenneskers ve og vel. Han fant på å skulle øve seg i pistolskyt ing. Skiva måtte Bjørn Rygg holde i mens skytinga pågikk. Han mistet ikke fatningen, men nyttet høvet til på nytt å fortelle Major Møller hvem han var: «Du skyter godt Rinnan», sa Rygg. Under forhørene på Misjonshotellet og i bandeklosteret hos Rinnan ble Rygg hardt presset. Hele tida forsøkte han å skylde på personer han visste var i sikkerhet. På den måten klarte han å hale ut tida og ble vel nærmest reddet av «Gongongen» - Freden brøt ut. Mens det ennå ble holdt vakt over Signe Rygg og de øvrige familie medlemmene, fullførte Inge Rygg det planlagte kureroppdraget og kom til Sul sammen med Magne Nordnes og Sturla Hornnes, men da gikk de til gården Åsen og Sigmund Karlgård. Karlgård hadde også ved tidligere høve vært et solid støttepunkt - for illegal trafikk gjennom Sulgrenda. Det var flere som hadde grunn til å føle seg utrygge etter at Thor Hegbom var arrestert, ikke minst Morten Aamo, som sammen med Hegbom og en negativ kontakt, noen måneder tidligere, hadde vært med på å planlegge ei flyktningrute for Trondheimsstudenter. Samme dag som Hegbom ble arrestert, fikk Aamo varsel om at han var i fare og måtte komme seg vekk. Som midlertidig dekningssted dro han opp til familiens hytte ved Kjesbuvatnet. Ut på kvelden fikk han beskjed, fra pålitelig hold, om at han ikke var i noen umiddelbar fare, og han dro derfor heim for å ordne diverse før han stakk av. Ut på ettermidnatta ble Aamo arrestert. Etter at Aamo hadde forlatt hytta kom det folk dit på ransaking. Jens Aamo, bror til Morten, fikk greie på at det var uvedkommende i hytta og han varslet lensmann Bråthen som lovte å ta seg av dette. Dagen etter varslet lensmannen om at han hadde ordnet opp i forholdet. De fremmede hadde dradd sin veg og Bråthen kunne fortsatt nyte tillit i «jøssingkretser».
---- 555 Krig ---- Også Tormod Skoknes følte at det brente under føttene. Han hadde vært en av Hegboms faste kontakter i Helgådalen. Han krysset grensa og ble flyktning i Sverige. Også i 1943 var det nære på at Skoknes emi grerte, da etter henstilling fra daværende oppdragsgiver, «Den hvite mann». Da stoppet han imidlertid opp i Sør-Vera for å være så nære grensa som mulig om det skulle bli prekært. Den gangen glei faren over og han kunne fortsette med sitt motstandsarbeide, bl.a. å hjelpe flykt ninger. Nå følte han at det var alvor og ingen annen utveg. Da Gestapo, samt folk fra Rinnanbanden og statspolitiet ut på etter midnatta dundret på hos John Strand, forsto han straks hva som var i gjære. For å vinne litt tid til å tenke over situasjonen, fikk han kona, Gea, til å lukke opp og høre hva det gjaldt, og som ventet var det ham de skulle ha tak i. I forsøk på å vinne ytterligere et par minutter, troppet John opp i bare underbuksa og trodde han skulle få lov til å kle på seg skikkelig. Men da feilregnet han seg, han måtte pent bli med i dette antrekket. De som ble arrestert denne natta ble i første omgang ført til Hird førerskolen på Bakketun. Derfrå bar det til Rinnans lokale hovedkvar ter i Levanger, Leiknes-villaen på Nesset, hvor også grensepolitiet hadde sitt hovedkvarter. Blant de som holdt vakt over fangene der, var det også grensepoliser og Stapokarer fra Verdal, men om det var sambygd inger, ble det fort klart for verdalsfangene at noe sympati fra den kanten kunne de ikke regne med. Oppholdet i Levanger ble ikke langvarig. Derfrå bar det til Vollan kretsfengsel i Trondheim. Dette fengslet var fullstendig overtatt av tysk ere og var mer enn overfylt. Derfrå ble fangene tatt ut til forhør. Samme natta banket det på døra til Anders By's leilighet på meieriet. Uten å reagere nærmere over det, trakk han på seg ei bukse og gikk for å lukke opp. Mange bodde på meieriet i denne tida og det var ikke noe oppsiktsvekkende med et besøk. Han åpnet døra og sto ansikt til ansikt med Rinnanbandens «Jahn» og hans maskinpistol, og i døråpninga til meierisalen så han gløtten av Rinnan og en til. «Jahn» spurte om By ville bli med. Han aksepterte, og følget skred ned trappa og ut i kulda. By barføtt og tynnkledd - hans følgesvenner godt kledd og bevepnet. Det hele gikk så rolig for seg at kona, Borghild, ikke ante uråd før følget var vel ute av Øra. By var solid bundet på hendene, på veg mot det uvisse. By forteller at han under sitt siste besøk i «Bandeklosteret» i Jons vannsveien, i slutten av april, under forhør der måtte gi opplysninger som han mener førte til en dramatisk arrestasjon av Johan Skavhaug den 1. mai. Ellers gikk forhørene ut på å forsøke å presse ham til å tilstå samarbeide med Hopla og våpenleveranser derfrå, samt kjennskap til flyktninger. By var ikke implisert i Hoplaaffæren.
---- 556 Krig ---- En episode som har satt seg fast i sinnet hos By gjelder en nattlig samtale med et par som satt i en nabocelle av ham i «Bandeklosteret». Det var Bjørnebo og frøken Arentz. De hadde forsøkt å komme seg ut av arbeidet for Rinnan og som straff skulle de overføres til Rinnleiret for omskolering. Dette halmstrået klamret de seg til, og By følte inderlig synd på dem. Etter frigjøringa fikk han høre om drapet på dem og den påfølgende groteske parteringa. Fra Bandeklosteret gikk vegen til Misjonshotellet til samtaler med Gemecke og et par andre i Gestapostaben. De spurte bl.a. om By hadde fått juling av Rinnan. Det kunne ikke benektes, og han fikk det inntrykk at forholdet mellom Rinnan og Gemecke ikke var særlig godt. Først i mai bar det tilbake til Vollan og litt fredeligere forhold. Både Anders By og Morten Aamo ble banket og torturert av Rinnan. At de kom fra det uten dødsdom, skyldes nok at det var så nære innpå tyskernes kapitulasjon. «Operasjon Friihling» Ut fra det Rinnan klarte å banke ut av de arresterte verdalingene og ved opplysninger fra lokale hjelpere, hadde han grunnlag til å sette igang operasjon «Friihling», en storaksjon mot heimefronten i Verdal og som førte til nesten fullstendig opprulling. Natt til 1. mai 1945 ble bruer, strategiske punkter på vegene og telefonsentralen på Øra besatt av tyske SS-soldater og politi. Rinnan skulle da sette inn det avgjørende støtet mot heimefronten i Verdal. Operasjonen ble ledet av Rinnan personlig og han hadde en betydelig mannskapsstyrke til disposisjon. Foruten de fleste i «Sonderabteilung Lola», var det en god del tyskere, Gestapo og SS, som var stilt til hans rådighet. I ly av nattemørket ankom de til Verdal i flere busser, og ifølge kjøretøyoppbudet var det tydelig at Rinnan reknet med storfangst. Hovedkvarter ble opprettet på Grennes Hotel, som tyskerne hadde lagt beslag på til soldatheim allerede i 1940. Herfrå ledet Rinnan aksjonene. Etter arrestasjonene 4. og 5. april hadde de fleste i motstandsbeveg elsen delvis gått i dekning. I alle fall valgte de fleste å tilbringe nettene borte. Noen i skogen, andre hos venner. Men da det gikk flere uker uten at noe skjedde, begynte utryggheten å avta og de fleste begynte å leve som normalt igjen. Dette gjaldt imidlertid ikke alle, og om kvelden den siste april skjedde det noe merkelig. De som ikke hadde flyttet heim fikk beskjed om at faren var over og at det ikke var nødvendig å ligge i dekning. Ut på natta ble de arrestert. I løpet av natta og de tidlige morgentimene ble i alt 19 verdalinger arrestert og med et par unntak ble samtlige innbragt til Grennes hotell. Framgangsmåten ved arrestasj onene var noe ulik. Noen ble utsatt for
---- 557 Krig ---- brutalitet, slag og spark, men noen ble også tatt hand om på en mere akseptabel måte. Enkelte ble tatt i forhør straks de var innbragt. Dette gjaldt bl.a. Georg Øwre som hadde hatt ansvar for oppbevaring av propagandamateriell i et lite kott på lageret til samvirkelaget. Overfor Øwre kunne Rinnan triumfere. En detaljert skisse over lageret på Samvirkelaget og stedet hvor det ulovlige materiellet ble lagret, var avgjørende bevis, og Øwre hadde ikke annet å gjøre enn å tilstå. hadde ansvar for lagerbeholdning av illegalt propagandamateriell. Johan Skavhaug De som ble arrestert under «Operasjon Fruhling» var: Petter O. Balhald, Alf Dahling, Gustav Eklo, Olav Halseth, Arvid Hofset, Erling Hofset, Johan Iversen, Arne Lillesand, Evald Lillesand, Olav Lillesand, Arnold Minsås-Iversen, Petter K. Sellæg, Per Sende, Johan Skavhaug, Arne Suul, Erling Walum, Arne Ward, Johannes Ørtugen, Georg Øwre. Heller ikke denne gangen var alle skikkelig påkledd da de ble bragt til hotellet. Bl.a. gjaldt dette Alf Dahling. Han anmodet om åfå sendt bud etter klær, men fikk av bandemedlemmet Grøtte til svar at dette var unødvendig, Dahling skulle skytes likevel. Noen dager senere ble Grøtte, sammen med resten av Rinnanbanden, arrestert oppe i Helgådalen. Tilfeldigvis møttes Dahling og Grøtte på nytt. «Skal tro hvem av oss som blir skutt først», sa Dahling. Grøtte fikk dødsdom. Dahling fikk forøvrig noe üblid behandling ved arrestasjonen, da han
---- 558 Krig ---- ikke kunne svare på hvor Ivar Lillesand befant seg. Den som opplevde mest dramatikk var kanskje Johan Skavhaug. To som med god grunn ønsker til lykke med friheten, Alf Dahling og Petter Selcegg, som slapp fra tysk fangenskap uten varig men. Skavhaug har fortalt slik: «Etter at Anders By, og de andre, ble arrestert først på april i 1945, valgte jeg å gå i dekning om nettene, for som regel var det på nattens tid at Gestapo slo til. Jeg pakket ryggsekk, sovepose og gjorde klart skiutstyr og dro ut i skogen om kveldene og tilbrakte nettene under ei gran. Det var et ufyselig vær på denne tida, delvis regn og sludd, slik at jeg om morgenene kunne være adskillig redusert av frost. Jeg bodde den gangen heime hos mine foreldre på Fagerhøy på Stiklestad. Jeg hadde avtalt med dem at de skulle henge ut et hvitt laken på kle snorene om morgenen dersom det hadde vært tyskere eller folk fra Rinnanbanden og spurt etter meg. I slutten av april snødde det ganske mye, og en morgen da jeg våknet var jeg helt nedsnødd. Da orket jeg ikke utelivet lenger og tok sjansen på å ligge hjemme. Etter et par netter slo tyskerne til. Ved 5-tida om morgenen den 1. mai ble jeg vekket av en voldsom dundring på inngangsdøra, og mor ropte: «Tyskerne!» På forhand var alt farlig utstyr gjemt unna, slikt som pistoler, ammunisjon, karter, radio m.v. Jeg lå i andre etasje og hørte at tyskerne romsterte nede, og jeg så en mulighet for å hoppe ut vinduet og rømme til skogs. Det var bare 30-40 meter til skogkanten.
---- 559 Krig ---- Fagerhøy — Det var fra vinduet i 2. etasje Johan Skavhaug hoppet da han prøvde å flykte fra tyskerne. Noe tid til påkledning var det ikke, og da jeg tittet ut så jeg ingen tyskere, dermed hoppet jeg og la på sprang mot Hegstad. Men tyskerne hadde plassert en mann i hagen som jeg ikke hadde sett. Jeg sprang langs gjerdet, men så begynte tyskeren å skyte med pistol etter meg. Dette alarmerte de andre, som var på gårdsiden, slik at de også kom løpende og tok til å skyte med maskinpistoler etter meg. Jeg sprang i sikk-sakk, men jeg var barfot og da det var bløtt gled jeg og vrikket ene foten i det jeg skulle hoppe over ei grøft. Jeg var nesten kommet til Hegstad da jeg så situasjonen for håpløs. Tyskerne hadde halt innpå meg og sjansen for å unnslippe var lik null. Noen tyskere på gårdsvegen til Hegstad begynte også å skyte mot meg mens de løp mot meg, slik at jeg var nærmest omringet. Jeg strakte hendene i været og overgå meg. Tyskerne holdt opp med skyting, men jeg fikk meg en skikkelig kilevink så jeg ramlet om kull. Etter kroppsvisitasjon ble jeg ført ned til riksvegen nedenfor Hegstad. Der sto det en tyskbil, med to gestapister. Jeg ble lempet inn i bilen og kjørt til Grennes Hotell på Øra. Ved hotellet på Øra sto det flere busser med Gestapofolk og inne i hotellet krydde det av slike samt folk fra Rinnanbanden. Rinnan seiv
---- 560 Krig ---- satt sammen med en del høyere Gestapooffiserer fra Misjonshotellet i Trondheim. Rinnan, som antagelig kjente meg fra den tida jeg gikk på skole i Levanger, utbrøt da han så meg komme barfot og i bare underbuksa, våt og møkkete: «Nei, se der har vi jo Skavhaug også!» På bordet sto det brennevin og jeg la spesielt merke til at Rinnan røkte engelske sigaretter. Jeg ble ført inn i et annet rom. Der satt alle de andre som var tatt om natta. Alle motstandsfolk fra Verdal, samt overlege Johannessen og sakfører Smestad fra Levanger. Samtlige satt nede på gulvet, mens et par karer fra Rinnanbanden passet på med dragne pistoler. Jeg kjente de fleste av de som satt der. De ble nokså forskrekket da de så meg og skjønte vel hva som hadde foregått. Etter et par timer ble vi alle ført i busser til Falstad, bevoktet av Gestapofolk. I mellomtida hadde min far kommet ned på Øra med klær til meg, slik at jeg fikk skiftet. At ikke også han ble tatt, viste tydelig at tyskerne og Rinnan ikke visste stort om min virksomhet og Fagerhøy som skjulested for flyktningen» Uskyldige ble mishandlet Petter K. Sellæg på Ørtugen i Helgådalen, ble stygt mishandlet under arrestasjonen den 1. mai. Det var ikke noe grunnlag for å arrestere Sellæg, derfor nektet han for beskyldningene som ble framført mot ham. Dette tålte ikke de tyske gestapistene og gikk løs på Sellæg med bandolærene. Tungt og brutalt traff metallspennene bl.a. i ansiktet og Sellæg blødde både fra nesen og ørene og hadde flere stygge kutt i ansiktet. 1 det hele en virkelig stygg affære som Rinnanagentene Mære og Grøtte tok del i. De skrek og oppfordret tyskerne til bare å slå, for Sellæg var skyldig. Sellægs tre sønner var inne og tilskuere til at faren ble mishandlet. Den yngste hoppet til slutt ut vinduet og rømte til skogs. Petter K. Sellæg ble så forslått at bena ikke bar ham, men nærmest drogs med da han ble slept bort til bilen. «Dere må ikke regne med å få se deres far igjen», sa Grøtte til de to sønnene, Sverre og Peder. Nei! Nazistenes terror kjente ingen grenser. At Petter K. Sellæg ble arrestert var en misforståelse. Det var Johannes Ørtugen gestapistene skulle ha tak i, men ved en feiltagelse slo de til på gården Ørtugen. Johannes Ørtugen, som bodde i Nordkleiva, ble arrestert senere på dagen. Han innrømmet forholdet, at en radio sender som hans svigersønn, Peder Elvereng, i Ogndal skulle ha, var blitt satt inn hos ham av en kurer. Dette hadde Rinnan fått greie på ved at kureren var arrestert og torturert. Men at en uskyldig var blitt banket og mishandlet bekymret ikke Rinnan eller noen av hans folk.
---- 561 Krig ---- Til Gjavsjøen Om Rinnan gjorde storfangst under operasjon «Friihling», var det likevel noen på den lange lista hans som det ikke lykkes å få tak i. Ingemann Liff f.eks. tok straks konsekvensene av arrestasjonene i april og flyktet til Sverige, og Ivar Lillesand klarte å komme seg unna. Om nettene var han i dekning hos en nabo, Nils Redving på Reitaunet. Der lå han i et rom ved sida av kjøkkenet og inngangen. I firetida om morgenen vakna han ved at det banket på ytterdøra, men han trodde det var sjølmannen som kom heim fra skiftarbeide noe tidligere enn vanlig. Også hushjelpa, som lå i andre etasje, hadde vakna og kom ned for å åpne. Da sto hun ansikt til ansikt med en tysk gestapomann og en norsk statspoliti. De trodde de var kommet til Melenget (heimen til Ivar Lille sand). Jenta fortalte dem hvor dette var, en halv kilometer unna, men hun sa ikke noe om gjesten som lå i rommet ved siden av. Etter at de hadde kontrollert hennes grenseboerbevis, gikk de videre til Melenget. Der arresterte de Ivar Lillesands tre brødre, Evald, Olav og Arne, men Ivar fant de ikke. Han hadde hørt hele samtalen mellom tjenestejenta og polisene, og visste hva klokka var slagen. Ute var det allerede blitt lyst og Ivar måtte komme seg avsted fortest mulig. Om dette har han fortalt: «Jeg visste ingenting om hvordan situasjonen var for de andre som var med i vår organisasjon, og jeg la i veg til min nærmeste kontakt på flyktningruta vi hadde til Sverige, Ottleif Hallem. Etter mange turer opp til Kjesbuvatnet med flyktninger, var jeg i bra form og sprang mest hele vegen opp til Hallem. Der var det ennå ingen tegn til at folk hadde begynt å vakne og alle dører var låst. Jeg prøvde å komme meg inn på låven men det var vanskelig. Omsider kom jeg meg inn i gjødselhuset og ved å krype gjennom en glugge derfrå, kom jeg meg videre og opp på låven. Der besto veggene av enkel bordved og ved å kikke ut gjennom sprinklene kunne jeg følge med om det kom noen ut på gardsplassen. Etter ei stund kom Ottleifs bror ut på trappa. Jeg banka i veggen for å påkalle oppmerksomhet. Han ble tydelig skremt og stakk inn igjen, men kom like etter tilbake sammen med Ottleif. Jeg kom meg ned fra låven og fikk fortalt at Rinnan var ute etter meg og at det antakelig var arrestert flere. Vi ble enige om at Ottleif skulle sykle til Øra for å undersøke. Folk han traff undervegs kunne fortelle at mange var arrestert og det viste seg at alle mine kontakter var tatt. Derimot var vi sikre på at ingen av de som var med på flyktningruta var tatt. Neste kontakt var John Kluken i Ulvilla og vi drog dit opp. Der overnatta vi til dagen etter, 2. mai. Samme dag kom to mann fra Ogndal, Peder Elvereng og Osvald Tømmerås, med beskjed til sine
---- 562 Krig ---- kontakter i Helgådalen om at alle måtte gå i dekning grunnet arresta sjonene i Verdal. Vi dro videre til Edin Greens heim som fungerte som møteplass. Hos CIA-sjefen Etter rådslagninger, bl.a. med Peder Elvereng, ble det bestemt at vi skulle forsøke å ta oss fram til Gjåvsjøen, en gard som ligger så å si på grensa mellom Norge og Sverige i Snåsafjella. Der lå det en norsk amerikansk commandosavdeling som hadde behov for lokalkjente heimefrontfolk. Sjef for commandosavdelingen var den senere så berømte ClA.sjefen, William Collby. Det var langt til Gjåvsjøen og da det i fjellet nærmest var vårløsning var det klart at det ikke ville bli noen enkel sak å ta seg fram dit. Da vi startet fra Edin Green var vi blitt en gruppe på tolv mann som hadde behov for å komme seg unna da de følte at det brente under føttene: Peder Elvereng, John Kluken, Magne Berg, Magne Green, Ottleif Hallem, Osvald Tømmerås, Olav Sagvold, John Holmli, John Haugan, Ivar Lillesand, Peder Ørtugen og Ivar Holmli. Første etappe gikk over Nordkleiva - Kulstaddalen - Hardbakken - hengebrua over Tveråa - Skjækerdalen - Tveråholmen - Lakadalen - Erbehytta og til Burvatnet. Da hadde det gått 18 timer på en strekning på ca. fem mil, noe som forteller litt om føreforholdene i fjellet. Neste etappe gikk til ei hytte øst for Gaundalen, 3,5 mil, og siste etappe til Gjåvsjøen var ca. 1,5 mil. Dit kom vi 6. mai.
Amerikanske comandos som hadde oppholdt seg ved Gjåvsjøen defil erte i gatene på Øra.
---- 563 Krig ---- / de siste krigsdagenefant mange heimefrontfolk vegen til Gjævsjøen og den amerikanske commandosgruppen der. Bildet er tatt etter at freds budskapet var mottatt. Dagen før hadde det utspilt seg et drama på Gjåvsjøen. Gruppen var blitt overrasket av en tysk patrulje på fem mann, men utfallet ble at samtlige tyskere ble drept. Under dette ble nordmann en Karle Berre hardt såret. (At han berget livet skyldes nok at det gikk raskt å få ham under legebehandling i Sverige. Berre er nå bosatt i Ydsedalen i Verdal. Norsk-amerikanere, som var med i gruppen og som har besøkt Norge etter krigen, hevdet bestemt at Berre reddet livet til de øvrige i gruppen den gangen. Det samme går fram i major William Collbys rapport.) Da vi kom til Gjåvsjøen var commandosgruppen i ferd med å rømme leiren, og flytte utstyr m.v. over på svensk side. Dette som en følge av bataljen med tyskerne dagen før. Vi ble satt til å hjelpe til med flyttinga, men dagen etter måtte vi dra det på kjelke den andre vegen. Det hadde blitt fred. Vi ble imidlertid innlemmet i gruppen, fikk våpenopplæring og ble satt til tjeneste, bl.a. kjøkkentjeneste. Den 10. mai ble besluttet at vi skulle dra tilbake til Verdal. Vi delte oss da i to grupper. Den ene gruppen drog tilbake samme vegen som vi kom, mens den andre såtte kursen direkte på Strådalen og videre ned over bygda. Den første føling med at det var blitt fred fikk vi da vi passerte Sisselvolden, hvor folk var ute og viftet med flagg i glede over det som hadde skjedd.» Verdalsboka — 36
---- 564 Krig ---- FINNMARKSTRAGEDIEN I september 1944 sluttet Finnland fred med Russland og senere på høsten gjorde de fullstendig helomvending og erklærte Tyskland krig. Den tyske armeen på nordfronten måtte da rømme Finnland og i oktober ble bestemt at de tyske styrkene også skulle trekkes ut av Finn mark og Nord-Troms. De bestemte seg for å nytte den brente jords taktikk, med tvangsevakuering av folket i landsdelen. Bebyggelsen og alt som fienden kunne tenkes å dra nytte av skulle tilintetgjøres. Følgene av dette ble den verste forbrytelsen tyskerne gjorde i Norge, mot befolkningen i Finnmark. Over 50.000 ble tvangsevakuert til distrikter lengre sør. Drap og mishandling ble begått overfor dem som prøvde å unndra seg flyttinga. Til Verdal kom det mange tvangsevakuerte familier. Folkeregisteret registrerte i alt 228 innflyttere fra Finnmark i denne tida. Flesteparten var fra Alta, men ellers var flere distrikter representert. Stort sett tok verdalingene godt i mot de nye innbyggerne. Mange varige vennskaps bånd ble knyttet, også giftermål begge veger. Verdalinger som etter krigen flyttet til Finnmark og finnmarkinger som ble verdalinger. Det var imidlertid rystende ting de kunne berette om hvordan de bru talt ble jaget fra hus og heim, fra alt de åtte og var glad i. De hadde ikke mye mere enn det de sto og gikk i de som kom til Verdal. I Hitlers evakueringsordre het det bl.a. at det var ikke rom for medlidenhet med befolkningen. De tyske soldatene utførte ordren til punkt og prikke. Ingen ble spart, gamle eller syke og det kostet liv. Heldigvis var det en mild høst og førejulsvinter i 1944. Mange liv ble nok spart av den grunn. Samtidig med dette kunne verdalingene med egne øyne se hvordan tyskernes «seierrike tilbaketrekninger», som det så ofte ble sagt i pro pagandaen, artet seg i virkeligheten. Retretten til den store armeen som tyskerne hadde i nord, gikk også gjennom Verdal og var alt annet enn seierrik. Dag etter dag, uke etter uke sjanglet og skranglet et endelaust tog av utmagra soldater og hester, bilkollonner i hundretall, sykkelav delinger, marsjerende og på jernbanen. Langs vegen kunne det til og med sees hestekadaver. Alt et ynkelig syn og endeløs liding både for folk og dyr.
---- 565 Krig ---- FRED Ut over våren 1945 var det bare et tidsspørsmål når den tyske krigs makta ville bryte sammen. Den 30. april innså Adolf Hitler slaget for tapt og tok sitt eget liv. En uke senere fulgte tyskernes mektigste mann i Norge, Joseph Terboven, førerens eksempel og sprengte seg seiv med dynamitt. Den 8. mai eksploderte hele nasjonen i jubel: Fred. Krigen var slutt - tyskerne hadde kapitulert på alle fronter, betingelsesløst. For Norge hadde det skjedd på den mest gunstige måte som kunne tenkes. Det var 340.000 veltrenede og topp utrustet tyske soldater i Norge som kapitulerte uten å ha tapt. Deriblant armeen som hadde rasert Finn mark. Bare uker i forvegen hadde verken tyskerne eller nazistene tenkt seg slutten på denne måten. Allerede omkring årsskiftet la tyskerne om sitt øvingsprogram som tilkjennega at de hadde til hensikt å kjempe og holde på Norge. Bl.a. øvet de i gatekamper på Øra. Hirden ble bevepnet og øvet på samme måte og ble satt opp i såkalte borgerkrigs bataljoner. Tyskerne hadde imidlertid fortsatt sine våpen og i jubelrusen var det vel få som tenkte på hvilken kruttønne vi egentlig befant oss på. En kan ikke ta fra tyskerne at de i denne situasjonen viste en fantastisk disiplin her i landet. Vi hadde sluppet heldig fra det. Flaggene gikk til topps og det ble en jubelvår uten like. Dagene førut var det mange rykter om fred og kapitulasjon. En mann i Vinne heiste således flagget allerede den 5. mai under påskudd av at han hadde gebursdag. Tyskerne troppet nemlig opp og spurte om årsaken til flagginga. Mannen fant heller ingen grunn til å fire flagget om kvelden, for dagen etter hadde kona gebursdag, den 7. mai meddelte London radio at tyskernes leder, Dønitz, i løpet av natta hadde under skrevet kapitulasjonsdokumentene, og det var fortsatt grunn til å flagge, og den 8. mai var det bare nazistenes flaggstenger som sto tomme. I løpet av krigsåra var ca. 30.000 norske kvinner og menn blitt arrestert av politiske grunner, deriblant 85 verdalinger og på frigjørings dagen var 37 verdalinger i tysk fangenskap. Størst var jubelen når fangene kom og var fri. Det skjedde litt om senn, og da ble det holdt taler og det ble sunget. En liten strofe oppsto i fredsrusen: «Seiern er vår, seiern er vår. Vi har vinni! Seiern er vår!»
---- 566 Krig ---- Denne gikk som en løpeild over hele landet og lever ennå, om enn i andre sammenhenger. Her skulle egentlig beretninga om de fem krigsåra slutte. Hvordan vi behersket freden, rettsoppgjøret og hvordan lokalsamfunnet atter kom i normalt gjenge, hvis en kan si det slik, får bli en annen historie. Men krigen i Verdal var tross alt ikke slutt den 8. mai, for i Verdals fjella befant tyskernes farligste mann seg, Henry Oliver Rinnan og hans følge, i et desperat forsøk på å slippe unna rettferdigheten. Kunngjøring Fienden har kapitulert. Nordmenn skal aller styre i landet eller norsk lov og gjenreise del frie folkestyre. Kongen og regjeringen har pålagt undertegnede menn midlertidig å utøve den øverste sivile og politimessige myndighet i dette fylke inntil ordinære myndigheter kan tre i funksjon. Vi har idag begyndt vårt arbeide. 1. Alle landssvikere i statens og kommunens tjeneste blir fjernet fra sine stillinger. 2. Vepnede nasister blir avvepnet av norske hjemmestyrker. 3. Krigsforbrytere, angivere og aktive medlemmer av NS blir fengslet. Alle landssvikere skal få sin strenge og velfortjente straff. 4. Rikspolitiet har til kjennetegn: Pobtitegn. De midlertidige myndigheter trenger hjelp og støtte av hver norsk mann og kvinne for å løse de store og vanskelige oppgåver som foreligger. Alle må rette seg nøye etter de kunngjøringer og bestemmelser som myndig hetene utferdiger. Det gjelder å vise i gjerning at vi er verdige til virkelig frihet. Pålegg til befolkningen.
---- 567 ----
---- 568 Krig ---- JAKTA PÅ RINNANBANDEN — Helgådalsfjella 10.-15. mai 1945 I maidagene 1945, mens hele Norge og Europa jublet over freden, var det fortsatt krig og skyting i Verdal. I Helgådalsfjella foregikk jakta på en av norgeshistoriens mest forhatte menn - Gestapos mest effektive og hensynsløse redskap i Norge, Henry Oliver Rinnan, leder for «Sonderab teilung LOLA», samt en del av hans mest trofaste medhjelpere og bandemedlemmer. Bare ei uke etter Rinnans aksjon mot heimefronten i Verdal, er de på flukt, i de samme traktene som så mange under krigen måtte ta vegen for å unnslippe Rinnans klør. Målet er tydelig det samme, å komme seg over til Sverige. Men Rinnan hadde ingen hjelpere i Helgådalen. Ingen loser som kunne føre ham trygt over grensa. Den lokale kjentmannen sviktet også. I disse dagene var hele landets øyne rettet mot Helgådalen i spenning. Hele dalen var på bena og mer eller mindre med på aksjonen, heimefrontfolk og andre. Sammen med en del av sine mest trofaste hjelpere møtte Rinnan sin skjebne i Helgådalsfjella. Da de ble tatt, var de faktisk i området for Milorgs flyktningerute og som en skjebnens ironi, var to dyktige flyktningeloser fra Helgådalen, Ole og Olav Sagvold, i høg grad delaktig i pågripelsen av Rinnan og en del av banden. — «Dramatisk, men likevel så trygt og effektivt, for alt foregikk under god militær kommando», forteller Olav Sagvold. Sent på kvelden, den 7. mai, kjører en liten bilkortesje ut fra Trond heim. To personbiler og en lastebil, med 25 av Rinnanbandens med lemmer, Rinnans kone samt to gisler, Magnus Caspersen og frk. Inge borg Holm. Begge er Rinnans fanger, torturert, mishandlet og i dårlig forfatning. Rinnan har forstått, eller gjennom sine gestapoforbindelser, fått greie på at tyskernes kapitulasjon er nær forestående. Han har tydelig fått kalde føtter for alle sine ugjerninger. Drap, tortur og mishandling i massevis. Men går fortsatt ikke av vegen for å nytte sjofle midler. - To hjelpeløse mennesker tvinges med som gisler. På turen nordover stanser kortesjen i Levanger, hvor Rinnans kone og to av barna ble satt av. Der møter og verdalingen, Einar Slapgård opp. Han er tilsagt som vegviser og kjentmann. Først kjører Rinnan, i en flott Studebaker. Ved sin side har han
---- 569 Krig ---- elskerinnen Gunnlaug «Pus» Dundas. lalt er det seks kvinner i følget, hvorav den ene er gisselet Ingeborg Holm. Følget overnattet i Vuku og drog videre mot Helgådalen neste dag, 8. mai. Verdal lensmannskontor fikk greie på at Rinnan oppholdt seg i Vuku, og lensmannsbetjent, senere lensmann i Stjørdal, Rolf Moe, drog oppover sammen med noen heimefrontkarer for om mulig å få Rinnan og Slapgård til å overgi seg. Men da var «Fuglene» fløyet. Flukta var oppdaga. Snøballen tok til å rulle, men sakte. Seiv om Rinnan hadde to og et halvt døgns forsprang, før det ble satt i verk effektive tiltak for å stoppe ham, klarte han ikke å gjennomføre det han hadde satt seg fore, å komme seg over til Sverige. Først om kvelden, den 10. mai, får rikspolitiets kp. 4, som da var kommet over fra Sverige til Trondheim, ordre om å oppta jakta på Rinnanbanden. Kompaniets nestkommanderende, It. Chr. Ringnes, fikk kommandoen over 58 mann og startet nordover samme kveld. På turen innover var de innom lensmannskontoret i Verdal for å få informasjoner, samt at de ble supplert med noen lokale heimefront karer. Politistyrken opprettet hovedkvarter hos Kristian Holmen ved Skjækerfossen. Flere lokalkjente ble rekvirert, deriblant milorgkarene Ole og Olav Sagvold og John Haugan. De var nettopp kommet tilbake fra den lange turen til den norsk-amerikanske gruppen ved Gjevsjøen i Snåsafjella, hvortil de fikk ordre om å begi seg den 1. mai, etter opprull inga av heimefronten i Verdal natta før. Men tilbake til de som var på flukt. På turen oppover forsøkte de som satt bak på lastebilen å skjule ansiktene når de traff noen, men bygdefolket fikk fort mistanke om hva slags følge dette var. I Vest-Grunnansvingen fikk banden det første problemet, et hjul på lastebilen punkterte og det ble stopp. Med det samme kom Iver Holmen kjørende, med hest og vogn, på veg til meie riet i Vuku. Tyskernes kapitulasjon var da kjent, og Holmen markerte gleden med et norsk flagg festet til seletøyet på hesten. Dette falt Rinnanbanden tungt for brystet og en av dem prøvde å rive det av. Men da brukte Holmen pisken både på fyren og hesten og kom seg videre med flagget på plass. Banden fikk det travelt og humpet videre på punktert hjul. På gården Volden truet de til seg mat, med pistolene. Målet var tydelig å kjøre til Vera og det ville ikke være langt igjen til grensa. Om det hadde lykkes ville nok det hele ha fått et annet forløp. Men ved Helgåsen var det slutt på bensinen. Bilene ble parkert nede ved elva og gjort übrukbare. Og så bar det ut i villmarka med dem. Men det høyst
---- 570 Krig ---- blandede selskap var ikke fysisk rustet for strabaser i terrenget. Ennå låg det mye snø, det var surt og grått med regn og sludd. Men verst hadde gislene det. Medtatt som Caspersen var etter torturen han hadde gjennomgått, vaklet han avsted. Også Ingeborg Holm var sterkt medtatt og nærmest drog det ene benet med seg. Banden var godt rustet med automatvåpen, pistoler og ammunisjon. En radiosender drog de også med seg. Via den hevdet Rinnan at haft sto i kontakt med en viktig person. Rinnan var godt beslått med penger, åtti tusen i norske kroner pluss en god del svenske. Hadde de opptrådt som en homogen gruppe, med snev av disiplin, kunne oppgaven med å fakke dem ha blitt ennå vanskeligere enn det ble. Strabasene tok på og det ble ganske snart oppløsningstendenser i flok ken. Flukt Gislene hadde forferdelige døgn i fjellet, med skrøpelige klær og fot tøy. Om nettene ble de bundet, og mens bandemedlemmene lå i telt eller under tepper, måtte gislene tilbringe nettene under apen himmel uten annet enn det de sto og gikk i til beskyttelse mot vær og kulde. Den første natta var det helt ned i ti minusgrader og Ingeborg Holm forfrøs begge bena, og pådrog seg frostskader som plaget henne hele resten av Ottermoen.
---- 571 Krig ---- livet. De to måtte gjøre grovarbeidet, samle kvist og ved bl.a. Dertil var de i livsfare og visste at såframt Rinnan klarte å nå grensa, ville de helt sikkert bli skutt. De visste for mye til at de kunne bli med inn i Sverige. Den fjerde dagen klarte Magnus Caspersen å flykte. Dette skjedde mens han var i ferd med å sanke ved, og i ly av et voldsomt snøver klarte han å stikke. På turen ned møtte han en tropp av politisoldatene, den som Ole og Olav Sagvold var med i som kjentmenn. Etter rettledning fra dem kom han seg fram til Ottermoen. En utslitt, serbisk soldatfrakk hadde han kastet fra seg ved elva, og da han kom inn på Ottermoen, var han så medtatt at han falt om på gulvet, men tok seg sammen så pass at han klarte å ringe lensmannskontoret om hva som hadde skjedd. På det tidspunktet hadde allerede vegviser Slapgård og bandemed lemmet Aksel Mære klart å stikke av og tok seg fram til bygds på egen hand. Omtrent samtidig med Caspersen klarte også fire av banden å stikke av. De første fangene bringes inn Sent på kvelden, den 10. mai opprettet Rikspolitiet hovedkvarter hos Kristian Holmen, og allerede samme natt ble de første bandemed lemmene bragt inn. Sturla Hornnes, fra Trondheim, som det siste krigsåret hadde operert i Verdalsfjella i kureroppdrag, forøvrig svoger av Magne Nordnes, ble da freden «brøt ut» avgitt for å assistere Heimefronten i Verdal under første opprydninga, arrestere nazister m.v. Han ble avgitt fordi heime frontledelsen i Trondheim ikke torde slippe ham inn i byen før alt var under kontroll, p.g.a. hans egen sikkerhet. I Verdal kom han med i ettersøkinga av Rinnanbanden fra første stund, og fikk bl.a. telefonbeskjed om å reise opp til Ottermoen for å hente et bandemedlem som hadde kommet inn dit. Sammen med Morten Aamo dro de oppover i lastebil. Nesten framme hoppet fire menn ut i vegen og ble stående i lyskjegla fra bilen. De to hoppet straks ut og våpna kom fram. Med pistolen parat gikk Hornnes fram mot karene, mens Aamo dekket ham med maskinpistol, en med lyddemper, som Hornnes hadde lånt ut. Han gjenkjente straks tre av karene som Rinnans menn i Trondheim, Harald Grøtte, Ole Johan Rygh og Rønning. Grøtte prøvde seg med ei historie om at de var tømmerhugg ere som kom ned fra fjellet da de hadde hørt det var blitt fred. «Du vil ikke si du er blitt tømmerhugger? - Vi er da kjente fra før,» sier Hornnes. Han: «Er du trondhjemmer du da!» - Hornnes: «Ja - og jeg vet godt hvem du er- Hendene i været!!» Grøtte og Rønning skalv da de litt røft ble ransaket og var tydelig redde. Seiv var Hornnes livredd for hva Grøtte kunne finne på, ut fra
---- 572 Krig ---- det kjennskap han hadde til ham fra tidligere. Rygh hadde noe i inner lomma og Hornnes knepte opp vinterfrakken hans og en tysk uniforms jakke kom til syne! Henvendt til Grøtte: «Er det slikt utstyr dere har på tømmerhogst?» Karene fallerte helt. Spillet var tapt. Pistolen som Hornnes trodde Rygh hadde i innerlomma, var ei krokpipe. Disse fire hadde stukket av fra resten av banden, og ville forsøke å komme seg unna på annen måte. Det endte altså slik, og de ble de første av Rinnanbanden som ble overlevert Rikspolitiet i Skjækerfossen. Deretter la Hornnes og Aamo ut på sitt egentlige oppdrag, å hente karen på Ottermoen, som de hadde fått beskjed om var en av Rinnan banden. Da de kom fram dit, lå mannen og sov. Hornnes rettet US karabinen mot brystet hans, og med morsk stemme kommanderte han mannen opp. Det var gisselet Caspersen som lå på benken. Caspersen ble slett ikke skremt av mannen som sto over ham, men skjønte at nå var freden også kommet til ham og ville slett ikke vedgå at han var noe bandemedlem. Hornnes holdt imidlertid på sitt. Da dro Caspersen av seg buksa og viste fram de grusomme spora etter mishandlinga, med bl.a. innbrent hakekors. All tvil ble ryddet bort - det var styrmann Magnus Caspersen, som så fikk sitte på til Skjækerfossen, hvor Rikspolitiet også tok seg av ham, men nok på en annen måte enn de fire første. Her forlot Rinnanbanden vegen og stakk til fjells, og det var bare her de hadde mulighet til å komme opp, sier Olav Sagvold. Den videre jakta Men nå lar vi Olav Sagvold, som var med da Rinnan ble tatt et par dager senere, fortelle hvordan han opplevde dette. (Både Olav og Ole Sagvold ble utrustet som soldater, med armbind, våpen og for anled ningen innlemmet i troppen de var avgitt til): «Min bror Ole, John Haugan og jeg var nettopp kommet til bake fra Gjevsjøen da vi fikk ordre om å møte ved Vollbrua til et bestemt tidspunkt. På avtalt tid kom en hel bilkollonne kjør ende. Den første bilen førte norsk flagg. Vi fikk plass i den ene bilen, og fikk da høre at det var såkalte «Svenskesoldater» som sammen
---- 573 Krig ---- med en del motstandsfolk fra Øra var på veg for å ta Rinnan og følget hans. Vi var utkommandert for å være med som kjentmenn. Fra Helgåsen hadde Rinnan, med følge, gått nordover. Et stykke oppe i lia hadde de slått leir og forskanset seg første natta. De hadde visst funnet ut at de var for tungt låstet, for de hadde lagt igjen mye, nesten et depot, bl.a. flere kartonger med brennevin og ellers slikt som vi ikke hadde sett på lang tid. Derfrå hadde de gått opp til Byna vola og fram på Vindkleppen, antagelig for å orientere seg. Den ene av gislene, Caspersen, hadde klart å rømme, og kom etter bekken ned forbi Ottmoplassen. Han ga verdifulle opplysninger. Rinnan og følget hans hadde deretter skilt lag. En liten gruppe hadde gått nordover dalen mellom Bynavola og Fagerlifjellet, mens storparten hadde tatt leia østover mot Ferlandet. Vi fulgte spora til disse. Ved Glenna hadde også disse skilt lag, idet sju personer hadde gått ned mot Fagerlivollen, mens resten hadde tatt leia innover mot Storbekkdalen. Det ble da drøftet om vi skulle dele patruljen, men da vi ikke var mer enn ti mann i alt, ble det heldigvis til at vi skulle konsentrere oss om en patrulje. Fra Fagerlivollen såg vi røyk og skjønte at de sju holdt til der. Vi ble da delt i to grupper. Den ene halvparten, med fenrik Pedersen, fulgte meg rett nedover Glenna, vi sklei på snøen og det gikk med en Skogskoia i Fagerlifjellet hvor en del av Rinnanbanden ble tatt.
---- 574 Krig ---- viss fart. Ole loset de andre østomkring og kom ned et lite dalsøkk øst for Fagerlivollen og skulle avskjære de sju fra å unnslippe den leia. Det var visst vi som kom i stilling først, men Ole og de andre kom seg fram helt til 20-30 meter fra seterhusa, uten at vi oppdaget dem. Fenriken lå og fulgte med klokka og på det avtalte tidspunktet, skaut han det første varselskuddet i murpipa, men ingen reaksjon innenfra. Så skaut vi alle ei salve i taket. Da kom det en kar ut. Han speidet både i øst og vest og var visst riktig i villrede. Fenriken ropte at de skulle overgi seg, men da smatt karen inn og slo att døra etter seg. En ny salve ble avfyrt og da lenger ned. Det var så vindusrutene singla og fenriken, som holdt mot døra, åpnet denne for dem. Da kom de ut med hendene i været. Men den ene var blitt såra, han hadde fått ei mauserkule gjennom magen og lå i en blodpøl inne i huset. Han måtte bæres fram til bygda, og uveisomt som det er i Ferlandet, var det ingen lett oppgave. Jeg ble derfor sendt fram i bygda straks for å få flere folk til å dra innover og hjelpe til. Ved Ottermoen var det da full mobilisering med sanitetsfolk som var på tur innover. De hadde hørt skytinga og fryktet det verste. Jeg kunne imidlertid berolige dem med at alt hadde gått bra for vårt ved kommende. Deretter ble jeg kjørt ned til hovedkvarteret i Skjækerfossen for å avgi rapport til sjefene der. Da de hørte at Rinnan fortsatt var på frifot og på veg østover, ble det øyeblikkelig gitt ordre om at et lag skulle kjøres til Storlunet i Vera. Jeg tok til å bli sliten, men fikk ikke fri og måtte bli med som kjentmann. Ordren var da, at såframt det var mulig, skulle Rinnan bringes tilbake i live. Fra Storlunet gikk patruljen innover og overnatta på Storvuku vollen. Dagen etter passertes Tveråa og videre vestover. Ennå var det adskillig snø, og da spor ikke kunne observeres, var vi sikre på at de ikke hadde passert østover. Patruljen ble gruppert på skytterlinje, og jeg hadde venstre flanke. På røa, vest for Flysetra, gikk jeg meg rett på Rinnan og følget hans! Kom opp en kneik, da jeg plutselig får se dem, bare 30 meter unna. Jeg huket meg øyeblikkelig ned og fikk heldigvis gitt tegn til de andre. Patruljen ble da trukket litt til side og gikk i dekning for plan legging. De gikk i retning av Flysetra, og vi fulgte etter, ned gjennom den tjukke skogåsen uten at de ble oppmerksom på oss. Da de kom fram til seterhusa, lå vi allerede i skogbrynet med fingeren på av trekkeren, og de fikk ikke en gang tatt av seg ryggsekkene, før maskingeværet vårt spilte opp. Ganske snart kom det hvitt flagg, både gjennom det ene vinduet og opp murpipa. En uredd soldat,
---- 575 Krig ---- Seteren i Skjækerdalen, hvor Rinnan ble tatt, var også tilholdsstedfor kurerer og loser under krigen. korporal Magne Solheim, gikk fram; ut kom Henry Rinnan og fem personer til. Rinnan ropte at han hadde noe å si, han ville forhandle om overgivelsen og var nok engstelig for at han skulle bli skutt med det samme. Men det var bare ett vilkår, - Solheim svarte at de var omringet av 100 mann, og hvis de ikke øyeblikkelig kastet våpna og overgå seg ble de skutt på flekken. Rinnan fant det da best å kaste revolveren. Han skulle ha visst at vi bare var åtte mann! Senere viste det seg at vi hadde vært heldige med tidspunktet. Bare et par timer tidligere hadde de hatt tilhold på Humleberget, der de hadde forskanset seg på ei granvokst kolle med myr rundt om, så der hadde det ikke vært så enkelt å ta dem. Flysetra ligger langt fra folk. Seiv om Rinnan og folket hans var avvæpna, var vi på ingen måte ferdig med oppdraget. Fangene skulle bringes fram til bygda. De gikk med på å ta seg fram på egne bein, hvis vi lovte å ikke gjøre dem noe. Det var underlig å se Henry Oliver Rinnan, en småvokst «slåvå» som snubla og subba der han gikk framover fjellet fra Flysetra, og jeg tenkte på at der hadde vi tyskernes farligste mann i Norge under krigen. Jeg sa til ham, at jeg aldri kunne ha drømt om at jeg skulle være med på å ta ham akkurat her i dette terrenget. «Hva slags kar er du, da?» sa han. «Det kan det vårrå det såmmå om,» sa jeg, «men æ hi nu hjelpt mang vekk ifrå klørom på dæ , æ». - «Å ja, du er en av dem, jeg har visst om dere lenge, men har ikke fått noe tak på dere,» svarte Rinnan.
---- 576 Krig ---- Spillet er slutt — Henry Rinnan. Var det ikke merkelig? - Helt siden sommeren 1940, hadde folk rømt over til Sverige ved å ta seg fram her oppover Helgådalen, og siden 1942 hadde vi drevet organisert losing av flyktninger, utan at Rinnan hadde klart å rulle opp organisasjonen vår. Men når Rinnan sjøl skulle prøve å unnslippe, «stjal» han faktisk flyktningeruta vår! Turen framover fjellet gikk bra. Sjanser ble ikke tatt noe sted, for det var farlige og verdifulle fanger vi førte. Da fangene skulle føres over det smale bruspennet over Helgåa, ved Svensklunet, ga løytnant Ringnes ordre om at Rinnan skulle over først. En stor, kraftig nord lending gikk bak Rinnan og holdt ham i nakken - han skulle ikke få sjansen til å kaste seg på elva. Også de andre fangene ble passet nøye på. «Pus» Dundas måtte gjøre sitt fornødne bak ei løe ved Djupdalen, og da fikk jeg ordre om å følge henne. Jeg måtte ikke slippe henne av syne et sekund. Det er mye rart en skal oppleve, men at jeg skulle stå «dassfadder» for en slik «berømthet», det.... På Veresfjellet møtte vi mere militær og mange befalingsmenn. Fangene ble da en etter en ropt opp med navn og kroppsvisitert. Så ble de sammenlenket med håndjern, og jamen var det en pen bukett med «storfugl» på ett brett. En sykkelordonans hadde tydeligvis vært i klørne på Rinnan tidligere. Han stilte seg foran Rinnan og sa: «Takk for sist, Rinnan.
---- 577 Krig ---- Du kjenne vel itj igjen mæ, du?» Rinnan sa at det gjorde han ikke. «Næ, men den behandlinga du ga mæ gjær at æ i hvert fall ailler glømme dæ, din dævel. Skuill ferræsten hæls dæ ifråm Dolmen. Æ træffn på Inderøy'n i aftes. Han e dau, nu, dau som e svesker. Å de e du snart du å, så my du veit e.» Soldaten var i harnisk, og de måtte ta ham derfrå med makt, ellers hadde han røket rett på Rinnan. Da vi kom til Skjækerfossen vrimlet det av folk der. Offiserer og journalister i fleng. Det ble visst litt av et problem å finne ut hvem som skulle ha æra av fangsten. Han som var øverstkommanderende for operasjonen var blitt forsinka, og kom ikke oppover før lenge etter at jakta var i gang. Og nå fikk journalistene et underlig strev med å forme pressemeldinga slik at det «vart te måt åt aill». Den siste gruppen blir tatt Ingeborg Holm befries Men ennå var en del av Rinnanbanden på frifot. Gruppen som hadde Ingeborg Holm med seg hadde tatt leia innover Skjækerdalen i retning Ogndalen, etter at banden delte seg i tre på Fagerlifjellet. Ei hel uke hadde de vært ute i terrenget, i verste vårløsinga, snøslaps og regn. Verst var det for det stakkars gisselet. Folk fryktet det verste. Så utmattet som Caspersen var da han kom fram til folk, tvilte flere på om Ingeborg Holm var i live. Men det var godt to i denne jenta. Ennå slepte hun seg fram sammen med bandemedlemmene. I tillegg til ut mattelsen og frosten, plagdes hun med å få med seg skoene. De var bundet sammen med papirsnører som forlengst var gått i oppløsning i vårbløyta. Nettene var verst. Når de andre satt rundt bålet og varmet seg, måtte hun sitte eller ligge for seg seiv et stykke unna. En gang gikk hun i ring for å holde varmen, og nynnet på salmen: «Kjærlighet fra Gud», mens hun spaserte. Da fikk hun ordre om å holde kjeft og sette seg i ro. Da gråt hun! - Eneste gangen i løpet av de åtte døgn dette varte. Ei natt senere fikk hun av den samme som hadde bedt henne holde kjeft, ordre om å gjøre opp varme for ham, så han ikke kreperte av kulde. Knapt om mat var det også, og selvsagt aller minst til henne. Gruppen hadde planlagt å skaffe seg mat undervegs, uten å tenke over hvordan det skulle foregå. De hadde med ei dobbeltløpet hagle som de mente å legge ned vilt med. Men av frykt for å røpe hvor de var, torde de ikke løsne skudd. Fiskeredskaper hadde de og med, men de fleste tjern og vann var ennå islagt, og mot naturkreftene nyttet det ikke å sette inn hverken tortur eller annet dævelskap. Det minsket på tøffheten hos flyktningene. Motet tok til å svikte og de så nok med gru på det de hadde i vente.
---- 578 Krig ---- Vaktmannen som plaget Ingeborg Holm til å gjøre opp varme, spurte om hun trodde jøssingene ville behandle dem tilsvarende det de hadde gjort. De klamret seg nok til et lite håp om å kunne skjule sin identitet. Geværene kastet de fra seg i et åpent vann, kvittet seg med nøkler 0.1. og brente det de hadde på seg av papirer. Mye folk var ute på leting etter den siste gruppen av banden, politi soldater og frivillige. Nesten alle som en var villig til å hjelpe. Natta til den 15. mai oppdaget John Rydning avtrykk etter en damesko i en snøskavel, et spor Ingeborg Holm hadde etterlatt seg med vilje på tross av at hun ble voktet på for ikke å få høve til slikt. Samme kvelden hadde og Martin Nessemo oppdaget spor etter flykt ningene i samme området. På grunnlag av disse meldingene ble det morgenen etter stablet på beina og satt inn så stor styrke i ettersøkinga som mulig - samtlige politi soldater som ennå var igjen og så mange frivillige som kunne oppdrives. I middagstida den 15. mai, etter åtte døgn i fjellet, ble den siste flokken av Rinnanbanden tatt, vest for Dyrhaugen. Ingeborg Holm følte at noe var i helene på dem, der hun slepte seg fram. Hun gløttet bakover og såg snerten av ei soldatlue eller hjelm. Forsto at det kunne bli skyting og hun kastet seg ned bak en stein. Like etter braket en salve fra politisoldatene, som var like innpå. Bandemed lemmene fallerte øyeblikkelig - kom fram med hendene i været, viftet med hvite lommetørklær på kjepper og overgå seg betingelsesløst. Tross dramatikken, var dette ei stor lykkestund for Ingeborg Holm, et klimaks i den grad, at hun husket lite av det som senere hendte. Men husket bl.a. at hun fikk en pose svensk-drops, at hun klarte åta seg fram til bygda med egne krefter, og at den første hun møtte da hun nærmet seg bebyggelsen var Alf Dahling, og at hun av ham fikk ei flaske melk og tre brødskiver, det var blandt det som kom til å sitte i minnet. Framkomsten til bygda beskriver Ingeborg Holm som ei triumfferd. Folk var møtt fram i hopevis, gamle som unge, de jublet, lo og gråt. I Helgådalen ble det fest denne kvelden, ikke minst hos Olga og John Rydning, hvor Ingeborg Holm ble innkvartert. Det ble sunget og danset og seiv Ingeborg måtte fram på gulvet å svinge seg på sine vonde føtter. Nå var krigen slutt også i Verdal - uten flere smell! Ingeborg Holm var 51 år da dette skjedde. Opprinnelig var hun fra Bindalen i Nordland, men flyttet til Trondheim mens hun var bare jent ungen for å få seg jobb. Først som hushjelp, deretter i hermetikkindu strien og til slutt mange år som rengjøringskvinne på jernbanen. De siste åra som tilsynskvinne. Politisk aktiv var hun helt fra ungdommen da hun sluttet seg til Norges kommunistiske parti. Årsaken til at hun ble arrestert 7. februar 1945, var at hun ble angitt av en nabo for sitt poli
---- 579 Krig ---- tiske syn og at hun før krigen var abonnent på Ny Tid, samt at hun hadde mistanken mot seg for illegalt arbeid innen grupperinger de antok eksisterte ved jernbanen i Trondheim. Til å begynne med satt hun i kvinnefengslet i Trondheim, men ble etter noen dager overført til Gestapos hovedkvarter på Misjonshotellet hvor hun fikk en umenneskelig behandling med langvarige forhør og men ingsløs tortur. Bl.a. fikk hun stifte bekjentskap med den berømmelige «Gynga» - opphengt på en staur, etter sammenbundne hender og føtter, rystet, sparket og slått. Hun hadde merker på ryggen etter førti sveipeslag. Behandlinga Gestapo påførte henne, forfrysningene og strabasene i Verdalsfjella våren 1945, merket Ingeborg Holm for livet. Tross dette fikk hun ikke sin krigspensjon før hun fylte åtti år, 29 år etterpå. I 1979 var Ingeborg Holm Motstandsgruppens æresgjest i forbindelse med årsmøtet på Sveet i Vera. Da fikk hun treffe noen av dem som var hennes redningsmenn i mai 1945 og se igjen steder som hun kanskje husket med gru fra fredsvåren. Verdalinger som ble arrestert somfølge av okkupasjonen 1940-45
---- 580 Krig ---- Iversen, Johan Jakobsen, Odd Johnsen, Alf Kristian Josve, Alf Juberg, Marit Karlsen, Tora Knudsen, Oskar Krohn, Karl Kålen, Magnus Landstad, Gunnar Larsen, Einar Lillesand, Arne Lillesand, Evald Lillesand, Olav Løe, Josef Minsås-Iversen, Arnold Mo, Ola I. Moen, Morten Musum, Eskild J. Myhr, Anton Myhre, Jean Nestvold, Magne Nestvold, Oddvar Nevermo, Rolf Nilsen, Edvin Norum, Knut Osland, Alfred P. Overnesset, Johs. Rein, Ole Rostad, Annar Rosvik, Asbjørn Rotmo, Magnus Rygg, Bjørn Opsal Rygg, Kolbjørn Rønning, Julian Rønning, Melvin Rønning, Oskar Sagen, Ole 01.05.45 08.05.45 Sist i mai -43 19.05.42 Juli -41 20.09.43 13.04.45 19.05.42 30.11.43 18.04.43 12.05.43 20.03.42 01.05.45 01.05.45 01.05.45 16.08.43 01.05.45 20.03.42 1942 Pinsedag -41 10.10.42 15.09.44 04.01.45 18.11.41 20.09.41 09.09.43 Oktober -43 Nov. -42 Nov. -42 25.09.44 16.08.43 11.09.42 17.09.43 05.04.45 03.03.43 25.08.43 25.08.43 25.08.43 17.09.43 Etter ca. 1 mnd. Sist i aug. -42 August -41 Etter ca. 1 mnd. 08.05.45 Sist i aug. -42 Døde i konsentrasjonsleir 02.02.44 01.08.43 08.05.45 11.04.42 08.05.45 08.05.45 08.05.45 Januar-45 08.05.45 25.04.42 Etter 3 dager Etter ca. 3 uker 20.10.42 08.05.45 12.03.45 Rømte fra Falstad 19.05.42 Rømte fra Falstad 27.07.44 Sist i des. -43 Etter ca. 3 uker. Ilagt bot kr. 400,—. Etter ca. 14 dager 08.05.45 Konsentrasjonsleir i Polen Fri 3. mai -45 07.04.43 08.05.45 08.05.45 Døde i konsentrasjonsleir 25.10.44 25.11.43 25.11.43 25.11.43 08.05.45
---- 581 Krig ---- Sandberg, Anton Sellæg, Petter K. Sende, Aksel Sende, Per Skavhaug, Johan Skjerve, Birger Solbakken, Arne Solbakken, Magnus Solbakken, Sofus Strand, John Suul, Arne Suul, Einar Suul, Ingvald Suul, John Tromsdal, Georg Valstad, Lars Vollan, Andor Vangstad, Jeremias Walum, Erling Ward, Arne Ward, Nils Weisæth, Johan Ørtugen, Johannes Østnes, lngemann Øwre, Georg Øwre, Hans Øwre, Oskar Aamo, Morten Arstad, Trygve Høsten -42 Etter ca. 3 uker 01.05.45 08.05.45 03.09.43 17.09.43 05.04.45 08.05.45 01.05.45 08.05.45 30.08.43 04.09.43 deretter melde- plikt til 08.05.45 24.06.43 08.05.45 16.08.43 08.03.44 16.06.44 12.07.44 12.02.44 08.05.45 Nov.-42 Etter ca. 14 dager Jan. -43 Mai -43 01.05.45 08.05.45 01.05.45 08.05.45 Aug. -40 Etter ca. 14 dager 16.08.43 Fange i Tyskland til mai -45 01.05.45 08.05.45 16.08.43 I tysk konsentrasjonsleir i Polen. Fri 3. mai -45 01.05.45 08.05.45 Sep. -41 Etter ca. en uke Okt. -43 I tysk konsentrasjonsleir. Befridd av svensk Røde Kors april -45 05.04.45 08.05.45 24.11.43 04.09.44
---- 582 ----
---- 583 Krig ---- MOTSTANDSGRUPPEN 1940-45 Som leserne har sett fremst i denne lokalhistoriske beretninga, er det Motstandsgruppen 1940-45 som er utgiver. Dette er en privat forening, stiftet 7. juni 1975, med formål å få tatt vare på bygdas krigs- og okku pasjonshistorie fra åra 1940 til 1945. I og med at dette nå foreligger i boks form, er motstandsgruppens hovedmålsetning nådd. Medlemmene i denne veteranforeningen er personer som på en eller annen måte gjorde en aktiv innsats i kampen mot okkupasjonsmakta og nazistisk diktaturstyre. Arbeidet med innsamling og korrigering av stoff har pågått i 12 år, og mange har nok, etter som åra har gått, stilt seg tvilende til om det ville bli noe resultat. Når produktet nå foreligger, håper motstandsgruppen at det blir godt mottatt. Når boka har fått utforming og redigering i samsvar med Verdals boka, er dette etter ønske fra bygdeboknemnda og Verdal kommune. Motstandsgruppen 1940-45 ble som nevnt stiftet 7. juni 1975, og stiftelsesmøte ble holdt på Sveet gjestgiveri i Vera. Siden har det blitt en tradisjon å holde årsmøtene der og i alle åra er foreningen blitt godt mottatt av vertsfolket på Sveet. I 1985 feiret Motstandsgruppen 10-års jubileum, med jubileumsfest og mange innbudte gjester, i Vera sam funnshus. Parallelt med bokarbeidet, har Motstandsgruppen hatt flere større oppgåver. En nevner i rekkefolge: Utstilling og samling ved Verdal museum fra krigstida. Dette «krigsmuseet» ble montert ferdig og åpnet våren 1980 og etter ferdig montert gitt til Verdal museum. Hovedtyngden av det rikholdige billedmaterialet er skaffet til veie av Ingvald Suul, samtidig som han gjorde en verdifull innsats under monteringa av utstillingen. Krigsutstillingen er blitt godt mottatt og mye besøkt av publikum. Rosende omtale ble gitt av de kongelige ved deres besøk sommeren 1980. Kong Olavs interesse kan kanskje best beskrives ved at den opp satte tidsrammen grovt ble overskredet ved omvisninga på krigsut stillingen. Arbeidet med å supplere krigsutstillingen vil fortsette, samtidig som gruppen vil fortsette med å gi bistand ved omvisninger 0.1.
---- 584 Krig ---- I 1981 var gruppen delaktig i en veteransamling for soldater og befal som var med i kampen i Verdal 21. april 1940. Samlinga ble holdt på Rinnleiret og skjedde ved intimt samarbeid med dragonregimentet. Det var en smilende kong Olav som kom ut fra krigsutstillingen på Stiklestad sommeren 1980. Minnebautaen i Moe-parken Under en rundtur i Verdal for krigsveteranene som var samla på Rinnleiret, ble bautaen over falne på Stiklestad besøkt. Den militære sjefen for Øra i 1940, rittmester Gisle Mortensen reagerte da på at bautaen på Stiklestad bare hadde tre navn. Motstandsgruppen tok da opp tanken om å supplere med de navna som manglet. Dette møtte imidlertid motstand og da gruppen for all del ikke ville bli innblandet i noen strid om en slik sak, ble det bestemt å reise en full verdig minnebauta i Moe-parken, midt i kampområdet for striden og dramatikken i 1940. Stein til formålet ble funnet på Skalstufjellet, og med velvillig assistanse fra Forsvaret ble den fraktet til Moe-parken. Bronseplata, som har elleve navn, var et økonomisk løft, som bare var mulig takket være velvilje fra næringslivet i Verdal og stor interesse fra enkeltpersoner. Avduking ble foretatt på frigjøringsdagen, 8. mai 1984, etter en stor dugnadsinnsats av medlemmene i motstandsgruppen.
---- 585 Krig ---- Fra avdukinga Krigsminnesmerke i Moe-parken. T. v. Sverre M. Green, Alf Dahling g Anders Bye. Til høyre æresmedlem i Motstandsgruppen Karl Ydse og britisk oberstløytnant T. Thomas. Våpenfunn i Lakadalen Under høstjakta 1984 gjorde Dagfinn Hynne og John Åge Johnsen et våpenfunn i Lakadalen som skrev seg fra et flyslipp til motstandsbevegelsen i Inntrøndelag siste dagene av krigen. De to jegerne gjorde det eneste riktige, de varslet lensmannen om funnet, som igjen kontaktet Motstandsgruppen med anmodning om gruppen kunne ta seg av dette. Etter å ha vurdert flere alternativer for henting, ble Luftforsvarets overkommando på Kolsås kontaktet om muligheten for helikoptertransport. Her møtte gruppen en svært positiv innstilling, og fredag den 9. november tok et av Forsvarets helikopter av fra flyplassen på Fætten, med de to som gjorde funnet som kjentmenn og en representant for motstandsgruppen ombord. Henteaksjonen hadde stor interesse hos pressen, og det var en avis, i iveren etter å være først, som fortalte om vellykket henting av våpna med helikopter. Men dessverre, ca. en kilometer før målet ble helikopteret møtt av en vegg med tåke som gjorde det umulig å gå inn i funnstedet. Noen dager senere ble våpna hentet ved hjelp av bandvogn fra DR3 på Rinnleiret, med Brynjar Skrove som vognfører og Stig Jønsson i Storlunet som kjentmann. Dertil var de to jegerne selvsagt med, en representant for
---- 586 Krig ---- Rustkammeret i Trondheim og en fra motstandsgruppen. Av våpna beror nå to ved krigsutstillingen på Verdal museum, ett ved samlinga på Falstad og resten har Rustkammeret tatt hand om. I alt besto funnet av 10 Stenguns, ammunisjon og diverse tilbehør. Igjen hadde Motstands gruppen fått avgjørende bistand hos dragonregimentet på Rinnleiret. Snø gjorde det vanskelig å finne igjen depotet i Lakadalen, dess større var gleden når det lykkes. Frigjøringsjubileum 8. mai 1985 ble 40 årsjubileum for frigjøringa markert over hele landet. Etter henstilling fra Verdal kommune tok Motstandsgruppen på seg ansvaret for dette her i bygda. Hovedarrangementet var naturligvis lagt til Moe-parken, med bekransning av bautaen der. Dertil var det minnestund og bekransning av bautaen på Stiklestad, fredsgudstjeneste i Vuku kirke om kvelden og kirkekaffe m.v. i Kjerkstugu umiddelbart etter gudstjenesten. Dertil ble frigjøringsjubileet markert på skolene og flere av Motstandsgruppens medlemmer var på skolene og fortalte. Vellykket gjennomføring av det som her er nevnt skyldes ikke minst det gode samarbeid og hjelpsomhet fra dragonregimentet på Rinnleiret, som en her vil nytte høvet til å takke for. Også Verdal kommune har vist motstandsgruppen stor velvilje.
---- 587 Krig ---- Minnekrakk Motstandsgruppen 1940-45 er en forening av aldrende personer, og foreningens levetid er begrenset. Som en minneting både for den enkelte og etterkommere, er innført en tradisjon med minnekrakk til medlemmene etterhvert som de runder år med jubileumstall. Minne krakken er også tildelt personer som har gjort seg spesielt fortjent til det. Æresmedlem Da Motstandsgruppen 1940-45 ble stiftet i 1975, skyldes det først og fremst initiativ fra Karl Ydse. Han er derfor utnevnt til æresmed lem i gruppen. Da krigen var slutt med frihet og seier, ville de fleste motstandsfolka distansere seg mest mulig fra den psykiske påkjenninga krigsåra hadde vært. Seiv etter 20 år var det liten stem ning for å rippe opp i de fem vonde åra. Dette har endret seg betydelig etter hvert som de fleste har innsett nødvendigheten av at yngre og kommende generasjoner får kjenn skap til det som skjedde og i mange høve bakgrunnen for det. Det kan skje på nytt. Karl Ydse Æresmedlem i Motstandsgruppen 1940-45
---- 588 Krig ---- Tre flyktningloser f risker opp minner. F.v. John Kluken, Johan Skavhaug og Tormod Skoknes. XU-agenter i Verdal, Arne Ward og Arne Suul. Først 30 år etterpå snakket de sammen om dette.
---- 589 Krig ---- Hardbakvollen. Mye nyttet som overnattings- og h vilestedforflyktninger: De første dagene etter tyskernes kapitulasjon patruljerte heimefronten i fjellet og undersøkte alle hytter og setrer. Her på Stor- Vukuvollen. Glede over freden ogfangenesom vendte heim.
---- 590 Krig ---- En heimefrontgruppe i Verdal fredsdagene 1945. Foran f.v. Alf Rindsem, Alf Dahling og Ditlev Olsen. Stående: ArnoldMinsås Iversen, Magnus Iversen, Aksel Stensmo, Odd Myrvold, Knut Austad og Magne Sakshaug. Etter 8. mai 1945 ble rollene byttet. Her blir et tysk kjøretøy kontrollert av heimefronten.
---- 591 Krig ---- Da freden var et faktum begynte folk å samles i Øras gater, her ved det gamle herredshuset. Den norsk-amerikanske comandos-gruppen på Gjævsjøen defilerer i Trondheimsgatene.
---- 592 Krig ---- Os -^ s 2 s: Aj a K Aj 3 SP
---- 593 Krig ---- k. •Si 3 c o k. Cu I k 2
---- 594 ----
---- 595 Krig ---- -5 . § Verdalsboka — 38
---- 596 Krig ---- cf be > v. a- -ca fe Stf "I- be rfe a O co
---- 597 Krig ---- Snu deg! Snu deg mot flagget og rett deg i ryggen. Tak av deg lua med høgtid i sinn. Tenk på dei slekter som før oss har streva og la sin hug i arbeidet inn Snu deg mot flagget og tenk på dei falne. Bøy ned ditt hovud i vyrdnad for deim. Dei ofra alt, sitt liv og si framtid, Snu deg mot flagget — da ser du krossen. Så tindrande klår i vårt banner han står. Han var eit anker, han var eit feste for folket og landet år etter år Snu deg mot folket og rop det ut i mengda: Finst her ein ungdom som berar vil bli, berar av flagget med krossen sitt merke så Noreg for oss skulle vera ein heim. inn i vårt folk i komande tid! Snu deg mot Herren og knepp dine hender, Takk for ditt folk, din heim og ditt land. Og be for vår framtid at krossen sitt merke må høgt vera sett av kvinne og mann Georg Sjåstad skrev dette diktet til avdukinga av minnesmerket Moe-parken, 8. juni 1984. Han var en av soldatene som kjempet mot tyskerne i Verdal, 21 april 1940.
---- 598 Krig ---- Motstandsgruppen 1940-45 retter en stor og hjertelig takk til bedrifter, firma, foreninger og enkeltpersoner som har støttet gruppen økonomisk i forbindelse med krigsminnesmerket i Moe-parken og utgivelsen av denne boka: Verdal kommune Sparebanken Inn-Trøndelag Forretningsbanken A/S Værdalsbruket Aker Verdal Torbjørn Grande A/S O. Kvernmo Verkstedklubben Aker Verdal Bygningsarbeiderforening Trygve Kolstad A/S Elas Asbjørn Røstad A/S AlfE. Dahl, Leksvik Leif Skogmo, Spillum Knut Getz Wold, Oslo Erling Walum Sverre M. Green Arthur Sørensen, Trondheim G. Løckra, Trondheim Roar Jensen, Steinkjer Johan Tiller Trygve Flatås, Levanger Ingeborg Holmen, Trondheim Petter Liff Jon A. Olberg, Skogn Oddny Halsli, Trondheim Reidar M. Schjølberg, Kråkvåg Oddvar Pettersen, Levanger Olav Lillesand John J. Haugan Ferdinand Rasch, Bjugn Kristian Øwre, Ytterøy Jenny Weisæth Ingv. Brustad, Ytterøy Jarle Slåtsve, Levanger Sigrun og Svein Haugan JimThørn, Børsa Georg Sjåstad, Skogn Verdal Boktrykkeri Verdal Samvirkelag A.L. Trøndelag Meieri A/S Trones Bruk Rindsem Mølle A/S Nordenfjeldske Spennbetong A/S Øras Vel Levanger Jern og Metall Nord-Trøndelag krigsinvalideforening Trønderrør A/S Verdal Grafiske A/S Grande Gipling Alf Tiller Arne Ward Anders By Kåre Skjetnemark, Levanger Ole J. Haugan Kristian Gjone, Hommelvik Johan Skavhaug, Stjørdal Gisle Mortensen, Trondheim Erling Valbekmo Johannes Moås, Skogn Harald Valbekmo Harald Kvalen Johan Gjelvold, Opphaug Olav Austmo, Levanger Martin Hagen, Lundamo Sigurd Hjelmseth, Steinkjer John Holmli Ingvald Suul Otte Haugan, Stjørdal Ole Hafeld, Bjugn Fredrik Brandt, Følling Ole Flatnes, Brekstad Karl Sigurd Talmo, Leksvik Leif Ness Sverre Asm. Sotberg, Steinkjer Sverre Reistadmo, Levanger
---- 599 Krig ---- Egil Hynne Arne Lillesand John Faaren, Åsenfjord Viktor Vikan, Kjerknesvågen Armang Leveras, Skogn Petter Guddingsmo Else Harsvik Sivertsen, Trondheim Anna Sundseth Aslaug og Alf Dahling Peter Bolkan, Levanger Ivar Jacobsen Aasta Kvalen Eklo Reidar Svendsen Målfrid og John Kluken Kåre M. Green Målfrid og Ivar Lillesand Aslaug Tronsmo E. Thingstad Kjell Fiskum Knut Tore Haugan Bjørn Ramberg, Sandefjord Haldis Ingvaldssen O. Chr. Perjord Josefa og Morten Veimo Johs. Bjørgvik Kåre Sundli Anny Ramberg Margit Green Kolstad Nils Langnes Bodil og Tore Valbekmo Karen, Ove og Tor Kristian John Norum Hjalmar Tiller Asbjørn Wisth Alma Musum Dagny W. Olsen Anna Eriksson Gunnar Wold Olsen Arne Granholt Karl Buan Arvid Hagen Hedvig Molden Arnt Tore Andersen Solveig Kluken Holm Sivert J. Aasen, Sandvollan Egil Haugan Eilert Nakstad, Melhus Johs. Rotabakk, Leksvik B. Brødreskift, Trondheim Olav Halseth Dagmar Stabell, Trondheim Arnold Kjesbu Erling Bjørås, Levanger Erling Glæstad, Levanger Fridtjof Kristiansen, Asker Karle Berre Magne Green Lillemor Grøholt Tormod Skoknes Arne Suul, Steinkjer Th. Lyngstad Arne Skoknes Pål Woxholt Solveig Nissen Haldis Bjørkmann Ake Junge Trond Okkenhaug Herdis Høknes Sverre Kluken Kåre Lein Livard Ness Olaug Langnes Erling Aurstad Bjarne Fikse Harald Aksnes Andor Storstad Annfrid og Magne Sørhaug Gudrun Aslaksen Hedvig Indahl Jorun Fornes Helga Woll Ottar A. Bye O. G. Tromsdal Knut Tveita Karl Ydse Rolf Olsen
---- 600 Krig ---- KILDER Følgende skriftlige hjelpekilder er nyttet: Adresseavisen: Juli-august 1942, juli-august 1944 Arbeider-Avisa: 1945-47 Bakketun folkeh.skole: Årsmeldinger 1940-45 Berg, Ivar: Melding om Verdal lærerlag sitt arbeid i okkupasjonstida. DR3: Arkiv og ruller. Hansson, Per: Hvem var Henry Rinnan. History of The Kings own Yorkskire ligt Infantery 1919-42. Holbæk Eriksen 1945: «Partisaner, soldater og SD». (Flere forf.). Innherreds Folkeblad: 1940-44. Kjelstadli, Sverre: Hjemmestyrkene Mortensen, Gisle: Rapport om Motormitresk/DR3s operasjoner Nord-Trøndelag april-mai 1940. Lommedagbok. Norges Historie: J. W. Cappelens forlag. «Norges krig»: Gyldendal Norsk forlag. Nord-Trøndelag fylke: Arkiv. Norsk militært tidsskr.: Div. nr. og årg. «Norsk presse under hakekorset». Nygård, Herulf: «Tortur, flukt og gisler til tross». Onstad, Erik Gjems: «Durham». NOU 1979:47: Rapport fraden mil. undersøkelseskom. av 1946. Skaugstad Diving & Historical Research. Skogn-Idrett: Desember 1983 Suul, Ingvald: «Krigstiden 1940-45». Sælen, Frithjof: «Sjetlands-Larsen». Sødermann, Harry: «Polititroppene i Sverige». Ulstein, Ragnar: «Svensketrafikken». Verdalingen: 1945-47. Verdal kommune: Arkiv. «Våre Falne». «Wacht im Norden»: Tysk soldatblad. Walle, Olaf R.: «Norsk politi bak piggtråd». Øksendal, Asbjørn: «Operasjon Oleander». Øksendal, Asbjørn: «Sluttspillet i Rinnans bandekloster». Østbye, Gudbrand: «Krigen i Norge».
---- 601 ----
---- 602 ----
---- 603 ----
---- 604 ----
---- 609 ----
---- 607 ----
---- 606
Heimer og folk i Leksdalen Verdalsboka
VERDALSBOKA - Heimer og folk - Leksdalen 1800 - 1940 Ved Jørgen Johnsen og Magne Årstadvold Utgitt av Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Verdal 2002
---- 6 H&FLe ---- Tidligere utgifte bygdebøker 111 Gardshistorie. IV Gardshistorie. V Gardshistorie. lIA Kulturhistorie. VIA Skogbruk og Sagbruk i Verdal VIB Skogbruk og Sagbruk i Verdal Krig - Okkupasjon - Motstand Verdal Samvirkelag Verdal Sparebank 1884-1980 Ras i Verdal A Ras i Verdal B Bygda og Biblioteket 1930 Einar Musum 1930 Einar Musum 1931 Einar Musum 1956 Einar Musum og Johannes Dahl 1982 Øystein Walberg 1982 Øystein Walberg 1987 Morten Veimo 1988 Erling Austad 1991 Solveig Ness 1993 Øystein Walberg 1993 Øystein Walberg 1998 Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen Bygdeboknemnda i 2002 Anders Bendiksen, Solveig Ness, Øystein Walberg, Magne Årstadvold. ISBN nr.: 82-92434003 Ansvarlig utgiver: Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Rådhusgata 2, 7650 Verdal. Layout: Vestvik Reklame AS, 7650 Verdal. Bilder ved Magne Årstadvold. Bilde side 4 og 5: Leksdalen sett fra Volhaugen Foto: Magne Årstadvold. Tegning side 3 og 6: Steinar Berg. Trykk: Aase Grafiske AS. Innbinding: Bokbinderiet Johnsen, Skien. Papir: 100 gr. Multiart Silk. Fonter: Berkley. Futura. Første utgivelse: Oktober 2002
---- 13 H&FLe ---- FORORD Det er med en ikke liten grad av stolthet, men samtidig med en god porsjon spen ning at Bygdeboknemnda i Verdal nå kan legge frem det første bindet av en serie av Verdalsboka som er kalt Heimer og folk. Stoltheten begrunnes med at dette er det første resultatet av en lang og møysom melig tilblivelsesprosess. Den første spede begynnelsen så dagens lys så tidlig som i 1920-årene da bygdebokforfatter Einar Musum og hans medhjelpere begynte regis treringsarbeidet med kirkebøker og folketellinger som kilder. Målet var at det skulle bli en husmannshistorie for Verdal. Musums alt for tidlige bortgang og vanskelige tider i 30-årene førte til at arbeidet stoppet opp. Krigen gjorde heller ikke situasjo nen lettere. Tidlig på 50-tallet ble arbeidet tatt opp igjen av skoleinspektør Johannes Dahl, men i og med at kildene for det meste befant seg i Statsarkivet i Trondheim, var det en vanskelig jobb. Økonomien tillot heller ikke å leie inn folk til å skrive av kil dene. Dahl falt også fra, og ut på 60-tallet ble det gjort nye forsøk på å sette i gang arbeidet, denne gang under den første Einar Musums navnebror Einar Musum, mangeårig ordfører i Verdal. Også han gikk bort for tidlig, og på nytt stagnerte arbei det. En ny start fant sted da det ble etablert et lokalhistorisk arkiv i Verdal på 70-tal let. Da ble kopier og filmer av kildene plassert der, og et livskraftig og meget kom petent slektsgranskermiljø vokste frem. Dette slektsgranskermiljøet i Verdal har fått nasjonal anerkjennelse. Det er med bakgrunn i dette miljøet at dette bindet nå fore ligger. Veien har vært lang, og det har vært mange hindere - også uforutsette - å pas sere. Opplegget for serien Heimer og folk trenger en kort forklaring. Som område som skal dekkes av en bygdebok, er Verdal stort. Over 270 gårdsnumre og bortimot det tredoble antall bruk gjør at dette blir en formidabel oppgave. Til sammenligning kan det opplyses at bygder med bare en tredjedel av innbyggertallet i Verdal, har endt opp med 8 - 10 bind. Råd er blitt innhentet fra Lokalhistorisk institutt ved Riksarkivet om hvordan arbeidet skulle legges opp. Det klare rådet var en kombinasjon av "horisontal" og "vertikal" inndeling av stoffet. Med dette menes en inndeling i tidsepoker - "hori sontal inndeling", og en inndeling i grender - "vertikal inndeling" . Samtidig ble det gjort oppmerksom på de strenge reglene som gjaldt om personvern, slik at viktige kilder var sperret, kirkebøker i 70 år, og folketellinger i 100 år. Dermed var det klart at husmannsvesenet ville bli litt for snevert som tema, da det var en befolknings historie for hele kommunen, både for gårder, heimer, plasser, og ikke minst Verdalsøra, det var tale om.
---- 14 H&FLe ---- Bygdeboknemnda har valgt inndeling i tre epoker, nemlig tiden før 1800, tiden fra ca. 1800 til mellomkrigstiden, og endelig tiden fra ca. 1940 opp til i dag. Dette bindet om Heimer og folk i Leksdalen tilhører den andre epoken - tiden fra ca. 1800 til ca. 1940. Som det er sagt ovenfor, var det husmennene man hadde i tan kene ved oppstarten. Da passer dette ganske bra, da dette omfatter husmannstidens periode. Spenningen begrunnes med at utformingen av boken er forandret fra tidligere bind av Verdalsboka. Formatet er litt større, og likeså er layout anderledes. Moderne krav til utforming, leservennlighet og bruk av bilder har gjort at Bygdeboknemnda har valgt en mer moderne utforming, selv om det har skjedd med en viss følelse av vemod. Bygdeboknemnda er Jørgen Johnsen og Magne Årstadvold en stor takk skyldig. Jørgen Johnsen har samlet stoffet, og Magne Årstadvold har bearbeidet det hele til en boks form. Bygdeboknemnda i august 2002. Øystein Walberg
---- 15 H&FLe ---- LIVET I LEKSDALEN GJENNOM 140 ÅR AV KARL HERMANN Som innledning til gårds- og befolkningshistoria for Leksdalen i tidsrommet fra 1800 til 1940, skal vi her ta for oss utviklinga generelt i Leksdalssamfunnet i det samme tidsrommet. De mange store samlingene av gravhauger som finnes i området vitner om at bygda har vært bebodd i flere tusen år. Først på 1800-tallet hørte de fleste gårdene i Leksdalen under Leksdalsgodset, som var eid av familien Kliiver, men rundt 1830 ble gårdene solgt, og brukerne ble selveiere. Som i resten av landet på den tida, var næringsgrunnlaget jordbruk, med natu ralhusholdning. Mot slutten av århundret ble det etter hvert mer pengehusholdning, men det var likevel slik at mange for en stor del levde av det de dyrka og produser te på bruket helt fram til andre verdenskrig. Jakt, fiske og bærplukking i skogen og fjellet bidro også litt til husholdet. Selv om bygda ligger ganske nært sentrum i kommunen, har den på grunn av svært dårlig veiforbindelse gjennom Klinga vært noe avstengt fra hoveddalføret. Det står skrevet at det rundt år 1800 bare var en tarvelig ride- eller kløvvei over Klinga. Trolig på grunn av at Leksdalen ligger ved siden av hoveddalføret, ble ikke sko gen i si tid kjøpt opp av Værdalsbruket. Derimot ble noen gårdsskoger kjøpt av By Bruk og Dampsaga på Steinkjer, fordi de lå naturlig til for fløyting av tømmer i Lundselva og Figga. Men disse skogteigene er nå for en stor del blitt kjøpt tilbake av de tidligere eierne. Leksdal statsallmenning utgjør en betydelig del av arealet i Leksdalen. Mange av gårdene har hatt seter og slætter i allmenningen. De betalte avgift til Staten for dette, men hadde rett til ved og tømmer til seterhus. De gårdene som hadde rett til å slå gras i fjellet, tørka det på jorda, satte opp høy stakker og kjørte det heim med hest om vinteren, eller drog det heim med kjelke på skareføre om våren. Når vårknipa meldte seg, var det sikkert godt å ha fjellhøyet å ty til. Disse slættene fikk navn etter hvilke gårder som hadde slåtterettigheter. Vi har navn som Lundsslætta, Aksnesslætta, Musumsslætta osv. I 1837 ble hele allmenningen rasert av en storstorm, og den skogen som ikke blås te overende, tørka etter hvert ut på grunn av rotskader. Dette, i tillegg til uvettig hogst, førte til at skogstilstanden rundt 1850 var meget dårlig. I en rapport fra 1847 er tilstanden i allmenningen beskrevet med "maadelig skov og udugelig jord". Det
---- 16 H&FLe ---- skogsvirket som ikke ble drevet fram før det tok skade etter storstormen, fikk byg defolket kjøpe, så det ble sikkert en ryddeaksjon i åra framover. Skogen vokste da til etter hvert, og den var en betydelig vinterarbeidsplass inntil bygdefolket fikk bruksrett i allmenningen i 1938. Resultatet av denne bruksretten kan vi se på den solide bebyggelsen vi i dag har på alle bruk. Leksdalsvatnet - en ressurs og trivselsfaktor i landskapet Uten å bli beskyldt for å være for stor lokalpatriot, må en ha lov til å si at Leksdals vatnet ligger som ei perle i landskapet. Og slik har det ligget her siden isbreen smeltet, trakk seg tilbake og etterlot en endemorene ved Hallem. Denne terskelen hindret vatnet i å rinne ut mot sør og ned i Verdalselva. Hadde vatnet fått utløp den veien, hadde det i stedet for en innsjø blitt en dal fra Hallem opp til fast fjell ved Figgaoset. Da hadde det vært et helt annet land skap enn det er i dag. I den første tida etter issmeltinga - for åtte til ti tusen år siden - var Leksdalsvatnet ei arm av Beitstadfj orden. Men etter hvert som trykket av isen lettet og landet hevet seg, ble vatnet skilt fra fjorden og ble til en innsjø som fikk sitt utløp mot nord gjennom elva Figga, som rinner ut ved Steinkjer. Vatnet er 13 km langt og har ei grunnflate på 21, 5 km 2 . Høyden over havet er 67 meter. Det er et forholdsvis grunt vatn, ca. 18-20 meter djupt, og med største dybde på ca. 25 meter. Den viktigste inn løpselva er Lundselva. I tillegg er det mange større og mindre bekker. Foruten å prege landskapet og være en betydelig trivselsfaktor, har Leksdalsvatnet gjennom alle tider hatt stor økonomisk betydning for befolkningen rundt vatnet. Det har også en viss betydning ved å stabilisere klimaet. Vatnet har god bestand av ørret, røye og ål, og det finnes også laks. 1 eldre tider var det sikkert av umåtelig stor verdi å kunne fange fisk i vatnet og bekkene for å berge livet. Redskapene var nok andre enn i dag. Det er naturlig å tru at fisken ble fanget i bekkene om høsten, når den gikk opp for å gyte. Teiner har vært i bruk i lange tider, men også lystring var en effektiv fangstmåte. Det ble også fra gammelt av fisket med krok og mark som i dag. Senere ble det garn og not. Fram til nylongarna kom, var det nesten bare not som var et effektivt redskap for å få tak i røya, selv om det kanskje ble tatt noe røye på isfiske også tidligere. Den beste plassen for notdragning var antakelig ved Hodalen, men forholdene for notdragning der ble ødelagt da nyveien ble bygd langs vatnet der. Det samme skjed de også ved Staurdalen i Klinga. Et navn som Notvollan på Bunes vitner om at det har foregått notdragning der også. 1 Skjørholmen var notfisket av så stor økonomisk betydning at det ble verdsatt i matrikkelen og også omtalt i offentlige dokumenter ved flere anledninger. Så sent som i 1930-40-åra ble det tatt så store fangster både i Hodalen og Skjørholmen at fis ken ble kjørt heim med hest og bikkvogn. Det ble også tatt ganske gode fangster av gangsrøye med håv, fra land eller fra båt ved Klingberga. Nå blir røya for det meste fanget på nylongarn om sommeren, og den fisken er selvfølgelig av mye bedre kvalitet enn den gytemodne som ble fanget i not om høs ten.
---- 17 H&FLe ---- Med de dårlige veiene som fantes i tidligere tider, er det rimelig at Leksdalsvatnet ble tatt i bruk som ferdselsåre, både sommer og vinter. På grunn av den tunge og van skelige veien i Klingberga var det naturlig at den største trafikken ble fra Bunes og Ausa til Hallem. De mange ekteskapene som er inngått mellom folk fra øst- og vestsida av Leksdalsvatnet viser at det har vært nære forbindelser mellom de forskjellige gren dene, og at is og vatn har bidratt til å lette dette samkvemmet. Når det var skeiseis og godt sparkføre brukte barna fra Tuset og Aksnes isen på vei til skolen i Nord- Leksdalen. Hildur Tufset har fortalt at ennå så seint som i 1930-40-åra brukte de ofte å ro fra Haukåa til Vistvik eller Hallem når de skulle på Øra eller til kirka. En del gårder i Haukåa og Stiklestad har allmenningsrett i Leksdalen. Når de kjør te med hest, og isen var farbar, var dette en lett og god snarvei. Det har også blitt kjørt store lass med bil og traktor etter isen. Men selv om isen er tjukk og egentlig trygg, kan det oppstå trekantsprekker som kan skape farlige situasjoner. Far min fortake om en slik situasjon: Han kjørte med hest fra Bunes til Hallem, da Sigvald Seines kom med tømmerlass på lastebilen og passerte ham. Da den tunge bilen kom over en slik sprekk, ga isflaket etter og ei vannsøyle ble presset opp, men på grunn av farten kom han seg inn på trygg is. Den gangen gikk det bra! Men kirkebøkene for Sparbu og Stiklestad kan fortelle om mange tragiske hen delser både på isen og på somme rs tid. De kan også til dels gi et bilde av hendelses forløpet ved ulykkene. De fleste av de druknede har gått gjennom tynn is på førjuls vinteren, eller på råtten is om våren. I tidsperioden fra rundt 1850 fram til først i 1950-åra var Leksdalsvassdraget en viktig transportvei for tømmer ned til sagbrukene og sliperiene ved Steinkjer. I tillegg til tømmeret som ble fløytt ned Lundselva, ble det også samlet tømmer langs stren dene ved vatnet. Det ble så ført med spellflåte i klase fram til Figgaoset for deretter å bli fløytt ned Figga. Noen rodde også sitt eget tømmer i mindre klaser fram til Figgaoset. Før kjøleteknikken fikk sitt inntog, ble det saget en god del is på vatnet. Isen ble oppbevart i sagflis og brukt til kjøling av melk på gårdene og til kjøling av for på de mange revefarmene som lå rundt vatnet. Også Leksdalens Meieri, som ble drevet fram til 1917, var en stor isforbruker. Som arena for fritidsaktiviteter har isen på Leksdalsvatnet vært mye brukt. Skeisrenning er allerede nevnt. I årbok for Verdal Historielag 1994, side 125, er et skøyteløp på Leksdalsvatnet den 2. januar 1889 referert med resultatliste. Å lage karusell av kjelke og et langt reip har vært en populær leik. I mange år, fram til det ble landbane for travkjøring ved Landfall, var det vanlig med travløp hver vinter ved Sem i Sparbu og ved Bunes eller Hallemsstøa. Det har også vært bil- og motorsykkelløp ved Bunes. Under krigen brukte den tyske krigs makta Leksdalsisen som skytefelt for kanoner. Hva med fisken der granatene falt?
---- 18 H&FLe ---- Parti (ra Leksdalsvandet ; Fisknt 916 til 192 Rutebåten "Trygg I åra fra 1916 til 1923 var det rutebåtdrift på Leksdalsvatnet På konstituerende generalforsamling på Steinkjer den 2. mai 1916 ble Leksdalsvandets Baadlag A/S stifta, og til styre ble valgt: Johan Kr. Schiefloe, Erling Samdal og Anton Aksnes. Aksjekapitalen ble fastsatt til kr. 3000,- med aksjer påly dende kr. 50,-. Det var kanskje "Mjøsas hvite svane" og Snåsavatnets "Bonden" som var forbilder? Foruten å frakte passasjerer og gods, skulle båten også slepe tømmer. Det ser ut til at optimismen har vært ganske stor, for de fleste aksjer ble tegnet av gårdbrukere bosatt ved eller i nærheten av vatnet. Men blant aksjonærene var også tømmerkjø pere som A/S Steinkjer Dampsag og Høvleri og A/S Helge Rein By Brug. Dessverre kom det ikke til å gå så godt med dette foretaket som en kunne ønske. Båtmotoren som ble innkjøpt, var brukt, og skulle vise seg å være svært upålitelig. Dette førte til mange situasjoner som kunne være übehagelig både for passasjerene og båtlaget. Båtens navn var "Trygg", men ble på folkemunne omdøpt til "Utrygg". Båtfører var Gustav Andstad fra Sparbu. Han fikk sikkert høre mange kommentarer og sannhetsord under sin tjeneste. Økonomien i båtlaget var også dårlig, og i 1923 ble båt med naust solgt for kr. 1200,-, og garantistene måtte ut med kr. 100,- hver for å dekke lagets gjeld. Grunneierlag Leksdalsvatnet og Lundselva grunneierlag har spilt en viktig rolle når det gjelder å ivareta Leksdalsvatnet både som en verdi for grunneierne og til glede for allmenn heten.
---- 19 H&FLe ---- Alt så tidlig som i 1927 var det etablert ei form for grunneierlag ved Leksdalsvatnet. Det går bl. a. fram av de saker som ble ført mellom grunneierne og en person som var anmeldt for ulovlig fiske. Ved herredsrettsdom den 28. september 1928 ble det slått fast at fiskeretten i Leksdalsvatnet tilhører grunneierne. Den anmeldte ble dømt " - - etter straffelov ens § 407 til å betale en bot til statskassen, stor kr. 5, - - fem kroner. Hvis boten ikke betales, blir den å avsone med fengsel il - en - dag". Dommen ble anket til lagmannsretten, men ble stadfestet av Trondhjem lagsogns lag mannsrett 8. april 1929. Den tiltalte ble i tillegg idømt kr. 25, - i saksomkostninger. I de følgende åra kan det ikke registreres aktivitet i dette grunneierlaget, men etter initiativ fra stasjonsmester A. S. Bakken ble det i 1948 gjort forberedelser til å få i gang et nytt grunneierlag, og det ble nedsatt ei nemnd for å utarbeide forslag til ved tekter. På stiftelsesmøte på forsamlingshuset "Fossheim" den 19. juni 1948 ble vedtekter for grunneierlaget vedtatt, og styre ble valgt med Karl K. Aksnes som formann. Hensikten med laget var at grunneierne selv skulle forvalte kultivering og bruk av vatnet i tråd med Innlandsfiskenemndas reglement. I de vel femti åra som har gått siden starten, har grunneierlaget hatt stor betyd ning for å organisere fellesansvaret for et av landets beste fiskevatn og for naturen som omkranser det i nedslagsfeltet. Strandretten til vatnet er av stor betydning for det enkelte bruk, og kommer kanskje til å få enda større økonomisk betydning i framti da. Selv om grunneierne respekterer allemannsretten til bruk av utmark og vatn, er pleie av naturområdene grunneierlagets ansvar. Grunneierlaget er et eksempel på godt organisert tiltak for kultivering. Tiltak for vern av miljøet og å bedre innsikten i de økologiske sammenhengene er gitt stor oppmerksomhet i de seinere år. Hvem er så grunneiere i Leksdalsvatnet? Advokat Rygg skriver i 1965: "Den som eier strandlinje mot vassdrag har også fiskerett i vatnet når intet annet er bestemt i vedkommende eiers hjemmelsdokumenter. Dette vil også gjelde for den som får hyttetomt med strandlinje, og dette også om tomten bare er festet av vedkom mende. " De første åra betalte grunneierne medlemskontingent. Denne ordningen er nå avvik let, og alle registrerte grunneiere får gratis fiskekort. I dag er de fleste grunneiere registrert som medlemmer i laget. I 1973 ble også grunneierne til Lundselva, opp til Markafossen, tatt med i laget, og fiskekortene gjelder nå både for vatnet og Lundselva. Stor virksomhet langs Lundselva Også Lundselva har i alle tider vært viktig for bygda. Langs elva lå mange sag- og møllebruk. Det viktigste sagbruket var vel Lund sag, som ser ut til å ha hatt stor betydning for saging av tømmer både fra allmenningen og privatskogene. Her var det også høvleri.
---- 20 H&FLe ---- Alle disse vassdrevne sagbrukene ble nedlagt da bygda fikk elektrisk kraft i 1914. Det eneste sagbruket som fortsatt var i drift etter den tid, var vass-saga i Nedre Markafossen. Den var i bruk helt fram til Markagrenda fikk elektrisk kraft i 1952. Under andre verdenskrig var det også mølle her. Også i Dalemarkbekken var det et sagbruk. Det lå i fossen like nedenfor Aspåstjønna. Dette sagbruket var også i bruk inntil den elektriske krafta kom i 1914. Her var det også stamphus. Stamping var ei form for toving av tøy for å få det tett og mjukt. Stampinga foregikk ved hjelp av vatn og en sindig innretning som ble drevet av et vasshjul. 11811 ble det gitt fornyet bevilling for ei rekke sager i fogderiet, også i Leksdalen. Alt i 1758 ble det gitt bevilling for saging av et visst antall bord ved Lund sag. Da eie ren av Leksdalsgodset, Broder Vilhelm Kliiver, døde i 1816, måtte enka Sofie Hersleb Kluver søke Kong Carl Johan i Stockholm om ny bevilling til saging av "udskipings bord", som det stod i søknaden. Den ble innvilget i 1818. Også Tuset sag i Tusetbekken fikk ny bevilling, den tidligere var fra 1771, og Marken sag i Øvre Markafossen, med bevilling fra 1769, fikk også fortsette. Hvor lenge disse siste sagbrukene var i drift, veit vi ikke. Det var møllebruk i Fiksebekken, og trolig også i Tusetbekken. Som transportvei for tømmer fra allmenningen og gårdsskogene var også elva vik tig. Det ble fløytet tømmer i elva fram til 1941. Det ble bygd dammer i fjellvatna alt i 1880-åra for å skaffe vatn til fløytinga. Lundselva er også lakseførende, og har nok bidratt litt som matkilde. Ved takst av Hofstad nedre i 1839 står det: "Der var tatt hensyn til at der var anledning til fiskeri i elven". Men slik har nok likevel Leksdalsvatnet vært viktigere. Sterk befolkningsvekst Ser vi på folke tellingene, så steg folketallet i bygda fra 268 til 685 i løpet av hundre året fra 1800 til 1900. Med mer enn fordobling av folketallet ble det etter hvert van skelig med arbeid og levebrød for alle, selv om det var stort behov for arbeidskraft både i jordbruket og i skogen, og også stort behov for håndverkere av alle slag. Alt av innbo og redskaper ble laget av håndverkere i bygda. Som en utvei for å gi leve brød til noen, ble det i tida fram til 1860 rydda mange nye husmannsplasser. På det meste, i 1865, var det 54 husmannsplasser i Nord- og Sør- Leksdalen. Husmannsvesenet har i ettertid hatt et heller dårlig ord på seg. Det var for en stor del yngre sønner på gårdene som fikk overta litt av innmarka, og rydda en del av utmarka i tillegg. Neste generasjon måtte så flytte ut i utmarka for ny rydding på kar rigere plasser, og levekårene ble etter hvert dårligere. Vi kan spørre hva alternativet var? Ved at de ble boende i lokalsamfunnet, hadde de en viss sosial tilhørighet. Hadde alle reist inn til byene, som heller ikke hadde så mye arbeid å tilby, kunne det blitt en slum rundt byene, slik vi ser det i andre, fatti ge land i dag. Antall husmannsplasser skrumpet inn etter hvert fram mot århundreskiftet. Enten ble de kjøpt av brukerne, eller fraflyttet slik at jorda ble lagt til hovedbruket. Men ennå i de første åra på 1900-tallet var mange av plassene i bruk.
---- 21 H&FLe ---- Utflytting For å skaffe seg et levebrød, reiste en god del til Trondheim og bosatte seg der. Andre flyttet til nabokommunene, men det var heller ikke lett å få arbeid andre steder, for det var befolkningsoverskudd over alt. En del reiste også over til Sverige. Den største utflyttinga skjedde da emigrasjonen til Amerika kom i gang rundt 1870. Utvandringa var på topp i 1880-åra, men varte helt fram til første verdenskrig. Fra Leksdalen reiste ca. 150 personer over til Amerika i denne perioden. Fra noen bruk dro hele familien. Men det var også endel tilflytting fra andre bygder. På grunn av trange økono miske perioder, var det ikke alle som klarte forpliktelsene. Mange gårder var "på han del", og det kom inn nye eiere utenfra. Skolevesenet Fram til 1800 var det dårlig med skolegang for allmuen, selv om det eksisterte ei sko lelov fra 1739 som bestemte at det skulle være allmueskole i hvert kirkesogn. Alle barn skulle gå på skole i minst tre måneder i året fra de var sju til de var ti år. Senere skulle de ha skole en eller to dager i uka i vinterhalvåret til de var konfirmert. Klokkeren skulle være lærer. Presten var pålagt å sørge for organiseringa av skolen, og kvaliteten på skolegangen avhang av hvor mye arbeid presten la ned. I Stiklestad prestegjeld har nok presten Jakob Hersleb Krog tatt heller lett på oppgaven, for ved bispevisitas i 1795 oppmoder biskop Schønheyder sognepresten til "snarest mulig at bringe skolevesenet i orden". I 1799 ble Stiklestad sogn og annekset Halle (Vinne) inndelt i tre skolekretser, og det ble tilsatt tre lærere, seinere fem. Leksdalen tilhørte 1. fjerding, og det ble under vist her i fem uker fra 13. januar og i to uker fra 9. juni. Om høsten ble det under vist i tre uker fra 6. oktober. Til sammen ti uker. Dette var omgangsskolen. Skolen skulle være i åtte dager på hver gård som hadde rom til det. Fram til 1827 ble det for det meste undervist i kristendomskunnskap og lesing, men noen lærte nok også å skrive. Hvem som var lærer i Leksdalen, er uvisst, men Ole Jermstad (Levring) var husmann på Musemsrønningen fra 1801 og noen år fram over, så han var trolig lærer i Leksdalen fram til han døde i 1813. I 1827 kom ei ny skolelov, "Lov om allmueskolen på landet". Men denne lova satte små krav, så det ble ikke så store forbedringer. Den viktigste forandringen var at det nå også skulle undervises i skriving og regning. En del lærerskoler var nå kom met i gang, så lærerne ble etter hvert bedre skolert. I 1831 ble det ny kretsinndeling. Den nye kretsen omfattet Volhaugen fram til Lein, Haukågrenda og Nord-Leksdalen, med Ingebrigt Moe som lærer. Sør-Leksdalen ble nå lagt til Leirådal og Trøgstad krets. Det fortsatte med omgangskole fram til ny skolelov kom i 1860. Lærebøker etter elever som gikk på skolen i 1860-åra viser at det da også ble undervist i Norgeshistorie, verdenshistorie og geografi m.m. Etter den nye skolelova skulle det være fast skole i alle kretser der så mange som tretti barn kunne komme til skolen. Andre steder kunne det fortsatt være omgangsskole.
---- 22 H&FLe ---- Leksdalen ble nå delt inn i tre kretser: 1. Sende krets, med skole på Sende og Fikse. 2. Leksdalen Mellom krets (Lund krets), med skole på Øvre Hofstad, Nedre Hofstad og Nedre Tiller. 3. Dalemark krets, med skole i Dalemark. Haukågrenda hørte også til denne kretsen fram til 1882. Erik Trøgstad var lærer i samtlige kretser til han slutta som lærer i 1874. Han eide Dalemark og bodde der. I 1882 ble de to nordre kretsene slått sammen til Nord-Leksdal skolekrets. Fra 1905 var navnet Tiller krets. Skolen holdt til i Tiller- og Hofstad-gårdene fram til den nye Nordly skole ble bygd i 1908. Småskolen holdt til på Nedre Hofstad fram til 1910. Sør-Leksdalen hadde som før nevnt omgangsskole sammen med Leirådalen og Trøgstad fra 1827 til 1860, da det ble fast skole på Sende og seinere på Fikse. I Sør- Leksdalen ble det bygd ny skole i 1914. I 1856 kjøpte Nordre Trondhjems amtskommune Bunes og brukte den som land bruksskole, med Jakob v. d. Lippe Hansen som bestyrer. Han kjøpte gården i 1860 og drev privat undervisning i noen år. Det var ikke så mange fra Leksdalen som søkte høyere utdanning i dette tidsrom met. Det var vanskelig av økonomiske grunner, men det var heller ikke vanlig, og heller ikke helt godtatt i bygdemiljøet. Men ikke så få søkte seg inn på underoffisersskolen. Denne utdanninga var gratis, og elevene hadde også ei lita lønn i skoletida, så de kunne ha penger til toalettsaker og skokrem. Kanskje også til en kopp kaffe av og til. Mekanisering og industri Mot århundreskiftet ble det etter hvert litt mekanisering i jordbruket. Den første slå maskina kom til Nedre Hofstad i 1892. 2 Det ble tatt i bruk oljemotorer og lokomobiler som drivkraft. Piggmaskina ble avløst av treskeverk, og det ble organisert treskelag. Treskeverket ble transportert fra gård til gård og hadde faste maskinister både for treska og motoren. I denne tida var det gode for hold for husdyrproduksjon, med stor eksport av smør til England. I 1918 ble Leksdalen Feavlslag dan net, og den første stamoksen ble plassert på Karmhus. For å fored le melka, ble Leksdalen Meieri bygd i 1900, og var i drift til 1917. Etter den tid ble melka kjørt til det nybygde meieriet på Verdalsøra. Mens det var landbruksskole på Bunes, ble det satt i gang tegl verk på Nordvik. Dette var trolig i drift til ca. 1910. Åkeren der tegl verket lå, heter fremdeles på Ner-Hof: "Verkenstrøa". tørste ask
---- 23 H&FLe ---- Etter at den elektriske krafta kom til Leksdalen i 1914, kom det i gang noen gårds sager. Det ble kjøpt elektriske motorer for å drive hakkelsmaskiner, kappsager, torv knusere m.m. Foruten at gårdssagene produserte skurlast for salg, ble det på slutten av 30-åra og i 40-åra produsert en god del snøskjermer for veivesenet på Lunds bakksaga. Det ble også saget kassebord der, og flere mann hadde arbeid på denne saga. Den første traktoren kom til Bunes i 1939. Et lokalsamfunn i forandring Det ble på mange vis store forandringer i lokalsamfunnet i Leksdalen rundt århun dreskiftet. Bl. a. ble det forretning på Lundsbakken. Den ble drevet fram til 1931, da K : fe#^'^; ; t^ ji i *L<^ ■ isa --, '■* ■73- ■ . «* P 3* ■.'-na ■&C JØ jl '- «—_... &***'*+* ' , -. *m. .l^nø^ i tr 'Å RÆf ; '. i/ , u ÆÉr y-i. i ■ JF*. BnlH MM^^^^Msh 1 907. Leksdalens Meieri er byqninqen midt i bildet (med murpipa). Det står i daa som skolestue på Lyshe 'Parbu. Bakerst til venstre står Lund qård oq til høyre Lundsbakken. Det lille huset foran Lundsbakl- k høyre for meieriet ses Kvemstua. Helt til høyi ved elva liqqer Lunds baq oq Høvle ikaffe vann til drift
---- 24 H&FLe ---- Verdal Samvirkelag bygde sin filial. I en periode like før 1940 drev Sverre Moksnes også butikk i de gamle butikklokalene på Lundsbakken. Det var også i noen år bakeri i det gamle skytterhuset oppe ved Lund. Et bilde fra 1907 viser for en stor del aktiviteten rundt Lund på denne tida. Leksdal Telefonlag, som var et privat selskap, ble trolig stifta før 1899, for da fikk Staten ved lov enerett til anlegg og drift av telefon og telegraf. Loven ga anledning til fortsatt drift av eksisterende lag, og Leksdal Telefonlag fortsatte som privat lag fram til 1941. Telefonsentralen var hos Elenanna og Martin Leirdal på gamle Leirdal fram til 1918-19. Da ble den flytta til Andreas og Sofie Nordseth på Nordset. I 1925 kjøp te Ole Tufset gården, og han dreiv sentralen i mange år. Den dårlige veien gjennom bygda ble også utbedret etter hvert, med til dels store anleggsarbeider i Klinga. Fram til 1937 hadde det vært en bygdevei, med grusings plikt for gårdene. Fra 1937 overtok Staten, og det ble riksvei 759. Veien skulle nå være en reservevei for riksvei 50 (seinere E6) i en krisesituasjon. En slik situasjon oppsto allerede i 1940, da både de norske og britiske styrkene trakk seg tilbake over Leksdalen etter kampene på Verdalsøra. Veien har også seinere vært brukt slik når E6 har vært stengt. Organisasjonslivet Sist i 1800-åra og først i 1900-åra var det sterke nasjonale og religiøse strømninger i landet. Perioden var også ei opplysningstid med sterk kulturell framvekst. Dette kom på mange måter til å prege samfunnet også i Leksdalen. Det ble blant annet innført nynorsk som undervisningsspråk på skolen både i Nord- og Sør-Leksdalen. Denne språkforma var i bruk på begge skolene i ca. nitti år. Det vokste fram et mangfoldig organisasjonsliv. Den første møteprotokollen for Leksdal misjonsforening er fra 1888. Da ble det også stifta kvinneforening. Protokoller for skytterlag og idrettslag finnes ikke, men det finnes sølvskeier med inskripsjon etter Ingmar Karmhus og Per Aksnes. De ble utdelt ved skytterlagets 50-årsjubileum i 1932, og det viser at laget ble stifta i 1882. I tidsrommet 1882-1886 var Johan Gunnerius Ryther lærer i Leksdalen. Ryther var ei ildsjel og idealist på mange måter. Han stifta godtemplarlosjen "Mjølner" i disse åra. Idrettslaget ble trolig stifta i 1901. Laget var tilsluttet "Centralforeningen til utbre delse av idrett". Da denne opphørte i 1917, fikk Leksdal idrettslag et erindringsdi plom som henger på "Fossheim". Den første møteprotokoll for avholdslosje "Gunlaug" er fra 1902. Losje "Ungdomsly" var stifta i 1907 og var i virksomhet til 1914. Møtene ble holdt omkring på gårdene i Sør-Leksdalen. I 1917 ble barnelosjen "Nordly" stifta, med Signe Haugdahl (Rygg) som den første leder. Leksdal Arbeiderlag ble stifta den 9. april 1917, og ungdomslaget "Leksdølen" i 1922. Lærer Anders Musum, som også var ei ildsjel og en idealist, var med og starta ungdomslaget og var formann i laget i de fjorten første åra. Ungdomslaget sto i spis sen for å få bygd forsamlingshuset "Fossheim", som sto ferdig i 1924. I 1932 ble Leksdal Sanitetslag stifta, og i 1934 Leksdal Småbrukarlag.
---- 25 H&FLe ---- I skogstua som lå oppe ved Ny-Setran ble det vinteren 1937 stifta en skog- og landarbeiderforening. Lærer, seinere ordfører, Einar M. Musum, har skrevet møtebo ka for stiftelsesmøtet. Skytterhus ble bygd ved Lund i 1890. Huset ble flytta i 1898 og brukt som bake ri (se bilde av området ved Lund). Det ble da bygd nytt skytterhus nede ved Lundsfossen (på Farkslættet). Dette huset var i bruk til 1924, da ungdomshuset "Fossheim" ble bygd. Etter at meieriet ble nedlagt, ble det revet og satt opp som skole på Lysheim i Sparbu. På grunnmuren ble det så bygd bedehus i 1923. Bureising Utover 1920- og 1930-åra kom det etter hvert en ny bølge med arbeidsledighet. For å avhjelpe noe av dette, ble det satt i gang et storstilt bureisingsprogram for hele lan det. I tillegg til det store feltet i Tømmerås- og Bunesmarka, ble det også rydda flere enkeltbruk. Fra 1935 og framover ble det rydda og bygd over tjue bruk i Nord- og Sør-Leksdalen. I disse åra røk det jevnt fra nylandsbål over hele bygda. Brukene ga levebrød for mange nye innbyggere. De fleste brukene er blitt fine og veldrevne går der, som har gitt bygda et nytt og forandret preg. Da krigen kom den 9. april 1940, var de fleste vernepliktige i Leksdalen innkalt. En god del av dem var blitt innkalt allerede på nyåret og sendt til Narvik og deltok i kampene der. Til alt hell mista ingen fra Leksdalen livet under krigen. NOTER 1 . Se: Solveig Ness: "Da motorbåten "TRYGG" gikk i rute på Leksdalsvatnet". Verdal Historielags Årbok 1991 side 131 ff. 2. Om dette har Trond Okkenhaug skrevet i årbok for Verdal Historielag 1 988.
---- 26 ----
---- 27 H&FLe ---- TUSET
Tegning: Sturta Rindsem
---- 28 ----
---- 29 H&FLe ---- TUSET GNR 64 Tuset var bare én gård fram til 1737. Men dette året delte eieren, Rasmus Olsen Hagen, gården i to parter, Nord-Tuset og Sør-Tuset. I 1741 ble Nord-Tuset også delt i to parter, og den ene av disse partene er seinere kalt Mellem-Tuset. Mellem-Tuset bestod som eget bruk fram til 1883, da det igjen ble lagt til Nord-Tuset. Nord-Tuset (Tuset nordre) GNR. 64, BNR. 1 1962.
---- 30 H&FLe ---- Kjente brukere fra 1795: Anders Jensen Tuset (1766-1813) og "Inger Eriksdatter (1752-1805), 2) Anne Ågesdatter (1767-1849) Anders Jensen var født i 1766 på Langli i Henning og var sønn av Jens Nilsen og Kirsten Amundsdatter, som i 1776-1785 var brukere på Sør-Tuset. Anders hadde tit tel som dragon da han i 1795 ble gift med enka på nabogården, Inger Eriksdatter Tuset, f. 1752 på Leklemsvald, datter av Erik Johnsen Skjørholmen og kone Ingeborg Larsdatter, og ble ved giftermålet bruker på Nord-Tuset. Inger hadde tidligere vært gift med Hans Larsen Tuset, som var bruker på gården fram til han døde i 1794, og hadde to barn fra dette ekteskapet. Inger døde i 1805, og Anders ble gift på nytt i 1812 - med Anne Ågesdatter Hodalen, f. 1867 i Sparbu. Ingers sønn fra første ekteskap, Erik Hansen Tuset, hadde i mellomtida (1810) lyst odelsrett til gården. Anders Jensen døde så i 1813, og Erik Hansen, som ennå ikke var blitt myndig, forpaktet i 1814 ved sin kurator, prokura tor Belboe, bort gården for fire år til Andreas Svendsen Hallem. Forpakteren skulle svare kår til enka Anne Ågesdatter, og Erik skulle få bo på gården og ha fire dekar veldyrka åker. Erik Hansen døde imidlertid allerede i februar 1814, og etter at forpaktningstida var utløpt i 1818, ble gården overtatt av Anders Olsen Musum, som var gift med Eriks søster, Anne Hansdatter Tuset. Nord-Tuset ca. 1937-39.
---- 31 H&FLe ---- Anders Olsen Tuset (1786-1864) og Anne Hansdatter (1791-) Anders Olsen var født i 1786 på Haugan i Helgådalen og var sønn av ugifte foreldre Ole Iversen Haugan (Hauganslekta) og Marit Johannesdatter Ulvillen. Mora var for øvrig av Musemslekta og ble seinere gift med Anders Eriksen Karmhus på Musem lille, og Anders Olsen vokste opp hos mora og stefaren på Musem. I 1815 ble han gift med Anne Hansdatter Tuset, f. 1791 på Nord-Tuset, som var datter av gårdbruker Hans Larsen Tuset og Inger Eriksdatter. Anders overtok gården i 1818. Anne Ågesdatter, enka etter den forrige bruker, var i 1815 blitt gift på nytt med Ole Andreassen Gulstad fra Sparbu, og i 1821 ble det opprettet kontrakt mellom Anders Olsen og Ole Andreassen om at Ole skulle få bruke halvparten av gården på livstid, slik at de skulle dele likt på inntekter og utgif ter. Hvis gården ble solgt, skulle Ole være nærest berettiget til å bruke halvparten, etter overenskomst med eieren om betalinga. Anders Olsen solgte gården i 1822 til Erik Johnsen Dalemarken (Solberg), men tok ved salget unna et jordstykke i utmarka for si og konas levetid. Dermed oppsto husmannsplassen Øversveet, og Anders og Anne flyttet dit. Se mer om dem under husmannsplassen Øversveet. Erik Johnsen Solberg (1798-1868) og Beret Tomasdatter (1791-1855) Erik Johnsen var født i 1798 på Solberg vestre og var sønn av bonde Jon Eriksen Solberg og kone Beret Johansdatter. I 1820 ble Erik gift med dattera på Dalemark, Beret Tomasdatter. Hun var født på Tillervald i 1790 og var datter av Tomas Olsen Dalemark. I åra 1821-27 var Erik og Beret gardsfolk på Nord-Tuset. I 1823 opprettet Erik Johnsen ny kårkontrakt med Ole Andreassen og Anne Ågesdatter, som gikk ut på at de skulle ha den gamle plassen under gården, fri havnegang for 1 ku og 6 småfe, brenneved og 1 dekar pote tj ord. Dermed skulle det tidligere kåret som Anne hadde av gården, falle bort (se under husmannsplassen Gammelplassen). I 1827 solgte Erik gården til Svend Larsen Fossum. Erik og Beret flyttet til Henning og var brukere på en plass under Fisknes fram til 1838. Deretter kom de til Dalemark og ble gårdbrukere der. Se nærmere omtale av familien under Dalemark. Hvem Svend Larsen Fossum var, er vi ikke sikker på. Han var født i 1780 og var ugift. Etternavnet kan tyde på at han var innflytter. Han maktet ikke å holde på går den, og i 1832 forpaktet han den for ett år til Lorents Jensen på Sør-Tuset, og flyttet selv til Nordland. Gården var i mellomtida utlyst til auksjon etter rekvisisjon av madame Nikoline Brun, enke etter fellbereder Lorents A. Brun, som hadde pant i går den. Madame Brun fikk tilslaget på gården for 300 spesidaler og fikk auksjonsskjøte 24. mai 1832. Ved skjøte av 13. juli 1832, tinglyst 18. april 1833, solgte så madame Brun gården til Peder Pedersen Bremset for 400 spesidaler. Peder Pedersen Bremset (1801-) og Ingeborg Anfinnsdatter (1808-) Både Peder Pedersen Bremset, f. 1801, og kona Ingeborg Anfinnsdatter Stor-Bjørka, f. 1808, var fra Sparbu.
---- 32 H&FLe ---- I 1835 hadde Nord-Tuset en besetning på 1 hest, 5 storfe, 12 sauer, 10 geiter og 1 svin og utsæden var 3/4 tønne bygg, 5 tønner havre og 5 tønner poteter. Peder og Ingeborg var gardsfolk på Nord-Tuset fram til 1841. Da solgte de gården til Ingebrigt Olsen Musum eller Kragedal for 400 spesidaler. Peder og familien flyttet til Henning og ble husmannsfolk under Fossan. Barn: 81. Petter Andreas, f. 1834 på Tuset. I 1865 arbeidet han som tømmerhogger i Kolvereid og losjerte på husmannsplassen Rotvikhaug. 82. Iver, f. 1 837 på Tuset. I 1 865 var han ugift tjenestekar på Trana gård i Sparbu. Ingebrigt Olsen kom fra Østre Musem og er omtalt der. Han solgte straks gården videre for samme pris til Iver Tørrisen og Johannes Jakobsen Ryan, som delte den mellom seg. De to var svogere og kom fra Sparbu. Iver Tørrisen solgte sin halvdel til Johannes Jakobsen i 1847 og kjøpte i 1849 Telsneset i Helgådalen og flyttet dit. Johannes Jakobsen Ryan (1800-1850) og Kristine Olsdatter (1809-) Både Johannes Jakobsen Ryan og kona Kristine Olsdatter var fra Sparbu. De kom som nevnt til Nord-Tuset i 1841, og Johannes var eneeier av gården fra 1847 til han døde i 1850. Enka og arvingene solgte da gården til Lars Pedersen Eklo for kjøpesum 600 spesidaler pluss kår til enka. Kristine ble gift på nytt i 1852 med enkemann Lars Johannessen Fossan, som var eier av Nordre Aspås og er omtalt der. Lars Pedersen Eklo (1811-1861) og Margrete Ingebrigtsdatter (1808-1892) Lars Pedersen var født i 1811 på Eklo nordre og var sønn av Peder Tørrissen Eklo og kone Maria Larsdatter, og sønnesønn av Tørris Pedersen, som var bruker på gården fra 1777 til 1783. I 1837 ble han gift med Margrete Ingebrigtsdatter Sem, f. 1808 på Semsvald. Hun var datter av Ingebrigt Olsen og Gollaug Svendsdatter. Lars Pedersen var bruker på Nord-Tuset fra 1850 til 1860, da han overdrog går den til dattera Maria, som seinere ble gift med Andreas Pedersen Hjelmset fra Sparbu. Lars døde på Tuset i 1861, mens Margrete døde på Kleven i 1892. Barn: 81 . Maria, f. 1 841 på Trøgstad. Gift i 1 863 med Andreas Pedersen Hjelmset, neste bruker. 82. Guruanna, f. 1844. Gift i 1865 med Nils Pedersen Hjelmset fra Sparbu. De bodde ei tid på Tusetenget, men flyttet til Hjelmset i Henning i 1 877. Se mer om dem under Tusetenget. 83. Ingebrigt, f. 1847 på Trøgstad. Gift i 1874 i Levanger med Anne Jørgine Mikalsdatter Rolien fra Frol. Gift for 2. gang i 1886 i Levanger med Ingeborg Lorentsdatter Okkenhaugvald fra Frol. Ingebrigt var husmann på Rolivald i Frol og flyttet derfra til Sverige. I 1 890 bodde de på Hokbåck i Lits forsamling i Jemtland. Ingebrigt var da jordbruksarbeider.
---- 33 H&FLe ---- Andreas Pedersen Hjelmset (1834-) og Maria Larsdatter (1841-) Andreas Pedersen var født i 1834 på Hjelmset i Henning og ble i 1863 gift med Maria Larsdatter Tuset, som hadde overtatt gården etter faren i 1860. I 1865 bodde det to familier på gården, idet også Andreas Pedersens yngre bror, Nils Pedersen Hjelmset, bodde der med kone. (Nils Pedersen ble seinere husmann på Tusetenget, se under denne plassen). Gården hadde en besetning på 1 hest, 4 storfe, 11 sauer og 2 geiter og utsæden var 1/2 tønne bygg, 5 tønner havre, 1/4 tønne erter og 7 tønner poteter. Det var to husmannsplasser, Ellingplassen og Øversveet, der det til sammen var bosatt ti personer. 1 1875 var besetningen 2 kyr, 1 ungnaut og 16 sauer og lam, og utsæden 1/2 tønne bygg, 2 1/2 tønner havre og 3 1/2 tønner poteter. Fire husmannsplasser var i bruk. Andreas Pedersen satt med gården uten tinglyst hjemmel fram til 1883, da ble den solgt på tvangsauksjon til Ole Ingebrigtsen på Mellem-Tuset. Dermed var det gamle Nord-Tuset igjen samlet til ett bruk. Andreas Pedersen var etterpå husmann under Lundskin i noen år, men flyttet før 1900 til dattera Petrine på Fisknes i Henning. Andreas og Maria hadde åtte barn: 81 . Lars, f. 1 864. Han flyttet i 1 885 til Mo i Rana, der han samme år ble gift med Alette Susanna Håkensdatter, som var to år eldre enn Lars. 82. Beret Maria, f. 1 866. Hun flyttet til Steinkjer i 1 893. 83. Petrine, f. 1 868. Gift i Henning med Ole Peter Mikalsen Vollan. De bodde på bru ket Vegmo under Fisknes. Datterdattera Rannveig Sletvold ble gift med Paul Bruheim, som var eier av Nord-Tuset fra 1 947, så slekter kommer og går! 84. Anton Martin, f. 1 874. Han flyttet til Sparbu i 1 884. 85. Grete, f. 1 877. Hun flyttet til Sparbu i 1 891 og var i 1 900 taus hos onkelen Nils Hjelmset i Henning. Siden ble hun gift med Severin Nesset på Nordre Nesset i Sparbu. 86. Ole Kristian, f. 1 879. Flyttet til Sparbu. 87. Johannes, f. 1882. Han reiste til USA i 1905. 88. Nils, f. 1884. I 1909 gift med Petra Bergitte Petersdatter Eklo, f. 1882. Hun var datter av gårdbruker Peter Eliassen Eklo på Eklo østre og mellem. Nils og Petra flyt tet til Henning. Ole Ingebrigtsen Tuset (1829-1888) og Beret Marta Andersdatter (1839-1917) (Se nærmere omtale av denne familien under Mellem-Tuset) . Ole Ingebrigtsen satt med gården fra 1883 til han døde i 1888. Enka Beret Marta satt så et par år i uskiftet bo før hun i 1890 overdrog gården til sønnen Anders Olsen for 3500 kroner pluss kår. Beret Marta døde hos dattera Jørgine Selli på Selli nedre i Sparbu i 1917. Anders Olsen Tuset (1869-1899) og Ingeborg Anna Mikalsdatter (1855-1894) Anders Olsen var født på Mellem-Tuset i 1869 og var sønn av Ole Ingebrigtsen og Beret Marta Andersdatter. I 1890 ble han gift med enke Ingeborg Anna Mikalsdatter
---- 34 H&FLe ---- J\. Aksnes, f. 1855 på Aksnes av foreldre Mikal Olsen Aksnesenget og Gurine Johnsdatter. Ingeborg Anna hadde tidligere blitt gift i Sparbu i 1878 med verdaling en Kristen Pedersen Overnesset. Han utvandret i 1879-80, og døde i USA i 1884. Fra dette ekteskapet hadde Ingeborg Anna dattera Margrete, f. 1878, som ble gift i 1900 med Johannes Olsen Storholmen i Helgådalen. Barn: 81. Dødfødt gutt, f. 1890. 82. Olme, f. 1 892. Etter at foreldrene døde, kom Olme som lita jente til Ole og Ane Tiller på Dalseng og vokste opp der. Hun betalte for oppholdet med egne midler som hadde tilfalt henne etter at Nord-Tuset ble solgt. I 191 1 ble hun gift med Ludvig Neliussen Tiller (se under Tillerenget søndre). 83. Dødfødt gutt, f. 1894. Ingeborg Anna døde i barselseng i 1894 da hun fødte det tredje barnet. Anders Olsen døde så i 1899, bare tretti år gammel, og gården ble solgt på auksjon. Olaf Susegg fra Sparbu fikk auksjonsskjøte på gården, utstedt av lensmann Wessel, for kjøpesum 5500 kroner, skjøte datert 6. januar, tinglyst 16. januar 1900. Olaf Andersen Susegg (1865-) og Kristianna Johnsdatter (1867-) Både Olaf Andersen Susegg og kona Kristianna Johnsdatter var fra Sparbu. De var eiere og brukere på Nord-Tuset fra 1900 til 1908, da gården ble solgt til Ole Larsen Valbekmo for 9000 kroner. Familien Susegg flyttet tilbake til Sparbu og bosatte seg på gården Berg under Sem.
---- 35 H&FLe ---- Ole Larsen Valbekmo (1871-1949) og Mette Pauline Paulsdatter (1881-1948) Ole Larsen var født på Hallan mellem i 1871 av foreldre Lars Lassesen Haug og hus tru Ingeborg Anna Olsdatter Hallan mellem. Foreldrene var gårdbrukere på Hallan mellem før de overtok Valbekkmoen i Vinne en gang etter 1875. Ole ble gift med Mette Pauline Paulsdatter Rein, f. 1881, datter av gårdbruker Paul Jonassen Rein og kone Ingeborg Margrete Andreasdatter. Ole Valbekmo var eier av Nord-Tuset fra 1908 til 1918. I 1912 solgte han en god del av skogen til By Brug AS på Steinkjer, og i 1918 solgte han gården til Nils Bruheim for 35000 kroner, skjøte datert 30. mai 1924 og tinglyst 19. juni 1924. Mette Valbekmo var setertaus på Stuskinsvollen og Melbyvollen i til sammen 1 7 somre. Ole og Mette hadde sju barn: 81 . Ingeborg Antonie, f. 1902 på Valbekmo. Gift med Gustav Sæther, Kristiansund. 82. Marta Pauline, f. 1904 på Valbekmo. Gift med Johan Schei. 83. Lars, f. 1905 på Valbekmo. Lars Valbekmo var først gift med Karen Austad fra Romedal, f. 191 2. Karen ble kjørt ned og drept av en tysk beltebil på Verdalsøra 9. oktober 1942. Lars ble seinere gift med Erna Langås, f. 1920, fra Frol. 84. Paul, f. 1909 på Nord-Tuset, d. 1999. Han var sagbruksarbeider hos Gilstad i Skogn. Gift med Oleanna Ulvin. 85. Ivar, f. 191 1 på Nord-Tuset. Gift i 1943 med Gunvor Holberg, f. 1921. Ivar Valbekmo var snekker, og de hadde eget hus på Tinda. 86. Magnhild Odbjørg, f. 1913 på Nord-Tuset. Hun reiste som ung til Åre og dreiv pensjonat der ei tid. Gift med Odd Bruno Nord, som dreiv med husflidsarbeid. 87. Gunnvor Aslaug, f. 1917 på Nord-Tuset. Butikkansatt på Verdal Samvirkelag. Gift i 1 952 med rørlegger Øystein Thomassen, f. 1 922, d. 1 995. Bosatt på Gamle Kjæran. Nils Rafaelsen Bruheim (1876-1968) og Karen Johanne Petersdatter (1886-1950) Nils Rafaelsen Bruheim var født i Ogndalen i 1876 og var sønn av Rafael Mortensen Bruheim, gårdbruker på Brannsegg nordre. Han var gift to ganger, først med Ragna Antonie Skjefte, f. 1868 i Steinkjer. Hun døde i 1902, og Nils ble gift på nytt i 1910 med Karen Petersdatter Nybo, f. 1886 i Inderøy. Den første tida etter at han var gift, bodde Nils Bruheim på Steinkjer og dreiv sko makerverksted. Seinere kjøpte han gården Strand søndre i Henning, og kom derfra til Tuset. På Tuset fikk både Nils og Karen nok å henge fingrene i. Nils stod i arbeid seint og tidlig. Han dyrka opp flere dekar nytt land på gården og fikk Ny Jords diplom som påskjønnelse. Barn i første ekteskap: Bl 1 . Reidulf, f. 1 900. Ugift. Reidulf Bruheim var døvstum, men hadde gått på døveskole og lært seg et forståelig talespråk. Han var utlært skomaker og kom i voksen alder til Ogndalen, der han praktiserte yrket og samtidig var gårdsarbeider. Han bodde i eget hus ved Røysing. B 2'. Rolf Ingemar, f. 1902, død samme år.
---- 36 H&FLe ---- I e eßtesKaj y y y
---- 37 H&FLe ---- Familien Bruheim. Første rekke: Karen Bruheim, f. Nybo. Kari, g. Lundsaunet. Nils Bruheim. Andre rekke: Petra, g. Musum. Nanna, g. Hermann Magde, g. Austheim. Oddny, g. Tuseth. Tredje rekke: Egil, Paul og Rafael. B10 2 .Oddny Synnøve, f. 1925. Gift med Johan Tuset, f. 1918. Bosatt på "Tuborg Verda Isøra. Bl I 2 . Kari, f. 1930. Gift med Magne Ingmar Lundsaunet, f. 1926, gårdbruker på Leinsstu i Volhaugen. Husmannsplasser under Nord-Tuset: Under Nord-Tuset har en funnet tre kjente husmannsplasser som har vært i bruk til forskjellige tider: Øversveet, Gammelplassen eller Ellingplassen og Tusetenget, nevnt i den rekkefølge som det antas at de har vært bebodd.
---- 38 H&FLe ---- Øversveet Husmannsplassen Øversveet lå oppi skogen om lag 650 m fra gården. Dyrka areal var 10 dekar. Den ble brukt som husmannsplass fra 1822 til ca. 1891. Anders Olsen Tuset (1786-1864) og Anne Hansdatter (1791-) Anders Olsen Musum tok unna plassen som kår da han solgte Nord-Tuset i 1822. De bodde på plassen fram til dattera Hanna og svigersønnen overtok i 1855, deretter har de muligens flyttet til Fosnes, dit dattera Inger Marie og mannen hennes flyttet i 1849 (Se Flatåsen under Sør-Tuset). Arbeidsmann Anders Olsen Tuset er nemlig oppført død 8. oktober 1864 i Vik sogn i Fosnes. Barna deres var: 81. Elias, f. 1818, d. 1819. 82. Inger Marie, f. 1 823. Gift i 1 844 med John Jensen Tusetvald. De ble husmanns- folk på Flatåsen under Sør-Tuset. 83. Hanna, f. 1831. Gift i 1855 med Johannes Johannessen Tuset- neste husmann. Johannes Johannessen Tuset (1824-) og Hanna Andersdatter (1831-1898) Johannes Johannessen var født i 1824 på Storsveet øvre under Sør-Tuset og var sønn av husmann Johannes Nilsen. Gift i 1855 med Hanna Andersdatter, datter av den for rige husmannen, og de overtok som husmannsfolk på Øversveet samme år. Johannes og Hanna bodde på Øversveet til først på 1890-tallet. Hvor de gjorde av seg etterpå er usikkert. Men det er fortalt at sønnen på Sør-Tuset skysset dem med hest ned til Trones, og derfra hadde de blitt med en båt til Trondheim. På reisa fra Tuset skal de ha stoppet opp på Klingbakken ved Hallem og sett seg tilbake, og det var vel siste gangen de gamle så Leksdalen. Det har versert utsagn om at de gamle reiste til USA, men dette er nok ikke rik tig. Ei anna fortelling om at de skal ha havnet på et hospital i Trondheim på sine gamle dager kan stemme bedre, for Hanna Andersdatter Tusetvald finnes død i Orkdalen i 1898. Hun var enke da, så Johannes kan muligens ha dødd i Trondheim. Barn: 81 . Johan, f. 1 856. Han flyttet ca. 1 880 til Orkdalen, der han i 1 886 ble gift med Eli Olsdatter Flåskog fra Orkdalen. Johan var baker på Melandsøra i Geitastrand. Han reiste i 1 888 til USA. Kona og to barn fulgte etter i 1 890. 82. Andreanna, f. 1 858. Hun flyttet også til Orkdalen, der hun i 1 886 ble gift med enkemann Fredrik Johansen Husby. De bodde på gården Husby i Orkdalen, der han var selveier i 1 900. Han nevnes som forhenværende betjent ved straffean stalten i Trondheim. De hadde visstnok ingen barn. 83. Anton, f. 1 861 . Reiste muligens til Sverige. 84. Bernt, f. 1863. Han utvandret i 1887 til Windom i Minnesota, USA. 85. Olme Margrete, f. 1 866. Det er uvisst hvor det ble av henne. Men hun var enes-
---- 39 H&FLe ---- te barn heime på plassen i 1891, så hun ble muligens også med foreldrene da de reiste ut. 86. John Martin, f. 1 872. Han utvandret til USA i 1 890. Hanna, Johannes og familien deres var de siste som bodde på Øversveet. Etter at de flyttet vekk, ble plassjorda drevet sammen med gården til like etter krigen 1940 -1945. Plassen er nå gjenvokst av skog. Gammelplassen (Elling-plassen) Kjent som husmannsplass fra 1823 til ca. 1880, men den kan trolig ha vært bebodd også før den tid. Plassen lå ved skogkanten, nord for Nersveet. I 1865 var besetning en 2 kyr. Plassen ble sist brukt i 1886. Ole Andreassen Gulstad (1787-1849) og Anne Ågesdatter (1767-1849) Ole Andreassen Gulstad fra Sparbu fikk sammen med kona Anne Ågesdatter kår kontrakt på denne plassen i 1823. Ole var født ca. 1787 i Sparbu. Han ble i 1815 gift med Anne Ågesdatter Tuset, enke etter gårdeier Anders Jensen Tuset i hans 2. ekte skap, og var bruker på halvdelen av Nord-Tuset fra 1821 til 1823. Anne og Ole hadde ingen barn. Begge døde på plassen i 1849. Etter disse kom han som plassen fikk navn etter, nemlig Elling Andersen. Elling Andersen Tuset (1800-1886) og Ingeborg Pedersdatter (1800-1876) Elling Andersen var født i 1800 på Stiklestadvald av foreldre Anders Jørgensen og Marit Pedersdatter. 1 1827 ble han gift med Ingeborg Pedersdatter Tuset, f. 1800 på Tusetvald, datter av husmann Peder Andersen på Mortenplassen (se under denne). Elling kom til Ellingplassen i 1840 og var husmann der til 1873. Han arbeidet også som treskomaker. I 1873 ga han over plassen til svigersønnen Ole Hågensen Svarthaug, se nedenfor. Ingeborg døde i 1876 på Lyngåsvald og Elling i 1886. Barn: Bl 0 . Elen Karlsdatter, f. 1 825 på Jelmsetvald i Sparbu - Ingeborgs datter før giftermå let, faren var Karl Karlsen fra Sparbu. Gift i 1 853 med Aron Jørgensen, født i Sparbu. De bodde i Aron-hytta oppe på Flatåsen under Sør-Tuset og er nærmere omtalt der. 82. Ragnhild, f. 1829 på Forbregdsvald. Gift i 1850 med Kristian Iversen Bremsetvald. De bodde på Nersveet under Nord-Tuset, se nærmere omtale der. 83. Pauline, f. 1 834. Gift i 1 862 med Ole Hågensen, som seinere ble husmann på plassen. 84. Anne Marta, f. 1 842 på Tusetvald. Gift i 1 863 med Andreas Olsen Hauganvald, f. 1841 på Ottermoen. De bodde på Lyngås-plassen Ausa nordre i 1865, men flyttet derfra til Reitbakken under Skrove.
---- 40 H&FLe ---- Ole Hågensen (1822-1888) og Pauline Ellingsdatter (1834-1894) Ole Hågensen Svarthaug var innflytter, f. 1822 i Tolga (Os) i Hedmark. Han er meldt innflyttet fra Tolga til Verdal i 1862 for å arbeide på veianlegg. Samme år ble han gift med Pauline Ellingsdatter Tuset. Ole dreiv som skredder og skinnfellmaker, og fami lien bodde på forskjellige steder før de kom til Ellingplassen i 1873. Barn og etterslekt: 81. Hans Eliseus, f. 1862 på Skjørdalsvald. Gift i 1892 i Steinkjer med Emilie Augusta Malmo, født i Beitstad. Hans Olsen begynte som butikksvenn hos han delsmann Jørginus Næss på Verdalsøra. Han var deretter på Hylla på Røra i noen år, flyttet så til Steinkjer, der han ble førstemann hos kjøpmann Halvor Toresen. Hans Olsen overtok forretningen i 1895 og dreiv den til 1922, da firmaet ble omdannet til aksjeselskap med Hans Olsens eldste sønn Arthur Malmo som dis ponent. 82. Ingeborg Olme, f. 1865 på Movald. Gift i 1887 med Johan Iversen Bakke, f. 1 864 på Tingvoll i Aure sogn på Nordmøre. Johan Bakke var meieri bestyrer ved Røske meieri i Inderøy. I 1 891 bodde de på en plass under Skurset i Sparbu, men flyttet i 1 898 fra Verdal til Tingvoll i Aure og kalte seg da for Torvik. I 1900 er Johan Torvik meierist ved Tynset elektriske meieri, men Ingeborg og døtrene finnes ikke i folketellinga. 84. Julianne, f. 1873 på Tusetvald. Gift med K. Koefoed. De hadde et småbruk i Sjøbygda i Verdal, der Julianne døde i 1944. Ole og Pauline flyttet fra Ellingplassen først på 1880-tallet. I 1884 flyttet de til Rødøn i Sverige, der Ole døde i 1888. Pauline bodde i 1890 hos enkemann Nils Nilsson på Hågra i Rødøn, og døde i 1894. Ole Hågensen var den siste husmannen på Ellingplassen. Etter at de flyttet ut, ble plassen nedlagt og jorda lagt til innmarka på Tuset. Tusetenget GNR. 64, BNR. 8. Tusetenget var husmannsplass fra ca. 1875-1933. Plassen var den eneste av plassene under Tusetgårdene som ble selveierbruk (i 1932), og lå således på samme sted som nåværende gård med samme navn. Dyrka areal var 15 dekar, og i 1875 var beset ningen 1 ku, 4 sauer og 2 geiter.
---- 41 H&FLe ---- Nils Pedersen Hjelmset (1838-) og Gurianna Larsdatter (1844-) Den første som slo seg ned som husmann på Tusetenget, var Nils Pedersen Hjelmset; født i 1838 i Henning i Sparbu. Nils var snekker og kom i 1865 til broren Andreas Pedersen Hjelmset, som var bruker på Nord-Tuset, og ble samme år gift med Gurianna Larsdatter, f. 1844 på Trøgstad lille, søster av kona til Andreas Hjelmset. Nils Pedersen kom til Tusetenget i 1870-åra. Men det er fortalt at han ikke fikk satt opp mer enn halve stua på plassen før de flyttet til Henning i 1877. Han har vel derfor trolig bodd hos broren på Nord-Tuset også etter at han ble plassmann og kan skje leid litt jord hos ham til buskapen. Nils og Gurianna hadde ingen barn mens de bodde i Leksdalen, men hadde som pleiesønn: Anton Nikolaisen, f. 1864 på Tusetvald, sønn av husmann Nikolai Johannessen og Marta Lorntsdatter på plassen Storsveet øvre, se under denne. I 1900 var Nils Hjelmset gårdbruker på Hjelmset søndre i Henning. Samme året som Nils flyttet, kom en ny familie fra Sparbu til Tusetenget: Martin Lorntsen Tuset (1847-1937) og Margrete Andersdatter (1847-1944) Martin Lorntsen var født i 1847 i Sparbu, og kom fra Kalsethåggån i Sparbu sammen med kona Margrete Andersdatter, som var fra Skeistrøa i Sparbu, men var født på plassen Flatåsen under Sør-Tuset i 1847. Foreldrene hennes var Anders Eriksen Tusetvald (Flatåsen) og Nikoline Marie Andersdatter Susegg. Martin tok straks til med å sette i stand husene og dyrke opp jorda, men det før ste året var det bare stua som var beboelig. De hadde for til bare to sauer og ei geit da de startet som plassfolk, men etter hvert ble det 15 dekar dyrkajord på Tusetenget. Martin Tuseteng, som han ble kalt, måtte som så mange andre husmenn ta seg arbeid utenfor bruket. Han hadde pliktarbeid på gården som måtte passes, og ellers fartet han omkring i bygda og tok på seg handgrøfting og handsaging, dvs, saging av bord. Det er fortalt at han og en kamerat fra andre sida av Leksdalsvatnet - Hans Svedjan - gikk til fots fra Leksdalen og helt til Skalstugan for å utføre saging. Hans hadde tresko på beina, og saga bar de hvert sitt stykke på veien. Martin satte også opp "fastbainngal", eller skigard, for folk, og Margrete dreiv mye som selskapskokke både i Sparbu og Leksdalen, og holdt på med dette til hun var over åtti år. Ellers dreiv hun med spinning, veving og strikking. Hun hadde sterk helse, og på sin 95-årsdag var hun fremdeles frisk og rørig. Martin var husmann på Tusetenget i ei årrekke og var nok en av de siste hus mennene i Verdalen da han sluttet i 1932. Han døde i 1937 og Margrete i 1944. Paret hadde to barn: 81. Marie Lovise, f. 1878 i Sparbu. Gift i 1899 med Elling Nilsen Sandvik. Marie ble neste bruker. 82. Sverre, f. 1881. Gift på Steinkjer og bosatt på Malisveet under Rannem. Kona hans het Julie.
---- 42 H&FLe ---- setenqet ca. 1 9401 945. Husene på bildet ble revet i 1 949. De to kvinnene var fra Steinkjer. Ellers ser vi av folketellinga i 1900 at mora til Margrete, Nikoline Marie Andersdatter, som da var 86 år, bodde hos dattera på Tusetenget og ble forsørget av svigersønnen. Slik var eldreomsorgen på den tida Tusetenget ble så fradelt Tuset i 1932 og skyld satt for 47 øre. Ved overleveringsforretning samme år ble bruket overlevert Stiklestad småbrukerlag til fordel for leieren Martin Tuset eller hans datter Marie Sandvik mot løsningsrett i henhold til skjønnsforretning. Samme år overdrog småbrukerlaget retten sin til Marie Sandvik. Marqrete og Martin Tusete
---- 43 H&FLe ---- mak "å» w Marie Lovise Martinsdatter Sandvik (1878 -1959) Kar
---- 44 H&FLe ---- Marie satt med gården til i 1948, da hun solgte den til Gunnar Hallem, som var gift med hennes datterdatter Eldrun Okstad. Marie døde i 1959. Barn 1902 943 82. Einar Marius, f. 1905 ; d. 1928 906. Gi Okstad, I De kløp yu rkr — m k *~+" Mellem-Tuset (Tuset mellem) GNR. 64, BNR. 2. Mellem-Tuset var egen gård fr til Jakob Johnsen Rosvold. De av Ole Ingebrigtsen og igjen og Sør-Tuset, på nedre side a^ )d son «« N Xbt Brukere fra 1790: Ando Johnsen Tuset (1761-1839) og Beret Andersdatter (1768-1829) \ndo Johnsen var født i 1761 på Mellem-Tuset og var sønn av John ( Vndersdatter Follostuen, f. 1768, datter av Anders Olsen Follostuen De fikk fem barn: y^ / z Z 799 v
---- 45 H&FLe ---- 85. Ole, f. 1 807. Han døde i 1825, da han gikk gjennom isen på Leksdalsvatnet den 20. desember og drukna. Ando Johnsen var eier av Mellem-Tuset i førti år, fra 1790 til 1830. Han ble enke mann i 1829, og overdrog gården til sønnen Anders Andosen i 1830. Ando fikk kår, som bestod av et par nærmere beskrevne jordstykker, og når han ikke ville bruke disse lenger, skulle han ha 1/2 tønne bygg, 2 tønner havre, 2 tønner poteter samt for til 1 ku og 3 småfe. Dessuten skulle Anders' bror Johannes etter farens død tilståes et jordstykke som kår, hvis han trengte det. Ando døde som kårmann på Mellem-Tuset i 1839. Anders Andosen Tuset (1792-1869) og 1} Anne Nilsdatter (1779-1835), 2) Jørund Oisdatter (1799-1890) Anders Andosen var gift to ganger. Ca. 1820 med Anne Nilsdatter, som var av ukjent opphav. Da hun døde i 1835, var alderen hennes oppgitt til 56 år. Hun døde i en "epi demisk sykdom eller galdefeber" som herjet på gården fra jul og til i juni, "således atjast ethvert menneske på gården og i denne beliggende pladse har lagt i sygdommen". Derfor kunne heller ikke skiftet etter Anne holdes før i juni, selv om hun døde i februar. Det er opplyst ved dette skiftet at husene på gården var gamle og i måtelig stand. Utsæden var år om annet ? tønne bygg, 4-5 tønner havre og 5 tønner poteter. Kornet ga 5 fold, potetene 7-8. Besetningen var 1 hest, 4-5 storfe og 10-12 småfe. Gården hadde skog til salg og tilstrekkelig havnegang. Den ble verdsatt til 330 spesidaler og pantehef telsen på den var 165 spesidaler. Dessuten var det gjeld på 150 spesidaler til faren Ando. Aktiva ble 370 spesidaler 2 ort 4 skilling og passiva 419 spesidaler 7 skilling. Boet var således insolvent. Ved folketellinga i 1835 oppgis gårdens besetning til 1 hest, 2 storfe, 10 sauer, 6 geiter og 1 svin, og utsæden var 1/2 tønne rug, 1/2 tønne bygg, 3 tønner havre, 1/4 tønne erter og 3 tønner poteter. Samme år giftet Anders seg på nytt, nå med Jørund Oisdatter Sem, f. ca. 1799 i Sparbu. Barn i 1. ekteskap: Bl'. Dødfødt pike, f. 1820. B2 1 . Marta, f. 1 821 . I 1837 har hun flyttet til Sparbu. Der ble hun gift med gårdbru- ker Andreas Andersen på Susegg mellom. I ekteskapet med Jørund fikk Anders ei datter: B3 2 . Beret Marta, f. 1839. Gift med Ole Ingebrigtsen Susegg, f. 1829 i Sparbu. Neste bruker. Anders solgte i 1858 gården til svigersønnen for 300 spesidaler pluss kår. Anders døde på Tuset i 1869, mens enka Jørund levde helt til 1890.
---- 46 H&FLe ---- Ole Ingebrigtsen Tuset (1829-1888) og Beret Marta Andersdatter (1839-1917) Ole Ingebrigtsen var født på Susegg i Sparbu i 1828. I 1858 ble han gift med Beret Marta Andersdatter Tuset, og samme året kjøpte han gården av svigerfaren. De fikk fire barn: 81. Ingeborg, f. 1860. Gift med Andreas Hofstad, sønn på Rødtellen i Sparbu. De utvandret til Amerika. 82. Jørgine, f. 1 863. Gift med Ole Pedersen Selli nedre i Sparbu. 83. Kristiane, f. 1866. Hun utvandret til Minneapolis, Minnesota, i 1893. 84. Anders, f. 1 869, neste bruker. I 1883 kjøpte Ole Ingebrigtsen som før nevnt Nord-Tuset på tvangsauksjon og slo de to gårdene sammen til ett bruk, det samme som det hadde vært før delinga i 1737. De etterfølgende eiere/brukere er derfor oppført under Nord-Tuset, bnr. 1 . Ole Ingebrigtsen døde som bonde på Tuset i 1888. Beret Marta bodde som kår kone på Nord-Tuset til hun døde i 1917. Husmannsplasser under Mellem-Tuset: Ved folketellinga i 1865 er oppført to husmannsplasser under gården; Kåret og Tusetsvedjan. Kåret Kårplassen var vel ingen husmannsplass, men en kårplass som oppsto da Ando Johnsen Tuset tok av et par jordstykker som kår da han i 1830 solgte gården til søn nen Anders Andosen. I skjøtet var det dessuten tatt med at den andre sønnen, Johannes Andosen, etter farens død skulle tilståes et jordstykke som kår hvis han trengte det. Kårplassen lå på sørsida av bekken like ovenfor riksveien. Ando Johnsen døde som kårmann på Nord-Tuset i 1839, og etter farens død ble det uenighet mellom brødrene om betalinga for det jordstykket som Johannes skul le ha. Johannes stevnet Anders for retten, men Anders ble frikjent for anklagene. Johannes Andosen Tuset (1803-1868) og X) Sara Andersdatter (1798-1851), 2) Gollaug Johnsdatter (1793-1861) Johannes var født i 1803 på Tuset av foreldre Ando Johnsen og Beret Andersdatter. Gift første gang i 1832, med Sara Andersdatter Røsenget, f. 1798 på Røsenget. De hadde barna: 81 . Benjamin, f. 1 832 på Tuset, d. 1 834. 82. Ole, f. 1836 på Tuset. Gift i Sparbu i 1861 med Marit Johnsdatter Nessvald, f. 1 807 i Verdal. De bosatte seg i Sparbu og ble husmannsfolk på Nessplass. Som enkemann ble Ole gift på nytt i 1 897 med Anne Margrete Pedersdatter, f. 1 845, datter av husmann Peder Pedersen på "Hynne"-plassen under Sør-Tuset. I 1 900 var
---- 47 H&FLe ---- de husmannsfolk på Svedjan, en heim nord for Viken i Sparbu. Ole gikk under nav net Ola Sveiom. Sara døde i 1851, og Johannes giftet seg på nytt i 1852. Den nye kona, Gollaug Johnsdatter Myrvald, f. 1793, var fra Stangvik på Nordmøre. Hun døde i 1861, og ved skiftet etter henne i etterlot hun seg disse arvingene: 81 . Andreas Mortensen Hegerberg, Tingvoll på Nordmøre. 82. Anne Pettersdatter, f. 1 823 i Stangvik. Hun ble gift i 1 848 med Andreas Arntsen Fleskhusvald, f. 1 823. Han døde i 1 873 som husmann under Fleskhus. Anne, som var baptist, ble gift på nytt (borgerlig) i 1 892 med enkemann Kristen Johnsen, f. 1 831 på Skjækermoen, og de var husmannsfolk på Breigutu under Fleskhus. 83. Mina Johnsdatter. Gift med Hans Johnsen, vognmann i Trondheim. Johannes døde som enkemann på Kåret i 1868. Deretter ble Kårplassen nedlagt. Plassen var i bruk som husmannsplass fra 1820 til 1892 og er blitt kalt både Tusetsvedjan (Svean ved folketellinga i 1865), Nersveet og Trøa. Plassen lå ved skogkanten, like nord for bekken på nordsida av gården. Besetning i 1875 er oppgitt til 1 ku, 3 sauer, 2 geiter 1 svin. Johan Bengtsen Kluken (1770-1831) og 1} Marit Amundsdatter (1778-1807), 2) Agnes Pedersdatter (1773-1843) Johan Bengtsen var født i 1770 i Kolåsen i Kall og var sønn av Bengt Ågesen Væren og kone Kerstin Johansdatter. De kom fra Kall i Jemtland og bosatte seg i Vera. Johan ble i 1798 gift med Marit Amundsdatter Kluken, f. 1778. I 1801 var de inderster i Kluken og bodde der til kona døde i 1807. Da kom Johan til Lund i Leksdalen, og han bodde der da han i 1809 ble gift på nytt, nå med Agnes Pedersdatter Tuset, f. ca. 1773. Hvor Agnes var fra, vites ikke. Fra Lund flyttet de til Forbregdsvald og Kulstadviken. I skattelistene for 1820-25 er Johan husmann på Mellem- og Nord-Tuset. Hvilken plass det er snakk om, er vanskelig å si, men det kan muligens være Tusetsvedjan. Johan Bengtsen døde på Tusetvald i 1831, og hans andre kone på samme sted i 1843. Barn: Bl \ Anders, f. 1 799. Gift i 1 824 med Beret Bårdsdatter Tangen, f. 1 802 i Kvelstad. Hun var datter av Bård Larsen Kvelstad og kone Sigrid Nilsdatter, som var hus mannsfolk bl. a. på Klukstangen (se Bjørganætta). Anders Johansen Kluken ble gårdbruker i Vester-Kluken. B2 2 . Gjertrud, f. 1810 på Forbregdsvald B3 2 . Marta, f. 1813 på Forbregdsvald. Hun bodde vekselvis på Tusetplassen og Aksnesplassen.
---- 48 H&FLe ---- Marta Johansdatter Tuset fikk en tragisk skjebne. Hun fødte i alt sju barn utenfor ekteskap med forskjellige menn. Og det var ikke så enkelt for et kvinnfolk å komme i uløkka på denne måten, for på den tida var det kvinnfolka som skulle straffes for slikt i form av straffarbeid på tukthuset i Trondheim. Også Marta måtte, både for disse forholdene og tyverier i tillegg, sone straff i tukthuset flere ganger. I 1 853 flyt tet hun fra Leksdalen til en Holdeplass i Henning for å gifte seg. Den utkårne var en gammel ungkar på sytti år. Hans Iversen Kalstad het han og var født i Gausdal. De ble gift i Henningkirka i 1 853, men ekteskapet ble kortvarig, for mannen døde samme året. Marta flyttet så til en plass under Bilstad i Henning, der hun i 1 854 nedkom med sitt sjuende barn, ei datter som fikk navnet Hansine. Far til jenta var Johan Aksnesplassen. Etter at Marta fikk barn nummer sju, måtte hun sone en tuk thusdom på to års straffarbeid. Straffa skulle også omfatte tidligere forhold. I 1 857 kom Marta tilbake fra tukthuset, men hun var da så utslitt av soninga at hun døde kort tid etter. Slik endte dette arme mennesket sine dager. ' Barna til Marta: Cl . ukjent. C2. Petternella Pettersdatter Aksnes, f. 1838 på Aksnesvald. Far: Petter Ottesen (Olsen) fra Levanger. Petternella ble gift i 1 867 i Vår Frue kirke i Trondheim med Petter Andreas Johannessen Krogshus (25 år), f. i Trondheim. C3. Andrea Karlsdafter, f. 1 842 på Tusetvald. Far: Karl Petter Sørensen fra Skogn. C4. Olina Jensdatter Tuset, f. 1 844 på Tusetvald. Far: Gift mann Jens Larsen Tusetvald. Olina ble i 1866 gift med Ole Salamonsen Øien (se under Sendesplassen/Salmonittplassen). C5. Serine Nilsdatter, f. 1847 på Tukthuset i Trondheim og døpt der samme år. Serine var i 1 865 tjenestepike på plassen Buhaugan under Øver-Hofstad. I 1 872 flyttet hun til Trondheim og ble gift der med Anton Nordgaard, f. 1 858 i Levanger. I 1900 bodde de i Petersborggt. 8 i Ila i Trondheim. Mannen arbeidet på gjær- fabrikken. C6. Bernt Sevaldsen, f. 1 849 på Tusetvald, d. 1 854. Faren var gift mann Sevald Tomassen Dalemarkvald (Edellund). C7. Hansine Johansdatter, f. 1854 i Henning. Far Johan Aksnesplassen. Hansine flyttet til Storelvdal. 842. Bengt, f. 18 1 6 på Kulstadvik. Gift i 1 834 i Henning med Petronelle Eskildsdatter (21 år), f. i Trondheim. I 1 865 er han skilt husmann med jord på Holum i Sparbu. Kristian Iversen (1823-1893) og Ragnhild Ellingsdatter (1829-1900) Kristian Iversen er den andre husmannen som vi kjenner til har bodd i Trøa. Han var født i 1823 og kom fra Bremsethåggåen i Sparbu. Han var husmann i Trøa fra 1854 til 1892. I 1850 var han blitt gift med Ragnhild Ellingsdatter Tusetvald, datter av Elling Andersen på Ellingplassen (se denne). Om Kristian Iversen er det fortalt at han ofte ble kalt Kristian "Fastan" - et hen genavn han fikk fordi han brukte å si at han var "fastan" når han kom på besøk hos folk. Det var nok smalhans heime i Trøa, og når han kom "fastan" fikk han vel som regel en matbit.
---- 49 H&FLe ---- De hadde bare ett barn i ekteskapet, men Kristian hadde ei datter før de ble gift. Bl 0 . Ingeborg Anna, f. 1 847. Kristians datter før ekteskapet. Mora var Elen Karlsdatter Tusetvald, som var halvsøster til Kristians kone Ragnhild, se Ellingplassen under Nord-Tuset. Ingeborg Anna var tjenestejente i Sør-Karmhus i 1 865, og flyttet i 1 873 til Bindalen fra Sendesvald. I 1 875 var hun tjenestepike hos gårdbruker og lærer Christian Gundersen på Sandvik i Bindalen, mens hun i 1900 bodde hos mora og stefaren, husmann Ole Arntsen i Grong. Fra Trøa må Kristian og Ragnhild ha flyttet til en av Tillerengplassene mellom 1891 og 1894, for begge er oppført under Tillereng ved død; Kristian i 1894 og Ragnhild i 1900. Sør-Tuset (Tuset søndre) GNR. 64, BNR. 3 OG 4. Sør-Tuset er halvparten av den opprinnelige Tusetgården fram til 1737. 1 1740 solg te Rasmus Olsen Hagen den til Iver Olsen for 65 riksdaler. Iver Olsen overdrog går den allerede samme år til Kluver på Bjartnes, som i sin tur makeskiftet gården i 1742 til Stiklestad kirke mot kirkas part i Bjartnes. Dermed ble Sør-Tuset kirkegods i tret ti år. I 1772 solgte fogd Arnet gården til Nils Tuv fra Skogn, som bygslet bort den i 1776 til Jens Nilsen fra Henning. Jens Nilsen Tuset (1717-1785) og Kirsten Amundsdatter (1730-1807) Jens Nilsen var fra Langliplass i Henning og var født ca. 1717. Han var gift med Kirsten Amundsdatter, som var født ca. 1730, men ellers er opphavet hennes ukjent. Sannsynligvis var også hun fra Henning. De hadde med seg to barn da de kom til Sør-Tuset: 81 . Anders, f. 1766 på Langli i Henning. Han ble bruker på Nord-Tuset i 1795. 82. Ole, f. 1769 på Langlienget. Ole ble bruker på Lund vestre i 1809. Jens Nilsen døde i 1785, og på skiftet etter ham ble registrert 2 1/2 hest (!), 4 kyr, 2 unenaut, 5 geiter, 13 sauer og 1 svin. Utsæden var 1 tønne byge og 4 tønner havre. Ved skiftet benevnes for øvrig enka som Kirsten Andersdatter. Enka Kirsten giftet seg året etter med den 18 år yngre John Ellevsen Nord-Tuset, som fikk bygselbrev på gården i 1787.
---- 50 ----
hEHHHHHhHI IHHHfIHHHHfIHHHBBfIH^^IIiIHHII Sør-Tuseti 1962. John Ellevsen Tuset (1748-1804) og Kirsten Amundsdatter (1730-1807) John Ellevsen var sønn av Ellev Johnsen Øgstad på Nord-Tuset. Han var eier av Nord- Tuset fra 1773 til 1777. I 1786 ble han gift med Kirsten Amundsdatter, enka etter Jens Nilsen Sør-Tuset og fikk bygselbrev på gården i 1787. Rasmus Hagen var nå blitt kirkeeier, og i 1787 stevnet han John Ellevsen til å beta le bygsel av gården, idet han påberopte seg en gammel forordning av 1733, som bestemte at kirkene ved salg av gods ikke måtte miste noen av sine rettigheter. Retten fant imidlertid at det var forskjell mellom "rettighet av" og "herlighet til" en gård, og John fikk ved dom av 2. november 1789 rett til å beholde gården for sin og sin hus trus levetid mot å erlegge landskylda. I 1792 søkte John om erstatning på 58 riksdaler for "3 med smittsom sykdom bejengte og ihjelskutte hester". Stiftsamtmannen tillot utbetalt av Kongens kasse bare 35 å 40 riksdaler, da han fant taksten for høy. Etter plakatens bestemmelser ble John pålagt av fogden å grave ned kadavrene og å rive ned eller rense stallen. Økonomisk greidde John seg dårlig. På skiftet etter John og Kirsten, som døde i 1804 og 1807, viste det seg at boet var fallitt, og skifteauksjonen innbrakte mindre enn samlet gjeld og skifteomkostninger. John hadde latt husene forfalle, og den nye eieren, Ole Schjeflo, ble tilkjent en erstatning på 129 riksdaler 9 skilling. Ved skjøte datert 20. november 1809, tinglyst 3. mars 1810, overdrog Ole Schjeflo, som bodde på Øvre Sem i Sparbu, gården til svigersønnen Lorents Andreas Jensen Skjelven for 1000 riksdaler. Lorents Andreas Jensen Tuset (1785-1849) og Kristiane Olsdatter (1785-) Lorents Jensen var av prest- og lensmannsslekta Skjelven i Inderøy 2 . Presten Janus Claudius Gedde Skjelven, som var onkel av Lorents Jensen, skriver følgende om
---- 51 H&FLe ---- brorsønnen: "Han er svagsynt, har kone og barn og ernærer sig og familien meget kum merlig av et lidet gaardsbrug beliggende i Værdalens prestegjeld". Kona Kristiane Olsdatter var født i 1785 i Sparbu og var datter av før nevnte Ole Schjeflo på Øvre Sem. Lorents og Kristiane hadde ni barn: 81 . Jens, f. ca. 1 806. Gift med Anna Jakobsdatter Bjørnhus. 82. Beret, f. 1809, d. 1828. 83. Beret Olava, f. 1811. Det er opplyst at hun var sinnssvak. Hun flyttet til Sparbu i 1 839 og i 1 865 bodde hun hos broren Hans på Herviknesset i Beitstad. 84. Ola, f. 1813. Gift i 1 838 i Mære med Grete Rebekka Hansdatter Ranumsplass. De bodde i Namsos. 85. Gunnar, f. 1815, d. 1833. 86. Hans, f. 1 822. Han var gift med Anne Marta Ingebrigtsdatter, f. 1 8 1 9 i Stod, og de var husmannsfolk på Herviknesset i Beitstad. 87. Andreas, f. 1 824. Han ble konfirmert i Mære 1 839, og ble muligens gift på Vega i 1 854. I 1 865 og 1 875 var han gårdbruker (leilending) på Bardal ytre i Nesna kommune i Nordland, gift med Marianne Larsdatter, f, 1 823 i Mo i Rana. I 1900 var de strandsittere (fattigunderstøttet) på Myrlamoen i Nesna. 88. Benjamin, f. 1 828. Flyttet til Sparbu i 1 839. Gift og bodde på Seines i Overhalla. 89. Gunder, f. 1 833. Flyttet til Sparbu i 1 839. Gift i 1 860 i Mære med Anne Marie Johannesdatter Bruem. I 1 865 var de husmannsfolk på Bergplassen i Sparbu. Lorents Tuset hadde gården til 1822, da han solgte den til skolemester Bardo Larsen Årstad for 750 spesidaler. Men Lorents ble boende på gården til 1832. Da forpaktet han Nord-Tuset for ett år, og etter det losjerte familien på Nord-Tuset fram til 1839, da de flyttet til en plass under Stigum i Sparbu. Lorents døde der i 1849 som fattig husmann. Bardo Larsen Årstad (1797-1876) og Marta Jakobsdatter (1794-1866) Bardo Larsen var født på Årstad mellom av foreldre, gårdbruker Lars Ingebrigtsen og Mali Bardosdatter Leirfall (Leinsætta). I 1818 ble Bardo gift med Marta Jakobsdatter Auskin, f. 1794 på Auskin. Hun var datter av gårdbruker Jakob Ellingsen Auskin og Gjertrud Ingebrigtsdatter. Bardo dreiv sannsynligvis Årstad mellom sammen med mora etter at faren døde i 1816 og fram til han kjøpte Sør-Tuset i 1822. Han benevnes da som skolemester, uten at en kan finne noe mer om ham i den anledning. Da Bardo solgte Tuset til Ole Henriksen Haugdal i 1825, flyttet han trolig tilbake til Årstad og dreiv denne gården videre på moras bygsel fram til hun døde i 1842, for mora benevnes da for kårkone. Hvor Bardo og Marta deretter gjorde av seg, er ikke kjent før i 1865, da de var føde rådsfolk på husmannsplassen Havet under Stiklestad vestre. Marta døde der i 1866. I 1875 var Bardo legdslem i Borgestua på Stiklestad vestre, og døde der i 1876. Bardo Larsen etterlot seg fem barn, ett fra før han ble gift og fire i ekteskapet med Marta:
---- 52 H&FLe ---- Bl 0 Ole, f. 1816 på Årstad. Mora var Ragnhild Olsdatter. Ole ble gift i 1842 med Marta Olsdatter Lyngsvald, f. 1812. Død i 1 857 som husmann på Nessvald. B2'.Lars, f. 1818 på Årstad, d. 1819. B 3'. Beret Marta, f. 1 820 på Årstad. Beret Marta fødte i 1 852 et barn utenfor ekte- skap: Cl°.Sefanias Eriksen, f. 1852. Far: Erik Andersen Vestgrundvald. Sefanias døde i 1 876 i Aust-Hellan som tjenestedreng. B4 1 . Gjertrud, f. 1822 på Tuset. Gift med enkemann, snekker og strandsitter på Verdalsøra, Jens Andersen Rye, f. 1923 på Byneset. De bodde i 1865 på en plass under Maritvoll, og Gjertrud døde der i 1 873. Enkemannen Jens bodde på Mikvollvald i 1875, og han ble samme år gift for tredje gang, nå med Ingeborg Anna Jonasdatter Huseby, f. 1841, datter av Jonas Andersen Skrovevald. De utvandret til Amerika i 1881. Gjertrud og Jens hadde et barn i ekteskapet: Cl . Andreas, f. 1 860 på Verdalsøra, d. 1 864. Bs\ Jakob, f. 1827 på Årstad. Han flyttet til Nordland, og i 1865 var han husmann på Indre Smedvik, Borge i Lofoten. Han var da gift med Beret Larsdatter, f. 1 830 i Tangs sogn i Lærdal, og de hadde fire barn, alle født i Borge. Både Jakob og kona levde ennå i 1 900 og bodde på samme plass. Han brukte Bardo som slekts navn. Ole Henriksen Haugdal (1792-) og Anne Jakobsdatter (1792-) Ole Henriksen Haugdal var født i 1792 i Sparbu og ble gift i 1816 med Anne Jakobsdatter Skurset, f. 1792 i Sparbu (Se Hodalsætta s. 204). Ole var fra bruker på Hallem nordre fra 1817 til han i 1825 kjøpte Sør-Tuset. Han betalte 550 spesidaler for gården. Det er skrevet at han beheftet gården sterkt med lån før han i 1828 solgte den videre til Iver Hansen Skei fra Sparbu for 3000 spesi daler. Ole Henriksen flyttet da tilbake til Sparbu sammen med kona og fem barn: Bl.Jonetta, f. 1817 i Sparbu. 82. Marta, f. 1820 på Hallem. 83. Haldor, f. 1823 på Hallem. 84. Gurina, f. 1 825 på Tuset. 85. Andreas, f. 1 827 på Tuset. Iver Hansen Skei har neppe bodd på Tuset, for i 1836 heter det at Iver Skei i Sparbuen har bortleid til Otter Ottersen på livstid et stykke jord i Tusets uteng, som Otter har innhegnet, for ei årlig avgift av 8 spesidaler (se under Storsveet/Ottarplassen). I 1835 beskrives gården som et underbruk med en besetning på 1 hest, 9 storfe og 29 sauer og en utsæd av 1 1/16 tønne bygg, 8 1/2 tønner havre og 7 tønner poteter. Iver Skei var eier av gården fram til han døde i 1841, og deretter ble den solgt på auksjon til Ivers svigersønn, Erik Halsteinsen Datum fra Sparbu. Heller ikke Erik Halsteinsen bodde på gården, men bortforpaktet den inntil han solgte den i 1857 til Ole Olsen Aksnes. Ved salget tok han unna et skogstykke som ble særskilt matrikulert.
---- 53 H&FLe ---- Ole Olsen Tuset (1814-1911) og » Marta Pedersdatter (1798-1870), 2 Larsdatter (1833-1885) Olava Lars Olsen Tuset (1871-1950) og Laura Gustava Johnsdatter (1883-1962) KKe B» 3 Kiæran Krk r~ mm < i
---- 54 H&FLe ---- Myrmoen. Laura vokste opp hos Olaus og Karen Brandsegg på Brannseggen under Bunes og tok navnet derfra. Barn: 81 . Olga Marie, f. 1910. Gift med Jørgen Jørgensen Viken, gårdbruker i Lilleviken. 82. Karla Olise, f. 191 3. Gift med Harald Nastad, gårdbruker på AAyrvang i Sparbu. 83. Ola, f. 1916. Han overtok Sør-Tuset i 1944. 84. Johan, f. 1918. Gift med Oddny Bruheim. Johan Tuset var murer og teglverksar- beider. Bosatt på Verdalsøra. 85. Gyda, f. 1921 . Gift med Ernst Berger, dansk statsborger. Bosatt i København. 86. Åsta, f. 1924. Gift med Einar Bruheim, gårdbruker på Nybo under Midjo i Ogndalen. Husmannsplasser under Sør-Tuset: Under Sør-Tuset har det vært 6-7 husmannsplasser samt en boplass (Aron-hytta). Mortenplassen Husmannsplass fra før 1800 til 1835. I 1801 er nevnt bare en husmannsplass under Sør-Tuset, og det må være Mortenplassen, for de øvrige husmannsplassene under gården er kommet til seinere. Etter navnet å dømme må det vel også ha vært en Morten som har rydda plassen, skjønt det ikke har latt seg gjøre å finne noen husmann med dette navnet under Tuset. Plassen lå oppe i skogen ovenfor Hynne-plassen. Den første som vi kjenner til bodde på Mortenplassen, er Peder Andersen. Han kom dit mellom 1795 og 1800. Peder Andersen (1771-1804) og Ingeborg Johansdatter (1770-1825) Peder Andersen var født i 1771 på en Frøsetplass i Sparbu. Kona hans, Ingeborg Johansdatter, som var født i 1770, var fra gården Øster-Skei i Ogndalen. De kom flyt tende fra Sparbu. De fikk to barn, det ene ble født etter at de kom til Mortenplassen. Peder døde allerede i 1804, bare tretti år gammel. Barn: 81 . Marta, f. ca. 1 795 i Sparbu. I 18 1 8 ble hun gift med Rasmus Thomassen Musum (se under plassen Blæsterbakken under Østre Musum. 82. Ingeborg, f. 1800 på Tusetvald. Gift i 1827 med Elling Andersen Forbregd. De ble husmannsfolk på plassen "Elling-plassen" under Nord-Tuset. Etter Peder Andersens død giftet enka Ingeborg seg i 1807 med enkemann Mons Kristoffersen Stiklestadvald, f. 1864 i Stange sogn i Hedmark. Mons kom til Verdal
---- 55 H&FLe ---- først på 1800-tallet (han finnes ikke i folketellinga i 1801), og tjente på forskjellige steder. I 1802 ble han gift med den 55-årige husmannsenka Beret Pedersdatter Huseby. Hennes forrige mann, Erik Ottersen, døde et halvt års tid tidligere, 77 år gammel. Mons og Beret var trolig husmannsfolk på Flatåsen (se under denne). Ca. 1815 kom en familie fra Stod til Mortenplassen. Rasmus Haldorsen Åsum (1782-1835) og Karen Olsdatter (1781-1835) Rasmus Haldorsen Åsum var født i 1782 i Gaulstad i Ogndalen. Han var sønn av en gruvearbeider som kom til Gaulstad fra Selbu eller Gudbrandsdalen. I 1806 ble han gift i Stod med Karen Olsdatter Stranden, f. ca. 1781. Barn: 81 . Obva, f. 1 806 i Stod. Hun ble både konfirmert og gift i Sparbu, gift i 1 831 med Ottar Ottersen Skei eller Holde. De kom til Leksdalen og ble husmannsfolk på Oftarplassen (se nedenfor). 82. Haldor, f. 1 810 i Stod. Konfirmert og gift i Sparbu. Gift i 1828 med søskenbar- net Guru Pedersdatter Oksvold. Hun var søster av den kjente Abraham "Fjelli" og Peder Pedersen på Hynne-plassen. Haldor og Guru ble husmannsfolk under Oksvoll i Sparbu. 85. Karen Malene, f. 1823. Flyttet til Sparbu i 1837 og ble gift der i 1851 med Anton Olsen Leinsvald. 86. Kristianna, f. 1828. Flyttet til Sparbu i 1842 og ble gift der i 1850 med Tore Nilsen Hjelmstadvald. Både Rasmus og Karen døde på Mortenplassen i 1835, og plassen ble da trolig ned lagt. Flatåsen Plassen lå oppe på en skogås som også ble kalt Flatåsen, rett opp for Storsveplassene. Det er usikkert når Flatåsen ble tatt i bruk som husmannsplass. Den første hus- mannen som vi kjenner til bodde der, het Mons. Det er sikkert den Mons Kristoffersen som i 1807 ble gift med enke Ingeborg Johansdatter Tusetvald det er snakk om. Se omtale av henne under Mortenplassen. I 1875 hadde plassen en besetning på 1 ku, 7 sauer, 3 geiter, 1 svin. Plassen var i bruk inntil 1881, da jorda ble lagt til utmarka på Sør-Tuset. Mons Kristoffersen (1776-1864) og Ingeborg Johansdatter (1770-1825) Mons Kristoffersen var født i 1776 i Stange sogn i Hedmark. Mons kom til Verdal først på 1800-tallet (han finnes ikke i folketellinga i 1801), og tjente på forskjellige steder. I 1802 ble han gift med den 55-årige husmannsenka Beret Pedersdatter TUSET
---- 56 H&FLe ---- Huseby. Hennes forrige mann, Erik Ottersen, døde et halvt års tid tidligere, 77 år gammel. Etter fem års ekteskap ble Mons enkemann, men giftet seg på nytt i 1807 med enke Ingeborg Johansdatter Tusetvald. Det eneste barnet deres, dattera Ellen, ble født i 1810. Fire år seinere, nærmere bestemt den 4. juli 1814, mistet foreldrene Ellen på en tragisk måte, idet hun ble drept da faren felte et grantre over henne. 3 I 1816 anla Lorents Jensen Tuset sak mot Mons Kristoffersen med krav om fra flytting fra plassen på grunn av flere forhold. Fra ekstrarettsprotokollen hitsettes: 4 Sagen, anlagt aj Lorentz Jensen Tufset mod Mons Christophersen Tufset-Pladsen blev aj Dommeren og Laugrettet igjennemgaaet, og derudi eenstemmig Dømt: Citanten Lorents Jensen Tufset har ifølge Stevning av 30de August 1816 sin Huusmand Mons Christophersen til Fravigelse af Pladsen Fladeaasen under hans Gaard Tufset, samt til Bøders Betaling paa Grund afat han ikke har forrettet Arbeide for Pladsleien, at han har opførdt sig nastig mod sine Husbondsfolk, at han nægtet at gjøre Regnskab, at han ulovlig har hugget i gaardens Skov, og at han har taget frem mede Kreaturer til Havning i Gaardens Udmark og Indeng, ved hvilke Handlinger han skal have overtraaet dem imellom ham og Citanten den 14de August 1811 oprettede Kontrakt, hvorved Pladsens Bruk blev ham overdraget. Thi kiendesforßet: Indstevnte Mons Christophersen Tufset-Pladsen bør forrette Arbeide hos Citanten Lorentzjensen, naar han dertil af denne vorder tilsagt, imod en saadan Betaling, som han effter Contracten af 14 August 1811, den han i alle Dele bør holde sig efterret lig, lovligen tilkommer, og under en Mulct af 24 ?: Species til Stedets Fattigcasse for hver Dag han efter Tilsigelse maatte udeblive; saa bør han og at betale til Citanten i denne Sags og foregaaende Forligelsescommissions Omkostninger 8, skriver otte Speciedalere; for øvrigt bør han for Ciantens videre Tiltale og Paastand vvære fri. Citantens Ret, i Anledning resterende Plads-Afgift og den paaankede Havning af Fremmede Creature forbeholdes ham herved efter lovlig Omgang til Tid og Sted. Det idømte udredes og efterkommes 15ten Dage effter denne Doms lovlige Forkyndelse, under Fxecutions Tvang. Etter denne dommen har vel ikke Mons sett seg i stand til å bli lenger på plassen, og de flyttet fra Flatåsen og bodde på forskjellige steder i bygda, inntil Ingeborg i 1822 kjøpte gården Aksnes søndre (Bakkan). 5 Men etter et års tid som gårdbrukere på Aksnes søndre braut de opp og flyttet til Nordland, der de slo seg ned i Skjærstad kommune like sør for Bodø. Ingeborg døde der i 1825, 57 år gammel. Mons giftet seg for tredje gang i 1827, nå med den 44 år gamle Abigael Johnsdatter Udvig fra Skjærstad. Neste husmann som vi veit har bodd på Flatåsen, var Erik Andersen Musum, som kom dit ca. 1820.
---- 57 H&FLe ---- Erik Andersen Tuset (1792-1860) og Marta Andersdatter (1792-1863) Erik Andersen var født i 1792 på Musem og var sønn av Anders Eriksen Karmhus lille og Marit Johannesdatter Nesset (Slapgårdsslekta I). I 1817 ble han gift med Marta Andersdatter Kalset, f. 1790 i Henning. Erik var eier av Musem lille søndre 1813-1820. Erik Andersen døde på Flatåsen i 1860, og Marta i 1863 Barn og etterslekt: 81. Anders, f. 1817 på Musem. Gift i 1847 i Sparbu med Nikoline Marie Andersdatter Susegg., f. ca. 1 815 i Henning. De bodde noen år på Flatåsen før de flyttet til Sparbu og ble husmannsfolk på Skeistrøa. Barn: Cl . Margrete, f. 1 847 på Flatåsen. Gift med Martin Lorntsen, som ble husmann på Tusetenget. C 2. Rafael, f. 1 847 (tvilling med Margrete). Han ble husmann på Sørenget under Bremset i Sparbu. 82. Johannes, f. 1817 på Musem (tvilling med Anders). Gift i 1863 med Anne Rebekka Haldosdatter Aksneshaug. I 1865 bodde de på plassen Aksnesenget, og flyttet i 1 877 til Stod. 83. Benjamin, f. 1831 på Flatåsen, d. 1846 I 1839 kom en familie fra Beitstad og slo seg ned på plassen. De var opprinnelig fra Ringsaker i Hedmark. Familien besto av mann og kone og ei datter. Jens Larsen Høisveet (1792-) og Margrete Andersdatter (1792-) Jens Larsen Høisveet var født i 1792 i Ringsaker, Hedmark. Kona het Margrete Andersdatter, f. 1792 i Ringsaker. De er meldt innflyttet til Beitstad i 1831 fra Vang prestegjeld. Formålet med innflyttinga var å rydde og bygge i Follafoss allmenning. De kom som nevnt til Flatåsen i 1839 og var der til 1844, da Jens, Margrete og noen av barna flyttet til Åfjord. Kanskje var det Jens' sidesprang med Marta Johansdatter Tuset som var årsak til flyttinga?. Barn og etterslekt: 81. Kristianna, f. ca. 1814 i Ringsaker. 82. Anders, f. ca. 18 1 7 i Ringsaker. Han er meldt flyttet fra Åfjord til Flatanger (Fosnes) i 1850. 83. John, f. 1818 i Vang. Gift i 1844 med Inger Marie Andersdatter Tusetsveet, f. 1823, datter av Anders Olsen på Øversveet. John og Inger Marie flyttet helt inn til Skjækervatnet for å livberge seg, og bodde på en av Skjækervollene i noen år. Det skal også ha vært en mannsperson til som bodde sammen med dem, muligens en bror av John. Det er fortalt at disse karene skulle være svært så makelige av seg. Kona til John skal ha uttalt seg slik om karenes innsats på slåttemyrene: -Klar om kvelden, lat om mårrån, og berre ei riv! I 1 849 flyttet John Jensen med famili en til Flatanger, der de kjøpte gård på Innvorda. Fra 1 865 til 1900 er John gård-
---- 58 H&FLe ---- bruker på Hodøen i Fosnes. I 1900 er han enkemann og har sin ugifte sønn John Andreas boende på gården. Barn: Cl . John Andreas, f. 1 845 på Tusetvald. C2. Elias, f. 1849 på Skjækervollen. C3. Elen, f. 1855 i Fosnes. C4. Kristian, f. 1 859 i Fosnes. C5. Julianne, f. 1863 i Fosnes. 84. Maria, f. ca. 1822 i Vang. 85. Jens, f. ca. 1825 i Vang. Flyttet til Flatanger i 1849. I 1865 er han sagbruksar beider på Salsbruket i Fosnes, er gift og har fire barn. Han kaller seg Jens Jensen Bratberg. 86. Johanna, f. ca. 1 828 i Ringsaker. Gift i Fosnes i 1 853 med enkemann med Hans Andersen, f. 1 806. I 1 865 var de husmannsfolk på Rendalen i Fosnes og hadde mange barn. B7°. Olina, f. 1844 på Tuset (mor: Marta Johansdatter Tuset). Gift i 1866 med Ole Salamonsen Øien. De ble seinere husmannsfolk på Sendesvald - Salmonittplassen (se under denne). Sivert Andersen Kluken (1835-) og Maria Sivertsdatter (1834 -) Sivert Andersen var født i 1835 i Tosteigan av foreldre, plassmann Anders Johansen Kluken, f. 1799, og Beret Bårdsdatter, f. 1802 (datter av Bård Larsen og Sigrid Nilsdatter på Tangen ved Kjesbua - se Bjørganslekta). Sivert ble gift i 1860 med søskenbarnet Maria Sivertsdatter Kluken, f. 1834 i Kluken, datter av Sivert Tørrissen Kluken (Okkenhaug-slekta) og Anne Bårdsdatter Tangen. I 1866 ble de husmannsfolk på Flatåsen. Barn: 81. Anna Birgitte, f. 1860 i Kluken. 82. Anders, f. 1863 i Kluken. 83. Cecilie, f. 1866 i Kluken. 84. Beret, f. 1869 på Tusetvald. 85. Serianna Marie, f. 1871 på Tusetvald 86. Maria, f. 1 873 på Tusetvald. d. 1872. 87. Sofie, f. 1 877 på Tusetvald. 88. Julie, f. 1880 på Tusetvald. Sivert Andersen reiste i 1881 til Minnesota, og Maria og barna fulgte etter i 1882. De reiste fra Inderøy med West Union i Minnesota som reisemål. Etter at disse reiste ut, ble Flatåsen nedlagt som husmannsplass. Husene på plas sen ble revet av Nelius Tiller og fraktet til Tillerenget søndre, der de ble satt opp på nytt.
---- 59 H&FLe ---- Storsveet øvre Husmannsplass fra 1820-1875. Den lå oppe i skogen like ovenfor Ottarplassen. I 1865 føddes 1 ku og 2 sauer på plassen. Plassen var i bruk inntil ca. 1875, da jorda ble lagt til utmarka på Tuset. Johannes Nilsen Sem (1795-1885) og Anna Olsdatter (1790-1870) Johannes Nilsen Sem er den første husmannen vi kjenner til på Storsveet øvre. Han var født i 1795 i Sparbu. I 1818 ble han gift i Sparbu med Anna Olsdatter Sem, f. 1790. Johannes kom til Storsveet i 1820 og var husmann der til 1858, da sønnen Nikolai overtok og Johannes og Anna ble kårfolk. Anna døde som fattiglem på Tuset i 1870, mens Johannes døde som legdslem på Lund i 1885. Barn: 81. Nikoline, f. 1 81 9 på Tusetvald, d. 1834. 82. Maria, f. 1821 på Tusetvald, d. 1863. 83. Johannes, f. 1 825. Han ble husmann på Øversveet under Nord-Tuset i 1 855. 84. Beret Marta, f. 1 829. 85. Sakarias, f. 1 831 . Gift i 1 855 med Marta Larsdatter Haugdal, se Hodalsslekta. De var husmannsfolk på en plass under Oksvoll i Sparbu. 86. Nikolai, f. 1836. Neste husmann. Nikolai Johannessen Tuset (1836-1871) og Marta Lorntsdatter (1838-1921) Nikolai overtok som nevnt foran Storsveet etter faren i 1858. Samme år ble han gift med Marta Lorntsdatter Fossnesvald, f. 1837 på Haugsvald. Hun var datter av ung kar Lorents Arntsen Leklemsvald og Anne Sivertsdatter Haug. Nikolai og Marta fikk seks barn: 81. Anna Elisabet, f. 1859, d. 1865. 82. Julianna, f. 1860, d. 1864. 83. Johannes, f. 1 861 . Han reiste til Sverige i 1900 84. Anton, f. 1864. Etter at faren døde i 1871, kom Anton som pleiesønn til Guruanna og Nils Hjelmset på Tusetenget. Han tjente på Hallem da han i 1 890 ble gift med Anna Olinejohansdatter Lyngås, f. 1 869 på Dalen i Ekne. Anton og Anna bodde i 1 900 i Trondheim, der han arbeidet ved Trondhjems Mek. Verksted. Seinere bodde de på Moholt under Forbregd og brukte Moholt som slektsnavn. Anton Moholt døde i 1 947. 85. Sakarias, f. 1 868. Han reiste til Sverige i 1 892. 86. Nils Martin, f. 1 871 . I 1 875 var han pleiesønn på Bunesmoen. Han flyttet siden til Henning, der han ble konfirmert fra Haugset i 1 886. Besetningen på plassen i 1865 var 1 ku og 2 sauer. Nikolai var husmann på Storsveet til han døde i 1871. Enka Marta var i 1875 tje ner på Lund østre. I 1880 fikk hun en sønn; Ludvig Bernhard Ellingsen (far: Elling
---- 60 H&FLe ---- Olsen), født på en av Aksnesgårdene. Ludvig tok etternavnet Aspås da han var tjener der, seinere reiste han ut og tok seg anleggsarbeid. Således arbeidet han i 1900 som gruvearbeider ved Sulitjelma Gruber. Han etterlot seg en sønn her i bygda, Sigurd Alfred Ludvigsen, f. 1897 (mor: Oline Lorntsdatter fra Sparbu), som ble gårdbruker på Kroken under Tiller. Marta fartet omkring i bygda og arbeidet bla. som bakerske og veverske. Til slutt kom hun til Marka østre, der hun døde i 1921. Storsveet (Ottar-plassen) Husmannsplass fra 1836-1895. Den lå oppe på bakken like ovenfor riksveien, sør for gården, og grenset mot Aksnesmerket. Plassen er nevnt første gang i 1836, da eieren av Sør-Tuset leide bort et stykke jord på livstid til snekker og tømmermann Otter Ottersen fra Sparbu. Otter Ottersen Tuset (1808-1886) og 1} Olava Rasmusdatter (1806-1837), 2) Malena Olsdatter (1813-1891) Otter Ottersen var født i 1808 på Skei i Sparbu. Gift 1. gang i 1831 i Sparbu med Olava Rasmusdatter Dalum, f. 1806. Hun var datter av husmann Rasmus Haldorsen Tusetvald på Mortenplassen. Olava døde året etter at de var kommet til Storsveet, og Otter ble gift for 2. gang i 1838, med Malena Olsdatter Nordgårdsvald, f. 1813 i Sparbu. Malena var søskenbarn med Otter. Otter og Malena fikk tre barn: 8 1 . Ole, f. 1 84 1 , død samme år. 83. Anna, f. 1 851 . Hun overtok Ottarplassen etter foreldrene og dreiv den i noen år før hun i 1 895 flyttet til Strinda, der hun tok tjeneste på gården Jervan. Der døde hun ugift i 1909. Otter døde på Ottarplassen i 1886 og enka Malena samme sted i 1891. Jorda på plas sen ble så lagt til Olausplassen. Storsveet (Olaus-plassen) Olaus-plassen var husmannsplass 1877-1915. Den lå litt nord for Ottarplassen, på øvre side av riksveien. Han som dyrka opp jorda og startet som husmann her, var Olaus Ottersen Tuset, sønn på Ottarplassen, som lå like ved. Han kom dit i 1877 og var husmann der til han døde i 1908.
---- 61 H&FLe ---- Olaus-plassen. Gå ved grunnmuren etter husene på plassei Olaus Ottersen Tuset (1844-1908) og Ingeborg Anna Ellingsdatter (1856 -) Olaus Ottarsen var født i 1844 på Ottarplassen. Ved siden av husmannsyrket arbei det han også som snekker. I 1876 ble han gift med Ingeborg Anna Ellingsdatter Aksnes, f. 1856. Hun var datter av Elling Peter Einarsen Aksnesgjalet. De hadde tre barn: 81 . Ida Marie, f. 1 882 på Storsveet. D. 1 892. 82. Ole, f. 1889, neste husmann på plassen. 83. Marie, f. 1 898. Hun står oppført som telefon istin ne i Vuku da hun i 1 922 blir gift med skomaker Marius Johannessen Breding, f. 1 900. De bodde på Nyborg på Bredingsberg, og Marius Breding dreiv med lastebiltransport. De fikk fire sønner: Olav Ingvar, John Marius, Magnar og Martin. Ole Olaussen Tuset (1889-1966) og Ida Nikoline Neliusdatter (1886-) Ole overtok som husmann på Olausplassen etter farens død i 1908. Gift med Ida Nikoline Neliusdatter Tillereng. Ole og Ida ble boende på Olausplassen til 1915, da de flyttet til Skogtrøa under Skrove og seinere til Nordset under Tiller. Familien er nærmere omtalt under Nordset. Olausplassen ble nedlagt etter at Ole flyttet, og jorda ble lagt til innmarka på Sør- Tuset.
---- 62 H&FLe ---- Hynne Husmannsplass fra ca. 1850-ca. 1895. Plassen lå i skogen ovenfor gården, like ved merket mot Nord-Tuset. Det var i midten av 1850-åra at en familie fra Sparbu/Henning fikk tildelt et "hynne"(= hjørne) av Tusetgården. Dyrka areal var 3-4 dekar. I 1865 var besetningen 2 kyr og 2 sauer, i 1875 hadde de 9 sauer og 3 geiter. Plassen var i bruk til ca. 1895, deretter ble jorda lagt til utmar ka på gården. Peder Pedersen (1818-1877) og Olava Olsdatter (1821-) Peder Pedersen var født i 1818 i Henning. Han var bror av den mer berømte Abraham "Fjelli". Peder arbeidet som feier i bygda. Peders hustru var Olava Olsdatter, f. 1821 på Mære (Langmarkvald). Barn: 81 . Anne Margrete, f. 1845 på Salberg. Gift i Sparbu i 1 897 med enkemann Ole Johannessen (Ola Sveiom), f. 1836 på Kårplassen under Nord-Tuset. De var hus mannsfolk på Svedjan, en heim nord for Viken i Sparbu. Etter at Peder døde i 1877 satt enka Olava med plassen i flere år. I 1891 ble hun gift på nytt, nå med enkemann Ole Lorntsen fra Sparbu. Han var født i 1828. Ole Lorntsen overtok så bruken av plassen, og brukte den fram til han døde i 1895. Olava har da trolig flyttet til dattera i Sparbu, for hun bodde der i 1900, men var for sørget av Verdal kommune. Aron-hytta Plass (ikke husmannsplass) under Sør-Tuset. Den lå like ved husmannsplassen Flat åsen, og "hytta" var utgravd i jordmelen og tekt over, og til dør ble brukt ei stor stein helle. Mannen som oppførte denne "boligen" kom fra Sparbu og het Aron Jørgensen. Aron Jørgensen (1797-1869) og Elen Karlsdatter (1825-) Aron Jørgensen var født i 1797 i Sparbu og døde i 1869 på Tusetvald. Gift i 1853 med Elen Karlsdatter Tusetvald, f. 1825. Elen var datter på Ellingplassen under Nord- Tuset. Barn: Bl 0 . Ingeborg Anna Kristiansdatter Tusetvald, f. 1847 på Ellingplassen. Elens datter. Faren var Kristian Iversen Tusetsveet. Ingeborg flyttet i 1873 til Bindalen. I 1875 var hun tjenestepike hos gårdbruker og lærer Christian Gundersen på Sandvik i Bindalen, mens hun i 1900 bodde hos mora og stefaren, husmann Ole Arntsen, i Grong. HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN
---- 63 H&FLe ---- 82. Jonetta Aronsdatter, f. 1852 på Tusetvald. Hun var tjenestepike på Øver-Musem og ble der til hun ble konfirmert. Så dro hun til Sverige og ble gift med baker Karl August Petterson, f. 1 844 i Uddevalla. I 1 890 bodde de på Hamre i Åre. 83. Kristine Aronsdatter, f. 1 855 på Aspåsen. Gift i 1 885 med Bernhard Olaf Olsen Gustadplass, f. 1866 i Sparbu. De kom til Brattlia i Volhaugen. B4°.Tale Iversdatter, f. 1858. Dødfødt (Far: Iver Iversen fra Strinda). Bs°. Eliseus Iversen, f. 1 859 på Dalemarkvald. (Elens 2. leiermål med Iver Iversen.). 86. Tale Aronsdatter, f. 1 862. Hun reiste til Lierne i 1 875, der hun ble tjener hos Lars Johnsen. Siden ble hun gift med svensk steinarbeider og murer August Blom, f. 1 841 i Filipstad, Sverige. I 1 900 bodde de på Bomomyra i Snåsa og hadde dat tera Anna Elisabeth, f. 1893 i Snåsa. Aron og Elen bodde på forskjellige steder i Leksdalen før de kom til Aron-hytta. Det eneste husdyret de hadde, var visstnok en sau, som "bodde" sammen med folket i hytta vinters tid. Det var vel nøden som var skyld i at Aron kom på kant med loven i form av tyve ri, og han måtte i straffeanstalt for dette. Og det var trolig mens han sonet straffa at kona fikk to barn med en annen kar. Det ene av disse barna var Eliseus Iversen, og om han kan berettes at han kom til denne verden i ei snøfonn borte i Tusetlia. Elen, som på denne tida bodde i Sevaldstua ved Dalemark, skulle et ærend til en av Tusetgårdene, da hun måtte legge seg ned i snøen og nedkom der. Folka på plassen Storsveet fant henne, og tok både mora og det nyfødte barnet med seg heim og stel te dem så godt de formådde. Etter at Aron var død, flyttet Elen Karlsdatter til Grong i 1873. 1 1875 bodde hun sammen med sin andre ektemann, Ole Arntsen, på plassen Kjelmoen på Namdalseid. I 1900 var de fattigunderstøttet husmannsfolk på en plass i Grong. Gutten som Elen fødte i snøfonna i 1859, fikk navnet Eliseus, eller "Susen", som var et hengenavn han fikk seinere i livet. Etter at Eliseus vokste til, kom han til Tuset som tjenestegutt, og der ble han til etter konfirmasjonen. Fra da av ble det ei omflak kende tilværelse. Han fikk den slemme uvanen at han begynte å stjele fra andre folk, og for dette måtte han i straffeanstalt. Mens han sonet straffa, fikk han lære seg litt blikkenslagerarbeid, og dette arbeidet ble levebrødet hans etter at han ble fri mann. Eliseus fartet omkring mellom gårdene i Verdal og Sparbu. Julehelgene brukte han å feire hos folket i Tosteigan, en gård inne i Malsådalen. Til Tosteigan hadde han tenkt seg for å feire jula også i 1923. Han bodde da på Bilstad i Henning og skulle gå på ski over fjellet til Tosteigan, ei strekning på vel to mil. Han var godt kjent på denne strekningen fra før. Men Eliseus kom ikke fram til Tosteigan. Den 10. januar 1924 ble han funnet ihjelfrossen i ei brakke som sto igjen etter gruvedrifta inne i Malsådalen. Slik endte denne ensomme vandrer sine dager. Eliseus var ugift, men hadde ei datter; Marta Eliseusdatter, f. 1883 på Aksnes. Mora hennes var Anne Olsdatter Sendesvald, f. 1848 på Lundsvald. Marta vokste opp som pleiedatter hos Bernt Hansen Aksnes på Aksneshaugen nedre, og ble gift med Martin Johannessen Gran (se under Aksneshaugen nedre).
---- 64 H&FLe ---- I tillegg til de husmennene som er oppført foran, har en funnet følgende husmenn under Tuset som det ikke har vært mulig å knytte til noen bestemt navngitt plass: I 1801 nevnes to plasser under Nord-Tuset og en plass under Sør-Tuset. Under Nord-Tuset (kan det ha vært på Gammelplassen?): Erik Johannessen, f. 1761, d. 1825 på Verdalsøra? Gift i 1788 med Marit Pedersdatter Molberg, f. ca. 1751, d. 1819 på Verdalsøra? Erik hadde før vært i Hallemsstøa. Han var skredder. Barn og etterslekt: 81. Anne, f. 1790 i Hallemsstøa. Gift i 1819 med matros Jakob Jakobsen Holm, f. 1788. De bodde på Molberg i Vinne da de fikk en sønn: Cl . Even Andreas Jakobsen, f. 1819. Han flyttet i 1 849 til Stadsbygd og ble gift der, og var i 1865 husmann på Stavikstrand i Bjugn. 82. Peder, f. 1794 i Hallemsstøa, død 1 862 på Verdalsøra. Strandsitter. Gift i 1 81 8 med Beret Henriksdatter Skjerve, f. ca. 1793 i Skogn, død 1 874 på Maritvoll. Lars Eriksen, 44 år. Husmann uten jord og i dagleie. Gift i 1784 med Marie Johnsdatter Skjørholm. Død 1813 på Vistvald. Barn: 81. Ingeborg, f. 1784, d. 1859 på Nessvald. Gift i 1819 med enkemann Henrik Jensen Hagavald, f. 1793, d. 1870 på Nessvald. De var husmannsfolk under Haga og på Nesshaugan under Vester-Ness. De hadde to barn: Cl. Karen, f. 1822 på Hagavald. Gift i 1857 med Ole Bårdsen Mo, f. 1831 på Skjørdalsvald. De var husmannsfolk på Lennessveet under Lennes i Ness i 1 865 og 1 875, men Karen døde som husmannskone på Skjørdalsvald i 1 885, sannsynligvis på plassen Håven, for Ole Bårdsen var husmann der i 1891 sammen med dattera Anna. Karen og Ole hadde nemlig to døtre: Karen Birgitte, f. 1858, ble gift i 1887 med Johan Martin Kristensen Baglovald. De flyttet samme år til Skogn og ble gårdbrukere på Moen. Den andre dattera, Anna Kristine, f. 1860, ble gift i 1895 med enkemann Johan Anneus Kristensen Melbyvald. Ole Bårdsen døde trolig i Skogn etter at han hadde flyttet til dattera Karen Birgitte før 1 900. C2.Lisa, f. 1 826 på Hagavald. Gift i 1 850 med Bård Jakobsen Ness, f. 1 826 på Maritvollvald av ugifte foreldre Jakob Pedersen og Guru Bårdsdatter. De var husmannsfolk i Jeilstua under Stiklestad østre i 1 865 og på Halsetbakken i 1 875. I 1900 bodde de i Stuskinssveet, og Lisa døde der i 1902 og Bård i 1903. De hadde seks barn. Her kan nevnes at en av sønnene deres, Hans Bårdsen, ble småbruker på Lyngås nordre (Ausa). 82. John, f. 1786 på Vistvald. John Larsen Tuset var tjener på Nord-Tuset i 1801 . I 1 820 ble han gift med Malene Johansdatter Tuset, f. 1 800 i Marka, datter av Johan Andersen Setran. De bodde og tjente på en av Tusetgårdene før de i 1 835 flyttet til Sparbu og bosatte seg på en plass under Jørum.
---- 65 H&FLe ---- 83. Marit, f. 1788 på Vistvald. I 1801 tjente hun på Togstad. 84. Erik, f. 1792 på Vistvald, d. 1794. 85. Gjertrud, f. 1 795 på Vistvald. Som tjener på Stiklestad hun tok sitt eget liv i 1 822. NOTER 1 . Se omtale i Bygdabok for Sparbu og Ogndal, bd. 7, s. 111. 2. Slekta er omtalt i Nord-Trøndelags Årbok for 1927. 3. Jørgen Johnsen: "En tragisk hendelse i Leksdalen". Verdal Historielags Årbok 1995, s. 136-138. 4. Ekstra rettsprotokoll nr. 5, folie 234 b ( 1 8 1 4-1 822) for Stjør- og Verdal Sorenskriverembete. 5. Se omtale i Verdalsboka bind IV, s. 41-42.
---- 66 ----
---- 67 H&FLe ---- 83. Marit, f. 1788 på Vistvald. I 1801 tjente hun på Togstad. 84. Erik, f. 1792 på Vistvald, d. 1794. 85. Gjertrud, f. 1 795 på Vistvald. Som tjener på Stiklestad hun tok sitt eget liv i 1 822. NOTER 1 . Se omtale i Bygdabok for Sparbu og Ogndal, bd. 7, s. 111. 2. Slekta er omtalt i Nord-Trøndelag's Årbok for 1927. 3. Jørgen Johnsen: "En tragisk hendelse i Leksdalen". Verdal Historielags Årbok 1995, s. 136-138. 4. Ekstrarettsprotokoll nr. 5, folie 234 b (1814-1822) for Stjør-og Verdal Sorenskriverembete. 5. Se omtale i Verdalsboka bind IV, s. 41-42.
---- 71 H&FLe ---- AKSNES GNR 65 Aksnes var før 1760 én gård. I middelalderen må gården ha tilhørt Holms kloster (klosteret på Munkholmen, idet 2 øre i Axnneys i lensregnskapet av 1549 er oppført under Holms gods, som ved reformasjonen gikk over i Kronens eie. På auksjon i 1754 over kongelig gods kjøpte Lars Kierulf gården og fikk skjøte 25. mars 1755, tinglyst 7. september 1756. Ved skjøte av 12. august 1755, tinglyst 7. september 1756, overdrog Kierulf går den til kaptein Herman Bay, og Bay delte gården i to, Aksnes nordre (nåværende bnr. 1) og Søndre Aksnes (nåværende bnr. 5), og siden har gårdene vært brukernes eien dom. Aksnes nordre ble i 1825 delt i to, og fra da av var Aksnes mellem (nåværende bnr. 2) egen gård. Siden ble alle disse brukene igjen delt opp i flere parter, og nye Aksnes-gårder oppstod etter hvert. 962.
---- 72 H&FLe ---- Aksnes nordre Aksnes nordre var den ene halvparten av det opprinnelige Aksnes som kaptein Bay solgte i 1760 til Ole Olsen Kråg for 150 spesidaler. Tore Andersen Aksnes (1729-1796) og Karen Pedersdatter (1730-1811) Tore Andersen Holme var født på Skjærset i 1729. I 1784 gift med Karen Pedersdatter Bjørgstuen, f. 1730, datter av Peder Andersen Bjørgstuen (Hallanætta). De hadde barna: 81. Peder, f. 1759. Gift i 1798 i Alstadhaug/Skogn med Elen Arntsdatter, f. ca. 1766 i Verdal. Neste bruker. 82. Gjertrud, f. 1762. Gift i 1786 med enkemann Henrik Haldosen Kjesbu. Gjertrud døde trolig i 1 792, for det er avholdt skifte etter henne dette året. 83. Anders, f. 1764. Gift første gang i 1791 med Beret Pedersdatter Ovid. Gift 2. gang i 1 804 med Marit Pedersdatter Skavdal. Anders var eier og bruker i Kulstadvika. Tore Andersen var en ganske velstående mann. Boet etter ham viste en beholdning på 900 riksdaler 15 skilling inklusive gården. Enka og arvingene overdrog ved skjø te av 27. februar 1797 gården til eldste sønn Peder Toresen for 700 riksdaler. Peder Toresen Aksnes (1759-) og Elen Arntsdatter (1766-) Peder hadde gården bare kort tid før han solgte til Ole Olsen Stiklestad, skjøte datert 5. desember 1797, for 950 riksdaler og flyttet til Levanger, der han bosatte seg i Lillemarka under Veske. I 1798 ble han gift i Alstadhaug/Skogn med Elen Arntsdatter, som var født ca. 1766 i Verdal. Ole Olsen Stiklestad (1775-1844) og Gunhild Johansdatter (1771-1833) Ole Olsen Stiklestad var født på Stiklestad østre i 1775 og var sønn av Ole Olsen Ler fald, Stiklestad østre og hustru Marit Andersdatter Midtgrundan, f. 1738, i hen nes 2. ekteskap. Faren var sønn av lensmann Ole Sevaldsen Lerfald (Leinsætta) og mora var datter av gårdbruker Anders Olsen Midtgrundan vestre (Midtholmsætta). Ole ble i 1796 gift med Gunhild Johansdatter Lunden, f. 1771, datter av Johan Olsen Breding (Lunden) og Ingeborg Amundsdatter, født Gudding, i hennes 3. ekte skap. Ingeborg ble enke i 2. ekteskap etter Ole Ellingsen Berg, som eide 1 spann i Berg lille og som han hadde kjøpt i 1759, og som ble drevet som underbruk under Lunden i Ness. Det kan kanskje nevnes at Oles mor, Marit, tidligere hadde vært gift med enkemann Anders Larsen Stiklestad østre, som var bror til Gunhilds bestefar Ole Larsen Breding (se Vester Bredingsætta). Ole Olsen Stiklestad var eier av Aksnes nordre fram til 1802, da han solgte går den til Peder Olsen Willmann på Aksnes søndre for 1400 riksdaler og flyttet til Lun
---- 73 H&FLe ---- den. I 1803 kjøpte han parten i Berg lille av svigerfaren Johan Lunden, men bodde aldri der. Berg lille ble for øvrig solgt på auksjon til regimentskirurg Johannes Monrad på Ekle i 1831, og Gunhild og Ole døde som kårfolk på Lunden i 1833 og 1844. Barn: 81 . Ole, f. 1 796 på Stiklestad, d. 1881 på Lunden. Gift i 1 826 med Marta Olsdatter Ness, f. 1 801 på Ness, d. 1 886 på Lunden. Ole kjøpte i 1 820 Lunden av beste faren. 82. Ingeborg, f. 1804, d. 1807. 83. Marit, f. 1806, d. 1807. Peder Olsen Aksnes søndre (se under denne gård) solgte Aksnes nordre til Bård Arntsen Haugdal fra Sparbu for 1790 riksdaler, skjøte datert 4. april, tinglyst 7. juli 1803. Og Bård solgte allerede tre år seinere til Andreas Olsen Aksnes, skjøte tinglyst 7. februar 1806. Andreas Olsen Aksnes (1772-1819) og Berit Nilsdatter (1773-1852) Hvor Andreas Olsen kom fra, er ukjent. Han kalte seg Rosvold da han i 1785 ble gift med Berit Nilsdatter Byvald, f. 1773. Før han kom til Aksnes nordre var han på Holmsveet, Haugslia og Skjørholmen. Andreas hadde gården til han døde i 1819. Men han stod seg ikke godt. På skif tet etter ham ble gården verdsatt til 55 spesidaler, men ved auksjon i 1821 ble den solgt for 666 riksdaler 1 ort. Det var panteheftelser på eiendommen på til sammen 618 spesidaler, dessuten 220 spesidaler i gjeld ifølge reverser (gjeldsbevis). Det meste av besetningen var pantsatt for gjeld, og boet viste et underskudd på 158 spesidaler 17 skilling. Ved auksjonen ble gården solgt til Fredrik Jensen Maurvik eller Spildset fra Åsen, som fikk skjøte utstedt og tinglyst 7. februar 1822. Andreas og Berit fikk sju barn: 81 . Hilleborg, f. 1787 på Holmsveet. I 1 819 gift med Jonas Olsen, f. 1797 i Skogn. De ble husmannsfolk i Lilleviken. 82. Kirstina (Kjerstina), f. 1 799 på Holmsveet. Hun fikk i 1 834 en sønn; Ove Andreas Olsen, født på Bremset i Henning. Faren var Ole Johnsen Karmhus (1 81 3-1 834). Ove Andreas ble konfirmert fra Hofstadvald i 1 848, men hvor det ble av ham og mora siden, er ikke kjent. 83. Marta, f. 1 803 på Skjørholmen. I 1 832 gift med enkemann Hans Knutsen Aksnes. De bodde på Aksnes søndre (Bakkan). 84. Nella, f. 1806 på Aksnes. I 1827 gift i Sparbu med Peder Jakobsen Langli. De ble husmannsfolk under Aurstad i Henning. 85. Bård, f. 1809, d. 1810. 86. Lornts Kristian, f. 1813 på Aksnes. Gift i 1837 i Sparbu med Maria Olsdatter Langliplass. De ble husmannsfolk under Kalset i Henning. En sønn av dem, Martin Lorntsen, ble husmann i Tusetenget. 87. Beret, f. 1817, d. 1818.
---- 74 H&FLe ---- Fredrik Jensen Spildset (Maurvik) (1773-1824) og Maren Lucia Hansdatter (1781-) Fredrik Jensen og hans familie hadde bodd i Skogn og Åsen før de kom til Aksnes. Familien flyttet tilbake til Åsen, der Fredrik døde som inderst på Maurvik i august 1824. Barn: 81. Jens, f. 1808 i Åsen. 82. Hans, f. 1810 i Skogn 83. Sissel, f. 1812 i Skogn 84. Ole, f. 1814 i Åsen. 86. Maren, f. 1823 på Aksnes. Utflyttingsattest til Sparbu 1837. Ved auksjon i Fredrik Jensens dødsbo ble gården solgt til John Arntsen Solem fra Klæbu og Tomas Johnsen Øyen, skjøtet tinglyst 12. januar 1826. Disse delte gården mellom seg. John Arntsens part beholdt navnet Aksnes nordre (nå Aksnes nordre nedre), mens parten som Tomas Johnsen fikk, kaltes seinere Aksnes mellem (nå Aksnes nordre øvre). Aksnes nordre nedre GNR. 65, BNR. 1. Brukere etter 1826: John Arntsen Solem (1802-1847) og Marit Pedersdatter (1797-1867) Ekteparet kom fra Klæbu til Aksnes nordre nedre. John døde i 1847, men enka Marit satt med gården til 1854, da hun solgte den til sønnen Peder Johnsen for 350 spesi daler pluss kår. Marit døde som kårkone på gården i 1867. John og Marit hadde fem barn: 81. Arnt, f. ca. 1823 i Klæbu, d. 1827. 82. Peder, f. 1 826 på Aksnes, neste bruker. Gift i 1 858 med Beret Olsdatter Lund, f. 1830. 83. Gurianna, f. 1829 på Aksnes. Gift med Mikal Olsen Sellivald, bruker på Aksnesenget. 85. Marta, f. 1 834 på Aksnes. Gift i 1 864 med Bård Andersen Buhaug, f. 1 833 på Tillervald, husmann på Buhaugan under Hofstad.
---- 75 H&FLe ---- 1954 Peder Johnsen Aksnes (1826-1907) og Beret Olsdatter (1830-1895) Kona til Peder, Beret Olsdatter, var født i 1830 på Lund og var datter av Ole Andersen Lund og hustru Agnes Eskildsdatter Karmhus. Faren gikk gjennom isen på Leksdalsvatnet og drukna i desember 1831. Peder Johnsen var bruker på gården fra 1854 til 1894, da solgte han den til søn nen John Pedersen for 1600 kroner. Kona Beret døde året etter, mens Peder bodde som kårmann på gården til han døde i 1907. Barn: 1 . John Oluf, f. 1 862. Gift i 1 896 med K Nilsdatter Aurstad, f. 1 864 S kj Neste bruke 82. Anton A/ A 871. Gift i 189 mfid Sntip 879. Anton Aks /o bnkkfi døde 952 John Oluf Pedersen Aksnes (1862-1930) og Karoline Nilsdatter (1864-1947) Pedersen overtok gården etter faren 894. I 1896 gift med Karoline Nilsdatte \urstad, f. 1864 i Sparbu. Karoline var datter av gårdbruker Nils Gjertsen Aurstac John Pedersen Aksnes var en meget benyttet mann i kommunalt styre og stell Han var medlem av herredsstyret fra 1898 til 1919, i alt 21 år, hvorav 9 år i for mannskapet. Han representerte Venstre. Dessuten var han lagrettemann i tretti år.
---- 76 H&FLe ---- medlem i lignings- og overlignings nemnd og var med i styret for Verdal Sparebank. Kona Karoline var interes sert i misjonsarbeid og var også med på å stifte Leksdal Sanitetslag. John Pedersen Aksnes solgte gården til svigersønnen Ole Iversen i 1926 for kjøpesum 5000 kroner pluss kår. John døde i 1930, mens Karoline levde helt til 1947. De hadde tre barn: 81. Borghild, f. 1896, d. 1921 ugift. 82. Marie, f. 1 897. Gift i 1 926 med Ole Ivers' uker. Marie døde i 1932. 83. Julie, f. 1 900, d. 1 926 ugift. Hun var utdannet lærerinne, og prakti serte på Ytterøya da hun gikk Yr- Ole Iversen (1896-1972) og 1} Marie Johnsdatter (1897-1932), 2) Aslaug Anneusdatter (1912-1990) Ole Iversen var født i 1896 i Hegra. I 1926 gift med Marie Johnsdatter Aksnes, f. 1897, d. 1932. Ole Iversens andre hustru var Aslaug Anneusdatter Tiller, f. 1912. Hun var datter av gårdbruker Anneus Lorntsen Tiller på Aksnesenget.
---- 77 H&FLe ---- Aksnes mellem (Aksnes nordre øvre) K£ mas Johnsen Eklesøyen (1783-1838) og Marit Larsdatter (1783-1872) p Y\r
---- 78 H&FLe ---- Rosvoll vestre og solgte Aksnes mellem til Halvor Olsen Tangen fra Fisknes i Sparbu. Tomas og Marit hadde en sønn: 8 1 . John Andreas, f. 1 8 1 5 på Ekle, d. 1 830 på Eklesøya. Halvor Olsen Aksnes (1792-1845) og Anne Andersdatter (1793-1860) Halvor Olsen Tangen var født i 1792 i Skogn og var sønn av husmann Ole Eriksen og kone Dorte Helgesdatter. Kona Anne Andersdatter var født i 1793 på Altmoen i Hegra. De kom til Aksnes fra Fisknes i Sparbu i 1829, men fikk skjøte på gården først i 1838. Aksnesgårdene var ennå ikke fullstendig utskiftet, idet de i matrikkelen av 1836 er skyldsatt under ett for 4 daler 17 skilling. Dette forholdet voldte naturligvis en del ulemper og übehageligheter. Således lot Halvor, ved muntlig overenskomst, Anders Johansen nedsette seg som husmann på gården (se under Brannåsen). John Arntsen på Aksnes nordre likte ikke dette og braut ned skigarden til husmannen. Ole Olsen på Aksnes søndre var også med på dette. Begge ble idømt ei bot på 60 spesidaler pluss omkostninger. Da John ikke ville betale, ble det i 1844 gjort utlegg hos ham. Ved kontrakt av 17. mai 1839 solgte Halvor Olsen gården til Einar Pedersen. Skjøte skulle skaffes til kommende vinterting. Hvis ingen av partene ønsket hande len omgjort før skjøtet ble utstedt, skulle det betales 25 spesidaler i "oppkjøp". Noe skjøte ble ikke utstedt, men det ble heller ikke stilt krav om at handelen skulle gå om igjen før langt ut i 1840-åra, da Halvor Olsens bo anla sak. Einar påberopte seg at avtalen om gjenkjøp kun gjaldt til vintertinget i 1840, og han fikk ved dom av 8. januar 1847 rettens medhold, hvoretter han fikk skjøte av enka Anne Andersdatter 17. august 1847. Etter at Halvor Olsen solgte gården ble han husmann under Aksnes. En plass under Aksnes søndre (Bakkan) ble kalt "Halvarplassen", og det er muligens der at Halvor var husmann og bodde da han døde i 1845. Han ble funnet død på isen på Leksdalsvatnet. Kona Anne døde på Tuset i 1860, 71 år gammel. Halvor og Anne hadde fire barn: 81 . Ingeborg Anna, f. 1823 i Skogn, d. 1824 på Nedre Fisknes. 82. Marta, f. 1 825 i Sparbu. Trolig død før familien kom til Aksnes. 83. Ingeborg Anna, f. 1831 på Aksnes. Hun brukte etternavnet Tuset da hun i 1860 fikk utreiseattest til Strand i Sparbu. I 1 865 bodde hun hos sin søster Olina i Snåsa (se nedenfor). 84. Olina, f. 1 835. Olina brukte etternavnet Aspås da hun i 1 862 fikk utreiseattest til Parnas i Snåsa. Gift samme år i Snåsa med Kristoffer Olsen Medias. De var hus mannsfolk på Mediåsmoen i Snåsa. Einar Pedersen Aksnes (1787-1883) og "Guru Estensdatter (1802-1857), 2) Beret Pedersdatter (1810-1873) Einar Pedersen var født ca. 1787 i Frol, trolig sønn av den Peder Johnsen som i 1801 var inderst på Kløvjan. Einar hadde før bodd på Leinsvollen i Haukågrenda. Han var
---- 79 H&FLe ---- gift to ganger. Første gang i 1824 i Frol med Guru Estensdatter Hojemsvald. Hun var datter av husmann Esten Pedersen på Hojemslia i Frol. Også i Einars tid var det ugreie mellom eierne av de to Aksnesgårdene. Einar hadde gitt husmannen Anders på Brannåsen lov til å hogge tømmer, og John Arntsen på Aksnes nordre oppsøkte Einar og brukte stygg kjeft p.g.a. dette. Men Einar, som var kjent for sin store styrke, tok og kasta ham ut og sa: -Synes du ikke at du ligg godt, så kan jeg bære deg et stykke til. John var ikke lysten på mer behandling, og stod opp og gikk heim. Men det hører også med til historien at Einar ved dom ble kjent überettiget og tilpliktet å erstatte John Arntsen tømmeret. Det gikk for øvrig mange historier om kreftene til Einar. Ei av dem er fra den tida han bodde på Leinsvollen. Da bar han ei tønne bygg fra Augla i Volhaugen og heim. I 1850-åra delte Einar Pedersen gården mellom sine to sønner, Johannes og Peter. Johannes fikk hovedbølet, mens Peter fikk den halvparten som seinere ble kalt Aksnes lille eller Aksnesaunet. Etter at han hadde gitt fra seg gården, ble Einar først kårmann på hovedbølet. Men i 1865 bodde han på Brannåsen mellem, og i 1866 kjøpte han Musemshøa og flyttet dit. I mellomtida var han blitt enkemann, idet kona Guru døde i 1857. Einar ble så gift på nytt i 1864 med enke Beret Pedersdatter Borgenvald, f. 1810 på Skavhaug i Inndalen. Beret, som var datter av ugifte foreldre Peder Olsen Nygård og Kjersti Embretsdatter, var enke for andre gang da hun ble gift med Einar Pedersen. Hun hadde tidligere vært gift med enkemann Mikal Hemmingsen Lyngsvald og enkemann Jens Andorsen Øren og hadde sju barn med de to første ektemennene. Einar Pedersen overlevde også kone nummer to, idet Beret døde på Musemshøa i 1873, mens Einar døde på Tillervald i 1883, 96 år gammel. I ekteskapet med Guru hadde Einar Pedersen to sønner: 81 . Elling Peter, f. 1 827 på Leinsvald. Se under Aksnesenget og Steintrøa. 82. Johannes, f. 1832 på Leinsvald. Neste bruker. Johannes Einarsen Aksnes (1831-1902) og Elen Mikalsdatter (1829-1907) Johannes ble i 1853 gift med Elen Mikalsdatter Lyngsvald, f. 1829, datter av Mikal Hemmingsen og kone Andrianne Larsdatter Lyngsvald. (Mikal Hemmingsen ble i 1833 gift med Johannes' stemor Beret Pedersdatter - se under forrige bruker.). Johannes hadde hovedbølet uten tinglyst hjemmel fram til 1858, da han solgte det til Johannes Johnsen Prestegård for 450 spesidaler, skjøtet utstedt av Einar Pedersen 5. februar 1861, tinglyst samme dato. Da Johannes i 1858 hadde solgt Aksnes mellem, solgte hans bror Peter Einarsen halvparten av Aksnesaunet, Aksnes lille nordre, til Johannes (se under Aksnes lille nordre). Der bodde Johannes til 1862, da han solgte til Peter Olaus Pedersen Forbregd og flyttet med familien til husmannsplassen Slåkkåa under Stiklestad østre, der de bodde i 1865. I 1875 var Johannes husmann og sagbruksarbeider på Hegstadåkeren. I 1883, da sønnen Martin giftet seg, var Johannes Einersen, som han kalte seg etter at han flyttet fra Aksnes, blitt vognmann på Verdalsøra. I 1891 kjøpte han Lillesand, gnr. 276, bnr. 8, i Vinne, og ble gårdbruker ved siden av vognmanns
---- 80 H&FLe ---- jobben. Han døde på Lillesand i 1902. Elen døde i 1907 hos sønnen Martin Einarsen på Verdalsøra. Johannes og Elen hadde tre barn: 81 . Elen Anna, f. 1854 på Aksnes. Gift i 1876 med Oiuf Larsen Lein, f. 1853 på Forbregdsvald. Att. Sverige 1 897. Tre barn, som alle tok Lillesand som slektsnavn. 82. Martin Edvard, f. 1855 på Aksnes, d. 1939, Gift i 1883 med Anna Olsdatter Hynne, f. 1862 på Verdalsøra, d. 1941. Martin Einarsen var vognmann på Verdalsøra. De fikk tre barn. 83. Gunnerius, f. 1859 på Aksneshaugen, d. 1946. Gift i 1886 med Grete Sofie Andreasdatter Hegstad, f. 1862 på Hegstadvald, d. 1952. Gunnerius Einarsen var jernbanearbeider og bodde på Verdalsøra i 1900. Fire barn. Johannes Johnsen Aksnes (1817-1896) og Nikoline Pedersdatter (1824-1914) Johannes Johnsen (Prestegård) var født i 1817 i Midtgrundan av foreldre John Andersen og Eli Jensdatter (se Lundsætta). 1 1853 gift med Nikoline Pedersdatter Skjerve, f. 1824 i Alstadhaug i Skogn. De hadde to sønner: 81. Johan Peder Olaus, f. 1853 på Hallem. Ingen opplysninger, men må trolig ha dødd før 1 865, for han finnes ikke i folketellinga for dette året. hold på Botsfengslet. Bakgrunnen for dette ufrivillige "opp holdet" var at mens han gikk på underoffiserskolen i Trondheim, braut han seg inn i Vår Frue kirke og stjal lysestaker fra alteret, og ei tid seinere begikk han innbrudd i Norges Banks avdeling i Trondheim. Da ble han pågrepet, og fikk en dom på åtte år og ble samtidig utvist fra befalsskolen. "Jonte" hadde en forkjærlighet for gamle militærklær og var som oftest iført slike både i arbeid og fritid. Den meget sparsomme levemåten hans var viden kjent. Men han etterlot seg en ikke übetydelig pengesum - etter forlydende skulle han ha hatt bortimot 30000 kroner i banken. John Edvard Aksnes flyttet på Øra på sine gamle dager og døde der i 1938. Han var ugift, men var innsatt som far til Johanna Kristine Johnsdatter, f. 1 896, mora var Ingeborg Oliva Johannesdatter Aksnesenget, f. 1 860. Johanna, eller Hanna som hun
til daglig ble kalt, ble gift med Kristian Johnsen Aksnes, f. Maler John E. Aksnes 1 885, (se B3 under neste bruker). 1915. 1915
---- 81 H&FLe ---- Johannes Johnsen Aksnes solgte gården i 1885 til sin søstersønn John Martinus Johnsen Leinsvollen for kjøpesum 2000 kroner pluss kår for seg og kona. Skjøtet er datert 17. august 1886. Johannes døde i 1896 og Nikoline i 1914, begge som føde rådsfolk på Aksnes. John Martinus Johnsen Aksnes (1843-1928) og Lovise Johnsdatter (1852 -1920) John Martinus var født i 1843 på Leinsvollen av foreldre John Johnsen og Karen Johnsdatter. I 1875 giftet han seg på Nesset i Sparbu med Lovise Johnsdatter Vågan, f. 1852 i Leka. De bodde i Sparbu til 1882, da de flyttet til Verdal. John reiste over til Amerika en tur, men kom tilbake og kjøpte Aksnes nordre øvre i 1885. John Aksnes var kjent som møbelsnekker. Fordi han hadde lånet skjegg, gikk han under navnet "Skjeggåt-John". I 1920 solgte han gården til sønnen Johan Johnsen Aksnes for 8000 kroner. Barn: 81 . Julie, f. 1 876 i Sparbu. Gift i 1 898 med Jonas Åsander, f. 1 856 i Ømskjøldsvik i Sverige. Jonas Åsander var handelsmann i Stjørdal. Ei datter av dem, Hjørdis, ble gift med kjøpmann Peder Rotmo i Volden. 82. Johan, f. 1 877 i Sparbu. Neste bruker. 83. Kristian, f. 1885 på Aksnes. Gift med Johanna Johnsdatter Aksnes, f. 1 896. (Se under forrige bruker). Kristian ble bruker på Haugen, bnr. 7. Johan Johnsen Aksnes (1877-1940) og Laura Olufsdatter (1897-1977) Johans kone, Laura Olufsdatter Gran, var født i 1897 på Henningplass i Sparbu og var datter av pike Julie Alette Lorntsdatter og Oluf Toresen Gran, sønn på Aksnes søndre (Bakkan). Johan Aksnes var både bygningssnekker og møbelsnekker. De hadde fire barn: 81. Oddmund, f. 1921. Gift og bosatt i Steinkjer, der han arbeidet som snekker på Steinkjersannan. 82. Leif, f. 1923. Neste bruker. Død 1983. Ugift. 83. Jarle, f. 1930. Seinere bruker. Ugift. 84. Lilly, f. 1930. Tvilling med Jarle. Gift med Ole Kristian Olsen. Bosatt i Steinkjer. Laura Olufsdatter Gran og (Fotograf: L. E. Larsson)
Etter at Johan døde i 1940, Satt enka Laura Aksnes Johan Johnsen Aksnes som brudepar. med gården til 1960, da sønnen Leif Aksnes overtok. fotograf: i e. La^i
---- 82 H&FLe ---- Husmannsplasser: Brannåsen Brannåsen var husmannsplass under Aksnes mellem fra 1836 til 1866. Plassen lå oppi åsen mellom Aksnesenget og merket mot Tuset. Oppdyrka areal var 4 dekar. I 1865 føddes 1 ku, 3 sauer og 2 geiter. Anders Johansen Aksnes (1803-1866) og l) Agnes Eriksdatter Karmhus (1806 -1852), 2) Ragnhild Andersdatter Hofstadvald (1827-1867) Anders Johansen var født i 1803 på Røsenget av foreldre Johan Andersen og Marit Bårdsdatter. Gift første gang i 1826 med Agnes Eriksdatter Karmhus, f. 1806 på Karmhusvald av foreldre Erik Tomassen og Anne Andersdatter. Anders Johansen var husmann under Sende fra ca. 1830. Ved muntlig overens komst med eieren av Aksnes mellem fikk han nedsette seg som husmann på Brannåsen i 1836. Som nevnt tidligere førte dette til en del übehageligheter mellom eierne av Aksnes mellem og Aksnes nordre. Etter å ha satt åtte barn til verden, døde kona Agnes i 1852. Anders ble gift på nytt i 1858 med Ragnhild Andersdatter Hofstadvald, f. 1827, d. 1867, datter av Anders Henriksen Buhaug under Hofstad, og de fikk tre barn. Barn i første ekteskap: Bl '.Marta, f. 1826 på Sendesvald. Gift i 1855 med Even Iversen, f. 1828 på Skavhaug i Inndalen, etter at de hadde fått en sønn sammen i 1 852. Foreldrene til Even Iversen var Iver Evensen Østnes fra Røskaft i Støren og kone Beret Pedersdatter Østgård (Sul), se Karmhusætta. Foreldrene flyttet fra Lundskinvald til Sparbu i 1840 og bosatte seg på en plass under Nesset i Henning. Marta og Even bodde ei tid på Aksnesvald, muligens på Brannåsen. De bodde også der i 1 865, men siden er det ingen opplysninger om dem. Dattera Ja kobi ne var i 1 865 fosterdatter på Skurset i Sparbu. B2\Ellev, f. 1829 på Musem, d. 1905. Gift i 1854 med Cecilie Johannesdtr. Karmhus, f. 1 833 i Skogn. Ellev ble husmann og seinere selveier på Kleven under Dalemark. B3 I . Johan, f. 1 832 på Sendesvald. Gift i 1 859 med Kristiana Hansdatter Borgenvald, f. 1837, d. 1914. Husmann på Dalemarkmoen. B4 1 . Anders, f. 1836 på Sendesvald. Flyttet til Sparbu der han i 1866 ble gift med Karen Lorentse Larsdatter Ostadhaugen, f. 1838. Han var eier av gården Svepstad i Sparbu fra 1 887. B5 1 . Andreas, f. 1 839 på Brannåsen. Konfirmert 1 859. Det er trolig ham som i 1 875 er gift skredder i Trondheim under navnet Andreas Andersen Tiller. Han losjerer da i Hospitalsløkkan 2 1 , og er gift med Anna Christensdatter, f. 1 839 i Lesja. I 1 900 er han fortsatt skreddermester av yrke, og de bor i Holstveita 1 6. B6 1 . Anne, f. 1 842 på Brannåsen, d. 1917 på Ørmelen som enke. Gift i 1 866 med Andreas Tyberteus Olsen Mikvollvald, f. 1 842 i Skogn, d. 1 882 på Mikvollvald.
---- 83 H&FLe ---- De bodde i 1 875 på Østvollvald. De fikk fire barn. En sønn av dem var baker Aksel Olsen, som var gift med Olme Johansdtr. fra Tømmeråsplassen og har stor etterslekt på Verda lsøra. B7 I .Olaus, f. 1845 på Brannåsen, d. 1865 på Aspås. BB'. Bernt, f. 1 848 på Brannåsen. Flyttet til Sparbu i 1 873 og ble gift der samme år med Elen Kristoffersdtr., f. 1 850. Han tok navnet Austheim da han i 1 895 kjøpte bruket med samme navn. Barn i 2. ekteskap: B9 2 .Julianna, f. 1858 på Brannåsen, d. 1859. B 10 2 . Ingeborg Anna, f. 1860 på Brannåsen. Gift i 1 884 med Erik Anders Pedersen Bergsvald, f. 1 864 i Skogn. Husmann og seinere selveier på Østvik under Berg. Bl 12.I 2 . Anders, f. 1863 på Brannåsen. Han vokste opp hos morfaren og mormora på Buhaugan. I 1 884 har han fått attest til Sverige. Anders døde i 1866 og Ragnhild året etter. Etter Anders Johansens død ble plassen nedlagt og jorda lagt til utmarka på Aksnes mellem. Haugen (Plassen) Haugen var husmannsplass under Aksnes mellem. Plassen lå ved skogkanten ca. 450 m fra gården, like ved Haugabekken. Oppdyrka areal var 8 dekar. 1 1865 føddes på plassen 1 ku, 2 sauer og i 1875 1 ku og 3 sauer. Jens Johnsen Aksnes (1776-1855) og Maria Josefsdatter (1777-1828) Jens Johnsen var født i 1776 på Mellem-Tuset og var sønn av gårdbruker John Olsen Tuset og hans andre kone Gurine Jensdatter (Tusetætta). I 1796 ble han gift med Maria Josefsdatter Bergqvist, f. 1777 i Åre. Hun var datter av Josef Mattson Bergqvist og kone Catrina Adler, som igjen var var datter av gruvfogden på Frøa, Fredrik Adler. Jens Johnsen ble husmann på Haugen i 1796 og bodde der til han døde i 1855. Maria døde trolig i 1828. Barn: 81 . John, f. 1796, d. 1 874. Gift i 1 821 med Marta Mikkelsdatter Follo, f. 1798. De var husmannsfolk under Follo og seinere (1865) på Mohaugen under SAo. 82. Johannes, f. 1798. Gift i 1821 i Henning med Anne Mortensdatter. De ble hus mannsfolk på en plass under Sellia i Henning. Johannes kalte seg Bunes da han ble gift (var tjener på Bunes i 1815). 83. Kristen, f. 1802, d. 1804.
---- 84 H&FLe ---- 85. Ole, f. 1809, d. 1811. 86. Karen, f. 1812, d. 1900 ugift. Hun var tjener på Fikse i 1865-1875. I 1891 losjerte hun på Musemsvedjan, der hun døde i 1 900. 87. Gurine (Gurianna), f. 1816. Gift i 1848 i Henning med Ole Jakobsen Haugset. 88. Ole, f. 1819, d. 1859 på Aksneshaugen, ugift. Lornts Bertilsen Grandeplass (1824-) og Guruanna Haldorsdatter (1830-) Lornts Bertilsen Grandeplass var født i 1824 i Overhalla. Gift i 1854 i Overhalla med Guruanna Haldorsdatter Aksneshaug, f. 1830. Hun var datter av Haldor Rasmussen Aksneshaug. Lornts Bertilsen var tømmermann. Lornts og Guruanna var husmannsfolk på Haugen fra 1860 til 1882, da de reiste til USA. Barn: 81 . Bernt Høier, f. 1 855 i Overhalla. Han flyttet til Flatanger i 1 876, der han ble gift samme år med Karoline Josef inc Hansdatter, f. 1852 i Rendalen. 82. Lovise Gurianna, f. 1857 i Fosnes. Gift i 1876 med Johan Oluf Paulsen Verdalsøren, f. 1853 på Lyngåsen. De reiste i 1880 til Minneapolis, USA. 83. Anton Olaus, f. 1 861 . Reiste til USA i 1881. 84. Laura Dortea, f. 1864, d. 1868. Etter at Lornts og Guruanna forlot Haugen, ble den lagt ned som husmannsplass og jorda lagt til innmarka på gården. Aksnesaunet (Aksnes lille) Aksnesaunet var den halvparten av Aksnes mellem som Einar Pedersen Aksnes til delte sønnen Peter Einarsen da han delte gården i 1850-åra. Gården lå oppe i bakken like sør for nåværende gård Aksnesenget. Peter Einarsen Aksnes (1827-1905) og "Ingeborg Anna Larsdatter (1826 -1855), 2) Ellen Kirstine Lorntsdatter (1834-) Peter Einarsen, som var døpt Elling Peter, var født i 1827 på Leinsvollen av foreldre husmann Einar Pedersen og Guri Estensdatter. Faren som var fra Kløvjan i Frol, kjøp te i 1839 Aksnes mellem og hadde gården til i 1850-åra, da han delte den mellom sønnene Johannes og Peter. Peter fikk den halvparten som seinere ble kalt Aksnes lille eller Aksnesaunet. Da broren Johannes i 1858 hadde solgt Aksnes mellem, solgte Peter halvparten av Aksnesaunet, Aksnes nordre lille, til ham. Den gjenværende halvpart av Aksnesaunet, som nå ble kalt Aksnesenget, solgte Peter i 1860 til Peder
---- 85 H&FLe ---- Johnsen Kluken. Ved salget tok Peter unna et areal på ca. 2 dekar som ble kalt Steintrøa, der han nedsatte seg som husmann (se under Steintrøa). Peter Einarsen ble gift første gang i 1855 med Ingeborg Anna Larsdatter Hellvald, f. 1826. Ekteskapet ble meget kortvarig. De var inderster på Aksnes mellem da Ingeborg døde to måneder etter bryllupet, og 17 dager etter at dattera Ingeborg Anna ble født. Som enkemann ble Peter i 1861 far til ei datter som han fikk med kona på en annen av Aksnesplassene. Så giftet han seg for 2. gang i 1868 med Ellen Kirstine Lorntsdatter Dullumsvald, f. 1834 i Åsen. I 1874 kjøpte Peter Musemshøa, og de bodde der til de rundt 1880 kom til Aksnesgjalet. Der var de husmannsfolk til Peter døde i 1905. Når og hvor Ellen døde, er ikke kjent. Barn: Bl 1 . Ingeborg Anna, f. 1855. Gift i 1876 med Olaus Martinus Oftarsen Tuset, f. 1 844, husmann på Storsveet under Tuset (se under denne plassen). B2°. Anne Marta, f. 1 861 (mora var gift kone Marta Andersdatter Aksnesvald, gift med Even Iversen). Anne Marta flyttet sammen med mora og stefaren til Sparbu, der hun ble konfirmert i 1 876. I 1 891 og 1 900 var hun ugift tjener på Fisknes. Peters andre kone, Ellen Kirstine, hadde før hun ble gift: B3°. Oline Olausdatter, f. 1867 på Aksnesvald (far: ungkar Olaus Nilsen Jermstad). Ellen Oline ble i 1 904 gift med enkemann Johannes Andersen Vandvik (se under Tillereng/Vannvik). Peder Johnsen (Kluken) (1827-) og Kjerstine Taraldsdatter (1832-) Peder Johnsen var født i 1827 på Lund vestre av foreldre John Pedersen og hustru Anne Bårdsdatter. Gift i 1860 med Kjerstine Taraldsdatter Marken, f. 1832, datter av gårdbruker Tarald Larsen og Sigrid Olsdatter. De var inderster under Marka og Tuset før de kom til Aksnesaunet i 1860. Peder Johnsen hadde gården til 1867, da han flyttet med familien til Kluken østre og ble gårdbruker der. Mor hans, Anne Bårdsdatter, flyttet sammen med dem. I 1887 utvandret Peder, Kjerstine og de tre yngste barna til Pelican Rapids, Minnesota, etter at de eldste barna hadde dratt før. Peder og Kjerstine hadde sju barn: 81 . John, f. 1 861 i Marka. Han utvandret i 1 881 til Evansville, Minnesota. 82. Martina, f. 1862 på Tuset. Hun utvandret i 1885 til Pelican Rapids, Minnesota 83. Anna, f. 1865 på Aksnes. Hun utvandret i 1882 til New York. 84. Teodor, f. 1 867 i Kluken. Han utvandret i 1 886 til Pelican Rapids, Minnesota. 85. Severin, f. 1870 i Kluken. Han utvandret i 1887 til Pelican Rapids, Minnesota 87. Kjerstine Pauline, f. 1874 i Kluken. Hun utvandret i 1887 til Pelican Rapids, Minnesota. 86. Helmer, f. 1 878 i Kluken. Han utvandret i 1 887 til Pelican Rapids, Minnesota
---- 86 H&FLe ---- Johannes Iversen Bremsetvald fikk så skjøte på eiendommen 14. august 1867 av Einar Pedersen Aksnes, da de to foregående eiere ikke hadde tinglyst hjemmel. Kjøpesummen var 100 spesidaler og kår. Skjøde. 1 Underskrevne Einar Pedersen Åxnæs gjør vitterligt, at have solgt og ajhændet, ligesomjeg herved til Johannes Iversen Bræmsætvald sæl ger, skjøder og overdrager, en fra min eiende Halvdeel ajGaarden Axnæs nordre, Ln° 94, i Verdals Thinglag ved Skyldsætningsjorretning, afholdt ste Februar 1861 skilt Parcel, Axnæsaunet kaldet, ved nævnte Skyldsætningsjorretning under Ln° 94d skyldsat jor 10 16 Skilling, for den mellem os omjorenede Kjøbesum 100 Spd og Kaar bestaaende aj 6 - sex -Voger Havre, 2 -to- Tønder Potetes samt Føde og Røgt til 2 Smaajæ - alt aarligt -, hvilket Kaar har et aarligt Værd aj 6 - sex - Spededaler og hvortil Hensyn er taget ved Benyttelsen aj stemplet Papir til nærværende Skjøde. De betingede Præstationer aj Havre og Potetes leveres inden hvert Aars Udgang og aj det Bedste som avles paa Eiendommen i Præstationsaaret, dog saaledes, at Poteterne leveres ved deres Optagning om Høsten. De tvende Smaajæ skal pleies og røgtes hele Karet om blant Gaardens øvrige Kreature tilligemed sammes Ajjødninger indtil Høsten. Det bemærkes, at de 4 Spd, som Peder Olsen svarer i Ajgijt aj Pladsen "Tiljældet" skal jremtidig erlægges til Kjøberen Johannes Iversen saalænge som den nuværende Fæster aj Pladsen Peder Olsen, beholder den, samt at i Salget og jor samme Kjøbesum jølger jorholdsvis Andeel i den Gaarden Axnæs nordre tilhørende Part i Stiklestad Kirkekjøb. Dajoranjørte Kjøbesum paa omjorenet Maade er berig tiget og Kjøberen herved jorbinder at svare det mig betingede Kaar, skal den solgte Eiendom, aj LøbeN° og Matrikulskyld som jør nævnt med de paa denne staaende Huseby gninger samt med til- og underliggende Herligheder, herejter jølge og tilhøre Kjøperen, Johannes Iversen som hans retmæssige Eiendom, hvorhosjegjor Salget bli ver hans lovlige Hjemmelsmand. Dette til Bekræjtelse ved vore Underskrifter i Vidners Overvær. Thingstedet Haugslid den 14 de august 1867. Som Kjøber Johannes Iversen m.p.P. Som Sælger Einar Pedersen Axnæs m.p.P. Til Vitterlighed K: W: Krog. Jens Rostad. Johannes Iversen Bremsetvald (1828-1917) Johannes Iversen var født i 1828 på Bremsethagen i Henning. Han var ugift mens han bodde på Aksnesenget. I 1876 solgte han heimen til Ole Andersen Sagvollen og flyttet til husmannsplassen Spelen (Røsenget østre) under Lund og kjøpte plassen i 1888. Der ble han gift med Ingeborg Anna Johansdatter (Se nærmere under husmanns plasser under Lund).
---- 87 H&FLe ---- Ole Andersen Aksnes (1836-) og Marta Olsdatter (1840-) Ole Andersen var født i 1836 på Eklovald av foreldre Anders Olsen Fleskhusvald og Margrete Steffensdatter Gudmundhus. Gift i 1863 med Marta Olsdatter Steinsvald, f. 1840 på Auskinvald. Marta var datter av husmann Ole Pedersen Steinsvald og kone Sissel Johnsdatter Breding. De var husmannsfolk på Skansen i Inndalen. I 1875 losjerte Ole Andersen med familien på Sagvollen i Helgådalen og Ole var gruvearbeider, trolig i Malså gruver. Etter som to av barna var født på Ytterøy, hadde han trolig også arbeidet i gruvene der tidligere. Ole Andersen kom fra Sagvollen til Aksnesenget i 1876. Han hadde gården til 1880, da han utvandret til USA, og kona og de fire gjenlevende barna reiste etter i 1882. Ole og Marta fikk sju barn, tre av dem døde samme år av skarlagensfeber. 81 . Mette, f. 1 863 på Steinsvald. 82. Sofie, f. 1 866 i Ytterøy, d. 1 879 på Aksnesenget. 83. Anna, f. 1869 i Ytterøy. 84. Birgitte, f. 1871 på Fleskhusvald. 85. Marie, f. 1873, d. 1879. 86. Julie, f. 1 877 på Aksnesenget, d. 1 879. 87. Ole Martin, f. 1881 på Aksnesenget. Neste eier av Aksnesenget ble Mikal Olsen Vatsenget, som kom dit fra Sparbu ca. 1880. Mikal Olsen Aksnes (1824-1895) og Guruanna Johnsdatter (1829-1900) Mikal Olsen var født i 1824 på Røsenget av foreldre Ole Mortensen Marken og Marta Larsdatter. Faren var bruker på Røsenget under Lund og seinere husmann på Vatsenget (Vassenget?) under Selli i Sparbu. I 1855 ble Mikal gift med Guruanna Johnsdatter Aksnes nordre nedre, f. 1829, datter av John Arntsen Solem og Marit Pedersdatter på Aksnes nordre nedre. Mikal Olsen kjøpte i 1886 også Aksnes nordre lille (nå Aksnesenget) av lærer Johan Ryther, og dermed ble det gamle Aksnesaunet igjen samlet til én gård. Mikal og Guruanna hadde fire barn: 81. Ingeborg Anna, f. 1855 på Aksnes. Gift først i Sparbu med Kristen Pedersen Overnesset fra Helgådal. Kristen reiste til USA, der han døde i 1884. Ingeborg Anna giftet seg på nytt i 1 890 med Anders Olsen Tuset, gårdbruker på Nord-Tuset. 82. Olme, f. 1862. Ugift. Olme bodde og arbeidet i Levanger, ble kalt Olme "Levang" av folket sitt i Leksdalen. Hun hadde ei datter; Gusta Pedersdatter, f. 1889, som ble gift med Kristian Benjaminsen Langli i Sparbu. 83. John, f. 1 863 - neste bruker. 84. Martine, f. 1 868. Gift i 1889 med Peder Andersen Vigen. Han var kvern mann på Lund og Leklem.
---- 88 H&FLe ---- Aksnes nordre lille (nå Aksnesenget) Aksnes nordre lille var halvparten av Aksnesaunet som Peter Einarsen i 1858 solgte til broren Johannes Einarsen. Men det var først i 1862 at den ved skylddelingsforret ning ble fradelt Aksnes nordre nedre og skyldsatt for 1 ort 16 skilling. Om Johannes Einarsen, se under Aksnes mellem. Johannes solgte i 1862 gården til Peter Olaus Pedersen Forbregd (Verket), men skjø tet ble utstedt av Einar Pedersen Aksnes (Johannes' far), da Johannes ikke hadde ting lyst hjemmel. Peter Olaus Pedersen Forbregd (1840-) og Gurianna Bardosdatter (1828-) Peter Olaus var født i 1840 på Forbregdsvald av foreldre Peder Johnsen Forbregdsvald (Dreiermoen) og Sirianna Jørgensdatter Maritvoll. Gift i 1860 med Gurianna Bardosdatter Svedjan, f. 1828, datter av gårdbruker Bardo Tomassen Svedjan og Kari Larsdatter. Allerede året etter at han kjøpte Aksnes nordre lille, solgte Peter Olaus gården til Kri stian Olsen Brannseggen og ble gårdbruker på Forbregdsaunet. En gang etter 1875 har de så flyttet til Strinda. I 1900 bor de på Ladehammeren sammen med døtrene Anne, Petra og Guri Anna. Peter Olaus arbeider som løssjauer og til dels som tømmermann. Peter og Gurianna hadde fem barn: 81 . Bernt, f. 1 860 på Svedjan. Attest Sverige 1 886. I 1 890 bodde han i Ratansbyn i Jåmtland, arbeidet som smed og var gift med Anna Svensdofter, f. 1 869 i Kløfsjo. 82. Anne Kristine, f. 1863 på Forbregdsaunet. 83. Petra, f. 1866 på Forbregdsaunet. Bodde hos foreldrene på Ladehammeren i 1900 sammen med sin mann, smed Otto Andreas Kåmpe, f. 1877 i Bratland, Are, Sverige. 84. Jonetta, f. 1 869 på Forbregdsaunet. 85. Guri Anna, f. 1875 på Forbregdsaunet. I 1900 bor hun hos foreldrene på Ladehammeren, er ugift, men har ei datter, Gerda Ovedie Andersen, f. 1 895. Kristian Olsen Brannseggen (1821-) og Sirianna Olsdatter (1825-) Kristian var født i 1821 på Langdal lille og var sønn av Ole Johnsen Langdal og hus tru Malena Nilsdatter. Foreldrene hans er omtalt under Aksnes søndre øvre. I 1847 ble Kristian gift med Sirianna Olsdatter, datter av husmann Ole Monsen på Brannseggen under Bunes, og de overtok som husmannsfolk på plassen samme år og var der til 1863, da Kristian kjøpte Aksnes nordre lille. I 1872 flyttet familien til Flatanger. Barn: 81 . Oluf, f. 1 849. Oluf ble gift i Flatanger, men i 1900 bodde han som enkemann med to barn på Søberg i Fosnes og arbeidet på sagbruk. 82. Rafael Olaus, f. 1853.
---- 89 H&FLe ---- De neste eiere var Ole Tuset og Tore Jakobsen Skrove, men ingen av dem hadde ting lyst hjemmel på gården. Ole Tuset, som var bror av den forrige eier Kristian Olsen, bodde sannsynligvis heller ikke på gården, da han samtidig var bruker på Sør-Tuset. Tore Jakobsen Skrove (1832-1909) og Ingeborg Anna Arntsdatter (1827-1906) Tore Nordset var gårdmannssønn, født på Skrove i 1832 av foreldre Jakob Toresen og Johanne Pedersdatter. Ingeborg Anna var født i 1827 på Fleskhusvald og var datter av husmann Arnt Larsen og Marta Johannesdatter. Hun var gårdenke etter Johannes Andersen Hestegrei (1808-1856), bonde på Aksnes søndre øvre, da hun ble gift på nytt med Tore i 1857. Etter giftermålet var Tore og Ingeborg Anna brukere på Aksnes søndre øvre til 1864, da gården ble solgt til Peder Edvard Moe uten tinglyst hjemmel, og i 1865 finner vi igjen Tore og Ingeborg Anna som husmannsfolk på Bunesbakken. Like etter flyttet de til Ytterøya, der Tore arbeidet ved bergverket i noen år, men kom tilbake og tok igjen Aksnes søndre øvre, og kjøpte så Aksnes lille nordre før 1875. 1 1881 utvan dret Tore og sønnen Anton Julius til USA, men Tore kom tilbake og kjøpte Nordset under Tiller i 1884, mens sønnen ble igjen "over dammen". Etter at Tore kjøpte Nordset, tok han gårdsnavnet Nordset som slektsnavn. Mer om Tore og familien hans er å finne under Nordset. Neste eier var lærer Johan Gunerius Ryther. Johan Gunerius Ryther (1858-1900) og Beret Monsdatter (1849-) Johan Gunerius Ryther var født i Kristiansund i 1858. Slekta hans nedstammer fra Henrik Mogensen Ryther, som flyttet fra Jemtland da det ble svensk område i 1645, og som seinere ble lensmann i Stangvik på Nordmøre.
Johan Ryther tok lærereksamen ved Klæbu seminar i 1878 og ble samme år ansatt som lærer i Budal og var der fram til 1882. Så kom han til Leksdalen og var lærer der til 1886, fra 1886 til 1893 i Melhus, og fra 1893 i Stadsbygd, der han døde i 1900, knapt 42 år gammel. I 1900 bodde enka Beret Ryther, som var født i Melhus, på Hammeren i Stadsbygd sammen med barna: 83. Johan, f. 1889 i Melhus. 84. Bernhard, f. 1 892 i Melhus Alle de som kjente Johan Ryther, og særlig de som gikk i skole hos ham, var enige om at han var en fremragende lærer. Ved siden av læreryrket var han også en ildsjel som Johan Gunerius Ryther Verdalsboka, bd som var
---- 90 H&FLe ---- :' ofret seg for ungdoms-, avholds- og kristelig lagsarbeid. Mens han var i Leksdalen, startet han godtemplarlosjen "Mjølner". På Melhus kirkegård er det reist et minnesmerke over Johan Ryther. Neste eier av Aksnes lille nordre ble så Mikal Olsen Aksnes, eieren av Aksnesenget, som kjøpte gården i 1886 og dermed samlet Aksnesaunet til én gård igjen. Se nær mere om Mikal Olsen og familien hans under Aksnesaunet. Etter Mikal Olsens død i 1895 tok sønnen John Mikalsen over bruken av gården uten å ha tinglyst hjemmel. Han var bruker fram til 1908, da flyttet han med familie til Bremset i Sparbu. I 1912 kom de tilbake til Leksdalen og kjøpte Brannseggen under Bunes. I 1909 fikk Anneus Tiller auksjonsskjøte på gården for kjøpesum 3000 kroner. Anneus Lorntsen Tiller (1877-1964) og Anna Ellinga Johannesdatter (1888 -1966) Anneus var født i 1877 i Kålen og var sønn av gårdbruker Lornts Larsen Tiller og kone Ingeborg Anna Ågesdatter, f. Hallem. I unge år arbeidet Anneus Tiller på Nordlandsbanen. I 1906 ble han gift med Anna
---- 91 H&FLe ---- Ellinga Johannesdatter Haugset, f. 1888, datter av Johannes Ellingsen Haugset i Haukågrenda. Samme året kjøpte han Granholt av Johanna Lerseth uten tinglyst hjemmel og satt med denne gården til 1909. Da solgte han den til Jonas Marken og kom til Aksnesenget. Anneus og Ellinga hadde fem barn: 81 . Lornts Ingemar, f. 1906 på Granholt. Bruker på gården fra 1940. Gift med Olga Nikoline Jensdatter Høyem, f. 1914. 82. Jenny Margot, f. 1909 på Aksnesenget. Gift med Morten Johnsen Lillemo, f. 1910. Gårdbruker på Sanne i Vinne. 83. Aslaug, f. 1912 på Aksnesenget. Gift med enkemann Ole Iversen, gårdbruker på Aksnes nordre nedre. 84. Erling Alfred, f. 1916 på Aksnesenget. Gift med Agnes Reitan fra Skogn. De bodde i Levanger, der Erling arbeidet som gårdsarbeider på Røstad skole. 85. Ingrid, f. 1919 på Aksnesenget. Gift med Alf Josve, f. 1921, gårdbruker på Elvsveet under Hofstad. Husmannsplasser Steintrøa Steintrøa var plass under Aksnesenget. Plassen lå i steinet terreng ved skogkanten ovenfor Haugen. Dyrka areal var 2 dekar. I 1865 er det ikke registrert noen besetning der, men en utsæd på 1/4 tønne blandkorn. Peter Einarsen tok unna denne plassen for seg da han solgte Aksnesenget i 1860, og det var visstnok første gang det bodde folk på plassen. I 1874 kjøpte Peter gården Musemshøa og flyttet dit, men kom snart tilbake til Aksnesgrenda, da som husmann på Aksnesgjalet (se nærmere omtale under denne plassen). Etter at Peter Einarsen flyttet fra Steintrøa, ble plassen nedlagt og jorda lagt til inn marka på Aksnesenget. Tilfellet Tilfellet var også husmannsplass under Aksnesenget. Plassen lå nede ved Leksdalsvatnet, nedenfor veien ved Aksnesenget. Plassjorda var bare ei smal remse langs stranda. Om stedsnavnets opprinnelse forteller historien at en mann kom kjørende med hest og vogn, og da han passerte dette stedet datt et hjul av vogna og trillet nedover mot vannet. -Det var da rart at det tilfeldigvis skulle dette av her, sa mannen. Fra da av ble stedet kalt "Tilfellet". I 1849 ble plassen bygslet til Peder Olsen Aksnesvald. Husmannskontrakten lød som følger: 2
---- 92 H&FLe ---- Jeg underskrevne Einar Pedersen Axnæs tilstaar og vitterligjør herved at havefæstet og overdraget til Peder Olsen Axnæsvald et under min Gaard nordre Axnæs et Jordstykke, bestaaende aj omtrentlig 4 Mælinger det som ogsaa er bebygget og ligger under Gaardens Uteng nordre Enget haldet, beliggende paa nedre Side aj Aljarveien, der strækker sig i nord og syd jra den ene Mærkesgaard til den anden og op jra Våndet til øvre Kant aj Veien, hvor han jorpligter sig at holde Gjærdesgaard istand. Dette jordstykke bortjæstes saaledes paa Levetid jor nævnte Peder Olsen og hans nuværende Kone og det paajølgende Vilkaar: 1. Tillades Peder Olsen at ny de Græsningjor een Ko og 5 -jern - Smaajækreature eller ingen Ko og 10 - ti - Smaajækreature hele Sommeren og nevnte Kreature erholder om Vaaren i Utengen jra Vaaren indtil 25de Mai og om Høsten jra 29de September og saalænge samme kan erholdes, ligesaa tillades Huusmanden ejter Udvisning Tomt til at opsætte jor sine egne Kreature Eæhuus og haver han selv Disposition over Gjødselen som avles deri, samt jri Adgang til Gangsti til Eæhuset. 2. Tillades ham Brændeved og Gjærdesjang i Udmarken til Fornødenhed og det tåger han, naar han selv jinder jorgodt upaaanket, skulle dette blive Tiljældet at nogen sætter sig derimot er dette paa Grunneierens Ansvar. 3. Peder Olsen eller Kone betale til Gaardens Opsidder jor bemeldte jordstykke og øvrige Friheder 4 Spd - skriver jire Speciedaler, hvilke 4 Spd erlægges til Gaardens Opsidder hvert Nytaar. 4. Antager Gaardens Opsidder sig jri Færsel gjennom Pladsen til Våndet jor de Træmaterialer som han udjører. 5. Inderster eller indlogerede intages ikke uden Opsidderens Tilladelse. Denne Contragt er osjorelagt og vedtages til prompte Opjyldelse samt bekræjter med vores Hænders Underskrifter i 2de Vidners Overvær. Axnæs den 28de Mai 1849. Einar Pedersen Axnes med p.b.Pen. Denne Kontract jorbinder jeg mig i alle Dele at opjylde. Peder Olsen Axnæsvald m.p.b.h.Pen. Til Vittelighed. Torgerj. Hojstad. Johannes Olsen Axnæsvald m.p.b.h.Pen. Peder Olsen Aksnes var husmann på plassen også i 1865. Kona hans er oppført som Maria Olsdatter, f. 1821 i Salten i folketellinga i 1865. Men det er muligens ikke rik
---- 93 H&FLe ---- tig. Denne Peder Olsen må være sønnen på plassen Myra under Aksnes (Bakkan), som ble gift i 1848 med Milla Ingebrigtsdatter, f. 1821 i Vefsn. I 1865 var besetningen 1 ku, 4 sauer og 2 geiter. Plassen var i bruk til 1874. Peder og Milla reiste da fra plassen og flyttet til Mosjøen. Der arbeidet Peder som grefter (kirkegårdsgraver). De hadde ingen barn. Aksnesgjalet Aksnesgjalet var plass under Aksnesenget. Den lå ved skogkanten nord for gården. Plassen hadde et dyrka areal på 4 dekar brattlendt jord. Den eneste husmann vi kjenner til som har bodd på denne plassen er Peter Einarsen Aksnes, som er omtalt under Aksnesaunet. Han kom til Aksnesgjalet fra Musemshøa i 1880 og bodde på plassen til han døde i 1905. Etterpå ble plassen lagt til innjorda på Aksnesenget. Aksnes søndre øvre GNR. 65, BNR. 6. Aksnes søndre øvre var den andre halvparten av det opprinnelige Aksnes, og som kaptein Herman Bay i 1760 skjøtet til tidligere lensmann Elias Olsen Østvoll. Han betalte 8 riksdaler kontant og utstedte en pantobligasjon til Bay for restbeløpet. Elias Olsen Østvoll (1720-1805) og Byrrild Sevaldsdatter (1720-1791) Elias Olsen Østvoll var født i 1720 på Østvoll og var sønn av gårdbruker og lensmann Ole Olsen Østvoll og hans andre hustru Eli Ellingsdatter Fæby. Elias Olsen var blitt lensmann etter faren allerede i 1740 (20 år gammel), og fikk straks vanskelige år å arbeide under, idet åra 1740-1743 var en av de aller verste uårsperioder vi har hatt. Det er derfor rimelig å anta at han på grunn av sin unge alder og de vanskelige forholdene ikke maktet lensmannsstillingen. Han sees ofte å ha vært i pengevanskeligheter, og han oppga stillingen i 1 743 og bygslet Stiklestad øvre i 1744. I 1741 ble Elias Olsen gift med Byrrild Sevaldsdatter Stiklestad østre, f. 1720. Hun var datter av Sevald Sevaldsen Lein på Stiklestad østre og hustru Beret Olsdatter. Elias var så leilending på Stiklestad øvre fra 1744 til han i 1760 kjøpte Aksnes søndre øvre. Barn: 81 . Ole, f. 1742 på Stiklestad øvre. Gift i 1776 med Brynhild Bårdsdatter Haga, f. 1749. Ole var bruker på Rosvoll vestre 1761-1 803. De hadde ingen barn. 82. Eli, f. 1745 på Stiklestad øvre, d. 1764.
---- 94 H&FLe ---- 83. Sevald, f. 1749, d. 1773. Gift i 1772 med Ingeborg Ellevsdatter Nord-Tuset. 84. Elling, f. 1753 på Stiklestad øvre. Neste bruker. Ved skjøte av 4. juli 1777 overdrog Elias Olsen gården til sin yngste sønn Elling Eliassen for 300 riksdaler og kår til seg og kona. Den eldste sønnen, Ole Eliassen Rosvold avstod samtidig sin odelsrett for femti riksdaler. Imidlertid ser det ikke ut til at Elling har overtatt gården før mange år seinere, idet det 21. februar 1784 er opp rettet en kontrakt mellom ham og faren, der faren har forbeholdt seg retten til å drive og bruke gården så lenge han lever eller finner seg i stand til det. Siden skulle han og kona ha kår, nemlig til bruk og benyttelse all den åker og eng som lå sønnafor går den, strekkende seg ned til vannet, fri fegang, brenneved etc. Elias Olsen flyttet i 1800 til sin eldste sønn, Ole Eliassen på Rosvold og døde der i 1805. Beret døde på Aksnes i 1795. Elling Eliassen Aksnes (1753-1797) og Marit Nilsdatter (1761-1819) Elling Eliassen var sersjant ved Nordenfjelske Skiløperkorps. I 1785 ble han gift med Marit Nilsdatter Viken, f. 1761. De fikk fire barn: 81 . Nils, f. 1785, seinere bruker. 82. Elias, f. 1 788. d. 1 868. Bruker på Sørhaugan i Volhaugen. Han var gift to gang er; i 1810 med Eli Johnsdatter Sørhaug, f. 1 786, d. 1831, og i 1833 med enke Ragnhild Petterdatter Holmli, f. 1805, d. 1877. 83. Beret, f. 1790. I 1816 gift med korporal Peder Pedersen Ness. 84. Byrrild, f. 1794. I 1817 gift med Jens Hansen Jermstad. Hun døde i 1869 på Follovald som husmannsenke. Mannen døde i 1 842. Elling Aksnes døde i 1797. På skiftet etter ham ble gården verdsatt til 550 riksdaler og delt med en halvpart til enka og den andre til barna. Enka, Marit Nilsdatter, giftet seg snart etter med Peder Olsen Willmann, som så overtok gården. Peder Olsen Willmann (1759-1826) og Marit Nilsdatter (1761-1819) Peder Olsen Willmann var født på Vestre Stuskin i 1759 og var sønn av kvartermes ter Ole Johnsen Willmann på Forbregd og Ragnhild Pedersdatter By. Peder Olsen gif tet seg med enka på Aksnes søndre øvre og overtok gården i 1797. Han ble ved kontrakt av 12. mars 1797 enig med Elias Olsen om ei årlig ytelse på 17 riksdaler isteden for det kår som var fastsatt i kontrakten fra 1884. Peder Olsen hadde gården til 1815. Som nevnt under Aksnes nordre, eide han også denne gården i 1802-1803, og det var siste gang hele Aksnes var samlet. Ole Eliassen Rosvold lot i 1799 som formynder for brorsønnen Nils Ellingsen, sønn av forrige eier, lyse odelsrett til gården, og i 1815 tok Nils den på odel for 1500 riks daler. Skjøtet er av 27. mai 1815. Peder Olsen og kona Marit fikk bruke et jordstykke som ble kalt Gammelkåret, samt et annet stykke på 7 dekar nord for gården, videre stykket Plassenget syd for
---- 95 H&FLe ---- søndre øvre i 1 954 gården. Når de ikke lenger ville bruke dette, skulle de ha et kår på 2 tønner bygg, 8 tønner havre, for til 2 kyr og 6 småfe, og land til "småsæd", men ikke over 1 dekar. Verdien av kåret var anslått til 100 riksdaler. Marit døde i 1819 og Peder i 1826. Etterkommere: Ragnhild, f. 1798. Gift i 1824 med Peder Bårdsen Hauka, f. 1799 på Au Mannen døde i 1861 på Skogn sykehus. Ragnhild døde i 1868 på Mikvolh 81. Ra >m føderådskone hos svigersønnen Torger Olsen. Nils Ellingsen Aksnes (1785-) og l) Malena Bårdsdatter (1774-1833), 2) Gollaug Johnsdatter (1780-) Nils var født på Aksnes i 1785 og var sønn av før nevnte bruker Elling Eliassen Aksnes og Marit Nilsdatter. 1 1805 ble han gift med Malena Bårdsdatter Sundby, f. ca. 1774 i Sundby, datter av bonde Bård Olsen Sundby og Maria Bårdsdatter. Nils fradelte og solgte i 1818 parsellen Aksneshaugen, og ved skjøte datert og tinglyst 16. august 1822 solgte han halvparten av gården til Ingeborg Johansdatter Aksnes. Denne halvparten er det nåværende Aksnes søndre (Bakkan). Nils var far til ett barn før ekteskapet og fikk sju med Malena:
---- 96 H&FLe ---- Bl 0 . Sivert, f. 1 805. Mora var Anne Simensdatter fra Sparbu. Sivert flyttet med mora til Sparbu og ble konfirmert der, men kom så tilbake til Verdalen og ble i 1 828 gift med Anne Olsdatter Lennes, f. 1808. De bodde i 1865 på plassen Smedstua under Lyng, men reiste i 1 866 til USA. 82. Elling, f. 1 805 i Sundby. Gift i 1 828 med enke Anne Eriksdatter Lerfald, f. 1 787. Han var husmann i Haukåa. 83. Maria, f. 1807 på Aksnes, d. 1829 i Sundby. 84. Bård, f. 1810. Gift i 1 846 med Marta Olsdattter Musem, f. 1 823. Husmann på Kroken under Tiller. 85. Marta, f. 1 81 2. Gift i 1 839 med Jakob Ulriksen Eklosvedjan, f. 1 809 på Lyngsvald. 86. Ole, f. 1 8 1 4 på Aksnes. Gift i 1 839 med Berit Johnsdatter Hallemsvald, f. 1819. Husmann på Ausa under Lyngåsen. 87. Nils, f. 1816. Flyttet i 1843 til Trondheim og ble der gift med Elen Marta Eliasdatter. 88. Sevald, f. 1819. Gift i 1844 med Ingeborg Haldorsdatter Sundby, f. 1817. Gårdbruker på Bakkenget under Borgen. Ved skjøte av 25. april 1825 solgte Nils gården for 600 spesidaler til Lars Olsen Kvelstad. Nils og Maleria flyttet fra Aksnes og losjerte først på Rosvoll og deretter i Sørhaugan i Volhaugen. Så flyttet de til Hallem, der kona døde i 1833. Så har Nils flyttet til en plass under Follo, der han i 1839 ble gift for andre gang, nå med enke Gollaug Johnsdatter Follovald, 59 år. Gollaug var født i Tingvoll på Nordmøre. Hvor det ble av dem seinere, er ikke kjent. Lars Olsen Kvelstad Aksnes (1791-) og Anne Toresdatter (1793-) Lars Olsen Kvelstad, som kom til Aksnes søndre øvre i 1825, var født i 1791 på Kvelstadvald av husmannsforeldre Ole Larsen Balgård og Beret Nilsdatter Kvelstad. I 1824 gift med Anne Toresdatter Dalemark, f. ca. 1793. De fikk to barn mens de bodde på Aksnes: 81. Olaus, f. 1826. 82. Sivert, f. 1828. Lars Olsen ble ikke lenge på Aksnes. I 1830 solgte han gården for 300 spesidaler til Ole Johnsen Teslien eller Langdal. Lars, kona og sønnen Sivert flyttet i 1832 til Holde i Sparbu og ble husmannsfolk der. Ole Johnsen Langdal (1782-1856) og Malena Nilsdatter (1781-) Ole Johnsen var født på Teslien i Strinda i 1782 og kona Malena Nilsdatter var født ca. 1781 i Selbu. De kom fra Langdal lille til Aksnes i 1830. De hadde fire barn: 81. Jonetta, f. 1 810 i Strinda, d. 1832. 82. Ole, f. 1814 på Langdal lille. Neste bruker. 83. Karoline, f. 1818, d. 1848. Ugift.
---- 97 H&FLe ---- 84. Kristian, f. 1821. Gift i 1847 med Sirianna Olsdatter Brannseggen, f. 1826 på Bunesvald. Kristian var husmann på Brannseggen under Bunes. Ole Johnsen stod seg ikke godt på Aksnes, og sønnen Ole Olsen overtok gården for 400 spesidaler i 1844. Ole døde som kårmann på Aksnes i 1856. Når Malena døde, er ikke kjent. Ole Olsen Langdal (1814-1911) og Marta Pedersdatter (1798-1870) Ole Olsen overtok gården etter faren i 1844. I 1846 ble han gift med Marta Pedersdatter Vekre, f. 1798. De hadde gården til 1856, da den ble solgt til Johannes Hestegrei for 650 spesidaler. Ole kjøpte Sør-Tuset og flyttet dit. Ekteskapet var barn løst, og Marta døde i 1870. Samme år giftet Ole seg på nytt, nå med Olava Larsdatter Haugdal, f. 1833 i Mære (Hodalsætta), og de fikk i 1871 sønnen Lars, som ble neste bruker på Sør-Tuset. Olava døde på Sør-Tuset i 1885 og Ole i 1911, 97 år gammel. Johannes Andersen Aksnes (1808-1856) og Ingeborg Anna Arntsdatter (1826 -1906) Johannes Andersen var født på Skrove i 1808 og var sønn av Anders Johannessen Lein på Skrove søndre og kone Marit Gundbjørnsdatter Fåren. I 1841 ble Johannes gift med enke Anne Johannesdatter på Hestegrei øvre (enke etter Peder Jonassen Skrove) og var bruker på denne gården fram til han kjøpte Aksnes søndre øvre i 1856. Anne Johannesdatter døde i mellomtida og Johannes ble gift for 2. gang i 1853 med Ingeborg Anna Arntsdatter, f. 1826, datter av Arnt Larsen Fleskhusvald. Johannes hadde knapt overtatt Aksnes søndre øvre før han døde i 1856. En Lornts Hundset var så bruker inntil enka Ingeborg Anna i 1857 giftet seg med Tore Jakobsen Skrove. Johannes og Ingeborg Anna hadde ei datter: 81 . Anne, f. 1 854 på Aksnes. Hun flyttet i 1 877 til Trondheim, der hun samme år ble gift i Bakklandet kirke med Ludvig Sivertsen Meistad fra Hitra. Tore Jakobsen Skrove (1832-1909) og Ingeborg Anna Arntsdatter (1826-1906) Tore var gårdmannssønn, født på Skrove i 1832 av foreldre Jakob Toresen og Johanne Pedersdatter. Etter giftermålet var Tore og Ingeborg Anna brukere på Aksnes søndre øvre til 1864, da gården ble solgt til Peder Evensen Moe uten tinglyst hjemmel, og i 1865 finner vi igjen Tore og Ingeborg Anna som husmannsfolk på Bunesbakken. Like etter flyttet de til Ytterøya, der Tore arbeidet ved bergverket i noen år, men kom til bake og tok igjen Aksnes søndre øvre. I 1872 solgte han på nytt gården, nå til Bernt Pedersen, og kjøpte en annen av Aksnesgårdene, nemlig Aksnes lille nordre, der han bodde i 1875. I 1881 utvandret Tore og sønnen Anton Julius til USA. Men Tore kom tilbake og kjøpte Nordset under Tiller i 1884. Mer om Tore og Ingeborg Anna finnes under Bunesbakken, Aksnes lille nordre og Nordset under Tiller.
---- 98 H&FLe ---- Peder Evensen Moe (1831-) og Marta Marie Hågensdatter (1830-) Peder Evensen var født i Støren ca. 1831 og var gift med Marta Marie Hågensdatter, f. ca. 1830 i Skogn. Peder hadde før han kom til Aksnes bodd i Strinda og Åsen. I Åsen hadde han forpaktet gården Vatn. Peder Moe dreiv handel på Aksnes. Men økonomisk gikk det dårlig for ham, og han gikk fra gården i 1867. Han flyttet med familien til Nordland, der de bodde i Melø sogn i Rødøy. Peder Moe hadde seks barn: 81. Harald, f. 1854 i Strinda. 82. Even, f. 1857 i Åsen. 83. Matilde, f. 1859 i Åsen. 84. Johannes, f. 1861 i Åsen. 85. Bernt Andreas, f. 1 864 på Aksnes. 86. Petra Marie, f. 1 867 på Aksnes. Bernt Pedersen Aksnes (1845-1930) og Beret Marta Hansdatter (1847-1930) Bernt var født i 1845 på Bunesmoen. Han var sønn av husmann Peder Jørgensen (Per Bunesmoen) og Beret Johansdatter, og ble i 1869 gift med Beret Marta Hansdatter Musemvald, f. 1847 på Storåkeren. Beret Marta var datter av Hans Pedersen Engen (Hermo), som kom fra Singsås i 1841 og bosatte seg på "Nebba-plassen" under Musem. Bernt og Beret Marta fikk mye å stri med da de tok fatt på Aksnes, og det var mange som spådde dem ille. Jorda var i dårlig hevd og ga lita avkastning. Første året fikk de bare tjue lass høy, men Beret Marta kangla så mye lauv at de kunne fø ei ku og noen småfe over vinteren. Kua mista de om våren! Men tross problemer i starten hadde både mann og kone arbeidsglede og godt humør, og etter hvert ble de fleste problemene overvunnet. Og de fikk en stor barneflokk, hele tretten stykker: 81 . Grete Hansine, f. 1 869 på Musemsvald. Gift første gang i 1 891 med enkemann Kristian O. Mathisen, f. 1819 i Stod. Mannen døde i 1900, og Grete Hansine ble gift for 2. gang i 1901 i Trondheim Domkirke med Paul Theodorius Thomsen, f. 1849 i Verdal. Både Mathisen og Thomsen var bakermestere på Verdalsøra. Grete hadde ei datter i det første ekteskapet og to sønner i det andre. 82. Peder, f. 1870. Han reiste til USA i 1895 og døde i 1920 i Minneapolis. Ugift. 83. Kristine, f. 1873, død samme år. 84. Anna Petrine, f. 1 874. Anna Petrine flyttet til Levanger i 1 890 og var tjener på en av Gjemble-gårdene. I 1 892 ble hun gift i Alstahaug kirke med sjømann Henrik Laurits Robertsen, f. 1 868 i Hadsel i Eidfjord (Nordland). Henrik Robertsen ble for- pakter på Gjemble. De fikk fire barn, men alle døde, og Anna døde i 1 898, samme år som hun fikk det siste barnet. 85. Berntine Marie, f. 1877. I 1900 bodde hun i Trondheim sammen med tvillings- østra Kristine Birgitte. Berntine Marie hadde en sønn, Bernhard Edvardsen Aksnes, f. 1 895 i Verdal, d. 1 896. Faren var garversvenn Edvard Olaus Olsen fra Horten.
---- 99 H&FLe ---- 86. Kristine Birgitte, f. 1877, tvilling av Berntine Marie. Gift i 1902 med Nils Ludvig Robertsen, f. 1 870 i Hadsel i Eidfjord (bror av Henrik Robertsen, som var gift med søstra Anna Petrine?). 87. Hans Petter, f. 1 879, død samme år. 88. Petra Martine, f. 1880. Gift i 1909 i Vår Frue kirke, Trondheim, med Ingvald Gideon Berg, f. 1 870 i Hitra. Mannen var havnebetjent i Trondheim. 89. Peter, f. 1883. Han reiste til USA og tok der etternavnet Bentson. Gift i 1906 i den Norske Evangeliske Lutherske kirke i Vindom, Minnesota, med Mary Nelson. Hun var født der av norske emigranter fra Hitra. Etter at de ble gift, flyttet de til byen Minneapolis, der Peter arbeidet ved den kjente Washburn Crosby melmølle til han gikk av med pensjon. Både Peter og kona var sterkt engasjert i kirkelig arbeid. De hadde ei datter som ble gift, men døde i ung alder. Hun etterlot seg to døtre. 3 Bl O.Julie Nikoline, f. 1 885. Hun flyttet til Trondheim, der hun var butikkdame før hun i 1910 ble gift i Domkirken med gullsmed Kristian Ferdinand Sørensen. Bil. Karen, f. 1889, d. 1893. Bl2.Otelie (Telle), f. 1889, tvilling med Karen. Otelie døde i 1916 av tuberkulose. Bl 3. Konrad, f. 1891 - neste bruker. I 1917 solgte Bernt Aksnes gården til sønnen Konrad Aksnes for 3800 kroner pluss kår til foreldrene av årlig verdi 300 kroner, skjøte datert 10. februar 1921. Både Bernt og Beret Marta døde som kårfolk på gården i 1930. Konrad Berntsen Aksnes (1891-1965) og Marta Marie Olsdatter (1893-1948) Konrad Aksnes var bruker på Aksnes søndre øvre fra 1917 til 1957. Kona Marta Marie Olsdatter var født i 1893 i Leksvik. Konrad Aksnes arbeidet også som murer og tok på seg oppdrag rundt omkring i distriktet. Han hadde også kommunale tillitsverv. Kona Marta var kjent for sin fine sangstemme. Barn: 81 . Margot, f. 1915. Gift med Annar Kjesbu, bureiser på Musemsåsen. 82. Bjarne, f. 1918. Gift med Ruth Hansen og ble gårdbruker på Aspås søndre. 83. Gudrun, f. 1921 . Gift med Ole Larsen Tuset, gårdbruker på Sør-Tuset. 84. Kåre, f. 1924. Gift med Kari Holte fra Gausdal. Kåre Aksnes ble i 1950 uteksa- minert fra Levanger Lærerskole og tok fire år seinere eksamen ved Statens sløyd og tegnelærerskole på Notodden. I 1955 tok han eksamen i biologi og året etter sang- og dirigentkurs ved Musikkonservatoriet i Oslo. Kåre Aksnes har vært ansatt ved Namdal Folkehøgskole i Grong. Kona Kari er håndarbeidslærerinne. 85. Bergljot, f. 1930. Gift med Arne Aurstad - neste bruker. Konrad Aksnes solgte gården ifølge skjøte datert 4. april 1957 til svigersønnen Arne Aurstad, sønn av gårdbruker Julius Aurstad i Marka vestre.
---- 100 H&FLe ---- Husmannsplasser og fradelte bruk: Aksnesberget Aksnesberget var husmannsplass allerede før Aksnes ble delt i 1702. Plassen lå der hytta til Kåre Aksnes ligger i dag. Etter 1800 har ikke plassen vært bebodd, men det kan kanskje nevnes at i 1710 bodde sannsynligvis John Olsen Koch Aksnesvald på denne plassen. Han var gift med Helvig Nilsdatter Haga, som var datter av lensmann Nils Brun på Haga. Denne Helvig ble i 1707 innstevnet på ekstratinget på Bjartnes fordi hun sammen med søstra Kristine en søndag ved kirka hadde ropt noen for skrekkelige injurier etter presten Scheen. Begge pikene fikk sin dom som lød på ei bot på "3 ganger 4 lod sølv, og ijald middel jattes, at slagis til kagen og bære sten aj by". Det er - så vidt kjent - eneste gang at straffa "å bære sten aj by" er idømt noen i Verdal. 4 Denne John Olsen døde for øvrig i Trondheim i 1719 som soldat i krigen mot Sverige. En annen husmann som trolig også bodde på denne plassen, var Henrik Mortensen Aksnes. Han var husmann der i 1746 og kom muligens fra Frosta. Han var gift to ganger. Hans første kone døde i 1746 og han giftet seg på nytt samme år med enke Mali Andersdatter Lund, enke etter Iver Olsen Lund, som var bruker på Lund vestre 1710-1744. I det første ekteskapet var det tre barn. En sønn, Ole, ble i 1740 ved vådeskudd drept av reservedragon Ole Kristoffersen Musum. Dattera Siri ble gift i 1749 med Peder Andersen Eklo, og de bodde på en plass under Kråg. I 1750 ble Siri i byretten dømt til "å miste øre, liv og gods" for å ha støpt falske penger. Men etter Kongens benådning skulle hun arbeide resten av sitt liv i tukthus, og hun endte sine dager i tukthuset i Trondheim. Aksnesenget (Røliplassen) Husmannsplass under Aksnes søndre (Bakkan). Den lå på flata nedenfor Haugen, like ovenfor fylkesveien. Dyrka areal var 15 da, og i 1875 hadde den en besetning på 1 ku, 5 sauer, 2 geiter, 1 svin. Sist brukt i 1905. Jorda på plassen ble kjøpt av Anneus Tiller og lagt under Aksnesenget. Kristian Johnsen Røli (1828-1906) og Ingeborg Andersdatter (1825-1905) Kristian Johnsen var født i Henning i 1828 og kom som husmann til Aksnesenget i 1870. Plassen fikk navn etter plassmannen og ble kalt Røliplassen. Kristian Røli ble gift i 1864 med Ingeborg Andersdatter Vold, f. 1825 i Rennebu. Hun var datter av Anders Ingebrigtsen Vold, som i 1837 kom fra Rennebu og kjøp te gården Lund østre. Barn:
---- 101 H&FLe ---- 81. Anton Martin, f. 1865 i Henning, d. 1886. I 1883 gikk han i smedlære på Levanger. Ingeborg døde på Røliplassen i desember 1905 og Kristian var enkemann i bare en måned før han døde i januar året etter. Aksnesenget 1 (Haugan) GNR. 65, BNR. 7. Den nåværende gård Haugan var opprinnelig (før 1865) en husmannsplass under Aksnes søndre øvre som ble kalt Aksnesenget. Ole Andersen (1800-1873) og Ingeborg Johnsdatter (1805-1884) Ole Andersen var født på Røsenget i 1800 og var sønn av bygselmann Anders Olsen og Kari Nilsdatter. Han ble i 1829 gift med Ingeborg Johnsdatter Bunes, f. 1805 på Bunes, d. 1884. Ingeborg var datter av John Ingebrigtsen Hofstadsve. Ole er benevnt som husmann på Bunesvald ved fødselen til de to sønnene deres som ble født i 1831 og 1836. Men hvor lenge han var husmann under Bunes er uvisst, likeså når han kom til Aksnesenget, men han er oppført som plassmann der ved folketellinga i 1865. Plassen hadde da en besetning på 1 ku, 1 sau og 1 geit. Ole og Ingeborg hadde to barn: Johannes Olsen (1836-1925) og Johanna Kristiansdatter (1832-1910) Etter Ole Andersen overtok sønnen Johannes Olsen som plassmann. Han fikk byg selkontrakt på plassen allerede i 1858, jfr. nedenstående kontrakt 5 , men overtok den først etter at faren døde i 1873. Byxelbrev. Undertegnede gjør herved vitterligt at have byxlet ogfæstet, ligesomjeg herved byx ler ogjæster til Johannes Olsen Axnesval et under min ejende og paaboende Gaard søndre Axness beliggende Stykke Jord Axnesenget kaldet. Da Johannes Olsen har betalt mig den akkorderede Byxel, maa han tiltræde og bebo omhandlede Jordstykke paa sin og Kones Levetid paajølgende Betingelser: Nævnte Jordstykke grændser til Peter Einersens Eiendom paa nordre Side, saa at Skigaarden følges opover til en Gjerdesgaard tvers ovenfor Husene og derfra i en ret Linie i Syd, og derfra nedover til Pladsen tilhørende Haldoe Axneshaugen, saaledes at det hele Omfang med Tillæg inddeholder 18 -atten Mæling; dette er opgaaet og
---- 102 H&FLe ---- afmærket, saaledes at flere Mærker ej gjøres nødvendig Johannes Olsen skal for nævnte Jordstykke betale til Gaardens Opsidder aarlig 7 - Spededaler, der besvares saaledes 3 -tre - Spededaler 4 -fire - Ort som betales til hvert Aars 31te December; c øvrige 3 Spd I ort besvares ved Arbeide i Gaarden til nævnte Tider om Aaret, nem-
I Vaaraanden 12 Dage a 8 s: pr Dag I Slaataanden 12 Dage a 12 s: pr Do 12 Mæling skaaret a 12 s: nr Mælim Ort SP via 3 SPd I Ort Tillige f orpligtes Johannes Olsen at ar Erstatning herfor skal han i Gaarden nnes Olsen forpligtes til paa Skigaarden omkring Pladsen mod at h c vendige Materialier efter Udvisning Skigaarden maa ikke tages til Brænde Inderster maa ikke uden derom foregå Denne Kontrakt træder i Kraft Iste Jar Jeg Johannes Olsen erklærer mig som i Jordstykke først overlades mig til Bru> Levetid, eller naar bemeldte Ole Andei lade mig samme til Brug og tillige erklc Ole Andersen og Kone bruge Pladsen : ejde i Gaarden 1 Dag før Jul hvert Aar og son Udmarkfaa tåge 2de Læs med Kvist aarlig. zgen Bekostning at opføre og vedligeholdi Gaardens Udmark faar tåge de dertil nt n Betaling, noget ai de udviste Materialie ende Tilladelse af Gaardeieren indtages ar 1858. Byxelhaver tilfreds med at nævnte Plads elle) iq og Benyttelse efter Ole Andersen og Kone. irsen og Kone selv skulle finde forgodt at over ærer Jeg Tore Jakobsen at Jeg Intet har saalænge som de selv finde forgodt, r
---- 103 H&FLe ---- denne Byxelseddel foreskrevne Regler i Et og alt blive opfyldte. Disse Vilkaar vedta gerjeg i alle Dele til Opjyldelse og Efterlevelse. Gaarden Axnes den 15de Marts 1858. Thore Jakobsen. Johannes Olsen Axnesenget, m.p.P. Som Kurator P. F Muller. Som Vidner: E F. Muller. Eliseus Tørrissen. Johannes ble i 1860 gift med Johanna Kristiansdatter Rannemsplass, f. 1832 på Mære, d. 1910. Ved folketellinga i 1865 ernærer Johannes seg som skomaker, et yrke han fortsatte med også etter at han ble husmann. I 1875 var besetningen 1 ku, 1 kalv, 5 sauer, 2 geiter. Aksnesenget I var husmannsplass til 1878. Plassen ble da fradelt Aksnes søndre øvre og skyldsatt for 1 mark 52 øre. Det fradelte bruket fikk gnr. 65, bnr, 7 og ble kalt Haugan. Johannes Olsen kjøpte samme år bruket for kjøpesum 1000 kroner og ble selveier. Han døde på Haugan i 1925. Johannes og Johanna hadde ei datter: 81 . Ingeborg Oliva, f. 1 860. Hun gikk under navnet "Murar-Ynnber". Ingeborg Oliva var ugift, men fikk i 1896 dattera Johanna Kristine Joh nsdatter, f. 1896. Som far ble innsatt John Edvard Johannessen Aksnes, f. 1 865 på Aksnes mellem (også kalt "Jonte Maler"). Johanna, eller Hanna som hun til daglig ble kalt, ble gift med Kristian Johnsen Aksnes, f. 1 885. (Se nedenfor). Kristian Johnsen Aksnes(lBBs-) og Johanna Kristine Johnsdatter (1896-1920) Kristian Aksnes var født på Aksnes mellem i 1885 av foreldre gårdbruker John Johnsen Aksnes og kone Lovise Johnsdatter. Som nevnt foran ble han gift med dat terdattera til forrige eier, Hanna (Johanna) Kristine Johnsdatter, f. 1896. I 1919 fikk de trillingene Helga, Lovise og Ivar. På etterjulsvinteren 1920 ble Hanna innlagt i sykehus og døde der den 17. februar samme år av bronkitt. Alle trillingene døde også med få dagers mellomrom like etterpå. Kristian Aksnes, som var tømmermann og treskomaker, kjøpte i 1925 Haugan på auksjon for 6000 kroner. I 1933 solgte han gården til Harald Karlsen Aksnes for kjø pesum 4000 kroner, men skjøtet er datert først i 1940. I 1937 bygde Kristian seg ei lita stue like ved som fikk navnet Vesterhaugen. Han fortsatte som treskomaker både der og etter at han kom på aldersheimen. Han var treskomaker i 45 år og skal ha pro dusert om lag 8000 par tresko i løpet av disse åra. Harald Karlsen Aksnes (1903-1985) og Ingebjørg Olsdatter (1909-1990) Harald Aksnes var født i 1903 på Aksneshaugen øvre, foreldre Karl Olsen Aksnes og Eline Sofie, født Stavrum. Gift med Ingebjørg Olsdatter Tufset, f. 1909. Harald Aksnes kjøpte som før nevnt Haugan i 1933. Harald Aksnes innehadde flere kommunale tillitsverv. Barn:
---- 104 H&FLe ---- 81 . Elsa Kristine, f. 1929. Gift med Jarleiv Magnus Bjørklund. 82. Ola Ingvar, f. 1930, d. 1998. Gift med Liv Astrid Johnsdatter Kokås, f. 1940 i Henning. Neste eier. 83. Hallvard Ingebrigt, f. 1931. 84. Vidar, f. 1933. Vidar Aksnes startet murerfirmaet Aksnes. 85. Solveig, f. 1934. Ugift. 86. Målfrid, f. 1936. Gift med Sverre Jekteberg fra Vatlandshaug i Ryfylke. Aksnesenget 2 Under Aksnes søndre øvre var det nok en plass som ble kalt Aksnesenget. Denne plassen lå sørøst for og like ved Aksnesenget 1 (Haugan). Plassen oppstod da sønnen på den andre Aksneseng-plassen, Anders Olsen, fikk festekontrakt på et jordstykke i 1858: 6 Byxelbrev. Undertegnede gjør herved vitterligt at have byxlet ogjæstet ligesomjeg herved byx ler ogjæster til Anders Olsen Axnesvaldet et under min ejende og paaboende Gaard søndre Axness beliggende Stykke Jord, Axnesenget haldet. Da Anders Olsen har betalt mig den akkorderede Byxel, maa han tiltræde og bebo omhandlede Jordstykke paa sin og Kones Levetid paa følgende Betingelse: 1 . Nævnte Jordstykke grændser til Pladsen tilhørende Johannes Olsen, og derifra i Syd til Peder Axness Eiendom og ned til Pladsen tilhørende Haldoe Axneshougen. Det hele Jordstykke inddeholder 6- sex -Mælinger. Det er opgaaet og afmærket, saa at flere Mærker ej gjøres nødvendig.- 2. Anders Olsen skal for nævnte Jordstykke betale til Gaardens Opsidder aarlig 3 tre - Spededaler i kontant til Aars Udgang. Denne Kontrakt træder i Kraft fra Ite Januar 1858. 3. Anders Olsen forpligtes til paa egen Bekostning at opføre og vedligeholde Skigaarden omkring Pladsen imod at han i Gaardens Udmark faar tåge de der til nødvendige Materialier efter Udvisning uden Betaling. Noget at de udviste Materialier til Skigaarden maa ikke tages til Brænde. Inderster maa ikke indtages uden derom foregaaende Tilladelse at Gaardejeren.- Disse Vilkaar vedtagerjeg i alle Dele til Opfyldelse og Efterlevelse. Axness den 20de Marts 1858. Thore Jakobsen Selger Anders Olsen Axnesvaldet. Som Vidner: Nikolai 1. Tussetvald. Peder Johnsen Axness m.p.P
---- 105 H&FLe ---- Oppdyrka areal var på 6 da og i 1865 og 1875 hadde plassen en besetning på 1 ku og 1 sau. Denne plassen ble sist brukt 1876, og jorda ble deretter lagt til Aksnesenget 1 (Haugan). Anders Olsen Aksnes (1838-1876) og Kirstina Sevaldsdatter (1830-1902) Anders Olsen var sønn av husmann Ole Andersen (se under Aksnesenget 1 (Haugan)). Han ble titulert som skredder da han fikk bygselkontrakt på plassen i 1858, for øvrig samme år som han ble gift med Kirstina Sevaldsdatter Dalemarkvald, f. 1830. Hun var datter av husmann Sevald Tomassen Dalemarkvald og kone Beret Pedersdatter. De hadde ingen barn. Anders Olsen døde på plassen i 1876, og Kirstina flyttet til Tillerenget, der hun losjerte i noen år. I 1900 var hun budeie på Landfall, og døde på Sendesvald i 1902. Aksneshaugen (Aksneshaugen øvre) Aksneshaugen var husmannsplass ca. 1800-1818 under Aksnes søndre øvre, gnr. 65 bnr. 6. Seinere ble den selvstendig gårdsbruk, Aksneshaugen øvre, gnr. 65 bnr. 8. Aksneshaugen var nok en meget gammel husmannsplass. Men den første hus mann vi kjenner til på plassen, er Lars Larsen, som kom dit fra Henning ca. 1800. Han kjøpte plassen i 1818 for 200 spesidaler, skjøte datert 10. juni, tinglyst 1. okto ber 1818. Folket som er på gården i dag, nedstammer fra denne Lars Larsen. Lars Larsen Aksnes (1769-) og Dordi Olsdatter (1771-1832) Lars Larsen var født i 1769 og kom fra en plass under Myrslo i Henning. Gift i Henning i 1795 med Dordi (Dåret) Olsdatter Susegg, f. ca. 1771, d. 1832. Etterslekt: 81 . Anne, f. 1799. Gift med neste bruker. 82. Andrianna, f. 1 801 , d. 1 830. Gift i 1 829 med Mikal Hemmingsen Lyngsvald, f. 1 81 2, d. 1 839. Einarsen-folket på Verdalsøra nedstammer fra disse to. Ved skjøte av 7. februar, tinglyst 8. februar 1825 overdrog Lars Larsen gården til svi gersønnen Haldor Rasmussen fra Bildstad i Henning for 200 spesidaler. Haldor Rasmussen Aksnes (1794-1833) og Anne Larsdatter (1799-1867) Haldor Rasmussen var født i 1794 i Henning. I 1822 gift med Anne Larsdatter Aks nes, f. 1799, d. 1867. Anne var datter av forrige bruker, Lars Larsen og Dåret Olsdatter. Etterslekt:
---- 106 H&FLe ---- 81. Anne Rebekka, f. 1823. Gift i 1 863 med Johannes Eriksen Tusetvald, f. 1817 på Musem (se Flatåsen under Sør-Tuset). De bodde på Aksnesaunet før de i 1 877 flyt tet til Stod. Anne hadde ei datter før giftermålet: Cl o . Harma Lorentse Eliseusdatter, f. 1853 på Tiller. Faren var Eliseus Tørrisen Hofstad. Hanna flyttet til Sparbu i 1 877, men ble gift i Meråker i 1 878 med jernbanearbeider Karl Magnus Johannessen, f. 1848 på Bjørnhus i Sparbu. 82. Dortea, f. 1824. Gift i 1 866 med Peder Pedersen Solum fra Støren. De bodde på Støren. 83. Elisabet, f. 1826. G 857 med Johannes øraensen Lorvikplass k 84. Lornts, f. 1827, d. 1849 85. Guruanna, f. 1829. 854 i O
1854 i Overhalla med W^^ åLL*å Lornts Bertilsen W ÉPT Grandeplass. De ble hus- m& mannsfolk på Haugen n ve vie MUS- k K RA « kp RA4 Etter Haldors død i 1833 giftet enka Anne seg for 2. gang i 1835 med Haldor Olsen Fæby, som så overtok gården. Haldor Olsen Aksnes (1794-1869) og Anne Larsdatter (1799-1867) Haldor Olsen var født i 1794 på Fæby og var sønn av husmann Ole Haldosen. Gift i 1835 med enke Anne Larsdatter Aksneshaugen, enke etter husmann Haldor Rasmussen (se foran). Haldor og Anne fikk to barn: H 1864 Kebekka t 82. Mikal, f. 1838. Gift i 1 867 i Henning med Mette Jakobsdatter Selli (25 år). De kr Anne Larsdatters sønn i første ekteskap, Ole Haldorsen, overtok gården ifølge kjøpe kontrakt av 14. mai, tinglyst 17. august 1864. Kjøpesummen var 500 spesidaler samt kår til mora og stefaren. Men Ole har trolig overtatt gården tidligere, for alt i 1858 bor Haldor Olsen og Anne på plassen Aunet under Aksnes.
---- 107 H&FLe ---- Ole Haldorsen Aksnes (1831-1898) og "Serianna Lorntsdatter (1843-1877), 2) Ingeborg Marta Sveinsdatter (1840-1893) Oles første hustru var Serianna Lorntsdatter Sæli, f. 1843 i Henning, d. 1877. De var inger. Etter Seriannas død i 1877 giftet Ole seg på nytt i 1880 med Ingeborg Marta Sveinsdatter Flåttavald, f. 1840 i Skogn, d. 1893. ngebc ■g Marta var datter av Svein Eriksen Mønsterhaug ra Skogn, men var husmann på Flåttamarka RA^ 90, 82. Lorentse, f. 1868. Gift 191 v pnkpm Ole Torp.sp.n Ak.snp.s (sp. Ak søn Ke 84. Lornts, f. 1873. Som de flest* ærpr tikk sk HP kn og tikk ø V) kp ør ved Kvæm v <O 876 r bVV 67, sønn på Elverhøy, som uty inkntr døde i 1 972 pnkp døde 940. RA k^ kehøqsko ksskc eksåme tinnsknr k k brukshøgskole. btter endt utdan- neise ble han utskiftingslandmåler i Nordland fylke og deretter i Sør- Trøndelag i åra 1908-1916. Så PH*mPT^ ble han utnevnt til formann i Mi __ ' mÆW^X, Wk Finnmark jordsalgskommisjon og - ]m '■■ ™- *^^ "f "V k ■0 r røndelaq i åra 1908-19 A ?20. J# '| ... '«. < rø k k: VJ
---- 108 H&FLe ---- Jk) kt ny I" 93 VO "Blant de mange Opdagelser, der kunde være anvendelige til Nytte for Landbruger Drift, har jeg opdaget, og kunde jorfærdige en nyere Sort Træskemaskine, der bruges og benyttes som ældre Træskemaskiner, og efter at have leveret de opløste Kornbaand under Maskinen, skal man gjenfinde Halme Avnerne, det modne og umodne Korn hver paa sit adskilte Sted. Den kan lettelig drives med 2 Heste, eller ogsaa med 1 førig Hest, og jeg vil formode at man kan træske 100 Kornbaand i Timen. Til Arbeidet udfordres ikke mer end 2 Mennesker foruden de, der maatte behøves til Kjørselen. De vil koste imellom 20 a 30 Spd., og kan forfærdiges og bruges i et Værelse, som er 16 Fod høit, hvis man med det samme vil have Kornet renset fra Muld og Ukrud, og 12 Fod høit naar det sidste indskrænkes. Det skulde ikke være umulig at give denne Maskine et Tillæg, hvorved man paa samme Maade kunde træske Byg.
---- 109 H&FLe ---- zldre Iræskemaskiner kunde ovsaa tortærdiees et Instrument som kunde rer ner Kornet tra tialmer Skulde nogen at det ærede Publikum behage at forsøge Brugen at en saadan Træskemaskine, saa vil jeg paatage mig at forfærdige den, naar jeg noget i Forveien udsnav den 'ærdalen den 15de Marts 1856 (lic hfnirlnrsrr CWc Karl Olsen i 1896 fr Karl Olsen Aksnes (1871-1947) og Eline Sofie Martinusdatter (1871-1968) Karl Aksnes ble gift i 1895 med Eline Sofie Martinusdatter Stavrum, f. 18 Karl Aksnes var legpredikant og reiste i ei årrekke rundt omkring i fjord- og ndelag som torkynner. Av yrke var han utdannet baker, og ellers arbe
---- 110 H&FLe ---- det han også en god del med muring. I kommunesammenheng var han medlem av herredsstyret og soknerådet. På grunn av sitt gode minne var Karl Aksnes et slags kommunalt leksikon, og det var han som måtte gi opplysninger når det var spørsmål om saker og ting som lå bakover i tid. Han representerte Venstre. Kona Eline gikk i ung alder i skredderlære og reiste deretter omkring på gårdene som sydame. Etter at hun ble gardkone på Aksneshaugen fikk hun mye å gjøre, for mannen var ofte ute og reiste. Eline var hendt til alt slags arbeid, bl. a. veving og baking. Ved siden av dette fikk hun også tid til å delta i misjonsarbeid. Karl Aksnes døde ved et ulykkestilfelle i 1947. Han hadde vært på Bedehuset i Leksdalen og slått gras med ljå, da han på heimtur ramlet av sykkelen nede i Dalemarkbakken og døde av skadene. Barn: 81 . Sofie, f. 1 896. Gift med Erik Eriksen Syrstad, gårdbruker i Meldal. 82. Marie Olme, f. 1898. Ugift. Lærerinne ved Røstad skole, Levanger. 83. Ellen, f. 1899. Ugift. Hjemmearbeidende. 84. Ola, f. 1902, d. 1993. Eksamen fra Nidaros Lærerskole 1926. Han var lærer i Fosnes og Buvik før han i 1 946 ble ansatt som førstelærer ved Verdalsøra skole og skoleinspektør i Verdal. 85. Harald, f. 1903. Gift med Olaug Ingebjørg Olsdatter Tufset, f. 1904. Harald var gårdbruker på Haugan under Aksnes fra 1933 (Se under denne). 86. Karl Edin, f. 1905. Gift i 1935 med Ingrid Johnsdatter Rye, f. 1910. Karl var bureiser på Valøya under Tømmeråsen. 87. Martin, f. 1907. Neste bruker på gården. Gift i 1951 med Arna Persdatter Sæli, f. 1915. 88. Signe, f. 1909. Gift med Eilert Sande fra Gulen. Bosatt i Meråker. 89. Erling, f. 1910. Han var emissær og bodde i Stavanger. Bl 0 Dødfødt gutt, f. 1912. Bl I. Eimar, f. 1916. Lærer og skolestyrer i Malm. Gift med Oddbjørg Hilmarsdatter Bjørken. Aksneshaugen nedre Aksneshaugen nedre var selvstendig bruk fra 1889 til 1913, da det ble lagt under Aksneshaugen øvre. Bernt Hansen Aksnes (1833-1911) og Ellen Ellingsdatter (1838-1912) Bernt Hansen var født i 1833 på Dalemarkvald, sønn av husmann og seinere eier av Aksnes søndre, Hans Knudsen og kone Marta Andreasdatter. Bernt overtok gården etter faren i 1876, men hadde da vært bruker i ca. 10 år. Da han solgte Aksnes søn
---- 111 H&FLe ---- Stua på Aksneshaugen i 1958. dre til Sefanias Gundersen Fikse i 1889, kjøpte han et jordstykke av Ole Haldorsen på Aksneshaugen øvre og satte opp hus der. Han var tømmermann av yrke. Bernt ble gift med Ellen Ellingsdatter, f. 1838 i Sparbu. Bernt og Ellen hadde ingen barn, men tok til seg som pleiebarn Marta Eliseusdatter, f. 1883 på Aksnes. Gift med neste bru ker, Martin Johannessen Gran, som overtok i 1905. Martin Johannessen Gran (1879-1936) og Marta Eliseusdatter (1883-1954) Martin Johannessen var født i 1879 på Gudmundhusvald. Han var sønn av husmann Johannes Mikkelsen Molden, som seinere bodde på Gran under Skrove. Faren var også tømmermann og feier. Martin Gran var jernbanearbeider og bodde på Steinkjer da han i 1905 ble gift med pleiedattera på Aksneshaugen; Marta Eliseusdatter, f. 1883 på Aksnes, og som var datter av ugifte foreldre Eliseus Iversen fra Aron-hytta og Anne Olsdatter Sendesvald (se under Sør-Tuset). Martin Gran ble den siste bruker på Aksneshaugen nedre som eget gårdsbruk. Etter 1913 losjerte familien på forskjellige steder i bygda før de flyttet til Levanger, der Martin arbeidet som feier. Barn:
---- 112 H&FLe ---- 81 . Anna, f. 1907, død samme år. 82. John, f. 1907, død samme år. 83. Bernt, f. 1908, død samme år. 84. Margot, f. 1910, død samme år. 85. Maren Matilde, f. 191 1. 86. Trygve Olaf, f. 1915 på Gran, død samme år. 87. Arna Bergljot, f. 1917 på Gran. 88. Rakel Konstanse, f. 1919 i Marka søndre. Martin døde på Levanger i 1936, mens Marta døde på Hamar i 1954. De tre barna som levde opp, flyttet til Hamar. Aksnes søndre (Bakkan) GNR. 65, BNR. 5. Aksnes søndre (Bakkan) er den parten av Aksnes søndre øvre som Nils Ellingsen fra delte i 1822 og solgte til Ingeborg Johansdatter Tusetvald ifølge et ved forlikskom misjon inngått forlik for kjøpesum 370 spesidaler. Mons Kristoffersen (1776-1864) og Ingeborg Johansdatter (1770-1825) Ingeborg Johansdatter var enke etter Peder Andersen Tusetvald, som døde i 1804 og som hun hadde to barn med. I 1807 ble Ingeborg gift på nytt, nå med enkemann Mons Kristoffersen. Etter at de ble gift bodde de på forskjellige steder i bygda, bl. a. på Flatåsen, Fikse og Lund før de kom til Aksnes søndre i 1822. Mons Kristoffersen, som var født ca. 1776, var tidligere gift i 1802 med enke Beret Pedersdatter Huseby, som døde i 1805 på Berg. Beret var igjen enke etter husmann Erik Ottesen Huseby. (Se mer utførlig omtale av familien under plassen Flatåsen under Sør-Tuset). Mons og Ingeborg ble ikke lang tid på Aksnes. Våren 1823 flyttet de til Nordland, der de slo seg ned i Skjærstad kommune like sør for Bodø. Ingeborg døde der i 1825, 57 år gammel. Ved dødsfallet er hun oppført under navnet Ingeborg Johannesdatter, som muligens er riktig? Mons giftet seg igjen i 1827 med 44-årige Abigael Johnsdatter Udvig fra Skjærstad. Jakob Pedersen Aksnes (1796-1878) og Beret Olsdatter (1797-1866) Mons Kristoffersen solgte Aksnes til Jakob Pedersen for 300 spesidaler. Skjøtet er datert 17. april, tinglyst 17. august 1830. Men Jakob har sikkert overtatt gården før den tid. Jakob Pedersen var født på Hallem i 1796 og var sønn av Peder Ellingsen Hallem vestre og Marit Ellingsdatter (Øvre Vist-ætta). I 1829 ble han gift med Beret Olsdatter Stiklestad, f. 1797, datter av sersjant Ole Bjerkan.
---- 113 H&FLe ---- Aksnes søndre i 1954. Av kjøpesummen for Aksnes skulle Jakob betale til fellbereder Brun i Trondheim 100 spesidaler og 200 spesidaler til Mons og arvingene etter Ingeborg, som døde i 1825. Jakob Pedersen skulle også utrede et kår til Mons, nemlig annethvert år 3 tøn ner havre, annethvert år 2 tønner havre og 1 tønne bygg, som skulle leveres i Trondheim etter nærmere avtale. Alt dette maktet ikke Jakob å utrede, og i 1832 sto fremdeles 84 spesidaler 20 skilling av kjøpesummen, samt hele kårytelsen til rest. Ved et forlik forpliktet Jakob seg til å betale resten innen 1 år. Men det har han hel ler ikke greidd, for 15. april 1834 er gården solgt ved tvangsauksjon for 325 spesi daler til proprietær Jelstrup, som fikk skjøte 21. november 1834, tinglyst 6. februar 1835. Etter at Jakob måtte gå fra gården, bygslet han et jordstykke under Follo. Hvor det seinere ble av han og Beret er uklart, men trolig er det de som i 1865 var hus mannsfolk i Jeilstua under Stiklestad østre, og at Beret døde der i 1866. Jakob var i 1875 legdslem på prestegården på Augla, og døde der i 1878. Jakob og Beret hadde ikke barn sammen, men Jakob ble far til en gutt før gifte målet: Bl 0 . Bård, f. 1826 på Maritvollvald. Mora var Guru Bårdsdatter Lyngsvald. Bård Jakobsen ble gift i 1 850 med Lisa Henriksdatter Nessvald, f. 1 826 på Hagavald. De var husmannsfolk i Jeilstua under Stiklestad østre i 1 865 og på Halsetbakken i 1875. i 1900 bodde de i Stuskinssveet, og Lisa døde der i 1902 og Bård i 1903. De hadde seks barn. En av sønnene deres, Hans Bårdsen, ble småbruker på Lyngås nordre (Ausa). Y\
---- 114 H&FLe ---- Hans Knutsen Aksnes (1791-1882) og Marta Andreasdatter (1803-1888) Proprietær Jelstrup solgte gården ifølge skjøte av 6. juni 1838 til Hans Knutsen. Han var født i 1791 og var sønn av reservedragon Knut Andersen Karmhus og pike Ragnhild Hansdatter Bunesvald. Hans Knutsen hadde tidligere (1819) vært gift med Beret Pedersdatter Hallem, f. 1791 på Tømmeråsen, datter av Peder Olsen Hallemsvald. Når Beret døde er uvisst, men Hans ble gift for 2. gang i 1832 med Marta Andreasdatter Aksnes, f. 1802 på Skjørholm. Marta var datter av Andreas Olsen Aksnes nordre. Hans Knutsen var bruker på Aksnes fra 1838 til 1865. Marta hadde ei datter før ekteskapet, og sammen fikk Hans og Marta en sønn: Bl 0 . Anne Olsdatter, f. 1 826 på Lund. Martas datter med Ole Johnsen Kvelstad. Anne flyttet til Sparbu, der hun i 1 855 ble gift med Tore Taraldsen Hystad. 82. Bernt Hansen, f. 1833 på Dalemarkvald. Neste bruker. Bernt Hansen Aksnes (1833-1911) og Elen Anna Ellingsdatter (1838-1912) Hans Knutsens sønn Bernt Hansen overtok gården for 474 spesidaler og kår ifølge skjøte fra faren av 15. august 1876, men han hadde da trolig allerede brukt den en ti års tid. Bernt ble gift med Elen Anna Ellingsdatter Nesset, f. 1838 i Sparbu. De hadde ingen barn. Bernt var også hustømmermann. Ved skjøte av 4. april, tinglyst 11. april 1889, solgte Bernt gården for 3000 kro ner til Sefanias Fikse. Bernt kjøpte i stedet et jordstykke av Aksneshaugen som han bygde hus på og flyttet dit. Denne heimen fikk navnet Aksneshaugen nedre (se under denne). Sefanias Fikse solgte gården videre til Tore Gran, skjøtet er datert 29. oktober, tinglyst 3. desember 1894. Tore Olsen Gran (1847-1930) og Ingeborg Anna Larsdatter (1845-1931) Tore Olsen Gran var født i 1847 på Lundsmoen og var sønn av Ole Halvorsen Lundsmoen og kone Sirianna Toresdatter Holmlivald. I 1869 ble Tore gift med Ingeborg Anna Larsdatter Hellån, f. 1845 på Hellån av gifte foreldre Lars Johnsen og Susanna Olsdatter. Ingeborg Anna bodde i 1865 på en husmannsplass under Hellån sammen med mora Susanna Olsdatter og sin stefar Peder Johansen, idet faren Lars Johnsen døde i 1853. I 1875 bodde Tore og Ingeborg Anna på husmannsplassen Hallemsvald søndre. Siden var de husmannsfolk under Øgstad og Eklo, før Tore i april 1892 av Ove Haugskott kjøpte en utskilt part av Kråg på ca. 40 dekar som de bygde hus på. Gården fikk navnet Gran. De hadde så vidt kommet seg i orden i sin nye heim da Verdalsraset gikk i 1893, og både hus og jord forsvant i skredgropa. Da skredet gikk bodde følgende på Gran: Tore og Ingeborg Anna, barna Peter Olaus (12 år), Sofie (9 år), Inger Marie (5 år) og Gustav (1 år), videre Susanna Olsdatter Klokkerhaug (mor til Ingeborg Anna) og inderst Nils Andersen Fåren (78 år). I de offisielle listene etter Verdalsraset var også
---- 115 H&FLe ---- Tores mor Sirianna Toresdatter oppført som inderst på Gran, men i fall hun bodde der, var hun ikke heime da raset gikk. Da raset gikk, klarte Tore og Ingeborg Anna, som lå nede sammen med ettåring en Gustav, så vidt å komme seg ut og fikk med seg barnet. De andre fem, som lå i andre etasje, forsvant sammen med huset og omkom. Tore Gran fikk etter raset en erstatning på 1870 kroner. Han kjøpte så Aksnes søndre av Sefanias Fikse og flyttet dit. Tore og Ingeborganna hadde ni barn: søndre bakkan i I W Ole, f. 1870 på Stiklestad va Id. Nes - e bruke 82. Sefanias, f. 1872 på Klokkerhauqen d. 1883 83. Ludvig Kristian, f. 1874 på Halle svald. Gift i 1900 med Jørgine Berntine stian Gran var gårdbruker i Haukågrenda. itter Ness fra Bjugn. Ludvig K 84. Oluf, f. 1 877 på Marie Nilsdatter Sandvik. Etter at de vært i USA ei tid, k« otte sea på Løvli under Biartnes v e inge fiktesk datte Aks u A pike Julie Ale ■te Aksnes me v R' 879. O ker pa I illere RA r> 881, omk< 87. Sofie, f. 1 884, omkom i V<
---- 116 H&FLe ---- 88. Inger Marie, f. 1888, omkom i Verda lsraset. 89. Gustav, f. 1 891 . Gift med Johanna Antonsdatter Grongstad, f. 1 876 på Høylandet. Ingen barn. I 1903 ble et skogstykke kalt Aksnesmarka fradelt gården og solgt til Jonas Ravlo. Skogstykket kom seinere i Anton Aksnes' eie. I 1909 ble plassen Aksnesenget (Røliplassen) fradelt gården og solgt til Anneus Tiller på Aksnesenget. Samme året (1909) solgte Tore Olsen gården til sønnen Ole Toresen for kjøpesum 4300 kroner pluss kår til foreldrene. Tore kjøpe i 1919 tomt på Øra og fikk oppført gården som ble kalt Garpen, gnr. 20, bnr. 21. Ole Toresen Aksnes (1870-1955) og I} Elen Anna Kasperdatter (1872-1905), 2) Lorentse Olsdatter (1868-1924), 3) Ragna Rolfsdatter (1886-1940) Ole Toresen var eldste sønn av forrige eier, Tore Olsen Gran. Ole var kavalerist på Rinnleiret da Verdalsraset gikk i 1893 og var utkalt til redningsarbeid i forbindelse med raset. Gift med enke Elen Anna Kasperdatter Tiller, f. 1872 i Sparbu. Hun var enke etter Anneus Ellefsen Tiller og hadde med ham dattera Emma Anneusdatter, som ble gift Kvello. Elen Annas mor, Lina Olsdatter Ryanplass fra Henning ble sei nere gift med John Pedersen Hofstadsve på Sveet (Sagmesterplassen) under Ner- Hofstad. Ole Toresen og familien losjerte på gården før han kjøpte den i 1909. 1 denne tida var han anleggsarbeider på jernbanen. Den første kona, Elen Anna, døde i 1905, og i 1910 ble Ole gift på nytt, nå med Lorentse Olsdatter Aksneshaug, f. 1868, datter av Ole Haldorsen på Aksneshaugen øvre. Samme året solgte Ole gården til Iver Andreas Nordseth for 8000 kroner, og flyt tet over til andre sida av Leksdalsvatnet og ble gårdbruker på Nesset. Oles andre kone Lorentse døde i 1924 og Ole ble gift for 3. gang med Ragna Rolfsdatter, f. 1886, d. 1940. I ekteskapet med Elen Anna fikk Ole fire barn: 81 . Anna, f. 1898. Gift " i 1917 med Tomas Toresen Lademo, med Olav Olsen Haugdahl, f. 1 896, tollbetjent ved Adalsvollen tollstasjon. 82. Ingemar, f. 1900. Gift med Anna Devik fra Otterøy. Ingemar arbeidet som bilme kaniker på Øra, først hos Henning Andersson og seinere i Norumsgården. Deretter flyttet han til Røra og bodde der siden. 83. Tora, f. 1902. Gift i Trondheim. 84. Inger, f. 1904. Gift med Lars Johannessen Høyem. De bodde på Høyem under Gudmundhus, seinere på Øra. Iver Andreas Nordseth klarte ikke å beholde gården. Den gikk på tvangsauksjon, men ble kjøpt tilbake av kona Anna Sofie Nordset, som så hadde den til 1914 før hun solgte til John Skatland for 12000 kroner. Om Iver Andreas Nordseth, se Nordset under Tiller.
---- 117 H&FLe ---- John Johannessen Skatland (1848-1938) ogjonetta Bendikke Johannesdatter (1857-1945) Johannes Johannessen Skatland var født i 1848 i Namdalseid. John dreiv i sine unge år Lofotfiske om vinteren og ellers med skogsarbeid og tømmerfløyting. Så flyttet han til Steinkjer og ble sagbruksarbeider. I 1878 ble han gift i Sparbu med Jonetta Bendikke Johannesdatter Tranaplass, f. 1857 i Steinkjer. Far hennes, Johannes Nilsen var fra Røsenget i Leksdalen. Han flyttet til Sparbu og ble gift i 1851 med enke Bendikke Ingebrigtsdatter Løplass. De flyttet til Steinkjerbakken under Trana. Etter at John Skatland ble gift og stifta familie, flyttet de til Bangsund, der John fikk arbeid som sagmester. Fra Bangsund flyttet de til Otterøy og ble husmannsfolk under gården Brom. Så bar det til Namsos, der det igjen ble sagbruksarbeid før de kom til Aksnes søndre. John Skatland hadde ei sterk helse. Han hogg tømmer i Aksnesmarka, og vinte ren 1924/25, da han var i sitt 77. år, hogg han ca. 3000 trær. John og Jonetta fikk sju barn, av seks som levde opp reiste tre til Amerika. 81 . Johan Marius, f. 1 878. Ugift. Han utvandret ca. 1903 til USA og bodde i Two Harbors, Minnesota. Han omkom under fiske der borte. 82. Johannes Bernhard, f. 1881, d. 1900 på Otterøy. 83. Julius Bertinius, f. 1 885. Reiste til USA ca. 1906. Gift med ei svensk kvinne. 84. Konrad Adolf, f. 1 888. Utvandret til USA. 85. Jenny, f. 1 893 i Fosnes. Gift med enkemann Johannes Vandvik, gårdbruker i Vester- Sende. 86. Harald, f. 1 896. Neste bruker. 87. Borghild, f. 1902 på Otterøy. Gift med Magne Olafsen, gårdbruker på Lundemo under Lund. John Skatland solgte gården i 1925 til sønnen Harald Skatland for kjøpesum 11000 kroner pluss kår av årlig verdi 400 kroner. Harald Johnsen Skatland (1896-1940) og Margot Antonie Mortensdatter (1900-1949) Harald Skatland dreiv rutebiltransport, vesentlig melkerute mellom Leksdalen og Øra, ved siden av gårdsdrifta. Han hadde først en vanlig lastebil, men kjøpte seinere en med dobbelt førerhus. Han hadde den første melkeruta med bil fra Leksdalen. Kona Margot var datter av gårdbruker Morten Muller på Dalemark. Barn: 81. Anna, f. 1922. Gift med Jens Høyem, f. 1918, gårdbruker på Snausen. 82. Jorid Johanne, f. 1 925. Gift med Einar Magnus Olsen Tuseth, f. 1 924. Neste bru- ker (fra 1949). 83. Helga. Gift Åseng.
---- 118 H&FLe ---- Husmannsplasser: Myra Husmannsplass under Aksnes søndre (Bakkan). Husmannen på denne plassen hadde pliktarbeid til to gårder. Jorda på plassen besto nemlig av et jordstykke som tilhørte Aksnes søndre (Bakkan) og et stykke til hørende Dalemark oppe ved Kleven. Det siste jordstykket ble kalt "Myra", og plassen fikk navn etter dette. I 1865 føddes på plassen 2 sauer og 1 geit. Sist brukt ca. 1870. Ole Pedersen Aksnes (1797-1855) og Anne Pedersdatter (1795-1868) Ole Pedersen Aksnes var husmann i Myra fra ca. 1830 til han døde i 1855. Han var født i 1797 på Hallemsvald og var sønn av husmann Peder Pedersen. I 1818 vart han gift med Anne Pedersdatter Tillervald, f. 1795 på Tillervald (se Karmhusætta). Anne var datter av Peder Karlsen på Tillerenget (se under denne plassen). Barn: 81 . Peder, f. 181 8 på Tillervald. Gift i 1 848 med Milla Ingebrigtsdatter, født i Vefsn. De ble husmannsfolk på Tilfellet under Aksnes (se under denne). 82. Gisken, f. 1828 på Tillervald. Hun fikk attest til Trondheim i 1848 og kalte seg da for Tiller. 83. Dødfødt pikebarn, f. 1 837 på Aksnesvald. Etter Ole Pedersens død satt enka Anne med plassen til hun døde i 1868. Plassen ble da nedlagt og jorda lagt til innmarka på Dalemark og Aksnes (Bakkan). Halvar-plassen Husmannsplass under Aksnes søndre (Bakkan). Plassen lå like ved merket mot Aksneshaugen og like sør for den gamle gårdsveien dit. Hvem plassen fikk sitt navn etter, er usikkert, men det kan være til denne plas sen at Halvor Olsen Aksnes flyttet i 1839 da han solgte gården Aksnes nordre øvre. Sist brukt ca. 1850.
---- 119 H&FLe ---- Uplasserte husmannsplasser: Aksnesplassen Fra 1823-1846 var Simen Johnsen husmann på Aksnesplassen. Han var gift med Ingeborg Markusdatter Grunnt, datter av Markus Grunnt, husmann på en plass under Volan i Inderøy. Simen kalte seg Haug ved giftermålet, men hans opphav kjen ner vi ikke. De flyttet fra plassen i 1848 og bosatte seg på Inderøy. Barn: 82. Kirstine, f. 1812 på Semsvald. 83. Marta, f. 1812 (Tvilling med Kirstine). 84. John (Johan), f. 1 8 1 5 på Aspås. Han flyttet til Sparbu og ble konfirmert på Dyrstad i 1830. 85. Marte Kirstine, f. 1817 på Dalemarkvald. Gift i Inderøy med Klaus Kristiansen, husmann i Sakshaugmarka i Inderøy. 86. Markus, f. 1 820 på Dalemarkvald. 87. Simen, f. 1 823 på Aksnesvald. Han flyttet til Sparbu, der han i 1 848 ble gift med Marit Tøllevsdatter, f. 18 1 2 i Snåsa. Simen kom seinere til Inderøy, der han bodde på Kvistadg jålet og tok etternavnet Kvistad. Det kan også ha vært en husmannsplass der Vandvikhytta ligger. Karl K. Aksnes har fortalt at han hadde vært sammen med John Skatland og rydda kratt på dette styk ket i 1920-åra i forbindelse med at Skatland skulle ha dette stykket til kårjord, og de fant da en grunnmur etter gammel bebyggelse på stedet. NOTER 1 . Utskrift av pantebok N 2C26 (1 866-1 871) for Stjør- & Verdal sorenskriverembete, fol. 143 nr. 8. 2. Ifølge pantebok N 2C26 (1 866-1 871 ) for Stjør- & Verdal sorenskriverembete, fol. 143 nr. 11. 3. Kilde: Innherreds Folkeblad og Verdalingen 4.9.1956. 4. Verdalsboka, bind lIA, s. 379. 5. Utskrift av pantebok litr. K (1 853 1 859) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete; autorisert 06.08. 1 853; fol. 360. 6. Utskrift av pantebok litr. K (1 853-1 859) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete; autorisert 06.06. 1 853, fol. 361.
---- 123 H&FLe ---- DALEMARK GNR 66. BNR 1 Gården nevnes første gang 13. august 1786, da Broder Vilhelm Kliiver på Bunes bygslet til ungkar Tomas Olsen Tiller "en nyopryddet husmandsplass under Søndre Tiller, kalt Dahlemarken, tiligemed en indhegning aj den gamle husmandsplass under Nordre Tiller". Bygselbrevet er tinglyst 15. august samme år. Plassen ble skilt fra Sør-Tjellran og ved skyldsettingsforretning av 12. juli 1797 skyldsatt for 18 mkl. Samme år solg te Kliiver den til oppsitteren Tomas Olsen for 450 riksdaler. Tomas Olsen Dalemark (1759-1840) og Kirsti Olsdatter (1760-1832) Tomas Olsen var født i 1759 på Ner-Tjellran og var sønn av Ole Tomassen Tiller og kone Beret Andersdatter. I 1786 ble han gift med Kirsti Olsdatter Ner-Sende, f. 1760. De fikk sju barn, og vi ser nedenfor at tre av sønnene ble døpt Ole! 1962
---- 124 H&FLe ---- 81 . Ole, f. 1787 på Dalemark. Neste bruker. 82. Ole, f. 1788 på Dalemark, d. 1792. 83. Beret, f. 1790 på Dalemark. Gift i 1820 med Erik Johnsen Solberg - se Kåret under Dalemark. 84. Ole, f. 1 792 på Dalemark. 85. Sevald, f. 1795 på Dalemark. Gift i 1823 med Beret Pedersdatter fra Salberg (Røra) sogn i Inderøy. Beret var født i 1799. De ble husmannsfolk på plassen Edellund. 86. Lars, f. 1797 på Dalemark, d. 1801 87. Johannes, f. 1800 på Dalemark, d. 1831. Gift i 1827 med Marit Olsdatter Viken, f. 1796. De ble gårdbrukere i Kulstadvika. Tomas Olsen skilte fra en del av Dalemark som ble skyldsatt 9. juni 1801 for 3 mkl med navn Aspås nordre. Ved skjøte av 31. oktober 1820 overdrog Tomas gården for 300 spesidaler til søn nen Ole Tomassen og tok kår. Ole Tomassen Dalemark (1787-1840) og Jonetta Olsdatter (1789-1866) Ole Tomassen ble i 1821 gift med Jonetta Olsdatter Lille Ryan, f. 1789 i Henning. Han solgte Dalemark allerede i 1826 til løytnant Peter Hartvig Lund for 500 spesi daler og flyttet med familien til Henning, der han ble husmann under Kalset. Etter at gården i mellomtida hadde to andre brukere, kjøpte Ole Tomassen, sam men med Erik Johnsen Solberg, på nytt Dalemark i 1838 av proprietær Jelstrup, som hadde slått til seg gården på tvangsauksjon i 1833. Men de klarte ikke forpliktelsene, og Ole døde som losjerende på Dalemark i 1840, mens Erik Johnsen Solberg ble hus mann på Kårplassen (se denne). Enka etter Ole Tomassen flyttet tilbake til Henning og døde i 1866 hos sønnen Ole Olsen på Henningsveian. Ole og Jonetta etterlot seg fire barn: 81 . Kristina, f. 1 823 Dalemark. I 1 847 ble hun gift med Peter Torkildsen Tromsdal, f. 1818 på Tromsdalsvald. De bodde først på en plass under Skrove, men flyttet i 1 860 til Henning, der en i 1 865 finner dem som husmannsfolk under Bjørnhus. 82. Ole, f. 1827 i Henning. Husmann i Henningsveian. 83. Berntine, f. 1831 i Henning. Gift med husmann Ole Arntsen Okstadplass. 84. Olme, f. 1835 i Henning. Gift med Karl Fredrik Pleym. De ble husmannfolk på en Gjeldsåsplass på Røra. Peter Hartvig Lund overdrog gården i 1827 til Johannes Sivertsen Valstad for 400 spe sidaler. Johannes Sivertsen Valstad (1804-) og Lisbet Jakobsdatter (-) Johannes Sivertsen var trolig innflytter i likhet med kona Lisbet Jakobsdatter, som var fra Skurset i Henning. De hadde ikke gården lenger enn til 1832, da Johannes solg
---- 125 H&FLe ---- te til svogeren Ole Jakobsen Skurset fra Henning for 300 spesidaler. Johannes og kona flyttet til broren hennes på Skurset. Ole Jakobsen Skurset (1795-1887) Ole Jakobsen Skurset var født på Skurset i Sparbu i 1795 og var sønn av gårdbruker Jakob Olsen Skurset. Han kjøpte som før nevnt Dalemark av sin svoger i 1833, men beholdt ikke gården i mer enn ett år. 1 1833 lot nemlig panthaveren i gården, pro prietær Jelstrup, gården bli solgt på tvangsauksjon sammen med Røsenget, som han også hadde pant i. Jelstrup slo til seg begge eiendommene for til sammen 600 spesi daler. Hvor Ole Jakobsen gjorde av seg i første omgang etter at han ble fratatt gården, er ikke kjent. Trolig flyttet han til heimgarden i Sparbu, for Skorset i Sparbu er oppført som bosted da han i 1838 giftet seg med Beret Johnsdatter Tiller, enke etter Bård Andersen Nord-Tiller. De flyttet til plassen Svartåsen under Skavhaug øvre. Beret må være død før 1863, for dette året blir Ole gift på nytt, nå med den 48-årige enka Anne Olsdatter Skavhaug, enke etter Ole Mikkelsen på Skavhaug øvre. Anne var også opp rinnelig fra Sparbu, født på Skurset i 1815. I 1865 bor de på Svartåsen sammen med hennes sønn Ole Olsen, f. 1853. I 1875 bor Ole Skurset som tyende, "litt fattig understøttet", på Tronesvollen i Inndalen og er enkemann, og han døde i 1887 som fattiglem i Åsan østre i Inndalen. Hvor og når hans andre kone Anne døde, er ikke kjent. Som nevnt foran solgte proprietær Jelstrup, ved skjøte av 3. februar 1838, gården til Ole Tomassen og Erik Jensen Solberg. Men disse klarte heller ikke forpliktelsene, og i 1841 ble gården på nytt solgt på auksjon, og Ole Bårdsen Tiller fikk auksjonsskjøte. Ole Bårdsen Tiller (1816-) og Anne Andersdatter (181 0-) Ole Bårdsen var født i 1816 på Nord-Tiller og var sønn av Bård Andersen Tiller og kone Beret Johnsdatter. Han var tjener på Vist nedre da han i 1840 ble gift med Anne Andersdatter Fåren, f. 1810, datter av Anders Gundbjørnsen Fåren. Ole solgte straks gården videre til Anders Olsen Solberg uten tinglyst hjemmel, og selv flyttet Ole til Volhaugen, der han ble husmann på Solberghaugen og var det ennå i 1865. I 1868 utvandret han med kona og dattera Oleanna til Fergus Falls i Minnesota, de kalte seg da for Skavhaug, og de har trolig i mellomtida bodd på hus mannsplassen Svartåsen under Skavhaug øvre. Ole og Anne fikk fem barn: 81. Bergitta, f. 1838 i Fåra, d. 1869. Gift i 1865 med Elling Olsen Hofstadvald, f. 1838. De bodde på Hofstadsveet. Bergitta døde i 1869. Som enkemann fikk Elling Olsen i 1 880 en sønn med gift kone Marta Lorentsdatter Aksnes (sønnen var Ludvig Bernhard Ellingsen), og Elling ble i 1882 gift på nytt med tausa Nikoline Knutsdatter Kvam fra Inderøy. Bergitta og Elling hadde sønnen Ole Andreas, f. 1866 på Hofstadsveet. Som 14-åring utvandret han i 1880 til Melrose, Minnesota.
---- 126 H&FLe ---- 82. Bård, f. 1841 på Svinhammer. Utvandret i 1 867 til La Crosse, Wisconsin. 83. Anders, f. 1 843 på Solberg. Utvandret i 1 866 til USA. 84. Bertinus, f. 1 848 på Solbergvald. Utvandret i 1 867 til La Crosse, Wisconsin (sam men med broren Bård). 85. Oleanna, f. 1852 på Solbergvald. Utvandret i 1868 til Fergus Falls, Minnesota, sammen med foreldrene. Anders Olsen Solberg solgte Dalemark til skolelærer Erik Trøgstad i 1847. Skjøtet er utstedt 17. april 1850 av Ole Bårdsen. Anders Olsen kom til Øver-Musem. Erik Nilsen Trøgstad (1816-1875) og Sirianna Larsdatter (1824-1907) Erik Nilsen Trøgstad var født i 1816 på Trøgstad lille av gifte foreldre, Nils Jensen og Anne Eriksdatter, i farens 2. ekteskap. I kirkeboka er anført at farskapet ble bestridt av faren, som da var 76 år, mens mora var bare 29 da Erik ble født. Mora ble for øvrig gift to ganger til, i 1820 med John Nilsen Kvelstad, og i 1828 med Elling Nilsen Ekle, husmann under Hallem. I 1847 ble Erik gift med Sirianna Larsdatter Fikse, f. 1823 på Kråg, datter av forpakter Lars Andersen og kone Beret Gundersdatter. Erik Trøgstad var skolelærer i Leksdalen fra 1839 til 1874. Han var omgangslærer helt til 1863, men da ble de to kret sene i Nord-Leksdalen slått sammen til én, med skole på Dalemark. Erik Trøgstad. Erik og Sirianna hadde ingen barn selv, men tok til seg som fosterbarn: 81 . Elen Marie Muller, f. 1 855 på Musemsvald av ugifte foreldre Martin Muller og Ingeborg Eriksdatter Godøien. Elen Marie ble i 1879 gift med Peder Hermann, gårdbruker på Ner-Hofstad. Etter at Erik Trøgstad døde i 1875, skjøtet enka Sirianna den 10. august samme år gården til Anders Andersen Kjesbu for 850 spesidaler. Sirianna døde på Ner-Hofstad i 1907. Anders Andersen Kjesbu (1819-1882) og Beret Olsdatter (1815-1905) Anders Andersen ble født i Vera i 1818 av foreldre Anders Olsen Væren og kone Anne Haldorsdatter. I 1841 gift med Beret Olsdatter Helmo, f. 1815 på Helmoen av foreldre Ole Johnsen Helmo og kone Johanne Amundsdatter (se Bjartanætta). De var inderster på Helmoen inntil Anders ble leilending i Kjesbua i 1847 og bodde der til han kjøpte Dalemark i 1875. De fikk åtte barn: 81 . Ola, f. 1 839 på Åkervollen. Gift i 1 867 med Beret Taraldsdatter Marken og ble gårdbruker i Marka søndre.
---- 127 H&FLe ---- 42 w I a kp ti/Z p> ikkp 84. Halvor, f. 1 848 i Kiesbu. Gift i 1 892 med Ingeborg Anna Olsdatter Marken, f R(SO nn vnr nnrnhrnkp Y\ a khet med broren lohannes til USA i 1 872 kkp 86. Anna Berqitte, f. 1 852 i Kiesbu. Gift i 1 877 med Peter Tørrissen L ø 87. Ingeborg Anna, f. 1 854 i Kiesbu. Gift i 1 877 R SA i Kic kle B 9°. Birqitte, f. 1859 i Kiesbu. Mor: Sirianna Sivertsdatter Kluken, f. 1839 a«z. «92, Rv Morten Pedersen Miiller (1856-1937) og Anna Margrete Bårdsdatter (1869-1948)
---- 128 H&FLe ---- I 1888 ble han gift med Anna Margrete Bårdsdatter Buhaug, f. 1869 på Hofstadvald. Hun var datter av husmann Bård Andersen på Buhaugan under Hofstad og søskenbarn til John M. Aksnes på Brannseggen. Morten Muller hadde gården til 1921 og solgte da til sønnen Bernhard Muller for kjøpesum 12000 kroner pluss kår av årlig verdi 600 kroner. Morten og Anna Muller fikk fire barn: 81. Marie Fredrikke, f. 1889 på Ner-Hofstad, d. 1963. Hun var sydame, ugift og bodde på Dalemark. 82. Petra, f. 1 892 på Dalemark. Gift med Per Sæli, gårdbruker på Sæli i Sparbu. 83. Bernhard, f. 1895 på Dalemark. Neste bruker. 84. Margot Antonie, f. 1900 på Dalemark. Gift med Harald Johnsen Skotland, gård bruker på Aksnes søndre (Bakkan). Bernhard Mortensen Muller (1895-1967) og Åsta Pedersdatter (1900-1974) Bernhard Muller var bruker på Dalemark fra 1921. Han var gift med Åsta Pedersdatter Pettersen, datter av gårdbruker Peder Julius Pettersen på Øver-Hofstad. De hadde fire barn sammen, dessuten hadde Bernhard ei datter fra før: Bl 0 . Alvhild, f. 1914, mor Olme Olsdatter Sæli. Alvhild ble gift med Ole Dyrstad. 82. Peder Brynjulf, f. 1920 på Dalemark. Gift med Signe Andreasdatter Musum. Skilt. Per Muller dreiv med gårds- og skogsarbeid, og han bodde mange år i ei hytte som han satte opp like ved gården. Han døde i 1 991 . Cl. Olav, f. 1947. 83. Annbjørg, f. 1925 på Dalemark. Gift med Oskar Johansen Rydning, f. 1920. Oskar Rydning var småbruker og vaktmester, og de bodde på Nordly skole før han overtok som bruker på Dalemark etter svigerfaren. Som pensjonister flyttet Oskar og Annbjørg på Ørmelen. 84. Aase Borgny, f. 1 927 på Dalemark. Gift med Arne Nilsen Hallem, f. 1 925, burei ser i Ner-Fikse. 85. Dagny Helene, f. 1929 på Dalemark. Ugift. Hun bodde heime og tok del i går dens forskjellige gjøremål. Død 1995. Husmannsplasser: Kåret Plassen ble kårdel under Dalemark da eieren av Dalemark, Tomas Olsen ved skjøte av 31. oktober 1820 overdrog gården til sønnen Ole Tomassen og tok kår, "bestående av et jordstykke på 7-8 mål, kallet Karlssvedjan, og et tilliggende skogstykke, kallet Karlsmyren, samt 1/2 mål potetjord, hus og brenne". Navnet Karlssvedjan kan imid lertid tyde på at det har vært husmannsplass her før den tid og at den første som bosatte seg her, het Karl. Plassen lå oppi bakken sør for Dalemarkmoen.
---- 129 H&FLe ---- Erik Johnsen Dalemark (1798-1868) og 1} Beret Tomasdatter (1790-1855), 2) Marie Ingebrigtsdatter (1809-1887) Erik Johnsen var født i 1 798 på Solberg vestre og var sønn av dragon Jon Eriksen og Beret Johansdatter Solberg. Faren Jon Eriksen var født på Skjærsetvald, men far hans igjen hadde visstnok seinere vært husmann under Solberg. Jon Eriksen var gift to ganger. Første gang i 1766 med enka på Solberg vestre, Mali Tørrisdatter, som døde i 1795, og deretter med dattera på Solberg østre, Beret Johansdatter. Erik ble i 1820 gift med dattera på Dalemark, Beret Tomasdatter. Hun var født på Tillervald i 1790 og var datter av Tomas Olsen Dalemark. I åra 1821-27 var Erik og Beret gårdeiere på Nord-Tuset. I 1832 flyttet de til Henning og ble brukere på en plass under Fisknes fram til 1838. Dalemark-gården hadde i mellomtida skiftet eier flere ganger: Ole Tomassen, som var bror til Beret, solgte i 1826 gården til løytnant Peder Hartvig Lund, og etter at det hadde vært flere eiere, slo proprietær Jelstrup til seg Dalemark på tvangsauksjon i 1833. Erik Johnsen kjøpte så gården sammen med svogeren Ole Tomassen i 1838. Ole Tomassen døde to år seinere, og i 1841 har Ole Bårdsen Tiller fått auksjonsskjøte på Dalemark. Erik og Beret flyttet da til Kåret og ble plassfolk. Beret døde på Kåret i 1855, og Erik ble gift for 2. gang i Sparbu med enka Marie Ingebrigtsdatter Holeneiet, f. 1809 i Fron i Gudbrandsdalen. Hun kom fra Tolga til Tuf i Sparbu i 1853 sammen med sin 5 år gamle datter Anne Evensdatter. Erik bodde på Kåret fram til han døde i 1868. 1 1865 føddes på plassen 1 ku, 3 sauer og 1 geit. Marie døde i 1887 på samme sted. Erik hadde to barn i ekteskapet med Beret Tomasdatter: Bl 1 . Beret, f. 1 821 på Dalemark. Gift i Sparbu med Ole Kristoffersen Elisveet, f. 1 834. B2 1 . Kirstina, f. 1823 på Tuset. Hun er konfirmert i Henning i 1838. Kåret er ikke nevnt som plass ved folketellinga i 1875. Trolig er den derfor ikke dre vet som husmannsplass etter at Erik Johnsen døde i 1868, men enka Marie har fått bo på plassen så lenge hun levde. Plassen fikk formodentlig navn etter Edele Lund, født Kliiver - kona til Peder Hartvig Lund, som var eier av Dalemark 1826-1827. I 1826 bygslet Lund bort en urydda jordteig til husmannen Sevald Tomassen Tuset mot ei årlig avgift av 2 spesidaler og arbeid etter tilsigelse for vanlig daglønn. Teigen ble kalt Edellund, men plassen ble seinere kalt "Sevaldstu", oppkalt etter Sevald. Den lå like ved riksveien og på nordsi da av bekken. Plassen ble nedlagt i 1882 og jorda lagt til innmarka på Dalemark.
---- 130 H&FLe ---- Sevald Tomassen (1795-1856) og Beret Pedersdatter (1799-1880) Sevald var født i 1795 og var sønn av brukeren på Dalemark, Tomas Olsen. Gift i 1823 med Beret Pedersdatter fra Salberg (Røra) sogn i Inderøy. Beret var født i 1799. Sevald og Beret kom som før nevnt til Edellund i 1826, rydda jorda og satte opp hus. I tillegg til plassjorda leide Sevald også en bit jord av Ner-Tjellran, og som i dag ligtale ble kalt for "Sevaldåkeren". Sevald var husmann i Sevaldstua helt til han døde i 1856. Beret fortsatte til søn nen Tore Sevaldsen overtok som husmann i 1860. I 1865 bodde Beret på Skjærset søndre hos kårmannen Ole Nilsen, som var Tores svigerfar. Men ifølge folketeljinga i 1875 var hun da tilbake i Sevaldstua og døde der i 1880. Beret og Sevald fikk fem barn: Bl B 2 Kirstina, f. 1828, d. 1829. Kirstina, f. 1830. Hun ble i 1858 gift med Anders Olsen Aksnes, husmann på Aksnesenget, se under denne plassen. Tore, f. 1834. Han ble neste husmann i Sevaldstua. Anne Marta, f. 1839, d. 1842. B 3 B 4 B 5 Anne Marta, f. 1 844. Gift i 1 874 med fotjeger Olaus Haldorsen Stiklestad, f. 1849 på Hallemsvald. De var husmannsfolk på plassen Innhaugen under preste gården i Vuku, der Anne Marta døde i 1893. I 1900 var Olaus dreng på Stiklestad nordre, og han døde i Brustua i 1920. Barn: Cl°.Sefanias, f. 1 870 på Dalemarkvald. Faren var Olaus Kristiansen Verdalsøren. I 1 898 gift med Anna Bergitte Olsdtr. Mønnesvald. Sefanias Marken var kir- C 2. Hanna, f. 1875 på Innhaugen. Hanna var tjenestejente hos Jens Monssen Skogås på Trøgstad lille søndre under Verdalsraset i 1 893. Gården ble tatt av raset og Hanna var den eneste som overlevde. Hun ble reddet fra leir massene neste dag av kavalerister fra Rinnleiret, blant dem var tilfeldigvis hen nes egen halvbror Sefanias. Hanna ble først brakt til det provisoriske sykehu set som ble opprettet på Øvre Skjørdal. Seinere ble hun tatt hand om av Ole Tingstad på Fætten, som var en av redningsmennene hennes, og var hos ham i fire uker.' I 1900 var Hanna budeie på Jøsås østre, og i 1904 utvandret hun til New York under navnet Hanna Olausdatter Prestegårdsvald, og ble gift der med en mann fra Sandefjord. C 3. Ole, f. 1878 på Innhaugen. I 1900 var Ole dreng på Jøsås østre, og i 1903 utvandret han til New York under navnet Ole Olaussen Prestenget. C 4. Bernt, f. 1880 på Innhaugen. C 5. Beret Anna, f. 1883 på Innhaugen, d. 1894. C 6. Oleanna, f. 1885 på Innhaugen. I 1900 var Oleanna budeie på Ner- Hofstad, og i 1907 ble hun gift med John Martin Johannessen Skansen, f. 1 878, gårdbruker på Slapgarden i Vuku. C 7. Teodor, f. 1887 på Innhaugen, d. 1888.
---- 131 H&FLe ---- I tillegg til barna med Beret var Sevald også oppført som far til Bernt Sevaldsen, f. 1849, mor Marta Johansdatter Tusetsvedjan (se under denne). Tore Sevaldsen (1834-1910) og Sirianna Olsdatter (1837-1920) Sønnen til Sevald Tomassen, Tore Sevaldsen, overtok som husmann på Edellund i 1860, samme år som han giftet seg med Sirianna Olsdatter, f. 1837 på Skjærset. Sirianna var datter av leilending Ole Nilsen på Skjærset søndre i Sjøbygda. Sirianna og Tore var husmannsfolk på Edellund fram til 1882, deretter ble de hus mannsfolk og seinere eiere av Holmvik under Ner-Hofstad. Både Tore og Sirianna døde som kårfolk på Holmvik. Sirianna og Tore fikk i alt ti barn mens de bodde på Edellund: 81. Sivert Olaus, f. 1861, d. 1861. 82. Beret Marta, f. 1862. Gift i 1884 med gårdbruker Mortinus Johnsen Kluken, f. 1857 i Vera. Mortinus Johnsen var sønn av John Olsen Væren og kone Beret Olsdatter. Mortinus utvandret i 1888 til Britton, Sør-Dakota, og Beret Marta fulgte etter i 1 889 og kalte seg da for Hofstad. Hun døde 5. juni 1920 i Britton. 83. Sefanias, f. 1863. Utvandret til Dell Rapids, S Dakota, i 1884. 84. Ole, f. 1866. Gift i 1888 med Guruanna Olsdatter Rosvoll, f. 1864 på Nessvald. Hun var datter av husmann Ole Sivertsen Melby. Ole ble gårdbruker på Røsenget. 85. Nils, f. 1868, d. 1869. 86. Nelius, f. 1870. Utvandret til Dell Rapids, S Dakota, i 1891. 87. Telle Sofie, f. 1872, d. 1877. 88. Martin, f. 1 874. Gift med Olme Arntsdatter Reberg, f. 1 869 i Stjørdal. De flyttet til Trondheim, og i 1900 bodde de i Rosenborggate 18 og hadde to sønner. Martin kalte seg Hofstad og var "forretningsfører" av yrke. 89. Erik, f. 1875, d. 1937 (omkom under fløyting i Lundselva). Se nærmere omtale under Holmvik under Hofstad. BlO.Teodor, f. 1878, d. 1883. Da Tore flyttet i 1882, tok han med seg tømmeret fra stua på Edellund til Holmvik og satte den opp på nytt der. Sveet (Johanmoen) Sveet lå like ved Ellevmoen, en annen husmannsplass under Dalemark. Navnet Johanmoen kan tyde på at den første husmann på plassen het Johan. Ved folketellinga i 1865 er Johan Andersen Dalemark husmann på plassen, og etter som han ble født i 1832 er det trolig han som har rydda den også, trolig rundt 1860. Vi har heller ikke funnet noen som har bodd på plassen utenom Johan Andersen og familien hans.
---- 132 H&FLe ---- Johan Andersen Dalemark (1832-1925) og Kristianna Hansdatter (1838-1914) Johan Andersen var husmannssønn på Brannåsen under Aksnes, foreldre var Anders Johansen og Agnes Eriksdatter. En bror av ham, Ellev Andersen, ble husmann på Ellevplassen (Kleven), se under denne. I 1859 giftet Johan seg med Kristianna Hansdatter, f. 1838 på Borgenvald. Hun var datter av ugifte foreldre, ungkar Hans Petersen fra Levanger og pike Karen Anfinnsdatter Nestvollvald. Johan dreiv jorda på Sveet fram til ca. 1915. I 1875 hadde de 1 ku, 4 sauer og 2 geiter, i 1900 dyrka de litt korn og potet, men hadde ikke andre husdyr enn noen høner. Kristianna døde i 1914 og Johan i 1925, 93 år gammel. Johan var kjent som en driftig kar, og han likte ikke at jorda ble drevet dårlig. Et ordtak etter ham lever den dag i dag: "Når en larver med jorda, larver jorda tilbake". Johan og Kristianna fikk seks barn: 81. Karen Anna, f. 1861. Gift i 1887 med tjeneren på Gjermstad, John Andreas Jensen Våset, f. 1 863 i Sparbu. De var husmannsfolk på Tømmeråsplass i noen år og flyttet så til Aurstadbakken i Henning. En sønn av dem, Julius Aurstad, f. 1 893, ble i 1 9 1 7 gift med Hilda Edvardsdatter Marken, f. 1 898, og ble samme år gård bruker i Marka vestre. 82. Anton (Dypdal), f. 1865. Gift i 1891 med Marta Nikoline Hansdatter Hallem, f. 1 866 på Rosvollvald. Anton var gårdbruker på Dypdal under Lund. 83. Peter Andreas (Tiller), f. 1869. Gift i Trondheim med Emelie Hansine, f. 1870 i Kristiansund, De bodde i Trondheim, der han arbeidet som glassmester. 84. Johan Kristian, f. 1 872. I åtteårsalderen begynte han som gjeter på Havervollen i Inndalen. Etter konfirmasjonen ble han gårdsgutt på Sverdrupgården ved Steinkjer. Siden var han med på anlegget av By Bruk og var der til i 1900, da han fikk arbeid ved Trana Teglverk, en arbeidsplass han var på i 42 år. Johan Johansen var gift og bosatt på Steinkjer. Etterkommerne kalte seg Dalemark. 85. Ole, f. 1876, d. 1910. 86. Gustav, f. 1 878. Gustav Johansen var skomakermester og ble i 1914 ansatt som håndverkssersjant ved Rinnleiret militærleir. Fra 1928 var han regimentsskomaker med furers grad. Han tok avskjed i 1938 og døde i 1958. Han var gift med Iverine Gunelle Lingen, og de bodde i Steinkjer. Stua på Sveet ble revet og flyttet til Melsveet i Marka av Gustav Karlsen Musum. Ellevmoen (Kleven) Ellevmoen kalles i 1865 for Moen, med Ellev Andersen som husmann. Trolig er det han som har rydda plassen. Plassen ble fradelt Dalemark den 10. august 1886 og solgt til Ellev for 800 kroner, skjøtet tinglyst 18. august 1886. Fra da av fikk bruket Kleven som gårdsnavn, gnr. 66, bnr. 2. I dagligtale ble heimen kalt "Kleiva", og var et lite bruk som lå øverst på sletta ovenfor Dalemark.
---- 133 H&FLe ---- Ellev Andersen Kleven (1829-1905) og Cecilie Johannesdatter (1833-1909) Ellev Andersen var også husmannssønn på Brannåsen, men var født på Setran under Musem. Han var bror av Johan Andersen på Johanmoen. I 1854 ble han gift med Cecilie Johannesdatter, f. 1833 i Skogn og datter av Johannes Kristensen Sunde, som var gårdbruker på Øster-Karmhus i noen år. Ellev og Cecilie var husmannsfolk på Ellevmoen 1860-1886. Etter at de fikk kjøpe plassen, var de selveiere fram til ca. 1900, da gården ble overtatt av sønnen Edvard, og Ellev og Cecilie ble kårfolk. Ellev døde i 1905 og Cecilie i 1909. Barn: 81. Anne Bergitte, f. 1855 på Bunesvald. Gift i 1881 med Ludvig Lorntsen Søraker, f. 1 860 på Verdalsøra. De bodde på Bredingsberg i Vuku, der mannen var baker. Bakeriet hans, som lå like inntil brufoten på Østnesbrua, ble revet sommeren 2000. 82. John, f. 1 859 på Aksnesvald. Gift i 1 881 med Kjerstina Arnrsdatter Oppemsvald, f. 1 856 på Kvellovald. De er omtalt under Malmo under Hofstad. 83. Ingeborg Anna, f. 1863 på Ellevmoen. Gift i 1883 med John Neiius Andersen Tiller, f. 1 859 på Eklovald, gårdbruker på Tillereng søndre. 84. Anneus, f. 1 870, d. 1 895 på Kleven. Gift i 1 894 med Ellen Anna Kaspersdatter Susegg, f. 1 872 i Sparbu. Ellen Anna var datter av Line Olsdatter, kona til John Hofstadsve, og ungkar Kasper Rafaelsen fra Sparbu. Etter at Anneus døde, ble Ellen Anna gift for 2. gang, nå med Ole Severin Toresen Aksnes, f. 1870 på Stiklestadvald, se under Aksnes søndre (Bakkan). Anneus og Ellen Anna hadde ett barn, dattera Emma, se nedenfor. 85. Sefanias Edvard, f. 1873. Neste bruker. Sefanias Edvard Ellevsen Kleven (1873-1949) og Marie Johansdatter Haugen (1869-1954) Edvard Kleven var som nevnt foran, sønn av Ellev Andersen Kleven. Marie var født i Dovre prestegjeld, men kom i unge år til Ogndalen, der hun var taus hos Killi på Vibe. Der arbeidet også Edvard som smed, og det ble vennskap og giftermål. Ekteskapet var barnløst, men de tok til seg Emma Sofie Anneusdatter Aksnes, f. 1894, brordatter til Edvard. Emma ble i 1917 gift med Ivar Olsen Kvello, f. 1885, som var gårdbruker på Breding i Vuku. Karl Hermann omtaler Edvard Kleven på følgende måte: "Edvard Kleven var en meget fargerik personlighet. Han var ikke det en kan kalle for pen og velstelt, men heller litt original i klesveien. Han gikk alltid, etter det jeg kan huske, med ei lita grå topplue, brun vindjakke og leggiser av røde bilslanger. En onkel av Edvard bodde på Johanplassen. En sønn av ham, som var bosatt på Steinkjer, pleide å si: - Det finnes fire riker. Det er dyreriket, planteriket, dødsriket og himmelriket, jeg tror Edvard hører til dyreriket. Marie var født Vigerust og var fra Dovre. Hun var en sterkt motsetning til Edvard i måten å være på. Hun var nærmest "tertefin", snakket et dannet språk, helst om
---- 134 H&FLe ---- storfolk og herskaper, og var spesiell i sin måte å være på. Det sies om Marie at hun ble sendt til Vibe som ungjente jordi det gikk ut med familien på Dovre. Til tross for at Edvard Kleven kunne høres nokså skarp og brutal ut, var han et meget ømhjertet og godt menneske, som delte ut av sitt gode hjertelag både til mennesker og dyr. Han hadde ikke hjertelag til å ta livet av dyr, og visste ikke hva godt han kunne gjøre for dyrene før slakteren kom. Det ble derfor ofte flere dyr enn bruket kunne fø, og det ble nødvendig å kjøpe for. En gang var han på Øvre Hofstad og kjøpte for. Under lessinga på låven var det ett eller annet som påkalte hans vrede, for han satte i med si barske røst: -Nu fole di dåkk in onga,fer nu må æ bainnas! Jeg kan gi et bilde på hvordan Edvard med sitt utseende kunne vekke oppsikt ute blant folk. Han var i mange år administrator både av skogsdriftene som Folla Tresliperi dreiv i statsallmenningen, og for fløy tinga i Lundselva og Figga. Når fløy tarlaget kom ned til Steinkjer med det siste tømmeret, var ■A \c det vanlig at Kleven gikk direkte opp fra elva og gjennom Steinkjer gatene til Follas kontor for å hente lønninger. Med sin fargerike skikkelse vakte han slik oppsikt i gaten at en stor del av byens barn strømmet til for å bivåne begivenheten, feg tror ikke at Kleven kunne sykle, for han gikk alltid til fots, og jeg husker at han en juledags morgen var til fots på vei til kirke. Det var sludd og styggvær, men jeg tror ikke at han var redd for dårlig vær. Etter at Edvard døde og Marie flyttet til Binde, ble Kleiva kjøpt av Einar Tufset og lagt til Bakkan som tilleggsjord. Husene ble revet og tomta ryddet og planert med bulldoser. Så nå er det ingen spor som vitner om at det her bodde en fargerik og arbeidsom personlighet. Et bruk er blitt nedlagt, og det er en heim mindre i Leksdalen". Berget Denne plassen er nevnt i 1865. Den lå oppe på Dalemarkbakken et sted like ved riks veien. Om den lå på jordstykket kalt "Leiråkeren" på nordsida av veien, eller på "Gunnarjalet" på sørsida, vites ikke. I 1865 føddes på plassen 2 får og 1 geit. I 1875 og seinere er ikke plassen nevnt.
---- 135 H&FLe ---- Husmann 1843 - 1867: Lars Johnsen Aspås (1801-1867) og Marit Pedersdatter (1802-1887) Lars Johnsen Aspås var født i 1801 på Aspås. Foreldrene hans finner vi på Aspås nor dre. I 1824 ble han gift med Marit Pedersdatter Hofstad, f. 1802 på Skrove. Hun var datter av Peder Sevaldsen og kone Maria Johnsdatter, som er nevnt som inderster på Øver-Sende i 1801. Lars og Marit var inderster på Aspåsen og luset før de kom til Bergplassen som husmannsfolk i 1843. Lars døde på plassen i 1867. Enka Marit bodde i 1875 på naboheimen Tillerenget som fattigunderstøttet. Hun døde i 1887 på Mikvollvald, hos sin datter Marta. Barna deres: Bl Anne Marie, f. 1 824 på Aspåsen. Gift i 1 856 med enkemann Johannes Andersen Krågsvald, f. 1807 i Skogn. Han var fra Sundevald i Skogn. Han var først hus mann på en plass under Kråg, men i 1 865 og til han døde i 1 868 var han hus mann på Momoen under Nordre Mo. Anne Marie dreiv Momoen også etter at mannen døde, og bodde der både i 1 875 og 1 891 . Men da hun døde i 1 895, var hun på en plass under Lund. Anne Marie hadde ingen barn i ekteskapet, men hadde ei datter før hun ble gift med Johannes. Dattera, Bergitte Andersdatter, var født i 1 844 i Marka, og faren var gift mann Anders Johannessen Aksnes. Bergitte bodde heime hos mora både i 1 865 og 1 875 og ernærte seg ved dagarbeide. I 1891 var hun tjener på Verdalsøra hos enkemann Lars Salamonsen. Hun døde ugift på Momoen i 1 892. Marta, f. 1829 på Aspåsen. Gift i 1862 med Johan Pedersen Forbregdsvald, f. 1 834. Familien bodde på en plass under Mikvoll 1 865-1 891 . Johan, som kalte seg Forbregd, utvandret i 1 880 til Philadelphia, USA, men døde av tyfus i 1 882 i Hamburg på vei heim til Norge. Marta ble etter dette sittende med plassen til hun døde i 1 894. De hadde en sønn, Johannes Martin Johansen, f. 1 863 på Mikvollvald. Johannes Forbregd, som var snekker, ble gift i 1 888 med Lovise Andersdatter Stiklestadvald, f. 1 868. Han utvandret til Chicago i 1902, men kom tilbake og utvandret på nytt i 1910 til Osakis, Minnesota, sammen med kona og fire barn. B2 B3 B4 Birgitte, f. 1832 på Aspåsen. Død 1833 i kopper. Johannes, f. 1834 på Aspåsen. Han ble konfirmert i 1849, men ingen opplys ninger om ham etter den tid. Bergitte, f. 1838 på Tuset. Død 1839. B5 B5 Marie, f. 1 840 på Tuset. Gift i 1 886 med enkemann og husmann Olaus Pedersen Tronesvald, f. 1 822. De var husmannsfolk på plassen Jåle under Trones. De hadde ingen barn. B6 B7 Lorents, f. 1 843 på Bergplassen. D. 1 857. I kirkeboka er anført at "bon ombrag te sig selv ved at bænge sig i et træ". Juliana, f. 1846 på Bergplassen. D. 1851 '■Ti. DALEMARK
---- 136 H&FLe ---- Det var visst også en sønn til på denne plassen; Peder Larsen Aspås, f. ca. 1828. Han finnes ikke oppført som født her i bygda, men blir i 1843, femten år gammel, kon firmert på Forbregd. I 1865 finner vi en Peder Larsen, f. 1827, som losjerende på plassen Momoen. Der bor da også Anne Marie Larsdatter Aspås og hennes mann, og Peder er da muligens bror til Anne Marie. I 1875 finner vi igjen ungkar Peder Larsen, f. 1828 i Verdal, i Bersvendsveita i Trondheim. Han kaller seg Forbregd, og det er anført at han er jernbanearbeider og tilreisende fra Ålen (NB! Aspås-navnet finnes også i Ålen). Peder Larsen var gift med Beret Johannesdatter Testad, f. 1844 på Almås i Ålen. Når og hvor de ble gift har ikke latt seg gjøre å stadfeste, men Beret bodde i 1875 hos sine foreldre på Testad i Ålen og var ugift på det tidspunktet. Hun hadde da ei dat ter, Ingeborg Johnsdatter, f. 1873, som seinere ble gift med Bernhard Bonsaksen Wærnesmoen i Stjørdal. Peder og Beret flyttet som gifte til Stjørdalen, der de bodde på plassen Spellmannstrøa under gården Stokkan. I Stjørdalsboka står det at Peder skulle være en usedvanlig flink spillemann. I 1891 bodde familien på plassen Stokkmoen, Peder som husmann med jord og grøftegraver. Han døde der i 1895. Han etterlot seg barna Ludvig Martin, f. 1885, og Petra Berntine, f. 1888, begge barna født i Stjørdal. I 1900 bodde Beret og dattera Petra på Stokkmoen som offentlig understøttet. Beret kalte seg da for Beret Stokmo. Sønnen Ludvig, som brukte Aspås som etter navn, var tjener hos Peter Jakob Bjerve på gården Arnstad østre i Stjørdal. NOTER 1 . Se "Ras i Verdal B", s. 463-466.
---- 137 H&FLe ---- TJELLRAN
---- 138 H&FLe ---- ■r\ 5o m V «RC TI * f im % (!* jn 7
---- 139 H&FLe ---- TJELLRAN (TILLER) GNR. 66. Tiller har sannsynligvis vært én gård fram til siste halvdel av 1500-åra. Men først på 1600-tallet ble gården delt i to like store parter, Nordre og Søndre Tiller. I middelalderen lå gården under Holms kloster (Munkholmen), som ved refor masjonen ble beslaglagt av Kronen. Ved auksjon over krongods i 1754 kom gårdene over i privat eie og ble seinere lagt under Leksdalsgodset. Broder Vilhelm Kluver på Bunes, som arvet godset etter sin mor Selle Marie Hagen, solgte i 1800 Søndre Tiller til Mikkel Toresen Hofstad, etter at han i 1797 hadde frasolgt parten Dalemark til Tomas Olsen og parten Aspåsen til Ole Johansen. Nordre Tiller ble i 1826 av enka etter Lorents Didrik Kluver (sønn av Broder Vilhelm K.) solgt til Bård Andersen. Siden har gårdene vært eid av brukerne. Sør-Tjellran (Tiller søndre) GNR. 66, BNR. 8. Ved bygselbrev av 18. februar, tinglyst 20. februar 1762, bygslet Kluver begge Tillergårdene til Peder Arntsen Musem. Peder ble samme år gift med Gjertrud Toresdatter, enka etter John Pedersen Tuset. Både Peder og kona døde i 1764, og nå skilte Kluver gårdene fra hverandre. Sør-Tjellran bygslet han i 1764 til Anders Bårdsen Landfall, som hadde den til 1800. Anders Bårdsen Tiller (1734-1804) og Guru Pedersdatter (1734-1818) Anders Bårdsen var født på Landfall i 1734 og var sønn av Bård Andersen Landfall og kone Beret Pedersdatter Krågstuen i Bårds første ekteskap. Mora og tre av søske na til Anders omkom ved Landfallskredet i oktober 1747. I 1761 ble Anders gift med Guru Pedersdatter Trøgstad store, født på Hegstad i 1734. Anders hadde ett barn før ekteskapet og tre sammen med Guru: Bl 0 . Henrik, f. 1761 . Mor: Kirstine Jensdatter Tokstad. Gift i 1790 med Eli Eriksdatter Haga, f. ca. 1 765. De var husmannsfolk under Lyng søndre i 1 801 . Henrik døde i 1829. 82. Beret, f. 1762 på Trøgstad, d. 1763.
---- 140 H&FLe ---- 83. Margrete, f. 1764 på Tiller, d. 1852 på Stuskin vestre. Hun var gift to ganger. Første gang med John Ellingsen Auskin og andre gang (i 1 805) med Lars Johnsen Hallem. Begge ektemennene var brukere på Stuskin vestre. 84. Beret, f. 1768 på Tiller. Gift i 1794 med Mikkel Toresen Hofstad, neste bruker. I 1800 solgte Kliiver Sør-Tjellran til Mikkel Toresen Hofstad, som var gift med Anders Bårdsens datter Beret, for 1100 riksdaler samt kår til svigerforeldrene. I mellomtida (i 1797) hadde Kliiver delt opp gården i tre parter som ble særskilt skyldsatt i 1797. De tre partene var Sør-Tjellran, Aspåsen søndre (bnr. 4) og Dalemark (bnr. 1). Tore døde som kårmann på Tiller i 1806, mens Guru døde hos sønnen Mikkel Toresen på Øver-Hofstad i 1818. Mikkel Toresen Hofstad (1769-1842) og Beret Andersdatter (1768-1847) Mikkel Toresen var født på Øver-Hofstad i 1769 og var sønn av Tore Olsen Hofstad og kone Lisbet Olsdatter Salberg. 1 1794 ble han gift med Beret Andersdatter Tiller (se foran). Ekteskapet var barnløst. 1 november 1800 brann begge Tillergårdene samtidig (begge gårdene lå på den tida på høgda der Sør-Tjellran ligger i dag). Nesten alle husene samt hele kornavlinga og innboet brann opp, kun ei lita stue og et tørkehus stod igjen. Året etter har Mikkel Toresen og kårmannen Anders Bårdsen (Mikkels svigerfar) på Nordre Tiller, på søk nad fått stiftsamtmannens tillatelse til å "omgå i Stjør- og Værdalens, Inderøens og Namdalens Fogderier i 3 Måneder for at søge goddædige Menneskers Hjælp og Håndsrækning til nogen Opretningfor den dem overgangne Skade". Dette var den tids assuranse! Mikkel Toresen overtok bygselen av farsgården Øver-Hofstad da far hans døde i 1806, og solgte samtidig Sør-Tjellran til Lorentz Didrik Kliiver på Bunes for samme pris som han hadde gitt for gården i 1800. Sør-Tjellran lå nå i elleve år som underbruk under Bunes, før Anders Andersen Lund forpaktet gården i 1817. Anders Andersen Tiller (1779-1854) og Gjertrud Ellevsdatter (1782-1853) Anders Andersen var født i 1779 på Lund og var sønn av Anders Johnsen Lund østre og kone Ragnhild Andersdatter Stuskin. 11811 gift med Gjertrud Ellevsdatter Halset, f. 1782 på Halset, datter av Ellev Olsen Auskin og hans andre kone Marit Andersdatter Storvuku. Før Anders kom til Sør-Tjellran, dreiv han en jordteig for ei kårkone på plassen Kroken. De hadde ett barn: 81 . Ellev, f. 1815 på Lund. Neste bruker. I 1832 solgte enka etter Lorentz Didrik Kliiver gården på auksjon, og Anders Andersen kjøpte den for 851 spesidaler og fikk skjøte 26. juni, tinglyst 16. august 1834.
---- 141 H&FLe ---- Ellev Andersen Tiller (1815- 1889) og 1} Beret Marta Andersdatter (1817 -1851), 2) Fransvis Torgersdatter (1807-1892) K 843, var født i 1817 i Fåra os var datter av Anders G K Ke d Kse XX b£ arta, f. 1 844 på Tiller. Gift i 1 878 Høen. Johc Munkrøsta uker i Høa i Volhauqen 1 877-1 896 oZ. Ve- /lo H~) p\t h\p Kt sen Ris nnen Anders kro Ka 889 og 1892. Anders Ellevsen Tiller (1851-1937) og Riborg Torgersdatter (1851-1934) 3 .rsda PT) au, p /•ertok.
b^. Mane, f. l«« I på hller, d. IbV 83. Tora, f. 1884 på Tiller, d. 1966 <c
---- 142 H&FLe ---- '«",< ÅXZII •r - •"^B > _'~ *"Ti> ?l3£ *"•'/ m-^/^B^ ■-«■fys *, -* * - J 1 v ' t :: --: i... V, ~» I^BHBW^BIBB^HIBSHCBnSBBPWIMMaHHBi Fra gullbrylluppet til Anders og Riborg Tiller i 1928. 86. Anna, f. 1 890 på Tiller. Både Ragna og Anna Tiller var ugifte. De tok del i arbei- det på gården og ble forbeholdt fri benyttelse av kårstua etter foreldrenes død. Men i 1958 bygde de hus på Øra og bodde der resten av livet. 87. Marie Antonie, f. 1 899 på Tiller, død 1 900. Edin Andersen Tiller (1879-1918) Edin Tiller, som var ugift, hadde gården til han døde i 1918. Etter hans død overtok Martin Daniel Hermann, som var gift med søstra til Edin, Grete Andersdatter Tiller,. Martin Daniel Pedersen Hermann (1885-1980) og Grete Andersdatter (1885 -1966) Martin Daniel Hermann var født i 1885 på Mønnes. Foreldrene hans var seinere gårdbrukere på Ner-Hofstad, Peder Hermann og Elen Marie, født Muller. Martin ble gift med Grete Andersdatter Tiller i 1904. I åra 1904-1908 var Martin Hermann i USA, der han arbeidet på sagbruk. Han var en svær arbeidskar, og alt han foretok seg gikk i et forrykende tempo. Det er fortalt at da han var i Amerika arbeidet han for to normale arbeidskarer. Etter at Martin Daniel Hermann kom tilbake til Norge, fikk han i 1909 auksjons skjøte på Nordset og hadde denne gården til 1911. Martin Daniel og Grete fikk ni barn:
---- 143 H&FLe ---- 81 . Peder Arnolf, f. 1904, d. 1981 . Gift med Borghild Matilde Eriksdatter Holmvik, f. 1 909, datter av gårdbruker Erik Toresen Holmvik. De var fra 1 938 bureisere på Lysgård på bureisingsfeltet Tømmeråsen/Bunes i Leksdalen. 82. Matilde, f. 1909, d. 1922. 83. Ruth, f. 1916 på Granholt, død samme år. 84. Einar, f. 1916 på Granholt, død samme år. Tvilling med Ruth. 85. Einar, f. 1917 på Granholt. Bruker på Sør-Tjellran fra 1949. Gift med Ruth Johnsdatter Slaatsve, f. 1924. 86. Ruth, f. 1921. Gift Tandberg. 87. Trygve, f. 1923. Ugift. Snekker. Bosatt i egen bolig "Tufta" under Stiklestad nor dre. 88. Gudrun, f. 1925. Gift med kystskipper Øyvind Larsen Nersund fra Leirfjord. Gudrun var utdannet sykepleier og var i mange år ansatt i helsevesenet i Verdal. Hun overtok boligen på Verdalsøra etter sine tanter Anna og Ragna Tiller. 89. Ingolf, f. 1926, d. 1992. Lærer, de fleste år på Hamar. Gift med Betty Nyman Nielsen (dansk). Husmannsplass under Sør-Tjellran: Kroken Under Tillergårdene var det to husmannsplasser som ble kalt Kroken. Plassen som lå under Sør-Tjellran lå utpå bakken nedenfor Kroken gård (Tillervoll). Så vidt en kjen ner til, var plassen i bruk i åra 1895-1908. Johannes Bastiansen Hofstad var husmann på plassen fra 1895-1902. Johannes kom fra Dalum under Hofstad, der han er omtalt. Sønnen Anton tok over plassen etter faren. Anton Johannessen Hofstad (1875-) og Adolfine Adolfsdatter (1877-) Anton var født i 1875 på Hofstadvald. I 1896 ble han gift med Adolfine Adolfsdatter, f. 1877 i Trondheim, hennes far var Adolf Johnsen fra Sparbu. De bodde på Kroken til ca. 1908, da de kjøpte et småbruk i Ogndalen og flyttet dit. Anton arbeidet også som tømmermann. Han bygde seg seinere eget hus på Steinkjer og arbeidet på jern banen i mange år. I 1927 flyttet familien tilbake til Verdal og kjøpte småbruket Kjæran vestre. Barn: 81 . Ole Ingemar, f. 1 897 på Kroken. Han tok over farsheimen Kjæran vestre og var i tillegg skredder. 82. Aagot, f. 1899 på Kroken. Gift Nordløv. Etter at Anton Hofstad flyttet fra Kroken, ble jorda på plassen lagt til Sør-Tjellran.
---- 144 H&FLe ---- Ner-Tjellran (Tiller nordre nedre) GNR. 66, BNR. 5. Anders Olsen Tiller (1756-1813) og Beret Bårdsdatter (1751-1821) Anders Olsen var født i 1756 på Fiksevald og var sønn av Ole Tomassen Hofstad og Beret Andersdatter. Foreldrene var brukere på gården fra 1764, inntil da hadde den vært underbruk under Sør-Tjellran. Anders fikk bygsel på gården etter farens død i 1786. Anders ble i 1780 gift med Beret Bårdsdatter Landfald, f. 1751 på Landfall. Beret var datter av Bård Andersen Landfald og kone Beret Olsdatter. Anders hadde gården til han døde i 1813, og enka Beret fortsatte som bruker fram til hun døde i 1821. De hadde fem barn: 81. Bård, f. 1781 på Tiller. Neste bruker. 82. Ole, f. 1783 på Tiller, d. 1804. 83. Beret, f. 1 786 på Tiller, d. 1789. 84. Beret, f. 1791 på Tiller, d. 1792. 85. Beret, f. 1793 på Tiller. Gift i 1820 med søskenbarnet Ole Pedersen Landfall, f. 1792 på Landfall. Ved delinga av Leksdalsgodset i 1824 tilfalt Nord-Tiller major Lorentz Diderik Kliiver (se Bunes), og enka etter han, Birgitte Kliiver, solgte gården ved skjøte av 14. april 1826 til Bård Andersen, som var sønn av den forrige brukeren. Kjøpesummen var 972 spesidaler, dessuten skulle det svares kår til enkefru Sofie Hersleb Kluver på Bunes ifølge kontrakt av 28. oktober 1823. Videre skulle oppsitteren på plassen Anesveet, Peder Karlsen og hustru Gisken, få bli sittende for ei årlig avgift på 2 spesidaler. Bård Andersen Tiller (1781-1829) og Beret Jonsdatter (1780-) Bård Andersen var som nevnt foran sønn av den forrige brukeren. I 1802 ble han gift med Beret Jonsdatter Hofstad, f. 1780 på Hofstad. De hadde åtte barn: 81 . Ingeborg Anna, f. 1803 på Tiller. I 1824 gift med Jørgen Bårdsen Haugaae, f. 1803 i Verdal. Jørgen Bårdsen var husmannssønn fra Haukågrenda ved Leksdalsvatnet. Han var døpt Jørgen Porst, antakelig hadde han dette tilleggsnav- net fra mora Anne Jørgensdatter, som var født i 1 768 og var datter av Jørgen (Georg) Arnold Post og hustru Karen Pedersdatter, f. Ovid. 1 Faren til Jørgen Bårdsen, Bård Pedersen, finner vi i Østre Gjermstadætta (NB! Jørgen (Georg) Arnold Post var lensmann i Verdal 1762-1766). Til daglig ble paret kalt "Jørn og Jørns Ymber". I 1827 flyttet de til Bulleråsen i Båbu allmenning, der de rydda seg en heim like ved Bulleråsvatnet. De fikk dyrka opp så mye jord at de kunne fø 4-5 kveg og noen sauer og geiter, og de hadde
---- 145 H&FLe ---- 962 De fikk >am ivor av fire døde som sma. ørqen bodde pa /r-, R 63 mp R p ied til konas slektninger på Tuset mellom, og der døde han i 1 870. K nqeborq og sønnen Bård fortsatte å drive gården på Bulleråsen. Ingeborg flytte ed fra fjellet i 1883, og hun døde som fattiglem på Bilstad i S 896 82. lohn, f. 1805 på Tiller, d. 1806 RO 83. Beret, f. 1808 på Tiller, dø' 84. Anders, f. 1809 er. Han ble husmann pa hllerenqet Vannvik denne 85. lohn, f. 1 81 3 på Tiller. Han flyttet til Sparbu, der han i 1 834 ble gift med Elisabet Kristoffersdatter Lanamark (27 årl. I 1 865 var lohn Bårdsen husmann med jord på Se ■6. Ole, f. 1816. Gift i 1840 med Anne Andersdatter Fåren, f. 1810. Ole kjøp Dalemark på auksjon i 1 841 , men solgte den straks etterpå o : 868 reiste Ole og Anne sammen med dattera Olianna, f. 1 852, til Ferqus Falls i Minnesota. De kalte seg da for Skavhauq, og vært husmannsfolk på Svartåsen under Skavhauq øvre mellom 1 865 RAR Uolemark 87. Johannes, f. 1816, død samme år. (Tvi Hi ,-j
---- 146 H&FLe ---- 88. Sirianna, f. 1818. Hun reiste i 1840 til Alstahaug i Nordland, og ble gift der i 1 841 med enkemann og skomaker Andreas Hansen (36 år) fra Trondheim. Etter Bård Andersens død i 1829 overdrog hans eldste gjenlevende sønn, Anders Bårdsen, ved skjøte i 1831 halvparten av gården til mora Beret Johnsdatter for 400 spesidaler, og den andre halvparten til Iver Olsen Musem for 450 spesidaler. Den sist nevnte parten fikk navnet Nord-Tiller, bnr. 6, og blir særskilt omhandlet. Anders Bårdsen fikk av mora ved kontrakt av 1833 bygslet et engstykke kalt Norderenget (Tillerenget - seinere Vannvik) og ble husmann der. Enka Beret Johnsdatter hadde gården til 1831, da solgte hun den til Lars Andersen Petersborg for 600 spesidaler. I 1838 ble Beret gift på nytt, nå med Ole Jakobsen Skurset fra Sparbu, f. 1795, og de flyttet til Svartåsen under Skavhaug øvre. (Se også under Dalemark). Lars Andersen Tiller (1790-1856) og 1} Anne Johnsdatter (1791-), 2) Marta Kristensdatter (1816-1887) Lars Andersen Petersborg og hans første kone Anne Johnsdatter kom fra Sparbu i 1831. Lars Andersen Petersborg af Strinden står det på skjøtet da han kjøper gården i 1831. Han har vel vært gårdskar på gården Petersborg, som lå oppe ved Kristiansten festning i Trondheim. Men har var født i 1790 på Dullum i Stjørdal av foreldre Anders Haagensen og kone Beret Larsdatter, f. Foslien. Faren var fra plassen Mørsetelven i Hegra. I 1801 bodde foreldrene på Rognås i Malvik, men hvor de flyt tet seinere, er ukjent. Slekta som er på gården i dag, nedstammer fra Lars Andersen. Hans første kone døde før 1837, om det var barn i ekteskapet er ikke kjent. Lars ble i 1837 gift på nytt med Marta Kristensdatter Tillervald (Kroken), f. 1816 på Lyngsholmen. Marta var datter av husmann Kristen Pedersen Hofstad på Kroken (se under denne). De fikk åtte barn før Lars døde i 1856. På skiftet etter Lars ble gården verdsatt til 1400 spesidaler. Marta giftet seg på nytt året etter med Andreas Olsen Hofstad, f. 1819, sønn av Ole Mikkelsen Ner-Hofstad. De fikk sønnen Olaus i 1858. Marta over levde også sin andre mann, som døde i 1877, mens Marta døde ti år seinere. Barn i Lars' 2. ekteskap: 81. Lornts Martinus, f. 1837. Han ble i 1858 gift med Ingeborganna Ågesdatter Hallem og var gårdbruker på Hallem søndre i 1 1 år, seinere bodde familien på flere steder, før Lornts i 1 878 kjøpte heimgarden av mora (se nedenfor). 82. Andreas, f. 1841. Gift i 1871 med Karen Bergifte Ellevsdatter Borgenvald. Andreas var i noen år gårdbruker på Hallem søndre, før han i 1 875 ble husmann og seinere eier av Tillervoll (se under Kroken). 83. Bernt Kristian, f. 1843. Gift i 1871 med Anne Marta Johansdatter Midt-Lyng. De reiste til Canada i 1 871 . 84. Iver, f. 1845, d. 1845. 85. John, f. 1846. Att. Amerika 1870. 86. Helmer, f. 1850. Att. Amerika 1871.
---- 147 H&FLe ---- 87. Kristian, f. 1 852 Att. Amerika 1 870. (Fergus Falls, Minnesota) 88. Anders, f. 1 855. Anders ble i 1 889 gift i Hustad kirke på Sandvollan med Anna Pedersdatter Vikan fra Inderøy. Han kjøpte i 1 892 bruket Egge av Kråg, gnr. 106, bnr. 6. Gården gikk med under Verdalsraset i 1 893, og både Anders, Anna og deres toårige sønn Laurits Otilius omkom. 2 Andreas Olsen Hofstad (1819-1877) og Marta Kristensdatter (1816-1887) Andreas Olsen var født i 1819 på Ner-Hofstad og var sønn av Ole Mikkelsen Ner- Hofstad og kone Ingeborg Andersdatter. Han ble i 1856 gift med enka Marta Kristensdatter Tiller og var bruker på gården fra 1857 og fram til han døde i 1877. De hadde 1 barn: 81. Olaus Andreassen, f. 1858. Han ble i 1887 gift i Levanger med Peroline Mathilde Petersdatter Grythe fra Skogn, f. 1 864 i Trondheim. Olaus var snekker og satte opp egen gård i Levanger (Tillergården). Der hadde han sitt eget snek kerverksted som han dreiv i ei årrekke. Olaus var kjent som en dyktig håndverker. En del av snekkerverktøyet hans er oppbevart på Levanger Museum på Brusve. Olaus Tiller var også med i Levanger bystyre og dessuten i mange år medlem i sparebankens forstanderskap. Han døde i 1 926. Marta Kristensdatter, som i 1877 var blitt enke for annen gang, solgte i 1878 gården til sønnen fra første ekteskap, Lornts Larsen Tiller, for kjøpesum 3200 kroner pluss kår. Lornts Larsen Tiller (1838-1917) og Ingeborg Anna Ågesdatter (1838-1916) Lornts Larsen ble i 1858 gift med Ingeborg Anna Ågesdatter Hallem, f. 1838 på Hallem, datter av gårdbruker Åge Ellingsen Hallem (se Øvre Stiklestad-ætta). Lornts overtok i 1860 svigerfarens gård Hallem søndre og hadde den til i 1871. Deretter bodde familien på flere steder, først på Hofstad og seinere i Hellån, Steine og Kålen før han i 1878 kjøpte Ner-Tjellran av mora. Lornts og Ingeborg Anna fikk åtte barn: 81 . Lars Anton, f. 1 858 på Hallem. Gift med Karen Marie Olsdatter Tiller (Dalseng), f. 1 881 . De var brukere på Dalseng under Tiller fra 1912. 82. Johanna Maria, f. 1 860 på Hallem, d. 1861, 14 dager gammel. 83. Anna, f. 1865 på Hallem. Gift i 1 893 med Johan Arnt Petersen Kvam, gårdbru ker på Kvam i Volhaugen. 84. Marius, f. 1868. Neste bruker. 85. Julie, f. 1872 på Hofstad. Gift i 1897 i Steinkjer med Kristian Nikolai Benjaminsen Lorvik fra Sparbu. 86. Kristian, f. 1875 på Steine. Han reiste i 1893 til USA og bodde i Dassel, Minnesota. Han døde i 1967 i Minneapolis. Gift, men ingen barn. 87. Anneus, f. 1877 i Kålen. Gift i 1906 med Anna Ellinga Johannesdatter Haugset, f. 1888. Anneus var gårdbruker på Aksnesenget (se under denne). 88. John Edin, f. 1880. Skredder, d. 1902. Ugift.
---- 148 H&FLe ---- Lornts Larsen Tiller solgte gården i 1905 til sønnen Marius Tiller for kjøpesum 4000 kroner pluss kår til foreldrene av årlig verdi 250 kroner. Lornts og Ingeborg Anna døde som kårfolk på gården i 1917 og 1916. Marius Lorntsen Tiller (1868-1951) og Karen Maria Johannesdatter (1879- 1964) Marius Lorntsen Tiller reiste i ung alder til USA og var der i 18 år. Han arbeidet først for et trikkeselskap i fem år og deretter på farm. Etter at han kom tilbake til Norge, ble han i 1907 gift med Karen Maria Johannesdatter Åsen, f. 1879 i Åsen i Ulvilla, datter av Johannes Olsen og kone Kristianne Eriksdatter. Karen var i sin ungdom en av de få personene i bygda som tok utdannelse etter folkeskolen. Hun gikk på Sund Folkehøgskole og på handelsskole i Trondheim. Likevel ble det gårdsarbeid på Tiller som ble yrket hen nes. Karen og Marius fikk fem barn: Klara, f. 1908 på Tiller. Gift lens til y V 10. Neste bruke 83. Maqna Karola, f. 1912 på Tiller. Kolstad, f. 1920. Fra 1946 ei v^ Verdalsøra, gnr. 1 6, bnr. 39. 84. Olga, f. 1917. Gift med sjåføi Gerhard Steen, f. 1917 i Trone heim. Fra 1945 eier av og bosa' nn k/nrtmo Vornnkirtrn nnr 1 R z -ill pa lil er. Gitt med elektromontør (J 917 i Levanger. Fra 1955 eier av og bosatt på Tvistvoll nr. 1 , Verdalsøra j Marius Tiller solgte i 1938 gården til sønnen Hjalmar Tiller for kjøpesum 11500 kro ner pluss kår. Hjalmar Ludvik Mariussen Tiller (1910-) og Anna Lovise Eriksdatter (191 5-) Hjalmar Tiller ble eier og bruker av gården fra 1938. Gift dette året med Anna Eriksdatter Skjørholm, f. 1915, datter av gårdbruker Erik Skjørholm og kone Tora Amalie Toresdatter, f. Hestegrei.
---- 149 H&FLe ---- Af~ k Husmannsplasser og underbruk under Ner-Tjellran: Tillerenget søndre GNR. 66, BNR. 12 N£ VZti John Nelius Andersen Tiller (1859-1901) og Ingeborg Anna Ellevsdatter Kleven (1863 -1931) z KLC \'i «
---- 150 H&FLe ---- 1883 blir han gift med Ingeborg Anna Ellevsdatter, f. 1863 på Ellevmoen under Dalemark, datter av husmann Ellev Andersen Kleven (se under Ellevmoen/Kleven). Nelius Tiller var også skredder, og var som person kjent som en kraftkar. Han døde på Tillerenget søndre i 1901. Ingeborg Anna var setertaus på Eklesvollen, Nysetran ogjuldalen i til sammen tju efire somrer. Hun satt med gården fram til 1928, men overdrog den da til sønnen Ludvig Tiller. Ludvig kjøpte samme år også Tillerenget nordre og flyttet dit og slo sam tidig de to brukene sammen til ett. Nelius og Ingeborg Anna hadde barna: 81 . Eline, f. 1 884. Gift med Lars Grande, gårdbruker på Skei 82. Ida Nikoline, f. 1 886. Gift med Ole Tufset, gårdbruker på Nordset. 83. Ludvig Bernhard, f. 1 890. Fra 1928 gårdbruker på Tillerenget nordre. Gift i 1911 med Olme Andersdatter Tuset, f. 1 892. 84. Alfred, f. 1895. Rutebilsjåfør. Gift med Otelie Mariusdatter Hallem og bosatt på Inderøy. Tillerenget (Vannvik) GNR. 66, BNR. 10. Muligens har denne plassen også vært nevnt som Anesveet. I så fall har det vært hus mannsplass her fra ca. 1790 til 1894, da det ble utskilt som et selvstendig bruk på ca. tjue dekar som ble kalt Vannvik. I 1947 ble eiendommen slått sammen med Tillereng nordre. Peder Karlsen Tiller (1757-1837) og Gisken Halvorsdatter (1761-1839) Peder Karlsen var husmann på Anesveet fra ca. 1790-1833. I folketellinga 1801 er han oppført som husmann med jord under Tiller, sammen med kona Gisken Halvorsdatter, f. 1761 på Verdalsøra, og tre barn. Peders far, Karl Pedersen, er inderst og "ny der almisse af sognet". Peder og Gisken ble gift i 1784. De døde på Tillerenget i 1837 og 1839. Barn: 81. Kirstine, f. 1784 på Verdalsøra. Gift i 1809 med Ole Nilsen Hofstadvald (Buhaugan), f. 1 887, d. 1911. Kirstine Tiller giftet seg for andre gang i 1816 i Stiklestad kirke under navn Karen Kirstine Tiller. Hennes nye ektemann var enke mann, handelsmann John Braae fra Trondheim. De bodde i Trondheim, der man nen døde i 1824. Karen Kristine ble også gift for tredje gang, og ble viet i Trondheim Domkirke til Anders Larsen Bye, f. på Byneset. 82. Magnhild, f. 1786 (?) på Verdalsøra. Mulig er det henne som er oppført som tje ner på Snausen i 1 801 og dør som legdslem på Prestegård i 1833.
---- 151 H&FLe ---- v Magnhild Olsdatter (1831-1896) Anders Bårdsen, som var sønn på Tiller nedre, fikk festekontrakt på Tillerenget av mora i 1833. Det fulgte med en skogstrekning (Sæterdalen). Anders var også smed. Han var gift to ganger. Første gang i 1832 med Johanna Rolfsdatter, f. 1804 i Sparbu. De fikk barna:
---- 152 H&FLe ---- B3 1 . Johan Rafael, f. 1838. Han utvandret i 1880 til Melrose i M familie der borte. B4 1 . Gisken, f. 1840. Gift i 1862 med Martinus Sivertsen Musemshøa, Lein. I 1 875 var de husmannsfolk på Brannseqqen under Bunes (se un 881 utvandret de til Alexandria \Ainnesota. De kalte seg Lund de til Alexandria, Minnesota i 188 B5 1 . Ingeborg Anna, f. 1842. Utvandr B6 1 . Olme, f. 1844. Gift i 1878 mcc kemann Eskild Olsen Musem, f. 1818 p de på Musemsaunet (se unde d ne BAJohn, f. 1845. yttet til Ove Minnesota. 875 og tok B8 1 . Andreas, f. 1848. Gift i 1874 r Y 875 ftftn oou. Johanna døde i 1871, og Anders giftet seg for andre gang året etter med Magnr Olsdatter Skjærset, f. 1831. Magnhild var datter av gardmann Ole Nilsen på Skjæi og var søster av Jonetta, kona på Tillerenget nordre, og Serianna, kona på Holm under Ner-Hofstad. (Om Magnhilds slekt, se Hallanætta i Verdalsboka) Magnhild hadde fra før sønnen Ole Andreas Petersen, f. 1862 på Skjærset, fe var Peter Andreassen Hestegreiaunet. Ole Andreas oppholdt seg fire år i Amerika på 1880-tallet. I 1891 ble han gift med Elen Anna Sefaniasdatter Aspås, f. 1871 de ble brukere på Aspåsen nordre samme år. Sammen fikk Anders oe Magnhild fire barn
---- 153 H&FLe ---- T; 954. B9 2 . Dødfødt tvilling, f. 1872. B 10 2 . Dødfødt tvilling, f. 1872. Bil 2 . Marta, f. 1 873. Utvandret til USA Bl 2 2 . Johannes, f. 1875 (se nedenfor). 1893. Anders Bårdsen Tiller døde i 1876, og enka Magnhild fortsatte som bruker til hun døde i 1896. I 1894 fikk hun skjøte på Vannvik. Anders Bårdsen var en kjent og dyktig bygdesmed, og spesielt var han en flink eggsmed. Han var kjent langt utenfor bygda for sine husnavarer. En navar var et bor til å bore hull til pinnene som holder tømmerstokkene sammen i et tømret byggverk. Det er fortalt at Anders brukte en viss del trekull i smikullet når han sveiset inn egg stålet for at det ikke skulle bli brent. Andre ting han smidde, var ljåer og kniver. Og ellers smidde han alle slags ting til bruk i forbindelse med jordbruksredskap. Anders var også kjent for at han dyrka og sausa sin egen tobakk. Han sådde frøet inne tidlig om våren, og satte tobakksplantene utenfor sørveggen på smia. Sønnen Johannes Andersen Vandvik overtok gården etter moras død. Johannes Andersen Vandvik (1875-1962) og l) Henriette Olme Lorntsdatter (1875-1902), 2) Elen Olme Olausdatter (1867-1915), 3) Jenny Johnsdatter (1893-1981) Johannes Vandvik var gift tre ganger. Hans første kone, som han ble gift med i 1899, var Henriette Olme Lorntsdatter, f. 1875 i Sparbu. Hun var trolig tjenestejente på .RAN
---- 154 H&FLe ---- Vannvik før giftermålet, for hun bodde der da hun i 1897 fikk en sønn; Sigurd Alfred Ludvigsen, med ungkar Ludvig Ellingsen Aspås, tjener på Skjørholm. (Sigurd Alfred Ludvigsen ble seinere eier av Tillervoll). Med Henriette Olme fikk Johannes Vandvik to sønner før hun døde i 1902. 1 1904 ble han gift for andre gang, nå med Elen Olme Olausdatter, f. 1867, som var stedat ter av Peter Einarsen på Aksnesgjalet. De fikk tre barn før Johannes på nytt ble enke mann i 1915. Året etter giftet han seg for tredje gang, nå med Jenny Johnsdatter Skatland, f. 1893 i Fosnes (hennes foreldre finner vi på Aksnes søndre (Bakkan)). Da stua på Vannvik var falleferdig, kjøpte Johannes omkring 1910 stua på den nedlagte plassen Hofstadsveet østre, og brukte tømmeret i den til å tømre opp ei ny stue på Vannvik. Barn: Bl 1 . Anders Marius, f. 1899. Gift i 1938 med Ingeborg Hansdatter Neergård, f. 1911 på Røra. Etter eksamen fra Levanger lærerskole ble Anders Vandvik ansatt som lærer i Kleppen og Vera skolekrets i 1928. Etter siste verdenskrig var han lærer i Stiklestad og Hauka kretser og seinere ved Verdalsøra skole. Han arbeidet mye for avholdssaken og hadde 45 års medlemskap og innehadde samtlige gra der i lOGT og var medlem av Tempelridderordenen. Anders bygde i 1948 ny bolig på Ørmelen (Solvoll, gnr. 18, bnr. 197). B2 1 . Ola Ingmar, f. 1 901 . Gift med Ragnhild Viken, født i Frol. Etter lærerskoleeksamen var Ola Vandvik i to år ansatt som folkeskolelærer i Verdal. I 1 926 ble han ansatt som lærer ved Røstad off. skole for evneveike, Levanger, og fra 1 939 til han gikk av for aldersgrensen var han styrer ved skolen. B3 2 . Marie, f. 1903. Gift i 1929 med veivokter Ivar Johnsen Karlgård, f. 1898. De bodde i veivokterboligen Tømtåsen i Sul og hadde to barn. B4 2 . Martin Bernhard, f. 1 904. Ugift. Gårdsarbeider. B5 2 . Inga Olme, f. 1907. Gift Lauvstad. B6 2 . Pauline Sofie, f. 1911. Ugift. Hun arbeidet på kontor i Kristiansund, sist hos soren skriveren, men flyttet heim til Verdalen. B7 3 . Ingrid Johanne, f. 1916. Gift i 1938 med Arthur Musum, f. 1909. Bureisere på Bergan under Musem. B8 3 . Harald, f. 1917. Gift med Dagrun Hansdatter Balgård, f. 1919. Brukere i Vester- Sendefra 1948. B9 3 . Signe, f. 1919. Gift med Johan Alstad, gårdbruker på Hamstad i Mosvik. B 10 3 .Magnhild, f. 1922. Gift i 1947 med småbruker Magnus Forbregdsaunet, f. 1913. Bl P.Johan, f. 1925. Gift i 1953 med Else Valum, f. 1933. Eier av og bosatt på Elset, gnr. 29, bnr. 18, Stiklestad. Bl 2 3 . Helga, f. 1928. Gift Braset. I 1923 solgte Johannes Vandvik gården til Peder Selli for 16000 kroner og kjøpte Vester-Sende, der han var gårdbruker fram til 1948 (se under Nilsstua/Vester-Sende). Før han flyttet til Vester-Sende, losjerte han et par år hos Josef Løe på Verdalsøra.
---- 155 H&FLe ---- Peder Selli hadde ikke gården lenger enn til 1925, da han solgte den til Johannes Kausmo for 14000 kroner og overtok farsgården Selli i Henning. Johannes Kausmo, som før hadde vært eier av Sende midtre, hadde gården til 1933, da han solgte den til Arne Tiller for 5000 kroner. Arne Ingemar Ludvigsen Tiller (1911-1996) og Ella Kristine Olsdatter (1909-) Arne Tiller var født i 1911 på Tillereng av foreldre Ludvig Bernhard Neliussen Tiller og kone Oline Andersdatter. Gift med Ella Kristine Olsdatter Øvrum, f. 1909 på Øvrum av foreldre Ole Martin Andersen Øvrum og kone Klara Marie Jakobsdatter. Arne Tiller var eier fram til 1947, da han solgte jorda på Vannvik til faren, Ludvig Tiller, som la den under sin gård, Tillerenget nordre. Arne Tiller, som var lastebilsjå før ved Verdal Kassefabrikk i mange år, flyttet med familien ned til Ørmelen, der han kjøpte eiendommen Elvevoll, gnr. 18, bnr. 170 og bygde ny bolig der. Barn: 81. Leif Oskar, f. 1935. 82. Bjørg, f. 1938. Dermed opphørte Vannvik som eget bruk. Husene ble seinere revet og tømmeret del vis benyttet som materialer til ei hytte i Sul. Nord-Leksdal Skole (Nordly) Som nevnt i innledningsartikkelen i boka var det omgangskole fram til ny skolelov kom i 1860. Etter den nye skolelova skulle det være fast skole i alle kretser der så mange som tretti barn kunne komme til skolen. Andre steder kunne det fortsatt være omgangsskole. Leksdalen ble nå delt inn i tre kretser: 1. Sende krets, med skole på Sende og Fikse. 2. Leksdalen Mellom krets (Lund krets), med skole på Øvre Hofstad, Nedre Hofstad og Nedre Tiller. 3. Dalemark krets, med skole i Dalemark. Haukågrenda hørte også til denne kretsen fram til 1882. Erik Trøgstad var lærer i samtlige kretser til han slutta som lærer i 1874. Han eide Dalemark og bodde der. I 1882 ble de to nordre kretsene slått sammen til Nord-Leksdal skolekrets. Fra 1905 var navnet Tiller krets. Skolen holdt til i Tiller- og Hofstad-gårdene fram til den nye Nordly skole sto ferdig høsten 1909. Småskolen holdt til på Nedre Hofstad fram til 1910. Etter søknad fra skolekretsen i Nord-Leksdalen i 1907 om å få bygd egen skole, ble plan og kostnadoverslag oversendt de kommunale myndigheter. Planen omfattet hovedbygning med to klasserom, lærerbolig og et rom for lærerinne, samt uthus. TJELLRAN (TILLER)
---- 156 H&FLe ---- Kostnadsoverslaget lød på 7090 kroner + tillegg på 1200 kroner for 20 mål jord som det var gitt tilsagn på av Ner-Tjellran. Midler til hus og jord ble bevilget, og Ole Grindberg tok på seg bygging av skole og uthus for 6000 kroner. Skolen ble bygd på tomta etter et sommerfjøs og sto fer dig høsten 1909. Den ble da tatt i bruk av de eldste elevene, mens småklasserommet i 2. etasje sto ferdig først til nyttår i 1910. Samlet kostnad for den nye skolen ble 8200 kroner. Lærer 1909 - 1919: Ole Sivertsen Haugdahl (1861-1937) og Lovise Johannesdatter (1863-1946) Ole S. Haugdahl var født på Haugdal (Hodalen) i Sparbu i 1861. Foreldrene hans var Sivert Olsen Hodalen og kone Sofia Olsdatter, f. Gjermstad. I 1882 tok han lærerek samen ved Klæbu seminar. Etter at han hadde vært huslærer i Bessaker og på Froøyene i tre år kom han i 1886 til Leksdalen som lærer. Fram til 1897 var han lærer i begge skolekretsene i Leksdalen, d.v.s. Tiller og Sende. Det var da 3-delt skole i Nord-Leksdalen og samlet (udelt) skole i Sør- Leksdalen. I 1897 ble Nord-Leksdal utskilt som egen krets, og Haugdahl fikk full post der. Med noen kvileår fra 1901 til 1904 p. g. a. helsa, var Haugdahl lærer i Nord-Leksdalen fram til 1920. Han flyttet da til Åsnes i Solør Nordly skole ca. 1916. og var lærer der i tre vintre før han ble pensjonist. Så flyttet han til Levanger. I Levanger kjøpte han først en bygård, men i 1934 kjøpte han villaen Tønne på Bruborg og bodde der til han døde i 1937. Haugdahl hadde små vikariat som lærer også etter at han var blitt pensjonist. Blant annet holdt han skole for dattera Signe Rygg ved Sul skole høsten 1926, og der etter var han privatlærer for barna til Erik Eriksson i Sandvika i tre vintrer. Straks etter at Haugdahl kom til Verdal i 1886 ble han gift med Lovise Johannesdatter Langli fra Sparbu, og de bodde først på Karmhus. I 1889 kjøpte han Nord-Tjellran, i 1895 kjøpte han jord av Bunes og ryddet og bygde opp Granholt. Han solgte Granholt i 1900 og kjøpte naboheimen Nyheim under Lund. Familien bodde på Nyheim til Nordly skole ble bygd i 1909, da de flyttet dit og solgte Nyheim til Hagen Olsen Sem fra Sparbu. Haugdahl dyrka også opp jord på skolen, for bare halvparten av den dyrkbare jorda var oppdyrka før. Han opparbeidet en stor og fin hage, og denne stelte han med slik at den ble en mønsterhage. I skolestua var Haugdahl kjent som en streng lærer, som ikke tålte slurv og lat skap hos elevene. Kanskje glemte han av og til at Vår Herre ikke hadde gitt alle like
---- 157 H&FLe ---- stor ballast, men han ville at alle skulle lære noe på skolen. Det var derfor det var skole, mente han, og det var for å skaffe ungene lærdom at han var plassert der. Men Haugdahl satte ikke store krav bare til elevene sine, men også til seg selv. Han utdannet seg videre for lærergjerningen gjennom en mengde kurs og stu diereiser. Lovise Haugdahl var av ei slekt med stor interesse for musikk. Både far hennes, søskena og mange andre i slekta var kjen te felespelemenn. Lovise var også musikalsk og hadde en vakker og fyldig sangstemme, men som husmor og mor for en stor barne flokk fikk hun lita tid til å dyrke evnene etter at hun kom til Leksdalen. Lærer Ole S. Haugdahl med familie Ole S. Haugdahl var medlem av Verdal herredsstyre fra 1893 til 1910 og hadde flere andre offentlige ombud. Mellom de mange særinteressene han hadde kan nev nes at han var en ivrig gransker av bygdas historie og skreiv mange artikler om slike emner. Hans studier av gamle kulturminner var omfattende og skaffet ham aner kjennelse fra høyeste hold. Haugdahl døde på Levanger i 1937. Han er gravlagt på den gamle kirkegården på Stiklestad. Ole S. Haugdahl og kona Lovise Johannesdatter fikk sju barn: 81. Marie, f. 1888 på Karmhus. Gift med Peder Bårdsen Skjørholm, gårdbruker på Skjørholmen. 82. Sigurd, f. 1891 på Nord-Tjellran. Utvandret til Amerika i 1910 og slo seg ned i Albert Lea, Minnesota. I USA ble Sigurd Haugdahl en kjent bilracerkjører og ble verdensmester i terrengbanekjøring flere ganger og satte i 1 922 verdensrekord i hastighetskjøring med 290 km/t. I sitt yrke var han tilknyttet bil- og oljebransjen og var teknisk begavet, med biler og mekanikk som spesialområder. I 1 926 gift med Margrethe Elisabeth Bevan fra Illinois, og de hadde fire barn. Sigurd Haugdahl døde i 1 970 i Jacksonville, Florida, etter at han de siste atten åra hadde vært inva lid. 3 83. Signe, f. 1 893 på Nord-Tjellran. Signe Haugdahl tok lærereksamen ved Levanger lærerskole i 1916. Deretter var hun lærerinne i Furnes i Hedmark, og fra 1919 til 1 948 lærer ved Sul skole. Gift i 1 920 med Bjørn Opsahl Rygg, f. 1 897 i Engerdal. Bjørn Rygg ble tollstasjonsbetyrer ved Adalsvollen tollstasjon i 1929. 84. Ingolf, f. 1 894 på Nord-Tjellran. Gift med Mary Othilie Olsdtr. Hallem, f. 1908, datter av Ole Martinsen Hallem og kone Olme Olsdtr., f. Øyen. Ingolf Haugdahl
---- 158 H&FLe ---- var ei tid laborant ved Trondheim sykehus og siden ved Innherred sykehus. Deretter arbeidet han ved Nestlés Melkefabrikk på Levanger. 85. Olaf, født. 1 896 på Granholt. Tolloppsynsmann. Gift første gang i 1917 med enke Anna Olsdatter Aksnes, f. 1 898. Hun var enke etter Tomas Toresen Lademo. Gift for andre gang med Elfrid Nilsdatter Suvl. 86. Ludvig, f. 1 898 på Granholt. Gift med Marta Herrem, f. 1 896 på Byåsen i Strinda. Ludvig Haugdahl var ansatt ved jernbanen. Han var stasjonsmester ved Lønsdal stasjon i Salten, ved Drivstua og sist ved Hjerkinn stasjon. 87. Olaug, f. 1902 på Nyheim. Gift Toralf Eggen på Eggen i Skogn. med gårdbruker Lærer 1920 - 1948. Anders Olsen Musum (1882-1956) og Hilda Sofie Olsdtr, f. Reppesaunet (1890-1972) Anders Musum var født i 1882 på Musem og var sønn av Ole Marius Andersen Musum og kone Anne Olsdatter på Musem østre. Anders Musum tok lærereksamen med Levanger lærerskole i 1914, Han var vikar ved Skogn folke høgskole 1914-15 og fra 1916-1920 framhaldsskole lærer i Verdal. Fra 1920 til han tok avskjed i 1948 var han lærer i Nord-Leksdal skolekrets (Nordly skole). Lærer Musum var sterkt interessert i ungsdomsarbeid og arbeid for målsaka, og ble i 1921 formann i det nystartede Verdal ungdomslag og var lagets formann i tolv år. Han var også formann i mållaget "Verdølen", formann i Verdal lærerlag i flere år og formann for Verdal museum fra Lærer Anders Mv ■735, en Citroen kiøp Yr Y. I IFkT -£-
---- 159 H&FLe ---- 1945 til 1956. Ellers var han levende opptatt av lokalhistorie og samlet en god del stoff for etterslekten. Han var også kjent som en dyktig felespiller. Etter at han tok avskjed som lærer i 1948, bygde Anders Musum hus ved Kirkehaug. Anders Musum ble gift i 1923 med Hilda Sofie Olsdatter Reppesaunet, f. 1890 på Auskinvald, datter av Ole Henriksen Reppesaunet og kone Olme Ellingsdatter. Kona Hilda Musum var også med i lagsarbeid og sto i spissen for å få i gang Leksdal sani tetslag. På stiftelsesmøtet for laget på Nordly skole den 11. februar 1932 ble hun valgt til lagets første leder. Barn: 81. Magne, f. 1926. Gift med Åse Bodil Nordvik, f. 1929 (fra Steinkjer). Magne Musum har vært lærer ved Vuku ungdomsskole. Han overtok huset ved Kirkehaug etter foreldrene. Nord-Tiller GNR. 66, BNR. 6. Nord-Tiller er den halvparten av Ner-Tjellran som ble frasolgt av Anders Bårdsen i 1831. Gården lå på høgda ovenfor Sør-Tjellran. mmmmmmmmmmm^^^^^ Gården på fotoet er dagens Ner-Tjellran. Nord-Tiller lå oppe på høgda. Vi ser et sommerfjøs, og der stod husene på Nord-Tiller.
---- 160 H&FLe ---- Iver Olsen Musem var første bruker på gården, han fikk skjøte på den i 1831 av Anders Bårdsen for kjøpesum 450 spesidaler. Iver Olsen Tiller (1793-1879) og Mali Olsdatter (1802-1880) Iver Olsen var født i 1793 på Rosvollvald og var sønn av husmann Ole Olsen og kone Marit Benjaminsdatter. I 1801 var foreldrene husmannsfolk under Vinne. Iver bodde på Hallem og var trolig tjener der da han i 1827 ble gift med Mali Olsdatter Musem, f. 1802 på Skrove, datter av inderst og dragon Ole Sivertsen Skrove og kone Ingeborg Andersdatter. Iver og Mali hadde to barn: 81 . Ole, f. 1 827 på Musem. Neste bruker. 82. Ingeborg Anna, f. 1 834 på Tiller. Gift i 1 856 med Ole Olsen Skrove (Årstad), f. 1826 på Sunde i Skogn. De flyttet i 1861 til Sparbu, der Ole Olsen ble gård- bruker på Fisknes nedre. I 1871 kjøpte han Aurstad, bnr. 1, Sparbu. Om Ole Olsens herkomst, se under Ner-Hofstad. Ved skjøte av 15. august, tinglyst 16. august 1876 overdrog Iver Olsen gården til søn nen Ole Iversen for 55 spesidaler og kår. Ole hadde imidlertid overtatt den tidligere, for han er oppført som eier i 1875. Ole Iversen Tiller (1827-1912) og Anne Kristoffersdatter (1838-1924) Ole Iversen arbeidet på farsgården fram til han overtok som eier. I 1876 ble han gift med Anne Kristoffersdatter Fisknes, f. 1838 i Sparbu. Hun var datter av gårdbruker Kristoffer Henriksen Fisknes nedre. De hadde ei datter: 81. Karen Marie, f. 1881. Gift med Lars Anton Lomtsen Tiller, f. 1858 på Hallem, sønn av gårdbruker Lornts Larsen Tiller på Ner-Tjellran. De ble brukere på Dalseng i 191 2 (se under denne). Ole Iversen solgte i 1889 gården til skolelærer Ole S. Haugdahl for kjøpesum 2000 kroner og tok kår. I 1897 ble eiendommen Dalseng, bnr. 14, utskilt fra Nord-Tiller, og Ole Iversen kjøpte den av Ole S. Haugdahl for 500 kroner og flyttet dit sammen med kona. Ole døde på Dalseng i 1912 og Anne i 1924. Om Ole S. Haugdahl, se under Nord-Leksdal skole. Ole Andreas Petersen Tiller (1862-1921) og Elen Anna Sefaniasdatter (1871-1963) I 1895 er gården kommet i Ole Petersen Tillers eie uten tinglyst hjemmel. Panteregistret viser at han som eier av gården overtok kåret til Ole Iversen og kone, som forrige eier Ole S. Haugdahl skulle svare for. Ole Andreas Petersen var født i 1862 på Skjærset av ugifte foreldre, ungkar Peter Andreassen Hestegreiaunet og Magnhild Olsdatter Skjærset, f. 1831, datter av gard mann Ole Nilsen på Skjærset og søster av Jonetta, kona på Tillerenget nordre. Mora ble seinere gift med Anders Bårdsen Tiller på Tillerenget/Vannvik.
---- 161 H&FLe ---- Ole Andreas oppholdt seg fire år i Amerika sist på 1880-tallet. I 1891 ble han gift med Elen Anna Sefaniasdatter Aspås, f. 1871, datter av Sefanias Arntsen Aspås på Aspåsen søndre, og var bruker på Aspåsen nordre fra 1891-1895. Barn: 81. Julianna, f. 1892 på Aspåsen. Hun flyttet til Nøtterøy og ble gift der med Leif Hansen. De bodde siden på Tronrud ved Stavanger. 82. Anne Karoline, f. 1892 på Aspåsen (tvilling), d. 1893. 83. Klara Sofie, f. 1895 på Tiller. Gift med Martin Johannessen Lund, gårdbruker på Nordbekk under Bunes. 84. Oskar, f. 1 897 på Tiller. Død ung. 85. Petter Alfred, f. 1 899 i Steinkjer. Gift med Olise Olsdatter Åsagjalet (under Åsen i Leksdalen). De bodde på Løvold i Stokke, Vestfold. 86. Emma Antonie, f. 1901 på Rein i Beitstad. Hun var tjener på Holme til hun ble konfirmert, reiste deretter til Trondheim og ble gift Bakken. 87. August, f. 1904 i Beitstad. Han var tjener i Marka østre til han ble konfirmert, reis te seinere ut og bodde i Mesnalia ved Lillehammer. Ole Petersen ble ikke lenge på Nord-Tiller. Den 24. august 1896 avholdt han frivil lig auksjon på gården over diverse løsøre, og i 1897 gikk han fra gården, tok med seg familien og flyttet til Steinkjer. Der bodde de under bybrannen 15. august 1900 og mistet alt de eide. Så flyttet de til Rein i Beitstad og deretter til Levanger, der Ole dreiv som handelsmann i noen år før de flyttet til Trondheim, der Ole døde og ble begravd i 1921. Kona Elen kom deretter tilbake til Leksdalen. Etter at Ole Petersen gikk fra gården, ble Nord-Tiller solgt på auksjon, og lærer Ole S. Haugdahl, som hadde hatt gården tidligere, fikk auksjonsskjøte på den i 1897 for kjøpesum 1900 kroner. Haugdahl avviklet drifta av gården da han samme år delte den i følgende parseller: Heggbakken, skyldsatt for 1 mark 27 øre og solgt til Lornts Larsen Tiller. Dalseng ble solgt til kårmannen Ole Iversen Tiller. Tillerskogen, skyldsatt for 95 øre og solgt til Johannes Holme for kjøpesum 500 kroner. Skogen ble seinere solgt til By Bruk. Og endelig ble dyrkajorda skyldsatt for 1 mark 48 øre og solgt til Anders Ellefsen Sør-Tiller. Husmannsplasser og underbruk under Nord-Tiller: På en uregistrert plass under Tiller bodde først på 1800-tallet en familie med til knytning til Leksdalen: Peder Sevaldsen Nedre Hallem (ca. 1760-1814) og Maria Johnsdatter (ca. 1771-1828) Peder Sevaldsen Nedre Hallem var født ca. 1760. I 1791 ble han gift med Maria Johnsdatter Sør-Hallem, f. ca. 1771.
---- 162 H&FLe ---- Peder Sevaldsen var først husmann på Nedre Hallemsvald i ca. 10 år. I 1801 losjerte familien på Øver-Sende, men fikk i 1802 ei datter født på Skrove. Hvor lenge de bodde der, vites ikke, men familien kom i alle fall tilbake til Leksdalen, der foreldrene døde, Peder på Tiller i 1814 og Maria på Aksnes i 1828. Barna deres ble tjenere på Hofstad og Tiller. Barn: 81. John Pedersen Hallem, f. 1791 på Nedre Hallemsvald. Gift i 1818 med Anne Sørensdatter Tiller, f. 1 791 . Begge kalte seg Tiller da de ble gift. De ble husmanns folk på en plass under Hallem. Ei datter av dem, Beret Joh nsdatter, f. 1820, ble gift med Ole Nilsen Aksnes, som ble husmann på plassen Ausa under Lyngåsen. 82. Ole Pedersen Aksnes, f. 1797 på Nedre Hallemsvald. Gift i 1818 med Anne Pedersedatter Tillervald, f. 1795 (Karmhus-ætta). De ble husmannsfolk på plassen Myra under Aksnes (Bakkan). 83. Marta (Anne) Pedersdatter, f. 1800 på Nedre Hallemsvald. I folketellinga for 1801 står det at Peder Sevaldsen har ei datter Anne som er 1 år, det kan ikke være andre enn hun som er døpt Marta, men som siden ble kalt Anne. Gift i 1 820 med Anders Olsen Tømmeråsplassen (Se Tømmeråsplassen under 75-1) 84. Marit Pedersdatter, f. 1802 på Skrove. Gift i 1824 med Lars Johnsen Aspås. De var husmannsfolk på Bergplassen under Dalemark. Kroken (Tillervoll) Kroken var husmannsplass under Nord-Tiller til den ble utskilt som eget bruk Tillervoll i 1884. Peder Jørgensen Tiller (1760-1803) og Guri Pedersdatter (1764-) Det er noe usikkert om plassen som Peder Jørgensen kom til, var Kroken, men han var husmann på en plass under Tiller ca. 1798-1803 etter at han tidligere hadde vært husmann under Ner-Hofstad (Kongssveet?). Han var født i 1760 i Marka og var sønn av Jørgen Bårdsen Marken. I 1791 ble han gift med Guri Pedersdatter Follo, f. 1764 på Eklovald. Guris foreldre var Peder Larsen Skjørdalsvald og hans første kone Ingeborg Ellevsdatter Skrovevald (Se Aksnesætta). Peder hadde ett barn før han ble gift og fem barn med Guri: Bl 0 . Jørgen, f. 1782. Mora het Elen Olsdatter. Jørgen ble i 1810 gift med Anne Kristine Pedersdatter, født på Verdalsøra i 1 782 og datter av Peder Hansen Øren. De ble husmannsfolk på Kongssveet under Hofstad (se under denne plassen). 82. Sølvi, f. 1792 på Sende. Gift med El lev Andersen Skrove (Bjørkenætta). De ble husmannsfolk på Lyngåsvald. HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN
---- 163 H&FLe ---- 83. Ingeborg, f. 1793 på Hofstadvald. Mon henne som i 1815 ble gift med Haldo Pedersen Stuskinsvald? 84. Kirsti, f. 1795 på Hofstadvald, d. 1835. Gift i 1817 med Peter Andreas Nilsen Hofstad, f. 1790. De var husmannsfolk på Bjørganvald og hadde fem barn. 85. Guru, f. 1798 på Tillervald. Ugift. Død i 1815 i Åsen. 86. Petronella, f. 1801 på Tillervald. Gift i 1826 med Peder Arntsen Råa, f. 1797. De var husmannsfolk på Lyngåsvald, Follovald og Nessvald. Tillervoll (Kroken) med nåværende bebyggelse. Pilen vise' vor husene stod da den vi .plass. Kristen Pedersen Hofstad (1775-1848) og Kirstine Henriksdatter (1797-1890) Hvor Kristen (eller Kristian?) hadde sine røtter, kjenner vi ikke til. Muligens var han utenbygds fra, for vi finner ham ikke i folketellinga for 1801. 1 1816 ble han gift med Kirstine Henriksdatter, som var født i 1797 og var datter av Henrik Andersen, hus mann på Lyngsholmen under Lyng søndre. Kristen og Kirstine var husmannsfolk på Kroken fra ca. 1830 til 1848. Kristen døde på Kroken sistnevnte år. 1 1865 finner vi igjen Kirstine som husholderske for dattersønnene Andreas og Bernt Larsen på Hallem søndre, i 1875 er hun losjerende føderådsenke på Aspås store, før hun dør på Kroken hos sin dattersønn Andreas i 1890, 93 år gammel. Kristen og Kirstine hadde dattera. 81. Marta, f. 1816 på Lyngsholmen. Hun ble i 1837 gift med enkemann Lars Andersen Tiller og ble gårdbrukerkone på hovedbølet (Ner-Tjellran).
---- 164 H&FLe ---- Bård Nilsen Tiller (1810-1875) og Marta Olsdatter Musem (1823-1869) Bård Nilsen overtok som husmann på Kroken i 1849. Han var født i 1810 av forel dre Nils Ellingsen Aksnes, f. 1785 (Østvollætta), og Malena Bårdsdatter Sundby, f. 1776 (Sundbyætta). I 1846 ble han gift med Marta Olsdatter Musem, f. 1823, datter av Ole Eriksen Musem. Bård gikk under navnet Bård Kroken. Han var husmann på Kroken til han døde i 1875, de siste seks åra som enkemann, idet Marta døde i 1869. Bård og Marta hadde barna: 81. Marie, f. 1847. Hun var gift to ganger, først i 1872 med Johannes Sørensen Stiklestad. De var inderster på Lyngsvald og seinere husmannsfolk på Stiklestadvald. De fikk seks barn. Etter at Johannes døde i 1 886, giftet Marie seg med enkemann og gårdbruker Nils Larsen Hofstad på Valbekken i Vinne. Nils Hofstad var født i Stjørdalen i 1 840. 82. Nils, f. 1 849. Gift i 1 882 med Julie Olausdatter Semsvald, f. 1 861 . De var hus mannsfolk på Semsvald. Ingen barn. Nils døde i 1 891 . Julie flyttet til Trondheim og ble gift med jembanearbeider Johan A. Leistad, f. 1868 i Strinda. I 1900 bodde de i Wessels gate 1 0 i Trondheim og hadde en sønn på to år. 83. Olme, f. 1852. I 1883 fikk hun dattera Beret Marta med enkemann Ole Henriksen Haugsholmen. Gift i 1 889 med Iver Andersen Bråttåenget, f. 1 864 på Melbyvald. I 1 890 fikk de dattera Julie Augusta, og alle utvandret til Amerika fra Bråttåenget i Inndalen i 1892. 84. Marta, f. 1855. Gift i 1882 med Peter Iver Pedersen, f. 1859 på Rosvollvald. I 1 900 bodde familien på bygslet plass under Mikvoll vestre. Peter Iver var jemba nearbeider. De hadde seks barn. 85. Ingeborg Anna, f. 1 858. Hun var ugift, og var tjener/budeie på Storborg øvre i Frol i over tretti år. Andreas Larsen Tiller (1843-1923) og Karen Bergitte Ellevsdatter (1842-1933) Andreas Larsen overtok som husmann på Kroken etter at Bård Nilsen døde i 1875. Andreas var sønn av Lars Andersen og Marta Kristensdatter på Ner-Tiller (se foran). Gift i 1871 med Karen Bergitte Ellevsdatter Borgenvald, f. 1842. Andreas fikk husmannskontrakt på plassen i 1876. I 1892 ble Kroken fradelt Tillergårdene og fikk navnet Tillervoll, og Andreas Larsen kjøpte heimen for 600 kro ner og fikk skjøte datert 17. mai 1895. Andreas gikk under navnet Andreas Kroken. Han arbeidet mye utenfor bruket som nybrottsarbeider. Fra han var 30 til 78 år gammel arbeidet han hver sommer med dette, og braut opp mer enn fem hundre dekar nydyrkingsland i Verdal og Sparbu. For dette arbeidet ble han påskjønnet med Landbruksdepartementets med alje samt Nord-Trøndelag Landbruksselskaps sølvmedalje og diplom. Andreas og Karen hadde hest på Tillervoll, men den ble bare brukt til lystkjøring. Karen var ei reiselysten dame, og da ble hesten spent for karjolen og det bar av gårde etter landeveien. Andreas døde i 1923 og Karen i 1933. De hadde fem barn:
---- 165 H&FLe ---- 81 . Ludvig, f. 1 871 . Han bodde i Levanger og arbeidet som snekke 82. Martin, f. 1 874. Gift og bosatt på Øi 83. Albert Kristian, f. 1 877. Gift med Kare og fikk tre barn, som bosatte seg Trondheim. 84. Marius, f. 1880. Han begynte å arbei de på jernbanen, men ble oppsagt og flyttet heim til Kroken, der han gikk i lang med a skyte og renske vekk stein a et jordstykke ved Dalsenget. En stein- arbeidet. Seinere reiste han ut igjen og kk arbeid som banevokter pa iernba nen i Oslo, der han også ble gi 85. Julie, f. 1 888. Gift med Alfred Hansen Dalum, gårdbruker på Dalum under Øver-Hofstad I 1921 solgte Andreas Tiller gården til Anton Aksnes, som samme år solgte den videre til a, der han arbeidet som male Elise Odinsdatter Husby. De bodde i Åsen Jakob Kvemmo for 3800 kroner. Kvernmo Andreas Tiller (sittende i midten) med bygde nytt uthus før han i 1931 solgte Tillervoll til Alfred Ludvigsen for 3930 kroner. Selv flyttet Jakob Kvernmo til Øvrum under yz rørte< Vil. bak til vens' Skjørdal i Ness. Sigurd Alfred Ludvigsen (1897-1973) Sigurd Alfred Ludvigsen var sønn av ungkar Ludvig Ellingsen Aspås, f. 1880, og pike Henriette Olme Lorntsdatter, f. 1875 i Sparbu. Mora ble seinere gift med Johannes Vandvik. Alfred Ludvigsen, som han ble kalt til daglig, kom til Marka østre, der han vokste opp som fostersønn hos John og Anne Marta Marken. Han dreiv med tømmerhogst, fløyting og sagbruksarbeid, og han arbeidet blant annet på Selvik sagbruk i Steinvika ved Steinkjer. Første året som Alfred bodde på Tillervoll, brann husene på gården, og han måtte bygge nytt. Alfred var kjent som en fantasifull person, og historiene hans lever den dag i dag på folkemunne. Han var ugift, men hadde Olise Lundemo som husholderske hos seg i alle år til hun døde i 1973. I 1973 solgte Alfred gården til brødrene Helge og Åsmund Dalum, som la jorda under sin egen gård Dalum. Stua på Kroken ble seinere brukt som bosted for Dalum brødrene etter at de solgte Dalum. Alfred Ludvigsen døde i 1973.
---- 166 H&FLe ---- Dalseng GNR. 66, BNR. 14. Dalseng ble fradelt Nord-Tiller i 1897 og skyldsatt for 53 øre. Gården ble solgt samme år av Ole S. Haugdahl til Ole Iversen Tiller før kjøpesum 500 kroner. Ole Iversen Tiller (1827-1912) og Anne Kristoffersdatter (1838-1924) Ole Iversen var sønn av Iver Olsen på Nord-Tiller og var eier av denne gården fra ca. 1875 til 1889, da han solgte til lærer O. S. Haugdahl og tok kår. Gift ca. 1880 med Anne Kristoffersdatter Fisknes, f. 1838 i Sparbu. I 1881 fikk de dattera Karen Marie, som ble bruker på Dalseng etter at Ole døde i 1912. Ole og Anne hadde også ei pleiedat ter; Oline Tuset, f. 1892. Hun var datter av Anders Olsen Nord-Tuset og kone Ingeborg Anna Mikalsdatter. Foreldrene døde da Oline var bare lita jente. Hun kom da til Dalseng og ble der til hun ble gift med Ludvig Tiller på Tillerenget. Dalseng i 1962. Foiowiderø, Lars Lorntsen Tiller (1858-1929) og Karen Marie Olsdatter (1881-1963) Lars Lorntsen Tiller var født i 1858 og var sønn av Lornts Larsen Tiller på Ner- Tjellran. Gift med Karen Marie Olsdatter, dattera til den forrige brukeren på Dalsenget. De var barnløse. Lars Tiller døde i 1929. Karen dreiv Dalsenget fram til 1936, men solgte da jorda på bruket til Olaf Aspås for 1000 kroner pluss kår av årlig verdi 80 kroner. Samtidig fikk hun fradelt stue og hustomt, som fikk navnet Dalseng søndre, bnr. 19. Eiendommen ble etter Karens død brukt som sommerbolig av slekt ningene hennes. Om Lars Tiller er fortalt at han skulle være svært sparsom av seg. En gang Karen lå på sykehuset, ble han spurt om han hadde ringt til sykehuset for å høre hvordan det stod til med henne. Lars hadde da svart: "-En tiøring her og en tiøring der, det blir penger det også". Det kostet 10 øre å ringe på denne tida. Karen Tiller var flink til å veve åkle, og det finnes fortsatt produkter etter henne i bygda. I mange år var hun med i misjonsforeningsarbeidet i Leksdalen. Lars og Karen Tiller var barnløse. Karen Olsdatter Tiller på Dalseng.
---- 167 H&FLe ---- Nordset Nordset ble utskilt fra Nord-Tiller, gnr. 66, bnr. 6, ved skyldsettingsforretning av 1. mai, tinglyst 12. august 1884. Den ble skyldsatt for 4 ort 14 skilling (1,92 mk) og av Ole Iversen Tiller solgt til Tore Jakobsen Aksnes for 1200 kroner ifølge skjøte av 29. mai, tinglyst 22. juni 1886. Tore Jakobsen Nordset (1832-1909) og Ingeborg Anna Arntsdatter (1827 -1906) Tore Nordset var gårdmannssønn, født på Skrove i 1832 av foreldre Jakob Toresen og Johanne Pedersdatter. I 1854 flyttet han til Strinda, men kom tilbake og ble gift i 1857 med enke Ingeborg Anna Arntsdatter Aksnes. Hun var født i 1827 på Nordset, med Aspås søndre i bakgrunnen. Widerøe 1962. Fleskhusvald og var datter av husmann Arnt Larsen og Marta Johannesdatter. Da hun ble gift med Tore, var hun gårdenke etter Johannes Andersen Hestegrei (1808-1856), bonde på Aksnes søndre øvre. Etter giftermålet var Tore og Ingeborg Anna brukere på Aksnes søndre øvre til 1864, da gården ble solgt til Peder Edvard Moe, og i 1865 finner vi igjen Tore og Ingeborg Anna som husmannsfolk på Bunesbakken. Like etter flyttet de til Ytterøya, der Tore arbeidet ved bergver ket i noen år, men kom tilbake og kjøpte en annen av Aksnesgårdene, nemlig Aksnes lille nordre. Der bodde de i 1875. 1 1881 utvandret Tore og sønnen Anton Julius til USA. Tore kom tilbake og kjøpte Nordset i 1884, mens sønnen ble igjen "på andre sida av dammen". Tore dreiv også ei tid med landhandel på Nordset, og han virket også som smed. Men i 1894 måtte han gi fra seg gården, og boet hans ble tatt under skiftebehandling som konkursbo. Ny eier ble Tores fostersønn, Andreas Iversen, men Tore og Ingeborg Anna ble boende på Nordset som kårfolk. Barna til Tore og Ingeborg Anna: 81 . Anne Johannesdatter, f. 1 854, datter fra Ingeborg Annas første ekteskap. I 1 877 flyttet Anne til Trondheim, og samme år ble hun gift i Bakklandet kirke med sjømann Ludvig Sivertsen Meistad fra Hitra. 82. Johannes Toresen, f. 1 860. Han flyttet til Trondheim i 1 878, men hvor det ble av ham etterpå, er ikke kjent. 83. Anton Julius Toresen, f. 1 867 på Ytterøy. Han reiste til USA i 1 881 .
---- 168 H&FLe ---- I tillegg hadde de som nevnt fostersønnen Andreas Iversen, f. 1875 på Øra. Ingeborg Anna døde i 1906 på Nordset, og Tore døde som enkemann hos foster- sønnen Andreas på Jervan i Strinda i 1909. Iver Andreas Iversen Nordseth (1875-1967) og Anna Sofie Olufsdatter (1876 -1956) Iver Andreas Iversen var født i 1875 på Verdalsøra og var sønn av strandsitter Iver Laurits Hansen og Anne Margrete Tellevsdatter. Han ble fostersønn hos Tore og Ingeborg Anna Nordset og tok etternavnet Nordseth. I sin ungdom var Andreas bakerlærling hos baker Møller på Øra og arbeidet deretter i faget hos baker Rønning på Fleskhus. Andreas kjøpte Nordset av konkursboet etter Tore Nordset i 1894, men hadde ikke tinglyst hjemmel på gården. Anna Sofie, som Andreas ble gift med i 1897, var datter av Olu f Andreassen, som var husmann på Davenget under Storvuku, på Bredingsvollan under Breding og bru ker på Slapgardsenget (Veie) i Ulvilla. Anna Sofie ble født på Bredingsvollan i 1876. Andreas og Sofie Nordseth hadde fått to små barn da de i 1907 flyttet til Strinda, der de var brukere på gården Jervan fram til 1910. Da kjøpte de Aksnes søndre av Ole Toresen Aksnes. Etter at gården gikk på tvangsauksjon, kjøpte Sofie den tilbake i sitt navn. Hun solgte så Aksnes søndre i 1914 og kjøpte Nordset for andre gang. Gården hadde i mellomtida hatt to eiere (se nedenfor). Anna Sofie overtok i 1917/18 som bestyrer av telefonsentralen i Leksdalen etter Elen Anna Leirdal. I 1925 gikk gården på nytt for auksjon, og Nordseth-familien flyt tet først til Volhaugen og seinere ned på Øra, der de bodde i Melastuggu i Veita. Andreas var gårdskar hos kjøpmann Elstad ei tid. Nordset. Andreas og Sofie hadde sju barn: 81 . Ingeborg, f. 1904 på Nordset. Gift med Alfred Elnan. Bosted Beitstad. 82. Tormod, f. 1906 på Nordset. Gift med Åse Svarva fra Beitstad. Bosted Korsenget i Beitstad. Tormod var bygningsarbeider. 83. Ola, f. 1908 i Strinda. Reiste sønnafjells. 84. Ivar Godtfred, f. 1910, d. 1995. Gift med Aslaug Ingebjørg Karmhus, f. 1908, d. 1997. Gårdbrukere på Høgvang under Karmhus. 85. Sigrid Antonie, f. 1914. Gift med Arne Hanssen. Bosted Steinkjer, der mannen arbeidet som frisør. 86. Gunvor, f. 1917. Gift med Alf Skaftnes fra Nærøy. De var bosatt på Spillum i Namdalen, men Gunvor døde i Moss i 1998. HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN
---- 169 H&FLe ---- 87. Ottar, f. 1923. Gift i 1944 med Anna Segtnan, f. 1921, datter av gårdbruker Wilhelm Segtnan på Søraker. I 1 950 bygde de sin egen heim på tomt av Søraker (Litun, gnr. 280, bnr. 3). Ottar Nordseth startet eget glassmesterfirma på Øra. Han var også kaptein og områdesjef i Heimevernet i Verdal. Nordsetfamilie 1 . rekke fra venstre: Ingeborg Nordsefh Elnan, Anna Sofi 2. rekke fra venstre: Ottar, Gunvor Nordseth Skaftnes, K< Andreas og Tormoi Ola, Sigrid Nordseth Hanssen, Ivar Godtfred Johan Arnt Johnsen Hegstad (1881-) og Olga Marie Rafaelsdatter (1892-) Johan Hegstad kjøpte Nordset i 1911 for 2500 kroner av Martin Daniel Hermann som i 1909 hadde fått auksjonsskjøte på gården. Johan var født i Sparbu og ble i 191 1 gift med Olga Marie Rafaelsdatter Brandsegg, f. 1892 i Sparbu. Olga var søster av Nils Bruheim på Tuset. Barn: 81. Solveig Regine, f. 1913. Johan Hegstad solgte gården i 1915 til Anna Sofie Nordset for 6500 kroner (se foran) og flyttet med familien til Dalekran i Beitstad.
---- 170 H&FLe ---- Ole Edvard Olaussen Tufset (1889-1966) og Ida Nikoline Neliusdatter (1886-) Ole Tufset var sønn av husmann Olaus Ottarsen på Storsveet (Olausplassen) under Tuset og var selv husmann der i åra 1908-1915. Så kjøpte han Skogtrøa under Skrove og bodde der til han i 1925 kjøpte Nordset. Kona Ida Nikoline var datter av John Nelius Andersen Tillereng. Ole Tufset var bruker på Nordset fra 1925 til 1946. Ved siden av gårdsbruket var det skogen som var arbeidsplassen hans, først som tømmerhogger og seinere som blinker og skogvokter, først i Leksdal Skogforvaltning, seinere utvidet til å omfatte Rødtelle og Haugdal, Volhaug, Lilleallmenningen i Sparbu, Lyngåsen, Heia statsall menning og Verdal Prestegårdsskog. Denne stillingen hadde Ole i hele 35 år. I 1962 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin aktive innsats for skogbruket gjennom femti år. Ole Tufset var aktivt med i arbeiderbevegelsen og hadde noen kommunale verv. Kona Ida var bestyrer av telefonsentralen i Leksdalen i mange år. Ole og Ida Tufset hadde sju barn: 81 . Olaug Ingebjørg, f. 1 909. Gift med Harald Aksnes, gårdbruker på Haugan under Aksnes. 82. Ingrid Nikoline, f. 1911, d. s. å. 83. Ålvhild Nelly, f. 1914. Gift med Olav Tønne på Våset i Sparbu. 84. Asbjørn Leonhard, f. 1916. Gift med Hildur Jeremiasdatter Hauka, f. 1918. 85. Oddny Ingeborg, f. 1919. Gift med Arvid Fornes, gårdbruker på Nordvik under Bunes. 86. Sigrun Elfrid, f. 1921 . Gift med Lars Olsen Haugdal, gårdbruker på Fisknes i Sparbu. 87. Einar Magnus, f. 1924. Gift med Jorid Johanna Skotland, f. 1925. De overtok Aksnes (Bakkan), farsgården hennes, i 1 949. Martin Olsen Suvl, eller "Nve Martin" som han ble kalt, bodde på Nordset hos Ole og Ida Tufset i mange år før han døde der i 1942. Martin er omtalt under Musemshøa, der mor hans var ifra. Ole Tufset solgte Nordset i 1946 til sønnen Asbjørn Tufset, som ved siden av gårds drifta også dreiv lastebiltransport. I 1960 overdrog Asbjørn Tufset gården til sviger sønnen Gunnar Sende, f. 1935, og dattera Solfrid Tufset, f. 1940. Tillerenget nordre Tillerenget nordre var fra 1831 husmannsplass under Nord-Tiller. Plassen ble da bygslet og festet til husmann Halvor Pedersen Tiller. Den var husmannsplass fram til 1884, da den ble utskilt som eget bruk og solgt til daværende husmann Olaus Andersen. Fra 1928 er bruket slått sammen med Tillerenget søndre til én gård (Tillereng, gnr. 66, bnr. 12).
---- 172 H&FLe ---- overdratt rettighetene fra Snausen på Hallemsvollen i Leksdal allmenning. Hun søkte fogden om å få bygsle vollen, og i søknaden står følgende: "Enken Siri Olsd. beboende en plads under gaarden Tiller ønsker at bøgsle den adgang til den saakaldte Hallemssæter i Leksdal Almending som hun hidtil har hajt". Men søknaden er ikke blitt innvilget, for i en liten notis i margen står det: "-som husmandsenke kan hun ikke meddeles bygselrett i almendingen" . Etter avslaget fikk Siri satt opp en seterbolig (Sirivollen), som lå oppe i åsen nord for Hallemsvollen. Halvor og Siri hadde sju barn: 81 . Peter, f. 1 828 i Marka. Gift i 1 858 med Sirianna Jakobsdatter Karmhus. Peter var gårdbruker på Karmhus, og det var i hans eierperiode at de tre Karmhusgårdene ble samlet til én. 82. Ole, f. 1830. Ugift. Han var fellmaker, og bodde i 1875 hos søstra Olina på Strandplassen i Henning. Da han døde i 1900, bodde han hos søstra Serianna i Henning. 83. Serianna, f. 1832. Gift i 1869 med Johan Peter Ellingsen Aurstad. Johan var først husmann og seinere selveier på Aurstadbakken i Henning. I 1896 kjøpte han Bjørnhus og flyttet dit. Ekteskapet var barnløst, men Serianna hadde sønnen Ole Henrik, f. 1 860, før de ble gift, faren var Sakarias Olsen Bremset fra Henning. 84. Bernt, f. 1834. Gift i 1862 med Kristine Kristiansdatter Dalemarkvald, f. 1839. De var husmannsfolk på Solbergvald. 85. Gisken, f. 1 836. Gift i 1 859 i Sparbu med Hans Tobiassen Hofstadplass. Ble sei nere gift på nytt, med sersjant Bernt Andreas Kaspersen Smidt (30 år). 86. Olina, f. 1 839. Gift i 1 870 med Magnus Andreassen Strand. De bodde på en plass under Strand i Henning og fikk åtte barn. En sønn, Martin Strand, bosatte seg på Øra og arbeidet som smed. 87. Hanna Sofie, f. 1 845. Gift i 1 865 med Jonas Jonassen Marken. Jonas var gård bruker i Marka østre og Granholt under Bunes. Olaus Andersen (1847-1933) og Jonetta Olsdatter (1839-1921) Olaus var født i Mønnes østre og var sønn av gifte foreldre, gårdbruker og leilending Anders Nilsen og Ingeborg Olsdatter. I 1870 gift med Jonetta Olsdatter Skjærset, f. 1839, datter av gårdbruker Ole Nilsen på Skjærset søndre. Olaus fikk festekontrakt på Tillereng nordre i 1871. I 1884 ble plassen utskilt fra Nord-Tiller som eget bruk, og Olaus kjøpte det samme år av Ole Iversen for 800 kro ner. Olaus var eier fram til 1917, men solgte da gården til sønnen Albert for 1200 kroner. Olaus, som tok etternavnet Tiller, var all si tid en arbeidskar mer enn det vanlige. Utenom arbeidet på bruket, arbeidet han først som veiarbeider og seinere på jernba nen. Han var arbeidsformann bl. a. under anlegget av Hell-Sunnanbanen. Olaus og Jonetta hadde to barn: 81 . Inger Marie, f. 1 870. Hun reiste til USA og ble der gift Houkon 82. Albert, f. 1877 (Se nedenfor).
---- 173 H&FLe ---- Av folke tellinga for 1900 går det fram at Olaus og Jonetta også hadde ei pleiedatter, Nikoline Nilsdatter, født i 1891 i Steingrunnan. Nikoline var datter av gårdbruker Nils Andersen Kolstad i Helgådalen og Olise Olsdatter. Nikoline ble i 1915 gift med Lasse Ludvigsen Myhre. Albert Olaussen Tiller (1877-1919) og Trine Julie Toresdatter Gran (Aksnes) (1879-1950) Albert overtok som nevnt foran Tillereng etter faren i 1917. Gift med Trine Julie Toresdatter, f. 1879 på Øgstadvald, der faren da var husmann. Faren Tore Olsen ble seinere husmann under Eklo før han ble selveier på Gran (Aksnes søndre). Før han overtok gården, var Albert Tiller maler og maskinagent. I ung alder ødela han ryggen i tømmerskogen, og måtte seinere bruke jernkorsett. Han fikk ikke anled ning til å være gårdbruker i mer enn to år. I 1919 døde han, men Trine satt med går den til 1926 før hun solgte til Martin Lund for 10950 kroner. Trine Tiller, som også var syerske, flyttet ned på Garpa, der hun overtok eiendommen Garpa, gnr. 20, bnr. 21 ("Tillergården") på hjørnet av Stiklestadveien og Volhaugveien, som hennes far Tore Gran hadde bygd i 1919 etter at han solgte gården Aksnes. Trine Tiller døde der i 1950. Albert og Trine hadde barna: 81 . Oddlaug, f. 1903. Gift med Johan Sæther. De bodde i Trondheim. 82. Astrid, f. 1906. Gift i 1938 med skomaker Jean Prestvik, f. 1905 i Frol. De kjøp te i 1938 eiendommen Jevnaker, gnr. 20, bnr. 18 på Verdalsøra. 83. Trygve Ingemar, f. 1909. Gift i 1933 med Antonie Martinsdatter Tiller, f. 1910. De overtok i 1934 gården på Garpa etter Trygves mor, og hadde manufakturfor retning og skredderverksted der. Trygve Tiller var også skreddermester. Martin Lund satt ikke med Tillerenget nordre lenger enn til 1928, da han solgte den til Ludvig Tiller, sønn på Tillerenget søndre, for 9400 kroner. Ludvig Tiller la jorda på Tillerenget søndre til Tillerenget nordre (se under Tillerenget søndre). Martin Lund kjøpte i stedet Nordbekk, gnr. 74, bnr. 6, og flyttet dit (se under Bunes). Ludvig Bernhard Neliussen Tiller (1890-1962) og Olme Andersdatter (1892 -1972) Ludvig Bernhard Neliussen Tiller var født i 1890 på Tillerenget søndre og var sønn av husmann John Nelius Andersen Tiller og kone Ingeborg Anna Ellevsdatter. 1 191 1 ble han gift med Olme Andersdatter Tuset, f. 1892, datter av gårdbruker Anders Olsen på Nord-Tuset. Sammen med Lars J. Grande (Skei) var Ludvig Tiller eier av en av Klæbugårdene i Stod i noen år. Etter at de solgte den, kjøpte Ludvig gården Snausa, og kom derfra til Tillerenget. Han arbeidet ellers i mange år for veivesenet. Han hadde både bil og motorsykkel. Ludvig og Olme Tiller hadde fem barn:
---- 174 H&FLe ---- 81. Arne Ingemar, f. 191 1, d. 1996. Gift med Ella Kristine Øvrum, f. 1909. Arne Tiller var gårdbruker på Vannvik under Tiller fra 1 933 til 1 947. 82. Ingrid, f. 1915. Gift med Ottar Musum. Bureisere på Binde i Leksdalen. 83. Ola, f. 1918. Gift med Guri Mollan fra Stjørna. Ola Tiller har vært sjåfør for Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. Bosatt på Verda lsøra. 84. Målfrid, f. 1920. Gift med Hans Isaksen, f. 1918 i Vandre i Helgeland. Neste bruker. 85. Oddbjørg, f. 1924. Gift med Toralf Eriksen. Bosatt på Ørmelen. Ludvig Tiller overdrog bruket til svigersønnen Hans Isaksen i 1953. Aspås nordre lille Gården er opprinnelig en gammel husmannsplass under Nord-Tiller, nevnt allerede i 1712. Plassen fulgte med i bygselen da eieren av Tillergårdene, Broder Wilhelm Kliiver, bygslet Dalemark til Tomas Olsen i 1768. Men etter at Tomas Olsen i 1797 kjøpte Dalemark, skilte han i 1801 fra Aspåsen, som ble skyldsatt for 3 mkl og i 1811 solgt til Svend Andersen Vester Eklevaldet for 414 riksdaler, skjøte datert 6. februar, tinglyst 7. februar 1811. Aspåsen nordre.
---- 175 H&FLe ---- Aspåsen nordre i 1954. Svend Andersen (1783-1861) og Lisbet Larsdatter (1775-1855) Om Svend Andersens opphav veit vi lite, bortsett fra at han var født i 1783. Ved folketellinga i 1801 finner vi ham som tjener på Mo. I 1807 ble han gift med Lisbet Larsdatter, f. 1775, datter av hus mann Lars Tomassen Lyngås. Begge var da tjenere på Stiklestad preste gård, men kom seinere til Eklevald og Minsåsvald. De fikk tre barn: 81 . Anders, f. 1 807 på Lyngås, d. 1 808. 82. Lars, f. 1810 på Ekle vestre vald. 83. Anne Marta, f. 1817 på Minsåsvald. G vald, f. 1815 på Sundbyvald. De Aspåsqårdene 1962. it i 1 846 med Ole Eriksen Gudmundhus ismannsfolk under Gudmundhus. Svend Andersen solgte i 1815 gården til Johannes Rolf sen fra Sparbu for 500 riks bankdaler, og ble selv husmann under Minsås. Både Svend og Lisbet bodde de siste åra på Gudmundhusvald (kanskje hos dattera Anne Marta?).
---- 176 H&FLe ---- Johannes Rolfsen (1787-1868) og Anne Johansdatter (1785-1871) Både Johannes og kona Anne var født i Sparbu. De hadde ingen barn. Johannes kjøpte i 1819 Aspås søndre (se under denne), og han solgte da Aspå nordre til John Olsen Aspås for 100 spesidaler. John Olsen Aspås (1782-1843) og Anne Larsdatter (1777-1852) John var sønn av Ole Johnsen på Aspåsen søndre og var husmann uten jord på Aspåsen søndre før han kom hit. I 1800 ble han gift med Anne Larsdatter Bunes, f. 1777. De fikk fem barn: G z j y Dalemark ø 82. Ole, f. 1804. Gift i 1828 m K"<7ir bUB i O Yn kr V r V Y Kø 9-1814 H Y iprkn ku. (J Y 839 fly
---- 177 H&FLe ---- Nærøy og ble husmann i Smedvika, en husmannsplass under Nærøy prestegård. Marianne døde i 1 884, og Ole i 1 891 . De hadde seks barn, fire født mens de bodde i Verdal. 83. John, f. 1 807 på Aspåsen. Gift i 1 839 med Karen Johnsdatter Midtgrunnan. De ble husmannsfolk på Leinsvollen (Sjøvoll). 84. Peder, f. 181 1 . Gift i 1 841 med Marit Olsdatter, f. 1 800. De bodde på Minsåsvald i 1865. 85. Beret Marta, f. 1816. Gift i 1847 med Rafael Johnsen Rolfsen. Han var født i Sparbu i 1827, men ble oppfostret hos sin onkel Johannes Rolfsen på Aspåsen søndre og var der til han ble gift. Etterpå flyttet han til Sparbu. I 1 865 var de hus mannsfolk på Gomorset i Sparbu. John Olsen har ikke hatt det lett økonomisk, og i Verdalsbokas omtale av gården står det at han ofte var i pengevansker. 1 1838 solgte han gården for 100 spesidaler til Lars Johannessen Fossan og tok kår. John døde som kårmann i 1843, mens Anne levde til 1852. Lars Johannessen Fossan (1810-) og Serianna Eriksdatter (1809-) Lars Johannessen var født i 1810 i Sparbu og var sønn av Johannes Ingebrigtsen Fossan. I 1838 gift med Serianna Eriksdatter Nestvoll, f. 1809, datter av Erik Olsen Nestvoll. De var inderster på Auskin vestre før de kom til Aspåsen. De fikk tre barn: 81 . Beret, f. 1 839 på Auskin vestre. Død før dåp. 82. Eilert Benjamin, f. 1 840 på Aspåsen. 83. Ingeborg Anna, f. 1 843 på Aspåsen. Lars solgte gården i 1845 til Andreas Jakobsen Ostad for samme pris som han selv hadde gitt, og flyttet med familien til Sparbu. Men etter at han var blitt enkemann, kom Lars tilbake til Leksdalen. Han giftet seg i 1852 seg med enka Kirstine Olsdatter Tuset, og flyttet deretter tilbake til Sparbu på nytt. 4 1 1865 var han gårdeier på Fossan. Andreas Jakobsen Ostad (1816-) ogjørgine Ellingsdatter (1818-) Både Andreas og Jørgine var født i Henning, og de var ektefolk med to barn da de kom til Aspåsen i 1845. Her var de til 1849, deretter har de bodd på en Tusetgård eller -plass i noen år, før de flyttet tilbake til Henning og ble husmannsfolk under Henning gård. De fikk fem barn: 81. John, f. 1842. 82. Erling, f. 1844. 83. Martinus, f. 1 846 på Aspåsen. Martinus flyttet til Beitstad, der han i 1 875 ble gift med Karen Marta Sivertsdatter Jenshus, f. 1851. Martinus kalte seg også for Jenshus ved giftermålet, så han har vel vært tjener på gården Jenshus. I 1 886 flyt tet han tilbake til Verdal og ble lagermann hos sin svoger, kjøpmann Karl Petersen på Verdalsøra. I 1893 kjøpte han Sørhaug i Volhaugen og døde der i 1912. Karen Marta levde helt til 1942.
---- 178 H&FLe ---- 84. Elen, f. 1849 på Mo. Hun ble konfirmert i Sparbu i 1864. I 1900 er hun enke, kaller seg Elen Kvenmo og er husholderske hos enkemann, kjøpmann Anton Gravas på Steinkjer. 85. Annejonefta, f. 1 853 på Tuset. Konfirmert i Sparbu 1 868. I 1 900 er hun ugift tje ner hos Edvard Leonhars Solstad, bestyrer av Statens hagebruksskole på Inderøy og bor på Vårtun i Egge. Hun kaller seg da Annejonette Henning. Neste bruker på gården ble nok en innflytter fra Sparbu, nemlig Johannes Haldorsen, som var bruker fra 1849 til 1860 uten tinglyst hjemmel. Johannes Haldorsen Skurset (1826-) og Olme Kristiansdatter (1827-) Johannes Haldorsen var født i 1826 på Mære, mens kona Olme Kristiansdatter var født i 1827 i Sparbu. De hadde tre barn: 81 . Kristine, f. 1 849 på Aspåsen. 82. Kasper Olaus, f. 1853 på Aspåsen. 83. Johan, f. 1858 på Aspåsen. Familien flyttet til Sparbu i 1862, og ble husmannsfolk under Skurset. Ole Sevaldsen Ness ble neste bruker, men heller ikke han hadde tinglyst hjemmel. Ole Sevaldsen Ness (1820-1893) og Mali Andersdatter (1825-1881) Ole Sevaldsen var født i 1820 på Ness av gifte foreldre, Sevald Jensen Rosvold og Magnhild Olsdatter, født Gudding. I 1851 ble han gift med Mali Andersdatter Eklo, f. 1825 på Eklovald. Hun var datter av Anders Nilsen Eklo og kone Ingeborg Sivertsdatter. De hadde to barn: 81 . Sefanias, f. 1 854 på Guddingsvald. Sefanias ble i ung alder ansatt ved jernba nen. I 1 880 ble han underkonduktør, og fem år seinere ble han forfremmet til over konduktør. Han tjenestegjorde i Trondheim distrikt til han tok avskjed i 1921 . De siste åra arbeidet han som konduktør på nattogene på Rørosbanen. Sefanias var gift med Anna Lovise Vigendahl, født i Stjørdal, og de hadde flere barn. 82. Ingeborg Anna, f. 1 860 på Aspås. Gift i 1 884 med Hans Nilsen Midjovald, f. 1 857 i Gausdal. Neste bruker. Ole Sevaldsen overdrog gården sist på 1880-tallet til svigersønnen Hans Nilsen, som i 1891 ble benevnt som selveier uten at han hadde tinglyst hjemmel. Hans Nilsen kjøpte så Krågsmoen i 1891 og flyttet dit med familien. Ole Sevaldsen, som var blitt enkemann i 1881, flyttet også dit sammen med dem. Den 8. mai 1893 døde Ole Sevaldsen av lungebetennelse, og begravelsen var fast satt til 2. pinsedag - 22. mai. Men det ble ingen begravelse denne datoen på grunn av Verdalsraset 19. mai 1893, da Krågsmoen gikk med i raset. Liket av Ole Sevaldsen for svant under raset, men ble funnet igjen seinere, og begravelsen fant sted den 4. juni.
---- 179 H&FLe ---- Hans Nilsen Aspås (1857-1939) og Ingeborg Anna Olsdatter (1860-1932) Hans Nilsen var født i 1857 i Gausdal og var sønn av Nils Hansen som var husmann på Midjovald i Sparbu. Hans var utdannet skomaker, og dreiv yrket både på Steinkjer og etter at han kom til Leksdalen, der han i 1884 ble gift med Ingeborg Anna A ,_/a A Olsdatter Aspås, f. 1860, datter av Ole Sevaldsen (se foran), og overtok som bruker etter svigerfaren på Aspåsen nordre lille sist på 1880-tallet. Hans og Ingeborg Anna hadde ni barn: Sofie, f. 1 884 på Midjoplass. Gift Skjøstad. De bodde i Trondheim 82. Nils Marius, f. 1885 på Midjoplass. Gift med Magda Sofie Johansdatter Skavhaug, f. 1883 i Molden i Inndalen. Hun var datter av standardjunker og dbruker Johan Martin Skavhaug og kone Julie Cecilie Jakobsdatter Molden. s Aspås gikk på Sund Folkehøgskole og seinere på underoffisersskole 1904- 07. Etter ei kortere tid i militæret, begynte han i bankvesenet, og var seinere i he karriere ansatt i Spareskillingsbanke der han avanserte til hoved
---- 180 H&FLe ---- 83. Marie Otilie, f. 1887 på Aspåsen, d. 1971 . Gift i 1905 med jernbanearbeider John Olaussen Rye. De bodde på Moenget i Leirådalen. 84. Ida Matilde, f. 1889 på Aspåsen ; d. 1957. Gift i 1909 med John Anneus Helmersen Støa (kalte seg seinere Solberg). De bodde på bruket Hegdal i Volhaugen. 85. Ingeborg, f. 1894 på Tiller, d. 1920. 86. Harald, f. 1 897. Ugift. Harald Aspås tok eksamen ved Levanger lærerskole i 1919, studenteksamen i 1 929, og avla forberedende prøve i filosofi i 1 930. Han ble i 1 93 1 ansatt ved Strindheim skole i Trondheim, der han ble skolestyrer i 1960. Harald Aspås skreiv mange avhandlinger omkring kristendomsundervis ningen i skolen, og skreiv også lærebøker i dette faget. 87. Olaf, f. 1898. Neste bruker. 88. Agot, f. 1901. Gift med Harald Lunnan, f. 1900. De ble bureisere på Lunnan i Raset. 89. Sverre, f. 1908. Gift. Hans kone døde på barselseng. Sverre Aspås var forsik ringsagent i Samvirke. Ved skjøte av 8. april, tinglyst 28. april 1891 ble gården solgt til Ole Pettersen Hestegrei for 1300 kroner. Da de tre forrige eierne ikke hadde tinglyst hjemmel, ble skjøtet utstedt av Andreas Jakobsen. Hans Nilsen Aspås og familien flyttet til Krågsmoen, som han kjøpte våren 1892. Ved Verdalsraset 19. mai 1893 gikk Krågsmoen med i raset. Heldigvis berget alle i familien livet. Men de mistet alt de eide, bortsett fra 7 sauer og 6 høns. Nedenfor gjengis den 6-årige dattera Marie Hansdatter Krågsmoens beskrivelse av hvordan hun opplevde raset (nedskrevet av Margunn Hofstad Lund, hennes datter datter): "Vi bodde på Krågsmoen. Vi var syv stykker som bodde her. Det var mor, far, Nils på 9 år, Ida på 5 år, Sofie ca. 1 år, og jeg var 6 år. Det var også en hushjelp hos oss akku rat da, Berta Momoen. Hun var her fordi bestefar var død, og vi skulle ha begravelse. Vi våknet med at leire og vann strømmet inn over gulvet. Huset revnet, og vi sprang ut gjennom et hull i veggen. Berta og jeg skyndte oss ut, og de andre så vi ikke før på en lang stund. Jeg hørte at mor ropte: "Den e a Marie!". Sammen med restene av huset ble vi ført ned til mellom Melby og Eklo. Da husres tene stanset, visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi sprang frem og tilbake i vill redsel. Vi frøs fordi vi var kledt i bare nattklærne, og far laget en seng av halm til oss. Der vi var, var det utrygg grunn, så vi måtte prøve å komme oss over til gården Eklo. Far rev løs bord fra huset med fingrene og laget en bro på 200 meter frem til Eklolandet. Under plankene var det et hav av leirsuppe. Far skulle bære oss over. Først bar han bror min, Nils, over, og etterpå kom han etter meg. feg satt på ryggen tilfar, og jeg drog da føttene nedi leiren. Mor og Berta kom til slutt og bar de to minste søskenene mine. Da vi kom til Eklo, hadde folkene rømt fra gården. De var redde for at det skulle komme flere ras.
---- 181 H&FLe ---- Vi tok inn i bygningene der og redde opp i høyet. Vi fant også frem mat til oss. Mor og Berta gikk ut i fjøset og ga dyrene mat. Kyrne melket de også. Etter at vi hadde spist, fant vi ut at vi ikke kunne være her. Vi måtte prøve å komme oss på trygg grunn. Det ble langt å gå. Vi gikk til Halset, og det var ca. 3 kilometer. Der var de hjemme, og vi ble godt mottatt. Jeg husker også at vi hadde to kyr, Tilleros og Valborg. Jeg så at den ene av dem ble slått ned av en trestokk. Ryggen på kua ble slått av, og kua forsvant ned i leiren. Det var hardt for føttene tilfar da han bar oss over til Eklo. I bordene var det mange spikrer. Far hadde vondt i føttene i tre uker etter raset. I den ene foten var det ni spi kersår og i den andre ti. " Ole Andreas Petersen Hestegrei (1862-1921) og Elen Anna Sefaniasdatter (1871-) Ole Andreas Petersen var født i 1862 på Skjærset av ugifte foreldre Peter Andreassen Hestegreiaunet og Magnhild Olsdatter Skjærset, datter av gardmann Ole Nilsen på Skjærset og søster av Jonetta, kona på Tillerenget nordre. Mora ble seinere gift med Anders Bårdsen Tiller på Tillerenget/Vannvik. Ole Andreas oppholdt seg fire år i Amerika sist på 1880-tallet. I 1891 ble han gift med Elen Anna Sefaniasdatter Aspås, f. 1871, datter av Sefanias Arntsen Aspås på Aspåsen søndre, og var bruker på Aspåsen nordre fra 1891-1895. Fra 1895 til 1897 var han bruker på Nord-Tiller uten tinglyst hjemmel (se mer omtale under denne gård). Hans Nilsen Aspås fikk i 1895 kjøpe igjen gården av Ole Petersen for 1500 kroner, men skjøtet er datert først i 1909. Før de på nytt kom til Aspåsen, losjerte familien på Tiller nedre. Hans Nilsen solgte gården i 1929 til sønnen Olaf Aspås for kjøpesum 4500 kro ner. Olaf Hansen Aspås (1898-1985) og Karoline Antonsdatter (1895-1976) Olaf Aspås ble gift med Karoline Antonsdatter Aspås, f. 1895 på Aspåsen søndre. Hun var datter av Anton Sefaniassen Aspås, og enke etter Ingvald Hansen, som hun ble gift med i 1916 (se under Aspåsen søndre). I sitt ekteskap hadde Olaf og Karoline to barn: 81 . Hallgeir, f. 1935. Gift med Inger Marie Vinje fra Markabygda i Skogn. Skilt. 82. Kolbjørn, f. 1940. Neste bruker. Karoline hadde i tillegg tre barn fra sitt første ekteskap (se under Aspåsen søndre).
---- 182 H&FLe ---- Aspås søndre (Stor-Aspåsen) GNR. 66, BNR. 4. Denne gården ble i 1797 utskilt av Sør-Tjellran og skyldsatt for 1 øre 6 mkl. Ved skjø te utstedt av Broder Vilhelm Kluver 16. august 1797, tinglyst samme dato, ble den solgt til Ole Johnsen for 550 riksdaler med det servitutt at demningen for Dalemarkas kvernsted, som stod på Aspåsens grunn, skulle få stå uten avgift. Av kjøpesummen utredet Ole Johnsen 40 riksdaler kontant, forpliktet seg til å levere sagtømmer for 10 riksdaler, og utstedte en pantobligasjon for de resterende 500 riksdaler. Ole Johnsen Aspås (1751-1814) og Mali Ole Johnsen var født på Follo i 1751. Har 1779 gift med Mali Pedersdatter Eklo, f kone Gollaug Arntsdatter. Ole var bruke 1814 Barn:
---- 183 H&FLe ---- 81 . John, f. 1782 på Eklovald. Gift i 1 800 med Anne Larsdatter Bunes. Han var hus mann under gården til 1819, da han kjøpte Aspås nordre (se under denne). Enka etter Ole Johnsen, Mali Pedersdatter, solgte ved skjøte av 6. februar, tinglyst 8. februar 1819, gården til Johannes Rolf sen Aspås for 300 spesidaler og et kår på 3/4 tønne bygg, 2 3/4 tønner havre og for til 1 ku og 4 småfe, samt jord til 1/2 tønne poteter og 8 mk linfrø. Johannes Rolfsen (1787-1868) og Anne Johansdatter (1785-1871) Både Johannes og kona Anne var født i Sparbu. De hadde ingen barn. Johannes Rolfsen kjøpte i 1815 Aspåsen nordre av Sven Andersen, og hadde denne gården til 1819, da han solgte den til John Olsen og kjøpte i stedet Aspåsen søndre. Ifølge skjøte av 12. april 1830 kjøpte Johannes kvernbruket på Dalemark av løyt nant Peder Hartvig Lund for tjue spesidaler. Johannes Rolfsen overdrog ved skjøte av 4. februar, tinglyst 5. februar 1859, går den til Sejanias Arntsen fra Breigutu i Sjøbygda. Sefanias' hustru Anna Karoline Johnsdatter var brordatter av Johannes Rolfsen og fosterdatter hos Johannes og Anne. Johannes og Anne fikk nå kår. Sefanias Arntsen Aspås (1829-1881) og Anna Karoline Johnsdatter (1832-1908) Sefanias Arntsen var født i 1829 på Fleskhusvald og var sønn av Arnt Larsen Fleskhusvald og kone Marta Johannesdatter Sundby (Vester Bredingsætta). I 1857 gift med Anna Karoline Johnsdatter Rolfsen, f. 1832 i Sparbu (som nevnt foran fos terdatter hos forrige bruker). Sefanias Aspås var skogvokter i Leksdal Statsallmenning i tillegg til at han dreiv gården. Ekteparet hadde fem barn: 81 . Johannes, f. 1 858, d. 1 865 av skarlagensfeber. 82. Anton, f. 1861. Neste bruker. 83. Anne Marta, f. 1 864, d. 1 865 av skarlagensfeber. 84. Anne Marta, f. 1867. Gift i 1895 med John Johannessen Storstad, f. 1875, bru ker i Marka østre. 85. Elen Anna, f. 1 871 . Gift i 1 891 med Ole Andreas Petersen Tiller, f. 1 862, bru ker på Nord-Tiller. Sefanias Aspås døde i 1881 (som dødsårsak er oppgitt tannpine !), og enka Karoline fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo. I 1889 solgte hun gården til sønnen Anton Aspås for kjøpesum 2500 kroner, men skjøtet er datert og tinglyst først i 1907. Anton Sefaniassen Aspås (1861-1927) og Josefine Konstanse Pedersdatter (1854-1935) Anton Aspås var født i 1861 på Aspåsen søndre og var sønn av forrige eier. I 1887 gift med Josefine Konstanse Pedersdatter Muller, f. 1854 på Ner-Hofstad. Hun var datter av gårdbruker Peder Frost Miiller (se Miillerætta, Hofstad).
---- 184 H&FLe ---- Anton Aspås ble ansatt som skogvokter i Leksdal Statsallmenning etter faren i 1881, og hadde denne stillingen til han døde i 1927. I 1924 ble han tildelt Kongens for tjenstmedalje i sølv. \l~ vu bøkke -7>Z Anton Aspås solgte gården ved skjøte datert 29. april, tinglyst 21. juni 1918 til svi IQIB John Kristian Olaussen Haugdal (1880-1961) og Petra Sofie på Forbregdsvald av gifte foreldre husmann Olaus Sivertsen og Gurian Johnsdatter. Foreldrene ble seinere med mora, som var blitt enke. I 1910 ble han gift med Petra Sofie Kristian Haugdal var treskomaker, gården ble i 1947 solgt til Bjarne Meier Konradsen Aksnes, f. 1918. Han var gift med Ruth Hansen, f. 1922 i Trond heim, søsterdatter til Petra Sofie (se foran). V ..
---- 185 H&FLe ---- Bjarne Meier Konradsen Aksnes (1918-) og Ruth Ingvaldsdatter (1922-2000) Bjarne Meier Aksnes var født i 1918 og var sønn av Konrad Berntsen Aksnes og kone Marta Marie Olsdatter på Aksnes søndre øvre. Gift med Ruth Ingvaldsdatter Hansen, f. 1922 i Trondheim, d. 2000. Barn: 81. Kjell Peder, f. 1940. 82. Knut Magnar, f. 1942. 83. Brynjar Rikard, f. 1946. 84. Terje, f. 1951. Husmenn mens Aspåsen lå under Tiller og Dalemark: Mons Andersen Tillervald (1742-1803) og Anne Olsdatter (1736-1830) Mons Andersen var født i 1742 på Verdalsøra og døde i 1803 på Bunesvald. I 1770 gift med Anne Olsdatter Hofstadvald, f. ca. 1736, d. 1830 på Bunesvald. De var tro lig husmannfolk på Aspåsen fra 1770-åra og fram til 1801, da sønnen Anders over tok plassen. Barn: 81 . Anders, f. 1771 , d. 1813 på Sandsvald. Gift i 1794 med Ingeborg Jakobsdatter Marken nordre. Neste husmann. 82. Ole, f. 1774, d. 1862 på Brannseggen. Gift første gang i 1798 med Beret Johnsdatter Tillervald og andre gang i 1 824 med Ragnhild Halvorsdatter Bunes. Ole ble husmann på Brannseggen under Bunes. Anders Monsen Tiller (1771-1813) og Ingeborg Jakobsdatter (1755-1830?) Anders var som nevnt over sønn av husmannen Mons Andersen. I 1794 ble han gift med Ingeborg Jakobsdatter, f. 1755, datter av Jakob Olsen Marken nordre. Ved fol ketellinga i 1801 er de oppført som husmannsfolk under Dalemark, som Aspåsen da lå under. Ingeborg hadde ei datter før hun ble gift: Bl 0 . Anne Lorentzdatter, f. 1783. Far var den ikke ukjente Lorentz Didrik Kluver på Bjartnes. Anne var gift to ganger. I 1 808 med Anders Tørrissen Fossnesset, f. 1 786. De var husmannsfolk på Bjørkvald under Bjørken, der Anders døde i 1821. De hadde fire barn. Anne giftet seg på nytt samme år som hennes første mann døde, nå med Bardo Johnsen Sundby, f. 1779. De fortsatte som husmannsfolk på Bjørkvald, der Anne døde i 1 853, mens Bardo døde som legdslem i Fåra i 1 873. Sammen med Bardo Sundby fikk Anne to barn.
---- 186 H&FLe ---- Anders og Ingeborg hadde ei datter i ekteskapet: 82. Anne Andersdatter, f. 1 794 på Bunesvald. Hun ble i 1817 gift med Elling Arntsen Mikvollråen, f. 1 784. Elling var husmann i Fleskhusråa, der han døde i 1 862 og Anne i 1 886. De hadde ei datter; Andrianna, f. 1 826, gift i 1 850 med Johan Andersen Fleskhusråen. De fikk fem barn som alle utvandret til Amerika. Anders og Ingeborg var husmannsfolk på Aspåsen fram til 181 1 . Deretter har de flyt tet til Sandsvald i Volhaugen, der Anders døde allerede i 1813, bare 42 år gammel. Enka Ingeborg giftet seg på nytt i 1814 med Ole Hansen Minsås, f. 1790 Røros. Ingeborg døde på Leinsråa i 1830, og hennes 2. ektemann ble gift på nytt samme år med Marit Eliasdatter Kausmo, f. 1792 (Kausmoætta). Ole Hansen kjøpte samme året Kvammet søndre, og var gårdbruker der fram til 1860. Han døde som kårmann i 1881. Som nevnt tidligere ble husmannsplassen utskilt fra Nord-Tiller i 1801 og i 1811 solgt til Svend Andersen Vester Eklevaldet for 414 riksdaler, skjøte datert 6. februar, tinglyst 7. februar 1811. NOTER 1 . Se Ovidætta i Verdalsboka, bd. 111, s. 224. 2. Se "Ras i Verdal B", s. 204 ff. 3. Se artikkel i Verdal Historielags Årbok 1997: "Sigurd Haugdahl", av Morten Veimo. 4. Bygdebok for Sparbu og Ogndalen, bd. 7, s. 11 8.
---- 188 H&FLe ---- M VJW i sft v ih ) 9 /r^T i b i £Lii / v^ '-■ o u «ffi o PHi ) /
---- 189 H&FLe ---- NER-H FSTAD (HOFSTAD NEDRE) GNR. 67, BNR. 1 Oberstløytnant Lorentz Didrik Kluver (1700-1771), som kjøpte Hofstad i 1755, delte gården i to. Den ene halvparten, det nåværende Ner-Hofstad, bygslet han i 1763 til tambur Hans Nilsen. I bygselkontrakten av 4. september 1763 ble bygsleren forplik tet til å "optage Lunds sag med arbeide og bygning når det behøvdes". Plassen Hofstadsveet var unntatt fra bygselen, idet den ble forbeholdt Kliivers sagdreng mot at avgiften av den ble godtgjort oppsitteren på Nedre Hofstad i hans landskyld. Husmannen på Hofstadsveet skulle likevel være forpliktet til å arbeide for daglønn hos oppsitteren på Nedre Hofstad når det ikke var arbeid ved saga. Hans Nilsen var født ca. 1738. I 1763 ble han gift med Gunhild Amundsdatter Østvoll, f. ca. 1737. Hans Nilsen var på Ner-Hofstad til først i 1770-åra, deretter flyttet han til Ulvilla, og døde på Leirhaugen i 1781.
---- 190 H&FLe ---- Ved bygselkontrakt av 8. februar 1771 bygslet så oberstløytnant Lorentz Didrik Kliiver gården til John Ellevsen Skrove. John Ellevsen Hofstad (1737-1802) og " Ingeborg Jakobsdatter (1736-1772), 2) Ingeborg Ellevsdatter (1739-1808) John Ellevsen var sønn av Ellev Olsen Melen i Helgådalen, og var født der i 1737. Foreldrene flyttet i 1742 til Åsen i Leksdalen. I 1765 ble han gift til Skrove nedre ves tre med enka Ingeborg Jakobsdatter, f. 1736, enke etter Mons Jensen Skrove. John kjøpte Skrove nedre vestre samme år og ble der til 1771, da han solgte Skrove og bygslet Ner-Hofstad. Ingeborg Jakobsdatter døde allerede i 1772 etter at hun hadde gitt John to barn. John ble gift for andre gang i 1774, nå med Ingeborg Ellevsdatter Tuset, f. 1739, datter av Ellev Johnsen Øgstad på Nord-Tuset. Ingeborg var enke etter Sevald Eliassen Aksnes, sønn på Aksnes søndre øvre, som døde i 1773, etter at de hadde vært gift i bare ett år. Sammen med sin andre kone fikk John Ellevsen tre barn. Bl '.Marit, f. 1768. Gift i 1790 med Anders Einarsen Folden fra Sparbu. Gårdbruker på Rødtelle i Sparbu. B2 1 . Ellev, f. 1771 . Gift i 1 800 med enke Mali Olsdatter Sundby, f. 1744. Ellev var bruker på Skrove nedre vestre 1 800-1 827. De hadde ingen barn og døde som kårfolk der, Mali i 1 83 1 og Ellev i 1 840. B3 2 . Sevald, f. 1775, døde ung. B4 2 . Ingeborg, f. 1778. Gift i 1809 med enkemann Halvor Olsen Oklan, f. 1774 (Willmannæfta). Ingen barn. B5 2 . Beret, f. 1 780. Gift i 1 802 med Bård Andersen Tiller, f. 178 1 . Bruker på Nord- Tiller. John Ellevsen stod seg godt på Hofstad og ble en velstående mann. Han døde i 1802, og enka Ingeborg ble i 1805 gift med Ole Mikkelsen Åsen, som fikk bygsel på gården 15. august 1805. Ole Mikkelsen Hofstad (1773-1842) og 1} Ingeborg Ellevsdatter (1739-1808) 2) Ingeborg Andersdatter (1782-1856) Ole Mikkelsen var født i 1773 i Åsen og var sønn av gårdbruker Mikkel Olsen Åsen og hustru Lisbet Olsdatter. 32 år gammel ble han gift med den 66-årige enka på Ner- Hofstad, Ingeborg Ellevsdatter. Ekteskapet var barnløst, naturlig nok, og varte også i bare tre år før kona døde i 1808. Samme år ble Ole gift på nytt, nå med 26 år gamle Ingeborg Andersdatter Lund, f. 1782. Hun var datter av gårdbruker Anders Johnsen Lund og kone Ragnhild Andersdatter. Ole fikk seks barn i sitt andre ekteskap: 81. Ingeborg, f. 1809, d. 1885. Gift i 1831 med Åge Ellingsen Hallem, f. 1786, d. 1 882, gårdbruker på Hallem søndre. 82. Ole, f. 18 1 1 , d. 1881. Gift i 1 844 med enke Karen Larsdatter Sundby, f. 1 803, d. 1881, enke etter John Halvorsen Sundby. Ole var bruker i Sundby 1 844-1 862.
---- 191 H&FLe ---- 83. Lisbet, f. 18 1 3, d. 1 896. Gift i 1 85 1 med sjømann Ole Pedersen Frank, f. 1818 på Fæbyvald, d. 1 885. De var husmannsfolk under Maritvoll. 84. Ragnhild, f. 18 1 7, d. 1 890. Gift i 1 849 med Tomas Einarsen Moe, f. 1 825 på Verdalsøra, d. 1902, gårdbruker på Mikkelsgård. 85. Andreas, f. 1819, d. 1 877. Gift i 1857 med enke Marta Kristensdatter Tiller, f. 1816 på Lyng, d. 1887, enke etter Lars Andersen Nord-Tiller. Andreas overtok konas gård Nord-Tiller i 1 857 og hadde den til han døde i 1 877. 86. Anne, f. 1823, d. 1876. Gift i 1849 med Johannes Pedersen Hestegrei, f. 1 828, d. 1 889. Johannes ble ved giftermålet gårdbruker på Skjørholmen søndre, som kona Anne og søstera Ragnhild hadde fått av sin stefar Bård Arntsen Skjørholm i 1848 (se nedenfor). I Ole Mikkelsens tid som bygselmann på Ner-Hofstad skiftet gården eier. Jens Schive Lund, som ble gift med enka etter Lorentz Didrik Kliiver, solgte gården i 1839 til major Abraham Schjelderup Schultz for 950 riksdaler. Ole Mikkelsen døde i 1842, og Schultz overtok sannsynligvis bruken av gården, idet han ga enka etter Ole Mikkelsen kår, samtidig som hun avstod fra sin bruksrett. Ingeborg Andersdatter ble imidlertid gift i 1843 med enkemann Bård Arntsen Skjørholm, f. 1781, og flyttet til Skjørholmen. I 1848 overdrog Bård gården til ste døtrene Ragnhild og Anne Olsdatter, og han og Ingeborg tok kår. Ingeborg døde på Skjørholmen i 1856, mens Bård levde helt til 1873 og ble 92 år gammel. Oluf Abraham Schjelderup Schultz (1786-) og Johanne Jakobsdatter (1806-) Abraham Schjelderup Schultz var født i 1786. Han var fenrik ved 1. Trondhjemske nasjonale infanteriregiments 2. gevorbene grenaderkompani i 1806, forfremmet til sekondløytnant i 1806, premierløytnant ved regimente ts Sparbuske kompani i 1808 og forflyttet til Overhaldske skiløperkompani i 181 1. Ved den nye hærordning i 1818 ble han plassert ved Trondhjemske infanteribrigade. Kaptein ved samme brigade og sjef for Frostenske kompani av Indherredske nasjonale musketerkorps i 1823. Hadde 1. gevorbene musketerkompani av Trondhjemske gevorbene musketerkorps i 1835. Majors grad 1835. Var sjef for Ytterøiske kompani fra 1837. Avskjed i 1854. Abraham Schultz ble i 1830 gift med Johanne (Jakobine?) Jakobsdatter Fredriksen, f. 1806. Hun var datter av sogneprest Jakob Fredriksen i Næsne (Nesna?). Schultz var eier av Østborg i Frol, som var militær sjefsgard, før han kom til Hofstad. Han flyttet også tilbake dit etter at han solgte Ner-Hofstad, og bodde der til han tok avskjed i 1854. Abraham Schultz hadde ei datter utenfor ekteskap som ble født på Salthammer i 1827 og som ble døpt i Vinne kirke. Det var Birgitte Abrahamsdatter, født 1827, mor Guruanna Eriksdatter Salthammer, som seinere ble gift med Johan Bendik Nilsen Rinnan, husmann på Berget under Østborg. Major Schultz solgte gården ved skjøte av 17. september 1845 til Ole Kristensen Sunde fra Skogn for 2000 spesidaler.
---- 192 H&FLe ---- Ole Kristensen Sunde (1786-1861) og Inger Pedersdatter (1790-) Ole Kristensen var født ca. 1786 i Skogn og var sønn av underoffiser Kristen Nilsen på Sunde øvre. (Han var også bror av Johannes Kristensen, som var bruker på Øster- Karmhus.) Gift i Skogn 1810 med Inger Pedersdatter Sandberg, f. ca. 1790. Ole Kristensen hadde ikke gården i mer enn vel fem år før han solgte den til Peder Frost Midler. Skjøtet er datert 20. mars og tinglyst 10. april 1851. Med i salget fulgte også andel i kirkekjøpet, møllebruk og 2/7 i Lunds sag. Salgssummen var 2500 spe sidaler. Ole Kristensen døde hos sønnen Kristen på Øster-Karmhus i 1861. Hvor kona Inger ble av, er ikke kjent (flyttet kanskje til ett av barna i Henning og døde der?). Ole og Inger hadde fire barn: 81 . Paulina, f. 1 816 på Sunde. Gift med Lars Nilsen Selbo, som var gårdbruker på Øster-Karmhus i noen år. 82. Ingeranna, f. 1 823. Gift i 1 856 med Erik Eriksen Åsen, f. 1 832 i Åsen i Leksdal, d. 1 895. Ingeranna fikk 1 2. august 1 856 skjøte på Skrovemelen. Erik Eriksen solg te gården i 1 860, og han og kona tok kår. I 1 871 flyttet de til Henning og bygs let gården Fisknes, bnr. 3. Erik fikk også bevilling til å drive landhandel på Fisknes. I 1 880 oppga han bygselen, og om de straks flyttet tilbake til Verdal vites ikke, men i 1 891 bor i hvert fall Erik og Ingeranna hos sønnen Ole Eriksen, som da var eier av Moenaet. 83. Ole, f. 1826 i Skogn. Gift i 1856 med versdatter Tiller, f. 1834, datter av Iver Ota Tiller. De flyttet i 1861 til Henning gårdbruker på Nedre Fisknes og Aurstad. O .ei 84. Kristen, f. 1828 i Skogn. Gift i 1854 med Ingeborg Jonasdatter Skrove, f. 1826. De bodde på Skrove i noen år før de overtok som aårdbrukere på Øster-Karmhus. De utvandret til Fergus Falls, Minnesota, sam- men med barna Søren og Inger Mari 890. De fire andre barna deres hadde utvandret tidligere og slått seg ned Minnesota. Peder Frost Miiller (1823-1866) og Mathea Fredrikke Danielsdatter (1832-1909) Peder Frost Miiller var født i 1823 i Holmestrand og var sønn av fogd Morten Muller og hustru Cecilie Katrine Frost. Peder Frost Muller var av ei gammel embets- og aebora An Nord kjøpmannsslekt som kan følges tilbake til begyn- Mathea Muller. nelsen av 1600-tallet. Han var bror av den berømte Hvem barnet er, er ikke kjent.
---- 193 H&FLe ---- landskapsmaler Morten Muller og fetter av professor dr. med. Jakob Worm Muller og brukseier Bernt Ulrik August Muller, sistnevnte var gift med forfatterinna Amalie Skram. 1 1853 ble han gift i Levanger med Mathea Fredrikke Danielsdatter Wennæs, f. 1832 i Hitra. Far hennes var fra Vennes på Ytterøya. Barn: 81. Josefine Konstanse, f. 1854 på Hofstad. Gift med Anton Sefaniassen Aspås, f. 1 861 . Han var gårdbruker på Aspås søndre og døde i 1927. Josefine døde i 1935.
82. Morten, f. 1 856 på Hofstad. Gift i 1 888 med HHi WS^M A ._ . A A i_ DSi I !_. n I i _ £- 1 _. A. ._. I—l **"* * .' - Anna Margrete Bårdsdatter Hofstadvald (Buhaug), f. 1 869. Morten Muller var gård bruker på Dalemark fra 1891, og døde 1937. Kona døde i 1945. 83. Cecilie Dortea, f. 1 860 på Hofstad. Utvandret til USA i 1 882. Gift med Konrad Rhinelander. 84. Anton Fredrik, f. 1 864 på Hofstad. Utvandret til USA i 1882. Gift og bodde i Thompson i Michigan. Peder Frost Muller døde på Hofstad i 1866, men dattera; Mathea Muller og Anders A Bs°. Anna Fredrikke Halvorsdatter, f. 1 869. Faren var gift mann Halvor Olsen Hofstadvald, f. 1 845 i Skavdalen (Se mer om Halvor Olsen under Brannseggen under Bunes). Anna Fredrikke utvan dret til USA i 1 888. Gift med Konrad Kaspersen, Everett i Washingon. I 1873 ble enka Mathea Muller gift med tjeneren på Hofstad, Anders Andersen, som hun fikk et barn med i 1872 (se nedenfor). Anders Andersen kom dermed i besittelse av gården. Anders Andersen Hofstad (1842-1929) og Mathea Fredrikke Danielsdatter (1832-1909) Anders Andersen var født i 1842 på Helmoen og var sønn av gårdbruker Anders Andersen Kjesbu og kone Beret Olsdatter på Dalemark. Han var som nevnt tjener på Ner-Hofstad før han ble gift med enka på gården i 1873 Paret fikk før giftermålet sønnen:
---- 194 H&FLe ---- 81 . Andreas, f. 1 872 på Hofstad. Han ble i 1 897 gift med Ragnhild Sitara Olsdatter Hofstad, f. 1872. Kona hadde Hofstadnavnet fra Sparbu, og var datter av Ole Bertinus Svendsen Hofstad, som var gårdbruker på Skei i Ogndalen. Andreas og Sitara bosatte seg Trondheim, der Andreas var banksjef. Morten Pedersen Miiller, eldste sønn av Mathea og Peder Frost Miiller, overtok drif ta av gården i tidsrommet fra ca. 1886 til 1891, da han ble gårdbruker på Dalemark (se under denne). Ved skjøte av 15. juni, tinglyst 15. desember 1891 solgte Anders Andersen går den med kvernbruk og 2/7 i Lunds sagbruk til sersjant Peder Fredriksen Hermann for 12000 kroner. Anders og kona tok kår samt bruken av en jordteig på 12 dekar (Andersjorda). Mathea døde som kårkone på Ner-Hofstad i 1909, mens Anders levde helt til 1929. Peder Fredriksen Hermann (1854-1912) og Elen Marie Martinsdatter (1855 -1940) Peder Fredriksen Hermann var født i 1854 i Sparbu. Han var sønn av Kristian Fredrik Hermann som var gårdbruker på Reitan til 1860 og deretter på Fisknes i Sparbu. I 1878 ble Peder gift med Elen Marie Martinsdatter Miiller, f. 1855 på Musemsvald av ugifte foreldre Martin Daniel Miiller (av Miillerætta på Vist) og Ingeborg Eriksdatter Godøien fra Støren. Mora ble seinere gift med enkemann Erik Johannessen Bjartnesvald. Elen Marie ble oppfostret hos lærer Erik Trøgstad på Dalemark. Peder Hermann ble uteksaminert fra Den Kgl. Norske Kavaleri Brigades underof fisersskole i 1878. Ulønnet sersjant fra 1879 og lønnet korporal fra 1881. Fra
---- 195 H&FLe ---- * ke K K kta i 1905, tok så avsk TTTIQP et HA y ,a een til de ærordnmgi e i kra liemske Dragonregime an ansatt som k e er Hermann kom til Ho epåB
r gårdbruker i Mønnes i Vuk pr Hprmann var ncmå kipnr HH kie K kke v v Neste bruk v I « '7 med kiø 2 på Inndal østre. K 0 "0 v østre søndre IVUV-IV fikk to dødfødte tvill kiø ker i 1 907 CQ £> CJ P 3
---- 196 H&FLe ---- 85. Einar Sverre, f. 1890 i Mønnes. Gift i 1921 med Agnes Marie Johnsen fra Bergen. Einar Sverre Hermann tok apotekereksamen cand. pharm, i 1914. I 1921-22 studerte han ved universitetet i Bern, der han tok den filosofiske doktor grad med avhandlingen "Ober den Gedanit". Seinere studerte han med stipend fra kirkedepartementet i Paris. Han ble provisor ved Nesna Apotek i Lillehammer, seinere apoteker ved Elgeseter Apotek i Trondheim. Han hadde flere tillitsverv i Norsk Apotekerforening. 86. Ingolf, f. 1891 på Hofstad, d. 1905. 87. Konrad, f. 1 895 på Hofstad. Gift med Johanne Gismervik fra Haugesund. Konrad Hermann gikk i snekkerlære i Trondheim, og arbeidet ei tid som bygningssnekker i Odda før han i 1 921 startet sitt eget snekkerverksted på Verdalsøra. Etter Peder Hermanns død i 1912 solgte enka Elen Marie gården til sønnen Kristian Hermann for kjøpesum 16000 kroner pluss kår, skjøte datert 15. juni 1929. Kristian Fredrik Pedersen Hermann (1880-1960) og "Sara Pauline Johansen (1887-1912), 2) Emelie Eriksen (1891-1980) Kristian Hermann gikk i unge år underoffisersskole og gikk gradene til han ved den nye hærordning i 1930 ble forfremmet til løytnant. Han tjenestegjorde i ingeniørvå penet og var stasjonert på Hvalsmoen ved Hønefoss. Han var gift to ganger. Ca. 1910 med Sara Pauline Johansen fra Romsdal, som døde i 1912. 1 1920 ble han så gift med Emelie Eriksen, f. 1891 i Geitastrand. Kristian Fredrik Hermann Emelie Hermann, f. Eriksen, Kristian Hermanns andre kone
---- 197 H&FLe ---- I det sivile liv innen bygda var Kristian Fredrik Hermann en kjent politiker og var i ei årrekke medlem av Verdal herredsstyre og formannskap som representant for Bondepartiet. Barn: Bl'. Helge, f. 1911, d. 1913. B2 2 . Gunvor Marie, f. 1920. Gift med skipslos Lars Rudolf Stenvik, f. 1915 i Trondheim. Bosatt i Trondheim. B3 2 . Ingrid, f. 1 92 1 . Gift med Helge Sende, f. 1 923, gårdbruker på Solås under Åsen i Leksdal. B4 2 . Per, f. 1923, død samme år. B5 2 . Sigrun, f. 1926. Gift med Kåre Nossum fra Inderøy og bosatt der. B6 2 . Karl Eilif, f. 1 930. Neste bruker. Toralf Eriksen (1913-1981) kom som tjener til Kristian Hermann på Hofstad i 1926. Han var født i 1913 i Trondheim og var brorsønn av Emelie Hermann. Mora hans døde da han var seks år gammel. Som tolvåring kom han til sin tante på Hofstad, og ble der til han begynte som slakter på Verdal Samvirkelag og bygde seg hus på Ørmelen i 1951. Gift med Oddbjørg Lovise Ludviksdatter Tiller, f. 1924, datter av Olme og Ludvik Tiller. Toralf Eriksen var innkalt til nøytralitetsvakt i Narvik, og var der da tyskerne inva derte byen i 1940. Husmannsplasser og fradelte bruk: Ifølge Verdalsboka, bd. IV, har det opp gjennom åra vært følgende husmannsplasser under Ner-Hofstad: I 1801-3 husmannsplasser (Sveet, Kongssveet, ?). I 1865-5 plasser, (Sveet, Elvsveet, Morken og to Kongssveplasser) I 1875-4 plasser (Sveet, Elvsveet, Kongssveet). Ved folketellinga i 1900 er tre husmannsplasser tatt med. (Sveet, Kvernstua og Kongssveet (Hofstad østre)). Husmann på übestemt plass: Lars Pedersen Eklo (1747-1813) og Dåret Olsdatter (1756-1842) Lars Pedersen Eklo var født i 1747 og i 1782 gift med Dåret Pedersdatter Rosvold, f. 1756. De var husmannsfolk på Lyngåsvald, der de tre barna deres ble født, før de kom til Hofstadvald under Ner-Hofstad, der de er registrert bosatt ved folketellinga i 1801. Seinere har de flyttet til en plass under Breding østre, der Lars og to av barna døde i 1813 og Dåret i 1842. ' Barn:
---- 198 H&FLe ---- 81 . Kirsten, f. ca. 1787 på Lyngåsvald, d. 18 1 3 på Bredingsvald. 82. Peder, f. 1791 på Lyngåsvald, d. 1 8 1 3 på Bredingsvald. 83. Ole, f. 1795. Han var trolig ungkar, for han bor sammen med mora på Bredingsvald i 1 825, og det er trolig Ole som dør i Kluken i 1 855 som legdslem. Kongssveet (Solheim) GNR. 67, BNR. 2. På Kongssveet var Jørgen Pedersen husmann fra ca. 1810 til 1850. Men trolig har hans far, Peder Jørgensen Tillervald vært husmann på plassen før den tid, for to av barna hans er født på Hofstadvald i 1793 og 1795. Hvem som har vært husmann på Kongssveet i mellomtida, er uklart. Muligens kan det være Kolbanus Larsen, en av de tre husmennene som er oppført under Ner-Hofstad i 1801? Jørgen Pedersen (1782-1855) og Anne Kristine Pedersdatter (1782-1866) Jørgen Pedersen var født i 1782 i Marka. Han var sønn av ugifte foreldre Peder Jørgensen Tillervald og Elen Olsdatter. Han var tjener på Ner- Sende i 1801, og ble i 1810 gift med Anne Kristine Pedersdatter Øren, f. 1782.
---- 199 H&FLe ---- De kom til Kongssveet som husmannsfolk ca. 1810 og holdt på til 1850, da søn nen Petter Jørgensen overtok. Jørgen døde på plassen i 1855 og Anne Kristine i 1866. Barn: 81 . Eli, f. 181 2. Eli bodde på Kongsveet både i 1 865 og 1 875. Hun var ugift, men hadde ei datter. Cl°.Kirstine Edvardsdafter, f. 1854. Far Edvard Ottersen fra Trondheim. Gift i 1 879 med Johannes Olsen Bunes, f. 1 847 i Skavdalen, som døde samme år. Etter mannens død utvandret Kristine til Windom, Minnesota, USA, i 1 881 . 82. Peder, f. 1816. Husmann på Bunesmoen (se under denne). 83. Petter, f. 1821. Neste plassbruker. Petter Jørgensen Hofstad (1821-1905) og Ragnhild Johannesdatter (1816 -1892) Petter ble gift i 1849 med Ragnhild Johannesdatter, f. 1816 i Lom. De overtok som husmannsfolk på Kongssveet etter Petters foreldre i 1850. Husmannskontrakten var som følger: Kontragt. Underskrevne Gaardmand Ole Christensen nedre Hofstad gjør vitterligt at have bøx let ogjæstet ligesomjeg hærved bøxler ogfæster til velagtet Mand Petter Jørgensen Hofstadvaldet et under min eiende og paaboende Gaard Hojstad beliggende Jordstykke-Kongsveet haldet, der er indhegnet med Gjærdesgaar paa samme Maade som den til nærværende Tid ere indhegnet, og bemeldte Petter Jørgensen betalt mig den Bøxel naar han tiltræde og beboe omhandlede Jordstykke for sin og Kones Levetid paa følgende Konditioner: 1. Svarer han mig eller Gaardens Opsider i Aarlig Avgift for nævnte Jordstykke 8-skriver otte Spdl, som besvares dels i Penger, dels i Arbeide saaledes: I Vaaraanden 8 Dage å 10 sk. Pr Dag-udgjør 3-8 sk IHaabaalden 6 "10 2-12 sk IHøeaanden 20 " "10 1-3-8 sk 1 Skjær aanden 12 Ml "12 1-1-Osk. 1 Potetesaanden 6 Dage " 10 2-12 sk Om Vinteren 29 " " 8 1-3-0 sk lalt 6spdl-16sk Dette ovennævnte Arbeide forrettes til den af Opsideren bestemte Tider, og dette pligtede Arbeide forrettes afHusmanden selv eller i sers Nødstilfælde en i sin Sted arbeidsdygtig Mand-dog med Undtagelse af det nævnte Vinterarbeide at Opsideren forbinder sig til at tilsige ham til Arbeide en Bte Dagers Tidforud. 2. De af den aarlige manglende Pladsafgift, der skal erlægges i rede Penger, besva res til hvert Aars 31. -en og tredive-December.
---- 200 H&FLe ---- 3. Tillades ham i Gaardens Udmarkfri Havning jor de Kreature som fødes paa Pladsen før og etter Sættertiden-dog røgtes same af ham selv - samt fri Gjærdesfang og Kornstør efter Udvisning, og den fornødne Brændeved tåger han i Udmarken af Qyist, Støbber av Vindfalte ogfortørrede Træer-dog forby des at berøre noget af Skoven, der ansees tjenlige til anden Benyttelse. 4. Tillades ham Løvskov i Udmarken at benøtte efter eget Godtbefinde. 5. Indster eller Indlogerende maa ham ikke indtage uden Opsidderens Tilladelse-dog forbydes ham at bortsælge Foder eller Gjødsel af Pladsen. 6. Denne Kontragt tåger sin Begyndelse fra Iste Januar 1851- atten Hundrede en og femti. 7. Da bemælte Petter Jørgensen og hans nuværende Kone opfylder de i denne Kontragt beskrevne forpligtelse maa Dem som sagt tiltræde og beboe Pladsen Kongsveet og gjøre sig nævnte Jordstykke saa gavnlig som mulig i enhver hense ende og holde sig de foreskrevne Pligter efterretlig til promte Opfyldelse. Sluttelig bemærkes at nærværende Petter Jørgensen og Konen Ragnile Jonsdtr skal opføre sig ordentlig med Lydighed og Redelighed mod mig og mine Huusfolk ei hel ler at foraarsage andre nogen Forargelse i Ord eller Vandel-skulle samme blive Tilfælde ere Deres Brugsret til Pladsen forbrut. Hof stad i Værdalen 24. Juni 1850. Ole Christensen Hofstad. (sign.). Vidner: ErikJ. Hofstad (sign). E. Trygstad (sign). Denne Kontragt forbinder jeg mig at opfylde i alle Dele. Petter Jørgensen Hofstadvald. m.p.h. Pen. Til 2 M Post tilføies at dersom Opsidderen ikke skulle trænge alt omhandlede Arbeide - da skal de manglende erlægges i rede Penger. Datum ul supra. Da Bøxelmanden Petter Jørgensen og hans Kone ere bleven Eier af de paa Pladsen Kongsveet staaende Husebygninger som forhen har været min Faders Eiendom gives bemælte Jørgen Pedersen og Konen Kirsti Pedersdtr samesteds erholde fri Husværelse for sin Levetid uden nogen Afgjørelse i Husleie - samt skal han erhol-
---- 201 H&FLe ---- de fri Brænde i Udmarken ajStøbber, Qyist og vindfældte Træer, da ikke noget berø res, der ere tjenlige til anden Benøttelse - og Havn jor 2 Smaaje jør og efter Settertiden. der bemærkes at jeg som overlader Jordstykket at du har Hukommelse jor dine gamle Forældre og at vise Dem den Agtelse du skylder Dem som Søn og være Dem i alle Dele behjælpelig saa dem i sin Alderdoms Dage ikke lider Mangel. Hojstad den 24. Juni 1850. Ole Christensen Hofstad. (sign.). Petter Jørgensen Hojstadvald. m.p.h. Pen. Som Vidner: ErikJ. Hofstad (sign). E. Trygstad (sign). Petter og Ragnhild var husmannsfolk på Kongssveet til 1880. Da ble plassen utskilt som eget bruk og fikk gårdsnavnet Solheim og solgt til Petters sønn Bernt Kristian Pettersen Hofstad for 1900 kroner, skjøte datert 2. januar 1881, tinglyst 18. august 1886. Ved salget ble Petter og Ragnhild sikret kår på bruket. Ragnhild døde i 1892 og Petter i 1905. De hadde barna: 81 . Bernt Kristian, f. 1 850. (se nedenfor). 82. Jørgen, f. 1855. Gift i 1883 i Trondheim Domkirke med Ingeborg Nilsdatter Eidsøren, f. 1 862 i Tingvoll på Nord-Møre. Jørgen var utdannet lærer og virket i Nesset i Romsdalen. Bernt Kristian Pettersen Hofstad (1850-1920) og Karen Arntsdatter, født Gorset (1851-1916) Kristian Pettersen var selveier og bruker på Solheim fra 1881 til 1919. Ved siden av at han dreiv bruket, var han også en dyktig møbelsnekker og tok inn læregutter. Selv gikk han i lære i Trondheim. Han ble også gift med ei trondheimsjente, Karen Arntsdatter Gorset. De hadde ingen barn. Karen døde i 1916, og i 1919 solgte Kristian bruket til konas bror, Ole Arntsen Gorset, for 8000 kroner. Før Ole Gorset kom til Solheim, var han hotelleier i Trondheim og var bla. restauratør på Skistua ved Gråkallen. Han var ugift, og mens han bodde på Solheim var hans søster Rosa Gorset husholderske hos ham. I 1935 ble bruket solgt til Johan Holmvik, og Ole og Rosa Gorset flyttet til Strinda, der begge døde i 1938. Siden 1935 har Solheim vært i Holmvikfamiliens eie.
---- 202 H&FLe ---- Johan Marius Eriksen Holmvik (1906-) og Johanna Olsdatter (1908-1998) Johan Holmvik var født i 1906 på Holmvik og var sønn av Erik Toresen Holmvik og Anne Jakobsdatter i Eriks andre ekteskap. Han var gift med Johanna Olsdatter Bjørklund, f. 1908 på Bjørklund. Hun var datter av gårdbruker og snekker Ole Olaussen Bjørklund og kone Elen Johannesdatter. Johan og Johanna fikk tre sønner: 81. Einar, f. 1935. 82. Odd Egil, f. 1939. 83. Annar, f. 1948. Holmen (Holmvik) Holmen har trolig vært husmannsplass fra 1882, da Tore Sevaldsen kom dit fra Edellund under Dalemark. I 1894 ble plassen fradelt Ner-Hofstad og skyldsatt for 36 øre, og har siden vært et selvstendig bruk. lolmvik.
---- 203 H&FLe ---- Tore Sevaldsen Hofstad (1834-1910) og Serianna Olsdatter (1837-1920) Tore var sønn av husmann Sevald Tomassen på Edellund under Dalemark og var født der i 1834. Han overtok som husmann på Edellund etter faren i 1860, og var der til 1882, da han ble husmann på Holmen. Han tok med seg stua på Edellund og satte den opp igjen på den nye plassen. Tores familie er nærmere beskrevet under Edellund. Tore Sevaldsen var en flink trearbeider (lagger) og laget kopper og kar av tre. Han arbeidet ved Bunes Teglverk i mange år. 1962. f Den 24. januar 1894 fikk Tore kjøpekontrakt på jorda på Holmen uten tinglyst hjemmel. Kjøpesummen var 650 kroner. Ved kontrakten fikk han også rett på 20 år å hogge til eget behov av skogen ("ikke birk") i skogsstykket "Lillemarken" på Ner- Hofstad, til en verdi på 50 kroner som var innberegnet i kjøpesummen. Seinere samme år ble plassen utskilt som eget bruk som fikk navnet Holmvik, og Tore over drog bruksretten til sønnen Erik Toresen Holmvik. Tore og Serianna ble nå kårfolk på Holmvik og døde der - Tore i 1910 og Serianna i 1920. Erik Toresen Holmvik (1875-1937) og » Marie Adolfsdatter (1878-1903), 2) Anne Jakobsdatter (1880-1984) Erik var nest yngste sønn av Tore Sevaldsen og var født på Edellund under Dalemark i 1875. Han var gift to ganger, i 1897 med Marie Bergitte Adolfsdatter, f. 1878 på
---- 204 H&FLe ---- Momoen under Mo søndre, datter av skredder Ove Adolf Nilsen, født kone Julianna Kristiansdatter Svedjan. I første ekteskapet kom tre barn i Be 897, d. 1928 B^.Adolt, t. I «W. Han bodde i Beitstad 901. Gift Asheim i C 4 1940, da hu Frankrike Ve v u ieu "I «8 / V
---- 205 ----
---- 206 H&FLe ---- elva. Einar Musum nådde svigerfaren med fløterhaken og Erik grep den med begge hender. Men like etter måtte han slippe taket med den ene handa for å styre unna en stokk som kom imot ham, og dermed glapp også taket med den andre handa, og han forsvant i vannmassene. Han ble funnet drukna nede i Kvernstu fossen. Etter Erik Holmviks tragiske død ble gården overtatt av sønnen Torleif Holmvik. Erik Holmviks andre hustru Ane Holmvik ble hele 104 år gammel før hun døde i 1984. Denne plassen må ha ligget et sted like ved Holmveien, for skogen der ble kalt for Lillemarka. Peder Berntsen Forset (1810-) og Beret Bårdsdatter (18 12-) Plassen ble i 1856 festet til Peder Forset fra Singsås. Forsetfamilien kom til Verdal i 1839 og bodde først i Dillan, så på Lundsvald, og fra 1850 på Hofstadvald. Både Peder og Beret var født i Singsås. De flyttet fra Lillemarkbakken i 1860 og bodde på Mikvollvald til 1863, da de flyttet til Levanger. I 1875 bodde Peder Forset i Brogade 76 og i 1885 i Sund- og Bakkegaden i Levanger. Han arbeidet da som gjørtler og hadde Else Forset, f. 1838 i Singsås, som husholderske begge steder. Peder er oppført som ugift allerede i 1875, så Beret må være død før den tid. Barn: 81 . Beret, f. 1 834 i Singsås. Mens hun bodde på Lillemarkbakken, i 1 856, fikk hun dattera Else med Peter Pedersen (Sende?), men barnet døde året etter. I 1 865 var Beret Forset registrert som fange ved tukthuset i Trondheim. I 1 875 eide hun et hus på Hyllan under Ulve i Levanger landsogn og bodde der sammen med søstera Ingeborg Anna Forset, som var sypike. I 1 900 bodde Beret i Trondheim hos søs tera Ingeborg Anna (se nedenfor). Hun var ugift. 82. Peder, f. 1 837 i Singsås. Han flyttet i 1 861 til Beitstad og ble samme år gift med Abel Margrete Pedersdatter Benumsplass, f. 1 832. De kom tilbake til Verdal, men har flyttet til Levanger før 1 865. I 1 875 bodde de i Akergade 95 i Levanger og hadde fire barn, og Peder titulertes som messingstøper. I 1 885 var Peder i Amerika, mens Abel bodde alene med barna i Kirkegaten 22. I 1900 var Abel blitt enke, og hun bodde i Bakkegaten 48 b sammen med sønnen Bernhard. 83. Bernt, f. 1 839 i Singsås. Han flyttet til Sverige i 1 861 . 84. Else, f. 1843 i Dillan. Ugift. I 1865 var hun i tjeneste hos gårdbruker Anders Halvorsen på Rosvoll store. I 1 875 var hun tjenestepike på By søndre vestre og bodde der sammen med sin ti år gamle sønn Petter Iver Lassesen (Petter Iver Krokstad). Faren hans var Lasse Johnsen Sagen. Else bodde hos sønnen på Krokstad i Vinne i 1 900. 85. Ole, f. 1848 på Lundsvald. Flyttet til Levanger sammen med foreldrene i 1863. 86. Beret, f. 1 852, døde samme år på Lillemarkbakken.
---- 207 H&FLe ---- 87. Ingeborg Anna, f. 1854 på Lillemarkbakken. Hun bodde hos søstera Beret på Hyllan i Levanger i 1 875, men i 1 882 ble hun gift i Bakklandet sogn i Trondheim med "tobakspinder" Margido Jørginus Øiamo, f. 1854 i Trondheim. I 1900 bodde de i Øvre Møllenberggt. 43D i Trondheim, og kalte seg da for Øiaas. Kvernstua Kvernstua var en plass uten jord. Den lå på flata nedenfor Lundsbrua, like ved den gamle riksveien. Stua ble oppsatt for kvernmannen på Hofstad. Det var et en-etasjes hus med bare to rom. Kvernstua under Ner-Hofs' Kvernmenn John Jakobsen (1809-1873) og Marta Olsdatter (1809-) Den første som vi veit bodde her, var John Jakobsen, som var ansatt som kvernmann på Hofstad fra 1848 til 1861, da han kjøpte Kjærenget oppe i Markagrenda og flyt tet dit. Det er mulig at han fortsatte som kvernmann også etter at han flyttet til Kjærenget. John Jakobsen var født i 1809 på Holmli vestre av foreldre Jakob Olsen og Marit Mikkelsdatter. I 1833 gift med Marta Olsdatter, f. 1809, datter av Ole Olsen
---- 208 H&FLe ---- Eklesvald og Malena Andersdatter. De var inderster på Vangstadhaug og Åsen i Ulvilla og husmannsfolk under Storstad før de kom til Kvernstua i 1848. John Jakobsen var kjent som en fremragende spillemann og gikk under navna Jo Spellmann og Jo Kjærenget. John døde på Kjærenget i 1873. Enka Marta hadde Kjærenget i tre år etterpå før hun solgte til Ole Taraldsen Marken og tok kår. Når hun døde, er ikke kjent. De hadde åtte barn: 81. Ole, f. 1834 på Vangstadhaug. Gift i 1855 med Anne Johnsdatter, f. 1823 i Melhus. I 1 861 var Ole og Anne husmannsfolk under Bunes og fra 1 863-1 872 husmannsfolk på Lundsberget. Så kjøpte de Kjærenget av Oles far og flyttet dit. Men oppholdet på Kjærenget ble heller ikke langvarig. I 1874-75 flyttet de til Holde i Sparbu, der Ole døde i 1 891 . 82. Mikal, f. 1836 på Vangstadhaug, d. 1870. Gift i 1859 med Beret Marta Jonasdatter, f. 1838 på Valstadvald. De var inderster på Hofstadvald og hus mannsfolk på Kjærenget og seinere under Leklem. 83. Marta, f. 1838 i Åsen i Ulvilla. Hun tok utflytting til Stjørdal i 1866. 84. Kristiana, f. 1841 på Storstadvald. Flyttet til Strinda i 1869. I 1875 var hun tje nestepike hos kjøpmann Halvdan Fredrik Klingenberg i Trondheim og kalte seg Christiane Johnsen. 85. Elen Anna, f. 1844 på Storstadvald. Hun var ugift da hun flyttet til Jemtland i 1875. I 1890 var hun blitt gift med Petter Persson, f. 1841 i Undersåker. De bodde da på Østervigge i Bergs forsamling i Jemtland og hadde fem barn født i tidsrommet 1877-1882. 86. Johannes, f. 1 846 på Storstadvald, d. 1 869 i Kjærenget. 87. Olaus, f. 1849 på Hofstadvald. Flyttet til Trondenes i 1873, ellers ingen opplys ninger. 88. Martinus, f. 1 852 på Hofstadvald. Gift i 1 878 med Marta Ellingsdatter Hellvald, f. 1 858 i Midtgrunnan. De overtok som husmannsfolk på Josveet under Hellån etter Martas foreldre Elling Larsen Hellvald og Beret Marta Bardosdatter, og var de siste som bodde på denne plassen. Martinus og Marta flyttet seinere til Holdeplass i Sparbu, der de bodde i 1 891 . Martinus var kvernmann og spillemann som faren. De hadde fire barn. I 1871 ble Lornts Johnsen ansatt som kvernmann på Hofstad. Men han bodde heller ikke i Kvernstua, men på plassen Kongssveet under Ner-Hofstad (se under denne). Bernt Martin Jakobsen (1852-1937) og Elen Anna Sørensdatter (1848-1919) Den neste som bodde i Kvernstua var Bernt Martin Jakobsen. Han var født i 1852 i Skogn og var gift med Elen Anna Sørensdatter Lyngsvald. Han er nevnt som kvern mann på Hofstad i 1882, da sønnen Bernhard ble født, og det samme i 1885, da søn nen Anton Otelius ble født. Bernt flyttet med familien til Inderøy før 1890 og var ei tid kvernmann på Straumen. Seinere kom han tilbake til Verdal, og ble kvernmann ved Leklemskverna, og bodde i 1900 på Møllebakken under Leklem.
---- 209 H&FLe ---- I 1899 ble Hans Balgård kvernmann på Hofstad. I 1901 skreiv han treårig kontrakt med eieren av Ner-Hofstad og fikk samtidig bruke et jordstykke på tre dekar. Dette ble kalt "Nedre Gylden-stykket". Hans Balgård bodde i Kvernstua til 1904. Da kjøpte han et jord stykke av Karmhus, der han bygde seg hus. Heimen fikk navnet Vangli (se mer om Hans Balgård under denne). Etter at Hans Balgård sluttet som kvernmann, var det gård eieren selv som sto for drifta av kverna fram til den ble nedlagt. Losjerende 1904-1942: Nelius Johnsen Hofstad (1867-1939) og Beret Marta Pedersdatter (1861-1941) Nelius Johnsen var født i 1867 på Forbregdsvald. Han var sønn av husmann John Nilsen og Ragnhild Olsdatter, som var datter av Ole Svendsen på Fiksesveet. I 1896 ble han gift med Beret Marta Pedersdatter Sendesvald, f. 1861. Hun var datter av Peder Beret Marta Andreassen Sendesvald (Lilleakeren) og kone Kirstina Pedersdatter Hofstad. Pedersdatter Bunesmo. Nelius og Beret Marta bodde på Bunesmoen før de kom til Kvernstua. Nelius var en stor og svær kar. Han var gårdsarbeider og var også kjent som en meget flink treskomaker og reparerte sko og hesteseletøy. Sin politiske overbevisning hadde han på ytterste venstre fløy, og hadde ikke noe særlig til overs for bøndene. Når kornstaurene ble stående etter at snøen kom om høsten, brukte han å si: "-Det er så det grør igjennom meg når jeg ser at kornet råtne bort for bønderne". Beret Marta hadde to barn før hun ble gift med Nelius: Bl 0 . Kjerstina Antonsdatter, f. 1886 på Bunesmoen, d. 1904. Far hennes var Anton Nikolaisen AAoholt. B 2°. Paul Bernhard Johnsen, f. 1890 på Bunesmoen. Far hans var møllearbeider John Ludvigsen fra Hegra. (Se under Bunesmoen). Nelius og Beret Marta fikk sju barn, men alle barna døde i ung alder: 83. John Ragnvald, f. 1 896 på Bunesmoen, d. 1907. 84. Marie, f. 1898 på Bunesmoen, d. 1905. 85. Nikolai, f. 1900 på Bunesmoen, d. 1917. 86. Bergitte, f. 1903 på Bunesmoen, d. 1905. 87. Anna Kristine, f. 1904 på Myrmo, d. 1905. 88. Anna Bergitte, f. 1910 i Kvernstua, d. 1923. 89. Martin, f. 1907 i Kvernstua, d. 1942. Martin Neliussen Hofstad bodde heime hos foreldrene og arbeidet som skomaker og hadde trømaskin. Han hadde et kun stig ben. Først hadde han bare en trefot, men fikk seinere laget en protese. Tross handikapet var han med og spilte fotball på treninga til Leksdalslaget. Martin flyt tet seinere til slektninger i Marka østre og døde der i 1942, 35 år gammel.
---- 210 H&FLe ---- Kvernstua var en svært dårlig familiebolig, og det var fattigslige forhold i heimen. Noe som illustrerer dette var da Martin Neliussen satt sammen med noen kamerater og hørte på radiooverføringa av fotballkampen mellom Norge og Tyskland under Berlin-olympiaden i 1936. Da Norge scoret sitt andre mål, utbrøt Martin følgende: "-Dein som ha haft nå' kostbart å sli' sundt !". Det var også mye sykdom i familien, og både gamle og unge gikk bort i tæring. Nelius døde i 1939 og Beret Marta to år seinere. Paul Musum satte i stand stua for Beret Marta etter at hun ble alene, men den ble revet under 2. verdenskrig. Sveet (Sagmesterplassen) Plassen lå ved elva vest for Ner-Hofstad. Den første husmann som vi veit bodde her, var Anders Haldosen Hofstadsve, som var husmann i 1712. Barna Inger Andersdatter og Ellev Andersen var født her i 1712 og 1716. Det er muligens den samme Anders Haldosen vi finner igjen på Karmhusbakken i 1717. Kolbanus Olsen (1762-) og Ingeborg Olsdatter (1756-) I 1787 fikk Kolbanus Olsen bygselkontrakt på Sveet. Kolbanus var født i 1762 på Rosvoll. I 1786 ble han gift med Ingeborg Olsdatter Trøgstad, f. 1756. Husmannskontrakten var som følger: Broder Wilhelm Klyver Premier Lieutenant aj Jnjanteriet giør vitterligt: at have Bøxlet og Fæstet og herved Bygsler og Fæster til Dragun Colbanus Olsen en Huusmands Plads Hofstad Sveet kaldet under min Odels og Eiendoms gaard Nedre Hojstad som den nu bejindes og til Plads udlagt og indhegnet været haver, mod at han holder Pladsens Gierder i forsvarlig stand I: hvortil ørke tilligemed Bygningsørke, og Brændeveed ny der aj Gaardens skauv ejter udviisning aj Landdrott eller Opsidder. -Tiener Opsidderen paa gaarden med sit Arbejde naar jornødiges, samt i sine Tiider som Arbejder og Savkarl paa min Eiende Lunds Sav, og hvad ellers maatte udjordres til mit Savbrugs Drift, Alt under Troeskab og beskeedentlighed. - Den fastsatte aarlige Afgift vedbliver 2rd 2 ort Medens Gaarden Nedre Hofstad udi sin Landskyld ej bliver f orhøjet, der betales til Land Drotten med Arbejde, som med Lejlendingen udi landskylden liqvideres, alt efter som vedtaget og hidtil brugt været haver. Og da Colbanus Olsen sig haver tilkiøbt Pladsens Huuse samt den om accorderede Bygsel betalt beboer hand ovenmeldte Huusmands Plads paa beskrevne vilkaar, og ej anderleedes sin lives Tiid :/, hvilket under min Haand og Signete bekreftes.- til Throndiems tugt Huus betales 8 s: Buenes den 16de Augustii 1787. B: W: Klyver. (L:S:) Mens de bodde på Sveet, fikk Kolbanus og Ingeborg barna Ole, f. 1787, og Lars, f. 1790.
---- 211 H&FLe ---- Ved folketellinga i 1801 er Kolbanus oppført som Kolbanus Larsen. Ved folketellinga i 1815 bor på Høylovald i Vinne: Kolbanus Larsen, 53 år, og kona Ingeborg Olsdatter, 61 år. Det må være de samme personene som er på Hofstadsveet i 1801. Sønnen deres, Ole Kolbanussen Hofstad, f. 1786, oppholder seg ifølge de militæ re arkiver i Beitstad i 1811. Det må også være denne Ole Kolbanussen som ble gift i Grong i 1817 med Beret Kristine Embretsdatter Jørum, f. 1795 i Grong. Han kaller seg da for Strøm. I 1817 oppholder Ole og Beret Kristine seg i Verdal, der de da får dattera Anna Josefa på Høylovald. Fadder i dåpen er bl. a. Kolbanus Høylovald. I 1820 får de en sønn; Karl Johan Olsen Strøm, f. på Verdalsøra. Mellom 1820 og 1830 har familien flyttet til en plass under Svenning i Stod. Dattera Anna Josefa ble konfirmert der i 1832. Gift i 1842 i Stod med Peder Johnsen Sandstad fra Snåsa. Familien Dahl i Henning og Verdal er etterkommere av Anna Josefa og Peder Sandstad. Sønnen Karl Johan bor i 1875 som ugift skomaker på gården Fagerli i Vefsn kom mune i Nordland. Den 1. desember 1801 ble så dragon John Ingebrigtsen Buhaug ansatt som sagmes ter ved Lund/Hofstad sagbruk. Det ble da bestemt at sagmesteren skulle bo på plas sen Hofstadsveet som husmann og skulle være forpliktet til å arbeide mot daglønn hos oppsitteren på Ner-Hofstad når saga ikke var i drift. Det er vel derfor at plassen også er blitt kalt for Sagmesterplassen. John Ingebrigtsen Hofstad (1776-) og Anne Larsdatter Marken (1776-1845) John var sønn av husmann Ingebrigt Johnsen på plassen Buhaugan under Hofstad. Han kom som nevnt foran til Hofstadsveet i 1801 og ble samme år gift med Anne Larsdatter Marken, som var datter av bonde Lars Kristoffersen Marken. De var hus mannsfolk fram til 1827, da svigersønnen Ole Eriksen overtok. De fikk barna: 81. Anne, f. 1801. Gift med Ole Eriksen Hofstad, f. 1797 (neste husmann på plas sen). 82. Ingeborg, f. 1 805. Gift med Ole Andersen Aksnesenget. 83. Guru, f. 1810, d. 1839. Guru var ugift, men hadde en sønn; Johannes Ingebrigtsen, f. 1 832, d. 1 845 i Marka, der han var tjener. Anne døde på plassen i 1845, men John vet vi ikke mer om. Ole Eriksen Hofstad (1797-1881) og J) Beret Johansdatter Halset (1790-1820), 2) Anne Johnsdatter Hofstadsveet (1801-1841), 3) Kirsti Haldorsdatter Fisknes (1807-1883) Ole Eriksen var husmann på Sveet i over femti år. Han var født i 1797 på Jøsås, og var gift hele tre ganger. I tillegg var han far til et barn utenfor ekteskap som ble født to måneder etter hans første ektefødte barn.
---- 212 H&FLe ---- I 1817 ble han gift med Beret Johansdatter Halset, f. 1790, datter av husmann Johan Samuelsen på Limdsaunet. De var losjerende hos foreldrene hennes på Limdsaunet, og Beret døde der allerede i 1820. I 1823 ble Ole gift for andre gang med dattera på Sveet, Anne Johnsdatter, og de bodde på Sveet til han i 1824 fikk fes tekontrakt på Nilsstuplassen under Sende. Fra 1827 til 1878 var han så husmann på Sveet. Anne døde i 1841, og Ole giftet seg for tredje gang tre år seinere med enke Kirsti Haldorsdatter Fisknes, f. 1807 på Trana ved Steinkjer. Ole Eriksen hadde kunstneriske anlegg og tegnet bl. a. dåpsplakater. Det finnes fremdeles plakater tegnet i 1826 som har initialene "O. E. Hof stad". Ole døde på Sveet i 1881 og Kirsti to år seinere Ole var far til følgende barn: Bl 0 . Ingeborg Olsdcttter, f. 1817 på Storvukuvald, mora var Kari Pedersdatter Stor vuku. Ingeborg ble i 1852 gift med Peder Matiassen Haugen, f. 1827 på Haugen i Helgådal, og de fikk i 1 856 dattera Ingeborganna. Ingeborg ble enke samme år. I 1 875 finner vi henne igjen som husmannsenke med jord på Elnesvaldet, og i 1 900 på Bakken under Elnes østre, der hun bor hos dattera. Hun døde i 1905 på Bakken. Dattera Ingeborganna ble gift i 1 878 med stiger Gøran Bengtson. 82. Ellev, f. 1817 på Lundsvald (i 1. ekteskap), d. 1819. 83. Beret, f. 1 823 på Hofstadsveet. (Beret og de etterfølgende barn nr. 4-9 er fra 2. ekteskap). Beret flyttet til Sparbu i 1 846 og ble tjener på Langli. I 1 852 gift med Ole Lorntsen Vekreplass. 84. John, f. 1 826 på Sendesvald. I 1 849 gift med Karen Evensdatter Bollås, f. 1815 i Ogndal. De bodde ei tid på en plass under Bollås, og flyttet derfra til Stod og ble husmannsfolk på en plass under Indbryn. 85. Birgitte, f. 1829 på Hofstadsveet. Hun flyttet til Sparbu og ble i 1856 gift med Ole Mortensen Selliplass. 86. Ole, f. 1832 på Hofstadsveet, d. 1840. 87. Anne, f. 1 835 på Hofstadsveet. Gift med Lornts Hofstad, husmann på Kongssveet (Hofstad østre). 88. Elling, f. 1838 på Hofstadsveet, d. 1883 på Tillervald. Han var gift to ganger. Hans første kone, som han ble gift med i 1865, var Bergitte Olsdatter Fåren, f. 1 838, d. 1 869 (se under Dalemark). De fikk i 1 866 sønnen Ole Andreas, som utvandret til Amerika i 1 880, bare 14 år gammel. Ole Andreas dro til Melrose, Minnesota sammen med Johan Rafael Andersen Tillereng og Anton Martinsen Bunesvald. I sitt 2. ekteskap var Elling gift med Nikoline Knutsdatter, f. 1 827 i Salberg sogn, Inderøy. Nikoline var tjener på Sveet i 1 875, og de ble gift i 1 882 og var inder ster på Tillervald. Men ekteskapet ble kortvarig, for Elling døde året etter. Nikoline døde på Verdalsøra i 1 894. Mellom de to ekteskapene fikk Elling sønnen Ludvig Bernhard med Marta Lorntsdatter Aksnes. Ludvig var født i 1 880 og tok etternavnet Aspås da han var tjener på Aspås søndre. Seinere reiste han sønnafjells på anleggsarbeid. I 1940-
---- 213 H&FLe ---- åra bodde han i Ådal i Ringen i Buskerud. Ludvig Aspås etterlot seg en sønn her i bygda, Alfred Ludvigsen (se Kroken under Tiller). 89. Olme, født og døde i 1 841 på Hofstadvald. 810. Andreas, f. 1845 på Hofstadvald, d. 1847 (fra 3. ekteskap) Fra 1. januar 1882 ble John Pedersen Bunesmoen innsatt som husmann og sagmes ter på Sveet. Kontrakten hans var som følger: Jon Pedersen Bunæsmoen indsættes herved paa 1 — et Aarfra 1. Januar 1882 som Sagmester ved Lunds Sagbrug paajølgende Betingelser: 1. Sagpladsen Hojstadsveet overdrages ham til Benyttelse. Han ny der fornødent Brende, Gjerdefang og Havning for de paa Pladsen fødende Kreaturer hos Nedre Hof stads Opsidder, mod derfor til ham aarlig at svare 20 - tyve Kroner, 12 Dages Høaandarbeide samt 10 Maal Skur - begge Dele a 40 Øre og Kost pr. Dag. Saavel Brende som Gjerdefang tages efter Udvisning af Nedre Hof stads Opsidder, ligesom Kreaturerne gjætes i Udmarken sammen med Opsidderens før og efter Sætertid. 2. Sagmestrene ny der tilsammen følgende Betaling: For 4 Alens Bord 7 Øre pr. Tit. og erholder de 3 Øre Tillægfor hver Alens Længde over 4 indtil 9 Alens som betales med 30 Øre, 10 Alens med 33 Øre pr. Ilt, for at kløve en Tømmerstok under 12 Alen erholdes 3 Øre og skal den tillige bagskjæ res erholdes 10 Øre; for atfirskjære en Stok undre 12 Alen 13 Øre. For 4 Alens Planker 13 Øre pr. Tit. med 7 Øres Tillægfor hver Alen over fire. Af Tømmer som tilhører Fremmende erholdes: For 4 Alens Bord 20 Øre, 5 Al. 27 Øre, 6 Al. 33 Øre, 7 Al. 40 Øre, 8 Al. 47 Øre, 9 Al. 50 Øre og 10 Al. 67 Øre og for Planker det dobbelte. 2 Toms firskaarne Planker beregnes med halvanden Pris mod Bord. 2 Toms rundskaaret derimod som Bord. Lægter beregnes med halv Pris mod Bord. 3. For reparationer, hvortil udfordres at Eierne maa skaffe hjelpende Arbeide, beta les hver Sagmester paa egen Kost 53 Øre. Mindre Reparationer erholde de intet for. 4. Sagmestrene maa ei skjære for Fremmende uden at de dertil erholde Ordre af idetmindste en af Sagens Eiere. 5. For at kløve ogfirskjære Tømmer betales efter Længden ligesom for Planker naar Eierne forlanger saadant - og naar Fremmende vil have saadant Arbeide udført; betales som for Planker til den Pris, som under Post 2 er anført. 6. Sagmestrene skal sammenstable alt hvad som skjæres, hver Part for sig.
---- 214 H&FLe ---- 7. Det i Post 1 nævnte Pligtarbeide til Opsidderen paa Nedre Hojstad maa ikke til nogen Tid hindre Arbeidet paa Sagbruget. 8. Uredeligt Forhold, Opsetsighed, Forsømmelse eller nogensomhelst uvis Fremgangsmaade, bevirker at Sagmesteren skal, uden Lovmaal og Dom, jorplig tes til atjravige Pladsen og Bestillingen som Mester fjorten Dage efter at saadant er ham bekjendtgjort ved fire aj Sagens Eiere. 9. Nærværende Kontrakts Fornyelse sker ved at idetmindste fire aj Sagens Eiere undertegner den. Bunæs, 6. Oktbr. 1882. Hans Lund. Ingbr. Lund. Torger Hojstad. Anders Hojstad. Peder Karmhus. Kristen Karmhus. Foranstaaende Kontrakt hvorajjeg har modtaget en ligelydende Gjenpart, vedtages i et og alt. d. u. s. Jon Pedersen. John Pedersen Hofstad (1851-1934) og » Line Bendikte Olsdatter (1849 -1903), 2) Marit Sigerseth (1869-) John var sønn av Peder Jørgensen Bimesmoen (Aksnesætta). Han gikk under navnet John Sveen eller John Sagmester. I 1877 ble han gift med Line Bendikte Olsdatter Ryanplass, f. 1849 i Sparbu, d. 1903. Line hadde fra før dattera; Bl 0 . Elen Anna Kaspersdatter, f. 1 872 i Sparbu. Gift første gang med Anneus Ellevsen Kleven (se Kleven under Dalemark) og andre gang med Ole Toresen Aksnes søndre (Bakkan). Som ungkar hadde John en sønn: B2°. Iver Andreas Johnsen Bjertnes, f. 1875 på Musem. Mor til Iver Andreas var tjenestejenta på Musem, Andrea Ingebrigtsdatter, f. 1 848 på Byneset. Iver Andreas tok etternavnet Bjertnes da han var tjener på Bjartnes. I 1 893 begynte han i arbeid på jernbanen, først ved Hell-Sunnanbanen, og siden som arbeidsfor mann ved de fleste jernbaneanlegg i landet. Ved åpning en av Raumabanen i 1 924 ble han tildelt Kongens for tjenstmedalje for lang og tro tjeneste. Bjertnes var en ivrig fagforeningsmann og losjemann. Han hadde alle grader innen lOGT. I 1914 ble han gift med Karoline Energård fra Dovre. På sine eldre dager bodde de på Gjemlestad i Kvinesdal i Vest-Agder. Line Bendikte Olsdatter Hofstadsve på Sagmesterplassen.
---- 215 H&FLe ---- I ekteskapet fikk John og Line sju barn: 83. Alette Kristense, f. 1 877 i Sparbu. Gift med Edvard Andreas Ingebrigtsen Musum, gårdbruker på Vester-AAusem (se under denne). 84. Beret Marta, f. 1 880. Gift med Henrik Sende, gårdbruker på Moan under Sende. 85. Julius, f. 1883. Bygningsarbeider. Gift med Anna Andreasdatter Bye fra Salthammer øvre i Frol, f. 1 884. De kjøpte husmannsplassen Holman under Rinnan øvre i Frol i 1 909. Han dyrka opp bruket til 60 dekar før han overdrog heimen til sønnen Arnfinn i 1936. Fra 1949 bodde Julius og Anna på Bruborg i Levanger. De hadde barna: Cl. Arnfinn, f. 1904. Gift med Fredrikke Brekken, f. 1909. Eier av Holman fra 1936. C 2. Helge, f. 1907, d. 2000. Gift med Jorunn Rygh, f. 1913 i Frosta. Helge kjøpte småbruket Norum i Vinne og bosatte seg der. C 3. Bergljot, f. 1911. Hun var sydame og gift med Edvard Stavrum, Venneshamn. 86. Olme, f. 1 885. Gift med Ole Nilsen Musum, gårdbruker på Moan under Sende. 87. Laura, f. 1 889. Gift med skomaker Arnt A. Grevskott, Levanger. 88. Bjarne, f. 1 891 . Gift med Margot Martinsdatter Sandvik. De bodde på Heimstad under Stiklestad østre. 89. Konrad, f. 1896, d. 1916 i Hauka. Da sagbruket nede i elva ved Hofstad ble nedlagt ca. 1910, ble også Sagplassen ned lagt som husmannsplass. Jorda ble lagt til innmarka på Hofstad, mens husene ble revet av Ole Nilsen Musum og brukt til utvidelse av stuebygningen på Moan. John Pedersen flyttet som enkemann til gården Hauka, der han bodde resten av sitt liv. Mens han bodde der, giftet han seg på nytt. Han fridde og fikk ja fra tausa på Ner-Hofstad, Marit Sigerseth, som var fra Bolsøy i Romsdal og var født i 1869. Malmo GNR. 67, BNR. 5. Malmo var ikke husmannsplass, men et lite bruk som lå på høgda like nord for hus mannsplassen Elvsveet. Det var John Ellevsen Hojstad som ved kjøpekontrakt av 25. januar 1890 kjøpte et jordstykke på 18 dekar av Morten Muller på Ner-Hofstad. Kjøpesummen var 500 kroner, og med i handelen fulgte et fjøs som stod på jordstykket. John Ellevsen Tiller (1859-1892) og Kjerstine Arntsdatter (1856-1946) John Ellevsen var født i 1859 på Aksnesvald av foreldre inderst Ellev Andersen og Cecilie Johannesdatter. Faren ble seinere husmann på Kleven under Dalemark (se under denne).
---- 216 H&FLe ---- John Ellevsen var skredder. I 1881 ble han gift med Kjerstine Arntsdatter Oppemsmoen. Hun var født i 1856 på Kvellovald og var datter av Arnt Pedersen og Klara Arntsdatter. John og Kjerstine bodde på Kleven de første åra etter at de ble gift. Siden flyttet de til Sveet østre under Øver-Hofstad, der de var husmannsfolk fram til 1890, og kom derfra til Malmo. John tok med seg stua fra Sveet til Malmo og satte den opp på nytt der. John og Kjerstine hadde barna Anneus Edvard, f. 1 882 på Sveet østre. Anneus må ha vært tjener i Grunna han fikk utflyttingsattest derfra da han emigrerte til Amerika i 1904. 83. Karoline, f. 1888. Hun var fosterdatter hos sin tante Anna Bergitte og Ludvig Lorntsen Sørager mens de bodde på Østnes i Vuku, og døde der i 1 891 . 84. Klara Lovise, f. 1891. Også hun var i 1900 fosterdatter hos Anna Bergitte og Ludvig Sørager. I 1910 gift med skredder Per Korneliussen Haugan, Vuku. De bodde på Bredingsberg, der Klara var bestyrer av telefonsentralen. John døde allerede i 1892, og Kjerstine satt igjen med fire små barn. Likevel satt hun med bruket i to år før hun i 1894 reiste til Sverige og tok seg arbeid der. I 1900 er hun tilbake i Norge og er tjener hos Martin Grunnan i Vestgrunnan sammen med sønnen Sigurd.
---- 217 H&FLe ---- Ca. 1905 kjøpte Kjerstine husene på Småengan i Vuku og forpaktet jorda av pres tegården. Mora hennes, Klara Arntsdatter, bodde også på Småengan ei tid, og døde der i 1913. Ved en storflom i 1932 kom elva inn i husene på Småengan. Kjerstine flyttet da til dattera Klara Lovise og svigersønnen Per Haugan på Bredingsberg. Der bodde hun til hun flyttet på aldersheimen på Øra og døde der i 1946. Kjerstine hadde også ei fosterdatter, Gudrun Brandhild Småeng, f. 1904 i Oppem av foreldre Andreas Olaussen Kvello og Ellen Bergitte Hansdatter Gudding. Gudrun var i voksen alder sykepleier. Malmo ble utskilt fra Ner-Hofstad i 1894 og av Peder Hermann solgt til Lornts Johannessen for 800 kroner. Skjøtet er datert 12. august, tinglyst 14. august 1895. Lornts Johannessen (1831-1913) og Serianna Amundsdatter (1834-1920) Lornts Johannessen var født i 1831 på Nordbergsvald av ugifte foreldre Anne Lars datter Kvelstad (se Nilsstua under Sende) og artillerist Johannes Pedersen Leklem. I 1854 ble Lornts gift med Serianna Amundsdatter Tangen, f. 1834 på Tangen under Kjesbu. Serianna var datter av Amund Torkildsen (Åkranætta) og Sirianna Bårdsdatter (Bjørganætta). Lornts og Serianna var tremenninger. I 1865 var Lornts husmann uten jord under Elnes østre i Helgådalen og ble benevnt som dagarbeider. De hadde trolig bodd der siden giftermålet, for det eldste barnet deres var også født der i 1855. Sist på 1860-tallet var de husmannsfolk i Nilsstua under Sende, i 1869 var de husmannsfolk på Karmhusbakken, og fra 1882 husmannsfolk på Elvsveet til de kjøpte Malmo i 1894. Lornts var handsager av profesjon. Han døde på Malmo i 1913. Året etter solgte Serianna bruket til dattera Anna Marie for 450 kroner. Serianna døde på Malmo i 1920. Lornts og Serianna hadde en stor barneflokk: 81 . Sefanias, f. 1 855 på Elnes, d. 1 868 i Nilsstua. 82. John Anton, f. 1858 på Elnesvald. Gift i 1881 med Josefine Bergitte Wilhelmsdatter Ryanplass, f. 1854 i Sparbu. I 1891 bodde de på Hansenget under Langdal. John utvandret til Fargo, Nord-Dakota i 1893 under navn John Anton Lorentsen Kolstad. Kona og tre av barna fulgte etter i 1 895, mens den eld ste dattera utvandret i 1 896/97. Før giftermålet med Josefine hadde John Anton Lorentsen en sønn: Cl o . Sefanias Johnsen, f. 1879 på Tillervald. Mora var Karoline Birgitte Svendsdatter Tillervald, f. 1 848 i Sparbu. Sefanias ble konfirmert fra Kvelstad i 1 894, og i 1 900 utvandret han til Campbell, Minnesota, under navnet Sefanias Johnsen Kvelstad. 83. Olaus, f. 1 860 på Elnesvald. Han var gift med Marie, f. 1 858 i Skogn, og de bodde i Kristiania (Oslo). I 1900 var de bosatt i Harbitz gate på Grønland, og Olaus dreiv som selvstendig malersvenn. Han kalte seg Olaus Lorentsen Hofstad. Som enkemann utvandret han i 1904 til Seattle, Washinhton, USA, sammen med dattera Bergljot Elise. I 1900 hadde de fire barn:
---- 218 H&FLe ---- Cl. Hjørdis, f. 1888 i Kristiania. C 2. Bergljot Elise, f. 1890 i Kristiania. C 3. Lorents Nikolai, f. 1895 i Kristiania. Nikolai kom til bestefor eldra på Malmo og vokste opp der og tok Malmo som etternavn. Han ville ikke være med da faren dro til Amerika, og gjemte seg bort ved avreisa. Det er fortalt at Nikolai viste meget gode evner på folke skolen, spesielt i regning og natur fag. Men det ble ingen videreut dannelse på ham, for det var van skelig for folk uten midler å skaffe seg penger til skolegang. Han arbeidet mye i Ogndalen med grøf ting og tømmerhogst. Vinters tid gikk han på ski over fjellet fra Leksdalen. Nikolai hadde mange interesser. Han var en allsidig idrettsmann og deltok både i skirenn, fotball og — (f- stikolai Malmo var en meget god skiløper og deltok Gråkallrennet. Foto tatt i Ogndalen 1922. sykling. Spesielt var han en god skiløper, og deltok bl. a. i Gråkallrennet. Nikolai kjøpte seg et fotoapparat til 28 kroner i 1 91 6 for penger han hadde tjent ved fløyting i Figga. Seinere kjøpte han seg et apparat som kostet 35 kroner. Han fotograferte både i Leksdalen, Røra og Ogndalen, og tok femti øre for bildene for å dekke omkostningene. Det finnes et ganske rikholdig fotoarkiv etter Nikolai Malmo. Han flyttet til Røra i 1923 og ble gift og stifta familie der. C 4. Astrid, f. 1898 i Kristiania. B 4 B 5 Anneus, f. 1863 på Elnesvald. Han reiste til Sverige i 1 886 og døde der. Olme Cecilie, f. 1866 i Nilsstua. Gift i 1891 med Bernt Johannessen Hofstad. De bodde på Elverhøy under Øver-Hofstad . Sefanias, f. 1 869 i Nilsstua. Sefanias var ei tid gjetergutt, bl. a. på Hofstad. Han fikk hjelp til skoleutdannelse av godseier Monrad på Ekle. Han gjennomgikk folkeskole og Værdalens pri vate middelskole på Stiklestad. Seinere var han underlensmann på Inderøya. Så ble han ansatt ved politiet i Kristiania, der han tok artium i 1 893, og virket etter artium ei tid som emmisær. B 6 Sefanias Lorentsen Hofstad.
---- 219 H&FLe ---- i er anrørt at tamilien ikke hadde hørt noe rra ham seinere oa kunne ikk ■ørt at tammen ikke hadde hø y kkp kn p p\/ kn kr 87. Seila Lovise, f. 1873 på Karmhusbakken, d. 1933. Gift i 1 897 med Ole Marti wn kTnUli f 187? n IOSD Dp vnr hmkprP nn K 2,6.1 VoO. De var brukere pa Kulshmoen og tikk seks fie, f 1874 på Karmhusbakken. Hun flyttet i 1889 bok- og papirhandler akob oehn. Ue kip.nt na nvhnnt k døde i 1 948 89. Karl Martin, f. 1 876 på Ka Aarie, f. 1879 på Karmhusvald. Gift med enkemann Olaus Kris .je 82 på Ka Køra Olaus Kristiansen Lund (1855-1933) og Beret Marie Lorntsdatter (1879-1969) født på Bynavald i 1855. Han var sønn av ugifte foreldre Marit Lars Kristian Eriksen Inndalsvald. I 1865 er det trolig Olaus (11 år) som 2Utt på Årstad mellom, seinere kom han som tiener til 1 kom han som tiener til Lund og tok
---- 220 H&FLe ---- navn som sitt etternavn. Han bodde på Lund til han var konfirmert, reiste så til Østersund i 1876 og giftet seg der med Anna Marta Bardosdatter, som var født i 1848 på Bjørkenvald i Verdal. I 1890 bodde de i Østersund sammen med dattera: 81 . Emmo Karoline, f. 1 883 i Østersund. Anna Marta døde mens de bodde i Sverige, og Olaus og dattera flyttet tilbake til Verdal. Emma ble i 1908 gift med Gotfred Bernhard Gunneriussen Olsen, f. 1884, d. 1930, sønn av verksarbeider Gunnerius Olsen og Ellen Birgitte Olsdatter. 11914 kjøpte de eiendommen Dale, gnr. 19, bnr. 89 på Verdalsøra. De hadde en sønn: Cl . Eivind, f. 1910. Eivind Olsen var telegrafbud på Øra. Olaus Lund var snekker av yrke og var bla. med under bygginga av brakkene på Værnes flyplass og jernbanebrua på Øra. I 1904 flyttet han til Trondheim, og i 1905 reiste han til USA og ble der tili 1912, da han flyttet tilbake til Trondheim. Han arbei det ei tid ved Trondhjems Mek. Verksted som snekker. Videre var han ei tid i Amerika. Da han giftet seg med Beret Marie Lorntsdatter i 1918 og kom til Malmo, var Olaus en utslitt mann som ikke var til større hjelp for Marie, som hadde overtatt Malmo i 1914. Han døde der i 1933. Marie Lund var setertaus på Hofstadsetra (Sjuttudalen) i mer enn tjuefem somrer. Hun dreiv gården fram til 1939, men da solgte hun jordveien til Arne Morken. Men hun bodde i stua på Malmo til hun døde i 1969. Arne Morken hadde til hensikt å legge jorda på Malmo til farsheimen Morken, men da han ble gift til Marka østre og bosatte seg der, solgte han jorda til Alf Josve som til leggsjord til Elvsveet. s Kristi' Elvsveet GNR. 67, BR. 10, 11 OG 21. Elvsveet ble husmannsplass under Ner-Hofstad i 1854, da Peder Frost Muller festet bort et jordstykke til John Olsen.
---- 221 H&FLe ---- vsveet (foran) og Malmo i 1 91 9 John Olsen Hofstadvald (1824-1888) og Magnhild Haldosdatter (1823-1880) John Olsen var av Lundsætta. Han var sønn av Ole Andersen Lund og hustru Agnes Eskildsdatter Karmhus. Faren var oppsitter på Lund fra 1821 til han omkom ved drukning i Leksdalsvatnet like før jul i 1831. John Olsen ble i 1850 gift med Magnhild Haldosdatter, født på Stuskinsvald i 1823 og datter av husmann Haldor Pedersen. John Olsen var husmann på Elvsveet fram til 1882. I 1865 hadde han 2 kyr, 10 sauer og 1 gris, ti år seinere bestod buska pen av 2 kyr, 9 sauer, 1 ung naut, 1 geit og 1 gris. John og Magnhild hadde tre barn: 81. Ole, f. 1851, d. 1863. 82. Johannes, f. 1856, d. 1863 83. John Martin, f. 1 866. Han har fått utflyttingsattest til Sverige i 1 889. I 1 890 bor han i Østersund og arbeider som gesell. Han kaller seg da John Martin Jonsson Olsen.
---- 222 H&FLe ---- I 1882 overlot John plassen til Lornts Johannessen. John Olsen eide husene på plas sen og solgte disse til Lornts, som var husmann på Elvsveet fram til 1894. Da flyttet Lornts til Malmo, som lå like ved Elvsveet. Før han flyttet, bygde han nytt uthus på Elvsveet. Lornts Johannessen er mer omtalt under Malmo. I 1895 ble Elvsveet utskilt fra Ner-Hofstad og skyldsatt for 52 øre. Samme år ble eiendommen solgt til Gustav Isaksen Lund for 900 kroner. Skjøte datert 27. februar, tinglyst 10. april 1897. Gustav Edvard Isaksen Lund (1853-1940) og Maren Birgitte Nilsdatter (1861 1936) Gustav var født på Nestvoll i 1853 av ugifte foreldre Isak Olsen Verdalsøren og Anne Eriksdatter Nestvold. Han kom som ung til Leksdalen - allerede som 12-åring var han dreng på Aspås søndre, og i 1875 var han losjerende gårdsarbeider på Bunes. I 1878 ble han gift med Maren Birgitte Nilsdatter Fleskhusvald, f. 1861. Maren var fra en plass under Fleskhus som ble kalt "Kjuklingen", og hun var datter av ungkar Nils Larsen Husan og pike Berit Rasmusdatter Fleskhusvald. Gustav Lund var tømmermann og treskomaker. Før han kom til Elvsveet, var han husmann på Lundemo under Lund, og derfra tok han med seg Lund-navnet. Gustav og Maren fikk i alt ti barn:
---- 223 H&FLe ---- 81. Marius, f. 1878, d. 1880. 82. Marius, f. 1 881 . Utvandret til USA. 83. Edin Bernhard, f. 1 884, se under neste bruker. 84. Ragna, f. 1886. Gift med lagerarbeider Sverre Johnsen Vestrum, f. 1898. De bodde på Verdalsøra, der de i 1953 sammen med sønnen Svein bygde hus på eiendommen Elwang, gnr. 21, bnr. 32. Barn: Cl. Svein, f. 1922. Gift i 1948 med Asbjørg Holand, f. 1922 i Skogn. Død 2000. C 2. Knut, f. 1925. Gift med Marit Valstad, f. 1921. 85. Axel, f. 1 891 , død samme år. 86. Olaf, f. 1892. Byggmester. Gift med Tora Berntsdatter Elverum. De bodde på Rostad, 277/12 i Vinne. 87. Grete Karoline, f. 1 894. Hun flyttet til Trondheim og ble gift der. 88. Inga, f. 1 896, ugift. Hun arbeidet i Trondheim og hadde ei datter; Else Lyngvær, som ble gift med gårdbruker Kristian Hagen på Setran. 89. Berntine Ovedie, f. 1 898. Hun var ugift og bodde heime på Elvsveet. Hun hadde en sønn; Alf Josve, f. 1 92 1 , far Georg Josve. Alf Josve ble seinere eier av Elvsveet (se nedenfor). BlO.lngemar, f. 1899, byggmester. Gift med Olga Johnsdatter, f. 1901. De bodde på Graven ytre, 277/9 i Vinne. Gustav Lund solgte gården i 1928 til sønnen Edin Lund for 965 kroner, skjøte datert 20.09, tinglyst 15. oktober. Edin Bernhard Lund (1884-1955) Edin Lund var ugift. Han satt med gården til 1942, da han overlot den til sin søster sønn Alf Josve. Alf Josve (1921-1993) og Ingrid Anneusdatter (1919-2000) Alf Josve var født på Elvsveet i 1921 av ugifte foreldre Berntine Ovedie Gustavsdatter Lund og Georg Nelbergsen Josve. Gift med Ingrid Anneusdatter Tiller, f. 1919 i Aksnesenget. De hadde to barn. Alf Josve var sterkt interessert i bygdas styre og stell. Han hadde hele 17 år bak seg i Verdal kommunestyre som representant for Arbeiderpartiet. Han var medlem av formannskapet, og var formann eller medlem i flere offentlige styrer, råd og nemn der. Som hobby lå skyttersporten ham nærmest, og han deltok i skytterstevner over hele landet. Hans beste prestasjon på skytterbanen var da han i 1958 ble vinner av Heimevernets landskonkurranse i Elverum. Han døde i 1993 og Ingrid i 2000. Barn: 81 . Astrid Elfrid, f. 1943 på Elvsveet.Gift med Otte Hallem. Neste eier. 82. Bjørg, f. 1950 på Elvsveet.
---- 224 H&FLe ---- Morkaplassen (Morka) Morkaplassen lå i utmarka på høgdedraget like øst for Elvsveet, i ei brattlendt sør helling. Plassen er nevnt i folketellinga i 1865, men ikke i 1875 eller seinere, så den har trolig bare vært i bruk i en kortere periode. I de seinere år er jorda brukt som hamning på Ner-Hofstad. Svend Matiassen var husmann på Morkaplassen fra ca. 1860-1870. Svend Matiassen (1821-1904) og Anne Ellingsdatter (1810-1882) Svend var født i 1821 på Melbyvald av gifte foreldre, husmann Matias Matiassen og Kari Svendsdatter. I 1842 ble han gift med Anne Ellingsdatter, f. 1810 på Steinsli av foreldre, hus mann Elling Pedersen Steinsli og Marie Eriksdatter. Før de ble husmannsfolk på Morkaplassen, var Svend og Anne husmannsfolk under Øster-Ness. De flyttet fra Morkaplassen til Maritvollvald på Øra ca. 1870. I 1875 oppgis Svend å være skinnfellmaker, men har samtidig en liten jordlapp der han dyrker litt havre, poteter og rotfrukter, og han har to sauer og to geiter. Siden har de trolig blitt husmannsfolk under Østvoll, for Anne er oppført å være husmannsko ne på Østvollvald da hun dør i 1882. I 1891 bor Svend på Øra hos sønnen Oluf og i 1900 hos dattera Karen Marie på Barli i Ness, og dør der i 1904. Barn av Svend og Anne: 81. Elling, f. 1842 i Melby. Gift i 1867 med Ingeborg Anna Johan nesdatter Follostuggu østre, f. 1 835. De har fått utflyttingsattest til Steinkjer i 1 871 . 82. Martinus, f. 1845 på Skjørdalsvald. Gift i 1869 med Gurianna Larsdatter. Fra 1 869 var de husmannsfolk med litt jord under Østvoll, og Martinus var skomaker. De hadde tre barn: 83. Erik Andreas, f. 1848 på Nessvald. Att. Sverige 1867. 84. Karen Marie, f. 1851 på Nessvald. Hun var budeie på Lyng mellem vestre i 1875. I 1880 ble hun gift med husmann og seinere selveier på Barlia i Ness, Sefanias Johannessen. 85. Oluf, f. } 854 på Ness østre vald. I 1 875 bodde Oluf heime hos foreldrene på Maritvollvald og arbeidet som skomaker. Gift i 1 880 med Martina Johannesdatter Musum, f. 1 851 . Martina var datter av gardmann Johannes Pedersen på Musem søndre. I 1 900 bodde de på Østmo i Sørgata (nå Vektergata) på Øra, sammen med sine fem barn. Oluf Svendsen var da "Haandverk-Sergeant", dvs. skomaker på Rinnleiret. Han døde i 1 934.
---- 225 H&FLe ---- Morkaheimen GNR. 67, BNR. 11. Morkaheimen var ikke husmannsplass, men et bureisingsbruk som Ole Olsen Lillemarken rydda og bygde opp etter at han i 1895 kjøpte jord av Ner-Hofstad. I starten var det nærmest utmark, kun 3-4 dekar var oppdyrka da han kom dit. Hele arealet var på 53 dekar, og prisen 750 kroner. Ole kjøpte husene av sine foreldre i Lillemarka og flyttet de til Morkaheimen. Foreldrene flyttet også med dit. Ole dyrka opp jorda, og i 1917 satte han opp nytt uthus, og i 1922 bygde han ny stue. Besetningen på Morkaheimen var 1 hest, 3 kyr og noen geiter, sauer og høns Hesten var en liten islandshest som Ole kjøpte av handelsmann Lyngås på Øra. Ole arbeidet også med grøfting for gårdbrukerne både i Verdal, Inderøy og Sparbu. Han grøftet i sju år på Mære Landbruksskole. I 1929 fikk han Nord- Trøndelag Landbruksselskaps sølvmedalje med diplom og i 1930 selskapet "Ny Jord"s diplom for vel utført bureisingsarbeid. 3
---- 226 H&FLe ---- Ole Olsen Morken (1872-1956) og Ragnhild Cecilie Jakobsdatter (1873-1948) Ole Marius Olsen var født i 1872 på Bunesvald av husmannsforeldre Ole Ellingsen og Mette Pedersdatter. Han var ennå ugift da han startet som bureiser i 1895. Først rundt 1903 skaffet han seg ei kone, Ragnhild Cecilie Jakobsdatter Sørli, f. 1873 på Holmlivald og datter av husmann Jakob Sørli. A Kaqnh Ole Morken solgte heimen i 1937 til sønnen Arne Morken for 4000 kroner pluss kår. Ole og Ragnhild flyttet i 1947 til aldersheimen, der Ragnhild døde i 1948 og Ole i 1956. Arne Morken, som ble gift til Marka østre, la jorda i Morka til denne gården. Den siste som bodde i Morka var Ole og Ragnhilds sønn Gunnar Morken. Han arbeidet i mange år som gårds- og skogsarbei der i Sverige. Om somrene bodde han i den gamle stua i Morka inntil han satte opp ei hytte som han bodde i etter at han ble pensjonist. Gunnar var en ivrig friluftsmann og hadde mange turer innover Leksdalsfjellet på fiske, jakt og bær plukking.
---- 227 H&FLe ---- Kongssveet (Hofstad østre) Hofstad østre var fra 1862 en husmannsplass som også ble kalt Kongssveet. Det var Lornts Johnsen Giskåsvald fra Sparbu som ble husmann der etter at han ble gift med dattera på Hofstadsveet nedre. Men han fikk ikke festekontrakt på plassen før i 1871, og ble da samtidig ansatt som kvernmann på Ner-Hofstad. Denne jobben hadde han i ca. tretti år. Lornts Johnsen Hofstad (1835-) og Anne Olsdatter (1835-1903) Lornts var som nevnt fra Giskåsvald i Sparbu. I 1862 ble han gift med husmanns dattera på Sagmesterplassen, Anne Olsdatter, f. 1835 (se under Sveet /Sagmester plassen), som han hadde fått en sønn med i 1856. Lornts og Anne hadde åtte barn: Bl . John Anton, f. 1 856. I 1 880 gift med Justa Martina Lorntsdatter fra Beitstad. De flyttet til Beitstad i 1 880-åra. 82. Ole Kornelius, f. 1862, d. 1878. 83. Bernt, f. 1864. Neste bruker. 84. Elen Anna, f. 1 868. Gift med Martin Leirdal fra Inderøy. Se Leirdalsstua under Lund. 85. Laurits, f. 1872, d. 1892. 86. Oluf, f. 1 877, død samme år. 87. Bergitte, f. 1870, d. 1902. 88. Gunnerius, f. 1 874. Han utvandret i 1901 til Amerika og ble gift der i 1911 med Inga Gustav Berntsdatter Enes, f. 1880 på Tronesvald. Inga utvandret i 1910. Gunnerius var utlært skredder og hadde egen skredderforretning i Elbow Lake, Minnesota, der han døde i 1933 og Inga i 1967. Kongsveet ble utskilt fra Ner-Hofstad i 1903 og skyldsatt for 0, 76 øre. Bruket fikk da navnet Hofstad østre, og solgt samme år til Lornts' sønn Bernt Lorntsen for 1500 kroner. Skjøte datert 26. april, tinglyst 3. mai 1904. Bernt Lorntsen Hofstad (1864-1946) Bernt Hofstad var ugift. I yngre år var han i USA to ganger, der han oppholdt seg i staten Montana. I mange år hadde Bernt søskenbarnet Anne Selli hos seg som husholderske. På sine el dre dager var hun så skrøpelig av seg at hun for det meste ble sittende i en stol, og Bernt måtte pleie henne i nærmere tjue år. Anne døde på Hofstad østre i 1939, 67 år gammel. I 1936 gikk gården for tvangsauksjon og Kristian Fredrik Hermann fikk auk sjonsskjøte på den. Men Bernt fikk kjøpt den på nytt, for så å selge den til Anton Aksnes. Ca. 1945 solgte Anton Aksnes jorda til svigersønnen Georg Josve, som bodde på naboheimen Solhaug. Dermed var Hofstad østre nedlagt som gårdsbruk. Bernt Hofstad døde i 1946.
---- 228 H&FLe ---- Øver-Hofstad (Hofstad øvre) GNR. 67, BNR. 3. Oberstløytnant Lorentz Didrik Kliiver (1700-1771), som kjøpte Hofstad i 1755, delte gården i to. Før enka etter Bård Pedersen, Marit Toresdatter, døde i 1760, fikk hen nes sønn fra første ekteskap, Tore Olsen, bygselbrev på halvparten av gården - det nåværende Øver-Hofstad. Bygselkontrakten ble utstedt 26. oktober 1757, tinglyst 1760. Den andre halvparten ble i 1763 bygslet til tambur Hans Nilsen (se under Ner- Hofstad). Tore Olsen Hofstad (1728-1803) og 1} Lisbet Olsdatter (1728-1786), 2) Anne Olsdatter (1758-1840) Tore Olsen var født i 1728 på Mo og var sønn av Ole Ellingsen Follo og Marit Toresdatter Hofstad i hennes første ekteskap (se foran). Tore var gift to ganger. I 1760 med Lisbet Olsdatter Salberg, f. 1728 på Røra. De fikk seks barn før Lisbet døde i 1786, og Tore ble gift på nytt 1787 med Anne Olsdatter Lennes, f. 1758 på Lennes. I det siste ekteskapet ble fire barn født. Bl 1 . Ole, f. 1762. B2 1 . Dødfødt, f. 1767. B3 1 . Mikkel, f. 1769. Neste bruker. B4'. Marit, f. 1773, d. 1787. Marit drukna da hun kjørte gjennom isen på Leksdalsvatnet om kvelden 5. desember 1787 sammen med to andre konfirman ter etter at de hadde vært hos Jakob Skolemester på Haga. De to andre som omkom var Ragnhild Sivertsdatter Karmhus, 15 år, og Peder Andersen Ner- Hofstad, 17 år. 85'.01 e, f. 1776. (Ole Toresen Rosvoll.) Gift i 1806 med enke Marta Joh nsdatter Ros vold, f. 1 764. Hun var enke etter Peder Olsen Rosvold på Rosvoll mellom, og Ole ble etter giftermålet gårdbruker på Rosvoll mellom. De hadde ingen barn sammen, men Marta hadde døtrene Sara, f. 1 799 og Kjersti, f. 1 801 , fra sitt første ekteskap. B6 1 . Anne, f. 1 780. Gift i 1 800 med Elling Pedersen Jermstad, f. 1 769 på Gjermstad. (se Østre Gjermstadætta). De var husmannsfolk på Øvre Hofstadvald i noen år før de kom til Steinslia i Leirådalen. B7 2 . Ole, f. 1791. (Ole Toresen Vist). Ole var gift to ganger. I 1826 med Anne Larsdatter Sem, født på Lein 1797, døde på Vist 1834. I ekteskapet var det tre barn. Ole ble gift på nytt i 1 836 med Ragnhild Pedersdatter Østvoll, f. 1 808, d. 1 884. I ekteskapet med henne fikk Ole to barn. Ole døde på Vist øvre i 1 877. Han ble nemlig gårdbruker på Vist øvre etter Nils Ellingsen Vist, som i 1 806 ble gift med Oles mor Anne Olsdatter (se nedenfor). B8 2 . Marta, f. 1792. Gift i 1 821 med enkemann Jens Jakobsen Austad fra Inderøy. B9 2 . Sara, f. 1795. Gift i 1819 med Knut Ellevsen Kvam. De kom til gården Austad i Inderøy. B 10 2 . Elling, f. 1799, d. 1824. Han var skoleholder og ugift.
---- 229 H&FLe ---- .... . • v iiMii Hofstad ØVre i 1954. Foto: Widerøe. Tore Olsen Hofstad satt som leilending på Øver-Hofstad til han døde i 1803. Skiftet etter ham viste at han var en velstandsmann. Enka Anne ble gift på nytt i 1806 med Nils Ellingsen Vist øvre, f. 1752, d. 1828. Ekteskapet var barnløst, og Anne døde som kårkone på Vist øvre i 1840. Broder Wilhelm Kluver på Bunes bygslet så Øver-Hofstad til Tores sønn Mikkel Toresen. Bygselbrevet er datert 18. juni 1806. Mikkel Toresen Hofstad (1769-1843) og Beret Andersdatter (1768-1847) Mikkel Toresen var, som nevnt foran, sønn av forrige bruker Tore Olsen Hofstad og hans første kone Lisbet Olsdatter. I 1794 gift med Beret Andersdatter Tiller, f. 1768 på Tiller. Hun var datter av Anders Bårdsen Tiller på Sør-Tjellran. Fra 1800 til han overtok bygselen av Øver-Hofstad i 1806, var Mikkel eier av Sør-Tjellran (se under denne). Ekteskapet mellom Mikkel og Beret var barnløst. Ved delinga av Leksdalsgodset i 1823 overdrog enka etter Broder Wilhelm Kluver, Sofie Hersleb Kluver, Øver-Hofstad til sin datter Edele Katrine Kluver. Hartvig Peter Petersen Lund (1796-1859) og Edele Katrine Thode Kluver (1796-) Hartvig Peter Lund var født i 1796 i Trondheim og var sønn av koffardikaptein Peter Hartvig Lund og kone Maren Susanna Friil. Han var infanterikaptein av yrke. I 1824 gift med Edele Katrine Thode Kluver, f. 1796 på Bunes, datter av Broder Wilhelm
---- 230 H&FLe ---- Kliiver og hustru Sofie Hersleb Krog. Edele Katrine var tremenning med mor til Hartvig Peter Lund. Edele Katrine Kliiver hadde, som nevnt foran, arvet Øver-Hofstad ved delinga av Leksdalsgodset, og Hartvig Peter Lund ble ved giftermålet eier av Øver-Hofstad. Hartvig Peter Lund kjøpte Bunes i 1828 og flyttet dit. Øver-Hofstad solgte han ved skjøte datert i 1929 til ungkar Iver Einarsen fra Sparbu for 1200 spesidaler. Mikkel Toresen og hustru hadde han ved kontrakt av 1828 sikret kår på gården. Dermed var leilendingstida ute på Øver-Hofstad, og gården har siden vært eid av brukerne. Hartvig Peter Lund og familien hans er nærmere omtalt under Bunes. Iver Einarsen hadde ikke gården i mer enn et par år før han ved skjøte av 16. august 1831 solgte den ene halvparten til Erik Ingebrigtsen Voll fra Rennebu (bror av Anders Ingebrigtsen som kom til Lund østre), og den andre halvparten til John Andersen Rise, også han fra Rennebu. For hver av partene fikk han 600 spesidaler. Det hører med til historien at da rennbyggene kom til Hofstad for å se på gården, ble de i første omgang ikke enige med Iver Einarsen om prisen, og de bestemte seg for å gå heim til Rennebu igjen. Men etter å ha gått til Mule i Frol, ei strekning på ca. to mil, ombestemte de seg og gikk tilbake til Hofstad og kjøpte gården likevel. Erik Voll og John Rise disponerte hver sin halvdel av husene på gården. Erik Ingebrigtsen Voll (1794-1873) og Riborg Johnsdatter (1801-1877) Erik Ingebrigtsen var født i 1794 på gården Voll i Rennebu av foreldre Ingebrigt Andersen Skjerve og kone Randi Eriksdatter Bjerkaker. Gift med Riborg Johnsdatter, f. 1801 i Rennebu. Ekteskapet deres var barnløst. Erik solgte sin halvpart av gården i 1862 til Torgeir Johnsen Hofstad for 600 spesidaler. Erik og Riborg var så kårfolk på Øver-Hofstad fram til de døde i 1873 og 1877. John Andersen Rise (1802-1847) og Fransvis Torgersdatter (1807-1892) John Andersen Rise var født i 1802 på Rise i Rennebu av gifte foreldre Anders Olsen Lund og kone Mali Olsdatter Ramsem. Gift i 1829 med Fransvis Torgersdatter Hårstad, f. 1807 på Hårstad i Rennebu. De hadde to sønner da de kom til Hofstad i 1831: 81. Anders, f. 1828 i Rennebu. Gift med enke Anne Olsdatter Solberg, født på Oppem 1827, datter av gårdbruker Ole Pedersen Oppem og kone Gollaug Haldosdatter (se Nedre Fårenætta). Ekteskapet var Anne Olsdatters tredje, idet hun tidligere hadde vært gift med Sivert Olsen Austad og Andreas Asen. Anders Hofstad ble gårdbruker på Nordre Salberg på Røra. 82. Torgeir, f. 1 830 i Rennebu. Se neste bruker. John Andersen var også møbelsnekker og treskjærer, og det finnes fremdeles pro dukter fra hans hand, både ting som han hadde med seg fra Rennebu og ting som han laget etter at han kom hit.
---- 231 H&FLe ---- John døde i 1847, og enka Fransvis hadde deretter gårdparten i sju år. I 1853 ble hun gift med enkemann Ellev Andersen Sør-Tiller. Året etter overdrog hun parten til sønnen Torgeir Johnsen, som fikk skjøte av Ellev Andersen Tiller i 1862. Kjøpesummen var 200 spesidaler. Fransvis ble etter at hun var blitt gift for andre gang, gardkone på Sør-Tjellran, og døde som kårkone der i 1892. Hun var da også blitt enke på nytt, idet Ellev Andersen døde i 1889. Torgeir Johnsen Hofstad (1830-1918) og Marit Svendsdatter (1824-1904) Torgeir Johnsen Hofstad var født i 1830 på Hårstad i Rennebu. I 1850 gift med Marit Svendsdatter Hårstadhagen, f. 1824 i Rennebu. Marit kom som tjener til Øver- Hofstad i 1842. Torgeir kjøpte i 1862 begge partene i Øver-Hofstad og samlet igjen gården på ei hand. Torgeir Johnsen Hof: \Aarit Svendsdafter Hol Torgeir Hofstad var en myndig gårdbruker som ikke tålte slendrian. Det er fortalt om ham, at en haust i potetonna var det to karer som skulle til Hofstad og hjelpe til med opptakinga. De trodde de var ute i god tid om morgenen, men da de kom til gårds, var arbeidet i potetåkeren allerede i full gang. Da sa Torgeir: "Di skull' ha kømmi om mårrån, så ha' e vørti ei rad på dåkk å!" Torgeir gikk til vanlig under nav net "Tørge" Hofstad. Et jordstykke på gården blir kalt "Tørge-jalet" den dag i dag. Torgeir og Marit fikk fire barn:
---- 232 H&FLe ---- 81. Riborg, f. 1851. Gift i 1878 med Anders Ellevsen Tiller, f. 1851, sønn av Ellev Andersen på Sør-Tjellran, og gårdbruker der fra 1 877. 82. Jonetta, f. 1853. Gift i 1880 med Johannes Ingebrigtsen Husan, f. 1844. Gårdbruker på Husan fra 1 879. 83. Sefanias, f. 1856. Gift i 1888 med Laura Sofie Johannesdatter Borgen, f. 1865 på Stiklestad, og ble gårdbruker på Stiklestad østre. 84. Karen, f. 1 863. Gift i 1 885 med Hans Peter Ingebrigtsen Husan, f. 1 849. Neste bruker. I 1886 solgte Torgeir Johnsen gården til svigersønnen Hans Peter Husan uten skjøte. Torgeir og kona fikk kår av årlig verdi 240 kroner ifølge kontrakt av 10.7. 1886, ting lyst 2.9.1897. Torgeir døde på Husan i 1918 som enkemann, etter at Marit døde på Hofstad i 1904. Hans Peter Ingebrigtsen Husan (1849-1934) og Karen Torgeirsdatter (1863-1936) Hans Peter Ingebrigtsen var født i 1849 på Husan og var sønn av Ingebrigt Johannessen Husan og kone Anne Marta Halvorsdatter, født Sem. Hans Peter var mange år i Amerika før han kom tilbake til Norge og kjøpte Øver-Hofstad i 1886. Året før var han blitt gift med dattera på Hofstad, Karen Torgeirsdatter, og de fikk barna: 81 . Trygve, f. 1 886. Reiste til USA. 82. Margot, f. 1 893. Gift med Einar Eriksen. Ved kontrakt av 25. juni 1888, tinglyst 19. april 1904, opprettet mellom Hans P Husan og odelssønnen på gården, Sefanias Torgeirsen Hofstad, fikk sistnevnte for si levetid tilstått hogstrett i et skogstykke under gården. I 1906 avstod han fra denne retten og fikk i stedet fradelt av Hofstad et skogstykke kalt "Elggravsberga". Ved kontrakt tinglyst 16. mars 1893, overdrog Hans P Husan plassen Svedjan østre til eierne av Lunds sagbruk mot at disse ga slipp på retten til sagplassen "Buhaugan" under gården. Hans P Husan solgte gården i 1904 til Anton Aksnes for 13200 kroner uten skjø te. Husan kjøpte den såkalte Thomassengården på Øra. Der bygde han ny gård (Husangården) og dreiv skysstasjon. Hans døde i 1934 og Karen i 1936. Anton Aksnes hadde ikke gården lenger enn et års tid før han solgte til Martinus Solberg, som kjøpte den til sin datter og svigersønn. Peder Julius Pettersen (1871-1914) og Birgitte Martinusdatter (1876-1921) Peder Julius Pettersen var født i 1871 på Hestegreiaunet og var sønn av Andreas Petersen Hestegreiaunet og kone Julianna Johannesdatter Hestegreien. I 1900 ble han gift med Birgitte Martinusdatter Solberg, f. 1872 på Solberg, foreldre Martinus Johansen Solberg og kone Otilie Nilsdatter Stavlund. De kom til Øver-Hofstad i 1905.
---- 233 H&FLe ---- Peder Pettersen var også kommandersersjant i infanteriet på Steinkjersannan. Peder og Birgitte fikk sju barn: 81 . Åsta, f. 1900 på Solberg. Gift med Bernhard Mortensen Muller, f. 1895, gård bruker på Dalemark. 82. Olaug, f. 1903 på Hestegreiaunet. Gift i 1921 med Aksel Hans-Pettersen Sende, f. 1900 i Hommelvik. Fra 1938 bosatt på Senstad, gnr. 19, bnr. 186, Verda Isøra 83. Peter Magnus, f. 1906 på Hofstad, d. 1924. 84. Borghild, f. 1908 på Hofstad. Gift med Marius Olsen Fossness, f. 1905 på Fossnesset, Ulvilla. Marius Fossness var fjøsrøkter på Fæby. 85. Ingrid, f. 1910 på Hofstad. Gift med Peder Edvardsen Flyum, f. 1904. Småbruker på Musemssvedjan. 86. Solveig, f. 1912. Ugift. Hun vokste opp som pleiebarn hos familien Grønn på Sand i Vol haugen. Bodde på Verda Isøra. 87. Petra Ingebjørg, f. 1915. Ugift. Hun arbeidet ved Backlund Hotell i Levange Bosatt på Verdalsøra. Etter Peder Pettersens død i 1914 ansatte Birgitte agronom Fridtjof Grønn som gårds bestyrer. Birgitte døde i 1921, og gården ble da av arvingene bortforpaktet til Martin Lund i påvente av at sønnen Peter Magnus skulle bli gammel nok til å overta. Men i 1924 døde Peter Magnus, og i dødsboet hans ble gården i 1925 solgt ved frivillig auk sjon. Kjøper var Anton Aksnes, som kjøpte den til sønnen Per Aksnes for 39800 kroner.
---- 234 H&FLe ---- Peder (Per) Antonsen Aksnes (1902-1991) og Johanne Eriksdatter (1901-1959) Per Antonsen Aksnes var født i 1902 på Lundsbakken, sønn av Anton Martin Pedersen Aksnes og kone Sofie Antonie Berntsdatter, født Enes. I 1926 ble han gift med Johanne Eriksdatter Kjøren, f. 1901 i Geitastrand. Barn: 81. Arne, f. 1927. Gift med Ruth Kverkild, f. 1934, datter av møllearbeider Albert Matteus Kverkild og kone Ragna Nilsdatter. Arne Aksnes var ansatt i Verdal kommune. Bosatt på Ørmelen. 82. Eivind, f. 1929. Gift med Alfhild Kluken. Eivind Aksnes overtok i 1 947 farfarens heim Lundsbakken. 83. Synnøve, f. 1 930. Gift med Alf Stiklestad, f. 1934. De overtok Øver-Hofstad etter Per Aksnes i 1 96 1 . 84. Odd, f. 1932. Gift med Eldrid Reinholtsdatter Johnson. Skilt. Odd Aksnes var ansatt ved teknisk avdeling i Verdal kom mune. 85. John, f. 1933. Gift med Jorunn Stenstad fra Helge Lund og Per Aksne: Frol. John Aksnes var kontrollassistent ved Verdal meieri. Bosatt i Leksdalen. 86. Ingebjørg, f. 1935. Gift med Karl Hermann, gårdbruker på Ner-Hofstad. Skilt. 87. Reidar, f. 1940. Gift første gang med Kari Paulsdatter Hjelde, f. 1944, død. Gift for annen gang med Elsa Kvam, Levanger, også hun død. Ansatt i Levanger kom mune. Reidar Aksnes er kjent som trekkspill- og gammeldansmusiker. Husmannsplasser og fradelte bruk: Fra folketellinga i 1801 veit vi at det var tre husmenn på Øver-Hofstad, derav en uten jord. To av plassene ble kalt Buhaugan og den tredje Svedjan (Sveet). I 1865 er bare de to Buhaugplassene i bruk, men i 1875 er navnet Sveet (Hofstadsveet) igjen i bruk i tillegg til de to andre. 1 1900 er Sveet østre eneste husmannsplass under Øver- Hofstad. Den oppstod så sent som i 1882 og ble nedlagt i 1907. Buhaugan (Anders-plassen) Denne husmannsplassen lå på høgda like sør for gårdsveien til Buhaugan. Ole Iversen Aksnes var husmann under Øver-Hofstad 1756-1776, og trolig er det på Buhaugan - Andersplassen han har bodd. Han var født i 1708 på Aksnes. I 1738
---- 235 H&FLe ---- Anders-plassen. Pilen viser hvor husene stod. ble han gift med Brynhild Andersdatter, f. 1710 på Lund. Etter at hun døde i 1771, giftet han seg på nytt i 1 774 med Anne Monsdatter Sandvik. Ole Iversen fikk en tragisk død. Han forsvant i snø fokk på Leksdalsisen om kvel den 8. februar 1776 og ble funnet ihjelfrosset 11. februar. Fra 1777 til 1812 var Ingebrigt Johnsen husmann der. Ingebrigt Johnsen Hofstad (1746-1812) og "Ingeborg Eriksdatter (1745-1804), 2) Agnes Mortensdatter (1756-1813) Ingebrigt var sønn av husmann John Ingebrigtsen Fleskhusvald. Han var gift to gang er. I 1772 ble han gift med Ingeborg Eriksdatter Haugsvald, datter av Erik Andersen Haugsvald. De fikk tre barn: 81. Erik, f. 1774 på Øgstadmyra. Gift med Sara Eliasdatter, og de bygslet Mønnes nordre fra 1 798 til 1 850 og brukte etternavnet Mønnes. 82. John, f. 1776 på Bunes. I 1801 gift med Anne Larsdatter Marken. John ble hus mann og sagmester på Sveet under Ner-Hofstad (se under denne plassen). 83. Ingebrigt, f. 1778 på Buhaugan. Ingeborg døde i 1804, og Ingebrigt giftet seg på nytt i 1806, med Agnes Mortensdatter Lunden, f. ca. 1756. Ekteskapet var barnløst, naturlig nok. Ingebrigt døde i 1812 og Agnes i 1813.
---- 236 H&FLe ---- Om det var husmenn på Buhaugan de første åra etter at Ingebrigt og Ingeborg døde, kjenner vi ikke til, men i 1818 er Anders Henriksen husmann der, og etter ham er plassen blitt kalt Andersplassen. Anders Henriksen Hofstad (1792-1884) og "Johanna Pedersdatter (1792 -1828), 2) Sara Hansdatter (1785-1851), 3) Lisabet Kristoffersdatter (1812-1885) Anders Henriksen var født i 1792 på Hagavald under Lyng søndre og var sønn av husmann Henrik Andersen. Han kom til Andersplassen i 1818. I 1822 fikk han kontrakt på plassen, men kontrakten ble ikke tinglyst. Aar 1822 den Ite Januar er Anders Hendriksen overladt, som Husmand under Gaarden Øvre Hofstad Pladsen "væster Buhaug", saaledes som den nu jindes ind hegnet, paa følgende Vilkaar: 1. Til Mekkel Thoresen Hofstad svarer han aarligfor Pladsen og Kreaturgang, for og efter Scetertiden, 5 - siger fem Spededaler. 2. Aarlig at svare eller afarbeide for Pladsen Buhaug 3 Dage ugentlig, om dette paafordres, Dagpcengene beregnet til 1 0 Skil: daglig om Sommeren og Bte Skilling om Vinteren :: 3. Brændeveed til husbehov, som ei maae tages af andet end Nedfaldne Træer, tåger Husmanden i ovre Hofstads Mark - ligesaa tillades han at tåge derfra Reparationsørke til Pladsens Huse, mod aarlig derfor at svare Fru Sophie sal Kluwer - 2ort Sp.- 4. Gjerdesgaardene om den udviste plads paaligger det Husmanden at holde i Stand. Naar bemeldte Husmand Anders Hendriksen trolig og redelig opfvlder desse fore skrevne Puncter saa kan han omsider gjøre sig Haab om naar han bliver saa gam mel at han ej mere skjønnes at være istand til at Arbeide, og opfvlde desse foreskrev ne Forpligtelser, at han da af Gaardbrugeren i Forening med Fru Sophie sal Kluwer eller hendes Arvinger kan tilstaaes Kaar afhans havende Plads. - Buences d. ste Novbr. 1821.- Mekkel Thoreson Hofstad med holden Pen. Vedtoget som foreskrevet. Anders Hendriksen (med holden Pen.). Til Vitterlighed. Ole Monsen Bran — . Lorents Kluwer G: Krause. De paabudne 48 s: til Fru Kluwer er for Aaret 1822 blevet til hende betalt, thi qvit terer. G: Krause. Anders Henriksen var gift hele tre ganger. Første gang i 1817 med Johanna Pedersdatter Bunes, f. 1792. Med henne fikk han fem barn: 81. Elen Sofie, f. 1818 på Andersplassen. Gift i 1872 med Petter Anders Olsen Salthammervald, f. 1821 i Skogn, enkemann og husmann på Barli under Salthammer øvre i Frol.
---- 237 H&FLe ---- 823. Gift med lona Johnsen Kolstad, gårdbr. på Kolstad østre. 5. Ragnhild, f. 1827. Gift i 1858 med Anders Johansen Aksnesvald. De ble hus mannsfolk på Brannåsen under Aksnes. Johanna døde i 1828, og Anders ble gift på nytt i 1830 med Sara Hansdatter Hallem, f. 1785. Om Sara veit vi at hun var tjener på Byna i Helgådal i 1801. Muligens var hun datter av Hans Gundbjørnsen Overholmen. Ekteskapet med Sara var barnløst, og Anders ble enkemann for annen gang i 1851. Året etter giftet han seg for 3. gang, nå med Lisabet Kristoffersdatter, som var født i 1812 og var datter av Kristoffer Thomassen Eklovald. Med Lisabet fikk Anders sønnen B6 3 . Henrik, f. 1855, d. 1879. Anders døde i 1884 på Minsås og Lisabet døde på Andersplassen året etter. Anders Henriksen var den siste husmannen på Andersplassen. Plassjorda hører i dag til gården Lundsbakken og blir kalt for "øver og ner Andersplassjorda". Buhaugan (Sagplassen) EGEN GÅRD FRA 1 894, GNR. 67, BNR. 8 Sagplassen var den andre av Buhaugplassene som hørte under Øver-Hofstad, men eierne av Lunds sagbruk hadde dispo sisjonsrett over plassen i hvert fall fra 1806 fram til 1893, da de ga fra seg denne retten mot at de fikk overdratt plassen Svedjan østre isteden. Som navnet fortel ler, var plassen bosted for sag mesteren på Lunds sag. Den første kjente husmann som bodde på Sagplassen, var Nils Larsen Hofstad. Han var husmann der, og antagelig også sagmester på Lunds sag fra 1780 til ca. 1820. 1962
---- 238 H&FLe ---- Nils Larsen Hofstad (1746-1837?) og Maren Eriksdatter (1753-1813) Hvor Nils Larsen hadde sitt opphav, og hvor han kom fra da han ble husmann på Sagplassen i 1780, er ikke kjent. 1 1777 ble han gift med Maren Eriksdatter Haugsvald. Maren døde på Sagplassen i 1813. I kirkeboka er en Nils Larsen oppført død som legdslem på Forbregd i 1837. Nils og Maren hadde fem barn: 81 . Lars, f. 1777 på Stiklestad. I 1797 ble han gift med Marit Johnsdatter Karmhus. I 1 801 bodde de på en husmannsplass under Vinne gård og hadde to sønner. Lars var dragon. Like etter 1 801 flyttet de til Buhaugan som losjerende hos hans forel dre, og Lars døde der i 1 804. En av de tre sønnene deres, Johannes, f. 1 800, ble gårdbruker på Musem lille søndre. 82. Erik, f. 1780 på Buhaugan. Gift i 1807 med Kirstine Johnsdatter Reppe. Erik var husmann under Reitan i 1815. 83. Maria, f. 1782. I 1805 gift med Ole Andersen Hallan, Togstad. (d. 1813.) De var husmannsfolk på Togstad under daværende Augla prestegård. 84. Ole, f. 1787, d. 1811 på Tillervald. Gift i 1809 med Kirstine Pedersdatter Tillervald, f. 1784 på Øra. Hun var datter av Peder Karlsen Tillereng. Ole og Kirstine bodde på Tillerenget. De hadde ingen barn. 85. Ingeborg, f. 1795, d. 1820 ugift. Ole Bengtsen (1776-) og Siri Bardosdatter (1763-1833) Ole Bengtsen var husmann på Sagplassen fra 1815 til 1825. Han var født i 1776 i Vera og var sønn av Bengt Ågesen Vera, som var jemtlending. I 1801 var han tjener i Øst-Grunnan, og i 1805 ble han gift med Siri Bardosdatter Fossnesset, f. 1763. Hun var datter av Bardo Ellevsen Fossnesset og hustru Marit Børresdatter Årstad (Fossness-ætta). Ole og Siri hadde ikke barn sammen, men Siri hadde en sønn før de ble gift: Bl 0 . Anders Tørrissen, f. 1 783. Gift i 1 808 med Anne Lorentsdatter. De bodde i Ulvilla og på Bjørkenvald og fikk fire barn. Anders døde på Bjørkenvald i 1 821 , mens Anne døde på samme sted i 1853. Hun var da gift for andre gang, nå med Bardo Johnsen Sundby. Ole og Siri flyttet fra Buhaugan til en plass under Aksnes, og Siri døde der i 1833. Det ble holdt skifte etter henne i 1834. Når Ole døde, er ikke kjent. Fra 1838 til 1859 var det Even Haldorsen Skjerlihaug som var husmann på Sagplassen. Even Haldorsen Skjerlihaug (1804-1890) og Beret Olsdatter Presthus (1804 -1853) Både Even og Beret var innflyttere fra Støren i Sør-Trøndelag. De kom begge som tje nere til Østnes i 1831 og ble gift samme år som de kom på Sagplassen.
---- 239 H&FLe ---- ftfiS a a 2 på Øs i/ r ; »Z 4 XX Johan Kristian Johnsen Aspås (1832-1908) og Ingeborg Evensdatter (1832-1913) BJ2 r.^ Hh Bård Andersen (1833-1915) og Marta Johnsdatter (1834-1910)
---- 240 H&FLe ---- 1 882. I Minnesota ble han gift med sam bygdingen Maren Anna Bardosdatter Breding, som var datter av Bardo Breding ("Tresko-Balo"). De var farmere i Bradford, Minnesota, i noen år før de 1 903 fulgte med da den norske baptistmenigheten i Bradford flyttet nordvestover og slo seg ned på prærien ved Powers Lake i Nord- Dakota. Bård og Marta fikk dattera. 82. Anna Margrete, f. 1 869. I 1 888 ble hun gift med Morten Muller og ble gårdbru kerkone på Dalemark. Bård Andersen var husmann på Sagplassen fram til 1893. Da flyttet han og kona til datter og svigersønn på Dalemark og ble boende der til de døde i 1915 og 1910. Anna Margrete og kon Bård Andersei Den neste bruker som kom på Sagplassen var Halvor Andersen Hofstad. Han var husmann i ett år fra 1893, og selveier fra 1894, da plassen ble utskilt fra Øver- Hofstad og solgt for 1800 kroner. Halvor Andersen Hofstad (1848-1900) og Ingeborg Anna Olsdatter (1869-1945) Halvor Andersen var født i Kjesbu av foreldre Anders Andersen og Beret Olsdatter. Han var dreng i Marka i 1865, men bodde hos foreldrene i Kjesbua i 1875. Faren, Anders Andersen, kjøpte Dalemark i 1876, og etter at faren døde, dreiv Halvor Dalemark sammen med mora fram til 1892, da mora solgte gården til Morten Miiller mot kår. Året etter byttet så Halvor boplass med Bård Andersen på Sagplassen. Halvor var 44 år gammel da han i 1892 ble gift med den 23 år gamle Ingeborg Anna Olsdatter Marken, f. 1869 på Sagen under Holmli østre. Ingeborg Annas forel dre var husmann Ole Davidsen og Anne Kristiansdatter, som seinere ble gårdbrukere i Kluken. Fra 1894 var Halvor eier av Buhaugan. Han døde allerede i 1900, og i 1903 solg te enka Ingeborg Anna gården for 1900 kroner til Johannes Jakobsen Sørli. Skjøtet er datert 30. mars 1908, tinglyst 2. oktober 1909. Ingeborg Anna og barna flyttet til Lund og losjerte der. Barna var tjenere på Lund i mange år og tok Lund som etter navn. Ingeborg Anna døde i 1945. Barn: 81 . Bergljot, f. 1 892. Gift med Ole Marius Musum, gårdbruker på Øver-Musem. 82. Ole Albert, f. 1 898. Gift med Ragna Langdal. De ble gårdbrukere på Lundsmoen. 83. Helge, f. 1 900. Gift med Anna Musum. De ble gårdbrukere på Musem lille søndre.
---- 241 H&FLe ---- Johannes Jakobsen Sørli (1866-1943) og Gurianna Pedersdatter Storstad (1863 -1947) Johannes var født på Årstadvald i Vuku i 1866 av husmannsforeldre Jakob Johannessen og Elen Andersdatter. Familien flyttet seinere til husmannsplassen Sørli under Holmli østre, og Johannes hadde navnet sitt derfra. Gift i 1890 med Gurianna Pedersdatter Storstad, som var født i 1863. I 1900 er han oppført som sagbruksar beider og inderst på Sørli. Før det, i 1893, var Johannes og Gurianna en tur til USA, men kom ganske snart tilbake, da de ikke fikk skaffet seg arbeid der borte. Gurianna fikk imidlertid ordnet seg en jobb der hun tjente så mye at det rakk til heimreisa. I 1903 kom familien til Buhaugan. Barn: 81. Elen, f. 1890 i Storstad. Gift i 1914 med Jeremias Johnsen Vangstadhaug, f. 1895 på Vangstadhaug østre i Ulvilla. Jermias Vangstadhaug var veiarbeider, og familien bodde på Skogmo vestre under Mikvoll store. 82. Gurine, f. 1895 på Holmlivald. Gift med Konrad Beitstad fra Stjørdal. Gurine var meierske. Johannes og Gurianna tok til seg Gusta Oline Olsdatter, f. 1888 på Åsagjalet. Gusta hadde små Johannes og Gurianna Buhaug. Til høyre nabo Georg Josve. Fotoet er tatt i 1919. evner, men var til stor nytte for familien på Buhaugan, særlig på Guriannas gamle dager. Gurianna ble nemlig blind, og da trådte Gusta til med både matlaging og andre gjøremål. Johannes Sørli hadde Buhaugan fram til 1943, da han solgte til Ingvar Storstad, en slektning av Gurianna. Johannes døde samme år, mens Gurianna døde i 1947. Ingvar Johannessen Storstad (1917-1996) ogjonna Emilie Jonasdatter (1908 -1999) Ingvar Storstad var født i 1917 på Grindgjalet i Inndalen av foreldre, gårdbruker Johannes Johnsen Storstad (sønn av gårdbruker John Johannessen Storstad og Hanna Marie Pedersdatter) og Inger Anna Johnsdatter, f. 1896 i Tromsdalen (datter av lei lending John Arntsen Tromsdal og Anna Petersdatter Jermstad). I 1944 ble han gift med Jonna Emilie Jonasdatter Svensson, f. 1908 på Sjøvoll i Hauka. Jonna var datter av Jonas Svensson, f. 1870 i Sverige, og Petrine Emilie Pedersdatter By, f. 1866. Jonnas foreldre kjøpte Sjøvoll under Lein like etter århundreskiftet. Som riktig ung fikk Jonna opplæring i flatbrødbaking av mor si, og hun var ei av de siste flatbrød bakerskene som reiste rundt i heimene og bakte. Ingvar Storstad kjøpte Buhaugan i 1943 og satte opp nye hus på gården. Barn: HOFSTAD
---- 242 H&FLe ---- fra Xundselvcn, Xeksd^len i W^^^^Jkm V^HT linn J *•"■ i He kie Elverhøy GNR. 67, BNR. 7. Elverhøy ble utskilt fra Øver-Hofstad i 1894, skyldsatt for 2 mark 19 øre og solgt samme år til Ole Olsen Lassenget, som satte opp hus der. Men han fikk ikke tinglyst hjemmel på eiendommen, som lå ved Lundselva ca. 250 m ovenfor Lundsbrua. Ole Olsen Lassenget (1842-) og Marta Andersdatter (1843-) Ole Olsen var født i 1842 på Hellvald (Lassenget) av ugifte foreldre Ole Olsen og Ingeborg Andersdatter. I 1867 ble han gift med Marta Andersdatter Fossnesset, som var datter av leilending Anders Nilsen Fossnesset. Før de kom til Elverhøy, var de husmannsfolk under Bollgarden, Lundskin (Råddåen) og Vest-Hellan (Lassenget). Ole og Marta var baptister. Hele familien utvandret til USA. Foreldrene og de min ste barna emigrerte i 1901, etter at de eldste barna hadde reist tidligere. I Amerika tok de etternavnet Enget. Alle sønnene ble farmere unntatt Oluf, som ble baptist prest. De hadde ni barn:
---- 243 H&FLe ---- 81 . Ole Andreas, f. 1 867 i Mønnes, der faren da var inderst. Han utvandret i 1 891 fra Hellån til New York. I Amerika tok han navnet Ole Enget og ble gift med Ane Olsdatter Aksnes, f. 1 876, datter av Ole Haldorsen Aksneshaug. Ane utvandret i 1 889. De hadde i alt ni barn. Ole døde 1940 og Ane i 1972. 82. Julie Pauline, f. 1 870 på Bollgardsvald, d. 1 891 . 83. John Marius, f. 1872 på Lundskinsvald. Han utvandret i 1893 til Quebec. 84. Sefanias, f. 1 874 på Lundskinsvald. Han utvandret i 1 896 til Boston. 85. Oluf, f. 1 877 på Hellvald. Han utvandret i 1 899 fra Elverhøy til Cresco, lowa. I 1 903 ble han ordinert til prest i Den norsk-danske Baptistkirke. Han virket som prest i Wisconsin, N. Dakota og Tacoma, Washington. 86. Nils, f. 1882 på Hellvald. Utvandret i 1901 til Minnesota. 87. Mette, f. 1884 på Hellvald. Utvandret i 1901. 88. Bernt, f. 1888 på Hellvald. Utvandret i 1901 . 89. Kristine, f. 1888 på Hellvald. Utvandret i 1901 . Neste eier av Elverhøy var Gustav Arntsen Lunnan, men heller ikke han hadde ting lyst hjemmel. Gustav Lunnan ble ikke boende på Elverhøy lengre enn til 1905. Da flyttet han til Lundskingjalet og seinere til Ekeberg under Fåra. Samme år fikk Albert Tillerenget skjøte på Elverhøy av Torgeir Hofstad. Kjøpesummen var 1500 kroner. Men heller ikke han hadde gården særlig lenge, for i 1909 solgte han til Anton Aksnes som la jorda under sin egen gård Lundsbakken. Siden har det bare vært losjerende folk på Elverhøy. Bernt Johannessen Hofstad (1861-1945) og Olme Lorntsdatter (1866-1940) Bernt Elverhøy, som han til daglig ble kalt, var sønn av Johannes Bastiansen Hofstad på Dalum under Hofstad. 1 1891 ble han gift med Olme Cecilie Lorntsdatter, som var datter av Lornts Johannessen på Malmo (se under denne). I 1898 kjøpte han Marka lille (Lillemarka) og var bruker der til 1904 og flyttet deretter til Elverhøy. Bernt Elverhøy var den første postføre ren i Leksdalen. Han hentet posten på Øra og brakte den til Leksdal poståpneri som hadde lokaler hos handelsmann Anton Aksnes på Lundsbakken. De dagene Aksnes skulle hente varer på stasjonen, fikk Bernt låne hesten hans. Bernt var postfører til han gikk av med pensjon. Kona Olme, eller Lina som hun ble kalt, syntes at Bernt var så pen, og sa det slik: "-Æ e pen æ, - men ham Bernt e som en keiser ham!" Bernt og Olme hadde ingen barn selv, men de tok til seg som pleiebarn Ella Bernt og Olme Elverhøy i 1919.
---- 244 H&FLe ---- Ingeborg Edvardsdatter Inndal, f. 1913 på Kriken under Inndal nedre av foreldre Edvard Olsen Inndal og hustru Ingeborg Anna Johannesdatter Hofstadvald (Dalum), som var Bernts søster. Ella ble gift i 1932 med Arne Vangli, f. 1910 på Vangli under Karmhus, og de var de siste som bodde på Elverhøy. De hadde tre barn: 81 . Anna, gift med Thomas Thomassen i Meråker. 82. Alf, f. 1937. Gift og bosatt i Skogns Markabygd. 83. Elsa, gift og bosatt i Skogn. Etter at Ella døde i 1946, giftet Arne Vangli seg på nytt i 1947 og flyttet til Beitstad, der den andre kona hans var ifra. Stua på Elverhøy ble solgt, og noe av tømmeret ble brukt i ei hytte som ble oppsatt ved Hallem. Oline døde i 1940 og Bernt i 1945. Sveet østre Sveet østre var den siste husmannsplassen på Øver-Hofstad. Opprinnelig var plassen kårjord som Erik Ingebrigtsen på Øver-Hofstad dyrka opp, men etter at Erik døde, ble det husmannsplass. Plassen lå mellom Dalum og Solhaug. Den første husmann på Sveet østre var John Ellevsen Kleven som var her 1882-1890. John flyttet da til Malmo og er nær mere omtalt der. Så kom Ola Toresen til plassen i 1892, og han var husmann der til 1898-99, da han kjøpte Røsenget (se under denne gården). Den aller siste husmannen på plassen var Marius Marken, som var der fra 1899 til 1907. Marius Johannessen Marken (1878-1946) og Anna Pedersdatter (1864-1922) Marius var født i 1878 i Marka og var sønn av gårdbruker Johannes Johannessen Marken og hustru Marie Halvorsdatter. I 1899 ble han gift med Anna Pedersdatter Sendesvald, f. 1864. Hun var datter av Peder Andreassen Sendesvald (Lilleaker) og Kjerstine Pedersdatter Bunesmoen. Anna hadde to barn før hun ble gift med Marius Marken. Marius Marken Bl 0 . Rolf Johnsen, f. 1885 på Hofstadvald, faren var John Sefaniassen Minsås, f. 1 865. I 1 900 var Rolf gjetergutt på Fikse. I 1 904 fikk han dattera Marie Pauline med Inga Marianne Antonsdatter Fikse, f. 1 885 (Marie Pauline gift med smed Nils Knutsen, f. 1896 på Helgeland, og de bodde på Garpa). Rolf tok Marken som etternavn og ble i 1907 gift med Brita Elisabeth Anneusdatter Ekeberg, f. 1 890. Han var sagbruksarbeider og bodde på Ørmelen. De hadde sju etterkommere. B2°. Edin Sigvard Olsen, f. 1 896 i Marka, d. 1918 på Granholt. Far til Edin var kår mannen i Marka, Ole Eskildsen, f. 1 839, d. 1 896.
---- 245 H&FLe ---- I ekteskapet fikk Marius og Anna tre barn: 83. Marie, f. 1899. Hun var ugift, men hadde ei datter, Aslaug Nordseth, f. 1925, og bodde hos henne og svigersønnen Arne Morken i Marka østre. 84. Johannes, f. 1901, ugift. Han døde i 1925 på Hegra Pleiehjem. 85. John, f. 1903, ugift, døde i 1920 på Granholt av tuberkulose. Marius Marken var sagmester på Lundssaga. Familien bodde på Sveet fram til ca. 1907, deretter flyttet de til Granholt under Bunes og losjerte der. Jorda på Sveet østre gikk tilbake til gården, seinere ble den kjøpt og lagt til burei singsbruket Solhaug. Stua på plassen ble kjøpt av Johannes Vandvik og fraktet til Vannvik, der den ble satt opp på nytt. Hofstadsveet (Dalum) GNR. 67, BNR. 9. Dall Johannes Bastiansen (1840-1902) og Marit Larsdatter (1835-) Johannes Bastiansen ble husmann på Hofstadsveet i 1867. Han var sønn av Bastian Torkildsen, som var husmann under Marka, Lund og Setran. Bastian Torkildsens familie er nærmere omtalt under Setersvedjan.
---- 246 H&FLe ---- Johannes var født på Lundsvald i 1840. Han var bare 19 år gammel da han i 1859 ble gift med Marit Larsdatter Rødsvald, f. 1835 på Bjørstadvald, datter av husmann Lars Pedersen. Marit hadde før giftermålet en sønn; Olaus Kristiansen, som er omtalt under Malmo. I 1865 bodde Johannes og Marit på Setersvedjan sammen med fire av sine etter kommere. Johannes var husmann uten jord og tømmerhogger. På plassen bodde også mora til Johannes, Agnes Olsdatter, som var blitt enke, videre søstra Anne Bastians datter og hennes to døtre Anne Olsdatter (18 år) og Beret Anna Ingebrigtsdatter (2 år), samt ugift linarbeider Johannes Villiamsen (66 år). To år seinere - i 1867- var han husmann på Hofstadsveet. I 1875 føddes på plassen 1 ku, 2 sauer og 3 geiter, og utsæden 2/15 tønne bygg, 1 1/2 tønne havre og 2 1/2 tønne potet.
---- 247 H&FLe ---- Etter 23 år som husmann fikk Johannes den 30. april 1890 kjøpe Hofstadsveet av Hans P Husan for 800 kroner, av kjøpesummen måtte han betale 400 kroner straks, resten utstod inntil oppsigelse mot 4% årlig rente til selgeren. Men plassen ble utskilt fra Øver-Hofstad først i 1894 og skyldsatt for 43 øre. Eiendommen fikk da navnet Dalum. Johannes måtte flytte fra Dalum allerede i 1895, muligens på grunn av mislighol delse av kjøpekontrakten. Han var deretter husmann på Kroken under Tiller til han døde i 1902. Johannes Bastiansen hadde mange etterkommere: 81. Anne Marta, f. 1859 på Musemsvald. Gift i 1883 med Ole Martin Eliseussen Reitanvald. De utvandret til La Crosse i Wisconsin, Ole dro i 1 883 og kona og dattera Marie Emilie reiste året etter. B2°. Pauline, f. 1860 på Hallemsvald (mor: Maria Halvorsdatter). Gift i 1881 med Johan Anders Kristensen. De bodde på Melbygrava under Melby, der Pauline døde i 1891. 83. Bernt, f. 1861 på Setranvald. Gift i 1891 med Oline Lorntsdatter Malmo. Bernt Hofstad var bruker på Dalum fra 1895 til 1898, deretter var han husmann i Lillemarka og til slutt losjerende på Elverhøy. 84. Lars, f. 1863 på Setranvald. I 1881 tok han utflytting til Østersund, der han i 1884 ble gift med Mette Hanna Halvarsdatter Eklo, f. 1859. De fikk tre barn mens de bodde i Østersund. I 1 890 flyttet de til Trondheim, der Lars Hofstad arbei det som hustømmermann. I 1900 bodde de i Gamle Kongevei 7a 85. Oluf, f. 1865 på Setranvald. I 1885 fikk han utenfor ekteskap ei datter; Karen Marie, med Oline Johnsdafter Guddingsvald. Samme år utvandret han til USA (Minnesota?). 4 Dattera var i 1900 tjener i Mellom-Ness. 86. Anna, f. 1 867 på Hofstadvald. Anna hadde tre barn før hun ble gift i 1 894 med Johannes Johnsen Sjøvold, f. 1 847, og som var far til det første barnet. De bodde på Sjøvoll under Lein. Etter at mannen døde, giftet Anna seg på nytt med enkemann Edvard Olsen Inndal på plassen Kriken under Inndal nedre. Edvard hadde tidligere vært gift med søstra til Anna, Ingeborg Anna, som døde i 1915. Anna døde i 1928 på Trones under navnet Anna Inndal. Barn: Cl 0 . Justine Mati Ide Johan nesdatter, f. 1885 på Hofstadvald, d. 1886. C2°. John Georg Johnsen, f. 1 887 på Hofstadvald. Faren var skomaker og sal maker John Martin Jørgensen Tronstadvald fra Inderøy. Gift i 1906 med Oline Birgitte Olausdatter Graven, f. 1 879. C3°. Anton Berntsen, f. 1891 på Hofstadvald. Far: Snekker Bernt Marius Andreasssen Gjersing. Anton døde i 1893 i Bakklandet sogn i Trondheim. 87. Martine, f. 1869 på Hofstadvald. Gift i 1899 i Levanger med Karl Oskar Pettersen Holm, født i Steinkjer. De utvandret i 1903 fra Levanger til USA. 88. Ingeborg Anna, f. 1 871 på Hofstadvald. Gift med Edvard Olsen Inndal, f. 1 878 på Inndalsvald. De var husmannsfolk på Kriken under Inndal nedre. Ingeborg Anna døde i 1 91 5, og enkemannen Edvard Inndal ble gift på nytt med Ingeborg Annas søster Anna (se foran).
---- 248 H&FLe ---- 89. Beret Marta, f. 1873 på Hofstadvald. Gift i 1898 med Hans Martinussen Balgård. Hans var kvernmann på Hofstad, seinere eier av Vangli under Karm hus og fra 1908 ferjemann ved Haga ferjested. De bodde da på Fergestad i Ness. Bl O.Anton, f. 1 875 på Hofstadvald. Gift i 1 896 med Adolfinejohnsdatter fra Sparbu. I 1900 bor de på Tiller nedre, der Anton er gårdsarbeider, og de var husmanns- folk på Kroken 2 under Tiller i noen år (se under denne). Bl 1 .Teodor, f. 1 877 på Hofstadvald, d. 1 891 . Bl 2. Martin, f. 1879 på Hofstadvald. Gift på Steinkjer med Johanne Martine Johnsdatter Tranaplass. De bodde i Tranabakken og hadde en liten forretning ved militærleiren på Sannan. De hadde fire barn. En sønn, Arthur Hofstad, f. 1915, ble gift med Hildur Synnøve Johansdatter Huseby, f. 1917 i Verdal. Hun var dat ter av Signy og Johan Huseby på Verdalsøra. Bl 3. Sofie, f. 1 881 på Hofstadvald. I 1900 gift med Odin Eilertsen Togstad, f. 1 876 i Tromsdalen. Odin var sønn av Eilert Kristoffer Olsen Togstad (1837-1897) og kone Beret Olsdatter, f. Brenden. Foreldrene bodde i mange år i Tromsdalen. Sofie og Odin bodde på Grindgjalet i Inndalen til de utvandret til USA i 1905 og slo seg først ned i Crosby, Nord-Dakota. Mens de bodde på Grindgjalet, startet Odin og brødrene Eliseus og Paul det første fotofirmaet i Verdal - Brødrene Eilertsen, Vuku. I Crosby dreiv de samme brødrene foto- og urmakerforretningen "Togstad Brothers". I 1912-13 flyttet de til Osakis, Minnesota. Sofie og Odin ble skilt i 1927. Sofie døde i 1952 og Odin døde i 1965 i Alexandria, Minnesota. De fikk tolv barn, de to første var født i Norge, de andre i USA. (Svigermora; Beret Olsdatter, utvandret samtidig). Oluf Pedersen Salthammer (1833-1913) og Karen Hansdatter (1860-) I 1898 kom Oluf Salthammer med familie fra Frol og bosatte seg på Dalum, men han var aldri eier av gården. I 1898 ble det utstedt et skadesløsbrev i sønnen Peder Hilmars Olufsens navn, og i 1900 er det kona Karen som står som eier av Dalum. Oluf Salthammer hadde drevet som handelsmann på Krypen under Salthammer før han kom til Leksdalen. Han hadde med seg restbeholdningen av varene og solg te disse til leksdalingene. Etter at han kom hit, dreiv han også som skraphandler. Som trekkdyr på bruket brukte han en okse. Barn: Bl 0 . Alfred Parelius Hansen, f. 1888. Karens sønn som hun hadde med Hans Jakob Petersen fra Skogn før ekteskapet med Oluf Pedersen. Overtok Dalum i 1916. 82. Peder Hilmar, f. 1895 Levanger. Eier av Dalum fra 1909 til 1916. I 1922 reiste han til USA, og siden lot han ikke høre fra seg. 83. Anna Bergitte, f. 1 899. Hun var tjener på Hallem vestre før hun ble gift med Gus tav Fagerli. De bodde på heimen til Gustav i Volhaugen de første åra, men kjøp te siden en gård ved Kjæran (Rosvoll-leiran). Gustav Fagerli døde av tuberkulose i 1937. Etter det bodde Bergitte og barna på Storøra. Hun døde av tuberkulose hos sin svoger Bernhard Johnsen i 1942. Bergitte og Gustav etterlot seg tre barn:
---- 249 H&FLe ---- Cl . Gunnar Bernhard, f. 1921 på Fagerli. Han flyttet til Sverige og ble gift der. C 2. Målfrid Kristine, f. 1926 på Fagerli. Hun var gift to ganger, først med en Strøm, som drukna i Movatnet i Skogn. Deretter med Magnus Sveberg i Vinne. Ingen etterkommere. C 3. Aslaug. Død i tuberkulose da hun var 16 år gamme 84. Hanna Kaspara, f. 1900. Gift med Bernhard Johnsen. De hadde en heim på Ørmelen. Ingen barn. I 1909 fikk sønnen Peder Hilmar Olujsen skjøte på Malmo av Torgeir Hofstad for kjø pesum 900 kroner. Han solgte igjen i 1916 til halvbroren Alfred Dalum for kjøpesum 600 kroner. Alfred Parelius Hansen Dalum (1888-1964) og Julie Margrete Andreasdatter Tiller (1888-1968) Alfred Parelius Hansen Dalum ble i 1910 gift med Julie Margrete Andreasdatter Tillervold, f. 1888 på Tillervold. Hun var datter av Andreas Larsen Tiller, gårdbruker på Kroken under Tiller. Giftemålet kom istand uten forutgående lysning - ikke tid, står det anført i kirkeboka. Alfred Dalum arbeidet i mange år som grøftegraver og tømmerhogger hos gård brukere i Ogndalen. Der var han også da det oppsto brann på Dalum om kvelden den 24. januar i 1929. Brannen oppsto i uthuset, som brann ned,
og tross iherdig innsats fra både folk på gården og andre som ____ . . i § kom til assistanse, lyktes det heller ikke å redde buskapen. 2 kyr, 1 kalv, 5 sauer, 2 geiter og noen høns ble flammenes rov. Alfred og Julie Dalum hadde barna: 8 1 . Andreas, f. 1910. Han var ugift, og arbeidet i mange år med nylandsarbeid og grøftegraving for andre. Han bodde noen år i egen stue i rasom rådet, men flyttet på sine eldre dager tilbake til Leksdalen, der han satte opp ei hytte på Dalums grunn som husvære. Han døde i 1994. 82. Kaia, f. 1918, ugift. Hun flyttet til Røyrvik i Namdalen og var husholderske hos damvokter Oluf Småvand på fjell gården "Småvann". Hun døde i 1979. 83. Asmund, f. 1921. Ugift. 84. Frida, f. 1924. Død før stadfestelse av hjemmedåp. 85. Helge, f. 1926. Ug Åsmund og Helge overtok Dalum i 1963 og dreiv den i fel lesskap til 1983, da de solgte til John Bjerke. Dalumbrødrene flyttet til Tillervoll (Kroken) som de hadde kjøpt i 1973 som tilleggsjord til Dalum. De fikk fradelt stua på Tillervoll som bolig for seg. Do
---- 250 H&FLe ---- Solhaug GNR. 67, BNR. 17. Solhaug ble fradelt Øver-Hofstad som bureisingsbruk i 1933 og av Per Aksnes solgt til Georg Josve. Jordveien på bruket ble etter hvert utvidet ved kjøp av nabobruket Hofstad østre eller Kongssveet, samt jorda på den nedlagte husmannsplassen Hofstadsveet. Bruker 1933-1957: Georg Ingvald Nelbergsen Josve (1898-1970) og Signe Antonsdatter (1906 -1994) Georg Josve var født i 1898 på Josveet i Åsen av foreldre, gårdbruker Nelberg Tellefsen og kone Pauline Evensdatter. Før han kom til Leksdalen, var han i tjeneste hos hotelleier Ole Arntsen Gorset i Trondheim. I 1919 kjøpte Gorset bruket Solheim, og Georg Josve ble med til Leksdalen og fortsatte som tjener hos ham til han begyn te som bureiser på Solhaug i 1933. Georg Josve deltok i lags- og foreningsarbeid og var bl. a. med og startet småbru kerlag i Leksdalen. Han var med i fjellstyret i Verdal og var også ei tid formann i arbeidsutvalgene for fjellstyrene i Nord-Trøndelag. Han var en ivrig friluftsmann, og fritida ble ofte benyttet til å ferdes i skog og fjell. Georg Josve var gift med Signe Antonsdatter Aksnes, datter av Anton Aksnes på Lundsbakken. Barn: 81 . Solveig, f. 1925 på Lundsbakken. Gift med Harald Myhre, f. 1922 i Vinne. Neste bruker. Før han ble gift, fikk Georg Josve i 1921 sønnen Alf Josve med Berntine Ovedie Gustavsdtr. Lund. Alf Josve ble gårdbruker på Elvsveet under Hofstad (se under denne). NOTER 1 Se Verdal Historielags Årbok 1 995, s. 99. 2 Opplysninger skaffet av Jostein Molde. 3 Kilde: Innherreds Folkeblad. 4 Se "Breding Book", s. 251.
---- 251 H&FLe ---- MARKA Dørlås. Tegning: Steinar Bejg
---- 252 H&FLe ---- « o %V\ Ir 'ØESI $ 72M M «- c »o 72» Wrøwæ M. 0 ■\i // // /<r ■«- < 15 T2fl LdA^SMpÉN * .y Jr a 7 <
---- 253 H&FLe ---- MARKA GNR. 68 OG 69 Marka er en av de yngre gårdene i Leksdalen. Trolig ble den rydda i første halvdel av 1600-åra, og oppsitterne har vel i starten vært "kongens husmenn". Første gang gården overhodet er nevnt i noe manntall, er i manntallet over 12 -dalers-skatten i 1645, der det står at Thomas Marchen betalte 2 daler i husmanns skatt. Men allerede rundt 1660 var det to Marka-gårder, tilsvarende de seinere Marka nordre og Marka søndre, som er kommet med i matrikkelen for 1886. Fra 1740 er Marka nordre delt i to, Marka nordre og Marka østre. Ved auksjon i Teodorus Hagens dødsbo, avholdt på Maritvoll i 1796, ble Hagens halvpart i Markagårdene med sagbruk solgt til Johan Widerøe Tonning, og parten gikk over i Verdalsgodset. Og ved auksjon i 1828 i Ole Hagen Rusts dødsbo ble den andre halvparten solgt til slaktermester Ole Gjemtze fra Trondheim, som var gift med søsterdatter av Ole Rust. Gjemtze overdrog samme år sin part til grosserer Hilmar Meincke, og dermed var hele eiendommen samlet i Verdalsgodset. I 1872 solgte Nikolai Jensens enke og arvinger Marka østre til Jonas Johannessen, i 1874 solgte de samme Marka nordre til Ole Eskildsen, og Verdalsgodsets eiere skjø tet i 1882 Marka søndre til Ole Taraldsen. Siden har gårdene tilhørt brukerne. Marka nordre (Nerstu) GNR. 68, BNR. 1 Jakob Olsen Marken (1720-1785) og Anne Torkildsdatter (1734-1817) Jakob Olsen Ørtugen ble leilending i Marka i 1773. Han var født i 1720 på Ørtugen i Helgådalen og var sønn av Ole Jakobsen Ørtugen og hans andre kone Marit Jakobsdatter Gren. Jakob Olsen kom til Leksdalen i 1760 -åra og bodde først på Lund, muligens på Lund vestre. Deretter var han bruker på Bunes i noen år før han kom til Marka. Han arbeidet også med tømring av hus. Marka nordre i 1962. f
---- 254 H&FLe ---- I 1753 ble Jakob gift med Anne Torkildsdatter Kulslien, f. 1734 i Kulsli. Hun var datter av Torkild Pedersen Kulsli og hans andre kone Ingeborg Olsdatter. De hadde sju barn: 81 . Marit, f. 1753 i Kulslia, d. 1 810 på Sandsvald, ugift. 82. Ingeborg, f. 1 755 på Sagvollen. Gift i 1 794 med Anders Monsen Tiller, f. 1 770. De var husmannsfolk på Brannseggen under Bunes og i 1 801 på Tillervald. Hun døde i 1 803 på Leinsvald og mannen i 1 820 på Sandsvald. 83. Ole, f. 1758 på Sagvollen. Neste bruker. 84. Anne, f. 1761 på Sagvollen, d. 1772 på Bunes. 85. Beret, f. 1767 på Lund, d. 1772 på Bunes. 86. Lisbet, f. 1770 på Lund, d. 1772 på Bunes. 87. Paul, f. 1774 i Marka, d. 1779. Etter Jakob Olsens død i 1785 satt enka Anne med gården til i 1793, da hun oppga den for sønnen Ole Jakobsen, som fikk bygselbrev av Rust og Teodorus Hagen 14. august 1793. Anne fikk et kår på 2 dekar åker samt for til 1 ku og 3 småfe. Ole Jakobsen Marken (1758-1850) og Siri Ingebrigtsdatter (1769-1845) Ole Jakobsen ble i 1795 gift med Siri Ingebrigtsdatter Marken, f. 1769 i Marka. Hun var datter av Ingebrigt Jakobsen Kjærenget i Marka. De fikk seks barn: 81. Anne, f. 1795. 82. Jakob, f. 1796, d. 1799. 83. Ole, f. 1 798. Gift i 1 823 med Maria Mortensdatter Marken, f. 1 798. Neste bru ker. 84. Sigrid, f. 1 800. Gift i 1 827 med Halvor Pedersen Tillerenget. De var husmanns folk på Tillerenget. 85. Jakob, f. 1804. Gift i 1833 med Eli Johnsdatter Karmhus, f. 1803. Jakob ble gårdbruker på Karmhus. 86. Johannes, f. 1 807. Han var først i 1 830-åra i tjeneste hos enka Beret Johnsdatter på Ner-Tjellran. De hadde visst også tanker om å slå seg i lag, men kom ikke til enighet. Johannes reiste sin vei etter at Beret stevnet ham for noe korn han hadde fått, mens han til gjengjeld forlangte betaling for arbeid han hadde utført. Ved dom av 26. september 1 832 ble begge frikjent for hverandres anklager. Men dette skul le ikke bli siste gang Johannes kom i konflikt med rettssystemet. I 1 836 ble han av Lars Johnsen Aspås stevnet for å ha tilføyd sistnevnte et sår i det ene øret med kniv, og 1 6. september 1 836 ble Johannes for dette dømt "til at bøde tyende Gonge 3 -tre- Lod Sølv, eller 4 1/2 Speciedoler, samt at betale Sitantens Saksomkostninger på 8 Spesiedaler" . Etter disse hendelsene ser det ut til at Johannes har fått nok av livet i Leksdalen, for i 1 840 fikk han utreiseattest til Helgeland (Alstahaug) i Nordland. Men det ser ut til at han dreiv med litt av hvert der oppe også. Straks han kom til Alstahaug, ble han far til et barn, John Jørgen Johannessen, f. 23. okto ber 1 840. Mora var pike Petronella Jonasdatter Blomsøe fra Alstahaug. I 1 856 flyt-
---- 255 H&FLe ---- tet Johannes til Vefsn (Mosjøen), og bodde der i 1 865 som huseier og murer. I Mosjøen gikk han under navnet "Stikkar-Johannes", det sier vel litt om at kniven satt laust i sliren hans. Han ble anmeldt for flere lovbrudd, bl. a. brennevinssalg og ordensforstyrrelser. I 1 874 tok han livet av seg ved henging. Ole Jakobsens eldste gjenlevende sønn, Ole Olsen, fikk forpaktningskontrakt på går den av Verdalsgodsets eier Hilmar Meincke 5. april 1830. Ole Olsen Marken (1798-1869) og Maria Mortensdatter (1798-1887) Ole Olsen ble i 1823 gift med Maria Mortensdatter Marken, f. 1798. Hun var datter av Morten Iversen Marken østre. Ole har sannsynligvis overtatt gårdsdrifta før han fikk forpaktningskontrakt, for han benevnes som gardmann allerede i 1829. Ole og Marie hadde ei datter: 81. Sirianna, f. 1829. Gift i 1847 med Ole Johannessen Storstad, f. 1828. De var inderster i Marka og fikk dattera Olme i 1 847. Olme døde i 1 848. Sirianna ble enke i 1 861 , og gift på nytt i 1 864 med Ole Eskildsen Setran, f. 1 839, som ble neste bruker på gården. Ole Eskildsen Marken (1839-1896) og Sirianna Olsdatter (1829-1920) Ole Eskildsen var født i 1839 på Karmhus og var sønn av Eskild Johnsen Setran og Sara Olsdatter Musem i Eskilds første ekteskap. Gift i 1864 med enke Sirianna Olsdatter Marken, se foran. Ole Eskildsen overtok Marka nordre etter svigerfaren i 1869. Fem år seinere (1874) kjøpte han gården for 600 spesidaler av Verdalsgodsets eiere, Nikolai Jensens enke og arvinger. Ole og Sirianna hadde ingen barn, men som kårmann ble Ole i 1896 innskrevet som far til et barn født av tausa på gården, Anna Pedersdatter Marken, f. 1864. Ole var imidlertid død tre måneder før barnet ble født. Etter at Ole døde i 1896, solgte Sirianna samme år gården til Edvard Halvorsen for 1400 kroner pluss kår, skjøte datert 24. oktober 1896, tinglyst 13. august 1897. Sirianna døde som kårkone i Marka i 1920, 90 år gammel. Bl 0 . Edin Sigvard Olsen, f. 1896 i Marka. Mora var før nevnte Anna Pedersdatter Marken, f. 1 864 på Sendesvald. Hun var datter av Peder Andreassen og Kjerstine Pedersdatter Sendesvald (Lilleakeren), og ble gift i 1 899 med Marius Marken (se under Hofstadsveet). Edin Sigvard Marken døde i 1918 på Granholt. Han var sagbruksarbeider og ugift. Edvard Halvorsen Marken (1870-1942) og Sofie Lovise Eilertsdatter (1877 -1930) Edvard var født i 1870 på Fossem i Ogndal, og var sønn av Halvor Olsen Hofstad og kone Ingeborg Anna Eskildsdatter. Foreldrene er omtalt under Brannseggen under Bunes. Edvard var søstersønn til forrige eier Ole Eskildsen. Han ble gift i 1896 med Sofie Lovise Eilertsdatter Fossan, f. 1877 i Sparbu.
---- 256 H&FLe ---- Edvard og Sofie Marken fikk i alt tret- JP^^^m ten barn, alle født i Marka: Eb*|£: flf 81. Hilda Ingeborg, f. 1898, d. 1974. ,^d £ fe* Jfl Gift med Julius Aursfad. De kjøpte tfewl jord av Marka og bygde opp sin egen RIP heim Marka vestre. k ,arkc kn v 82. Signe Olme, f. 1899, d. 1978. Olaf Skansen. De Kvp . Tora Emilie, f. 1900, d. 1980. Uqift. Tora Marken var først b Stiklestad presteaård, hos sokneprest Krohn. Presteaården hadd te pa den nedlaate garden lømmeråsen i Leksdalen Tømmeråsen tilhør tegården). Da kjørte Tora opp til Tømmeråsen med hest hver kveld og melket ky overnattet og tikk unnagjort morgenmelkinga tør hun kjørte tilbake tter disse ara var hun i 3 1 fl år hos Anneus Heqstad, før hun kom som bude vAuller på Vist. Etter 16 år på Vist flyttet hun i 1944 til Oppem, der hun var tje- ner og bodde resten av livet. I 1 971 ble hun tildelt Norges Veis Medalje for lang og tro tjeneste
---- 257 H&FLe ---- 84. Ludvig Ingemar, f. 1904, d. 1990. Gift i 1937 med Gusta Bergljot Antonsdatter Musum, f. 1911. Gårdbruker i Marka nordre fra 1937 til 1972. 85. Einar Sverre, f. 1906, d. 1970. Gift i 1936 med Gunvor Rye, f. 1917 i Frol, d. 1998. Småbrukere på Fossum i Leksdalen fra 1936. 86. Inga Lovise, f. 1908. d. 1 957. Gift med skogsarbeider Jørgen Teodor Sjømæling, Vera, f. 1886, d. 1962. De bodde på Synnerenget, Skjækerfossen. 87. Ingrid Antonie, f. 1 909, d. 1 999. Gift med bureiser Konrad Marius Olafsen Lyng, f. 1 909. Bureisere på Haga i Raset. 88. Olaug Berntine, f. 191 1 , d. 1986. Gift med Albert Austheim i Henning og bosatt der. Albert d. 1986. 89. Klara Hansine, f. 191 2, d. 2002. Gift med Ole Teodorsen Elnes, d. 1946. Som enke kjøpte Klara Elnes Melsveet i 1963. På sine eldre dager flyttet hun på Øra og bodde på Ørmelen. Bl O.Gunnhild Anna, f. 1914. Gift med Bernhard Olaussen Nordheim, f. 1908, d. 1984, brukere på Nesshaugan. Bl I. Sigurd, f. 1916, d. 1999. Gårdbruker på Volla n, gnr. 69, bnr. 2 fra 1948. Gift 1 945 med Målfrid Bergljot Rye, f. 1 920. Bl2.Torlaug, f. 1920. Gift med Åsmund Sjømæling, f. 1920. Bosatt i Sul. Bl 3. Gudrun, f. 1923. Gift med Johannes Solli, f. 1 923, d. 2001 , gård- bruker på Haugset i Haukågrenda. Lillemarka var husmannsplass under Marka nordre inntil 1898, da den ble fradelt og skyldsatt for 0,36 mark og ved skjøte datert 11. august, tinglyst 12. august 1898, solgt til Bernt Johannessen Hofstad for kjøpesum 450 kroner.
---- 258 H&FLe ---- Ole Ellingsen (1831-1920) og Mette Pedersdatter (1839-1909) Ole Ellingsen var husmann i Lillemarka fra 1887 til 1898. Han var født i 1831 i Sparbu. I 1863 ble han gift med Mette Pedersdatter Bergdal, f. 1839 på Husanvald, og som var datter av husmann Peder Haldorsen på Bergdalen under Sende. Ole og Mette var husmannsfolk på Sendessvedjan 1864-1866, i 1867 var de hus mannsfolk på Tusetvald da deres tredje barn blir født, i 1872 husmannsfolk under Bunes, i 1875 på Spelen, og fra ca. 1880 til de ble husmannsfolk i Lillemarka var de på Seterenget (Lundsaunet). I 1898 flyttet de til sønnen Ole Olsen Morken i Morken (Morkaheimen - se under denne). Men etter at dattera Olme Kristine hadde kjøpt tilbake Lillemarka i 1904, flyttet foreldrene tilbake dit, og både Ole og Mette døde i Lillemarka, Mette i 1909 og Ole i 1920. Barn: 81 . Olme Kristine, f. 1 864 på Sendesvald, se nærmere omtale nedenfor. 82. Peder, f. 1866 på Sendessvedjan, d. 1880 på Røsenget. 83. Karl Edvard, f. 1867 på Tusetvald. Gift ca. 1892 med Bergitte Pedersdatter Buraunet, f. 1 856 i Frol. Bergitte var datter av Peder Pedersen Buraunet, f. 1 828 på Lillemoen, og Beret Thomasdatter, f. 1 823 i Fersdalen (Åmo-ætta). Bergitte var halvsøster av Lass Sagen (de hadde samme mor). Karl Edvard og Bergitte flyttet i 1 892 til Sverige. De bodde i Bodsjøedet og har etterslekt bl. a. i Trångsviken. 84. Ole Marius, f. 1 872 på Bunesvald. (Se nærmere omtale under Morkaheimen (Morken) under Ner-Hofstad). 85. Hans Petter, f. 1877, d. 1878. 1 1898 ble som nevnt Lillemarka fradelt Marka nordre og solgt til Bernt Johannessen Hofstad. Bernt er nærmere omtalt under Elverhøy. Bernt Johannessen satt med gården til 1904, da han solgte den til Ole Ellingsens datter Olme Kristine Olsdatter Marken for 1000 kroner. Johannes Pedersen Sundby (1844-1922) og Olme Kristine Olsdatter (1864 -1938) Olme Kristine Olsdatter Marken ble i 1914 gift med enkemann Johannes Pedersen Sundby, f. 1844. Før giftermålet hadde hun tre barn: Bl 0 . Helga Petrine Halvorsdatter, f. 1887, faren var enkemann Halvor Petersen Strådalen, f. 1 857 i Kall (gårdbruker i Nord-Vera). Helga flyttet til Sverige, der hun ble gift med Gustav Aronsson fra Medstugan, som var skredder og maler. De bodde i Medstugan og Såå i Are. 1 I sine unge år var Helga med på en tur som hun sikkert kom til å huske resten av livet. Det var da hun lørdagskvelden den 25. april 1903 fulgte doktor Johan Arnt Wetlesen på hans tragiske tilbaketur fra et sykebesøk i Leksdalen. Wetlesen kjørte med hest og karjol. Helga skulle være med ned til Øra for å hente medisin til den tre år gamle Tora Marken, som hadde lungebetennelse. På den smale og isete
---- 259 H&FLe ---- veien oppe i Klingberget sklei hesten på en issvull, og det bar utfor veikanten med både hest og folk. Helga rakk å hoppe av, men dr. Wetlesen kom seg ikke unna i tide og fikk hodet klemt mellom den ene armen på karjolen og en stubbe. Helga sprang fram til Hallem etter hjelp. En hestekjører og en kar til fots kom til stedet og fant doktoren liggende bevisstløs. I denne tilstand ble han ført ned til Stiklestad, der han døde samme kveld. 2 B2°. Mette Oline Mariusdatter, f. 1 894. Far: Arbeider Marius Mikalsen Mønnesvald, f. 1 874 på Bollgardsvald. Faren ble gift samme år med Karen Anna Olsdatter Lyngsvald, f. 1867 på Lennesvald. B3°. Adolf Ingemar, f. 1898. Far: Arbeider John August Adolfsen Momoen, f. 1875. Adolf utvandret til Amerika. Ektemannen Johannes Pedersen Sundby var født i 1844 på Leklemsvald, sønn av husmann Peder Johnsen, som i 1865 var husmann på Minsåsåsen, der Johannes også bodde da og tjente til livsopphold som skomaker. Ekteskapet med Kristine Marken var hans fjerde. Han ble gift første gang i 1869 med Guruanna Johansdatter Halsetvald, f. 1844 på Solbergvald. De var husmannsfolk på Sundbyhammelen og fikk fem barn: 81 . Julie Marie, f. 1 870. Hun flyttet i 1 894 til Bergen. Baptist fra 1 889. 82. John, f. 1873. Gift med Marie Olausdatter Karlgård og var i 1900 bosatt på Karlgård (Asen) i Sul og ble seinere gårdbruker der. 83. Peter Anton, f. 1876. 84. Gustav Julius, f. 1880. 85. Anna Bergitte, 1884. Omkom i Verdalsraset 1893. Johannes ble enkemann i 1887 og giftet seg for andre gang i 1888 med Karen Arntsdatter Levring, f. 1840 i Levring østre. Karen omkom i Verdalsraset i 1893, og Johannes giftet seg for tredje gang året etter med Oline Johannesdatter Østgård, f. 1854 på Karlgård i Sul. Johannes Pedersen fikk oppleve Verdalsraset både på kropp og sjel. Han var hus mann på Sundbyhammelen allerede før 1875 og bodde også der da raset gikk. Hele eiendommen ble begravd, og det var bare Johannes som ble reddet av de som bodde der. Hans andre kone, Karen Arntsdatter, dattera Anna Bergitte fra hans første ekte skap og ei losjerende eldre kvinne, Marta Bårdsdatter, omkom. 3 Etter raset bodde Johannes ei tid i kårstua i Sundby østre, seinere bodde han på Jøsåsmoen, før han og kona Oline flyttet til Austgarden i Sul, der han tok over som leilending etter svigerfaren. Han ble enkemann for tredje gang i 1910, og 72 år gam mel giftet han seg så for fjerde gang med Kristine Marken og kom til Lillemarka. Der fordreiv han tida bl. a. med å reparere seletøy for gårdbrukerne i bygda. Han døde i Lillemarka i 1922. Johannes hadde som nevnt fem barn i sitt første ekteskap, de øvrige var barnløse. Etter at Kristine Marken ble enke, ansatte hun Ola Ingebrigtsen Musum som gårdsarbeider. På sine gamle dager ble hun så dårlig til bens at hun måtte ha hjelp til
---- 260 H&FLe ---- å komme seg til butikken. Da tok Ola trillebåra og trillet Kristine den ca. to kilome ter lange strekningen. I 1939 utstedte Stjør- og Verdal skifterett, på vegne av Kristine Markens dødsbo, skjøte på Lillemarka til Karl Andreassen Musum for 3100 kroner. Karl Andreassen Musum (1918-1987) og Ella Pedersdatter (1911-1972) Karl Andreassen Musum var født i 1918 på Musem og var sønn av Edvard Andreas Ingebrigtsen Musum og kone Alette Kristense Johnsdatter. Gift i 1941 med Ella Pedersdatter Skjerve, f. 1911 på Sand, datter av Peder Olav Henriksen Skjerve og kone Karen Lorentse Karlsdatter, f. Grønn. Barn: 81. Rolf, f. 1940, d. 1941. 82. Steinar, f. 1945. 83. Bjørn, f. 1949. 84. Anne Lise, f. 1953 Marka vestre Marka vestre ble fradelt Marka nordre i 1918 og skyldsatt for 1 mark 70 øre. Edvard Marken solgte samme år eiendommen til svigersønnen Julius Aurstad for 4500 kro ner. Jorda på bruket var for det meste oppdyrka fra før, men litt nydyrking ble fore tatt seinere. Bruker 19 18-: Julius Johnsen Aur stad (1892-1967) og Hilda Ingeborg Edvardsdatter (1898 -1974) Julius Johnsen var født i 1892 på Tømmeråsen og var sønn av John Johnsen Våset fra Spar bu og kone Maren Anna
Johansdatter fra Dale- wK&%!& Jr markmoen. Foreldrene var ei tid husmannsfolk Marka vestre og Skansen i 1962. Foto: wicW
---- 261 H&FLe ---- på Tømmeråsen, men flyttet til Aurstadbakken i Henning. Julius ble gift med Hilda Ingeborg Edvardsdatter Marken, f. 1898 i Marka nordre. Hilda var datter av Edvard Halvorsen Marken og kone Sofie Lovise Eilertsdatter, f. Fossan. Barn: 81 . Hjørdis Alfrida, f. 191 8 i Marka vestre. Tvilling med 82. 82. Sigrun, f. 1918 i Marka vestre. Gift med Knut Martin Johansen Sørhaug, f. 1923. Bosatt på Øra. 83. Kari, f. 1923 i Marka vestre. Gift med veivokter Oddvar Johnsen Rye, f. 1916, d. 1991 . Bosatt på Moenget i Leirådalen. 84. Helge, f. 1924 i Marka vestre. Gift i 1958 med Elsa Lundgren, f. 1937. Neste bruker på gården. D. 2002. 85. Olme, f. 1927 i Marka vestre. Gift med Asbjørn Lundgren, f. 1923. 86. Arne Ingolf, f. 1 930 i Marka vestre. Gift med Bergljot Otelie Aksnes. Arne Aurstad overtok svigerfarens gård Aksnes søndre øvre. 87. Edith, f. 1933 i Marka vestre. Gift med Bjarne Hamrum. Bosatt i Sparbu. Julius og Hilda hadde også et fosterbarn: Ingebjørg Marken, f. 1939. Hun var søsterdatter til Hilda. Ingebjørg Marken ble gift med Alf Andstad, gårdbruker på Andstad i Sparbu.
---- 262 H&FLe ---- Melsveet Melsveet ble fradelt Marka nordre i 1925 og skyldsatt for 12 øre. Edvard Marken solgte samme år eiendommen til Verdal kommune for 700 kroner. Brukere fra 1925: Gustav Karlsen Musum (1865-1961) og Julie Hanna Martinsdatter (1866-1939) Gustav Karlsen var født i 1865 i Hede socken i Dalarna og var sønn av kurvbinder Karl Johan Anderssen. Han var vel fire år gammel da familien kom flyttende fra Sverige til Verdal. I 1875 bodde han sammen med foreldrene på Kristianstykket under Vester-Åsan i Inndalsallmenningen, men ved konfirmasjonen i Vinne i 1881 var han på Rindsem. Som tjenestedreng på Fikse giftet han seg i 1889 med Julie Hanna Kristine Martinsdatter Musemshøa, f. 1866 i Sparbu og datter av Martin Kristiansen på Musemshøa. De bosatte seg på Musemshøa hos foreldrene hennes. Gustav dreiv med jordbruksarbeid, og i 1890, da de fikk sitt første barn, var han også telegrafarbeider som svigerfaren. Rundt århundreskiftet ser det ut til at ektefellene har skilt lag ei stund. Gustav finnes ikke bosatt verken i Verdal eller andre steder i Norge ved folketellinga i 1900, så muligens er han da i Sverige. Kanskje årsaken er å finne i at kona Julie Hanna i 1899 får ei datter med gift husmann Bernt Anderssen Bergsvald. Men sidespranget hennes er tydeligvis tilgitt, for i 1905 får de sitt andre barn sammen, og siden fikk de to til. Gustav Karlsen Musum Gustav Musum dreiv med forskjellig slags arbeid, bl. a. arbei- ißHde f fa aibum på \ferdai Aidersi det han ved Nordlandsbanen i noen år. Men han var best kjent som kurvmaker. Han hadde lært kurvmakerkunsten av faren og ble etter hvert en habil kurvmaker, og var lærer i dette faget på småbruksskolen på Finsås i Snåsa i flere år. Materialet som ble brukt var helst av skrinn furu, men da det var mindre tilgang på dette virket, ble det runde eller kløyvde selje- eller vierkvister som ble mest brukt. Det var mange størrelser på kurvene som Gustav produserte, men han var mest kjent for å lage store kurver til å bære halmhakk i. Gustav behersket også et toraders trekk spill og spilte både til underholdning og dans. 1 1908 kjøpte Gustav gården Musemshøa av svigerfaren. Men i 1913 solgte han gården til sønnen Martin Konrad for kr. 2000, - og flyttet med resten av familien, først til Fergeberget i Vuku, og så til Melsveet i 1925. På Melsveet satte Gustav opp hus samme året som han kom dit. Tømmer til stua fikk han tak i da han kjøpte og reiv ned stua på den nedlagte plassen Dalemarkmoen. Gustav og Julie Hanna Musum hadde fem barn - fire sammen:
---- 263 H&FLe ---- 81. Martin Konrad, f. 1890 på Musemshøa. Bruker på Musemshøa fra 1913 (se under denne gården). B 2°. Maren Sofie Berntsdatter, f. 1899 på Musemshøa, død i 1909. Faren var gift husmann Bernt Andersen Bergsvald. 83. Hjalmar, f. 1905 i Skogn, d. 1929 ugift. 84. Anna Kristine, f. 1907 på Musemshøa, døde i 1937 ugift, i 1933 fikk hun søn nen Asbjørn Brostrøm. Faren var Anna Kristines søskenbarn Jonas Brostrøm. Etter moras død i 1937 vokste Asbjørn opp hos Ludvig og Gusta Marken. Sommeren 1 957 reiste han til Tynset og ble sauegjeter. Derfra dro han videre til Moss, der han var mekaniker på en bensinstasjon til han døde i 1 962 av sukkerslag i armene på sin forlovede, Anne Byløkken fra Vinstra. Han er gravlagt på Stiklestad. 85. Sverre Margido, f. 1910 på Musemshøa. I 1938 gift med Petra Amalie Nilsdatter Bruheim, f. 1920 på Tuset. De bygde hus på Nordtun under Nord-Tuset og fikk åtte barn. Sverre døde i 1974 og Petra i 1998. Etter at Gustav Karlsen ble enkemann, flyttet han fra Melsveet og losjerte siden på gårdene rundt omkring i bygda og arbeidet for kost og losji. Kurvmakerkunsten holdt han ved like til han kom langt opp i åra. Han bodde hos Karl Langåssve i Vester-Åsen sist på 1940-tallet. Det siste kjente bostedet hans var i tyskerbrakkene på Ørmelen før han flyttet til Verdal aldersheim og døde der i 1961. Etter at Gustav Musum flyttet fra Melsveet, kom det en familie dit som kalte seg Liamo, men de bodde der bare et par år under krigen. I 1942 kom så Marie Landstad dit, og hun kjøpte heimen av Verdal kommune i 1947 for 2000 kr. Martha Wilhelmina Marie Landstad (1880-1956) Martha Wilhelmina Marie Landstad var sønnedatter av den kjente salmedikteren M. B. Landstad. Hun ble født i 1880, sannsynligvis i Christiania, av foreldre Magnus Brostrup Landstad jr. og hustru Elisabeth Petronelle, f. Timmermann. Marie kom til Verdal i 1933 etter at hun tidligere hadde bodd i Oslo-området, på Kongsberg og i Seljord i Telemark. Hun kom først til Landstad i Volhaugen, der hennes bestefar, sal medikteren Magnus Brostrup Landstad, stammet fra, og søkte husrom. Men der var det ikke rom for henne, i stedet fikk hun bo i mastua hos Pauline og John Sand på Sandåker. Deretter bodde hun en kort tid i Skjørholmen før hun i 1934-35 flyttet til Rein i Vinne. 1 1936 kom hun til Solbergsenget i Volhaugen og var der til hun kom til Melsveet. Det var Edolf og Åsmund Hestegrei som kjørte Marie og eiendelene hen nes med hest til Leksdalen. Marie Landstad var utdannet som maler og gikk for det meste bare under navnet "malerinna". Mens hun bodde hos John Sand, betalte hun for losjiet med å dekorere vegger, tak og delvis inventar. Enkelte av sine verker signerte hun med "Marie Landormstadir", den gammelnorske betegnelsen på Landstad. Da Marie kom til Melsveet, var heimen i kommunens eie og ble benyttet til bolig for vanskeligstilte. Men i 1947 fikk hun overdratt eiendommen for 2000 kroner.
---- 264 H&FLe ---- Som husdyr hadde Marie noen geiter som hun hadde sammen med seg inne i stua, med den ille lukta som det medførte. Hun var heller ikke så nøye med sin egen hygiene. Hun vasket seg sjelden eller aldri - i stedet smurte hun seg inn med salve. I klesveien var hun heller ikke så nøye på det. En gang sydde hun sammen en kjole til seg som besto av golvmatter. På Melsveet dyrket hun tobakksplanter, og tobakken brukte hun selv og rullet sigaretter av. I 1951 fant Marie at tida var inne til å flytte på seg igjen. Hun ga bort heimen med et gavebrev til Verdal Røde Kors, med klausul om at Røde Kors skulle arbeide for å bygge et hjem for bespisning av krigsskadelidte barn, og flyttet selv til Vefsn i Nordland. Hun døde i Mosjøen i 1956. 4 Verdal Røde Kors solgte Melsveet til Asbjørn Lundgren, som i 1963 solgte heimen videre til Klara Hansine Elnes. Klara var datter av Edvard Marken og enke etter Ole Teodorsen Elnes. Fossum GNR. 68, BNR. 8 Fossum er et bureisingsbruk som ble fradelt Marka nordre i 1936. Edvard Marken solgte det til sønnen Einar Marken.
---- 265 H&FLe ---- Einar Sverre Edvardsen Marken (1906-1970) og Gunvor Olavsdatter (1917- 1998) Einar Sverre Marken var født i 1906 i Marka og var sønn av Edvard Halvorsen Marken og kone Sofie Lovise Eilertsdatter. Han var gift med Gunvor Odny Olavsdatter Rye, f. 1917. Hun var datter av Olav Olaussen Rye og kone Gudrun Pauline på Snausen. Barn: 81. Erling Sigvald, f. 1936 på Fossum Neste bruker. 82. Odd, f. 1940 på Fossum. 83. Sverre, f. 1942 på Fossum. 84. Arne, f. 1944 på Fossum. 85. Gunlaug, f. 1946 på Fossum. 86. Torbjørn, f. 1950 på Fossum. 87. Synnøve, f. 1953 på Fossum. Gunvor Odny og Einar Sverre Marken sønnen Erling Sigvald Marken på fanget Marka østre var den halvparten av det opprinnelige Marka nordre som Hans Bastiansen kjøpte i 1740. Han hadde da fra slutten av 1720-åra vært bruker på halvparten av Marka nordre. Bastian Hansen Marken (1727 -1801) og Kirsten Andersdatter (1724-) Bastian Hansen var født i 1727 i Kålen og var sønn av Hans Bastiansen Marken og kone Kirsti Marka ØStre i 1962. Foto: Widerøe Tomasdatter. Faren kjøpte Marka østre i 1740. Bastian ble i 1754 gift med Kirsten Andersdatter, og det er trolig henne som ble født i 1724 på Lund, datter av Anders Gundbjørnsen Lund og søster av Sivert (Sjurd) Andersen i Marka nordre. Bastian overtok som bruker på gården etter at mora døde i 1753. De fikk fire barn:
---- 266 H&FLe ---- 81. Kirsten, f. 1755. Gift i 1786 med Johan Samuelsen Langdal, f. ca. 1757, sønn av Samuel Stor-Langdal. De ble husmannsfolk på Lundsaunet. 82. Anders, f. 1 756. Gift i 1 78 1 med Margrete Ågesdatter Eklo, f. 1 749. Anders ble bruker på Lille Langdal 84. Anne, f. 1765. Gift i 1799 med Torkild Amundsen Varslotten. De var husmanns folk under Volden i Helgådalen. Da Ole Hagen Rust gjorde odelskrav gjeldende, overdrog Bastian og hans to søstre (!) gården til ham for 24 riksdaler ifølge skjøte av 28. juni 1765. Bastian fikk så bygsel brev på gården av Ole Hagen Rust fra samme dato og ble leilending fram til 1785, da han oppga den "formedelst alder og skrøbelighet", samt også fordi Ole Hagen Rust skulle ha den - som han sa det - "til min egen nøtte, beboelse og bruk". Bastian og Kirsten fikk kår. Bastian Hansen døde på Lund i 1801. Kirsten døde trolig før 1800. Ole Hagen Rust (1746-1827) Ole Hagen Rust var født i Trondheim i 1 746 og var sønn av gullsmed Johan Peter Olsen Rust og kone Sille Margrete Olsdatter Hagen, som igjen var barnebarn av Rasmus Ågesen Hagen på Maritvoll. Ole Hagen Rust var ugift, og etter hva antikvar Lorentz Didrik Kluver uttrykte seg, var han litt av en raring og var "bekjendt for sit hermafrodittiske levnet". Under en akvarell som Kluver laget av Rust var følgende tekst påført: " Som Herremand og Eremit, et Mønster var vor Ole. Og at han passer vel paa sit, det viser jo hans Kjole". I bygda gikk han under navnet "Marka- Rusten". Før og under hans tid som eier av Marka skal "Nyenget" på Lund ha tilhørt Marka. Men etter hva eldre folk har fortalt, skal Ole Hagen Rust under et juleselskap hos Kluver på Bjartnes ha gitt bort engstykket til Kluver, som under delinga av Leksdalsgodset la det under Lund vestre. "Nyenget" ligger fra utløpet av Nyengsbekken i Lundselva og oppover langs veien til Markagrensa. Det var snaut for skog på dette engstykket til ut i 1920-åra, men etter hvert vokste det til med granskog. Ole Hagen Rust. Akvarell fra 1 809 av L. D. Kliiwei Ole Hagen Rust bygslet i 1791 gården til Morten Iversen Musum. Hagen forbeholdt seg til rett bruk av ei stue, stabbur, fjøs og et jordstykke. Han døde som kårmann i Marka i 1827.
---- 267 H&FLe ---- Morten Iversen Marken (1758-1824) og Ingeborg Andersdatter (1759-1820) Morten Iversen var født ca. 1758. Hans opphav kjennes ikke. Muligens var han sønn på Fossan i Henning, men det har ikke latt seg bekrefte. Han var soldat og kalte seg Morten Iversen Musem da han kom til Marka østre. 1 1790 ble han gift med Ingeborg Andersdatter Lund, f. 1759. Hun var datter av ugifte foreldre Anders Arntsen Musem (se Musemsætta) og Maria Olsdatter Østvoll (se Østvollætta). Morten og Ingeborg hadde fire barn: 81. Anders, f. 1790, d. 1791. 82. Ole, f. 1 794. Gift ilBl 7 med Marta Larsdatter Marka søndre, f. 1 78 1 . De ble brukere av halve Røsenget. 83. Iver, f. 1793. I 1801 finner vi ham som tjener (?) på gården Håa på Levangernesset, hos mormora Maria Olsdatter, som var gardkone der. Hun var først gift med enkemann Ole Nilsen Haaden og seinere med Svend Svendsen, begge brukere på Håa. I 1 822 ble Iver gift i Levanger med Johanna Johansdatter Kjønstad, f. 1796 i Skogn. De bodde på en plass under Kjønstad på Levangernesset, og Iver døde der i 1 840. De hadde to døtre: Cl . Anne Fredrikke, f. 1 822. Gift med Carl Olaus Pedersen Adde, sjømann og husmann på en plass under Gjemble. C2. Anna, fødselsår ukjent. Gift med enkemann Johan Peder Olsen Bjørgumvald. 84. Maria, f. 1798. Gift i 1823 med Ole Olsen Marken nordre, neste bruker. Ole Olsen Marken (1798-1869) og Maria Mortensdatter (1798-1887) Ole Olsen var født i 1798 og var sønn av Ole Jakobsen Marken nordre og kone Siri Ingebrigtsdatter. Han ble i 1823 gift med Maria Mortensdatter Marken, f. 1798, dat ter av forrige bruker, og etter svigerfarens død i 1824 overtok han Marka østre. I 1830 fikk han forpaktningskontrakt på farsheimen Marka nordre, og har vel fra da av drevet Marka østre som et underbruk. Ole og Maria hadde ei datter: 81. Sirianna, f. 1829. Gift i 1847 med Ole Johannessen Storstad, f. 1828. Enke i 1 861 og gift på nytt i 1 864 med Ole Eskildsen Setran, f. 1 839, som ble neste bru ker i Marka nordre. Johannes Johannessen Storstad, Marken (1807-1893) og "Ingeborg Olsdatter (1796-1871), 2) Maria Halvorsdatter (1834-1893) Johannes Johannessen var født i 1807 på Sør-Steinsvald (Nordenget) i Inndalen og var sønn av husmann Johannes Johannessen og kone Beret Olsdatter Skansen. Foreldrene var husmannsfolk på husmannsplassen Nordenget under Sør-Steine og seinere på Bjørsmoen under Kvernmoen. I 1827 ble Johannes gift med Ingeborg Olsdatter Storstad, f. 1796 på Storstad, datter av Ole Svendsen Storstad og kone Beret Pedersdatter. 5 Johannes Storstad var inderst på Storstad fram til ca. 1840, da han ble husmann på Bunesvald (Bakken). Til Marka østre kom han trolig først på 1850-tallet.
---- 268 H&FLe ---- I ekteskapet med Ingeborg fikk Johannes fire barn: Bl 1 . Ole, f. 1 828 på Storstad. Gift i 1 847 med Serianna Olsdatter Marken nordre. De var inderster i Marka fram til Ole døde i 1 861 . Som gift mann fikk Ole i 1 852 et barn utenfor ekteskap med Anne Bastiansdatter Marken (se under Setersvedjan). Enka Serianna ble i 1 864 gift med Ole Eskildsen, bruker i Marka nordre, se under denne. B2 1 . Peter, f. 1 829 på Storstad. Fikk i 1 853 utflyttingsattest til Trondenes i Troms, ble gift der og fikk ni barn. Familien flyttet seinere til Lasletta i Evenes kommune i Nordland. B3 1 . Johannes, f. 1832 på Storstad. Gift i 1855 med Olme Ingvaldsdatter Øren. De bodde på Moenget under Mo og seinere på Kolshaug under Stiklestad. B4 1 . Bardo, f. 1 837 på Storstad, d. s. å. B5 I . Jonas, f. 1842 på Bunesvald. Neste bruker. Ingeborg døde i 1871, og Johannes ble gift for andre gang i 1874, nå med Maria Halvorsdatter Stuskinsvald, f. 1834. Maria var datter av ugifte foreldre Halvor Pedersen Eklo og Marta Eriksdatter Lyngåsvald. Johannes var i mellomtida blitt hus mann på Sæterenget (Lundsaunet) og Marka østre var solgt til sønnen Jonas Marken i 1872. Men Johannes flyttet tilbake til Marka før 1880 og døde der i 1893. I ekteskapet med Maria fikk Johannes to barn: B6 2 . John, f. 1875 på Lundsvald. Seinere bruker på gården. B7 2 . Marius, f. 1 878 i Marka. Gift i 1 899 med Anna Pedersdatter Sendesvald. Marius var husmann på Hofstadsveet under Øver-Hofstad. Maria Halvorsdatter hadde tre barn utenfor ekteskap før hun ble gift med Johannes: Bl 0 . Mette Larsdatter, f. 1857 i Akre i Jemtland. Faren var gårdmannssønn Lars Olsen Hammer. Mette var tjenestepike på Lund i 1 875. Hun flyttet til Sverige og ble gift i Alsen i Jemtland i 1 883 med Olaus Henriksen Vestrum Eggen fra Skogn. De hadde fem barn. Mette og Olaus utvandret til USA i 1906. Barna ble også med bortsett fra to, som var: Cl . Klara Helene, f. 1 883. Gift i Åre med Per Johan Adolf Danielsson. De bodde i Sverige. C 2. Per Ludvig, f. 1 889. Han flyttet til Hommelvik. B 2°. Pauline Johannesdatter, f. 1860 på Hallemsvald. Faren var gift mann Johannes Bastiansen Sætranvald (omtalt under Dalum under Hofstad). Pauline gift i 1881 med Johan Anneus Kristensen Melby, f. 1 855 på Bjørkenvald. Hun døde i 1 891 på Melbyvald. B 3°. Martin Petersen (Lundskinvollan, Reppe), f. 1864 på Hagavald. Far: Peter Andersen Bjørkvald. Gift i 1886 Ingeborg Kristoffersdatter Reppe, f. 1854 på Hellvald, datter av Kristoffer Olsen Lundskinvollan og kone Marta Ulriksdatter Vuku (Flyanætta). Ingeborg døde i 1903 og Martin ble gift på nytt i 1904 med Trine Sofie Olausdatter Hellvald, f. 1878. Trine var datter av husmann Olaus Olsen Hellvald. Martin Petersen tok Vold som slektsnavn. Han døde i 1950.
---- 269 H&FLe ---- Martin Petersen ble far til to barn før han ble gift, begge ble for øvrig født samme år som han ble gift første gang. Cl 0 . Julie Kristine, f. 1 886 på Stuskinsvald. Mor Karoline Bergitte Svendsdatter, f. 1 848. Julie ble i 1 902 gift med Ole Lassesen Sagen, f. 1 878. Mora hadde fra før to barn utenfor ekteskap, ett av dem med John Anton Lorntsen, sønn på Malmo under Hofstad. I 1901 ble hun gift med enkemann Elling Larsen Hellvald på Hellsveet i Vuku. C2°.lnga, f. 1886 på Bjørkenget. Mor: Bergitte Johannesdatter Bjørkenget, f. 1856. Inga ble i 1909 gift med Anton Fredriksen Rømo, f. 1887 på Midtgrunnvald. Se mer om dem under Rømo. Martin og Ingeborg hadde barna: C3'.Marius, f. 1886 på Dillenget, d. 1902. C4'.Ole, f. 1888 på Auskinmelen. Cs'.John Marius, f. 1 889 på Nessvald, d. 1906 på Nessvald. C6 I . Dødfødt gutt, f. 1 892 på Bjørganvald. C7 I . Gustav, f. 1894 på Lundskinvald, d. 1900 på Lundskinvald. Og i det andre ekteskapet (med Trine Olausdatter) fikk Martin tre barn C8 2 .01 e Magnus, f. 1906 på Voll. C9 2 .Gudlaug, f. 1910 på Voll. Gift med Egil Konrad Eilertsen, f. 1906. Småbruker på Havstad under Stiklestad vestre. C 10 2 .01 e Magnus, f. 1926 på Voll. Jonas Johannessen Marken (1842-1927) og Hanna Sofie Halvorsdatter (1842-) Jonas var som nevnt foran sønn av forrige bruker. I 1865 gift med Hanna Sofie Halvorsdatter Tillereng, f. 1842. Hun var datter av Halvor Pedersen Tillereng. Ekteskapet var barnløst. I 1900 solgte Jonas gården til halvbroren John Marken for 1500 kroner og flyttet til Granholt under Bunes. John Johannessen Marken (1875- 1948) og Anne Marta Sefaniasdatter (1867- 1949) John og Anne Marta ble gift i 1895. Hun var datter av Sefanias Arntsen Aspås. John Marken var også snekker og laget bl. a. vasshjul og annet tilbehør til sag- og kvernbrukene nede i Lundselva. Anne Marta var ei aktet og benyttet selskapskokke i bygda, og John var med som kjøgemester. Sammen fikk ikke John og Anne Marta noen etterkommere, men Anne Marta hadde en sønn da de ble gift: Bl 0 . Sverre Moksnes, f. 1890 på Aspåsen. Faren var Bernt Kristian Jørgensen Moksnes, tjener på Ringve ved Trondheim. Sverre Moksnes ble gift med Alfrida Antonsdatter, f. 1 887, og dreiv som handelsmann på Trones og på Lundsbakken. Deretter flyttet de til Henning, der han ble ansatt som bestyrer ved Vegmo Samvirkelag. Barn: Cl. Astrid, f. 1917. Gift med Johan Kristian Hafstad, gårdbruker på Vestre Hafstad i Sparbu. C 2. Kari, f. 1920. Gift med Harald Kierulf. Bosatt i Trondheim.
---- 270 H&FLe ---- cx. John og Anne Marta hadde en *% fostersønn: I Alfred Ludvigsen, f. f lOfl7 „,.„_ 1~1 „ _.8,.J"L~,,K~-. f" Alfred Ludvigsen, f. 1897, som ble gårdbruker ! , < på Tillervoll under Tiller. É * John Marken solgte i A gården ved skjøte datert " i 7.1.1946 til brordattera W-Wi il |A Mane Mariusdatter Marken Hk i for 12000 kroner pluss kår. Marie overlot straks gårdsdrif ta til svigersønnen Arne Morken, men hun fortsatte å bo der. Marie Mariusdatters foreldre er Anne Marta Sefa omtalt på Øvre Hofstadsveet. John Johannessi Johannessen Mc
---- 271 H&FLe ---- Marka søndre I 1789 ga Hagen Rust bygselseddel på gården til Lars Kristoffersen Holmen. Den for rige brukeren Tomas Ellevsen protesterte ved tinglesingen. Men det ser ut til å være kommet til et forlik, idet han har godtatt bygselen mot å få kår, mens Lars Kristoffersen ble leilending. Lars Kristoffersen Marken (1747-1829) og "Anne Olsdatter (1744-1788), 2) Mali Taraldsdatter (1761-1831) Lars Kristoffersen var født i 1747 i Ulvilla av foreldre Kristoffer Olsen Ulvild og kone Lisbet Larsdatter. I 1770 gift med Anne Olsdatter Breding, f. 1744 i Breding østre. Hun var datter av Ole Haldosen Breding og kone Guru Roaldsdatter. De bodde i Breding, i Levringan og på Haugen i Helgådal før de først på 1780-tallet bygslet Overholmen mellem fram til 1788. Anne døde der i 1788, og skifte ble holdt etter henne samme året. Lars Kristoffersen fikk så bygsel på Marka søndre i 1789 og giftet seg året etter med Mali Taraldsdatter Holmen, f. 1761, trolig datter av Tarald Andersen Overmoen. Barn: 81 1. Anne, f. 1771 i Breding, døde ung. B2 1 . Lisbet, f. 1773 på Levring. Gift i 1807 med Svend Andersen, f. 1783, sønn av husmann Anders Eriksen på Mo. De bodde på flere steder før de ble husmanns folk på Gudmundhusvald. B3 1 . Anne, f. 1776 på Haugen i Helgådal. Gift i 1801 med John Ingebrigtsen Hofstadvald (Buhaugan). B4 1 . Marta, f. 1782. Gift i 1 817 med Ole Mortensen Marken østre (se Røsenget). B5 2 . Kristoffer, f. 1791 i Marka, d. 1809. B6 2 . Tarald, f. 1793 i Marka. Neste bruker. B7 2 . Anne, f. 1796, d. 1852. B8 2 . Gjertrud, f. 1798 i Marka, d. 1799. B9 2 . Ole, f. 1800 i Marka, d. 1801. Lars Kristoffersen oppga i 1820 halve gården til fordel for sønnen Tarald Larsen, som hadde fått løfte på bygsel av Værdalsgodsets daværende eier, proprietær Muller. Men da Muller døde, ble bygselseddel utstedt av skifteforvalteren 16. august 1820. Den andre halvparten av gården fikk Tarald Larsen bygselbrev på av Nikolai Jensen 2. juni 1853. Lars Kristoffersen døde som kårmann i Marka i 1829 og Mali som enke i 1831. Tarald Larsen Marken (1793-1879) og ]) Berit Olsdatter (1786-1822, 2) Sigrid Olsdatter (1798-1881) Tarald Larsen ble i 1820 gift med Berit Olsdatter Vuku, f. 1786, datter av husmann på Vuku prestegård, Ole Ulriksen Vuku og kone Anne Johnsdatter Auskin.
---- 272 H&FLe ---- (Flyanætta). Berit døde på barselseng i 1822, og Tarald ble i 1823 gift på nytt med Sigrid Olsdatter Brekken, f. 1898, datter av gårdbruker Ole Gundersen Brekken i Ulvilia. Barn: Bl 1 . Et dødfødt guttebarn, f. 1 822. B2 2 . Lars, f. 1 824. Lars Taraldsen Marken bodde i Trondheim. B3 2 . Beret, f. 1 826. Gift med seinere bruker på gården, Ole Kjesbu. B4 2 . Ole, f. 1828. Neste bruker. B5 2 . Kristine, f. 1 832. Gift i 1 860 med Peder Johnsen Kluken (Bjørganætta). De reiste til USA. B6 2 . Mikal, f. 1838, d. 1853. Ved ekteskapet med Sigrid Olsdatter ble Tarald Larsen Marken også eier av gården Brekken, og engsletta Volenget og kvernbruk nummer 10 i Ulvilia ble tildelt ham på skiftet etter svigerfaren Ole Gundersen i 1838. Disse rettighetene solgte han i 1846. Tarald døde i 1879, og da enka Sigrid Olsdatter døde i 1881, fikk sønnen Ole Taraldsen kjøpe gården av Værdalsbrukets eiere, skjøte datert 30. juni 1882. Kjøpesummen var 2400 kroner. Ole Taraldsen Marken (1828-1900) Ole Taraldsen var ugift. Han gikk under navnet "Tarald-Ola". I Ole Taraldsens tid som eier og bruker av Marka søndre må Ola Andersen Kjesbu ha blitt medeier i gården, idet begge kalles selveiere i 1891. Ola Andersen var gift med søstra til Ole Taraldsen, og de bodde på gården da de ble gift. Ola Andersen Kjesbu Marken (1839-1924) og Beret Taraldsdatter (1826-1908) Ola Andersen var født i 1839 på Åkervollen og var sønn av ugifte foreldre, Anders Andersen Væren og Beret Olsdatter Åkervollen. Begge var tjenere på Åkervollen da Ola ble født. Foreldrene giftet seg i 1841 og var husmannsfolk under Helmoen før de kom til Kjesbua som leilendinger ca. 1845. Ola Andersen ble i 1867 gift med Beret Taraldsdatter Marken, og de var inderster i Marka før Ola gikk inn som medeier sammen med svogeren Ole Taraldsen. Barn: 81. Sefanias, f. 1870 i Marka. Etter at svogeren døde i 1900, var Ola eneeier fram til sønnen Sefanias Marken over tok i ca. 1910. Beret døde i Marka i 1908, og Ola døde i 1924. Sefanias Olsen Marken (1870-1957) Sefanias Marken var en av Verdalens mest kjente elgjegere i sin tid. Han skaut sin før ste elg som sekstenåring, og i alt skaut han ca. 150 elger. De fleste åra jaktet han i
---- 273 H&FLe ---- 1926/27. E 893-1979 *v >y Leksdal allmenning, og som faste jaktkamerater hadde han Anders Lund, sersjant Pettersen, John Grunnan, Kristen Sagvold og Nelius Tiller, som alle var kjente jegere. Men for øvrig var det jegere fra det ganske land som oppholdt seg i Marka, og også noen utlendinger - tyskere og engelskmenn. Disse leide jaktvald i Leksdal statsall menning, og Sefanias var los for dem. Sefanias hadde flere gode jakthunder, bla. elghundene "Tiger" og "Skytt" og fuglehunden "Leo", en gordonsetter. Under elgjakta en haust gikk ei kule gjennom elgen og traff hunden "Skytt", som gikk i losen, og hunden måtte avlives. Hver haust blir det arrangert konkurranseskyting mellom elgjegeme i Leksdalen til minne om Sefanias Marken. Sefanias Marken var også en solid smed, og flere gikk i smedlære hos ham. Av tje nere som arbeidet hos ham kan nevnes Kristine Nilsen Sandvik, som var husholder ske og trofast tjener i mange år, videre Johan Jakobsen, Knut Frøset, Bernhard Hofstad og Helge Kjesbu. Sefanias Marken var ugift, men var far til tre barn:
---- 274 H&FLe ---- Bl 0 . Anna Kristine, f. 1 888 på Musemaunet. Mora var Ingeborg Anna Andersdatter Hallemsvald, f. 1 870, og som i 1 895 ble gift med Andreas Mikalsen Karmhusbakken (Fjesme). Anna Kristine vaks opp hos besteforeldrene i Marka og ble i 1910 gift med Peter Martinussen Lund, f. 1 878 på Sæter i Helgådalen ble gårdbrukere på Vollan under Marka søndre. B 2°. Laura Marie, f. 1895 på Borgenvald. Mora var Lovise Juliane Lorentsdatter, f. 1 869, og som i 1 898 ble gift med smed Hans Petter Johannessen på Bunesbakken. Laura Marie ble i 1 922 gift med Andreas Andreassen Bye, f. 1 888 i Inderøy. Andreas Bye hadde snekkerverksted på Verdalsøra og de bodde på Lindheim, gnr. 20, bnr. 19. B 3°. Magne Ingemann, f. 1 91 8 i Marka, d. 1919 på Lundsmoen. Mora var Sefanias' taus Inga Martinusdafter Lundsmo, f. 1895. Hun ble siden gift med Nelius Lyngsaunet, f. 1 895, som fra 1932 var gårdbruker på Visøya under Bjartnes. Sefanias Marken solgte i 1928 gården til søskenbarnet Ole Halvorsen Lund for 17000 kroner. Ole klarte seg ikke, og Sefanias, som hadde penger stående i gården, kjøpte den tilbake på tvangsauksjon for 9000 kroner. I 1934 solgte han den på nytt, nå til Jon Daling for 8700 kroner, skjøte datert 19. desember 1936. Før salget fikk Sefanias fradelt parsellen Lunnan, satte opp hus der og flyttet dit. Se mer om Sefanias Marken under Lunnan. Jon Johnsen Daling (1900-1988) og Karen Marie Sørensdatter (1902-1980) Jon Daling var født i 1900 i Ekne. Gift i 1925 med Karen Marie Sørensdatter Skrove, f. 1902, datter av gårdbruker Søren Halvorsen Skrove og kone Anna Serine Mikalsdatter. Jon Daling var først forpakter av preste gården i Aure på Nordmøre i noen år, kjøpte deretter Vestre Mønnes, men måtte vike etter ett år p.g.a. odelskrav. Barn: 81. Olav Sy. neste bruker. Gift 1957 med Ingeborg Kjesbu, f. 1936. 84. Jon Magne, f. 1935. Gift med Laila Elisabet Sævik, f. 1945. 85. Lars Hallvard, f. 1938. 86. Bjørg Margit, f. 1940. Gift med Arne Lund, gårdbruker på Fjesme i Henning. 87. Magnhild Kristi, f. 1942. Gift med Olav Tømmemes, f. 1927 i Aure, gårdbruker drosjeeier i Aure.
---- 275 H&FLe ---- Vollan GNR. 69, BNR. 2. t Marka søndre i 1907 og solgt til Petter Lund som bruk. Petter Martinussen Lund (1878-1962) og Anna Kristine Sefaniasdatter (1888- 1978) und var født i 1878 på Sæter av foreldre Martinus Pedersen og Sirianna Kristensdatter Sagvolden. (De bodde på Lundsmoe 00 reiste Petter til Echaneba i Michigan, USA, der han ei tid arbeidet som bar- ender pa en restaurant. Se .arbeid og tømmerkjøring med hest. i [et som gikk an, - "for om hesten stav sin arbeidsgiver fikk han ordre om å lesse på lere som passet til seletøyet". Etter kom tilbake fra Amerika, sikl medlære. I 1907 startet han så som burei er på Vollan, der han satte opp hus fø han tok fatt på oppdyrking av jorda. Pette ble kjent som en dyktig gårdbruker. Petter ble i 1910 gift med Anna Kristine Sefaniasdatter Marken, f. 1888 på Musemaunet av foreldre, gårdbrukersønn Sefanias Olsen Marken og Ingeborganna datter Hallemsvald De fikk sønnen. Sverre Magnus Lund, f. 1917 1944 k /k- 9AA v u k V n -z </ døde nnp Petter Lund solgte i 1948 gården til Sigurd Edvardsen Marken, og Petter og Anna Kristine flyttet til Dypdal, der de losjerte i noen år. Fra høsten 1951 bodde de som leieboere på Sandmo (Holberg) på Ørmelen, men i 1954 kjøpte de eget hus denlund", også det på Ørmelen. Sigurd Marken (1916-1999) var gift med Målfrid Bergljot Olavsdatter Rye, f. 1920. de hadde ei datter, Gerd Sofie, f. 1945, gift med Odd Haldorsen. De overtok gården. v*
---- 276 H&FLe ---- Lunnan GNR. 69, BNR. 3. Lunnan ble fradelt Marka søndre i 1934 og skyldsatt for 0, 65 mark. Sefanias Marken tok unna dette jordstykket og et skogstykke da han solgte Marka søndre. Etter at han hadde satt opp hus, solgte han bruket etter få år og flyttet på Øra. Der bodde han i mange år og var et markant trekk i gatebildet. Han losjerte i Støps boligen på Øra. Fra 1938 ble Arne Josef sen Okstad ny eier og bruker av Lunnan Kjærenget var opprinnelig et engstykke som lå oppe i Markagrenda, og hørte under Kjæran. Eiendommen ble i 1861 solgt til John Jakobsen ("Jo Kjærenget") for 300 spe sidaler, skjøte datert 14. august, tinglyst 15. august 1861, men det har bodd folk på Kjærenget lenge før den tid.
---- 277 H&FLe ---- Pilen viser hvor husene på Kjærenget stod. Jorda på Kjærenget lå nedover bakken mot merket til Marka østre. Enka etter John Jakobsen solgte Kjærenget til Ole Taraldsen Marken for 240 spe- sidaler + kår i 1876 (skjøte av 24. januar, tinglyst 2. februar 1876). Dermed opphørte Kjærenget som eget bruk. Beboere fra 1769 til ca. 1814: Ingebrigt Jakobsen Marken (1746-1815) og Olsdatter (1731-1793), 2) Berit Olsdatter () Ingebrigt Jakobsen var født i 1746 på Verdalsøra og var sønn av Jakob Andersen Brustuen under Stiklestad. Gift i 1769 med Sigrid Olsdatter, f. 1731. Hun var datter av Ole Olsen Tømmerås. De fikk ei datter: Bl \ Siri, f. 1 869 i Marka. Gift i 1795 med Ole Jakobsen Marken, som var gårdbru ker i Marka nordre. Etter at Ingebrigt var blitt enkemann i 1793, var han til Frol og hentet seg ei ny kone, Berit Olsdatter Haaden, som var tjener på Østborg, men født på gården Håden (Håa) i Skogn. De ble gift i Verdalen. I sitt andre ekteskap ble Ingebrigt far til tre barn: Bl 2 . Sevald, f. 1796 i Kjærenget, d. 1798. B2 2 . Elen, f. 1798 i Kjærenget. B3 2 . Ole, f. 1803 i Kjærnget, d. 1810.
---- 278 H&FLe ---- I folketellinga for 1801 er ikke Kjærenget nevnt, og Ingebrigt og kona finnes ikke under andre gårder i bygda, så de har muligens oppholdt seg utenbygds på denne tida. I 1803 er de igjen å finne her da de får døpt sønnen Ole. At Ingebrigt har drevet med fjellslått i Leksdalsallmenningen, er det bevis på gjennom ei slåttemyr i vinterveileia fra Marka til Hofstadvollen. Den blir kalt "Ingebrigtmyra". Det var Marka som hadde slåtteretten på denne myra, og det er gan ske sikkert at myra har fått navnet etter Ingebrigt i Kjærenget. Ingebrigt Jakobsen døde som legdslem på Skrove i 1815. Hvor det ble av kona Berit er ikke klarlagt. Kanskje flyttet hun tilbake til Skogn? Etter at disse flyttet, har vi ingen opplysninger om at det har bodd folk i Kjærenget før John Jakobsen (Jo Kjærenget) kom dit. John Jakobsen (1809-1873) og Marta Olsdatter (1809-1897) John Jakobsen var født i 1809 på Holmli vestre av foreldre Jakob Olsen og Marit Mikkelsdatter. I 1833 ble han gift med Marta Olsdatter Vangstad, f. 1809 på Eklesvald, datter av Ole Olsen Eklesvald og Malena Andersdatter. De var inderster på Vangstadhaug og Åsen i Ulvilla og husmannsfolk under Storstad før de kom til Kvernstua under Hofstad i 1848, der John var ansatt som kvernmann fra 1848 til 1861, da han kjøpte Kjærenget og flyttet dit. Det er mulig at han fortsatte som kvernmann også etter at han flyttet til Kjærenget. John Jakobsen (Jo Kjærenget) gikk under navnet Jo Kvennmann etter yrket sitt, og var ellers en av datidas mest kjente felespillere i Verdal. Han ble også kalt Jo Spell mann. De hadde åtte barn. Om disse, se under Kvernstua under Hofstad. I 1872 utstedte John Jakobsen kjøpekontrakt på gården til sønnen Ole Johnsen Marken for 250 spesidaler + kår. John døde på Kjærenget i 1873. Enka Marta hadde Kjærenget i tre år etterpå før hun solgte til Ole Taraldsen Marken og tok kår. Hun flyttet siden til Sparbu der hun døde hos sønnen Martinus på Holdeplassen i 1897. Ole Johnsen Marken (1834-1891) og Anne Johnsdatter (1821-) Ole Johnsen Marken var født i 1834 på Vangstadhaugen i Ulvilla. Gift i 1855 med Anne Johnsdatter, f. 1821 i Melhus. I 1861 var Ole og Anne husmannsfolk under Bunes og fra 1863-1872 hus mannsfolk på Lundsberget. Så kjøpte de Kjærenget av Oles far og flyttet dit. Men oppholdet på Kjærenget ble heller ikke langvarig. I 1874-75 flyttet de til Holde i Sparbu, der Ole døde i 1891. Se mer om familien under Lundsberget. Husmann i Kjærenget: I 1865 er oppført Mikal Johnsen som husmann uten jord i Kjærenget. Det faktiske er vel heller at han bodde med familien hos foreldrene sine.
---- 279 H&FLe ---- Mikal Johnsen Marken (1836-1870) og Beret Marta Jonasdatter (1838-) Mikal Johnsen var født 1836 på Vangstadhaugen. Gift i 1859 med Beret Marta Jonasdatter Valstadvald, f. 1838 på Valstadvald. De losjerte i Kvernstua under Hofstad før de flyttet til Kjærenget. Mikal Johnsen var veiarbeider. Mikal døde i Kjærenget i 1870. Enka Beret Marta var tjener på Leirfall vestre i 1875, og ble gift på nytt i 1882 med enkemann Anders Ågesen Hage, f. 1828 på Skrove. Hun ble enke for andre gang i 1883, og ble gift for 3. gang i 1887 med enke mann og fisker Ole Ellefsen Verdalsøren, f. 1833 i Gausdal. Han døde i 1897. Hvor det siden ble av Beret Marta, er ikke kjent. Mikal og Beret Marta fikk fem barn: 81. John Martin, f. 1860 i Kvernstua. I 1875 var han tjener i Sør-Fikse, men flyttet siden til Snåsa, der han døde i 1883. 82. Jonetta, f. 1862 i Kvernstua. I 1896 ble hun gift med sjømann Jørgen Edvard Andersen Mollan, f. 1867 i Verran. De bodde i Klokkerstua like ved elva på Verdalsøra. De hadde ingen barn selv, men tok til seg som adoptivbarn Hulda Terese Schevenius, f. 1 897 i Sverige, datter av karusell- og skytebaneeier Otto Teodor Schevenius og Emilie Ellingsdatter Mikvollvald. Jonetta og Jørgen Mollan ble skilt, og Jonetta ble tilkjent både hus og inventar pluss at mannen måtte betale henne understøttelse i fire år. 11 921 opprettet Jonetta Mollan testamente, som lød på at adoptivdattera Hulda Terese skulle være første arvtaker. Adoptivdattera bodde da i Sverige, og hun utvandret derfra sammen med sin mann Alrik Zerppe til Minneapolis i Minnesota i 1923. 83. Edvard, f. 1 864 i Kjærenget. Edvard, som var tjener på Lyng søndre, utvandret til Minneapolis, Minnesota, i 1888 under navnet Edvard Mikalsen Lyng. 84. Johannes, f. 1867 Kjærenget. Han var pleiebarn hos Gunnerius Sørensen på Borgenvald i 1875, og flyttet til Sparbu i 1882, ellers ingen opplysninger om ham. 85. Johan, f. 1869 på Leklemsvald. I 1875 bodde han på Leirfall vestre, der mora var tjener. I 1 887 utvandret han til Fergus Falls, Minnesota, som Johan Mikalsen Lerfald. Enka etter Jo Kjærenget solgte altså gården i 1876 til Ole Taraldsen Marken, som la jorda under sin gård Marka søndre. Med det opphørte Kjærenget som eget bruk. NOTER 1 . Helga er omtalt på s. 21 5 og 228 i slektsboka "Gransslakten från Skalstugan" 2. Hendelsen er omtalt i Bjarne Slapgards roman "Under regnbogen" fra 1981 . 3. Verdalsboka «Ras i Verdal», bind B, s. 429-43 1 . 4. Se artikkel om Marie Landstad av Alv Okkenhaug i Årbok 2000 for Verdal Historielag, s. 8. 5. Se Haugen-ætta del 11, Joar Olav Nessemo og Bjørn Inge Langdal, Helgådals-Nytf 1987.
---- 283 H&FLe ---- RØSENGET GNR. 70 Røsenget var opprinnelig et uteng og seinere husmannsplass under Mikvoll. Gården nevnes ikke ved matrikuleringen i 1723, så det ser ut som den på det tidspunktet ennå ikke var rydda. Etter som den seinere tilhørte Store og Lille Mikvoll i fellesskap, må den ha kommet under Mikvoll før denne gården ble delt, sannsynligvis en gang i 1730-åra. Røsenget ligger slik til at det grenser mot Lund fra alle sider, og derfor har det gan ske sikkert tilhørt Lund vestre før det kom under Mikvoll, men nøyaktig når og på hvilken måte dette skjedde, er ukjent. Første gang Røsenget nevnes, er i 1778, og da kalles det Røen. Ved bygselbrev av 28. desember 1778, tinglyst i 1779, ble "engstykket Røen" av Mikvollgårdenes eiere bygslet til soldat Anders Olsen for årlig avgift på 6 riksdaler. Anders Olsen Røseng (1746-1803) og " Karen Dortea Johansdatter (1746 -1793), 2) Karen Nilsdatter (1761-1837) Anders Olsen var født i Mønnes i 1 746 og var sønn av Oluf (Ole) Haldosen Mønnes og kone Sara Bårdsdatter Lillevuku. (se Østre Bredingsætta). Anders var gift to ganger. I 1771 med Karen Dortea Johansdatter Hallemsstøa, f. ca. 1746, d. 1793. Anders ble gift for andre gang samme år med Karen Nilsdatter Vestre Skrove, f. ca. 1761. I de to ekteskapene ble Anders far til åtte barn, men tre av barna døde som sped barn: Bl '. Ole, f. 1772 i Hallemsstøa, død samme år. 82 1. Johan, f. 1772 i Hallemsstøa, død samme år. Tvilling. B 3'. Johan, f. 1 773 på Bredingsvald. Han var inderst og seinere gårdbruker på Setran 1814-1842 (se under Setran). B4 1 . Ole, f. 1775 i Hallan nedre. Gift i 1795 med Guru Tørrisdatter Nedre Sende. Ole døde i 1798, og Guru bodde i 1801 hos sine foreldre på en plass under Hallem nedre sammen med barna Anders Olsen, f. 1795, og Ole Olsen, f. 1799. B5 2 . Nils, f. 1 794 i Røsenget. Neste bruker. B6 2 . Ole, f. 1798, død samme år. B7 2 . Sara, f. 1798, tvilling med Ole. Gift med Johannes Andosen Tuset. B8 2 . Ole, f. 1 800. Husmann på Nordre Aksnesenget.
---- 284 H&FLe ---- Enka Karen Nilsdatter fikk skjøte på eiendommen i 1803 av Ole Trones, eier av Store Mikvoll, og Ole Johnsen Lille Mikvoll. Eiendommen ble skyldsatt 17. mai 1803 for 6 mkl, hvorav 5 mkl ble regnet for å tilhøre Store Mikvoll og 1 mkl til Lille Mikvoll. Ved skjøte av 22. desember 1819 solgte Karen Nilsdatter halvparten av eiendom men til sønnen Nils Andersen og den andre halvparten til Ole Mortensen Marken. Prisen var 80 spesidaler for hver part. Nils Andersen Røseng (1794-) og l) Marta Pedersdatter (1800-1841), 2) Lisbet Svendsdatter (1790-) Nils Andersen var bruker på den ene halvparten fra 1819 til 1828. I 1822 ble han gift med Marta Pedersdatter Karmhus, f. 1800 på Hallemsvald, datter av husmann Peder Olsen Hallemsvald og kone Gjertrud Johnsdatter. Med Marta fikk Nils fem barn: 81. Anders, f. 1822 på Røsenget, d. 1823. 82. Karen, f. 1825 på Røsenget. Gift i 1847 med husmann og fisker Markus Henriksen, f. 1828 i Sparbu. I 1865 bodde de på plassen Sørlien under Løe i Sparbu og hadde fire barn. 83. Johannes, f. 1828 på Røsenget. Han flyttet til Sparbu i 1851 og ble samme år gift der med enke Bendikka Ingebrigtsdatter Løplass. De bodde først på Løplassen, men flyttet til Stein kjerbakken ca. 1 860. Johannes dreiv som fisker. Ei datter, Jonetta Benedikte, ble gift med John Skotland som kjøpte Aksnes (Bakkan). 84. Anders, f. 1 830 på Røsenget. Han flyttet også til Sparbu, der han ble gift i 1 854 med 26-årige Elen Anfinsdatter Wækreplassen. Men han er trolig død før 1864, og i 1865 er Elen gift med Johan Teodorsen, f. 1836 i Stod, og de losjerer på husmannsplassen Nysted i Sparbu. Elen har da tre barn, to etter Anders og ett med sin neste ektemann. 85. Marta, f. 1833 på Røsenget. Gift med Simon Olsen, f. 1 835 i Tynset. De var i 1 865 husmannsfolk under Heir i Frol. Nils Andersen klarte ikke forpliktelsene, og gården ble solgt på auksjon 1. mars 1828. Nils fortsatte imidlertid å bo på gården som inderst. Kona Marta døde i 1841, og i 1842 ble Nils gift på nytt. Den neste kona hans var enke Lisbet Svendsdatter Aksnesvald, f. ca. 1790 i Flatanger. Hun hadde tidligere (1825) vært gift med Ole Johnsen Vangstad, som døde i 1833, og hadde ei datter; Serianna, fra første ekteskap. Dattera flyttet i 1847 til Kristiansund. Lisbet hadde også to barn som ugift. I 1816 fikk hun en sønn; Ole Andersen, med Anders Larsen Skavhaug. Ole Andersen ble født på Garnes, og han flyttet til Flakstad i Lofoten i 1854. Han bodde flere år i Flakstad, men var i 1865 bosatt i Trondenes utenfor Harstad. Han var da ugift gardsdreng på gården Erikstad. I 1819 fikk Lisbet sønnen Svend Svendsen mens hun bodde på Lindset i Vuku. Faren var ungkar Svend Andersen Dillan, som for øvrig drukna under garnfiske i elva fjorten dager etter at barnet var født.
---- 285 H&FLe ---- Etter at Nils Andersen ble gift for andre gang, flyttet han til Aksnesvald (muligens Brannåsen). Derfra flyttet de til Frol, og i 1865 var de husmannsfolk på Burmoen. Nils døde på Burmoen i 1873, og kona Lisbet døde samme år som fattiglem på Tingstadvald. Ole Mortensen Marken (1794-) og Marta Larsdatter (1782-) Ole Mortensen var født i 1 794 i Marka østre og var sønn av Morten Iversen Marken og kone Ingeborg Andersdatter. 11817 gift med Marta Larsdatter Marken søndre, f. 1782, datter av Lars Kristoffersen Marken søndre og kone Anne Olsdatter. Ole Mortensen var bruker på den andre halvparten av Røsenget fra 1819 til 1827. Barn: 81. Anne, f. 1818. Gift i 1848 med Johan Magnus Eriksen, f. 1824 i Skogn. Han var husmann og seinere selveier på Røsenget vestre. 82. Anders, f. 1 821 . Gift i 1 849 med Iverine Caroline Olsdatter, f. på Hitra. Anders Olsen fikk i 1 839 utflyttingsattest til Trondheim, der han gikk i bakerlære. Der ble han også kjent med sin seinere kone, og de flyttet til hjemstedet hennes på Hitra, der Anders arbeidet som baker. Det var tolv barn i familien, men noen av dem døde som små. De som vokste opp, reiste i voksen alder til USA. En sønn, Martin Andersen, ble gift på Levanger, men også han og kona reiste til USA. De etterlot seg en sønn på Levanger, Håkon Margido Martinsen Røssing, som ble etterlatt hos morforeldrene der. Han har etterslekt på Levanger. 83. Mikal, f. 1824. Gift med Guruanna Johnsdatter Aksnes øvre. De var først hus mannsfolk på Vassenget under Selli i Sparbu, men kom seinere til Lille Aksnes (Enget). 84. Ingeborg, f. 1827 i Marka, d. 1828. I likhet med Nils Andersen klarte heller ikke Ole Mortensen forpliktelsene på Røs enget, og han måtte gå fra gården i 1828. Ole og familien flyttet først til Marka og losjerte der, før de i 1835 flyttet til Henning og ble husmannsfolk på en plass under Selli. Røsenget ble solgt ved auksjon 1. mars 1828 til Johannes Larsen Karmhus for 150 spe sidaler. Men han overdrog gården allerede samme år til Iver Olsen Musum for 155 spe sidaler. Iver Olsen solgte gården i 1830 til Johannes Sivertsen Dalemark for 200 spesidaler. Men proprietær Jelstrup hadde pant i gården, og da Johannes misligholdt pantobli gasjonen, ble gården solgt ved tvangsauksjon i 1833 etter rekvisisjon av Jelstrup, som slo til seg eiendommen. Allerede i 1835 ble Røsenget drevet som et underbruk av Bunes, og ved skjøte av 7. desember 1836 solgte Jelstrup eiendommen til løytnant Hartvig Peter Lund på Bunes for 250 spesidaler. Siden ble Røsenget dels brukt som underbruk og dels som husmannsplass(er) under Bunes (se nedenfor). I 1838 bodde Amund Torkildsen på Røsenget, men trolig har han bare vært losje rende.
---- 286 H&FLe ---- Amund Torkildsen (1800-1844) og Sirianna Bårdsdatter (1807-) Amund Torkildsen var født i 1800 på Lille Langdal av foreldre Torkild Amundsen og kone Anne Bastiansdatter (se Åkranætta). I 1828 gift med Sirianna Bårdsdatter Tangen, f. 1807 på Inndalsvald. Hun var datter av Bård Larsen Skjeflo og kone Sigrid Nilsdatter Kvelstad (Bjørganætta). Barn: 81. Anne, f. 1829 på Karmhusvald. Gift i 1870 med enkemann Ole Andreassen Leirhaug. Han var gårdbruker på Sende søndre lille. 82. Sirianna, f. 1834 på Klukstangen. Gift i 1854 med Lornts Johannessen, gårdbru ker på Malmo under Ner-Hofstad. 83. Tore, f. 1 839 på Røsenget. Han fikk utreiseattest til Overhalla i 1 859, og i 1 869 ble han gift i Harran med Lorentse Gurine Mikkelsdatter (31 år). De bodde i Bjørhusdalen i Harran og flyttet seinere til Velfjord i Nordland. Det ser ut til at familien Torkildsen har flyttet fram og tilbake mellom Leksdalen og Ulvilla. Fra Røsenget har de flyttet til Klukstangen, der Amund døde i 1844. Enka Sirianna giftet seg i 1855 med Ole Olsen Røske fra Inderøy. I 1856 ble gården solgt til Nordre Trondhjems Amtskommune sammen med Bunes som landbruksskole og fulgte siden samme gård ved salget til Jakob v. d. Lippe Hansen i 1861 og til Hans Lund på Bunes i 1870. I 1865 var det ingen oppsitter på Røsenget, og to år seinere var den oppdelt i to husmannsplasser, Spelen og Røsenget. Spelen (Røsenget østre) Spelen var en av de to husmannsplassene som eiendommen Røsenget ble delt opp i i 1867. Den andre plassen ble kalt Røsenget. Spelen lå like ovenfor nåværende gård Røsenget og arealet var 22 dekar. I 1875 var besetningen 1 ungnaut, 3 sauer, 4 gei ter og 1 svin. Ved skylddelingsforretning av 2. juli, tinglyst 14. august 1888 ble plassen fradelt Røsenget og særskilt skyldsatt for 17 skilling (ny skyld mk 0, 42) og fikk gårdsnav net Røsenget østre. Ingeborg Anna Lund solgte bruket til husmannen Johannes Iversen Hagen for kjøpesum 400 kroner, skjøte datert 27. februar - tinglyst 5. april 1893. Røsenget østre bestod som eget bruk fram til 1915, da det ble lagt under Røsenget vestre.
---- 287 H&FLe ---- Røsenqet øs Ole Ellingsen (1831-1920) og Mette Pedersdatter (1839-1909) Ole Ellingsen var husmann på Spelen fra 1867 til 1876. Han kom seinere til Lillemarka under Marka nordre, der han er omtalt nærmere. Han ble avløst på Spelen av Johannes Iversen Hagen. Johannes Iversen Hagen (1828-1917) og Ingeborganna Johansdatter (1853 -1922) Johannes Iversen var født i Henning. Hagen-navnet hadde han fra Bremsethåggå'n (-hagen) i Henning. Han var for øvrig bror av husmannen Kristian "Fastan" Iversen på Tusetsvedjan. Johannes fikk skjøte på eiendommen Aksnesaunet 14. august 1867 for 100 spesidaler og kår til Einar Pedersen. 1 Ved folketellinga i 1875 bodde Johannes alene som ugift gårdbruker på Aksnesaunet. Men så solgte han Aksnesaunet i 1876 og bosatte seg som husmann på Spelen. Sannsynligvis var det etter at han kom til Spelen at han giftet seg med husmannsdattera på naboplassen Røsenget, Ingeborganna Johansdatter Røseng, som var født på Skeisvald i 1853 og var datter av Johan Magnus Eriksen og hustru Anne Olsdatter. Johannes og Ingeborganna var husmannsfolk fram til 1888 og deretter selveiere til 1915, da Røsenget østre ble solgt til Ola Toresen Røseng for 1500 kroner. Jorda ble da lagt under Røsenget vestre. Johannes arbeidet også som snekker. Det er sagt om ham at han skulle være svært nøye med trematerialene. En gang mens han ennå bodde i Henning, skulle han lage
---- 288 H&FLe ---- en høvelbenk, og da gikk han i to dager i skogen før han fant emner til treskruene i benken som han var fornøyd med. Ingeborganna var god til å tegne og var regnet som en kunstner i faget. Johannes døde i Marka i 1917 og Ingeborganna i 1922. De var barnløse. Røsenget vestre GNR. 72, BNR. 6. Røsenget vestre var den andre av de to husmannsplassene som Røsenget ble oppdelt i i 1867. Året etter kom Johan Magnus Eriksen dit som husmann. Johan Magnus Eriksen (1824-1897) og Anne Olsdatter (1818-1905) Johan Magnus Eriksen var født i 1824 i Alstadhaug i Skogn. I 1848 ble han gift med Anne Olsdatter Marken, f. 1818, datter av Ole Mortensen Marken som var eier av halvparten av Røsenget fra 1819-1828. Johan var husmann under Skei og Skrove ei tid. Så flyttet han til Sparbu og bodde på en plass under Selli, før han kom til Røsenget som husmann i 1868. Han var tøm mermann og satte selv opp nye hus på Røsenget. Tømmeret han bygde av fikk han tak i på Lund - det var vindfall som lå igjen etter en storm som hadde herjet med skogen. Røsenget vestre ble fradelt Lund 2. oktober 1895 og skyldsatt for 45 øre. Men Johan Magnus Eriksen kjøpte ikke gården, han benevnes fortsatt som husmann ved sin død i 1897. Anne er oppført som bosatt på Røsenget da hun dør i 1905. Barn: 81. Marta Andriana, f. 1849 på Skei. Hun var ugift, men hadde en sønn, Josef Bårdsen, f. 1 877 i Verdal. Faren var Bård Jørgensen Bullerås (se under Ner- Tjellran). Marta og sønnen bodde på Røsenget i 1891, seinere flyttet de til Henning og bosatte seg i Fjesmegrenda. Josef tok navnet Okstad etter at han flyt tet til Okstadplassen Volen i Henning. Gift med Johanne Johnsdatter Hollåsplass fra Ogndalen. 82. Erik, f. 1852 på Skeisvald. Død samme dag. 83. Olme, f. 1852 på Skeisvald. Død samme dag. Tvilling med Erik. 84. Ingeborganna, f. 1853 på Skeisvald. Gift med Johannes Iversen Bremsetvald. De bodde på Røsenget østre (se under denne). I 1898 kom Ole Toresen til Røsenget vestre. Han fikk skjøte på gården 13. desember 1901, tinglyst 2. april 1902. Ole Toresen Røseng (1866-1957) og Gurianna Olsdatter (1864-1956) Ole Røseng var født i 1866 på Dalemarkvald og var sønn av Tore Sevaldsen Holmvik og Sirianna Olsdatter.
---- 289 H&FLe ---- I sine unge år tjente Ole i åtte år hos Anneus Ågård på Hallem vestre. Et varig og lyst minne fra denne tida var da han som 15-åring skysset Bjørnstjerne Bjørnsson fra Hallem til Stiklestad, der Bjørnsson skulle holde hovedtalen ved det store venstre lagsmøtet ved Moksnesgården den 5. juli 1882. Seinere ble det arbeid på sagbruk, veiarbeid og grøfting, og han var også i Sverige på skogsarbeid. Kona Gurianna Olsdatter Ness, som han ble gift med i 1888, var datter av hus mann Ole Sivertsen og Guri Jensdatter på Nessmoen under Ness østre. Gurianna var ei kvinne det sto respekt av. En gang hun var på en gård og skulle koke såpe, var det noen karer som ville drive ap med henne. Hun tok da fatt i den ene av karene og holdt ham over såpegryta og sa: -Vill' du at æ ska kok' dæ? Dermed ble det slutt med ablegøyene. Etter at Ole kom til Røsenget satte han opp nytt uthus, med Johan og Kristian Aksnes som byggmestere. Ole og Gurianna fikk barna: 81 . Sofie Gustava, f. 1 888 på Hofstadvald. Hun utvandret til Dakota i USA, der hun bie gift med Claus Clausen, født i USA av norske foreldre. 82. Torvald, f. 1890 på Karmhus, d. 1972. Gift med Emma Lillesand, f. 1890. Torva Id arbeidet ved Norges Statsbaner, og de bodde sist ved Tretten i Gudbrandsdalen. 83. Olaf Ingemar, f. 1 897 på Hofstadvald. Han ble neste bruker på Røsenget. 84. Karoline, f. 1 899 på Røsenget. Gift med Konrad Bratsve, baneformann på Nordlandsbanen. Familien bodde i Hommelvik. 85. Oskar, f. 1909, d. 1988. Gift med Brita Nyvik, f. 1901 i Røyrvik. Oskar Røseng var baneformann på Nordlandsbanen. Familien bodde først i Trofors og etter 1957 på Verdalsøra. Ole Røseng solgte gården i 1923 til sønnen Olaf Røseng for 6000 kroner. Etter at de solgte gården, bodde Gurianna og Ole på forskjellige gårder. Først på Karmhus, deretter på Øver-Hofstad, der de var i seks år. I 1937 flyttet de til Granholt og bodde der til 1952, da de flyttet til Marka nordre, og der opplevde de å feire jern bryllup (65 års ekteskap) før de gikk bort i 1956 og -57. Olaf Ingemar Olsen Røseng (1897-1962) og Borghild Edvardsdatter (1902-1994) Olaf overtok som nevnt gården i 1923. Kona Borghild Edvardsdatter Flyum var født i 1902 på Holmli og var datter av Edvard Petersen fra Reitan under Fly an i Ulvilla og kone Hanna Andorsdatter, født Kjesbu. Olaf Røseng arbeidet utenfor bruket som skogsarbeider (tømmerkjører), og var også gårdsarbeider på Lund i mange år. Han hadde gården helt til 1961, da han solg te til Harald Musum. Haralds sønn, Helge Musum, flyttet dit og bygde ny stue i 1974. Olaf Røseng døde i 1962, mens kona Borghild levde helt til 1994. Hun tilbrakte sine siste leveår på Ørmelen Bo- og Helsetun. Olaf og Borghild etterlot seg to døtre og to sønner:
---- 290 H&FLe ---- pet til Olaf og Borghild Røseng 81. Hildur Gurine, f. 1924. Gift med Per Iversen Ulvin, gårdbruker på Brattås Sparbu. 82. Eldbjørg Otilie, f. 1927. Gift med Torstein Hermann, og de bor i Henning. 83. Birger, f. 1930, d. 1976. Gift med Magnhild Sundseth. Bosted Verdalsøra 84. Arne Ingemar, f. 1932. Gift med Mari Kvelstad. Bosted Verdalsøra.
---- 292 H&FLe ---- IYj &Æ3 Z Kjærenget / Xj //, I —"sen ILLEI (s \ØR- / // + s / x OV •♦ o V ■AM <o //^ I) •*&■ \ / f s \ >% \ i] \ 1^ % i \ \ \ tO \ \ — 7H w3n »7* £■ ?2« i^^« \ m /<> Nfc »o T2fl n/A <>7/O ?><; 1 <3 13 ™ z< LØWSMOÉN f \\ f j x^ --> Sl ) x s § / 0 \I 0 <» \
---- 293 H&FLe ---- SETRAN (MUSEMSENGET) GNR. 71, BNR 1. Musemsenget var Musems gamle seter fram til 1788. Ved skjøte av 4. januar 1788, tinglyst 19. september 1789, solgte Anders Arntsen Store Musem denne gårdens part i "Musemsseter" til løytnant Elling Lyng for 95 riksdaler. Ole Taraldsen på Musem lille hadde før solgt den fjerdeparten som tilhørte hans gård til generalauditør Kierulf, og dermed kom denne parten inn i Verdalsgodset. Den parten som Lyng hadde kjøpt, og som ble særskilt skyldsatt for 10 riksdaler, er det nåværende Setran. 'etran i 1962. Foto: Widerøe Elling Lyng bygslet bort Setran (som da ble kalt Musemsseter) ved kontrakt av 2. mars 1789 til Jakob Andersen, som ble den første oppsitter på gården. Ved skjøte av 29. juni 1789 solgte Elling Lyng eiendommen til Johan Widerøe Tonning, og dermed var hele den gamle Musemssetra gått inn i Verdalsgodset.
---- 294 H&FLe ---- Jakob Andersen Setran (1733-1813) og Berit Iversdatter () Jakob Andersen kalte seg Lund da han i 1761 ble gift med Berit Iversdatter Bunes. Etter giftermålet var han bruker i Marka søndre i to-tre år, deretter husmann under Hofstad i tida 1764-1788, og kom så til Setran som bygselmann i 1789. Jakob og Berit hadde seks barn: 81 . Anders, f. 1762 i Marka, d. 1766. 82. Iver, f. 1764 på Hofstadvald. 85. Brynhild, f. 1773. Gift i 1801 i Vår Frue kirke i Trondheim med Iver Haldosen Vold. De bodde i Trondheim. Men etter at mannen døde, flyttet Brynhild tilbake til Leksdalen og ble i 1814 gift med enkemann Johan Andersen Røseng, som ble neste bruker på Setran. 86. Anders, f. 1 776. Gift i 1 804 med Maria Gundersdatter Karmhus, f. 1 783. Anders ble husmann på Karmhusbakken. Hvor lenge Jakob Andersen ble boende på Setran, er usikkert. I folketellinga for 1801 er Setran ikke nevnt, men Jakob er oppført som bosatt der da han døde i 1813. Kona Berit finnes ikke i dødsprotokollene etter 1800, så hun er trolig død før den tid. I 1813-14 har Jakobs svigersønn Johan Andersen Røseng bosatt seg på Setran. Johan Andersen Setran (1773-) og l) Marit Bårdsdatter (1774-1813), 2) Brynhild Jakobsdatter (1773-1845) Johan Andersen var født i 1773 på Bredingsvald og var sønn av Anders Olsen Røseng og kone Karen Dortea Johansdatter. I 1797 gift med Marit Bårdsdatter Mikvoll, født i 1774. De første åra bodde de på Røsenget, men i 1800 bodde de i Marka, i 1801 var Johan husmann på Karmhusbakken, og flyttet tilbake til Røsenget i 1803. I 1813 bodde de på Hofstad, der kona Marit døde det året. I 1814 giftet Johan seg på nytt, nå med enka Brynhild Jakobsdatter Setran, datter av forrige bruker, og kom til Setran. Han benevnes da som "inderst", og er oppført som oppsitter ennå i 1838, selv om det i 1835 heter at eiendommen da var forpaktet av en husmann under Ner- Hofstad, og det var oppført ingen besetning, kun utsæd. Når og hvor Johan Andersen døde, er ikke kjent (det kan være han som dør som inderst på Dalemark i 1841, selv om fødselsåret hans ikke stemmer), men hans andre kone Brynhild døde som fattig lem på Bunesmoen i 1845. Trolig bodde hun da hos dattera Beret. Johan Andersen hadde i alt elleve barn - ett før han ble gift, seks i ekteskapet med Marit og fire i ekteskapet med Brynhild: Bl 0 . Mali, f. 1 793. Mora var gift kone Anne Larsdatter Ner-Holmen. Gift i 18 1 3 med Peder Christensen Slapgård. De var husmannsfolk under Storstad og på Slapgardsenget i Ulvilla. B2 1 . Karen Dortea, f. 1797 på Røsenget.
---- 295 H&FLe ---- B3 ! .Malena, f. 1800 i Marka. Gift i 1820 med John Larsen Tuset. De bodde og tjen te på en av Tusetgårdene før de i 1 835 flyttet til Sparbu og bosatte seg på en plass under Jørum. Malena var blitt enke i 1 865, og losjerte da hos enka etter Ole Mortensen Marken på en Selliplass og ernærte seg ved spinning. B 4 !. Anders, f. 1803 på Røsenget. Husmann på Brannåsen under Aksnes mel lem. B5 1 . Bård, f. 1 806 på Røsenget. B8 2 . Beret, f. 1814 på Setran. Gift i 1 842 med Peder Jørgensen Bunesmoen. De var husmannsfolk på Bunesmoen. B9 2 . Marta, f. 1817 på Setran. Hun reiste i 1 845 til Sparbu for å tjene der, og ble samme år gift i Sparbu med Hans Andreas Olsen Lein fra Ytterøy. De kom flyttende til Verdal i 1 862 og bodde på Bunesbakken, og Marta døde der allerede i 1 864. 1 875 losjerte enkemannen på Leinsvald og døde der i 1 879. Bl O 2 .Serianna, f. 1 819 på Setran. Hun reiste i 1 842 til Hofstad i Sparbu og ble gift der samme år med John Fredriksen Holde, f. 1 822 i Byneset. I 1 865 var de hus mannsfolk på Hofstadkringlen i Sparbu og hadde fire barn. Bl l 2 jakob, f. 1820 på Setran. I 1840 har han fått attest til Helgeland, ellers ingen opplysninger om ham. Losjerende på Setran fra 1831 og noen år framover: Peder Olsen Tillervald (1806-) og Karen Iversdatter (1806-) Peder Olsen Tillervald var født i 1806 på Tronesvald og var sønn av Ole Jakobsen Tronesvald og kone Marte Pedersdatter. Gift i 1829 med Karen Iversdatter Setran, f. 1806 i Trondheim. Hun var datter av Brynhild Jakobsdatter Setran i hennes ekteskap med Iver Haldosen Vold fra Trondheim. Barn: 81 . Johannes, f. 1 828 på Hofstad. 82. Ole, f. 1830 på Tillervald. 83. Iver, f. 1831 på Setran. 84. Marta, f. 1835 på Setran. Peder Olsen og familien flyttet i 1838 til Sparbu. De kalte seg Tuset da de flyttet ut, så de har antagelig bodd på Tuset ei tid. I Sparbu bosatte de seg på plassen Bakken under Skei. Familien ble utvidet med ytterligere fem barn etter at de flyttet til Sparbu. Peder Olsen levde ennå i 1900. Ved skjøte av 25. januar, tinglyst 2. februar 1842 solgte Verdalsgodsets daværende eier Nikolai Jensen Musemsenget til Johannes Larsen for 200 spesidaler.
---- 296 H&FLe ---- Johannes Larsen (1800-) og Marta Eskildsdatter (1798-1883) Johannes Larsen kom muligens til Setran allerede i 1838. I 1842 solgte Johannes Larsen deler av skogen på gården ved arvefesteskjøte til Johannes Groth Monrad på Ekle for 40 spesidaler og til Peder Borgen for samme beløp. Ved salget av disse skogstykkene ble utmarka på gården sterkt redusert. Før salget strakk nemlig utmarka seg helt inn til Kjesbuvatnet - ei strekning på ca. 2 km. Men disse skogstykkene, kalt Ekleskogen og Borgaskogen, ble først ved skyldde lingsforretning av 19. august 1931 fradelt Setran gård. Johannes Larsen solgte så hele gården i 1843 til Eskild Johnsen Karmhus for 100 spesidaler. Eskild var halvbror av Marta, kona til Johannes. Mer omtale av Johannes Larsen finnes under Musem lille søndre. Eskild Johnsen Setran (1803-1886) og °Sara Olsdatter (1807-1849), 2) Kirstine Olsdatter (1813-1912) Eskild Johnsen var født på Karmhus i 1808 og var sønn av John Olsen Karmhus og kone Beret Larsdatter. I 1835 gift med Sara Olsdatter Musum, f. 1807 på Musem, dat ter av Ole Siversen Musum og kone Ingeborg Andersdatter (Musemsætta). De fikk fem barn: Bl '.John, f. 1 835 på Karmhus. Gift i 1 860 i Grong med Anna Bertine Svendsdatter, f. 1 830 i Overhalla. John var husmann på Lian under Sende. B2 1 . Ingeborg Anna, f. 1 837 på Karmhus. Gift i 1 866 med Halvor Olsen Hofstad, f. 1 845 i Skavdalen. De var husmannsfolk på Brannseggen under Bunes. B3 1 . Ole, f. 1 839 på Karmhus. Gift i 1 864 med Sirianna Olsdatter Marken, f. 1 829. Ole var bruker i Marka nordre. B4 I .Olaus, f. 1841 på Karmhus. Gift i 1873 med Oline Andersdatter Brekken, f. 1 842. Olaus var bruker på østre Kolstad. Bs'.Elen Sofie, f. 1849 på Setran. Gift i 1875 med husmann Andreas Sevaldsen Leinsstuen, f. 1 829. Sara døde i 1849, og Eskild ble gift på nytt i 1851 med Kirstine Olsdatter Oppem, f. 1813 på Oppem, datter av Ole Pedersen Oppem og kone Gollaug Haldosdatter (Nedre Fåren-ætta). De fikk to barn sammen. B6 2 . Oluf, f. 1853 på Setran. Neste bruker. B7 2 . Gurianna, f. 1 856 på Setran. Seinere bruker. Eskild Johnsen Setran var bruker på gården fram til han døde i 1886. Deretter bruk te sønnen Oluf Eskildsen gården noen år. 1 1891 benevnes han som selveier og er ugift. Seinere ble han gift til Henning nedre i Henning og overtok denne gården. Enka Kirstine og arvingene etter Eskild Setran solgte gården rundt 1900 til datte ra og medarvingen Gurianna Eskildsdatter for 1500 kroner, skjøte datert 15. april - tinglyst 2. mai 1902, ved lensmann Wessels fullmakt.
---- 297 H&FLe ---- Martinus Andersen Setran (1854-1937) og Gurianna Eskildsdatter (1856-1947) Gurianna var forlovet med Ma TVfcirHnnc \tc\v fr7Srlt i 1 854 nå T<7ic \ 4 lasvaia e Beret Ulsdatter. Marrinnc; fikk i 1875 nrrpi<;partpc;t til S-\ ær noei Hell Tr. v o k han tør ettet na Martinus gikk under navnet "Bisnis" fordi han ofte brukte uttrykket "good ness". Han snakket nemlig godt engelsk. Han kjøpte seg hest etter at han kom til Setran, og hesten skodde han bare på framføttene og kjørte slik med den både på sommer- og vinterføre. a var ei arbeidskvinne som tok mangt et tungt tak bade på gården og skogen. Dyra stelte hun spesielt godt med all sin dag, og hun var ei av de få som fikk om av Dyrenes Beskyttelse for godt stell mec Martinus Andersen døde i 1937, og Gurianna, som var testamentarisk arving etter ham, solgte gården samme år til Olaf Ulvin fra Inderøy for 4200 kroner pluss kår selgeren. Skiøte er datert 1. oktober 1938. Gurianna døde i 194
---- 298 H&FLe ---- Olaf Iversen Ulvin (1892-) og Emilie (1897-) Både Olaf Ulvin og kona Emilie var født i Inderøy. Olaf Ulvin hadde Setran til 1946, da han solgte den til brorsønnen Per Ulvin for 3500 kroner, skjøte datert 28.1.1947. Olaf Ulvin flyttet da til Kvam, der han kjøpte Vestre Hatlinghus. Per Ulvin, som ble gift med Hildur Røseng, solgte gården i 1952 til Kristian Hagen for 8000 kroner. Per og Hildur flyttet til Sparbu, der de overtok gården Brattås, som var farsheimen til Per. Setersvedjan Setersvedjan var en plass uten jord som lå på høgda ovenfor gården, like ved bekken. Den første husmann som vi med sikkerhet veit bodde på Setersvedjan var Bastian Torkildsen, som kom dit ca. 1840. Bastian Torkildsen (1802-1861) og Agnes Olsdatter (1798-1872) Bastian Torkildsen var født en gang i året 1802 på Varslåtten og var sønn av husmann under Volden, Torkild Amundsen og kone Anne Bastiansdatter. (Se Åkranætta) I 1825 ble han gift m. Agnes Olsdatter Holmlivald, f. 1798 på Holmlivald. Hun var datter av husmann og skomaker Ole Johnsen og kone Siri Olsdatter. Før de kom til Setersvedjan, hadde Bastian og Agnes bodd i Marka, og fra 1831 til 1854-55 på en plass under Lund (muligens Berget). Fra den siste plassen ble Bastian dømt til å flyt te, jfr. nedenstående utskrift av domsprotokoll nr. 1 (1849 1858) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, fol. 145 b: kar 1854, den 28" September blev Ret sat paa Gaarden Overeggen i Skogn under Administration aj constitueret Sorenskriver Richter i Overvær at underskrevne Vidner.- Hvorda! I Sagen Capitain Lund mod Bastian Torkildsen Lundsvald blev ajsagt saa- dan Dom: Ifølge Stevning aj 21" juli d. A: og Klage til Forligelsescommissionen aj 24" Mai næst- jorud søger Capitain Lund under nærværende Sag Bastian Torkildsen Lundsvaldet tilpligtet at jravige sin under Citantens Gaard liggende Huusmandsplads og til at betale Sagens Ornkostninger- Da Indstevnte skjønt lovlig varslet ikke har mødt eller ladet møde, maa han blive at dømme ejter dejremlagte Breve og Beviisligheder-
---- 299 H&FLe ---- Af en under Sagen produceret Contract sees det at Indstevnte under 21 Marts 1831 er bleven tiljæstet en Huusmandsplads under Gaarden Lund paa forskjellige i Documentet opregnede Betingelser. - Citanten paastaaer nu at Indst: harforbrudt dette Fæste. a, ved at nægte at præstere det i Contracten betingede Arbeide, b, ved at bortføre Gjødsel fra Pladsen og c, ved ikke at fraflytte Pladsen efter Opsigelse.- At det under Litr b, nævnte Factum ikke vilde kunne begrunne den nedlagte Domspaastand f ormenes klart, da Contracten ingen Regler indeholder med Hensyn til Driften af Pladsen, og Husmandslovens § 4 ikke kan gives Anvendelse paa et Forhold, der er stiftet før dens Emanation. Endnu mindre vil den under c, anførte Søgsmaalsgrunn kunne lede til Indstevntes Domfældelse, da hans Forpligtelse til at vige netop er det under nærværende Sag af Citanten agtes bevist- Derimod maa den nedlagte Paastand ansees begrunnet ved Indsts: Nægtelse af at præstere Arbeide. Efter Contractens Post 8 paaligger der Indst: Arbeidspligt, og at Undladelse af at fremmøde til Arbeide har været af den Beskaffenhed at den medfører Fæstets Forbry deise efter Post 1 0, maa under Indsts: Taushed ansees beviist- Indst: maa saa ledes blive at dømme efter Acts: Paastand til Fravigelse af Pladsen til 1 " Fardag og til at udrede Sagens Omkostninger, der bestemmes til 4 Spd.- Det bemærkes, at Dommeren først den 31 August vendte tilbagefra den Thingreise, hvorunder Sagen blev optaget- Thi kjendes for Ret: Indstevnte Bastian Torkildsen Lundsvald bør til Lovens 1 " Fardag efter at denne Dom er ham lovlig f orkyndt, under Udkastelsestvang at fraflytte og ryddiggjøre den under Sagen omhandlede Huusmandsplads, hvorhos han i Sagens Omkostninger betaler til Citanten Capitain Lund 4 - fire - Spdlr. - Atfuldbyrdes under Adfærd efter Loven - O Richter C. F. Kjelsberg. f N Rønning. Bastian døde på Svedjan i 1861 og kona Agnes på Lundsmoen hos dattera Sirianna Toresdatter i 1872. Barn: Bl 0 . Sirianna Toresdatter (Agnes'datter før ekteskapet), f. 1 822 på Holmlivald. Far hen nes var Tore Jakobsen Flyum. I 1 845 gift med Ole Halvorsen Lundsmoen, der de var husmannsfolk (se under denne plassen). 82. Anne Bastiansdatter, f. 1 825 i Marka. Hun var ugift. I 1 865 bodde hun hos bro ren Johannes Bastiansen sammen med døtrene Anne og Beret Anna. I 1 875 losjer te hun hos broren Tore på Sende lille østre, men døde som fattiglem på Hofstad i 1 879. Anne hadde fire barn:
---- 300 H&FLe ---- Cl 0 . Anne Olsdatter, f. 1 848 på Lundsvald. Faren er i kirkeboka innført med bare fornavnet Ole. Anne var mentalt tilbakestående. I 1 875 var hun i tjeneste på Vester-Karmhus og døde som fattiglem i Kjesbu i 1 895. C 2°. Bernt Olsen, f. 1852 på Lundsvald. Faren var gift mann Ole Johannessen Marken. Bernt var tjenestedreng i Marka nordre i 1865, reiste til Hitra i 1 870, og i 1 888 ble han gift på Frøya med Johanna Olsdtr. f. 1 864 på Frøya, etter at de hadde fått en sønn sammen allerede i 1 885. I 1900 er han gårdbruker og fisker på Skarpnes på Sør-Frøya, og det er seks barn i familien. C 3°. Beret Anna Ingebrigtsdatter, f. 1 864 på Setersvedjan. Faren var ungkar Ingebrigt Evensen og bodde på Hofstad, men var født i 1838 i Tolga og konfirmert i 1 857 i Beitstad. Beret Anna var tjener i Marka østre i 1 875, ble i 1 890 gift med smed Gøran Mikkelsen Liff, f. 1 868 i Sverige. De bodde på Østnesenget i Vuku. C 4°. Oluf Eskildsen, f. 1 868, døde samme år. Faren var gift mann Eskild Johnsen Setra n. 83. Tore Bastiansen, f. 1 827 i Marka. Han ble husmann på Sendesvald - Sende lille søndre (se under denne). 84. Ole Bastiansen, f. 1 832 på Lundsvald. Han ble husmann på Sende lille nordre (se under denne). 85. Johannes Bastiansen, f. 1840 på Lundsvald. Johannes var husmann på Setersvedjan i noen år etter faren (til ca. 1 866), og var siste beboer på denne plassen. Seinere ble han husmann på Dalum under Hofstad og på Kroken under Tiller. Johannes og hans familie er utførlig omtalt under plassen Hofstadsveet (Dalum). Hustomta etter Setersvedjan ble planert bort av Kristian Hagen under nydyrking. Det skal ha vært en plass til litt sør for Setersvedjan, uten at det har lyktes å skaf fe opplysninger om den og hvem som eventuelt skal ha bodd der.
---- 301 H&FLe ---- LUND
---- 302 ----
---- 303 H&FLe ---- LUND GNR. 72 Lund var delt i to gårder - Lund vestre og Lund østre - fra middelalderen og fram til 1884, da Hans Lund solgte Lund vestre til Ingebrigt Andersen på Lund østre, og der med var gårdene samlet til ett bruk etter flere hundre års deling. Området ved Lundsbrua ca 1929 - samvirkelagets filial (oppført 1931 ) er ennå ikke bygd. T. v. foran: Leksdal bedehus, som ble bygd på tomta etter Leksdalens meieri. Bak: Lund. T. h. foran: Forsamlingshuset "Fossheim". Bak: Lundsbakken. Lund vestre GNR. 72, BNR. 1. Brukere fra 1771 Den 16. januar 1771 utstedte major Kluver bygselbrev til Peder Johnsen Musum
---- 304 H&FLe ---- f '. , - rrU •- — •— m^i ■ ..... venstre) og Lundsbakken Peder Johnsen Lund (1742-1807) og 1} Agnes Johnsdatter (1726-1800), 2) Marit Larsdatter (1760-1831) Peder Johnsen var født i 1742 på Øver-Sende og var sønn av John Pedersen Øver- Sende og kone Maren Olsdatter Skrove (se Musemsætta). I 1766 ble han gift med Agnes Johnsdatter Musum, f. 1726 på Stiklestadsveet, datter av John Halvorsen Musum. Ekteskapet var barnløst. Agnes døde i 1800, og Peder ble gift på nytt i 1801 med Marit Larsdatter Østnes, f. 1760 på Østnes. Foreldrene hennes var Lars Sevaldsen Østnes og kone Marit Larsdatter Midtgrundan. Med sin andre kone fikk Peder sønnen: Bl John, f. 1 803 på Lund. I 1 827 gift med Anne Bårdsdatter Tangen, født på Kvelstad i 1 804. Hun var datter av Bård Larsen Kvelstad og kone Sigrid (Siri) Nilsdatter. John Pedersen var lottbruker under neste bruker på Lund vestre til han døde i 1 830. Paret fikk en sønn. Enka Anne Bårdsdatter ble gift på nytt i 1834, med Sivert Tørrissen Kluken, som bygslet Kluken østre i 1 845. Cl . Peder, f. 1827 på Lund. I 1860 gift med Kirstina Taraldsdatter Marken, f. 1832. I 1875 var Peder Johnsen oppført som eier av Kluken østre, og var eier av Kluken mellem da han i 1 887 utvandret til Minesota, USA, sammen med kone og tre barn. Peder Johnsen stod seg ikke synderlig godt på Lund, og ved skiftet etter ham i 1808 var boet fallitt. Enka Marit Larsdatter giftet seg i 1809 med Ole Jensen Tuset, som samme år fikk bygselbrev på Lund vestre av Broder Wilhelm Kliiver. *
---- 305 H&FLe ---- Ole Jensen Lund (1769-1832) og Marit Larsdatter (1760-1831) Ole Jensen var født i 1 769 på Langlienget i Henning og var sønn av Jens Nilsen Tuset og kone Kirsten Amundsdatter. I 1801 var han tjener på Nord-Tuset. I 1809 ble han som nevnt foran, gift med enka Marit Larsdatter på Lund vestre og ble bygselmann på gården. Ole Jensen satt som leilending på Lund vestre til 1829, da han fikk kårkontrakt. Marit døde på Lund i 1831 og Ole i 1832 etter et barnløst ekteskap. Ole Olsen hennes kjøpte så gården på auksjon i 1830 for 713 spesidaler. Men han fikk visstnok aldri noe skjøte. Ole Olsen Lennes (1804-) og Beret Marta Johnsdatter (1803-) Ole Olsen Lennes var født i 1804 i Levanger. Han var født utenfor ekteskap. Mor hans ble gift med Hemming Johnsen Heierås i Skogn, og Ole bodde der til han ti år gammel ble bortsatt til Iver Eliassen Forbregd på Forbregd vestre. Han var dreng på Landstad da han i 1824 ble forlovet og i 1825 gift med dattera på gården, Beret Marta Johnsdatter Landstad, f. 1803 på Landstad, datter av John Johnsen Landstad og kone Eli Sevaldsdatter (Leinsætta). Beret Marta Landstad hadde allerede som 12-åring blitt eier av Lennes nordre, og etter giftermålet flyttet de dit. Men svigersønnen ble ikke godtatt av Beret Martas foreldre, og etter flere års prosess, med høyesterettsdom i 1829, måtte de flytte fra Lennes. De bodde ei kort tid på Nessvald før de kom til Lund vestre i 1830. De hadde tre barn: 81 . Elen Rebekka, f. 1 827 på Lennes. 82. Elling, f. 1830 på Nessvald, d. 1854. 83. Elen Olme, f. 1833 på Lund. Ole Olsen greidde ikke å svare for forpliktelsene på Lund, og ble nødt til å skille seg med gården i 1835. Han forpaktet deretter Hoset i Henning i ett år, kjøpte så Landstad sammen med fosterfaren Iver Forbregd og var der et par år før han solgte sin part og flyttet til Haga og var forpakter der et års tid. Deretter losjerte han ett år på Gudmundhus, deretter på Ørmelen, før han i 1839 kom tilbake til Landstad som losjerende. Siden flyttet familien til Vemundvik. Lund vestre ble så ved skjøte av 7. februar 1835 solgt til Andreas Bruem eller Røysing fra Ogndalen mot at han overtok heftende pantegjeld til Trondhjems Sparebank på 800 spesidaler. Andreas Kristoffersen Røysing (1791-) og Eli Jensdatter (1788-) Andreas Kristoffersen var født i 1791 i Ogndalen. I 1824 gift med enke Eli Jensdatter Nygården av Midtgrundan. Eli var født på Oklan i 1788 og var datter av Jens Nilsen Oklan (Auskin) og kone Malena Olsdatter. Hun var enke etter John Andersen Nygård, som hun var blitt gift med i 1814 (hans andre ekteskap). John Andersen var eier av Nygården av Midtgrundan, og døde i 1822, 39 år gammel. I sitt første ekte skap hadde Eli fire barn (se Lundsætta):
---- 306 H&FLe ---- Bl '. Karen Johnsdatter, f. 1815 i Midtgrundan. Gift i 1839 med John Johnsen Aspås, f. 1 807. Død i 1 899 på Leinsvald. B2 1 . Johannes Johnsen, f. 1817 i Midtgrundan. Konfirmert i Sparbu. Gift i 1853 med Nikoline Pedersdatter Prestegårdsvald, f. 1824 i Skogn. Gårdbruker på Aksnes mellem. Død i 1896. B3 1 . Jonas Johnsen, f. 1819 på Nygården. Gift i 1848 med Beret Maria Andersdatter Hofstadvald, f. 1 823. Død i 1901 på Kolstad østre, der han var gårdbruker. B4 1 . Nils Johnsen, f. 1821 i Midtgrundan. Gift i 1852 med Gurianna Johnsdatter Hallem, f. 1 825 Død i 1 887 på Ness mellem, der han var gårdbruker fra 1 861 . Andreas og Eli fikk ett barn i ekteskapet: B5 2 . Ingeborg Andreasdatter, f. 1 828 i Midtgrundan. Hun ble konfirmert i 1 842, og i 1 865 var hun i tjeneste hos handelsmann Zacharias Lund i Schultz gate i Trondheim, men ingen andre opplysninger finnes om henne. Andreas Kristoffersen var på Nygården fram til han kjøpte Lund vestre i 1835. Han greidde heller ikke forpliktelsene på Lund, og i 1841 ble gården solgt ved auksjon til Trondhjems Sparebank, som fikk skjøte 25. mai, tinglyst 11. juni samme år, og ved skjøte datert og tinglyst 11. juni samme år overdrog banken gården til Hartvig Peder Lund på Bunes. Hvor Andreas Kristoffersen og kona Eli gjorde av seg etterpå, er ikke kjent. Etter at Lund vestre kom i Hartvig Peder Lunds eie, ble det i 1843 holdt utskiftings forretning mellom Lund østre og Lund vestre, og Lund vestre ble nå i mange år dre vet som underbruk under Bunes. I 1865 fantes det ikke lenger noen hus på gården, men husmannsplassen Lundsmoen var bebodd og i drift. I 1875 var det to hus mannsplasser, Lundsmoen og Kvernmannsstua. Ved skjøte av 30. desember 1884, tinglyst 3. februar 1885, ble Lund vestre solgt til Ingebrigt Andersen på Lund østre, og dermed var gården, som til da hadde vært delt i ca. 400 år, igjen samlet til ett bruk. Husmannsplasser og fradelte bruk: Lundsmoen GNR. 72, BNR. 5. En kjenner til at Lundsmoen har vært husmannsplass fra 1845. 1 1895 ble den utskilt som eget bruk. Ole Halvorsen (1820-1880) og Sirianna Toresdatter (1822-1898) Ole Halvorsen var født i 1820 på Sundbyvald og foreldrene var ungkar Halvor Pedersen Lillemoen, f. 1795 på Melbyvald, og Gunnhild Guttormsdatter Nesset, f.
---- 307 H&FLe ---- \ LL d K A k 68 fikk k k 7A y kk y ødø 71. A 47 / v ik 4 ksnes sø kk k 77 v k < 2é A )A / ø kal i 1907. De fikk / I A I / 4 v y i pa ønn fø v V. < O 3 co co CO
---- 308 H&FLe ---- 84. Petter, f. 1853 på Lundsmoen. Han reiste til Sverige og bosatte seg i Aspås i Jemtland og ble gift der med Magdalena Nilsdotter, f. 1841. I 1890 var han gårdbruker på Nygården i Aspås. Han kalte seg Petter Olsson Lund. 85. Beret Marta, f. 1855 på Lundsmoen. Hun fikk flytteattest til Aspås i Jemtland i 1884 og ble gift der i 1888 med Petter Johan Johansson, f. 1856 i Øljehult, Karlskrona lan. I 1890 bodde de i Trångsviken Ångsåg i Alsen forsamling i Jemtland. De hadde inntil 1 890 fått fire barn: Cl . Karl Johan, f. 1 883 i Aspås, Jemtland. Gutten er trolig død som liten, for han er ikke oppført sammen med resten av familien i 1 890. C2. Ida Kristina, f. 1886 i Aspås. Som ugift hadde Beret Marta en sønn i Norge: 86. Ole, f. 1858. Han ble neste husmann på Lundsmoen. 87. Bernt, f. 1862. I 1888 utvandret han til La Crosse, Wisconsin, under navn Bernt Olsen Lund. 88. Sofie, f. 1866, d. 1955. Gift i 1893 med Anneus Iversen Akerhusvald, f. 1860 på Sendesvald. De bodde på Verdalsøra i 1 900, men Anneus døde på Fleskhusvald i 1919. De hadde en sønn: Cl . Sverre, f. 1903 på Verdalsøra, d. 1921 Fra Lundsmoen Ole Halvorsen døde på Lundsmoen i 1880. Sirianna døde på Aksnes i 1898, trolig hos sønnen Tore. Etter Ole Halvorsens død overtok sønnen Ole Olsen plassen ca. 1888-89 Ole Olsen Granheim (1858-1938?) og Berntine Pedersdatter (1863-1927) Ole Olsen ble gift i 1885 med Berntine Pedersdatter Lyng, f. 1863. Berntine var født i Verran, men far hennes, Peder Larsen, bodde på Mikvollvald og var håndverker. Etter giftermålet bodde de først på Mikvoll, der Ole var tjener da de to første barna ble født i 1885 og 1887. Da det tredje barnet ble født i 1889, var de blitt hus mannsfolk på Lundsmoen, og bodde der til ca. 1895, da de flyttet til Stiklestad øvre og losjerte der til 1904. Dette året fikk Ole kjøpt tjue dekar jord av gården og skap te sin egen heim som fikk navnet Granheim. Ole og familien tok samtidig Granheim navnet som slektsnavn. Barn: HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN
---- 309 H&FLe ---- 81 . Olme Sofie, f. 1 885 på Mikvoll. I 1900 tjente hun som kokkepike på Lyng mel lem østre, ellers ingen opplysninger. 82. Pauline, f. 1887 på Mikvoll. 83. Odin Bernhard, f. 1 889 på Lundsmoen. Veiarbeider. Gift i 1 91 8 med Maren Sofie Olsdatter Kulsli, f. 1 898 i Kulslia, d. 1957. Småbrukere på Granheim. Barn: Cl. Magnus Olav, f. 1919 på Granheim. Gift med Gunvor Berg, f. 1925, d. 1995. C 2. Bernhard, f. 1920 på Granheim. Gift med Eldbjørg Svartås, f. 1917, d. 2001. C 3. Sverre, f. 1922 på Granheim, d. 2001 . Gift med Elsa Rotmo, f. 1938. Skilt. C 4. Per, f. 1924 på Granheim, d. 1957. Gift med Borghild Nordli, f. 1928. C 5. Ivar, f. 1926 på Granheim. Gift med Nelly Petterine Austli, f. 1929. C 6. Sara Olme, f. 1928 på Granheim, d. 1929. C 7. Sara Olme, f. 1930 på Granheim. Gift med Kåre Sigurd Grande, f. 1924. 84. Harald, f. 1901 på Stiklestad øvre. I 1895 ble Lundsmoen utskilt fra Lund vestre og skyldsatt for 0, 45 mk. Heimen ble samme år solgt til Martinus Pedersen Seter for 850 kroner - skjøte datert 25. novem ber, tinglyst 10. desember 1895. Martinus Pedersen Moen (1852-1926) og I} Siri Anna Kristensdatter (1853 -1888), 2) Margrete Tørresdatter (1863-1914) Martinus var født i 1852 på Bjartan i Helgådalen av foreldre Peder Matiassen og Ingeborg Olsdatter. Han var tjener på Varslåtten da han i 1878 ble gift med Siri Anna Kristensdatter Sagvold, som var født på Sagvollen i 1853 av foreldre Kristen Simonsen og Anne Nilsdatter. Før det hadde Martinus ei datter utenfor ekteskap. Martinus var først leilending på Seter, der kona Siri Anna døde i 1888. Siden var han losjerende på Stor-Langdal, og han var husmann under Vuku prestegård og Hofstad før han kom til Moen. Martinus ble gift for andre gang i 1889 med Inger Margrete Tørresdatter Langdal, f. 1863, d. 1914. Barn: Bl 0 . Inger Maria, f. 1874 på Hauganvald (Mor: Olina Johnsdatter Hauganvald, f. 1 848). Gift med Edvard Kålen. De bodde på Leira under Haga nordre og seinere på Bergli under Melby. Barn i første ekteskap: 82. Peter, f. 1 878 på Sæter. Gift i 1910 med Anna Kristine Sefaniasdatter Marken, f 1 888 på Musemsaunet. Peter ble gårdbruker på Vollan under Marka søndre. 83. Karl, f. 1 882 på Sæter. Han reiste til USA i 1903 og slo seg ned i Echanaba i Michigan, der han dreiv med gullgraving. Gift med ei svensk kvinne. 84. Iver Andreas, f. 1 884 på Sæter. Reiste til USA sammen med broren Karl og dreiv som gullgraver på samme sted. Han døde ugift.
---- 310 H&FLe ---- o es 85. Inger Eline, f. 1 887 på Sæter. Hun ble i 191 2 gift med Petter Olsen V DJ 890, som ble bureiser/qårdbruker på Leira under Haga. Eline døde i 1917 mens de bodde i Vangstad, og Pi Reinsberg, f. 1892. " ytt i 1919 med Sofie O Barn i andre ekteskap B 6°. Trine Eline Olsdatter, f. 1883 på Langdal, d. 1943 (Margretes datte Ole Olsen Varslott). Gift i 191 3 med John Olsen Nonset, f. 1 865, d. 1947 (h 2. ekteskap). Gårdbruker på Nonset i Helgådalen. 87. Anne Sofie, f. 1890 på Langdal, d. 1954. Gift i 1915 med sagbruksarbeider Edvard Julius Larsen, f. 1 890 på Maritvollvald, d. 1934. De bodde på Ørmelen. 88. Martin, f. 1 892 på Prestega rdsva ld, Vuku. Martin tok etternavnet Lustad fra Lustad i Ogndalen, der han vokste opp. Etter at han ble gift, overtok han Lundsmoen, men flyttet i 1940 til Helgådalen og ble gårdbruker på Julnesset vestre. Gift i 1918 med Anna Eline Andersdatter Julnes, f. 1 897. 89. Inga, f. 1895 på Elvsveet under Hofstad. Gift med Nelius Lyngsaunet, f. 1895 som fra 1932 var gårdbruker på Visøya under Bjartnes. Bl O.John Marius, f. 1897 på Lundsmoen. Død i 1897. K I I FK.c
---- 311 H&FLe ---- Y 904 il v v r7<. Z^ • k' a .eirdal solgte z ID
---- 312 H&FLe ---- Ole Albert Halvorsen Lund (1897-1987) og Ragna Ragnvaldsdatter (1902-1979) Ole Albert Halvorsen Lund var født i 1897 på sagplassen Buhaugan under Øver- Hofstad av foreldre Halvor Andersen og kone Ingeborg Anna Olsdatter. Han tjente på Lund i mange år og tok Lund som sitt etternavn. I 1928 ble han gift med Ragna Ragnvaldsdatter Langdal, f. 1902 på Lille-Langdal, datter av Ragnvald Olsen Langdal og kone Karen Olsdatter. Før Ole Lund kom til Lundsmoen, var han ei tid eier av Marka søndre. Ole og Ragna Lund hadde tre barn: 81 . Kari, f. 1930. Gift med Snorre Buran. 82. Harald, f. 1932. Ugift. Neste bruker. 83. Klara, f. 1934. Ugift. Kvernstua Kvernstua var en husmannsplass som lå der "Fossheim" forsamlingshus står i dag. I 1875 benevnes plassen som "Kvernmandsstuggu" og det bor to familier der, en hus mannsfamilie og en inderst m/familie. Jakob Pedersen (1831-) og Anne Danielsdatter (1826-1886) Jakob Pedersen, som ble husmann i Kvernstua i 1875, var født i 1831 i Forr. Kona Anne Danielsdatter var født i 1826 i Beitstad. Før de kom til Leksdalen, må de ha bodd både i Beitstad og Følling, for barna deres er født på begge disse stedene. Ved siden av å være husmann, var Jakob både møllebruksbestyrer og smed. De bodde i Kvernstua til 1884, da flyttet de til Dalemark og losjerte der. Kona Anne døde på Dalemark i 1886. Hvor Jakob levde sine siste dager kjenner vi ikke til med sikkerhet, men ved folketellingen for 1900 finner vi en Jakob Pedersen, f. 1831 i Stod, som gårdbruker på Skjerve i Stod. Han er gift med Anne, f. 1855 i Stod, og de har en sønn, Ingolv Jakobsen, f. 1889 i Stod. Kanskje har Jakob flyttet tilbake til Stod og giftet seg på nytt etter at kona døde? Jakob og Anne hadde barna: Kvernstua under Lund. 81. Sara Justine, f. 1860 i Beitstad, d. 1877. 82. John, f. 1 868 i Følling. Han utvandret til USA i 1 893 Halvor Olsen (1846-1892) og Ingeborg Anna Eskildsdatter (1837-) De var inderster i Kvernstua i 1875. Mer om familien finnes under husmannsplassen Brannseggen under Bunes.
---- 313 H&FLe ---- Johan Ludvig Johnsen (1844-) og Nikoline Pedersdatter (1844-) Det var Johan Ludvig Johnsen som ble neste husmann i Kvernstua. Han kom dit i 1885 og var der til 1890. Hvor han og kona Nikoline Pedersdatter kom fra, er ukjent. Ingen av dem sees født i Verdal. Fra Verdal skal de ha flyttet til Bærum og seinere til Hommelvik, og da de døde, bodde de i Stjørdal. Navnet på tre av barna deres er kjent, og trolig hadde de flere. 81 . John Ludvigsen, f. 1 870 i Levanger. Han var kvernmann ved Lundskverna. I 1 890 fikk han sønnen Paul Musum med Beret Marta Pedersdatter Bunesvald (se Kvernstua under Hofstad). John flyttet deretter ut av bygda og ble ansatt som møl learbeider ved Borås mølle i Hegra. Muligens dro han seinere til USA. 82. Olga Margrete Ludvigsdatter, f. 1886 på Lundsvald. Hun bodde i Oslo. 83. Gudrun Elise Ludvigsdatter, f. 1 889 på Lundsvald. Hun ble gift på Heimdal. Peder Andersen Wigen (1859-1939) og Grete Martine Mikalsdatter (1868-) Fra 1890 til 1909 var Peder Andersen Wigen husmann i Kvernstua. Han var samti dig kvernmann og maskinist ved Leksdalens Meieri, som ble startet i 1900, og sag mester ved Lunds sag. Peder var sønn av Anders Pedersen Vikenvald og gift med Grete Martine Mikalsdatter Aksnes, f. 1868 i Sparbu. Hun var datter av Mikal Olsen Aksnesenget. Før de ble gift hadde Peder to barn utenfor ekteskap, og sammen hadde Peder og Grete Martine ni barn: Bl 0 . Ole Anton, f. 1878 på Sørhaug (mor Ellen Pedersdatter Sørhaug). Utflyttet ti Amerika 1881. B2°. Gusta, f. 1 889 på Vikenvald (mor Oline Margrete Mikalsdatter Aksnes). Gift med Kristian Benjaminsen Langlibakken (Stusve) i Henning. 83. Amunda (Amanda) Gustava, f. 1889. Gift med Lornts Benjaminsen Austmo, Henning. 84. Arne Marius, f. 1892. Gift med Olga Antonsdatter Sandsaunet, f. 1897. Fra 1939 småbruker på Linheim, gnr. 2, bnr. 14, Fleskhus. 85. Inga Antonie, f. 1 895. Gift Bratvold og bosatt i Vardal ved Gjøvik. 86. Anna Marie, f. 1 897. Gift Persson og bosatt i Duved, Sverige. 87. Petra Margot, f. 1 900. Gift med Kristian Skjærset, f. 1 896. De var gårdbrukere på Kverkild i Inderøy, men flyttet seinere til Heimtun, gnr. 3, bnr. 32, Fleskhus. 88. Jenny, f. 1903. Gift og bosatt i Oslo. 89. Peder, f. 1905. Gift i 1932 med Ruth Talmoen, f. 1916. Fra 1950 eier av Skogtun, gnr. 2, bnr. 24, Sjøbygda. Bl O.lngrid, f. 1908. Gift i 1929 med Arthur Kalseth, gårdbruker på Svarva østre i Inderøy. Etter at mannen døde i 1962, flyttet Ingrid tilbake til Verdal og bodde i Sjøbygda og på Verdalsøra. D. 2002. Bl I.Olaf, f. 1910. Skogvokter. Gift med Oddveig Odinsdatter Lyngås, f. 1912, og bosatt på Bergly under Råa.
---- 314 H&FLe ---- Peder Andersen Wigen flyttet med familien fra Kvernstua til Sjøbygda, der han ble kvernmann ved Leklemskverna og bodde på Kvernmo. Derfra flyttet han til heimen Linheim og bodde der resten av livet. Peder Vigen var den siste husmannen i Kvernstua, og jorda på plassen ble kjøpt av Anton Aksnes og lagt til Lundsbakken. Lund østre Anders Johnsen Lund (1746-1814) og Ragnhild Andersdatter (1754-1829) Anders Johnsen var født i 1 746 på Lund østre og var sønn av tidligere bruker John Andersen Lund og kone Anne Sevaldsdatter. I 1777 ble han gift med Ragnhild Andersdatter Stuskin, f. 1754 på Follo. Hun var datter av Anders Olsen Stuskin og kone Ingeborg Andosdatter Eklo søndre. (Stuskinsætta II). Anders fikk bygsel på går den da faren døde i 1777. Barn: 82. Anders, f. 1779 på Lund. Gift i 1811 med Gjertrud Ellevsdatter Halset, f. 1782 på Halset, datter av Ellev Olsen Auskin og hans andre kone Marit Andersdatter Storvuku. Anders var bruker på Sør-Tjellran fra 1816. 83. Anne, f. 1780 på Lund. Gift i 1 805 med Andreas Bårdsen Haugdal, f. 1779 på Haugdal i Sparbu. De flyttet først til Røsæg i Beitstad, men flyttet i 1820 til Henning, der Andreas forpaktet gården Kalset. 2 84. Ingeborg, f. 1782 på Lund. Gift to ganger. I 1808 gift med Ole Mikkelsen Hofstad, f. 1773, d. 1842 på Ner-Hofstad, der han var bruker. Etter hans død ble Ingeborg gift i 1 843 med gårdbruker og enkemann Bård Arntsen Skjørholmen, f. 1782. Hun døde som kårkone i Skjørholmen i 1 856. 85. John, f. 1785 på Lund. Gift første gang i 1806 med Karen Jeremiasdatter Midtgrundan, f. 1 777 , d. 1814. Gift andre gang i 1 8 1 4 Eli Jensdatter Oklan, f. 1788. John Andersen var eier av fradelt part Nygården Midtgrundan, der han døde i 1822. 86. Ole, f. 1793 på Lund. Neste bruker. 87. Lars, f. 1797 på Lund. Gift i 1 823 med enke Beret Gundersdatter Kråg, f. 1795 på Ner-Sende, datter av Gunder Olsen Ner-Sende og enke etter Sivert Sivertsen (Skrove) Kråg. Lars Andersen var bruker på Fikse, der han døde i 1 845. Anders Johnsen brukte gården til han døde i 1814. I 1820 fikk sønnen Ole Andersen forpaktningskontrakt på gården.
---- 315 H&FLe ---- Ole Andersen Lund (1793-1831) og Agnes Eskildsdatter (1795-1878) Ole Andersen ble i 1815 gift med Agnes Eskildsdatter Karmhus, f. 1795. Hun var datter av Eskild Bårdsen Karmhus og hans andre kone Beret Larsdatter. Barn: 81. Anders, f. 1815 på Lund. Gift i 1848 med Anne Marta Johnsdatter Trones, f. 1 823, datter av ugifte foreldre John Olsen Tronesvald og Lisa Jørgensdatter Trones. Anders Olsen Haga, som han kalte seg, var husmann på Steinøra under Haga. 82. Eskild, f. 1818 på Lund. Han var gift to ganger, først i 1844 med Guru Haldosdatter Stuskinsvald, som var født i 1 820, datter av Haldor Pedersen Stuskin og Ingeborg Pedersdatter. Guru døde i 1 877 og Eskild ble gift på nytt i 1 878 med Olme Andersdatter Vandvik, f. 1 844 på Tillereng, datter av Anders Bårdsen Tiller og Johanna Rolvsdatter (se under Tillereng/Vannvik). Eskild Olsen Musum var bruker på Musemsaunet (Svedjan) og døde der i 1 908, og Olme døde på samme sted i 1914 (Se mer om familien under Musemsaunet). 84. Ragnhild, f. 1820 på Lund. Gift i 1858 med Ole Lorntsen Mikvoll, f. 1827 på Vist, sønn av Lornts Olsen Tømmerås. Ole Lorntsen var husmann på Mikvollvald. 83. John, f. 1824 på Lund. I 1850 gift med Magnhild Haldosdatter, født på Stuskinsvald i 1 823 og datter av husmann Haldor Pedersen. John var husmann på Elvsveet under Hofstad fram til 1882. Han døde i 1888 som enkemann, etter at kona Magnhild var død i 1 880. 85. Beret, f. 1830 på Lund, d. 1895. Gift i 1858 med Peder Johnsen Aksnes, f. 1826, d. 1907. Brukere på Aksnes nordre. Ole Andersen Lund drukna ved å gå seg gjennom isen på Leksdalsvatnet den 21. desember 1831. Han var den siste oppsitter på Lund av ei slekt som i fem ledd, sønn etter far, hadde brukt gården i mer enn 160 år. Enka Agnes Eskildsdatter har muligens sittet med gården i noen få år før enkefru Hegrem ved skjøte av 1837 solgte den til Anders Ingebrigtsen Voll fra Rennebu for 900 spesidaler. Agnes døde som kårenke hos dattera Beret på Aksnes nordre i 1878. Anders Ingebrigtsen Voll (1792-1869) og Randi Olsdatter (1797-1882) Anders Ingebrigtsen Voll var født i 1792 på Voll i Rennebu av foreldre Ingebrigt Andersen Skjerve og kone Randi Eriksdatter, født Bjerkaker. Gift med Randi Olsdatter Gunnes, f. 1797 i Rennebu. De hadde fire barn da de kom fra Rennebu til Lund i 1837, og fikk ett barn til etter at de kom dit: 81 . Randi, f. 1 822 i Rennebu. Hun flyttet tilbake til Rennebu og ble gift der ca. 1 860 med søskenbarnet, gårdbruker Ingebrigt Torgersen Skauge. f. 1830 i Rennebu. 82. Ingeborg, f. 1825 i Rennebu. Gift i 1864 med Kristian Johnsen Røli, f. 1828 i Henning. Kristian Johnsen kom som husmann til Aksnesenget i 1870. Plassen fikk navn etter plassmannen og ble kalt Røliplassen. 83. Jodda, f. 1 828 i Rennebu. Gift i 1 868 med Lars Johnsen Sundby, f. 1 828 Sundby, sønn av John Haldorsen. Lars var gårdbruker i Sundby østre.
---- 316 H&FLe ---- 84. Ola, f. 1 830 i Rennebu, d. 1 857 Lund. Han var ugift og var tjener heime hos for- eldrene. 85. Ingebrigt, f. 1837 på Lund. Neste bruker. Etter Anders Ingebrigtsen overtok sønnen Ingebrigt Andersen gården med kirkekjøpet, 1/7 i Lunds sagbruk, 1/7 i sagplassen Hofstadsveet og 1/7 i sagplassen Buhaugan iføl ge skjøte i 1863, for 600 spesidaler pluss kår. Ingebrigt Andersen Lund (1837-1891) og Ingeborg Anna Andersdatter (1830 -1901) Ingebrigt Andersen ble i 1864 gift med Ingeborg Anna Andersdatter Stuskin, f. 1830 på Stuskin. Hun var datter av Anders Jakobsen Stuskin og kone Marta Sevaldsdatter Balgård (se Stuskinsætta II). Barn: 81 . Anna Margrete, f. 1 865 på Lund, d. 1 892 ugift. 82. Randi Olme, f. 1868 på Lund. Gift med Johannes Olaussen Holme, f. 1852 på Holme, sønn av gårdbruker Olaus Ellevsen Holme. Johannes var gårdbruker på Holme nordre. 83. Anders, f. 1871 på Lund. Neste bruker.
---- 317 H&FLe ---- Ingebrigt Andersen Lund var med i bygda styre og stell, bl. a. medlem av herredssty ret i tre perioder. Som nevnt under Lund vestre kjøpte Ingebrigt Andersen i 1884 også denne går den og Røsenget og samlet derved hele Lund til én gård. Ingebrigt døde i 1891, og enka Ingeborg Anna solgte samme år gården til sønnen Anders Ingebrigtsen. Skjøte er datert 15. juli, tinglyst 16. juli 1895. Anders Ingebrigtsen Lund (1871-1920) og Marie Lovise Martinusdatter (1868 -1946) Anders Ingebrigtsen ble i 1893 gift med Marie Lovise Martinusdatter Bjartnes, f. 1868 på Bjartnes. Hun var datter av gårdbruker Martinus Olsen Bjartnes og kone Anne Marta Andreasdatter, f. Røstad. Barn: 81. Ingeborg Anna, f. 1894, d Anders Lund var en dyktig gård bruker som arbeidet opp gården til et mønsterbruk. Han var en av de første i bygda som anskaffet seg selvbinder for korn. Utenom gårdsdrifta var han med i bygdas styre og stell og hadde flere offent lige verv. Han var overformynder, i ei årrekke medlem i herredsstyret som representant for Bonde partiet, styremedlem i Verdalens Sparebank, medlem av forstander skapet fra 1908 og formann i direksjonen 1912-1920. Anders og Lovise Lund tok til seg som pleiebarn Åsta Mikalsdatter Kluken, f. 1910. Hun var datter av Lovises halvsøster Anna Margrete Mikalsdatter Bjart nes, som var gift med lærer Mikal Johannessen Kluken. Åsta Kluken ble i 1932 gift med Harald Musum, neste bruker på gården. Anders Lund ble ingen gammel mann, han døde i 1920 i en alder av 49 år. Enka Lovise satt med går- 1896. Lovise og Anders Lund. den til 1932, da hun overlot drifta til Harald Musum. Musum fikk skjøte på gården 22. april 1938 for kjøpesummen 45000 kroner. LUND
---- 318 H&FLe ---- Harald Johannessen Musum (1911-1991) og Åsta Mikalsdatter (1910-1986) Harald Musum var født i 1911 på Musemsaunet og var sønn av sersjant og gårdbru ker Johannes Eskildsen Musum og kone Beret Marie Martinsdatter Lyngås. I 1932 gift med Åsta Mikalsdatter Kluken, f. 1910 på Vårtun skole, Sjøbygda. Hun var datter av skolelærer Mikal Johannessen Kluken og kone Anna Margrete Mikalsdatter Bjartnes. Barn: Husmannsplasser og fradelte bruk: Berget Berget var en husmannsplass som lå på Lundsberget - adkomst etter sti fra lunne tomta ved Markaveien. Det skal ha vært bosetting på Lundsberget fra tidlig på 1800-talet. Men de første vi kjenner til som har bodd der, var en familie som kom fra Horg i Sør-Trøndelag i 1851. Mannen het John, men ble kalt Jo. En anekdote som fremdeles lever, forteller at i nabolaget til Lundsberget bodde en mann som het Hans. Hans ble litt for god venn med kona på plassen og hadde ofte ærend der når Jo var borte. Men da varslet hunden til Jo: -Hans, Hans, Hans, Jo-Jo-Jo-Jo! Og hvis Jo var i nærheten, kom han omgående heim! John Asbjørnsen Grinde (1814-1896) og Inger Endresdatter (1814-1902) John Asbjørnsen var født i 1814 på Grinde i Horg, Størens prestegjeld. Han var gift med sin sambygding Inger Endresdatter og hadde tre sønner da han kom til Lundsberget i 1851. Bakgrunnen til at familien kom flyttende fra Horg, var at kona, Inger Endresdatter, var i slekt med folka på Lund og Hofstad, som i 1830-åra kom til Leksdalen fra Rennebu. Familien flyttet fra Lundsberget først på 1860-åra og bodde på "Joplassen" under Sem i Sjøbygda både i 1865 og 1875. Da John døde i 1896, var han husmann på Lennesvald. Inger døde hos sønnen John Johnsen på Venås i Volhaugen i 1902. Barn: 81 . Asbjørn, f. 1 843 i Horg. Gift med Anne Sivertsdatter, f. 1 845 i Vaage. I 1 875 bodde de på Vaaga i Rødøy på Helgeland, og Asbjørn Johnsen var selveiende gårdbruker, fisker, snekker og tømmermann. De utvandret i 1 882 fra Helgeland til Barnesville, Minnesota, med fire barn.
---- 319 H&FLe ---- 82. Esten, f. 1845 i Horg. Gift i 1869 med Bergitte Haldorsdatter, f. 1843, fra Øverenget under Sem. Esten arbeidet først som smed, seinere ble han husmann på Øverenget i tillegg til at han var hovslager, før han ble gårdbruker på Hegdal under Lein. Han døde i 1907 og Bergitte i 1940. 83. Ole, f. 1 848 i Horg. I ungdommen var han tømmermann av yrke, og i 1 875 er han i Lurøy på Helgeland. Der oppe i nord finner han seg også ei kone, for han blir gift med Kristense Elisabet Pedersdatter fra Hemnes. De bosatte seg på Skogenget vestre (Stendal) under Sem og fikk seks barn. Hjørdis Heggli Saur har i en artikkel i Verdal Historielags årbok for 1992 skrevet følgende om dem: "Ola og Elisabet Johnsen budde på Steindal og var næraste grannane våre. Eg minnest Ola som ein liten traust gamalkall med ein liten pukkel på ryggen. Han var alltid snill og blid; men svært omstendeleg med alt han gjorde. Når han las avisa tok han til med sitt eige namn som stod øvst på første sida og las slik: Ole Jonsen-lnnherreds Folkeblad-Blad for Verdal og omliggende bygder-Dato og årstal årgang osv.-og så endeleg lesestoffet frå ende til annan. Når han flidde i potetå keren hadde han alltid med seg tre bøtter. I den eine plukka hon litt store steinar -i den andre småstein og i den tredje samla han opp mark og trepinnar og hes tehovrøter. Han var godvener med oss borna og vi lika han godt. Såg på han omtrent som julenissen. Det kom vel av skjegget. Elisabet var vi smått redd. Ho snakka "Helgelending" all sin dag. Hadde visst komplekser av den grunn og var alltid på vakt så ikkje avkomet hennar skulle lide nokon overlast, difor fann ho all- tid eit eller anna å skjelle over, og vi ungane var redd når vi såg henne på farten. Det er mange ting som vi skjønar i dag som vi ikkje forstod den gongen. " 84. John, f. 1 856 på Lundsberget. I 1 889 kjøpte han Venås, en fradelt part av Lein vestre, der han dreiv som gårdbruker, smed og snekker og kalte seg John Venås. Gift i 1908 med Olme Eliseusdatter Kvammet, f. 1 869. John døde i 1940. Den neste husmannen på Lundsberget var Ole Johnsen Kjærenget, sønn av den kjente spillemannen Jo Kjærenget, som bodde på Kjærenget oppe i Markagrenda. Ole Johnsen Kjærenget (1834-1891) og Anne Johnsdatter (1821-) Ole Johnsen var født i 1834 på Vangstadhaugen i Ulvilla, sønn av daværende inderst John Jakobsen Vangstad (som seinere ble kvernmann på Hofstad og husmann på Kjærenget) og kone Marta Olsdatter. Anne Johnsdatter, som Ole ble gift med i 1855, var født i 1821 i Melhus. Anne ble konfirmert på Ravlo i 1837. Fra 1845 og i ca. ti år bodde hun i Skogn, der hun var i tjeneste på Alnes og Krogstadvald. I 1855 kom hun til Leksdalen og hadde da med seg en sønn; Bernt Jakobsen, f. 1852 i Skogn. I 1861 er Ole og Anne husmannsfolk under Bunes og fra 1863-1872 husmanns folk på Lundsberget. Så kjøpte de Kjærenget av Oles far og flyttet dit. Men opphol det på Kjærenget ble heller ikke langvarig. I 1874-75 flyttet de til Holde i Sparbu, der Ole døde i 1891. Barn:
---- 320 H&FLe ---- Bl 0 . Bernt Jakobsen, f. 1 852 i Skogn. Gift i Sparbu med Elen Anna Sørensdatter Lyng, f. 1 848 i Verdal. Bernt Jakobsen var kvernmann på Hofstad og seinere ved Leklemskverna. (se under Hofstad/Kvernstua). 82. John Martin Olsen (Jakobsen), f. 1 861 på Bunesvald. Han flyttet først til Sparbu og utvandret seinere til USA. Der ble han i 1 888 gift med Berntine Hafstadplass fra Sparbu. De kom tilbake til Sparbu og kjøpte gården Friberg under Holde. De hadde ingen barn. 83. Johannes, f. 1864, d. 1865 på Lundsberget. Etter at Ole og Anne flyttet, ble Lundsberget nedlagt som plass. Det kan nevnes at i Anders Lunds tid som gårdbruker på Lund (1891-1920) ble det hvert år holdt St. Hans-moro på Lundsberget. (STUE PA BYGSLET TOMT UNDER GNR. 72, BNR. 1 .). Leirdals-stua var en heim (ikke husmannsplass) som lå like nedenfor skibakken "Leiringen" ved Markaveien. Det var Martin Leirdal som ca. 1904 fikk bygsel på ei hustomt av Anders Lund. Ei stue av reisverk og bord ble satt opp av Per Vigen. Ifølge opplysninger gitt av Ole Leirdal hadde de som bodde i Leirdalsstua store problemer med ovnsrøyken. Det skyldtes at vinden som kom ovenfra skibak ken slo ned i pipa slik at værelsene ble fylt av røyk. Martin Jørginussen Leirdal (1867-1942) og Elen Anna Lorntsdatter Hofstad (1868-1940) Martin Leirdal var født på plassen Leirdalsgjalet i Inderøy, mens kona Elen Anna, som han ble gift med i 1894, var dat ter av husmann Lornts Johnsen på Kongssveet under Ner-Hofstad. Martin Leirdal var en stor og svær kar med store krefter. I sin ungdom var han dreng hos lensmannen i Grong, og det var der han traff Elen Anna, som da tjente hos doktoren i Grong. I 1893 ekserserte Martin som kavalerist på Rinnleiret. Etter Verdalsraset samme år Anna og Martin Leirdal med barna Signe og Lovise?
---- 321 H&FLe ---- deltok både offiserer og menige fra Rinnleiret under redningsarbeidet, der de i fare for eget liv gjorde flere heltegjerninger ved å redde folk og fe. Martin var bl. a. med på å redde sin seinere sambygding Sofie Aksnes ned fra et tre (se under Lundsbakken). Martin var også en av tre menige soldater som fikk Kong Oscars med alje for edel dåd under Verdalsraset. Men denne medaljen var han så uheldig å miste. Martin Leirdal dreiv med både anleggs- og sagbruksarbeid. Som anleggsarbeider var han med på sprengningen av den 5311 meter lage Gravehalstunnelen på Bergensbanen. Arbeidet pågikk fra 1895 til gjennomslaget den 6. februar 1902. I 1919 ble Martin Leirdal ansatt som veivokter i Leksdalen. Kona Elen Anna hadde telefonsentralen og var bestyrer av den til sentralen ble flyttet til Nordset i 1917/18. På sine gamle dager bodde Martin og Elen Anna hos sønnen Ole Leirdal. De hadde fem barn: 8 1 . Lovise, f. 1 897. Gift i 1 92 1 med Ingemar Fisknes, f. 1 898 i Sparbu. Ingemar var snekker og gårdbruker på Dypdal under Lund. De var barnløse. 82. Anna, f. 1 898. Ugift. Hun kom i åtte-årsalderen til Ner-Hofstad, der hun stelte med fjøsarbeid i tretti år. Etter eget utsagn hadde hun bare en halv fridag på disse åra, og det var den dagen hun ble konfirmert. Seinere reiste hun rundt i bygda og pleiet syke og gamle. Hun døde i 1983. 85. Ole, f. 1909. Gift i 1934 med Gudrun Johannesdatter Musum, f. 1908. Ole Leirdal var eier av Lundsmoen i noen år før han i 1 934 ble bureiser på Leirdal under Lund. Leirdalsstua ble kjøpt og revet ned av Ole Kjesbu rundt 1940. Nyheim GNR. 72, BNR. 3. Nyheim ble fradelt Lund 8. mai 1894 og skyldsatt for 2 mark 13 øre, og ved skjøte datert 12. mai, tinglyst 16. mai 1896 solgt til Anton Vist fra Inderøy for kjøpesum 3000 kroner. Anton Edvard Steffensen Vist (1861-) og Julie Hansdatter (1869-1898) Anton Edvard Steffensen var fra Vist øvre på Inderøy. Han skulle visstnok ha kom met til Leksdalen fra Amerika, og husene som han satte opp på Nyheim, var i ame rikansk stil. Men han ble ikke lenge på Nyheim. Han averterte gården for salg aller ede i 1896, den var da på 40 dekar dyrka mark. Men salg ble det ikke noe av før i 1900. Ny eier ble lærer Ole. S. Haugdahl, som fikk skjøte datert 13. mai, tinglyst 19.
---- 322 H&FLe ---- juni 1900, for kjøpesum 3000 kroner. Anton Vist ble enke mann i 1898, da kona Julie døde like etter at barnet Julianna ble født. Barnet døde også kort tid etterpå. Anton flyttet tilbake til Vist på Inderøy og ble der gift for andre gang. Han kjøpte bruket Lauvhagen på Sandvollan. Barn: Bl '.Julianna, f. 1898 på Nyheim, d. 1 898. Nyheim i 1962. Fo,o:Wi, Ole Sivertsen Haugdahl (1861-1937) og Lovise Johannesdatter (1863-) Ole S. Haugdahl var født på Haugdal i Sparbu i 1861. I 1882 tok han lærereksamen ved Klæbu seminar. Etter at han hadde vært huslærer i Bessaker og på Froøyene i tre år, kom han i 1886 til Leksdalen som lærer og var der i 33 år før han fra 1920 til 1923, da han tok avskjed, var lærer i Åsnes i Solør. Etter at Haugdahl kom til Verdal, bodde han og familien først på Karmhus, i 1889 kjøpte han Nord-Tiller, i 1895 kjøpte han Granholt under Bunes og flyttet dit, og kom så til Nyheim i 1900. Familien bodde på Nyheim til Nordly skole ble bygd i 1909, da flyttet de fra Nyheim, som ble solgt til Hagen Olsen Sem fra Sparbu. Ole S. Haugdahl og familien hans er utførlig omtalt under Nord-Leksdal skole. Hagen Olsen Sem (1864-1938) og Gina Petersdatter (1860-1940) Hagen Olsen Sem var født i 1864 i Sparbu. Etter opphold i Amerika 1884-1890 kom han heim og giftet seg med Gina Petersdatter fra Henning. Han kjøpte gården Hjelmset i Sparbu og bodde der til han kjøpte Nyheim i 1909. Barn: 81 . Petter, f. 1902 i Sparbu, d. 1959. 82. Ole, f. 1904 i Sparbu, d. 1912. Etter at Hagen og Gina døde, ble Nyheim i 1947 overført til Petter Hågensen Nyheim som eneste myndige og selvskiftende arving etter foreldrene. Petter Nyheim ble gift med Margot Johnsdatter Aksnes, f. 1905, d. 1991. Margot var datter av John Aksnes på Brannseggen under Bunes. De hadde tre barn: Familien Nyheim 1935. F. v. Margot, Jorun, Petter, Hagen og Gina.
---- 323 H&FLe ---- V'j 828 på Aksn Usk datter iliseussen Lyngsaunet. Gift med Arne B 936, d. 2002. Usk ti/ 939, d. 1974 Hnk Seterenget (Lundsaunet) Gårdsnavnet kommer av at gården Lund hadde en såkalt heimseter på dette stedet til ut i 1780-åra, da de fikk seterrett i allmenningen. Fra da av ble Seterenget brukt som husmannsplass. Plassen ble i 1895 fradelt Lund og skyldsatt for 0, 49 mk og solgt samme år til husmannen Johannes Ellingsen for 1000 kroner, skjøte datert 30. mai, tinglyst 3. august 1896. Fra da av ble heimen kalt Lundsaunet. Johan Samuelsen Lundsvald (ca. 1757-1847) og Kirsti Bastiansdatter (1755 -1834) Johan kalte seg for Longdal da han giftet seg i 1786. Han var med stor sannsynlighet sønn av Samuel Stor-Longdal, som var fra Jemtland. Kona var Kirsti Bastiansdatter Marken, f. 1755 i Marka (se Tromsdals-ætta).
---- 324 H&FLe ---- Kirsti døde på Seterenget i 1834 og Johan på samme sted i 1847, nitti år gammel. Barna de etterlot seg, var: 81. Hans, f. 1786 på Seterenget. Gift i 1814 med Beret Hansdatter Sulstuen. De bodde på Bunesbakken. 82. Beret, f. 1788. Gift i 1 817 med Ole Eriksen Storvuku. De losjerte på Seterenget, der Beret døde i 1820. Ekteskapet var barnløst, og Ole Eriksen ble seinere hus mann på Hofstadsveet. Hvem som ble neste husmann på Seterenget, er uklart, men i 1865 finner vi Lars Pedersen der. Han kom trolig dit i 1856, samme året som han giftet seg. Lars Pedersen Lund (1809-1869) og Magnhild Monsdatter (1801-1868) Lars var sønn av ungkar Peder Bårdsen Jermstad og pike Marta Larsdatter Hofstadvald. Gift i 1856 med Magnhild Monsdatter Lyngåsvald. Magnhild finnes ikke i dåpsregistret for Verdal, men hun ble konfirmert her i 1817 og kalte seg da for Stiklestad. I gifteregistret er oppført at hun er datter av Mons Carlsen Lundsvald. Etter at Magnhild døde i 1868 og Lars året etter, ble Johannes Johannessen Marken husmann på Seterenget. Johannes hadde til da vært bruker i Marka østre, og han flyttet tilbake dit ca. 1880. Se under Marka østre. Neste husmann var Ole Ellingsen, som seinere kom til Lillemarka (se under denne). Og i 1887 kom så Johannes Ellingsen til Seterenget. Han er stamfaren til slekta som er på Lundsaunet i dag. Johannes Ellingsen Lundsaunet (1850-1939) og Elen Oliva Ågesdatter (1844-1923) Johannes var født i 1850 på Bjartnes og var sønn av ungkar Elling Haldorsen Sem (Åkerhus-ætta) og pike Randi Johnsdatter By. Han vokste opp hos skolelærer Johnsen på Follomyra. I 1873 ble han gift med Elen Oliva Ågesdatter Hallem, som var datter av gårdbruker Åge Ellingsen Hallem søndre (se Øvre Stiklestad-ætta). Etter giftermå let bodde de noen år på Follomyra, deretter bodde de kort tid på Skrovemelen før de flyttet til Volhaugen, der de bodde både på Leinsvald og Okkelsenget. Og så kom de til Seterenget i 1887. Etter åtte år som husmann fikk Johannes kjøpe plassen, som nå fikk navnet Lundsaunet. Som selveier på Lundsaunet ble det nå å ta fatt på nydyrking, og utenom arbeidet på bruket arbeidet Johannes også som handgrøfter, han var således i mange år fast grøfter på Mære Landbruksskole. For nydyrkingsarbeidet på bruket fikk han i 1912 Landbruksdepartementets diplom og 40 kroner (!) som påskjønnelse. Johannes var også bygdeslakter og sponkløver. Ellers må det nevnes at Johannes også var flink til å skrive og ble ofte benyttet til å skrive innbydelsesbrev for andre folk i bygda når de skulle holde selskap. I 1936 solgte Johannes Lundsaunet gården til sønnen John Johannessen for 5600 kroner. Barn:
---- 325 H&FLe ---- Johannes Lundsaunet. Elen Lundsaunef. 81 . Marius, f. 1873 på Follomyra. Gift med Julie Fjesme. Marius tok etternavnet Lund og ble gårdbruker på Fjesme øvre i Henning. 82. Gustav, f. 1875 på Follomyra. Gustav var gift to ganger, først med Sofie Ellevsdatter Stubbe, f. 1879, d. 1909, og deretter med Inga Anneusdatter Halsetbakken, f. 1887. Gustav kjøpte småbruket Lundås under Lunden og tok Lundås som etternavn. 83. Edvard, f. 1 877 på Skrovemelen. Han var gårdsarbeider i Augla i mange år, først hos Per Augla og seinere hos Odin og Odd Ravlo. Han brukte Augla som etter navn. Edvard var ugift. 84. Julie, f. 1 879 på Skrovemelen, d. 1926. Hun var ugift, men hadde tre barn: Cl. Olaf Johnsen, f. 1901 på Lundsaunet (far John Jakobsen Holmen). Olaf ble bureiser på Løvmo under Bunes. C 2. Ingemar Østerås, f. 1905 på Bolling, Trones. (Far Karl Johan Østerås). Sagbruksarbeider. Gift med Olme Langland, f. 1912 i Flå. Bosted Nordly (Persstua), Trones. C 3. Sofie, f. 191 1 (far Anders Halvorsen Lundgren). Sofie ble gift med Arne Johnsen Karlgård, f. 1910, og var gardkone i Mønnes nordre i Vuku. 85. John, f. 1882 på Leinsvald. Jon ble neste bruker på Lundsaunet. 86. Olaf, f. 1885 på Okkelsenget, d. 1892. 87. Johanne Marie, f. 1 888 Lundsvald. Døde ugift i 1959. 88. Martin Bernhard, f. 1890 på Lundsvald. Gift i 1917 med Klara Sofie Olsdatter Tiller, f. 1895. Han brukte Lund som etternavn og var eier av Bunesbakken (Nordbekk) fra 1929 til 1959. (Se under Bunesbakken).
---- 326 H&FLe ---- Eier fra 1936 til 1950: John Lundsaunet (1882-1979) og Marie Kristiansdatter (1895-1967) John Lundsaunet var født i 1882 på Leinsvald og var sønn av forrige bruker. Gift med Marie Kristiansdatter Lorvik, f. 1895 i Sparbu. I unge år dreiv John Lundsaunet med skogsarbeid (tømmerkjøring) og tømmer fløyting. Han hadde ei sterk helse og deltok i arbeidet på gården like til han døde. Barn: 81 . Ella, f. 1916, d. 1998. Gift med Petter Arntsen Kjesbu. De ble bureisere på Lunde under Lund. 82. Kåre, f. 1918. Gift med Julie Seines, f. 1922, datter av Jeremias Seines på Musem vestre. De overtok Lundsaunet i 1 950. Kåre fikk oppført nye hus, og han utvidet gårdens areal ved kjøp og oppdyrking av den åtti mål store Lundsmyra. 83. Oskar, f. 1920. Gift med Ingrid Holan, f. 1922 i Sparbu. Oskar Lundsaunet hadde sjåførskole på Steinkjer. 84. Hildur, f. 1928. Gift med Sverre Nordgård, f. 1924 i Trondheim. Bosatt på Steinkjer. 85. Magne, f. 1926. Gift med Kari Nilsdatter Bruheim. Bosted: Leinsstu i Volhaugen. 86. Jorit, f. 1933. Gift med Helge Kristian Bye. Bosatt på Steinkjer. 87. Eivind, f. 1936. Gift første gang med Bjørg Lein, f. 1941, d. 1968. Gift andre gang med Jenny Verstad, f. 1941 i Inderøy. Eivind og familien bor på fradelt tomt av Lein i Volhaugen. Han har sitt arbeid på Aker Verdal.
---- 327 H&FLe ---- Lundsbakken GNR. 72, BNR. 7. Lundsbakken ble fradelt Lund 15. januar 1898 og skyldsatt for 17 øre og solgt samme år til Anton Aksnes. 954 Anton Martin Pedersen Aksnes (1871-1952) og Sofie Antonie Berntsdatter (1879-1971) Anton Aksnes var født på Aksnes nordre nedre i 1871 av foreldre, gårdbruker Peder Johnsen og Beret Olsdatter. Gift i 1898 med Sofie Antonie Berntsdatter Enes, som var født i 1879 og var datter av Bernt Jakobsen og Sirianna Olsdatter, som bodde på hus mannsplassen Enes på Trones. Straks etter at Anton hadde kjøpt Lundsbakken, ble det satt opp stue, mens uthus først ble satt opp etter at han hadde kjøpt gården Elverhøy i 1909. Seinere ble flere jordstykker kjøpt til, bl. a. Kvernstuplassen.
---- 328 H&FLe ---- Anton Aksnes startet sitt yrkesaktive liv i 1893, da han tok eksamen fra In fanteriets Underoffisers- skole. Han var befalingsmann på Stein kjersannan til 1915, da han som følge av en fot skade måtte søke avskjed. Da han sluttet, hadde han grad som furer. landhandel på Lundsbakken og dreiv den i nærmere førti år. Fra star ten dreiv han handel i det gamle skyt terhuset like ved, men det var før han bygde på Lundsbakken. Sofie Aksnes opplevde Verdalsraset på dramatisk måte. Av praktiske grunner bodde hun hos besteforeldrene sine på husmannsplassen Hegstadstuggu rasnatta, for hun gikk for presten i Stiklestad kirke denne våren. Hegstadstuggu ble truffet av ras bølgen, og leire og vann strømmet inn i huset. Kort fortalt berget Sofie seg ved å kla tre ut gjennom et loftsvindu og over i et oldertre som fløt forbi, og satt oppe i treet i femten timer før hun ble reddet. 3 Barn: 81. Be Peder, f. 1902. Gift i 1926 med Jo Geita strand. Peder (Per) Aksnes ble i 19^ 1901 83. Signe, f. 1906. Gift med Georg Josve, f. 1898 i Åsen. De på Solhaug under Øver-Hofstad .
---- 329 H&FLe ---- Dyp da I GNR. 72, BNR. 8. Dypdal ble fradelt Lund den 17. april 1899 og skyldsatt for 25 øre og solgt samme år til Olaus Øien for kjøpesum 600 kroner. Skjøte datert 27. oktober - tinglyst 2. november 1899. 954. Olaus Olsen Øien (1871-1906) og Olme Marie Hansdatter (1863-1916) Olaus Olsen var født i 1871 på Lyngsvald og var sønn av inderst Ole Salamonsen og kone Olme Jensdatter. Ole Salamonsen ble seinere husmann på Sendesvald (Salmonittplassen), og Olaus vokste opp der. Olme Marie, som han ble gift med i 1893, het som pike Olme Marie Hansdatter Nordvik og var født i 1863 på Ytterøy. Olaus Øien var baker av yrke. Han arbeidet på Bredingsberg, og familien bodde på Østnes før de kom til Dypdal. Etter at han kom til Dypdal, hadde Olaus bakeri i en bygning hos Anton Aksnes på Lundsbakken Etter at han solgte gården i 1904,
---- 330 ----
bygde han seg hus ved Lund som fungerte både som husvære og bakeri. Materialene til huset kom fra det gamle skytterhuset ved Lundsbakken. mm
1 1904 solgte Olaus Øien gården til \nton Johansen Dalemark for 1400 kroner, kjøte datert 26. april, tinglyst 3. mai 1904. Olaus og Olme hadde barna: y A \nton Johansen Dypdal (1865-1923) og Marta Nikoline Hansdatter (1865-1951) «(. < n Dypdal se Anton sn
---- 331 H&FLe ---- Ingemar Jakobsen Fisknes (1894-1985) og Lovise Martinsdatter (1897-1984) Jakobsen var født i Sparbu i 1894. Gift i 1921 med Lovise Martinsdatter dal, f. 1897. Lovise var datter av Martin Jørginussen Leirdal i Leirdalsstua under der denne). Ingemar og Lovise var beslektet i 3. lede iar Fisknes var bygningsmann og møbelsnekker. Han arbeidet med tre helt e hel fra guttedagene, og læremesteren var hans farbror heime i Sparbu. I yngre år arbei- Ingemar på Steinkjer Mekaniske Verksted, der han laget hestekjøretøy. Etter a ian kom til Leksdalen arbeidet han for byggmestrene Ole og Marius Skrove i mange ar. Seinere arbeidet han med husbygging o åra get snekkerverksted heime pa gan arbeidet i unge år på hotell Lan og Lovise hadde ingen barn se reparasjoner for egen regning til han var en laget han møbler og andre tmg å Steinkie men tok til seg som fosterbarn Haldis ohansen. Haldis var datter av John Oskar Johansen og hustru Olga Dagny Rolfsdatter Marken. (Haldis reiste ut og ble gift med Einar Bråthen. De bo e Morken i 1970
---- 332 H&FLe ---- Sagekra (Lundemo) GNR. 72, BNR. 10. Navnet Sagekra kom av at tømmeret som skulle sages på Hofstadsaga ble lagt på dette stedet. Fra først på 1890-tallet og fram til 1904 var det husmannsplass på Sagekra. I 1904 ble plassen fradelt Lund og skyldsatt for 25 øre og fikk navnet Lundemo, bnr. 10. Størrelsen på bruket var på ca. 18 dekar dyrka mark. 1954. Gustav Edvard Isaksen Lund (1853-1940) og Maren Birgitte Nilsdatter (1861 -1936) Gustav Isaksen Lund var den første husmannen på Sagekra. Han var der bare kort tid før han flyttet til Elvsveet under Hofstad. Han og familien hans er utførlig omtalt under denne plassen. Oluf Johannessen Lundemo (1869-1952) og Beret Marta Halvorsdatter (1859 -1938) Oluf var født i 1869 på Fiksevald (Skotrøa) og var sønn utenfor ekteskap av foreldre, gift husmann Johannes Olsen Fiksevald og pike Karen Olsdatter Skrovevald. Her kan kanskje nevnes som en kuriositet at faren var gift med Olufs mormor, husmannsen ke Inger Gjertsdatter (f. 1816) fra Reitbakken. Knapt tjue år gammel ble Oluf gift med Beret Marta Halvorsdatter Bjørgåsen, f. 1859 av foreldre husmann Halvor Olsen og Sirianna Pedersdatter Bjørganvald. Før de kom til Lundemo bodde de noen år i Skotrøa.
---- 333 H&FLe ---- len 97! 90 ;en (f. 1 900), Anna, a. Kiesbu (f. 1 904), og A 59) og O 869). Bakfra v.: Jøi 90), S ■e 894 V i .V
---- 334 H&FLe ---- Oluf Lundemo var i yngre år en dyktig grøftegraver, og sammen med Ole Marken handgrøftet han tusenvis av grøftemeter i mange bygder i distriktet. Ellers var han også en dyktig trearbeider som laget mange slags redskap til bruk i huset - trau, auser mv. Rivene hans var også kjent over hele Verdalen. Under saging var Oluf så uheldig å miste noen fingre. I 1905 var han med på grensevakt. Oluf og Beret Marta fikk seks barn: 81 . Hanna Jørgine, f. 1 890 i Skotrøa. Hanna var ugift og tjente på Lund. 11919 døde hun av tuberkulose. 82. Karen Sofie, f. 1 892 i Skotrøa. Også Sofie var ugift. Hun arbeidet hos handels mann Stornes i Vuku til hun døde i 1 946 og var en høyt aktet tjener der. 83. Olise Bergitte, f. 1894 på Lundemo, d. 1973. Ugift. Olise var husholderske hos Alfred Ludvigsen på Kroken. 84. Anton, f. 1897 på Lundemo. Gift i 1920 med Julie Margot Marti nusdatter Lundsmoen, f. 1901 . I 1922 kjøpte de Lundemo, og i 1933 ble de bureisere på Myrvang under Bunes (se under denne). 85. Inga Lovise, f. 1900 på Lundemo. Gift med Olaf Johnsen, f. 1901, bureiser på Løvmo under Bunes. 86. Anna Margrete, f. 1904 på Lundemo. Gift i 1932 med Angell Arntsen Kjesbu, f 1910. Bosted Granly under Bunes. Oluf Lundemo solgte heimen til sønnen Anton Lundemo for 3000 kroner - skjøte datert 6. mai, tinglyst 9. august 1922, og bygde seg nytt hus på bygslet grunn av Bunes. Heimen fikk navnet Granly. I 1929 ble Lundemo solgt på tvangsauksjon, og Magne Olajsen fikk auksjonsskjø te for kjøpesum 3230 kroner. Leirdal Leirdal ble fradelt Lund østre som bureisingsbruk i 1934 og av Lovise Lund solgt til Ole Martinsen Leirdal for 2100 kroner. Hele arealet på bruket var 65 dekar, derav et stykke ved husene på 8 dekar som var dyrka fra før. Dette stykket hadde før blitt brukt som kalvtrø. Ole Skrove og Ingemar Fisknes satte opp husene på Leirdal. Ole Martinsen Leirdal (1909-1995) og Gudrun Johannesdatter (1908-1995) Ole Martinsen Leirdal var født i Leirdalsstua og var sønn av Martin Jørginussen Leirdal og kone Elen Anna Lorentsdatter. Gift med Gudrun Johannesdatter Musum, f. 1908 på Musemsaunet. Gudrun var datter av Johannes Eskildsen Musum og k. Marie Martinsdatter. I 1941 ble Ole Leirdal forespurt av postfører Ingolf Aksnes om han kunne tenke seg å kjøre med posten i stedet for ham på strekningen Stiklestad - Leksdalen. Ole
---- 335 H&FLe ---- •^s^ ■• «F OA^ z;
---- 336 H&FLe ---- Lunde GNR. 72, BNR. 15. Lunde ble fradelt Lund i 1935 og av enka Lovise Lund solgt til Petter Kjesbu for 1800 kroner. Hele arealet på bruket var på 90 dekar, av dette var et stykke som var dyrka opp tidligere og var av beiteområdet på "Ku-Røsenget" (dalen mot nåværende gård Røsenget). Petter Arntsen Kjesbu (1911-2001) og Ella Johnsdatter (1916-1998) Petter Arntsen Kjesbu var født i 191 1 i Kjesbua og var sønn av Arnt Andorsen Kjesbu og kone Ingeborg Martinsdatter (se under Nordbekk). Petter Kjesbu kom i ung alder til Lund. Han var først gjeter, og seinere gårdskar hos enka Lovise Lund. Gift i 1935 med Ella Lundsaunet, f. 1916, datter av John og Marie Lundsaunet på Lundsaunet. Petter var en habil felespiller som spilte både til underholdning og dans. Barn: 81 . Ingeborg, f. 1936 på Lunde. Gift med Olav Daling, gårdbruker i Marka søn dre. 82. Marie, f. 1 938 på Lunde. Gift med John Leirset, produksjonsveileder ved Trøndelag Meieris avdeling på Verdalsøra. De bor på Ørmelen. 83. Arvid, f. 1940 på Lunde. Gift med Brit Øgstad. De har overtatt farsgården hen nes, Asiy på Stiklestad. 84. Astrid Lovise, f. 1942 på Lunde. Gift med Gisle Duvsete, neste bruker på Lunde. Ella og Petter Kjesbu. Petter Kjesbu solgte gården i 1972 til svigersønnen Gisle Duvsete. Petter ble enke mann i 1998, og døde på Lunde i september 2001, kort tid etter at han hadde fylt nitti år. NOTER 1 Se Verdalingen 28.2.1958. 2 Se bygdebok for Sparbu og Ogndal bind V 3 Se "Ras i Verdal B", s. 163 ff.
---- 339 H&FLe ---- KARMHUS GNR. 73 Kn VS Kjente brukere fra 1765 Eskild Bårdsen Hofstad fikk bygselbrev på Karmhus 18. desember 1764, tinglyst 20 februar 1865. Eskild Bårdsen Karmhus (1740-1803) og" Agnes Larsdatter (1719-1792) Beret Larsdatter (1773-1859) Eskild Bårdsen var født i 1740 på Hofstad av foreldre Bård Pedersen Moen Hofstad og kone Marit Toresdatter Hofstad i hennes 2. ekteskap. I 1764 ble Eskild gift med enka Agnes Larsdatter Karmhus, f. 1719 i Volen. Hun var datter av Lars Volen og enke etter Erik Andersen Karmhus - forrige bruker. Eskild og Agnes hadde ingen barn sammen, og Agnes døde i 1792. I 1794 ble Eskild gift for annen gang, nå med Beret Larsdatter Garnes, f. 1773 på Garnes. Hun var datter av Lars Karlsen Fikse og Kirsten Pedersdatter Garnes, som ble gift i 1771.
---- 340 H&FLe ---- Kirsten Pedersdatter Garnes var enke etter Rasmus Larsen Garnes, og var mor til Peder Rasmussen Garnes, som ble myrdet ved Garnesmordet i 1806. Etter at Kirsten var død, måtte Lars Karlsen fravike Garnes pga odelsinnløsning, og han flyttet til dat tera Beret på Karmhus. På sommertinget i 1804 foreviste han skinnet av en fullvok sen varg som han i mars måned hadde felt i et skogholt på Karmhus. Lars døde på Karmhus i 1814 i en alder av 79 år. Med Beret fikk Eskild Bårdsen barna: 81. Agnes, f. 1795 på Karmhus. Gift i 1815 med dragon Ole Andersen Lund, f. 1 793. Ole Andersen forpaktet Lund østre fra 1 820 til han omkom i 1 83 1 ved å gå seg ned i Leksdalsvatnet like før jul. Agnes døde i 1 878 på Aksnes. 82. Marta, f. 1798 på Karmhus. Gift i 1823 med Johannes Larsen, f. 1800 på Vinnesvald. Johannes Larsen ble gårdbruker på Musem lille søndre. 83. Kirsten, f. 1801 på Karmhus, d. samme år. Eskild Bårdsen dreiv gården godt i de nær førti åra han satt som leilending, og han døde som en forholdsvis velstående mann i 1803. På skiftet etter ham ble registrert 4 hester, 9 kyr, 4 ungnaut, 27 sauer, 18 geiter og 3 svin. Han etterlot seg foruten sølvtøy til en verdi av 8 riksdaler, 160 riksdaler i kontanter og 208 riksdaler 3 ort i utestående fordringer - noe som var ganske enestående for en leilending - så han må ha vært en særdeles dyktig gårdbruker. Gården ble så den 17. november 1804 av daværende løytnant Broder Vilhelm Kluver på Bunes bygslet til John Olsen Stiklestad, som samme år ble gift med enka etter Eskild Bårdsen. John Olsen Karmhus (1780-1855) og Beret Larsdatter (1773-1859) John Olsen var født i 1 780 på Stiklestad av foreldre Ole Ellevsen Stiklestad nordre og kone Elen Johnsdatter (se Halsetætta). Som nevnt foran ble han i 1804 gift med enka på Karmhus, Beret Larsdatter. De hadde tre barn: 81. Eli, f. 1805 på Karmhus. Gift i 1833 med Jakob Olsen Marken, f. 1804. Han ble neste bruker. 82. Eskild, f. 1 808 på Karmhus. I 1 835 gift med Sara Olsdatter Musum, f. 1 807 på Musem, datter av Ole Sivertsen Musum og kone Ingeborg Andersdatter (Musemsætta). Eskild ble bruker på Setran. 83. Ole, f. 1813 på Karmhus, d. 1834 ugift. Ole hadde en sønn; Ove Andreas Olsen, f. 1834 i Henning. Mora var Kjerstina Andreasdatter Bremset, datter av gårdbruker Andreas Olsen på Aksnes nordre. John Olsen kjøpte Karmhus ifølge skjøte av 28. juli, tinglyst 14. august 1829. Med i salget fulgte 2/7 parter i sagplassen Hofstadsveet og 1/7 part i Lunds sagbruk. Unntatt fra salget var plassen Karmhusbakken nordre, som ble lagt under Bunes. I 1837 ble Karmhus delt i to, idet John Olsen ved skjøte av 4. april, tinglyst 6. april overdrog halvparten, Vester-Karmhus, til svigersønnen Jakob Olsen Marken, og
---- 341 H&FLe ---- den andre halvpart, Øster-Karmhus, til sønnen Eskild Johnsen, hver part for 400 spe sidaler. John og Beret døde som kårfolk på Karmhus, John i 1855 og Beret fire år seinere. Vester-Karmhus (Karmhus vestre) GNR. 73, BNR. 1. Jakob Olsen Karmhus (1804-1890) og Eli Johnsdatter (1805-1882) Jakob Olsen var født i 1804 i Marka og var sønn av Ole Jakobsen Marken og kone Siri Ingebrigtsdatter. I 1833 gift med Eli Johnsdatter Karmhus, f. 1805 på Karmhus. De overtok som nevnt foran Vester-Karmhus i 1837. De hadde tre barn: Bl 0 . Karoline Olsdatter, f. 1830. Hun var Elis barn med Ole Eriksen Mønnes. Gift i 1881 med enkemann Nils Johansen Ulve i Frol. Han var skysstasjonsholder i Levanger og drukna i Levangerelva i 1885. I 1891 ble Karoline gift med Peter Halvorsen Karmhus (se nedenfor). B2'.Sirianna, f. 1833. Gift i 1858 med Peter Halvorsen, f. 1828. Neste bruker. B3\Ole, f. 1836, d. 1895 ugift. Ole dreiv med gardsarbeid, både heime på Karmhus og på andre gårder. Han losjerte i Marka nordre i flere år og døde der. Ole hadde ei datter: Cl 0 . Olme Olsdatter, f. 1875. Mora hennes var Ingeborg Nilsdatter Sagvold, f. 1 829. Mor og datter losjerte på Lillegård i 1 875 og utvandret til USA i 1882. Men Olme kom tilbake og ble i 1900 gift med Johannes Jonassen Vuku, gårdbruker i Kirkevuku. Olme arva faren ved testamente. Jakob Olsens svigersønn Peter Halvorsen kjøpte i slutten av 1850-åra en del av går den som seinere ble jorda på småbruket Karmhusbakken øvre, samt et stykke i til legg. Denne gården fikk navnet Sør-Karmhus, bnr. 2. Ved skylddelingsforretning av 5. desember 1863, avhjemlet 10. februar 1864, ble de tre gårdene særskilt skyldsatt: Vester-Karmhus for 6 daler 2 ort 3 skilling. Øster-Karmhus for 2 daler 1 ort 10 skilling. Sør-Karmhus for 2 ort 3 skilling. Jakob Olsen hadde Vester-Karmhus til 1872, da overdrog han ved skjøte av 13., ting lyst 14. august, gården til svigersønnen Peter Halvorsen for 833 spesidaler 40 skil ling pluss kår.
---- 342 H&FLe ---- Serianna Jakobsdatter Karmhus (1833-1889 Peter Halvorsen (1828-1905) og 1} Serianna Jakobsdatter (1833-1889), 2) Karoline Olsdatter (1830-1915) Peter Halvorsen var født i 1828 i Marka og var sønn av Halvor Pedersen Tillerenget og kone Siri Olsdatter Marken. I 1858 ble han gift med Serianna Jakobsdatter Karmhus, f. 1833, datter av forrige bruker. De hadde fire barn: 81 . Elen Sofie, f. 1 858 på Karmhus. Død ugift i 1918. 82. Jonetta, f. 1 862 på Karmhus Gift med John Martinussen Herstad, f. 1 862 i Inderøy (se under Musem lille søndre). 83. Hans Olaus, f. 1865 på Karmhus. Neste bruker. 84. Ole, f. 1 870 på Karmhus. Ole var stykkjunker i militæret og døde i 1927 ved et ulykkestilfelle i Kristiansund. Peter Halvorsen kjøpte som før nevnt et stykke av Karmhus i 1850-åra og satte opp hus der. Denne heimen lå på høgda sør for Karmhusbakken. Etter at han kjøpte svi gerfarens gård slo han de to brukene sammen. Kona Serianna døde i 1889, og Peter ble gift på nytt i 1891 med enke Karoline Olsdatter, f. 1830, som var halvsøster av hans første kone (de hadde samme mor, men far til Karoline var fotjeger Ole Eriksen Mønnes). Karoline hadde, som nevnt foran, før vært gift med Nils Johansen Ulve, vognmann og stasjonsholder på Levanger, som drukna i Levangerelva i 1885.
---- 343 H&FLe ---- Ole Karmhus (1870-1927). Sofie Karmhus (1858-1918). I 1890 kjøpte Peter Halvorsen også Øster-Karmhus, og dermed var hele Karmhus atter samlet til én gård. I 1893 solgte han gården til sønnen Olaus Petersen for kjøpesum 6500 kro ner, pluss kår. Peter Halvorsen døde i 1905 og hans andre kone i 1915. Hans Olaus Petersen Karmhus (1865-1939) og Anna Margrete Johannesdatter (1872-1917) Hans Olaus, eller bare Olaus Karmhus som han til daglig kalte seg, ble i 1895 gift med Anna Margrete Johannesdatter Lyng, f. 1872 på Lyng. Hun var datter av gårdbruker Johannes Olsen Haga på Lyng mellem østre og kone Karen Andersdatter Stubskin. Olaus Karmhus var med i kommu- Obus Karmhus m/fam. i 1903. Anna, Karla, Svern nalt Styre Og Stell Og ble i 1907 valgt inn Olaus m/Marie på fanget. Bak: Ingmar. Foto: Bjerkan
---- 344 H&FLe ---- Yr i herredsstyret, der han var med i fem perioder og representerte Venstre. Han var med i skolestyret i ca. tjue år og hadde også flere andre kommunale tillitsverv. Barn: 81 . Ingmar, f. 1 896 på Karmhus. Neste 82. Sverre, f. 1 897 på Karmhus. Han bi uker. 1 922 uteksaminert fra Levanger lærersko- ie og fikk samme år lærerpost i Leksvik. I 1927 ble han ansatt som læ Testmann Minnes skole på samme sted. I 1926 gift med Karen Nikoline Bjerka fra Leksvik. 83. Karen Marie, f. 1899, d. 1922 ugift 84. Karla, f. 1901, d. 1940 ugift. 85. Oskar, f. 1904. Gift med Signe Martinsdatter Leirdal. De ble bureisere på Høgvang under Karmhus. 86. Aslaug, f. 1 908. Gift med Ivar Nordset. De overtok Høgvang etter Oskar Karm 87. Hildur, f. 1913. Ugift. Bosatt på Verdalsøra. Død 1988. Olaus Karmhus solgte gården i 1937 til sønnen Ingmar Karmhus for kjøpesum 46800 kroner., skjøte datert 6. mars 1937.
---- 345 ----
---- 346 H&FLe ---- Petter Ingmar Olaussen Karmhus (1896-1976) og Signe Augusta Olsdatter (1896-1979) Ingmar Karmhus var gift med Signe Augusta Olsdatter Sæli, f. 1896 i Henning. H var datter av gårdbruker og skogvokter Ole P Sæli og kone Jørgine Olsdtr. på S nedre i Henning. Barn: 937, d. 1947 Øster-Karmhus (Karmhus østre) GNR. 73, BNR. 3. Øster-Karmhus var den andre halvparten av Karmhus som John Olsen solgte til søn nen Eskild Johnsen i 1837. Eskild Johnsen Karmhus (Setran) (1803-1886) og 15 Sara Olsdatter (1807 1849), 2) Kirstine Olsdatter (1813-1912)
---- 347 H&FLe ---- wmaam Eskild Johnsen solgte ved skjøte datert og tinglyst 6. august 1845 gården til Johannes Larsen Setran, dvs. at de byttet gårder, da Eskild samtidig kjøpte Setran av svogeren Johannes Larsen. Mer omtale av Eskild Johnsen og familien hans finnes under Setran. Johannes Larsen solgte allerede i 1846 gården videre til Lars Nilsen Selbo fra Skogn for 450 spesidaler. Johannes Larsen finnes omtalt under Musem lille. Pilen viser hvor husa på Øster-Karmhus stod. Lars Nilsen Selbo (1807-) og Pauline Olsdatter (1816-) Lars Nilsen var før han kom til Karmhus eier av Selbo gård i Ekne. I 1841 gift med Pauline Olsdatter Sunde, f. 1816 i Skogn. Hun var datter av Ole Kristensen Sunde som var gårdbruker på Ner-Hofstad. Barn: 81. Ragnhild, f. 1841. 82. Kornelius, f. 1843. 83. Inger Olme, f. 1850 på Karmhus. Gift i 1871 med enkemann Sivert Olsen Bergsvald (Sivert Skavhaug), f. 1 843 på Inndal. De reiste i 1 874 til USA. 84. Lorentse, f. 1 852 på Karmhus. I 1 865 er hun fosterdatter hos Lornts Jensen på Kvernbakken i Ekne. Lars Nilsen solgte i 1852 gården til onkelen til kona, Johannes Kristensen fra Skogn, men han fikk ikke tinglyst hjemmel. Lars Nilsen og familien flyttet tilbake til Skogn. Johannes Kristensen Brennevald (1797-) og Beret Andersdatter (1812-) Johannes Kristensen var født i 1797 på Øvre Sunde i Skogn og var sønn av underof fiser Kristen Nilsen og kone Ingeborg Olsdatter. Han var bror til Ole Kristensen Sunde på Ner-Hofstad. Johannes og Beret hadde seks barn: 81 . Jokumina Birgitte, f. 1 83 1 . Hun hadde to barn utenfor ekteskap, som begge flyttet med mora til Grong/Overhalla i 1858. Jokumina ble gift i Grong med Andreas Pedersen, som var husmann på Skaret i Grong i 1865. Hun utvandret til Amerika sammen med sønnen Johannes i 1886. Trolig hadde mannen utvandret tidligere, for billettene var betalt i Amerika. Cl 0 . Justinus Olsen, f. 1851 i Skogn.
---- 348 H&FLe ---- C 2°. Johannes Toresen, f. 1 854 på Karmhus. Far: Tore Bastiansen Lundsvald (se under Lille Sende). Johannes ble gift i 1875 i Grong med Sofie Margrete Johannesdatter, f. 1854 i Grong. I 1875 bodde de på Skaret under Holandsøen i Grong og hadde da tre barn. Familien på fem utvandret i 1886 fra Grong via Christiania til Ludington, Michigan. 82. Cecilie, f. 1833 på Sunde i Skogn. Gift i 1854 med El lev Andersen Kleven, f. 1 829. Han var husmann og seinere selveier på Kleven under Dalemark. 83. Kristen, f. 1835. Han flyttet til Overhalla i 1857. 84. Anders, f. 1839 på Brennevald. Han flyttet til Overhalla i 1858. I 1866 gift i Lierne med Beret Arntsdatter Østnor, f. 1 837. Ved giftermålet kalte Anders seg for Jørum. 85. Ingeborg, f. 1 843, d. 1 875 i Grong. Hun flyttet til Overhalla i 1 858. Gift i 1 872 i Grong med Bardo Eriksen, f. 1 837 på Steinsvald i Verdal. Han var sønn av Erik Pedersen Steinsvald og kone Marit Olsdatter. 86. Olaus, f. 1847. Flyttet til Overhalla i 1858. Tjenestekar hos lensmann Nyhus på Vie i Grong i 1 865. Johannes Kristensen satt med gården uten tinglyst hjemmel i bare noen måneder, for ved kjøpekontrakt av 18. mai 1852, tinglyst 9. desember 1859, solgte han Karmhus for 400 spesidaler til Jakob Olsen Vester-Karmhus. Johannes fortsatte å bo på gården til 1858, da de fleste i familien fikk utreiseattest til Grong/Overhalla. I 1865 er Johannes registrert som husmann uten jord og bosatt på Langmoen i Grong. Jakob Olsen har vel drevet gården som underbruk av Vester-Karmhus til 1859, da han overdrog Øster-Karmhus til Kristen Olsen, men Olsen fikk ikke tinglyst hjemmel. Først ved dom av 15. desember 1880, tinglyst 2. mars 1881, ble Kristen Olsen til kjent eiendomsrett til gården. Kristen Olsen Karmhus (1829-) og Ingeborg Jonasdatter (1826-) Kristen Olsen var født i 1829 i Skogn og var sønn av Ole Kristensen Sunde og kone Inger Pedersdatter, og var brorsønn av forannevnte Johannes Kristensen. Kristen kom til Leksdalen i 1845 da faren kjøpte Ner-Hofstad, og ble gift i 1854 med Ingeborg Jonasdatter Skrove, f. 1826. De bodde på Skrove øvre vestre i noen år før de tok over som gårdbrukere på Øster-Karmhus. Kristens søster Paulina var gift med tidligere bruker Lars Nilsen Selbo. Barn: 81. Ole, f. 1857 på Skrove. 82. Johan Martin, f. 1 859 på Karmhus. Gift i USA med Marta Martinusdatter Skrove f. 1 870 på Skrove. De bodde i Doran, Minnesota, og fikk ti barn. 83. Sefanias (Sam), f. 1862. 84. Inger Marie, f. 1 864. Gift i USA med enkemann Sefanias (Sam) Johnsen Storvuku, f. 1 862 i Storvuku. Han utvandret til USA i 1 880. 85. Sigurd, f. 1867. 86. Søren, f. 1 870.
---- 349 H&FLe ---- Hele familien reiste til Amerika. Førstemann som drog av gårde, var sønnen Johan Martin, som reiste i april 1881. Noen måneder seinere samme år fulgte broren Ole etter, og i 1882 var det Sefanias sin tur. Det gikk så noen år før nestemann, Sigurd, dro av gårde i 1889. Og den 30. april 1890 var reisa klar for forel drene, sønnen Søren og dattera Inger Marie. Reisemålet var Fergus Falls i Minnesota, der de fleste av familien slo seg ned. Kristen og Ingeborg Karmhus. Det finnes minner etter Kristen Olsen på gården gjennom navna "Kristenbekken" - ei vasskilde som familien hentet vann fra, og "Kristenåsen" - del av Øveråsen. Jorda på denne Karmhusgården ble nå kjøpt og lagt til nåværende gård. Stua ble revet ned og fraktet til Sand i Volhaugen og satt opp på nytt der. Vi tar også med losjerende på Østre Karmhus i 1891 iflg. folketellinga jordbruksarbeider f. 1839 i Inderøy Jørgen Jensen Ness Hanna Althsdatter kone Iver Jørgensen sønn f. 1842 i Inderøy f. 1864 i Inderøy f. 1850 i Kolvereid f. 1889 på Nord-Fikse sønn Karoline Johanne Johannesd. sønnens kone John Arne Iversen Ivers sønn Jørgen og Hanna Ness hadde også en sønn, Anton Jørgensen Ness, f. 1866 i Inderøy. Han fikk en sønn her i bygda i 1888, Anton Sende, som ble gårdbruker på Sende lille nordre. Anton Ness reiste til USA og døde der før sønnen Anton Sende ble døpt 9. september 1888. Jørgen Ness var gårdbruker på Nord-Fikse i noen år før han kom til Karmhus. På Karmhus losjerte familien i husene på Østre Karmhus, som da var fraflyttet. Familien Ness flyttet til Strinda i 1891, der dattera Anne Marta ble gift med Andreas Tiller på Horneberg gård. Husmannsplasser og underbruk. Under Karmhus har det vært tre husmannsplasser, alle med navnet "Bakken". På übestemte plasser under gården er det funnet husmenn så tidlig som i 1707, og rundt 1800 var Erik Tomassen husmann på en av plassene:
---- 350 H&FLe ---- Erik Tomassen Karmhus (1778-1813) og Anne Andersdatter (1780-1828) Erik Tomassen var født i 1778 og var sønn av Tomas Bardosen, som i 1801 var hus mann under Ner-Sende. Dette året ble Erik gift med Anne Andersdatter Lund, f. 1780 på Lund. Hun var datter av pike Karen Johnsdatter Øver-Sende og ungkar Anders Olsen Hallem. I 1801 var Erik Tomassen inderst på Karmhus, og var husmann der fra 1802 til 1808. Da han døde i 1813, bodde han på en husmannsplass (Spannet?) under Gjermstad, og i mellomtida var han på Kvam. Enka Anne Andersdatter ble gift på nytt i 1820, med Peder Ottesen Jermstad, f. 1778. De var inderster på Spannet og fikk dattera Karen samme år. Anne døde i 1828 i Follo, og Peder Ottesen ble gift på nytt i 1829, nå med Olava Larsdatter Spannvald, f. 1799 i Fosnes. Barn etter Erik og Anne: 81 . Karen, f. 1 801 på Musemsvald. I 1 830 gift med Jeremias Nilsen Moe, husmann på Moen under Vist nedre. Død i 1 887 på Vistvald. 83. Agnes, f. 1806 på Karmhusvald. I 1826 gift med Anders Johansen Aksnesvald, husmann på Brannåsen under Aksnes. Død der i 1852. 84. Peder, f. 1 808 på Kvam. Konfirmert på Tiller i 1 825. 85. Ole, f. 1811 på Øver-Gjermstad vald. Karmhusbakken øvre Karmhusbakken øvre ble fradelt Karmhus i 1897 og skyldsatt for 0, 26 mk og av Olaus Karmhus solgt til Andreas Mikalsen for kjøpesum 900 kroner. - skjøte datert 19. august., tinglyst 22. august 1897. Om det har vært husmannsplass på stedet før dette, finnes det ikke sikre bevis for, men det er sannsynlig. Bruket lå på flata ovenfor nåværende gård Nordbekk og hadde et areal på ca. tjue dekar. Det ble drevet som selvstendig bruk til 1919. Andreas Mikalsen (187 5-) og Ingeborg Anna Andersdatter (1870-) Andreas var født i 1875 på Fiksevald av foreldre Mikal Ågesen, f. 1837 på Stuskinsvald og Anne Marie Hansdatter, f. 1841 på Ytterøy. I 1895 ble han gift med søskenbarnet Ingeborg Anna Andersdatter, f. 1870 på Hallemsvald av foreldre, hus mann Anders Ågesen, f. 1828 på Skrove østre, og kone Kirsten Haldosdatter, f. 1839 på Stuskinsvald. Andreas sine foreldre var ved giftermålet husmannsfolk på Snausenvald. Andreas Mikalsen arbeidet i mange år med handgrøfting sammen med Ole Morken og Oluf Lundemo, ellers dreiv han også med handsaging av tømmer. Barn:
---- 351 H&FLe ---- Bl o . Anna Kristine Sefaniasdatter Marken, f. 1888 (Ingeborg Annas datter med Sefanias Olsen Marken). Gift med Petter Martinussen Lund (Vol lan), f. 1 878 på Sæter, foreldre Martinus Pedersen og Sirianna Kristensdatter. Petter Lund var gård bruker på Vollan i Leksdalen, men fra 1 954 bodde de på Frydenlund på Ørmelen. Cl. Sverre Magnus, f. 1917, d. 1944. 82. Marie, f. 1896. Gift med Martin Susegg. 83. Margot, f. 1898. 84. Ida, f. 1900. 85. Olaf, f. 1903 (Olaf Fjesme). Gift med Anna Fikseaunet. Andreas solgte Bakken til Anton Aksnes i 1907 og flyttet til Fjesme nedre i Henning. Anton Aksnes hadde Fjesme før Andreas, så det var vel en slags byttehandel mellom de to (Om Anton Aksnes, se under Lundsbakken). Karl Tibertus Johannessen Lyngås (1878- 1935) og Ida Olausdatter (1880 -1913) Neste eier av Bakken ble Karl Johannessen Lyngås. Karl var født i 1878 i Levanger landsogn og var gift med Ida Olausdatter, f. 1880, datter av husmann Olaus Olsen Lyngåsplass. Karl Lyngås fikk skjøte på eiendommen av Andreas Mikalsen i 1909, da Anton Aksnes ikke hadde tinglyst hjemmel. Kjøpesummen var 3200 kroner. Barn: 81. Ole Bernhard, f. 1898 på Lyngåsplass. Gift i 1936 med Jenny Edvarda Lorntsdafter Lyngås, f. 1 897. De bodde fra 1 954 på Steinstad på Stiklestad, gnr. 36, bnr. 34. Cl. Ingrid, f. 1940. 82. Karen Marie, f. 1900 på Lyngåsplass. Gift med småbruker Oskar Sakariassen Grande, f. 1 900. Småbruker/bureiser på Krågset under Eklo østre. 83. Johanne, f. 1902. Gift med Ivar Klokkerhaug, f. 1901. Småbruker på Haugan under Hallem nordre. 84. Ingebjørg, f. 1905 på Stiklestadvald. Gift med Arne Magnus Olsen Klokkerhaug, f. 1 895. Gårdbrukere på Klokkerhaug under Augla. 85. Kari, f. 1907 i Brustua. Gift med Peder Edvardsen Jensvik, f. 1 897. Småbruker på Nøysomhet under Kjæran. 86. Anna Mathilde, f. 1910 på Karmhusbakken. Gift med Johan Berntsen Haug, f. 1 894, småbruker på Lauvdal østre. Død i 1993 på Verdal Bo- og Helsetun. I 1915 solgte Karl Lyngås eiendommen til Arnt Andorsen Kjesbu og flyttet på Lyngåsen. Arnt Kjesbu var den siste som bodde på Karmhusbakken øvre. 11919 kjøpte han den nåværende Karmhusbakken av broren Ole Andorsen Kjesbu og flyttet dit (Se Bunesbakken under Bunes).
---- 352 H&FLe ---- Vangli GNR. 73, BNR. 5. Småbruket Vangli ble fradelt Karmhus i 1904 og skyldsatt for 0, 31 mk. Det var Hans Martinussen Balgård som kjøpte en jordteig for 1500 kroner og satte opp hus der. Skjøte på eiendommen er datert 3. desember 1904, tinglyst 2. februar 1905. Vangli i 1962. Hans Severin Martinussen Balgård (1869-1946) og Beret Marta Johannesdatter (1873-1955) Hans Severin Balgård var født på Melbyvald i 1869. Foreldrene hans var Martinus Bardosen og Beret Marta Halstensdatter. Balgård-navnet tok han trolig da foreldrene bodde på Hegganeset på Bollgardssletta i Vuku. I 1898 ble Hans gift med Beret Marta Johannesdatter Hofstadsveet, f. 1873, datter av husmann Johannes Bastiansen og Marit Larsdatter (se under Hofstadsveet/Dalum). Hans Balgård var kvernmann hos Hermann på Ner-Hofstad i fem år og bodde i Kvernstua under Hofstad før han kom til Vangli. I 1908 solgte han Vangli, flyttet til Fergestua og var ferjemann ved Ness-Haga ferjested helt fram til 1936. Hans og Beret Marta hadde åtte barn:
---- 353 H&FLe ---- 81 . Ingolf Matteus, f. 1 899 på Skrovevald. 82. Martel Bernhard, f. 1901 på Hofstadvald, d. 1941. Fergemann ved Ness-Haga ferjested 1936-1941. 83. Trygve, f. 1903 på Hofstadvald. Gift i 1926 med Ingeborg Kristiansdatter Nilsen, f. 1 909. Trygve var ferjemann ved Ness-Haga ferjested fra 1 941 til 1 973 og var den siste ferjemannen i Verdal. Død i 1980. Barn: Cl. Helge, f. 1926. C 2. Borgny, f. 1932. C3.Tor, f. 1943. C 4. Turid Ellinor, f. 1947. 84. Hulda Bergitte, f. 1906 på Vangli. Gift med Magnus Edvardsen Kålen, f. 1904. De bod de på Bjørklund under Mo nordre. Vang Ak: 85. Borghild, f. 1909 i Fergestua, Ness. Ugift. Død i 1999 på Verdal Bo- og Helsetun. 86. Berntine, f. 1910 i Fergestua, Ness. Gift med Bjarne Benjaminsen Hansen, f. 1906. Småbruker på Granli under Tømmeråsen. 87. Sylva Amanda, f. 1916 i Fergestua, Ness. Gift med snekker Konrad Haraldsen Sandnes, f. 1914. De bodde på Bekkevoll under Leirfall østre. 88. Dagrun, f. 1919 i Fergestua, Ness. Gift med gårdbruker Harald Marius Johannessen Vandvik, f. 1917. Gårdbruker i Vester-Sende. Neste eier av Vangli var Anton Mikalsen. Anton Mikalsen Vangli (1870-1948) og ° Anna Mikalsdatter (1880-1909), 2) Mette Nikoline Mikalsdatter (1881-1914) Anton Mikalsen var født i 1870 på Jøsåsvald, foreldre var husmann Mikal Henriksen, f. 1818 i Levanger landsogn, og kone Marta Rasmusdatter Hjelde, f. 1838. Foreldrene var husmannsfolk under Steine og Bollgarden. Anton reiste til Sverige i 1895 og var der i noen år. I 1904 ble han gift med Anna Mikalsdatter Snausagjalet, f. 1880, som var datter av husmann Mikal Ågesen og kone Marie Hansdatter. Anna var søster av Andreas Mikalsen på Karmhusbakken. Hun døde i 1909, og Anton giftet seg året etter med Annas søster, Mette Nikoline Mikalsdatter. Anton Vangli var gårdsarbeider, bl. a. på Karmhus, og arbeidet ellers i skogen både i Verdal og Ogndal. Han dreiv også med grøfting. Han var en ivrig sosialist og var med på stiftelsen av Leksdal arbeiderlag. Barn:
---- 354 H&FLe ---- Bl 0 . Marianne Georgsdatter, f. 1 902 på Karmhus. Annas datter med ungkar og smed Peter Georg Johannessen, f. 1 884 i Strinda (samme mann hadde for øvrig barn med tre andre kvinner i Sti klestadom rådet i 1904 før han stakk av fra bygda!). Marianne hadde ei datter; Anna Vangli, f. 1923, som ble gift med bygningsar beider Trygve Johannessen Balgård, f. 1919. De bodde på Solvang under Sem. B2\ Margrete, f. 1904 på Bunes. Hun var ugift og tjente hos Harald Gresset på Gresset. B3 1 . Mette Gustava, f. 1906 på Bunes, d. 1907 på Bunes. B4 1 . Gudrun, f. 1 907 på Bunes. Ugift. Hun tjente på gårdene i Leksdalen og Stiklestad. Bs'. Petra Matilde, f. 1908 på Vangli. Hun døde da hun var sju måneder gammel. B6 2 . Arne, f. 1910 på Vangli. Gift i 1932 med Ella Ingeborg Edvardsdatter Inndal, f. 1913 på Kriken under Inndal nedre, og de bodde på Elverhøy under Hofstad. Etter at Ella døde i 1946, giftet Arne Vangli seg på nytt i 1947 og flyttet til Beitstad, der hans andre kone var i fra. B7 2 .Anna, f. 1912 på Vangli. BB°.Margot Ovedie Martinsdatter, f. 1903 (Mettes datter, far Martin Nilsen Sandvik). Gift med Bjarne Johnsen Hofstad, bureiser på Heimstad under Stiklestad. B 9°. Andreas Bemhardsen, f. 1905 på Karmhusvald. (Mettes sønn med Bernhard Jakobsen). Andreas vokste opp på Myrmoen i Leksdal og tok etternavnet Myrmo derfra. Andreas Myrmo hadde landbruksskoleutdannelse og var ei tid kontrollas sistent i Verdal. I 1941 tok han eksamen ved Stavanger tekn. skole, anleggslinja, med hovedkarakter 1 , 34 - utmerket godt. Han var ansatt som arkivassistent ved Statsarkivet i Trondheim fra 1947. Andreas Myrmo døde i 1968. Gården Vangli ble i 1928 solgt på tvangsauksjon for 3500 kroner, og Ragnvald Sandsaunet fikk auksjonsskjøte datert 21. august, tinglyst 1. oktober 1929. Ragnvald Mateus Antonsen Sandsaunet (1899-1985) og Olga Olsdatter (1906 -1988) Ragnvald Sandsaunet var født i 1899 på Sandsaunet i Volhaugen og var sønn av snek ker Anton Andreassen og Otelie (Telia) Pedersdatter. Gift i 1924 med Olga Olsdatter Morken, f. 1906 i Morkaheimen, datter av bureiser Ole Marius Olsen Morken og kone Ragnhild Cecilie Jakobsdatter Sørli, (se under Morkaheimen under Hofstad). Ragnvald Sandsaunet var en allsidig håndverker, bla. bygningssnekker, murer og hjulmaker. Barn: 81 . Alfhild, f. 1925. Gift med Torleif Holmvik, gårdbruker på Holmvik under Hofstad. 82. Sigrun, f. 1927. Gift med Reidar Lein. Bosatt ved Haug, deretter på Ørmelen. 83. Oskar, f. 1929. Gift med Bjørg Synnøve Johansen, f. 1930. Oskar ble gårdbru- ker på Sende lille søndre i 1952. Bjørg Sandsaunet døde i 1999. 84. Reidar, f. 1933. Gift med Ruth Gjersing. Bosted Øra. 85. Gunvor, f. 1938. Gift med Sverre Arstad. Bosted Stiklestad.
---- 355 H&FLe ---- Ragnvald Sandsaunet solgte jorda på Vangli i 1972, og han og kona flyttet på Øra. Husene på Vangli ble seinere solgt som feriested. Karmhusbakken søndre Karmhusbakken søndre er kjent som husmannsplass fra 1801. Plassen lå oppe i dalen mellom Vangli og Karmhusbakken øvre. Ved folketellinga for 1801 er Johan Andersen oppført som husmann med jord under Karmhus, og det er trolig her han har bodd. Men han må ha vært her bare kort tid, toppen et par år, for i 1800 er han i Marka og i 1803 på Røsenget. Johan Andersen er nærmere omtalt under Setran. I 1804 kom Anders Jakobsen til plassen. Anders Jakobsen Karmhus (1776-1853) og Maria Gundersdatter (ca. 1783 -1867) Anders Jakobsen var sønn av Jakob Andersen på Setran. I 1801 finnes han ikke nevnt i folketellinga for Verdal, men han kom til Karmhusbakken som husmann i 1804. Samme år ble han gift med Maria Gundersdatter, f. ca. 1783 av ukjent herkomst (muligens datter av Gunder Olsen, som i 1801 er inderst på Hallem nedre?). Hun var i 1801 tjener på Vist øvre. Hvor lenge Anders var på Karmhusbakken er uvisst, ifølge registeret døde han i 1853, men hvor han bodde da er ikke nevnt. Som enke bodde Maria i 1865 hos dat tera Anne og svigersønnen Andreas Olsen på Sandsaunet, og hun bodde også der da hun døde i 1867. Anders og Maria hadde fem barn: 81 . Beret, f. 1 805 på Setran. I kirkeboka står anført følgende om Beret: "K. 1 820. Det var udlyst for hende, men brudgommen Ole Olsen blev syk, gov sig seinere i brød hos hende og skjænket hende ol sin eiendom. Hun blev 01 .07. 1 836 gm. Elling Olsen Okkul. Død 17.07. 1 885 som Enke paa Sondsvald". Sitatet trenger kanskje ei forklaring: Personen det her er tale om, er Ole Olsen Stabelstuen, f. 1 757. Han kjøpte i 1 799 Svartåsen eller Forbregdsaunet, også kalt "Verket" av kaptein Kluver. Ole ble enkemann i 18 1 1 , og det har etter alt å dømme vært meningen at han skulle ha giftet seg på nytt med Beret, men at det er blitt avlyst på grunn av syk dom og hans høye alder. Men Ole glemte likevel ikke Beret. Ved testamente av 7. desember 1 835, konfirmert 24. april 1 837, innsatte Ole henne som arving, der iblant også av Forbregdsaunet. Ole Olsen bodde på Forbregdsaunet til han døde i 1 837, åtti år gammel. Beret ble gift likevel, i 1 836 med Elling Andersen Oklan, f. 1 808 på Rødtelle i Sparbu, og Ole Olsen var en av forloverne i bryllupet! Beret og Elling bodde på Forbregdsaunet og fikk seks barn før mannen døde i 1 850 -åra. Etter mannens død ble gården solgt til Peter Olaus Pedersen, og Beret bodde i 1 865 på Sveet under Hallem vestre sammen med tre av barna og fosterdattera
---- 356 H&FLe ---- Anna Brodersdatter (datter av Broder Wilhelm Kluver Lund). I 1 875 bode hos søstera Anne og svogeren Andreas Olsen på Sandsaunet, der hun 1885. 82. Marta, f. 1811 på Karmhus. Gift i 1 832 med Sivert Olsen Vistvald, f. 1 798, sønr av husmann og dragon Ole Sivertsen Vistvald og kone Kjersti Tomasdatter. De vai husmannsfolk på plassen Haukåa under Forbregd østre, der Marta døde i 1 857. I 1 875 forsørges Sivert av sønnen Olaus som har overtatt plassen. 83. lohanne, f. 1820 på Karmhusvald, d 182 I 1865 er ikke plassen nevnt, så den må ha vært übebodd noen år. Først på 1870-ta let kom så Lornts Johannessen dit som husmann og ble der til 1882, da han flyttet t Elvsveet og seinere til Malmo, begge var plasser under Ner-Hofstad (se under disse v
---- 357 H&FLe ---- Høgvang T^ar skar Ka vu KKe Ka ■'• ; : Oskar Olaussen Karmhus (1904-1960) og Signe Martinusdatter (1904-1946) Karm
---- 358 H&FLe ---- hk De K L XC ) C
---- 359 ----
---- 360 ----
---- 361 H&FLe ---- BUNES GNR. 74, BNR. 1 Bunes. Hovedbygningen er oppsatt i tida 1784-1790 av broder Wilhelm Kluver. I 1770-årene var Ole Sevaldsen Leklem eier av Bunes. Jakob Olsen Ørtugen var bru ker på gården før han ble leilending i Marka nordre i 1773. Mer om Jakob Olsen og hans familie er oppført under omtalen av denne gården. Ved skjøte av 15. august 1777 solgte Ole Leklem gården til Ole Torkildsen for 750 riksdaler. Denne Ole Torkildsen må være samme person som var bygselmann på halve går den Rø i Helgådalen fra 1764 til 1777. Ole Torkildsen greidde seg dårlig på Bunes og var stadig stevnet for gjeld. Ved skjøte av 21. februar 1784 solgte han Bunes til Broder Wilhelm Kluver for 799 riks daler. Fra da av kom Bunes, som i lang tid stadig hadde skiftet eiere, til å bli i samme families eie i ei årrekke.
---- 362 H&FLe ---- Broder Wilhelm Kluver (1751-1816) og Sofie Jakobsdatter (1771-1848) Broder Wilhelm Kluver var født i 1751 på Bjartnes og var sønn av oberstløytnant Lorentz Didrik Kluver og hans andre kone Selle Marie Hagen. Lorentz Didrik Kluver var også eier av det såkalte Leksdalsgodset, som bestod av gårdene Karmhus, Lund, Hofstad og Tiller, altså det meste av Nord-Leksdalen. Etter foreldrenes død tilfalt Leksdalsgodset Broder Wilhelm Kluver, med Bunes som hovedgård. Broder Wilhelm Kluver ble i 1773 avgitt til tjeneste ved Den Kgl. Garde til fots i København. 1 1776 ble han sekondløytnant ved 1. Trondhjemske nasjonale infante riregiments Nærøiske kompani, men ble forflyttet til Ytterøiske kompani i 1778. Premierløytnant 1781. Gjorde tjeneste ved samme regiments Sparbuiske kompani fra 1783, og tok avskjed i 1786 med 100 riksdaler i årlig pensjon. I 1788 ble han gift med Sofie Hersleb Krog, f. 1771, datter av sognepresten i Verdal, Jakob Krog. Barn: Bl 0 . Margrete, f. 1787. Mor: Margrete Andersdatter Sør-Tiiler. AAargrete Brodersdatter ble først gift i 1 809 med kvartermester Søren Sørensen Lelloe i Skogn, og etter mannens død giftet hun seg i 1 820 med Ole Mortensen Slapgård (Slapgårdætta 1 ), og de fikk to barn. Hun døde i 1 826. Margrete har etterslekt i Verdal. B2 1 . Jakob Hersleb Krog, f. 1789. Neste bruker. B3 1 . Lorentz Didrik, f. 1790, d. 1825. Major og kjent antikvarisk forsker og forfatter. Gift i 18 } 3 med Anna Birgitte Marie Krog ( 1 789-1 877), datter av sogneprest i Melhus, Ove Kristian Krog. B4 1 . Sille Marie, f. 1795, død samme år. B5 1 . Edel Katrine Thode, f. 1796. Gift i 1824 med Hartvig Lund, seinere bruker på Bunes. B6 1 . Sille Marie, f. 1798. Gift med Eilert Kristian Hegrem, løytnant, seinere komman dant på Vardøhus. B7 1 . Anna Marie, f. 1800, d. 1809. BB'. Inger Marie Krog, f. 1 805, d. 1 855. Gift med Henrik Westgård, født i Kall, han delsmann i Levanger. Ved allernådigst bevilling av 8. desember 1809 fikk Broder Wilhelm Kluver tillatelse til å anrette en begravelsesplass for seg og sin familie på gården, men på betingelse av "at vedkommende kirke og dens betjente derved intet fragår i deres lovlige rettigheter". På dette gravstedet, som ligger inne i granskogen noen hundre meter nordøst for går den, ved den såkalte "Jomfrumo", ligger Broder Wilhelm Kluver, hans hustru Sofie Hersleb Krog Kluver og fem av deres barnebarn. En innskrift på gravsteinen (er borte) skrevet av Kluvers far lød slik: "Hil Dig! minjagre Søn - du steeg Som Nordmand ned i Jorden Før Norges blide Engel veeg For evig bortjra Norden."
---- 363 H&FLe ---- Sklw *?: mmm wßxmm '*~ >-~-i. ■P* J^>^-'l. ' .-fiß .?>: BBJH "35 .v; -> S <^S i-* <§MSfe iix.r-m iH ■ * . - * &_ 2&-*eSßE^^? WsfWi 4 . m Å^Æff%&&éz&&m&%S&& v ./! •Ti K! 0 Kaptein B Kluver (1754-1816 Kroa Kluver (1771-1848 sted Kluver (1814-1814 v ;v kr r 1 R 834-1834) 839). D /".. Y Ved skjøte av 27. oktober 1823 overdrog enka etter Kluver Leksdalsgodset til sine barn, og sønnen Jakob Hersleb Krog Kluver fikk Bunes. Jakob Hersleb Krog Kluver (1789-1828) og Christine Hansdatter (1790-1854) Jakob Hersleb Krog Kluver var utdannet offiser, fenrik ved 1. Trondhjemske infante riregiment 1808, sekondløytnant og premierløytnant 1810, kaptein 1814, kammer junker og kompanisjef ved Trondhjemske infanteribrigade 1818. Han var først forlovet med Albertine Ovidia Krog, datter av sogneprest Ove Kristian Krog i Melhus. Men forlovelsen ble hevet, og i 1813 ble han gift med Christine Bruun Sommer, f. 1790, datter av kjøpmann Hans Jessen Sommer i Trondheim. Barn:
---- 364 H&FLe ---- 81 . Hans Wilhelm Thura Kluver, f. 1 814, d. 1 867 i Trondheim. Gift med Anna Ovidia Reitan, f. 1828. Hans Wilhelm Thura Jessen Sommer Kluver, som var hans fulle navn, var underoffiser og assistent ved ingeniøravdelingen i Trondheim og seinere tollbetjent i Stavanger. 82. Lorentz Kluver, f. 1816, død samme år. 83. Jakob Hersleb Thode Krog Kluver, født ??, d. 1 825. 84. Maren Sofie Kluver, f. 1 820, død samme år. Jakob Kluver døde i Trondheim i 1828. Etter rekvisisjon fra skiftekommisæren i hans dødsbo ble Bunes solgt ved auksjon i januar 1829 til Kliivers svoger, løytnant Hartvig Peter Lund. Lund betalte 716 spesidaler 60 skilling for gården. I salget fulgte med plassen Bakken under Karmhus (Bunesbakken) samt 2/7 av sagplassen Hofstadsveet og 1/7 i Lunds sagbruk. Hartvig Peter Petersen Lund (1796-1859) og Edele Katrine Thode Kluver (1796-) Hartvig Peter Lund var født i 1796 i Trondheim og var sønn av koffardikaptein Peter Hartvig Lund og kone Maren Susanna Friil. Han var infanterikaptein av yrke. I 1824 ble han gift med Edele Katrine Thode Kluver, f. 1796 på Bunes. Edele Katrine var for øvrig tremenning med mor til Hartvig Peter Lund. Edele Katrine Kluver hadde i 1824 arvet Øver-Hofstad ved delinga av Leksdalsgodset, og Hartvig Peter Lund ble ved giftermålet eier av denne gården. Øver-Hofstad solgte han i 1829, samtidig som han kjøpte Bunes. Barn: 81 . Broder Wilhelm Kluver Lund, f. 1 825 på Øver-Hofstad. Gift første gang i 1 859 i Snåsa med Henriette Amalie Rynning, datter av sognepresten i Snåsa, Jens Rynning. Gift andre gang i 1870 med Laura Antonie Dyblie fra Orkdal. Broder Wilhelm Lund var fanejunker. I 1 857 kjøpte han gården Parnas vestre i Snåsa og hadde den til 1 875, da han kjøpte gården Mulstad i Kolvereid og flyttet dit. Han døde der i 1885. 82. Peter Hartvig Lund, f. 1 826 på Øver-Hofstad, d. 1 890 i Snåsa. Gift i 1 856 med Anne Cathrine Monsdatter Moe, f. 1 826 på Verdalsøra, datter av Mons Eriksen Moe og hustru Maria Mikkelsdatter. Mons Moe kjøpte i 18 1 5 gården Lorvoll. Han skal ha hatt flere gårder i Verdal, bl. a. Gudmundhus. Ved sin død i 1842 var Mons Moe oppført som gjestgiver. Peter Hartvig Lund var korpsbørsemaker. I 1 859 kjøpte han gården Aune søndre i Snåsa. Folketellinga for Verdal viser imid lertid at han og familien bodde her i bygda ennå i 1 865, da han er oppført som huseier på Nestvoll lille. Ved neste telling, i 1875, er de bosatt i Snåsa. Ett av deres barn var Hartvig Peter Lund, f. 1 862 på Nestvoll, gift i 1 887 i Snåsa med Elsebe Marie Bøkset, f. 1 857. Hartvig Peter Lund ble her i bygda kjent som en tusenkunstner. Han var smed av yrke, og på Reinsvoll ved Fæby bygde han opp et moderne mekanisk verksted. 83. Harald Hårfagre Lund, f. 1 828. Gift i 1 856 med Inger Margrete Martinusdatter Moe, f. 1 835 på Verdalsøra. Hun var datter av gårdbruker Martinus Monsen Moe
---- 365 H&FLe ---- på Haugslia. Kona døde i 1883, og Harald Lund ble gift på nytt, med Inger Sellæg, f. 1863. Harald Lund var lensmann i Otterøy og Flatanger og døde i 1 897 som lensmann i Fosnes. 84. Seraphine Miranda Lund, f. 1 830 på Bunes, død samme år. 85. Sophie Margrethe Lund, f. 1832 på Bunes. Gift med Kristian Fredrik Arendorph Wangberg. De bodde på Granåsen gård i Strinda. 86. Nathaniel Friil Colban, f. 1 833 på Bunes, død samme år. Gravlagt på Kluvers gravsted. 87. Edle Catarine Lund, f. 1 834 på Bunes, død samme år. Gravlagt på Kluvers gravsted. 88. Sverre Sterkodder Lund, f. 1836 på Bunes. Død 1854. 89. Håkon Adelstein Lund, f. 1 837 på Bunes. Reiste til USA og døde der i 1 863. Blo. Christian Friil Lund, f. 1838 på Bunes, d. 1839. Gravlagt på Kluvers gravsted. Hartvig Peter Lund solgte Bunes til Nordre Trondhjems Amtskommune for 8000 spe sidaler i 1856. Amtskommunen tok gården i bruk som landbruksskole med Jakob Lippe Hansen som bestyrer. Lund og familien hans flyttet til Parnas i Snåsa. Jakob von der Lippe Hansen (1812-1886) og Kristine Hansdatter (1832-) Jakob von der Lippe Hansen var født i 1812 i Solum i Telemark. Han var gift med Kristine Hansdatter Haabjørg, f. 1832 i Trondheim. Jakob von der Lippe Hansen kom til Trøndelag i 1844. Han var da teologisk kan didat og ble huslærer hos prost Berg på Frosta. Da den første landbruksskolen i fyl ket ble opprettet på By ved Steinkjer i 1850, ble Hansen ansatt som bestyrer for sko len. Skolen holdt til på By i seks år før den i 1856 ble flyttet til Bunes. Skolen på Bunes ble drevet etter samme plan som på By - med en praktisk-teo retisk undervisning med to års læretid. Men det er trolig at det ble lagt mer vekt på den praktiske delen etter at den kom til Bunes. Som 2. lærer ble ansatt agronom M. Storm, og som praktiske lærere ble delvis benyttet tidligere uteksaminerte elever fra skolen. Det var harde vilkår for bestyreren. Lønna hans var 1400 spesidaler (tilsvarende ca. 5000 kroner) i året. Av lønna skulle han holde 2. lærer, to håndverksmestre samt skaffe fri kost til lærer og elever. I tillegg skulle bestyreren svare for utgiftene på går den, holde besetning og gårdsredskaper m.m. Til gjengjeld skulle han i tillegg til lønna få avkastningen av gårdsdrifta. Men det var ikke stort, for jorda på Bunes var delvis vassjuk og utpint. Frostsikkert var det heller ikke, og forholdene lå i det hele tatt ikke godt til rette for en landbruksskole på Bunes. I 1860 ble det derfor vedtatt å legge ned skolen på Bunes og i stedet opprette en felles skole for de to Trondhjemsamtene på Rotvoll i Strinda. Jakob von der Lippe Hansen kjøpte så ved auksjon i 1860 Bunes sammen med Lund vestre og Røsenget. I 1861 anla han Bunes teglverk. Teglverket lå ved Lundselva, like ovenfor gården Nordvik, og råstoffet ble hentet i elvemelen. Det ble produsert både teglstein og drensrør, og produktene ble fraktet på pram fram til Hallemsstøa og sendt videre derfra. Bunes teglverk var ikke i drift i 1866, da det var underlagt Minsås Verk. Men drifta ble gjenopptatt seinere og varte fram til 1920.
---- 366 H&FLe ---- Etter at han kjøpte gården, fortsatte von der Lippe Hansen også med privat land bruksskole på Bunes med betalende elever, men måtte etter noen år gi opp, for det viste seg å være vanskelig å opprettholde skolen i konkurranse med amtenes felles skole, der utdannelsen var gratis. I 1870 gikk alle gårdene hans på tvangsauksjon, og Lippe Hansen måtte forlate Bunes som en økonomisk ribbet mann. Han forsøkte seg deretter som forpakter av gården Fossem i Ogndal. Men det gikk heller ikke, og dermed tok han med seg familien og kjørte med hest og vogn over Dovre til Kristiania. Han døde som maltkontrollør i Skien i 1886. I 1900 bodde enka Kristine i Skien hos dattera Aslaug Tobiassen, se nedenfor. Jakob von der Lippe Hansen satte merker etter seg i Trøndelag på flere områder. Han stod i spissen for etablering av sparebank både på Frosta og i Steinkjer, og hans pionerinnsats for landbruksundervisning her i fylket fikk stor betydning i ettertid. Mange av elevene hans kom til å bli blant distriktets beste jordbrukere. På Bunes ble det uteksaminert 29 elever. Jakob von der Lippe Hansen etterlot seg fem barn: 81 . Sigrid von der Lippe Hansen, f. 1 853 i Stod. 82. Aslaug von der Lippe Hansen, f. 1854 i Stod. Hun ble gift i Skien med damp skipsfører Ole Tobiassen, f. 1 850 i Skien, og i 1900 hadde de seks barn. 83. Trygve von der Lippe Hansen, f. 1 858 på Bunes. 84. Olaf von der Lippe Hansen, f. 1 863 på Bunes. 85. Ragna Marie von der Lippe Hansen, f. 1 868 på Bunes. Bunes, sammen med Lund vestre og Røsenget, ble solgt på auksjon til Hans Lund for 4225 spesidaler, skjøte datert 30. april 1870. Hans Katharinus Bygballe Lund (1838-) og Christiane Antonie Holst (1845-) Hans Lund var født i 1838 på Hitra. Han var av presteslekta Lund fra Stod. Etter å ha gjennomgått Munkvoll landbruksskole ble han forvalter ved By Brug ved Steinkjer, og kom derfra til Bunes. I 1873 ble han gift i Stiklestad kirke med Christiane Antonie Wessel Holst, f. 1845 i Trondheim, datter av kaptein og gårdbru ker på Stiklestad vestre, Wilhelm Christian Wessel Holst, og hustru Sofie (Wilhelm Holst var ordfører i Verdal 1865-71). Barn: 81 . Sofie Margrete, f. 1 874 på Bunes, død samme år. 82. Wilhelmine (Mimi) Sofie, f. 1875 på Bunes. Gift i Kristiania med Arne Berbom, skipsfører i Otto Thoresens rederi, Oslo. 83. Margit, f. 1876 på Bunes, d. 1879. 84. Valborg, f. 1 879 i Inderøy. Ugift. Hun var bokholder hos høyesterettsadvokat Butenschiøn i Oslo. 85. Arvid, f. 1880 i Inderøy, d. 1883. 86. Christiane Antonie, f. 1881 i Inderøy. Ugift. Ansatt i Finansdepartementet
---- 367 H&FLe ---- Hans Lund ble på Bunes til 1877, da flyttet han til Inderøy og ble forvalter ved Sundnes Brug og Brenderi. Bunes forpaktet han bort, først til Halvor Olsen Hofstad, som brukte gården til i 1881, da han ble husmann på plassen Brannseggen (se under denne). Den neste forpakteren på Bunes ble Martin Nilsen Suvl. Martin Nilsen Suvl (1848-1934) og Johanna Elisabeth Olsdatter (1852-1921) Martin (Martinus) Nilsen Suvl var født i 1848 i Sulstua østre av foreldre Nils Olsen Sulstuen og kone Maren Olsdatter, født Garnes. I 1882 ble han gift med enke Johanna Elisabeth Olsdatter Sandviken, f. 1852 på Mønsterhaug i Skogn. Hun var datter av Ole Andersen Mønsterhaug, og var enke fra 1878 etter Bernt Eliseus Fredriksen Sundby vestre, f. 1849, som hun ble gift med i 1877. Han drukna i Verdalselva ved Haga 25. juli 1878. Johanna var for øvrig taus hos Mikal Sevaldsen i Sandvika da hun ble gift første gang. Martin og Johanna kom til Bunes i 1882 og var der til 1886, da de flyttet til Sandvika Fjellstue og overtok som bestyrere der etter Mikal Sevaldsen, mens Mikal Sevaldsen og kona Jonetta samtidig flyttet til Bunes og overtok som forpaktere der. I 1896 byttet Martin Suvl og broren Ole Nilsen Suvl bosted og yrke, slik at Martin ble leilending på farsgården Sulstua, mens Ole ble fjellstuemann i Sandvika. Martin Suvl døde i Sulstua i 1934. Barn: Bl 0 . Anton Aamo, f. 1881 på Fersdalen. Han var Martins sønn med Marit Andreasdatter Aamo fra Åmoen i Fersdalen. Anton Aamo kom i 1897 som 16 -åring til Garnes som skyssgutt og dreng. Han ble seinere handelsbetjent hos Nils Garnes og tok over butikken og dreiv den til 1916. Siden ble han handelsmann i Ulvilla, og fra 1930 filialbestyrer for Verdal Samvirkelags filial i Ulvilla. 11913 ble han gift med menighetssøster Anette Johansdatter Stene, f. 1883. Hun var dat ter av gårdbruker Johan Melhus fra Stene på Inderøya og kone Marta Andreasdtr, f. 1 854 på Fleskhusvald. 82. Maren Elisabeth, f. 1883 på Bunes. Gift i 1906 med Petter Marius Johansen Stene, f. 1 876 på Steine, sønn av gårdbruker Johan Petersen Stene og hustru Maria Lovise Larsdatter. Gårdbrukere i Steine østre fra 1908. 83. Mikal Julius, f. 1885 på Bunes. Ugift. Gårdbruker i Sulstua fra 191 9 sammen med broren John Nelius. 84. Ingeborg Matea, f. 1888 i Sandvika. Gift i 1914 med Erik Eriksson, f. 1882 i Brattåggen, Kall. Bestyrer av Sandvika fjellstue fra 1923. 85. Nils, f. 1890 i Sandvika, d. 1891. 86. Maria Johanne, f. 1892 i Sandvika. Gift i 1916 med Georg Ottosen Moe, f. 1884 i Grong. 87. John Nelius, f. 1894 i Sandvika. Gift med Bergljot Anneusdatter Indahl, f. 1899 på Inndal østre, datter av Anneus Olsen Indahl og kone Gusta Benedikte. Gårdbrukere i Sulstua fra 1919.
---- 368 H&FLe ---- Mikal Sevaldsen Sandviken (1823-1886) og Jonetta Andersdatter (1821-1916) Mikal Sevaldsen var født i 1823 på Holme og var sønn av Sevald Jensen Holme og kone Magnhild Olsdatter, født Gudding. I 1852 gift med Jonetta Andersdatter Gudding, f. 1821 i Skogn. Mikal og Jonetta var først oppsittere på Statens fjellstue på Nybygget i Inns Allmenning, og da den nye mellomriksveien til Melen var anlagt, ble Mikal den første fjellstuemannen i Sandvika. Det var i 1863 eller 1864. Barn: 81. Sefanias, f. 1856 i Nybygget. D. 1865? 82. Anders, f. 1861 i Nybygget. D. samme år. I 1886 byttet, som nevnt foran, Mikal Sevaldsen gård med Martin Nilsen Siml og flyt tet til Bunes. Men Mikal Sevaldsen døde på Bunes allerede samme år. Jonetta bodde på Bunes til hun døde i 1916. Hans Lund, som fremdeles var eier av Bunes, averterte gården til salgs flere ganger på 1880-tallet. Men ingen kjøpere var interessert før i 1886. Da kjøpte brødrene Martinus og Anders Halset gården for 12000 kroner - skjøte datert 14., tinglyst 18. august 1886. Hans Lund flyttet i 1891 fra Inderøy til Kristiania, der han var ansatt som brennevins- og maltkontrollør. Brødrene Halset opprettet kårkontrakt med enka Jonetta Sandviken. Det var et slags familieforhold mellom Jonetta og Halset-brødrene, idet hun var søster av stefa ren deres, Johannes Andersen Halset (se nedenfor). Martinus Johnsen Halseth (1852-1934) og Ingeborg Anna Ellevsdatter (1858-1952) Martinus Johnsen var født i 1852 på Halset av foreldre John Jakobsen Halset og kone Beret Andersdatter, født Stuskin. Faren døde i 1852, og mora ble gift for andre gang i 1862, nå med Johannes Andersen Bye fra Skogn. Han var, som nevnt foran, bror av Jonetta Sandviken. Martinus utvandret til Amerika i 1879, og ble gift der i 1880 med Ingeborg Anna Ellevsdatter Lundskin, f. 1858 på Lundskin. Hun var datter av gårdbruker Ellev Mikkelsen Lundskin og kone Marta Larsdatter. De kom tilbake til Norge i 1884. Martinus Halseth ble ikke boende lenge på Bunes, idet han i 1891 kjøpte gården Oklan og flyttet dit. Barn: 81. Birgitte, f. 1885 på Lundskin. Gift i 1913 med sitt søskenbarn, lærer Johannes Martinussen Stensli, f. 1883 på Steinslia, sønn av Martinus Ellevsen Stensli og kone Hanna Johan nesdatter. (Martinus Stensli var bror av Ingeborg Anna Ellevsdatter Lundskin.) Johannes Stensli var lærer i Volhaugen 1907-1920. De hadde to døtre, tvillingene Hildur og Agnes Steinsli, f. 1916. 82. John, f. 1887 på Bunes. Gift med Ingeborg Johan nesdatter Balgård, f. 1900. Gårdbruker på Oklan.
---- 369 H&FLe ---- 83. Marta, f. 1 889 på Bunes. Gift med Anton Kristoffersen Lein, f. 1 889. Gårdbruker på Lein østre. Anders Johnsen Halseth (1850-1907) og Gunhild Anna Johannesdatter (1851-1929) Anders Johnsen Halseth var født i 1850 på Halset, og var som nevnt foran, bror av Martinus Halseth. Anders Halseth ble i 1886 gift med Gunhild Anna Johannesdatter Kausmo, f. 1851 på Ytterøy. Hun var datter av gårdbruker Johannes Jonassen og kone Maren Anna Rasmusdatter på Kausmo. Gunhild Halseth var utdannet jordmor og praktiser te i bygda i mange år. Hun fortsatte også på privat basis etter at hun ble gift. Men da arbeidet som husmor tok det meste av tida, sluttet hun i jordmoryrket etter noen år. Barn: 81 . Berntine, f. 1887. Hun utdannet seg til jordmor og tjenstgjorde i Stjørdalen. Hun var ugift 82. Marie, f. 1 889. Gift med neste bruker. 83. Johanna, f. 1893. Ugift. 84. Anna, f. 1896. Gift med Anton Gomo fra Rissa. De hadde gård ved Jonsvatnet ved Trondheim. 85. Ingeborg, f. 1 889. Gift med Johannes Torsmyr. De bodde på Berkåk, der de dreiv et spiseri. Etter at mannen døde i 1907, dreiv enka Gunhild Halseth gården til 1914. Da solgte hun til svigersønnen Johan Vikaunet fra Stjørdal for 16000 kroner. Johan Vikaunet (1891-) og Marie Andersdatter (1889-) Johan Vikaunet var født i 1891 på Vikaunet i Stjørdal. Han var sønn av gårdbruker Josias Johnsen Vikaunet. I 1914 ble han gift med Marie Andersdatter Halset, f. 1889 på Bunes. Barn: 81. Alf, f. 1915 på Bunes. 82. Hildur, f. 1917 på Bunes. 83. Gunvor, f. 1921 på Bunes. 84. Jorun, f. 1924 i Stjørdal. Johan Vikaunet førte opp ny driftsbygning på Bunes før han i 1923 solgte gården til Johannes Pedersen Bye uten tinglyst hjemmel. Ved salget ohan oq Marie Vika
---- 370 H&FLe ---- ble en skogteig kalt "Bunesmarka" holdt tilbake og seinere solgt til Anton Aksnes, som solgte den videre til Landbruksselskapet, som igjen utparsellerte teigen til fire bureisingsbruk. Johan Vikaunet hadde tenkt å slå seg til i bygda også etter at han solgte gården, ved å ta unna et jordstykke og bygge seg ei stue. Men slik ble det ikke. Han tok med familien og flyttet tilbake til Stjørdal. Svigermora Gunhild Halset ble også med dit. Hun døde i Stjørdal i 1929, men er gravlagt ved Stiklestad kirke. Johannes Bye ble ikke lang tid på Bunes, angivelig fordi kona hans ikke fant seg til rette på denne sida av Leksdalsvatnet, og han solgte gården samme år (1923) til agro nom Arne Johnsen Voll for kjøpesum 55000 kroner. Arne Fridtjof Johnsen Voll (1893-1979) og Mathilde Johansdatter Getz, f. Greger (1890-1981) Arne Voll var født i 1893 i USA og var sønn av John Johnsen Voll og kone Julie Ottinusdatter i Ner-"Fåra. Han var gift med enke Mathilde Johansdatter Getz, f. ■y/ y y Greger. Hun var enke etter gårdbruker Alf Getz på Stiklestad nordre Arne Voll kom tidlig med i det offentlige liv. Han ble valgt inn i herredsstyret i 1931 og satt der til krigen kom i 1940. Da ordfører Christian Nevermo ble avsatt av
---- 371 H&FLe ---- okkupasjonsmakta i 1940, ble Arne Voll utnevnt til ordfører i Verdal, og fungerte fram til kapitulasjonen i 1945. Av andre tillitsverv han hadde kan nevnes: Formann i ligningsnemnda, formann i Verdal landbrukslag, i styret for Verdal Meieri og i bank styret. Han var også kretssekretær i Norges Bondelag 1917-1922. Travhesten Gilming med kusk Jakob Berg. Fotoet er tatt i Bergen. Arne Voll var sterkt engasjert i trav sport og hadde flere gode travhester på stallen. Den mest kjente av hestene hans var "Gilming", som deltok på travbanene over hele landet og seiret i flere storløp. I 1934 var "Gilming" mestvinnende kald blodshest på Bjerkebanen. Mathilde Voll var engasjert i lagsarbeid og var med og stifta Verdal Bonde kvinnelag i 1927 og var lagets første for mann (forkvinne). Barn: 81 . Reidar, f. 1924. Gift med Elisabeth Pettersdatter Bjartnes, f. 1930. De ble brukere på Bunes fra 1 957. Reidar Voll startet i 1 966 med produksjon av meitemark under firmanavnet Bunes Spesialkulturer. 82. Arne jr., f. 1925. Gift med Johanne Louise Myhr, f. 1935. Bosatt i Bjørga. Arne Voll jr. ble i 1957 ansatt som disponent ved det nystartede AS Innherred Teglverk på Stiklestad. Plasser og fradelte bruk: Brannseggen GNR. 74, BNR. 2. Brannseggen er ikke nevnt i folketellinga i 1801, men plassen kan likevel være eldre. Den var bebodd av husmenn fram til 1892. I 1894 ble den fradelt og skyldsatt for 1 mark 33 øre og solgt til Olaus Olsen for 1500 kroner, skjøte datert 28. februar 1903 - tinglyst 8. januar 1904. Den første husmannen vi kjenner til på Brannseggen, var Ole Monsen, som var husmann der fra rundt 1800 til 1847. Ole Monsen Bunes (1774-1862) og I} Beret Johnsdatter (1764-1824), 2) Ragnhild Halvorsdatter (1789-1855) Ole Monsen var født i 1774 på Tillervald og var sønn av Mons Andersen Tillervald. Han ble i 1798 gift med Beret Johnsdatter Tillervald, f. ca. 1764. Kona døde i 1824 og Ole ble gift på nytt samme år med Ragnhild Halvorsdatter Bunes, f. 1789. Barn:
---- 372 H&FLe ---- Bl '.John, f. 1798 på Bunesvald, død samme år. B2'.Mons, f. 1798 på Bunesvald, død samme år (tvilling med John). B3 2 . Sirianna, f. 1 826 på Bunesvald. Gift i 1 847 med Kristian Olsen Langdal, som ble neste husmann på plassen. Ole Monsen døde i 1862 og hans andre hustru i 1855 på Brannseggen. Kristian Olsen Langdal (1821-) og Sirianna Olsdatter (1825-) Kristian Olsen var født i 1821 på Langdal lille og var sønn av Ole Johnsen Langdal på Aksnes søndre øvre og hustru Malena Nilsdatter. Som nevnt foran ble han i 1847 gift med Sirianna Olsdatter, datter av den forrige husmannen på Brannseggen, og de overtok som husmannsfolk på plassen samme år og var der til 1863, da Kristian kjøpte Aksnes lille nordre. I 1872 flyttet familien til Flatanger. De hadde 2 barn: 82. RafaelOlaus, f. 1853. I 1865 er ikke plassen nevnt, men i 1874 kom Martinus Sivertsen Musum fra Bunesbakken hit. Martinus Sivertsen Musum (183 5-) og Gisken Andersdatter (1840-) Martinus Sivertsen var født i 1835 på Lein, sønn av inderst Sivert Iversen og hustru Anne Ellingsdatter. I 1861 kjøpte han gården Musemshøa, men solgte den igjen før 1865 og ble husmann på Bunesbakken i 1866 eller -67. I 1862 giftet han seg med Gisken Andersdatter Tillereng, f. 1840 på Tillervald, datter av husmann Anders Bårdsen og hustru Johanna Rolfsdatter (se under Tillerenget). De hadde to barn: 81 . Anton, f. 1 863 på Musemshøa. Utvandret til Melrose ; Minnesota, i 1 880. 82. John Martin, f. 1 873 på Bunesbakken. Utvandret til USA i 1 881 . Både Martinus og Gisken fulgte med da yngste sønnen utvandret til USA i 1881. De slo seg ned i Alexandria, Minnesota, og tok Lund som etternavn. Neste husmann på Brannseggen ble Halvor Olsen Hofstad, som tok over etter Martinus Sivertsen i 1881. Halvor Olsen Hofstad (1845-1892) og Ingeborg Anna Eskildsdatter (1837-) Halvor var sønn av leilending Ole Haldorsen i Skavdalen og var født der i 1845 (i registret over døpte står han med Halvard som fornavn). Ingeborg Anna Musemsenget, f. 1837 på Karmhus, som Halvor ble gift med i 1866, var datter av Eskild Johnsen Musemsenget og kone Sara Olsdatter. Før han ble gift, var Halvor tjener på Ner-Hofstad og tok navnet sitt derfra. Familien losjerte også i noen år på Hofstad før de flyttet til Ogndalen, der Halvor var
---- 373 H&FLe ---- rådsdreng eller bestyrer for Jakob v. d. Lippe Hansen på gården Fossem. Lippe Hansen forpaktet Fossem etter at han, som omtalt tidligere, med mindre hell hadde prøvd å drive privat jordbruksskole på Bunes. Så kom Halvor og familien tilbake til Leksdalen og losjerte ei tid på plassen Kvernstua under Lund. I åra 1877-1881 var han forpakter på Bunes, og var så husmann på Brannseggen til han døde i 1892. Barn: Bl 0 . Sefanias Bårdsen, f. 1 861 på Setran. Han var Ingeborg Annas sønn før ekteska pet med Halvor. Faren var Bård Andersen Tillervald, f. 1 833. Sefanias utvandret til USA i 1 882 og kalte seg Sam Bunes. (Se under Buhaugan/Sagplassen under Hofstad). B2 Q . Anna Fredrikke Halvorsdatter, f. 1 869 på Hofstad, hennes mor var enke Matea Muller på Hofstad. Anna utvandret til USA (New York) i 1 888. Sammen fikk Halvor og Ingeborg Anna tre barn: 83. Olme, f. 1 866 på Musemsenget. Gift i 1 890 med gårdbrukersønn Bernt Bårdsen Auskinness (Ness), f. 1 865 på Stiklestadvald. De utvandret til USA i 1 893. 84. Edvard, f. 1870 på Fossem i Ogndal. Han ble gårdbruker i Marka nordre. Gift med Sofie Lovise Eilertsdatter Fossan, f. 1 877 i Sparbu. Edvard og Sofie Marken fikk i alt fjorten barn, alle født i Marka. 85. Hans Kristian, f. 1 879 på Bunes. Han utvandret til USA i 1 893. Halvor Olsen Hofstad døde i 1892, og enka Ingeborg Anna emigrerte til USA sam men med sønnen Hans Kristian i 1893. Det ble således bare Edvard Marken som ble igjen i Norge av familien. Som før nevnt opphørte Brannseggen å være husmannsplass i 1894, da den ble utskilt og solgt til Olaus Olsen Østnes. Peter Olaus Olsen Brandsegg (1842-1904) og Karen Andersdatter (1847-) Peter Olaus Olsen, som var hans fulle navn ved dåpen, var født i 1842 på Østnesvald i Vuku, og var sønn av husmann Ole Olsen og kone Marta Andersdatter. I 1872 ble han gift med Karen Andersdatter Jøsåsvald, f. 1847 på Magnusmoen under Jøsås, datter av husmann Anders Magnussen og kone Beret Olsdatter. I 1875 bodde Olaus og Karen på Tronesvollen søndre. Seinere var de eiere av Østnesenget under Østnes før de overtok på Brannseggen. Olaus arbeidet med hustømring som attåtnæring. Olaus og Karen hadde ingen barn. I 1875 har de som pleiebarn hos seg treårige Mette Sefaniasdatter, f. 1872 på Fiksevald. Seinere tok de til seg som fosterbarn Laura Gustava Johnsdatter, f. 1883 på Kjæranvald. Laura var datter av John Arntsen Tromsdal og Kristine Andreasdatter Værdalsøren. I 1903 opprettet Olaus og Karen et gjensidig testament med ordlyd at fosterdat tera Laura skulle være deres eneste livsarving. Laura ble gift med Lars Olsen Tuset og ble gardkone på Sør-Tuset.
---- 374 H&FLe ---- Olaus døde i 1904 på Brannseggen, og Karen solgte i 1912 gården til John Mikalsen Aksnes. John Mikalsen Aksnes (1863-1939) og Engnora Ernstdatter (1867-1956) John Mikalsen var født i Sparbu. Han var sønn av Mikal Olsen Vatsenget, som rundt 1880 kjøpte Aksnesenget. I ungdomsåra var John tjener på Skalstugan gård og gjest giveri, hos forvalter Ole Staven, som var fra Namdalseid. I Skalstugan ble John kjent med ei jente fra Namdalseid, Engnora Ernstdatter Skjerpmo, f. 1867 i Beitstad, som tjente der på samme tid, og det endte med giftermål ca. 1890. John dreiv farsgården Aksnesenget i noen år før han i 1908 flyttet med familien til Bremset i Sparbu. 1 1912 kom de tilbake til Leksdalen og kjøpte Brannseggen. Som attåtnæring arbeidet han med hustømring og snekring. John Aksnes solgte gården til sønnen Harald Aksnes i 1938 for 4000 kroner pluss kår av årlig verdi 50 kroner. John og Engnora hadde elleve barn: 81 . Marius, f. 1 891 . Han emigrerte til USA, der han arbeidet som skipstømmermann på amerikanske båter. Hans videre levnetsløp er ukjent, men en tror at han omkom i ei eksplosjonsulykke i midten av 1930-åra. 82. Tora, f. 1893, d. 1906.
---- 375 H&FLe ---- Ragna, f. 1895. Gift R med Sverre Trana. Begge var ei tid tjenere på Ringstad i Asen. De hadde ingen barn, og skilte lag. Sverre ble ende i Åsen, mens Ragna bodde i Ver- en. På sine gamle ger bodde hun hos ttera Marie, som hun kk i 1918 med Ole Andersen Bull ing fra Familien Aksnes på Brannseggen 1925. Første rekke f. v.: Sparbu, og som ble gift Ingnora, John, Ragna og hennes datter Marie. Bakerste Arne Sørhaug i Vol- Alf, Ingolv, Eivind og Ol v. haugen. Ragna var kjent som ei flink flatbrødba kerske og selskapskokke. 84. Eivind f. 1898. Gift med Ella Olsdatter Morken, f. 1903. Eivind var snekker av yrke og var eier av Mobakk under Haug, gnr. 24, bnr. 28. 85. Harald, f. 1900. Han ble neste bruker på Brannseggen. Ugift. Død i 1955. 86. Olaf, f. 1902. Han ble gårdbruker på Vallem i Kvam. rannseqqen i 1954. Da var Harald Aksnes eier. Den opphørte som selvstendig bruk i 1955.
---- 376 H&FLe ---- 87. Ingolf, f. 1903. Gift i 1939 med Ruth Mariusdatter Veie, f. 1919. Bureiser på Vasseng under Bunes fra 1 930. 88. Margot, f. 1905. Gift med Petter Hågensen Nyheim, f. 1902 i Sparbu. Gårdbrukere på Nyheim under Lund, gnr. 72, bnr. 3. 89. Tora, f. 1907, d. 1919 i Beitstad. Hun var tjenestepike hos Ole Aurstad, som var bestyrer ved Solberg Meieri i Beitstad. Bl O.Else, f. 1909. Gift med Arne Augdal, gårdbruker i Åsen. Bl 1 .Alf, f. 1907. Ugift. Han reiste til sjøs og mønstret på i utenriksfart tidlig i 1930 -åra. Han tjenestegjorde i maskinen og seilte på alle hav. Under 2. verdenskrig var han med og fraktet forsyninger til bl. a. Montgomerys armé i Afrika og til styrkene i Stillehavet. I 1 970-åra mønstret han av for godt etter å ha seilt ute i 35 år. Han kjøpte seg ei blokkleilighet på Garpa på Verdalsøra, der han levde sine siste år. Harald Aksnes, som var ugift, solgte Brannseggen til broren Ingolf Aksnes i 1955. Han la jorda under sitt bureisingsbruk Vasseng. Dermed opphørte Brannseggen som eget bruk. Granholt Granholt ble fradelt Bunes i 1895 og skyldsatt for 12 øre og solgt ved skjøte datert 12. august, tinglyst 14. august 1895 til lærer Ole S. Haugdahl for 250 kroner. Lærer Haugdahl fikk satt opp hus og dyrka opp jorda på Granholt, men flyttet etter få år til naboheimen Nyheim, og i 1900 solgte han Granholt til enke Johanne Lerseth for 1500 kroner. Skjøte datert 10. august, tg 1.15. august 1900. (Om Ole S. Haugdahl, se under Nord-Leksdal skole). Johanne Gurine Lerseth (1868-1959) Johanne Gurine Lerseth var født i 1868 i Trondheim og var datter av Johannes Jakobsen Skrove og kone Elisabet Sofie, f. Sommer. I 1895 ble hun gift med Arnt Nilsen Lerseth, f. 1866 i Leirset. Han var sønn av Nils Arntsen Lerseth og kone Ingeborg Andorsdatter, som kom flyttende fra Lom og kjøpte Langdal lille i 1845. Johanne hadde allerede som 13-åring lært seg søm, men hennes drøm var å bli lærerinne. Men foreldrene mente at hun var for ustyrlig og vill til å kunne bli det. Noen år før hun ble gift, var hun husbestyrerinne hos distriktslege Tillisch, og han tok henne ofte til hjelp på kontoret, så hun lærte nok mye om sykdom og helsestell av ham. Ved folketellinga i 1891 var hun imidlertid handelsbestyrerinne i Ulvilla, og det var trolig under oppholdet der at hun ble kjent med Arnt Lerseth. Arnt og Johanne Lerseth dreiv gården Leirset, men Arnt fikk tuberkulose og var lenge pasient på Reknes Sanatorium ved Molde. Han kom heim friskmeldt, men syk-
---- 377 H&FLe ---- 1962. dommen tok seg opp, og han døde i januar 1899. Johanne og de to barna deres flyt tet da til Granholt. Johanne Lerseth satt med gården til 1906, da hun solgte til Anneus Lorntsen Tiller uten tinglyst hjemmel. Da Johanne hadde solgt Granholt, flyttet hun til Levanger. Her kjøpte hun gården Jernbanegata 29 sammen med meierske Johanna Haarberg (meierske ved Leksdalens Smørmeieri). Gården inneholdt både leiligheter og hybler, og de hadde opptil 8 pen sjonærer, hovedsakelig lærerskoleelever. 1 tillegg tok Johanne imot søm. Dette ga ikke stort utbytte, og da hun ca. 1912 ble tilbudt arbeid i Trondhjems Redningsmisjon, ble det til at hun etter et studieopphold i Sverige overtok stillingen som bestyrer av Redningsmisjonens Pikehjem. Dette var i praksis et hjem for gatepiker, og Johanne gikk ofte og patruljerte sammen med politiet og forsøkte å få de unge piker, som ofte holdt til i bakgårder under meget uverdige forhold, inn på hjemmet. Pikehjemmet holdt først til i en liten gammel gård i Øvre Møllenberggate, men flyttet derfra til går r:
---- 378 H&FLe ---- den Voll på Moholt (seinere Statens forsøksgård), og derfra til Kvammen på Strinda. I disse åra hadde hun hjelp av sin far Johannes Skrove, som vaktmester. Seinere ble Johanne Lerseth bedt om å bli med å starte og bestyre Trondhjems Kommunale Mødrehjem. Dette hadde tilhold på Møllehaugen ute i Ila. Ei stor kvit bygning omgitt av en vakker hage, og huset eksisterer fremdeles. Der skapte hun et godt hjem for ugifte mødre. De kom dit for å føde, og ofte for å få barnet adoptert bort. Til tross for sitt sterkt religiøse livssyn, var Johanne Lerseth aldri fordømmende, og hun arbeidet sterkt for at flest mulig av mødrene kunne beholde sine barn selv. På Mødrehjemmet var hun til hun gikk av med pensjon omkring 1933. Hun bodde senere hos døtrene sine, men mest på Levanger hos sin eldste datter, der hun ånds frisk og vital døde i 1959. Johanne Gurine Lerseth hadde to døtre i ekteskapet med Arnt: 81 . Elisabet Sofie, f. 1 896 i Leirset. Hun ble utdannet ved Levanger Lærerskole og ble boende på Levanger hele livet. Her bygde hun sin heim, "Vesletun", på Bruborg. Hun underviste ved Levanger barneskole og var øvingslærer for lærerstudenter. Hun var aktivt med i politikken, og var med i landsstyret for lærerlaget og i menig hetsrådet. Hun var også ivrig KFUK-er hele sitt liv, og var i det hele en samfunns engasjert kvinne. Hun døde ugift og barnløs av kreft i 1984.' 82. Ingrid, f. 1 898 i Leirset. Hun ble også utdannet ved Levanger Lærerskole, men var først guvernante hos familien Melandsjø på Hitra, og hadde da bare middelsko len. Etter lærerskolen tok hun lærerpost på Hitra, men ble i 1925 gift med lærer Karsten Andersen fra Kolvereid. De slo seg ned på Ørlandet og ble boende der hele sitt liv. De deltok aktivt i det offentlige liv og hadde mange verv, særlig Karsten. Han var meget musikkinteressert og dirigerte flere kor. Karsten Andersen døde i 1968, mens Ingrid døde i 1982. De hadde seks barn: Cl . Knut, f. 1 928. Knut Andersen var utdannet sivilingeniør, og han var vegsjef i Nord-Trøndelag fram til 1994. Gift med Asbjørg Breitæg fra Oksvoll. Bosatt i Steinkjer. C 2. Johanne, f. 1928. Utdannet lærer, bosatt i Hobøl kommune i Østfold og gift med økonom Bjørn Stokstad. C 3. Arnt Tore, f. 1933. Arnt Tore Andersen er utdannet lærer, og har arbeidet både som lærer og seinere som journalist i Adresseavisen. Gift med lærer Gerd Brønstad fra Snåsa, bosatt i Skogn. De er skilt. Arnt Tore Andersen bor for det meste i Montenegro. C 4. Ingrid Elisabeth, f. 1935. Utdannet lærer, gift med tannlege Leif Gangås fra Orkdal. Bosatt på Ørlandet. C 5. Nils Eigil, f. 1943. Utdannet som næringsmiddelingeniør, gift med lektor Anne Marit Lie, Oslo. De har overtatt farsheimen på Ørlandet og bor der. C 6. Brit Rannveig, f. 1945. Utdannet til sykepleier. Gift med medisinkonsulent Reidar Rønstad fra Svolvær. Bosatt på Hvitsten i Vestby kommune. Foruten Johanne og barna bodde også Johanne's far, enkemann Johannes Skrove, og søstrene Anna Cathrine og Jenny Aagot Skrove på Granholt i 1900.
---- 379 H&FLe ---- Johannes Jakobsen Skrove var født i 1841 på Skrove nedre østre (Bergsmo), sønn av gårdbruker Jakob Toresen Skrove (Hellån) og hustru Johanna Pedersdatter. Johannes var bl. a. bror til Tore Jakobsen Nordset, som var bruker på Aksnes søndre øvre, Aksnes nordre lille og Nordset. Johannes Skrove flyttet til Trondheim allerede som 17-åring i 1859, og vi veit at han tjente hos Jørgen B. Lysholm. Det var her han traff sin kone Elisabeth Sofie Sommer, f. 1827 i Trondheim. Senere ble han lokomotivfører på Rørosbanen. De bodde først i en hjørnegård i Elgesetergata, like over brua på høyre side. Så kjøpte de et lite hus, Bakklandet 12, og her ble i hvert fall den yngste dattera Aagot født. Dette huset skal stå den dag i dag og er fredet. Senere flyttet familien til Støren og bodde på Støren stasjon. Som pensjonister bodde de ei tid på Øvre Stiklestad. Her døde kona Elisabeth Sofie i 1895. Johannes og dattera Anne Cathrine (Trine) bodde da ei tid på "Kveldskvile" på Verdalsøra. Da Johanne Gurine flyttet til Trondheim, ble faren med og hjalp henne i arbeidet. Men han flyttet tilslutt tilbake til Verdalsøra, og dreiv på sine gamle dager med snek ker- og glassarbeid, samt laget madrasser på bestilling. Johannes Skrove døde på Verdalsøra i 1917. Johannes Skrove var også far til Nikolai Skrove (1866-1926), som først var han delsbestyrer på Verdalens Meieris landhandel på Stiklestad og seinere ble handels mann i Skrovesgården (som i dag eies av Nils Karlsaunet). Om de to søstrene til Johanna Lerseth veit vi at Jenny Aagot, som var født i 1874, gikk inn i Frelsesarmeen, med Levanger som bosted. Hun både frøs og sultet for sin tro, fikk tuberku lose og døde ung. Anna Cathrine (Trine), som var født i 1871, døde ugift, men døds året er ikke kjent. Stua på Granholt. I 1909 kjøpte Jonas Marken gården for 2000 kroner etter at han hadde losjert på går den før han kjøpte den. Skjøtet ble utstedt av Johanne Lerseth. Jonas Johannessen Marken (1842-1927) og Hanna Sofie Halvorsdatter (1842-1924) Jonas Marken hadde før vært bruker i Marka østre. Han var født på Bunesvald i 1842 og ble i 1865 gift med Hanna Sofie Halvorsdatter Tillervald, f. 1842. Ekteskapet deres var barnløst. Jonas Marken solgte Granholt ved skjøte datert 16. april, tinglyst 2. mai 1922, til Johannes Ellevsen Sende for 5500 kroner. Men Johannes Sende hadde gården bare et års tid før han solgte den videre til Ole Skrove for 6600 kroner, skjøte datert 19. mai, tinglyst 3. juni 1923.
---- 380 H&FLe ---- Ole Andersen Skrove (1892-1979) og Gudrun Neliusdatter (1899-1971) Ole Skrove var født på Skrove i 1892 og var sønn av gårdbruker Anders Andersen og hustru Maren Anna Johnsdatter. Gift i 1919 med Gudrun Neliusdatter Gilberg, f. 1899 i Skogn. Ole Skrove var bygningsmann og hadde flere mann i arbeid. Dessuten var han snekker, og laget møbler og redskaper på eget verksted på gården. Han var også poli tisk engasjert og var bl. a. med i herredsstyret i tre perioder for Arbeiderpartiet. Barn: 81. Alfhild, f. 1923. Gift med Svein Ness, f. 1922. Bosted Lysthaugen. 2000. Gift ,oth 939. B 83. Birger, f. 1926 eier av Granholt Nordvik GNR. 74, BNR. 5 Nordvik var husmannsplass i bare fire år, fra 1895 til 1899. Da ble plassen fradelt Bunes og skyldsatt for 98 øre. Den ble solgt ved skjøte datert 6. august, tinglyst 8. august 1903 til Hans Peter Olaussen Jøsåsvald for 1500 kroner. Hans Peter Olaussen kom til Nordvik som husmann i 1895. Han kom da fra Øverplassen under Jøsås vestre. v^v. Hans Peter Olaussen Nordvik (1863-1933) og Maren Anna Mikalsdatter (1857-1928) Hans Peter Olaussen var født i 1863 på Reppe av foreldre, husmann Olaus Halvorsen Jøsåsvald og Elenanna Paulsdatter. Faren var sønn av husmann Halvor Olsen i
---- 381 H&FLe ---- på Nordvik. Jøsåsdalen under Jøsås østre, og mora var datter av rydningsmann Paul Andersen Lillemo fra Lillemoen i Inndalsallmenningen. Foreldrene var i 1865 inderster og i 1875 husmannsfolk på Stuskinsveet under Stuskin vestre. Samme år var Hans Peter gjetergutt i Inndalsallmenningen hos mormora, Sirianna Rasmusdatter. I 1889 ble Hans Peter, som da var dreng på Halset og kalte seg Halset, gift med Maren Anna Mikalsdatter Tømmeråsvald (Valøya), f. 1857 på Gudmundhusvald. Hun var datter av husmann Mikal Andersen og kone Anne Nilsdatter på Valøya under Tømmeråsen. Hans og Maren Anna var husmannsfolk på Øverplassen under Jøsås vestre i noen år før de kom til Nordvik. På Nordvik satte Hans først opp hus på flata like ved elva, men de måtte seinere flyttes p.g.a. at elva ofte flommet inn i husene. Hans Nordvik var tømmermann av yrke. Da Leksdalens Meieri ble startet i 1900, ble han ansatt som maskinist der og hadde trolig denne stillingen til meieriet opp hørte i 1917. Han arbeidet også med saging av tømmer, og med skogsarbeid. Han spilte fele og var læremester for andre i faget. Hans og Maren Anna hadde følgende barn: Bl 0 . Anna Margrete Olufsdatter, f. 1 879, d. 1 887. Mårens datter med Oluf Eskildsen Musumeng.
---- 382 H&FLe ---- B 2°. Gustava Sefaniasdatter, f. 1882. Mårens datter med Sefanias Bårdsen Buhaugan, f. 1861. Gift i 1 900 med Ludvig Mikalsen Snausenvald, f. 1 879. De utvandret i 1902 til Ashby, Minnesota. 83. Olme Hansdatter, f. 1890. Ugift. Hun var både skogskokke og ,el- ska ps kokke og var også ofte til hjelp ved og etter barnefødsler. 84. Mikal Hansen, f. 1 894. Han ble neste bruker på slordvik. rWt, DJ 897, d. 1898 86. Marie 897, død sa villinq med Hanna. I tillegg til sine egne barn tok Hans og Maren seg også av andre sine barn. Hedvig Molden, f. 1922 og Einar Dillan, f. 1925, som begge var barnebarn av Hans' søster Hanna Olausdatter Jøsås, vok- ste opp på Nordvik etter at mora deres døde i 1929. Det samme gjaldt også Magnus Bjartnes og Kristine Bjørneberg, f. 1916. Kristine var bare lita jente da Hans og Maren hentet henne på meieriet i Leksdalen. De tullet en filt rundt henne og bar henne hvert sitt stykke fram til Nordvik. Mor til Kristine var Else Pettersen fra Sortland, som var meierske ved Leksdalens Meieri. Hun forlot bygda da hun ble gift med en Tågvold, som var gårdskar på Solheim. De skal ha bosatt seg på Oppdal. I 1926 solgte Hans Nordvik gården til sønnen Mikal Hansen for 10000 kroner, skjøtet datert 26. februar, tinglyst 16. mars 1926. Mikal Hansen var ugift. Ved siden av at han dreiv sin egen gård, var han gårdsar beider på Bunes og skogsarbeider. Han solgte Nordvik i 1940 til Johan Jakobsen for 7000 kroner, skjøtet datert 8. september, tinglyst 2. november 1940. Johan Jakobsen var gift med Kristine Bjørneberg, pleiedattera til Hans og Maren Nordvik. K l IFKC
---- 383 H&FLe ---- Bunesbakken (Nordbekk) GNR. 74, BNR. 6. Bunesbakken, eller Bakken, hørte opprinnelig under Karmhus. Under delinga av Leksdalsgodset etter Broder Wilhelm Kliiver kom plassen under Bunes og ble med i kjøpet da Kliivers svigersønn Peter Hartvig Lund kjøpte Bunes på auksjon i 1829. Plassen ble så ført tilbake til Karmhus i 1911, da Olaus Karmhus kjøpte den av Gunhild Halset, enka etter Anders Halset. En kjenner til at det har vært husmenn på Bunesbakken fra ca. 1814. Hans Johansen Lundsvald (1786-1856) og Beret Hansdatter (1790-1870?) Hans Johansen var sønn av husmann Johan Samuelsen Lundsaunet på Seterenget under Lund. I 1814 ble han gift med Beret Hansdatter Sulstuen. Beret var født i 1789 på Lilleåbakken i Meråker og var datter av Hans Pedersen Lilleåbakk og kone Ragnhild Pedersdatter. Hun kom til Verdalen sammen med foreldrene, som ble hus mannsfolk på Kriken under Inndal nedre ca. 1812. Hans Johansen ble husmann på Bunesbakken ca. 1814, etter at han hadde tjent på Bunes i 10-11 år. Hvor lenge han var der, er ikke kjent. Hans Johansen fikk i 1830 en dom for simpelt tyveri og måtte som straff arbeide i Trondhjems Tugthus i to måneder. Hans døde som husmann på Røsenget i 1856. 1 1865 bor ei enke Beret Hansdatter som legdslem på Nordbergsvald, 78 år gammel og oppført som født i Stjørdal. Hun dør på samme sted i 1870. Kan det være denne Beret det her er snakk om? Hans og Beret fikk bare ett barn, dattera Kjersti i 1814, og hun døde samme år. Hvem som ble husmann etter Hans Johansen er usikkert, men det antas at det var på denne plassen Johannes Johannessen Storstad bodde før han kjøpte Marka østre en gang før 1862. Dette året kom det nemlig et parfolk fra Sparbu og bosatte seg på plas sen: Hans Andreas Olsen Lein (1818-1879) og Marta Johansdatter (1817-1864) Hans Olsen var født i Ytterøy, men bodde i Sparbu da han i 1845 ble gift med Marta Johansdatter, som var født på Setran i Leksdalen og var datter av Johan Andersen og Brynhild Jakobsdatter. Hans og Marta kom til Bunesbakken i 1862. To år seinere (1864) døde Marta. Hans bodde fremdeles på plassen i 1865, men da som losjerende veiarbeider. I 1875 losjerte han på en plass under Lein, og døde der i 1879. Så vidt en kan se, var Hans og Marta barnløse. I 1865 var Tore Jakobsen Aksnes husmann på plassen, men han ble der bare en kort periode, for fra 1866/67 til 1874 var Martinus Sivertsen Musemshøa husmann der før han flyttet til Brannseggen.
---- 384 H&FLe ---- vJordbek Ved folketellinga i 1875 er ikke Bunesbakken nevnt, så den var sannsynligvis übe bodd fram til rundt 1880, da Johannes Pettersen Haugsgjalet ble husmann der. Johannes Pettersen Bunes (1842-1909) og Sirianna Olsdatter (1838-1920) Johannes Pettersen var født på Storstad i 1842 og var sønn av leilending Petter Henriksen Storstad og kone Agnes Ellevsdatter Grundanvald. Om foreldrene kan nevnes at faren døde på Storstad i 1856, og at enka Agnes i 1865 av ukjent årsak bor hos en husmannsfamilie (Kristian Olsen og Gjertrud Johnsdatter) på en plass under Allmenningsåsan i Inndalen, og dør der i 1869. Johannes ble i 1866 gift med Sirianna Olsdatter Haugsgjalet, f. 1838. Sirianna var halvsøster av Mikal Valøen og tante til Maren Nordvik. Johannes med familie bor i 1875 som husmann på Haugsgjalet og han er samtidig kirkegraver. Det var mens Hans Lund var eier av Bunes (1870-1886) at Johannes Pettersen ble tilsatt som møllemester ved Lund mølle, og han fikk samtidig Bunesbakken som boplass. Han skulle ha hamning for buskapen i marka til Lund vestre i seks uker, og ellers i Karmhusmarka. Seinere ble det slik at han betalte for hamning i Karmhusmarka i seks uker. Avgifta var pliktarbeid på Bunes. Johannes døde i 1909. 1 1911 ble plassen kjøpt tilbake til Karmhus av Olaus Karmhus. Sirianna, som eide husene, skulle få bo der til 14. april 1914 (14. april var som kjent flyttedag). Hun døde på Nordvik i 1919. Johannes og Sirianna fikk i alt fem barn, men fire av dem døde før de nådde vok sen alder: 81 . Ole Andreas, f. 1 868 på Haugsgjalet, d. 1 879, 1 1 år. 82. Hans Petter, f. 1 873 på Haugsgjalet. Hans Petter titulerte seg som smed da han i
---- 385 H&FLe ---- 1 898 ble gift med Lovise Juliane Lorntsdaffer Bjartnesvald, f. 1 869. Foreldrene hennes var husmann Lornts Johannessen og Marta Bårdsdatter Bjartnesvald. De losjerte på Bunesbakken fram til Hans Petter døde i 1 901 , men da tok Lovise med seg barna og flyttet ned på Øra, der hun var kokke på Verdal meieri, og ei tid også på Rinnleiret. Hun arbeidet også som selskapskokke. Lovise døde i 1960. Hans Petter og Lovise hadde følgende barn: Cl o . Laura Marie Sefaniasdatter, f. 1895 på Borgenvald. Lovises datter før ekte skapet. Faren var gårdbrukersønn Sefanias Olsen Marken. Laura ble i 1922 gift med Andreas Andreassen Bye, f. 1888 i Inderøy. Andreas Bye hadde snekkerverksted på Verdalsøra, og de bodde på Undheim, gnr. 20, bnr. 19. C 2. Johanna Hansdatter, f. 1898 på Bunesbakken. Gift med Evald Johnsen, f. 1900 på Mikvollvald. De bosatte seg i Frol. Evald Johnsen var ei tid bestyrer av Arbeider-Avisas kontor i Levanger. Han hadde flere tillitsverv i Frol kom mune - var medlem av kommunestyret og ei tid også varaordfører. C 3. Gusta Hansdatter, f. 1900 på Bunesbakken. Ugift. Hun bodde og arbeidet i Steinkjer. 83. Gustav, f. 1875 på Haugsgjalet, d. 1892, 16 år. 84. Jette Sofie, f. 1879 på Haugsgjalet, d. 1887, 8 år. 85. Ole Andreas, f. 1 882 på Bunesbakken, død samme år, to måneder gammel. Olaus Karmhus solgte Bunesbakken i 1912 til Ole Kjesbu for 1200 kroner, skjøtet utstedt av Gunhild Halset er datert 20. april 1912. Eiendommen fikk fra da av gårds navnet Nordbekk. Ole Andorsen Kjesbu (1891-) og Anna Sofia Pedersdatter (1890-) Ole Kjesbu var født i Kjesbua i 1891 og var sønn av gårdbruker Andor Hansen Kjesbu og Ingeborganna Andersdatter. Han ble i 1912 gift med Anna Sofia Pedersdatter Øhd (Musemssvedjan), f. 1890 i Trångsviken, Sverige. Ole Kjesbu solgte i 1919 gården til broren Arnt Kjesbu for 3500 kroner og flyttet selv til Musemsrønningen. Han og familien er nærmere omtalt der. Arnt Andorsen Kjesbu (1888-1968) og Ingeborg Martinsdatter (1881-1955) Arnt Andorsen Kjesbu var født i 1888 i Kjesbua. Foreldrene hans var Andor Hansen Langdal, seinere Kjesbu, f. 1857, d. 1935, og Ingeborg Anna Andersdatter Væren, f. 1854, d. 1926. Kona Ingeborg Martinsdatter, som Arnt ble gift med i 1909, var født i 1881 i Sørvika i Verran. Familien bodde ei tid i Kjesbua før Arnt i 1915 kjøpte Karmhusbakken øvre av Karl Lyngaas. I 1919 kjøpte han så Nordbekk av broren Ole og flyttet dit. Arnt Kjesbu slo Karmhusbakken og Nordbekk sammen til ett bruk. Han dyrka i tillegg opp "Nordbekkskogen", som broren Ole hadde kjøpt til i 1912. Gjelda ble imidlertid for stor, og i 1928 ble gården solgt på tvangsauksjon. Arnt Kjesbu og familien flyttet i januar 1929 til Ulvilla, der Arnt samme år overtok fars heimen Kjesbua. Barn:
---- 386 H&FLe ---- OA? 82. Petter, f. 191 1 i Kjesbu. Gift i 1935 med Ella Lundsaunet, f. 1916. Bureiser på Lunde. Ella døde i 1998 og Petter i 2001 . 83. Anna Bergljot, f. 1913 i Kjesbu. Gift i 1933 med Paul Severin Skavdal, f. 1901 d. 1980. Gårdbruker i Skavdalen fra 1938. 84. Ingvar, f. 1914 på Karmhusbakken øvre, d. 1917. Han drukna i brønnen på går- den 85. Ingrid Arnolda, f. 1916 på Karmhusbakken øvre. Gift i 1940 med Ola Ragnvald Brønstad, f. 1912, d. 2001 . De overtok Kjesbua i 1952. 86. Magne Ingemann, f. 1917 på Karmhusbakken øvre, d. 2001 . Gift i 1943 med Agnes Magda Overmo, f. 1923. Magne var skogsarbeider på Værdalsbruket i mer enn femti år, og ble for dette tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv i 1 989. Bosatt i Nonsetskogen, Helgådalen. 87. Helge, f. 1919 på Karmhusbakken øvre. Smed. Gift i 1939 med Margit Fossness, f. 1913. Bosatt i Ulvilla. 88. Odd, f. 1921 på Nordbekk, d. 1941. 89. Sverre Edvard, f. 1923 på Nordbekk. Gift i 1949 med Borghild Lydia Sørvik, f. 1922, d. 1984. Bosatt i Verran. 3 FOLK
---- 387 H&FLe ---- Bl O.Anders, f. 1925 på Nordbekk. Gift i 1948 med Esther Marøy, f. 1927. Bosatt på Kluksbakkene i Ulvilla. Bl I . lvar, f. 1926 på Nordbekk. Gift i 1951 med Sigrid Green, f. 1928. Bosted Leirset. Ny eier av Nordbekk ble Martin Lund, som fikk auksjonsskjøte på gården i 1929 for kjøpesum 6000 kroner. Martin Bernhard Johannessen Lund (1890-1960) og Klara Sofie Olsdatter (1895-1992) Martin Lund var sønn på Lundsaunet, foreldre Johannes Ellingsen og Ellen Oliva Ågesdatter. Han ble i 1917 gift med Klara Sofie Olsdatter Tiller, f. 1895, datter av gårdbruker Ole Petersen Tiller og hustru Elenanna Sefaniasdatter Aspås på Nord- Tiller. Martin Lund arbeidet i noen år på Trones Bruk. Fra 1921-24 forpaktet han Øver- Hofstad, deretter kjøpte han Tillerenget, men solgte og kjøpte en av Gulling-gårdene i Beitstad. Han kom derfra da han kjøpte Nordbekk. Kona Klara dreiv mye med søm for andre, samt hekling. Martin Lund overdrog i 1959 gården til sønnen Arvid Olai Lund. Barn: 81. Erling Johannes, f. 1918, d. 1937. 82. Arvid Olai, f. 1923. Gift med Margit Kalset, f. 1921 på Vester-Åsen, datter av Anton Kalset på Øster-Fikse. Gårdbrukere på Nordbekk fra 1959. Moen (Bunesmoen) Moen var en husmannsplass som lå sør for husene på nåværende gård Nyheim. Det har vært husmenn på plassen fra rundt 1760-1904, men neppe sammenhengende. Arnt Eriksen ( ) og Marit Ellevsdatter (1720-1766) Arnt Eriksen kom som husmann til Moen rundt 1760. Legger en fødested for barna hans til grunn, var han før det også husmann eller inderst på Skrovesvald og Trøgstad store. Gift i 1750 med Marit Ellevsdatter, som var født rundt 1720 og som døde i 1766 på Hofstadvald. De fikk barna: 81 . Beret, f. 1753 på Skrovesvald. 82. Maren, f. 1 756 på Trøgstad store. I 1 791 ble hun gift med Peder Larsen Tusetvald. 83. Ellev, f. 1 760 på Bunesvald. Trolig er det han som i 1775 ble konfirmert fra Åsen i Leksda . Andre opplysninger om familien foreligger ikke.
---- 388 H&FLe ---- Neste husmann som vi veit har bodd på plassen var Gjert Olsen, som kom dit rundt 1810 og ble der til 1840. Gjert Olsen (1771-1847) og Beret Hansdatter (1773-) Gjert Olsen var født i 1771. I 1798 ble han gift med Beret Hansdatter Prestegård, f. ca. 1773, og som trolig var datter av Hans Nilsen Ulvillen, som var bygselmann på Ner-Hofstad fra 1763 og seinere på Leirhaug (Aunet) i Ulvilla. De var husmannsfolk under Augla og Minsås før de kom til Bunesmoen. De hadde tre barn: 81. Hans, f. 1799 på Auglavald. Gift i 1825 med Lisbet Ellingsdatter Hofstad, f. 1802. De var inderster på Bunesmoen fra 1825 til rundtl 830, deretter var de husmannsfolk under Forbregd og Eklo, der Hans døde i 1 838. Lisbet var som enke tjenestepike på Haliem vestre i 1 865 og døde på Lyngsvald i 1 875. 82. Ole, f. 1802 på Minsåsvald. I 1835 gift med Gunnhild Rasmusdatter, f. 1807, datter av Rasmus Mikkelsen Sulstuen. Ole og Gunnhild flyttet i 1 841 til Alstahaug i Nordland. 83. Marit, f. 1 807 på Minsåsvald. Gift i 1 828 med Lars Ellingsen Volen, f. 1 806 på Hesteg reiva Id. Paret flyttet mye på seg. De første åra etter at de var gift var Lars husmann, først på Høa, deretter på Kvammet. I 1 844 kjøpte han gården Kulstadvika og hadde denne til 1 869. I 1 875 var de inderster og bodde i mas tubygningen på Kjæran og Lars arbeidet som snekker. Marit døde i 1 878 som hus mannskone på Mikvollvald, mens Lars døde i Østersund i 1 882, antagelig bodde han da hos ett av de fem barna som han og Marit fikk. Gjert Olsen var husmann på Bunesmoen fram til rundt 1840. Hvor han da gjorde av seg, er ikke kjent. Han døde i 1847, uten at det er anført bosted ved dødsfallet. I 1842 kom Peder Jørgensen som ny husmann. Peder Jørgensen (1816-1902) og Beret Johansdatter (1814-1900) Peder Jørgensen var av Aksnesætta. Han var sønn av husmann Jørgen Pedersen på Kongssveet under Ner-Hofstad, og ble født der i 1816. Samme året som han kom til Bunesmoen, ble han gift med Beret Johansdatter Setran, f. 1814. Beret og Peder bodde på Bunesmoen resten av livet. Beret døde der i 1900 og Peder i 1902. Barn etter Peder og Beret: 81 . Kirstine, f. 1 842 på Bunesmoen. Gift i 1 861 med Peder Andreassen Sendesvald, f. 1835 (se Lilleakeren nedre under Sende). Kirstine døde allerede i 1864, etter at hun i ekteskapet hadde født to barn, som begge ble bortsatt til andre etter at mora døde. Enkemannen Peder Andreassen ble i 1 867 far til Bernt Pedersen (Vang), mora var Anna Berg itte Johan nesdatter Nessvald. Bernt finner vi i 1875 på Haugen under Ness mellom, der han er fostersønn hos ugift husmannskvinne Gurine Kristensdatter (Vang). I 1 900 er han gift jernbanearbeider og bor på Vang
---- 389 H&FLe ---- i Vinne. I 1 868 giftet Peder seg med Johanna Johannesdatter Engsveet, f. 1 848 i Vinne, og flyttet til Frol, der familien i 1 875 bor hos kona sine foreldre på Engsveet, gnr. 12, bnr. 4 (under Østborg) i Frol. Peder er da skomaker. I 1900 bor familien i Bakkegaten 53e i Levanger by. De hadde flere barn. 82. Bernt, f. 1 845 på Bunesmoen. Han ble i 1 869 gift med Beret Marta Hansdatter Musemvald, f. 1847 på Storåkeren. I 1872 kjøpte Bernt gården Aksnes søndre øvre og ble gårdbruker der (se under denne). 83. John, f. 1851 på Bunesmoen. Han ble husmann på Sveet (Sagmesterplassen) under Ner-Hofstad (se under denne). Nelius og Beret Marta Hofstad var de siste beboere på Bunesmoen. Etter at de flyttet derfra, ble plassjorda lagt til innmarka på Bunes. (Om Nelius og Beret Marta, se Kvernstua under Ner-Hofstad.) My r vang Bureisingsbruket Myrvang ble fradelt Bunes i 1932 og solgt til Anton Lundemo. Arealet var på 70 dekar. yrvanq m. flere i 1962. Foto; wideræ
---- 390 H&FLe ---- Anton Olufsen Lundemo (1897- 1979) og Julie Margot Martinusdatter (1901- 1990) Anton Olufsen Lundemo var født i 1897 på Lundemo under Lund av foreldre Oluf Johannessen Lundemo og kone Beret Marta Halvorsdatter. Gift i 1920 med Julie Margot Martinusdatter Lundsmoen, f. 1901. I 1922 kjøpte han farsheimen Lundemo og dreiv denne til han i 1933 ble bureiser på Myrvang. Materialer til stua på bruket fikk Anton tak i da han kjøpte og reiv ned ei skogstue som lå inne i Sørelvdalen i Leksdalsallmenningen. Stua ble satt opp av Eivind Aksnes (Brannsegg), mens uthuset ble satt opp av Arne Okstad og Olaf Aspås. Anton Lundemo dreiv også med saging. På sag bruket til Anton Aksnes vinteren 1928 var han så uheldig å sage av seg de tre midterste fingrene på høyre hand. Han var også skomaker. Julie og Anton Lundemo. Barn: 81. Margrete, f. 1923 på Lundemo. Gift med Einar Julnes, gårdbruker på Julnesset Helgådalen. Vasseng GNR. 74, BNR. 9. Vasseng ble fradelt Bunes i 1929 og av Arne Voll solgt til Ingolf Aksnes. Hele arealet var på 80 dekar. Ingolf Johnsen Aksnes (1903-1983) og Ruth Mariusdatter (19 19-) Ingolf Johnsen Aksnes var født i 1903 på Brannseggen og var sønn av Engnora og John Mikalsen Aksnes. Gift i 1939 med Ruth Mariusdatter Veie, f. 1919. Ved siden av bureiseryrket var Ingolf Aksnes fra 1930 til 1941 landpostbud på ruta Stiklestad - Dalemark. Han kjøpte seg motorsykkel som han brukte ved post ombringelsen. Barn: 81 . Ingjard, f. 1 934 på Vasseng. Gift med Else Hansen fra Skien, og de bor i Fossum ved Skien. HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN
---- 391 H&FLe ---- VaSSeng 1954: Foto: Widerøe 82. Turid, f. 1940 på Vasseng. Gift med Herbert Andersen fra Ranheim, men skilt. De bodde i Trondheim. 83. Rolf, f. 1942 på Vasseng. Han er ansatt som byråsjef i Riksrevisjonen og bor i Oslo. Gift og skilt. 84. Tor, f. 1945 på Vasseng. Gift med Åse Solstad fra Lunner på Hadeland. De bor i Krokstadelva i Buskerud. I 1955 kjøpte Ingolf Aksnes farsheimen Brannseggen av broren Harald og la jorda på denne til Vasseng. I 1965 solgte han Vasseng til Kåre Forbord fra Skatval, og Ingolf og Ruth Aksnes kjøpte seg bolig på Ørmelen. Løvmo søndre GNR. 74, BNR. 10. Løvmo søndre ble fradelt Bunes i 1932 og solgt samme år til Olaf Johnsen for kjøpe sum 2750 kroner.
---- 392 H&FLe ---- Dette var et av de mindre bureisingsbrukene, og hele arealet var på 56 dekar. For å få det godkjent som burei singsbruk i Landbruks selskapet, måtte derfor Arne Voll som selger avstå et areal på fem dekar som var oppdyr ka fra før. Dette arealet, som lå øst for Bunesmoen, ble i si tid dyrka av Johan Vikaunet. På Løvmo. stedet der stuebygningen ble planlagt oppført, var det en gammel gravhaug som ble utplanert. Anton Musum og sønnene stod for husbygginga. Olaf Johnsen (1901-1993) og Inga Lovise Olufsdatter (1900-1973) Olaf Johnsen var født i 1901 på Lundsaunet. Han var sønn av ungkar John Jakobsen Holmen (fra Jakob-Hella under Midt-Holmen) og pike Julie Johannesdatter Lundsaunet. Olaf vokste opp hos besteforeldrene på Lundsaunet. Han arbeidet som tjener hos Anders og Lovise Lund i flere år, og æB^^ *1é ellers ble det tilfeldig gårds- og skogsarbeid. Kona Inga m? Lovise var datter av Oluf Johannessen Lundemo og kone " V Beret Marta Halvorsdatter, og var søster til Anton Lundemo på Myrvang. Hun var tjener på Bunes hos både Vikaunet og Voll, og ellers dreiv hun med spinning og strikking for J^ andre folk. Barn: 4ft» Barn: BL Borghild, f. 1925 på Lundsaunet. Gift med Johan Holthe, gårdbruker på Ulsberg. Olaf John 82. Einar, f. 1927 på Lundsaunet, d. 1999. Gift med Jenny Birgitte Johnsdatter Stiklestad, f. 1930, d. 2002. Hun var datter av John og Ingeborg Stiklestad på Buset. Einar m^ Johnsen ble neste bruker på Løvmo. Han var gårdskar j hos Hermann-familien på Ner-Hofstad i 40 år. *^ 3^^P n o i - . I i 000 ._ ° i i. _. ._ l i__ _ i_ l _ -fi Johnsen ble neste bruker på Løvmo. Han var gårdskar hos Hermann-familien på Ner-Hofstad i 40 år. 83. Jørgen, f. 1939 på Lundsaunet. Jørgen Johnsen er ugift. Han bor på Løvmo og har drevet med gårds- og skogs- -M^. arbeid. Sammen med faren dreiv han også torvstrøfa- ,d&& jgt brikken på Nastadmyra i Leksdalen i flere år, først for rna Leksdal torvlag og siden for egen regning. Jørgen Johnsen har vært levende interessert i slekts- og lokalhisto- rie og har samlet en mengde lokalhistorisk stoff om Leksdalen. Inga Johnsen.
---- 393 H&FLe ---- Granly BYGSLET GRUNN AV BUNES, BNR. 1. Oluf Johannessen Lundemo (1869-1952) og Beret Marta Halvorsdatter (1859 -1938) Familien er utførlig omtalt under Sagekra (Lundemo). Oluf Lundemo fikk i 1923 bygselkontrakt av Johan Vikaunet på en parsell på 3 dekar av utmarka på Bunes. Bygselen var på 30 år og avgifta var 200 kroner en gang for alle. Oluf Lundemo satte straks opp ei stue på parsellen, og han og kona Beret flyttet dit etter at de solgte Lundemo til sønnen Anton. Stua fikk navnet Granly. Dattera til Oluf og Beret, Anna Lundemo, ble i 1932 gift med Angel Arntsen Kjesbu, og Granly ble også heimen deres. Angel Arntsen Kjesbu (1910-1991) og Anna Margrete Olufsdatter (1904-1992) Angel Kjesbu var født i 1910 i Kjesbua og var sønn av Arnt Andorsen Kjesbu og kone Ingeborg Martinsdatter. Foreldrene kom til Bunesbakken (Nordbekk) i 1919 etter at de hadde bodd på Karmhusbakken øvre fra 1915. Angell Kjesbu var gårdskar på Bunes i mange år. I 1967 fikk han Norges Veis med alje og diplom for lang og tro tjeneste. Han hadde da tjent på Bunes i 36 år. Etter at Oluf Lundemo døde i 1952, kjøpte Angel Kjesbu stua på Granly av arvingene, og fikk samtidig forlenget bygselkontrakten med femti år. NOTER 1 . Opplysninger gift av Ingrid Gangås, Brekstad.
---- 397 H&FLe ---- TØMMERASEN GNR. 75, BNR 1 Tømmeråsen ble trolig rydda først på 1500-tallet og er som alle nyryddede gårder på den tida blitt Kronens eiendom. Gården er første gang nevnt i matrikkelen for 1590. Omkring 1660, da Kronen kom i pengevanskeligheter etter krigen 1657-1660 og måtte avhende mye av sitt gods, ble Tømmeråsen solgt, og opp gjennom åra hadde den mange forskjellige eiere. 1 1784 kjøpte Aage Torbergsen Aagaard på Stiklestad går den for 350 riksdaler. Tømmeråsen var eget bruk fram til 1790. Da solgte Aage Aagaard det for 399 spe sidaler til broren Ola Aagaard, som eide Stiklestad vestre. Stiklestad vestre ble i 1896 kjøpt av Kirkedepartementet som embetsgard for soknepresten på Stiklestad i stedet for den gamle prestegården Augla, som ble delvis ødelagt ved utraset i 1893. Tømmeråsen ble med i dette kjøpet, og siden har den fulgt Stiklestad prestegård, og dels vært brukt som husmannsplass og dels som seter og havnegang. Husmannsplasser: Tømmeråsplassen Tømmeråsplassen er en gammel plass, nevnt så tidlig som først på 1700-tallet. Om den har ligget på samme sted opp gjennom åra, blir bare gjetninger. Den Tømmeråsplass som vi kjenner til, lå like inntil riksveien og gårdsveien til Tømmerås vestre (gnr. 75, bnr. 11). Det har trolig vært busetting på Tømmeråsplassen helt fra 1700-tallet. Fra ca. 1793 til 1801 (og kanskje enda lenger) var Ole Hansen husmann der. Ole Hansen (ca. 1756-1818) og Barbro Olsdatter (1756-1827) Hvor Ole stammer fra, er ukjent. I 1793 ble han gift med Barbro Olsdatter Hallemsstøen, f. 1756. Ved folketellinga i 1801 er de oppført som "huusfolk" under Stiklestad vestre. En Ole Hansen døde på Vistvald i 1818. Selv om fødselsåret ikke stemmer, kan det være samme person. Barbro døde som enke og inderst på Nessvald i 1827.
---- 398 H&FLe ---- Her lå Tømmeråsplassen (markert med pil). Ole Pedersen Tømmerås (1782-1810) og Anne Larsdatter (1779-1859) Ole Pedersen var født ca. 1782, men hans opphav er ukjent. I 1803 ble han gift med Anne Larsdatter Stiklestadvald, f. ca. 1779, og som i 1801 er tjenestejente på Stiklestad vestre. Ole Pedersen var husmann på Tømmeråsplassen fra 1805 til han døde i 1810, bare 28 år gammel. Etter mannens død losjerte enka Anne på Vester- Musem, og døde i 1859 på Mønnesvald (Kristiansveet) hos sønnen Peder Olsen. Barn: 81. Magnhild Katrine, f. 1804 på Stiklestadvald. Gift i 1830 med Jørgen Pedersen Forbregd, f. ca. 1 800 i Sverige. De var husmannsfolk i Fjærastua under Vist i 1 865 og 1 875. Jørgen døde på Vistvald i 1 879 og Magnhild i Råa i 1 893. De hadde visstnok ingen barn. 82. Peder, f. 1805 på Tømmeråsen. Gift første gang i 1829 med Sigrid Larsdatter Holmen, f. 1 806, d. 1 850. De var husmannfolk i Garberg under Garnes og på en plass under Steine søndre. Peder giftet seg for andre gang i 1 852 med Sigrid Pedersdatter Storvuku, f. 1799, enke etter Johan Embretsen Storvukuvald. De var inderster i Kristiansveet under Mønnes i 1 865 og 1 875, og både Peder og Sigrid døde der i 1 876 og 1 887. Peder hadde sju barn i første ekteskap. Fra ca. 1815 til 1820 var Ole Arntsen Foss husmann på plassen. Ole Arntsen Foss (175 7-) og Siri Olsdatter (1761-) Ole Arntsen Foss stammet fra gården Foss i Soknedal. Gift i 1784 med Siri Olsdatter Aasenhus, f. 176 1. 1 Familien Foss flyttet fra Soknedalen til Hegra i 1798 og bosatte seg på gården Brattåsen. Derifra kom de til Verdal. De hadde flere barn, men vi veit at bare tre av dem kom til Verdalen. Da dattera Ragnhild gifter seg i 1830 (se nedenfor) oppgis far hennes som husmann bosatt i Stjørdal.
---- 399 H&FLe ---- 81 . Arnt, f. 1 790. Arnt Olsen er stamfaren til Arntsen-folka på Ørmelen. 82. Anders, f. 1795. Han overtok Tømmeråsplassen etter faren. 83. Ragnhild, f. 1 801 . Gift i 1 830 med Iver Andersen Leklem, f. 1 808 i Strinda. De bodde på Mikkelsgårdsvald, Kleven i Frol og på Baglovald i Vinne, der Ragnhild døde i 1842. Mannen giftet seg på nytt i 1844 med enke Sara Pedersdatter Rosvold, f. 1797. Ragnhild fikk tre barn i ekteskapet: Cl . Anne, f. 1 831 på Mikkelsgårdsvald, d. 1 890 på Mo. Hun var gift to gang er. Første gang i 1 858 med Olaus Nilsen Moe, f. 1 822 på Haugskott i Frol, d. 1 871 på Nordre Mo. Andre gang i 1 874 med Elling Pedersen Trøgstad, f. 1831 på Trøgstad, d. 1 909 på Gjermstad. Begge ektemennene var eiere av gården Nordre Mo. C 2. Elen, f. 1836 på Kleven i Frol. I 1863 har hun fått utflyttingsattest til Trondheim. Ved folketellinga 1 865 finner vi henne bosatt i Vanylven på Nordmøre, gift med veiarbeider Johannes Olsen Tingstad, f. 1831 i Verdal. De har en sønn, Iver Johannessen, f. 1 863 i Trondheim. Johannes Olsen, som var født i 183 1 , er reg. flyttet til Sparbu i 1 847, men oppgis å ha flyttet dit allerede i 1 833. C 3. Serianna, f. 1841 på Baglovald. Gift i 1875 med Henrik Johannessen Buran, f. 1 849 på Nessvald av ugifte foreldre Johannes Andersen Aunet og Karen Henriksdatter Nessvald. Henrik Johannessen var først gårdbruker på Bergsløkken i Vinne, seinere kjøpte han Buran nordre i Frol. En sønn av Serianna og Henrik, Severin Henriksen, ble gårdbruker på Borgen i Verdal. Fra 1820 til 1856 nevnes Anders Olsen Tømmerås som husmann på plassen: Anders Olsen Tømmerås (1795-1885) og Anne (Andrea?) Pedersdatter (1800-1890) Anders Olsen var født i 1795 og var sønn av forrige husmann Ole Arntsen. Gift i 1820 med Anne Pedersdatter Hofstad, født i 1800. Ved dåpen er hun innført i kir keboka under navnet Martha, datter av husmann på Nedre Hallemsvald, Peder Sevaldsen, og kone Maria Johnsdatter. Ved folketellinga i 1801 bor familien som inderster på Øver-Sende og har dattera Anne, ett år gammel. (Anne Pedersdatters for eldre og søsken er for øvrig omtalt på uregistrert plass under Tiller). Ved giftermålet bodde Anne på Hofstad. Anne og Anders fikk fem sønner, og av disse var det bare Even som ble igjen i Trøndelag (Klæbu). De andre flyttet til Troms. I mai 1856 flyttet Anders og Anne til Tromsø, og seinere til Skjervøy i Nord- Troms, der Anders døde i 1885 og Anne i 1890. De er begge gravlagt på Skjervøy gamle kirkegård. De fikk fem barn: 81. Peder, f. 1820 på Tømmeråsvald. Peder Andersen Tømmerås flyttet i 1841 til Trondheim og seinere til Troms. I 1 846 fikk han en sønn, Laurits Pedersen, f. i Trondheim. Mora var Serine Andersdatter Græslie, datter av Anders Græslie som var forpakter av Inndal øvre i noen år først på 1 830-tallet. Serine Græslie flyttet til Nordmøre i 1 849.
---- 400 H&FLe ---- 82. Even, f. 1823 på Tømmeråsvald. Flyttet i 1847 til Trondheim og bodde på Rosenlund gård i Strinda. 83. Ole, f. 1 826 på Tømmeråsvald. Ole flyttet i 1 843 til Trondheim, men reiste seinere til Troms, der han ble gift i 1 850 med Eilertine Martine Jensen, f. 1 826, og de fikk seks barn. Han var handelsfullmektig i firmaet Søren og Theodor Holst i Tromsø. Deretter leide han handelsstedet på Finnkroken, men døde i Tromsø i 1 864 like før han skulle overta stedet. Eilertine giftet seg på nytt med lærer/skolebestyrer Ole Qvam fra Flå i Melhus. I dette ekteskapet var det to døtre, hvorav den ene - Olga Marie Qvam - var mor til polarforskeren og arkeologen Helge Ingstad. 2 84. Mikal, f. 1 832 på Tømmeråsvald. Han flyttet til Tromsø i 1 850 og bodde der ved folketellinga i 1 865. 85. Sivert, f. 1 836 på Tømmeråsvald. Flyttet til Tromsø i mai 1 856. Han tok navnet Sivert Andersen Aas. I 1 865 ble han gift i Skjervøy kirke med Mette Marie Cecilie Jensen, f. 1 842. Sivert var faktor i Finnkroken i 1 867. Han døde på Lauksletta i Skjervøy i 1 91 3og Mette døde i 1919. Sivert og Mette fikk sju barn. 3 Fra ca. 1860 til ca. 1867 var disse husmannsfolk på Tømmeråsen: John Olsen Slapgaard (1829-1913) og Anne Marta Pedersdatter (1825-1907) John Olsen var født i 1829 på Slapgarden og var sønn av gardmann Ole Mortensen Slapgaard, f. 1762, og hustru Ingeborg Ellevsdatter, f. 1766. I 1850 ble han gift med Anne Marta Pedersdatter Eklo, f. 1825 på Eklo, datter av Peder Tørrisen Eklo og kone Marie Larsdatter (Skroveslekta) Før de kom til Tømmeråsen, bodde de på Skrovesvald. De fikk seks barn: 81 . Beret Maria, f. 1 851 på Slapgarden. 82. Peder, f. 1853 på Slapgarden, d. 1863 83. Olianna, f. 1855 på Skrovesvald. 84. John, f. 1858 på Skrovesvald. 85. Ingeborg Anna, f. 1862 på Tømmeråsen. 86. Julianna, f. 1 864 på Tømmeråsen. Familien flyttet ca. 1867-71 fra Verdalen til Ytterøya, der de bor i 1875. Derfra har de vel flyttet til Trondheim, for de oppgir Trondheim som hjemsted da de utvandrer til Amerika. Vel, ikke alle. Faren John og dattera Julianna (kalles Julie i protokollen) utvandret i 1883, mens mora Anne Marta kom etter i 1884. Men før alle disse reiste Beret Maria, trolig direkte fra Verdal. Hun er registrert som Marie Slapgaard, 29 år, da hun utvandret til Fargo i 1880. Det var til Fargo de andre reiste også. Sønnen John, som kalte seg Breidablik og var prest, utvandret også i 1883, men finnes ikke i protokollene. John, Anne, Beret Maria og Julia bodde ved Horace, litt sør for Fargo i Nord-Dakota. John døde i 1913, Anne i 1907, Maria (gift Haglund) døde i 1908 og Julia (g.m. John G. Nelson, 1853-1942) i 1918. De ligger alle i ei familiegrav. Ved fol ketellinga der borte i 1900 er det opplyst at bare 3 av barna er i live (dvs. Maria, Julia og John). 4
---- 401 H&FLe ---- Om dattera Olianna finnes det ingen opplysninger etter 1865. Hun finnes ikke sammen med familien i folke tellinga for Ytterøy i 1875. Kanskje er hun død på Ytterøy før den tid? Johan Iver Johansen Tømmerås (1843-1915) og Marta Johannesdatter (1839-1915) Johan Iver Johansen var husmann på Tømmeråsplassen fra ca 1867 til ca. 1890. Han var født i 1843 på Maritvoll og var sønn av strandsitter Johan Nikolai Amundsen og kone Johanne Andersdatter (hun datter av Anders Sivertsen Fikse). I 1864 ble han gift med Marta Johannesdatter, f. 1839 på Rosvollvald, datter av husmann Johannes Pedersen Skeisvald og kone Karen Hansdatter (av Nymoætta fra husmanns plassen Nymoen under Gudding). Iver Tømmerås, som han ble kalt, og familien flyttet sist på 1880-tallet fra Tømmeråsen til Fiksesveet, der de ble til ut i 1890-åra. Så flyttet de ned til Verdalsøra, der de bodde på Riddervoll i Nordgata (også kalt Tømmeråsgården). Dattersønnen Richard Kristiansen opprettet sportsforret ningen "Ørnen" i samme bygning. Iver var tjenestedreng og pantefullmektig hos lensmann Wessel. I festlig samvær bruk te han å tralle til dans. Han for også rundt og vasket (desinfiserte) i heimer der det hadde vært tæringssyke personer. Kona Marta dreiv med "kopping" - tapping av ureint blod av folk med byller og betennelse. De fikk sju barn barn, seks mens de bodde på Tømmeråsen: Johan Iver Johansen og kona Marta Johansdatter sammen med fostersønn Johan Johansen. 81. Julianna, f. 1865 på Hegsfadvald. Gift i 1886 med John Peter Kristiansen, f. 1 866 i Inderøy. De bodde på Tømmeråsen og på Fiksesveet før de på 1 890 tal let flyttet ned på Verdalsøra, der de bodde på Riddervoll, gnr. 1 9, bnr. 76. John Kristiansen var lensmannsdreng og seinere veivokter. De hadde elleve barn. 82. Anna Kristine, f. 1 868 på Tømmeråsen. Gift med Nils Abrahamsson, svenske som var baker i Abrahamsengården på Øra. De flyttet til Trångsviken i Sverige. Fem barn: Cl . Kristian Albert, f. 1 889 på Verdalsøra. C 2. Tine Margot, f. 1 891 på Verdalsøra. C 3. Karl Vilhelm August, f. 1901 på Verdalsøra. C 4. Klara Natalia, f. 1905 på Verdalsøra. C 5. Einar Olaf, f. 1908 på Verdalsøra. Gift med Gerd Storhaug, datter av Olaf Mortinussen Storhaug, politibetjent i Trondheim. Bosatt i Østersund. TØMMERASEN
---- 402 H&FLe ---- 83. Johanna Marie, f. 1 871 på Tømmeråsen. Gift med Ole Nilsen. De bodde på Øra en periode før de reiste til USA og slo seg ned som farmere i Minnesota og sei nere i Powers Lake i N. Dakota. Ei datter av dem, Mimmi, ble gift med journalist Snorre Haugdahl. 84. Sofie, født og død i 1 873 på Tømmeråsen 85. Sofie, født og død i 1 875 på Tømmeråsen. 86. Olme, f. 1876 på Tømmeråsen. I 1892 fikk hun en sønn, Ingemar Andreassen, med baker Andreas Martin Andreassen (sønn av kjøpmann Andreas Moe). I 1 896 ble hun gift med baker Aksel Olsen på Verdalsøra, og de fikk sju barn sammen. 87. Johan Kristian, f. 1880 på Tømmeråsen. Gift i 1901 med Anna Jakobsdatter Holmen, datter av husmann Jakob Jensen Holmen som bodde på Jakob-Hella under Midt-Holmen. Johan Kristian Johansen, kona Anna samt sønnen Jørgen William reiste i 1 903 til USA og slo seg ned som farmere ved Doran i Minnesota De fikk to sønner til i USA. Tømmeråssfuggu tilhørte Prestegården. Konrad Karlsen AA m var siste beboer. Husmann ca. 1890-1896 John Andreas Våset (1863-) og Karen Anna Johansdatter (1861-) John Våset var født i 1863 i Sparbu. I 1887 ble han gift med Karen Anna Johansdatter Dalemarkmoen, f. 1861. Hun var datter av husmann Johan Andersen. Fra Tømmeråsen flyttet John med familie til Aurstadbakken i Henning og tok navnet Aurstad. De hadde tre barn: 81. Johan, f. 1887. B2.Julianna, f. 1890. 83. Martin Julius, f. 1 892 på Tømmeråsen. Gift med Hilda Marken. De kjøpte jord av Marka nordre og bygde seg egen heim som fikk navnet Marka vestre.
---- 403 H&FLe ---- Siste husmann på Tømmeråsplassen var Anton Johansen. Han var bror av kona til den forrige husmannen, John Våset. Anton Johansen var husmann her fra 1902 til 1904, da han kjøpte Dypdal under Lund. Han og familien hans er nærmere omtalt under denne plassen. Jorda på den nedlagte plassen hører nå til bruket Tømmeråsen. Va løen Plassen lå på samme sted som bureisingsbruket Valøya ligger i dag. I likhet med Tømmeråsplassen har det trolig vært busetting på Valøen helt fra 1700-tallet. Mikal Andersen Valøen (1829-1886) og "Anne Nilsdatter (1819-1876), "Beret Marta Olsdatter (1850-1929) Mikal Andersen kom som husmann til Valøya ca. 1858 etter at han i to-tre år hadde vært husmann under Gudmundhus. Han var født i 1829 på Haugsvald og var sønn av husmann Anders Pedersen og Gjertrud Henriksdatter. I 1852 ble han gift med Anne Nilsdatter Sandsvald, f. 1819 på Sandsvald, datter av Nils Paulsen og Marit Pedersdatter. De fikk fem barn sammen før Anne døde i 1876, og Mikal ble gift på nytt i 1877 med Beret Marta Olsdatter Stiklestadenget, f. 1850 på Prestegårdsvald i Vuku. Hun var datter av husmann Ole Johannessen Stiklestadenget, f. 1803 på Nordsteinsvald, og Guro Olsdatter, f. 1810 på Nordsteinsvald. I dette ekteskapet ble Mikal far til seks barn til. På plassen dyrka de i 1865 nok til å fø 1 ku, 6 sauer og 3 geiter. Mikal Valøen var en av de få som hadde murt seg en ovn som ble brukt til å steke brød i. 5 Mikal døde på Valøya i 1886 noen måneder før den yngste dattera ble født. Plassen ble da nedlagt. Enka Beret Marta losjerte i 1900 i Eklestua og kalte seg da for Beret Valøen. Hun døde i 1929 og kalte seg da Beret Marta Nordberg (dattera Anne Birgitte var gift med Severin Nordberg fra Sparbu). Litt av etterslekta til Mikal Valøen: Barn av Mikal og Anne i Mikals første ekteskap: 81 . Gurianna, f. 1 852 på Haug, d. 1 853 på Haug. 82. Gustav, f. 1 854 på Haug, d. 1 862 på Haug. 83. Maren Anna, f. 1 857 på Gudmundhusvald. Gift i 1 889 med Hans Peter Olaussen Jøsås. De var gårdbrukere på Nordvik under Bunes (se under denne). 84. Liva, f. 1 860 på Tømmeråsvald. Liva var ugift og døde i barsel i 1 886 på Valøya etter at hun hadde født sønnen Anton Marius Gustavsen, f. 1886 på Tømmeråsvald. Faren var sjømann Gustav Malrupsen fra Juleplass på Inderøy. Anton ble tatt vare på av farens foreldre på Juleplassen i Inderøy. Han vokste opp der og tok navnet Anton Jule. Han ble seinere feier i Malm. Anton Jule var ikke gift, men hadde to sønner i Inderøy.
---- 404 H&FLe ---- Tre søsken samlet på Ørmelen i 1933 under Ole Mikalsens besøk fra Amerika. Fra v. Hansine Grande, Ole Mikalsen og Anne Birgitte Nordberg 85. Gustav, f. 1862 på Tømmeråsvald. Han var dreng på Bjartnes og Slottet og sei nere husmann under Bjartnes i noen år før han ble jernbanearbeider og sag bruksarbeider. Gift i 1 887 med Anne Birgitte Olsdatter Fåravald, f. 1 854, og de fikk tre barn før Anne Birgitte døde i 1 896. Gustav ble gift på nytt (borgelig viet) i 1 897 med Laura Birgitte Eilertsdatter, f. 1 868 i Tromsdalen. Gustav Bjertnes, som han kalte seg, omkom i ei sykkelulykke i jembaneundergangen ved Fleskhus så tid lig som i 1 914, og etterlot seg kone samt åtte unger under konfirmasjonsalder. Det sa seg sjøl at det ble ei vanskelig tid for enka Laura å ta seg av hele ungeflokken etter at hun ble alene. Guttene havnet på gårdene omkring, og de eldste jentene måtte også tidlig ut og tjene. Laura Bjertnes døde i 1955. Barn av Mikal og Beret Marta i Mikals andre ekteskap: 86. Anne Birgitte, f. 1 877 på Tømmeråsvald. Gift med Severin Nordberg fra Sparbu. De hadde ingen barn. 87. Grete Olme, f. 1 879 på Tømmeråsvald. Død på Levanger Sykehus 1 894. 88. Ole, f. 1881 på Tømmeråsvald. Han var dreng hos Sefanias Hofstad på Stiklestad før han i 1905 utvandret til USA, der han først var farmer i Minnesota og seinere forretningsmann i Cidder, Sør-Dakota. Ole Mikalsen Stiklestad, som han kalte seg, ble gift i USA i 1909 med ei svensk kvinne, Jennie, og har etterslekt i Amerika. Han døde i 1953 i Carmont, S. Dakota.
---- 405 H&FLe ---- 0 v^ k n Tr* n ;ås vestre T K d • d v n>
---- 406 H&FLe ---- Bureisingsfeltet på Tømmeråsen Først i 1930-åra var det stor etterspørsel etter jord til nydyrking. Verdal jordstyre ved formannen Johannes Musum arbeidet for å få lagt ut et nydyrkingsfelt på Tømmeråsen, og det ble satt i gang forhandlinger med Kirke- og undervisningsde partementet om å få kjøpe skogen som tilhørte Tømmeråsen med tanke på bureising. Både kirkemyndighetene og skogvesenet var i første omgang tilbakeholdne til salg, men ga til slutt etter. Landbruksselskapet kjøpte så 615 dekar av Tømmeråsmarka, hvor bare en parsell ved Sendesveien ble holdt tilbake. Denne parsellen ble seinere solgt til Arne Heiberg. Landbruksselskapet kjøpte i tillegg Bunesmarka på 682 dekar av Anton Aksnes og 127 dekar av Vester-Musem. Etter at feltene var regulert, delte Landbruksselskapet opp området i sju parseller som ble utlyst til salgs i 1938. Etter skylddeling og prisfastsettelse for hvert enkelt bruk kunne kjøperne ta fatt på nybrottsarbeidet samme år. Valøya Valøya i 1954.
---- 407 H&FLe ---- Etter initiativ av prost Hole ga Kirkedepartementet i 1932 samtykke til at det av Tømmeråsen under Verdal prestegård kunne vekkselges et areal på 183 dekar, og lørdag 22. oktober 1932 ble det holdt auksjon på denne parsellen. Arnolf Hermann fikk tilslaget, men han ombestemte seg, og Karl K. Aksnes fikk så kjøpe arealet litt sei nere. Karl Aksnes kom ikke skikkelig i gang med nydyrkinga straks, for han inngikk avtale med jordstyret og landbruksselskapet om å la bruket gå inn i planlegginga av hele bureisingsfeltet på Tømmeråsen. Valøya, som bruket het, ble da en del omregu lert fra det opprinnelige. Nesten hele bruket var bevokst med god skog, bortsett fra jorda på den nedlagte husmannsplassen Valøya samt et jordstykke like ved riksveien, som hadde tilhørt dyrkajorda på Tømmeråsen. I 1938 fikk Karl Aksnes skjøte på eiendommen av Nord-Trøndelag Landbruksselskap for kjøpesummen 4800 kroner. Husene på Valøya ble satt opp av Anton Musum og sønnene hans. Karl Edin Karlsen Aksnes (1905-) og Ingrid Antonie Johnsdatter (1910-1984) Karl Edin Karlsen Aksnes var født i 1905 på Aksneshaugen og var sønn av gårdbru ker og legpredikant Karl Olsen Aksnes og kone Eline Sofie, født Stavrum. I 1935 gift med Ingrid Antonie Johnsdatter Rye, f. 1910 på Moenget. Hun var datter av John Olaussen Rye og kone Marie Otelie Hansdatter. Karl og Ingrid Aksnes hadde ingen barn, men tok til seg som fosterbarn: 81 . Kiell Solhauq, f. 1944. Kjell Solhaug overtok Valøya i 1969. Han er gift med i ■ H 947. Buset ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til John Stiklestad for 2900 kroner. Hele are alet på 183 dekar var av Bunesmarka. Husene på bruket ble satt opp av Ole A. Skrove.
John Briand Johansen Stiklestad f \ x (1912-1986) og Ingeborg
Olsdatter (1909-1995) - ' _. * ' John Briand Johansen Stiklestad var født i 1912 på Holmsveet og var sønn av Johan Marius Johan nessen Stiklestad og kone Bergitte _- •— ~ ~*QØf\ Otelie Olausdatter, født Lyng. Gift A#P* S&J med Ingeborg Anna Olsdatter _.---'- Vollan, f. 1901 på Saukinn, datter av Ole Andorsen Vollan og kone Wm Anna Otelie Olufsdatter, født Veie. Buset i 1962. Foto: Widerøe
---- 408 H&FLe ---- Før de begynte som bureisere, losjerte familien på Holmsveet lille, farsheimen til John. John Stiklestad fikk ved siden av bureiseryrket også tid til å være med i kommu nalt styre og stell. Han var medlem av herredsstyret for Arbeiderpartiet og var med i flere kommunale nemnder, herunder lignings- og overligningsnemnda. Barn: 81. Jenny Birgitte, f. 1930, d. 2002. Gift med f. 1958. Ingeborg og John Stiklesta Det meste av jorda var oppdyrka da John og Ingeborg overga bruket til sønnen Kjell Stiklestad i 1977. Lysgård Lysgård ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Arnolf Hermann for 1755 kroner. Hele arealet på 155 dekar var av Bunesmarka. Peder Arnolf Martinsen Hermann (1904-1981) og Borghild Mathilde Eriksdatter (1909-1996) Peder Arnolf Martinsen Hermann var født i 1904 på Tiller og var sønn av Martin Daniel Hermann og kone Grete Andersdatter, født Tiller. Gift med Borghild Mathilde Eriksdatter Holmvik, f. 1909 Holmvik, datter av gårdbruker Erik Toresen Holmvik og kone Anne Jakobs datter. Før Arnolf Hermann begynte som bureiser var han med Ole Stubb-bryting på Lysgård ca. 1940. Fra v. Arne Hermann, Arnolf Hermann og Borghi stubben ser vi minstemann Magne Hermar
---- 409 H&FLe ---- 962. Skrove som bygningssnekker. Det var også Ole Skrove som satte opp husene på Lysgård. Arnolf Hermann var flink med trearbeid og laget mange bruksting, bl.a. fleskebauner og smørkjerner. Barn: 81 . Arne, f. 1932. Neste bruker. Ugift. 82. Mogne, f. 1934, d. 2002. Gift med Brit Nevermo, f. 1937. Bosatt på Tinna på Verdalsøra. Magne Hermann var bestyrer ved AS Vianors avdeling Verda 83. Bjørg, f. 1 945. Gift med Harald Malvin Haraldsen. Trondheim. Buås GNR. 75, BNR. 6. Buås ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Johan Rønning for 3100 kroner. Hele arealet på 180 dekar var av Bunesmarka.
---- 410 H&FLe ---- Johan Olsen Rønning (1895 -1988) og Maren Johansdatter (1893-1986) Johan Olsen Rønning var født i 1895 på Sisselvollen i Vera av forel dre Ole Johannessen Rønningen og kone Beret Benjaminsdatter. I 1920 ble han gift med Maren Anna Johansdatter Holmen, f. 1893 på Helgasen, datter av Johan Teodor Andreassen Helgas og kone Julie Mikalsdatter. Foreldrene hennes ble seinere gårdbrukere på Holmen i Helgådalen. Buås i 1962. f Familien Rønning kom til Leksdalen fra Vera, der de losjerte på Rønningen, fars heimen til Johan. Den første tida som bureiser bodde Johan i ei jordgamme som han satte opp på feltet. Så satte han opp ei mastue så hele familien kunne flytte nedover, og der bodde de i flere år til de fikk satt opp den ordinære stua, som ble bygd av byggmester Trygve Kolstad. Både Johan og Maren hadde ei sterk helse, og de fikk et langt liv på Buåsen. De dyrka opp den jorda som var egnet til det på bruket. Johan fikk også tid til å drive litt jakt, og det var særlig reven som fikk unngjelde, enten for åtesaks eller børse. Johan var også en mester i å pelse viltet. Johan Rønning var også en god forteller og hadde et vell av historier om jakt og fangst i gamle dager. Barn: 81 . Oskar, f. 1 920. Gift med Annbjørg Mathilde Muller, f. 1 925. Oskar Rydning over tok svigerfarens gård Dalemark. Som pensjonister flyttet de på Ørmelen. 82. Torfinn, f. 1921 . Gift med Margit Musum, f. 1917. Torfinn var gårdsarbeider på Karmhus i femti år og fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv. Margit dreiv mye med søm. De bodde i sin egen heim Trøa under Karmhus til de flyttet ned på Øra som pensjonister. 83. Julian, f. 1923. Ugift. Neste bruker. 84. Borgny, f. 1925. Gift med Alf Hansen, f. 1917, d. 1998. Bosted Alfheim under Bunes. Borgny bor nå på Øra. 85. Johan Melvin, f. 1926, d. 1999. Bosatt i Malmø. Gift med Mai Miriam Kristina Johansson. Skilt. 86. Ivar, f. 1929. Gift med Anne Beate Redving, f. 1934. Ivar Rønning arbeidet ved jernbanen. Bosatt på Verdalsøra. 87. Sverre, f. 1 93 1 . Gift med Inger Skjulhaug fra Meråker. Sverre Rønning arbeidet ved smelteverket i Kopperå og bor i Kopperå.
---- 411 H&FLe ---- Binde GNR. 75, BNR. 7 Binde ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Ottar Musum for 4000 kroner. Hele arealet var på 214 dekar. Bruket fikk navnet "Binde" p.g.a. at gården ble bygd i mer ket mellom Bunesmarka og Tømmeråsmarka og fikk således tildelt jord av begge markene, men mest av Tømmeråsmarka. Et lite stykke av Vester-Musem (Moen) ble også lagt til dette bruket. 1962. Ottar Johannessen Musum (1915-1996) og Ingrid Nikoline Ludvigsdatter (1915-1995) Ottar Johannessen Musum ble født i 1915 på Musem av foreldre Johannes Eskildsen Musum og kone Beret Marie Martinsdatter. Gift med Ingrid Nikoline Ludvigsdatter Tiller, f. 1915 på Tillereng, datter av Ludvig Bernhard Neliussen Tiller og kone Oline Andersdatter, født Tuset. Barn: 81 . Marit, f. 1933. Gift med lohannes Kjelvik fra Stod < A^rit f IOQQ n. pr 82. Oddvar, f. 1937. 1937. N SR 1944. 1940. De fikk Rin enqninasulykke ved Skjøla uten- mk 972 ke tø 84. Oddrun, f. 1947. Gift med Ottar Bakkan, f. 1945 kkan, f. 1945 949. r\ 954. 95
---- 412 H&FLe ---- Det meste av jorda på bruket var dyrka opp da Ottar og Ingrid Musum i 1969 fant tida inne til å la yngre krefter ta over, og det ble sønnen Oddvar Musum som tok over bruket. Men verken Ottar eller Ingrid slo seg til ro. Etter at de ga fra seg gården, arbeidet de for vassdragsvesenet i mange år, han som anleggsarbeider og hun som kokke. Begge trivdes med å ferdes ute i naturen, og fritida ble ofte benyttet til å besøke hytta ved Småvasstjønna i Leksdal allmenning. Ottar Musum var også en ivrig og aktiv elgjeger. Han døde i 1996 på Ørmelen Bo og Helsetun, etter at kona Ingrid døde året før. Flatås Flatås ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Magne Seines for 3100 kroner. Av jorda som ble lagt til dette bruket, var 111 dekar av Vester-Musem, 40 dekar av Tømmeråsmarka pluss 13 dekar av Klattermyra i Bunesmarka til uttak av torv. Et 1962 stykke av parsellen som hadde tilhørt Vester-Musem kaltes for Moen og var dyrka tid ligere. Det var Olaf Aspås som i sin tid fikk dette stykket på ca. 7 dekar som betaling for arbeid han hadde utført på Musem, og som dyrka opp det. Seinere solgte han det tilbake til Musem. Jordstykket lå like ved Musemsveien oppe ved bekken. Vester- Musem hadde et sagbruk stående der. Husene på Flatås ble satt opp av Anton Musum og sønnene hans.
---- 413 H&FLe ---- Magne Olaf Jeremiassen Seines (1917-1997) Magne Olaf Jeremiassen Seines var født i 1917 på Braset (Stamna) i Helgådalen og var sønn av Jeremias Olaussen Seines og kone Beret Marta Olausdatter, født Nessemo. Magne Seines kom til Leksdalen i 1935 da faren kjøpte Vester-Musem. Han la ned et stort arbeid på Flatås, dyrka opp all jorda og dreiv det fram til et mønsterbruk. På hobbybasis var han levende opptatt av slekts- og lokalhistorie. Magne Seines var ugift. Han døde i 1997. Granli GNR. 75, BNR. 10. Granli ble av Landbruksselskapet solgt i 1938 til Bjarne Hansen for 3200 kroner. Hele arealet på 115 dekar var av Tømmeråsmarka. Et stykke var dyrka fra gam mel tid og ble kalt for "Ka'l-jalet" Det lå oppå bakken vest for Tømmeråsbekken og sør for den gamle veien mellom Tømmeråsen og Musem, som tok av ved gårdsveien til Valøya. Ifølge tradisjonen het mannen som rydda dette stykket, Karl (Ka'l), og den nåværende Tømmeråsbekken ble kalt Ka'l-jalbekken helt til den seinere tid. Granli i 1954. f
---- 414 H&FLe ---- Tømmeråsgården med underliggende plasser kom som før nevnt under Stiklestad vestre (Prestegården) i 1790. I 1820 nevnes en husmann Karl Andersen under pres tegården, så det er ikke usannsynlig det var han som var oppe på Tømmeråsen og dyrka opp det nevnte jordstykket. Det fantes imidlertid ikke tufter etter hus på stedet da bureisinga tok til i 1930 -åra. Bjarne Benjaminsen Hansen (1906-1976) og Berntine Hansdatter (1910-1982) Bjarne Benjaminsen Hansen var født i 1906 på Fleskhusvald av foreldre, jernbanear- beider Benjamin Hansen og kone Grete Berhardusdatter Fleskhusvald. Gift med Berntine Hansdatter Balgård, f. 1910 i Fergestua, Ness, datter av ferjemann Hans Severin Martinusssen Balgård og kone Beret Marta Johannesdatter. Barn 929, d. 1995 1945 948
---- 415 H&FLe ---- Tømmeråsen søndre GNR. 75, BNR. 11. Jorda på dette bruket, i alt 100 dekar som var av Tømmeråsmarka, ble av Kirke- og undervisningsdepartementet solgt i 1940 til Nord-Trøndelag Landbruksselskap for 3500 kroner. Landbruksselskapet solgte det videre for samme pris til Arne Heiberg. ,øndre i 1 962 zr Arne Iversen Heiberg (1906-1984) og Jenny Teodorsdatter (1914-) Arne Iversen Heiberg var født i 1906 på Heiberg av foreldre, tømmermann Iver Andreas Pettersen Heiberg og kone Anna Mikalsdatter. Gift med Jenny Teodorsdatter Kolstad, f. 1914 på Kolstad, datter av gårdbruker Teodor Olaussen Kolstad og kone Julie Jakobsdatter. Barn: 81 . Tore, f. 1943. Gift med Anne Lise Tiller f. 1943. Neste bruke An 82. Aud, f. 1945. Gift med Roar Smulan, f. 1942, d. 2000. Gårdbruker på By 83. lorid, f. 1947, d. 1970.
---- 416 H&FLe ---- 84. Inge, f. 1949. Gift med Åsta Karlsdatter Krieg, f. 1949. Inge Heiberg overtok svi- gerfarens gård Bjørsmoen i Inndalen. 85. Svein, f. 1952. 86. Ruth, født 1954. Gift med Helge Vinje fra Ålesund. NOTER 1 . Busetnad og liv i Soknedal", bind 3, side 3 under gården Foss. 2. Opplysninger ved Kjell Arne Søreng, Verdal. 3. Opplysninger ved Kjell-Arne Søreng, Verdal, tippoldebarn av Sivert og Mette. 4. Opplysninger ved Jostein Molde. 5. Magne Seines: Bureisinga på Tømmeråsen i Leksdal. Verdal Historielags årbok 1984, s. 51 .
---- 419 H&FLe ---- MUSEM GNR. 76 Musem er en av gårdene i Verdal som tidligst ble selveiergård, idet den ved skjøte av 8. mai, tinglyst 6. juli 1728 ble solgt av Jens Schjelderup til Arnt Pedersen Øver-Sende, og siden har den vært brukernes eiendom. Anders Arntsen Musum (1731-1804) og ° Marit Johnsdatter (1733-1765), 2) Maren Jensdatter (-) Anders Arntsen var født i 1731 på Musem og var sønn av Arnt Pedersen Musum (1700-1764) og Ingeborg Andersdatter (1696-1771). Han overtok drifta av gården etter at faren døde i 1764, og ble ble i 1765 gift med Marit Johnsdatter, f. 1733 på Øgstad, datter av John Halvorsen som i 1738 hadde kjøpt fjerdeparten av Musem. Anders og Marit var tremenninger. Men Marit døde i barselseng på bryllupsdagen. Anders ble gift for andre gang i 1766, nå med Maren Jensdatter Jermstad. Etter at mora, Ingeborg Andersdatter, døde i 1771, løste Anders Musum ut med arvingene. Han kjøpte tilbake den fjerdeparten av gården som var solgt til John Halvorsen, og gården, som nå utgjorde tre fjerdeparter av det opprinnelige Musem, har trolig allerede da blitt kalt Store Musem. I 1785 bygslet han til løytnant (seinere major) Elling Lyng for livstid den del av gårdsskogen som lå mellom Bunesmarka og Tømmeråsmarka. Ved skjøte av 4. janu ar 1788, tinglyst 19. september 1789, solgte han Store Musems part i "Musemsseter" til løytnant Lyng for 95 riksdaler. Parten som Lyng kjøpte, og som ble særskilt skyld satt for 10 riksdaler, er det nåværende Setran. Barn av Anders Musum: Bl 0 . Ingeborg, f. 1760. Mora var Maria Olsdatter Østvoll. Ingeborg brukte etternav net Lund da hun i 1790 ble gift med Morten Iversen Musum, f. 1758, som var bruker i Marka østre 1791-1 824. B2 1 . Marit, f. 1765, død samme år. B3 2 . Arnt, f. 1766, død ung. B4 2 . Ingeborg, f. 1768. Gift med Ole Sivertsen Hallem, neste bruker. B5 2 .Jens, f. 1770, d. 1794 ugift. B6 2 . Ragnhild, f. 1773. Gift i 1794 med Ole Eriksen Holmli, f. 1764, bruker på Holmli vestre. B7 2 . Peder, f. 1775, d. 1818 ugift. B8 2 . Marit, f. 1779. Gift med Gabriel Eriksen Holmli, bruker på Øver-Musem.
---- 420 H&FLe ---- I 1802 kjøpte svigersønnene Ole Siv ertsen og Gabriel Eriksen hver sin halvpart av går den av Anders Arntsen, og dermed var Musem på nytt blitt tre gårder. Store Musem ble delt ved forretning av 13. september 1802 slik at Ole Sivertsen fikk Vester-Musem og Gabriel Eriksen fikk Øver-Musem. Musem vestre (Vester-Musem) (OGSÅ KALT NER-MUSEM) GNR. 76, BNR. 1. 1954 1 1 Ole Sivertsen Musum (1770-1849) og Ingeborg Andersdatter (1768-1865) Ole Sivertsen var født i 1770 på Hallem søndre og var sønn av Sivert Ellingsen Hallem (Skrove) og kone Mali Olsdatter, født Sundby. I 1796 gift med Ingeborg Andersdatter Musum, f. 1768 på Musem, datter av Anders Arntsen Musum og kone Maren Jensdatter, født Jermstad. Barn:
---- 421 H&FLe ---- 81. Marta, f. 1797 på Musem, d. 1888. Gift i 1818 med Sakarias Pedersen Åsen, f. 1793. De var husmannfolk på Svedjan under Ner-Sende. 82. Maren, f. 1799 på Skrove vestre, d. 1829. Gift i 1827 med Peder Johnsen Skrove vestre, f. 1794. Peder Johnsen var bruker på Skrove vestre. Etter at Maren døde i 1 829, ble Peder Johnsen gift to ganger til, i 1 830 og 1 835. 83. Mali, f. 1 802 på Skrove vestre. Gift i 1 827 med Iver Olsen Hallem, f. 1 793 på Rosvollvald. Iver Olsen ble bruker på Nord-Tiller. 84. Anne, f. 1804 på Vester-Musem. Gift i 1831 med Anders Ellingsen Sende, f. 1791 på Hallem, sønn av Elling Johnsen Hallem søndre og kone Mali Andersdatter. Anne og Anders var tremenninger. Anders Ellingsen var bruker på Øver-Sende. 85. Sara, f. 1 807 på Vester-Musem. Gift i 1 835 med Eskild Johnsen Setran, bruker på Setra n. 86. Sirianna, f. 1809 på Vester-Musem. Gift i 1835 med Jonas Andersen Skrove, f. 1812. Neste bruker på Vester-Musem. Ole Sivertsen brukte gården fram til 1836, da han overdrog den til svigersønnen Jonas Skrove for 450 spesidaler. Jonas Andersen Skrove (1812-1847) og Sirianna Olsdatter (1809-1894) Jonas Andersen var født i 1812 på Skrove nedre og var sønn av Anders Johannessen Skrove og kone Marit Gimdbjørnsdatter (Leinsætta). I 1835 gift med Sirianna Olsdatter Musum, f. 1809 på Vester-Musem, datter av forrige bruker. Barn: 81. Marta, f. 1835 på Vester-Musem. Gift i 1858 med Gundbjørn Eriksen Flyan, f. 1 826 på Holmli. I 1 865 og 1 875 er de gårdbrukere på Moenget øvre. Marta døde på Moenget i 1 877, og Gundbjørn Eriksen reiste deretter til Amerika. 82. Ole, f. 1838 på Vester-Musem. Gift i 1864 med Bergitte Pedersdatter Råen, f. 1 833 i Råa. I 1 865-1 875 var de inderster på Tokstad i Volhaugen. 83. Ingeborg Anna, f. 1841 på Vester-Musem. Gift i 1875 med enkemann Jens Andersen Rye, f. 1823 på Byneset. De reiste i 1881 til Amerika. Jonas Andersen døde i 1847, og Sirianna ble gift på nytt i 1856 med enkemann Knut Johannessen Huseby, f. 1799 på Husan (se Husanætta), og ble gardkone på Huseby. Hun ble enke for andre gang i 1873, og døde på Huseby som kårkone i 1894. Før Jonas døde, solgte han i 1844 gården for 600 spesidaler til en Johan Andersen, som i 1847 solgte den til Peter Pedersen Datum eller Løe fra Sparbu for 1100 spesi daler. Peter Andreas Pedersen Løe (1821-) og Ragnhild Nilsdatter (181 5-) Peter Andreas Pedersen var født i 1821 i Sparbu og gift i 1844 i Sparbu med Ragnhild Nilsdatter, f. 1815 i Sparbu. Barn:
---- 422 H&FLe ---- 81 . Peter Anton, f. 1 849 på Musem. Utvandret til Fargo, Nord-Dakota, i 1 882. 82. Nikoline Margrete, f. 1 851 på Vester-Musem . I 1 883 ble hun gift med murer Oluf Torstensen By fra Munkebyvald i Frol, som hun fikk ei datter med allerede i 1 879. Nikoline og mannen utvandret til USA i 1 883. Cl. Petra Regine, f. 1879 på Hestegrei. Petra Regine ble igjen hos besteforel drene, men utvandret sammen med dem i 1 888. 83. Kristoffer, f. 1 854 på Musem. Utvandret til Big Rapids, Michigan, i 1 879. Peter forpaktet bort gården i ett år til Johannes Pedersen Sende, men solgte den så i 1854 for 800 spesidaler til Ole Jakobsen Vangstadhaug. Peter tok plassen Musemsåsen som kår og er nærmere omtalt der. Ole Jakobsen Vangstadvald (1815-1880) og Lisbet Pedersdatter (1812-1872) Ole Jakobsen var født i 1815 på Vangstadvald av foreldre Jakob Olsen og kone Marit Mikkelsdatter. I 1842 gift med Lisbet Pedersdatter Fåren, f. 1812 i Leiråstua, datter av Peder Pedersen Leråstuen og kone Kari Bårdsdatter. Før de kom til Musem, var de inderster på Lund vestre og Lund østre. Barn: 81 . Peder, f. 1 842 på Fåravald. Gift i 1 871 med Anne Marta Ellevsdatter Balgård, f. 1834, d. 1915, datter av Ellev Olsen Balqård og kone Sirianna Hansdatter. Peder var leilending i Bollgarden østre søndre 1 872-1 885 og eier av samme gård 1885-1889, seinere var han eier av Sag-Svedjan under Skrove søndre, og ble kalt "Per Sved jan". På sine eldre dager flyttet han til dattera Emilie på Trones og transporterte varer til butikken på Trones, med handvogn om sommeren og med kjelke om vinteren. Det var på en slik tur med kjelken han 9. april 1925 kollider te med en stor stein og døde av skadene. 1 Peder og Anne Marta fikk fire barn, men bare tre av dem levde opp. 82. Mikal, f. 1845 på Lund vestre, d. 1914 i Bjørkenget. Gift i 1882 med Anne Johannesdatter Hellvald, f. 1 848 i Brekken lille. Hun var datter av husmann Johannes Andersen Holmlivald. Mikal var gårdbruker på Bjørkenget i Leirådalen. De fikk to barn, i tillegg hadde de ved folketellinga i 1 900 pleiedaftera Borghild Johanne Johnsdatter, f. 1 897 på Dillanvald (Sagen), datter av ungkar John Gundersen, Munkeby i Frol og Julie Lassesdatter Sagen. 83. Karen, f. 1851 på Lund østre. Gift i 1874 med Elling Olsen Bjørgan, f. 1848, sønn av Ole Mortensen Bjørgan. Eier av Auskin vestre fra 1 880. I 1857 solgte Ole Jakobsen gården for 1600 spesidaler til Ingebrigt Andersen Gaustad, som kom fra Byneset, og slekta som er på Vester-Musem i dag, nedstammer fra Ingebrigt Andersen. Etter salget av Vester-Musem bodde Ole Jakobsen og familien trolig på Vangstadhaugen i Ulvilla noen år framover, for han brukte etternavnet Vangstadhaug da han i 1863 fikk auksjonsskjøte på Auskin vestre og var gårdbruker der fram til han døde i 1880. Han hadde da vært enkemann siden kona Lisbet døde i 1872.
---- 423 H&FLe ---- Ingebrigt Andersen Musum (1820-1899) og Inger Larsdatter (1828-1918) Ingebrigt Andersen var født i 1820 på Gaustad på Byneset utenfor Trondheim. Gift første gang på Byneset i 1844 med Beret Andersdatter Berg, f. 1822, og de hadde ei datter før ekteskapet ble oppløst ved skilsmisse. Før han kom til Musem, var Ingebrigt bruker av gården Gaustadgjerdet på Byneset, som foreldrene hans hadde brukt før. Gift i Verdal i 1864 med Inger Larsdatter Erlandsen, f. 1828 på Byneset. Før de ble gift, hadde paret tre barn sammen og Inger ett, og seinere kom det tre til: Bl 1 . Andrea, f. 1848 på Byneset. Hun flyttet til Sverige i 1887. I 1 890 bodde hun i Østersund som ugift arbeiderkvinne. B 2°. Sigrid Evensdatter, f. 1851 på Byneset. Hun var Ingers datter og flyttet tilbake til Byneset i 1 874. B3 2 . Olava, f. 1 854 på Byneset. Gift i 1 886 med Adolf Wilhelm Petersson Bovik fra Jemtland. B4 2 . Anders, f. 1 858 på Musem, d. 1 877. B5 2 . Ola, f. 1 863 på Musem. Neste bruker. B6 2 . Elen Anna, f. 1866, d. 1871. B7 2 . Ingeborg, f. 1 868, d. 1949. Ugift, men hadde to døtre med gift gårdbruker John Gustav Martinussen Herstad på Musem lille søndre (se under denne gården). B8 2 . Edvard Andreas, f. 1 875. Seinere bruker. Ingebrigt Musum solgte gården i 1896 til sønnen Ola Musum for 5000 kroner pluss kår. Ola Ingebrigtsen Musum (1863-1941) Ola Musum, eller "Døl-Ola" som han ble kalt, var ugift. I 1906 overleverte han går den til broren Andreas Ingebrigtsen, men skjøtet ble først utstedt i 1920. Kjøpesummen var 9000 kroner. Ola fortsatte å bo og arbeide på Musem til i 1920-åra, da flyttet han til Lillemarka i Markagrenda i Leksdalen, der han hjalp enka Kristine Marken med gårdsdrifta. Ola Musum skal ha vært en kar med kjempekrefter. Under brannen på Musem i 1918 var han i fjøset og reddet ut buskapen, og det er fortalt at han hadde tatt ei stor ku og kastet den ut gjennom et vindu. Og etter at han flyttet til Lillemarka var han nede i Lundsmarka og hentet ei stor tørrgran som han bar heim med kvisten på. De som fortake historien og hadde sett det, så bare litt av føttene hans da han kom bærende med treet på skulderen. Edvard Andreas Ingebrigtsen Musum (1875-1949) og Alette Kristense Johnsdatter (1877-1971) Edvard Andreas Musum var som nevnt foran, bror av forrige bruker. I 1906 gift med Alette Kristense Johnsdatter Hofstadsve, f. 1877 i Sparbu. Hun var datter av John Pedersen og Line Olsdatter på Sveet under Ner-Hofstad, og hadde to barn før de ble gift.
---- 424 H&FLe ---- Barneflokken til Ed Alette A/ /- Karl, Marie, Aasta oa Klara. Fa 1946. Bl 0 . Lydia Josef inc Pettersdatter, f. 1 898 på Hofstadvald. Alettes datter med gift mann John Peter Kristiansen. Lydia ble gift med Anders Antonsen Musum, som ble burei ser på Myrås under Sende. B 2°. Paulus Bernhard Martinsen, f. 1902 på Hofstadsveet. Alettes sønn med Martin Martinussen Storhaug. Bernhard Hofstad ble gift med Ella Rannem fra Sparbu og ble gårdbruker på Rannem nedre. 83. Ingemar, f. 1907 på Vester-Musem . Gift, først med Eilisif Alise Frøset. De bodde på Myrheim av Øster-Fikse. Eilisif døde i 1 956, og Ingemar ble gift på nytt i 1 979 med enke Anna Petrine Nilsdatter Lustad, f. 1908 på Varslott. Han flyttet da til Ørmelen (se mer under Myrheim under Fikse). 84. John, f. 1909 på Vester-Musem, d. 1925. 85. Eline, f. 1910 på Vester-Musem. Gift med Peder Valstad, gårdbruker på Myrbakken under By. 86. Asta, f. 1912 på Vester-Musem. Gift med Johannes Enes, postfører. 87. Klara, f. 1914. Gift med Oddvar Seines, som seinere ble eier av Vester-Musem. 88. Signe, f. 1916. Gift med Per Muller fra Dalemark. Skilt. 89. Karl, f. 1918. Gift med Ella Skjerve. Karl Musum ble gårdbruker i Lillemarka. 810. Marie, f. 1921 . Ugift. Hun arbeidet bl. a. hos dyrlege Grøholt på Øra.
---- 425 H&FLe ---- Natta til 30. mars 1918 brann gården ned. Brannen oppsto i et kott ved kjøkkenet i fem- tida om morgenen, mens folk lå og sov. Ett menneske omkom under brannen - kårkona Inger, som var i sitt 90. år. Alle husdyra ble reddet, men av husene ble bare stabburet stående igjen, og det ble tatt i bruk som midlertidig husvære. Yngste søn nen Karl ble således født på stabburet. Andreas arbeidet litt som slakter ved siden av gårdsdrifta, og kona Alette reiste rundt omkring i bygda og bakte for folk. Andreas Musum fikk problemer med å greie forpliktelsene til kreditorene, og i 1928 gikk gården på tvangsauksjon. Sønnen Ingemar Musum fikk auksjonsskjøte på den for 14725 kroner, skjøtet datert 3., tinglyst 23. april 1928. Men Ingemar Musum maktet heller ikke å beholde gården, slik at den på nytt gikk på tvangsauksjon. Ole G. Musem øvre, som kjøpte den i navnet til sønnen Magnus, fikk auksjonsskjøte på gården for 11100 kroner i 1930. Ole G. Musum måtte fravike gården da Karl Andreassen Musum ved verge Ingemar Musum tok den tilbake på odel. Odelstaksten fastsatte løsningsummen til 12400 kroner, skjøtet datert 24. juli, tinglyst 1. august 1934. I 1935 gikk gården på nytt for tvangsauksjon, og Jeremias Seines kjøpte den for 10500 kroner, skjøtet datert 25. mai 1936. Jeremias Olaussen Seines (1886-1971) og Beret Marta Olausdatter (1889-1976) Jeremias Olaussen var født i 1886 på Selnesset i Ulvilla og var sønn av Olaus Petersen Seines og kone Kristine Olsdatter. I 1913 ble han gift med Beret Marta Olausdatter Nessemo, f. 1887 på Overnessvald. Hun var datter av Olaus Mikalsen Nessemo og kone Maren Halvorsdatter. Jeremias Seines var eier av farsgården Stamna i Helgådalen før han kom til Musem. Barn: 81. Oddvar, f. 1914. Neste bruker. 82. Magne Olav, f. 1917. Ugift. Han ble bureiser på Flatås under Tømmeråsen og er omtalt der. 83. Julie Bergljot, f. 1 922. Gift med Kåre Lundsaunet, gårdbruker på Lundsaunet under Lund. Husmannsplass : Musemsåsen Plassen lå sørvest for husene på nåværende gård Musemsåsen. Vi har få opplysninger om husmenn på denne plassen fra før 1850. Ole Johnsen Østborg (1769-) og Beret Ellevsdatter (1770-1815) Ole Johnsen Østborg var husmann på Musemsåsen fra ca. 1810 til 1820. Han kom fra Frol, der han var født ca. 1769. I 1798 ble han gift med Beret Ellevsdatter Fåren
---- 426 H&FLe ---- nedre. Hun var født ca. 1770, og de var husmannsfolk uten jord i Ner-Fåra i 1801, samtidig som han arbeidet som skredder. I kirkeboka står det at Beret døde på Fåra øvre 16. mars 1815 - "Død på barselseng med et drengebarn". Hvor det ble av Ole, er ikke kjent. Barn: 81 . John, f. 1804 på Fåravald. Ingen flere opplysninger. 82. Elling, f. 1 807 på Fåravald. Ingen flere opplysninger. I 1854 tok eieren av Vester-Musem, Peter Pedersen unna plassen som kår da han solgte gården. Peter Andreas Pedersen Lø (1821-) og Ragnhild Nilsdatter (18 15-) Peter Andreas var født i 1821 i Sparbu og gift i 1844 i Sparbu med Ragnhild Nilsdatter, f. 1815 i Sparbu. Han var eier av Vester-Musem fra 1847 til 1854, da han solgte den til Ole Jakobsen Vangstadhaug, og Peter og Ragnhild flyttet til Musemsåsen som kårfolk. Fra 1871 forpaktet han gården Øver-Sende i ett år. I 1875 kjøpe han gården Hestegrei lille, og familien flyttet dit. I 1888 utvandret Peter og Ragnhild til Minnesota, USA, og hadde med seg det åtteårige barnebarnet Petra Regine Olufsdatter. Foreldrene hennes hadde reist over allerede i 1883. De tre barna til Peter og Ragnhild er omtalt under Vester-Musem. Etter at Musemsåsen ble nedlagt som husmannsplass, ble plassjorda solgt til Øver- Musem som hamning. Seinere kom jorda under bureisingsbruket Musemsåsen da det ble fradelt Øver-Musem i 1936 og solgt til Annar Kjesbu. (se under dette bruket) Musem østre (Øver-Musem) Gården blir til daglig kalt Øver-Musem. Den er halvparten av Musem store som Anders Arntsen solgte i 1802 til svigersønnen Gabriel Holmli. Gabriel Eriksen Holmli (1763-1831) og Marit Andersdatter (1779-1872) Gabriel Eriksen Holmli var født på Holmli vestre i 1763 og var sønn av Erik Gabrielsen Holmli og kone Maren Larsdatter, født Midtgrundan. I 1801 ble han gift med Marit Andersdatter Musum, født i 1779 på Musem, og som var datter av Anders Arntsen Musum og hans 2. kone Maren Jensdatter. Barn: 81. Erik, f. 1802. Neste bruker. 82. Anders, f. 1 807. Bruker på Musem lille.
---- 427 H&FLe ---- oto fra Øver-Musem tatt i 1 894. Familien til Ole Marius AAusum på trappa sammen med noen av folka på ieskhus og Jonetta Musum på Musem lille nordre (søster til Ane Musum). Til venstre sitter kårkona Paulina, mor til e Marius Musum. Per Fleskhus står nærmere trappa. På høyre side av trappa står Per Svendsen Musum, en av boene. Bildet er tatt av Einar M. Musum (forfatter av Verdalsboka) i 1 894, da han var på Musem om som- 83. Arnt, f. 1815. Han flyttet i 1 837 til Trondheim, men har nok seinere flyttet til Nord- Norge i likhet med sine to eldre brødre. I skiftet etter mora Marit Andersdatter Musum i 1 873 er Arnt Gabrielsen død, og hans to barn arver hans arvelodd. De to barna var: Cl . Marie Arntsdatter, f. ca. 1 853 i Tromsø?. I 1 873 er hun i Amerika. C 2. Gabriel Arntsen, f. ca. 1858 i Tromsø? Han bodde i 1865 som fosterbarn hos Kristoffer Olsen i Tromsø. Gabriel Eriksen kjøpte i 1820 også Lille Musem (som seinere ble Musem lille nordre og Musem lille søndre), men solgte i 1824 tredjeparten av denne gården (Musem lille nordre) til Ole Holmli. Ved skjøte av 13. april, tinglyst 17. august 1830, solgte Gabriel Eriksen den ene halv parten av Øver-Musem til sønnen Erik Gabrielsen for 130 spesidaler og den andre
---- 428 H&FLe ---- halvparten til Johannes Ellevsen Sendesmoen for 200 spesidaler. Kjøperne forpliktet seg til å svare kår til Gabriel og Marit. Som kårfolk bosatte de seg på den parten av Lille Musem som de fortsatt eide (Musem lille søndre). Johannes Ellevsen solgte allerede i 1832 sin halvpart til Ingebrigt Kragedal fra Orkdal for 400 spesidaler, og Erik Gabrielsen solgte sin del til Lars Ellingsen i 1838 og flyttet til Musem lille, og er omtalt der. Ingebrigt Olsen Kragedal (1794-) og Marit Pedersdatter (1794-) Ingebrigt Olsen Kragedal var født i 1794 i Orkdal. Kona Marit Pedersdatter var tro lig også fra samme sted, og de var gifte før de kom til Verdal. Barn: 81 . Ole, f. 1 824 i Orkdal. Gift i 1 851 med Mette Oline Olsdatter Nestvold, f. 1 825 på Oppemsvald. Ole døde i 1 852 på Nestvoll, og enka Mette Oline ble i 1 863 gift med Gudmund Rasmussen, f. 1831 i Manger. De bodde på en plass under Mikvoll, og mannen var murer av yrke. I 1881 utvandret han til Minneapolis, Minnesota, men kom tilbake i 1885. Han døde i 1913 på Ørmelen som enke mann, idet Mette Oline døde i 1910. De hadde to barn. 82. Gabriel, f. 1830 i Orkdal. Gift med Inger Marie Pedersdatter, f. 1830 i Skogn. I 1 855 kom de flyttende fra Levanger til Verdal og ble husmannsfolk på plassen Sandnes under Nordberg øvre, og Gabriel dreiv fiske ved siden av. Han må ha kjøpt plassen før 1 900, etter som han da kalles selveier Gabriel Sandnes. Det var sju barn i ekteskapet, og i tillegg hadde Gabriel en sønn før de ble gift. I 1 896 døde kona, og i 1900 har Gabriel fått husholderske, Guruanna Andreasdatter, f. 1857 i Volden i Helgådalen. De fikk en sønn sammen i 1898. Guruanna var separert fra Martin Mikalsen Svinhammer, som hun ble gift med i 1882, og som var husmann på en annen av plassene under Nordberg da han utvandret til Amerika i 1883. Gabriel Sandnes døde i 1910. 83. Karen, f. 1 834 på Musem. Gift med Johan Petter Olsen Matbergvald i Levanger landsogn. I 1900 var de kårfolk på Heimstad i Fro . 84. Erik, f. 1838 på Tuset, d. 1889. Gift i 1871 med Anne Bergitta Mikalsdatter Nordbergsvald, f. 1846 på Tronesvald. Hun var datter av Mikal Paulsen Nordbergsvald. De hadde en sønn. Ingebrigt Olsen flyttet i 1837 til Nord-Tuset etter at han overdrog sin part av Musem til Ole Olsen Forbregd. I 1844 er Ingebrigt og familien hans registrert flyttet til Skogn. I 1845 utstedte Lars Ellingsen og Ingebrigt Olsen skjøte i fellesskap på hele Øver- Musem til Ole Olsen. Ole Olsen Forbregd (1808-1890) og Beret Marta Jensdatter (1816-1871) Ole Olsen var født i 1808 på Forbregd av foreldre Ole Olsen Willmann og kone Marit Bårdsdatter, født Akerhus. I 1835 gift med Beret Marta Jensdatter Solberg, f. 1816 på Solberg, datter av Jens Sevaldsen Solberg og kone Elen Johnsdatter. Barn:
---- 429 H&FLe ---- 81. Johannes, f. 1837 på Musem. Gift i 1863 med Beret Joh nsdatter Forbregd, f. 1 837 på Holmlivald av ugifte foreldre John Mikkelsen og Elisabet Jensdatter. I 1 875 var han gårdbruker på Solberg vestre, men flyttet i 1 879 til Sparbu og ble eier av Fossan i Henning og brukte Fossan som etternavn. Han døde på Fossan i 1911 og Beret på Bremset i 1924 - hos dattera Mette, som var gift med Peder Moe. 82. Ole, f. 1 841 på Musem. Han flyttet i 1 873 til Nærøy. 83. Elen Maria, f. 1845 på Musem. Gift i 1874 med Peder Johansen Solberg, f. 1842 på Solberg. Han var sønn av Johan Olsen Solberg og kone Guru Pedersdatter, født Svarva. Peder Solberg var i flere år i Amerika, og ble etter hjem komsten gårdbruker på Fleskhus lille og dreiv samtidig som kjøpmann på Fleskhus. Ved skjøte av 12., tinglyst 20. april 1849 solgte Ole Olsen gården til Anders Olsen Solberg for 600 spesidaler. Anders Olsen hadde imidlertid overtatt gården et par år tidligere, og Ole flyttet til Solberg, der han hjalp svigermora med gårdsdrifta. Som enkemann flyttet han seinere til Fossan i Henning, hvor han døde i 1890. Anders Olsen Solberg (1812-1875) og Paulina Pedersdatter (1813-1895) Anders Olsen Solberg var født i 1812 på Solberg av foreldre Ole Johansen Solberg og kone Malena Andersdatter, født Fleskhus. Barn: 81 . Peder, f. 1 842 på Solberg. Gift første gang i 1868 med Elen Marta Olsdatter Halset, f. 1 843 på Halset i Klæbu, d. 1 869 i Flatanger. Gift andre gang i 1 869 med Olme Matiasdafter Gladsø, født i Flatanger, d. 1 873 i Flatanger. Gift for tre dje gang i 1 876 med Anna Fredrikke Abrahamsdatter Sitter, f. 1 853 på Sitter i Flatanger. Peder Musum var lærer og kirkesanger i Flatanger til 1 885 og deretter i Fet på Romerike. Han døde i Oslo i 1 924. I sine tre ekteskap fikk han i alt tret ten barn. Hans eldste sønn, Einar Martin Musum, f. 1869 i Flatanger, var utdan net lektor og bestyrer ved Trondhjems kommunale middelskole fra 1913 til 1930. Her i Verdal er lektor Einar M. Musum mest kjent for sitt arbeid med Verdalsboka, som han rakk å fullføre tre bind av før han døde i 1 930. Verdal kommune har reist støtta på grava hans på Stiklestad. 82. Ole Marius, f. 1 848 på Musem. Neste bruker. Etter Anders Olsens død i 1875 hadde enka Paulina gården til hun i 1882 overdrog den til sønnen Ole Marius Musum. Ole Marius Andersen Musum (1848-1918) og Anne (Ane) Olsdatter (1861-1922) Ole Marius Musum ble i 1882 gift med Anne (Ane) Olsdatter Sende, f. 1861 på Sende lille. Hun var datter av Ole Bastiansen Sendesvald og kone Guruanna Torkildsdatter. Marius Musum var sersjant i infanteriet. Han var politisk engasjert og var medlem av herredsstyret i 13 år (1889-1907). Dessuten var han med i skolestyret og var med domsmann og lagrettemann.
---- 430 H&FLe ---- Marius Musum i militærunifi Ane Musu Marius Musum døde i november 1918. Han skulle en tur bort til en av nabo gårdene. Det gikk lang tid uten at han kom tilbake, og da folket på gården gikk ut for å se etter ham, fant de ham liggende død på veien. Han var rammet av et slagtil felle. Barn: 81 . Anders, f. 1 882 på Musem. Se mer om ham under Nord-Leksdal skole 82. Ole Georg, f. 1 891 . Neste bruker. 83. Marianne, f. 1 897, d. 1992. Gift med Johan Hans-Pettersen Sende. De ble burei sere på Solasen under Asen. 84. Einar, f. 1 902, d. 1 975. Gift med Reidun Aagaard fra Trondheim. Familien bodde på Bjerkaker under Haug. Einar Musum var kjent som lærer og politiker. I perio den 1946-59 var han ordfører i Verdal for Arbeiderpartiet. Ane Musum, enka etter Marius Musum, solgte i 1920 gården til sønnen Ole Georg Musum for 9000 kroner. Ane tok kår av årlig verdi 400 kroner.
---- 431 H&FLe ---- Ole Georg Musum (1891-1973) og Anna Bergljot Halvorsdatter (1892-1971) Ole Georg Musum ble gift med Anna Bergljot Halvorsdatter Lund, f. 1892 på Buhaug under Hofstad, datter av Halvor Andersen Buhaug og kone Anna Olsdatter. Barn: 81. Helga, f. 1918, d. 1938. 82. Anne, f. 1920. Gift med Oskar Svedjan, f. 1919. Gårdbruker på Lågness i Ness. 83. Ole Magnus, f. 1922. Gift med Kirsten Arnesdatter Duvsete. Ole Georg Musum var en flink snekker som laget både redskaper og finere møbler. I yngre år var han en habil felespiller og spilte sammen med brødrene Anders og Einar både i bryllup og til dans på lokalet. Han var også en ivrig jeger. I 1931 gikk gården for tvangsauksjon, og Anton Nesset fikk auksjonsskjøte på den for 11000 kroner. Anton Nesset solgte gården tilbake til Ole Georg Musum, som kjøpte den i navnet til sønnen Ole Magnus. Skjøtet er datert 27. desember 1934, og kjøpesummen var 12000 kroner. Ole Georg Musum hadde så gården til sist i 1940-åra. Da flyttet han opp i Ness grenda, der han først losjerte på Haug under Leirfallaunet, og seinere bygde egen bolig. Sønnen Ole Magnus Musum hadde gården et par år, men i 1950 solgte han den til Peder Bye for 35000 kroner. Ole Magnus Musum kjøpte seinere en gård på Langstein i Skatval. Peder Andreas Albertsen Bye (1904-) og Jørgine Johansdatter (1897-) Peder Andreas Albertsen Bye var født i 1904 på Myrbakken under By og var sønn av Albert Pedersen Bye og kone Laura Margrete Pedersdatter, født Rosvold. Gift med Jørgine Johansdatter Aune, f. 1897 i Rissa. De var barnløse, men hadde en pleiesønn, Arthur Grytbakk Bye, f. 1938. Arthur omkom da han falt ned i en tårnsilo på en gård i Inderøy og slo seg i hjel. Peder Bye solgte Øver-Musem i 1956 til Tor Kolbjørnsen Alstad fra Frol for 50000 kroner. Familien Bye flyttet til Inderøy. Men Tor Alstad kom aldri til å bosette seg på Musem. Han forpaktet bort gården til bl. a. Gisle Duvsete og Sverre Sende. Sistnevnte hadde gården i mange år. Husmannplasser/fradelte bruk: Nebben (Hans-plassen) Husene på plassen stod på sørsida av Musemsveien, ved Høamerket. Det var ca. 10 dekar dyrkajord. Plassjorda hadde form som et fuglenebb - derav navnet.
---- 432 H&FLe ---- Hans Pedersen Engen (Hermo) (1797-1867) og Gjertrud Pedersdatter (1801-) Hans Pedersen Engen eller Hermo og kona Gjertrud Pedersdatter kom som innflyt tere fra Singsås i 1841 og fikk festebrev på plassen av Ole Olsen Øver-Musem. Hvor lenge de bodde på plassen er uvisst, for i 1865 er Hans husmann på plas sen Storåkeren under samme gård. Storåkeren lå i bakken nedenfor Nebba-plassen. Hans døde på Storåkeren i 1867. Gjertrud bor i 1875 på Aksnes nordre hos dattera og svigersønnen. Hvor og når hun døde, er ikke kjent. wmmmmmmam Jorda på plassen ble lagt til inn marka på Øver-Musem. Hans og Gjertrud hadde barna: Pilen viser hvor husene på Nebben stod. 81 . Peder, f. 1 831 i Singsås. I 1 856 ble han gift med Anne Dortea Bastiansdatter, f. 1 826 i Hadsel (Nordland). Peder Hansen Sende, som han seinere kalte seg, og kona losjerte i noen år hos foreldrene før de flyttet til Lian under Sende og tok Sendenavnet derfra. Peder livnærte seg som snekker. I 1 874 fikk de utreiseattest til Trondheim, men de skal seinere ha bodd på Levangernesset. 82. Petter, f. 1842, d. 1847. 83. Beret Marta, f. 1 847. Vi finner henne som gjeterjente i Haukåa i 1 865, før hun i 1 869 ble gift med Bernt Pedersen Aksnes, f. 1 845, gårdbruker på Aksnes søndre øvre. De fikk i alt tretten barn og har ei stor etterslekt, se under Aksnes søndre øvre. Storåkeren Plassen lå øst for husene på Øver-Musem. Husmannen Hans Pedersen Engen (Hermo) kom til plassen fra Nebba-plassen (se ovenfor), men årstallet da han flyttet hit er uvisst. Fra ca. 1875-1880 var Johannes Olsen Gudding husmann på plassen. Deretter ble plassen nedlagt og jorda lagt til innmarka på Øver-Musem. Johannes Olsen Gudding (1844-1906) og l) Karen Sivertsdatter (1844-1883), 2) Ingeborg Olme Olausdatter (1864-) Johannes Olsen var født i 1844 på Bollgardsvald og var sønn av Ole Johansen Balgårdsvald 2 og Ragnhild Pedersdatter. I 1865 var Johannes tjener i Ner-Guddingan sammen med Karen Sivertsdatter Guddingsmoen, f. 1844, som han ble gift med i 1868. De var inderster i Guddingan den første tida etter at de ble gift, og tok etter navnet Gudding derfra. Fra Storåkeren flyttet de på Øra og dreiv handel der. Karen døde i 1883 og Johannes ble gift på nytt i 1890 med Ingeborg Olme Olausdatter
---- 433 H&FLe ---- Bergsvald, f. 1864. I 1900 bodde de på en plass under Mikvoll vestre på Ørmelen. Sammen med dem bodde også konas far, Olaus Einersen Heieråsaunet, som var hjul maker og var født i Levanger landsogn. Olme Gudding dreiv handelen videre etter at Johannes døde i 1906. 1 1914 ble hun gift med Gustav Ludvik Mikalsen, f. 1881. Ekteskapet mellom Johannes og Olme var barnløst, men i det første ekteskapet var det fire barn: 82. John Odin, f. 1872 på Guddingsvald. Gift med Ragna Gustava Olausdatter Vinne, f. 1 878. John Gudding kjøpte i 1 896 Nygård i Vinne (Gnr. 279) og ble gårdbruker der. Cl. Ottar, f. 1899 på Nygård. C 2. Karen, f. 1902 på Nygård. C 3. Johannes, f. 1909 på Nygård. Gift med Brynhild Andreasdatter Haugan, f. 83. Johannes, f. 1875 på Musemsvald. Jernbanearbeider. Gift i 1920 med Anna Olausdatter Vinne, f. 1881. Svedjan (Musemsaunet) GNR. 76, BNR. 3. Eskild Olsen Lund fikk festebrev på jordstykket Svedjan 16. november 1846. Plassen ble så fradelt Øver-Musem i 1852 og skyldsatt for 1 ort 7 skilling (ny skyld 0,97 øre) og solgt til husmannen Eskild Olsen for 50 spesidaler. Eskild Olsen Musum (1818-1908) og "Guru Haldosdatter (1820-1877), 2) Olme Andersdatter (1844-1914) Eskild Olsen var født i 1818 på Lund av foreldre, dragon Ole Andersen Lund og kone Agnes Eskildsdatter (se under Lund østre). Han var gift to ganger, først i 1844 med Guru Haldosdatter Stuskinsvald, som var født i 1820, datter av Haldor Pedersen Stuskin og Ingeborg Pedersdatter. Guru døde i 1877, og Eskild ble gift på nytt i 1878 med Olme Andersdatter Vandvik, f. 1844 på Tillereng, datter av Anders Bårdsen Tiller og Johanna Rolvsdatter (se under Tillereng/Vannvik). Eskild Olsen døde på Musemsaunet i 1908 og Olme samme sted i 1914. Barn i det første ekteskapet: 81 . Ole, f. 1 844 på Sendesvald. Han reiste til USA i 1 872 og ble farmer. De første åra i Amerika bodde han i Michigan, men flyttet så til Trenton i Wisconsin, hvor han i 1 875 ble gift med Anne Fjerlid. De bodde i Trenton til i 1 909, flyttet så til nAmidon i Nord-Dakota, hvor Ole tok en "homestead". 11913 kom han på gar-
---- 434 H&FLe ---- 917 ehjem i Northwood. I nekrologe krevet om ham at "han var en stille og lAshittet mpn hrnmrr ■er hans caen bekiendelse var han en gud- a given mand". Ole sk .knhvKn r>n hprpttpt nm rnrh og bere Gina, ble gift Magnussen i A de tre døtre, ti av dem 82. Inaeborq Anna, f. 1 846 på A/ .au net. Som ugift hadde Ingeborg Anne Cl 0 . Anna Olsdattter, f. 1 873. Faren var ungkar Ole Eriksen Bunes (24 år). An var fosterdatter på N 875 og pleiedatter på samme går 891 . Seinere bodde hun på Levanger, der hun dreiv som blomste ske. Hun døde i 1 91 2 på Steinkjer Pleiehjem av tube berkuiose, og er gravi Ingeborg Anna ble gift i 1 877 i Skogn. Johan Svendgård var ■d Johan Edvard Ellingsen Svendgård, f. 1851 Isdreng på Hallem søndre (hos Peter Holst) før 1 883 kjøpte Haga søndre løndre (Haga-Hammelen) med Lilleaunet av lære endet gården allerede i 1 889 (før Verdalsraset) ! av Tron Tronsen Oppem. Ingeborg Anna døde Anders Olsen Balgård. Han av og kjøpte samme år Jøsås vestn på Jøsås i 1 905, og året etter overdrog Johan Svendgård gården til sin eldste sønn Alfred og ble kårmann. Johan, også kalt "Hammeln", var en spesiell personlighet 3 . På sine eldre dager ble han sinnsforvirret, og Annæus Okkenhaug i Oppem ble oppnevnt som verge for ham. I 1 929 ble han innlagt på Rotvoll sykehus, men kom seinere til en gård på Inderøya, der han endte sine dager i 193 1 . Fire barn:
---- 435 H&FLe ---- Cl. Eline, f. 1877 på Hallem, d. 1905 påjøsås. Ugift. C 2. Edvard Alfred, f. 1 880 på Hallem søndre. Gårdbruker påjøsås vestre 1906 -1918. C 3. Johanne Elise, f. 1883 på Haga-Hammelen. Utvandret til USA 1907. C 4. Georg, f. 1887 på Haga-Hammelen. Utvandret til USA 1907. 83. Anne, f. 1851 på Musemsaunet, d. 1870 ugift. 84. Elen Gurine, f. 1 860 på Musemsaunet. Hun var tjener på Bunes og tok etternav net Bunes derfra. I 1891 reiste hun til Minnesota, USA, hvor hun arbeidet som syerske. Hun døde ugift i Minneapolis i 1 939. Barn i andre ekteskap: 85. Johannes, f. 1881. Han ble neste bruker på Musemsaunet, og overtok da faren døde i 1908. Johannes Eskildsen Musum (1881-1951) og Beret Maria Martinsdatter (1880 -1960) Johannes ble gift med Beret Maria Martinsdatter Myrvold, f. 1880 på Lyngåsvald, dat ter av husmann Martin Larsen og kone Ingeborg Anna Larsdatter. Johannes Musum begynte sommeren 1900 på underoffisersskolen i Trondheim. Det var den veien som uformuende gutter med gode evner valgte på denne tida. Etter eksamen ble han tilknyttet Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr. 13 på Steinkjer, der han etter ett år ble fastlønnet sersjant. Han gikk så gradene fram til løytnant, som han ble utnevnt til fra 1. januar 1930. Johannes var med i krigshandlingene i Norge i 1940, men sluttet som militær ved kapitulasjonen. I Verdal kommune hadde Johannes Musum mange verv, bl. a. medlem i herreds styre og formannskap i bortimot tretti år. Han var venstremann. Ellers var han med i skolestyret i flere perioder, samt formann i ligningsnemnda, fjellstyret og jordstyret. Som formann i fjellstyret sto han i spissen for å få satt ut fiskeyngel i mange tjern og små vatn både i Leksdalsallmenningen og andre steder. Johannes var selv en ivrig stangfisker. Johannes Musum solgte i 1945 gården til sin yngste sønn Eskild Musum. Etterkommere: 81 . Egil, f. 1 903, d. 1 922. Egil Musum er omtalt som en dugende arbeidskar, og en prestasjon som det snakkes om, var da han handskar tre dekar åker på en dag. 82. Anna, f. 1904. Gift i 1932 med Helge Halvorsen Lund, f. 1900, gårdbruker på Musem lille søndre. 83. Olme, f. 1906. Ugift. Hun arbeidet ei tid på Sundnes Barnehjem på Inderøya. Deretter var hun i mange år bestyrerinne ved Levanger Meieri. 84. Gudrun, f. 1908. Gift i 1934 med Ole Leirdal, f. 1909, gårdbruker på Leirdal under Lund (se denne). 85. Margot, f. 1909. Gift med Egil Hatling. Bosatt i Romsdal. 86. Harald, f. 191 1 . Gift med Åsta Mikalsdatter Kluken, f. 1910. Harald ble gård- bruker på Lund.
---- 436 H&FLe ---- 87. Leif, f. 1913. Gift i 1 937 med Borghild Hansdatter Sende, f. 1912. Leif b bruker på Gran under Skrove. rd- 88. Ottar, f. 1915, d. 1996. Gift i 1933 med Ingrid Nikoline Ludvigsdatter Tille 1915, d. 1995. De ble bureisere på Binde under Tømmeråsen. 89. Petra, født 1918. Gift med Johan Ryan. Gårdbruker på Ryan i Sparbu. Blæstei 810. Synnøve, f. 1920. Gift med Asmund Grande, Skei. Forpakter av prestegården i Snåsa. Bl 1. Jorun, født 1922. Gift med Brynjulf Grande, Skei. Gårdbruker på Solb Overhalla. Bl 2. Eskild, f. 1925. Eier av gården fra 1945. Gift i 1949 med Åsta Breding, f. 1927, d. 2002. Skilt og gift med Hanna Steinsli, f. 1929. *
---- 437 H&FLe ---- Musemshøa GNR. 76, BNR. 7. Musemshøa var husmannsplass fra 1841 til 1861. Da ble den fradelt hovedbølet og skyldsatt for 1 ort (ny skyld 71 øre) og solgt samme år til Martinus Sivertsen Musum for kjøpesum 50 spesidaler. Sivert Iversen Sørhaug (1810-1883) og Anne Ellingsdatter (1810-1863) Det var Sivert Iversen Sørhaug som bygde på denne plassen i 1841. Sivert, eller Siver, som navnet hans står skrevet i dåpsregistret, var født i 1810 på Forbregdsvald og var sønn av Iver Pedersen Forbregdsvald og kone Anne Sivertsdatter. I 1835 ble Sivert gift med Anne Ellingsdatter Vist, f. 1810 på Høa under Hestegrei av foreldre Elling Sivertsen og Marit Iversdatter. De var husmannsfolk under Sende før de kom til Musemshøa i 1841 og var der fram til 1861, da sønnen Martinus som nevnt foran kjøpte plassen. Anne døde på Musemshøa i 1863. På sine gamle dager fikk ikke Sivert det særlig godt. Han ble blind og gikk under navnet "Blind-Sivert". Til sist kom han på legd og døde som legdslem på Øver- Hofstad i 1883. Sivert og Anne hadde barna: 81 . Martinus, f. 1 836 på Lein. Han kjøpte som nevnt plassen i 1861 , se nedenfor. 82. Anne, f. 1 839 på Sendesvald. Anne var ugift, men hadde tre barn: Cl°.Anneus Olafsen, f. 1 865 på Musemshøa, faren var svensk statsborger Olaf Månsson, bosted Overhalla. Anneus flyttet til Sverige i 1 886 eller 1 889. C2°.Severin Olsen (Aspås), f. 1868 på Vistvald. Faren var tjener på Oklan, Ole Kristoffersen, f. 1 843 i Auskin. Severin vokste opp på Aspås lille og tok Aspåsnavnet derfra. I 1 906 ble han gift i Lade kirke med Ingeborg Olsdatter, f. 1861 i Selbu. C3°. Martin Olsen Suvl, f. 1 875 på Aspås. Han hadde samme far som broren Severin. Martin hadde for små evner til å greie seg selv, og ble derfor bort satt for betaling. Han bodde på forskjellige gårder i bygda, bl. a. i Sulstua. Til slutt kom han til Nordset i Leksdalen der han bodde til han døde i 1942. Martin likte seg godt når han fikk være sammen med ungdommene og spille kort om penger. Han fikk gjerne noen ører av de andre som han kunne spil le for. Mindre hyggelig var det at noen fant moro i å gjøre narr av ham for måten han snakket på. Martin var nemlig plaget av stamming. (Se også omta le på Nordset under Nord-Tiller) Martin Suvl fikk i 1903 dattera Emma Margot med Marianne Rafaelsdafter Tuset, f. 1 870. Dattera flyttet til Henning. 83. Elling, f. 1843. Han flyttet til Jemtland i 1874. Død 1925 i Alsen. 84. Ingeborg Anna, f. 1 846. Hun flyttet til Strinda i 1 872. Gift i 1873 i Strinda med Iver Johnsen Ranem, f. 1 841 .
---- 438 H&FLe ---- 85. Iver, f. 1 852. Han reiste til Sverige i 1 874 og utvandret til Amerika i 1 889 under navnet Iver Lindner? 86. Sefanias, f. 1 860. Han var tjener på Lund i 1 875. Martinus Sivertsen Musum (1836-) og Gisken Andersdatter (1840-) Martinus ble i 1862 gift med Gisken Andersdatter Tillereng, f. 1840. Han hadde gården fra 1861 til 1865 da han solgte den til Johannes Pedersen Fikse uten tinglyst hjemmel. Fra Musemshøa flyttet Martinus og Gisken først til Bunesbakken og i 1874 derfra til Brannseggen under Bunes, der familien er nærmere omtalt. Både Martinus og Gisken utvandret til USA i 1881. De slo seg ned i Alexandria, Minnesota, og tok Lund som etternavn. Johannes Pedersen solgte ganske snart gården videre til Einar Pedersen Aksnes for 100 spesidaler (skjøte datert 30. desember 1866), og flyttet selv til Musem lille (Nygården) og er omtalt der. Einar Pedersen Aksnes og hans familie er utførlig omtalt under Aksnes mellem. Einar Pedersen Aksnes eide ikke gården i lang tid han heller, for i 1868 solgte han til Bernhardus Jensen, men forbeholdt seg å bruke gården i si levetid. Bernhardus Jensen (1847-1904) Bernhardus Jensen hadde gården til 1872, da han solgte den til Einar Pedersen Aksnes' sønn Peter Einarsen for 70 spesidaler og kår til Einar Pedersen. Bernhardus Jensen kjøpte samme året Musemssvedjan, gnr. 76, bnr. 6 av Ole Johannessen og flyt tet dit. Bernhardus Jensen er nærmere omtalt under Sveet/Musemssvedjan. Ved skifte i 1874 etter Einar Pedersen Aksnes' andre hustru Beret Pedersdatter ble boets bruksrett til eiendommen frafalt, idet Einar Pedersen var sikret kår av Musemssvedjan, som Bernhardus Jensen hadde kjøpt i 1872. Peter Einarsen Aksnes solgte gården sist i 1870-åra til Martin Kristiansen fra Sparbu uten tinglyst hjemmel. Peter flyttet tilbake til Aksnes og ble husmann på Aksnesgjalet, se omtale av ham der. Martin Kristiansen Musum (1843-1912) og Sirianna Jonasdatter (1836-1916) Martin Kristiansen var født i 1843 på Lønnumsplass i Sparbu, der han i 1864 ble gift med Sirianna Jonasdatter Viken, f. 1836 på Lilleviken i Verdal. Foreldrene hennes var husmann Jonas Olsen Vigvald og Helleborg Andreasdatter Aksnes. Martin arbeidet i mange år i Televerket. Han døde som kårmann på Musemshøa i 1912, etter at han i 1908 solgte gården til svigersønnen Gustav Karlsen for 1 100 kro ner. Skjøtet er utstedt av Elen Kristine Lorntsdatter Aksnes, enka etter Peter Einarsen. Sirianna døde i 1916. Barn: 81. Julie Hanna Kristine, f. 1866 i Sparbu. Gift med Gustav Karlsen, f. 1865 i Sverige, neste bruker.
---- 439 H&FLe ---- 82. Martine Sofie, f. 1869 på Bunesvald, d. 1890. 83. Bernt Josef, f. 1875 på Aksnes, d. 1875. Gustav Karlsen Musum (1865-1961) og Julie Hanna Kristine Martinsdatter (1866-1938) Gustav Musum var født i 1865 i Hede socken i Dalarna i Sverige og var sønn av kurv fletter Karl Johan Andersson Alminding og kone Anna Kristina (Stina) Johansdatter. Han var tjener på Fikse da han i 1889 ble gift med Julie Hanna Kristine Martinsdatter Musum, datter av forrige bruker. Etter giftermålet med Julie var Gustav Karlsen tele grafarbeider, og de var inderster på Musemshøa til han i 1908 kjøpte gården av svi gerfaren. Gustav og Julie Hanna Musum hadde fem barn - fire sammen. 81 . Martin Konrad, f. 1 890 på Musemshøa. Han ble neste bruker, se nedenfor. B 2°. Maren Sofie Bemtsdafter, f. 1899 på Musemshøa, død i 1909. Faren var gift husmann Bernt Andreas Andersen Bergsvald, f. 1 867. Han utvandret i 1 904 til New York. 82. Hjalmar, f. 1905 i Skogn, d. 1929 ugift. 83. Anna Kristine, f. 1907 på Musemshøa, d. 1937. 84. Sverre Margido, f. 1910 på Musemshøa. Gift med Petra Nilsdtr. Bruheim, f. 1920. 11913 solgte Gustav gården til sønnen Martin Konrad Musum for 2000 kroner og flyt tet med resten av familien til Melsveet under Marka og er nærmere omtalt der. Martin Konrad Gustavsen Musum (1890-1975) og 15 Ane Rebekka Andreasdatter (1870-1940), «Frida Hansdatter (1898-1972) Konrad Musum ble i 1912 gift med sin husholderske Ane Rebekka Andreasdatter Volden, f. 1870 i Stod. Bryllupet stod på Musem lille (Nygården). Men ekteskapet gikk i oppløsning etter noen år, og Ane kom til andre folk på kommunens regning. Hun bodde ei tid på Leirdal, seinere hos Arne og Ella Tiller på Vannvik under Tiller, hvor hun ble boende til hun døde i 1940. Konrad ble gift på nytt med sin nære slektning Frida Hansdatter fra Korsbakken i Henning. Frida var født i 1898 i Allmenningsåsan i mndalen og var datter av Hans Peter Haldorsen Korsbakken, som nedstammet fra plassen Sagmoen i "Ratom" i Inndalsallmenningen, og Laura Kristina Lauritsdatter, som var søsterdatter av Konrads far, Gustav Karlsen. Konrad solgte gården i 1920 til John Tørrisen Frøset for 6500 kroner. I 1923 delte John Frøset fra parsellen Nybo, og Konrad flyttet dit. (se under Nybo). John Tørrissen Frøseth (1873-1961) og Olme Kristiansdatter (1879-1919) John Frøseth var født i 1873 i Inderøy. Han og familien bodde i Steinkjer før de flyt tet til Musem lille (Nygården) rundt 1914. I 1901 var han blitt gift med Olme
---- 440 H&FLe ---- Kristiansdatter Finstad, f. 1879 i Ogndalen. Olme var datter av kona til Andreas Finstad på Nord-Fikse. John var tømmermann og snekker. Han ble enkemann i 1919, da kona døde på barselseng etter å ha født det niende barnet. Han kjøpte Musemshøa i 1920 av Konrad Musum. I 1927 solgte han gården til sønnen Tormod Frøseth. Barn: 81 . Tormod Arnold, f. 1902 i Steinkjer. Neste bruker. 82. Eilisif Alice, f. 1904 i Steinkjer, d. 1956. Gift med Ingemar Musum. De bodde på Myrheim av Øster-Fikse. 83. Jakob, f. 1905 i Steinkjer. Gift med Konstanse Martinsdatter Kleppen, f. 1907 og ble gårdbruker på Kleppen i Helgådalen. 84. Lucie Charlotte, f. 1908 i Steinkjer. Gift med Olaf Rønning, gårdbruker på Follo søndre. 85. Knut Osvald, f. 1910 i Steinkjer. Han var tjener hos Sefanias Marken i Leksdalen, men døde i 1930. 86. Fritz Torvald, f. 191 1 i Steinkjer, d. 1997. Gift med Nella Pauline Lyng, f. 1917 i Sparbu, d. 1997. De bodde på Frøset, gnr. 1 8, bnr. 1 16, på Melan ved Øra. 87. Toralf, f. 1 914 i Steinkjer. Snekker. Gift i 1942 med Solveig Johanne Guddingsmo, f. 1921, d. 1997. Bosatt på Haugtun ved Haug, gnr. 25, bnr. 14. 89. Olav, f. 1919. Bosatt i Trondheim. Tormod Arnold Frøset (1902-1993) og Inga Edvardsdatter (1905-1998) Tormod kom åtte år gammel til besteforeldrene på Nord-Fikse. I 1937 ble han gift med Inga Edvardsdatter Flyum, f. 1905. Inga var datter av Edvard Flyum på Musemssveet. Tormod ble neste bruker på Musemshøa og hadde gården fra 1927 til 1972. I tillegg arbeidet han i skogen. I 1943 fikk de dattera Inger Torbjørg som ble gift med Leif Magne Langdal, f. 1939. De overtok gården i 1972. Sveet (Musemssvedjan) GNR. 76, BNR. 6. Sveet eller Musemssvedjan var husmannsplass fram til 1857, da den ble fradelt Øver-Musem og solgt til husmann Ole Johannessen for 50 spesidaler. Siden har går den hatt selvstendige brukere. Den første husmannen vi kjenner til på Sveet kom dit ca. 1840. Johan Taraldsen (1801-1850) og Ingeborg Mortensdatter (1804-1888) Johan Taraldsen var født i 1801 på en plass under Maritvoll og var sønn av strand sitter Tarald Johansen Solberg, f. 1756, og Margrete Tomasdatter Hallan, f. 1768.
---- 441 H&FLe ---- ssvedjan i 1954. Johan ble gift i 1829 med Ingeborg Mortensdatter Skrove, f. 1804, datter av Morten Arntsen og Guru Ellevsdatter, som var husmannsfolk under Vuku Prestegård. Johan og Ingeborg hadde vært husmannsfolk under Halset og Solberg før de kom til Sveet, og de bodde også i Tromsdalen ei tid. Johan var husmann på Sveet til han døde i 1850. Enka Ingeborg losjerer i 1865 på Kolshaugen under Stiklestad øvre. I 1875 bor hun på Sundbyhammelen hos dattera Gurianna - "spinder og binder", og bor også der da hun dør i 1888. Barn etter Johan og Ingeborg: 81 . Tore, f. 1 829 på Halset. Gift første gang i 1 852 med Inger Ellevsdatter, f. 1 827 på Holmenvald, d. 1871 på Sundbyvald. Gift andre gang i 1873 med enke Beret Marta Johan nesdatter, født i Levanger 1829, enke etter Johannes Pedersen Fikse, som var bruker på Musem lille søndre 1850-1866. Tore Johansen brukte Halset som slektsnavn. Etter å ha fått litt privat opplæring, ble han tilsatt som omgangsskolelærer i Garnes og Sul skolekretser i 1 849 og tok avskjed i 1 859. Etterpå førte han et omflakkende liv. Han ble husmann på Sundbyhammelen under Sundby og ferjemann ved Lyng, og siden ferjemann ved Brattøra i Trondheim, før han utvandret til Amerika i 1 880. I Amerika var han ei tid klokker, og døde der i 1905. 82. Mikal, f. 1832 på Halset, d. 1832 på Halset. 83. Marta, f. 1835 i Tromsdalen. Gift i 1862 med Johannes Eliassen (Elaussen ?)
---- 442 H&FLe ---- 1837 på Nestvollplass. De var husmannsfolk under Nestvoll i 1865, -75 og 1900. Johannes døde i 1900 og Marta i 1913. De hadde en sønn, Johan Edvard, f. 1868 på Nestvollvald, d. 1884 på Nestvoll. 84. Mikal, f. 1840 på Solbergsvald, d. 1841 på Solberg. 85. Gurianna, f. 1844 på Solbergsvald. Gift i 1869 med Johannes Pedersen, f. 1845 på Leklemsvald. De ble husmannsfolk på Sundbyhammelen under Sundby, der Gurianna døde i 1 887. Enkemannen Johannes giftet seg tre ganger til. Hans andre kone, Karen Arntsdatter, født Levring, og dattera Anna Bergitte fra første ekteskap omkom under Verdalsraset i 1 893. Mer om Gurianna, Johannes og de fem barna deres er tatt med under plassen Lillemarka under Marka, hvor Johannes døde i 1922. 86. Beret Anna, f. 1848 på Musemvald, d. 1849. Ole Johannessen (1833-) og Pauline Rasmusdatter (1830-) Ole Johannessen var født i 1833 på Musem lille nordre og var sønn av inderst Johannes Eriksen og kone Elen Olsdatter Stiklestadenget. (En bror av Johannes, Ole Eriksen, var bruker på Musem lille nordre). Ole ble gift i 1856 med Pauline Rasmusdatter, datter av Rasmus Tomassen på Musemsrønningen. De var husmanns folk på Sveet 1855-57, da Ole kjøpte bruket og var selveier fram til 1870. Deretter var de husmannsfolk på Stiklestadenget (Sollia) i Leirådalen før de i 1894 emigrerte til USA. Barn: 81 . John, f. 1 855 på Musemsvedjan. Gift i 1 876 med Inger Andersdatter Stiklestad, f. 1 851 på Østnesvald, datter av husmann Anders Olsen og Olava Olsdatter. John var gårdbruker på Austli i Leirådalen. 82. Rafael, f. 1858 på Musemsvedjan, d. 1865. 83. Martina, f. 1860 på Musemsvedjan, d. 1860. 84. Edvard, f. 1861 på Musemsvedjan. Gift i 1889 med Marta Karoline Pedersdatter, f. 1 867 i Ytterøy. Edvard var gårdbruker både i Sollia og på Løvstad og Snausen i Leirådalen. I 1906 emigrerte han til Minneapolis i Minnesota, men kom tilbake før 1911. De hadde sju barn. 85. Martin, f. 1 864 på Musemsvedjan. Gift i 1 895 med Hanna Hansdatter, f. 1 866 på Ravlovald. Martin tok etternavnet Solli etter farsheimen Sollia i Leirådalen. De bodde på Valstadmoen i Vinne. Martin Solli var baker, og Solli-folket i Verdal ned stammer fra ham. 86. Rafael, f. 1866 på Musemsvedjan. Gift i 1890 med Mette Kristoffersdatter Follovald, f. 1856 på Lunskindvald. De emigrerte til Amerika i 1893. 87. Petrine, f. 1 869 på Musemsvedjan. Andre opplysninger er ikke funnet om henne, muligens har også hun emigrert?. 88. Oluf, f. 1872 på Lundsvald. Gift i 1892 med Hanna Bemtine Antonsdatter Valstadvald, f. 1872. Gårdbruker på Reinsberg i Vinne, senere på Ravlo vestre. De hadde 14 barn. 89. Olme, f. 1 875 på Stiklestadvald. Att. Amerika 1 894.
---- 443 H&FLe ---- Bernhardus Jensen (1847-1904) og Ingeborg Olsdatter (1847-1902) Berhardus Jensen var født i 1847 på Mikvollvald og var sønn av Jens Andorsen og Beret Pedersdatter. Navnet Bernhardus Jensen finnes ikke i folketellinga i 1865 (muli gens kan en Bernhard Jonsen, tjenestegutt på Øver-Hofstad være samme person). I 1868 kjøpte han Musemshøa, gnr. 76, bnr. 7 av sin stefar Einar Pedersen Aksnes for 100 spesidaler (se under denne plassen). I 1870 kjøpte han så Musemssvedjan av Ole Johannessen for 185 spesidaler. Bernhardus ble i 1874 gift med Ingeborg Olsdatter Sendesvald, f. 1847 på Storstadvald. Hun var datter av Ole Olsen Storstad og Marta Jakobsdatter, født Vangstadhaug, som var husmannsfolk på Myrmoen ca. 1850-1880. Bernhardus og Ingeborg hadde ingen barn, men tok til seg som pleiedatter Anna Sofia Pedersdatter Ød, f. 1890 i Trångsviken, Sverige. Anna Sofia ble gift med Ole Andorsen Kjesbu (se under Blæsterbakken/Musemsrønningen) . Ingeborg døde i 1902 og Bernhardus i 1904 på Musemssvedjan. Edvard Petersen Flyum (1874-1956) og Hanna Marie Andosdatter (1879-1970) Edvard Petersen Flyum overtok som bruker på Musemssvedjan etter Bernhardus Jensen. Edvard var født i 1874 i Brekken i Ulvilla og var sønn av ugifte foreldre Peter Olsen Flyumvald og Marta Eriksdatter, f. 1847 på Bjørstadvald. Foreldrene ble sei nere gift og var først husmannsfolk under Storvuku og seinere brukere på Reitan østre i Ulvilla. Familien Flyum på Musemssvedjan: Foran fra venstre: Edvard Flyum, Einar, Hanna, Aslaug og Margof. Bakerst fra venstre: Inga, Peder og Borghild.
---- 444 H&FLe ---- Edvard ble gift i 1901 med Hanna Marie Andosdatter Kjesbu, f. 1879 i Kjesbua. Hanna var søster av Ole Kjesbu på Musemsrønningen. Edvard Flyum var skredder ved siden av å være småbruker. Han deltok litt i det politiske liv og var medlem av herredsstyret i en periode. 1 1933 overlot han bruket til sønnen Peder Flyum. Edvard og Hanna hadde seks barn: 81. Borghild, f. 1902. Gift i 1923 med Olaf Røseng, f. 1897, gårdbruker på Røsenget. Borghild døde i 1994 på Verdal- Bo og Helsetun. 82. Peder, f. 1904, d. 1995. Neste bruker. 84. Margot, f. 1907. Gift i 1937 med Ottleif Hatlem, f. 1905, kirketjener og gård bruker på Hallem østre. Margot døde i 1995 på Verdal Bo- og Helsetun. 86. Einar Hartvik, f. 1916. Gift i 1 933 med Mary Johanne Haugseth, f. 1922 i Egge. Einar Flyum var veivokter. Bosatt på Steinstad, gnr. 76, bnr. 20 i Leksdalen. Steinstad ble fradelt Musemshøa i 1948. Peder Flyum (1904-1995) og Ingrid Pedersdatter (1910-1999) Peder Flyum var eier av Musemssvedjan fra 1933 til 1990. Gift i 1933 med Ingrid Pettersen, f. 1910, som var datter av gårdbruker Per Pettersen på Øver-Hofstad. De hadde tre barn: overtok gården i 1 990. Myra (Myrmo) Hustomta og to dekar jord tilhørte Øver-Musem, de resterende 4-5 dekar tilhørte Øver-Sende. Dette siste jordstykket hører i dag til Sende lille nordre og blir kalt for Ola-plassen etter husmannen som bodde her: Ole Olsen Storstad (1801-1885) og Marta Jakobsdatter (1812-1877) Ole Olsen Storstad var husmann på plassen fra 1850-1880. Han var født på Storstad i 1801 og var sønn av inderst Ole Olsen og Mali Jeremiasdatter (Storstadætta). I 1834 ble han gift med Marta Jakobsdatter Vangstadhaug, f. 1812 på Holmlivald. Hun var datter av Jakob Olsen Holmlivald og Marit Mikkelsdatter. Før de kom til Myrmo bodde de i mange år på en plass under Storstad, der sju av åtte barn ble født:
---- 445 H&FLe ---- Myra i 1962. 81. Ole, f. 1835 på Storstadvald. Han døde ved ei akeulykke ved Østgrundan i 1858. 82. Marta, f. 1 837 på Storstadvald. I 1 864 gift med Sivert Mikalsen Mønnesvald, f. 1842 på Østgrundvald. (Se under Døljan/Rømo). 83. Jakob, f. 1 839 på Storstadvald. Han utvandret til Amerika i 1 870. 84. Johannes, f. 1842 på Storstadvald. 85. Martin, f. 1844 på Storstadvald. Han flyttet til Finnmark. 86. Ingeborg, f. 1847 på Storstadvald. Gift i 1874 med Bernhardus Jensen Musemssvedjan, f. 1 847 på Mikvollvald (se under Musemssvedjan). 87. Kristian, f. 1849 på Storstadvald. Utvandret til Amerika. 88. Anna, f. 1 854 på Sendesvald. Anna fikk i 1 883 dattera Olme Marie med Peder Hansson Finnseter av Alsen socken i Jemtland. Aret etter (1884) tok hun utflytting til Sverige og giftet seg med barnefaren, hvis rette navn var Per Hansson Ød, f. 1 852 i Hallen. Per Ød var "håstjågare" og skredder. De bodde i Trångsviken og hadde i 1 890 fem barn: Cl. Olme Marie, f. 1883. C 2. Hans Konrad Leonhard, f. 1885 i Alsen. C 3. Emma Kristina, f. 1 887 i Alsen. C 4. Olga Matilda, f. 1 889 i Alsen. C 5. Anna Sofia, f. 1890 i Alsen. Anna Sofia ble gift med Ole Kjesbu på Musemsrønningen.
---- 446 H&FLe ---- Marta døde på Myrmo i 1877 og Ole på Musemssvedjan hos dattera Ingeborg i 1885. I 1888 ble plassen fradelt Musem og skyldsatt for 1 ort 2 skilling (Ny skyld 47 øre) og solgt samme år til Johannes Gundbjørnsen Helmo for 250 kroner. Johannes Gundbjørnsen Myrmo (1850-1945) og "Beret Nilsdatter (1847 1901), 2) Kristiane (Kristianna) Andreasdatter (1863-1950) Johannes Gundbjørnsen var av Overholmsætta. Han var født i 1850 på Helmovald av foreldre, husmann Gundbj ørn Johannessen og Ingeborg Arntsdatter. Johannes var gift to ganger. Første gang i 1877 med Beret Nilsdatter, f. 1847 i Meråker, og de var inderster på Sende før de kom til Myrmo. Johannes var skoma ker, og Beret var ei kjent teppeveverske. Hun døde i 1901. Det er fortalt at da Beret ble lagt i kista, tok Johannes og hakket bar og strødde ned i kista. Han skal ha sagt: -Det er godt for ho Beret åjå bar i kista. Johannes ble gift på nytt med Kristiane Andreasdatter Kjæranvald, f. 1863 på Fætten i Vinne. Hun var datter av husmann Andreas Martin Andreassen Kjæranvald. Kristiane var da enke etter Johan Magnus Arntsen Kjønstad, f. 1828 på Hernes på Frosta. I sitt ekteskap med Beret fikk Johannes sønnen; 81. Georg Johannes, f. 1880. Han døde i 1903, bare 23 år gammel etter at han utdannet seg som gartner ved Mære landbruksskole. Den andre kona til Johannes, Kristiane, hadde tre barn før hun ble gift med Johannes: B2°. Laura Gustava Johnsdatter, f. 1883 på Kjæranvald. (Far John Arntsen Tromsdal). Laura kom til Brannseggen under Bunes og kalte seg Laura Brannseggen. Gift med Lars Olsen Tuset. B3°.Anna Konstanse Akselsdtr, f. 1892 Kjæranvald, d. 1893. Som far var innsatt maler Aksel Marius Aagaard fra Levanger, men "iflg. Forligelseskommisjonens udskrift bliver han at udslette som barnefader." B4'. Konrad Magnussen Myrmo, f. 1895 på Kjæranvald, sønn fra Kristianes første ekteskap. Johannes og Kristiane hadde også en fostersønn, Andreas Myrmo, f. 1905 på Bunes. Mora hans, Mette Mikalsdattter, ble seinere gift med enkemann Anton Vangli (se Vangli under Karmhus). Andreas Myrmo ble i 1947 ansatt som arkivar ved Statsarkivet i Trondheim. Han døde i 1968 (se mer om ham på Vangli). Johannes Myrmo var også kordirigent, og han reiste rundt på gårdene og spilte på sither, mest religiøse låter. I 1926 solgte Johannes bruket til stesønnen Konrad Myrmo for 4000 kroner pluss kår av årlig verdi 100 kroner.
---- 447 H&FLe ---- Myrm Konrad Myrmo (1895-1958) og Signe Margot Sverresdatter (1905-1946) Signe var født på Hallager i 1907 og var datter av gifte foreldre Sverre Matheus Hallager og Magdalene Andreasdatter Leinsvald. Barn: 81. Kåre Johannes, f. 1927, død 1944. 82. Målfrid, f. 1937. Gift med Oddvar Musum, gårdbruker på Binde i Leksdalen. 83. Kolbjørn, f. 1939, død 1987. Gift med Kjellaug Heggås. Kolbjørn Myrmo over- tok bruket etter faren.
---- 448 H&FLe ---- Musemsrønningen (Blæsterbakken) GNR. 76, BNR. 8. Plassen er nevnt så tidlig som først på 1700-tallet og ble da kalt for "Blæsterbakken". Det tyder på at det har vært jernblæster på stedet. Først fra rundt århundreskiftet 17-1800 får vi litt oversikt over de som har bodd på plassen. Tomas Bardosen Lyng (1748-1810) og Karen Eriksdatter (1750-1811) Tomas var født i 1746 eller 1748. Han var husmann på Lyngsvald og seinere på Lyngåsen før han kom til Musemsrønningen ca. 1790. I 1771 ble han gift med Karen Eriksdatter Haugsvald, f. 1750. Etter at de fra 1801 og noen år framover bodde på en plass under Sende, kom de tilbake til Musemsrønningen og døde der, Tomas i 1810 og Karen året etter. De hadde fem barn: igens død før den tid 82. Bardo, f. 1775 på Lyngsvald. I 180 re blir han gift med fosterdattera på L de dattera Agnes mens de bor på H er han ugift dreng på Hallem sør ksdatter Lund, f. 1778. I 1803 ilemsvald, men mer om familien veit vi ikke. han inderst på Karmhus og gift med Ann( Andersdatter Lund, f. 1780. Erik og Anne ble husmannsfolk på Karmhusvald, se under Karmhus. 84. Rasmus, f. 1783 på Lyngås. Han ble seinere husmann på Musemsrønninge 85. Maren, f. 1792 på Musemsrønningen, d. 1795.
---- 449 H&FLe ---- Ole Olsen Levring (1745-1813) Ole Olsen Levring var husmann på Musemsrønningen fra 1801 og i de åra som Tomas Bardosen var husmann under Sende. Ole var født i 1745 på Levring og ble i 1782 gift med enke Marit Iversdatter Hallemsstøen, f. 1740 i Austgarden. Marit var av Garnesætta, og ble i 1766 gift med Tomas Taraldsen Reitan på Hallemsstøa, men ble enke i 1780. Hun døde allerede i 1790. 1 1796 ble Ole Olsen ansatt som omgangsskolelærer og kalte seg da Ole Olsen Jermstad, men hadde skiftet etternavn til Levring allerede året etter. Ved folketellinga i 1801 var han bosatt på Gjermstad som inderst. Etter bispevisitasen i 1809 uttalte biskop Bugge om ham: "O/e Levring er en aldrende gudfryktig Mand, men har Udet Anleg". Ole Olsen Levring fortsatte som lærer til han døde i 1813. 4 De siste årene prakti serte han trolig i Vuku, for i 1811 er han medunderskriver på et brev til prost Brandt fra lærere i Vuku om tomt til fastskolen der. Han bodde på Levring ved sin død. Rasmus Tomassen Musum (1783-1841) og Marta Pedersdatter (1795-) Rasmus, som var sønn av forannevnte Tomas Bardosen, er nevnt som husmann på Musemsrønningen i 1815, men har trolig overtatt senest da mora døde i 1811. 1 1819 ble han gift med Marta Pedersdatter Tuset, hun var datter av Peder Andersen Tusetvald og født i 1793 i Sparbu. Familien flyttet før 1830 til Hjelmsetplass i Henning, hvor Rasmus døde i 1841. De hadde to barn: 81 . Tomas, f. 1 821 på Musemsrønningen. 82. Pauline, f. 1830 på Hjelmset i Henning. Gift i 1856 med Ole Johannessen, f. 1833 på Musem. Ole og Pauline ble husmannsfolk på Musemssveet (se under denne plassen). Svend Pedersen Vinsnes (1807-1892) og Beret Olsdatter (1812-1888) Svend Pedersen Vinsnes kom fra Singsås til Musemsrønningen i 1842. Både Svend og kona Beret Olsdatter Buset var født i Singsås i Støren Prestegjeld, han i 1807 og kona i 1812. Svend tilhørte ei lensmannsslekt i Singsås. Han var en kjempekar både på vokster og i krefter, og var en uvanlig hag og dugende arbeidskar. Han kunne flere håndverk og var både børsesmed, hjulmaker, vognmaker og vanlig smed. Svend og Beret var husmannsfolk på Musemsrønningen i nærmere førti år før de ga over plassen til sønnen. Beret døde på plassen i 1888 og Svend i 1892. Barn født etter at de kom til Verdal (om de hadde barn før den tid er ikke kjent): 81 . Peder, f. 1842 på Musemsrønningen. Han ble neste husmann Peder Svendsen Musum (1842-1935) og Maria Larsdatter (1835-1925) Svend Pedersens sønn, Peder Svendsen, overtok som husmann på Musemsrønningen i 1878. To år tidligere var han blitt gift med Maria Larsdatter Bjartnes, f. 1835 på Bjartnesvald. Maria var datter av husmann Lars Olsen og Ellen Jakobsdatter.
---- 450 H&FLe ---- Peder Svendsen, eller Per "Bakka" som han ble kalt, hadde i likhet med far sin et godt handlag og var vognmaker og møbelsnekker. Han snekret både senger, bord og stoler. 1 mange år var han rådsdreng hos Monrad på Ekle. I 1878 kjøpte Peder plassen med tillegg av en jordteig på 60-70 dekar som ble kalt Rønningen, og som han dyrka opp. Gården har fått navn etter denne jordteigen. Peder satte opp nye hus på plassen, først uthus og så stuelån, og han gjorde alt arbeidet selv. Peder og Maria hadde ingen barn, med tok til seg som fosterbarn Maria Martinsdatter Myrvold, f. 1880 på Lyngåsvald. Maria Myrvold var søsterdatter av fos termora. Hun ble gift med Johannes Eskildsen Musemsaunet (se under denne). Peder satt som eier på Musemsrønningen helt til 1919 før han solgte til Ole Andorsen Kjesbu. Peder og Maria flyttet da til fosterdattera på Musemsaunet. 5 Maria døde i 1925 og Peder i 1935. Ole Andorsen Kjesbu (1891-) og Anna Sofia Pedersdatter Ød (1890-) Ole Kjesbu var født i Kjesbua i 1891 og var sønn av gårdbruker Andor Hansen Kjesbu og Ingeborganna Andersdatter. Han ble i 1912 gift med Anna Sofia Pedersdatter Ød på Musemssvedjan. Hun var født i 1890 i Trang i Alsen i Jemtland. Foreldrene hennes var "håstjågare" og skredder Per Hansson Ød og kone Anna Olsdatter Sendesvald, som var datter av Ole Olsen på Myrmo. Anna Sofia, eller Sofie som hun brukte som fornavn, kom som lita til Bernhardus og Ingeborg Jensen på Musemssvedjan og ble pleiedatter der. Sivert Mikalsen Døljan (Rømo), som var gift med ei tante av Sofie, reiste til Trångsviken og besøkte sin svigerinne og tok med seg Sofie på tilbaketuren. Hun var da så lita at Sivert bar henne under trøya over Skalstufjellet. Da pleieforeldrene døde i 1902 og 1904, flyttet Sofie til Sverige, men kom tilba ke og ble tjener på Karmhus, og der ble hun kjent med Ole Kjesbu. Ole Kjesbu var eier av Nordbekk under Bunes fra 1912 til han i 1919 solgte denne gården til broren Arnt Kjesbu for 3500 kroner og flyttet til Musemsrønningen. Barn: 81. Peder Arnold, f. 1912, d. 2000. Gift med Gudvor Bjartan, f. 1919, d. 2000. Skogsarbeider og bosatt ved Skjækerfossen. Arnold Kjesbu var i si tid en av de beste langrennsløperne i Verdal. 82. Annar, f. 1913. Gift med Margot Aksnes. De ble bureisere på AAusemsåsen. 83. Jenny, f. 1915. Gift med Alfred Jensvik. Skilt. Gift Mortensen. 84. Ottar, f. 1918. Gift med Ingeliv Kolås, f. 1925 i Grong. De bodde først i Snåsa, seinere i Verdal. 85. Håkon, f. 1920. Gift med Gurly Berglund fra Njurunda i Sverige og bosatt der. 86. Orla, f. 1922. Gift med Ottinus Balgård, gårdbruker på Skjørdal vestre. 87. Signe, f. 1924. Gift med John Blybakken, gårdbruker på Blybakken i Vinne. 88. Hilmar, f. 1925. Gift med Margot Olava Hårstad, f. 1933 i Malm, d. 1998. Neste bruker på Musemsrønningen. Hilmar Kjesbu var som broren Arnold en meget god langrennsløper.
---- 451 H&FLe ---- 89. Margot, f. 1928. Gift med Magne Blybakken, skogassistent på Værdalsbruket. 810. Solveig, f. 1930. Gift og bosatt i Alta i Finnmark. Etter Ole Kjesbu overtok sønnen Hilmar Kjesbu gården. Nybo GNR. 76, BNR. 13. Nybo ble fradelt Musemshøa i 1923. Det var Martin Konrad Gustavsen Musum som tok unna hustomt og litt jord da han solgte Musumshøa i 1920. Heimen lå ved dalen rett vest for Myrmoen. Martin Konrad Gustavsen Musum (1890-1975) og 15 Anne Rebekka Andreasdatter (1870-1940), 2) Frida Hansdatter (1898-1972) Konrad Musum som han ble kalt, var sønn av Gustav Karlsen på Musemshøa, og var bruker på Musemshøa fra 1913 til 1920 og bosatte seg som nevnt på Nybo da han solgte Musemshøa. 1 1912 ble Konrad gift med Anne Rebekka Andreasdatter Volden, f. 1870 i Stod. Bryllupet stod på Musem (Nygården). Men ekteskapet gikk i oppløsning etter noen år, og Anne kom til andre folk på kommunens regning. Hun bodde ei tid på Leirdal, seinere hos Arne og Ella Tiller på Vannvik under Tiller, hvor hun ble til hun døde i 1940. Konrad ble gift på nytt med Frida Hansdatter Sagmo fra Korsbakken i Henning. Frida var født i 1898 i Lilleenget i Almenningsåsan i Inndalen og var datter av Hans Peter Haldorsen Sagmo, som ned stammet fra plassen Sagmoen i "Ratom" i Inndals allmenningen og Laura Kristina Lauritsdatter, som Frida og Konrad Musum som brudepar. igjen var søsterdatter av Konrads far, Gustav Karlsen. I 1900 var Frida fosterdatter hos Martin Olsen Skavhaug på Garnesmoen i Inndalen, men flyttet seinere til far sin som ble gift i Henning og var bruker på Korsbakken. Konrad Musum og svogeren Karl Kristian Hansen (bror til Frida) satte opp ei spe siell stue på Nybo. Stua ble kalt for "Hybelen". Den var i to etasjer med ett rom i hver etasje. I første etasje bodde Konrad og Frida, mens Karl Kristian bodde i etasjen over. Av husdyr på Nybo fantes ei ku eller to som hadde tilhold i et heller skrøpelig uthus oppsatt av bare fjøler. I tillegg hadde de noen sauer som "bodde" i et avdelt
---- 452 H&FLe ---- rom i stua. Nybo-folket hadde dessuten stor forkjærlighet for hunder og katter. På det meste hadde de 22 hunder. Konrad Musum dreiv med forskjellig slags arbeid - skogsarbeid, grøfting, muring og snekring. Han syslet også med reparasjon av klokker, radioer mv, var ivrig foto graf og kjøpte seg fotoapparat så tidlig som i 1918. Dessuten var han spillemann og spilte på sitheret sitt både til underholdning og dans. Konrad dyrka litt poteter, men rakk ikke alltid å få dem opp av jorda i rett tid. Det er fortalt at da en mann kom til Nybo en haust etter at frosten hadde satt seg i jorda, traff han ingen inne i huset. Men plutselig smalt det utafor, og det var Konrad som holdt på å sprenge opp potetene med dynamitt! Frida Musum var i til sammen sytten somrer gjeter og setertaus på forskjellige setervoller på Leksdalsfjellet, m.a. på Skrovesvollen og Dalumsvollen. Konrad solgte Nybo, først til en omstreifer ved navn Fredriksen. Men naboene satte seg imot handelen, og den ble omgjort. Jorda på Nybo fall tilbake til Musemshøa. Konrad og Frida flyttet fra Nybo til Tømmeråsen, der de bodde i den gamle seter stua i noen år. Etter siste krig flyttet de til en heim under Ysse der de bodde resten av livet. Frida døde i 1972 og Konrad i 1975. Kristian Han- sen, som også bodde på Nybo i noen år, var broren til Frida Musum. Hans fulle navn var Karl Kristian Han sen, f. 1896 i All menningsåsen i Inndalen, og hadde samme ugifte forel dre som Frida. Kristian ble tidlig bortsatt til andre folk, og han vokste Interiør fra "Hybelen". Fotoet er tatt av Konrad Ml opp hos Julianna Reitan på Reitaunet i Sjøbygda. Det er fortalt at han var litt av en tusenkunstner, bl. a. bøssemaker, urmaker og elektriker. Han var også en dyktig snek ker som bla. laget stoler. På Stiklestad Museum finnes det noen stoler med utskåret ryggfelt som er laget av ham i slutten av 1950-åra. Ei tid arbeidet han også for E-ver ket på Steinkjer. Da Nybo ble solgt, flyttet Kristian tilbake til Reitaunet. Han var ugift.
---- 453 H&FLe ---- Musemsåsen GNR. 76, BNR. 15 OG 16. Musemsåsen er et bureisingsbruk som ble fradelt Øver-Musum i 1936 og solgt til Armar Kjesbu. Bruker fra 1936 -: Armar Ingolf Olsen Kjesbu (19 13-) og Margot Birgitte Konradsdatter (191 5-) Armar Ingolf Olsen Kjesbu var født i 1913 på Nordbekk under Bunes og var sønn av Anna Sofia og Ole Andorsen Kjesbu (se under Musemsrønningen). Han ble gift med Margot Birgitte Konradsdatter Aksnes, f. 1915, datter av Konrad og Marta Aksnes på Aksnes øvre. Barn: 81. Ragnhild, f. 1938 på Musemsåsen. Gift med Ottar Nesset 82. Helga, f. 1943 på Musemsåsen. Gift med Morten Green på Sagvolden. 83. Andor, f. 1947 på Musemsåsen. Gift med Anne Lise Johansen. 84. Marit, f. 1947 på Musemsåsen (tvilling med Andor). Gift med Odd Gunnar Løseth, Røra. Musemsåsen 1962. Foto: Widerøe. Musem lille søndre (Nygarden) GNR. 76, BNR. 4. Musem lille søndre er den andre fjerdeparten av det opprinnelige Musem som ble fra delt i 1738 og solgt av Arnt Pedersen til Tarald Halvorsen Follostuen for 30 riksdaler. Ole Taraldsen Musum (1728-1803) og Beret Olsdatter (1750-) Ole Taraldsen var født i 1728 i Follostua og var sønn av Tarald Halvorsen Follostuen og kone Lisbet Johnsdatter. Som nevnt foran, kjøpte faren Musem lille søndre i 1738.
---- 454 H&FLe ---- Ole Taraldsen var blind da han overtok gården i 1775. Året etter ble han gift med Beret Olsdatter Auskin, f. ca. 1750. Hun var datter av Ole Hansen Auskinvald i hans første ekteskap. Ved skjøte av 15., tinglyst 16. august 1785, solgte Ole Taraldsen gården til Eskild Bårdsen Karmhus for 260 riksdaler og kår til "sin ennå unge hustru Beret Olsdatter". Kåret bestod av 4 dekar åker, et utvist jordstykke, kalt Vesterbakken, til 4 lass høy, samt en annen høyslått like ved Geilvollen på et sted som ble kalt Finnhaugen, "som og kan opdyrkes til ager, om hun dertil har lyst og evne". (Navnet Finnhaugen kommer av at det har stått ei finnkoie der en gang i tida). Dessuten skulle Beret ha ved til behov. For sin egen del inngikk Ole samme dag kontrakt med Bård Olsen Ner-Sende, som påtok seg å ta ham som "fledjoring" - "formedelst svaghet og skrøbelighed, besyn derlig fordi jeg er ganske blind, og da min kone saavel som mine andre paarørende arving er eiformaar at antage mig til sytning". 5 For dette skulle Bård ha de 110 riksdaler som Ole hadde i behold av salgssummen for gården. Både Ole og Beret bodde imidlertid på Ner-Sende i 1801, og Ole døde der i 1803. Ved skjøte av 14. august 1787 solgte Eskild Bårdsen gården for 270 riksdaler til sin stesønn Anders Eriksen Karmhus. Anders Eriksen Musum (1754-1813) og Marit Johannesdatter (1761-1819) Anders Eriksen var født i 1754 i Aust-Hellan og var sønn av Erik Andersen Karmhus og kone Agnes Larsdatter. I 1787 gift med Marit Johannesdatter Nesset, f. 1761(Slapgårdsætta I). De fikk fire barn: 81 . Ingeborg, f. 1 787. Gift første gang i 18 1 5 med Ole Olsen Vestgård, f. 1 787, d. 1821. Gift andre gang i 1830 med Arnt Mortensen Breding, f. 1806 på Prestega rdsva ld, Vuku, sønn av Morten Arntsen Mønnes og kone Guru Ellevsdatter (se Stuskinsætta I). Den første mannen til Ingeborg, Ole Olsen, var bruker i Vestgarden i Sul. De hadde ingen barn. Den andre ektemannen, Arnt Mortensen, var bruker på Halsetbakken. En sønn av Ingeborg og Arnt kom til Høylandet som handsager, han het Martinus og bodde på plassen Hakleppen østre. Martinus var gift to ganger og hadde i alt fjorten barn. Den kjente skiløperen Pål Tyldum ned stammer fra ham. 82. Erik, f. 1792. Neste bruker. 83. Agnes, f. 1797, d. 1801. 84. Marta, f. 1 801 . Gift med Ole Eriksen, f. 1 800. Bruker på Musem lille nordre Etter Anders Eriksens død fikk enka Marit Johannesdatter kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo og seinere avholde samfrendeskifte. 7 Ved dette ble gården i 1813 overdratt til sønnen Erik Andersen for 400 riksdaler. Erik Andersen Musum (1792-1860) og Marta Andersdatter (1789-1863) Erik Andersen ble i 1817 gift med Marta Andersdatter Kalset, f. 1789 i Sparbu. Barn:
---- 455 H&FLe ---- Engelbrektsson Røst, f. 1 822 i Rødøn i Jemtland. De ble gift i Stiklestad kirke, men flyttet samme år til Sverige. Anders Gabrielsen forpaktet i 1835 bort gården for fem år til Nils Olsen Øver- Hofstad på vilkår at forpakteren skulle svare alle skatter og avgifter. Men denne avta len må ha blitt forandret, for allerede i 1836 solgte Anders halvparten av eiendom men til broren Erik Gabrielsen for 100 spesidaler, og i 1837 kjøpte Erik også den andre halvparten på auksjon for 177 spesidaler 1 ort 16 skilling. Anders Gabrielsen flyttet til Nordland, muligens til Alstahaug, dit sønnen Gabriel flyttet i 1843. Han døde som fattiglem på Tjøtta i 1893. Erik Gabrielsen Musum (1802-1852) og Anne Haldosdatter (1806-) Erik Gabrielsen ble i 1823 gift med Anne Haldosdatter Fikse, f. 1806 Øver-Sende av ugifte foreldre Haldor Jakobsen Fikse og Marte Olsdatter Øver-Sende. Ved skjøte av 29. april, tinglyst 16. august 1843 solgte Erik Gabrielsen gården for 300 spesidaler til Ingebrigt Ellevsen Sende, som kom fra Ner-Sende. Erik og Anne flyt tet samme år til Alstahaug i Nordland. Erik Gabrielsen Musum døde i 1852 i Alstahaug. Enka Anne giftet seg på nytt der oppe med enkemann Per Ingebrigtsen, som da var 60 år. Han var født på Galguften i Grong. Ingebrigt Ellevsen solgte gården videre til Johannes Larsen Karmhus for 400 spesi daler, skjøtet datert 30. september, tinglyst 12. oktober 1848. Ingebrigt flyttet ut av bygda, se Ner-Sende. Johannes Larsen Karmhus (1800-) og Marta Eskildsdatter (1798-1883) Johannes Larsen var født i 1800 på Vinnesvald og var sønn av Lars Nilsen Hofstad og kone Marit Johnsdatter Karmhus. Foreldrene bodde på Buhaugan under Øver- Hofstad. I 1823 gift med Marta Eskildsdatter Karmhus, f. 1798 Karmhus, datter av Eskild Bårdsen Karmhus og kone Beret Larsdatter. Etter at de ble gift, losjerte de først hos Martas foreldre på Karmhus. I 1828 kjøpte Johannes Røsenget, men solgte det samme år til Iver Olsen Musum og flyttet til Levanger. Seinere kom han tilbake og kjøpte Setran, som han hadde til i 1843, kjøpte så Øster- Karmhus i 1845 og kom derfra til Musem. Barn: 81 . Lars, f. 1823 på Karmhus. Han reiste i 1851 til Ofoten, der han samme år ble gift med Ingeborg Andrea Olsdatter (1 8 år). 82. Eskild, f. 1827 på Karmhus, d. 1847. 83. Beret Marta, f. 1829 i Levanger. Gift med Johannes Pedersen Fikse, f. 1820 i Skogn. Neste bruker. Musem lille søndre og Musem lille nordre ble skilt i matrikkelen først ved skyld delingsforretning av 31. januar, avhjemlet 4. februar 1851. Musem lille søndre ble da skyldsatt for 2 daler 18 skilling, og Musem lille nordre for 1 daler 9 skilling. 454 HEIMER OG FOLK I LEKSDAENL
---- 456 H&FLe ---- 81. Johannes, f. 1817 på Musem. Gift i 1863 med Hanna Rebekka Haldosdatter Aksneshaug, f. 1 823. I 1 865 bodde de på plassen Aksnesenget og flyttet i 1 877 til Stod. 82. Anders, f. 1817 på Musem (tvilling med Johannes). Gift i 1847 i Sparbu med Nikoline Marie Andersdatter Susegg., f. ca. 1 815 i Henning. De bodde noen år på Flatåsen før de flyttet til Sparbu og ble husmannsfolk på Skeistrøa. Barn: Cl . Margrete, f. 1 847 på Flatåsen. Gift med Martin Lorntsen, som ble husmann på Tusetenget. C 2. Rafael, f. 1 847 (tvilling med Margrete). Han ble husmann på Sørenget under Bremset i Sparbu, og var gift med Ingeborganna Andreasdatter, f. 1 845 i Sparbu. 83. Benjamin, f. 1831 på Flatåsen, d. 1846. Ved moras død i 1819 hadde Erik ennå ikke betalt noe av kjøpesummen for gården, og etter rekvisisjon av arvingene ble gården utlyst til auksjon, og 8. januar 1820 ble den solgt til Gabriel Eriksen Holmli for 402 spesidaler. Erik Andersen havnet deretter som husmann på Flatåsen under Sør-Tuset. Erik døde på Flatåsen i 1860 og Marta i 1863. Gabriel Eriksen Holmli (1763-1831) og Marit Andersdatter (1779-1872) Gabriel Eriksen Holmli og familien hans er omtalt under Øver-Musem, som han kjøpte i 1802 og først kvittet seg med i 1830. Ved skjøte av 20. april, tinglyst 16. august 1824 solgte Gabriel Eriksen tredjepar ten eller 7 mkl av Lille Musem til Ole Eriksen Holmli for 183 spesidaler 1 ort 16 skil ling. Denne tredjeparten er det nåværende Musem lille nordre. Da Gabriel i 1830 solgte Øver-Musem og tok kår av gården, beholdt han de 14 mkl han ennå eide i Lille Musem (altså det nåværende Musem lille søndre) som kårsted. Ved skifte etter ham i 1831 overtok hans nest eldste sønn Anders Gabrielsen går den for 260 spesidaler. Anders Gabrielsen Musum (180 7-) og Lisbet Mortensdatter (1807-1837) Anders Gabrielsen Musum ble i 1833 gift med Lisbet Mortensdatter Hellån, f. 1807 i Hellån av foreldre Morten Johnsen og kone Magnhild Rasmusdatter. Barn: 81 . Gabriel, f. 1 833 på Musem. I 1 843 flyttet han til Alstahaug i Nordland sammen med onkelen Erik Gabrielsen. Men han kom tilbake fra Nordland, og bodde på Musem østre i 1 865. Han utvandret til Quebec i Canada 1 870 og omkom der borte ved et ulykkestilfelle mellom 1 870 og 1 873. 82. Martinus, f. 1836, d. 1846. (Lisbet Mortensdatter døde 3. januar 1837, to uker etter at hun fødte Martinus.) B 3°. Kari, f. 1 840 på Guddingsvald. Mora var Anne Siversdatter, f. 1 81 2 på Haug, datter av Siver Sevaldsen Haug og kone Marit Johnsdatter. Kari brukte Oppem som slektsnavn da hun i 1 887 ble gift med enkemann og kobberslager Pehr MUSEM 4 5: j ,
---- 457 H&FLe ---- Marta Eskildsdatter -Johannes Larsens enke - solgte gården ved skjøte av 9., ting lyst 10. august 1858, til svigersønnen Johannes Pedersen Fikse for 400 spesidaler pluss kår. Men han har sikkert overtatt gården før den tid, kanskje allerede rundt 1850. Johannes Pedersen Fikse (Musum) (1820-1867) og Beret Marta Johannesdatter (1829-) Johannes Pedersen var født i 1820 i Skogn og var sønn av Peder Jensen Gilstad og kone Anne Andersdatter. Foreldrene var fra Skogn, men Peder Jensen forpaktet Fikse 1822-1827. I 1850 ble Johannes Pedersen gift med Beret Marta Johannesdatter Musum, f. 1829 i Levanger, datter av forrige bruker. Ved giftermålet oppgis Johannes å være skolelærer, men han kan ikke sees å ha utøvd læreryrket i Verdal. Barn: 81 . Julianna, f. 1 850 på Musem. Reiste til Duluth, Minnesota, i 1 890. 82. AAartine, f. 1 853 på Musem. Gift i 1 880 med handverksfurer Oluf Svendsen, f. 1 854 på Nessvald. De bodde i Sørgata (seinere omdøpt til Vektergata) på Verda Isøra. 84. Elen Katrine, f. 1855. Gift i 1878 med Anneus Jakobsen Balgård, f. 1859 på Bollgarden. De reiste i 1 884 til USA og slo seg ned i Duluth, Minnesota. 83. Petrine, f. 1 858 på Musem, død samme år. 85. Hans Petter, f. 1 859. Han reiste også i 1884 til Duluth, Minnesota. 86. Berntine, f. 1862. Reiste til USA i 1882. 87. Jokumina (Mina), f. 1 865. Reiste til USA i 1882. 88. John Martin, f. 1 868 på Hofstad. Reiste til USA (Duluth) i 1 891 . Der borte kalte han seg John Nornborg og arbeidet som maler. Han var også redaktør for Trønderlagets årbok som kom ut i Duluth. Johannes Pedersen klarte ikke forpliktelsene, og gården ble solgt ved auksjon for 600 spesidaler til Even Evensen Skei, som fikk skjøte 10., tinglyst 15. september 1866. Johannes Pedersen kjøpte Musemshøa i 1865, men solgte denne gården etter kort tid og flyttet til Øver-Hofstad, hvor han losjerte til han døde i 1867. Enka Beret Marta ble gift på nytt i 1873 med enkemann Tore Johansen Halset, f. 1829 på Halsetvald. Han var sønn av husmann Johan Taraldsen på Musemssvedjan. Med ham fikk Beret Marta samme år sønnen Ingvald. Tore Halset, som da var hus mann på Sundbyhammelen og ferjemann ved Lyng, hadde vært omgangsskolelærer ved Garnes og Sul skolekretser 1849-1859. Seinere ble han ferjemann på Brattøra i Trondheim, før han i 1880 reiste til USA. Beret Marta og sønnen Ingvald fulgte etter i 1882, og de slo seg ned i Duluth i Minnesota. Heller ikke den nye eieren, Even Evensen Skei, maktet å beholde gården i lang tid, og Lars Olsen Bjartnes (som hadde skadesløsbrev i gården for 100 spdl) overdrog ved kjøpekontrakt av 25. mars, tinglyst 20. april 1871, gården til Anneus Kristian Aagaard på Hallem vestre for 500 spesidaler.
---- 458 H&FLe ---- Musem lille søndre ble nå drevet som underbruk under Hallem vestre til i 1878, da Aagaard solgte den ved auksjon til Mikal Hansen, som fikk skjøte den 12. april 1878. Kjøpesummen var 3000 kroner. Mikal Hansen Musum (1850-) og Mette Johannesdatter (1850 -) Mikal Hansen var født i 1850 på Fossnesset og var sønn av Hans Johnsen Fossnesset og kone Marit Arntsdatter. I 1876 gift med Mette Johannesdatter Snausen, f. 1850, datter av Johannes Snausen og kone Karen Karlsdatter Leråstuen. Barn: 81 . Karen, f. 1 876 på Snausen. Reiste til USA 1 880. 82. Marie, f. 1 878 på Musem. Reiste til USA 1 880. 83. Julie, f. 1 879 på Musem. Reiste til USA 1 880. Mikal Hansen overdrog gården allerede ved skjøte datert 21. juli 1880, tinglyst 17. august 1881, til Peder Larsen By fra Inderøy for 3000 kroner. Mikal Hansen og familien reiste til USA, hvor de slo seg ned på Campbell-prærien i Minnesota. Peder Larsen By (1838-) og Serine Jensdatter (1838-) Peder Larsen var født i 1838 i Inderøy. Gift i Inderøy i 1877 med Serine Jensdatter Herstad, f. 1838 i Inderøy. Ekteskapet var barnløst, men Serine hadde en sønn før de ble gift: Bl 0 . John Gustav Martinussen Herstad, f. 1862 i Inderøy. Faren var gårdbruker Martinus Steffensen. Peder Larsen solgte gården ca. 1890 til stesønnen John Herstad uten tinglyst hjemmel. Peder og kona Serine flyttet til Vistaunet i Inderøy i 1900. John Gustav Martinussen Herstad (1862-) og Jonetta Petersdatter (1862-1939) John Herstad ble i 1888 gift med Jonetta Petersdatter Karmhus, f. 1862 på Karmhus, datter av Peter Halvorsen Karmhus og kone Sirianna Jakobsdatter. Barn: 81. Sofie, f. 1890 på Musem. Gift med Bjarne Olai Sefaniassen Kvamme, f. 1898 på Kvammet. Bosatt på Kvammet vestre. 82. Peter Marius, f. 1892. 83. Peder Severin, f. 1893. 84. Klara Emilie, f. 1 895. Gift med Einar Berntsen Kvamme, gårdbruker på Kvammet. 85. Jørgen Julius, f. 1 898 på Musem. 86. Ole, f. 1900 i Inderøy. Gift med Inga Kaspersdatter Ravnskar, f. 1897 i Rødøy. De bodde på først på Valborg og seinere på Sørberg under Berg i Vinne.
---- 459 H&FLe ---- John Herstad hadde som gift mann også to barn med Ingeborg Ingebrigtsdatter på Vester-Musem: B 7°. Emma Ingvarda, f. 1 894 på Musem, d. 1 961 . Emma Musum var ugift. Hun kom i ung alder til Kulstad i Vuku og tjente og bodde der. Hun var også setertaus på Vukuvollen i tretti somrer. BB°. Ella Sofie, f. 1 899 på Musem. Ella Musum var også ugift. Hun reiste mye rundt på gårdsarbeid og var bl. a. hos John Myhr på Skjærset, hos Anton Myhr på Fleskhus, og på prestegården i Stod var hun i sju år. Hun arbeidet også i kantina på Rinnleiret og hos Anna Vold i Levanger. Til slutt kom hun til gården Jørås i Skogn der hun tjente i mange år. Hun døde i 1983. Familien Herstad flyttet i 1899 til Vistaunet i Inderøy. Denne Musemsgården lå så übebodd i noen år inntil Ole Nilsen Sandvik kjøpte den i 1905 for 3500 kroner. Skjøtet ble utstedt av Peder Larsen By. Ole Nilsen Musum (1880-) og Olme Johnsdatter (1885-) Ole Nilsen var født i 1880 på Vistvald (Sandvik) og var sønn av husmann Nils Even sen Sandvik, f. 1838, og Nikoline Einersdatter, f. 1839 i Sparbu. Musumnavnet tok Ole etter at han kom til Musem. Han ble i 1905 gift med Olme Johnsdatter Hofstad sve, f. 1885, datter av John Pedersen på Sagmesterplassen under Ner-Hofstad. Mer om Ole Nilsen og familien er å finne under Moan under Øver-Sende. Han flyt tet nemlig dit etter at han hadde solgt Musem i 1913 til Anton Aksnes for 7750 kroner. Anton Aksnes solgte gården straks etter videre til Martinus Solberg, som igjen solgte den samme år til John Frøset. John Tørrissen Frøseth (1873-1961) og Olme Kristiansdatter (1879-1919) John Frøseth var født i 1873 i Inderøy. Han og familien bodde i Steinkjer før de flyt tet til Musem lille søndre rundt 1914. I 1901 var han blitt gift med Olme Kristiansdatter Finstad, f. 1879 i Ogndalen. Olme var datter av kona til Andreas Finstad på Nord-Fikse. John Frøset var også tømmermann og snekker. Han ble enke mann i 1919, da kona Olme døde på barselseng etter å ha født deres niende barn. John Frøset hadde gården til 1919, da han solgte til Sigurd Martinussen Elverum for 18250 kroner. I 1920 kjøpte han Musemshøa, og mer om John Frøset og famili en er oppført under denne gården. Sigurd Elverum ble heller ikke lenge på Musem, for ved skjøte tinglyst 3. mai 1920 solgte han gården til Anton Musum for 10500 kroner. Stua fulgte ikke med i hande len, og den ble seinere revet ned og fraktet til Mo nordre og satt opp på nytt der. Anton Musum dreiv gården som underbruk under sin gård, Musem lille nordre, fram til 1932, da den gikk for tvangsauksjon, og Helge Halvorsen Lund fikk auksjonsskjø te på den for 5500 kroner.
---- 460 H&FLe ---- Helge Halvorsen Lund (1900-1986) og Anna Johannesdatter (1904-1976) Helge Lund var født på Buhaugan under Ner-Hofstad i 1900 av foreldre Halvor Andersen Hofstad og kone Ingeborg Anna Olsdatter. Han tok navnet Lund etter at han i ung alder, sammen med mora og de andre søskena, flyttet fra Buhaugan til Lund og losjerte der. Helge var tjener på Lund i mange år, først hos Anders Lund og seinere hos enka Lovise Lund. Han ble i 1932 gift med Anna Johannesdatter Musum, f. 1904 på Musemsaunet, datter av Johannes Eskildsen Musum og kone Beret Marie Martinsdatter på Musemsaunet. Barn: B lille nordre Musem lille nordre er den tredjeparten av Musem lille som Gabriel Eriksen i 1824 solgte til Ole Holmli for 183 spesidaler 1 ort 16 skilling. I handelen var husbygningene på gården inkludert. Utskifting med hensyn til inn mark og skog foregikk ved delingsforretning 20. april samme år. 954.
---- 461 H&FLe ---- Ole Eriksen Musum (1800-1871) og Marta Andersdatter (1801-1885) Ole Eriksen var født i 1800 på Trøgstadvald av foreldre Erik Johansen Trøgstadvald og kone Kirsti Olsdatter. Foreldrene bodde i 1815 på Stuskinsvald. Gift i 1823 med Marta Andersdatter, f. 1801 på Musem li kone Marit Johannesdatter. De bodde på Di datter av Anders Eriksen Musum og vald i Vuku før de kom til Musem lille le. :1a nordre i 1823 Barn 846 I x Abn ksnes, søn k k nn KVnkp
---- 462 H&FLe ---- 82. Anders, f. 1 828 på Musem. Neste bruker. 83. Kirsti, f. 1838, d. 191 1 ugift. Kirsti var tjener på Bunes i mange år og ble kalt Kirsti Bunes. 84. Ellev, f. 1 847 på Musem. Han flyttet til Hammerfest, hvor han arbeidet som snek kermester. I 1 875 gift i Kåfjord med Anna Katrine Vi I hel mi ne Pedersdatter Purainen, f. 1 849. De hadde fire barn, som alle utvandret til USA. Ellev Olsen reis te også dit i 1913, etter at han var blitt enkemann. Ole Eriksen døde i 1871, og på skiftet etter ham fikk sønnen Anders Olsen skjøte på gården for 300 spesidaler pluss kår til mora. Anders overtok imidlertid gården før den tid, for han benevnes som selveier allerede i 1865. Marta Andersdatter døde som kårenke på gården i 1885. Anders Olsen Musum (1828-1893) og Abelona Jakobsdatter (1834-1916) Anders Olsen dreiv i unge år med lofotfiske. Etter at han var kommet heim fra lofot fisket et år, forsvant han plutselig, og ingen visste hvor det hadde blitt av ham. Men etter en tre ukers tid kom han tilbake. Det viste seg at han hadde tatt båten, som han hadde liggende ved sjøen på Verdalsøra, og rodd helt opp til Dønna på Helgeland, giftet seg og kom så roende tilbake med kona! Kona var Abelona Jakobsdatter, f. 1834 i Nesna, og det hører med til historien at hun aldri seinere kom til å besøke barn domsheimen sin. Hun døde som kårenke på Musem i 1916. Barn: 81 . Dortea Margrete, f. 1 860 på Musem. Hun reiste til Sverige og tok seg arbeid der, og døde i Stugun i 1 886, ugift. Faren gikk til Sverige for å hente eiendelene hen nes. Men han fikk ikke alt med seg i ei bør, slik at han måtte gå et stykke på vei med noe og gikk så tilbake og hentet resten, og slik holdt han på hele veien til han var heime på Musem. 82. Anton, f. 1870. Neste bruker. 83. Julie, f. 1875. Julie var ugift. Hun var tjener på Holmsveet og seinere på Lein. Dessuten var hun setertaus på Kolstadvollen i tolv somrer, på Harbakvollen fem somrer, på Eklesvollen en sommer, på Yssevollen ti somrer og på østre Juldalsvollen i to somrer. Til sammen tretti somrer. Hun døde i 1959. Etter Anders Olsens død i 1893 overtok sønnen Anton Musum gården. Anton Andersen Musum (1870-1945) og Jonetta Olsdatter (1874-1967) Anton Musum ble i 1896 gift med Jonetta Olsdatter Sende lille, f. 1874. Hun var dat ter av Ole Bastiansen Sende og kone Sirianna Torkildsdatter. Anton Musum arbeidet med husbygging/tømring, og sammen med sønnene satte han opp mange hus i bygda. Jonetta var gjeter på Landfallvollen i to somrer og seter taus på Karmhusvollen i tretten somrer. Barn:
---- 463 H&FLe ---- Bl Olga Augusta Henriksdatter, f. 1 895 på Sende. Jonettas datter før ekteskapet. Faren var Henrik Johannessen Sende. Gift med Jakob Antonsen Kvernmo, f. 1 897, gårdbruker på Øvrum under Skjørdal. B 2 Anders, f. 1898 på Musem. Gift med Lydia Johnsdatter Kristiansen, f. 1898. Anders ble bureiser på Myrås under Sende. Arne, f. 1900. Ugift. Neste bruker. D. 1990. - M Ole, f. 1 903. Ugift. Ole bodde heime og arbeidet med gårdsarbeid, snekring og saging. D. 1972. 85. Johanne, f. 1906. Gift med John Austmo. 86. Arthur, f. 1909. Gift med Ingrid Vanvik. De ble bureisere på Bergan under Musem. 87. Gusta, f. 191 1. Gift med Lud vig Marken, gårdbruker i Mar ka nordre. 88. Emma, f. 1915. Ugift. Emma var heime og stod for husarbei- det for de ugifte brødrene sine på Musem. Dessuten var hun på Karmhusvollen i tjueto som- rer, derav som gjeter i fire, underbudeie i ni og setertaus somrer. 89. Øivind, f. 1917. Ugift. Bodde heime og arbeidet med saging og snekring. D. 1992. Bl O.Oskar, f. 1923. Ugift. D 1996. Ved skjøte datert i 1942 solgte Anton Musum gården til sønnen Arne Musum for 7000 kroner pluss kår. Anton og Jonetti på Mus< Arne Musum, som var ugift, arbeidet i unge år som bygningsmann sammen med faren. Etter at han overtok går den, dreiv han den med god hjelp av sine heimeværende søsken helt fram til sine gamle dager. Etter at Arne Musum døde, ble Musem lille nordre nedlagt som eget bruk. Jorda ble kjøpt og lagt til naboeiendommen Bergan som tilleggsjord.
---- 464 H&FLe ---- Bergan GNR. 76, BNR. 18. Bergan ble fradelt skog stykket Musemsåsen bnr. 11 i 1938 og av AS Steinkjer Dampsag og Høvleri solgt til Arthur Musum. Seinere kjøpte han hele skogstykket bnr. 11 og la det til dette bruket. Skogstykket hørte opprinnelig til Musem nedre. Bruker fra 1938: Berqan i 1962 Arthur Antonsen Musum (1909-) og Ingrid Johanne Johannesdatter (19 16-) Arthur Musum var født i 1909 på Musem og var sønn av gårdbruker Anton Anderssen Musum og kone Jonetta Olsdatter. Gift med Ingrid Johanne Johannes datter Vandvik, f. 1916 på Vandvik. Hun var datter av gårdbruker Johannes Anderssen Vandvik på Sende vestre. Barn: 81 . Astrid, f. 1947 på Bergan. Gift Einar Olav Gre 946. Pleiebar 82. Svein Jarle Kjelvik, f. 1936. Gift med Astrid Ingeborg Støa, f. 1945. 83. Reidar Kjelvik, f. 1938. Gift med Inger Mathisen, f. 1934, fra Hammerfest. Ba Kjelvikkarene dreiv tømmerhogging i Lierne i mange år.
---- 465 H&FLe ---- NOTER 1 . Trond Okkenhaug: Per Svedjan. Verdal Historielags Årbok 1996. 2. Kjent som "Ola Ølmenninga". Ragnhild og Ole bodde på Almenningsplassen i Tromsdalen fra 1861 til 1885. 3. Hansjøsås : Hammeln. Verdal Historielags Årbok 1986, s. 189 ff. 4. Verdalsboka, bd. HA, s. 231. 5. Se Verdal Historielags Årbok 1952, s. 73: "Han Per Bakka", av lærer Anders Musum. 6. Fledforing = Fletføring: Betegnelse på en person som stilte seg under en annens beskyttelse. Den fletførte ble umyndiggjort. (Kilde: Norsk Historisk Leksikon). 7. Samfrendeskifte - i dansk-norsk rettsspråk betyr det arveskifte foretatt av samfrender - felles slektninger. Etter loven skulle samfrendene forestå skifte når det var uenighet mellom søsken om arven, eller når gjenlevende ektefelle ønsket å sitte med den gården han/hun hadde ført inn i ekteskapet mot å løse ut barna. Arveloven av 3 1 . juli 1 854 opphevet samfrendeskifte. (Kilde: Norsk Historisk Leksikon).
---- 468 H&FLe ---- i 7/ ♦ U/o v I y s / \ N Srø / 4*T •i m PÆJ x \ )- f i >C / / A \ K < u\ t iU\/ \ / o< / AJ < / / j/l y' A \ V ■V v - \
---- 469 H&FLe ---- SENDE GNR. 77 OG 78 Sende var to gårder allerede i middelalderen - Ner-Sende og Øver-Sende. Ner-Sende (Sende nedre) GNR. 77. Ner-Sende hørte under Bakke klosters gods, som ble beslaglagt av Kronen ved refor masjonen. Bakke klosters gods ble seinere justisråd Åge Rasmussen Hagens eiendom, og han solgte i 1748 Ner-Sende til oppsitteren Ole Pedersen, og siden har gården vært eid av brukerne. Brukere fra 1759: Bård Olsen Sende (1725-1811) og Beret Bårdsdatter (1743-1825) Bård Olsen var født i 1725 på Ner-Sende av foreldre Ole Pedersen Sende og hans andre kone Ingeborg Bårdsdatter. I 1766 gift med Beret Bårdsdatter Hofstad, f. 1743 av foreldre Bård Pedersen Hofstad og kone Marit Torsdatter. Beret var søster til Eskild Bårdsen Karmhus. Barn: Bård Olsen overtok gården etter faren i 1759 for 200 rdl, og hadde den helt til 1811, da han overdrog den til svigersønnen Gunder Olsen Tiller for 600 riksdaler. Gunder Olsen Sende (1762-1848) og Ingeborg Bårdsdatter (1768-1850) Gunder Olsen var født i 1762 på Tiller av foreldre Ole Tomassen Skrove og kone Beret Andersdatter Fikse (Fikseætta). Gift i 1790 med Ingeborg Bårdsdatter Ner- Sende, f. 1768. Barn:
---- 470 H&FLe ---- 81 . Ole, f. 1792 på Ner-Sende. Gift i 1 826 med Beret Olsdatter Vangstad, f. 1 800 i Hellån. Ole Gundersen forpaktet i 1841 et stykke av gården som ble kalt "Nilsstuplassen" og døde der i 1 859. Beret døde på Aksnes i 1 894. 82. Bård, f. 1794 på Ner-Sende. Neste bruker. 83. Beret, f. 1795 på Ner-Sende. Gift i 1815 med Sivert Sivertsen Skrove, f. 1789 på Skrove, død på Kråg i 1822 (drukna da han på en flåte satte over en dam dannet av et ras i Follobekken). Gift for andre gang i 1823 med Lars Andersen Bunes, f. 1797 på Lund, d. 1845 på Fikse. Gift for tredje gang i 1846 med Johannes Andersen Fåren, f. 1 815, d. 1 853 på Fikse. (Se nærmere om Beret og hennes to siste ektemenn under Nord-Fikse). Gunder Olsen overdrog ved skjøte av 7. februar 1826 gården til sin nest eldste sønn Bård Gundersen for 900 spesidaler pluss kår. Gunder døde som kårmann på Ner- Sende i 1848 og Ingeborg to år seinere. Bård Gundersen Sende (1794-1841) og Magnhild Andersdatter (1800-1845) Bård Gundersen ble i 1822 gift med Magnhild Andersdatter Skrove, f. 1800 på Skrove. Hun var datter av Anders Johannessen Skrove nedre og hans andre kone Marit Gundbjørnsdatter. Barn: 81 . Gunder, f. 1 823 på Ner-Sende. Han var på Hestegrei i 1 848, men hvor det ble av ham siden, er ikke kjent. 82. Marta, f. 1 824 på Ner-Sende. Gift i 1 848 med Peder Olsen Landfald, f. 1 828 på Landfall, sønn av Ole Pedersen Landfald og kone Beret Andersdatter. De ble gårdbrukere på Landfall. 83. Anders, f. 1 825 på Ner-Sende. Han flyttet til Kvæfjord i Troms i 1 846. 84. Ingeborg, f. 1 827 på Ner-Sende. Gift i 1 854 med Peter Olaus Arntsen Sende, f. 1 830 på Moan under Sende, sønn av husmann Arnt Pedersen Sende og kone Beret Efastdatter. De var husmannsfolk på Moan. 85. Beret, f. 1 829 på Ner-Sende. Hun tjente på Hestegrei da hun i 1 857 ble gift med Sivert Sivertsen Reitan, f. 1828 på Holmlivald, sønn av Sivert Sevaldsen Holmli og kone Sigrid Larsdatter. De utvandret til USA i 1 886. 86. Kjersti, f. 1830 på Ner-Sende. Gift i 1861 med Johannes Ingebrigtsen Bergs fætten, f. 1 839 på Bergsvald, sønn av husmann Ingebrigt Jørgensen og kone Ingeborg Anna Andersdatter. I 1 865 losjerte de på Bergsfætten og de var hus mannsfolk der i 1875 og framover til Johannes døde i 1891. Kjersti døde i 1910. 87. Birgitte, f. 1830 på Ner-Sende (tvilling med Kjersti). Gift i 1854 med Erik Tomassen Midtholmen, f. 1829 i Midtholmen, sønn av husmann Tomas Guttormsen Midtholmsvald (Arstadhelden) og kone Ingeborg Eriksdatter. Birgitte døde på Arstadhelden bare tre måneder etter bryllupet. Erik Tomassen ble i 1 860 gift på nytt med Kristiane Andersdatter Rødsvald, f. 1 826 på Prestegårds vald.
---- 471 H&FLe ---- 88. Magnhild, f. 1833 på Ner-Sende. Gift i 1856 med Halvor Jonassen Skrove (Persveet), f. 1833 på Skrove, sønn av Jonas Tørrissen Skrove og kone Marta Sørensdatter. Gårdbruker på Skrove øvre vestre. 89. Anne, f. 1 834 på Ner-Sende. Gift i 1 859 med Mika! Olsen Leinsvald, f. 1 839 på Leinsvaldet og sønn av husmann Ole Ellevsen Leinsvaldet og kone Maren Arntsdatter. De flyttet til Levanger landsogn og var husmannsfolk på Salthammersvedjan i 1 865 og på Mulevald i 1 875. 810. Boletta, f. 1 834 på Ner-Sende (tvilling med Anne), d. 1 834. Bl 1. Boletta, f. 1836 på Ner-Sende. Gift i 1866 med enkemann Gundbjørn Larsen Akerhus, f. 1815 på Kolstad, foreldre Lars Hansen Kolstad og kone Ingeborg Torkilsdatter. De var husmannsfolk på Åkerhusvald. 81 2. Peder, f. 1840 på Skrove. Gift i 1862 med Beret Olsdatter Landfald, f. 1835. Peder var gårdbruker på Bjørkenget før de utvandret til USA i 1 882. Bård Gundersen klarte ikke forpliktelsene på Ner-Sende, og en av panthaverne i går den, Trondhjems Sparebank, lot gården selges på auksjon og slo den til seg for 400 spesidaler, skjøte datert 5. mars, tinglyst 9. april 1840. Samme dato skjøtet banken gården til Ingebrigt Ellevsen Bakken fra Støren og Tore Bersvendsen Rønning fra Singsås for 1140 spesidaler. Kjøperne delte gården mellom seg. Bård Gundersen og familien flyttet til Skrove, hvor Bård døde i 1841. Etterpå kjøpte enka Magnhild gården Rognhaugen, og hun døde der i 1845. Tore Bersvendsen Rønning (1796-1846) og Gollaug Hansdatter (1804-) Tore Bersvendsen Rønning var født i 1796 i Budal. Kona Gollaug var født i 1804, tro lig i Singsås. De kom flyttende med seks barn fra Holtålen til Ner-Sende i juni 1840. Barn: 81. Barbro, f. 1825 i Singsås. 82. Ingeborg, f. 1827 i Singsås. 83. Bersvend, f. 1829 i Singsås. 84. Anna, f. 1 833 i Singsås. 85. Hans, f. 1835 i Singsås. 86. Nils, f. 1838 i Singsås. 87. Johannes, f. 1 840 på Ner-Sende. 88. Peter, f. 1842 på Ner-Sende. Tore Bersvendsen skjøtet 16. mai, tinglyst 10. oktober 1844 sin halvpart av gården til Ingebrigt Ellevsen, som dermed ble eier av hele gården. Tore og familien flyttet til Buran i Frol, der han døde i 1846. Enka og barna flyttet da tilbake til Singsås. Ingebrigt Ellevsen Bakken (1802-) og Guri Larsdatter (1796-1842) Ingebrigt Ellevsen var født i 1802 på Støren. Kona, Guru Larsdatter, var født i 1796 i Budal. Ingebrigt kom med familien til Verdal i 1839 og bodde på Holmli før de kom til Ner-Sende.
---- 472 H&FLe ---- Barn: 81 . Gunhild, f. 1 825 i Budd. Gift med Anders Svendsen Svardal. De ble husmanns- folk på Nordsveet under Husby i Åsen. 82. Ellev, f. 1826 i Budal. 83. Kirsti, f. 1830 i Budal. 84. Lars, f. 1834 i Budal. 85. Johan, f. 1839 i Støren, d. 1840 på Holmli. Kona Guri Larsdatter døde i 1842, og ved skiftet etter henne viste passiva i boet seg å være 1306 spesidaler 4 ort 22 skilling, deriblant en obligasjon til Jelstrup på 1230 spesidaler, slik at hele beholdningen ble 24 spesidaler 1 ort 16 skilling. Gården ble utlagt til Jelstrup. Ingebrigt Ellevsen kjøpte Musem lille søndre i 1843, men i 1844 flyttet han og tre av barna til Holtålen i Sør-Trøndelag. Ner-Sende ble nå kjøpt av John Pedersen Mikvoll, som fikk skjøte av Ingebrigt Ellevsen 14. august 1844. John Petersen Mikvoll (1784-1875) og Karen Malene Hansdatter (1804-1872) John Petersen var født i 1784 og var sønn av Peter Olsen Fisknes, bruker på Minsås, og kone Lisbet Olsdatter. I 1813 gift med Elen Katarine Olsdatter Trones, f. 1789 på Mikvoll. Hun var datter av vaktmester Ole Andersen Trones, som overtok Mikvoll i 1775, og kone Karen Andersdatter. Elen Katarine døde på Mikvoll i 1822, og i 1824 ble John Petersen gift på nytt med Karen Malene Hansdatter Borgen, f. 1804 på Borgen. Karen var datter av Hans Jensen Pentz og kone Karen Olsdatter. John Petersen var bruker på Mikvoll store fra 1813 og til han kom til Ner-Sende, og de fleste av etterkommerne hans er omtalt der. To av døtrene ble etter tur gift med Johannes Pedersen Skrove på Sende nedre nordre, og sønnen Johannes ble neste bru ker på Ner-Sende. John Petersen Mikvoll hadde gården til 1854. Da overtok sønnen Johannes Johnsen og svigersønnen Johannes Pedersen Skrove den i fellesskap, men et års tid etterpå skif tet de ut ved delings- og skyldsettingsforretning av 13-14. juni, avhjemlet 14. august 1855, og hver part ble skyldsatt for 5 daler 23 skilling. John Petersen utstedte så den 14., tinglyst 15. august 1855, skjøter for 650 spe sidaler for hver og kår av begge parter. Johannes Johnsen fikk Ner-Sende- også kalt Vollåkeren. Johannes Pedersen fikk Sende nedre nordre, oftest kalt Metti-Sende.
---- 473 H&FLe ---- Husmannsplasser og fradelte bruk under Ner-Sende: Nilsstua (Vester-Sende) GNR. 77, BNR. 5. Det var to Nilsstu-plasser under Ner-Sende. Plassene lå på hver sin side av en bekk. Denne plassen er ganske sikkert oppkalt etter en Nils Olsen Sendesvald som er nevnt på plassen i 1719. Lars Johnsen (1737-1820?) og 1} Anne Jørgensdatter (1746-1785), 2) Gollaug Pedersdatter (1736-1818) Lars Johnsen kalte seg Rosvoll da han i 1769 ble gift med Anne Jørgensdatter Øren, f. ca. 1746. Først på 1770-tallet var han husmann under Kjæran, og han kom muli gens derfra til Nilsstua rundt 1780. I 1785 ble han enke mann, og han giftet seg på nytt året etter med Gollaug Pedersdatter Hage, f. ca. 1736. Han ble enkemann for andre gang i 1818. Når Lars døde, er uvisst, men det kan være han som døde som legdslem på Gjermstad i 1820. I sitt første ekteskap (med Anne Jørgensdatter) hadde Lars Johnsen tre barn: Vester-Sende (Nils-stua). På bakken foran husene ser vi tøy som er laqt ut til bleikinq. 81 . Anne, f. 1770 på Rosvoll. Trolig død før 1773 etter som det neste barnet har fått samme navn. 82. Anne, f. 1773 på Kjæranvald. 83. John, f. 1 775 på Kjæran. John ble konfirmert fra Sendesvald i 1 791 , og i 1 801 var han tjener i Vestgrundan. 11816 gift med Marit Ellevsdatter Skjørdal, og det ser ut til at de har bodd i Nilsstua i noen år, for to av de tre barna deres ble født der. Hvor det ble av dem siden, er ikke kjent. En sønn, Lars Johnsen, f. 1 821 , fikk i 1 849 utreiseattest til Overhalla, derfra flyttet han til Skogn, der han ble gift med Ingeborg Anna Olsdafter, f. 1823 i Alstadhaug, Skogn. Lars ble gårdbruker på Voldhaugen i Skogn og kalte seg Lars Voldhaugen. Peder Pedersen Sende (1794-1872) og Beret Olsdatter (1797-) Peder Pedersen var husmann i Nilsstua fra 1824 til ca. 1841. Han var født i 1794 på Hallemsvald av foreldre Peder Pedersen Hallemsvaldet og hans andre kone Maria
---- 474 H&FLe ---- Olsdatter Tiller (se Gjermstadætta). Peder ble gift i 1819 med Beret Olsdatter Trøgstad, f. 1797 på Trøgstad lille. Peder og Beret flyttet fra plassen i 1841. Hvor de gjorde av seg i første omgang er uvisst, men trolig er det Peder som er husmann uten jord på Mønnesmoen i 1865, og han døde som inderst på Jøsås i 1872. Når Beret døde, er ikke kjent, men det kan være hun som er død som husmannskone på Hofstadvald i 1853. Barn: 81 . Marie, f. 18 1 9på Trøgstad, d. 1 842 på Lyng? 82. Karen Anna, f. 1822 på Leinsvald. 83. Pauline, f. 1824 på Ner-Sendesvald. Gift med Peter Simonsen, f. 1819 i Bodø. De bodde i Vågen (Vågan i Nordland?) før vi i 1 863 finner dem som inderster på Holme, og i 1 865 er de husmannsfolk under Minsås nordre. Pauline er blitt enke i 1 875, og da bor hun på en plass i Hyllan under Ulve i Frol sammen med tre av barna. Peter er trolig død etter at de flyttet fra Verdal. 84. Ellen, f. 1828 på Sendesvald. Gift i 1854 med Mikal Johnsen, f. ca. 1829 i Støren. I 1865 losjerte de på Fleskhusvald. I 1870 flyttet de til Levanger, og i 1875 bor de i Kirkegt. 3, kaller seg Anshus, og Mikal er politibetjent og driver samtidig som snekker med eget verksted. 85. Olava, f. 1831 på Sendesvald. Gift i 1867 med gårdbruker Peder Tomassen Stik lestad øvre, f. 1 8 1 0, d. 1 897. Olava døde som kårenke på Stiklestad øvre i 1915. 86. Beret, f. 1 834 på Sendesvald. Gift i 1 867 med Andreas Hansen Haugsvald. De var inderster på Haugsvald og husmannsfolk på Bjartnesvald før de ble gårdbru kere på Haug lille. Beret døde i 1906 på Haug. 87. Peder, f. 1 836 på Sendesvald. Gift i 1 863 med Anne Andersdafter Holmli, født 1 834. De bodde på Follovald før de ble husmannsfolk på Gjermstadenget under Gjermstad vestre. Hele familien (de hadde sju barn) reiste til Amerika i 1 880 og 1890-åra. 88. Johannes, f. 1841 på Sendesvald. Gift i 1868 med Oliva Johannesdatter Follostuggu. De brukte Lyng som etternavn og reiste til Amerika i 1 871 . Før de reis te fikk de ei datter. Tore Bersvendsen Ner-Sende forpaktet i 1841 bort plassen til Ole Gundersen Sende, jfr. nedenstående kontrakt: ' Underskrevne Thore Bersvendsen, som Eier aj halve Gaarden Nedre Sende, gjør herved bekjendt, at jeg aj denne min Eiendom har bortforpagtet et opdyrket Jordstykke Nielsstuepladsen kaldet. til Ole Gundersen Sende. Jordstykket er i Forpagterens og Vidners Overvær udmaalt og afmærket og skal jra Dato aj være overladt ham og hans Kone Bereth Olsdatter tiljrit Brug og Benyttelse deres Levetid, mod at de bringer ejternævnte Forpligtelser i Opjyldelse: 1. For Jordstykket som meldt, betaler han til Gaardens Opsidder i Ajgijt aarlig 1
---- 475 H&FLe ---- Spd, skr: een Speciedaler, der ejter Opsidderens Forgodtbefindende enten erlæg ges med Penge inden hvert Aars Udgang eller med Arbeide: om Vinteren i 8 Dage a 6 s: p: Dag, og om Sommeren i 7 Dage og 1 Økt[?7] a 10 s. Daglig. 2. Forpagteren tillades at tåge det til Pladsens Indhægning nødvendige Gjerdefang, samt fornødent Brænde i Gaardens Udmark efter Udviisning, men uden sær skilt Betaling, ligesom det er ham tilladt at ny de Havnegang i Udmarkenjør og efter Sætertidenfor de Kreature der fødes paa Pladsen, ligeledes uden Vederlag. 3. Til Reparation paa hans Husebygninger er det ham tilladt at tåge det Fornødne i min Udmark, men ikke til Opførelsen af nogen nye Bygning. 4. Foruden at han paa egen Bekostning holder Pladsens Gjerder i saadan Stand at hverken jeg eller de tilgrændsende Naboer i Mangel heraf bliver fornærmet, skal han ogsaa istandsette og vedligeholde 120 er et Hundrede og tvve Stør paa Gjerde i min østre [?] Udmark. Sluttelig bemærkes, at ifald disse Poster ikke vorder opfyldte, eller at Forpagteren tilføier Opsidderen beviislig Fornærmelse, da er hans Brugsret til Pladsen forbrudt. Wærdalen den 17de August 1841. Thore Sende, m: p: P: Ovenstaaende Contract forbinder jeg mig til i alle Deele at opfylde. Datum ut supra. Ole Gunnersen Sende, m: h: P: Til Vitterlighed: Aage Lyng. Frik Trygstad. -. Ole Gundersen Sende (1792-1859) og Beret Olsdatter (1800-1894) Ole Gundersen var født i 1792 på Ner-Sende og var sønn av Gunder Olsen Sende (se foran). I 1826 ble han gift med Beret Olsdatter Vangstad, f. 1800 i Hellån. Ekteskapet var barnløst, men Beret hadde ei datter før de ble gift: 81. Ingeborg Olsdatter, f. 1825 på Tømmeråsen. Faren var Ole Eriksen Mønnes. Ingeborg ble i 1 856 gift med Iver Kaspersen Akerhusvald (Hallanætta). De bodde på Akerhusvald. Ole Gundersen døde på plassen i 1859. Enka Beret satt med den i noen år, men i 1865 er hun blitt kårenke i Nilsstua, som fra 1864 til 1868 hadde Johannes Larsen som husmann. I 1891 er Beret på Aksnes nedre for fattigvesenets regning, og hun dør der i 1894. Johannes Larsen (1821-1913) og Anne Olsdatter (1828-1906) Johannes Larsen var født i 1821 i Skogn. I 1854 ble han gift med Anne Olsdatter Fiksevald, f. 1828 på Skrovevald av gifte foreldre Ole Andersen og Ane Henriksdatter Kjesbu, som var husmannsfolk på Fikseplassen. Johannes og Anne førte ei omflak kende tilværelse og bodde på forskjellige steder, først på Fiksesveet, deretter på Stuskinsvald, så i Nilsstua, og derfra flyttet de til Garnesvald og derfra igjen Sagsvedjan under Skrove, og havnet til slutt på Verdalsøra. Johannes kom på sine
---- 476 H&FLe ---- gamle dager under forsorgsvesenet. I 1900 bodde han på Bu vollen og ble oppholdt av fattigvesenet, mens Anne bodde på en plass under Maritvoll og ble underholdt av sønnen Laurits. Anne døde i 1906 på "Mære" i Nordgata, mens Johannes døde som fattiglem på Verdalsøra i 1913. Johannes og Anne fikk seks barn: 81 . Laurits, f. 1 854 på Fiksesveet. Flyttet til Sverige i 1 874 og ble gift der med Kerstin Persdotter, f. 1855 i Kyrkås, Jemtland. I 1890 bodde familien i Odenslund, Brunflo, og Laurits arbeidet ved jernbaneverkstedet. Etter at han ble enkemann i 1 895, flyttet han tilbake til Verdal sammen med tre døtre og bosatte seg på en plass under Maritvoll. Han kalte seg da Laurits Johansen og var bygningssnekker. 1902 bygde han eget hus i Nordgata på Øra ("Mære"). Død i 1934. 82. Ole, f. 1 857 på Kvellovald. Han flyttet til Sverige i 1 877 og ble gift i Østersund i 1 886 med Marta Gran. I 1 888 utvandret han til USA over Trondheim havn som svensk borger, mens kona og en sønn utvandret over Stockholm året etter. 83. Anneus, f. 1 859 på Fiksevald. Han flyttet til Sverige i 1 881 , men kom tilbake og utvandret til USA i 1900-01 og ble gift der. Han etterlot seg en sønn i Norge; Johan Ingemann Johansen, f. 1901, mekaniker på Garpa. 84. Anders, f. 1861 på Stuskinsvald. Anders var gjeter på Inndal øvre i 1875. Han utvandret til Fargo, N-Dakota, i 1 882 og ble gift i Amerika i 1 889 med Cecilie Olsdatter Grunden, f. 1862 på plassen Innlegghaugen under Grundan. Cecilie utvandret til Minnesota i 1 883 og ble gift der i 1 884 med dansk statsborger Hans Sørensen, men ble skilt fra ham da hun fikk vite at "gammelkjæresten" hadde slått seg ned i Nord-Dakota. Anders, som i Amerika tok navnet Andrew Johnson, arbei det både som forretningsmann og bankmann, og i 1917 ble han valgt som råd mann i Little Falls, Minnesota, en stilling han hadde i hele 21 år. Cecilie var utdan net diakonisse og arbeidet i Frikirkemenigheten. Både Anders og Cecilie døde i Little Falls i 1942. De etterlot seg fire barn. 2 85. Julianna, f. 1865 på Sendesvald. Hun flyttet til Sverige i 1887 og ble gift i Østersund med feltjågare Erik Åstrøm, f. 1865. I 1890 bodde de i Dille i Ås Annex, Jemtland, og hadde sønnen Jonas Olof, f. 1 890. 86. Hans Peter, f. 1 869 på Garnesvald. Han utvandret til USA i 1 889 og ble gift der. Ole Kaspersen Holmen (1817-1897) og Anne Larsdatter (1803-1898) Ole Kaspersen var født i 1817 på Nord-Holmen i Vuku av ugifte foreldre, dragon Kasper Eliassen og Maren Olsdatter Holmli vestre. I 1846 ble han gift med Anne Larsdatter Hellvald, f. 1803 på Kvelstad, datter av Lars Nilsen Kvelstad (Bjørganætta). Ole og Anne kom til Nilsstua fra Nilsstua nedre ca. 1870 og var husmannsfolk der til ca. 1890. Da flyttet de til Malmo og bodde hos Annes sønn Lorents Johannessen til de døde i 1897 og 1898. Ole og Anne hadde ingen barn i ekteskapet, men Anne hadde en sønn før de ble gift: Bl 0 . Lornts Johannessen, f. 1831 på Nordbergsvald. (Far: Artillerist Johannes Pedersen). Lornts er utførlig omtalt under Malmo under Ner-Hofstad.
---- 477 H&FLe ---- Ola Kaspersen gikk under navnet "Ola Pil". Hengenavnet fikk han allerede mens han gikk på skolen. Ungene ble spurt om de visste hva som gikk fortest. Ola svarte da, at det var pilen! Nilsstuplassene ble fradelt Ner-Sende i 1892 og skyldsatt for 2 mark 80 øre og solgt samme år til Antonius Pedersen Lorås fra Inderøy. Han benevnes som Eklo i skjøtet, så antakelig har han tidligere bodd på en plass under Eklo. Men han kom til Nilsstua fra Krågsmoen, som gikk med i utraset i 1893. Antonius Pedersen Sende (1849-1908) og Mette Pedersdatter (1849-1923) Antonius Pedersen var født i 1849 på Lorås på Røra. Han var ugift da han overtok Vester-Sende i 1892 og ble gift først i 1906 med enka Mette Pedersdatter Levring, f. 1849 på Gjermstadvald (Østre Gjermstadætta). Mette var enke etter gårdbruker Halvor Johannessen Levring, som hun ble gift med i 1879 og som døde i 1889. Antonius var i tillegg til gårdbruker også maler. 1 1900 bodde også foreldrene hans i Vester-Sende. Det var Peder Torsteinsen, f. 1822 i Østre Gausdal, og kona Marta Toresdatter, f. 1823 i Inderøy. Peder døde på gården i 1903 og Marta i 1914. I 1908 døde også Antonius, og Mette ble gift for tredje gang, nå med enkemann Johannes Ellevsen Ner-Sende. I 1910 ble det opprettet ektepakt mellom Mette og Johannes, hvorved gård med besetning og redskaper mv. skulle forbli konas eien dom. Som eneste testamentariske arving etter Antonius Sende solgte Mette i 1920 gården til Olaf Skansen for 7000 kroner. Mette døde i Vester-Sende i 1923. Olaf Olsen Skansen (1898-1928) og Signe Edvardsdatter (1899-) Olaf Olsen var født på Levring i 1898 og var sønn av Ole Johannessen Skansen og kone Grete Birgitte Olausdatter Levring. I 1920 gift med Signe Edvardsdatter Marken, f. 1899 i Marka nordre, foreldre gårdbruker Edvard Marken og kone Sofie. Olaf og Signe bodde i Vester-Sende til 1923, da de solgte gården til Johannes Vandvik for 10000 kroner og flyttet til Kvelloa og losjerte hos Andreas Kvello. Etter at Olaf Skansen døde i 1928, flyttet Signe og barna tilbake til Leksdalen, der de først bodde på farsheimen hennes - Marka nordre, og seinere på fradelt part av Marka nor dre, "Skansen", gnr. 68, bnr. 9, der Signe bygde ny bolig i 1947. Barn: 81. Marit Johanne, f. 1920, d. 1998. 82. Synnøve Elisabet, f. 1922. Gift med Ottar Marius Hegstad, f. 1921, d. 1990. Gårdbruker på Vodal. Johannes Andersen Vandvik (1875-1962) og Jenny Johnsdatter (1893-1981) Johannes Andersen Vandvik og familien hans er utførlig omtalt under Vannvik under Tiller. Jenny Johnsdatter Skatland, f. 1893 i Fosnes, og som han ble gift med i 1916, var hans tredje kone. De var gårdbrukere i Vester-Sende fra 1920 til 1948, da de over drog bruket til sønnen Harald Vandvik.
---- 478 H&FLe ---- 954 Barn ik. Gift i 1938 med Arthur M 909 ./ Balg 1919 L> 83. Signe, f. 1919 på Vannvik. Alstad, aårdbruke \Aosvik 84. Magnhild, f. 1922 i Vest. Sende. Gift i 1 947 med ker Magn gdsaunet, f. 1 9 1981. 85. Johan, f. 1925 i Vester-Sende. Gift i 1953 med Else Valum, 1933. Eier av og G
---- 479 H&FLe ---- Harald Marius Johannessen Vandvik (1917-) og Dagrun Hansdatter (1919-) Harald Marius Johannessen Vandvik var født i 1917 på Vannvik under Tiller av for eldre Johannes Andersen Vandvik og hans tredje kone Jenny Johnsdatter. Kona Dagrun Hansdatter Balgård, f. 1919, var datter av ferjemann Hans Severin Martinussen Balgård, Ness Ferjested. Harald Vandvik har vært en av de fremste i bygda når det gjelder svineavl. Barn: 83. Harald Johannes, f. 1950, d. 2001 . Neste bruker. Nilsstua nedre Denne Nilsstu-plassen lå på vestsida av bekken, like ved veien. Plassen er trolig rydda mye seinere enn den første. Hvem som var den første husmannen på plassen er usik kert, men det var muligens denne plassen som Ole Eriksen Hofstadvaldet fikk feste kontrakt på i 1824 (Se Sveet/Sagmesterplassen under Ner-Hofstad). Årlig avgift var 8 spesidaler og 12 arbeidsdager. Ole Eriksen var husmann på plassen bare tre år før han i 1827 flyttet tilbake til Hofstadsveeet. Johannes Ellingsen Hallem (1798-1861) og Marta Sivertsdatter (1800-1887) Johannes Ellingsen var husmann i Nilsstua fra ca. 1842 til 1861. Han var født i 1798 på Hallem og var sønn av bonde Elling Johnsen Hallem søndre (se Øvre Stiklestadætta). I 1842 ble han gift med Marta Sivertsdatter, f. 1800 på Melen i Helgådalen og var datter av bonde Sivert Knutsen. Johannes Ellingsen døde i Nilsstua i 1861. Marta var som enke i tjeneste på Hallem nordre i 1865. Hun døde i Marka i 1887. Ekteskapet var barnløst, men Johannes hadde ei datter før han ble gift: Bl 0 . Beret, f. 1 832 på Verdalsøra, mor Beret Olsdatter Øren. Dattera flyttet i 1 855 til Inderøy fra Østvollvald og er bosatt i Inderøy ved folketellinga i 1 865. I 1865 er Ole Kaspersen husmann på plassen, men han flyttet til øvre Nilsstuplassen og er omtalt der. Siste husmann på plassen var Lornts Johannessen, som var der fra ca. 1866 til først på 1870-tallet. Da brann husene på plassen ned, og husmannsfamilien losjerte ei tid på Sende før de flyttet til Karmhusbakken. Lornts Johannessen og familien er mer omtalt under Malmo under Hofstad.
---- 480 H&FLe ---- Sende nedre søndre Sende nedre søndre ble eget bruk da Ner-Sende ble delt i 1855, og Johannes Johnsen Sende var den første eier og bruker av gården. le nedre sø 950. G Knrln 923 etter brann i 1922. Johannes Johnsen Sende (1831-1916) og Maren Pedersdatter (1829-1919) Johannes Johnsen var født i 1831 på Mikvoll og var sønn av John Petersen Mikvoll og Karen Malene Hansdatter. I 1854 gift med Maren Pedersdatter Skrove, f. 1829 på Skrove. Hun var datter av gardmann Peder Johnsen Skrove og kone Maren Olsdatter (Gjermstadætta). Johannes Johnsen kjøpte gården av faren i 1855 for 650 spesidaler pluss kår. Barn: 81 . Johan Peter, f. 1 854 på Sende. Han reiste til Wisconsin, USA i 1 881 . 82. Karl Martin, f. 1857 på Sende. Reiste til La Crosse, Wisconsin i 1881 . 83. Julius, f. 1 862 på Sende. Han reiste til New York, USA i 1888. 84. Martin, f. 1 864 på Sende. Ugift. Han var eier av Øver-Sende fra 1 904 til 1 937. 85. Anton, f. 1866 på Sende. Han reiste til Kristiania i 1896, der han ble gift og arbeidet som postmann.
---- 481 H&FLe ---- V* 'f i % ';-' \ .ii Sende nedre søndre i 1954. I forgrunnen sees t. v. Sør-Leksdal skole (bygd i 1914) og t. h. skimtes forsam- lingshuset Aspheim. Foto: Widerøe 86. Mette, f. 1 869 på Sende. Hun var ugift og heimeværende tjener. Hun fikk kår på gården og bodde der til hun døde i 1 956. 87. Pauline, f. 1 871 på Sende. Reiste til USA i 1 892. 88. Henrik, f. 1 874. Gift i 1 897 med Beret Marta Johnsdatter Hofstadsve, f. 1 880. Henrik Sende ble gårdbruker på Moan under Øver-Sende. Johannes Johnsen solgte gården i 1887 til Martin Vang fra Inderøy for 7000 kroner, skjøte datert og tinglyst 2. februar 1888. Johannes kjøpte samme år Øver-Sende og flyttet dit. Martin Jørgensen Vang (1850-) og Maren Anne Sivertsdatter (1854-) Martin Jørgensen Vang var født i 1850 i Inderøy og kona Maren Anne Sivertsdatter var født i 1854, også hun i Inderøy. Martin Vang var gårdbruker på Håpet under Røstad øvre ved Levanger før han kom til Sende. Barn: 81 . Ingeborg, f. 1 880 i Levanger. 82. Karen, f. 1882 i Levanger. 83. Jørgen, f. 1885 i Levanger. 84. John Marius, f. 1 889 på Sende.
---- 482 H&FLe ---- Martin Vang solgte gården ved skjøte datert 20. mars, tinglyst 12. august 1892 til Johannes Ellevsen Eklo eller Bjørstad for 5500 kroner. Vang og familien utvandret til New York, USA. Han reiste i 1893, mens kona og barna fulgte etter i 1896. Johannes Ellevsen Sende (1851-1937) og ]) Oline Margrete Pedersdatter (1856-1908), 2) Mette Pedersdatter (1849-1923) Johannes Ellevsen var født i 185 1 i Mønnes og var sønn av ugifte foreldre Elle v Toresen Bjørstad og Marta Anders datter. Han vokste opp hos faren, som i 1865 var gård bruker på Storstad og i 1875 forpakter på Bjørstad vestre. Johannes tok navnet Bjørstad derfra. I 1881 reiste han til USA, var der i fem år og ble gift i Minneapolis i 1885 med Oline Margrete Pedersdatter Loråsvald, f. 1856 i Inderøy. De kom tilbake til Norge på førjulsvinteren 1885, like før deres første barn ble født, og Johannes kjøpte da Eklo østre, men solgte denne gården i 1892 og kjøpte Sende nedre søndre. Da Johannes kjøpte gården, var den i dårlig forfatning, men han arbeidet den opp til utmerket stand. Johannes var en arbeidets adelsmann av den gamle skole, ble det sagt. Barn: 82. Marie Margrete, f. 1889 på Eklo. Hun emigrerte til Dawson, Minesota, i 1910 og ble gift i USA med Haagen Thompson. 83. Maren Antonie, f. 1892 på Sende. Hun emigrerte til Dawson, Minnesota, i 1913, men flyttet seinere til California og bodde i utkanten av San Fransisco. Gift med Cecil L. Lovett. 85. Ragna, f. 1898 på Sende. Hun arbeidet ved Radiumhospitalet i Oslo. 86. Anton Teodor, f. 1899 på Sende, d. 1900. I 1910 overdrog Johannes Sende gården til sønnen Peder Johannes Ellevsen Bjørstad Sende (1 851-1937) Oline Margrete Pedersdatter Sende (1856-1908), den første kona til Johannes Ellevsen. løter Marit Aaso Edvard Sende. Johannes, som var blitt enkemann etter at kona Oline døde i 1908, giftet seg igjen, nå med enka Mette Pedersdatter i Vester-Sende (Nilsstua) og flyttet dit. Mette, som hadde vært gift to ganger tidligere, døde i 1923, og Johannes flyttet da tilbake til Sende nedre søndre og døde som kårmann der i 1937.
---- 483 H&FLe ---- Peder Edvard Johannessen Sende (1885-1959) og Karla Gustava Johannesdatter (1893-1991)
---- 484 H&FLe ---- Husmannsplasser og fradelte bruk under Sende nedre søndre: Bergdalen Bergdalen var husmannsplass fra 1845 til 1890. I 1891 ble plassen fradelt Sende nedre søndre og skyldsatt for 0, 36 øre og solgt samme år til Lornts Lorntsen Berg fra Inderøy for 500 kroner. Skjøte er datert 20. mars 1892, tinglyst 12. august 1892. Bergdalen besto som selvstendig bruk til 1966. Peder Haldorsen Bergdal (1818-1890) og Elen Kristensdatter (1806-1890) Peder Haldorsen var født i 1818 på Stuskinsvald av for eldre Haldor Pedersen og Ingeborg Pedersdatter. Gift i 1838 med Elen Kristens datter, f. 1806 i Leksvik, og de bodde på flere plasser før de kom til Bergdalen i 1845. 962. Peder Bergdalen var høytidsbeder og kjøgemester i Leksdalen og Vuku. Oppgaven til høytidsbederen var å skrive ut innbydelsesbrev til selskap og gjestebud. I gamle dager var det skikk og bruk at høytidsbederen gikk rundt til de som skulle innbys og leste opp innbydelsen. Peder døde i 1890, 12 dager etter at Elen døde. Barn: 81 . Mette, f. 1 839 på Husanvald. Gift i 1 863 med Ole Ellingsen. De var husmanns- folk i Lillemarka. Mette døde i 1909 82. Haldor, f. 1841 på Husanvald. Gift emarka Haldor var leilending i Sør-Vera, hvo han døde i 1 92 1 83. Kristen, f. 1843 på Bjørganvald, d. 1846. 84. Ingeborganna, f. 1851 på Sendesvald, d. 1851 Lornts Lorntsen Berg (1841-) og Kristine Andersdatter (1842-) Lornts Berg og kona Kristine var fra Inderøy. Han fikk i 1885 skjøte på Krågsmoen og kom derfra til Bergdalen i 1891. Krågsmoen solgte han samme år til Antonius Pedersen Lorås, som også var fra Inderøy. Det kan nevnes at Antonius Lorås flyttet fra
---- 485 H&FLe ---- Krågsmoen like før utraset i 1893, og han kom også til Leksdalen (Nilsstua). Allerede i 1893 solgte Lornts Berg gården til Ole Hansen for 500 kroner og utvandret til USA sammen med familien. Barn: 81 . Gunnerius, f. 1 870 i Inderøy. 82. Marius, f. 1879 i Inderøy. 83. Kristian, f. 1887 i Inderøy. Ole Hansen Sende (1862-1924) og Maren Anna Olsdatter (1860-) Ole Hansen var født i 1862 på Lundskinvald og var sønn av husmann Hans Johansen og Marta Olsdatter. I 1889 ble han gift med Maren Anna Olsdatter Sende lille, f. 1860 på Leirhaugvald (Mikkelaunet) av foreldre, sagbruksarbeider Ole Andreassen og Malena Pedersdatter. Ole Hansen Bergdal var skinnfellmaker, skredder og tømmermann. Om hans per son er det ellers fortalt at han var svært opptatt av hva frierne foretok seg i grannela get. Da var han ute med tommestokken og målte fotavtrykkene de hadde etterlatt cp gl Barn: 81 . Marta, f. 1 889 på Sende. Marta var syerske. Hun døde i spanskesyka i 1918. Ole var eier og bruker av Bergdalen fra 1893 til han døde i 1924. Enka Maren Anna solgte gården i 1925 til Paul Bruvoll for 12000 kroner og fikk i 1926 skjøte fra Staten ved Sosialdepartementet på gnr. 19, bnr. 77 Bjarnevoll på Øra. I 1931 gikk Bergdalen for tvangsauksjon, men kona til Paul Bruvoll kjøpte den til bake. I 1932 ble gården solgt til Erling Walum for 5000 kroner, og Paul Bruvoll over tok farsheimen Bruvoll under Holme. Erling Walum solgte i 1939 gården til Peder Rolset, f. 1900 i Selbu. Rolset hadde gården til 1966, da han solgte til Harry Rev dal, som la jorda under sin egen heim Duvsete (Gnr. 77, bnr. 17). Rolset og kona flyttet tilbake til Selbu. Myrtun GNR. 77, BNR. 15 Myrtun er et bureisingsbruk som ble fradelt Sende nedre søndre i 1947 og av Peder Sende solgt til sønnen Oskar Sende. Oskar Pedersen Sende (1924-1987) og Kari Olsdatter (1926-) Oskar Sende var født på Sende nedre søndre i 1924. Han var gift med Kari Olsdatter Sørhaug, f. 1926. Barn:
---- 486 H&FLe ---- 954. 81. Kjell, f. 1947. Neste bruker. 82. Bodil, f. 1952. Gift medjostei Sigurdsen Okstad, f. 1952 i Sparbu. Bosatt ved Sende. 83. Unni, f. 1954. Gift med Øystein Sivertsen 84. Per Odd Sende, f. 1964. Eier av Sende nedre søndr Sende midtre (Sende nedre nordre) Sende midtre ble eget bruk da Ner-Sende ble delt i 1855, og Johannes Pedersen Sende var den første eier og bruker av gården etter at han kjøpte den av svigerfaren John Petersen Mikvoll samme år. Johannes Pedersen Sende (1828-1906) og ° Kristianne Johnsdatter (1827 -1860), 2) Guruanna Johnsdatter (1833-1913) Johannes Pedersen var født i 1828 på Skrove vestre og var sønn av Peder Johnsen Skrove og kone Maren Olsdatter. I 1849 gift med Kristianne Johnsdatter Sende, f. 1827 på Mikvoll, datter av John Petersen Mikvoll og kone Karen Malene Hansdatter
---- 487 H&FLe ---- på Ner-Sende. Kristianna døde i 1860, og enkemannen Johannes giftet seg i 1863 med Kristiannas søster Guruanna Johnsdatter, f. 1833 på Mikvoll. Barn: Bl 1 . Peder (Per), f. 1 848 på Skrove vestre. Han reiste til USA i 1 873 og dreiv som gull graver i Alaska, men kom tilbake rundt 1900. Ved folketellinga i 1900 er han oppført som nettopp tilbakevendt "gullgrubeeier" i Alaska! Han ble gårdbruker på Geburstad under Geite ved Levanger og ble gift i 1 904 med Dortea Nikoline Kjønstad, f. 1 875 i Skogn. Peder hadde lagt seg opp noen kroner i USA, men skal ha tapt pengene da han kausjonerte for noen personer i Levanger. B 2'. John Martin, f. 1 857 på Sende. Neste bruker. B3 2 . Kristine Marie, f. 1 863 på Sende. Gift i 1 884 med Sefanias Gundersen Fikse, f. 1 856 på Nord-Fikse. Sefanias Fikse var gårdbruker på Nord-Fikse, men solgte gården i 1 890 og kjøpte Aksnes søndre (Bakkan). Men der ble han også bare i noen få år før han i 1 896 tok med seg familien og flyttet til Abo i Kall i Sverige. Der ble han bestyrer for engelskmennene som eide Abo-gården. I 1903 ble han ansatt hos K. A. Wallenberg som jakt- og skogoppsynsmann i Skalstugans skoger. (Mer om Sefanias Fikse, se under Nord-Fikse). B4 2 . Hans Petter, f. 1 865 på Sende. Gift i 1 896 i Hommelvik med Gurine Østerås, f. 1 871 på Stølan i Hommelvik. Hans Petter Sende ble gårdbruker i Åsen østre, se under denne. I 1901 solgte Johannes Pedersen gården til sønnen John Martin Sende for 6000 kro ner pluss kår. Skjøtet datert 23. desember 1903, tinglyst 21. juni 1904. John Martin Johannessen Sende (1857-1937) og Beret Marta Petersdatter (1864-1928) John Sende ble i 1901 gift med Beret Marta Petersdatter Sende (Moan), f. 1864 på Sendesvald (Moan) under Øver-Sende. Hun var datter av husmann Peter Olaus Arntsen Sende og kone Ingeborg Bårdsdatter. John og Beret Marta hadde ingen barn. John Sende solgte gården i 1917 til Johannes Kausmo fra Sparbu for 20000 kroner, hvorav 6000 kroner for løsøre. Etter at kona døde i 1928, flyttet John Sende på Øra og bodde der ei tid før han flyttet til Trones. Han døde der i 1937. Johannes Johannessen Kausmo (1865-1941) Johannes Johannessen Kausmo var født i 1865 og var sønn av gårdbruker Johannes Jonassen og kone Maren Anna Rasmusdatter på Kausmo. Han var ugift og kom til Sende fra Sparbu, der han hadde vært eier av Nordgård fra 1911 til 1916. Johannes Kausmo hadde vært i USA og lagt seg opp en del penger. Han hadde arbeidet på en farm der borte og blitt fascinert av de store landbruksmaskinene. Da han kom til Sende, kjøpte han en tre-hesters potetopptaker. Men prærien i Amerika og den bratte leirjorda på Sende ble nok ikke det samme, og Johannes måtte kjøre opptakeren ned til Bjartnes for å få prøvd den.
---- 488 H&FLe ---- Sende midtre i 1954. Det er sagt at Johannes Kausmo var litt av en original. Jordmor Gunhild Halset på Bunes var søstera hans, og hun hjalp broren litt med husarbeidet på Sende. I 1922 solgte Johannes Kausmo gården til Peder Sende for 21000 kroner og kjøp te i 1925 Vannvik under Tiller av Peder Sælie. Peder Sende solgte gården videre samme året til Ole Martin Øvrum for 22000 kro ner. Ole Martin Andersen Øvrum (1884-1979) og Klara Marie Jakobsdatter (1887 -1975) Ole Martin Andersen var født i 1884 på Vinnesvald og var sønn av husmann og gra ver Anders Bardosen og kone Karen Elisabet Andreasdatter Skånesvald. I 1909 gift med Klara Marie Jakobsdatter Stamphusmyren, f. 1887 på Heieråsvald i Frol, datter av husmann Jakob Johnsen Heieråsvald. Hun vokste opp som fosterdatter i Stamphusmyra. Familien hadde før de kom til Sende bodd på Øvrum og Skjørdal øvre i Ness. Ole Martin Øvrum hadde vært i Amerika og prøvd lykken flere ganger, første gang i 1902, og i 1924 dro han på nytt over havet, der han håpet på bedre økonomiske kår enn i Norge. Klara med åtte barn ble igjen på Sende. Det var meningen at de skul le komme etter når han hadde fått etablert seg der borte. Men dette ble det aldri noe av. Etter 1934 hørte ikke familien noe mer fra faren. Klara og barna fikk gå i uvisse om faren var i live eller om han hadde gitt familien på båten. Klara fikk aldri vite sannheten, og det skulle gå hele 53 år fra han reiste heimefra før ett av barna fikk sporet opp ham i Amerika. Det viste seg nemlig at han levde fortsatt, og han hadde giftet seg på nytt i USA uten at han og Klara var blitt lovmessig skilt, men var blitt enkemann da barna fikk kontakt med ham. Ole Martin Øvrum døde i Ewerett i 1979, 95 år gammel.
---- 489 H&FLe ---- Klara maktet ikke å sitte med gården etter at mannen reiste til Amerika, og etter fullmakt fra mannen solgte hun gården ifølge skjøte datert 18. april, tinglyst 2. mai 1925 til Stejjen Johansen for 18000 kroner. Klara og barna flyttet først til Valbekkmoen i Vinne, seinere flyttet hun til småbruket Flaten på Fætten. Klara mak tet ikke den økonomiske omsorgen for barna, som en etter en måtte plasseres i omsorg hos andre. Etter at barna hadde stifta familie, fikk hun bo hos noen av dem til hun fikk trygdebolig på Ørmelen. I sine siste leveår bodde hun på Ørmelen Bo og Helsetun, der hun døde i 1975. Steffen Johansen (1866-1932) og Bertha Margrete Martinusdatter (1879-1973) Steffen Johansen var innflytter fra Skatval. Han var født i 1866 på Frosta, og het opp rinnelig Steffen Johannessen Kvarme. Han var gift to ganger. Første gang med enke Bergitte Østerli, f. 1831, d. 1905. Hun var enke etter Svend Nilsen Hynne, Skogn, og da hun ble gift med Steffen, var hun eier av Tilleraunet på Skatval. Der var det land handel og skysstasjon og ca. 35 da. jord. Steffen ble gift for andre gang med enke Bertha Margrete Martinusdatter Lein, f. 1879 i Skogn, enke etter gårdbruker Anders Lein på Lein øvre i Skogn. Steffen og Bertha flyttet til Verdal i 1911 og tok Johansen som etternavn. Før han kom til Sende, hadde Steffen Johansen vært eier av flere gårder i Verdal; Holmsveet, Eklo søndre, Tvistvoll og Storlia. Barn: Bl \ Albert Andersen Lein, f. 1903 i Skogn, sønn fra Berthas første ekteskap. Gift med Hildur Johannesdatter Ingvaldsen, f. 1 895 på Haugsvald, datter av snekker Johannes Ingvaldsen. De bodde på Haugvoll under Haug. B2 1 . Martin Andersen Lein, f. 1904 i Skogn, sønn fra Berthas første ekteskap. Martin Lein var politimann i Trondheim. B3 2 . Johannes Steffensen Johansen, f. 1908 i Skatval. Gift med Lovise Olsdatter Musum. Johannes overtok svigerfarens gård Moan under Øver-Sende. B4 2 . Peder Steffensen Johansen, f. 1 909 i Skatval. Gift 1937 med Kristine Saursaunet, f. 191 2 i Egge. De var bureisere på Kjeldstad under Øver-Sende. B5 2 . Sigurd Steffensen Johansen, født 1911 i Skatval. Gift med Alfhild Larsen. De bodde i Bodø, der Sigurd var ansatt på Rønvik sykehus. B6 2 . Georg Steffensen Johansen, f. 1913 på Holmsveet. Gift med Magnhild Anneusdatter Skrove. De ble gårdbrukere på Øver-Sende. B7 2 . Henry Steffensen Johansen, f. 1914 på Eklo. Gift med Jorun Olsdatter Øvrum. Bosatt på Ørmelen. B8 2 . Reidar Steffensen Johansen, f. 1919 på Tvistvoll. Gift med Inger Elisabet Larsen, f. 1 924 i Steinkjer. Reidar Johansen var kontorsjef ved ligningskontoret i Stein kjer. Steffen Johansen hadde gården til 1929, da den gikk for tvangsauksjon. Sønnen Johannes Johansen kjøpte den tilbake, men heller ikke han maktet å beholde den, og i 1931 fikk Oline Gjermstad auksjonsskjøte på gården for 10500 kroner.
---- 490 H&FLe ---- Olme Gjermstad solgte allerede i 1933 gården videre til Arne Duvsete for 10000 kroner. Olme Gjermstad var gift med Gustav Ingemar Gjermstad, og vi finner igjen fami lien på Ulvillberg, gnr. 147, bnr. 7. Arne Alfredsen Duvsete (1889-1971) og Alma Olausdatter (1894-1974) Arne Duvsete var født i 1889 på Duvsete i Frol av foreldre Alfred Olaussen Duvsete og kone Olme Andreasdatter. Han var gift med Alma Olausdatter Haug, f. 1894 Frol, datter av Olaus Olsen Haug og kone Kirsti Olsdatter. Olaus Olsen var for øvrig født på Heitlovald i Vinne i 1836 og flyttet til Frol i 1876. Arne Duvsete var først gårdbruker på Kolberg i Frol og kjøpte deretter Buran nor dre. I 1929 kjøpte han en av Øksnesgårdene i Kvam, men måtte fravike den etter odelssøksmål, og familien kom så til Sende. Barn;. 81. Olaug, f. 1918 i Frol. Ugift. 82. Kirsten, f. 1920. Gift med Ole Magnus Musum (se Øver-Musem) 83. Olav, f. 1922, d. 2001 . Gift med Solveig Sofie Fossum, f. 1930 i Harran. Neste bruker. 84. Arnold, f. 1924. Gift med Ruth Ingebjørg Sørhaug. Arnold Duvsete var bygnings snekker og seinere kirketjener ved Stiklestad kirke. 85. Åse, f. 1925. Gift med Arnt Kristian Holden. Bosatt i Trondheim. 88. Kåre, f. 1930. Samboer med Eva Ness, f. 1 930. Bureiser på Duvsete under Sende. 89. Arve, f. 1933. Gift med Jorun Nybro, f. 1935 i Rennebu. Arve var bygnings snekker i tretti år før han ble graver og kir- Alma og Arne Duvsete. 810. Gisle, f. 1938. Gift med Astrid Lovise Pettersdatter Kjesbu, f. 1942. De overtok farsheimen til kona, Lunde under Lund. Arne Duvsete solgte gården i 1952 til sønnen Olav Duvsete.
---- 491 H&FLe ---- Husmannsplass/fradelt bruk under Sende nedre nordre: Plassen lå på samme sted som heimen Vestheim står i dag. Den er nevnt første gang i 1828, da Sakarias Pedersen fikk bygselkontrakt på et stykke jord kalt Svedjan. Årlig avgift var 6 spesidaler, hvorav halvparten skulle utredes i form av arbeid for 12 skil ling dagen. Plassen ble fra da av kalt Sakarias-plassen. Plassen lå øde fra 1870 til ca. 1894. Da ble plassjorda med litt tillegg fradelt Sende midtre og ble et småbruk på ca. tretti dekar som fikk navnet Sendesaunet. Kjøper var Per Tokstad, som hadde mistet heimen sin i utraset i 1893. Sakarias Pedersen Sende (1793-1869) og Marta Olsdatter (1797-1888) Sakarias var født i 1793 på Melbyvald som sønn av husmann Peder Halvorsen og Marit Sakariasdatter (se Vistætta). I 1818 ble han gift med Marta Olsdatter Musum, født i 1797. De var inderster på Musem før de ble husmannsfolk på Sakarias-plassen. Rundt 1860 ble de føderådsfolk på plassen etter at det kom ny husmann dit (se nedenfor). Barn: 81 . Sivert, f. 1 819 på Musem. Gift i 1 847 med Anne Arntsdatter Østgård, f. 1 821 i Austgarden i Sul. Hun var datter av Arnt Olsen og Kjersti Pedersdatter. Sivert var husmann på Heggjanesset under Reppe fra først i 1 850-åra og til etter 1 865, og på Maritvollvald i 1875. 82. Anne Marta, f. 1821 på Musem, d. 1908 på Sende. Gift i 1854 med Tore Bastiansen Sende, f. 1 821 . Tore Bastiansen var først husmann og seinere eier av Sende lille søndre. De hadde to barn. 83. Peter, f. 1 825 på Musem. Han reiste i 1 847 til Buksnes i Lofoten. 84. Ole, f. 1 828 på Musem. Han reiste i 1 850 til Vigten (Vikna) og ble gift i Nærøy i 1851 med Kristine Dorthea Kristiansdatter (22 år). Fra 1853 til 1913 var han husmann i Øvrejuvika på Vikna. 85. Ingeborganna, f. 1830 på Sendesvald. Gift i 1851 med Petter Olsen fra Røra. 86. Sakarias, f. 1833 på Sendesvald, d. 1854 ugift. 87. Marta, f. 1836 på Sendesvald, d. 1914 i Leinsstua, ugift. 88. Karen, f. 1840 på Sendesvald. Gift i 1869 med Elling Larsen Lund, f. 1845. De var husmannsfolk under Hallem og Stiklestad. Elling døde i 1 891 . Cl. Martine, f. 1869 på Lund. C2. Kristine, f. 1875 på Hallemsvald. 89. Maren, f. 1843 på Ner-Sendesvald, d. 1844.
---- 492 H&FLe ---- Ole Ellingsen (1831-1920) og Mette Pedersdatter (1839-1909) Han var født i 1831 i Sparbu. I 1863 ble han gift med Mette Pedersdatter Bergdal, f. 1839 på Husanvald, datter av husmann Peder Haldorsen på Bergdalen under Sende. Ole og Mette var husmannsfolk på Sendessvedjan 1864-1866. Se mer om famili en under Lillemarka. Sefanias Johansen Skrove (1834-1919) og Marta Pedersdatter (1831-1918) Sefanias Johansen var født i 1834 på Gotås i Skogn. Han var sønn av gårdbruker Johan Nikolaisen Gotås fra Skogn, som kjøpte Skrove vestre nedre i 1857. I 1861 ble han gift med Marta Pedersdatter Forbregdsvald, og de kom til Sendessvedjan som husmannfolk i 1866 og var der i ca. fire år. Familien har ellers flyttet mye på seg. I 1875 står Sefanias oppført under Fåra øvre som grøftegraver, mens Marta og yngste barnet Severin bor på Haga vestre, hvor Marta er i tjeneste. I mellomtida har de også bodd på plasser under Østnes og Fikse, seinere har de vært på Halsetvald og Fåravald, og i 1900 er de husmannsfolk på en plass under Mo. De ble seinere små brukere på Kolshaug, der Marta døde i 1918 og Sefanias i 1919. Barn: 81 . Serine, f. 1 862 på Skrove. Det er anført i kirkeboka at hun hadde tre barn uten for ekteskap, derav to født i Sverige. (Ei av døtrene hennes, Anna Sofia, ble gift i 1908 med enkemann og gårdbruker Johan Anders Pettersen Lerfald.) 82. Jørgine, f. 1863 på Skrove. Gift i 1884 med maler Sefanias Johannessen Kolshaug, f. 1 855 på Borgenvald. I 1900 bor de på Bjerkaker under Haug. 83. Julie, f. 1865 på Skrove. Gift i 1889 med John Johannessen Kolshaug, f. 1860. De var husmannsfolk under Skrove før de ble gårdbrukere på Hammer under Forbregd. John var også skomaker. I 1932 kjøpte de Lilleborg, gnr. 19, bnr. 162 på Verdalsøra og flyttet dit. 84. Pauline, f. 1 867 på Sendessvedjan. Gift i Sverige. 85. Mette, f. 1 872 på Fiksevald. Hun utvandret til USA og ble gift der. 86. Severin, f. 1874 på Østnesvald, d. 1898 på Movald. 87. Johannes, f. 1876 på Halsetvald, d. 1881 på Fåravald. Peder Petersen Sende (1858-1951) og Beret Marta Olsdatter (1858-1944) Peder Petersen Sende, mer kjent som Per Pettersen Sende var født på Hallanvald i 1858. Han var husmannssønn, og foreldrene var Peter Pedersen og Beret Lorntsdatter (se Granslekta 2). I 1883 gift med Beret Marta Olsdatter Hallemsstøen, f. 1860 på Eklevald. Hun var datter av Ole Halvorsen og Anne Johannesdatter. Per og Beret Marta var husmannsfolk på Tokstad mellem i 1893. De lå og sov da Verdalsraset tok med seg stua, som ble liggende nedenfor Mo, og de mistet alt de eide. Tre av barna deres døde også som følge av raset. 3 Kort tid etter raset kjøpte Per Sendessvedjan, som fra da av ble kalt Sendesaunet og bodde der siden. Grunnen til at de kom til Sendesaunet var at Beret Marta, for ståelig nok, ikke ville bo like ved en bekk, da det ble sagt at en bekk var årsaken til Verdalsraset.
---- 493 H&FLe ---- Familien tok seinere Sende som etternavn. På Sendesaunet tok Per fatt med å dyr ke opp mer jord, og han satte opp nye hus. I tillegg til å drive gården måtte han også arbeide utenfor bruket. Han fartet rundt omkring i Innherredsbygdene på grøftegra ving, og etter jordstyrets overslag hadde han i løpet av sitt lange arbeidsliv gravd i alt 12 mil grøft. I 1943 fikk han Selskapet Ny Jords diplom for nydyrkingsarbeid og grøfting. Beret Marta døde i 1944, mens Per levde helt til 1951. Han døde på Verdal Aldersheim, 91 år gammel. Barn: 81. Anne Birgitte, f. 1882 Biartnesvald, d. 1893 etter verda Israse 82. Otilie, f. 1884 på Gjermstad, 1 893 i Verdalsraset. 83. Peder, f. 1 887 på Tokstad. Peder utvandret til Amerika i 1 907. Han var farmer i Ashby, Minnesota og ble girt med en svensk dame het Anna. Peder døde i 1 966. 85. Paul, f. 1892 på Tokstad. G Pauline Jønnem fra Beitstad. Bos' Oandalen. 86. Anna, f. 1 896 på Sendesaunet. Hun De bodde på ■ar ugitt og bodde i Levanger, de døde i 1944. Hun hadde en sø Birger Sende, som var eier av Sendesaunet fra 1946 til 1953. Han flyttet så til Levanger, de «i 893. Gutten pa tanqet er dattersør sa r beider hos Due på Mo oq hos Grønenq på Nossum. Seinere arbeide Asbjørn Røsta med Edvarda Skjeflo fra Oandalen. Olaf va 87. Olaf, f. 1 898 på Sendesaunet. Gifi qårdbruker i Oqndalen 88. Marianne (Marie), f. 1901 på Sendesaunet. Hun var uqift og bodde som leiebo- -j er i et hus ved Skilleparken på Verdalsøra fra 1955. Hun døde i 1982 Per Pettersen Sende solgte i 1945 gården til dattera Marie. Hun solgte den året etter til sin søstersønn Birger Sende, som i 1953 solgte den videre til Ole Antonsen Sende. Ole A. Sende la jorda på Sendesaunet under sin egen heim Sende lille, samtidig som hans foreldre flyttet inn i husene på Sendesaunet. Seinere ble det bygd ny stue på samme plass. Den ble kalt Vestheim, og Ole Sendes søster Inga Sende bodde der til hun flyttet til eldresenteret i Vuku.
---- 494 H&FLe ---- Myrås Myrås ble fradelt skogstykket Skogli, bnr. 10, i 1931 og av AS Steinkjer Dampsag og Høvleri solgt til Anders Musum. I 1947 kjøpte Anders Musum hele skogstykket (bnr. 10) og la det til Myrås. Skogstykket hørte opprinnelig til Sende midtre. 962 Bruker 1931 - 1970: Anders Antonsen Musum (1898-1981) og Lydia Josefine Pettersdatter (1898 -1971) Anders Antonsen Musum var født i 1898 på Musem og var sønn av Anton Anderssen Musum og kone Jonetta Olsdatter. Han var gift med Lydia Josefine Pettersdatter Kristiansen, f. 1898 på Hofstadvald av ugifte foreldre, gift mann Petter Kristiansen og Alette Johnsdatter Hofstadsve. Barn: 81 . Reidar, f. 1930. Gift med Inger Marie Skjerve, f. 1931 . Anders Musum solgte gården til sønnen Reidar Musum i 1970.
---- 495 H&FLe ---- Øver-Sende (Sende øvre) GNR. 78, BNR. 1. Brukere fra 1778: Ole Johnsen Sende (1746-1797) og Gollaug Pedersdatter (1754-1824) Ole Johnsen Sende var født i 1746 på Øver-Sende og var sønn av John Pedersen Sende og kone Maren Olsdatter, som var brukere på gården fra 1740 til 1778. I 1777 ble han gift med Gollaug (Golla) Pedersdatter Fikse, f. 1754 på Fiksevald og var dat ter av Peder Johnsen Nord- Fikse og kone Karen Andersdatter. Ole Johnsen fikk bygselbrev på gården av sogne prest Peder Krog 12. august 1778. Barn:
■hn, f. 1779 på Øver- P^SPI sder, f. 1 779 på Øver- bende 82. Peder, f. 1779 på 0 Sende. Tvilling med nn 3. Karen, f. 1 782 på Øver- Sende øvre i 1962. Foto: wider^ Sende. Gift første gan 1 804 med And Anders Sivertsen Sende, f. 1753, d. 1810. Gift for andre gang i 1810 med Peder Sivertsen Skrove, f. 1787 på Skrove vestre, foreldre Sivert Ellingsen Skrove og kone Mali Olsdatter, født Sundby, (se Øvre Stiklestadætta). Begge ektemen Karen var brukere på Fikse (se under denne 84. Anne, f. 1784 på Øver-Sende, d. 1788. 85. Marta, f. 1 787 på Øver-Sende. Gift i 1 806 med Elling Sivertsen Skrove, f. 1 779 på Skrove vestre, bror av Peder Sivertsen, andre ektemannen til Martas søster Karen. Elling Sivertsen ble neste bruker på Øver-Sende. 86. lohn, f. 1791 på Øver-Sende, d. 1804. I Ole Johnsens tid ble en del av utmarka på gården rydda i forbindelse med nedset telse av husmenn. Ole døde i 1797, men enka Golla brukte gården videre på man nens bygsel til 1815, da hun avstod bruksretten til svigersønnen Elling Sivertsen Skrove, som hadde bodd på gården siden han ble gift med hennes datter Marta (død 1813). Elling fikk bygselseddel på gården 6. juni, tinglyst 16. august 1815. Gollaug ble samtidig tilstått kår.
---- 496 H&FLe ---- Elling Sivertsen Skrove (1779-1850) og ° Marta Olsdatter (1787-1813), 2) Marta Andersdatter (1795-1869) Elling Sivertsen var født i 1779 på Skrove vestre. Foreldrene var Sivert Ellingsen Skrove og kone Mali Olsdatter, født Sundby (se Øvre Stiklestadætta). I 1806 ble han gift med Marta Olsdatter Sende, f. 1787 på Øver-Sende, datter av forrige bruker. Kona døde i 1813, og Elling ble i 1817 gift med Marta Andersdatter Fåren, f. 1795 på Fåra øvre, datter av gårdbruker Anders Gundbjørnsen Fåren og kone Beret Ellevsdatter. Barn: Bl o . Magnhild, f. 1797. Ellings datter. Gift i 1827 med Anders Rasmussen, f. 1805 på Kvellovald av ugifte foreldre Rasmus Ellingsen Sulstuen og Ingeborg Steffensdatter Kvellovald. De ble husmannsfolk på Langsveet under Fikse. B2°.Anne Haldorsdatter, f. 1806. Martas datter med Haldor Jakobsen Fikse. Gift i 1 823 med Erik Gabrielsen Musem, f. 1 802 på Øver-Musem, sønn av Gabriel Eriksen Holmli og kone Marit Andersdatter (se under Øver-Musem). De ble brukere på Musem lille. B3'.Mali, f. 1809 på Øver-Sende, d. 1810. B4 2 . Beret Marta, f. 1818 på Øver-Sende. Gift i 1852 med Johannes Ellingsen, f. 18 1 7 på Stuskinsvald. De bodde i 1 865 og 1 875 på Østgårdsgrava i Ness. B5 2 .Mali, f. 1821 på Øver-Sende. Gift i 1853 med enkemann Hans Johnsen Maritvoll, f. 1799 på Østvollvald, sønn av strandsitter og snekker John Hansen Maritvoll og kone Anne Pedersdatter. I 1 865 var de husmannsfolk under Mikvoll og hadde som pleiedatter Julianna Lauritsdatter, f. 1 859 på Nestvoll. Julianna var datter av Laurits Hullin og Anne Eriksdatter Nestvold. Julianna var i 1 875 gjeter pike hos Malis slektninger på Langsveet under Fikse. Hun flyttet til Trondheim i 1883. B6 2 . Marta, f. 1825 på Øver-Sende, d. 1834. B7 2 . Sirianna, f. 1 828 på Øver-Sende, d. 1 831 . B8 2 .Anne Marta, f. 1834 på Øver-Sende. Gift i 1871 med Anders Nilsen Fikse, f. 1 838 i Sparbu. Han var sønn av Nils Nilsen og Malena Jeremiasdatter i Sør-Fikse og var gårdbruker der fra 1 884. I 1831 avstod Elling Sivertsen bygselen til Anders Ellingsen Hallem, som var sønn av Ellings søskenbarn, Elling Johnsen på Hallem søndre. Elling og Marta tok kår. Anders Ellingsen fikk bygselbrev av prost Brandt 7. januar, tinglyst 8. februar 1831. Anders Ellingsen Hallem (1791-1846) og Anne Olsdatter (1804-1887) Anders Ellingsen var født i 1 79 1 på Hallem søndre og var sønn av Elling Johnsen Hallem søndre og hans andre kone Mali Andersdatter. I 1831 gift med Anne Olsdatter Musum, f. 1804 på Musem av foreldre Ole Sivertsen Musum og kone Ingeborg Andersdatter. Barn:
---- 497 H&FLe ---- 81. Elling, f. 1832 på Øver-Sende. Gift i 1864 med Guruanna Johannesdatter Snausen, f. 1838. Neste bruker. 82. Ingeborg Anna, f. 1 835 på Øver-Sende. Gift i 1 864 med Johan Peter Eriksen Lian, f. 1 845. De ble brukere på Lian under Øver-Sende. 83. Oluf, f. 1841 på Øver-Sende. Han flyttet til Nordland, der han i 1873 ble gift med Elen Kristine Johansdatter Eide, f. 1 851 , og overtok svigerfaren Johan Larsens gård i Steigen. Anders Ellingsen døde i 1846. Han etterlot seg ikke mye. Boets aktiva ved auksjon ble til sammen 190 spesidaler 3 skilling. Men det var atskillig gjeld, bl. a. obliga sjonsgjeld til proprietær Jelstrup på 60 spesidaler 4 ort mot pant i løsøre, slik at beholdningen bare ble 16 spesidaler 4 ort 12 skilling. Enka Anne Olsdatter ble sittende på mannens bygsel og lot sønnen Elling Ander sen drive gården til 1871. Da ble den forpaktet i ett år til Peter Pedersen Musum (Lø). Han flyttet til Lille Hestegrei, og ved kgl. skjøte av 28. mai 1872 ble Øver-Sende solgt til Martin Eriksen Stiklestad eller Svinhammer for 900 spesidaler samt kår til Anne Olsdatter av en kapitalverdi på 200 spesidaler og ei jordavgift til Verdalens sogneprest på 3 tønner 2 skjepper 33 A fjerdingkar sedebygg samt 1 sau in natura. Martin Eriksen kjøpte i 1873 Holmsveet, og har vel da overdratt Øver-Sende til Elling Andersen, som imidlertid aldri hadde noen tinglyst hjemmel på gården, selv om han i 1875 var oppført som selveier. Elling Andersen Sende (1832-) og Guruanna Johannesdatter (1838-) Elling Andersen var født i 1832 på Øver-Sende og var sønn av Anders Ellingsen Hallem (Sende) og kone Anne Olsdatter. I 1864 gift med Guruanna Johannesdatter Snausen, f. 1838 på Gjermstad, datter av Johannes Jakobsen Snausen og kone Karen Karlsdatter. Barn: 81 . Anders, f. 1 865 på Øver-Sende, død samme år. 82. Anna, f. 1 867 på Øver-Sende. Att. Amerika 1 880. 83. Johannes, f. 1870 på Øver-Sende, d. 1877. 84. Karl Andreas, f. 1 871 på Fiksevald. Att. Amerika 1 880. 85. Gustav, f. 1 874 på Øver-Sende. Attest Amerika 1 880. 86. Emilie, f. 1877 på Øver-Sende. Attest Amerika 1880. Ved kjøpekontrakt av 22. august, tinglyst 2. oktober 1874, solgte Elling Andersen en del av skogen på gården til uthugst i 30 år for 500 spesidaler til Ole Larsson i Åberg, Ole Nilsson i Hof og Ole Nilsen Sulstuen. Skogen fikk i det hele hard medfart på denne tida, noe som til slutt førte til at det offentlige, som hadde prioritet i eien dommen, i 1880 la ned forbud mot avvirking i gårdsskogen. Etter dette tok Elling Andersen med seg familien og utvandret til USA, hvor de slo seg ned i Eau Claire i Wisconsin. Elling og dattera Anna reiste over i mai 1880, mens kona Guruanna og barna Karl Andreas, Gustav og Emilie fulgte etter i august samme år.
---- 498 H&FLe ---- Hvem som dreiv gården de første åra etter at Elling flyttet, er uklart. Muligens lå den brakk til i 1887, da Johannes Johnsen Ner-Sende kjøpte den for 4800 kroner. Skjøtet er utstedt av Martin Eriksen 30. april, tinglyst 30. juni 1887. Johannes Johnsen Sende (1831-1916) og Maren Pedersdatter (1829-1919) Johannes Johnsen og familien hans er omtalt under Sende nedre søndre, der han var bruker i over tretti år før han kjøpte Øver-Sende. I 1897 solgte han en skogteig av gården, Vargåsen, til eieren av Haug (Slottet). Johannes Johnsen overdrog i 1904 gården til sønnen Martin Johannessen Sende. Martin Johannessen Sende (1864-1946) Martin Johannessen Sende var født i 1864 på Sende nedre søndre av foreldre Johannes Johnsen og kone Maren Pedersdatter. Han var ugift. I Martin Sendes tid ble to skogstykker fradelt gården og solgt til Johannes Musum og Einar Hegstad. Skogarealet ble dermed sterkt redusert. Martin Sende solgte gården ved skjøte datert 22. januar 1937 til Georg Johansen for 10000 kroner pluss kår av årlig verdi 450 kroner. Det er fortalt at etter at Martin Sende hadde solgt gården, og den nye eieren skul le rive ned den gamle stua, så fant han en bunke penger gjemt bak bordkledningen. Det var penger som Martin skulle ha fått for salget av skogen, men som nå var blitt verdiløse. Georg Johansen (1913-1983) og Magnhild Anneusdatter (1914-) Georg Johansen var født i 1913 og var sønn av Steffen Johansen og kone Berta Margrete Martinusdatter på Sende midtre. Gift med Magnhild Anneusdtr. Skrove, f. 1914. Barn: 81 . Stein Arnold, f. 1937. Neste bruker. Gift med Mildrid Musum, f. 1937, d. 2002. 82. Ingjerd, f. 1940. Gift med Ottar Burmo. Bosatt i Levanger. 83. Brynjar, f. 1945. Gift med Ingrid Synnøve Kulsli. Bosatt på Sandvollan 84. Torbjørn, f. 1950. Husmannsplasser og fradelte bruk under Øver-Sende: Sende lille nordre GNR. 78, BNR. 2. Sende lille nordre var husmannsplass under Øver-Sende fra ca. 1860 til 1873 da den ble utskilt som eget bruk samtidig med Sende lille søndre. Samlet skyld ble satt til 2 mark 37 øre.
---- 499 H&FLe ---- lille nordre i 1 954. Foto: Widerøe Husmann ca. 1860-1873 og selveier 1873-1910 Ole Bastiansen Sende (1832-1910) og Gurianna Torkildsdatter (1834-1917) Ole Bastiansen var født i 1832 på Lundsberget? under Lund vestre og var sønn av Bastian Torkildsen (Åkranætta) og Agnes Olsdatter Holmlivald. Foreldrene ble sei nere husmannfolk på Setersvedjan under Setran. I 1858 ble Ole gift med Gurianna Torkildsdatter Skrovesvald, f. 1834 på Lyngåsen. Hun var datter av gardmann Torkild Larsen og Anne Tørrisdatter (Kolstadætta). De bodde på Skrovevald før de ble husmannsfolk på Sende lille nor dre ca. 1860. Ole Bastiansen fikk skjøte på gården i 1886. Kjøpesummen var 1000 kroner. Samtidig fikk han også skjøte på Sende lille søndre, som broren Tore Bastiansen hadde vært eier av. Han var død uten arvinger. Ole Bastiansen Sende var spellemann og spilte bl. a. i lag med den kjente Jo Kjærenget. Ole døde i 1910, og gården ble da overtatt av dattersønnen Anton Sende. Gurianna døde som kårenke i 1917. Barn: 81 . Beret Anna, f. 1858 på Skrovesvald, d. 1933 ugift. Hun bodde heime og dreiv med strikking for folk, først med håndstrikking og seinere med strikkemaskin. Det er fortalt at Beret Anna var lita av vekst.
---- 500 H&FLe ---- 82. Anne, f. 1861 på Sendesval G O 882 v A A 894. G osa it i Duv Olina hadde en sønn fø p Cl 0 . Anton Antonsen 888 på A ø u ø N Østre K kk N y k V e 74 /• y -j k A 76 r~ r it Ti oo
---- 501 H&FLe ---- Anton Antonsen Sende (1888-1975) og Ingeborg Anna Ellingsdatter (1883 -1968) Anton Sende var som nevnt foran dattersønn av den forrige eieren av Sende lille nor dre og overtok gården i 1910. Han var gårdbruker fram til 1947, da han solgte den til sønnen Ole Sende. Anton Sende ble gift i 1911 med Ingeborg Anna Ellingsdatter Skrovevald, f. 1883. Ingeborg Anna var datter av ungkar Elling Estensen Østnesvald (Engsvehaugan) og Pauline Andersdatter Skrovevald (Gjeilvollsveet). Anton Sende var også bygningssnek ker. Da han solgte gården i 1947, flyttet han og Ingeborg Anna til Sendesaunet, nå Vestheim . Barn: 81. Ole Georg, f. 191 1 . Gift med Solveig Sverresdatter Hall ager. Ole Sende startet som snekkerlærling hos Marius og Ole Skrove i 1 936, og arbei det siden som bygningssnek ker ved siden av at han dreiv Sende lille nordre fra 1 947. Som bygningssnekker var han i fem år med på gjenoppbyg ginga av Steinkjer etter bom binga i 1 940. Som pensjonister flyttet Ole og Solveig Sende ned på Øra og bosatte seg på Garp* men Ole arbeidet aktiv med
ring ennå da han fylte nitti år. O Solveig har fire barn: ngssnekker, overtok Sende lille nordre i 1985. Gift med Mary Otilde Matheusdatter Green, f. 1943, d. 1998. An sønnen O Ottar Ward, f. 1940, d. 2001 82. Paula Otilie, født og død i 1912. 83. Inga Oline, f. 1915. Ugift. Inga overtok stua på Vestheim etter foreldrene, men flyt- tet seinere til Vuku Eldresenter oq derfra til Ørmelen Bo- oq Helsetun, der hun døde 2001
---- 502 H&FLe ---- Sende lille søndre GNR. 78, BNR. 3. Bruket var husmannsplass fram til 1873, da det ble fradelt Øver-Sende samtidig med Sende lille nordre. Husmannen Tore Bastiansen ble da selveier uten tinglyst skjøte. Som nevnt under Sende lille nordre fikk Ole Bastiansen skjøte på begge gårdene i 1886, for Tore var død uten arvinger. søndre. Heimen ble fradelt Sende lille nordre i 1897 og skyldsatt for 1 mark 18 øre. Men skjøtet på gården ble ikke utstedt før i 1913, da til Anne Marie Olsdatter Sende for kjøpesum 1000 kroner. Skjøteutsteder var enka etter Ole Bastiansen Sende lille nor dre, for ingen av forrige brukere på gården hadde tinglyst hjemmel.
---- 503 H&FLe ---- Husmann 1854-1873 og selveier 1873-1886: Tore Bastiansen Sende (1827-1876) og Anne Marta Sakariasdatter (1821 -1908) Tore Bastiansen var bror av Ole Bastiansen på Sende lille nordre. Han var født i Marka i 1827. I 1854 ble han gift med Anne Marta Sakariasdatter Musum, f. 1821 på Musem. Hun var datter av husmann Sakarias Pedersen på Sakariasplassen. I tillegg til husmannsyrket var Tore også treskomaker. Etter at Tore døde i 1876, satt Anne Marta med gården til ut i 1880-åra (1886?), men solgte da til Ole Andreassen Leirhaug, uten tinglyst hjemmel. Hun døde som kårenke på Sende lille søndre i 1908. Tore og Anne Marta hadde to barn: 81 . Sefanias, f. 1 854 på Sende lille søndre, d. 1 885. 82. Beret Anna, f. 1 857 på Sende lille søndre, d. 1 862. Tore Bastiansen hadde også en sønn før han ble gift med Anne Marta. Det var Johannes Toresen, f. 1854 på Østre Karmhus. Mora var Jokumina Johannesdatter Østre Karmhus, datter av Johannes Kristensen. Sønnen ble med mora da hun flyttet til Grong, der hun ble gift med Andreas Pedersen, som var husmann på Skåret i Grong i 1865. (se under Østre Karmhus). Bruker 1886-1908: Ole Andreassen Sende (1832-1908) og "Malena Persdatter (1833-1867) og 2) Anne Amundsdatter (1829-1909) Ole Andreassen var født i 1832 på Buran i Frol. I 1860 ble han gift med Malena Pedersdatter Kvernmovald, f. 1833 på Kvernmovald (Bjørsmoen), datter av husmann Peder Ågesen og Sigrid Ellevsdatter. Ole var sagbruksarbeider, inderst og seinere hus mann med jord på Mikkelaunet under Leirhaug både i 1865 og 1875. Malena døde på Mikkelaunet i 1867, og Ole ble gift på nytt i 1870 med Anne Amundsdatter Sende, f. 1829 på Karmhusvald. Hun var datter av Amund Torkildsen og Sirianna Bårdsdatter og søster av Sirianna Amundsdatter, som var gift med Lornts Johannessen på Malmo under Hofstad. Ekteskapet med Anne Amundsdatter var barnløst, men i sitt første ekteskap hadde Ole Andreassen tre barn: 81 . Maren Anna, f. 1 860 på Mikkelaunet. Gift i 1 889 med Ole Hansen Sende, f. 1 862. Se under Bergdal. 82. Gurianna, f. 1862 på Mikkelaunet. Gift i 1889 med enkemann Peter Haldorsen Leirfallvald, f. 1 842, og ble gardkone på Leirfallaunet i Ness. 83 . Anne Marie, f. 1 864 på Mikkelaunet, d. 1 942 ugift. Hun gikk under navnet Marie "Neffer". Anne Marie overtok gården etter at faren døde og dreiv den til 1926, da hun solgte den til Olaf Olsen Svegård for 8200 kroner.
---- 504 H&FLe ---- Nevnes kan det også at den første kona til Ole, Malena Pedersdatter, hadde ei datter før giftermålet, nemlig Mette Sivertsdatter, f. 1857 på Leirhaug. Mettes far var Sivert Lorntsen Sundbyenget, f. 1834. Mette ble i 1880 gift med Anders Johannessen Holm livald, f. 1858, og de var hus mannfolk på Holmsberget under Holmen Gård og fikk ni barn. Bruker 1926-1952: Olaf Olsen Svegård (1896 -1964) og Inger Marie Helmersdatter (1895-1949) Olaf Svegård var født i 1896 på Svegjalet i Inndalen og var sønn av Ole Olsen Inndalsvald (Svegaard) og hans første kone Inger Marie Kristensdatter, født Kvello. Gift i 1921 med Inger Marie Helmersdtr. Grundan, f. 1895 i Vera. Hun var født av ugifte for eldre Helmer Olsen Hallems- Olaf Svegård var skogsarbeider før han ansatt som veivokter i Leksdalen med an: sideveien til Marka og Musemsveien til vei kom til Sende lille søndre. I 1935 ble han var fra Hallem til Sparbugrensa, samt for itasjonen ved Nastadmyra og hadde denne jobben i mange år. I sine unge år var Olaf en habil trekkspiller som spilte til både underholdning og dans. Inger Marie og Olaf hadde følgende barn: 1986 og Helga i 1998
---- 505 H&FLe ---- 82. Odd, f. 1921 på Svegård. Odd Svegård var i de norske polititroppene i Sverige under 2. verdenskrig. I 1945 var han med under pågripelsen av Henry Rinnan i Verdalsfjella. Han har seinere vært ansatt i Forsvaret. Gift og bosatt i Steinkjer. 83. Ingvar, f. 1923 på Svegård. Bosatt i Ski. 84. Magne, f. 1925 på Helden. Bosatt i Asker. 85. Hildur, f. 1927 på Sende lille søndre. Gift med skipsmaskinist Olav Lervik fra Valsøyfjord. De bodde i Åfjord, men flyttet derfra til Son i Østfold. 86. Svein, f. 1930 på Sende lille søndre. Bosatt i Trondheim. 87. Liv, f. 1934 på Sende lille søndre. Gift med Steinar Knotten fra Gurkebotn. Bosatt på Vestlandet. 88. Olav, f. 1936 på Sende lille søndre. I sine yngre år var han sjømann, seinere bosatt i Trondheim. Olaf Svegård solgte gården i 1952 til Oskar Sandsaunet (se Vangli under Karmhus) og kjøpte tomt av Musem lille søndre og bygde seg ny bolig som lå like ved Musemsbekken. Denne eiendommen heter Myra og har gnr. 76, bnr. 21. Plassen er nevnt første gang i 1792. Sogneprest Krogh bygslet da den fra før innheg nede plassen Moan til Åge Johnsen Sende. Husmannen ble forpliktet til å rydde et stykke av utmarka nok til 7 å 8 lass høy (Moagjalet). Årlig avgift var 3 riksdaler som skulle betales med onnearbeid. Da Åge Johnsen døde, ble samme plass bygslet til ungkar Nils Olsen Reppe mot årlig avgift av 5 riksdaler og forpliktelse til å rydde jord til 4 lass høy. Husmann 1792-1795: Åge Johnsen Sende (1751-1795) og Brynhild Iversdatter (1745-1833) Åge Johnsen finner vi igjen i Musemsætta. Han var født i 1751 på Øver-Sende og var sønn av John Pedersen Øver-Sende og Maren Olsdatter Skrove. I 1778 ble han gift med sin tremenning Brynhild Iversdatter Aksnesplass, f. 1745 og datter av Iver Aksnesplassen. Barn: 81 . Maren, f. 1783 på Musemsvald. Gift i 1 809 med dragon Johannes Ellevsen Fikse f. ca. 1780 (?). De ble seinere brukere på plassen.
---- 506 H&FLe ---- Nils Olsen Sende (1759-1813) og Brynhild Iversdatter (1745-1833) Åge Johnsen døde i 1795, og Brynhild ble gift på nytt året etter med Nils Olsen Reppe, f. ca. 1759 på Aksnes. Han var sønn av Ole Olsen Aksnes nordre. Brynhild overlevde også sin andre mann, som døde i 1813. Men da var hun nok så langt opp i åra at drifta av plassen og pliktarbeidet til gårdeie ren var overtatt av svigersønnen Johannes Fikse. Brynhild døde på Moan i 1833, 88 år gammel. 962. Johannes Ellevsen Fikse (1780-1868) og Maren Ågesdatter (1783-1867) Hvor og nøyaktig når Johannes Ellevsen ble født, er usikkert. Han finnes ikke i fol ke tellinga for Verdal i 1801. Som nevnt foran ble han gift i 1809 med Maren Åges datter Sende, f. 1783. De var husmannsfolk på Moan fra 1813 til ca. 1830. Seinere er det vanskelig å finne hvor de har bodd. På sine eldre dager er de kommet på legd, og i 1865 finner vi Maren på Øver-Hofstad og Johannes på Nord-Tiller. Johannes dør som legdslem på Borgenvald i 1868 og Maren på Hofstadvald året før. Barn: 81 . Marta, f. 1 808 på Moan, d. 1 809. 82. El lev, f. 1809 på Moan. Ellev var husmann under Lund, Forbregd og Stiklestad østre før vi i 1 865 finner ham som selveier på Borgenvald og i 1 875 losjerende enkemann samme sted. Gift i 1 834 med Marta Bårdsdatter Stiklestad, f. 1 809, og fikk med henne tre barn. Marta døde i 1 875, og Ellev giftet seg for andre gang i 1 878 med enke Marta Jensdatter Melbyvald, f. 1 824, d. 1 890. Ellev døde på Ørmelen i 1 899. De hadde fire barn. 83. Åge, f. 1 816 på Moan. Gift i 1 844 med Guruanna Paulsdatter Myhr, f. 1 823 i Skogn. De var først inderster i Sulstua, deretter var de i flere år husmannsfolk under Sulstua (Adalsvollen). I 1 865 bodde de på en plass i Inns allmenning, ved veien mellom St. Olav bru og Sauget. Huset de bodde i, var ei brakke fra veianlegget da Jemtlandsveien ble anlagt. De var sist på Brannåsen under Lunden i Ness, hvor Guruanna døde i 1 899 og Åge på julaften i 1 909. De fikk ni barn mens de bodde i Sul. Arnt Pedersen Sende (1800-1889) og Beret Efastdatter (1803-1888) Arnt Pedersen var husmann på Moan fra 1830 til ca. 1865. Arnt var født på Hallan nordre i 1800 av foreldre gårdbruker Peder Tomassen og Beret Nilsdatter (Hallanætta). Gift i 1830 med Beret Efastdatter Midtholmsvald, f. 1803. Berets forel
---- 507 H&FLe ---- dre var Efast Olsen og Kari Johnsdatter. Fra 1865 og til de døde i 1888 og -89, var Beret og Arnt føderådsfolk på Moan. De hadde fire barn: 81 . Peter Olaus, f. 1 830 på Moan. Han ble neste husmann på plassen. 82. Elling, f. 1 834 på Moan. Han flyttet til Sparbu, der han ble gift i 1 861 . 83. Beret, f. 1839 på Moan. Peter Olaus Arntsen Sende (1830-1926) og Ingeborg Bårdsdatter (1827-1887) Arnt Pedersens sønn, Peter Olaus Arntsen overtok som husmann på Moan ca. 1865, men fikk festekontrakt på plassen først i 1866. I 1854 ble han gift med Ingeborg Bårdsdatter Sende, f. 1827. Ingeborg var datter av gårdbruker Bård Gundersen Sende og kone Magnhild Andersdatter. Ingeborg døde i 1887. Peter Olaus var husmann fram til ca. 1904. Dette året ble plassen fradelt Øver-Sende og skyldsatt for 98 øre og samme år solgt til Henrik Sende for 1200 kroner. Peter Olaus og Ingeborg hadde to barn: 81. Anton, f. 1855 på Moan. Gift i Inderøy med Bergitte Andreasdatter Sakshaug. Anton Sende var underoffiser ved Nordre Trondhjems Regiment nr. 13. Han ble uteksaminert fra underoffisersskolen i Trondheim i 1 878, var lønnet korporal fra 1879 og avanserte etter hvert til lønnet sersjant (1881), furer i 1897, komman dersersjant i 1901 og var fanejunker fra 1906 til han gikk av for aldersgrensen i 1914. Han bodde i Inderøy. 82. Beret Marta, f. 1864. Gift med John Martin Johannessen Sende, gårdbruker på Sende nedre nordre. Henrik Johannessen Sende (1874-1944) og Beret Marta Johnsdatter (1880 -1967) Henrik Johannessen var født på Sende i 1874 av foreldre, gårdbruker Johannes Johnsen Sende og Maren Pedersdatter. Henrik var utdannet smed og hadde gått i lære hos Hartvig Lund på Øra. Han ble i 1897 gift med Beret Marta Johnsdatter Hofstadsve, f. 1880, datter av John Pedersen på Sagmesterplassen under Ner-Hofstad (se denne). Henrik var far til to barn: Bl 0 . Olga Augusta, f. 1 895 på Sende. Mor hennes varjonetta Olsdatter, datter av Ole Bastiansen Sende lille nordre. Olga ble gift med Jakob Kvernmo, f. 1 897, gård bruker på Øvrum under Skjørdal. 82. Hildur, f. 1914 på Sende. Datter i ekteskapet med Beret Marta. Gift i 1938 med Magne Fredrik Evaldsen Ness, bosted Haugli, gnr. 125, bnr. 3, Lysthaugen. Henrik Sende solgte gården i 1913 til Ole Nilsen Musum for 3500 kroner, skjøte datert 10. mai, tinglyst 16. mai 1913, og flyttet med familien til Verdalsøra.
---- 508 H&FLe ---- Ole Nilsen Musum (1880-1971) og Olme Johnsdatter (1885-1972) Ole Nilsen var født i 1880 på Vistvald (Sandvik) og var sønn av husmann Nils Evensen Sandvik, f. 1838, og Nikoline Einersdatter, f. 1839 i Sparbu. Musumnavnet tok Ole fra Musem (Nygården). Han var gift med Olme Johnsdatter Hofstadsve, f. 1885, datter av John Pedersen på Sagmesterplassen under Ner-Hofstad. (Olme var søster av Beret Marta Johnsdatter, kona til Henrik Sende). Ole Musum var en av pionerene for skiidretten i Leksdalen. Han var med og stif ta Leksdal idrettslag og var formann 1901-1914. Han var også en aktiv skiløper. Av yrke var Ole bygningsmann. Han var også politisk engasjert og var med og stifta Leksdal arbeiderlag. I herredsstyret var han med i to perioder. Ole og Olme hadde sju barn: 81 . Marie Lovise, f. 1906. Gift med neste bruker. 82. Einar, f. 1910, d. 1994. Bygningsmann. Gift med Signe Eriksdatter Holmvik 191 1 , d. 1997. Bosatt på Stiklestad og seinere på Ørmelen. 83. Odd Oskar, f. 191 1 , d. 1974. Bygningsmann. Gift med Alma Beate Skogen fn Børsa. Bosatt på Øra. 84. Jørgen, f. 1914, d. 1988. Gårdbruker på Bjørgåsen, dessuten bygningsarbeider. Gift med Anna Johnsdatter Rye, f. 191 1, d. 1998. 85. Margit, f. 1917. Gift i 1942 med Torfinn Rønning, gardsarbeider på Karmhus 86. Kåre, født 1922, d. 1975. 87. Svein, født 1928. Gift med Jorun Haga. Bosatt i Trondheim. Forretningsdrivende.
---- 509 H&FLe ---- Ole Musum var bruker på Moan fra 1913 til 1928. Da gikk gården på tvangsauksjon, og sønnen Einar Musum fikk auksjonsskjøte i 1930 for kjøpesum 5100 kroner. Han solgte den i 1932 til svogeren Johannes Johansen. Ole Musum flyttet med familien fra Moan til Nord-Hallem i 1932. Henrik Sende skysset dem dit med hest, men kona Olme bar regulatoren (veggklokka) på ryggen ned til Hallem. Etter at de hadde losjert på Nord-Hallem flyttet de til Gudmundhus og derfra til Tinna, der de losjerte i husene der Magne Holing bodde siden. Seinere losjerte de hos Valbekmo og Nevermo (1947) før de til slutt bodde hos sønnen Oskar Musum på Tinda. Johannes Johansen (1908-1996) og Marie Lovise Olsdatter (1906-) Johannes Johansen var født i 1908 i Skatval av foreldre Berte og Steffen Johansen på Sende midtre. Gift i 1929 med Marie Lovise Olsdatter Musum, f. 1906. De hadde to barn: 81. Bjørg Synnøve, f. 1930, d. 1999. Gift med Oskar Sandsaunet, gårdbruker på Sende lille søndre. 82. Olav, f. 1932. Gift medjorid Kristine Storstein, f. 1 935 i Meldal. De ble de neste brukere på Moan. Døljan (Rømo) GNR. 78, BNR. 8. Plassen var bebodd første gang i 1874 da Sivert Mikalsen kom dit og var husmann fram til 1910. Dette året ble plassen utskilt som eget bruk og skyldsatt for 0, 45 øre. Sivert Mikalsen kjøpte heimen for 1400 kroner. Skjøtet datert 4. mai, tinglyst 16. mai 1910. Sivert Mikalsen Rømo (1843-1923) og "Marta Olsdatter (1837-??), 2) Bergitte Johannesdatter (1856-1949) Sivert Mikalsen var født i 1843 på Østgrundvald av ugifte foreldre Mikal Jakobsen Vangstad og Gjertrud Sivertsdatter Grundanvald. I 1864 ble han gift med søskenbar net Marta Olsdatter Myrmo, f. 1837 på Storstad, datter av husmann Ole Olsen Storstad på Myrmo under Musem. Før de kom til Døljan, var de inderster på Follovald og husmannsfolk på Eklovald. Alle i denne familien tilhørte baptistsamfunnet. Sivert og Marta fikk fire barn: Bl 1 . Grete, f. 1 865 på Follovald, d. 1 865. B2 1 . Ole Martin, f. 1 868 på Eklovald. Gift med Johanna Cecilie Kristiansdatter Åsan, f. 1873 i Vester-Åsan, datter av husmann Kristian Olsen og Gjertrud Joh nsdafter.
---- 510 H&FLe ---- Kona Marta døde før 190 Sivert Mikalsen ble gift på
---- 511 H&FLe ---- Sivert solgte Rømo i 1917 til Anton Fredriksen Rømo for 3000 kroner pluss husvære og opphold for seg og Bergitte. Men etter at Sivert døde i 1923, pakket Bergitte kof ferten og reiste i juli 1927 til sine to sønner i Amerika. Peder Flyum, sønn på Musemssvedjan, var med og skysset Bergitte med hest ned til Øra da hun reiste. Hun kom til Quebec i juli måned og nådde Portal i Nord-Dakota i løpet av august, men kom til Powers Lake først i desember. Bergitte døde der i 1949. Rømo i 1962. Anton Fredriksen Rømo (1887-1963) og Inga Martinsdatter (1886-1964) Anton Fredriksen (Rømo) var født i 1887 på Midtgrundvald. Mora var Maria Andreasdatter Midtgrundvald og faren var Otto Fredrik Karlsen, f. 1863 i Åre (sønn av kurvbinder Karl Johan Andersen). Anton ble konfirmert i 1903 i Vuku som Anton Fredriksen, med bopel i Kluken. Han bodde ei tid sammen med mor si på Tveråholman nord for Vera. Maria Andreasdatter ble nemlig gift med Arnt Mortinus Antonsen, som i 1893 slo seg ned i de gamle seterhusene på Tveråholman. 4 Etter et par år på Tveråholman kom Anton til Sofie og Gustav Hage, som dreiv for retning i Ulvilla og var bønder i Kluken østre. Han var også ei tid på naboheimen Sagen av Holmli. 2. juledag 1909 ble "landar beider Anton Fredriksen Senne" gift i Vuku med tjenestepike Inga Martinsdatter Bjørkenget, f. 1886 som datter av "ungkar, seinere gift Martin Petersen Reppe" og Birgitte Johannesdatter Bjørk enget. Inga hadde en sønn før ekteskapet: Kø \
---- 512 H&FLe ---- Bl 0 . Sverre Bernhard, f. 1906 på Rømo. Far John Anneus Helmersen Solberg, f. 1 880 på Hallemsvald. Sverre ble i ung alder rammet av polio og ble vanfør. Han døde i 1961 på Verdal aldersheim. Anton og Inga Rømo hadde seks barn: 81. OlgaMatilde, f. 1910, d. 1928. 82. Arne Marius, f. 1914. Gift i 1940 med Gustava Mariusdatter Nordheim, f. 1911 på Nordheim. Arne Rømo døde i 1963 og Gustava i 1995. 83. Ingeborg Antonie, f. 1917. Gift med Odd Austad. Bosatt på Verdalsøra. 84. Margit Johanne, f. 1921 . Gift med frisør Erling Sæther, Steinkjer, og bosatt der. 85. Kåre Sigurd, f. 1924. Gift med Elsa Karin Gjersing, f. 1930. Bosatt på Sørum østre, Verdalsøra. 86. Oskar Matæus, f. 1 930. Gift med Randi Gorset fra Rennebu og bosatt der. I tillegg til at han dreiv gården var Anton Rømo også feier i Leksdalen. Han solgte går den til sønnen Arne Rømo i 1954. Anton døde i 1963 og Inga i 1964. Lian GNR. 78, BNR. 1 1 Plassen ble også kalt "Kvernhus-Lian" etter som det var ei kvern i bekken ved plassen. Den er nevnt første gang i 1781, da sokneprest Krog bygslet til Ole Ellevsen en husmannsplass under Øver-Sende "som han selv av ødemark skal oprydde". Det finnes imidlertid ingen sikre opplysninger hvem denne Ole Ellevsen var. I 1801 lå plassen øde. I 1810 ble den bygslet til Ole Christoffersen. Husmanns kontrakten mellom sogne- Lian i 1962. prest Brandt og Ole Christoffersen er en særegen kontrakt i og med at husmannen får som hovedoppgave å passe på at ikke prestegårdens forpakter hogger ulovlig i pres tens skog: Y
---- 513 H&FLe ---- Peter Johan Brandt, Provst og Sogne-Præst for Wærdahlens Prestegield; Giør vitter lig: at have bortbyxlet ogjæstet til Ole Christophersen, et Stykke Jord, beliggende i Gaarden øver Sennes Udmark, som er mit Embede bene ficeret, efter den Indhægning, som detjor nærværende haver, hvilket Jord-Stykke vel tilforn jor en Deel, har undergaaet nogen Dyrkning, men ejter sin nærværende Beskajfenhed, kan ansees som en nye Rydning:-. Og nedsætter jeg den ovennævnte Mand Ole Christophersen derpaa, fordi han saa vel til min Betryggelse, i henseende, den der værende saavel Tømmer som ved Skovs- Behandling. Som til sikkerhed for den paa Gaarden boende Leilænding, mod mulig usanfærdig Angivelse, for ulovlig Hugst eller salg af Skoven, dermed kan have det vedbørlige Tilsyn. Thi maae han dette Jord-Stykke eller Plads Ram tilflytte oprydde, bebygge og beboe for sin og hustrues Leve-Tid paa de efterstaaende Vilkaar. 1 . at han i aarlig staaende Afgivt af samme betaler 5 rd, siger Fem Rigsdaler i Penge og 6 a 8 Dages Arbeide i Slaataanden, og 6 a 8 Dage i Skaaraanden, mod Dagløn efter de til enhver Tid gjængse billigste Priser, til min paa øver Senne boende Leilænding, eller til Capelanen, om den blev Capelansgaard. 2. skal han i ethvert Tilfælde, med Skoven have det nøyeste Tilsyn, at ei allene intet af samme udføres, være sig at Sav eller Lang-Tømmer afSkie Veed eller Stok-Veed eller Kipved. —Saa skal han og saae ofte som Uveir eller andre Tilfælde maatte nedlegge Skoven eller soyre samme, strax anmelde det for mig, saa jeg derover kan disponere. -Og skulle ieg Aarligen ville have hugget noget i Skoven, det være hva det være vil, skal han uden modsigelse og strax udrette samme, og fornemmelig om den paa Gaarden boende leilending, ej selv ønsker at forrette dette Arbeide, for en Hige Betalning der altid bør være billig. Saa nyder han for den overstaaende Afgivt, frie Havning i Marken, for saa mange Kreature af Nød og Smaaefæe, som kan fødes paa Plads- Rumet ogfrit Brende afnedfald til egen Fornødenhed; ligesom han heller ikke anta ger nogen Inderste, uden min Tilladelse. Byxelen er mig betalt og til Trondhjems Tugthuus, betales ved Tinglysningen av dette 8 Skilling. Dette til Bekræftelse under min Haand og Signete. Wærdahlens Præstegaard den 25 July 1810. P:Joh. Brandt (L:S). Paa en ligelydende Gjenpart var følgende Reversal Paategning: Foranstaaende Betingelser, vedtager jeg i et og alt og skulle mig overbeviises at have handlet herimod, saafinder jeg mig flittig uden Søgsmaal og Dom blot efter Udsigelse atfravige Pladsen. datum ut supra. Ole Christophersen med paaholden Pen.
---- 514 H&FLe ---- Den tiltrædende Fæster Ole Christophersen, maae ifølge Reskriftet hverken opsiges, ajslaae eller udkastesfra sin Bøxel, uden saadandt i forveien for Stør- og Wærdahls Sorenskriveries Overformynderie tilkjendegives til rigtigheds Erholdelse for hvad Børnemidler hannem måtte være betroet, at under Ansvar af Landhæren om heri mod hanles. Forresten havder Stør- og Wærdahls Sorenskriveries Overformynderie intet videre at erindre. Hægstad Tingstue den 17 October 1810. Lie. Ole Christoffersen Prestgård (1779-1848) og Beret Pedersdatter (1787-1862) Ole Christoffersen var født i 1779, men ellers veit vi ikke mer om ham enn at han i 1810 ble gift med Beret Pedersdatter, f. 1787, og at han døde i 1848. Ole dyrka opp Slangneset ved Kjesbuvatnet, og etterpå byttet han det i dobbelt så mye jord på Lian. Og at Lian etter hvert ble en plass av anselig størrelse, går fram av folke tellinga for 1865, da det ble sådd 1/2 tønne bygg, 5 tønner havre og satt 5 tønner potet, og de hadde 1 hest, 3 kyr, 12 sauer, 2 geiter og 1 gris. Kona Beret ble i dagligtale kalt "Lian-kjerringa", og hun var visstnok litt spesiell av seg. Det er fortalt at når hun fikk lopper i klærne sine, brukte hun å sette seg med bar bakende ned i ei maurtue. Ei anna fortelling om henne var slik: Arnt Moan på naboplassen fikk en dag se at sotet brann voldsomt i skorsteinen på Lian. Da han vis ste at kona var alene heime, sprang Arnt dit for å hjelpe til med å slokke. Men da han kom fram, lå Beret og sov, og før han rakk å si noe, fortake hun at murpipa hadde blitt så full av sot, og derfor hadde hun lagt litt halm i grua og tent på så pipa skulle brenne seg rein. Selv hadde hun tenkt å ta seg en middagslur mens det sto på! Peder Hansen, sønn på Nebbaplassen under Musem øvre var på Lian og arbeidet hos Beret i sju år etter at Ole døde, og John Sætran var der de siste tre åra hun levde. Beret døde i 1862. De etterlot seg ingen barn. John Eskildsen Sætran (1835-1864) og Anna Berntine Svendsdatter (1830-) John Eskildsen var født i 1835 på Karmhus og var sønn av gårdbruker Eskild Johnsen Karmhus og Sara Olsdatter. Gift i Overhalla med Anna Berntine Svendsdatter, f. 1830 i Overhalla. John Eskildsen overtok som husmann på Lian i 1863, men døde allerede året etter. De fikk to barn (det yngste ble født etter at John døde): 81 . Elias, f. 1 861 i Overhalla. Hvor det ble av ham, veit vi ikke 82. Sofie Margrete, f. 1 865 på Lian, død samme år. Etter at John døde, flyttet enka Anna Berntine tilbake til Overhalla, og plassen ble i 1866 bortfestet til Johan Peter Eriksen Åsen. Johan Peter Eriksen (1840-1926) og Ingeborg Anna Andersdatter (1835-1912) Johan Peter var født i 1840 på Nestvoll og var sønn av gardmann Erik Iversen og Lov ise Pedersdatter, født Støp (Trøgstadætta). Han var dattersønn av lensmann og fogd Peder Støp og bror av Johannes Aas i Åsen (stifter og redaktør av Innherreds Folkeblad).
---- 515 H&FLe ---- I 1864 ble Johan gift med Ingeborg Anna Andersdatter Øver-Sende, f. 1835. Hun var datter av Anders Ellingsen og Anne Olsdatter De fikk tre barn: 81 . Erik Andreas, f. 1 864 i Åsen, d. 1 866. 82. Jakob, f. 1 866 i Åsen. Neste bruker. 83. Anders, f. 1 868. Utvandret til Amerika i 1 887. Johan Eriksen var husmann på Lian fra 1866 og helt til han døde i 1926. Da ble plas sen fradelt Øver-Sende og skyldsatt for 1 mark 10 øre og solgt samme år til sønnen Jakob Johansen Lian for 8000 kroner. Ingeborg Anna døde på Lian i 1912. Lian. Jakob Johansen Lian (1866-1952) Jakob Lian var ugift. I 1900 arbeidet han som anleggsarbeider på jernbanen. Han var stor og sterk, men var holdt for å være en særdeles rolig og sindig kar. Det ble sagt om Jakob at han visste ikke selv hvor sterk han var. Jakob Lian solgte i 1942 gården til Åsmund Grande på Skei for 8000 kroner, hvor av for løsøre 3000 kroner pluss kår av årlig verdi 300 kroner til selgeren. Jakob Lian døde i 1952. Åsmund Grande solgte i 1946 gården videre til Helge Helmersen Støa og ble selv forpakter på Snåsa Prestegård. Helge Bernhard Helmersen Støa var født i 1910 i Støa og var sønn av Helmer Olsen Støa og kone Birgitte Martinsdatter. Han var gift med Magda Martinsdatter Lillegård, f. 1911. De hadde to døtre; Astrid, f. 1945, gift med Svein Kjelvik og skilt, og Margit, f. 1957, gift med Emil Holmsberg, som ble neste eier av Lian. Helge Støa døde i 1986. SENDE
---- 516 H&FLe ---- Kjeldstad GNR. 78, BNR. 14. Kjeldstad ble fradelt Øver-Sende i 1938 og solgt til Peder Steffensen Johansen Peder Steffensen Johansen (1909-1988) og Kristine Martinsdatter (1912-) Peder Steffensen Johansen var født i 1909 i Skatval og var sønn av Steffen Johansen og kone Berta Margrete Martinusdatter på Sende midtre. Han var gift med Kristine Martinsdatter Saursaunet, f. 1912 i Egge. Andre husmannsplasser under Sendegårdene: Under Sende må det ha vært husmannsfolk så tidlig som i 171 1, for dette året er hus mann Ole Larsens sønn Lars Olsen født og død. To år seinere, i 1713, finner vi Ellev Larsen Skrove og Sigrid Mikkelsdatter, f. ca. 1682, som husmannsfolk under gården. De bodde seinere i Kasperstua under Stiklestad nedre.
---- 517 H&FLe ---- Lilleakeren Hvor denne plassen lå i forhold til hovedbølet er uvisst, og vi kjenner til bare en husmann som har bodd på plassen - Amund Sivertsen. Amund Sivertsen (1802-1866) og Beret Pedersdatter (1802-1884) I folketellinga for 1865 er en Amund Jakobsen med kone Beret Sivertsdatter nevnt som husmann på plassen. Men her må det ha blitt nedskrevet feil etternavn på per sonene. Amund Sivertsen er nemlig oppført som husmann på plassen allerede i 1849 og døde der i 1866. Amund Sivertsen var født i Skogn i 1802, men kom til Verdal fra Reistad i Frol og ble konfirmert fra Åkervollen i 1818. I 1830 ble han gift med Beret Pedersdatter Kulstadvald, f. 1802 på Østnesvald. Hun var datter av husmann Peder Pedersen og Mali Samuelsdatter. Amund og Beret var husmannsfolk på Kulstadvald og Lundskinvald fra 1830 til ca 1848, og kom til Lilleakeren fra den sistnevnte plassen. Amund hadde en sønn med Malena Olsdatter Bredingsvald før ekteskapet med Beret. Det var Ole Amundsen, f. 1830. Ole flyttet i 1858 til Alstahaug på Helgeland, og var i 1865 registrert bosatt på Tjøtta, som fisker og husmann på plassen Brauden. Han var da gift med Beret Marie Torsdattter, f. 1837 i Vivelstad sogn i Tjøtta, og de hadde fire barn. I 1875 var de husmannsfolk på Ytrekilen i Tjøtta, og da hadde de fått ytterligere fire barn. Amund og Beret fikk sju barn sammen, de to første ble født før foreldrene ble gift: Bl 0 . Anne, f. 1828 på Kulstadvald. Gift i 1851 med Olaus Larsen Bjartnes. I 1865 bodde de på plassen Moen under Stiklestad øvre. B 2°. Peder, f. 1830 på Kulstadvald. Gift i 1853 med Beret Olsdatter Tronesvald, f. 1 830. Beret var datter av husmann Ole Pedersen på Trones-Skaget. Peder over tok som husmann på samme plassen i 1 854 og var der til han døde i 1917. Beret døde i 1913. 83. Siver, f. 1833 på Kulstadvald. Gift i 1862 med Beret Sivertsdatter Forbregd. De var husmannsfolk på Moenget i 1875 og gårdbrukere på Hallemsenget i 1900. Siver døde der i 1 906 og Beret i 1914. 84. jonette, f. 1836 på Kulstadvald. Hun flyttet til Sparbu i 1858 og ble gift der i 1861 med Johannes Johannessen Ris (Gravåsplass), f. ca. 1832. 85. Johannes, f. 1 840 på Kulstadvald. Han flyttet til Levanger i 1 876 og ble året etter gift med Jokumina Rasmusdatter, f. 1 842 i Skogn. De bodde på Brosveet ved Levanger. 86. Marta, f. 1845 på Lundskinvald, d. 1896 på Gjermstadvald. Gift i 1871 med Olaus Pedersen Jermstad. De er registrert som husmannfolk på Hammern under Gjermstad øvre i 1875 og var der også i 1893. I 1900, etter at han er blitt enkemann, er Olaus forpakter av en ikke navngitt plass under Gjermstad vestre, og dør der i 1915. 87. Olaus, f. 1 849 på Lilleakeren, d. 1 850.
---- 518 H&FLe ---- Amund Sivertsen døde som nevnt på Lilleakeren i 1866, og det er ikke kjent hvor lenge plassen ble brukt etter den tid. I 1875 er den ikke nevnt, enka Beret bodde da på Moenget søndre hos sønnen Siver Amundsen og døde også der i 1884. Plassen lå oppe på bakken nord for bekken som går like ved veien til Duvsete. Også på denne plassen kjenner vi til at det har bodd bare én husmannsfamilie - fra ca. 1840-1867. Andreas Andersen Sende (1794-1866) og Marta Pedersdatter (1813-1899) Andreas Andersen var født ca. 1794 i Sparbu. Han kom som tjener fra Beitstad til Ner-Sende omkring 1830 og kalte seg da for Andreas Andersen Folden. Gift i 1835 med Marta Pedersdatter, f. ca. 1813 på Tronesvald?, og de ble husmannsfolk på Lilleakeren nedre omkring 1840. Andreas døde på plassen i 1866. Marta og noen av barna har brukt plassen til ut i 1870-åra, deretter ble jorda lagt til innmarka på Sende midtre. Marta døde trolig på Mikvollvald i 1899. De hadde sju barn: 81 . Peder, f. 1 835 på Sende. Peder Andreassen Sende var gift hele fire ganger. Første gang i 1861 med Kirstine Pedersdatter Bunesmoen, f. 1842 på Bunes, d. 1864 på Bunesvald. Etter at de ble gift bodde de på Bunesmoen hos Kirstines foreldre. Peder arbeidet som skomaker. De hadde to barn: Cl I . Beret Marta, f. 1862 på Bunesvald. Gift med Nelius Johnsen Hofstad (se Kvernstua under Ner-Hofstad. C2'.Anna, f. 1864 på Bunesvald. Anna ble gift med Marius Marken (se Hofstadsveet under Øver-Hofstad). Før det hadde hun en sønn med gift mann Ole Eskildsen Marken (se under Marka nordre). Etter at Kirstine døde, flyttet Peder til Sendesaunet. Men i 1 865 var han på Ytterøya og arbeidet som skomaker ei tid. Mens han bodde på Sendesaunet, ble han på nytt far: C3°. Bernt, f. 1867 på Nessvald. Mora var Anne Birgitte Johannesdatter Nessmoen, f. 1 847, som var datter av husmann Johannes Olsen Nessmoen og ble seinere gift husmannskone på Sundbyvald. Bernt ble gårdbruker på Vang under Berg i Vinne og tok navnet Bernt Vang. I november 1 867 ble Peder Andreassen gift for annen gang, nå med enka Margrete Andreasdatter Barstadfjæran, f. 1832 på Erstad i Ytterøy. Margrete hadde med seg en sønn da hun kom flyttende fra Ytterøya, det var Ole Martin Johannessen, f. 1 864. I skiftet etter Margrete, som døde allerede i 1 868, nevnes sønnen som eneste arving. Hvor sønnen gjorde av seg seinere er ikke kjent.
---- 519 H&FLe ---- I 1 871 flyttet Peder Andreassen ut av bygda og slo seg ned i Frol og ble gift for tredje gang, nå med dattera på Engsveet under Østborg. Hun het Johanna Johan nesdatter, f. 1848. Peder tituleres som skomaker både i 1875 og i 1900. Da bor han og Johanna i Jernbanegaten 6 i Levanger. De fikk minst tre barn sam men: C4 3 . Peder, f. 1872. C5 3 . Halvor, f. 1 874. C6 3 . Ingvald, f. 1886. Peder Andreassen ble enkemann for tredje gang i 1 901 , og i 1 905 ble han gift for fjerde gang, nå med den nær førti år yngre Randi Sivertsdatter Krigsvoll, f. 1 874 i Budal. B 2 Anders, f. 1837 på Fiksevald. Gift i 1860 med Anna Gurine Olausdatter Sem. Hun født i 1 842 på Tronesvald av foreldre Olaus Pedersen og Marta Hansdatter. De var husmannfolk på "Strupen" under Sem. I 1882 utvandret Anders til La Crosse i Wisconsin, USA, og Anna Gurine og to barn fulgte etter i 1 883. B 3 Martinus, f. 1839 på Fleskhusvald. Gift i 1865 med Elenanna Bårdsdatter Oppem, f. 1841 på Jøsåsvald. Elenannas foreldre var husmann Bård Larsen Jøsåsvald og kone Malene Johnsdatter. Martinus og Elenanna losjerte først på Oppem, der de fikk sønnen Anneus i 1 865. Han døde allerede året etter. I 1 867 fikk de dattera Anna Margrete, f. på Tronesvald, Martinus arbeidet da i gruvene på Ytterøy. Seinere flyttet de fra Verdal. Martinus arbeidet som anleggsarbeider både på Rørosbanen og Meråkerbanen, og de fikk tre barn til mens de bodde i Holtålen, Meråker og Hegra. I 1891 bodde de på Lademoen i Strinda, men Martinus var da i Hammerfest som fisker i Lofot- og Finnmarksfisket. Så skilte de lag, angivelig på grunn av at Martinus drakk for mye. Elenanna tok med seg søn nen Anton og reiste til USA i 1892/93, og de tre andre barna fulgte etter noe senere. Hun slo seg ned i Sisseton, Sør-Dakota, og døde der i 1911. Hvor Martinus Sende tilbrakte sine siste år, er ikke kjent. 5 B 4 Sefanias, f. 1 844. Gift i 1 877 i Stjørdal med sin tremenning Pauline Haldorsdatter Trones, f. 1 846 på Tronesvald. Sefanias Andreassen Sende arbeidet på jernba nen i førti år. Han begynte som anleggsarbeider og var med på bygginga av Rørosbanen og Meråkerbanen, så ble han baneformann, først ved Tovmodal og deretter ved Hell stasjon. De bodde på Hellvang i Stjørdal og fikk tre barn. Jernbanen skulle bli Sefanias' bane i dobbelt forstand, idet han ble påkjørt og drept av toget ved Gråbrekk i 1913. Ulykka er omtalt i Innherreds Folkeblad 24. februar 1913: "Baneformand Sende dræpt under sporskiffning. En styg ulykke fondt torsdag formiddag ved 1/2 9 tiden sted på Stjørdalshalsen, det baneformand Sefanias Sende blev overkjørt under spor skiftning med den følge at han avgik ved døden. Man holdt paa med at føre en skiftemaskine med en vognrække foran sig ind paa et sidespor og Sende gik i forveien og visiterte linjen. Herunder har han antakelig snublet og faldt over linjen, saaledes at vognene er gaaet over ham. Der var ingen øienvidner
---- 520 H&FLe ---- til ulykken, men man antar at den er foregaat paa denne maate. Vognhjulene gikk over brystet og han var død, da man trak ham hem. Den forulykkede var omkring 70 aar gl. og hodde arbeidet i jernbanens tjeneste i mange aar. Ved Stjørdalens station hadde han vært ansat siden 1 902. Han var meget stø og paalidelig i sit arbeide, saa det indtrufne maa skyldes en ren ulykkeshændelse, Han efterlater sig hustru og voksne barn. Banebrmand Sende er fra Værdalen. Han har en del slegtninger her i bygden." 85. Iver, f. 1 846 på Sendesvald. Han bodde heime hos foreldrene i 1 865 og var da skomaker. Men samme året finner vi ham også bosatt på Ytterøya sammen med brødrene Peder og Martinus, og han arbeider også der som skomaker. I 1 875 finner vi ham som losjerende jernbanearbeider på Reitan i Alen, og han oppgis å være gift. Hvor det ble av ham siden, er ikke kjent. 86. Johannes, f. 1849 på Sendesvald. Han reiste til Jemtland i 1873. 87. Anne Marta, f. 1853. Muligens er det henne som er tjener på Elnes søndre 1875. Det kan også være henne som ble gift med Gustav Gabrielsen Nordbergsvald. Familien utvandret i så fall til Amerika i 1 889. Svedjan (Salmonitt-plassen) Plassen lå mellom Sende lille nordre og Duvseteheimen. Ole Salamonsen (1842-) og Olme Jensdatter (1844-) Ole Salamonsen nedsatte seg som husmann på plassen ca. 1872 og ga den navn etter seg. Han var født i 1842 på Borgenvald og var sønn av strandsitter Salamon Olsen og Karen Olsdatter. Han var dagarbeider og losjerte hos Tarald Andersen på Mikvollvald i 1865. Året etter ble han gift med Olme Jensdatter Tusetvald, f. 1844 (se Flatåsen under Tuset). De bodde på Lennesvald og Lyngsvald før de kom til Sendessvedjan. Etter at de hadde bodd på Salmonittplassen til 1880, flyttet de på Øra, der Ole arbeidet som feier. I 1895 flyttet de til Levanger og bodde i Kirkegt. 8. Ole fortsatte i samme yrket der. Familien brukte da Øien som etternavn (antagelig etter Bjartnes- Øyen under Bjartnes, der Oles foreldre bodde i lang tid). Ole hadde et barn utenfor ekteskap med Anne Andreasdatter Storvukuvald før han ble gift med Olme. I ekteskapet fikk de ni barn: Bl 0 . Anna Kristine, f. 1865 på Støbsveet under Storvuku. (Mor: Anne Andreasdatter Storvukuvald). Anna Kristine ble i 1 884 gift med Lornts Mikalsen Rotmo og de kom til Rotmoen i Inndalen. 82. Karen Anna, f. 1867 på Lennesvald. Gift med Marius Mikalsen. De bodde på Tinda ved Øra. 83. Severin Marius, f. 1 869 på Lyngsvald. Gift med Augusta Wisth, f. 1 867 i Sparbu De bodde i Trondheim, der Severin arbeidet som skredder. 84. Olaus, f. 1871 på Lyngsvald, d. 1906 på Lund. I 1893 gift med Olme Marie
---- 521 H&FLe ---- Hansdatter Nordvik, f. 1 863 på Ytterøy. Olaus var baker. Han kjøpte Dypdal under Lund i 1 897. 85. Olme, f. 1 873 på Sendesvald, d. 1 875 på Musem. 86. John Odin, f. 1875 på Sendesvald. Borgerlig gift i Levanger i 1895 med Olava Cecilie Johnsdatter, f. 1 873 i Levanger. De bodde i Levanger, der John Odin arbei det som skredder. 87. Mette Lovise, f. 1877 på Sendesvald. Gift med Marius Hallem. Att. Levanger 1895. 88. Olme, f. 1 879 på Sendesvald. Gift i 1 898 i Levanger med Ole Martinsen Hallem, f. 1879 i Verdal. 89. Julie Gustava, f. 1881 på Maritvollvald. Gift i 1907 i Levanger med Odin Nilsen Lyng, f. 1 887 i Verdal. 810. Oleanna, f. 1883 på Maritvollvald, d. 1883 før bekreftelse i kirka. Siste husmann på Salmonittplassen var Ole Pedersen, som var der fra ca. 1888-90. I 1900 bodde han på Skjørdalsmoen (se under denne) og kom i 1915 til Nordset i Leksdalen. Det rette navnet hans skulle være Ola Næssan (uttale: "Nesjan"). NOTER 1 . Utskrift av pantebok H {2C 18} ( 1 837- 1 844) for Stjør- & Verdal sorenskriverembete; fol. 45 1 b nr. 8. 2. Heigådalsnytt 1992, s. 17. 3. Hendelsen er utførlig beskrevet i «Ras i Verdal», bind B, s. 444 ff. 4. Helgådals-Nytt 1979. 5. Se artikkel om Elenanna Sende av Trond Okkenhaug i Verdal Historielags Årbok 2000, s. 181.
---- 522 ----
---- 523 H&FLe ---- FIKSE Tegning: Sturb Rindsei
---- 524 ----
---- 525 H&FLe ---- FIKSE GNR. 79 Fiksegårdene er av de gårdene i Verdal som har vært lengst i bønders eie, idet de har vært eid av oppsitterne eller deres nærmeste slektninger siden midten av 1600-åra. Gjennom arv og slektskapsforhold har Fikse på 1600- og 1700-tallet skiftevis vært en eller flere gårder. Fra 1827 fikk vi oppdelinga i to gårder - Nord- og Sør-Fikse som vi har i dag. Fra disse er det igjen blitt utparsellert flere bruk. Kjente brukere fra 1769: Peder Johnsen Fikse (1728-1804) og Karen Andersdatter (1726-) Etter Marit Gundersdatters død i 1769 ble gårdparten som i dag tilsvarer omtrent Nord-Fikse, overtatt av Peder Johnsen Leråstuen, f. 1728, som i 1854 ble gift med Karen Andersdatter Lyngås. Karen var datter av Marit Gundersdatter Fikse, som var gift med Karl Pedersen, forrige eier av gårdparten. Peder Johnsen fikk skjøte av sine to svogere, Ole Tomassen Tiller og Haldo Fæbyvald den 15. august 1769, og av enke mannen Karl Pedersen den 24. april 1771. Peder Johnsen kjøpte i 1772 også den andre Fiksegården, slik at eiendommen var samlet på nytt. Barn: 81 . Golb, f. 1754 på Fiksevald, d. 1824 på Sende. Gift i 1777 med Ole Johnsen Sende, bruker på Øver-Sende. Etter Peder Johnsen, som døde i 1804, arvet dattera Golla Pedersdatter Fiksegården. Hun var da enke, idet Ole Johnsen Sende døde i 1797. I 1805 bygslet Golla bort Fikse til svigersønnen Anders Sivertsen, som hadde vært dreng på Øver-Sende og var gift med dattera Karen, mens hun brukte Øver-Sende på mannens bygsel til 1815, da hun avstod bruksretten til svigersønnen Elling Sivertsen og tok kår. Golla døde på Øver-Sende i 1824. Anders Sivertsen Sende (1753-1810) og Karen Olsdatter (1782-1823) Anders Sivertsen var født i 1753, skjønt i folke tellinga for 1801 er han oppgitt å være 35 år. Han var dreng på Øver-Sende da han i 1804 ble gift med dattera på gården, Karen Olsdatter, f. 1782 på Holmevald, datter av Ole Johnsen Sende og Golla Pedersdatter. Han bygslet som før nevnt Fikse av svigermora i 1805. Anders og Karen fikk to barn før Anders døde i 1810:
---- 526 H&FLe ---- 81 . Johanne, f. 1 804 på Øver-Sende, død samme år. 82. Johanne, f. 1 807 på Fikse. I 1 834 gift med Johan Nikolai Amundsen, f. 1 808 på Østvollvald. Han var strandsitter på Verdalsøra (Mikvollvald) og de fikk fire barn, hvorav ett døde bare fem måneder gammelt. Sønnen deres, Johan Iver Johansen, var husmann på Tømmeråsplassen (se under denne) og Fiksesveet. Johannes og de to døtrenes videre skjebne er ukjent, men det kan være Johanne som er død i 1 843 på Verdalsøra, selv om dødsdatoen hennes stemmer dårlig med fødselsda toen til det yngste barnet. Mannen var enkemann da han i 1 854 tok utflytting til Lofoten, og i 1 865 var han husmann uten jord og skomaker på Stemnesvik i Hemnes kommune i Nordland. Etter at Anders Sivertsen døde i 1810, giftet enka Karen seg på nytt samme år med Peder Sivertsen Skrove, som trolig brukte gården så lenge svigermora Golla Peders datter eide den, og deretter bodde de på gården som inderster. Peder Sivertsen Fikse (1787-1836) og 1 ' Karen Olsdatter (1782-1823), 2) Anne Kristensdatter (1798-) Peder Sivertsen var født i 1787 på Skrove vestre, foreldre Sivert Ellingsen Skrove og kone Mali Olsdatter, født Sundby (se Øvre Stiklestadætta). Som nevnt foran, ble han i 1810 gift med enka Karen Olsdatter Fikse og overtok samtidig bygselen av Fikse og hadde denne til gården ble solgt på auksjon i 1822. I ekteskapet med Karen fikk Peder fem barn. Bl 1 . Anne Marta, f. 1811 på Fikse. Gift i 1840 med Lars Olsen Stuskin. Bruker på Bjørstad øvre. Død i 1892. B2 1 . Gurianna, f. 1814 på Fikse. Gift i 1844 med Johannes Gulbrandsen Nordbergsvald, f. 1818 på Sørakervald (det kan kanskje nevnes at faren til Johannes, reservedragon Gulbrand Bentsen, f. 1781 , var far til seks barn i Verdal, alle født utenfor ekteskap!). Johannes og Gurianna var husmannsfolk på Moakeren under Nordberg, og de fikk i 1 845 dattera Karen Serina, som i 1 868 ble gift med Erik Larsson fra Nordhallen i Are. De flyttet i 1 880 til Levanger med fire barn, men bodde i 1 890 i Jårpen, der mannen arbeidet som skomaker, og barneflok ken var økt til åtte. Gurianna døde i 1 873, og enkemannen Johannes ble gift på nytt i 1876, med Beret Johansdatter Storvukuvald, f. 1828. Han døde i 1885, mens enka døde i 1914. Husmannsplassen var da utskilt og blitt til småbruket Sandgård. B3 I .Mali, f. 1816 på Fikse. Gift i 1844 med Nils Pedersen Huseby, f. 1817. Husmannsfolk på Stiklestadvald. Mali må være død før 1865, for da ble Nils Pedersen gift for andre gang (med Ingeborg Anna Andersdtr. Solberg). B4 1 . Dødfødt pike, f. 1818. B5 I .Sirianna, f. 1820 på Fikse. Gift i 1850 med Peter Petersen Risan, f. 1828. De var husmannsfolk under Leirfall.
---- 527 H&FLe ---- Peder ble enkemann i 1823, men ble gift på nytt i 1825 med Anne Kristensdatter Mikvoll, f. 1798, datter av strandsitter Kristen Eriksen Østvoll og kone Marit Olsdatter. Etter at Peder ble gift for andre gang, flyttet han ned på Verdalsøra og ble husmann under Maritvoll. Med Anne Kristensdatter fikk Peder fire barn til: B6 2 . Karen Maria, f. 1 825 på Fikse. Det må være henne som vi finner igjen som ugift husmannskvinne på Bymoen i Vinne både i 1865, 1875 og 1891. Hun hadde tre barn med forskjellige fedre. B7 2 . Kristianne, f. 1 828 på Verdalsøra, d. 1 829. B8 2 . Peter Elaus, f. 1 830 på Verdalsøra. Peter Elaus flyttet til Trondheim i 1 846. I 1 865 finner vi han, under navnet Peter Olaus Vold, registrert bosatt i Sandgaten i Trondheim. Han er da gift sjømann med tre barn. Hos dem bor også en enke Anne Johansen, f. 1799 i Verdal. Kan det være mora? Peter Olaus bor i Sandgaten også i 1 875, og har da seks barn B9 2 . Sivert, f. 1 833 på Maritvollvald. Sivert finner vi igjen i Trondheim ved folketeljinga for 1 875. Han kaller seg da for Sivert Wold, er "vandbaadfører" og huseier og bor i Ilevollen 4. Gift med Ingeborg, f. 1 831 i Trondheim, og de har fem barn. Peder døde som inderst på Verdalsøra i 1836. I 1840 flyttet enka Anne og sønnen Sivert til Trondheim. Karen Maria flyttet til Trondheim fra Søraker i 1844, men må ha kommet tilbake (se ovenfor). Golla Pedersdatter Sende solgte Fikse ved auksjon 28-29. mars 1822 til Ellev Johnsen Skrove for 1263 spesidaler. Ellev fikk skjøte på gården 3. november, tinglyst 5. desember samme år. Ellev Johnsen dreiv ikke gården, men dels forpaktet han bort den og dels dreiv han den som underbruk under Skrove nedre vestre. Peder Jensen Gilstad (1792-1827) og Anne Andersdatter (1800-) Peder Jensen Gilstad var forpakter på Fikse etter at Ellev Johnsen Skrove kjøpte går den i 1822 og fram til 1827. Peder var født i 1792 i Skogn og ble i 1821 gift i Skogn med Anne Andersdatter, f. ca. 1800. De hadde en sønn: 81 . Johannes, f. 1 821 i Skogn. Gift i 1 850 med Beret Marta Johannesdatter Musem lille (Nygården). Johannes Fikse var skolelærer. I 1 858 kjøpte han Musem lille søn dre av enka Marta Eskildsdatter, men maktet ikke å beholde gården, slik at den ble solgt på auksjon i 1865. Samme år kjøpte han Musemshøa av Martinus Sivertsen Musum uten tinglyst hjemmel, men solgte også snart (i 1 866) denne går den videre til Einar Pedersen Aksnes for 100 spesidaler (skjøtet datert 30. desem ber 1 866), og flyttet selv til Musem lille (Nygården) og er omtalt der. Den 3. oktober 1827 ble det foretatt skifte etter Peder Jensen. Med grunnlag i den übetydelige besetning som var registrert i boet, ser det ut til at han ikke hadde brukt hele gården. Muligens hadde Ellev Johnsen allerede da delt den.
---- 528 H&FLe ---- Ellev Johnsen solgte så gården i 1827: En tredjepart eller 1 øre ble solgt til Mikal Toresen Ulvillen for 450 spesidaler, og to tredjeparter eller 2 øre til Erik Gabrielsen Musum for 800 spesidaler. Begge skjøter er datert 7. februar samme år. Den sist nevnte del er det nåværende Nord-Fikse. Nord-Fikse (Fikse nordre) GNR. 79, BNR. 1. Erik Gabrielsen Musum, som kjøpte Nord-Fikse i 1827, solgte ved skjøte av 14., tinglyst 15. august 1829 gården til Lars Bunes for 800 spesidaler. Lars Andersen Fikse (1797-1845) og Beret Gundersdatter (1795-1873) Lars Andersen var født i 1797 på Lund og var sønn av Anders Johnsen Lund og kone Anne Sevaldsdatter, født Karmhus (se Lundsætta). I 1823 gift med enke Beret Gundersdatter Kråg, f. 1795 på Sende, datter av Gunder Olsen Ner-Sende og kone Ingeborg Bårdsdatter (se Fikseætta). Beret var enke etter Sivert Sivertsen Skrove, Kråg, som i 1822 drukna sammen med deres 7-årige sønn Sivert da de falt av en flåte i en dam som var dannet av et jordskred i Follobekken. Før Lars Andersen kom til Nord-Fikse, var han antagelig forpakter på Kråg. Lars og Beret hadde ett barn: 81. Sirianna, f. 1797 på Lund. Gift i 1847 med lærer Erik Nilsen Trøgstad, f. 1816 på Trøgstad lille av gifte foreldre Nils Jensen og Anne Eriksdatter. Erik Trøgstad kjøpte i 1847 Dalemark. Han var skolelærer i Leksdalen fra 1839 til 1874 (se nærmere under Dalemark). Lars Andersen døde i 1845, og enka Beret Gundersdatter ble gift i 1846, nå for tre dje gang, med Johannes Andersen Fåren, som dermed ble neste bruker. Johannes Andersen Fåren (1815-1853) og Beret Gundersdatter (1795-1873) Johannes Andersen var født i 1815 i Fåra av foreldre Anders Gundbjørnsen Fåren øvre og kone Beret Ellevsdatter Halset. I 1846 gift med Beret Gundersdatter Fikse, f. 1795 på Sende. Hun var som nevnt ovenfor, enke etter Sivert Sivertsen Kråg og Lars Andersen Lund. Beret overlevde også sin tredje ektemann, idet Johannes Andersen døde på Fikse i 1853. I sitt første ekteskap, med Sivert Sivertsen, hadde Beret sønnen Gunder Sivertsen. Han overtok nå Nord-Fikse ifølge skjøte av 15., tinglyst 16. august 1854, for 1000 spesidaler. Beret døde på Nord-Fikse i 1873 som føderådsenke.
---- 529 H&FLe ---- Gunder Sivertsen Fikse (1817-1877) og Beret Marta Olsdatter (1832-1909) Gunder Sivertsen var født i 1817 på Ner-Sende av foreldre Sivert Sivertsen og kone Beret Gundersdatter. I 1855 gift med Beret Marta Olsdatter Fiksesveet, f. 1832 på Fiksesveet, datter av husmann Ole Andersen Fikse og kone Ane Henriksdatter. Barn: 81 . Sefanias, f. 1856 på Fikse. Neste bruker. 82. Beret Anna, f. 1865 på Fikse, d. 1869. Gunder Sivertsen døde i 1877, og enka Beret Marta satt i noen år med gården før hun i 1881 overdrog den til sønnen Sefanias Gundersen for 4800 kroner pluss kår. Men Beret Marta bodde på Fikse til hun døde i 1909. Sefanias Gundersen Fikse (1856-1926) og Kristine Marie Johannesdatter (1863-1950) Sefanias Fikse ble i 1884 gift med Kristine Johannesdatter Sende, f. 1863 på Sende, datter av Johannes Pedersen Sende midtre og kone Gurianna Johnsdatter. Sefanias Fikse solgte gården ved skjøte datert 13. mars 1890, tinglyst 8. april 1892, til John Myrslo fra Sparbu for 5000 kroner pluss kår. Etter at han solgte gården, kjøpte han Aksnes søndre (Bakkan). Men der ble han bare i noen år, for i 1896 tok han med seg familien og flyttet til Åbo i Kall i Sverige, der han ble bestyrer for eng elskmennene som eide Åbo-gården. I 1903 ble han ansatt hos K. A. Wallenberg som jakt- og skogoppsynsmann i Skalstugans skoger. Barn: 81 . Anna Bergitte, f. 1 885 på Fikse, d. 1 972 i Hayes, England. Gift Green head. Hun ble kjent med sin mann mens hun bodde i Åbo, og flyttet til London. Anna Bergitte ble i sitt nye hjemland en kjent forkjemper for Arbeiderpartiet (Labour) i Hayes, og var den første kvinnelige leder i distriktet Hayes og Harlington. Hun kom til Hayes i 1914, og var aktiv i forskjellige politiske grupper i ca. femti år. Anna Bergitte Greenhead bodde i Second Avenue, Hayes, og var sekretær for den lokale arbei derforening i mange år. I 1 930 ble hun valgt inn i bystyret og ble formann i 1 935. Hun var også med og la grunnlaget for Hayes kvinnelige institutt, og i mange år var hun styremedlem i "Board of Guardians", ei gruppe som hadde tilsyn med de fattige i distriktet. 82. John Georg, f. 1 893 på Aksnes søndre (Bakkan). Gift i 1915 i Trondheim med Borghild Karsten Martin sd åtte r Nestvoll, f. 1 894 i Frosta. Bosatt på Verdalsøra. John Fikse tok sjåførutdannelse i Stockholm, og sertifikatet hans var visstnok det før ste som ble utstedt til en verdaling. 11914 kjøpte han sin egen personbil, og startet i 1915 den første bilruta i Verdal, på strekningen Verdalsøra-Sandvika. Han dreiv denne ruta til i 1920, da den ble overtatt av Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. Fikse fortsatte som sjåfør i selskapet til han ble pensjonist. Han døde i 1 956. 83. Karen, f. 1900 i Åbo, Sverige. Gift med Karl M. Mathisen, f. 1893 i Orkanger. Mannen var sagbruksarbeider ved Trones Bruk, og de bodde på Hauge ved Trones.
---- 530 H&FLe ---- 84. Sigrun, f. 1900 i Åbo. Tvilling med Karen. Gift i 1921 med Aksel Hermann Eriksson. De bodde på Verdalsøra. Herman Eriksson var maler. Han døde under en jakttur på Skalstufjellet i 1933. John Lorentsen Sæli, Myrslo (1849-1894) og Ane Oline Pedersdatter (1840-) John Lorentsen Sæli var født i 1849 i Sparbu. Kona Ane Oline Pedersdatter Myrslo var født i 1840 i Inderøy. John døde i 1894, og gården ble da kjøpt av Anders Nilsen i Sør-Fikse, som bruk te den til 1907, da han solgte den til Andreas Finstad fra Ogndalen for 6000 kroner. Enka etter John Lorentsen flyttet tilbake til Sparbu, og det var vel henne som i 1900 bodde på Stigum og var tjener der. Om Anders Nilsen, se under Sør-Fikse. Ole Andreas Johannessen Finstad (1859-1931) og Elen Anna Knutsdatter (1851-1939) Ole Andreas Finstad var født i 1859 i Sparbu. Han var eldste sønn av Johannes Johannesen Finstad (1837-1921) og kona Marta, født Brantseg (1841-1909), som eide gården Finstad i Ogndal fra 1868. Andreas ble gift med Elen Anna Knutsdatter Susegg, f. 1851 i Sparbu, og overtok gården 1. juni 1884, men solgte den allerede omkring årsskiftet 1891/92 til sin søster og svoger og flyttet til Steinkjer, der han dreiv som vognmann. Ifølge kjøpekontrakt av 13. september 1907 kjøpte Andreas Finstad Fikse nordre av Anders Fikse, men skjøtet fra 28. januar 1908 var underskrevet av enkefru Ane Oline Myrslo. Andreas og Elen (Ein) Finstad dreiv gården fram til 28. februar 1925, da den ble overtatt av sønnen Knut Finstad. 1 Barn: Bl 0 . Oline Kristiansdatter, f. 1879 i Sparbu. Elen Annas datter før hun ble gift med Andreas. Oline ble i 1901 gift med John Tørrisen Frøseth, f. 1 873 i Inderøy. Han og familien bodde i Steinkjer før de flyttet til Musem lille (Nygården) rundt 1916. John Frøseth var tømmermann og snekker. Han ble enkemann i 1919, da Oline døde på barselseng etter å ha født deres niende barn. Han kjøpte Musemshøa i 1920 av Konrad Musum. I 1927 solgte han gården til sønnen Tormod Frøseth. (Se under Musemshøa). B2 1 . Marie Johanne Andreasdatter, f. 1 890 på Finstad. Gift med enkemann og skole lærer Olaf Arne Pedersen, f. 1 886 på Maritvollvald, Verdalsøra. Han var sønn av høvlermester Olaus Pedersen og kone Anna Henriksdatter og hadde tidligere vært gift med Karen Lovise Johannesdatter Aas, f. 1883, d. 1915. Arne Pedersen var skolelærer i Sør-Leksdalen 1910-1951 (se under Sør-Leksdal skole). B3 1 . Knut Andreassen, f. 1 896 i Steinkjer. Neste bruker.
---- 531 H&FLe ---- Nord-Fikse. Under riving av stua ca. 1920 Knut Andreassen Finstad (1896-1986) og Anna Olsdatter (1890-1959) Knut Finstad var gift med Anna Olsdatter Øgstad, f. 1890, datter av gårdbruker Ole Andres Nilsen Øgstad og kone Ingeborg Johannesdatter, født Rosvold. Barn: 81 . Ottar, f. 1923 på Fikse. Gift med Berit Skjønstad fra Skien. Knut Finstad solgte ved skjøte, datert og tinglyst i 1950, gården til Petter Nilsen Hatlem for 35 000 kroner. Finstad bygde seg ei stue på tomt av gården Øgstad og flyt tet dit. Petter Hallem (1919-1987) var sønn av Nils Pettersen Hallem i Sør-Fikse. Gift med Borghild Overrein, f. 1926. Deres eldste sønn, Nils Hallem, f. 1956, overtok går den da faren døde i 1987. Husmannsplasser og fradelte bruk: Erik-plassen (Sveet) Erik-plassen er nok oppkalt etter "Erik Olsen Skomaker", som er nevnt som hus mann under Fikse fra 1735 og i hvert fall til ut i 1750-åra, kanskje enda lengre. Plassen, som også ble kalt Sveet, var husmannsplass til ut i 1890-åra.
---- 532 H&FLe ---- Jakob Mogensen (1762-1808) og Ragnhild Haldosdatter (1755-1839) Jakob Mogensen (Monsen) var husmann på Erikplassen fra ca. 1788 til han døde i 1808. I 1787 gift med Ragnhild Haldosdatter Fæby, f. 1755. Det er trolig Ragnhild som døde som legdslem på Musem i 1839. Barn: 81 . Mons ; f. 1788 på Fiksevald, d. 1790. 82. Ingeborg, f. 1793 på Fiksevald. Ole Svendsen Fikse (1789-1870?) og Anne Andersdatter (1792-1839?) Ole Svendsen var født i 1789 på Verdalsøra. I 1811 ble han gift med Anne Andersdatter Trøgstad, og de var husmannsfolk på Erikplassen fra ca. 1815 til 1823. Deretter flyttet de til Hallemsvald og siden til Lennesvald. Barn: 81 . Ellen, f. 1811 på Trøgstadvald (født før foreldrene ble gift). Det er trolig henne som i 1833 ble gift med Johannes Eriksen Musum, f. 1807 på Stuskinsvald. De var inderster på Musem lille nordre, seinere bodde de på Musemssvedjan hos sønnen Ole Johannessen. Begge døde på Musemssvedjan, Elen i 1869 og Johannes i 1871. 82. Anne Marie, f. 1815 på Fiksevald. Gift i 1841 med Otte Jensen Brandås under Lunden. Død i 1876. 83. Sakarias, f. 1816 på Fiksevald, d. 1829 84. Ragnhild, f. 1819, d. 1823. 85. Anne, f. 1822, d. 1823. 86. Anders, f. 1824 på Hallemsvald. Han flyttet i 1839 til Sparbu. Der ble han gift med Serianna Johnsdtr. f. 1820 i Sparbu. I 1865 var de husmannsfolk på Høgåsen i Sparbu. 87. Ragnhild, f. 1826 på Hallemsvald. Gift i 1855 med John Nilsen Forbregdsvald, f. 1 827 i Ulvilla, d. 1 893 på Forbregdsvald. De var husmannsfolk under Forbregd. 88. Sakarias, f. 1829 på Lennesvald,. Ole Andersen Fikse (1796-1888) og Ane Henriksdatter (1807-1880) Ole Andersen ble den neste husmannen på Sveet. Han kom dit i 1830 og var hus mann der i over førti år. Husmannskontrakten var som følger: 2 Paa Grunn aj Forordningen aj 29 Junii 1 792 tilstaaer jeg underskrevne Lars Andersen Fixe; og herved vitterliggjør at have bortjorpagtet ogjæstet et under min eiende ogpaaboende Gaard Fixe, beliggende Stykke Jord Erickplasen kaldet, udmær ket under tvende Vidners Overvær, nemlig Erick Gabrielsen Musum og Baard Gundersen Senne til Ole Andersen paa følgende Vilkaar:
---- 533 H&FLe ---- 1 . Tilladerjeg benævnte Ole Andersen og Kone paa Livstid at bruge og benytte sig aj ovenanjørte Jordstykke, saaledes som det nufindes udmærket; Og maa det være dem tilladt at opføre Huse til Brug og Beboelse derpaa; efter eget godt befindende: imod at de betaler mig eller hvem der maatte vorde Eier aj Gaarden Fixe, i aarlig Ajgijt, nemlig jor et hvert Aar 6 Spd. 2. Skal benævnte Ole Andersen saalænge han beboer og bruger dette jordstykke arbeide hos mig i 4 re Dage i Vaaraanden og 10 Dage i Høaanden hvor jor jeg betaler ham 1 0 Skilling daglig. 1 Skoraanden skal han skjære 1 0 Mælinger og ny der der jor i Betaling 12 Skilling jor hver Mæling og i Potetesaanden 4 Dage hvor jor jeg betaler ham 10 Skilling daglig. 3 die tillades ojtnævnte Ole Andersen i min Gaards Skov at tåge jornøden Gjærdesjang uden nogen anden Betaling end som ovenmeldt er. 4 de Ligesaa skal det være ham tillatjor samme Betaling som anjørt er, at havne og gr æse sine Creature i Gaarden Fixes Mark 14 Dage jør og 14 Dage ejter Sætertiden. ste5 te Finder han jorgodt, at indtage en Inderst, skal han dertil have jri Raadighed, saa vidt det kan skee uden min Fornærmelse paa nogen Maade. 6. Skal ojtommeldte Ole Andersen og Kone opjøre sig troe og redelig saa vel naar de ere paa mit Arbeide, som i anden Henseende imod mig; og jeg imod ham, at ei nemlig jeg Lars Andersen Fixe og jeg Ole Andersen saaledes erejorende som anførte 6 Poster, indeholder bekræjtes ved vore Hænders og overv ærende Vidners Underskrift. Fixe den Iste Februar 1830. Lars Andersen Fixe m:p:P: og Ole Andersen m:p:P: Ligelydende Gjenpart.skal jeg modtage og reserverer mig at ejterkomme de deri benævnte Poster. Ole Andersen. Til vitterlighed underskriver Erick Gabrielsen Musum m:p:P: Amund Torkilsen Karmhusvaldet. Ole Andersen var født i 1796 på Guddingsvald. Han var sønn av Anders Ellevsen Skrove og kone Gjertrud Olsdatter, som var husmannsfolk på Eriksveet under Skrove. Anders Ellevsen nedstammer fra Bjørken-ætta. Ole Andersen var skomaker og bodde på Skrove da han i 1826 ble gift med Ane Henriksdatter Kjesbu, f. 1807 i Kjesbua. Anne var datter av bonde Henrik Haldorsen Kjesbu, f. ca. 1749, og Ingeborg Eriksdatter, f. ca. 1771. Ekteskapet med Ingeborg var for øvrig Henriks tredje. Før Ole og Ane kom til Sveet, bodde de på Skrovesvald. I 1875 er de blitt kårfolk på Sveet og Ole driver som skinnfellmaker. Sønnen Olaus har overtatt som husmann. Ane dør på plassen i 1880, mens Ole lever ennå i åtte år. Barn:
---- 534 H&FLe ---- 81. Anne, f. 1828 på Skrovesvald. Gift i 1854 med Johannes Larsen Sendesvaid, f. 1821 i Skogn. De bodde på Nilsstuplassen under Sende og på Sagsvedjan under Skrove. 82. Beret Marta, f. 1832 på Fiksesveet. Gift i 1855 med gårdeieren, gårdbruker Gunder Sivertsen Fikse på Nord-Fikse. 84. Even Olaus, f. 1843 på Fiksesveet. Olaus ble husmann på plassen fra 1872. 85. Johannes, f. 1847 på Fiksesveet, d. 1920 på Ørmelen. Gift i 1869 med enke Inger Gjertsdatter Reitbakken, f. 1 8 1 6 på Husebyvald, datter av Gjert Martinussen Kvamsvald. De ble husmannsfolk i Skotrøa under Fikse (se under denne plassen). Even Olaus Olsen Fikse (1843-) og Olive Johannesdatter (1845-) Olaus ble gift i 1872 med Olive Johannesdatter Okkenhaugvald, f. 1845 i Frosta. Olive var datter av Johannes Petersen, som i 1865 var husmann på plassen Kneppet under Okkenhaug i Levanger landsogn. Olaus og Olive overtok som husmannsfolk på Fiksesveet det året de ble gift og var der til ut i 1890-åra. I 1894 kjøpte Olaus gården Selbo i Ekne og brukte da Selbo som etternavn. Seinere kom han til Hamsås i Inderøy. Olaus og Olive hadde ingen barn i ekteskapet, men Olive hadde en sønn: Bl°.Justinus Paulsen Selbo, f. 1867 i Levanger landsogn. Gift med Karen Marie Gunneriusdatter Nordheim, f. 1 866 på Årstadvald (Storhaugen), datter av Gunnerius Bårdsen Midtholmsvald og Marit Pedersdatter. De bodde i 1900 på Selbo i Skogn, men ble seinere gårdbrukere på Hamsås i Inderøy. De to siste husmennene på Fiksesveet var Iver Johansen Tømmerås og hans sviger sønn John Kristiansen. Begge to er utførlig omtalt under Tømmeråsen. Etter at plassen ble nedlagt, ble jorda lagt til innmarka på Nord-Fikse. Langsveet (Fikseaunet) Husene på plassen Langsveet lå på samme sted som nåværende gård Fikseaunet. Den første husmann på denne plassen var Anders Rasmussen, som kom dit rundt 1830. Det fortelles at Anders kjøpte og reiv ned stua på den nedlagte plassen Langsveet under Skrove nedre vestre og bar tømmeret til Fikse og tømret opp stua på nytt. Han tok også med seg plassnavnet Langsveet derifra. I 1885 ble plassen fradelt Nord-Fikse og skyldsatt for 1 ort 14 skilling og solgt til tidligere husmann på Langsveet, Anders Andersen, for 600 kroner, skjøte datert og tinglyst 2. mars 1886. Heimen fikk da navnet Fikseaunet.
---- 535 H&FLe ---- Anders Rasmussen (1805-1877) og Magnhild Ellingsdatter (1797-1882) Anders Rasmussen var født i 1805 på Kvellovald av ugifte foreldre Rasmus Ellingsen Sulstuen og Ingeborg Steffensdatter Kvellovald. I 1827 ble han gift med dattera på Øver-Sende, Magnhild Ellingsdatter, f. 1797, datter av Elling Sivertsen Øver-Sende, og nedsatte seg som husmann på gården. I medgift fikk han et oppdyrka jordstykke på Slangneset ved Kjesbuvatnet, og sønnen Anders Andersen satte opp seterhus og dreiv seter der i mange år. Anders og Magnhild fikk tre FikseOUnef i 1962. Foto: Widerøe. barn: 81 . Ellef, f. 1 827 på Øver-Sende. Han fikk i 1 848 utreiseattest til Buksnes i Nordland. I 1 865 bor han som gift trearbeider i Tromsø. Kona Margrete er født i Trondheim. 82. Sivert, f. 1 832 på Langsveet. Sivert Andersen fikk et både tragisk og dystert ende likt. Knapt 26 år gammel ble han den 4. mai 1 858 henrettet ved halshogging for ran og drap. Henrettelsen skjedde ved Hogbroforsen på grensa mellom Lit og Håggenås socken i Jemtland, ca. 3 mil nord for Østersund. Sivert dro til Sverige allerede i 1 849, knapt 1 8 år gammel, da han slo seg sam men med "hemmansågaren" Eric Gudfastsson fra Myckelås i Mørsil og reiste til Jemtland. Gudfastsson var handelsmann og dreiv stor handel og kjøring over gren sa midt på 1 800-tallet, og rådde over blant annet husene på Stubbe i Inndalen og hadde depot der. I Jemtland tok Sivert seg gårdsarbeid hos forskjellige bønder i Mørsiltraktene, og arbeidet dels som skomaker, et yrke han hadde lært seg heime i Leksdalen. Sommeren 1 856, mens han arbeidet hos en bonde i Øravaftnet i Stugun, ble han kjent med ei svensk jente, Maria Larsdotter fra Lit, og de ble enige om å gifte seg i julehelga. Høsten 1 856 bodde de hos Marias foreldre ved Lit kirke, og det var meningen at det skulle lyses for dem i kirka den 14. desember. Lørdag 6. desember bega Sivert seg på nytt til Øravattnet, hvor han skulle hente sin tilkommendes flytningsattest og samtidig skaffe nødvendige varer og ting til det forestående bryllupet. Denne reisa skulle bli hans vanskjebne. Underveis kom nemlig Sivert i dystre tanker. Han begynte å tenke over at når han som enslig ungkar hadde hatt vanskelig for å forsørge seg, hvordan skulle det da bli nå når han fikk ansvar for flere? Han hadde pådratt seg en del gjeld, bl. a. skyldte han penger til en kar ved navn Olof Haggstrøm fra Angermannland, som da bodde i Øravattnet. Nå hadde Haggstrøm tenkt på å reise heim til Anger mannland og hadde begynt å inndrive sine utestående fordringer, og Sivert hadde lånt 30 riksdaler av visepastoren i prestegården i Lit for å betale gjelda til Haggstrøm.
---- 536 H&FLe ---- Olof Haggstrøm var kjent for å være godt situert, og Sivert bestemte seg nå for å rydde Haggstrøm av veien, både for å bli kvitt gjelda og samtidig å skaffe seg en startkapital til ekteskapet med Maria. Etter at beslutningen var tatt, oppsøkte Sivert først en kar fra Greningen, som tidli gere hadde lånt ham en pistol. Nå spurte Sivert om han fikk kjøpe pistolen, og oppga som grunn at han hadde bruk for den til å skremme varg på veien til Øravattnet. Han fikk ikke kjøpe pistolen, men fikk fortsatt låne den, og fortsatte fram til Øravattnet. Der møtte han Haggstrøm og betalte gjelda. Deretter ga han seg god tid for å skaffe seg rede på hvilken vei Haggstrøm ville velge på reisa til Angermannland. Han fikk vite at Haggstrøm hadde bestilt skyss til Mårdsjøen, og at han der tenkte å kjøpe seg en hest for å fortsette reisa med. For å lure Haggstrøm med seg mot Lit, fortalte Sivert ham at en hest var rimelig til salgs i Haggenås. Haggstrøm beit på bløffen og bestemte seg for å reise til Hdggenås lørdag 1 3. desember, og han ba også Sivert om å slå følge. Etter at de hadde tilbakelagt tre fjerdedeler av veien mot Haggenås, provoserte Sivert svensken ved å kreve ham for 24 skilling for skomakerarbeid. Som forutsett nektet Haggstrøm å betale. Under krangelen som deretter oppsto, tok Sivert fram pistolen og slo ned Haggstrøm med den. Under slagsmålet gikk pistolen i stykker, men Sivert fortsatte mishandlingen med ei knust flaske som han skar opp offeret i ansiktet med. For å skjule forbrytelsen, drog Sivert offeret bort fra veien. Han forlot Haggstrøm i døende tilstand etter at han hadde tatt pengene hans samt ei notisbok som han fant i klærne hans. Etter fullbyrdet udåd gikk Sivert tilbake mot Greningen. På turen var han innom ei høyløe, der han vasket av seg blod og skiftet bukse. I Greningen var han innom flere bondegårder og kjøpte noe rug og en gris, samt betalte 4 riksdaler til eieren for pistolen, som han sa han hadde skutt i stykker. I firetida neste natt gikk Sivert tilbake til åstedet for å se hvordan det stod til med Haggstrøm. Han var da død, men før døden hadde innhentet ham, hadde han slept seg et stykke nærmere veien enn der hvor Sivert hadde forlatt ham. Sivert slepte han igjen bort fra veien, la liket bak en stein og dekket det med snø. Deretter gikk han på nytt til Greningen, hvor han kjøpte smør hos en bonde, og hvilte ut til neste dag, søndag 14. desember. Da dro han til sin forlovedes heim i Lit. Samme dagen betalte han også tilbake de 30 riksdalerne han hadde lånt av pastoren. Mordet på Olof Haggstrøm ble oppdaget allerede dagen etter ugjerningen, og Sivert ble umiddelbart mistenkt. Han ble arrestert av kronolånsmannen allerede natt til mandag 15. desember. Han nektet først, men etter at Håggstrøms notisbok og en større sum penger ble funnet i jakken hans, nyttet det ikke lenger å nekte, og han erkjente seg til om sider skyldig i overlagt drap for vinnings skyld. Ved ekstraordinært ting i Lit tinglag den 30. desember 1 856 ble Sivert Andersen funnet skyldig i ran og drap, og han ble dømt til å miste livet ved halshogging. Underrettens dom ble overprøvd av Svea Hovrdtt, som 9. februar 1 857 stadfestet dødsdommen. Men Sivert hadde ennå ikke gitt opp håpet om å unnslippe bøddelens øks. To
---- 537 H&FLe ---- ganger forsøkte han å rømme fra fengslet i Østersund, og to ganger søkte han for- gjeves benådning hos Kongen. Det siste avslaget fikk han 1 2. februar 1 858, og dommen ble fullbyrdet 4. mai samme år. Henrettelsen av Sivert Andersen foregikk etter et bestemt ritual. På den tida var det en regel som bestemte at dødsdommer skulle fullbyrdes på grensa mellom to sokn. Like ved den gamle landeveien, ved Hogbroforsen i elva Hårkan var det rydda og gjerdet inn en rund plass i skogen, og mye folk hadde samlet seg for å over være den makabre forestillingen. Blant annet hadde skolebarna i soknet fått fri for å være til stede! I forbindelse med henrettelsen ble det solgt et lite skrift som Sivert Andersen hadde forfattet: " Afskedsord wid befrielsen från fangelset på min dødsdag" . Skriftet var kommet i stand ved prestelig bistand, og ble solgt til inntekt for Siverts etterlatte dat- ter, som hans forlovede Maria Larsdotter fødte 5. april 1857, mens Sivert satt fengslet. Barnet ble døpt allerede dagen etter fødselen. Mange år etter den dystre og makabre hendinga ved Hogbroforsen ble det av ukjente reist et trekors på henrettelsesstedet, og ukjente har også opp gjennom tida pyntet korset og plassen med løvkranser og blomster. Seinere ble det brakt på det rene at det nok var Sivert Andersens datter 3 som sto bak dette, og at det også var hun som satte opp trekorset en gang i 1 920-åra. Hun skal også ha vært på plas sen så sent som i 1 933. Men med åra forfalt det gamle trekorset, og fra 1971 tok Lits Hembygdsforening hand om plassen. Et nytt trekors ble reist, og ei kobberplate forteller at her foretok riksbøddelen den siste henrettelse ijemtlands len. En verdaling skulle bli den siste. 4 83. Anders, f. 1841 på Fiksevald. Se nedenfor. Anders Rasmussen hadde også en sønn før han ble gift med Magnhild: B4°. Olaus, f. 1827 på Inndal østre. Mora var Kjersti Olsdatter Indal, som siden ble gift med Jens Jensen fra Vester-Asan i Inndalen. Olaus Andersen flyttet til Trondheim i 1 847, men hvor det ble av ham siden, er ikke kjent. Muligens ble han gårdbru ker i Jemtland. I 1865 er Anders Rasmussen føderådsmann på plassen, som da er overtatt av sønnen Anders Andersen. Anders Rasmussen døde i 1877 og Magnhild i 1882, begge på Langsveet. Anders Andersen Fikse (1841-1909) og l) Ingeborg Johannesdatter (1820 -1901), 2) Marie Johannesdatter (1865-) Anders Rasmussens sønn Anders Andersen var den andre og siste husmann på Langsveet. Han overtok trolig som husmann omkring 1861. I 1885 kjøpte han jorda for 500 kroner og bygde nye hus. Den nye heimen fikk navnet Fikseaunet. Anders Fikse var gift to ganger. Første gang i 1861 med Ingeborg Johannesdatter Helmo, f. 1820. Hun var datter av Johannes Pedersen Helmo og kone Johanna Johnsdatter. Ingeborg døde i 1901 etter et barnløst ekteskap, og Anders ble gift med
---- 538 H&FLe ---- sin andre kone i 1902. Det var Marie Johannesdatter Råk, f. 1865 i Bjugn, og som i 1900 tjente på Heitlo. De fikk ei datter: 81 . Maren, f. 1902 på Fikseaunet. Maren vokste opp på Bergdal under Sende og tok Bergdal som sitt etternavn. Gift med e-verkskontrollør Josef Lorentsen, f. 1 898, og de bygde heimen Borgtun, gnr. 20, bnr. 42 på Garpa på Verdalsøra. De hadde tre barn. Anders Fikse døde i 1909, og gården ble solgt til Elling Væren, som tok Fikseaunet som etternavn. Elling Haldorsen Fikseaunet (1871-1941) og Ingeborg Anneusdatter (1884-1963) Elling Haldorsen var født i 1871 i Sørvera og var sønn av Haldor Pedersen Væren og Karen Anna Haldorsdatter. I 1907 ble han gift med Ingeborg Anneusdatter Ekeberg, f. 1884 i Sverige. Ingeborg var datter av jernbaneformann Anneus Ekeberg. Elling Fikseaunet var en dyktig snekker og laget møbler og redskaper av alle slag. Han var også treskomaker, og dreiv også med griseslakting på gårdene. Ingeborg var setertaus i til sammen atten somrer, derav seksten på Hofstadsetra. Ingeborg og Elling fikk en stor barneflokk å sørge for. Ingeborg hadde to barn med seg inn i ekteskapet, sammen fikk de elleve barn og som om ikke det var nok, tok de også til seg to pleiebarn!. Bl 0 . Anna, født ??, Ingeborgs datter. (Mor til pleiebarn nr. 1 nedenfor). Gift med Olaf Andreassen Fjesme, f. 1903 på Øvre Karmhusbakken. B 2°. Ingemar Svensson, f. 1905 på Ekeberg. Ingeborgs sønn med Sven Eriksson, f. 1 884 i Sverige, bosted Stockholm. Gift med Alfhild Holdås. De bodde i Vinne. 83. Harald, f. 1908. Ugift. Harald dreiv med nylandsarbeid og handgrøfting om som- rene og skogsarbeid vinters tid. I 1974 ble han tildelt Nord-Trøndelag Landbruksselskaps medalje og diplom for sin innsats i landbruket. Han bodde i stua etter mora. 84. Karen, f. 1909. Ugift. (Mor til pleiebarn nr. 2 nedenfor). Hun arbeidet som hus- morvikar i Malm. 85. Einar, f. 191 1. Neste bruker på gården. Gift i 1944 med Olaug Jørgensen, f. 1922 i Skogn. Før Einar tok over farsgården arbeidet han som snekker og bodde på Levangemesset. Einar døde i 1994 og Olaug i 1992. 86. Håkon, f. 191 3. Gift med Frøydis Aurstad. Han var snekker og arbeidet hos Røe i Steinkjer. Bodde i Steinkjer. 87. Sigrun, f. 1914. Hun arbeidet på Steinkjer aldersheim. Døde i 1979, ugift. 88. Ingrid, f. 1916. Gift i 1936 med Alf Olsen Rotmo, f. 191 1, kirkegårdsg raver i Vuku. Bosted Tingvoll i Vuku. 89. Odd, f. 191 8. Snekker, bosatt i Steinkjer. Gift med Astrid Iversen. 8 10. Per, f. 1920. Ugift. Utdannet arkitekt. Bodde både i Verdal og Steinkjer. Bl 1 .Alf, f. 1921 . Gift med Torbjørg Jensen. Alf Fikseaunet var snekker og arbeidet i forskjellige firmaer i Oslo. Bosatt på Fetsund ved Lillestrøm.
---- 539 H&FLe ---- Bl 2. Solveig, f. 1924. Gift med Knut Rundgren. Bosatt i Levanger. Bl 3. Ottar, f. 1927. Bosatt i Steinkjer. Gift med Bjørg Haldorsen. Arbeidet på snek- kerverkstedet hos Røe i Steinkjer. Pleiebarn: 1 . Einar Balgård, f. 1925, foreldre Anna Fikseaunet og Arne Balgård. Død i 1993. Ugift. Einar var gårdsarbeider, han var på Ekle i flere år, arbeidet seinere som jord bruksavløser i Leirådalen, og var fjellgjeter for Leksdal fjellbeitelag. 2. Ingeborg Billingmo, f. 1930. Mor Karen Fikseaunet. Gift med Harry Revdal, bru ker på Duvsete under Sende. Etter at Elling Fikseaunet døde i 1941 , satt enka Ingeborg med gården i mange år før hun i 1954 solgte den til sønnen Einar Fikseaunet. Ingeborg fikk satt opp ei stue til seg på eiendommen. Stua ble overtatt av sønnen Harald Fikseaunet. Fikse østre (Skotrøa) GNR. 79, BNR. 4. Som husmannsplass er Skotrøa nevnt først ved folketellinga i 1875, og den eneste som har bodd som husmann der kom dit rundt 1869. Fra 1889 har det vært selveierbruk. Den første stua som ble oppsatt på plassen sto før på plassen Persveet under Skrove. Johannes Olsen Fikse (1847-1920) og 1 ' Inger Gjertsdatter (1816-1908), 2) Anna Martinsdatter (1873-1953) Johannes Olsen var født i 1847 på Fiksesveet og var sønn av husmannen der, Ole Andersen. Tjueett år gammel (1869) giftet Johannes seg med den femtitre år gamle enka Inger Gjertsdatter Reitbakken og slo seg ned som husmann i Skotrøa. Inger hadde tidligere (fra 1843) vært gift med Ole Petersen Reitbakken under Skrove, men hadde vært enke siden 1866. Barna i Ingers første ekteskap flyttet også med til Skotrøa og tok Fikse-navnet. Noe ualminnelig var det kanskje at Johannes fikk barn med ei av sine stedøtrer samme år som han giftet seg med mora hennes! Ekteskapet mellom Johannes og Inger var av naturlige årsaker barnløst. I 1889 ble plassen fradelt Nord-Fikse og skyldsatt for 2 mark 28 øre, og Johannes kjøpte heimen, som nå fikk navnet Øster-Fikse, for 1400 kroner. Inger døde i 1908, og i 1911 solgte Johannes gården til Gustav Pettersen Søreng og Anton Antonsen Aas for 3500 kroner. Johannes kjøpte i stedet bakerstua etter Johannes Øien, som lå ved Lund, rev den og fraktet den ned til Ørmelen, der den ble oppsatt like ved den nåværende fotballplassen, og han flyttet dit. Under 2. verdens krig ble for øvrig denne stua skutt i brann under krigshandlingene i 1940, og to omstreifere som hadde søkt tilflukt der, omkom.
---- 540 H&FLe ---- Fikse østre. I 1913 ble Johannes gift på nytt, nå med Anna Martinsdatter Høknes, f. 1873. Også dette ekteskapet var barnløst. Johannes Fikse døde på Ørmelen i 1920, mens Anna døde i 1953. Bl 0 . Oluf Johannessen, f. 1 869 i Skotrøa. Mora var Johannes' stedatter Karen Olsdatter Fikse, f. 1 846 på Reitbakken (se B 3' nedenfor). Oluf Johannessen ble husmann og seinere selveier på Lundemo under Lund (se denne). I 1 889 ble han gift med Beret hAorto Halvorsdatter Bjørgåsen, f. 1859 på Lundskinvald. Barna til Inger Gjertsdatter fra hennes første ekteskap: B2 1 . Marit Olsdatter, f. 1844 på Kvamsvald. Marit flyttet i 1871 til Sverige og bosat te seg i Mattmar. I 1 874 ble hun gift med "torpsonen" Mårten Olofsson Prestbordet, f. 1 844. I 1 890 bodde de i Prestbordet i Mattmar og hadde tre barn. B3 1 . Karen Olsdatter, f. 1846 på Reitbakken. Karen var mor til Oluf Johannessen Lundemo (se Bl 0 foran). Karen flyttet til Inderøy, hvor hun i 1879 ble gift med Anton Hansen Jektvollen, f. 1 854. De bodde på plassen Jektvollen under Sundnes. B4 1 . Peter Olsen, f. 1 850 på Reitbakken. Gift i 1 874 med Mette Olsdatter Fiksevald, f. 1 850. Mette var datter av husmann Ole Olsen på Fikseplassen. Peter arbeidet som skomaker og Mette som syerske. I 1 875 losjerte de i Skotrøa, men flyttet i 1 880 til Mattmar i Sverige. De fikk to barn mens de bodde i Skotrøa, og i 1 890, da de bodde på Tossberg i Mattmar, hadde de fått fått fem barn i tillegg til de to. B5 1 . Grete Olsdatter, f. 1860 på Reitbakken. Gift i 1883 med skomaker John Johannessen Kolshaug, f. 1860 på Stiklestadvald. De bodde i Skotrøa fram til
---- 541 H&FLe ---- østre i 1 954 Grete døde i 1885. I 1889 ble John gift på nytt, nå med Julie Sefaniasdatter Skrove, f. 1 865 Skrovevald. De bodde i noen år på Sagsvedjan under Skrove før de flyttet til Hammer under Forbregd. Gustav Søreng og hans stesønn Anton Aas var så eiere av Skotrøa fra 1911 til 1933. Gustav Petersen Søreng (1863-) og 'Anna Kirstine Andreasdatter (1857 1898), 2) Anne Marta Pedersdatter (1853-1932) Gustav Petersen var født i 1863 på Nessvald under Ness østre og var sønn av davæ rende husmann Peter Kristoffersen og kone Beret Halvorsdatter. Foreldrene ble sei nere gårdbrukere på Ås under Nord-Minsås (gnr. 41, bnr. 3). Gustav ble i 1886 gift med Anna Kirstine Andreasdatter Hallemsvald, f. 1857 på Skrovevald. Hun var dat ter av husmann Andreas Jensen Hallemsvald (Kalset) og Anne Jensdatter. Gustav bodde med familien på Lyngsvald, i Sandslia og på Søreng under Minsås søndre før de kom til Skotrøa i 1911. Gustav Søreng dreiv også som skinnfellmaker. Barn: 81. Peder, f. 1887 på Lynqsvald, d. 1888. 82. Bernhard, f. 1 889 på Lyngsv 83. Antonie, f. 1892 i Sa
84. Gunnar, f. 1 894 i Sandslia, d. 1906. 85. Oskar, f. 1897 i Sandslia, d. 1916 p 916 på Fikse.
---- 542 H&FLe ---- I 1898, mens de bodde i Sandslia, døde Anna Kirstine. Ifølge folketellinga for 1900 bor Gustav Petersen da fortsatt i Sandslia, men sammen med ny kone Anne Marta Pedersdatter Minsås, f. 1853 på Leklemsvald, og som Gustav ble gift med i 1899. Anne Marta var datter av gårdbruker Peder Johnsen på Minsåsåsen, og hun hadde to barn før hun ble gift med Gustav: Bl 0 . Petrine Olausdatter Aas, f. 1872 på Minsåsvald. Faren var Olaus Olsen Gressetvald, f. 1 849 på Fleskhusvald. Petrine finner vi i 1900 igjen som ugift tje nestepike på Husan sammen med dattera Borghild Pauline, ett av de tre barna som hun ifølge kirkeboka hadde født utenfor ekteskap: Cl°.Ukjent, f. 1890 på ukjent sted. C2°. Arthur Kristiansen, f. 1893 i Strinda, d. 1953. Far: Kristian Lein fra Sparbu. Arthur bor i 1900 hos besteforeldrene i Sandslia. I 1922 gift med Magna Hansdatter Garli, f. 1 903. De var småbrukere på Garli i Inndalen, gnr. 235, bnr. 3. C3°. Borghild Pauline Bemtsdatter, f. 1 896 på Minsåsvald. Far: Bernt Olsen Stene, f. 1873. Borghild hadde to barn utenfor ekteskap, begge med Trygve Berntsen Frøset, f. 1 897: Petrine døde ugift på Fleskhus i 1 920. B 2°. Anton Marius Antonsen, f. 1883 på Fikse. Anne Martas sønn med Anton Laurits Sivertsen Skeisvald. Anton Marius Antonsen Aas (1883-1955) og Maren Anna Johannesdatter (1876-1959) Anton Marius Antonsen var født på Fikse i 1883 og var som nevnt foran sønn av ugif te foreldre Anton Laurits Sivertsen Skeisvald og Anne Marta Pedersdatter Minsåsåsen, f. 1853 Leklemsvald. Faren dro til Amerika før Anton ble født, og mora ble i 1899 gift med Gustav Søreng. I 1900 var Anton gjetergutt på Sende lille nordre. I 1914 ble han gift med Maren Anna Johannesdatter Gran, f. 1876 på Gudmundhus, datter av husmann Johannes Mikkelsen på Gran under Skrove, som igjen var sønn av Mikkel Johansen Molden og var født på Moldenget i Inndalen. Maren Anna var søster av Martin Johannessen Gran på Aksneshaugen nedre. Barn: Bl 0 . John Juliussen Gran, f. 1908 på Gran. Mårens sønn med gårdbrukersønn Petter Julius Johnsen Tromsdal. John Gran var gift med Hilda Jensen, f. 1910 i Frol. Han var gårdsarbeider i Sør-Fikse før han startet eget bilverksted i bakgården hos Gustav Norum på Verdalsøra. 82. Astrid, f. 1914, d. 1998. Gift med Otto Konrad Hansen Kristoffersen, f. 1907, d. 1948, småbruker på Sandheim (Bergstua) på Ørmelen fra 1940. Barn: Cl . Arnhild Olme, f. 1946. Gift med Asgeir Brustad, f. 1951 . I 1933 gikk gården for tvangsauksjon og eierne måtte flytte. Gustav Søreng, som var blitt enkemann i 1932, flyttet til et hus like ved Skotrøa, Myrheim, bnr. 9, mens
---- 543 H&FLe ---- Anton og Maren Anna Aas bodde på forskjellige steder i bygda. I 1940 flyttet de til dattera Astrid og svigersønnen Otto Kristoffersen i Bergstua på Ørmelen og bodde der så lenge de levde. Anton Aas døde i 1955 og Maren Anna i 1959. Anton Kalseth fikk så auksjonsskjøte på Øster-Fikse i 1933. Anton Peder Johannessen Kalseth (1893-1956) og Anna Marie Johannesdatter (1889-1979) Anton Kalseth var født i 1893 i Hauka nordre og var sønn av gårdbruker Johannes Andreassen Hauka og Ingrid Marie Gustavsdatter Eriksen. Han var bror av Anna Kirstine Andreasdatter, den første kona til forrige eier, Gustav Søreng. Familien flyt tet i 1908 til Kalset i Sparbu og brukte seinere Kalseth som etternavn. 11913 kom de tilbake til Verdal og kjøpte Vester-Åsen i Leksdalen. Anton Kalseth ble i 1918 gift med Anna Marie Johannesdatter Kirknes, f. 1889 i Steinkjer. Anton kjøpte Vester-Åsen av faren i 1923 og kom derfra til Øster-Fikse i 1933. Barn: 81. Margit, f. 1921 på Vester-Åsen. Gift med Arvid Olai Lund, f. 1923, gårdbruker på Nordbekk under Bunes. 82. Johannes, f. 1925 på Vester-Åsen. Han døde i 1984 etter skader han pådro seg da han under dugnadsarbeid med riving av et hus for skytterlaget fikk murpipa over seg. Han var ugift. 83. Alf, f. 1926 på Vester-Åsen. Gift med Ingebjørg Johnsdatter Rye, f. 1926. De over- tok som eiere av Øster-Fikse i 1959. Sør-Leksdal skole GNR. 79, BNR. 7. Som nevnt i kapitlet om skolestellet i Leksdalen fremst i boka, fikk Sør-Leksdal sko lekrets skole med lærerbolig først i 1914. Før den tid hadde undervisninga foregått på Sende og Nord-Fikse. Først på nyåret i 1912 ble det sendt søknad fra skolekretsen om å få bygd skole i Sør-Leksdalen. Saken ble først utsatt i skolestyret, men samme hausten kom det ny søknad, og kretsstyret ble da anmodet om å sende inn plan og kostnadsoverslag. Det ble utarbeidet og innsendt plan for bygging av hovedbygning med ett klasserom, lærerbolig og uthus. Samtidig fikk skolestyret håndgitt 20 mål jord av Nord-Fikse. Penger til hus og jord ble så bevilget, og sommeren 1914 ble husene satt opp av Martin Melby for en akkordsum av 8380 kroner. Med jord og hus kostet skolen i alt 9380 kroner. Skolen ble tatt i bruk fra nyttår 1915. Den første læreren som bodde på Sør-Leksdal skole, var Arne Pedersen.
---- 544 H&FLe ---- Olav Arne Olaussen Pedersen (1886-1958) og u Karen Lovise Johannesdatter (1883-1915), 2) Marie Johanne Andreasdatter (1890-) Olav Arne Olaussen Pedersen var født i 1886 på Maritvollvald på Verdalsøra av for eldre, høvelmester Olaus Pedersen og kone Anna Henriksdatter. Arne Pedersen tok lærereksamen ved Levanger lærerskole i 1907. Deretter hadde han vikarposter i Sørfjord i Nordland og i Levanger, og var framhaldsskolelærer i Skatval og Leksvik. Han ble så ansatt som lærer i Sør-Leksdal sko lekrets høsten 1910. I 1911 ble han gift med Karen Lovise Johannesdatter Aas, f. 1883 i Åsen i Leksdalen. Hun var datter av redaktør Johannes Aas. Arne og Lovise var nok kjent fra ungdoms tida, for ved folke tellinga i 1900 bodde hun hos Årnes foreldre på Verdalsøra. Lovise arbeidet da som typograflærling. Arne og Marie Pedersen. Før de flyttet inn i nyskolen, losjerte lærerparet på Nord-Fikse. Og Lovise fikk ikke bo i nyskolen mer enn ett år før hun døde 29. desember 1915. De hadde en sønn i ekteskapet: Arne Pedersen ble gift på nytt i 1917, med Marie Johanne Andreasdatter Finstad, f. 1890 i Sparbu. Marie var datter av Andreas Finstad på Nord-Fikse. De fikk to søn ner: B2 2 . Steinar, f. 1919. Steinar Pedersen ble gift med Sigrun Nilsdatter Hallem. De flyt- tet til Egge. B3 2 . Halvard, f. 1920. Halvard Pedersen var selger og bosatt i Trondheim. I 1925 tok Arne Pedersen tilleggseksamen ved Norges lærerhøyskole. Da han sluttet som lærer ved Sør-Leksdal skole i 1952, hadde han over 40 års tjeneste i denne sko lekretsen. Ekteparet flyttet da til sønnen Steinar i Egge. Begge døde der og er begra vet ved Egge kirke.
---- 545 H&FLe ---- Skiløpere med lange ski på skolen i Sør-Leksdal omkring 1 923/24: 1 . rekke fra venstre: Reidar Bruvoll, f. 1915 Arnold Kjesbu, f. 1912, Gunnar Pedersen, f. 1914, Henry Johansen, f. 1914, Georg Johansen, f. 1913, Leif mo r* vVjsum, f. 1913. 2. -ekke fra venstre: Ole Sende, f. 1911, Oline Sende Aasan, f. 1912, Oskar Mu 91 1, Gusta Musum Marken, f. 191 1, Harald Musum, f. 191 1, Borghild Sende Musum, f. 1912, Sigu lansen, f. 191 1, Sofie Vandvik, f. 1911, Einar Fikseaunet, f. 1911, Astrid Aas Kristoffersen, f. 1914, J 914, Jørgen Myrheim GNR. 79, BNR. 9. Det var i 1933 at Gustav Petersen Søreng (Gustav Ås) fikk sette opp ei stue til seg på denne plassen etter at han hadde mistet gården Fikse østre (Skotrøa) på tvangsauk sjon. Hustomta ble ikke fradelt før i 1951, da Ingemar Musum kjøpte den og bygde ny stue i stedet for den gamle. Ingemar Andreassen Musum (1907- 1989) og 1} Eilisif Alice Johnsdatter (1904 -1956), 2) Anna Petrine Nilsdatter (1908-1979) Ingemar Andreassen Musum var født i 1907 på Musem vestre av foreldre Edvard Andreas Ingebrigtsen Musum og kone Alette Kristense Johnsdatter. Han ble først gift med Eilisif Alice Johnsdatter Frøset, f. 1904 i Steinkjer. Hun var datter av John
---- 546 H&FLe ---- Tørrisen Frøse th på Musemshøa. Kona døde i 1956, og Ingemar ble gift på nytt i 1970 med enke Anna Petrine Nilsdatter Lustad, f. 1908 på Varslotten. Hun var enke fra 1963 etter Jakob Petersen Lustad på Gaulstad i Ogndalen. Barn: Bl 0 . Oddny Musum, f. 1930, Eilisifs datter. Oddny Musum ble gift med John Mariu Eriksen fra Levanger. B 2°. Kjell Musum, f. ??. Fostersønn, sønn av Ingemars søster Signe Musum Ingemar Musum fikk auksjonsskjøte på farsgården Musem vestre i 1928. Men han maktet ikke å beholde gården, slik at den på nytt gikk på tvangsauksjon i 1930. Ingemar Musum dreiv først med forskjellig slags arbeid, blant annet som slakter. Seinere var han veiarbeider, og ble til slutt ansatt som kommunal veivokter i Leksdalen. På fritida var det skyttersporten som opptok mye av tida hans, og han var en av Verdals beste baneskyttere i mange år. Han var også en ivrig elgjeger. I 1971 solgte Ingemar Musum heimen til sin fostersønn Kjell Musum og flyttet til Ørmelen, der hans andre kone hadde bolig. Kjell Musum solgte stua til AlfKalset på Fikse østre, som leide den ut før han selv flyttet dit som pensjonist.
---- 547 H&FLe ---- Sør-Fikse (Fikse søndre) GNR. 79, BNR. 2. Sør-Fikse var tredjeparten eller 1 øre av det opprinnelig Fikse som ble fradelt i 1827 og solgt til Mikal Toresen Ulvillen for 450 spesidaler. Mikal Ulvillen hadde gården i fem år før han ved skjøte av 14., tinglyst 15. august 1832 solgte den til Peter Belbo for 400 spesidaler. .se søndre i 1 954 Peter Jørgensen Belbo (1790-) og Beret Margrete Andersdatter (1804-) Peter Belbo var født i 1790 og var sønn av prokurator Jørgen Belbo på Trones. I 1826 gift med Beret Margrete Andersdatter Berg, f. 1804, antagelig datter av Anders Pedersen på Berg lille, men kan ikke sees å være født i Verdal. De var inderster på Berg før de kom til Fikse i 1832. Peter Jørgensen Belbo lånte penger til kjøpet av gården av Johs. P. Monrad på Ekle, men da han ikke greidde forpliktelsene, ble gården solgt ved tvangsauksjon den 29. november 1939 til Monrad, som imidlertid lot Belbo få bli på gården som forpakter. Ved skjøte utstedt og tinglyst 10. februar 1847 solgte Johs. Groth Monrad gården til Nils Nilsen Haugset fra Sparbu for 400 riksdaler. Hvor det ble av Peter og Beret etterpå, er ikke kjent. Barn: 81 . Peter, f. 1 827 på Berg. Gift i 1 861 med Maria Larsdatter Trøgstadvald, f. 1 837. Foreldrene hennes var Lars Olsen Trøgstad og Kjerstine Halvorsdatter. De hadde to barn:
---- 548 H&FLe ---- ri Mette Pauline, f. 1 861 på Trøgstadvald Mette var døvstum. Hun ve Død i 1 893 i Verdalsraset. C 2. Maria Olme, f. 1 878 på Follovald, d. 1 893 i Verdalsraset. I 1 865 losjerte Peter og Maria hos hennes foreldre på Fyksveet under Trøg lille. I 1 875 var de husmannsfolk på plassen som fikk navnet Smedhaugen Follomyra under Follo. Peter kjøpte men den ble også kalt Belbo. Dei familien da Verdalsraset gikk i 1 893. Heimen ble tatt av raset, og hele fam omkom. Bare barna ble funnet igjen etter raset. Nils Nilsen Fikse (1815-1884) og Malena Jeremiasdatter (1807-1883) Nils Nilsen var født i 1815 i Sparbu og kom fra Haugset til Fikse i 1847. Gift i Sparbu i 1836 med Malena Jeremiasdatter Auskin, f. 1807 på Midt-Holmen i Vuku av forel dre Jeremias Andersen Midtholmen og kone Ingeborg Olsdatter (se Midtholmsætta). Barn: R3R 871 med Anne Marta Ellingsdatter Øver-Sende 834. Anders Icp^r Nils Nilsen hadde gården til han døde i 1884, og da overtok sønnen Anders Nilsen. Malena døde i 1883. Anders Nilsen Fikse (1838-1909) og Anne Marta Ellingsdatter (1833-1905) Anders Nilsen ble født i 1838 mens forel drene ennå bodde i Sparbu. I 1871 ble han gift med Anne Marta Ellingsdatter, f. 1834 på Øver- Sende. Anne Marta, eller Ane som hun ble kalt, var datter av Elling Sivertsen Øver-Sende og kone Marta Andersdatter (se Øvre Stiklestadætta Barn: 81. Mette, f. 1872. Uqift, neste D kp 82. Mar 874. Gift i 1907 1 877 i Skogn. Han var sønn av gårdbruker Johan Lynum | Snausen. Marta og John Lynt reiste til USA. Anne Marta døde i 1905, og etter at Anders Nilsen døde i 1909 overtok dattera Mette Fikse gården.
---- 549 H&FLe ---- Mette Andersdatter Fikse (1872-1943) Mette Fikse var ugift. Hun var et arbeids jern av de sjeldne og hadde pågangsmot og viljestyrke som få andre. Etter at hun overtok gården i 1909, fikk hun satt opp nytt uthus, grøftet jorda og fikk lagt inn vatn. Denne investeringa kostet mange penger, og dessuten hadde hun også tjenere som skulle ha betaling. Det ble etter hvert for mye å forsvare for henne, og gården gikk på tvangsauksjon i de harde 30-åra.
Etter at Mette måtte gå fra gården i 1931, losjerte hun på Nord-Fikse. Hun tjente til livets opphold som bak stekone, og var kjent som en mester i å bake flatbrød. Hennes ønske var å få en bolig for seg selv, men hun ble boende på Nord-Fikse til hun døde i 1943. Mette Fikse. På tvangsauksjonen fikk Nils Hallem auksjonsskjøte på gården for 19000 kroner, skjøte datert 2. november, tinglyst 25. november 1931. Nils Petersen Hallem (1892-1955) og Aslaug Martinsdatter (1895-1983) Nils Hallem var født i 1892 i Hallemsstøa og var sønn av Peter Olsen Hallemsvald og kone Sirianna Nilsdatter. I 1917 ble han gift med Aslaug Martinsdatter Røysing, f. 1895 i Ogndalen. Før Nils Hallem kjøpte Fikse, dreiv han farsheimen Hallemsstøa. Han arbeidet i mange år ved Verdal Samvirkelags mølle. Barn: 81. Sigrun, f. 1918. Gift med Steinar Pedersen, sønn av lærer Pedersen ved Sør- Leksdal skole. Bosatt på Steinkjer. 82. Petter, f. 1919. Gårdbruker i Nord-Fikse fra 1950. Gift med Borghild Overrein, f. 1926 i Ogndal. Petter Hallem døde i 1987. 83. Mateus, f. 1921, d. 1992. Bruker på Hallemsstøa fra 1948, dessuten var han møllearbeider. Gift med Marit Olsdatter Ness, f. 1 920. 84. Einar, f. 1923. Gift og bosatt i Levanger. 85. Arne, f. 1925, d. 1988. Bureiser i Ner-Fikse fra 1953. Gift med Åse Muller, f. 1927. 86. Inge, f. 1928. Neste bruker i Sør-Fikse. Gift med Kjersti Stornes, f. 1932. 87. Fridtjof, f. 1 930. Gift med Jenny Persdatter Grande fra Sparbu. Bosatt på Tvistvoll ved Verdalsøra. Fridtjof Hallem var bestyrer ved Eik og Hauskens maskinforretning
---- 550 H&FLe ---- på Verdalsøra. Da han var på kurs i Oslo i 1968 ble han påkjørt og drept av en personbil da han skulle passere et gatekryss. 88. Rolf, f. 1932. Gift med Svanhild Pauline Lyng, f. 1941. Rolf Hallem overtok svi gerfarens gård Haga, og han var inseminør i Verdal i mange år. 89. Gerd, f. 1935. Gift med Jostein Kvaal fra Skatval. Bosatt på Steinkjer. BlOOtte, f. 1937. Gift med Astrid Elfrid Josve, f. 1943. De overtok farsheimen til kona, Elvsveet under Hofstad. Husmannsplass under Sør-Fikse: Fikseplassen Fikseplassen lå like ved nåværende Ner-Fikse. Vi kjenner til at det var husmann på plassen fra 1847 til 1882. Plassjorda hører i dag til innmarka på Ner-Fikse, mens husene ble overtatt av maleren Sefanias Kolshaug og flyttet til Bjerkaker ved Haug. Ole Olsen (1811-1882) og Malena Karlsdatter (1815-1889) Ole Olsen var født i 1811 på Snausen og var sønn av Ole Olsen Skrovesvald og Anne Larsdatter. I 1844 ble han gift med Malena Karlsdatter Leråstuen, f. 1816 på Fåra vald. Foreldrene hennes var Karl Andersen Fårenvald og Beret Olsdatter, som seinere ble husmannsfolk på Snausen. pil. Til venstre Ner-Fik
---- 551 H&FLe ---- Ole og Malena bodde også på Snausen før de ble husmannsfolk på Fikseplassen i 1847. Trolig har også Oles foreldre flyttet dit sammen med dem, for begge to er opp ført død på Fiksevald i 1851. De fikk fire barn: 81 . Ole, f. 1 844 på Snausen. Han flyttet til Trondenes i 1 870. 82. Mi ka I, f. 1 847 på Fikseplassen. I 1 865 bodde Mikal hos sin onkel Lars Olsen på Kroksten under Bollgarden nordre og tok etternavnet Balgård derfra. I 1 870 utvan dret han til Australia. 83. Mette, f. 1 850 på Fikseplassen. Mette var syerske. I 1 874 ble hun gift med sko maker Peter Olsen Fikse (Skotrøa), f. 1 850, sønn av Ole Petersen Reitbakken og Inger Gjertsdatter Skotrøa i hennes 1 . ekteskap. 11 875 losjerte Mette og Peter på plassen Skotrøa under Nord-Fikse, men flyttet i 1880 til Jemtland og ble "jordtor pare" på Tossberg i Mattmar. De fikk to barn mens de bodde i Skotrøa: Cl. Ole, f. 1875, d. 1876. C 2. Julie, f. 1878. De fikk flere barn etter at de flyttet til Sverige: C 3. Laura Margareta, f. 1 881 i Mattmar. C 4. Johan, f. 1882 i Mattmar. C 5. Anna Olivia, f. 1 887 i Mattmar. C 6. Petra Maria, f. 1 888 i Mattmar. C 7. Selma Kristina, f. 1 890 i Mattmar. 84. Anna, f. 1 853 på Fikseplassen. Anna var sydame. Hun bodde hos foreldrene på Fikseplassen i 1 875, men flyttet til Sverige i 1 885. Ole Olsen var også skomaker i tillegg til at han var husmann. Han døde på Fikseplassen i 1882, mens Malena synes å ha levd sine siste år på Dalemark og døde der i 1889. NOTER 1 . Opplysningene om Andreas Finstad er gitt av hans dattersønn Steinar Pedersen, Steinkjer. 2. Utskrift av Pantebok litr. G (1828-1837) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, autorisert den 8. januar 1828; fol. 147. 3. I folketellinga 1890 for Jemtland finner vi en Marta Sifversdtr, f. 1857 i Lit, bosatt i Østersund. Hun er gift med arbeider Henrik Mårtensson, f. 1 860 i Mora. Kan Mårta være dattera til Sivert Andersen? 4. Dette er et redigert utdrag av en artikkel i Verdal Historielags Årsskrift 1978: «Avrattingen vid Høgbroforsen 1 858», av Torsten Dixelius.
---- 554 H&FLe ---- S L) /, I / «5 At' <k % % s fe i \ *^l£^ 1 I « )/ $• >i K<| -< o TI 8 Wf S X =s 0 / I /JV: >i { K < s \./
---- 555 H&FLe ---- ASEN GNR. 80 Åsen i 1954. Fote Åsen er antakelig ryddet i siste halvdel av 1500-tallet og har da som nyrydning tilfalt Kronen. Den nevnes første gang i 1592 og er da oppført under krongodset. Rundt 1660 er gården kommet i privat eie hos Lars Pedersen Brix, som på denne tida kjøpte opp mye av det tidligere krongodset i Verdal. Senere ble gården solgt til Hagen-familien, og i 1774 ble den makeskiftet inn i Verdalsgodset og tilhørte dette inntil Johannes Aas kjøpte gården av Værdalsbruket i 1890. Siden har Åsen vært eid av brukerne. Brukere fra 1769 I 1769 bygslet Rasmus Hagen gården til Mikkel Ulvillen. Bygselbrevet er datert 7. november 1769, tinglyst 21. februar 1774.
---- 556 H&FLe ---- Mikkel Olsen Åsen (1747-1804) og Lisbet Olsdatter (1747-1820) Mikkel Olsen var født i 1747 i Storstua i Ulvilla og var visstnok en brorsønn av den forrige oppsitter Ellev Olsen, som var bygselmann i Åsen fra 1742. 1 1768 ble Mikkel gift med Lisbet Olsdatter Slapgård, f. 1747 i Stuskin, datter av Ole Andersen Stuskin. Barn. 81. Ole, f. 1768 i Ulvilla, d. 1772. 82. Ole, f. 1 773 i Åsen. 32 år gammel ble han i 1 805 gift med den 66-årige enka på Ner-Hofstad, Ingeborg Ellevsdatter. Hun var født i 1 739 og var datter av Ellev Johnsen Øgstad på Nord-Tuset og enke etter John Ellevsen Hofstad, som døde i 1 802. Ingeborg var da enke for annen gang, idet hun også hadde vært gift med Sevald Eliassen Aksnes, sønn på Aksnes søndre øvre, som døde i 1773, etter at de hadde vært gift i bare ett år. Ved giftermålet med Ingeborg ble Ole Mikkelsen bruker på Ner-Hofstad. Ekteskapet med Ingeborg Ellevsdatter var barnløst, natur lig nok, og ekteskapet varte i bare tre år før kona døde i 1 808. Samme år ble Ole gift på nytt, nå med 26 år gamle Ingeborg Andersdafter Lund, f. 1782. Hun var datter av gårdbruker Anders Johnsen Lund og kone Ragnhild Andersdatter. Ole fikk seks barn i sitt andre ekteskap (se under Ner-Hofstad). 83. John, f. 1781 i Asen, d. 1 835 på Leirfallaunet. John Mikkelsen var gift tre gang- er: I 1807 med Marit Ellevsdatter Halset, i 1829 med enke Inger Olsdatter Rosvold, og i 1831 med Anne Marie Eliasdatter Mikvoll. Han var bruker på Kvelstadnesset 1 809-1 814 og deretter bruker på Leirfallaunet 1814-1 835. 84. Anne, f. 1784 i Åsen, d. 1830 på Rognhaugen. Gift i 1805 med Kristoffer Tomassen Åsen. Han var bruker på Rognhaugen under Eklo søndre 181 1-1 832. Mikkel Olsen var bruker i Åsen til han døde i 1804. Han hadde orden på økonomi en, og på skiftet etter ham kunne noteres aktiva på 316 riksdaler 3 ort 6 skilling, for uten jordstykket Volenget, som ble taksert til 150 riksdaler. Enka Lisbet hadde gården i noen år før hun ble gift med Lars Sivertsen Skrove, som fikk bygselbrev av Værdalsgodsets eier, proprietær Muller, i 1810. Lars Sivertsen Skrove (1781-1827) og "Lisbet Olsdatter (1747-1820), 2) Sigrid Toresdatter (1789-1854) Lars Sivertsen var født i 1781 av foreldre Sivert Ellingsen Skrove vestre og kone Mali Olsdatter, født Sundby I 1810 gift med enka Lisbet Olsdatter Åsen. Lisbet døde i 1820, og Lars ble gift på nytt i 1821 med Sigrid Toresdatter Hellån, f. 1789 i Midt- Hellan. I det andre ekteskapet ble det to barn Lars Sivertsen hadde gården fram til han døde i 1827. Enka Sigrid giftet seg i 1828 med Erik Eriksen Trøgstad, som fra 1830 forpaktet gården av Værdalsgodset for si og
---- 557 H&FLe ---- konas levetid. Årlig avgift var 20 spesidaler, med dobbel avgift det første året. I kontrakten var videre inntatt de vanlige bestemmelsene om arbeid til Værdalsgodset mv. Erik Eriksen Åsen (1795-1864) og Sigrid Toresdatter (1789-1854) Erik Eriksen var født i 1795 på Trøgstad store av foreldre Erik Pedersen Trøgstad og kone Marit Iversdatter, født Østgård. I 1828 gift med enka Sigrid Toresdatter Åsen. Barn: 81. Lars, f. 1830 i Åsen. Gift i 1862 med søskenbarnet Marta Iversdatter Volen, f. 1 822 i Kvelstad. Lars var husmann i Leiråstua under Volen i 1 875 og til han døde i 1905. Marta døde i 1915. De hadde ingen barn. 82. Erik, f. 1 832 i Åsen. Gift i 1 856 med Ingeranna Olsdatter Sunde, f. ca. 1 833 i Skogn. Hun var datter av gårdbruker Ole Kristensen Sunde på Ner-Hofstad. 1856 fikk Ingeranna skjøte på gården Skrovemelen. Erik Eriksen solgte gården i 1 860 og han og Ingeranna tok kår og ble boende der til 1 871 , da de flyttet til Henning og bygslet Fisknes. Erik fikk også bevilling til å drive landhandel på ste det. I 1880 avsluttet Erik bygselen på Fisknes. Om familien da flyttet tilbake til Verdal med en gang, vites ikke med sikkerhet, men i 1 891 bor i hvert fall Erik og Ingeranna hos sønnen Ole Eriksen, som eier Moenget. Erik døde der i 1 895 og Ingeranna i 1 899. Med Erik Eriksen gikk det kleint i økonomisk henseende, og i 1844 måtte han fravi ke gården uten kår, noe som viser at jorddrotten (eieren) ikke alltid var så hensyns full overfor sine leilendinger. I 1845 overtok Eriks brorsønn, Erik Iversen, bruken av gården og fikk bygsel i 1847. Erik Iversen Åsen (1807-1875) og Lovise Pedersdatter (1816-1906) Erik Iversen var født i 1807 i Volen av foreldre Iver Eriksen Volen og kone Ingeborg Johnsdatter, født Hallem. I 1837 gift med Lovise Pedersdatter Støp, f. 1816, datter av konst. fogd Peder Støp og kone Anne Lorentsdatter Øren. Erik Iversen hadde før vært eier av Nestvoll store. Barn: 81. Jakob, f. 1838 på Nestvoll, d. 1866 i Åsen, ugift. Jakob Eriksen Aas ville bli lærer. Men veien om seminaret var både lang og kostbar. Han tok derfor i første omgang et kurs hos Johs. Rygh, som var lærer ved Verdalsøra skole, og som etter skoleloven hadde plikt til å lære opp den som ville bli omgangsskolelærer. Jakob betalte 10 spesidaler for kurset. I 1 859 ble han konstituert som lærer i Inndalen og Sul skolekretser. Da han hadde holdt skole der i fire år, reiste han til seminaret i Klæbu, der han gikk ut med særs gode vitnemål i 1 865. Begge kretsene der han hadde holdt skole, ville gjerne ha ham tilbake, det samme hadde skolekommisjo nen, som hadde ordnet det slik at lærerposten sto åpen til han kom igjen. Straks han var ferdig på lærerskolen fikk han derfor fast ansettelse i Inndalen og Sul sko-
---- 558 H&FLe ---- lekretser. Men da han hadde holdt skole i to uker, ble han syk og måtte slutte, og han døde 15. mars 1866. 82. Johan Peter, f. 1840 på Nestvoll. Gift i 1864 med Ingeborg Anna Andersdatter Øver-Sende, f. 1 835, datter av Anders Ellingsen og Anne Olsdtr. på Øver-Sende. Johan Eriksen var husmann på Lian under Øver-Sende fra 1 866 til han døde i 1926, og Ingeborg Anna døde på Lian i 1912. 83. Johannes, f. 1842 på Nestvoll, d. 1848 i Åsen. 83. Anneus, f. 1845 i Åsen, d. 1913 på Verdalsøra. Ugift. Anneus Eriksen arbeidet som smed og snekker. B4.Julianna, f. 1848 i Åsen, d. 1925 ugift. 85. Johannes, f. 1851 i Åsen. Neste bruker. Johannes Eriksen Aas (1851-1933) og Karoline Serine Trondsdatter (1847 -1939) Erik Iversens yngste sønn Johannes overtok Åsen i 1883. I 1890 kjøpte han gården av Værdalsbruket for 3500 kroner. Unntatt fra salget var en skogparsell ved Kjesbuvatnet. Johannes Aas ble i 1883 gift med Karoline Serine Trondsdatter Wold, f. 1847 på Holme søndre. Hun var datter av gårdbruker på Jøsås, Trond Johnsen Wold og kone Kari Johnsdatter. Trond Johnsen Wold var fra Tynset. Johannes Aas dyrka opp nytt land på gården og kjøpte tilstøtende parseller av Skrove gårdene, slik at han ved århundreskiftet hadde ca. 300 dekar dyrka mark og en besetning på 4 hester og 16-18 storfe. I 1888 bygde han nye hus på gården. Åsen. Husene på bildet er satt opp i 1 888.
---- 559 H&FLe ---- Allerede i 20-årsalderen begynte Johannes Aas å befatte seg med journalistikk, og han var en flittig medarbeider i "Nordenfjeldske Tidende", som kom ut i Levanger. I 1898 bestemte han seg for å starte som avisutgiver. Han kjøpte tomt av Olaf Franks eiendom på Verdalsøra og førte opp bygning for trykkeri, og startet ved nyttår 1900 "Indherreds Folkeblad" med seg selv og Gustav Borgen som redaktører. Det første nummer av avisa kom ut 29. januar 1900. Fra 1903 var Aas eneredaktør. Etter at han hadde startet som avisutgiver, besluttet Johannes Aas seg for å selge Åsen. Men da det på denne tida var vanskeligere å selge større gårder enn mindre bruk, delte han Åsen i to. I 1900-1901 satte han opp hus på den fraskilte delen, som fikk navnet "Vester-Åsen", og solgte den i 1903 til Oluf Buran. Åsen solgte han i 1902 til Hans Peter Sende. Ved siden av å være gårdbruker og avisutgiver, dreiv Johannes Aas også bygge virksomhet og satte opp flere hus. I det offentlige liv i bygda var han en betydningsfull person som tok aktivt del i bygdepolitikken, og han var mye nyttet i kommunalt styre og stell. Han var med i herredsstyret fra 1891-1916 og var med i de fleste komiteer som ble nedsatt, ofte som formann. Det kan nevnes at han deltok i ligningsarbeid i tjue år, dels som lignings mann, dels som sekretær og seinere i overligningskommisjonen. Han var med i sty ret for Værdalsbruket i de åra som kommunen eide bruket, og i styret for det kom munale elektrisitetsverket. Han var blant de som ivret mest for å bygge e- verket. Han var med i Sparebankens forstanderskap og tilsynsutvalg, og var lagrettemann og domsmann i tjue år. Men kombinasjonen redaktør/politiker skaffet ham ikke bare venner. Særlig etter at kommunen hadde kjøpt Værdalsbruket, kom han i opposisjon til ledelsen av bru ket, og gjennom sin egen avis rettet han til dels voldsomme angrep mot ledelsen og fikk reist en folkeopinion som resulterte i at et nytt herredsstyre valgte nytt styre for Værdalsbruket. Johannes Aas ga ut og redigerte "Indherreds Folkeblad" til 1917. Da solgte han blad og trykkeri til brødrene Wilhelm Eriksen og H. E. Eide og bygde seg en vakker heim på Garpa - Aasheim, gnr. 19, bnr. 28. Vi tar med ei morsom historie som verserer om Johannes Aas fra tida mens han ennå bodde i Åsen. En dag kom han inn på kjøkkenet til naboen Anders Fikse mens de satt og spiste middag, og måltidet bestod av sild og poteter. Johannes bemerket idet han kom inn: -Sild og potet e bra mat de'. -Dåkk må sætt' dåkk nedpå littegrann', sa Anders. -Næ, æ ska' itj setti, æ skull' bære hør' om æjekk lån' en ståggå,jer de' brinn heim hos mæ, svarte Johannes. -Ska' du hå dein længsfn eller dein støttest ståggån da?, spurte Anders. -Tja, du må veint litte grann, æ må bærre sjå ker langt brainn' hi kømmi, svarte Johannes med stoisk ro. Johannes Aas døde i 1933 og kona Karoline i 1939. Johannes og Karoline Aas fikk fire barn:
---- 560 H&FLe ---- 81. Karen Lovise, f. 1883 i Åsen. Gift med Olaf Arne Pedersen, f. 1886 på Maritvollvald, Verdalsøra. Han var sønn av høvlermester Olaus Pedersen og kone Anna Henriksdatter og var skolelærer i Leksdalen 1910-1951 (se under Sør- Leksdal skole). Karen døde i 191 5 og enkemannen Arne Pedersen ble gift på nytt med Marie Johanne Andreasdatter Finstad, f. 1 890 i Sparbu. 82. Johan Konrad, f. 1 885 i Åsen. Gift med Holmfrid Kolstad. Johan Aas var bestyrer av Staup hagebruksskole ved Levanger. 83. Eugen, f. 1888 i Åsen. Han emigrerte til USA. 84. Olga, f. 1 890 i Åsen. Olga Aas var ugift. Hun bodde på Aasheim på Garpa Som før nevnt solgte Johannes Aas gården til Hans Peter Sende i 1902 Hans Peter og Gurine Sende. Hans Peter Johannessen Sende (1865-1940) og Gurine, f. Østerås (1871-1968) Hans Peter Sende var født i 1865 på Sende midtre av foreldre Johannes Pedersen Sende og kone Gurianna Johnsdatter. I 1896 ble han gift i Hommelvik med Gurine Østerås, f. 1871 på Stølan i Hommelvik. Før Hans Peter Sende kom til Åsen, var han nemlig gårdskar hos
---- 561 H&FLe ---- Familien Sende i Åsen østre. Foran f. v.: Olaug Sende (gift med Aksel S.), Gusta Sende Stornes, Gurine med Aksels datter Bergitte, Hans Petter medjohans sønn Helge på fanget, Marie (gift med Johan). Bak f. v.: Harald, Aksel med sønnen Hilmar på armen, Borghild og Johan. Kielland på herskapsgården "Karlslyst" i Hommelvik. Der arbeidet også Gurine, og det ble vennskap og ekteskap. Barn: 81 . Johan, f. 1 896 i Hommelvik, d. 1 966. Gift med Marianne Mariusdatter Musum, f. 1 897 på Øver-Musem. De ble bureisere på Solas under Asen. 82. Gusta, f. 1897 i Hommelvik. Gift med Kåre Olsen Stornes, f. 1899. Neste bru- ker. 83. Aksel, f. 1900 i Hommelvik. Gift med Olaug Petersdatter Hofstad. Bosatt på Verda Isøra. 84. Harald, f. 1 906 i Åsen. Gift med Margit Sørensdatter Skrove. De ble bureisere på Myrenget under Skrove i 1932. 85. Borghild, f. 1912 i Åsen, d. 1999. Gift med Leif Johannessen Musum, f. 1913. De ble gardsfolk på Gran under Skrove.
---- 562 H&FLe ---- Da Hans Peter og Gurine bodde i Hommelvik, hadde de ei husholderske som het Elen Anna Fossen, f. 1864 i Hommelvik. Hun var halvsøster av Gurine. Da familien Sende flyttet til Åsen, fulgte Elen Anna med og fortsatte som husholderske hos dem. I 1937 fikk Elen Anna tildelt Selskapet for Norges Veis medalje som påskjønnelse for førti års lang og tro tjeneste hos familien Sende. Elen Anna døde i 1948 da hun var i konfirmasjonsselskap i Hommelvik, og ble gravlagt der. Hans Peter Sende overga i 1937 gården til svigersønnen Kåre Storms. Skjøte utstedt i 1941 av enka Gurine Sende. Yr V æ Kåre Olsen Stornes (1899-1980) og Gusta Hansdatter (1897-1979) Kåre Olsen Stornes var født i 1899 i Kvelloa av foreldre Ole Pedersen Slapgård (Ola Stornes) og kone Karen Anna Kristensdatter, født Kvello. Gift med Gusta Hansdatter Sende (se foran). Barn: YZ
---- 563 H&FLe ---- Kr- kT V\ a V6A V^b i bør-hikse ker pa oør- rik.sp ■h, f. 1944. Bruker i Asen fra 1969 tiz. Mallvard, f. IVJb. C 83. Guttorm, f. 1938. 7 ørqvik, tød 84. Oddqeir, f. 1940. Gift med Gunvor Musum. Bodde i eqet hus på tomt av fars- /ir 75, bnr. 7). Oddqeir Stornes omkom like før 970 ved ei sprenqninqsulykke i Skjø Vester-Åsen (Åsen vestre) 'arten a nai n skyldsatt for 3 mark 32 øre. Pai tøs hadde kiøpt av bkrove, ble dette bruket. Johannes Aas sa ør han i iy(J3 se fßuran fra Frol for 6500
---- 564 H&FLe ---- Oluf Buran (1858-1943) og Lorentse Toresdatter (1860-1947) Oluf Hansen Buran var født i 1858 og var sønn av husmann Hans Martin Kristiansen på Løvhaugen under Kløvjan i Frol. Han var gift med Lorentse Toresdatter Kolberg, f. 1860. Lorentse var datter av husmann Tore Nilsen Kolbergmoen og kone Kjerstine Rasmusdatter. Begge foreldrene hennes var for øvrig fra Verdalen. Tore Nilsen var født i 1816 på Dillanvald (Dillmoen) og mora Kjerstine Rasmusdatter var født i 1822 i Sul. Oluf og Lorentse bodde først på Sørenget under Buran i Frol. I 1900 var de gårdbrukere på Rolien østre i Frol, der Oluf også benevnes som skredder. 1 1903 kom de så til Vester-Åsen. Vester-Åsen 1962. (f Oluf og Lorentse hadde hele tolv barn: Bl . Nikoline, f. 1 881 . Gift i 1906 med smed Sverre Marius Olsen Landfald, f. 1 885 på Landfall. De reiste til USA. 82. Håkon, f. 1 883. Håkon vokste opp hos mormora Kjerstine Kolberg og tok Kolberg som etternavn. Han var underoffiser i kavaleriet. Gift i 1913 i Levanger med Borghild Marie Olufsdatter Larsen, f. 1 897 i Verdal. Borghild var datter av Oluf Larsen Lillevang og Kristiana Lorentsdatter. De bodde på Arken på Tinda, gnr. 19, bnr. 71. 83. Karl Martin, f. 1 886. Han kalte seg Karl Rolien og bodde i Skogn. 84. Ragnvald, f. 1887. 85. Otilie, f. 1889. Gift medjeremias Ramstad. De kjøpte eiendommen Friberg under Munkrøstad østre i Frol i 1 924. 86. Lotte, f. 1891. Utflyttet. 87. Ole, f. 1893. Gift i 1915 med Hansine Olausdatter Valberg, f. 1898. De bodde på Ørmelen. Ole Buran døde i 1947. 88. Marie, f. 1895. Utflyttet. 89. Julie, f. 1 897. Gift med Lyder Pedersen. Bl O.Reidar, f. 1 899. Gift i 1 922 med Gustava Sefaniasdatter Dalum, f. 1 899. Reidar Buran var maler. De bodde på Furulund under Kjæran. Bl 1 .Torbjørg, f. 1901 . Gift med Tormod Buran, Frol. Bl 2. Wilhelm, f. 1904. Bosatt på Ulve, Levanger. I 1910 solgte Oluf Buran gården til Olav Nordgård fra Sparbu for 7700 kroner. Buran og familien flyttet først ned på Verdalsøra, så tilbake til Sørenget i Frol, hvor de ble til 1928, da de kom tilbake til Verdal og bosatte seg på gården Veie i Vinne.
---- 565 H&FLe ---- Olav Nordgård hadde gården bare et par år før han solgte den videre til Lars Susegg, også han fra Sparbu, skjøte datert 9., tinglyst 10. april 1912. Lars Susegg ble heller ikke lenge på gården, for i 1913 solgte han den for 9400 kroner til Johannes Kalseth. Johannes Andreassen Kalseth (1874-1940) og Ingrid Marie Gustavsdatter (1872-1946) Johannes Andreassen Kalseth var født i 1874 på Hallemsvald (Hauka) og var sønn av husmann Andreas Jensen og kone Anne Jensdatter (Andreas Jensen var fra Vester-Åsan i Inndalen) Johannes var først eier av farsheimen, som ble fradelt Hallem nedre i 1887 og fikk navnet Hauka nordre, og hadde den til 1904, da han kjøpte gården Kalset i Henning, og kom så derfra til Vester-Åsen i 1913. I 1893 ble Johannes Kalseth gift med Ingrid Marie Gustavsdatter Eriksen, f. 1872 på Verdalsøra. Hennes foreldre var enkemann og kobberslager Peter Gustav Eriksen, f. 1811 i Uppsala, og Ingeborg Anna Lorentsdatter Kvammet, f. 1827 i Ytterøy. De ble gift samme år som Ingrid Marie ble født. Barn: 81 . Anton, f. 1 893, neste bruker. Johannes Andreassen Kalseth og Ingrid Marie, f. Eriksen. 82. Alma, f. 1895. Gift med Sigvard Væraas, gårdbruker på Ytterøy. 83. Ingvald, f. 1 898. Gift med Aslaug Olsen. Ingvald Kalseth hadde kolonial- og frukt forretning på Verdalsøra og siden på Ørmelen. I 1957 solgte han forretningen til Verdal Samvirkelag. 84. Harald, f. 1903. Gift med Anette Pettersen, f. 1900 i Drammen. Harald Kalseth var avd. sjef ved Verdal Samvirkelags bensinstasjon og radioforretning m.v. på Verdalsøra fra 1933. Bopel: Frydenhaug 18/296, Verdalsøra. 85. John, f. 1908. Gift med Aslaug Jorun Fordal, f. 1909 i Hegra. John Kalseth var smed. De bodde på Smestad 19/101, Verdalsøra. 86. Helga, f. 1910. Gift med Evald Kvello, f. 1905. Evald Kvello var eier av Vester- Asen 1929-1933, deretter vaktmester på Verdalsøra. 87. Gunnar, f. 1914. Gift med Guri Iversdatter Ulvin, f. 1922 i Sparbu, d. 2002. Gunnar Kalseth var også smed. De bodde på Smeborg 19/219, Verdalsøra. Johannes Kalseth solgte gården ved skjøte datert 14. februar, tinglyst 3. mars 1924, til sønnen Anton Kalseth for 20000 kroner, hvorav for løsøre 11000 kroner. Johannes
---- 566 H&FLe ---- flyttet med resten av familien ned på Verdalsøra, der han kjøpte gård og smie av Martin Strand. Johannes Kalseth var selv smed og fortsatte sammen med sønnene John og Gunnar i dette yrket. Johannes Kalseth døde i 1940 og Ingrid Marie i 1946. Anton Peder Johannessen Kalseth (1893-1956) og Anna Marie Johannesdatter (1889-1979) Anton Kalseth var født i 1893 i Hauka nordre og var sønn av førnevnte eier. Gift i 1918 med Anna Marie Johannesdatter Kirknes, f. 1889 i Steinkjer. Anton kjøpte Vester-Åsen av faren i 1924 og var eier fram til 1929, da gården ble solgt på tvangs auksjon. I 1933 fikk han auksjonsskjøte på naboheimen Øster-Fikse (Skotrøa), og familien er omtalt der. Evald Kvello (1905-) og Helga Johannesdatter (1910-) Evald Anneussen Kvello var født i 1905 på Nerum (en plass i Skjørdalsskalet) av for eldre Anneus Edvardsen Kvello og kone Pauline Olsdatter. Gift med Helga Johannesdatter Kalseth, f. 1910. Evald Kvello, som var svoger til Anton Kalseth, fikk auksjonsskjøte på Vester-Åsen for 14000 kroner, skjøte datert 14., tinglyst 15. oktober 1929. Kvello maktet heller ikke å beholde gården, og den ble på nytt solgt på tvangsauksjon i 1933 til Johan Haugnes. Evald Kvello flyttet deretter ned på Verdalsøra, der han hadde stilling som vaktmester. Barn: 81 . Elsa Helene, f. 1942. Gift med Øystein Redving. Johan Haugnes hadde heller ikke gården lenge før han solgte den til Søren Bergsmo for 14000 kroner, skjøtet er datert 9. mars 1936. Bergsmo solgte den videre til svi gersønnen Gunnar Indahl for samme pris, skjøte datert 30. april 1937. Gunnar Jeremiassen Indahl (1910-2001) og Målfrid Sørensdatter (1913-2002) Gunnar Jeremiassen Indahl var født i 1910 på Inndal østre av foreldre, gårdbruker Jeremias Anneussen Indahl og kone Anna Oline Nilsdatter, født Garnes. Gift i 1937 med Målfrid Sørensdatter Bergsmo, f. 1913. Barn: 81 . Aud Olaug, f. 1937. Ugift. Arbeidet i mange år i Verdal kommune. 82. Jorid Synnøve, f. 1939. Gift med Jon Erling Svee, f. 1939. 83. Magne Gunnar, f. 1941. Gift med Bjørg Martinsdatter Nessemo, f. 1940. Gårdbruker i Øster-lnndalen. 84. Hroar Torbjørn, f. 1944. Gift med Marit Synnøve Kjesbu, f. 1946. 85. Sissel Dagrun, f. 1946. Gift med disponent Bjørn Steinar Storhaug, f. 1945. Skilt. 86. Jostein Arnfinn, f. 1949. Samboer med Inger Berg, f. 1952. 87. Trond Rune, f. 1954. Samboer med Unni Sandnes, f. 1961 .
---- 567 H&FLe ---- ■■■mer MÉÉifllißßw 1 . -" •« ....i ■onn på Vester-Åsen Gunnar Indahl hadde Vester-Åsen til 1948, da han overtok W farsgården Øster-Inndalen og flyttet dit. Vester-Åsen solgte w* 9 *- mgm han til Karl Langåssve for 39000 kroner, skjøte datert 28. april 1948. 1 **+é Karl Emilsen Langåssve (191 5-) og Borghild l^%^9v Gustavsdatter (1925-) ™ Karl Emilsen Langåssve var født i 1915 i Skogn. Gift med J| JP farsgården Øster-Inndalen og flyttet dit. Vester-Åsen solgte Borghild Gustavsdatter Lein, f. 1925 i Skogn. Barn: Karl Langåssve. 81. Georg, f. 1944, neste bruker. Gift med Torhild Barkhald, f. 1950, fra Sparbu. 82. Ingrid, f. 1945. Gift med Jarle Magnus Nessemo, f. 1941 gårdbruker på Seter i Helgådalen. Skilt. 83. Kolbjørn, f. 1948. Gift med Elisabeth Ramstad, f. 1950, fra Askim. 84. Herdis, f. 1954. Gift med Hans Olav Løkken, f. 1950, fra Dombå 85. Oddvar, f. 1958. Gift med Bodil Ma ie Bratli, f. 1963, Vuku. 86. Berit, f. 1963. Gift med Odd Helge Roksvåg, f. 1957, fra Helqådal. Ski JR
---- 568 H&FLe ---- Veisletta (Åsagjalet) Et jordstykke som ble kalt for Veisletta ble fradelt Skrove i 1885 og kjøpt av Johannes Aas og lagt til Åsen. Plassen ble også kalt "Frosta", for det var nokså frostlendt der. Plassen lå på flata like vest for Rye. Ved fradelinga av Vester-Åsen i 1900 ble den lagt til dette bruket. Ole Olsen Bjartnes (1844-1910) og l) Marta Bårdsdatter (1849-1877), 2) Mette Eistensdatter (1854-1882), 3) Anna Kristiansdatter (1863-1919) Ole Olsen var født i 1844 på Brennmoen i Sul. Foreldrene var gardmann Ole Eriksen Brenden og Marit Olsdatter. Ved folketellinga i 1865 finner vi ham som tjenestekar på Bjartnes, og fra denne tida brukte han Bjartnes som etternavn. Det var Ole Olsen Bjartnes som bygde hus på Åsagjalet i 1886. Før det hadde han bodd på Borgenvald, Inndalsvald (Bergstua) og Mikvollvald. Ole Olsen var gift hele tre ganger. I 1871 ble han gift med Marta Bårdsdatter Mønnes, f. 1848 på Mønnesmoen. Marta var datter av Bård Larsen Mønnesvald og Malena Johnsdatter. De bodde på Oppem og på Inderøy før vi i 1875 finner dem som husmannsfolk på Borgenvald, og Marta døde der i 1877 etter at de hadde fått tre barn. 1 1881 ble Ole gift på nytt, nå med Mette Eistensdatter Skavhaug, f. 1854 på Reppe. Mette var datter av ugifte foreldre Eisten Johnsen Engsvehaugan under Østnes og Anne Olsdatter Garnesplass nedre. Hun var tjenestepike på Skavhaug nedre i 1875 og trolig også i 1881, etter som hun da brukte Skavhaug som etternavn. Ekteskapet ble kort varig, for Mette døde allerede på nyåret i 1882. Mette hadde før ekteskapet sønnen Ole Edvard Jakobsen, f. 1878 på Skavhaug nedre. Han var døvstum. Ved dødsfallet til Mette bodde hun og Ole som hus mannsfolk på Inndalsvald (Bergstua). Ole Bjartnes ble så gift for tredje gang i 1883 med Anna Karoline Kristiansdatter, f. 1863 på Jøsås. Hun var datter av Kristian Andreassen Trana, som var veivokter i Sul og i 1875 bodde i Kongsstua (Nybygget) og seinere på Sandnesset i Sul. Barn i første ekteskap: Bl '. Ole, f. 1 871 på Oppem. Ole tok navnet Ole Olsen Lyng. Han var gårdsgutt på Nord-Lyng da han under Verdalsraset utmerket seg ved å redde kona på gården og hennes fire barn ut av stuebygninga som var blitt begravd i leir massene. For dette ble Ole tildelt Kong Oscar 2.s redningsmedalje av 3. klasse for edel dåd. Ole Olsen Lyng med Kong Oscar 2.s medalje for edel dåd under Verdalsraset. HEIMER OG FOLK I LEKSDALEN
---- 569 H&FLe ---- Etter endt militærtjeneste tok Ole seg arbeid ved Killingdal gruver, og i 1 898 begyn- te han å arbeide på anlegget av Hell-Sunnanbanen. Han arbeidet bl. a. ved Grub åsen skjæring i Asen, der han nær hadde mistet livet i mai 1900. Tre av arbeids kameratene hans omkom, mellom disse var Ole Olsen Lundkvist fra Lundsmoen. Høsten 1 907 ble Ole Olsen Lyng tilsatt som banevokter ved Ofotbanen, i 1 91 0 ble han baneformann ved Hundalen på Ofotbanen, og kom i 1917 som baneformann til La ngstei n/Skatval og arbeidet der til han gikk av for aldersgrensen i 1936. Gift i 1901 med Jørginejohan-Pettersdatter Stokka nva ldet, f. 1872 i Asen, og de hadde fem barn. Ole O. Lyng døde i Skatval i 1941 og er gravlagt på Skatval kirkegård. B2 1 . Bernt, f. 1 873 i Inderøy. Han var tjener på Minsås og tok Minsås som etternavn. Bernt Minsås flyttet seinere til Beitstad og arbeidet som veivokter der. Gift med Nella Petersdatter Kvarving. B3 1 . Mette, f. 1876 på Borgenvald, d. 1876. Barn i tredje ekteskap: B4 3 . Marie, f. 1883 på Inndalsvald. Gift i 1911 med John Olaussen Hjelde, f. 1881 på Svedjan. De utvandret til Nord Dakota i 1911. B5 3 . Karl Andreas, f. 1 885 på Fåravald. Han tok Hegstad som etternavn. Han utvan dret i 1911 og ble farmer ved Doran i Minnesota. Gift der i 1916 med Laura Bergitte Halvorsdatter Ness. Foreldrene hennes er omtalt under Brannseggen under Bunes. B6 3 . Gusta Oline, f. 1 888 på Åsenvald. Gusta var evneveik og ble bortsatt til andre. Hun bodde først på Myrmoen, og kom derifra til Johannes og Gurianna Storstad på Buhaugan under Hofstad. Hun døde i 1952. B7 3 . Anna Olise, f. 1 891 på Åsenvald. Hun hadde to barn før hun i 1 923 ble gift med Petter Alfred Tiller, sønn av Ole Pettersen på Nord-Tiller. De flyttet sønnafjells, og Anna Olise døde i 1931 på Løvold i Stokke i Vestfold. Barn: Cl o . Otto Magnus, f. 1912 på Åsheim, faren var Albert Antonsen Vestnes. Han ble gift i Tønsberg og var bl. a. kirketjener i Skei kirke der. C2°. Aslaug, f. 1915. Far: Fridtjof O. Landfald. Hun ble gift med Anders Myhr i Skatval (mange barn). C3 I . Gunvor Andora, f. 1923 på Ørmelen. B8 3 .John Edvard, f. 1 894 på Åsenvald, d. 1899. B9 3 . Grete Birgitte, f. 1 897 på Åsenvald, d. 1 899. B10 3 . John Gerhard, f. 1900 på Åsenvald. Utvandret til USA i 1915. Han bodde i Powers Lake, Nord-Dakota, og arbeidet som snekker. Han var gift, hadde ni barn, og døde i 1 969 i Minnesota. Bl 1 3 . Eugen Ingemar, f. 1905 på Åsenvald. Han døde samme år, et halvt år gammel. Etter at Ole Olsen Bjartnes døde i 1910 ble plassen nedlagt. Husene ble revet av Ludvig Larsen og fraktet til Tinda på Verdalsøra og satt opp på nytt der. Anna Bjartnes døde i 1919.
---- 570 H&FLe ---- Solås GNR. 80, BNR. 7. Solås er et bureisingbruk som ble fradelt til sønnen Johan Sende. Åsen i 1934 og av Hans Peter Sende solgt Bruker fra 1934: Johan Bernhard Hanssen Sende (1896 Mariusdatter (1897-1992) 1966) og Marianne Pauline Johan Bernhard Sende var født i 1896 i Hommelvik og var sønn av Hans Pete Johannessen Sende og kone Gurine Berntsdatter. Gift med Marianne Pau VfsrincHattpr Miicnm f 1 RQ7 nå \/Tiicpm cAGtrp T-fnn \rckx rlcittpr a\r aårH nriiL-pr \Aa Vlariusdatter Musum, f. 1897 på Musem østre. Hun var datter av gårdbruker Ma \nderssen og kone Anne Olsdatter på Musem østre Ban VA6 \sz. Annbiørq, t. IvJU. Oift med bvqqmester Uddmund btensmo, r. I Vz(J. bosatt yj
---- 571 H&FLe ---- Arnesborg Arnesborg ble fradelt Vester-Åsen i 1939 og av Gunnar Indahl solgt til Arne Høy em for 2250 kroner. Arnesborg i 1954. Foto: Widerøe. Bruker fra 1939: Arne Jenssen Høyem (1911-1992) og Borghild Sørensdatter (1911- 1994) Arne Jenssen Høyem var født i 1911 i USA og var sønn av Jens Isaksen Høyem, som i 1918 kjøpte Snausen. Gift med Borghild Sørensdatter Bergsmo, f. 1911 i Kluken. Borghild var datter av gårdbruker og sersjant Søren Olaussen Bergsmo og kone Olme Larsdatter. De hadde ingen barn.
---- 572 ----
---- 573 H&FLe ---- AUSA
---- 574 ----
---- 575 H&FLe ---- AUSA (LYNGÅS NORDRE) GNR. 106, BNR 9 Ausa var en gammel husmannsplass under Lyngåsen og er nevnt allerede på 1600-tal let. I 1777 ble Lyngåsen delt i to parter, Lyngåsen vestre og Lyngåsen østre, og i 1786 kom Lyngåsen østre under Kråg og ble drevet som underbruk under denne. Ausa er oppført som husmannsplass under Lyngåsen østre i 1865. I 1875 benevnes plassen som Ausa søndre, og i 1900 er den blitt selveierbruk og benevnes Lyngås nordre. Ole Olsen Lyngås Holm (1785-) og 1} Ingeborg Nilsdatter (1773-1822), 2) Ingeborg Olsdatter (178 7-) Ole Olsen Lyngås Holm var husmann i Ausa fra ca. 1820 og noen år framover. Han var sønn av husmann Ole Tronesvald. Hvor han hadde Holm-navnet fra, er usikkert, men i 1801 finner vi en tjener på Holme nordre ved navn Ole Olsen, og det kan muli gens være derfra han har tatt navnet Holm. I 1820 ble han gift med Ingeborg Nilsdatter Jermstad. Ingeborg var sannsynligvis født i 1773 som datter av Nils Jensen, husbonde på Trøgstad lille i 1801. Ingeborg var ved giftermålet tjener på nabogården Follo. Ingeborg døde allerede året etter at de ble gift, og på skiftet etter henne i 1822 ble registrert 4 tønner potet til en verdi av 1 spesidaler 3 ort! Ekteskapet mellom Ole og Ingeborg var barnløst, men Ingeborg hadde før ekte skapet ei datter: Bl 0 . Sirianna Olsdatter, f. 1801, far var dragon Ole Henriksen, som i 1801 var dra gon i Ner-Fåra. Ole Holm giftet seg på nytt i 1823, nå med Ingeborg Olsdatter Moe, f. 1787. Foreldrene hennes var fra Jemtland. De fikk tre barn: B2 2 . Marta Kjerstine, f. 1 823 på Lyngåsvald. Hun flyttet til Sverige i 1 839. B3 2 . Ingeborg, f. 1 826 på Lyngåsvald. Gift i 1 850 med enkemann Sevald Nilsen, f. 1819 i Aust-Hellan. De var husmannfolk på Leinsmoen under Lein. Sevald døde der i 1 858, men Ingeborg satt fortsatt på plassen i 1 865 og døde der i 1 873. De hadde fire barn, som alle synes å ha flyttet ut fra bygda. B4 2 . Ole, f. 1 828 på Lyngåsvald. Ole flyttet i 1 846 til Bjørnør i Sør-Trøndelag. Hvor Ole Holm og hans andre kone gjorde av seg seinere, er ikke kjent. Kanskje flyt tet de til Jemtland.
---- 576 H&FLe ---- Ole Nilsen (1814-1894) og Beret Johnsdatter (1820-1914) Ole Nilsen var husmann i Ausa fra ca. 1840 til 1894. Han var født i 1814 på Aksnes og var sønn av Nils Ellingsen og kone Malena Bårdsdatter. (Se Østvollætta). Som ungkar ble Ole Nilsen far til to barn: Bl 0 . Anne Marta, f. 1836 på Sundbyvald. Mora var Olava Johnsdatter Sundbyvald. Anne Marta ble gift i 1 858 med Mikal Rasmussen Hallemsvald, f. 1 830 på Øvre Vistvald. De var husmannsfolk på Lennesøra 1 865-1 875, i 1 891 gårdbrukere på Sørhaug i Volhaugen. Mikal døde på Sørhaug i 1897, mens Anne Marta var føderådsenke på gården i 1 900. B 2°. Martinus, f. 1838 på Sundbyvald. Mor: Anne Nilsdatter. Gift i 1859 med Kristianne Jensdatter Nessvald, f. 1832 i Allmenningsåsan i Inndalen. Kristianne var datter av husmann Jens Jensen og Kjersti Olsdatter, som var husmannsfolk på Nessøran. Martinus var gårdbruker på Lyngsmo og seinere på Prestmo under den gamle prestegården Augla. Han tok navnet Martinus Prestmo. I 1839 ble Ole Nilsen gift med Beret Johnsdatter, f. 1820 på Hallemsvald. Hun var datter av husmann John Pedersen og Anne Sørensdatter. Ole døde på plassen i 1894, mens Beret levde til 1914 og døde som fattiglem på Lyngåsen, 94 år gammel. Barn etter Ole og Beret: 83. Marta, f. 1839 på Hallemsvald. Gift i 1862 med Ole Johansen Forbregd, f. 1836 på Kolstad, d. 1873. De var i 1865 husmannsfolk på Myrbakken under By øvre og fikk tre barn. Marta hadde husmannsplassen også i 1 875 og hadde da tre sauer og to geiter. Marta kom seinere som tjener til Nordgård i Vinne og ble i 1891 gift med gårdbrukeren der, enkemann Johan Peter Johannessen Fossing, f. 1 826 i Asen. 84. Nils, f. 1 841 . Gift i 1 865 med Sigrid Ellingsdatter Ekle, f. 1 843. Nils var gård bruker på Futaker under Lyng. Lyngsaunet-folket nedstammer fra Nils og Sigrid. 85. Johannes, f. 1844. Han flyttet i 1868 til Inderøy der han i 1872 ble gift med Cecilie Arntsdatter Flugstadvald, f. 1 845. 86. Andreas, f. 1 848. Gift i 1 874 med Inger Maria Karlsdatter, f. 1 846 på Nessvald. Hun var datter av ugifte foreldre Karl Henrik Olsen Nessvald og Karen Henriksdatter. Andreas tok etternavnet Veie, og de flyttet til Frol og ble gårdbrukere på Skogset, hvor vi finner dem i 1 900. 87. Elen, f. 1852. Gift i 1883 med Hans Peter Bårdsen Bjertnes, f. 1862 i Jeilstua under Stiklestad. De kjøpte plassen i 1 894. 88. Bergitte, f. 1 854. Gift i 1 876 med enkemann Eilert Johnsen Stene, Røra. Han var født på Grøtan i Sparbu i 1 834. 89. Olaus, f. 1 857. Utvandret til USA 1 882. 810. Anneus, f. 1859. Utvandret til USA 1881. Bil. Maria, f. 1 863. Gift i 1 895 med enkemann Sakarias Nilsen Grande, gårdbru ker på Grande under Ysse vestre. Før giftermålet (i 1 890) hadde Maria sønnen Ole Bernhard Jakobsen, f. 1890 på Lyngåsvald, faren var gårdbrukersønn Jakob
---- 577 H&FLe ---- Ole Bernhard Jakobsen flytte lannessen Volen ve konstabel der i seks år. I 1927 ble han gift med Aslaug Bredland. Men ekteska st ble kortvarig, for Ole Bernhard døde bare sju dager etter bryllupet Sakarias og Maria fikk fire bar Cl. Anton, f. 1896 på Grande. Småbruker på Grande under Ysse vestre 1917. Gift med Ragna Karl-Olafsdatter Holmli, f. 1909. C 2. Martin, f. 1 898 på Grande. Martin Grande var sagbruk >g bosa Nestvoll nordre. Gift med Tora Arntsdatter Helmo, f. 1 89 C 3. Oskar, f. 1900 på Grande. Bureiser på Krågset i Raset. Gift med Karen Marie Karlsdatter Lyngås, f. 1900 VUU. C 4. Inga, f. 1903 på Grande. Gift med småbruker og snekk Sørhaug, f. 1898. Bosatt på Nordberg. Etter Ole Nilsens død i 1894 kjøpte svigersønnen Hans Peter Bårdsen plassen som da fikk navnet Lyngås nordre. Hans Peter Bårdsen Lyngås (1862- 1945) og Elen Olsdatter (1852-1919) Hans Peter Bårdsen var født 1862 i Jeilstua under Stiklestad. Foreldrene var husmann Bård Jakobsen og Lisa Henriksdatter. I 1883 ble han gift med Elen Olsdatter Minsås, dat ter av den forrige bruker, og de kjøpte i 1894 plassen og ble småbrukere på Lyngås nordre. De hadde en sønn: 81. Bernt Olaf, f. 1896 på Lyngås nor dre. Gift med Inga Olausdatter Halset, f. 1 894. Han ble neste bru-
Hans Bårdsen Lyngås arbeidet mye som grøftegraver ved siden av at han dreiv går den. I hele trettiåtte somrer dreiv han på med dette. Mest arbeidet han i Frol, men også i Verdalen og andre bygder i distriktet. Som påskjønnelse fikk han i 1922 Nord- Trøndelag Landbruksselskaps sølvmedalje med diplom. Hans Bårdsen Lyngås ble enkemann i 1919, og i 1920 solgte han gården til sønnen Olaf Lyngås for 4000 kroner. Hans døde i 1945. :z
---- 578 H&FLe ---- Olaf Hansen Lyngås (1896-1981) og Inga Olausdatter (1894-1972) Olaf Lyngås begynte i ung alder å være med far sin på grøftegraving, og det ble nok tusenvis av grøftemetere i løpet av de åra han arbeidet med dette. Han rydda også mange dekar jord for gårdbrukerne i distriktet. Som påskjønnelse fikk han Ny Jords diplom. Olaf Lyngås kjøpte litt dyrkajord av Tømmeråsen som tilleggsjord til sitt eget bruk. Olaf ble i 1916 gift med Inga Olausdatter Lyngås, f. 1894 på Halsetbakken. Hun var datter av Olaus Olsen Lyngås og Beret Larsdatter. (Se Bjørganætta). Barn: 81. Odd Hermann, f. 1919, d. 1 919 i spanskesyka 82. Eivind, f. 1921 på Lyngås nordre, d. 1998. Gift i 1949 med Mary Magnusdatter Kålen, f. 1932. Eivind Lyngås fikk fradelt hustomt av gården og bygde eget hus der etter at sønnen Torbjørn overtok g rd Plassen lå på flata nord for den andre Ausa-plassen (Lyngås nordre). Det var husmann på plassen fra midten av 1860-åra og til slutten av 1870-åra. Pilen viser hvor husene på Ausa nordre var plassert.
---- 579 H&FLe ---- Andreas Olsen Hauganvald (1843-1884) og Anne Marta Ellingsdatter (1842 -1917) Andreas Olsen var født i 1843 i Kleppen av ugifte (men seinere gifte) foreldre Ole Lagesen Ottermo og Margrete Olsdatter. Foreldrene bodde bl. a. på Hauganplass (Stamna) i Helgådalen. I 1863 ble Andreas gift med Anne Marta Ellingsdatter Tusetvald, f. 1842 på Tusetvald. Hun var datter av husmann Elling Andersen på Ellingplassen under Tuset (se under denne). Ved folketellinga for 1865 er Andreas Olsen oppført som tjeneste dreng på Stiklestad nordre, mens Anne Marta er tjenestejente på Bunes (begge står oppført som ugifte?). Dåpsregistret viser imidlertid at Andreas er oppført som hus mann i Lille-Ausa da deres andre barn blir født i juli 1864, så han må ha bosatt seg på plassen senest dette året. Andreas Olsen var husmann i Lille-Ausa fram til ca. 1877. Da flyttet han med familien til Reitbakken under Skrove og ble husmann der. Der døde han også i 1884, bare 41 år gammel, og etterlot seg Anne Marta og ni barn under konfirmasjonsalder. Med hjelp fra noen av barna dreiv imidlertid Anne Marta videre på Reitbakken, og bodde der til hun døde i 1917, syttifem år gammel. Som vist nedenfor utvandret minst sju av barna til Amerika. Barn: 81 . Anton, f. 1 862 på Skrove. Han utvandret i 1 883 til Fargo, Nord-Dakota, og ble gift og døde der. 82. Oluf, f. 1864 på Lyngåsvald. Utvandret sammen med broren Anton i 1883 og ble gift og døde i Fargo. 83. Martin, f. 1 867 på Lyngåsvald, d. 1886 på Skrovevald. 84. Ingeborganna, f. 1 869 på Lyngåsvald. Utvandret til Davenport, Nord-Dakota, i 1 887. Gift med John Knutsson. 85. Eliseus, f. 1872 på Lyngåsvald. Gift i 1893 med Hanna Oline Nilsdatter Vinjeplass fra Mosvik, f. 1 865 i Ytterøy. Eliseus utvandret til Quebec, Kanada, i april 1893. Han kalte seg Eliseus Halseth. Hanna fulgte etter i 1895 med Davenport, Nord-Dakota, som reisemål. 86. Martina, f. 1 874 på Lyngåsvald. Hun flyttet til Sverige i 1 891 , attest er innhentet fra Are i 1 894. Gift med en Lundstrøm. En sønn av dem, Gustav Lundstrøm, ble prest (kyrkoherde) i Rødøn. 87. Maren Anna, f. 1876 på Lyngåsvald. Utvandret til Quebec i 1891. Gift i Montana. 88. Anneus, f. 1878 på Reitbakken. Bodde på Reitbakken i 1900. Død 1953. 89. Laura, f. 1880 på Reitbakken. Bodde på Reitbakken i 1900. Død 1924. BlO.Ludvig, f. 1882 på Reitbakken. Utvandret til Davenport, Nord-Dakota i 1895. Han reiste sammen med svigerinna Hanna. Bl l.Ole Andreas, f. 1884 på Reitbakken. Han utvandret til Warren, Nord-Dakota, i 1903. Død ugift.
---- 580 ----
---- 584 H&FLe ---- oSsdJbcß L
---- 583 ----
---- 582 ----
Heimer og folk i Stiklestad Verdalsboka
VERDALSBOKA - Heimer og folk - Stiklestad 1800 - 1940 Ved Ottar Moholt og Solveig Ness Depotbibltoteket Utgitt av Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Verdal 2005 H&FSt ---- 8 H&FSt ---- Tidligere utgifte bygdebøker 111 Gardshistorie IV Gardshistorie V Gardshistorie lIA Kulturhistorie 1930 Einar Musum 1930 Einar Musum 1931 Einar Musum 1956 Einar Musum og Johannes Dahl VIA Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg VIB Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg Krig - Okkupasjon - Motstand Verdal Samvirkelag 1987 Morten Veimo 1988 Erling Austad 1991 Solveig Ness 1993 Øystein Walberg 1993 Øystein Walberg Verdal Sparebank 1884-1980 Ras i Verdal A Ras i Verdal B Bygda og Biblioteket 1998 Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen Heimer og folk - Leksdalen 1800-1940 2002 Jørgen Johnsen og Magne Årstadvold Bygdeboknemnda i 2005 Anders Bendiksen, Ottar Moholt, Solveig Ness, Øystein Walberg. ISBN nr.: 82-924340 H Ansvarlig utgiver: Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda Rådhusgata 2, 7650 Verdal. Layout: Vestvik Reklame AS, 7650 Verdal. Bilder ved Magne Årstadvold. Bilde side 4 og 5: Stiklestad. Foto: Leif Arne Holme. Kart side 6 og 7: Kart over Verdal fra 1813. Av: Lorentz Kluver. Tegninger: Bjørn Erik Haug. Trykk: Innherred Grafisk AS, Levanger. Innbinding: Gjøvik Bokbinderi AS, Gjøvik. Papir: 100 gr. Multiart Silk. Fonter: Berkley. Futura. Første utgivelse: Oktober 2005.
---- 9 H&FSt ---- INNHOLD FORORD Av Øystein Walberg 15 FORKLARINGER PÅ NOEN ORD OG UTTRYKK 16 STIKLESTAD 1800 - 1940 AvArneHallem 17 STIKLESTAD SOM NASJONALSYMBOL 17 STORE OG SMÅ HENDELSER 27 HAUG 45 HAUG 24 47 Holmsveet 24/2, 3 og 5 48 Holmsveet søndre 24/2 48 Holmsveet nordre 24/3 57 Holmsveet vestre 24/5 58 Svedjan 24/10 63 Svedjanvald (Svedistugu) 66 Holmen (Haugsholmen) 24/1 68 Gabrielshof (Haug vestre) 24/6 73 Hauglund 80 Plass trolig under Haug vestre 80 SLOTTET 24/8 81 Bredakeren 86 Sissellien 88 Bursakeren 89 Haugen 89 Gjerdet 91 Molde 24/9 93 Bjerkan 24/11 97 Bjerkaker 24/12 100 Slottemoen 24/13 103 Kongsvoll 24/14 106 Haugvoll 24/15 106 Nordheim 24/16 110 Slotteli 24/18 112
---- 15 H&FSt ---- FORORD "Me skal koma, om inkje så brått," heter det i sangen. Disse ordene passer godt på arbeidet som nå pågår i Bygdeboknemnda i Verdal. Det arbeides mange steder i Verdal med nye bind i serien Heimer og folk. Det går ikke så veldig fort, for det er et nitidig arbeid som må gjennomføres. En som arbeider med dette stoffet, kan enkelte ganger være fornøyd om hun eller han har klart fem linjer på en kveld. Navn, dato er og steder må sjekkes og dobbeltsjekkes. Seiv ikke da er man sikker på at alt er rett. Og enkelte ganger finnes det ikke svar på alle spørsmålene som tvinger seg frem. Summen av alle opplysningene kan noen ganger bli så stor at det virker som en umu lig oppgave å holde rede på alt sammen, mens til andre tider kan mangelen på opp lysninger være mer frustrerende. Bygdeboknemnda er svært stolt over å kunne presentere det andre bindet i serien Heimer og folk. Det er flere års arbeid som ligger bak dette bindet. Det er i all hoved sak skrevet av Ottar Moholt, mens Solveig Ness har skrevet deler av kapitlet om Haug. Reidar Prestmo etterlot seg en hel del grunnlagsmateriale, og dette har Ottar Moholt bearbeidet og videreført. Foruten de nevnte, har også flere andre vært involvert. Arne Hallem har skrevet innledningskapitlet om Stiklestad. Bjørn Erik Haug har tegnet vignettene til hoved kapitlene, og gjennomgangstemaet har vært "inngang". Trond Okkenhaug har stått for den slektshistoriske kvalitetssikringen. Marit Kvalen Ness har lest korrektur og kommet med mange gode og nyttige innspill. Jørgen Johnsen har på sedvanlig måte vært behjelpelig med å fremskaffe vanskelig tilgjengelige kilder. Magne Årstadvold har skannet bildene. Evald Lundkvist og mange andre informanter har skallet stoff om og bilder av personer og heimer. Her er det uråd å nevne alle, men de har alle bidratt. Verdal Historielag, Lokalhistorisk arkiv og folket som vanker der, har også vært til uvurderlig hjelp. Bygdeboknemnda vil takke alle som har bidratt med stoff og bilder. Verdal, september 2005 For Bygdeboknemnda i Verdal Øystein Walberg
---- 16 H&FSt ---- FORKLARING PÅ NOEN ORD OG UTTRYKK I folketellingene er det beskrevet hvor mange husdyr det var på de forskjellige bruk, og hvor stor utsæd (hvor mye de sådde) det var på hvert enkelt bruk. Måleenheten besto av tønner og en korntønne var 139 liter. Utsæden i poteter er også oppgitt i tønner, men om dette er tønner på 139 liter er usikkert. I folketellingen treffer vi også uttrykket "inderst" om folk som har tilhold på forskjellige bruk. Dette er da losjerende personer. En kan også finne ordet "Lottbruker". I denne forbindelse mener man en person som leier jord eller skog, der leien ble betalt med en brøkdel av avlingen eller avkas tingen. Lottbruk er kjent fra flere kanter av landet, men har aldri vært vanlig. litt om pengeenheten i denne perioden som vi skriver om Før 1814 var pengeenheten riksdaler. 1 riksdaler = 6 mark = 96 skilling. 1814 -1875 får vi spesiedaler. 1 spesiedaler = 5 ort = 120 skilling. I 1875 gikk vi over til å bruke kroner og ved pengeomregningen ble 1 spesiedaler sått til 4 kroner. 1 ort ble da 80 øre, og 1 skilling ble 3 øre.
---- 17 H&FSt ---- STIKLESTAD 1800-1940 AV ARNE HALLEM "I Verdalen ligger mange smukke Gaarde, tildeels mærkværdige fra gamle Tider, jor nemmelig Gaardene Stiklestad, Hallem, Forbrigd, Houg, Biertnes, Maritvold, m.JI." Dette skriver topograf og sorenskriver Lars Hess Bing i sin artikkel "Skildring av Verdalen 1796" i verket "Beskrivelse over Kongeriket Norge" av samme år. Det som gjør dette interessant er at det er en samtidig øyenvitneskildring av en utenforstå ende, og utgjør hans spontane inntrykk av bygda fire år før året 1800. I dette bindet av Verdalsboka - "Heimer og folk- Stiklestad 1800-1940" - vil alle "smukke Gaarde", alle heimer og folk i Stiklestadgrenda fra denne perioden, vekkes til live og snakke sitt eget språk, og i seg seiv være en viktig lokalhistorisk dokumentasjon av vår for holdsvis nære fortid. Dette innledningskapitlet tar for seg noen begivenheter og hendelser som må ha vært sentrale for folk i grenda i denne perioden. Hva var folk opptatt av? Hvordan levde de? Hva skjedde på Stiklestad i disse årene? Svarene på disse spørsmålene vil delvis bli preget av at grenda det er snakk om er nettopp Stiklestad, og at dette stedet, som et resultat av Olav Haraldssons fall her i 1030, skulle få en helt spesiell plass i norsk historie, både som sted og som symbol. To viktige hendelser i denne sammenheng skjer nettopp i denne perioden, på 1800- tallet, nemlig den bevisste bruken av Stiklestad som et nasjonalsymbol i det vi kan kalle nyere tid, og den offisielle gjenreisingen av olsokdagen i Norge. Markeringen av 900-årsjubileet for Slaget på Stiklestad i 1930 er selvsagt også sentral i denne sammenheng. I tillegg vil det bli korte streiftog innom noen andre sider av grendas historie og folks dagligliv. STIKLESTAD SOM NASJONALSYMBOL Den historiske bakgrunnen: Stiklestad før 1800 For å forstå de sentrale politiske, religiøse og kulturelle begivenheter som skjedde på Stiklestad i perioden 1800-1940, er det nødvendig å nevne noe om den historiske bakgrunnen.
---- 18 H&FSt ---- Stiklestad er et gammelt gårdsnavn; andreleddet kommer av "stadr" som betyr "bustad". Det er knyttet en del usikkerhet til betydningen av førsteleddet "stikl"; en mulig forklaring er at ordet opprinnelig var et elvenavn, "Stikl". En annen og noe senere forklaring er at ordet betyr "å stikke ut fra noe", og at det har med landskaps formasjon å gjøre, for eksempel formen på et tjern, et nes, ei vik, eller kanskje også ei myr. Det eldste spor av mennesker i Verdal er fra Stiklestad - det er ei 7-8000 år gam mel elghornhakke funnet på Hallem; noe forenklet kan vi kanskje si at Verdals første jordbruker var hallemsbygg. Bygda er full av fortidsminner fra forhistorisk tid. Både i Hegstadmarka og Hallemsmarka finnes en enestående samling av gravhauger fra forhistorisk tid, fra jernalderen. Samlingen av hauger og størrelsen på dem forteller oss at området må ha vært et sentralt maktsentrum flere hundreår før Slaget på Stiklestad; kanskje valgte Olav da han kom tilbake til Norge i 1030 bevisst å gå mot dette maktsentret hvis han skulle ha noe håp om å vinne tilbake landet? Olav Haraldssons håp om å vinne tilbake Norge ble knust gjennom hans neder lag på Stiklestad, men ved at kirken opphøyde han til helgen ett år etter slaget, ble den døde Olav brukt både religiøst og politisk til å fullføre det han ikke fullt ut lyk tes med som norsk konge. Som Olav den hellige, "Norges evige konge", fikk han en symbolfunksjon, og fullførte på den måten både kristningsverket og samlingen av Norge til et fritt og uavhengig rike. Opp gjennom middelalderen dro mange pilegrimer og andre tilreisende til Stiklestad for å besøke stedet hvor helgenkongen hadde dødd, og besøke kirken som ble reist der. Gradvis må navnet Stiklestad ha fått en spesiell plass i norsk historie. Folket i Stiklestad-grenda rundt 1800 kjente selvsagt til de utallige Olavssagn og Olavslegender som hadde dannet seg, mange hadde besøkt Olavssteinen og Olavskilden i Klingen ved Leksdalsvatnet, like ved den gamle pilegrimsleia nordfrå, og de hadde vandret Feginsbrekka, gledens bakke, hvor pilegrimene fikk det første glimt av Stiklestad. Attenhundretalls-menneskene følte kanskje historiens sus over landskapet, og de må ha vært seg bevisst at de bodde på en helt spesiell plass. I løpet av 1800-tallet skulle de bli seg dette enda sterkere bevisst. Stiklestadallé og Olavsstøtter Stiklestad år 1800. En ti år gammel nyplantet allé av hegg, pil, rogn, furu og bjørk, anlagt av major Lorentz Diederich Kliiwer på Bjartnes, strakk seg langs Stiklestadveien fra bryggene på Øra til det gamle slagstedet. Alleen må ha gitt dati dens "stekstabygg" nok en følelse av å bo på et spesielt sted. Ikke bare var den vak ker, særlig om våren og høsten, men den må ha hatt noe nesten symbolsk over seg slik den snorrett førte dem fram til hjertet i den grenda de bodde i; den understreket på en måte det spesielle ved stedet. Dessuten var Stiklestadalléen et pust av det store utland - Kliiwer hadde som forbilde lignende alleer fra parker og store hageanlegg ute i Europa. Noe annet, og som kanskje ikke alle var like begeistret for, var at bønder og husmenn ble utkommandert for å holde veien ved like. Fem år etter århundreskiftet, i 1805, ble en ny Olavsstøtte reist på Stiklestad av stiftsamtmannen i Trondheim, baron Fredrik Adeler, den samme støtten som står der
---- 19 H&FSt ---- ■ t „ '' •3 •■ - Stiklestad ca. 1 800 Håndkolorert trykk av måler Elias Meyer. i dag. I 1805 stod ennå en tidligere steinpyramide-støtte med et jernkors på toppen, reist av oberst Lemfort i 1710, og i flere tiår ut gjennom attenhundretalet stod begge støttene der oppe på haugen, på samme sted som det i følge legenden stod et skur i 1030, hvor den døde Olav Haraldsson ble lagt etter slaget. At det har stått flere støt ter på denne plassen opp gjennom århundrene, er i seg seiv interessant, og sier noe om Stiklestads betydning og symbolverdi. Det samme gjør den interessen støttene ble viet av tilreisende både fra inn- og utland; skandinaviske, engelske, tyske professo rer, forfattere, redaktører, prester og andre tilreisende har etterlatt seg sine beskri velser av støttene og stedet. Støttene må også ha vært noe som folk i grenda var opp tatt av. Da baron Adeler sluttet i sin stilling som amtmann, ble støtten på Stiklestad nevnt i flere hyldningsdikt, og i et av dem heter det at "Værdalens Stiklestad gjenly der nu med Tak - og Ak med sorgfavnet Stemme". I juni 1873 besøkte unionskongen Oscar II Norge og Stiklestad. Om dette besø ket skrev professor J. A. Friis: Ved St. Olaf Støtte på Stiklestad hadde en tallrik og forventningsfull Almue samlet seg. På et hvert Bakkehell såes tette Menneskemasse!' oppstilte, ivrige etter å få se et glimt av den folkekjære Konge. — Støtten var prydet med Kranser og rundt omkring samme var det plantet flagg.
---- 20 H&FSt ---- Støttene på Stiklestad i 1 880-årene. I bakgrunnen ser vi Ekle. Folkemøtet på Stiklestad i 1882 4. og 5. juli 1882 ble det holdt et stort folkemøte med ca. 5000 deltakere på gården Stiklestad mellom. Initiativtakere til møtet var stortingsmenn i fylket, men også fol kehøgskolebevegelsen og de frilynte ungdomslagene hadde ivret for et slikt møte. De to sistnevne hører med blant det vi kaller motkulturene i norsk historie. De stod i opposisjon til embetsmannskulturen, og de representerte nasjonale strømninger i Norge som var sentrale i den politiske kampen i 1870- og 1880-årene, og da unio nen med Sverige ble oppløst i 1905. Hensikten med møtet var å nå ut til folket med et klart budskap før stortingsvalget samme høst. På samme sted som Olav hadde kjempet sin kamp om makten i Norge flere hundreår tidligere, ble det igjen kjempet om den politiske makten i landet - Stortingets bondeopposisjon valgte Stiklestad som et sentralt sted å markere sin kamp mot kongen og embetsmannsregjeringen på. På denne måten gjenspeiler Stiklestad og folkemøtet der politiske begivenheter ikke bare i Norge, men også politiske strømninger ute i Europa. Ideene fra den store franske revolusjon i 1789 om frihet og likhet, visjonen om et bedre samfunn for alle lag av folket, levde videre etter Napoleonskriger og reaksjonstid hvor de gamle makt haverne stort sett beholdt den politiske makten. Etter nye revolusjoner i Frankrike, i 1830 og 1848, gikk det en liberal bølge over Europa med blant annet krav om likhet for loven, utvidet stemmerett og parlamentarisme. Samtidig hadde den industrielle revolusjon, som begynte i England i andre halvdel av 1700-tallet, skapt et nytt sam HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 21 H&FSt ---- funn med nye produksjonsmåter og nye samfunnsgrupper. På den tiden folkemøtet på Stiklestad ble holdt, kan vi snakke om en gryende industrialisering også i Norge, og vi ser konturene av et nytt samfunn hvor nye lag av folket ønsker innflytelse og politisk makt. I klartekst ble dette budskapet båret fram på tunet på Stiklestad mellom i 1882. Den konkrete bakgrunnen var Stortingets 9. juni-vedtak fra 1880 hvor stortings flertallet fastslo statsrådenes møterett i Stortinget. Hensikten med vedtaket var å styr ke Stortingets makt, samt at kongen skulle peke ut statsråder som Stortinget kunne samarbeide med, og som ikke førte en politikk som gikk mot flertallet i Stortinget. Dette vedtaket hadde kongen, Oscar 11, tidligere flere ganger nektet å sanksjonere, noe som provoserte opposisjonen sterkt. I årene etter 1814 hadde embetsmennene dominert i norsk politikk; de ble oppnent av kongen til å sitte i regjeringen, og de var i flertall på Stortinget. Dette flertallet hadde de nå imidlertid mistet til opposisjo nen, som bestod av en stor gruppe bønder under ledelse av Søren Jaabæk, og noen radikale byrepresentanter under ledelse av Johan Sverdrup. Som et resultat av denne striden fikk vi våre to første politiske parti. De stortingsrepresentantene som støttet kongen og hans embetsmannsregjering, ble til partiet Høyre. Sverdrup klarte å samle opposisjonen, og de ble til partiet Venstre. Dette partiet var det som trommet sammen til møte på Stiklestad i 1882. I følge referat fra møtet går det fram at folk begynte å strømme til allerede dagen før; dampbåtene måtte gå hele natten for å frakte tilreisende, og på første møtedag "rak det igjen folk på alle stier" til Stiklestad, til visstnok det største politiske møtet i landet så langt. Hovedtaler var selveste Bjørnstjerne Bjørnson, dikterhøvding og ivrig talsmann for Venstre; Johan Sverdrup skulle også delta, men ble forhindret på grunn av et møte i egen valgkrets. Bjørnson entret talerstolen under stormende applaus, og holdt en av sine mest berømte taler. Allerede i åpningen trakk han linjene tilbake til det som en gang hadde skjedd på Stiklestad, og han satte den politiske striden inn i en historisk sammenheng: Stedet vi staar paa gjør langsynt. Historien løfter sig af disse Grunde i slig Klarhed, at vi ser Folkets Aandsveie langt tilbage og langt jram, thi det Slag som sloges her for over 800 har siden, det reiste sig af noget, som laa langt tilbage, og det har endnu ikke i dag uttømt alle sine Følger. Bjørnson trakk også inn det nasjonale aspektet ved den striden de kjempet, og på denne måten kan det være mye i talen hans som peker framover mot en ny politisk og nasjonal strid noen år sene re, og som resulterte i brudd med Sverige og unions oppløsningen i 1905. Etter 434 år i union med Danmark, og etter 1814 i en ny union med Sverige, etterlyser Bjørnson hva han kaller "Selvstændighedens Æresfølese": Vi har i dette Forhold (forholdet til Sverige) ikke Selvstændighedens Ære hos andre Folk. Svensken seiv tror at vi blev erobret i 1814. Dansken tror, at vi er et af Sverige afhængig Folk. Hva Under at saa Udlændingen ser paa os som et halvfritt Tilhæng til Sverige? Overalt hvor Kongen, hvor Flaget, hvor Diplomatiet repræsenterer os, er STIKLESTAD 1800-1940
---- 22 H&FSt ---- • ■» mm ;ø? %, i j- .! t> I i : ' i mi i c f ■ Folkemøtet på Stiklestad i 1882. det som et Tillæg til Sverige.... Vi savnerjo ogsaa den Ære, den Lykke, som alle andre fri Folk har-at have en nati onal norsk Foregangsmand i vor Statschej. Han tilhører et andet Folk. Han leder der. Slike Forhold giver ikke Selvstændighedens Æresjølese, ...
---- 23 H&FSt ---- Bjørnson nevnte så kongens sanksjonsnekting i statsrådsaken, han påpekte at vi hadde en konge og en regjering som gikk imot folkeviljen, og at vi lot dette skje fordi vi ikke hadde nok av "Selvstændighedens Æresfølelse". Så spilte han igjen på Stiklestads symbolfunksjon: Om her stod en ny Tormod Kolbrunarskald, - det var dette han med langtrækkende Røst ville synge ud over det norske Folk i dagningen:'Vaagn op til et selv stændigt Folks æresfølelse!' Tales der til dine valgte Mænd som til Drenge, slåa da ned den Regjering, som har ansvaret jor det. Og er din Konge en svensk Mand og hans Regjering allikevel kræver absolut Veto jor ham i din Grundlov, skjønt det ikke staar, sørg da jor, at det bliver dyrt jor den Regjering og jor enhver som ejter den kræver det samme. Og lader nogen Kongedømmet sige, at absolut Veto kan det ikke opgive, da maa Du aabent svare, at saa maa det norske Folk opgive Kongedømmet. Mindre maa Valget ikke blive end mellem det absolute Veto og Kongedømmet. Avbrutt av stormende bifall flere ganger, fortsatte han å appellere til folkets æresfølelse. Han sammen lignet med den gamle hæren på Stiklestad som våk net til nederlag, men forutsa at denne gangen ville det bli seier, for nå samlet alle gode krefter seg for selvstendighet og frihet, og nå skulle: ... Sejren vindes ved Overbevisningens Vaaben i Valgenes üblodige Slag ...Paa Stiklestad, vor gamle Selvstændigheds største Sted, - et Leve jor det til Selvstændighedens Ære atter opvoxende norske Folk. Flere andre markante personer fra datidens samfunnsdebatt hadde ordet i løpet av de to dagene, og det ble talt varmt for saker som utvidet stemmerett, folkevalgt jury ordning, folkesuverenitet og kvinnesak. Betydningen av å få valgt inn flest mulig ven strerepresentanter på Stortinget ved høstens valg ble sterkt understreket, for derved å kunne bruke "Rigsrettens skarpe Vaaben" , som en av talerne uttrykte det, mot embetsmannsregjeringen. Ved slutten av møtet samlet deltakerne seg i bakken nedenfor Olavsstøtten, og grepet av føle Iser da han så folkehavet under seg, tok Bjørnson på nytt ordet og holdt nok en tale som er gått inn i historien som en av hans største og mest inspirerte. Igjen
---- 24 H&FSt ---- var det historiske perspektivet viktig - han snakket om det norske folks minner, og at slike minner er viktige for et folk, og under Olavsstøtten på Stiklestad følte han at de stod ved det største minnet i landets historie. Han mintes det alvoret de måtte ha gått i slaget med, og han takket dem for den æren og friheten de trodde på og ofret seg for. Han sluttet med å takke de som stupte og ønsket at de tilstedeværende ville være verdige til å kjempe den kampen de stod foran med det samme alvor i sinnet som de som kjempet og fait under slaget. Om det var det alvoret og den "Selvstændighedens Æresfølelse" som Bjørnson manet fram på Stiklestad som ble utslagsgivende, er ikke godt å si, men at folkemø tet der hadde stor betydning i den alvorlige politiske striden som raste, er det ingen tvil om. Ved valget om høsten, som er det første partivalg i Norge, seiv om partiene offisielt ikke var stiftet ennå, vant Venstre en knusende seier. Venstre besatte alle plas sene i Lagtinget og fikk også flertall i Odelstinget. Følgelig kunne regjeringen stevnes for riksrett for å ha frarådd kongen å sanksjonere stortingsflertallets vedtak i stats rådsaken. Statsrådene ble frådømt sine embeter, den siste embetsmannsregjeringen ble tvunget til å gå av, og en ny regjering, ledet av Johan Sverdrup, og som baserte seg på flertallet i Stortinget, ble dannet. Anden fra Stiklestad hadde seiret, det parla mentariske system var i praksis innført i Norge. Gjenreisingen av olsokdagen i Norge I middelalderen ble helgenkongen feiret både av den katolske kirken og av folk flest. Helgendyrking ble imidlertid forbudt ved innføringen av reformasjonen i 1536, og markeringen av olsokdagen gikk mer eller mindre i glemmeboka. At folk på Stiklestad i århundrene etter 1536 hadde et spesielt forhold til denne dagen er mulig, minnet om Olav ble holdt levende blant annet gjennom de forskjellige støttene som ble reist. På attenhundretalet, da den offisielle feiringen av olsokdagen ble tatt opp igjen i Norge, ble symbolet Stiklestad nok en gang sentralt. I en artikkel i "Morgenbladet" i 1856, hvor presten O. T. Krogh tok til orde for olsok som nasjonal festdag, het det blant annet følgende om den glemselen han mente rådde i Norge om Olav og hans verk: "...medens vi lade St. Olafs hellige Minde henblegne og jorsvinde med Fortidens Jutuler, Dverge, Nisser og Huldre ...". Etter den lange unionstiden med Danmark mener han at vi til og med etter selvstendigheten i 1814 var så preget av det han kal ler "den danske Aand" at vi lot den: .... beherske os i den Grad, at vi ikke havde en Tanke om Gjenoprettelsen av en Mindejestjor den Mand, som i Livet og Døden gjorde allerjørst Norge til et selv stændigt og udelelig Kongerige og en til dette Kongeriges christne Borgere. Også på dette området var folkehøgskolene og de frilynte ungdomslagene sentrale. Allerede i 1871 arrangerte folkehøgskolen i Stjørdal et olsokstevne på Stiklestad med en rekke talere. 29. juli 1897 blir imidlertid regnet som den første festdagen for olsok etter refor masjonen i 1536. Bakgrunnen var markeringen av 900-årsjubileet for Trondheim by.
---- 25 H&FSt ---- Olsokstevnet startet med et stort folketog i Trondheim 29. juli, hvor Bjørnstjerne Bjørnson igjen var hovedtaler. Stevnet gikk over flere dager, og den 1. august var Stiklestad sentrum for begivenhetene med en folketilstrømning av dimensjoner. Ca. 10 000 mennesker møtte opp, og en del av disse deltok i en marsj fra Trones til Stiklestad etter at en flåte på 13 skip hadde fraktet dem dit. Referatet til en begeistret journalist i avisen Dagen om hvordan han opplevde stev net på Stiklestad taler sitt eget språk: Mødet paa Stiklestad i gaar er aj de ganske sjeldnes Oplevelser. En slik uhyre Menneskemasse har aldrig muligens vært somlet herinne, og dog kan dette historis ke Sted se tilbage paa en lang Rekke Stormøder. Til Stiklestad har Trønderne i store Flokker stevnet saa mangen Gang. Og slig Begeistring som her var! Det var hele Landet som igaar samledes om Olavsstøtten. Om arrangør-komiteens arbeid med "at bespise og bedrikke mange Mennesker", skri ver avisen: De hadde i Beredskap jlere tusen Liter Melk og en Mangfoldighed aj Brus, Øl og Kajje, men hvajorslog det til saa mange. Endog Vandbrøndene paa enkelte Gaarder tømtes. Men denne Sammenstimling aj Mennesker jorvoldte ikke en eneste Uorden. Olsokstevnet i 1897 ble ikke like godt mottatt på alle hold, det stod fremdeles strid om olsokfeiringens berettigelse, blant annet innad i kirken. Grunnlaget for våre dagers olsokfeiring var imidlertid lagt, og 29. juli i 1917 var det nok en stor samling av mennesker på Stiklestad, ca. 4000 i følge avisen Nidaros. Redaksjonelt kommen terer avisen olsokfeiringen på følgende måte: Først etter at begivenheterne i 1814 hadde git os vor nationale selvstændighet tilba ke, jik de historiske minde og traditioner igjen sin gamle værdijor os, og ejterhaan den vokste ogsaa erkjendelsen av Olavsdagens betydningjrem. Olavsdagen symboli serer det store omslag og den rike nytid i vort jolks ældre historie. Olavs kamp jor den store kongstanke mot smaakonge- og splittelsesaanden. Vor tids konge treenger ogsaa en samlende kongstanke. Rivningen inden nationen truer med at splitte vort joik og svække enheten i vor optreden utadtil. Olav Haraldsons politiske program: Et samlet Norge burde ogsaa jor os være maalet. Om arrangementet på Stiklestad hadde avisen en oppfordring: "Olavsdagen på Stiklestad. Den bør bli høytidsdag". Våre dagers olsokfeiring på Stiklestad viser at Nidaros sitt ønske har gått i oppfyllelse. 900-årsjubileet i 1930 Den desidert største markeringen av det som hadde skjedd på Stiklestad, var 900- årsjubileet i 1930. Dette jubileet utgjorde det endelige gjennombruddet for den offi sielle olsokfeiringen i nyere tid. Til en storstilt anlagt jubileumsfeiring, med en for
---- 26 H&FSt ---- Folkemøte på Stiklestad 29. juli 1930. anledningen nyrestaurert kirke og et nybygd katolsk kapell, kom ca. 42 000 men nesker for å overvære høymesse i kirken, friluftsgudstjeneste ved Olavsstøtten, den første katolske messe i det nybygde kapellet, konserter, taler og foredrag sammen med konge, dronning, kronprins, stortingspresident, statsminister, statsråder, stor tingsrepresentanter og biskoper. Overveldet over det han hadde opplevd på Stiklestad, skrev biskop Eivind Berggrav i en senere artikkel om "Norges folk på Stiklestad". Han forsøkte å forklare det han hadde opplevd under jubileet med at "Stiklestad blev en åpenbaring av evig hetsrytmen i det norske folks liv." Historikeren Arne Bergsgård ble ikke mindre overveldet. I et foredrag under jubi leet som han hadde kalt "Kvifor til Stiklestad?", sa han blant annet: Eit eineståande syn! I vår moderne tid eit heilt folk på valfart. Eit minne jr å folket sin barndom lokkar og dreg 055.... Alt i alt ein samlingsstad for folket sin ideelle evne og trong. Kunstnerisk og i grunnen også politisk og nasjonalt, men fyrst og sist religi øst. Bergsgård kom i sitt foredrag også inn på hvilke krefter som stod bak det at man igjen offisielt kunne feire olsok i Norge. Svaret han gav var klart - de vi kunne takke for at vi på nytt kunne markere et "minne frå folket sin barndom" var: Det er nasjonale krefter som ifrå fyrsten har agitert fram olsok. Det er dei frilynte ungdomslaga utover bygdene som fyrst tok upp tanken, og i mange år arbeidde dei for han under nokso stor motstand. Det er eigenleg ikkje før i dei siste 8-9 åra, ikkje før me nærma oss det store 900-året, at tanken slo igjennom, men då gjorde han det og med all ynskjeleg kraft. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 27 H&FSt ---- STORE OG SMÅ HENDELSER I STIKLESTAD-GRENDA GJENNOM 140 ÅR Stiklestad kirke Stiklestad kirke ble bygget i perioden 1150-1180 på det stedet Olav Haraldsson døde. I følge tradisjonen var den steinen Olav lente seg mot da han fikk sitt banesår, opprinnelig bygget inn i alteret i kirken, men den skal ha blitt fjernet etter reforma sjonen. I dette kapitlet skal vi se på noe av det som skjedde med Stiklestad kirke i perioden 1800 til 1940, en tid da folk flest kanskje besøkte kirken oftere enn i dag; mange ble dessuten involvert i ulike reparasjons- og vedlikeholdsarbeid. I 1812 var faktisk kirken nær ved å bli revet. I dag høres dette ut som rene kul tur-vandalismen, men dette var nøds- og ufredsår for Norge, og vanskelige tider sik kert også for folk på Stiklestad. Ute i Europa raste Napoleonskrigene. Danmark- Norge, en liten brikke i stormaktenes spill, var kommet i krig med England, med påfølgende engelsk blokade og manglende korntilførsel, kombinert med flere uår. Årene rundt 1812 var de verste nødsårene som har rammet Norge i nyere tid. På Stiklestad klaget prost Brandt over at kirken var for mørk og "aldeles for liden til at rumme kun den halve del av de kirkesøkende". Videre sier han om den forfat Stiklestad kirke ca. 1890.
---- 28 H&FSt ---- ning kirkebygningen var i at "...den både er aldeles übekvem og upassende til Forsamlingshus og i en Forfatning der skynderpå dens Nedbrydeise ..." Imidlertid ble det ikke noe av rivningsplanene; de mest nødvendige reparasjoner ble utført, blant annet av folk fra grenda, og kirken overlevde. To år senere, i Eidsvoll-grunnlovens og selvstendighetens år 1814, ble orgelet fra 1776 reparert. Alle reparasjonene gjorde at folk i Stiklestad fortsatt kunne gå i sin gamle kirke. Kanskje følte de glede over nyvunnet selvstendighet knyttet til det nye stedet i Norge som skulle få en lignende symbolfunksjon som Stiklestad, nemlig Eidsvoll. Et tårn reist i 1768, etter at det gamle tårnet hadde blåst ned, ble tatt ned i 1818 av frykt for at kirken ikke tålte vekten av det, og det ble i stedet bygget et åttekantet klokkehus som stod helt til 1882, da et nytt tårn ble sått opp. Byggmesterens navn i 1882 var Martin Sevaldsen, og arbeidet ble delvis utført etter tegninger av arkitekt Christie; dette tårnet ble igjen ombygget under den siste restaurering av kirken i 1927-30. Små og store endringer som folk sikkert var opptatt av, skjedde gjennom årene med kirken deres. 1 1861 ble det bygget galleri langs nordre langvegg og vestre tverr gavl, og samtidig fikk kirken ny prekestol, som ble brukt til restaureringen i 1930. Et likkapell, som var blitt oppført av oberst Reichwein fra Trones gard, var i 1867 så falleferdig at det ble revet. Helt til 1869 skal det ha ligget en relikvie i et korsformet hull i alterbordet; denne relikvien bestod av tre små lerretposer innviklet i en bly plate, og med innskrift som blant annet lød: "...av de helliges ben i Selja...". Disse posene skal ha blitt fjernet under en noe omfattende restaurering som fant sted i 1870. På denne tiden fikk kirken fem pulpiturer, høystoler, bygget for lensherre med frue, samt for bispen, fogden og presten. Også andre personer fra de øvre sosiale lag fikk sine private høystoler i kirken. I 1723 var kirken blitt kjøpt av Rasmus Aagesen Hagen, for senere, i 1795, å bli kjøpt av bøndene i sognet. For å benytte slike spesi elle stoler, måtte det betales en avgift til kirkekassen, mens stolene under orgelgalle riet var til fri bruk for husmenn og andre som ikke hadde hatt noen mulighet til å være med på kjøpet av kirkene. På denne måten avspeilte selve kirkerommet 1800- tallets lagdelte samfunn; først i 1888, seks år etter folkemøtet på Stiklestad, i demo kratiseringens og folkestyrets tiår, ble Stiklestad kirke innløst og overtatt av sognet. Først på nittenhundretallet var kirken igjen i svært dårlig forfatning, og i forbin delse med planleggingen av 1930-jubileet ble det vedtatt en større restaurering. En lokal nemnd fikk i oppdrag å samle inn 50 000 kroner, noe som ikke gikk så bra. Finansieringen kom imidlertid i orden, blant annet gjennom en pengebevilgning på 100 000 kroner fra det norske pengelotteri. Da arbeidet startet opp, ble det klart at en omfattende restaurering var nødvendig. Murene, særlig sørveggen, var i så dårlig forfatning at store deler av den ytre muren måtte rives og bygges opp på nytt. Andre omfattende endringer var at våpenhuset fra 1882 ble revet og erstattet av det vi har i dag. Panelhimlingen fra 1849 ble revet for å få fram det gamle taket med røde bjei ker og hvite fjøler. Under restaureringen kom noen interessante veggdekorasjoner til syne; disse stammer antagelig fra senmiddelalderen. En omhyggelig avdekning og konservering
---- 29 H&FSt ---- ■° t P l / li r W ? -- • Interiør fra Stiklestad kirke før restaureringen 1928-29. av veggflatene ble foretatt; det viste seg å være to rekker med bilder langs skipets veg ger, blant annet med scener fra lidelseshistorien, og på sørveggen dukket det fram et våpenmerke fra dansketiden. En endring som sikkert gjorde inntrykk på folk, var den nye utsmykkingen av koret. Den gamle altertavlen, som i dag henger i våpenhuset, ble fjernet og erstattet av maleren Alf Rolfsens frescomalerier med scener fra begivenhetene knyttet til Olavs fall på Stiklestad. Ny prekestol og alterskranke ble også laget. Både utvendig og inn vendig var det en fullstendig nyrestaurert kirke som Stiklestad-grenda kunne vise fram til det store jubileet i 1930. Skole og undervisning Rundt år 1800 stod det heller dårlig til med folks lese- og skriveferdigheter i Norge. I løpet av 1700-tallet hadde man fått en slags orden på skolegangen også på lands bygda gjennom omgangsskolen. Offentlig ansatte lære re dro fra grend til grend og holdt skole på en av de større gårdene, hvor barn fra nabogårdene kom og fikk undervisning i fagene lesing, skriving, bibelhistorie og salmesang. Kvaliteten på lærerne kunne være så som så, da kravene til deres kvalifikasjoner var minimale. En rapport fra 1837 viste at bare 20% kunne skrive etter avsluttet skolegang, enda færre kunne regne. Det er ingen grunn til å tro at det stod noe særlig bedre til i Stiklestad. Målet med undervisningen var konfirmasjonsopplæring. Vi kan lett tenke oss at det var mange ungdommer som under konfirmasjonen i Stiklestad kirke, under overhø ring av presten foran hele kirkelyden, strevde både med Luthers katekisme og Erik Pontoppidans katekismeforklaring.
---- 30 H&FSt ---- I 1796 la en bygdekommisjon for Verdal etter kongelig påbud fram en plan om organisering av skolen i bygda, og legger man godviljen til, kan man kanskje ane en liten optimisme eller tegn til forbedring i følgende vurdering fra biskop Bugge om skolesituasjonen i Verdal etter en visitas i 1809: Ungdommen bejantes god fm siste Gang; dog syntes mig ikke det var gaaet jremad, hvilket kunde have sin Grund i Ungdommens Undseelse. Dog maajeg tilstaa atjeg i det hele syntes at Hr Provst Brandt viste større Iver for den gode Sag endjorrige Gang. I 1827 fikk vi vår første skolelov - "Lov om almueskolevæsenet paa landet". Denne loven slo blant annet fast at alle barn skulle ha minst 3 måneder skolegang i året fra de var 7 til 8 år gamle og til konfirmasjonsalderen, samt at skriving og regning skul le være obligatoriske fag. Prestegjeldet ble inndelt i 12 distrikt, hvorav "2. District" stort sett tilsvarer Stiklestad: Haug, Do. Peder, Svedjan, Sissellien, Slottet, Bjartnes, Stiklestad 4 Gaarde, Ekle, Hægstad, Hallem 4 Gaarde, Vestre Lyngaas, Øgstad, Prestgaarden, Moe, Lyng 3 Gaarde, Haga 3 Gaarde, er 26 Gaarde med Ole Sehm som lærer. 20 Spd. i Løn. I 1860 kom det en ny skolelov som førte med seg store forandringer. Bygdeskolene skulle nå ha faste skolehus, det ble opprettet egne lærerseminarer for å gi lærerne skikkelig utdanning, og skolen fikk større anseelse og autoritet. Skoleklasse ved Stiklestad gamle skole ca. 1900
---- 31 H&FSt ---- Kretser som var så tett befolket at 30 barn kunne komme til skolen hver dag skulle ha fast skole med særskilt klasserom. I andre kretser kunne det fremdeles være omgangsskole på gårdene. Kretsinndelingen av 1861 for Verdal viser at Stiklestad krets bestod av følgende gårder: Øgstad, Stiklestad, Bjartnes, Haug, Ekle, Hegstad, Lyng og Haga med skole på Ekle. Hallem tilhørte Forbregd krets med skole på Forbregd; begge kretsene hadde som lærer Hans Hallem. I de kommende årene holdt skolen for Stiklestad krets til både på Lyng, Stiklestad og Hegstad. På et møte i skolekommisjonen i 1877 ble det foreslått å lage en fast skole på Stiklestad, og to år senere ble planer med kostnadsoverslag på 8 500 kroner for en ny skole på en tomt ved siden av kirken lagt fram, og to år deretter, i 1881, stod sko len på Stiklestad ferdig til å tas i bruk. Morten Slapgaard ble tilsatt som lærer og klok ker i Stiklestad krets. I tillegg til klasserom og lærerbolig, rommet den nybygde skolen kommuneloka le for Verdal. Etter formannskapslovene av 1837 og innføringen av det kommunale selvstyre, hadde formannskapet og kommunestyret, eller representantskapet som det ble kalt, hatt møtene på forskjellige gårder på Stiklestad: Stiklestad nordre, vestre og østre, og Auglen, som da var prestegard i Stiklestad. Også i et rom i den skolen som ble bygget på Verdalsøra i 1847 ble det avholdt møter, men i perioden 1881 til 1938 lå Verdals første faste "kommunestyresal" i skolen på Stiklestad. Folkemøtet på Stiklestad i 1882 kan, som tidligere nevnt, sees som uttrykk for det nye samfunnet som var i emning, og de nye politiske vindene som blåste. Dette ser vi også når det gjelder synet på betydningen av kunnskap og skolegang. Tidligere kunne det i mange bygder, og hos mange foreldre, være stor motstand mot for mye Bespisning av gjester i kommunelokalet på Stiklestad.
---- 32 H&FSt ---- skolegang for barna, særlig mot å bruke for mye penger på skolebygninger og anset telse av lærere. I 1870- og 80-årene kom det krav om mer kunnskap til alle lag av folket. En av de viktigste reformene regjeringen Sverdrup fikk gjennomført, var sju årig folkeskole. Den nye skoleloven av 1889 slo fast at den nye folkeskolen skulle være en skole for alle samfunnslag, og den var et viktig skritt på veien mot at alle barn skulle ha en fel les grunnutdanning. Fagkretsen ble utvi det, nå kom geografi, historie og naturfag inn som pensum, andre nye fag kunne være tegning, sløyd og kroppsøving. Dessuten skulle det være mulig å bruke landsmål i undervis ningen i stedet for riksmål. 1 pakt med Amtskolen på Stiklestad nordre 1892. tiden var det også at nå skulle skolen bli styrt av folket, ikke som før av kirken; kom munestyret oppnevnte de nye skolestyrene. Alt dette nye ser vi også på Stiklestad. Det at Stiklestad skole stod ferdig i 1881, året før det store folkemøtet, er kanskje symptomatisk. Noe annet som skjedde samme året, i 1881, var at Værdalens private middelskole ble opprettet nettopp på Stiklestad. Det første året holdt skolen til på Stiklestad øvre, senere ble det kjøpt tomt av Stiklestad nordre, og det ble bygget et enetasjes skolehus med to klasserom ved Stiklestadveien. Skolens første lærer og bestyrer var Carl Johan Braarud. I 1895 ble både huset og skolen flyttet til Verdalsøra. Andre former for undervisning på Stiklestad fra denne tiden var husflidsskole fra 1877; den gikk på omgang i Stiklestad, Vinne og Vuku. I 1891 ble det startet opp med framhaldsskole i Verdal; også denne skolen gikk på omgang i kretsene i kom munen, og Stiklestad var en av dem. Første læreren her var Karl Hagerup. Andre undervisningskurs som ble arrangert på tampen av 1800-tallet på Stiklestad var kurs i treskjæring, kostbinding, handarbeid og veving. Bibliotek Folks ønske om kunnskap og opplysning kommer også til uttrykk på et annet områ de, nemlig gjennom dannelsen av et bibliotek i Verdal, og igjen er Stiklestad og folk på Stiklestad sentrale aktører. Rundt omkring i landet var det opprettet folkebok samlinger for å kunne gi en bedre folkeopplysning, og i løpet av året 1848 ble det holdt en rekke møter med tanke på å opprette et almuebibliotek i Verdal. Flere av
---- 33 H&FSt ---- bøndene på gårdene rundt Stiklestad var med i arbeidet for å få opprettet et biblio tek; et av stiftelsesmøtene ble holdt hos Arnt Stiklestad på Stiklestad østre. Det første biblioteket hadde tilholdssted i den nye skolebygningen som var reist to år tidligere på Øra, men aktiviteten der ser ut til å ha opphørt etter få år. I 1868 tok Karl Rygh initiativ til å gjenopprette biblioteket, og nå ble lokaliseringen Stiklestad, nærmere bestemt på det vi i dag kjenner som Slottet, en part av den gamle kongsgarden Haug som familien Rygh hadde kjøpt noen år tidligere. Karl Ryghs søstre, Petra og Gustava, fikk ansvaret for boksamlingen som bestod av 115 bind. Noen år senere ble det opprettet en avdeling av biblioteket på Øra, og i 1893 ble det vedtatt å slå sammen boksamlingene på Stiklestad og Øra og plassere de på Øra. I 1907 ble imidlertid samlingen igjen delt, en halvdel forble på Øra, den andre ble stasjonert hos handelsmann Nicolai Skrove på Stiklestad. 1 1925 ble denne boksam lingen flyttet til Theodor Stiklestad på Stiklestad øvre, for tre år senere igjen å bli flyt tet til forsamlingshuset hvor Odin Kålen ble ansvarlig bestyrer. Verdalsraset Den hendelsen som må ha gjort sterkest inntrykk på folk i grenda i perioden 1800 til 1940, er uten tvil Verdalsraset. Natt til 19. mai 1893 ble Verdal og deler av Stiklestad rammet av en naturkatastrofe så voldsom og forferdelig at folk hadde van skelig for å fatte omfanget. 55 millioner kubikkmeter leirmasse raste ut i et 3 kva dratkilometer stort område og begravde et område på hele 9 kvadratkilometer. I til legg ble store områder stående under vann. 112 mennesker omkom i selve raset, og ytterligere fire personer døde noen dager senere som følge av skader de fikk. 116 mennesker var borte, likeså et stort antall husdyr. Hus og gårder var knust og dekket av leire, noen ble ganske enkelt helt borte. Et helt bygdesamfunn ble revet bort i løpet av ikke mange minutter denne mainatten, og tilbake lå den enorme rasgropa som et gapende krater i landskapet. I 1905 begynte det første forarbeidet med tanke på dyrking i rasområdet. Straffanger fra Trondheim landsfengsel ble utplassert for å plante skog og arbeide med grøfting og tørrlegging. De første bureiserne kom noe senere, og i 1920- og 30- årene la de ned et enestående arbeid, sikkert under et nesten umenneskelig slit, med nyrydding og bygging av nye hus. Møysommelig ble det tidligere raskrateret for vandlet til dyrkbar jord, og "Raset" ble til et fruktbart jordbruksområde i Stiklestad grenda. Lag- og organisasjonsvirksomhet I takt med demokratiseringsprosessen, som blant annet resulterte i en bedre skole, som igjen førte til at flere kunne lese og skrive, endret folks væremåte seg, likeså hva de var opptatt av. De begynte å lese aviser, noen leste bøker, og en helt ny verden åpnet seg for stadig flere mennesker. De så på seg seiv og omverden på en helt ny måte, de fikk nye kulturelle interesser, og de begynte å organisere seg i ulike for eninger og lag. Tidligere er de såkalte motkulturene nevnt; disse kulturbevegelsene fikk sine "avleggere" på Stiklestad, men også en rekke andre lag og organisasjoner dukket opp.
---- 34 H&FSt ---- Thranebevegelsen Et tidlig og interessant eksempel på organisering hvor navnet Stiklestad igjen avspei ler begivenheter ikke bare i Norge, men ute i Europa, er Stiklestad Sogns Arbeiderforening, som ble stiftet i 1851. Denne foreningen hørte riktignok ikke hjemme bare i selve Stiklestad, den ble stiftet på gården Næs i Stiklestad sogn av Carl Johan Michelsen, en omreisende agitator for arbeiderforkjemperen Marcus Thrane. Som ung hadde Thrane blitt kjent med sosialistiske ideer under opphold i London og Paris. Februarrevolusjonen i Frankrike hadde gjort et sterkt inntrykk på ham, og da han kom tilbake til Norge, begynte han å stifte arbeiderforeninger ved årsskiftet 1848-1849, den første organisering av arbeiderklassen i Norge. Husmenn og andre arbeidere hadde på denne tiden ingen politiske rettigheter, og Thranes mål var å gi underklassen slike rettigheter og bedre kår; blant annet krevde han stemmerett for alle norske menn. Likedan som arbeideroppstandene ute i Europa ble knust av myndighetene, ble også Thranebevegelsen i Norge slått ned av en stat ennå styrt av embetsmenn. Thrane og andre ledere ble fengslet, og foreningene gikk i oppløsning. Det skjedde også med Stiklestad Sogns Arbeiderforening, men for en kort og hektisk periode eksisterte den og bar bud om de nye tidene som var i emning. Første formann var Peter Pedersen Tretli, og antallet medlemmer ved starten var 73. Meieri og landhandel En annen form for organisasjonsvirksomhet med politisk islett ble etablert på Stiklestad i de politisk turbulente 1880-årene. Også denne virksomheten hadde euro peiske røtter, blant annet til England og tanker om produksjonsforeninger og pro duksjonssamvirke. Virksomheten det er snakk om er meieridrift, for en periode også med landhandel. I dette huset var Ysteriet på Forbregd.
---- 35 H&FSt ---- Bakgrunnen var et ønske om rasjonalisering av meieridrifta i kommunen. Fra før fantes det et meieri i Leirådal (fra 1876) og et ysteri på Forbregd. Rundt 1880 var det planer om ett stort meieri i Verdal, men de politiske motsetningene melkeprodusen tene imellom gjorde dette umulig. I de samme årene som den politiske striden mellom bondeopposisjonen og embetsmennene raste på Stortinget, mellom venstre siden og høyresiden i norsk politikk, pågikk en nokså uforsonlig strid mellom vår lokale venstreside og høyreside. Planene om stormeieridrift strandet i første omgang som et resultat av denne striden. Interessentene i ysteriet på Forbregd var stort sett høyrefolk, mens de som tilhørte Leirådal meieri var venstrefolk, og så sterke var mot setningene at det som skulle være jordbrukssamvirke ble til meierisplittelse. 1 1884, samme året som riksrettsdommen mot embetsmannsregjeringen fait, ble Værdalens Meieri bygget på Stiklestad, et "venstre-meieri"; samme året ble Ørens Meieri også bygget, et "høyre-meieri". Det sies at de politiske sympatiene var så ster ke at enkelte melkeprodusenter, uavhengig av avstand til nærmeste meieri, fraktet melka til det politisk korrekte meieri. Først etter 33 år, i 1917, ble planene om ett stort meieri realisert, gjennom sammenslutningen til Verdal meieri på Øra. 1 1885 ble Værdalens Meieris Landhandel etablert på Stiklestad, en slags forbru kerforening knyttet til meieriet. Landhandelen holdt først til i leide lokaler, senere fikk den eget hus med bakeri. Butikkdriften ble imidlertid ingen suksess, og land handelen ble i 1895 solgt til Th. Pettersen fra Inderøy. Misjonsvirksomhet Lekmannsbevegelsen var en del av motkulturene, og den stod sterkt i Norge. Vekkelsespredikanter som Hans Nielsen Hauge med krav om en personlig kristen domsopplevelse, og med brodd mot embetsmennene, nådde ut til mange mennesker. Det Norske Misjonsselskap ble dannet i 1842, og misjonsiveren var stor i landet. Det Stiklestad misjonsforening. STIKLESTAD 1800-1940
---- 36 H&FSt ---- ser den også ut til å ha vært i Stiklestad, hvor Stiklestad Misjonsforening ble stiftet på Kolshaug i 1885 av klokker Morten Slapgard. 15 personer tegnet seg som medlem mer, og i årene som fulgte økte medlemstallet i takt med økende interesse. Andakt, sang og opplesning preget møtene; en sentral person var Jens Kolshaug, han var kas serer i mer enn 30 år. Noen år senere, i 1890, ble det dannet en forening av Indremisjonen, med Annemarta Bjartnes som mangeårig kasserer. I 1900 stiftet Marie Hallem et barnelag som arbeidet for Kinaforbundet, og noenlunde samtidig ble det dannet en manns forening i Stiklestadgrenda med møter hos medlemmene på søndagskveldene. Målet for misjonsarbeidet i Norge var å fremme en sann, pietistisk kristendom. De samarbeidet med kirken, hvor de fikk stor innflytelse, likeså i samfunnet for øvrig. Avholdsarbeid En annen motkultur var avholdsbevegelsen, den fikk også sitt gjennombrudd i 1870- og 1880-årene. Det Norske Totalafholdsselskab ble dannet i 1875, og i løpet av få år vokste medlemstallet fra 7 000 til 80 000, og arbeidet med å redusere alkoholbruken og hjelpe alkoholskadde nådde også Stiklestad. 1 1894 ble Losje Hellig Olavs Minne stiftet, og den var i virksomhet til 1925. Aktive medlemmer ser ut til å ha vært Peder Skultbak, Jens og Johannes Kolshaug, Bernt Haug, Theodor Elnes, Tolleif Øgstad og Trygve Hofstad. Barnelosjen Olavs Støtte ble dannet i 1910 med Nicolai Skrove, Karen Enes, Antonie Kolshaug og Marie Skultbak som de første lederne. Denne losjen ble lagt ned i 1920, men i 1943 oppstod Stiklestad barnelag med lærer Paul Vist som første og Stiklestad Barneloge 1919. Fotoet er tatt i "Plassen" (bak skytterbanen på Øgstad).
---- 37 H&FSt ---- mangeårig leder. Andre lede re av dette laget var Oddbjørg Bj ørken og Anna Hendrum. Rundt 1850 var fylla et av landets største sosiale problem, og den kampen avholdsbevegelsen tok opp, var en av de viktigste sosialpolitiske sakene i Norge. Innen avholdsbevegelsen ble det skapt et miljø der medlemmene følte tilhørighet, blant annet gjennom turer og stevner. Et slikt stort avholdsstevne, med deltakere fra hele landet, arrangert av Det Norske Totalavholdsselskap og 1.0.G.T., ble holdt på Stiklestad i august 1930. Frilynt ungdomslagsarbeid De frilynte ungdomslagenes innsats for å ivareta den nasjonale kulturarven er allere de nevnt under kapitlet "Stiklestad som nasjonalsymbol". De første frilynte ung domslagene ble stiftet i 1870-årene, og i 1896 samlet de seg i det landsomfattende Norigs Ungdomslag. Frilynt betyr liberal eller framskrittsvennlig, og lagenes mål var å arbeide for "folkeleg opplysning på fullnorsk grunn". Så tidlig som i 1880- eller 1890-årene ble det forsøkt å starte et frilynt ungdoms lag på Stiklestad, men møteboka er forsvunnet, så man vet lite konkret om dette tid lige laget. 7.1.1900 ble ungdomslaget Arnljot Gelline stiftet av blant andre Mikal Kluken og Ole Kvalen. Også her er de første møtebøkene, de fra årene før krigen, blitt borte, man regner med de ble brent under tyskernes tilhold i ungdomshuset under krigen. I tillegg til tradisjonelle ungdomslagssaker ble det arrangert fester og ungdomsstev ner. Laget hadde sitt eget håndskrevne blad med navnet Torgils. De arrangerte kurs i folkedans, og de hadde eget spellag som viste fram skuespill i bygda. Hvert år før kri gen hadde laget en skogplantingsdag hvor 1000 planter ble sått ned hver gang. Høyt på ønskelisten til medlemmene i Arnljot Gelline stod forsamlingshus for grenda, og de satte i gang pengeinnsamling for å kunne realisere dette. Ønsket om eget hus gikk plutselig i oppfyllelse da meieriet på Stiklestad ble nedlagt. Gårdbrukerne i grenda tok over bygningen og gjorde den om til møte- og forsam lingshus. Dette huset brant imidlertid ned i 1949. Stiklestad Arbeiderlag De siste tiårene av 1800-tallet ble en gjennombruddstid for den organiserte arbei derbevegelsen i Norge, både faglig og politisk. Thranebevegelsen var blitt stoppet av myndighetene. Nå var ikke dette lenger mulig, og i 1880- og 1890-årene ble de før ste faglige interesseorganisasjonene organisert, samtidig som Det forenede norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887; hovedoppgaven var å organisere arbeidere og støtte fagforeninger. Stiklestad Arbeiderlag ble stiftet i kommunelokalet på Stiklestad 21.4.1907, først riktignok under navnet Værdalens Arbeiderparti, som var navnet de to første årene. Sentral under forberedelsene til stiftelsesmøtet hadde Helmer Tangen vært, han ble da også den første formannen. Med seg i det første styret hadde han Theodor Elnes, Benjamin Hansen, Bernt Haug og Oluf Faaren. Av de 60 som møtte opp til stiftelses møtet, tegnet 15 seg som medlemmer.
---- 38 H&FSt ---- Anleggsarbeidere ser ut til å ha vært sentrale under oppstarten av laget, som var det nest eldste i kommunen. Anleggsarbeiderne dro fra sted til sted, og tendensen var ofte at hvor de til enhver tid oppholdt seg, der skjedde det politisk organisering. Fra 1905 til 1907 var veiarbeiderne tilsluttet Inntrøndelagens Veiarbeiderforening knyt tet til arbeid på veien fra Stiklestad til Østnes bru, og fra 1908 arbeidet de med omleggingen av strekningen Stiklestad - Øra. Mange av disse anleggsarbeiderne var aktive i det nystiftede arbeiderlaget i Stiklestad, ofte med tillitsverv. I tillegg til de som utgjorde styret, finner vi navn som Petter Hallem, Odin Lyngaas, Ole Molde, Kristian Lyngaas, Marius Norheim, Bernhard Aakerhus og Johannes Lyng; et annet mangeårig aktivt medlem var skomaker Ole O. Halseth. Stiklestad Arbeiderlag hadde i 1915 hele 34 medlemmer; samme året deltok laget med egen fane i en lokal fredsdemonstrasjon i Verdal mot stormaktskrigen i Europa. Helt fra starten var laget aktivt med i det kommunalpolitiske arbeidet i kommunen. Stiklestad Idrettslag Lenge før noe organisert idrettslag så dagens lys i Stiklestad, ble det drevet idrett i grenda. Så tidlig som i februar 1900 kunne lokalavisen fortelle om et skirenn arran gert ved Nord-Hallem; beste langrennstid fikk Johan Solberg, mens beste hopper ble Petter Bjartnes. Det fantes flere hoppbakker i bygda hvor det ble arrangert renn, blant annet Hallemsbakken oppe i Haugan og tre bakker i Øgstadplassen. Initiativet til å starte et lag ble tatt på et møte på Øgstad høsten 1921 av de til stedeværende Bernt Haug, Oskar Gundersen, Birger Jermstad og Bernhard, Kristian, Tolleif og Ivar Øgstad. I første omgang ble det dannet et fotballag etter at det på dug nad var ryddet fotballbane på Eklesørin i 1922. Med på det første fotballaget var blant andre Ole Støa, Birger Jermstad, Tolleif, Bernhard og Kristian Øgstad, Arne, Ottleif, Einar og Jørgen Hallem, Oskar Gundersen, Bernhard og Birger Haug. 20.2.1924 ble Stiklestad Idrettslag formelt stiftet. Første formann ble Kåre Segtnan, styret for øvrig bestod av Oskar Gundersen, Tolleif Øgstad, Arne Hallem, Bernt Haug og Marius Hallem; 28 personer tegnet seg som betalende medlemmer. Langrenn, hopp, fotball, friidrett og marsjkonkurranser ser ut til å ha vært hoved idrettene for laget de første årene. I januar 1931 var det åpningsrenn i lagets nye bakke Blomkollen ("Stor-Blommen") hvor Birger Haug og Johannes Enes strakk seg lengst; begge hoppet 42,5 meter. Stiklestad Arbeideridrettslag Mellomkrigstiden ble preget av sterke motsetninger i samfunnet, både økonomisk, politisk og kulturelt, motsetninger som også førte til splittelse innad i mange lokal samfunn. Innen idretten var det blant arbeiderungdom misnøye med ledelsen i Landsforbundet for norsk idrett og den politikken de representerte, en politikk de oppfattet som arbeiderfiendtlig. Så sterk ble til sist misnøyen at Arbeidernes Idrettsforbund ble opprettet som en del av arbeiderbevegelsen i 1924. Den ideologiske konflikten mellom de to forbundene nådde Stiklestad 14. november 1936, da ble Stiklestad AIL dannet. 28 personer tegnet seg som medlem mer, og Helge Støa ble formann i et styre bestående av Einar Redving, Syver Hallem,
---- 39 H&FSt ---- Arne Heiberg, Magnus Forbregdsaunet, Peder Moholt og Arne Rømo. Fra starten i 1936 og fram til 1940 var det arbeideridrettslaget som tok over det organiserte idrettslivet i grenda, samtidig som det gamle idrettslaget ble sterkt redu sert. Det ble opprettet skiutvalg, skytterutvalg, skøyteutvalg, friidrettsutvalg og fot ballutvalg, og på disse områdene ser det ut til å ha vært stor aktivitet i noen korte, hektiske år før andre verdenskrig. Laget tok initiativ til å arrangere et turrenn på ski, og sammen med Helgådal Arbeiderungdomslag ble Hervolrennet arrangert første gang i 1937 med Ottleif Hallem som første vinner. Det ble arbeidet med ny idretts plass på Eklesørin, arbeidet i Blommen fortsatte, og fotball ble høyt prioritert. Krigen og en felles ytre fiende dempet mellomkrigstidens motsetninger i samfun net, den virket samlende på mange områder. På årsmøtet 1.10.1940 vedtok Stiklestad AIL å melde laget inn i Norges Idrettsforbund og å gå til sammenslutning med det gamle Stiklestad IL. Sang og musikk 5. november 1925 kom Arnt S. Bakken, Johs. Dahl, Karl K. Grønn, Anton Slapgård, Per Sundby, Jon Suul og Ole Østgård sammen til et møte hos Johs. Dahl på Stiklestad; formålet med møtet var å ta initiativ til å starte et kor knyttet til Stiklestad kirke. Noen dager senere kunne sanginteresserte sambygdinger lese i lokalavisen: Sangerbrødrene på Stiklestad.
---- 40 H&FSt ---- Stiklestad Hornmusikklag. Bakerste rekke f.v.: Arne Eklo, Ola Haga og Magnus Kålen. I midten: Ingolf Grande, Kåre Jermstad, Andor Jermstad, Johan Dahl og Harald Kvalen. Foran: Jarle Eklo, dirigenten Ellevjermstad og Ola Valsø. Underskrivne indbyr herved sangere av kvinder og mænd til at medvirke ved opp rettelse av et sangkor for Stiklestad kirke. Formålet med dette er å skaffe den ærvær dige Stiklestad kirke et kor som kunde synge korsong på høytidsdager og ved andre festlige anledninger; og ikke mindst vil vi søke å fremme menighets-sangen ved guds tjenesten. ... Vi vil derfor oppfordre sangere med god sangstemme og øre for musikk til å melde seg til kirkesanger Dahl ... I tillegg til initiativtakerne var Henrik Hofset og Egbert Olsen blant de "underskriv ne", sistnevnte ble korets første dirigent. 120 personer meldte sin interesse, 67 kvinner og 53 menn, Johs. Dahl ble den første formannen, og 1. juledag samme året, etter bare en måneds øvelse, hadde Stiklestad kyrkjekor sin første opptreden i Stiklestad kirke. I årene som fulgte skulle dette koret komme til å skape sangglede og stemning for mange mennesker, ikke bare i kirken, men også i andre sammenheng er, gjennom konserter i og utenfor bygda, opptreden på sykehus, sykeheimer og aldersheimer.
---- 41 H&FSt ---- . ■ /■, <£> -I J - .JJ'B é?É j -.*>■■ i Stiklestad kirke og Stiklestad gamle skole/kommunelokale. Bilde tatt ca. 1910-15. De gamle hestestallene kan sees mellom trærne til høyre. I årene rundt 1930 eksisterte det også et musikkorps i Stiklestad. Vi vet at blant andre Johan Dahl, Arne Eklo, Jarle Eklo, Ingolf Grande, Ola Haga, Andor Jermstad, Kåre Jermstad, Harald Kvalen, Magnus Kvalen og Ola Valsø var med i et korps som antagelig hadde navnet Stiklestad Hornmusikklag. Det er noe uklart hvor lenge dette korpset eksisterte, men i beretningen til 40-årsjubileet til Vinne musikkforening heter det at de ved starten i 1933 hadde kjøpt instrumenter av "steksa-byggen". Dette kan ha vært instrumentene til Stiklestad Hornmusikklag; i så fall fortsatte de å klinge på den andre siden av elva. Planer om sagaspel og stevneplass Dette innledningskapitlet har vært et streiftog gjennom Stiklestads historie i perioden 1800 til 1940, en historie preget av både nasjonale og lokale aspekter og samspillet mellom disse. På tampen av vår histone-reise fram mot 1940 er det naturlig å nevne to begivenheter, begge fra året 1938, som skulle komme til å få stor betydning, ikke
---- 42 H&FSt ---- bare for Stiklestad, men for hele Verdal og Trøndelag. Igjen skulle det lokale og det nasjonale komme til å gå hand i hand. I 1938 så Jon Suul et historisk skuespill på Gimsar i Gauldal, og dette skal være første gangen han fikk ideen om et lignende sagaspel i Verdal. Samme året ble det på Stiklestad, etter initiativ fra Arnt S. Bakken og Verdal turistforening, sått i gang for beredelser til en forskjønnelse av området. Behovet for et permanent stevneområde for de mange lag og organisasjoner som gjennom årene hadde lagt sine møter og stev ner til Stiklestad, resulterte nå i at nivileringsarbeid ble sått i gang i et nærmest sump aktig område med olderskog og liljekonvall nordøst for kirken. I første omgang ble det med dette nivileringsarbeidet. Våren 1940 ble Norge okkupert av tyske tropper, og både planene om sagaspel og om stevneplass måtte vente. Ideene var imidlertid født og de første initiativ tatt til det som senere skulle bli til Olav Gullvågs Spelet om Heilag Olav og til friluftsamfiet på Stiklestad. I forlengelsen av dette finner vi dagens Stiklestad Nasjonale Kultursenter, et nasjonalt knutepunkt midt i hjertet av Stiklestad-grenda. La oss så vende tilbake til Lars Hess Bings "smukke Gaarde" fra hans "Skildring av Verdalen 1796"; la disse gårdene, de mennesker som bodde der, og noen av de begi venheter som er knyttet til dem, seiv slippe til med sin historie om Stiklestad-grenda i perioden 1800 til 1940.
---- 43 H&FSt ---- KILDER: Arne Gunnar Bakken: "Stevneplassen på Stiklestad", Verdal historielags skrifter, 1992 Thomas Berg: "Lars Hess Bing", Verdal historielags skrifter 21, 1994 Johs. Dahl: "Misjonsforeiningar", Verdalsboka HA Johs. Dahl: "Skule- og opplysningsarbeid", Verdalsboka lIA Margit Harsson: "Om Stikle- og Stiklestad" Anna Hendrum: "Stiklestad Kyrkjekor 70 år - Jubileumsberetning", 1995 Åke Junge: "Tre dager i februar. Historien om Levangeropprøret i 1 85 1 . Thranerørsla i Innherred" Eli Kristoffersen og Anders Bendiksen: "Bygda og Biblioteket - Verdal bibliotek 1 848-1 998", Verdalsboka 1 998 Olav Lillesand: "Arbeideridretten i Verdal", Verdal historielags skrifter, 1987 Anders Musum: "Det frilynde ungdomsarbeidet", Verdalsboka lIA Einar Musum: "Kirkeliv i Verdal", Verdalsboka lIA Johs. Nordnes: "Fråhaldsarbeidet i Verdal", Verdalsboka lIA Magnus B. Ranheim:"Et 200-års jubileum: Stiklestadalleen", Verdal historielags skrifter, 1990 Bjarne Slapgard: "Det store folkemøtet på Stiklestad 1882", Verdal historielags skrifter, 1982 Sverre Tiller: "Framveksten av arbeiderbevegelsen i Verdal", hovedoppgave i historie ved universitetet i Trondheim Øystein Walberg: "Kommunalt selvstyre 150 år i 1987", Verdal historielags skrifter 1 3, 1987 "Føre slaget", Verdal historielag, Årbok 1954-55 "Kultursti i Hallemsmarka", Kulturlandskapsprosjektet i Verdal "Nidaros og Stiklestad - Minneskrift til Olavsjubileet 1930", redigert av Olaf Kolsrud "Stiklestad IL 1924-1999", jubileumsberetning 1999 "Stiklestadtalen 4de Juli 1882", Bjørnstjerne Bjørnsons tale "Støttene på Stiklestad", Nord-Trøndelag historielag, Årbok for 1975 "Verdal landbrukslag 100 år 1 878-1978", redaktør Morten Veimo "Verdalsraset 1893", Verdal historielag til 100-årsminnet 19. mai 1893
---- 44 ----
---- 45 H&FSt ---- HAUG
---- 46 ----
---- 47 H&FSt ---- HAUG GNR. 24 Haug var krongods fra Olav den helliges tid og fram til 1663. Lensmann Åge Jonsen fikk odelsskjøte på gården i 1664, men han døde bare noen få år etterpå. Etter noen tvistigheter mellom hans arvinger og fogden Jens Bing, kom sistnevnte i besittelse av Haug. I 1698 fikk kapellan Tomas Jenssen Collin skjøte på gården, og fra da av har den vært brukernes eiendom. Fra Musums gardshistorie finner vi det riktig å ta med følgende sitat: "Det opprinnelige Haug må ha vært en meget betydelig gard - kanskje bygdens viktigste, og den er sikkert en av dens aller eldste. Den er den Verdalsgård, som vi har de eldste oplysninger om, idet den er nevnt i sagaene jør slaget på Stiklestad." 1 1782 overtok løytnant (senere major) Lorents Didrik Kluver, Haug etter sin mor Selle Marie Kluver. Han eide samtidig også Bjartnes. Nå ble det store og merkbare for andringer på gården. Uvisst av hvilken grunn, men Kluver delte opp Haug i 10 gård parter. Skjøtene er fra 1784, og gården ble delt opp slik: 1. Holmsveet ble solgt til fogd Arnet 2. Haugslien til Ole Anderssen Skydsskaffer 3. Holmen til Anfin Olsen Færgestuen 4. Svedjan til Ole Olsen 5. Bredakeren til Sevald Jonsen Landstad 6. Sissellien til Anders Bastiansen 7. Bursakeren til Ole Wilmann 8. Gabrielshof (Haug vestre) til Ingebrigt Sivertsen 9. Sørpen eller Slottet til Erik Hanssen Gustad 10. Haug, en gårdpart som ble underlagt Bjartnes i tillegg til skogstrekningen Garåen Årsaken til oppdelinga av Haug kan vi spekulere på. Var Kluver i beit for penger? Kanskje hadde han nok med Bjartnes, og ønsket å investere pengene der. Stadig skif te av eiere går igjen på flere av brukene som ble til ved Kliivers oppdeling av Haug. Årsakene kan vel være så forskjellige. Musum antyder at den skjedde for tidlig, og at brukene ble for små til å livberge seg på. Under planleggingen av bokserien Heimer og folk har vi tatt sikte på så noenlun de å følge de gamle skolegrensene, altså et bind for hver krets. Skulle vi ha fulgt dette
---- 48 H&FSt ---- slavisk, måtte gården Haug blitt delt, fordi Haug vestre tilhører Øra, mens Haug østre (Slottet) tilhører Stiklestad. Derfor er Haug vestre med i Stiklestadbindet sammen med Holmsveet, Holmen, Svedjan. Den oppmerksomme leser vil kanskje undres på at ikke Haugslien er med i dette bindet. Det har igjen sammenheng med at Martinus Moe i 1847 fikk skjøte på hele Østvoll, og slo denne gården sammen med Haugslia. Til Østvoll hørte i sin tid flere tomter på selve Øra, dessuten deler av Tinden. Derfor blir Østvoll/Haugslia med i det påtenkte bindet om Øra. Martinus Moe var ellers gift med Guruanna, datter til Peder Østvold, så her var det familiære band. HOLMSVEET G.NR. 24, B.NR. 2, 3 OG 5 For oversiktens skyld vil vi nevne hvem som var eiere av de enkelte deler av Holmsveet ved matrikkelen i 1944: Holmsveet søndre g.nr. 24/2 eier Johan Martin Lyngaas Holmsveet nordre g.nr. 24/3 eier John Baglo (som også eide Holmen g.nr. 24/1) Holmsveet vestre (Litj-Holmsveet) g.nr. 24/5 eier Johan Stiklestad I årenes løp kunne det være samme eier på flere av gårdpartene på Haug som Kliiver delte opp i 1784. Holmsveet er et eksempel på det. På grunn av dette kan vår beret ning by på en del gjentagelser, men det får så være. HOLMSVEET SØNDRE Ved folketellingen i 1801 var Holmsveet delt i to - søndre og nordre. La oss først ta for oss det som i matrikkelen kalles Holmsveet søndre. Arnt Kristofer Arnet (1733-1822) og Sibilla Catarina Lemfort (1706-1773) Arnet var i 1801 68 år, enkemann og avskjediget fogd. 1 huset ellers hadde han en husholderske, enken Ragnhild Olsdatter på 70 år, en ugift tjenestedreng, Tørres Josefsen på 42 år, og en budeie, enken Maren Hansdatter som var 31 år. Etter som det var budeie på gården, var det nok også noe buskap, uten at vi kjenner til hvor mye. Arnt Kristoffer Arnet var eldste sønn av fogden Peder Arnet og hans første kone Anna Dorothea Arnesdatter Løwe. Peder Arnet var fogd i Stjør- og Værdalen fra
---- 49 H&FSt ---- 1735-1780, og bodde på Gjemble på Levangernesset. En gard som han eide fra 1735 til sin dod i 1785. Arnt Arnet ble allerede i 1766 ansatt som vikar/assistent for sin far, med løfte om å bli hans ettermann i embedet. Han ble utnevnt til fogd i 1780, men ble avsatt ti år senere. Arnet ble gift med Sibilla Lemfort i 1769. Det var hennes andre ekteskap, idet hun første gang var gift med Sivert Flet på Fæby. I tillegg til Fæby eide Flet også Verdalens kirker. Ved at Arnet giftet seg med Flets enke, fikk han nå overta disse herlighetene. Fogd Arnet og Sibilla Lemfort hadde kongelig bevilgning til å vies i huset. Ellers kan kirkeboka berette at Sibilla "måtte i nytt ekteskap skjønt at sørgeaaret ikke var omme". Dette ekteskapet ble bare kortvarig, Sibilla døde nemlig fire år senere. Ved sin død kalles hun: Sibilla Katarina Lemfort madam Arnet. I sitt andre ekteskap skal Arnet ha vært gift med enke Elise Schmidfeldt. Fogd Arnet har eid Holmsveet i to perioder, første gang 1783-1787. 1 1801 var han der igjen som nevnt, men da var han avskjediget fogd. Det heter at han kom i kassemangel. Som bakgrunn for dette skriver Amund Arnet i Stamtavle over Slægten Arnet (utg. 1914): "Det er sandsynlig at hans Spekulationer i Jordegods - den Tids "Jobbing" har bragt ham Tab, og at det har været Aarsagen til den opstaaede Kassemangel." Fogd Arnet vil bli nærmere omtalt under Fæby. Han solgte Holmsveet søndre i 1812 til Jon Olsen Holmsveet By. Arnet skal også ha bodd på Lyng søndre en periode. Han flyttet fra Verdal på sine gamle dager, og døde i 1822 på gården Gilstad i Skogn. Da var han i sitt 89. år. Jon Olsen Holmsveet By (1775-1826) og Ingeborg Alfs/Olsdatter (1792/3-1820) Jon og Ingeborg fikk tre barn i sitt ekteskap, og alle kom til verden på Holmsveet. Familien ble på gården bare sju år, idet Jon By solgte til Tore Eriksen Wullum i 1819. Jon Olsen Holmsveet kjøpte By på auksjon i 1819, og både Jon og Ingeborg døde der. Jon hadde planer om å gifte seg for andre gang. Det var lyst til ekteskap for ham og Brynild Gabrielsdatter, men han døde i 1826 før vielsen. Jon og Ingeborg sine barn: 81. Ole f. 181 2 på Holmsveet, d. 181 3 på samme sted. 82. Ole f. 1 81 4 på Holmsveet, ikke funnet død i Verdal. 83. Randi f. 181 6 på Holmsveet, d. 1 866 ugift på Bjartnes. Ved folketellingen i 1 865 var hun fosterdatter på Bjartnes. Hun fikk i 1 850 sønnen Johannes Ellingsen. Han ble stamfar til Lundsaunet-familien (Se Heimer og folk Leksdalen s. 322). Tore Eriksen Wullum (1774-1823) og Maren Andersdatter (1792-) Som allerede nevnt ble Tore Wullum eier av Holmsveet søndre i 1819. I 1822 ble også Tore eier av Haugslia og Holmsveet nordre, så nå var Holmsveet samlet igjen.
---- 50 H&FSt ---- Med Tore Wullum ble det altså samme eier både av Haugslia og begge Holmsvegårdene. Hans eierforhold var bare kortvarig, idet han døde i 1823. Hans enke giftet seg igjen, denne gang med Anders Kristensen Berg. Tore og Marens barn: 81. Erik Andreas f. 1 820, d. 1 838 i Bjørken. 82. Berte Maria f. 1 823 på Holmsveet, d. s. år på samme sted Anders Kristensen Berg (1795-) og Maren Andersdatter (1792-) Marens annet ekteskap ble inngått i 1825, og samme år er Anders oppført som skat tebetaler på Holmsveet. Trolig var han da også eier av gården. Anders Kristensen var sønn av Kristen Jonsen og Magnhild Olsdatter på Berg i Stadsbygd. Ved giftermålet i 1825, får vi opplyst at Maren var fra Kimo i Stadsbygd. Barn: 81. Tore f. 1 825 på Holmsveet. Gift med Anne Marta Johannesdatter f. 1 820 i Frol. Attest til Skogn 1 841. I 1 865 var de husmenn under Fredrikkefryd østre i Skogn. De hadde da en datter Maren Johanna f. 1 860. 82. Kristoffer f. 1 826, d. 1 830 i Bjørken. Anders og Maren ble imidlertid separert i 1832, og begge eiendommene ble solgt ved auksjon samme år til landhandler Johannes Groth Monrad. Skjøte fikk han ikke før i 1837. Johannes Groth Monrad (1797/1803-1873) og ° Maren Andrea Muller (1800-1844), 2) Martha Nikoline Bernhoft (1798-1869) Monrad var en kjent mann i bygda, og drev sin landhandel i Gamle Storgate på Øra. Han ble senere eier av Ekle ved ekteskap med enken etter sin onkel, regimentskirurg Johannes Monrad, og er omtalt nærmere der. Dette var Groth Monrads andre ekte skap, og bryllupet sto i 1846. Monrad eide også en periode Mikvoll store og Landstad. (Se nærmere Mikvoll.) Holmsveet søndre solgte han i 1838 til kirkesanger Aagaard. Barn i 1. ekteskap: 81. Hans Anton Bendix f. 1 833, d. 1 892. 82. Kristine Anne Birgitte f. 1 835, d. 1 837. Jørgen Kristian Aagaard (1804-1853) og Anne Iversdatter Østgård (1804-1887) Jørgen Kristian Aagaard var sønn av Ole Torbersen Aagaard og Margrete Jørgensdatter Lund. Han ble oppfostret hos prost Brandt, og giftet seg med Anne Iversdatter i 1826. Aagard ble omgangsskolelærer i 1823, og tre år senere ble han lærer ved den faste skolen. Etter Elias Balgaard ble han klokker i Stiklestad fra 1832. Familien bodde på Øra til han kjøpte Holmsveet i 1838. Jørgen Aagaard drukna i Verdalselva i 1853.
---- 51 H&FSt ---- Barn: 81. Karen Regisef. 1826 på Øra, d. 1829 på Øra. 82. Karen f. 1828 på Øra, d. 1889 i Trondheim. Gift 1861 med John Olsen Holm f. 1 8 1 2 i Malvik, d. 1 894 i Trondheim. Arbeidet i 30 år som gartner hos H. AA. Lundgreen i Trondheim. 83. Johan Olaus f. 1 830 på Øra, d. 1 899 som farmer i Sidney. Ugift. 84. Martinus f. 1833 på Øra, d. 1914 som farmer i La Center, Washington, USA. Gift første gang i 1862 med Elen Birgitte Røstad f. 1843, d. 1873. Gift andre gang i 1 876 med Anna Augusta Stuskin f. 1 844, d. 191 8 i La Center. 85. Oluf f. 1836, d. 1912 i Kristiania. Gift med Julie Augusta Mathiesen f. 1823 i Kristiania, d. 1 898 s. sted. Oluf Aagaard var snekkermester. 86. Anneus Kristian f. 1838 på Holmsveet, d. 1902 på Sakshaugvang, Inderøy. Gift 1 863 med Grete Birgitte Sehm f. 1 837. Hun var datter av kirkesanger Ole Sehm og kona Olivia Øgstad. Anneus Aagaard eide Hallem vestre en periode, og fra 1887 var han underkontrollør for brennevins- og malttilvirkningen i det oplandsk trondhjemske distrikt og gårdbruker på Medbroen i Stjørdal. 87. Vilhelm f. 1 842 på Holmsveet, d. 1 899 på Bolkå i Stjørdalen. Ugift. Neste eier av begge Holmsvegårdene skal ifølge folketellingen fra 1865 være kirke sanger Sivert Sehm, men han hadde visstnok ikke hjemmel på gårdene. Sivert Ingebrigtsen Sehm (1817-1901) og Anne Marta Andersdatter Leklem (1823-1865) Sivert og Anna Marta giftet seg i 1845. Han var sønn av Ingebrigt Olsen Semsvald og kona Gollaug Sveinsdatter. Anne Marta var datter av Anders Larsen Leklem og Ellen Ottesdatter som var gårdbrukere på Leklem. Sivert Sehm brukte begge Holmsvegårdene i 1865. Han var nettopp blitt enke mann da, og hadde ansvaret for sju barn fra 1 år og oppover. Til hjelp hadde han tje nestepiken Sigrid Jakobsdatter på 26 år. Dessuten bodde legdekona Beret Olsdatter på 77 år der og kårkona Anne Aagaard på 59. Kanskje kunne disse bidra med en handsrekning av og til? Med alt dette folket, var det sikkert godt å ha to beboelige hus på gården. Sivert Sehm er nærmere omtalt under Haugsholmen, der han var en lengere periode. Neste eier var Anne Aagaard. Anne Aagaard (1804-1887) Da Sivert Sehm var konkurs i 1867, ble Holmsveet solgt til Anne Aagaard. Hun ser ut til å være identisk med Jørgen Aagaards ektefelle og kårkona som vi omtalte i for rige avsnitt. Litt uvanlig kanskje at en enslig kvinne på over seksti år kjøper gard. Kanskje gikk hun med et håp om at ett av barna skulle slå seg ned på Holmsveet? Anne fikk skjøte på Holmsveet i 1870, men solgte igjen til Martin Eriksen Svinhammer i 1873.
---- 52 H&FSt ---- Martin Andreas Eriksen Holmsveet (1840-1923) og Elen Catrine (Trine) Jakobsdatter (1846-1932) Martin Eriksen ble født på Svinhammer, og hadde i årenes løp flere eiendommer. Holmsveet kjøpte han i 1873, men solgte den allerede i 1879 til sin svoger Sejanias Jakobsen Stiklestad. Samme år kjøpte han Haug østre (Slottet), og han er nærmere omtalt der. Martin gikk også under navnet Martin Slottet. Etter et kortere opphold på Kongsvoll under Haug, flyttet Martin og Trine til Rostadgården på Øra. Der bodde de resten av livet sammen med datteren Mette, som ble gift med Anton Rostad fra Inderøy. Sefanias Jakobsen Stiklestad (1841-1903) og °Thora Karlsdatter Gylche (1857-1882), 2) Grethe Petersdatter Valberg (1863-1924) Sefanias var sersjant i det militære. Han var sønn av gårdbruker på Stiklestad nordre, Jakob Sevaldsen Stiklestad og kone Karen Maria. Hans første kone Thora Gylche var født i Trondenes, men døde av hjertefeil etter bare halvannet års ekteskap. Hans annen kone Grethe var datter av Hanna Natanielsdatter og Petter Valberg på Ørmelen (Mikvollvald). En kan ikke se at det var barn i noen av ekteskapene. Sefanias døde av slag på Kjæran i 1903, og Grethe kalles husholderske da hun døde i 1924. Det var ganske ofte eierskifte på Holmsveet og Sefanias Stiklestad solgte allerede i 1883 går den til lensmann Wessel. Hieronymus Heyerdahl Wessel (1834-1917) og Hanna Birgitte Giæver (1840-) Holmsveet ble lensmannsgård ganske lenge, for Wessel var eier av gården fra 1883 til 1904. Da solgte han til standardtjunker Teodor Wisth og flyttet sjøl til Melastua i Gamle Storgate på Verdalsøra. Der hadde han sitt kontor og leilighet til han tok Holmsveet i 2001. Lensmannsgård 1883-1904.
---- 53 H&FSt ---- Hieronymus Heyerdahl Wessel (1834-1917) og frue Hanna Birgitte, f. Giæver (1840-1919). Foto fra 1902. Foto: Bjerkan. avskjed som lensmann og flyttet til Nordstrand ved Oslo i 1911. Lensmann Wessel er også omtalt under Stiklestad nordre og Melastua. I Verdal Historielags årbok for 2001 finnes det mer stoff om denne lensmannen, som kanskje er den mest populæ re, men samtidig også mest respekterte øvrighetsperson vi har hatt i bygda. Wessel eide og bodde på flere gårder mens han var lensmann i Verdal, men den lengste peri ode holdt han til på Holmsveet. Vi har derfor valgt å ta med litt om hans 12 barn under denne gard.
---- 54 H&FSt ---- Lensmann Wessel klar til utrykning fra Holmsveet i 1895. Wessel var lensmann i Verdal 1869-1910. ■> 81. Theodora f. 1 865. d. s. år. 82. Theodor f. 1 866 i Vardø. Bankmann i Oslo. 83. Sigrid f. 1 867 i Vardø, d. 1893. 85. Gudrun f. 1870 i Verdal. Gift med Fritz Gottlieb Zapffe. Bosatt i Tromsø. Deres sønn Peter Wessel Zapffe var en internasjonalt kjent filosof. Dessuten var han fjell klatrer, humorist, tegner og fotograf. 86. Dagny f. 1 871 i Verdal. Gift med Hjalmar Frantz Rabe fra Bergen. Dagny utvan drettil USA i 1893. 87. Ursilla Eleonora f. 1873 på Stiklestad nordre. Utv. til USA i 1893. Sykepleierske ved L. J. Cole Hospital, Brooklyn. 88. Hanna f. 1875 på Stiklestad nordre. Utv. til Chicago i 1893, men kom tilbake 1898. Ansatt hos Emil Larsen, Oslo. Gift med von Porat. Deres sønn Otto von Porat var en kjent bokser med mange gode prestasjonen Han ble profesjonell bok ser fra 1926. 89. Signe f. 1 876 på Stiklestad nordre. Gift med lege Severin Andreas Heyerdahl fra Oslo. Signe var ansatt hos Emil Larsen i Oslo. 810. Valborg f. 1 878 på Folio. Gift med Halvard Birkeland fra Egersund. Han var lege i Oslo.
---- 55 H&FSt ---- Hvor mange barnebarn Wessel hadde kjenner vi ikke til, men Peter Wessel Zappfe og Otto von Parat, som vi allerede har nevnt, ble kjendiser på hvert sitt interessefelt. Begge kom til Verdal for å besøke sine besteforeldre. Teodor Wisth (1842-1928) og Ellen Marie Wisth (1855-) Wisth var sønn av Ole Toresen og hans andre kone Ragnhild Pedersdatter Østvoll på Vist øvre. Han tok eksamen ved Kavaleriets underoffiserskole i 1867, og ble stan dartjimker i 1886. Wisth var gårdbruker på Skjærset og Nestvoll store 1887-94. Hvor lenge han eide Holmsveet er noe usikkert, men det var han som hadde hjemmel i 1907. Han ble pensjonist fra det militære 1904. Teodor Wisth ble påskjønnet med Oscar Us sølvmedalje. Ifølge Musums gardshistorie skal neste eier av Holmsveet være en ved navn Austad. Det har ikke lykkes å finne ut hvem han var og hvor han var fra, men hans tid på Holmsveet må ha vært svært kortvarig. Omkring 1910 het eieren Sevald Hansen Valstad. Sevald Hansen Valstad (1864-1929) Han var sønn av Hans Peter Johnsen og kona Berit Sevaldsdatter som hadde Valstad østre en periode omkring 1875. Sevald var i USA fra 1884-1908. Trolig ble det noen penger til gårdkjøp av den turen, men også hans opphold på Holmsveet ble bare kortvarig. Neste eier Stejfen Johansen var på gården allerede i 1911. Steffen Johansen (1866-1932) og Bertha Margrete Martinusdatter (1879-1973) Steffen Johansen kom til Verdal fra Skatval, men var født på Frosta. Han eide i årenes løp flere gårder, men på Holmsveet var han omkring 1911-1913. Senere kom fami lien til Sende midtre, og er omtalt nærmere i Heimer og Folk i Leksdalen s. 487. Steffen Johansen solgte Holmsveet til sersjant Johan Martin Lyngaas i 1914. Johan Martin Lyngaas (1883-1962) og Selle Kristine Olufsdatter Brovold (1887-1951) Johan Martin Lyngaas var sønn av Lorents Pettersen og Nikoline Ellingsdatter. Han gikk Kavaleriets underoffiserskole, og tok eksamen i 1905. Han fikk løytnants grad i 1930 og var administrasjonsoffiser ved Verdal eskadron. Lyngaas hadde mange til litsverv i kommunen. Han var bl.a. fattigforstander i Verdal i mange år, formann i jordstyret, formann i ligningsnevnda osv. Selle Kristine som til daglig ble kalt Kristine, var datter av Oluf Petersen Holmesvald og kona Marie Sofie Andreasdatter Skjærsetvald. Neste eier på Holmsveet søndre var hans sønn Johan. Han tok over i 1946. I 2004 er Berit Katralen Lyngaas eier av Holmsveet søndre. 81. Solveig f. 1910 på Lyngåsen, d. 2000. Gift med Ragnar Vangstad f. 191 1, d. 1963. Ragnar var måler av yrke og eide i mange år gården Lindbo i Gamle Storgate på Verdalsøra. Bygde senere hus på Prærien. 82. Dagny f. 1911 på Borgen, d. 1 996 på Hitra. Gift med Anders Seehuus f. 1911, d. 1985. Seehuus drev fiske med egen båt sammen med en bror, og familien bodde i Hestvika på Hitra.
---- 56 H&FSt ---- B 3 B 4 B 5 I hagen på Holmsveet 21. mars 1933. Ingrid Lyngaas Haugmark stående. Ingrid f. 1914 på Holmsveef, d. 1971. Gift med John Haugmark f. 1910, d. 1981. Haugmark var meieriarbeider og familien hadde eget hus på Garpa. Johan f. 1916 på Holmsveet, d. 1980. Gift med Ruth Synnøve Aagaard f. 1916 i Trondheim, d. 1997. Johan tok over Holm sveet etter faren i 1 946. Knut f. 1922 på Holmsveet, d. 2000. Gift med Margit Iversen Fossland f. 1 924. Knut var jernbanemann og hadde eget hus i Grong. Ingrid Haugmark, f. Lyngaas, i hagen på Holmsveet.
---- 57 H&FSt ---- HOLMSVEET NORDRE Ulrica Susana Arnet (1737-1824) Vi har heller knapt med opplysninger om denne dåmen eller "jomfruen" som hun kalles i folketellingen for 1801. Her kan vi imidlertid lese at hun er 62 år, ugift og har "en ringe pension og gaardpart". Hun hadde en tjenestepike som het Serina og var 21 år og ugift. Ole Mathisen og hans kone Kirsten Olsdatter, på henholdsvis 24 og 23 år var leieboere hos henne. Ulrica var søster av fogd Arnt Arnet som på noenlunde samme tid eide Holmsveet søndre. Hun hadde kjøpt gården på auksjon i 1788, og solgte den i 1801 til Jørgen Johansen Solberg. Jomfru Arnet tok unna kår, og bodde på Holmsveet til hun døde i 1824. Jørgen Johansen Solberg (1758-1808) og Golla Larsdatter Ekle (17597-1839?) Jørgen Johansen Solberg var sønn av Johan Taraldsen Solberg og kona Anne Jørgensdatter. Han giftet seg i 1793 med Golla Larsdatter Ekle, født ca. 1759. De før ste åra etter at Jørgen hadde stiftet familie, var han strandsitter og arbeidsmann under Maritvoll på Øra. På Holmsveet var familien til 1806. Da ble gården solgt til regi mentkvartermester Peter Ludvig Sylow. Jørgen Johansen Solberg kom senere til Mikvoll lille som forpakter. Der døde han i 1808. Ekteparet hadde fire barn som alle ble født mens familien bodde på Øra. (Se ellers Solbergslekta Verdalsboka bd. 111 s. 548). Peter Ludvig Sylow (1751?-1819) og Elisabet Niemeier Wein (-1801) Sylow var regimentkvartermester og kjøpte Holmsveet nordre i 1806. Ved hans død i 1819 ble amtmann Christen Lorentz Elster den nye eier. Sylow er nærmere omtalt under Haugslia. Christen Lorentzen Elster (1763-1833) og Christiane Fredricka Collin (1777-1821) Christen Elster ble utnevnt til amtmann i Nordre Trondhjems Amt i 1815. Han kom til Verdal i 1819 og forpaktet, senere eide han gården Kråg. Hva slags planer han hadde med å kjøpe Haugslia og Holmsveet er ikke godt å si. Han solgte begge i 1822 til Tore Eriksen Wullum og prisen var 1203 spdl. Elster og familien er nærmere omtalt under Haugslia. Fra og med Tore Wullums kjøp i 1822 ble Holmsveet drevet samlet til Adam David Jelstrup fikk skjøte på Holmsveet nordre i 1872. Han eide også Haugsholmen. (Se nærmere omtale der.) Jelstrup solgte begge gårdene til Nelius Pedersen Hynne i 1889. Hynne er også nærmere omtalt under Haugsholmen. Holmsveet nordre eies og drives i 2004 av eieren av Haugsholmen (Holmen), nemlig Arnfinn Baglo.
---- 58 H&FSt ---- HOLMSVEET VESTRE G.NR. 24, B.NR. 5 Holmsveet vestre, kalles gjerne Litj-Holmsveet. Denne gards historie begynner fra 1876. I dagligtale gjerne kalt Litj-Holmsveet. Da fikk nemlig eieren av Holmsveet nordre, Adam David Jelstrup, fradelt en part av sin eiendom, og den ble kalt Holmsveet vestre. Han solgte den fraskilte part til Oline Kinberg som fikk skjøte på eiendommen i 1880. Hvem var så denne Oline? Oline Sofie Hansdatter Kinberg (182 7-) Oline Kinberg var født Krog fra Trondheim, og var gift med stasjonsholder og gar vermester Henrik August Kinberg som hadde egen gard i Gamle Storgate på Øra. Bakgrunnen for at Oline kjøpte gårdparten er ikke godt å si, hun solgte imidlertid til sønnen, Johan OlujKinberg i 1885. Husa på Litj-Holmsveet skal være bygd av famili en Kinberg. Johan Oluf Kinberg (1862-1945) og Mette Olsdatter Follovald (1862-1896) Oluf Kinberg var sønn av garvermester Henrik August Kinberg og Oline Sofie Hansdatter, som hadde egen gard i Gamle Storgate på Øra. Han giftet seg i 1884 med Mette Follovald, og ekteparet fikk seks barn, men bare fem levde opp. Etter noen få år som gårdbruker på Holmsveet vestre, bestemte familien seg for å prøve lykken i USA, og den 28. september 1891 reiste de til Tacoma i Washington. Da var minste - barnet Otilie Karoline knappe fire måneder gammel. Sikkert en strabasiøs tur for alle i familien. Neste eier på Holmsveet vestre var Johan Martin Skavhaug. Oluf og Mette Kinbergs barn:
---- 59 H&FSt ---- 81. Henrik Olaf f. 1 884 på Øra, d. 1954. Ulv. til USA i 1891. Gift 1903 med Faye Mathews. 82. Gotvard Oskar f. 1886 på Øra, d. 1954. Utv. til USA i 1891. Fotograf. Gift 191 5 med Rachel Doris Hull f. 1 886. 83. Johan Mateus f. 1 887 på Øra, d. 1954 i Texas. Utv. til USA i 1 891. Fotograf Gift med Bessie Townsend i Texas. 84. Otto Valentin f. 1 888 på Holmsveet, d. 1 960. Utv. til USA i 1891. Gift med Mary Estabrookf. 1903. 85. Gyda Charlotte f. 1 889 på Holmsveet, d. 1 890 s. sted 86. Otilie Karoline f. 1891 på Holmsveet, d. 1949. Utv. til USA i 1891. Gift med John Viken f. 1890, d. 1970. 87. Alvin f. 1894 i Washington. Etter at Oluf ble enkemann i 1896, giftet han seg med Marie Modahl, og de fikk to barn: 88. Myrtle Dorothy f. 1905, d. 1959. 89. Carl Leonard f. 1908, d. 1972. Alle kake seg Kingborg i USA ei tid, men senere Kinberg. Johan Martin Ågesen Skavhaug (1854-1930) og Julie Cecilie Jakobsdatter Molden (1861-1950) Johan Martin Skavhaug og Julie Cecilie Molden giftet seg i 1882, og bodde først på Mælenget i Sjøbygda, men kom til Holmsveet vestre ca. 1891. Datteren Ida ble født der i 1892. Skavhaug hadde militær utdannelse, og tok eksamen ved Kavaleriets underoffisersskole i 1878. Fra 1894 var han standart]unker, men tok avskjed fra det militære i 1914. Neste eier var en person ved navn Utset. Skavhaug kjøpte Lyng mellom østre i 1910, så eierskifte har vel foregått noe før den tid. Johan Martin og Julies barn: 81. Magda Sofie f. 1883 på Molden, d. 1957. Gift med Nils Marius Aspaas f. 1 885, d. 1974. Aspaas var ansatt i bank i Trondheim, og ekteparet bodde der. 82. John Albert f. 1 890 på Mælenget, d. 1984. Gift 1920 med Johanna Øgstad f. 1 898 på Øgstad, d. 1995. Først ansatt på Værdalsbrukets kontor i Vuku, senere på Trones Bruks kontor på Trones. Kjøpte Fagerhøy og jordstykket Dagali på auk sjon i 1 936. Tidlig på 1950-tallet ble det bygd opp våningshus og driftsbygninger på Dagali, og Skavhaug flyttet dit og drev som gårdbruker. 83. Ida Marianne f. 1892 på Holmsveet, d. 1982. Gift med Johan Sefaniassen Hofstad f. 1 889, d. 1980. Gårdbrukere på Stiklestad østre. 84. Ingmar Alfred f. 1896 på Holmsveet, d. 1985 Gift med Signe Sefaniasdatter Hofstad f. 1 895, d. 1980. Gårdbrukere på Lyng mellom østre.
---- 60 H&FSt ---- Berntine Sevaldsdatter Lyng (1 850-1907), g. m. Olaus Olsen Lyng. Obus Olsen Lyng (1846-1940) Olaus Olsen Lyng (1846-1940) og Berntine Sevaldsdatter (1850-1907) Olaus var sønn av Ole Ulriksen Prestegårdsvald og kona Anne Johansdatter som i 1865 var husmenn på Indhaugen i Vuku. Berntine var datter av Sevald Olsen Østvollvald og kona Inger Andrea Jensdatter. De giftet seg i 1872, og losjerte hos svi gerforeldrene den første tida. Olaus var skreddermester i 1875, men hadde likevel lyst til å prøve mulighetene i USA. Ifølge familien skal han ha vært tre ganger i USA. Han kom tilbake for godt i 1906. Olaus Lyng tok visstnok over på Litj-Holmsveet i 1907. De var eiere bare en kort periode, fordi Berntine døde allerede samme året som de tok over. Olaus derimot ble en gammel mann,og enda som 90-åring var han med på potetopptakinga. Svigersønnen Johan Johannessen Stiklestad og dattera Bergitte begynte på Litj- Holmsveet i 1909. Barn: Bl . Ole Albert f. 1 873 på Lyngsmoen, d. s. år på samme sted. 82. Søren August f. 1 875 på Østvollvald. Utv. til USA 1 892 som Søren Estvold. Han var heime på besøk i 1928, og levde enda i 1940.
---- 61 H&FSt ---- Bergithe Lyng Stiklestad (1880-1968), datter av Berntine og Olaus Lyng. G. m. Johan Marius Johannessen Stiklestad. Johan Marius Johannessen Stiklestad (1879-1966) Johannessen Stiklestad f. 1 879, d. 1966. Neste eiere av Litj-Holmsveet. 84. Olga Antonie f. 1 883 på Østvollvald, d. 1905 på Øra. Tuberkulose. Utv. til USA 1902 sammen med faren og broren Otto. Kom tilbake. Johan Marius Johannessen Stiklestad (1879-1966) og Bergitte Otelie Olausdatter Lyng (1880-1968) Johan var sønn av Johannes Sørensen og kona Maria Bårdsdatter fra Kroken (Tillervoll) i Leksdalen. (Se Heimer og folk i Leksdalen 5.162). Johannes døde da Johan var 7 år. I 1891 var Johan gjeter på Stiklestad østre (hos Hofstad). Bergitte var datter av Olaus Olsen Østvollvald og kona Berntine Sevaldsdatter, de forrige eierne på Holmsveet. Den første heimen til Olaus og Berntine lå visstnok på Tinden, men huset skal senere være flyttet ved siden av Kornsiloen på Øra. Johan arbeidet som snekker i Trondheim, og Bergitte var hushjelp der. De giftet seg i Trondheim i 1905. Deres første oppholdssted var i Meldal, der Johan var med på oppbygging av Løkken Verk. Deres eldste sønn Ottar ble født der i 1908. Men da HAUG
---- 62 H&FSt ---- 84. Dødfødt gutt 1915. 85. Ella f. 1918 på Holmsveet, d. 2002. Gift med Birger Bekkbråten f. 1899, d 1997. Bosatt på Nesodden. 86. Brit f. 1920 på Holmsveet. Gift med Tore Bjørgen f. 1908, d. 1994. Tore var snekker, men arbeidet i mange år som vaktmester i Sivilforsvaret på Årvoll. Brit bor nå i blokkleilighet på Linnerud i Oslo. 87. Sigrid f. 1 922 på Holmsveet. Gift første gang med Olav Ydse f. 1 908, d. 1 960. Gift andre gang med Arne Dehli f. 1910, d. 2000. Sigrid er bosatt på Moelv. 88. Gunnar f. 1925 på Holmsveet, d. 1965. Gift med Klara Bragstad f. 1923 på Sandvollan, d. 1984. Gunnar Stiklestad tok over heimen etter far sin i 1950, og var regnskapsfører ved siden av gardsbruket.
---- 63 H&FSt ---- SVEDJAN G.NR. 24, B.NR. 10 Svedjan er også et av de 10 bruk som oppsto ved Lorents Didrik Kluvers oppdeling av Haug i 1784. Den første eier på Svedjan etter oppdelinga var Ole Olsen. Ole Olsen (1757-1832) og Berit Jonsdatter (1729-1811) En kan ikke finne Ole og Berit gift i Verdal, så de er trolig innflyttere. Ifølge folketel lingen av 1801 var det hele 31 års aldersforskjell på disse ektefellene. Hvis opplys ningene er riktige, kan en nesten fristes til å tro at Berit tilførte boet noen midler. I 1801 kalles Ole bonde og gårdbruker på Svedjan, men han solgte allerede i 1803 til Johannes Ellingsen. Johannes Ellingsen Svedjan (1754-1815) og Berit Olsdatter (1758-1829) Johannes Ellingsen var sønn av Elling Jonsen Auglen og kone Kirsten Sevaldsdatter Karmhus. Johannes og Berit giftet seg i 1778, og fikk en sønn, Ole Johannessen, som ble neste bruker av Svedjan sammen med sin mor, som sått i uskiftet bo etter man nens død. Johannes bodde på Leklem og Beret på Gresset ved giftemålet. Barn: 81. Elling f. 1780, d. samme år. 82. Ole f. 1787 på Svedjan. Ole Johannessen Svedjan (1787-1820) og Karen/Kari Larsdatter (1783-1861) Ole og Karen/Kari giftet seg i 1811, men Ole ble ingen gammel mann og døde aller ede i 1820, uten at han hadde fått hjemmel (skjøte) på Svedjan. For å få det hele opp gjort, ble det skiftet mellom hans mor Berit Olsdatter og hans enke Karen/Kari Larsdatter og deres fem barn. Karen/Kari giftet seg allerede i 1821 med Bardo Tomassen Skrove, som etter hvert innløste arvingene og dermed ble neste eier av går den. Ved giftermålet har presten skrevet i merknadsrubrikken: Fikk gården med enken. Ole og Karen/Karis barn: 81. Berit f. 1 809 på Svedjan, død etter 1815 82. Johannes f. 1811 på Svedjan. Attest til Namdalen 1 840. 83. Elling f. 1 8 1 2 på Svedjan, d. 1 822 på Svedjan. 84. Ole f. 1814 på Svedjan, d. 1 833 på Svedjan. 85. Marte Lovise f. 1 81 6 på Svedjan d. 1891 på Hallemsvald. Gift 1842 med John Johansen Molden f. 1 816, d. 1 875. Husmannsfolk på Moen under Vester Hallem i 1865. 86. Karen Kirstine f. 1 8 1 8 på Svedjan. Død av tæring på Forbregdsvald 1 887. Ugift. Ernærte seg med spinning. 87. Johan Martinus f. 1 820 på Haug (Svedjan), d. 1 828 på Svedjan.
---- 64 H&FSt ---- Bardo Tomassen Skrove (1795-1846) og Karen/Kari Larsdatter (1783-1861) Som vi allerede har nevnt, giftet Bardo seg til Svedjan i 1821. Hans foreldre var Maren Bårdsdatter Sundbyhaugen og Tomas Olsen Skrove (østre). (Se Hallanslekta bd V s. 711). Bardo ønsket at sønnen Tore skulle ta over på Svedjan, men med det forbehold at enken skulle ha bruksretten så lenge hun ønsket, og senere få kår. På disse vilkår fikk Tore Bardosen hjemmel på gården i 1846. Som vi forstår var dette Karen/Kari sitt andre ekteskap, og med Bardo fikk hun disse barna: 88. Olava f. 1 822 på Svedjan, d. 1 883 på Haugan. Olava var tvilling med Maria, som døde s. år. Gift 1 849 med enkemann Erik Arntsen Bjørstad f. 1 809 på Bjørstad, d. 1 898 som fattiglem på Bjørstad. Det kan se ut som paret ikke hadde noen fast bopel sammen. I 1865 var Erik tjener i Byna, mens Olava tjente i Storiangdal. Dit hadde hun med seg dattera Berit på tre år. Ti år senere var han gardsdreng i Flyum, mens hun losjerte på Overholmen nordre. Flatbrød ba kerske. 89. Tore f. 1 824 på Svedjan, d. 1909 i USA. Gift 1 857 med Maria Johnsdatter som var født på Bjartnesvald i 1 834, d. i USA 1916. Neste eier av Svedjan. Attest til Dyrstad i Stod i 1 862. Til USA trolig i 1 866. 810. Marta f. 1 826 på Svedjan, d. 191 3 på Havet under Stiklestad. Gift første gang i 1 847 med Christian Jacobsen Ulvillen f. 1 822 på Østgrunnvald., d. 1 857 Gift andre gang i 1 861 med enkemann Peter Larsen Hallemsvald f. 1 829 på Inderøy, d. 1901 på Lyng. Marta og Peter var i Hallemstøa i 1 865, men ti år senere var de på Fæbyvald. I 1 891 og 1900 var de imidlertid husmannsfolk på Solbakken under Stiklestad nordre. Bl 1. Gurianna f. 1828 på Svedjan, d. etter 1888. Gift 1860 med Peter Olaus Pedersen Forbregdsvald f. 1840 på Forbregdsvald. Gårdbruker og selveier på Forbregdsaunet 1863-1889, konkurs. Dokkarbeider på Strinda i 1891 (Se Heimer og folk i Leksdalen s. 86). Tore Bardosen Svedjan (1824-1909) og Maria Johnsdatter Haug (1834-1916) Tore og Maria giftet seg i 1857. Hvor lenge Tore fikk bruke Svedjan vet vi ikke. Hans mor døde i 1861 som kårkone, så Tore har vel fått bruksretten noen år før dette. Uvisst av hvilken grunn, men denne familien valgte imidlertid å flytte ut av bygda. I 1862 fikk Tore, Maria og de to døtrene attest for utflytting til Dyrstad i Stod. Familien utvandret senere til USA, trolig i 1866. Der ble etternavnet til Barduson. Tore og Maria skaffet seg etter hvert farm i Bentson i Minnesota. Den er enda i slektens eie. Etterslekta i USA har en familiesamling i Bentson hvert år den 29. juli (eller nærmeste helg) som de kaller "Barduson Open". Da møtes ca. 100 familiemedlemmer til golf på formiddagen og kaffe med sosialt samvær på ettermiddagen. En hyggelig tradisjon som nå har pågått i 30 år. Barn:
---- 65 H&FSt ---- 81. Berntine Julianne f. 1858 på Svedjan. Til Stod med foreldrene i 1862, senere 1 866 til USA. 82. Kristine Margrete f. 1860 på Svedjan. Til Stod med foreldrene i 1862, senere 1 866 til USA. Tore Bardosen solgte gården til skomaker Hans Hanssen fra Holtålen. Han og famili en bodde på Svedjan i 1865. Hans Hansen (1816-1896) og "Karen Andrea Pedersdatter Byvald (1830-1854), 2) Marta Olsdatter (1836-1926) Hans Hansen var sønn av Hans Pedersen fra Holtålen, og skal være kommet til Verdal som barn. Han ble første gang gift i 1851 med Karen Andrea Pedersdatter Byvald. Hun var datter av Peder Hansen By og Kanikken Olsdatter. Det ser ut som lysing er tatt ut i Vinne, men vielsen har foregått i Salberg kirke på Røra. Brudgommen bodde på Bartnes på Inderøy, og brura i heimen sin Byvald ved giftermålet. De har bodd på Inderøya straks etter bryllupet, men fikk attest til Verdal i 1853. Hensikten med flyt tinga var at Hans skulle etablere seg som handverker på Øra. Ekteskapet ble svært kort, fordi Karen døde allerede i 1854. Men Hans gikk på frierføtter ganske snart, og giftet seg i oktober 1855 med Marta Olsdatter fra Slottemoen. Hun var datter Ole Mosesen og Marta Pedersdatter. Hans og Marta eide gården Svarva på Inderøy et års tid etter giftermålet sammen med Olaus Jonassen Sakshaug. Hans solgte imidlertid sin part til Olaus, flyttet tilba ke til Verdal og kjøpte Svedjan. Hans Hansen var både salmaker og skomaker. Marta overlevde sin mann, og i 1900 er det hun som kalles gårdbrukerske i folketellingen. Dattera Oline som enda var ugift, hadde ansvaret for krøtterstellet. Ifølge Musum i bygdeboka fikk Oline Hansdatter hjemmel på Svedjan i 1888. Barn: 81. Dødfødt barn i 1867. 82. Oline f. 1877 på Svedjan, d. 1933. Gift 1902 med Edvard Marius Johansen Edvard Marius Johansen Lynum (1879-1964) og " Oline Hansdatter (1877-1933), 2) Ottine Solberg (1893-1983) Marius Lynum kom til Verdal i 1887 sammen med flere søsken og sin far Johan Hansen Lynum som kjøpte Skrove nedre østre samme året. Hans mor var Gurine Larsdatter. I 1900 var Marius gardsarbeider og lensmannsdreng hos lensmann Wessel på Holmsveet. Derfrå var ikke veien lang til Svedjan, der han to år senere giftet seg med gårdeieren Oline. Ved siden av gardsbruket var Marius Lynum oppkjøper av høy, halm og poteter. Marius Lynum ble enkemann i 1933, men giftet seg på nytt i 1946 med Ottine Solberg født på Strinda. Barn i 1. ekteskap:
---- 66 H&FSt ---- *♦ \lvX. '/ } \ f gmt V. • v ' \ Slij — f . '# ."'■ r Svedjan ca. 1910. Personene på bildet er fra venstre: Oline Hansdatter Lynum, Margit Lynum Kiran, Marius Johansen Lynum med Magnus Lynum på armen, Petra Marie Johansdatter Lynum (søster av Marius Lynum), Hanna Lynum, Marta Olsdatter Hansen (mor til Oline). 82. Margit f. 1905 på Svedjan, d. 1977. Gift med Ole Kiran f. 1896, d. 1963. Kiran var snekker og familien bodde i Trondheim. (Wesselsgt. 19). 83. Ole Magnus f. 1908 på Svedjan, d. 1980. Gift med Klara Margrete Aagård f. 1911 i Trondheim, d. 1998. Magnus som han kalte seg, drev drosjetrafikk på 1 930-tallet før han tok over på Svedjan i 1 949. 84. Trygve f. 1910 på Svedjan, d. 2002 Gift med Åsta Fiskaa f. 1917, d. 1984.Trygve tok meieriutdannelse i Danmark og var meieribestyrer i Hallingdal i mange år. 85. Herdis Johanne f. 1915 på Svedjan. Gift med Torstein Hansbakk f. 1912, d. 1970. Hansbakk arbeidet hos I. K. Lykke i Trondheim der også paret var bosatt. Plass under Svedjan, kalt Svedjanvald eller Svedistugu Når denne plassen ble ryddet er noe usikkert. Det er ikke oppført noen husmann under Svedjan i 1801, men i 1839 fikk Anne Jakobsdatter og Ole Larsen datteren Hanna på Svedjanvald. Trolig er den drevet noen år før, for i 1825 er dette ekteparet oppført som inderster på Svedjan. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 67 H&FSt ---- Ole Larsen (1790-) og Anne Jakobsdatter (1803-) Ole og Anne er de første vi vet om på Svedjanvald. Han var sønn av Lars Olsen og Kari Olsdatter på Skjærsetvald, mens Anne var datter av Jakob Olsen Byvald og kona Marit Jonsdatter. De giftet seg i 1822, og begge holdt til på Østvoll ved giftermålet. De leide hus på Haugslia straks de var gifte, men flyttet senere til Svedjan som leie boere i første omgang. I 1865 er Anne blitt enke, men bor på Svedjanvald sammen med sine to døtre Lovise og Marie. Seiv kalles hun huseier med jord. Ti år senere bor hun fremdeles på Svedjanvald, men nå er det bare Lovise som bor heime. To av barna til Ole og Anne var døvstumme, nemlig Marta og Lovise. Barn: 81. Karen f. 1822 på Haugslia., trolig d. 1901 på Kolvereid. Gift ca. 1850 med Kristian Olsen Rognan f. 1823 i Sparbu, d. 1906. Husmann på Skorsetplass i Sparbu i 1 865. 82. Johannes f. 1 825 på Svedjan. Johannes ble konfirmert i 1 841 . Flyttet til Inderøy i 1846 (att. 1852). Gift med Karen Olsdtr. f. 1819 i Verdal. Husmannsfolk på Kurubakken under Kverkild. 83. Marta f. 1 829 på Svedjan, d. 1 860 på Svedjan. Døvstum. 84. Lovise f. 1833 på Svedjan. Døvstum. 85. Hanna f. 1839 på Svedjanvald, d. 1929 på Ørmelen. Gift 1874 med Olaus Iversen Barstad f. 1 819 på Mikvollvald , d. 1 876 på Mikvollvald. Olaus var gift første gang 1 849 med Julianne Marie Olsdatter Fleskhusvald f. 1 827, d. 1 873. 86. Marie f. 1 844 på Svedjan. Attest til Trondheim i 1 875 som ugift. 1 1891 ser det ut som det er kommet nye folk til Svedjanvald og det var Jon Johannessen Kluken (1866-1938) og Sigrid Olufsdatter (1862-1943) Jon var sønn av lærer Johannes Kluken og Karen Olsdatter Holmli som kjøpte Elnes østre da Jon var ett år gammel. Sigrid var født på Inderøy og de giftet seg i 1890. Jon kalles husmann med jord i 1891, men i likhet med flere i hans familie var også han fristet av Amerika. Bare to år senere forlater han kone og to barn og utvandrer til Osakis i Minnesota. Knappe ett år senere reiser kona Sigrid og barna Anna Elise og Johannes til samme bestemmelsessted. Vi finner ingen beboere i Svedistugu i 1900, så dermed må vi nesten tro at Jon og Sigrid Kluken var de siste som bodde der. Barn: 81. Anna Elise f. 1 890 på Klukenvald, d. 1973. Utvandret til USA sammen med mora i 1 894. Gift med Carl Marius Korsmo f. 1 872 nær Oslo. 82. Johannes f. 1 892 på Gudmundhusvald, d. ugift 1 956 i Sisseton S.D. Utvandret til USA sammen med mora i 1 894. Jon og Sigrid Kluken fikk seks barn til som alle ble født i USA.
---- 68 H&FSt ---- HOLMEN G.NR. 24, B.NR. 1 (HAUGSHOLMEN) Den første eier på Holmen i den perioden vi skal behandle var Andfind Olsen Færgestuen. Han døde imidlertid i 1799, og ved folketellinga i 1801 var det enka og deres barn som bodde på gården. Gården blir delvis kalt Holmen og delvis Haugsholmen. Det siste er kanskje det enkleste, for å unngå misforståelse med Holmen i Vuku. Andfind Olsen Færgestuen (-1799) og Guru Larsdatter Byvald (1756?-1827) Andfind og Guru giftet seg i 1784 og fikk til sammen sju barn. Da Guru ble enke var barna fra 0 til 14 år, så hun hadde nok sitt å stri med, men barna var også sikkert til god hjelp på gården etter hvert som de vokste til. I 1812 valgte hun å gifte seg på nytt. Brudgommen var Tomas Johansen Solberg, og fra nå og til Guru døde i 1827 var han eier av Holmen. Barn: 81. Lars f. 1785 på Holmen, d. 1823 på Fæbyvald. Gift 1815 med Karen Torfinns datter f. 1771, d. på Kvelstadvald som fattiglem i 1867. Inderster på Holmen, senere på Fæbyvald. 82. Marit f. 1788 på Holmen, d. 1862. Gift 1819 med Hans Hansen f. 1792, d. 1 870 som fattiglem på Byvald. Hans Hansen bodde på Vinne ved giftermålet, mens brura bodde heime på Holmen. De var også leieboere på Holmen en periode. 83. Anders f. 1792 på Holmen, d. 1 866. Gift 1 828 med Marit Olsdatter f. 1794 i Øyer, Gudbrandsdalen, men bosatt på Bjartnes ved giftermålet. Død hos sin sønn Anfind Andersen på plassen Leret under Ydse vestre i 1 886. 84. Berit f. 1 794 på Holmen, d. 1 892 på Baglo som husmannsenke. Gift 1 825 med Lars Pedersen f. 1792 i Stangvik på Nordmøre, d. 1870 på Bergsvald som fat tiglem. Berit og Lars var husmannsfolk på Brannan (Bergsvald), men etter mannens død flyttet Berit til datteren Guruanna på Baglo nordre. Der bodde hun til sin død. 85. Anne f. 1 795 på Holmen. Gift 1 82 1 med Peder Christen Melby f. 1 793. Begge bodde i Melby ved giftermålet, senere inderster på Eklovaid. I 1 824 var ektepa ret husmannsfolk på Sør-Minsåsvald. 86. Karen f. 1 798 på Holmen, muligens var det hun som døde på Follovald i 1 850. Gift 1 826 med Johan Andersen f. 1798, ukjent skjebne. Johan bodde i Wohlen, og Karen på Haug (Holmen) da de giftet seg. 87. Kristiana f. 1799 på Holmen, d. 1852. Gift 1820 med Lars Olsen f. 1797. Ukjent skjebne. Ved giftermålet bodde Kristiana i Melby, mens Lars bodde på Østgårdsvald. I tida 1821-23 ser det ut til at ekteparet var leieboere på Østgårdsvald, men fra 1825 og til og med 1833 har de bodd på Holmen. Kristiana og Lars Olsen hadde seks barn. To er født på Østgårdsvald og fire er født på Holmen.
---- 69 H&FSt ---- Tomas Johansen Solberg (1767-) og Guru Larsdatter Byvald (1756-1827) Tomas Johansen var sønn av Johan Taraldsen Solberg og Anne Jørgensdatter. Han var første gang gift med Anne Arntsdatter Svinhammer, og var skredder. En eldre bror av Tomas var Johannes Billedhugger. (Se Solbergslekta bd. 111 side 549 Verdalsboka). Da Guru Larsdatter var død, ble Holmen solgt på auksjon. Den nye eier var Ole Jonsen Myren fra Børsa, og han fikk skjøte i 1829. Gurus datter Kristiana og hennes familie bodde fortsatt noen år på Holmen, seiv etter eierskifte. (Se ovenfor under B 7). Ole Jonsen Myren (1799-) og Anne Estensdatter (1794-) Ole Jonsen Myren var født i Børsa, og hans kone Anne på Geitastrand. Kjøpte Holmen i 1828, men fikk skjøte året etterpå. Familien flyttet fra Verdal til Trondheim i 1836, etter at gården var solgt på auksjon til lensmann Peder Strand Rygh året før. Barn: 81. Kirsten f. 1825 i Børsa. 82. Jon f. 1827 i Børsa. 83. Elling f. 1830 på Haugsholmen. Gift med Marit Olsdtr. f. 1835 i Buvik. I 1865 var Elling husmann og fisker på Sandstuen under Husby i Buvik. 84. Anne f. 1 832 på Haugsholmen. 85. Anders f. 1835 på Haugsholmen. Gift med Else Pedersdtr. f. 1841 i Brønnøy. 1 865 var Anders lottbruker på Brønnøy prestegard. Peder Strand Rygh (1800-1868) og Ingeborg Marie Bentsen (1808-1878) Lensmann Rygh eide Holmen i perioden 1835 til 1845, men han har neppe bodd der. Han eide Haug (Slottet) på samme tid, og har kanskje brukt jorda, men leid bort husa? Neste eier var Ole Estensen Bjartnes eller Øiås. Se nærmere om lensmann Rygh under Haug (Slottet). Ole Estensen Bjartnes/Øiås (1816-) og Ingri Nilsdatter (1812-) Ole Estensen var fra Melhus og Ingri fra Bynesset. De fikk skjøte på Holmen i 1845, men solgte gården allerede året etter til organist Sivert Sehm. Han fikk skjøte i 1847. Ole og Ingri flytta tilbake til Melhus. Seiv om Oles opphold på Holmen var svært kortvarig, fikk han en sønn der mens han var eier. Barn: 81. Elling f. 1 846 på Haugsholmen. I 1 865 er Elling oppført som bondesønn på Øiås i Melhus. Da var hans mor blitt enke og selveier på gården. I 1900 var Elling bonde i Melhus og gift med Sigrid Johnsen f. 1 830 i Melhus. Sivert Ingebrigtsen Sehm (1817-1901) og Anne Maria Andersdatter Leklem (1823-1865) Av Sivert og Anne Martas ti barn er sju kommet til verden på Haugsholmen. Det var i perioden 1848 til 1861. De to yngste ble født etter at familien flyttet til Holmsveet søndre.
---- 70 H&FSt ---- Sehm var organist i Stiklestad og ei tid omgangsskolelærer og vaksinatør. Han var bror til Ole Sehm på Hallem vestre. Men økonomien var ikke altfor god og Sehm gikk konkurs. Både Haugsholmen og Holmsveet nordre ble solgt i 1872, begge til Adam David Jelstrup fra Skogn. Etter konkursen flyttet Sehm på Øra, og i 1875 bodde han på Borgenvald. I 1900 kan vi se av folketellingen at han bodde på Gammelskolen, og var forhv. lærer og organist. Han levde av en liten pensjon og litt jord. Hans datter Elen bor også der og hun "pleier sin gamle Fader", står det. Gammelskolen lå inntil Nordgata, der lærer bygningen ble bygd i 1922. Barn: 81. Anton f. 1 846 på Leklem, d. 1 850. 82. Jon f. 1848 på Haugsholmen. Gift med Pauline Pedersdtr. f. 1841 i Åsen. Attest til Skogn 1873. Utv. til Big Rapid i Michigan, USA i 1884. Han var snekker. 83. Elen f. 1 850 på Haugsholmen, ikke funnet død i Verdal. 84. Anton Jakob f. 1852 på Haugsholmen. Utv. Big Rapids i Michigan i 1873 som ugift. 85. Anne Sofie f. 1 854 på Haugsholmen. Utv. til USA 1 882 som ugift. 86. Gustav f. 1857 på Haugsholmen. Flyttet til Trondheim i 1876 som ugift. Utv. til USA fra Inderøy i 1878. 87. Lars Odin Sivertsen Sehm f. 1 859 på Haugsholmen.Utv. til Big Rapids i Michigan i 1 881 som ugift. 88. Bertram f. 1861 på Haugsholmen. Utvandret til Big Rapids i Michigan som ugift i 1880. 89. Birgitta f. 1 863 på Holmsveet. Utvandret til Fergus Falls i Minnesota som ugift i 1886. Bl O.Anne Marta f. 1 865 på Holmsveet. Mora døde i barsel, og Anne Marta vokste opp som fosterbarn hos sin tante på Rokne i Frol. Gift med Johan Odin Jonasen Munkebyvald f. 1 861. Småbruker på Myrvang under Gran. Adam David Jelstrup (1828-1900) og Anna Karoline Johnsdatter (1834-1912) Adam Jelstrup var fra Skogn, og kona Anna Karoline kom fra Åsen. Ekteparet hadde fire barn, som er omtalt under Mikvoll store. Den yngste av barna, Inga Marie ble født på Haugsholmen, der døde hun også bare 20 år gammel. Som nevnt ble Jelstrup eier av Haugsholmen i 1872, og eide både den og Holmsveet fram til 1889. Etter at han solgte disse to gårdene flyttet han på Øra, trolig først til et hus i Sørgata, senere til Smedveita. Der kjøpte han "Fagervold" gnr. 18/8, en gard som gjerne ble kalt Jelstrupgården. Neste eier var Kristian Nelius Pedersen Hynne fra Skogn. Adam David Jelstrup (1828-1900) som var fra Skogn, hadde flere gårder i Verdal i årenes løp.
---- 71 H&FSt ---- Kristian Nelius Pedersen Hynne (1848-1931) og Oline Andersdatter Lein (1853-1926) Nelius Hynne og Oline Anders Lein kom til Verdal som ugifte i 1886. De giftet seg samme år i Stiklestad, og har visstnok bodd på Holmen fra da av. Skjøte fikk imid lertid ikke Nelius før i 1889. Neste eier var John Eriksen Baglo som tok over i 1914. Nelius Hynne og kona hadde kårrettigheter på Holmen, og Oline døde der i 1926 og Nelius i 1931. Da Nelius døde, kalles han fhv. gårdbruker og rentenist. Barn: Bl . Peder f. 1 887 på Haugsholmen. Utvandret til Ashby, M.N. i 1907 og til Minneapolis i M.N. i 1914 som ugift jordarbeider. D. i l?at .^^ 1948 i Ashby. Kalte seg Peter Holman. . Gift med Marie Emelie Bernt Olufsdtr. f. JjÉÉ 1 893 på Va Istad va Id, d. 1 980 i Ashby. Til USA i 1914. 82. Augusta Matilde f. 1888 på Haugsholmen. Hadde visstnok kafé i Holmen, sett fra nordvest i 1929. Trondheim. John Eriksen Baglo (1871-1954) og Maren Anna Bjartnes (1870-1949) John var sønn av Serianna Ingvalds datter Vinnesvald og Erik Ellevsen Søraker, og Maren var datter av Anne Marta og Martinus Bjartnes. John Baglo tok eksamen ved Kavaleriets underoffisersskole i 1895, og var sersjant da paret giftet seg i 1897. De bodde først på Bjartnes en periode, men fikk ca. 1899 kjøpe går den Veie i Vinne. Til Holmen kom de som nevnt i 1914. John Baglo gikk gradene i det militære, og var løyt nant da han søkte avskjed i 1930. S] Maren Anna (f. Bjartnes) og John Baglo fotografert heime på Holmen. Baglo var også aktiv i det sivile og var mangeårig medlem av Stiklestad kyrkjekor Han var dessuten styremedlem i Verdal Samvirkelag noen år. Barn: Bl . Maria f. 1897 på Bjartnes, d. 1997. Arbeidet i mange år som butikkdame på Verdal Meieri. Maria var ugift og ble begravet på sin 100-årsdag. 82. Astrid f. 1899 på Veie, d. 1972. Astrid hadde sin arbeidsdag som telefondame på Rikstelefonen. Ugift. HAUG
---- 72 H&FSt ---- Skolonn på Holmen ca. 1930. Bak f. v.: John Baglo med avleggerrive, Arne Baglo og med vanlig rive Martinus Baglo. Guttene på bildet er alle fra Bjartnes. Maren Anna og John Baglo og barna deres. Foto fra slutten av 1930-åra. Bak f. v.: Åsta, Martinus, Marta, Arne, Ingrid og Olaug. Foran f. v.: Astrid, Maren Anna, John og Maria HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 73 H&FSt ---- 83. Martinus f. 1901 på Veie, d. 1 952. Gift med Martha Raaen f. 1901, d. 1975. Martinus var utdannet gartner og hadde eiendommen Østly g.nr. 21/9 av Østvoll/Haugslia. 84. Ingrid f. 1904 på Veie, d. 1993. Gift med Jon Rødseth f. 1904 fra Volda, d. 1962. Ingrid var bestyrer på Rikstelefonen og Jon var arbeidsformann på Statens Kornsilo i Verdal. 85. Arne f. 1 906 på Veie, d. 1 997. Gift med Magnhild Aakerhus f. 1907, d. 1990. Arne tok over Holmen etter far sin. 86. Marta f. 1908 på Veie, d. 1994. Gift med Asbjørn Myrvang f. 1905 fra Hasselvika, d. 1996. Asbjørn Myrvang var bestyrer på et sagbruk, og ekteparet bodde på Hell. 87. Åsta f. 1911 på Veie, d. 1987. Gift med Henry Andersen fra Danmark, men skilt. Åsta var utdannet sykepleier. 88. Olaug f. 1915 på Holmen, d. 2001. Gift med Erling Gregersen f. 1912 i Porsgrunn, d. 1990. Erling var sjåfør på Verdal Kassefabrikk, og de bodde i eget hus ved Holmen. Haugsholmen (Holmen) er fortsatt i slektens eie, og Arnfinn Baglo eier den i 2004. GABRIELSHOF - NÅ HAUG VESTRE Navnet på Haug vestre har skiftet i årenes løp. Her er en oversikt over det: 1801 - HOUGSHOF 1815 - HAUG 1820 og 1825 - HOUG 1838 - GABRIELSHOF MED BURSAKEREN 1875 - GABRIELSHOFF ELLER HAUG 1900 - HAUG VESTRE 1907 - HAUG VESTRE OG LANGÅKEREN Ingebrigt Sivertsen (1754-1833) og Berit Johannesdatter (1757-1823?) Det opprinnelige Haug ble som allerede nevnt oppdelt i 10 parter i 1783, og Gabrielshof var en av disse. Den ble solgt til Ingebrigt Sivertsen samme år. Han var også eier i 1801, men da kalles eiendommen Hougshoff. Hans foreldre var Brynhild Sivertsdatter og Sivert Ingebrigtsen Sundbyvald. Gift 1790 med Berit Johannesdatter. Ingebrigt hadde bosted på Haug og Berit som var fra Lein, bodde der ved giftermå let. Ingebrigt overdrog Gabrielshof og Bursakeren til svigersønnen Peder Olsen i 1828, men kjøpesummen var ikke stor nok til å dekke Ingebrigts heftelser, så det endte
---- 74 H&FSt ---- med auksjon året etterpå. Det var distriktslege Carl Johan Daniel Hermann som fikk til slaget for 470 spesiedaler. Barn: Bl . Martha f. 1782 på Lein. Født før ekteskapet, men mora var Berit Johan nesdatter. Gift 1 802 med Elias Einarsen Holme f. 1 773 på Holme, d. 1 832 som inderst på Kausmo. Dette ekteparet hadde ti barn, sju av dem er født på Haug i tidsrommet 1 802-1816. Trolig har Marta og Elias vært leieboere hos hennes foreldre i denne perioden. Omkring 1819-1 822 ser det ut som Elias var strandsitter på Maritvoll. 82. Magnhild f. 1 792 på Haug. Gift 1824 med Peder Olsen Tromsdal f. 1798 på Sundbyvald som sønn av Ole Monsen Sundbyvald. Magnhild og Peder hadde så vidt skjøte på Haug, men som allerede nevnt gikk gården på auksjon. Dermed ble neste stoppested for ekteparet Tromsdal søndre, der Peder var oppsitter allere de i 1829. 83. Brynhild f. 1794 på Haug, d. 1795 på Haug. 84. Sivertf. 1796 på Haug, d. før 1801 på Haug. 85. Johannes f. 1799 på Haug, d. 1801 på Haug. 86. Johannes f. 1 802 på Haug, d. 1 806 på Haug. Carl Johan Daniel Hermann (1785-1844) Hermann var født i Stettin i 1785 og hadde atskillig medisinsk erfaring bak seg, da han ble beordret som distriktslege i Verdal i 1826. Men foruten jobben som lege må han ha vært ganske interessert og flink i jordsbruk. Han kjøpte som allerede nevnt Gabrielshof med Bursakeren i 1829 og eide gården til sin død i 1844. Samtidig for paktet han Reitan i tre år, før han kjøpte den i 1832. Hermann eide også Reitan til sin død. Denne gården var noe nedslitt da han kjøpte den, men Hermann brukte atskillige midler på å få den i hevd igjen. En kort periode i 1828 eide Hermann også Bjartnes. Carl Johan Hermann var ikke gift, men hadde fire barn med fire forskjellige kvinner. B 1 . Johan Karl f. 1818. Bodde i 1 845 på Håvehaugen i Fron i Gudbrandsdalen. Det er ukjent om han hadde etterslekt. 82. Kristian Fredrik f. 1 828 på Bjartnes (?), d. 1 879 på Fisknes i Sparbu. Arvet Reitan etter faren, men solgte denne i 1 860 og flyttet til Fisknes. Gift 1 849 med Marta Katarine Borgen f. 1 827 på Borgen. Datter av gårdbruker, lærer og stortingsmann Peder Eriksen Borgen. Mor til Kristian Fredrik var Berit Kristoffersdatter Bjerkan fra Sparbu, bodde på Bjartnes ved fødselen. 83. Dødfødt datter i 1 834. Mor var Ingeborg Tørrisdatter Hegstad i Sparbu. 84. Liva f. 1840. Gift 1864 med Johannes Johannesen Stenersen f. 1832 på Bjartnesvald. Ekteparet bodde i 1 875 på Lyngsøran nordre. Johannes og en sønn utvandret til USA 1881, og Liva og fem barn fulgte etter i 1884. Livas mor var Anne Johannesdatter Rosvollvald.
---- 75 H&FSt ---- Andreas Erland Johansen Hegge (1800-1853) og Marta Hanna Tiller Da Carl Fredrik Hermann var død i 1844, ble det igjen auksjon over gårdene. Men nå ble Gabrielshof solgt til landhandler Andreas Hegge på Øra og Bursakeren til lens mann Peder Strand Rygh på Haug østre. Hegges skjøte er tinglest i 1848, og Ryghs skjøte er fra 1849. Fra nå av har de før nevnte eiendommene hver sin eier. Andreas Hegge, som var født i Trondheim, kom til Verdal i 1830 for å bosette seg som handelsmann i Gamle Storgate på Øra. Med Panteregisteret som kilde vet vi at det i 1859 fantes disse husa i Heggegården på Øra: 1 våningshus, 2 vognremisser (vognskjul), 1 stallbygning, 1 låvebygning, 2 stab bur og 1 brygge. Seiv om Andreas Hegge var død noen år før, var det trolig de samme husa da han drev sin virksomhet der. Med bakgrunn i disse opplysningene må vi nes ten tro at Andreas i likhet med sin etterfølger (Marcus Hegge) hadde husdyr i gården. I 1865 hadde Marcus Hegge disse dyra: 1 hest, 2 kyr og en gris. Men har man dyr, må man skaffe for til dem, og på selve Øra var det smått med det. Det var kanskje bakgrunnen for at Andreas Hegge kjøpte Gabrielshof eller Haug vestre? Da han døde i 1853, overdrog hans enke Marta Hanna, Haug vestre til sønnen Rudolj Hegge. Han fikk skjøte i 1854. Ekteparet Hegge hadde disse barna: Bl . Rudolf Kristian f. 1 831 på Øra. Neste eier av Haug vestre. 82. Hanna f. 1832 på Øra. Gift 1 859 med Erik Lorentsen Moe f. 1 81 4 på Levanger. Han bodde på Steinkjer ved giftemålet, og ekteparet var bosatt der også i 1 865. Han kalles da handelsborger og huseier. Rudolf Hegge (1831-) Rudolf Hegge fikk skjøte på Haug vestre i 1854, men hadde nok økonomiske pro blemer ettersom det allerede året etterpå ble forlangt auksjon over eiendommen. I 1857 ble Haug avertert til salgs eller forpaktning. Samme år ble den solgt til kirke sanger og poståpner Johannes Rygh. I 1865 var Rudolf Hegge handelsbetjent hos land handler og gårdbruker Johan Monsen Moe på Vikan i Beitstad, som også var fra Verdal. Rudolf Hegges videre skjebne er ukjent. Johannes Olsen Rygh (1817-1908) og ° Sofie Margrethe Olsdatter Nygarden (1823-1859), 2) Bergitte Olsdatter Nygarden (1828-1909) Johannes Rygh var på mange måter og i mange år en sentral person i Verdal. Han kom til bygda som lærer ved Vuku fastskole i 1846. Rygh var den første lærer i Verdal som hadde gått seminaret eller lærerskolen, som den gang var i Klæbu. Fem år senere ble han ansatt ved den faste skolen på Øra, og her hadde Rygh sin arbeidsplass til han søkte avskjed i 1879. Rygh hadde flere verv å skjøtte, han var fast ansatt som kir kesanger (klokker) i Stiklestad fra 1856, og dessuten var han poståpner på Øra fra 1852 og til 1889. 1 tillegg til alt dette var han altså gårdbruker på Haug, visstnok også i to perioder. Da Rygh kom til Verdal var han nylig blitt gift med sin første kone Sofie Margrethe Olsdatter Nygarden, men hun døde i 1859. I 1862 ble han så gift med en søster av
---- 76 H&FSt ---- henne Bergitte Olsdatter Nygarden. Mens Rygh var lærer i Vuku bodde han og fami lien på skolen der, og da han fikk lærerpost på Øra, fikk han husvære der. I 1865 ser det ut som det var übebodd på Haug, men ti år senere har Rygh omsider flyttet dit. Da hadde han eid Haug vestre siden 1857. Ellers merker vi oss at Rygh på dette tidspunkt hadde 2 hester på stallen og 5 kyr på båsen. Rygh kunne alltids trenge en egen skysshest. Til hverdags holdt han skole på Øra, og ved gudstjenestene i Stiklestad kirke hadde han plikter å utføre som kir kesanger. Med dette som bakgrunn må vi nesten kunne si at Haug var en gunstig plass å bo på. I 1879 ble gården heimsøkt av brann, og både våningshuset og låven brant ned. Våningshuset som fremdeles er i bruk i 2004, ble bygd samme år. Tapetet på veggene i storstua er fra 1879. Johannes Rygh døde i 1908. I Innherreds Folkeblad for 18. mai kan vi lese litt både om begravelsen og om den betydning Rygh hadde for Verdalssamfunnet. Til begravelsen var det møtt fram mye folk - naboer og venner, men også noen uten bygds fra. "Bygdens gamle og til dels nyere lærerpersonale var ogsaa samlet til afsked med den afdøde," skriver avisa blant annet. Vi får også vite at Rygh hadde et kvikt og muntert gemytt, og at han kunne kun sten å skape en belivet stemning så vel i skolen som overalt hvor han kom. Men at han også var et følelsesmenneske som hadde lett for å bli rørt, var en annen side ved ham. Når han skulle ta avskjed enten med skoleelevene eller konfirmantene (som han i lang tid forberedte for konfirmasjonen), "da saa man den kraftige mand rørt til taarer," skriver avisa og avslutter slik: "Derfor vil han ogsaa mindes med agtelse og velvilje aj den store skare, hvis lærer han har været, eller som paa anden maade kom i berørelse med ham. Samstemmig vil man ønske fred og velsignelse over hans minde." Barn i 1. ekteskap: 81. Oluff. 1 848 i Vuku, d. 1 914. Gift 1 873 med Lovise Olsdatter Høylo f. 1 848, d. 1928 på Jensvold på Øra. Postfører og gårdbruker på Haug vestre en periode. Oluf var i USA fra 1 889-1909. Lovise var den første telefonbestyrerinne på Øra. 82. Martinus f. 1852 på Øra, d. 1912 på Leangen? Gift med Karen Pauline Peders datter Hansen f. 1852 fra Levanger, d. 1925 på Frydenlund på Øra. Gårdbruker på Kjæran 1880-1889. Poståpner fra 1889, postmester fra 1892 (den første i Verdal). Postkontoret hadde sine første lokaler i Martinus Rygh sin bopel på Leangen i Nordgata (senere gullsmed Svebak og deretter Woxholt sin bokhandel). 83. Karl Edvard f. 1 857 på Øra, d. 1 859 på Øra. Barn i 2. ekteskap: 84. Dødfødt pike 1 865 85. Dødfødt gutt 1865.
---- 77 H&FSt ---- Oluf Johannessen Rygh (1848-1914) og Lovise Olsdatter Høylo (1848-1928) Oluf Rygh hentet sin kone fra Vinne, og de ble gift i Vinneskirka en augustdag i 1873. Han fikk skjøte på Haug vestre i 1881, men hvor lenge han eide gården, framgår ikke av bygdeboka. Ifølge matrikkelen av 1891 hadde han hjemmel på Haug, men da hadde Oluf vært i USA et par år. Han har også vært postfører en periode, og var som nevnt ovenfor, i USA hele 20 år. Han kom imidlertid tilbake i 1909. Haug vestre. Foto fra 191 8-20. La oss se litt på hvem som var på Haug da Oluf var fra værende. I 1891 bodde fremdeles hans foreldre der. Da var Johannes pensjonert lærer. Gardsdrengen var Karl Olsen Haga, født i Ekne i 1863. Pleiedatter var Johannes og Bergittes barnebarn, Olga Bergitte, født 1876 på Levanger. Senere skal vi møte disse to som eiere av gården. Oliva Andreasdatter, født i Vuku i 1835, var fortsatt hos familien som budeie og tje nestepike. Det ser ut som også tjenestefolket trivdes godt på Haug. Oliva Andreasdatter Storvukuvald eller Liva som hun ble kalt, fikk i jula 1894 både sølv skje og sølvmedalje for sin arbeidsinnsats hos familien Rygh. Liva var i samme tje neste fra før 1865 og til sin død i 1909.1 1900 var det igjen folketelling, men vi møter omtrent de samme menneskene. Nå er gardsdrengen blitt forpakter og har giftet seg med pleiedattera Olga. Året før fikk paret en sønn, som fikk navnet Johannes Rygh Haga - oppkalt etter sin oldefar. Nå må vi høre litt om neste eier på gården, Karl Andreas Olsen Haga, men først må vi ta med oss litt om Oluf og Lovise Rygh sine fire døtre og hvor det ble av dem: 81. Sofie Margrethe f. 1873 på Høylo, d. 1945. Gift 1907 med Toralf Marius Toresen Grue f. 1 869, d. 1 960, fra Os i Østerdalen. Lærere på Røstad off. skole. 82. Olga Bergithe f. 1876 på Levanger, d. 1958 på Haug. Gift 1898 med Karl Haga f. 1 863 på Ekne, d. 1958 på Haug. Gårdbrukere på Haug vestre. HAUG
---- 78 H&FSt ---- 83. Inga Berntine f. 1880 på Haug, d. 1966 på Øra. Gift 1905 med lensmann Rudolf Holmvik f. 1 868 på Holmvik i Beitstad, d. 1 939. Han var lensmann i Verdal fra 1910 til 1938, og ekteparet bodde på Frydenlund. 84. Laura Otilie f. 1882 på Haug, d. 1969 på Jonsvoll på Verdalsøra. Gift 1913 med lensmann Jon AA. Suul f. 1884 på Sulstua, d. 1961. Suul var lensmann i Verdal fra 1938 til 1955, og hadde løytnants grad ved IR 13. Treskjærer, lokal historiker og initiativtager til Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Olgu Bergithe og Karl Andreas Haga på gullbryilupsdagen i 1948 Karl Andreas Olsen Haga (1863-1958) og Olga Bergithe Olufsdatter Rygh (1876-1958) Karl Haga var født på Ekne, men hans far kjøpte Haga nordre vestre i 1866, og der med ble Karl verdaling. Som 12-åring bodde han enda heime på Haga, men senere ble han altså gardsdreng, forpakter og fra 1905 gårdbruker på Haug. Både Olga og Karl døde i 1958. Karl var da en av bygdas eldste. I en omtale i lokalbladet ved hans død ble han skildret som en lun og omgjengelig mann. Som et apropos til dette er det flere som kan fortelle om en apen, gjestfri og trivelig heim i flere generasjoner på Haug - der naboer og venner av huset gjerne samlet seg til sang og musikk. I storstua på Haug var det plass til både dans og andre ablegøyer. Karl og Olga Haga fikk fire barn, men bare tre vokste opp:
---- 79 H&FSt ---- 81. Johannes Rygh f. 1899 på Haug, d. 1979 på Haug. Gift 1918 med Kristoffa Elisabeth Strand f. 1887 i Henning, d. 1926. Gårdbrukere på Haug. r m -J^fnJß 82. Lars Olai f. 1903 på Haug, d. 1971 i Fagersta, Sverige. Gift 1933 med Anna Louise Johansdatter Hansen f. 1903 i Fredrikstad, d. 1990 i Fagersta. Lars Haga tok eksamen ved Kavaleriets underoffisersskole i 1926, og hadde i 1939 løytnants grad. Han var oppsynsmann på Rinnleiret. Flyttet til Fagersta med familien i 1949, der han arbeidet på Jernverket. Vannkvaliteten var dårlig i Haugområdet, der for bie det mange turer med vasstønna for Johannes Rygh og hesten "Jonsok". Fra 1948 ble det ført fram vatn fra Leklemsvatnet. 83. Brynhild Olava f. 1908 på Haug, d. 2001. Ugift. Arbeidet som hushjelp i Oslo fra tidlig 1930-årene til krigsutbruddet. Bodde heime på Haug under krigen og til 1 950. Da ble Brynhild ansatt hos firmaet Per Kure, der hun arbeidet til 1 967. Som pensjonist kom hun igjen tilbake til Haug. 84. Kari Oddbjørg f. 1914 på Haug, d. 1918 på Haug. Døde av krupp. Johannes Karlsen Rygh (1899-1979) og Kristoffa Elisabeth Strand (1887-1926) Johannes giftet seg som nevnt i 1918, men fikk bare et kort ekteskap. Hans kone som til daglig ble kalt Elise eller Lise, døde allerede i 1926 på Pleiehjemmet i Volhaugen av tuberkulose. Johannes fikk skjøte på Haug vestre av far sin i 1932. 81. Eldri Johanne f. 191 8. Overtok Haug i 1978. Skuronn på Mastuekra på Haug. På maskina f. v.: Johannes Rygh, Karl Haga, videre Olga Haga, Eldri Rygh- Haga, Anna Rognhaug. Barna foran er Finn Age og Lars Agnar Haga. Foto fra ca. 1945. HAUG
---- 80 H&FSt ---- Fortsatt er det mange som gjerne besøker Haug. Nymalte røde uthus omkranser et fredelig tun, der en både inne og ute fornemmer en positiv stemning fra før i verden. På Haug vestres grunn vest for Haugvold, lå det ei stue på bygslet tomt. Navnet var Hauglund, trolig bygd omkring 1900. Tomta var på ca. 4 da. Husa på Hauglund skal være flyttet fra Litj-enget, en husmannsplass som lå mellom Høyem og Svedjan. På Hauglund bodde omkring 1915-20 Karen Andreasdatter Salberg født på Inderøy i 1843, og hennes datter Maren Anna Mikalsdatter Salberg. Maren Anna var også født på Inderøy i 1873. Karen giftet seg med Oluf Andersen født 1834 i Trondheim, men ble enke i 1895 mens familien bodde på Gudmundhusvald. Karen og Oluf hadde en datter sammen. Det var Karen Olme som i 1903 ble gift med Johannens Pettersen Lyng på Slotteli. Maren Anna Salberg var nok en driftig dame. Hun startet med kafé i Gjersinggården i Nordgata på Øra, og i 1917 averterer hun i lokalbladet: Maren Anna Salbergs Privathotell & Kaje Nordre gate Verdalsøren Anbefales Karen Salberg Andersen bodde i 1900 på Litjenget under Gudmundhus, og av den grunn ble hun til daglig kalt Karen Litjenget. Familien er nærmere omtalt under Gudmundhus. På et lite loft på Hauglund bodde også en gammel kone ved navn Kjerstina. Hun hadde visstnok vært barnepike for de fleste barna hos Johan Marius Wisth på Slottet. Historien forteller at hun manglet kaffekvern, men det hadde hun råd for. Hun la kaf febønnene mellom to fjøler, satte seg på dem og rugget litt på seg til bønnene var knust. Kjerstina er trolig identisk med Kirstine Hansdatter, som var født på Haugsvald i 1841. Hun var datter av Hans Johansen og Lisbeth Pedersdatter. I 1900 bodde hun på Svedjan og ernærte seg med diverse dagarbeide. Karen Sofie Berntsen f. 1871 eide Hauglund fra 1944. Sofie Berntsen døde i 1964. PLASS trolig under Haug vestre Ved utgraving av en byggetomt for Tor Hansen, ble det for noen år tilbake funnet restene av en grunnmur. Den kan godt være identisk med en plass som er påtegnet et kart fra 1815, der husmannsplassene er med. En gravhaug lå også på samme tomta. På folkemunne verserer det enda en historie om at en mann skal ha bodd der. Det har ikke lykkes oss å få klarhet i dette.
---- 81 H&FSt ---- Slottet G.NR 24, B.NR 8 Slottet var opprinnelig en del av storgården Haug, og det opprinnelige navnet er mest trolig Slåtten. I 1801 er navnet på gården Sørpen, og senere ble den kalt Haug østre, til den har fått navnet Slottet. Nåværende Slottet består av de tidligere parsellene av Haug, Bredakeren, Sissellien og Bursakeren. Er- w» I Li i 1 L 1 I F Z- M i.-..T9f m i/ Slottet 1954: FotoWiderøe. Statsråd Evald Rygh har fortalt fra barndomsheimen sin, (Se Verdal Historielags årbok for 1949) og han kunne fortelle at de to parsellene Bredaker og Bursakeren ble kalt Haug og Haugen, og lå nordenfor Slottet på høgda nedenfor Leinsmyra. På den østre siden av gardsplassen på Slottet var det en toetasjes bygning som de kake Borgstua. Her var tjenernes oppholdsrom og soverom. Borgstua ble også brukt som lensmannsarrest da lensmann Rygh var eier av Slottet. Der var det vel det som
---- 82 H&FSt ---- vi nå kaller fri soning, for både varetektsfanger og straff-fanger kunne ferdes fritt omkring på gården. Det var bare når det var spesielt farlige fange r, at det var snakk om vakthold. Fangene spiste sammen med tjenerne på kjøkkenet, og de som skulle ha vann og brød måtte nøye seg med det, men det kunne vel hende at de fikk en liten ekstrabit fra matmora. Borgstua ble solgt til Anneus Molde da han kjøpte Molde, og den ble sått opp som våningshus der. I 1865 er det tre husmannsplasser på Slottet: Slottamoen, Haugen og Gjerdet, men det har vært husmannsplasser også på 1700-tallet, for så langt tilbake som i 1718 var det en husmannsplass på Haug. Erik Hansen Gustad (-1797) og Gunhild Olsdatter (1739-1814) Eiendommen ble i 1783 fraskilt hovedbølet Haug, og gården ble da skyldsatt under navnet Sørpen og solgt for 320 riksdaler til Erik Hansen Gustad. Erik pantsatte går den for 300 riksdaler til Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes, men Erik hadde proble mer med å innfri dette pantet, for da han døde i 1797, hadde han ikke betalt noe på denne gjelden. Gunhild Olsdatter ble gift i 1772 med Erik Hansen. Hun var født på Sørhaug der hennes far, Ole Tørrisen, var bygsler. Hennes mor var Anne Halvorsdatter. Tomas Olsen Langli (1767-) og Gunhild Olsdatter (1739-1814) Enka etter Erik, Gunhild Olsdatter, ble gift igjen med Tomas Olsen Langli som da ble driver av gården. Tomas Olsen var fra en husmannsplass under Langli nedre i Henning, og der var han nummer fem i en søskenflokk på åtte. Hans foreldre var Ole Jørgensen og Ragnhild Anfindsdatter. Kliiver hadde tatt visse forbehold da den forrige eieren pantsatte gården, og da Gunhild døde i 1814, anla Kliiver sak mot Tomas Olsen, og han ble da drevet fra går den. Dette skjedde i 1817. Thomas Olsen giftet seg igjen i 1817 med Gunnhild Eliasdatter Skjærset f. 1792. De bodde først en kort tid på Haug før de måtte flytte derfrå. Senere var de inderster på Skjærset, Husby og Kvam. Slottet ble da drevet under Bjartnes fram til Kliiver døde i 1820. På skifteauksjon etter han i 1821 ble Sørpen solgt for 410 spesiedaler til Lorents Eriksen Moe og Gabriel Ølstøren i fellesskap. Lorents Eriksen Mo og Gabriel Ølstøren De dreiv gården felles til i 1831. Da delte de gården mellom seg, men hvordan drif ta foregikk etter delingen er usikkert. De hadde ikke gården lengre enn til i 1836, da de solgte den til lensmann Rygh for 700 spesiedaler. Peder Strand Rygh (1800-1868) og Ingeborg Marie Berntsen (1808-1878) Peder Strand Rygh var født på Lilleøra i Overhalla, og han var sønn av Ole Gautesen Rygh og Dorte Skjelbred. Han ble gift i 1832 med Ingeborg Marie Bentsen, datter av lensmann Bentsen og hans kone Eva Clara Johannesdatter.
---- 83 H&FSt ---- Som nygifte losjerte de på Stiklestad nordre inntil de kjøpte Slottet i 1836. Etter at lensmann Rygh kom til Slottet, kjøpte han Bredakeren i 1838, Sissellien i 1846 og Bursakeren i 1849, alle disse eiendommer under Haug. Disse eiendommene dreiv han som ett bruk, og han hadde Slottet som bosted. Lensmann Rygh var mye benyttet i styre og stell, både i og utenfor Verdalen. Han var kommunestyrerepresentant i over tretti år, og han var stortingsrepresentant i flere år. (I Verdalsboka bind 111 side 257 er det en lengre artikkel om lensmann Rygh og hans sønner. I forbindelse med denne artikkelen er det også en oversikt over Ryghætta.) (I Verdal historielags årbok 1949 har Evald Rygh skrevet om "Opptegnelser fra barne- og ungdomsårene", Gusta Rygh har skrevet i samme årbok for 1950 om "Hjemmet i Verdalen".) Etter lensmann Rygh døde, fortsatte Ingeborg drifta av gården så lenge hun levde. Etter hennes død i 1878, solgte arvingene Slottet med Bredakeren, Bursakeren og Sissellien til Martin Eriksen Holmsveet for kr. 14.000. Peder og Ingeborg Marie hadde seks barn: 81. Oluf, f. 1833 på Stiklestad nordre, ugift. Han døde på Ulefoss i 1899. Oluf tok i 1856 filologisk embetseksamen, og i 1863 fikk han fast ansettelse som lektor ved Oslo universitet. Han ble i 1 866 utnevnt til professor i historie. På Slottet er det reist en bauta fil minne om Oluf Rygh. 82. Didrike (Rikka), f. 1836, d. 1896, gift i 1866 med lensmann Jon Vold fra Åsen. 83. Karl Ditlef, f 1839 på Slottet, ugift. Han var overlærer ved Trondhjems katedral skole og døde i Trondheim i 1915. 84. Evald, f. 1 842 på Slottet, gift med Sofie Arntsen. Evald Rygh tok juridisk embets eksamen i 1 864. Etter mange år med ledende stillinger ble han i 1 889 finansmi nister, noe han var til 1 891 . Senere ble han representant for Oslo på Stortinget. I 1893 ble han administrerende direktør for "Christiania Sparebank". På Holmenkollen er det reist et minnesmerke over Evald Rygh. 85. Petra, f. 1845 på Slottet, gift i 1874 med Martin Daniel Muller på Vist. Martin var eier av Vist øvre, og han døde der i 1 906, Petra døde i 1918. (Se Vistætta, Verdalsboka 111 s. 597) 86. Gusta, f. 1 850 på Slottet. Gusta var ugift, og hun bodde på Slottet til faren døde i 1868. Da flyttet hun til Oslo og gikk på Nissens guvernantskole samtidig som hun gikk tegneskole. Hun flyttet tilbake til Slottet, og da ble hun bibliotekar for et "almuebibliotek" i Verdal. I 1880 flyttet hun til Oslo igjen og arbeidet i Morgenbladet. Hun bodde på Nordstrand ved Oslo, og døde der i 1928. Martin Andreas Eriksen Holmsve (1840-1923) og Elen Catrine (Trine) Jakobsdatter (1846-1932) Martin Eriksen ble født på Svinhammer og var sønn av Erik Johannesen og Marit Andersdatter. Han ble gift i 1867 med Elen Catrine (Trine) Jakobsdatter, født på Stiklestad nordre, datter av Jakob Sevaldsen og Karen Johnsdatter. Martin Eriksen var eier av Holmsveet fram til han kjøpte Slottet. Han var der til han solgte gården for kr. 12.100 til Mikal Ellevsen Lundskin i 1886.
---- 84 H&FSt ---- Da Martin solgte Slottet, tok han unna eiendommen Kongsvoll som ble fradelt Slottet i 1885. I 1889 ble det holdt tvangsauksjon over boet til Martin Eriksen, og i 1891 finner vi han i Rostadgården som vognmann på Verdalsøra, men han sto også da som eier av Kongsvoll Martin og Elen hadde en datter: Bl . Mette Christine, f. 1 868 på Svinhammer. Hun flyttet sammen med sine foreldre til Kongsvoll og i 1 896 giftet hun seg med Anton Edvard Andreasen Rostad f. 1 863 på Inderøy. De drev butikk i Rostadgården på Øra. Mikal Ellefsen (1847-) og Karen Oliva Bardosdatter (1844-) Mikal og Karen kom fra Lundskin der de var brukere på gården fram til de kjøpte Slottet i 1879. Mikal var ikke der så lang tid, for allerede i 1892 solgte han gården til Johan Marius Ellingsen Wisth. Familien flyttet til Stor-Vuku der de bygslet en tomt av gården. Mikal arbeidet da som smed, datteren Marie var landhandlerske, og sønnen Mikal var middelskoleelev i Trondheim. Sønnen Ellef var gift og flyttet hjemmefra. Mikal var født på Lundskin og var sønn av Ellef Mikkelsen og Martha Larsdatter. Han ble gift i 1872 med Karen Oliva Bardosdatter. Hun var fra Rosvoll, datter av Bardo Andersen og Kirsti Pedersdatter. Mikal og Karen hadde tre barn B 1 . Marie Christine, f. 1 872 på Lundskin, d. 1 937, ugift. Hun dreiv Grenne hotell på Øra. 82. Ellef, f. 1874 på Lundskin, d. 1937, gift i 1898 med Laura Jakobsdatter f. 1871 på Gjermstad, d. 1919, de ble gårdbrukere på Gjermstad. 83. Mikal, f. 1 885 på Slottet, d. 1946. Han var apoteker på Koppang og gift med Aslaug Halvorsen f. 1894 i Fredrikstad. Johan Marius Ellingsen Wisth (1863-1941) og Elise Olausdatter (1865-1946) Johan Marius var født på Vist øvre, sønn av Elling Olsen og Berith Martha Johannesdatter. De var mderster og senere brukere på Vist øvre. Han ble gift i 1893 med Elise Olausdatter. Hun var født på Leklem og var datter av Olaus Jakobsen og Madsine Martinusdatter, f. Moe. I 1900 bodde mor til Johan Marius på gården, og de hadde en kokkepike og en kvegrøkterske. Kokkepiken var Anna Bergitte Mikalsdatter, født 1877, og kvegrøk tersken var søster av Johannes Ingvaldsen på Haugvoll, og hun het Liva Ingvaldsdatter født 1865. Johan Marius og Elise fikk seks barn: Bl . Olaf Andreas, f. 1 894 på Slottet. Han ble neste eier. 82. Brynjulf, f. 1 895 på Slottet, gift i 1936 med Jenny Marie Rødset f. 1902 i Volda. Brynjulf var gartner, og de bodde på Kongsvoll.
---- 85 H&FSt ---- 83. Madsine, f. 1 896 på Slottet, ugift. I 1 939 bygde hun seg en stue på andre siden av riksveien ved Slottet. Eiendommen kalte hun Solbu. 84. Einar, f. 1898 på Slottet, gift i 1936 med Ella Braarud. Einar arbeidet som revi sor ved Verdal Sparebank. Han kjøpte tomt av Slottet og bygde i 1950 villaen Ruglia, i det området husmannsplassen Haugen lå. 85. Arve, f. 1900 på Slottet, d. 1987, ugift og bodde på Slottet, senere på Solbu. 86. Harald, f. 1902 på Slottet, d. 1902. 87. Eyvind, f. 1904 på Slottet, gift og bosatt på Steinkjer der han var leder i Skogdirektoratet. 88. Hjørdis, f. 1906 på Slottet, gift Brovoll og bosatt i Voss. Olaf Andreas Wisth (1894-1966) og Borghild Høylo (1892-1961) Olaf Andreas overtok gården i 1939. Han giftet seg med Borghild Høylo. Hun ble født i 1892 på Kjæran der hennes foreldre var gårdbrukere. Hennes foreldre var Ole Eriksen og Ragnhild Andersdatter. Olaf og Borghild fikk to barn: 81. Odd Marius, f. 1918. Han var fortskandidat og bestyrer på Skogskolen på Steinkjer, gift i 1945 med Marit Johannesdatter Hofstad. Bosatt på Steinkjer. 82. Asbjørn, f. 1923, gift med Torbjørg Stene, som arbeidet som lærerinne ved Stiklestad skole, og de ble de neste brukerne på Slottet. Dagens eier er Trond Arne Wisth. Olaf Wisth på selvbinderen. Tilskuer: Sverre Risan.
---- 86 H&FSt ---- Asbjørn Wisth som melkekjører i 1941. Bredakeren Bredakeren ble i 1783 fraskilt fra Haug og solgt til Sevald Johnsen Landstad for 320 riksdaler. Han hadde gården til 1798 da han dyttet til Lennes og solgte gården tilba ke til Kliiver for samme pris. Kluver solgte gården samme dag til Lars Olsen Haugen for 520 riksdaler. Dette kan en si var en bra dagsfortjeneste. Lars Olsen Haug (1751-1799) og Guru Fastesdatter (1749-1807) Lars Olsen var født på Øra av foreldre Ole Olsen Tambur f. 1716 og Marit Larsdatter f. 1717. Han ble gift i 1777 med Guru Fastesdatter, og hennes foreldre var Fast Olsen Fikse f. 1715 og Randi Andersdatter Fikse f. 1725. Lars og Guru hadde en datter: 81. Marit, f. 1779. gift med Peder Lagesen og de ble de neste brukerne på Bredakeren. Peder Lagesen (1771-1849) og l) Marit Larsdatter (1779-1811) 2) Berit Ellevsdatter (1778-1865) Peder Lagesen giftet seg i 1799 med datteren på Bredaker, Marit Larsdatter, og de overtok gården da hennes mor døde i 1807. Marit døde i 1811, og Peder giftet seg HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 87 H&FSt ---- igjen i 1812 med Berit Ellevsdatter født på Risan. Hun var datter av Ellev Olsen og Inger Halvorsdatter. Peder hadde gården til i 1834 da han solgte til Lasse Johannesen Baglo. Peder tok seiv kår på Bredakeren. Lasse Johannesen hadde ikke gården lengre enn til i 1838 da han solgte til lensmann Rygh som da var eier av Slottet, og dermed var Bredakeren en del av Slottet. Både Peder og Berit døde på Haug, men på hvilken av gårdene der er usikkert, men en må gå ut fra at husene på Bredaker ble stående etter sammenslåingen med Slottet. Peder og Marit fikk fem barn: 81. Lars, f. 1800, gift i 1827 med Marit Andersdatter f. 1805 på Bjartnesvald. De ble husmannsfolk, først på Eklesøya, senere på Rosvollvald. 82. Lisbeth, f. 1 802. Henne finner vi igjen som husmannskone på Haugen under Slottet. 83. Guru, f. 1 805, d. 1 873, gift i 1 839 med Olaus Bardosen f. 18 14 på Ravlovald, d. 1 875. De var husmannsfolk på Nestvollvald og senere på Ravlovald. 84. Lorents, f. 1808, gift 1831 med Gjertrud Andersdatter f. 1805 på Nestvoll. De bodde som nygifte en kort tid på Bredaker, senere var de på Nestvollvald. 85. Martha, f. 1809. Henne finner vi igjen på Slottamoen under Slottet. Peder og Bent fikk tre barn: 81. Marit, f. 1814, d. 1900, gift i 1843 med Elias Kristian Larsen f. 1820 på Skjærset, d. 1903. De ble først husmannsfolk på Follovald, men senere brukere på Eklo mellom. 82. Inger, f. 1818, gift i 1 848 med Ole Eriksen f. 1 8 1 8 på Mikvollvald. De flyttet en del omkring etter de giftet seg. Først bodde de på Øra en kort tid, så var de hus mannsfolk på Rosvoll, inderster på Stiklestadvald og Haug før de ble husmannsfolk på Mikvollvald. Begge døde på Valnes, hun i 1903 og han i 1911. 83. Elling, f. 1824, d. i 1826. Lasse Johannesen (1798-1878) og Gjertrud Larsdatter (1809-1880) Lasse og Gjertrud giftet seg i 1832. Hun var fra Bjartnesøra og var datter av Lars Larsen og Gjertrud Pedersdatter. Lasse og Gjertrud var inderster på Bjartnesøra fra 1832 til de ble brukere på Bredakeren i 1834. De var her til i 1838 da fikk Lasse for paktning på Ravlo vestre hvor de var til de døde. Lasse og Gjertrud fikk ti barn, men hele seks av dem døde før de ble 23 år. 81. Gurianna, f. 1833 på Bjartnesvald 82. Lars, f. 1835 på Haug, d. 1835. 83. Lars, f. 1837 på Haug, d. 1903 som kårmann på Valbekkmo. Han ble gift i 1 865 med Ingeborg Anna Olsdatter Hallan f. 1 829, d. 1903 på Valbekkmo.
---- 88 H&FSt ---- 84. Gjertrud, f. 1839 på Ravlo, d. 1847 85. Karen, f. 1841, d. 1843. 86. Anne, f. 1843, d. 1866. 87. Petter, f. 1844, d.l 848. 88. Jonas, f. 1 846, d. 1918, gift i 1 874 med Grete Martine Andersdatter f. 1 849 på Fleskhus. De overtok Ravlo vestre i 1 881 . 89. Petter, f. 1848, d.l 848. 810. Karen, f. 1855. Hun fikk flytteattest til Sverige i 1883. Sissellien ble fradelt Haug i 1873. Navnet har den visstnok fått fra kappelan Thomas Jensen Collins tredje hustru Cecilie Collin. Etter sin manns død var fru Cecilie eier av Haug fram til 1763. Den første brukeren vi kommer i befatning med etter 1800, er Søren Andersen Gjersing. Søren Andersen Gjersing (1775-1846) og Marit Nilsdatter (1767-1845) Søren Andersen kjøpte Sissellien på skifteauksjon etter Peder Svendsen Aspås fra Røros, som døde etter at han hadde hatt gården bare noen uker. Dette var i 1799, og Søren betalte da 771 riksdaler for Sissellien. Søren hadde gården til i 1806 da han solgte den til Johannes Olsen Sanden. Søren og Marit hadde ingen barn, og de døde som strandsittere på Øra, hun i 1845 og han i 1846. De brukte da Gjersing som ettemavn. Johannes Olsen (1774-1862) og Anne Haldosdatter (1776-1845) Johannes var fra Sand, og han var sønn av Ole Eriksen Sand og Inger Sevaldsdatter. Han ble gift i 1803 med Anne Haldosdatter. Johannes kjøpte Sissellien i 1806 for 1100 riksdaler, og han ble her til i 1845. Da ble gården solgt på auksjon til Lars Bjartnes som overdrog den videre til lensmann Rygh, slik at også denne gården ble slått sammen med Slottet. Etter at Johannes og Anne forlot Sissellien, finner vi dem igjen på Stavlund, og begge to døde der. Johannes og Anne fikk fire barn: 81. Ole, f. 1 804 på Sand, gift i 1 835 med Randi Larsdatter f. 1 809. De losjerte på Sissellien så lenge hans foreldre bodde der, og de ble med til Stavlund da forel drene flyttet dit. I folketellingen for 1 865 er Randi på Stavlundvald som enke. Ole døde i 1 865 på Stavlund og Randi i 1 894 på Åkerhus.
---- 89 H&FSt ---- 82. Inger, f. 1808 på Sissellien, d.1900 på Gudmundhusvald, ugift. 83. Martha, f. 181 2 på Sissellien, d. 1 893 ugift på Mikvollvald av koldbrann. Hun var mor til skredder Johannes Halvorsen på Øra, f. 1 850 på Stavlund. 84. Sevald, f. 1816 på Sissellien, d. 1 845 på Stavlund, ugift. Bursakeren (Bursåkeren) Bursakeren ble fradelt Haug og solgt til vaktmester Ole Jonsen Villmann på Forbregd. I 1800 er det Ole Sivertsen Skrove som får skjøte på eiendommen, men han hadde den ikke lengre enn til 1801 da han solgte til Ingebrigt Sivertsen på Gabrielshof. Disse to eiendommene ble da drevet som ett bruk og gikk under navnet Haugshof. Eiendommene ble drevet sammen til i 1849, da ble Bursakeren solgt på dødsboauk sjon til lensmann Rygh og kom således under Slottet. Mer om brukerne her finnes under Gabrielshof (Haug vestre). Husmannsplasser og fradelte bruk under Slottet. Haugen Plassen Haugen lå ovenfor og vestafor Slottet. Einar Wisth bygde villaen Ruglia omtrent på samme plassen. Da Anders og Lisbeth slo seg ned her, var nok denne plassen mest trolig under Bredaker, for Haugen og Bredaker lå ganske nær hveran dre. Vi kan heller ikke se at det har vært folk her tidligere, så vi må gå ut fra at dette var de første brukerne på denne plassen. Anders Ellefsen (1800-1834) og Lisbeth Pedersdatter (1802-1889) Anders var født på Risan og hans far het Ellev Olsen. Han ble gift i 1825 med datter til Peder Lagesen på Bredaker, og de slo seg ned som husmannsfolk på Haugsvald. Anders døde allerede i 1834 og Lisbeth giftet seg igjen i 1836 med Hans Jonsen, og de fortsatte som husmannsfolk på Haugen. Anders og Lisbeth fikk to barn: 81. Marit, f. 1826 på Haug, d. 1875, gift i 1862 med Mikal Olsen f. 1835 på Auskinvald, d. 1907. I 1865 er de husmannsfolk på Haugan under Sand. 82. Elling, f. 1833 på Haugsvald, d. 1904. Eli ing ble husmann på Hauka under Hallem Vestre, og han ble gift hele tre ganger. Først i 1 854 med Sigrid Jensdatter f. 1818 på Auskinvald. Hun døde i 1877. I 1879 ble han gift med Anne Olsdatter f. 1 828 på Hegstadvald. Hun døde i 1 888. Til slutt ble han gift i 1 889 med Serianna Andersdatter f. 1 856 på Fåravald.
---- 90 H&FSt ---- Hans Johnsen (1807-1876) og Lisbeth Pedersdatter (1802-1889) Hans Johansen var født på Langdal lille, og han var sønn av John Hansen og Kiersti Haldorsdatter. Han ble gift i 1836 med enken etter den forrige husmannen på Haugen. Hans døde på Haugsvald i 1876, og i folketellingen for 1875 bor deres dat ter Kristine og sønnesønnen Ole Andreas Halvorsen på Haugen. Lisbeth døde i 1889 på Bjartnesnesset hos sønnen Andreas. Hans og Lisbeth fikk seks barn: 81. Andreas, f. 1837 på Haugsvald, d. 1914, gift i 1867 med Berit Pedersdatter f. 1 833 på Sendevald. De bodde på Haugen til 1 871. Da flyttet de til Bjartnes nesset der de ble husmannsfolk. 82. Johan Petter, f. 1839 på Haugsvald, d. 1907, gift i 1868 med Elen Anna Johnsdatter f. 1 840 på Lund, d. 1929. Han ble husmann og senere selveier på Tangen under Hallem nedre. 83. Kirstine, f. 1841 på Haugsvald, ugift, og hun arbeidet for det meste i Åre i Sverige fram til ca. 1890. Fra da av hadde hun losji på Svedjan under Haug og arbei det som vanlig dagarbeider. 84. Halvor, f. 1 843 på Haugsvald. Han fikk flytteattest til Steinkjer i 1 876 og i 1900 er han bosatt i Kongensgt. 108 i Steinkjer. Han arbeidet som veiarbeider, gift med Mathea f. 1 845 i Egge. Han brukte Haug som etternavn. Halvor hadde en sønn med Elen Anna Olsdatter, bosatt på Haugslia. Denne gutten bodde på Haugen i 1 875, og han døde i 1 891 under eksersis på Steinkjersannan. 85. Bernt, f. 1 846 på Haugsvald, d. 1 846, 1 0 dager gammel. 86. Olaug, f. 1 846. Hun var tvilling med Bernt og døde en time gammel. Johan Olaus Johnsen (1857-) og Ragnhild Karoline Johnsdatter (1849-1924) I 1891 finner vi denne familien på Haugen. Vi må gå ut fra de kom hit som nygifte i 1882, eller kanskje Johan var her noe tidligere, for han hadde Slottet som bosted da han giftet seg i 1882. Johan Olaus var født på Svedjan av ugifte foreldre John Andersen Haugslia og Martha Olsdatter Svedjan. Ragnhild Karoline var fra Levanger og ble oppfostret på Slottemoen. 1 1891 hadde de to losjerende på Haugen. Det var John Bårdsen f. 1816 og kona Elisabeth f. 1815. John hadde litt arbeide, men ellers var de betalt av fattigvesenet. De kom fra Gjale under Stiklestad østre der John var husmann. Johan og Ragnhild flyttet fra Haugen i 1892, og de flyttet da til Fæby hvor Johan ble husmann og bosatt på plassen Volden. De ble senere selveiere på plassen, heimen heter nå Voll og har bruksnr. 13 under Fæby. Johan Olaus og Ragnhild Karoline fikk tre sønner: 81. John Marius, f. 1 882 på Slottevald, gift i 1 907 med Julie Pauline Martinsdatter f. 1885 på Eklo. 11915 kjøpte de småbruket Myre i Vinne og de tok Myhre som slektsnavn. 82. Ingvald, f. 1 886 på Slottevald, gift i 1909 med Beret Marta Landfall f. 1 886 på Landfall. De var først eiere av Stabelstua, 191 2-26. Senere bygde de egen villa
---- 91 H&FSt ---- ved kornsiloen på Øra, og de brukte Johansen som slektsnavn. 83. Anton AAartel, f. 1889 på Slottevald. Han ble gift med Julie Lundbakken, og de overtok småbruket Vol! etter hans foreldre. De brukte Johansen som slektsnavn. Elling Olsen (1850-1918) og Andrianna Mikalsdatter (1835-1928) Elling ble født på Nessøran under Ness østre. Hans foreldre var Ole Bardosen og Martha Olsdatter. Han giftet seg i 1877 med Andrianna Mikalsdatter, født 1835 på Rosvollvald av foreldre Mikal Hemmingsen og Beret Pedersdatter. Elling var husmann på Nessøran, og husman nen på denne plassen var også fergemann fra Ness til Haga. Under raset i 1893 ble husene sopt vekk av leirflommen og havnet ved Rosvoll. Både Elling og kona berget livet. (Se mer om denne hendelsen i Verdalsboka, Ras i Verdal B side 382.) Elling fikk kr. 765 i erstatning etter raset, og Elling flyttet da til Ekle stua. Han kjøpte denne plassen i 1904 og ga den navnet Ekle vestre. Elling solgte senere Eklestua og de flyttet da til Haugen. Hjørdis Wisth kan huske dette paret. Andrea, som hun ble kalt, var litt ufør, og hun stelte bare med hønene sine. Hønene hadde navn, og Hjørdis nevner navn som Svartknappa og Gulnutta. Elling var en Elling Eklestuen, fergemann, og kone Andrea Mikalsdatter. stram kar og han gikk i vindjakke og lue med blank skjerm. Han gikk på arbeide på prestegården og Bjartnes, og han bar alltid med seg et blankt spann. Det var vel anta gelig melk som han hadde med til Andrea. Elling døde på Levanger sykehus i 1918. Andrianna flyttet da til en sønn som hun hadde før ekteskapet med Elling, Martin Julius Andreasen. Han bodde i Jåmtland, og hun døde der i 1928. Far til Martin Julius var Andreas Johannesen Fæbyvald. Gjerdet 1 folketellingen for 1875 er det en husmannsplass under Slottet som heter Gjerdet. Husmann på Gjerdet var da Johannes Pettersen, og han var også kirkegraver. Fra kårkona på plassen, som var svigermor til Johannes, kan en følge brukerne på plassen tilbake til 1820-tallet. Det er to ledd av samme slekta som har vært her, men da er plassen bare nevnt som Haugsvald. HAUG
---- 92 H&FSt ---- Det er nokså usikkert hvor denne plassen lå, for navnet Gjerdet er det ingen i dag som har hørt om i forbindelse med noen husmannsplass på Haug. Det kan hende at denne plassen var i det området som gården Sissellien lå, for på gamle kart kan en se at det var en plass nord-øst for Sissellien, og den eksisterte både i 1815 og 1878. Enda en ting som tyder på at Gjerdet var i dette området, er at Gjertrud Henriks datter, som var kårkone på Gjerdet i 1875, hadde Sissellien som bostedsadresse da hun giftet seg i 1821. Anders Pedersen (1792-) og Gjertrud Henriksdatter (1796-1886) Anders og Gjertrud giftet seg i 1821. Anders bodde da på Bjartnesvald og Gjertrud på Sissellien. Anders ble husmann under Haug like etter de giftet seg. Det er noe usikkert når Anders døde, men Gjertrud giftet seg igjen i 1834 med Ole Jakobsen, og de fortsatte som husmannsfolk på denne plassen. Gjertrud var fra Skogn, og hun døde i 1886 på Bunesbakken hos sin datter Serianna. Anders og Gjertrud fikk tre barn: 81. Ole, f. 1821 på Sissellien, d. 1821 82. Ole, f. 1 823 på Haugsvald. I folketellingen for 1 900 finner vi igjen Ole på Frøya, og han hadde da Hammer som etternavn. Han var fisker og hadde et lite jords bruk. Han var gift med Elen Margrethe Larsdatter f. 1 831 på Fjellvær, Hitra. 83. Mikael, f. 1829 på Haugsvald, d. 1886 på Valøya, gift i 1852 med Anne Nilsdatter f. 1 8 1 9 på Sandsvald. Etter de giftet seg, bodde de først på Haug en tid, senere ble Mikael husmann på Gudmundhus i noen få år før de flyttet til Valøya på Tømmeråsen. Anne Nilsdatter døde i 1 876, og Mikael giftet seg igjen i 1 877 med Beret Martha Olsdatter f. 1 850 på Prestegardsvald i Vuku. Ole Jakobsen (1816-1871) og Gjertrud Henriksdatter (1796-1886) Den andre ektemannen til Gjertrud var født på Brustua under Stiklestad østre, og han var sønn av Jakob Jensen og Serianna Ottesdatter. Ole og Gjertrud fikk to barn: 81. Henrikka, f. 1835 på Haugsvald, d. 1836 82. Serianna, f. 1838 på Haugsvald, d. 1919, gift i 1867 med Johannes Pettersen og de ble neste brukere på denne plassen. Johannes Pettersen (1842-1909) og Serianna Olsdatter (1838-1919) Johannes Pettersen var født på Storstad og var sønn av Petter Henriksen, som var lei lending på Storstad, og hans kone Agnes Ellevsdatter. Johannes var husmann her på Gjerdet fram til omkring 1880. Da flyttet de til Bunesbakken under Bunes, og de var nok siste brukerne på Gjerdet. Johannes og Serianna fikk fem barn, men fire av dem døde før de nådde voksen alder:
---- 93 H&FSt ---- 81. Ole Andreas, f. 1868 på Haugsvald, d.1879 82. Hans Petter, f. 1873 på Haugsvald, gift i 1898 med Lovise Julianne Lorentsdatrer f. 1869 på husmannsplassen Bjartnesmarka, d. 1960. De losjerte på Bunesbakken til Hans Petter døde i 1909. Da flyttet Lovise og barna til Øra, og Lovise arbeidet som kokke. Hun arbeidet på Verdal meieri og på Rinnleiret. Hun drev også som selskapskokke. 83. Gustav, f. 1875 på Haugsvald, d. 1892. 84. Jette Sofie, f. 1 879 på Haugsvald, d. 1 887. 85. Ole Andreas, f. 1 882 på Bunesvald, d. 1 882. Molde GNR. 24, BNR. 9 Molde ca. 1928 (eldste kjente bilde) Molde ble fradelt Slottet i 1886 og solgt til Anneus Jakobsen for kr. 1525. Eiendommen var på 30 mål dyrket jord og 6 mål myr, og dette var fra parsellene Bursaker og Bredaker. Med på handelen var Borgstubygningen på Slottet med mur og naglefaste innredninger.
---- 94 H&FSt ---- Borgstubygningen ble brukt til våningshus på Molde, og den står fremdeles der. Den ble bygd i 1886-87. I kjøpekontrakten kan vi se at kjøperen hadde litt over ett års frist til å fjerne borgstubygningen, men han kunne bo der og likedan hadde han rett til plass for avling og krøtter på hovedbølet i samme tid. Anneus Jakobsen (1854-1899) og Oline Olsdatter (1857-1930) Anneus Jakobsen var født på Molden i 1854 der hans far var leilending. Hans forel dre var Jakob Olsen Gjermstad og Serianna Olsdatter Karlgård. (Se Gjermstadætta, Verdals boka bind IV side 319 ) Anneus ble gift i 1884 med Olme Ols datter, født 1857 på Leirfall østre, av foreldre gårdbru- ker Ole Jakobsen, født 1810 i Skogn, og Beret Anna Andreasdatter, født 1814 på Levan ger.
Anneus ble som mange andre på denne tiden grepet av "Amerikafeber". Bror til Anneus, Ole, hadde tidli gere reist over, og i 1880 reiste Anneus over til broren i Rochester i Minnesota. Anneus var da forlovet med Oline. Julen 1883 var Anneus tilbake til Verdal, og fra de giftet seg i 1884, bodde de på Leirfall fram til de flyttet til Molde. Oline og Anneus Molde. Anneus tok Molde som slektsnavn, og han kalte også heimen Molde. Navnet kommer ganske sikkert av at Anneus var født på Molden, og han ville beholde dette som slektsnavn, men han måtte ha en liten forandring slik at det ikke ble helt likt. Molde var ikke et bruk som var så stort at det kunne fø en familie, så Anneus arbeidet som snekker i tillegg til drifta av heimen. Ole døde bare 45 år gammel. Det er lett å forstå at det måtte bli vanskelig å klare seg for Oline, med fire små barn, etter at Anneus døde. Barna måtte ut på arbeide så snart de var i stand til det. Hun skaffet seg litt penger ved å seige melk, smør og egg, men dette ble ikke noe stor inntekt. Hun prøvde også andre utveier for å få inn litt penger, blant annet ved å ta til seg små barn til oppfostring, noe hun fikk betaling for. Slik hadde det seg at Arne, Magda og Margot kom til Molde. Anneus og Oline fikk fire barn:
---- 95 H&FSt ---- Oline Molde med barna Arne, Magda og Alma foran, Anna, Ole og Julie bak. Bilde tatt våren 1908. Bl . Ole Alfred, f. 1 884 på Leirfall østre. Han ble neste eier på Molde. 82. Julie Sofie, f. 1 888 på Molde, d. 1972, gift i 1910 med Anton Marius Mikalsen f. 1 882 på Rinnan, d. 1958. Han arbeidet som jernbanevokter, og de var bosatt på Steinkjer. 83. Anna Otelie, f. 1890 på Molde, d. 1982, gift med John Marius Johansen Rognhaug f. 1 885 på Rognhaugen, d. 191 8, samme året som de giftet seg. De bosatte seg i Trondheim, men Anna flyttet tilbake til Verdal etter mannens død. 84. Alma Elise, f. 1896 på Molde, gift med John Herstad, f. 1895, d. 1959. De bodde i Odda. HAUG
---- 96 H&FSt ---- Fosterbarn til Oline: B 1 . Arne Iversen, f. 1 902, d. 1910. Arne var sykelig hele sitt liv og han døde av tuber kulose på pleiehjemmet på Forbregd. 82. Magda Sigurdsdatter Elverum, f. 1905, d. 1968 i Steinkjer. Magda kom til Molde i 4-5 årsalderen, etter at hennes mor døde av tuberkulose i 1 908. Magda ble gift 1932 med John Hermann Lein, f. 1903 i Verdal. 83. Margot Eggen, f. 1909, d. 2002 på Verdal sykeheim. Margot kom til Molde i 1911 og hun var her til Oline døde i 1930. Senere var hun på forskjellige steder i Verdal. Ole Alfred Molde (1884-1961) og Marie Karoline Prestmo (1888-1965) Ole ble gift i 1912 med Marie Karoline Prestmo, født på Lyngsmoen. Hun var datter av Iver Anneus og Ingeborg Anna Prestmo. Ole og Marie Molde med sønnene Reidar, Knut og Gunnar foran og Alf, Odd og Ivar bak. Bilde tatt 193 1 -32 I 1916 overtok Ole Molde heimen etter sin mor som hadde vært eier fra hennes mann døde i 1899, og kjøpesummen var da kr. 4000. Ole arbeidet ved jernbanen som snekker. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 97 H&FSt ---- Ole og Marie Karoline fikk åtte barn: Bl . Marie., f. 1 91 2, d. 1 91 2 bare fire timer gamme 82. Alf Ingemar, f. 1914, d. 1 995, gift med Målfrid Gausen f. 1 920 i Ogndal. Han arbeidet som bygningssnekker, og han ble neste eier på Molde. 83. Odd Marius, f. 1917, d. 1990, gift i 1941 med Alfhild Petrine Sellæg f. 1918, d. 1998. De bosatte seg på Molde der de bygget villaen Heimly. Han var snek ker og var ansatt ved Verdal meieri. 84. Ivar Olaf, f. 1919, gift i 1950 med Inger-Anna Okkenhaug f. 1920, d. 1979. De bosatte seg på Øra. Sammen med Lars Veimo startet Ivar Molde opp bilverk stedet "Veimo og Molde" 85. Gunnar Alfred, f. 1921, gift i 1948 med Ruth Forbregdsaunet, og de bosatte seg på Molde. De bygde villaen Solstad. 86. Reidar Magnus, f. 1923, d. 1989, gift i 1972 med Lorine Sætran f. 1921 i Hegra. Reidar var ansatt ved Verdal mølle, og de bosatte seg på Øra. 87. Knut Albert, f. 1926, gift i 1956 med Oddny Kleppen, f. 1927. Knut var ansatt på Aker Verdal, og de bosatte seg på Molde der de bygde villaen Solheim. 88. Kari Oline, f. 1928, døde i 1929. Dagens eier på Molde er Robert Molde. Bjerkan GNR. 24, BNR. 11 Bjerkan ble utskilt fra Bredakeren i 1885. Mikal Ellevsen Lundskin som da eide Bredakeren, solgte denne eiendommen til Lars Larsen Bjartnesvald for kr. 1000. Lars Larsen (1855-) og Berntine Jonetta Andreasdatter ( 1853-) Lars Larsen var født på Bjartnesøra av for eldre Lars Andreasen og Beret Larsdatter. Bjartnesøra var husmannsplass under Bjartnes, men i 1875 ble Lars Andreasen selveier på plassen. Lars ble gift i 1879 med Berntine Jonetta Andreasdatter, født 1853 på Sveet under Lænn i Sparbu. Bjerkan, gnr. 24/1 1. Foto fra 1930-tallet. Berntine Jonetta var nr. tre i en søskenflokk på ti, og hennes foreldre var Iver Andreas Johansen, født 1824 i Gjevika og Marie Andreasdatter, født 1825 på Oksur. Da Lars kjøpte Bjerkan, flyttet han stuelån, uthus og stabbur fra Vinne.
---- 98 H&FSt ---- Bjerkan ca. 1 949. I bakgrunnen Molde, gnr. 24/9. Fra v. Serianna Bjerkan med barnebarna Tor og Arne Risan. På Bjerkan var det 2-3 kyr omkring 1940. Senere ble det hest på bruket. Lars tok Bjerkan som slektsnavn, og han var der til i 1892. Da reiste han til Amerika. Berntine og de tre barna ble igjen på Bjerkan til 1896. Da reiste også de til Amerika. Berntine hadde en datter før hun ble gift med Lars: Lars og Berntine fikk to barn: 81. Ludvig Bernhard, f. 1887. 82. Anna Marie, f. 1891 . Anton Gustav Andersen (1862-1922) og Serianna Halvorsdatter (1871-1952) Anton kjøpte Bjerkan da den fornge eieren reiste til Amerika i 1896. Anton var født på Perstua under Fleskhus, og hans foreldre var Anders Olsen og Gjertrud Thomasdatter. Anton var også en kort tid i Amerika. Han reiste dit i 1887 og kom tilbake i 1894. Han ble så gift med Serianna Halvorsdatter i 1898. Hun var født på Busveet under Leklem av foreldre Halvor Eriksen og Martha Sivertsdatter. Serianna brukte Gresset som etternavn da hun giftet seg. Serianna hadde huspost hos Mikal Mo på Verdalsøra før hun flyttet til Bjerkan. Anton arbeidet på torvstrø fabrikken på Haugsmyra, og han døde av tuberkulose i 1922. Etter hun ble enke, fortsatte Serianna med drifta av heimen til datteren Sigrid og svigersønnen Anton Risan overtok da hun døde i 1952. Anton og Serianna fikk tre barn: HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 99 H&FSt ---- 81. Gunhild, f. 1 899, d. av tuberkulose i 1 91 5 82. Martha Helene, f. 1905, d. 1 990, ugift. Hun arbeidet i Oslo der hun blant annet var husholderske hos skuespillerinne Aase Bye 83. Sigrid Antonie, f. 1909, gift med Anton Risan, og de ble neste eiere på Bjerkan Nabotreff ved nepekjelleren på Bjerkan ca. 1930. Fra v. Sigrid Risan, f. Bjerkan, Margot Eggen, Martha Bjerkan. Sittende: Anna Rognhaug (bodde på Molde) og Sefanias Kolshaug fra Bjerkaker. Anton Risan (1902-1967) og Sigrid Antonie Antonsdatter (1909-1974) Anton var født på Risan i Vinne av foreldre Johan og Johanna Marie Risan. Anton og Sigrid giftet seg i 1936, og de tok over Bjerkan i 1952, men de bodde på Bjerkan fra de giftet seg. I tillegg til arbeidet på gården arbeidet Anton som mur-og betongarbei der. Anton og Sigrid fikk fire barn: Bl . Marit Johanne, f. 1937, gift med Erling Hojem. Hun var lærer og er bosatt på Skånes. 82. Arne Sigmund, f. 1939, gift med Haldis Wass, bosatt på Verdalsøra. 83. Sverre Asbjørn, f. 1941, gift med Anbjørg Bakkan bosatt på Haug. Både Arne og Sverre arbeider som bygningsarbeidere med mur og puss som spesialfelt. 84. Tor Gunnar, f. 1943, gift med Aud Tingstad, skilt, nåværende eier på Bjerkan.
---- 100 H&FSt ---- Bjerka ker Bjerkaker ble fradelt Bredaker i 1885 samtidig med Bjerkan, og solgt til Sefanias Johannesen for kr. 615. Dette er en noe mindre eiendom enn Bjerkan, og det er ikke mer enn ca. 10 da. dyrket jord. Sefanias Johannesen (1855-1937) ogjørgine Sefaniasdatter (1863-1957) Foreldrene til Sefanias var Johannes Johannesen og Oline Sivertsdatter. De var inder ster på Reitan da Sefanias ble født. Senere ble de husmannsfolk på Moenget nordre under Mo. Sefanias tok Kolshaug som familienavn. Han var måler, og han giftet seg i 1884 med Jørgine Sefaniasdatter, født på Skrove. Hun var datter av Sefanias Johansen og Martha Pedersdatter. De var inderster på flere gårder før de ble hus mannsfolk på Halsetvald. I 1900 hadde de en pleiedatter. Hun het Signe Margrete, født 1895 i Sverige. Hun ble gift med Johannes Berg, og de bodde i Klokkerstu på Øra. Sefanias ogjørgine hadde en sønn: Jørgine og Sefanias Kolshaug.
---- 101 H&FSt ---- I bakgrunnen Bjerkaker, gnr. 24/12. Fra v.: Serianna Bjerkan, f. Gresset, Sigrid Risan, f. Bjerkan, og Jørgine Kolshaug. Foto fra 1930-tallet. Jørgine Kolshaug (1863-1957). Som gammel bodde hun på Øra hos Signe og Johannes Berg. Oline og Jørgen Kolshaug. HAUG
---- 102 H&FSt ---- 81. Jørgen Kolshaug f. 1885 på Haug, d. 1926, gift i 1909 med Oline Margrethe Kålen f. 1886 på Lerfallkålen, d. 1944. Jørgen og Oline (Line) losjerte på Bjerkaker. Jørgen var måler, og han drev også med litt snekkering. Han satte opp kombinert snekker- og malerverksted på Bjerkaker. I 1917 losjerte de på Haug lille, og senere losjerte de i bestyrerboligen på Stiklestad Meieri som da var ned lagt. Oline drev en liten fruktbutikk mens de var på Stiklestad. Fra 1929 og til sin død var hun bestyrer på Verdal Samvirkelags filial på Lysthaugen.Jørgen og Oline fikk en datter da de var på Bjerkaker: Cl . Hjørdis f. 1910, hun ble gift med Petter Hjørdis var også ansatt på Lysthaugen filial fra 1929 til 1977. Først som hjelp for mora, senere for sin mann. Petter Guddingsmo tok over bestyrerjobben etter sin svigermor. Einar M. Musum (1902-1975) og Reidun Aagaard (1905-1979) Einar Musum var født på Øver-Musum, og hans foreldre var Ole Marius Andersen Musum og Anne Olsdatter (Se Solbergætta Verdalsboka bind 111 s. 547 ) Einar ble gift i 1926 med Reidun Helene Aagaard, født på Strinda av foreldre Hilmar og Ragna Aagaard. (Se Aagaardsætta Verdalsboka bind 111 s. 317.) Einar Musum utdanna seg som lærer ved Oslo toårige lærerskole i 1935, og etter dette ble han lærer ved skolene i Verdal. Han var også en frem tredende politiker og medlem av Arbeiderpartiet. Han var ordfører i Verdal i tidsrommet 1946- 1959. Husene på Bjerkaker ble bygd som vanlig i disse tider med stue og fjøs bygd sammen. Da Einar Musum overtok, restaurerte han stua og bygde nytt uthus. Alle de gamle husene er revet. Einar og Reidun fikk fem barn: 81. Torbjørn, f. 1926. Han var sjømann. Han døde i en skipsbrann i 1952. 82. Halvard, f. 1930, gift med Bjørg Okkenhaug. Han arbeidet ved Arbeidskontoret på Levanger. Han overtok farsheimen og bygde en villa der. Einar M. Musum Ordfører i Verdal 1946-1959. Reidun Aaagaard Musum.
---- 103 H&FSt ---- 83. Mass, f. 1936, gift med Solveig Olsen, og han arbeidet som sjåfør ved NSB. De var bosatt på Ran heim. 84. Aslak, f. 1 943, gift med Sonja Wigen. Han er adjunkt og arbeider som lærer ved Verdalsøra ungdomsskole. De er bosatt i Bjørga, Verdal. 85. Roar, f. 1948. Han omkom i en trafikkulykke i 1980 og var gift med Dagfrid Sågen. Slottemoen I folketellingen for 1865 er Slottemoen husmannsplass under Slottet, og den ble utskilt fra Slottet i 1878 samtidig som arvingene etter Ingeborg Rygh solgte Slottet. Ole Mosesen (1786-1863) og Martha Pedersdatter (1809-1880) Dette er den første brukeren vi kjenner som hadde Slottemoen som husmannsplass. Det er mulig at foreldrene til Martha var husmannsfolk her, for i 1801 var de inder ster på Bredakeren, men dette er bare antagelser. Både Ole og Martha hadde Haug som bosted da de giftet seg. De var sikkert på Slottemoen, for deres første barn ble født her i 1834. Ole Mosesen ble født på Havet, en husmannsplass under Stiklestad vestre. Han var sønn av Moses Olsen og Ragnhild Sivertsdatter. De bodde på Havet i 1801. Ole ble gift i 1833 med Marthe Pedersdatter. Hun var født på Haug og var datter av Peder Lagesen og Marit Larsdatter. Peder Lagesen var eier og bruker på Bredakeren under Haug. Husmennene måtte stort sett kunne litt mer enn det som berørte deres pliktar beide på gården. Ole var således gårdens faste slakter, og han arbeidet også som snek ker og likkistemaker. 1 folketellingen for 1865 er Martha enke, og hun hadde da en dreng som het Andreas Hansen, født 1836. Han arbeidet også som skomaker. Ole og Martha fikk to døtre: Bl . Maria, f. 1 834 på Slottemoen. Maria var skredder, og hun giftet seg i 1 869 med Martinus Jonasen f. 1832 på Valstadvald. Som nygifte var de inderster på Slottemoen, før de tok over som husmannsfolk der. 82. Martha, f. 1 836 på Haugsvald, gift i 1 855 med enkemann Hans Hansen f. 1816 Holtålen. Han var gift tidligere med Karen Andrea Pedersdatter f. på Byvald. Hans Hansen var skomaker, og i 1 865 var han eier og bruker på Svedjan under Haug. Ole og Martha hadde også to fosterbarn: 81. Kristine Bergitte Lorentsdatter f. 1849 på Fæbyvald av ugifte foreldre, Lorents Johannesen Bjartnesvald og Berith Olsdatter Fæbyvald. I 1865 var Kristine
---- 104 H&FSt ---- skredderlærling og sikkert da i lære hos fostersøsteren Maria som var skredder. Kristine ble gift i 1 872 med Oluf Eriksen Nonstadplass f. 1 845 i Åsen. De utvan dra til Amerika i 1882 med fire barn. (Se bygdebok for Åsen I side 44.) 82. Johan Olaus Jonsen f. 1 857 på Svedjan, og var sønn av John Andersen Haugslia og Martha Olsdatter Svedjan. Johan Olaus giftet seg i 1882 med Ragnhild Karoline Johnsdatter f. 1 849 på Levanger. Han ble husmann på Haugen under Slottet og Volden under Fæby. Martinus Jonasen (1832-1926) og Maria Olsdatter (1834-1917) I folketellingen for 1875 er det Martha Pedersdatter som står som husmann på Slottemoen. Da var Martinus og Maria inderster der, men i 1878 fikk han kjøpe plas sen for kr 800. Skjøtet ble tinglyst først i 1881. De tok også Slottemo som slektsnavn. Martinus ble født på Risan av forel dre Jonas Olsen og Gjertru Hansdatter. Martinus arbeidet som skomaker, og før han giftet seg, var han på Hitra der han arbeidet som skomaker og fisker. 1 1865 var han losjerende skomaker på Uttian på Hitra. Hjørdis Wisth forteller at Maria var veldig kongelig interessert, og hun hadde to store bilder på veggen av kong Oskar og dronning Sofia. 1 Innhereds Folkeblad for 12.10.1926 er det en nekrolog over Martinus Slottemo. "Martinus Slottemo Verdalen, er død 93 aar og 10 måne der gammel. Han har vært en stræv som og retskajjen mand og hat en ual mindelig sterk helbred tiltrods for at han i sine yngre dager, da han drev som fisker paa Hitra, døyet meget ondt." Martinus og Maria fikk to sønner: Maria Slottemo, gitt med Martinus Slottemo. Bl . Martin, f. 1 870 på Slottemoen. Han ble neste eier her. 82. Oluf, f. 1874 på Slottemoen, d. 1874.
---- 105 H&FSt ---- Martin Martinusen Slottemo (1870-1956) og Ida Estensdatter Heggdal (1887-1969) Martin Slottemo begynte tidlig som måler, og dette arbeidet holdt han på med hele sitt arbeidsliv. Han gikk i malerlære hos Peder Larsen på Ørmelen, men han var også i Oslo og Trondheim for å etterutdanne seg. Martin var betegnet som en av bygdas dyktigste håndverkere i sitt fag. Han hadde flere hobbyer. Han var en dyktig amatørfotograf, og han var også en dyktig hobbysnekker og rosemåler, men dessverre er storparten av hans produkter og bilder borte. Martin var en av de første som hadde sykkel i Verdal. I 1905 var han innkalt som grensevakt i Sul, og han ble da ordonnans for denne troppen. (Se mer om Martin og hans liv i Verdal historielags årbok for 1998 side 206, der Solveig Ness har skrevet artikkelen: Fra et gammelt album.) Martin ble gift i 1913 med Ida Estendatter Heggdal f. 1887 på Semsvald, og hennes foreldre var Esten Johnsen og Birgitte Haldors datter. Martin og Ida fikk tre sønner som alle ble malere: 81. Einar AAartel, f. 1913 på Slottemoen, gift med Ester Amundsen f. 1909 i Lofoten. Han ble neste eier på Slottemoen 82. Bernhard Marius, f. 1916 på Slottemoen, d. 1993. Han bosatte seg på Kirkehaug 83. John Olaf, f. 1919 på Slottemoen, gift med Elsa Seines f. 1924 på Øra. De bosatte seg på Øra. Martin Slottemo (1 870-1 956) Martel overtok Slottemoen etter sin far, og nå er det et oldebarn av Martin og Ida, Hilde Gunn, som er eier. Hilde Gunn er gift med Bjørn Erik Haug.
---- 106 H&FSt ---- Kongsvoll GNR. 24, BNR. 14 Kongsvoll ble fradelt Slottet i 1885. Martin Eriksen beholdt ca. 30 da. da han solgte Slottet til Mikal Lundskin. Kongsvoll ligger på søndre side av riksveien ved Haugsgropa. Martin Andreas Eriksen (1840-1923) og Elen Catrine (Trine) Jakobsdatter (1846-1932) Martin ble ikke eier av Kongsvoll så veldig lenge, for i 1888 ble det holdt tvangs auksjon over hans bo, og han flyttet da til Øra og begynte som vognmann. På auk sjonen var det datteren til Martin som fikk tilslaget på eiendommen for kr 1600. Familien er nærmere beskrevet under Slottet. Brynjulf Wisth (1895-1977) og Jenny Marie Rødset (1902-1986) Brynjulf Wist kjøpte Kongsvoll i 1939. Han var født på Slottet, og han giftet seg i 1936 med Jenny Marie Rødset. Hun var født i Volda og var datter av Anders og Kristine Rødset. Anders Rødset kom hit til Verdal som garverimester på Verdal Samvirkelags garveri. Brynjulf var gartner. Han bygget nye hus på eiendommen og satte opp to drivhus der han dreiv sin gartnervirksomhet. Brynjulf Wisth var en av stifterne av Verdal hagelag i 1936. Brynjulf og Jenny fikk en sønn: 81. Kolbjørn, f. 1942. Haugvoll GNR. 24, BNR. 15 I folke tellingen for 1891 ble denne plassen kalt Slottevald. Plassen ble sene re kalt Haugvoll, og i folketellingen for 1900 har den fått dette navnet. Johannes Ingvaldsen (1853-1932) og Hanna Hansdatter (1852-1945) De første vi skal stifte betjentskap med her, er Johannes Ingvaldsen. Han kom hit til Slottevald, som plassen ble kalt da, i 1882 og de kom fra Haga der de var inderster fra de giftet seg. Johannes var født på Bjørganvald der hans far var husmann, og hans foreldre var Ingvald Johannesen og Anne Olsdatter. Han ble gift i 1879 med Hanna Hansdatter fra Øra. Hun var datter av Hans Peter Amundsen og Karen Lovise Halvorsdatter. Johannes og Hanna tok Ingvaldsen som slektsnavn.
---- 107 H&FSt ---- ■r I ' ■.' *r
---- 108 H&FSt ---- Hjørdis Wisth forteller også litt om Johannes og Hanna på Haugvoll. Det var gamle og dårlige hus. Stue og uthus var bygget sammen slik som husmannsplassene for det meste var bygget. Det var lenge jordgulv i kjøkkenet. Videre var det en stue, et lite soverom og et langt smalt kammers som Johannes for det meste brukte til verk sted. Johannes var en flink møbelsnekker og alle de tre guttene var flinke snekkere. Johannes var også en interessert gartner, og han hadde en liten fin hageflekk med mange fine roser. Johannes og Hanna fikk sju barn Bl . Anna Lovise, f. 1 879 på Haga. Hun var ugift. 82. Petter, f. 1 882 på Slottevald, gift i 1914 med Inga Sevaldsen. Petter var snekker mester, og de bosatte seg på Øra. Petter hadde flere kommunale verv i tillegg til jobben. Han var takstmann i mange år. Han var også vannverkssjefog brannsjef. 83. Inga, f. 1 885 på Slottevald. Hun ble bosatt i Trondheim og ble gift Vigen. Etter at hennes første mann døde, giftet hun seg med maskinist Johannes Johannesen fra Inderøy. 84. Marie, f. 1 889 på Slottevald, gift med Aksel Røe, som arbeidet ved Trondheim sporveier. 85. Johan Olaf, f. 1891 på Slottevald. Han var gift med Aslaug Limyr fra Røra. Han arbeidet som snekker på Rotvoll og bodde på Charlottenlund. Johan Olaf hadde også snekkeri som hobby. Han var en mester i å lage gulvklokker. Han var også musikalsk som flere av sine søsken, og var en dyktig fiolinspiller. Familien Ingvaldsen. Foran Hanno og Johannes. Bak f. v. ngemar, Petter, Marie, Olaf, Inga, Anna og Hildur.
---- 109 H&FSt ---- Skuronn på Haugvold: Hanna og Johannes Ingvaldsen med sønnen Ingemar. 86. Hildur Margrethe, f. 1 895 på Slottevald, gift i 1926 med Albert Martinus Lein, f. 1 903, d. 1 992. Albert var smed og hadde verksted på Øra. De overtok Haugvoll i 1945 etter hennes foreldre. Sønn til Hildur og Albert, Reidar, tok så over Haugvoll. Nå er det Bjørn Iver Eng, dattersønn av Reidar, som er eier. 87. Ingemar Anneus, f. 1 898 på Slottevald, d. 1 979, gift i 1 932 med Olaug Malmo fra Malm. Ingemar arbeidet som snekker var NSB, og han hadde søndre del av Nord-Trøndelag som arbeidsområde. Han bygde en villa på tomt fra farsheimen, og denne villaen ga han navnet Bjørkheim. Ingemar var en allsidig mann, blant annet kunne en rett som det var finne artikler i lokalavisa der han skrev under nav net "Sivert Myrbainni". (Se Verdal historielags årbok 2000 side 37.) Jeg vil ta med utdrag fra en epistel som Ingemar skrev like etter krigen. "PÅJULHAINNEL Bestaindi når de li te jul så får æ sånn uro ti mæ, de hørres kanskje rart ut, fer jula ska vårrå en gledensjest både fer stor å små, fer da ska aill ha nå nyitt. Men som de e me mæ å mang fleir, så e itj lønninga stør te jul einn ælles i åri, å da ere sainnele nå me å lur sæ gjennom henjulstyre! Fer deinn som itj kainn lur unna nå, heller gjørrå nå "kupp" mfrn slå strek over all slags gjeldsposta. De va nættopp de æ bestæmt mæjer. I år skuill e bli storhainnel jer nu va både sjokkeladen å man nujaktura frigitt. Æ stavra heimant me tojlonka ny huinnerlappa i kamjori,følt mæ som ein gubbe der æ gikk, æ fløtta mæ nestenitj fer bilan! Når du kjem åt Øfn ifrå austerleia så gji e i småkosle intrøkk te du kjæm i stykj ni gata, da bli e liksom en "kanossagang". På høger sia hi du Løsverkgårn, de e mørt å
---- 110 H&FSt ---- skummelt der å, itj så my som i stærinløs å sjå. Skuill ha vini inn å betalt løse, men jår bruk pængan på stærinløs heiller, en trøng itj nå aggregat fer å få dæm te å lys. Lite længer ne træjje du "Parken" der ongdommen prøve om læbestijten e ækt. Bortafer der igjæn hi du "Herredshuset, som før kailltes Folkets Hus, der skatte kronan jersvinn. Ve Samvirkehjørne som de kailles, e de yranes liv, de e itj langt ifrå at de hamle opp me skyskraperkvartale på Steinkjer. Å så va de hainneln da! De va my pent å sjå, mæsta kulørt paper, de som æ ha bruk fer va så dyrt at æ ha itj råa te å kjøp nå tå di. Hainnelsmeinnra va så snill å hjølp som, ho ja da, men kolles dæmm kuinn tru at æ ha bruk fer nephakk å skurkosta i julen, dejerstår æ itj. Tænkt å kjøp i par lomtørkle åt madamen, men dæm va så stor, dæm va berægna på skattesnytera sa butikkdama. Æ vart ståan attmed en gubbe som å va ut på julhainnel. Hain kjøjt 20 plata sjokolade, å du store min! Lommeboka hains va så diger som i sojaput; hu vart så slamsin å tyinn dein gamla mi. Den eine huinnerlappen min va gått å nå tå dein ainner å, så æ lura mæ ut. Hu vart heiller lett bøla når æ gikk heim, både tå etanes å ainna vara. Trur æ sjer i tia me å lei frysboks på meierie." Myrbainne i julsjaun SIVERT MYRBAINNNI Nordheim Gunnerius Bårdsen (1843-1916) og Marit Pedersdatter (1842-1920) Gunnerius var født på Stiklestad nordre der hans foreldre var inderster. Senere flyt tet de til Holmen i Vuku. Foreldra til Gunnerius var Bård Gundersen og Martha Olsdatter. Han ble gift i 1871 med Marit Pedersdatter. Hun var født på Prestegårds vald i Vuku av foreldre Peder Pedersen og Sigrid Ellefsdatter. Gunnerius og Marit var på Midt-Holmenvald og Prestegårdsvald i Vuku. Gunnerius var fergemann ved Holmsbrua fra 1881 til 1887. De flyttet så til Havet, og de var der til 1899. Da kjøpte Gunnerius jord av Slottet. Han tok med seg husene fra Havet og bygget opp heimen Nordheim. Gunnerius hadde tre barn utenfor ekteskapet: Bl . Karen Maria, f. 1 866 på Årstadvald, hennes mor var Marta Olsdafter Årstadvald. Karen Maria ble gift med Justinus Paulsen Selbo f. 1 867 på Ekne. Hun døde i 1945 og Jusfinus i 1956. Karen Maria fikk flytteattest til Skogn i 1 889. 82. Hanna Oline, f. 1870 på Hallemsvald. Hennes mor var Andreanna Hansdatter Hallemsvald. Hanna Oline ble gift i 1891 med Henrik Johansen f. 1862 i Rissa.
---- 111 H&FSt ---- 83. Ole, f. 1 890 på Hallemsvald. Hans mor var Ingeborg Anna Olsdatter. Ole døde i 1900. Under lek på Vester-Hallem fikk han tak i noe krutt som han tente på, og han fikk så store brannskader at han døde av dette. Gunnerius og Marit fikk sju barn: 81. Bernt Martin, f. 1871 på Midt-Holmenvald, gift første gang i 1903 med Anna Johanne Johannesdatter f. 1880, d. 1908. Gift andre gang i 1910 med Marie Hansine Mikalsdatter Kålen f. 1 884. Konene var søskenbarn. Bernt bosatte seg i Ness og brukte Kålen som etternavn. 82. Selle, f. 1874 på Midt-Holmenvald. Hun var i 1900 kvegrøkterske på Bjartnes, og i 1904 ble hun gift med Thomas Kålen. De var en tid på Eklestua før de satte opp en stue ved riksveien ved Bjartnes. 83. Paul, f. 1 877 på Midt-Holmenvald. I 1900 var han i Overhalla som bruarbeider. I 1904 ble han gift med Hanna Olise Amdal f. 1 879. De bosatte seg i Verdal. Paul døde i 1955 og Hanna i 1961. 84. Gusta, f. 1 880 på Midt-Holmenvald. I 1 900 var hun på Ekne, og hun ble gift med Oluf Faren. Gusta døde i 1958 og Oluf i 1929. 85. Marius, f. 1881 på Prestegårdsvald i Vuku, gift i 191 1 med Signe Nikolaisdatter Hynne f. 1 885 på Øra. De overtok senere farsheimen Nordheim. 86. Gustav, f. 1 883 på Prestegårdsvald i Vuku. Han utvandra til Osakis Minnesota USA i 1907. Gift med Menne Mikalsdatter Olsen. 87. Petter, f. 1 888 på Stiklestadvald, gift i 191 8 med Petra Moen f. 1 898, han arbe det som bilforhandler på Levanger. Marius Gunneriusen Nordheim (1881-1954) og Signe Nikolaisdatter Hynne (1885-1927) Signe var født på Øra i 1885, og hun var datter av Nikolai Olsen Hynne i Veita og Serine Ols datter. Nikolai var da garversvenn. I 1924 bodde Nikolai Hynne på Nordheim. Marius var veiarbeider, og han dreiv små bruket i tillegg til sitt faste arbeide. Han hadde bruket til i 1932 da hans datter og svigersønn overtok. Marius og Signe hadde to døtre Bl . Margit, f. 1909 på Øra, gift i 1932 med Erling Hansen, og de ble neste eiere på Nordheim. 82. Gustava, f. 1911 på Nordheim, d. 1995, gift med Arne Rømo f. 1914, d. 1963. De bosatte seg på Rømo i Leksdalen. Marius og Signe Nordheim.
---- 112 H&FSt ---- Erling Hansen (1907-1997) og Margit Mariusdatter Nordheim (1909-1949) Erling ble født på Forbregd søndre, sønn av Benjamin Magnus og Grethe Birgitte Hansen. Erling var bygningsarbeider og han arbeidet mye som betongarbeider. Erling og Margit fikk to barn: 81. Sigrun, f. 1 934 på Nordheim, g. med Sigmund Melvold. De bosatte seg på Nordheim der de bygde egen villa. 82. Bjørn, f. 1943 på Nordheim, han ble neste eier på Nordheim. Margit Nordheim og Erling Hansen Slotteli GNR. 24, BNR. 18 Johannes Pettersen Lyng (1874-1946) og Karen Oline Olufsdatter (1883-1918) Johannes Lyng kjøpte et jordstykke av Slottet i 1905 og bygde opp heimen Slotteli. Gården er på ca. 65 mål, og den ligger i noenlunde samme området som gården Sissellien lå. Johannes var født på Fergestua under Lyng nordre der hans far var husmann og fergemann. Han var sønn av Petter Sørensen og Beret Marta Johannesdatter. Han ble gift i 1903 med Karen Oline Olufsdatter, født 1883 på Gudmundhus. Hun døde av tuberkulose i 1918. Hun var datter av Oluf Andreasen, født i Trondheim, og Karen Andreasdatter, født på Inderøy. Oluf var husmann under Gudmundhus, og han dreiv også som fiske r. Etter de giftet seg, bodde de først en tid på Fergestua. De var også på Gudmundhus en tid før de kom til Slotteli. Johannes arbeidet som veiarbeider og senere sagbruksarbeider på Trones bruk. Han drev også en del med hestetransport, gruskjøring fra elva og kjøring av torv fra torvmyra ved Haug. Johannes og Karen Oline fikk åtte barn: HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 113 H&FSt ---- Johannes Pettersen Lyng.
---- 114 H&FSt ---- 83. Hjalmar, f. 1906 på Slotteli, ugift. Han døde i en sykkelulykke ved Namsos. 84. Klara Olise, f. 1908 på Slotteli, d. 1980, gift med Kalle Kvernstrøm. De bosatte seg i Jårpen, Sverige. 85. Sigrid Johanne, f. 191 1 på Slotteli, d. 1980, ugift. Hun bodde på Brubakk ved Slotteli. 86. Einar, f. 1913 på Slotteli, d. 1979, gift med Olga Bergljot Haugset fra Sparbu, og de overtok Slotteli i 1 947. Olga døde i 2001. 87. Magnus, f. 1915 på Slotteli d. 1936. 88. Ivar, f. 1917 på Slotteli, gift med Bergljot Johansen f.i Frol. I 1946 kjøpte de Brubakk under Slottet. Etter Einar Lyng overtok sønnen Odd gården og nå er det hans sønn, Odd Arne Lyng, som er eier på Slotteli.
---- 115 H&FSt ---- BJARTNES
---- 116 ----
---- 117 H&FSt ---- BJARTNES GNR. 25, BNR 1 - . * ■" ■* - ■- Bjartnes 1954. r o tcw,derøe Eiendomsforholdene på Bjartnes er i middelalderen noe usikre men i 1650 er det kir ken og kronen som er eiere, da med Stiklestad kirke som den største eieren. Lorents Didrik Kliiver ble i 1737 eier av kirkene i Verdal og deres jordegods, og hans ønske var at han skulle bli eier av Bjartnes. Han fikk til en løsning, slik at kir kens part ble i 1741 makeskiftet til han seiv, og han ble da eneeier av gården. (Om Bjartnes og Kliiverætta kan en lese mer om i Verdalsboka bind III.) Lorents Didrik Kliiver (1750-1820) Først på 1800-tallet var det Lorents Didrik Kliiver som eide Bjartnes og Haug. Han hadde overtatt gården i 1782 etter sin mor, Selle Marie, som var datter av Broder m
---- 118 H&FSt ---- Boysen Hagen på Maritvoll. Selle Marie var enke etter den forrige Lorents Didrik Kliiver. Far til Lorents Didrik hadde kjøpt opp Haug i 1766. I 1783 utstykket Lorents Didrik Haug i 10 små bruk hvorav det ene, Haug sammen med Garåa, fortsatt til hørte Bjartnes. Lorents Didrik bygde nye hus på Bjartnes. Steinfjøset som ble bygd i 1784 står enda, og steinen til dette bygget ble tatt fra minene av St. Andreaskirken på Haug. Han var med på å bygge teglverk og vindmølle til drift av dette ved Forbregdsaunet, men denne bedriften gikk ikke noe særlig bra. (Se Forbregdsaunet.) Han var også viseveimester, og i denne stillingen gjorde han mye godt arbeide for bygda. Han fikk bygd mange veier, og det var han som fikk anlagt den første alleen mellom Øra og Stiklestad. Noen av de furuene som ble plantet da, står enda. Lorents Didrik hadde også en løpebane i militæret der han avsluttet som major i 1803. Han var ugift, men han hadde en sønn, Johan Kliiver f. 1780, med Anne Sivertsdatter Haug. Johan Kliiver døde i 1811. Han druknet under bading i Verdalselva. Han hadde også en datter, Elsebe Marie Kliiver f. 1798, med Marta Larsdatter Øren. Elsebe Marie ble oppfostret hos han, og han lyste henne i kull og kjønn. Elsebe ble gift i 1825 med Peder Arntsen Bjartnes, som hadde tjent hos henne på Bjartnes. Hun døde i barselseng juleaften 1825 og ble begravd ved Stiklestad kirke, men senere flyttet til gravstedet på Bjartnes. Peder Arntsen ble gift på nytt i 1826 med Kirstine Johnsdatter Volen, og han kjøpte Volen i 1828. Lorents Didrik døde i 1820, og han er gravlagt ved siden av datteren på Bjartnes. (Lorents Didrik Kliiver og ætta framover kan en lese mer om i Verdalsboka 111 under Bjartnes.) Kluverstua på Bjartnes.
---- 119 H&FSt ---- Johan Vilhelm Kliiver (1755-1829) og Adolfine Kristine Bie (1772-1843) Johan Vilhelm var født på Bjartnes. Han var tollkasserer og bror av Lorents Didrik Kliiver og hadde således odel på Bjartnes. Adolfine Kristine Bie var fra København. Johan døde i 1829 og Adolfine i 1843. Johan var ikke eier av Bjartnes så lang tid, for allerede i 1826 overdrog han går den til sin eldste sønn for kjøpesummen 2950 spesiedaler. Johan og Adolfine fikk tre barn: 81. Lorents Didrik, f. 1804, d. 1866, gift med Karen Elisabeth Klingenberg. De ble de neste eiere på Bjartnes. 82. Simon Laurits, f. 1809, d. 1878, gift med Elise Døsher. 83. Johan Vilhelm, f. 1810, gift med Sofie Kristiane Due. Lorents Didrik Kliiver (1804-1866) og Karen Elisabeth Klingenberg Allerede i 1827 ble gården solgt på auksjon for 3435 spesiedaler til distriktslege Hermann, men han dreiv ikke gården for han solgte den straks til Jens Jensen Lodgård fra Melhus, kjøpesummen var da 3850 spesiedaler. Dette var en underlig gårdhandel for det fortelles at Lodgård kom vandrende til bygda med skreppa på nakken. Da han spurte doktor Hermann hva han ville seige gården for, hadde denne halvt i spøk nevnt en sum og sagt at hvis han kom med dette beløpet skulle han få gården. Lodgård åpnet skreppa og telte opp pengene, og Hermann kunne for skams skyld ikke gå fra sitt ord. Lorents Didrik og Karen Elisabeth fikk ett barn: Bl . Johan Vilhelm, gift med Beret Muus. Jens Jensen Lodgård. Lodgård var fra Melhus, og solgte gården i 1835 til Nikolai Kristian Sandborg for samme sum, så han hadde ikke noen fortjeneste på denne handelen. I 1835 var besetningen 7 hester, 35 storfe, 83 sauer og 2 geiter og utsæden var 3 3 A tønner bygg, 65 V 2 tønner havre og 60 '/t tønner poteter. Nikolai Kristian Sandborg (1790-1840) og Trine Sandborg Proprietær Sandborg døde på Bjartnes i 1840, og enken Trine hadde nå gården inn til hun solgte den i 1852 for 4000 spesiedaler til Lars Olsen Bleke fra Melhus. I skjø tet forbeholdt hun seg opphold på Bjartnes for seg og sin familie 14 dager hver som mer og i den tiden en kanne melk daglig. Lars Olsen hadde flere gårder i Verdal, opptil 14 stykker, og han drev også med hestehandel. Lars Olsen Bjartnes (1790-1886) og Marit Nilsdatter Øie Både Lars Olsen og Marit Nilsdatter var fra Melhus. Marits bror, Ole Nilsen Øie, som var gift med Sara Pedersdatter Rosvoll, døde på Baglan i 1840, Lars og Marit tok da til seg hans barn:
---- 120 H&FSt ---- Gardsplassen på Bjartnes før 1917. Det var ikke innlagt springvatn på gården på den tiden. Vi kan se to brøn ner på gardsplassen, men del fortelles at de var tre. Etter lengden på brønnstengene er det lydelig at brønnene var dype. Folo Erik Olsen, rrnndhjem 81. Nils Olsen (Øgstad), f. 1822 på Valstad, d. 1901, gift med Gunnhild Andersdatter Øgstad, overtok Øgstad i 1860. 83. Johannes Olsen (Næs), f. 1828 på Rosvoll nordre, d. 1914 på Kleven, gift med Oline Andreasdatter Røstad. Han ble gårdbruker på Ness vestre, og etter raset i 1893 kjøpte han Kleven i Frol. 84. Martinus Olsen (Bjartnes), f. 1 835 på Baglan, neste eier av Bjartnes. 85. Karen Olsdatter (Salater), f. 1838 på Baglo, gift med Iver Andreas Iversen fra Martinus Olsen Bjartnes (1835-1877) og Anne Marta Andreasdatter Røstad (1844-1930) Anne Marta var fra Røstad i Frol. Hun var datter av Andreas Jonasen Røstad og Maria Sisilia Grav. Martinus Bjartnes døde allerede i 1877 og Anne Marta drev gården til i 1880 da hun ble gift med Mikal Stuskin. Martinus og Anna Marta fikk fire barn: 81. Marie Lovise, f. 1868, gift i 1893 med Anders Ingebrigtsen Lund fra Leksdalen. De ble brukere på Lund østre. (En kan se mer om dem i Leksdalsboka side 315.) 82. Maren Anna, f. 1 870, gift i 1 897 med Jon Eriksen Baglo f. 1 871 på Vinnesvald og oppfostra på Busveet under Søraker. De ble brukere på Veie i Vinne og fra 1914 på Holmen under Haug. 83. Sara Oline, f. 1 872, gift med Ole Bertram Eriksen Høylo. Han eide gården Rinnan mellom i Frol. 84. Peter Olaus, f 1 874. Han overtok Bjartnes etter sin stefar, Mikal Andersen Stuskin.
---- 121 H&FSt ---- Til høyre: Barna som Anne Martha Bjartnes hadde i sine to ekteskap. Bak: Anna, Petter og Oline. I midten Lovise og Maren. Foran Anton. Foto Bjerkan 1 896. Mikal Andersen Stuskin (1838-1924) og Anne Marta Andreasdatter Røstad (1844-1930) Mikal var fra Stuskin, og han var sønn av Anders Jonsen Stuskin og Kirsti Olsdatter Breding. Mikal hadde gården til 1913 da han overdrog den til stesønnen Peter Olaus Martinusen for kr 40.000. Mikal var også en aktiv politiker, han var representant i herredsstyret fra 1891 og var med i formannskapet fra 1898 til 1901. Mikal og Anne Marta fikk to barn 81. Anna Margrete, f. 1881, gift med Mikal Johannesen Kluken. Han var lærer i Sjøbygda. 82. Anton AAartel, f. 1 883, gift med Charlotte Antonie Johnsdatter Myhr. Anton kjøpte gården Råa i 1914 og de tok Bjartnes som slektsnavn. Peter Olaus Martinusen Bjartnes (1874-1956) og Borghild Olsdatter Volen (1890-1992) Peter giftet seg i 1913 med Borghild Olsdatter Volen. Hun var datter av Ole Andorsen og Anne Elisabeth Volen. I påska i 1934 var det storbrann på Bjartnes, og hele gården unntatt stuelåna brant ned. Peter og Borghild fikk åtte barn: BJARTNES
---- 122 H&FSt ---- fc - r. # *ft Familien til Borghild og Petter Bjartnes. Bak fra v.: Martinus, Anders, Anne Marta, Ola, Lars og Einar. Foran: Elisabeth, Petter, Borghild og Marit. Bl . Anne Marta, f. 1914, gift med Olav Gilstad fra Skogn, eier av Gilstad sagbruk og forpakter av Alstadhaug prestegard. 82. Ola Magnus, f. 1916, d. 1 995, gift med Margot Skrove. Neste eier av Bjartnes. 83. Einar, f. 1918, d. 1 987, gift med Inger Nortug fra Verran. De bygde opp heimen Bjartnes vestre i 1950. 84. Lars, f. 1920, gift med Borgny Rønning, Lars var ansatt ved Verdal Samvirkelag og de bosatte seg på Fleskhus. 85. Anders, f. 1922, gift med Reidun Woll Sigurdsen, de bosatte seg i eget hus vest for gården på Bjartnes. 86. Martinus, f. 1926, d. 1959, gift med Oddny Grostad fra Bynesset. De bosatte seg i egen villa ved riksveien på tomt av Bjartnes. Martinus var en utmerket idretts mann og hans største prestasjon på idrettsbanen var vel da han ble norgesmester i 10-kamp. 87. Elisabeth, f. 1930, gift med Reidar Voll på Bunes. De ble gårdbrukere på Bunes. 88. Marit Bjartnes f. 1933, gift med Asbjørn Ven fra Snillfjord. Nå er det Petter Bjartnes, sønn av Ola og Margot Bjartnes, som er eier av gården. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1800-1940
---- 123 H&FSt ---- • ..., - f' \ i Fra biannen på Bjartnes 29. mars 1934 På Bjartnes var det ett spesielt rom i hovedbygningen som de kalte "taterkam merset". Dette rommet ble benyttet til oppholdsrom for tatere som var på gjennom reise i bygda, og dette rommet ble ikke benyttet av gårdens folk. Hvor langt tilbake denne gesten ovenfor de reisende har eksistert, vites ikke, men det fortelles at Peter Bjartnes kunne huske dette rommet da han var barn, og han var født i 1874. Rommet var alltid åpent, slik som alle andre rom i den tiden, og det hendte at når gårdens iolk kom opp om morgenen, hadde det kommet folk i "taterkammerset" i løpet av natta. En gang var det en familie med en nyfødt unge som var der. Kona på gården tok med seg ungen til kjøkkenet for å vaske den, men da fikk hun beskjed av mora til ungen at hun måtte bruke kaldt vann, ellers ble ungen syk. "Taterkammerset" ble avstengt omkring 1913, men seiv om de ikke fikk benytte dette rommet, fortsatte de reisende å komme til gården, så de hadde ikke blitt for nærmet av den grunn. Det var tydelig et godt forhold på Bjartnes mellom de reisende og gårdens folk. Det var sikkert også noe de ville seige, og når handelen var gjort var det alltid et spørsmål til husfrua om hun hadde et fleskestykke å unnvære. De slapp å gå tomhendt fra gården. Elisabeth Voll forteller en historie om da hennes mor, Borghild Bjartnes tok over kjøkkenet på Bjartnes. "Dette var i 1913 og det var da brukelig å skifte middagsmaten til arbeiderne. Borghild syntes det var jorjerdelig at de ikke fikk forsyne seg etter behov, og hun slut tet med denne skikken. Det var en eldre arbeidskar på gården og hun forsto at han ikke var så begeistretfor den nye ordningen. Hun fikk høre at han tidligere hadde spist bare halve porsjonen han fikk tildelt og tok med resten heim til kona. Dette syntes han ikke han kunne fort sette med etter at maten bleframsatt på fat og de fikk forsyne seg seiv."
---- 124 H&FSt ---- Husmenn på Bjartnes som en ikke kan stedfeste til spesielle plasser I Verdalsboka 111 er det nevnt 2 husmenn på Bjartnes i 1723. I oberstløytnant Kliivers tid, omkring 1750, var det 10 husmenn på gården. I folketellingen for 1801 var det registrert seks husmenn og i 1815 var det ni husmenn på Bjartnes. Vi har forsøkt å rekonstruere hvilke av husmennene som var på de forskjellige plasser, men vi kan ikke garantere at det resultatet vi har kommet fram til, er riktig. Det er ikke helt enkelt når det i folketellingene for 1865 ikke er nevnt navn på plassene, og det er nesten dobbelt så mange husmenn som det er kjente plasser. Derfor er det en del hus menn som ikke er plassert på noen bestemte plasser. De plassene som er kjent på 1800-tallet, er Bjartnesnesset (Nesjan), Bjartnesstua, Bjartnesøra, Stenerstua, Bjartnesmarka, Visøya. I Verdalsboka om Verdalsraset er det nevnt en nedlagt plass som het Myra. Den skal ha vært like ved elva sydøst for gården. Ved denne plassen var det båtstø og ferge som de trakk over elva når de skulle ha dyrene over på den andre siden, eller de skul le dit for å melke. Myra må være nedlagt før 1865 for denne plassen er ikke nevnt i folketellingen for 1865 og 1875. Bjartnesøya er også en av de plassene som er vanskelig å stedfeste. Elva har gjennom tidene forandret løp, og tidligere hadde Bjartnes jord på andre siden av elva. Denne plassen lå enten på andre siden eller på en holme i elva. Av husmannsplassene på Bjartnes ble en ødelagt av Verdalsraset. På resten av plas sene ble jordene ødelagt på grunn av at de ble oversvømmet av leire. Etter raset var det bare Visøya som ble opprettholdt. I tidsrommet 1800 til 1865 har vi flere husmannsfamilier som vi ikke kan sted feste til noen husmannsplass. Det er vel sikkert at noen av disse familiene var på den tidligere nevnte plassen Myra, men hvem? Ole Larsen (1777-1835) og Lisbeth Halsteinsdatter (1775-1834) Dette er en familie som var på Bjartnes fra før århundreskiftet og fram til ca. 1835, men det er usikkert hvilken plass de var på. Ole var født på Haugsvald av foreldre Lars Johnsen og Karen Tørresdatter. Han ble gift i 1798 med Lisbeth Halsteinsdatter født på Øra av foreldre Halstein Olsen og Kirsti Knutsdatter. Ole døde i 1835 på Bjartnesvald. Lisbeth døde i 1834 på Tvistvold. Ole og Lisbeth hadde sju barn: 81. Karen, f. 1799 på Bjartnesvald, d. 82. Lars, f. 1802 på Haug, d. 1810. 83. Halvor, f. 1806 på Bjartnesvald, d. 84. Hanna, f. 1810 på Bjartnesvald, 1800. 1810. d. 1874 på Maritvollvald, gift med Elias Amundsen. 85. Berit Katarina, f. 1 8 1 2 på Bjartnesvald
---- 125 H&FSt ---- 86. Obva, f. 1 815 på Bjartnesvald, gift 1 846 med Johannes Andreasen f. 1 823 på Bjartnesøra. Han var skredder, og de bosatte seg på Reitan. Olava døde i 1 864 og Johannes giftet seg på nytt i 1 866 med Maria Magdalena Gullbrandsdatter, f. 1842 i Trondheim. 87. Ingeborg, f. 1819 på Bjartnesvald, d. 1 823. Anders Svendsen (1769-) og Anne Thoresdatter (1770-1838) Denne familien var på Bjartnes fra ca. 1797 til omkring 1840, og før de kom til Bjartnes var de på Stiklestadvald og Sissellien. Denne familien er det også vanskelig å stedfeste. Anders og Anne hadde sju barn: 81. Svend, f. 1791 på Stiklestadvald. 82. Pauline, f. 1795 på Sissellien, gift 1820 med enkemann Sevald Pedersen Haga f. 1778. 83. Kristina, f. 1798 på Bjartnesvald. 84. Karen, f. 1802 på Bjartnesvald, d. ugift i 1862 på Byvald 85. Marit, f. 1805 på Bjartnesvald, gift 1827 med Lars Pedersen f. 1800 på Haug. 86. Karen, f. 1808 på Bjartnesvald, d. 1862 på Inndalsallmenningen, gift i 1837 med Aage Johnsen Austnes, f. 1 807 87. Sirianna, f. 1811 på Bjartnesvald, gift med husmann Magnus Pettersen på Skånesvald. John Johnsen (1782-1866) og Ragnhild Olsdatter (1777-1846) Opphavet til John kan vi ikke finne, og heller ikke vet vi hvor lenge han var på Bjartnesvald. Men vi finner han igjen i folketellingen for 1865 da han var husmann på plassen Melen under Rosvoll. Datteren Ragnhild bodde da sammen med John, og hun var ugift. John døde på Rosvoll i 1866. Ragnhild døde på Rosvoll i 1846. John og Ragnhild giftet seg i 1803 og da hadde begge bosted på Bjartnes. De fikk seks barn: 81. Martha, f. 1803 på Bjartnesvald, d. 1807 82. Karen, f. 1805 på Bjartnesvald, gift i 1828 med Ellef Pedersen f. 1805 i Selbu og de bosatte seg på Bjartnesvald. Det er mest trolig at de var på samme plassen som hennes foreldre. I 1 829 var de inderster og i 1 830 var han husmann på plas sen. De flyttet til Rosvoll omkring 1 835. 83. Martha, f. 1809 på Bjartnesvald, gift med Kristian Jensen f. 1806 i Skogn. De flyttet til Hitra. 84. Olava, f. 1814 på Bjartnesvald 85. Jonetta, f. 1 81 7 på Bjartnesvald, gift med Sivert Andersen f. 1 822 på Strinda, og de flyttet dit. 86. Ragnhild, f. 1819 på Bjartnesvald. Hun var ugift, og i 1875 var hun hushalder- ske på Strinda.
---- 126 H&FSt ---- Ellef Pedersen (1801-1841) og Karen Johnsdatter (1805-1901) Karen var datter av John Johnsen og Ragnhild Olsdatter og en må gå ul fra at de tok over plassen etter hennes foreldre. Det ser ut som de flyttet til Rosvoll en gang mellom 1830 til 1840. Ellef døde på Rosvollvald i 1841, og Karen døde på Nesshaugen i 1901. Karen var tydeligvis på legd i Nessgrenda, for i folketellingen for 1900 var hun på Leirfallaunet som fattig lem. Ellef og Karen hadde tre barn: 81. Petter, f. 1 829 på Bjartnesvald, gift i 1 854 med Marta Larsdatter Okstad, f. 1 830 i Gausdal. Han ble husmann på Høylandet. 82. Johanne Rebekka, f. 1832 på Bjartnesvald, gift med Johan Martin Olsen f. 1835 på Levanger, husmann på Mule lille og Malislettet under Skånes i Frol. John Olsen (1750-1809) og Marit Baardsdatter (1750-ca.1817) Denne familien kom fra teglverket på Forbregd ca. 1799. og de var på Bjartnes til John døde i 1809. Peder Larsen og Anne Svendsdatter (1762-) Dette er en familie som var på Bjartnes i 1815, og som vi har få opplysninger om. De har flyttet mye, for i 1795 var de på Togstad, i 1797 på Vinnevald, og 1801 var de Melby, men der hadde de ikke jord. De ble gift i 1794 og hadde to barn: 81. Lars, f. 1795 på Togstad 82. Berit, f. 1797 på Vinnevald Arnt Baardsen Berg (1783-) og Inger Nilsen Denne familien er registrert på Bjartnes som husmann med jord i folketellingen for 1815. De kom hit til Bjartnes fra Berg i 1813, men hvor lenge de var her, og hvilken plass de var på er usikkert. Arnt Baardsen var født på Hamremsleira i Sparbu, sønn av Baard Nilsen fra Giskås i Ogndal og Maren Arntsdatter fra Verdal. Arnt var militær, og i 1812 og 1814 hadde han grad som sersjant. I 1816 var han korporal, og i 1819 var han overjeger. Arnt og Inger fikk fire barn: B 1 . Inger Maria, f. 18 1 2 på Berg, d. 181 2. 82. Bernt Nikolay, f. 1 814 på Bjartnesvald, gift første gang i 1839 med Karen Kristina Pedersdatter f. 1 799 på Fleskhusvald, gift andre gang i 1 854 med Marie Eriksdatter, han hadde da bosted Nestvollvald. 83. Johan Magnus, f. 18 1 6 på Bjartnesvald, gift i 1842 med Serianna Iversdatter. Han hadde da bosted Nordbergsvald.
---- 127 H&FSt ---- 84. Inger Catrine, f. 181 9 på Bjartnesvald, gift i 1845 med Eli ing Ellingsen. Hun bodde da på Haug. Ole Henriksen (1814-1886) og Martha Eliasdatter (1819-) Disse var bare en kort tid på Bjartnes fra de ble gift i 1839, for vi finner dem igjen på Støa under Hallem søndre i 1844. Ole var født på Sundby, og hans foreldre var Henrik Jensen og Anne Baardsdatter. Ole druknet under sildefiske i Foldenfjorden i 1852. Han var da bosatt på Gudmundhusvald. Martha var født i 1819 på Back i Kall, og i 1865 var hun losjerende dagarbeider med bosted på Hestegrei lille. Hun flyttet til Trondheim i 1890, hvor det heter at "har faaet Plads i en af Hospitalenne der". Husmannsplasser på Bjartnes Bjartnesøya Ole Andersen (1754-1827) og ° Kirsten Pedersdatter (1754-1787) og 2) Kirsti Salamonsdatter (1759-1833) Dette er en av de husmenn som en med sikkerhet kan plassere på Bjartnesøya. Plassen har nok vært befolket tidlig på 1700-tallet, og det er mest trolig at Ole og søn nen Salamon var de siste husmenn på denne plassen. Ole Andersen var husmann på Bjartnesøya i 1801, og vi finner han her også i 1815 og 1820. Ole og Kirsten var på Kvamsvald fra de giftet seg og til de flyttet til Bjartnesvald omkring 1780. Han var født på Bjartnes, sønn av Anders Johnsen og Anne Olsdatter Bjartnesvald. Kirsti var også født på Bjartnes. Hun var datter av Salamon Eriksen Bjartnesvald og Maren Pedersdatter. Både Ole og Kirsti døde på denne plassen. Kluver anla vannverk på Bjartnes, og Ole Andersen fikk for godt utført arbeide med dette i 1794 et sølvstaup (tomling), 3,8 cm høgt og 5,3 cm i diameter, med føl gende inskripsjon: "Foræret til Ole Andersen Øyen til Agtelse AF L. D. Klyver - For tanke og flid wed wandwerket på Biertnes 1794" Dette kruset har gått i arv i generasjoner, og på 1950-tallet var det hos Magne Ydse. Ole og Kirsten hadde fire barn. 82. Peder, 1779 på Kvamsvald, gift med Inger Johannesdafter Aunemo fra Orkdal. 83. Anders, f. 1782 på Bjartnesvald, gift med Anne Olsdatter Sissellien. 84. Berit, f. 1786 på Bjartnesvald. BJARTNES
---- 128 H&FSt ---- Ole og Kirsti hadde en sønn: Bl . Salamon, f. 1796 på Bjartnesvald. Han ble neste husmann på Bjartnesøya Salamon Olsen (1796-1859) og " Gjertrud Larsdatter (1797-) og 2) Karen Olsdatter (1802-) Salamon var husmann på Bjartnes under hele sitt første ekteskap, men etter at han ble gift andre gangen i 1839, var han strandsitter på Borgenvald. Salamon og Gjertrud ble gift i 1820 og de hadde seks barn: 82. Lars, f. 1 822 på Bjartnesvald. Han ble først gift med Olava Knudsdatter, f. 1818 i Trondheim, d. 1 866. I 1 865 var de bosatt på Borgenvald der Lars var selveier og rokkemaker. Olava døde, og Lars ble gift på nytt i 1 868 med enke Anne Hansdatter Movald, f. 1 826 på Bunesmoen. 83. Anne Kirstine, f. 1 824 på Bjartnesvald, gift med enkemann Henrik Andreas Olsen f. 1819 på Stiklestadvald d. 1882 i Minnesota. I 1865 var de bosatt på Maritvollvald, og Andreas var dagarbeider. I 1 880 utvandra han til Amerika sam men med en sønn, og Anne Kristine kom etter i 1 884 sammen med to døtre. 84. Olava, f. 1 826 på Bjartnesvald gift med Peter Gustav Eriksson f. 1811 i Uppsala, Sverige. De var selveiere på Maritvollvald, og han arbeidet som kobberslager. 85. Martha, f. 1828 på Bjartnesvald, gift på Ytterøy med husmann Johan Olsen. 86. Ingeborg Anna, f. 1831 på Bjartnesvald, gift med Kristian Olaus Svendsen f. 1839 på Borgenvald. I 1865 losjerte de hos Tarald Andersen på Mikvollvald, Kristian Olaus var fisker. Salamon og Karen ble gift i 1839 og de hadde to barn: 81. Guruanna, f. 1839 på Borgenvald, gift i Oppdal med Hans Olsen f. 1829 fra Oppdal. 82. Ole, f. 1 842 på Borgenvald. Før han ble gift, losjerte han sammen med sin søs ter på Mikvollvald. Han ble senere husmann på Sendesvedjan, (Heimer og Folk Leksdalen, side 51 B),men i 1 891 hadde han flyttet til Øra der han arbeidet som skorsteinsfeier. Han ble gift med Olina Jensdatter f. 1 844 på Tusetvald. Familien brukte Øyen som etternavn, ganske sikkert etter Bjartnesøya. Plassen lå syd for gården på venstre side av den nåværende veien mot elva og bare et kort stykke fra elva. Plassen ble ødelagt av raset i 1893. Sevald Jonsen (1753-1813) og Anne Sivertsdatter (1759-1851) Sevald og Anne var husmannsfolk på Bjartnesmarka i 1801
---- 129 H&FSt ---- Sevald kom fra Vistastøa, og hans foreldre var Jon Sevaldsen og Sunni Ingebrigtsdatter. Han ble gift i 1787 med Anne Sivertsdatter. Hun var fra Bjartnesvald, og det var ganske sikkert på den plassen hun vokste opp. Hennes for eldre var Sivert Ingebrigtsen Sundbyvald og Brynhild Sivertsdatter Sundbyvald. Sevald døde på Haug i 1813, men Anne var fremdeles på Bjartnesmarka i 1815, for under folketellingen dette året var Anne på plassen som husmannsenke sammen med sønnenjohn. Datteren Brynhild og hennes mann Johannes Stenersen var inder ster her da. Johannes og Brynhild flyttet til Haug senere på året i 1815. Om Anne var med til Haug er usikkert, men det er mest trolig at hun dreiv plassen sammen med sønnenjohn, fram til han overtok plassen. Anne flyttet til dattera Brynhild på Haug, og hun døde der i 1851 som kårkone. Anne hadde en sønn med eieren av Bjartnes, Lorents Didrik Kliiver. Denne søn nen hette Johan Lorentsen Kliiver. Han ble født i 1780, men i 1811 druknet han under bading i elva. Sevald og Anne fikk ni barn: B 1 . Johannes, f. 1 787 på Bjartnesvald, gift i 18 1 8 med Gjertrud Olsdatter f. 1 784 De var bosatt på Haug, og Johannes døde der i 1821. 82. Siver, f. 1788 på Bjartnesvald, d. 1 881, gift med Marit Johnsdatter f. 1 789 på Kjæranvald. I 1 865 var Siver enkemann. Han bodde da på Fleskhus lille og arbei det som skomaker. Siver kom på legd, og han døde i 1 881 på Dalemark. 83. Mette, f. 1789 på Bjartnesvald. 84. Gunnhild, f. 1791 på Bjartnesvald. 85. Sunni, f. 1791. 86. Brynhild, f. 1793, gift i 1815 med Johannes Stenersen fra Stenerstu på Bjartnes, og dem finner vi igjen som husmannsfolk der. Brynhild bodde da på Haug. De bodde på Haug en kort tid etter at de giftet seg, men flyttet til Stenerstua og over tok plassen der. 87. Ole, f. 1795. 88. Marit, f. 1797, d. 1 885 på Fleskhusvald, gift med Ottejoensen Fleskhus. De var inderster på Haug fram til ca.l 830 da ble de husmannsfolk på Fleskhus. 89. John, f. 1798, d. 1858 på Haug, gift med Marit Olsdatter Haug f. 1804. De ble senere brukere på Bjartnesmarka en tid, men flyttet til Haug, og han ble hus mann der. John Sevaldsen (1798-1858) og Marit Olsdatter (1804-1874) John var yngste sønnen til Sevald Johnsen og Anne Sivertsdatter, som var den første husmannsfamilien vi har med på Bjartnesmarka. Johan flyttet med til Haug i 1815, og han var der enda da han giftet seg i 1828. John kom tilbake til Bjartnesmarka like etter 1830, og det er mulig han var her til omkring 1850 da Lorents Johannesen over tok plassen. John døde på Haug i 1860, og Marit flyttet i 1863 til dattera i Stod. Marit var fra Kvam, og hennes foreldre var Ole Olsen og Maria Sivertsdatter. Marit døde i 1874 på Haug. John og Marit giftet seg i 1828 og de fikk ett barn
---- 130 H&FSt ---- 81. Maria, f. 1 834 på Bjartnesvald, gift i 1 857 med Thore Bardosen Dyrstad f. 1 824 på Svedjan. De var brukere på Dyrstad i Stod til de utvandra til Amerika i 1 866, hvor de var farmere i Benson i Minnesota. Før han ble gift hadde John to barn med Karen Elisabeth (Lisa) Jørgensdatter Belbo fra Trones: Lorents Johannessen (1824-1914) og Marta Andrea Baardsdatter (1828-1914) Lorents og Marta giftet seg i 1853, men de bodde på Bjartnesmarka i 1851. Lorents var sønn av Johannes Stenersen og Brynhild Sevaldsdatter i Stenerstua på Bjartnes. Foreldra til Martha var Baard Andersen Inndal og Inger Paalsdatter Rosvoll. I 1875 var Lorents og Martha Andrea selveiere og hadde en besetning på 1 ku, 4 sauer og 1 gris og de hadde en utsæd på Vb tønne bygg, >/2 tønne havre, 3 tønner poteter og Vs tønne rot. Da Verdalsraset gikk i 1893, var Lorents og Marta alene på plassen, og ingen av dem kom til skade under raset, men husene ble omflødd av leire og ødelagt. Lorents fikk 400 kroner i erstatning etter raset. I 1900 bodde de på Tinden, og han hadde da tatt Stenersen som etternavn. Lorents hadde en datter med Beret Olsdatter før han ble gift med Martha: Bl . Christine Bergithe, f. 1 849 på Fæbyvald. Hun flyttet til Åsen i 1 867, gift i 1 872 med Oluf Eriksen Nonstadplass, f. 1 845. Han utvandra til Amerika i 1 882, hun i 1 883 med tre barn. Lorents og Martha Andrea hadde seks barn: 81. Julianna, f. 1851 på Bjartnesvald. Lorents Johannessen og Marta Andrea Baardsdatter. 82. Johan, f. 1 857 på Bjartnesvald, gift med Mette Larsdatter, f. 1 853 på Slapgård Han utvandra til Amerika i 1888, hun i 1893. 83. Gustav Edvard, f. 1 858 på Bjartnesvald, d. ugift i 1 885 av tuberkulose. 84. Ludvig, f. 1864 på Bjartnesvald, d. 1868. 85. Lovise Juliane, f. 1869 på Bjartnesvald, gift med Hans Petter Johannesen, Bunes, f. 1 873, d. 1 901 . Lovise flyttet til Øra og dreiv som kokke. 86. Marie, f. 1872 på Bjartnesvald, d. ugift i 1926.
---- 131 H&FSt ---- I 1891 losjerte disse på plassen: Mette Larsdatter f. 1853. Mette var gift med Johan Lorentsen, sønn på Bjartnesmarka. Han var reist til Amerika, og i folketellingen for 1891 står det oppført at han sender penger derfrå. I 1893 reiste Mette etter sammen med de tre eldste barna. Foreldra til Mette var Lars Eriksen Volen og Martha Olsdatter Slapgård. Barn: 81. Ole, f. 1878. 81. Laura Margrethe, f. 1 881. 82. Lorents Marius, f. 1884. 83. Gustav Edvard, f. 1887. Denne plassen la langt vest på Bjartnesvaldet. Den lå syd for Visøya og helt nede ved elva. På grunn av den lave beliggenheten var den sterkt utsatt for flom. Det skulle ikke være stor vannføring i elva før en måtte bruke båt for å komme til Nesjan. Plassen ble ødelagt i Verdalsraset. Anders Ellefsen (1794-1858) og Ellen Ellefsdatter Løvset Anders og Ellen kom til Bjartnes som husmannsfolk i 1829. De kom fra Melhus. Deres sønn Ellef ble født i Melhus, men han ble døpt i Stiklestad. Ellef tok over plas sen i 1858 da Anders døde. Barn: 81. Ellef, f. 1 829 på Melhus. Han ble neste bruker på plassen Ellef Andersen (1829-1916) og Ragnhild Nilsdatter (1829-1896) Ellef ble gift i 1858 med Ragnhild Nilsdatter, f. 1829 på Hjeldevald, datter av Niels Sevaldsen og Martha Andersdatter. Omkring 1870 flyttet denne familien til Borgenvald. I 1875 er de registrert på Borgenvald, og i 1891 var de også på Verdalsøra. Ellef arbeidet da som måler og dag arbeider, og han leide jord. 1 1900 bodde Ellef hos sønnen Martin på Langnes, og han dreiv fremdeles med gardsarbeid. Martin var ikke gift, men søsteren Serianne styrte huset for han. Hun var også ugift, men hadde to barn, Sverre og Edin. Bror til Martin, Nils, bodde også på Langnes. I 1865 hadde de en besetning på Ikuog 3 sauer og de sådde ] A tønne bygg, 1 tønne havre og satte 2 tønner poteter. Ellef og Ragnhild fikk ni barn:
---- 132 H&FSt ---- 81. Marenanna, f. 1853 på Leinsvald, gift i 1884 med Johannes Ellingsen f. 1854 på Skrovevald. De ble husmannsfolk og senere selveiere på Haugset i Haukåa. 82. Anton, f. 1858 på Bjartnesvald, gift med Guruanna Olsdatter Stiklestad f. 1858 på Hellovald. 83. Nils, f. 1859 på Bjartnesvald, d. 1948. Han var i Amerika i mange år, og i 1 900 bodde han på Langnes. Han var ugift og arbeidet som snekker. 84. Martin, f. 1859 på Bjartnesvald, gift i 1908 med Oline Johansdatter f. 1879 på Fæby. De var eiere på Langnes på Tinden, og de tok Langnes som slektsnavn. Han arbeidet også som jernbanearbeider, og i 1900 hadde han Levanger som arbeidssted. 85. Elen, f. 1 862 på Bjartnesvald, flyttet til Trondheim i 1 891. 86. Elling, f. 1863 på Bjartnesvald, flyttet til Bodø i 1882. 87. Gurianna Caroline, f. 1 868 på Bjartnesvald, gift i 1 894 på Bakklandet med skip per Bertin Gunnerius Vigen f. 1 854 i Verran. 88. Serianna, f. 1871 på Borgenvald. Hun var ugift og bodde på Langnes i 1900. Hun hadde tre barn, bl. a. møbelhandler Sverre Langnes. 89. Ole, f. 1874 på Borgenvald. Han utvandra til Amerika i 1900. Etter Ellef kom denne familien til Bjartnesnesset: Andreas Hansen (1837-1914) og Beret Pedersdatter (1834-1906) Foreldra til Andreas var Hans Johnsen og Lisbeth Pedersdatter, husmannsfolk på Haugsvald. Beret var datter av Peder Pedersen og Berit Olsdatter, husmannsfolk på Nilsstua under Ner-Sende. Andreas og Beret ble gift i 1867. De bodde på Haugsvald fram til de kom til Bjartnes i 1871, og 1899 kjøpte de Haug lille. Andreas drev som skomaker i tillegg til jordsbruket, og på plassen hadde de en besetning på Ikuog 4 sauer, og de hadde en utsæd på ] A tønne bygg, 1 tønne havre og Vs tønne rot. Dattera Lovise bodde hjemme. Hun var ugift, og arbeidet som sypike. Sønnene John og Martin var også hjemme. John var gift og dreiv som snekker. Martin var ugift og han var veiarbeider. Andreas og Beret hadde fem barn: 81. Birgitha, f. 1869 på Haugsvald, d.1869 82. Lovise, f. 1 870 på Haugsvald. Hun var ugift og arbeidet som syerske. 83. Bernt, f. 1873 på Bjarfnesvald, gift med Johanne Olava Johnsdatter Kosten f. 1 866 på Sandvollan. De var på Bjartnesvald fram til 1 899. Da kom de til Haug. Derfrå flyttet de til Gammelplassen under Stiklestad øvre i 1900, og ble selveiere på Lauvdal i 1903. De hadde da familienavnet Haug. 84. Hans Martin, f. 1875 på Bjartnesvald, gift med Dorthea Julie Sefaniasdatter fra Rinnan. Hans Martin brukte bare Martin som fornavn. Han arbeidet som veiopp synsmann og var bosatt i Trondheim.
---- 133 H&FSt ---- 85. John Marius, f. 1 875 på Bjartnesvald, gift med Ingeborg Ågot Larsdatter, f. 1 876 på Hallem. Han arbeidet som snekker og var bosatt på Steinkjer. Andreas Simonsen (1847-1919) og Anne Pedersdatter (1846-1929) Først på 1890-tallet kom Andreas Simonsen og hans familie til Bjartnesnesset. Andreas var treskomaker. Han var født på Ner-Grenvald og var sønn av Simon Johnsen og Ingeborg Jakobsdatter. Anne var født på Gjermstadvald av foreldre Peder Olsen og Anne Ulriksdatter. Andreas flyttet videre til Gjermstadenget under Gjermstad i april 1893, og i 1900 var han selveier på Gjermstad vestre med Gjermstad som etternavn. Andreas og Anna ble gift i 1875 og de fikk tre barn: 81. Julie, f. 1878 på Gjermstadvald. Julie Gjermstad var ugift og bodde på plas- sen Folloaunet. 82. Sofie, f. 1887 på Krågsvald. Sofie ble gift med Petter Prestmo og de tok over heimen Gjermstad vestre. 83. Petra, f. 1887 på Krågsvald. Petra ble gift med Oskar Ahlgren og bodde på Folloaunet etter at hun ble enke. Andreas Simonsen (t. v.) sammen med Olaus Pedersen Jermstad. Olaus var svoger til Andreas, f-olograf: Martin Sloltemo Petter Iver Pedersen "Neffer" (1859-1943) og Maria Baardsdatter (1855-1946) Petter Iver var sønn av Peder Jensen og Serianna Johannesdatter fra plassen Neffer under Rosvoll. Han ble gift i 1882 med Marta Baardsdatter fra husmannsplassen Kroken under Tiller i Leksdal, og hun var datter av Baard Nilsen Tillervald og Martha Olsdatter. Petter Iver kom hit fra Havet under Stiklestad vestre. Han flyttet herfrå etter raset i 1893 og til Øra hvor han dreiv som skredder og senere jernbanearbeider. Før han kom til Havet var han en tid på Rosvollvald. Petter Iver Pedersen er en av dem som er oppført under Bjartnes, som skadeli dende etter raset. Han må ha vært på denne plassen bare en kort tid, for den forri ge brukeren flyttet herfrå i april, og Verdalsraset gikk 19. mai. Han fikk 150 kroner i erstatning etter raset. Petter Iver og Marta fikk seks barn. De er omtalt under Havstad. BJARTNES
---- 134 H&FSt ---- Bjartnesstua Det er usikkert hvor denne plassen lå, men på gamle kart kan en se at så godt som alle husmannsplassene på Bjartnes lå vest for gården. Også denne plassen må ha vært i området mellom Visøya og det gamle elveløpet. Det ser ikke ut som det var folk på denne plassen i 1893 da Verdalsraset gikk, men hele dette området ble oversvømmet av leire. Det ser ut som dette har vært en stor husmannsplass, for i folketellingen for 1865 var det to familier på denne plassen. De første en med sikkerhet kan si var på Bjartnesstua, kom hit først på 1820-tal let, men også her må en gå ut fra at det har vært husmenn tidligere. Lars Olsen (1800-1868) og Elen Sofie Jakobsdatter (1799-1882) Lars var fra Inndalen og han var sønn av Ole Larsen og Mari Olsdatter. Han giftet seg i 1823 med Elen Sofie Jakobsdatter. Hun var datter av Jakob Jakobsen og Berit Larsdatter. De var husmannsfolk på Landfallvald. I 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 3 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. I 1875 bodde Elen Sofie på plassen sammen med dattera Marie. Hun var da enke og sto som eier av plassen. Det er ikke nevnt noe om at det bodde folk på Bjartnesstua under raset i 1893, så en må gå ut fra at plassen var fraflyttet da. Lars og Elen fikk ni barn: Bl . Olaus, f. 1824 på Bjartnesvald, gift med Anne Amundsdatter Stor-Vuku. De ble husmannsfolk på Moen under Stiklestad øvre fra 1885. Olaus var ståtarkonge (Bygdavekter). 82. Beret, f. 1 827 på Bjartnesvald, gift med Lars Andreasen. De ble husmannsfolk på Bjartnesøra. 83. Jakob, f. 1830 på Bjartnesvald, gift med Gjertrud Andersdatter fra Bjartnesøra. 1 865 finner vi dem som husmannsfolk på Gropa under Rosvoll store. 84. Dødfødt pike, 1934. 85. Maria, f. 1835 på Bjartnesvald, gift i 1876 med Peder Svendsen Musumvald. I 1 878 overtok de plassen Musumrydningen. Peder var vognmaker og møbelsnek ker. 86. Johannes, f. 1 838 på Bjartnesvald, neste bruker på Bjartnesstua 87. Dødfødt barn, 1 840. 88. Olava, f. 1842 på Bjartnesvald, d.l 842 89. Ingeborganna. f. 1844 på Bjartnesvald, gift med Martin Larsen. De var hus mannsfolk på Lyngåshaugen 1871 - 1886. De kjøpte jord av Hallem nedre og bygget opp småbruket Myrvoll, og de tok Myrvold som slektsnavn.
---- 135 H&FSt ---- Johannes Larsen (1838-1928) og Serianna Olsdatter (1834-1903) Denne familien bodde som inderster på plassen i 1865, men han var også registrert med jord. Johannes ble gift i 1859 med Serianna Olsdatter f. 1834 på Bergsvald, og hun var datter av Ole Jakobsen og Anne Nilsdatter. Familien flyttet til Havet under Stiklestad vestre omkring 1866-68. I 1885 kjøpte Johannes en parsell av Hallem nedre (Hallem østre), og de tok familienavnet Hallem, og en kan se mer om denne familien der. Bjartnesøra Denne plassen lå også i samme område som Bjartnesstua. Etter navnet å dømme må Bjartnesøra ha ligget like ved elva. Denne plassen var heller ikke nevnt blant dem som fikk erstatning etter raset, så en må gå ut fra at den ikke var bebodd i 1893. Denne plassen har vært bebodd av samme slekta fra før århundreskiftet og fram til 1884, og det ser ut som det til tider har vært flere familier som har bodd her samtidig. Lars Johnsen (1738-1811) og Karen Tørresdatter (1736-) I folketellingen for 1801 er disse husmannsfolk med jord på Bjartnes. Når de kom hit er usikkert, men tidligere var de husmannsfolk på Lund og Ekle. Lars var født på Haugsvald av foreldre John Jørgensen og Karen Halvardsdatter. Han ble gift i 1760 med Karen Tørresdatter. Hun var født på Sundby av foreldre Tørris Rasmusen Sundby og Berit Halvorsdatter Haugsvald. Lars og Karen hadde ti barn: Bl . Tørres, f. 1760, gift i 1793 med Karen Olsdatter f. 1772 på Østnesvald. Tørres var da på Nord-Holmsvald, og etter at de giftet seg bodde de en tid på Bjartnesvald. Senere var de på Ravlovald, og under folketellingen i 1 801 var de på Vist nedre. Tørres var da husmann uten jord. Tørres døde i 18 1 4 på Midt- Holmsvald og Karen i 1 839 på Østnesvald. 82. John, f. 1762, d. 1762. 83. Magnhild, f. 1 764, gift med Simon Madsen. De ble husmannsfolk på Bjartnes og senere på By, og der ble de til de døde, Simon i 1 822 og Magnhild i 1 834. 84. Karen, f. 1 766, gift i 1 792 med Hans Hansen f. 1 763. De flyttet litt omkring etter de giftet seg, men like før århundreskiftet kom de til Grundan. Hans døde i 1 830 på Baglan, og Karen døde i 1 833 på Øra der hun var inderst. 85. John, f. 1768, d. 1 ZBB og brukte da Lund som etternavn, så det er mest trulig at han var tjener på Lund da han døde. 86. Haldo, f. 1771. 87. Lars, f 1774, han ble neste bruker på Bjartnesøra 89. Berit, f. 1779. Bl O.Martha, f. 1781.
---- 136 H&FSt ---- Simon Madsen (1774-1822) og Magnhild Larsdatter (1764-1834) Disse var også husmannsfolk på Bjartnes i 1801, og det er usikkert hvor lenge de var her, men i 1815 var de på By, og det er mest trulig at de flyttet like etter århundre skiftet. Magnhild var datter av Lars Johnsen og Karen Tørrisdatter på Bjartnesøra. Simon og Magnhild hadde ingen barn. Lars Larsen (1774-1825) og Gjertru Pedersdatter (1768-1824) De var husmannsfolk på Bjartnes i 1801, og de kom til Bjartnesøra like før århundre skiftet. Lars var født på Bjartnesøra, og hans foreldre var Lars Johnsen og Karen Tørresdatter. Han ble gift i 1795 med Gjertru Pedersdatter, født 1768. Etter at de var gift, var de en kort tid på Haugsvald før de bosatte seg på Bjartnesøra, og her døde begge to. Lars og Gjertrud fikk åtte barn, men det var bare tre av disse som levde opp Resten døde før de ble fem år. 81. Karen, f. 1796 på Haugsvald, d. 1796. 82. Karen, f. 1797 på Haugsvald. Neste bruker på plassen. 83. Peder, f. 1800 på Bjartnesvald, d. 1801. 84. Kirstine, f. 1802 på Bjartnesvald, d. 1802. 85. Gullaug, f. 1803 på Bjartnesvald, d. 1808 86. Kirstine, f. 1806 på Bjartnesvald, d. 1808. 87. Gjertrud, f. 1 809 på Bjartnesvald, gift med Lasse Johannesen. Lasse ble leilending på Ravlo vestre. 88. Gullaug Kristine, f. 1812, gift med Johan Magnus Johnsen Østvollvald. I 1865 finner vi dette paret som husmannsfolk på Follomyra. Johan Magnus utdannet seg som lærer, og han ble tilsatt i Volhaugen, Leksdalen og Skrovegrenda. Han dreiv også med litt glassmakerarbeide. Gullaug Kristine omkom i Verdalsraset i 1893. Andreas Jensen (1792-1853) og Karen Larsdatter (1797-1872) Andreas Jensen var født på Sand av foreldre Jens Eriksen Borgen og Elen Andrea Hansdatter Hoff. (Se Ballhaldætta, Verdalsboka bind V side 670). Han ble gift i 1821 med datter av den forrige brukeren på Bjartnesøra, og han overtok plassen da hans svigerfar døde i 1825. Andreas og Karen fikk seks barn: 81. Johannes, f. 1823 på Bjartnesvald, d. 1894, gift i 1846 med Olava Olsdatter. Hun døde i 1 864, og Johannes giftet seg igjen i 1 866 med Maria Magdalena Guldbrandsdatter fra Trondheim. I 1 865 varjohannes husmann på Reitanvald. Da var hans andre kone tjenestepike og bestyrer hos han. Han fortsatte som skredder og husmann på Reitan. 82. Lars, f. 1828 på Bjartnesvald. Neste bruker på Bjartnesøra.
---- 137 H&FSt ---- 83. Gjertrud, f. 1831 på Bjartnesvald. Hun ble gift i 1852 med Jakob Larsen fra Bjartnesstua. De ble husmannsfolk og senere selveiere på Gropa under Rosvoll store, og hun døde der i 1915. Heimen kalte de da Solnes. 84. Hans Petter, f. 1 833 på Bjartnesvald, d. 1907, gift i 1861 med Ragnhild Johnsen Kjæranvald. Hans Petter var skomaker, og de hadde en eiendom med litt jord under Mikvoll. 85. Olaus, f. 1837 på Bjartnesvald, gift med Elen Anna Johansdatter fra Øra.Olaus finner vi igjen i 1 865 som husmann og handelsmann på Gjermstad vestre. Olaus, Elen Anna og to barn døde i Verdalsraset. 86. Erik, f. 1840, d. 1912, gift med Anne Olsdatter. De ble husmannsfolk på Myra under Rosvoll, og de tok navnet Haugdal. Lars Andreasen (1828-1884) og Beret Larsdatter (1827-1878) Lars Andreasen ble gift i 1849 med dattera på Bjartnesstua, Beret Larsdatter. De overtok Bjartnesøra omkring 1850. 1 1875 var de selveiere, og Lars arbeidet som sagarbeider. Etter hans død i 1884 ser det ikke ut som plassen har vært bebodd. 1 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på 'A tønne, bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Lars og Beret fikk fire barn. I tillegg hadde de en pleiesønn, Anton Johannesen. 81. Anneus, f. 1 849 på Bjartnesvald, gift i 1 874 med Elen Jensdatter fra Verdalsøra. De bosatte seg på Øra, og Anneus arbeidet ved jernbanen, han døde på Øra i 1878. 82. Lars, f. 1855 på Bjartnesvald, gift i 1879 med Berntinejonetta Andreasdatter fra Sparbu. Lars var gårdbruker på Bjerkan i 1 891 . Han utvandra til Amerika i 1 892. Kona og to barn utvandra i 1 896. 83. Karen, f. 1862 på Bjartnesvald, flytteattest til Sverige i 1884. Hun døde der i 1886. 84. Elen Sofie, f. 1 867 på Bjartnesvald, gift i 1 890 med Ole Olausen f. 1 859 på Fætten. 85. Anton, f. 1 872, pleiesønn. Hans foreldre var ugift og het Johannes Larsen Vist og Lovise Olsdatter Svedjanvald. Lovise var døvstum. Anton døde i 1 884.
---- 138 H&FSt ---- Stenerstua Plassen lå sammen med Bjartnesstua og Bjartnesøra vest på Bjartneseiendommen. Dette er også en plass som var befolket så tidlig som på 1700-tallet. Plassen ble ødelagt i Verdalsraset. Stener Johnsen (1757-1827) og Ingeborg Willumsdatter (1765-1837) Det var etter Stener at plassen fikk navn, og de bodde der i hvert fall i 1801 og 1815. Stener var født i Skogn, og han døde på Bjartnesvald i 1827. Ingeborg døde på Bjartnesvald i 1837. Det ser ut som det var bra med husrom i Stenerstuen, eller at det har vært mer enn en stue, for i 1801 var det tre familier som losjerte her: Lars Olsen født 1728, inderst og arbeidsmann, kone Marit Thoredatter, født 1730. Tørres Olsen fødtl 777, inderst og arbeidsmann, kone Berethe Madsdatter, født 1775 og sønn Erik Tørresen. Ole Larsen født 1777, dragon, inderst og arbeidsmann, kone Lisbet Halstensdatter, født 1776. Stener og Ingeborg hadde en sønn: 81. Johannes, f. 1787 på Holme. Han fok over plassen etter foreldrene. Johannes Stenersen (1787-1858) og Brynhild Sevaldsdatter (1793-1870) Johannes og Brynhild var en tid på Haug før de kom til Stenerstua, og før han tok over som husmann, var han i militæret som ridende jeger og skiløper. Johannes døde på Leklem i 1858. Johannes og Brynhild giftet seg i 1815. Hun var fra Bjartnesmarka og var datter av Sevald Jonsen og Anne Sivertsdatter. I 1865 var det en besetning på 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på 'A tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Johannes fikk en sønn utenfor ekteskapet, Andreas. Mor var Marit Anfindsdatter: 81. Andreas, f. 1815. Det er mulig at det er denne Andreas, med etternavn Tynes, som er snekker på Namsos i 1 865 og 1 870. Johannes og Brynhild fikk fem barn: 82. Lorents, f. 1824 på Bjartnesvald, d. 1914, gift med Martha Baardsdatter. De var husmannsfolk på Bjartnesmarka. 83. Ingeborg Anna, f. 1827 på Bjartnesvald, d. 1893, gift med Ole Andersen, f. 1 8 19, d. 1 858. Ole og Ingeborg Anna var husmannsfolk på Fårenvald, og deres datter Anna Birgitte var kona til neste bruker på Stenerstua. 84. Serianna, f. 1830 på Bjartnesvald, d. 1910, gift i 1857 med enkemann Peder Jensen Rosvollvald f. 1 803, d. 1 890. Peder var husmann på Neffer under Rosvoll. ■?.?. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 139 H&FSt ---- 85. Johannes, f. 1832 på Bjartnesvald, gift i 1864 med Liva Karlsdatter Rosvollvald. De bodde på Bjartnesvald en kort tid etter de giftet seg. Senere var de på Rosvollvald ca. fem år før de kom til Lyng nordre og ble husmannsfolk på Lyngsøran nordre like etter 1 870. Han utvandra til Amerika i 1881. Liva og fem barn reiste etter i 1 884. Gustav Mikalsen (1862-1914) og » Anna Bergitte Olsdatter (1854-1896) og 2> Laura Birgitte Eilertsdatter (1868-1955) Gustav var sønn av plassfolkene på Valøya under Tømmeråsen, Mikal Andersen og Anne Nilsdatter. Han ble gift i 1887 med Anna Bergitte Olsdatter Fårenvald. Hun var datter av Ole Andersen og Ingeborg Anna Johannesdatter. Anna Birgitte døde i 1896, og Gustav giftet seg igjen i 1897 med Laura Birgitte Eilertsdatter fra Tokstad. Hun var datter av Eilert og Be ret Tokstad. I 1891 finner vi Gustav og Anna Bergitte som plassfolk på Stenerstua, og de kom nok hit like etter at de giftet seg i 1887. De bodde på plassen da raset gikk i 1893, og på grunn av at jordene ble overflømt av leire, måtte de flytte herfrå. Han fikk kr 180 erstatning etter raset og i 1900 finner vi Gustav på Ørmelen der han da hadde bygd seg nytt hus. Han var da gift med Laura Birgitte Eilertsdatter. Han arbeidet som jernbanearbeider og sagbruksarbeider, og han kake seg da Gustav Bjertnes. Gustav døde i 1914 ved en ulykke under et sykkelritt. Gustav hadde en sønn med Karoline Andreasdatter Sende: 81. Karl, f. 1 884. Han døde like etter fødselen. Gustav og Anna Bergitte fikk tre barn: 81. Marie Oline, f. 1 887 på Bjartnesvald. Hun reiste fil Amerika i 1906 og ble gift to ganger, først med G. E. Thorp, og etter at han døde i 1943, ble hun gift med Dan Anderson. Marie Oline døde i 1975. 82. Anton Julius, f. 1 890 på Bjartnesvald. Han reiste til Amerika, og han døde i Fergus Falls i 1968. 83. Gustav Albert, f. 1893, d. 1893 av lungebetennelse Gustav og Laura Birgitte fikk åtte barn og de brukte Bjertnes som familienavn: 81. Emma Bemtine, f. 1898, d. 1983, gift i 1924 med Olav Bragstad fra Frol. De dreiv qården Lysaker. 82. Gudrun Lovise, f. 1900, d. 1980, gift i 1921 med Trygve Frøseth fra Trones. De bosatte seg på Trones, og han arbeidet på Trones bruk. 83. Peder Matheus, f. 1902, d. 1970, gift med Gudrun Schjetne fra Buvika. De var bosatt på Ørmelen. Peder arbeidet ved Verdal kommune. 84. Evald, f. 1904, d. 1989, gift med Klara Seines fra Ørmelen, og de bosatte seg på Øra. Evald arbeidet ved Verdal kommune. 85. Ole Magnus, f. 1905, d. 1957, gift i 1928 med Eva Vestrum fra Øra. Han var
---- 140 H&FSt ---- smed, og en tid dreiv han smedverksted sammen med Sverre Bakke på Øra. De flyttet senere til Levanger og bosatte seg på Nesset. 86. Klara Sofie, f. 1907, d.1920. 87. Gea Bergitte, f. 1909, d. 1995, gift med John Petter Strand bosatt på Øra. De dreiv Strand kafé. 88. Ingeborg, f. 191 1, d. 1968. Hun var ugift, og hun arbeidet hos sin søster og svo ger på Strand kafé. Visøya GNR. 25, BNR. 8 Visøya. Visøya lå helt på vestre enden av Bjartnesvaldet og like ved der heimen nå er. Plassen var noe større enn husmannsplasser flest, og dette er nok ingen gammel plass. Det ser ut som Visøya er en av de yngste plassene på Bjartnes, og første gangen vi ser noe om Visøya, er i folketellingen for 1865. Plassen lå noe høyere i terrenget enn de andre plassene på Bjartnes. Nærmest som på en øy, spesielt når elva flommet over, og det er vel derfor den har fått navnet Visøya. Hva den første stavelsen kommer av er noe usikkert. På grunn av beliggen
---- 141 H&FSt ---- heten berget husene under raset, men jordene ble oversvømt av leire. Plassen er også blitt kalt Visøybakken. Visøya er den eneste husmannsplassen på Bjartnes som eksis terer som eget bruk nå. Erik Johannesen (1792-1878) og" Brynhild Olsdatter (1792-1867) 2) Ingeborg Eriksdatter (1832-) Foreldra til Erik var skomaker Johannes Eriksen og Guru Johnsdatter. De var bosatt på Verdalsøra. Erik og Brynhild ble gift i 1823 og de hadde ingen barn. Brynhild var født på Fæby datter av husmann Ole Haldosen og Marit Sivertsdatter. I 1865 finner vi disse som husmannsfolk på Visøya, men når de kom dit er usik kert. Brynhild døde 1867, og Erik giftet seg igjen i 1868 med Ingeborg Eriksdatter, født 1832 på Støren. Ingeborg flyttet fra Visøya kort tid etter at Erik døde. I folketellingen for 1891 er hun på besøk på Mønnes, der eieren av Mønnes, Peder Pedersen Moe og kårenka på gården begge var født på Støren, så det kan vel være slektsforhold med Ingeborg. Besetningen på Visøya var i 1865 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. I 1875 var de selveiere og hadde da en besetningen på 1 okse, 2 kyr, 8 sauer og en gris, og de hadde en utsæd på V 2 tønne bygg, 3 tønner havre og 6 tønner poteter. Ingeborg hadde tre barn da hun ble gift med Erik: 81. Elen Marie f. 1855 på Musumvald, og hennes far var Martin Daniel Muller (av Mullerætta på Vist). Elen Maria ble oppfostret hos lærer Erik Trøgstad på Dalemark, og hun ble gift i 1878 med Peder F. Hermann, gårdbruker på Ner- Hofstad i Leksdalen. 82. Gustav Edvard Andersen f. 1860 på Forbregdsaunet, og hans far var Anders Halvorsen bosatt på Eklo. Gustav Edvard flyttet til Sverige i 1 884. 83. Ingeborg Anna Andrea sa 1 åtte r f. 1865 på Karmhus, og hennes far var Andreas Nilsen. Hun ble gift i 1 887 med Anneus Johnsen f. 1 864 på Forbregdsvald. Erik og Ingeborg fikk to barn: Bl . Erik, f. 1 869 på Bjartnesvald, flytteattest til Levanger i 1 896. 82. Birgitha, f. 1872 på Bjartnesvald, d. 1885. Andreas Olsen (1844-1927) og Berit Nilsdatter (1846-1918) De ser ut som de kom til Visøya omkring 1880, og før de kom hit var de bosatt i Skogn. Andreas var født på Skogn i 1844. Berit var født på Støren i 1846. I 1891 var Andreas fremdeles husmann på Bjartnes, og da raset gikk i 1893, måtte familien rømme fra Visøya. Leirmassene oversvømmet jordene på plassen, men husene berget. Det er usikkert om de flyttet tilbake hit igjen etter raset. Andreas fikk kr. 350 i erstatning, og i 1896 kjøpte de Nesset vestre på Tinden, og Andreas fikk da arbeid som sagbruksarbeider. De tok også Nesset som slektsnavn.
---- 142 H&FSt ---- Andreas og Berit fikk sju barn: 82. Laura Marie, f. 1 873 i Skogn, d. 1 885 på Visøya. 83. Nils Edvard, f, 1 876 i Skogn, d. 191 3 på Øgstad. Han var dreng der. 84. Arne Bemtinus, f. 1 879 på Skogn, gift i 1908 med Marie Jensen f. 1 879. De tok over småbruket på Tinden. 85. Anna Margrethe, f. 1 883 på Bjartnesvald. Anna var ugift. I 1 900 var hun budeie på Stiklestad øvre, og senere dreiv hun i mange år som kokke. Hun reiste rundt i bygda og kokte i bryllup og begravelser. Hun døde i 1967. 86. Laura Marie, f. 1 886 på Bjartnesvald, gift i 191 1 med August Leonard Nilsen født 1 883 i Sverige. De flyttet til Levanger i 1912. 87. Augusta Birgitte, f. 1893, d. 1910 på Nesset av tuberkulose Nelius Lyngsaunet (1895-1979) og Inga Moen (1895-1972) I 1932 ble det kjøpt jord av Bjartnes, og Nelius Lyngsaunet startet nybrottsbruk på Visøya. Arealet var da på ca. 40 mål, men det er senere blitt kjøpt en del areal i til iegg- Nelius var sønn av Eliseus og Anna Lyngsaunet, og han var gift med Inga Moen, født på Elvsveet under Hofstad i Leks dal. Hun var datter av Martinus Pedersen Moen og Inger Mar grete Tørrisdatter Moen. De var husmannsfolk, senere selveiere på Lundsmoen. Nelius og Inga fikk fem barn: 81. Einar, f. 1921, gift med Dagrunn Hofstad fra Øra. De bosatte seg på Steinkjer, der Einar var ansatt i militæret. Neliu •9 nga Lyngsaunet. 82. Ivar Matheus, f. 1 923, gift med Olaug Garli fra Inndalen. De bosatte seg på Øra. 83. Alf, f. 1926, gift med Pegny Garli fra Inndalen, og de overtok bruket Lyngsaunet. 84. Sigrid, f. 1928, gift med Helge Buran. De bosatte seg på Ørmelen. 85. Norodd, f. 1933, gift Sigrun Bragstad fra Sandvollan. De overtok bruket på Visøya, sønnen Jan Erik er driver av bruket. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 143 H&FSt ---- Før 1940 ble disse partene fraskilt Bjartnes: Velset GNR. 25, BNR. 2 Thomas Kålen (1885-1976) og Selle Kålen (1874-1956) Thomas og Selle bodde på Eklestua fram til 1933 da de kjøpte 2 mål jord av Bjartnes og bosatte seg her på Velset. (Vi finner mer om denne familien under Ekle.) Velset ligger på andre siden av gårdsveien til Bjartnes i forhold til Eklestua. Nå er det Terje Nonseth som er eier på Velset. Haug lille Haug lille. Haug lille er en eiendom på 13 dekar og ligger på andre siden av riksveien i forhold til Bjartnes. Dette er den eneste av de fradelte eiendommer på Bjartnes som ligger på denne siden av riksveien.
---- 144 H&FSt ---- Den første brukeren som en med sikkerhet kan plassere her, er Andreas Hansen, og han kom fra Bjartnesnesset der han var husmann. I 1899 kjøpte han Haug lille. (Se mer om denne familien under Bjartnesnesset.) Etter notater fra Reidar Prestmo der Bernt Haug forteller om denne plassen, så har det vært en husmann her, som han trodde het Lars, og at stua på Haug lille hadde kommet fra Nesset i Båbua i ca. 1870. De setter et spørsmålstegn om det kan være Lars Andreasen, men han var beviselig på Bjartnesøra, og han døde i 1884. Lars Andreasen hadde en sønn som også het Lars, og han finner vi som bruker på Bjerkan under Haug i 1891. Så dette spørsmålet om det har vært husmenn på Haug lille før Andreas Hansen kom hit, må vi bare la være übesvart. Plassen er ikke nevnt i folketellingene for 1875 og 1891 Andreas Hansen (1837-) og Beret Pedersdatter (1835-1906) Denne familien er omtalt under Bjartnesnesset. Anna og Ole Halset. Ole Olausen Halset (1876-1968) og ■> Maren Jørgine Olsdatter (1876-1903) 2) Anna Pauline Lorentsdatter Lyngås (1883-1970). Denne familien kom fra Lyngåsen i 1908. Ole var født på Bredingsvald, og hans for eldre var Olaus Olsen og Beret Larsdatter. De var på Halsetvald før de kom til Lyngåsen, og det er fra den tiden de var på Halset at de tok Halset som slektsnavn. Ole ble gift i 1899 med Maren Jørgine Olsdatter. Hun var født på Vistvald, og hen nes foreldre var ungkar og dagarbeider Ole Kristoffersen bosatt på Sæter og Karen Martha Kristiansdatter Vistvald. Maren Jørgine døde i 1903, og Ole giftet seg igjen i
---- 145 H&FSt ---- Ole og Anna Halseth med barna Anne og Leif Olav. 1905 med Anna Lorentsdatter Lyngås. Hun var fra naboheimen på Lyngåsen, og hen nes foreldre var Peder Lorents Petersen og Nikoline Ellingsdatter. Ole var skomake r, og han hadde mange forskjellige kommunale verv. Han var medlem av herredsstyret, og der var han varaordfører en periode. Han var medlem av ligningsnemda og overligningsnemda i 25 år, i forliksrådet i 17 år hvor han også var formann i 5 år. I 1924 var han med og startet opp Verdal Smørlag igjen, og han ble den første formannen. Dette vervet hadde han til 1950. Ole og Maren Jørgine fikk to barn: 81. Karen f. 1901 på Lundskin, d. 1901. 82. Ole Bernhard, f. 1903 på Lundskin, d. 1903. Ole og Anna fikk to barn: 81. Anne, f. 1906, d. 1925. 82. Leif Olav, f. 1909, d. 1987. Han ble gift med Ruth Elvira Larson fra Øra. Olav arbeidet som ekspeditør og sjef ved jernvareavdelingen i Verdal Samvirkelag. Olav var en utmerket revyskuespiller, og han var med i et utall revyer og andre fore stillinger her i Verdal og bygdene omkring. Olav var også utlært som homøopat og drev dette mest på hobbybasis. De ble neste eiere på Haug lille, nå er det dat tersønn av Olav, Ole Kristian Suul, som er eier.
---- 146 H&FSt ---- Løvli GNR. 25, BNR. 5 Løvli 1930. Løvli ble fradelt Bjartnes i 1903 og første eier var kirkesanger Morten Slapgård (1843-1914) Morten Slapgård var fra Slapgård. Han var sønn av Johannes Hansen Slapgård og Lisbet Mortensdatter Kulstad. Han var ugift. Han var lærer i Sparbu, Inndalen, Sjøbygda, og fra 1881 var han lærer og kirkesanger i Stiklestad. I 1901 sluttet han som lærer, og i 1903 kjøpte han jord av Mikal Bjartnes og bygget opp bruket Løvli. Dette jordstykket betalte han kr. 1000 for. Etter at han slut tet som lærer, fortsatte han som kirkesanger fram til 1906. Neste eier på Løvli var: Oluf Toresen Gran (1877-1926) og Nicoline Marie Nilsdatter (1865-1942) Oluf og Nicoline Marie ble gift i 1902, og like etter de giftet seg, utvandra de til Amerika. De kom tilbake i 1920 og kjøpte Løvli. Oluf og Nicoline Marie hadde ingen barn.
---- 147 H&FSt ---- Oluf arbeidet som mure r. Han kom fra Aksnes søndre, og han var sønn av Tore Olsen Gran og Ingeborg Anna Larsdatter Gran. Nicoline Marie ble født i Sandvika som var husmannsplass under Vist, og hennes foreldre var Nils Evensen og Martina Einersdatter. Dette var en familie som flyttet mye på seg. De var på Hallemsmyra under Hallem søndre, der Oluf ble født. Før var de på Klokkerhaugen, der de var inderster. Videre var de husmannsfolk på Stiklestad vald, Øgstadvald og Eklovald. Oluf hadde en datter før han ble gift: 81. Laura Mathea, f. 1 896 i Sparbu, gift med Johan Aksnes. I 1935 solgte Nicoline Marie heimen til Ole Rein og tok unna kår så lenge hun levde Ingebjørg og Ole Rein. Ole Rein (1889-1977) og Ingebjørg Segtnan (1910-1996) Ole var sønn på Rein i Vinne, og hans foreldre var Paul og Ingeborg Rein. Han ble gift med Ingebjørg Segtnan, datter av Ole og Antonie Segtnan. Ingebjørg ble født på Kolberg i Frol, men hennes foreldre var eiere på Sør-Hallem da hun giftet seg. Ole gikk Politiskolen i Trondheim, og han ble yrkesmilitær og tjenestegjorde på Steinkjersannan. Da han sluttet der, hadde han kapteins grad. I tillegg til jobben på Steinkjersannan eide Ole et sagbruk som han dreiv i mange år. Han hadde det plassert flere steder i bygda, og til sist dreiv han saging ved avkjør selen til Bjartnes. Sagbruket var et stort bruk drevet av en stor damplokomobil. Det
---- 148 H&FSt ---- Arbeidere på saga til Ole Rein var til tider 8 ansatte ved bruket og derav en fast fyrbøter. Fyrbøteren måtte starte dagen klokka 5 for å fyre opp under kjelen og skaffe nok damp før sagingen kunne begynne. Ole hadde sagbruket plassert en tid ved Hallemskorsen, og da hadde han losji på Sør-Hallem. Der var det ei av døtrene som han ble spesielt godt kjent med, og dette ble det giftermål av. Etter han sluttet som militær og hadde awiklet sagbruket, startet han opp som lastebilkjører med egen bil. Ole og Ingebjørg fikk sju barn: 81. Oddbjørg, f. 1934, d. 1 995, gift med Jon Lodvard Holmlimo f. 1 938. De bosat te seg i Verdal. 82. Ingrid, f. 1937, gift med Olav Bakkan f. 1935. De kjøpte tomt av Løvli og bygde tomannsbolig sammen med søsteren Martha. 84. Aud, f. 1940, gift med Bjørn Jonny Kvebekk f. 1942. De er bosatt i Fetsund. 85. Asbjørn, f. 1942, d. 2002, gift med Turid Aunøyen f. 1951. Han var ansatt i Statens vegvesen, og han overtok farsheimen. 86. Øystein, f. 1942, d. 1943. 87. Åshild, f. 1946, gift med Åge Rudolf Kristiansen f. 1941 .
---- 149 H&FSt ---- EKLE
---- 150 ----
---- 151 H&FSt ---- EKLE GNR. 26, BNR 1 Vi ser i Verdalsboka at første gang Ekle nevnes, er i 1325. I 1520 har det vært to Ekle gårder og to husmannsplasser. I manntallet for dette året har Otte på Ekle betalt 3 Vi lodd sølv, Jon husmann også 2 Vi lodd, en Iver har betalt 3 Vi lodd sølv og 1 lodd sølv for jordegods, og Anders husmann på Ekle 3 skilling i skatt. Det er ikke mulig å avgjøre på hvilke av gårdene disse oppsittere har vært. Før det raste ut ved museumsområdet, sist på 1400-tallet gikk elva ved Stiklestadgårdene, og Ekle lå på sørsida av elva. Etter at raset hadde gått, ble løpet fylt med leire og elva måtte ta seg et nytt løp. Etter den tid har elva gravd mye, helt fram til 1 dag. Det har vært jord som har tilhørt Ekle på sørsida av elva. Noe ble solgt i 1903 til Haga nordre og det siste ble solgt til Rosvoll i 1948. Eklesøyene var et område som ble liggende på sørsida av elva. Det har vært stri digheter mellom de to Eklegårdene om eiendomsforholdet til Eklesøyene, og ved dom av 17. oktober 1750 ble denne uenigheten avgjort slik at Kluver, som eier av Ekle vestre, ble kjent überettiget til dette området og forpliktet til å fjerne to av tre husmenn som han hadde nedsatt på gårdenes felles mark i Eklemoen. Denne Eklemoen var en ekserserplass som ble nedlagt i 1732. I 1754 har elva gått bare 34 alen fra husene på Ekle, og disse elvemelene er syn lige fremdeles. Etter den tid og fram mot 1840-årene var det en elendig drift, og går den forfalt etter hvert. I tillegg gjorde både elva og Bjartnesbekken store innhogg i jordene, og skylden på gården ble redusert flere ganger. Fram til 1824 var det to gårder på Ekle, Ekle vestre og østre. Ekle vestre ble da sammenslått med Ekle østre. Ekle vestre Elling Barosen Lyng (1741-1808) og Katarina Rebekka Mejer (1748-1817) Fra middelalderen har Ekle vestre tilhørt Trondhjems katedralskole, men fra 1743 ble det et makeskifte slik at Lorents Didrik Kluver fikk hand om gården, og senere har den vært brukernes eiendom. I 1776 var det Thomas Lyng som var eier av gården, men han dreiv den bare som underbruk, for han var også eier av Lyng søndre som var hans hovedgård. Dette året overdrog Thomas Ekle vestre til sønnen Elling som da var eier av Mo.
---- 152 H&FSt ---- Ekle vestre ble fremdeles drevet som underbruk. Etter Ellings død i 1808 brukte enken Katarina gården, og hun solgte unna Eklesøya til Johannes Pedersen Haga i 1814. Eklesøya ble solgt videre til Thomas Jensen Sæterbakken. Han festet og forpaktet bort eiendommen stykkevis. Da enke fru Katarina Rebekka Lyng døde i 1817, ble Ekle vestre på skifteauksjon i 1824 solgt til Johannes Monrad som eide Ekle østre og dermed ble begge Eklegårdene sammenslått til en eiendom. Ekle østre Ekle 1954. Foto Widerøe. Hvis vi starter først på 1800-tallet, ser vi i Verdalsboka at Ekle østre ble solgt i 1789 til løytnant Rasmus Hagen, sønn av Rasmus Brodersen Hagen på Maritvoll. Kjøpesummen var 1400 riksdaler. Den tidligere eieren var visstnok i stadig økonomiske vanskeligheter, og gården var veldig forfallen da Rasmus Hagen overtok. Rasmus Hagen døde på Ekle i 1799, men kort tid i forveien hadde han skjøtet går den til sin svigerinne Anna Katarina, enke etter Broder Rasmusen Hagen. I perioden 1860 til 1881 var det skole på Ekle. Det var da fastskole for Stiklestad krets, som omfattet gårdene Øgstad, Stiklestad, Bjartnes, Haug, Ekle, Hegstad, Lyng, Haga, samt tre av Rosvollgårdene. Lærer var Hans Hallem. Først på 1800-tallet holdt framhaldsskolen en tid kurs på Ekle.
---- 153 H&FSt ---- JØmmk HB AL **], • <■* r «* «51 k~ *• V * '<• * -• '«»*. * \r r- m v <9 fc ,1 Cl- Fortsettelsesskole på Ekle 1902-03. Første rekke fra v.: 1. Ukjent. 2. Cecilie Lyngsaunet, f. 1887. 3. Mikal Kluken (1875-1945), lærer i fortsettelsesskolen 1902-06, senere i Sjøbygda. 4. Sofie Jermstad Prestmo, f. 1 887, tvilling med nr. 1 2. 5. Ukjent. 6. Peder Hynne, f. 1 887 (på Holmen). 2. rekke fra v.: 7. Peter Bratlien, f. 1888. 8. Jørgen Sef. Kolshaug, f. 1 886. 9. Oline (Line) Margrete Kålen Kolshaug, f. 1 886. 10. Karen Kolshaug Enes, f. 1 887. 1 1 . Marie Kålen, f. 1 884, gift med Bernt Kålen (Sørnes). 1 2. Petra Jermstad Ahlgren, f. 1 887, tvilling med nr. 4. 13. Ole Klokkerhaug, f. 1886.3. rekke fra v.: 1 4. Johannes Gran, f. 1883. 15. Jon Marius Suul, f. 1884, lensmann i Verdal. 16. Ingvald Lein Rognhaug, f. 1878. 17. Arne Pedersen, f. 1886. 18. Ole Kvalen, f. 1881. 19. Ole Martin Minsaas, f. 1886. Opplysninger fra Solveig Ness m. fl. Org.bilde tilh. Bjerkansamlingen. Johannes Monrad (1765-1840) og "Anna Katarine Mejer Hagen (1744-1823) 2) Marta Nikoline Johansdatter Bernhoft (1798-1869) Johannes Monrad var sønn av kjøpmann Lago Monrad i Haderslev i Danmark. Han utdannet seg som militærlege i Haderslev, og i 1797 ble han utnevnt til underkirurg ved Trondhjemske dragonregiment med bopel i Trondheim. I 1799 kom han til EKLE
---- 154 H&FSt ---- Verdal der han startet som praktiserende lege med bopel på Ekle, og han praktiserte til sin død i 1840. I 1803 giftet Johannes Monrad seg med eieren på Ekle, Anna Katarine Hagen. Hun var datter av oberstløytnant Søren Nilsen Mejer på Lyng nordre og hustru Magdalena Kristine Mohrsen. Anne Katarine var enke etter Broder Rasmusen Hagen. Johannes Monrad kjøpte Ekle vestre i 1824 og siden har de to gårdene vært ett bruk. Anne Katarine døde i 1823, og Johannes giftet seg på nytt med den 33 år yngre Marta Nikoline Johansdatter Angell Lysholm Bernhoft. Hun var datter av rittmester Johan Kristoffer Bernhoft på Rosvoll og hustru Johanne Katarine v. Schultz. I folketellingen for 1815 ser vi at Marta Nikoline Bernhoft og hennes søster Johanna Catarina var på Ekle, og det var sju tjenere på gården i den tiden. Johannes Monrad fikk ikke noen barn i sine to ekteskap. Han døde i 1840, og enken dreiv gården videre til hun ble gift igjen i 1847 med landhandler Johannes Groth Monrad. Johannes Groth Monrad (1803-1873) og ° Maren Andrea Miiller 2) Marta Nikoline Bernhoft (1798-1869) Marta Nikoline Bernhoft ble gift i 1847 med enkemann Johannes Groth Monrad. Han var brorsønn av Johannes Monrad. Han var landhandler og en meget rik mann, og han eide flere gårder i bygda. I kortere eller lengre tid var han eier av disse gårdene: Holmsveet, Mikvoll store, Landstad, Lyngåsen, Kråg, Folio og Ner-Hallem. Johannes Groth Monrad var tidligere gift med Maren Andrea Miiller fra Skogn. Før han kom til Ekle, var han landhandler i Gamle Storgate (på tomta der Eriksengården står i dag) med to tilhørende brygger. Han var en av stifterne av Levanger sparebank i 1843. Han var representant i kommunestyret fra 1847 til 1871 og ordfører i perioden 1844 til 1849. Han var også en av stifterne av Værdalens Spareskillingsbank og formann i styret formann i perioden 1854 til 1873. Johannes Groth Monrad var en stor kraftig og meget korpulent mann. Han hadde ualminnelig bred karjol og slede, for han fikk ikke plass i en vanlig kjøredoning. Johannes Groth Monrad fikk ingen barn med Martha Nikoline, men i det første ekteskapet hadde han to barn, og da han døde i 1873, var det en sønn fra hans før ste ekteskap som tok over Ekle. I 1835 var besetningen 3 hester, 18 storfe, 30 sauer, 15 geiter og 3 griser og utsæ den var 1 >/2 tønne rug, 3 Vi tønner bygg, 24 tønner havre, >A tønne erter og 15 tøn ner poteter. I 1875 var besetningen på Ekle 9 hester, 42 storfe, 13 sauer og 4 griser og utsæ den var 4 tønner bygg, 20 tønner havre, 100 skålpund gressfrø og 25 tønner poteter. Johannes og Maren fikk to barn: Bl . Hans Anton Bendix f. 1 833 på Øra. Han ble neste eier på Ekle. 82. Christine Anne Bergitte f. 1 835 på Øra, d. 1 837.
---- 155 H&FSt ---- Hans Anton Bendix Monrad (1833-1892) og Amalie Sofie Juul (1835-1889) Hans Anton var sønn av landhandler Johannes Groth Monrad og Maren Andrea Miiller. Han ble gift i 1856 med Amalie Sofie, fødtlB3s på Strinda. Hun var datter av Caroline Waldemara Scmettow Trampe, som i følge familienotater i Juul-slekten skal ha vært hoffdame ved det kongelige hoff. Faren var stallmester Niels Juul, men det er også sagt at det var kong Carl Johan som var far. I folketellingen for 1865 er Hans Anton gårdbruker på Folio. Hans Anton var en flott mann og han arvet en betydelig formue. Han oppførte praktfulle bygninger på gården og innlot seg på forskjellige prosjekter som kostet mange penger. Da han også førte et selskapelig hus, gikk det etter hvert tilbake med den formuen som han hadde arvet. Han var også med i det politiske liv, og var ord fører i Verdal i perioden 1876 til 1881. Han sått i styret i Verdal landbrukslag fra 1878 til 1881, direktør i Værdalens Spareskillingsbank fra 1866 til 1887, unntatt det året han var kasserer, og han var direksjonens formann fra 1874 til 1887. Han drev gården til han døde i 1892. Hans Anton og Amalie Sofie fikk sju barn: Bl . Johannes, f. 1 857 på Folio, d. 1 888 på Øra. 82. Niels, f. 1861 på Folio, d. 1885 på Greenwich hospital. 83. Carl Martel Marius, f. 1 864 på Folio, druknet i 1 874 i Nidelva. 84. Antonie Amalie, f. 1 867 på Folio, gift med handelsmann Odin Frøseth. 85. Maren Andrea, f. 1 868 på Folio, gift på Steinkjer i 1 893. 86. Carolina Valdemara, f. 1871 på Folio, senere eier av Ekle. Oskar Monrad (1872-) og Marie Jørginusdatter Næss (1877-) Oskar Monrad tok over gården etter sin fars død i 1892 og betalte kr 16.000. Da ble alle de andre gårdene som hans far hadde eiet, solgt for å dekke noe av gjelden som han hadde opparbeidet. I 1893 da Verdalsraset gikk, bodde Oskars søster Caroline på gården, en tjener som en ikke har navnet på, og ei taus som het Anna Johannesdatter Lyng. Anna ble senere gift med Olaus Pettersen Karmhus, og de bosatte seg på Karmhus i Leksdalen. Kommunelegen i Verdal, Albert Strøm, bodde også på Ekle. Han hadde flyttet hit fra Fagerhøy i 1893, og hans familie er mer omtalt der. Kommunelegen kom til å spil le en vesentlig rolle i forbindelse med raset. (Se mer om dette i Verdalsboka "Ras i Verdal"). Oskar ble gift i 1896 med Marie Jørginusdatter fra Øra. Hennes far het Jørginus Jørgensen Næss, fødtlB43 på Mikvollvald, og han drev som forretningsmann på Øra. Hennes mor var Emilie Hals, og hun var datter av kjøpmann Hals på Steinkjer. Etter at han solgte Ekle, dreiv Oskar Monrad forretningen til svigerfaren, før han reiste til Amerika. Oskar utvandra til Amerika i 1899, og i 1904 bodde han i Des Moines i lowa. Marie var ikke med da Oskar emigrerte, men hun kom etter i 1900. Oskar og Marie ble skilt i Amerika.
---- 156 H&FSt ---- Caroline Valdemara Monrad (1871-) Carolina kjøpte gården i 1896 av sin bror Oskar for samme som han ga i 1892, og går den var da i en meget dårlig forfatning. Husene var dårlige, og tårnfløya, som Oskar Monrad hadde brukt til ballsal, ble revet. Fløya ble solgt til Mikal Eklo på Levanger i 1897. Tjenestefløya, også kalt størhuset, ble solgt til Verdal samvirkelag, og dette ble bakeri på Øra. Alt som kunne selges, ble solgt. Gården ble ribbet for alt, men dette var ikke nok, Caroline maktet ikke å beholde gården, og etter to år var det konkurs. Caroline flyttet til Steinkjer der hun ble gift med banksjef Hansen. Mikal Pedersen Kålen (1829-1913) og Hanna Olausdatter Haga (1853-1940) I desember 1898 kom en bonde og landhandler fra Leirfallkålen til Ekle for å kjøpe halm. Det var Mikal Pedersen Kålen, og utfallet ble at han kjøpte gården på auksjon for kr 15.000. Mikal Pedersen var født på Nordbergsvald, og han hadde tilhold på Leirfallkålen vestre. Foreldra til Mikal var Peder Johnsen og Karen Elisabeth (Lisa) Jørgensdatter Belbo. De var ikke gift. Mikal Pedersen ble gift i 1880 med Hanna Olausdatter Haga. Hun var datter av Olaus Bårdsen Haga og Martha Olsdatter, gårdbrukere på Haga mellom. Han starta med å ordne på husene. Kornburene ble solgt til Rinnleiret. Låven var av tømmer, og den rev han og solgte tømmeret. Fjøset var stort, så han rev deler av dette, og han bygde ny låve. Monrad eide i si tid Hallem nedre. Der var det noen husmannsplasser i Haukåa, og der fulgte det også med en del skog. En del av dette skogstykket ble senere med til Krågset som arv (medgift). Ekle eide også et skogstykke i Leksdalen. Mikal Pedersen hadde en sønn med Ragnhild Johnsdatter Vollen før han ble gift med Hanna. Denne sønnen het Paul Mikalsen Leirfall og var født i 1864. I 1888 gif tet han seg med Ingeborg Anna Olsdatter født i 1864 på Bjørkenvald. De bosatte seg først på Leirfallvald og senere på Bjørkenvald. De ble bureisere på Ryan på Nessleira i 1911. Paul døde i 1942. Mikal og Hanna fikk ni barn: Bl . Julianna eller Juliane, f. 1 880 på Leirfallkålen. Hun døde seks dager gammel. 82. Ole Martin, f. 1881 på Leirfallkålen, d. 1947, gift i 1907 med Marie Nikolai datter Moksnes, f. 1 880 på Stiklestad. Han tok over Ekle etter sin far. 83. Iver Andreas, f. 1882 på Leirfallkålen, d. 1968, gift med Oline Kristine Petersdatter Hallem f. 1883 i Hallemstøa. De kjøpte Hallemsenget av Hallem nedre i 1925. 84. Marie Hansine, f. 1884 på Leirfallkålen, gift i 1903 med enkemann Bernt Martin Gunneriusen Kålen f. 1 871 på Midt-Holmenvald i Vuku. Han var tidligere gift med Anna Johanna Johannesdatter Kålen. Hun døde i 1908 på Kålen vestre. Marie Hansine døde i 1 974 og Bernt Martin i 195 1. 85. Oline Margrete, f. 1886 på Leirfallkålen, d. 1944, gift i 1909 med Jørgen Sefaniasen Kolshaug f. 1 885 på Haug, d. 1926. Hun var bestyrer på Lysthaugen filial fra starten i 1929 og fram til hun døde.
---- 157 H&FSt ---- Mikal og Hanna Kålen med familien på Ekle 1898. Sittende foran: Mikal og Hanna Kålen med Julie Kålen på fanget. Stående f. v. Odin Kålen, Oline Kålen Kolshaug, Andreas Kålen, Ole M. Kålen, Marie Kålen, Pauline Johnsen og Anna Kålen Høknes. 86. Anna Birgitte, f. 1888 på Leirfallkålen, d. 1928, gift i 191 1 med Anton Severin Martinusen Høknes f. 1876, d. 1966. Han tok over Høknes etter sin far Martin (Martinus) Andreasen. 87. Bernt Odin, f. 1890 på Leirfallkålen, d. 1963, gift i 1925 med Sigrid Skultbakk f. 1 897 på Skultbakk, d. 1974. I 1938 kjøpte de gården Tvistvoll ved Øra. 88. Gutt, dødfødt 1893. EKLE
---- 158 H&FSt ---- 89. Julie Pauline, f. 1896 på Lei rfa 11 kå len, d. 1985, gift i 1918 med Ole Juliusen Kålen f. 1 896 på Sørakervald, d. 1 973. De ble eiere av Ekle vestre (Eklestua) Fem staselige søsken på Ekle. Fra venstre foran: Oline, Marie og Anna i Hardangerbunad Bak: Ole og Andreas i uniform. Ole Martin Kålen (1881-1947) og Marie Nikolaidatter Moksnes (1880-1969) Ole Martin overtok gården etter sin far i 1907 for kr. 12.000. Han ble gift i 1907 med Marie Nikolaidatter Moksnes. Hennes foreldre var Nikolai Kristiansen Moksnes og Anne Larsdatter, gårdbrukere på Stiklestad mellom. Ole Martin og Marie skiftet navn til Kvalen i 1928. Ole Martin Kvalen var også med i det politiske liv, og han var formann i skolesty ret i 1932. Ole Martin og Marie fikk seks barn: B 1 . Magnus Nikolai, f. 1 907. Magnus gikk i lære som organist, og han vikarierte som organist i Stiklestad kirke. Han gikk landbrukshøgskolen på Ås, men han døde av kreft i 1933. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1800-1940
---- 159 H&FSt ---- 86. Erling Moksnes, f. 1921, d. 1923
---- 160 H&FSt ---- si L ■H Fra gardsplassen på Ekle 1915. Marie og Ole skal dra til Alf Høknes sin barnedåp. Husmenn på Ekle I 1785 og 1801 var det to husmannsplasser på Ekle vestre og ingen på Ekle østre. Disse to plassene må ha vært Eklestua og Eklesøya. Som en ser i Verdalsboka, ble Eklesøya solgt i 1814, og en vet ikke om de hus mennene som var på Eklesøya etter den tid var selveiere eller husmenn. Mest trolig var de selveiere, etter som Eklesøya ble utparsellert etter salget, men den familien som var på Eklesøya omkring 1830 hadde status som "husmann". Olav Skjetnemark nevner i heftet "Husmannstuer i Verdal" at det har vært en plass på Ekle som han kaller Fergestua. Det er mulig at det er plassen på Eklesøya han kal ler Fergestua, for det har sikkert vært båtforbindelse mellom Ekle og Eklesøya. I 1865 var det en husmannsplass på gården, og det var Eklestua. (Monrad på Ekle eide en tid Hallem nedre og dermed også husmannsplassene der. De er registrert under på Hallem nedre.) Eklesøya Eklesøya var på Ekle vestre, men hvor plassen lå, er usikkert. Området Eklesøya ble solgt til Johannes Pedersen Haga i 1814, og senere ble området makeskiftet med Rosvoll. Elva har forandret løp flere ganger, og etter dette kan en tro at Eklesøya har vært på en holme i elva, eller at plassen lå på sørsiden av elva.
---- 161 H&FSt ---- Bardo Olsen (1754-1813) og Dorthea Ingebrigtsdatter (1723-1808) I 1801 var det en husmann med jord på Ekle som het Bardo Olsen. Det er ikke nevnt navn på plassen han var på, men ganske sikkert var det Eklesøya. Bardo ble født på Maritvollvald på Øra, og hans foreldre var Ole Bardosen Sørhaugsmyr og Sara Johnsdatter. Han ble gift i 1779 med enken Dorthea Ingebrigtsdatter. Dorthea ble født på Vistvald. Hennes foreldre var Ingebrigt Haldosen og mora het Mildrid. Dorthea var gift tidligere med Lars Ingebrigtsen fra Øra. Hun døde i 1808 på Sør- Minsås. Bardo døde i 1813 på Øra. De hadde ingen barn, men en fostersønn: 81. Peder Bardosen f. 1792 av ugifte foreldre, Bardo Olsen Reitanvald og Kari Nilsdatter. Lars Pedersen (1800-) og Marit Andersdatter (1805-1900) Fra ca 1829 til ca 1840 finner vi en husmannsfamilie som har vært på Eklesøya og som flyttet til Rosvollvald omkring 1840. Lars Pedersen ble født på Bredaker på Haug, og hans foreldre var Peder Lagesen og Marit Larsdatter. Han ble gift i 1827 med Marit Andersdatter født på Bjartnesvald av foreldre Anders Svendsen og Anne Toresdatter. Både Lars og Marit hadde bosted på Bjartnes da de giftet seg. Lars og Marit fikk seks barn: Bl . Michael f. 1 827. Foreldrene var da inderster på Haug. Han var ugift og døde i 1 849 på Bergsvald i Vinne. 82. Anne f. 1 829 på Eklesøya, d. 1 895, gift i 1 856 med Elling Knudsen f. 1 825 på Reitan. Elling døde i 1 863, og i 1 875 var Anne husholderske på Sve under Berg i Vinne og hun brukte Sve som etternavn. 83. Gurianna f. 1833 på Eklesøya. Hun fikk flytteattest til Skogn i 1875, gift med Odin Hansen. 84. Petter f. 1 837 på Eklesøya. Han var ugift, og i 1 865 var han losjerende dagar beider og bodde på Baglo i Vinne. 85. Andrea f. 1 841 på Rosvollvald. Hun var tjenestepike på Søraker i 1 865. 86. Martinus f. 1845 på Rosvollvald. Han var tjenestekar på Rosvoll i 1865, og i 1 878 fikk han flytteattest til Sverige.
---- 162 H&FSt ---- Eklestua GNR. 26, BNR. 2 Eklestua ligger ved riksveg 757 i krysset ved avkjørselen til Bjartnes, og den har eksistert som eget bruk fra den ble fraskilt gården i 1904. Eiendommen var da på 20 mål. Anders Eriksen (1749-1821) og ° Malena Nilsdatter (1745-1777) 2) Maria Svendsdatter (1748-1801) 3) Byrild Eriksdatter (1759-1837) I folketellingen for 1801 er det ingen husmann på Eklestua, men sent på året i 1801 kom denne familien flyttende dit. De var tidligere husmannsfolk på Mo og registrert der i folketellingen for 1801. (Se mer om denne familien under Mo.) Svigersønnen Ole Olsen kom også flyttende til Eklestua i 1801-02, og det er mulig at de kom samtidig. Ole Olsen Moe (1777-) og Malene Andersdatter Eklevald (1781-) Ole Olsen var dreng på Mo i 1801. Ole og Malene ble gift i 1802, og de kom vel hit til Eklestua i 1801 eller 1802, men det er usikkert når de tok over plassen. Ole og Malene fikk sju barn: 81. Ole f. 1 802 på Eklevald, d. 1 892, gift i 1 828 med Gunhild Johnsdatter f. 1 803 i Selbu, d. 1889. I 1875 hadde de plassen Haugen under Heilo. 82. Maria f. 1 805 på Eklevald, gift i 1 828 med Erik Halvorsen f. 1 800 på Brustua. De var inderster på Minsåsvald og Tømmeråsen før de ble husmannsfolk på Hallemsmyra under Hallem søndre. Erik døde der i 1 866 og Maria døde på Lillebergsmo i Vinne i 1 882. 83. Anders f. 1807 på Eklevald, gift i 1831 med Gunhild Johnsdatter f. 1809 på Skjærset. Anders var husmann på Hallan i 1 875 og han døde i 1 892 på Verdalsøra. Gunhild døde i 1889. 84. Martha f. 1809 på Eklevald, d. 1897 i Sparbu, gift i 1833 med John Jakobsen f. 1 809, d. 1 873. John ble gårdbruker og selveier på Kjærenget. 85. Johannes f. 1812 på Eklevald, gift i 1848 med Martha Olsdatter f. 1 81 4 på Holme. Johannes ble gårdbruker og selveier på Rognhaugen, og han døde i 1901 på Sollia hos sin sønn Johan Martin. Han hadde da pensjon fra Verdalsfondet. Martha døde i 1 866. 86. Karen f. 1 81 5 på Eklevald. 87. Elling f. 1 81 7 på Eklevald. Jakob Jensen (1788-1871) og Serianna Ottesdatter (1792-1882) Jakob og Serianna kom til Eklestua en gang mellom 1820-24, og han kom da fra Stiklestad østre. Jakob var på Eklestua til han døde i 1871. Serianna ble født på Hestegreivald av foreldre Otte Eriksen og Gjertrud Knutsdatter Brustua. Serianna kom på legd, og hun døde på Sørakervald i 1882 som fattiglem.
---- 163 H&FSt ---- Jakob og Serianna fikk tre barn: 81. Ole f. 181 6 på Stiklestadvald, gift i 1 834 med enken Gjertrud Henriksdatter. Hun var tidligere gift med Anders Pedersen, bosted Bjartnesvald. I 1865 var de hus mannsfolk på Gjerdet under Haug. 82. Martha f. 1 820 på Stiklestadvald, d. 1911, gift i 1 843 med Thomas Olsen. De fikk sitt første barn på Eklestua i 1 843. Senere flyttet de til Rosvollvald og videre til Sørakervald. (Busveet) 83. Johannes f. 1824 på Eklevald, d. 1841 av brannkopper. Gunnerius Halvorsen (1834-1927) og Olava Sevaldsdatter (1827-1876) Gunnerius og Olava var på Eklestua i 1865, og de kom nok hit ikke så lenge før. Gunnerius var født på Aksnesvald, og han kom hit fra Hallemstøa der hans forel dre var husmannsfolk. Hans foreldre var Halvor Ottesen og Brynhild Mosesdatter. Gunnerius ble gift i 1862 med Olava Sevaldsdatter. Hun var født utenfor ekteskap, og hennes foreldre var Ole Sevaldsen Langdal og Ingeborg Larsdatter Leirset. Den tidligere bruker, Jakob Jensen og Serianna Ottesdatter bodde på plassen som føderådsfolk. Jakob var da blind. På plassen var det i 1865 en besetning på 4 sauer og 2 geiter og de hadde en utsæd på V 2 tønne bygg, 3 A tønne havre og 1 Vi tønne poteter. Gunnerius og Olava var barnløse. Olava døde allerede i 1876, og Gunnerius var på Eklestua fram til ca. 1890. Da bygde han seg en stue på Hallem lille. Gunnerius hadde da jobb som graver på Stiklestad kirke. Han døde i 1927 på Aldersheimen. Elling Olsen (1850-1918) og Andrianna Mikalsdatter (1835-) Dette var de neste husmannsfolkene på Eklestua og de var også barnløse. Elling kom hit like etter 1890, og han kom fra Østre-Nessvald. Foreldrene hans var Ole Baardsen og Martha Olsdatter. Han ble gift i 1872 med Andrianna Mikals datter fra Rosvollvald, og hun var datter av Mikal Hemmingsen og Berit Pedersdatter. Elling kjøpte Eklestua i 1904 og kake heimen for Ekle vestre. Den ble da på 20 mål. Elling solgte den senere til Thomas Iversen Kålen og Selle Guneriusdatter. Etter at Elling solgte Eklestua, bodde de på Haugen under Slottet, og Elling døde der i 1918. Thomas Iversen Kålen (1885-1976) og Selle Guneriusdatter (1874-1956) Thomas var født utenfor ekteskap på Sørakervald, og hans foreldre var Iver Andreas Johannesen og Hanna Thomasdatter. Iver Andreas Johannesen var reist til Amerika da Thomas ble født. Thomas ble gift i 1904 med Selle Guneriusdatter. Hun var født på Midt-Holmenvald, og hennes foreldre var husmann Gunnerius Bårdsen Nordheim og Marit Pedersdatter. I 1933 solgte Thomas heimen til sin halvbror Ole Juliusen Kålen. Han kjøpte 2 mål jord av Bjartnes på vestre siden av gårdsveien til Bjartnes og bygde hus der. Thomas og Selle fikk en datter:
---- 164 H&FSt ---- 81. Marie f. 1905 på Eklestua. Hun ble visstnok gift Rossing og bosatt i Trondheim Ole Juliusen Kålen (1896-1973) og Julie Mikalsdatter Kålen ( 1896-1985) Ole var født på Sørakervald, og hans for eldre var Julius Olsen og Hanna Thomasdatter. Han ble gift i 1918 med Julie Mikalsdatter Kålen. Hun var født på Leirfallkålen, og hennes foreldre var Mikal Pedersen Kålen på Ekle og Hanna Olausdatter Kålen. Jorda på Eklestua er utparsellert til tre boligtomter, og resten er solgt til Ekle. Ole og Julie fikk åtte barn: 81. Helge, f. 1918 på Kålen, d. 1 978. Han arbeidet som fjøsrøkter på Bjartnes og ble gift med enken Oline Margrete Hårberg f. 1914 på Lågnes i Ness, d. 1989. Helge kjøpte tomt av Bjartnes og bygde villaen Sandheim like ved qårds veien til Bjartnes. 82. Johan, f. 1923 på Kålen. Han vok ste opp hos sin tante Marie Hansine, som var gift med Bernt Martin Kålen. Johan ble gift i 1 954 med Elin Sæheim f. 1915 i Henning, d. 1960. Johan var bru ker på Sør-Ness fra 1951-95. Ole og Julie Kaalen som brudepar. 83. Morten, f. 1925 på Kålen, gift med Emma Bergstad fra Røra. 84. Asmund, f. 1927 på Kålen. Han var ugift 85. Aslaug, f. 1930 på Kålen, gift med Alf Einarsen og bosatt på Øra. 86. Gunnar, f. 1933 på Eklestua, gift med Svanhild Hornberg f. 1926. 87. Olaug, Johanne f. 1 935 på Eklestua. 88. Marit, f. 1938 på Eklestua. Etter Julie døde, var det Jens Olav Kålen, sønn av Helge, som ble eier av Eklestua. Nå er det Alf Jonny Kålen, sønn av Jens, som er eier.
---- 165 H&FSt ---- STIKLESTAD
---- 166 ----
---- 167 H&FSt ---- STIKLESTAD GNR. 27, 28, 29 OG 30 I middelalderen var det to Stiklestadgårder, Stiklestad øvre og Stiklestad (nedre). Stiklestad øvre, tilsvarte den nåværende Stiklestad øvre. Stiklestad nedre ble i slutten av 1500-årene delt i østre, vestre og nordre. Stiklestad østre ble senere delt i to, østre og mellom. Etter sagnet skal de to Stiklestadgårdene før raset sist på 1400-tallet ha ligge t på noenlunde samme høyde, men med bekken mellom seg. Stiklestad nedre har i middelalderen tilhørt Erkestolen, men etter reformasjonen gikk gården over i Kronens eie. Stiklestad nordre var den første av de tre gårdene som ble solgt, og ved auksjon over krongods i 1728 ble den solgt for 231 riksdaler til kommandør Fredrik Hoppe. Stiklestad vestre ble solgt på auksjon i 1754 til oppsitteren Anders Johnsen og Stiklestad østre ble ved den samme auksjonen solgt til oppsitteren Anders Larsen. Siden har gårdene vært brukernes eiendom unntatt Stiklestad vestre som ble inn kjøpt til prestegard i 1896. Stiklestad øvre var bygselbruk fram til 1755, da er det en kaptein Kristian Klein som står som eier. Prestegården (Stiklestad Vestre) GNR. 27 Ole Torbersen Ågård (1769-1834) Ole Torbersen tok over Stiklestad vestre i 1790 etter sine foreldre Torber klokker og Anne Ågesdatter Ågård fra Beitstad. Han betalte da 1044 riksdaler for gården. Ole kjøpte samtidig Tømmeråsen som hans bror Åge hadde kjøpt av Ingebrigt Jensen i 1784. Siden har Tømmeråsen fulgt Stiklestad vestre og vært dels brukt som husmannsplass, og dels brukt som seter og hamnegang. Torber Olsen Hjellan var fra Hjellan i Beitstad. Han var født i 1723 og døde i 1808, og han nådde en alder av 85 år. Han var klokker i 52 år, og i noen av disse årene var han klokker i Beitstad. Han var en meget ansett mann i bygda, særlig som doktor. Hans legevirksomhet førte til at han i sitt 85. år ble sått under tiltale for kvakksalveri, men for dette ble han frikjent. Torber hadde to sønner, Ole som tok over Stiklestad vestre, og den andre, Åge, som var lensmann i Stjørdal. (Se Aagaardsætten i Verdalsboka bind 111 s. 317.)
---- 168 H&FSt ---- Den gamle hovedlåna på Stiklestad prestegard. Den står i dag på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Torber fikk som kår 2 tønner bygg og 8 tønner havre, samt for til 1 hest, 2 kyr og 4 småfe. Ole Torbersen var ugift, men han hadde to barn med Margrete Jørgensdatter Lund, født 1779, kokkepike hos major L.D. Kliiver på Bjartnes: Bl . Jørgen Kristian, f. 1804. Han ble gift med Anna Iversdatter Østgård. Jørgen vok ste opp hos prost Brandt. Jørgen var lærer og kirkesanger og bodde på Holmsveet. Han druknet i Verdalselva i 1 853. 82. Marie, f. 1 806, d. 1 896, gift med Ole Holan, farver på Verdalsøra, f. 1 793, d. 1853. Birger Holan, oldebarn av Marie og Ole, ble senere forpakter på Stiklestad vestre. Peter Andreas Hjort (1741-) og Birgitte Kristine Werner (1752-) Peter Andreas Hjort kjøpte Stiklestad vestre i 1800 for 7150 riksdaler. Han var mili tær, og i 1808 gikk han av med generalmajors rang. I følge folketellingen for 1801 var det ni barn på gården. I Verdalsboka sies det at Hjort hadde 18 barn. (Tre døtre av han bodde som gamle, fram til 1860 på Langli i Sparbu.) I 1801 var det et par som var husfolk (trolig tjenere) på gården. Det var Ole Hansen, født 1756, og Barbro Olsdatter, født 1759. Ole Hansen døde 1818 på Vistvald. Barbro Olsdatter Nessvald ble f. 1756 på Hallemstøa av foreldre Ole Mattisen Hallemstøa og Berit Olsdatter. Barbro døde i 1827 på Nessvald. Peter Andreas og Birgitte Kristine hadde ni barn da de bodde på Stiklestad: HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 169 H&FSt ---- 81. Kristian, f. 1778. 82. Anne, f. 1782. 83. Birgitta, f. 1784. 84. Johanne, f. 1786. 85. Karen, f. 1786. 86. Johan, f. 1787. 87. Ditlevine, f. 1790. 88. Hans, f. 1794. 89. Hermann, f. 1795. Christian Munk von Holst (1788-1844) og Dorotea Jensine Wessel (1786-1863) I 1812 kjøpte Christian Munk von Holst, Stiklestad vestre for 20.000 riksdaler. Han var også militær, og var løytnant da han kjøpte gården. Han avanserte senere til kaptein. Gården hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 16 storfe, 28 sauer, 14 geiter og 4 griser og den hadde en Christian Munk von Holst utsæd på V 4 tønne rug, 2 Vi tønner bygg havre, l A tønne erter og 18 tønner poteter. 18 tønner Christian og Dorotea hadde to barn: 81. Wilhelm Christian, f. 181 6 på Stiklestad vestre Han ble neste eier av Stiklestad vestre. 82. Christine, f. 1817, gift i Tromsø med baker Georg Andreas Ludvig Mack, f. 1805 i Braunschweig. Wilhelm Christian Wessel Holst (1816- 1887) og Sofie Amalie Schmidt (1818-1895) I 1847 overdrog enke fru Dorotea gården til sin sønn Wilhelm Christian for 2000 spesiedaler. Hun hadde da sittet som eier av gården etter at hennes mann døde i 1844. Wilhelm Christian Holst var kaptein i militæret og sjef for Snåsen skiløperkompani. Wesselnavnet viser at det var slektskap med Peter Wessel Tordenskjold. Wilhelm Christian Holst var en av bygdas fremste jordbrukere og ellers en meget vel ansett mann. I 1865 William Christian Wessel Holst - 1875 var han bygdas ordfører. Han var amtsveimester i 1860 - 1870 årene, og hans navn kan knyttes til mange store veianlegg både når det gjelder planlegging og utførelse. Han var en foregangsmann innen jordbruket, og Stiklestad vestre var et mønster bruk på hans tid. Han var ridder av St. Olav orden og Wasa-ordenen.
---- 170 H&FSt ---- Sofie Amalie Schmidt var datter av Peter Schmidt, Eidsvollsmann fra Trondheim Hun døde i 1895. Wilhelm Christian Holst døde i 1887, og sønnen Peter som tok over gården Wilhelm og Sofie hadde to barn: 81. Peter, f. 1 843 i Trondheim. Han ble neste eier av Stiklestad vestre. 82. Christianne, f. 1845 i Trondheim. Peter Holst (1843-1908) og Marianne Bolette Christiansdatter Carlsen (1844-1909) Peter Holst tok over gården i 1887 da hans far døde. Han var født i Trondheim. Han ble rittmester i kavaleriet og avsluttet sin militære karriere som generalmajor. I 1870 kjøpte han Hallem søndre som han hadde til 1889, da han kjøpte Brusve i Levanger. Der var han til 1891. Han overtok som nevnt Stiklestad vestre da hans far døde i 1887, og han drev gården sammen med Sør-Hallem fram til 1889. Peter Holst er nærmere beskrevet under Sør-Hallem. Fra 1889 var det forpaktere på Stiklestad vestre. 1 1894 ble Stiklestad vestre sammen med Tømmeråsen kjøpt som prestegard for Verdal for kr 26.000. Det tilhørende utenget, Fåraenget, ble siden frasolgt. Siden har det vært forpaktere på prestegården, men presten har også delvis dre vet gården seiv. Den første forpakteren etter at det ble prestegard var Ludvig Julius Floan. Ludvig Julius Floan (1863-) og Marta Kristine Floan (1862-) Ludvig og Marta var fra Levanger og de hadde ti barn: 81. Nelly Karoline, f. 1888. 82. Olaf Nikolai, f. 1890. 83. Margit, f. 1891, d. 1891. 84. Nils, f. 1892. 85. Olaug, f. 1893 86. Sigrun, f. 1895 87. Bergljot Elfrida, f. 1 897. 88. Trygve, f. 1900. 89. Margot, f. 1901 Bl O.Ludvig, f. 1903. Antoni Østerås (1866-) og Karoline Henriksdatter Gran (1868-) Antoni var fra Sparbu og Karoline var født på Strinda. De hadde tre barn: 81. Hjalmar, f. 1901 på Stiklestad. 82. Alf f. 1903 på Stiklestad. 83. Trygve, f. 1904 på Stiklestad.
---- 171 H&FSt ---- Iver Andreas Mikalsen Kålen (1882-1968) og Oline Kristine Pettersdatter (1883-1952) I 1913 kom det ny forpakter til prestegården. Andreas var fra Ekle, sønn av Mikal Pedersen Kålen og Hanna Olausdatter Haga. Oline var født på Støa østre under Hallem nedre, datter av Peter Olsen og Serianna Nilsdatter. Fra 1910 til 1913 var Andreas på Heggdal i Volhaugen. Fram til 1923 var han for pakter på prestegården. Senere ble han vognmann på Øra inntil han kjøpte Hallemsenget i 1925. Andreas og Oline fikk tre barn: 81. Helga Sofie, f. 1910 på Heggdal i Volhaugen, d. 1995. Hun var ugift og arbei det som ekspeditør på kolonialforretningen ved Verdal Samvirkelag i mange år. 82. Matheus, f. 1 91 3 på Stiklestad, d. 1987. Han var ugift og tok over Hallemsenget i 1952. Matheus og Helga bygde seg senere villa i boligfeltet Forbregd. 83. Per, f. 1916 på Stiklestad, d. 1992. Han ble gift med Nelly Hallem og de startet opp nybrottsbruket Spelan i 1 95 1 . Dette nybrottsbruket var jord kjøpt av Augla. Birger Holan (1895-1978) og Karen Lovise Støp (1901-1994) Birger Holan overtok som forpakter i 1923. Han ble født på Ysse, sønn av Ole Andreas Holan, født 1859, gårdbruker på Ysse, og hustru Grete Salberg, født 1861 på Salberg. Birger ble gift i 1931 med Karen Lovise Støp, født 1901. Birger og Karen Lovise fikk to barn: Prestegården er fremdeles eid av Staten, presten har bolig her, forpakterboligen er bortleid, og det samme er dyrket mark. Prester som har bodd i presteboligen på Stiklestad vestre: Vi tar med i korte trekk en omtale av prestene og deres familier. (Se mer i Verdalsboka bind II A om kirkeliv i Verdal. Alfred Rosenlund (1847-) og ° Jørgine Anette Engebregtsen (1846-1892) 2) Helena Elenora Berg (1878-) Alfred Rosenlund ble født i Aker, sønn av repslager og gårdbruker Ernst Aleksander Rosenlund og hustru Maren Nilsen. Han ble gift i 1874 med Jørgine Anette Engebregtsen, født 1846. død 1892. Alfred giftet seg igjen i 1899 med Helene Elenora Berg, født 1878, datter av maskinmester Erik Berg og hustru Karoline Kristiansen. Han ble utnevnt som sogneprest i Verdal i 1898, og han var her til 1905, da han ble utnevnt som sogneprest i Enebakk.
---- 172 H&FSt ---- Erik Veel (1861-). Sogneprest i Verdal 1906-1 91 7 og ordfører 1914-1916. Sogneprest Alfred Rosenlund og hans andre kone Helena Elenora Berg. Rosenlund var sogneprest i Verdal 1 898-1905. ErikVeel(lB6l-) og Anna Benedicte Bendicsen (1866-) Erik Veel ble født i Torsnes, sønn av gårdbruker Hans Andreas Veel og hustru Anne Humlekjær. Han ble gift i 1894 med Anna Benedicte Bendicsen, født 1866 i Kristiansand, datter av kjøpmann Ole Bendicsen og hustru Amalie Kathrine Olsen. Han ble utnevnt som sogneprest i Verdal i 1906, og han var prest her til 1917. Før han kom hit, var han residerende kapellan i Tromsø. Delvis på grunn av konas sykdom, søkte han embete lengre sørover, og ble utnevnt som residerende kapellan i Moss i 1917. Han var også politisk interessert, og dette gjorde at han ble innvalgt som medlem av herredsstyret i 1910, og han var ordfører i perioden 1914 - 16. Erik og Anna Benedicte hadde seks barn: 81. Ingrid, f. 1895 i Holt. 82. Helga, f. 1 896 i Tromsø, gift med grasserer Fridtjof Løken fra Moss. 83. Anne Kathrine, f. 1897 i Tromsø. Hun var lærerinne. 84. Hans Andreas, f. 1 898 i Tromsø. Han var ingeniør. 85. Dagny, f. 1 899 i Tromsø, gift med distriktsdyrlege Joh. Williams Løkke. 86. Kirsten Amalie, f. 1909 i Verdal.
---- 173 H&FSt ---- Harald Vig (1880-1918). Ansatt som sogneprest i Verdal i 1918, død i spanskesyken samme år. Harald Vig (1880-1918) og Mira Ingeborg Øwre (1889-) Harald Vig ble født i Masinandreina på Madagaskar, og han var sønn av misjonsprest Lars Vig og hustru Laura Margrethe Walk. Han ble gift i 1910 med Mira Ingeborg Øwre, datter av kjøpmann Nils Øwre og hustru Marie Amalie Astrup. Før han kom hit til Verdal som sogneprest i 1918, hadde han embete forskjellige steder nordover landet, senest i Vikna. Han rakk ikke å bli i Verdal så lenge, for han døde i spanskesyken allerede samme år som han kom hit. Conrad Vilhelm Krohn (1882-1927) og Johanne Marie Kristensen (1880-) Conrad Vilhelm Krohn ble født i Alta, sønn av stiftsprost Conrad Henrik Krohn og hustru Bolette Kristiane Vilhelmine Riiser. Krohn giftet seg i 1906 med Johanne Marie Kristensen, datter av bestyrer av Bodø folkeskole, K. J. Kristensen og hustru Anna Kristine Pedersen. Han kom til Verdal som sogneprest i 1919. Krohn kom da fra Beitstad, der han hadde vært sogneprest i fem år. Krohn var på Stiklestad til han døde i 1927.
---- 174 H&FSt ---- Øystein Orre Hovden (1901-) og Astrid Beichmann Øystein Hovden ble født i Sande i Jarlsberg, sønn av sogneprest Anders Hovden og hustru Kari Hansdatter f. Huglen. Han giftet seg i 1927 i Hoff på østre Toten med Astrid Beichmann, datter av oberstløytnant Edgar Meyer Beichmann og hustru Rebekka, f. Muller. Han ble utnevnt som sogneprest i Verdal i 1937, og før han kom hit var han sogneprest i ti år i Gulen i Sogn. 1 1948 flyttet familien til Vang på Hedmark der han ble utnevnt som sogneprest. Øystein og Astrid fikk tre barn: Bl . Karl Anders, f. 1927 i Eivindvik, Gulen. 82. Kari, f. 1930 i Eivindvik, Gulen. 83. Edgar Bjørn, f. 1933 i Eivindvik, Gulen. Øystein Hovden (1901-). Sokneprest i Verdal 1937-1948. Husmenn på Stiklestad vestre: 1 Verdalsboka er det i 1718 nevnt 1 husmannsplass på gården. Den het da Flattrøen. Dette er en plass som vi ikke hører om siden, men ettersom Stabelstua eksisterte på den tida er det mest trolig at det er den samme plassen det er snakk om. I 1723 er det 2 husmenn, hvorav den ene sådde 1/2 vog, den andre sådde 1 pund. Hva de sådde er ikke oppgitt. Tømmeråsen Tømmeråsen var en gammel eiendom som den første tiden tilhørte Kronen. Omkring 1660 kom den over i private hender. Det var mange eiere opp gjennom tidene inntil Ole Torbersen Ågård kjøpte eien dommen av sin bror, Åge Torbersen og etter dette har den fulgt gården, dels som hus mannsplass og dels som seter og hamnegang. (Tømmeråsen er nærmere beskrevet i Heimer og folk Leksdalen s. 395.) Det er en familie som var på Tømmeråsen og som ikke er nevnt i Leksdalsboka: Morten Rasmusen (1827-) og Beret Baardsdatter (1815-) Denne familien kom fra Melby i 1856, og de var på Tømmeråsen til 1860. Da flyttet de til Kolshaug under Stiklestad øvre der vi finner dem i 1865 og 1875. Morten og Beret utvandra til Amerika i 1883.
---- 175 H&FSt ---- Morten var født på Hjelde midtre, sønn av Rasmus Mortensen og Gjertrud Jonsdatter. Beret var fra Guddingsvald, datter av Baard Kristoffersen og Siri Tronsdatter. Morten og Beret fikk tre barn: Bl . Bernt Gunnerius f. 1 854 på Melbyvald, d. 26.08.1 862 82. Martin, f. 1856 på Tømmeråsen, d. 24.08.1862 83. Cecelie Regise, f. 1 860 på Kolshaug. Hun utvandra til Amerika i 1 881 Stabelstua (Stiklestad nedre) Stabelstua 1954. Foto: w Jon Larsen Stabel (1690-1781) og Eli Olsdatter Dillan (1687-1757) Vi må gå litt tilbake til 1700-tallet slik at vi kan få med opprinnelsen av navnet Stabelstua. Jon Larsen Stabel var garnisonsoldat ved Stene Skanse, antakelig fra begynnelsen av 1700-tallet. Han bodde da på plassen og har utvilsomt gitt navn til Stabelstua. STIKLESTAD
---- 176 H&FSt ---- Han var nok av slekten Stabel, men noen dokumentert slektsrekkefølge er ikke funnet. Mest trolig er han den Jon som ble født i Sandsvær i 1690, uekte sønn av fen rik Lars Bastian Stabel og Malene Pedersdatter. Linjene synes å gå tilbake til den rike og mektige fogd og senere borgermester i Trondheim, Lauritz Bastiansen Stabel. Dette er hentet fra heftet "Ætta fra Brustuen" av Olav Skjetnemark. Ellers synes Jon å ha vært en mangfoldig herre. Ved siden av husmannsdonten drev han med produksjon og salg av brennevin fra Stabelstua på sine gamle dager. Dessuten huset han fattige og legdslemmer på plassen. Jon døde i 1781 i Stabelstua. I 1750 var Jon og Eli husmannsfolk på Stabelstua, og de hadde tre barn: 81. Lisbet, f. 1725. Antagelig gift på Dillanvaldet. 82. Ole, f. 1731. Han døde ung. 83. Marit, f. 1 727 d. 1 785 på Husby. Hun ble gift med Erik Ottesen Brustuen. De var husmannsfolk på Brustua fram til ca 1784 da de flyttet til Husby. Jakob Eliassen Balgård (1750-1811) og Kirsten Nikolaidatter (1768-1839) Ole Ågård bygslet i 1800 Stabelstua til skolemester Jakob Eliassen Balgård. Det var 10 mål, og avgiften var 8 riksdaler. I 1809 ble resten av Stabelstugjerdet, 11 mål, bygslet, og avgiften ble da forhøyd til 13 riksdaler. Jakob Eliassen ble født på Balgård i 1750, og han var sønn av Elias Amundsen Balgård og Marit Torkildsdatter Kolstad. (Se Bollgårdsætten, Verdalsboka bind V s. 578). Jakob ble skolemester allerede da han var 18 år, og det er skrevet om han at han var en særs gåverik og dugende lærer. Etter at Torber Hjellan døde i 1808, ble Jakob tilsatt som klokker i Stiklestad og Vinne. Men allerede ut på sommeren 1810 ble han syk. Han hadde da fått kreft, og han døde i 1811. 1 1800 giftet Jakob seg med Kirsten Nikolaidatter. Hun var da i tjeneste på pres tegården. Etter at Jakob døde, fortsatte Kirsten å bo i Stabelstua, og hun døde her i 1839. Jakob og Kirsten fikk tre barn 81. Elias, f. 1801 på Balgård. Elias var ugift, og på sine gamle dager kom han på egd. I 1 865 var han på Stiklestad øvre, og i 1 875 var han på Ekle, og han døde der i 1879. 82. Nikolai, f. 1806 på Stiklestad, d. 1 808. 83. Nikolai, f. 1809. Han arbeidet som måler, og i 1865 losjerte han på Hegstad. Han var ugift og døde i 1 888. Thomas Nordberg Schultz (1814-1903) og " Anna Sofie Tønder (1818-1877) og 2) Marie Kinberg (1865-) Fra Kirsten Nikolaidatter døde i 1839, og fram til 1864 er det usikkert hvem som bodde i Stabelstua. Det er mulig at de to sønnene til Kirsten fortsatte å bo her etter at mora døde, men det kan også hende at Thomas Nordberg Schultz bodde her før han fikk bygsel på eiendommen i 1864. 1 1889 fikk han kjøpe Stabelstua for kr 1800. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 177 H&FSt ---- Thomas Nordberg Schultz var fra Kristiansand, og han var sønn av stadskirurg Carl Schultz og Ødegård Gjersin Nordberg. Han tok embetseksamen i 1842 og begynte som lege samme år i Verdal. Verdaling ble han til han døde i 1903. Seiv om Schultz fikk bygsel på Stabelstua først i 1864, er det mye trolig at han bodde der fra han kom til bygda. Etter det vi kan lese om Thomas Nordberg Schultz i Verdalsboka, var han mer kunstner enn lege. Han var glad i blomster og alt i naturen, og i Stabelstua hadde han anlagt en stor hage med stort blomsterflor, frukttrær og bærbusker av alle slag. Han var også en dyktig spillemann og en flink tegner og måler. Epletreet i Stabelstua 1930. Thomas Nordberg Schultz ble gift første gang med Anna Sofie Tønder. Hun var datter av sogneprest Peder Borch Tønder og Marie Caroline Rotvollberget. Etter at hans første kone Anna Sofie døde i 1877, giftet han seg med Marie Kinberg fra Steinkjer. Besetningen var i 1865 1 hest og 2 kyr, en utsæd på 1 tønne bygg og 6 tønner poteter. Thomas og Anna Sofie hadde også tjenerskap, og i 1865 var disse på Stabelstua: Christiane Bergitte Quale født 1842, husjomfru. Bernt Oluf Johannesen født 1844, tjenestekar. Johanne Olsdatter født 1846, tjenestepike.
---- 178 H&FSt ---- Thomas og Anna Sofie hadde to barn: 81. Caroline, f. 1 845 på Øra. Hun var ugift, og i 1 900 var det hun som sto som eier av Stabelstua. Senere bosatte hun seg i Trondheim, og hun døde der i 1920. 82. Fredrich Wilhelm, f. 1847 på Øra, d. 1848. Johan Anton Strand (1876-1948) og Anna Marie Eilertsdatter (1874-) Strand var baker hos Vigens landhandel på Stiklestad og han kjøpte Stabelstua like etter 1900. Han var eier her fram til 1912 da han solgte den for kr 4.300 til Ingvald Fæby. (Strandfamilien finner vi mer om under Stiklestad østre.) Ingvald Johansen Fæby (1886-1960) og Beret Martha Olsdatter Landfald (1886-1967) Ingvald var født på Haugen under Slottet og sønn av husmann Johan Olaus Johnsen og kone Ragnhild Karoline Johnsdatter. Ingvalds foreldre flyttet til Vollen under Fæby, og Ingvald tok da navnet Fæby. Etter at de flyttet fra Stabelstua og bosatte seg på Øra, tok han navnet Johansen. Ingvald ble gift i 1909 med Beret Martha Olsdatter. Hun var datter av gårdbruker Ole Pedersen Landfald og Barbro Anna Larsdatter. I 1927 bosatte de seg på Øra der de satte opp villaen Øvre. 81. Borghild, f. 1909 på Landfall. 82. Inger Marie, f. 1911 på Landfall. 83. Olav, f. 1912 på Stabelstua. Johan Marius Martinsen Hallem (1874-1952) og Mette Øyen (1877-1930) Marius var født på Okkelenget, og hans foreldre var Martin Jonsen Landstadhåggån og Maria Olsdatter Helgås. Da Marius var tre år gammel, flyttet familien til Myra og ble husmannsfolk under Hallem søndre. Mette var født på Svedjan (Salomonitterplassen) under Sende øvre. Hun var datter av Ole Salamonsen født 1842 på Borgenvald og Oline Jensdatter født 1844 på Tusetvald. Familien flyttet til Øra i 1880 og brukte Øyen som etternavn, antage lig på grunn av at foreldra til Ole bodde på Bjartnesøya en lang tid. I 1895 flyttet famili en til Levanger og bodde i Kirkegaten 8. Mette og Marius Hallem, muligens fotografert utenfor deres hjem "Sundberg" på Levanger ca. 1920, eller Stabelstua, ca. 1930? HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 179 H&FSt ---- "Stabelstua Strengeorkester" 1930: F.v.: Gudrun H. Østgård, Arthur Vangen, Jannie Hallem, Odin Hallem Margot Hallem Vangen, Valborg Hallem Larsen. Sittende fremst: Valdis Lillian Hallem Marius og Mette bodde på Levanger den første tida etter at de stiftet familie. Fra 1920 til 1924 var de brukere på Myra under Sør-Hallem, og de kom etter dette til Stabelstua. Marius og Mette var adventister, og denne trosretningen var det visstnok Mette som hadde med seg fra før hun ble gift med Marius. En del av barneflokken var også adventister. Dette var også en veldig musikalsk familie, noe som går igjen i senere slektsledd. Asbjørn Hallem på Levanger, sønnesønn av Marius, forteller at farfaren var tje nestegutt på Stabelstua i sin ungdom, og hans store drøm var å få kjøpe Stabelstua en gang. Marius og Mette tok over Hallemsmyra i 1921. De var der i 2 år, bodde så i Levanger en tid, og drømmen til Marius gikk i oppfyllelse da han kjøpte Stabelstu i 1926.
---- 180 H&FSt ---- Fra Stabelstua ca. 1930. Stående f. v.: Jannie Hallem, Gislaug Lyng, Valdis H., Valborg H., Charles Lyng Margot H. Vangen, Karen Hansen, Ole Hansen, Arthur Vangen, Gustava Lyng, Marius Hallem, Oskar Hallem Anny Hallem. Barna i forgrunnen f.v.: Ruth Vangen, Hans Hansen, Kristen Vangen, Ragnhild Hansen. Marius og Mette fikk 11 barn: Bl . Oskar Martel, ukjent fødselsår, han døde 1 år gammel. 82. Valborg, f. 1 897, gift med enkemann Johannes Larsen. De var bosatt i Trondheim 83. Sigvald, f. 1901, gift med Ella Brattli f. 1911 i Brattli, Inndalen. De hadde et gardsbruk i Buran, Levanger. 84. Gudrun, f. 1904, gift med Ola Østgård f. 1905 på Ådalsvollen i Sul, d.1983. De var eiere av Østheim (Litlengåsen) i Sul 85. Margot, f. 1906, gift med Arthur Vangen. De var bosatt i Trondheim. 86. Odin Guttorm f. 1907, d. 1973, gift med Anny Larsen f. 1910, i Levanger, d. 2000. Odin var gartner, han arbeidet på Vårtun hagebrukskole på Steinkjer og senere på Levanger. 87. Håkon, f. 1910, d. 1969, gift med Sigrid Jensen f. 1912, d. 1948. De var bosatt i Bergen. Huset de bodde i, ble rasert under den store eksplosjonsulykka på Bergen havn under krigen. De flyttet da til Stabelstua en tid, men senere flyttet de tilbake til Bergen. 88. Oskar Martin, f. 1913, gift med Johanna Eggen. De var bosatt på Fannrem. 89. Jan Lui, ukjent fødselsår. Han døde 5 år gammel Blo.Valdis Lillian, f. 1918, gift første gang med Ole Kvello. De ble skilt, og hun ble gift andre gang med Edin Nonset. Valdis og Edin overtok Stabelstua. Nå er det Jostein Terje Nonset som er eier. Bl 1 Jannie Louise, f. 1924 gift med Hans Haugen. De var bosatt på Glåmos. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 181 H&FSt ---- Havet nedre Denne plassen lå like ovenfor Teglverket ved veien til Forbregdsaunet. Den første husmannen som vi med sikkerhet kan plassere her, er Bardo Jonsen, men når han kom hit, er usikkert. Bardo Jonsen (1789-1878) og Anne Sevaldsdatter (1790-) Bardo var født på Vangstadvald av foreldre Jon Johannesen Skei og Kirsti Larsdatter Vangstadvald. Han ble gift i 1819 med Anne Sevaldsdatter. Både Bardo og Anne bodde på Skei da de giftet seg. Etter at de giftet seg, var de husmannsfolk på Bergsvald før de kom hit til Havet. Som så mange andre ble Bardo og Anne bortsatt på legd på sine gamle dager. Bardo var på Rognhaugen i 1865, i 1875 var han på Rosvoll store, og han døde der i 1878. Anne var på Augla i 1865. Det er usikkert hvor og når hun døde. Johannes Dahl forteller om Bardo: "Bardo er ofte mellom joik omtalt som omgangskolemester, men han har aldri vært tilsett som noe slikt. Men han skal ha vært brukt til å lære småbarn til å stave og lese. Han var en særs dyktig trearbeidsmann, særlig til å lage kjøredoninger. Han var ellers i mange måter en original som det går mange segner om. " (Slekta til Bardo kan en se i Willumsætta under Forbregd i Verdalsboka 111 s. 407.) Bardo hadde sønnen John f. 1813 med Marta Andersdatter Gjermstadvald. Han døde 5 mnd. gammel. Bardo og Anne fikk tre barn 81. Jonefta, f. 1 81 9 på Bergsvald, gift i 1859 med Johannes Sivertsen f. 1 834 på Lyngsvald. De utvandra til Amerika i 1864. 82. Serianna, f. 1822 på Bergsvald. 83. Johannes, f. 1825 på Bergsvald. Han ble gift i 1853 med Ingeborganna Sivertsdatter f. 1 832 på Lyngsvald. De ble husmannsfolk på Momoen og utvandra til Amerika i 1 866. I Amerika kalt de seg Moe. De var pionergårdbrukere ved Danvers i Minnesota. De fikk 7 barn. Ole Olsen (1828-1904) og Olava Rasmusdatter (1824-1898) Ole var født på Leirfallvald av foreldre Ole Henriksen og Marit Larsdatter. Han ble gift i 1862 med Olava Rasmusdatter, født på Vistvald av foreldre Rasmus Andersen og Edrika Olsdatter. Ole var husmann med jord på Havet vestre i 1865 og 1875. Han bodde her også i 1891, men da drev han ikke jorda. Ole og Olava bodde på plassen til de døde, Olava i 1898 og Ole i 1904. I 1865 var det en besetning på 1 ku og 3 sauer og en utsæd på V 2 tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Ole og Olava hadde ingen barn.
---- 182 H&FSt ---- Gunnerius Baardsen (1843-1916) og Marit Pedersdatter (1842-1920) Disse var de siste husmannsfolka på Havet nedre, og de kom hit fra Midt-Holmen i 1887 og var her til 1889 da de flyttet til Nordheim under Slottet. (Det er mer om denne familien under Slottet.) Havstad (Havet nordre) GNR. 27, BNR. 4 Husmannsplassen Havet nordre var i området der heimen Havstad nå er. Havet nor dre er også en gammel husmannsplass. Vi ser at i 1723 hadde Stiklestad vestre 2 hus mannsplasser, den ene var Stabelstua, og den andre tror vi at vi med sikkerhet kan si var Havet nordre. Vi finner fortegnelse over husmenn omkring 1750-tallet som har vært på Stiklestadvald. Vi kan nevne Baard Larsson med kona Anne Olsdatter og barna Lars og Maria. Videre var Ellef Olson og Guru Pedersdatter med dattera Marit der. Begge disse parene har vært på Stiklestadvald under Stiklestad vestre, men det er usikkert hvilke plasser de var på. Den første som vi tar med i denne beretningen er Moses Olsen. Moses Olsen (1753-1811) og Ragnhild Sivertsdatter (1765-) Moses og Ragnhild kom lil Havet en gang omkring 1780 og var her under folketel lingen i 1801. Moses døde i 1811 på Slottemoen. Moses nedslammer fra Sul, og var sønn av Ole Mosesen og Kristine Pedersdatter Brattåsen. Han ble gift i 1781 med Ragnhild Sivertsdatter, født på Trygstad og dat ter av Sivert Sivertsen og Maren Pedersdatter. Moses og Ragnhild fikk åtte barn: 82. Marit, f. 1782 på Stiklestad vestre-vald, gift med Ole Gulliksen fra Ullensaker. 83. Kirsten, f. 1782 på Stiklestadvald, d. før 1800. 84. Ole, f. 1786 på Stiklestad vestre-vald, gift med Martha Pedersdatter Haug. Disse finner vi igjen som husmannsfolk på Slottemoen under Slottet. 85. Brynhild, f. 1790 på Stiklestadvald, d.1791. 86. Sin, f. 1791 på Stiklestadvald, d.1791. 87. Brynhild, f. 1 793 på Stiklestad vestre-vald, gift med Halvor Ottesen Stiklestadvald. Halvor ble husmann i Støa under Hallem nedre og kjøpte senere denne plassen. 88. Kirsten, f. 1796 på Stiklestad vestre-vald. 11817 fikk Kirsten en datter med Ole Olsen fra Langli i Sparbu. Kirsten bodde da på Haugvald. Kirsten og Ole ble senere gift og bosatte seg på Maritvoll.
---- 183 H&FSt ---- Carl Andersen (1774-) og Marthe Olsdatter (1778-) Disse folkene må ha kommet til Havet like etter folketellingen i 1801. Carl og Marthe fikk fem barn: 81. Marta, f. 1799, hun døde 1 81 6 på Stiklestad. 82. Ane, f. 1802 på Stiklestadvald. Mest trolig døde hun som fattiglem på Øra i 1865. 83. Ingeborg Anna, f. 1 806 på Stiklestadvald. I 1 865 er hun losjerende enke, fattig em på Sjetnehaug i Tiller, Klæbu. 84. Andreas, f. 1 81 0 på Stiklestadvald, gift med Berit Kristofferdatter Reitan. I 1865 var han gardsarbeider på Riksvoll under Nestvoll, og han døde der i 1 879. 85. Ole, f. 1816 på Stiklestadvald, gift 1849 i Vår Frue kirke med Anne Marta Toresdatter Tiller, f. 1 8 1 3 i Trondheim. Han arbeidet som gårdskar. I 1 865 hadde de melkeutsalg i Kofodgeilen 6. I 1 891 var han belgtrøer i Vår Frue kirke. Bardo Larsen (1797-1876) og Marta Jakobsdatter (1792-1866) Når den forrige familien flyttet fra Havet, og når disse kom hit, er usikkert. Bardo Larsen ble født på Årstad av foreldre Lars Ingebrigtsen Årstad og Mali Bardosdatter Årstad. Bardo og Marta var på Årstad fra de giftet seg i 1818 og i hvert fall fram til 1827. Marta var datter av Jakob Erlingsen Auskin og Gjertrud Ingebrigtsdatter. Bardo og Marta var føderådsfolk på Havet i 1865. Hun døde der i 1866, og han døde i 1876. Han var da legdslem. Bardo hadde i 1816 sønnen Ole med pike Ragnhild Olsdatter Årstad. Ole ble gift med Marta Olsdatter Lyngsvald, husmann på Lyngsvald og Nessvald. Bardo og Marta fikk fire barn: 81. Lars, f. 1 8 1 8 på Årstad, d. JBl9. 82. Berit Martha f. 1820 på Årstad, flytteattest til Sparbu i 1841, gift med Ole Sakariasen Kirkhenningsplass, f. 1 824. 83. Gjertrud, f. 1822 på Årstad d. 1873. Hun ble gift med Jens Andersen Rye, f. 1823 på Bynesset, og de bosatte seg på Maritvollvald. Han var strandsitter og snekker. 84. Jakob, f. 1 827 på Årstad. Han fikk flytteattest til Nordland i 1 846. I 1 865 er han husmann på Indre Snedvig i Borge i Lofoten, gift med Berit Larsdatter f. 1830 i Lærdal. Kristen Mortensen (1824-1893) og Tonette Mathea Tronsdatter (1829-1893) I 1865 var disse plassfolk på Havet, og de kom nok hit like før 1865. Kristen var født på Breding av foreldre Morten Arntsen og Guru Ellevsdatter Halsetvald. Han ble gift i 1857 med Tonette Mathea Tronsdatter fra Beitstad. 1 1875 finner vi igjen disse to som eiere av Haga søndre nordre. Kristen solgte gården i 1891, og han og kona tok da kår der. Under raset i 1893 ble gården utslettet, og alle som bodde der omkom. STIKLESTAD ■*3
---- 184 H&FSt ---- På plassen var det i 1865 en besetning på 1 ku og to sauer og en utsæd på Va tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Kristen hadde to sønner utenfor ekteskap: 81. Jakob, f. 1 845, gift i Trondheim med Kirsten Olsdatter Konstad f. 1 846. Jakobs mor var Olava Johnsdatter Hellmo. 82. Anneus, f. 1854. Han utvandra til Amerika i 1880 og kalte seg Garnes. Senere kalte han seg Anneus Chr. Eklo. Hans mor var Ragnhild Aagesdatter Eklo. Kristen og Tonette Mathea hadde ingen barn, men de hadde en pleiedatter: 81. Anna Bergitte Berntsdatter f. 1864 på Melbyvald. Hun var datter av husmann Bernt Petersen Melbyvald og hustru Olina Olsdatter. Anna Bergitte utvandra til Amerika i 1 885. Johannes Larsen (1838) og Serianna Olsdatter (1836-1903) Johannes og Serianna kom fra Bjartnesvald der de var husmannsfolk i Bjartnesstua. Mer om denne familien og deres foreldre finner du på Bjartnestua under Bjartnes og Hallem østre under Ner-Hallem. Familien kom hit til Havet i 1866-68. De var på plassen til i 1884. Da kjøpte de en parsell av Hallem nedre og kalte heimen Hallem østre. Petter Iver Pedersen "Neffer" (1859-1943) og Marta Baardsdatter (1855-1946) Peter Iver og Marta kom til Havet i 1884-85 fra Rosvollvald. Peter Iver var født på husmannsplassen Neffer, under Rosvoll av foreldre Peder Jensen og Serianna Johannesdatter. Som vanlig fikk folkene navn etter plassene de var på, og Petter Iver ble kalt Petter Iver Neffer. Han ble gift i 1882 med Martha Baardsdatter. Hun var født på Tillervald av foreldre Baard Nielsen og Martha Olsdatter. I 1900 bygslet Peter og Marta en plass under Mikvoll og flyttet dit. 1 brannprotokollen kan vi se at i 1894 besto bygningene på Havet av stue, kjøk ken og kammer, samt fjøs og lade og et stabbur. Stue og uthus var taksert til 75 spe siedaler og stabburet til 8 spesiedaler. Av inventar var det assurert en 3-etasjes kakkel ovn til 6 spesiedaler og et bakstejern til 1 spesiedaler. Peter Iver og Martha fikk seks barn: B 1 . Maren Secilie, f. 1 882 på Rosvollvald, d. 195 1 . Hun ble gift med Hilmar Kristian Meyersen Thomsen fra Frosta, f. 1 884, d. 1938. De var bosatt på Øra der han var lensearbeider og senere baker. 82. Peder Bernhard, f. 1884 på Rosvollvald, d. ugift i 1970. 83. Pauline Margrethe, f. 1887 på Stiklestadvald, d. ugift i 1965. 84. Julianna, f. 1890 på Stiklestadvald. Hun var hushjelp hos lensmann Suul i mange år. 85. Nelius, f. 1894 på Øren, d. 1979, gift 1915 med sætterske Grethe Birgitte Olsdatter Vold, f. 1 895 på Øra. Han var baker og sagbruksarbeider.
---- 185 H&FSt ---- 86. Inga Otilie, f. 1897 på Mikvollvald, d. 1916, g. med sagbruksarbeider, senere fiskehandler Wilhelm Olsen, f. 1896. Eilert Martin Nilsen Skurseth (1849-1936) og " Bergitte Johannesdatter (1833- 1892) og 2) Karen Maria Olausdatter (1866-1951) Eilert og Karen kom flyttende hit til Havet i 1900, og de kom da fra Brustua under Stiklestad østre. I 1900 kjøpte de plassen og kake den da Havstad. De tok også Havstad som familienavn. Eilert kom fra Rise i Sparbu og han var sønn av Nils Larsen Rise og Karen Einersdatter. Han og Karen ble gift i 1893. Hun kom fra Jøsåsvald og var dat ter av Peter Olaus Johannesen ogjonetta Olsdatter. Eilert var husmann på Brustua og var gift tidligere med Bergitte Johannesdatter f. 1833. Hun døde i 1892 på Brustua. Eilert hadde en sønn med Frida Karoline Kjesbu: Før hun ble gift med Eilert hadde Karen en sønn med Gustav Adolf Olsen Myhrås: Karen Maria Olausdatter. 81. Paul Olaf Gustavsen, f. 1892 på Brustua, d. 1975, gift 1918 med Anna Olausdatter f. 1 898 på Hallberget i Skogn. Vinteren 1918/19 flyttet de til Skogn, til en husmannsplass som ble kalt Vinterveien. Denne plassen hadde Annas slekt ninger hatt tilknytninger til, og de kjøpte denne plassen og kalte den Myhrås. De tok Myhrås som slektsnavn, visstnok etter Paul Olafs far som hadde tatt dette nav net da han flyttet til Løkken. Paul Olaf arbeidet på veianlegg. Senere ble han vei vokter i Skogn. Eilert og Karen fikk tre barn: 81. Julie Karoline, f. 1 894 på Forbregdsvald, d. 1 894. 82. Julie Kristine, f. 1898 på Brustua, d. 1921, ugift. 83. Egil Martin, f. 1901 d. 1903. 84. Egil Konrad, f. 1906 på Havet, gift med Gudlaug Vold. Neste brukere på Havstad. STIKLESTAD
---- 186 H&FSt ---- Egil Konrad Havstad (1906-1983) og Gudlaug Vold (1910-1979) Gudlaug var født på Vold og hen nes foreldre var Martin Petersen Vold og Trine Sofie Olausdatter Vold. Egil tok over heimen i 1938. De hadde en pleiesønn: 81. Bernt Hårberg, f. 1939. Han neste eier på Havstad. Gudlaug og Egil Havstad. Nord-Stekksta (Stiklestad Nordre) GNR. 28, BNR 1 Stiklestad nordre 1954. Stiklestad nordre er Stiklestad vestre fraskilt den gamle "Stiklestad" (nedre Stiklestad).
---- 187 H&FSt ---- I middelalderen tilhørte Stiklestad nordre Erkestolen, og ved reformasjonen gikk gården over i Kronens eie. Ved auksjon over krongods i 1728 ble gården solgt for 231 riksdaler til Fredrik Hoppe, og senere har gården vært i brukernes eie. Rundt år 1300 gikk det et ras i Verdal som betegnes som Skroves-raset, og ved dette raset forsvant gården Øst-Fåra som tilhørte Reinskloster. Under Stiklestad-raset ca 200 år senere ble gårdene i Stiklestad betydelig skadelidende. Stiklestad nordre fikk utparsellert Stiklestadenget (Sollia) av denne klostergården i Leirådal. (Se mer om engstykkene i Leirådal i Verdal historielags årbok for 1987 s. 217.) Gården Sollia var under Stiklestad nordre fram til 1888. Da ble den fradelt går den, og solgt til Ole Johannesen for kr. 1200. Sollia er ikke tatt med under Stiklestad nordre, men kommer i en annen bok sammen med Leirådal. Ole Ellevsen Halset (1751-1799) og Elen Johnsdatter Hegre (1749-) Først på 1800-tallet var Elen Johnsdatter Hegre eier på Stiklestad nordre. Elen var enke for andre gang. Hun var først gift med Sevald Andersen Lein (Se Leinsætta). De eide Stiklestad nordre, og etter Sevald døde i 1776, giftet Elen seg i 1777 med Ole Ellevsen Halset som døde i 1799 (Se Halsetætta). Sevald og Elen hadde en datter som het Anne, og hun ble gift med Åge Jakobsen Lyng. Etter at han døde, ble hun gift med klokker Elias Balgård. Etter at Elen ble enke, sått hun med gården til i 1812. Da innløste den eldste søn nen, Sevald både hennes og sin brors arveparter etter faren i Stiklestad og Lyngåsen. Elen fikk et kår på 4 tønner bygg, 10 tønner havre, V 2 mål potetjord samt for til 2 kyr og 4 småfe. Far til Sevald, Anders Jonsen Lein, kjøpte i 1765 Lyngåsen sammen med Jakob Lyng. Eiendommen ble utskiftet mellom dem, og den vestre delen fulgte Stiklestad nordre som underbruk. Den østre delen av Lyngåsen ble underbruk til Kråg. Senere har landhandler Monrad, videre hans sønn Anton Bendiks Monrad vært eiere. Einar Valsø kjøpte også den østre delen av Lyngåsen, slik at hele Lyngåsen nå tilhører Stiklestad nordre. Ole og Elen fikk to barn: 81. Sevald, f. 1777. Neste eier av gården. 82. John, f. 1 780, gift med Beret Larsdatter Karmhus. Beret var enke og sått som eier av Karmhus. John døde i 1 855 og Beret i 1 859. Sevald Olsen (1777-1851) og Ingeborg Jakobsdatter Stuskin (1790-1869) Sevald ble gift 1813 med Ingeborg, datter av Jakob Andersen Stuskin og Ingeborg Andosdatter Eklo søndre. I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 12 storfe, 20 sauer, 10 geiter og 2 griser, og utsæden var A tønne hvete, 3 tønner bygg, 13 tønner havre, l A tønne erter og 8 tønner poteter. Sevald og Ingeborg fikk tre barn:
---- 188 H&FSt ---- B 1 . Elen Johanna, f. 1814-, d. 1911 på Salthammer i Frol. Hun ble gift i 1 842 med Johannes Thomasen f. 1 808 på Øren, d. 1 879. De ble eiere på Ness vestre. 82. Jakob, f. 1816. Neste eier av Stiklestad nordre. 83. Berit, f. 1 826, d. 1 891, gift i 1 859 med Hans Petter Jonsen Valstad. Fra 1 860 til 1 868 var de eiere av Nord-Hallem. Senere ble de eiere av Valstad østre. Jakob Sevaldsen (1816-1892) og Karen Maria Johnsdatter Mikvoll (1818-1878) Jakob og Karen Maria giftet seg i 1841. Hun var fra Mikvoll store og var datter av John Petersen Minsås og Elen Katrine Olsdatter Mikvoll. I 1849 tok Jakob Sevaldsen over Nord-Steksta, sammen med Lyngåsen vestre. Han var eier her fram til i 1871 da han solgte gården og Lyngåsen vestre til lensmann Wessel for 3200 spesiedaler og kår. Jakob og Karen Maria hadde tre barn: 81. Sefanias, f. 1841 på Stiklestad, d. 1903, gift i 1880 med Thora Karlsdatter f. 1 857 på Trondenes. Hun døde i 1 882, og han giftet seg igjen i 1 884 med Grete Petersdatter Valberg, f. 1 863 på Mikvollvald, d. 1924. I 1900 var de bosatt på Kjæranvald der han hadde pensjon som forhenværende sersjant, og der hadde de også et lite jordsbruk. 82. Elen Katrine, f. 1846 på Stiklestad, d. 1932. Hun ble gift i 1867 med Martin Andreasen Holmsveet, f. 1 840 på Svinhammer. 83. Oluf, f. 1 850 på Stiklestad. Han flyttet til Trondheim i 1 874 og arbeidet som over konduktør ved jernbanen og giftet seg med Nikoline f. 1 837 i Kristiansund. Hjeronymus Heyerdahl Wessel (1834-1917) og Anna Birgitte Giæver (1841-) Wessel var fra Trondheim, og Anna Birgitte var født Giæver fra Tromsø. Hjeronymus Wessel var lensmann i Verdal i vel 40 år. Han eide senere Holmsveet og deretter Melastu på Øra. Han døde i Oslo i 1917. Lensmann Wessel og kona hadde 12 barn. Disse er nærmere omtalt under Holmsveet. Det ser ikke ut som at lensmann Wessel har hatt tinglyst hjemmel på Stiklestad nordre, og heller ikke Nils Juel, som var her etter lensmann Wessel. Nils Juel (1864-) og Petra Juel Nils Juel kom til Stiklestad nordre i 1878, og han var her til 1888. Han brukte titte len proprietær, og var sønn av proprietær Fredrik Juel på Reitan og kone Agnes Juel. Etter de opplysninger som finnes, var Nils Juel bare 14 år da han kjøpte gården, og han bodde på Reitan i 1881. Før han giftet seg, hadde Nils en sønn med Ragnhild Andersdatter: 81. Ole, f. 1881 på Inndalsallmenningen. Nils og Petra fikk en sønn: 81. Nils, f. 1884 på Stiklestad.
---- 189 H&FSt ---- Kristian Frost Etter Juel ble Kristian Frost eier av Stiklestad nordre for kr 26.000, skjøte utskrevet av Jakob Sevaldsen i 1888. Jakob Sevaldsen står derfor som hjemmelsinnehaver både når lensmann Wessel og Nils Juel var her. Kristian Frost bodde nok ikke på gården, for i 1891 er det Jonas Segtnan, sviger sønn av Kristian Frost som er driver. Jon Rostad (1851-1917) og Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur (1861-1893) 1 1893 kjøpte Jon Rostad gården, og han var eier her til 1910, da flyttet han til Kjellsrud i Bærum. Han giftet seg på nytt med Brita Forberg fra Ytterøy. Veiingeniør Jon Rostad var tidligere eier av gården Folio som gikk med i raset i 1893. Jon var fra Trones og sønn av Ole Jonsen Rostad og Marie Martinusdatter. Han ble gift med Bergitte Magdalene Hansdatter Valeur, fødd i Beitstad. Hun var datter av lensmann Hans Petter Valeur på Namdalseid og kone Birgitte Ingebrigtsdatter Muus. Jon Rostad hadde allerede kjøpt Stiklestad nordre, og de hadde planlagt flytting dit den 18. mai i 1893, men flyttingen ble utsatt en dag på grunn av at datteren Marie fylte året denne dagen. Dette må en vel kalle skjebnens ironi, for det endte med at Bergitte Magdalene og den yngste sønnen Tormod Mikal omkom på rasnatta. I 1900 bodde også doktor Wetlesen og familie på Stiklestad nordre. Jon og Bergitte hadde seks barn: 81. Ole, f. 1 882, d. 1967, gift med Margit Moksnes fra Trondheim. De ble brukere på Haugslien. 82. Bjarne, f. 1 883 på Folio, d. 1949, gift med Valborg Øvre fra Ytterøy. De utvandra til Amerika i 1906. 83. Marie, f. 1 886 på Folio, gift med Trygve Forberg. Neste eiere på Stiklestad nordre. 84. Ingrid Elisabeth, f. 1888 på Folio, gift med Olav Brårud. De bosafte seg i Oslo. 85. Helge, f. 1890, d. 1915, gift med Gisken Sem fra Grong. 86. Tormod Mikal, f. 1892, d. rasnatta 1893. Trygve Forberg (1887-1971) og Marie Rostad (1886-1951) Trygve Forberg ble gift i 1910 med Marie Rostad. Han var født på Brustad på Ytterøy, sønn av Peder og Anna Forberg. Trygve og Marie ble på Stiklestad nordre til 1912. Da kjøpte de gården Reitan og bror til Trygve, Valdemar tok over Stiklestad nordre. Trygve og Marie fikk åtte barn, hvorav to tvillingpar: 81. Birgitte Magdalene, f. 191 1 på Stiklestad nordre. 82. Else, f. 1913 på Reitan. 83. Per, f. 1915 på Reitan. 84. Knut, f. 1915 på Reitan. 85. Erling Mikal, f. 1920 på Reitan 86. Anna, f. 1922 på Reitan. 87. Aasta, f. 1922 på Reitan. 88. Marie, f. 1929 på Reitan. Hun ble kaltMari.
---- 190 H&FSt ---- Valdemar Forberg (1892-) og Borgny Lydersen (1902-) Valdemar Forberg ble gift med Borgny Lydersen, f. 1902 på Gjøvik, datter av apote ker Lydersen på Verdalsøra. Han var eier av Stiklestad nordre fram til 1918. Da flyttet de til Vibe i Ogndal, og i 1924 kjøpte Valdemar Hamrem i Sparbu på tvangsauksjon. Etter at de kom til Hamrem fikk de fire barn: 83. Astrid, f. 193 1 , provisor, gift med tannlege Arne Skjeflo, f. 1932 i Stod 84. Sverre, f. 1933, ingeniør, gift med Jorunn Ween. Alf Nikolai Getz (1888-1918) og Johanne Mathilde Arnemann Greger (1890- 1981) Alf Getz står som eier av Stiklestad nordre fra 1918 til 1921. Alf Getz ble gift med Mathilde Arnemann Greger i 1913. Hun ble senere gift med Arne Voll. Den vestre delen av Lyngåsen har tilhørt Stiklestad nordre. Alf Getz kjøpte også den østre delen, og den beholdt han da han solgte gården videre til Edvard Valsø. Hele denne eiendommen var da gjenvokst av skog og spesielt like etter krigen var det stor skogsdrift her. Edvard Valsø (1873-1945) og Gjertrud Havdal (1873-1951) Ole Valsø, far til Edvard, kom fra går den Valsø på Valsøya på Nord-Møre. Ole kjøpte Ulve gard på Nøtterøy i 1873. Han var her til i 1920, da kjøpte han gården Sørum på Byåsen. Edvard og Gjertrud var i Amerika fra 1904 til 1907. 1 1921 kjøpte Edvard Stiklestad nordre for kr 115.000, og senere har gården vært i denne slektens eie. Edvard og Gjertrud fikk seks barn: Gjertrud og Edvard Valsø. Bl . Karen, f. 1905, ugift. Karen var handarbeidslærer på Røstad og flyttet senere til Lier som handarbeidslærer. 82. Gunnhild, f. 1 907, ugift. Gunnhild arbeidet som lærer på Røstad skole. 83. Ola, f. 1908 på Leinstrand, han ble neste eier på Nord-Steksta. 84. Knut, f. 1910, gift med Marta Degernes fra Østfold. Knut var regnskapsfører og han arbeidet ved riksrevisjonen i Oslo. De var bosatt i Asker. 85. Inger, f. 1912, gift med Trygve Altin, de bosatte seg på Sjøåsen på Namdalseid. 86. Margit, f. 1914, gift med Jon Lein. De bosatte seg på Øra. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 191 H&FSt ---- Høykjøring på Nord-Steksta. Høykjørerne er fra venstre Inger, Knut og Ola Valsø. Ola Valsø (1908-1993) og Klara Masine Røe (1904-1989) I 1926 kjøpte Ola Valsø Stiklestad nordre av sin far. Ola var født på Leinstrand, og giftet seg i 1935 med Klara Masine Røe, datter av Karl Martin og Elen Røe. Ola og Klara Masine fikk to sønner: Ola og Klara Masine Valsø med sønnene Einar og Olav.
---- 192 H&FSt ---- <&. ! i^a * -'■« *^ WsS&mSmw" raggpi ÉKaZKrøÅææ ss Ola Valsø hadde egen høypresse (i bakgrunnen) som han dreiv leiearbeid med. Her er både mannskap og kok ker avbildet. 81. Einar f. 1938, gift med Astrid Klara Flataunet f. 1935 i Rissa, datter av Andreas og Karen Buhaug Flataunet. Einar overtok gården etter sin far og nå er det hans 82. Olav f. 1940. Husmenn på Stiklestad nordre: Etter at Lyngåsen vestre ble underbruk til Stiklestad nordre i 1777, har husmanns plassene på Lyngåsen tilhørt Stiklestad nordre. De husmennene som var på Lyngåsen og gjorde sitt pliktarbeide til Stiklestad nor dre, er tatt med under Lyngåsen. I folketellingen for 1801 er det en husmann på Stiklestad nordre, og det var Hans Olsen. Han hadde plass på Lyngåsen. 1 folketellingen for 1815 er det bare Elias Jensen som er nevnt som husmann på Stiklestad nordre. I skattelisten for 1820 er det to husmenn under Stiklestad nordre som har betalt skatt, og de er Elias Jensen og Knud Ellingsen. Elias var mest trolig husmann her på gården, men Knud var husmann på Lyngåshaugen. I Verdalsboka er det nevnt to husmannsplasser i 1865 og det er Svartåsen og Enget. Solbakken er ikke nevnt før i 1891. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 193 H&FSt ---- Elias Jensen (1779-1860) og Martha Pedersdatter (1786-1863) Det ser ut som Elias hadde en plass på Stiklestad nordre, men hvor han bodde, er usikkert. Både Elias og Martha døde på Byvald, han i 1860 og hun i 1863. Elias og Martha ble gift i 1808 og de fikk fire barn: 81. Petter, (Peder) f. 1808 på Stiklestad nordre vald, d. 1883, gift i 1833 med Magnhild Johannesdatter, f. 1807, d. 1877. Begge var da bosatt på Bye, men senere var de husmannsfolk på Valstadvald. 82. Jens, f. 1 81 7 på Stiklestad nordre vald, d. 1 827 83. Marta, f. 1818, gift i 1 839 med Ole Henriksen, f. 18 14 på Sundby. Han druk net etter forlis under fiske på Folla i 1 852. 84. Elias, f. 1 820 på Stiklestad nordre vald, gift i 1 847 med Gurianna Hansdatter f. 1 827 på Fæbyvald. De ble husmannsfolk først på Baglovald og senere Byvald. På Svartåsen var det på Forbregds grunn et teglverk som var i drift fra 1782 til omkring 1800. Stiklestad nordre grenset opp mot Forbregd i dette området. Svartåsen fikk navnet Forbregdsaunet, men i daglig tale ble det sagt bare "Verket" Husmannsplassen som tilhørte Stiklestad nordre, lå like ved grensa til "Verket" så det er vel naturlig at plassen også ble kalt "Lilleverket" Svartåsen var en liten husmannsplass, i hvert fall når en ser på besetningen og utsæden både i 1865 og 1875. Når en tar i betraktning den korte tida begge disse familiene har vært der, så har de vel ikke hatt mulighet til særlig mye dyrkingsarbeid på heimen. Vi kan ikke bevise at det har vært folk her på denne plassen før i 1865, men det er trolig at den har vært bebodd tidligere. Otte Andersen (1797-1840) og Marit Jonsdatter (1796-1870) Otte og Marit giftet seg i 1820, Otte bodde da på Stiklestad og Marit på Rosvoll. Hit til Svartåsen kom de først antagelig omkring 1850 og vi kan se mer om denne fami lien under Stiklestad østre. I 1865 hadde de en besetning på 4 sauer og det var en utsæd på >/8 tønne bygg, V 4 tønne havre, og 1 tønne poteter. Anders Andreasen (1836-1918) og Maria Andreasdatter (1847-) I 1875 finner vi disse som plassfolk på Svartåsen. Dette er en familie som har flyttet mye, som vanlig var for husmenn. De kom til Svartåsen mellom 1870-75, og de var her til litt før 1880. De flyttet så til Hestegreivald. Der var de bare en kort tid før de bosatte seg på Leinsvald. Denne plassen kjøpte de og kalte den Nordal, og de tok Nordal som slektsnavn.
---- 194 H&FSt ---- Anders var født på Rosvoll, sønn av ungkar Andreas Johannesen, bosatt som tje ner på Fæby og Karen Andersdatter bosatt på Rosvoll. Anders ble gift i 1869 med Maria Andreasdatter f. på Yssevald, datter av Andreas Svendsen fra Mosvik/Ytterøy og Ingeborg Eriksdatter Yssevald. De hadde i 1875 en besetning på 4 sauer og 4 geiter og en utsæd på Vi tønne bygg, Vi tønne havre og 1 tønne poteter. Anders og Maria fikk åtte barn: 81. Julie Kristine, f. 1870 på Byavald, d. 1915 på Pleiehjemmet av tuberkulose, gift 1907 med enkemann Halvor Lundgren, f. 1851. 82. Anton Marius, f. 1874 på Stiklestadvald, d. 1971, gift med Kristine Petersdatter Aas, f. 1873, d. 1952. De var i 1900 bosatt hos Aas, og Anton arbeidet da som skomaker. I 1900 kjøpte de eiendommen Nordal. Anton var i USA fra 1911 til 1915. Senere var han sagbruksarbeider ved Trones bruk i mange år. 83. Andreas Annelius, f. 1 877 på Stiklestadvald, utvandra til Amerika. 84. Karl Alfred, f. 1880 på Hestegreivald, d. 1 880. 85. Maria Magdalena, f. 1881 på Hestegreivald, gift 1904 med fyrbøter og natte vakt ved Trones bruk, Ludvig Larsen, f. 1885, d. 1948. 86. Inga Amalie, f. 1884 på Leinsvald, gift Vollset, bosatt i Levanger. 87. Karl Odin, f. 1 887 på Leinsvald, flyttet til Mo i Rana. 88. Anna Margrete, f. 1 891 på Leinsvald, flyttet til Sverige Solbakken GNR. 28, BNR. 4 Det ser ikke ut som plassen Solbakken har eksistert så langt bakover på 1800-tallet. Første gangen vi ser den nevnt, er under folketellingen i 1891. Peter Larsen (1829-1901) og Marta Bardosdatter (1826-1913) Peter var fra Lundåsen på Inderøy. Han var enkemann og giftet seg i 1861 med enke Marta Bardosdatter. Begge bodde da i Støa under Hallem nedre. Marta var født på Svedjan under Haug, og hun var datter av Bardo Thomasen og Karen Larsdatter. Marta var gift tidligere med Kristian Jakobsen, født 1822 på Green. Han døde 1857 på Borgenvald. De var i Støa enda i 1865, og senere flyttet de til Fæbyvald, og de kom hit til Solbakken før folketellingen i 1891. De flyttet fra Solbakken i 1904, men det er litt usikkert hvor det ble av dem senere. I 1900 bodde Martas sønn Bardo på Solbakken, og det ser ut som det er han som har overtatt plassen. Han er registrert som husmann med jord. Det ser ut som også
---- 195 H&FSt ---- Solbakken. Peter har husmannskontrakt, men han har også litt fattigunderstøttelse. Marta hadde noe husarbeide, men også hun hadde litt hjelp fra det offentlige. Peter og Marta ble gift i 1861. De hadde ingen barn, men i 1891 bodde en sønn av Martas datter Karen Lovise på Solbakken. Han var født utenfor ekteskap i 1873 og hans navn var Peter Martin Olsen. Hans far var Ole Iversen Fæby. Marta var tidligere gift med Kristian Jakobsen. De hadde fem barn: 81. Bardo, f. 1 847 på Telsnesset, d. ugift i 1921 på Aldersheimen. Han arbeidet som gards, vei og jernbanearbeider. 82. Jakob, f. 1 847 på Telsnesset, d. 1 848. 83. Julianna, f. 1849 på Svedjan, gift i 1874 med Ove Adolf Nilsen Movald, f. 1849 i Beitstad, d. 1888. 84. Karen Lovise, f. 1 853 på Svedjan. Hun utvandra til Amerika i 1 881 . 85. Peter, f. 1855 på Mikvollvald, d. 1865 på Solbakken. Karl Edvard Andreasen Solbakken (1869-1952) og Inga Sofie Gjertsdatter (1875-1966) Edvard og Sofie kjøpte Solbakken i 1904. Før den tid var de en kort tid på Nordheim, og dit kom de fra Skjærsetvald. Edvard var fra Sparbu. Han giftet seg i 1898 med Inga Sofie Gjertsdatter. Hun var født på Landstadvald, datter av Gjert Olsen og Martha Sevaldsdatter. Edvard var fisker, og i 1897 var han registrert som lofotfisker. Senere dreiv han heimen, og fra ca 1912 arbeidet han på Statens vegvesen. Karl Edvard hadde en sønn med enke Mane Svendsen:
---- 196 H&FSt ---- Bl . Sefanias Marius, f. 1 896 på Myrsvald. Han finner vi igjen som transportarbeider Marius Ramberg i Egge, gift med Aslaug Kristiansen f. 1 899 i Egge. Karl Edvard og Inga Sofie fikk ti barn: 81. Martha Elisabeth, f. 1897 på Landstadvald, d. 1967. 82. Gudrun Antonie, f. 1899 på Skjærsetvald, d. 1981 i Trondheim. 83. Eva Sofie, f. 1902, gift med Oskar Berg, f. 1900. 84. Paul Johannes, f. 1903 på Nordheim, d. ugift i 1922 av tuberkulose. 85. Oline Birgithe, f. 1905 på Solbakken, gift med Oskar Lindkvist f. 1907 86. Arne Marius, f. 1908 på Solbakken, d. 1984, gift med Judit Pettersen, f. 191 8, d. 1982. De bodde på Stiklestad og Arne arbeidet som gardsarbeider, senere ble han ansatt i Verdal kommune som vegvokter. 87. Peder Magnus, f. 1910 på Solbakken, d. 1974, gift med Jenny Arnesdatter Forbregd, f. 1913 på Dalhaug, d. 1997. De bodde på Kirkehaug i Verdal. 88. Peter Anton, f. 191 2 på Solbakken, d. 191 2 av influensa. 89. Alma Pauline, f. 1914 på Solbakken, gift med småbruker John Rundhaug, f. 1906 på Frosta. BlO.Sofus, f. 1916 på Solbakken, d. 1 972, gift med Sigrid Marie Berg f. 1932 på Røra, d. 1993. De ble neste eiere på Solbakken og nå er det Svein Erling Solbakken som er eier. Fraskilte parter av Stiklestad nordre. Breidablikk (Middelskolen) Den private middelskolen i Verdal startet opp på Stiklestad i 1881. Det første året leide skolen lokaler på Stiklestad øvre med Carl Johan Braarud som bestyrer. Så ble det kjøpt tomt av Stiklestad nordre, og det ble bygd skolehus ved hovedveien. 1 1895 ble skolen og husene flyttet til Øra, og den private middelskolen ble avsluttet i 1931. Huset ble solgt til Frelsesarmeen. Breidablikk 1954. Foto Widerøe.
---- 197 H&FSt ---- Amtsskolen på Stiklestad nordre 1 892. Eiendommen Breidablikk var eiet av ett selskap som hette: "Stiklestad private Skoles Interessentskab" Oskar Lyngsaunet (1897-1979) og Agnes Julie Elfrida Alstad (1905-1985) I 1933 kjøpte Oskar Lyngsaunet tomta der middelskolen hadde stått og bygde opp bolighus og sykkelverksted. Oskar drev med reparasjon av sy kler og han bygde også opp nye sy kler. Han hadde eget sykkelmerke som het St. Olav. Oskar var født på Lyngsaunet, sønn av Eliseus og Anna Kristine Lyngsaunet. Oskar giftet seg i 1930 med Agnes Alstad, datter av Julius og Petrine Alstad. Oskar hadde en datter før han ble gift 81. Ingrid Brandtsegg, f. 1928, gift med Arne Bye, Levanger. Oskar og Agnes fikk to barn: 81. Asbjørn Odd, f. 1930, gift med Berit Olafsen, f. 1933, d. 1994. 82. Astrid Pauline, f. 1938, gift med Arnold Haga f. 1932, d. 2004. STIKLESTAD
---- 198 H&FSt ---- Eier på Breidablikk nå er Inger Åse Lyngsaunet, datter av Odd og Berit Lyngsaunet. I andre etasje på sykkelverkstedet bodde Cecelie Lyngsaunet, søster til Oskar, og hennes sønn Harald. Harald var født i 1907, død 1961. Far til Harald var Arne Martin Hansen fra Levanger. Harald dreiv med drosjetransport og var mye benyttet som spillemann både på fester og andre tilstelninger. Det var trekkspillet som var hans instrument. Harald ble gift i 1932 med Oline Margrete Olausdatter Nordheim, født 1904, død 1942. Harald og Oline hadde en datter før de giftet seg og to døtre etter de giftet seg: 81. Hildur Olea Lyngsaunet, f. 1930, d. 1930. 82. Synnøve Lyngsaunet, f. 1934 gift med Johan Lorentsen, f. 1928. De er bosatt i Stjørdal. 83. Ragnhild Lyngsaunet, f. 1937, gift med Odd Hovd. Senere skilt og gift på nytt med Bjørn Arve Drøyvold. De er bosatt i Vinne. ØSTER-STEKSTA (STIKLESTAD ØSTRE) GNR.29, BNR 1 Stiklestadgårdene ca. 1917. I middelalderen var Stiklestad østre kirkegods og tilhørte Erkestolen. Etter reforma sjonen overtok Kronen Erkestolens gods, og ved auksjon over krongods i 1754 ble gården solgt til brukeren Anders Larsen Breding.
---- 199 H&FSt ---- Den første brukeren på 1800-tallet var Anders Olsen. Han overtok gården i 1792 etter sin mor Marit Andersdatter Midt-Grunnan som hadde sittet i uskiftet bo siden hennes siste mann døde. Marit var først gift med Anders Larsen, men han døde i 1769. Etter skiftet ser det ut til at Anders var en av bygdens mest velstående menn. Marit Andersdatter giftet seg igjen i 1770 med Ole Olsen Leirfall, sønn av lens mann Ole Sevaldsen Leirfall. (Se Leinsætta, Verdalsboka bind 111 side 420.) Marit hadde to sønner fra første ekteskap, Anders Andersen Øst-Grunnan og Lars Andersen Leklem. Ole Olsen utløste i 1790 disse to stesønnene for henholdsvis 375 og 425 riksdaler. Ole døde i 1792, og gården ble da verdsatt til 1600 riksdaler, og samme året ble gården overdratt til Anders Olsen. Marit døde i 1828 i en alder av 90 år. Under Stiklestad østre, nordre og vestre lå Fåraenget. Dette var den gamle gården Øst-Fåra som Erkestolen la under Stiklestad etter raset i 1490. Halvparten av gården tilhørte Stiklestad østre, og de to andre gårdene hadde en fjerdepart hver. Stiklestad østre hadde den vestre delen, Storbuvollen, og de to andre den østre delen, Bakkan. 1 1910 ble det holdt utskifting, og Anders Olsen solgte da Storbuvollen til Ole Olsen Faren nedre for 179 riksdaler 2 ort. Stiklestad kirke ligger på Stiklestad østres grunn, og i området der kulturhu set nå ligger, lå Kavaleriets telthus. Det var da ekserserplass ved kirken, og øvelsene foregikk etter gudstjenesten. Telthusene ble solgt eller flyttet, og det siste huset ble fjernet i 1775. Et hus ble flyttet til Rinnleiret, og det er nå oppsatt på Verdal Museum. Anders Olsen (1771-1840) og Berit Larsdatter (1769-1858) Anders og Berit ble gift i 1802 og de fikk fem barn: Bl . Marit, f. 1 803 på Stiklestad østre, gift med Johannes Ottesen Minsås f. 1 795. De ble gårdbrukere på Minsås søndre. 82. Lars, f. 1805 på Stiklestad østre, gift med Serianna Ellingsdatter Melby f. 1806. De ble neste eiere på Stiklestad østre. 83. Maria, f. 1 807 på Stiklestad østre, gift med Johannes Olsen f. 1 797. De ble bru kere på Vist fra 1 825 - 1 829, deretter husmannsfolk på Brustua til 1 836. De var på Augla i Volhaugen fra 1 836 -1 839, men kom da tilbake til Brustua igjen. 84. Berit, f. 1 808 på Stiklestad østre, gift med Ole Ellingsen Melby, sønn av Elling Olsen og Guri Pedersdatter De ble gårdbrukere på Melby. 85. Ole, f. 1811 på Stiklestad østre. Ole er med som arving etter sin mor ved skifte i 1 858. Dette er det eneste en kan finne om han. I 1833 overdrog Anders gården til sin sønn Lars Andersen for 1800 spesiedaler. Lars Andersen (1805-1840) og Serianna Ellingsdatter Melby (1806-1895) Lars Andersen ble gift i 1834 med sin tremenning Serianna Ellingsdatter. Hun var fra Melby og var datter av Elling Olsen og Guri Pedersdatter.
---- 200 H&FSt ---- Lars Andersen døde i 1840 bare 35 år gammel. I boet etter han ble gården verdsatt til 3000 riksdaler, og under gården lå det da 2 husmannsplasser med til sammen 15 spesiedaler årlig avgift. Serianna drev gården alene i tre år. 1 1843 giftet hun seg igjen, nå med Arnt Andersen Holmen. Arnt Andersen Holmen (1806-1852) og Serianna Ellingsdatter (1806-1895) Arnt var fra Holmen og var sønn av Anders Jeremiasen og Maria Ellefsdatter. Arnt døde i 1852, og enken sått med gården til 1860 da hun overdrog den til Nikolai Moksnes, som var gift med datteren Anne, og sammen med Liva drev de går den inntil Liva giftet seg. Liva ble i 1862 gift med Johannes Sivertsen, og nå delte de to søstrene gården mellom seg slik at Johannes Sivertsen fikk den nåværende Stiklestad østre, og Nikolai Moksnes fikk Stiklestad mellom. Arnt og Serianna fikk fire barn: Bl . Ellen, f. 1 843. Hun var ugift og bodde heime på gården enda i 1 891 . Hun døde i 1919 på Søgstad i Frol. 82. Gustav, f. 1844, d. 1848. 83. Johan Edvard, f. 1846, d. 1848 84. Gustav Johan Edvard, f. 1849, Gustav ble på 1870-tallet bruksfullmektig på Rostad på Inderøy. Han ble gift med Serianna Jensdatter f. 1842 på Inderøy, og i april 1889 kjøpte de Gjermstad vestre og flyttet til Verdal. Rasnatta i 1893
---- 201 H&FSt ---- bodde det 1 1 personer på Gjermstad vestre, og alle omkom i raset. Det var Gustav, kona og åtte barn, og en tjenestejente som bodde på gården. Bare søn nen Karl Olaf, som var elev ved underoffiserskolen i Kristiania, overlevde. Johannes Sivertsen Borgen (1824-1912) og Liva Larsdatter (1840-1929) Johannes Sivertsen ble født utenfor ekteskap på Borgen. Hans mor var Sirianna Hansdatter, datter på Borgen, og hans far var drengen på Borgen, Sivert Olsen Fæbyvald. Johannes ble gift i 1862 med Liva Larsdatter. Johannes og Liva fikk tre barn: 81. Laura Sofie, f. 1865, gift med Sefanias Torgersen Hofstad, og de ble neste eiere av Stiklestad østre. 82. Petra Ceselie, f. 1869, d. 1954. Hun var ugift, og i yngre år var hun ute på diverse arbeide, blant annet var hun kol djomfru på Skalstugan. Men storparten av sitt liv bodde hun på "kåren den" på Stiklestad østre. 83. Johannes, f. 1871, d. 1871. Familien Borgen på Stiklestad, ca. 1888. Foran, Liva og Johannes. Bak, døtrene Petra og Laura. Sefanias Torgersen Hofstad (1856-1933) og Laura Sofie Johannesdatter (1865-1917) Sefanias var fra Hofstad øvre i Leksdal, sønn av Torger Johnsen og Marit Svendsdatter. Han kom til Stiklestad østre som gårdskar i 1886 eller tidligere. Dette året fikk han nemlig skjøte på en hogstrett i skogen på farsgården. Det må da ha vært klart at Sefanias skulle overta Stiklestad østre. Han ble gift i 1888 med eldste datte ren på Stiklestad østre, Laura Sofie Johannesdatter. Sefanias var i seks 3-års perioder mellom 1898 og 1922 medlem av herredsstyret, herav fem perioder i formannskapet. I årene 1907 til 1910 var han varaordfører. Sefanias var styremedlem i Verdal Sparebank i tidsrommet 1906-09 og 1921-29. Videre var han medlem av lignings- og overligningskommisjonene, skolestyret og fat tigstyret. Han fungerte som lagrettemann, og ble mye brukt som skjønns-og takst mann, både i og utenfor bygda. Sefanias og Laura Sofie fikk seks barn: STIKLESTAD
---- 202 H&FSt ---- 81. Johan, f. 1889, gift med Ida Marianne Skavhaug. De ble neste eierne av Stiklestad østre. 82. Marie Lovise, f. 1 890, d. 1 983. Hun var ugift og bodde på Brustu. 83. Trygve, f. 1893, d. 1971, gift med Marie Jeremiasdatter Skavhaug, f. 1 901, d. 1 991 .De var gårdbrukere i Verran, på Storlia i Volhaugen før de kom til Levring i 1 936. 84. Signe, f. 1895, gift med Ingemar Alfred Skavhaug. De ble eiere av Lyng mellom østre. Signe døde i 1980 og Ingemar i 1985. 85. Gudrun, f. 1900, d. 1985. Hun var ugift og bodde på Brustu sammen med søstera Marie. 86. Sofus, f. 1905. Han ble i 1945 gift med Inger Moe fra Stokmarknes, f. 1918. Sofus utdannet seg som sivil ingeniør, sterkstrøm. Han var politibe tjent på Verdalsøra, og i årene 1933 Sefanias og Laura Hofstad ca. 1888. Trygve Hofstad henter melk på Øgstad 12. juni 1919. Fotoeier: Johan Skavhaug, Stjørda HEIAAER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 203 H&FSt ---- 3 a «*« F .; J*X \ % ■■ * -■ u I i? m i t »• i På Stiklestad 1915. Laura og Sefanias med sine 6 barn: Fra v. Sefanias, Sofus, Marie, Laura, Gudrun, Trygve, Signe og Johan. Sittende i midten, Ida med Jenny. Helt til høyre, Liva og datteren Petra. til 1935 hadde han stilling som bokholder og kasserer i Verdal komm. e-verk. I 1935 flyttet de til Moss der han arbeidet i to år ved Moss lysverker, og i 1940 fikk han stillingen som driftsbestyrer ved Hadsel kommunal e-verk i Stokmarknes. 1 946 ble han driftsbestyrer ved Tune e-verk i Sarpsborg, men allerede samme året tok han over stillingen som driftsbestyrer ved Modum kommunale e-verk i Vikersund. Sofus døde i 1978 og Inger i 1987. Johan Hofstad (1889-1980) og Ida Marianne Skavhaug (1892-1982) Johan Hofstad giftet seg i 1914 med Ida Marianne Skavhaug. Hun var datter av Johan Martin Ågesen Skavhaug og Julie Cecelie Jakobsdatter. Ida vokste opp på småbruket Holmsveet vestre (Litj-Holmsveet). I 1913 tok hun eksamen ved Skansgården Husholdningskole ved Kongsvinger. Ida var aktivt med i grendas sanitetsforening, og hun ble æresmedlem i Verdal bondekvinnelag. I 1921 flyttet de til Follafoss og forpaktet gården Lillefolla. De ble der til i 1922 da kom de tilbake og overtok farsheimen på Stiklestad. I likhet med sin far var Johan engasjert i bygdas styre og stell. Han var medlem av kommunestyret i to perioder omkring 1930, forstanderskap og styret i Verdal Sparebank, styret i Verdal meieri, formann i Verdal landbrukslag og i Verdal lig ningsnemnd. Han deltok som takstmann ved Aura-anlegget under utbygginga. STIKir>AD
---- 204 H&FSt ---- Høystakking på Stiklestad østre 1920-25. Johan Hofstad står fremst med gaffel. De andre er ukjent. (Se Verdal historielags årbok for 1991 s. 105 artikkel av Svein Hofstad: "Aasmund Olavsson Vinje. Jenta på Stiklestad". Den omhandler Stiklestad østre og Vinjes besøk der i 1860.) 1 1956 overlot Johan gården til sønnen Tormod, og nå er det hans sønn, Johan, som er eier. Johan og Ida Marianne fikk ni barn: 81. Jenny, f. 1915, utdannet seg som sykepleier, gift med Sverre Kristian Guldbrandsen fra Oslo, f. 1910. Han arbeidet som sjåfør på Fellesmeieriet i Oslo. Han døde i 1995. 82. Svein, f. 1916, d. 2004, gift med Ingrid Bergan f. 1931 i Orkdal. Svein var cand. oecon og arbeidet som underdirektør i Miljøverndepartementet. 83. Jens, f. 191 8, gift med Ruth Marie Stornæs f. 1 91 9. Jens overtok forretningen etter sin svigerfar i Vuku. Ruth døde i 1978 og Jens i 1992. 84. Ruth Lovise, f. 192 1, gift med Petter Alfred Lyng. De bosatte seg på Ørmelen. Ruth var kontorfullmektig ved Uni-Storebrand, og Petter drev lastebiltransport. Petter døde i 1976 og Ruth i 1993. 85. Marit, f. 1922, gift med Odd Marius Wisth f. 191 8 på Råkvåg. De bosatte seg på Steinkjer. Marit arbeidet ved Steinkjer sanitetsforenings sykeheim, og Odd Marius var forstkandidat. Han var rektor på Skogskolen og skogforvalter i Statskog, Innherred skogforvaltning. 86. Tormod, f. 1924, gift med Torlaug Vist f. 1926, neste eier av Stiklestad østre.
---- 205 H&FSt ---- 87. Inger, f. 1926, var sykepleier og jordmor, gift med Ottar Bergflødt f. 1924. De var bosatt i Oppigård. Han var sivilagronom og ansatt ved Norges bondelag, Han arbeidet i Paris, Brussel og landbruksdepartementet, og var direktør i 17 år i Omsetningsrådet. 88. Knut, f. 1928, gift med Elsa Støp f. 1 932. De bosatte seg på Øra, og Knut arbei det på teknisk etat i kommunen. Elsa var kontorfullmektig ved Innherred Sykehus. 89. Arnfinn, f. 1934. Han utdannet seg til siviløkonom. Han var konsernsjef ved Norske skog, styreleder ved NKL og Telenor. Han ble gift med Brit Lillian Nestvold Ida og Johan Hofstad med familie 1942: Foran fra v.: Svein, Ida, Arnfinn, Johan, Ruth. Bak fra v. Inger, Jens Knut, Marit, Tormod, Jenny. Husmenn på Stiklestad østre I 1718 hadde gården 2 husmannsplasser: Brustua og Kirkestua. I 1723 er det bare nevnt en plass på gården, og det er Brustua. 1 folketellinga for 1801 er det 1 husmann uten jord og 3 husmenn med jord, og de tre siste må da mest trolig være Brustua, Kirkestua og Slåkån. I tellinga fra 1815 er det også tre husmenn på gården. I 1842 og 1865 har det vært husmannsplasser på Brustua og Slåkån, og i 1875 er Gjerdet (Gjale) og Brustua nevnt som plasser. Etter som det er opplyst, har det vært en plass på andre siden av bekken ved Brustua, og området der ble også senere kalt Gjerdet (Gjale).
---- 206 H&FSt ---- Brustu (Stiklestad nordre lille) GNR. 29, BNR. 6 Brustu u/Stiklestad østre. 2. Husmannsplassen Gjerdet u/Stiklestad vestre (vist med pil). Brustua lå like ved riksvei 759, der Stiklestad skole nå ligger Brustua er en gammel husmannsplass, og en av de større plassene. Den har eksis tert i hvert fall fra først på 1600-tallet. (Mye av bakgrunnsstoffet for "Brustua" er hentet fra Olav Skjetnemarks hefte om "Ætta fra Brustuen 11 .) Brustua er nok en av de eldste husmannsplasser i området. Husa var tydeligvis ikke særlig store, men antallet hus i 1730, var uventet stort. Der fantes blant annet en badstue, og det var neppe vanlig på husmannsplassene. Et skifte fra 1730 etter Berit Olsdatter, gjengitt i nevnte hefte, er interessant lese stoff, det framgår også der at det var mye "medel" (eiendeler) på plassen. For å få se hva som fantes på en husmannsplass på den tida, tar vi med registre ringen før skiftet og selve skiftet. Vi kan også se at husene på plassen tilhørte bru kerne. Vi tar først med de berørte personer
---- 207 H&FSt ---- "Laritdts Brun Sorenskriver over Størdahls Fogderi og Selbo glør witterlig at Anno 1730 den 6te Marti blev arve Skifte holden paa Husmandz Pladzen Brustuen ejter Afgh. Bent Olsdatter imellom hendes efterladte Mand Tøres Olsen Brustuen og den Sl. Qwindes Børen med hendes første mand ajgh. Erik Nilsen ajledt, saa som hun ingen Børn med hendes sidste Mandfornejnte Tøres Olsen har haft, Nembl: A) Otter Ericsen gift og Boende paa Schei her i Præstegjeldet, B) afgh. Mons Eriksens efter ladte Børn 1. Eskild Monsen 12 aar, Idet Anne Monsdatter 11 aar gl, C) Berit Eriksdatter afgh. Ole Balosen Karmhuuses efterladte Hustrue, D 9 Marit Eriksdatter Sevald Olsen Karmhuuses Hustrue. E) Kirsti Eriksdatter Gres Olsen Skiersetz hustrue. Hvor etter sig infandt Ancemanden beml.te Tøres Olsen. Item Otter Eriksen paa Egne og de u-myndiges Wegne indtil videre, saa og paa Encen Berit Eriksdatter viegne som Seiv er syg og Sengeligende, hendes Datter Brynhild Olsdatter og Marit Eriksdatter med hendes Mand fornente Sevald Olsen Karmhuus, Sampt Kiersti Eriksdatter mand Gres Olsen Skierset. Tilstede var ellers "Weædlede Lieut. Johan Christopher Kliver", lensmann Ole Jakobsen Lyng samt vurderingsmennene Sevald Sevaldsen Stiklestad og Jon Olsen Fæby". Registreringen før skiftet ble foretatt 24. januar, og registreringen er innført i proto kollen: "Guld fantes iche, Sølv fantes iche. Kaaber: Kjedell paa 1 qwarter. Jernfang: 1 Gry de paa 1 Bøtte, 1 Jern Stege Vande, En Skiering, 1 Bagste jern. Tin fantes icke. Seng Klæder: 3 Søuv feller, 1 feld med aaklcede, 1 kalv Skindz Bonster, 2 Hovedt Dyner af Skind, 1 Benke Dyne af Lister Syd. Gang Klæder: 1 Svart Kiole med Moschovi læretz, 1 Blaat Klædes skiørt, 1 Brun Kjersie Trøye. Linklæder: 1 Blaaegarns Lagen. Creaturer: 2 Kiør hvid og Svart flekket den ene, 3 gjeder, 3 Souer, 2 Smaa griiser. Korn Wahrer: fantes iche. Træefang: 2 Kar 1 Tønde hver, 2 halv Tønde Kagger, En Rast Bonker, 2 Bøtter, 1 Stor Træe Stamp, Et Bord, 3 Benkker Lensmanden infandt Sig iche efter som jeg Dog Sente Hannem Bud og efter lang Wenting iche fremkom Registrerte jeg udi de ovennemte Dannemændz overværerlse og saaledes Rigtig Passeret Brustuen d. 24. Janu. 1730: J.C. Kliver, LB.. , Sevald Sevaldsen Stiklestad, Ole Nilsen Wiist." Denne registreringen som ble foretatt 24. januar ble funnet ufullstendig eller ukor rekt, men ble likevel innført i protokollen. Ny registrering ble foretatt under skifte samlingen. "Dernest blev Registeret og Wurderet Boens Efterfølgende Indgield Creature: 1 Hvid Sort Kindet Hornet koe kaldet SvartKind 4 rd, En hvid Sortøret Kollet dito Storlin 4 rd, Smaae For: 3 Søuer med Lam a 1 ort 16 s = 1 rd 1 ort, 1 ung Buch 1 ort Bs, 3 gjeder a 1 ort 16 s = 1 rd 1 ort, Svin: 1 purke 1 ort Bs, 1 liten galte 20 s. Paa Staburet: 1 hand Kurv 12 s, 1 Maledt Træe skaal 3s, 1 par bøtter 6 s, 1 Træuv 2 s, 1 Tønde hafer 1 rd 12 s, 1 Koe Bjelde med Jern Klave 16 s,
---- 208 H&FSt ---- 1 Butelie 4 s, gl. Kaaper og Kiørler 12 s, 1 Tønde Træe 8 s, 1 Nye Træe Skaall 2 s, 1 Målet Træe fad 2s, 1 Hægle gl. 4 s, 1 gl. Liden Hug øxe 2 s, 1 gl. Slibstee med Træe aas 2s, I Stuen: 1 Kaaber Kjedell vog 1 lestt 4lpaB s = 2 rd i ort Bs, Jernjang: 1 Gry de paa 1 Bøtte Bødet i øret 2 ort, 1 Stege Vandt 1 ort, 1 Skiering 12 s, 1 Bagste Jern 1 rår, 1 Hug øxe 8 s, 1 Steenfad 2 s, 1 Stee Skaal 2 s, 1 ojn Karm 6s, Senge Klæder: 1 gul og sort Randet aaklædes Skindjeld gl. og Snøuv 2 ort, 1 Kalvskindz fæld 1 ort 12s, 1 Snøuv Søuv Skindz jæld 1 ort 12 s, 1 gl. Dito 20 s, 1 Hvid Kalvskindz bolster fyldt medjjer 1 rd, 1 Find Hovedpude gl. med Reens Håar 4 s, 1 Dito aj Skind 6 s, 1 Benke Dyne aj Skind jyldt med Reens håar 1 ort 8 s, 1 Benke Dyne aj lister med Skindjoer og Håar udi 20 s. 1 jind benke Dyne gl. 12 s, gang Klæder: 1 gl. Sort Klædes Kiole med Moschovisk læretzjoer 1 ort 8 s, 1 Brun Kiersies Trøye med Sort gl. Foer 1 ort Bs, 1 Blaat gl. Klædes Skiørt 2 ort, Linklæder: 1 blaae garens læretz lagen 3 al. Lang 2 breder 1 ort, 2 gl. Serker a 12 s = 1 ort, Træejang: 2 gl. kar a støket 12 s - 1 ort, ? tønde Kagge 16 s, 1 dito 10 s, 1 Råaste Bunker 4 s, 2 Bøetter 4 s, 1 Stoer Stamp 4 s, I Kiste med laasjor 1 ort 8 s, 1 gl. Rund Borne 6 s, 1 Stuhuus gl. og meget jorfalden 4 rdr, 1 Fæe huus 2 rdr 2 ort, 1 Stabur 2 rdr, 1 Dito Udet 2 ort, 1 Høe Boe 1 rdr, 1 Korn Lade 1 rdr 2 ort, 1 Nye Badstue 2 ort, ... Summa lngield 35 rd 2 ort 16 s. Her i mod blev angivet ogjordret Boens jølgende Skyld og udgield: 1) Sorenskriverens Solarium ejter Kongl. Allernaadigste Reglement bereig net 1 rd aj 100 rd som bedrager aj Boens Midler 1 ort 9s. 2) Sevald Sevaldsen Stiklestad fordrede Grundleie jor 1729 2 rd. 3) Brynhild Olsdatter jordrede Resterende Tienisteløn 1 rd 2 ort. 4) Enkemanden giver at være Skyldig til Bent Eriksdatter Reede Laante penge 1 rdr. 5) Hl. Lieut. Kliver Prætenderede for Registreringen og overværelse ved Skiftet 2 rd 2 ort. 6) Enkemanden Tøres Olsen jor drede till si begravelse Lige imod Hans Hustrues begravelse som har kostet ham 4 rdr. 7) Lensmanden jordrede jor sin u-mage ved Skiftet 1 ort Bs. 8) Anders Hojnagell 2 ort. 9) for Skiftebrevetz beskrivelse ejter Loven samt for Copien eller gjenparten 5 rdrl ort. 10) Stemplet Papir til Skiftebrevet 2 ort. Hvilken gield sig tilsamen bedrager 18 rdr 9 s Da naar frajornevntc boens beløbende Midler 35 rdr 2ort 16 s afgaar den Specijicerede Skyld og ugield 18 rdr 9 s bliver boens beholdne jormue 17 rdr 2 ort 7s Som falder Enkemanden og arvingerne imellem till efterjølgende Delling: Enkemanden Tøres Olsen tilkommer den halve Boe som er 8 rdr 3 ort 3 1/2 s, Sønene A) Otter Erichsen 2 rdr 2 ort 1 s, B) Eschild Monsen 1 rdr 2 ort 16 213 s, 2: Anne Monsdatter 3 ort 8 1/3 s = 2 rdr 2 ort 1 s. Døtterne C 9 Berit Erichsdatter 1 rdr 1 ort 1/2 s, D 9 Marit Erichsdatter 1 rdr 1 ort 1/2 s, E) Kirsti Erichsdatter 1 rdr 1 ort 1/2 5.... Svend Olsen Karmhuus Wærger jor de u-Myndige, ejter som hand haver Deres jaster till Hustrue. Folkene på Brustua figurerer ofte i kirkeboka som faddere og som kaveringsmenn (forlovere) ved vielser på denne tiden. En årsak til det er vel Brustuas laglige plasse ring nært kirka, men det kan også være et tegn på at de var vel ansette i bygda. Det
---- 209 H&FSt ---- kan også være et tegn på at de hadde mange slektninger i Verdal, så det er ikke uri melig å anta at de var av gammel Verdals-slekt. Det har nok vært to stuer på Brustua i og med at det har vært flere familier der samtidig. Sist på 1700-tallet finner vi Erik Ottesen på Brustua, men før han hadde slekta hans vært på Brustua siden først på 1700-tallet. Erik Ottesen (1726-1801) og ° Marit Jonsdatter Stabel (1727-1785) og 2) Beret Pedersdatter Sanden Erik var født på Skei, og hans foreldre var Otte Eriksen Skei og Malena Halvorsdatter Bjartnes. Marit var født på Stabelstua og hun var datter av Jon Larsen Stabel og Eli Olsdatter Dillan. Erik var i tjeneste forskjellige steder i Verdal, for det meste på Øra. Han var dra gon i militæret. Antakelig i tiden omkring vielsen flyttet han inn på Brustua. Han og Marit bodde der i minst 20 år. I 1779 var Erik og Marit på Lennes, men før 1785 hadde de flyttet til Husby hvor Marit døde i 1785. Erik ble gift igjen i 1786 med Beret Pedersdatter Sanden. Han ble på Husby til han døde i 1801. Erik og Marit ble gift i 1755, og de hadde seks barn: 82. Jon, f. 1759 på Brustua, gift i 1785 med Marit Eriksdatter Myr. De ble hus mannsfolk på Sem. 84. Halvor, f. 1763 på Brustua, gift i 1792 med Anne Jakobsdatter. Han ble neste bruker på Brustua. 85. Otte, f. 1767, gift i 1793 med Gjertrud Knutsdatter Hestegrei. De bosatte seg også på Brustua. I 1 8 1 5 er Gjertrud enke og bor på Brustua sammen med søn nen Erik. Erik ble gift med Marta Baardsdatter fra Skogn, og de flyttet til Momarka under Nordberg. 86. Beret Maria, f. 1769. Erik og Beret ble gift i 1786 og de fikk tre barn: 81. Marit, f. 1787 på Husbyvald. 82. Marit, f. 1791 på Husbyvald. 83. Ingeborg, f. 1792 på Husbyvald. Halvor Eriksen Brustua (1763-) og Anne Jakobsdatter (1768-) Han var dragon på Husan da han i 1792 giftet seg med Anne Jakobsdatter. Hun var da på Sør - Minsås, og de bodde der de første årene av ekteskapet. Men innen 1795 var også de kommet til Brustua, og der bodde de enda i 1802. Halvor var i landver net. Halvor og Anne hadde åtte barn:
---- 210 H&FSt ---- Bl . Maria, f. 1792 på Sør-Minsås. 82. Marit, f. 1 795 på Brustua, d. før 1 801. 83. Berit, f. 1797 på Brustua, gift i 1823 med Hans Hansen Østerås f. 1791 i Sparbu. Vi finner mer om denne familien under Nordremoen, Forbregd. 84. Erik, f. 1800 på Brustua d. 1 866 på Hallemsvald, gift med Maria Olsdatter Minsås. De ble husmannsfolk på Minsåsvald, Tømmeråsen og Hallemsmyra. 85. Jakob, f. 1 802 d. 1 837 på Brustua, gift med Marit Olsdatter Minsås, f. 1 800 på Fæbyvald. De ble husmannsfolk på Minsåsvald. 86. Lisbet, f 1805 på Hesteg reiva Id, d. 1838 på Øra, ugift. 87. Anne, f. 1807 på Hestegreivald, d. 1897 på Ørmelen, gift 1833 med Ole Kristiansen Borgen, f. 1802 på Leinsvald. 88. Marit, f. 18 1 0 på Hestegreivald, d. 1 883, gift med Ole Svendsen Vistvald, f. 1 805 på Bjartnesvald, d. 1 887. De ble husmannsfolk på Vist nedre. Otte Eriksen (1767-1811) og Gjertrud Knutsdatter (1760-) Familien kom hit like etter 1800. Gjertrud var enke etter Otte Halvorsen Hestegrei vald. Hun var på Brustua enda i 1825. Otte døde i 1811. Han fikk et tre over seg under skogsarbeid i Sendeskogen. Otte og Gjertrud giftet seg i 1793 og de fikk fire barn: 81. Serianna, f. 1793 på Hestegreivald. Hun ble gift med Jakob Jensen. De ble hus mannsfolk her på Brustua en tid, og senere kom de til Eklestua. 82. Erik, f. 1796 på Hestegreivald, gift med Martha Bårdsdatter Venåsvald, og de ble husmannsfolk på Momarken under Nordberg. 83. Halvor, f. 1798 på Hestegreivald, gift første gang med Brynhild Mosesdatter, gift andre gang med Ingeborg Eriksdatter. Halvor og Brynhild bosatte seg i Støa under Hallem nedre. 84. Iver, f. 1 801 på Hestegreivald, gift med Marta Andersdatter. De ble husmannsfolk på Øgstadmarka. Jakob Jensen (1788-1871) og Serianna Ottesdatter (1793-1882) Når Jakob og Serianna tok over som husmannsfolk, kan ikke tidfestes nøyaktig, men etter som far til Serianna døde i 1811, er det mest trolig at de overtok ganske snart etter at de ble gift i 1815. De var her på Brustua fram mot 1824 da de flyttet til Eklestua. Jakob og Serianna fikk tre barn: 81. Ole, f. 1 816 på Stiklestad va Id, gift med Gjertrud Henriksdatter. Hun var enke etter Anders Pedersen på husmannsplassen Gjerdet (Gjale) under Haug (Slottet), og Ole overtok denne plassen. 82. Martha, f. 1820 på Stiklestadvald, gift med Thomas Olsen. De var bosatt på Rosvollvald og Sørakervald (Busveet). 83. Johannes, f. 1824 på Eklestua, d. 1841
---- 211 H&FSt ---- Johannes Olsen (1797-1853) og Maria Andersdatter (1807-1875) Maria Andersdatter var datter av Anders Olsen og Berit Larsdatter, eiere av Stiklestad østre. Hun ble gift i 1828 med Johannes Olsen, sønn av Ole Nilsen og Beret Knutsdatter på Vist nedre. Etter at de giftet seg, flyttet de til Brustua som inderster. De var drivere her så lenge Johannes levde, men om han hadde status som husmann, eller han bare var dri ver og hadde arbeide på gården er usikkert. 1 folketellinga for 1865 er Maria på Brustua oppført som enke, og hun fortsatte å bo der til hun døde i 1875. Etter at hun døde, bodde datteren Bergitte her, og hun overtok plassen sammen med sin mann. I 1865 var besetningen 1 hest, 1 ku, 4 sauer og 4 geiter. Utsæden var 1/4 tønne bygg, 2 tønner havre og 3 tønner poteter. På Brustua var det to stuer, og i lillestua losjerte i 1865 enkemann Andreas Rasmussen sammen med sønnen Mikal f. 1857 på Stubskinvald. De flyttet senere til Sverige. Johannes og Maria hadde fem barn: 81. Ole, f. 1 828 på Vist nedre, d. 1 828. 82. Berit, f 1 829 på Leinsvald, d. 1 896 i Østersund på besøk hos en datter, gift med Peder Olsen Stiklestad, husmann på Slåkån under Stiklestad østre fra 1 85 1 . 83. Bergitte, f. 1833 på Stiklestadvald. Hun ble neste bruker på Brustua. 84. Anne, f. 1 836 på Augla i Volhaugen, d. 1 850 på Stiklestadvald. 85. Oliva, f. 1 849 på Stiklestadvald. I 1 875 bodde hun hjemme på Brustua og arbei det som sypike. Senere var hun i tjeneste på Melby, og utvandra til Amerika i 1 881 som Oliva Melby. Hun ble gift med Wahl og bosatt i Fergus Falls, og hun døde der i 1912. Eilert Martin Nilsen (1849-) og ° Bergitte Johannesdatter (1833-1892) og 2) Karen Marie Olausdatter (1866-) I 1875 bestyrte Bergitte plassen alene, men ble gift i 1877 med Eilert Martin Nilsen fra Sparbu. De hadde ingen barn. Bergitte døde i 1892, og i 1893 giftet Eilert seg med Karen Marie Olausdatter f. 1866 på Jøssåsvald av foreldre Peter Olaus Johannesen ogjonetta Olsdatter. Karen hadde en sønn før hun ble gift med Eilert, Olaf Gustavsen f. 1891. Hans far var Gustav Adolf Olsen. Like før år 1900 flyttet de til plassen Havet under Stiklestad vestre. (Se mer om familien under Stiklestad vestre.) Eilert og Karen fikk fire barn: Bl . Julie Karoline, f. 1894 på Forbregdsvald, d. 1894. 82. Julie Kristine, f. 1898 på Brustua, d. 1921 på Levanger, ugift. 83. Egil Martin, f. 1901 på Havet d. 1903 84. Egil Konrad, f. 1906 på Havet d. 1983
---- 212 H&FSt ---- Anton Johansen (1865-1923) og Marta Nikoline Hansdatter (1865-1951) Anton og Marta kom til Brustua like før 1900, og de kom fra Hofstad i Leksdalen. Anton var født på Dalemarkvald, og han var sønn av Johan Andersen og Christina Hansdatter. Han ble gift i 1891 med Marta Nikoline Hansdatter. Hun var født på Rosvollvald, datter av skolelærer Hans Bertelsen Hallem og Abel Olsdatter. I 1902 flyttet de til Tømmeråsplass, og i 1904 flyttet de til Dypdal under Lund. (Se Heimer og folk Leksdalen side 328.) Anton og Marta fikk to barn: 81. Anna Kristine, f. 1891 på Dalemarkvald, gift i 1916 med Ivar Johnsen Austli. De bosatte seg på Bråttåenget i Inndalen. 82. Julie Hansine, f. 1893 på Hofstadvald, d. 1971. Hun var ugift og var i tjeneste blant annet på Borgen og Lyng mellom. Karl Tibertus Johannesen (1878-1935) og Ida Olausdatter (1880-1913) Karl fikk kontrakt på Brustua fra 14. april 1902, og han og Ida var her til 1909 da de kjøpte Karmhusbakken øvre i Leksdalen. Ida døde i 1913 og i 1915 solgte Karl Karmhusbakken til Arnt Kjesbu og flyttet til Lyngåsen. (Se mer om denne familien under Lyngåsen.) I kontrakten ser vi at Karl skulle betale kr. 40 pr. år for Brustua. Det skulle beta les med 80 dagsverk. Husmannskontrakten mellom Sefanias Hofstad og Karl Johannesen Lyngås ser slik ut: Kontrakt. Undertegnede Sejanias Hofstad tilstår herved at have overladt Karl Johannesen Lyngås til bruk og beboelse den under min gard østre Stiklestad beligende plads Brustuen kaldet, på 1- et år at regne fra 14. april 1902 til 14. april 1903 på følgende vilkår: 1. For pladsen som er indhegnet betaler Karl Johannesen Kr. 40,00 Jirti kroner året, der svares i arbeide således. Våranden 10 dager, håbolden 8 dager, høiånden 15 dager, mellom åndene 6 dager, skur og potetånden 15 dager og om vinteren 26 dager. Når opsideren trenger arbeide og Karl Johannesen ikke er syselsatt med arbeide på pladsen, pligter han på forlangende at arbeide for opsideren efter almindelige priser inden bygden. Det ncevnte arbeide udføres forsvarlig, enten af han seiv eller en anden dugelig mand i hans sted. 2. Pladsen dyrkes vel og skal ikke foringes. Ajlingen må ikke selges eller bortføres der fra og den samlede gjødsel forbliver altid på pladsen. Gjerder vedligeholdes afKarl Johannesen om pladsen, mod at gjerdefang tages i gårdens udmark. 3. 1 mine på pladsen stående huse tilades Karl Johannesen at bo,for sig og sin fami lie samt de på pladsen fødende kreature. Ligeså tilades Karl Johannesen i min udmark, at tåge stubber og tørrkvist til brensel, samt havningfor sin ko i gårdens vestre udmark.
---- 213 H&FSt ---- Opsideren Jorbeholder sig husleie der dog ikke skal overstige Kr 6,00. Att vi således er forenede bekrejter vi med våre henders underskrifter i tvende vid ners nervær. Stiklestad 4de februar 1902 S. Hofstad Karl Johannesen Til vitterlighet Ingeborg Reppe. Rolf Johnsen Marken (1885-1921) og Brita Elisabeth Anneusdatter (1890- 1963) Johannes Dahl mener at Rolf Marken og Brita var siste husmannsparet på Brustua, men hvor lenge de var der, er ikke kjent. Også i Reidar Prestmos notater med kilde Bernt og Johan Haug har Rolf og Brita vært de siste som var her på plassen. Der står det at de reiste derfrå i 1906-07, og da var husa i dårlig forfatning. Karl Tibertus Johannesen var også her til i 1909, og det er mulig at Rolf og Brita bodde i den andre stua på Brustua. Rolf var født på Sveet østre under Øver-Hofstad. (Om hans opphav, se Heimer og folk i Leksdalen side 242.) Brita var datter av Anneus Ekeberg f. 1890 i Snarsved i Sverige. Rolf og Brita giftet seg i 1907. Da bodde de på Skogtrøa. Senere var de på Togstad og på Øra. Etter dette ser det ut som de var på Brustua en kort tid før de ble gift eller like etter. Etter at Rolf døde, ble Brita gift på nytt i 1924 med skomaker Nils Nilsson på Ørmelen, født 1888 i Offerdal, Sverige Rolf og Brita fikk ni barn: 81. Emma Antonie, f. 1907 på Skogtrøa, d. 1907 82. Ivar, f. 1908 på Togstad. 83. Reidar, f. 1910 på Øra. 84. Ole Alfred, f. 191 2 på Valbekmo, d. ugift på Ørmelen i 1976. 85. Elvira, f. 1914 på Ørmelen, d. 2001, gift med Sverre Bjørsmo f. 191 1 86. Lilli, f. 1915 på Ørmelen, d. 1916. 87. Olga Dagny, f. 1916 på Ørmelen, d. 1971 88. Ottar Bernhard, f. 1918 på Ørmelen, d. 2000 på Ørmelen, ugift 89. Ruth, f. 1921 på Ørmelen. Marie Hofstad (1890-1983) og Gudrun Hofstad (1900-1985) Det ser ikke ut som det har vært folk på Brustua en tid etter 1909. Men først på 1920- tallet bygde Sefanias Hofstad kårhus der, og fra 1933 var det hans to døtre som sto
---- 214 H&FSt ---- Misjonsforeningen på Brustutrappa, ca. 1926. Mette Mikvold lener seg mot rekkverket t.v., nedenfor henne fru sogneprest Krohn, Julie Sicilie Skavhaug sitter fremst på benken t.h., bak henne t.h. Gudrun, vertinne, den andre vertinnen, Marie, er sikkert inne og ordner. som eiere av heimen. Både Marie og Gudrun var ugift, og de stelte bruket med litt hjelp fra gården. De hadde et lite husdyrhold på bruket, men i 1964 ble jorda solgt tilbake til hovedbølet. Brustu ble solgt til Verdal kommune da Stiklestad skole ble bygget i 1971. Mane og Gudrun dyttet da til Øra. Kirkestua/Sjurgjalet Dette er en gammel husmannsplass. Den er nevnt allerede i manntallet for 1666 og er muligens enda eldre. (Plassen Kirkestua er beskrevet av Reidar Prestmo i Verdal historielags årbok for 1990.) Det er ingen sikre tegn eller historier om hvor denne plassen lå. Ifølge artikkelen som er nevnt i årboka, lå plassen muligens nedenfor Brustua, på samme siden av veien. På et kart fra 1813 er det en plass påtegnet på andre siden av veien, der går den Li nå er, så det er mulig at Kirkestua lå der. Plassen ble også kalt Sjurgjalet, men hvilken Sjur som plassen er oppkalt etter er usikkert. Det var ingen husmann på 1800-tallet som het Sjur, men tidligere kan en finne en Sjur Olsen som var født på Kirkestua i 1711. Det er mulig at han fortsatte som husmann etter sin far og således har gitt navn til plassen.
---- 215 H&FSt ---- Ole Ingebrigtsen (1779-) og Beret Eliasdatter (1777-1813) Disse husmannsfolka er de eneste på 1800-tallet som en med noenlunde sikkerhet kan plassere i Kirkestua. De var husmannsfolk på Stiklestad østre i 1801, men aller ede i 1803 ser vi at de er husmannsfolk på Nessvald. De hadde fem barn: 81. Elias, f. 1 800 på Stiklestad østre 82. Sevald, f. 1803 på Nessvald, d. 1901 på Skavdalen, gift med Karen Olsdatter. 83. Ole, f. 1805 på Nessvald. 84. Ingebrigt, f. 1808 på Nessvald. 85. Berit, f. 1811 på Nessvald, d. ugift på Borgenvald. Anders Olsen (1755-1821) og Berit Halvorsdatter (1757-1821) I folketellingen for 1815 finner vi under Stiklestad østre dette ekteparet som var hus mannsfolk under gården, og en mener at de var på Kirkestua. De kom fra Ner- Hallem, og en kan se mer om denne familien der. Slåkån Plassen har vært sør for gården, på sletta ned mot gårdsveien til Ekle. Nærmere kan den ikke stedfestes. Anders Sevaldsen (1752-1840) og Kari Jakobsdatter (1744-1818) Disse folka finner vi på plassen under folketellingen i 1801 og 1815. Både Anders og Kari døde på Slåkån, hun i 1818 og han i 1840. De hadde ingen barn, men de hadde en fosterdatter: 81. Pernille Pedersdatter, f. 1788, gift med Peder Arntsen. De ble husmannsfolk på Nessvald, og før de kom dit, var de inderster på Lyngåsvald og Follovald. Otte Andersen (1797-1879) og Marit Joensdatter (1796-1870) Otte og Marit var husmannsfolk på Stiklestad østre i tiden omkring 1820-25. Otte var født i 1797, og han var sønn av Anders Olsen Hallemsvald og Berit Halvardsdatter Hallemsvald. Otte og Marit giftet seg i 1820, og Otte hadde da bosted på Stiklestad, og Marit bodde på Rosvoll. En vet ikke hvor lenge de var på Slåkån, men fra de giftet seg, var de husmanns folk på Stiklestadvald. 1 1830 var de inderster på Stiklestadvald og senere på Lyngåsvald og Hallemsvald. 1 1865 hadde de slått seg ned som husmannsfolk på Svartåsen under Stiklestad nordre, men eksakt når de kom dit, er usikkert. Otte var belgtrøer ved Stiklestad kirke. Marit døde på Sør-Hallemvald (Angelbakken) i 1870, og Otte døde på Haug som fattiglem.
---- 216 H&FSt ---- Otte hadde en sønn før han ble gift med Marit, og hans mor var Martha Johnsdatter Haug: 81. Johannes, f. 181 7 på Haug. Otte og Marit fikk sju barn: 81. John, f. 1 820 på Semsvald, d. 1 868, gift med Inger Marie Olsdatter. I 1 865 var de husmannsfolk på Landstadhåggån. En sønn av disse to, Olaus Martin, finner vi igjen som husmann i Myra under Sør-Hallem. 82. Beret, f. 1 822 på Stiklestadvald. Beret døde ugift på Minsås i 1 888. Hun hadde vært i tjeneste på flere gårder, og hun brukte Hallemsvald som etternavn. 83. Anne, f. 1825 på Stiklestadvald, d.1825. 84. Anders, f. 1 826 på Stiklestadvald, gift første gang i 1 848 med Karen Marie Olsdatter, f. 1 822 på Nessvald, d. 1 878, gift andre gang med Anne Kirstine Henriksdatter. De ble husmannsfolk på Valstadsvedjan, og Anders døde der i 1882. 85. Birgitte, f. 1830 på Stiklestadvald. Hun var ugift og døde i 1889 på Stor-Vuku. Hun hadde hatt bosted på flere gårder, og i folketellinga for 1 875 var hun i tje neste på Lennes. Hun ble da innskrevet som løsgjengerske. Hun hadde en sønn: Ole Martin Sefaniasen Nordberg, f. 1 865. Han utvandra til Amerika i 1 891 . 86. Halvor, f 1834 på Lyngåsvald, d. i 1836 på Lyngåsen 87. Mikal, f. 1842 på Hallemsvald. Mikal ble gift to ganger, først i 1864 med Elisabeth Hansdatter f. 1842, d. 1891. I 1894 giftet han seg med Kirsten Halvorsdatter, f. 1863 i Bjørnør. I 1865 bodde Mikael og Elisabeth på Nordremoen under Forbregd hos Mikals svigerforeldre. I 1 875 er de husmanns folk på Lein og senere ble han rådsdreng på Vist. Han døde på Mikvoll i 1903, og da var han gardsarbeider. Peder Olsen (1825-1888) og Beret Johannesdatter (1829-1896) Peder og Beret var husmannsfolk på Stiklestad østre på 1850-tallet, og det er mest trolig at de kom hit til Slåkån like etter at de giftet seg i 1851. De var her ikke så lenge, for allerede i 1855 flyttet de til Sveet, en plass under Melby. Peder var født på Røesvald, og hans foreldre var Ole Pedersen og Anne Olsdatter som var inderster på Røesvald da Peder ble født. Beret ble født på Leinsvald og hennes foreldre var Johannes Olsen og Maria Andersdatter. Peder og Beret hadde ni barn: Bl . Anne Maria, f. 1 85 1 på Stiklestad østre-vald. For henne kan en finne flytteattest til Sverige både i 1876 og 1882. Hun ble gift med snekker C. O. Bernhardson, Østersund. 82. Johanne, f. 1853 på Stiklestad østre-vald, d. 1853, bare 7 måneder gammel. 83. Johan, f. 1854 på Stiklestad østre-vald. I 1900 finner vi Johan i Leksvik, han
---- 217 H&FSt ---- hadde Minsås som etternavn og var lensmann der. Johan var gift og hadde fem barn, kona hette Karen Johanna. 84. Oline, f. 1857 på Sveet. Hun utvandra til Amerika i 1883 gift med Peder H. Friberg. 85. Anna, f. 1 860 på Sveet. Hun var i tjeneste hos en kjøpmann på Steinkjer i 1 896 og kalte seg Anna Melby. 86. Bernt Oluf, f. 1 864 på Sveet, d. 1 880. 87. Bergitte Pauline, f. 1 866 på Sveet, gift med Ole Mikalsen Slapgård. De ble gård brukere på Halset og foreldre til Bjarne Slapgård. 89. Oliva, f. 1 873 på Sveet. Hun flyttet til Bodø i 1 892, gift med Konrad Hansen fra Bodø. De bodde senere på Strinda. Johannes Einarsen (1832-1902) og Elen Michalsdatter (1829-1907) De kom hit til Slåkån i 1862, i 1875 var de husmannsfolk på Hegstadåkeren, men når de flyttet fra Slåkån, er usikkert. Johannes kom fra Leksdalen, og han var eier av Aksnes mellom. (Se Heimer og folk Leksdalen s. 77). Johannes var i 1883 vognmann på Øra, og i 1891 kjøpte han Lillesand i Vinne. Johannes var født på Leinsvald, sønn av Einar Pedersen og Guru Estensdatter. De var gårdbrukere på Aksnes mellom. Johannes giftet seg i 1853 med Elen Michalsdatter, født på Lyngsvald, datter av Michal Hemmingsen og Andrianne Larsdatter. Johannes døde i 1902 på Lillesand. Ellen døde i 1907 hos sønnen Martin Einarsen på Øra. På Slåkån var det i 1865 en besetning på 4 sauer og 2 geiter. De hadde en utsæd på 1/8 tønne bygg, 1 tønne havre og 1 1/2 tønne poteter. Johannes og Elen fikk tre barn: 81. Elen Anna, f. 1854 på Aksnes, gift i 1876 med Oluf Larsen Lein f. 1853 på Forbregdsvald. Flytteattest til Sverige i 1 897. 82. Martin Edvard, f. 1855 på Aksnes mellom, gift i 1883 med Anna Olsdatter Hynne f. 1862 på Øra. Martin tok navnet Einarsen og han ble vognmann på Øra. 83. Gunnerius Johannes, f. 1859 på Aksneshaugen, gift i 1886 med Grethe Sofie Andreasdatter f. 1 862 på Hegstadvald. Gunnerius Einarsen var jernbanearbeider og de bodde på Øra, senere på Norumsmo i Vinne. Gjalet I folketellingen for 1875 er det en plass på Stiklestad østre som er kalt Gjerdet. Denne plassen er ikke nevnt verken før eller senere, så en må gå ut fra at det var bare en familie på denne plassen.
---- 218 H&FSt ---- Etter Reidar Prestmo sine notater har Meier Høknes fortalt at det var en hus mannsplass på andre siden av bekken ved nåværende Stiklestad skole. Dette kan stemme, for på gården bruker de navnet "Gjale" på dette stykket. Forbi denne plas sen gikk det en vei som tok av fra hovedveien nedenfor Brustu og gikk til Forbregd. På Gjerdet hadde de i 1875 en besetning på 3 sauer og 2 geiter, og det var en utsæd på L Ao tønne bygg, Vi tønne havre og 2 tønner poteter. Gunnerius Baardsen (1851-1936) og 1} Serianna Johnsdatter (1840-1880) 2) Grethe Elisabeth Sørensdatter (1860-1885) 3) Karoline Andersdatter (1870-1952) Gunnerius var født på Nessvald, sønn av Baard Jakobsen og Lisa Henriksdatter. Denne familien kom senere til Gjeilstuen under Stiklestad mellom. Serianna Johnsdatter ble født på Tangen under Kjesbu, datter av John Bårdsen og Lisbeth Svendsdatter. I 1875 brukte de Tangen som slektsnavn. I 1875 bodde også John og Lisbeth på Gjerdet hos datteren Serianna, og i 1891 finner vi dem hos sin andre datter Ragnhild Karoline på Haugen under Slottet. John Bårdsen hadde også en sønn, Lars. Han fikk i 1863 undervisning som lærer hos Johannes Rygh, og han ble lærer i Vuku (fra Holmli til Nordkleiva) med en lønn på 1 ort (80 øre) dagen. Serianna døde i 1880, og Gunnerius ble gift på nytt i 1882 med Grethe Elisabeth Sørensdatter fra Inderøy. Enda i 1882 var Gunnerius her på Gjerdet, men i 1884 var han og Grethe Elisabeth inderster på Svedjanvald. Etter Grethe døde 1 1885, flyttet han til Sparbu i 1887. 1 1889 kom han tilbake og giftet seg med Karoline Andersdatter. De var inderster på Auskinnesset da. Senere ble de inderster på Gudmundhus før de ble husmannsfolk på Stubskinvald. I 1903 var de selveiere på Heggås, og de tok da Heggås som familienavn. Karoline var født på Gammelplassen under Stiklestad øvre, og hennes foreldre var Anders Larsen og Karen Thoresdatter. Denne familien flyttet fra Gammelplassen til Lyngåsmoen i 1872, og i 1880 flyttet de til en plass under Fisknes i Henning. Karoline kom tilbake til Verdal igjen i 1887 og ble altså gift med Gunnerius i 1889. Gunnerius og Serianna hadde ingen barn. Gunnerius og Grethe Elisabeth fikk en datter: Bl . Sofie Berntine, f. 1 884 på Svedjanvald, gift i 1 908 med Andreas Olausen Kvello, f. 1872 på Skrovevald. De ble gårdbrukere på Kvello. Gunnerius og Karoline fikk seks barn: 82. Signe Gustava, f. 1894 på Gudmundhus, gift i 1913 med Anton Olsen Sæter, f. 1 885 på Kolstad, d. 1914. De bosatte seg på Sæter. Signe Gustava ble gift på nytt med svensken Martin Person, f. 1884, d. 1973. 83. Georg Ludvig, f. 1897 på Stubskinvald, gift i 1927 med Ragnhild Olufsdatter Reinsberg. De overtok heimen Heggås i Leirådal.
---- 219 H&FSt ---- 84. Arne, f. 1900 på Stubskinvald, gift 1921 med Ingeranna Sefaniasdatter Guddingsmo, f. 1901. De ble brukere på Kvellomoen. 85. Kåre, f. 1903 på Heggås, gift i 1935 med Tordis Konstanse Guddingsmo, f. 1905, d. 1942. De ble bureisere på Bjørnstad i Ness. 86. Harald f. 1906 på Heggås, gift med Olga Oline Melby, f. 1907. De ble burei sere på Lauvness i Ness. Fraskilte parter på Stiklestad østre: Smed-husa Nedenfor Brustua var det ei smie som Johannes smed bygde opp en gang omkring 1900-tallet. Det var smie og bolighus og denne heimen lå like ved veien til Leksdalen, ganske nøyaktig der kårhusa til Tormod Hofstad nå ligger. Hvor lenge Johannes dreiv som smed her er usikkert, men husa ble revet i 1935. John Hallem kjøpte bolighu set og førte det opp som bolig på Moholt, og Bjarne Hofstad kjøpte smia og brukte materialene til bolig hus da han kjøpte tomt av Stiklestad mellom og bygde opp heimen Heimstad i 1936. Det fortelles at lukta fra smia sått igjen i tømmeret, og denne lukta kunne en kjenne lenge etter at huset ble sått opp. Johannes Hansen (1848-1935) Johannes var ugift. Han var fra Arnsveet under Stor-Vuku og sønn av Hans Johannesen og Martha Olsdatter. Før han bygde egen smie ved Brustua, var han dreng på Reppe i 1865. I 1875 var han dreng på Hegstad. I 1891 var han smed, og han losjerte da på Hegstad. 1 1900 losjerte han på Nord-Hallem, og arbeidet også da som smed. Johannes gikk under navnet "Hegstadsmeden og Johannes smed", og seiv om han ikke var gift hadde han tre barn: Johannes smed.
---- 220 H&FSt ---- 81. Julie, f. 1 869 på Østnesvald, d. 1 958, gift i 1 898 med Ole Anneusen Åsheim f. 1869 på Rindsemvald, d. 1935. De bodde på Åsheim under Sundby vestre. I 1901 kjøpte de Sundbymoen. Julies mor var Oline Johnsdatter Østnesvald, f. 1844, d. 1910. 82. Bernhard, f. 1 881 på Stiklestad øvre. Hans mor var Pauline Petersdatter f. 1 858 på Bjartnesvald. 83. Peter Georg, "Litj-smeden" f. 1884 på Stiklestad øvre. Peter Georg og Bernhard hadde samme mor. Peter Georg flyttet til Trondheim i 1 897, og kalte seg da Stiklestad. Han brukte bare Georg som fornavn, og var smed som sin far. Det er tydelig at han var hjemme i Verdal en tur mens han bodde i Trondheim, for i 1902 fikk han en datter med Anna Mikalsdatter Vangli, bosatt på Karmhus. Datteren fikk navnet Marianne. Han flyttet tilbake til Verdal, og i 1 904 bodde han på Forbregd, og dette året fikk han tre barn med tre forskjellige kvinner: Cl . Olgajørgine Hallem, f. 1904 på Gjale under Nord-Hallem, hennes mor var Pauline Olsdatter. C 2. Inga Johanne Forbregd, f. 1904 på Forbregdsvald, og hennes mor var Jensine Iversdatter. Inga var ugift og hun bodde sammen med sin mor på Einan under Lein. C 3. Margit f. 1904 på Havet, d.1904. Hennes mor var Maren Elise Anneusdatter. Dette ble antagelig for mye å stå til rette for, for etter dette utvandra Peter Georg til Amerika Mettestu Like ved smedhusa, men litt lengre mot bek ken lå det ei stue som ble kalt "Mettestu" Denne stua ble også oppsatt like etter 1900, og det var Mette Pedersdatter Mikvoll, født 1851, som bosatte seg der. Mette var enke, etter at mannen Martinus Johnsen Mikvoll og to barn ble tatt i raset i 1893. Hun bodde på Nord-Hallem under fol ketellingen i 1900. Mette døde på aldershei men i 1944, og husa ble revet en gang omkring år 1950. (Se mer om Mette og hennes familie under Mo søndre.) Mette Pedersdatter Mikvold.
---- 221 H&FSt ---- Stiklestad lille (Stiklestad skole) GNR. 29, BNR. 3 Stiklestad skole 1954. r-oioWidei« Den 30/1 1877 gjorde prost Kock framlegg i skolekommisjonen om en fast skole for Stiklestad skolekrets. Skolen skulle også være bolig for læreren. Kock mente videre at læreren ved Stiklestad skole også burde være klokker ved Stiklestad kirke. I et møte 10/12 1878 ble forslaget drøfta, og det ble da nedsatt en nemnd som skulle se på kostnadsoverslag og byggeplaner. Det ble også da bestemt at det skulle være kommunelokale i samme bygget. Nemnda hadde innstillinga klar allerede tidlig i 1879, og forhandlinger om tomt til bygget startet. Etter som skolen skulle ligge ved kirken, var det på Stiklestad østre sin grunn skolen ble liggende. 1 1881 var skolen klar til bruk og Morten Slapgård ble tilsatt som lærer og klok ker. Morten Slapgård (1843-1914) Morten Slapgård var den første læreren som bodde på skolen på Stiklestad. Han var ugift og født på Slapgård i Vuku. Han var sønn av Johannes Hansen Slapgård og Lisbet Mortensdatter Kulstad. (Se mer om denne slekta i Verdalsboka bind V s. 527.) STIKLESTAD
---- 222 H&FSt ---- I 1891 hadde han en som styrte huset for seg, og hun het Hanna Berntine Elisæusdatter f. 1838 på Kvammet. Hennes foreldre var Elisæus Bårdsen og Maria Olsdatter. De var inderster og senere gårdbrukere på Kvammet. Hanna Berntine flyt tet til Trondheim i 1893. I 1900 var det Marta Martinusdatter, født 1877, som var husbestyrerinne. Marta var datter av Martinus Ellefsen og Hanna Johannesdatter. De var inderster på Slapgård i 1877, og senere ble de gårdbrukere i Steinslia. Martha giftet seg i 1912 med farmer Oluf Nilsen Trygstad og utvandra til Amerika samme år. Før Morten Slapgård kom hit til Stiklestad, var han lærer i Sparbu fra 1864 til 1866. Han var i Inndalen i ett år, og i Sjøbygda fra 1867 til han kom til Stiklestad. Han var også klokker i Stiklestad kirke fra 1881. Han gikk av som lærer i 1901 og som klokker i 1906. 1 1903 kjøpte han et jordstykke av Bjartnes og bygde opp heimen Løvli. Johannes Johannesen Dahl (1870-1963) og Ingeborg Nilsdatter (1878-) Johannes Dahl ble født på Bjørstadvald, sønn av overveivokter Johannes Johnsen Dahl, f. 1841 i Folldal, som igjen var sønn av bonde Jon Andersen Dalen og kone Marit Johansdatter Haugen. Johannes Johnsen Dahl utvandra til Amerika i 1870, død 1887 i Minnesota, gift med Marit Johnsdatter Halvorsen fra Fron. Mor til Johannes var Sirianna Gundbjørnsdatter. (Se mer om henne i Verdalsboka bind V s. 163 (Greensætta).) Ingeborg Dahl ble født på Garnes, og hennes foreldre var Nils Ellevsen Garnes og Mette Kristensdatter Kvello. (Se mer om hennes ætt i Verdalsboka bind V s. 425 (Sulætta).) Johannes Dahl var lærer på Stiklestad skole fra 1902 til 1936. Tidligere var han lærer i Bjartan og Vera fra 1892, i Årstad, Garnes og Sul fra 1894. Han var formann i skolestyret fra 1908 til 1918, og fra 1918 var han skoleinspektør i Verdal til han gikk av i 1936. Han var klokker i Stiklestad kirke fra 1906 til 1936. Johannes var medlem av bygdeboknemnda for Verdal, og etter at Einar Musum døde, ble han formann. Han var redaktør og forfatter av Verdalsboka II A, Kulturhistorie. Johannes Dahl ble tildelt Kongens fortjenestemedalje. Da Johannes gikk av som lærer, bosatte han og Ingeborg seg i heimen Sagatun som de bygde på Øra. Johannes og Ingeborg fikk sju barn: 81. Magnhild, f. 1897 ; d. 1 921, gift med Johan Schei. De er nærmere omtalt under Hallem søndre. 82. Sigrid, f. 1899, gift med Reidar Torvanger. 83. Aslaug, f. 1902. Hun ble utdannet lærerinne, gift med Ola Mo og bosatt på Sunnmøre. Begge var lærere i Ness en tid. 84. Dagrun, f. 1905, gift med Peder Johansen Sundby. Gårdbrukere i Øster-Sundby. 85. Nils Egil, f. 1907, d.1921.
---- 223 H&FSt ---- !■■■ Sli II it* 'r 1? 3 w Ai Lærer Johannes Dahl med 17. maitoget på Stiklestad i 1920. Foto: Otto skmve 86. Johan Ingebrigt, f. 1910, gift med Trine Arntsdatter Bakken. De var filialbestyrere på Verdal Samvirkelags filial i Inndalen. Johan døde 1980 og Trine i 1999. 87. Asmund, f. 1918, d. 1980, gift med Agnes Oline Årstad, og de bosatte seg i heimen Sagatun på Øra. Paul Vist (1895-1962) og Olga Otilie (1903-1992) Paul Vist ble født på Inderøy og var sønn av Sivert Steffensen Vist og Tale Paulsdatter. Han ble gift med Olga Otilie Sefaniasdatter, født på Åkerhus. Hun var datter av Sefanias Johannesen og Oline Martinusdatter. Paul Vist tok eksamen på Levanger lærerskole i 1920. Han var lærer i Tolga fra 1920 til 1921. I 1922 ble han lærer i Volhaugen, og han var der til 1936 da han begynte som lærer ved Stiklestad skole. Paul og Olga Otilie fikk fire barn 81. Torlaug Oddny f. 1926, gift med Tormod Hofstad, gårdbrukere på Stiklestad østre. 82. Snorre f. 1928, gift med Molly Årvik fra Ølen i Hordaland, han arbeidet ved Mustad fabrikker. 83. Svein f. 1930, gift Solveig Olsen fra Eidsvoll. Han arbeidet som kontorsjef hos Riksantikvaren. 84. Per Oddmund f. 1935, gift med Eli Saltnes fra Ørlandet. Han arbeidet som apo teker i Asker. STIKLESTAD
---- 224 H&FSt ---- * v ! ff 1 f-Ul r < Solstad, der Gunnar Heir startet som kjøpmann ca. 1936. Solstad GNR. 29, BNR.IO I 1885 opprettet Verdalens Meieri landhandel og bakeri i forbindelse med meieriet på Stiklestad. Landhandelen var i den nåværende "Heirgården", og bakeriet var i mastubyg ningen i bakgården. Den er nå revet. I følge folketellingen for 1891 var disse ansatt på landhandelen og bakeriet: Bestyrer Odin August Frøset, født 1859 på Leka. Han ble gift i 1893 med Antoni Amalie Antonsdatter Monrad, født 1867 i Folio. 1 1900 var han handelsmann i Steinkjer. Odin Frøset fikk en sønn i 1892 med kokkepiken Liva Bergithe Ingvaldsdatter, bosatt på Fyksveet under Trøgstad. Sønnen fikk navnet Arne og han døde i raset i 1893. Jonetta Gustava Støre var butikkpike. Hun var ugift og født 1861 på Levanger. John Olausen Berg var baker, og han var født 1864 i Verdal, død 1940. Han ble gift med Petra Karoline Johansdatter, født 1866 i Namsos, og i 1895 ser vi at de bor
---- 225 H&FSt ---- på Graven. Der fikk de sønnen Sofus Andreas Berg som ble bosatt i Verdal. Før hadde de datteren Erike f. 1887. Kokkepike var Liva Bergithe Ingvaldsdatter, født 1863 i Verdal, død 1902 på Maritvoll. Hun var datter av husmann Ingvald Johannesen og hustru Anne Olsdatter Follovald. Hennes far og sønn omkom i Verdalsraset. I 1891 ser vi at det er holdt branntakst på gården, forlangt av bestyreren av "Værdalens Meieris Landhandel, en takstforetning afholdt i og over Landhandelens huse, oppførte paa gaarden Stiklestad østres Grund i Værdalen". Samlet takst på våningshus med pakkbod, to stabbur, stall og bakeribygning ble på kr. 8220. I 1895 ble landhandelen solgt til Th. Pettersen fra Inderøy. I 1900 er "Brødrene Vigens landhandel" opprettet. John Vigen (1870-) og Kristiane Vigen (1867-) John Vigen var født på Strinda, og Kristiane var født på Ytterøy. 11917 sluttet John og Kristiane med landhandelen og flyttet til Ytterøy der de tok over en gard. John og Kristiane fikk fire barn: Bl . Ingeborg Henriette, f. 1900 på Stiklestad. 82. Jens, f. 1902 på Stiklestad. Han ble gårdbruker på Værås vestre på Ytterøy og gift med Ragnhild Løvset. 83. Reidar, f. 1903 på Stiklestad. 84. Audhild, f. 1905 på Stiklestad, d. 1906. Johan Anton Strand (1876-1948) og Anna Marie Eilertsdatter (1874-) Johan Anton Strand var baker her hos Vigens landhandel. Han bodde først på Stabelstu og senere i andre etasje over bakeriet. Johan Anton var født i Hemne, og Anna Marie i Bremnes. Da Brødrene Vigens landhandel opphørte i 1917, flyttet Johan Anton til Øra der han ble baker på Verdal Samvirkelag. Johan og Anna fikk fem barn: Bl . Einar, f. 1901 i Trondheim. Han utvandra til Amerika og døde i en ulykke i New York i 1936. 82. Ingebjørg Margrete, f. 1904 på Stiklestad, gift med Ole Bremseth, og de dreiv forretningen Bremseth Sport på Øra. 83. Solveig, f. 1907 på Stiklestad. 84. Fridtjof, f. 1910 på Stiklestad, gift med Judit Olsen, f. 1914. De bosatte seg på Øra, der Fridtjof var sykkel reparatør. 85. Ivar, f. 1913 på Stiklestad. Etter at Vigen sluttet med landhandelen, var det skiftende beboere og geskjeft her.
---- 226 H&FSt ---- Presten Harald Vig og kona Mira Vig bodde her en tid. Presten døde i spanskesy keni 1918. Sefanias og Laura Sofie Hofstad sammen med døtrene Marie og Gudrun bodde her en tid, før Sefanias bygde kårhus på Brustua. En kort tid omkring 1930 drev Ingeborg Leklem kafé i andre etasje på Vigengården. Det fortelles at hun var flink til å be naboene på kaffe, så det er ikke så sikkert at denne kafedrifta var så innbringende. Ingeborg bodde ikke på Vigengården. Gunnar Heir (1905-1986) og Margit Bergljot Stornæs (1909-1992) Gunnar Heir var født på Lundskin, sønn av Marius og Grete Heir, gift i 1931 med Margit Bergljot Stornes, datter av Martin og Marie Stornes i Vuku. 1 1935 kjøpte Gunnar Heir gården av familien Vigen og startet med kolonialbu tikk her. Tomta var bygslet av Stiklestad østre. Den fikk han skjøte på i 1950, og gården fikk da navnet Solstad. Han bygde på en fløy mot nord slik at butikken ble større, og det ble flere beboelsesrom. Gunnar og Margit Heir.
---- 227 H&FSt ---- I 1936 fikk han stillingen som poståpner på Stiklestad, og den stillingen hadde han til Stiklestad poståpneri ble nedlagt i 1975. En tid dreiv han flatbrødbakeri i kjel leren, og på butikken var to damer ansatt. Gunnar og Margit fikk tre barn: 81. Martin, f. 1931 på Stiklestad, gift med Agnes Skogan fra Kvam. Bosatt i Oslo. 82. Gunnar Marius, født 1936 på Stiklestad, gift med Inger Marie Borgen. De bosat- te seg på Stiklestad og tok senere over forretningen. 83. Odd f. 1944 på Stiklestad, gift med Mary Kristiansen fra Hamar. Bosatt i Oslo. Nå er det Verdal boligselskap som eier Solstad. Heimstad GNR. 29, BNR. 7 I 1936 kjøpte Bjarne Bernhard Hofstad 2,3 mål jord av Stiklestad østre og bygde opp heimen Heimstad. Heimen ligger lengst mot sørøst på Stiklestad østre og grenser mot Hallemsenget. Bjarne Bernhard Hofstad (1891-1952) og Margot Ovedie Martinsdatter (1903- 1989) Bjarne Bernhard arbeidet som skomaker og bygningssnekker. Han var født på Hofstadsveet i Leksdal, sønn av John Pedersen og Line Olsdatter. Margot Ovedie var født på Lund av ugifte foreldre, Martin Nilsen og Mette Nikoline Mikalsdatter. Martin Nilsen var reist til Amerika da Margot ble født. Da Bjarne satte opp stua på Heimstad, kjøpte han en smie etter Johannes smed på Libakken, og brukte materialene til nyhuset. Bjarne og Margot fikk en datter: 81. Jorunn Lovise f. 1926, d. 1967, gift med Ottar Jakobsen f. 1923, d. 2002. De ble de neste eiere på Heimstad og nå er det deres sønn, Bjarne Martin, som er eier.
---- 228 H&FSt ---- Stiklestad mellom GNR. 29, BNR. 2 Stiklestad mellom. Nikolai Kristiansen Moksnes (1821-1921) og Anne Larsdatter (1838-1915) Nikolai Kristiansen var født på Moksnes på Frosta. Han var sønn av Kristian Augustinusen og Anna Hågensdatter. Han kom til Stiklestad som rådsdreng hos kap tein Holst på Stiklestad vestre. Han ble gift i 1860 med Anne Larsdatter fra Stiklestad østre. 1 1862, da hennes søster Liva giftet seg, ble Stiklestad østre delt mellom de to søstrene slik at Anne og Nikolai ble brukere på Stiklestad mellom. Nikolai Moksnes hadde mange kommunale verv, han var medlem av kommunestyre og formannskap, og han var branntakstmann og kirkeverge. Han døde i 1921,100 år gammel, som kårmann på Stiklestad der sønnen hadde tatt over gården i 1896. I 1875 hadde de en besetning på 3 hester, 11 storfe, 17 sauer, 5 geiter og 3 griser og utsæden var 3 tønner bygg, 15 tønner havre og 15 tønner poteter. Nikolai og Anne fikk sju barn:
---- 229 H&FSt ---- Folkemøte på Stiklestad mellom 4. og 5. juli 1882. 81. Anna Kristine, f. 1860, d. 1949, gift i 1890 med Peder Martin Landfald. De var eiere av Sør-Hallem fra 1893 til 1 896, og i 1 899 fikk de fra delt en part av Stiklestad mellom og bygde opp gården Li. 82. Lars, f. 1862, d. 1 862. 83. Sofie Lovise, f. 1863. Utvandra til Duluth i Amerika, der hun dreiv en kolonialforretning sam men med svogeren Edvard Strange. Hun døde i 1948. 84. Harald August, f. 1866, d. 1955, gift med Rakel Døving fra Valldal. Harald August var lærer på forskjellige steder i lan det, til slutt på Vaterland. Han var også en dyktig amatørfoto graf. 85. Gustava f. 1868, d. 1947. Utvandra til Amerika, gift med Edvard Strange. 86. Nikolai Andreas, f. 1870, neste eier av Stiklestad mellom. 87. Marie, f. 1880, gift med Ole Martin Kålen, og dem finner vi igjen som eiere på Ekle. Anne og Nikolai Moksnes.
---- 230 H&FSt ---- Anne Moksnes' begravelse. Høyonnbilde. Gunnar Moksnes med skuvriva og Nikolai Kristiansen Moksnes. Bildet er tatt på Låvåkeren.
---- 231 H&FSt ---- Nikolai A. Moksnes Anna Oline Olsen Nikolai Andreas Nikolaisen Moksnes (1870-1964) og Anna Oline Martinusdatter (1865-1948) Nikolai ble gift med Anna Oline Martinusdatter, født på Ertsgård på Rinnan. Hun var datter av Martinus Olsen og Karen Marta Monsdatter. Han overtok gården i 1896 og drev den til i 1936 da hans datter Aslaug overtok. Nikolai og Anna fikk sju barn: 81. Aslaug, f. 1 893, d. 1 978. Hun var ugift og tok over gården i 1 935. Før hun over tok, gikk hun Mære landbruksskole og ble beste elev dette året. I 1 936 skreiv Aslaug over gården til sin bror Gunnar, men hun var driver inntil Gunnar kom heim fra Oslo i 1940. 82. Magnus, f. 1894, d.1944 ugift. 84. Gunnar, f. 1899, d. 1957, gift i 1928 med Olga Marie Bruem f. 1899 i Ogndal, d. 1972. De overtok Stiklestad mellom i 1936. 85. Helga, f. 1901, d. 1987, gift i 1932 med Torleif Holst, f. 1894 i Trondheim. 86. Svanhild, f. 1903. Hun var lærer og døde i 1992 ugift. 87. Dagny, f. 1909, d. ugift i 2002. Hun var lærer i Stjørdal.
---- 232 H&FSt ---- Nikolai A. Moksnes med familie: Nikolai Andreas, Dagny, Svanhild og Anna Oline på første rad. Magnus, Helga, Aslaug, Kari og Gunnar. Aslaug Nikolaisdatter Moksnes (1893-1978) Aslaug var ugift og hun var eier av Stiklestad mellom fra 30. desember i 1935 til 1. januar i 1936. Men hun var driver av gården til 1940. Gunnar Nikolaisen Moksnes (1899-1957) og Olga Marie Bruem (1899-1972) Olga Marie var fra Ogndal. Hun var datter av Maren og Peter Bruem. Gunnar reiste som ung til Oslo på handelsskole. En onkel av han var grossist i Oslo, og han hjalp ham i gang med en delikatesseforretning. Denne hadde han til krigen brøt ut. Da reiste han tilbake til Stiklestad. Etter Gunnar døde i 1957, sto Olga som eier noen år til Anne Margrethe tok over i 1969. I denne perioden var det forpaktere på gården: Trond Okkenhaug 1965-1969 og Erik Lian 1969-1979. 1 1978 tok deres datter, Aud Sissel og hennes mann, Bjørn Hovdal over gården og nå er det deres sønn Øyvind, som er eier. Gården kalles fremdeles "Moksnesgården". Gunnar og Olga fikk tre barn: 81. Anne Margrethe, f. 1929 d. 2001, gift med Birger Setsås f. 1925. Han varansatt i militæret og de dreiv også gården en kort tid. 82. Kari Lisbeth, f. 1931, gift med Lauritz Flaaset. De bosatte seg i Oslo. 83. Aud Sissel, f. 1936, gift med Bjørn Hovdal, f. 1935 i Trondheim. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 233 H&FSt ---- Olga og Gunnar Moksnes. Bak står f. v. Kari Lisbeth, Anne Margrethe (Lillemor) og Aud Sissel Husmenn på Stiklestad mellom I folketellingen for 1865 finner vi 3 husmannsplasser under Stiklestad mellom. To av dem het Geilstuen, og de ble benevnt som Geilstuen a og b På Geilstuen var det en husmann med jord og en husmann uten jord, slik at der har det sikkert vært to stuer på samme plassen. Så var det Verkenstuen. Der det var en husmann uten jord. .TIKLESTAD
---- 234 H&FSt ---- Geilstuen a / Høknes GNR. 29, BNR. 5 Høknes u/Stiklestad mellom. 2. Valum u/Hallem nedre. 3. Svedjan u/Hallem nedre. Geilstuen lå der småbruket Høknes nå ligger, på vestre siden av riksveg 759 like nord for Stiklestad skole. Baard Jakobsen (1826-1903) og Lisa Henriksdatter (1826-1902) Første gangen vi ser plassen Geilstuen nevnt, er i folketellingen for 1865. Hvor lenge Baard og Lise har vært her, er ukjent. De ble gift i 1850, og de fikk et barn på Stiklestadvald 1858, så det er mest trulig at de tok plassen i bruk litt før 1858. Tidligere var de på Hestegreivald og Nessvald. De flyttet videre til Halsetbakken omkring 1870, og i 1891 var de på Auskinvald. Når vi ser på størrelsen på denne plassen i 1865, kan vi få mistanke om at plassen har vært bebodd tidligere, men Baard er i hvert fall den første vi med sikkerhet kan si har vært her. Baard var født utenfor ekteskap, og hans foreldre var Jakob Pedersen, som var tje ner på Prestegården, og Guru Baardsdatter Marit voll vald. Baard døde i 1903 på Stubskinvald. Han ble gift i 1850 med Lisa Henriksdatter født på Hagavald av forel dre Henrik Jensen Hagavald og Ingeborg Larsdatter Hagavald. Lisa døde i 1902 på Stubskinvald. På Geilstuen var det i 1865 1 ku og 3 sauer, det var en utsæd på l /« tønne bygg, '/2 tønne havre og 1 x /i tønne poteter. Baard og Lisa fikk seks barn:
---- 235 H&FSt ---- 81. Gunnerius, f. 1851 på Nessvald, gift med Serianna Johnsdatter f. 1840 på Klukenvald. De ryddet plassen Gjerdet under Stiklestad østre og bosatte seg der. De kalte seg senere Heggås. (Se mer om denne familien under Stiklestad østre) 82. Johan Oluf, f. 1854 på Hesteg reiva Id, gift med Ingeborg Anna Johnsdatter f. 1 847 på Ekren. Han var husmann på Lyng og Bjørgan. 83. Ingeborganna, f. 1859 på Stiklestadvald, d. 1931 i Frol, gift med Ole Martin Olsen Sakshaug f. 1 861 på Inderøy. De ble husmannsfolk på Levringsmo og flyt ta til Frol i 1 894. 84. Hans Petter, f. 1 861 på Stiklestadvald, d. 1945, gift med Elen Olsdatter på Ausen søndre. Han kjøpte de to plassene Ausen og ga dem navnet Lyngås nordre. 85. Bernt, f. 1 865 på Stiklestadvald, gift med Oline Halvorsdatter f. 1 866. Bernt og Oline var på Auskinnesset i 1 891 . I 1 893 utvandra de til Amerika med datteren Laura f. 1 891, og de kalte seg da Ness. 86. Ludvig, f. 1 868 på Stiklestadvald. I 1 891 var han på besøk hos sin bror Bernt på Auskinvald. Han var da ugift og arbeidet som steinarbeider på Statland. Senere var han sagbruksarbeider og han giftet seg med Petra Akselsdatter f. 1 864 på Fosnes. Martin (Martinus) Andreasen (1841-1919) og Ingeborganna Andersdatter (1851-1909) De var de siste husmannsfolka på Geilstuen, og de overtok plassen omkring 1886. Martin var født på Bjørgan der hans foreldre var inderster. Han var sønn av Andreas Rasmusen og Serianna Mortensdatter. Han ble gift i 1872 med Ingeborganna Andersdatter, født på Nonset. Hun var født utenfor ekteskap av foreldre Anders Johnsen fra Volenvald og Sigri Larsdatter fra Nonset. Fra Martin og Ingeborganna giftet seg, bodde de først en tid på Geilstuen. Senere var de husmannsfolk på Halsetvald og Lyngåshaugen før de kom til Geilstuen igjen omkring 1886. Martin kjøpte plassen i 1899 for kr 800. Den fikk navnet Høknes og familien tok navnet Høknes. Han var ansatt som graver ved Stiklestad kirke. Martin og Ingeborganna fikk sju barn: 81. Anna Sofie, f. 1873. Da Anna Sofie ble født, var foreldrene inderster på Geilstuen. Anna Sofie ble gift med Johannes Fikse og de bosatte seg på Øra. 82. Anton Severin, f. 1 876. Martin og Ingeborganna var da husmenn på Geilstuen. Anton ble gift med Anna Mikalsdatter Kålen, Ekle. De var de neste brukerne på Geilstuen. 83. John Marius, f. 1879 på Halsetvald d. 1913 ugift. Han var i Amerika fra 1902 til 1910. 84. Julie Kristine, f. 1882 på Halsetvald. Hun ble gift med John Fagerli 85. Inga Secelie, f. 1885 på Lyngåshaugen, gift med Ludvig Nilsen Lyng. Ludvig var sønn av Nils Pedersen og Ingeborg Anna Andersdatter på Verkenstuen på Stiklestad mellom.
---- 236 H&FSt ---- 86. Ida Antonie, f. 1888 på Stiklestadvald, gift med Johan Sørhaug. De bosatte seg på Øra. 87. Olaf, f. 1893 på Stiklestadvald. Han ble gift med Marie Olsen fra Øra. Olaf arbeidet som sagbruksarbeider, og de eide småbruket Mikvoll søndre. Anton Severin Martinusen Høknes (1876-1966) og Anna Mikalsdatter Kålen (1888-1928) Anton tok over bruket etter forel dra og kjøpte til en del mer jord. Anton tok også over jobben etter faren som graver ved Stiklestad kirke, og dette har siden gått fra far til sønn, slik at det nå er 4. genera sjon som har denne jobben. Han ble gift i 1911 med Anna Mikalsdatter Kålen, hun var datter av Mikal Pedersen Kålen på Ekle og Hanna Olausdatter. Anton og Anna fikk fem barn: 81. Meier Matheus, f. 191 1, gift med Herdis Andersen. De ble neste brukere på Høknes. Nå er det deres sønn, Asbjørn, som eier Høknes. Jorda på Høknes eies og drives av Arnfinn Høknes, sønn av Alf Høknes. 82. Inger Hedvig f. 1913, gift med Einar Ydse fra Sjø bygda, de hadde gården Ysse nordre. 83. Alf, f. 1915, gift med Olga Mathilde Kolstad fra Helgå- Anton og Anna Høknes som brudepar. dal. Han kjøpte Hallem-Svedjan av Marie Hallem, og han fortsatte som graver ved Stiklestad kirke etter sin far. 84. Tore, f. 1918. Han var måler og døde ugift i 1983 i Kiruna. 85. Gunnar, f. 1922. Han var også måler og døde ugift i 1998 i Steinkjer. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 237 H&FSt ---- Geilstuen b Jakob Pedersen (1783-) og Beret Berntsdatter (1789-) Disse budde på Geilstuen b i 1865 og han hadde status som husmann uten jord. Dette er et ektepar som vi ikke har noen opplysninger om annet enn at de har bodd på Geilstuen i 1865. Etter det en kan se, var de barnløse. Verkets stue / Verkenstuen På andre siden av riksveg 759, rett ovenfor Høknes, var det i sin tid et teglverk, og en må gå ut fra at denne husmannsplassen var i forbindelse med verket. Det hørte ikke med jord til denne plassen, men de hadde 2 geiter. Siver Amundsen (1833-1906) og Berit Sivertsdatter (1833-1914) De var på plassen i 1865, og før de kom dit var de losjerende på Forbregd. Siver var født på Kulstadvald av foreldre Amund Sivertsen og Berit Pedersdatter. Han giftet seg i 1862 med Berit Sivertsdatter. Hun var født på Øra og datter av strand sitter Siver Olsen og Lisa Andersdatter. De flyttet til Moenget søndre under Mo omkring 1866. I 1889 kjøpte de Hallemsenget av Hallem nedre. Sivert døde der i 1906 og Berit i 1914. Siver og Berit fikk to barn: 81. Liva Severine, f. 1862 på Forbregd, gift i 1886 med Johannes Johnsen f. 1856 på Halsetvald. Han var bosatt på Kolshaug da de ble gift. 82. Anton, f. 1870 på Moenget, utvandra til Amerika i 1890. Nils Pedersen (1817-1893) og ° Mali Pedersdatter (1816-) og 2) Ingeborg Anna Andersdatter (1831-1921) De var de neste beboerne på Verkenstuen. Nils ble født på Huseby av foreldre Peder Christophersen og Sophia Nilsdatter. Han ble gift i 1844 med Mali Pedersdatter født 1816 på Fikse, datter av Peder Sivertsen Fikse og Karen Olsdatter. Mali døde og i 1865 giftet han seg med Ingeborg Anna Andersdatter født på Solbergvald av foreldre husmann Anders Henriksen og Lisbeth Thomasdatter. De losjerte en tid i Geilstuen før de flyttet til Verkenstuen. Nils døde i 1893 på Verkenstuen. Ingeborg Anna finner vi igjen som "Kvægrøterske" på Stiklestad østre i 1900, og hun døde i 1921 som fat tiglem på Valbekmo. Ingerborg Anna hadde en sønn før hun ble gift med Nils: Iver Aneus Johannesen født 1856. Hans far var Johannes Johnsen Nessvald. Iver Aneus flyttet til Sverige i 1874, men kom tilbake i 1893 og kake seg Anneus Ekeberg. Nils og Mali hadde to barn: 81. Sefanias, f. 1 844 på Forbregdsvald. Han fikk flytteattest til Nesna i 1 870. 82. Marta Pauline, f. 1852 på Stiklestadvald, gift med Iver Olsen Øren.
---- 238 H&FSt ---- Nils og Ingeborg Anna hadde en sønn: 81. Ludvig, f. 1 867 på Stiklestadvald, gift i 1904 med Inga Cecelie Martinusdatter f. 1885 på Lyngåshaugen. Inga var bosatt på Geilstuen. Etter at de giftet seg var de gårdbrukere på Bjørgan. Senere var de ble brukere på Valbekmoen. De bruk te Lyng som etternavn. Fraskilte plasser på Stiklestad mellom: Verdalens meieri Stiklestad Stiklestadgårdene med meieriet til høyre. Foran til venstre ser vi Eigebu og meieriets landhandel. Meieriet på Stiklestad lå på Stiklestad melloms grunn, men det var ikke fradelt går den med eget bruksnummer. Det var stor politisk uenighet mellom bøndene i Verdal, og dette gikk også ut over meieriplanene for bygda. Det var ett meieri i Leirådal, der interessentene for det meste var venstrefolk, og det var ett ysteri på Forbregd der høyrefolkene dominerte, og med den store politiske striden som eksisterte, var det lite de to partene kunne bli enige om. Verdalens meieri som ble bygget på Stiklestad i 1884, var "venstremeieri", og på Øra ble det samme år bygget et "høyremeieri". Meieriet på Stiklestad var moderne og bygget som dampmeieri, mens meieriet på Øra var mer gammeldags. Da begge meieriene var kommet i gang, kjørte høyrefolk melka til Øra og ven strefolk til Stiklestad. Dette kunne medføre at bønder fra nedre del av bygda kjørte melka til Stiklestad og de fra Stiklestad kjørte til Øra, og det sies at når de møttes på "melkeveien" så de bare rett frem eller til andre siden, ingen hilsing på kjentfolk der nei. Uenigheten i partipolitikken var nok noe større den gang enn den er nå.
---- 239 H&FSt ---- Den første bestyreren ved meieriet på Stiklestad var Ole Berg. Han ble avløst av Ole Nordset i 1886, og i 1887 ble Bernt Arnesen ansatt. Han var født i 1850 på Biri, og hans kone var Ingeborg Arnesen født 1853 på Biri. Rasulykken i 1893 var en hard påkjenning for meieriet. Over halvparten av leve randørene fait fra, og i 1900 ble det dannet eget smørmeieri i Leksdalen. 1 1905 ble meieriet bortforpaktet til bestyreren, B. Arnesen. Fra 1907 til 1908 var G. Kroppan forpakter, og videre var Andreas Dahling forpakter fram til sammenslå inga med meieriet på Øra i 1917. 1 folketellingen for 1891 ser vi at det var tre meierielever. De var: Peder Eriksen født 1860 i Overhalla, Anton Kristoffersen Moen født 1860 i Sparbu, og Anna Julie Thomasdatter Berre født 1869 i Overhalla. 1 1900 var disse ansatt ved meieriet: Meierist Edvard Johnsen Røli født 1879 på Sparbu, elever Marie Eriksen født 1883 på Alstadhaug i Nordland og Anna Nøstvold født 1880. Meieriet hadde også egen landhandel som startet opp i 1885. Fra 1886 var det også brevhus sammen med forretningen, først i leide lokaler på Stiklestad mellom. Senere bygde de ny landhandel med bakeri, (den gården som senere ble Heir-butik ken). Landhandelen ble drevet av meieriet fram til 1895. Da ble den solgt til Th. Pettersen fra Inderøy, men dette er nærmere omtalt under Stiklestad østre (Solstad). Etter at meieriet ble nedlagt i 1915, ble bygningen omgjort til forsamlingshus for Stiklestad. Det ble brukt fram til 1949 da huset brant ned. Jørgen og Oline Kolshaug bodde en tid på forsamlingshuset og da hadde Oline en liten frukt- og godteributikk her. Senere bodde Arne og Judit Solbakken her og de var da pedeller på huset. Li GNR. 29, BNR. 4 Li
---- 240 H&FSt ---- Li ble fradelt Stiklestad mellom i 1899 og den første eieren var: Peder Martin Landfald (1860-1937) og Anna Kristine Nikolaisdatter Moksnes (1860-1949) De kom fra Hallem søndre der de hadde vært eiere i tidsrommet 1893 til 1896. Peder Martin, eller bare PM. som han ble kalt, ble født på Landfall og hans forel- dre var Peder Olsen Landfald og Martha Bårdsdatter. Han ble gift i 1890 med Anna Kristine Nikolaisdatter Moksnes, som var datter av Nikolai og Anne Moksnes på Stiklestad mellom. Fra de giftet seg, til de kom til Sør-Hallem bodde de på Stiklestad mellom PM. Landfald fikk Kon gens fortenestemedalje i sølv. Peder Martin og Anna Kristine hadde fire barn: 81. August Marius f. 1891 på Stiklestad mellom, gift med Gunnhild Skultbakkf. 1894. De ble senere eiere av Forbregd. 82. Paulus Moksnes f. 1893 på Hallem. Han var ugift, og han døde på Li i 1920. 83. Kåre f. 1899 på Hallem, d. 1996, gift med Inger Marie Harnoll f. 1906, d. 1975. De bosatte seg på Levanger der Kaare arbeidet som banksjef. Han var også en tid ordfører på Levanger. 84. Marie Landfald f. 1901 på Li, gift i 1926 med Eivind Torbjørn Kvåle f. 1 902 i Vikna. Peder Martin og Anna Kristine Landfald med familie. Bak f. v.: August og Paulus. Mellom foreldrene sitter Marie, og foran sitter Kåre. John Hjelde (1893-1976) og Olga Larsen (1904-1988) John Hjelde kjøpte Li i 1927. John var født på Frosta, sønn av Johan og Sofie Hjelde. Olga var født i Åfjorden og hun var datter av Ove og Helga Larsen.
---- 241 H&FSt ---- John og Olga fikk to barn: 81. Johan, f. 1929, gift med Tordis Skjerve og de ble neste eiere på Li. Gården er fremde les i denne slektens eie og nå er det Håvard Hjelde, sønnesønn av Johan og Tordis, som er eier. 82. Haldis Sofie, f. 1935. Olga Larsen og John Hjelde Eigebu GNR: 28, BNR. 16 Eigebu 1919. f c Eigebu ble fradelt i 1901 og ligger på andre siden av riksveien rett over for Stiklestad mellom.
---- 242 H&FSt ---- Nicolay Johannessen Skrove (1866-1926) og Ingeborg Iversdatter Sveen (1867-1952) Nikolai Skrove var født i Trondheim. Han var sønn av Johannes Jakobsen Skrove, fra Skrove nedre og Elisabeth Sofie Sommer fra Trondheim. Johannes var lokomotivfø rer ved jernbanen og var bosatt i Trondheim. I 1891 hadde Nicolay Skrove butikk i "Moksneslåna", og han bodde da på Stiklestad mellom. Han ble gift med Ingeborg Iversdatter Sveen fra Folldal i 1893, og i 1901 bygget de egen heim med forretning på andre siden av riksveien. I forretningen var det vanlige kolonial varer, så som kaffe, sukker, mel, egg og litt brødvarer. I postens skrifter i forbindelse med postens 350-års jubileum ser vi at fra 1909 var Ingeborg Skrove bestyrer for Stiklestad poståpneri, og fra 1933 har Petter Husby Skrove tatt over bestyrerjob ben, og han hadde den til i 1936 da Gunnar Heir overtok. Det er litt usikkert når forretningen i Eigebu opphørte, men det er trolig at det var samtidig som Petter Husby Skrove sluttet som poståpner. Nicolai og Ingeborg Skrove i 1919. Foto: Otto skrove Postkjørere ved Stiklestad postkontor 1919. Foto:OttoSki I 1971 kjøpte Nils og Anne Mari Karlsaune Eigebu, og de er dagens eiere. (I Verdal historielags årbok for 1994 side 37 har Aasta Kvalen Eklo skrevet en artikkel om "Minner fra Stiklestad")
---- 243 H&FSt ---- Nicolay og Ingeborg hadde åtte barn: Bl Margit Elisabeth, f. 1894, d. 1 971. Hun var ugift og overtok heimen i 1953. Før den tid arbeidet hun i mange år ved Møllehaugen i Trondheim, en heim for ugifte mødre. Jenny, f. 1 895, d. 1971, ugift og sykepleier ved Gaustad sykehus. Johannes, f. 1897, d. 1966, ugift og arbeidet på L'Orange bilbatteriverksted i Oslo. B 2 B 3 B 4 Ivar Nicolay, f. 1 899, d. 1963, ugift og arbeidet på L'Orange bilbatteriverksted i Oslo. B 5 Otto William, f. 1 901, d. 1 985, gift med Alvhilde Elise Waggestad f. 1 904, d. 1976. Han var gartner på Dikemark sykehus. De fikk en datter Guro Mette, f. 1942. Aagot Katrine, f. 1907, d. 1981, ugift, bosatt i Valdres og arbeidet som gart ner. B 6 B 7 Gunvor Solveig, f. 1910, d. 1997, ugift og arbeidet ved Rev matismesykehuset i Oslo. B 8 Petter Husby, f. 191 1, d. 1977, gift med Gunvor Fjeld bosatt i Oslo og arbeidet som diakon ved Rikshospitalet. Ivar og Otto Skrove som postekspeditørar på Stiklestad postkontor i 1919. Øver-Stekksta (Stiklestad Øvre) GNR. 30, BNR. 1 I Verdalsboka bind 111 tar E. Musum for seg gårdshistorien for Stiklestad øvre helt til bake fra tiden omkring slaget på Stiklestad i 1030, så den skal vi ikke komme mer inn på her. Stiklestad øvre hadde som alle andre gårder en seter. Gården hadde først seter på Leksdalsfjellet, men etter et giftermål mellom folk fra gårdene Stuskin og Stiklestad øvre i 1787 fikk Stiklestad øvre seter på Stuskinvollen i Hoås allmenning, sammen med Stuskingårdene. Stiklestadvollen ble da nedlagt.
---- 244 H&FSt ---- Stiklestad øvre. Stiklestad øvre brukte seteren fram til 1910. Deretter ble det opphold noen år, men fra 1913 var det flere som gikk sammen med Stiklestad øvre om seterdrifta, og Stiklestad seterlag ble da opprettet. Siste året det var vanlig seterdrift, var i 1947. Siden har det vært hamning for ungdyr der. Vi begynner beretningen om folkene på Stiklestad øvre i 1759 da den nåværende slekten overtok gården. Peder Ellingsen (1725-1786) og Karen Olsdatter Baglan (1723-1808) Peder ble født på Hallem søndre. Han var sønn av Elling Jenssen Jermstad og Marit Johnsdatter Sende. Han giftet seg i 1759 med enken Karen Olsdatter Baglan. Hun var født på Valstad og var datter av Ole Sivertsen Valstad og Susanne Ågesdatter Valstad. Karen var enke etter Thomas Larsen Baglan, og etter at Peder Ellingsen døde, giftet hun seg på nytt i 1787 med den 38 år yngre Ole Andersen Stuskin. Hun stod frem deles som eier av gården til hun døde i 1808. Karen og Ole hadde i 1801 et tjenerskap på seks personer. Det var Jens Ingebrigtsen 18 år, Peder Olsen 12 år, Gollaug Andersdatter 30 år, Marit Matzdatter 27 år, Ragnhild Ingebrigtsdatter 14 år og Magnhild Olsdatter. Det var to husmenn på gården i 1801. Peder og Karen hadde to sønner: 82. Thomas, f. 1763 på Stiklestad. Han ble neste eier på Stiklestad øvre. Thomas Pedersen (1763-1854) og Berit Nilsdatter (1773-1874) Thomas giftet seg i 1808 med Berit Nilsdatter fra Lillemoen i Sul, datter av Nils Olsen Lillemoen og kona Siri Johnsdatter. Thomas overtok gården etter morens død i 1808, og han drev gården til i 1847 da han overlot den til sønnen Peder.
---- 245 H&FSt ---- På Øver-Steksta var det i 1835 en besetning på 3 hester, 15 storfe, 16 sauer, 14 gei ter og 2 griser, og utsæden var l /s tønne hvete, 'A tønne rug, 2 tønner bygg, 16 tønner havre, Vs tønne erter og 8 tønner poteter. Thomas og Berit hadde to barn: 81. Peder, f. 1 810 på Stiklestad øvre. Neste eier. 82. Karen Birgitte, f. 18 1 3 på Stiklestad øvre, d. 1838 på Ballhald, gift med Peter Olaus Ellingsen Ballhald f. 1808. Peder Thomasen (1810-1897) og Olava Pedersdatter (1831-1915) Peder drev gården som ungkar inntil han i 1867 giftet seg med sin husbestyrerinne, Olava Pedersdatter. Hun var fra husmannsplassen Nilsstu under Sende vestre og var datter av Peder Pedersen Sendevald og Beret Olsdatter Sendevald. I 1865 var besetningen og utsæden stort sett den samme som i 1835 og gården hadde da fire husmannsplasser: Kolshaugen, Moen, Gamleplassen og Småekrene. I 1875 var det tre husmannsplasser. På gården var det i 1865 en tjenestekar, Erik Johnsen, og en gjetergutt, Peter Olsen. Inne var det tre tjenestejenter, Olava Pedersdatter som var husbestyrerinne, og som senere ble gift med Peder Thomasen. Videre var Anne Katrine Paulsdatter og Ragnhild Nilsdatter tjenestejenter. I 1900 ser vi at Ole Olsen med familie var på Stiklestad øvre. Som yrke på han står det "dagarbeide ved jorbruket", men det er litt usikkert om han arbeidet på gården, eller om han bodde der som inderst. Denne Ole Olsen kjøpte jord av Stiklestad øvre og bygde opp småbruket Granheim. Dette var i 1904, og vi finner mer om denne fami lien under Granheim. Først på 1900-tallet var det ei budeie på Øver-Steksta som hette Inga Oline Lorentsdatter, født på Lønnum i Sparbu. Oline kom til Sør-Tuset som 8-åring i 1881, og hun var i tjeneste der til hun flyttet til Øver-Steksta. I 1909 fikk Oline en datter med Sverre Marius Eriksen fra Sparbu, bosatt på Tuset. Denne datteren fikk navnet Pauline, hun vokste opp på Øver-Steksta og fikk Stiklestad som slektsnavn. Pauline ble gift i 1930 med Oskar Hovd, født 1905 i Sparbu, og de bosatte seg i Verdal. Pauline døde i 1992 og Oskar i 1975. Oline flyttet tilbake til Sparbu og døde på Egge sykehjem. Etter Peder døde i 1897 hadde Olava gården til 1909 da sønnen Theodor overtok den for 6.000 kroner. Peder og Olava hadde en sønn: 81. Theodor, f. 1 867 på Stiklestad øvre. Han ble neste eier på Stiklestad øvre Theodor Pedersen Stiklestad (1867-1949) og Inger Oline Ellevsdatter Hegstad (1870-1955) Theodor overtok som nevnt gården i 1909 for kr. 6000, og han hadde den til i 1950 da sønnen Peder overtok. Theodor giftet seg i 1895 med datteren på Hegstad, Inger Oline Ellevsdatter. Hun var datter av Ellev Andersen Hegstad og Oline Olsdatter Faren.
---- 246 H&FSt ---- Theodor og Inger Oline hadde fem barn: 81. Peder (Per), f. 1 896, cl. 1979. Fra 1950 finner vi ham som eier på Stiklestad øvre. Han ble ikke gift. Etter at Per overlot går den til broren Olav, flyttet han sammen med søstrene Oddny og Tordis til Skogstad, en villa som Olav tidligere hadde bygd. Einar, som da hadde blitt enkemann, flyttet også dit sammen med sine søsken. 82. Einar, f. 1899, d. 1991, gift i 1940 med Borghild Jermstad. De kjøpte jord av Stiklestad øvre og bygde opp småbruket Tune. 83. Oddny Olava, f. 1901, d. 1989. Hun var ugift og bodde og arbeidet på går den inntil hun flyttet til Skogstad. Inger Oline og Theodor Stiklestad. 84. Tordis Ingeborg, f. 1908, d. 1997. Hun ble ikke gift og bodde og arbeidet på gården inntil hun flyttet til Skogstad. 85. Olav, f. 191 2, d. 1994, gift i 1950 med Marie Alfrido Haugmark. Han ble neste eier på Stiklestad øvre. Nå er det sønn til Olav og Alfrida, Torgeir, som er eier på Stiklestad øvre Familien Stiklestad samlet på Stiklestad øvn Bak f.v.: Olav, Per, Borghild og Einar. Foran f.v.: Tordis, Inger, Theodor og Oddny.
---- 247 H&FSt ---- Husmannsplasser og fraskilte bruk på Stiklestad øvre. Kolshaug GNR. 30, GNR. 2 Gården Kolshaug. Kolshaug er en meget gammel gard. Dette er også en selvstendig gard som fra middel alderen tilhørte kirken. Gården er nevnt for første gang i erkebiskop Aslak Bolts jord bok i 1430-årene. Da gjorde Aslak Bolt et makeskifte med hr. Knut, sognepresten i Verdal, om at prestebordet fikk 1 markebol i Kolshaug mot 2 øre i Nordberg. Det er tydelig at kirken ikke har avhendet Kolshaug, men at den har gått over til å bli en plass under prestegården Augla. Videre historie på Kolshaug er vanskelig å finne ut av, og likedan når og hvordan den til sist havnet som husmannsplass på Stiklestad øvre. Det ser ut som den også har vært husmannsplass på Øgstad for i Verdalsboka er det oppgitt at Kolshaug var husmannsplass under Øgstad i 1718. 1 1723 hadde Stiklestad øvre en husmannsplass, og det må en tro var Kolshaug for dette er helt sik kert den eldste plassen på Stiklestad øvre. Kolshaug ble selvstendig bruk i 1874, og hadde et areal på 71 dekar. I 1905 ble det fradelt ca. 31 dekar. Kjøpere var Kristine og Theodor Elnes. Den nye heimen het Kolset med gards- og bruksnummer 30/6. Eiendommene Kolshaug og Kolset ligger på nordsiden av Leirådalsveien ca. 1 km fra Stiklestad kirke.
---- 248 H&FSt ---- Anders Jørgensen (1766-1814) og Marit Pedersdatter (1768-1846) I 1801 var denne familien på Kolshaug, og de var her til de flyttet til Lyng nordre i 1809. Anders døde der i 1814. Marit døde som legdslem på Husan i 1846. Om foreldra til Anders vet vi svært lite, bare at hans mor het Ingeborg Olsdatter, og at hun var født i 1735. Anders og Marit hadde seks barn 81. Beret, f. 1795. 82. Anders, f. 1798. 83. Elling, f. 1800 på Stiklestadvald, d. 1886, qift i 1827 med Inqeborq Pedersdatter f. 1 800, d. 1 876. De var husmannsfolk på en plass under Forbregd fra de ble gift i 1 827 til 1 840, da de flyttet til Gammelplassen under Tuset nor dre. Elling bodde i 1 875 hos sin datter Pauline på Tuset, og Ingeborg bodde da i Ausa nordre hos datteren Anne Martha. 84. Anders, 1803 på Stiklestadvald. 85. Ingeborg, f. 1805 på Stiklestadvald, d. 1809. 86. Karen, f. 1808 på Stiklestadvald, gift i Sparbu med Ole Hansen, f. 1820 på Mære. Erik Jakobsen (1747-1814) og Marit Jakobsdatter (1747-) I 1801 var også denne familien på Kolshaug. Etter dette var det to familier på plas sen, og en kan stille spørsmålet hvordan kunne det være plass til alle. Kanskje kan vi finne svaret i at det i 1790 ble tømret ny stuebygning på ny tomt og at den gamle bygningen også var bebodd. Erik Jakobsens sønn Jakob Eriksen og kona Berit Olsdatter var på Kolshaug i 1810. Den 14. januar 1810 fikk de en sønn, Erik, som døde 7. mai samme år. I 1811 og 1812 var denne familien på Bjartnesvald der de fikk to barn. Derfrå flyttet de til Nordbergsvald der de var i 1829, muligens lenger. De fikk ti barn til sammen. Erik Jakobsen senior døde der. Jakob Eriksen var skolemester, tilsatt på prøve i 1808. I visitasboka for 1809 har bispen, Bugge, bemerket at Jakob Eriksen "mangler hoved". Han var lærer i 12 år. I 1850 bodde han på samme sted og søkte da om legd, men fikk avslag. Han døde på Nordbergsvald i 1859, 81 år gammel. Sammen med disse bodde i 1801 også en kvinne med et barn på 1 år. Det var Else Pettersdatter fra Røros med datteren Lisbet Larsdatter, Lisbet døde i 1802. Anders Bastiansen (1756-1814) og Margrete Aagesdatter (1759-1817) Anders kom hit til Kolshaug i 1811. Han kom fra Langdalen lille som han hadde byg selbrev på fra kirkeeier Rasmus Hagen i 1795. Gården ble solgt til Tomas Grundan i 1807, og dermed ble Anders uten forpaktning og gard. Langdalen ble drevet som underbruk av Grundan, og Anders fortsatte å bo der til i 1811. Anders var født i Marken i 1756, sønn av Bastian Hansen, født på Kålen i 1727 og Kirsten Andersdatter. Han ble gift i 1781 med Margrete Aagesdatter, født 1759 på Eklo, datter av Aage Olsen Eklo nordre, født på Valstad i 1726 og Beret
---- 249 H&FSt ---- Kolbanusdatter Rosvoll født på Rosvoll i 1726. Anders døde på Kolshaug i 1814, og Margrete døde hos sin datter Beret på Stuskin i 1817. (Om slekta til Anders kan en finne mer i Verdalsboka bind IV, Ekloætta, og slek ta til Margrete finner vi i Verdalsboka bind 111, Tromsdalsætta.) Beret og Andreas samt mora Margrete var vitner i en rettssak i 1814. Der brukte alle tre etternavnet Kolshaug. Anders og Margrete fikk ti barn: Bl . Aage, f. 1782 på Eklo, han døde som barn. 82. Hans, f. 1784 på Eklo nordre, gift i 1818 med Maria Johannesdatter Nesset f. 1 794 på Nesset. Det er fortalt at Hans var med som soldat i felttoget i 1 808 fra Helgådalen over Vera motjerpskansen. 83. Beret, f. 1786 på Haug, gift 1814 med Eli ing Olsen. De var først bosatt en kort tid på Kolshaug. Senere kom de til en plass under Stuskin. 84. Aage, f. 1788 på Haug, han døde som ung. 85. Andreas, 1790 på Haug, han ble gift i 1819 med Elen Larsdatter Lund f. 1785 på Lundsvald. Andreas døde i 1 877 på Movald. 86. Bastian, f. 1792 på Langdal lille, d. 1811 på Langdal. 87. Anne, 1795 på Langdal, d. 1795. 88. Anne, f. 1 797 på Langdal, d. 1 893, gift i 1 81 9 med Ole Olsen Byna f. 1 795 på Rosvoll, d. 1854. " 89. Kirsti, f. 1799 på Langdal. Hun ble gift i 1825 med John Olsen f. 1798 på Varslott. De hadde plassen Håggån under Vollen. BlO.Aage, f. 1803 på Langdal, d. 1847, gift i 1827 med Lisbet Olsdatter f. 1805 på Skrove, d. 1888. Morten Rasmusen (1827-) og Beret Baardsdatter (1815-) Morten Rasmusen og kona Beret var husmannsfolk på Melbyvald i 1854, i 1856 var de på Tømmeråsen og kom hit til Kolshaug som husmannsfolk ca. 1857-58. Mortens far, Rasmus var inderst her. Han døde i 1861, 68 år gammel. Kolshaug ble av Peder Stiklestad solgt til Morten Rasmusen for 500 spesiedaler ved skjøte av 17. juni, tinglyst 19. august 1874. Kolshaug hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter og en utsæd på x h tønne bygg, 3 tøn ner havre og 3 tønner poteter. I 1865 da Kolshaug var husmannsplass, var buskapen 1 ku og 2 sauer, og utsæden 1/8 tønne bygg og 2 tønner poteter. Det ser ut som eien dommen var større enn den som var utlagt til husmannsplass. Morten Rasmusen var snekker, og var født på Hjellan mellom, sønn av Rasmus Mortensen og Gjertru Joensdatter. Han ble gift med Beret Baardsdatter fra Gudding som var datter av Baard Christophersen og Sigrid Tronsdatter. Morten og Beret utvan dra begge til Amerika i 1883. Sønnene Bernt og Martin døde av difteri i august 1862 med 2 dagers mellomrom. Morten og Beret hadde tre barn:
---- 250 H&FSt ---- Bl . Bernt Gunnerius, f. 1 854 på Melbyvald. Han døde 1 862, to dager etter sin bror Martin. 82. Martin, f. 1856 på Tømmeråsen, d. 1862. 83. Cecelie Regise, f. 1 860 på Stiklestadvald. Hun utvandra til Amerika i 1 881. Johannes Johannesen (1832-1896) og Olina Sivertsdatter (1827-1903) Johannes ble født på Storstad der hans foreldre var inderster. Han var sønn av Johannes Johannesen Storstad og Ingeborg Olsdatter. Han giftet seg i 1855 med Oline Sivertsdatter, født 1827 på Øra, datter av Siver Olsen og Liva Andersdatter. Olina var søster av Beret Sivertsdatter på Moenget søndre. I 1865 er det registrert to husmenn på Kolshaug, begge med jord. Det kan tenkes at eiendommen var delt på to plasser. Johannes Johannesen var på Kolshaug til 1874. Da bygde han opp husmanns plassen Moenget nord under Mo søndre, og familien flyttet dit. Johannes og Oline fikk tre barn: Bl . Sefanias, f. 1 855 på Borgenvald (Reitan), d. 1937 på Bjerkaker, gift i 1 884 med Jørgine Sefaniasdatter, f. 1 863, d. 1 957. Hun var datter av Sefanias Johansen og Martha Pedersdatter på Kolshaug søndre, under Mo søndre. De bosatte seg på Bjerkaker under Slottet. 82. Johannes, f. 1858, d. 1864 på Kolshaug 83. John, f. 1860 på Stiklestadvald, d. 1906. Han var skomaker og ble gift i 1883 med Grethe Oline Olsdatter f. 1 860 på Skrovevald. Grethe Oline døde i 1 885, og i 1889 giftet han seg med Julie Sefaniasdatter. Hun var datter av Sefanias Johansen og Martha Pedersdatter på Kolshaug søndre, under Mo søndre. John Johannesen kjøpte jord av Forbregd og bygde opp heimen Hammer i 1 893. Jens Andreas Johnsen (1850-1933) Jens Andreas Johnsen kjøpte Kolshaug av Morten Rasmusen i 1883 for 3.700 kroner Jens var født på Halsetvald, sønn av John Johannesen og Karen Jensdatter. Han var ugift, og sammen med ham på Kolshaug var hans far og hans søster Grete som var husbestyrerinne. Grete var også ugift, og hun døde på Kolshaug i 1916. Broren til Jens, Johannes, som var skinnfellmaker, bodde også en tid på Kolshaug. Han tok også Kolshaug som slektsnavn, og i 1886 giftet han seg med Liva Sivertsdatter. Disse finner vi mer om under Hallemsenget, Ner-Hallem, og de ble for eldre til Karen som senere ble gift med Bernt Marius Enes. De ble de neste eiere av Kolshaug. Jens var skredder, og både han og hans søster Grete var i Sverige på arbeide i to perioder. Han var der første gang i 1866, og Grete var der en periode fra 1873.1 1886 reiste de sammen, men de var der nok ikke så lenge, etter som de på nytt var på Kolshaug i 1891. Mens de var borte, var det nok hans far og bror som dreiv heimen. Jens hadde også en søster som hette Johanna, født 1847 på Halsetvald. Hun ble gift med Carl Carstensen, og de kjøpte jord av Sørhaugan i Volhaugen og bygde opp gården Storlia.
---- 251 H&FSt ---- I 1891 hadde de en ungjente på Kolshaug som gjeter. Hun het Marie Petrine Olsdatter, født 1877. Hun var dat ter av husmann Ole Pedersen Tronesvald og Elen M. Baardsdatter. 1 1900 var Gustava Martinsdatter i tje neste på Kolshaug. Hun var fødd i 1880 på Levanger. Bernt Marius Berntsen Enes (1885- 1962) og Karen Johannesdatter (1887- 1932) Marius og Karen giftet seg i 1910 og før de overtok Kolshaug i 1914, bodde de på Hallemsenget hos Karens foreldre. Marius var født på Tronesvald som eld stemann av en søskenflokk på ti stykker. Hans foreldre var husmann Bernt Jakob sen, født 1852 på Tronesvald og Serianna Olsdatter, født 1852 på Hjeldevald. Marius Enes drev i yngre år fiske med egen båt. Han var på Lofothavet en sesong Karen og Marius Enes med sønnen Johannes Marius Enes (båteier) ved roret, stående hans bror Aksel Enes STIKLESTAD
---- 252 H&FSt ---- og da var det vel mest trolig at han transporterte båten over Namdalseidet, fra Hjellbotn til Sjøåsen. Marius var i ca 30 år ansatt ved Verdal Samvirkelags mølle, der arbeidet han til han ble pensjonist i 70-årsalderen. Marius og Karen fikk åtte barn 81. Johannes, f. 191 1 på Hallemsenget, d. 1989, gift med Åsta Alfrida Musum, f. 1912, d. 2000. De hadde ingen barn, men Åsta hadde en sønn før ekteskapet, Arvid Musum, bosatt i Steinkjer. Johannes var ansatt i postvesenet, og han ble neste eier av Kolshaug, 82. Sigrid, f. 1 91 2 på Hallemsenget, gift med Arne Haugen, f. 1909. De bosatte seg i Meldal. 83. Lise, f. 1914 på Kolshaug, d. 2000, gift med Gunnar Eng f. 1919 i Sul, d. 1996. De bosatte seg ved Minsås, og Gunnar arbeidet som bygningssnekker. 84. Bernhard Kristian, f. 1 91 5 på Kolshaug. Han ble gift med Edel Irene Sørli f. 1913 i Ulvilla, d. 2002. De overtok hennes farsheim, Fossli i Ulvilla. Bernhard var ansatt i Statens Vegvesen. Barna til Karen og Marius Enes Stående f. v.: Lise, Johannes, Sigrid, Gunhild, Bernhard. Sittende f. v.: Ruth, Kari, Ottar. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 253 H&FSt ---- 85. Gunhild, f. 1917 på Kolshaug, d. 1995, gift med Otto Forbregdsaunet f. 1909 på Forbregdsaunet. Otto arbeidet som slakter, men den siste arbeidsplassen hans var Innherred Teglverk. Gunhild arbeidet som butikkdame. 86. Ruth, f. 1919 på Kolshaug, gift med Johan Grefstad, f. 1914, d. 2003. Han var ansatt ved Løkken verk. 87. Ottar, f. 1921 på Kolshaug, d. 1985. Han ble gift med Margrethe Woll f. 1928 i Verdal. De kjøpte småbruket Vistvik, og Ottar arbeidet som bygningssnekker. 88. Kari, f. 1 923 på Kolshaug. Hun ble gift med Oddmund Kvernmo f. 191 5 i Vuku, d. 1985. Oddmund hadde eget byggmesterfirma og de bosatte seg i egen villa ved Kolshaug. Dagens eier på Kolshaug er Knut Ivar Enes, sønn av Bernhard og Edel Irene Enes. Rognhaugen GNR. 30, BNR. 3 I 1876 ble det fradelt to mål jord av Stiklestad øvre og kjøper var Claudius Hippolythe Dumahut for 110 spesie daler, og samme år overdrog Dumahut jordstykket til Det apostoliske prefek tur for den katolske kirke i Norge etter en verditakst på 100 spesiedaler. I 1928 ble denne tomta utvidet, og det ble besluttet å føre opp et katolsk kapell som skulle stå ferdig til Olavsdagene i 1930. St. Olavs kapell. Gammelplassen/Lauvdal GNR. 30, BNR. 4 Gammelplassen lå ca. 900 m øst for Stiklestad kirke, ved Korshaugbekken, på andre siden av bekken i forhold til der heimen Lauvdal nå ligger. Plassen var liten, 6-7
---- 254 H&FSt ---- Lauvdal 1954. r O | O wid< dekar med flat lettdrevet jord. I folketellingen for 1865 hadde de 2 sauer, og de sådde '/4 tønne havre. Anders Larsen (1837-1922) og Karen Toresdatter (1836-1918) Anders og Karen giftet seg i 1861, og da bodde de på en plass under Hallem nedre. I 1863 kom de hit til Gammelplassen som inderster, men under folketellingen for 1865 er de registrert som husmannsfolk med jord. De var her til 1872 da de dyttet til Lyngåsmoen. Der var de til 1879, da de flyttet til en plass under Fisknes i Henning. Anders utvandra til Chicago i 1882. Karen var på Fisknes i 1891, og et år senere utvandra hun sammen med sønnene Martin og Anton. Anders Larsen ble født på Fleskhusvald. Han var sønn av Lars Jonsen og Birgitha Jensdatter. Karen Toresdatter ble født utenfor ekteskap på Langdalen, og hennes for eldre var Tore Jensen Vollen og Martha Olsdatter Langdalen. Anders og Karen hadde fem barn
---- 255 H&FSt ---- Bl . Bergitte, f. 1 862 på Hallemsvald, gift med Petter Olsen Auskin, f. 1 869 i Verdal. De var husmannsfolk på Lundskinvollen i Vuku og tok Woll som familienavn. 82. Martin, f. 1864 på Stiklestadvald, utvandra til Amerika i 1892. 83. Lovise, f. 1868 på Stiklestadvald, gift i 1888 med Johannes Johansen Forbregd. De utvandra til Amerika i 1910. 84. Karoline, f. 1 870 på Lyngåsvald, gift med Gunnerius Bårdsen Heggås i Vuku. 85. Anton, f. 1875 på Lyngåsvald, utvandra til Amerika i 1892. Elling Pedersen (1824-1897) og 1) Inger Rasmusdatter (1829-1869) 2) Lisbeth Johannesdatter (1818-1896) Elling kom til Gammelplassen etter at Anders Larsen flyttet i 1872. Tidligere var han husmann på Hallem vestre og Trones. Elling ble født på Geilvollen under Forbregd. Han var sønn av Peder Olsen og Sigri Eriksdatter. Han ble gift i 1851 med Inger Rasmusdatter, født på Fleskhusvald, hennes foreldre var Rasmus Embretsen og Malene Olsdatter. Inger døde i 1869 på Tronesvald, litt over tre måneder etter at hun hadde født sønnen John Kristian. Elling ble gift på nytt i 1870 med Lisbeth Johannesdatter, født på Aarstad, og hennes forel dre var Johannes Ellefsen og Martha Ellefsdatter. Lisbeth og Elling døde begge på Gammelplassen. Elling og Inger hadde åtte barn: 81. Serine, f. 1851 på Forbregdsvald 82. Raphael, f. 1 853 på Fleskhusvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 873. I 1 886 utvandra han til Amerika. 83. Peder, f. 1856 på Hallemsvald, d. 1 887 på Stiklestadvald, ugift. 84. Elen Maria, f. 1859 på Hallemsvald, d. 1875 på Mikkelsgård, ugift. 85. Juliane, f. 1862 på Fleskhusvald, d. 1868 på Tronesvald. 86. Oliva, f 1 864 på Tronesvald. Hun utvandra til Amerika og giftet seg der? 87. Ole, f. 1 866 på Tronesvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 884. 88. John Kristian, f. 1 869 på Tronesvald hvor han døde samme år, 3 uker gammel. Bernt Andreassen Haug (1873-1970) og Olava Johanna Johnsdatter (1868-1942) Bernt kom til Gammelplassen i 1900. I 1903 kjøpte han plassen, og i tillegg kjøpte han noe jord på andre siden av bekken. Han bygde nye hus mellom bekken og Leirådalsveien, og der dyrket han opp heimen Lauvdal. Heimen fikk etter hvert en størrelse på ca. 53 dekar dyrket mark. Bernt var født på Bjartnesnesset, og foreldrene hans var husmann Andreas Hansen og Beret Pedersdatter. Bernt og Johanna ble gift i 1894. Hun var fra Korsamarka på Inderøya, en husmannsplass under Korsen. Denne plassen lå ved Gjørvsjøen. Hun var datter av John og Ane Korsen. Bernt og Johanna bodde sammen med foreldrene til Bernt på Bjartnesnesset fra de giftet seg, og de ble med da disse flyttet til Haug lille i 1899. I 1900 flyttet de til Gammelplassen, og de tok da Haug som slektsnavn.
---- 256 H&FSt ---- Bernt Andreassen Haug og hustru Olava Johanna Jonsdatter. Eiere av Lauvdal 1902-1939 Bernt var utlært skomaker, og i tillegg til drifta av heimen hadde han skomaker arbeide som yrke. Bernt var også politisk interessert. Han representerte Arbeiderpartiet i Verdal kommunestyre i 22 år, derav 15 år i formannskapet. Dessuten var han med i mange nemnder og utvalg. I 1939 overlot han heimen til sin eldste sønn Johan og bygget hus til seg og kona på andre siden av fylkesveien. På lof tet innredet han skomakerverksted, og der arbeidet han lenge etter at han ble pen sjonist. Bernt og Johanna fikk seks barn 81. Johan Andreas, f. 1 894 på Bjartnesvald, d. 1979, gift første gang i 1 921 med Ingeborg Olsdatter Vestvik, f. 1900, d. 1925, gift andre gang med Anna Mathilde Karlsdatter Lyngås. Han ble neste bruker på Lauvdal. 82. Bernhard, f. 1896 på Bjartnesvald, d. 1973, gift med Eline Sofie Johansen, f. 1 889. Bernhard arbeidet som snekker og de bosatte seg på Øra. 83. Alfhild, f. 1899 på Haug, d. 1982 1981. De hadde småbruket Redving der i mange år. gift med Bernhard Redving, f. 1902, d. Sjøbygda og Bernhard var jernbanearbei- 84. Birgitte, f. 1902 på Gammelplassen, Stokkbekk fra Stavanger d. 1993 i Bergen, gift med stuert Harald 85. Evald, f. 1905 på Lauvdal, d. 1918. 86. Birger Johannes, f. 1908 på Lauvdal, d. 1981, gift med Margot Jakoba Rødset, f. 191 1, d. 2003. Birger var blikkenslager med eget verksted på Øra. Birger drev med både turn og friidrett, og deltok i høyde under OL i Los Angeles i 1932.
---- 257 H&FSt ---- ftoliefelfael for iDianbftob CføZurtfodtfØ&estS-øH^BsiKfå&tÅ-eZ'. fonfirmeret i I tr efifiHj. •■• Vlnt , inbfert i iKote 3(o. af q/',,,,,,,,, . > "-Hmslag tftjobfin»i. .•''.. ■ - x Rodeseddel fra 1 887 for Bernt Andreassen Haug. Flytteattest fra Inderøy til Verdal for Olava Johanna Haug Møppe-3nfcpo&nm#2(tteft (£«mu Sltitfl, forn (Tal mtbbtltt nbtn befaling, tet fot«lfrt »«b(cramtnbe e»gntor«|l) ( inbm 6 ttair tfttt 3SoMoatlftn. / føbt i Jtw/åtf !A>s af gorætbrene 4r/„/£>' " | ./ r 03 boenbe i e J7//.*7ø/f d7*f* /'■±-/iat gamwcl, et af mig ttnbetffrewte, 3(av .'i/- tnbpobet SSeb.nøiagttgt imcHem ben 7be 09 9be gnbpobmngen jeg funb«t 4tte be Sing, forn toife bem al »ære be cegte be oare. .-•:•-.:: SKtbten 03 omgisne meb en røb Girtet} fiéawa c-/<?/'afø,,.>&\)ox ba oibentltg ajennemgaaet be ægfe forn beffytørfot Iteweb, / paa 3gre 09 bei>ibne§ af Mi,£,/ ben f 3far /^// Dtnnt atttfi er mig forettip bot 18 €o«nei>t«P ttt Koppeattest fra 1 868 for Olava Johanna Haug
---- 258 H&FSt ---- Johan Andreas Haug og hustru Anna Mathilde Karlsdatter med barna Ida Johanne og Evald. Johan Andreas Berntsen Haug (1894-1979) og Anna Mathilde Karlsdatter (1910-1993) Anna Mathilde var født på Karmhusbakken i Leksdal. Hun var datter av Karl Martinus Tibertus Johansen og kona Ida Olausdatter Lyngås. (Se Lyngåsen mellom under Lyngåsen.) Johan overtok Lauvdal i 1939. Han arbeidet også som anleggsarbeider og senere vegvokter. Johan og Anna fikk to barn: 81. Ida Johanne, f. 1935, gift med Kåre Petersen Sellæg, f. 1934. Kåre arbeidet som lagerarbeider ved S-rør og de overtok villaen som Bernt Haug bygde. 82. Evald, f. 1937, d. 1989, gift med Brit Guri Paulsdatter Green. Evald overtok Lauvdal etter sin far, og nå er det Brit Guri som er eier på Lauvdal.
---- 259 H&FSt ---- Stiklestadmoen/Olavsplassen Stiklestadmoen lå ca. 800 m. øst for Stiklestad kirke, sør for Korshaugbekken. Det var lettdrevet god jord som ga for til ei ku og litt korn og poteter. Husa var av vanlig stan dard for husmannsplasser. Ellev Johannesen (1809-1899) og ° Marta Bårdsdatter (1809-1875) 2) Marta Jensdatter (1826-1890) De første en med sikkerhet vet var på plassen, var denne familien. De var her i 1839, og de flyttet herfrå ca. 1858. Før Ellev kom hit til Stiklestadmoen, var han husmann under Lund og Forbregd. I 1865 var han selveier på Borgenvald, og i 1875 var han losjerende enkemann på samme sted. Ellev var født på Moan i Leksdalen, sønn av Johannes Ellevsen Fikse og Maren Ågesdatter. Han giftet seg i 1834 med Marta Bårdsdatter, datter av ungkar Bård Nilsen fra Øra og pike Kirsti Christensdatter fra Øra. Marta døde i 1875, og Ellev giftet seg igjen i 1878 med enke Marta Jensdatter Melbyvald, datter av Jens Olsen Melbyvald og Anne Jørgensdatter. Marta Jensdatter var tidligere gift med Ole Larsen, husmann på Mikvoll store. Ellev og Marta Bårdsdatter hadde fire barn: 81. Johannes, f. 1834 på Lund, d. 1888, gift 1866 med Elen Maria Johannesdatter, f. 1839 på Fleskhusvald. De ble husmannsfolk på Stinastuen under Fleskhus. 82. Bernt, f. 1836 på Forbregdsvald, d. 1919, gift 1861 med Karen Bergitte Johannesdatter, f. 1836 på Maritvollvald. I 1875 var de losjerende på AAaritvollvald. Han arbeidet i jordbruk og som bøkker. Han var i Amerika i noen år fra 1881. 83. Maria, f. 1839 på Stiklestadvald, d. 1874 ugift. Hun var da tjenestepike på Borgen. 84. Karen Birgitta, f. 1 842 på Stiklestadvald, d. 1 933, gift 1 871 med Andreas Larsen, f. 1841 på Tiller. Andreas var i noen år gårdbruker på Hallem søndre, før han i 1 875 ble husmann på Kroken under Tiller. Olaus Larsen (1824-1879) og Anne Amundsdatter (1828-1877) Olaus Larsen kom hit til Stiklestadmoen i 1855. Han var født på Bjartnesstua, sønn av Lars Olsen og Elen Jakobsdatter. I 1851 ble han gift med Anne Amundsdatter, født på Maritvoll. Hun var født utenfor ekteskap, og hennes foreldre var Amund Larsen Maritvoll og Berit Pedersdatter Kulstadvald. Hennes foreldre giftet seg senere, og hun fikk en bror, Si vert, som ble husmann på naboplassen Moenget søndre. Olaus var bygdevekter og ståtarkonge og var en stor og kraftig kar. Det fortelles at han en gang skulle jage vekk et omstreiferfølge. En av følget trakk kniv og rispa litt bort i Olaus. Olaus ble alvorlig sint og sa: "Kalt stål hi æ aller virri reidd", tok så en staur og drog til knivstikkeren så kravebeinet røk.
---- 260 H&FSt ---- Olaus ble enkemann i 1877 og ble etter hvert alene på plassen. Det fortelles at han tok med seg kua og gikk til Stiklestad øvre og sa: "Godag, hen kjæm æ, di gjær me mæ ka di vill". Folket på gården var snille og tok i mot han, og han døde der i 1879. Stiklestadmoen (Olavsplassen) ble ført tilbake til gården og opphørte som hus mannsplass. Olaus og Anne hadde ni barn: 81. Lars, f. 1851 på Bjartnesstua gift med Boletta Andreasdatter. Han fikk flytteattest til Beitstad i 1875. 82. Annæus, f. 1854 på Bjartnesstua, d. 1857. 83. Elling. f. 1 856 på Moen, d. 1 856. 84. Elling, f. 1857 på Moen, d. 10.03. 1865 av skarlagensfeber. 85. Bernt, f. 1857 på Moen, d. 10.03. 1865 av skarlagensfeber. 86. Annæus, f. 1861 på Moen, d. 09.03. 1865 av skarlagensfeber. 87. Ole, f. 1864 på Moen. Han fikk flytteattest til Sverige i 1883 og utvandra til Amerika i 1 886. 88. Anton, f. 1 864 på Moen. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 886 og utvandra ti Amerika i 1893. 89. Bernt, f. 1869 på Moen. Småekran Småekran var en liten plass, med flat lettdrevet god jord. Plassen ligger ca. 250 m rett øst for stemneplassen. Jørgen Sørensen (1837-1899) og Martha Ellingsdatter (1851-1926) I folketellingen for 1865 ser vi at Jørgen Sørensen var husmann på Småekran sam men med sin mor, Olava Andrea Jørgensdatter og broren Gunnerius Sørensen. Det er usikkert når disse kom til Småekran, Olava Andrea var enke etter at hen nes mann, Søren Johannesen, druknet i Verdalselva i 1841. Familien var da på en plass under Haga, tidligere var de på Stubbe. Etter at Søren druknet og fram til fol ketellingen i 1865 vet vi ingen ting om familien, men en må gå ut fra at de kom hit en god tid før 1865, antagelig ganske snart etter hun ble enke, for i 1865 var det dyr ket så mye at plassen kunne fø 4 sauer, og de sådde l /2 tønne havre og satte 1 tønne poteter. Jørgen ble født på Hagavald. Han var sønn av Søren Johannesen og Olava Andrea Jørgensdatter, og ble gift i 1873 med Martha Ellingsdatter, født på Minsåsvald, datter av Elling Olsen og Anne Jakobsdatter. Jørgen arbeidet som snekker i tillegg til arbei de på plassen. Bror til Jørgen, Gunnerius, giftet seg i 1870 med Ragnhild Nilsdatter, født 1849 på Brennmoen i Sul. I 1875 var de bosatt på Borgenvald og i 1880 utvandra de til La Crosse Wisconsin i Amerika.
---- 261 H&FSt ---- Olava Andrea Jørgensdatter døde på Småekran i 1872. I 1865 var det også en familie som losjerte på Småekran, Nils Olsen, født 1840 og hans kone Sigrid Ellingsdatter, født 1842. De hadde en sønn: Eliseus Nilsen, født 1864. Denne familien kom senere til Smedstu under Lyng søndre og Nils kake seg da Nils Futager. Småekran hadde i 1875 en besetning på 3 sauer og 2 geiter og en utsæd på 1/8 tønne bygg, Vi tønne havre og 2 tønner poteter. Alt tyder på at plassen var liten. Jørgen Sørensen sluttet som husmann på Småekran i 1880-81. Han kjøpte da jord av Forbregd, flyttet husene og bygget opp heimen Fagerlia. (Se mer om denne fami lien under Forbregd.) Jørgen og Martha hadde fire barn: Bl . Ole, f. 1 874 på Stiklestadvald. Han utvandra til Amerika i 1903. 82. Erik Andreas, f. 1880 på Stiklestadvald, d. 1883. 83. John Marius, f. 1885 på Fagerli. Han ble gift i 1910 med Julie Kristine Martinusdatter f. 1882 på Halsetvald. 84. Gustav, f. 1892 på Fagerli, d. 1937 på Fætten, gift med Anna Bergitte Salthammer, f. 1899, d. 1942. Granheim GNR. 30, BNR. 5 Granheim under Stiklestad øvre. Fra v.: Berntine, Ole og sønnene Harald og Odin. Bildet er tatt 1912-15. Fotograf
---- 262 H&FSt ---- Granheim, på ca. 20 mål, ble fradelt Stiklestad øvre i 1904. Senere ble det kjøpt tilleggsjord av Augla, slik at gården er nå ca. 60 mål. Ole Olsen Granheim (1858-1938) og Berntine Pedersdatter (1861-1927) Ole Olsen var født på Lundsmoen i Leksdalen, barn nr. seks i en barneflokk på åtte, sønn av husmann Ole Halvorsen og Sirianna Toresdatter. (Se mer om folkene på Lunds moen i Heimer og Folk, Leksdalen side 304.) Ole giftet seg i 1885 med Berntine Pedersdatter, datter av Peder Larsen og Anne Margrethe Olsdatter. Peder og Anne Margrethe giftet seg i Inderøy 1852. Berntine ble født i 1861, og like etter flyttet familien til Verdal, og i folke tellingen for 1865 har de eget hus på Mikvoll, og Peder arbeider som måler. Etter at Ole og Berntine giftet seg, var Ole Olsen i tjeneste på Mikvoll fram til han tok over husmannsplassen på Lundsmoen i 1889. I 1895 flyttet de til Stiklestad øvre der de losjerte, og Ole Ole Olsen Granheim arbeidet som gardsarbeider fram til 1904, da de startet opp på Granheim. Det var ikke bare å kjøpe tømmer når de skulle etablere seg på en ny heim, våningshuset på Granheim vart kjøpt fra en heim i Bjørga. Før de giftet seg var Berntine i tjeneste på Lyng. Der fikk hun en sønn med Martin Julius Andreasen, som var tjener på Stiklestad. 81. Anneus f. 1882 på Lyng, han tok etternavnet Lyng. Han utvandra til Amerika i 1902 og like før krigen i 1940 var han her på besøk. Også hans sønn har vært her på besøk, så båndene til Verdal er holdt vedlike. Ole og Berntine hadde fire barn: 81. Oline Sofie, f. 1885 på Mikvoll, d. 1952 i Trondheim. I 1900 var hun kokkepi ke på Lyng mellom østre. Hun flyttet til Trondheim og ble gift med skomaker Nordal Angel Nilsen, d. 1940. 82. Pauline, f. 1 887 på Mikvoll, d. 1978 i Trondheim. Hun flyttet til Trondheim og ble også gift med en skomaker. Han hette Magnus Olsen, f. 1 889 i Nordland. 83. Odin Bernhard, f. 1889 på Lundsmoen gift i 1918 med Maren Sofie Olsdatter Kulsi i. Han ble neste eier på Granheim. 84. Harald, f. 1901 på Stiklestad øvre, d. 1971, gift med Signe Olsen f. 1900 i Trondheim. Harald arbeidet ved Verdal kornsilo. De bodde på Øra, først som losjerende, senere bygde de hus i Hanskemakergata.
---- 263 H&FSt ---- Odin og Sofie Granheim. Odin Bernhard Granheim (1889-1967) og Maren Sofie Kulsli (1898-1957) Odin giftet seg i 1918 med Maren Sofie Kulsli, datter av Ole Martin Olufsen og Selle Lovise Lorentsdatter. Odin overtok bruket da hans far Ole døde i 1938. I tillegg til arbeidet på små bruket var Odin fast ansatt på Statens vegvesen. Han arbeidet som anleggsarbeider og hadde stort sett hele den søndre delen av fylket som arbeidsplass. Odin ble der med mye borte på arbeide, men han hadde god hjelp av en stor barneflokk med drif ta av bruket. Odin og Sofie fikk sju barn: 81. Magnus Olav, f. 1919 på Granheim, d. 1990, gift 1948 med Gunnvor Berg f. 1925, d. 1995. Han ble neste eier på Granheim. Magnus arbeidet som gards arbeider, og sist var han ansatt på Nord Trøndelag e-verk. Magnus overtok Granheim i 1952. 82. Bernhard Granheim f. 1920 på Granheim, gift med Eldbjørg Svartås f. 1917, d. 2001 . Bernhard arbeidet en tid på skiverkstedet hos Tollef Øgstad, senere arbei det han på snekkerverksted på Øra og til sist var han vaktmester på Stiklestad skole. De bosatte seg på Hallenn. 83. Sverre, f. 1922 på Granheim, d. 2001, gift med Elsa Rotmo, f. 1938, men de ble senere skilt. Sverre arbeidet som gardsarbeider og skogsarbeider, og den siste STIKLi )TAD
---- 264 H&FSt ---- tida før han ble pensjonist arbeidet han på Innherred teglverk inntil dette ble ned lagt. 84. Per, f. 1924 på Granheim, gift med Borghild Nordli f. 1928. Per arbeidet mye som grøftegråver med egen gravemaskin, og han forulykket med traktorgroveren i 1957. 85. Ivar, f. 1926 på Granheim, gift med Nelly Petterine Austli f. 1929. Ivar arbeidet også med traktorgraver, og han var ansatt på Nord Trøndelag e-verk. 87. Sara Oline, f. 1 930 på Granheim, gift i 1 95 1 med Kåre Sigurd Grande f. 1 924 på Krågset i Raset. De overtok senere denne gården. Magnus overtok Granheim etter sin far, senere gjorde han et bytte med Ketil Sagvold, slik at Magnus overtok hans villa på Ørmelen og Ketil overtok Granheim. Nå er det Arild Olav Sagvold som er eier på Granheim. Kolset GNR. 30, BNR. 6 m Kolset ca. 1910. Personene på bildet: Theodor Elnes, kona Kristine og barna Karla og Karl. r, Av eiendommen Kolshaug ble det i 1905 fradelt ca. 31 dekar, derav 26,5 dekar dyr ket mark. Selger var Jens Andreas Johnsen, og kjøper var Theodor Elnes og kona Ingeborg Kristine Karlsdatter Elnes. Våningshus ble bygd i 1905, og etter hvert kom driftsbygning til, og udyrket areal ble oppdyrket, og Kolset ble ett veldrevet, pent bruk.
---- 265 H&FSt ---- Kolset ligger ca. 1 km øst for Stiklestad kirke og grenser mot Leirådalsveien på nordre side. Jordarealet ble solgt til Gustav og Olaug Gynhild og de satte opp gart neri på eiendommen. Theodor Olsen Elnes (1878-1959) og Ingeborg Kristine Karlsdatter Elnes (1874-1958) Theodor ble født på Elnesvald, sønn av husmann Ole Thomasen og kona Ragnhild Hansdatter. Han giftet seg 1901 med Ingeborg Kristine Karlsdatter. Hun var datter av Karl Karstensen, inderst på Leklemsvald, og kona Johanna Johnsdatter. Theodor var ansatt som planlegger ved jordbrukskontoret i Verdal Kommune. Han var også aktivt med i det politiske liv, og han var representant for Arbeiderpartiet i kommunestyret i 5 perioder. Theodor og Ingeborg Kristine fikk fem barn: 82. Klara, f. 1 906, d. 1 987, gift med Alf Pedersen, f. 1 902 i Kistrand i Finnmark d. 1947. Alf og Klara var bureisere i Raset. Etter Alf døde, giftet Klara seg på nytt med Egil Rikardsen, herredsagronom i Bjørnevatn, f. 1915, d. 1987. 83. Reidun, f. 191 3, gift med Olaf Hermann, f. 1905 i Sparbu, eier av aården Sørli i Henning. 84. Ole, f. 1917, d. 1946, gift med Klara Edvardsen Marken, f. 1912, d. 2002. 85. Sara Mathilde, f. 1922, d. 2003, gift med Kolbjørn Årstad, f. 1917, d. 2003. De overtok Kolset i 1946. Eier på Kolset nå er Olav Årstad, sønn av Kolbjørn og Mathilde Årstad.
---- 266 ----
---- 267 H&FSt ---- HEGSTAD
---- 268 ----
---- 269 H&FSt ---- HEGSTAD GNR. 31, BNR. 1 Hegstad i 1914. Bygningen foran til venstre er arresten, brukt av lensmann Halvor Olsen Lerfald fram til 1814. I denne arresten sått bl. a. de to Garnesmorderne Nils Toldsten og Ole Bergmann. Foio: e Toksiad Hegstad var på slutten av 1400-tallet eiet av Holms kloster, kronen og kirken. Ved reformasjonen ble klostergodset konfiskert av kronen, som eide gården fram til 1741 da kapellan, senere sogneprest Peder Krog, kjøpte gården. Etter han var det hans sønn, kapellan Jakob Hersleb Krog, som overtok gården i 1768 for 1000 riksdaler. Da han ble sogneprest, solgte han Hegstad til Halvor Olsen Leirfall i 1781 for 1700 riksdaler. I Hegstadmarka ligger en enestående samling fornminner som skriver seg så langt tilbake i tid som til jernalderen (200-900 e. Kr.) Det er en samling på 8 gravhauger, hvorav 3 er svært store. Den største gravhaugen er 46 meter i tverrmål og 8 meter høg. Mellom gravhaugene finnes rester av 5 hus. Hegstad har seterrett på Havervollen, og denne vollen er nå opprustet med nytt hus.
---- 270 H&FSt ---- Hegstad. Halvor Olsen Leirfall (1750-1831) og Anne Jakobsdatter (1750-1830) Halvor Olsen kjøpte Hegstad i 1781, og i 1801 ble han lensmann i Verdal etter sin far Ole Sevaldsen Leirfall. Han var lensmann fram til 1814, og hadde gården til 1826. Da overdrog han halvparten av Hegstad til sin datter Anne, og i 1827 overdrog han også den andre halvparten til henne. Halvor Olsen var født på Leirfall vestre og hans foreldre var lensmann Ole Sevaldsen og Beret Pedersdatter By. Han ble gift i 1780 med sin tremenning, Anne Jakobsdatter Lyng. Anne Jakobsdatter var datter av Jakob Olsen Lein og Anne Andersdatter Lein. (Se mer om denne slekta i Verdalsboka 111 s. 420, Leinsætta.) Halvor tok Hegstad som slektsnavn, og døde som kårmann på Hegstad i 1831. Anne døde i 1830. Den tida som Halvor Olsen var lensmann i Verdal, var det arrestbygning på Hegstad. Denne arresten huset blant annet de berømte "Garnesmorderne". Halvor og Anne fikk seks barn:
---- 271 H&FSt ---- 8.l Johannes, f. 1780 på Leirfall vestre, gift i 1809 med Anne Sofie Olsdatter Lyng. De ble eiere av Lyng mellom vestre. Johannes døde som kårmann på Lyng i 1 850. 82. Ole, f. 1782 på Hegstad. 83. Beret, f. 1784 på Hegstad, d. 1843, gift i 1805 med Ole Olsen Faren nedre. (Se nedre Fårenætta Verdalsboka IV s. 245.) 84. Anne, f. 1 787, gift i 1 832 med El lev Andersen Faren. ( Se Fårenætta Verdalsboka IV s. 245.) Anne og Ellev ble neste eiere av Hegstad. 85. Marta, f. 1790 på Hegstad, d. 1820 på Hegstad, ugift. 86. Beret Marta, f. 1 795 på Hegstad, d. 1 876, gift 1 822 med Ole Olsen Ness østre f. 1792, d. 1849. De var brukere på Ness østre. (Se Nessætta Verdalsboka IV 5.464.) Ellev Andersen Faren (1802-1877) og " Anne Halvorsdatter Hegstad (1787-1862) 2) Oline Birgitte Olsdatter (1836-1914) Ved skjøte av 6. februar 1826 overdrog som nevnt Halvor Olsen halve gården til sin ugifte datter Anne for 750 spesiedaler, og året etter den andre halvparten for 550 spesiedaler. Halvor tok da kår på gården. Anne ble gift i 1832 med Ellev Andersen fra Faren øvre, og hans foreldre var Anders Gunnbjørnsen Faren øvre og Beret Ellevsdatter Halset. Hegstad var i en dårlig forfatning da Ellev kom dit, men han dreiv gården opp og bygde nye hus her. Han dreiv også Mo en tid som han forpaktet av løytnant Bang. Anne Halvorsdatter døde i 1862, og Ellev giftet seg igjen året etter med Oline Birgitte Olsdatter Faren. Hun var født på Faren nedre, datter av Ole Olsen Levring f. Faren nedre og Inger Olsdatter f. Holmen. Ellev var representant i kommunestyret i tre perioder, først i 1837, senere i 1845 og 1849. Ellev døde i 1877, og Oline fortsatte å drive gården til hun overdrog den til sønnen Annæus i 1890 for 6200 kroner og kår, verdsatt til 300 kroner årlig. Oline Birgitte døde i 1914. I 1835 var gårdens besetning på 3 hester, 13 storfe, 20 sauer, 12 geiter og 2 gri ser, og utsæden var Vs tønner hvete, ] A tønne rug, 2V2 tønne bygg, 16 tønner havre, '/8 tønne erter og 11 tønner poteter. I 1865 var besetningen 4 hester, 14 storfe, 20 sauer, 10 geiter og 2 griser, og utsæ den var Vs tønne hvete, Vs tønne rug, 2 V 2 tønne bygg, 16 tønner havre, Vs tønne erter og 16 tønner poteter. Gården var nå oppbygd med nye hus. Ekteskapet mellom Ellev og Anne ble barnløst, men Ellev og Oline fikk tre barn: 81. Annæus Edvard, f. 1 864, neste eier av Hegstad. 82. Bergitte, f. 1 866, gift med Johan Kristian Dahlum f. 1 860 på Dalem i Sparbu. De ble brukere på Dalem nedre. Sofie, datter av Ole og Jøren på Gjale under Hallem nordre, var i tjeneste hos Johan Kristian Dahlum i mange år. 83. Inger Oline, f. 1870, gift med Theodor Pedersen Stiklestad øvre. De ble brukere på Stiklestad øvre.
---- 272 H&FSt ---- Folket på Hegstad. Bildet er tatt i 1 898 ved inngangspartiet på den gamle trønderlåna som da stod på Hegstad. Foran: Oline. 2. rekke v. side Petra, i midten Einar, h. side Grethe Martine, på fanget Astrid. Den gamle dåmen på v. side er Oline Bergitte, hun var gift med Ellev Hegstad. Bakerst står Annæus Edvard. Asbjørn Magnus var ikke født da dette bildet ble tatt. l-oto Brødrene Eilerlsen, Vuku
---- 273 H&FSt ---- Annæus Edvard Hegstad (1864-1950) og Grethe Martine Arntsdatter (1857-1932) Annæus ble gift i 1889 med Grethe Martine Arntsdatter f. 1857 på nedre Dalem i Sparbu. Grethe var utdannet jordmor, og hennes foreldre var Arnt Dahlum, født 1821 på Vådal og Pauline Johans datter Scheflo, født 1825 på Sem. Det var søskenbytte i disse to familiene for bror til Grethe, Johan Kristian, ble gift med søster til Annæus, Bergitte. Ved skredet i 1893 ble jordveien sterkt redusert. Over halvparten av det dyr kede arealet nedenfor bakken ble overslammet av leire, opptil tre meters dybde. Hegstad fikk tilbake det meste av jordarealet, derav Lyng nordre, g. nr. 111 br. nr. 1. Dobbeltbryllup på Hegstad i 1 889. Til venstre Johan Kristian A. Dahlum og Bergitte Hegstad. Til høyre Grethe Martine A. Dahlum og Annæus Edvard Hegstad. Annæus har hatt mange offentlige verv, og med unntak for årene fra 1910 til 1913 var han med i kommunestyret fra 1898 til 1922. Han var med formannskapet, og han var også varaordfører. Han var formann i skolestyret i perioden 1922 til 1928. Annæus og Grethe fikk fem barn, men fire av disse døde som barn: 81. Einar, f. 1 890, gift med Marie Olsdatter Øgstad. Han ble neste eier av Hegstad. 82. Oline, f. 1892, d. 1904. 83. Petra, f. 1 894, d. 1905. 84. Astrid, f. 1896, d. 1900. 85. Asbjørn Magnus, f. 1 898, d. 1 899. Einar Hegstad (1890-1981) og Marie Olsdatter Øgstad (1896-1991) Einar tok over gården i 1926 for kr 20000. Han ble gift i 1930 med Marie Olsdatter Øgstad, datter av Ole og Ingeborg Øgstad. Vielsen var i Stiklestad kirke, og dette var den første vielsen etter kirkas restaurering til 900-årsjubileet. Einar og Marie fikk tre barn: HEGSTAD
---- 274 H&FSt ---- Skuronn på Hegstad, med tre hester i beite foran selvbinderen. En spesiell landbruksmaskin.
---- 275 H&FSt ---- Familien Einar Hegstad. F.v. Hallvard, Gunvor og Asbjørn Olav. Foran: Marie, f. Øgstad, og Einar. 82. Asbjørn Olav, 1933, d. 2004, gift med Olaug Olavsdatter Flatland, f. 1951 i Sauherad. Asbjørn overtok gården i 1961 og etter hans død i 2004, er det søn nen Olav Einar som har overtatt Hegstad. 83. Hallvard, f. 1937, gift med Aud Elverum. De er bosatt på Ora. Fagerhøy GNR. 31, BNR. 2 I 1876 ble Fagerhøy fradelt Hegstad. Oline Olsdatter Hegstad solgte da Fagerhøy til enkefru Karoline Sættem for kr 873,47. Hun bygde opp husa på Fagerhøy. Carl Julius Olsen Sættem ( 1813-1875) og "Johanna Catharina Johansdatter Bernhoft (1807-1852) 2) Caroline Lindemann (1816-1883) Carl Julius var født i Trondheim. Han ble gift i 1846 med Johanna Catharina Johansdatter Bernhoft, datter av Johan Jørgensen Bernhoft på Rosvoll. Johanna døde i 1852, og Carl Julius giftet seg igjen i 1862 med Caroline Lindemann, født 1816 på Rødøen i Sverige.
---- 276 H&FSt ---- Fagerhøy 1939 Sættem var først handelsbetjent, senere kompanjong med Johannes Groth Monrad, og de holdt til i en gard i Gamle Storgate, der Eriksengården nå står. I 1862 kjøpte Sættem eiendommen i Gamle Storgate og på Tvistvoll for til sam men 2500 spesiedaler. Verdal Sparebank startet opp i 1854, og Sættem var bankens kasserer fra 1854 til 1872. Etter Sættems død benyttet Caroline Sættem endel av tømmeret fra denne gården ved oppføringen av husa på Fagerøy. I dødsboet etter Caroline Sættem i 1884 er det utstedt skjøte til dyrlege Anzjøn på Fagerhøy for kr 4.400. Carl Julius og Johanna fikk en sønn: B 1 . Anton Johannes, f. 1 847 på Øra. Carl Julius og Caroline Sættem hadde ingen barn, men i folketellingen for 1865 hadde de en pleiedatter: Bl . Mathilde Kristine Aaslund, f. 1 852 i Østersund i Sverige. Hun ble gift i 1 872 med Edvind Matheusen Anzjøn, neste eier av Fagerhøy. I folketellingen for 1875 hadde de og en annen pleiedatter: HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 277 H&FSt ---- Albert Severin Strøm (1850-1898) og Minda Ursilla Mari Bratt (1858-) I folketellingen for 1891 bodde kommunelege Albert Severin Strøm på Fagerhøy, men han var ikke eier av gården. Han hadde også legekontor der, for det er snakk om at folk var til legen på Fagerhøy. Det er litt usikkert når han kom hit, men han ble tilsatt som kommunele ge i Verdal fra 1884, så det er mest trolig han kom hit i den tiden. Han var på Fagerhøy til Anzjøn kom hit i 1893, og da flyttet Strøm til Ekle. Han ble ikke boende så lenge på Ekle, for allerede i 1893 ble han tilsatt som distriktslege i Rissa, og der var han til 1896 da han ble syk. Han flyttet så til Kristiania, og han døde der i 1898. Albert Severin Strøm var født i Grue og kom til Verdal fra Trondheim. Hans for eldre var borgermester i Trondheim, Sivert Strøm og Albertine Margrethe Riis. Minda Ursilla Mari Bratt var fra en svensk adelsfamilie med navn Bratt fra Høglunda, og hennes foreldre var Johan Abraham Bratt og Thea Randine Bierbek. Albert og Minda hadde tre barn: 81. Gudrun, f. 1883 på Søndre Fron, d. ugift 82. Ruth, f. 1886 i Verdal, d. ugift. 83. Eva Marie, f. 1888 i Verdal, gift i 1922 med ingeniør Agnar Johannes Blomvik fra Bodø. I tillegg til disse bodde en lærer, Lars Fredrik Bratt fra Eidskog, på gården. Edvind Matheusen Anzjøn (1843-1931) og Mathilde Kristine Olafsdatter Åslund (1852-1931) Edvind Anzjøn var født i Nærøy, og han kom til Verdal i 1867. Han var da utdannet dyrlege. Han ble i 1891 statskonsulent i husdyrbruk, og fra 1900 omfattet hans dis trikt begge Trøndelagsfylkene og Møre. Anzjøn mottok mange hedersbevisninger for sitt arbeide. Av disse kan vi nevne kong Oskars belønningsmedalje og kong Haakons gullmedalje. Fra 1872 til 1893 var han driver på Gudmundhus, og derfrå kom han til Fagerhøy. I 1888 kjøpte han ca. 100 mål jord av Augla gamle prestegard. Eiendommen fikk navnet Dagali, og denne eiendommen betalte han kr 3220 for. Han dreiv denne eien dommen sammen med Fagerhøy. Det sies at Dagali opprmnelig har tilhørt Øgstad, at dette jordstykke skal ha blitt gitt i dåpsgave fra en prest på Øgstad til en prestefamilie på prestegården på Augla. Det må i tilfelle ha skjedd i tidsrommet 1749-1768, da kapellan Simon Nikolai Kortholt var eier og bruker på Øgstad. Da var det sogneprest Peder Krog som var på prestegården på Augla. Et stabbur eller brygge på tre etasjer ble i sin tid flyttet fra Sættemgården på Øra og oppsatt som stabbur på Fagerhøy. Det var oppsatt av tømmer, og havnet på Folio søndre i Raset. Da Olaf Rønning startet opp nybrottsbruk her sist på 1930-tallet, kjøpte han det gamle stabburet og benyttet det til bygningsmaterialer.
---- 278 H&FSt ---- Alle barna til Edvind og Mathilde Anzjøn døde unge. Det er fortalt at alle døde i spanskesyken, men etter som den herjet som verst i 1918-20, var det nok noen av dem som døde før spanskesyken. Det er sagt at Eivind Anzjøn var en av de siste som døde av spanskesyken i Verdal. Edvind og Mathilde ble gift i 1872, og de fikk fire barn 83. Martha Hildur, f. 1877 på Gudmundhus, gift 1899 med cand. jur. Oskar Gottfried Eriksen Waldenstrøm, Oslo, f. 1874 i Halden. 84. Eivind, f. 1892 på Gudmundhus, d. ugift i 1920, han dreiv sagbruk og trelast handel på Nessleira. Dagali 1952 John Albert Skavhaug (1890-1984) og Johanna Øgstad (1898-1995) Etter at Edvind Anzjøn døde i 1931, ble Fagerhøy bortforpaktet i noen år til John Skavhaug, og han kjøpte gården på auksjon i 1936. Som for mange andre var det banksjef Carl Braarud som besørget de nødvendige papirene før eiendomsoverdragelsen av Fagerhøy til John Skavhaug var i orden. Braarud mente at Skavhaug hadde gjort en god handel, og sa: "Det er jo ovner for mer enn kjøpesummen på Fagerhøy." John var født på Mælenget i Sjøbygda, sønn av Johan Martin Ågesen Skavhaug og Julie Cecelie Jakobsdatter fra Molden. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 279 H&FSt ---- John og Johanna Skavhaug med barn i 1945 Foran, Johanna, Anne Mari, John Albert. Bak, Inger, Johan, Oddmund Johanna var født på Øgstad, og hun var datter av Ole Andreas Nilsen Øgstad og Ingeborg Johannesdatter fra Levanger. John arbeidet i en årrekke som kontorsjef hos Verdalsbruket, først på kontoret i Vuku, senere på Trones Bruk. John og Johanna bygde hus tidlig på 1950-tallet på Dagali som var et jordstykke like ved Øgstad, og de bosatte seg der. Oddmund Skavhaug eier nå Dagali. Fagerhøy er også i slektens eie, og der er det Anne Mari Sørhuus som er eier. John og Johanna fikk fire barn: 81. Johan Skavhaug f. 1920, gift med Magnhild Wæhre f. 1927. Johan arbeidet som flygeleder på Stjørdal. 82. Inger, f. 1920, gift med Svein Fjerdingen f. 1919 på Steinkjer, d. 1996. Inger utdannet seg som fysioterapeut, og Svein var kjøpmann på Steinkjer. 83. Oddmund, f. 1932, gift med Inger Johanne Sørhuus fra Øra. Oddmund utdannet seg som flyger, og han arbeidet som trafikkflyger til han gikk av med pensjon og de er bosatt på Dagali. Inger Johanne utdannet seg som tannlege. 84. Anne Mari, f. 1934. Anne Mari arbeidet som lærer, gift med Olaf Sørhuus jr. De bosatte seg på Fagerhøy, og Olaf dreiv som tannlege på Øra. Olaf døde i 1 992. HEGSTAD
---- 280 H&FSt ---- Høyonn på Dagali 1952: F.v.: Knut Finstad, Karl Musum, Johan Skavhaug. Vodal GNR. 31, BNR. 3 Fradelt part, Vodal i Leirådal. Hegstad hadde ei ut-eng i Leirådal. Dette ble frasolgt i 1895 på grunn av vanskelig veiforbindelse etter raset. (Vodal blir med under Leirådal i "Heimer og folk") Husmenn på Hegstad: I 1801 var det ingen husmenn på Hegstad, og i 1815 og 1865 var det en husmanns plass, Hegstadstua. I 1875 var det to husmannsplassen da var Hegstadakeren kom met i tillegg. Hegstadstua Hegstadstua lå ved foten av melbakken, på sletta ned mot elva på østre delen av Hegstadeiendommen. Plassen ser ut som den har vært noe større enn husmannsplasser flest. I 1890 var besetningen 1 ku, 4 sauer og 10 høns, og utsæden var 2 h tønner bygg, 1 V 3 tønner havre og 4 Vs tønner poteter. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 281 H&FSt ---- Under raset i 1893 ble plassen oversvømmet av leire, men sist på 1960-tallet støt te man på rester av huset under grøfting og i 1970 ble husa utgravd av elever fra lærerhøyskolen i Levanger. Åge Halvorsen (1776-) og Marit Olsdatter (1877-) Den første husmannen på Hegstad var Åge Halvorsen, og han begynte i Hegstadstua omkring 1807. Åge var sønn av Halvor Ågesen Lyngsvald og Elsebe Ellevsdatter. Åge var i tjeneste på Hegstad i 1801, og i 1807 giftet han seg med Marit Olsdatter. Hun hadde da bosted på Leklem. En må gå ut fra at Åge og Marit slo seg ned på Hegstadstua ganske snart etter de giftet seg. Etter at de reiste fra Hegstadstua i 1813, finner vi dem igjen på Ravlovald. Familien flyttet til Frol i 1825, og ble husmannsfolk på Oksbakken under Okkenhaug. Åge og Marit hadde fem barn: 81. Zakarias, f. 1 808 på Hegstadvald, gift med Siri Pedersdatter, f. 1 803 på Åmot i Østerdalen. De var husmannsfolk på Brekken under Munkrøstad i Frol i 1 865. (Se Frol I side 391, Frol II s. 169.) 82. Halvor, f. 18 10 på Hegstadvald, gift med Beret Sivertsdatter. I 1 865 var de hus mannsfolk på Storbakken under Hallan vestre. Halvor døde på Bakkenget som kår mann i 1 871, og han hadde da Storbakken som etternavn. 83. Ole, f. 1812 på Hegstadvald, gift i 1849 med Ingeborg Johansdatter, f. 1807 på Landstad. De flyttet til Namsos der Ole arbeidet som snekker. 84. Elsebe, f. 18 1 5 på Ravlovald, d. 1888, gift i Frol i 1848 med Mikal Pettersen f. 1823, d. 1899. (Se Frol I s. 33 og 447.) 85. Mikal, f. 1819 på Ravlovald. Han fikk flytteattest til Skogn i 1835, gift i 1848 med Anna Jensdatter, f. 1821, d. 1870. De ble husmannsfolk på Haugen under Høyslo i Skogn. (Se Skogn XIII s. 31, Xa s. 304.) Henrik Jakobsen (1775-) og Sigrid Larsdatter (1775-) Denne familien kom til Hegstadstua i 1813 og de kom da fra Rosvollvald. De hadde tidligere vært i Ulvilla. Henrik Jakobsen ble født på Vist, sønn av Jakob Mathisen Vist, født 1721 på Hofstad og Eli Jensdatter vestre Ekle, født 1736. Ingen av denne familien kan vi finne igjen etter at de forlot Hegstadstua omkring 1820, så vi må gå ut fra at de har flyttet fra bygda, trolig til Inderøy. Henrik og Sigrid ble gift i 1800 og de fikk åtte barn: 81. Elen, f. 1801 i Ulvilla, d. 1801. 82. Elen, f. 1802 på Leirhaugvald, gift 1828 med John Johnsen fra Selbu. Familien flytta i 1 840 til Stjørdal og ble husmannsfolk på Værnesmoen. 83. Johan, f. 1804 på Rosvollvald, gift med Fredrikke Fredriksdatter, f. 1797 i Verran/Beitstad. 84. Lars, f. 1 808 Rosvollvald, d. 1 809.
---- 282 H&FSt ---- 85. Lars, f, 18 1 1, d. 1 853 som legdslem på Eklo. 86. Kirsti, f. 1814 på Hegstadvald, d. 1 814 seks dager gammel. 87. Jakob, f. 1 816 på Hegstadvald, d. 1 872, gift med Marta Andersdatter, f. 1 829, d. 1909. De var husmannsfolk på Granakammen på Inderøy. 88. Ole, f. 1819 på Hegstadvald, d. 1888 på Inderøy, gift med Karen Marta Kristiansdatter, f. 1 820 på Inderøy. Ole Andersen (1794-1852) og Marie Halvorsdatter (1793-1855) Ole Andersen kom til Hegstadstua omkring 1820. Han døde i 1852 på Hegstadvald, og Maria Halvorsdatter døde i 1855 på Lein. Etter at Ole døde, kom Elling Martinusen til Hegstadstua og var der til omkring 1860. Da overtok sønnen til Ole Andersen, Andreas Olsen, plassen. Ole ble født på Lyngsvald av foreldre, Anders Olsen og Berit Halvorsdatter. De var husmannsfolk på Ner-Hallem i 1801 og Ole arbeidet også som snekker. Ole giftet seg i 1819 med Marie Halvorsdatter, datter av husmann på Rosvoll, Halvor Ågesen og Elsebe Ellevsdatter. Ole bodde også på Rosvoll da de giftet seg. De var inderster hos hennes foreldre da. Senere var de på Stiklestadvald før de kom til Hegstadstua. Ole og Marie fikk sju barn: 81. Andreas, f. 1 819 på Stiklestadvald, d. 1882 i Minnesota, gift i 1845 med Ingeborganna Johansdatter, f. 1817, d. 1856. Etter Ingeborganna døde, giftet Andreas seg i 1 858 med Anna Kirstine Salamonsdatter, f. 1 824 på Bjartnesvald, d. 1918 i Cass Lake, Minnesota. De ble husmannsfolk på Hegstadstua i 1862, men i 1 880 utvandra Andreas til Amerika, og i 1 884 utvandra Anna Kirstine. 82. Berit, f. 1821 på Hegstadvald, d. 1896, gift i 1844 med Ole Hansen f. 1817 på Maritvollvald, d. 1896. De var selveiere på et lite bruk på Maritvoll som i 1 865 kunne fø 3 sauer og ei geit. Ole var da sjømann. Senere dreiv han som dagarbeider og sagbruksarbeider. I 1 891 ser vi at Berits mor bodde hos dem. 83. Elen, f. 1824 på Hegstadvald, d. 1904 på Øra, som enke, gift i 1846 med Olaus Larsen f. 1 820 i Skogn. De var forpaktere av Stornesset i Inndal mellom i 1 865, og i 1 875 bodde de på Maritvollvald. Olaus arbeidet som snekker. 84. Anne, f. 1 827 på Hegstadvald, d. 1 888 som husmannskone i Hauka, gift i 1 879 med enkemann Elling Andersen Hauka, f. 1 833 på Haugsvald. 85. Halvor, f. 1 830 på Hegstadvald, d. 1 896 på Småsetran, gift i 1 856 med Anne Ellingsdatter f. 1833 i Sparbu, d. 1906 på Småsetran. I 1875 var de hus mannsfolk på Småsetran under Garnes i Inndalen. 86. Michael, f. 1 833 på Hegstadvald. Han fikk flytteattest til Beitstad i 1 854, og var losjerende sagbruksarbeider på Buvarp i Beitstad i 1865, gift med Maren Ingebrigtsdatter, f. 1 827 i Beitstad. 87. Martha, f. 1837 på Hegstadvald, d. 1919 som gårdeier i Mørsil, Jåmtland, gift i 1 858 med Peter Ellefsen f. 1 830 på Lyngås. Peter døde i Volen i 1 861, de var da inderster på Volenvald.
---- 283 H&FSt ---- Elling (Larv-Elling) Martinusen (1823-) og Berit Johansdatter (1827-1923) Elling og Berit kom til Hegstadstua, antagelig i 1855, og de var her til omkring 1860. Elling var født på Skrove, sønn av Martinus Embretsen Skrove og Kristine Johansdatter Skrove. Han ble gift 1852 med Berit Johannesdatter, født 1827 på Stor- Vukuvald, datter av Johan Ingebrigtsen og Sigrid Pedersdatter. Elling reiste fra famili en, og i 1865 er han losjerende fisker på Høvåg i Skjørna. I 1865 var Beret inderst på Sveet under Mønnes østre sammen med barna Ingeborganna og Karl Oluf. Elling hadde to barn utenfor ekteskapet: 81. Martinus, f. 1 847 på Trøgstad lille-vald. Moren var Anne Eskildsdatter, Trøgstad lille- vald. 82. Berit Marta, f. 1 857 på Stiklestadvald, moren var Berith Ottersdatter, Stiklestadvald Elling og Berit fikk tre barn: 81. Dødfødt gutt, f. 1853. 82. Ingeborganna, f. 1 854 på Movald, d. 1909 på Bakken, gift i 1 875 med Anneus Eriksen f. 1 852, bror av Berit Eriksdatter (søskenbytte). Anneus var skinnfellmaker og de var inderster i Byna i 1 865, husmannsfolk på Bynavald i 1 891 . 83. Carl Oluf, f. 1858 qift i 1884 med Berit Eriksdatter f. 1857 på Øgstad. De ble husmannsfolk på Movald og han kjøpte senere Klokkerhaugen. Andreas Olsen (1819-1882) og » Ingeborganna Johansdatter (1817-1856) 2> Anne Kristine Salamonsdatter (1824-1918) Andreas Olsen giftet seg i 1845 med Ingeborganna Johansdatter. Hun var født på Leklem av ugifte foreldre, Johan Svendsen, bosted Kråg og Anne Iversdatter, bosted Leklem. Ingeborganna døde i 1856 og Andreas giftet seg igjen i 1858 med Anne Kristine Salamonsdatter, født 1824 på Bjartnesvald. Hun var datter av en husmann på Bjartnes, Salamon Olsen og Gjertrud Larsdatter. Andreas utvandra i 1880 til Red Wing Minnesota, og i 1884 flytta Anna Kristine etter sammen med barna Ingeborg Anna og Christine. I 1865 losjerte Andreanna Mikalsdatter på Hegstadstua. Hun var 28 år og ugift. Hun hadde en sønn, Martin Julius Andreasen, født 1863. Han fikk flytteattest til Sverige i 1896. Andreas og Ingeborganna hadde fire barn: Bl . Oluf, f. 1 845. Han utvandra til Amerika i 1 888. 82. Anne Marta, f. 1 847 på Lyngsvald. Hun fikk flytteattest til Levanger i 1 870. 83. Johannes, f. 1 849. Han utvandra sammen med faren i 1 880. 84. Julianna, f. 1 854 på Lyngsvald, gift i 1 876 med prestesønn, handelsmann Paul Johan Larsen Steen, f. 1823 i Lom. Etter de giftet seg, bodde de i Lofoten, og i 1 877 utvandra de til Amerika med sønnen Bernt Anker.
---- 284 H&FSt ---- Andreas fikk også fire barn med Anne Kristine: 81. Ingeborg Anna, f. 1858 på Borgenvald. Ingeborg Anna utvandra til Amerika i 1 884. At hun har etterslekt der, viser en notat i spalten "I margen" i Innhereds fol keblad og Verdalingen for tirsdag 15. august i 1986 hvor et barnebarn av Ingeborg etterlyser slekt i Verdal. Det var Duane Huseby, og han forteller at Ingeborg ble gift med Lorentz Huseby i 1886 i Minnesota. Duane besøkte Hegstad og Oppem i 1986. 82. Zefanias, f. 1 858 på Borgenvald, d. 1940 i Frol. Han fikk flytteattest til Levanger i 1883, gift med Jørgine Andersdatter Okkenhaugvald, f. 1851, d. 1936. De hadde Hojem som familienavn. 83. Grethe Sofie, f. 1 862 på Hegstadstua, gift i 1 886 med Gunnerius Johannesen f. 1859 på Hegstadakeren, d. 1946. De bosatte seg på Øra og senere på Norumsmo i Vinne. 84. Christine, f. 1864 på Maritvollvald, d. 1925 i Cass Lake, Minnesota, gift med Ole Finn. De utvandra i 1 884 til Amerika sammen med hennes mor og søster. De fikk åtte barn. Gunnbjørn Petersen (1839-) og Serianna Olsdatter (1829-1914) Hegstadstua var bebodd av de samme folkene fra omkring 1863 og til Verdalsraset i 1893. Gunnbjørn var sønn av Petter Henriksen og Agnes Ellevsdatter Storstad, og Serianna var datter av Ole Olsen og Maren Bardosdatter Hellan. De hadde i 1875 1 ku, 6 sauer, 1 gris, og hadde en utsæd på 1/ 2 tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter. Rasnatta i 1893 bodde en datter av Serianna d.y. hos besteforeldrene på Hegstadstua. Hun het Sofie Berntsdatter, født 1889. Hennes foreldre var Bernt Jakobsen og Serianna Olsdatter, og de bodde på husmannsplassen Enes i Trones. (Se mer om Hegstadstua og Verdalsraset i Verdalsboka "Ras i Verdal B".) Alle på plassene ble reddet, Sofie ble senere gift med Anton Aksnes. De bodde på Lundsbakken i Leksdal. Gunnbjørn og Serianna flyttet til sønnen Anneus Martin etter raset. Før hun giftet seg med Gunnbjørn, hadde Serianna en datter med Ole Olsen Reppe: 81. Serianna, f. 1851, gift i 1878 med Bernt Jakobsen fra husmannsplassen Enes under Trones. De ble husmannsfolk på Trones der de fikk ti barn. Bernt dreiv også som fisker, i tillegg til husmannsjobben. Gunnbjørn og Serianna fikk en sønn: 81. Anneus Martin, f. 1871 på Hegstadvald, d. 1954 i Povers Lake, gift med Karenanna Ellefsdatter f. 1871 i Frol, d. 1959. De kom til plassen Olahaugen under Munkeby i Frol i 1890. De kjøpte plassen i 1895, og ga den navnet
---- 285 H&FSt ---- Munkhaugen. Anneus dreiv også som skomaker. Etter raset i 1893 flyttet Gunnbjørn og Serianna til Munkhaugen. I 1902 utvandra Anneus Martin med familie til Powers Lake i Nord-Dakota. De fikk ti barn og har stor etterslekt der. Gunnbjørn og Serianna hadde en fostersønn: 82. Ole Edvard Jakobsen f. 1878, d. 1946. Ole var døvstum, og hans foreldre var Jakob Olsen Skavhaug og Mette Estensdatter. Ole kom på døveskole i Trondheim. Han ble gift og fikk en sønn: Asbjørn Heggstad, som ble gift og bosatt i Ålesund. De har stor etterslekt der. Hegstadakeren/Slåkkån I Verdalsboka og i folketellingen for 1875 er plassen kalt Hegstadakeren, men på gamle kart er den også kalt Slåkkåen. Plassen lå på vestre siden av riksveien til Vuku mellom gårdsveien til Ekle og Hegstadbekken. Første gang Hegstadakeren er nevnt, er under folketellingen for 1875, da er disse på plassen: Johannes Einarsen (1831-1902) og Elen Mikalsdatter (1829-1907) Johannes var født på Lundsvald, og hans foreldre var husmann Einer Pedersen og Guru Estensdatter. Han ble gift i 1853 med Elen Mikalsdatter. Hun var født på Lyngsvald, datter av Mikal Hemmingsen og Andrianne Larsdatter. Johannes var eier av Aksnes mellom fra først på 1850 og fram til 1858, da han solgte gården. Fram til 1862 hadde han Aksnesaunet, og dette året flyttet familien til Slåkkåen under Stiklestad østre. De flyttet videre til Hegstadakeren like før 1875 der Johannes var husmann og sagbruksarbeider. I 1875 hadde de 1 gris, og det var en utsæd på ] A tønne bygg, V 4 tønne havre og 2 tønner poteter. Johannes og Elen finner vi igjen på Øra i 1891. Da dreiv han som vognmann, og like etter 1891 kjøpte han Lillesand i Vinne der han dreiv som gårdbruker og vogn mann. Johannes døde i 1902 på Lillesand, og Elen døde i 1907 hos sønnen Martin på Øra. Johannes og Elen fikk tre barn: 81. Elen Anna, f. 1854 på Aksnes, d. 1929, gift i 1876 med Oluf Larsen f. 1853 på Forbregdsvald. De fikk en datter, Petra Emelie f. 1 877 på Hegstadvald, senere flyttet de til Øra og fikk sønnene Johannes i 1 880 og Lars Ingemar, f. 1 883. Barna tok Lillesand som slektsnavn. Elen Anna dro til Jåmtland, og fikk to sønner i Mørsil: Karl Emil, f. 1896 og Harald, f. 1898, begge fulgte mora tilbake til Verdal, og stifta familie her. De brukte Larsson som familienavn.
---- 286 H&FSt ---- 82. Martin Edvard, f. 1 856 på Aksnes, gift i 1 883 med Anna Olsdatter f. 1 862 på Verdalsøra. De flyttet til Øra, der Martin dreiv som vognmann, og de tok Einarsen som familienavn. De fikk fire barn og har stor etterslekt på Øra. 83. Gunnerius, f. 1859 på Aksnes, gift i 1886 med Grete Sofie Andreasdatter f. 1862 på naboplassen Hegstadstua. Gunnerius var jernbanearbeider og bodde på Øra, senere på Norumsmo i Vinne. Hans Peter Hansen (1838-1898) og Serianna Ellevsdatter (1838-1915) I 1891 er denne familien registrert på Hegstadakeren. Hans Peter var skredder og han var da husmann uten jord. Før de kom hit var de på Follovald og Stubbe. Hans Peter Hansen var født på Forbregdsvald, sønn av Hans Gjertsen og Lisbeth Ellingsdatter. Han giftet seg i 1870 med Serianna Ellevsdatter, datter av ugifte forel dre Ellev Pedersen Kvellovald og Martha Olsdatter Lindset. Hans Peter døde i 1898, og i 1900 bodde Serianna her, sammen med barna Gustav og Hanna. De hadde da en Malene Olsdatter, født 1823,, boende for fattig understøttelse. Serianna døde på Levanger i 1915. Etter 1900 bodde en skredder Sæter på Hegstadakeren ei tid. Han kjøpte husa av Serianna og flytta dem til Vistvik der han kjøpte jord av Vist øvre. Hans Peter og Serianna fikk fem barn: 81. Harald, f. 1871 på Follovald, d. 1960 på Levanger, gift i 1898 med Gunhild Pedersdatter Slapgård, f. 1 869 på Levanger. I 1 891 var han på Hegstadakeren og hadde tatt etternavnet Hegstad, og han var da elev på Underoffiserskolen i Trondheim, senere ble han handelsmann på Levanger. Han gikk underoffiserskolen sammen med Johan Bojer. 82. Severin, f. 1873 på Follovald, døde i 1900 på Hegstadvald. 83. Ludvig, f. 1875 på Stubbe, d. 1958, gift i 1901 med Lena Bergitte Ellingsdatter f. 1874 på Efskin. Ludvig kjøpte i 1902 Vodal i Leirådal som i 1895 ble fradelt Hegstad, og han tok Hegstad som slektsnavn. Før han ble gift hadde Ludvig en datter sammen med budeia på Hegstad, Ragnhild Bergitte Olsdatter, og hennes navn var Otelie Hegstad. Ragnhild Bergitte Olsdatter hadde også en datter med drengen på gården, Ole Edvard Olausen Hegstad. Hennes navn var Gudrun Hegstad, og hun ble gift med Kåre Jermstad. Ole Edvard Olausen Hegstad ble senere gift med Oleanna Mikalsdatter Hallem, og de hadde heimen Brattlia i Volhaugen. 84. Hanna, f. 1 878 på Hegstadvald. Hun utvandra til Amerika i 1907 fra Levanger. 85. Gustav, f. 1882 på Hegstadvald, d. i 1902 på Hegstadvald.
---- 287 H&FSt ---- AUGLA
---- 288 ----
---- 289 H&FSt ---- AUGLA (VERDAL GAMLE PRESTEGARD) GNR. 32, BNR. 1 Augla. Augla har vært prestegard helt fra katolsk tid og fram til 1896, da den ble solgt sam men med underbruket Tokstad for kr 16.500, og siden har gården vært brukernes eiendom. Underbruket Tokstad sammen med 3 husmannsplasser ble ødelagt under Verdalsraset, og denne eiendommen ble da lagt til Augla. Før Verdalsraset gikk hovedveien fra Stiklestad til Vuku forbi Augla, og dit kom det også en vei som gikk fra Volhaugen, om Hallem og Øgstad. Sist på 1700-tallet hadde "Værdalske dragonkompani" ekserserplass på "Uglen" prestegard. Denne plassen lå syd for gården og ble kalt Prestmoen. Hvis vi staner først på 1800-tallet, ser vi at det er blitt holdt skifte etter presten Jakob Hersleb Krog i 1799. Da var besetningen på prestegården 5 hester, 18 kyr, 8
---- 290 H&FSt ---- kviger og kalve r, 4 okser, 27 geiter og en del kidd, 8 bukker, 39 sauer (hvorav 5 gikk med til begravelsen av presten) og 11 griser. Det ser ut som at det har vært prestene som har drevet prestegården, for det er ikke nevnt noen forpakter her. Prestegården hadde seter på Tortåsvollen og i "Kaldsbog for Værdalens Præstegjeld" fra 1875 kan vi lese følgende om sete ren: "Sæteren Tortaasvolden (ca. 2 Mil fra Præstegården), i Hoaas Alminding tilligger Verdalens Præstegård og er samme ved (8/2 65) thinglæst Byxelbrev (udstedt 7/2 65 aj Stør- og Værdals Foged) tilsikret. Den har dog ikke på længere Tid, som mindre rig paa havning, været benyttet for Gaarden, men jor Sætervoldens Vedkommende bortleiet. Paa Sæteren findes Huse. (Tilført af OM. Hansen: Grænserne for Sæterhavningen siges i Bygselbrevet at blive som fra gammel Tid) I den samme " Kaldsbog for Præstegaarden " kan man også se litt om den residerende kapellanen og prestegården i Vuku: " Det residerende Capelanie Til Embedsgaard for den residerende Capellan blev ved den Kongelige Resolution af 21 April 1856 udlagt den saakaldte Vuku - Præstegaard eller Præste - Vuku, Mart. No. 143 i Vuku sogn, af Skyld 9 sp. 10. 14 s. Gaarden, der har daarlige Huse, er imidlertid endu ikke (1875) byxelledig og saale des heller ikke tågen i Brug efter sin Bestemmelse ". Raset i 1893 ødela en del av Augla. Ved kgl. res. av 15. mai 1894 ble det bestemt at gården skulle selges sammen med underbruket Tokstad. Et stort stykke av gårdens skog ble beholdt av presteembetet. 1 1939 bygde Lars Severin Stene en bolig på andre siden av veien i forhold til hovedbølet. Denne boligen var så stor og så praktisk innredet at da krigen brøt ut i 1940, evakuerte aldersheimen på Ørmelen med en del av sine beboere hit. De var her til i 1943 for tyskerne hadde tatt aldersheimen i bruk til soldat forlegning. Peter Brandt (1754-1837) I 1801 var det Peter Brandt som var sogneprest. Han var ugift, og det var hans søs ter Bolette som var husholder. Peter Brandt var sønn av Johan Rasmus Brandt som var sogneprest i Ullensaker, og hans kone Birte Marie Hjort. Peter Brandt ble kapellan hos sin far i 1782. Han var feltprest og sogneprest i Stadsbygd før han ble sogneprest i Verdal i 1799. Her var han prest til 1836. Lars Steen (1784-1855) og Pauline Broch Lars Steen ble født på gården Steen i Ringsaker der hans far, Bernt Anker, var land handler. Han ble gift med Pauline Broch. Hun var datter av prost Broch i Fåberg.
---- 291 H&FSt ---- Lars Steen var sogneprest i Verdal fra 1837 til han døde i 1855. Lars og Pauline hadde ni barn, og ingen av barna var født i Verdal: 81. Bernt, f. 1812. Han var overkontrollør, og han døde i 1 860. Han brukte Anker Steen som etternavn. 82. Ole, døde i 1815. 83. Marie Beate, gift med Fredrik Nicolai Gjør som var sogneprest i Bø på Hedmarken. 84. Andreas Fredrik. Han ble residerende kapellan og brukte Brock Steen som etternavn, gift med Henriette Hornemann Klykken. 85. Anna Beate, gift første gang med cand. teol. Theodor Rynning som døde i 1 838. Gift andre gang med Hans Nicolai Olaus Nilsen som Lars Steen (1784-1855). Sogneprest i Verdal 1 837-1 855. senere ble sogneprest i Sparbu. Etter at hun giftet seg andre gang, bodde Anna Beate på Augla sammen med sin ektemann Hans Nicolai Olaus Nilsen. 86. Karen Henriette, gift med sakfører Hans Fredrik Muller. 87. Laurits. Han tok teologisk embetseksamen, og i 1 861 ble han utnevnt som prost i Nord-Amerika. 88. Paul, f. 1825, gift med Sigrid Anna Steen. Han ble gårdbruker på Sem og de hadde en pleiedatter, Laura Steen f. 1 857. Laura Steen var hans uekte datter med Maria Olsdatter, og han hadde minst fem andre barn utenfor ekteskapet. 89. Carl Johan, han ble sakfører i Bergen og han døde som stortingsmann i 1 874. Hans Nicolai Olaus Nielsen og Anne Beate Larsdatter På 1840-tallet var det en cand. teol som bodde på prestegården. Hans Nicolai og Anne Beate hadde fire barn: 81. Pauline Carine Marie, f. 1 842 på Augla 82. Lorentz Petter, f. 1 844 på Augla. Han var agronom på As og drev Tuv prestegard i Sparbu der faren var sogneprest. 83. Lars, f. 1 847 på Hallem. Han var farmasøyt og drev drikke- og peppermyntefa brikk på Steinkjer. 84. Hans, f. 1 849 på Augla, han var teolog, gift med Dorthea, f. 1 849 i Gauldalen. Truls Krog Koch (1808-1884) og Katrina Cecilie Holm (1809-) Etter Lars Steen var det Truls Krog Koch som var gårdbruker og prost på preste gården. Truls Krog Koch var født på Folden prestegard, og han var sønn av sogneprest Jens Koch og Maren Heggelund Krog. Han ble gift med Katrina Secilie Holm. Hun var datter av fullmektig i Zahlkassen, Søren Loberg Holm og Anne Hoff. AUGLA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD
---- 292 H&FSt ---- Truls Krog Koch var representant på Stortinget for Nordlands amt i 1845 og 1848 og varamann i 1854 og 1857. Han var medlem av militærkomiteen i 1845 og 1848. Han var prest på flere steder før han kom til Verdal i 1856, og han ble her til i 1879. Han flyttet til Kristiania, og døde der i 1884. De hadde fire barn: 81. Agnes, f. 1844 på Hamarøy, gift med proprietær FredrikJuel på Reitan. 82. Alvhilde, f. 1 845 på Hamarøy, gift med proprietær Gustav Olsen Eggen på Fæby. 83. Ida Jeanette, f. 1851 på Hamarøy. 84. Hildur, f. 1852 på Hamarøy. Gerhard Gunnerius Bergh (1826-1880) og Davida Blackstad (1831-1883) Gerhard Gunnerius Bergh studerte første jus, men gikk over til å studere teologi. Han ble uteksaminert i 1849. Han ble først lærer på forskjellige skoler før han i 1862 fikk sin første prestegjerning i Norddalen på Sunnmøre. Han var der til han fikk embete i Verdal, og det var i 1879. Han ble ikke mer enn et halvt års tid her, for han døde allerede i 1880. Han ble gift med Davida Blackstad, født 1831. Hun var datter av sorenskriver Rasmus Martinus Blackstad og Anne Kristine Trumpy. Gerhard og Davida hadde ni barn: 81. Davida, f. 1 855, gift med amtskolelærer Ole Andreas Opphaug. 82. Gerhard Gunærius, f. 1857, d. 1879, ugift. 83. Rasmus Martinus, f. 1860, gift i 1890 med Nicoline Sofie Smith. Han var dis triktslege i Rødenes og Øvermark. 84. Kristine, f. 1862, gift med fabrikant Frithjof Smith. 85. Aage, f. 1864, gift første gang med Olga Berg, og andre gang med Gudrun Norberg. Han var distriktslege på Nes på Romerike. 86. Mathilde, f. 1 868, ugift og arbeidet som amtskolelærerinne i Buskerud. 87. Amalie, f. 1 871, gift med amtsingeniør Trygve Mathisen fra Lillehammer. 88. Vilhelma, f. 1873, d. 1881. 89. Gerda, f. 1 878, gift med skipsreder Stian Løvold. Otto Møller Hansen (1826-) og n Marie Leganger Bie 2) Maren Elisabet Mari Fabricius Fra 1880 var Otto Møller Hansen prest på Stiklestad. Otto Møller Hansen var født i Askim og hans foreldre var tollbetjent Hans Hansen og Severine Elisabeth Møller. Otto Møller Hansen var først gift i 1857 med Marie Leganger Bie, og hun var dat ter av skipsreder Bie. Han ble gift andre gang i 1861 med Maren Elisabet Mari Fabricius, og hun var datter av artillerikaptein Jacob Fabricius. Maren Elisabet var født i Kristiania. Før han ble prest i Verdal, var han lærer ved Porsgrunn borgerskole og sogneprest i Sande på Sunnmøre og på Røros. Han var prest i Verdal fra 1880 til 1898.
---- 293 H&FSt ---- Prestegården ble under raset i 1893 omgjort til midlertidig sykestue og oppsamlingsted for husløse. (Se Verdalsboka "Ras i Verdal B") Otto og Maren Elisabet hadde en datter: 81. Elisabeth, f. 1864. Augla ble brukt som prestegard fram til 1894, etter den tid ble Stiklestad vestre brukt som prestegard. Augla ble solgt i 1896 til et konsortium bestående av Bernhard Rostad, Jon Myr og M.D. Muller, for kr 16.500. Otto Møller Hansen (1 826-). Konsortiumet solgte gården videre i 1897 til Johan Sogneprest i Verdal 1880-1898 Haugdal. Johan Martin Haugdal (1868-1939) og Julie Martha Petersdatter (1867-1927) Johan Martin var fra Hodal i Sparbu, og han ble født i 1868 som nummer sju i en barneflokk på tolv. Han var sønn av Sivert Olsen, født 1825 på Hodal og Sofie Olsdatter Gjermstad, født 1836 på Landstad. Johan Martin utvandra til Amerika i 1887. Han kom tilbake etter noen år og gif tet seg med Julie Martha Petersdatter fra Henning. I 1897 kjøpte han som nevnt Augla, og han hadde gården til i 1905. Johan Martin reiste til Amerika igjen sammen med resten av familien i 1906. Julie døde der i 1927 og Johan Martin i 1939. Johan Martin og Julie Martha fikk tre barn mens de var i Norge, men de fikk visst nok ett barn til etter at de kom til Amerika: 81. Gudrun, f. 1899 på Augla. 82. Sigrid, f. 1900 på Augla. 83. Sverre, f. 1903 på Augla. Torleif Ingebrigtsen Buås og Anna Kristine De kjøpte Augla i 1905 og hadde gården til 1913. Torleif og Anna Kristine hadde to barn: Bl . Ingebrigt, f. 1906 på Augla. 82. Oddbjørg Kristiane, f. 1910 på Augla, gift i 1933 med Nils Nørholm, f. 1907 på Inderøy, og de bosatte seg der. Jeremias Johansen Stene (1883-1914) Jeremias kjøpte Augla i 1913. Han var ugift, og han hadde ikke gården mer enn ett års tid, for han døde allerede i 1914. Hans bror Lars Severin Stene tok da over Augla. Jeremias og Lars Severin var født i Vuku, og deres foreldre var Johan Petersen Stene og Maria Lovise Larsdatter. AUGLA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD
---- 294 H&FSt ---- Lars Severin Johansen Stene (1880-1972) og Thora Fredrikke Andersdatter Tiller (1884-1966) Lars Severin var handelsmann i Vuku og gårdbruker på Eklo før han tok over Augla. Han ble gift i 1906 med Thora Fredrikke Andersdatter. Hun var fra Tiller søndre i Leksdalen og hennes foreldre var Anders Ellefsen Tiller og Riborg Torgersdatter. Lars og Thora hadde seks barn 81. Rakel Marie, f. 1907 på Bredingsberg, d. 1996, ugift. Hun bodde på Augla. 82. Johan, f. 1909 på Evje i Vuku, og han ble neste eier av Augla. 84. Ruth, f. 1913 i Vuku, d. 2000, ugift, og hun bodde på Augla og senere på Slottet. Thora og Lar: Sten Astrid Kulstadvik, og han ble gårdbruker på Solbu i Ness fra ca. 1947. 86. Torbjørg Elfrid, f. 1921 på Augla, gift med Asbjørn Wisth på Haug østre (Slottet) f. 1 923 og de ble brukere der. 87. Magnus, f. 1923, d. 1926 av lungebetennelse. Johan Larsen Stene (1909-) Johan tok over gården i 1945, han var ugift, og nå er det hans brorsønn, Lars, som er eier på Augla. Husmannsplasser på Augla: 1 1718 er det nevnt to husmannsplasser på Augla. På den ene plassen bodde "Klocker Konen", og det var vel trolig på Klokkerhaugen, for den har vel fått navnet fordi klok keren bodde der. På den andre plassen var "Encen Anders Myrens". Vi kan vel tolke dette som at det har vært en plass på myrområdet nordøst for gården. I 1801 er det ingen husmenn på Augla, men på Tokstad mellom er det beboere. 1 folketellingen for 1865 er det 4 husmannsplasser. Det er Tokstaden vestre, mellom, og østre, og Klokkerhaugen.
---- 295 H&FSt ---- 1) Augb. 2) Augla søndre. 3) Prestmo Tokstad lå langt fra prestegården, helt på den andre siden av raset, mot Eklogårdene. Gården Tokstad eksisterte som underbruk for prestegården i 1801, men i 1865 er det de tre husmannsplasser på Tokstad. Tidligere gikk grensen mellom Stiklestad og Leirådal ved Follobekken og derfor har vi tatt med Tokstad og plassene i Raset under "Heimer og folk" i Leirådal, som kommer i en annen bok. Prestmo GNR 32, BNR. 5 Navnet Prestmo kommer av at "Værdalske dragonkompani" anla ekserserplass i dette området av prestegården i 1762 og familienavnet Prestmo kommer også herfrå. Iver Anneus Martinusen (1859-1914) og Ingeborg Anna Petersdatter (1855- 1919) Prestmo ble fradelt Augla i 1896, og den første eieren var Iver Anneus Martinusen. Iver Anneus kom fra Lyngsmoen, og vi finner familien omtalt under Lyng mellom. Etter Iver Anneus var det sønnen Hermann Alfred som tok over Prestmo i 1920. AUGLA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD
---- 296 H&FSt ---- Hermann Alfred Prestmo (1894-1991) og Jenny Alfrida Iversdatter Fiskvik (1900-1978) Foreldra til Jenny Alfrida var Iver og Albertine Fiskvik. Etter Hermann var det sønnen Tormod som tok over gården, og nå er det sønnen til Tormod, Torbjørn, som er eier. Hermann Albert og Jenny Alfrida fikk tre barn: 81. Asmund, f. 1921, gift med Karla Johanne Haugdal f. 1923. De bosatte seg på Øra. 82. Tormod, f. 1923, gift med Hjørdis Oline Austli f. 1927 83. Herlaug, f. 1930, d. 1968, gift med Otilde Olsdatter Kulsli, f. 1920, d. 2002. Klokkerhaugen GNR. 32, BNR. 6 Fra " Kaldsbog for Præstegaarden " kan vi lese følgende om husmannsplassen Klokkerhaugen: "Klokkerhaugen, beliggende i den sydlige UdkanL aj Hovedgaardens Territorium og grænsende til Gaardene Moe og Stubbe. Til Pladsen hører 9 Maaljord, hvoraf sva res i aarlig Ajgijt 2 sp. 48 s. Husmanden der er Eier aj de paa Pladsen staaende Huse, er arbeidspliktig tilenhver Aarets Tid, hvorjor han oppebærer 12 s. Daglig saa vel Vinter som Sommer, med Ret til at tåge Qvist og Ajjald i Skoven til Huusbrug, samt til Havning i den Pladsen omgivende Udmark.- (Tiljøyet aj O. M. Hansen: Husene ere privat Eiendom. Avling: 3 Tdt: Havre, 1 Td. Bygg, 11 Tdr. Poteter, 10 Voger Hø. Besetning: 1 ko, 3 Sauer Husene: Eiendom.) Fra Verdalsboka 2 A sakser vi dette: "Henrik Jonsen klokker er i 1696 ført på restanseliste jor consumptionsskatt. Mangt tyder på at han må ha budd i nærleiken av Moe eller Folio, - kanskje i den heimen som no heiter Klokkerhaugen. Han har ganske sikkert vore klokker i Stiklestad til han døydde 27/5 1712, 64 år gml. " Etter det som er nevnt i tidligere avsnitt så høres dette ikke utrolig ut, i hvert fall så er det sikkert at Klokkerhaugen er en gammel plass. Etter at Henrik Jonsen klokker døde, har klokkeren bodd på forskjellige plasser i bygda. Klokkerhaugen er ikke nevnt som klokkerbolig senere, men sist på 1700-tal
---- 297 H&FSt ---- let er det en mann med navn Erik Kristiansen Klokkerhaugen og hans familie som er bosatt her. Klokkerhaugen er heller ikke nevnt som husmannsplass før vi finner Johan Petter Johannesen der i folketellingen for 1865. Det er mulig at det ikke har vært folk på Klokkerhaugen tidligere på 1800-tallet, for i kirkebøkene kan en ikke finne fødte, gifte eller døde med bosted Klokkerhaugen. I brannprotokollen, innmeldt av prosten Koch i 1867, ser vi at plassen besto av "en bygning hvor i Stue, kjøkken, træskerum, fjøs. Alt under et tak, samt et skur. Verdi 30 spd. Et stabur innmeldt i 1873. Verdi 10 spd." Johan Peter Johannesen Fossing (1824-1915) og Marit Ellingsdatter (1821-1889) I 1862 kommer disse til Klokkerhaugen. Dette er en familie som har flyttet mye omkring. Før de kom til Klokkerhaugen, var de på Valstad, Rein og Lund, og de flyt tet videre til Bergsleiret en gang omkring 1870. Johan Peter ble født på Stokksveet i Åsen, og han ble gift i 1853 med Marit Ellingsdatter. Hun ble født på Steinslien av foreldre Elling Pedersen og Maria Eriks datter. Hun døde på Bergsleiret i 1889, og Johan Peter giftet seg for andre gang i 1891 med enken Marta Olsdatter Nordgard, født 1839 på Hallemsvald, død 1928 på Nordgard. Johan og Marit fikk fem barn: Bl . Beret Maria, f. 1853 på Va Istad va Id, d. 1883, gift i 1874 med Lars Haagensen fra Vinne f. 1822 i Ringebu, d. 1914. 82. Margrethe, f. 1856 på Valstadvald, ugift, og i 1900 finner vi henne som tjeneste pike på Venås. 83. Johan Peter, f. 1 859 på Reinsvald. Han ble konfirmert på Levanger 1 874 og bodde sammen med foreldrene på Mulevald i 1 875. 84. Martin, f. 1861 på Lundsvald, d. 1862 på Prestegårdsvald. 85. Mette, f. 1864 på Prestegårdsvald. Hun fikk flytteattest til Levanger sammen med broren Johan Peter. Hun var døvstum, d. 1887 på Bergsleiret, ugift. Peder Johansen (1836-1879) og Susanne Olsdatter (1817-1893) Peder ble neste husmann på Klokkerhaugen. Han kom dit en gang først på 1870-tallet og kom da fra plassen Smatta i Vuku. Peder og Susanne ble på Klokkerhaugen som inderster eller kårfolk etter at de nye brukerne kom dit i 1887-88. Peder døde på Klokkerhaugen, og Susanne døde under raset i 1893. Hun var da hos sin datter fra før ste ekteskap, Ingeborganna Larsdatter, og Tore Olsen på Gran. Peder var født på Arnsveet i Vuku av foreldre Johan Pedersen og Ingeborg Hansdatter. Han ble gift i 1855 med enken Susanne Olsdatter. Hun var født på Leirset av foreldre Ole Ellefsen og Ingeborg Larsdatter Leirset. Susanne var gift tidligere med Lars Johnsen (Lars Smatten), og de hadde en datter, Ingeborganna Larsdatter, født 1845 på Hellan mellom. Hun ble gift i 1869 med Tore Olsen, og denne familien finner vi igjen i Myra under Hallem søndre, Øgstadmarka og Gran.
---- 298 H&FSt ---- Peder og Susanne fikk tre barn: 81. Olaus, f. 1 855 på Hjelde vestre vald. Han flyttet til Tromsø i 1 872, d. i Sverige i 1880. 82. Jonetta, f. 1 857 på Hjelde vestre vald, d. 1 858. 83. Johan, f. 1 859 på Hjelde vestre vald. Han flyttet til Sverige i 1 886 Nikolai Olsen (1862-1946) og Kristine Berntine Martinusdatter (1863-1957) De kom til Klokkerhaugen 1887-88 og flyttet derfrå 1892-93. De kom til Redving i 1895, og de tok da Redving som etternavn. Nikolai var født på Skei, og hans foreldre var Ole Nielsen og Kristina Larsdatter. De var inderster på Skei da Nikolai ble født. Senere ble de husmannsfolk på Fårenvald. Nikolai ble gift i 1887 med Kristine Berntine Martinusdatter fra Vuku. Hun ble født på Vukuvald av foreldre Martinus Johannesen og Anna Andersdatter. De var inderster på Vukuvald i 1863. Senere ble de husmannsfolk på Inndalsvald. Martinus var også veivokter. Nikolai hadde to barn før ekteskapet. Han var da på Fårenvald. 1 1883 var han dreng, og i 1884 var han husmann: 81. Berntine, f. 1883 på Bjørkenget, gift med Gustav Mikalsen Sandsli, f. 1882. Berntines mor var Bergitte Johannesdatter. 82. Odin Kristian, f. 1884 på Brandhaugen. Han utvandra til Amerika i 1901. Han var gift og hadde fem barn. Mor til Odin Kristian var Petronella Thoresdatter. Nikolai og Kristine fikk fem barn 81. Karen Ottelie, f. 1889 på Klokkerhaugen, d. 1964, gift med Johan Olaus Johansen fra Øra, f. 1875. 82. Anna Marie, f. 1 894 på Øra, d. 1 969, gift med Karl Berntsen Baglomo, f. 1 893 på Salthammer. 83. John Nelius, f. 1896 på Redving. Han utvandra til Amerika i 1913, gift med Aslaug. 84. Nils Christian, f. 1 899 på Redving, d. 1 987, gift med Paula Moen, f. 1 904, dat ter av Margrethe og Martinus Moen. De bodde på Reitaunet i Sjøbygda 85. Johan Bernhard, f. 1902 på Redving, d. 1981, gift med Alfhild Haug, f. 1899, datter av Johanna og Bernt Haug. Johan Bernhard tok over heimen i Sjøbygda. Karl Oluf Ellingsen (1858-1928) og Berit Eriksdatter (1857-1938) Karl Oluf og Berit kom hit til Klokkerhaugen i 1894. Tidligere var de på Movald, men den plassen ble fraflyttet etter raset. Karl Oluf kjøpte Klokkerhaugen i 1896 da denne ble fradelt Augla. Etter raset i 1893 kjøpte Karl Oluf opp ca. 200 mål jord av Eklo østre, og da søn nen Arne tok over gården, ble dette området delt. Oskar Grande, som var svoger av sønnen Arne, kjøpte 100 mål i 1930. Denne parsellen fikk navnet Krågset, og på den
---- 299 H&FSt ---- andre parten som fikk navnet Kråg østre, startet sønnen til Arne, Ingebrigt, opp bureisningsbruk i 1952. Arne solgte i 1953 Klokkerhaugen til Magne Bakken og flyttet til Kråg østre. Karl Oluf var født på Hegstadstua, og hans foreldre var Elling Martinusen og Berit Johansdatter. Han ble gift i 1884 med Berit Eriksdatter. Hun var fra Bjørstad, og hen nes foreldre var Erik Arntsen og Olava Bardosdatter Bjørstad. Karl Oluf hadde en sønn før han ble gift med Berit: 81. Karl Edin, f. 1881 på Øra. Hans mor var Elen Marie Edvardsdatter. Karl Edin utvandra til Amerika i 1 888 sammen med mora. Karl Oluf og Berit fikk sju barn: 81. Ole Edvard, f. 1886 på Movald, d. 1977 gift første gang med Anna Skogan, gift andre gang med Magnhild Berre fra Namdalseid. De bosatte seg i Kvam. 82. Eline Birgitte, f. 1 888 på Movald, gift med Kasper Bremset fra Skatval. De bosat te seg i Trondheim. 83. Berntine Ottelie, f. 1 890 på Movald, d. 1979, gift med Hans Øvre, f. 1 889, d. 1982. De bosatte seg på Verdalsøra. 84. Anton Marius, f. 1892 på Movald, d. 1893. 85. Arne Magnus, f. 1895 på Klokkerhaugen, d. 1980, gift med Ingebjørg Lyngås, f. 1905, d. 1988, datter av Karl og Ida Lyngås. De ble de neste eierne på Klokkerhaugen. 86. Marie Sofie, f. 1898 på Klokkerhaugen, d. 1975, gift med Lars Vattengård, f. 1901, fra Orkanger, og de ble bosatt der. 87. Ivar Alfred, f. 1901 på Klokkerhaugen, d. 1985, gift med Johanne Lyngås, f. 1902, d. 1989, datter av Karl og Ida Lyngås. I 1929 kjøpte Ivar Alfred småbru ket Haugan under Hallem nordre. Arne Magnus Olufsen Klokkerhaug (1895-1980) og Ingebjørg Lyngås (1905-1988) Arne Magnus tok over Klokkerhaugen i 1929, og han hadde den til i 1953 da han solgte til Magne Bakken. Nå er det Inge Atle Bakken som er eier på Klokkerhaugen. Arne og Ingebjørg fikk en sønn: 81. Ingebrigt f. 1925, d. 2001. Gift med Gunnvor Synnøve Sørhaug, f. 1934. De startet opp nybrottsbruket Kråg østre i Raset i 1952.
---- 300 H&FSt ---- Hegge GNR. 32, BNR. 9 Hegge 1954. Foto Wideiæ. Hegge ble fradelt i 1896 og den første brukeren der var Peder Knutsen Skultbakk: Peder Knutsen Skultbakk (1850-1942) og ° Lovise Johnsdatter Kvam (1849-1892) 2) Lovise Nilsdatter (1863-1946) Peder Skultbakk var født på Skultbakken i Vågå av foreldre skreddermester Knut Pedersen Skultbakk (farbror til Knut Hamsun) og hustru Mari Iversdatter f. Haugen fra Lom. 1 1865 flyttet Peder med foreldre og søsken til Emangsmarken i Oppdal. Vinteren 1868 ble gården og to gårder til tatt av et stort snøras. Peder mistet sine for eldre og tem søsken, og berget seg seiv ut av snømassene i bare skjortelinninga. Peder hadde begynt som veiarbeider på Lesja allerede i 1864, og etter ulykka for han rundt på veiarbeid på forskjellige kanter av landet. 1 1872 kom han til Trøndelag og arbei det nå som akkordformann, inntil han i 1887 ble ansatt som oppsynsmann. Peder giftet seg første gang i 1873 med Lovise Johnsdatter Kvam f. 1849 på Inderøy. Hennes far het Johannes Larsen Krogsplass fra Kvam. De bodde på Egge og Steinkjer der de fikk tre barn. Peder kom til Verdalen da Leirådalsveien ble bygget elter raset i 1893, og losjerte da på Øgstad. Peder var da enkemann og han møtte da en ny Lovise, datteren på går
---- 301 H&FSt ---- den og det ble nytt giftermål. De giftet seg i 1894, og de bodde på Øgstad fram til de kjøpte jord av Augla og bygde opp heimen Hegge. Peder var blitt en ivrig avholds mann, og han stiftet losjen "Hellig Olav" på Stiklestad. Han deltok også en del i bygdas styre og stell, og han var medlem i herredsstyret i en periode fra 1910. (Se artikkel av Kjelrun Landfald om Peder Skultbakk i Verdal historielags årbok 1987.) Peder og Lovise Nilsdatter fikk fem barn: 81. Gunnhild, f. 1894, d. 1979, gift med August Landfald, f. 1891. De hadde gården Forbregd. 82. Marie, f. 1896, d. 1970, ugift. Familien Skultbakk. Bak: Peder og Lovise Skultbakk. I midten døtrene, f. v. Nelly, Marie, Gunnhild og Sigrid. Foran: Hilmar. 83. Sigrid, f. 1 898, d. 1974, gift 1925 med Bernt Odin Kaalen, f. 1 890, de hadde et småbruk på Tvistvoll. 84. Nelly, f. 1899, d. 1981, ugift. Hilmar Skultbakk (1902-1974) Hilmar Skultbakk tok over Hegge i 1929. Han var ugift og etter han var det søstersønnen Arne Landfald som tok over Hegge, og den er fremdeles i denne slektens eie. Nå er det Annar Landfald som er eier på Hegge. Skogmo GNR. 32 / BNR. 11 Mikal Pettersen (1844-1937) og Anna Elisabeth Arentsdatter (1855-1941) Skogmo ble fradelt i 1900 og den første eier var Mikal Pettersen. Mikal og familien kom fra Øgstadmarka, en husmannsplass under Øgstad, og en kan se mer om denne familien der. AUGLA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD
---- 302 H&FSt ---- Sl*% w» Skogmo, foto tatt 1930. En tid etter at de hadde flyttet til Skogmo, kjøpte de ca. 120 mål jord i Raset som ble brukt til beitemark og vedskog. Mikal ble født på Øgstadmyra, og hans mor var Pauline Nilsdatter, søster av Peder Nilsen Øgstadmyra. Hans foreldre var ikke gifte. Hans far het Petter Olsen og var tje ner på Ekle. Mikal ble gift med Anna Elisabeth Arentsdatter i 1876. Hun ble født på Vukuvald der hennes foreldre, Arnt Ellefsen og Anne Johannesdatter var inderster. De var senere husmannsfolk på Innlegghaugen under Øst-Grunnan i Vuku. Like etter at Anna og Mikal etablerte seg på Skogmo, flyttet fire av barna til Amerika. Som en avskjedshilsen plantet ungdommene bjørketrær i hagen og på gardsplassen. Noen av disse trærne står fremdeles på Skogmo, ca. 100 år gamle. Mikal og Anna fikk åtte barn: Bl . Peder (Petter) Andreas, f. 1876 på Follovald. Peder utvandra til Amerika i 1903 og ble gift der. I 1 920 befant han seg på Vestkysten som jernbanearbeider. Før han utvandra, hadde han dattera Gudrun Nordheim, f. 1902, d. 1989. Hun ble gift i 1926 med Gisle Sakshaug, f. 1902, d. 1928. 82. Anna Pauline, f. 1879 på Follovald, d. 1967 Hun utvandra til Amerika sammen med broren Peder, men hun kom tilbake året etter. Hun ble gift med John Sand, Sandåker f. 1863, d. 1944. De ble brukere på Sandåker i Volhaugen. 83. Julie Emelie, f. 1 881 på Stiklestadvald, d. 1966, gift med Henrik Alfred Forberg, f. 1 874 på Ytterøy. 84. Martin Johannes, f. 1883, utvandra til Amerika i 1905.
---- 303 H&FSt ---- Mikal og Anna Skogmo sammen med datteren Julie og datterdatteren Alfhild. Foto tatt 17. mai 1931 85. Marie Antonie, f. 1886 på Øgstad marka, utvandra til Amerika i 1905, gift med Adolp Tweder. 86. Maren Lovise, f. 1890 på Øgstad marka, utvandra ti Amerika i 1911, d. 1919 i Montevideo, gift med Ole Hansen. 87. Ingrid Othelie, f. 1893 på Øgstad marka, d. 1970. Hun var ugift, flyttet til Oslo og brukte Skog mo som etternavn. Fire damer på Skogmo: Anna, Julie, Alfhild og Hallbjørg 88. Birgitte, f. 1895 på Øgstadmarka, d. 1962, gift i 1930 med Jon Ellingsen f. 1893 på Ness på Inderøy, d. 1971. De ble brukere på Sakshaug østre på Inderøy fra 1942. AUGIA - VERDAL GAMLE PRESTEGARD
---- 304 H&FSt ---- Julie og Henrik Alfred Forberg Henrik Alfred Forberg (1874-1914) og Julie Emelie Mikalsdatter Skogmo (1881-1966) Henrik og Julie ble ikke brukere på Skogmo, men vi tar de med her likevel på grunn av at deres datter ble neste bruker. På grunn av sykdommen til Henrik og hans tidli ge død, ble det hoppet over ett ledd i rekkefølgen brukere. Henrik var født på Bergstien under Forberg på Ytterøy, sønn av bergarbeider Andreas Johansen og hans kone Hanna Jørgine Johansdatter. Andreas var født i Gausdal, og han var en av de mange som kom til Ytterøy under bergverksarbeidet der. Henrik Alfred begynte som bakersvenn hos bakermester John Sigvart Simonsen på Levanger. John Sigvart hadde bakeri og butikk i Haakon den godes gate 34. Julie Emelie Mikalsdatter var i tjeneste hos Mathias og Gyda Skard på Levanger. De hadde våningshus og to butikker i Kirkegaten 31. Familien bodde på Levanger inntil Henrik Alfred fikk tuberkulose og dermed mis tet både arbeide og husrom. De flyttet da til Skogmo, og Henrik Alfred døde i 1914 på pleiehjemmet i Volhaugen. Da var også datteren Hedvig dødssyk, og hun døde også ikke så lenge etter sin far. Julie og den andre datteren ble også smittet, men de overlevde sykdommen. Julie hadde ingen yrkesutdannelse, men hun skaffet seg et levebrød som omreisende bar selpleierske og sykepasser i Verdal. De hadde to døtre:
---- 305 H&FSt ---- 81. Hedvig, f. 1904, d. 1915 82. Alfhild, f. 1 906, d. 1 994. Hun vok ste opp på Skogmo, og i 1 930 gif tet hun seg med Karl Ludvig Grønn. De ble neste eiere på Skogmo. Alfhild og Karl Grønn. Bildet er tatt i 1930, da de var nygifte. To vakre piker på Skogmo: Hedvig og Alfhild. Bildet er fra 1914, tatl ikke så veldig lenge før Hedvig døde. Karl (Kalle) Ludvig Grønn (1904-1985) og Alfhild Forberg (1906-1994) Karl Ludvig Grønn var fra Sand i Volhaugen, og hans foreldre var Karl Hansen Grønn og Karoline Ellingsdatter Grønn. De tok over Skogmo i 1930. Karl Ludvig var salmaker og skomaker, og han fikk bygget et lite verksted på Skogmo. Kalle var også en dyktig felespiller, og han var dirigent både i kirkekoret og mannskoret. Karl Grønn var sang- og musikklærer på Verdal interkommunal realskole og Verdalsøra Ungdomsskole i mange år. Karl Ludvig og Alfhild fikk to barn: 81. Hallbjørg Elsa, f. 1938, gift med Eiliv Jostein Furuset. De er begge lærere og bosatt i Levanger og de er eiere på Skogmo. 82. Kari, f. 1942, gift med Andreas Salberg. De er også lærere, og de bosatte seg på Rinnan.
---- 306 H&FSt ---- Asly GNR. 32, BNR. 13 "Brøyte seg rydning i svartaste skog". Bureisingsbruket Åsly. St. Hansaften 1934, med trillebåra som eneste hjul gående redskap de første 10 åra. Åsly ett år senere, St. Hansaften 1935. Personene er Gustava og Tollef Øgstad med elghunden Varg. Foto: Kntl K. Gføm
---- 307 H&FSt ---- I 1901 kjøpte Ole Øgstad et jordstykke av Augla. Dette jordstykket lå på østre siden av veien til Leirådal og grenset opp mot Øgstads eiendom. I 1933 startet yngste sønnen på Øgstad, Tolleif, opp nybrottsbruk på denne eien dommen og den fikk da navnet Åsly. Denne eiendommen er på 107 dekar. Tolleif Øgstad (1904- 1991) og Gustava Heggli (1906-2005) Tolleif ble gift i 1933 med Gustava Heggli. Hun var datter av Jakob Johannesen Heggli, født på Minsåsvald og Anna Ludvike Antons datter Heggli, født på Ål bergplassen i Sparbu. Anna Ludvike kom som 2-åring sammen med forel drene til plassen Balhald sveet nedre i Vinne, og hun vokste opp der. Hun ble senere tjenestejente på Rindsem øvre. Tolleif arbeidet hjemme på Øgstad, og i 1927 satte han opp et lite snekkerverk sted og smie. Han laget ski, sparkstøttinger, stoler, bord og diverse andre møbler på bestilling for å tjene noen kroner. Allerede som 16/17- åring laget han det første ski paret. Det var et par hoppski av bjørk som han laget til seg Skimakeren (og skiløperen) Tollef Øgstad som 63-åring i 1967. seiv. Etter han kom til Åsly bygde han i 1937 et snekkerverksted, der han om vinte ren laget nye ski og reparerte ski som var brukket. Spesielt under krigen var det stor pågang når det gjaldt produksjon og reparasjon av ski. I denne perioden og like etter krigen var skiverkstedet til Tolleif et samlingssted for skiløperne i Stiklestad. Det var mange skiløyper som gikk ut fra dette området, både til trening og konkurranser. Ellers laget han både dører, vinduer og diverse andre ting. Alt dette ble gjort i tillegg til arbeidet på nybrottsbruket, og de første årene med nylandsarbeid foregikk uten hverken hest eller stubbebryter. Tolleif var en av stifterne av Stiklestad idrettslag i 1924. Tolleif var en ivrig og god idrettsmann. Han deltok både i friidrett og ski, men det var som skiløper han hevdet seg best. Han deltok både i hopp, kombinert og langrenn og med gode plasseringer
---- 308 H&FSt ---- Gustava og Tollef Øgstad med barna Brit og Oddbjørn 1 94 1 . Foto: Henn.ng Andersson både i og utenfor denne skikretsen. Det må nevnes at han gikk samtlige av de første 30 Arnljot Gelline-rennene som ble arrangert, og han var 75 år da han gikk rennet for siste gang. Tolleif og Gustava fikk to barn: Bl . Oddbjørn, f. 1935, gift med Gunn Marit Sørhaug. De ble eiere på Øgstad. 82. Brit, f. 1939, gift med Arvid Kjesbu. De ble neste eiere på Asly.
---- 309 H&FSt ---- ØGSTAD
---- 310 ----
---- 311 H&FSt ---- ØGSTAD GNR. 33, BNR. 1 Tidlig på 1300-tallet har Øgstad tilhørt Kristkirken i Nidaros. Senere har Bakke kloster vært hovedeier, men Domkirkens prestebord og Stiklestad kirke har også hatt en del av eiendommen. Første brukeren som var selveier, var kapellan Kort holt, og han overtok gården i 1749. Hvis vi går fram til 1800-tallet, ser vi at Iver Sevaldsen By kjøpte Øgstad i 1799 for 2600 riksdaler og spesielt nevnt i salget var at det fulgte med 2 jern kakkelovner. Selger var Erik Olsen Leklem, som måtte seige på grunn av at han hadde problemer med å klare forpliktelsene på gården. Eriks datter Gjertrud hadde odel på gården og denne løste Iver ut i 1807 for 1500 riksdaler. Iver Sevaldsen (1773-1833) og Beret Olsdatter (1774-1814) Iver var født på Mo, sønn av Sevald Olsen By og Ingeborg Jonsdatter. Han var på Øgstad til 1807 da han flyttet til By nordre og overtok gården der. Han ble gift i 1799 med Beret Olsdatter Stiklestad f. 1774, datter av Ole Olsen Stiklestad og hustru Marit Andersdatter Stiklestad. Beret Olsdatter var halvsøsler til Anders Andersen Grundan som ble bruker på Øgstad i 1807. Iver eide en kort tid Midt-Grundan sammen med Anders Andersen Øst-Grundan. Da Iver flyttet til By nordre, solgte han Øgstad til Anders Andersen for 3700 riksdaler. Iver døde i 1833 da han kjørte seg gjennom isen på Leksdalsvatnet. Iver og Beret fikk tre barn på Øgstad: 81. Beret, f. 1 800 på Øgstad. 83. Sevald, f. 1805 på Øgstad, gift i 1840 med Anne Johansdatter f. 1803 i Sparbu. I 1865 og 1875 var Sevald husmann på Vester-Hallem, på plassen Hallemsvollen i Haukåa. Sevald døde på Hestegreivald i 1892. ØGSTAD
---- 312 H&FSt ---- Anders Andersen Øgstad (1767-1821) og n Gunnhild Olsdatter (1739-1818) 2) Beret Ellingsdatter (1795-1879) Anders Andersen kom til Øgstad i 1807. Han ble født på Stiklestad østre av foreldre Anders Larsen Stiklestad og Marit Andersdatter Stiklestad. Han ble gift i 1787 med Gunnhild Olsdatter Øst-Grundan, født på Ekren i 1739, død 1818 på Øgstad. Hun var enke og tidligere gift med Ole Tomassen Øst-Grundan, og de hadde sønnen Tomas Olsen Grundan, født 1772, død 1830, samt to barn til som døde unge. Etter at Gunnhild døde i 1818, giftet Anders seg på nytt i 1819 med Beret Ellingsdatter Fæby som var enke etter Ole Ellefsen Lundskin. Beret var datter av Elling Olsen Fæby og Beret Olsdatter Stene. Dette ble ikke noe langt ekteskap, for Anders døde allerede i 1821. Beret hadde en datter med Ole Ellefsen, Oliva, født 1817. Oliva ble gift i 1837 med kirkesanger Ole Ingebrigtsen Sehm og kom til Hallem vestre. Beret døde der i 1879. (Se Bredingsætta i Verdalsboka bind IV side 638) Anders og Beret fikk en datter: 81. Gunnhild f. 1 821, gift med Nils Olsen Bjartnes, og de ble neste eiere på Øgstad Nils Olsen (1822-1901) og Gunnhild Andersdatter (1821-1875) Nils Olsen var født på Valstad som eldste sønn av Ole Nilsen og Sara Pedersdatter. Ole Nilsen døde i 1840, og søster av Ole, Marit, og mannen Lars Olsen, som da var på Bjartnes, tok seg av de fem barna til Ole og Sara. Nils Olsen ble i 1844 beskikket som "postkarl ved Suulstuen Poststation" for en 5-årsperiode. Nils og Gunnhild giftet seg i 1855, og de bosatte seg da på Øgstad. Nils dreiv Øgstad fra han giftet seg i 1855, men det ble ingen overdragelse av gården før i 1860. 1 1875 hadde gården en besetning på 5 hester, 11 storfe, 26 sauer, 13 geiter og 3 griser og utsæden var 1/8 tønne rug, 2 tønner bygg, 10 tønner havre og 8 tønner poteter. Nils og Gunnhild fikk tre barn: Bl . Ole Andreas, f. 1 855, neste eier av Øgstad. 82. Beret Marta, f. 1857, gift i 1880 med Kristian Kristoffersen Fisknes, f. 1849 på Fisknes nedre i Sparbu. Kristian var i folketellingen for 1 865 oppført som gards dreng på Ekle, og han var der enda i 1 878. Senere ble han forpakter av flere gårder i Beitstad, Inderøy og Trondheim. Omkring 1 897 flyttet de til eget hus på Rosenborg i Trondheim. Beret Marta døde på sykehuset på Levanger i 1930, mens Kristian døde i 1920 i Trondheim. 83. Lovise f. 1863, gift 1894 med enkemann Peder Skultbakk f. 1850 i Vågå. De losjerte på Øgstad noen år etter at de hadde giftet seg. Senere kjøpte Peder jord fra Augla og bygget opp bruket Hegge. (Vi kan se mer om denne familien under Augla.)
---- 313 H&FSt ---- Ole Andreas Nilsen Øgstad (1855-1908) og Ingeborg (Inga) Johannesdatter (1863-1935) Ole Øgstad var smed, og fra 1876 til 1878 gikk han i maskinlære ved Frognerkilens Fabrikk i Christiania. Ole Andreas Øgstad tok over gården i 1879, og han giftet seg i 1884 med Ingeborg Johannesdatter, født i 1863 på Buran midtre i Frol av foreldre Johannes Andersen og Ingeborg Andersdatter. Far til Ingeborg kjøpte Rosvoll nordre, og Ingeborg bodde der da hun ble gift med Ole Andreas. Ole Øgstad var en driftig gårdbruker. I løpet av tretten år bygde han stue, fjøs, sauefjøs, låve, stall og grisehus. Han satte seg i stor gjeld, og hadde vanskelig for å klare seg økonomisk og var flere ganger på nippet til å seige gården. Ole la inn vatn til gården. Han håndbora hull i tømmerstokkene som ble brukt til rør de 500 meterne fra vannkummen. Det fortelles også at han håndbora hull i tre røra da Augla la inn vatn, og det var en strekning på 1200 meter. Ole Øgstad dreiv også en del med hesteavl og hestehan del, bl. a. sammen med Edvin Anzjøn på Fagerhøy. En på den tida berømt hingst som het "Stål", ble i 1907 stasjonert på Øgstad. Ole Øgstad solgte en del parseller av gården i sin tid. I 1884 ble Øgstadenget solgt til Stiklestad skytterhus. Sør-Hallem. I 1894 ble Buvollen solgt til Magnus Larsen, og i 1906 ble det solgt en parsell til Li. I 1901 kjøpte Ole en skogteig på 200 mål av Augla. Ole Øgstad døde i 1908, og enken Ingeborg drev gården fram til 1933 da sønnen Bernhard overtok. I 1922 ble det anlagt skytterbane på Øgstadmyra. Stiklestad skytterlag ble re organisert samme år etter en tidligere aktiv periode i årene 1899 til 1911, da med en skytterbane i Raset. Banen på Øgstad ble nedlagt i 1996. Ole og Ingeborg fikk tretten barn: 81. Julie Gustava, f. 1885, gift med enkemann Iver Andreas Hansen Eng. Han var født på Småengan i Vuku, og han var tidligere gift med Gustava Mikalsdatter Hallem. Iver Andreas Eng tok over forpaktingen på Tømte i Sul i 1916, etter sin onkel Ole Olsen og han kjøpte gården i 1919. 82. Inger Oline, f. 1886. Hun var i tjeneste i Vinne, ble smittet av tuberkulose, og døde av dette i 1911. 83. Ida Nikoline, f. 1 888, d. 1977. Hun var i tjeneste i Skalstugan og på Røstad ved Levanger før hun ble gift med enkemann Konrad Julius Karlsen Langås f. 1 875 på Halsanvald i Frol, d. 1953. Konrad Julius var tidligere gift med Oleanna Kristine
---- 314 H&FSt ---- Ole Andreas Øgstad med familie. Øverst: Ole og Ingeborg. 2. rekke f. v.: Gustava, Oline, Nikoline, Anna.
---- 315 H&FSt ---- Larsdatter 1877 på Smøla. Konrad Julius var skomaker i ungdomsårene, men senere arbeidet han i NSB. Ida Nikoline og Konrad Julius flyttet til Trondheim og bodde der. Ida Nikoline døde i 1977. Anna, f. 1 890. Hun hadde som ungdom tjeneste på gården Vollen i Stod. Hun ble gift i 191 8 med Knut Andreasen Finstad f. 1 896 på Steinkjer. Knut kom sam men med foreldrene til Fikse nordre i Leksdalen i 1907, og Anna og Knut overtok Fikse i 1 925 og hadde gården til i 1 950. De kjøpte da tomt på Øgstad og bygde hus der. Anna døde i 1 959 og Knut i 1 986. B 4 B 5 Birgitte, f. 1 892. Hun var i ungdommen i tjeneste på Linderud gard ved Oslo. Hun utdannet seg til handarbeidslærerinne. Hun giftet seg i 1916 med Theodor Johannesen Husan f. 1 886 på Husan i Volhaugen. Han hadde vært i Amerika en periode, men tok deretter over Husan i 1913. I 1917 fikk de sønnen Theodor, og bare halvannen måned etter at sønnen ble født, døde Theodor senior. Birgitte og sønnen flyttet til Øgstad, hvor de etter to år begge døde med fire dagers mellom rom i spanskesyken i 1919. B 6 Sofie, f. 1894, gift i 1932 med Oliver Iversen Gartland, f. 1895 i Minneapolis, USA. Han vokste opp på Hafstad vestre i Sparbu hvor hans mor var i fra. Oliver var tømmermåler, senere forretningsfører ved Trana teglverk. Like før krigen overtok han Hammerstads Sportsforretning på Steinkjer. Sofie døde i 1995, over hundre år gammel, og Oliver i 1974. B 7 Marie, f. 1 896. Hun gikk på Vårtun hagebruksskole på Steinkjer. Hun giftet seg i 1930 med Einar Hegstad f. 1890 på Hegstad, og de ble eiere av Hegstad. Marie døde i 1991 og Einar i 1981. Johanna, f. 1898, gift 1920 med John Skavhaug, og de ble eiere på Fagerhøy. (Se mer om denne familien under Hegstad.) B 8 Bernhard, f. 1899 d. 1987. Han var ugift, og han overtok Øgstad i 1933. Kristian, f. 1899, d. 1980, han var ugift og bodde på Øgstad. Kristian var tvil ling med Bernhard. Han ville ikke være medeier av gården, men arbeidet som gårdskar hjemme på Øgstad. Kristian var flink som smed, og han smidde all slags redskaper. Dessuten var det han som hadde ansvaret for hestene. Han var også kjent for å ta lange sykkelturen Det hendte at han tok søndagsturen rundt Snåsavatnet. B 9 810 Ingebjørg, f. 1902, gift i 1925 med Martin Johnsen Brobjørg f. 1 899 i Meråker. Han arbeidet ved Kopperå smelteverk, og de bosatte seg ved Brenna i Meråker. Ingebjørg døde i 1946, og Martin giftet seg på nytt med Hildur Jakobsen f. 1909 i Træna. Bil Tolleif, f. 1904, d. 1991, gift med Gustava Heggli. Han kjøpte jord av Augla og bygde opp heimen Åsly i 1933. (Disse finnes igjen under Augla.) Helga, f. 1907. Hun døde i 1919 i spanskesyken, knapt 12 år gammel. Som nevnt foran døde også hennes søster Bergitte og hennes to år gammel sønn, Theodor, i spanskesyken, og 28. mars 1919 var det gravferd for de tre fra Øgstad til Stiklestad kirkegård. 812 813
---- 316 H&FSt ---- Høyonn på Øgstad ca. 19101915. (Før hesjetråden kom i bruk) Bernhard Øgstad (1899-1987) Han var ugift, og han overtok gården i 1933 og dreiv den til 1972 da hans brorsønn Oddbjørn over tok. Bernhard bygde da kårhus heime på Øgstad. Oddbjørn var sønn av Tolleif Øgstad. Bernhard var i sin tid en meget habil skytter, som blant annet vant Stangskytingen på Landskytter stevnet i 1932. 1 1947 erobret han kongepokalen på Landsdelstevnet på Heimdal, da han ble trøndersk skytterkonge blant 750 deltakere. B. nhard Øgstad. Husmannsplasser og fradelte bruk på Øgstad Vi vet med sikkerhet at det har vært husmenn på Øgstad fra midten av 1700-tallet og vi vet også at det har vært tre husmannsplasser, Øgstadmarka, Øgstadmyra og østre Buvollen. Om det er disse tre plassene som har vært i bruk på 1700-tallet, eller om disse husmennene har hatt sine stuer på andre plasser, er usikkert.
---- 317 H&FSt ---- I 1718 var Kolshaug husmannsplass under Øgstad, men den gikk over til Stiklestad øvre. I 1801 var det bare Øgstadmyra som var bebodd, og i folketellingen for 1815 var det ingen husmenn registrert på gården. Men senere dette århundre var det husmenn på alle tre plassene. På Øgstad, som på alle andre gårder, er det registrert mange husmenn som ikke kan stedfestes til plasser. Øgstadmarka Plassen Øgstadmarka lå i skogen ovenfor skytebanen, og i senere tid er området blitt kalt Øgstadplassen. På Øgstadplassen ble det omkring år 1900, og i over 50 år framover hoppet på ski og arrangert hopprenn i flere bakker. I de største bakkene ble det hoppet opptil 30 meter. Plassen vokste senere igjen av skog, men nå er plassen ryddet igjen og Oddbjørn Øgstad har sått opp merke der husa sto. Iver Ottesen (1801-1887) og Marta Andersdatter (1805-1890) Iver Ottesen var husmann på Øgstadmarka i 1865. Han var født på Hestegreivald 1801, sønn av Otte Eriksen Minsås søndre som var født på Brustua i 1757, og Gjertrud Knutsdatter som var født på Hegstad i 1761. Iver vokste opp på Brustua, far hans døde i 1811 og Iver var på Brustua enda i 1829. Det kom nye brukere på Brustua i 1830, og Iver flyttet vel derfrå på den tida. Vi må gå ut fra at han slo seg ned i Øgstadmarka da, for vi vet ikke at han var andre steder i mellomtida. Han ble gift 1827 med Marta Andersdatter, født på Byvald i 1805, datter av Anders Henriksen Hallemsvald og Marta Eriksdatter. I 1865 var plassen opparbeidet slik at de kunne ha 1 ku og 3 sauer og de hadde en utsæd på 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Iver og Marta bodde fremdeles på Øgstadmarka i 1875, da sammen med sønne døtrene Ragnhild Birgitte Olsdatter, født 1864 og Anna Olsdatter, født 1874. Men våren 1877 flyttet Iver og Marta fra Øgstadmarka. De kom da på legd, og de var på Lyng nordre, Stiklestad vestre og Stiklestad nordre. Iver døde på Bjartnes i 1887, og Marta døde på Hallemstøa i 1890. 14. mars 1877 var det auksjon over plassen Øgstadmarka, og Nils Olsen Øgstad kjøpte husa for 260 kroner. Iver og Marta fikk en sønn: 81. Ole, f. 1829 på Brustua, gift i 1855 med Marta Jakobsdatter Kvamme. (Se Verdalsboka 111 side 601 Vist-ætta.) De bosatte seg på Fæbyvald og han arbeidet som dagarbeider. Marta døde i 1 866, og Ole giftet seg for andre gang i Frol med Ingeborg Anna Andersdatter f. 1 844 på Grevskott i Frol. Ole Iversen døde i 1907 på Fæby og Ingeborg Anna i 1 894 på Fæbyvald.
---- 318 H&FSt ---- Tore Olsen Eklovald (1847-1931) og Ingeborganna Larsdatter (1845-1932) De kom hit til Øgstadmarka i 1877 fra Myra under Hallem søndre. Etter forrige bru ker ble det holdt auksjon, og husa ble solgt. Det var vanlig at husmennene eide husa de bodde i, og Tore tok med seg husa fra Myra, der han bodde sist. Før var de på Stiklestadvald og Klokkerhaugen. (Se mer om denne familien under Myra, Sør- Hallem.) Tore med familie flyttet fra plassen en gang i tidsrommet 1881-83 til Eklovald. Senere kjøpte han plassen Gran under Kråg. Gran ble totalt ødelagt under Verdalsraset, og tre av barna omkom. (Se Verdalsboka "Ras i Verdal" bind B side 207 - 210, og Verdal historielags årbok 1997, side 103 - 104. Se mer om Tore Olsen og familien under Myra, Sør-Hallem.) Mikal Petersen (1844-) og Anna Elisabeth Arentsdatter (1855-1941) De kom til Øgstadmarka etter Tore og Ingeborganna omkring 1882. Fra de giftet seg, var de først inderster på Follovald, og deretter var de husmannsfolk på Stiklestad. Det er usikkert hvilken plass på Stiklestad de var på. Mikal ble født på Øgstadmyra, og hans mor var Pauline Nilsdatter, søster av Peder Nilsen Øgstadmyra. Hans foreldre var ikke gifte og hans far het Petter Olsen og var tjener på Ekle. Mikal ble gift med Anna Elisabeth Arentsdatter i 1876. Hun ble født på Vukuvald der hennes foreldre, Arnt Ellefsen og Anne Johannesdatter, var inder ster. De var senere husmannsfolk på Innlegghaugen under prestegården i Vuku. I 1901 kjøpte Mikal og Anna Elisabeth Skogmo av Augla, og flyttet dit. Samtidig tok de Skogmo som etternavn. De var de siste brukerne på Øgstadmarka. (Se mer om familien under Augla, Skogmo) Øgstadmyra I folketellingen for 1801 finner vi bare en husmann på Øgstad, og han var bosatt i Øgstadmyra. Plassen ble også kalt Skogtrøa, Skogtrømyra og Siriplassen. Plassen lå mot grensa til Hallem søndre, like ved den gamle ferdselsveien som gikk fra Hallemskorsen, nedenfor Hallem søndre, og videre mot Øgstad, Augla og Leirådal. Denne plassen lå veldig fint til, og like til det siste fantes det spor der plassen hadde vært, og der veien hadde gått. Kristoffer Pedersen (1741-1812) og Agnis Olsdatter (1746-) Disse finner vi på plassen i 1801, men når de kom hit, vet vi ikke, og heller ikke når de flyttet fra plassen. I 1812 var de på Skjørholmsvald, for Kristoffer døde mens han var der i 1812. Han gikk seg gjennom isen på Leksdalsvatnet. De hadde to barn:
---- 319 H&FSt ---- Bl . Peder, f. 1 786, d. 1 827 på Leklemsvald, gift i 1 808 med BrynhildJohnsdatter. De ble husmannsfolk på Leklemsvald. 82. Agnes, f. 1789 på Aksnes, d. 1 882 som legdslem på Bjartnes, gift i 1 836 med Ole Larsen f. 1769 d. 1852 som legdslem på Østgårdsvald. Ole Hansen (1786-1829) og Mali Guttormsdatter (1784-1874) 1 folketellingen for 1801 var Ole Hansen dragon og inderst på Øgstad. I 1807 ble han gift med Mali Guttormsdatter Folio, født 1784 i Meråker, datter av Guttorm Olsen Åmoen og Gunhild Rolaugsdatter Overbrenden. (Se artikkel av Reidar Prestmo om slekta til Mali i Helgådalsnytt for 1988.) Fødselsåret til Ole er noe usikkert, et sted står det 1777, og et annet sted står det 1786. Ole var skomaker i tillegg til at han var husmann. Familien flyttet til Bymoen under By østre nordre omkring 1811. Ole døde der i 1829 og Mali i 1874. Ole og Mali fikk sju barn: 81. Gunnhild, f. 1 808 på Øqstadvald, qift med Petter Pettersen fra Sul. I 1 843 var de husmannsfolk på Skjørdalsvald, og Gunnhild døde som legdslem i 1 895. 82. Hans, f. 1810 på Øgstadvald, gift første gang med enke Johanne Johnsdatter fra Strinda, gift andre gang med enke Lisa Tørrisdatter. De ble husmannsfolk på Veien under By, men flyttet senere til Rolien i Frol. 83. Kirsti, f. 1 81 2 på Byvald, gift med Bård Bårdsen fra Hagavald. De var plassfolk på Bjørkhaugen under Bjørken. De fikk flytteattest til Flatanger i 1 871. 84. Beret, f. 1 816 på Byvald, gift første gang med Peder Johannesen Hojem fra Frol, gift andre gang med enkemann Mikkel Nilsen f. 1 8 1 2 på Dilianvald, d. 1902 i Frol. 85. Gunnar, f. 181 8 på Byvald, gift første gang med Ingeborg Haldosdafter fra Balgård, gift andre gang med Beret Henriksdatter fra Støren f. 1 836 d. 1 886. De var plass- folk på Marka under Hallan. Som selveierbruk ble heimen kalt Granlund. De ble stam foreldre til Granlundætta i Verdal. 86. Ingeborg Anna, f. 1821 på Byvald, d. 1821. 87. Johannes f. 1 824 på Byvald, gift med Lisa Johannesdatter fra Valstadvald f. 1 821. De ble husmannsfolk på Aleenborg i Frol, og de kjøpte plassen i 1 884. Peder Nielsen (1805-1884) og " Beret Pedersdatter (1795-1869) 2) Sigrid Berntsdatter (1825-1907) Denne familien var på flere plasser i Verdal, på Auglavald i 1805 der Peder ble født, på Leinsvald, Sandsvald og Solbergsvald. Peder og Beret var inderster på Forbregd fra 1829 til 1831, og det er mulig at de kom til Øgstad like etter 1830. Peder sluttet som husmann i 1876, men han var på plassen til han døde i 1884. Peder var født på Auglavald av Niels Paulsen Auglavald og Marit Pedersdatter Forbregdsvald. Han giftet seg i 1829 med Beret Pedersdatter. Hun døde i 1869, og Peder giftet seg på nytt 1871 med Sigrid Berntsdatter, født 1825 på Melhus av forel dre Bernt Eriksen Rønningen og Siri Jensdatter.
---- 320 H&FSt ---- I 1835 kom Sigrid med foreldrene og fire søsken til Buran østre i Frol som hen nes far hadde kjøpt. Men i 1837 måtte han seige gården igjen, og familien kom da til Burenget, og i 1865 finner vi Bernt og kona og to sønner der. Etter Peder at døde, ble Sigrid boende på plassen fram mot år 1900, og hun døde på Havet i 1907. Det er fortalt at Sigrid i sine yngre dager var setertaus på Steins- Feren. Søster av Peder, Pauline, var mor til Mikal Petersen som var på Øgstadmarka omkring år 1900. Dette er de siste husmannsfolkene på Øgstadmyra, og det var etter Sigrid at plas sen fikk navnet Siriplassen. Området der plassen var, heter enda Siriplassen, og på Hallem søndre er det et jordstykke opp til plassen som heter Siritrøa. Peder og Beret fikk to barn: 81. Andreas, f. 1829 på Forbregdsvald, gift i 1851 med Gurianna Mathiasdatter f. 1 828 på Melbyvald. De var husmannsfolk på Hallem nedre og senere på Skrove. De flyttet i 1 876 og ble selveiere på Rolien østre i Frol. 82. Martha, f. 1831 på Forbregdsvald. Hun ble gift i 1861 med Lars Pedersen f. 1 831 på Faren nedre. De ble husmannsfolk på Tokstad østre under Augla preste gard og de utvandra til Amerika i 1 882. Der kalte de seg Jermstad. Østre Buvollen Denne plassen lå ovenfor Buvollen på en haug like opp til grensa mot Nord-Hallem. Jorda på denne plassen har gått inn under Buvollen, og tidligere pløyde de opp grunnsteiner etter husa på denne plassen, så det er lett å stedfeste denne plassen. John Toresen (1787-1850) og Maren Kirstine Andersdatter (1780-1852) I 1818 kom John Toresen til Øgstad som husmann, og han bosatte seg da på Buvollen. Dette er mest trolig den første husmannen på denne plassen, for på et kart fra 1813 er ikke denne plassen inntegnet. John døde her i 1850, og Maren Kirstine døde i 1852. John og Maren Kirstine bodde begge på Øgstad da de ble gifte i 1810. De var på Angelbakken under Nord-Hallem fra 1814 til 1818, men i tidsrommet fra 1810 til 1814 er det litt usikkert om de bodde på gården, eller var på en husmannsplass. Maren Kirstine ble født på Borgenvald, og hennes foreldre var snekker og strand sitter Anders Sørensen og Marit Olsdatter. Maren Kirstine hadde en sønn før hun ble gift med John. Han het Ole Sevaldsen, født 1807, død 1841, og hans far var Sevald Olsen Stiklestad. Ole Sevaldsen ble gift i 1835 med Maria Halvorsdatter, og de bosatte seg på Øra. John og Maren Kirstine hadde en sønn:
---- 321 H&FSt ---- 81. Tore f. 18 1 9 på Øgstadvald, gift i 1846 med Andrea Johnsdatter f. 1819. De ble de neste brukerne på denne plassen. Tore Johnsen (1819-) og Andrea Johnsdatter (1819-) Tore var skomaker, og de var inderster på Buvollen fram til de tok over plassen etter hans far. Andrea var datter av ungkar John Jakobsen Jermstad og pike Karen Anfinds datter. Det er noe usikkert når Tore flyttet fra Buvollen, men i 1865 er han oppført som skomaker på Gudmundhus. Tore og Andrea var på Gudmundhus til 1869. Da utvandra både de og sønnen Johannes til Amerika, og de kake seg da Bu voll. Tore og Andrea hadde en sønn: Bl . Johannes f. 1 847 på Øgstadvald. Han utvandra til Amerika sammen med fore drene i 1869. Jens Larsen (1821-) og Beret Elausdatter (1832-) Jens var født på Støa under Hallem nedre, og hans foreldre var Lars Paulsen og Ragnhild Embretsdatter. Han ble gift i 1854 med Beret Elausdatter. Hun var født 1832 på Nestvollvald av foreldre Elaus Olsen og Anne Martha Iversdatter. Beret døde i 1922 i Minneapolis. Jens var bosatt på Øgstad i 1852, og etter at han ble gift med Beret, var de på østre Buvollen fram til først på 1860-tallet. 1 1863 fikk de sitt andre barn som ble født på Augla prestegard, og i folketellingen for 1865 er familien bosatt på prestegården, og Jens er tjener der. I følge Reidar Prestmos notater har også Jens vært på Buvollen i 1868, for da har han meldt plassen inn i branntrygdelaget, og det står at plassen besto av "En bygning bestående av, stue, kjøkken, fordør, samt fjøs og lade, alt under et tak. Verdi 130 spd." Som innbo er nevnt en "tre etages kakkel ovn. Verdi 6 spd." 1 1875 var han husmann på Mohaugen under Mo. Jens og Beret utvandra til Amerika i 1889. Jens hadde en datter utenfor ekteskap, Maria f. 1852. Hennes mor var Annemarta Eriksdatter fra Rognhaugen. Jens og Beret hadde to barn: 81. Ragnhild Anna, f. 1 855 på Øgstadvald, d. 1 914 i Minneapolis. Hun ble gift med John Nilsen. De bodde på Mohaugen. Han utvandra til Amerika i 1 881 , og hun fulgte etter i 1 882 sammen med 3 barn. 82. Lars, f. 1 863 på Augla prestegard. Han utvandra til Amerika i 1 882, og der kalte han seg Lars Jensen Moe.
---- 322 H&FSt ---- Buvollen GNR. 33, BNR. 3 Buvollen ble fradelt Øgstad i 1894 da Magnus Larsen kom flyttende hit fra Moåkeren med husa, som han hadde berga etter raset. Denne plassen var ikke bebygd tidligere, men husmannsplassen østre Buvollen lå ikke så langt fra der Magnus satte opp husa. Denne husmannsplassen var med i det jordstykket som Magnus kjøpte. Buvollen. Magnus Larsen Tokstad (1838-1929) og " Malena Elausdatter (1841-1886) 2) Mette Olsdatter (1852-1918) Magnus Larsen var født på Forbregdsvald og hans foreldre var Lars Svendsen, født 1807 i Stod, død 1897 på Forbregdsvald og Marta Taraldsdatter, født 1803, død 1848. Han ble gift i 1863 med Malena Elausdatter, hun var født på Nestvollvald av foreldre Elaus Olsen og Anne Martha Iversdatter. Malena døde i 1886, og Magnus gif tet seg igjen i 1888 med Mette Olsdatter, født på Flyanvald av foreldre Ole Thomasen og Ingeborg Pedersdatter. I 1865 var Magnus og Malena inderster i Øgstadmarka. Han var da tjenestekar på Augla prestegard. Magnus ble senere rådsdreng der, og de tok over husmannsplassen Tokstad under prestegården i 1866. I 1889 kjøpte Magnus bruket Moåkeren av Mo søndre. Moåkeren ble ødelagt av raset i 1893, men husene ble stående på raskanten. Magnus reiv husene og satte dem opp igjen på Buvollen i 1894. Magnus flyttet til sin sønn Ingvald på Lein vestre i 1920, og han døde der i 1929. Mettes søster Ingeborg Anna Olsdatter, født 1854, bodde en tid på Buvollen sam men med sin sønn Iver Oskar Pedersen, født 1888. Ingeborg Anna døde på Buvollen i 1901, og Iver Oskar bodde fremdeles på Buvollen da han ble konfirmert i 1902. Far til Iver Oskar var Peder Olsen fra Kall. Iver Oskar var smed på Trones bruk. Han gif tet seg i 1913 med Anna Marie Heggstad fra Røra, født 1894. De bygde seg hus på Trones i 1915 og fikk fire barn. Magnus og Malena fikk sju barn: 81. Maren Anna, f. 1863 på Forbregdsvald d. 1953, gift med Eliseus Halvorsen Gresset. 82. Lars, f. 1 866 på Tokstad. Han utvandra til Minneapolis, Amerika i 1 887. 83. Elen, f. 1 868 på Tokstad, d. 1868, 1 0 dager gammel.
---- 323 H&FSt ---- 84. Edvard, f. 1 870 på Tokstad. I 1900 var han dreng på Rindsem, og han var da ugift. Han døde i 1928 på Rinnan, da han under kornkjøring fait ned fra låvebrua og slo seg i hjel. 85. Martin, f. 1872 på Tokstad. Han utvandra til Amerika i 1892. 86. Gustav, f. 1 875 på Tokstad. Han utvandra til Minneapolis, Amerika i 1 893. 87. Ingvald, f. 1 878 på Tokstad d. 193 1. Han giftet seg i 1 906 med Berntine Kristine Kristofferdatter Lein f. 1 882. Ingvald kjøpte i 1906 Lein vestre og de tok Lein som familienavn. Magnus og Mette hadde en pleiedatter: 81. Ingeborg Theodorsdatter f. 1895 på Flyanvald. Hun var datter av Mettes bror, Theodor Olsen Flyumvald og Oline Hansdatter Overholmen. Ingeborg ble gift med Sefanias Overrein, og de ble de neste brukerne på Buvollen. Sefanias Sivertsen Overrein (1872-1954) og l) Elen Maria Olsdatter Tønne (1872-1908) 2) Ingeborg Theodorsdatter Buvollen (1895-1982) Sefanias var fra plassen Melen under Overrein i Ogndal, og han var sønn av Sivert Pettersen, født 1837, og Serine Ingebrigtsdatter Vålen, født 1842. Han giftet seg med Elen Maria Olsdatter Tønne, men hun døde allerede i 1908. Elen Maria var datter av Ole Andersen Tønne og hustru Paulanna Lorntsdatter Våset. Sefanias kom til Øgstad som gardsarbeider i 1914/15, og der møtte han Ingeborg som da bodde på Buvollen. De giftet seg i 1916 og bosatte seg på Buvollen. Sefanias fortsatte som gardsarbeider på Øgstad, og om vinteren var det skogsarbeide som var yrket. Han overtok Buvollen i 1920. Sefanias og Elen Marie fikk tre barn: Bl . Tordis, ukjent fødselsår. Hun døde i Trondheim i unge år. 82. Ole Sefanias, f. 1 903 på Overrein, gift i 1 933 med Marie Lorentsdatter Gangstad f. 1910 på Sandvollan. Ole Sefanias ble bestyrer på Sandvollan Samvirkelag. 83. Signe Pauline, f. 1905 på Overrein, d. 1991, gift med Johan Hubak f. 1910 i Åfjord. Sefanias og Ingeborg fikk tre barn: 81. Osvald Theodor, f. 1917, d. 2000. gift i 1941 med Kjellrun Hynne fra Stjørdal f. 1915. Osvald ble bruker av hennes farsheim, Børstad nordre, og han var ansatt i forsvaret. 82. Eivind, f. 1918, gift i 1946 med Magnhild Sem f. 1917, datter av Olaf og Gudrun Sem. De ble de neste brukerne på Buvollen i 1946. Eivind arbeidet med gårdsarbeide om sommeren og skogsarbeide om vinteren. Senere arbeidet han i flere år på grasmelfabrikken Kraftgrønt på Øra. Eivind døde i 1988 og Magnhild i 2000. Nå er det sønnesønn av Eivind, Rune, som er eier på Buvollen.
---- 324 ----
---- 325 H&FSt ---- HALLEM
---- 326 ----
---- 327 H&FSt ---- HALLEM GNR. 34, 35 OG 36 Hallem har nok tidligere vært delt i to gårder. I følge Aslak Boks jordebok er Øvre Hallem nevnt, så det er mulig at Hallem nor dre og søndre en gang har vært en gard. Når det gjelder eiendomsforholdene, så ser vi at først på 1600-tallet var Kronen hovedeier på Hallem søndre og Stiklestad kirke på Hallem nordre. Hallem nedre og vestre var i middelalderen en gard, kalt Store Hallem og der var det Erkestolen som var eier. Ved reformasjonen ble erkebispegodset beslaglagt av Kronen og dermed ble det ny eiere. Gården var krongods fram til 1762, da den ble solgt til oppsitterne og delt i to, Hallem nedre og vestre. Store Hallem hadde også en god del jord i Haukåa. Det var en del husmenn som slo seg ned der og disse ble senere selveiere. Det var også gårder i Volhaugen som hadde jord og plasser i Haukåa. Hele Haukåa blir derfor samlet tatt med i "Heimer og folk" i bindet for Volhaugen. På høydedraget mellom Vester-Hallem og Leksdalsvatnet Hgger et stort gravfelt, der det i 1870 ble registrert 80 gravhauger. 1 tillegg vet man fra eldre opptegnelser at mange av haugene er fjernet. Flere av haugene er svært store, den største har et tverr mål på 40 m og det er 6 hauger som er over 20 m. På 1800-tallet ble noen av grav haugene undersøkt og det ble gjort funn som tyder på at de som ble gravlagt her, må ha tilhørt det øverste sjikt i samfunnet på den tiden. Det ble funnet gjenstander av gull, sølv og bronse, samt glass og spenner som må ha kommet fra Romerriket eller tilgrensende områder. Det er også en stor bautastein i dette området, men det er ingen som med sikkerhet kan si hvilken funksjon den har hatt. Tvers gjennom dette området går det en gammel ferdselsvei som gikk fra den gamle kongeveien i Volhaugen og videre forbi Sør-Hallem og Øgstad og endte opp ved hovedveien ved Augla. Sør-Hallem (Hallem søndre) GNR. 34, BNR. 1 Sør-Hallem var krongods fram til 1754. Da kjøpte Elling Jensen gården på auksjon for 260 riksdaler.
---- 328 H&FSt ---- Sør-Hallem (foran) og Nord-Hallem. Flyfoto fra ca. 1954, men husene var de samme i 1940. I 1769 overtok hans yngste sønn, Sivert Ellingsen gården for 550 riksdaler. Gården kalles nå for første gang Sør-Hallem. Overdragelsen til Sivert var visst nok ikke i orden, for i 1771 kjøpte han Skrove vestre, og broren Jon tok over Sør-Hallem. Jon Ellingsen var leilending på Nord-Hallem slik at Sør-Hallem da ble drevet som underbruk. I 1787 overdrog han gården til sønnen Elling Jonsen for 550 riksdaler. Eiendomsforholdene i middelalderen er noe usikre, men det ser ut som at Bakke kloster har vært i bildet med en liten part av eiendommen. Først på 1600-tallet var det en liten part odelsgods, men den er blitt overtatt av Kronen, for i 1650 eier den 1 spann og Bakke kloster 1 øre. Litt senere er det Kronen som eier det hele. Fra Elling Jonsen kom til Sør-Hallem i 1723, var gården i samme familie i fem generasjoner til Mortinus Larsen solgte gården til Peter Holst i 1870. Det blir nesten 150 år. På Sør-Hallems grunn i Klinga var det et oppkomme som kaltes Olavskilden. Der kom vatnet rett ut av fjellet like ovenfor gammelveien, men den er nå blitt tørrlagt på grunn av sprengningsarbeide da veien ble utbedret i 1958. Som vanlig i slike oppkommer var det veldig godt drikkevatn, og Karl Aksnes på Valøya på Tømmeråsen fortake at det hendte at de var i Olavskilda og hentet drik kevatn når det var tørre sommere og lite vatn på Tømmeråsen. Seiv om Olav den hellige aldri har passert denne kilden, har den likevel fått navn etter ham, og som vanlig er det mange sagn i forbindelse med slike Olavskilder. I Verdal historielags årbok for 1953 finner vi et dikt som Lorents Didrik Kliiver, brorsønn av Lorents Didrik Kliiver, som var eier på Bjartnes, har skrevet om Olavskilden i Klinga.
---- 329 H&FSt ---- SCT: OLUFS KILDE I VERDALEN (Ejter gamle Folkesagn) Fra Klingebjergets Klippeskjul En Kilde klar nedjlyder Hvis Vand Midtsommer, som vedjuul Man lige kjølig nyder- Det ligekoldt for Sommersol Som Vintersne nedrinder Det læsker markens blaa Viol Og Engens bly Kjerminder. Saa mangen Krøbling dette Væld Paa sine Krykker søger Og haaber Sundhed, Lykke, Hæld Naar det han det kun besøger- Og Mangen at dets Læskedrik -Som ned aj Klippen rinder- Sin Hælbred og sin Styrke fik Liig Engens bly Kjerminder. Uvorlunde sprang jr a Klippejavn Din Underkildes Bølger? Jo! - Saga nevner Olujs Navn - Hvis Færd ej Glemsel dølger- Med Bøn han kaldte Kildenjrem For tørstig Hær at svale- Og end den vederqvæger dem Som søge Veras Dale.- Elling Jonsen (1757-1844) og 1) Anne Ågesdatter (1761-1787), 2) Mali Andersdatter 1754-1849) Elling ble gift med Anne Ågesdatter. Hun var fra Nord-Eklo, og hennes foreldre var Åge Olsen og Berit Kolbanusdatter. (Om Nord-Ekloætta, se i Verdalsboka IV side 280.) Anne døde i 1787, og Elling ble gift på nytt med Mali Andersdatter som var fra Vuku. Hennes foreldre var Anders Gunnbjørnsen og Marit Jonsdatter. 1 1801 var det en tjenestedreng på gården som het Bardo Tomassen, 25 år, og en tjenestepike på 17 år som het Eli Pedersdatter. I 1815 hadde de en 12 år gammel tjenestepike som het Anne. Elling og Anne fikk en sønn: Bl . Åge f. 1 786 på Hallem. Han ble neste eier av Sør-Hallem.
---- 330 H&FSt ---- Elling og Mali fikk fire barn: B 1 . Anne f. 1 788 på Hallem, gift i 1 835 med Ellef Gundersen Storstad. Anne og Ellef døde begge på Storstad, hun i 1 840 og han i 1 847. 82. Anders f. 1 792 på Hallem, d. 1 846, gift i 1 83 1 med Anne Olsdatter Musum, f. 1804, d. 1887. Anders bygslet Sende øvre fra 1831 og til han døde. Senere fortsatte Anne med bygselen med sønnen Elling som driver. 83. Kjersti f. 1796 på Hallem, gift med John Jakobsen Gjermstad. De var drivere på Hallem nordre. 84. Johannes Ellingsen f. 1 798 på Hallem, gift i 1 842 med Martha Sivertsdatter. Johannes var husmann i Nilsstua nedre under Ner-Sende fra 1 842 til han døde i 1861. Martha var i 1865 tjenestepike på Nord-Hallem hos sin svoger og svi gerinne, og hun døde i Marka i 1 887. Åge Ellingsen (1786-1882) og Ingeborg Olsdatter Hofstad (1809-1885) I 1832 var det eierskifte igjen: Da overtok Ellings eldste sønn, Åge, gården for 700 spesiedaler og et betydelig kår som var på 3 tønner bygg, 7 tønner havre, 'A tønne rug, Vs tønne hvete, 10 tønner poteter, ] A tønne fisk, jord til 1 bismerpund linfrø og for til 2 kyr og 6 småfe. Kåret var verdsatt til 20 spesiedaler årlig. Etter det Olaf Hallem forteller, lå kårhusa på Sør-Hallem sørøst for gården, like ved den nåværende avlingsveien, ikke langt fra den gamle veien fra Hallemskorsen til Øgstad. Nærmeste nabo ble da Siriplassen, tilhørende Øgstad. Jordstykket øst på eiendommen kalles enda for Kårenget. Åge ble gift i 1831 med Ingeborg Olsdatter. Hun var født på Ner-Hofstad og hen nes foreldre var eiere av Ner-Hofstad, Ole Michelsen og Ingeborg Andersdatter. I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 15 sauer, 5 geiter og 1 gris og utsæden var Vs tønne hvete, Vs tønne rug, 1 tønne bygg, 6 tønner havre, Vs tønne erter og 3 tønner poteter. Åge og Ingeborg fikk fire barn: 81. Elling f 1833, d. 1844 82. Ingeborganna f. 1838, gift i 1858 med Lorents Larsen Tiller, neste bruker på Hallem søndre. 83. Elen Oliva f. 1844, d. 1923, gift i 1873 med Johannes Ellingsen f. 1850 på Follovald, d. 1 939. I 1 865 var hun tjenestepike hos Lorents Martinus Larsen. Etter at de giftet seg, var de inderster på Follovald. I 1891 var de husmannsfolk på Sæterenget i Leksdalen, og i 1900 finner vi dem som selveiere på Lundsaunet i Leksdalen. 84. Beret Marta (Kår-Beret) f. 1 847 Hun var tjenestepike hos Lorents Martinus Larsen i 1 865. I 1 875 bodde hun på kåret hos sine foreldre, men i 1 891 finner vi henne som husholderske hos Gunnerius Halvorsen på Hallem lille, og hun døde der i 1914.
---- 331 H&FSt ---- Lorents Martinus Larsen Tiller (1837-1917) og Ingeborganna Ågesdatter (1838-1916) Ingeborganna, datter av forrige eier, ble gift i 1858 med Lorents Martinus Larsen. Han var født på Tiller nedre, og hans foreldre var eiere av samme gard, Lars Andersen og Martha Kristensdatter. Lorents tok over Hallem søndre i 1860 for 1000 spesiedaler. I tillegg til søstrene til Ingeborganna, Elen Oliva og Beret Marta, var Helmer Larsen, født 1849 tjener på gården i 1865. I 1871 solgte Lorents gården til Peter Holst, og Lorents og familien bodde da på forskjellige gårder, først på Hofstad, senere Stene nordre og Kålen inn til de kjøpte Tiller nedre av hans mor. I 1865 var Sør-Hallem delt i to. Lorents Larsen brukte den ene parten og Andreas Larsen, født 1840, den andre. Andreas Larsen var ugift. En tredje bror, Bernt, født 1842, var delaktig i driften på parten til Andreas. På Lorents part var besetningen 1 hest, 5 storfe, 10 sauer, 5 geiter og 1 gris, og det var en utsæd på 1/8 tønne rug, 1 tønne, bygg, 5 tønner havre og 6 tønner poteter. På Anders Larsens part var besetningen 1 hest, 2 storfe, 9 sauer, og 2 geiter og utsæden var ] A tønne bygg, 4 tønner havre og 4 tønner poteter. Det ser ikke ut som det var en tinglyst deling av gården mellom Lorents og Anders, for i 1871 var det Lorents som sto for salget av gården. Ved skjøte av 1. juli 1871 solgte Lorents Larsen gården for 1100 spesiedaler til Peter Holst, som tidligere var eier av Stiklestad vestre. Lorents og Ingeborganna fikk åtte barn: 81. Lars Anton f. 1 858 på Hallem, d. 1 929, gift med Karen Marie Olsdatter f. 1 881 på Tiller. De ble brukere på Dalseng under Tiller nordre. 82. Johanna Maria f. 1 860 på Hallem, d. 1 861. 83. Anna f. 1 865 på Hallem, gift i 1 893 med Johan Arnt Petersen Kvam. De ble bru kere på Kvam i Volhaugen. 84. Marius f. 1868 på Hallem, d. 1951, gift i 1907 med Karen Marie Johannesdatter. De ble brukere på Tiller nedre fra 1905 til 1938. Marius døde i 1951. 85. Julie f. 1 872 på Hofstad, gift med Kristian Lorvik fra Steinkjer. 86. Christian f. 1 875 på Stene nordre. Han utvandra til Amerika i 1 893, og døde i Minneapolis i 1 967. 87. Anneus f. 1877 på Kaalen, d. 1964, gift i 1906 med Anna Ellinga Johannesdatter f. 1 888 på Haugset, d. 1966. De var en kort tid på Granholt før de kom til Aksnesenget i Leksdal i 1908, og Aksnesenget er fortsatt i denne slek tens eie. 88. Jon Edin f. 1880 på Tiller. I 1900 ser vi at han hadde midlertidig bosted på Steinkjer og han var da skreddersvenn. Han var ugift og døde av tuberkulose i 1902 på Tiller.
---- 332 H&FSt ---- Peter Theodor Holst (1843-1908) og Marianne Bolette Christiansdatter Carlsen (1844-1909) Peter Holst kom fra Stiklestad vestre i 1870 der hans foreldre var eiere. Han var født i Trondheim og sønn av Wilhelm Kristian Wessel Holst og Sofie Amalie Schmidt. Marianne Bolette Carlsen var født i Fredriksvern (Stavern), datter av Christian Carlsen og Maren Stina Fougner. Peter og Marianne ble viet i Stiklestad kirke i 1869. 16 år gammel (1859) begynte Peter Holst på Krigsskolen og ble utnevnt til sekondløytnant i kavaleriet i 1863. Han steg i gradene, til han ble generalmajor i 1899. Mens han var på Hallem søndre, begynte Peter Holst å delta i det kommunalpo litiske liv og hadde en rekke verv, og var blant annet ordfører i Verdal i perioden 1882 til 1889 og forlikskommissær fra 1884 til 1889. Fra 1886 til 1900 representer te han Nord-Trøndelag på Stortinget. I 1891 ble han utnevnt til statsråd og sjef for Forsvarsdepartementet. Peter Holst tilhørte partiet Venstre. Han var formann i flere større stadi ge kommisjoner, blant annet Toll kommisjonen 1895-97. Han var også formann i Komiteen for det frivillige skyttervesen 1892-93. Som formann i Statens Verdalskomite gjorde han en stor innsats for bygda etter raset i 1893. I mange år var han formann i Nordre Trondhjems Amts Landhusholdnings selskap, som arbeidet for å øke interes sen for blant annet husdyrhold, startet hagebruksskoler og arbeidet hardt for opprettelsen av landbruksskolen De var en viktig pådriver for å få meierier ut på bygdene. Holst var en av de viktigste Peter Theodor Holst. forkjemperne for bygging av Nordlandsbanen. Peter Theodor Holst var, i likhet med sin far, amtsveimester i Nordre Trondhjems amt. Ved siden av sin militære og politiske karriere var han en betydelig jordbruker og føregangsmann innen landbruket. Alle fire gårdene han var eier av, Hallem søndre (1870-1889), Stiklestad vestre (1887-1890), Brusve (1889-1900) og Skredshol på Ringerike (1900-1908) ble under hans eierskap sett på som mønsterbruk. I 1875 hadde Sør-Hallem en besetning på 3 hester, 7 kyr, 13 sauer og lam, 7 gei ter og kidd og 4 griser, utsæden var 2 tønner bygg, 11 tønner havre, Vt tønne havre til grønnfor, Vb tønne erter, 44 skålpund gressfrø og 12 tønner poteter. Det var en husmannsplass på gården. Holst overtok Stiklestad vestre da hans far døde i 1887, og han hadde begge går dene til 1888. Han solgte da Sør-Hallem til Ole Five (skyttergeneralen) og kjøpte HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 333 H&FSt ---- Brusveet i Levanger i 1889. I 1900 flyt tet de til Ringsaker der han kjøpte gården Skredshol. Peter Holst var kommandør av St. Olav orden 1. klasse, og han døde på Gjøvik i 1908. Peter og Marianne hadde seks barn: 81. Sophie f. 1 869 på Stiklestad vestre. Hun ble gift Høstmark. 82. Christian f. 1871 på Hallem søndre. Han utvandra til Amerika, og han døde i Hun var ugift og arbeidet som bokholder 84. Sverre f. 1875 på Hallem søndre. 85. Hildur f. 1876, d.1877. Han døde før 1914. 86. Gudrun f. 1 882 på Hallem søndre. Hun ble gift Roschberg. Ole Olsen Five (1846-1930) og Charlotte Elden (1855-) Ole Olsen, Ola som han kake seg, kjøp te Hallem søndre i 1888. Han var født på østre Five i Kvam i Nord-Trøndelag. Hans foreldre var Ole Larsen Sunde og Olava Andersdatter Kirkhol. Charlotte var født Elden og var fra Namdalseid. Seiv om Ole Olsen var i Verdal i bare fire år, kan det være interessant å få med noe av hans rikholdige liv. Dette er for talt av hans oldebarn Ane Charlotte Five Aarset: Han ble utdannet som lærer på Klæbu Seminar i 1863-65. Han var lærervikar på Namdalseid i 1866 og omgangskole lærer på Senja 1867-70. Han tok "instruksjonskolen til utdannelse av reserveoffiser" og ble vernepliktig offiser. Han tjenestegjorde i sommerferiene bl. a. på Steinkjersannan. Ola Five (1846-1930). Eier av Sør-Hallem 1888- 1 893. Kjent som stifter av Det Frivillige Skyttervesen i 1881. Stortingsmann for Venstre 1900-1903. I 1871 stiftet han skytterlaget Mjølner i hjembygda og samme år reiste han til Oslo og studerte der til i 1876. Samme år ble han også amtskolelærer, og familien fly ttet med skolen rundt om i fylket. 11875 bevilget Stortinget penger til støtte av amtsdrevne skolerfor konfirmerte ung dommer, og i 1876 ble Ole Five bestyrer av Amtskolen i Nord Trøndelag. Det første året holdt skolen til på Bjartnes i Verdal. Siden ble den flyttet rundt i fylket og var sjelden mer enn ett år på samme sted.
---- 334 H&FSt ---- 1 1879 tok han initiativet til at menn kunne kjøpe seg stemmerett. Han så det urime lig at menn måtte ha matrikulert jord for å kunne stemme. Han fikk ordnet med salg av myrland, og i alt 27 personer i Levanger kjøpte en kvadratmeter jord, og på denne måten fikk de stemmerett. 11991 ble det avduket en minnestein over myrmennene på Framnes i Levanger. Denne er plassert ved vegen mellom Skogn og Ekne. Han stiftet "Inntrøndelagen og Namdalens Folkevæbningsamlag" i 1881, bestående av 19 skytterlag. 1 1882 ble den landsomfattende organisasjonen "Folkevæbnings samlagenes Fællesstyre" stiftet med Ole Five som leder. 1 1884 flyttet amtskolen til Snåsa, og Ole stiftet både dampskipselskap, sparebank og meieri, og han ble formann i styrene. I 1888 kjøpte han så Hallem søndre, og her i Verdal ble han medlem i herredsstyret og skolestyret. I 1892 var det en difteriepidemi i bygda, og tre av barna døde. Bare Olaf på elleve år overlevde. Familien flyttet til Kristiansand, der Ole ble lærer ved Kristiansand Seminar. I 1893 samlet aktive skyttere seg i en organisasjon kalt "Det frivillige skyttervesen" med Ole som formann i styret. I perioden 1901-03 var Ole Five stortingsrepresen tant for Venstre i Nord-Trøndelag. I 1919 flyttet familien til Steinkjer, og samme år var han med på å stifte Nord-Trøndelag historielag. Han ble også styreformann i avi sen Inntrøndelagen. 1 1928 fikk han reist minnesteinen på Våttåbakken om den første bosetningen på Steinkjer. Han var også pådriver for bygdemuseum på Steinkjer. I tillegg til skytter saken og lokalhistorie var han lidenskapelig opptatt av målsaken. Ole Five fikk Kongens fortjenestemedalje i gull i 1914. Ole Five døde på Tingvold i 1930. Ole og Charlotte hadde fire barn: 81. Harald f. 1 871 på Frosta, d. 4.4. 1 892 av difteri 82. Borghild f. 1 879 i Skogn, d. 24.4. 1 892 av difteri 83. Olaf f. 1881 i Hegra. 84. Magne f. 1 886 i Stod, d. 1 .4. 1 892 av difteri. Peder Martin Landfald (1860-1937) og Anna Kristine Nikolaisdatter Moksnes (1860-1949) I 1893 kom Peder Martin Landfald til Sør-Hallem. Han hadde gården til i 1896 da han solgte til Karl Jermstad. Han kjøpte Li av Stiklestad mellom i 1899. Du finner mer om denne familien der. Karl Larsen Jermstad (1856-1919) og 'Berntine Emelie Johannesdatter (1864-1893) og 2) Sigrid Anna Paulsdatter (1868-1915) Karl Jermstad kom til Sør-Hallem i 1896. Han var født på Gjermstadspannet, og hans foreldre var Lars Iversen og Karen Olsdatter. Han ble gift med Berntine Emelie Johannesdatter. Hun var født i Frol i 1864, og hennes foreldre var Johannes Sørensen By og Serine Eriksdatter Grevskott.
---- 335 H&FSt ---- Karl overtok Gjermstadspannet ca. 1890 og bodde der til gården forsvant under raset i 1893. Alle på gården mistet livet. Det var Karis kone Berntine Emelie, begge døtrene og hans foreldre Lars Iversen og Karen Olsdatter. Karl var furer i infanteriet, og rasnatta var han på Steinkjer, og dette reddet livet hans. Karl Jermstad var med i kommunalt styre og stell. Karl ble gift på nytt og da med Sigrid Anna Paulsdatter fra Inderøy. Hun hadde en sønn før hun ble gift med Karl som het Johan Adolf. Han var født i 1893 på Røra. Johan Adolf hadde etternavnet Schei, og det navnet hadde han allerede i 1900. Johan Adolf ble senere eier på Sør-Hallem. Karl hadde en datter med Elen Anna Iversdatter før han ble gift med Berntine Emelie: 81. Laura Cicilie f. 1 886 på Kråg. Karl og Berntine hadde to barn: 81. Sofie, f. 1891 på Gjermstadspannet, døde rasnatta 1893. 82. Karen Birgitte, f. 1 892 på Gjermstadspannet, døde rasnatta 1 893 Karl og Sigrid Anna hadde åtte barn: 81. Sofie, f. 1 897 på Hallem, d. 1 897. 82. Sofie, f. 1898 på Hallem, d. i 1917 på Salberg, Røra. 83. Peggi Semira, f. 1900 på Hallem, d. 1997, gift med Johan Nøst fra Inderøy f. 1901. De bosatte seg i Trøgstad der han ble meieribestyrer. 84. Karl Sigurd, f. 1901 på Hallem, d. 2001, gift med Reidun Østerås f. 1914 fra Sparbu. De bosatte seg på Steinkjer. 85. Birger, f. 1903 på Hallem. Han bosatte seg i Oslo der han arbeidet på Fellesmeieriet. 86. Klara Pauline, f. 1905 på Hallem, d. 1921 87. Ivar, f. 1 907 på Hallem. Han arbeidet som snekkerlærling, og han døde av tuber kulose i 1924. 88. Mary Anne, f. 1909 på Hallem, d. 1916 på Hallem. Johan Adolf Schei (1893-1978) og u Magnhild Johannesdatter Dahl (1897-1921) og 2) Martha Pauline Olsdatter (1904-1992) Karl Larsen Jermstad overdrog gården i 1915 til sin stesønn. Johan Schei ble gift med Magnhild Johannesdatter. Hun var datter av Johannes og Ingeborg Dahl. Hun ble født på Garnes da hennes far var lærer i Inndalen, og hun døde på Sør-Hallem i 1921. Etter at Magnhild døde, solgte Johan gården og flyttet til Øra. Han ble gift på nytt med Marta Pauline Olsdatter, datter av Ole Larsen Valbekmo og Mette Paulsen Valbekmo. Johan arbeidet da som gardsarbeider, og han ble senere sjåfør ved Verdal Samvirkelag. Johan og Magnhild hadde fire barn:
---- 336 H&FSt ---- 81. Synnøve, f. 1914 på Hallem, gift med Reidar Elsnes fra Halden, de bosafte seg i Kristiansand og flyttet senere til Andebu. 82. Ingeborg Margaret, f. 1916 på Hallem, gift med Magnus Eriksson f. 1914, d. 1999. Magnus og Ingeborg bygde bolig ved "Åbovegen" like øst for Sandvika fjellstue. Magnus dreiv med lastebiltransport og hadde stort sett all sin kjøring gjennom Statens vegvesen. 83. Målfrid, f. 1918 på Hallem. Målfrid var gift tre ganger, først i 1939 med Odd Ottesen fra Trondheim, i 1943 med Walter Muller, og så ble hun gift med Odd Eriksson. Odd Eriksson var eier av Sandvika fjellstue og de bosatte seg i Ørebro, Sverige hvor Odd var eier av et gardsbruk. 84. Dagrun, f. 1919 på Hallem, d. 2002, gift med Asmund Vang fra Inderøy og de bodde på Sakshaug. Johan og Marta fikk fem barn 81. Marit, f. 1922 på Hallem, gift med Karl Stålaker, de bosatte seg på Lesja. 82. Konrad, f. 1924, gift med Synnøve Granaunet fra Frol, de bosatte seg på Øra Konrad var ansatt som sjåfør ved Verdal samvirkelag. 83. Olaug, f. 1926, d.1993, ugift. 84. Morten, f. 1928, gift med Gerd Hagen. De bosatte seg i Oslo 85. Bjørn Harald, f. 1930, gift med Berit Ward og er bosatt i Vinne. Bjørn Harald var ansatt i Verdal samvirkelag og arbeidet på elektroverkstedet. Hallem søndre. Personer på bildet: De to hestekjøreme er ukjent. Videre fra v. Synnøve Schei, g. Elsnes, Ingeborg Schei, g. Eriksson, Målfrid Schei, g. Eriksson, Dagrun Schei, g. Vang, og Marta Valbekmo med Marit Schei, g. Stålaker, på armen.
---- 337 H&FSt ---- Ole Andersen Segtnan (1874-1941) og Antonie Ovedie Olsdatter Viken (1877-1949) Ole og Antonie kom fra Frol og de kjøpte Hallem søndre i 1923. Før han kom til Hallem søndre hadde Ole gården Kolberg nordre (1900-1913), Gran øvre i Frol (1913-1917). Gran øvre ble tatt tilbake på odel, og Ole kjøpte da Kjørås østre i Ogndal. Med så mange barn ønsket Ole Segtnan seg en større gard og da Hallem søn dre ble til salgs, kjøpte han den i 1923. Ole var født på Segtnan i Frol, og hans foreldre var Anders Johnsen Segtnan og Karen Bergitte Pedersdatter Ballhald. Han ble gift i 1903 med Antonie Ovedie Olsdatter. Hun ble født på Viken på Ytterøy, og hennes foreldre var Ole Sivertsen Viken født på Ytterøy og Anna Olsdatter Skogset, født på Skjåk i Gudbrandsdalen. Som barn flyttet hun med foreldrene sine fra Skjåk til Skogset på Inderøy. Ole og Antonie fikk elleve barn 81. Arild, f. 1 904 på Kolberg, d. 1 971, gift med Elise Ivarna Busch Hongset f. 1911, d. 1997. De ble de neste eierne på Hallem søndre. 82. Kåre, f. 1905 på Kolberg. Han utvandra til Australia, der ble han gift med Cora Adeleide Berlund f. 1913, d. 1979. Da Kåre kom til Australia arbeidet han som sjauer, og senere jordbruksarbeider. Kåre kjøpte senere en farm i Portland, Victoria, Australia. 83. Olav, f. 1907 på Kolberg, d. 1967, gift med Gunnvor Haugan f. 1908 i Trondheim, d. 1996. De bosatte seg i Steinkjer hvor Olav arbeidet i Forsvaret. Segtnan-familien 1924: Bak f. v.: Ingebjørg, Arild, Kåre, Olav, Ågot, Agnar, Leif. Foran f. v.: Erling Antonie med Svein på fanget, Ottar, Steinar, Ole. HALLEM
---- 338 H&FSt ---- 84. Aagot, f. 1 908 på Kolberg, gift med Odd Georg By f. 1910 i Verdal, d. 1992. De bosatte seg i Levanger. 85. Ingebjørg, f. 1910 på Kolberg, gift med Ole Paulsen Rein f. 1889 i Verdal. (Se under Løvli på Bjartnes.) 87. Leif, f. 1914 på Gran, d. 1991, gift med Ida Ramberg f. 1906 i Verdal, d. 1964. De bosatte seg i Verdal hvor Leif dreiv med diverse arbeid. Han arbeidet mye som gårdskar på Sør-Hallem. 88. Ottar, f. 1916 på Gran, d. 1964, gift med Kristine Haugdal f. 1923 på Inderøy. han arbeidet som revisor. De var bosatt på 89. Erling, f. 1918 på Kjørås, gift med var siviløkonom, og de bosatte seg Karen Berg Svendsen f. 191 8 i Tynset. Erling i Trondheim. Blo.Steinar, f. 1920 på Kjørås, gift med Dagrun Krutnes f. 1924 i Vefsn. Steinar var lærer og de bosatte seg i Mosjøen. Bl I.Svein, f. 1923 på Kjørås, gift med Asbjørg Paulsen f. 1925 i Sjøvegan. De bosat te seg på Sjøvegan i Troms hvor de hadde et småbruk, og Svein dreiv som maskin holder. * Sør-Hallem 1924. Grøftegraving og stubbryting i myra Hallager og Maiius Enes. F. v.: Arild Segtnan, Leif Segtnan, Olaf Hallem, Sverre HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 339 H&FSt ---- Elise og Arild Segtnan med barna. F. v. Ella Anne, Arnhild og Kirsten Lisa Arild Segtnan (1904-1971) og Elise Ivarna Segtnan (1911-1997) Arild Segtnan tok over Sør-Hallem i 1939. Han ble gift med Elise Ivarna Busch Hongset fra Sømna på Helgeland, datter av Laurits og Emma Hongset. Arild og Elise fikk tre barn: Bl . Ella Anne, f. 1940, gift med Gudmund Håkon Johansen. Han var utdannet lærer, og de bygde egen bolig ved Sør-Hallem. 82. Kirsten Lisa, f. 1943, d. 1995, gift med Audun Fornes. De ble de neste eiere på Hallem søndre. 83. Arnhild Segtnan f. 1949, gift med Gunnar Olav Grindberg. De er eiere av går den Grindberg i Leirådal. Eier på Sør-Hallem nå er Arve Fornes, sønn av Audun og Kirsten
---- 340 H&FSt ---- Husmenn på Hallem søndre: Sør-Hallems-Gjale grenset mot nord til Nord-Hallems-Gjalet, nåværende Hallem øvre. Det er ingen opplysninger om plassen før i 1886 og den ble sist brukt i 1898. Lorents Larsen (1861-) og Inger Marie Pedersdatter (1858-) Dette er de første vi finner nevnt på denne plassen. Fra de ble gift i 1882, og fram til de kom til Gjalet i 1886, bodde de en kort tid på Østgårdsvald, og senere var de inderster på Fåravald. I 1894 flyttet de til Frol hvor Lorents arbeidet som snekker. Lorents ble født på Østgårdsvald av foreldre husmann Lars Nilsen og Berit Andersdatter. Han ble gift med Inger Marie som var født på Kvellovald, datter av for eldre Peter Ellefsen og Martha Olsdatter. De var da inderster på Kvellovald. Lorents og Inger Marie fikk ni barn: Bl . Beret Maria, f. 1882 på Østgårdsvald, d. 1966, g. med Albert Julius Nilsen fra Frol. 82. Laura, f. 1884 på Fåravald. Hun døde i 1884. 83. Petra Lovise, f. 1885 på Fåravald. 84. Erling Andreas, f. 1 887 på Gjalet. 85. Anna Gustava, f. 1890 på Gjalet. 86. Magne, f. 1 892 på Gjalet. 87. Ingemar Ludvig, f. 1895 i Frol. 88. Aslaug Jørgine, f. 1897 i Frol. 89. Ruth Alfhild, f. 1900 i Frol. Elling Jakobsen (1850-1918) og Margrete Petersdatter (1856-1923) Elling var fra Farbu på Inderøy, og hans foreldre var Jakob Nilsen Farbu ogjukumina Evensdatter. Margrete var også fra Inderøy og hennes foreldre var Johan Peter Hastad og Sirianne Johansdatter. Denne familien kom til Gjalet i 1893 fra Rognhaugen (Eklovald). Rognhaugen var plass under Eklo søndre, og under Verdalsraset gikk storparten av jorda på plassen med, men husene berget. Opprinnelig kom de fra Farbu på Inderøy, og de kom til Rognhaugen like før raset. Tidligere var de på en annen husmannsplass på Eklo. Elling fikk kr 400 i erstatning etter raset. De var på Gjale til i 1898, da kjøpte de jord av Hallem nedre og bygde opp hei men Valum, og de tok da Valum som familienavn. Dette var den siste husmannen på Gjalet, og som ofte var vanlig, ble plassen oppkalt etter eieren, og den ble hetende Ellingplassen. Elling døde i 1918 og Margrete i 1923.
---- 341 H&FSt ---- Gjale ble liggende brakk til etter 1920. Da ble plassen pløyd opp og tilsådd med havre, og senere var det hamning der, Gjale ble til sist tilplantet med gran. Elling og Margrete hadde tolv barn: 81. Jonetta Petrine, f. 1874 på Inderøy, gift i 1906 med Odin Severin Johannesen Skansen fra Inndalen, f. 1875. 82. Ragna, f. på Inderøy, gift med Hovdal i Frol. 83. Peder Martin, f. 1880 på Inderøy. Han utvandra til Wisconsin, Amerika i 1901. 84. Elen Marie, f. 1 883 på Eklovald, gift med Elling Hansen. Han var bestyrer på en gard ved Hamar. 85. Johan Peter, f. 1885 på Eklovald, d. 1885. 86. Johan Peter, f. 1886 på Eklovald, utvandra til Sør Dakota, Amerika i 191 1 . Han døde i Minnesota i 1916. 87. Julie Augusta, f. 1889 på Eklovald, d. 1987, gift med Karl Alfred Andersen f. 1 885 på Strinda. De bosatte seg i Trondheim. Julie var mor til Erling Valum f. 1907. 88. Arne Marius, f. 1891 på Eklovald broren Bjarne tok over i 1 947. d 1 956, ugift. Han var eier av Valum fram til 89. Inga Kristine, f. 1 893 på Eklovald Bl O.Einar Matheus, f. 1 895 på Gjalet Bl 1 .Signe Othelie, f. 1 898 på Gjalet, d.1975, ugift. Han utvandra til Minnesota, Amerika i 1914. gift med Helge Jonsen f. 1 899 på Nordberg. De bosatte seg på Øra. Bl2.Bjarne, f. 1901 på Valum, d. 1978, gift med Oline Østerås f. 1909 i Sparbu, d. 1996. Han overtok Valum i 1947. Myra GNR. 34, BNR. 3 Myra var fram til 1872 husmannsplass under Hallem nordre, og vi vet at plassen eksisterte så tidlig som i 1784. Ved skyld delingsforretning av 6. juli, tgl. 13. august 1872 ble Myra makeskiftet med Hallemstøa, (Angelbakken). Seiv om Myra opprinnelig tilhørte Nord-Hallem velger vi å ta med denne plassen under Sør-Hallem. Myra under Hallem søndre. Plassen lå rett nedenfor Hallem søndre, og like nedenfor den gamle veitraséen fra Hallemskorsen forbi Siritrøa og til Øgstad. På tomta der Myra var, har Mai Iren og Knut Hallem bygd villa, og denne heimen heter fremdeles Myra.
---- 342 H&FSt ---- Peder Pedersen (1761-) og " Marit Johnsdatter Nord-Hallem (1759-1784) og 2) Maria Olsdatter (1762-1814) Peder var født på Gjermstad, og hans foreldre var Peder Jensen og Elen Jonsdatter. (Se Jermstadætta Verdalsboka IV side 321). Han ble gift i 1784 med Marit Johnsdatter. Hun var datter på Nord-Hallem, og hennes foreldre var John Ellingsen og Kirsten Pedersdatter. Om denne John Ellingsen står det i Verdalsboka at han døde som en velstandsmann i 1797. Petter og Marit bosatte seg i Myra, og etter som hun var datter på Nord-Hallem, er det mest trolig at de fikk dette jordstykket av hennes far, og at dette var de første brukerne i Myra. Marit døde i 1784 da deres datter Elen ble født. Peder ble gift på nytt med Maria Olsdatter. Hun var født på Levring, og hennes foreldre var Ole Olsen Levring og Gjertrud Olsdatter. Peder og Maria flyttet fra Myra en tid. Først var de på Hofstadvald, og så på Jøsås før de kom til Myra igjen i 1800. Maria døde i Myra i 1814, og Peder flyttet da til Gjermstadspannet, og i folketel lingen for 1815 var han inderst på Gjermstadspannet sammen med datteren Kerstine. I denne folketellingen er det ikke folk på husmannsplassen Myra. Peder og Marit hadde en datter: Bl . Elen f. 1784. I 1 801 er Elen tjener på Nord-Hallem og senere kan en ikke finne henne. Peder og Maria hadde fire barn: 81. Ole, f. 1788 på Hofstadvald. Han døde i 1788. 82. Ole , f. 1 793 på Hofstadvald, gift i 1 8 1 6 med Agnes Nilsdatter f. 1 788. Da de giftet seg, var de på en plass under Nord-Hallem, og det var sikkert Myra. Senere var de inderster på en plass under Holmen nedre og videre husmannsfolk på Vukuvald og Stubskinvald. Det er mulig at det er denne Ole Pedersen som døde på Grundan i 1 833. Agnes døde som enke og fattiglem på Mo i 1 873. 83. Peder, f. 1 794 på Jøsås, gift i 1 81 9 med Berit Olsdatter f. 1 797 på Trøgstad lille. De ble husmannsfolk på Nilsstu under Ner-Sende, men i 1 865 finner vi Peder som husmann uten jord på Mønnesmoen, og han døde som inderst på Jøsås i 1872. 84. Gjertrud (Kerstine), f. 1799, gift i 1825 med Åge Svendsen f. 1797 på Vest- Grundanvald, og de ble husmannsfolk på denne plassen. Gjertrud døde der i 1872, og Åge døde i 1877. Ole Svendsen (1790-) og Anne Andersdatter (1792-) Denne familien kom fra Fiksevald i Leksdalen og hit til Myra i 1823, og de var her til ca. 1827 da de flyttet til Lennesvald. I tidsrommet fra Peder Pedersen flyttet fra Myra i 1814 og til Ole Svendsen kom hit i 1823, kan en ikke finne at det har vært folk på denne plassen. Ole ble født på Øra av foreldre Svend Olsen og Maria Johnsdatter. De var inder ster på Maritvoll i 1801 der Svend var skomaker. I 1811 ble Ole gift med Anne Andersdatter Trøgstad. Ole var da bosatt på Gjermstad og Anne på Skei.
---- 343 H&FSt ---- Ole og Anne fikk åtte barn: 81. Elen, f. 1811 på Gjermstad, gift i 1833 med Johannes Eriksen f. 1807 på Sfubskinvald. De var inderster på Musum i 1833, og senere ble de inderster på Musumsvedjan, og begge døde der. 82. Anne Maria, f. 18 1 5 på Fiksevald, d. 1874, gift i 1841 med Otter Jensen f. 1814 på Hjelde. De var husmannsfolk på Brannåsen under Lunden. 83. Zakarias, f. 1 8 1 7 på Fiksevald, d. 1829 på Fiksevald. 84. Ragnhild, f. 1 81 9 på Fiksevald, d. 3 1.08.1 823 i Myra. 85. Anne, f. 1822 på Fiksevald, d. 1 1.05.1823 på Fiksevald. 86. Anders, f. 1824 i Myra. Han flyttet til Sparbu i 1839 og ble gift med Sirianna Johnsdatter. Anders var bygdevekter og "Ståtarkonge". 87. Ragnhild, f. 1 826 i Myra, gift i 1 855 med John Nilsen f. 1 827 på Vangstadvald. De var husmannsfolk på Øvermoen under Forbregd i 1 865, og de flyttet til Korsveien under Forbregd etter 1875. John døde på Korsveien i 1893 og Ragnhild døde som fattiglem på Nordli under Forbregd i 1905. 88. Zakaris, f. 1829 på Lennesvald. Erik Halvorsen (1800-1866) og Maria Olsdatter (1805-1882) De neste husmannsfolkene som var i Myra, kom hit omkring 1831-34. Det var Erik Halvorsen og Maria Olsdatter. De kom fra Tømmeråsen og tidligere var de på Minsåsvald. Om det var andre husmenn her mellom Ole Svendsen og Erik Halvor sen, er usikkert. Erik Halvorsen ble født på Brustu under Stiklestad østre av foreldre husmann Halvor Eriksen og Anne Jakobsdatter. Mer om hans slekt finner vi under plassen Brustu under Stiklestad østre. Erik ble gift i 1828 med Maria Olsdatter. Hun ble født på Vester-Eklevald, og hennes foreldre var husmann Ole Olsen og Malena Andersdatter. Etter at Erik og Maria ble gift, var de inderster på Minsåsvald og på Tømmeråsen før de kom til Myra omkring 1832. Erik døde her i 1866, og hvor lenge Maria var her etter Erik døde er usikkert. 1 1875 var hun på Lillebergsmo hos sin sønn Olaus. Hun døde der i 1882. Myra hadde en besetning i 1865 på 3 sauer, 2 geiter og en utsæd på >/s tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Erik og Maria hadde åtte barn: 81. Anne Martha, f. 1828 på Minsåsvald, d. 1886, gift i 1860 med Andreas Andersen Holm Rindsemvald f. 1 836 på Strinda. De var husmannsfolk på Valborg i Vinne og han arbeidet også som smed. 82. Halvor, f. 1 830 på Tømmeråsen, d. 1919, gift i 1 857 med Martha Sivertsdatter f. 1830 på Leklemsvald, d. 1922. Martha var tidligere gift med Erik Rasmusen f. 1 821 på Fleskhus. Halvor og Martha ble husmannsfolk på Busveet under Leklem, og de tok navnet Gresset. (Se artikkel av Annemor Frisli om Martha og Halvor i Verdal Historielags årbok for 1993 side 1 12.)
---- 344 H&FSt ---- 83. Ohus, f. 1834 på Hallemsvald, d. 1902, gift i 1866 med Beret Martha Nilsdatter f. 1 834 på Bergsvald. De tok over plassen Lillebergsmo og ble senere selveiere der. 84. Siri Anna, f. 1837 på Hallemsvald, d. 1862 på Hallemsvald, ugift. 85. Liva, f. 1 840 på Hallemsvald. Hun flyttet til Vadsø i 1 876 og ble gift Hoel. 86. Jakob, f. 1843 på Hallemsvald. Han flyttet til Beitstad. 87. Elen, f. 1847 på Hallemsvald. 88. Martinus, f. 1849 på Hallemsvald. Han flyttet til Tullus, Jåmtland i 1866. Tore Olsen Eklovald (1847-1931) og Ingeborganna Larsdatter (1845-1932) Tore var født på Lundsmoen, og hans foreldre var Ole Halvorsen, født 1825, og Serianna Toresdatter, født 1817. Tore ble gift i 1869 med Ingeborganna Larsdatter. Hun ble født på Hjeldevald, og hennes foreldre var Lars Johnsen, født 1793 på Lindsetvald, og Susanne Olsdatter, født 1817 på Leirset. Denne familien var husmannsfolk i Myra fra 1873 - 1877, og før de kom dit var de på Klokkerhaugen. Etter de flyttet fra Myra, var de på Øgstadvald og Eklovald før de kjøpte plassen Gran under Kråg. Da Verdalsraset gikk, bodde Tore og Ingeborganna samt barna Peter Olaus, Sofie, Inger Marie og Gustav på Gran. I tillegg bodde mor til Ingeborganna, Susanne Olsdatter, og en inderst, Nils Andersen Faren, på gården. Gran ble totalt ødelagt under raset, Tore og Ingeborganna samt sønnen Gustav lå i første etasje og de var de eneste som kom seg ut og berget livet. De andre, som alle lå i andre etasje ble tatt av raset og døde. Tore, som hadde tatt familienavnet Gran, fikk 1870 kroner i erstatning, og han kjøpte Aksnes søndre og flyttet dit. Han hadde Aksnes søndre til i 1919 da han flyt tet til Øra og bygde "Tillergården" på Garpa. Da Tore bodde i Myra i 1875, hadde han en besetning på 1 ku, 3 sauer og 1 geit, utsæden var 'A tønne bygg, 1 tønne havre og 1 x fi tønne poteter. Tore og Ingeborganna hadde ni barn: 81. Ole Severin, f. 1870 på Klokkerhaugen, gift i 1898 med enke Elen Anna Kasperdatter f. 1 872 i Sparbu. Hun døde i 1905 og Ole Severin ble gift på nytt i 1910 med Lorentse Olsdatter f. 1868 på Aksneshaugen. De ble brukere på Aksnes søndre. (Se Heimer og folk i Leksdalen side 1 14.) 82. Sefanias, f. 1872 på Klokkerhaugen, d. 1883. 83. Ludvig Kristian, f. 1874 på Hallemsvald, gift i 1900 med Berntine Jørgine Lorentsen f. 1 878 i Bjugn. Han utvandra til Amerika i 1910, og hun reiste etter i 1912. 84. Oluf, f. 1 877 på Hallemsvald, gift i 1 902 med Nikoline Marie Nilsdatter f. 1 865 på Vist. De utvandra fil Amerika i 1902, men kom tilbake etter 1920 og kjøpte Løvli under Bjartnes. 85. Trine Julie. f. 1 879 på Øgstadvald, gift med Ole Albert Olausen Tillereng f. 1 877 på Tillervald, d. 191 9. De ble brukere på Tillerenget nordre. Trine var syerske, og da Ole døde, flyttet hun i 1926 til Garpa der hun overtok "Tillergården" som hen-
---- 345 H&FSt ---- nes far hadde bygd i 1919, etter at han solgte Aksnes. Hun hadde gården til i 1 934 da hun overlot den til sønnen Trygve Tiller. 86. Peter Olaus, f. 1881 på Øgstadvald, d. 1893 i Verdalsraset 87. Sofie, f. 1 884 på Eklovald d. 1 893 i Verdalsraset. 88. Inger Marie, f. 1888 på Eklovald d. 1893 i Verdalsraset. 89. Gustav, f. 1891 på Gran, d. 1968, gift i 1912 med Karen Johanne Grongstad fra Høylandet. Olaus Martin Johnsen (1852-1939) og Marie Olsdatter (1846-1922) Olaus Martin brukte bare Martin som fornavn. Da han kjøpte Myra, tok han Hallem som etternavn, men han ble kalt bare Martin Myren. Han kom hit til Myra i 1877, og før den tid var familien på Sandsvald og Okkelenget. Olaf Hallem fortake at Martin hadde kjøpt noen hus på Brustua som han bygget opp i Myra. Om dette var straks han kom hit, eller det var noe senere, er litt usikkert. Disse husene på Brustua var tidligere flyttet fra Dalemarka. Martin var siste husmann i Myra. Han var født på Landstadhåggån av foreldre husmann Jon Ottesen Landstadhåggån, født 1820 på Semsvald og Inger Marie Olsdatter Mikvollvald, født 1823 på Øra. Han ble gift i 1870 med Marie Olsdatter. Hun var fra Helgåsen, og hennes foreldre var Ole Bårdsen Helgås, født 1797 og Martha Tronsdatter, født 1806 i Vera. (Se artikkel om slekten til Martha Tronsdatter i Helgådalsnytt årgang 1979.) Martin og Marie gikk ut av statskirken og ble baptister i 1894. Martin fikk kjøpe Myra i 1899, og i tillegg fikk han kjøpe tre mål ovenfor plassen. Kjøpesummen var på 1000 kroner. Kontrakten mellom K. Jermstad og Martin Myren lyder som følger: Kjøbekontrakt. Undertegnede Furer K. Jermstad vitterligjør at have solgt til Martin Johnsen Myren Pladsen Myren samt desjoruten 3-tre- Maal jord ovenfor Pladsen aj Hallemsmyren i Værdalens Prestegjeld, for den mellom os ovenjorenede Kjøbesum 1000- et Tusinde- Kroner, der er betalt. Betingelser: Kjøberen har adkomst til gaarden søndre Hallem i Lighet medjør. Kjøber og selger holder gjerde den halve Strekning hverfra Merkespunktet i Vest til Merkespunktet i øst i Merkeslinjen med Hovedbølet. 1 Merkelinjen med Hovedbølet i øst holder Kjøberen gjerde alene. Vandetjra grøjter Jra Hovedbølet er Eieren derajJorpligtet atjorjølge i lukket grøjt gjennem den Jrasolgte Parsell Myren, saa det ikke Jorvolder nogen Skade saaledes som Loven bestemmer. Betingelser Jorøvrigt ved Kjøbet er opjylte. Hallem, Værdalen den 31. September 1899 Som Vidner: Som Selger K. Jermstad Som Kjøber: Martin Myren
---- 346 H&FSt ---- I 1899 ser vi at Martin brukte Myren som etternavn, senere tok han som nevnt, nav net Hallem, men i dagligtale ble bare "Martin Myren" brukt. Myren-navnet hang også igjen senere for også Olaf Hallem ble til daglig kalt Olaf Myren. Vi ser at Myra hadde adkomst til Hallem søndre, men da det ble anlagt vei i for bindelse med utparsellering av Hallem nedre, ble også adkomsten til Myra fra denne veien. 1 en forlikserklæring tgl. 2. april 1924 er eierne av Hallem søndre og Myra enige om å slette denne adkomsten fra Hallem søndre til Myra. Martin og Marie fikk ni barn Maren Oline, f. 1871 på Landstadhåggån, gift med Julius Nygard fra Skogn. De bosatte seg i Skogn. 81. 82. Julie, f. 1 872 på Okkulsvald, gift med Nils Larsson fra Sverige. De bosatte seg i Sverige. Johan Marius, f. 1874 på Okkulsvald, d. 1952, gift med Mette Olsdatter Øyen fra Levanger. Mette ble født i 1 877 på husmannsplassen Svedjan under Sende, d. 1930. Hennes foreldre flyttet til Levanger i 1 895, og de tok Øyen som slekts navn, antagelig etter Bjartnesøya der Oles foreldre bodde en tid. Marius og Mette bosatte seg i Stabelstua og fikk 1 1 barn. 83. 84. Oleanna, f. 1877 i Myra, d. 1958. Hun utvandra til Amerika i 1900 og giftet seg i 1905 med Hans Klongland. De bosatte seg i lowa. De fikk 7 barn og har stor etter slekt i Amerika. 85. Ole, f. 1879 i Myra, gift med Oline Øyen fra Levanger. De bosat te seg i Levanger. 86. Theodor Hallem, f. 1881, d. 1957. Theo- Martin og Maria Hallem sammen med barna Serina, Petra og Olaf. dor tok tjeneste på Berg og tok etternavnet Berg og han utvandret til Amerika i 1903. Han ble gift med svenskættede Anna Elizabeth "Betty" Larsson f. 1891 i Blomdala Sverige og de fikk 9 barn. Dødfødt gutt f. 1883. B 7 B 8 Petra, f. 1 885, død 1 963. Petra var ugift og var i tjeneste hos baker Thomsen på Øra nesten hele sitt arbeidsliv. Hun var aktivt med i Frelsesarmeen i alle år. Petra var født med "seiershuve". Dette er en tynn hinne som enkelte har på hodet ved fødselen. Fra gammelt av har denne seiershuva hatt stor betydning for de som var født med den, blant annet kunne de, når de bar den på seg, slukke en brann bare ved å gå rundt den. Petra slukket en brann hjemme i Myra og noe senere en brann
---- 347 H&FSt ---- på Øra. (Se artikkel av Johannes Minsås om "Seiershuva" i Verdal historielags årbok for 1952. Her forteller han om Petra og andre personer som var født med denne spesielle hinna over hodet. Denne spesielle "seiershuva" er det ikke noe snakk om at noen er født med nå. Hva årsaken er, er ikke godt å si, men kanskje er det ikke er så stor overtro blant jordmødrene og folk ellers. Men når en leser denne artikkelen avjohs. Minsås, så kan en kanskje begynne å tro på gamle sagn og fortellinger.) 89. Karl Olaf, f. 1 892 i Myra. Han ble neste eier av Myra Karl Olaf Martinsen Hallem (1892-1986) og Marie Johanne Johnsdatter Elverum (1897-1985) Karl Olaf brukte bare Olaf som fornavn. Han tok over Myra i 1917. I 1920 kjøpte han Haugan som han hadde til i 1926, og i denne perioden hadde bror av Olaf, Johan Marius Myra fra 1920 til 1924. Marius Weie var her fra 1924 til 1927. Olaf kom tilbake til Myra i 1928, og han hadde den til han døde. Jorda ble solgt som tilleggsjord til Hallem østre i 1962, og husa ble fjernet i 1987. Olaf arbeidet på Steinkjer som ungdom. Der traff han Marie Johanne Elverum fra Ogndal, og dette førte til giftermål. Olaf og Marie (hun brukte bare Marie som fornavn) ble gift i 1917. Hennes foreldre var John Johansen Elverum og Anne Serine Hans datter Hollåsplass. Olaf arbeidet mye som gårdskar på Sør- Hallem om sommeren, og i tillegg dreiv han mye med grøftegraving rundt om på går dene. Om vinteren var det skogsarbeide som måtte gi utkomme til det daglige brød. Marie og Olaf Hallem. Bilde tatt 1917. Mange har vel hørt historien om kringla. Det var Olaf Hallem som var med i begynnelsen av denne historien og gamle Ingber, som han fikk kringla fra, er mest trolig Ingeborg Evensdatter på Hallem nordre. Slik fortake han historien: "jeg var 7-8 år gammel. Fra gamle Ingber fikk jeg en kringle somjeg ikke åt opp. Dajeg kom hjem til Hallemsmyra, ga jeg kringla til mor. Pauline Gjale kom til Myra, hun var sypike og hjalp mor åsy klær. Kaffe fikk hun, og kringla. Pauline hadde ikke råd til å ete kringla så hun lurte den ned i jorklelomma. Etterpå var jeg på Gjale og hjalp til med noe, og mor til Pauline trakterte med kringla. Da var den hard som stein. Jeg lurte knngla ned i lomma, og på vegen heim kastet jeg den i bakken neden-
---- 348 H&FSt ---- Olaf M. Hallem som ungdom. Bilde er tatt i 191 7-1 8. f for Haugan. Kår-Beret fann kringla. Den var da grønn av mugg. Hun kom til mor og viste den fram og beklaget seg over at folk for så stygt fram med maten. Kår-Beret tok med seg kringla heim" Olaf og Marie Johanne hadde sju barn 81. Kåre, f. 1917, d. 1945 ugift. 82. Reidar, f. 1919, gift i 1941 med Aslaug Skavdal fra Leirådal. Hun døde i 1950, og Reidar giftet seg i 1 957 med Olaug Brønstad fra Snåsa. Reidar vokste opp på Helgåsen. Han arbeidet i jordbruket og som skogsarbeider. Da han ble gift med Olaug, tok de over hennes farsheim, Brønstadsveet i Snåsa. 83. Ingrid, f. 1920, gift med Steinar Tingstad fra Frol, f. 1916, d. 1995. De dreiv farsheimen til Steinar, Heimtun under Tingstad i Frol. 84. Dagny, f. 1923, gift i 1 945 med Konrad Olsen, f. 191 1, d. 2004. Konrad arbei det ved Trones bruk og de bosatte seg på Trones. 85. Nelly, f. 1924, d. 2004, gift i 1945 med Per Kålen f. 1916 på Stiklestad pres tegard, der hans far var forpakter, d. 1992. I 1950 startet de opp nybrottsbruket Spelan, kjøpt av Augla.
---- 349 H&FSt ---- 86. Kari, f. 1927, gift i 1946 med Toralf Hynne f. 1920 på Øra, d. 1976. Toralf dreiv mye med fjordfiske sammen med sin far, Oskar Hynne. Senere arbeidet han ved fiskemafforretningen på Verdal Samvirkelag. De bygde villa i Smedveita på Øra. 87. Gunnvor, f. 1938, gift i 1958 med Ottar Moholt, f. 1932. Ottar arbeidet ved Statens vegvesen, og de bygde egen villa på heimjorda i Myra. Nord-Hallem (Hallem Nordre) GNR. 35, BNR. 1 Hollem Nordre. Også Nord-Hallem har vært i kirkens og klostrenes eie så langt tilbake som en kan finne ut. Før 1400-tallet har Erkestolen hatt en part av eiendommen, senere har Holms kloster vært inne i bildet, men ved reformasjonen har klostergodset gått over i Kronens besittelse. 1 1650 hadde Stiklestad kirke den største bygselretten med 1 spann og Kasper Schøller hadde en liten del.
---- 350 H&FSt ---- Nord-Hallem var i kirkens eie inntil 1799, da ble den etter rekvisisjon av kirke verge Ole Ågård solgt ved auksjon 28. desember til Lars Johannesen Lein for 1416 riksdaler. Fra 1799 og fram til i 1933 da Jørgen Wekre kjøpte Nord-Hallem, hadde gården ti eiere. Siden 1933 har gården vært i Wekre-slektens eie. Lars Johannessen (1766-1851) og Martha Ellingsdatter (1758-1848) Lars Johannesen var født på Lein av foreldre Johannes Andersen Lem og Magnhild Larsdatter. Han ble gift i 1791 med Martha Ellingsdatter, født på Auskin av foreldre Elling Pedersen Auskin og Siri Jacobsdatter. Lars Johannessen solgte gården videre til kvartermester Ole Faren i 1803 for 1600 riksdaler og han Byttet da til Sjøbygda hvor han ble forpakter på Sem, der han senere ble eier. Lars og Martha døde begge på Sem. I 1801 var det på gården en tjener som hette Ingeborg Larsdatter, født 1784, ugift, og det var to inderster som het Lars Johnsen, født 1768, og Johanna Johansdatter, født 1727, begge ugifte. Lars og Martha hadde tre barn: 81. Magnhild f. 1793, d. 1839, gift i 1 81 6 med Haldo Andersen Myhr, d. 1848. Haldo forpaktet Råen fra 1819 fil 1823, og han overtok Sem i 1823 etter sin svigerfar. 82. Siri f. 1796, d. 1 886, gift i 1821 med enkemann Ellef Andersen Holme f. 1758. 83. Anne f. 1 798, gift i 1 826 med Ole Toresen Vist f. 1791, d. 1 877. De var bru kere på Vist øvre der Anne døde i 1 834. Ole ble gift på nytt i 1 836 med Ragnhild Pedersdatter, f. 1806, d. 1884 Ole Olsen Faren (1747-1805) Ole Olsen Faren bodde ikke på gården, og han dreiv den sammen med Faren nedre som han eide. Ole døde i 1805, og Nord-Hallem ble solgt på skifteauksjon etter han den 25. mars i 1805, og kjøpesummen var 1400 riksdaler. Kjøper var Mandrup v. Alstrup. Mandrup v. Alstrup (1779-1823) og Sophie Catrine Meyer Schult (1780-1867) Alstrup var på Nord-Hallem til i 1817. Da kjøpte han Mo som han eide til han døde i 1823. Sophie levde til i 1867, og hun bodde på Mo til hun døde. Da Alstrup kjøp te Mo, ble Nord-Hallem solgt til Ole Henriksen Hodal fra Sparbu for 4000 spesieda ler. Dette salget kan ikke ha gått i orden, eller så har Alstrup tatt gården tilbake, for Alstrup eide Nord-Hallem fremdeles da han døde i 1823. På skifteauksjon etter han i 1823 ble Nord-Hallem solgt til Jon Jakobsen Gjermstad for 953 spesiedaler. Fra 1815 finner vi et tinglyst gavebrev fra løytnant Alstrup til det Norske univer sitetet på Vi tønne bygg årlig. Dette gavebrevet ble slettet i 1965. Hvor lenge dette gavebrevet er blitt opprettholdt vites ikke, men ganske sikkert ikke så lenge som til 1965.
---- 351 H&FSt ---- Det var et stort hushold hos Alstrup på Hallem, i folketellingen for 1815 var det to frøkener og ti tjenere. Mandrup og Sophie Catrine hadde tre barn: 81. Hans Barchman, f. 1 809 på Hallem. 82. Elen Sophie, f. 1811 på Hallem, hun ble gift med Christen Elster. 83. Carl Henrich, f. 181 3 på Hallem. Han døde før 1815. Jon Jacobsen Jermstad (1795-1866) og Kirsti Ellingsdatter (1795-1879) Jon Jakobsen hadde gården til i 1860 da han solgte den til Hans Peter Jonsen Mikvoll for 1200 spesiedaler. Han ble født på Gjermstad av foreldre Jacob Joensen Lund og Guri Andersdatter. Jon ble gift i 1824 med Kirsti Ellingsdatter. Hun ble født på Sør- Hallem av foreldre Elling Jonsen og Mali Andersdatter. Jon og Kirsti tok kår da de solgte gården, og begge døde på Nord-Hallem. I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 20 sauer, 7 geiter og 1 gris og de sådde Vs tønne hvete, Vs tønne rug, 1 tønne bygg, 6 tønner havre, Vs tønne erter og 6 satte tønner poteter. Jon Jakobsen hadde en datter med Karen Anfindsdatter før han ble gift: 81. Andrea f. 181 9 på Haugsholmen, gift i 1 846 med Tore Johnsen Øgstad f. 1819. De utvandra til Amerika i 1 869. Jon og Kirsti hadde fire barn: 81. Gurianna f. 1 825 på Hallem, d. 1905, gift i 1 852 med Nils Johnsen f. 1821 på Grundan, d. 1 887, de ble gårdbrukere på Ness mellom. 82. Martha f. 1827 på Hallem, d. 1888, gift i 1855 med Tore Olsen f. 1822 på Hjelde, d. 1903, de ble gårdbrukere på Oklan. 83. Elen f. 1831 på Hallem, d. 1910, gift i 1 879 med enkemann Johannes Roaldsen f. 1841 på Nessmoen, d. 1920. Han ble gift i 1863 med Berit Martha Andersdatter, men hun døde i 1 878. I 1 875 var de husmannsfolk på Roaldsmoen under Ness vestre, og senere ble de selveiere på samme plassen. 84. Jonette f. 1 834 på Hallem, d. 1 837. Hans Peter Jonsen Mikvoll (1829-1911) og Beret Sevaldsdatter (1826-1891) Denne familien var på Nord-Hallem fra 1860 til 1868. Hans Peter ble født på Mikvoll av foreldre Jon Petersen og Karen Malena Hansdatter. Hans Peter giftet seg i 1859 med Beret Sevaldsdatter. Hun var datter på Stiklestad nordre og hennes foreldre var Sevald Olsen og Ingeborg Jakobsdatter. I 1868 overdrog Hans Peter Jonsen gården til Johan Kristian Jonsen Hofstadvaldet (Buhaugen) for 1200 spesiedaler. Hans Peter kjøpte da Valstad østre. I folketellingen for 1875 finner vi dem på Valstad østre, og i 1891 er de på Øra. Hans Peter og Beret hadde to barn:
---- 352 H&FSt ---- 81. Julie Kristine Hansdatter f. 1 858 på Mikvoll, d. 1 868 på Hallem. 82. Sevald f. 1 864 på Hallem. Han utvandra til Amerika i 1 884, kom tilbake i 1908, og han døde ugift i 1929 på Sykehuset. Johan Kristian Jonsen (1831-1908) og Ingeborg Evensdatter (1832-1913) Johan Kristian kom til Nord-Hallem i 1868, og var husmann på Buhaugan under Hofstad øvre, før han kjøpte Nord-Hallem. Han var født i Sparbu, sønn av ungkar John Johnsen Aspås og pike Golla Johnsdatter Hofstad i Sparbu. Johan Kristian gif tet seg i 1859 med Ingeborg Evensdatter, datter av Even Haldorsen Østnes og Berit Olsdatter. Johan Kristian og Ingeborg tok Hallem som etternavn. Johan Kristian betalte 1200 spesiedaler for Nord- Hallem, og som det står skre vet i Verdalsboka, arbeidet han seg opp til å bli en vel standsmann. Johan Kristian Jonsen Hallem og Ingeborg Evensdatter Hallem. I 1875 bodde far til Ingeborg, Even Haldorsen, på gården. Han var behjelpelig med gårdsdriften. Det var også en tjenestegutt som het John Ellevsen, født 1859, og en tjenestejente som het Ingeborganna Bårdsdatter, født 1859. På Nord-Hallem var det i 1875 en besetning på 2 hester, 5 kyr, 2 kalve r, 20 sauer, 10 geiter og 2 gnser. Det var en utsæd på 2 tønner bygg, 6 tønner havre og 9 tønner poteter. I 1891 var det på gården en gjetergutt som het Edvard Johannesen, født 1877, og en budeie som het Laura Kristine Johansdatter, født 1868. Johan Kristian og Ingeborg fikk ingen barn, men de hadde en fosterdatter Bl . Anna Olsdatter f. 1 873 på Musumenget. Hun var datter av Ole Eriksen, bosatt på Bunes, og Ingeborganna Eskildsdatter, bosatt på Musumenget. Ingeborganna var i tjeneste på Hallem søndre i 1 875 og i 1 877 ble hun gift med Johan Edvard Ellingsen f. 1 85 1 i Skogn. Det er litt usikkert hvor det ble av dem, men det er mulig at det var den samme Anna som i folketellingen i 1 891 var på besøk på Sætran i Hegra. Hun var da ugift og arbeidet ved Ranheim papirfabrikk og var bosatt på Kirkesletten i Trondheim. Martinus Olausen Leklem (1870-1947) og Ingeborg Eide (1881-1966) Martinus var født på Leklem og foreldra hans var Olaus Jakobsen Leklem og Madsine Martinusdatter Moe. Han ble gift med Ingeborg Eide fra Ytterøy, og hennes foreldre var Konrad og Anna Eide. Konrad var bergverksarbeider på Ytterøy. Martinus Leklem kjøpte Nord-Hallem 1901 for kr 13.000, og nå fulgte en tid med mange eierskifter på gården.
---- 353 H&FSt ---- Peter Bruem fra Ogndal kjøpte gården av Martinus Leklem for kr. 20.000, men han hadde den bare i to år før Martinus Leklem kjøpte den tilbake for kr. 27.000. I den tiden Peter Bruem hadde gården, dreiv han ut en stor del av skogen. I 1913 var Anton Aksnes på Nord-Hallem for å kjøpe den delen av gården som grensa mot Leksdalsvatnet (Klingen). Handelen holdt på å gå i orden, men Ingeborg nektet for salg. Endskapen ble at Aksnes fikk kjøpe den delen av Klingen som lå nedenfor "gammelveien" og øst for "grinda i Nordbakkan". Kjøpesummen var på kr 200,-. Beiterett og fiskerett ble unntatt fra salget. I ettertid viste det seg at handelen ikke var tinglyst på grunn av at Ingeborg ikke hadde underskrevet på skjøtet. Tinglysingen ble foretatt først etter år 2000. I 1923 solgte Martinus gården til sin bror, Ole Leklem, for kr 52.000, og han hadde den i to år før Martinus kjøpte den tilbake igjen for kr 54.000. I 1925 ble Nord-Hallem solgt til Johannes Pedersen By fra Vinne for kr 54.000. Martinus og Ingeborg hadde ingen barn. Følgende er en historie om Ingeborg Leklem og Ole Andreasen, husmann på Gjale: "Ingeborg led en del for at hun ikke fikk noen barn, og hun misunte Ole den store barneflokken han hadde. En dag på senhøsten da Ole var inne og spiste, kom sam talen inn på at hun misunte Ole denne barneflokken. Ingeborg hadde nettopp lagt fram en stuv med vadmelstøy som hun skulle sy bukser av, og på skøy sa Ole at hvis hanjikk tøy til en bukse så skulle han nok være behjelpelig så hun fikk barn". Historien forteller at til jul fikk Ole tøy til en bukse, seiv om tilbudet om hjelp selv følgelig ikke ble akseptert. Dette forteller at det også kunne være et godt forhold mellom gardkone og husmann. Johannes Pedersen (1880-1939) og Petra Emelie Gustavsdatter (1888-1962) Familien kom til Hallem i 1920 fra Storlien hvor de var eiere fra 1911 til 1920. Johannes var født på By, og han tok By som slektsnavn. Hans foreldre var Peder Olaus Thomasen og Bergitha Lovise Johannesdatter. Han ble gift i 1909 med Petra Emelie Gustavsdatter. Hun ble født i Faren av foreldre Gustav Andersen og Elen Margrethe Steffensdatter. Johannes og Petra Emelie fikk sju barn: 81. Odd Georg, f. 1910 på Faren, d. 1992, gift med Aagot Segtnan f. 1908 på Kolberg og bosatt på Hallem søndre. De bosatte seg på Levanger. 82. Egil Bernhard, f. 1912 på Storlien, d. 1986, gift med Gunvor Ekren, d. 1986, de bosatte seg på Øra. 83. Anders, f. 1913 på Storlien, d. 1989, gift med Borghild Ingvaldsen f. 1916, d. 2003. De bosatte seg på Øra, og Anders arbeidet som kontorleder ved Verdal Meieri. 84. Gustav, f. 1 91 5 på Storlien, d. 1 993, gift med Ruth Strand f. 1 91 8, og de bosat te seg på Øra. Gustav arbeidet som våpensmed på Rinnleiret.
---- 354 H&FSt ---- 85. Per, f. 1918 på Storlien, d.1942, ugift. 86. Eva Jorid, f. 1922 på Hallem, g. med ingeniør Karl Magnus Dahn f. 1922 i Trondheim. 87. Jon Ingvald, f. 1924 på Hallem, d. 1995, gift med Julie Lillebakk f. 1924 på Ørlandet, d. 1999. Jon var lærer, og sin siste lærerpost hadde han ved Stiklestad skole. Han var også klokker i Stiklestad kirke. Jon fikk tildelt Kongens fortjeneste medalje. Jørgen Jørgensen Wekre (1886-1967) og Anne (Ane) Karoline Johannesdatter (1883-1975) I 1933 kom det nye eiere til Nord-Hallem. Da kjøpte Jørgen og Anne Karoline Wekre fra Henning gården og sene re har den vært i denne slektens eie. Jørgen var fra Dyrstad i Ogndal, og hans foreldre var Jørgen Jørgensen Dyrstad og Lovise Rebekka Lorntsdatter Oppem. Han ble gift med Anne Karoline Johannesdatter. Hun var fra Vådal i Sparbu og var datter av Johannes Sakariasen og Maren Lovise Larsdatter Smolan. Jørgen og Ane fikk tre barn: Ane og Jørgen Wekre med sønner. Bak f.v.: Mogne, Johannes og Leif. Foran: Ane og Jørgen.
---- 355 H&FSt ---- B 1 . Johannes, f. 191 1 i Sparbu, d, 2001, gift i 1 946 med Astrid Rørmark fra Berg på Helgeland. De ble de neste eierne av Nord-Hallem. 82. Leif Ingemann, f. 1913 i Sparbu, d. 1985, gift i 1941 med Signe Oline Lyng f. 1918 i Sparbu. De bodde på Stiklestad, og Leif arbeidet som lastebilkjører. Han var sist ansatt ved Verdal kommune. 83. Magne, f. 1921 i Sparbu, d. 1991, gift i 1952 med Asbjørg Johanne Eklo f. 1933. De bygde egen villa på Nord-Hallem. Magne arbeidet som gårdskar på Nord-Hallem, og da Innherred Teglverk startet opp, ble han ansatt der. Neste eier på Nord-Hallem ble Jarle Wekre, sønn til Johannes og Astrid. Jarle giftet seg med Aud Vollan, og nå er det deres datter Helene, gift med Jens Høyem, som er eiere. Husmannsplasser og fradelte bruk på Nord-Hallem: Fra 1800 til ca. 1870 var det en husmannsplass på Nord-Hallem, og det var Myra. I 1872 ble det gjort et makeskifte mellom Nord-Hallem og Sør-Hallem, slik at de to husmannsplassene Myra og Støa (Angelbakken) skiftet eiere. 1 denne oversikten tar vi med plassene der de hørte heime etter makeskiftet i 1872. Støa / Angelbakken Denne husmannsplassen lå i området der Otte Hallem bygde villaen Støatun. Dette er en meget gammel plass, som er nevnt så tidlig som først på 1600-tallet. Her ser vi hvor viktig Leksdalsvatnet og området omkring vatnet var. Begge disse to naboplassene kan dateres veldig langt tilbake i tid. De ligger like ved veien til Leksdalen, og det var rike fiskemuligheter i Leksdalsvatnet. Angelbakken er et stedsnavn som skal ha tilknytning til kommandotida. I denne tida var det ekserserplass på Prestmoen ved Augla, Verdalens gamle prestegard. Soldatene brukte denne bakken fra Nord-Hallem til Støa som øvingsbakke. Etter at den siste husmannen forlot Angelbakken, kjøpte Petter Olsen plassen og la den til Støa østre. Hvor kommer navnet Angelbakken fra? Kan navnet skrive seg fra enke Engel Kluver som var husmannskjerring? Vi finner henne i sjeieregisteret fra 1748, og i manntallet fra 1762 var hun registrert som husmann på Sør-Hallem. Engel Dortea Kluver ble født omkring 1705, og hennes foreldre var Johan Vilhelm Kluver og Birgitte Bilderling. Hun ble enke i 1739, og var da gift med en underoffi ser fra Overhalla. Tre barn er oppgitt i begge tellingene: Beret, Lisbeth og Dorthe. Engel døde i Hallem-Støa i 1772, 78 år gammel.
---- 356 H&FSt ---- Navnet Angel er nærmest ukjent fra kirkebøkene for Verdal fra denne tid. Navnet Engel er tysk, og forandringen til Angel er liten, så det er ganske sikkert henne som har gitt navnet til Angelbakken. Jon Tørrisen Under Hallem søndre er det i en folketelling av 1665 oppført en husmann, Jon Tørrisen Skjørholmen. Vi vet ikke om han har hatt Støa som husmannsplass, men det er mest trolig etter som ingen av de andre plassene var bebygd på den tida. Ole Mortensen (1736-1814) og Gjertrud Rasmusdatter (1742-1794) Ole Mortensen var fra Kjesbu og hans foreldre var Morten Olsen og Karen Jonsdatter. Han ble gift med Gjertrud Rasmusdatter. Hun var fra Lille-Vuku og datter av Rasmus Markusen og Gunnhild Arntsdatter. I 1801 var Ole Mortensen husmann i Støa, og det er usikkert når han kom hit til denne plassen. Ole ble enkemann i 1794, og i 1801 hadde han Marit Jonsdatter, født 1770, som hushjelp. Om Ole står det i folketellingen at han var "vanhelsig". Han døde i 1814. Han ble funnet død i båten på Leksdalsvatnet. Ole og Gjertrud hadde to sønner: 81. Rasmus f. 1774 i Ulvilla, d.1794. 82. Ole f. 1784. Om Ole står det at han lot seg verve til artilleriet i København John Toresen (1787-1850) og Maren Kirstine Andersdatter (1780-1852) John og Maren Kirstine bodde på Øgstad da de ble gift i 1810. De kom til Angelbakken i 1814 etter at den forrige bruke ren døde. De flyttet tilbake til Øgstad i 1818. Vi finner mer om denne familien under Øgstad. Jon Pedersen (1791-1845) og Anne Sørensdatter (1791-1869) Jon Pedersen ble født på en husmannsplass under Nord-Tiller. Hans foreldre var hus mannsfolk på Ner-Hallem på 1700-tallet, og de het Peder Sevaldsen og Maria Jonsdatter. Om Anne har vi ingen andre opplysninger enn at hun kake seg Tiller da de ble gift. Jon og Anne ble gift i 1818, og de bodde da begge på Tiller, men de kom hit til Angelbakken like etter at de giftet seg. Begge flyttet til Ausa til datteren Beret en gang mellom 1840 og 1845. Begge døde i Ausa. Jon og Anne hadde tre barn: 81. Beret Martha f. 1 81 9 på Hallemsvald, d. 1 81 9 på Hallemsvald. 82. Beret Jonsdatter f. 1 820 på Hallemsvald, gift i 1 839 med Ole Nilsen, de ble bru kere på Ausa søndre fra ca. 1840. Mer om denne familie på Ausa søndre i Heimer og folk Leksdalen.
---- 357 H&FSt ---- 83. Peder f. 1823, d. 1906 på Hallemsvald, gift i 1844 med Martha Olsdatter f. 1822 på Leklemsvald, d. = 1850. Han ble gift igjen i 1852 med Martha Caspersdatter f. 1 823 på Akerhusvald. Han var da husmann på Minsåsåsen. Ole Henriksen (1814-1852) og Martha Eliasdatter (1819-) Ole og Martha var i Hallemstøa i tidsrommet 1840 til en gang mellom 1850-1865. Ole var født på Sundby av foreldre Henrik Jensen og Anne Bårdsdatter. Han ble gift i 1839 med Martha Eliasdatter. Hun var født på Back i Kall, og hennes foreldre var Elias Jensen og Martha Pedersdatter. Ole og Martha var bosatt på en plass under Stiklestad nordre da de giftet seg. Ole døde i 1852 da han forliste og druknet under sildefisket på Folda. I folketellingen for 1865 var Martha losjerende på Hestegrei lille. I 1890 har Martha fått en flytteattest til Trondheim der hun "har jaaet plads i en aj hospitalerne der". Ole og Martha fikk tre barn: 81. Elias f. 1 840 på Bjartnesvald. Han fikk flytteattest til Trondheim i 1 865. Han var ugift og arbeidet som gårdskar og portner ved Trondhjems kommunale sykehus. 82. Ingeborganna f. 1 844 på Sør-Hallemvald, gift i 1 870 med Mikal Jonsen f. 1 845 på Tronesvald. De bosatte seg på Solem på Øra, som lå ved Skilleparken i Nordgata. Mikal arbeidet som gardsarbeider. 83. Henrik f. 1849 på Sør-Hallem, gift i 1875 med Julianna Ellingsdatter. Sand f. 1853 på Vist. Han utvandra til Amerika i 1882, og kom visstnok ikke tilbake. I 1 891 var Julianna i tjeneste på Holmsveet. Ole Halvorsen (1823 -1897) Anne Johannesdatter (1832-) I 1865 og 1875 finner vi Ole som husmann i Angelbakken under Hallem nordre. Ole var murer, og han ble født på Brustuen under Stiklestad østre. Hans foreldre var Halvor Ottesen og Brynhild Mosesdatter. Foreldrene var husmannsfolk på Aksnes og Støa under Vester-Hallem. Ole ble gift med Anne Johannesdatter, som var født på Lyngsholmen. Hennes foreldre var Johannes Sevaldsen og Martha Olsdatter. De var husmannsfolk på Lyng mellom. Ole og Anne hadde i 1865 en besetning på 6 sauer og 1 geit og en utsæd på 1/8 tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter. I 1875 hadde de 1 ku og 4 sauer og en utsæd på 1/8 tønne bygg, 1/2 tønne havre og 2 tønner poteter. Ole Halvorsen var siste bruker i Angelbakken. Det er mulig at han flyttet herfrå i 1879, for vi ser at brannforsikringen er utmeldt da. Ole med familie flyttet ganske sikkert til hans foreldre i den andre Støaplassen under Vester-Hallem. Ole var også en tur til Amerika. Han utvandra i 1882, men kom tilbake da hans far døde i 1884. Han overtok da denne Støaplassen. Vi finner mer om denne familien under Hallem vestre. Fra brannprotokollen kan en lese:
---- 358 H&FSt ---- En bygning hvori stue, kjøkken, fjøs og lade Et stabbur 35 spd. 5 " 5 " Utmeldt 28/6 1879. Bortjlyttet til Bjartnesvald. Dette er slutten på husmannsplassen Angelbakken. Gjalet / Hallem øvre GNR. 35, BNR. 6 Gjalet/Hallem øvre 1958. f O io:k Gjalet er ingen gammel husmannsplass. Den ble bebygd ca. 1870, og det har vært bare en slekt på plassen fram til 1980-tallet. Jorda på Gjalet var meget steinfull noe en kan se på det svære steingjerde rundt eiendommen. Gjalet har en fin beliggenhet med flott utsikt ut over bygda. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 359 H&FSt ---- Besetning i 1875: 1 ku, 7 sauer og 1 gris, og utsæd var 1/4 tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter. Plassen ble innmeldt i brannkassen i 1871
1. En bygning, hvori stue og kjøkken med overværelse 40 spd. 2. En bygning bestående ajjjøs, lade samt vedskur 20 spd. 20 spd. 3. En kakkelovn 5 spd. 6/12 18/7 el stabbur ass. jor 20 spd. Litt fra husmannskontrakten fortalt av Pauline Olsdatter Hallem: Rett til hamning for 1 ku, 2 geiter og 3 - 4 sauer, unntatt i sætertida. Pliktarbeide: 6 dage r i potetonna 6 sh 6 dager i våronna 8 sh 15 dager i slåttonna 12 sh Dessuten om vinteren noen faste dager. Ole Andreasen (1827-1907) og 1) Pauline Petersdatter (1826-1861) og 2) Jøren Pedersdatter (1828-1913) Ole og Pauline kom fra Lyngåshaugen og bosatte seg som første brukere på Gjalet under Hallem nordre. Ole var født på Ydsevald av foreldre Andreas Olsen og Martha Jonsdatter. Han ble gift i 1852 med Pauline Petersdatter. Hun ble født på Bjørganvald av foreldre Peter Andreas Nilsen og Kirstie Pedersdatter Fikse. Pauline døde 1861, og Ole giftet seg på nytt i 1861 med Jøren Pedersdatter. Jøren var fra Dreiarmoen under Forbregd, og hun var datter av Peder Johnsen og Serianna Jørgensdatter. Ole døde på Gjalet i 1907 ogjøren i 1913. Ole og Pauline hadde tre barn: 81. Martin f. 1852 på Stene, utvandra til Sverige i 1880, senere til Amerika. Han døde der 1903, gift, men ingen barn. 82. Petter f. 1 854 på Stiklestad, gift med Serianna Nilsdatter. Han var husmann i Støa under Hallem vestre og døde der i 1 907. 83. Aneus f. 1 858 på Lyngåsvald. Han var i tjeneste på Hegstad i 1 875. Han utvan dra til Amerika i 1 886, og etter han hadde reist, fikk de aldri noe livstegn fra ham. Ole og Jøren hadde fire barn 81. Peder f. 1862 på Lyngåsvald, d. 1864. 82. Peder f. 1865 på Lyngåsvald, d. 1866. 83. Sofie f. 1 869 på Lyngåsvald. I folketellingen i 1 891 var hun på besøk på Gjale. Hun var da barnepike på nedre Dalem i Sparbu, og dit kom hun i 1 885. Senere var hun budeie på Dalem til hun døde i 1929. Hun brukte da Dalem som etter-
---- 360 H&FSt ---- navn. Sofie fikk fortenestemedalje for lang og tro tjeneste. Johan Kristian Dahlum la særlig vekt på husdyrhold, og ved jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914 fikk han 1. premie for en samling husdyr. Sofie hadde vel sin store andel av æra for den fine besetningen på gården. 84. Pauline f. 1872 på Hallemsvald. Pauline var ikke gift, men fikk en datter, Olga Jørgine f. 1 904. Hennes far var Georg Johannesen, og han var født på Sende. Pauline Olsdatter Hallem (1871-1963) Pauline hadde husmanns kontrakt fra hun overtok plassen etter sin far, og til 1914 da hun kjøpte Gjalet og Plassen. Heimen fikk da nav net Hallem øvre, og Pauline tok etternavnet Hallem. Gjalet er ikke noen stor plass, den var på ca. 30 mål og av dette var det 20 mål dyrket jord. Dette var jord nok til å fø tre kyr, og i tillegg var det litt åker. De hadde litt hestehjelp i onnene, men ellers drev mor og datter Gjalet aleine. Det var først i de senere årene de hadde heimen at veien ble utbedret så pass at det var mulig å komme til Gjalet med en treskema skin. Tidligere var det bare å bruke piggmaskina for å få tresket kornet. Seiv om det ikke var noen stor avling, var dette et møysommelig arbeide. Storparten av veden de brukte, var kvist som Pauline drog heim fra skogsdriftene omkring Gjalet, og de var alltid en stor dunge med kvist lag ret under en stor gran like ved husene. Olga tok over heimen fra sin mor, og hun solgte den siden til Erik Larsen som er eier nå. Olga flyttet da til en leilighet på Øra, og hun døde i 1997. Nå er det Geir Erik Larsen som er eier på Hallem øvre. Olga Hallem.
---- 361 H&FSt ---- Hjlßi må wmm?S&å 3SBk« . ; A mm > : SÉÉ3 7 x Pauline Hallem. Plassen Denne plassen hadde flere navn. På Lyngåsen kalte de den Uti-Plassa, fordi den lå utenfor Lyngåsen, og de nedenfor kalte den Oppi-Plassa, fordi den var ovenfor Gjalet. Plassen er nå merket med navnet Ryeplassen. Husa lå øverst i Gjalplassen ca. 200 m vest for Lyngåsheimen på samme side av veien. Anders Ågesen (1828-1883) og l) Kristine Haldosdatter (1839-1872) og 2) Beret Martha Jonasdatter Lyngsvald (1838-) Det er noe usikkert, men enkelte opplysninger kan tyde på at det er bare Anders Åge sen som har vært husmann her. Plassen er ikke nevnt i noen folketelling, og de opp lysninger vi har om plassen og folkene der, er fra Reidar Prestmos notater.
---- 362 H&FSt ---- De er på Hallem i alle fall i årene 1868 - 1872. Plassen ble trolig nedlagt mellom 1872 - 1875. I listen "Husmannspenger" for 1868 er de oppført som husmannsfolk under Hallem nordre. Anders og Kristine kom fra husmannsplassen Elvsveet i Leksdalen hvor de var husmannsfolk uten jord i 1865. Anders Ågesen var tømmermann. Han ble født i 1828 på en plass under Skrove øvre, og hans foreldre var Åge Andersen og Lisbeth Olsdatter. Han ble gift i 1865 med Kristine Haldosdatter. Hun var datter av Haldo Pedersen Stubskin og Ingeborg Pedersdatter. Kristine døde i 1872, og Anders giftet seg igjen i 1882 med enka Beret Martha Jonasdatter som var født på Vangstadvald. Hennes foreldre var Jonas Olsen og Gjertrud Hansdatter. Beret Martha var tidligere gift med Mikal Johnsen Kjærenget. I 1875 var Anders inderst på Haga mellom, og han døde der i 1883. Anders hadde en sønn med Ragnhild Larsdatter før han ble gift med Kristine: Bl . Peter Obus f. 1 861 på Auskin. Han utvandra til Amerika i 1 882. Anders og Kristine hadde to barn: Bl . Anneus f. 1 867 på Tusetvald, d. 1 867. 82. Ingeborg Anna f. 1 870 på Hallemsvald. Hun ble gift med sitt søskenbarn Andreas Mikalsen født på Fiksevald. De var på Karmhusbakken i 1900. I 1908 kjøpte de Fjesme i Henning, og Ingeborg Anna døde der i 1916. Fraskilte parter fra Hallem nordre. Haugar» GNR 35, BNR. 7 Karl Olaf Martinsen Hallem (1892-1986) og Marie Johanne Johnsdatter Elverum (1897-1985) I 1920 kjøpte Olaf Martinsen Hallem jordstykket Haugan av Martinus Leklem på Hallem nordre. Olaf eide Myra under Hallem søndre fra 1917, og da han kjøpte Haugan, var det hans bror Johan Marius som tok over Myra. Haugan var på ca. 80 mål, og ca. halvparten var dyrket. Kjøpesummen var på kr 5000. Haugan var ikke bebodd tidligere, slik at Olaf måtte bygge hus der. Til stuebyg ning kjøpte han en overbygning på en jordkj eller på Hallem nordre så det var ikke stor plass de hadde å boltre seg på. Kjøpesummen var stor, og i tillegg kom kostna den med oppsetting av hus. Det ble vanskelig å berge seg på gården seiv om han hadde arbeid ved siden av.
---- 363 H&FSt ---- Haugan undre Nord-Hallem i 1950. "Nystua" under oppføring I 1926 ble Haugan solgt på tvangs auksjon til Anton Venem, men han bodde aldri på gården. Olaf losjerte en tid på Nord-Hallem og på Øra. Han flyttet senere tilbake til Myra, og denne familien kan en se mer om der. I 1929 var det på nytt auksjon på Haugan, og da var det Ivar Klokker haug som kjøpte gården. Ivar Alfred Klokkerhaug (1901-1985) og Johanne Lyngås (1902-1989) Ivar Alfred kom fra Klokkerhaugen under Augla, og Johanne kom fra Lyngåsen. Om deres slekt kan en finne mer under deres fødesteder. Ivar Klokkerhaug hadde Haugan til 1962, da ble gården solgt til Paul Ivar og Johanne Klokkerhaug.
---- 364 H&FSt ---- Hojem, og nå er det hans sønn, Per Olav, som er eier. Ivar og Johanne flyttet til en bolig ved Hallemskorsen etter at de solgte Haugan. Ivar Alfred og Johanne hadde en sønn: 81. Reidar Klokkerhaug f. 1926 på Klokkerhaugen. Han ble gift med Hjørdis Kristiansen, og de bygde egen villa ved Hallemskorsen. Reidar døde i 2002. Johanne og Ivar Klokkerhaug med sønnen Reidar. Ner-Hallem (Hallem Nedre) GNR. 36, BNR. 1 Ner-Hallem sammen med Vester-Hallem ble så langt tilbake som i middelalderen kalt Store Hallem. Det har også vært en stor gard, men gjennom tidene har deler av eien dommen blitt utparsellert. Det har vært bosetning på eiendommen i meget lang tid. Det kan en se på de store mengder gravhauger som finnes i Hallemsmarka. Ner- Hallem var krongods fram til 1762 da den ble solgt til oppsitteren og delt i to, Ner- Hallem og Vester-Hallem. I 1766 ble deler av skogeiendommen på vestre siden av Leksdalsvatnet utparsel lert til Forbregd og Skjørholmen. Dette skjedde etter at gården ble delt, og denne skogeiendommen tilhørte Vester-Hallem. Eier der var da Elling Olsen. Begge gårdene hadde eiendom i Haukåa. Denne besto av husmannsplasser, seter, sag og kvern i Haukåelva. Ved matrikuleringen i 1723 hadde gården en husmann. Det var Sevald Hallemstøen. Gården hadde da seter 3 fjerding borte og et ringe kvernsted. Seteren var på Steikpannberget i Haukåa, der eiendommen Haugset nå er og den ble nedlagt mellom 1840 og 1870. Kverna var i Haukåelva, og der har det også vært et sagbruk. Fossen der saga lå, kalles enda Sagfossen. Sagbruket i Haukåa eksisterte så sent som 1916, da en i skjøtet fra Martin Moe til Erling Samdal på Vester-Hallem ser at gården hadde en aksje i sagbruket. (Se mer om Haukåa i Siri Kristoffersen: "Grenda mi".) Johannes Pedersen Leklem (1775-1841) og Berit Pedersdatter (1761-1829) Hvis vi går fram til 1800-tallet finner vi i 1794 skjøte til Johannes Pedersen Leklem på Ner-Hallem. Gården ble da overtatt fra Jon Villumsen på odelssak.
---- 365 H&FSt ---- Johannes Pedersen Leklem overdrog i 1802 gården til sin far Peder Leklem for 2000 riksdaler. Johannes bygslet i 1804 Vester-Hallem som han hadde til i 1810, da han kjøpte Haga. Johannes og Berit ble gift i 1803 og de fikk tre barn: 81. Martha f. 1 803 på Ner-Hallem, g. i 1 830 med Ole Halvorsen Hage f. 1 806 på Ness. Han døde allerede i 1832 og Martha giftet seg på nytt i 1840 med Johannes Johnsen Gudding, og de ble eiere på Haga østre. Martha døde i 1 874 og Johannes i 1 890. 82. Marit f. 1808 på Leklem, d. 1 821 på Haga. 83. Ole f. 1810 på Haga østre, d. 1810 på Haga. Peder Olsen Leklem (1751-1827) og Martha Jonsdatter Leklem (1742-) Peder Olsen ble født på Leklem i 1751. Han var sønn av gårdbruker Ole Sevaldsen og Marit Jonsdatter. Peder Leklem drev Ner-Hallem til i 1807 da han overlot gården til sønnen Ole, og Peder tok da kår. Peder og Martha fikk sju barn: 81. Johannes f. 1775, gift i 1803 med Berit Pedersdatter f. 1761. I 1809 kjøpte Johannes Haga nordre østre og han hadde denne gården til han solgte til sin svi gersønn Johannes Johnsen Gudding i 1 840. Johannes og Berit døde begge på Haga, han i 1841 og hun i 1829. 82. Marit f. 1 779, gift i 18 14 med Ole Olsen Malmo 83. Ole f. 1 779, tvilling med Marit, gift med enke Ragnhild Pedersdatter. Han var eier av Ner-Hallem fra 1 807 til 1814. 84. Lorentz f. 1781, d. 1781. 85. Lorentz f. 1782, d. 1786. 86. Gjertrud Margrete f. 1785, d. 1789. 87. Martha Maria f. 1788, gift i 1817 med Jon Torgersen f. 1792. Han hadde da bosted i Volen. Denne familien bodde på Kvamme fra de ble gift og framover mot 1 830-tallet. Ole Pedersen Leklem (1779-1826) og Ragnhild Pedersdatter Ole og Ragnhild giftet seg i 1806. Dette var hennes andre ekteskap. Hun hadde tid ligere vært gift med Ole Johnsen Wilmann på Forbregd som døde i 1799. Ole Pedersen hadde gården til i 1814 da han solgte den til Verdalsbrukets eier Johan Kristian Mutter. Johan Kristen Miiller Johan Kristen Miiller var eier av Vinjegodset i Mosvik, så han bodde nok ganske sik kert ikke på Ner-Hallem, men hadde en driver på gården.
---- 366 H&FSt ---- Rasmus Parelius Drejer (1779-) og Marie Elisabeth Miiller Ved auksjon i proprietær Miillers bo ble gården solgt til hans svigersønn, sogneprest Drejer fra Ytterøy. Rasmus Parelius Drejer var født i Trondheim, og hans far var skipper Peter Albrekt Drejer, og moren var Andrea Margrete Bing. Rasmus Drejer ble gift i 1813 med Marie Elisabeth Miiller. Hun var datter av proprietær Johan Kristen Miiller som bodde på Vinje i Mosvik, og som var eier av Verdalsgodset. Rasmus Drejer var sogneprest i Stiklestad fra 1808 til 1812. Han bodde på Ner- Hallem enda i 1815, og han var da 60 år. Han døde kort tid etter. Gården var meget forfallen, og den ble overtatt av panthaveren, Vitenskapenes selskap i Trondheim. Rasmus Drejer, likesom Johan Kristen Miiller, drev nok ikke Ner-Hallem seiv, og i folketellingen for 1815 finner vi en familie med tjenerskap som ganske sikkert var drivere på gården. Det var Lars Johnsen med familie Rasmus og Marie Drejer hadde tre barn: 81. Kristen Johan f. 1 81 5. Han ble sjømann. 82. Peter Albrekt f. 1 8 1 6, d. 1 906, gift med Gunhild Lorentsdatter Myhr og han ble gårdbruker på Ytterøy. 83. Laura Kaspara f. 1817, d. 1848, gift med Jokum Thomassen Winstrup fra Farsund. Lars Johnsen (1785-) og Anne Olsdatter (1779-) Lars kom til Hallem fra Lyngsvald omkring 1813. Hvor lenge han var her, er usik kert, men trolig til omkring 1818. I 1815 var det tre tjenere på gården, og som kår folk var Peder og Martha Leklem der. Lars og Anne ble gift i 1811 og de hadde to barn Bl . Johannes f. 1811 på Lyngsvald. 82. Elling f. 1 8 1 4 på Hallem, d. 1 832 på Forbregd Ole Henriksen (1792-) og Anne Jakobsdatter (1792-) De kom til Ner-Hallem som drivere like før 1819 og var her til omkring 1823. Da kjøpte han Tuset søndre. Ole Henriksen var født i Sparbu i 1792, han ble gift i 1816 med Anne Jakobsdatter født 1792 i Sparbu. (Se mer om denne familien i Verdalsboka "Heimer og folk, Leksdalen" side 52.) Ole og Anne hadde fem barn 81. Jonetta f. 1817 i Sparbu 82. Martha f. 1 8 1 9 på Ner-Hallem 83. Haldor f. 1822 på Ner-Hallem, gift Brekkhusmoen. 84. Gurianna f. 1 825 på Tuset, gift med de ble husmannsfolk på Rødøy. 1 840 på Sømna med Kristina Hansdatter husmann Jakob Larsen f. 1 824 på Rødøy,
---- 367 H&FSt ---- 85. Andreas f. 1827 på Tuset, gift i 1853 på Sømna med Ingeborg Pernille Hansdatter Lyngvær. Etter han ble enkemann, giftet Andreas seg for andre gang i 1 869 i Gamvik med Petronella Olsdatter f. 1 844 på Sømna. Vitenskapenes selskap overdrog gården til Johs. G. Monrad på Ekle. Det var i 1821. Det var en bruker på Ner-Hallem i 1830-35 som het Hagen Larsen. Om denne Hagen er det ikke funnet flere opplysninger. 1 1835 var gårdens besetning på 2 hester, 10 storfe, 20 sauer, 20 geiter og 1 gris og utsæden var 3 tønner bygg, 8 tønner havre og 8 tønner poteter. Fra slutten av 1830-årene ble gården drevet som underbruk under Ekle, og i 1875 er gården oppført uten besetning og utsæd. Den ble da benyttet som sommerham ning til Ekle. Etter Johannes G. Monrads død arvet sønnen Anton B. Monrad alle hans gårder. Anton B. Monrad stykket Ner-Hallem opp i en del småbruk, og husmannsplas sene ble solgt til brukerne. Det som ble igjen, kjøpte eieren av Vester-Hallem. Husmannsplasser på Ner-Hallem: På Ner-Hallem var det flere husmannsplasser på 1700-tallet. I Hallemstøa var det en husmann tidlig på 1700-tallet, og omkring 1750 var det seks husmenn på gården. 1 følge folketellingen i 1801 hadde gården fem husmenn. Ingen av disse kan stedfestes til noen spesiell plass på grunn av at alle plassene ble kalt Hallemsvald. Da sier det seg seiv at stedfestingen blir veldig vanskelig. Under Ner-Hallem var det også en del husmannsplasser i Hauka. For å få gårdene og folket i Hauka samlet i ett bind, blir alle plassene i Hauka tatt med sammen med Volhaugen. Vi tar her med de brukerne fra 1801-tellingen som vi ikke kan stedfeste. Anders Olsen (1757-1821) og Berit Halvorsdatter (1761-1821) Anders var født på Hallemsvald, og hans foreldre var Ole Andersen Sandviken (under Vist) og Anne Mogensdatter Vinne. Foreldra til Berit var Halvor Ottesen Sørhaug og Kirsten Rasmusdatter. Anders og Berit flyttet til Slåkkåen under Stiklestad østre, og begge døde der med en dags mellomrom. Først døde Anders den 10.07 og så Berit den 11.07. De bodde hos sønnen Otte, som da var husmann på Slåkkåen. Anders og Berit hadde sju barn: 81. Ole f. 1 782. Han døde som barn. 82. Halvor f. 1784, d. i 1813 på Stiklestad østre-vald 83. Anne f. 1788, d. 1794. 84. Malena f. 1791. 85. Ole f. 1794. 86. Otte f. 1 797, gift i 1 820 med MaritJoensdatter. De var husmannsfolk på Slåkkåen
---- 368 H&FSt ---- under Stiklestad østre, senere på Svartåsen under Stiklestad nordre, og så på Hesteg reiva Id. 87. Anne Martha f. 1800 på Hallemsvald, d. i 1801 på Hallemsvald. Peder Olsen (1757-) og Gjertrud Johnsdatter (1758-) Foreldra til Peder var Ole Pedersen Minsås og Marit Jacobsdatter Kvam. Peder og Gjertrud hadde fire barn: 81. Mali f. 1780 på Stiklestadvald. 82. Magnhild f. 1785 på Yssevald. 83. Marit f. 1792. 84. Martha f. 1 800 på Hallemsvald, gift i 1 822 med Nils Andersen f. 1 794. Martha hadde da bosted på Karmhus, og Nils bodde på Røsenget. (Se Heimer og folk, Leksdal side 282.) Henrik Johannessen (1728-1801) og Marit Olsdatter (1745-) Henrik hadde ett ekteskap bak seg da han ble gift med Marit, men navn på hans før ste kone er ukjent. I sitt første ekteskap hadde Henrik en sønn: 81. Jens, f. 1753, d. 1840. Henrik og Marit hadde fire barn: 81. Johannes, f. 1768, d. 1800. 82. Ole, f. 1772. 83. Anders, f. 1775, d. 1 820, gift med Martha Eriksdatter. (Se neste husmann under Hallem nedre.) 84. Stina, f. 1 780. Stina var ikke gift, men hun hadde to barn med Gullbrand Bentsen: Martha f. 1 800, hun døde i 1 801 og Gunhild f. 1 803. Anders Henriksen (1775-1820) og Martha Eriksdatter De ble gift i 1805 og begge hadde bosted Hallemsvald. Før 1810 flyttet de til By og ble husmannsfolk der. Anders og Martha hadde sju barn: 81. Marthe f. 1 805 på Hallemstøa, d. 1 890, gift i 1 827 med Iver Ottesen f. 1 801 d. 1 887, de ble husmannsfolk i Øgstadmarka. 82. Marit f. 1807 på Hallemsvald, d. 1893, gift i 1832 med Ole Olsen Stene f. 1 808 på Ner-Holmsvald, d. 1 887. Ole var fergemann på Østnes. 83. Lise f. 1810 på Byvald, d. 1847 på Vinnevald, gift i 1833 med Johannes Gabrielsen, bosatt på Rosvollvald. 84. Henrika f. 181 2 på Byvald, gift i 1 834 med Haldor Ellefsen f. 1810.
---- 369 H&FSt ---- 85. Bardo f. 18 1 6 på Byvald, d. 1894 på Vinnevald, gift i 1839 med Ragnhild Olsdatter. De var inderster på Rosvollvald og Fæbyvald. 86. Anne Birgithe f. 1 81 7 på Byvald, d. 1847, gift i 1841 med Ole Olsen Sul. De var bosatt på Inndal og Suulstuen. Anne Birgitte døde i 1847, og Ole flyttet ti Overhalla i 1 852 sammen med to barn. 87. Mikael f. 1 81 9 på Byvald. Han døde visstnok ung. I folketellingen for 1815 er det bare registrert to husmenn på Ner-Hallem. Denne tel lingen er noe ufullstendig, og neste folketellingen som er tilgjengelig, kommer først i 1865, slik at her blir det noen som vanskelig kan stedfestes. Vi fortsetter med noen av disse. Andreas Pedersen (1829-) og Guruanna Mathiasdatter (1828-) Denne familien var på flere husmannsplasser både før og etter de var på Hallem nedre. De var her fra ca. 1855 til ca. 1860. I 1875 losjerte de på Moenget i Leirådal, og i 1876 flyttet de til Frol, der de ble brukere på Rolien østre. Andreas ble født på Forbregdsvald der hans foreldre var inderster. Han var sønn av Peder Nilsen og Berit Pedersdatter. Han ble gift i 1851 med Guruanna Mathiasdatter, født på Melbyvald av foreldre Mathias Mathisen og Kari Svendsdatter. Andreas hadde bosted på Melbyvald da de giftet seg. Før han ble gift med Guruanna hadde Andreas en datter med Johanna Andersdatter: 81. Karen Lisbet f. 1 849 på Solbergvald, gift i 1 873 med Ole Larsen Tanemplass Andreas og Guruanna hadde seks barn 81. Beretf. 1851 på Øgstadvald, d. 1856 på Hallemsvald. 82. Kristina f. 1854 på Hegstadvald, d.1854 på Hegstadvald. 83. Martin f. 1855 på Ner-Hallemvald. Han flyttet til Frol i 1876 og tok navnet Granås. I 1891 var han i Trondheim som dagarbeider. 84. Berit Anna f. 1 859 på Ner-Hallemvald. Hun døde på Skrovevald i 1 862 av hal sesyke. 85. Peter f. 1 861 på Øgstadvald. Han døde i 1 862 på Skrovevald 9 dager etter sin søster Berit Anna. 86. Anneus f. 1 864 på Skrovevald. Han flyttet til Frol i 1876.
---- 370 H&FSt ---- Støa GNR.36, BNR. 8 Oversiktsbilde over plassene i Støa under Ner-Hallem. Lengst bort ser vi Angelbakken under Nord-Hallem. De to nærmeste pilene viser de 2 plassene som ble slått sammen til Støa, bnr. 8. Denne Støaplassen lå like nedenfor den villaen som Ann Inger Støa og Ivar Lyngstad har bygd, like ved veien fra Hallemskorsen til Vistvik. Støa er ikke drevet som eget bruk etter Ole Støa sluttet med drifta der. Husa er nå revet, og jorda eies av Ann Inger Støa og Ivar Lyngstad. Støa vestre (ca. 1960). Halvor Ottesen (1799-1884) og » Brynhild Mosesdatter (1793-1856) 2) Ingeborg Eriksdatter (1809-1894) Det er litt vanskelig å si med sikkerhet når de kom til Støa, men det må være før 1856, for Brynhild døde dette året, og da var de på Hallemsvald. Vi tror at dette var den første husmannsfamilien som slo seg ned på denne plassen, dette på grunn av at de hadde en liten buskap enda i 1865. De hadde da 4 sauer og 2 geiter og en utsæd på 1/10 tønne bygg, x ii tønne havre og 1 L /2 tønne poteter. Det ser ikke ut som de har dyrket opp så mye mer i 1875 heller, for buskapen og utsæden var noenlunde på samme størrelse også da.
---- 371 H&FSt ---- Før de kom hit til Støa, var de inderster på Brustua i 8-9 år, og så var de hus mannsfolk på Aksnes en tid. Halvor ble født på Hestegreivald, sønn av Otte Eriksen og Gjertrud Knutsdatter. Otte og Gjertrud var husmannsfolk på Brustua under Stiklestad østre. Halvor ble gift i 1823 med Brynhild Mosesdatter. Hun var datter av Moses Olsen Nordlyng og Ragnhild Sivertsdatter. Brynhild døde i 1856, og Halvor ble gift igjen i 1861, da med Ingeborg Eriksdatter fra Meråker. Halvor og Brynhild døde begge i Støa, og Ingeborg døde på Haugli. Halvor og Brynhild hadde tre barn: Bl . Ole, f. 1 823 på Brustua under Stiklestad østre, d. 1 897. Ole var en tid husmann på Angelbakken under Hallem nordre og kjøpte senere Støa av sine foreldre. 82. Mikal, f. 1829 på Brustua under Stiklestad østre, d. 1 897. Han ble gift med Elsebe Olsdatter Volplassen. Han var en tid husmann på Stiklestadvald, og i 1 887 kjøpte han Hallem lille. 83. Gunnerius, f. 1834 på Aksnesvald, d. 1927, gift i 1862 med Olava Sevaldsdatter f. 1827 på Leirset, d. 1876. De var barnløse. Gunnerius finner vi som husmann i Eklestua i 1 875. I 1 891 var han enkemann, bodde på Hallem lille der han hadde bygd seg egen stue og arbeidet som graver ved Stiklestad kirke. Ole Halvorsen (1823-1897) og Anne Johanne Johannesdatter (1833-1920) Ole Halvorsen ble gift i 1860 med Anne Johanne Johannesdatter, født på Lyngs holmen. Hun ble kalt Ane, og var datter av Johannes Sevaldsen og Martha Olsdatter. Ole var husmann i Angelbakken under Nord-Hallem før han flyttet til Støa, antagelig i 1879. 1 1882 reiste Ole til Amerika, og han ble der til i 1884 da han kom tilbake og overtok Støa da hans far døde. Ole og Anne fikk fire barn: Bl . Beret Martha, f. 1860 på Eklestua, d. 1944, gift med Peder Petersen Sende f. 1858, d. 1951 . Beret og Peder var hus mannsfolk på Tokstad mellom i 1 893. Under raset mistet de tre barn og alt de eide, og de kjøpte så Sendesvedjan Leksdalen. Ole Halvorsen Støa. HALLEM
---- 372 H&FSt ---- 82. Helmer, f. 1861 på Hallemsvald. (Støa under Hallem nordre) Han ble gift med Bergitte Martinsdatter Myrvold. De ble neste eiere i Støa. 83. Ingeborg Anna, f. 1866 på Hallemsvald. (Støa under Hallem nordre) Hun var ugift og arbeidet som sykepleierske på Røstad skole Hun døde i 1922 og bodde da hos sin søster Oleanna på Bøgset, Trones. 84. Oleanna, f. 1875 på Hallemsvald (Støa under Hallem nordre) Hun ble gift med Godtvard Sefaniasen Myr f. 1870 på Myr. De bosatte seg på Bøgset på Trones, og han arbeidet på Trones bruk. Ane Støa Helmer Olsen Støa (1861-) og Bergitte Martinsdatter Myrvold (1875-) Helmer giftet seg i 1900 med Bergitte Martinsdatter Myrvold. Hun var datter av Martin og Ingeborg Myrvold.
Samme året overtok Helmer Støa. Plassen var da blitt selveiet bruk, og Helmer kjøpte også den vestre Støa-plassen for kr 500. Han kjøp te husene på en plass på nedre Vistamoen for kr 500. Disse bar han ned til vatnet, rodde dem til Støa og satte dem opp i gren sa mellom de to eiendommene. Dette ble den vestre Støa-heimen slik vi kjenner den fra våre dager. Før han ble gift, hadde Helmer to barn: 81. Jon Aneus, f. 1880. Hans mor var Anna Kristine Andreasdatter Hallems vald. Jon Aneus ble gift med Ida Mathilde Solberg og de tok navnet Solberg. 82. Inger Marie, f. 1895. Hennes mor var Hanna Haldorsdatter fra Vera. Hun ble gift med Olaf Sveqård, oq de ble bosatt i Leksdal. Helmer oq Berqitte Støa. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 373 H&FSt ---- Helmer og Bergitte fikk fem barn: Bl . Ole Martin, f. 1900, gift med Anna Sofie Eid fra Ytterøy. Ole ble neste eier av Støa. 82. Astrid Ingeborg, f. 1905, d. 1936, gift med Olaf Olsen. Astrid og Olaf bodde i Støa, etter at hun døde giftet Olaf seg på nytt med Nelly Veie, og de bosatte seg på Øra. 83. Helge Bernhard, f. 1910, d. 1986, gift med Magda Lillegård. De kjøpte Lian i Leksdal i 1946. 84. Johan, f. 1913, d. 1973, gift med Signe Elisabeth Fagerberg, og de bosatte seg i egen villa ved Minsås. Johan var en aktiv politiker i Arbeiderpartiet i Verdal. Han var ordfører i Verdal i perioden 1963 til 1967, og var stor tingsrepresentant for Nord-Trøndelag i perioden fra 1965 og til han døde i Oslo i 1973 85. Ingrid, f. 1918. Hun døde i "Spanska Ole Martin Støa (1900-1996) og Anna Sofie Eid (1896-1945) Ole tok over heimen i 1928 og han bodde der til i 1982. Da flyttet han til sønnen Bjørn som hadde sått opp villa på eiendommen. Senere flyttet han til Verdal aldersheim og døde den 1996. Ole ble gift med Anna Sofie Eid. Hun var fra Ytterøy, datter av Olaf og Ellen Eid. Anna kom til Verdal som tjenestejente hos Marie og Trygve Forberg på Reitan. Trygve var også fra Ytterøy. Ole og Anna fikk to barn Røe f. 1 93 1 på Nord-Minsås. De bosatte seg i egen villa ved Støa. Både Bjørn og Oddny arbeidet ved Stiklestad planteskole. For sitt langvarige arbeid på planteskolen, fikk Bjørn Anna og Ole Støa. Kongens fortenestemedalje. 82. Else, f. 1933, gift med Harald Haugdal fra Sparbu. De bosatte seg i Sørlia ved Steinkjer. HALLEM
---- 374 H&FSt ---- Støa Dette er vestre Støaplassen under Vester-Hallem og det var denne plassen som Ole Halvorsen kjøpte da han slo sammen de to Støa-plassene. Her kan vi ikke finne mer enn en bruker som vi med sikkerhet kan si har vært beboer, men det er mulig det har vært husmenn her før Erik Johnsen. Erik Johnsen (1844-1899) og Anne Katrine Paulsdatter (1828-1908) Erik var født i Vera, og hans foreldre var John Olsen Væren og Ingeborg Eriksdatter. De kom fra Meråker til Vera. Erik ble gift i 1866 med Anne Katrine Paulsdatter fra Skogn. I 1865 var Erik tjener på Stiklestad øvre, og Ane Katrine var budeie på Sulstua vestre. 1 1887 kjøpte Erik jord da Ner-Hallem ble utparselert og bygde opp småbruket Haugli. Han tok da navnet Haugli som familienavn. Ole Støa fortake ei lita historie om da Erik forandret navn. Etter navneforan dringen (fra Støa til Haugli) var Erik på auksjon. Her fikk Erik tilslag på ett eller annet, lensmann Wessel ropte da hvem det var som baud. Lensmannen kjentes ikke med navnet, og Erik gjentok da: Erik Haugli - Erik Haugli er det. Til det svarte lens mannen: "Phø, jeg skriver Erik Støa lell" Det var tydelig ikke populært hos lensman nen med skifting av etternavn. Det var i disse åra mange som endret familienavn etter hvert som de ble selveiere. Erik og Anne fikk to barn: bosatte seg på Vestrum på Øra og tok navnet Vestrum. 82. Iver, f. 1 870 på Hallemsvald. Han var ugift og tok over Haugli etter sin far. Hallemstøa / Støa a / Støa østre GNR. 36, BNR. 19 Plassen befant seg der heimen Støa nordre/østre, tilhørende Robert Hallem, ligger i dag. I folketellingen for 1865 ble denne plassen kalt Støa a. I 1718 hadde Ner-Hallem 1 husmann, og det var Sevald Hallemstøa, men Hallemstøa eksisterte nok som husmannsplass lenge før den tid. Denne plassen hadde en naturlig plassering ved veien opp bakkene fra Leksdalsvatnet forbi Hallem nedre og videre til Stiklestad. Også veien til Leksdalen gikk forbi denne plassen. Spesielt om vinteren gikk nok den største trafikken til og fra Leksdalen over vatnet, og det samme var det vel med trafikken til Haukåa. På et
---- 375 H&FSt ---- Støa østre. gammelt kart fra 1813 ser vi at hovedveien til Leksdalen er avsluttet ved Leksdalsvatnet ved Støa. Hvis vi tar utgangspunkt i år 1800, bygslet Jon Villumsen på Hallem nedre bort Hallemstøa i 1791 til Erik Johannesen for en årlig avgift 4 riksdaler, uten pliktarbei de. Det var ikke vanlig plassfolka fikk bygslet plassene uten pliktarbeide, og vi vet ikke om det var spesielt for denne personen, eller det var noe som fulgte med plas sen. Men beboerne på plassen hadde hele tiden status som husmenn. Jens Eriksen (1757-1821) og Martha Jakobsdatter (1759-1822) I folketellingen for 1801 er det nye brukere i Hallemstøa. Jens Eriksen var skomaker, og han var født på Klokkerhaugen av foreldre Erik Kristensen Øra og Anne Jensdatter Klokkerhaugen. Jens og Martha giftet seg i 1783, men de fikk ingen barn. Jens døde i 1821 i Hallemstøa, og Martha ble gift igjen i 1822. Hun var da 63 år. (Se neste bruker i Hallemstøa). Ole Hansen (1794-1875) og n Martha Jakobsdatter (1759-1822) 2) Martha Olsdatter (1799-1880) Ole og Martha ble gift 21.11.1822. Martha døde 10.12.1822, så det ble ikke noe langt ekteskap. Ole Hansen ble gift på nytt 1825 og da med Martha Olsdatter født i Tromsdalen. Hun bodde på Stubskinvald da hun ble gift med Ole. Ole var født på Lyngåshaugen, og han var sønn av Hans Olsen og Malena Monsdatter. Ole døde i 1875 og Martha i 1880, begge i Hallemstøa. Også mor til Ole, Malena Monsdatter, bodde her fra hun ble enke i 1813 og til hun døde i 1833.
---- 376 H&FSt ---- I 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne bygg, 1 tønne havre og Vi tønne poteter. Ole og Martha Olsdatter fikk en sønn: 81. Olaus f. 1 833 på Hallemsvald. Han ble neste bruker, Olaus Olsen (1833-) og Martha Oline Henriksdatter (1843-) Olaus ble gift i 1874 med Martha Oline Henriksdatter fra Ekne. Hennes far var Henrik Ingebrigtsen. I folketellingen for 1875 bor også mor til Olaus i Hallemstøa. De hadde også en inderst ved navn Elsebe Olsdatter født 1847. Hun var fra Volplassen og ble senere gift med Mikal Halvorsen. De flyttet til Hallem lille. Besetningen i 1875 var 1 ku og 4 sauer, og de hadde en utsæd på Vs tønne bygg, 3 A tønne havre og 1 V 2 tønne poteter. Olaus hadde Hallemstøa tili 1881. Dette året finner vi en kjøpekontrakt mellom Olaus Støen som selger og Petter Olsen som kjøper, der Olaus selger hus og utstyr til den nye husmannen. Dette er kontrakt på kjøp av husa og en del utstyr for en sam let kjøpesum på kroner 600. Husmennene eide husa, så de ble enten flyttet fra plass til plass, eller solgt til neste bruker. 1 dette tilfelle kan en merke seg at det var med noen humlestenger på handelen, så det er tydelig at det har vært en humlehage i Hallemstøa. Olaus har tydeligvis vært glad i øl for humle ble stort sett brukt til ølbrygging, og brygging av humleøl var en tradisjon på den tida. Men humlen kunne nok også gi en ekstraskilling ved salg. Vi tar med avskrift av denne kontrakten: Kjøbekontrakt " Undertegnede erkjender herved at have solgt til Peter Olsen Hallem mine paa Pladsen Støen østre under vestre Hallem i Værdalen Tinglag staaende Husbygninger bestaaende aj Vaaningshus, Udhusbygning og Stabur, samt Baadnøst - hermed jøl ger der paa Pladsen bestaaende Hesjeørke, kornstør og Humlestanger -jor en sam let kjøbesum aj 600- sexhundre kroner - hvilke erlegges med 500 kroner inden 11. jebruar jørstkommende og Resten inden 1. marts. Husene tiltredes aj kjøberen 1. marts-jørste marts - 1881 - indtil hvilken tid de skal jor selgernes Regning og Resico de ajleveres nærmeste dag til kjøberen i den Stand de i dag bejindes. Thi skal nevnte huse med tilbehør som overanjørt være Peter Olsens Eiendom er jeg jor salget hans Hjemmelsmann. Hallem 8 januar 1881 Til Vitterlighet Peter Holst Som Selger Olaus Støen Som Kjøber Petter Olsen Mariane Holst
---- 377 H&FSt ---- I 1891 var Olaus og Martha Oline på Balgård i Vuku. Han var dagarbeider. Før 1900 flyttet de til Frol og ble husmannsfolk på Østborgåsen, og de var her fram til 1920 da de kom til Bakken aldersheim. Olaus og Martha Oline hadde en datter: 81. Mette Oline, f. 1 876 i Hallemstøa. Hun døde i 1 893 under Verdalsraset. Hun var da tjenestejente på Trøgstad store. Petter Olsen Hallemstøa (1855-) og Serianna Nilsdatter (1850-)
Petter Olsen kom til Støa i 1881. Pet ble født på Lyngåshaugen av foreldre Ole Andreassen og Pauline Petersdatter. De bodde først på Lyngåshaugen og siden på Gjalet under Hallem nordre. Han ble gift i 1880 med Serianna Nilsdatter. Hun var født på Reppesvald av foreldre Nils Fastesen, født 1809 som var hus mann på Dillenget i 1875, og hus tru Olina Johansdatter. Serianna ble mye brukt som jordmor. I 1900 ser vi av et skjøte fra Martin Mo på Hallem vestre at Støa er blitt solgt til Petter Olsen. Pi ter Olsen Hallemstøa og kona Serianna Nilsdatter. Skjøde Undertegnede Martin Moe gjør herved viterligt at have solgt, ligesomjeg herved aj min eiende gaard Hallem vestre G.nr. 36 Br.nr. 6 i Stiklestad sogn i Verdalen selger skjøder og afhandler enjordparsel østre Støen ajSkjyld Mark 0,29 til Peter Olsen jor den omjorende Kjøbesum aj kr. 500,00 - fem Hundrede Kroner, og foråd paa Kondisjonen i Henhold til Kjøbekontrakt aj 7 april 1899 - og da ovennvnte Kjøbesum er mig besvart, skal Eiendomen østre Støen herejter jølge Kjøberen Peter Olsen som en retmessig kjøbt eiendom, hvorjorjeg er hans Hjemelsmand ejter Loven. Til vitterlighed ]. Skrove Verdalen 20 januar 1900 Iver Haugl Martinus Moe I 1904 kjøpte Petter Olsen husmannsplassen Hallemstøa (Angelbakken) av Martinus Leklem på Nord-Hallem, og dermed var Støa østre i den størrelse som den er nå.
---- 378 H&FSt ---- Skjøde Undertegnede Martinus Leklem, Eier ajGaarden nordre Hallem Gaards nr 35 Brugs nr 1 og aj Hallemstøen Gaards nr 35, Brugs nr 2 i Værdalens Prestegjeld gjør her ved viterligt at have solgt, ligesomjeg herved sælger, skjøder og ajhandler jra mig og Arvinger til Peter Olsen Støen en Jordparsel aj Hallemstøen, Støen nordre kaldet, Gaards nr 35, Brugs nr 3aj skyld 17 øre med de tilsamme hørende Rettigheter og Herligheter for den os omjorenede Kjøbesum Kr. 500,00. Dette jordstykke, er ca 10 Maal og grenser i Nord til Leksdalsvandet, mod Vest til Meien, der gaar ned til Vandet, mod Syd til grænsen mellom Peter Støen og et Aspetre ved veien, derjører til Leksdalen, mod øst til et Bergskjær ved Leksdalsvandet og et hjærdes udgangs punkt ved Leksdalsveien. Da Kjøbesumen paa omjorenet Maade er ajgjort, skal ovennevnte Eiendom jølge ham og Arvinger som lovlig kjøbt, og forbliver jeg hans Hjemelsmand ejter loven. Hallem, Værdalen 27. April 1904. Martinus Leklem. I 1891 meldte Petter og Serianna seg ut av statskirken og gikk over til baptistmenig heten. Petter og Serianna fikk sju barn: Bl . Petrine, f. 1 880, gift med Jon Jonsborg fra Sjøbygda. De bosatte seg på Øra, der Jon dreiv som vognmann. 82. Oline Kristine, f. 1 883, gift med Andreas Kålen. De kjøpte heimen Hallemsenget avNer-Hallem i 1925. " 83. Anna, f. 1 885, gift med Einar Heir, de bodde på Øra. 84. Inga Otelie, f. 1887, hun var ugift. 85. Sofie, f. 1 889, gift med Sivert Skottheim, og de bosatte seg i Sandefjord. 86. Nils, f. 1892, d. 1955, gift i 1917 med Aslaug Røysing f. 1895 i Ogndal, d. 1983. De ble de neste eierne av Støa, og i 1931 kjøpte de gården Fikse søn dre. (Se heimer og folk, Leksdal side 547.) 87. John, f. 1 896, gift med Amanda Marie Kolstad fra Vega, de kjøpte heimen Moholt i 1917. (Se mer om denne familien under Forbregd.) Nils Petersen Hallem (1892-1955) og Aslaug Røysing (1895-1983) Nils kjøpte Støa i 1917 og bodde der til i 1931 da han kjøpte Fikse i Leksdalen. Nils arbeidet i mange år ved Verdal Samvirkelags mølle før han flyttet til Leksdalen. Heimen var fremdeles i hans eie inntil hans sønn Matheus kjøpte den i 1948. I mellomtiden var det forskjellige leieboere der. Støa er fremdeles i slektens eie og nå er det sønnesønn av Matheus, Robert Hallem, som er eier. Nils og Aslaug fikk ti barn:
---- 379 H&FSt ---- Nils Petersen Hallem og Aslaug Røysing. 81. Sigrun, f. 1918, d. 1979, gift med Steinar Pedersen. De bosatte seg i Steinkjer. 82. Petter, f. 1919, d. 1987, gift med Borghild Overrein fra Ogndal. De kjøpte Fikse nordre av Knut Finstad i 1950. 83. Matheus, f. 192 1, d. 1992, gift med Marit Ness, f. 1920. De ble de neste eier ne av Støa østre, og han arbeidet på Verdal Samvirkelags mølle. 84. Einar, f. 1923, d. 1992, gift med Erna Magnusson. De bosatte seg på Levanger. 85. Arne, f. 1925, d. 1988, gift med Åse Muller. De ble brukere på Fikse nedre fra 1953. 86. Inge, f. 1928, gift med Kjersti Stornes. De er bosatt på Sør-Fikse i Leksdal 87. Fridtjof, f. 1930, gift med Jenny Grande fra Sparbu. De bosatte seg på Øra, Fridtjof ble drept i en trafikkulykke i Oslo i 1968. 88. Rolf f. 1932, gift med Svanhild Pauline Lyng. De bosatte seg i Raset, bygde villa på hennes farsgard, Haga i Raset, og overtok senere denne gården. 89. Gerd f. 1935, gift med Jostein Kvål fra Skatval, d. 2003. De bosatte seg på Steinkjer. Bl O.Otte f. 1937, gift med Astrid Elfrid Josve. De bygde villa i Støa, men tok senere over hennes farsheim i Leksdal.
---- 380 H&FSt ---- Støa b / Hallemsvald I følge opplysninger, gitt av Ole Støa til Reidar Prestmo, går det fram at det var en Støa-plass der Narve og Elisabet Skrove bygde villa, og tomta etter denne plassen var synlig helt til nyveien mellom Hallem og Vistvik ble bygd i 1953. På et gammelt kart fra 1813 er det påmerket en plass ganske nøyaktig der en mener denne plassen var. En kan ikke finne sikre opplysninger om det har vært sammenhengende boset ning på denne plassen, eller det har vært perioder det ikke har vært bosetning her. Ole Støa forteller at hans far, Helmer, husket at det bodde en enslig mann her. Han var husmann under Hallem nedre som da var eid av Monrad på Ekle. Han hadde lov til å rydde noe einer og småskog ovenfor husa, og dette skulle han spørre om for hver gang. På slutten ble han så skrøpelig at han ikke kom seg til Ekle for å spørre. Monrad overrasket han en gang, og som straff ble det bestemt at han ikke fikk hogge ved på en stund. I 1890 kjøpte Mikal Halvorsen denne plassen sammen med Hallem lille som da ble utparsellert fra Ner-Hallem. Det er litt vanskelig å plassere folkene på de riktige plassene når det gjelder disse to Støaplassene, men vi mener at vi har fått riktige folk på riktig plass. Tørres Olsen Hallemstøa (1740-1813) og Marit Ellevsdatter Hallemstøa (1744-) Tørres kom til Støa en gang etter midten av 1700-tallet. Foreldra til Tørres var Ole Tørrisen Nord-Minsås og Berit Andersdatter Øra. Tørres døde i Hallemstøa. Marit Ellevsdatter var født på Øra, og hun var datter av Ellev Olsen Vinnesvald og Guri Pedersdatter Stiklestad. Tørres og Marit ble gift i 1770 og de fikk en datter: 81. Guri f. 1 772, gift i 1 795 med Ole Andersen, f. 1 776 på Bredingsvald, d. 1 799. Guri og barna bodde i Hallemstøa i 1 801. Ole Andersen Hallemstøa (1775-1799) og Guri Tørresdatter (1772-) Ole ble født på Hallan nedre i 1775 av foreldre Anders Olsen Røssenget og Karen Dorthea Johansdatter. Hans foreldre var også på en av plassene i Hallemstøa like etter de giftet seg, i 1773 var de på Bredingsvald og 1775 på Hallan nedre der Ole ble født. De kom så til Røssenget der de ble boende. Ole giftet seg 1795 med Guri Tørresdatter som nevnt ovenfor. Ole og Guri hadde to barn: 81. Anders f. 1795. 82. Ole f. 1799, d.1804.
---- 381 H&FSt ---- Ole Andersen Stranden og Guri Tørresdatter (1772-) Etter Ole Andersen Hallemstøa døde, ble Guri gift igjen i 1802 også da med en som hette Ole Andersen. Denne Ole Andersen var fra Stranden, og hvor lenge de var hus mannsfolk i Hallemstøa, vet vi ikke sikkert. Lars Povelsen (Paulsen) (1778-1844) og Ragnhild Embretsdatter (Ingebrigtsdatter) (1787-1884) Lars Povelsen var tjener på Hjelde østre i 1801. I 1810 ble han gift med Ragnhild Embretsdatter. Hun var født på Movald av foreldre Ingebrigt Jensen Tømmerås og Berit Tomasdatter Tømmerås. Dette paret bodde begge på Hallem nordre da de ble gift i 1810, men etter at de giftet seg var de en kort stund på en plass under en av Stiklestadgårdene. De flyttet til Hallemstøa ca. 1814, og Lars var der til han døde i 1844. Ragnhild døde på Movald, men hun har nok også vært på Tømmeråsen en tid etter hun ble enke, for hun hadde Tømmerås som etternavn da hun døde. Lars og Ragnhild hadde fire barn: 81. Martha f. 1811 på Stiklestad va Id. Martha var døvstum, og hun døde i 1 898 på Buvollen. Hun hadde da etternavnet Hallemstøen. 82. Embret f. 1 81 7 på Hallemstøa. Han fikk flytteattest til Hitra i 1 835. 83. Jens f. 1 821 på Hallemstøa, gift i 1 854 med Beret Elausdatter f. 1 832 på Reitan, d. 1922 i Minneapolis. De utvandra til Amerika i 1889. 84. Beret f. 1 824 på Hallemstøa, d. 1913, gift i 1 847 med Haldor Olsen f. 1 820 på Bredingsvald, d. 1 856. De tok over Støa i 1 847 og var her til 1 853 da de flyttet til Bredingsvald. Haldor Olsen (1820-1856) og Beret Larsdatter (1824-1913) Haldor var født på Bredingsvald av foreldre Ole Ellefsen og Marit Haldorsdatter. Han ble gift i 1847 med Beret, datter av forrige husmann på denne plassen. De var husmannsfolk her fra de giftet seg og fram til 1853 da de flyttet til Bredingsvald i Vuku. Haldor døde her bare 36 år gammel, etter ni års ekteskap, og han etterlot seg da kone og fire barn. I 1865 losjerte Beret sammen med datteren Liva på Lassegjerdet under Breding vestre. 1 1875 var hun husholderske hos Andreas Olsen på Småengan i Vuku, og i 1891 bodde hun hos sin datter Maria. Beret døde på Prestenget i Vuku i 1913. Haldor og Beret hadde fire barn: Bl . Maria f. 1847 på Hallemsvald. I 1865 var hun tjenestepike på Kveldstad og i 1 875 på Haga søndre. Maria ble gift i 1 878 med Ole Olsen, og de bodde på gården Storstuen i Ulvilla i 1 891. 82. Olaus f. 1849 på Hallemsvald. Han var tjenestekar på Bjartan i 1865, og i 1 874 ble han gift med Anne Marta Sevaldsdatter. De var husmannsfolk på Innhaugen i Vuku. Anne Marta døde i 1 893, og Olaus ble gift for andre gang i 1909 med Karen Anna Olsdatter f. 1 865 på Inndalsåsan.
---- 382 H&FSt ---- 83. Lovise f. 1852 på Hallemsvald, d. 1852. 84. Liva f. 1 854 på Bredingsvald, gift i 1 895 med Ole Nilsen f. 1 854 på Dillenget. Før den tid var hun tjenestepike på Grundan vestre og på Øra. Petter Larsen (1825-1901) og Marta Bardosdatter (1826-1913) Petter ble født på Lundåsen på Inderøy. Marta var født på Svedjan under Haug, og hennes foreldre var Bardo Thomasen og Karen Larsdatter. Petter og Marta ble gift i 1861 og begge hadde da bosted på Hallemsvald. De var ikke så veldig lenge i Støa, for allerede i 1866 flyttet de til Fæbyvald, og senere var de på Solbakken under Stiklestad nordre. Både Petter og Martha hadde vært gift tidligere. For Petter kan vi ikke finne noe giftermål, men han var muligens gift på Inderøy. Martha derimot ble gift i 1847 med Kristian Jakobsen, født 1822 på Gren, og han bodde da i Ulvilla. Etter at denne familien forlot Støa, kan vi ikke med sikkerhet plassere flere hus mannsfamilier på denne plassen. Petter og Marta hadde ingen barn, men de tok til seg en sønn som datteren Karen Lovise Kristiansdatter, fra Martas tidligere ekteskap, fikk. B 1 . Peter Martin Olsen f. 1 873, gift med Laura Hansdatter Holberg f. 1 869 på Skogn. De ble brukere på Veimo under Veie i Skogn. (Se Skogns historie 1 16/191 .) I ekteskapet med Kristian Jacobsen hadde Marta fem barn: Bl . Bardo f. 1 847 på Telsnesset. Han var ugift og døde på Aldersheimen i 1921 . 82. Jakob f. 1 847 på Telsnesset, d. 1 848. " 83. Julianna f. 1 849 på Svedjan, gift med Ove Adolf Nilsen Movald. 84. Karen Lovise f. 1853 på Svedjan. Hun utvandra til Amerika i 1881 . 85. Peter f. 1855 på Mikvoldvald, d. på Solbakken i 1865. Hallemsvald nedre / Tangen GNR. 26, BNR. 14 I folketellingen for 1875 ble plassen kalt Hallemsvald nedre og den lå der som husa på Tangen nå er. I brannforsikringsprotokollene kan vi lese at Tangen var forsikret 04.07.1868: En bygning hvori stue, kjøkken og fordør Et fjøs og ladebygning 40spd 30spd Et tørkehus, innmeldt senere
---- 383 H&FSt ---- Tangen I og med at Tangen ikke er nevnt i folketellingen for 1865, må en gå ut fra at plassen først ble bebodd fra ca. 1868. Tangen ble fradelt fra Ner-Hallem i 1892. 1 1875 var det på plassen en besetning på 6 sauer, 3 geiter og 1 gris og en utsæd på 1/8 tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Johan Petter Hansen (1839 - 1907) og Ellen Anna Jonsdatter (1840-1929) Johan Petter Hansen ble født i 1839 på Haugsvald. Han var sønn av Hans Jonsen, født 1807 på Lille Langdal og Lisbeth Pedersdatter Haug, født 1802. De var husmenn på Haug i 1865 og 1875. Johan Petter ble gift i 1868 med Ellen Anna Jonsdatter. Hun var født 1840 på Lund og var datter av John Johnsen og Karen Johnsdatter. De var inderster på Lund da Ellen Anna ble født. (Se mer om hans slekt i Verdal historielags årbok 1997 side 105.) En vet ikke om andre husmenn på Tangen, og en må gå ut fra at Johan Petter og Ellen Anna var de første på plassen. I folketellingen for 1891 har denne plassen fått navnet Tangen, og Johan Petter var da husmann her, og i 1892 fikk han kjøpe plassen. I 1900 bodde sønnen Helmer hjemme på Tangen hos foreldrene sammen med søsteren Inga Eline. Helmer arbeidet som jernbanearbeider, og han var da ugift. Johan Petter og Ellen Anna fikk fem barn:
---- 384 H&FSt ---- 81. Laura Kristine f. 1868 på Haugsvald, gift i 1895 med Johan Peter Pedersen f. 1873 på Levanger. De hadde småbruket Sandberg på Fætten. 82. Julianna f. 1871 på Hallemsvald, d. 1927, gift i 1898 med Bernhard Hansen f. 1 870 på Nordberg. De bodde på Sveet under Nordberg. 83. Martin f. 1875 på Hallemsvald. Han var ugift, og i 1900 arbeidet han på Svedjan under Haug, og senere var han dreng på Haugslia. 84. Helmer f. 1 879 på Hallemsvald, gift med Ingeborg Oxaal, han arbeidet som rei- sende i landbruksmaskiner. 85. Inga Eline f. 1885 på Hallemsvald, d. i 1917 på Rotvoll. Kristian Lorentsen Lyngås (1886-1979) og Olga Lassedatter (1886-1935) Kristian var fra Lyngåsmoen, sønn av Peter Lorents Pettersen Lyngås og Nikoline Ellingsdatter Lyngås. Han ble gift i 1909 med Olga Lassedatter fra Øra, datter av Lasse Olausen og Karen Johannesdatter Indalsvald. Etter at de giftet seg, bodde de en tid på Øra, før de kom til Tangen. Kristian hadde Tangen til i 1938. Han begynte da som veivokter i Verdal kommune og flyttet til Øra. Han solgte da Tangen til Ivar Kluken. Kristian og Olga fikk to barn 81. Karl Nikolai f. 191 1 på Øra. Han døde i 191 1 82. Karla Lovise f. 1912 på Øra. Ivar og Agnes Kluken med barna Alfhild og Modulf.
---- 385 H&FSt ---- Ivar Kluken (1903-1987) og Agnes Kluken (1906-1988) Ivar var født på Bjartnes, og hans foreldre var Mikal og Anna Kluken. Han ble gift med Agnes Sand. Hun var født på Sandåker, og hennes foreldre var John og Pauline Sand. Ivar og Agnes fikk to barn: 81. AAodolv f. 1 934, gift med Randi Nevermo. De ble de neste eierne på Tangen, og nå er det deres sønn, Mikal, som er eier. 82. Alvhild f. 1936, gift med Eivind Aksnes, og de ble eiere på Lundsbakken i Leksdal. Hallemsvedjan / Svedjan GNR. 36, BNR. 16 Denne husmannsplassen lå nok på noenlunde samme plass som husene på Hallemsvedjan nå står. Elling Larsen (1845-1891) og Karen Sakariasdatter (1840-1924) Den første husmannen vi kan plassere på Hallemsvedjan, er Elling Larsen, og han kom hit like etter 1870. Han døde her i 1891. Det kan også ha vært husmenn tidli gere her, men det blir bare gjetninger å plassere noen av dem som en er usikker på. Foreldre til Elling var Lars Arntsen og Karen Kristine Eliasdatter Vist øvre. Elling ble gift i 1869 med Karen Sakariasdatter, datter av Sakarias Pedersen og Marta Olsdatter Sende vald. Elling døde på Vistvald. Etter at Elling døde, flyttet Karen fra Svedjan, og i 1900 var både hun og datteren Kristine i tjeneste på Vandvik. Elling og Karen hadde to barn 81. Martine f. 1870 på Lund der hennes foreldre var inderster. Martine flyttet til Levanger. 82. Kristine f. 1875 på Hallemsvald. I 1900 var hun tjenestepike på Ytterøy. Johannes Johannesen Hallem (1855-1946) og Kjersten Rasmusdatter (1845-1920) Denne familien kom fra Sveet/Kjerstenplassen under Vester-Hallem og en kan se mer om denne familien der. De kom nok hit ganske snart etter 1891 for i 1893 kjøpte de jord av Ner-Hallem da denne gården ble utparsellert. Johannes var snekker, og han gikk bare under navnet Johannes snekkar. I 1944 solgte Johannes heimen til Alf Høknes. Datteren Inger Marie var ugift og hun bodde hjemme på Svedjan så lenge hun levde. Marie var aktivt med i misjons arbeide og hun var leder av Barneforeningen i mange år.
---- 386 H&FSt ---- Johannes Hallem og dottera Marie Nå er det Arnfinn Høknes, sønn av Alf, som er eier på Svedjan. Om Johannes Hallem sak ser vi en artikkel i Innhereds Folkeblad i anledning hans 75-årsdag. " Torsdag den 2/. november fyller snekker Johannes Hallem 75 år. Han er født i Haukåa og var der hos for- eldrene Sine til han vart vok- Marie Hallem sammen med Barneforeningen. Det er sikkert mange sen. Om sommeren var han som gjenkjennes her. borte på gjeting og anna arbeid. I Haukå-grenda er det berre småheimer, og folket der måtte derfor ta seg til noko umjramt arbeid for å livberge seg. Dei gjorde tresko, trekoppar, korger og anna trevara som dei selde eller bytta bort i varor som dei trengte. Dette arbeidslivet i heimane var ein god skule jor ungdommen, og Johannes lærde seg difor fra barnsbein av til å bli arbeidsam og nevenyttig.
---- 387 H&FSt ---- Av anna skule hadde han ikkje stort, berre 4 viker i året, og dette kunde endå bli stridt nok med den lange veg tvers over Leksdalsvatnet til skulen på Dalemark. Men enda jekk han lære så mykje, at han var millom dei fremste, ikkje berre i å "kunne bøkene", men han lærde både å skrive og rekne. Etter han var konfirmert, tok han teneste som gardsdreng eit par år, og gav seg så i snikkarlære. 1 den tid arbeidet han mykje i Sverige. I 1883 vart han gift med Kirsten Elisebeth Schem, som hadde bygd seg eit hus på Vester-Hallems grunn. Der budde dei til i 1893, da han kjøpte småbruket Hallemsvedjan og flytta husa dit. Av dei ca. 20 mål jord var berre 3 mål dyrka, og han jekk no arbeid med å gjera 17 mål myr til åker og eng. Frårekna litt hestehjelp i onnetidene har han gjort alt arbeid sjølv og attåt utført mykje arbeid for andre. Hanjær tid til alt, og gjer alt du vil ha han til: Grovt og fint snikkararbeid, stopping av madrassor og møblar, tresko, rivor og gardsarbeid. Han har soleis aldri vore arbeidslaus, men stødt havt meir å gjera enn han vann på. Sjølv no etter at han er vorten gamall, jinn du han i arbeid jrå kl. 5 om morgen til 10 - 11 om kvelden. Når arbeidet er slut ute, tek han til ved hyvelbenken inne. 1 arbeidet jinn han hugnad og glede; men han er ingen træl av arbeidet utan hugmål og interesse jor andre ting. 1 yngre år sto han i skyttarlag og songkor, og jylgjer jramleides godt med i spursmål som blir drøjta. Misjonsarbeid og anna gode tiltak har alti havt god studnad i denne heimen. Kona døde i 1920, og han bur no saman med den einaste dottra si, Marie Hallem, i den nette, velstelte heimen sin. Kjem ein inn til desse to -eg hadde nær sagt kva tid det er på døgnet, så kjenner du at du er velkommen, og du slepp ikkje derfrå fyrr du harjått ein god kopp kajje og ein koseleg prat. Slike er det hugnad å ha millom seg, og deijortener takk jor den innsats dei har gjort med sitt arbeidsliv og sitt godejyre døme. Vi notidsmennesker har mykje å lære av dei. Eg veit ikkje noko betre ynskje på 75-årsdagen, enn at Gud må signe dei dagane som er att, og gjere alderdomen god jor deg. I). Fraskilte parter av Hallem nedre: Hallem østre Hallem østre ble fraskilt ved forretning av 21. nov. 1884, tgl. B.febr. 1885. Selger var A. B. Monrad, og kjøper var Johannes Larsen ved skjøte av 1. des. 1885 tgl. 12. febr. 1886. Eiendommen var den første som ble fradelt Hallem nedre, og den var på 40 da. Flyfoto, der en ser Hallem østre lengst til høgre.
---- 388 H&FSt ---- Johannes Larsen (1838-1928) og Serianna Olsdatter (1863-1903) Johannes Larsen var sønn av Lars Olsen og Elen Jakobsdatter. Han ble gift i 1859 med Serianna Olsdatter. Hun ble født på Bergsvald av foreldre Ole Jakobsen og Anne M. Nilsdatter. Johannes var husmann på Havet under Stiklestad vestre. Han var født på Bjartnesstua, og etter at de ble gift i 1859, bodde de der til ca. 1866 da de flyttet til Havet. Etter at de kjøpte Hallem østre, tok de etternavnet Hallem. Johannes var i mange år kirketjener i Stiklestad kirke. Etter ham ble sønnen Edin Marius kirketje ner i 30 år, og videre ble hans sønn Ottleif kirketjener i mange år. Johannes og Serianna fikk seks barn: 81. Ole Ludvig f. 1859 på Bjartnesvald, gift i 1882 med Berit Martha Olsdatter Prestegårdsvald i Vuku. De kjøpte Hallemsaunet i 1893. 82. Anna Sofie f. 1 862 på Bjartnesvald, gift med Ole Petersen Vangstadvald. 11 901 fikk Ole og Anna Sofie fradelt en part av Hallem østre og startet opp bruket Hallager. 83. Johan f. 1864 på Bjartnesvald. 84. Sefanias f. 1869 på Stiklestadvald, d. 1 893. 85. Elen Maria f. 1872 på Stiklestadvald, d. 1 872. 86. Edin Marius f. 1 876 på Stiklestadvald. Han ble neste eier på Hallem østre. Edin Marius Hallem (1876-1960) og Elen Anna Einarsdatter (1865-) Marius ble gift i 1894 med Elen Anna Einarsdatter, født på Levanger av foreldre Einar Helgesen og Inger Anna Evensdatter. Marius og Elen Anna de fikk åtte barn: 81. Jørgen Sigvart f. 1895, d. 1953, gift i 1 922 med Kjersti Grønn f. 1 892 på Sand i Volhaugen, d. 1969, av foreldre Karl Ludvig Hansen Grønn og Karoline Ellingsdatter, de bosatte seg på Øra. 82. Nikoline Otilie f. 1 896, d. 1 979, gift med Alfred Neliusen Tiller f. 1 895 fra Tiller i Leksdal, d. 1969. Alfred var sjåfør på Fylkesbilene, og de var bosatt på Straumen i Inderøy. 83. Anna Marie f. 1 897, d. 1 898. 84. Einar f. 1 899, d. 1965, gift i 1 920 med Julie Kirknes f. 1 896 i Egge, d. 1978. De bosatte seg på Øra. 85. Johan f. 1900, gift med Marie Johnsdatter. De bosatte seg på Øra. Johan døde i 1934 på Verdal pleiehjem av tuberkulose. 86. Arne f. 1901, d. 1925, ugift. Arne bodde hjemme på Hallem østre, han varen av stifterne av Stiklestad idrettslag i 1924. 87. Syver f. 1905, d. 1972, ugift. Syver bodde hjemme på Hallem østre til han kjøp te en hytte i Hallemsmarka som han restaurerte til bolig. 88. Ottleif f. 1905, tvilling med Syver. Han ble neste eier på Hallem østre.
---- 389 H&FSt ---- Familien på Hallem østre omkring 1911. Bak fra v.: Othelie, Elen Anna, Marius og Jørgen. I midten: Arne, Einar og Johan. Foran: Ottleif og Syver. Foto: Martin Slottemo. i Venstre: Flytteattest fra 1 894 for Elen Anna Hallem. Over: Koppeattest fia 1 876 for Edin Marius Hallem. HAIIf.V,
---- 390 H&FSt ---- Ottleif Hallem (1905-1993) og Margot Flyum Hallem (1907-1995) Ottleif ble gift i 1937 med Margot Edvardsdatter Flyum fra Leksdal, datter av Edvard og Hanna Flyum. Ottleif var en av kretsens beste skiløpere, og han var å se på premielistene i mange år. 1 1924 var han med og stiftet Stiklestad idrettslag. I 1962 kjøpte Ottleif Hallemsmyra og Hallem lille som tilleggsjord. Nå er det Odd Hallem som er eier av Hallem østre og han driver gården sammen med sønnen Tor Ove. Ottleif og Margot fikk to barn: 81. Odd Magnar f. 1944, gift med Turid Skrove. 82. Arne Harry f. 1947, gift med Eva Heie, de ble senere skilt. Hallemsenget GNR. 36, BNR. 3 Hallemsenget Hallemsenget ble fradelt samtidig med Hallem østre og solgt sammen med Hallemsenget nedre for kr 1092 til Sivert Amundsen. Eiendommen er på ca. 65 da.
---- 391 H&FSt ---- Sivert Amundsen (1833-1906) og Beret Sivertsdatter (1830-1914) Sivert var tidligere husmann på Moenget søndre under Mo og Kolshaug under Stiklestad øvre. Han var født på Kulstadvald av foreldre Amund Sivertsen og Berit Pedersdatter. Han ble gift i 1862 med Beret Sivertsdatter, født på Øra av foreldre strandsitter Sivert Olsen og Lisa Andersdatter. Sivert og Beret fikk to barn 81. Liva Severine f. 1862 på Forbregdsvald. Sivert og Beret var inderster på Forbregdsvald da Liva Severine ble født. Hun ble gift i 1 886 med Johannes Johnsen og de ble de neste eierne av Hallemsenget. 82. Anton f. 1 870 på Movald. Han var ugift og utvandra til Duluth Minnesota il 890. Johannes Johnsen Kolshaug (1856-1926) og Liva Severine Sivertsdatter (1862-1938) Johannes var født på Halsetvald, og hans foreldre var John Johannesen og Karen Jensdatter. Johannes og Liva Severine bodde på Hallemsenget fra de ble gift. I folketellingen for 1891 ser vi at Johannes hadde en del av avlingen, så han og svigerfaren drev nok bruket i fellesskap. Johannes drev også som skinnfellmaker og Liva Severine drev som syerske. Johannes solgte gården i 1925 til Andreas Mikalsen Kålen. Bror til Johannes, Jens, var eier på Kolshaug, under Stiklestad øvre Johannes og Liva Severine fikk seks barn:
---- 392 H&FSt ---- Liva og Johannes innbyr til bryllup
---- 393 H&FSt ---- 81. Karen f. 1 887 på Kolshaug, d. 1932, gift i 191 0 med Bernt Marius Enes, de ble neste brukere på Kolshaug, under Stiklestad øvre. 82. Sofie f. 1890 på Hallemsenget. 83. Borghild f. 1890 på Hallemsenget, tvilling med Sofie. 84. Julie Mathilde f. 1893 på Hallemsenget. Hun døde av lungebetennelse i 1902. 85. Antonie f. 1896 på Hallemsenget. 86. Lina Johanne f. 1 899 på Hallemsenget. Iver Andreas Mikalsen Kålen (1882-1968) og Oline Kristine Pettersdatter (1883-1952) Andreas var forpakter på Stikle stad vestre fra 1913 til 1923. Senere var han vognmann på Øra fram til han kjøpte Hallemsenget i 1925. (se mer om denne familien under Stiklestad vestre.) Etter Andreas var det hans sønn, Matheus, som overtok går den. Matheus var ikke gift og etter han var det brordatter til Matheus, Astrid Oline Kålen og hennes mann Magne Aune, som var eiere. Nå er det deres sønn, Morten Asgeir Aune, som er eier. Oline og Andreas Kålen på Hallemsenget. Haugli GNR. 36, BNR. 4 Erik Jonsen (1844-1899) og Ane Katrine Paulsdatter (1827-1908) Haugli ble fradelt i 1887 og solgt for kr 1.500. Kjøper var Erik Johnsen, og han tok navnet Haugli. Eiendommen var på ca. 37 da. Erik kom fra husmannsplassen Støa under Hallem vestre. (Se mer om ham under Støa.) Han ble gift med Ane Katrine Paulsdatter som var fra Myrsvald i Skogn. Haugli. Nytl våningshus er under oppføring.
---- 394 H&FSt ---- Iver Eriksen Haugli (1870-1940) Etter at Erik døde, tok sønnen Iver over Haugli. Iver var ugift. Han var mye på gårds arbeide, spesielt på Sør-Hallem. Den dagen han døde, var han også på vei til Sør- Hallem, men han fikk et illebefinnende på veien dit. Haugli ble solgt på auksjon, og kjøper var Sverre Vestvik. Han bygde opp ny hovedbygning, men han hadde ikke Haugli i lang tid, for allerede i 1942 ble heimen solgt til Asbjørn Indahl. Haugli er fremdeles i denne slektens eie og nå er det Snorre Indahl, sønn av Asbjørn, som er eier. Hallem lille GNR. 36, BNR. 9 1 1(1 eir 1901 Hallem lille ligger ca 100 m rett sør for Hallemskorsen. Mikal Halvorsen (1828-1897) og Elsebe Olsdatter (1848-1930) Mikal var født på Stiklestadvald, sønn av Halvor Ottesen og Brynhild Mosesdatter. Han ble gift i 1876 med Elsebe Olsdatter, født på Bjartnesvald av foreldre Ole Andersen som var tjener på prestegården, og Ingeborg Johannesdatter Bjartnesvald. Etter at Mikal og Elsebe giftet seg, bodde de en tid i Eklestua der bror til Mikal, Gunnerius, var husmann,
---- 395 H&FSt ---- Mikal kjøpte Hallem lille i 1886 da Hallem nedre ble utparsellert. Salget ble avgjort på eks tratinget for Stjør- og Verdal sorenskriveri 3. februar 1896. I 1890 kjøpte han i tillegg hus mannsplassen Støa b av Hallem vestre. Skjøte er utskrevet 4. februar 1893 og kjøpesummen var 900 kroner. De tok da Hallem som familienavn og kalte heimen Hallem lille. En kan nevne at tømmeret i stua på Hallem lille er tømmer fra låven på Ner-Hallem, og den stua står enda, men er en del restaurert. Gunnerius Halvorsen, bror til Mikal, bygde i 1890 en stue på Hallem lille. Gunnerius var gift med Olava Sevaldsdatter, datter av Sevald Olsen Langdal og Ingeborg Larsdatter Leirset. De var husmannsfolk på Eklestua fra 1865 og til 1890. Gunnerius var graver ved Stiklestad kirke. Gunnerius og Olava var barnløse, og Olava døde i 1876. Elsebe Olsdatter Hallem. Etter at Gunnerius flyttet til Hallem lille, hadde han en husholderske. Det var Beret Ågesdatter, datter av Åge Ellingsen og Ingeborg Olsdatter på Sør-Hallem. I 1900 bodde også hennes søster Olava hos dem. Hun var bortsatt av fattigvesenet. Gunnerius døde på Aldersheimen i 1927. Mikal hadde to barn før han giftet seg: 81. Johannes f. 1858. Mor til Johannes var Birgitta Ingebrigtsdatter bosatt på Ekle. Johannes ble oppfostret hos morfaren Ingebrigt Johannesen på Østvollvald (Digerenget) på Øra, og han tok etternavnet Østvoll. Han ble konfirmert i Frol,der hans mor var i tjeneste. I 1 875 var han tjenestedreng i Krambogt. 20 i Trondheim. Han flyttet til Sverige i 1 883 og der ble han gift i 1 885 med Margareta Bergdal f. 1862 i Husa i Sverige. Familien utvandra til Amerika i 1901, og de har stor etterslekt der. 82. Hanna Birgitte f. 1865. Hennes mor var Martha Johannesdatter Movald. Hun ble oppfostret på Tevet, Rindsem. I 1 891 var hun taus på Fæby, og i 1900 var hun dagarbeiderske hos Johannes Skåneslien i Frol. Senere har vi ingen opplysninger om henne. Mikal og Elsebe hadde fire barn: 81. Oleanna f. 1876 på Eklestua, gift i 1908 med Ole Edvard Olausen Hegstad f. 1 878 på Stubskinsveet. Ole arbeidet på Trones bruk, og han kjøpte plassen Brattlia i Volhaugen. 82. Bernt f. 1 878 på Eklestua. I 1 891 finner vi han som tjener på Dalemarken, og i 1 892 var han gjetergutt på Sør-Hallem. Der var det tre barn som var døde av dif-
---- 396 H&FSt ---- teri. Lekene etter disse hadde blitt gravet ned, men Bernt hadde funnet disse og brukt dem, og dermed hadde også han fått smitten. Bernt ble isolert på et loft på gården og ble stelt av gårdens folk, for de hadde blitt immun mot sjukdommen. Hans mor kunne bare snakke med ham gjennom vinduet, for hun hadde andre barn hjemme slik at hun ikke kunne ta sjansen på bære med smitte til disse. Bernt døde der i 1892. 83. Hans Martin f. 1 880 på Eklestua, gift med Birgitte Lyngås. De ble de neste eier ne av Hallem lille. 84. Gustava f. 1883 på Eklestua, d. 1907, gift i 1905 med Iver Andreas Hansen Eng f. 1882 på Småengan under prestegården i Vuku. Etter at de giftet seg, bodde de på Nord-Hallem hvor de fikk en datter i 1907, og Gustava døde to uker etter fødselen. Datteren som også het Gustava, vokste opp på Hallem lille. Hun ble gift i 1930 med Peder Moholt, og dem finner vi igjen på Skogly under Vester-Hallem. 85. Julie f. 1887 på Hallem lille, gift i 1912 med Bernt Martin Bjørkli f. 1889 på Bjørkenvald. De bosatte seg på Bjørkli i Ness. De fikk en datter i 1912, og Julie døde dagen etter fødselen. Datteren, som også fikk navnet Julie, vokste opp på Hallem lille. Julie kom tidlig i tjeneste på Stor-Rensjøen i Sverige, og der ble hun til hun døde. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 397 H&FSt ---- Eier på Hallem lille nå, er Toralf Hjelde. Jorda ble solgt i 1962, som tilleggsjord til Hallem østre. Hans Martin og Birgitte fikk to barn: 81. Ola Magnus f. 1917, d. 1986. Han var ugift, og han overtok heimen i 1949. Magnus arbeidet som planlegger ved jordstyrekontoret i Verdal. 82. Eivind Bernhard Hallem f. 1918, d. 1984. Han var ugift, og han arbeidet mye som bygningsarbeider. Han var også på skogsarbeide i mange vintre. Hallemsaunet Hallemsaunet 1954: Foto Widerøe. Hallemsaunet ble fradelt i 1887, og kjøper var Ole Ludvig Johannesen. Ole Ludvig Johannesen (1859-1909) og Berit Martha Olsdatter (1860-) Ole Ludvig og Berit Marta bodde på Havet etter de giftet seg. Så flyttet de sammen med hans foreldre til Hallem østre og bodde der til de kjøpte Hallemsaunet i 1887. Kjøpesummen for Hallemsaunet ble kr 840. Ole Ludvig Johannesen var sønn av Johannes Larsen, som kjøpte Hallem østre i 1884, og Serianna Olsdatter. Han ble gift i 1882 med Berit Martha Olsdatter, født på Prestegårdsvald i Vuku av foreldre Ole Ulriksen og Anne Johansdatter. Ole Ulriksen bodde på Hallemsaunet sine siste leveår, og han døde der i 1902.
---- 398 H&FSt ---- Ole og Berit Martha fikk en datter: 81. Inga Sofie f. 1882 på Havet, d. 1970, gift i 1901 med Karl Anton Pettersen f. 1871 på Grundanvald i Vuku. Han var sønn av Petter Agesen og Inger A. Olsdatter. Sofie og Anton bodde på Hallemsaunet fra de giftet seg og til de kjøp- le Haugmarken under Lein i 1 902. Sverre Olsen Hallager (1887-1971) og Magdalena (Magda) Andreasdatter (1881-1954) Sverre var søstersønn av forrige eier. Han var født på Hallem østre, og hans foreldre var Ole Pedersen og Anna Sofie Johan nesdatter. Han ble gift i 1907 med Magdalena Andreasdatter. Hun ble født på Leinsvald av for eldre Andreas Sevaldsen og Elen Sofie Eskildsdatter. Fra de ble gift, til de overtok Hallemsaunet i 1910, bodde de på Hallager. Første tiden Sverre var på Hallemsaunet brukte han Hallem som etternavn, senere ble det Hallager. Ingvald Brattli var eier av Hallemsaunet en kort tid, men Oskar Hallager tok den tilbake på odel. Hallemsaunet er fremdeles i denne slektens eie, eier nå er Kyrre Vollan og Liv Sende Vollan. Liv er sønnedatter av Ole og Solveig Sende. Sverre Hallager med familie i 1926. Bak fra v.: Sofus, Signe og Oskar. Foran: Sverre med Peder på fanget og Magda med Solveig på fanget. Sverre og Magda fikk fem barn: Bl . Signe Margot f. 1907 på Hallager, d. 1946, gift i 1926 med Konrad Myrmo f. 1895, d. 1958, fra Leksdal. De hadde småbruket Myrmo, under Musum, i Leksdal. 82. Oskar Andreas f. 1909 på Hallager, d. 1988. Han var ugift, og han overtok Hallemsaunet i 1 957. Før han overtok heimen arbeidet han med gards- og skogs arbeide. Han arbeidet som skogarbeider på Snåsa i mange år. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 399 H&FSt ---- 83. Alfred Sofus f. 191 3 på Hallemsaunet, 1991 , gift i 1937 med Olaug Hustad f. 191 2 i Sparbu, d. 1993. De hadde småbruket Stevren i Sparbu. 84. Solveig f. 1917 på Hallemsaunet, gift i 1937 med Ole Georg Sende f. 191 1. De hadde småbruket Sende lille, nordre i Leksdal. 85. Peder f. 1924 på Hallemsaunet, d. 1991, gift med Jenny Lucie Bye f. 1926 på Inderøy, d. 1990. De bosatte seg på Øra, der Peder arbeidet som bilmekaniker og drosjesjåfør. Myrvoll GNR. 36, BNR. 11 1. Myrvold. 2. Hallemsenget. 3. Heimstad. Myrvoll ble fradelt i 1887 og kjøper var Martin Larsen. Eiendommen er på ca. 50 da. Martin Larsen (1846-) og Ingeborganna Larsdatter (1844-1931) Denne familien kom fra Lyngåshaugen. (Se mer om dem under Lyngåsen.) Sønnen Ole tok over Myrvoll etter sine foreldre.
---- 400 H&FSt ---- Ole Martinsen Myrvold (1887-1966) og Kristine Lorentsdatter Myrvold (1883-1940) Ole Myrvold ble gift med Kristine Lorentsdatter i 1910. Hun ble født på Stubskinvald av foreldre Lorents Jakobsen og Martha Ellevsdatter. 1 tillegg til drifta av småbruket, var Ole mye borte på gårdsarbeide. Det var stort sett på Øgstad han var i arbeide både sommer og vinter. Ole var en stor og kraftig kar, og det fortelles at det var ingen som hadde så stort og kraftig skogsverktøy som Ole. Både øks og barkespade skulle være kraftige saker. Ole og Kristine hadde ingen barn og han solgte Myrvoll i 1948 til Erling Solberg. Ole kjøpte da jord av Øgstad og bygde en villa ved Myrvoll. Nå er det Atle Matre, lensmann på Frosta, som er eier på Myrvold. Valum GNR36,BNR. 18 Valum ble fradelt i 1898, og de første brukerne var Elling Jakobsen og hans kone Margrethe Pettersdatter. Elling Jakobsen (1850-1918) og Margrete Pettersdatter (1856-1923) Denne familien kom fra husmannsplassen Gjalet/Ellingplassen under Sør-Hallem. Tidligere var de på Rognhaugen under Eklo søndre, men jorda på denne plassen gikk med i Verdalsraset. Husene på plassen ble berget, og det var disse som ble sått opp på Gjalet og senere på Valum. (Se mer om denne familien under Sør-Hallem.) Elling og Margrete tok etternavnet Valum, og det var sønnen Arne Marius som overtok gården etter foreldrene. Arne Marius Valum (1891-1952) Arne Marius var ugift, og han hadde gården til i 1947 da broren Bjarne overtok. Bjarne ble gift med Oline Østerås fra Sparbu. Senere eiere var deres datter, Turid, gift med Terje Kirkholt og nå er det Tone Kirkholt og Jan Ivan Bengtsen som eier Valum.
---- 401 H&FSt ---- Hallager GNR. 36, BNR. 22 Hallager 1954: Foiowiderøe Ole Petersen (1858-1911) og Anna Sofie Johannesdatter (1862-1943) Sofie var datter av Johannes Larsen på Hallem østre, men enda i 1882 bodde hun sammen med sine foreldre på Havet under Stiklestad vestre. Dette året ble Anna Sofie gift med Ole Petersen. Han var født på Hjelde i Vuku av foreldre Peter Olsen og Martha Olsdatter. Ole og Sofie ble med hennes foreldre da de begynte oppdyrkingen av Hallem østre i 1884, og de ble boende der til 1901. Ole arbeidet da som gardsarbeider og sag bruksarbeider. Sofie reiste rundt på gårdene som høgtidskokke. I 1901 ble Hallem østre delt. Ole og Sofie begynte for seg seiv på den fradelte par ten og kalte bruket for Hallager, de tok også Hallager som slektsnavn. Ole og Sofie fikk seks barn: 81. Peter Julius f. 1 882 på Havet, d. 1 884. 82. Sverre f. 1 887 på Hallem østre, gift med Magdalena Andreasdatter f. 1 881 på Leinsvald. De ble eiere på Hallemsaunet. 83. Martel Theodor f. 1 890 på Hallem østre, d. 1952, gift med Åsta Hynne f. 1 890 på Øra, d. 1977. De bosatte seg på Øra.
---- 402 H&FSt ---- Sofie Halbger. 84. Olga Antonie f. 1 896 på Hallem østre, gift med Einar Lyngås f. 1894 på Lyngåsen. De bosatte seg i Grong der Einar arbeidet ved jernbanen. 85. Anna Oline f. 1898 på Hallem østre, gift med Harald Marius Balgård f. 1892 på Balgård i Vuku, d. 1959. De bosatte seg i Vuku. 86. Gustav f. 1901 på Hallem østre gift med Augusta Mathilde Mikalsen f. 1898 på Øra. De ble neste eiere på Hallager. Gustav Hallager (1901-1970) og Augusta (Gusta) Mathilde Mikalsen (1898-1976) Gustav ble gift med Augusta Mikalsen. Hun var født på Øra av foreldre Marius Mikalsen og Karen Anna Olsdatter. I tillegg til drifta av småbruket hadde Ole Hallager. Gustav og Gusta Hallager.
---- 403 H&FSt ---- Gustav diverse jobber, og del var gardsarbeid om sommeren og skogsarbeid om vin teren som var hans hovedbeskjeftigelse. Gustav og Gusta fikk to sønner: 81. Ole f. 1922, d. 2004, gift med Jorid Bjørkli f. 1934 i Åsen, d. 2005. Ole tok over Hallager i 1948. Ole arbeidet mye som gardsarbeider, men da Innherred Teglverk startet opp i 1952, begynte han som lastebilkjører der. 82. Gunnar f. 1924, d. 1992, gift med Karla Ingeborg Bengtsson f. 1921 i Helgådal, d. 1990. De bosatte seg i Skjækerfossen. Eier av Hallager nå er Tone Hallager, datter av Ole og Jorid. Tone er samboer med Ove Valbekmo. Vester-Hallem (Hallem Vestre) GNR. 36, BNR. 6 Hallem vestre. Pil viser der Hallem nedre lå Den 21. desember 1762, fikk Arnt Ellevsen og Elling Olsen i fellesskap kongelig skjø te på nedre Hallem for 377 riksdaler, tinglyst 15. august 1763. De delte gården mellom seg i to like deler således at Stor-Hallem ble til Ner-Hallem og Vester-Hallem. Elling Olsen ble da eier av Vester-Hallem.
---- 404 H&FSt ---- I 1769 solgte Elling gården til Inger Maria Bie på Øra for 460 riksdaler. Hun make skiftet den straks til Trondheims lektorat og Verdal prestebord mot Nestvoll. Elling Olsen ble så bygsler på gården fram til 1783 da hans svigersønn Peder Ellingsen Auskin, som var gift med datteren Marit, født på Hallem, overtok bygselen. Elling døde som kårmann på Vester-Hallem i 1793. Peder Ellingsen Auskin (1760-1838) og Marit Ellingsdatter (1761-1846) Peder Ellingsen, Elling Olsens svigersønn, tok over bygselen på Vester-Hallem i 1783. Han fikk bygselbrev av sogneprest Krog og biskop Gunnerus tinglyst 15. august 1783. Peder var født på Auskin, sønn av Elling Pedersen og Siri Jakobsdatter. Han ble gift i 1782 med sitt søskenbarn Marit Ellingsdatter, Hallem nedre. Hun var datter av Elling Olsen Hallem nedre og Karen Jakobsdatter. (Se mer om denne slekta i Verdalsboka 111, Øvre-Vistætta, s. 614.) Peder var forpakter til i 1804 da han overgå forpaktningen til Johannes Pedersen Leklem. Peder fikk kår bestående av et jordstykke kalt Haugåkeren. En kan ikke med sikkerhet si hvor Haugåkeren lå, men det er mest trolig at den lå mellom "Asphaugen" og den nåværende avkjørselen til Vester-Hallem. Peder bygde hus på Haugåkeren og han døde der i 1838. Marit døde i 1846 på Hallem. Peder og Marit fikk åtte barn: 81. Siri, f. 1783 på Hallem vestre, gift i 1808 med husmann Johannes Amundsen Hestegreivaldet. 82. Ole, f. 1785 på Hallem vestre. 83. Kari, f. 1787 på Hallem vestre. 84. Marta, f. 1790 på Hallem vestre. I 1 838 var hun på Skage i Namdalen i tjenes te hos kjøpmann Falk. 85. Elling, f. 1791 på Hallem vestre. 86. Jakob, f. 1794 på Hallem vestre, d. 1795. 87. Jakob, f. 1796 på Hallem vestre, gift med Beret Olsdatter Stiklestad. 88. Anne, f. 1800 på Hallem vestre, gift i 1830 med enkemann Hagen Paulsen Rosvoll. De bodde i 1 838 på en plass under Laugen i Namdalen. Johannes Pedersen Leklem (1779-1841) og Berit Pedersdatter Johannes Leklem var tidligere eier av Hallem nedre, men overdrog denne til sin far i 1802. Johannes Leklems bygselseddel var utstedt av sogneprest Brandt og biskop Schønheyders enke, tinglyst 1804. Johannes var forpakter fram til 1809 da ble det skifte av forpaktere igjen. Hermann Henrik Bay von Schultz og Boletta Brandt (1765-1839) Schultz hadde bygsel på gården til sin død, og etter han var det hans enke som drev gården. Hun var søster av sogneprest Brandt. De hadde ingen barn. I 1835 var gårdens besetning på 2 hester, 9 storfe, 19 sauer og 1 gris, og utsæden var 1 Vi tønne bygg, 12 tønner havre og 7 tønner poteter.
---- 405 H&FSt ---- Ole Ingebrigtsen Sehm (1811-1902) og" Oliva Olsdatter Lundskin (1817-1864) 2) Trine Ulrikke Heiberg (1815-1888) Ole Ingebrigtsen Sehm fikk bygselbrev av biskop Bugge på lektoratets del av Hallem vestre, tinglyst 1840. Året etter fikk han av sogneprest Steen forpaktningskontrakt på Verdal prestebords del. Så fikk han kongelig bygselbrev på gården, tinglyst 1845. Han fikk kongelig skjøte, tinglyst 1862, og kjøpesummen var 1600 spesiedaler, og fra den tid var Vester-Hallem i privat eie. Ole ble født på Flåttåviken under Sem. Han var sønn av husmann Embret Olsen og Gollaug Svendsdatter. Dette var andre ekteskapet til Embret. Han var gift tidligere med Margrethe Rasmusdatter, og de bodde også da i Flåttåviken. Ole ble gift i 1837 med Oliva Olsdatter Lundskin. Hun ble født på Lundskin, dat ter av Ole Ellefsen Lundskin og Berit Ellingsdatter. Ole og Oliva bodde på Øgstad, både da de ble gift og litt tidligere, for datteren Grete Birgitte ble født på Øgstad i 1836. Dette har sammenheng med at mor til Oliva ble gift med Anders Andersen Øgstad etter hun ble enke. Etter at Oliva døde, giftet Ole seg på nytt med Trine Ulrikke Heiberg, født 1815 i Trondheim. Ole Sehm drev en landhandel i sin kårbolig på Hallem og et lite teglverk på Stiklestad melloms grunn ved Geilstu (Høknes). Landhandelen drev han også etter at han overlot gården til sin svigersønn og flyttet til kårstua. Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 8 storfe, 20 sauer, 8 geiter og 3 griser. Utsæden var Vh tønne rug, 1 V 2 tønne bygg, 12 tønner havre og 12 tønner poteter. Under gården var det da 7 husmannsplassen I 1882 skjedde en begivenhet på Hallem vestre. Bjørnstjerne Bjørnson var på et stort folkemø te på Stiklestad 4. og 5. juli, og da overnattet han og hans følge i kårstua på Hallem vestre. Rittmester Holst bodde da på Hallem søndre, og det var tydelig at han var en av drivkreftene for folkemøtet. Fra Nordre Trondhjems Amtstidende sakser vi: "For Bjørnson og Vullum, der begge hadde sine fruer med, hadde rittmester Holst tinget betalende Bolig hos Hr. Handels mand Sem paa Hallan:" "Hallemstrilb". Dette kan være den trilla Ole Røsseng skysset Bjørnstjerne Bjørnsson m/fam. mellom Hallem vestre og folkemøtet på Stiklestad i 1882. I dette avisutklippet er navnet på gården blitt til Hallan, men det skal være Hallem Ole og Oliva hadde en datter:
---- 406 H&FSt ---- Bl . Grete Birgitte, f. 1837 på Øgstad, gift med Anneus Kristian Jørgensen Aagaard og de ble de neste eiere på Hallem vestre. Anneus Kristian Jørgensen Aagaard (1838-1902) og Grete Birgitte Olsdatter Sehm (1837-) Anneus Kristian Jørgensen Aagaard tok over Vester-Hallem av sin svigerfar i 1868. Han var født på Holmsveet i 1838, sønn av Jørgen Kristian Aagaard og Anna Iversdatter Østgård. Han ble gift i 1863 med Grethe Birgitte Olsdatter Sehm, født 1837 på Øgstad, og hun var datter av den tidligere eier på gården. Anneus hadde Vester-Hallem til i 1884 da gården ble solgt på auksjon. Fra 1887 var han underkontrollør for brennevins- og malttilvirkning i det opplandske-trond hjemske distrikt. Han døde på Sakshaugvang på Inderøy. (Se Verdalsboka 111 s. 321) Anneus Kristian og Grete Birgitte hadde tretten barn: B 1 . Ole, f. 1 863. Han var handelsreisende og døde i 191 5 i Kristiania. 82. Lovise Augusta, f. 1 865. Hun var bestyrerinne ved Frogner menighets gamlehjem. 83. Anna, f. 1 867, d. 1 867. 84. Birgitte, f. 1867, tvilling med Anna, d. 1867. 85. Trine Birgitte, f. 1868, gift i 1897 med Otilius Rikard Ekrem fra Lille Skånland i Trondenes. Han arbeidet som bankkasserer. 86. Jørgen Kristian, f. 1 870, han var ugift og arbeidet som kontorbud. 87. Grete Antonie, f. 1872, gift i 1897 med sitt søskenbarn Thorvald Kristian Aagaard. Han dreiv en ingeniørforretning i Oslo. 88. Marie, f. 1 873, gift i 1906 med Halvor Asbjørn Fossheim fra Kragerø. Han var født i Gjerstad i 1 880, og han arbeidet som maskinmester. 89. Olaug, f. 1876, gift i 1908 med blikkenslager Nils Hybertsen, bosatt i Stjørdal Blo.Gudrun, f. 1877, d. 1 877. Bl 1 .Torvald, f. 1 877, tvilling med Gudrun, d. 1 877. Disse to tvillingene døde med en dags mellomrom, litt over tre uker gamle. B 1 2. Hilmar Andreas, f. 1 880, gift i 1 902 med Ragna Amalie Johnsen fra Byåsen, og han arbeidet som lagerformann. Bl 3.Torvald, f. 1882. Mikal Andreassen Salberg I 1884 var det auksjon på Vester-Hallem. Gården ble da solgt for 14.700 kroner til Mikal Andreasen Salberg. Han hadde gården fram til i 1890 da han solgte den til Martin Moe for 14.000 kroner. Martin Moe (1853-1938) og Boletta Sofie Kvamseng (1860-1945) Martin Moe kjøpte Vester-Hallem i 1890 for kr 14.500, og i 1892 kjøpte han den delen av Ner-Hallem som ikke var utparsellert. Boletta var fra gården Kvamseng i Beitstad, datter av Sivert og Kjerstine Margrethe Kvamseng. Martin og Boletta hadde sju barn:
---- 407 H&FSt ---- Bl Anna Konradine, f. 1889 i Beitstad. Hun døde av tuberkulose på Hallem i 1909. 82. Johan Kristoffer, f. 1 891. Han ble senere eier av Hallem vestre. 83. Signe Kjerstine, f. 1893. Hun døde ca. 1925 av tuberkulose. 84. Otilie Johanne, f. 1 895, gift med ingeniør Erling Samdahl. De ble de neste eierne på Hallem vestre. 85. Valdemar, f. 1897. Han døde av lungebetennelse i 1899. 86. Bernt Mathæus, f. 1 899. Han utvandra til Amerika i 1923. 87. Rikard, f. 1906. Han døde av kjertelsyke i 1909. Erling Samdahl (1888-1935) og Otilie Johanne Moe (1895-1969) 11916 overdrog Martin Moe gården til sin svigersønn Erling Samdal for kr 30.000 + kår. Erling hadde gården i to år før han solgte den til sin svoger, Johan Kristoffer Moe for kr 43.000. Erling og familien flyttet da fra Vester-Hallem. De bodde en tid på Stiklestad nordre, det er ett loft på Stiklestad nordre som enda blir kalt "Samdalloftet", senere flyttet de til Øra. Erling Samdal arbeidet som ingeniør. Etter at Erling døde, flyttet Otilie sammen med familien tilbake til Vester-Hallem. Erling og Otilie hadde fem barn: 85. Inger, f. 1932. Hun ble gift Høgbonn og er bosatt i Sverige. Johan Kristoffer Martinsen Moe (1891-1938) Johan var ugift og han hadde gården til i 1933 da den ble solgt på auksjon til Verdal kommune for kr 44.600. Johan døde i 1938 på Østmarken sykehus. Johan Peter (Petter) Lian (1888-1968) og Magnhild Hellan (1891-1966) Petter og Magnhild var begge fra Frosta. Petter var født på gården Lian, sønn av Sakheus Olsen Hogstad Lian og kona Jonetta Olsdatter. Petter ble gift i 1922 med Magnhild Steffensdatter Hellan, datter av Steffen Jensen Hjelde på Hellan østre og hans kone Guru Anna Jonasdatter. Petter og Magnhild reiste som nygifte til Trondheim. Der drev han forretning sam men med broren Andreas. De var en tid på Hegge gard i Steinkjer der onkelen til Petter, Andreas, var driver. Senere forpaktet de gården Fosnes i Beitstad, til de i 1933 kjøpte Vester-Hallem. Petter kjøpte Vester-Hallem for kr. 35.000. Før salget hadde kommunen fradelt Planteskolen og en stor del av skogen i Haukåa. Petter og Magnhild hadde tre barn:
---- 408 H&FSt ---- 83. Knut Arne, f. 1933 i Verdal, d. 1997, ugift. Knut bodde hjemme på Vester Hallem, og han arbeidet som landbruks mekaniker. Familien Lian på trappa til kårhuset på Vester- Hallem. Foran f.v.: Petter og Gerd. På ben ken: Magnhild. Bak: Svein og Knut. Husmannsplasser på Hallem vestre: Gården har totalt hatt 10 husmannsplasser gjennom tidene. 1 Hauka var det tre hus mannsplasser under Vester-Hallem, og disse blir tatt med sammen med resten av hei mene i Hauka, i et senere bind om Volhaugen. Også på Hallem vestre var det noen husmannsfamilier som en ikke kan stedfeste til spesielle plasser. Dette er folk som har vært på plassene bare en kort tid. Vi tar med de som en vet har vært husmenn under Vester-Hallem.
---- 409 H&FSt ---- Elling Pedersen (1824-1897) og " Inger Rasmusdatter (1829-1869) 2) Lisbeth Johannesdatter (1818-1896) Dette er en familie som har flyttet mye omkring. Etter Elling ble gift første gangen i 1851 var de inderster på Geilvollen fram til de ble husmannsfolk på Hallem vestre ca. 1854. Det er usikkert hvilken plass de var på. De flyttet til Fleskhusvald ca. 1860 og var der en kort tid til de kom til Tronesvald i 1863. Først på 1870-årene kom de til Gamleplassen under Stiklestad øvre og der ble de til de døde. Elling var født på Geilvollen under Forbregd, sønn av Peder Olsen og Sigri Eriksdatter. Han ble gift i 1851 med Inger Rasmusdatter. Hun ble født på Fleskhusvald, datter av Rasmus Ingebrigtsen og Martha Johnsdatter. De var inderster på Fleskhusvald da hun ble født. Inger døde på Tronesvald i 1869, og Elling giftet seg igjen i 1870 med Lisbeth Johannesdatter. Hun ble født på Årstad, datter av Johannes Ellefsen og Martha Ellefsdatter. Elling og Inger hadde åtte barn: 81. Sarine, f. 1851 på Forbregdsvald 82. Rafael, f. 1853 på Fleskhusvald. Han gikk i sko- og salmakerlære, reiste til Jåmtland i 1871 og giftet seg der i 1878 med Margrethe Jonsdatter Gimse f. 1 857 i Meråker. De utvandra til Amerika med fire barn. Margrethe døde i 1 889, og Rafael giftet seg igjen i 1 907 med sin første kones søster, enken Eliza Forsberg. Rafael døde i 1934 hos sin datter Brita Johnson i Eagle Butter, Sør-Dakota. 83. Peder, f. 1856 på Vester-Hallemvald, d. 1 887 på Stiklestadvald, ugift. 84. Elen Maria, f. 1859 på Vester-Hallemvald, d. 1875 på Mikkelsgård. 85. Juliane, f. 1862 på Fleskhusvald, d. 1 868 på Tronesvald. 86. Oliva, f. 1 864 på Tronesvald. Hun utvandra til Amerika og ved brorens død i 1934 nevnes hun som mrs. Olive Doris Bakersfield, California. 87. Ole, f. 1 866 på Tronesvald. Han flyttet til Sverige i 1 884. 88. John Kristian, f. 1 869 på Tronesvald, d. 1 869 på Tronesvald. Moen / Himmelen I folketellingen for 1865 har plassen navnet Moen, men senere er den blitt kalt Himmelen og dette navnet er også brukt på et kart fra 1813. Området der plassen lå er blitt kalt Moan helt til våre dager, men plassen er alltid blitt kalt Himmelen. Plassen lå på høydedraget øst for høydebassenget for vannverket, 50 m nord for den gamle vegen fra Hallem over mot Volhaugen. Olga Hendrum, som var født på plassen, mener at navnet Himmelen kommer av at det var høgt og fritt der oppe og ingen ting som stengte for himmelen. Olga beskriver husa slik: Stuelåna hadde en forholdsvis stor stue og et kammers. Det var inngang med gang og kjøkken. En måtte gå gjennom stua og kammerset for å komme til kjøkkenet. Stua var oppført av tømmer, og veggene i kammers og kjøk-
---- 410 H&FSt ---- Ken var snaue tømmervegger, men i stua var veggene kledd med avispapir. Under stua var det en liten kjeller. Det var etasjeovn i stua og grue i kjøkkenet. Ingen av husa var malte. Stuetaket hadde rød teglstein, noe som var uvanlig på en hus mannsplass. Murpipe og grue var oppført av gråstein. Det var tregolv både i kjøk ken og stue. Besetningen var i 1865: 2 kyr og to sauer. Utsæden var Vs tønne bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne poteter. I 1875 var det 1 ku, 1 kalv, 8 sauer, 3 geiter og 2 griser. Utsæden var Vb tønne hvete, 1 tønne rug, L A tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter. Dette er en veldig stor besetning og avling, og legg merke til at de avlet både hvete og rug, og det måtte være meget sjelden på en husmannsplass. Olga forklarer den store besetningen med at bestefaren hadde leid Slåmoen under Forbregd i mange år. Moen var på ca 4 - 5 mål og den var regnet som en av de bedre husmannsplassen Pliktarbeidet på plassen var 12 mål skurd. Ett år leide Ingeranna naboen, Johan Tangen, til å skjære for seg. Han syntes at plikten på plassen var alt for stor. Siden ble plikten på plassen 6 mål skur. Jon Johansen (1816-1875) og Marta Lovise Olsdatter (1816-1891) Jon og Marta kom til Moen i ca. 1845. Jon var født på Molden, og hans foreldre var Johan Olsen og Elie Johnsdatter. Han ble gift i 1842 med Marta Lovise Olsdatter. Hun ble født på Svedjan under Haug, og hennes foreldre var Ole Johannesen og Kari Larsdatter. John og Marta hadde tre barn: 81. Karen Maria, f. 1 844 på Faren nedre der de var inderster. Hun var døvstum og hun bodde på Himelen. Karen Maria arbeidet litt med sying og hun døde i 1930 på Hendrum. 82. Johan Olaus, f. 1851 på Hallemsvald, d. 1854. 83. Ingeranna, f. 1855 på Hallemsvald. Hun var neste bruker på Himmelen. Inger Anna Jonsdatter (1855-) I 1875 døde Jon, og i 1891 og 1900 var det Inger Anna som var driver på plassen. I folketellingen for 1891 står det at Ingeranna var husmannskone uten jord, men hun dreiv nok litt av jorda, for hun hadde et par sauer og et par geiter. I 1904 flyttet Inger Anna fra Himmelen og til Hendrum under Forbregd. Plassen ble da nedlagt og ganske fort gjengrodd av skog. I dag er hele området oppdyrket. Ingeranna var ugift og hun hadde to barn: Bl . Ingvald Marius Lorentsen f. 1 879. Han utvandra til Amerika i 1 901 , og han døde i Port Angeles, Washington i 1920. 82. Olga Karoline Ludvigsdatter f. 1 897. Hun ble bruker på Hendrum fra 1934.
---- 411 H&FSt ---- Svedjan Denne plassen lå midt mellom Hallemsvedjan, tilhørende Arnfinn Høknes, og Hallem vestre, på østre side av veien som den gikk da. Hvis vi skal plassere den i for hold til nåværende vei, blir det på vestre siden. Det ser ikke ut som dette er en husmannsplass som har eksistert så veldig lenge. Vi har ingen sikre opplysninger om den før 1891, og mellom 1900 og 1910 er den fraflyttet. Andreas Gundersen (1827-1910) og Anne Taraldsdatter (1835-) Andreas ble født på Lyngåshaugen. Han var sønn av Gunder Bårdsen og Anne Andorsdatter. Andreas ble gift i 1856 med Anne Taraldsdatter fra Støren. Hun var datter av Tarald Berntsen. 1 folketellingen for 1891 og 1900 var Andreas husmann her. Denne familien finner vi i 1865 som husmannsfolk på Fyksveet, og i 1875 på Folio - Råddå'n. Etter at han hadde vært på Svedjan, var han husmann på Oklan, der han døde i 1910. Dette var en av de to siste husmenn på Hallem vestre, og denne plassen ble nedlagt da Andreas flyttet herfrå. Andreas hadde tilnavnet "Fjøs-Andreas" fordi han en tid var fjøskar hos Monrad på Ekle. Andreas og Anne hadde fem barn: 81. Gustav, f. 1 856 på Midtholmsvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1905, og ble gift med Gjertine Pauline Nilsdatter f. 1 860. 82. Bernt, f. 1861 på Follovald. Han utvandra til Amerika i 1882. 83. Thomas, f. 1865 på Follovald. Han utvandra til Sverige i 1882. 84. Anton, f. på Trygstadvald f. 1 868, d. 1 891. 85. John Martin, f. 1871 på Follovald. Han utvandra til Sverige i 1892, senere flyttet han til Ofoten i 1 895, og han utvandra til Amerika i 1901. I 1900 bodde det ei sønnedatter på plassen: Charlotte Johnsdatter, født i Sverige i 1890. Hun ble konfirmert i Stiklestad i 1904, og hun flyttet til Sverige i 1907. Plassen lå ovenfor og vestenfor Planteskolen på øvre siden av den nåværende fylkes veien. Plassen hadde i 1865 1 ku og 1 sau og en utsæd på Vs tønne bygg, 3 A tønne havre og 1 Vi tønne poteter.
---- 412 H&FSt ---- Beret Andersdatter (1805-1885) I 1865 er enken Beret Andersdatter på Sveet. Hun ble gift i 1836 med Elling Andersen Oklan, og de bodde på Forbregdsaunet. Beret flyttet fra Forbregdsaunet og til Sveet etter at mannen Elling døde i 1852, men årstallet når hun kom hit er usik kert. En vet ikke om det har vært brukere på Sveet før Beret kom hit, men når en ser på buskapen og hvor stort areal det må ha vært på plassen, så er det mest trolig at plassen har vært oppdyrket da de kom hit. Beret er på Sveet til 1868. I 1875 var hun inderst på Sandsaunet, og hun døde der i 1885. Elling og Beret hadde fem barn: Bl . Jakob, f. 1836 på Forbregdsaunet, d. 1862 da han gikk seg gjennom isen på Verda Iselva. 82. Marit, f. 1839 på Forbregdsaunet. Hun var syerske, og giftet seg i 1867 med Jonas Jonasson fra Kall. De flyttet til Sverige i 1 871. 83. Andreas, f. 1841 på Forbregdsaunet. Han arbeidet som skomaker. 84. Anne Marta, f. 1 844, gift i 1 875 med Johannes Olsen Hofstad. Etter at de giftet seg, var de inderster på Hofstad. Anne Martha døde allerede i 1 877 etter to års ekteskap. 85. John, f. 1 847 på Forbregdsaunet. I 1 865 er han hjemme og hjelper moren med plassen. I 1 874 flyttet han til Sverige, og han døde der i 1 879 ugift. Erik Larsen (1788-1876) og Marit Nilsdatter (1786-1877) Omkring 1870 kom disse folka fra Rognhaugen vestre. (Eklovald søndre) I folketellingen for 1875 var de ikke registrert som husmannsfolk. Da var det døtrene Elen og Martha som sto som eiere av husene. Erik og Marit var legdslemmer på plassen. I 1875 var det 1 sau og 1 geit på Sveet. Erik og Marit hadde sju barn: 81. Lars, f. 181 spå Eklovald, gift i 1 838 med Serianna Nilsdatter f. 1808.1 1865 var de husmannsfolk på Skogen under Eklo søndre, og i 1 875 bodde de hos søn nen Gunnerius på Forberg på Snåsa. 82. Niels, f. 1817 på Eklovald, d. 1818. 83. Anne, f. 1819 på Eklovald, d.1841. 84. Mikal, f. 1821 på Eklovald, gift i 1841 med Marta Ingebrigtsdatter. Hun døde i 1855, og Mikal ble gift på nytt i 1864 med Hanna Jakobsdatter. Hun døde i 1 870, og han ble gift for tredje gang i 1 875, og da med sin svigerinne Martha Jakobsdatter f. 1 827 på Minsåsvald. Mikal døde i 1 901 på Leinsvald og Martha i 1 902 på Haugmark. 85. Martha, f. 1824 på Eklovald. Hun var ugift, hadde en datter, Anna Olsdatter f. 1865 som bodde sammen med moren på Sveet i 1875. I 1891 finner vi igjen henne som losjerende på Slottamoen, og hun døde 1 893 på Forbregdsvald.
---- 413 H&FSt ---- 86. Elen, f. 1 827 på Eklovald, d. 1 828. 87. Elen, f. 1829 på Eklovald, d. 1920, gift 1880 med Hans Olsen f. 1825 på Hallemsvald, d. 1911. Dette var hans andre ekteskap. Han var gift første gang i 1 846 med Olava Pedersdatter. Hans var husmann på Geilvollen under Forbregd og Elen flyttet da dit. Johannes Johannesen (1855-) og Kjersten Elisabeth Rasmusdatter (1845 1920) Kjersten Rasmusdatter bodde på plassen før hun ble gift med Johannes i 1883. Etter at Kjersten kom hit, ble plassen kalt "Kjerstenplassen" eller "Kjersten-Sveet". Hun var født på Fleskhusvald, datter av Rasmus Ingebrigtsen og Malena Olsdatter. Rasmus var halvbror av Ole Ingebrigtsen Sehm på Vester-Hallem. Johannes var fra Bakkaplassen i Haukåa. Han var sønn av Johannes Iversen ogjonetta Bårdsdatter. I 1893 kjøpte de jord av Hallem nedre, flyttet med husa på Sveet og bygde opp heimen Hallemsvedjan, og de tok navnet Hallem. Johannes arbeidet som snekker, og i dagligtale ble han kalt "Johannes snekkar". Kjøpesummen for Hallemsvedjan var kr 328,67. Johannes og Kjersten fikk to døtre: Vi finner mer om denne familien på Svedjan under Ner-Hallem Fraskilte parter av Hallem vestre: Skogly GNR.36 BNR. 28 Anton Moholt (1864-1947) og Anna Oline Johansdatter (1869-1967) I 1921 kjøpte Anton Moholt 4,5 mål jord av Hallem vestre og bygde opp heimen Skogly. Anton kom fra plassen Korsveien under Forbregd, og en finner mer om denne familien der. Skogly.
---- 414 H&FSt ---- Peder Moholt (1909-1978) og Ingrid Gustava Eng (1907-1987) I 1939 overtok Peder Moholt Skogly. Han var født på Vangli i Leksdal av ugifte foreldre, Agnes Mikalsdatter Vangli og Paul Olufsen Bruvold. Han vokste opp hos Anton og Oline Moholt. Oline Moholt og Agnes Vangli var søskenbarn. Ingrid Gustava var født på Nord-Hallem der hennes foreldre var inderster. Hun var datter av Iver Andreas Eng og Gustava Mikalsdatter Hallem. Hennes mor døde da Gustava var syv dager gammel, og hun vokste opp på Hallem lille hos sin bestemor Elsebe Olsdatter. Bestefaren var død tidligere. Peder og Gustava fikk tre barn: 81. Alf Ottar, f. 1932, gift 1958 med Gunnvor Hallem, f. 1938. De bygde egen villa i Hallemsmyra. 82. Paul Ivar, f. 1935, gift med Gerd Hovd, f. 1937. De bygde egen villa på Skogly. Peder og Gustava Moholt. 83. Ella, f. 1939, gift med Arnold Bjørkli, f. 1931, d. 1993. De bosatte seg i Vinne. Eier på Skogly nå, er Arne Gunnar Moholt, sønn av Ottar og Gunnvor. Arne Gunnar er gift med Liv Åse Almli. Stiklestad Planteskole GNR. 36, GNR. 30 Stiklestad planteskole ble fradelt Hallem vestre i 1939 og eiendommen var da på 143 da, av dette var det 37 da dyrket mark. Eiendommen eies av Inntrøndelag skogselskap, og den første bestyreren var Anton Kjeldset, og han bodde i bestyrerboligen på planteskolen. Den første bestyrer var Anton Kjeldset, her sammen med kona Asta og barna Georg og Bjørg. Bilde tatt ca. 1 939.
---- 415 H&FSt ---- Stiklestad planteskole. Bilde tatt i 1941. Stiklestad Planteskole 1954. Fotowide.t
---- 416 H&FSt ---- Arbeidsstyrken i planteskolen 4. mai 1939. Petter Lian hjalp til med hestekjøring Planteskolen ble flyttet fra Steinkjer og hit til Stiklestad i 1939. Planteproduksjon ble startet umiddelbart, og det var med 1,7 mill. planter på flytte lasset fra Steinkjer. De første årene ble dyr kingen foretatt manuelt, senere ble det brukt bulldoser til ryddingen. Dette var en av de første plassene i Verdal hvor det ble brukt bulldoser til opptaking av stubber, og det var stor folkevandring for å se dette vidunderet. Ugraset måtte holdes unna plantene. Her er en bukett pene damer i gang med dette arbeidet. Planteskolen hadde allerede første året et salg på litt over 1 mill. planter og beholdningen første høsten var 4,4 mill. planter. Første året var det sysselsatt 33 personer, 29 kvinner og 4 menn.
---- 417 H&FSt ---- FORBREGD
---- 418 ----
---- 419 H&FSt ---- FORBREGD GNR. 37, BNR. 1 Fra først på 1500-tallet kan en finne brukere på Forbregd. På Forbregd er det også funnet mange fortidsminner som forteller at det har vært bosetting her langt bakover i tiden. Antikvaren Lorents Didrik Kliiver har kartlagt et gravfelt på Forbregd som han mener er et av de største gravfeltene i Innherred. (Se Verdal historielags årbok 1953) Fram til omkring 1660 har Elgeseter kloster, Kronen og Salberg kirke vært eiere. Etter at gården kom over i privat eie på 1660-tallet, var den første eieren Kristoffer Kaspersen (Schøller). Vi starter i 1800 og derfrå og fram til 1940, har vi en rekke eiere. I 1876 ble det startet opp meieridrift på Forbregd. Det var ikke drift i stor skala, men heller et lite ysteri. Det står skrevet at ysteriet ikke var mer avansert enn et van lig seterbruk. I Leirådal var det også et meieri som startet opp på samme tid som ysteriet på Forbregd, og allerede i 1880 var det snakk om å legge ned begge disse og bygge et større meieri. Men det strandet på politikken. Interessentene på Forbregd var for det meste høyrefolk, og de i Leirådal var venstrefolk, og i den tiden var det lite disse to fraksjonene kunne bli enige om. Ysteriet på Forbregd fortsatte nok fram til 1884 da meieriet på Stiklestad ble bygd. Ole Jonsen Willmann (1729-1799) og Ragnhild Pedersdatter By (1730-) Ole var fra Skei. Han var sønn av gårdbruker Jon Olsen Willmann og Lisbeth Bårdsdatter. Ragnhild var fra By, og hun var datter av gårdbruker Peder Olsen By og Karen Halvardsdatter (By). Ole Jonsen Willmann var en av bygdas mest velstående og framsynte bønder. Han dreiv stort med nydyrking, og han viste en stor interesse for å kartlegge gamle grav felt som han forstyrret ved dyrking av en slette sørøst for gården. Han var med på å starte teglverket på Svartåsen (Forbregdsaunet) sammen med kaptein Kliiver og fogd Arnet. Han solgte allerede året etter sin part av teglverket og jordstykket som teglver ket sto på. (Se Verdalsboka 111 s. 404) På skiftet etter Ole Jonsen Willmann kan en se at Forbregd er taksert til 3300 riks daler, og boets aktiva var en beholdning på 3220 riksdaler. Besetningen var på 8 kyr, 11 ungnaut, 19 geiter og 2 griser. Utsæden dette året var 6 l /i tønner bygg, 10 tønner havre og V 2 tønne erter. Gården ble på skiftet utlagt til enken og barna. Sønnen Ole Olsen innløste sine søs kens halvdel, og i 1803 ble det foretatt deling av både jorda og husa. Enken Ragnhild,
---- 420 H&FSt ---- som hadde forbeholdt seg førstevalget, tok den vestre delen som ble kalt Vestre Forbregd. I 1801 var Ragnhild enke. Hennes to sønner, Ole og Halvor, bodde heime på går den. Dessuten var det tre tjenere: Hans Pedersen, Lisbeth Johannesdatter og Eli Kristoffersdatter. Det var tre husmenn på gården i 1801. Samtidig var det også et fosterbarn på Forbregd: Ole Simensen, født 1798. Det er muligens denne Ole Simensen som ble gift med Anne Olsdatter, og som ble husmann på Nordberg. Ole og Ragnhild ble gift i 1757, og de hadde fem barn: 81. Peder, f. 1759 på Stuskin vestre, gift med MagnhildJonsdatter Ulvillen. Hun døde, og Peder ble gift på nytt med Marit Nilsdatter Aksnes. Hun var enke på Aksnes søndre øvre, og Peder tok over denne gården i 1 797. 82. Jon, f. 1761 på Forbregd, gift med Elisabeth Homemann Hagen. Jon Olsen kjøp te Vinne i 1799. Han overtok Forbregd på odel i 1810. 83. Ole, f. 1768 på Forbregd, gift i 1803 med Marit Bårdsdatter Åkerhus. Ole og Marit var eiere på Østre Forbregd. 84. Halvor, f. 1775 på Forbregd, gift i 1 802 med Malena Olsdatter Oklan. Hun var enke på Oklan og Halvor bygslet da denne gården. Malena døde i 1 809, og Halvor giftet seg på nytt samme år med Ingeborg Jonsdatter. Hun var fra Hofstad nedre og datter av Jon Ellevsen og Ingeborg Jakobsdatter. 85. Elisabeth, f. 1765 på Forbregd, gift med Peter Olsen Minsås. Han var enkemann og eier av Minsås nordre. Vestre Forbregd Ole Gundbjørnsen (1776-1804) og Ragnhild Pedersdatter (1730-) Etter delingen av gården giftet Ragnhild seg igjen i 1803 med kvartermester Ole Gundbjørnsen Faren, som da var 27 år. Ole var sønn av gårdbruker Gundbjørn Andersen, født 1735 på Stor-Vuku og Kirsten Nilsdatter, født 1743 på Vist. Ekteskapet mellom Ole og Ragnhild ble ikke langvarig, for allerede etter ca. fem måneder ble Ragnhild enke igjen. Ole Pedersen Leklem (1779-1826) og Ragnhild Pedersdatter (1730-) Ragnhild giftet seg for tredje gang i 1806 med korporal Ole Pedersen Leklem. Ragnhild var da 76 år og Ole 27 år. Ole Pedersen Leklem var sønn av Peder Olsen Leklem og Martha Jonsdatter på Hallem nedre. Ole kjøpte Hallem nedre av sin far i 1807, og han solgte Forbregd i 1808 til sin bror Johannes for 1300 riksdaler. Når Ragnhild døde er usikkert, så en kan ikke si om hun døde på Forbregd, eller hun ble med til Hallem nedre.
---- 421 H&FSt ---- Johannes Pedersen Leklem (1775-1841) og Berit Pedersdatter (1761-1829) Johannes kjøpte også odelsretten til gården av Ole Jonsen Willmanns eldste sønn Peder Aksnes for 100 riksdaler. Johannes Leklem hadde ikke gården mer enn to år da han solgte til Jon Olsen Willmann som hadde reist odelsøksmål. Johannes Pedersen Leklem fikk gården taksert i 1809. Taksten ble 2500 riksdaler. 11810 solg te han til Jon Olsen Willmann for 1375 riksdaler. Johannes Pedersen bodde ikke på Forbregd. Han drev mye med gårdhandel og eide flere gårder i Verdal. Han var bosatt på Hallem nedre og Leklem før han kjøpte Haga østre i 1809, og de bosatte seg der. Johannes var også i militæret der han hadde grad som kvartermester. Johannes og Berit hadde tre barn Bl . Martha, f. 1 803 på Hallem, d. 1 874, gift første gang i 1 830 med Ole Halvorsen f. 1 806, d. 1 832. Martha ble enke etter to års ekteskap, og hun giftet seg på nytt i 1840 med Johannes Johnsen Gudding f. 181 1, d. 1890. De var brukere på Haga nordre østre. 82. Marit, f. 1808 på Leklem, d. 1921 på Haga, ugift. Jon Olsen Willmann (1763-1825) og Elisabeth Hornemann Hagen (1762-1808) Jon Olsen Willmann ble gift i 1798 med Elisabeth Hornemann Hagen. Hun var dat ter av Rasmus Brodersen Hagen og Karen Marie Thoresdatter. Elisabeth døde på Vinne i 1808, og Jon døde på Lyng i 1825. Han var inderst der da. Jon Olsen Wilmann kjøpte Vinne i 1799 og drev denne gården fram til 1810 da han overtok vestre Forbregd. Da de ikke hadde barn, opprettet de i 1800 gjensidig testamente, hvoretter den ene skulle arve den andre. Dersom den overlevende inngikk nytt ekteskap, skulle det til avdødes arvinger utbetales 50 riksdaler "af vort ringe bo". Jon Olsen Willmann hadde gården fra 1810, men han klarte seg ikke så bra, og i 1821 ble gården solgt på auksjon til Peter Magnus Scheflo. Peter Magnus Scheflo Peter Magnus Scheflo betalte 700 spesiedaler for gården. Han hadde den ikke lenger enn tre år, og det er usikkert om han var bosatt der. Andreas Jonsen Kalset I 1824 solgte han gården videre til Andreas Jonsen Kalset for en kjøpesum på 300 spesiedaler. Imidlertid kjøpte Andreas Jonsen Kalset Røskje det samme året, og han solgte da Vestre Forbregd videre i 1825 til Iver Eliassen for 700 spesiedaler. Ser en på disse kjøpesummene, så er det tydelig at noen har tapt mye på handelen, og noen har tjent mye.
---- 422 H&FSt ---- Iver Eliasen (1785-) og Malene Jonsdatter (1800-) Hvor Iver stammer fra, er usikkert, men i 1801 er det en Iver Eliasen som er tjener på Vist, og det ser ut som det er samme personen. Da han giftet seg i 1824, har han Forbregd som bosted. Etter at de flyttet fra Forbregd, kan en ikke finne mer om denne familien. Malene kan en heller ikke se med sikkerhet hvor hun kommer fra, men i 1824 hadde hun bosted på Solberg. Iver Eliasen hadde gården i 12 år, men han sått visstnok trangt i det, for det var sta dig stevninger for gjeld. Vestre Forbregd hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 27 sauer, 14 gei ter og 2 griser og en utsæd på 3 tønner bygg, 9 3/8 tønner havre og 17 tønner poteter. Iver og Malene ble gift i 1824 og de hadde en sønn: 81. Elias, f. 1827 på Forbregd. I 1837 kjøpte Bård Olsen Willmann gården, og to år tidligere hadde han kjøpt østre Forbregd, så nå var Forbregd samlet til en gard igjen. (Se mer om Willmannslekta i Verdalsboka bind 3 s. 405 under Forbregd.) Østre Forbregd Ifølge skiftet etter sin far Ole Olsen Willmann overtok Ole Olsen den østre delen av Forbregd. Ole Olsen Willmann Forbregd (1768-1855) og Marit Bårdsdatter (1779-1837) Ole Olsen hadde østre Forbregd fra 1803 til 1835 da han overdrog den til sønnen Bård Olsen for 1000 spesiedaler og et kår på 8 tønner havre, 2 tønner bygg, Vs tønne erter, V 4 tønne rug, 2 tønner kålrabi, 1 bismerpund lin samt for til 2 kyr og 4 sauer. Besetningen på østre Forbregd var i 1835 2 hester, 7 storfe, 31 sauer og 15 geiter og utsæden var Vs tønne rug, 1 Vb tønne bygg, 14 tønner havre og 10 V 2 tønner pote ter. Ole og Marit hadde fem barn: 81. Ole, f. 1805, d.l 808. 82. Bård, f. 1806, d. 1893, gift i 1835 med Anne Marta Jonsdatter Mikvoll. De ble neste eiere på Forbregd. 83. Ole, f. 1808 på Forbregd, d. 1890, gift i 1835 med Beret Martha Jensdatter Solberg, f. 1 816, d. 1 871 . De ble brukere på Musum østre. (Se Heimer og Folk Leksdalen s. 426.) 85. Halvor, f. 1 81 2 på Forbregdsvald. Han ble ikke gift, og han arbeidet og bodde på Forbregd til han døde på Forbregdsvald i 1 874.
---- 423 H&FSt ---- Forbregd Bård Olsen Willmann (1806-1893) og Anne Marta Jonsdatter (1815-1878) Anne Marta var fra Mikvoll, og hun var datter av Joen Olsen og Elen Olsdatter. Forbregd hadde seter i Hauka på nåværende Haugdals grunn, på en plass som de kaller Vollaberget. Tidsrommet når de brukte setra er usikkert, men i gardshistoria for Holmli østre står det at Jens Jensen Buseth i 1865 leide Tverådalens seterhamning - før brukt av Bård Forbregd, så det er tydelig at Forbregd hadde seter i Tverådalen før 1865. Etter dette må en gå ut fra at setra i Haukåa var nedlagt i hans tid, eller at gården hadde to setre, som ikke var uvanlig. Det gikk dårlig med Bård og drifta av Forbregd. 1 begynnelsen av 1860-årene ble gården solgt. Etter dette oppholdt han seg flere år i Nordland, men kom tilbake til Verdal og døde i 1893 på en plass under Fleskhus. Anne Marta døde på Myr i 1878. Bård og Anne Marta hadde ingen barn. Oluf Jakobsen Leklem (1835-1876) og Inger Maria Eriksdatter Melby (1837-1915) Oluf Jakobsen var født på Leklem, og hans foreldre, Jakob Olsen og Elen Ottesdatter, var eiere på Leklem. Han ble gift i 1862 med Inger Maria Eriksdatter, som var født på Melby og datter av gårdbruker Erik Olsen og Elen Anna Pedersdatter.
---- 424 H&FSt ---- I Oluf Jakobsens tid på Forbregd viser folketellingen i 1865 at det var hele 12 hus mannsplasser på gården, og ti år sene re var det 9 husmannsplasser der. Oluf og Inger Maria fikk tre barn: 81. John Edvard, f. 1863 på Leklem, d.1865 82. John Edvard, f. 1 865 på Forbregd. Han ble senere eier på Forbregd. 83. Evald, f. 1 869 på Forbregd. Han utvandra til Amerika i 1 889, og han slo seg ned i Lacrosse, Wisconsin. Han døde samme år ved drukning i Mississippifloden. Oluf overdrog gården omkring 1870 til brødrene Jørginus og Rasinus Olsen Nøvik fra Ytterøy, men de hadde ingen hjemmel på gården. Oluf og kona fortsatte å bo på Forbregd. Oluf døde i 1876, og da fikk enken auksjonskjøte på gården for 19.200 kroner. På skifte etter Oluf i 1879 ble gården utlagt til henne, og hun giftet seg i 1878 med Rasmus Olsen Nøvik. Dermed ble det orden på eierforholdet igjen. Rasinus Olsen Nøvik (1845-1898) og Inger Maria Eriksdatter (1837-1915) Rasinus og Inger Maria fikk en sønn: 81. Olaf, f. 1 888 på Forbregd, og han døde på Forbregd i 1904 av tæring. John Edvard Olufsen (1865-1918) og Ingeborg Anna Simensdatter (1850-1928) I 1898 kjøpte John Edvard Olufsen gården. Han var sønn av Inger Maria Eriksdatter og ektemann fra første ekteskap, Oluf Jakobsen. Inger Maria tok kår på gården og døde i 1915. John Edvard ble gift i 1887 med meierske Ingeborg Anna Simensdatter Valum, født 1858 på Sundnesvald på Inderøy. De fikk ingen barn. John Edvard døde i 1918, og Ingeborg Anna hadde gården til 1923 da hennes brorsønn Ivar Bye fra Skogn kjøpte den. Hun døde som kårenke på Forbregd i 1928. Ivar Jensen Bye (1897-) og Inga Johannesdatter Holan (1898-) Ivar Bye var fra Markhus søndre i Skogn, sønn av Jens Simonsen Markhus, fødtlBs6 i Skogn og Jakobine Margrethe Johan-Arntsdatter, født 1859 på Markhus søndre. Han ble gift med Inga Johannesdatter Holan, født 1898 i Skogn. Ivar og Inga hadde tre barn: Bl . Jarle, f. 1923 på Forbregd, gift med Inger Brakstad fra Frol Høybakken, bonde på Tingstad lille i Frol. 83. Aslaug, f. 1926 på Forbregd, gift med snekker Kåre Karlsen Røe f. 1927 i Frol. Forbregd ble solgt igjen i 1931 til:
---- 425 H&FSt ---- August Marius Landfald (1891-1977) og Gunnhild Landfald (1894-1979) August var født på Stiklestad mellom, sønn av foreldre Peder Martin Landfald og Anna Kristine Nikolaisdatter Moks nes. Peder var en tid på Hallem søndre før han kjøpte Li ved Stiklestad i 1900. August utvandra til Amerika i 1908, og han var der over 20 år før han kom tilbake til Verdal. Han giftet seg i 1931 i Domkirken i Trondheim med Gunnhild Pedersdatter Skultbakk. Hennes foreldre var Peder og Lovise Skultbakk. De var bosatt på Skultbakk under Augla, og Peder var veioppsynsmann i tillegg til han dreiv heimen. August og Gunnhild fikk to barn: 81. Gunnar, f. 1932, gift med Astrid Johanne Solbakken. De ble de neste eiere på Forbregd. Nå er deres datter Gerd, gift med Ivar August og Gunnhild Landfald. Leikny Svartås. De overtok Hegge under Augla. Nå er det deres sønn, Annar, som er på Hegge. Arne og Kjellrun er bosatt i forpakterboligen på Stiklestad preste gard. Husmenn på Forbregd som en ikke kan stedfeste til en bestemt husmannsplass. Så langt tilbake som i 1750 kan en se at det har vært 2 husmenn på Forbregd. I folketellingen for 1801 var det 2, men det er usikkert hvor disse bodde. Det er mulig at en av dem har vært på Dreiarmoen. I 1815 er det 1 (Dreiarmoen), men i 1865 er det 12 husmannsplasser her. Dette er det største antallet på gården, for allerede i 1875 er tallet nede på 9, og i 1891 er det bare 3 husmenn tilbake. De fleste plasser ble nedlagt, men noen er blitt selveier bruk. Samtlige husmannsplasser var awiklet i 1900. I tidsrommet 1801 - 3 865 kan en se at det har vært mange forskjellige husmenn på Forbregd. I og med at alle plassene ble benevnt som Forbregdsvald er det umulig å stedfeste de forskjellige husmennene til bestemte plasser. I tidsrommet etter 1825 og fram til omkring 1850 er det i hvert fall fire familier som har vært på
---- 426 H&FSt ---- Forbregdsvald i til dels lang tid, for eksempel Bård Andersen. Han var her i 27 år, men det er usikkert hvilken plass han var på. Vi skal likevel ta med de forskjellige husmannsfamiliene som var her i dette tids rommet. Først tar vi med dem som en ikke kan stedfeste til noen bestemte plasser. De to husmennene som er med i folketellingen for 1801 er: Peder Hansen og John Johnsen. Peder Hansen (1745-1813) og Karen Baardsdatter (1748-1840) Det eneste en kan finne om disse, er at Peder var født i Volen. Karen var født på Kråg, og hennes foreldre var Bård Barosen Bymoen og Kirsti Jakobsdatter Byvald. Peder og Karen ble gift i 1777, og de hadde tre barn: 81. Anne Martha, f. 1778, d. 1779. 82. Hans, f. 1779. 83. Anne Kristina, f. 1782 John Johnsen (1768-1810) og Beret Johnsdatter (1771-) John og Beret kom til Forbregd i 1800, og de kom da fra Brustua under Stiklestad østre der de var inderster, fra de ble gift i 1799. Foreldra til Jon var husmann John Johnsen Øgstad og Guri Bertelsdatter, og for eldra til Beret var husmann John Johnsen Stiklestadvald og Kirsti Pedersdatter. Det er usikkert hvor lenge denne familien var på Forbregd, men i 1806 ser vi at de er på Lundsvald. John og Beret hadde tre barn: 81. Kristina, f. 1799 på Stiklestadvald. 82. Johannes, f. 1801 på Forbregdsvald, d. 1801. 83. Guru, f. 1 806 på Lundsvald, d. 1 843 på Mikvollvald, gift i 1 835 med Ole Larsen Øra f. 1809. Fram til 1820 er det ikke så mange husmenn som en ikke kan knytte til bestemte plasser, men etter 1820 er det en hel del. Lars Eriksen (1792-1864) og Anne Johnsdatter (1784-) Lars Eriksen kan en ikke finne noe om, før vi ser at han har fått sitt første barn på en husmannsplass under Forbregd i 1817. Det er sannsynlig at denne familien bodde på Moåkeren, men dette kan en ikke si med sikkerhet. I Sparbuboka bind VI ser vi at Lars Eriksen og familien i 1830 flyttet til Hosetvald i Sparbu, men der ble de nok bare en kort tid før de flyttet tilbake til Verdal igjen, og da ser det ut som de var på Yssevald. I 1839 er de tilbake til Hosetvald igjen og vi kan gjengi hva som er skrevet om Lars Eriksen i Sparbuboka.
---- 427 H&FSt ---- Lars Eriksen " 1 1839 er meldt innflyttafra Verdal Lars Eriksen YdsevaldJ. 1792, hans kone Anne Jonsdtr.,f 1784, med sønnene Johannes, f. 1820, ogEllingJ. 1824. Eormålet var å bosette seg i en Vekreplass, men der har de neppe blitt så lenge. lallfall dukker de opp i en Ryanplass kring 1850, toeine, Sønnene er det ikke mer å finne om. Noen rosenrød idyll kan det ikke ha vært, iallfall ikke for Anne, om en skal tro en beskrivelse som er blitt Lars til del i 1857. Fattigkommisjonens medlem og tilsynsmann i kretsen, Bastian Aurstad skriver da til kommisjonen: "Paa Grund af modtagen Besværingfra Lars Eriksen Ryanpladss Kone ved Skrivelse fra Andreas Anfindsen Ryan infandt jeg mig den 7de September hos hende, medha vende Baard Olsen og Ole Andreasen Ryan, hvor vi da hørte en rørende Beklagelse af Ovenfornævnte Kone over sin Mand fordi han var meget ond mod hende og ikke vilde skaffe hende noget værken til Føde eller Klceder, og havde Staburet læst for hende, og tilmed paastod hun at han havde baade Madvarer og Pænge som hun ikke fig noget af." De tre karene ville naturligvis undersøke om hun snakket sant, og tok seg derfor inn i staburet. Det står ingen ting om på hvilken måte, og heller ikke om Lars var til stede eller ikke, men de fant: "Vi forefalt ikke allene forskjellige Madvarer og Klædningssaker, men Kaffe og Sukker, og endelig Kontanter 13 Spd. 1 Ort 17 Ski" De ble enige om at Bård Ryan skulle ta 12 spesidaler av pengene i forvaring inntil kom misjonen hadde behandlet saken. Dens formann, prost Erlandsen, oversender brevet til fogden "til mulig videre Forføyning med hensyn til Lars Ryanpladss forhold med sin Kone." Fogden videresendte det til amtet, som anfører: "Saalænge Ægtefolk lever sam men vides ingen Hjemmel til Forføyning fra Øvrighedens Side." Videre sier de at hvis fattigkommisjonen vedtar å yte kona understøttelse så kan de kreve regress hos Lars, men å beslaglegge penger slik de tre hadde gjort var det ingen lovhjemmel for. Hvordan saken videre ble ordnet er det ikke funnet noe om. Lars var jo 75 år, og en får vel helst tro at slike forskrudde ideer skyldtes senilitet, seiv om det ikke nevnes noe i den ret ning. Lars døde her i 1864. Jeg kan ikke se at Anne døde i Sparbu, så hun svalt da ikke i kjel, ikke her iallfall. Plassen til Lars lå like ovenfor Lorntsplassen, se Ryan nordre." Lars og Anne hadde fire barn: 81. Martha, f. 18 1 7 på Forbregdsvald, d. 1 896 på Skjelstadbakken i Sparbu. Hun var svigermor til John Anton Lorentsen Lund f. 1858. (Heimer og folk, Leksdalen side 215). 82. Johannes, f. 1820 på Forbregdsvald. 83. Elling, f. 1824 på Forbregdsvald, gift med Karen Jakobsdatter f. 1831. Han ble bonde på Bjørnbakken, Ytre Valnesfjord, Skjerstad. 84. Jonette, f. 1 827 på Forbregdsvald, d. 1 837 på Yssevald.
---- 428 H&FSt ---- Haldor Pedersen (1777-1820) og Anne Josefsdatter (1752-1825) Haldor Pedersen var husmann på Forbregd i kort tid mellom 1815 og 1820. Vi finner han i skattelista for 1820. Haldor døde i 1820 på Forbregd, og Anne døde i 1825 på Ravlo hvor hun var inderst. Haldor var sønn av Peder Hågensen og Magnhild Johannesdatter. De var husmannsfolk på Hjelde midtre i 1801. Anne var fra Kvellovald, datter av Josef Eriksen og Agnes Olsdatter. Haldor og Anne hadde ingen barn. Andreas Andersen (1790-1877) og 1) Elie Larsdatter (1785-1841) 2) Elen Eriksdatter (1800-1863) Dette er et husmannspar som har vært på Forbregd bare en kort tid omkring 1820, og det er litt usikkert om de var husmannsfolk eller inderster. Andreas bodde på Hallemsvald da han ble gift med Elie. Hun bodde da på Lund. De fikk en sønn i 1817, og da bodde begge på Hallemsvald. De flyttet til Lyngåsen omkring 1822, og Elie døde den 1841. Etter at Elie døde, giftet Andreas seg på nytt i 1843 med Elen Eriksdatter fra Skogn. Hun døde på Lyngåsen i 1863. Andreas døde på Movald i 1877. Andreas og Elie ble gift i 1819 og de hadde fire barn: 81. Anders, f. 1 8 1 7 på Hallemsvald. Han flyttet i 1848 til Alstahaug i Nordland som ugift. 82. Margrethe, f. 1 820 på Forbregdsvald, gift i 1 852 med enkemann Ole Larsen f. 1 809 på Øra. Margrethe døde i 1 853 i barsel, og Ole Larsen giftet seg tredje gang i 1 855. 83. Berit Martha, f. 1823 på Lyngåsvald, gift i 185 1 med Lars Nilsen f. 1819 på Melbyvald. De bosatte seg som husmannsfolk på Østgård, først som husmann med ord, senere husmann uten jord. 84. Anne, f. 1 825 på Lyngåsvald, hun kom til Østerås i Sparbu som taus i 1 851. Der ble hun gift med husmannsønn Hans Petter Hansen f 1 832 i Sparbu og de ble hus mannsfolk på Østeråsplass og Anne døde der i 1 875. (Sparbuboka 111 side 443) Anders Andersen (1777-1823) og Ingeborg Olsdatter (1780-1857) Anders var født på Frøa i Kall og Ingeborg på Mon i Kall. De kom til Vera omkring 1814 - 1818, og var inderster til de flyttet til Forbregd i 1820. Anders døde julaften 1823 da han gikk gjennom isen på Leksdalsvatnet. Hvor lenge Ingeborg var på Forbregdsvald er usikkert, men hun døde som fattiglem på Auskinvald i 1857. Anders og Ingeborg hadde ti barn: 81. Anders, f. 1800 på Mon i Ka 82. Olav, f. 1802 på Mon i Kall. 83. Gølin, f. 1 804 på Mon i Kall, d. 1 805. 84. Anna, f. 1 807 på Mon i Kall, d. 1 895. 85. Anders, f. 1811 på Mon i Kall. 86. Ingeborg, f. 1 8 1 3 på Mon i Ka
---- 429 H&FSt ---- 87. Jøns, f. 1815 på Mon i Kall. 88. Kristen, f. 1 8 1 8 i Vera, de var inderster der i 1818. Kristen var dreng hos sin far bror på Kolåsen i Kall. 89. Serianna, f. 1821 på Forbregd. BlO.Andriana, f. 1824 på Forbregd. Hun hadde flytteattest til Frol i 1848. Der ble hun gift i 1861 med husmann Elling Torgersen Bjøråsvald. (Se Frol II s. 206 og Skogn XI s. 399.) Bård Andersen (1792-1852) og Marit Iversdatter (1805-1848) Disse kom til Forbregd mellom 1825 og 1830, og de var her til Bård døde i 1852. Han var da enkemann, for kona Marit døde fire år tidligere. De var inderster på Hallem da den eldste datteren ble født. Foreldra til Bård var husmannsfolk på Fæby, og de het Anders Bårdsen og Ragnhild Ellingsdatter. Han ble gift i 1825 med Marit Iversdatter, født på Bunesvald. Hun var datter av Iver Pedersen og Anne Sivertsdatter. Bård og Marit hadde seks barn: Bl . Anne, f. 1 825 på Hallem, gift med Salamon Pedersen f. 1 876 i Harran. De ble brukere på Bya i Grong. 82. Andreas, f. 1 830 på Forbregdsvald, gift med Inger Marie Pedersdatter f. 1 833 i Nærøy. Andreas var tømmermann i Namsos i 1 865, og i 1 891 er han på Berg på Strinda som tømmermann. 83. Ragnhild, f. 1834 på Forbregdsvald, flytteattest til Nærøy i 1854, gift med hus mann Nils Olaus Larsen f. 1835 i Nærøy. (Se Vikna 111 s. 219.) 84. Oluf, f. 1 838 på Forbregdsvald, flytteattest til Trondheim i 1 858. I 1 865 er han snekker i Børsa, og han er da ugift. 85. Johannes, f. 1842 på Forbregdsvald 86. Berit Martha, f. 1 846 på Forbregdsvald. Hun var tjenestepike på Ysse vestre i 1 865 og flyttet til Hitra i 1 871, hun ble gift der med fisker Enok Eliasen f. 1 845 på Hitra. (Se Frøya 111 s. 322.) Peder Bårdsen (1799-1861) og Ragnhild Pedersdatter (1798-1868) Fra ca 1826 til omkring 1850 var denne familien på en husmannsplass under Forbregd, men uvisst hvilken. Peder var sønn av Bård Pedersen og Anne Pedersdatter. De var på Faren nedre i 1801, kom til Hallemsvald (Haukåen) i 1802, og Bård døde på Hallemsvald 1822. Peder ble gift i 1824 med Ragnhild Pedersdatter. Hun var datter av Peder Olsen og Beret Johansdatter. De var på Stor-Vuku i 1801. Peder og Ragnhild flyttet til Mikvollvald på Øra og begge døde der. Peder hadde en sønn før han ble gift, og hans mor var Ingeborg Nilsdatter Bunesvald: 81. Ole, f. 1820 på Bunesvald.
---- 430 H&FSt ---- Peder og Ragnhild fikk fire barn: 81. Anne Martha, f. 1823 på Aksnes, d. 1866, gift i 1850 med Torgeir Olsen f. 1823 på Melgard i Fron, d. 191 1. De slo seg ned på Øra, og i 1850 var de betegnet som strandsittere under Mikvoll lille. I 1 865 var han selveier og hadde yrke som smed. Heimen deres lå i Smedveita. 82. Marit, f. 1 825 på Hallemsvald. De var da inderster på Hallemsvald. Hun ble gift i 1852 med skomaker Ivar Johnsen f. 1818 i Meråker. Ivar døde i 1856 etter bare fire års ekteskap, og Marit giftet seg igjen med måler Ole Back fra Trondheim f. 1825 i Rennebu. 83. Berit, f. 1830 på Forbregdsvald, d. 1830. 84. Petter Olaus, f. 1 835 på Forbregdsvald, gift i 1 858 med Mette Olsdatter f. 1 825 på Borgenvald. De var strandsittere på Mikvoll i 1 858, og der er de også under folketellingen for 1865 og 1875. Han var smedmester og døde i 1887. De hadde eget hus, Smedstua i Veita. Petter var finsmed, og gikk under navnet Petter smed. Hans Gjertsen (1799-1838) og Lisbet Ellingsdatter (1802-1875) Denne familien kom til Forbregd en gang mellom 1826 og 1829, og de kom hit fra Bunesmoen der de var inderster. De flyttet fra Forbregd til Eklo i 1838, og Hans døde der i 1838 som husmann. Hans ble født på Minsås søndre, sønn av husmann Gjert Olsen og Beret Hansdatter. De var på Minsås søndre i 1801 da Gjert var korporal i infanteriet, sene re var han husmann på Bunesmoen. Hans ble gift i 1825 med Lisbet Ellingsdatter, født på Hofstad, datter av Elling Pedersen og Anne Toresdatter. Hun var tjenestepike på Hallem vestre i 1865, og hun døde på Lyngsvald i 1875. Før han ble gift, hadde Hans en datter med Kirsti Jensdatter Mikvollråa: Bl . Berit f. 1824, gift med John Larsen f. 1 81 9 på Kveldstadvald De var husmanns folk på Stormen i Beitstad i 1 891. Hans og Lisbet hadde seks barn: 81. Anne, f. 1 826 på Bunesvald, gift i 1 851 med Olaus Olsen f. 1 824 i Stod. Hun ble enke i 1 861 , og i 1 865 var hun tjenestekvinne på Augla prestegard. Hun gif tet seg på nytt i 1 868 med Lars Salamonsen f. 1 822 på Bjartnesvald, begge bodde da på Movald. De bosatte seg på Maritvollvald, der Lars ernærte seg som rokkmaker. 82. Sirianna, f. 1 828 på Bunesmoen, gift i 1 848 med Peter Iversen Bjørnhus f. 1 828 på Odden i Sør-Fron. Han var snekker i Steinkjer. (Se Sparbuboka VII s. 63.) 83. Olaus, f. 1829 på Forbregdsvald, d, 1849. 84. Elling, f. 1832 på Forbregdsvald, gift med Pernille Isaksen f. 1832 i Brønnøy. 1 865 var de husmannsfolk på Brøløs i Vevelstad. 85. Grethe Birgitte, f. 1 836 på Forbregdsvald, gift i 1 858 med Ole Sivertsen f. 1 838
---- 431 H&FSt ---- på Leklemsvald. Grethe døde i 1 865, og han giftet seg på nytt i 1 867 med Mali Taraldsdatter. Ole Sivertsen var husmann på Leklem i 1865. 86. Hans Petter, f. 1838 på Forbregdsvald, gift i 1870 med Serianna Ellefsdatter f. på Lindset i 1838. Hans Petter var skredder, og de var inderster på Stubbe noen år fram til 1 875. Senere var han husmann uten jord på Hegstad. Elling Andersen (1800-1886) og Ingeborg Pedersdatter (1800-1876) Elling og Ingeborg kom til Forbregd like etter at de ble gift i 1827, og de var her til ca 1840. De flyttet da til Tuset nordre. I 1875 bodde Elling hos sin datter Pauline på Gammelplassen under Tuset, og Ingeborg bodde hos sin datter Anne Martha på Ausa nordre. Elling var født på Stiklestad øvre vald, sønn av husmann Anders Jørgensen og Marit Pedersdatter, han døde 1886 på Tuset. Ingeborg var født på Tusetvald, datter av husmann Peder Andersen og Ingeborg Johansdatter. Ingeborg hadde en datter med Carl Carlsen, tjener på Lyng, før hun ble gift med Elling: 81. Elen f. 1825 på Hjelmsetvald i Sparbu, gift i 1853 med Aron Jørgensen og de ble husmannsfolk på Tuset. (Se Heimer og folk, Leksdalen s. 63.) Elling og Ingeborg hadde fem barn: 81. Anders, f. 1828 på Forbregdsvald, d. 1828 82. Ragnhild, f. 1829 på Forbregdsvald, gift i 1858 med Kristian Iversen Bremsetvald. De ble husmannsfolk på Ner-Sveet under Tuset. (Se Heimer og folk, Leksdalen s. 48.) 83. Ingeborg, f. 1832 på Forbregdsvald, d. 1 832. 84. Pauline, f. 1835 på Forbregdsvald, gift med Ole Hågensen. De ble senere hus mannsfolk på Gammelplassen under Tuset. (Se Heimer og folk, Leksdalen s. 40.) 85. Anne Martha, f. 1 842 på Tusetvald, gift i 1 863 med Andreas Olsen f. 1 841 på Ottermoen. De bodde på Lyngåsvald (Ausa) i 1 865, men flyttet til Reitbakken under Skrove i 1 877. Magnus Haldorsen (1805) og Berit Eliasdatter (1807) De var bosatt på Forbregd da de ble gift i 1831, og ble husmannsfolk der. De var der fram til ca. 1835 da de flyttet til Fleskhusvald. Magnus var født på Auglavald i Volhaugen, sønn av husmann Haldor Pedersen og Gjertru Andersdatter. Berit var født på Haug. Hun var datter av Elias Einersen og Martha Embretsdatter. Familien fikk flytteattest til Sparbu i 1844. Videre flyttet de til Beitstad i 1852, og i 1865 er Magnus losjerende rokkmaker på Tøtdal i Fosnes hos sønnene Elling og Erik Andreas. Da var han gift for andre gang, denne gang med Olava Kristensdatter, født 1818 på Fosnes.
---- 432 H&FSt ---- Magnus hadde en sønn før han ble gift med Berit og hans mor var Maria Pedersdatter, bosatt på Mikvollvald: Bl . Jakob, f. 1 828 på Mikvollvald. Han fikk flytteattest til Grong i 1 846 Magnus og Berit hadde åtte barn: 81. Elling Petter f. 1832 på Forbregdsvald, d. 1 834. 82. Berit Martha, f. 1833 på Forbregdsvald, d. 1834. 83. Berit Martha, f. 1 834 på Forbregdsvald. Hun var husmannskone i Silsandvik under Rørvik i Vikna, gift med Ole Fordalsen f. 1 832 på Flekstad. (Se Vikna I s. 203.) 84. Elling Petter, f. 1837 på Fleskhusvald, gift med Annemarta Rafaelsdatter f. 1842 på Nærøy. I 1 865 var Elling gårdbruker og selveier på Tøtdal, og i 1 893 utvan dra de til Amerika. 85. Gurianna, f. 1839 på Fleskhusvald, d. 1840. 86. Bernhardus, f. 1 841 på Fleskhusvald. Han ble gift med Elen Olsdatter f. 1 842 på Nærøy. I 1 865 var han sagbruksarbeider på Sagviken i Fosnes, og i 1 869 utvan dra de til Amerika. 87. Erik Andreas, f. 1 843 på Fleskhusvald. 88. Juliane, f. 1849 på Sparbu. Ellev Johannesen (1809-1899) og n Martha Bårdsdatter (1809-1875) 2) Martha Jensdatter (1826-1890) Ellev kom fra Lund, der han var husmann, og til Forbregd der han var bare en kort tid omkring 1836. Han flyttet videre til Stiklestad øvre der han også var husmann. Senere var han selveier på Borgenvald, og han døde på Øra i 1899. Ellev var født på Moan under Sende og han var sønn av var Johannes Ellevsen og Maren Ågesdatter. (Se Heimer og folk, Leksdalen s. 504). Han ble gift i 1834 med Martha Bårdsdatter, født på Øra av foreldre Bård Nilsen og Kiersti Christansdatter. Etter at Martha døde, giftet Ellev seg igjen i 1878 med enken Martha Jensdatter, som tidligere var gift med Ole Larsen på Mikvollvald. Ellev og Martha hadde fire barn: Bl . Johannes, f. 1 834 på Lund, d. 1 888, gift i 1 866 med Elen Maria Johannesdatter f. 1 839 på Fleskhusvald. I 1 875 var Johannes husmann på Stinastuen i Sjøbygda. 82. Bernt, f. 1836 på Forbregdsvald, d. 1919, gift i 1861 med Karen Birgitte Johannesdatter f. 1836 på Maritvollvald, d. 1912. De losjerte på Mikvollvald i 1865 og 1875 og Bernt arbeidet da som jordbruksarbeider og bøkker. I 1891 finner vi Bernt som selveier på Nøisomhet i Vinne. 83. Maria, f. 1 839 på Stiklestad øvre-vald. I 1 865 var hun trolig i Trondheim som tje nestepike, og hun døde ugift på Borgen i 1 874 der hun også var tjenestepike. 84. Karen Birgitte, f. 1 842 på Stiklestad øvre vald, d. 1 933, gift i 1 871 med Andreas Larsen f 1841 på Tiller i Leksdalen, d. 1923. De var husmannsfolk og senere sel veiere på Kroken under Nord-Tiller.
---- 433 H&FSt ---- John Olsen (1811-) og Sigrid Johnsdatter (1800-1856) De var inderster på Forbregdsvald da de ble gift i 1834. De flyttet til Overhalla i 1856, men de var også på Stiklestadvald en kort tid før de flyttet til Overhalla. Det er mest trolig at denne familien var inderster. Et sted er de nevnt som inderster på Dreiarmoen, men hvis de bodde der, så var det nok folksomt i denne stua, for på Dreiarmoen var det en familie med åtte barn. John var født på Gudding vestre-vald av foreldre Ole Johnsen og Hjertru Johnsdatter. Sigrid var født på Skjørholmen, og hennes foreldre var John Sivertsen og Marit Pedersdatter. John og Sigrid hadde seks barn: 81. Olaus, f. 1834 på Forbregdsvald, d. 1834. 82. Serianna, f. 1835 på Forbregdsvald, d. 1838. 83. Serianna, f. 1838 på Forbregdsvald, d. 1 838. 84. Olaus, f. 1 839 på Forbregdsvald, gift med Berit Nilsen f. 1 841 i Skogn. Han fikk flytteattest til Overhalla i 1 854, og i 1 865 var han sagmester i Namsos. 85. Jonetta, f. 1842 på Forbregdsvald. 86. Sivert, f. 1846 på Forbregdsvald, gift i Vefsn i 1874 med Ellen Birgitta Zakariasdatter Mønnes, f. 1 849 i Verdal. I 1 875 var de på Strinda. I 1 883 utvan dra han til La Crosse, Wisconsin. Kone og barn kom året etter. Husmannsplasser og fraskilte bruk. Moåkeren Moåkeren var en husmannsplass som lå nedenfor gården, og det er mest trolig at denne plassen lå der Hendrum nå ligger. En må gå ut fra at Moåkeren er en av de eldste husmannsplassene på Forbregd, så det er sikkert noen av de forannevnte familier som har vært der. Knut Andersen (1778-1866) og Ingeborg Jakobsdatter (1779-1848) Knut og Ingeborg giftet seg i 1810 og begge hadde da Rindsemvald som bosted. Det er vanskelig å si med sikkerhet når de kom til Moåkeren, men vi ser at de var på Rindsemvald i 1811 og på Minsås søndre i 1815, og der var de til 1820, men etter den tiden er det mer usikkert om deres bosted. Ingeborg døde i 1848 og Knud i 1866, begge på Moåkeren. I 1865 var det ingen krøtter på plassen, men det var en utsæd på x d tønne havre og l A tønne poteter. Knut og Ingeborg hadde to barn: 81. Anders, f. 1811 på Rindsemvald, d. 1820 på Minsåsvald. 82. Jakob, f. 1815 på Sør-Minsåsvald. Han var neste bruker på Moåkeren.
---- 434 H&FSt ---- Jakob Knudsen (1815-1891) Jakob tok over plassen etter foreldrene, og han døde der i 1891, ugift. Siden har det ikke vært folk på Moåkeren. Geilvollen Plassen Geilvollen lå ovenfor gården Forbregd, midt inne i det nåværende boligom rådet. Området heter fremdeles Geilvollen, og det er også en gate med samme navn. Peder Olsen (1787-1858) og Sigrid Eriksdatter (1782-1867) Peder og Sigrid ble gift i 1814. Begge hadde da bosted Forbregdsvald. Deres første barn ble født i 1815, og da bodde de på Sende nedre, men i 1819 er de tilbake til Forbregd. Årstall når svigersønnen overtok som bruker på Geilvollen, er usikkert, men Peder og Sigrid bodde her sammen med datter og svigersønn til de døde, Peder i 1858 og Sigrid i 1867. Foreldra til Sigrid var husmann Erik Jakobsen Eklovald og Marta Jakobsdatter. Peder og Sigrid hadde fem barn: 81. Elling, f. 1 81 5 på Ner-Sendevald, d. 1816. 82. Karen Maria, f. 1819 på Forbregdsvald. I 1875 er Karen tjenestepike hos Oluf Leklem på Forbregd, og hun døde på Vodal i Sparbu i 1903, ugift. 83. Olava, f. 1822 på Forbregdsvald, hun ble neste bruker på Geilvollen. 84. Elling, f. 1824 på Forbregdsvald, d. 1897 på Gammelplassen under Stiklestad øvre, gift i 1 85 1 med Inger Rasmusdatter f. 1829 på Fleskhusvald. Hun døde i 1869. Elling ble gift på nytt i 1870 med Lisbeth Johannesdatter, f. 1818 på Årstad, d. 1 896. I 1 865 finner vi Elling som husmann på Tronesvald. I 1 875 er han på Gammelplassen under Stiklestad øvre, og der ble han til han døde i 1897. 85. Bård, f. 1 828, d. 1 828, 3 uker gammel Hans Olsen (1825-1911) og n Olava Pedersdatter (1822-1878) 2) Elen Eriksdatter (1829-1920) Foreldra til Hans var ungkar Ole Hansen Hallemsvald og Kristine Thomasdatter Øra. Han ble gift i 1846 med Olava Pedersdatter, datter av forrige bruker på Geilvollen. Olava døde i 1878, og Hans Olsen giftet seg igjen i 1880 med Elen Eriksdatter. Elen var født på Eklovald, datter av husmann Erik Larsen og Marit Nilsdatter. Hans døde i 1911 hos sin datter Anna Cristine på Lademo, og Elen døde på Aldersheimen. I 1865 hadde de en besetning på 1 ku, 3 sauer og 1 geit, og en utsæd på Vs tønne bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne poteter. Hans og Olava hadde sju barn:
---- 435 H&FSt ---- 81. Peter Olaus, f. 1 845 på Forbregdsvald. I 1 865 var han snekkerdreng i Trondheim. 82. Zephanias, f. 1 849 på Forbregdsvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 869. 83. Ole Martin, f. 1 852 på Forbregdsvald. Han fikk flytteattest til Sverige i 1 872. 84. Anna Christine, f. 1 856, gift i 1 889 med Tore Toresen på Haukåa (Lademo). De ble husmannsfolk og senere selveiere på Lademo under Forbregd. 85. Oliva (Liva), f. 1858 på Forbregdsvald, gift i 1910 med snekker Martin Johnsen Lein f. 1858 på Leinsvald. 86. Julianna, f. 1 861 på Forbregdsvald, gift i 1 884 med Carl Johan Madsen Braarud f. 1 841 i Våler. I 1 884 hadde han bosted på Hallem vestre hos Ole Ingebrigtsen Sem og paret ble også viet på Hallem vestre. Carl Johan var middelskolebestyrer fra 1 881 til 1914. Fra 1 888 var han kasserer på Sparebanken i Verdal, og den stillingen hadde han til sin død i 1918. Deres sønn, Carl Braarud, ble banksjef fra 1920 i den samme banken. 87. Elen Maria, f. 1 866 på Forbregdsvald, gift i 1 891 med gårdbrukerjohn Kristensen Lein f. 1 844. Hun ble enke samme året og giftet seg igjen i 1 894 med gårdbru kersønn John Peder Johannesen f. 1862 på Skjørholmen. De ble gårdbrukere på Vådalen øvre i Sparbu. Øvermoen I det området barnehagen ligger i dag, i øverste delen av boligfeltet på Forbregd, skal det ha vært tegn til en hustomt. I og med at dette er det høyeste området på Forbregd, så må man gå ut fra at det var Øvermoen som lå her. Ole Svendsen (1789-1870) og Anne Andersdatter (1792-1839) De første beboerene en kan finne på Øvermoen, kom hit en gang mellom 1830 og 1839. Ole Svendsen ble født i 1789 på Øra, og i 1811 giftet han seg med Anne Andersdatter Trøgstad. De var husmannsfolk på Fiksevald (se Heimer og folk, Leksdalen side 530), og senere var de bosatt på Hallemsvald og Lennesvald. Anne døde her på Forbregdsvald i 1839, og det er mulig at det var denne Ole Svendsen som døde som legdslem på Flåtten i 1870. Ole og Anne ble gift i 1811 og de hadde åtte barn: 81. Elen, f. 1811 på Gjermstad. 82. Anne Maria, f. 1815 på Fiksevald, d. 1876, gift i 1841 med Otter Jensen f. 1814 på Hjelde. De var husmannsfolk på Brannåsen under Lunden. 83. Zacharias, f. 1 8 1 7 på Fiksevald, d. 1829. 84. Ragnhild, f. 1 8 1 9 på Fiksevald, d. 1 823. 85. Anne, f. 1822 på Fiksevald, d. 1 823. 86. Anders, f. 1 824 på Hallemsvald. Han flyttet til Sparbu i 1 839, og der ble han gift med Serianna Johnsdatter f. 1820 i Sparbu. De ble husmannsfolk på Høgåsen i Sparbu.
---- 436 H&FSt ---- 87. Ragnhild, f. 1826 på Hallemsvald. Hun var neste bruker på Øvermoen. 88. Zacharias, f. 1829 på Lennesvald. John Nilsen (1827-1893) og Ragnhild Olsdatter (1826-1905) John var født på Vangstadvald i Ulvilla av foreldre Nils Johnsen og Karen Olsdatter, og han døde på Forbregdsvald i 1893. Han ble gift i 1855 med Ragnhild Olsdatter, datter av den forrige brukeren. Ragnhild døde på Nordli i 1905 som fattiglem. I 1865 var besetningen på 3 sauer og 2 geiter, og det var en utsæd på Vs tønne bygg, >/2 tønne havre og 1 tønne poteter. Familien flyttet til Korsveien etter 1875, og etter dem kom det ikke flere brukere på Øvermoen. John og Ragnhild fikk fem barn: 81. Ole, f. 1855 på Forbregdsvald, gift i 1880 med Anne Justdatter Bjørkenvald f. 1 860. De bosatte seg på Øra og tok Johnsen som etternavn. Ole arbeidet ved jernbanen, og de fikk elleve barn, men ti av dem døde unge. 82. Karen Anna, f. 1 859 på Forbregdsvald. De utvandra til Amerika i 1 885. 83. John, f. 1862 på Forbregdsvald, d. 1869. 84. Anneus, f. 1864 på Forbregdsvald, gift i 1887 med Ingeborg Anna Andreasdatter Karmhus f. 1 865. 85. Nelius, f. 1867 på Forbregdsvald. Han utvandra til Amerika i 1888, men han kom tilbake og giftet seg i 1896 med Berit Martha Pedersdatter f. 1861 på Bunesvald. De var inderster, først på Bunesvald fram til 1904, senere var de på Hofstadvald. (Se mer om denne familien under Hofstad i Heimer og folk, Leksdalen s. 207.) Nermoen Nermoen lå litt ovenfor den nåværende vegen mellom Nordli og Fiskvik. På Nermoen kan en ikke finne flere enn en bruker, og det ser ut som plassen var i bruk fra omkring 1836 til 1881. Dette er ikke den nederste plassen på Forbregdsmoen, som navnet kan tyde på. Men de plassene som er nedenfor, kan ha blitt ryddet etter Nermoen. På Nermoen er det en bekk som blir kalt Davidbekken, og dette navnet kommer sikkert fra David Larsen, sønn av den første brukeren vi kjenner til. Lars Olsen (1810-1878) og Anne Jakobsdatter (1804-1874) Lars var oppført i folketellingen for 1865 som husmann og skomaker. Hans foreldre var Ole Andersen Jermstad og Martha Johnsdatter Trygstad lille. Lars døde i 1878 og Anne i 1874 på Forbregdsvald. 1 1875 hadde Lars en husholder: Anna Kristoffersdatter, født 1831. Dette er ikke en stor husmannsplass, i 1865 var besetningen 4 sauer og 1 geit og utsæden var '/s tønne bygg, 3 A tønne havre og 1 tønne poteter.
---- 437 H&FSt ---- Lars og Anne ble gift i 1835 og de hadde fire barn og en fosterdatter: 81. Inger Maria, f. 1 839 på Forbregdsvald. Hun losjerte i Trondheim i 1 865. 82. Sara, f. 1841 på Forbregdsvald. Hun var tjenestepike i Trondheim i 1865. 83. Jakob, f. 1845 på Forbregdsvald, d. 1855. 84. David, f. 1851 på Forbregdsvald, gift med Gurianna Pedersdatter f. 1847 på Elnesvald, datter av Peder Paulsen og Henrikka Olsdatter. Begge bodde da på Vist. Etter at de giftet seg, kom de til Nermoen, og de fikk en sønn der, Lars Anton f. 1 878. De utvandra til Amerika i 188 1, og plassen ble muligens nedlagt da. Fosterdatter: 85. Julianna Juliusdatter f. 1863. Hun var uekte datter av Inger Maria Larsdatter på Nermoen og Julius Eriksen fra Stjørdalshalsen. Nordmoen Plassen lå lengst mot nord på Forbregdsmoen, nede ved Leksdalsvatnet mellom Nordli og Fiskvik. Også på Nordmoen ser det ut som det var bare en bruker fra 1836 til 1876. Hans Hansen (1801-1879) og Beret Halvorsdatter (1797-1888) Dette er en familie som har flyttet mye omkring. De kom fra Skjørholmsvald og hit til Nordmoen i 1836. Tidligere var de på Stiklestad nordre, Lein og Gudmundhus. Sønnen, Johannes, tok over plassen Høa omkring 1876, og Hans og Beret flyttet dit. Begge døde der, han i 1879, og hun i 1888. Hans ble født på Østerås i Sparbu og han giftet seg i 1823 med Beret Halvorsdatter, født på Brustuen, datter av Halvor Eriksen og Anne Jakobsdatter. I 1865 hadde plassen en besetning på 1 ku og 3 sauer, og utsæden var Vs tønne bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne poteter. Hans og Beret hadde sju barn: 81. Mikal f. 1824 på Gudmundhus, gift i 1823 med Bergitte Larsdatter Kvamsvald. Mi ka I døde på Bergsva Id i 1 871, og Birgitte flyttet til Sverige i 1 874. Hun bodde da på Baglovald. 82. Halvor, f. 1827 på Lein. 83. Anne Maria, f. 1830 på Stiklestad nordre-vald, gift i 1863 med Peter Pedersen Trana f. 1 836 på Øra. 84. Ole, f. 1 832 på Stiklestad nordre-vald, gift med Anne Pedersdatter Fjerdingen f. 1830. De flyttet til Grong i 1855 og ble brukere på Jørum. Senere flyttet de til Holum i Snåsa. (Se Snåsaboka IV s. 25.) De utvandra til Amerika i 1 873. 85. Johannes, f. 1835 på Skjørholmsvald, d. 1 837 på Forbregdsvald
---- 438 H&FSt ---- 86. Johannes, f. 1 839 på Forbregdsvald. Johannes kjøpte i 1 896 Munkrøstad vestre i Frol. (Se Frolboka I s. 391.) 87. Lisbeth, f. 1842 på Forbregdsvald, gift i 1864 med Mikal Ottesen f. 1842 på Hallemsvald. De bodde på Nordmoen i 1865. Senere var de husmannsfolk på Landstadvald og Leinsvald. Lisbeth døde i 1891 på Leinsvald, og Mikal flyttet til Mikvollvald og døde der i 1903. Slåmoen Slåmoen er vanskelig å stedfeste, men en må gå ut fra at også den lå på Forbregdsmoen, dvs. området mellom Moholt/Dalhaug og Leksdalsvatnet. På Slåmoen kan en også finne bare en husmann som en med sikkerhet kan si har vært på denne plassen. Det kan godt være at noen av disse plassene på Forbregdsmoen har vært befolket tidligere, spesielt kan en tro det når en har så mange husmenn som en ikke kan stedfeste. Peder Olsen (1818-1885) og Anne Nilsdatter (1821-1896) Denne familien kom hit omkring 1860 og flyttet igjen før 1875. Peder var født på Østvoll av foreldre Ole Ellingsen og Inger Bårdsdatter, gift i 1854 med Anne Nilsdatter. Anne var født på Hjeldevald, datter av Nils Sevaldsen og Martha Andersdatter. Peder og Anne bodde i 1875 på Øra. Begge var da dagarbeidere. Peder døde i 1885 på Nestvollvald, Øra, og Anne døde i 1896 på Maritvollvald. I 1865 var besetningen 4 sauer og 3 geiter, og utsæden var Vs tønne bygg, 1 tønne havre og 1 x k tønne poteter. Peder og Anne hadde tre barn: 81. Beret Martha, f. 1849 på Haugslia, gift i 1875 med Hans Johnsen Nestvoll f. 1 847 i Levanger. De bosatte seg på Ørmelen, men først losjerte de på Nestvoll. Senere var de strandsittere på Mikvollvald, og Hans arbeidet som fyrbøter på Dampsaga på Ørmelen. 82. Ole, f. 1855 på Fæby, d. i 1862 på Forbregdsvald. 83. Ole, f. 1864 på Forbregdsvald, gift i 1887 med Grethe Cecilie Johnsdatter, f. 1 849 på Levanger. Ole arbeidet som bygningssnekker, og de var bosatt i Sjøbygda og på Øra.
---- 439 H&FSt ---- Fagerli GNR. 37, GNR. 2 W Fagerli Jørgen Sørensen (1837-1899) og Martha Ellingsdatter (1851-1926) I 1880 solgte Rasinus Nøvik på Forbregd et jordstykke til Jørgen Sørensen som bygde opp gården Fagerli. Kjøpesummen var da på kr 750. Det er blitt kjøpt til diverse par seller slik at det nå er ca. 50 mål. Jørgen var født på Hagavald, sønn av Søren Johannesen og Andrea Jørgensdatter. Martha var født på Minsåsvald. Hun var datter av Elling Olsen og Anne Jakobsdatter. I tillegg til gardsarbeidet arbeidet Jørgen som snekker. Før de kom til Fagerli, hadde de plassen Småekrene under Stiklestad øvre Jørgen og Martha ble gift i 1873 og de hadde fire barn: 81. Ole, f. 1 874 på Stiklestadvald, i 1 891 var han i tjeneste på Skjørholmen. I 1900 var han på Mo gard i Levanger, og han utvandra til Amerika i 1903. 82. Erik Andreas, f. 1880 på Stiklestadvald, d. 1883. 83. John Marius, f. 1885 på Fagerli, gift i 1910 med Julie Kristine Martinusdatter f. 1 882 på Halsetvald. Hun var datter av Martinus Andreasen og Ingeborg Anna Andersdatter Høknes. 84. Gustav f. 1892 på Fagerli. Neste eier på Fagerli.
---- 440 H&FSt ---- Gustav Fagerli (1892-1937) og Anna Bergitte Olufsdatter Salthammer (1899- 1942) Gustav giftet seg med Anna Bergitte Olufsdatter Salthammer. Hennes foreldre var brukere på Dalum i Leksdalen, og hun var i tjeneste på Hallem før hun ble gift med Gustav. Hun var datter av Oluf Pedersen Salthammer og Karen Hansdatter. Gustav var eier på Fagerli til han solgte gården til Odin Haugmark i 1928, og han kjøpte da Forset ved Rosvoll. Gustav og Bergitte fikk tre barn: Bl . Gunnar Bernhard, f. 1921 på Fagerli, gift i Sverige med FannyJohnsson, og de bosatte seg i Sørforsa ved Huddiksvall. 82. Målfrid Kristine, f. 1926 på Fagerli, gift i 1951 med småbruker Erling Strøm f. 1907 i Markabygda. Han druknet i Movatnet i 1964, og Målfrid ble gift igjen med Birger Sveberg fra Vinne. 83. Aslaug Bergljot, f. 1928 på Forset, d.1945 av tuberkulose Odin Bernhard Haugmark (1900-1992) og Konstanse Johannesdatter Israelsen (1895-1954) Odin kjøpte Fagerli i 1928. Han var født på Hallemsaunet, sønn av Karl Anton Haugmark og Inga Sofie Haugmark. De bodde på Haugmark da Odin over tok Fagerli. Konstanse var født på Kvelstad søndre, og hun var datter av Johannes Israelsen og Kirsti Olsdatter. Odin og Konstanse fikk to barn: Konstanse Haugmark Odin Haugmark 81. Inger Anna, f. 1924, gift med Ole Nøstvold, og de bosatte seg i Trondheim Etter Odin er det en dattersønn, Jann Olav Kvistad, som er eier av Fagerli.
---- 441 H&FSt ---- Dreiarmoen/Nordli i Nordli Dreiarmoen var der heimen Nordli nå er. Navnet Dreiarmoen har den fått etter Peder Johnsen (Per dreiar) som var på plas sen fra omkring 1820 til han døde i 1869. John Sivertsen (1765-1841) og Siri Pedersdatter (1769-1847) John Sivertsen kom hit før 1815, for de er med under Forbregd i folketellingen for 1815. De kom fra Skjørholmen der de var i 1801, men nøyaktig årstall når de kom til Dreiarmoen, er usikkert. John var fra Karmhusbakken i Leksdal, og han var sønn av husmann Sivert Olsen og Siri Sivertsdatter Han døde i 1841 på Forbregdsvald. Siri var født på Gjermstad, datter av Peder Bårdsen og Siri Andosdatter. Hun døde i 1847 på Forbregdsvald. John og Siri hadde tre barn: 81. Sivert, f. 1794 på Skjørholmen, d. 1 820 på Forbregdsvald, ugift. 82. Peder, f. 1798 på Skjørholmen. Han ble neste bruker på Dreiarmoen. 83. Sigri, f. 1 800 på Skjørholmen, gift i 1 834 med John Olsen f. 1 8 1 1 . De var inder- ster på Forbregdsvald fra de giftet seg og fram til i alle fall 1 846, og en må gå ut fra de var på Dreiarmoen. Familien flyttet til Overhalla 1 852.
---- 442 H&FSt ---- Peder Johnsen (1798-1869) og Serianna Jørgensdatter (1799-1876) Peder var en kjent dreier. Han laget stoler, rokker med mer. Det finnes ganske sikkert enda både stoler og rokker igjen i bygda som Peder har laget. (Se mer om denne "Per dreiar" i Verdal historielags skrifter for 1979 s. 228.) Peder ble gift i 1824 med Serianna Jørgensdatter. Hun var fra Maritvollvald, datter av Jørgen Johansen og Golla Larsdatter. Jørgen var strandsitter og arbeidsmann. Han døde på Forbregdsvald i 1869, og Serianna døde i 1876 på Hallemsvald (Gjale) hos sin datter Gjøren. Vi ser at Dreiarmoen har vært en ganske stor plass, for i 1865 var besetningen på 1 hest, 1 ku og 3 sauer, og utsæden var Vs tønne, bygg, 2 tønner havre og 2 tønner poteter. Peder og Serianna hadde åtte barn: 81. Johannes, f. 1 824 på Forbregdsvald, d. 1 844 82. Gjøren, f. 1828 på Forbregdsvald, gift i 1861 med Ole Andreasen Yssevald, som var enkemann og husmann på Gjale under Hallem nordre. 83. Sivert, f. 1831 på Forbregdsvald, gift med Anne Margrethe Martinusdatter f. 1834 i Hadsel i Nordland. Etter at de giftet seg, bodde de en tid på Olderhaugen under Skei. Sivert dreiv fiske i lange perioder av året, og de flyttet senere til hennes fødekommune, Hadsel. Familien utvandra til Amerika, og Sivert døde der i 1916. 84. Johan, f. 1834 på Forbregdsvald, gift i 1862 med Martha Larsdatter Mikvoll f. 1829 på Aspås. Han utvandra til Amerika i 1880. Da han skulle reise tilbake i 1 882, døde han i Hamburg av tyfus. Martha døde i 1 894 på Mikvollvald. 85. Otinus, f. 1 836 på Forbregdsvald, gift med Grete Svendsdatter Vennes f. 1 836 i Verran. Otinus var byggmester og arbeidet i Levanger, Trondheim og Ålesund. Han reiste til Amerika i 1 880 og kom tilbake i 1 882 for å hente familien. Otinus arbei det også som byggmester i Amerika, da sammen med broren Sivert. Otinus døde i Amerika i 1887. 86. Petter Olaus, f. 1 840 på Forbregdsvald, gift i 1 860 med Guruanna Bardosdatter f. 1828 på Svedjan. I 1862 kjøpte han Aksnesenget, men den gården hadde han ikke mer enn ett år, og da kom han til Forbregdsaunet. Trolig i 1 888-89 flyt tet de til Strinda. 87. Guruanna, f. 1842 på Forbregdsvald, gift med Lars Rånes fra Kristiansund. Guruanna bodde en tid i Asen før hun ble gift med Lars Rånes, og etterpå flyttet de til Kristiansund. 88. Johannes, f. 1 844 på Forbregdsvald, d. 1 894, gift i 1 875 med Petrine Dyrset f. 1 850 på Bremnes på Averøy. Johannes var byggmester i Kristiansund, og han har blant annet bygd flere kirker i dette området. Det var ikke bare at han var en flink kirkebygger, men han hadde også tegnet kirkene. Johannes var losjemann og dypt religiøs.
---- 443 H&FSt ---- John Jørgensen Kruke (1829-) og Martha Jensdatter (1831-) Neste bruker på Dreiarmoen var John Jørgensen. John var født i Lom i Gudbrandsdalen. Han ble gift i 1857 med Martha Jensdatter. Hun var født på Gjermstad der hennes far var husmann. Hennes foreldre var Jens Hansen og Byrild Ellingsdatter. Denne familien kom fra Follovald like før 1875. John kjøpte plassen i 1886 for 1200 kroner, og den fikk da navnet Nordli. Vi ser at barna til John og Martha utvan dra til Amerika i mellom 1881 til 1886, og i 1890 utvandra også John og Martha. John og Martha hadde fire barn: 81. Elenjonetta, f. 1857 på Follovald. Hun utvandra til Amerika i 1882. 82. Bernt, f. 1 860 på Follovald, utvandra i 1881. B3.Jørginus, f. 1864 på Follovald, utvandra i 1884. 84. Ingeborg Anna, f. 1866 på Follovald, utvandra i 1886. John fikk tvillinger født utenfor ekteskapet, og deres mor var Birgitta Jacobsdatter bosatt på Fårenvald: Bl.Julianna, f. 1875 på Fårenvald, utvandra til Amerika i 1889 82. Serine, f. 1 875 på Fårenvald, utvandra til Amerika i 1889. Anton Andersen Nordli (1858-1941) og Grethe Olsdatter (1862-1932) Anton var født på Valstadvald, sønn av Anders Ottesen og Karen Olsdatter. Anton utvan dra til Wisconsin, Wilson, USA i 1883, men kom tilbake fem år senere. Han ble gift i 1889 med Grethe Olsdatter. Grethe var også født på Valstadvald, og hun var datter av Ole Bårdsen og Gurianna Gundersdatter. I 1890 kjøpte de Nordli og tok Nordli som familienavn. Anton bygde nytt bolighus i 1908. Etter at de solgte Nordli i 1931, flyttet de til sin datter, Marie, på Hammer. Anton og Grete hadde to barn: Ungdomsbilde av Grethe Olsdatter Nordli.
---- 444 H&FSt ---- 81. Anders, f. 1889 på AAikvoll, gift i 1920 med Sofie Olufsdatter f. 1 896 på Hau gan i Vinne, datter av Oluf og Margrete Haugan. De overtok småbruket Haugan i 1935. Anders var ansatt på Statens vegvesen og arbeidet blant annet som veivokter på Leksdalsveien. Gudrun og Kåre Jermstad Anton Andersen Nordli. Foto fra da han var i Amerika ca. 1885. Kåre Antonsen Jermstad (1910-1990) og Gudrun Olsdatter Hegstad (1908-1983) I 1931 kjøpte Kåre Jermstad Nordlia. Kåre var født på Gjermstad, sønn av Anton Ludvig Skei og Elen Birgitte Jermstad. Gudrun var født på Hegstad, og hun var dat ter av Ole Edvard Olausen Hegstad og Ragnhild Bergitte Ols datter Hegstad. I 1933 bygde Kåre ny driftsbygning på gården, og i 1963 satte han opp nytt bolig hus. I tillegg til drifta av heimen var han gardsarbeider og feier. Kåre og Gudrun fikk ni barn: 81. Kåre, f. 1 931, d. 2001, ugift. Kåre arbeidet som fabrikkarbeider i Oslo. Han var gruvearbeider i Malm, og senere arbeidet han som anleggsarbeider med spreng-
---- 445 H&FSt ---- ingsarbeide som hovedgeskjeft. Kåre overtok Nordli etter sin far. Nå er det Jan Erik Jermstad, sønn av Bjørn, som er eier. 82. Ragnhild, f. 1932, gift med Arne Heiden f. 1928. Arne arbeidet som bygnings snekker, og de bosatte seg ved Hallemskorsen. 83. Gunnar Asbjørn, f. 1933, gift med Karin Ødegård f. 1 933. Gunnar var først sjø mann. Han reiste ut med skoleskip som attenåring, og etter endt utdanning der, var han sjømann i mange år. Etter at han ga opp sjølivet, ble han fabrikkarbeider. 84. Bjørn Erling, f. 1935, d. 2003, gift med Ruth Larsen f. 1935. De bosatte seg på Tinden. Bjørn arbeidet som bygningssnekker. 85. Gunnbjørg, f. 1937, gift med Kjell Grønn. De tok over Hestegrei lille i Volhaugen 86. Knut, f. 1938, gift med Solveig Fleskhus. De overtok gården Fleskhus. 87. Marit, f. 1 940 gift med Asmund Klafstad f. 1 933 på Hedmark. Asmund var ansatt i Marinen. 88. Otte, f. 1 942, gift med Mildrid Haugbotn, skilt og senere gift med Arlene Cualbar. Otte arbeider som fylkesbilsjåfør. 89. Tor, f. 1945, gift med Audhild Wekre. De bosatte seg på Øra der Tor ble ansatt som vaktmester ved Verdal Samvirkelag og Audhild arbeidet ved Fokus bank. Forbregdsaunet I 1782 startet et kompaniskap opp med teglverk på Forbregds grunn ved Svartåsen. Dette kompaniskapet besto av Ole Jonsen Willmann, som var eier av Forbregd, kap tein Kliiver på Bjartnes og fogd Arnet. I 1783 ble Svartåsen fradelt fra Forbregd, og Ole Jonsen gikk ut av kompaniska pet. I daglig tale ble det bare omtalt som "Verket". Kjøpesummen for området var på 49 riksdaler. Til drift av teglverket ble det sått opp en vindmølle like ved. Fogd Arnet solgte i 1790 sin halvdel til Rasmus Hagen på Maritvoll for 280 riks daler. Verket besto av to murte ovner samt arbeids- og tørkehus. Det var også hus mannstuer på verket, og det er mulig at det var husmannsplass her før Verket ble anlagt. På skifte etter enkefru Hagen ble Kliiver eneeier av Verket, men det ser ikke ut som drifta har gått noe særlig bra, for i 1799 solgte han gårdparten til Ole Olsen Stabelstua for 290 riksdaler. John Olsen (1750-1809) og Marit Bårdsdatter (1750. ca. 1817) John Olsen var husmann med jord på Bjartnes i 1801, og han var tidligere på Verket. Her var han så tidlig som i 1776, og han var her nok til 1799, da han flyttet til Bjartnes og ble husmann der. John døde på Bjartnes i 1809.
---- 446 H&FSt ---- Forbregdsaunet. John var født på Skjærset, sønn av Ole Johnsen og Marit Pedersdatter. Marit var født på Byvald og hun var datter av Bård Barosen og Kirsti Jakobsdatter. John og Marit hadde åtte barn 81. Ole, f. 1776 på Verket, d. 1785. 82. Bård, f. 1779 på Verket, d. 1785. 83. John, f. 1781 på Verket, gift med Ragnhild Olsdatter. De ble husmannsfolk på Bjartnes 84. Kirsti, f. 1784 på Verket, d. 1789. 85. Marit, f. 1787 på Verket, d.1789. 86. Ole, f. 1790 på Verket. 87. Bård, f. 1790 på Verket. 88. Jakob, f. 1795 på Verket Ole Olsen Stabelstua (1754-1837) og Inger Eriksdatter (1759-1833) Plassen Svartåsen, som senere ble kalt Forbregdsaunet, ble i 1799 solgt til Ole Olsen Stabelstua for 290 riksdaler, da uten bygninger som tilhørte teglverket, men Kluver forpliktet seg til å rydde plassen i løpet av 12 år. Teglverket var tydeligvis da ikke i drift lenger. Ole og Inger kom fra Stabelstua, Ole Olsen kom opprinnelig fra Skjærset og han var sønn av Ole L. Skjærset og Marit Pedersdatter Skjærset. Inger var datter av Erik Andersen Haugsvald og Marit Rasmusdatter Stabelstua. Inger var gift tidligere, i 1780, med Ole Thomasen Stabelstua, men han døde i 1788, og hun giftet seg i 1792 med Ole Olsen. Ole og Inger fikk en sønn:
---- 447 H&FSt ---- 81. Daniel, f. 1792 på Stabelstua, d.1794. Etter at Inger døde i 1833, fikk Ole en tjenestejente som hette Beret Andersdatter. Det var meningen at de skulle gifte seg, for som etterskrift i kirkeboka etter Beret Andersdatters dåp kan en lese: "Da det er udlyst for hende, men brudgommen Ole Olsen blev syk, gav sig senere i brød hos hende og skjænket al sin eiendom" Elling Andersen (1808-1852) og Beret Andersdatter (1805-1885) Beret ble gift i 1836 med Elling Andersen. Elling var født på Rødtelle i Sparbu, og han døde på Forbregdsaunet i 1852. Beret var født på Sætran, og hun var datter av Jakob Andersen og Maria Gundersdatter. Hun døde i 1885 på Sandsvald. Etter Ellings død, flyttet Beret og barna til Sveet under Hallem vestre. Elling og Beret hadde seks barn: Bl . Jakob, f. 1836 på Forbregdsaunet. Han døde i 1 862 ved at han gikk igjennom isen på Verdalselva. 82. Marit, f. 1838 på Forbregdsaunet, gift i 1867 med Jonas Jonasen f. 1837 i Kall i Sverige. De flyttet til Sverige i 1 871 . 83. Andreas, f. 1841 på Forbregdsaunet. 84. Anna Martha, f. 1 844 på Forbregdsaunet, gift i 1 875 med Johannes Olsen f. 1 847 på Hjeldevald. Anna Martha døde i 1 877, og Johannes giftet seg på nytt 1 879 med Kirsten Edvardsdatter. Dette ble ikke noe langt ekteskap, for han døde allerede vel fem måneder etter at de giftet seg. 85. John, f. 1847 på Forbregdsaunet. 86. Elling Berntinus, f. 1 852 på Forbregdsaunet. Han flyttet til Sverige i 1 874, men han kom tilbake. Han døde på Sandsvald i 1 879, ugift. Petter Olaus Pedersen (1840-) og Gurianna Bardosdatter (1828-) I 1863 kom det nye eiere på Forbregdsaunet. Petter Olsen kom fra Leksdalen der han var eier av Aksnesenget fra 1862 til 1863. Petter Olaus var født på Dreiarmoen, sønn av Peder Johnsen og Serianna Jørgensdatter. Han ble gift i 1860 med Gurianna Bardosdatter. Hun var datter av Bardo Thomesen og Kari Larsdatter, og født på Svedjan. Det gikk ikke så bra med Petter Olsen på Forbregdsaunet, for i 1888 ble Petters bo tatt under konkursbehandling, og gården ble solgt til Paul Paulsen Venås for kr 2.000. Han hadde gården bare ett års tid, og solgte den til Ole Olausen Tingstad for samme pris. Petter og Gurianna flyttet til Strinda, der han i 1891 var dagarbeider ved Trondhjems skipsdokk. Senere var han løssjauer og tømmermann. De var bosatt på Ladehammeren. Besetningen på Forbregdsaunet var i 1865 1 hest, 1 ku, 4 sauer og 1 gris, og utsæ den var Vs tønne rug, V 2 tønne bygg, 2 tønner havre og 4 tønner poteter.
---- 448 H&FSt ---- Petter og Gurianna hadde fire barn: 81. Bernt, f 1860 på Svedjan. Han ble gift med Anna Svendsdatter f 1869 på Kløfsjø. Han var smed på Rødøn i Jåmtland og døde av forgiftning i 1911. 82. Ann Christin, f. 1 863 på Forbregdsaunet. Hun flyttet til Trondheim. 83. Petra, f. 1 866 på Forbregdsaunet, gift med smed Otto Andreas Kæmpe f. 1 877 i Brattland, Åre. I 1900 bodde hun sammen med foreldrene på Ladehammeren i Trondheim. 84. Jonetta, f. 1 869 på Forbregdsaunet. 85. Guri Anna, f. 1875 på Forbregdsaunet. Hun bodde sammen med foreldrene i Trondheim i 1891 og 1900. Hun hadde en datter, Gerda Ovedie Andersen f. 1895 i Trondheim. Ole Olausen Tingstad (1859-1942) og Elen Sofie Larsdatter (1867-) Ole Olausen var født på Fætten, sønn av Olaus Olsen og Lovise Larsdatter. Han ble gift i 1890 med Elen Sofie Larsdatter. Hun ble født på Bjartnesvald, datter av Lars Andreasen og Berith Larsdatter. Ole Olausen Tingstad kjøpte i 1898 Lerkendal under Røstad søndre i Frol. Han var snekker og tømmermann med eget verksted. (Se Frolboka I s. 223.) Ole og Elen hadde fem barn: Bl . Laura Birgitte, f. 1 891 på Fætten. Hun kjøpte i 1942 Lerkendal sammen med søs teren Nelly. Laura døde ugift. 82. Ole Leonard, 1892 på Forbregdsaunet, gift med Gustava Eriksdatter Haugdal f. 1 886. De ble brukere på Haugdal i Vinne. 85. Aslaug, f. 1908 i Frol, gift med Karl Skånes Johan Martin Mikalsen Forbregdsaunet(lB63-) og Lovise Bergitte Hansdatter (1870-) 1 1893 kom det nye eiere på Forbregdsaunet, og de kom fra Melbygraven. Johan Martin var født på Nessvald, sønn av Mikal Olsen Haga og Martha Johannesdatter Nessvald. Han ble gift i 1890 med Lovise Bergitte Hansdatter. Hun var født på Rosvollvald og hennes foreldre var Hans Bertelsen Hallem og Abel Olsdatter. Familien tok Forbregdsaunet som slektsnavn. Johan og Lovise fikk ni barn: Bl . Mikal Hilmar, f. 1 890 på Melbygraven. Han var ugift og arbeidet som veiarbei der. Han døde under "Spanska" i 1919. 82. Anneus, f. 1 893 på Østgårdsvald. Han var ugift, og han var også veiarbeider og han døde i "Spanska" i 1918, året før sin bror. 83. Marius, f. 1895, neste bruker på Forbregdsaunet. 84. Marie Lovise, f. 1 898 på Forbregdsaunet.
---- 449 H&FSt ---- 85. OleMathæus, f. 1901, han døde i "Spanska" i 1918. 86. Birgitte Gurine, f. 1903. 87. Jenny f. 1906, gift med bakersvenn Rolf Brandt f. 1 902 i Romsdal. De bosatte seg i Frol. 88. Otto, f. 1909, han ble gift i 1943 med Gunhild Enes. De bygde villa på kjøpt tomt av Bjartnes, like ved riksvei 757. 89. Magnus, f. 1913, han ble gift i 1947 med Magnhild Vandvik. De tok over Forbregdsaunet i 1946. Marius Martinsen Forbregdsaunet (1895-1970) og Tora Korneliusdatter Haugan (1899-1972) Marius giftet seg i 1922 med Tora Korneliusdatter Haugan, datter av Kornelius og Martine Haugan i Vuku. Marius tok over Forbregdsaunet etter sin far, og i tillegg til drifta av småbruket arbeidet han som slakter. Marius drev Forbregdsaunet fram til 1946 da han solgte til sin bror Magnus. Marius og Tora flyttet da til Bedehuset i Volhaugen der de losjerte. I tillegg til slak terarbeidet var han vaktmester der. Senere flyttet de til Øra der de losjerte i andre eta sje over sykkelverkstedet til Fridtjof Strand. Forbregdsaunet ble solgt til Arvid Hagen og han er eier i dag. Marius og Tora fikk fire barn: 81. Hilmar, f. 1922 i Verdal, d. 1964 i Oslo, gift i 1963 med Tove Kristiansen, f. 1925 i Danmark. De bosatte seg i Oslo, der han var adjunkt og hun frisørdame. 82. Magnhild Lovise, f. 1924 i Verdal, d. 1976, gift i 1947 med Olav Johannes Larsen. De bosatte seg på Øra, og Olav arbeidet som snekker. 83. Ruth, f. 1925. Gift med Gunnar Alfred Molde, f. 1921, d. 1986. Hammer GNR. 37, BNR. 8 John Johannesen (1860-) og ° Grethe Oline Olsdatter (1860-1885) 2) Julie Sefaniasdatter (1865-1962) John Johannesen var den første som bosatte seg på Hammer, og det var i 1893. Han kom fra Skrovevald der han var husmann og skomaker. Etter at de kom til Hammer, tok de Hammer som etternavn. John var født på Stiklestadvald av foreldre Johannes Johannesen og Olina Sivertsdatter. De var husmannsfolk på Kolshaug i 1865 og Moenget i 1875. John ble først gift i 1883 med Grethe Oline Olsdatter, født 1860 på Skrovevald, datter av Ole Petersen og Inger Gjertsdatter. Grethe Oline døde i 1885, og John gif tet seg på nytt i 1889 med Julie Sefaniasdatter, født 1865 på Skrove nedre vestre. Hun var datter av Sefanias Johansen og Martha Pedersdatter.
---- 450 H&FSt ---- Hammer. Bildet er tatt i 1962 av Anna Hendrum. Side i regnskapsbok tilh. skomaker John Johannessen Kolshaug, senere Hammer.
---- 451 H&FSt ---- John og Grethe hadde en sønn: 1 897 på Hammer. John og Julie hadde tre barn d. 1982. Hun var ugift og bodde på Øra. Marie var mye benyttet som selskapskokke ngemar Hammer Marie Hammer Ingemar Hammer (1897-1960) og Marie Gunnelie Nordli (1892-1981) Marie Gunnelie var født på Nordli, datter av Anton og Grete Nordli. Disse finner vi igjen på Dreiarmoen/Nordli under Forbregd. Ingemar og Marie Gunnelie fikk en sønn: 81. Ivar, f. 1933. Han ble gift med Jorund Irene Holmsberg f. 1939. Han overtok Hammer etter foreldrene. Nå er det Irene, datter av Ivar og Jorund, gift med Harald Sagvold, som er eiere. -ORBRi-OI) /.'_■
---- 452 H&FSt ---- Forbregd søndre GNR. 37, BNR. 9 Forbregd søndre, fotografert i 1925 Benjamin Magnus Hansen (1879-1948) og Grethe Birgitte Bernhardusdatter (1880-1981) Benjamin Hansen startet opp her på Forbregd søndre i 1904 Han kom opprinnelig fra Bjugn, og i tillegg til drifta av gården arbeidet han som anleggsarbeider. Han reiste mye omkring. 1 1900 finner vi han i et arbeidslag på jern baneanlegget på Åsen. Han var da ugift og bodde på gården Råa. Han var senere i Folla, der han arbeidet med bygging av kaia. Han arbeidet også med byggingen av festningene i Sogna og eneste fremkomstmidlet dit var føttene, så det ble mange kilo meters gange til og fra arbeidet. Vassledningen mellom Leklemsvatnet og Øra var også en av hans arbeidsplassen Han dreiv også som murer og betongarbeider, og der var også noen av hans sønner med på arbeidslaget. Benjamen ble født i Bjugn, sønn av Hans og Ellen Jelgalid. Han ble gift i 1903 med Grethe Birgitte Bernhardusdatter. Hun var født på Fleskhusvald, og hun var datter av Bernhardus Johannesen og Gurianna Larsdatter. Benjamin og Grethe hadde ti barn: 81. Harald, f. 1904 på Fleskhusvald, d. 1995. I 1 947 tok Harald over gården. Han giftet seg med Solveig Torp f. 1914 på Berkåk.Nå er det Ben Anders Hansen som er eier på Forbregd søndre.
---- 453 H&FSt ---- Benjamin og Grethe Hansen. Grete og Benjamin Hansen med sine 1 0 barn. Bak fra venstre: Harald (i lys dress), Bjarne, Erling, Gerda og Leif. I midten bak foreldrene: Torvald, Ella og Gunvor. Foran: Benjamin med Margit i fanget, Nelly og Grete. (Foto fra 1 925)
---- 454 H&FSt ---- 4. *--il|M v#-ij(* -Miffémf Jj •y i ■mm M -v Familien Hansen. Foran: Grete og Benjamin Hansen. Fra venstre: Margit (Selvik), Nelly (Ellewsen), Gunvor (Johnsen), Harald, Bjarne, Erling, Leif og Torvald. 82. Bjarne, f. 1906 på Fleskhusvald, d. 1997, gift med Berntine Balgård f. 1910 i Verdal, d. 1982. De startet opp nybrottsbruket Granli på Tømmeråsen i 1938. 83. Erling Georg, f. 1907 på Forbregd søndre, d. 1997, gift med Margit Nordheim f. 1909 på småbruket Nordheim ved Haug østre, d. 1949. De overtok senere dette bruket. 84. Gerda Bergljot, f. 1909 på Forbregd søndre, d. 1994, gift med Oddvin Valberg og de bosatte seg på Øra. Oddvin døde i 1989. 85. Leif Julius, f. 1912 på Forbregd søndre, d. 1996, gift med Marie Overmo f. 192 1, d. 2000. De bosatte seg på Ørmelen der de bygde egen villa. 86. Torvald Edvin, f. 1914 på Forbregd søndre, d. 1979, gift med Olga Krieg f. 1919 i Verdal, d. 1994. De bosatte seg på Kirkehaug der de bygde egen villa. 87. Ella Olise, f. 1917 på Forbregd søndre, gift med Odd Andersen fra Skogn, og de bosatte seg i Trondheim. 88. Gunvor Otelie, f. 1 91 9 på Forbregd søndre, gift med Ingvar Johnsen f. 1918. De bygde villaen Lysaker på Øra i 1946. 89. Nelly Oline, f. 1922 på Forbregd søndre, d. 2000, gift med Bjarne Ellevsen, og de bosatte seg på Øra. Bl O.Margit Katrine, f. 1924 på Forbregd søndre, gift med Richard Selvik f. 1921 på Namsos, d. 1990. De bosatte seg på Øra.
---- 455 H&FSt ---- ~-•■ ; t- " r ~ ife ■ Moholt 1954. Foto: W,dere> Korsveien/Moholt GNR. 37BNR. 10 Korsveien var der gården Moholt nå er. Navnet Korsveien kommer nok sikkert av at det var et veikryss der heimen lå. Den gamle ferdselsåra som gikk fra kongeveien over Volhaugen fram til Hallem og videre mot Augla, gikk forbi heimen. Det kom også en vei fra Forbregd, ned mot Leksdals vatnet og husmannsplassene som lå der. Jon Andersen (1794-1844) og Anne Kristine Christophersdatter (1802-1840) Jon og Anne Kristine giftet seg i 1824, og de bodde da på Sandsvald. De flyttet til Korsveien omkring 1825, og de bodde der til de døde. Begge døde ganske unge, lon var 50 år og Anne Kristine var 38 år. Anne Kristine var født på Augla i Volhaugen, datter av Christhopher Amundsen og Anne Eriksdatter. Jon og Anne Kristine hadde fire barn: Bl . Anders, f. 1824 på Sandsvald. Neste bruker på Korsveien. 82. Kristoffer, f. 1827 på Forbregdsvald, d. 1890, gift i 1860 med Lorentse Thomasdatter, f. 1833 på Finne i Skogn, d. 1923 på Sand. De ble husmannsfolk på Skogenget under Sem fra 1 860 til han døde i 1 890.
---- 456 H&FSt ---- 83. Elling, f. 1 830 på Forbregdsvald, gift i 1 854 med Martha Sivertsdatter, f. 1 826 på Holmlivald. De var inderster på Sørhaugsvald da de giftet seg. Senere var de husmannsfolk på Skjørholmsvald og Auglavald, og han var dagarbeider bosatt på Reitan, før de ble forpaktere på Bjørstad østre. 84. Marit, f. 1 834 på Forbregdsvald, d. 1900. Hun var ugift og dreiv som skredder og reiste rundt i bygda. Anders Joensen (1824-1867) og Berit Larsdatter (1825-) Anders var skomaker. Han ble gift med Berit Larsdatter i 1848, og de bosatte seg på Korsveien. Berit var født på Haug, datter av Lars Olsen og Kristina Anfindsdatter. Anders døde i 1867, og Berit giftet seg igjen i 1873 med Christhoper Colbanusen Semsvald, født på Frosta. De flyttet da til Rønningen under Sem og ble husmanns folk der. 1 1865 var det en besetning på 1 ku og 3 sauer, og de hadde en utsæd på Vs tønne bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne poteter. I Verdal historielags årbok for 1995 forteller Magnus B. Ranheim om "Andersens Bageri" på Fleskhus. Denne artikkelen omhandler de samme folkene som er på Korsveien på den tiden. Anders og Berit hadde fire barn: 81. Anne Kristine, f. 1851 på Forbregdsvald, gift i 1891 med maskinist Olaus Olsen f. 1 852 på øvre Fårenvald. De ble bosatt i Trondheim. 82. Julianna, f. 1853 på Forbregdsvald, d. 1855. 83. Lars Anton, f. 1857 på Forbregdsvald, d. 1866. 84. Johan, f. 1 863 på Forbregdsvald, gift i 1 884 med Jensine Alette Thomine Jensdatter Ulsund f. 1865 på Vikna. Han ble baker på Fleskhus. John Nilsen (1827-1893) og Ragnhild Olsdatter (1826-1905) I folketellingen for 1875 er ikke Korsveien nevnt, så det har vel ikke kommet nye beboere dit enda, men i 1891 har John Nilsen med familie kommet dit. Denne fami lien var husmannsfolk på Øvermoen under Forbregd i 1865, så de må ha flyttet der frå og til naboplassen en gang like etter 1875. Denne flyttingen var ganske sikkert på grunn av at Korsveien var en større og mer attraktiv plass. Vi kan se mer om denne familien under Øvermoen. Anton Nikolaisen Hallem Moholt (1864-1947) og Anna Oline Johansdatter (1869-1967) I 1896 kom denne familien til Korsveien, og de var her til 1900. De kom hit igjen som selveiere i 1904, og da fikk heimen navnet Moholt. I perioden mellom 1900 og 1904 er det usikkert hvem som var på Korsveien, eller om det var noen der i det hele tatt. Anton og Anna Oline kom fra Lyngåsen der de hadde vært inderster hos hennes mor. Anton var født på Tusetvald i Leksdalen. Han var sønn av Nikolai Johannesen og Martha Lorentsdatter. Far til Anton døde da Anton var sju år, og moren måtte ut på
---- 457 H&FSt ---- fk-': ; Oline og Anton Moholt sammen med sønnen, Peder. tjeneste på gårdene for å livnære seg. Ungeflokken var stor, og Anton ble bortsatt som pleiesønn til Guru anna og Nils Hjelmset på Tuset enget. Anna Oline var født på Ytterøy utenfor ekteskap. Hun var datter av Johan Peter Nilsen Vestrum fra Ekne og Grete Hansdatter Forberg fra Ytterøy. Grete ble gift med Peter Johnsen, og bodde på Lyngåsen og Hylla under Forbregd. I 1900 fikk Anton arbeide på Trondhjems mekaniske verksted og bodde da på Moholt på Strinda. I 1904 tok eieren på Forbregd kon takt med Anton om han kunne komme tilbake til Korsveien og drive plassen. Anna Oline hadde aldri trivdes noe særlig i Trondheim, og Anton sa ja til flytting hvis han fikk kjøpe Korsveien, og dette sa gårdbrukeren seg villig til. Navnet på plassen ble da forandret fra Korsveien til Moholt, og navnet har sikkert sammenheng med den tiden han arbei det i Trondheim og bodde på Moholt. Anton hadde tatt navnet Hallem etter at han var dreng på Hallem nordre, men det ble et problem, for det var en annen i nabolaget som også kalte seg Anton Hallem, og dette problemet var størst angående brev som de måtte bringe mellom seg. Anton bestemte seg da for at han skulle ta Moholt som familienavn. Den andre Anton Hallem skiftet også navn i samme tid, kanskje av samme grunn. Han ble hetende Anton Haugmark. Anton Moholt ble ansatt som feier i Verdal kommune i 1912, og han hadde den jobben framover til sist på 1930-tallet med virkefelt i den nedre delen av bygda. Oline ble mye benyttet som høgtidskokke. På den tida var det ikke bare å sette i gang med koking samme dagen som bryllupet var, nei, de måtte dit flere dager i forveien med slakting og forbereding av høgtidsmaten. Oline fortake også fra sine yngre dager at hun sammen med flere andre gikk til Sverige på slåttonnarbeide. De var da i Medstuganområdet. Fottøyet var tresko, og for å nyttiggjøre seg tiden gikk de og strikket. Anton og Oline var baptister, og de var svært nøye med å holde helgefreden. Aslaug Tronsmo har skrevet ned en historie om sine besteforeldre som skriver seg fra den tid Anton var husmann på Forbregd. FORBREGD
---- 458 H&FSt ---- Zf >*■ A L"- J Fem generasjoner samlet: F.v.: Grethe Dalhaug, Oline Moholt, Gudrun Weie, Ågot Balgård og Aud Balgård. "Dette var i slåttonna, og det var lange dagerpå gården, og arbeidet på plassen måtte foregå for det meste på kveld og nattetida: Dette året hadde det vært mye regn, men endelig klarnet det opp en lørdag og det ble utmerket høytørk. Søndag formiddag var høyet ganske tørt, men det var søndag og da skulle det være fred. Ut på ettermidda gen kom det besøk til dem og de tilbød seg å hjelpe til med høyberginga, men nei, det skulle ikke arbeides om søndagen. Klokka 12 startet de opp, og da bar de høy hele natta. Klokka jern på morgenen var siste høybøra inne. Den fikk noen tunge regn dråper, og da de kom innjor å spise høljet regnet ned. Klokka seks skulle Anton på arbeide igjen, men høyet var berget seiv om det hadde vært en hard natt." Ca. 1915 solgte Anton heimen til datteren Gudrun Mathilde og hennes mann Marius Weie, og bygde da en liten stue på Moholt, og de bodde her til 1922 da de kjøpte jord av Hallem vestre og bygde opp heimen Skogly. Gudrun og Marius var fra før eiere av Dalhaug. Anton hadde en datter før han ble gift, og hennes mor var Berit Martha Peders datter, bosatt på Bunesvald: 81. Kirstina, f. 1886 på Bunesvald, d. 1904. Anton og Oline fikk to barn, og de hadde en fostersønn:
---- 459 H&FSt ---- 81. Gudrun Mathilde, f. 1893 på Lyngåsen, gift med Gustav Marius Marensiusen Weie fra Sparbu. 82. Nikolai, f. 1 897 på Korsveien, d. 1916. Fostersønn: 83. Peder, f. 1909 på Vangli. Hans foreldre var ungkar Paul Olufsen Bruvold og Agnes Mikalsdatter Vangii, Agnes Mikaisdatter og Oiine Mohoit var søskenbarn. Peder ble gift med Ingrid Gustava Eng, og de losjerte først på Hallem lille, senere ble de eiere av Skogly under Hallem vestre. Gustav Marius Marensiusen Weie (1891-1965) og Gudrun Mathilde Antonsdatter Mohoit (1893-1976) Marius og Gudrun kom hit til Mohoit ca. 1915, og de solgte heimen i 1917 til John Hallem. De bodde en kort tid i Valsetgården på Øra før de kom til Dalhaug i 1913 og tok over denne heimen av Gudruns mormor Grete. Fra 1924 til 1927 eide de Hallemsmyra, og i 1927 bygde de et tilbygg på Skogly hos hennes foreldre, og bodde der til de flyttet på Øra i 1939. Marius Weie var født på Våttåbakken under Veie i Sparbu, sønn av Marensius Aronsen Solberg og Gurianna Andersdatter Lorås. Marius arbeidet som bygnings snekker. Gudrun var født på Lyngåsen og hennes foreldre var Anton og Oline Mohoit. Marius og Gudrun fikk sju barn: 81. Gunnvor AAatilde, f. 191 3på Mohoit, gift med Johannes Kålen. De bosatte seg i Vinne. 82. ÅgotOtelie, f. 1915 på Dalhaug, d. 2003, gift første gang med Martel Balgård. De bodde på Fergemelen i Ness der Martel var fergemann. Gift andre gang med Hjalmar Værnes, de bosatte seg i Skogn. 83. Aslaug, f. 1916 Dalhaug, d, 2004, gift med Ingvald Heine Tronsmo. De bosatte seg på Sveet i Vera. 84. Nelly, f. 1918 på Øra, gift med Olaf Olsen. De ble bosatt på Øra. 85. Ruth, f. 1919 på Dalhaug, gift med Ingolv Aksnes. De ble bosatt i Leksdal som eiere av småbruket Vasseng. 86. Oddny, f. 1924 på Hallemsmyra, gift med Alf Birger Sandnes. De bosatte seg i Vinne.
---- 460 H&FSt ---- John Petersen Hallem (1896-1962) og Amanda Marie Pedersdatter Kolstad (1896-1979) John var født i Hallemstøa, og han var sønn av Peter Olsen og Serianna Nilsdatter. Amanda var født på Vega i Nordland, og hennes foreldre var Peder og Josefine Kolstad. Familien til John og Amanda Hallem. Bak f. v.: Synnøve, Jorunn, Peder, Gunnar. Erling, Anna. Foran f. v.: John, Ingebjørg, Margit, Amanda. John og Amanda fikk åtte barn Bl . Synnøve, f. 1921, gift med Oskar Nordal, f. 1908. De eide småbruket Nordal i Volhaugen, og Oskar arbeidet som murer. 82. Peder, f. 1923, d. 2004, gift med Hildur Olsson, f. 1934. Peder ble neste eier på Moholt og nå er det deres sønn, Per, som er eier. 83. Gunnar Hallem f. 1924, d. 1956, gift med Eldrun Okstad. De overtok Tusetenget i 1948. 84. Jorunn, f. 1926, gift med herredsagronom i Levanger, Torgeir Kanstad fra Lødingen. De ble senere skilt. 85. Anna, f. 1928, gift med Ola Svendgård fra Ronglan. Han arbeidet ved Norges Statsbaner. 86. Ingebjørg, f. 1931, gift med Erling Granaunet fra Levanger. Ingebjørg arbeidet ved samvirkelaget, Levanger, og Erling arbeidet som snekker. De ble senere skilt.
---- 461 H&FSt ---- 87. Erling, f. 1933, gift med Turid Mauset fra Lier ved Drammen. De bosatte seg i Drammen der Erling arbeidet som snekker. De ble senere skilt. 88. Margit, f. 1 935, gift med Gunnar Bjørgvik. De bosatte seg på Øra. Margit arbei det som hjelpepleier, og Gunnar som elektriker. Hylla/Dalhaug GNR. 37, BNR. 11 Dalhaug. Hylla/Dalhaug lå i krysset der ringveien tar av fra Dalhaugvegen En del av eiendommen har blitt tilleggsjord til Moholt, og en del har gått inn i boligområdet. Lars Svendsen (1807-1897) og ° Martha Tharaldsdatter (1800-1848) og 2) Pauline Olsdatter (1827-1855) og 3) Ingeborg Bårdsdatter (1835-) Dette er den første brukeren en med sikkerhet kan si var på Hylla, men det er nok sikkert noen av de tidligere nevnte husmennene, som har vært der. Lars og Martha var begge i tjeneste på Minsås da de ble gift i 1835. Etterpå var de inderster på Lein, og de kom til Hylla en gang mellom 1835 og 1838.
---- 462 H&FSt ---- Det er litt usikkert hvor Lars var født. Det er oppgitt både Rannem i Sparbu og Binde i Stod. Martha var født på Hallan nordre, datter av Tharald Johansen Hallan nordre og kona Margrethe Thomasdatter. Martha døde i 1848 og Lars ble gift på nytt i 1853 med Pauline Olsdatter, født på Haugen i Vuku. Hun var datter av Ole Olsen og Martha Pedersdatter. Pauline døde i 1855 og Lars ble gift igjen i 1859 med Ingeborg Bårdsdatter, født på Kveldstad, datter av Bård Olsen og Guru Olsdatter. Ingeborg var på Hylla i 1900, og hun ernærte seg med litt dagarbeide. Hennes mor bodde sammen med henne. I 1865 var besetningen på Hylla, 1 ku og 3 sauer, og de hadde en utsæd på Vs tønne bygg, 3 A tønne havre og 1 tønne poteter. Lars og Martha hadde fire barn: 81. Sefanias, f. 1835 på Lein, gift i 1861 med Kristiane Nilsdatter f. 1838 på Yssevald. Hun døde i 1 892, og Sefanias ble gift på nytt i 1 895 med Karen Marie Larsdatter f. 1 824 på Lyng. 82. Magnus, f. 1 838 på Forbregdsvald, gift i 1 863 med Malene Elausdatter f. 1 841 på Nestvollvald. Hun døde i 1 886, og Magnus ble gift på nytt i 1 888 med Mette Olsdatter f. 1 852 på Flyumvald. Magnus ble dreng på Augla prestegard. Senere var han husmann på Togstad under prestegården. Han kjøpte Moåkeren av Mo søndre, men jorden på denne heimen gikk med i Verdalsraset, og Magnus kjøpte da Buvollen av Øgstad. 83. Thore, f. 1 842 på Forbregdsvald. Han flyttet til Trondheim i 1 869, og han ble gift i Domsoknet med Sirannajohnsdatter f. 1 844 på Tronesvald. I 1 875 var han snek ker og brannmann og bodde i Munkegata 1 8 i Trondheim. 84. Maria, f. 1847 på Forbregdsvald, d. 1847. Lars og Pauline hadde to barn: 81. Oluf, f. 1853 på Forbregdsvald, gift i 1876 med Elen Anna Johannesdatter f. 1 854 på Aksnes. Oluf flyttet til Trondheim i 1 886, og Elen Anna flyttet til Sverige i 1 897. (Se Heimer og folk, Leksdalen side 78.) 82. Martha, f. 1 854 på Forbregdsvald, d. 1 891. Hun var ugift og ernærte seg med diverse gårdsarbeide. I 1 875 var hun tjenestepike på Rosvoll store. Lars og Ingeborg hadde to barn: 81. Paulina, f. 1859 på Forbregdsvald, d. 1 862 82. Lars Iver, f. 1861 på Forbregdsvald. Han utvandra til Amerika i 1881 . Peter Johnsen (1851-1913) og Grete Hansdatter (1843-1941) Peter Johnsen var fra Strinda, og han døde på Dalhaug i 1913. Gretes foreldre var Hans Guttormsen Bjørvik, født 1818 på Strinda, og Martha Sivertsdatter fra Haugsvald. Grete flyttet til sin datter, Oline på Skogly, og bodde der sine siste leveår.
---- 463 H&FSt ---- Peter og Grete kom fra Lyngåsen, og tidligere bodde de på Olderhaugen under Skei. Fra Lyngåsen flyttet de i 1897. Fram til de kom til Hylla like etter 1900, var de forpaktere på Nøysomhet på Strinda. Peter kjøpte plassen Hylla, og den fikk da nav net Dalhaug, Peter og Grete tok også navnet Dalhaug. Peter og Grete hadde ingen barn sammen, men Grete hadde en datter Anna Oline Johansdatter som ble gift med Anton Nikolaisen Hallem Moholt. På samme tid som Peter og Grete var på Hylla, var Anton og Anna Oline på naboplassen Korsveien. Fra 1915 var Olaf og Karoline Asphaug på Dalhaug en kort tid, men de var ikke eiere av Dalhaug. Karoline var søster av Marius Veie. I 1919 flyttet Marius og Gudrun Veie til Dalhaug, og de var her til de solgte til Eliseus Berntsen i 1924. Marius og Gudrun var på Moholt før de kom til Dalhaug. Eliseus Berntsen (1892-1970) og Emma Langli (1878-1960) Eliseus var født på Mikvollvald, sønn av husmann og vekter Bernt Jakobsen og Elen Kirstine Eliasdatter. Emma var fra Sparbu, og hun var datter av Anders og Karen Langli. Eliseus og Emma kom til Dalhaug i 1924. De hadde ingen barn, men en foster sønn: Bl . Alf Sunde f. 1 920. Han var sønn av fotograf Alfred Sunde, som da var bosatt på Oppdal og Gudrun Sofie Frydenblad på Øra. Under krigen rømte Alf til Sverige og han døde der i 1945. Han druknet da han og en kamerat skulle sparke over isen på en innsjø i nærheten av Sundsvall. Begge gikk gjennom isen og omkom. Dette var de siste beboerne på Dalhaug. Hendrum GNR. 37, BNR. 12 Inger Anna Johnsdatter kjøpte Hendrum i 1904. Historien til dette kjøpet og til nav net Hendrum er ganske spesiell. Sønnen til Inger Anna, Ingvald, var i Amerika. Han hadde tjent seg opp noe penger, og sendte en del heim til mora, med beskjed om at hun måtte kjøpe seg en heim for dem. Denne plassen skulle kalles for Hendrum, etter en plass han syntes så godt om i Amerika. Det finnes en liten by i Minnesota med dette navnet, og det er trolig at det er denne byen som er opphavet til navnet Hendrum. Inger Anna Johnsdatter (1855-1934) Inger Anna kom fra Moen/Himmelen under Vester-Hallem, og en kan se mer om denne familien der.
---- 464 H&FSt ---- Hendrum. Olga Karoline Ludvigsdatter Hendrum (1897-1991) Olga var datter av Ludvig Lorentsen og Inger Anna Johnsdatter. Etter at Inger Anna døde, arvet Olga heimen, og senere ble datteren Anna eier på Hendrum. Nå er Hendrum solgt, og ny eier er Runar Bjartan. Olga Karoline var ugift, men hun hadde en datter: 81. Anna Margit, f. 1 922 på Hendrum. Hennes far var Ragnvald Anneusen som var dreng på Forbregd. Ungdomsbilde av Olga Hendrum, tatt ca. 1915 Verdal pleiehjem Den 19. juni i 1903 besluttet Amtstinget at det skulle bygges pleiehjem for tuberku løse i Nordre Trondhjems Amt. Det var flere bygder som var interessert i å få dette hjemmet. Valgt ble til slutt en tomt på Forbregd som John Olufsen hadde tilbydd i Forbregdsåsen. Tomten var gra tis og den var på 6 mål.
---- 465 H&FSt ---- Verdal Pleiehjem Tidsfordriv i det daglige var også viktig for pasientene på pleiehjemmet. Mette Lundgren t.v. og Karen Heggås t.h. med hekling mellom hendene. Mannen i midten er ukjent. Bildet er fra 1920-årene. Foto utom av Solveig Ness. Byggingen ble igangsatt i 1905 og hjemmet ble tatt i bruk 1. januar i 1906. I 1947 ble pleiehjemmet nedlagt, og i 1948 kjøpte Rolf B. Iversen og hans kone Hildur pleiehjemmet. De rev ned noen av husene, restaurerte resten og de bosatte seg her. "Hjemmet" fikk da navnet Solhaug.
---- 466 H&FSt ---- Pasienter og betjening på "Hjemmet" i 1920-årene. Fra venstre, sittende; nr. 1 Gustav Vangstad. Stående bak nr. 3 fra venstre Marie Hammer, og helt til høyre Karen Heggås. Foto utlånt av Solveig Ness. Dagens eier er Solveig M. Iversen Nissen. (I Verdal Historielags årbok for 2003 har Solveig M. Iversen Nissen skrevet en meget interessant artikkel om Verdal pleiehjem.)
---- 467 H&FSt ---- LYNGASEN
---- 468 ----
WM\ : - .V xl \ 32/13 0 y ■■■--v "ms il/r"—7\f M .H : 2azii / /k« y 7 /■ /A \t>*c \ // / \MiMPJ H // /•■' /.-■ / i / /
---- 469 H&FSt ---- LYNGASEN GNR. 104, BNR 1 Lyngåsen er en middelaldergård, og i Verdalsboka bd. IV kan en se at gården er nevnt tidlig på 1400-tallet. Gården lå på høgda mellom husene som står på Lyngåsen nå, og småbruket Lunheim. Når en ser for seg dette området oppdyrket, så kan en ane at dette var en gard med flott beliggenhet og med god jord, seiv om jorden for det meste var bak ker. Plassen er merket med skilt der det står Gammelgården. Gården har vært eid av Erkestolen, Bakke kloster og Stiklestad kirke fram til omkring år 1711. Aage Rasmusen Hagen kom i besittelse av Lyngåsen omkring 1720. I 1747 solgte Hagen gården til soldat Ole Olsen Ekloen, og siden har den vært brukernes eiendom. Ole Olsen var den siste eier som var bosatt på Lyngåsen. Han var her fram til 1761, og da ble gården solgt til Jon Andersen Lein, og ble etter det dre vet som underbruk. 1 1765 ble gården solgt til Jakob Lyng og Sevald Stiklestad, og i 1777 ble Lyngåsen delt i to deler. Lyngåsen vestre Den vestre delen tilfalt Sevald Stiklestad og siden har den vært underbruk til Stiklestad nordre. 1 1865 var det en husmannsplass under Lyngåsen vestre, og det var Lyngåshaugen. I 1875 var det to plasser, Lyngåshaugen og Lyngåsmoen. Husmannsplasser under Lyngåsen vestre: Lyngåshaugen Plassen ligger i lysløypa ovenfor Lyngåsen, og kjellertomta er godt synlig. Denne plas sen lå veldig høgt og fritt, syd vendt og med en flott utsikt over nedre delen av Verdalen. Den er merket med Haugaplassen. Dr. Wold plantet skog i dette området i 1930-31.
---- 470 H&FSt ---- Hans Olsen (1765-1813) og Malena Monsdatter (1774-1833) I 1801 var det en husmann på Stiklestad nordre som hette Hans Olsen, og han hadde plass på Lyngåsen. Det var nok ganske sikkert på Lyngåshaugen denne familien bodde. 1 1801 bodde også mor til Hans, Kari Olsdatter, født 1741, på plassen. Hun var da enke og levde av almisser fra sognet. Hans døde i 1813 på Stiklestad nordre vald (Lyngåshaugen), og Malena døde på Hallemsvald (Støa) i 1833. Hans og Malena hadde en sønn: Bl . Ole f. 1794 på Lyngåsen, gift første gang med Martha Jakobsdatter, gift andre gang med Martha Olsdatter. Ole ble husmann i Støa østre under Hallem nedre, og han døde der i 1 875. Knut Ellingsen (1785-1858) og" Anne Halvorsdatter (1781-1819) 2) Johanne Larsdatter (1795-1860) Knut Ellingsen var født på Leinsvald, sønn av Elling Knutsen, født 1755, død 1825 og Maria Ingebrigtsdatter, født 1757, død 1818. Knut og familien var på Lyngås haugen fra 1815 til 1821. Etter at han ble gift med Anne Halvorsdatter i 1810, bodde de en tid på Leinsvald og senere på Hallemsvald før de kom hit til Lyngåshaugen. Anne døde i 1819, og Knut giftet seg på nytt i 1820 med Johanne Larsdatter. De flyt tet da til Øra, og senere var han husmann på Lein, Sand og Vist. Både Knut og Johanne døde på Leinsvald, han i 1858 og hun i 1860. Knut og Anne fikk tre barn: 81. Karen f. 1 81 0 på Leinsvald. 82. Maria f. 1 8 1 3 på Hallemsvald, gift i 1 868 med enkemann Mathias Stephansen f. 1812 på Togstad d. 1893. De hadde en liten heim under Mikvoll, som kunne fø 1 ku og 5 sauer, og Mathias arbeidet som gardsarbeider. 83. Ellef f. 1816 på Lyngåsen, d. 1 862 på Leinsvald, ugift Knut og Johanne fikk seks barn: 81. Anne f. 1821 på Øra d. 1889, gift i 1853 med enkemann Nils Andersen f. 1800 på Strinda, d. 1880. Dette var hans tredje giftermål. De hadde en liten heim under Mikvoll, som kunne fø 1 ku og 3 sauer. Nils Andersen arbeidet som tømmermann. 82. Martha f. 1823 på Leinsvald, d. i 1902 på Landstadvald, ugift. 83. Lovise f. 1826 på Sandsvald, d. 1910, gift i 1847 med Ole Gjertsen Hagen f. 1822 på Kvamsvald. De var husmannsfolk på Faren øvre, og Ole døde der i 1853. Lovise giftet seg på nytt i 1866 med Johannes Pedersen f. 1842 på Kvamsvald, d. 1 880. De ble husmannsfolk på Busveet under Leklem. 84. Karen f. 1829 på Sandsvald, d. 1923 gift i 1856 med Peter Andreas Olsen f. 1831 på Hallanvald i Skogn. De ble husmannsfolk på Holmevald (Bruvoll). Peter Andreas døde i 1 863, og Karen fortsatte å drive plassen sammen med en sønn.
---- 471 H&FSt ---- 85. Johannes f. 1 833 på Sand sva Id, d. 1 833. 86. Ole f. 1 836 på Vistvald, gift i 1 860 med Anne Lorentsdatter f. 1 842 på Nestvoll, d. 1928 i Trondheim. Etter at de giftet seg, ble Ole husmann på Lein og bodde i Leinstuen. I 1891 og 1900 var han husmann på Lundemo under Nestvoll, og han døde der i 1911. Ole arbeidet som skomaker. Gunder Baardsen (1796-1878) og Anne Andorsdatter (1797-1870) Gunder Baardsen var født på Lyngsvald av foreldre Baard Jakobsen, født 1766 og Maria Gundersdatter, født 1765. Han ble gift i 1818 med Anne Andorsdatter. Hun var datter av Andor Olsen Kjæranvald, født 1751 og Gollaug Larsdatter, født 1764. Gunder og Anne kom til Lyngåsen fra Gudding vestre vald omkring 1820-25, og en mener at de var på Lyngåshaugen. Det er mulig at de var her til omkring 1850. I 1865 var Gunder husmann på Holmsbakken under Midtholmen. I 1875 var han inderst på Momoen under Mo nordre, og han døde der i 1878. Anne døde som fat tiglem på en husmannsplass under Stiklestad vestre. Gunder og Anne fikk fem barn: 81. Baard f. 1820 på Gudding vestre-vald, d. 1903, gift i 1843 med Martha Olsdatter f. 1810 på Saukinn, d. 1898. Baard ble husmann på Bakkan under Midt-Holmen og han var der resten av sin levetid. 82. Gurianna f. 1825 på Lyngåsvald, gift i 1846 med Ole Baardsen f. 1818 på Rosvoll, d. 1 879. Vi finner dem som husmannsfolk på Råen under Valstad i 1 865 og 1875. I 1891 bodde Gurianna hos en sønn på Mikvoll store. Hun var da enke. 83. Andreas f. 1 827 på Lyngåsvald, gift i 1 856 med Anne Taraldsdatter f. 1 835 på Støren. De ble husmannsfolk på Svedjan under Hallem vestre. (Se mer om denne familien der.) 84. Anna f. 1 830 på Lyngåsvald, gift i 1 860 med enkemann Johannes Olsen f. 1 808 på Skogn. De ble husmannsfolk på Follostuen vestre under Folio. Vi finner dem der både i 1865 og 1875. 85. Johannes f. 1 834 på Lyngåsvald, d. 1 834. Ole Andreassen (1827-1907) og " Pauline Petersdatter (1826-1861) 2) Jøren Pedersdatter (1828-1913) Disse kom til Lyngåshaugen i ca. 1854 fra Stene, og de var her fram til i 1871 og da flyttet de til Gjale under Hallem nordre. Ole var født på Yssevald av foreldre Ole Andreasen og Martha Johnsdatter. Han giftet seg i 1852 med Pauline Petersdatter, født 1826 på Bjørgan av foreldre Peter Andreas Nilsen og Kjersti Pedersdatter. Pauline døde i 1861, og OLe giftet seg i 1861 med Jøren Pedersdatter, født 1828 på Dreiarmoen under Forbregd. (Se mer om denne familien under Gjale, Nord- Hallem.)
---- 472 H&FSt ---- Martin Larsen (1846-) og Ingeborganna Larsdatter (1844-1931) De kom til Lyngåshaugen etter Ole og Jøren i 1871 og var der i 15 år. Martin var født på Svinhammervald av foreldre Lars Johnsen Svinhammervald og Birgitte Jensdatter. Han ble gift i 1867 med Ingeborganna Larsdatter født på Bjartnesstuen, datter av Lars Olsen og Elen Jakobsdatter. Hun var søster av blant andre kirketjener Johannes Hallem og ståtarkongen Olaus Stiklestadmoen. Fra de gif tet seg og fram til de kom til Lyngåshaugen, var de inderster på Bjartnesstuen hos hennes foreldre. Martin var musikalsk og var hornblåser på Rinnleiret til synet sviktet. Han hadde god sangstemme og det fortelles at når han gikk til arbeide på Stiklestad nordre, hørte de han sang så det ljoma. Veien gikk da nedover marka og fram til Øgstad. I 1875 var besetningen på plassen 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og sådde 'A tønne bygg, 1 tønne havre og satte 3 tønner poteter. I 1887 kjøpte de en parsell av Hallem nedre og dyrket opp småbruket Myrvoll. De tok da Myrvold som etternavn. Martin og Ingeborganna fikk ti barn: 81. Lars f. 1868 på Bjartnesstuen, d. 1946, gift i 1895 med Lovise Rebekka Sefaniasdatter f. 1863 på Yssevald, d. 1917 på Søreng. Lars giftet seg igjen i 1923 med enken Hanna Boletta Holman f. 1 874 i Leksvik. De bodde på Myrvoll til i 1905 da de kjøpte Valbekken under Berg østre i Vinne. 82. Ludvig f. 1870 på Bjartnesstuen. Han flyttet til Sverige 1892, og han giftet seg der. I 1902 utvandra de til Amerika. 83. Elen Sofie f. 1873 på Lyngåshaugen, flyttet til Trondheim. 84. Bergitte f. 1 875 d. 1948 på Lyngåshaugen, gift i 1900 med Helmer Olsen Støa. De bosatte seg i Støa under Hallem vestre. 85. Martin Martinsen f. 1 878 på Lyngåshaugen. Han fikk flytteattest til Jarpen i Sverige i 1897. 86. Marie f. 1880 på Lyngåshaugen, d. 1960, gift i 1902 med sersjant Johannes E. Musum f. 1 88 1 . De var brukere på Musumsaunet 1 908-1945. 87. Inga Oline f. 1882 på Lyngåshaugen. Inga Oline var gjeterjente på Gjermstadspannet i mai i 1893. Natten til 19. mai da Verdalsraset gikk, lå hun og sov sammen med de andre folkene på gården, i alt åtte personer, og raset tok alle sammen. Inga Oline ble gjenfunnet og ble begravd ved Stiklestad kirke. 88. Julie f. 1885 på Eklovald, gift i 1907 med Jon Myhre f. 1882 på Slottevald. De ble bosatt på Myre i Vinne. 89. Ole Martinsen f. 1 887 på Eklovald, gift med Kristine Lorentsdatter Stuskinskogen. Ole tok over Myrvoll etter foreldrene. BlO.Odin Ingemar f. 1893 på Myrvoll, gift med Emma Solvold. De hadde eget hus på Øra.
---- 473 H&FSt ---- Martin (Martinus) Andreasen (1841-1919) og Ingeborganna Andersdatter (1851-1909) Fra ca. 1883 til 1886 var denne familien på Lyngåshaugen. De kom fra Halsetvald og flyttet til Stiklestadvald (Geilstuen) under Stiklestad mellom. (Vi finner mer om denne familien der.) De var de siste husmenn på Lyngåshaugen. Lyngåsmoen / Lyngås Lyngås. Foto fra 2003. Lyngåsmoen lå ca. 100-200 meter nord for der husene på Lyngåsen nå ligger. Plassen lå på et platå litt høyere oppe, og den ble flyttet ned til nåværende plass i 1901 da Peter Lorents Petersen kjøpte plassen og ga den navnet Lyngåsen. I folketellingen for 1865 er ikke Lyngåsmoen nevnt, og det kommer seg vel av at det ikke var beboere der akkurat da. Men denne plassen må ha eksistert tidligere.
---- 474 H&FSt ---- Lars Thomasen (1748-1824) og Marit Hansdatter (1758-) I 1801 var det en husmann på Lyngåsen som het Lars Thomasen. Han kom fra Skrovevald, og han var på Lyngåsen fram til 1808. En mener at denne familien var på Lyngåsmoen, men helt sikker på hvilken plass de var på, er en ikke. Lars og Marit hadde sju barn: 81. Elen f. 1785. 82. Hans f. 1 788. Det er mye trolig at det er denne Hans Larsen som ble gift i 1 81 5 med Gunhild Johnsdatter. Han var strandsitter på Maritvoll, og i 1 865 var de føde rådsfolk hos sin datter Anne Martha på Maritvollvald. Anne Martha var da fraskilt, og hun drev som vinhandlerske. 84. Lorents f. 1792 på Skrovevald, d.1793. 85. Beret f. 1794 på Skrovevald, d. 1 832, gift i 1 829 med Erik Pedersen f. 1 807 i Skogn. 86. Marit f. 1798 på Skrovevald. 87. Ole f. 1801 på Lyngåsen, gift i 1827 med Anne Andersdatter f. 1803 på Kvamsvald, d. 1 892 på Øren. Ole slo seg i hjel under tømring i Nordland. Andreas Andersen (1790-1877) og " Eli Larsdatter (1785-1841) og 2) Elen Eriksdatter (1799-1863) Andreas kom til Lyngåsen omkring 1822, og han reiste herfrå etter 1863. Om det var husmenn på den plassen Lars Toresen flyttet fra i 1808 og til Andreas kom hit, er usikkert. Vi finner ikke Andreas i folketellingene i 1865 og 1875, men han døde på Movald som fattiglem i 1877. Både Eli og Elen døde på Lyngåsen. Andreas ble gift i 1819 med Eli Larsdatter. De bodde da på Hallemsvald, og senere var de på Forbregdsvald. Ganske sikkert var de inderster på begge plassene. Etter at Eli døde i 1841, giftet Andreas seg igjen i 1843 med Elen Eriksdatter, født 1800 i Skogn. Andreas og Eli hadde fire barn: Bl . Anders f. 1 81 7 på Hallemsvald, dro til Alstahaug i 1848. Han fikk flytteattest i 1850. 82. Margrethe f. 1820 på Forbregdsvald, gift i 1852 med enkemann Ole Larsen f. 1 809, bosted Mikvollvald på Øra. Han var tidligere gift med Guru Johnsdatter f. 1 806. Margrethe døde i 1 853, bare ett år etter de ble gift. Ole giftet seg for tre dje gang i 1 855 med Martha Jensdatter f. 1 826 på Melbyvald. 83. Berit f. 1823 på Lyngåsvald, d. 1909, gift i 1851 med Lars Nilsen f. 18 19 på Melbyvald, d. 191 2. De ble husmannsfolk på Graven under Østgård. 84. Anne f. 1 825 på Lyngåsvald. Hun kom i 1 851 som taus til Østerås i Sparbu. Hun ble gift i Sparbu med husmannsønnen Hans Petter Hansen f. 1 832 i Sparbu. Hun døde i 1875 på Østeråsplass. (Se Sparbu-boka 111 side 443.)
---- 475 H&FSt ---- Anders Larsen (1837-1922) og Karen Toresdatter (1836-1918) Disse kom til Lyngåsmoen i 1872 fra Ellenplassen (Gammelplassen) under Stiklestad øvre. De var der til våren 1880 da de flyttet til en plass under Fisknes i Henning. De utvandra til Amerika, og begge døde der. (Denne familien er nærmere beskrevet under Stiklestad øvre.) Peder Lorents Petersen Lyngås (1851-1934) og Nikoline Ellingsdatter (1853- 1934) Peder Lorents var født på plassen Aunet under Skogset på Inderøy, sønn av Peter Pedersen, født 1820. Peter var gift to ganger, første gang med Maren, og andre gang med Ane Margreta Matiasdatter. Nikoline var født på Hallemsvald (Gammelplassen) i Haukåa av foreldre Elling Nilsen og Anne Larsdatter. Lorents og Nikoline bodde en kort tid på Borgen. Så var de på Stiklestadvald og deretter på Gammelplassen i Haukåa, før de kom til Lyngåsen. Våren 1880 kom disse flyttende hit fra Gammelplassen. Det fortelles at da de flyttet den 20. mai, kjørte de over isen på Leksdalsvatnet, mellom Hauka og Støa, så det måtte være en svært sen vår dette året. De var husmannsfolk fram til år 1900. Da fikk tre av barna "Amerikafeber", men før de dro, hjalp de foreldrene med nye hus. Sønnen Jon August kjøpte plassen med en del mer jord og skog til. Så hjalp de foreldrene å bygge nye hus på den plassen der de står nå. Jon August reiste ut i 1902, men han betalte sitt avdrag og renter på heimen. Heimen ble heretter bare kalt Lyngåsen og de tok Lyngås som slektsnavn. Lorents og Nikoline ble gift i 1876 og de fikk ni barn: Bl . Peter Edvard f. 1 876 på Borgenvald. Han ble gift med Bergitte Hynne og dreiv som forretningsmann på Øra. Edvard døde i 1963 og Bergitte i 1952. 82. Jon August f. 1879 på Stiklestadvald, d. 1967. Han utvandra i 1902 til Sør- Da kota. 83. Lorents Nelius f. 1881 på Lyngåsen, d. 1963. Han utvandra i 1903 til Sør- Dakota 84. Johan Martin f. 1 883 på Lyngåsen, d. 1962, gift med Selle Kristine Olufsdatter f. 1 887, d. 195 1. De kjøpte gården Holmsveet i 1914. 85. Anna Pauline f. 1883 på Lyngåsen, d. 1979, gift med Ole Olausen Halset f. 1 876. De hadde småbruket Haug lille og Ole dreiv også som skomaker. 86. Kristian f. 1886 på Lyngåsen, d. 1979, gift med Olga f. 1886, d. 1935. De hadde en tid gården Tangen, og Kristian arbeidet senere som veivokter i Verdal kommune. 87. Johannes f. 1888 på Lyngåsen. Han utvandra i 1909 til Nord-Dakota og døde der i 1926. 88. Einar f. 1 894 på Lyngåsen, d. 1 959, gift med Olga Hallager. Einar arbeidet ved jernbanen og var bosatt i Grong. 89. Jenny f. 1897 på Lyngåsen, d. 1965, gift med Ole Lyngås f. 1898, d. 1967. De ble de neste brukerne på Lyngåsen.
---- 476 H&FSt ---- Familiebilde fra Lyngåsen. Ole Bernhard Karlsen Lyngås (1898-1965) og Jenny Lorentsdatter Lyngås (1897-1967) I 1929 tok Ole og Jenny over heimen, og i 1938 kjøpte Ole 35 mål tillegg sjord fra Edvard Valsø som eide Lyngåsen vestre. De dreiv også farshei men til Ole, Lyngåsen mellom, som grenset opp til Lyngåsmoen. De var på Lyngåsen til 1952, da flyttet de til Hallem, der de bosatte seg ved Hallemskorsen. Johan Lyngås på Holmsveet, etterkommer av Johan Martin Lyngås, hadde odel på Lyngås, og han tok da over heimen. Nå er det Berit Lyngås Katralen som er eier. Ole og Jenny fikk en datter: 81. Ingrid Nikoline f. 1 940, gift med Kristoffer Lein på Lein østre. Det er denne familien som nå står som eier av Lyngåsen mellom. Ole og Jenny Lyngås sammen med bror til Jenny - Kristian Lyngaas (i midten).
---- 477 H&FSt ---- Lyngåsheimen/Lyngås mellom Lyngåsen mellom 1952. Deler av uthusdelen til høyre er revet. Foto: O. Øgstad. De siste husene på denne plassen var oppført av tømmer i 1889, og stua var på 35 m 2 i en etasje. Husene sto fram til ca 1965, men heimen ble fraflyttet i 1929. Den lå like ved veien over Lyngåsen på øvre side øst for bekken. Plassen er merket med "Ole Lyngåsheimen". Plassen er ikke nevnt i folketellingen for 1875, så den må ha blitt anlagt etter den tid. Johannes Mikkelsen (1848-1917) og Ragnhild Olsdatter (1849-) Johannes Mikkelsen og Ragnhild Olsdatter var på en plass på Lyngåsen en kort tid fra 1882 til 1885. Det er litt usikkert, men en mener at disse folka var på Lyngåsheimen. Denne familien flyttet mye omkring, og de hadde en stor barneflokk. Fram til 1880 var de inderster, senere ble de husmannsfolk. Etter at de flyttet fra Lyngåsen, var de husmannsfolk på Gran under Skrove, og de tok Gran som familie navn. Johannes arbeidet også som tømmermann og feier. Johannes var født på Moldenvald av foreldre Mikael Johansen og Malena Pedersdatter. Han giftet seg i 1875 med Ragnhild Olsdatter, født på Gudmundhusvald av foreldre Ole Eriksen og Martha Svendsdatter. Johannes og Ragnhild hadde åtte barn: 81. Maren Anna f. 1876 på Gudmundhusvald, d. 1959 på Ørmelen, gift i 1914 med Anton Marius Antonsen Fikse, f. 1883 på Minsåsvald, d. 1955. Anton Marius og Maren Anna kjøpte Fikse østre (Skotrøa) og dreiv der til i 1 933 da går-
---- 478 H&FSt ---- den ble solgt på tvangsauksjon. De bodde videre på forskjellige steder i bygda til de i 1940 flyttet til datteren Astri og mannen Otto Kristoffersen på Øra. Anton Marius og Maren Anne brukte Aas som etternavn. 82. Oline f. 1877 på Forbregdsvald, d.1877 på Forbregdsvald. 83. Martin f. 1879 på Gudmundhusvald, d. 1936, gift 1905 med Marta Eliseusdatter f. 1 883, d. 1 954. Martin var jernbanearbeider og bosatt i Steinkjer da han giftet seg i 1 905. Marta var pleiedatter på Aksneshaugen, og de var bru kere på Aksneshaugen fram til 191 3. Så losjerte de på Gran en kort tid, senere i Marka, før de flyttet til Levanger, der Martin arbeidet som feier. 84. Ole f. 1881 på Vistvald, d. 1942/43, gift første gang i 1904 med Marta Mikalsdatter Bjørkeng, f. 1882, d. 1918, gift andre gang i 1925 med Anna Oline Larsdatter Råsveet, f. 1876, d. 1960. Ole og Marta ble brukere på Bjørkeng i Leiråda . 85. Marie Sofie f. 1 883 på Lyngåsvald, d. 1974, gift første gang med Johan Johnsen Austli, gift andre gang med Gudbrand Olsen. De var bosatt på Austli. 86. Kristine f. 1886 på Halsetvald, d. 1956, ugift. 87. John f. 1 888 på Halsetvald, d. 1 890 på Skrovevald. 88. Julie Rebekka f. 1 890 på Skrovevald, d. 1 975 i Vera, gift med Gustav Haldorsen, bruker på Vera søndre. Peter Johnsen (1851-1913) og Grete Hansdatter (1843-1941) Den første husmannen vi med sikkerhet kan si var på Lyngåsheimen, var Peter Johnsen. Han kom hit i 1889. Peter og Grete kom fra Skei der de var husmannsfolk på Olderhaugen. I 1889 tok de med husene og flyttet til Lyngåsen. Det var vanlig at husmennene eide husene og flyttet dem med seg. Peter var fra Ytterøy. Gretes foreldre var Hans Guttormsen Bjørvik fra Strinda og Marta Haug fra Haugsvald i Verdal. Grete hadde en datter før hun ble gift med Peter Johnsen: Anna Oline, født 1869 i Skogn. Hennes far var Johan Petter Nilsen fra Skogn. Anna Oline ble gift med Anton Nikolaisen. De bodde også på Lyngåsen i 1891. Anna Oline og Anton ble husmannsfolk på Korsvegen under Forbregd. Denne plassen fikk navnet Moholt. Anna Oline og Anton tok etternavnet Moholt. Peter og Grete flyttet fra Lyngåsen i 1896. De var en tid forpaktere på Nøysomhet i Trondheim, før de kom til Hylla under Forbregd i 1896. Plassen fikk senere navnet Dalhaug og Peter og Grete brukte Dalhaug som etternavn. Peter og Grete hadde ingen barn. Laurits Johannesen (1854-) Våren 1897 kom han til plassen, og han var her til våren 1898. Laurits Johannesen var født på Fiksevald, og hans foreldre var Johannes Larsen og Anne Olsdatter. Han var enkemann da han kom til Lyngåsen. Hans kone Kristin Pedersdatter, født 1855 i Kjyrkås i Jåmtland, døde i 1895. I 1900 var Laurits på Verdalsøra og arbeidet som bygningssnekker. Bygde eget hus "Mære" i Nordgata i 1902. Brukte Johansen som etternavn.
---- 479 H&FSt ---- Olaus Olsen (1845-1912) og Beret Larsdatter (1851-1935) Olaus og Beret kom fra Halsetbakken under Halset i Vuku i 1898. Olaus var født på Bjørgan der foreldrene var inderster. Han var sønn av Ole Olsen og Anne Mortensdatter. Beret var født på Nordsveet under Breding, og hun var dat ter av Lars Pedersen og Ingeborg Johnsdatter. Olaus og Beret ble gift i 1876 og fikk åtte barn Bl . Ole f. 1 876 på Bredingsvald, d. 1970, gift i 1 899 med MarenJørgine Olsdatter f. 1876 på Vistvald, d. 1903. Ole giftet seg på nytt i 1905 med Anna Pauline Lorentsdatter fra nabogården Lyngåsen. De bosatte seg på Haug lille hvor Ole arbeidet som skomaker. 82. Lars f. 1878 på Nordsveet, utvandra til Doran, Minnesota i 1902, gift med Mathilda Hansen. Hun døde i 1934. Lars døde i 1947 da han var på besøk i Verdal. 83. Ida f. 1 880 på Nordsveet, gift i 1 898 med Karl Lyngås f. 1 878 på Vennåsmoen i Frol, og de ble de neste brukerne på plassen. Ida døde i 191 3 og Karl i 1935. 84. Bergittef. 1881 på Nordsveet, d. 1919, gift i 191 1 med Hans Martin Mikalsen Hallem. De bosatte seg på Hallem lille. (Se mer om denne familien under Ner- Hallem.) 85. Aneusf. 1882 på Nordsveet, d.1896. 86. Odin f. 1885 på Nordsveet, d. 1958, gift i 1910 med Inga Sofie Johnsdatter Haugen fra Ytterøy, f. 1 888, d. 1961. De bosatte seg på Øra. 87. Peter f. 1891 på Halsetbakken, gift med Olga Camilla Pedersdatter Eggen fra Trondheim. De bosatte seg på Øra. 88. Inga f. 1894 på Halsetbakken, d. 1972, gift i 1916 med Bernt Olaf Hansen Lyngås fra Ausa f. 1 896, d. 198 1 . De bosatte seg på Lyngås nordre (Ausa) Karl Martinus Tibertus Johannesen (1878-1935) og Ida Olausdatter Lyngås (1880-1913) Karl Martinus var født på Vennåsmoen i Frol av ugifte foreldre, Johannes Olsen Vennåsmoen og Karen Bergitte Venåssvedjan. Johannes Olsen ble født på Garnesvald i 1858, og han utvandra fra Buranvald til Amerika i 1884 sammen med kone og tre barn. Karen Bergitte ble gift i Frol. Karl Martinus og Ida bodde den første tiden de var gift på Lyngåsheimen, men flyttet i 1902 til Brustuen og var der til 1909 da de kjøpte Karmhusbakken øvre. Ida døde på Karmhusbakken i 1813, og i 1815 solgte Karl Martinus Karmhusbakken til Arnt Kjesbu og flyttet tilbake til Lyngåsen. Han overtok da plassen etter Olaus og Beret. Karl Martinus og Ida ble gift i 1898 og de fikk seks barn: 81. Ole Bernhard f. 1 898 på Lyngåsen, d. 1967, gift med Jenny Lyngås fra nabo plassen Lyngåsmoen. Ole Bernhard overtok Lyngåsheimen i 1935, og i 1940 kjøpte han 35 mål tilleggsjord til plassen, og heimen ble sammenslått med
---- 480 H&FSt ---- % 4 t ' H m > 4 »i .1 Karl Lyngås med barna. Fra v. Ole, Johanne. Kari, Ingebjørg, Anna, Marie og Karl Lyngåsmoen. De to heimene ble skilt igjen da Johan Lyngås overtok Lyngåsen og i dag er det Kjell Lein som er eier av Lyngås mellom. 82. Karen Marie f. 1900 på Lyngåsen, gift med Konrad Martinus Giskås f. 1897. Konrad Martinus døde i 1921, og Karen Marie ble i 1923 gift med Oskar Grande f. 1900. De hadde bureisningsbruket Krågset i Raset. Karen Marie døde i 1975 og Oskar i 1981. 83. Johanne f. 1902 på Lyngåsen, gift i 1925 med Ivar Klokkerhaug f. 1901. De hadde småbruket Haugan. Johanne døde i 1 989 og Ivar i 1 985. 84. Ingebjørg f. 1905 på Brustuen, gift med Arne Magnus Klokkerhaug f. 1895 på Klokkerhaugen. De bodde på Klokkerhaugen og senere på Kråg østre i Raset. Ingebjørg døde i 1988 og Arne Magnus i 1980. 85. Kari f. 1907 på Brustuen, gift med Peder Jensvik f. 1897. De var bosatt på Ørmelen. Kari døde i 1988 og Peder i 1989. 86. Anna Mathilde f. 1910 på Karmhusbakken , d. 1993, gift med enkemann Johan Haug på Lauvdal f. 1894, d. 1979.
---- 481 H&FSt ---- Lyngåsen østre Den østre delen tilfalt Jakob Lyng og den ble underbruk til gården Kråg. 1 1794 solgte Peder Kråg Lyngåsen østre sammen med Kråg til fogd Lind, og den ble drevet som underbruk av Lind og senere av hans svigersønn løytnant Bang. Ved folketellingen i 1835 oppføres Lyngåsen østre som underbruk til Kråg med en besetning på 1 storfe, 4 sauer og 3 geiter og utsæden var 'A tønne bygg, 1 tønne havre og 1 tønne poteter. Landhandler Monrad eide Lyngåsen en tid og senere hans sønn Anton Bendix Monrad. I 1865 er det ikke oppgitt besetning og utsæd. Under eiendommen var det da en husmannsplass, Ausa, og i 1875 var det to husmannsplasser på Ausa. Før den tid, i 1790, ser vi i Verdalsboka at Peder Kråg har sått ned to husmenn på Lyngåsen. Alf Getz ble senere eier av Lyngåsen østre, og da var hele Lyngåsen tilbake under Stiklestad nordre. Fra 1818 og fram mot 1829 ser det ut som det har vært drivere på Lyngåsen østre. Da har det vært en som het Christopher Pedersen her, og han kom fra en plass under Mo, for han hadde det bostedet da han ble gift i 1818. Christopher Pedersen (1780-) og Kjersti Johannesdatter (1791-) Christopher og Kjersti hadde fem barn: Bl . Catrine Rebekka f. 1 81 9 på Lyngåsen. I 1865 var hun på Tjøtta, Vevelstad, gift med gårdbruker Johan Steffensen f. 1 81 5 på Tjøtta 82. Petter f. 1822 på Lyngåsen. Christopher hadde da tittel som bonde, og i 1824 titulerte han seg som forpakter. I 1 829 var han inderst på Kråg. 83. Thore Cristophersen f. 1824 på Lyngåsen. 84. Elling f. 1829 på Krågsvald. 85. Gurianna f. 1832 på Krågsvald. Husmannsplasser under Lyngåsen østre: Mons (Mogens) Eriksen (1748-1813) og Maria Jørgensdatter (1766-1819) Denne familien har vært på Lyngåsen fra århundreskiftet til omkring 1815, men det er usikkert hvilken plass de var på. Mons døde på Lyngåsen. Mons og Maria hadde to barn: 81. Kirsti f. 1795. 82. Marit Marthe f. 1 801 på Lyngåsen gift i 1 856 med Lars Pedersen Lund f. 1 809 d. 1 869, husmann på Seterenget/Lundsaunet i Leksdal. Hun ble kalt Magnhild.
---- 482 H&FSt ---- Ausen søndre / Lyngås nordre GNR. 104, BNR. 9 Denne heimen er beskrevet i Heimer og Folk, Leksdalen, side 573. Torkildplassen Løytnant Bang bygslet i 1828 bort en plass under gården til Torkild Larsen Skrove. Plassen ble kalt Torkildplassen, men den ble også kalt "Kornkitta". Dette var sik kert på grunn av plassens beliggenhet. Den var sydvendt, og det var nok veldig grø derikt der i sydhellinga. Det fortelles fra gammelt av at på denne plassen ble det modent korn i 1812, som var et uår med tidlig frost. Det var visst lite skog i dette området da, og kanskje var det en vindtrekk som reddet kornet fra frosten den gangen. Plassen ligger på Åkerenget like nedenfor veien mellom Lyngåsen og Skei, og den er merket med Torkildplassen. Merket står på nedre veikant før oppstigninga til Telefonhaugen. Torkild Larsen (1806-1869) og Anne Tørrisdatter (1790-1877) Torkild var født på Kolstad nedre, og han eide denne gården fra 1824 til 1826 da han måtte gå fra den. Hans foreldre var Lars Hansen og Ingeborg Torkildsdatter. (Se mer om hans slekt i Verdalsboka bind V side 131, Kolstadætta.) Torkild drev også som skomaker. Anne Tørrisdatter var fra Skrove vestre og hennes foreldre var Tørris Pedersen og Susanna Ågesdatter Eklo. (Se mer om hennes slekt i Verdalsboka bind IV side 214, Skroveætta.) Torkild og Anne kom til plassen omkring 1828 og flyttet der ifrå i 1843. Plassen ser ut til å ha vært større enn vanlige husmannsplassen for det var blant annet en "grødstens-kakkelovn" hos husmannen, og det var nok ikke vanlig i husmannstuene. Dette kan vel ha en sammenheng med at begge to kom fra ganske store gårder. Husa ble trolig bortflyttet i 1846 og da til Persveet under Skrove. Plassen ble nedlagt da. I 1865 bodde de hos svigersønnen Ole Bastiansen på en plass under Sende. Begge døde der. Han var da dagarbeider, og hun døde som fattiglem. Torkild og Anne ble gift i 1824 og fikk fire barn: Bl . Marta f. 1 827 på Skrove. I 1 865 var hun bosatt i Ørjaveiten 8 i Trondheim, gift med skomakermester Peter Johnsen f. 1832 på Strinda. De hadde 6 barn. 82. Sirianna f. 1829 på Lyngåsen, gift første gang i 1860 i Domsoknet med Peter Andreas Olsen f. 1837 i Trondheim. Gift andre gang med sjømann Johan Sivertsen f. 1 840 Trondheim.
---- 483 H&FSt ---- 83. Tørris f. 1831 på Lyngåsen d. 1908, reiste til Overhalla. Han har stor etterslekt der. 84. Guruanna f. 1 834 på Lyngåsen d. 1917, gift i 1 858 med Ole Bastiansen Sende f. 1832. (Se Akranætta.) De ble husmannsfolk på Sende øvre, senere kjøpte de plassen, og den fikk da navnet Sende lille nordre. I skifteprotokollene kan en se at det har vært husmenn på Lyngåsen tidlig. Der duk ket navnet "Lille-Aageren" opp, og dette er et ukjent navn på Lyngåsen. Dette navnet kom fram i forbindelse med skifte etter Jørgen Paulsen, og det er sikkert et annet navn på en av plassene. Jørgen Paulsen og Anne Kristensdatter Etter utskrift av 17.06.1765 er det holdt skifte etter Jørgen Paulsen og gjenlevende enke Anne Kristensdatter. Arvinger: søsken og halvsøsken. Vi tar med enda et skifte som viser at det har vært husmenn på Lyngåsen i hvert fall tidlig på 1700-tallet. Plassnavn her er ikke oppgitt. Ole Jonsen Lyngås (1695-1741) og Kirsti Jonsdatter (1697-1773) Etter utskrift av skifte 09.09.1742 er det holdt skifte etter Ole Jonsen Lyngås. Gjenlevende enke Kirsti Jonsdatter. Arvinger: brødre og halvsøsken. Fraskilte parter av Lyngåsen: Lunheim GNR. 104, BNR. 11 Lunheim ble fraskilt Lyngåsen østre i 1932. Eiendommen er på ca. 100 mål, derav ca 40 mål dyrket mark. Johan Løvstad (1903-1968) og Martha Risan (1906-1979) Første eier var Johan Løvstad. Han var født på Løvstad av foreldre Edvard og Martha Karoline Løvstad. Han ble gift med Martha Risan, datter av Johan og Marie Risan. Johan arbeidet mye som gardsarbeider og han hadde flere skogsdrifter på Lyngåsen. Johan og Martha fikk ingen barn, men de hadde to adoptivbarn: Bl . Magne f. 1934. Lunheim er nå i hans eie. 82. Marta Johanne Johansen f. 1943.
---- 484 ----
---- 485 H&FSt ---- MO
---- 486 ----
---- 487 H&FSt ---- MO GNR. 107 Mo er en svært gammel gard. Den første brukeren en kjenner til var her først på 1300-tallet. Erkestolen har vært eiere av Mo, og senere ser vi at Lektoratet, Domkirkens kapellani og Stiklestad kirke har vært eiere. Den første private eier var Thomas Ellingsen Lyng, og han makeskiftet til seg går den i 1746, og etter den tid har gården vært brukernes eiendom. 1 begynnelsen av 1800-tallet var det major Elling Lyng som var eier av Mo. Han var nok den mest kjente av eierne. Det var i hans tid det ble bygget ny hoved bygning på gården og det er den bygningen som står på Stiklestad Museum nå, og kalles Mo-låna. Mo hadde først på 1800-tallet to uteng mellom Reppe og Skrove. I 1832 fikk Johannes Olsen Snausen, arvefesteskjøte på engstykket øvre Moenget. Dette eng stykket lå nedenfor Snausen, og denne gården blir da tatt med sammen med de andre gårdene i Leirådal i "Heimer og Folk". I 1856 ble Mo delt mellom to brødre, og de to gårdene ble da hetende Mo nordre og Mo søndre. Elling Barosen Lyng (1741-1808) og Katarina Rebekka Meyer (1748-1817) Elling var sønn av Baro Sevaldsen Stiklestad. Baro Sevaldsen var først gift med Marit Eriksdatter Sanden og hun var mor til Elling. Senere ble han gift med Siri Amundsdatter Gudding. Baro hadde bygselbrev på Mo, men da han flyttet til Leirfall, ga han sønnen Elling bygselbrev på gården. Dette var i 1766. Elling hadde også en militær karriere, og han sluttet som major i 1800. Katarina Rebekka Meyer var datter av oberstløytnant Søren Meyer på Nord-Lyng og hans kone Magdalena Christina Meyer født Mohrsen. Elling satte i gang med bygging av ny stuebygning på Mo og den sto ferdig i 1873. Elling og Katarina hadde ingen barn, så de hadde godt om plass i den store låna. I folketellingen for 1815 var det Katarina Rebekka som var frue på Mo. Hun hadde som tjenerskap en frøken Magdalena Christina Schulz som var 51 år gammel, og en jomfru Marta Maria Lyng som var 20 år. I tillegg var det åtte andre tjenere på gården. I 1817 var det auksjon etter Lyng, og da ble gården solgt til rittmester Mandrup Alstrup som kom fra Hallem nordre. Kjøpesummen ble 8520 spesiedaler.
---- 488 H&FSt ---- Mandrup Alstrup (1782-1823) og Sophie Alstrup (1781-1867) Mandrup Alstrup var født i Trondheim, og han var sønn av Niels Friis Alstrup. Mandrup Alstrup hadde også en militær løpebane. Han var fenrik i Trondhjemske infanteriregiment før 1800, og han var rittmester i Trondhjemske dragonkorps da han kjøpte Mo i 1817. Mandrup Alstrup døde i 1823, og på auksjonen etter han ble gården solgt for 2.160 spesiedaler pluss kår til Lars Kristiansen Haugan fra Bynesset. Enkefru Alstrup bodde på Mo til hun døde i 1867 Lars Kristiansen Haugan Lars Kristiansen hadde gården til i 1832 da han solgte til propritær Didrik Brun fra Trondheim for 1.800 spesiedaler. Didrik Brun (-1836) og Rebekka Dorotea Ohlberg Nedenfor Snausen i Leirådal hadde Mo et engstykke kalt Øvre Moenget. Straks etter han hadde kjøpt Mo, ga Didrik Brun arvefesteskjøte på dette jordstykke til Johannes Olsen Snausen for 100 spesiedaler og en årlig avgift på 1 spesiedaler. Som det står i Verdalsboka førte Didrik Brun et mindre ordentlig liv, og dette var grunnen til at det ble skilsmisse mellom Didrik og Rebekka, og det ble da holdt skif te. Gården ble solgt til Johan Bang for 1500 spesiedaler. Rebekka tok imidlertid skilsmissebegjæringen tilbake, og ved en skiftesamling i 1834 ble det framlagt en skrivelse fra Brun der han meddelte, at det opphevede ekte skapet på ny var stiftet. Didrik Brun døde i 1836, og ett år senere flyttet Rebekka og sønnen Johannes til Oslo. Didrik og Rebekka hadde en sønn: 81. Johannes Finne Brun, f. 1 832 på Mo, d. 1 890. Han var i sin tid den største nor ske skuespiller, og det er oppsatt en statue av ham ved Nasjonalteateret i Oslo. Mellom Minsaas plass og Suljordet på Øra går det en gate som er oppkalt etter Johannes Brun. Johan Bang (1791-1855) og Emilie Christine Lind (1793-1876) Løytnant Johan Bang ble gift med datter av fogd Samuel Andreas Lind på Kråg og Margretha Bjørnsdatter. Emilie Christine var deres eneste barn. 1 1818 kjøpte Johan Bang Maritvoll og tok bopel der. Han solgte Maritvoll igjen i 1841. Ellers var han eier av Gudmundhus fra 1816 til 1839 og Folio fra 1838 til 1849. Han kjøpte Mo i 1833. Folio overdrog han i 1849 til sin datter. Da Bang ble eier av Mo, ble gården dels drevet som underbruk til Kråg Johan Bang døde på Verdalsøra i 1855. Etter hans død solgte Emilie Christine går den i 1856 til Olaus Nilsen Haugskott for 1.850 spesiedaler. Johan og Emilie Christine fikk fem barn:
---- 489 H&FSt ---- Skuespilleren Johannes Brun, f. på Mo 1832.
---- 490 H&FSt ---- 81. Sille Margrethe Sophie, f. 1816 på Øra, gift med skipper Frantz Nicolai Blichfeldt, f. 1832 i Ulstein. 82. Hanna Christina, f. 1 8 1 8 på Kråg. 83. Emilie Christine Marie, f. 1824 på Maritvoll, gift med skipper Henrik Hansen Daae, f. 1819 i Lindås. 84. Charlotte Sophie, f. 1 827, gift i 1 853 med Erik Hansen Daae f. 1 823 i Lindås. 85. Fredrik Joacim Lind, f, 1831 i Trondheim, gift med Berit Marta Andreasdatter Rinnan, f. 1832 på Øra. Olaus Nilsen Haugskott (1822-1871) og Anne Iversdatter Olaus Nilsen kom fra Haugskott i Frol. Han var sønn av Nils Nilsen og Guru Pedersdatter Munkeby, barn nr. sju i en søskenflokk på ni. Olaus Nilsen kjøpte Mo i 1856 og ga da 1.850 spesiedaler for gården. Han delte gården i to og beholdt seiv Mo nordre, mens han overdrog den andre halvpart, Mo søndre, til sin bror Johan Nikolai. Molåna ble Mo nordre sin hovedbygning. Husmenn på Mo før delingen i 1856: I folketellingen for 1801 er det 2 husmannsfamilier på Mo, uten at en kan stedfeste hvilken plass de var på. Fra Anders Eriksen og Mads Gundersen flyttet fra Mo henholdsvis i 1801 og ca. 1805 og fram til Olaus Olsen kom hit omkring 1853, er det usikkert om det har vært husmenn på gården. I hvert fall er det vanskelig å finne ut hvem som var her. Anders Eriksen (1747-1821) og ]) Malene Nilsdatter (1745-1777) 2) Maria Svendsdatter (1748-1801) 3) Brynhild Eriksdatter (1759-1837) Anders var født på Movald i 1747. Han var sønn av Erik Andersen og Maren Rasmusdatter. Denne familien flyttet en del omkring før de kom til Mo like før Anders ble født. De bodde først på Øra, senere på Hofstadvald og Vistvald. Anders giftet seg første gang i 1776 med Malene Nilsdatter. Hun var fra Øra og datter av Nils Johnsen Myr og Malena Bårdsdatter Skjærset. Etter at Malene døde i 1777, giftet Anders seg på nytt i 1778 med Maria Svendsdatter. Hun var fra Hammelen og hennes foreldre var Svend Larsen og Karen Larsdatter. Anders, hans kone Maria og datteren Malena bodde på Movald under folketel lingen i 1801. De flyttet fra Movald og til Eklestua i 1801. Dette må ha skjedd etter folketellingen, for Maria døde på Eklestua dette året. Anders ble altså enkemann igjen i 1801, og giftet seg for tredje gang i 1802 med Brynhild Eriksdatter. Brynhild var født på Klokkerhaugen, og hennes foreldre var Erik Kristensen og Anne Jensdatter. Anders døde i 1821 på Eklestua. Anders og Malene hadde to barn:
---- 491 H&FSt ---- Bl . Hans, f. 1768. Han ble født før de giftet seg, og han døde i 1772. 82. Malena, f. 1777, hun døde i 1778. Anders og Maria hadde tre barn: 81. Erik, f. 1778. 82. Malena, f. 1781, gift i 1802 med Ole Olsen. De ble husmannsfolk på Eklestua. 83. Svend, gift i 1 807 med Lisbeth Larsdatter. Svend var i tjeneste på prestegården da de giftet seg. Senere var de inderster på Lyng før de ble husmannsfolk på Bag lova Id. Mads Gundersen (1737-1806) og Marit Olsdatter (1740-1806) Mads Gundersen hadde Rosvoll som etternavn. Han var født på Lyngsholmen, sønn av Gunder Eriksen og Berit Madsdatter. Han ble gift i 1774 med Marit Olsdatter. Mads var husmann på Mo i 1801. Når de flyttet fra Mo er usikkert, men de var på Rosvoll i 1806, for begge døde der dette året. Mads og Marit fikk en datter: 81. Berit, f. 1 774 på Mo, gift med Tørris Olsen. Like etter at de giftet seg, bodde de på Bjartnesvald. Senere var de i Vinne. Tørris døde i 1 8 1 5, og i 1 823 giftet Berit seg med Kristen Olsen Rostad f. 1788. Olaus Olsen (1826-1861) og Anne Hansdatter (1826-1878) Olaus var fra Stod og da han ble gift i 1851 med Anne, hadde han bosted i Volen. Anne var født på Bunesvald, datter av Hans Gjertsen og Lisbeth Ellingsdatter. De var på Lyngsvald like etter at de giftet seg, og de kom til Movald en gang mellom 1852 og 1855. Olaus døde i 1861. Anne sått igjen med fire små barn, og hadde ingen mulighet for å holde familien samlet. Seiv tok hun seg tjeneste på Augla prestegard, og hun var der fram til 1868 da giftet hun seg med enkemann Lars Salamonsen, født i 1822 på Bjartnesvald. Hans foreldre var Salamon Olsen og Gjertru Larsdatter. Lars var gift tidligere, da med Olava Knudsdatter, og han var selveier på Borgenvald og dreiv som rokkmaker. I 1875 ser vi at Lars og Anne hadde en liten heim under Maritvoll, og de hadde en fosterdatter: Maria Andreasdatter, født 1869. Olaus og Anne fikk fire barn: 81. Mette Lovise, f. 1852 på Lyngsvald. i 1865 var hun tjenestepike på Ness østre, og i 1 875 var hun på Ysse østre. Hun flyttet til Trondheim i 1 882. 82. Ole Martin, f. 1 855 på Movald. Han var gjetergutt på Garnes i 1 865 og dreng på Holmen nedre i 1 875. Ole Martin reiste til Sverige i 1 875. 83. Hanna Birgithe, f. 1 857 på Movald. Hanna Birgithe var tjenestepike på Eklo søn dre i 1 865, 8 år gammel. I folketellingen for 1 875 finner vi henne som tjeneste jente i Kongensgt. 123 Steinkjer, og i 1880 utvandra hun til Amerika. MO ■ :•■;
---- 492 H&FSt ---- 84. Liva Cicilie f. 1 860 på Movald. I 1 865 finner vi henne som fosterdatter i Volen. I 1 875 er hun tjenestepike hos Åge Volan på Halsan østre i Frol. Hun ble gift i Skogn med bonde og snekker Johan T. Eggen, f. 1 860 i Skogn. Etter hun ble enke, fikk Anne Hansdatter en sønn med Erik Nilsen Trøgstadvald: 81. Nils Kristian, f. 1867, d. 1873. Mo nordre GNR. 107, BNR. 1 L t-'i-\ r Mo gard 1954. FotoWiderøe.
---- 493 H&FSt ---- Seiv om Mo nordre hadde jordene lengst mot nord, var det en deling av teigene, slik at plassene som lå lengst mot nord på Movaldet tilhørte Mo søndre. Mo nordre og Mo søndre var to gårder, men de hadde felles hus og felles tun. Senere ble husene adskilt, og på Mo nordre ble det bygget nytt våningshus i 1921. Olaus Nilsen (1822-1871) og Anne Iversdatter (1831-1890) Olaus Nilsen kom fra Haugskott til Mo i 1856, og i 1858 giftet han seg med Anne Iversdatter. Anne var født på Mikkelgårdsvald der hennes foreldre var inderster, hun var dat ter av Iver Andersen og Ragnhild Olsdatter. Olaus Nilsen døde i 1871, og Anne giftet seg igjen i 1874 med Elling Pedersen Trøgstad, og de fortsatte å drive Mo. I 1865 var besetningen på Mo 2 hester, 7 storfe, 16 sauer, 3 geiter og 2 griser og utsæden var Vs tønne rug, 2 tønner bygg, 13 1/4 tønner havre og 11 V 2 tønner pote ter. Under gården var det 2 husmannsplasser i 1865, og i 1875 var det en hus mannsplass, Momoen. Olaus og Anne hadde to levendefødte barn og fem dødfødte, men ingen vokste opp: 81. Niels, f. 1868 på Mo, d. 1869. 82. Ragnhild, f. 1 869 på Mo, d. 1 871. Elling Pedersen (1831-1909) og Anne Iversdatter (1831-1890) Elling var eier av Trøgstad store, og han var sønn av Peder Johnsen og Martha Kristoffersdatter. Elling dreiv Mo til i 1888. Da solgte han gården til Anneus Andersen Gjermstad for kr 3.550, og Elling og Anne tok da kår på gården. Etter raset i 1893 kjøpte Elling Gjermstad østre og bygget delvis opp gården. Siden overdrog han den til sønnen Peder Olaus. Anne døde på Mo nordre i 1890, og Elling døde hos sin sønn på Gjermstad i 1909. Elling og Anne fikk en sønn: 81. Peder Olaus, f. 1 874 på Mo, gift med Mette BirgitteJohannesdatter Solberg. De ble brukere på Gjermstad østre fram til 1910 da de kjøpte Bremset i Sparbu og flyttet dit. Anneus Andersen Gjermstad (1848-1927) og Guru Anna Reinertsdatter (1858-1908) Anneus var fra Gjermstad øvre, og han var sønn av Anders Jakobsen og Lisbeth Olsdatter. Anneus flyttet til Frosta i 1878 og giftet seg med Guru Anna Reinertsdatter fra Tautra. Foreldra til Guru Anna var Reinert Andersen og Karen Johansdatter. Anneus var i Amerika fra 1880 til 1883. Han kom tilbake til Verdalen og kjøpte Mo nordre i
---- 494 H&FSt ---- 1888. Guru Anna døde på Mo i 1908. Anneus hadde gården til i 1913 da han solg te den til John Andreas Gundersen. Anneus og Guru Anna hadde ni barn: Bl . Lydia, f. 1 880 på Frosta, d. 1904 av tuberkulose, som budeie på Mo. 82. Ragnvald, f. 1883 på Mo, d. 1884. 83. Karen, f. 1885 på Mo, d. 1892. 84. Ragna, f. 1887 på Mo, d. 1904. 85. Aksel, f. 1 890 på Mo. Han utvandra til Amerika i 1911, Han var veteran fra 1. verdenskrig. D. 1936 etter en bilulykke. Han var smed i Minneapolis. 86. Ragnvald, f. 1892 på Mo, d. 1975, gift med Margot Haugdal. De hadde går- den Haugdal i Hauka. 87. Karen, f 1895 på Mo, gift i Duved med Jon Jakobsen Rønneberg fra Sverige. 88. Gustav, f. 1 897 på Mo, d. 1 897. 89. Anna, f. 1 898 på Mo, d. av hjertefeil i 1915. John Andreas Gundersen (1869-1949) og Anna Berntine Olsdatter (1882-1928) John Andreas ble født på Forbregdsvald, og hans foreldre var Gunder Johannesen Hoset i Sparbu ogjocumina Johannesdatter Forbregdsvald. Han ble gift i 1898 med Anna Berntine Olsdatter fra Fårenvald. Hun var datter av husmann Ole Nilsen og Kristine Larsdatter. John Gundersen kjøpte Mo i 1913, og han hadde gården til sønnen Oskar overtok i 1927. De tok Gundersen som slektsnavn. Mens John var eier, ble Molåna påbygd kjøk ken og inngang på begge ender og huset ble da bolig for to familier, Gundersen og Hojem. 1 1923 ble Molåna fredet. John Gundersen hadde bygget nytt våningshus i 1921 og Martin Hojem overtok da den gamle Molåna og brukte den til det ble bygget nytt våningshus på Mo søndre i 1946. ( Se Verdal Historielags årbok for 1997 side 67, der Kjellrun Svartås Landfald har skrevet en artikkel om Molåna.) John og Anna hadde to barn: Anna Berntine Olsdatter Gundersen sam men med sine to barn, Jenny og Oskar, og sin mor Kjerstine Nilsdatter Fårenvald. 81. Oskar, f. 1898 på Gjermstad, gift med Hanna Olsdatter Landfall, de ble neste eiere av Mo nordre. 82. Jenny Konstanse, f. 1901 på Kjæran, gift med Arne Kornelius Lyngsmo. De ble eiere på Lyngsmoen.
---- 495 H&FSt ---- Oskar Gundersen (1898-1964) og Hanna Landfald (1902-1992) Oskar giftet seg med Hanna Olsdatter Landfald, datter av Ole Pedersen og Barbro Anna Landfald Oskar var eier på Mo nordre fra 1927 til 1961. Oskar og Hanna hadde seks barn: 81. Jorun Berntine, f. 1928, gift med Ottar Woll f. 1923 i Verdal, d. 1984. De byg get en villa på Mos grunn ved Mokorsen i 1 955. De tok over Mo nordre i 1 961 og dreiv den fram til 1 983. Nå er det deres sønn, Jorodd, som er eier. 82. Odd Asbjørn, f. 1930, d. 1991, gift med Gerd Pedersen fra Lofoten. Han var lærer og de bosatte seg på Levanger. 83. Kjersti, f. 1931, d. 1958. 84. Ola, f. 1932, gift med Oddny Haugan fra Helgådal. Ola arbeidet som betong arbeider, og de bosatte seg på Lysthaugen. 85. Haldis, f. 1932, gift med Knut Storhaug, og de bosatte seg på Ørmelen. 86. Marta, f. 1934, d. 2001, gift med Andor Storstad f. 1928, og de dreiv gards bruk i Inndalen. Husmenn på Mo nordre: I folketellingen for 1865 er det to husmannsplasser på Mo nordre som begge heter Momoen. I 1875 er det en plass igjen, og i senere tellinger er ikke noen av disse plas sene nevnt. Momoen 1 På området Momoen er det flere husmannsplasser. Momoen ligger nært krysset der veien til Mo tar av fra fylkesveien mellom Lyng og Augla. Det har vært husmannsplasser der som har tilhørt begge Mogårdene, og det ser ut som de fleste av disse plassene har vært bebodd bare en kort tid. Johannes Bardosen (1825-1905) og Ingeborg Anna Sivertsdatter (1832-1906) Johannes var fra Bergsvald og hans foreldre var Bård Joensen og Anne Sevaldsdatter. Ingeborg Anna var fra Smedstuen under Lyng søndre. Hun var datter av Siver Nilsen og Anne Olsdatter. Johannes Bardosen sammen med kone og tre barn utvandra til Amerika i 1866. I 1865 var besetningen på plassen 1 ku, og de hadde en utsæd på 1 V 2 tønne havre og 2 tønner poteter. Johannes og Ingeborg Anna hadde sju barn:
---- 496 H&FSt ---- 81. Bernt, f. 1857 på Movald. 82. Sirianna, f. 1860 på Movald. 83. Anna Krestine, f. 1 863 på Movald. 84. Julius, f. 1867 i USAd. 1927. 85. Ingeborg f. 1 869 i USA d. 1 869. 86. Anton, f. 1872 i USAd. 1948. 87. En pike, f. 1875 i USAd. 1875. Momoen 2 Johannes Andersen (1806-1868) og Anne Maria Larsdatter (1824-1895) Johannes Andersen var født på Krågsvald i Skogn. Han ble gift i 1856 med Anne Maria Larsdatter fra Dalemarken, og dette var hans andre ekteskap. Han var gift tid ligere i Skogn. Anne ble født på Aspåsen i Leksdal, og hennes foreldre var Lars Johnsen og Marit Pedersdatter. De var først på en plass under Kråg, men i 1865 var de på Momoen. Etter at Johannes døde i 1868, bodde Anne Maria på Momoen til datteren døde i 1892. Anne Maria døde på Leinsvald i 1895. I 1865 var besetningen 3 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne havre og 1 tønne poteter. Hos Anne Larsdatter på Momoen bodde det i 1875 en enkemann som het Gunder Bårdsen, og han døde her 1878. Denne Gunder Bårdsen hadde tidligere vært hus mann på Lyngåshaugen. Johannes og Anne Maria hadde ingen barn, men Anne Maria hadde en datter før hun ble gift. Bl . Birgitta Andersdatter f. 1 844 i Marka. Hennes far var Anders Johannesen Aksnes. Birgitta var ugift, og hun hadde diverse arbeide rundt omkring på gårdene. I 1 891 var hun i tjeneste hos Lars Salamonsen på Øra. Hun døde i 1 892 på Momoen. Movald 1 Verdalsboka "Ras i Verdal" finner vi beskrevet en plass som ble kalt Movald. Plassen ble opprettet i 1892 av Gjermstad fattigkrets som boplass for en familie fra Leveråsen i Frol. Husene ble flyttet fra Steinslia i 1892 hvor de hadde stått på en husmannsplass.
---- 497 H&FSt ---- Mest sannsynlig lå denne plassen ved skredporten rett øst for gården, og den gikk med i raset sammen med hele familien unntatt husfaren som var bortreist rasnatta. Johan Fredriksen (1860-) og Serianna Olsdatter (1846-1893) Johan Fredriksen var av omstreiferslekt fra Frosta, og han var sønn til smed Fredrik Sørensen. Serianna var fra Lennes i Verdal, datter av Ole Olsen fra Vuku og Karen Olsdatter Øra. En kan se at dette er en familie som har flyttet mye. De har vært på forskjellige steder i Verdal, i 1891 var de husmannsfolk på Leveråsvald i Frol, før de kom til Movald i 1892. Etter at raset tok heimen, og kona og barna døde, flyttet Johan til Grong hvor han ble gift med Sofie Pedersdatter Formo. Han brukte da navnet Dalbakk. Johan og Serianna hadde fire barn: Bl . Bernt Anton Konrad, f. 1 884 på Midt-Holmsvald, d. 1 893. 82. Inga Sofie, f. 1886 på Bjørganvald, d. 1893. De hadde også en sønn som hette Olaf, f. 1881, men dette er trolig en uekte sønn til Serianna. Mo søndre Johan Nikolai Nilsen (1818-1891) og Marta Sivertsdatter (1822-1917) Bror til Johan Nikolai, Olaus, kjøpte Mo i 1856 og delte gården i to. Ved skjøte av 15. august 1860 kjøpte Johan Nikolai da Mo søndre for 900 spesiedaler. Johan var fra Haugskott i Levanger, og han døde på Mo i 1891. Johan var ugift da han kom dit, men i 1858 giftet han seg med Marta Sivertsdatter som også bodde på Mo. Marta var fra Lundenvald, og hennes foreldre var husmann Sivert Sivertsen og Eli Eriksdatter. I 1865 var besetningen på 2 hester, 3 storfe, 10 sauer og 1 gris, og utsæden var 1/8 tønne rug, 1 V 2 tønne bygg, 10 tønner havre og 7 V 2 tønne, poteter. Det var da 7 husmannsplasser på gården: Moenget, Moaunet, Mohaugen, Momoen, Grybsveet, Støbsveet, og Kolshaug. I 1875 var det 8 husmannsplasser på gården. Johan og Marta hadde fire barn:
---- 498 H&FSt ---- 81. Nils Gunnerius, f. 1858, d. 1862. 82. Eliseus, f. 1 861 . Han tok over gården etter sin far. 83. Nikolina, f. 1 863. Hun overtok gården etter sin bror sammen med søsteren Serine. 84. Serine, f. 1866. Eliseus Nikolaisen (1861-1896) Elisæus var ugift. Han døde i 1896 etter en ulykke da han veket et lass over seg. Hans to søstre tok da over gården. Nikolina (1863-1901) og Serine Nikolaisdøtre (1866-1904) Begge de to søstrene var ugifte og det var Serine som stod for husstellet, og Nikolina hadde fjøsstellet. 1 1900 levde mor deres enda, og det var hun som var husmor på gården. Til hjelp på gården hadde de to gjetergutter. Karl August Eriksen var 8 år. Han var fra Sverige og de hadde understøttelse for denne gutten. Og så hadde de en gjetergutt på 12 år som het Tomas Tomasen fra Øra. De hadde en tjener fra Levanger ved navn Engemar Nilsen og en innehjelp ved navn Gustava Johnsdatter. Karl August Eriksen (Lundkvist) og Gustava Johnsdatter (Kolshaug) var halvsøs ken. Deres mor var Serine Sefaniasdatter, født i 1862 på Skrove. Disse finner vi igjen under Moenget nordre/Kolshaug søndre. Nikoline døde i 1901 og Serine i 1904. Da Serine døde, kjøpte Andreas Hojem fra Frol gården. Andreas Severin Sakariasen Hojem (1848-) og Kirsten Langsåsvolden (1844-1929) Andreas var fra Hojemsaunet vestre i Frol og Kirsten fra Langsåsvolden i Meråker. Da de flyttet til Mo tok de Hojem som familienavn. Andreas og Kirsten hadde seks barn: B 1 . Beret Martha, gift med Gunnar Gunnarson fra Esingen. Han var toller og de bosat te seg først i Esingen. Senere kjøpte de hus og bosatte seg i Frol. 82. Jon Severin, f. 1876 på Hojemsaunet, gift i 1910 med Maren Elise Pettersdatter Eklo, f. 1879, d. 1963. 83. Anna Pauline, f. 1878 på Hojemsaunet, gift i 1907 med Anton Julius Anneusen Prestmo, f. 1884, d. 1966. Anton var eier på Lyngsmoen. Han kjøpte et jord stykke i Raset av Sefanias Hofstad og dyrket opp bureisningsbruket Grønnmyra. 84. Kristine, d. ung. 85. Karen Hansine, f. 1 880, gift med Ole Ludvig Martinsen Volan. De bosatte seg på Moen under Mo søndre. 86. Martin Bernhard, f. 1 883. Han var neste eier av Mo søndre. Martin Bernhard Andreasen Hojem (1883-1954) og Magna Johnsdatter Hojem (1891-1952)
---- 499 H&FSt ---- Martin overtok gården i 1910, han giftet seg med Magna Johnsdatter, født 1891 på Kvello i Vuku. Hun var datter av Jon Martin Johannesen og Pauline Olsdatter. Før han giftet seg hadde Martin en datter med Anna Gustava Eklo: 81. Solveig Ingebjørg, f. 191 1 på Eklo, gift i 1943 med Harald Mikalsen Lorås, f. 1910 på Røra. Han var snekker og de bosafte seg på Røra. Martin og Magna fikk seks barn: 81. Jan Alfred, f. 1913, d. 1982, gift med Anna Elnes, f. 1923 De ble bosatt på Øra. 82. Magnar Martin, f. 1915, d. 1 983, gift med Alfhild Innhaug, f. 1923, d. 1998. De tok over Mo søndre i 1 952. Nå er det Magne Hojem som er eier. 83. Arne Konrad, f. 1917, d. 2001, gift med Edel Melhus, f. 1925. De ble bosatt på Mo. 84. Paul Georg. f. 1 920, d. 1 993, gift med Oddrun Reppeaunet, f. 1 923, d. 2004. De kjøpte heimen Haugan under Hallem nordre. 85. Øyvind, f. 1923, d. 1995, gift med Gunnvor Haga, f. 1929. De ble bosatt på Moen under Mo søndre. 86. Ingrid, f. 1932, gift med Jon Dahl. Gårdbrukere på Snåsa. På Mo søndre ble det bygd nytt våningshus i 1946, og den gamle felles "Molåna" ble flyttet til Verdal Museum på Stiklestad. Husmenn på Mo søndre: I folketellingen for 1891 er det en husmann med jord på Moenget i Stiklestad. Denne familien var her bare en kort tid fra 1890 til 1892, og det er uvisst hvilken plass de var på. Anders Larsen (1855-1893) og Anna Petersdatter (1859-1893) Anders var født på Tiller, og hans foreldre var Lars Andersen og Martha Christensdatter. I kirkeboken står det tilføyet at han skal vies i Inderøy, aug. 1889 og etter dette ser det ut som de er kommet til Moenget som nygifte. Anna var født på Galgøen på Inderøy. Hun var datter av Peter Olaus Pedersen og Anne Bergitta Andreasdatter, født Kjesbu. Peter Olaus var husmann og båtbygger. Anders Larsen kjøpte i 1892 Egge, som var utparselert fra Kråg. Heimen ble tatt av raset i 1893, og hele familien omkom. Anders og Anna fikk en sønn: 81. Laurits Otilius, f. 1 891 på Movald, d. 1 893
---- 500 H&FSt ---- Moa u net / Moan Denne plassen lå langt mot nord/øst på Movaldet, og første gang denne husmanns plassen er nevnt, er i folketellingen for 1865. Den første husmannen kom hit omkring 1850. Plassen ble i 1865 kalt Moaunet og da den ble fradelt Mo i 1876, ble den kalt Moan. Peder Johannesen (1818-1881) og » Sigrid Olsdatter (1817-1874) 2) Anne Toredatter Movald (1825-1900) Peder Johannesen kom hit omkring 1850, og han kom da fra Hallanvald. 1 1876 kjøpte han plassen for kr 840, og i matrikkelen har den navnet Moan og bruksnr. 4. Peder var på Moan til i 1879. Da solgte han heimen til Martinus Jonsen Mikvoll for kr 2320. Peder var fra Skrovevald, sønn av Johannes Pedersen og Serianna Tørrisdatter. Han ble gift i 1844 med Sigrid Olsdatter. Hun var fra Bredingsvald, datter av Ole Ellefsen og Marit Haldorsdatter. Etter Sigrid døde, giftet Peder seg i 1876 med Anne Toresdatter, født 1825 på Kolstad, datter av Tore Toresen og Mali Olsdatter. 1 1865 var besetningen 1 ku, 3 sauer og 1 geit og utsæden var 1 >/2 tønne havre og 1 Vi tønne poteter. Peder og Sigrid fikk seks barn: 81. Johannes, f. 1845 på Hallanvald, flyttet til Nærøy i 1870, gift med Johanna Johannesdatter, f. 1 845 i Stjørdal. De fikk elleve barn. 82. Olaus, f. 1847 på Hallanvald, flyttet til Alstahaug i 1868, gift i Nærøy 1900 med Gerhardine Johannesdatter, f. 1853 i Nærøy. 83. Serianna, f. 1849 på Movald, gift i 1875 med Kristian Olausen, f. 1849 på Gudmundhusvald. De flyttet til Trondheim i 1 875. 84. Henrik, f. 1 853 på Movald, flyttet til Sverige i 1 872. 85. Martha, f. 1 857 på Movald, døde i 1 871. 86. Hanna, f. 1 860 på Movald, flyttet til Trondheim i 1 875, gift med Johan Svedah f. 1847 i Malvik. Martinus Jonsen Mikvoll (1838-1893) og Mette Pedersdatter (1851-1944) Martinus var født på Mikvollvald. Han var sønn av Jon Pettersen og Karen Malena Hansdatter. Han giftet seg i 1879 med Mette Pedersdatter. Hun var født på Landfall, datter av Peder Olsen og Marthe Bårdsdatter. Martinus tjente hos broren Olaus på Værnes prestegard på 1860-70 tallet. Han utvandra til Amerika i 1884, og kom tilbake i 1885. De kom hit som nygifte. Under raset i 1893 gikk heimen med, og Martinus og de to barna omkom. Mette reddet livet ved at hun fikk fatt i noen kvister og røtter i skrå ningen nedenfor Mo, og hun klarte på et eller annet vis å komme seg opp til gården. Det var kårmannen på Mo, Elling Pedersen, og hans sønn, Peder Olaus Ellingsen, som fant henne.
---- 501 H&FSt ---- Martinus Jonsen hadde forsikret eiendommen, og den besto av stue med fjøs og låve som var forsikret for kr 1200,- Et stabbur var forsikret for kr 240, en kakkelovn for kr 32, og en kjøkkenkomfyr var forsikret for kr 24. Mette fikk utbetalt kr 769,28 i forsikring og en livrente på kr 175 pr. år. Mette bodde på Hallem søndre i 1900. Senere bodde hun i en stue på Libakken ved Stiklestad, og den ble kalt "Mettestu". Mette døde på aldersheimen i 1944. Martinus og Mette fikk fire barn: 81. Karen Malena, f. 1 880, d. 1 893. 82. Dødfødt pike 1881. 83. Peder Marius, f. 1882, d. 1882. 83. Marie Pauline, f. 1886, d.l 893. Momoen / Grybsveet 1 1865 ble plassen kalt Grybsveet, og den lå sør for Bjørklund, på samme siden av fylkesveien. Hans Amundsen (1801-1880) og 2) Martha Andersdatter (1818-1857) 3) Andrea Karlsdatter (1842-1929) Hans Amundsen var fra Kvikne, og han kom hit til Momoen omkring 1850 fra Gjermstadspannet, og før den tid var han på Krågsvald og Lerfallkålen. Hans var enkemann da han kom hit til Verdal. Hans første kone døde juleaften 1840. Han ble gift med Martha Andersdatter i 1841. Hun var fra Valstad, datter av Anders Olsen og Anne Ellingsdatter. Martha døde i 1857 på Movald, og Hans ble gift på nytt i 1860 med Andrea Karlsdatter. Hun var født på Tuset, datter av Karl Petter Sørensen fra Skogn og Martha Johansdatter fra Tusetvald. Grybsveet kunne ikke være en stor plass, for i folketellingen for 1865 sådde de 'A tønne havre, satte 1 tønne poteter og hadde ingen krøtter. I 1875 hadde de 2 sauer. Hans Amundsen døde på Movald i 1880. Andrea ble gift på nytt i 1885, og hun ble fortsatt boende på Momoen. Hans og Martha fikk fire barn: 81. Gurianna, f. 1842 på Lerfallkålen, d. på Krågsvald i 1847. 82. Dorthea, f. 1 843 på Lerfallkålen, d. på Krågsvald i 1847. 83. Daniel Gunnerius, f. 1 849 på Gjermstadspannet, flyttet til Kristiania i 1 872. Han var baker og gift med Margrete Serine Thoresen, f. 1 850 i Asker. 84. Anna Birgitte, f. 1 852 på Movald, flyttet til Kristiania i 1 879, gift med Lars Halvorsen fra Arendal.
---- 502 H&FSt ---- Hans og Andrea fikk seks barn: 82. Martin, 1863 på Movald, d. 1865. 83. Marius, f. 1865 på Movald. Han flyttet til Sverige i 1885, utvandra til Amerika, og ble gift der. Hans kone het Klara. 84. Elen, f. 1 867 på Movald. Hun utvandra til Amerika i 1 892, gift i Amerika med Ole Hammer. 85. Dorthea, f. 1869 på Movald, d. 1869. 86. Amund, f. 1872 på Movald, han utvandra til Amerika i 1893, gift i Amerika. Hans kone het Ulina. Ole Pedersen (1849-1925) og Andrea Karlsdatter (1842-1929) Ole Pedersen var fra Dullum i Stjørdal, men han var bosatt på Movald da han i 1885 ble gift med Andrea. Det er flere som har historier om disse to på Momoen. Både Arne Hojem og Torbjørg Wist, forteller at de husker folkene på disse to plassene godt. Plassen til Andrea og Ole var liten. De hadde høner på loftet, og det var selvfølgelig enkelt gulv der, og når de var i stua så hørte de hønene gikk og pikket på loftgulvet. Gulvet var heller ikke så veldig tett, slik at det ble noen fine "roser" i taket i kjøkkenet. Ole hentet heim maurtue slik at hønene hadde å sparke i, og det kunne være en del maur som de kunne pikke i seg. Det forvillet seg også en del maur ned i stua, men det var ikke noe pro blem. Reidar Prestmo har skrevet om Ola og Andrea på Momoen i Verdal historielags årbok for 1993. Reidar har brukt naboer som kilde til sin artikkel, og for å vise litt om hvordan Ola og Andrea hadde det tar vi med denne fortellingen i sin helhet. Ola og Andrea på Momoen Momoen var husmannsplass under Mo søn dre. I 1865 kalles plassen Grybsveet, sikkert etter terrenget. De som hodde på plassen var: Hans Amundsen, husmann med jord, jødt 1801 i Kvikne, gift i 1860 med Andrea Carlsdattet; jødt i Verdal i 1842 (Jar Carl Sørensen fra Skogn) Ole Moan på Momoen har vært hos Skrove på handel, f
---- 503 H&FSt ---- Hans var av ætta Hals i Kvikne. Barn: Morten, f. 1861, død 1862 Marius, f. 1865. Utvandra Til USA i 1894 jra Sverige. (Gift i USA med ei Klara) ElenJ. 1867. Utvandra Til USA i 1892 (Gijt med Ole Hammer i USA). DorteaJ.lB69, død 1869. AmundJ. 1872. Utvandra til USA i 1893 og han ble gift der. Folketellingen i 1875 viser at det på plassen var 2 få.r, utsæd l A t. havre, 1 Vi t. pote ter. Som enke giftet Andrea Carlsdatter seg på nytt i 1885 med Ole Pedersen Dullum, født i 1849 i Stjørdal. Og det er disse to resten av artikkelen skal handle om. 1 folketellingen for 1900 står det at Ole er husmann utenjord, litt potet og korn og fjærkre. Plasshusa sto ca 50 m nordvest for Moan (nå heimen til Gunvor og Eivind Hojem). En smal gras-sti førte fram til plassen. Stien tok av fr a bygdavegen her og gikk like nord for Karidammen. I dag er dammen borte på grunn av slådding og harving opp gjennom åra. Tradisjonen vet åfortelle at ei lita jente med navn Kari druknet i denne dammen. Huset hadde torvtak, var grått og værslitt, litt skakt og uten grunnmur. Inngangen vendte mot øst. Her var det et lite bislag. Først kom en inn i en gang - til venstre et rom som ble brukt til oppbevaring av bl. a. melk, mat og ved. Dør til høyre gikk inn i hovedrommet, som tjente både som kjøkken stue og soverom. I golvet var det grove bord som knirket hver gang noen gikk over det. Rommet hadde to vinduer. Om sommeren blomstret "Blommen for dagen" i vinduene, over hvert vindu var det ei lita gardin. Veggene i rommet var stort sett overklistret med gulnede aviser og annet papir. Taket og veggene bar nok litt merke etter beboerne i Annen etasjeQ) En liten komfyr varmet opp rommet. Ellers var det et bord, noen trestoler, en kiste som for det meste sto midt på golvet, og i denne kista var det mest verdifulle oppbe vart. Der var amerikabrev ene og noen andre småtterier som de hadde fått. I kista ble også "skuff-kaka" som Andrea hadde bakt, og honningkaka som de hadde fått sendt, oppbevart. Av og til kunne Andrea ha noe å gi bort til ungene som stakk innom. Det kunne være et hårband, et "pin-egg", eller et kakestykke fra kista. De brukte stige for å komme seg opp på loftet. Senga sto i nordøstre hjørne av rommet. 1 en annen krå sto et hvitkalket kråskap. I det nederste rommet ble klukkhønene lagt for å ruge eggene. Dessuten var ei rokshø ne privilegert og fikk komme inn i dette skapet for å verpe. Decora-postenfra lowa kom regelmessig år etter år. Det var sikkert barna til Andrea i USA som sto bak dette. Detfantes ikke noe uthus på plassen. Doet var bygd til på vestre tverrvegg på stua. Hønene, som måtte være inne om vinteren, plasserte de på loftet i den kalde årstida. En kunne høre hanegal, kakling og romstering på loftet når en var nedunder. Detfor telles at hvis det vart for mye bråk på beboerne på loftet, tok Andrea kosteskaftet og banka i taket.
---- 504 H&FSt ---- Rundt huset var det hønsetrø. Gjerdet var laga av tynne staurer som var sått tett i tett. Det kunne likevel hende at hønene tok seg en luftetur over gjerdet, og da hadde Ola et svare strev med å få de på plass igjen. Hønene hadde en stige jra trøa og opp på loftet. Stigen var ei fjøl påspikret gran kvister som trinn. Oppe på loftet var det to små glass som ga litt lys. Det er sagt at Ola og Andrea hadde opp til 50 høner. Når eggene var pusset og innpakket i avispa pir, tok Ola børtreet over skulderen og bar bøttene ned på Øra og solgte eggene. Turen gikk til Eggforeningen, som holdt til på Ørmelen. Andrea og Ola plukket skogsbær som de solgte. Andrea var lett på foten og små sprang med en liten kopp som hun plukket i. Hun måtte ofte heim for å tømme. Hun småsnakket med seg seiv hele tida, så det var lett å høre hvor hun for. Andrea laget dørmatter av "kråkefot" og ga bort. Disse mattene hadde oval form og fint laget. Når Andrea kom med mattene, hadde vi naboene mistanke om at det kan skje var i minste laget med mat på Momoen. Framstilling av pussesand var en produksjon som Ola visstnok var alene om. Ennå finnes det folk som minnes Ola med kjelken sin med kasse på. På veg til og fra Tromsdalen. Heimover med kalkstein og sand. Stedet der han hentet råvarene holdt han hemmelig. Han prøvde åfå "henge" på hos allmenningskjørerne. Detfortelles at han brukte en stor hammer til å slå sund steinen med, og en mindre til slå småstei nen til pussesand. Den gangen fantes ikke rustfrie kniver oggafler Med handlevogna si for Ola vidt omkring og solgte pussesanden sin, bl. a. til Stjørdal. Tatere tok ofte inn hos Andrea og overnattet på golvet. Derifrå tok de sg turer rundt omkring i nabolaget. Andrea var redd for at de ville være lei med Ola der han for, derfor ga hun taterne nattelosji. Taterne vist godt hvor Andrea bodde. De samla kvist i skogen rund omkring og bar heim. På sine eldre dager la de opp kvisten i skogen, og naboene kom med hest og kjørte den heim for dem. Vannforsyninga var tidligere et stort problem for alle i grenda her. En vannkilde som var mye benyttet, lå nedenfor Mogrenda. Denne er nå borte, utgrøftet og nedplanert. Sikreste vannkilda var nede ved Stordammen nede i Prestmo-Raset. Der hadde både Andrea ogflere andre sine egne kilder ("Andrea-hullet"). Vannhenting for Andrea ble således en spasertur på ca. 600 m tur-retur. Andrea og Ola var baptister. Så ofte de kunne, var de på Betel på møte om sønda gene. Et parfolk i nabolaget var også baptister. De hadde hest og vogn, og da fikk Andrea og Ane, som var nærmeste nabo til Andrea og Ola, sitte bak på vogna. Ola måtte gå i forvegen, med stav i handa, lys gråbonjour, sort bukse og en stor, vid bremmet hatt. Sommers dag hendte det at baptistene hadde møte på Momoen. Naboer som minnes Ola, forteller at han var høy og slank, hadde grått hår og skjegg. Andrea var lita. Når hun sått på en trestol, rakk ikke bena ned på golvet. Hun gikk kledd i mørke klær, sidt skjørt med lommer, der hun hadde sukkerbiter som hun ga til ungene. Oppe i halsen hadde hun et hvitt tørkle som stakk opp. Hun brukte skaut, enten på hodet eller over skuldrene. I sine unge år hadde hun vært ærendspike hos prosten Koch. Naboer og andre som kjente Andrea og Ola, var flinke til å gi dem matvarer, særlig til jul og andre høytider. De var høflige og takknemmeligefor det de fikk. Om de laget
---- 505 H&FSt ---- middagsmat, er uvisst. Ola ga uttrykk for at han likte kaffe med litt brød til bedre enn "kokamat" Ola ble syk og døde på Momoen våren 1924. 11926 søkte jattigkretsen om plass for Åndrea på aldersheimen. Søknaden innvilges, og Andrea blirflyttet dit så snart hun er frisk nok til å flytte. Hun døde på aldersheimen i januar 1929. Lørdag 23. april 1927 avholdes auksjon ved kretsformann OM. Kålen ogfattigfor stander 0. Mo på Hallem over hus og eiendeler etter Andrea Carlsdatter. Moe var auksjonarius. Auksjonen innbrakte kr. 76,80. Husene ble stående en tid etterpå, men var borte i 1930. Naboene minnes de to som "troende" og nøysomme folk, som ikke klaget sin nød til andre. Men de som kjente dem godt, ante nok likevel når det var "matlaust" på Momoen. Momoen / Mohaugen I 1865 er det en plass som heter Mohaugen. Plasseringen av denne er noe usikker, men en må gå ut fra at også dette var en av plassene på Momoen. Plassene skiftet navn for hver folketelling, og etter gamle kart å dømme så lå husmannsplassene på Mo stort sett samlet i dette området. John Jensen (1796-) og Martha Mikkelsdatter (1798-1875) Denne familien kom fra Follovald, og det er usikkert når de kom til Mohaugen. Det er også usikkert når de flyttet herfrå, men vi vet at Martha kom på legd og døde på Gjermstad i 1875. John har vi ikke sikkert dødsår på. John Jensen ble født på Aksnesvald. Han var sønn av Jens Johnsen og Maria Josefsdatter. Han giftet seg i 1821 med Martha Mikkelsdatter født på Folio, datter av Mikkel Johnsen og Guri Olsdatter. De var her i 1865 og da hadde de en besetning på 4 sauer og 3 geiter. De hadde en utsæd på l A tønne havre og 3 A tønne poteter. John og Martha fikk åtte barn: 81. Dødfødt pike, f. 1821 på Follovald. 82. Martha, f. 1822 på Follovald, d. 1822. 83. Berit, f. 1825 på Follovald, d. 1825. 84. AAichel, f. 1826 på Follovald, d. 1826. 85. Gurianna, f. 1828 på Follovald. Gurianna hadde en sønn med Peter Andersen Bjørkenvald: Johannes, f. 1863 på Movald. I 1875 var han hos sin farbror på Haugen under Krog, og i 1 883 flyttet han til Sverige. Gurianna var husholderske hos Nils Olsen på Støbsveet i 1 865. I 1 875 var hun på Smedstua, og hun døde på Lyngåsen i 1 895. 86. Johannes, f. 1831 på Follovald, d. 1831.
---- 506 H&FSt ---- 87. Jens, f. 1 833 på Follovald, han døde av meslinger i 1 847, han var da tjener på Hegstad. 88. Jens, f. 1836 på Follovald, d. 1836. Jens Larsen (1821-før 1914) og Berit Elausdatter (1832-1922) Her er det en familie som var på en av plassene på Momoen i 1875, og en tror at de var på denne plassen. Jens var født på Hallemstøa under Hallem nedre, sønn av Lars Paulsen og Ragnhild Embretsdatter. Han ble gift i 1854 med Berit Elausdatter. Hun var fra Nestvollvald, og hun var datter av var Elaus Olsen og Anne Martha Olsdatter. Jens og Berit utvandra til Amerika i 1889. Jens døde der før 1914, og Berit døde i Minneapolis. Jens og Berit fikk to barn: 81. Ragnhild, f. 1 855 på Øgstadvald, d. 1 914 i USA. Ragnhild hadde en datter med John Pedersen Bunesvald før hun ble gift. Ragnhild giftet seg med John Nilsen, f. 1 85 1 i Selbu. Han utvandra til Amerika i 1 88 1 . De hadde to barn og resten fami lien utvandra til Amerika i 1882. 82. Lars, f. 1863 på Prestegården. Han utvandra til Amerika i 1882. Momoen / Støbsveet Casper Olsen (1791-1865) og" Kiersti Arntsdatter (1788-1858) 2) Karen Hansdatter (1813-1877) Casper Olsen ble født på Krågsvald, og når han kom hit til Støbsveet, er usikkert. Han ble gift første gang i 1815. Han var på Bjørganvald og Balhaldvald i 1815 og 1818. Senere var han på Skjørholmsvald til etter 1830. Hans første kone, Kiersti, døde og ble begravd i Trondheim i 1858, men hun hadde Movald som etternavn da hun døde, så hun må også ha vært bosatt på Mo. Hvor familien har vært i tidsrommet mellom 1831 og 1858, er usikkert. 1 1860 giftet Casper seg med enken Karen Hansdatter. Casper hadde da Movald som bosted. Karen var tidligere gift med Johannes Pedersen. Han døde på Ner- Hallemsvald i 1852. Johannes var fra Balgårdsvald, sønn av Peder Jensen og Marit Pedersdatter. Karen ble født på Guddingsvald, datter av Hans Jensen bosatt på Lund og Kiersti Olsdatter Guddingsvald. I folketellingen for 1865 er Karen Hansdatter husmann med jord på Støbsveet. Hun var da blitt enke for andre gang. Hennes sønn Petter bodde da på plassen som inderst. På Støbsveet hadde de i 1865 en besetning på 2 sauer og en utsæd på Vb tønne bygg, l A tønne havre og 2 tønner poteter.
---- 507 H&FSt ---- Casper hadde fem barn med sin første kone, Kiersti: 81. Chrisfiana, f. 1815 på Bjørganvald, g. med Nils Olsen Tokstad, f. 1 810 på Tokstad. De fikk 9 barn, og de utvandra til Amerika i 1 866 sammen med fire av barna. 82. Ingeborg, f. 181 8 på Balhaldvald. 83. Ole, f. 1 825 på Skjørholmsvald. Han fikk flytteattest til Hitra i 1 841. 84. Arnt, f. 1 828 på Skjørholmsvald. Han fikk flytteattest til Alstahaug i 1 851 . 85. Berit Marta, f. 1831 på Skjørholmsvald, gift i 1 860 med Thore Olsen, f. 1 839 på Forbregdsvald. Johannes Pedersen og Karen hadde fem barn: Bl . Martha, f. 1 839 på Rosvollvald, gift med Johan Iver Johansen, f. 1 843. De bodde på Støbsveet i 1 865. 82. Kirsfina, f. 1841 på Valstadvald. Hun fikk flytteattest til Sverige i 1873. Hun ble senere gift Fossum på Agle, Snåsa. 83. Petter, f. 1 845 på Valstad, flyttet til Fosnes 1 867. 84. Karen, f. 1848 på Vuku store vald, gift i 1876 med Sefanias Mikkelsen. Karen bodde da på Hallem. De flyttet til Sverige 1881, der de ble torpare (husmenn) på Eggen i AAørsil. 84. Ingeranna, f. 1851 på Skeivald, gift med Ole Johnsen f. 1842 i Holtålen, d. 1927. Ingeranna bodde da på Tømmeråsvald. (Se Verdal historielags årbok, 1 977 s. 60) En datter av Karen fra hennes første ekteskap bodde på Støbsveet i 1865 Johan Iver Johansen, født 1842, og Martha Johannesdatter, født 1839. Johan Iver og Marta ble senere husmannsfolk på Tømmeråsen. (Se mer om familien i, Heimer og Folk, Leksdalen.) Karen flyttet sammen med datteren og svigersønnen til Tømmeråsen, og hun døde der i 1877. Johan Iver og Martha hadde en datter da de var på Støbsveet, men etter at de flyt tet til Tømmeråsen fikk de flere barn: 81. Julianna, f. 1864. Hun ble gift i 1886 med John Peter Kristiansen f. 1866 på Inderøy. De bosatte seg på Øra, og John var lensmannsdreng og senere veivokter. Nils Olsen (1809-1890) og Kari / Karen Andersdatter (1816-1871) Nils var født på Singsås, og i tillegg til husmannsjobben var han skinnfellmaker. Hans kone, Kari, var fra Holtålen, og hun døde på Movald i 1871. Som fødslene viser, har denne familien flyttet mye. I henhold til folketellingen for 1865 losjerte de på Eklosvedjan, og i 1871 da Kari døde, er de kommet til Movald. Nils var på Støbsveet i 1875. Han var da enkemann, og han hadde en husholder ske som het Guri Anna Johnsdatter f. 1828. Hun var fra Mohaugen og datter av John Jensen og Martha Mikkelsdatter.
---- 508 H&FSt ---- Nils og Kari fikk åtte barn: 81. Anders, f. 1842 på Skjørholmsvald, d. 1870, ugift. 82. Anne, f. 1845 på Stiklestad nordrevald, d. 1874, ugift. 83. Berit, f. 1847 på Stiklestad nordrevald, d. 1847. 84. Olaus, f. 1849 på Krågsvald. Han utvandra til Amerika i 1882. 85. Nikoline, f. 1852 på Krågsvald. 86. Nikolai, f. 1854 på Lundskinvald. Han utvandra til Amerika i 1882. 87. Berit, f. 1858 på Øver-Fåra, d. 1863. Moåkeren Moåkeren lå helt i det nordvestlige hjørnet av det gamle Movaldet, og dette var en plass som var utskilt fra Mo søndre i 1889, og kjøper var Magnus Larsen. Eiendommen var på ca. 28 dekar. Plassen lå på et område som ble kalt Magnus tangen, og den har sikkert fått navnet etter Magnus Larsen Tokstad. I 1890 hadde de en buskap på 1 ku, 2 sauer, 1 geit, 1 gris og 5 høner. De hadde en utsæd på 0,34 hl. bygg, 2,08 hl. havre, 2 kg gressfrø og 5,56 hl. poteter. Når en ser på buskap og avling, så er det sikkert at denne plassen har vært i bruk som hus mannsplass før Magnus Larsen kom hit, men han er den første som en med sikker het kan si har bodd her. Etter raset ble husene på Moåkeren stående så nært kanten at soldatene ble sått til å rive den, fordi man ansa det for sikkert at plassen ville gli ut. Men etter en tid ble det klart at den ville berge, i hvert fall for en stund, og Magnus fikk stoppet riving en. Han ville rive det seiv, trolig fordi han tok bedre vare på materialene. Husene flyt te t han til Buvollen der han kjøpte jord av Øgstad. Jorda på Moåkeren ble slått sam men med Moen. Etter raset var Magnus med på å redde den sinnssyke Peder Rasmussen Tokstad. Peder nektet å forlate et stabbur nede i rasgropa, så i stedet for å ta ham med makt, lot de ham være der. Magnus bar mat og drikke til ham, inntil Peder gikk med på å bli med på tørt land. Det hører med til historien at Peder pådro seg lungebetennelse under oppholdet i stabburet og døde noen få dager etterpå. Magnus Larsen (1838-1929) og ° Malena Elausdatter (1841-1886) 2) Mette Olsdatter (1852-1918) Magnus kom fra Tokstad mellom, og etter raset i 1893 flyttet han til Buvollen. (Se mer om denne familien under Øgstad.)
---- 509 H&FSt ---- Moenget nordre/Kolshaug søndre GNR. 107, BNR. 10 Kolshaug søndre (Moenget nordre). Gustava Kolshaug (t høyre) sammen med en leieboer. Plassen Moenget nordre lå ved fylkesveien til Leirådal like nedenfor Kolshaug under Stiklestad øvre 1 km fra Stiklestad kirke og grenser opp mot Leirådalsveien. Da plassen ble selveierbruk, fikk heimen navnet Kolshaug søndre. Bruket er på 13 dekar og jord av god bonitet. Husene hadde vanlig standard for husmannsplassen Johannes Johannesen (1831-1896) og Olina Sivertsdatter (1827-1903) Johannes Johannesen kom hit til Moenget nord i 1874. Han var tidligere husmann på Kolshaug under Stiklestad øvre, og vi finner mer om denne familien der. Johannes og Olina bodde her til Johannes døde i 1896. Da flyttet Olina til sønnen Sefanias på Bjerkaker, og hun var der til hun døde i 1903. Sefanias Johansen (1835-1919) og Martha Pedersdatter (1832-1918) Sefanias Johansen Gotås kom til Verdal sammen med sine foreldre, Johan Nikolaisen Gustad og Gjertrud Eriksdatter Gryte. Gjertrud var tidligere gift med Søren Gotås i Skogn. De kjøpte Skrove nedre vestre i 1857 for 2675 spesiedaler. Sefanias tok nav
---- 510 H&FSt ---- net Skrove, og han giftet seg i 1862 med Martha Pedersdatter. Sefanias og Martha var hus mannsfolk på Sendesvedjan fra 1866 til 1868. Han var drenerings arbeider, men han tok også annet forefallende arbeide. I 1868 kjøpte Sefanias gården Bjørnhus i Sparbu på auksjon, men det ble tvangsauk sjon igjen alt i 1870. Familien flyt tet mye, før de kjøpte Storøra av Elling Reppe i 1890. Etter raset i 1893 ble elveløpet stengt en tid, og Vukusjøen la Storøra under vann og leire som gjorde at jorda ble übruk bar. Sefanias og kona kom da til Moenget nordre som husmenn. Sønnen Severin var trolig med, og datterdatteren Gustava var også med. 1 1901 fikk Sefanias kjøpe Moenget nordre. Småbruket fikk da navnet Kolshaug søndre gnr. 107 bnr. 10. Besetningen ble etter hvert 2 kyr, gris og høner. Gustava tok da Kolshaug som etternavn. Sefanias og Martha fikk åtte barn: Marta Pedersdatter og Sefanias Johansen Skrove. Eiere av Kolshaug søndre (Moenget nord). Bl . Serine, f. 1 862 på Skrove nedre vestre. Hun fikk flytteattest til Sverige i 1 885. Hun arbeidet i Undersåker der hun døde av tuberkulose i 1 896, ugift. Serine fikk fire barn: Cl . Gustava Johnsdatter f. 1 880 i Verdal d. 1939 på Kolshaug søndre. C 2. Anna Sofie Eriksdatter f. 1 890 i Undersåker, gift med Johan Leirfald i Verdal. C 3. Karl August Eriksen, f. 1 892 i Undersåker. C 4. Signe Margrete Eriksdatter, f. 1 895 i Undersåker, gift med Johannes O. Berg i Verdal. Både Gustava og Karl August finner vi igjen som eiere på Kolshaug søndre. 82. Jørgine, f. 1863 på Skrove, d. 1957, gift 1884 med Sefanias Johannesen f. 1 855 på Skrove. De bosatte seg på Bjerkaker under Slottet. 83. Julie, f. 1865 på Skrove, d. 1962, gift med John Johannesen, sønn av forrige bru- ker på Kolshaug. De ble senere brukere på Hammer. 84. Pauline, f. 1 867 på Sendesvedjan, d. 1906 i USA gift med Karl Ludvig Johansen fra Levanger, f. 1866, d. 1945 i St. Pates Minnesota. Pauline fikk flytteattest til
---- 511 H&FSt ---- Sverige der hun giftet seg i 1 890. I 1 894 utvandra de til Amerika. Han tok nav net Carl Johnson, og de fikk 1 0 barn. 85. Karl, f. 1 869 i Sparbu, d. ugift på Ørmelen. Han gikk under navnet Karl Amerika. 86. Mette, f. 1 872 på Fiksevald, d. 1 961. Hun utvandra i 1 892 til Amerika, gift med Albert Myers, f. 1 865, d. 1 945. De fikk 8 barn. 87. Severin, f. 1874 på Østnesvald, d. 1898. 88. Johannes, f. 1 876 på Halsetvald, d. 1881. Gustava Johnsdatter Kolshaug (1880-1939) I 1909 solgte Sefanias Johnsen Skrove og kona Martha Pedersdatter småbruket til sin datterdatter Gustava Kolshaug. Ved siden av drifta av bruket tok Gustava diverse for fallende arbeide. Hun drev også som selskapskokk. Gustava hadde bruket til i 1939 da hun solgte til sin bror Karl August Lundkvist. Karl August Eriksen Lundkvist (1892-1979) og Martha Nilsdatter Lillevik (1885-1967) Karl Lundkvist var født i Undersåker i Sverige. Hans mor var Serine Sefaniasdatter. Som vi ser under Mo søndre, kom Karl August dit, til Nikoline og Serine. Som ung dom arbeidet han på anlegg for vassdragsvesenet i Helgådal. Derfrå kom han som arbeidsformann på veivesenets anlegg i Ulvikberga på Frosta. De var innlosjert i brak ker, og som kokke på anlegget var det en dame fra Frosta som hette Martha Lillevik. Det endte med at Karl og Martha ble kjærester, og senere ble det giftermål. 1 tillegg til at han var arbeidsformann, var Karl en dyktig borsmed. Karl og Martha fikk to sønner: 81. Evald Sigurd, f. 1918, gift med Marie Eliasdatter Brøndbo, f. 1927, datter av Marianne og Elias Brøndbo på Høylandet. Evald arbeidet i mange år som maskinkjører for Verdal kommune. 82. Normann Georg, f. 1926, gift med Johanne Ervik fra Frøya, f. 1935, d. 2001. Normann arbeidet som maskinkjører og er bosatt i Mørsil i Sverige. Nå er det Erna og Torbjørn Guddingsmo, datter og svigersønn til Evald Lundkvist som er eiere. Det meste av eiendommen er bebygd med gartneri. Moenget søndre Plassen Moenget lå like nedenfor den forannevnte Kolshaug søndre, 1 km fra Stiklestad kirke og 100 m syd for Leirådalsveien. Det var jord av god bonitet, og i 1875 ser vi at plassen kunne fø 1 ku, 4 sauer og 1 geit. Utsæden var 'A tønne bygg, 3 A tønne havre og 2 tønner poteter. Husene på plassen var vel som på husmanns plasser flest, de var vel ikke større enn absolutt nødvendig.
---- 512 H&FSt ---- I 1865 og 1875 er disse folkene på plassen, og de har sikkert vært der fra før 1850. Før den tid har vi ingen sikre brukere på Moenget, og det er mest trolig at Ole Olsen var den første husmannen her. Ole Olsen (1820-1904) og Guruanna Pedersdatter (1821-1892) Ole var født på Flåtten. Han var sønn av Ole Sevaldsen og Birit Ellingsdatter. Han døde på Brandhaug som kårmann. Guruanna var født på Eklo der hennes foreldre var inderster. Hun var datter av Peder Kristensen og Anne Anfindsdatter. Etter at Guruanna ble født, ble Peder Kristensen husmann på Minsås søndre. Ole og Guruanna giftet seg i 1846. Begge hadde da bosted på Borgenvald, men like etter de giftet seg, bodde de på Moenget. Ole og Gurianna fikk en datter: 81. Anna Gustava, f. 1849 på Movald, d. 1920. Hun ble gift i 1876 med Martinus Olsen f. 1 856 på Østgrundvald. De var begge bosatt på Movald. I 1 891 finner vi dem på Brandhaugen østre der Ole og Gurianna var kårfolk. Sivert Amundsen (1833-1906) og Beret Sivertsdatter (1830-1914) 1 1870 var Sivert Amundsen og kona Beret Sivertsdatter husmannsfolk på Moenget søndre. Ole Olsen var der også enda, så det har vært to familier der noen år. Sivert var født på Kulstadvald, sønn av Amund Sivertsen og Beret Pedersdatter. Han giftet seg i 1862 med Beret Sivertsdatter, født på Øra, datter av strandsitter Sivert Olsen og Lisa Andersdatter. I 1862 var de inderster på Forbregd, og i 1865 bodde de i en stue på teglverket ved Geilstuen på Stiklestad mellom. Sivert arbeidet da på teglverket. 1 folketelling for 1875 ser vi at Siverts mor, Beret Pedersdatter, bodde på Moenget, og hun ernærte seg da med spinning. 1 1889 kjøpte Sivert Hallemsenget, da Ner-Hallem ble utparsellert. Han flyttet da med seg husene fra Moenget, og jorda ble solgt som tilleggsjord til Bernt Haug på Lauvdal. Sivert og Beret hadde to barn: 81. Liva Severine, f. 1 862 på Forbregd, d. 1938 på Hallemsenget, gift i 1 886 med Johannes Johnsen. Disse finner vi igjen på Hallemsenget under Ner-Hallem. 82. Anton Sivertsen, f. 1870 på Moenget. Han utvandra til Amerika i 1890, og han var hjemme på besøk i 1939.
---- 513 H&FSt ---- Moen GNR. 107, BNR. 11 Moen ble fraskilt Mo søndre i 1913. Det er mulig det har vært bebyggelse her før 1913, og i tilfelle det har vært hus mannsplass her, må det ha vært plassen Mohaugen. Ole Ludvig Martinsen Volan (1879-) og Karen Hansine Andreasdatter Hojem (1880-) Ole Ludvig var fra plassen Nerstua på Brandsøya i Bjørnør. Han var sønn av Johan Martin Johannesen, og Mette Maria Antonsdatter fra Inndals-Almenningen. Karen Hansine var født Grevskottvald, og hun var søster av Martin Hojem som var eier på Mo søndre. Ole Ludvig fikk en datter med Karen Hansine i 1904. Han reiste til Amerika før hun ble født, men kom tilbake til Verdal, og de giftet seg i 1913. De kjøpte da Moen av hennes bror. De var på Moen fram til 1919. Senere losjert de på Stubbe i to år. Ole dreiv som anleggsarbeider til i 1921 da han kjøpte Ness vestre. Ole og Karen fikk seks barn: Bl . Anne Kristine, f. 1904 på Mo, d. 1925, ugift og som tjenestepike på Stavrum i Verran. 82. Leif Magnus, f. 1913 på Moen, gift i 1939 med Marit Bruheim fra Stod. De var gårdbrukere på Holtan i Stod, og Leif arbeidet også på herredskontoret i Steinkjer. 83. Marie Karoline, f. 1916 på Moen, d. 1989 på Levanger, gift med banevokter Trygve Mikalsen, f. 1914, bosatt i Frol. 84. Svein Alfred, f. 1 91 7 på Moen, gift med Margot Alette Fornes fra Stod. Svein var banevokter ved jernbanen, og han var stasjonert på Saltfjellet før han i 1955 bygde villa i Sparbu sentrum. 85. Agnes Mathilde, f. 1920 på Stubbe, gift i 1939 med småbruker Hjalmar Johnsen Sørholt, f. 1916 i Frol. De bosatte seg i Frol. 86. Ingrid Johanne, f. 1922 på Ness vestre, d. 1973. Ole var da småbruker der. Ingrid Johanne ble gift med stasjonsbetjent Gunnar Borgen Gaasvik fra Verdal, f. 1918 i Levanger, d. 1983 i Verdal. De bosatte seg på Verdalsøra. Julie Jakobsdatter Haga (1872-1943) Julie Haga var tidligere gift, i 1895, med Johannes Mikalsen Haga på Haga nordre østre. De ble skilt i 1919, og Julie kjøpte Moen samme år. Julie solgte heimen til sønnen Georg Matheus i 1931. Han kjøpte Stubbe under Lyng mellom i 1939, men han sto som eier av Moen fram til 1949 da han solgte til datteren Gunnvor og hennes mann Øivind Hojem.
---- 514 H&FSt ---- Momoen / Bjørklund GNR.107,8NR.12 Denne plassen er den eneste av husmannsplassene under Mo søndre som en med sik kerhet kan plassere. Bjørklund er fremdeles bebygd og ligger like ved fylkesveien fra Augla til Mo, på høyre side av veien mellom Klokkerhaugen og veikryss ved Mo. Bjørklund ble fraskilt som eget bruk i 1914. Det var mange husmannsplasser på dette området som kaltes Momoen. Det var forskjellige navn på plassene for hver folketelling. 1 1865 ble plassene kalt Støbsveet, Grybsveet, Mohaugen og Momoen, men i 1875 ble alle kalt Momoen. Dette gjør at det er vanskelig å plassere beboerne på riktige plasser, men så langt det er mulig så er dette gjort. Før 1865 har det også sikkert vært folk på flere av disse plassene, men på grunn av manglende folketellinger er det et problem å finne ut hvem som bodde på de for skjellige heimene. Gunnvor Haga Hojem på Moen forteller at hun kan huske tomta etter to hus mannsplasser mellom Moen og Bjørklund, litt mer i retning mot Klokkerhaugen. Dette må være de to plassene som er nevnt som Grybsveet og Støbsveet i folketel lingen for 1865. Dette stemmer godt overens med gamle kart for der kan en også se flere plasser i en klynge i dette området. Elling Martinusen (1823-) og Berith Johansdatter (1827-1923) Elling og Berith kom til plassen omkring 1850 og var der til 1857 da de flyttet til Hegstadstua. Sønnen Karl Oluf kom tilbake hit ca. 1885 og var her til han kjøpte Klokkerhaugen i 1894. Elling var sønn av Martinus Embretsen Skrove og Kristine Johansdatter Skrove. Berith var født på Stor-Vukuvald, og hun var datter av Johan Ingebrigtsen og Sigri Pedersdatter. Elling som ble kalt Larv-Elling, rømte fra kone og barn. 1 1865 er han losjerende fisker på Høvåg i Stjørna. Elling hadde en datter med Anne Eskildsdatter: 81. Berit Marta, f. 1 857 på Trøgstad lille, d. 1 875, ugift Elling og Berith ble gift i 1852, og de hadde tre barn 81. Dødfødt gutt 1 853. De var da inderster på Gjermstadspannet 82. Ingeborganna, f. 1854 på Movald, d. 1909, gift med Anneus Eriksen, bror av Berit Eriksdafter (søskenbytte). Anneus var skinnfellmaker, og de bosatte seg i Helgådal, først som inderster og senere husmannsfolk på Byna. Etter dette var de husmannsfolk på Bakken. 83. Karl Oluf, f. 1858 på Hegstadvald. (Hegstadstua), d. 1928, gift i 1884 med
---- 515 H&FSt ---- Beret Eriksdatter, søster av Anneus Eriksen. I 1886 er de inderster på Moenget, og i 1 888 har de kommet til Momoen. Nils Olsen (1819-1884) og Berte Olsdatter (1828-1912) Etter at Elling Martinusen flyttet til Hegstadstua, kom Nils Olsen til Momoen og vi finner disse her i 1865 og 1875. Nils Olsen ble født på Holmen nedre-vald, og han var sønn av Ole Pedersen og Agnes Nilsdatter. Berte var fra Fåberg Etter at Karl Oluf Ellingsen kom tilbake til plassen, var Berte kårkone her. Hun var her også etter at Karl Oluf flyttet til Klokkerhaugen. Da bodde også hennes svi gerdatter Anna Halvorsdatter der, og de var der enda i 1900. Berte døde i 1912. I 1865 var besetningen på 4 sauer og utsæden var l A tønne havre og 2 tønner poteter. I 1875 hadde de 1 ku, 4 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne bygg, 1 tønne havre og 3 tønner poteter. Nils og Berte hadde sju barn: Bl . Ove Adolf, f. 1 852 i Beitstad, gift med Julianne Kristiansdatter, f. 1 849. 82. Oluf Martin, f. 1855 i Beitstad, trolig utvandra. 83. Alette Marie, f. 1 859 på Trygstadvald. I 1 880 flyttet hun til Overhalla. Gift med Peder Olsen Almås. 84. Pauline Nilsine, f. 1862 på Movald, d. 1862. 85. Peter Nelius, f. 1 863 på Movald. Han utvandra til Amerika i 1 882. 86. Hanna Mathea, f. 1 867 på Movald, d. 1 889 på Movald, tuberkulose. 87. Gustav Edvard, f. 1 870 på Movald, gift med Anna Halvorsdatterjermstad f. 1 863 på Kveldstadvald, d. 1 925, datter av Halvor Arentsen og Elisabeth Haldorsdatter. Gustav ble husmann på Maritvollvald, og han døde der i 1895. De hadde to barn som begge utvandra til Amerika. I 1875 losjerte det en familie hos Nils og Berte: Ove Adolf Nielsen, født 1852 og Julianna Kristiansdatter, født 1849. Ove var fra Beitstad, og Julianna var født på Svedjan, og hun var datter av Kristian Jakobsen og Marta Bardosdatter. Ove var skredder, og denne familien utvandra til Østersund i 1880 senere til Amerika. De kom tilbake derfrå i 1887, Ove døde i 1888 på Movald. Ove Adolf og Julianna hadde tre barn: 81. John August, f. 1 875 på Movald, utvandra til Amerika I 1 893. 82. Marie Birgithe, f. 1875 på Movald, d. 1903, gift med Erik Toresen Holmvik. De var husmannsfolk på Holmvik under Hofstad i Leksdalen. 83. Nora Kristine, f. 1882 på Movald. Hun utvandra til Amerika i 1913. Karl Oluf Ellingsen (1858-1928) og Beret Eriksdatter (1857-1938) Karl Oluf kom hit omkring 1887, og hans foreldre var tidligere brukere på denne plassen. Karl Oluf og Beret giftet seg i 1884, hun var født på Bjørstad, datter av Erik Arntsen og Olava Bardosdatter.
---- 516 H&FSt ---- Rasnatta i 1893 måtte også denne familien rømme fra plassen, men raset nådde ikke hit og familien kunne flytte tilbake. 1 1894 flyttet de til Klokkerhaugen og vi ser mer om denne familien under Klokkerhaugen (Augla). Magnus Kålen (1904-1989) og Hulda Bergitte Balgård (1906-1976) Magnus kjøpte Bjørklund i 1938 av Verdal kommune. Før Magnus kjøpte Bjørklund, bodde Olaf Rønning på Bjørklund mens han bygde opp nybrottsbruket i Raset. Magnus var sønn av Edvard og Margrete Kålen, og foreldra til Hulda var Hans Severin Martinusen Balgård og Beret Marta Johannesdatter. Magnus og Hulda fikk fire barn: 81. Edvin Hermann, f. 1925, d. 1985, gift med Åsta Duvsete. De bosatte seg i Hutgren i Sverige. 82. Olav, f. 1 927, gift med Anna Lisa Hanson fra Åre, og de bosatte seg i Are. Olav har senere flyttet tilbake til Verdal, og bodde på Bjørklund. Han solgte Bjørklund og flytta på Øra, men har nå reist tilbake til Sverige. 83. Mary Ingebjørg, f. 1932. Hun ble gift med Eivind Lyngås, f. 1921, d. 1998, de var eiere på Lyngås nordre (Ausa). 84. Lilly Elfrida, f. 1941, gift med Asbjørn Jakobsen fra Vigra og de er bosatt i Mandal. Dagens eier er Svenn Ludvig Frøseth.
---- 517 H&FSt ---- HAGA
---- 518 ----
---- 519 H&FSt ---- HAGA GNR. 107 Nokså langt tilbake i tiden har det nok bare vært en gard på Haga, men allerede i 1650 er det to gårder, øvre og nedre Haga. Når det gjelder eiendomsforholdene så har Erkestolen på 1400-tallet hatt 1 spann i gården, og også klosteret på Munkholmen har vært inne som eiere. Når vi kommer til 1600-tallet, er det Kronen som er hoved eier med en liten part til Stiklestad kirke. Ved auksjon over krongods i 1754 ble gården solgt til oppsitterne Bertel Hansen og Bård Olsen for 590 riksdaler. Bertel og Bård delte nå gården mellom seg i to like deler, hver på 1 spann. Bertel fikk Øvre og Bård fikk Nedre Haga. Før Verdalsraset i 1893 var det ikke veiforbindelse fra Haga og videre til Vuku. Veien fra Stiklestad sluttet da ved Haga østre og det var først da det ble fremkomme lig etter raset, at den nåværende veien ble bygd. Til øvre Haga hørte engstykkene Hammelen og Langenget på sydsiden av elva. Hammelen utgjorde ca en tredjepart av Haga øvre, og det var en husmann der. Også Sundby eide jord på Hammelen, og de hadde også en husmann der. Major Frølich skilte fra hverandre de to partene på hver side av elva slik at den på søndre siden ble Haga søndre eller Hammelen, og nordre siden ble Haga nordre østre. Gårdene og befolkningen på Haga søndre og Hammelen blir omtalt sammen med gårdene i Ness. Haga øvre. Haga nordre østre Bertel Hansen, som var den første eieren på Haga øvre, kom fra Hegle i Skogn. Han var først gift med Guru Olsdatter Haga. Hun døde i 1730. og Bertel ble da gift med Kirsti Thoresdatter Hofstad. Vi staner denne personregistreringen omkring 1800 og begynner da med Thore, sønnen til Bertel og Kirsti. (Se mer om denne slekta i Verdalsboka bind IV s. 366.)
---- 520 H&FSt ---- ill EM « Haga nordre østre. Thore Bertelsen (1735-1813) og n Brynhild Olsdatter Næs (1735-1801) 2) Inger Olsdatter Haga Thore ble født på Haga, sønn av Bertel Hansen og Kirsti Thoresdatter. Han ble gift i 1761 med Brynhild Olsdatter. Hun ble født på Ness, datter av Ole Olsen og Guri Arntsdatter. Brynhild døde i 1801, og i 1806 giftet Thore seg på nytt med Inger Olsdatter Haga. Thore og Brynhild fikk seks barn 84. Guru, f. 1769 på Haga. Guru ble gift med Gabriel Johannesen Haga f. på Mikvollvald 1768. De kjøpte Hammelen i 1813. 85. Hans, f. 1771 på Haga, d. 1772. Da Thore ble enkemann i 1801, solgte han Haga øvre til Ulrik Kristian von Frølich for 4000 riksdaler og et betydelig kår.
---- 521 H&FSt ---- Ulrik Kristian von Frølich (1756-1833) og Dorothea Marie Lemvig Lyster (1768-1842) Ulrik ble født på Kongsvinger, sønn av kaptein Johan Diderich Frølich. Ulrik var ser sjant ved livgarden i Danmark, til han kom til Trondheim der han ble sersjant ved 1. Trondhjems inf.regiment. Senere tjenestegjorde han ved flere regiment i Nord - og Sør-Trøndelag. Da han kjøpte Haga i 1801 var han sjef for Værdalske kompani. Han søkte om avskjed i 1810 og han døde på Levanger i 1833. Ulrik ble gift i 1789 med Dorothea Marie Lemvig Lyster, datter av sogneprest på Agerø, Jens Lemvig Lyster og hustru Anna Johanna Brun. Dorothea døde på Fredrikshald i 1842. I folketellingen for 1801 finner vi Ulrik Frølich som eier på Aunmo gard i Orkdal. Han var da kaptein og korpssjef, etter at han kom til Haga var han major. Mor til Ulrik, Bolette Eina Nyrop, bodde sammen med familien på Aunmo, og hun var også med til Haga. Hun døde der i 1802. Ulrik og Dorothea hadde fire barn: 81. Johan Diderich, f. 1791. 82. Nicoline, f. 1794. B3.Jens, f. 1795. 84. Ane, f. 1799. Johannes Pedersen Leklem (1779-1841) og Berit Pedersdatter (1761-1829) I 1809 solgte Ulrik Frølich gården til Johannes Pedersen Leklem for 3000 riksdaler. Johannes dreiv med gårdhandel og eide flere gårder i Verdal. Han kom til Haga fra Hallem vestre der han var fra han kjøpte Hallem nedre i 1794. Johannes forpaktet også Hallem vestre fram til han kjøpte Haga. Han var også kirkeverge og forliks kommissær. Johannes hadde gården til i 1840 da han solgte til sin svigersønn. Berit døde i 1829 og Johannes i 1841 begge på Haga. I 1835 oppføres for Haga østre en besetning på 2 hester 8 kyr, 10 sauer, 10 geiter og 2 griser og det var en utsæd på l A tønne rug, 1 l h tønne bygg, 10 tønner havre, J A tønne erter og 4 tønner poteter. Johannes og Berit ble gift i 1803 og de fikk tre barn: 81. Martha, f. 1 803 på Hallem nedre, neste eier på Haga nordre østre. 82. Marit, f. 1808 på Leklem, d. 1821 på Haga. 83. Ole, f. 1810 på Haga østre, d. 1 81 0 på Haga. Johannes Johnsen Gudding (1811-1890) og Martha Johannesdatter (1802-1874) Johannes var født utenfor ekteskap, og hans foreldre var John Pettersen med bosted Minsås og Elsebe Olsdatter med bosted Gudding. Han ble gift med Martha Johannesdatter i 1840. 1 folketellingen for 1865 finner vi Johannes Johnsen og Martha Johannesdatter som føderådsfolk på husmannsplassen Steinøra under Haga nordre østre.
---- 522 H&FSt ---- Martha hadde tidligere vært gift med Ole Halvorsen Ness, men han døde i 1832. Ole og Martha fikk to barn: 81. Mi ka I, f. 1 829 på Haga, han overtok gården i 1 862. 82. Johannes, f. 1 832 på Haga, gift i 1 868 med Karen Marie Andersdatter. De ble brukere på Lyng mellom østre. Mikal Olsen (1829-1900) og Gurine Johnsdatter (1846-1892) Mikal overtok gården i 1862, og i 1865 hadde gården en besetning på 2 hester, 6 kyr, 20 sauer og 1 gris og utsæden var l A tønne rug, 2 tønner bygg, 12 tønner havre og 10 tønner poteter. Mikal og Gurine ble gift i 1865, hun var fra Hallan i Skogn og de fikk ni barn. Sju av barna reiste til Amerika. Martha kom til Skavhaug, men også hun reiste senere til Amerika. Bl . Ole Marius, f. 1 866. Han utvandra til Amerika i 1 888. 82. Martha, f. 1 868, d. 1948, gift i 1 899 med Jeremias Olsen Skavhaug. Han over- tok Skavhaug øvre i 1 898, men de utvandra til Amerika i 1903. 83. Johannes, f. 1 870. Han finner vi som neste eier av Haga nordre østre. 84. Grethe Johanna, f. 1872, hun utvandra til Amerika i 1892. 85. Mette Gustava, f. 1 875, d. 1 980 i California. Hun var misjonær på Madagaskar i 40 år. 86. Elisæus, f. 1 878, utvandra ti Amerika i 1 899. 87. Ellef Martin, f. 1881, utvan dra til Amerika i 1899, gift med Emilie Gundersen. 88. Anna Margrethe, f. 1885, d.l 886. 89. Inger Anna, f. 1887. Hun utvandra til Amerika i 1901 . Johannes Mikalsen Haga (1870-1934) ogjulieJakobs datter Skei (1872-1943) Johannes tok over gården i 1893 før raset gikk. Husa lå trygt for leirflom men av raset, men jordene fikk store skader. 320 dekar ble ødelagt, og av dette overtok Staten 116 dekar som gikk inn i "Statsteig A" Johannes fikk kr. 4000 i erstatning. Johannes giftet seg i 1895 med Julie Jakobsdatter, født 1872 på Johannes ogjulie Haga.
---- 523 H&FSt ---- Skei, og hennes foreldre var Jakob Iversen Skei og Bergitha Larsdatter. De dreiv går den fram til i 1919 da den ble solgte til Olaf Karlsen Lyng Gården hadde i 1891 en besetning på 3 hester, 8 kyr, 15 sauer, 2 griser og 12 høns. Johannes og Julie fikk sju barn 81. Georg Matheus, f. 1896, d. 1978, gift med Borghild Lunnan, f. 1907. De kjøp te Stubbe i 1939 og tok navnet Haga. 82. Bergitte Johanne, f. 1900, gift med Paul Kjesbu fra Inderøy. De var gårdbrukere på Kjesbu i Inderøy. 83. Johan Ludvig, f. 1 902, d. 1 989, gift med Helga Otilie Liff f. 1 906 på småbruket Øvre i Østnesbakkan. I 1930 overtok de dette bruket. 84. Haakon, f. 1 904, gift med Laura Eggen fra Skogn. Han arbeidet en tid som høvel kjører for veivesenet. Senere ble han gårdbruker på Rennan. 85. Ingolf, f. 1913, d. 1992, gift med Laura Arnstad fra Markabygda i Skogn, f. 1913. De bosatte seg i Skogn. 86. Ludvik, f. 1913, d. 2001, gift med Gunnvor Kvam fra Skogn, f. 1913, d. 2001. Han hadde et småbruk, og arbeidet i tillegg som gardsarbeider. 87. Udøptpikef. 1915, d. 1915. Allmenningsfølge langs Lyngselva
---- 524 H&FSt ---- Olaf Leonard Karlsen Lyng (1885-1972) og Petra Marianne Mikalsdatter (1883-1957) Olaf Leonard Lyng var født i Frol, men vokste opp på plassen Reinsveet i Vinne. Foreldra var Karl Rudolf Lorentsen, født 1860 i Frol og Pauline Oline, født 1858 i Frol. Olaf, sammen med broren Johan, kom til Lyng som tjener ganske ung, og der tok han etternavnet Lyng. Familien til Olaf og Petra Lyng Foran f.v.: Petra, Emma, Marit, Olaf og Signe. Bak f.v.: Nella, Oskar, Konrad og Pau Olaf drev også litt med snekkering. Han var blant annet med på å sette opp den gamle apotekergården på Øra. Olaf ble gift med Petra Mikalsdatter fra Landstadaunet i Sparbu. Hennes foreldre var Mikael Mikaelsen og Peternella Sivertsdatter. Olaf og Petra dreiv Landstadaunet en tid før de tok over Haga. Olaf og Petra fikk åtte barn: Bl . Konrad Marius, f. 1909 på Sparbu, gift med Ingrid Antonie Marken. De bygde opp heimen Lyng gnr. 108 bnr. 8 i Raset. 82. Oskar Parelius, f. 1911 på Sparbu, gift med Gunnvor Olaug Stuberg, tok over Haga østre i 1952. Senere ble det deres sønn, Oddvar som overtok gården og det er han som er dagens eier.
---- 525 H&FSt ---- i Slåttonn på Haga nordre østre: Slåttonna går unna med en stor søskenflokk. Foran hesja f.v.: Oskar, Emma og Signe. Bak: Paul, Marit og Konrad. 83. Paul, f. 1914 på Sparbu, gift med Birgit Ward, f. 1922. De bygde villa ved Stiklestad. 84. Nella, f. 1917 på Sparbu, gift med Frits Frøset. De bygde villa på Øra 85. Signe Oline, f. 1918 på Sparbu, gift med Leif Wekre, f. 1913 i Sparbu, d. 1985. De bygde villa ved Stiklestad. 86. Emma Nikoline, f. 1922 på Haga, gift med Erling Olsen på Kråg søndre i Raset, f. 1910, d. 2001. 87. Marit Olaug, f. 1923 på Haga, gift med Ingolf Grande på Skei, f. 1909 i Beitstad, d. 1994. De overtok Skei i 1947. Husmannsplasser under Haga østre: Haugan, Hagahaugen I 1800 var det en husmannsplass på Haga østre, og det var den på Hammelen. I 1865 er ikke plassen på Hammelen nevnt, så en må gå ut fra at den da er nedlagt. I 1825 er det ikke nevnt noen husmann på gården, derimot var det i 1865 to husmanns
---- 526 H&FSt ---- plasser, Haugan og Steinøra. I 1875 er plassen Hagaenget kommet i tillegg, men denne plassen ble i 1881 fradelt som egen eiendom og solgt til den tidligere husmann Peter Olaus Mikkelsen for kr 760. Husmannsplassen Haugan er nevnt først i folketellingen for 1865. Tidligere ble plassen bare nevnt som Hagavald, og den eksisterte fram til etter Verdalsraset i 1893. Plassen lå på en liten haug nordvest for gården, på vestsiden av veien fra Stiklestad. Ole Hansen (1819-1903) og Maria Andersdatter (1817-1906) Ole Hansen var født på Ness vestre vald, sønn av Hans Jensen og Kirsti Olsdatter. Han ble gift i 1842 med Maria Andersdatter. Hun var fra husmannsplassen Lyngsøran søndre, datter av Anders Johannesen og Anne Theodorsdatter. Denne familien har nok vært i Sverige en tid, for i kirkebøkene står det at Maria ble født i Offerdal i Sverige, mens eldre søsken ble født på Hallanvald og yngre søsken på Lyngsvald. Ole og Maria kom hit til plassen like etter de giftet seg, og de var her til omkring 1860. Vi kan ikke finne brukere på denne plassen før disse kom hit, men det kan ikke utelukkes at plassen har vært bebodd tidligere. I 1865 har de kjøpt seg et lite småbruk på Ørmelen der han arbeidet som sko maker. Ole døde der i 1903. Maria døde i 1906 på samme sted. Ole og Maria fikk seks barn: 81. Karl Henrik, f. 1844 på Haga østre-vald, d. 1934, gift i 1873 med Karen Olsdatter f. 1 81 9 på Sundbyvald. Hun døde i 1896 og Karl Henrik giftet seg igjen i 1 897 med Martha Gurina Andreasdatter f. 1 851 i Leksvik. Karl Henrik ble husmann på Kausmo. 82. Ovard Julius, f. 1847 på Hagavald. Han var fisker på Flatval på Hitra, og hans kone het Berntine. 83. Alexander Edvard, f. 1 848 på Hagavald. Han utvandra til Amerika i 1881, men kom tilbake i 1 882. Aleksander Edvard brukte bare Edvard som fornavn. Han var ugift og bodde sammen med foreldrene. I 1891 arbeidet han på småbruket, og i 1900 var han sagbruksarbeider. Etter den tid kjenner vi han som Edvard O. Tangen. 84. Oliva Marie, f. 1 851 på Hagavald. Oliva står oppført med flere flytteattester, først til Næsne i 1 879, til Frøya i 1 883, Sverige i 1 886 og Stjørdal i 1 888. 85. Wilhelm, f. 1853 på Hagavald. Han utvandra til Amerika i 1881 86. Bernhardus, f. 1 855 på Hagavald. Karl Kristoffersen (1836-1886) og Anne Larsdatter (1839-1912) Neste bruker på Hagahaugen var Karl Kristoffersen, og han og Anne kom hit like etter 1860. Karl var sønn av Kristoffer Pedersen og Kjersten Eriksdatter. De var inderster på Spannet i 1836 da Karl ble født. Han ble gift i 1864 med Anne Larsdatter. Hun var født på Jøsås, datter av Lars Andersen og Guruanna Hågensdatter.
---- 527 H&FSt ---- Karl Kristoffersen var opprinnelig anleggsarbeider, men han skadet en fot og begynte da som treskomaker. Senere gikk han over i skredderyrket. (Se mer om Hauganslekta i "Hauganslekta i Verdal" av Kjetil og Svein Haugan.) Karl og Anne fikk fem barn: 81. Kornelius, 1864 på Hagavald, neste bruker på Hagahaugen. 82. Lars, f. 1870 på Hagavald. Han utvandra til Amerika i 1888 som L. K. Lyng. 83. Kristine, f. 1872 på Hagavald, d. 1964 i Mørsil, Sverige, gift i 1898 med Per Eggstrøm, f. 1 869 i Sverige, d. 1941 . Han var forretningsdrivende. 84. Gunnerius, f. 1876 på Hagavald, d. 1937, gift i 1898 med Maren Anna Kvernmo, f. 1875. Gunnerius var også skredder som sin far. Han hadde skred derverksted og manufakturforretning i Vuku. 11916 kjøpte han gården Ekren, og før det forpaktet han Vuku prestegard. Gunnerius var første arbeiderpartirepresen tant i herredsstyret fra Vuku. 85. Kristian, f. 1881 på Hagavald, d. 1950, gift i 1907 med Oline Emelie Indahl, f. 1884, d. 1961 . Hun var datter av furer og bygdespillemann Ellev O. Indahl. Kristian drev kolonialforetning på Øra sammen med Konrad Jøsås. Senere hadde han landhandel i Ulvilla, og han var også poståpner i ca. 40 år. Etter at han slut tet med handel i Ulvilla, dreiv han som skredder og hadde skredderforretning. Fra ca. 1 920 drev han riksforsikringskontor på Øra og ekspedisjon av Fylkesbilene fra 1 932 til 1 942. Senere arbeidet han ved Verdal ligningskontor, og var ligningssjef til han døde i 1950. Kornelius Karlsen (1864-1935) og Martine Pedersdatter Tokstad (1866-1937) Kornelius tok over plassen da hans far døde i 1886. Han ble gift i 1888 med Martine Pedersdatter f. 1865 på Tokstad vestre, datter av Peder Rasmusen og Anne Olsdatter. Som 18-åring begynte Kornelius i skredderlære hos Andreas Hansen i Veita på Øra. Etter fire års læretid drev han skredderverksted på Øra sammen med Andreas Hansens svigersønn og dette pågikk fram til raset i 1893. Under raset i 1893 var Hagahaugan omflødd av leire. Det var bare 15 m fra leir supa til husa, og på førjulsvinteren ble de tatt ned og flyt tet til Bredingsberg i Vuku. Kornelius fikk 300 kroner i erstatning etter raset. Kornelius fortsatte som skredder, og i 1914 bygde han verksted heime på Haugan i Vuku og dreiv som skredder der. Kornelius og Martine fikk tretten barn. De fire første barna ble født på Hagavald og resten ble født på Haugan i Vuku. 81. Kristoffer, f. 1 888, d. 1934. Kristoffer ble gift tre ganger, i 191 2 med Anna Lovise Geving f. 1893, d. 1913, i 1916 med Sofie Sundby, f. 1894, d. 1919 og i 1927 med Ingrid Sofie Prestmo, f. 1 898 d. 1942. Kristoffer var kaptein i hæren og herredskasserer i Verdal. 82. Peder, f. 1889, d. 1961, gift i 1910 med Klara Lovise Johnsdatter, f. 1891 på Hofstadvald i Verdal. Klara Lovise var bestyrerinne på telefonsentralen i Vuku. Peder gikk i skredderlære hos skredderfirmaet Østlund i Trondheim, i 1910 kom
---- 528 H&FSt ---- SEIiMFHE -* jflhL- ■"» ««^ ■SRSX . ' "*" fttTra» ~ srj—sae?^. bjtii •" •.-^■jyjLiw Hagahaugan etter Verdalsraset i 1 893. han tilbake og bygde gården Østvik i Vuku. 11915 flyttet han til Øra og bygde Falstadgården der han drev forretning og verksted inntil han i 1919 ble regi mentskredder. 83. Andreas, f. 1891, d. 1939, gift i 1 914 med Oline Olsdatter Vangstad, f. 1892, d. 1984. Andreas var gårdbruker på Vangstad, ordfører i Verdal fra 1935 til 1939. 84. Anne, f. 1891, d. 1932, gift i 1 910 med Johan Martinsen Breding, f. 1884, d. 1929, gårdbruker på Breding. 85. Steffen, f. 1893, d. 1921 i Steinkjer, gift i 1914 med Tora Arntsdatter Helmo f. 1 893, d. 1985. Steffen var også skredder. Han arbeidet først hos sin bror Peder på Øra. 11917 reiste han til Melhus og åpnet skredderforretning der. Han døde bare 28 år gammel. 86. Lars, f. 1895, d. 1947, gift i 1919 med Karen Henrikke Anneusdatter Prestmo, f. 1 891, d. 1970. Lars arbeidet som tømmermann og bureiser i Raset. 87. Ragna, f. 1897, d. 1918, gift i 1915 med Haldor Henriksen, f. 1891 i Vera, d. 1954 i Vuku. Etter at Ragna døde, giftet Haldor seg i 1921 med Karen Marie Flyum. 88. Tora, f. 1 899, d. 1 972 i Vuku, gift i 1 922 med Marius Forbregdsaunet, f. 1 895, d. 1979. Marius drev småbruket Forbregdsaunet, og i tillegg arbeidet han som slakter. 89. Einar, f. 1901 , d. 1923. Han var elev ved Underoffiserskolen i Trondheim. 812. Kaare. f. 1908, d. 1994, gift i 1 935 med Martajohannesdatter Holmli, f. 1913, d. 1973. Kaare var herredskasserer i Verdal. 813. Otte, f. 1911, d. 1998, gift i 1 937 med Oddbjørg Adolfsdatter Stavø, f. 1910 på Leinstrand. Otte var skredder i Luftforsvaret på Værnes. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 529 H&FSt ---- Kornelius og Martine Haugan med 1 2 av sine 1 3 barn. Bakerste rekke, f. v.: Lars, Andreas, Kristoffer, Per, Steffen. Fremste rekke, f.v.: Magnhild, Anne, Martine med Otte Einar, Kornelius med Kaare, Ragna og Tora. Bildet er tatt på Haugan sommeren 1912. Steinøra Dette var en husmannsplass uten jord. Plassen er ikke avmerket på noe kart så belig genheten er noe usikker, men etter navnet å dømme må den i alle fall ha vært i nær heten av elva. Når første husmannen slo seg ned her, vet vi ikke med sikkerhet, men det er meget mulig at det var Anders Olsen som var den første på denne plassen. I folketellingen for 1865 har Anders yrke som husmann, strandsitter og fisker. En må gå ut fra at det har vært et betydelig fiskevald på Haga på 1800-tallet. Johannes Johnsen og Martha Johannesdatter, tidligere eiere på Haga nordre østre fra 1840 til 1862, bodde på Steinøra i 1865, men i 1875 er Johannes kårmann på Haga østre. I 1891 var det ikke folk på Steinøra så Anders og Anne Martha var har nok gan ske sikkert vært de eneste brukerne her. Anders Olsen (1816-1880) og Anne Martha Johnsdatter (1823-1877) Anders var født på Kråg, sønn av Ole Andersen og Kirsti Larsdatter. Han ble gift i 1848 med Anne Martha Johnsdatter, født på Trones, datter av John Olsen Tronesvald HAGA
---- 530 H&FSt ---- og Lisa Jørgensdatter Belbo fra Trones. Begge var på Kråg da de giftet seg. I 1849 var de på Lyngsvald, og i 1852 ser vi at de er kommet til Hagavald. Om Anders forteller Helge Dillan i Verdal historielags skrifter for 1954. "Anders Stenøren var spillemann. Det var mer enn vanlig smått jor han, er det for talt, da han hadde huslyd å syte for. Han arbeidde på gårdene og attåt gjekk han på Øra og fiska. Om sommeren gjekk han alltid berjøtt. Anders var truligjra Leksdal. Han hadde ein son som heitte Anton Andersen som ei tid for omkring som orgel stemmar." Anders døde i 1880 og Anne Martha i 1877, begge på Hagavald. Anders og Anne Martha fikk sju barn: 81. Kristine, f. 1849 på Lyngsvald. Kristina hadde en sønn, Johannes Robertsen f. 1 870. De bodde også på Steinøra i 1 875. Kristine arbeidet da som heklerske. 82. Johan, f. 1 852 på Hagavald. Johan flyttet til Selbu i 1 874. 83. Ole, f. 1856 på Hagavald, d. 1862 på Hagavald. Han fait ut av båten i elva og druknet. 84. Anneus, f. 1859 på Hagavald. Anneus flyttet til Hitra i 1879. Han døde på Trondheim sykehus i 1 889. 85. Oleanna, f. 1 862 på Hagavald. Oleanna flyttet til Sverige i 1 886. Hun arbeidet på Edsåsen i Undersåker. 86. Ludvig, f. 1865 på Hagavald. Ludvig flyttet til Trondheim i 1893. 87. Anton Martin, f. 1 868 på Hagavald. Anton flyttet til Trondheim sammen med sin bror i 1893. Hagaenget GNR.IOB, BNR. 2 Plassen Hagaenget er først nevnt i 1875, og den lå på sydsiden av elva. Etter raset tok elva nytt leie. Området der Hagaenget lå, var ca 100-200 m øst for "Hagasvingen" midt mellom riksveien og elva. Hagaenget var husmannsplass fram til 1881 da den ble fraskilt fra Haga østre for kjøpesummen kr 760. Det var den tidligere husmann på plassen, Peter Olaus Mikkelsen som var kjøper. Hagaenget ble ikke oppbygd etter raset og jorda gikk over til Haga nordre østre.
---- 531 H&FSt ---- Peter Olaus Mikkelsen (1850-1916) og Gurianna Jensdatter (1847-1939) Peter Olaus var skredder, og han var sønn av Mikkel Johannesen og Malena Pedersdatter Moldenget. Han ble gift i 1873 med Gurianna Jensdatter født på Holmli østre, datter av Jens Jensen og Gunhild Johnsdatter. Familien kom til Hagaenget i 1875 fra Østgårdsvald. I 1875 var det en besetning på 3 sauer, 3 geiter og 1 gris, og utsæden var 1/5 tønne bygg og 2 tønner poteter. 1 1891, etter at Hagaenget ble eget bruk, var besetningen på 2 kyr, 3 sauer, 1 gris og 3 høns. De hadde en utsæd på l /2 tønne bygg, 2 tønner havre og 5 Vi tønne pote ter. Eiendommen var på ca 45 mål, og Peter fikk 2300 kroner i erstatning etter raset. Under raset i 1893 var han borte på skredderarbeid, og Gurianna var heime med fire barn, Maria Gustava, Johan Marius, Gunhild Pauline og Grethe. Alle de fire barna døde og Gurianna berget så vidt livet. Av barneflokken på sju, var disse fire de enes te som levde, inntil raset tok dem. De andre tre var døde tidligere i en alder fra 1 måned til 18 år. 1 1900 bodde Peter og Gurianna på Ørmelen, og han arbeidet som bordskriver på sagbruket. Senere kjøpte de Bentsengården på Ørmelen. Peter døde i 1916 og Gurianna i 1939. Peter og Gurianna fikk sju barn: 81. John, f. 1873, d. 1891. 82. Maria Gustava, f. 1 875 på Østgårdsvald d. i Verdalsraset i 1 893. 83. Margrete, f. 1876 på Hagavald, d. 1890. 84. Johan Marius, f. 1 880 på Hagavald, d. i Verdalsraset i 1 893. 85. Peder Gunnerius, f. 1882 på Hagavald, d. 1882. 86. Gunhild Pauline, f. 1 888 på Hagaenget d. i Verdalsraset i 1 893. 87. Grethe, f. 1890 på Hagavald, d. i Verdalsraset i 1893. Haga vestre GNR. 108, BNR. 3 OG 4 Haga vestre som vi kjenner den nå, besto først på 1800-tallet i begynnelsen bare av Haga nedre. I 1833 ble Haga nedre delt i Haga mellom og Haga nordre vestre som i 1906 ble sammenslått til en gard igjen.
---- 532 H&FSt ---- Haga nedre Ole Bårdsen (1753-1844) og Beret Jonsdatter Lennes (1765-1844) Ole kjøpte gården i 1778 av sin far Bård Olsen og Sara Johnsdatter Sundby for 600 riksdaler. Far til Ole, Bård, var gift to ganger. Ole var fra det andre ekteskapet, og Bårds før ste kone het Malena Pedersdatter. Malena var datter av den tidligere eier og datter datter av lensmann Nils Brun. Da Ole kjøpte gården, hadde den en besetning på 4 hester, 19 kyr og 60 småfe. Ole hadde Haga nedre til i 1824, da han delte den mellom sine to sønner, vakt- mester Bård Olsen og korporal Ole Olsen. Ole Bårdsen og hustru fikk et betydelig kår under overtagelsen. De skulle ha 6 tønner bygg, 12 tønner havre, 2 mål potetjord, x k mål linland og for til 2 kyr og 10 småfe. Ved overtagelsen kaltes gården Haga vestre. Ole og Beret fikk sju barn: 81. Bård, f. 1789 på Haga, tok over Haga mellem. 82. Ole, f. 1792 på Haga, tok over Haga nordre vestre. 83. Elling, f. 1797 på Haga. 84. Anders, f. 1799 på Haga. 85. Peder, f. 1802 på Haga. 86. Jakob, f. 1804, d. 1823. 87. Mikal, f. 1809 på Haga, gift i 1844 med Ingeborg Andersdatter f. 1815 i Sverige, han var gårdbruker på Rolien i Frol fra 1 847, i 1 875 var han husmann på Grindgjerdet under Rolien. Haga mellom GNR. 108, BNR. 3 Parten som Bård overtok, ble kalt Haga mellem. Bård Olsen Haga (1789-1839) og Beret Eliasdatter Mo (1795-1844) Bård ble gift i 1820 med Beret Eliasdatter Mo, datter av Elias Tomassen, bruker på Kausmo, og Ragnhild Olsdatter. 1 skifte etter Bård og Beret ble det opplyst at besetningen var 2 hester, 7-8 storfe og 20 småfe. Gården hadde en utsæd på 1 tønne bygg, 10 tønner havre og 7-8 tøn ner poteter. Det var da 3 husmannsplasser på gården.
---- 533 H&FSt ---- Bård hadde en datter før han ble gift. Hennes mor var Martha Pedersdatter Hallem. 81. Birgitte, f. 1813 d. 1896. Birgitte ble gift i 1836 med Ole Nilsen f. 1809 på Øra, d. 1 886. Han arbeidet som skredder og var selveier på Maritvollvald. Bård og Beret ble gift i 1820 og de fikk seks barn: 81. Petter Olaus, f. 1 822 på Nestvoll, tok senere over Haga mellem. 82. Ragnhild Birgitte, f. 1824 på Haga, d. 1841. 83. Eliseus, f. 1826 på Haga, d. 1921, gift i 1853 med Maria Olsdatter f. 1832 på Mikvollvald, d. 1895. Eliseus ble gårdbruker på Kvamme. 84. Berit Marta, f. 1 830 på Haga, d. 1904, gift i 1 850 med Peder Evensen Ysse f. 1 827. Han var gårdbruker på Ysse østre. 85. Oline, f. 1834 på Haga, d. 1905, gift i 1867 med Olaus Nilsen f. 1835 på Bergsvald. De var selveiere på Bergsve i Vinne. 86. Juliana, f. 1837 på Haga, d. 1923, gift i 1859 med Lars Sivertsen f. 1831 på Holmlivald, d. 1 897. Han var gårdbruker og selveier på Reitaunet. Petter Olaus Bårdsen (1822-1867) og Martha Olsdatter Øren (1821-1899) Petter og Martha giftet seg i 1844. Hun var født på Mikvollvald, datter av Ole Berntsen og Helene Eliasdatter. Petter Olaus døde i 1867, og Martha giftet seg igjen i 1871 med enkemann Ole Ågesen. Han var født på Lyngåsen der hans foreldre var inderster. Han var sønn av Åge Andersen og Lisbeth Olsdatter. Petter Olaus og Martha fikk seks barn: 81. Ragnhild Birgitte, f. 1845 på Haga, d. 1909, gift i 1879 med Peter Olaus Eliasen f. 1 854 på Follovald. De ble gårdbrukere på Eklo østre. 82. Beret Marta, f. 1850 på Haga, d. 1921, gift i 1881 med Anton Kristian Halvorsen Slottsve f. 185 1 på Ytterøy, d. 1925. De ble brukere og selveiere på Slottsve, hun var også skredder. 83. Hanna, f. 1 853 på Haga, d. 1 940, gift i 1 880 med Mikal Kålen, Ekle, f. 1 829. De finner vi igjen som eiere på Leirfallkålen og Ekle. 84. Pauline Margrete, f. 1857 på Haga, gift i 1879 med Johannes Jakobsen Kålen f. 1831 på Verdalsøra. De ble brukere og selveiere på Leirfallkålen. 85. Bernt Oluf, f. 1 860 på Haga, gift med Ragnhild Pedersdatter Ysse. Neste eier av Haga mellom og Hestegrei øvre. 86. Ole Edvard, f. 1863 på Haga, d. 1942. Han var ugift og bodde på Haga. Ole Ågesen (1831-1909) og Martha Olsdatter Øren (1821-1899) Ole Ågesen kom i besittelse av gården da han giftet seg i 1871 med enken etter den for rige eieren. Han hadde gården til i 1893 da han overdrog den til sin stesønn, Bernt Oluf. Martha døde på Lyng i 1899, og Ole døde i 1909 på Hestegrei.
---- 534 H&FSt ---- Bernt Oluf Olaussen (1860-1909) og Ragnhild Birgitha Pedersdatter Ysse (1859-1932) I 1893 kjøpte Bernt Oluf gården for kr 2600 og kår. Han hadde gården til i 1906 da Bernt Odin Haga kjøpte den og slo den sammen med Haga nordre vestre. Bernt, sammen med broren Ole Edvard kjøpte da Hestegreien øvre, og den dreiv de sammen til Bernt kjørte seg i hjel i 1909. Han fait mot en gjerdepåle da hesten sprang ut. Ragnhild var født på Ysse, datter av Peder Evensen og Berit Bårdsdatter. Bernt og Ragnhild hadde ingen barn. Nå er det Ola Andreas Haga som eier Haga mellom. Husmannsplasser på Haga mellom: 1 Verdalsboka står det at det var tre husmannsplasser på Haga mellom i 1844. Vi kjenner navnet på bare en av disse plassene, og det er Gammelplassen. Det var en husmann som het Bardo Bårdsen, som var på Haga vestre i 1801. Denne Bardo kan en ikke si med sikkerhet hvilken plass han var på, men det er stor sannsynlighet for at Bardo og Ingeborg var på Gammelplassen. Bardo Bårdsen (1772-1822) og Ingeborg Olsdatter (1756-) Bardo døde på som inderst på Nessvald i 1822. Bardo og Ingeborg hadde en datter: 81. Mali, f. 1 797, gift med John Olsen. De var husmannsfolk på Hallanvald Omkring 1840 var det en husmann på Haga som het Søren Johannesen. Han var her bare en kort tid, og det er usikkert hvilken plass han var på. Søren Johannesen (1803-1841) og Olava Andrea Jørgensdatter (1805-1872) Søren var født på Mikvollvald, sønn av Johannes Eriksen og Guru Joensdatter. Han ble gift i 1834 med Olava Andrea Jørgensdatter, og da hadde han bosted på Stubbe. Etter at de giftet seg, var han husmann på øvre Stubbe fram til ca. 1836 da de flyttet til Haga, og han ble husmann der. Søren ble ingen gammel mann, for i 1841 druk net han, og enken flyttet da til Småekran under Stiklestad øvre. Olava var født på Trones. Hun var datter av Jørgen Belbo og Karen Maria. Søren og Olava fikk tre barn: 81. Karen Marie. f. 1834 på Stubbe. Hun fikk flytteattest til Overhalla i 1852. Hun var gift med skomaker Lorents Andreassen, f. 1 830 i Overhalla. 82. Jørgen, f. 1837 på Hagavald, d. 1899, gift med Martha Ellingsdatter, f. 1851 på Minsåsvald, d. 1 926. De var husmannsfolk på Småekran under Stiklestad øvre og bureisere på Fagerli på jord kjøpt av Forbregd i 1 850.
---- 535 H&FSt ---- 83. Gunnerius, f. 1841 på Hagavald, gift med Ragnhild Nilsdatter, f. 1849 på Brenden. I 1 875 var han bosatt som snekker på Borgenvald, i 1 880 utvandra de til La Crosse Wisconsin i Amerika. Tore Johnsen (1775-1846) og Beret Jakobsdatter (1798-1884) Disse var husmannsfolk på Haga fra omkring 1840 og til de døde, han i 1846 og hun i 1884. De kom hit fra Lyngsholmen, og det er usikkert hvilken plass de var på. Gammelplassen Gammelplassen lå på sydsiden av det gamle elveløpet, og navnet tyder på at dette var en gammel plass. Henrik Jensen (1793-1870) og" Anne Bårdsdatter (1782-1818) 2) Ingeborg Larsdatter (1784-1859) Dette er en familie som en mener var på Gammelplassen fra omkring 1815 og til omkring 1830. Henrik var sønn av Jens Eliasen Eklevald og Maren Jakobsdatter Nessvald. I 1801 var de husmannsfolk på Leirfall vestre. Han ble gift i 1814 med Anne Bårdsdatter fra Sundby østre, datter av Bård Olsen og Maria Bårdsdatter. Anne døde allerede i 1818 da de fikk sitt tredje barn, og Henrik giftet seg igjen i 1819, nå med Ingeborg Larsdatter. Hun var da tjener på Nord-Hallem, og hun var datter av Lars Eriksen og Kari Johnsdatter. De bodde på Tuset nordre, og Henrik er omtalt som husmann uten jord. Henrik og Ingeborg flyttet til Nesshaugen, og begge døde der, hun i 1859 og han i 1870. Henrik og Anne fikk tre barn: 81. Maren Kristine, f. 18 1 2 på Sundby, d. 1894, gift i 1838 med Ole Halvorsen f. 1 801 på Øra, d. 1 879. Ole og Maren Kristine bodde på Øra hvor han arbei det som skrivelærer. (Se Verdal historielags årbok 1976 s. 62.) 82. Ole, f. 1814 på Sundby. Han druknet under sildefiske på Folla i 1852, gift i 1 839 med Marta Eliasdatter, f. 1 819 i Kall, d. i Trondheim. Om henne heter det "Har fået plads i en av Hospitaleme der". 83. Anne Maria, f. 18 1 8 på Hagavald, d. 1906 på Skogset som fattiglem, gift i 1 846 med Ole Andersen f. 1 809 på Vistvald, d. 1 878 på Øra. De hadde et lite bruk på Maritvoll med to sauer og så mye jord at de sådde litt bygg og satte litt poteter. Ellers er han i folketellingen for 1 865 betegnet som fattiglem. Henrik og Ingeborg fikk to barn:
---- 536 H&FSt ---- 81. Karen, f. 1822 på Hagavald, d. 1885 på Skjørdalsvald, gift i 1857 med Ole Bårdsen f. 1831 på Skjørdalsvald. Ole var husmann med jord på Nessvald og Lennesvald under Lennes søndre. 82. Lisa, f. 1826 på Hagavald, d. 1902 på Stubskinvald, gift i 1850 med Bård Jakobsen f. 1 826 på Øra, d. 1 903 på Stubskinvald. Dem finner vi igjen som hus mannsfolk på Geilstua under Stiklestad mellom og senere på Halsetbakken og Auskinvald. Nils Haldorsen (1790-1859) og Marit Halvorsdatter (1794-1861) Den neste husmannen på Gammelplassen er Nils Haldorsen. Han og Marit kom hit fra Nestvollvald omkring 1830, og tidligere hadde de vært på Mikvollvald. De flyttet tilbake til Øra igjen litt før 1860. Nils var fra Råa, sønn av Haldo Pedersen og Margrethe Nilsdatter. Han ble gift i 1818 med Marit Halvorsdatter, datter av Halvor Eriksen Vist og Anne Jakobsdatter, Nils bodde da på Mikvoll og Marit på Hestegrei. Nils døde i 1859 og Marit i 1861, begge på Mikvollvald. Nils og Marit hadde tre barn: Bl . Martha, f. 1 8 1 8 på Mikvollvald, d. 1903, gift med Fredrik Ingebrigtsen Steen fra Levanger, f, 1 814, d. 1 877. De bodde først på Småviknesset, senere i Bastuvika på Hitra, og de fikk elleve barn. (Svein Guddingsmo har skrevet ett stykke i Verdal historielags skrifter 1997, som heter "Brev fra Hitra". Dette omhandler denne fami lien.) 82. Ingeborg Anna, f. 1827 på Nestvollvald, gift i 1857 med Andreas Johannesen Baglo f. 1832 på Baglo, d. 1863 på Hagavald. Ingeborg giftet seg igjen i 1 877 med enkemann Johannes Ellingsen f. 1 8 1 7 på Stubskinvald, og han bodde da på Østgårdsvald (Austheim).Det ser ut som Ingeborg Anna og Andreas bodde på Gammelplassen etter at de giftet seg og helt fram til han døde i 1 863. Hun fortsatte å bo her som losjerende etter at det kom nye brukere. 83. Martinus, f. 1839 på Hagavald, d. 1899, gift i 1867 med Martha Johannes datter, f. 1 834 på Follovald. De ble husmannsfolk på Østgårdsvald (Oleplassen). Ole Thoresen (1816-1892) og Maria Bårdsdatter (1823-1893) Denne familien kom til Gammelplassen etter at den forrige husmannen døde i 1859, og de var her til plassen ble utslettet av Verdalsraset i 1893. Ole var født på Follovald, sønn av Thore Kristiansen og Anne Olsdatter. Han ble gift i 1843 med Maria Bårdsdatter, født 1823 på Guddingsvald, datter av Bård Kristoffersen og Sigrid Tronsdatter. I 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 2 sauer og en utsæd på Vs tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. 1 1875 hadde de 1 ku, 4 sauer og 3 geiter og en utsæd på V? tønne bygg, Vi tønne havre og 2 Vi tønner poteter. Ole var død da raset gikk i 1893, og på Gammelplassen bodde da hans kone Maria Baardsdatter og datteren Marie. Datteren Marie dreiv med sylng, og denne
---- 537 H&FSt ---- natta bodde en sypike, som var til opplæring hos henne, på Gammelplassen. Det var Boletta Sefaniasdatter Kulstad, 19 år. Begge disse reddet livet, men Maria omkom i raset. Boletta ble gift med Sefanias Bardosen Ulvill, leilending i Dillan. Ole og Maria fikk to barn: 82. Marie, f. 1 865 på Hagavald. I 1 900 var Marie på Bjørkenvald. Hun var sypike og ugift lenge. Men da hun var 49 år, ble hun gift med John Odin Sefaniasen Gudding f. 1 871. De ble brukere på Gudding søndre. Haga nordre vestre GNR. 108, BNR. 4 Haga nordre vestre. Den delen som Ole Olsen fikk ved delingen i 1833, kom til å beholde navnet Haga vestre. Under gården var det da en husmannsplass, Trøa. I 1875 var det ingen hus mannsplass på gården.
---- 538 H&FSt ---- Ole Olsen (1792-1873) og Anne Olsdatter (1806-1895) Ole ble gift i 1828 med Anne Olsdatter Skavhaug. Hun var datter av Ole Skavhaug og Kirsten Garnes. Anne var bare lita og lå i vogga da "Garnesmordet" fore gikk i 1806, dette var vel ganske sikkert grunnen til at hun berga livet den gangen. Ole solgte gården i 1866 til Ole Andreassen Haugan fra Frosta for 1200 spesieda ler og kår. Gårdens besetning var da på 2 hester, 5 storfe, 14 sauer og 1 gris. Utsæden var Vb tønne rug, 1 tønne bygg, 10 tønner havre og 8 tønner poteter. Ole døde i 1873 på Haga, og Anne døde i 1895 på Stuskin. Ole og Anne fikk fem barn 81. Karen Maria, f. 1 828 på Haga, d. 1 896 gift i 1 861 med med enkemann Sevald Andersen Stuskin østre f. 1 81 8, d. 1900. De bodde på Stuskin østre. 82. Berit, f. 1832, d. 1 838 83. Serianna, f. 1835, gift i 1864 med Johannes Andreasen, f. 1830. De ble bru kere på Stuskin vestre. 84. Baroline, f. 1838, d. 1838 85. Ole, f. 1841, d. 1841 Ole Andreassen Haga. Baroline Kristiansdatter Haga. Ole Andreasen (1834-1923) og Baroline Kristiansdatter (1837-1916) Ole var fra Mellom-Haugan på Frosta, sønn av Andreas Olsen Rygg og Karen Nikolausdatter Gustad.
---- 539 H&FSt ---- Baroline var fra Vestrumsplass på Ekne, datter av Kristian Toresen og Karen Torsteinsdatter. Ole kjøpte Haga nordre vestre i 1865 og han hadde gården til i 1905 da sønnen Bernt Odin, som var kommet hjem fra Amerika, overtok den. Bernt Odin kjøpte i 1906 også hele Haga mellem, og han dreiv begge partene sammen som en gard. Bl Karl Andreas, f. 1863, d. 1958, gift i 1898 med Olga Olufsdafter f. 1876 i Levanger, d. 1 858. Han var gårdbruker på Haug vestre. B 2 Søren, f. 1867, d. 1934. Han utvandra til Amerika i 1884, gift med Anna Eriksdatter Eggen fra Meråker. De farmet ved Sioux Fal Is. B 3 Karen, f. 1 870, d. 1 953, gift i 1 893 med enkemann Elling Andreas Ottesen Lyng f. 1 854. De hadde gården Lyng søndre østre. Bernt Odin, f. 1 875, neste bruker på Haga nordre vestre. Anna Oline, f. 1878, d. 1903, ugift. Nelius, f. 1881, d. 1903, ugift Bernt Odin og Gjertrud Haga. Bernt Odin Olsen Haga (1875-1955) og Gjertrud Halvorsdatter Øyen (1876-1939) Odin Haga, som han ble kalt daglig, utvandra i 1896 med Sør-Dakota og Dell Rapids som reisemål. Han giftet seg der borte med Gjertrud Øyen fra Meråker. Da Odin kom HAGA
---- 540 H&FSt ---- r m \* <m Familien Haga på Haga nordre vestre. Bak fra v.: Paul, Helga, Nora, Ola, Gunnhild og Ottar. Foran: Odin, Asmund og Gjertrud. tilbake høsten 1904, hadde han foruten kona også sitt første barn med, nemlig Nora Amanda. Hun var født i januar samme år og hadde enda ikke fylt ett år da hun krys set Atlanteren. Odin og Gjertrud hadde sju barn: 81. Nora Amanda, f. 1904 i USA, d. 1 974, gift i 1 929 med Ole Lunden f. 1901, d. 1984, gårdbrukere i Melby. 82. Helga Sofie, f. 1905 på Haga, d. 1993. gift i 193 1 med Andor Jermstad f. 1901, d. 1959, gårdbrukere på Gjermstad øvre. 83. Ola Benni, f. 1908 på Haga, d. 1 967, gift i 1940 med Alfhild Årstad f. 1911, d. 1992. Han overtok Haga nordre vestre i 1942. Senere ble det deres sønn, Oddbjørn som overtok gården, og nå er det hans sønn, Ola Andreas, som er eier. 84. Gunhild Helene, f. 191 2på Haga, d. 1 990, gift i 1 944 med Halvdan Eggen f. 1915 på Inderøy. De var gårdbrukere på Fæby. 85. Ottar Gerhard, f. 1913 på Haga, d. 1993, gift med Gudrun Bakkeli f. 1920. Ottar tok over Lyng søndre østre i 1 941 . 86. Paul Konrad, f. 1915 på Haga, d. av polio i 1936. 87. Aasmund Ingebrigt, f. 1921 på Haga, d. 1980. gift med Else Beate Solberg f. 1927. De bodde på Lian i Trondheim.
---- 541 H&FSt ---- Husmannsplasser på Haga nordre vestre Trøa Beliggenheten av plassen Trøa er usikker, men vi kan finne plassfolk på Haga vestre i 1801 og de samme folka i 1825. Dette må en gå ut fra er plassen Trøa. I folketel lingen for 1865 er Trøa nevnt som husmannsplass, og i 1875 er det ingen husmann på gården. Ole Olsen (1751-1840) og Martha Olsdatter (1752-) Disse var på Trøa i 1801 og 1825. Ole Olsen ble født på Haga i 1751, sønn av Ole Andersen og Malena Bertelsdatter. Han ble gift i 1776 med Martha Olsdatter, født på Haga 1752, datter av Ole Bårdsen Sundby og Sara Johnsdatter Haga. Ole og Martha fikk ni barn: 81. Ole, f. 1776, d. 1776. 82. Ole, f. 1777. Han døde også som barn. 83. Malena, f. 1779. 84. Bertel, f. 1781. 85.J0n, f. 1784, d. 1785. 86. Sara, f. 1786, d. 1788 87. Sara, f. 1789, d. 1805 88. Ole, f. 1792, d. 1827. 89. Anne, f. 1 797, gift med Esten Johansen fra Sverige, og de tok over Trøa etter Ole og Martha. Esten Johansen (1793-1870) og Anne Olsdatter (1797-1881) Esten var på Ravlovald da de ble gift 1830, og han døde på Hagavald i 1870, og Anne døde på Lyng i 1881. Trøa ble nedlagt som husmannsplass før 1875, mest trolig da Esten døde i 1870 Esten og Anne fikk en sønn: 81. Ole, f. 1 836 på Hagavald. Ole ble soldat, og ham finner vi ikke igjen i Verdal senere.
---- 542 ----
---- 543 ----
---- 544 ----
---- 545 H&FSt ---- LYNG
---- 546 ----
---- 547 H&FSt ---- LYNG GNR. 109, 110 OG 111 Lyng er en av gårdene i Verdal som det finnes flest gamle beretninger om. På 1200-tallet var det nok bare en gard, men ifølge Verdalsboka ble gården delt i to, omkring 1280. Det ble da nordre og søndre Lyng. Den søndre delen ble delt i to i 1325, det ble da søndre og mellom. Senere ble både Lyng søndre og Lyng mellom delt. Den søndre delen har nok mer eller mindre eksistert som ett bruk også etter delingen i 1325. For i ledingsmanntallet for 1600 ble gårdene regnet som ett bruk med to oppsittere. Høvdinger og storbønder bygde ofte kirker på gårdene sine. Dette ble også gjort på Lyng. Disse kirkene var som små kapell og eierne brukte den presten de ville og rådde over kirka som de fant det for godt. Kirka på Lyng kan en plassere og det eksis terer navn som Kirkebakken på Lyng mellom vestre. Alle Lynggårdene ble sterkt rammet av raset i 1893. Nord-Lyng ble totalt utslettet, og denne ble ikke oppbygget igjen etter raset. De andre gårdene fikk også store ska der, og de ble delvis flyttet og bygd opp igjen. Elva tok også nytt løp, dette gjorde sitt til at det ble store forandringer i drifta av gårdene. Lyng søndre GNR. 109 Lyng søndre kan dateres tilbake så langt som til tidlig på 1500-tallet. Tidligere var alle Lyng-gårdene sammen i en storgard som har sin opprinnelse trolig så langt tilbake i tida som for 2000 år siden. (eksistert så langt tilbake som på 1200-tallet. Se Verdalsboka bind IV side 387.) Første brukeren på Lyng søndre, som en vet om, er en som het Gaute. I Verdalsboka finner vi han her i 1520. Gården Lyng søndre ble delt i to parter i 1845, Lyng søndre vestre og Lyng søn dre østre. Omkring 1800-tallet var eieren på Lyng søndre Åge Jakobsen. Han fikk skjøte på gården 3. mai 1784.
---- 548 H&FSt ---- Åge Jakobsen (1762-1808) og Anne Sevaldsdatter Stiklestad (1774-1851) Åge var sønn av Jakob Olsen Midt-Lyng og Anne Andersdatter Lein. Anne var datter av Sevald Andersen Stiklestad nordre og Elen Jonsdatter Hegre. Åge og Anne var søskenbarn. Med dette giftermålet arvet Åge andeler av Stiklestad nordre og Lyngåsen. Åge døde i 1808, og Anne giftet seg igjen i 1808 med Ole Andersen Stiklestad øvre. (Se mer om denne familien i Verdalsboka, Leinsætta bind. 111 side 430.) Åge og Anne fikk fem barn: Bl . Martha, f. 1 798, gift i 1 824 med Lars Andersen Rinnan f. 1 794 i Skogn. De ble senere eiere av Lyng søndre. 82. Anne, f. 1 799 på Lyng, d. 1 883 på Østgård, gift med Tore Iversen Østgård. Tore overtok Østgård i 1 839, og han dreiv gården fram til 1 872. 83. Jakob, f. 1802, d. 1802. 84. Sevald Andreas, f. 1804, d. 1805 85. Ole Andreas, f. 1806, d. 1807. Ole Andersen (1760-1810) og Anne Sevaldsdatter (1774-1851) Etter at Åge døde i 1808, giftet Anne seg i 1808 med Ole Andersen Stiklestad øvre. Han var enkemann født på Stuskin vestre i 1760, og han døde allerede i 1810. Ole og Anne fikk en sønn: 81. Åge, f. 1810. Han tok over Lyng søndre etter Lars Andersen, og han døde ugift på Lyng søndre i 1845. Han var omgangskolelærer i Sjøbygda og Volhaugen i QOQ Q Elias Ottesen Balgård (1775-1831) og Anne Sevaldsdatter (1774-1851) Etter at Ole døde, giftet Anne seg for tredje gang i 1812 med klokker Elias Balgård. Elias var født på Lynum i Skogn, og hans foreldre var Ottar Lynum og Maren Eliasdatter. Han ble tilsatt som omgangskolelærer i 1796, og han kake seg da Elias O. Folioen, men bare to år senere tok han navnet Balgård som var et slektsnavn på hans morside. Han ble klokker i Stiklestad og Vinne i 1811. Da han ble gårdbruker, fikk han så mye å gjøre at han fikk tillatelse til å holde skole hjemme på gården for denne kretsen, og hans stesønn Åge Olsen Lyng overtok resten av skolekretsen. (Se i Verdalsboka bind 111 side 420 om slekta til Elias Ottesen Balgård - Leinsætta) Elias og Anne fikk tre barn: 81. Elling, f. 1813, d. 1813. 82. Ole, f. 1815, d. 1889 på Lyng søndre vestre, gift med Marit Jensdatter Heltan. Ole ble eier av Lyng søndre vestre. 83. Otte, f 1816, gift med Anne Martha Olsdatter. Otte ble eier av Lyng søndre østre.
---- 549 H&FSt ---- Lars Andersen Rinnan (1794-1846) og Marta Ågesdatter (1798-1884) Lasse Vest-Grundan var formynder for Marta Ågesdatter. Han gikk til odelsretten for at Marta skulle få odel på gården, og i 1824 overtok hun Lyng søndre sammen med mannen Lars Andersen Rinnan. Lars Andersen fikk etter hvert økonomiske problemer. Han avhendet i 1825 sin hustrus part i Stiklestad nordre til Sevald Olsen Stiklestad. I 1834 ble det holdt ekse kusjon hos ham og gitt utlegg i hans fjerdedel av gården. Åge Olsen Lyng, halvbror av Marta Ågesdatter, overtok nå gården. Lars Andersen fikk av Åge Olsen Lyng i 1843 arvefesteskjøte på en part under Lyng søndre på 20 mål dyrket og 15 mål udyrket jord. Lars døde der i 1846 og enken Marta Ågesdatter fikk utlagt jordstykkene Holmen og Trøa for 250 spesiedaler. I 1835 var besetningen på Lyng søndre 5 hester, 20 storfe, 40 sauer, 18 geiter og 2 griser, og utsæden var 'A tønne hvete, l /4 tønne rug, 5 tønner bygg, 30 tønner havre, Vb tønne erter og 20 tønner poteter. Lars og Marta fikk to barn: 81. Karen Marie, f. 1824 på Kråg, gift i 1854 med Sefanias Christian Larsen. Sefanias var husmann på gården Baglo. (I Verdal historielags årbok for 1 998 side 1 04 skriver Solveig Ness om "Husmannsgutten som ble hotelleier". Det var sønnen til disse to) 82. Age, f. 1830 på Eklovald, gift i 1861 med Gurianna Pedersdatter, datter av Peder Paulsen Rosvoll. De ble husmannsfolk på Lyngsholmen. Åge Olsen Lyng (1810-1845) Åge var sønn av Ole Andersen og Anne Sevaldsdatter, halvbror av Marta Ågesdatter, og han overtok gården i 1841. Kjøpesummen var 1350 spesiedaler. Anne fikk kår på Lyng søndre og døde der i 1851. Åge Olsen døde ugift i 1845, hvoretter arvingene ved skjøte samme år overdrog Lyng søndre til Ole og Otte Eliasen Balgård for 2000 spesiedaler. Ved at Ole og Otte delte eiendommen mellom seg, ble Lyng søndre delt i to: Lyng søndre østre og Lyng søndre vestre. Lyng søndre østre Otte Eliasen (1816-1869) og Anne Marta Olsdatter Ness (1824-1909) Otte ble gift i 1853 med Anne Marta Olsdatter. Hun var født på Ness østre der hen nes foreldre da var inderster. Hennes foreldre var Ole Olsen og Berit Martha Halvorsdatter.
---- 550 H&FSt ---- Otte og Anne Marta fikk sju barn: 81. Dødfødt gutt, f. 1853. 82. Elling Andreas, f. 1 854 på Lyng, tok senere over gården. 83. Oline Birgitte, f. 1857, gift med Mikal Eriksen Svinhammer (Husanætta). De ble brukere på Svinhammer. 84. Oluf Anneus, f. 1859, utvandra til Amerika i 1881, gift der med Grete Gundersdatter Eklo f. 1864, d. 1939 85. Dødfødt gutt, f. 1862. 86. Dødfødt gutt, f. 1 864. 87. Maria Otelia, f. 1 866. Hun ble gift og bosatt på Lyng mellom vestre, og denne familien er nærmere beskrevet der. Peter Pedersen Rosvoll (1821-1894) og Anne Marta Olsdatter (1824-1909) Otte Eliasen døde i 1869, og Anne giftet seg igjen i 1871 med Peter Pedersen Rosvoll. De dreiv gården til i 1891 da overtok hennes eldste sønn fra første ekteskap. Peter og Anne Marta hadde ingen barn. Før han giftet seg med Anne Marta, var Peter i Amerika fra 1866 til 1871. Peter var sønn av Peder Paulsen Rosvoll og Magnhild Jensdatter. Han var bror av Gurianna Pedersdatter som giftet seg med Åge Larsen Lyngsholmen. Etter at de overlot gården til Elling Andreas Ottesen flyttet de til Anne Martas dat ter på Svinhammer og begge døde der. Lyng søndre østre 1954. Foiowiderøe.
---- 551 H&FSt ---- Gården hadde i 1875 en besetning på 3 hester, 9 storfe, 24 sauer og 3 griser, og det var en utsæd på l A tønne rug, 2 V 2, tønne bygg, 15 tønner havre og 14 tønner poteter. Under gården var husmannsplassen Smedstua. Elling Andreas Ottesen (1854-1900) og " Anne Kristine Iversdatter Kvello (1869-1890) 2) Karen Olsdatter Haga (1870-1953) Elling Andreas giftet seg i 1889 med Anne Kristine Iversdatter. Hun var fra Breding østre, datter av Iver Christoffer Iversen og Ingeborg Anna Olsdatter. Dette ble ikke noe langt ekteskap, for Anne Kristine døde allerede i 1890, og de hadde ingen barn. I 1893 giftet Elling seg på nytt med Karen Olsdatter fra Haga nordre vestre. Hun var datter av Ole Andreasen og Baroline Kristiansdatter. Elling tok over gården 1 1891 for kr 4000, og han var bruker der til han døde i 1900. Under raset 1893 fikk gården store skader både på hus og jorder, og Elling fikk kr. 7680 i erstatning Etter raset ble gården flyttet et stykke sydøstover til litt høyere land på den andre siden av veien. Skuronn på Lyng søndre østre. Karen Olsdatter Haga med sitt mannskap Etter at Elling døde, dreiv Karen gården fram til 1941 da hennes brorsønn, Ottar Gerhard Haga, overtok. Ottar Haga ble gift med Gudrun Bakkeli fra Toten. Nå er det Gjermund Haga, sønn av Ottar og Gudrun som er eier. Karen døde som kårkone på Lyng i 1945 Elling og Karen fikk en datter: Bl . Anna Birgitte, f. 1 893 på Svinhammer, d. 1 894 på Haga.
---- 552 H&FSt ---- Lyng søndre vestre GNR. 109, BNR. 2 Lyng søndre vestre. Ole Eliassen (1815-1889) og Marit Jensdatter Hellan (1823-1912) Ole Eliasen giftet seg i 1852 med Marit Jensdatter, født 1823 på Hellan, datter av Jens Paulsen og Sirianna Ottesdatter Hellan. Ole tok over denne delen av Lyng søndre i 1859, og i 1865 hadde han følgende besetning: 2 hester, 6 storfe, 18 sauer og 2 griser, og utsæden var l A tønne rug, 2 tøn ner bygg, 12 tønner havre og 10 tønner poteter. Ole døde i 1889. "Fantes død ved Slagtilfelde paa Veikanten nedenfor Nord-Lyng. Hesten fraspent og langvognen trukket tilside ved Veikanten, med hodet lænet ned til den ene Vognarm" Det var to husmannsplasser, Øran og Lyngsholmen, hvorav den siste tilhørte begge gårdene i fellesskap. Husmann på Lyngsholmen var da Åge Larsen, sønn av Lars Andersen og Martha Ågesdatter Lyng. Martha bodde nå hos sønnen som kår kone. Ole og Marit fikk fire barn: 81. Elias Annæus, f. på Lyng 1852, d. 1 935, gift med Laura Olsdatter Ness f. 1863 på Ness, d. 1950. (Se Nessætten, Verdalsboka bind IV side 464). De overtok Ness østre i 1 891 . 83. Ole Martin, f. 1 857 på Lyng, neste bruker på Lyng søndre vestre. 84. Maren Anna, f. 1861 på Lyng, d. 1931 på Lyng. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 553 H&FSt ---- Ole Martin Olsen Lyng (1857-1930) Ole Martin tok over gården i 1892 og drev den til han døde i 1930. Denne gården fikk også store skader under raset, og Ole fikk en erstatning på kr 7810. Gården ble etter raset flyttet noe sydøstover til den andre siden av veien hvor den ligger like øst for Lyng mellom østre. Etter Ole M. Lyng er det oppbevart en regnskapsbok fra han tok over gården i 1892 og fram til 1930. I denne boken er det innført regnskap for tjenere og tjenestepiker. Det viser seg at disse har fått utbetalt penger etter hvert som de hadde behov, så som til personlig innkjøp og fornøyelser og da med oppgjør etter årets slutt. Det ser også ut for at det har vært sagbruk på gården, for i regnskapsboka ser en at det har vært solgt en del trematerialer. Det er også ført regnskap med flyttingen av gården etter raset i 1893. Det viser seg at til rivingen av den gamle gården har det gått med 698 dagsverk, men noen sum for dette framkommer ikke i regnskapet. Byggmester Hans Slottsve har hatt akkord på oppsettingen og den lød på kr 1000, med et tillegg på kr 44. Det bodde en enslig kone i ei lita stue like ved der som gården nå står. Denne kona hadde en sønn, og når hun var ute og arbeidet på gårdene låste hun sønnen inne. En dag like under jul brann denne stua ned, men til alt hell hadde hun glemt å låse døra denne dagen slik at gutten berget livet. Denne historien fortake Ole M. Lyng til Berntinus Forbord og han videre til sin sønn Jarle. Det er ikke registrert noen husmannsplass på dette stedet, og navnet på denne kona er ukjent, så dette var nok ei enkel stue. Berntinus Forbord (1898- 1982) og° Ingeborg Dillan (1899-1942) 2) Ragna By (1900-1958) Berntinus tok over gården i 1930, han var fra Skatval, sønn av Joh. R og Mali Forbord. Foreldra til Ingeborg var lærer og kirkesanger Mikal Dillan og Martha Johannes datter Dillan. Ingeborg døde i 1942, og Berntinus giftet seg i 1946 med Ragna By fra Frol. Hun var dat ter av Andreas og Berit By. Ljåen må være kvass hvis slåtten skal gå unna. Ragna dreg sli pesteinen for Berntinus. Berntinus og Ingeborg fikk to barn 81. Mildrid, f. 1934, gift med Per Hammer. 82. Jarle Magnus, f. 1937, gift med Else Fornes f. 1939. Jarle ble neste eier på Lyng søndre vestre, og nå er det sønnen til Jarle og Else, Bjørnar, som er eier. LYNG
---- 554 H&FSt ---- Husmenn og fradelte bruk på Lyng søndre: I 1718 kan en se at det har vært en husmann på Lyng søndre. Han het Peder Haugstuen. Trolig var det 3 husmannsplasser på Lyng søndre på 1800-tallet: Lyngsholmen, Lyngsøran og Smedstua. Smedstua / Futakeren GNR. 109 BNR. 3 OG GNR. 110, BNR. 5 I folketellingen for 1865 er Smedstua registrert som husmannsplass på Lyng søndre østre, og etter navnet å dømme har det nok vært en smed som har bodd der en tid. Plassen har vært i bruk i alle fall fra 1800. Nedenfor plassen var det ei smie med tør kehus som tilhørte Lyng mellom vestre, og det kan kanskje ha vært en sammenheng der. Navnet Futakeren som dukket opp siden er det mer usikkerhet om opprinnelsen til. Navnet ble først skrevet som Futager, senere som Futaker. Johan Jakobsen (1771-) og Marit Olsdatter (1771-1808) Denne familien var husmannsfolk på Lyng søndre under folketellingen i 1801, og en mener at de var på denne plassen. De kom hit før århundreskiftet, og Marit døde her i 1808. En kan ikke finne noe dødsår på Johan, men deler av familien var her på 1830- tallet, for dattera Kjerstine hadde Lyngsvald som bosted da hun giftet seg i 1839. Johan og Marit hadde fire barn: 82. Kjerstine, f. 1797 på Lyngsvald, gift i 1839 med enkemann Jens Andorsen f. 1 793 på Skogn. Kjerstine døde i 1 841, og Jens giftet seg for tredje gang i 1 842 med Beret Pedersdatter, og de bosatte seg på Øra. Jens var gift første gang med Anne Pedersdatter. Han ble kaltjens Trompeter. 83. Martha, f. 1799, d. 1 879 på Øra, gift i 1 823 med Ole Guttormsen fra Selbu. De var inderster, først på Øra, senere på Nordberg og Mikkelsgården. 84. Olava, f. 1803, d. 1862 som fattiglem på Skrove, gift i 1832 med Ole Torkildsen. Sivert Nielsen (1805-1885) og Anne Olsdatter (1808-) De kom til Smedstua omkring 1830, og de var her til 1866. Sivert var født i Sparbu, sønn av Nils Ellingsen Aksnes og Anne Simensdatter fra Sparbu. Sivert kom til Verdal og ble gift i 1828 med Anne Olsdatter, født 1808 på
---- 555 H&FSt ---- Øgstad. Hun var datter av Ole Johnsen bosatt på Augla og Ingeborg Hansdatter bosatt på Øgstad. Sivert og Anne utvandra til Amerika i 1866. Sammen med dem reiste tre døtre med familier. De bosatte seg i Grove City, Minnesota. I 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 5 sauer, og de sådde 'A tønne bygg, 1 tønne havre og 2 satte tønner poteter. Sivert og Anne fikk ti barn: 81. Nils, f. 1 829 på Lyngsvald. Han ble skipstømmermann i Trondheim. 82. Ingeborg Anna, f. 1 832 på Lyngsvald, d. 1 906 i USA, gift i 1 853 med Johannes Bardosen f. 1825 på Bergsvald. Etter at de giftet seg, ble de husmannsfolk på Momoen under Mo nordre. Der fikk de tre barn. I 1866 utvandra familien sam men med hennes foreldre og to søstre til Amerika. 83. Johannes, f. 1834 på Lyngsvald, gift i 1859 med Jonetta Bardosdatter f. 1819 på Bergsvald. (søskenbytte). De utvandra til Amerika i 1864. 84. Olaus, 1837, d. 1838. 85. Maria, f. 1839 på Lyngsvald, gift 1862 med Johannes Olsen f. 1837 på Bredingsvald. De var inderster på Lyngsvald like etter at de giftet seg, og i 1 865 losjerte de på Lyngsholmen. Johannes livnærte seg da som skredder. De utvandra til Amerika i 1 866 sammen med hennes foreldre. 86. Johan, f. 1 842 på Lyngsvald. Det er trolig denne Johan som er stamper på spinne riet i Gausdal i 1 875. Han var da gift. 87. Serianna, f. 1845, gift i 1868 i Vår Frue kirke i Trondheim med styrmann Carl Fredrik Rønne. 88. Karen, f. 1 847 på Lyngsvald. Hun døde av kikhoste i 1848 89. Karen, f. 1 849. BlO.Bereth Martha, f. 1851 på Lyngsvald, d. 1889 i Minneapolis, utvandra i 1866, gift med redaktør Johan Edvard Gjedde, f. 1 842 i Levanger. Nils Olsen Futaker (1841- 1942) og Sigrid Ellingsdatter (1843-1921) Nils Olsen var født på Lyngåsvald (Ausen). Han var sønn av Ole Nielsen og Berith Jonsdatter. Han giftet seg i 1865 med Sigrid Ellingsdatter. Hun var født i Sulstua, dat ter av Elling Olsen og Anna Svendsdatter. Nils kom til Smedstua som husmann omkring 1867, og han kjøpte plassen i 1887. Han kalte heimen Futaker, og hvordan det navnet er oppstått er uvisst. I fol ketellingen for 1865, 1875 og 1891 blir plassen kalt Smedstua. Nils kjøpte tilleggsjord fra Lyng mellom slik at Futaker har både 109 og 110 som gårdsnummer. På Smedstua var det i 1875 2 kyr, 3 sauer og 2 geiter, og de hadde en utsæd på >/4 tønne bygg, 1 tønne havre og 4 tønner poteter. I folketellingen for 1900 ser vi at det var hele elleve personer på Futaker. Det var Nils og Sigrid med de to yngste barna, Maren Anna og Odin, og Eliseus og Anna Kristine med fem barn. Nils og Sigrid ble gift i 1865, og de fikk sju barn:
---- 556 H&FSt ---- Nils Futaker og oldebarnet Einar Austli. Fotoet er tatt like før 2. verdenskrig. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 557 H&FSt ---- 81. Eliseus, f. 1865 på Stik lestadvald, gift med Anna Kristine Agesdatter. De losjerte da på Småekran under Stiklestad øvre. I 1891 bodde de på Smedstua. Eliseus kjøp te jord av Lyng mellom i 1 901 og bygde opp heimen Lyngsaunet. 82. Oluf, f. 1869 på Lyngsvald. Han utvandra til Sør Dakota Amerika i 1888, men han kom visstnok tilbake og bodde på Levanger. 83. Nelius, f. 1872 på Lyngsvald, d. 1934 i Dell Rapids, Sør Dakota. Han utvandra til Amerika i 1892. 86. Maren Anna, f. 1883 på Lyngsvald, gift i 1906 med Iver Anton Haldorsen, Vera. Iver Anton var tømmermann og gardsarbeider og de bodde Nils Futaker på 100-årsdagen på Futager til hun døde i 1912. Før hun ble gift, hadde hun en datter med ung kar Olaf Andreassen Skogset, f. 1877, fra Frol. Denne datteren hette Nelly Signhilda. Hun ble gift medjeremias Austli og de ble neste eiere på Futaker. Odin, f. 1 887 på Lyngsvald, gift på Levanger med Julie Gustava Øyen, f. 1881 på Maritvollvald. Han utvandra til Boston Amerika i 1907. B 7 Jeremias Austli (1904-1989) og Nelly Signhilda Austli (1903-1974) Jeremias ble født på Austli. Han var sønn av Ole Jonsen Austli og Johanna Johansen. De overtok heimen i 1938. Jeremias hadde en sønn med Sofie Olsdatter Østnes 81. Odd Petter, f. 1921, d. 1997. Jeremias og Nelly fikk åtte barn: Bl . Johanne, f. 1929, gift med Helge Trøbakk. De bygget egen villa på tomt av Lyng mellom. LYNG
---- 558 H&FSt ---- 82. Jorun, f. 1933, gift med Werner Olsen, og de bosatte seg i Verdal. 83. Oddbjørg, f. 1934, gift med Knut Hepsø, og de bosatte seg i Steinkjer. 84. Einar, f. 1937, gift med Molly Otelie Ramberg, og de tok over farsheimen. Senere bygde Einar og Molly egen bolig på tomt av Futaker. 85. Solveig, f. 1939, gift med Ivar Sandem, og de bosatte seg på Jessheim. 86. Ingrid, f. 1941, gift med Jon Berger, de bygde egen villa på tomt kjøpt av Futaker. 87. Målfrid, f. 1944, gift med Arne Klepp og bosatt på Sandvollan. 88. Harald, f. 1947, gift med Bitten Kristin Skaland og bosatt i Verdal. Dagens eier på Futaker er Jan Sliper og Bjørg Sundby. Nelly Austli (t.v.) og Ingeranna Lyngsaunel. Bilde tatt i Sverige i perioden 1915-1920. Einar Austlis dåpsdag våren 1937. Bakerst f. v.: Johanna Nilsen Austli, Olga Hansen Austli, Ingvald Austli, Magnus Futaker, Harald Lyngsaunet, Cecilie Lyngsaunet, Gustava Lyngsaunet. Foran f. v.: Johanne Austli, Nelly Signhilda Veie Austli, dåpsbarnet Einar, Nils Futaker, Jorunn Austli Olsen og Oddbjørg Austli Hepsø.
---- 559 H&FSt ---- Lyngsholmen Lyngsholmen var fra gammelt av et fellesområde for Lyngsgårdene, og det var flere av gårdene som hadde husmannsplasser der. Etter området fikk plassene navnet Lyngsholmen. Dette var en del av Lyng som lå på sydsiden av elva. Bakgrunnen for at dette var en del av Lyng, var at elva langt tilbake hadde sitt løp syd for dette området og at området hang sammen med resten av Lyngeiendommen. Senere, da elva på nytt for andret løp, ble dette området liggende som en holme. På Lyngsholmen hadde Lyng søndre en husmannsplass. (Se mer om dette området og om hvordan det ble utslet tet i Verdalsraset i Verdalsboka bind "Ras i Verdal B".) Henrik Andersen (1761-1829) og Elie Eriksdatter (1765-1837) En mener med ganske stor sikkerhet at denne familien var på Lyngsholmen og at de kom dit i 1800. Henrik var født på Tokstad av ugifte foreldre, Anders Bårdsen Landfall og Kirstina Jensdatter. (Se Heimer og folk i Leksdal s. 137.) Han døde på Lyngsvald i 1829. Elie kom fra Husbyvald. Hun var datter av Erik Ottesen og Marit Johnsdatter. Elie døde i 1837 hos sin datter Kjerstine på Tillervald, så det ser ut som hun flyttet dit etter at Henrik døde. Henrik og Elie hadde seks barn: 81. Marit, f. 1790 på Rosvoll. 82. Anders, f. 1792 på Hagavald. Han ble bosatt på Buhaugan under Hofstad og var gift tre ganger, først i 1817 med Johanna Pedersdatter, i 1830 med Sara Hansdatter, og i 1852 med Lisbeth Kristoffersdatter. Han døde 1884 på Minsås. (Se Heimer og folk i Leksdal s. 234) 83. Marit, f. 1795. 84. Erik, f. 1795, d. 1795. 85. Kjerstine, f. 1797, gift i 1816 med Kristian Pedersen. De var begge bosatt på Hofstadvald da de giftet seg, og de ble husmannsfolk på Kroken under Tiller nor dre. (Se Heimer og folk i Leksdal s. 161) 84. Anne, f. 1801 på Lyngsvald, gift i 1824 med Jens Johansen f. 1797, d. 1878. Jens og Anne hadde en sønn, Elling, og denne familien bodde den første tida sam men med Annes foreldre. Jens og Anne ble senere husmannsfolk på Valstadsvedjan, og de var der til de måtte ut på legd. Jens var på Hallan mellom i 1 875, og han døde på Valstad i 1 878. Anne døde i 1 897 på Høylo. Tore Johnsen (1775-1858) og " Ingeborg Johnsdatter (1776-1823) 2) Beret Jakobsdatter (1767-1848) Neste husmann er Tore Johnsen, også han er det litt usikkert hvilken husmannsplass han har vært på, men det er sikkert at han har vært på Lyng søndre, og da er det ikke så mange plasser å velge mellom.
---- 560 H&FSt ---- I 1801 var Tore i tjeneste på Stiklestad østre, og Ingeborg var på Lyng søndre. De giftet seg i 1807 og da var begge bosatt på Lyng. Ingeborg var født på Landstad, dat ter av John Johnsen og Eli Sevaldsdatter. En må gå ut fra at de begynte som husmannsfolk like etter at de giftet seg. I 1823 døde Ingeborg, og fem måneder etter hennes død giftet Tore seg på nytt med enken Beret Jakobsdatter. Hun var tidligere gift med John Ingebrigtsen, og de var hus mannsfolk på Kvam. Beret var datter av Jakob Bårdsen Maritvollvald og Malena Sørensdatter Reitan Nøyaktig når de flyttet fra Lyngsholmen vet vi ikke, men det er mest trolig at de var her til omkring 1840. De flyttet da til Haga, og både Tore og Beret døde der. Tore hadde ingen barn i noen av sine ekteskap. Lars Andersen (1794-1846) og Martha Ågesdatter (1798-1884) 1 1843 fikk Lars Andersen Lyng arvefesteskjøte av Åge Olsen på denne plassen. Men arvefesteskjøtet ble ikke skyldsatt, og på grunn av dette ble heimen både i 1865, 1875 og 1891 registrert som husmannsplass, seiv om den var en selveiereiendom. Plassen ble på 20 mål dyrket mark og 15 mål udyrket. Denne Lars Andersen var den samme som var eier av Lyng søndre fram til 1834. Åge Larsen (1830-1913) og Gurianna Pedersdatter (1827-1901) Åge var sønn av Lars Andersen. Han ble gift i 1861 med Guruanna Pedersdatter Stubbe. Hun var født på Hallan, datter av Peder Paulsen og Magnhild Jensdatter Hallan. Peder Paulsen var da eier av Stubbe. I 1865 hadde de en besetning på 1 hest, 1 ku og 6 sauer, og de hadde en utsæd på V 4 tønne bygg, 1 x /i tønne havre og 2 tønner poteter. I 1891 hadde de 2 hester, 3 kyr, 5 sauer, 1 gris og 10 høns. Rasnatta i 1893 var disse på plassen Lyngsholmen: Åge og Gurianna, en dreng og Olava Olsdatter, som var inderst og fattiglem. Husa på Lyngsholmen ble tatt av raset, og de ble ført helt til Rosvoll. Alle som var i husa og var med på ferden, ble reddet. Som forsikring for husa fikk Åge kr 1860. Det var hovedbygning kr. 800, lade kr 280, stabbur kr 140, fjøs og stall kr 640. Til sammen fikk han en erstatning på kr 2820. Åge og Gurianna flyttet til Grønlia i Mullia hvor en søster av Åge var gift. De kjøpte 60 mål jord av Salthammer på nedre siden av riksveien for kr 1200, og kalte stedet Holmen etter Lyngsholmen, og de tok også Holmen som slektsnavn. Åge døde i 1914 og Guruanna i 1901. (Se Frolboka bind 1.) Åge og Gurianna fikk tre barn: 81. Lars, f. 1 862 på Lyngsholmen, d. 1 892. Han utvandra til Sør Dakota, Amerika i 1881, og han kalte seg da Holmen. 82. Petter, f. 1 864 på Lyngsholmen, gift med Anna Augusta Andersen f. 1 876 i Verdal. Han utvandra til Amerika, kom tilbake og kjøpte Holmen. 83. Anne Martha, f. 1868 Lyngsholmen, død 1891 på Lyngsholmen, ugift.
---- 561 H&FSt ---- Lyngsøran søndre Hvor denne plassen var, er noe usikkert, men det er trolig at den lå på det området som ble kalt Tangen. Tangen lå litt lengre nedover elva, på samme siden som gården. Det var flere husmannsplasser her, og de fleste tilhørte Lyng nordre. Anders Johannesen (1781-1860) og Anne Theodorsdatter (1781-1864) Disse to kan en ikke finne at de verken er født eller gift i Verdal, og de var her ikke under folketellingen i 1801. Når en ser på hvor barna er født, så har de flyttet mye omkring, og de har kom met til Lyng søndre mellom 1820-23. Anders døde på Lyng søndre i 1860 og Anne døde på Bjørkenvald i 1864. Anders og Anne hadde fem barn: 81. Dortea, f. 1809 på Hallan nordre-vald, d. 1860, gift 1843 med Hans Johnsen f. 1 824 på Byvald. Dortea hadde to barn før hun giftet seg med Hans Johnsen. I 1 836 fikk hun en datter, Julianne, med en gift mann som hadde bosted Trondheim. I 1 842 fikk hun en sønn som fikk navnet Harald, og hans far var en handelsbe tjent som het Henrik Schabel. Hun bodde heime på Lyngsvald da begge barna ble født. Hun fikk ingen barn med Hans Johnsen. 82. Jacob, f. 1811 på Lyng nordre vald, gift i 1856 med enke Sigrid Olsdatter f. 1 803 i Tromsdalen. Jakob bodde på Oppemsmoen da han giftet seg med Sigrid, og hun bodde på Tromsdalen der hun var født. De bosatte seg nok på Oppem, for Sigrid døde der i 1 875. Hun var da enke og husmannskone. 83. Maria, f. 1816 i Offerdal i Sverige, d. 1906, gift i 1842 med Ole Hansen f. 1 819 på Nessvald. De ble husmannsfolk på Haga østre/nordre like etter de gif tet seg, men i 1 865 har de flyttet til Øra der de bosatte seg på Mikvollvald. Ole var da huseier med jord og skomaker, senere dreiv han som dagarbeider. 84. Theodor, f. 1 820 på Sundbyvald, gift i 1 857 med Anne Mikkelsdatter f. 1 821. De var husmannsfolk på Bjørkenvald omkring 1 860-tallet, og i 1 866 utvandra de til Amerika sammen med to barn. Theodor kom tilbake og levde av sin kapital som enkemann på Mikvollvald. Han døde i 1912 som kramkar i privat forpleining på Va Istad moen. 85. Christian, f. 1823 på Lyngsvald, i 1865 er han gårdbruker på Bysleth i Nesna, gift med Birgitte Abelsdatter, f. 1 823 i Mo. Martinus Olsen (1838-1912) og Christine Jensdatter (1832-1909) Familien kom fra Nessvald omkring 1860. 1 1882 kjøpte Martinus og sønnen Iver Aneus Lyngsmoen sammen. Martinus ble født på Sundbyvald i 1838, og han ble gift i 1859 med Christine Jensdatter. Hun var født i Alemenningsåsen, datter av Jens Jensen og Kiersti Olsdatter. Dette ser ut som det har vært en noenlunde stor husmannsplass for i 1865 kunne plassen fø 1 ku og 4 sauer og i 1875, 2 kyr, 4 sauer og 1 geit.
---- 562 H&FSt ---- Dette var sikkert de siste beboerne på Lyngsøran, for plassen var ikke bebodd i 1893. Martinus og Christine hadde en sønn: 81. Iver Aneus, f. 1 859 på Nessvald, gift i 1 880 med Ingeborg Anna Petersdatter f. 1855 på Steingrundan, og hun brukte Stiklestadvald som etternavn. De kom til Lyngsmoen i 1 882 og til Prestmo i 1 896. Lyng mellom GNR. 110 Gården er utskilt fra Lyng søndre omkring 1600. 1 århundreskiftet 1700/1800 var Jakob Olsen eier av Lyng mellom. Jakob Olsen (1728-1804) og Anne Andersdatter Lein (1728-1805) Jakob Olsen var sersjant, sønn av lensmann Ole Jakobsen Lyng og Marit Hansdatter Landstad. Han ble gift i 1752 med Anne Andersdatter Lein, datter av Anders Jonsen Halset Lein og Anne Sevaldsdatter Lein. Jakob og Anne hadde fem barn: 81. Anne, f. 1753, gift med Halvor Olsen Hegstad, lensmann i Verdal og eier av Hegstad. 82. Ole, f. 1756. Han var kjøpmann på Ertsvik i Bjugn før han overtok Lyng mellom. 83. Marta, f. 1764, gift med Åge Torbersen Aagaard, lensmann i Stjørdal. 84. Åge, f. 1762 gift med Anne Sevaldsdatter Stiklestad. Åge og Anne var eiere av Lyng søndre fra 1 784. 85. Andreas (i kirkeboka Anders), Lyng f. 1760 d. 1 808 Ole Jakobsen Lyng (1756-) Ole Jakobsen var kjøpmann i Bjugn, og han innløste Lyng mellom da hans far døde i 1804. Han hadde gården bare til i 1808 da han solgte den til sin svigersønn Johannes Halvorsen. Barn: 81. Elling 82. Anne Sophie, f. 1784, gift med neste eier. 83. Jakob, f. 1786, gift første gang i 1 8 1 6 med Lisa Jensdatter Molberg f. 1 790, gift andre gang 1819 med Kirsti Olsdatter Rosvoll. Ved kontrakt av 14. august ilB 1 3 avsto Ole Jakobsens eldste sønn, Jakob Olsen, sin odelsrett mot at Johannes Halvorsen overlot han et jordstykke av Lyng, kalt Overenget (Stubbe).
---- 563 H&FSt ---- Johannes Halvorsen Hegstad (1778-1850) og Anne Sophie Olsdatter (1784-1826) Johannes var fra Hegstad, sønn av Halvor Olsen og Anne Jakobsdatter. Han ble gift i 1809 med Anne Sophie Olsdatter, datter av eieren på Lyng mellom. Johannes tok over gården etter sin svigerfar i 1808 for 4000 riksdaler. I 1835 var gårdens besetning, 4 hester, 18 storfe, 38 sauer, 10 geiter og 2 griser, og utsæden var 'A tønne hvete, 'A tønne rug, 50 tønner bygg, 30 tønner havre, l A tønne erter og 17 tønner poteter. Johannes Halvorsen hadde hele Lyng mellom til i 1835. Da overlot han halvpar ten både av jordvei og hus for 800 spesiedaler til sønnen Jakob Johannesen. Den andre halvpart solgte han i 1838 til Kristoffer Iversen Årstad for 900 spesiedaler. Gårdenes navn ble da Lyng mellom østre og Lyng mellom vestre, og disse to går dene lå helt inntil hverandre på vestsiden av veien fra Stiklestad. Johannes og Anne Sophie fikk fire barn: 81. Anne, f. 1809 på Lyng, d. 1832. 82. Jakob, f. 1 8 1 2 på Lyng, gift første gang i 1 836 med Inger Iversdatter f. 1 807 d. 1 848. Gift andre gang med Sigrid Anfinnsdatter f. 1 825 på Støren. Han ble eier av Lyng mellom vestre. 83. Kirsten Lorentse, f. 1 8 1 6 på Lyng, gift med enkemann Halvor Andersen Baglo f. 1797. Han ble eier av gården Baglo i Vinne og døde der i 1 876. Kirsten levde som kårkone på Baglo til hun døde i 1905. 84. Halvor, f. 1819 på Lyng, gift i 1847 med Inger Olsdatter f. 1797 på Overholmen. De ble gårdbrukere på Levring vestre. Han døde der i 1 889 og hun i 1 871 . Han ble gift for andre gang i 1 879 med Mette Pedersdatter Levring, f. 1 849 på Gjermstadvald. Lyng mellom vestre GNR. 110, BNR. 1 Gården lå tidligere på sydsiden av veien, men etter raset ble den flyttet lengre mot nord, i bakkene opp mot Smedstua. Etter at gården brant ned i 1938, ble den flyttet tilbake til flatene på sydsiden av veien til nåværende plassering. Jakob Johannesen (1812-1890) og ° Inger Iversdatter (1807-1848) 2) Sigrid Anfinnsdatter (1825-1900) Etter at Lyng mellom ble delt, overtok Jakob Johannesen denne parten som ble kalt Lyng mellom vestre i 1835. Han ble gift i 1836 med Inger Iversdatter. Hun var søs ter av Kristoffer Iversen som i 1838 ble eier av den andre parten av Lyng mellom,
---- 564 H&FSt ---- ■ : 'J&y-\yiifå\ IP—* 1 «^m 1 t~i>i<-t ( rr -j?*mSm w» Lyng mellom vestre. FotoWideiøe Lyng mellom østre. Inger var datter av Iver Kristoffersen Årstad f. 1774 på Levring og Inger Jeremiasdatter Midt-Holmen, født 1779. Inger døde i 1848 og Jakob giftet seg igjen i 1850. Denne gangen fikk han tak i en kone fra Soknedal, og hun het Sigrid Anfindsdatter. Jakob døde i 1890 og Sigrid i 1900. Ved skifte etter Jakobs første kone Inger i 1848, ser vi at det da var en husmanns plass på gården. I 1865 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 20 sauer og 2 griser, og utsæden var 'A tønne rug, 1 l h tønne bygg, 12 tønner havre og 10 tønner poteter. Det var som nevnt en husmannsplass på gården, og den var på Holmen. Det kunne ikke være noen stor plass. Den kunne fø bare to sauer, og de hadde en utsæd på 'A tønne havre og 1 tønne poteter. I 1875 var det ingen husmannsplass under gården. Jakob og Inger fikk tre barn: Bl . Johannes, f. 1 838, d. 1 890, gift med Mette Pauline Andorsdatter. De ble eiere av Volen vestre. 82. Inger, f. 1842. Hun utvandra i 1867 til Quebec, gift i USA med Jakob Andersen Volen, f. 1840. 83. Iver Anneus, f. 1 845. Han ble neste eier av Lyng mellom vestre. Jakob og Sigrid fikk tre barn 81. Dødfødt pike, 1851. 82. AnneSophie, f. 1853, d. 1862. 83. Anna Christina, f. 1858, gift i 1890 med enkemann Mikal Severin Andreassen f. 1 852 på Inderøy. Etter at de giftet seg, bodde de en tid på Lyng.
---- 565 H&FSt ---- Iver Anneus Jakobsen (1845-1890) og Maria Otilie Ottesdatter (1866-1933) Iver Anneus overtok gården i 1884 for kr 5600. Han ble gift i 1884 med Maria Otilie Ottesdatter. Hun var datter av gårdbruker Otte Eliasen på Lyng søndre østre og kone Anne Marta Olsdatter Lyng. Iver og hans far døde på samme dag i 1890, og etter at Iver døde, giftet Maria seg igjen. Sønnene Jakob og Oluf Anneus brukte Lyng som etternavn. Iver og Maria fikk tre barn: ■jn Familie på Lyng mellom vestre ca. 1930 Fra v.: Maria Berg, Oluf Anneus Lyng, Borghild Sundby, Jakob Lyng og Harald Marius Sundby. 81. Jakob, f. 1885, d. 1967, bodde på Lyng, ugift. 82. Oluf Anneus, f. 1887, d. 1970, bodde på Lyng, ugift 83. Inger Sofie, f. 1 889 d. 1 890, 6 mnd. gammel. Severin Bernhard Berg (1854-1917) og Maria Otilie Ottesdatter (1866-1933) Maria giftet seg igjen i 1893 med Severin Berg fra Røra, gårdsbestyrer på Forbregd, sønn av Sivert Johnsen Berg og Beret Maria Pedersdatter fra Østvoll. Severin døde i 1917. Gården var da på 160 mål plogland, og det var en besetning på 4 hester og 15 naut. Etter at Severin døde, dreiv Maria gården inntil 1930 da hun solgte til Harald Marius Sundby som var gift med datteren Borghild. Under raset i 1893 ble det store skader på gården. Gården måtte fraflyttes øye blikkelig for elva tok nytt leie omtrent der de fire Lynggårdene lå. Ingen mennesker kom til skade og Severin fikk kr 7160 i erstatning. LYNG
---- 566 H&FSt ---- Det var to tjenere på gården ras natta 1893. En var Ellev Ellevsen fra Stubbe under Stene. Han var 19 år. Ellev kjøpte senere Auskinnesset. Denne eiendommen ble kalt Tingvoll. Han ble gift med Ragnhild Elise Pedersdatter Lindset. Den andre var Anton Martinsen. Han fortsatte som dreng på Lyng en tid etter raset. Senere fikk han arbei de på jernbanen. Hans far kjøpte Høknes, og Anton bodde der i 1900. Han reiste til Amerika en tid, senere kom han tilbake og giftet seg med Anna Mikalsdatter Kålen fra Ekle. Han tok senere over heimen Høknes. Severin og Maria fikk to barn: 81. Borghild, f. 1895, d. 1974, gift i 1922 med Harald Marius Sundby, neste bruker på Lyng mellom vestre. 82. Iver, f. 1897, døde som barn. Maria og Severin Berg med barna. Fra v. Borghild, Oluf Anneus og Jakob. r o io s. Bjerka Harald Marius Sundby (1889-1976) og Borghild Severinsdatter Berg (1895-1974) Harald Marius var fra Sundby sønn av Johan Olaus Larsen Sundby og Pauline Hansdatter. Før han overtok gården i 1930, dreiv Marius drosjetransport, og han for paktet også Stiklestad prestegard en tid. 20. januar 1938 brant gården ned til grunnen. Marius og Borghild fikk en sønn: 81. Johan, f. 1925, d. 1925. 1 1955 overlot Marius gården til brorsønnen, Johan. Johan er sønn av Per og Dagrun Sundby, gift med Astrid Ryan. Nå er det deres datter, Bjørg, og Jan Morten Sliper, som er eiere på Lyng mellom vestre. Borghild og Marius Sundby HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 567 H&FSt ---- Marius Sundby på selvbinderen ca. 1940. Slåttonn på Lyng mellom vestre. Fra v. på vogna: Rolf Iversen, Marius Sundby, Jakob Lyng, Nelly Austli, Oluf Anneus Lyng, Johanne Austli.
---- 568 H&FSt ---- Overenget / Stubbe GNR. 110, BNR. 2 Stubbe 1954. I 1813 avsto Johannes Halvorsen Midt-Lyng jordstykket Overenget, eller Stubbe som det fikk til navn, til Jakob Olsen Lyng. Eiendommen var på ca. 50 mål. 1 1850 overtok Peder Paulsen Stubbe. Jakob Olsen Lyng (1786-1858) og ° Lisa Jensdatter (1790-1818) 2) Kirsti Olsdatter (1769-1848) Jakob og Lisa hadde ingen barn, men i 1815 var det registrert et barn som var hos dette ekteparet og hun het: Jakob hadde heller ikke barn i sitt andre ekteskap. Lensmann Rygh fikk auksjonskjøte på Stubbe i 1850, og han solgte gården umid delbart til Peder Paulsen.
---- 569 H&FSt ---- Peder Paulsen (1793-1843) og Magnhild Jensdatter (1798-1873) Peder Paulsen var fra Sundlo i Skogn. Han ble gift i 1818 med Magnhild Jensdatter Rosvoll. Magnhild var datter av Jens Olsen Rosvoll og Anne Johannesdatter. Peder og Magnhild kom nok til Lyng før de kjøpte Stubbe, for den yngste datte ren ble født på Lyngsvaldet, og Peder var da husmann. En kan ikke se at han har vært på noen av de andre husmannsplassene på Lyng, så det er mest trolig at han var på Stubbe allerede i 1837. Peder fikk ikke den gleda å være bruker på egen gard så veldig lenge, for han døde allerede samme året som han kjøpte Stubbe. Magnhild sto da som eier av gården, og hun hadde hjelp av de to sønnene Petter og Johannes med drifta. 1 1865 var besetningen 1 hest, 1 storfe, 5 sauer, 3 geiter og 1 gris, utsæden var l A tønne bygg, 3 tønner havre og 3 tønner poteter. Under Stubbe var det en husmannsplass, Øvre Stubbe. Peder og Magnhild fikk sju barn: 82. Petter, f. 1821 på Rosvoll, d. 1894, gift i 1871 med Anne Martha Olsdatter f. 1 824 på Ness. Før han giftet seg, var han i Amerika en periode, fra 1 866 til 1 871 . Petter ble bruker på Lyng søndre. 83. Johannes, f. 1823 på Hallan, gift 1872 med Maria Kristoffersdatter f. 1836 på Årstad. Johannes ble bruker på Eklo og Stor-Vuku, og han tok Eklo som etternavn. Han døde i Stor-Vuku i 1929, 105 år gammel. (Se Verdal historielags skrifter, årbok 2001 artikkel om Johannes Pedersen Eklo.) 84. Guruanna, f. 1 827 på Hallan, gift i 1 861 med Åge Larsen Lyngsholmen, f. 1 830 på Eklovald. Disse finner du mer om under Lyngsholmen, Lyng søndre. 85. Pauline, f. 1830 på Hallan, gift med Anders Pedersen Holmli, og de ble neste eiere av Stubbe. 86. Olaus, f. 1834 på Rosvoll. Han døde i 1838 på Lyngsvaldet. 87. Anne Martha, f. 1 837 på Lyngsvaldet, d. 191 8 i USA. Hun ble gift med Gunder Guttormsen Eklo, f. 1834 i Skogn, d. 1915. De ble brukere på Eklo i 1865-66 og utvandra senere til Amerika. Anders Pedersen Holmli (1831-1902) og Pauline Pedersdatter Stubbe (1830- 1915) Anders Pedersen var født på Holmli, sønn av Peder Olsen Holmli og Kirsti Andersdatter. Han ble gift i 1873 med Pauline Pedersdatter, datter på Stubbe. Samme år som de giftet seg, døde Paulines mor. Hun hadde hittil hatt hjemmel på Stubbe. Anders og Pauline overtok da Stubbe. De fikk ingen barn, og da Anders døde i 1902, overtok Anne Kristine Eklo går den. Hun var datter av Johannes Pedersen Eklo, bror av Pauline. Pauline døde på Stubbe i 1915. Anders og Pauline hadde en fostersønn:
---- 570 H&FSt ---- K Bilde fra Stubbe. Begravelsen etter Anders Stubbe i 1902. Bildet er tatt utenfor den gamle "litjstug gu". På kvit hest: Inger Eklo og Petter Holmen. På svart hest: Anna Eklo og Odin Eklo. I døra: Anne Eklo med kvitt forkle, Pauline Stubbe. (Bildet tilhører Ingrid Bjørgan) 81. Peder Olsen Holm f. 1863 i Bodø. Peder var brorsønn av Anders, og han utvandra til Amerika i 1881 som P.O. Stubbe Pauline og Anders Stubbe. "I^H
---- 571 H&FSt ---- Anne Kristine Johannesdatter Eklo Anne Kristine var ugift. Hun drev Stubbe til i 1921. Da overtok Johan R Libak fra Stjørdal gården. Han var gift med søsteren til Anne Kristine, Anna Pauline Johannesdatter Eklo. Johan Peter Jonsen Libak (1876-1961) og Anna Pauline Johannesdatter (1882-1928) Johan Peter og Anna Pauline ble gift i 1905. Johan Peter var fra Stjørdal, og etter at de giftet seg, bodde de i Vuku og Meråker før de overtok Stubbe i 1921. Johan arbeidet som oppsynsmann ved jernbanen. Johan og Anna hadde fem barn 81. Marit, f. 1906 på Vuku store, d. 1 967, gift i 1 932 med Lars Valstad, f. 1904, d. 1983, gårdbruker på Valstad østre. 82. Gunlaug, f. 1908 i Meråker, d. 1972, gift i 1940 med Ingolf Holmen, gårdbruker på Øst-Hellan. 83. Alfhild, f. 1913 på Heimdal, d. 1916 på Stubbe. 85. Ingrid, f. 1918, gift med Ole Bjørgan, f. 1913, d. 1990, gårdbruker på Bjørgan. Lars Valstad og Marit Johansdatter hadde Stubbe en kort tid før Georg Matheus Haga tok over i 1939. På Stubbe. Fra venstre: Gunlaug Libak, Marie Eklo, Anna Libak. Anne Eklo, Odin Eklo. Foran: "bestemor Stjørdal", Marit Libak og Johan Petter Libak. Sittende "gammel-Ane". Georg Matheus Haga (1896-1978) og Borghild Lunnan (1907-1991) Matheus var fra Haga østre, og hans foreldre var Johannes Mikalsen Haga og Julie Jakobsdatter Skei. Han ble gift i 1927 med Borghild Lunnan. Hun var datter av Edvard og Gustava Lunnan. Før han giftet seg hadde Matheus en sønn med Anne Eleseusdatter, bosatt i Eklo: LYNG
---- 572 H&FSt ---- Familien til Borghild og Matheus. Bak: Johannes, Gunvor, Jorun og Bergljot. Matheus og Borghild hadde fire barn: Bl . Gunvor, f. 1929, gift med Øivind Hojem, f. 1923, d. 1995. De bosatte seg på Moen, som inntil da hennes far var eier av. 82. Jorun, f. 1933, gift med Svein Musum. De er bosatt i Trondheim. 83. Bergljot Margit, f. 1936, gift med Knut Johnsen. De bosatte på Ørmelen i Verdal. 84. Erling Johannes, f. 1936, d. 1991, gift med Synnøve Sørhaug, og de ble neste eiere på Stubbe. Nå er det deres sønn, Morten Egil som er eier. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800 1940
---- 573 H&FSt ---- Lyng mellom østre GNR. 110, BNR. 3 :sBB 6» '"*•S- ~ ? :fc: ■<« '.i-Æ . ■ É £■ Jf- Lyng mellom østre. I bakgrunnen Lyng søndre vestre (Forbord). FoioWidei Kristoffer Iversen Årstad (1805-1888) og Anne Arntsdatter (1802-1872) Kristoffer tok over gården i 1838, og han var eier til i 1860. Da solgte han den for 1000 spesiedaler til Haldor Jakobsen Berg. Etter salget av Lyng flyttet de til Kvello, og begge døde der. Kristoffer var skolelærer, sønn av Iver Kristoffersen Årstad og Inger Jeremiasdatter Midt-Holmen. Han ble gift i 1829 med Anne Arntsdatter, født 1802 på Lundskin, datter av Arnt Sivertsen og Maria Ellevsdatter. Kristoffer døde i 1888 på Kvello (Se Garnesætta Verdalsboka bind V s. 451) Kristoffer og Anne fikk seks barn: 81. Ingeranna, f. 1830 på Årstad, d. 1906 på Skrove, gift i 1858 med Kristen Johnsen Søkstad, f. 1 828 i Lom, d. 1 894. De bosatte seg hos hennes foreldre på Kvello, og Kristen arbeidet hos sin svigerfar til i 1 885. Da ble han driver av går den.
---- 574 H&FSt ---- 82. Arnt, f. 1831 på Årstad, d. 1908 i Nordland, gift med Magdalena Hansdatter, f. 1 842 i Målselv. De var husmannsfolk i Målselv og fikk åtte barn. 83. Iver, f. 1833 på Årstad, d. 1885, gift med Ingeborg Anna Olsdatter Breding, f. 1 843, d. 1 881 . Iver var sersjant og senere fanejunker, og han overtok Breding østre i 1 869. 84. Maria, f. 1836 på Årstad, d. 1915, gift med Johannes Pedersen Eklo. Se under Stubbe. 85. Anders, f. 1 840 på Lyng mellom, han utvandra til Amerika i 1 866, gift i Amerika og fikk seks barn. 86. Jeremias, f. 1 846 på Lyng mellom. Han utvandra til Minnesota, Amerika i 1 871 . Haldor Jakobsen Lyng (1827-1911) og Martha Bardosdatter (1830-1930) Haldor var født på Berg, sønn av Jakob Besse Berg og Karen Halvorsdatter. Han kjøp te Lyng mellom østre i 1860. Han ble gift i 1861 med Martha Bardosdatter, datter av Bardo Andersen Rosvoll og Kiersti Pedersdatter. Det gikk nok ikke så bra med drifta til Haldor, for vi ser at i 1867 ble gården solgt på tvangsauksjon, og Haldor med fami lie utvandra til Amerika, han i 1867, hun og tre barn i 1871. I 1865 var gårdens besetning på 2 hester, 6 storfe, 20 sauer og 2 griser, og utsæ den var 1 L /2 tønne bygg, 12 tønner havre og 10 tønner poteter. Under gården var det 3 husmannsplasser, alle het Lyngsholmen. Haldor og Marta giftet seg i 1861, og de fikk tre barn: 81. Karen, f. 1861. 82. Kristine, f 1863. 83. Jakob, f. 1866. Johannes Olsen Haga (1832-1890) og Karen Maria Andersdatter Stuskin (1833-1920) Haldor Jakobsens bo ble i 1867 tatt under konkursbehandling, og gården ble solgt på auksjon for kr 4920 til Johannes Olsen Haga. Etter at Johannes døde i 1890, hadde enken Karen Marie gården til i 1894 da hun solgte den til sønnen Johannes Johannesen. Johannes var født på Haga, sønn av Ole Halvorsen og Martha Johannesdatter. (Se Næssætta, Verdalsboka bind IV side 466). Han ble gift i 1868 med Karen Maria Andersdatter Stuskin. Hun var datter av Anders Jakobsen Stuskin og Martha Sevaldsdatter. Johannes døde på Lyng i 1890, og Karen Maria døde på Aldersheimen i 1920. Johannes og Karen fikk tre barn: Bl . Johannes, f. 1 870. Han ble neste eier av Lyng mellom østre. 82. Anna Margrete, f. 1872, d. 1917 på Karmhus, gift i 1895 med Hans Olaus Pettersen Karmhus. De ble brukere på Karmhus vestre i Leksdalen. 83. Mette Oline, f. 1876, d. 1944 i Trondheim. Hun var ugift, og etter 1900 flyttet hun til Trondheim hvor hun blant annet var selskapsdame for fru Bøckmann.
---- 575 H&FSt ---- Johannes og Karen hadde en fostersønn: Anneus Martinsen Lyng f. 1882. Han vokste opp som fostersønn på Lyng. Hans foreldre var ungkar Martin Julius Andreasen Stiklestad og pike Berntine Pedersdatter Lyng. Berntine var tjenestejente her på Lyng, og Anneus regnet Karen og Johannes Lyng som sine foreldre. Anneus utvandra til Amerika i 1902. Johannes Johannesen Lyng (1870-1935) og " Oline Gustava Olsdatter Ness (1867-1905) 2) Berit Martha Balgård (1886-1979) Johannes ble gift i 1892 med Oline Gustava Olsdatter Ness, datter av Ole Olsen Ness østre og Gurianna Larsdatter. Også denne gården ble ødelagt under Verdalsraset, og Johannes fikk kr. 6800 i erstatning. Han fortsatte med drifta av gården til i 1903. Da utvandra han til Amerika. Etter at kona Oline var død av tuberkulose i 1905, kom han heim for å ta med barna til Amerika. Datteren Karla ønsket ikke å bli med. Hun flyttet sammen med farmor Karen og tanta Mette til Karmhus der tante Anna var gift. Lilly var for lita til å ta med, så hun kom til Mette og Erik Hojem i Skogn, der hun vokste opp. (Mette var slektning av hennes mor Oline, født Ness) Foto fra Lyng mellom østre i 1902. Fra venstre Oline Olsdatter Ness (Lyng), Karen Marie Lyng, Anna Lyng Karmhus (datter av Karen Marie), Olaus Karmhus (gift med Anna Lyng), Karla Lyng Sende (datter av Oline Olsdatter Ness), Mette Lyng (datter av Karen Marie Lyng).
---- 576 H&FSt ---- riss m m li i«p IPJP - .1 - *3S*~*W" » W^. Folket på Lyng mellom samlet på gardsplassen i 1902. Olga, Julie og Oskar ble med far Johannes til Amerika i mars 1906. Johannes giftet seg i 1908 med Berit Martha Balgård, født 1886 i Verdal, og de fikk tre barn. Johannes dyrket opp og drev som farmer i Nord Dakota. Johannes og Oline fikk seks barn: 81. Karla Gustava, f. 1893, d. 1991, gift med Peder Edvard Johannesen Sende f. 1 885, d. 1959. De ble brukere på Sende nedre søndre. 82. Olga Johanne, f. 1895, d. 1973, gift i Amerika med Edvard Olsson. 83. Julie Otilie, f. 1896, d. 1981, gift i Amerika med Henry Dammen. 84. Oskar, f. 1899, d. 1996, gift i Amerika med Alice Langlie. 85. Marie, f. 1901, d. 1902. 86. Lilly Margrethe, f. 1903, d. 1988, gift med Ingolf Sandberg f. 1903, d. 1984. De var bosatt på Ronglan hvor Ingolf dreiv som lastebileier. Nils Andersen Brenne (1877-) og Laura Serianna Pedersdatter (1878-) I 1904 kjøpte Nils Andersen Brenne Lyng mellom østre, og han hadde gården til i 1910. Nils Andersen var født i Skogn. I 1900 var han gårdsbestyrer på Brenne mellom i Skogn. Han var sønn av gårdens eier. Han var da ugift. Nils og Laura hadde to barn: 81. Alfred Godtvard, f. 1904 på Lyng. 82. Peder Andreas, f. 1909 på Lyng, d. 1909.
---- 577 H&FSt ---- Foto fra 1 897. Julie Sicilie og Johan Martin Skavhaug med sine fire barn, fra v. John Albert Magda Sofie, Ida Marianne, Ingemar Alfred. Johan Martin Ågesen Skavhaug (1854-1930) og Julie Cecelie Jakobsdatter (1860-1950) Johan Martin var født på Breding, sønn av Åge Jeremiasen Bredingsvald og Marit Johnsdatter Breding. Åge var da leilending på Skavhaug nedre. Johan Martin ble gift i 1882 med Julie Cecelie Jakobsdatter, født 1860 på Molden, datter av Jakob Olsen og Serianna Olsdatter. Johan Martin var standart]unker og var på Reitaunet og Holmsveet før han kjøp te Lyng mellom østre i 1910. Han hadde gården til 1920 da han overlot den til søn nen Ingemar Alfred. Johan Martin og Julie Cecelie fikk fire barn: 81. Magda Sofie, f. 1 883 på Molden ; d. 1 957, gift i 1 91 2 med Nils Marius Aspås, f. 1885, d. 1974. De bosatte seg i Trondheim der Nils var ansatt som hoved bokholder i Spareskillingsbanken.
---- 578 H&FSt ---- 82. John Albert, f. 1890 på Reitaunet, d. 1984, gift med Johanna Øgstad. Han kjøp te Fagerhøy i 1936. (Se under Hegstad). 83. Ida Marianne, f. 1892 på Holmsveet, d. 1982 gift i 1914 med Johan Hofstad. De tok over Stiklestad østre i 1 922. 84. Ingemar Alfred, f. 1 896 på Holmsveet, gift med Signe Hofstad, datter av Sefanias og Laura Sofie Hofstad på Stiklestad østre. Ingemar ble neste bruker på Lyng mellom østre. Ingemar og Signe Skavhaug med barn. Foran, Signe og Ingemar. Bak, Johanne, Johan Martin, Sigrid, Laura. Ingemar Alfred Skavhaug (1896-1985) og Signe Hofstad (1895-1980) Ingemar og Signe fikk fire barn: 81. Laura Sofie, f. 1922, gift med Arent Berg Wilhelmsen f. 1913, d. 1992. De bosatte seg i Bergen. 82. Johanne, f. 1924, gift med Arne Kjelås, f. 1920 på Inderøy. De bosatte seg på Øra. Arne drev med lastebiltransport av grus fra eget grustak på Tinden. 83. Johan Martin, f. 1928, gift med Hallbjørg Lunnan, f. 1934 i Raset. Han ble neste eier på Lyng mellom østre. 84. Sigrid, f. 1 934, d. 1 983, gift med Hermod Ålberg, f. 1 936 på Sparbu. De bosat- Nå er det sønn av Johan og Hallbjørg, Inge, som er eier på Lyng mellom østre. HEIMER OG FOLK - STIKLESTAD 1 800-1940
---- 579 H&FSt ---- Lyngsmoen GNR. 110, BNR. 4 Lyngsmoen ca. 1950. Otte Johannesen Skjørdal (1805-1869) og Brynhild Jonsdatter Landstad (1818-1895) Lyngsmoen ble fradelt fra Lyng mellom østre i 1863, og første eier var Otte Johannesen Skjørdal. Han var sønn av Johannes Eriksen Skjørdal og Anne Ottesdatter. Han ble gift i 1861 med Brynhild Jonsdatter Landstad, datter av Joen Joensen Landstad og Elie Sevaldsdatter. Otte døde i 1869, og Brynhild fortsatte som bruker fram til i 1875 da hun solgte til Petter Larsen. Otte betalte 73 spesiedaler 60 skilling for Lyngsmoen, og da Brynhild solgte, ble prisen 190 spesiedaler. I 1865 hadde de en besetning på 4 sauer og en utsæd på Vs tønne bygg, V 2 tønne havre og 1 tønne poteter. I 1875 var besetningen 3 sauer og 1 gris. Da sådde de Vs tønne bygg, V 2 tønne havre og satte 2 tønner poteter. Otte og Brynhild fikk en datter: Bl . Anne Martha, f. 1 861 på Lyng, d. 1861 LYNG
---- 580 H&FSt ---- Petter Larsen (1835-1878) og Marit Olsdatter (1831-) Petter var født på Melbyvald, sønn av Lars Pedersen og Martha Larsdatter. Marit var født på Leirfallkålen, datter av Ole Olsen og Hjertru Tørrisdatter. Før de kom til Lyngsmoen, var de husmannsfolk på Tanggjerdet under Rosvoll. Petter døde på Lyngsmoen, men Marit har vi ikke noe sikkert dødsår på. Det er mulig at hun var på legd på Forbregd i 1891. Petter og Marit ble gift i 1858, og de hadde to barn: Bl . Ole Martin, f. 1 859 på Lyng. Han var dreng på Nord-Lyng da han ble konfirmert i 1875. 82. Laura, f. 1864 på Rosvollvald. Hun utvandra til Amerika i 1884. Martinus Olsen (1838-1912) og Kristine Jensdatter (1832-1908) I 1882 kjøpte Martinus og sønnen Iver Anneus Lyngsmoen sammen. Før de kom hit var Martinus husmann på Lyngsøran søndre. Han var sønn av Ole Gundersen Eggen og pike Anne Nilsdatter Sundbyvald. Kristine var datter av Jens Jensen Almenningen og Kiersti Olsdatter. Kristine døde på Lyngsmoen i 1908, og Martinus døde på Prestmo i 1912. Martinus og Kristine ble gift i 1859, og de fikk en sønn: Bl . Iver Anneus, f. 1 859 på Nessvald. Han ble neste bruker på Lyngsmoen. Iver Anneus Martinusen Prestmo (1859-1914) og Ingeborg Anna Petersdatter (1855-1919) Anneus ble gift i 1880 med Ingeborg Anna Petersdatter. Hun var født på Steingrunnan, datter av Peter Olsen og Henrika Simonsdatter. Anneus og Ingeborg Anna kjøpte Prestmo, fradelt Augla, i 1896, og tok Prestmo som slektsnavn. Martinus ble da eneeier på Lyngsmoen fram til sønnesønnen Anton Julius Prestmo overtok. Anneus og Ingeborg fikk ni barn: 81. Marianne Kristine, f. 1880 på Lyngsmoen, d. 1921 i USA, gift med Anneus Skavhaug, f. 1882, d. 1952. 82. Petter Halfdan, f. 1 882 på Lyngsmoen, d. 1953, gift med Sofie Andreasdatter, f. 1 887, d. 1952. De var brukere på heimen Gjermstad vestre. 83. Anton Julius, f. 1884 på Lyngsmoen, gift med Anna Hojem, f. 1878 i Frol, d. 1963, neste bruker på Lyngsmoen. 84. Marius, f. 1887 på Lyngsmoen, d. 1887. 85. Marie Karoline, f. 1 888 på Lyngsmoen, d. 1965, gift med Ole Alfred Anneusen Molde, f. 1884. De var brukere på heimen Molde på Haug. 86. Karen Henrikke, "Rikke", f. 1891 på Ekle, der hennes foreldre var forpaktere, d. 1970, gift med Lars Haugan, f. 1895, d. 1947. De var brukere på heimen Eklosveet i Raset.
---- 581 H&FSt ---- Anneus Prestmo med familie.. Bak f. v.: Karen Henrikke, Marianne Kristine, Peter Halvdan, Anton, Marie Karoline. Foran f. v.: Hermann Alfred, Anneus, Johan, Ingeborg Anna, Ingrid Sofie. Bildet er tatt i 1908 og er hentet fra Bjerkan-arkivet. 87. Hermann Alfred, f. 1894 på Lyngsmoen, d. 1991, gift med Jenny Alfrida Iversdatter Fiskvik, f. 1900, d. 1978. De ble neste eiere på Prestmo. 88. Ingrid Sofie, f. 1898 på Lyngsmoen, d. 1942, gift med Kristoffer Haugan, f. 1 888, d. 1934. Han var kaptein i militæret, og de var bosatt på Ørmelen. 89. Johan Kristian, f. 1900, d. 1954 som butikksjef i Trondheim, gift i 1923 med Eva Østerås, f. 1904 på Bakklandet, d. 1974. Anton Julius Anneusen Prestmo (1884-1966) og Anna Pauline Andreasdatter Hojem (1878-1963) Anton ble gift i 1907 med Anna Pauline Andreasdatter Hojem. Hun var født på Grevskottvald, datter av Andreas Severin Sakariasen Hojemsaunet og Kirsten Langsåvoll. De eide Mo søndre.
---- 582 H&FSt ---- Anna Pauline Andreasdatter Hojem og Anton Julius Anneussen. Etter utraset kjøpte far til Anton, Iver Anneus, et jordstykke i Raset av Sefanias Hofstad. Dette jordstykket delte han mellom sønnene Anton og Hermann. Anton begynte å dyrke opp sitt stykke i 1923, og kalte heimen Grønnmyra. Dette var før staten delte opp Raset i nybrottsbruk, og derfor er Grønnmyra litt mindre enn de andre nybrottsbrukene i Raset. Arne Vaterholm som overtok Grønnmyra etter Anton, forteller at uthuset på Grønnmyra ble ferdig oppsatt av Marius Weie for 200 kroner. Arne forteller også at Anton var litt av en kraftkar. Under nydyrkinga braut han av jernstauren, og den står enda sammensveiset på Grønnmyra som et minne. Under grøftearbeidet ble han lens for drensrør, men heime på Lyngsmoen hadde han rør. Den eneste måten å frakte de på var å bære dem, og han bar 37 drensrør i en strisekk fra Lyngsmoen til Grønnmyra. Etter at han overgå heimen, dreiv han med vedarbeide. Da han var mellom 80 - 85 år tok han på seg en jobb med å hugge favnved. Arne forteller at da han kom heim om kvelden, var han i dårlig humør for han greidde ikke å hugge mer enn en favn ved på en dag. Han var vant med å hugge to favner da han var i sine beste år. Anton dreiv Lyngsmoen sammen med nydyrkinga i Raset, men i 1930 solgte han Lyngsmoen til Arne Kornelius Nilsen fra Skånes. Arne Kornelius vokste opp der og tok Lyngsmo som etternavn.
---- 583 H&FSt ---- Anton og Anna hadde ingen barn, men Anny Alvhilde Gundersen, f. 1921, ble oppfostret hos dem. Anny var datter av Oskar Gundersen og søster til Anton, Ingrid Sofie. Anny ble gift i 1944 med Arne J. Vaterholm. Arne Kornelius Lyngsmo (1898-1980) og Jenny Konstanse Gundersen (1901 1981) Arne Kornelius var fra Skånes, sønn av Nils Pettersen og Anna Pauline Andreasdatter Hojem. Arne vokste som nevnt opp på Lyngsmoen, og han ble gift med Jenny Konstanse Gundersen fra Mo, datter av Jon Andreas og Anna Berntine Gundersen. Arne var anleggsarbeider på veivesenet i Trøndelag, og en tid arbeidet han også i Odda og Stavanger. Anleggs arbeidet tok slutt da han Fem generasjoner på Mo og Lyngsmoen. Fra. v. Anna Berntine Gundersen, Borghild Alfrida Lyngsmo, Jenny Konstanse Lyngsmo, Turid Jensen og Kjerstine Nilsdatter Fårenvald. LYNG
---- 584 H&FSt ---- pådro seg alvorlige skader etter et fall fra en lastebil, og etter dette ble han driver av småbruket Lyngsmoen. Arne og Jenny var aktivt med i arbeiderbevegelsen i mange år, han i parti og fag organisasjon og hun i Arbeiderkvinnelaget. Hun var også med i kommunale nemn der og utvalg. Arne og Jenny fikk sju barn: 81. Borghild Alfrida, f. 1 920 på Lyngsmoen, d. 1 994, gift med Jakob Jensen, f. 1912 i Trondheim. De bosatte seg på Levanger, og Jakob arbeidet på Røstad skole. 82. Jan Arnold, f. 1921 på Ness, d. 2003, gift med Margit Melhus, f. 1927. De bosatte seg på Øra. 83. Ottar Martin, f. 1922 på Fossheim, gift med Dagmar Mikalsen fra Nannestad. 84. Gunnar Normann, f. 1924 på Mo, gift med Petra Grav fra Ytterøy. 85. Torstein Georg, f. 1926 på Mo, gift med Karen Tørresdal fra Røra. 86. Knut, f. 1 929, gift med Petra Sågen, d. 2005. De bosatte seg i en villa som Arne og Jenny satte opp ved Lyngsmoen. 87. Asbjørn, f. 1932, gift med Anne Kamsvåg fra Tingvoll. Dagens eier er Håkon Lyngsmo, sønn av Jan Arnold og Margit Lyngsmo. Nyvold GNR. 110, BNR. 6 Martin Mikalsen Nyvold (1866-1939) og Karen Anna Andorsdatter (1856- 1939) Nyvold ble fradelt Lyng mellom sist på 1800-tallet, og det var Martin som bygde hus og startet opp på Nyvold. Martin og Karen Anna giftet seg i 1900 og Martin hadde da Nyvold som bosted. De tok også Nyvold som etternavn. Det er mulig at det er denne Martin Mikalsen som var tjener på Melbygraven i 1891. Martin ble født på Reppesvald av foreldre, Mikal Henriksen og Marta Rasmusdatter. Mikal og Marta flyttet til Sverige i 1885. Karen Anna ble født på Skrovevald av foreldre, Andor Nilsen og Inger Rasmusdatter. Martin og Karen Anna døde begge på Nyvold, med bare 19 dagers mellomrom. Hun døde 7/12 og han 26/12. Etter at Martin og Karen døde, kjøpte Arne Lyngsmo eiendommen og slo den sammen med Lyngsmoen. Martin og Karen Anna hadde ingen barn.
---- 585 H&FSt ---- Lyngsaunet GNR. 110, BNR. 7 Lyngsaunet 1954. FoioWiderar I 1901 kjøpte Eliseus Nilsen Futager 45 mål jord av Johannes Johannesen på Lyng søndre østre og bygget opp heimen Lyngsaunet. Eliseus tok da Lyngsaunet som slektsnavn. Eliseus Nilsen Lyngsaunet (1865-1949)0g Anna Kristine Aagesdatter (1860- 1932) Eliseus startet opp med å kjøpe en gammel stue i Okkenhaug og sette den opp på Lyngsaunet. Eliseus var en meget dyktig og mye brukt gråsteinsmurer, og det var mange grå steinsmurpiper etter han rundt omkring på gårdene i bygda. Som så mange i disse harde tider måtte også Eliseus være nøye med bruken av penger. Det fortelles at en gang han var på vei til mureroppdrag i Ness, møtte han en kjenning på Øra. Denne spurte Eliseus hvorfor han ikke tok veien over elva heller enn å sykle helt rundt om Øra. Da svarte Eliseus at hvorfor betale 10 øre i fergepenger når en har sykkel. Eliseus var også maskinist for "Hallems motortreskelag" som omfattet småhei mene i Hallem, Stiklestad og Lyng. Laget startet opp i 1920, og fra regnskapet i 1921 LYNG
---- 586 H&FSt ---- Eliseus Lyngsaunet på vei til Melbyvollen under krigen Bildet er trolig tatt på Kvelstadenget ser vi at betalingen for maskinist og forlegger til sammen var kr 8,00 pr. dag. Det var stadig nedgang i lønningene i disse tider, og i 1924 var dagpengene for disse to fast karene kr 7,00. I 1926 var det kr 6,00, i 1927 kr 5,00 og i 1928 kr 4,00. Fast for legger disse årene var Marius Hallem. I 1929 var det harde forhandlinger mellom maskinist og styret. Eliseus forlangte da kr 4,00 pr dag og styret gikk inn for kr 3,50. Det ble ikke enighet på dette møtet, men en uke senere var det nytt møte, og da gikk styret med på kr 4,00 pr. dag i maskinistlønn. Som forlegger ble da ansatt Harald Lyngsaunet, og han fikk kr 3,00 pr dag. Men disse dagpengene holdt seg ikke lenge, for i 1931 var lønnen henholdsvis kr 3,00 og 2,75. Disse dagpengene holdt seg fram til 1937, og da ble det igjen litt oppgang. Det var høstens store begivenhet for guttungene når Eliseus kom med "Nidarosa" og den store bensinmotoren. Denne motoren var ikke alltid så villig til å lystre ordre fra Eliseus. Det fortelles at en gang hengte regulatoren på motoren seg opp. Den gjor de laust og gikk helt amok. Det var ikke mulig å komme i nærheten av den løpske motoren, og det eneste våpenet Eliseus fant, var en kornstaur, og med denne greide han å få stoppet utysket. Eliseus ble gift i 1888 med Anna Kristine Ågesdatter. Hun var datter av Åge Johansen og Gurianna Paulsdatter. De var husmannsfolk på Sulstua, senere brukere på Brandås i Ness.
---- 587 H&FSt ---- Eliseus ble tidlig enkemann, for hans kone døde i 1932, og Eliseus overlot gården i 1949 til sønnesønnen Alf Lyngsaunet, sønn av Nelius og Inga Lyngsaunet på Visøya under Bjartnes. Nå er det sønn av Alf og Pegny Lyngsaunet, Nils Helge, som er eier på Lyngsaunet. Eliseus og Anna fikk sju barn: 81. Secelie, f. 1887 på Lyngsvald, d. 1971. Hun var ugift, og bodde ien leilighet over sykkelverkstedet hos sin bror Oskar. Secelie hadde en sønn med Arne Martin Hansen fra Levanger: Harald f. 1907 på Lyngsaunet. Harald dreiv med drosje transport, og han var en mye benyttet spillemann på fester og andre tilstelninger. Det var trekkspillet som var hans favorittinstrument. 82. Anna Gustava, f. 1890 på Lyngsvald, d. 1970. Hun var ugift og sammen med søsteren Inger Anna bosatte de seg på Kirkebakken. 83. Inger Anna, f. 1892 på Lyngsvald, d. 1979. Hun var ugift. 84. Nelius, f. 1 895 på Lyngsvald, d. 1 979, gift med Inga Moen, f. 1 895, d. 1 972. De dyrket opp nybrottsbruket Visøya, kjøpt av Bjartnes. 85. Oskar, f. 1897 på Lyngsvald, d. 1979, gift med Agnes Alstad, f. 1905, d. 1985. Oskar dreiv som sykkel reparatør på Stiklestad. 86. Sigurd, f. 1899 på Lyngsvald, d. 1900. 87. Olga, f. 1903 på Lyngsvald, d. 1903. Kirkebakken I 1921 kjøpte Eliseus Lyngsaunet et jordstykke som han kake Kirkebakken. Dette området hørte inn under Lyng nordre, derfor har det fått gårdsnr. 111. Like ved husene er det en haug der det i eldre tider var en kirke og kirkegård og dette ga da navn til eiendommen. Jordstykket sto übebygd fram til 1928. Da satte Harald Lyngsaunet opp en liten stue der. Harald flyttet aldri dit, men hans onkel, Nelius Lyngsaunet bodde der en tid før han i 1932 startet opp med nybrottsbruk på Visøya. Senere bodde Iver Haldorsen her fram til i 1948 da søstrene Anna Gustava og Inger Anna Lyngsaunet flyttet hit. Anna Gustava Lyngsaunet (1890-1970) og Inger Anna Lyngsaunet (1892- 1979) Gustava og Inger Anna var døtre av Eliseus og Anna Kristine Lyngsaunet, og begge var ugifte. De to søstrene var mye benyttet som høgtidskokker, og de har kokkelert i svært mange høgtider rundt omkring i Stiklestad og ellers omkring i hele Verdal.
---- 588 H&FSt ---- Inger Anna og Gustava Lyngsaunet på kjøkkenet i gamlestua. Foran gamlestua på Kirkbakken. F.v.: Inger Anna, Alma, Cecilie og Gustava. Det var ikke bare å hente råvarene på butikken når de skulle lage sodd da de var kokker. Da måtte de ta til når dyret var slaktet og lage alt fra grunnen av, og i et stort bryllup kunne det ta flere dage r. Nå er det Atle Aune som er eier på Kirkebakken. Husmenn på Lyng mellom Vi ser i Verdalsboka at gården i 1718 hadde 2 husmenn: John Haugstuen og Lars Storholmen. Etter navnene å dømme så er det vel sikkert at det har vært en plass på Holmen, men hvor Haugstua har vært er usikkert. Den eneste plassen under Lyng mellom på 1800-tallet som lå på en haug, eller ovenfor gården, var øvre Stubbe. Det kan være en sammen heng der, for vi vet i hvert fall at øvre Stubbe har eksistert før 1800. 1 1801 ser det ut som det fort satt er to husmannsplasser på går den, øvre Stubbe, og så er det en husmann til som en ikke med sik kerhet kan plassere, men han må ganske sikkert ha vært på Lyngs holmen. I 1825 var det registrert 3 husmenn på Lyng mellom som en ikke kan si med sik kerhet hvilke plasser de bodde på, men alle disse måtte bo på Lyngsholmen. Lyng mellom ble delt i to i 1835, men vi tar med husmannsplassene samlet for de to gårdene. 1 1865 var det tre husmannsplasser under Lyng mellom, og alle ble kalt Lyngsvald. I 1801 er det en husmann på Lyng mellom som en ikke kan plassere:
---- 589 H&FSt ---- Hans Johannesen (1767-) og Marit Svendsdatter (1771-) Om denne familien finner vi ingen ting, unntatt at de var husmannsfolk på Lyng mellom i 1801. De hadde to barn: 81. Johanna, f. 1796. 82. Johannes, f. 1799. Vi tar med to husmenn som var på Lyng mellom i 1825, men det er umulig å sted feste disse til noen bestemt husmannsplass. Bertel Olsen (1780-1870) og Johanne Sivertsdatter (1784-1851) Det ser ut som denne familien flyttet til Bergsvald for både Bertel og Johanne dode der, han i 1870 og hun i 1851. Når de flyttet til Bergsvald er usikkert, men de var der i 1844. De giftet seg i 1816 og fikk tre barn: 81. Kirstine, f. 1818 på Lyng mellom, d. 1894 på Lian i Frol, gift i 1844 med Jens Jensen f. 1811 i Skogn, d. 1 897 på Lian. De var husmannsfolk på Bakkan under Hallan mellom i 1 865, brukere på Lian vestre i Frol fra 1 872. 82. Martha, f. 1821 på Lyng mellom, gift i 1 847 med Johannes Nielsen f. 1 81 9 på Munkebyvald i Frol. De ble brukere på Nyjalet under Mule, og Segtnan lille i Frol fra 1870. 83. Ole, f. 1826 på Lyng mellom, d, 1903, gift i 1860 med Elen Kirstine Olsdatter. f. 1831 på Rindsemvald, d. 1 91 4 på Valbekken. De ble husmannsfolk på Gjerdet under Berg og senere selveiere på Valbekken. Ole var skomaker og jordarbeider. Lars Jakobsen (1794-1858) og l) Gjertrud Hansdatter (1784-1857) 2) Ingeborg Johannesdatter (1820-) Lars var født på Tokstad mellom, sønn av Jakob Jakobsen og Beret Larsdatter. Han ble gift i 1819 med Gjertrud Hansdatter, de var da inderster på Tokstad. Lars og Gjertrud var en kort tid på Skjørdalsvald før de kom hit til Lyng, og her var de også bare en kort tid. Hans far døde i 1827, og da overtok de Tokstad mellom. Lars ble enkemann i 1857, og han giftet seg igjen 1858 med Ingeborg Johannes datter. Ingeborg var født på Hellmovald, datter av Johannes Pedersen og Johanne Johnsdatter. Dette ble ikke noe langt ekteskap, for Lars døde bare to dager etter han giftet seg. Lars og Gjertrud fikk tre barn: 81. Birit, f. 1819 på Togstad, d. 1893 på Follovald, ugift. 82. Ole, f. 1821 på Skjørdalsvald, d. 1825. 83. Ole, f. 1 826 på Lyng mellomvald, gift i 1 850 med Marta Børresdatter f. 1 825 på Vukuvald. De ble husmannsfolk på Tokstad mellom, og de utvandra til Amerika i 1 866 sammen med to barn.
---- 590 H&FSt ---- Øvre Stubbe Øvre Stubbe var husmannsplass under Lyng mellom. Denne plassen lå ovenfor går den Stubbe, og etter at Stubbe ble fradelt i 1813, ble øvre Stubbe husmannsplass under Stubbe. Før 1813 het dette området Overenget, og plassen ble da som alle andre plasser under Lyng kalt Lyngsvald. Baard Sevaldsen (1758-1813) og Elsebe Olsdatter (1757-1827) Baard var fra Skavdalen, sønn av Sevald Olsen og Marit Bårdsdatter. Elsebe var datter av Ole Olsen fra Øra og Marit Larsdatter Trapnes. Bård druknet seg i 1813. Han bodde da på Lyngsvald. Elsebe kom på legd, og hun døde i 1827 på Fåralegdet. Baard og Elsebe fikk fem barn: 81. Ole, f. 1782. Han ble neste bruker på øvre Stubbe. 82. Martha, f. 1785. 83. Ole, f. 1787. 84. Lars, 1790. 85. Lars, f. 1793, d. 1879, gift i 1828 med Karen Børresdatter, f. 1795. Karen var enke etter Jakob Kristiansen på Green nedre, og Lars ble dermed forpakter på Green. Da han kom til dit, brukte han Tangen som etternavn. (Se Verdalsboka V 5.162) Karen døde i 1880. Ole Bårdsen (1782- 1873) og Marit Olsdatter (1776-1854) Ole giftet seg i 1809 med Marit Olsdatter fra Ørlandet. Marit døde i 1854 på Lyngsvald, og i 1865 var enda Ole husmann på øvre Stubbe. Han hadde da en husholderske som het Margrete Andersdatter. Hun var enke og født i 1805. Ole døde på Stubbe i 1873. Etter den tid finner vi ingen husmenn på denne plassen. Ole og Marit fikk tre barn: 81. Johannes, f. 1 807 på Lyng mellom-vald. Det er mulig at det er denne personen vi finner igjen i 1 865 som kårmann på Kvernhusdal i Bjugn, gift med Siri/Sirianna Sivertsdatter, f. 1811 i Bjugn. I 1 875 er han huseier og handelsmann på Ilevollen 46, i Trondheim. 82. Lars, f. 1809 på Lyng mellom-vald, d. 1878 på Rognhaug, gift i 1845 med Magnhild Andersdatter f. 1 800 på Skrove, d. 1 850. 83. Ole, f. 1812 på Lyng mellom-vald, d. 1814. Søren Johannesen (1802-1841) og Olava Andrea Jørgensdatter (1805- 1872) Denne familien var bare en kort tid på Stubbe. Søren bodde på Stubbe da han ble gift i 1834, og de var her til i 1835-36. Han var titulert som husmann, og det er mest tro
---- 591 H&FSt ---- lig at også de bodde på husmannsplassen øvre Stubbe. Søren ble senere husmann på Haga og bosatte seg på en husmannsplass der. Søren var født på Mikvollvald, sønn av Johannes Eriksen og Guru Jonsdatter. Han giftet seg i 1834 med Olava Andrea Jørgensdatter. Hun var datter av prokurator Jørgen Belbo og kona Karen Maria på Trones gard. Denne familien finner vi mer om under Haga mellom. Lyngsholmen Lyngsholmen var en del av Lyngsvaldet som var på sydsiden av elva før elva tok nytt leie etter raset i 1893. Området var en felleseiendom for Lyngsgårdene, og flere av gårdene hadde husmannsplasser der. Lyng mellom østre hadde 3 plasser der, og lyng mellom vestre hadde en plass der i 1865. (Se kart side 542.) Alle plassene på Holmen ble kalt Lyngsholm, så det er vanskelig å rekonstruere hvor den enkelte husmann hørte til. I 1875 var antallet plasser redusert til 2, og i 1891 var en plass bebodd, og det var det også i 1893 da raset gikk. Lyngsholm a Ole Bårdsen (1840-1939) og Ingeborg Larsdatter (1825-) Ole og Ingeborg kom fra Bjørkenvald i 1864, og før det var de på Bjartnesvald. De var her til i 1871, da flyttet de til Flatanger sammen med hans foreldre og broren Bernt med familie. Ole ble født på Skjørdalsvald, sønn av Bård Bårdsen og Kirsti Olsdatter. Han ble gift i 1861 med Ingeborg Larsdatter fra Soknedalen. Denne plassen har sikkert vært bebodd tidligere, for etter buskap og utsæd ser vi at det har vært en ganske stor plass. I 1865 hadde de 1 ku, 1 sau, og de hadde en utsæd på L A tønne bygg, 1 tønne havre og 2 tønner poteter. Ole og Ingeborg hadde fire barn: Bl . Dødfødt pikebarn, f. 1 861 på Bjartnesvald. 82. Bernt Anton, f. 1863 på Bjørkenvald, d. 1 865. 83. Berit Anna, f. 1 865 på Lyngsvald. 84. Pauline Olsdatter, f. 1 853 på Strinda (fosterdatter).
---- 592 H&FSt ---- Josias Jakobsen (1825-) og Anne Thoresdatter (1826-) Litt uvisst om det er denne plassen disse to var på, men det er mest trolig. Josias var fra Berg i Vinne, og han var sønn av Jakob Bessesen og Karen Halvorsdatter Berg. Josias og Anne ble gift i 1861. Anne var født på Nestvoll, datter av Thore Eriksen og Berit Ellefsdatter. 1 folketellinga for 1865 var de selveiere på Leirfallaunet, og i 1875 var de på Lyngsholmen. Dit kom de omkring 1871. I 1875 kalles han Josias Betsen. De var barnløse, og de emigrerte til Amerika i 1880. Han kake seg da J. J. Lyng. Det er ikke registrert folk på denne plassen i 1891. Lyngsholmen b Denne plassen ble også kalt Lyngsholmen nordre og Ole-plassen etter brukeren Ole Johannesen. Det ser ut som det bare har vært en bruker på denne plassen. Ole var sønn på Lyngsholmen c, og det er mest trolig at denne plassen ble ryddet da Ole giftet seg i 1853. Ole Johannesen (1829-1893) og ° Marit Rasmusdatter (1821-1882) 2) Ragnhild Margrethe Pedersdatter (1849-1893) Ole var sønn av Johannes Sevaldsen og Martha Olsdatter på Lyngsholmen c. Han ble gift i 1853 med Marit Rasmusdatter fødd på Heiden, og hun var datter av Rasmus Mortensen og Hjertru Jonsdatter. Det er mest trolig at de slo seg ned på denne plassen ganske snart etter de giftet seg og startet opp med rydding av jord. I 1865 ser vi at de har en besetning på 1 ku og 3 sauer og hadde en utsæd på 1/8 tønne bygg, 1 tønne havre og 1 Vi tønne pote ter. I 1875 var de samme folkene på plassen, og i tillegg bodde Oles far, Johannes Sevaldsen der. Marit døde i 1882, og Ole giftet seg igjen i 1883, da med Ragnhild Margrethe Pedersdatter fra Inderøy Hun var trolig datter av Peder Andersen og Olava Sveinsdatter. De bodde på plassen Sveet under Leirdal på Inderøy. I 1891 hadde de en besetning på 1 ku, 5 sauer og 9 høns og hadde en utsæd på l /5 tønne bygg, 3 A tønne havre og V 4 tønne poteter. Ole og Marit hadde ingen barn, men hadde tatt til seg en søsterdatter til Marit som het: Bl . Ingeborg Martha Olsdatter f 1 856 på Strinda
---- 593 H&FSt ---- Ole og Ragnhild hadde to barn: 81. Oline Margrethe, f. 1 886 på Lyngsvald, d. 1 893. 82. Olava Olsdatter f. 1875 på Leirdal på Inderøy. Hun var fosterdatter hos Ole og Ragnhild, og hennes foreldre var Ole Petersen Leirdal og Elisabeth Hansdatter. Olava ble gift med Sivert Bragstad på Vist i Sparbu. Hun døde i 1950. Da raset gikk i 1893, tok leirflommen huset og førte det mot Lennes. Ole, Ragnhild og Oline lå i første etasje da flommen kom, og de kom seg ikke derfrå. Alle omkom. Olava lå på loftet, og hun ble reddet av hjelpemannskaper ved Lennes. Lyngsholmen c Denne plassen ble også kalt Ellen Marie-plassen og Lyngsholmen nordre Johannes Sevaldsen (1798-1881) og Martha Olsdatter (1792-1870) Johannes og Martha ble gift i 1819, og da var de mderster på Lyngsvald. Etter at de giftet seg, var de på Nessvald og Leirfallvald før de kom til Lyngsholmen i 1829. Johannes var født på Ness vestre-vald, sønn av Sevald Bardosen og Marit Rasmusdatter. I 1875 bodde Johannes hos sønnen Ole på Lyngsholmen b, og han døde der i 1881. Martha døde i 1870 på Hallemstøa. Johannes og Martha fikk fem barn: 81. Martha, f. 181 9 på Ness vestre-vald, d. 1819. 82. Martha, f. 1 821 på Leirfallvald. Hun fikk flytteattest til Trondheim i 1 842, gift med skredder og husmann på Kastbrekkhaug under Kastbrekken Strinda Ole P. Stene f. 1826 på Strinda. 83. Ole, f. 1827 på Nessvald, d. 1827. 84. Ole, f. 1829 på Lyngsvald. Han finner vi som husmann på Lyngsholmen b. 85. Anne Johanne, f. 1833 på Lyngsvald, d. 1920, gift i 1860 med Ole Halvorsen, f. 1 823, husmann i Støa, under Hallem vestre. Martha døde der hos sin datter i 1870. Ellen Marie Ellingsdatter (1833-1893) Ellen Mane var ugift, og hun bodde på plassen i 1891. Hun var datter av Elling Nilsen Hauka og Anna Eriksdatter. Årstallet da hun kom til Lyngsholmen, er usikkert. Hun losjerte på Smedstua i 1865, det er mulig at det var henne som var i tjeneste på Ness østre i 1875, men da brukte hun Marie som fornavn. Ellen Marie bodde på plassen som husmann uten jord. Hun hadde ikke husdyr, men en liten rotfruktåker. Plassen ble totalt ødelagt i raset, og Ellen Marie omkom.
---- 594 H&FSt ---- Holmen Denne plassen er registrert på Lyng mellom i 1865, og dette var også en av de mange plasser på Holmen. Ole Haldorsen (1799-1876) og Marit Sevaldsdatter (1789-1874) Ole og Marit var på Holmen under folketellingen i 1865. Det er usikkert når de kom dit, men de var der til 1874, for da døde Mant der. I 1875 var Ole legdslem på Lyng nordre, og han døde der i 1876. Besetningen de hadde i 1865 var 2 sauer, og de hadde en utsæd på l A tønne havre og 1 tønne poteter. Ole og Marit giftet seg i 1826. De hadde ingen barn, men en fosterdatter: 81. Oline Olsdatter f. 1 842 på Nessvald, gift i 1 880 med Sivert Ingvaldsen f. 1 846 på Mønnes. I 1 865 var de husmannsfolk på Melbymyra i Ness. Olines foreldre var Ole Bardosen og Martha Olsdatter. Nord-Lyng (Lyng Nordre) Nord-Lyng var, først på 1800-tallet eid av kirken og lå på elvesletta, noe lavere enn de andre Lyng-gårdene og lengre mot nord. Dette at den lå så lavt i terrenget, ble går dens skjebne i 1893 da Verdalsraset gikk. Nord-Lyng er en gammel gard og allerede på midten av 1200-tallet er de første oppsitterne kjent med navn. Det var to brødre, Assur og Ottar som var de første kjen te, og videre fram til først på 1800-tallet kan en lese mer om gården i Verdalsboka, IV side 404. Før raset i 1893 har det vært forbindelse fra Nord-Lyng og over elva til Ness siden. Først på 1800-tallet var det fergested litt nord for gården og over til Rosvoll, der var det en husmann under Nord-Lyng, og husa ble selvsagt kalt "Fergestuen". Etter 1850 og fram til raset i 1893 var fergestedet flyttet lengre opp over elva og veien ned til fergestedet gikk da over det området som ble kalt Tangen og på andre sida kom en da på hovedveien mellom Ness og Leirfallaunet.
---- 595 H&FSt ---- Foto fatt fra Kirkebakken, Lyng mellom vestre, i retning mot Hegstad. Pilen til venstre viser hvor gården Nord-Lyng lå. Karl Henrik Schultz (1731-1808) og " Sofie Katarine Mejer (1741-1773) 2) Elen Sophie Bau (1753-1814) I 1763 bygslet biskop Gunnerus bort gården til svigersønn av den tidligere bru keren oberstløytnant Søren Mejer og hustru Magdalena Christina Mejer, kaptein Karl Henrik Schultz. Karl Henrik Schultz var sønn av oberstløytnant Johan Arnold Schultz Værnes, som var eier av nedre Eggen i Skogn. Karl Henrik Schultz var kaptein i 1763, men i 1801 var han titulert som "Oberst afschediget". Han ble gift i 1764 med Sofie Katarine Mejer, men hun døde i 1773 da hun hadde født deres sjette barn. Han giftet seg igjen i 1777 med Elen Sophie Bau og de fikk også seks barn. Han døde på Lyng i 1808 som pensjonert oberst og Elen Sophie døde i 1814. I hans tid må han ha latt gården grundig forfalle, for på skiftet etter han ble boet ilagt et åbotsansvar på 1118 riksdaler 1 ort og 16 skilling. Så godt som alle husa var så forfallne at de måtte rives og bygges opp på nytt. Karl Henrik og Sofie Katarine hadde seks barn: B } . Magdalena Christina, f. 1 764 på Lyng, d. ugift i 1812. 82. Catharina Hedvig, f. 1765 på Lyng, d. 1765. 83. Johanna Catharina, f. 1767 på Lyng, d. 1807, gift Bernhoft. 84. Severina Henrica, f. 1768 på Lyng, d. 1768.
---- 596 H&FSt ---- 85. Christiana Ulrica, f. 1770 på Lyng. 86. Johan Arnoldus, f. 1773 på Lyng. Karl Henrik og Elen Sophie hadde seks barn: 81. Hermann Henrik, f. 1778 på Lyng, d. 1778. 82. Hermann, f. 1 779 på Lyng, i 1 801 han var fenrik i Marinekorpset og bosatt på Lyng. 83. Sofia Cahtrine, f. 1781 på Lyng. 84. Anne Regitza, f. 1782 på Lyng. 85. Boletta, f. 1784 på Lyng. 86. Paulina Petrine, f. 1790 på Lyng, d. 1797 Carl Fredrik Bentsen (ca. 1778-1838) og Eva Clara Johannesdatter (1784-1851) I 1814 ble gården forpaktet bort av biskop Bugge for 3 år til lensmann Carl Fredrik Bentsen. Han hadde gården ut denne forpaktingstida. Carl Fredrik Bentsen var fra Danmark og kom hit til Trøndelag i 1807. Han var lensmann i Verdal fra 1814 til 1818. Hans fødenavn var Jørgen Ditlev Kjerulf og han var født på Veile i Jylland i ca. 1778. Han rømte fra Danmark i 1798 og dukker altså opp her i Trøndelag i 1807. Han var i tjeneste i Hæren før han ble lensmann og han fortsatte der etter endt lensmannsgjerning i Verdal. Han døde på Ørmelen i 1838. De hadde tre barn: 81. Ingeborg Marie, f. 1809, gift med lensmann Peder Strand Rygh f. 1798 på Lilleøren i Overhalla. Han var lensmann i Verdal fra 1 832 til 1 868 og var eier av Haug østre, Slottet. Se mer om lensmann Rygh i Verdalsboka bind 111 side 257. 82. Paul Rasmus, f. 1811 på Levanger, gift med Martha Olsdatter f. 1 815 i Skogn. De bosatte seg på Ørmelen og i 1 865 er han registrert som huseier med jord og garver og i 1 875 var han oppsynsmann. 83. Christiane Henriette, f. 1815 på Lyng, d. 1893 på Vist. Christiane var ugift og hun var husjomfru hos sin søster på Slottet Elias Balgård Da forpaktningen til Carl Fredrik Bentsen utløp, ble gården bortforpaktet til klokker Elias Balgård som straks før hadde blitt drevet bort fra Lyng søndre av odelsmannen. Iver Eliassen var også med sammen med Elias Balgård på forpaktningen, men han kjøpte i 1819 nordre By, som han snart måtte oppgi da han ikke klarte forpliktelsene. Forpaktingen var også denne gang på tre år, nå fra 1818. I 1835 var besetningen på gården 6 hester, 20 storfe, 40 sauer, 10 geiter og 2 gn ser. Utseden var L A tønne hvete Vi tønne rug, 6 tønner bygg, 30 tønner havre, Vs tønne erter og 20 tønner poteter. Elias Balgård er nærmere beskrevet under Lyng søndre.
---- 597 H&FSt ---- Ole Gundersen Eggen (1804-1894) og Martha Ellingsdatter (1810-1862) Ole Eggen var fra Skogn og han er nevnt som driver på Lyng nordre i 1836. Han kjøp te Fæby i 1843 og bosatte seg der, men han fortsatte som driver på Lyng nordre fram til 1875. I 1870 kjøpte han gården for 4650 spesiedaler. Ole Eggen var representant i kommunestyret fra 1853 og sått der som representant periodevis fram til 1871. Far til Martha var Elling Olsen Melby. Han var født på Ness i 1751 og døde på Melby i 1812. Hennes mor var Guri Pedersdatter Melby. Da Ole overtok var husmannsplassen Fergestua på gården. Ole Gundersen hadde en sønn med Anne Nilsdatter Sundbyvald før han ble gift med Martha Ellingsdatter: 81. Martinus, f. 1838, gift i 1859 med Kristiane Jensdatter, f. 1832 på Almenningsåsan. Vi finner disse igjen på Lyngsmoen under Lyng mellom. Ole og Martha fikk åtte barn: 81. Martin Gunnerius, f. 1839 på Lyng, d. 1917, gift i 1872 med Karen Bergithe Sakariasdatter f. 1853 på Røstad i Levanger. Hun døde i 1882 og Martin giftet seg igjen i 1 888 med Julie Anna Sefaniasdatter Moe f. 1 843 på Åkerhus. Martin overtok Fæby etter sin far i 1 876. Han var representant i kommunestyret i Verdal fra 1883 og ordfører i perioden 1893-1900. 82. Gustav Edvard, f. 1842 på Lyng, d. 1909 i USA, gift i 1872 med Alvhilde Karoline Koch f. 1 846, på Hamarøy, d. 1 932 i USA. Han ble neste eier av Lyng nordre. 83. Johan Adolf, f. 1 843 på Lyng, han var snekker i Trondheim. 84. Maria Othelie Eggen, f. 1 844 på Lyng, d. 1905, gift i 1 879 med Gustav Olsen f. 1845. 85. Bergitte Gurine, f. 1846 på Fæby, d. 1902, gift i 1879 med Mikal Andersen Jermstad f. 1 842 på Jermstad øvre, d. 1 883. De bosatte seg på Levanger der han var handelsmann. 86. Sofie Nikoline, f. 1 849 på Fæby, hun var ugift og bodde hjemme på Fæby enda under folketellingen i 1 891, men i 1 900 var hun på Lysgård på Levanqer oa døde der i 1931. 87. Kristine Margrete, f. 1849 på Fæby, d. 1919 i Trondheim, gift i 1875 med Andreas Einarsen Moe f. 1 844, d. 1 926. De var bosatt på Øra der Andreas dreiv med forretningsvirksomhet, flyttet senere til Trondheim. (Se Verdal historielags årbok 2001 side 57). 88. Laura Elise, f. 1853 på Fæby, gift i 1892 med Karl Fredrik Olausen Hegle f. 1 860. Da de giftet seg i 1 892, var Karl Fredrik handelsbetjent hos Andreas Moe. Gustav Edvard Eggen (1842-1909) og Alvhilde Karoline Koch (1846-1932) I 1875 overdrog Ole Eggen gården til sønnen Gustav. Besetningen var da på 5 hester, 30 storfe, 40 sauer og 5 griser og utseden var 5 tønner bygg, 27 tønner havre, 84 skål pund gressfrø og 39 tønner poteter. LYNG
---- 598 H&FSt ---- I 1875 var det hele fem personer fra Nordal på Møre som arbeidet på gården. Det var to gårdarbeidere: Elling Olsen, født 1850 og Martin Pedersen, født 1859, en gje tergutt som hette Martin Julius Andreasen, født 1864, en kokkepike som hette Andreanna Mikalsdatter, født 1838, og en budeie som hette Anna Johannesdatter, født 1820. Anna finner vi igjen i Nordlyngstuggu i 1893 og hun omkom der i raset, resten av disse folkene har flyttet fra bygda igjen. Gustav solgte Nord-Lyng allerede i 1879 og de bodde da en tid hos hans far på Fæby, senere bodde de en tid på Øra før de utvandra til Amerika i 1884. Gustav Edvard og Alvhilde Karoline fikk tre barn før de utvandra: 81. Margot Cathrine, f. 1876 på Lyng, d. 1931, gift med apoteker Jon Kindley, f. 1870, d. 1948. 82. Olaug Therese, f. 1881 på Fæby, gift med Christian H. Knudsen. 83. Gusta Alvhilde, f. 1883 på Øra, gift med George Larsson. Gunder Vådal (1832-1892) og Kirsten Petersdatter Hegstad (1854-1943) I 1879 solgte Gustav gården til Gunder Vådal for kr 31000. Gunder var fra Vådal i Sparbu, sønn av Gunder Vådal fra Vådal nedre, og før han kom hit til Lyng arbeidet han som jekteskipper. Han ble gift med Kirsten Petersdatter fra Hegstad på Sandvollan, datter av Peter 1. og Karoline Hegstad. Gunder døde i 1892 og enken Kirsten dreiv gården videre, inntil den ble totalt ødelagt under raset. Alle som var på gården berget livet, men Nord-Lyng ble ikke oppbygd etter raset. Stabburet på gården berget ganske helt og hvis du kjører veien mellom Planteskolen og Forbregd ser du et flott stabbur på venstre siden ved Fagerlia. Dette stabburet er fra Nord-Lyng. (Om Lyng nordre og folkene som bodde der under raset kan en lese me re i Verdalsboka, Ras i Verdal B). Kirsten giftet seg igjen i 1894 med Bonsak Johnsen Sem, født 1837 på Frosta, hun døde i 1943 på Haugen på Ekne hos sin sønn Konrad. Gunder og Kirsten hadde fire barn: 81. Gerhard, f. 1878, d.1900, ugift. 82. Andreas, f. 1 880 på Lyng, utdannet seg til ingeniør, reiste til Canada og ble gift med Clara Reynolds. Han døde i Odda 1974. 83. Peder Konrad, f. 1 884 på Lyng, d. 1975, gift med Bothild Johannesdatter Finsvik, gårdbrukere på Haugan vestre i Ekne, fra 1911. 84. Gudrun, f. 1891 på Lyng, d. ugift på Ekne i 1973. Husmenn på Nord-Lyng: I følge Verdalsboka kan en finne husmenn på Nord-Lyng så langt tilbake som i 1718, og da er det nevnt en Erik Kvislen og en Bernt Sætren.
---- 599 H&FSt ---- Først på 1800-tallet er det i fig. folketellingen for 1801, fire husmenn på gården, i 1815 er det to og i 1825 er det tre husmenn registrert og 1836 var det en hus mannsplass, Fergestua. På gamle kart kan en se et område som er kalt Tangen og der er det påmerket hele 8 husmannsplasser (Se kart side 542.) Dette har nok vært et fellesområde for Lyngsgårdene. Det er mulig at noen av disse plassene tilhørte Lyng nordre og at de husmennene som en ikke kan stedfeste har hatt tilhold der. Dette området lå sydvest for Nord-Lyng, mellom veien og det gamle elveløpet. Vi har også Blåmelenget og Nord-Lyngstuggu som var husmannsplasser under Nord-Lyng, men en tror at disse to plassene er av nyere dato. Baard Jacobsen (1766-1816) og Maria Gundersdatter (1765-) Baard Jakobsen var husmann på Lyng nordre i 1801, og vi kan også finne igjen denne familien i 1815. Det er usikkert hvilken plass de var på, men Baard døde i 1816 på Lyngsvald. De hadde fem barn: 81. Jacob, f. 1794, d. på Skjørholmen i 1851, gift i 1821 med Gjertrud Ellingsdatter f. 1799. De var inderster på Høen og Kvamme før Jakob ble husmann på Augla ca. 1825, senere ble han husmann på Skjørholmen. 82. Gunder, f. 1797, gift i 1818 med Anne Andorsdatter Guddingsvald f. 1797 på Arstadvald. Gunder var husmann, først på Gudding vestre og senere på Lyngåshaugen. Gunder døde på Mo nordre i 1878 og Anne døde på Stiklestadvald i 1 870, begge var da på legd. 83. Johan, f. 1799, d. 1 801 . 84. Anna Marthe, f. 1802 på Lyngsvald, d. 1875 på Øra, gift 1824 med Jonas Johnsen f. 1806 på Øra, d. 1892. De bosatte seg på Øra, han var strandsitter og skomaker. 85. Guru, f. 1 805 på Lyngsvald, d. 1 806, gift i 1 838 med Ingvald Olsen Sundbyvald f. 1 8 1 0, d. 1 866. De bosatte seg på Øra hvor Ingvald var strandsitter. Ole Joensen (1767-1821) og Inger Eliasdatter (1768-1807) Ole var født på Ytterøy. Han var skredder og en kan ikke si med sikkerhet hvor de har vært før de kom til Lyng eller hvor det ble av dem senere. Ole døde i 1821 på Skjørdalsvald og Inger døde i 1807 på Øra. Ole og Inger ble gift i 1793 og de fikk seks barn: 81. Gjertrud, f. 1794, d. 1872. 82. Jonas, f. 1797. 83. Ragnhild, f. 1799 84. Jacob, f. 1 805 på Lyngsvald. 85. Elen, f. 1801 på Lyngsvald, d. 1830, gift i 1825 med Johannes Kristensen Ravlo f. 1803. 86. Berit, f. 1803 på Lyngsvald, d. 1804.
---- 600 H&FSt ---- Martinus Giertsen (1759-) og Siri Jonsdatter (1764-) Martinus var født på Øra, og før han kom til Lyng arbeidet han som garver. Sin var født på Lyngsvald, datter av Jens Olsen og Bent Eriksdatter. Opplysninger om Martinus og Siri kan en ikke finne verken før eller etter at de var på Lyngsvald. Martinus og Siri ble gift i 1786 og de fikk fire barn: 81. Alethe (Letta), f. 1784, gift i 1809 med Erik Hansen f. 1780 på Hustadvald i Inderøy. 82. Giert, f. 1789. 83. Jens, f. 1793. 84. Grete (Prette), f. 1799 Ole Kristoffersen (1770-) og Kari Hansdatter (1771-) Ole var registrert som husmann med jord på Nord-Lyng i 1801, men heller ikke han kan en ikke plassere på noen spesiell plass. Dette paret hadde ingen barn i 1801 og det er også usikkert hvor lenge de var på Lyng nordre. Elling Olsen (1793-) og Beret Andersdatter (1786-) 1 1815 er Elling husmann på Nord-Lyng. Denne familien har vært bare en kort tid, omkring 1815. Elling og Beret ble gift i 1814 og de fikk fire barn: 81. Christiana, f. 1 81 4 på Stiklestadvald, hun var tjener i Buraunet fra 1831, gift i 1837 med Johannes Hågensen, f. 1812 i Levanger. De var husmannsfolk på Geilsveet under Reistad. 82. Johannes, f. 1 81 7 på Stubskinvald. 83. Anders, f. 1 820 på Fæbyvald, d. 1821. 84. Anders, f. 1823 på Eklovald, han fikk flytteattest til Nordland i 1851, gift med Karoline Nilsdatter, f. 1 830 i Borge i Lofoten. I 1825 er det nevnt to husmannsfamilier på Nord-Lyng, men heller ikke disse kan stedfestes. Johan Svendsen (1790-) og Anne Iversdatter (1789-) Johan og Anne skulle gifte seg i 1817, men på grunn av at Johan hadde to jenter fruktsommelig på samme tid, ble det ikke noe giftermål. De to jentene fikk barn med ti dagers mellomrom, den ene av disse jentene var den han skulle gifte seg med. Den andre var Ingeborg Kristiansdatter, bosatt på Haug, og hun fikk sønnen: 81. Aage, f. 1817 på Haug, d. 1909, gift i 1844 med Guruanna Paulsdatter, f. 1 824 i Skogn, de ble brukere på Brandås i Ness.
---- 601 H&FSt ---- Fem år senere fant de ut at de likevel skulle gifte seg og det ble bryllup i 1822. Johan bodde da på Krog og Anne bodde på Leklem. Hvor lenge de var på Nord-Lyng og hvor det ble av dem senere er usikkert. Johan og Anne hadde to barn: 81. Ingeborg Anna, f. 181 7 på Leklem, d. 1856 på Borgenvald, gift i 1845 med Andreas Olsen Hegsfadvald f. 1 81 9, d. 1 882 i Minnesota. 82. Christiane, f. 1830 på Lyngsvald, g. i 1861 med Jeremias Johannesen f. 1831 på Efskin. Han døde på Fikse i 1 866 og hun flyttet til Stjørdal i 1 870, og hun ble trolig gift der i 1 873 med Olaus Johnsen f. 1 835 på Mikvoll. De hadde en dat ter, Kristiane Olava, f. 1873, gift med Johannes Minsaas, Verdal Samvirkelags skaper. Ulrik Jakobsen (1778-1857) og Maria Jonsdatter (1781-1857) Ulrik var skomaker, han var født på Leklem, sønn av Jakob Baardsen Eklevald og Guri Ulriksdatter Reppe. Han ble gift i 1802 med Marie Jonsdatter Hestegrei, han bodde da på Reitan og hun på Hestegrei. Som nygifte bosatte de seg på Hestegrei vald, senere var de en tid på Tømmeråsen før de kom til Nord-Lyng omkring 1820. De ble boende der og både Ulrik og Marie døde på Nord-Lyng i 1857. Ulrik og Maria hadde tre barn: 81. Johannes, f. 1 802 på Hesteg reiva Id, gift i 1 826 med Mali Taraldsdatter f. 1 800. De losjerte først en tid på Øst-Grundan i Ulvilla, men omkring 1 835 ble han hus mann på gården og de var der til de døde, han i 1 873 og hun i 1 887. 82. Jakob, f. 1809 på Tømmeråsvald, d. 1889, gift i 1839 med Martha Nilsdatter f. 1 81 2 på Aksnes, d. 1 880. I 1 839 var det auksjon på Eklosvedjan og Jakob kjøpte gården for 160 spesiedaler. Fergestua/Lyng lille Fergestua lå i en liten bekkedal mot grensa til Ekle og i folketellingen for 1865 var dette den eneste husmannsplassen på Nord-Lyng. Den første fergemannen som en kjenner kom hit omkring 1815, men dette ferge stedet har eksistert mye lengre enn som så. På et kart fra 1813 ser vi at Fergestua er påtegnet, så det er vel sikkert at en av de husmennene som var på Nord-Lyng i 1801 hadde tilhold her. Fergestua ble utskilt som eget bruk i 1892 og fikk da navnet Lyng lille Eiendommen var da på ca. 30 dekar.
---- 602 H&FSt ---- Hemming Sevaldsen (1776-1844) og ° Anna Olsdatter (1776-1837) 2) Maria Ellevsdatter (1788-) Den første en med sikkerhet kan si var på Fergestua var Hemming Sevaldsen og han finner vi i skattelisten for 1820 og folketellingen i 1825. Hemming ble født på Mikvollvald, sønn av Sevald Hemmingsen og Eli Matheusdatter. Han ble gift i 1799 med Anne Olsdatter, født 1776, datter av Ole Olsen Balhallvald. Hemming og Anne bodde på Mikvollvald på Ørmelen fram til omkring 1815 da de kom til Fergestua på Nord-Lyng. Etter Hemming Sevaldsen var det enda tre generasjoner av samme slekta på denne heimen. Anne døde i 1837 og Hemming giftet seg igjen i 1839, da med Maria Ellevsdatter, født 1788 på Vang i Hedmark. Hemming og Anna fikk fem barn: 81. Ole, f. 1799 på Mikvollvald. 82. Elen, f. 1805 på Mikvollvald, d. på Lyng i 1827. 83. Søren, f. 1808 på Mikvollvald, neste bruker på Fergestua. 84. Mikal, f. 1 81 2 på Mikvollvald, d. 1 839 på Rosvoldvald. Han ble gift to ganger, først i 1 829 med Andrianne Larsdatter og i 1 833 med Beret Pedersdatter. 85. Magnus, f. 1 81 7 på Lyng nordre vald, gift med Marit Pedersdatter. Han var hus- mann på Ravlovald og døde der i 1 885. Søren Hemmingsen (1808-1876) og Birgitte Pedersdatter (1818-1886) Søren giftet seg i 1835 med Birgitte Pedersdatter, født i Skogn, hun bodde da på Rosvoll. 1 1865 hadde de en besetning på 1 ku og 4 sauer og en utsæd på V 4 tønne bygg, 3 A tønne havre og 4 tønner poteter. I 1875 hadde sønnen Petter giftet seg og bodde på Fergestua. Søren hadde en datter med Anne Larsdatter Lennesvald før han ble gift med Birgitte: 81. Serianna Sørensdatter f. 1 834 d. 1 861, gift med John Olsen, f. 1 836 i Meråker, og de bosatte seg i Vera. John drukna i 1 873 i Kallsjøen. Søren og Birgitte fikk fem barn Bl . Petter, f. 1842 på Lyngsvald, han ble neste bruker på Fergestua. 82. Haftor, f. 1845, død 1851. 83. Elenanna, f. 1 848 på Lyngsvald, hun flyttet til Levanger og døde der i 1919. Hun ble gift med møller Bernt Jakobsen, f. 185 1, d. 1 937. 84. Johannes, f. 1 850 på Lyngsvald, gift i 1 872 med Maria Baardsdatter f. 1 847 på Musum. De var inderster på Lyng fra de giftet seg og til i 1874. I 1875 losjerte
---- 603 H&FSt ---- de på Stiklestad øvre og Johannes var da sagbruksarbeider. Johannes ble husmann der i 1 877 og han døde på Lyngsvald i 1 886. Da Maria ble enke tok hun seg tjeneste i Stabelstua. Hun flyttet til Levanger i 1 893 og hun ble der til i 1 896 da hun kom tilbake til Verdal. Hun giftet seg igjen i 1 897 med enkemann Nils Larsen Hofstad, f. 1 840 i Stjørdal. Han var smed og selveier på Valbekken. 85. Hanna, f 1853, d. 1862. Petter Sørensen (1842-1922) og Beret Martha Johannesdatter (1845-1887) Petter giftet seg i 1868 med Beret Martha Johannesdatter, hun var født på Nestvoll, datter av Johannes Iversen ogjonetta Johnsdatter. Petter døde i 1922 hos sin sønn på Øra, og Beret Martha døde på Lyngsvald i 1887. Petter og Beret Martha fikk seks barn og de tok Lyng som slektsnavn: Bl . Sofie Nikoline, f. 1 868, gift med neste bruker på plassen. 82. Johannes, f. 1874, d. 1946, gift i 1903 med Oline Olufsdatter f. 1883 på Gudmundhus, d. 1918. De ble brukere på Slotteli. 83. Julie Bergitte, f. 1877, d. 1959. I 1900 var Julie kvegrøkter på Forbregd. Hun arbeidet også en lang tid i Skalstugan i Sverige, hun ble ikke gift, men hadde en sønn: Ingvald Valdemar, f. 1904 i Åre. 84. Petra Berntine, f. 1 879, gift i 1904 i Bakklandet med Gustav Adolf Pettersen, f. 1 877 i Levanger. 85. Martin, f. 1882, d. 1942, gift med Elenora (Nora) Sofie Antonsdatter, f. 1891 i Sparbu, d. 1965. De bodde på Ørmelen. 86. John, f. 1886, d. 1965, gift i 191 3 med Bergitte Larsen, f. 1894, d. 1974, de bodde på Elvebakken søndre på Tinden. Han arbeidet i lensa på Verdalsbruket og senere ble han møllearbeider. Iver Martin Olausen Mule (1857-1937)0g Sofie Nikoline Petersdatter (1868-1913) Martin ble gift i 1891 med datter på Fergestua, Sofie Nikoline Petersdatter. Han var født på Østvoll, sønn av Olaus Sørensen Mule og Gunelia Iversdatter. De bodde på gården Mule på Øra og det er derfrå de har slektsnavnet Mule. Martin var telegrafar beider, han var 3 år på Lofotfiske og var i Amerika i en periode fra 1883 til 1889. Martin og Sofie bosatte seg som nygifte på Fergestua. I 1892 ble Fergestua fradelt gården, og Martin kjøpte plassen som da fikk navnet Lyng lille, eiendommen var på ca 30 mål. I 1893 hadde de 3 kyr og 10 sauer og et ukjent antall høner. I følge forsikringsprotokollen var det følgende hus på Lyng lille: Ny hovedbyg nmg, lade og forhus, stabbur og høybu. Av inventar er 1 en-etasjes jernkakkelovn og 1 en-etasjes ovn spesielt nevnt. 1 mai 1893 bodde også far til Sofie og søskena Julie Birgitte, Martin og Jon på Lyng lille. Under raset og leirflommen som fulgte, ble huset revet fra grunnmuren og ført oppover mot Hegstad. Dette kom så fort at ingen rakk å komme seg ut, men de flyk tet til loftet. Under turen ble andre etasje revet av, men heldigvis ble gulvet værende
---- 604 H&FSt ---- igjen på loftetasjen. Alle folkene ble reddet, men hele eiendommen ble begravd av et flere meter tykt leirlag og absolutt alt de eide gikk tapt. De fikk en erstatning på 1500 kroner for jorda og 1800 kroner for resten av eiendommen. Martin og Sofie fikk fire barn: 81. Gudrun Olaug, f. 1891, d. 1967. Gudrun brukte Mule som slektsnavn og hun ble gift i 1914 med Olaf Kristian Gustavsen Sem f. 1 895 på Semsvald, d. 1983. De bodde på småbruket Bjørgan i Bjørga. 82. Petter Matteus, f. 1892, d. 1946, gift i 1921 med Karla Strømstad fra Steinkjer, f. 1901, d. 1934. 83. Søren Magnus, f. 1896 på Riksvold, d. 1952, gift med Signe Kristiansen, f. 1901, d. 1971. De tok Riksvold som etternavn og eide Rustaker i Sørgata på Øra. 84. Marie Ovedie, f. 1905 på Riksvold, d. 1983, gift med Trygve Reinås, f. 1906, d. 1986. De bygde hus på Garpa og flyttet senere til Vinne. Blåmelenget Blåmelenget var en plass under Nord-Lyng. Den lå forholdsvis langt mot nordøst på valdet, helt oppunder melbakken. Blåmelenget er ikke nevnt i noen folketelling før i 1875. I 1865 ser vi i Verdalsboka at det var en husmannsplass på Nord-Lyng, og det var Fergestua, så vi må gå ut fra at Blåmelenget er en plass som er kommet til i tidsrommet 1865 til 1875. Første brukeren som vi kjenner kom fra Nessvald, og når vi ser hvor hans barn er født, så har han kommet til Blåmelenget mellom 1869 og 1873. Peter Kristoffersen (1834-1914) og Beret Halvorsdatter (1837-1914) Peter ble født på Nessvald, sønn av Kristoffer Pedersen, visstnok fra Inderøy og Martha Olsdatter Nessvald. Han ble gift i 1860 med Beret Halvorsdatter, født 1837 på Nord Stenevald datter av Halvor Olsen og Gunhild Olsdatter. I 1875 hadde de en besetning på 1 ku, 6 sauer og 1 gris og de sådde l /s tønne bygg, Vi tønne havre og satte 2 tønner poteter. I 1893 bodde Martha Olsdatter som inderst hos sin sønn på Blåmelenget. Hun liv nærte seg ved litt håndspinning, ellers hadde hun understøttelse av fattigvesenet. Under raset ble husa helt begravd av leire, men alle ble reddet ut. Martha døde 11 dager etter raset visstnok på grunn av en lungebetennelse hun pådro seg rasnatta. Peter fikk en erstatning på 650 kroner. Han kjøpte plassen Ås av Minsås nordre. Sammen med Peter og Beret bodde også deres datter Kristine og hennes mann Anton Andersen på Ås. Anton var skomaker.
---- 605 H&FSt ---- Peter og Beret hadde fem barn: 81. Oluf, f. 1 863 på Nessvald, han utvandra til Amerika i 1 883. 82. Gustav, f. 1865 på Nessvald under Ness østre, d. 1952 i Sparbu, gift i 1886 med Anna Kristine Andreasdatter f. 1857 på Skrovevald. Etter at de giftet seg bodde de en tid på Blåmelenget, senere var de i Sandslia og der døde Anna Kristine i 1 898. Gustav ble gift igjen i 1 899, da med Anne Martha Petersdatter Minsås, f. 1853, d. 1932. De bosatte seg på Søreng under Minsås søndre og tok da Søreng som slektsnavn. 11911 flyttet de til Fikse og overtok bruket Skotrøa. Gustav arbeidet som skinnfellmaker. 83. Marie, f. 1 869 på Nessvald, d. ugift 1 890 i Alsen, Jåmtland. 84. Kristine, f. 1 873 på Lyngsvald, d. 1952, gift i 1 898 med Anton Marius Andersen f. 1874 på Stiklestadvald. De ble gårdbrukere på Sandslia. 85. Halvard, f. 1879 på Lyngsvald, d. 1879. Lyngsøran nordre I 1875 finner vi denne plassen under Lyng nordre. Plasseringen på kartet er usikkert, men det er mest trolig at denne plassen lå på det området som ble kalt Tangen. Dette var også en plass som vart rydda i tidsrom met 1865 til 1875. Vi ser at den første brukeren kom hit fra Rosvollvald mellom 1870 til 1873. Denne familien og denne plassen kan vi ikke finne igjen i 1891, så de må ha vært husmenn på Lyng nordre bare en kort tid. Johannes Johannesen (1832-) og Liva Karlsdatter (1840-) Johannes var født på Stenerstu under Bjartnes og han var sønn av Johannes Stenersen og Brynhild Sevaldsdatter. Han ble gift i 1860 med Liva Karlsdatter fødd utenfor ekteskap på Rosvollvald og foreldrene var distriktslege Carl Johan Joacimsen Hermann og Anne Johannesdatter Rosvollvald. Johannes utvandra til Minnesota i 1881 og Liva reiste etter sammen med barna i 1884. Johannes og Liva fikk seks barn: 81. Jon, f. 1 863 på Rosvollvald, han utvandra til Amerika i 1 883. 82. Julius, f. 1866 på Rosvollvald. 83. Augusta Othelie, f. 1870 på Rosvollvald 84. Anna Birgitte, f. 1873 på Lyngsvald. 85. Laura Sofie, f. 1875 på Lyngsvald.
---- 606 H&FSt ---- Nordlyngstuggu Det eneste en vet om Nordlyngstuggu er at i 1893 bodde det en enslig gammel kone der. Beliggenheten av plassen er noe usikkert, men en tror at også den lå på Tangen. Anna Johannesdatter (1818-1893) Anna var fra Nordal på Møre og hun var tidligere budeie på Lyng nordre. Størrelsen på plassen var beskjeden. I 1890 ble det sådd 0,09 hl bygg, 0,05 hl havre og det ble sått 0,69 hl poteter. Hun hadde 1 sau, 1 geit og 2 høner. Det står at hun var inderst på plassen, så hun leide nok bare denne stua. I Verdalsboka, bind om Ras i Verdal, kan vi lese at "hun bodde for seg seiv på en plass i olderskogen". Denne plassen lå midt i det området som ble begravd av leire i raset. Den gamle kona hadde ingen muligheter til å berge seg unna leirmassene, og hun døde der.
---- 607 H&FSt ---- HEIMER OG FOLK STIKLESTAD - KILDER: Einar Musum: Verdalsboka, bd. 111, IV, V Bygdebøker fra andre bygder i Nord Trøndelag Norges bebygqelse Kirkebøkene for Verdal og omkringliggende bygder Folketellinger Panteregister for Verdalsøren 1 874 Skattelister 1820 og 1825 Liste over "Husmannspenger" i Verdal 1 868, 1 869, 1 870 Innhereds Folkeblad Johan Weisæth: Underoffiserer ved Kavaleriet i Trøndelag Amund Arnet: Stamtavle for Slægten Arnet (utg. 1914) Carl Braarud sen.: Verdalens Sparebank 1854-1929 Solveig Ness: Verdal Sparebank 1854-1980 Reidar Prestmo: Notater om husmannsplasser Husmannsplasser i Verdal, samlet av Johannes Dahl Olav Skjetnemark: Husmannsstuene i Verdal Olav Skjetnemark: Ætta fra Brustuen Jostein Molde: Molde, gården og ætta 1886 1986 Svein Hofstad: Hofstadslekta Tradisjonsstoff
---- 608 ----
---- 612 ----
---- 611 ----
---- 610 ----
Heimer og folk i Inndalen og Sul bind A Verdalsboka
VERDALSBOKA - Heimer og folk - Inndalen og Sul 1800 - 1940 BIND A Ved Magne Årstadvold Utgitt av Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Verdal 2008
---- 6 H&FIS-A ---- Tidligere utgitte bygdebøker 111 Gardshistorie IV Gardshistorie V Gardshistorie lIA Kulturhistorie 1930 Einar Musum 1930 Einar Musum 1931 Einar Musum 19r»6 Einar Musum og Johannes Dahl VIA Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg VIB Skogbruk og Sagbruk i Verdal 1982 Øystein Walberg Krig - Okkupasjon - Motstand Verdal Samvirkelag 1987 Morten Veimo 1988 Erling Austad 1991 Solveig Ness 1993 Øystein Walberg 1993 Øystein Walberg Verdal Sparebank 1884-1980 Ras i Verdal A Ras i Verdal B 1998 Eli Knstoflersen og Anders Bendiksen Bygda og Biblioteket Heimer og folk - Leksdalen 1800-1940 2002 Jorgen Johnsen og Magne Årstadvold Heimer og folk - Stiklestad 1800-1940 2005 Ottar Moholt og Solveig Ness Bygdeboknemnda i 2008 Anders Bendiksen, Solveig Ness, Øystein Walberg, Mant Kvalen Ness, Johan Aasan Flyfoto side 4-5: Inndden 2008. Foto: Leif Arne Holme Flyfoto side 6-7: Sul 2008. Foto: Leif Arne Holme ISBN 978-82-92434-02-4 (Somlet verk - Bind A og B) ISBN 978-82-92434V3-1 (Bind Aj Ansvarlig utgiver: Verdal Kommune v/Bygdeboknemnda. Rådhusgata 2, 7650 Verdal. Layout: WOW Reklame AS, 7650 Verdal • wow.medialab.com Bilder ved Magne Årstadvold. Trykk: Kai Hansen AS, Stavanger Innbinding: Johnsen Bokbinderi AS Papir: 100 gr. Multiart Silk. Fonter: Berkley. Futura. Første utgivelse: Oktober 2008.
---- 11 H&FIS-A ---- INNHOLD - BIND A FORORD Av Øystein Walberg 15 EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK Av Ronald Inndal 19 KVERNMOEN 43 KVERNMOEN ØSTRE 220/1 46 KVERNMOEN VESTRE 220/2 52 Bjorsmoen 220/4 63 SKAVHAUGG 87 SKAVHAUGG ØVRE 221/1 91 Svartåsen 222/4 1 04 Bergli 221/6 1 17 Branndal 120 SKAVHAUGG NEDRE 221/2 122 Kårplassen 1 45 INNDALSGÅRDENE 153 INNDAL VESTRE 222/1 156 Knka (Vikvang) 222/3 173 Reiren (Inndalsrønning) 222/4 185 Kvistad 222/6 200 Brenne 222/9 200 INNDAL MELLEM 223/1 202 Stornesset 223/3 226 Sneppen (Høgli) 223/4 og 9 235 Svegjerdet (Svegård) 223/5 245 Bruas (Moan) 223/6 258 Svemo (Inndal filial) 223/10 261 Undheim 223/11 263 INNLEDNING
---- 16 H&FIS-A ---- Bjolloa 253/7 316 Granli 253/8 318 Forset 253/9 319 TROMSDALEN 321 TROMSDALEN NORDRE 254/1 324 TROMSDALEN SØNDRE 254/2 333 Sveet 254/4 ogs 337 Fætten 339 Allmenmngsplassen (Almoen) 340 KVELLO 343 Grindgjerdet 255/4 og 253/6 345 Kvellolia 255/7 365 SAMAR I INNDALEN, SUL OG FJELLA OMKRING Av Åke Junge 363 HEIMES DG FOLK- -- : DG SUI : ?4C BIND/*
---- 17 H&FIS-A ---- FORORD Endelig kan Bygdeboknemnda presentere et nytt tilskudd til serien av bygdeboker kalt Heimer og folk i Verdal. Denne gang er det Inndalen-Sul som blir behandlet. Magne Årstadvold har gjort arbeidet med personalhistonen. Ronald Inndal har skre vet innledningskapitlet, og Åke Junge har skrevet om samene i området. Alt i alt er det blitt så mye stoff at det må fordeles på to bind. At folk utålmodig venter på nye bind av bygdeboken, er motiverende for oss som arbeider med den. Men av og til kan det virke urettferdig når det etter flere års arbeid legges frem et produkt, at det da klages over at bokene ikke inneholder mer og ikke går helt opp til vår tid. Etter som Verdal alltid har vært en stor kommune med mange gårdsnumre og et forholdsvis stort innbyggertall, ble det fra faghold anbefalt å dele inn historien i epoker: Den første fra de eldste tider til ca. 1800; den andre fra ca. 1800 til mellomkngstiden; og den tredje fra mellomkngstiden til i dag. Det ble videre sterkt anbefalt å prioritere den andre epoken, for der fantes det mye såkalt "manns minne-stoff som var i ferd med å gå tapt. I samarbeid med det lokalhistoriske miljøet i Verdal ble det så fattet vedtak om å følge dette rådet, og Bygdeboknemnda har valgt å prioritere epoke to. Epokene en og tre vil følge senere. Det er ikke lite arbeid som ligger bak disse bindene. Det er brukt mange år på lete frem stoff, bearbeide stoffet, og så gjøre det klart som sammenhengende tekst. Til tross for nitidig arbeid, vil feil forekomme. Den som skriver en slik historie, er avhengig av å få opplysnmger fra andre. Det hender at hukommelsen svikter, eller at opplysningene kan være gale. Dette har vist seg ved de tidligere bokene i denne sen en. Derfor er Bygdeboknemnda takknemlig for tilbakemeldinger om feil og mangler. Ved senere utgivelser av bøker, vil rettelser til de tidligere bøkene bli vedlagt. Samtidig med disse bindene om Inndalen-Sul føreligger derfor korreksjoner til bin dene om Eeksdalen og Stiklestad. Inndalen-Sul er den tredje delen av befolkningshistonen for Verdal fra epoke to som legges frem. Som nevnt mnledmngsvis i dette forordet, er arbeidet utfort av Magne Årstadvold. Han har lmidlertid hatt stor hjelp fra mange mformanter, og han har bedt bygde boknemnda rette en takk til personalet på biblioteket for godt samarbeid, til slekts forskergjengen på lokalhistorisk arkiv for verdifull bistand, til Trond Okkenhaug for grundig kontroll av data, og til Eystein Ness for innsamling av fotografier. For øvrig takk til alle som har stilt fotomateriale til rådighet og ellers bidratt med opplysmnger.
---- 19 H&FIS-A ---- FORKLARING PÅ NOEN ORD OG UTTRYKK I folketellingene er det beskrevet hvor mange husdyr det var på de forskjellige bruk, og hvor stor utsæd (hvor mye de sådde) det var på hvert enkelt bruk. Måleenheten besto av tonner og en korntønne var 139 liter. Utsæden i poteter er også oppgitt i tønner, men om dette er tonner på 139 liter er usikkert. I folketellingen treffer vi også uttrykket "inderst" om folk som har tilhold på for skjellige bruk. Dette er da losjerende personer. En kan også finne ordet "Lottbruker". I denne forbindelse mener man en person som leier jord eller skog, der leien ble betalt med en brokdel av avlingen eller avkas tingen. Lottbruk er kjent fra flere kanter av landet, men har aldri vært vanlig. Litt om pengeenheten i denne perioden som vi skriver om Før 1814 var pengeenheten riksdaler. 1 riksdaler = 6 mark = 96 skilling. 1814 -1875 får vi spesiedaler. 1 spesiedaler = 5 ort = 120 skilling. I 1875 gikk vi over til å bruke kroner og ved pengeomregningen ble 1 spesiedaler satt til 4 kroner. 1 ort ble da 80 øre, og 1 skilling ble 3 øre. INNLEDNiNG
---- 20 ----
---- 21 H&FIS-A ---- EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK AV RONALD INNDAL Den som har lesi i NAF-boka om Riksveg 72 gjennom Inna-dalføret, har merka seg éin ting: Dette er den dalen som har flest minnesmerke i landet vårt. Heile tolv minnesteinar finn ein, på em strekning på tre-fire mil. Og fleire av steinane står som dramatiske milepælar i fedrelandets historie. Ein av dei er nemnd som den viktigas te minnesteinen i heile Noreg; steinen som er reist til minne om eit lite slag i ein stor krig. Slaget som la grunnlaget for at Noreg skulle gjenoppstå som eige rike. Det som skjedde i Inndalen i 1658 la grunnlaget for det som seinare skjedde i 1814 og 1905. Men dalens blodige historie er langt eldre enn krigane mot broderfolket aust om fjella. Mange dalar mellom Noregs fjell har ei historie som er skjult i eit mørke ingen har greidd å trenge inn i. Men denne dalen veit vi mykje om, på grunn av at det i middel alderen satt menn på Island og skreiv samtidshistorie. Mest kjend er Snorri Sturluson, som skreiv om tida under heidendommen, om ufredstida under krigar kongane, om folkevandringane gjennom Inndalen og Sul. Han fortel og om da Olav Haraldsson kom denne vegen frå Gardarike - mot døden på Stiklestad og seinare hei lagkåring. Det er kjent historie for alle nordmenn. På Island satt fleire menn som skreiv ættehistorier. Ei av dei mest kjente er "Soga om Skålde Ravn og Gunnlaug Ormstunge". Den startar på Island, men vi kan følge kampen mellom dei to som kjempa om den vakraste kvinna på øya vest i havet: Helga den fagre. Begge drog til landet forfedrane kom frå, og i året 1011 følgde dei etter kvarandre opp gjennom Inndalen og Sul. Historia enda med den velkjende holmgangen på Dinganeset. I dag ligg dette neset på svensk side. Men heile Jamtlandet var den gong norsk land. Snorri Sturluson fortel og om korleis dette gikk til, og om korleis den første "Jamtskyssen" vart etablert. Men alt dette er likevel å rekne for nyare historie, når ein tenker på kor lenge menneske har haldi liv i seg i norske dalar. Veidemannskultur Dei første veidemenn levde i skogane i dette dalføret alt lenge før nokon kunne lage bokstavar på stein og skinn for å fortelle ettertida om kampen for føda, tett under iskanten. Men dei etterlet seg tydelege spor likevel. Fangstgroper for storvilt er enno EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
---- 22 H&FIS-A ---- å finne i skog og fjell, og steingraver er funni fleire stader. Gravhaugar frå tida før nokon kunne forteke om det med bokstavar, ligg enno som tause minner frå farne tider. I Inndalen er det kjente gravhaugar på Mold-høgda og i Tverråmoan. Når det gjeld fangstgroper, er fangstlma i Tromsdalen mest kjent. Ei lang rekke med graver viser korleis menneska skaffa seg kjøtt. Ved Ramsåsvollen er ei slik grop restaurert, og på grunn av namnet "Sjetthølet" veit vi at det var minst seks slike fangst hol på Ima. Veidemennene levde nomadisk gjennom tusenåra, og hadde nok svært god plass. Det var og nødvendig i veidemannskulturen. Langs fjorden voks dei første samfunn av fastbuande fram i tida rundt Kristi fødsel i vår del av landet. Da vart det behov for å stenge krøtterflokkane inne på grasvollane, og begrepet "gard" oppsto. Som vi veit betyr ordet både innhegning og buplass. "Buandi" betydde bufast. Ordet "bonde" er det same. Den første jorddyrkaren tok til å hakke med elghornhakka si i solhellmgane oppe i dalane fleire hundre år etter at menneska ved fjorden var bufaste. Namneforskarane meiner å ha funni ut at dei første bakkane i Inndalen og Sul var rydda på seks hundretalet. Skavhaugg-bakkane og Oppstu-bakkane var rydda omtrent på same tid, mens Inndalsgarden nok er litt eldre. Den opprinnelege Inndalsgarden vart i leilen dmgstida delt i tre, men den eldste dyrka]orda var nok i dei solvendte bakkane på nordsida. Når alt foregikk med handhakke, var det lettast å dyrke bakkejord. Ein annan svært gammel gard er Steine. Gravhaugane på Moldbakken er arkeologisk datert til tidleg romer-tid, ca 1-300 e. Kr. Funn av stokkar i myrjord i Oppstubakkane viser at trea var felt med øks. Kanskje var den første jarnøksa i dalen brukt her? Vi veit i alle fall at det på same tid som den første åkeren vart dyrka var stor utvinning av myrmalm på begge sider av Inna-dalføret, og tydelege spor etter jarnvinner finn em både i Sul og Inndalen. Mange stader er det enno lett å finne slagg etter det som var ein slags industri i alle bygder etter at jarnproduksjon hadde vorti nesten allmenn kunnskap. Folkevandring og ufred Knapp tilgang til mat har til alle tider skapt ufred mellom menneska. Dette har opp gjennom historia ført menneskemengder på vandring, og dei sterkaste gruppene har trengt unna dei svakaste. Alle som alt hadde skapt seg eit samfunn med brukbar til gang på mat fann grunn til å forsvare seg mot mntrengarane. Da var det nødvendig å bygge forsvarsverk, og samle seg bak murar av stem og stengsel av tømmer. I dag ligg bygdeborgene i landet som tause minner frå harde og vonde tider. På Steinsberget i Inndalen ligg restane etter den største i landet. To murar er på til saman halvannan kilometer, i tillegg til at naturlege stup i terrenget var utnytta for å spare muring. All steinen i forsvarsverket viser at det må ha von eit velorganisert samfunn i dalen på den tida. Det er fleire teoriar om korleis bygdeborgene vart til. Mange meiner at bor gene på desse toppane var tilfluktsstader for både folk og fe i bygda når innvandrande trengde seg fram. Andre trur at herskaren i lokalsamfunnet budde der på toppen. Det er lite truleg at det var slik i Inndalen, idet det er små ressursar av beitegras og vatn på toppen. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 23 H&FIS-A ---- Sverre Marstrander meiner at bygdeborgene og var base for angrep mot innvan drarfolk. Det er akseptert teori i dag. Steinsberget låg ved den viktigaste innfartsleia til Trøndelag frå aust. Marstrander meiner at borga i Inndalen var ei kjerneborg i for svaret av Trøndelag i folkevandringstida. Den var kanskje den viktigaste av bygde borgene i Inntrøndelag. Det er gjort berre små utgravingar i borga i Inndalen. Men graving i andre borger i distriktet viser av det har vori omfattande brannar i fleire tidsepokar, med fleire hun dre års mellomrom. Fleire forskarar har lagt fram svært ulike resultat av gransking ane, slik at det enno er langt igjen før vi får fullt lys over denne tida av lokalhistoria vår. Steinsberget har vori sentralt i forsvarssamanheng også seinare. Namnet "Steinsvåttån" viser at det var ein brannplass på toppen, der em i leidangstida kunne sende røyksignal som kunne sjåas i mange bygder. Leidangen vart organisert rundt 950 e.Kr. av kong Håkon Adalsteinsfostre, i Noreg kjent som Håkon den gode. Når våttån brann, var det signal om full mobilisering. Mange har trudd at våttåbrenninga foregikk om natta. Men alle krigar foregikk normalt på sommars tid i eldre tider. I den lyse årstida var det helst røyk ein kunne sjå frå våttå-toppane. På 1000-talet var Verdal organisert i fem skipreider: Ovan myrom, Haug, Forar, Roar (Råbyggja skipreide - rå er det same som krok, til side for) og Veddrar. Det vil seie at kvar del av bygda skulle stille mannskap og utrustning til eitt langskip. Inna dalen og Helgå-dalen var enno tynt befolka, slik at begge hørte med til den same ski preida: Veddrar. Dette namnet er i våre dagar vakt til live i det største folkeaksje selskapet i Verdal, der det på nytt er tale om å mobilisere mot krefter utanfrå. Denne gongen er kampen mindre blodig, idet det er tanken å greie å føre Værdalsbrukets skogar tilbake til lokalt eigarskap. Det er lite ein veit om dei tidlegaste folkevandringane. Men Snorri Sturluson for tel om ei stor folkevandring under kongen Øystein Illråde. Alle som ville vera nks konge måtte greie å kue småkongane i Trøndelag. Den sterkaste av desse var Kjetil Jamte i Sparbyggjafylki. Han dreiv kongshæren på flukt, slik at Øystein måtte springe om bord i skipet sitt ved Bjørga i Verdalen for å berge seg. Derifrå ropte han til krigs mennene på land: - Eg skal komme att neste sommar, og da skal eg ha så stor manne makt at eg skal brannskatte kvar einaste gard, og gjera alle til trælar under meg! Høvding Kjetil Jamte forsto at dette ikkje var tomme truslar. Og han visste og at ein ikkje greidde å samle nok makt til å stå imot neste gong. Han samla derfor ein stor del av menneska han rådde over, og starta ei folkevandring mot aust. Vi veit ikkje kor mange menneske han fekk med seg, da han tok i veg for å starte eit nytt samfunn ved sjøane aust om fjella. Der var det så godt som folketomt, og det nye landet som vart etablert fekk namn etter høvdingen frå Sparbyggjafylki: JAMTALAND. Jamtskyssen Det nye samfunnet aust om fjella førte til at det opp gjennom hundreåra vart stor tra fikk av folk som for på fredelege handelsferder. Som vi veit førte storpolitiske trekk til at Jamtlandet motvillig vart innlemma i det som vart til landet Sverige. Jamtane følte EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
---- 24 H&FIS-A ---- ---- 25 H&FIS-A ---- seg heile tida som norske, og det var med stor uvilje dei opp gjennom hundreåra måtte vera med på krige mot nordmenn. Men på tross av krigar mellom to broder land, stoppa aldri handelsferdene opp. "Jamtskjøssen" vart eit kjent begrep. Jamtane kom kvart år på handelsferder ned gjennom Sul og Inndalen, på veg til Levangsmartnan og andre handelskontaktar. Det kom etterkvart i gang em toll-ordmng, slik at em veit ganske nøyaktig kva slags varer som vart ført begge vegane. Alle tunge varer måtte føras på sleder på vin terstid, til marsimartnan. Frå aust kom jarn, både som barrar og som ferdigsmidde varer. Vidare var det mengder av skinn av ville dyr, samt handverksvarer av ull, lm og tre. På turen austover var jamtskrindene tungt lasta med sildtønner og sekker med korn. Jamtskrindene var spesielt utvikla sleder med lokk. Både på sidene og over lok ket var det var-meier. Draget var alltid "sløyinn-tåggå"-feste, to kjettinglenker midt på skrinda var festa til aksølet mellom skjækene. Det innebar at lasset kunne velte i ulendt terreng utan å bryte med seg hesten. Og varmeiene gjorde at ein kunne kjøre med lasset på sida eller opp ned med meiene i været utan å ta skade. Til vegleia gjor de det muleg å bende lasset på meiene igjen. Når det gjeld tollstasjonar, vart det slike stasjonar på begge sider av grensa. I Sul var den første stasjonen i Sulstua, men i 1900 vart det reist eit statleg bygg på Ådals vollen. Den stasjonen var døgnbemanna til 1992. Etter den tid har det von patruljar frå tollstasjonen i Steinkjer som har foretatt uregelmessige kontrollar av vegfarande begge leier. Jamtskyssen skapte sterke band mellom landa, og både i Sul og Inndalen vart det oppretta overnattingsplassar for folk og hestar. Tal-stallar " var det på fleire av gar dane langs med den lange ruta. Her var det og ofte skjenkestuer. Lokale namn som "Oppstu" og Nistu" er frå tida med slike stuer. I Nistu n var det i gammellåven slått inn hestesko i tømmerveggene i alle rom. Det var til å binde jamthestane i. Ferdafolket vart innlosjerte på ein måte som etter vår tid blir oppfatta som svært pri mitivt, på flatsenger med skinnfellar både under og over. Mat hadde dei med i kister, samt at dei fekk kjøpe seg mjølk og anna mat frå garden. Den tette kontakten med broderfolket frå Kjetil Jamtes tid førte og til stor kultur utveksling. Mange hadde med seg instrument, og spelemenn på begge sider av gren sa lærte kvarandre nye slåttar. På begge sider var det mange flinke spelemenn, og etterkvart vart det og kvinner som trakterte fela. Når det gjeld musikken, har det aldri eksistert noko grense mellom landa. Dei sterke banda mellom folk på begge sider av fjella førte og til ei folkevandring av kvinner kvar sommar. Frå Verdal vandra unge kvinner for å få seg arbeid som rak stetauser på gardane der aust. Mange av dei vart på det viset kjerring på ein gard i nabolandet, og kom aldri meir heim. På det meste vart det sagt at det var norsk kjer ring på annankvar gard i Jamtlandet. Det var faste ferdselsleier over fjella i århundra før det vart vegar ein kunne kjøre hjuldoningar etter. Til Sul kom folk over fjellet frå to leier, frå Åbo og Skalstu-leia. Det skapte namnet på bygda. På gammalt trøndersk er ei sule ei Y-forma grem. Slike suler er kjent for eldre folk som det ein brukte for å halde kornbanda oppe frå jorda når ein trekte banda opp på staur for tørking. EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
---- 26 H&FIS-A ---- I tillegg til den sivile handelstrafikken over fjellet, vart det og behov for postruter og offentleg trafikk. Under Kristian den fjerde, som rådde over Noreg frå Danmark, vart det gjort avtale med svenske styremakter om at det skulle opprettas fjellstuer. Da fekk em Medstugan, Stalltjårnstugan, Skalstugan og Sulstua. Frå før hadde em Oppstu og Nistu lenger nede i dalen. Dei to siste var aldri stuer med statleg støtte. 1 1652 vart det oppretta postvesen i Noreg. Da kom det i gang postruter over fjel la, og sulmgane fekk em særordning knytte til plikter med postfønnga. Den som var postførar eller bonde med skyssplikt slapp militær plikt. Men mange av postferdene kunne langt på veg vera like farlege som å vera med i krigen. Jon Suul har skrevi om fleire farefulle ferder med postskreppa over fjella - i storm og med ulveflokkar rundt seg. Em av dei mange som for med postveske frå Sulstua til Skalstugan og Medstugan var Nils Olsen Suul. Han var em av mange som avtente verneplikta si på denne måten. I 1830 var det to faste turar kvar veke med postskreppa. Em vinterdag la han ut frå Skalstugan mot heimfjella. Men han kom ikkje langt før han var midt inne i em tett snøstorm. 1 fleire timar gikk han i villa, heilt til han var så sliten at han hukte seg ned bak ein steinmur i fjellet. Her rekna han med at liket hans var lettare å finne om våren. Da merka han brått at det kom røyk ut av muren, og han fekk nye krefter da han forsto at det var murpipa på den nedføykne fjellstua han kvilde mot. Dermed kom han seg i hus før vinterfjellet overmanna han heilt. To bønder frå Morsil og Mattmar, Greis Olofsson og Anders Matsson, var ikkje like heldige da dei i 1837 møtte stormen med kvar sin hest på veg til Levanger-mart nan. Både karane og hestane vart attfunm langt ut på sommaren. Fleire av fortellingane frå grensefarten handlar om ulv og bjørn. Em av post drengene, Edvard Olsen Suul, møtte em stor ulveflokk i måneskinnet. På grunn av den tunge postveska hadde han hengt att børsa heime i Sul. Dermed måtte han slåst med ulvane med skistaven som våpen i fleire kilometer før han nådde fram til Skalstugan. Em annan sulmg, Ola Nilsen Sul, redda seg og hesten ved at han hengte eit langt reip etter sleden. Når han samtidig skreik og brøla mot villdyra, greidde han å halde dei unna til han kom fram til folk i Skalstugan. Men da var han heilt mållaus av all kaukinga. Av alle dei farefulle ferdene i grensefjella tar vi med ei hending til. I 1890 vart postføraren Sivert Gjersvoll drepen av postranarar på den andre ruta frå Sul, mot Åbo. Like før Åbo låg to landevegsrøvarar på lur ved vegleia. Dei låg klare med munnladmngsbørse, og skaut postføraren i ryggen. Mannen hadde med seg em tret ten år gammel gut i sleden. Han reagerte raskt da skottet small, og røvarane kom springande gjennom djupsnøen i staden for å bruke tid på å lade børsa på nytt. Guten greip taumane og slo på hesten. Dermed nådde aldri ransmennene fram, og verdiposten i sleden var redda. Guten fekk posten velberga til Åbo, saman med den drepne kjørekaren. Etter det fekk han medalje av kongen - og fekk stillingen som postførar. Han hadde dette arbeidet i mange år etterpå, fortel Suul. Etter at samfunnet utvikla seg på begge sider av fjella, var det ikkje lenger nok med sledetrafikk om vinteren. Etter at den franske generalen Jean Baptiste Jules
---- 27 H&FIS-A ---- Bernadotte i 1810 vart krona til konge i Sverige skjedde mykje som fekk følgjer for grensetrafikken i dette dalforet i Midt-Noreg. Han vart konge som folge av sin inn sats under Napoleonskngane, og etter å ha vist store evner som administrator. Han tok namnet Karl Johan, og tok full styring over det folket han aldri lærte språket til. Han fekk stotte frå mange land i kravet om å få Noreg som kompensasjon for det tapte Finland. Den skandinaviske halvøya vart eit naturleg land, meinte han. Det forte til at han såg at det var nødvendig å bygge vegar som gikk aust-vest. Bygginga av den nye Karl Johan-ve gen skapte ei ny tid, og det var stor fest i begge land da franskmannen med stort folge åpna vegen i 1835. Da var det og bygd ei nybygd fjellstue, Nybygget, ved vegen på norsk side. I dag heiter staden Kongsstua. og dei gamle husa er borte. Den nye vegen skapte auka ferdsel mellom landa. Men vegen fekk kort levetid. Alt i 1865 vart den nye Jamtlandsvegen åpna. Den vart lagt langs Innsvatnet og langs Inna nedover. Dermed vart det mindre behov for fjellstua i Nybygget, men ei ny fjell stue vart bygd i Sandvika. Karl Johan-vegen er i dag museums- og turistveg. Fjellstua i Sandvika har ikkje lenger funksjon som overnattingsstad for farande folk. Etter at ulike aktorar prøvde å drive fjellhotell her, slo Sparebank 1 det under seg, og staden er i dag kurs-senter for bankfolk. Den nye Jamtlandsvegen vart opp gjennom åra sterkt utbedra, og svenskane har etterkvart valt å levere både slip- og sagtommer til foredling på norsk side. Norske Skog i Skogn og trønderske sagbruk gjer at det dognet rundt går store verdiar frå aust til vest. Jamtskyssen har fått anna innhold. Trailersjåførane treng ikkje å overnatte på gardar langs ruta. Men forholdet mellom verdalingar og Kjetil Jamtes etterkommarar er fortsatt like godt. Ufredstider Som vi alle kjenner til, gjorde storpolitiske forhold nordmenn og svenskar til fiendar i ulike krigar, sjol om verdalingar og jamtar aldri såg på kvarandre som det. Det var nok fleire enn den Iranske krigaren som gjerne såg at Skandinavia var eitt land. Kongane ville ha skatt frå så mange som muleg, og ville derfor legge under seg nytt land. Dette gikk spesielt hardt ut over jamtane, som i periodar vart skattlagt av kon gane i begge land. I den samanheng er det verdt å merke seg korleis flagget åt jam tane ser ut. Midt i felta med grone, kvite og blå striper er det norske riksvåpen. Det viser at banda vestover enno er sterke. På ein haug ved Steinsgropa står ein hog minnestein. Den skal minne folket om det som skjedde em septemberdag i 1658. Etter Den store nordiske krig var begge trøndelagsfylka på svenske hender. Da var det Jorgen Bjelke greip inn. Han var em yngre bror av Ove Bjelke på Austråt, som hadde gifta seg til dette adelssetet på Ørlandet. Dei to brorne kom frå ei adelsslekt i Danmark. Slekta hamna i Noreg i 1537, på Elmgaard i Smålenene, som i dag er Østfold. Jorgen hadde fått militær utdanning i Danmark, og var med i Hanmbal-feiden 1644-45. Etter det var han i kei sarleg teneste i kampane mot svenskane i Tyskland. Etter freden i Westfalen vart han lensherre over Idd og Marker, og seinare over Agdesiden og Bratsberg len. Da det braut ut ny krig i 1657, vart Jorgen Bjelke utnemnd til norsk generalkommisarius og EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
---- 28 H&FIS-A ---- øverstkommanderande nord afjells - med særleg oppgåve å ta igjen Jamtland og Hårjedalen. Sjøl hadde han kommandoen over styrken ved Halden. Ansvaret for styrken nordafjells vart derfor overlate til vennen frå krigsskolen i Danmark; Eilenk Visborg. Festningen på Kristiansten i Trondheim var inntatt av svenske styrkar, men okkupasjonsstyrken hadde vanskar med å halde på makta. Em liten hær av soldatar var derfor samla for å komme til unnsetning. Nordmenn som fekk greie på det ville sette inn mykje på å hindre denne hjelpe styrken, men var makteslause. Da var det Jørgen Bjelke greidde å samle em leiehær. Han greidde å organisere em hær av "horder" og "sygner", som det står på minnesteinen. På meir moderne norsk betyr det at soldatane var hordalendmgar og sogningar. Eilenk Visborg hadde lært moderne krigføring med krutt våpen. Det vart avgjerande for utfallet av kampen i Inndalen. I blankvåpen-tida foregikk alle slag på ei slette, der karane braka saman mann mot mann. "Visborgstøtta" ved Steinsgropa. Steinen vart reist av Inndal Ungdomslag i 1908, i samband med 250-års minnet for tref ninga. Inskripsjonen på steinen vart gjort av Nils O. Suui. Karen som står ved sida av støtta har vi ikkje namnet på. Nesten slik var det og etter at det vart vanleg med krutt-våpen. Hærane stilte opp på to rekker, der fremste rekke skaut mens bakre rekke ladda børsene på nytt. Eit mus kettgevær hadde ei drepande rekkevidde på ca 150 meter. Eilenk Visborg hadde lært den nye krigskunsten, å legge soldatane i dekning, sjøl om det var rekna som feigt. I terrenget langs elva mellom Bergstuggu og Rotmoen la han leieknektane i stillingar for å vente på svenskehæren som kom marsjerande nedover dalen. Brått small det fleire salver, og svenskar fall i haugevis - utan at dei såg fienden. Denne kampen er av krigshistorikarar kalla den første geriljakamp. Den var så effektiv at det braut ut vill panikk i svenskehæren, og dei som enno var i live rømte austover. Heile krigen varte berre nokre timar, men var avgjerande for kva som skjedde vidare med Noregs historia.
---- 29 H&FIS-A ---- Da meldinga om slaget i Inndalen nådde Trondheim, rakna det heilt for styrken på festningen, og dei så seg nøydt til å trekke unna og aust over Stjørdalen. Dermed var grunnlaget lagt for at Noreg igjen kunne oppstå som fritt og udeleleg land. Det er van skeleg å sjå for seg at vi hadde fått samlinga på Eidsvoll i 1814 og den fulle fridomen i 1905 om Noreg hadde von eitt Sør-rike og em enklave i nord, utan Trøndelag. Krigane i Europa førte nordmenn inn i krigar dei forsto lite av. Karl den tolvte var ein kngarkonge som utarma Sverige for å finansiere krigane han var med i ute i Europa. 11718 kom enda em hær ned over dette dalføret. General Armfeldt kom med rundt ti tusen mann og mykje tungt utstyr. Det var derfor nødvendig å bygge em veg for å komme fram forbi Hermannsnasa, og i myrene måtte det leggas kavel av treverk for å komme fram med tungt utstyr, sjøl om provianten for em stor del gikk på eigne bein. Tusenvis av storfe var rekvirert eller røva undervegs. I kyrkjene i Verdal samla allmugen seg til bønn framfor den krigen dei visste ville komme. Her vart det ikkje bedt: "Fri oss frå krigen", men "fri oss frå finnane"! Folket i Verdal frykta leiesoldatane frå Finland, som hadde rykte for å fara hardt fram. At kanskje fleirtalet av hæren var tvangsutskrivne jamtar skapte inga redsel. Det var jo vennene til folket ned over dalen. På Stene Skanse var svenskane venta. Men nordmennene var ikkje budde på at karoliner-hordane skulle koma bakvegen mot skansen. Slaget var derfor kort, og nederlaget totalt. Det var få falne på begge sider. Korleis det gikk med svenskehæren veit alle. Karl den 12. vart felt ved Fredriksten, og krigen var over. For karolmarane var det berre dødsmarsjen over Tydalsfjella igjen, og folk i begge riker kunne begyn ne å bygge opp landa sine. Ved Levrmgan i Inndalen står bautaen over husmannen Stor-Ingvald Landfallnesset, kjempen som fall i sabelkamp med svenske soldatar. Det er ulike ver sjonar av det som hendte. Det heiter seg at han kjempa som eit vilt dyr mot over makta, med den heimsmidde sabelen sin. Da han fekk eit hogg som var så kraftig at han mista eine foten, humpa han seg bort på burstrappa og kjempa vidare med bein stubben på trappa. Soldatane hadde bedre våpen enn han. Sverd typen som vart kalla "karolinervårja" var lengre enn den korte sabelen til husmannen, og utfallet var gitt da dei storma på han. Men da han omsider fall om, låg det sju-åtte svenskar i lag med han. Dette er historia som enno lever. I svenske dokument frå den tida står det i em rap port: "Ingen falna". Kva som er rett kan mgen vite sikkert i dag, men den karolinske hæren oppretta em gravplass ved feltlasarettet i Sul. Der er det gravi fram bein av over tretti mann. Om desse var døde av sjukdom, blykuler eller sabelhogg er aldri under søkt. No er beina samla i ei fellesgrav i hagen på Litlmoen i Sul. Sabelen etter Ingvald er i privat eige. Den har tydelege hakk, som viser at det er hoggi egg mot egg med han. Krigane mot svenskane hadde ulike ansikt opp gjennom hundreåra. I 1825 var tida slik at det vart arrangert ein militærmanøver på norsk side. Da var alle svenskane redde for at dei kom til å koma under skarp eld. Men ikkje eit skott fall, og på heim turen reiste dei em minnestein ved Vaterholmen. På den står det berre eitt ord: Tacksamhet". EiN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
---- 30 H&FIS-A ---- ---- 31 H&FIS-A ---- Så kom 1905 Da frykta folk i dalen at det enda em gong kom til å flyte blod mellom grannar. På Garnes, Skavhaugg-gardane, Inndalsgardane og i Sul låg mobiliserte nordmenn frå det meste av fylket. Ventetida vart på em måte kamuflert som em stor manøver. Men det var klar sabelrasling overfor svenskane. Nordmennene var budde på kamp for full nasjonal fridom og reint flagg. Kvar dag vart dei nydikta nasjonalsongane sungi, og kampviljen var på topp. Dette var klare signal til dei store som satt og forhandla i Karlstad. Mens stemninga var på det hogaste kom det sivile hestkjorarar fra Jamtlandet og hadde ærend i Noreg. Dei vart fanga, men slepte fri, da dei svor på at all sympati var på nordmennene si side. I ettertid har historie forskarar funni ut at det aldri var fare for krig. Dronning Sofie hadde nemleg fått mannen sin, kong Oskar den andre, til å skrive under på em høg tideleg avtale for ho ville seie ja framfor alteret. Han måtte sette namn og segl under ein lovnad på at han aldri skulle utgyte blod med å starte krig, "och allra minst over for våra norska broder" (!). •~-. c t—V Mannskap frå Trondhjemske Kavalerikorps' Landstormkorps hadde Garnes som base under mobiliseringa hausten 1905. Forrige side: Stor-lngvald-støtta ved Levringan
---- 32 H&FIS-A ---- Karlstad-forliket gikk ut på at grensefestningane skulle leggas ned. Ingen festning fekk byggas nærare grensa enn femten kilometer. Det var bakgrunnen for at det etter forliket vart sett i gang bygging av eit forsvarsverk i Inndalen. Em festning på kvar side av elva, samt eit stjerneforma blokkhus på eit platå over Vaterholmen skulle sikre at ingen kom fram etter vegen uten å bli mott av bly. I tillegg til styrken som skulle leva i kasemattene i fjellet skulle det vera mannskap i em leir ved elva lenger nede. Stortinget sette av pengar til festmngsprosjektet i Inndalen kvart år fram til 1916, da festningen sto ferdig. Desse pengane skapte gode tider i lokalsamfunnet. Det vart arbeid til mange i anleggsperioden, ikkje minst med transport. Skip kom med sement, jarn og andre varer til hamna på Skånes, og derifrå var det hesttransport opp over dalen. Mange av bondene tente gode pengar på slik kjøring mellom onntimane. Det mest vanlege var at dei kjorte ned til Skånes em dag. og heim til garden same Foto frå Sogna med festningsgalleria i fjellet på begge sider av elva. dagen. Neste dag kjorte dei så opp til festningen, lessa av og for heim igjen. Tredje dagen var det ny tur ned til Skånes. Slik tente em bra, men em av leileningsbøndene tente mykje meir enn dei andre. Han kjorte med to hestar, med laushesten bundi bak på langvogna. Og han delte ikkje turen i to. Han kjorte direkte opp til anlegget same dagen, lessa av begge vognene og kjorte heim for han tok kvelden. Xeste dag gikk på same vis. Det innebar at han aldri kunne unne seg lange pausar, og det blir fortalt at han sto sidelengs på langvogna og kjorte i trav over flatene i Ness mens han pissa mot veggrofta. Vegfarande matte berre hoppe unna om dei ville unngå dusj. Dette arbei det var hardt både for mann og hestar, men mannen hadde sterk motivasjon for hard HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A ■'
---- 33 H&FIS-A ---- kjøret. Pengane han tente vart brukt til å bygge nye hus på garden, og fire år etter at anlegget var slutt, kjøpte han seg fri frå leilendmgskontrakten og vart sjøleigande bonde. Etter å ha ført krigar mot svenskane gjennom hundrevis av år, fekk vi i 1940 em ny fiende. Da den tyske krigsmaskin rulla inn over landet hadde det i mange år von norsk politikk å ruste ned. Det var derfor nøyaktig dei same våpna vi stilte med i 1940 som da vi mobiliserte mot svenskane i 1905. Frå festningen i Inndalen vart det aldri løyst eit skott, verken frå kanonen i nordre galleri eller frå mitraljøsene i søn dre. Den tyske overmakta rykka berre inn og tok leiren i bruk til eigne formål. For den tyske styrken passa det godt med em slik leir ved mellomnksvegen. I Vaterholmen var det forlagt tyske styrkar under heile krigen. Det skapte ekstra vans kar for den illegale grensetrafikken som etterkvart kom i gang. Dei dramatiske hen dingane frå den tida er fyldig omtalt i eit eige bind av Verdalsboka. I åra etter krigen vart Vaterholmen leir for det nyoppretta Heimevernet, men er no selt til ein privatmann. Ulike drivarar har forsøkt å få til lønnsam drift i leiren utan å lykkas. Leilendingsvesen Det er grunn til å tru at den første veidemannen og den første jorddyrkaren var frie menn. Men alt i førkristen tid var det eit sterkt klassedelt samfunn Og fram gjennom seinmiddelalderen utvikla det norske samfunnet seg slik at vi fekk vår eigen variant av føydalsystemet. Rike menn og den katolske kyrkja slo under seg gardar, og etter kvart måtte så godt som alle betale avgifter for å få sitte på bruket. I Inndalen og Sul hamna gardane under rike handelsborgarar i Trondheim, og under Reinsklostret i Rissa. Ekstra fart i leilendingsvesenet vart det etter Armfeldt- tida i 1718. Alle gren der var svært utpinte etter fire månader med svensk okkupasjon, der ein måtte halde liv i eit mangedobbelt folketal i bygda. Den store landeigaren Rasmus Aagesen Hagen lånte ut pengar til alle som hadde kommi i vanskar, og slo nådelaust bruka under seg da misvekst og dårlege tider førte til betalmgsproblem. Denne tida er omtala i eige bind i Verdalsbok-senen. Her nøyer vi oss med å trekke fram det som skjedde i 1912 og 1920: Gardane i øvre del av Verdal var samla under begrepet Værdalsgodset, seinare kalla Værdalsbruket, og så godt som alle bønder her var leilendingar under eigaren Nikolai Jensen da fedrelandet vart fritt i 1905. Han var eigar av store delar av lands delen, og det hadde ikkje von så mektig em mann i Trøndelag sidan Lade-jarlane i middelalderen. Men mot slutten av attenhundretalet var det vanskelege tider i tre lastbransjen, og Jensen-imperiet braut saman. Da det vart klart at bruket ville bli lyst ut på salg, greip framsynte menn i Verdal kommunestyre sjansen, og fekk fleirtalet med på å kjøpe bruket. Frå 1908 måtte leilendingane betale leie til kommunen i sta den for til ein riking i Trondheim. Det såg dei som eit lyspunkt, men var likevel lei lendingar. Imidlertid greidde heller ikkje kommunen å sitte med bruket, og i 1912 vart det salg på nytt. Men denne gongen sto dei same framsynte menn fram og sa: - No har vi sjansen til å avvikle det forhatte leilendingsvesenet, og skape ein sjølei gande bondestand. Lat oss la bøndene kjøpe garden dei leier. La dei få kjøpe em liten EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
---- 34 H&FIS-A ---- bit av skogen som hører til bruket. Dermed blir Værdalsbruket em rem skogeigen dom, som får bruksnummer 2. Sa dei framsynte. Og slik vart det. Det var eit merke år i bygdas historie. Det neste merkeåret var i 1920, da Stortinget vedtok å oppheve husmannsvesenet i landet. Vedtaket opna samtidig for at den nyetablerte Hypotekbanken skulle gi lån til kjøp av jord. Det lausna ei lavine over heile landet. Leilendingane i Verdalen sto saman med husmennene og fekk lån i banken for å bli frie menneske. Det lånet dei fekk var med pant i garden og ikkje i mannen. Lånet hadde ei løpetid på 99 år før det var innfridd. På det viset kunne dei vel knapt kalle seg frie, idet det skulle gå tre generasjonar før alt var innfridd. Imidlertid skapte fridomskjensla em positiv biverk nad: Frå dagen sjøleigarbrevet kunne leggas i skuffa skjedde det noko synleg i byg dene: Det var anlagt hagar med stakitt, og det kom meir måling på bygningane og ei kvit flaggstong kom opp på mange gardar. Ei ny tid hadde komi til bygdene. Dei fnkjøpte gardane hadde mista det meste av skogen som hadde hørt til bruka, men dei gamle rettane til seterbruk og utslåttar vart som før. Imidlertid fekk slike ret tar etter kvart mindre verdi. Da kunstgjødsel og grasfrø vart handelsvare fram gjennom det nye hundreåret stilna det i slåttemyrene, og det same gjorde det på setervollane. I dag er det mest ruinar etter bygningane på setervollane. Men på nokre vollar har det komi nye hus. På Melbyvollen er det hus knytta til Sørfjella saubeite lag, og på Tortåsvollen er det gjetarhytte for Stiklestad Seterlag, som kvar sommar har kviger på beite i fjellet. Den einaste vollen som har melkekyr, er Sjetthølet felles-seter. Der er det moderne drift med maskinmelking og tankhentmg etter bilveg. Salget av Værdalsbruket til eit konsortium av pengefolk førte til at det frå 1912 vart sett i gang store skogsdrifter. Det vart arbeid å få i skogane. Dei som hadde hest fekk kjøring og tok på seg drifter i storskogen. Andre vada seg ut i djupsnøen med øks og stokksag. Tigersvansen kom seinare. Det vart så stor etterspørsel etter folk til skogsarbeid at bygdene ikkje var sjølfor synte. Etter 1905 vart det raskt avspenning mellom broderlanda, og svenske ung dommar kom for å ta seg arbeid i skogane vest for kjølfjella. Det vart bedre tider, sjøl om både svenskar og nordmenn klaga over låge prisar på driftene. Skogsarbeidarane levde i gisne koier, og livet var fullt av frysing i blaute klede. Men tida førde og med seg at det vart blodoppfrisking i grender med århundrelang innavl. Mange av sven skane vart gift med skogskokka i hoggarlaget etter nærkontakt om vinteren. Det var nye tider på mange vis, og det gikk mot bedre tider for alle. Alt tømmeret som vart framdrevi frå skogane vart kjørt ut til lunmngsplassar på elv-melane. Der vart det målt om vårane før det vart rulla på elva for fløyting ned til lensene ved utløpet av Verdalselva. Inna frakta tømmeret ned dit, og det var og fløy ting i Tverråa , Trongdøla og Kverna. I desse elvene var det bygd fleire dammar for å få nok vatn til fløytinga. Tømmerfløytinga var eit hardt arbeid, men alle som hadde von på hogging og kjø ring om vintrane såg fram til å få vera med "i løyffn". Det var eit lagarbeid alle likte, sjøl om det ofte var farlege situasjonar å komme ut for, og alle gikk meir eller min dre gjennomblaute det meste av dagen. Mange stader danna det seg store haugar av samanfiltra tommer på grunnene eller i fossane. Da krevdes det vågemot å gå ut på HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 35 H&FIS-A ---- tømmeret og plassere ein dynamittladning som kunne få haugen til å flyte vidare i den flomstore elva. I 1957 flaut den siste barka tømmerstokken nedover Inna. Frå da av var det "svarthaugging" i skogane. Tømmeret vart frakta med borken på, med bil til sagbruk og sliperi, der det var maskiner som sto for barkinga. Nye tider hadde kommi. Det var slutt på kampen mot frøssibork i skogane, og etterkvart stilna og dei fleste motor sagene. Hogstmaskinene har tatt over, og det er få som har heilårsarbeid i Værdalsbrukets skogar. Koiene og livet med kokkelag er og historie. Koiene er borte, og alle som arbeider i skogen kjører eigen bil etter skogsbilvegar. I dag kan alle ligge heime, sjøl om arbeidsplassen er fleire mil unna heimen. I tillegg til skogsarbeid vart det oppretta arbeidsplassar i skifer-bruddet i Spjellberget. Dette anlegget var så vidt i gang før 1835, og aktiviteten varierte fram gjennom åra i meir enn hundre år, inntil drifta stilna heilt i etterkrigstida. Mange hei mar i dalen hadde steintak av skifer frå Spjellberget. Drifta var heile tida på private hender, uten at nokon svinga seg opp økonomisk på steindrift. Bureising På midten av attenhundretalet vart det rydda små plassar i Inndalsallmenningen og i Tromsdals allmenning. Fattige folk svalt seg gjennom eit liv i forsaking og slit, i ei tid der det var om å gjere å ha eigenproduksjon av mat. Den som hadde geiter eller ei ku svalt mindre, og fleire kunne ha håp om at nyfødde barn kunne nå vaksen alder. I slike heimar var det mange tragiske lagnader. I slektshistoriene i denne boka kan em finne tåre fulle forteljingar om vonde tider for folk flest i grendene. I tida rundt århundreskiftet vart det lysning på mange måtar. Men ikkje alle såg lyst på ei framtid i heimbygda, og enno lokka utsiktene til å få seg sin eigen farm på andre sida av havet. Frå dette dalføret var det likevel relativt få som utvandra. Folk flest satsa tross alt på å skape seg ei framtid i heimlandet, og selskapet "Ny Jord" sti mulerte driftige folk til nydyrking i norske bygder. Etterkvart kom Staten inn med til skott til både dyrking og husbygging for den som ville satse på norsk jord. Dette førte til at det fram gjennom trettiåra, og ein periode etter krigen, kom i gang bureising både i Sul og Inndalen. Skogmoar vart rydda av iherdige menn som sleit med stub bebrytar og rothogging, slik at dei kvart år la nye areal under plogen. I Tromsdalsåsan voks det fram ei lita grend med bureismgsbruk. I to generasjonar levde menneska av slike gardar, men utviklinga gikk i ein retning som gjorde at brukarane av i dag stort sett har andre yrke som hovudinntekt. Dei nye tidene med aukande samferdsel skapte og nye arbeidsplassar på vegan legg og med brubygging. For eksempel vart det bygd ny St. Olavs bru fire gonger på Jamtlandsvegen. Den første var ferdig i 1863. Den vart skifta ut med ei midlertidig bru i 1942, ei bru som var frakta frå Steinkjer, som var under oppbygging etter bom binga. Denne "krigsbrua" vart utskifta med ny i 1953. Denne brua står enno, men da vegen vart omlagt forbi det farlege bergpartiet i "Skippet", vart brua berre turist- og museumsbru. Ny veg med ny bru vart opna 13. oktober 1986. EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
---- 36 H&FIS-A ---- i-- St. Olavs bru slik den så ut i 1 924. Den var ferdig i 1 863. Skole og undervisning I fedrelandssalmen skriv Elias Blix om kunnskapsnivået mellom folk av allmuen:..." og vankunna ljoset gøymde". Folk flest i norske bygder kunne verken lese eller skri ve. Ved folketellmga i 1801 vart det sett ei stjerne ved navnet til Ando Indal frå Vester-Inndalen. Fotnoten som forklarer stjerna fortelFDen eneste af almuesbefolk mng i Øvre Værdal som er lese- og skrivekyndig". Han hadde fått militær utdanning som gjorde at han hadde lært seg denne kunsten. Enno skulle det gå em generasjon for folk flest fekk nokon form for skolegang. Forst etter at ein fekk lova om allmu geskolar på landet i 1860, tok vankunna til å vike. Ut gjennom 1860-åra var det omgangsskolar i alle grender, og alle ungane fekk ei mimmumsundervisnmg. I Inndalen og Sul vart det oppretta eigne skoleknnsar for Steine, Garnes og Sul. Det var enno så få som kunne skrive at dei tre krinsane fekk felles protokoll. Stene krins gikk raskt inn i Garnes-krmsen, og omgangsskolepenoden vart svært kort. Skolen vart verande fast på eit loft på Garnes, og var der fram til det var bygd ny skole i 1920. Den var i bruk til det vart bygd ny skole i Garnesmarka i 1979. I Sul vart det fast skole i 1860. Dei forste åra var skolen fast i Karlgarden og sei nare pa Brennmoen. Frå 1890 var skolen igjen i Karlgarden. I 1912 sto nyskolen fer- OG FOIK - INNDAIEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 37 H&FIS-A ---- jr ' li IM i I fc T - ;■, s i il ri. I j 'rt/MMr iiil iii iirfwli 1 % W ■ » Å Storskoleklassen på Garnes 1917/18. Sittende f. v.: Oline Haugan (Skandsen), Ingeborg Kriken (g. Bjørsmo), Konstanse Garli (g. Indal), Inga Indal (g. Olofsson), lærer J. Johnsen, Magna Aasan (g. Storstad), Gudrun Skavhaug (g. Moe), Ingeranna Bergstuen og Astrid Skavhaug (g. Hjelde). Stående f. v.: Olaf Berntsen Kvelstad, Sverre Svartaas, Bjarne Inndal, Ingemar Molden, John Kriken, Lars Johnsen (d. 1922), Oddgeir Wohlen, Ingolf Rotmo, Kåre Heggås, Einar Skavhaug, Ingemar Ottermo. dig, Den var i bruk til 1989. Da var det berre to ungar i krinsen, og Sul-krinsen vart slått saman med Garnes. Nye tider og nye vegar gjorde det forsvarleg med skoleskyss dei to milene ned til Inndalen. Den utfyllande delen av skolehistoria kan ein lese om i kulturbindet av Verdalsboka. Her nøyer vi oss med å ta med at det på trass av lov om opplæring tok lang tid før alle i grendene kunne lese og skrive. Opprinneleg var det klokkaren som forsøkte å få dei unge til å lære så mykje kristendomskunnskap at dei sto til konfir masjonen. Når det var snakk om lesing, skriving og rekning, vart det meir fart i undervisninga etter at Klæbu Seminar vart oppretta. Her vart det utdanna unge menn - og nokre få kvinner - som vart lærarar i full stilling. Likevel var det ei absolutt mimmumsundervisning ungane fekk. Og det vart skilnad på gutar og jenter. Gutane skulle lære både å lese og skrive skikkeleg, mens jentene - særleg fattige husmann sjenter fekk nøye seg med å lese. Når dei kunne skrive namnet sitt med griffel på steintavla var dei rekna som ferdig utdanna, og vart tatt ut av skolen. Elenanna
---- 38 H&FIS-A ---- Hellanvald frå Hellbakkan (1865-1948), seinare gift Indal, fortalde at ho var lei seg over at ho måtte slutte etter seks vekers skolegang. Da hadde ho nådd målet for jen ter av fattigfolk, og måtte ut for å fø seg sjøl. Ho mintes og den dagen ho som tolvå ring jente fekk eta seg mett for første gong. Det tok tid før allmugens barn kunne skrive og lesa skikkeleg. Enno i 1906 vart det skrevi "m.ph.p." (med paaholden pen) under namn i protokollen. Og enkelte som skreiv namnet sitt sjøl skreiv det med skrivefeil som ga eit namn utan meining. Pedagogikken var det så som så med: "A siger a og B siger be", messa læraren framfor dei storøygde ungane. Og alt som skulle lesas eller skrivas var enno på dansk. Det gjorde det neppe lettare å komme seg ut av vankunna. Ein merkedag var det ein junidag i 1906. Da kalla Kristoffer Indal krinsstyret inn til eit møte heime hos seg sjøl. Han fremma ei sak for styret: Innføring av det nye, norske landsmålet i skolen i bygda. Ifølge protokollen var det ingen som stemte for å halde fram med undervis ning i dansk i Inndalen og Sul. Men protokollen vart ført på dansk heilt fram til 1926. Da hadde dei som hadde lært norsk kommi så langt at dei sjøl hadde barn på sko len. Georg Tromsdal var den første som skreiv norsk i protokollen. To generasjonar seinare var det barnebarna til dei som fekk landsmålet inn i sko len som var på barrikadane for å få det vekk i den neste målkampen. Men da hadde det språket som vart tatt i bruk vorti sterkt fornorska undervegs. Kulturliv Etter at analfabetismen var avvikla gjennom allmenn skolegang vart det ei ny tid på mange plan. I grendene voks det fram lag og foreiningar i stor fart. I Inndalen fekk em eit lag som heitte Inndalens samtalelag, som i 1904 vart til Inndalens Ungdomslag. Her var det langt frå berre unge som var med. Alle samfunnsbevisste av begge kjønn vart med i laget, som hadde handskrivne protokollar, som vart kalla "avis". Her kunne dei drøfte tankar i tida. Ein av debattane var om kva som var den beste giftealder for menn og kvinner. Menneske med dikteriske evner fekk og sleppe til i lagsavisa. Elles var det naturleg at det i tida rundt 1905 var mange som dyrka den veksande patriotismen. Gjennom ungdomslaget vart det tatt initiativ til ulike kulturtiltak. Mellom dei var reising av fleire av dei minnesteinane som enno står i bygda. Steinen over slaget som fridde Trøndelag frå svensk okkupasjon vart reist til 250-årsminnet i 1908. Da var både Fylkesmannen og folk frå sentrale styremakter tilstades. Eige forsamlingshus var i mange år eit mål for ungdomslaget. Laget fekk kjøpe det huset som hadde von matsal i Malså gruver mens det hadde von drift der. Da starta eit stort dugnadsarbeid med hestkjøring av tømmer. I to somrar kjørte frivillige menn med hestlass frå Malsådalen og opp til den tomta dei hadde skaffa seg, og i 1921 sto huset ferdig. Lidarheim vart namnet på det nye ungdomshuset, eit namn etter den ånda som den tida herska i den frilyndte ungdomsrørsla, etter forslag frå Kristoffer Indal. Det vart eit hus som vart brukt av alle lag i bygda, eit kulturhus for alle. Her var stor spennvidde i tilstellingane. Den eine kvelden kunne det vera em lystig fest med dans og fyll. Den neste dagen var det Baptistmenigheten som hadde møte, og ein annan HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 39 H&FIS-A ---- kveld kunne det vera Norsk Bygdekino som samla folket. Før fjernsynet kom inn i alle hei mane gikk alle inndalingane på alt som var av arrangement på Huset. "Huset" med stor H. Alle var glade i huset, og det var der for med vemod og uvilje bygde folk gikk til den siste dugnad, med å rive det ned og brenne dei siste restane på ein lunningsplass i Tverråmoan. Da sto eit nytt grendehus ferdig, etter ein lang . Og god dugnadsinnsats SOm "Lidarheim", Inndalens "kulturhus" i nesten åtti år. skapte nytt og godt samhald i bygda. Den 8. august 1880 vart Verdal Baptistmemghet grunnlagt av vukubyggen Fredrik Nielsen. Den første tida var det folk frå Sjøbygda som vart med. Men etterkvart flom ma vekkelsesbølger inn over bygdene, og mange melde seg ut av statskjerka for å la seg bli døypt som vaksne, med full neddykking. I mange grender fall såkornet frå Nielsen på steingrunn og mellom tornar. Men i Inndalen voks det fram ei sterk grem ■ *-«* -< Frå ein vaksendåp ved Bråttåenget ca. 1 930.
---- 40 H&FIS-A ---- -di 't® X_s» i* »« Q i—». , <. V: > fciv ■ å Bapfist-friluftsmøte i Vester-Åsan sommaren 1932. Første rekke f. v.: Jorunn Årstadvold Jørstad, Signe Olsson Skei, Agnes Kristiansen Årstadvold, Matteus Skavhaug, Konrad Høgli, Olaug Høgli Skavhaug, Konstanse Garli Indal, Ingeranna Garnesmo Bjørsmo og Magnhild Ottermo Myhre. Andre rekke: Anna Ottermo, Charlotte Åsan Hybertsen, Karen Åsan med John Hybertsen på arma, Inger Melby, ukjent, Inga Garli Olsson, Magnhild Garli, Margot Fossness Garli, Sigrun Sakshaug Garli, Hanna Skavhaug, Målfrid Vikvang?, Klara Berg, ukjent. Bakerste rekke: Johannes Garberg, Olaf Garnesmo, Magnus Bjørsmo?, Arne Bjørsmo, Ole Martin Garberg, Einar Skavhaug, Ole Martin Snippen, Oline Garberg, Anders Ottermo, Odin Vikvang, Asmund Bjørsmo, Martin Garnesmo, OleJ. Reiren, Kolbjørn Skavhaug, Lorents Rofmo, Leonhard Myhre og Helge Garli. av memgheten, slik at det etterkvart var halvparten av bygdefolket som var døypt i Inna. Slike dåpsseremomar var det mellom andre stader ved Bråttån. Det samla mange skodelystne, av folk som hadde valt å stå på sidelinja, i dobbel forstand. Baptistmemgheten i Inndalen sette sm spesielle farge på kulturlivet i bygda. Em sterk pietisme skapte eit skisma i bygda, men motsetningane var aldri større enn at alle i bygda gikk på møter og basarar som vart arrangert på forsamlingshuset. Eit biprodukt av kristenlivet i bygda førte til em sterk stimulans av song- og musikkli vet. Og mange lærte seg å traktere strengeinstrument som eit biprodukt av si guds dyrking.
---- 41 H&FIS-A ---- Baptistmenigheten i Inndalen skaffa seg tomt til eige forsamlingshus, men kom aldri så langt at planane vart realisert. Dyrtid og fråfall gjorde at mismotet stoppa pla nane. Og etterkvart stilna salmesongen på moter i heimane og. Men i mange år var det søndagsskole i gang i regi av memgheten, og her gikk ungar frå heile dalforet. Den siste søndagsskolelærar for baptistane var Charlotte Hybertsen. Ho heldt skolen i gang til høg alderdom, inntil Brit Indal Myklebust starta sondagsskole i sekstiåra. Da ho flytta frå bygda vart det stilt med kristent barnearbeid til sokneprest Halvor Gregersen i Vuku fekk med frivillige i Inndalen i åttiåra. Men etter den tida har det vorti pusta lite til glorne under det lokale kristenliv i bygda. I dag er gamle stridsspørsmål lagt vekk, og det er eit godt samarbeid mellom restane av Verdal Baptistmenighet og Den norske kyrkja. I jubileumsboka for Vuku kjerka kan em lesa meir om denne utviklinga. I tida rundt 1905 vart det starta mange lag og foreiningar i bygdene. Inndalen val den einaste grenda i Verdal som ikkje hadde noko fråhaldslag. Men i 1939 stifta lærar Ola Mo barnelaget "Von". Det leid liuidlertid em stille dod da han etter eit par år flyt ta frå bygda. Idrettslaget som vart starta etter krigen, fekk til idrettsbane og hoppbakke, og enno blir det arrangert Fånett-renn og Stormyr-renn. Laget har grasbane ved "Gammel-Steinsbraa" og grusbane ved skolen. Inndalens første fotball-lag? Fremste rekke f.v.: Sverre Svartaas, Ole H. Garli, Olaf E. Indal, Einar Garli, Helge Garli. Midtre rekke f. v.: Nils Wohlen, Manfred Levring, Johan Aasan, Oddgeir Wohlen. Bakerst: Per Rotmo og Ingolf Rotmo. Fotoet er tatt ca. 1 920. EIN DAL FULL AV HISTORIE OG DRAMATIKK
---- 42 H&FIS-A ---- i m I T *■ . Å ■tei T -> .\ Jultrådskyting på Svegjaiet i Inndalen ca. 1920. Bak fra v.: Ole Svegaard, Frantz Åstrøm, Johan Aasan, Olaf Høgli, Anton Skavhaug, Olaf Svegård, Kristoffer Indal. Nederst fra v.: Anton Aamo, Ole Svartås, John O. Wohlen, Ole Aasan, Paul Sætran, Einar K. Indal, Olaf Arstadvold. I trettiåra oppsto ei politisk ungdomsrørsle i landet, og ein fekk arbeiderung domslag. Desse kom i konkurranse med dei frilyndte laga, og det vart i mange gren der for få ungdommar til to lag. I Inndalen var det stopp i alt lagsarbeid under kri gen, og etter freden stilna det i det frilyndte laget. Eit arbeidarungdomslag fekk og kort levetid. Dette førte til at det vart starta eit Bygdelag, der einaste målet var å ta ansvar for at bygda hadde eit forsamlingshus. Ola Five frå Kvam starta Det frivillige skyttervesen i 1893, og da den spente tida fram mot 1905 kom, var det skytterlag i alle bygder. I Inndalen heitte laget først Kvernmo skytterlag, der den første banen var. Seinare vart det skytebane på Svegjerdet, og da Lidarheirn var ferdig, vart det anlagt ny skytebane med standplass på baksida av huset. Skivene var plassert ved foten av skibakken. Aktiviteten i skyt tarlaget avtok. Tanken til Ola Five var at em skulle ha em hær av frivillige under våpen i alle bygder. Men forsvarstanken kom meir og meir i bakgrunnen, etterkvart som forholdet til våre naboland vart meir avslappa. Da det var bygd nytt forsam lingshus i Sul vart det samtidig bygd nytt sentral-skytebaneanlegg her. Em viktig del av aktiviteten er no trening og avlegging av storviltprøven framfor elgjakta kvart år - i konkurranse med Jeger- og Fiskerforeningens jaktskyteanlegg i Tromsdalsåsene.
---- 43 H&FIS-A ---- Kvinnene fekk og sine eigne lag. Både i Sul og Inndalen vart det starta misjons foreiningar og sanitetsforeiningar som arbeidde for bedre forhold for alle. I Inndalen var det og ein kvinneforeming som arbeidde for finnemisjon. Men det var stort set dei same kvinnene i alt slikt foreiningsliv Baptistkvinnene var drivande krefter når det var snakk om møter og basarar til inntekt for misjon i andre land og mellom samar i vårt eige land. Mellom dei mange oppgåver sanitetslaga tok på seg var å bygge badstuer. Denne badstu-perioden fekk kort levetid i alle bygder. Den raskt veksande levestandarden førte til at alle heimar etterkvart hadde eigne bad. Etter at inndalingane hadde greidd å få til Lidarheim, kom det ofte sulingar dit på festlege tilstellingar. Men dei hadde likevel drømmen om eige grendehus. Det vart em realitet i 1980, etter eit langt dugnadsarbeid i bygda. Nyhuset vart eit samfunnshus som drog folk langvegs frå for å leie det fine bygget. Sagamarsjen og sentralskyteba neanlegget gjorde og sitt til at ei så lita bygd kunne makte å bygge så stort eit hus. Og det tok berre ti år før bygdefolket kunne samlas til "gjeldfrifest". I dag er Sul sam funnshus ein fest- og møteplass for langt meir enn sulingar. Etter at huset kom vart det starta eit aktivt songkor. Sul Sangkor arrangerer årlege revyar som er kjent langt utom Sul-bygda. Baptistkvinneforeningen i Inndalen samla på Krika. Foran f. v.: Margrete Skavhaug, Magna Kristiansen, Signe Vikvang, Konstanse Indal og Anna Ottermo. Bak f.v.: Mette Vikvang, Margot Garli, Magnhild Garli, Petter Vikvang, Kristine Høgli, Hanna Skavhaug, Inga Olsson og Maren Skavhaug.
---- 44 H&FIS-A ---- Epilog Historia til menneska i Inndalen og Sul avvik lite frå historia til folket i andre av Noregs dalar når det gjeld kampen for det daglege brød og eit bedre liv. Den kampen var lang og hard opp gjennom hundreåra. Det er ei forteljing om liv i slit og armod for folk flest. Når em les slektshistoriene til folk frå alle heimane, ser ein at det var mykje flytting mellom plassar og mellom leilendingsbruk. Alle strevde for å skape seg eit bedre liv for seg og sine, og forsøkte å komme seg til em plass det var litt feitare og sikrare enn plassen dei sist var på. På slutten av attenhundretalet og eit stykke inn i det tjuande århundret kom mange frå fattigheimar seg over til Amerika, der drøm men om eit friare og bedre liv lettare kunne bli realitet. Mange gjorde det bra på andre sida av havet, men etterkvart vart det og lettare for alle som var igjen i gamle landet. Dei nye tider kom på begge sider av havet, og i dag er velstanden større enn våre besteforeldre nokon gong hadde våga å tru på. Det gjeld både materiell velstand og kulturell utvikling. Folkeopplysninga har gått framover på alle område, og få snakkar om "gode gamle dagar" som bedre enn dagane ein har i vår tid. Kjelder: Snorri Sturluson: Kringla Heimsins. Islandske ætte-fortellingar. Gyldendal og Aschehougs Store Norske leksikon. Artiklar i ulike årbøker, Verdal Historielag og den N Bernt Karlgård. Gammelt og nytt fra Sul. Jubileumsboka for Vuku: "Kjerka varn Ivar Indal: Gardshistorie. Gamle protokollar frå lagsliv i Inndalen og Su Muntlege kjelder i Inndalen og Sul. ■rske Turistforening, nedtegningar etter John Suul
---- 45 H&FIS-A ---- KVERNMOEN
---- 46 ----
---- 47 H&FIS-A ---- KVERNMOEN GNR. 220 Kvemmoen 1927, sett fra nord. Foto Kvernmoen er trolig ryddet i første halvdel av 1600-tallet. Nyrydderne i kongens all menning skulle ifølge Kristian IVs recess 1 nyte fnhet for å betale skatt og landskyld et visst antall år, men samtidig ble de regnet som kongens husmenn. Når rydningen ble skyldsatt, ble oppsitteren leilending under Kronen. Gården ble skyldsatt i 1672 sammen med Lmdset. I 1683 ble den kjopt opp av lagmann i Trondheim, Peter Drejer, og ble mnlemmet i Sul og Helgådalens eller Sul og Nybyggernes gods, som var forloperen til Værdalsgodset. Fra starten bestod gården av to bruk, Kvernmoen ostre og Kvernmoen vestre. Dette fortsatte fram til 1841, da brukene ble slått sammen til ett, og etter den tid er gården blitt drevet som ett bruk. Kvernmoen tilhørte Værdalsgodset og Værdalsbruket inntil Verdal kommune solgte Værdalsbruket i 1912. Ved salget holdt kommunen unna godsets leilendmgs gårder med tilstrekkelig skog, og Kvernmoen var så leilendingsgård under kommu nen fram til den ble solgt til oppsitteren Ole Pedersen Kvernmo i 1920. På grunn av beliggenhet og vegforbindelse lå Kvernmoen under Arstad skolekrets fram til det ble bygd bilveg fram til gården fra riksveg 72 (Jamtlandsvegen) sist på
---- 48 H&FIS-A ---- 1940-tallet. Før den tid var vegforbindelsen til Årstadbakkan etter kjerreveg og bru over Kverna, og til Inndalen via kjerreveg over skogen fram til Skavhaugg øvre. Kjente brukere fra tida etter 1800: KVERNMOEN ØSTRE Mikkel Johansen (1742-1822) og Beret Svendsdatter (1745-1825) Mikkel Johansen var født i 1742 på Skavhaugg øvre og var sønn av Johan Samuelsen Skavhaug og kone Marit Johansdatter. Faren var for øvrig født på Kvernmoen vestre, og det har vært mye flytting fram og tilbake mellom Kvernmoen og Skavhaugg i denne slekta. Mikkel kom til Kvernmoen østre i 1781 og var bruker fram til sin død i 1822. Kona til Mikkel, Beret Svendsdatter, som døde i 1825, var født i 1745 på Arstad og var datter av Svend Jensen Aarstad, som inntil 1742 var bruker på Inndal vestre. Mikkel og Beret ble gift i 1779, men ekteskapet var trolig barnlaust, slik at det ikke var noen etterkommere av dem. I 1801 var det tre andre personer som bodde sammen med Mikkel og Beret, og som trolig hadde bodd der i en del år og derfor bør nevnes. Det var inderstenke Gunmld Olsdatter, f. 1756, hennes sønn Arnt Johnsen, f. 1793, og tjener Peder Bårdsen, f. ca. 1782. Nokså sikkert var nevnte Peder Bårdsen også Gunnilds sønn. Gunhild var født på Arstad søndre av foreldre Ole Arntsen Arstad og kone Gunhild Svendsdatter, som var søster av Beret, kona på Kvernmoen. Gunnild Olsdatter ble gift i 1778 med Bård Pedersen Kvello mens hun tjente i Levringan, og de fikk sønnen Peder på Bjørkvald i 1782. Hvor mannen hennes ble av, har vi ikke funnet ut, men i justisprotokoll fra 1794 finner vi at "gift Kone Gunnild Olsdatter Qvelmoen har ladet sig besvangre under hendes Mands Undvigelse til Sverrig", og for dette er hun idømt dob belte leiemålsbøter med 14 Lod sølv eller 12 riksdaler. Men da Gunnild i 1793 døper sønnen Arnt, som altså var "resultatet" etter et eventyr med drengen John Pedersen i Midtholmen, er hun oppført som enke, så mannen er kanskje død i Sverige i mellom tida? Mikkel og Beret på Kvernmoen er blant fadderne, og Gunnild og de to sønnene fikk kanskje komme til Kvernmoen etterpå, for de var jo i slekt med gårdfolket, og det var god bruk for hjelp på gården. Peder Bårdsen ble for øvrig gift i 1819 med Mana Sivertsdatter Trøgstad, og de kom til en plass under Lindset og fikk sønnen Sivert Pedersen i 1820. Hvor det ble av dem siden, er ikke kjent, men sønnen Sivert ble gift i 1847 med Mette Johnsdatter Hage, f. 1823 på Landstad. 1 1865 finner vi Sivert og Mette i Tromsø, da kaller de seg Follo, og Sivert er tømmermann. Arnt Johnsen derimot kjenner vi mer til. Faren hans var altså ungkar John Pedersen, dreng i Midtholmen. Arnt ble gift i 1817 fra Lindset med Malena Larsdatter Indalsvald, f. 1790 på Gjermstadvald, og vi finner igjen dem som husmannsfolk på
---- 49 H&FIS-A ---- Svegjerdet og Skansen, før Arnt fikk bygsel på Inndal mellom i 1836, se mer om dem der. Gunnild dode hos sonnen Arnt Johnsen på Skansen i 1836. I Verdalsboka, bd. V, skriver lektor Musum at neste bruker på Kvernmoen ostre var Johannes Ellevsen. Dette er ikke kronologisk helt korrekt. Johannes Ellevsen bodde på Arstad søndre og dreiv denne gården. Kanskje hadde han bygsel også på Kvernmoen ostre, men det var nok broren Kristoffer Ellevsen som dreiv gården fra 1822 og utover til ca 1840. Da byttet de garder, slik at Kristoffer flyttet til Arstad og Johannes til Kvernmoen. Kristoffer Ellevsen (1790-1864) og Anne Ellevsdatter (1800-1874) Kristoffer Ellevsen var fodt i 1790 på Kvernmoen vestre og var sonn av Ellev Pedersen og kone Maren Larsdatter. Han ble gift i 1821 med Anne Ellevsdatter Kvam, f. 1800 på Kvam i Volhaugen (se Okkenhaug-ætta, Ysse). Kristoffer var gårdbruker på Kvernmoen ostre fra ca. 1822 og som før nevnt på Arstad søndre fra ca. 1840. Han døde som bonde på Arstad i 1864 og Anne som kårenke i 1874. Barn: 82. Beret Marta, f. 1825 på Kvernmoen, d. 1913 på Skavhaugg nedre. Hun ble gift i 1863 med Age Jeremiassen Skavhaug, f. 1828 i Mønnes, død på Skavhaugg nedre i 1 897. (Se under Skavhaugg nedre) 83. Mikal, f. 1 827 på Kvernmoen, d. 1 890 på Inndal vestre. Han ble gift første gang i 1 865 med Beret Hansdatter Overnessvald, f. 1 833 på Overnesset, d. 1 870 på Arstad. Så ble han gift på nytt i 1871 med Guruanna Arntsdatter Indal, f. 1832 på Steine, d. 1 889 på Inndal vestre. Mikal Kristoffersen var gårdbruker på Arstad søndre i 1 865 og forpaktet Inndal vestre fra 1 871 . (Se under Inndal vestre). 84. Elling, f. 1 833 Kvernmoen. Atten år gammel ble Elling Aarstad konstituert som omgangsskolelærer i Vuku. I 1 854 reiste han til Klæbu seminar og gikk ut derfrå to år etterpå med særdeles gode vitnemål. I 1 856 ble han tilsatt som omgangsskole lærer, og hadde skole i Sjøbygda, Volhaugen og Vinne. I 1 860 ble han konstitu ert som klokker i Vinne og hadde denne stillingen til han hausten 1 862 ble ansatt som lærer ved Vuku fastskole. Men året etter søkte han avskjed og fikk lærerpost i Borge i Lofoten. Han ble gift i 1 863 med Hanna Marie Johnsdatter Schjelderup, f. 1 837 i Hamarøy. I 1 865 bodde de på Elgtofthalsen i Borge og hadde sønnen Kristoffer Toralf, f. 1 864 i Borge. Der hadde de egen lærerbolig med ganske stor jordvei. Under Lofotfisket tok skolen en pause, og Elling Aarstad benyttet tida til å drive fiske. Men under et fælt uvær i februar 1 868 omkom han på sjøen, 35 år gammel. Familien flyttet da tilbake til Hamarøy, der kona som nevnt var ifrå, og i 1 875 bodde Hanna Marie og sønnene Kristoffer (f. 1 864) og John (f. 1 866) på Røtang i Hamarøy. Hanna var da gift på nytt, med gårdbruker og skredderjohn Johannessen fra Vuku. Det må være John Johannessen Grundvald, f. 1830, sønn av husmann Johannes Ulriksen Grundvald og kone Mali Taraldsdatter. I 1 865 flyt tet han fra Ulvilla til Nordland, der vi samme år finner ham som skredder, bosatt på Gjerstad i Buksnes. Han losjerer for øvrig hos husmann og fisker Ole Olsen, f. KVERNMOEN
---- 50 H&FIS-A ---- 1 8 1 8 i Vuku. Denne Ole Oisen var født på en plass under Øst-Heilan, og flyttet fra Verdal til Sandstad på Hitra i 1 846 for å arbeide som møller. Siden må han da ha flyttet til Nordland, og han ble gift i Buksnes i 1 857 med Andrine Andersdatter Leknes, f. 1833. Ved folketellinga for 1900 finner vi igjen Hanna og John Johannessen som hus mannsfolk på Korsvik i Hamarøy. John driver da fortsott som skredder. Elling Aarstads sønn Kristoffer Ellingsen er gift og bosatt på Skogheim i Hamarøy, der han driver som smed for egen regning. Han har tidligere vært bosatt i Ålesund og i Borgund kommune på Sunnmøre. Det må nevnes at Elling Aarstad hadde en sønn utenfor ekteskap før han reiste nord over, og at det nok var årsaken til at han søkte - eller kanskje heller ble tvunget ti! å søke avskjed fra lærerstillingen i Vuku. Følgende skriv fra Trondhjems Stiftsdireksjon til prosten i Søndre Innherred tyder på at han ikke hadde noe valg: Ved at titbagesende det over Skolelærer i Vuku Sogn Elling Aorstod optagne Forhør, skulde Stiftsdirektionen meddele at bemældte Skolelærer Aarstad indtil videre bliver at fjærne fra sin lærervirksomhed, og vil Skolekommissionen og Provstiet snarest mulig indgive til Stiftsdirektionen Erklæring og Beslutning om hvorvidt ikke Aarstad i Overensstemmelse med Skolelovens § 67 for sit udviste Forhold i Ev bør afskediges fra sin Lærerstilling. Trondhjem den i ste Octbr. 1863. Sønnen som Elling hadde i Verdal: Cl 0 . Oluf Ellingsen, f. 1863 på Hallan. Mora var Elen Olsdatter Halian, som i 1 868 ble gift med gårdbruker Oiaus Petersen Håbet i Vinne. Oluf utvandret til Fergus Falls, Minnesota, i 1 884 under navnet Oluf Ellingsen Balhald. Han ble gift to ganger i Amerika og bodde i Fergus Falls og arbeidet som snekker. I 1900 bodde han sammen med kona Lovna Nestvold, f. 1 861 i Norge, ste- dottera Nanney, f. 1 885 i Norge, og fostersønnen Willie Goodwin, f. 1 894 i Minnesota. Han ble gift på nytt, trolig før 1903, med Olava Romstad, f. 1 871 i Bangsund. De hadde sønnen Alvin, f. 1 903. I 1 908 var Oluf med og stiftet "Trønderlag of America", som er en organisasjon for emigranter fra Midt-Norge og deres etterkommere, og i 1910 ble han og familien innmeldt i Vor Frelsers Menighet i Fergus Falls. Han døde i Otter Tail, Minnesota, i 1942 som Oluf E. Orstad. Hans andre kone døde i 1965 og sønnen Aivin i 1977. Elen Anna, f. 1841 på Arstad, d. 1902. Hun ble gift i 1872 med Hans Olsen Tømte, f. 1 836 på Tømte i Sul og d. 1 898 i Småengan under prestegården i Vuku. Hans Olsen var skredder og husmann i Småengan. De hadde tre barn: Cl . Oluf, f. 1 872 på Arstad. Han utvandret til Boston i 1 892 og kalte seg Olof Eng i Amerika. I 1900 var han tjener på en farm i Nord-Dakota, i 1910, 1920 og 1930 bodde han i Grand Forks, Nord-Dakota og var gift med Nellie, som var født i Norge. Han var avdelingsleder (section foreman) ved B 5 jernbanen.- HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 51 H&FIS-A ---- C 2. Ingeborg Anna, f. 1876 på Småengan, d. 1882. C 3. Iver Andres, f. 1882 på Småengan. Han ble gift i 1905 med Gustava Mikalsdatter Hallem, f. 1883. Etter at han var blitt enkemann i 1907, ble han gift for andre gang i 1910 med Julie Gustava Olsdatter Øgstad, f. 1 885. Iver tok også Eng som etternavn og ble gårdbruker på Tømte i Sul i 1919. Han døde i 1941, mens Julie Gustava levde helt til 1975. Se mer om familien under Tømte. Johannes Ellevsen (1792-1841) og Marta Ellevsdatter (1796-1841) Johannes Ellevsen var født på Kvernmoen vestre i 1792 og var en yngre bror av den forrige brukeren Kristoffer Ellevsen. I 1816 ble han gift med Marta Ellevsdatter Aarstad, f. 1796 på Sagen, datter av Ellev Andersen Aarstad og kone Ragnhild Ingvaldsdatter. Ved giftermålet overtok Johannes Arstad søndre. Rundt 1840 ser det ut til at han byttet gard med Kristoffer og flyttet til Kvernmoen østre, der både han og Marta døde i 1841. Johannes og Marta hadde følgende etterkommere: 81. Ellev, f. 181 6 på Arstad. Konfirmert i 1832. Han ble gift i 1846 med Karen Arntsdatter Indalen, f. 1 825 på Inndalsvald (Svegjerdet). Hun var datter av Arnt Johnsen Indal og kone Malena Larsdatter, som var brukere på Inndal mellem 1 836-1 854. Ellev døde i 1 847 - dagen før hans yngste datter ble født, og ble bare 31 år gammel. Karen var seksti år eldre da hun døde på Arstad hos sønnen Lornts i 1916, 91 år gammel. Ellev og Karen fikk tre barn, og to av dem ble født før det ble giftermål: Cl. Lornts, f. 1843 på Inndal mellem, d. 1921. Han ble gift i 1873 med Guruanna Olsdatter Aarstad, f. 1849, d. 1927. Lornts Aarstad var gård bruker på Arstad mellom. 7 barn. C 2. Johannes, f. 1846 på Inndal østre, d. 1921 på Slapgarden. Han ble gift i 1 872 med Gjertrud Johannesdatter Slapgård, f. 1 846, d. 1 895. Johannes ble gårdbruker på Slapgarden søndre og tok Slapgård som slektsnavn. 6 barn. C 3. Elen Anna, f. 1 847 på Inndal mellem. I 1 873 fikk hun sønnen Edvard med Ole Nilsen Suul, f. 1 840 på Sulstua. Elen Anna tok rned seg sønnen og flyt tet til Sulstua og var tjener der til hun ble gift med barnefaren, Ole Nilsen, i 1 881 . Ole Nilsen Suul var gårdbruker i Sulstua fra 1 882 til 1 895, da han byttet med broren Martin Nilsen Suul og ble fjellstuemann i Sandvika. Se mer under Sulstua og Sandvika. 82. Lisbet, f. 1818 på Arstad. I 1865 var hun i tjeneste på Hegstad. Hun ble gift i var husmannsfolk på Gammelplassen/Lauvdal under Stiklestad øvre, der Lisbet sønnen Anneus Ellingsen, far Elling Andersen Hallem? I 1 865 var Anneus gjeter- gutt på Hegstad, og han ble konfirmert fra Stiklestad prestegard i 1 868, men etter det har en ikke funnet opplysninger om ham.
---- 52 H&FIS-A ---- Ingvald, f. 1821 på Arstad, d. 1893. Konfirmert fra Kvemmoen i 1837. Som ung kar var Ingvald far til tre barn født utenfor ekteskap, og for disse forholdene ble han anmeldt til amtet i 1 850. Barna var: Cl 0 . Elen, f. 1842 på Molden. Mora var Marta Johansdatter Molden, f. 1818. Elen flyttet sammen med mora til Skogn i 1 848. Mora ble for øvrig gift med husmann Hans Thoresen på Søgstadmyra, og Elen ble gift med husmann og bergarbeiderjørginius Petersen, f. ca. 1 840 på Ytterøy, og bodde på Sanding på Ytte røy a. C 2°. Sivert, f. 1 846 i Bollgarden. Mora var Ingeborg Simonsdatter Kjesbu. Han ble gift i 1 880 med Oline Olsdatter Lyng, f. 1 842 på Nessvald, d. 1 909. De var husmannsfolk på Melbyvald. Sivert døde i 1 898 C 3°. Serianna, f. 1850 på Mønnesvald (Hyppen), d. 1917. Mora var Johanna Rasmusdotter Mønnesvald. Serianna ble gift i 1899 med enkemann og sag bruksarbeider Peder Torstensen Seter, f. 1 836 i Meråker, d. 1933. De bodde på Brobakk på Verdalsøra i 1900. De hadde ingen barn, men Serianna, som ble kalt "Svensk-Serianna", hadde fem barn før hun ble gift: Det første barnet var sønnen John, f. 1871 på Vinnesvald. Faren var Erik Eliassen Søraker. John Eriksen var sersjant i kavaleriet da han i 1 897 ble gift med Maren Anna Martinusdatter Bjartnes, f. 1870, d. 1949. Han tok slekts navnet Baglo og ble gårdbruker på Veie i Vinne og seinere på Holmen. Han døde i 1954. " Det andre barnet til Serianna; Margreta Olausdatter, ble født i Østersund i 1 875. Faren var Olaus Olsen, nærmere data ikke oppgitt. Margrete Gresset, som hun kalte seg, ble gift i Bakklandet kirke i Trondheim i 1 904 med sjømann Nils Theodor Hansen, f. 1 874 i Vefsn. Barn nummer tre var Maja, f. 1 878 i Østersund, d. 1 880. Den neste var Ada Johanne Larsen, f. 1 880, som i sin tur hadde åtte barn uten om ekteskap. Det femte barnet til Serianna var Marie Henriette Brobak f. 1885 i Aspås i Jåmtland. Hun hadde fem barn utenfor ekteskap. I 1852 ble Ingvald gift med Anne Olsdatter Bjørganvald, f. 1834. De var hus mannsfolk mange steder; på Bjørganvald, Fårenget under Stiklestad og fra ca. 1860 på Fyksveet under Trøgstad, der de bodde i 1893. Heimen ble tatt av Verdalsraset, og Ingvald, sønnen Iver Anneus og dattersønnen Arne Odinsen omkom. I 1900 bodde Anne på Maritvoll lille på Verdalsøra sammen med ei datterdatter, Ingrid Amalie Trøgstad, og døde i 1906. Ingvald og Anne fikk sju barn: Cl. Johannes, f. 1853 på Bjørganvald, d. 1 932. Johannes Ingvaldsen, som var sne kker, ble i 1 879 gift med Hanna Hans-Pettersdatter Amundsen, f. 1 852 på Verdalsøra, d. 1945. Johannes Ingvaldsen var snekker og husmann på Slottavald. C 2. Olaus, f. 1856 i Mønnes. Olaus Ingvaldsen var også snekker. Han flyttet til Ytterån i Sverige og ble gift med Ursilla Berglund fra Alsen. I 1900 var han "odelstorpare" i Ytterån, og de hadde tre barn. HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 53 H&FIS-A ---- C 3. Martin, f. 1 859 på Fårenget. Snekker og bodde på Mikkelaunet i Ulvilla. Han ble gift med Beret Andrea Jeremiasdatter Sagmo, f. 1861. De hadde seks barn. Martin Ingvaldsen døde av tæring i 1 895, og Beret Andrea døde i 1935. C 4. Liva Birgitte, f. 1863 på Fyksveet. I 1900 var hun budeie på Slottet (Haug). Hun var ugift, men hadde fem barn: Dl . Charlotte Johnsdatter, f. 1 890 i Sverige. D 2. Arne Odinsen, f. 1 892, omkom i Verdalsraset. D 3. Ingrid Amalie Johnsdatter, f. 1895, ble konfirmert fra Holte i 1910. I 1902 nedkom Liva Birgitte med tvillinger (Arne og Liva Brynhilda) på Maritvoll, og hun døde dagen etter. Begge tvillingene døde i ung alder av tuberkulose, Arne i 1910 og Liva Brynhilda i 1924. C 5. Iver Anneus, f. 1 867 på Fyksveet. Snekker. Han omkom under Verdalsraset og ble ikke funnet igjen, men liket av en mannsperson som dreiv i land på Ytterøy ei tid seinere ble antatt å være han. C 6. Eliseus, f. 1 872 på Fyksveet. Eliseus Trygstad ble ikke snekker som sine eldre brødre, men gikk skogskolen i Steinkjer og utdannet seg siden til gartner. Han var lærer ved hagebruksskolen på Hylla og bygartner i Trondheim i hele 33 år, og fikk H. M. Kongens Fortjenstmedalje i gull. Eliseus var gift tre ganger: I 1899 med Inga Marie Mortensdatter Sundnes, f. 1874, d. 1901, i 1906 med Maren Anna Lorentsdatter Grande fra Røra, f. 1 876, d. 191 2, og i 1916 med Margot Eline Ingvarsdatter Lund, f. 1 884. Eliseus Trygstad døde i 1950. CB. Karen Maria, f. J 878 på Fyksveet, d. 1 880. 84. Elling, f. 1823 på Arstad. Han ble gift i 1853 med Beret Marta Pedersdatter Kveldstadenget. I 1 875 hadde familien flyttet til Bergstua under Inndal østre, men i Beret Marta flyttet så til døtrene sine på Lykkens Prøve i Frol (se nedenfor). Hun bodde der i 1 900 og har nok dødd der. Cl . Johannes, f. 1 853. Han ble gift i 1 879 med Beret Anna Olausdatter Garnes, f. 1 848 på Garnesvald, datter av Olaus Olsen Reiren (se Reiren under Inndal vestre). Johannes ble også husmann på Reiren, og begge to døde der, Beret Anna i 1914 og Johannes i 1926. De hadde 2 sønner, Edvard og Ole J. Reiren. C 2. Peder, f. 1 854. Han kalte seg Peder Ellingsen Skrove da han flyttet ti! Ragunda i Jåmtland i 1 876. I 1 888 ble han gift med bondedotter Elena Kristina Gisslén, f. 1 867 i Ragunda. I 1 890 og 1 900 bodde de på Skog i Ragunda, og Peder dreiv som smed. De hadde fem barn. C 3. Mette, f. 1858. Hun kalte seg Mette Kvello da hun utvandret til Kennedy, Minnesota i 1883. C 4. Martinus, f. 1 860 på Kveistadvald. Attest Sverige 1 881, men kom tilbake fra USA 1 897. I 1 898 kjøpte han "Lykkens Prøve" i Frol sammen med Anneus Stornes. Svogeren Martin Indal overtok siden Martinus' part, se Frol I, s. 210. KVERNMOEN
---- 54 H&FIS-A ---- C 5. Elen Birgitte, f. 1863. Hun ble gift i 1895 med Anneus Martin Pedersen Stornæs, "Lykkens Prøve", Frol, f. 1864 i Slapgarden nordre, d. 1954. Han var sønn av Peder Olsen, som var bruker på Stornesset i Inndalen. Anneus Stornes og Martin Indal dreiv "Lykkens Prøve" i Frol i lag. C 6. Ole, f. 1 866. I 1 891 var Ole rådsdreng i Skalstugan og ble gift samme år med Marie Matelie Johannesdatter Dahl, f. 1869 i Sulstua. Hun var datter av overvegvokter Johannes Dahl, Melen i Jåmtland, og Sara Nilsdatter Sulstuen. Ole tok Suul som slektsnavn. I 1900 var han jernbanearbeider, og familien losjerte på en plass under Leira i Frol. Han døde i 1919. (Sulstuætta). C 7. Beret Maria, f. 1871. Hun ble gift med Anton Martin Mikalsen Indal ("Martin Prøven"), Lykkens Prøve, Frol, f. 1 875 på Inndal vestre av foreldre Mikal Kristoffersen og Guruanna Arntsdatter. 85. Petter, f. 1826 på Arstad. Ugift. I 1875 var han legdslem i Levringan, i 1891 i Oppem, og han døde i 1901 på Brannåsen. Han gikk da under navnet "Legd- Petter". Som nevnt foran dode både Johannes og Marta på Kvernmoen i 1841, henholdsvis bare femti og fortifire år gamle. Etter dem overtok broren til Johannes, Peder Ellevscn Kvernmoen vestre, begge gårdene, som siden har vært drevet som ett bruk. KVERNMOEN VESTRE GNR. 220, BNR. 2 Den 28. juni 1786, tgl. 15. august s.å. fikk Ellev Pedersen bygselbrev på Kvernmoen vestre av enkefru Hjelm. Men han hadde nok hatt gården i noen år for, for bygsel var betalt allerede i 1783. Ellev Pedersen Kvernmoen (1756-1839) og Maren Larsdatter (1753-1839) Ellev Pedersen var fodt på Storvukuvald (Stobsveet) i 1756 av foreldre Peder Olsen Vestgård og kone Karen Olsdatter, f. Kulstad. I 1782 ble han gift med Maren Larsdatter Josås, f. 1753 på Lille Langdal. Ellev hadde gården i ca. 40 år for han over dra den til sonnen Peder Ellevsen. Ellev og Maren dode som kårfolk på Kvernmoen med ca. en måneds mellomrom i 1839. Bl . Lars, f. 1 783 på Kvernmoen, døde 3 dager gamme 82. Peder, f. 1785 på Kvernmoen. Neste bruker. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 55 H&FIS-A ---- 83. Sigrid, f. 1788 på Kvernmoen. Hun ble gift i 1815 med underoffiser Peder Aagesen Mønnes, f. 1781 på Skrove. De var husmannsfolk på Bjørsmoen fra ca. 1816, og Sigrid døde der i 1 844 og Peder i 1 860. De hadde 7 barn. Se mer om familien under Bjørsmoen. 84. Kristoffer, f. 1790 på Kvernmoen, d. 1 864 på Arstad. Han ble gift i 1 821 med Anne Ellevsdatter Kvam, f. 1800 på Kvam (Okkenhaug-ætta, Ysse). Bruker på Kvernmoen østre fra ca. 1 822 til 1 840, deretter gårdbruker på Arstad søndre. De hadde fem barn. Familien er tidligere omtalt under Kvernmoen østre. 85. Johannes, f. 1792 på Kvernmoen. Han ble gift i 1816 med Marta Ellevsdatter Aarstad, f. 1 796 i Sagen. Gårdbruker på Arstad søndre fra ca. 1 8 1 6. Ca. 1 840 byttet han med broren Kristoffer Ellevsen og flyttet til Kvernmoen østre, der både han og Marta døde i 1 841 . Om etterkommerne deres, se under Kvernmoen østre. Peder Ellevsen (1785-1846) og Mali Olsdatter (1780-1865) Peder Ellevsen var fodt i 1785 på Kvernmoen og var sonn av forrige bruker Ellev Pedersen. I 1807 ble han gift med Mali Olsdatter Bredmg, f. 1780, datter av Ole Olsen Bredmgsvald. Peder var skomaker av yrke for han fikk forpaktmngskontrakt på Kvernmoen av Hilmar Memcke i 1824. Fra 1840 til han dode i 1846 dreiv han også Lmdset i tillegg til Kvernmoen. Peder Ellevsen dode "plutselig" 8.11.1846, og i klokkerboka står det at "han dode ved spisebordet i et bryllup på Arstad ". Vi er kommet fram til at det må ha vært i bryllupet til Elias Olsen Årstadvald (Vollan) og Guru Johannesdatter Garnesvald at dette skjedde. Men de giftet seg 6. november, så det har nok vært et såkalt 3-dagers bryllup, som skikken ofte var for i tida. Mali dode på Kvernmoen i 1865. Barn: 81. Ole, f. 1 810 på Kvernmoen. Han ble gift i 1841 med Beret Marta Mikkelsdatter Skavhaug, f. 1 8 1 9 på Skavhaugg øvre. Ole Pedersen ble neste bruker. 83. Marta, f. 1814 på Kvernmoen. I 1847 tjente hun i Trondheim hos grasserer Nicolai Jensen og har fått flytteattest dit i 1 848. I 1 849 ble hun gift med "bryg gemand" Arnt Paulsen Munkvold, f. 1813 i Oppdal. I 1865 bodde de i Danielsveita i Trondheim og hadde ei datter, Inger Marie Munkvold, f. 1852. I 1 875 var mannen vaktmann i Norges Bank, og de bodde i Munkegaten 21, der også dattera Inger Marie bodde. Hun var da gift med urmakermester Haldorf O. Wognild, f. 1843 i Oppdal. 84. Ellev, f. 1818 på Lindset. Ellev ble gift på Lindset i 1844 med Ragnhild Pedersdatter Kjelland, 32 år. I vigselsprotokollen står det at hun er født i Leirset, men finnes ikke i fødselsregistret. De overtok som brukere på Lindset etter at de i noen år hadde bodd på Midtholmsvald, og de bodde på Lindset til de døde - Ragnhild i 1872 og Ellev i 1884. Barn:
---- 56 H&FIS-A ---- Cl . Martina, f. 1 845 på Lindset, d. 1 939. Hun ble gift med den kjente furer og spellmann Ellev Olsen Indal, f. 1 855, d. 1 927, sønn av Ole Arntsen Indal. De bodde på Kårenget i Ulvilla. C 2. Ingeborg Anna, f. 1848 på Midtholmsvald. Hun flyttet til Inderøy i 1872, men i 1875 finner vi henne som pasient på Rotvoll Sinnssykeasyl i Strinda. Hun er da oppført som sjømannskone Ingeborg Anna Ellefsdatter Sandvaag. Hun var gift med Jørgen Sandvaag C 3. Paulma, f. 1852 på Midtholmsvald. Hun ble gift i 1876 med Peter Pedersen, f. 1 846 på Årstadvald (Storhaugen). De var brukere på Lindset på Elbv Pedersens kontrakt for 40 kroner årlig fra 1 884 "saalænge Peter levet". Peter druknet under tømmerfløting i Kverna i 1888, og da ble Lindset for paktet til Paul Arntsen Guddingsvaldet, men han var der bare i 2-3 år. Paulina døde som kårkone på Lindset i 1906. De hadde fire barn. Sønnen Iver Lindseth ble gårdbruker på Grindgjalet, og dottera Ragnhild Elise ble gift med Ellev Ellevsen Stubbe på Tingvoll i Vuku, mens sønnene Paul og Severin utvandret til Osakis, Minnesota, Paul i 1 900 og Severin i 1 902, etter at Paul hadde sendt ham billett. Begge fikk tak i norske jenter der borte: Paul ble gift med ei som het Inga. Han var farmer i Douglas, Minnesota og døde der i 1958. Severin ble gift med ei som het Gudrun og ble farmer i McKenzie i Nord-Dakota. I 1930 hadde de 7 barn. 3 Som enkemann ble Ellev Lindset far til: C 4°. Gustav Ellevsen, f. 1875 på Årstadvald (Efastplassen). Mora var enke Gjertrud Johnsdatter Aarstadvald på Efastplassen. Gustav ble gift i 1901 med Anne Bergitte Andorsdatter Heiden, f. 1880, datter av Andor Olsen Heiden. Gustav var skomaker og bruker på Sagmoen under Ner-Holmen, og familien tok Sagmo som slektsnavn. De hadde tre barn. Karl, f. 1823 på Kvernmoen. Han ble gift i 1849 med Anne Marta Olsdatter Jøsås, f. 1823 på Skrove, datter av Ole Tørrisen Skrove og kone Maren Tomasdatter. De var ikke gift mer enn i to år før Karl omkom ved drukning i Kverna i 1 85 1 . Anne Marta ble gift på nytt i 1 853 med Erik Jakobsen Overholmen. Hun døde på Overholmen i 1903 som enke for annen gang, for hennes andre mann B 5 døde i 1 877. Karl og Anne Marta hadde sønnen: Cl. Peder Karlsen, f. 1849 på Lindset, d. 1929. Han ble gift i 1883 med Guruanna Gundb|ørnsdatter Gren, f. 1 841, d. 1911, datter av Gundbjørn Olsen Gren og kone Beret Paulsdatter. Leilendinger på Overholmen mellom. I sitt andre ekteskap fikk Anne Marta fire barn: C 2. Anne Marta Eriksdatter, f. 1853 på Overholmen, d. 1915. Hun ble gift i 1883 med Mikal Gundbjømsen Røe, f. 1851, d. 1929. Husmann på Røesvald. C 3. Olme Eriksdatter, f. 1855 på Overholmen, d. 1910. Hun ble gift i 1886 med gårdbruker Hans Johannessen Jøsås, f. 1852, d. 1 91 8. Gårdbruker på Jøsås østre. HEIMER OG FOLK - INNDALFN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 57 H&FIS-A ---- C 4. Beret Maria Eriksdatter, f. 1859 på Overholmen, d. 1948. Hun ble gift i 1884 med Sefanias Ellingsen Bjørstad, f. 1859, d. 1909. Gårdbruker i Bjørstad. C 5. John Eriksen, f. 1863 på Overholmen, d. 1950. Han ble gift i 1891 med Oline Emilie Olsdatter Kvelstad, f. 1 864, d. 1 947. John Eriksen Rø var gård bruker i Rø og seinere på Nord-Minsås. 86. Ragnhild, f. 1826 på Kvernmoen. I 1847 tjente hun i Holmen, og i 1849 flyttet hun til Trondheim, og ble gift i Domkirken i juli 1 854 med bøkkersvenn Georg Martin Nordtvedt, f. 1 829. I 1 865 bodde de på Øvre Bakklandet, og i 1 875 i Kirkesletten i Trondheim. De hadde minst sju barn og har stor etterslekt i Trondheim. Ole Pedersen Kvernmo (1810-1884) og Beret Marta Mikkelsdatter (1819-1902) Ole Pedersen var født på Kvernmoen i 1810 og var sønn av forrige bruker Peder Ellevsen. Han ble gift i 1841 med Beret Marta Mikkelsdatter Skavhaug, f. 1819 på Skavhaugg øvre, datter av Mikkel Andorsen og kone Gunhild Pedersdatter. I 1848 fikk Ole Pedersen kontrakt for 1 år på Kvernmoen. Ifølge bygselkontrak ten fikk han bare lov til å bruke nedfall, topper og tørre trær til bruk på gården, og dessuten skulle han betale 10 spesidaler til Vuku skoleklasse for "sitt mislige for hold". Han må allerede da ha brukt gården så lenge at han hadde hatt tid til å gjøre seg skyldig i misligholdelse, som sannsynligvis har bestått i ulovlig hogst i skogen. Faren hadde betalt 12 spesidaler i bygselavgift, men Ole skulle betale 20 spesida ler og kår til mora, så han har sikkert drevet både Kvernmoen østre og vestre. Det var i hans tid at gårdene ble slått sammen til ett bruk og har vært det siden. I 1865 var det en besetning på 2 hester, 7 storfe, 16 sauer og 8 geiter på Kvernmoen. Utsæden var 1 72 tønne bygg, 6 tønner havre og 8 tønner potet. Foruten gårdfolket var det også to fosterbarn på gården. Det ene var dattersønnen Lorents Mikalsen (se nedenfor) og det andre var Bergitta Martinusdatter, f. 1858. Hun var trolig født utabygds. Som tjenere på gården finner vi i 1865: Sejanias Olsen, f. 1851. Han var sønn av Ole Audingsen Skavhaug og Andrea Pedersdatter Indal. Sefanias utvandret til Amerika i 1873. Anneus Andorsen, f. 1856 på Skavhaugg. Han var sønn av Andor Mikkelsen og Beret Olsdatter på Skavhaugg øvre. Anneus utvandret også til Amerika - i 1883. Barn: Før han ble gift hadde Ole dattera Bl 0 . Marta, f. 1841 på Årstadvald. Mora hennes var Lisbet Olsdatter Aarstadvald, dat ter av Ole Olsen Aarstadvald (Vollan) og kone Beret Andersdatter. Om Lisbet Olsdatter, som var født i 1816, veit vi at hun i 1 854 fikk utflyttingsattest til Fosnes. Seinere finner vi henne omtalt i bygdebøker for Flatanger. Der er det fortalt at hun kom vandrende over fjellet med 2 kyr (!!). Hun ble gift i 1 856 med enkemann og husmann Ole Olsen Hattestad på plassen Smørdal under gården Vedvik i Flatanger. I bygdeboka står det at de var mye plaget av bjørn på plassen. De KVERNMOEN
---- 58 H&FIS-A ---- hadde visstnok ingen barn sammen. Mannen døde i 1 882 og Lisbet i 1 887 (av kreft). 11 910 fant grasserer Nikolai Jenssen, Trondheim, en kontrabok med Trondhjems Sparebank, utstedt til Lisbet Olsdatter Aarstadvald, og med pålydende kr. 64,00 i etterlatenskapene etter sin avdøde far Chr. Jenssen. Han oversendte beløpet til s^fter etten i Stjør- og Verdal med anmodning om at pengenet ble utbetalt til avdø des arvinger eller om sådanne ikke meldte seg, til Vuku fattigstyre. I skifte retts be handling 9, februar 191 1 ble det endelige beløp til fordeling, kr. 58,30, fordelt på arvingene, barnebarna Lornts Mikalsen Rotmo og Pauline Olsdatter Kveilo (se nedenfor) med 29 kroner og 1 5 øre på hver. Marta døde i 1 887 i Dillenget. Hun var ugift, men hadde to barn. Cl 0 . Lorents Mikalsen, f. 1 864 på Kvemmoen, d. 1958. Faren var Mikal Johnsen Kvernmoen. Lorents Mikalsen ble husmann på Rotmoen under Inndal østre (se under denne). C 2°, Pauline Olsdatter, f. 1874 på Årstadvald. Far Ole Hansen Midtholmen, f. 1 856 på Storstad. Han utvandret til Eau Claire, Wisconsin i 1 878. Pauline tjente i Dillan i 1 891, og ble gift i 1 897 med Anneus Edvardsen Kveilo, f. 1 866 på Guddingsvald av ugifte foreldre Edvard Teodorsen Melby og Anne Marta Sivertsdatter Guddingsvald. De var leilendinger i Kvelloa i noen år først på 1 900-tallet før de flyttet til Froi, der Anneus Kveilo dreiv som steinar beider. 11917 kjøpte de heimen Austheim under Rokne. De hadde sju barn. Sønnen Evald Kveilo, f. 1905, bodde på Verdalsøra, de andre i Frol. Ole og Beret Marta fikk sønnen Bk. Peder, f. 1 841 . Ugift. Neste bruker på Kvernmoen. Ole Pedersen overlot gården til sønnen Peder Olsen i 1872. Ole døde i 1884, mens Beret Marta døde i Ulleenget hos sønnen Peder i 1902. Peder Olsen Kvernmoen (1841-1930) Peder Olsen Kvernmoen overtok tok som nevnt foran Kvernmoen i 1872. Per Kvernmo, som han ble kalt, var ugift og barnlaus. Til hjelp på gården hadde han i 1875 følgende personer: Beret Rasmusdatter, f. 1821 på Lmdsetvald. Beret var ugift, og døde som legdslem i Midtholmen i 1894. Bergitta Nikolaisdatter, f. 1859 i Ness. Bergitta døde på Kvernmoen i 1880. Det ser ut som Per har vært en god driver, for i 1875 hadde han 2 hester og 1 føll, 1 okse, 6 kyr, 6 kalver og 16 sauer på bås, og sådde 1 tø tønne bygg, 7 tønner havre og 8 tønner potet. Men etter ca. 15 år som driver slo helsa til Per seg vrang, og i 1886 overlot han bygselen av Kvernmoen til Olaus Andersen Dillanvald mot å få plassen Ulleenget under Dillan isteden. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 59 H&FIS-A ---- Per var en kjent felespiller og ble med rette kalt Per Spellmann. I Verdal Historielags Årbok 1954/55 har lærer Helge Dillan følgende omtale av Per: "Per fortalde meg sjølv livslaupet sitt ein gong eg såg om han. -Første skulemeisteren min var Ole Efastsen, og sea Elling Skrove på Grunnan, Austgarden, sa Per. Heilt jrå barnealderen hadde han lyst til å spela. Han øksa til ei veaskie og sette tagl strenger på da han var urliten gut. Men i 10-12 års alderen fekk han seg ein skikke leg fiol. Farbroren hans, Karl Linset, var ein morsk spelmann som Per lærde mykje av. Men mest lærde han av Ellev Holmen. Første brølloppet han spela i, var hennes Gjertrud Sagmoa og hans Andreas Eriksen Efasplassa. Da var han Per i tjueårsalde ren. Seinare var han så å seie «fastkar» som brøllopsspelmann. Og vakkert spela han. Han hadde ikkje for ingen ting lært av han Ellev Holmen. Mjukt og fint kom tonane. Å bruke rå makt på strengen låg ikkje for han. Det vart mykje godt til det at han måtte spela «andre fiol» i lag med han Ellev Indahl. Og Indahl som fann ord for alt, la på'n namnet «kapellanen». (Sjølv var han «sokneprest» og spela første-fiol, sjølvsagt!) Det var såleis ikkje ojte åfå høyre at Per spela sjølvstendig. Men når det hende var det ikkje vanskeleg å høyre at han ikkje berre var «kapellan udi musikken». Det er sikkert ikkje mange bygdespelmenn som har hatt det fine og kultiverte bogedraget som han hadde. Men det låg ikkje for han å «bravere» med musikken sin. Han var eit altfor fint menneske til det. Smålåten og kravlaus. Smått var det sjølvsagt for han all sin dag. Ein spelmann vart ikkje feit av fiol og husmannsplass. Men Per var i god lag like vel. Han snakka ikkje mykje, og aldri noko vondt om andre. Når han kom gåande etter vegen, og han hadde uvanleg godt gonglag, så blistra han så smått på ein slått eller song på ein tone. Ja, han hadde så klar og lys ein tenor. Siste gongen eg var borte i Enget og såg om han, lærde han meg fleire salmetonar som han sjølv sa han hadde lært av ho «Blind-Ragnhild» 4 (fødd 1796) som kunne så mange både songar og slåttar. Ho skulle vera så overlag flink til å tralle. (Mor har fortalt meg mykje om henne.) Elles hadde han vel lært noko av mor si og, truleg. 1 dei siste leveåra sine budde Per på alderdomsheimen ned på Ør'n. Men ofte måtte han gå ein tur til Vuku. Og der fekk han den siste kvilestaden." Per bodde i Lilleenget - "Einni" - fram til sine siste leveår, men døde på Verdal alders heim i 1930, og som nevnt gravlagt i Vuku. KVERNMOEN
---- 60 H&FIS-A ---- Olaus Andersen Dillenget (1846-1897) og Elen Aagesdatter (1838-1907) Olaus Andersen var født i 1846 på Bredingsvald av husmannsforeldre Anders Mikkelsen Ekren og kone Agnes Olsdatter Storvukuvald i farens første ekteskap. Foreldra bodde først på Bredingsvald og siden i Dillenget (Lilleenget) under Dillan. Om mora til Olaus, Agnes Olsdatter, kan nevnes at hun var født utenfor ekteskap av foreldre Beret Nilsdatter Holmli og Ole Eriksen Storvukuvald. Agnes var videre bar nebarn av Nils Sivertsen og Agnes Nilsdatter, som kom flyttende fra Esingen i Sverige til Vera en gang før 1790. Nils Sivertsen var født i Gudbrandsdalen, men kom i sin tid til Ogndalen for å arbeide i gruvene der. Da drifta opphørte, dro han til Esingen for å arbeide som dreng. Det var her han traff Agnes Nilsdatter, og de giftet seg i Kall kirke i 1781. Agnes Nilsdatter tilhører Essmgslekta, og begge to er utførlig omtalt i boka om "Essing och Randklevslekten". De flyttet fra Vera til Ottermovald en gang i perioden 1790-1801, og en gang etter 1815 har de flyttet utover i bygda og bosatt seg på en av plassene under Storvuku. I 1868 ble Olaus gift med Elen Aagesdatter, f. 1838 på Rotmoen, datter av Aage Johnsen og Karen Andersdatter, som var husmannsfolk på Rotmoen og i Garlia under Garnes. Noenlunde samtidig ble de husmannsfolk på Lilleenget. Far til Olaus gikk under navnet 'Anders smed", og Olaus lærte tidlig smedhånd verket av ham. Sjol fikk han tilnavnet "Storsmeden", og Johannes Dahl skriver om ham i "Helgådalsnytt' ! for 1993: Han var ein hag og dugande reiskapssmed. Han var ein meister til å smi på finare kjørety, karjolar og breisledar Olaus smed ville til dels også drive handverket litt forretningsmessig, idet han kjøpte treverk til ymse slag kjøredoningar og plogar, smidde på dei og selde dei. I 1880 åra vart han smed ved nikkelverket i Skjækerfossen. Stor og sterk var han, storlagt og stortenkt i all si framferd. Han ville ha noko meir å sysle med enn berre å smi, han ville ha eit gardsbruk. Peder Olsen Kvemmo, gamal ungkar og spele mann, ville helst ha eit mindre bruk. Så vart han og Olaus smed samde om å bytte Dillenget og Kvernmoen, som begge låg under Værdalsbruket. Sidan han vart bonde slutta han meir som handverkar, og dreiv den tungvinte garden godt. Olaus smed var ein heilt igjennom snill og godmodig mann. Han hadde særs omsut for kone og born, ordhalden og pålitande i all si ferd. Men kom han i dårleg selskap, der han vart traktert med brennevin og øl, kom blodet i kok, så han tålte ikkje mykje. Fekk han eit sneiord av nokon, var han ferdig til å ha eit oppgjer med han, og ein kan seie med Wessel: "Han farlig var når han blev vred". Det var berre store sterke karar han ville prøve styrke med, medelmådige brydde han seg ikkje om. Ingen våga seg borti han, han var frikar Slike bataljar var det godt høve til da han var smed i Skjækerfossen. Når han hadde vore borti noko slikt, angra han det så sårt etterpå. Han var så redd han skulle såre kona og borna med det. Men så kom det ein opp til Skjækerfossen og skipa ein godtemplarlosje. Olaus gjekk inn i losjen og var sidan stø fråhaldsmann heile si tid. Han var så glad etterpå, han tykte vera kvitt eit onde som hadde plaga han heile hans liv. Olaus var ikkje så reint utan humor Som før nemnd var Kvernmoen leilendingsgard HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 61 H&FIS-A ---- under Værdalsbmket og soleis hadde han noko hopehav med bruket som skaffa peng ar eller varer for arbeide dei hadde gjort. Olaus var på Øra og gjekk på brukskonto retfor åfå seg ein mjølsekk. Han trefte direktøren og bar fram erendet. Direktøren var i dårleg lune og bad Olaus fjerne seg så jort som mogleg og reise til h Olaus gjekk ein tur på Øra, men kom om ei stund att på kontoret. «Nå er du her igjen», seier direktøren. «Ja, eg ska rikti sei Dokk som sant e, eg hi så lite løst på den reisa. Di fe heller skaff meg ein mjølsekk». Direktøren kunne ikkje stå for denne lune og humoristiske måten å ta det på, han måtte le, og Olaus fekk mjølsekken. Den losjen det her er snakk om, var "Losje Fjell", Skjækerfossen, som ble stiftet i 1885 av den kjente godtempla ren Oluf Bergmann, som var redaktør av Innherreds Folkeblad i 1903, og som seinere startet Levanger Avis. Olaus Andersen var med i styret i losjen, som imidlertid ikke var i virksomhet lenger enn til utgangen av 1886. Olaus var altså husmann i Lilleenget fram til 1886, da han og Peder Kvernmo ble emge om å bytte heimer, og slik ble det til at Olaus ble leilending på Kvernmoen, mens Peder Kvernmo ble husmann i Lilleenget. Olaus og Elen fikk barna: Bl . Kristine, f. I 866 på Rotmoen (født før foreldra ble gift), d. 1940 (Kristine var tvilling med ei død født jente som ble født 1 0 dager før Kristine!). G. 1889 med hus mann Ole Martin Olsen Sneppen, f. 1865 på Ner-Holmen, d. 1 941 . Husmannsfolk på Sneppen (Høgli) under Inndal mellem og fra 1918 eiere av samme gard. 83. Anna, f. 1870 i Lilleenget, d. 1945. Hun ble gift i 1889 med Peder Olsen Fossnesset, f. 1 859 på Fossnesset, d. 1906, sønn av Ole Pedersen Fossnesset. Neste bruker på Kvernmoen. KVERNMOEN \\ "Storsmeden" Olaus Anderssen Dillenget (Kvernmo) med kone Elen Aagesdatter og sønn, muligens Anneus. Anneus (f. 1 876) var døvstum og kom til Trondhjem døveinstitutt i 1 884 og ble konfirmert der i 1 890. Vi kan anta at bildet er fra 1 884, da foreldrene fulgte sønnen til døveinstituttet. Orginalbildet eies av Inge Haugan, Vuku.
---- 62 H&FIS-A ---- Anneus, f. 1872 på Lilleenget. Anneus Kvernmo var døvstum. Han kom til Trondhjem Døveinstitutt hausten 1 884, og ble konfirmert der i 1 890. I 1900 var han salmakerarbeider hos salmaker John Wold på Geburstad under Geite i Frol. Han døde i 1934. 84. Maren Anna, f. 1 875 i Lilleenget. Hun ble gift i 1 898 med skredder Gunnerius Karlsen Haugan, f. 1 876 på Hagahaugan, foreldre husmann Karl Kristoffersen Hagavald og kone Anne Larsdatter. 85. Gunnerius Haugan gikk i skredderlære hos sin bror Kornelius Haugan. I 1898 startet han skredderforretning i sin egen heim "Vestly" på Bredingsberg og hadde skreddere som Anneus Skavdal og Elling Holmlimo på verkstedet. Gunnerius Haugan var også forpakter av prestegården i Vuku i noen år. I 1916 kjøpte han Ekren i Vuku, men solgte gården til Erling Aarstad (i 1 933?). De hadde fire sønner: Oddgeir, f. 1902, d. 1917, Kåre, f. 1910, d. 1996, Egil, f. 1914, d. 1996, og Oddgeir, f. 1917, d. 1999. Vi husker Kåre og Oddgeir fra "Haugans Trio", der de spilte sammen med Einar Hjelde. Maren Anna døde i 1 927 og Gunnerius i 1 937. Ole Edvard, f. 1 876 i Lilleenget. Han ble gift i 1 899 med Inga Tronsdatterjøsås, f. 1 878 i Inndal østre som datter av gårdbruker og sersjant Tron Transen og Ingeborg Anna Ellevsdatter Indal. B 6 Ole er oppført som leilending på Kvernmoen 1900, men siåen ble han bruker i Gudding vestre (Ner-Guddingan) 1901-1908, og i Bjørgan fra 1908 til 1910, da han kjøpte Bollgarden østre søndre. 11918 kjøpte han også Bollgarden østre nordre og dreiv siden begge gårdene under ett. Ole Kvernmo døde i 1935 og Inga i 1968. De hadde åtte barn. Anton, f. 1878 i Lilleenget. Nitten år gammel utvandret han til Manitoba, Deloraine, Canada, i april 1 898. I februar 1909 ble han skutt ned og drept i en saloon i Portland, Oregon. Det var salooneieren, som også var nordmann, som skaut og drepte Anton med et revolverskudd etter at Anton hadde ignorert ordre om å fjerne seg fra stedet. Hendelsen ble omtalt i avisen "Pasific Skandinavien", som den gang var det eldste skandinaviske ukeblad i Oregon, 1 2. februar 1 909: 5 B 7 "— Torsdag aften i sidste uge udspilledes et af disse sørgeiige dromaer, hvis aar sag man ikke behøver at lede længe elter, nåar man kjender til hvad overnydelse af brændevin saa tidt har ført til. En 32 aang ung mand ved navn Anton Moe fra Værdalskanten i Norge, bødede med sitt liv i en saloon paa Bdie nær Davis St., som følge af at han hovde ignoreret salooneierens truende befaling om at fjerne sig fra stedet. Saloonens eier, Hans Goodager, der ogsaa er nordmand, affyrede det revolverskud som gjorde ende paa Moes liv. hor denne sin overilede daad er nu Goodager indespærret i Counryfængslet anklaget for mord, afventende sin skjæbne i haab om en mild dom. Den preliminære behandling som sagen har faaet, giver lidet detaljert lys i sagen, ondet end det faktum at Moe og en ven af ham kom ind i Goodagers saloon, gik til disken og ordrede to glas øl, hvilke blev dem nægtede af Goodager, idet sidst nævnte ansaa dem for berusede til at drikke mere, og hævede en revolver op fra HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 63 H&FIS-A ---- et bord bak disken, befolede dem at forlade saloonen, en ordre Moe's kamerat, O. Bensen (dansk), adlød øieblikkelig, hvori-mod Moe blev tilbage i saloonen. Nogle skarpe ord paa norsk vexledes mellem Moe og Goodager, ifølge sigende af et par mænd der sad i et bagrum og spillede kort, som disse ikke forstod, der kort efter fulgtes af knaldet fra revolveren i salooneierens haand, med det sørgeli ge resultat for begge mænd, der efter alle udsagn at dømme, begge var mere og mindre under inflydelse af liquør. Et par politimænd entrede saloonen nogle minutter efter og efterat Goodager havde erklæret sig seiv at være drabsmanden, blev han af disse erklæret under arrest og bragt til politistationen. County corroneren indfandt sig imidlertid og ordrede Moe forflyttet til et nærliggende begravelses bureau. Den afdøde var en afholdt gut, der har arbeidet med skogarbeide langs Columbia i længere tid, og bar renome for at være uforfærdet og modig i sine handlinger, agtet saavel af sine overordnede som blandt arbeidskameraterne. Hans Goodager, der i flere aar har boet i denne by og kjendt af de fleste, tidli gere, som en ordentlig ung mand, ble for ca. 2 aar siden ved et ulykkestilfælde gjort til krøbbling og efter et længere sygeleie blev tilslut istand til at bevæge sig uafhængigt ved hjælp af et kunstigt ben og en stok. Nogle søstre som dengang drev en restaurantforretning i øst Portland, hjalp bro deren igjennem hans sygdom og bistod ham med at faa sig en liden cigarforret ning nede ved Villa Bros. Cafe, hvor han i noget over et aar sparede sig op nogle penge; men istedenfor at fortsætte i sin cigarforretning solgte han denne og kjøb te en saloon og begyndte som saloonvært for noget over et aar siden. I denne forretning er der vistnok liden moralsk indflydelse, og de omgivelser en sta dig er omgivet af, bidroger vistnok i stor udstrækning til at slappe en mands moral ske dømmekraft. Saavel dette som hundrede lignende tilfælder, og paa lignende steder, beviser dette. Vidende de omstændigheder, der ledede til denne sørgelige tildrogelse, sømmer det sig ikke nordmænd, seiv om de var den afdødes bedste venner at lægge hin dringer iveien for drabsmandens forsvor og øve sin idflydelse for at se strikken fes tet om hans hals. Paa nordmænds foster jord straffes vel ugjerningsmænd, men ingen bøder med sit liv." Anton var ugift, men her i Verdal var han innsatt som far til to gutter: Cl 0 . Jakob Antonsen, f. 1897 på Holmlivald, d. 1974. Mor Ragnhild Cecilie Jakobsdatter Holmlivald, f. 1873, datter av Jakob Sørli. Mora ble gift med gårdbruker Ole Marius Olsen Morken, bureiser på Morkaheimen under Hofstad nedre i Leksdalen. Jakob tok Kvernmo som slektsnavn. I 192 1 kjøp te han Tillervoll i Leksdalen av Anton Aksnes og hadde denne gården til 193 1, da flyttet han til Øvrum under Skjørdal i Ness. Han var gift med Olga Augusta Henriksdatter Sende, f. 1 895, d. 1 986. De hadde to barn - Alf, f. 1919, og Hildur, f. 1923. KVERNMOEN
---- 64 H&FIS-A ---- C 2 :. Olav Antonsen, f. 1898 på Dilianvald (Lilleenget). Mora var Beret Marta Berntsdatter Dillan, f. 1 873, som var datter av Grete Andorsdatter Skavhaug og Bernt Jakobsen. Olav tok navnet Ola Dillan. Han var småbruker på Steinsmoen fra 1921 og ble gift med Lovise Olsdatter Svegård i 1923. Lovise var født i 1901 og var datter av Ole Olsen Svegård og kone Inger Marie Kristensdatter i farens første ekteskap. Ola Dillan døde i 1970 og Lovise i 1984. Ekteskapet var barnlaust, men Lovise hadde sønnen Leif Oddmund Stensmo, f. 1920 på Svegjerdet. Far til Oddmund var Johan Edvardsen Aasan. Se mer om familien under Steinsmoen. Olaus Andersen var bare 50 år da han døde av tæring i 189/. Elen dode som kåren ke på Kvernmoen i 1907. Etter Olaus overtok svigersonnen Peder Olsen Fossnesset bruken av gården Peder Olsen Kvernmo (1859-1906) og Anna Olausdatter (18/0-1945). Peder Olsen var fodt i 1859 pa Fossnesset av foreldre Ole Pedersen Fossnesset og kone Marta Simonsdatter, f. Kjesbu. I 1875 var Peder dreng hos Age Jeremiassen pa Skavhaugg nedre, og i 1889 ble han gift med Anna Olausdatter Kvernmo, datter av fornge bruker. Peder Olsen var leilending på Fossnesset til han overtok pa Kvernmoen. Nøyaktig nar det skjedde, er litt uklart. Familien bor pa Fossnesset ennå i 1900, mens Olaus Kvernmos sonn Ole star oppfort som leilending pa Kvernmoen. trolig pa moras (enka Elensl bygsel. Vi må gå ut fra at Peder kom til Kvernmoen ca. 1901. Peder fikk tæring og dode på Kvernmoen i 1906. 47 år gammel, og enka Anna brukte gården til sonnen Ole Pedersen kjopte begge Kvernmogårdene av Verdal kom mune i 1920 for 7500 kroner. Hun dode i 1945. Barn: Bl . Ole, f. 1889 på Fossnesset, d. 1970. Neste bruker. 82. Dødfødt gutt, f. 1892 på Fossnesset. 83. Olaus, f. 1894 på Fossnesset. Olaus Kvernmo druknet under bading i Inna ved Holmsberget søndag 30. juni 1912. Han skulle redde sin jevnaldrende kamerat, Peder Martinsen Hyppen, som også druknet. Olaf Årstadvold (1893-2000), har fortalt at han var med og hentet de druknede opp fra elva, og at han og Iver Lindset hadde den utakknemlige oppgoven å bringe dødsbudskapet til Olaus' mor Anna på Kvernmoen. 84. Elling (Erling), f. 1896 på Fossnesset, d. 1950. Han ble gift i 1924 med meier ske Andrea Matilde Andreasdatter Grande, f. 1891 på Ørlandet, d. 1965. Erling Kvernmo var forpakter i Ekren og prestegården i Vuku og seinere besryrer på kones gard. 85. Magna, f. 1901 på Kvernmoen. Død i spanskesyka i 1918. 86. Ingolf, f. 1903 på Kvernmoen, d. 1923. 00-1940-BIND A
---- 65 H&FIS-A ---- Ole Pedersen Kvernmo (1889-1970) og Inga Oline Johansdatter (1889-1938) Ole Pedersen var som nevnt foran fodt i 1889 på Fossnesset og var sonn av Peder Olsen Kvernmo og kone Anna Olausdatter. Etter at faren dode i 1906, var det Ole som i praksis var bruker på Kvernmoen, seiv om gården ble drevet i navnet til mora fram til 1920, da Ole kjopte Kvernmoen ostre og vestre av Verdal kommune for 7500 kroner I 1923 ble han gift med Inga Oline Johansdatter Helmo, f. 1889 på Kolstad, datter av furer Johan Gunbjornsen Helmo og kone Guruanna Olausdatter, f. Kolstad. Ole P Kvernmo ble enkemann i 1938 og dode i 1970. Barn: BP. Oddvar Johnsen, f. 1917 på Helmoen, d. 1988 på Løvenstad i Rælingen kom mune i Akershus. Ingas sønn før ekteskapet. Far: John Johnsen Overmo. B 2 . Åshild Pauline, f. 1 925 på Kvernmoen, d. 2005. Hun ble gift i 1 949 med Einar Adolf Heiden, f. 1920 på Heiden, d. 1988, foreldre småbruker Karl Iver Olsen Heiden og kone Mette Andorsdatter. Pe barn: Inger Marie, f. 1949, Ole Petter, f. 1951, og Kjetil Olav, f. 1960. I dag er det femte generasjon etter "Storsmeden" Olaus Kvernmo som rår om Kvernmoen, nemlig Ole Petter Heiden og kona Bjornhild, f. Daling. Hvor lang tid tilbake Bjorsmoen har vært husmannsplass under Kvernmoen er uvisst, men det har nok vært husmenn der allerede på midten av 1700-tallet. Således er Anders Kvernmovalds datter Beret dopt i 1746, og i 1752 er Sjur Olsen Kvernmoens sonn Mogens født. Sjur var ikke bruker på gården og må derfor nmeligvis ha vært husmann. Iflg. skifteprotokoll fra 1785 er det også foretatt arveskifte etter avdød husmann Enk Johnsen Kvernmovald, som har vært husmann der fra en gang etter 1764 og til han døde i 1785. Pil sine tider har det vært to husmenn samtidig på Bjorsmoen. Bjørsmoen var en av de største husmannsplassene. I 1889 var det 26 dekar dyr kajord og 20 dekar slåtteng, og det var 3 storfe og 11 småfe på plassen. Husmannen betalte da 52 kroner i bygselavgift til Værdalsgodset, og var til gjengjeld fritatt for pliktarbeid til hovedbruket. Men det var trolig at Værdalsgodset bare bygslet bort plassen til folk som kunne ta på seg skogsarbeid, tømmerfløting eller sagbruksarbeid. KVERNMOEN
---- 66 H&FIS-A ---- Bjørsmoen. Flyfoto ca. 1960. FotoWid. Plassen lå nokså avsides til med lang og tungvint adkomst. Vegen dit gikk fra Holmen opp til Arstad, og videre over Kverndalen om Kvernmoen. Deler av vegen kunne knapt kalles for veg i det hele tatt, for det var ikke annet enn et hestetråkk med et djupt hjulspor på hver side. Til fots kunne de riktig nok ta noe kortere veger til bygds - enten ned den svært bratte stien nedover Bjorsmoberga og ned til der Kverna og Inna møtes, eller stien over Skavhaugskogen til Svartåsen. Den siste var ofte brukt. Det var først i 1949, da det ble bygd bilveg fra Molden, at det var mulig å komme fram til Bjørsmoen med bil. Helt fram til etter 2. verdenskng hørte Bjørsmoen i likhet med Kvernmoen under Arstad skolekrets. Det var først etter at bilvegen kom at den ble tilknyttet Garnes krets i Inndalen. De første to husmennene som omtales her, var begge svensker: Erik Johnsen Granberg (1718-1785) og Karin Larsdatter () Erik Johnsen Granberg var fodt ca 1718 i Sverige, men hvor i Sverige veit vi ikke. Han var gift med Kann Larsdatter, og arbeidet trolig ved Husa gruver i Kall før han og familien kom til Norge forst på 1760-tallet. I mimstenalregistret for Jåmtland er det nemlig anfort at han var "bruksarbetare" da dattera Catharina ble født. De hadde folgende barn: 81. Jonas, f. 1755 i Kall. 11 801 var han tjener i Overnesset og døde ugift der i 1 809, da er han kaltjohn Eriksen.
---- 67 H&FIS-A ---- 82. Catharina, f. 1 757 på Skutan i Kall. I 1 790 ble hun gift med Lars Nilsen på Øvre Gjermstadvald. Han var født i 1765 på Indal av foreldre Nils Knutsen og Magdalena Larsdatter. Se mer om dem og etterkommerne deres under Bergstua (Inndal østre) 83. Lars, 1760 i Husa, Kall, d. 1761. 84. Lars, f. 1762 i Husa. I kirkeboka for Kall står det: "Febr. d. 9 føddes och d. 14. døptes kåhlaren Eric Granberg och h. Karin Larsdotters barn i Husån - Lars." Seinere er tilføyd "i Norje". 85. Christina, f. 1764 på Bredingsvald. Christina var tjener hos Jeremias Holmen i Midtholmen i 1785. I 1793, mens hun bodde i Nord-Ekloa, fikk hun sønnen Lars med ungkar Torkild Olsen Voldsvald. Barnet døde bare 3 uker gammelt. Ellers ingen opplysninger om henne. Erik døde på Øver-Kvernmoen i 1785, står det i kirkeboka. Når Kann døde, er ikke kjent. I 1800 er lflg. kirkeboka Beret Samuelsdatter født på Kvernmoen av foreldre Samuel Samuelsen og Ingeborg Halvorsdatter. Foreldra må ha vært husmannsfolk eller inderster på Bjørsmoen i 1800 og kanskje året før, men allerede året etter er de husmannsfolk på Moen (Overmoen). Samuel Samuelsen Ridderberg (1765 -) og Ingeborg Halvorsdatter (1775-1840) Samuel Samuelsen var født i 1765 i Husa i Jåmtland, foreldre Samuel Johansson Ridderberg og Brita Månsdatter Essing. Faren arbeidet som gruvearbeider ved Husa gruver i Kall, men etter en konflikt mellom arbeiderne og gruveledelsen på 1760-tal let, rømte en del av arbeiderne til Verdal, og blant disse var også Samuel Johansson Ridderberg, som sammen med kona Brita, f. Essing, og seks barn kom til Helgådalen. De fleste av "rømlingene" returnerte til Kall etter ei tid, men Samuel Johansson Ridderberg hadde også et tyven på samvittigheten og foretrakk derfor å holde seg unna lovens arm i Sverige og ble værende her. Så vidt vi kan se, kom familien først til Holmlivald, og siden bodde de både på Stor-Langdal og Telsnesset. I 1801 var de hos dattera Agnes og hennes mann Peder Pedersen på en husmannsplass under Østnes. Samuel Johansson Ridderberg døde som husmann på Nordsteinsvald i 1804, 70 år gammel. I 1799 ble Samuel Samuelsen gift med enke Ingeborg Halvorsdatter, f. 1775. Hennes opphav er ukjent. Etter at de flyttet fra Bjørsmoen bodde de på Overmoen, Pømmeråsen, Sundby og Valstad. De hadde fire barn: 81. Beret, f. 1800 på Kvernmoen. Hun ble gift i 1835 med Ole Pedersen Øren/Bergsvald, f. 1 801 . Ole Pedersen var strandsitter under Mikvoll. De fikk to barn: Cl. Karen, f. 1836 på Verdalsøra. Det kan være henne som i 1868 flyttet til KVERNMOEN
---- 68 H&FIS-A ---- C 2. Petter, f. 1 840 på Verdalsøra. Han flyttet til Trondenes i 1 878. 82. Malena, f. 1803 på Tømmeråsen, d. 1 8 1 8 på Hallevald. 83. Randi, f. 1808 på Sundbyvald. Hun ble gift i 1833 med Bardo Nilsen Bjørken, f. 1805 på Hellovald. I 1865 bodde de på Kvelstadmelen, og Randi døde der i 1 868. Enkemannen Bardo flyttet til Skogn i 1 873 og ble gift på nytt der i 1 874 med Beretjensdatter Bambergvald, f. 1 833. I 1 875 var han inderst på Veske, og arbeidet som treskomaker, og døde på Kjønstadvald i Skogn i 1 891 som gift snek- ker og fattiglem. Randi og Bardo hadde følgende barn: Cl. Inger Maria, f. 1 833 på Lund, d. 1 834. C 2. Nikolai, f. 1 835. Han er registrert utflyttet til Sverige i 1 867 og har fått attest dit i 1 876. I Inger Jønsson Qvarnstrøms bok om Essinge- og Randklefslekten står det at han druknet i Verdalselva, men tidspunkt er ikke oppgitt. Han fin- nes heller ikke i døderegistret i Verdal. C 3. Sefanias, f. 1839. I 1864 fikk han dottera Mette Pauline med Marit Pedersdatter Indal, f. 1 835 på Inndal mellem, datter av Peder Pedersen Indal og Sirianna Andosdatter. Mette Pauline, som i bygda gikk under navnet "Litj- Mette" p.g.a. sin småvokste skikkelse, var ugift, men hadde tre barn. Da hun døde i 1941, bodde hun hos Borghild og Ole Høgli på Kvistad i Inndalen. I 1 865 var Sefanias tjenestekar i Volen. I 1 872 fikk han flytteattest til Hadsel i Nordland, og ble gift der sankthansaften samme år med Marie Kristine Jakobsdatter, f. 1842 i Borge i Lofoten, d. 1927. I 1875 bodde familien i Sannes lille i Dverberg, der Sefanias var gårdsforpakter og snekker, og de hadde tre barn. I 1900 bodde de i Lanesskogen i Dverberg kommune i Nordland. Sefanias var da husmann, snekker og tømmermann, og de hadde i hvert fall fått fire barn i tillegg. C 4. Martinus, f. 1842 på Bjørkenvald. Han ble gift i 1866 med Beret Marta Halsteinsdatter, f. 1 844 på Steinsvald, datter av Halstein Ellingsen Steinsvald og kone Marta Bårdsdatter. (Om Halstein Ellingsen - se under Inndal mellem) De bodde på Heggjanesset under Reppe i 1 875, på Bollgardsøra i 1 891 og i Skogtrøa under Skrove i 1900. Martinus Balgård, som han kalte seg, døde i 1927. C 5. Eliseus, f. 1845. I 1879 flyttet han til Dverberg i Lofoten, og utvandret i 1910. Gift med Kaja Forsnes. C 6. Ragnhild Bergitta, f. 1 849. Hun flyttet til Sverige i 1 876 og ble gift der. Hun skal ha vært bosatt i trakten rundt Sundsvail, men døde ugift i 1920 på en aldersheim i Stockholm. 84. Ole, f. 1 810 på Valstadvald. Han ble gift i 1 841 med Karen Olsdatter Øren, f. 1812. Ole var strandsitter på Øra. Karen døde i 185 1, og i 1 854 flyttet Ole til Buksnes i Lofoten, og han var husmann uten jord på Skotnes i 1 865, oppgift i 1857 med Christiane Andersdatter Bruun, f. 1833, fra Buksnes. Kona var enke og levde på fattigkassen i 1875. Det yngste av de tre barna deres var født i 1 872, så Ole er trolig død mellom 1 872 og 1 875. Barn i første ekteskap: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 69 H&FIS-A ---- Cl. Oluf, f. 1841 på Østvollvaid, d.s.å. C 2. Julianna Maria, f. 1842 på Verdalsøra, d. 1844. C 3. Julianna Maria, f. 1844 på Verdalsøra. I 1865 flyttet hun til Sverige fra Aksnesvald. Ingen husmann er oppført under Kvernmoen i 1801. De neste vi kjenner til som bodde på Bjørsmoen, var brødrene Peder og Ole Aagesen Mønnes, som kom dit noenlunde samtidig. Sannsynligvis delte de husværet, for vi har ikke noen indikasjon at det var mer enn én plass. Peder Aagesen (1781-1862) og Sigrid Ellevsdatter (1788-1844) Peder Aagesen var født i 1781 på Skrove og var sønn av Aage Pedersen og kone Malena Johnsdatter i Mønnes ostre. I 1801 var Peder tjener i Slapgarden, men var underoffiser ved skiløperkompaniet da han ble gift med dattera på Kvernmoen, Sigrid Ellevsdatter, i 1815. De bodde på forskjellige steder fram til ca. 1820, så ble de husmannsfolk på Bjørsmoen, der Sigrid døde i 1844 og Peder i 1862. Før han ble gift, hadde Peder Aagesen to barn utenfor ekteskap Bl 0 . Marta, f. 181 2 på Brennmoen, d.s.å. Mora var Mali Olsdatter, som siden ble gift med Anders Larsen Skavhaug. B2°.Johannes, f. 1 8 1 5 på Eklovald. Mora var Elen Jensdatter, som i 1 8 1 8 ble gift med Samuel Mikkelsen Trygstad, f. 1792. Samuel var sønn av gifte foreldre Mikkel Eriksen Sul og Brita Samuelsdatter Ridderberg av Essingeslekta. I 1837 har Johannes fått flytteattest fra Hallem til Kolvereid, men ellers finnes ingen opplys ninger om ham. I ekteskapet hadde Peder og Sigrid sju barn: B 1 . Maren, f. 18 1 5 i Mønnes. Hun ble gift i 1 845 med Mikkel Sørensen Østnesvald, f. 1 815 på Auskinvald. Mikkel var sønn av Søren Petersen og Mali Mikkelsdatter i Øster-Asan, og de tok over som brukere i Øster-Åsan i 1851. Mikkel døde i 1 894 og Maren i 1 899. De fikk to barn. Se mer om dem under Øster-Asan. 82. Aage, f. 1 81 7 på Kvernmoen, d. 1 827. 83. Ellev, f. 1 8 1 8 på Kvernmoen. El lev var ugift da han flyttet til Helgeland i 1842, men i 1865, da han var leilending på Opland gard på Tjøtta, var han blitt gift med Serine Christensdatter fra Tjøtta, og de hadde seks barn. I 1 875 var Ellev blitt selveiende gårdbruker på Audne i Tjøtta. Ellev hadde også ei datter i Verdal før han dro nordover: Cl 0 . Sirianna, f. 1838 på Lindset. Mora var Marta Olsdatter Lindset, som også var mor tii Gjertrud Johnsdatter på Efastplassen. Sirianna ble gift i 1 870 med Hans Peter Hansen Hegstad, f. 1838 på Forbregdsvald. De var husmanns- folk på Hegstadåkeren/Slåkkån under Hegstad og fikk fem barn. Hans Peter døde i 1 898. Sirianna døde i 1 91 5 i Levanger. Sønnen Harald Hegstad var i sin tid eier av den kjente forretningen H. Hegstad i Levanger. KVERNMOEN
---- 70 H&FIS-A ---- 84. Lars, f. 1821 på Bjørsmoen, d. 1825. 85. Malene, f. 1 823 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1 843 med Mikkel Johansen Molden, f. 1 8 1 0 i Molden. De var inderster på husmannsplassen Moldenget i 1 865. De fikk fem barn - se mer om familien under Molden. 86. Karen, f. 1 825 på Bjørsmoen. I 1 865 var hun tjenestepike i Øster-Guddingan. Hun døde ugift i barsel hos søstra Maren i Øster-Åsan 15. desember 1 870 etter å ha forløst et dødfødt barn. Far til barnet var ungkar Johannes Jensen Gudding, f. 1 842. Han ble husmann i Kvellolia. 87. Inger, f. 1828 på Bjørsmoen. Hun flyttet til Alstahaug i Nordland i 1856, men i 1 865 er det kanskje henne vi finner i Trondheim, gift med båtfører Johannes Wolseth, f. 1818 i Inderøy. De bor da i Danielsveiten 15. Ole Aagesen (1790-1851) og Marta Mortensdatter (1792-) Ole Aagesen var født i 1790 på Mønnes østre og var bror av den andre husmannen, Peder Aagesen. I 1801 var han i Bollgarden, og ble gift derfrå i 1816 med Marta Mortensdatter Slapgård, f. 1792, datter av Morten Olsen Slapgård og kone Ingeborg Ellevsdatter. Ole og Marta flyttet svært mye på seg. De første åra etter at de ble gift, bod de de i Mønnes hos mora hans, som var blitt enke i 1814. Men da mora giftet seg på nytt ble det trangere om plassen i Mønnes, og i 1820 flyttet de til en plass under Stor-Fleskhus, til broren Lars Aagesen, som var gift med enka på plassen. Men også der ble det trangt om plassen, og det ble ny flytting, nå til Bjørsmoen, der broren Peder også var hus mann. Etter ca. syv år på Bjørsmoen var de igjen på flyttefot, og nå gikk vegen til Martas bror i Slapgarden, der de var inderster et par år før de i 1832 dro ut på en skik kelig langtur og flyttet til Nærøy. Dette året er han og kona meldt mnflyttet dit i den hensikt "at drive Gaard paa Aagvigen", som det står i kirkeboka for Nærøy. Flytteattesten er datert 17. april 1833. Hvordan det gikk med gardsdrifta veit vi ikke, men de kan ikke ha vært der så lenge heller, for i juni 1834 får de sønnen Mikal på gården Skillingsås i Leka. Sønnen hadde vært sykelig og ble døpt i Kolvereid kirke først i juni 1835. Da brukte Ole Mønnes som etternavn. Hvor lenge familien ble i Nærøy-distriktet er heller ikke kjent, men antakelig er de tilbake i Vuku i 1836/37. Hvor familien holdt hus på denne tida, er ikke klart, kanskje hos broren på Bjørs moen? Dattera Ingeborg blir konfirmert fra Garnes i 1840 og Lars fra Stiklestad i 1842. Ole tok ikke med seg alle barna tilbake fra Nærøy. Som nevnt nedenfor ble dattera Mant igjen og ble gift der i 1838. Heller ikke minstebarnet Mikal ble med. Muligvis ble han adoptert bort til en familie i Kolvereid, men ble gjenforent med familien i Sparbu i 1850. I 1846 flyttet nemlig Ole, Marta og de fire yngste barna utenom Mikal til Sparbu. Ole kalte seg da for Ole Aagesen Balgård. Det tyder på at de akkurat da bodde i Bollgarden. I Sparbu slo de seg ned på en plass under Lem. De siste leveåra ble tunge for Ole. Han var spedalsk og hadde store plager på grunn av sykdommen. Kanskje var dette også en av årsakene til at familien flyttet så meget på seg fordi Ole ikke alltid var full arbeidskar. I 1851 døde han på plassen Halltjern hos sin eldste sønn Aage. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 71 H&FIS-A ---- Barn: Bl . Marit, f. 1 8 1 6 i Mønnes. Hun ble konfirmert i Nærøy i 1 832, og ble gift i Nærøy i 1838 med ungkar Reier Johnsen, f. ca. 1806 i Ringebu. De var husmannsfolk bl.a. i Juvika i Nærøy og fikk seks barn før Marit døde i 1 856. I 1 865 bodde enkemannen som føderådsmann i Juvika. 82. Aage, f. 1 820 på Fleskhus. Konfirmert fra Sundby i 1 837 og flyttet til Sparbu i 1 846. Han ble gift i Sparbu i 1 847 med Serine Christiansdatter Gustadplads. Hun hadde vært taus i Verdalen og hadde nok blitt kjent med Aage der, for da hun retur nerte til Sparbu til jul 1 846 var hun gravid med Aages barn. De slo seg ned på en liten og ussel plass som het Halltjern og som i dag kan sees fra rasteplassen like før tettbebyggelsen i Sparbu. Rester av grunnmuren på plassen kan ennå finnes. De hadde fem barn i 1 865. Vi veit at sønnen Bernt Andreas, f. 1 861, dro til Amerika i 1887. 83. Ingeborg, f. 1 823 på Bjørsmoen. Konfirmert fra Garnes i 1 840 og flyttet til Sparbu i 1 846. Hun var ugift, men hadde to barn utenfor ekteskap i Sparbu: Petter Simonsen, f. 1 859, og Martin Andreas Toresen, f. 1 860. 84. Lars, f. 1 826 på Bjørsmoen. Han flyttet til Sparbu sammen med foreldra i 1 846, men har nok kommet tilbake til Verdal, for i 1 852 er han på nytt meldt innflyttet fra Dillan til Skorset i Sparbu som dreng. I 1 853 ble han gift med Anne Henriksdatter Semsplass, f. 1 832 på Tuset i Leksdalen. De var husmannsfolk under Skorset fram ti! 1 865, da Lars byttet plass med broren Mikal og ble husmann under Rognan. Der var de til 1 868/69, da de flyttet tilbake til Skorset og startet opp på en ny plass som ble kalt Trøa (Både Rognan og Skorset ligger på vestsida av Leksdalsvatnet). I tillegg til at han dreiv plassen, var Lars Olsen også en dyktig treskomaker. Han var også en flink og mye brukt bygdespellmann. Lars døde i 1890 og kona i 1916. Da hadde plassen for lengst blitt selveierbruk. Lars og Anne hadde i alt ni barn. 0 85. Malene, f. 1830 i Slapgarden. I 1865 bosatt i Steinkjer (Stod kommune) og gift med sjømann Kristoffer Jakobsen, f. 1 830 i Sparbu. 86. AvAichael (Mikal), f. 1834 på Skillingsås i Leka, døpt 1835 i Kolvereid. Som nevnt før vaks han nok opp i Namdalen, for han var meldt innflyttet fra Kolvereid da han i 1 850 kom som tjener til Dyrstad i Sparbu. Da han i 1 859 giftet seg med Lorentse Lorntsdatter Oppemsplass, f. 1 836, var han dreng på Rognan. Samme året fikk han husmannskontrakt på Skotrøvolden under Rognan og bodde der til han i 1 864/65 byttet plass med broren Lars og ble husmann under Skorset. I midten av 1 880-åra flyttet Mikal Olsen og Lorentse til plassen Heimly under Midjo ved Steinkjer, der de fortsotte som husmannsfolk til Mikal døde i 1 906. Når kona døde, er ikke kjent. Mikal og Lorentse hadde sju barn, hvorav en sønn reiste til Amerika i 1 880. De andre ble gift/bosatt i Steinkjer. Det kan nevnes at dattera Marta, f. 1 864, ble gift med vognmann og enkemann Sivert Jakobsen Opdahl, som var far til dikteren Kristoffer Uppdal i sitt første ekteskap. Ei datter av Marta og Sivert Opdahl var mor til maleren Jakob Weidemann, som altså viser seg å ha sine aner fra Vuku (og Bjørsmoen). KVERNMOEN
---- 72 H&FIS-A ---- Rasmus Ellingsen (1783-1845) og Lisbet Pedersdatter (1790?-) Rasmus Ellingsen var fodt i 1783 i Sulstua østre og var sonn av Elling Rasmussen Lille-Vuku og Agnes Larsdatter i hennes andre ekteskap. I 1811 ble han gift med Lisbet Pedersdatter Lillemo, f. ca. 1790. Rasmus og Lisbet avløste Ole Aagesen omkring 1829, etter at de tidligere hadde bodd i Sul og på Rotmoen. Men i 1833 hadde de flyttet til sonnen Anders Rasmussen på plassen Langsveet (Fikseaunet) i Leksdalen. Og det var mens de bodde der, at det livet til Rasmus tok en dramatisk vending som er omtalt nærmere mens familien bodde på Rotmoen. Johannes Johannessen Haugen (1782-1859) og Beret Olsdatter (1779-1855) Johannes Johannessen var fodt ca. 1782 på gården Østre Skjerstad i Ogndalen, en gard som ligger på nordsida av Lustadvatnet i fjellgrenda Gaulstad. Foreldra hans, Johannes Tostensen Norddal og Else Hennksdatter, kom flyttende fra Gaulstad først på 1790-tallet og slo seg ned på Haugen i Helgådalen. Begge var egentlig fra Lesja, men var kommet til Gaulstad i 1774, og faren hadde arbeidet i ei av gruvene i Øvre Ogndal (Gaulstad eller Mokk) fram til gruvedrifta tok slutt. De hadde ni barn og har ei stor etterslekt. 7 Johannes ble gift i 1802 med Beret Olsdatter Sorstemsvald, f. 1779 på Åkervollen. Hun var datter av husmannsfolket på Skansen, Ole Torkildsen og kone Beret Johnsdatter. Johannes og Beret var husmannfolk i Nordenget under Sørsteme fra 1803 til ca. 1820, flyttet så til Dillvald og kom trolig derfrå til Bjorsmoen om lag 1830. De var husmannsfolk der til sonnen Henrik overtok ca. 1843. Johannes Bjorsmo var med under kampene ved Jårpe skanse i 1808, ble såret og gikk seinere all si tid med ei kule i låret. 8 Han dode i 1859 etter at Beret var død i 1855. De hadde ni barn, og barna er omtalt under husmannsplassen Nordenget under Sørsteine. Henrik Johannessen Bjorsmo (1821-1905) og Sirianna Johnsdatter (1813-1905) Henrik Johannessen var fodt i 1821 på Dillvald og var sønn av fornge husmann Johannes Johannessen. I 1843 ble han gift med Sirianna Johnsdatter Aarstad, f. 1813 på Grundanvald, datter av ugifte foreldre, dragon John Kristoffersen og Kjersti Svendsdatter (som ble gift i 1831 med Henriks bror Ole). Henrik var husmann på Bjorsmoen fra ca. 1844 til ca. 1860. Han havnet siden som husmann uten jord ved Ulvillen Saugsted, der han bodde ved folketellinga i 1865 og arbeidet som tømmermann. I 1875 var han mderst i Stuskin søndre. I 1891 bodde han og Sirianna på Leirdal under Trogstad, og i 1900 var de inderster på Brannhaugen. Da hadde de havnet på fattigkassa, men Henrik dreiv også med litt lag- ging. Henrik dode som fattiglem på Prestegårdsvald (Dalen?) i april 1905 etter at Sirianna var dod på Brannhaugen tre måneder tidligere. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 73 H&FIS-A ---- Barn: Bl . Johannes, f. 1 844 på Bjørsmoen. I 1 872 fikk han det travelt med å reise ut av landet, for seks uker etter at han utvandret til Eau Claire, Wisconsin, ble han far til en jente på Svartåsen: Cl 0 . Olianna, f. 1872 på Skavhauggvald. Mora var Ingeranna Olsdatter Olsdatter. Olianna flyttet sammen med mora til Kvæfjord i 1877 (Se Svartåsen under Skavhaugg øvre). Hun ble gift med Alfred Eilertsen, Sortland. Det er ukjent hva som seinere skjedde med Johannes. 82. Kirstine, f. 1846 på Bjørsmoen. Hun var tjenestejente i Stor-Vuku i 1865 og ble gift i 1 875 med Jakob Jensen Østgrund, f. 1 851 på Ravlovald. Han var sønn av husmann Jens Jensen og kone Anne Johnsdatter. De var husmannsfolk på "J Q kob- Hella" under Midtholmen og fikk 7 barn. Mannen døde i 1 893 og Kirstine i 1899. 83. Beret Marta, f. 1849 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1872 med Ellev Henriksen Ulvild, f. 1 848 på Vestgrundvald ("Ellev Kveinnmann"). Foreldra hans var husmann Henrik Johnsen og Beret Marta Pedersdatter i Henriksstuggu i Ulvilla. Beret Marta og Ellev losjerte først hos foreldra hans i Henriksstuggu, Ellev som bergarbeider. Rundt 1 880 ble Ellev husmann på "Lassgjalet" under Vest-Grundan, og var i tillegg kvernmann ved kverna i Grundan. "Ellev Kveinnmann" var den siste brukeren på Lassgjalet. I 1900 hadde de flyttet til Innlegghaugen, og seinere kom de til Dalen under Vuku prestegard, der Ellev døde i 1931. Beret Marta kom da til Grundmoen, der hun døde i 1933. Beret Marta og Ellev fikk åtte barn, her nevnes at den eldste sønnen Hans Peter, f. 1 872, ble gift med Paulina Olsdatter Aarstadvald og kom til Garlia. 84. Ole, f. 1 852 på Bjørsmoen. I 1 879 gift med Ingeborg Anna Iversdatter Haug, f. 1 849 på Midtgrundvald, datter av Iver Larsen og kone Gjertrud Eriksdatter, som var husmannsfolk på Nerplassen under Jøsås. Begge foreldra hennes kom fra Støren. De fikk sønnen Olaf i 1 879. Olaf Reppesaunet var tjener hos lærer Andreas Tessem på Trøgstad skole under Verdalsraset i 1 893. Han omkom i raset og ble ikke funnet igjen. Ingeborg Anna døde i 1881, og Ole ble gift på nytt i 1889 med Oline Ellingsdatter Volen, f. 1 866 i Kvelstadlia, etter at de hadde fått en sønn sammen i 1 887. Oline var datter av husmann Elling Ingebrigtsen Kvelstadlien. I dette ekte skapet var det fire barn. Mellom de to ekteskapene hadde også Ole ei datter, Beret Marta, f. 1883 på Karmhus. Mora hennes, Oline Bårdsdatter, ble gift i 1 889 med Iver Andresen på Bråttåenget, se mer der. I 1 890 kjøpte Ole bruket Reppesaunet, gnr. 1 32, bnr. 3, og tok Reppesaunet som slektsnavn. Ole døde i 1940 og Oline i 1953. 85. Jakob, f. 1855 på Bjørsmoen, d. 1855. 86. John, f. 1 856 på Bjørsmoen. John var skomaker og bodde sammen med foreldra på Stuskin søndre i 1 875. Han flyttet til Sverige i 1 882, og i 1 890 bodde han i KVERNMOEN
---- 74 H&FIS-A ---- Trång i Alsen kommune som ugift jordarbeider. I 1 892 ble han gift i Alsen med Julie Amalie Andreasdatter Langås, f. 1 868 på Munkebyvald i Frol av ugifte for eldre Karen Anna Johnsdatter Munkebyvald og Andreas Olsen Mogård fra Levanger. De bodde fortsatt i Trångsviken i 1900. Tre barn. En annen som var husmann/inderst på Bjørsmoen noen få år på 1840-tallet var Petter Olsen Storstad, f. 1817. Han ble gift i 1842 med Hennkka Simonsdatter Kjesbu, f. 1822. De bodde på Bjørsmoen da barn nummer to, dattera Serianna, ble født i 1844. Men Petter Olsen kunne visst ikke holde seg i ro så lenge på hvert sted. Kildematenale viser at rundt 1850 var han inderst i Ulvilla noen år, i 1855 husmann på Vestgrundvald, så husmann på Steinsåsen under Nord-Steine i noen år, deretter på Holmlivald, på Leirhaugmoen under Midtholmen og i Steingrundan. Det var kan skje derfor han fikk tilnavnet Laupar-Petter. 1 1881 reiste Petter og Hennkka til Amerika og ble farmere i Fergus Falls, Minnesota. Petter var da 64 år og Hennkka 61. De fikk i alt ni barn, og har stor etterslekt både i Norge og Amerika. Se mer om dem under plassen Steinsåsen under Nord-Steine. De neste fire husmannsfamiliene på Bjørsmoen ble alle sammen lokket av den store utvandringa til USA sist på 1800-tallet, og en stor del av dem havnet i Amerika. John Mikkelsen Bjørsmo (1815-1902) og Johanna Olsdatter (1817-) John Mikkelsen var født i 1815 på en av husmannsplassene på Årstadbakkan og var sønn av Mikkel Andersen Aarstadvald i hans første ekteskap (med Marta Jensdatter Ulvild). Han ble gift i 1842 med Johanna Olsdatter Prestegårdsvald (Tyve), f. 1817, foreldre Ole Jakobsen Prestegårdsvald og kone Anne Johannesdatter. Mora var søster av Johannes Johannessen Bjørsmo, så plassen var fortsatt i samme slekta. De var inderster på en plass under Arstad før de kom tii Bjørsmoen som husmannsfolk omkring 1847. I 1888, da både John og Johanna var godt over sytti år gamle, utvan dret de sammen med barnebarnet Ragnhild til Escanaba, Michigan. I 1900 bodde John hos sønnen Jeremias i Escanaba, mens Johanna bodde hos dattera Elen i Ford River som Hannah Moe. John døde 4. september 1902 i Ford River, Delta County, Michigan, som John Moe. Barn: Bl . Mikal, f. 1 842 på Årstadvald. I 1 864 fikk han en sønn utenfor ekteskap (se neden for). I 1872 reiste han til Vardø, og ble gift der året etter med en finsk kvinne, Maini Mathilde Kiliniemi. Men han fikk en trist skjebne da han omkom på havet i 1 874 ved at en brottsjø slo ham over bord fra en håkjerringbåt. Det skjedde mens han var i ferd med å trekke line, og inntraff samme dag som sønnen Mikal Jeremias ble født. Sønnen døde da han var ca. 2 måneder gammel, og det finnes ingen etterkommere etter Mikal i Nord-Norge. Cl 0 . Lorents, f. 1864 på Kvernmoen. Mora var Marta Olsdatter Kvernmo, f. 1 841, datter av Ole Pedersen Kvernmo. Lorents vaks opp hos bestefaren på Kvernmoen. Gift i 1 884 med Anna Kristine Olsdatter Storvuku, f. 1 865 på Storvukuvald (Støbsveet). I 1892 ble de husmannsfolk på Rotmoen under HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 75 H&FIS-A ---- Inndal østre og tok Rotmo som slektsnavn. Lorents og Anna hadde 8 barn. (Se mer om familien under Rotmoen). 82. Olaus, f. 1843 på Årstadvald. Han var heime hos foreldra i 1865 og arbeidet på sagbruk, sannsynligvis på Dillansaga. Det var jo ikke så lang veg nedover Bjørsmoberga og ned til sagbruket der. I april 1 872 utvandret han til St. Paul, Minnesota, men fikk en sønn i Verdal et par måneder etter at han hadde reist. Ei historie som er fortalt om Olaus er at han en kveld skulle "gå utpå" til noen tje nestejenter som sov på låven i Garnes. Det var mørkt, og i mørket kom Olaus til å velte ei likkiste som stod på et bord inne på låven, og liket av ei legdkjerring som lå i kista, trillet ned på låvegolvet. Dersom historia er sann, var ungdommene san nelig ikke "skuggredd" i gamle dager. Sønnen han etterlot seg var: Cl 0 . Lasse, f. 1872 på Sundbyenget. Mora var Guruanna Lorentsdatter Sundby- Andorsdsatter Storstad (se nedenfor). Lasse Olaussen ble gift i 1901 med Sofie Pettersdatter Hjelde, f. 1 873. De ble gårdbrukere i Hellan mellom ves tre (Veststuggu), og hadde sju barn. 83. Martinus, f. 1 846 på Årstadvald. Flyttet til Hammerfest i 1 870, ble gift samme år med enke Anna Margrete Johnsen Histrøm, f. 1 844 i Hammerfest, og fikk åtte barn, men utvandret seinere til Amerika. Død 1926 i West Ford River. 84. Anne Marta, f. 1 848 på Bjørsmoen, d. 1 873. I 1 872 fikk hun dottera Ragnhild Olsdatter med Hans Olsen Tømte, f. 1836 i Tømte. (Hans Olsen ble samme år gift med Elen Anna Kristoffersdatter Kvernmo, søster til Mikal Kristoffersen Aarstad, som kom til Inndal vestre). Ragnhild utvandret til Amerika i 1 888 sammen med besteforeldra (se foran). 85. Elen, f. 1850 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1872 med Olaus Olsen Prestegårdsvald, sønn av Ole Olsen og kone Magnhild Nilsdatter, som var hus mannsfolk på Prestegårdsenget under Varsloten fram til 1 880, da de utvandret til Escanaba, Michigan. Olaus var husmann på Bjørsmoen sammen med John Mikkelsen fra 1 872 til han utvandret i 1 880. Elen og tre barn fulgte etter i 1881. I folketellinga fra 1900 finnes heie familien til Olaus i Escanaba. Han kalte seg da Ole M. Olsen og var farmer i Ford River, Delta County, og barneflokken var økt til ni. 86. Ragnhild, f. 1852 på Bjørsmoen, d. 1871. 87. Jeremias (John), f. 1 854 på Bjørsmoen. I 1 873 utvandret han til Marquette, Michigan. Han ble gift i 1881 med Elisabeth Nilsson, f. 1864 Sverige. I 1900 finner vi Jeremias, som nå kaller seg John Moe, og kona samt far hans bosatt i Escanaba Ward 4, Delta County, Michigan. De bor på samme sted i 1910, 1 920 og 1 930. I 1 920 ser det ut til at John driver en saloon. Han døde i 1 934. 89. Elen Anna, f. 1859 på Bjørsmoen. I 1880 utvandret hun til Menomonie, Michigan. Hun reiste sammen med svogeren Olaus Olsen, se foran. KVERNMOEN
---- 76 H&FIS-A ---- Ando Andorsen (1808-) og Ingeborg Jakobsdatter (1815-) Ando Andorsen var født i 1808 i Rø og var sønn av Andor Olsen Rø og kone Anne Eriksdatter. I 1839 ble han gift med Ingeborg Jakobsdatter Overholmen, født 1815 i Overholmen, datter av Jakob Eriksen Overholmen og kone Anne Mortensdatter. De var mderster i Overholmen, Holmli og Kvelloa før de omkring 1845 ble husmanns folk på Bjørsmoen (også på denne tida har det således bodd to husmannsfamilier der). I 1865 bodde Ando, Ingeborg og barna Ando og Elenanna som mderster i Storstad vestre, i 1875 bodde de i Storstad mellem hos svigersønnen Andor Lorentsen, og i 1880 utvandret Ando og Ingeborg til Fargo, Nord-Dakota sammen med dattera Elenanna. Da kalte de seg Storstad. Barn: 81. Marta, f. 1839 i Overholmen, d. 1932. I 1871 utvandret hun til Quebec sam men med broren Martinus. De kalte seg Holmen. Gift i 1872 med Johannes Johnsen Nordnes/Holmen, f. 1837 på Holmsvald, d. 1910 i USA. 82. Gurianna, f. 1841 på Holmli, d. 1 922. Hun ble gift i 1 864 med Andor Lorentsen Sundbyenget, f. 1838 i Rø, d. 1903, sønn av Lorents Johnsen Rø og kone Gjertrud Andersdatter. De ble gårdbrukere i Storstad mellom i 1 866 og fikk ni barn. 83. Anna, f. 1843 på Kvellovald, d. 1933. Hun ble gift i 1869 med Johannes Lorentsen Sundbyenget, f. 1841 i Rø, d. 1 943 i en alder av 1 01 år. Han var bror av førnevnte Andor Lorentsen. Anna og Johannes var husmannsfolk på Storstadmoen og fikk åtte barn. 84. Ando, f. 1845 på Bjørsmoen, d. 1906. I 1870 utvandret han til Amerika. I 1900 er han farmer i Warren Township, Cass County i Nord-Dakota, er gift med Gurine, f. 1 856, d. 1926, og de har sønnene Alfred på 15 og Joseph på 1 3 år. 85. Jakob, f. 1848 på Bjørsmoen, d. 1940. I 1872 utvandret han til Faribault, Minnesota under navnetJakob Andosen Storstad. I Amerika ble han gift med Olina Johansdatter Breding, f. 1856 i Breding, d. 1914, datter av Johan Andersen Breding og kone Guruanna Larsdatter. Olina utvandret til Fargo, Nord-Dakota i 1 882. Etter århundreskiftet har de vendt tilbake til Norge, men utvandret på nytt i 1 905 til Avanse, Nord-Dakota, og hadde da med seg noen ungdommer over, bl. a. Jakobs søstersønn Martin Johannessen Storstad. 86. Mortinus, f. 1 852 på Bjørsmoen, d. før 1 905. Utvandret til Quebec sammen med søstra Marta i 1 871 . 87. Elenanna, f. 1854 på Bjørsmoen. Utvandret til Fargo, Nord-Dakota, sammen med foreldra i 1 880, og gift med John Brækken, f. 1 849. Rundt 1880 kom også Ok Eriksen til Bjørsmoen, og det var således to husmanns familier der på nytt fram til John Mikkelsen og Johanna reiste til Amerika i 1888. Ole Eriksen Bjørsmo (1845-1902) og Grete Petrine Paulsdatter (1856-1920) Ole Eriksen var født i 1845 i Lilleenget under Dillan og var sønn av Enk Larsen og kone Beret Marta Hansdatter. Foreldra bodde på forskjellige plasser før Enk Larsen
---- 77 H&FIS-A ---- ble forpakter i Sulstua vestre ca. 1850. Om Oles aner og slekt for øvrig, se Bergstua under Inndal ostre. I 1873 ble Ole gift med Grete Petrine Paulsdatter, f. 1856 på Bergsvald av ugifte foreldre, kavalleriloytnant Paul A. Holmboe og Paulina Olsdatter Bergsvald. Mora flyttet til Sverige, og i 1890 og 1900 var hun i tjeneste hos gårdbruker Per Malmsten i Berge, Åre. Grete vokste opp hos mormora, ugift husmannskvinne Maria Pedersdatter på Brannan under Berg mellem. De første åra etter at de ble gift, dreiv Ole med vegarbeid, og de bodde i kårstua i Sulstua (Ft. 1875). Seinere - rundt 1880 - kom de som nevnt til Bjorsmoen som husmannsfolk. Ole dreiv forskjellig slags arbeid utenfor heimen, mest for Værdalsbruket. I åra 1886-88 var han med på bygginga av Kråksjøvegen fra gamle Jamtlandsvegen til Kråksjøen. Dette går fram av at navnet hans (O. E. Bjorsmo) sammen med navn på flere andre kjente personer fra Vuku er hogd inn i fast fjell et stykke oppe i vegen. Kråksjøvegen ble anlagt i forbindelse med at Værdalsbruket bygde hytte ved Kråksjøen og leide den ut til engelske sportsfiskere og jegere. Men i mai 1902 forulykket Ole under tommerrulling i loyfta mellom Bjorsmoen og Kvernmoen. Etterpå stod folgende og vel nokså spesielle nekrolog å lese i Innherreds Folkeblad: Bare enfløiter. Som før meddelt her i Bladet, saa har Arbeider Ole Bjørsmoen stridt sin sidste Strid her paa Jorden. Etter sigende skal det være en Tømmerstok som gav ham Dødsslaget, Grunden er nok ikke den, at Ole var ukjendt med Tømmerstokkerne, uøvet og uforsiktig; for han har hele sin tid kjæmpet og stridt med Tømmer tr ajiken haade tillands og til vands. Men det var naturligvis et uheregnende Træf, som med Stokken til Vaaben fremkald te Døden. Men liva er det at gjøre Væsen aj? "Bare en Fløiter"? Er slikt Stoj at fylde Aviserne med? Naar "store" Mænd dør, saasom Bestillings og Embedsmænd, da er det gang bar Regel at sende Meddelelser til Aviserne. Og skulde det være høitstaaende Embedsmænd, saa ser det mangen Gang ud som Landets Præsse skulde kappes om, hvem som først og bedst kan give Besked om den bortgangne Mands Dygtighed. Ære være dem for det, og lad os ogsaa se op til disse, som har saadanne Stillinger Lad Respekt staa for alt saadant; men derfor er det intet til Hinder om man til en Afveksling kunde finde for godt at nævne en af de smaa i Samfundet, det kan da ikke genere verken Embedsmændene eller deres høit agtede Stillinger. Ole Bjørsmoen døde for det Arbeide som han kjæmpede med; det Arbeide som er lidet paaskjønnet i Forhold til sin Livsfarlighed. Folk som har været med og set denne Trafik med Tømmerflødningen, vil være enige om, at det er bra ikke flere Ulykkestilfælder indtræffer under Trafiken. Og i Forhold til saafaa Mænd som er sysselsat med denne usle Fløitningen, saa kræves nok saa mange Ofre. Og det værste er, at de er tvungne til at deltage nåar det forlanges. En i Aar og en fjor og en i detforrige Aar; men det er da heldigvis bare Smaafolk, saa KVERNMOEN
---- 78 H&FIS-A ---- det kan da ikke være videre at tale om, nåar ikke den Omstændighed var, at ogsaa Smaafolk er stor i nogles Øine. Naar en Embedsmand dør, tales der ikke blot om hans Dygtighed, men ogsaa om de vanskelige Gjøremaal, som vedkommende har syslet med i sit Liv. Men nåar en stakkars Fløiter kjæmper saa trojast i sin Gjærning, at han seiv giver sig til Offer for det han har strævetfoi; høres der sjelden noget om hans vanskelige Livsgjærning; nei, detfortelles kun at han er død, og saa intet mer at tale om. Efter Døden er en Embedsmand og en Fløiter Uge meget. Rigtignok kan det hænde, Kirkeklokken slaar flere Slag for Embedsmanden, og at hans Jordefærd har større Følge, men saa derefter ingen Forskjel. En Forskjel er det ogsaa, paa hva afdødes Efterladte faar til Livsophold. Enken efter høitstaaende Statsmænd maa have Tusinder; men Enken efter en Fløiter, skal hun have noget? Aa, det har nu været lidt forskjellig; somme har ret og sletfaat hjælpe sig seiv, andre har dafaat lidt Hjælp, men bare faa Kroner pr Aar Det tviles vel ikke om, at Ole Bjørsmoens Enke blir hjulpet, saa hun faar det hun behøver til Livsophold; thi Værdalsbruget har da baade Midler og Forstand nok, og man maa da haabe, at de ogsaa har "Kjærlighed nok". Ole var som sagt ingen Stormana, men tro og flittig i sit Kald. Gud styrke og trøste hans Efterladte! K Da husmannsplassen Svartåsen under Skavhaugg øvre ble ledig omkring 1904, lot Grete eldstesønnen Edvard Olsen overta på Bjørsmoen og flyttet sammen med resten av barna til Svartåsen. Der bodde hun til hun døde i 1920. Grete og Ole Bjørsmo hadde ni barn: Bl . Edvard, f. 1 875 i Sulstua. Neste husmann. 82. Bernt, f. 1 878 i Sulstua. Han ble gift i 1 900 med Karen Marie Nilsdatter Kolstad, f. 1 880 i Mønnes. Kona døde i mellomjula 1900 etter at de hadde fått sønnen Oluf. Bernt var dreng i Ner-Guddingan i 1903 og utvandret derfrå samme år til Jackson, Minnesota i 1903 som Bernt Olsen Gudding. Han utvandret på nytt i 191 1, nå som Bernt Aarstad, sammen med brørne Lars og Gustav og søstra Karoline. I folketellinga 1920 for Multnomah County, Oregon som omfatter Portland, er følgende oppført: Ben Orstad, 42 år, ugift, innvandret 1903, arbei der på et skipsverft som dampkjelebygger (boilermaker). Han bor under adresse 41 24 71 . Avenue, Portland. I 1938 var han bosatt i byen Superior, og var pen sjonist etter å ha drevet som saloonvert i mange år. Av Social Security Death Index går det fram at han døde i januar 1964 i Multnomah i Oregon, 85 år gammel. Riktignok står det der at han var født 1 6.1 1.1 878 mot 6.1 2.1 878 i kirkeboka, men vi kan vanskelig tro at det er feil person all den tid han er den eneste i hele Oregon som koller seg Ben Orstad.' I Amerika ble Bernt gift med ei dame fra Vik i Sogn, og de hadde flere barn. Sønnen Oluf levde opp hos morforeldra. Han kalte seg Olaf B. Kolstad og hadde HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND A
---- 79 H&FIS-A ---- småbruket Voldset ovenfor Volden. Han døde ugift i 1 98 1 . Han fikk arv etter faren i 1964. B 3 Marie fikk to barn: Cl 0 . Gisle Olaf Johansen Sakshaug, f. 1902 på Bjørsmoen. Faren var Johan Petter Antonsen Sakshaug, f. 1883 i Inderøy. Gisle ble gift i 1926 med Gudrun Petersdatter Nordheim, f. 1902 på Nordheim, d. 1989, datter av ugifte foreldre Peter Mikalsen Skogmo og Gusta Gunneriusdatter Nordheim. Gisle B 4 B 5 Johanna Marie, f. 1881 på Bjørsmoen, d. 1970. Hun tok Svartaas som slektsnavn. I 1 900 var hun hushjelp hos Edvard Suul på Bredingsberg. Seinere arbeidet hun på gårdene i Inndalen inntil hun tok seg tje neste på forskjellig garder i Frol, der hun ble i mange år. Hun tjente på Røstad i flere år, og var i tjeneste hos Anneus Stornes på Lykkens Prøve rundt 1930. Men etter hvert slo helsa så feil at hun måtte slutte med slikt arbeid. I mange år bodde hun hos Kristine Gran på Ørmelen og hjalp henne i huset. I 1937 meldte hun seg ut av statskirken, og medlemskort i pinsemenigheten viser at hun trolig bodde i Trondheim i noen år først på 1950-tallet. Hun døde i 1970 på Verdal Aldersheim. Sakshaug døde i 1 928. De hadde sønnen Gunnar Olav, f. 1 927, d. 2005. C 2°. Leif Johannessen, f. 1912 på Vold i Frol, far sagbruksarbeider Johannes Sefaniassen Hojem, Levanger, f. 1893. Leif døde i 1929 på Lykkens Prøve, Frol. Lars, f. 1884 på Bjørsmoen. Atten år gammel utvandret han til Amerika i 1902. Han seilte med S/S "Oscar II" fra Kristiania den 24. april og ankom New York 6. mai. Derfrå reiste han til Jackson, Minnesota, og tok inn hos Johannes Andersen Holmen, husmannssønn på Holmsberget som utvandret i 1 900 og som også betal te billetten hans fra New York.' 0 Lars var heime en tur rundt 1911, men da reiste han tilbake og hadde følge av brødrene Bernt og Gustav og søstra Karoline. Reisemålet da var Portland, Oregon. Ole, f. 1887 på Bjørsmoen, d. 1976. Han ble gift i 1910 med Laura Otilie Olsdatter Svegjerdet, f. 1882, d. 1963. Husmann og seinere småbruker på Svartåsen. Tok Svartaas som slektsnavn. Marie Svartaas da hun fjente på Garnes.
---- 80 H&FIS-A ---- 86. Gustav, f. 1890 på Bjørsmoen. Han kalte seg Gustav Aarstad da han utvandret til Portland, Oregon i 1911 sammen med brødrene Lars og Bernt og søstra Karoline. % \ (' 87. Karoline, f. 1 892 på Bjørsmoen. Hun kalte seg Karoline Aarstad da hun utvandret til Portland, B R 1 Oregon i mars 1911 sammen med brødrene Lars, Gustav og Bernt [Jakob Molden reiste også samtidig). I et brev til søstra Marie, datert 10. april 191 1 forteller hun om ei lang og strabasiøs reise: Portland den l 0 April Kjære søster I dag maa jeg skrive nogle ord til dig saa du faar se at jeg lever og er frisk og er vel kornet frem. Det gikk bra paa veien vi hadde saa fint vei r hele tiden. Det er en maaned i dag siden vi reiste hjemmefra, vi reiste den i 3 Marts og nu er det den i 0 April. Du har vel turet ud paaske, ja jeg har haft ingen paaske jeg, Bernt og Gustav Svartaas (Orstad) i Amerika. verken lørdag eller søndag siden jeg reiste. Jeg var lit syg paa sjøen, paa taaget var jeg frisk. Vi var paa taaget i 8 dage. Vi maatte paa sjøen 3 gange, først paa norsksjøen, da var jeg syg, saa paa havet der i 7 døgn, saa paa taaget i 7 døgn, saa maatte vi paa sjøen igjen, der var vi i 8 timer, saa tok vi taaget til Portland i 7 timer til. Ja jeg var saa glad nåar vi kom frem, vi var saa svart og fæl, vi maatte kjøpe klæder til os. Jeg blev saa træt av denne tur, jeg saav ikke meget paa hele tiden men det var ikke farlig for vi hovde saa fint veir hele veien. Det var 2000 som var paa samme baad som vi, du kan tænke det var meget folk der baade ung og gammel. Du har vel ikke været hjem siden vi reiste, saa vist du gaar hjem saa maa du hilse, jeg skal skrive til dem, for Gustav har skrevet hjem i dag saa jeg skal skrive siden. Jeg har ikke noget arbeide ennu, verken jeg eller dem, men dem er ude i dag og ser e ft er arbeide. Jeg ved ikke ennu hva jeg skal gjøre. Vi er hos en som kolder sig Janson midt i byen. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL i 800-1 940 - BIND A
---- 81 H&FIS-A ---- Ja jeg fænker mig hjem igjen, jeg har sagt at jeg skal være her i 6 aar, da skal jeg komme tilbage, men alle siger jeg kommer aldri tilbage. Da maa du være med hvis du ikke kommer før, men du maa komme. Du maa hilse Ragna Kriken kra mig, jeg skal skrive til hende siden, og saa maa du skrive. Gjør du ikke det saa skriver jeg ikke til dig mer. Du maa være der til vaaren saa maa du komme til os, ønsker forresten at alle kommer hid. Jeg har ikke mer at fortelje denne gang, i dag regner det her, men der ude er vel sne ennu. Du maa skrive snart, saa maa du leve saa vel. Skriv inderlig til mig Fra din søster Karoline Orstad 253 Twent st, Portland, Oregon, USA. Det ser ikke ut som Marie har svart på brevet, for til jul et seinere år (ikke påført) sender Karoline et nytt brev til henne, som gjengis med litt ortografisk korrigering: Kjære søster Jeg maa tåge mig en liden tid at skrive til dig saa du ser at jeg er frisk og det haa ber jeg du er ogsaa, men jeg tror du er død eftersom du ikke skriver til mig. Har du ikke faat noget brev fra mig, det er lenge siden jeg skrev til dig men intet svar jeg har faat i fra dig saa jeg ved ikke enten du lever eller du er død eller du ikke skrive eller hva er det. Mor er flink til at skrive til mig og Petra ogsaa. Jeg har skrevet til mange men intet svar saa tenker ogsaa jeg skal ikke skrive noe mer nåar jeg ikke kan faa svar. Jeg har ingen nyheder at fortælle dig denne gangen, jeg lever med heisen og arbeider hver dag, jeg arbeider paa et norsk hotell nu og det gaar bare vel. Det er ikke saa tungt her som i Norge, man er dum at gaa der og slite tungt for intet. For gutter er det tungt men for piger er det bedre, vel alle maa arbeide men ikke saa tungt som i Norge, saa gutterne er saa dum at gaa i Norge hos bønderne og slite for intet, og piger ogsaa. Jeg kommer visst aldri tilbage og arbeider hos bøn derne i Indaten noe mer, jeg tenker at komme tilbage en tur hvis jeg faar leve. Du tenker visst aldri at komme, du synes vel det er bedre at gaa hos de graadige bøn derne for ingen ting. Jeg har ikke havi saa meget som jeg har nu om jeg har gaat i Norge og tjent for hele mi levetid. Jeg maa arbeide fra kl. 5 om morgen og til 8 om kvelden men jeg er fri 2 timer paa dagen, og Fastdagen er jeg fri og Søndagen fra kl. 2 til 6 saa det gaar bare vel. Jeg ønsker mig ikke tilbage noe mere. Gustav og Bernt ved jeg ikke vor dem er, det er længe siden jeg hørte noget ifrå dem og jeg er mange mil ifrå dem. Og J. Molden ved jeg ikke hvor han er, jeg maa søge at finde nogen av dem. Jeg maa visst slute for denne gang, jeg beder dig skrive til mig snart saa jeg faar høre om du lever eller ikke, du maa hilse din søn og mor og alle. Det er ikke længe KVERNMOEN
---- 82 H&FIS-A ---- Karoline Jensen, f. Svartaas, med mann og to barn.
---- 83 H&FIS-A ---- siden jeg skrev til hende. Du maa hi Ise din gut hvis du har nogen. Jeg skjønner du er gjift nu og har mange barn, ja jeg er ikke gjift enda men snart. Jeg kan hilse dig fra ham, hans navn tør jeg ikke sige nu men til neste gang. Jeg maa slutte for denne gang med en hilsen fra din søster, du maa ha en Glædelig Jul og et godt nyt aar ønskes av din søster. Karoline Olsen 369 N 16 st Portland Oregon USA I mai 1912 har også Karoline sendt et bilde av seg og "sin ven" til søstra Petra, som da hadde Vuku som adresse. Et nytt bilde sendt til mora Grete noen år sei- nere viser Karoline med mann og to barn 1-2 år. Bildet er signert "Mr. og Mrs. M. Jensen", og slektninger av Karoline har bekreftet at hun ble gift med en Jensen, som var skipskaptein. 88. Petra, f. 1 895 på Bjørsmoen. Ingen sikre opplysninger om henne, men det er for talt at hun bodde på Strinda. 89. Harald, f. 1899 på Bjørsmoen, d. 1982. Han ble gift i 1926 med Olga Oline Lorentsdatter Rotmo, f. 1892 på Rotmoen, d. 1978. Harald tok Svartaas som etternavn. Han arbeidet i vegvesenet og bygde hus på Sandvoll under Molden. Seinere ble han vegvokter og bodde med familien på Innsmoen og på Lundemo ved Rotmoen. Som pensjonister flyttet Harald og Olga til dattera Henny i Malvik. Begge døde der, men er gravlagt på Vuku kirkegård. Om familien, se Sandvoll u. Molden. Eldstesønnen Edvard Olsen Bjørsmo ble den neste og siste husmannen på Bjørsmoen. Edvard Olsen Bjørsmo (1875-1954) og Anna Cecilie Andersdatter (1872-1938) Edvard Olsen Bjørsmo var som nevnt foran født i Sulstua i 1875. I 1891 tjente han i Ner-Holmen sammen med broren Bernt, og i sin ungdom arbei det han også ei tid på jernbaneanlegg. Han ble gift i 1894 med Anna Cecilie Andersdatter Lillegård, f. 1872 på Helgåsen. Foreldra hennes var Anders Olsen og Marta Andersdatter, som ble leilendmger på Lillegården i Helgådalen. De første åra bodde Edvard og Anna på for skjellige plasser, mellom anna var han husmann på Heiden på Årstadbakkan, men etter at faren omkom og mora flyttet til Svartåsen, overtok Edvard som husmann på Bjørsmoen i 1903/1904. Han kjøpte plassen av Verdal kommune i 1919 for Anna Bjørsmo, f. Lillegård. KVERNMOEN
---- 84 H&FIS-A ---- Edvard Bjørsmo. Bildet er taft på Eide. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BiND A
---- 85 H&FIS-A ---- 2000 kr, men solgte den i 1925 til Anders Krieg og kjøpte Eide under Lundskin og flyttet dit. Utenom gardsbruket dreiv Edvard med litt skogsarbeid. Han overdrog Eide til sønnen Evald Bjørsmo i 1940. Anna Bjørsmo døde i 1938 og Edvard i 1954 De hadde 10 barn: 81. Oline Gustava, f. 1 895 på Bjørsmoen, d. 1 979. Hun ble gift i 1914 med Ole Martin Olsen Inndalsvald (Garberg), f. 1894 i Inndalsallmenningen, d. 1965. De bodde bl. a. i Garberg under Garnes (se under denne) og på Reiren. Bygde sei nere egen bolig på Vegset i Inndalen. 82. Olga, f. 1897 på Lillegård, d. 1973. Hun ble gift i 1919 med Sigurd Nilsen Kolstad, f. 1887 i Steingrundan, d. 1973. Småbruker på Kolstad øvre i Helgådalen. Fire barn. 83. Arne, f. 1899 på Lillegård, d. 1982. Han ble gift i 1934 med Inger-Anna Martinsdatter Garnesmo, f. 1905 på Sneppen, d. 1991. Småbrukere på Garnesmoen. Se mer der. 84. Margot, f. 1902 på Heiden, d. 1955. Hun ble gift i 1924 med Karl Oskar Johansen Berg, f. 1895, d. 1971. Bruker på Berg i Helgådalen. Sju barn. 85. Signe, f. 1905 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1929 med Ingolf Lorentsen Rotmo, f. 1904, d. 1976. Småbrukere på Rotmoen. Signe døde i 2000 på Vuku Bo- og Helsetun. Se mer om dem under Rotmoen. 86. Evald, f. 1908 på Bjørsmoen, d. 1989. Han ble gift i 1930 med Gunvor Edolfsdatter Sørli, f. 1909, d. 1972. Overtok småbruket på Eide etter faren i 1940. Seks barn. 87. Sverre, f. 1910 på Bjørsmoen, d. 1982. Han ble gift med Elvira Rolfsdatter Marken, f. 1914 på Ørmelen, d. 2001. Sverre arbeidet i skogen og i Vassdragsvesenet. Fire barn. 88. Magnus, f. 1913 på Bjørsmoen. Han ble gift i 1937 med Målfrid Odinsdatter Vikvang, f. 1915 på Arstadvald. Småbrukere, først på Efastplassen under Arstad Verdalsøra. Magnus Bjørsmo var også bygningssnekker. Målfrid døde i 1995. Som enkemann flyttet Magnus til eldreboligene på Stekke på Verdalsøra, og døde der i 2004. Tre barn. 89. Åsmund, f. 1916 på Bjørsmoen, d. 2000. Han ble gift i 1946 med Johanne Johansdatter Nesset fra Vallersund, f. 1916, d. 2005. Åsmund var i ei årrekke fjøsrøkter hos Jarle Benum på Minsås. En sønn. Bl O.Solveig, f. 1 920 på Bjørsmoen. Hun ble gift i 1 942 med bygn. arb. Johan Oskar Eliseussen Halseth, f. 1913, d. 1982. Bosatt på Øra. Fire barn. Anders Krieg (1889-1959) og Emma Oline Olsdatter (1889-1942) Anders Krieg var svensk statsborger, f. i 1889 på Hognås i Hedesunda forsamling i Gestrikland i Gåvleborgs lån. Foreldra hans var hemmansågare/soldat Jons Krieg (f. 1861) og hustru Margta Andersdotter (f. 1853) i moras andre ekteskap. 11 KVERNMOEN
---- 86 H&FIS-A ---- Anders Krieg begynte på underofh sersskole i Gåvle, men sluttet etter ei tid og reiste ut og tok seg arbeid. Han kom til Jåmtland og seinere til Verdal i 1915. Her begynte han som tømmerhogger og kom inn i et arbeidslag som bodde i ei skogskoie, der Emma Oline Sneppen (Høgli) var kokke, og det ble gifting allerede i 1915. Emma var født i 1889 og var datter av Ole Martin Sneppen (Høgh) og Kristine Olausdatter, f. Kvernmo. Anders begynte deretter å arbeide på anlegg, således var han lagbas ved Malså gruver i 1917. Familien bodde på flere steder i disse åra, og dattera Olga ble født i Ogndal i 1919. I 1925/26 kjøpte de Bjørsmoen av Edvard Bjørsmo for 5150 kroner. Skjøtet er datert 3. september og ting lyst 2. oktober 1926. Før 1930 fikk Anders arbeid som anleggsarbeider ved Statens Vegvesen og arbeidet der til han ble pensjonist. Som anleggsarbeider var han ofte borte fra heimen i lengre tid om gangen, og da var det Emma og barna som måtte ta seg av arbeidet heime på gården. Far hans, Jons Kneg, var også på Bjørsmoen en del år og hjalp til med gardsdrifta. Anders Kneg beholdt sitt svenske statsborgerskap, og også det meste av sitt morsmål gjennom hele livet. Han døde i 1959 etter å ha vært enkemann siden 1942. Anders og Emma fikk fem barn. Anders og Emma Krieg hos fotografen. Den stramme karen i uniform er Olaf Snippen (Høgli), bror av Emma. Fotoet tatt ca. 1915. 81. Agnes Marta, f. 1916 på Sneppen, d. 1970. Gift med Bjarne Retrø, f. 1902, d. 1978. 82. Olga Kristine, f. 1919 i Ogndal, d. 1994. Gift i 1948 med bygningsarbeider Torvald Edvin Hansen, f. 1914, d. 1979. De bodde på Solheim på Kirkehaug. 83. Karl Johan, f. 1920 på Sneppen, d. 1982. Gift i 1945 med Ingrid Tronsmo, f. 1920, d. 2005. Overtok Bjørsmoen i 1947. Sju barn (en sønn og seks døtre). Bruker på Bjørsmoen 1947-1982.
---- 87 H&FIS-A ---- 84. Einar Martin, f. 1923 på Sneppen, d. 1982. Gift i 1947 med Målfrid Heiden, d. 2005. Småbrukere på Vollan under Arstad. Tre barn. 85. Agnar, f. 1929 på Bjørsmoen. Agnar har vært kommuneingeniør i Malvik. Gift med Margot Berg fra Stavern. Nå enkemann og samboer med Bjørg Hugdahl. De bor på Stjørdal. Anders Krieg overdrog Bjørsmoen til sønnen Karl Krieg i 1947. Etter at Karl døde ved ei tragisk trafikkulykke ved Bodsjoedet i Jåmtland i 1982, overtok sønnen Karl Inge Krieg heimen. Men i 1986 solgte han gården til sin søster Åsta og hennes mann Inge Helberg. De bygde ny stuebygning og dyrket nytt land slik at heimen i dag er på ca. 115 da. dyrkajord. KVERNMOEN
---- 88 H&FIS-A ---- NOTER Recess: Fra det 15. og ut i det 17. årh. brukes ordet i dansk rettsspråk som en betegnelse på resultatet av møter mellom konge og riksråd eller stender. Det er da særlig tale om lover som kom i stand gjennom for handlinger på slike møter. Kilde: Norsk Historisk Leksikon. Opplysninger hentet fra internettstedet Ancestry.com. Kilde: www.ancestry.com. s Det var Ragnhild Pedersdatter, f. 1 797 på Storvukuvald (Arnsveet), d. 1 874. Hun fikk kopper som 1 3-åring og ble blind (derav navnet "Blind-Ragnhild"). Hun hadde en sønn, Nils Mikkelsen, f. 1833. Faren var gift husmann Mikkel Andersen Aarstadvald. Nils fikk utflytting til Inderøy i 1860 og ble gift der med Lovise Karlsdatter, f. 1841. I 1865 var han losjerende bergverksarbeider på husmannsplassen Saltbuberget på Sakshaug, i 1875 bodde familien i en boligbrakke ved gruvene på Ytterøy, og i 1900 i Innherredsveien Trondheim. De tok Strømmen som slektsnavn og hadde minst åtte barn. Artikkelen er hentet fra "Helgådalsnytt" 1988. t Kilde: Bygdebok for Sparbu, bd. 5. Kilder: Tormod Aarholt: "Kobberverka i Ogndalen" og "Haugen-ætta" av Bjørn Inge Langdal og Joar Nessemo, Helgådals-Nytt 1986. Verdal Historielags Årbok 1951, s. 64 Opplysninger fra Jon Bakken. Kilde: Ancestry.com - New York Passenger Lists 1 820-1957. Kilde: Svensk Folkråkning 1890/1900. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 89 H&FIS-A ---- SKAVHAUGG Minnestøtta over Ole Larsen Skavhaug (1777-1845).
---- 90 ----
---- 91 H&FIS-A ---- SKAVHAUGG GNR. 221 Skavhaugg øvre og nedre ca. 1 930. Foto. Hei Først litt om gårdsnavnet - både skrivemåten og uttalen: Skrivemåten av både gards- og slektsnavnet i våre dager har vært og er fremdeles "Skavhaug" (med 1 g), men i matrikkelen skrives gårdsnavnet Skavhaugg (2 g-er). Navneforskerne mener at navnet på gården skal ha opprinnelse i det oldnorske intetkjønnsordet Skafhogg, som betyr "sted hvor man hogger skav, - kvist og små trær der barken brukes til kreaturfor". (O. Rygh: "Norske Gaardnavne".) Opp gjennom tida har skrivemåten vært: Skaffhug (1559), Skaffuehog, Skaffhugg (1590), Skaffhoug (1610), Schaffhug (1626), Schauhug (1664), Schafhug (1723), Skavhaugg (matr. 1884 og semere). At skrivemåten -haugg er den rette, synes også å ha støtte i uttalen av gårdsnav net i lokalmiljøet. Der sies det "Øver-Skavhauggje", "Ner-Skavhauggje", "oppi Skavhaugg]i" osv. SKAVHAUGG
---- 92 H&FIS-A ---- Litt historikk Dagens to Skavhaugg-gårder var samlet i én gard fram til 1742. I 1592 var det Kroneri som eide hele gården, og den forble krongods fram til 1728. Da kjøpte rektor mag. Nils Krog den på auksjon i Trondheim for 230 riksdaler (fikk skjote i 1731). Nils Krog var sønn av biskop Peder Krog. Han var født i 1683 på Samsø i Danmark, der faren da var prest, men kom fem år gammel med foreldra til Trondhjem. Han tok teologisk embedseksamen i 1701 og var rektor ved Trondhjems latinskole i fra 1709 til 1729. Da sa han fra seg embetet, både på grunn av gnisning er med lektoren på skolen, Tomas von Westen (også kjent som samenes apostel), men kanskje også fordi han i mellomtida var blitt en rik mann gjennom oppkjøp av flere garder i Verdal, og rikdommen ble økt ved ekteskapet med Margrete Angell, som var søster av legatstifteren Tomas Angell i Trondhjem. Da Nils Krog døde i 1738, eide han hele 14 garder i Verdalen, og av disse lå sju i Inndalen. Gården deles 1 1742 ble Skavhaugg-gården delt i to, og Johan Samuelsen Qvernmoe og Israel Jonsen Aarstad fikk bygselbrev på hver sin gårdpart av justisråd Bredal og Peder Frost (som var bestyrere av Krogs dødsbo). Johan Samuelsen og Israel Jonsen var for øvrig svogere. Parten som Johan Samuelsen brukte, svarte antakelig til dagens Skavhaugg øvre, og Israel Jonsens part til Skavhaugg nedre. Hvilken av de to partene som var bebygd før delinga, er ikke godt å si. Mest sannsynlig var det den øvre, etter som Johan Samuelsens mor kom fra Skavhaugg, og at Johan derfor ville beholde "slektsgården". Israel Jonsen var trolig en svenske som kom fra Duved. Seterdrift Skavhauggårdene har fra gammel tid hatt seter - Skavhauggvollen - i Kverndals all menning. Det går fram av matrikuleringa i 1723, der det står "- seter Vi mil borte", og i allmenmngskommisjonen besknvelse fra 1865 heter det i avsnittet om setervoller i allmenningen: "Skavhaugs, brugt ajOpsidderne paa Gaardene Skavhaug og Overmo". Her er det forveksling av navna Overmo og Qvernmo. Ole P Kvernmo (1890-1970) har opplyst å ha hørt at også Kvernmoen har setret på Skavhauggvollen. Når seterdrifta opphørte, er ikke kjent, men det skjedde nok før århundreskiftet 1800/1900. Seterbua står for øvrig den dag i dag, istandsatt og tilhører Kverndals allmenning. I 1767 gikk gårdene inn i Værdalsgodset og lå under det fram til Verdal kommu ne kjøpte Værdalsbruket i 1908. Ved kommunens salg av Værdalsbruket i 1912 ble leilendmgsgårdene og plassene med husbehovsskog unntatt fra salget, og etter at leikndmgsskjønn var avhjemlet og skylddelmg og oppmåling av eiendommene var unnagjort, begynte kommunen å seige gårdene til oppsitterne. I 1918 ble begge gårdene solgt til brukerne - Skavhaugg øvre til Albert Martinsen og Skavhaugg nedre til Jeremias Ågesen. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 93 H&FIS-A ---- SKAVHAUGG ØVRE GNR. 221, BNR. 1 Skavhaugg øvre på 1950-tallet. Den lille stua til høyre ble satt opp som midlertidig bolig mens det ble bygd ny stuelån i 1946. Siden ble den ombygd til fritidsbolig av Svein Skavhaug. Gården er i dagligtale kak "Øver-Skavhaugget". Etter at den ble selveierbruk i 1918 fikk den et areal på ca. 70 mål dyrkajord samt et skogstykke på ca. 150 mål. Brukere fra ca. 1800: Andor Larsen Skavhaug (1751-1829) og Marit Johansdatter (1749-1830) Andor Larsen var født i 1751 i Nonset og var sonn av Lars Andorsen Nonset (1726- 1810) og kone Sin Olsdatter Røe (1720-1814). Han kom til Skavhaugg i 1787 gjennom ekteskap med enka Mant Johansdatter Skavhaug, f. 1749 på Skavhaugg øvre, datter av Johan Samuelsen Skavhaug og kone Mali Mikkelsdatter. Marit hadde tidligere (fra 1785) vært gift med Mikkel Olsen Molden, men ble enke allerede i 1786. SKAVHAUGG
---- 94 H&FIS-A ---- I første ekteskapet hadde Mant sønnen Johan i 1785, men han døde bare 6 dager gammel etter hjemmedåp ved Sigrid Olsdatter fra nabogården Skavhaugg nedre. Andor og Mant fikk barna: Bl . Sigrid, f. 1788 på Skavhaugg, død samme år, 1 måned og 3 dager gammel. 82. Marta, f. 1790 på Skavhaugg. 83. Mikkel, f. 1791 på Skavhaugg. Neste bruker. I 1817 overlot Andor Larsen gården til sønnen Mikkel Åndorsen mot et kår på 6 mål åkerland og for til 2 kyr og 4 småfe - verdi 10 spesidaler. Mikkel fikk bygselbrev av proprietær Miiller datert 24. oktober 1817, tinglyst 8. februar 1819. Faren hadde brukt gården uten bygselkontrakt. Andor og Marit døde som kårfolk på Skavhaugg øvre i 1829 og 1830. Mikkel Åndorsen Skavhaug (1791-1851) og Gunnhild Pedersdatter (1781-1857) Mikkel Åndorsen ble gift i 1812 med enka Gunnhild Pedersdatter Slapgård, f. 1781, datter av bonde Peder Olsen Kvello og kone Beret Johnsdatter. Gunnhild hadde et kortvarig og barnlaust ekteskap bak seg, idet hun i 1810 ble gift med kårmann, ser sjant og enkemann Ole Jacobsen i Slapgarden søndre, f. 1747, men han døde allere dei 1811. Barn: 81. Dødfødt gutt, f. 1814. 82. Ole, f. 1815 på Skavhaugg, d. 1 858. Han bie gift i 1 843 med Anne Olsdatter, f. 1815 i Sparbu, og som i 1842 var tjener på Skavhaugg øvre. De var hus mannsfolk på Svartåsen (se under denne). 83. Andor, f. 1 8 1 6 på Skavhaugg. Han ble gift i 1849 med Beret Olsdatter Indal, f. 1817. Neste bruker på Skavhaugg øvre. 84. Beret Marta, f. 1 819 på Skavhaugg. Hun ble gift i 1841 med Ole Pedersen Kvernmo, f. 1 81 0 på Kvernmoen. Han var sønn av Peder Ellevsen Kvernmo (som også var bruker av Lindset i noen år) og kone Mali Olsdatter. Ole Pedersen var for pakter på Kvernmoen fra 1 848 til 1 872 og siden kårmann der. Han døde av kreft i 1884, og Beret Marta flyttet til Lilleenget under Dillan i 1886, og døde der i 1902. Barn: Cl. Peder, f. 1841 på Kvernmoen. Peder ble bruker (forpakter) på Kvernmoen etter faren og dreiv gården i ca. 15 år. Da byttet han gåra med Olaus Andersen (populært kalt Stor-Smeden), som bodde på plassen Lilleenget under Dillan, og flyttet dit i 1886. Peder Kvernmo var kjent som felespiller, og ble me d rette kalt Per Spellmann. Han var ugift og bodde i "Enget" fram til sine siste leveår, men døde på Verdal aldersheim i 1930. Se mer om ham under Kvernmoen. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 95 H&FIS-A ---- Mikkel var leilending på Skavhaugg øvre til han døde i 1851, og deretter overtok sønnen Andor Mikkelsen. Gunnhild dode som kårkone på gården i 1857. Andor Mikkelsen Skavhaug (1816-1871) og Beret Olsdatter (1817-1904) Andor Mikkelsen ble gift i 1849 med Beret Olsdatter Indal, f. 1817 på Inndal vestre. Mora til Beret var Marta Andosdatter fra Inndal vestre, og som far var innsatt den kjente Ole Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre, men den virkelige faren var nok en annen (se mer om dette under Skavhaugg nedre). Fra for hadde Beret sonnen Sivert Olsen med Ole Arntsen på Inndal øvre, og Andor og Beret fikk sju barn i lag: Sivert Olsen, f. 1 843 på Inndal vestre. Faren var altså Ole Arntsen Indal. Om Sivert veit vi at han ved konfirmasjonen i 1 859 kalte seg for Sivert Skavhaug - at han har tatt Skavhaug-navnet har nok sin årsak i at han flyttet til Skavhaugg øvre sammen med mora da hun ble gift. Han bodde også på Skavhaugg da han i 1 864 ble gift med Ingeborg Anna Olsdatter Rosvollvald, f. 1 836. Ingeborg Anna var søster av husmann Hans Olsen Garnesvald i Garberg, og vi kan kanskje tenke oss at paret er blitt kjent med hverandre gjennom ham. De fikk tre barn før Ingeborg Anna døde i barsel i januar 1 869, to dager etter at hun hadde født det tredje barnet. Barnet døde også da det bare var to uker gammelt, og et nytt hardt slag rammet Sivert da barn nr. to døde i april samme året, to år gammelt. Men Sivert giftet seg på nytt i 1 871 med Inger Oline Larsdatter Bergsvald. Hun var født Bl i 1 850 og var datter av Lars Nilsen Selbo på Karmhus østre. De fikk to barn før Sivert utvandret til Hancock, Michigan i 1 873. Han kalte seg for Syvert Roswold i Amerika og hadde farm i Urness, Douglas County, Minnesota. Kona og de tre barna reiste etter i 1 874 med Berg som etternavn. Flere opplysninger om familien finnes under Inndal mellem (øvre). B 2 Grete, f. 1850 på Skavhaugg. Historia om Grete Skavhaug (også kjent som Grete Heiden) er på en måte ei ulykksalig historie om ei enslig, men sterk kvinne. Som ung jente kom hun til Kvernmoen, der søskenbarnet Peder Kvernmo (Per Spellmann) var leilending, og hun vaks opp der. Grete levde ugift, men i åra fra 1 873 til 1 892 fikk hun sju barn med fem forskjellige fedre. På den tida var det skam nok med bare ett uekte barn, om ikke hele sju. Og etter den tids straffelov kunne kvinner som hadde flere barn utenfor ekteskap (såkalt kvalifisert leiermål) dømmes til enten straffarbeid eller fengsel. Iflg. sakslistene for Stjør- og Verdal sorenskriveri ble da også Grete den 14. mars 1892 dømt til 15 dagers fengsel på vann og brød. Grete vedtok dommen, men ba om at soning måtte bli utsatt til etter jul, og at straffa ble sonet på vanlig fangekost. (Straffebestemmelsen om leier mål ble for øvrig opphevet da vi fikk den nye straffelova av 22. mai 1 902). Det skulle en sterk personlighet til for å møte omverdenen med reist hode under slike omstendigheter. Dersom ei enslig mor ikke skulle bukke under i det sosiale landskapet, måtte hun lære seg å svare for seg. Og Grete var, heldigvis for henne seiv, ei slik kvinne. De saftige replikkene hennes lever fortsott på folkemunne. SKAVHAUGG
---- 96 H&FIS-A ---- mora Beret, og det ble heimen hennes fram til 1928. Da brann den vesle hus mannsstua ned, og Grete tapte alt hun eide. Redaktøren i Innherreds Folkeblad, Wilhelm Eriksen, skreiv i avisa om forholdet og oppfordret folk til å gi Grete en handsrekning, og innsamlingslister ble lagt ut både i Vuku og på Øra. Husmannsplassen Heiden ble ikke bygd opp igjen, og Grete fikk flytte til plassen Bastuhaugen i Ulvilla. Men etter hvert som alderen seig på, ble det vanskelig å greie seg for henne på Bastuhaugen også, og i trettiåra kom hun på Gamleheimen på Øra. Da krigen kom i 1940, måtte pensjonærene på Gamleheimen evakueres. Grete havnet på Augla, og der døde hun 15. januar 1 941 . Barna til Grete: Cl . Anna Marie Berntsdatter, f. 1873 på Kvernmoen. Faren var Bernt Jakobsen, f. 1842 på Skjørholmsvald. Han var nok det vi kaller en "rundbrenner", for han var allerede blitt gift med ei anna jente og fått barn med henne to måne der før Anna Marie kom til verden. Anne Maria flyttet sammen med mora til Nordholmen og vokste opp og tjente der. Seinere kom hun som taus til Ole Mortensen på Arstad nordre, men reiste så til Åre i Sverige, der hun dreiv en melkebutikk. Hun tok farens etternavn og kaite seg Anne Marie Jakobsen. Hun var ugift og barnlaus. C 2. Beret Marta Berntsdatter, f. 1873 på Kvernmoen. Tvilling med Anna Marie. Beret Marta vaks opp hos "Per Spellmann" på Kvernmoen, og da Peder Kvernmo byttet gard med "Storsmeden" og flyttet til Lilleenget under Dillan, ble også Beret Marta med ham dit. Beret Marta ble seinere kjent over hele Verdal som høgtidskokka Beret Dillan. I mange år var hun husholderske hos Arnt Holmen på Nordholmen. Seinere kjøpte hun Magnusmoen under Jøsås. Beret Marta var ugift, men fikk to barn, Ola Antonsen Dillan (1898-1970, små bruker på Steinsmoen), og Arne Olsen Dillan (1901-1961, småbruker på Magnusmoen). Hun døde hos sønnen Arne på Magnusmoen i 1 957. '^ C 3. Ole Bernhard Ellingsen, f. 1 878 i Midtholmen. Faren var Elling Olsen Arstad søndre, f. 1856. D. 1883 i Midtholmen. C 4. Bernhard Karlsen, f. 1 886 på Midtholmsvald. Faren het Karl Karlsson og var fra Karlstad i Sverige. I 1891 var Bernhard i pleie hos Beret Marta Mikkelsdatter og sønnen Peder Kvernmo i Lilleenget. I 1900 var han gards arbeider i Vest-Hellan, der også tvillingsøstra Oline var i tjeneste da. Bernhard utvandret til Clark, Sør-Dakota i 1904 under navnet Ben Dillan, og i Amerika kalte han seg Ben Dillon. I sine yngre dager dreiv han med bryting, og i 1910 konkurrerte han mot verdensmesteren Frank Gooch. Gjennom bryte sporten fikk han tilnavnet "Sleipingen" ("Slippery"), og dette bar han med seg resten av livet. I 1910 ble Ben gift med Fannie Rennaker i Hamilton, Montana. De flyttet til Salmon i Lehmi County i staten Idaho og fikk fire døtre og en sønn. Ben dreiv med mangt slags arbeid; siakter, rancharbeider, mann skap på elvelekter, saueklipper og hestehandler. Han døde i Salmon i 1962 etter langvarig sykdom.
---- 97 H&FIS-A ---- 05. Oline Karlsdatter, f. 1 886 på Midtholmsvald. Tvilling med Bernhard. 11 891 var hun i pleie hos Hans Olsen Tømte i Småengan, og i 1900 i tjeneste i Vest-Hellan. Hun kalte seg Oline Hellan da hun som tjenestepike på Leklem i 1911 ble gift med Johan Gerhard Bernhardussen Fleskhus (Bakken), f. 1 887, fra Breigutu i Bjørga. De dreiv småbruket Bakke under Leklem og fikk tre barn før mannen døde i spanskesyka i 1918. Oline Bakken arbeidet mye som selskapskokke. Hun døde i 1970. De hadde 3 barn: Birger, f. 191 1, Alf, f. 191 3, og Gunvor Mane, f. 1917. C 6. Emilie Edvardsdatter, f. 1 890 på Midtholmsvald. Faren var gullsmed Edvard Gjertsen fra Bergen. Emilie ble bortsatt til Anne Maria og Laurits Johansen i Breding vestre, men døde der 1 . juledag i 1 890, elleve måneder gammel. C 7. Ida Lauritsdatter, f. 1892 på Midtholmsvald. Faren var enkemann og gård bruker Laurits Johansen Breding i Breding vestre, som Grete var tjener hos etter at han ble enkemann i 1 891 . Ida døde 1 893 i Storvuku, 1 3 måneder gammel, og var sannsynligvis bortsatt dit. B 3 Mikkel, f. 1 851 . Attest til Sverige i 1 873. Han ble gift med Maria Jonsdotter, f. 1 854 i Offerdal, og de bodde først i Nåsskott og siden i Røde i Alsen. Han kalte seg Mikael Andersson. I 1900 var han blitt enkemann og var skogsarbeider. De hadde fire barn, og mon tro om ikke Mikkel etterlot seg en sønn i Verdal: Cl 0 . Peter, f. 1873 på Gjermstadvald. Mora var Paulina Pedersdatter Gjermstadvald. Peter Mikkelsen var dreng på Haugskott i Frol i 1891, og døde under anleggsarbeid på Bergensbanen. B 4 Ole, f. 1 854 på Skavhaugg. Han finnes ikke i Verdal i folketellinga 1 875. Det kan være han som i 1 884 har fått utflytting til Bergen. Han finnes heller ikke i den landsdekkende folketellingsbasen for 1900, så trolig har han allerede da utvan dret til Amerika. I 1905 finner vi ham som snekker (carpenter) i Plummer Village, Red Lake County, Minesota, i 1910 som arbeider på jernbaneanlegg i Thermopolis, Fremont, Wyoming, og i 1920 er han ugift arbeider på farmen til halvbroren Sivert Roswold i Douglas County, Minnesota. Han døde 27. mai 1 932 iflg. dødsannonse i Innherreds Folkeblad, underskrevet av hans søster Grete Skavhaug. Han bodde da på Mo på Stiklestad, og døde på sykehuset av kreft. Anneus, f. 1 856 på Skavhaugg. Han bodde i Ner-Holmen da han utvandret til Evansville, Minnesota, USA, i 1 883. Da han reiste, var han ungkar, men etterlot seg to døtre: B 5 Cl c . Gustava, f. 1876 i Sundbyenget. Mor Anne Lorentsdatter Sundbyenget, f. 1852, datter av Lorents Johnsen Fossnesset (Leirhaug) og kone Gjertrud Andorsdatter Rø. Gustava tjente i Holmli østre i 1900, men utvandret til Windom, Minnesota i 1 901, og kom tilbake i 1912. Hun døde ugift i 1 955 som Gustava Andersen. C 2°. Olise, f. 1 883 på Skavhauggvald (Svartåsen). Mora var Anna Kjerstine Olsdatter (se under Svartåsen og Steinsmoen). Olise var budeie i Stuskin ves tre i 1900, og utvandret til Jackson, Minnesota i 1902 som Olise A. Stubskind. SKAVHAUGG
---- 98 H&FIS-A ---- 86. John, f. 1 858 på Skavhaugg. I september 1 880 utvandret han til USA. Han reis te med D/S "Argo" fra Trondheim med billett betalt i Amerika. Sannsynligvis var det halvbroren Sivert som hadde sendt billetten, for John bodde hos ham i Douglas, Minnesota, ved folketellinga dette året (kalte seg John Andersson). 87. Dødfødt pike, f. 1861. 88. Maria, f. 1863 på Skavhaugg. D.1865. Ifølge folketellinga for 1865 hadde Andor da en besetning på 2 hester, 4 kyr, 11 sauer og 7 geiter, og utsæden var 1 tønne bygg, 6 tønner havre og 6 tønner potet. Samme året ble det tatt utlegg i kreaturer og løsøre hos ham for gjeld på 54 spesidaler 82 skil ling til godseier Nicolai Jensen. Trolig slo helsa hans Andor seg vrang, for han var så vidt fylt femti år da han måtte gi seg som gårdbruker. Han kom i stedet på legd under fattigvesenet. I en møtepro tokoll for Fattigkommisjonen fra 6. juni 1871 kan vi lese at Ole Kvernmoen får utbe talt 1 spesidaler 58 skilling for å ha forsørget Andor i 34 dager. Gundbjørn Olsen Green har fått avslag på søknad om godtgjøring for å ha skysset Andor fra Holmen til Gren, og Langdalslegdet har bedt om å få et annet legdslem istedet for Andor. Den siste saken er blitt utsatt til neste møte, men det ble nok ikke nødvendig å behandle den på nytt, for Andor døde som legdslem i Byna i august samme året. Beret ser ut til å ha greidd seg bedre, lhvert fall helsemessig, til langt opp i åra. Hun var kokke hos Anne Olsdatter Haga (datter av Ole Skavhaug og Kirsti Garnes) i 1875. I boka "Seterbruket i Verdal" står det at Beret var setertaus på Kvelstadenget i Inndalsallmenmngen i 1892 og at Olme Haabet (siden Olme Kolstad), som var 13 år gammel den gangen, var gjeter. Oline har fortalt at de hadde sauene i ei trø om net tene. Trøa lå tett ved seterhusa og ved et par-tre bustgraner som ga både tak og ly i tilfelle styggvær. Men det ble litt utrygt for udyr på denne måten, og ei natt ble det svært til bjellerammel ute i sau trøa. Beret spratt opp og slengte på seg litt klær og ropte på Olme at hun måtte komme og bli med ut. Med det samme de kom bort til trøa, hoppet en varg over gjerdet og for sin veg. Ingen av sauene var revet, så de hadde kommet i rett tid. Olme fortalte at hun hadde vært svært redd for å gjete dagen etter, men gamle Beret hadde trostet henne og sagt at hun måtte bare sjaue og holde mest mulig leven, så holdt nok vargen seg borte. Og hun hadde heller ikke sett noe mer til udyret. I 1900 bodde Beret sammen med dattera Grete Skavhaug på Holmshelden, og hun døde i Kulstad i 1904. I 1868 ble Skavhaugg øvre uten husmannsplass forpaktet til Ole Kristiansen. Ole Kristiansen (1837-1918) og Ragnhild Jeremiasdatter (1834-1898) Ole Kristiansen var født i 1837 på Hellvald av ugifte foreldre Kristian Johnsen Aarstadvald og Marta Hansdatter, som var datter av skolelærer Hans Efskind. Kristian Johnsen var sønn av John Kristiansen Dillan, som igjen var bror til dyrlege Haldo Kristiansen Dahl og søster til Beret Knstiansdatter Dillan (kona til Ole Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre). Foreldra til Ole giftet seg i 1843, men mora døde allerede i 1845 i Dillan. Faren ble gift på nytt i 1851 med Marta Haldorsdatter HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL I 800-1 940 - BIND A
---- 99 H&FIS-A ---- Hjeldevald, f. 1813. Han var husmann på Årstadvald (Vollan) under Arstad mellom og døde der i 1872. Som ungkar ble Ole far til 3 barn: Bl°.Olina, f. 1856 på Årstadvald, d. 1924. Mora var Beret Olsdatter Aarstadvald, f. 1 834 på Midtholmsvald, og som i 1 866 ble gift med Ole Andorsen Aarstadvald (Heiden). Olina ble gift i 1875 med Mortinus Johnsen Storhaug, og Storhaug folket i Verdal nedstammer fra dem. B 2°. Martin, f. 1864 på Årstadvald. Mora var Ragnhild Jeremiasdatter Mønnes, som sei nere ble kona til Ole (se nedenfor). Martin ble gift i 1 890 med Maren Anna Eilingsdatter Indal, f. 1 863 på Inndalsvald, og ble bruker på Skavhaugg øvre fra 1904. B 3°. Dødfødt barn, f. 1 866 på Arstad. Ole var da i Midt-Grundan. Mora var Mali Johnsdatter Arstad, f. 1 828 på Holimlivald. Hun bodde hos Oles foreldre ved folketellinga i 1865. I 1875 losjerte hun i Lindset, og døde ugift på Arstad i 1878. I 1867 ble Ole gift med før nevnte Ragnhild Jeremiasdatter Mønnes, f. 1834 i Mønnes, datter av Jeremias Ågesen Mønnes og kone Anne Olsdatter Gjermstad (Breding). Ragnhild var således søster av Åge Jeremiassen på Skavhaugg nedre. Som gifte fikk Ole og Ragnhild fire barn: Kårmann Ole Kristiansen Skavhaug og dat tersønn Ole Ragnvald Johansen Skavhaug 84. Anna, f. 1868 på Skavhaugg øvre. Hun bodde heime på gården i 1891, men reiste seinere til Sverige og var visstnok bosatt i Ann. I kirkeboka (fødde) for 1 893 i Åre annex er innført: "Juli 25: Ett oakta gossebarn till Anna Olsd. Skavhaug från Wucku i Norge, forqvavt strax efter fodselen. Attest til Wucku, Norge, 23 Aug 1893. "Anna kom seinere tilbake ti! Verdal, og døde i 1942. 86. Ole, f. 1 872 på Skavhaugg øvre. D. 1 886 av tuberkulose. "Været svag fra 2-3 aarsalderen", er anført i ministrialboka. 87. Hanna, f. 1 874 på Skavhaugg øvre, d. 1 955. Hanna var ugift, men fikk i 1 898 sønnen Ole Ragnvald med enkemann og gårdbruker Johan Olaus Sundby på SKAVHAUGG
---- 100 H&FIS-A ---- LL*i/ Sundby østre mens hun tjente hos ham. Ole (Ola) Skavhaug ble gift med Klara Juliusdatter Kålen, og de bodde på Skogly under By søndre i Vinne. Ved folketellmga i 1875 hadde Ole 1 hest, 3 kyr, 3 kalver, 12 sauer, 9 geiter og 1 gris, og utsæden var på 1 tønne bygg, 6 tønner havre og 6 tønner potet. De hadde også ei tjenestekvinne; Marta Johnsdatter Sundbyenget, f. 1835. Hun var søster av husmannen på Svartåsen, Ole Johnsen Aarstadvold. Vi finner igjen Marta som tje ner i prestegården i Vuku i 1891, videre som losjerende hos broren Mortmus Storhaug i 1900, og hun døde hos bror- sønnen Ole O. Indal på Inndal mellem i 1908. Marta var ugift. Etter at Ole Kristiansen var blitt enke mann i 1898, overtok sønnen Jeremias Olsen Skavhaug som bygselmann og fikk kontrakt på livstid. Ole levde så som kår mann fram til han døde i 1918. Hanna Olsdatter Skavhaug. Jeremias Olsen Skavhaug (1870-1942) og Marta Mikalsdatter (1868-1948) Jeremias ble gift i 1899 med Marta Mikalsdatter Haga, f. 1868 på Haga nordre østre. Hun var datter av gårdbruker Mikal Olsen Haga og kone Gurme Johnsdatter på Haga nordre østre. Jeremias Olsen ble ikke så lenge som bruker på Skavhaugg. Som ungkar hadde han vært en snartur over "dammen" til Amerika i 1897 og hadde tydeligvis fått mer smak på mulighetene der borte. 1 1903 dro han derfor med familien over til Amerika på nytt, med Minnesota som reisemål. Dristig må en kanskje si at det var å legge i veg på ei så strabasiøs reise med to barn på hhv halvannet år og fire måneder. De reiste med skipet "Salmo" fra Trondheim til Hull den 15. april 1903, og fortsatte reisa videre med S/S "Cymnc" fra Liverpool 24. april og ankom New York 4. mai. Billettene ble betalt i Amerika av Martas bror Ole Marius Mikalsen Haga, som utvan dret i 1888, og de reiste i første omgang til ham i Otter Taii. Marta hadde for øvng 8 søsken, og 6 av dem utvandret til Amerika. Sammen med Jeremias og Marta reiste også Anneus Levring, sønn av Karen Arntsdatter i Levrmgan. Han hadde fått billett av John Martin Stene i Ashby, Minnesota, som utvandret i 1870, og reiste til ham. Etter ei omflakkende tilværelse som jordbruksarbeider - familien bodde i Sverdrup Township i Otter Tail County i 1910 - tok Jeremias "homestead" 2 i Dalton,
---- 101 H&FIS-A ---- Familien Skavhaug i Amerika. Stående f. v.: Olaf, Ragna Gurine og Magna Jorgine. Foran: Jeremias, Oscar og Marta. Fotoet synes å være tatt ca. 1915-16. Minnesota i 1911 og opparbeidet seg etter hvert en farm på ca. 200 acres (ca. 800 dekar). 1 1930 bodde familien i Tumuli Township, Otter Tail. Han døde i Otter Tail i 1942, og Marta døde i 1948 på samme sted. De hadde fire barn - to født i Norge og to født i USA: 81. Ragna Gurine, f. 1901 på Skavhaugg øvre. Gift i Amerika med Eddie A. Vikesland, f. 1901 i Minnesota av norske foreldre. Hun døde i 1974 i Dalton. Mannen ble gift på nytt i 1977 med jevngamle Alma H. Andersson. Hun døde i 1987 og mannen i 1992. 82. Olaf Matteus, f. 1902 på Skavhaugg øvre. Han overtok farmen i Dalton etter faren. Olaf var ungkar, og i 1 950 stiftet han og ble president i den eksklusive ung karsklubben "The Bachelors Club" som blant mange andre hadde president- kandidaten Adlai Stevenson som medlem. Olaf Skavhaug besøkte Verdal i april-oktober 1953, og i Innherreds Folkeblad er gjengitt et brev som han har sendt til bladet i 1954:
---- 102 H&FIS-A ---- "Fra vår venn Olaf Skavhaug, Dalton, Minnesota, sorn var på Verdalsbesøk i fjor somrner, har vi mottatt følgende hyggelige brev med hilsen til bygd og folk: -Jeg har så mange venner i Verdal at jeg ikke kan skrive til dem alle. Jeg ønsker at jeg var i Norge igjen, da jeg likte meg så godt der. jeg kom opp i en ulykke da jeg kom heim. Jeg brøt av benet og et ribben, og ødela bilen min. Men jeg har en ny bil nå, og jeg f årer overalt og fortelter om den vidunderlige reisen jeg hadde til Norge, den beste reisen jeg noen gang har hatt. Vær så snill og hiis alte, hiis Jon Suul fra meg, og alle mine andre venner i Verdal. Vi har hatt en storm her som blåste ned min store låve, men jeg har bygd den opp igjen na. Få svenskene til å holde seg på rett side av vegen når jeg kommer tilbake om to år! Med beste hilsen Olaf Skavhaug Men det ble ingen flere turer tit gamlelandet for Olaf. Han døde i Otter Tali, Minnesota, i januar 1955. 83. Magna Jorgine, f. 1906, d. 1951 i Dalton, Minnesota. Ugift 84. Oscar, f. 1912 i Dalton, d. 1983 i Grant County, Minnesota Broren Martin Olsen overtok bygselen av gården etter at Jeremias hadde utvandret. Martin Olsen Skavhaug (1864-) og Maren Anna Ellingsdatter (1863-1936) Martin Olsen var som nevnt før, født i 1864, før foreldra ble gift. Han var fosterbarn i Lindset i 1865, men ble med foreldra til Skavhaugg øvre i 1868. Han var tjeneste dreng på Inndal østre da han i 1890 ble gift med Maren Anna Ellingsdatter Indal, f. 1863 i Inndalen. Hun var datter av ugifte foreldre Elling Ellevsen Indal østre og Anne Mikkelsdatter Hellan. Om foreldra til Maren kan nevnes at Elling Ellevsen Indal var født på Inndal østre i 1841 og var sønn av gårdbruker/leilendmg Ellev Olsen Indal og kone Ingeborg Pedersdatter. Elling ble gift i 1876 med Marine Dortea Mikalsdatter Leirfallaunet, f. 1834 i Trondheim, og var gårdbruker i Stamphusmyra fra 1877 og til han i 1884 ble bruker på Inndal østre. I 1896 kjøpte han bruket Vestre under Kjæran, gnr. 283, bnr. 6, og flyttet dit. Om Marens mor, Anne Mikkelsdatter, veit vi ikke så mye, men vi mener at hun var født i 1832 i Hellan og var datter av Mikkel Toresen og kone Inger Larsdatter, som bl. a. var husmannsfolk under Vest-Grundan. Anne var hos Gerhard Dahl på Aunet (Leirhaug) i 1865 og ugift kokkepike i Vest-Grundan i 1875. Videre ukjent. Maren vaks opp på husmannsplassen Knka (Krikja) under Inndal vestre som fos terdatter hos Ole og Marta Kriken og ble konfirmert derfrå i 1878. Det ser ut som Martin Skavhaug arbeidet som gårdskar på farsgården (eller kan skje i Inndal østre) fram til 1898. Som eldste sønn hadde det vært naturlig at han overtok som leilending på gården etter faren, men i stedet ble det altså den yngre bro ren Jeremias som overtok i første omgang (se foran). Martin kjøpte plassen Garnesmoen under Garnes av Nils Garnes og flyttet dit med familien i 1898. Men i HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 103 H&FIS-A ---- 1904, etter at broren Jeremias reiste til Amerika, solgte han Garnesmoen til Marta Mikkelsdatter Aasan og overtok som leilending på Skavhaugg ovre. Både Martin og Maren meldte seg ut av statskirka i 1898 og gikk inn i baptist samfunnet. Etter mobliseringa i forbindelse med unionsopplosninga i 1905 var det folksomt på gården i noen septemberdager dette året. Skognske landstormeskadron bestående av 124 mann under kommando av premierløytnant H. Baumann var forlagt som grensevakt der i 14 dager. Som takk for oppholdet skreiv befal og mannskap under på følgende takkesknv til vertskapet. Til minde om opholdet paa gården øvre Skavhaug aar 1905, mellom den 17 og 30 september, nedtegner vi, bejal og mandskap ved Skognske eskadron aj Trondhjemske kavalerilandstormkorps, vore navne, idet vi udtaler vor bedste tak for den opofrelse, venlighed og uegennytte som af husets folk er os udvist under vort ophold her Skavhaug i Vuku 30 september 1905 Hans Baumann, pr.løitnant, eskadronskommandør - Hans Schou, pr.løitnant, eska dronskommandør - M. H. Benum, gaardbruger, for. pr.løitnant og eskadronskom mandør -John Segtnan, gaardbruger, for. kom. sergeant - R Kvarving, gaardbruger, for. sergeant -Johan Haugan, gaardbruger, for. sergeant - Peder Skjerve, gaardbru ger, for. korporal - Paul Lynaas, sanitetskorporal - S. T. Berg, for furer - Nikolay Johansen, skrædder, for. korporal. Konrad Ystgaard - P M. Storborg, gaardbruger - John Westrum, gaardbruger - Vilhelm Valnes - Peder Mære - Ludvig Valbækken - Jacob J. Baglo for. korporal - Johs. Tynestangen - Olaf Øwre -J. M. Storborg - Sivert Lyngstad -Johannes Skaanes - Johannes Kolberg - Oluf Lund - Ole Lætnes - Jon Vistven - Johs. Følstad - K M. Karlsen - Christian Næss - Ole Fetaren - J. A. Hansen, trompeter - Gustav Volen - P 0. Vold - Karl Grønn - Peder A. Fleskhus - Ole Brækken - Mortinus Lyngstad - M. Pettersen, gaardsbestyrer - Peter Johansen - Anton Grevskot - Gust Gundersen Løkken -Johan B. Solberg - Ludvig Pulling - Paul Røiseng - Ole Berget, hovslager - Edvard Bakenget, gaardbruger - Iver Snerting - Edvard Moaas, gaardbruger - Anders 0. Vang - Joakim Gulstad, skrædder - J. M. Sagmo - Johan Koa - Johannes Balgaard - Ole A. Bjørken - M. Hallan, meierist - Ole A. Follo - Alfred Lyng - 0. B. Hoem - Hem: M. Ertzgaard - S. Høi - Johannes A. Kvam -Aneus 0. Stubskind - J. Bjørge - R. Henning, gaardbruger - P Huseby - G. Flyum - 0. Øksnes - John M. Brataas -J. Ramstad -Johs. Haga - Sefanias 0. Lillemarken - Alfred Haugan - Ludvig Schei - Ole Bruaas, handelsbetjent Trondhjem - 0. H. Sjaastad, gaardbruger Skogn - Sofian Rendum - Erik 0. Ree - Ragnvald Bjørgum, lærer Trondhjem - Ole Eliassen - Andreas Viken - G. A. Olsen - S. Myraas - Anders Rosvold - Anton Bye. Når Martin Skavhaug døde er ikke kjent, men han var trolig død før sønnen Albert overtok som bruker ca. 1917. Maren Anna døde i desember 1935 (gravlagt i Vinne 2.1.1936). De hadde tre barn: SKAVHAUGG
---- 104 H&FIS-A ---- B 1 . Ragna Oline, f. 1 890 på Inndal, d. 1 977. I sin ungdom tjente hun hos Anna og Jeremias Indahl på Inndal østre. Hun ble gift i 1928 med lensearbeider Paul Olaussen Valberg, f. 1887 på Mikvollvald, d. 1975, sønn av husmann Olaus p e t ersen Valberg og kone Hanna Hansdatter Overholmen. De bodde på småbru ket Valberg på Ørmelen. Ragna hadde en sønn: Cl. Agnar Skavhaug, f. 1919, d. 1973. Gift med Helga Johnsdatter Vang, f. 1921, d. 1996. 82. Albert, f. 1892 på Inndal, d. 1960. Gårdbruker på Skavhaugg øvre. 83. Einar, f. 1906 på Skavhaugg, d. 1986. Gift i 1935 med Anna Otelie Nordahl, f. 1904, d. 1999, datter av Karl Edvard Eriksen Nordahl og kone Serine Margrete Sivertsdatter på Nordgård i Vinne. Einar Skavhaug ble bureiser på Spandet nordre i Raset i 1936. De hadde tre barn - Eva Sofie, f. 1937, Minda Martine, f. 1942, og Elstein Aslak, f. 1947. Martin Olsen Skavhaug og Gustav Andorsen Storstad. Foto. Larsson Maren Anna Skavhaug med yngstebarnet Einar.
---- 105 H&FIS-A ---- Albert Martinsen Skavhaug (1892-1960) og Inga Margrete Karlsdatter (1896-1977) Albert ble gift borgerlig i 1915 med Inga Margrete Flyum. f. 1896 på Flyan i Helgådal. Hun var datter av vegvokter Karl Iver Olsen Flyum i Vaterholmen og kone Marta Sivertsdatter i mannens forste ekteskap. Albert var med på bygginga av festningsanlegga ved Vaterholmen under forste verdenskrig, og det var nok mens dette pågikk at han og Margrete mottes og ble et par. 11918 kjopte Albert gården av Verdal kom- mune for 2050 kroner. Skjotet er datert 13. desember 1920. Folgende spesialklausuler er nevnt i skjotet: For Bergli gnr 221 bnr 6 adkomstvei til den nes skog og havnegang over eiendommen. Paa eiendommen hviler jølgende kår til Maren Skavhaug for livstid med prioritet efter kr. 2050: Frit passende husværelse som vedlige- holdes av opSldderen. Adgang til kjøkken, kjel- Margrete og Albert Skavhaug i Vaterholm der og bur Ved smaakløvet til tilstrækkelig (i forlovelsestida?). mengde og denne om fornødes indbaaret. Ligesaa godt vand og 1 liter nysilt melk og 1 liter separert melk daglig. 6 kgjlæsk aarlig. Fødsel og pas vinter og sommer for 1 sau med lam, det sidste til indsætningen om hosten. Aarlig leveres av opsidderen 100 kg byg og 80 kg havre av det bedste og skikket til menneskeføde. Opsidderen besørger og bekoster jormaling etter kaartagerens ønske. Opsidderer skajjer og sætter (forsvarlig gjødslet) Vi td. (70 lit.) poteter og om fornødiges besørger optagningen. Fornøden hjelp og pasning i sygdom og alderdom. Fornøden hestskyds. Kaarets aarlige værdi kr. 300. Albert såtte opp nytt uthus (fjøs, stall og låve) i 1926 og ny stuelån i 1946. Ved siden av gardsbruket dreiv han i skogen vinters tid som tømmerkjører og brosler. Albert Skavhaug og familien tilhørte baptistsamfunnet, og han var aktiv i baptist foreningen i Inndalen. Han var glad i sang og hadde en god sangstemme. I 1952 overlot Albert gården til sønnen Kolbjørn Skavhaug. Albert døde i 1960 og Margrete i 1977. Barn: 81. Morten Arnold, f. 1916 på Skavhaugg øvre, d. 1987. Gift i 1941 med Dagrun Andersdatter Lundgren, f. 1 920 på Dillmoen, d. 1991, datter av Anders Lundgren og kone Mette Lassesdatter, f. Sagen. Arnold var såkalt "fastkar" på Værdalsbruket SKAVHAUGG
---- 106 H&FIS-A ---- så lenge han var yrkesaktiv. Han kjøpte Sandvoll, gnr. 240, bnr. 6, i 1948, men bygde seinere egen villa på Inndalsåkeren. Fem barn (fire døtre og en sønn), men to døtre døde som spedbarn. 82. Kolbjørn, f. 1918 på Skavhaugg øvre, d. 1998. Gift i 1939 med Olaug Konstanse Johansdatter Høgli, f. 1915, d. 1997, datter av Eleonora Olsdatter Høgli og Johan Edvardsen Aasan. Kolbjørn arbeidet som måler før han ble gard- bruken Tre døtre og to sønner. 83. Matteus, f. 1920 på Skavhaugg øvre. Gift i 1947 med Astrid Berget fra Verran. Sjåfør ved Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. Bosatt i Steinkjer. Matteus døde i 2006. De hadde fire barn, og Matteus var far til ei datter fra før. 84. Marta, f. 1922 på Skavhaugg øvre, d. 2003. Gift i 1946 med Leif Thormod Andersen Lundgren, f. 1914, d. 2000, sønn av Anders Lundgren og kone Mette Lassesdatter, f. Sagen. Småbrukere på Dillmoen i Vuku fra 1949. De fikk ei datter og to sønner. Marta hadde også ei datter, Audhild Margrete Nordheim, f. 1942, d. 2008. 85. Svein, f. 1926 på Skavhaugg øvre. Gift med Sissel Wicklund fra Kabelvåg, f. 1929, d. 2007. Underdirektør ved Direktoratet for Naturforvaltning og bosatt i Trondheim. To sønner og to døtre. 86. Aslaug, f. 1928 på Skavhaugg øvre. Gift i 1955 med Johan Agnor Johansson, f. 1927. Bosatt på Verdalsøra. En sønn og ei datter. Nåværende eier av gården er Atle Skavhaug, f. 1945, sønn av Kolbjørn og Olaug Skavhaug. Gift med Erna Ydse, f. 1947. Husmannsplass: SVARTÅSEN GNR. 221, BNR. 5 Svartåsen var husmannsplass under Skavhaugg allerede på 1700-tallet. Kanskje eksisterte den også på 1600-tallet, mulig som plass for dragonen fram til Skavhaugg ble slettet som dragonkvarter i 1688. Den var husmannsplass fram til Ole Olsen Svartaas kjøpte den av Verdal kom mune for 1800 kr i 1920. Heimen er i dag på ca 20 mål dyrkbar jord samt en skog teig på ca 60 mål. Som på de øvnge heimene oppe i Skavhaugbakkan er jorda bratt lendt og tungdrevet. De gamle husa på Svartåsen stod helt fram til etter 2. verdenskrig. Fra 1800 kjenner vi til at følgende husmenn har bodd på Svartåsen: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 107 H&FIS-A ---- På Svartåsen i 1932. Stående bak: Leif, Sverre og Oddny Svartaas, g. Bye. Sittende foran: Ole og Laura Svartaas med dattera Hjørdis, g. Sellæg. Svend Larsen (1767-1815) og Kari Bårdsdatter (1760-1826) Svend Larsen var født i 1767 på Lille-Langdal av foreldre Lars Torkildsen Lille- Langdal (1714-1779) og kone Johanna Svendsdatter (1733-1797). Han kalte seg ski løper Svend Larsen Nederholmen da han i 1793 ble gift med Kari Bårdsdatter Nederholmen, f. 1760. Hun var datter av Bård Olsen Nerholmsvald (1734-1804) og kone Sara Mogensdatter (1731-1802). Svend og Kari kom trolig til Svartåsen rundt århundeskiftet 1799/1800, for deres eneste barn, sønnen Lars var født i Gaulstad i Ogndal i 1799, mens de altså er hus mannsfolk på Skavhaugg øvre i 1801. Svend døde på Årstadvald i 1815, der han var husmann da, mens Kari døde som inderst på Mønnesvald i 1826, sannsynligvis hos sønnen Lars Svendsen. Om sønnen Lars veit vi at han arbeidet som skredder da han ble gift fra Arstad i 1822 med Randi Nilsdatter, f. 1801 på Auskmvald. Etter at de hadde losjert i Lmdset var de husmannsfolk under Mønnes (på Hyppen eller Korsveggjerdet?) i hvert fall fram til 1837. Rundt 1840 flyttet familien til Nærøy, og Lars ble gårdbruker på Fornes på Vikna. Han døde i 1854. I 1865 er Randi føderådsenke på gården, som sønnen Nils har overtatt. Seks av barna deres var født i Verdal, samt Lorents, f. 1840 på Vikna. De ble gift og bosatt på Vikna og fikk mange etterkommere der. (Se Vikna 11, s. 31). Omkring 1820 var Ellev Olsen husmann eller inderst på Svartåsen.
---- 108 H&FIS-A ---- Ellev Olsen (1782-1863) og Grete (Margrete) Mikkelsdatter (1779-1868) Ellev Olsen var født ca. 1782, hans opphav er ukjent. I 1801 var han dreng i Øver- Fåra, og han bodde på Storstad da han i 1817 ble gift med enka Grete Mikkelsdatter Leirhaug, f. 1779. Hennes avstamnmg er også ukjent, men hun var fosterdatter i Kjesbua i 1801. Med Margrete som fornavn ble hun i 1810 gift med enkemann Ole Larsen Lmdset, som døde i 1814. Ellev og Grete var inderster på Leirhaug (Aunet) i Ulvilla før de kom til Svartåsen rundt 1820. I 1822 har Ellev betalt 2 ort i skatt. De bodde på Svartåsen også i 1824, men har flyttet til Storstad før 1826, og begge døde som fattiglemmer på Åsenvald i Ulvilla. Barn: Bl "'.Marta Olsdatter, f. 1811 i Lindset. Gretes datter i første ekteskap. Marta var ugift, men hadde tre barn utenfor ekteskap. Hun er registrert flyttet til Overhalla i 1 880, men har nok flyttet dit lenge før, for i 1 865 losjerte hun på Moen på Skage i Overhalla sammen med sin ugifte sønn, baker Olaus Johnsen, f. 1844 på Fleskhusvald i Verdal. I 1 875 var hun budeie på Homstad. 82. Ole, f. 1818 på Leirhaugen. Han ble gift i 1846 med Anne Larsdatter Nordbergsvald, f. 1 826. I 1 865 bodde de i Øvre Grønnevoldgate i Hammerfest, og Ole Ellevsen arbeidet som skipstømmermann. De hadde en fostersønn, Konrad Ove Hansen, f. 1 859 i Brønnøy. De bodde på samme sted i 1 875, Ole var da brannkonstabe! og kalte seg Ole Eiiefsen Værdahl. 83. Marta, f. 1 820 på Skavhaugg. I 1 852 flyttet hun til Overhalla. 84. Mikkel, f. 1 826 på Storstad. I 1 865 losjerende på Munkrøstad i Levanger lands ogn sammen med kona Pauline Pedersdatter, f. 1 842 i Levanger. Mikkel var gru- vearbeider. Siden finnes de ikke registrert. Ole Hansen (1775-1832) og Marit Jensdatter (1774-1871) Ole Hansen og familien kom trolig til Svartåsen først på 1820-tallet, og Ole døde som inderst der i 1832. Før det hadde familien bodd på plasser under Nord- og Sør-Steine og i Kvelloa. Mant kom på sine gamle dager til Aust-Grundan som legdslem og døde den 1871. Mer om familien finnes under husmannsplassen Bruvollen under Sør-Steine. Ole Mikkelsen (1815-1858) og Anne Olsdatter (1815-1874) Ole var født i 1815 på Skavhaugg øvre og var sønn av Mikkel Andorsen. Han ble gift i 1843 med Anne Olsdatter, f. 1815 i Sparbu, og som i 1842 var tjener på Skavhaugg øvre. De ble trolig husmannsfolk på Svartåsen noenlunde på samme tid, seiv om Ole benevnes som inderst i dokumenter fra 1840-åra. I 1858 fikk Ole fikk arbeid på veganlegg i Gevmgåsen, men dette skulle bli hans bane. Dagen etter at han begynte på anlegget, den 15. april, forulykket han da han ble rammet av en steinblokk. I Nordre Trondhjems Amtstidende for 8. juni s. å. skri ver res. kap. A. Steen følgende: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 109 H&FIS-A ---- "Blant de mange Ulykkestilfælde, som Aviserne i den sanere Tid har bragt Efterretninger om fra vort Lands forskjellige Egne, vil det erindres, at der i Amtstidenden for en Tid tilbage ogsaafandtes indrykket en Anmeldelse om en Mand, som død 15de April sidstleden blev ihjelslaaet of et nedfaldende Klippestykke under Arbeidet ved Veiomlægningen over Gevingaasen. Denne Mand er Ole Mikkelsen Skavhoug af Værdalen. Skjønt Ulykken skeede Dagen efter at han var antaget som Arbeider sammesteds og hans Arbeidskammerater selvfølgelig ikke kunde have syn derlig Bekjendskab til ham, ønskede de dog, saasnart de kom til Kundskab om, at den Afdøde efterlod sig Enke og flere smaa Børn i trængende Kaar, at vise disse sin Deeltagelse, i Hensig de og seinere have sammenskudt et Beløb af 29 Spd, som ved Hr Kapitain Lossius ere Enken tilstillede. Disse vakre Træk af kjærlig og virksom Deeltagelse i Enkens og de Faderløses Sorg og store Tak har jeg trota at burde bring es til Almenhedens Kundskab, idet jeg derhos, efter Enkens Eoiiangende, skulde bevidne Giverne hendes hjertelig Tak for den ligesaa uventede som for hende betyde lige Hjelp i hendes forladte Stilling. Værdalen den 3diejuni 1858. A. Steen, Resid. Capellan." Ole og Anne hadde fire barn: 81. Guruanna, f. 1842 på Skavhaugg. I 1865 flyttet hun til Jamtland sammen med søstra Inger Anna. Det er trolig Guruanna som i 1 890 og 1900 bor på Finnsved i Gillhof kapells forsamling i Østre Jamtland under navnet Gurianna Olofsdotter. Hun er gift med arrendator (forpakter) Olof Petter Karlsson, f. 1 838, og de har fem barn. De ble gift i Bodsjø i 1 867. 82. Inger Anna, f. 1 845 på Svartåsen. Flyttet som før nevnt til Jamtland sammen med søstra Guruanna i 1865. Men hun kom tilbake og fikk to barn før hun flyttet til Kvæfjord i Troms. Flyttinga dit er registrert i 1 877, men hun må ha reist allerede i 1 875, for da finner vi henne og dattera Olianna som losjerende hos broren Mikal på Refsnes i Kvæfjord (se nedenfor). Hun ble gift i Kvæfjord i 1 877 med Matias Kristensen Refsnes, f. 1 853, og de fikk tre barn. Inger Annas to barn utenfor ekte skap var disse: Cl . Olianna Johannesdatter, f. 1 872 på Skavhaugg. Faren var ungkar Johannes Wisconsin, USA, seks uker før Olianna ble født. Olianna flyttet sammen med mora til Kvæfjord i 1 875, og det er også trolig Olianna vi finner igjen på Olderskog i Sortland kommune i Vesterålen i 1900. Hun er da gift med not- mann og gårdeier Alfred Hartvik Eilertsøn, f. 1 874 i Sortland. De har to barn født hhv i 1898 og 1900. Som tjenestepike hos dem finner vi Magda 1932 og Olianna i 1951. Begge er gravlagt på gravstedet Dalsand 1 Sortland kommune. De brukte Ridderseth som etternavn. C 2. Inga Andersdatter, f. 1 875 på Skavhauggvald, død på amtssykehuset bare en måned gammel. Faren var ungkar Anders Olsen Forberg fra Melhus.
---- 110 H&FIS-A ---- 83. Mikal, f. 1 848 på Svartåsen. I 1 865 var han fjenestekar på Arstad, men flyttet til Kvæfjord i Troms i 1871. I 1872 ble han gift med Jakobine Bernhardine Esausdatter, f. 1843, datter av leilending Esau Martinus Jakobsen og hustru Elisabet Birgitta Martinusdatter på gården Holand i Kvæfjord. I 1 875 dreiv Mikal som snekker ved siden av at han var husmann på Refsnes i Kvæfjord. I 1 900 kolte han seg Mikal Olsen Skavhaug og var blitt eier av Refsnes, gnr. 30, bnr. 3. Han dreiv fortsott som snekker, og sammen med broren Ole (se nedenfor) produserte han bl. a. en stoltype som ble kjent som "Skavhaugstolene", og som det fortsott skal finnes eksemplarer av i Kvæfjorddistriktet. Ekteparet hadde åtte barn. 3 84. Ole, f. 1 853 på Svartåsen. Registrert flyttet til Kvæfjord i 1 874. I 1 875 var han fisker og hustømmermann på Nedre Hemmestad i Kvæfjord, og ble gift samme år med Jensine Hertvigejensdatter Hemmestad, f. 1 852 i Kvæfjord. I 1 900 kalte han seg for Ole Olsen Skavhaug. Kona Jensine døde i 1 902, og Ole ble gift for andre gang i 1909, med Theodore Amalia Thomasdatter Djupvik, f. 1874, d. 1933. Ole døde i 1937. Ole hadde åtte barn i første ekteskap og tre i sitt andre. Alle barna brukte Skavhaug som etternavn. Enka Anne Olsdatter ble gift på nytt i 1863 med enkemann Ole Jakobsen Skurseth, f. 1795 i Sparbu, se nedenfor: Ole Jakobsen Skurseth (1795-1887) og » Beret Johnsdatter (1780-1851), 2) Anne Olsdatter (1815-1874) Ole Jakobsen Skurseth var født på Skorset i Sparbu i 1795 og var sønn av gårdbru ker Jakob Olsen Skurseth og kone Gumlla Ågesdatter. Gården Skorset ligger på nord vestsida av Leksdalsvatnet. 1 Sparbu og Verdal gikk Ole under navnet «Skorseten», og han var en mangfoldig kar som til sine tider førte et nokså uryddig liv. Som ung arbeidet han i sorenskn vergården Viken på Inderøy. Ei tid var han også på Valstad i Sparbu, og her ble han far til et barn født av pike Rachel Iversdatter Valstad i april 1826. (barnet het Christianna). Han var fortsatt ungkar da han i 1832 kjøpte gården Dalemark ved Leksdalsvatnet, men allerede i 1833 ble gården solgt på auksjon etter rekvisisjon av proprietær Jelstrup, Levanger. I 1835 er Ole igjen oppført som barnefar, denne gang i Stiklestad sogn til et gut tebarn, Jacob, født av Ingeborg Arntsdatter Logtun fra Frosta, som var tjenestepike på Mantvoll. I desember 1837 er Ole meldt mnflyttet til Sparbu igjen, 43 år og fortsatt ugift. Men året etter, i 1838, giftet han seg i Verdal med Beret Johnsdatter Tiller, f. 1780, som var enke etter Bård Andersen Tiller på Ner-Tjellran i Leksdalen. I bygdeboka for Sparbu samt i boka om Hodalsætta er anført at de ble husmannsfolk under Skavhaugg, og at begge døde der, men dette er ikke rett. Derimot var de husmanns folk på en plass under Leirfall som i ettertid er kalt Skorsetstuggu. Plassen det er tale om, hørte under Leirfall vestre og lå høgt oppe i marka sør for skytebanen i Leirfallia. I kirkeregnskapet for Vinne har Ole betalt kirkeskatt fra 1845 til 1860, først som hus HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 111 H&FIS-A ---- mann og de tre siste åra som inderst. Kona Beret dode på Leirfallvald i 1851. Ole har så flyttet til Svartåsen en gang mellom 1860 og 1863, da han ble gift med enka Anne Olsdatter, som for nevnt også var fodt i Sparbu, så de var kanskje gamle kjente. 1 1865 er han oppfort som husmann på Svartåsen og bor sammen med Anne og hen nes sønn Ole fra forste ekteskap. De hadde hest, men ellers bare 3 sauer som beset ning. Seinere (kanskje ca. 1870) har de nok mattet flytte fra plassen og kom under offentlig forsorg. Anne dode som legdslem på Kvelstad i januar 1874. Ole Skurset finner vi som enkemann og tyende, "litt fattigunderstottet". på Tronesvollen i 1875, og han dode i januar 1887 som fattiglem i Oster-Åsan. Ole Jakobsen hadde ingen barn i de to ekteskapene. Om de to han hadde "på si"' har vi opplysnmger om, at dattera Christianna ble gift med Peter Eliassen, f. 1823 i Inderøy I 1865 bodde de på husmannsplassen Rønningen på Mære, mannen var sjø mann og de hadde 4 barn. Om sonnen Jacob føreligger ingen opplysninger. 1 Ole Johnsen Aarstadvald var så husmann på Svartåsen i noen år - fra først på 1870-tallet til ca. 1876. Ole Johnsen Aarstadvald (1841-1917) og Ingeborg Anna Pedersdatter (1840-1927) Han var fodt i 1841 i Sundbyenget av foreldre John Olsen, f. 1810 pa Helmoen, og Malene Olsdatter, f. 1808 på Skrovemelen (gift 1834). Malene var datter av Ole Olsen Ner-Skrove og Stina Håkansdatter, som var fodt i Nåsskott i Jåmtland i 1782.0 m Stinas opphav og livsløp står folgende å lese i utdrag fra en artikkel i Helgådalsnytt 1989 av Reidar Prestmo: "Ingen av mine forjedre har gitt meg så mye hodebry som ei av mine tipptippolde mødre, Stina Håkansdatter, eller på norsk, Håkonsdatter. Første gang hun var nevnt i kirkebøkene her i Verdal er i år 1800. I de åra var det mye innflytting til bygda, m.a. fra Sverige, Ogndal, Trysil og flere steder. 1 ca. 50 år har jeg nu og da prøvd å løyse problemet, men uten hell. 1 1987 sendte jeg mitt "hodebry" til Jens Brønstad i Østersund. Han tok noen omgonger på Landsarkivet der, og ikke lenge etter kom det svar. Mitt mangeårige problem hadde han løyst på kort tid. Stoffet Jens fann fram og det kirkebøkene har å fortelte, viser oss slektsledda i hard kamp for tilværelsen. Stina vart Jødd i Nåsskott i 1782 som eldste barn av Håkan Håkanson og kona Kerstin Hindriksdotter. Håkan hadde 12 barn i sitt første ekteskap og 1 barn i sitt andre. 8 av barna døde i ung alder. Han vart fødd i Aspås, der ætta er ifrå. (Aspås litt nord for Østersund). Håkan var torpare og skomaker. Familien flyttet mye, en gang er de nevnt som "utfattige". Kanskje var det en av årsakene til at Stina vart sendt til far bror Peder i Skavdalen ved Kjesbuvatnet? Peder og kona Magnhild hadde seiv 9 barn, så hvor velkommen Stina var der er nok et spørsmål. Stina må ha vært ca. 16 år da hun kom til Verdal og måtte sikkert straks ut som tje nestepike, muligens på en av Skrovesgårdene. 18 år gammel kommer ho i "uløkka" ogfår sitt første barn, Karen. Far til barnet er Ole Olsen Ner-Skrove, som ho sanere vart gift med. SKAVHAUGG
---- 112 H&FIS-A ---- Stinas farbror, Peder Håkanson Skavdal, var jødd i Aspas år 1748. Han vart gift i Vuku Urke i 1775 med Magnhild Johannesdatter De har stor etterslekt. En annen farbror av Stina var Mathias Håkanson, født i 1750 i Aspås. Når han kom til Verdal er ukjent, men han må ha bodd på Mattiastangen ved Kjesbuvatnet. 1 folketellingen i 1801 er opplyst at brødrene er dreiere og at i hvertfall Peder er rokkmaker. Mathias er da inderst i Kjesbua. Han døde på Skavdalen i 1813. Stinas liv var nok ingen dans på roser. Mannen Ole må ha dødd i 1813/14. Årene mellom 1801 og 1813 var barkebrødsår med krig, sykdom og mange døde. Stina og Ole har flyttet mye. De har mellom annet bodd på Ner-Fåra, Skrovemælen, Ysse, Sem. 11815 er Stina på Solberg østre og Øra. På grunn av flyttinga har nok ingen av fattigkretsene vedkjent seg henne. Så nok har fattigstyrelsen i Verdal sendt Stina med sine 2 yngste barn tilbake til Nåsskott (ca. 2,5 mil hitenfor Østersund), der hen nes far da hodde, en strekning på ca. 20 mil. Malena 8-9 år, Ole 1-2 år Brønstad har funnet dette i Socknens Fattighjon's protokoller. "Hitkommen från Norrige, utsagd of Socknen, tvistas om henne." Seinere er det skrevet: "Enligt Kommers Collegies Utslag på Socknemannens Besvår, blev Enkan Stina med sina Barn afsanda till Wærdalen uti Norrige i Septr Månad 1820." Protokollerfra denne tiden finnes ikke her i Verdal. Hva tanker Stina hadde der hun gikk den lange vegen over skog og fjell tilbake til Verdal, kan vi bare tenke oss. Lange strekninger bar hun nok minstebarnet på "påsaryggen." Utvist fra sine barndomsbygder i Jåmtland og uønsket i Verdal. Seinere har vi ikke noen opplysmnger om henne før hun døde i 1835 på Indalsvald, kanskje hos dattera Kjersti i Asan" I tilknytning til det som Reidar Prestmo skriver om Stina, kan det også nevnes at hun kom i dårlig selskap og havnet i et personlig uføre etter at hun kom tilbake fra Sverige i 1820. I Trondhjems Tugthusprotokoll kan vi lese følgende: Stina Haagensdatter indkom den 26. Januar 1832 ifølge Høiesterettsdom af 1. Juli 1831 på 6 Maanederfor Iste gangs Heleri. Født i Jåmtland sogn. 51 aar 58" høi, mørkt Håar og Øienbryn, blåa Øinejyldigt Ansigt og fin af Vekst og Legemsbygning. Ved Domsagtene for no. 11,12,13,14 og 15, oppererede under no. 10. Den 16. Februar: 1 stoff es Skjørt. 26. Juli: Helsaalet, flikket og overtraaklet 1 p. sko. Løsladt den 26. Juli. (noe av det oppførte er uleselig). Årsaken til at Stina kom i fengsel var at hun hadde gått rundt i bygda og solgt tyve gods for en rømt straffange - Ole Ottersen - som holdt hus i Inndalen/Sul- området i 1820-åra. Hun delte for øvng skjebne med flere inndalinger i samme sak, Peder Pedersen Indal den eldre, og Peder Pedersen Indal den yngre blant andre. Vi må også ta med at far til Ole Johnsen døde på Storstadvald i 1852 av nerve feber (tyfoidfeber). Nervefeberen var på den tiden en ikke uvanlig sykdom hos små kårsfolk her som ellers i landet, og skyldtes som oftest dårlige hygieniske forhold, og dødeligheten var høy. Mora ble gift på nytt i 1854 med Christian Pedersen Storstadvald, f. 1824. De var husmannsfolk på Storbakken under Storstad vestre i 1865. I 1868 utvandret HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 113 H&FIS-A ---- Christian til Kingston, Michigan, mens Malene ble igjen. Da hun døde i 1875, bodde hun trolig hos slekts folket på Storhaugen. I 1863 ble Ole Johnsen gift med Ingeborganna Pedersdatter Stor haugen, f. 1840 på Prestegårdsvald, datter av husmann Peder Pedersen Storhaugen og kone Sigrid Ellevs datter (som begge utvandret til Amerika i 1891, 84 og 75 år gamle!). Av søskena til Ingeborganna kan nev nes Peter Pedersen Lindset, far til Iver PLindseth på Grindgjalet, og Marit Pedersdatter som ble gift med Gunnerius Bårdsen. De sistnevnte var foreldre til bl.a. vegvokter Paul Stiklestad på Tømtåsen i Sul. Før de kom til Svartåsen, bodde Ole og Ingeborganna som inderster på Storhaugen. På plassen fødde de 1 ku og 6 sauer, og utsæden var l A tønne bygg, % tønne havre og 2 V 2 tønne potet. Ole var dagarbeider i til legg til plassmannsjobben. Ole Johnsen og Ingeborg Anna Pedersdatter Aarstadvold. De flyttet fra Svartåsen til Efastplassen under Arstad og ble husmannsfolk der 1 1876 etter husmannenka Gjertrud Johnsdatter, enke etter husmann Andreas Eriksen, som døde 1 1866. Bygselkontrakten forpliktet Ole Johnsen til å avstå 3 dekar av jorda på plassen til Gjertrud. Hun bodde sammen med Ole og Ingeborg Anna i "Plassa" i mange år, men døde på Sagmoen hos sønnen Gustav i 1920. I åra 1886 - 88 var Ole med på bygginga av Kråksjøvegen fra gamle Jamtlandsvegen (Karl Johans veg) til Kråksjøen. Dette går fram av at navnet hans (O. J. Plassen) sammen med navn på flere andre kjente personer fra Vuku er hogd inn 1 fast fjell et stykke oppe i vegen. Kråksjøvegen ble anlagt i forbindelse med at Værdalsbruket bygde hytte ved Kråksjøen og leide den ut til engelske sportsfiskere ogjegere. Det er også fortalt at Ole også skal ha vært på Lofotfiske en eller flere vintre. "Ola Plassa" som han ble kalt, fikk kreft og døde på Efastplassen 1 1917, og Ingeborg Anna døde der 1 1927. Barn: 81. Serianna, f. 1863 på Storhaugen. Hun ble gift i 1888 med Ole Martin Johannessen Skavdal, f. 1866 på Lundskinvald, d. 1956. De var brukere i Skavdalen. SKAVHAUGG
---- 114 H&FIS-A ---- Johanna Maria, f. 1865 på Storhaugen. Hun ble gift i 1897 med Carl Odin Olufsen, f. 1 878 på Bredingsvollan. Foreldra hans var Oluf og Karen Anna Veie (se mer omtale av dem under Reiren under Inndal vestre). Odin var ikke gamle karen da han kom til Anneus Inda! på Inndal øvre (Opstu), og fulgte med da Anneus flyttet til Inndal østre ca. 1 896. Som 1 8-åring begynte han å arbeide for Værdalsbruket som tømmerfløter, og arbeidet for "Bruket" i alle år. I 6 år arbeidet han på sagbruket på Øra og 7 år på sagbruket på Levanger. Da det på den tida fantes verken sykler eller rutebiler, måtte arbeidskarene gå til fots når de skulle heim lørdag kveld og tilbake på søndag. I 1912 var Odin med på bygging av Innsdammen, og som et tegn på at han var ekspert på dambygging, kan nevnes at han var med på å bygge 4 dammer i Kvam, i tillegg til 6-7 dammer i Verdal. I 1921 ble han ansatt som "fastkar" på Værdalsbruket. I 1900 kom Odin og Johanna til Lilleaunet, også kalt Mikkelaunet, i Ulvilla og var husmannsfolk der til de kjøpte heimen ca. 1920. De tok Leirhaug som slektsnavn. Odin og Johanna bodde på Mikkelaunet så lenge de levde. Johanna døde i 1954 og Odin i 1956. De hadde seks barn, alle jenter. Fire av dem ble gift i Sverige. Før de ble gift, hadde Johanna også sønnen Olaf Sakariassen Arstad vold, f. 1 893 (se Garberg under Garnes). Paulina, f. 1870 på Storhaugen, d. 1944. Hun ble gift i 1893 med Hans Peter Ellefsen, f. 1 872 i Ulvilla, d. 1930. Brukere i Garlia under Garnes, se der. 82. B 3 Mette, f. 1873 på Svartåsen, d. 1878. Ole, f. 1875 på Svartåsen, d. 1952. Han ble gift i 1903 med Ingeborg Mortensdatter Lillemo, f. 1878 på Lillemoen, d. 1959. Ole ble gårdbruker på Inndal øvre (se under denne gården) og kjent som Ole O. Indal. Martin, f. 1878 på Efastplassen, d. 1959. Han ble gift i 1905 med Olga Oline Olsdatter Sneppen, f. 1886 på Maritvoilvald. Martin ble småbruker på Garnesmoen og tok Garnesmo som slektsnavn. Se mer der. John, f. 1880 på Efastplassen, d. 1965 på Saxvallen. Som ugift var John Arstad innsatt som far til to jentebarn i Verdal. Det ene var Marie Johanne, f. 1900 i Sulstua, d. 1977. Mora hennes var Oline Vilhelmsdatter, f. 1 875 på Skjærset. Hun var sønnedatter av Karl Johan Andersen ("Kørg-Kal"). I for bindelse med denne fødselen kan nevnes at Martin Nilsen Suul sendte ei regning på 53 kroner til kommunen som "godtgjørelse for røgt og pleie af Oline Wilhelmsdtr. under hendes nedkomst". I herredsstyremøte 17. 12.1900 ble det med 1 8 mot 14 stemmer besluttet: "Regningen bliver ikke at betale". 5 Oline Vilhelmsdatter utvandret ugift til USA i 1 908 og giftet seg der samme året med enkemann, lærer Anton Nicolai Jensen, f. 1 850 på Skånesvald. De fikk tre døtre i Amerika. Hun døde i 1957. Marie Johanne ble gift i 1917 med John B 4 B 5 B 6 B 7 Ellingsen Lindseth, som var bureiser på Krågsvoll i Raset. Det andre barnet til John Arstad var Ella Ingeborg, f. 1902 i Dillan, d. 1989. Mora hennes var Cecilie Bergitte Martinsdatter Dillan, f. 1 882 på Reppevald, og som ble gift med Johan Petter Iversen Sakshaug. Ingeborg vokste opp hos dem og tok Sakshaug som slektsnavn. Hun var ugift, men hadde en sønn, Aksel Waade, f. 1926, d. 1983. HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 115 H&FIS-A ---- John Arstad flyttet til Medstugan i Jamtland og ble gift der i 1910 med Gunborg Persson, f. 1 874. Gunborg var datter av gårdbruker Per Person og kone Anna Lena Andersdotter i Medstugan. De hadde to sønner: Olle, f. 1908, og Axel, f. 1914. 88. Mette, f. 1884 på Efastplassen, d. 1970. Gift i 1905 med John Odin Olsen Vikvang, f. 1883 på Sneppen, d. 1968. Småbrukere på Krika (Krikja) under Inndal vestre, se mer der. 89. Iver, f. 1 886 på Efastplassen, d. 1956. Ugift. Han tok over Efastplassen etter for eldra og kjøpte plassen av Verdal kommune for 1700 kr i 1922. I 1946 solgte han heimen til Magnus Bjørsmo og flyttet til Olaug og Asmund Kvernmo på Granli i Tromsdalsåsan, og døde der i 1 956. Olaug Kvernmo var søsterdattera hans (dat ter av Mette og Odin Vikvang). Hun ble født og vaks opp i "Plassa" og stelte for Iver fram til hun flyttet ti! Tromsdalsåsan i 1939. Ole Olsen (1835-1913) og Marta Olsdatter (1828-1915) Ole Olsen var født i 1835 på Hjeldevald (Svedjan), en plass under Midt-Hellan, og var sonn av Ole Svendsen og Mant Simonsdatter Hjeldevald. Han ble gift i 1862 med Marta Olsdatter Røesvald, f. 1828 på Roesvald (Eggja), datter av Ole Pedersen og Anne Olsdatter Roesvald. I 1865 bodde de på husmannsplassen Bredingsvollan, også kalt Skotrøvollan. Ole arbeidet også som tømmermann (hustomrer). I 1875 var han inderst i Hellan østre, men overtok trolig som husmann på Svartåsen etter Ole Johnsen. Familien bodde i hvert fall der i 1883 og 1891, men seinest i 1895 flyttet de til Stemsmoen, der Ole døde i 1913 og Marta i 1915. Mer om etterkommerne deres finnes under Stemsmoen. Neste husmann på Svartåsen ble Andreas Edvard Olsen, seinere mer kjent bare som Edvard Aasan: Andreas Edvard Olsen (1860-1959) og Mette Olsdatter (1859-1941) Andreas Edvard Olsen var født i 1860 på Heirsaunet i Frol og var sønn av Ole Hansen og kone Olianna Einarsdatter, f. Heirsvald. Foreldra bodde på Heglesmoen i Frol, men faren var født i 1825 på Fangdal Hile i Helgådalen og var sønn av Hans Svendsen Fangdal lille og kone Marta Olsdatter Kleppen. Edvard, som var navnet han brukte til daglig, var i 1875 gjetergutt hos morfaren på Nordenget i Frol. På 1880-tallet kom han til Skjækermoen i Helgådalen, der han arbeidet som snekker og hjulmaker. I 1887 ble han gift med Mette Olsdatter Ottermo, f. 1859 på Ottermovald, datter av Ole Olsen Ottermovald. De bodde på Ottermoen før de på vårparten 1895 kom til Svartåsen og avløste Ole Olsen som hus mann. 1 1900 hadde de 7 kyr og ungnaut, 6 sauer og 1 geit. Edvard Olsen var en fremragende jeger og fangstmann, og hentet mye av maten som familien trengte i skog og fjell, kanskje ikke alltid på helt lovformelig vis. Det har versert ei historie om at skytterlaget var samlet til skirenn på Svartåsen en vinter. Edvard hadde like før skutt en elg for å skaffe familien sårt tiltrengt mat, og for å skju le elgkjøttet hadde han spadd snø over det, og snøhaugen ble brukt som hopp under skirennet! SKAVHAUGG
---- 116 H&FIS-A ---- I 1902 kjøpte han Øster-Åsan av Marta Mikkelsdatter Aasan og flyttet dit. Se mer om familien der. Grete Petrine Paulsdatter Bjørsmo (1856-1920) Da Svartåsen ble ledig etter at Edvard Olsen hadde flyttet til Øster-Åsan, kom enka etter Ole Eriksen Bjørsmo, Grete Petrine Bjørsmo, og de yngste av barna hennes til Svartåsen. Både Grete og barna tok Svartaas som slektsnavn. Hun bodde på Svartåsen til hun døde i 1920. Etter at sønnen Ole hadde overtatt plassen, arbeidet Grete mye på Garnes. Om familien, se under Bjørsmoen. Ole Olsen Svartaas (1887-1976) og Laura Otilie Olsdatter (1882-1963) Ole Olsen var født i 1887 i Sulstua og var sønn av Ole Eriksen Sulstuen (seinere Bjørsmo) og kone Grete Petrine Paulsdatter Holmboe. Av folketellmga kan vi lese at han i 1900 var gjeter i Midt-Grundan, men etter at faren omkom i tømmerfløytinga våren 1902, flyttet han sammen med mora til Svartåsen, og han ble den siste hus mannen på plassen. Han dreiv plassen sammen med mora de første åra, men etter at han ble gift tok han over som husmann. Han bygde nytt uthus i 1910, og ble leilen ding da Svartåsen ble utskilt fra hovedbølet ved skylddelmgsforretmng av 2. novem ber 1914, og i 1920 kjøpte han heimen av Verdal kommune for 1800 kroner, skjote utstedt 16. desember 1920. Ole ble gift i 1910 med Laura Otilie Olsdatter Svegjerdet, f. 1882 på Svegjerdet. Hun var datter av husmann Ole Ellevsen og Liva Olsdatter på Svegjerdet. Ved sida av å være småbruker, arbeidet Ole i mange år som skogsarbeider på Værdalsbruket. I mellomkrigstida fikk han som så mange andre oppleve nedgangs tid og arbeidsløyse, og da var det mange ganger tungt for "småhakkere" å greie seg økonomisk, slik at de måtte forsøke alle slags inntektsmuligheter. Nedenfor gjengir vi deler av et usignert inserat som stod i Innherreds Folkeblad 1. juli 1930, der vi synes å kjenne igjen en hendelse som dreide seg om Ole: Frå Indalen Folk klagar over arbtidslaushtit. På Verdalsbruket er det noko arbeid, men det er so dårleg betalt at dei som har familie klarer seg ikkje med den betalinga dei jår Dei held no på og skipar fagforening og resultatet av det fær tida syne. Men no er det utsikt til ei betre tid. Det er vel ikkje alle som veit at fjella rundt Indalen er fulle av sylv og gull. Berre dei no vil opna for det dei ligg og gøymer på, so me fær sving i det. I Steinsberget aust for Aasan er det funne svovlkis; folk hev vore der og skjerpa og dei skal kanskje taka til med utbonng. I Seternessdalen er det ogso funne noko glimande; men um det er sylv eller gull har eg ikkje høyrd. Men det er ogso inne til etterrøknad. Han Ola uppmed skogåsen for og leita etter sylv ein dag og da var han svært hep pen, han fann gull i staden. Han fann eit reve-hi på seks ungar, tri hu-ar og 3 han nar og det gjorde honom 450 kroner rikare. Slikt har aldri hendt fyr i Indalen. Skulde det ikkje no i denne arbeidslause tid vore gjort alvor med å finna sylv-verket? Vi fær
---- 117 H&FIS-A ---- vona og tru at han Ola eller nokon annan finn det gull eller sylv som ligg gøymt slik at det vert arbeidsrørsla med god betaling. Noe gull eller sølv ble ikke funnet i Inndalen verken da eller seinere. Men Ole fikk omsider arbeid i vegvesenet, der han ble arbeidsformann på anlegg. Han hadde også noen kommunale tillitsverv. Som person var han humørfylt og slagferdig. I 1939 overlot Ole heimen til sønnen Ottar, kjøpte tomt av Svegård og bygde vil laen "Lindheim" ved forsamlingshuset i Inndalen, og der bodde Laura og Ole resten av livet. Laura døde i 1963 og Ole i 1976. Barn: Bl Sverre Odinsen, f. 1904 på Svegjerdet, d. 1963. Lauras sønn før ekteskapet. Faren var John Odin Olsen Vikvang. Sverre vaks opp på Svartåsen og tok Svartås som slektsnavn. Han var skogsarbeider all sin dag. I 1 949 ble han gift med Ingrid Ragna Johnsdatter Myhre, f. 1909 på Vinnesmoen, d. 2000. Ingrid var datter av småbruker John Johansen Myhre og hustru Julie på Myre i Vinne. De bodde først på Holmestad ved Litj-Molden i Inndalen, men flyttet seinere til farsheimen til Ingrid. De fikk en sønn, Jens Olav, f. 1 949 i Inndalen. Ottar, f. 1 910 på Svegjerdet, d. 1 982. Han ble gift i 1 939 med Gudrun Kristine Edvardsdatter Stubbe, f. 1914 på Stubbe. Neste bruker. B 2 B 3 Gunvor, f. 191 1 på Svartåsen. Gift med Bjarne Tønne fra Sparbu (1907-1986). Bureisere på Myrstad under Mære fra 1 934. Ekteskapet var barnlaust, men de tok til seg Eldbjørg Svartås' datter Liv, f. 1 944, som ble gift med den kjente skihop peren Torgeir Brandtzæg fra Ogndal. Liv og Torgeir Brandtzæg overtok heimen til Gunvor og Bjarne Tønne i 1973. B 3 Liva, f. 191 3 på Svartåsen. Gift i 1947 med Johannes Brenden fra Vestfossen (d. 1997). Bosatt på Hokksund og døde der i 2000. M Ola, f. 1915 på Svartåsen. Gift i 1947 med Helga Katrina Arstad, f. 1916 på Heiden, datter av ugifte foreldre Fabian Guldbrandsen Fjållsjo og Marie Helmersdatter Heiden. Fabian var fra Norrby i Fjållsjø anneks i Angermanland i Sverige og født der i 1888. Mora til Helga ble siden gift med vegvokter Olaf Olsen Svegård, og de bodde på Myra under Musem i Leksdalen. Helga vokste opp hos Betra og Arne Arstad på Arstad nordre. Ola Svartås deltok i kampene ved Narvik i 1940, ble tatt til fange av tyskerne og sendt over til Sverige. Han kom tilbake ti! Norge utpå sommeren samme år, men stakk til Sverige på nytt og oppholdt seg der til krigen var slutt i 1 945. Etter at han kom tilbake, arbeidet han først som skogsarbeider. I noen år var han vaktmester i Vaterholmen leir. Seinere ble han vegvokter på mellomriksvegen, med bosted på Innsmoen. Han overtok "Lindheim 11 etter faren, men da vegvesenet kjøpte "Lindheim" for nedriving, kjøpte han eiendommen Molden østre av Alf Liff og bodde der til han døde i desember 1 984. Helga flyttet ned på Øra og bodde der til hun døde i 1 998. Ola og Helga fikk fem døtre, og Helga hadde fra før dattera Aud Ingebjørg Arstad, f. 1941 . Eldbjørg Ingeborg, f. 1917 på Svartåsen, d. 2001 . I 1944 fikk Eldbjørg dattera Liv med Reidar Aagaard fra Trondheim. Liv vaks som nevnt foran opp hos mostra B 5 SKAVHAUGG
---- 118 H&FIS-A ---- Gunvor Tønne på Myrstad i Sparbu. Eldbjørg ble gift i 1950 med Bernhard Odinsen Granheim, f. 1920. Bosatt ved Hallemskorsen på Stiklestad. Eldbjørg og Bernhard Granheim fikk tre barn. 86. Oddny, f. 1 91 9 på Svartåsen. Gift i 1 943 med stasjonsbetjent Ottar Asbjørn Bye, f. 1 920 i Strinda, d. 1 987. Skilt. Bosatt på Øra. Oddny døde i 2005. De hadde to døtre. 87. Leif, f. 1921 på Svartåsen, d. 2006. Gift i 1952 med Sigrun Teodorsdatter Nessemo, f. 1922, d. 1991. Leif var skogsarbeider på Værdalsbruket og fikk Kongens fortjenstmedalje i sølv for lang og tro tjeneste. De bodde i eget hus ved Skjækerfossen. I perioden 1975-1979 var Leif kommunestyremedlem for Arbeiderpartiet. De fikk to sønner, og Leif hadde også en sønn, Tore, f. 1 946, med Gjertrud Guddingsmo (Stubbe). 88. Helga, f. 1923 på Svartåsen. Død som spedbarn. 89. Hjørdis, f. 1927 på Svartåsen. Gift i 1949 med Morten Hermann Pettersen Sellæg, f. 1925, d. 1995. Gårdbrukere på Sellæg i Raset, tre barn. Ottar Olsen Svartås (1910-1982) og Gudrun Kristine Edvardsdatter (1914-) Ottar Svartås ble gift i 1939 gift med Gudrun Kristine Edvardsdatter Stubbe, f. 1914 på Stubbe. Gudrun var datter av Edvard Ellevsen Stubbe og kone Ovedie Karoline Olufsdatter Snausen. Ved siden av å være småbruker på Svartåsen, som han overtok etter foreldra i 1939, arbeidet Ottar som tømmerhogger. På Svartåsen såtte han opp ny stue i 1949. 1 likhet med sine to brødre var også Ottar en ivrig langrennsløper, og han var lld sjelen bak det tradisjonelle "Stormyrrennet", et lokalt skirenn som hver Skjærtorsdag ble arrangert fra Svartåsen så lenge han levde. Han var også en populær aktør i loka le revyer og skuespill. Ottar døde i 1982. Gudrun ble boende på Svartåsen også etter at hun ble alene, men dyrkajorda ble bortleid til beitemark og seinere brukt til juletre dyrking av søn nen Odd, som med tida også overtok som eier. Som pensjonist fikk Gudrun anledning til å reise rundt i landet, og besøkte ste der på kryss og tvers fra Oslo til Nordkapp. Og i forkant av sin 90-årsdag fikk hun også oppfylt et helt spesielt ønske: Åfå komme på toppen av Hermannssnasa, fjellet som hun hadde hatt utsikt til hver eneste dag siden hun kom til Svartåsen for 65 år siden, men som det aldri ble anledning til å realisere mens hun var fysisk i stand til det. Det var barna som skjenket henne en tur med helikopter over toppen av "Snasa" som mttiårsgave. Gudrun og Ottar fikk to barn: Bl . Odd Edvard, f. 1940 på Svartåsen. Gift i 1961 med Oddlaug Ekren, f. 1941 Gårdbrukere på Lennes i Ness. To sønner. 82. Kjellrun Leikny, f. 1944 på Svartåsen. I 1964 fikk hun sønnen Geir med Ottar Jostein Melby, f. 1942. Hun ble gift i 1966 med Arne Landfald, f. 1938. De var gårdbrukere på Hegge under Augla, men bor nå på Stiklestad prestegard. To barn. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 119 H&FIS-A ---- Gudrun, Ottar og sønnen Odd Svartås på Svartåsen 1942. Frådelt bruk BERGLI GNR. 221, BNR. 6 Bergli ble frådelt Skavhaugg øvre ved skylddelingsforretnmg 13. november 1920. Fra skylddelingsforretningen hitsettes: "Skylddelingsjoretmng. Aar 1920 den 13de november avholdt undertegnede smaa bruksnevnd skylddelingsforretning over gaarden Skavhaug gnr 221 bnr. 1 av skyld mark 2,12 i Vuku sogn, Verdal herred, tilhørende Verdal kommune i anledning av, at der er solgt en parsel av gaarden til Ola Garli. Over de dele av gaarden som er fråskilt, meddeles herfølgende grænsebeskrivelse: 1. Indmarken: Fra nordøstre hjørne av Garlis indmark gaar grensen langs hovedbø lets indmark i ret linje i sydøstlig retning til Skavhaug nedres indmarkgrense hvor stein med x er nedsat. Fortsætter saa i sydlig retning langs nevnte eiendomsgrense til Garness øvre støter imot. Følger så denne eiendomsgrense i vestlig retning indtil Garlis indmark. Derfrå i nordlig retning til utgangspunktet. SKAVHAUGG
---- 120 H&FIS-A ---- Bergli 1 946. Fotoet utlånt av Olaug Lyng: 2. Skogen: Fra x ifastfjéld ved Skavhaug nedre indmarksgjerde, følger grensen langs gjerdet til Skavhaug øvres utmarksgjerde, grenser saa mot hovedbølet i nordlig ret ning langs gjerdet til stein med x er sat. Derfrå i nordøstlig retning indtil stein med x ved skogsveien og jortsætter langs denne vei i sydlig retning til utgangspunktet. Sistnævnte grense mot hovedbølet. Skyldenfor den fraskilte del blev bestemt til mark 0,60. Hovedbøllets gjenværende skyld utgjør mark 1,52. Den fraskilte del er git bruksnavn Bergli." Verdal kommune solgte heimen til Ole Hansen Garli for 3500 kroner, skjote utstedt 29. desember 1920. Ole Hansen Garli (1899-1960) og Margot Olsdatter (1898-1986) Ole Garli var født i 1899 på Sagmoen og var sønn av Hans Ellefsen Garli og kone Paulma Olsdatter Aarstadvald og kom til Garlia under Garnes sammen med foreldra i 1903. I 1922 ble han gift med Margot Olsdatter Fossnesset, f. 1898 på Fossnesset i Ulvilla, datter av Ole Ludvigsen Fossnesset og kone Anna Kristine Olufsdatter Veie. Margot var manntallsført som taus på Inndal østre i 1921. Ole Garli var snekker av yrke, og hadde uthus oppsatt på Bergli i 1922, men stua var ferdig til innflytting først i 1928. 1 mellomtida bodde familien i Garberg og på Garnes øvre. Det må kanskje nevnes at samtidig som de flyttet inn på Bergli, flyttet også Ole søster, Magna Kristiansen, og hennes familie inn der, og i tjue år bodde det to familier på Bergli. Ole og Margot hadde ei datter: Bl Olaug f 1 924 i Garberg. Gift i 195 1 med Ivar Neliussen Lyngsaunet, f. 1923. Bosatt på Sandheim u. Fæby. Ivar døde i 2008. De fikk to døtre, Marit Olea, f. 1951, og Randi Turid, f. 1953, d. 1994.
---- 121 H&FIS-A ---- Ole og Margot Garli med barnebarna Marit Olea og Randi Turid Lyngsaunet Olaug Lyngsai Ole arbeidet som bygnmgssnekker ved sida av at han dreiv småbruket. Han var også teknisk interessert og kyndig, og bygde bl. a. sine egne radioer. Han spilte fio lin, var sangmteressert og dirigerte en mannskvartett i Inndalen noen år etter 1945. Han døde i 1960 etter kort tids sykdom. I 1961 solgte Margot heimen til Oles svoger Olaf E. Indal, som inntil da hadde eid Skogli (Sneringen). Margot flyttet til datter og svigersønn ved Fæby og bodde der til hun døde i 1986. Olaf Indal leide bort jordvegen til brukeren på Skavhaugg nedre. Siden først på 1990-tallet har det ikke bodd noen i Bergli. Heimen eies i dag av Aud Kristiansen Kverkild. SKAVHAUGG
---- 122 H&FIS-A ---- BRANNDAL (RAUSTUGGU) Denne stua var opprinnelig en kommunal bolig som sto i Baggelåsen ved Stamphusmyra. Med kommunal støtte ble huset flyttet derfrå i 1931 og satt opp på tomt av Bergli som bolig for familiene til Helge og Einar Garli. På folkemunne ble hei men kalt "Raustuggu", navnet skulle den angivelig ha fått med seg fra tida den sto i Vinne, fordi de som bodde der var "raude" (kommumster). Huset har ikke vært bebodd etter ca. 1960 og er i sterkt forfall. Helge Hansen Garli (1901-1983) og Sigrun Johansdatter (1907-1997) Helge Hansen Garli var født i 1901 på Sagmoen og var sønn av Hans Peter Ellevsen og kone Paulma Olsdatter. Foreldra kom til Garlia under Garnes i 1903. Helge ble gift i 1926 med Sigrun Johansdatter Sakshaug, f. 1907 på Hellvald. Hun var datter av Johan Petter Iversen Sakshaug og kone Cecilie Birgitte Martmsdatter. Helge og Sigrun bodde de første åra i Vinne før de kom til "Raustuggu" i 1931. 1 1938 bygde de sin egen heim Øvrevoll på tomt av Svegjerdet og flyttet dit. Se mer om dem og familien der. Einar Hansen Garli (1896-1989) og Karen Olsdatter Sagen (1903-1985) Einar Hansen Garli ble født på Sagmoen i 1896, foreldre Hans og Paulma Garli. Han ble gift i 1923 med Karen Margit Olsdatter Sagen, f. 1903 på Hellsveet, d. 1985, dat ter av Ole Lassesen Sagen og kone Julie Kristine Martmsdatter. Karen og Einar bodde på forskjellige steder - Vikvang, Sagen og Reiren - før de kom til Brandal. Der bodde de inntil de flyttet til ny bolig ved Garnes rundt 1960. Einar arbeidet for det meste i skogen. Som ung gutt var han med far sin på arbeid på Garnessaga, og var da så uheldig å kappe av seg tre fingre på den eine handa, men det så ikke ut til å hemme ham så mye i arbeidet. Om hausten var han "fastkar" på "stortrøska" når den gikk på rundgang på gårdene i bygda. Karen arbeidet mye som høgtidskokke. Karen døde i 1985 og Einar i 1989. De hadde 7 barn: 81. Jenny Pauline, f. 1 924 på Vikvang, d. 2008. Hun ble gift i Åre i 1958 med gård bruker Lennart Reinholdt Nilsson, Nordhallen. De hadde to sønner. Før hun ble gift hadde hun dottera Eldrid Kristine, f. 1944. Eldrid ble gift i 1969 med Ola Skavhaug, f. 1936. 82. Henrik, f. 1925 i Sagen. Som ung ble han rammet av sykdom som såtte ham en del tilbake fysisk. Men han lærte seg handels- og kontorfag pr. korrespondanse, og var leder av Verdal regnskapslag i mange år. Han bygde heimen "Dalheim" for seg og foreldra ved vegen like øst for Garnes. Han døde i 1992. Ugift. B 3 Solveig, f. 1 926 i Sagen, d. 2002. Gift i 1 953 med Lasse Arstadvold, f. 1 923, d. 2005. Fem barn. 84. Ole, f. 1928. Han ble gift i Sverige med Marta Ingeborg Johansson og ble gard bruker i Rissna i Jåmtland. D. 2004. Seks barn. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 123 H&FIS-A ---- 85. Anna Bergljot, f. 1932. Gift i 1951 med Ola Indahl, f. 1924, d. 2001. De var gårdbrukere på Vikdal. Fire barn. 86. Knut Edmund, f. 1937, d. 2006. Gift i 1961 med Møyfrid Johanne Garberg, f. 1943, d. 1995. Fire barn. 87. Odd Kristian, f. 1940. Gift 1966 med Målfrid Kristine Sellæg, f. 1946. Gårdbrukere i Ørtugen. Odd døde i 2007. Tre barn. SKAVHAUGG
---- 124 H&FIS-A ---- SKAVHAUGG NEDRE GNR. 221, BNR. 2 "Gammelgården" på Skavhaugg nedre. Trolig har husa på gården vært noenlunde slik helt fra starten av, bort sett fra stua, som brann ned i 1 890 og ble erstattet med ei stuelån fra Levring østre. Fotoet er tatt før 1920. Etter at gården ble selveierbruk i 1918, består den av ca. 75 dekar dyrka jord og vel 200 dekar skogsmark. 1 dagligtale i grenda blir gården kalt "Ner-Skavhaugget". Som nevnt rnnledmngsvis var Israel Jonsen den første bygselmannen etter at Skavhaugg nedre var blitt egen gard i 1742, og rimeligvis var det nok han som såtte opp de første husa på gården. Israel Jonsen var trolig svensk av fødsel, født i Duved i 1699. Han ble gift i 1737 med Anne Mikkelsdatter Lundskm. De bodde på Kvernmoen før de kom til Skavhaugg, og i 1741 fikk de en sønn, Mikkel, som døde i 1765. Anne døde før 1751, for da ble Israel gift på nytt med Malena Ellmgsdatter Bunes, f. 1706 (se Øvre- Vistætta). Israel døde i 1780, etter at han hadde oppgitt gården i 1776 til Arnt Olsen Storstad. Malena døde i 1785 på Skavhauggvald, står det i skifteprotokollen. Arnt Olsen døde allerede i 1782, og ifølge skiftet etterlot han seg et fattigslig bo. Blant annet bestod besetningen av bare 2 geiter og 3 sauer. Den neste bruker på gården ble dragon Lars Sakanassen Melby som fikk bygsel brev av enkefru Hjelm, datert 28. oktober 1786, tinglyst 21. februar 1789. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 125 H&FIS-A ---- Lars Sakariassen Skavhaug (1744-1814) og Sigrid Olsdatter (1753-1842) Lars Sakariassen var født i 1744 og var sønn av Sakarias Larsen Rimgvald (Ronglan), som var fra gården Ronglan i Skogn. Faren ble gift i 1746 med enka i Melby, Marit Olsdatter Melby, f. ca. 1691, og ble gårdbruker i Melby i 1747. Mant Olsdatter, som var fra Molden, var først blitt enke etter Ole Iversen Melby (Garnesætta) i 1739, og for andre gang i 1743 etter Hans Olsen Nord-Eklo. Mant døde i 1763, og Sakarias Larsen ble gift på nytt i 1764, nå med Siri Lomasdatter Aust-Grundan, og døde i 1785, 71 x k år gammel. Vi kan ikke se at Sakarias hadde andre barn enn Lars, som ble født før faren kom til Melby, sannsynligvis i Skogn. I 1774 fikk Lars en sønn, Rasmus Larsen Fåravald, med Elen Rasmusdatter Mønnes eller Stuskin (f. 1755 på Lyngsvald?). I 1776 ble Lars gift med Sigrid Olsdatter Gjermstad, f. 1753 på Lyngåsen, datter av Ole Olsen Øver-Gjermstad og kone Gjertrud Andosdatter, født på Eklo (se Stuskinsætta II). Lars og Sigrid bodde på flere plasser før de kom til Skavhaugg rundt 1786. Barn: Bl 0 . Rasmus, f. 1774 i Mønnes, mor Elen Rasmusdatter. Han ble gift i 1797 med Magnhild Olsdatter Julnesset, f. 1756, datter av Ole Jakobsen Julnesset og kone Marit Olsdatter. Rasmus Larsen var husmann under Bollgarden i 1 801 . Seinere var de husmannsfolk under Fara, der Magnhild døde i 1826. Når og hvor Rasmus døde er uvisst. B2\Ole, f. 1777 på Eklovald. Allerede som unggutt begynte Ole å øve seg i skilø ping og å gå på jakt, og han skaffet seg på den måten sjeldne ferdigheter både som skiløper og rifleskytter. 19 år gammel ble han innrullert som skiløpersoldat i Sneaasenske Skiløbercompagnie, og for dyktighet og gode skussmål ble han for fremmet til korporal utenfor tur og seinere til sersjant. Han deltok i krigen mot sven skene i 1 808-09. Her utmerket han seg ved flere anledninger, og spesielt ved fremrykningen mot Jerpe skanse i august 1 808. For sin innsats og dyktighet ble Ole tildelt Dannebrogmennenes hederstegn, Sølvkorset, av selveste Kong Fredrik VI i 1 808. Om Ole Skavhaug sivile heltebedrifter har det versert mange fortellinger og sagn. Noe av bravadene hans er kanskje overdrevet, men det som først og fremst er bevart for ettertida, er heltedåden han utførte da han forfulgte og arresterte Garnesmorderne i 1 806 (se Verdalsboka, bd. V). I 1810 ble Ole gift med Beret Christiansdatter Dillan, f. 1787 i Dillan, datter av leilending Christian Pedersen Dillan. Men ekteskapet ble ikke av de lykkeligste. Noe av årsaken til dette var nok at Beret hausten og førjulsvinteren i 1812, mens de losjerte på Arstad, begikk diverse tyverier både i Ner-Holmen og i Midtholmen, på Kvelstad hos Oles kompanisjef, kaptein von Køppen, og hos en husmann under Arstad. Beret ble arrestert for dette på nyåret i 1 8 1 3, og i april samme år ble hun dømt ti! seks måneders arbeid i Trondhjems Tukthus. Dette førte til at Ole begjærte skilsmisse, og de ble separert 1 . april 1813. Om skilsmissebegjæringen er det i arkivet til Sneaasenske Skieløber Compagnie og Nordenfjeldske Skieløber SKAVHAUGG
---- 126 H&FIS-A ---- Fra kampene ved Jarpstrømmen i 1 808. Ole Skavhaug bærer en fallen kamerat ut av slaget. Tegning av A. Block.
---- 127 H&FIS-A ---- Danneborgsmennenes hederstegn, Sølvkorset, som Ole Skavhaug fikk i 1808. Forside (t.v.) og bakside. Batallion funnet følgende skriv fra kompanisjef kaptein Køppen på Kveldstad, datert 2 1 . desember 1812: "Den ved Sneaosenske Skieløber Compagnie staaende Comander Sergent og Danebrogsmand Ole Skavhoug haver for Compagniet anmeldt: Han have sig den übehagelige Omsfændighed at ansøge den civile Øvrighed om Ægteskabsskilsmisse med sin Kone Birte Christians Datter Dilland, der flere gong er haver gjort sig skyldig i Tyverier. Hvilket jeg herved ærbødigst skulde have anmeldt. Quelstad d 21 Db 1812. Køppen."
---- 128 H&FIS-A ---- Mens Beret sonet straffa i tukthuset, ble det foretatt megling mellom partene av sog neprest Brandt, jfr. nedenstående utskrift av diarium fra Verdal sokneprestembete p ar j um = register over behandlede saker ved embetet): Diarium. Fra Wærdahlens Præstegield betræffende bielæggelse af Ægteskabs Stridigheder. Indrættet i Følge Skrivelse af biskop Dr Theol: Bugge. daterit den 19d September 1812. Tilligemed Et vedhæftet latinsk Hyrdebrev fra bægge Rigernes Biskopper. Wærdalen i October Maaned 1812. P: Joh Brandt. Pr og Stædets Sognepræst. No 2. Aar 1813 død 1 April blev Ægtefolkene Sergeant Ole Schavhug og Hustrue Beret Christiansdatter gienem Forligelses Væsenet her paa Stædet separerede fra Bord og Seng. Aarsagen dertil var - Konen havde vel tilforn vi ist Hang til Tyverie men i den store Hungers Nød i Vinteren 1813 bortstial hun fra en Huusmand i hvis Naboelaug de boede nogle Føde og Klæde Vahre, hvorfor hun blev hæftet og dømt til Tugthuus Straf paa nogen Tiid. Dette benyttede Monden sig af for at erhværve Separation giennem Forliigs Væsenet - Jeg var i den Andledning hos hende i Arresten, hvor hun med megen Anger bevidnede sin vi iste Fremgangs Maade - og beklagede høyligen Mandens Haardhed i ej at ville tilgive hende og var aldeeles uvillig til Separation. - Men ved Forliigs Væsenet blev dette dog baade ved Lokkelse og Trudsel til Fordeel for Monden bevirket -Jeg havde ham ogsaa for mig, formanende ham af Gud Ord til ikke saaledes at fremgaae mod hende, da hun paa den mest ydmygende Maade søgte at faae hans Tilgivelse - Men alt blev frugtesløst og saaledes staaer Sagen nu ved Aarets Utgang 1813. I aaret 1814 ere Ingen Ægteskabs Ueenigheder for mig andmældte, heller ikke i Aaret 1815. I Aaaret 1816 ere Ingen Ægteskabs Ueenigheder for Mig Andmældte d: 31 Desembr 1816. ad No 2. De omnævnte Ægtefolk levede saaledes separerede fra Vinteren 1813 til nu i Foraaret 1817 da hun nedkom med et Drænge Barn d: 5 Januarij til hvil ket den separerede Ægtefelle var Fader -Jeg loed dem derfor Bægge kalde for Mig og Medhjælpere, hvor de da Begge høytiidelig tilgave hinanden, lovede fra den Dag af at flytte samen og som christelige Ægtefolk heretter leve med hinan den i Gudsfrygt og opdrage deres Børn hvortil de ogsaa ønskes Naade af Gud!! HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 129 H&FIS-A ---- Som det går fram av det foranstående, har Ole tydeligvis tilgitt Beret og tatt opp samlivet på nytt allerede i 1816, etter som det fjerde barnet deres, Lars, ble født 12. mars 1817. Det er grunn til å anta at oppstyret omkring både kona Berets vandel og den sei nere farskapstvisten med Marta Andosdatter Indal bidro til at Ole Skavhaug forlot bygda i 1818/19. Han var eldste sønn på Skavhaugg og hadde under norma le forhold trolig overtatt drifta av gården etter at faren var død i 1814, men han overlot nå gården til broren Anders og flyttet til Vikna, og bodde der resten av livet. Han kom først til Steinfjorden, et småbruk med kvern som tilhørte gården Vikestad, og ble møller der. I 1 822 bygslet han en part av Vikestad, gnr, 26, bnr. 2, av lensmann Anziøn. Han bygde ny stue på gården, som sto helt til 1932. Både A. O. Øverland ("En Helt af Folket - " fra 1 869) og Torbjørn Prestvik ("Sersjant Skavhauga saga" fra 1 964) har skrevet mye om Ole Skavhaug si tid på Vikna, og vi har her tatt med litt fra begge forfatterne, slik at vi kan danne oss et bilde av livet hans etter at han forlot Verdal. "Gaorden Vikestad var, dengang Skavhaug overtog den, meget vanskjøttet, vand syg og frostkjendt, og hvad den kastede af sig i hans Tid, var næppe tilstrække ligt til hans og hans Families Underholdning. Gaardsdriften med dens Krav til jevnt, vedholdende Arbeide og Flid, var vel heller neppe altid Skavhaugs sterke Side, saa meget mindre som forskjellige af Jæger- og Krigerlivets Vaner, navnlig Frangen til sterke Drikke, fulgte ham til hans nye Hjemsted. Navnlig i de første Aar efter hans Komme til Vikten, var denne hans Filbøielighed saa sterkt fremtrædende, ot han kunde drikke 8-14 Dage i Fræk, alt efter som Forraadet varede og Selskabet huede ham. Det siger da ogsaa sig seiv, at saavel hans Gaardsstel som hans hus lige Liv i det hele maatte lide meget herunder. Beret, Skavhaugs Hustru, var allerede af Naturen et arrigt Frold og derhos henfal den til Drik, og det maa vel nærmest kaldes en Selvfølge, at Mandens uordentli ge ievesæt hverken skulde forbedre hendes Moral eller blødgjøre hendes Sind. De havde to Sanner, tars og Kristian, der mere slægtede paa sin Moder end paa sin Fader, der seiv i sine værste Drikkerider stedse vedblev at være den samme stil færdige og sagtmodige Mand, som han var, nåar han var ædru. Naar Faderen irettesette disse slemme Krabater, gav Moderen dem Medhold, og det hændfe sig da tit og ofte, at den djærve Idrætsmand og tapre Kriger ikke kunde mestre to hal woxne Gutter. Lars var dog den værste, skøieragtig og lumsk. En gang var en Purke sluppen ud af Fjøset og gik og traakkede ned Engen. Faderen bød da Lars at gaa efter den. Først vilde han ikke; men da Befalingen gjentoges, gik han lige hen og rendte Kniven i det stakkars Dyr. At Skavhaugs Hjem under saadanne Forhold skulde blive ham et sandt Helvede, kan nok enhver tænke sig, og nogen Forbedring skulde da heller ikke indtræde derigjennem, at Beret i mange, mange Aar var syg og sengeliggende. Man hørte dog aldrig Skavhaug klage over sin üblide Skjæbne. Derimod kan man meget tidlig efter hans Bosættelse paa Vikten merke, at han helst holder sig hjemmefra, nåar det overhovedet kunde lade sig gjøre. Saaledes skal han have delfaget i en, maaske flere, Expeditioner til
---- 130 H&FIS-A ---- Spitsbergen og rnedbragte herka det bedste Lov som en god Kammerat og en væl dig Isbjørnjæger. Ogsaa til Finmarken synes han at have gjort et par Ture; men sik ker Oplysning herom har dog ikke været at Opdrive. Saa mangelfullt Gaardsstellet paa Vikestad var, søgte Skavhaug dog ikke Tilskud til ievemaaden hverken ved Fiskeri eller Haandverk, - han var, som det synes, alt andet end hændig i at bruge Kniv og Høvl-; men det var Bøssen, som for en stør re Del maatte bidrage til Husets Behov Den fulgte ham da ogsaa trolig, hvor han færdedes. Paa sine Kirkereiser sad han paa sin reserverede Plads i Baaden og skjød Søfugl hele Tiden, altid med samme Sikkerhed. Under Gudstjenesten var Bøssen anbragt i en Vråa af Kirken. I Begyndelsen fandt Viktenværingerne vistnok, at dette var noget besynderlig Adfærd; men det varede ikke længe, før de forso nede sig dermed, saa meget mere, som de maatte beundre hans Skudsikkerhed". [Øverland] "Det ble børsa og flaska som ble Ole Skavhaugs beste venner og følgesvenner også på Vikna. Han var ikke særlig interessert i gardsdrift, lå mye ute på jakt, og kunne enkelte ganger gå heime på gården og drikke både en og to uker i gang en. Det fortelles at Beret, hans kone, også var glad i det sterke,- og det skulle da si seg sjøl at det måtte bli noe dårlig med stellet både ute og inne. Han hadde aldri god økonomi siden han bosatte seg der ute, og folk har påstått at det skyld tes hovedsakelig at han hadde så sterk trang til alkohol. Han, som så mange andre kunne vel av egen erfaring si: Brennevin og kvinner ga de største gleder i øyeblikket, men ga den største sorg i det lange løp. Ole Skavhaug har etterlott seg en del dokumentariske beviser fra den tid han var på Vikna: Tingprotokollene for Nærøy og Vikna sier at Ole Skavhaug møtte på tinget på Kråkøya 19. september 1822 og viste fram skinnet av en voksen bjørn, skutt i Vikna fjerding, og lagretten og allmuen bevitnet forholdet, så skuddpenger kunne bli utbetalt hos lensmann eller fogd. Folketellingen i i 825 viser at Ole Skavhaug hadde i dreng, Johannes Isaksen, 3 i år, og hans kone Kristine, 26 år, videre enda en tjenestepike, Sara Olsdatter, 1 9 år. Det var vanlig at det var mye arbeidsfolk på gårdene i den tiden, og Ole Skavhaug, som lå mye ute på jakt, var enda mer avhengig av hjelp enn andre. I anledning det var 2 brukere på samme gard, så ble det ugreitt driftsforhold, og i 1 826 er det utskifting, så jord og rettigheter ble tydelig delt mellom de to brukere. Denne gard ligger noe langt fra sjøen, og det passer ikke for dem som er bosatt der å drive fiske. Men Ole Skavhaug kunne delvis drive jakt på kobbe, for kob beskinn var bra betalt. Av dyr han kunne jakte på var det hjort, ulv, bjørn og rev. Ole Skavhaugs familiære forhold bedret seg ikke noe etter at han kom til Vikestad. Han var borte fra heimen så snart det lot seg gjøre, og hans to sanner bar snart preg av det. De fikk ikke den tukt og rettledning de trengte, og faren hadde tungt for å holde styr på dem da de kom noe opp i åra. Folketradisjonen sier at kona, Beret, såtte sønnene opp imot faren, og ga dem medhold når de gjorde noe galt. Men 'dette endret ikke befolkningens syn på Ole Skavhaug. Han ble sett opp til av HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 131 H&FIS-A ---- sine naboer, som ofte søkte hans råd om forskjellige ting som skulle gjøres. Han som hadde vært borti så mye, var allsidig orientert og bedre opplyst enn de andre". [Prestvik] "Efter sin hlustrues Død overlod Skavhaug Bygselen af Vikestad til en Viktenværing ved Navn Kasper, men forbeholdt sig Føderaad af den. Derhos beholdt han Bestyrelsen af den lensmand Anzjøn tilhørende Mølle i Steinfjorden, saaledes som han hadde havi den en hel Aarrække tidligere. Hans Kaar bedrede sig nu efter haanden. Nogle Aar efter Berets Død ægtede han en ald rende Pige fra iekø ved Navn Maren, almindelig kjendt i Bygden under Navnet Skavhaug-Maren. Det var en fuldstændig Modsætning til hans første Kone, en gjennem brav, stilfærdig og huslig Kvinde, der omfattede sin Ægtefælle med Høiagtelse og Kjærlighed Hun fødte ham en Datter, der dog kun levede til sit sjette Aar. Som ovenfor er fortalt, var det ikke frit for, at Skavhaug hadde Hang til at søge Lindring og Trøst for sine huslige Sorger og Bekymringer i Flasken. "Havde jeg saa sandt en Ko, som melkede Brændevin, skulde jeg være god i mod den", skal han en gang have sagt. Men eftersom Aarene gik, lagde han mere og mere Baand paa denne Tilbøielighed, ikke mindst vistnok fordi han fandt det nødvendigt ved sit eget Exempel at indvirke paa Sønnerne og deres hærd. Det kan dog i ethvert Fald ikke være stort at sige paa, at han seinere hen hvert Aar i Januar og Februar, nåar Lofotskipperne fra Kristiansund paa Peisen nordover laa i Rørvik, kom derhen paa Ski med et Knippe Ryper for at tiltuske sig lidt Brændevin. Han sad da gjer ne en Stund ombord i Skippernes Kahyt og passiarede lidt om sine Oplevelser paa Jagten og i Krigen. Desværre, siger en Af mine Hjemmelsmænd, en gamme! Skipper fra Kristiansund, troede de for det meste, at han skrønede dem fuld, skjønt de alle vidste at han var en framifraa Karl, og gjerne hørte paa ham. Men i en Henseende iagttog den gamle Jæger dyb Taushed: han vilde aldrig omtale sine huslige Forhold eller den bedrøvelige Tildrageise paa Garnes. Kun nogle faa af hans Sambygdinger paa Vikten blev indviede i dette Kapitel af hans iivsroman, nåar de sad hos ham inde i Møllen i Steinfjorden. Da kunde den gamle Helt græde som et Barn, nåar Minderne fra hine Dage seg indpaa ham". [Øverland] "En dag i slutten av april eller begynnelsen av mai 1845, går Ole Skavhaug fra Vikestad til Nærøysund for å treffe en skipper som hadde ankret opp med sin skute. Dette møte forløper som vanlig med bytte av litt varer, og Ole Skavhaug pas ser anledningen til å få seg noen drammer, - og det ble noen for mange. Han brukte å gå over fjellet for å se etter ryper eller annet vilt på slike turer. På veien til bake ble han liggende ute en stund i det kalde vårværet, og det ble hans bane. Da han omsider kom heim, ble han sengeliggende og fikk en meget hard lunge betennelse. Ole Skavhaug fikk ikke noe langt dødsleie. Han sovnet inn den 17. mai 1845, - et skjebnens lune at han døde på Norges frihetsdag, - den dag han mer enn noen annen av hans likemenn hadde kjempet for. SKAVHAUGG
---- 132 H&FIS-A ---- Så stod der en sørgeskare av naboer igjen og viste hom den siste ære. Gardens eier fra 1840, lensmann Peder Anzjøn, ville gi Ole Skavhaug den siste ære, men ble noe for sen til å møte opp på Vikestad. Han møtte gravfølget underveis, lok ket på kista ble tatt av, og to venner var ansikt til ansikt med hverandre for siste 9 an 9- , , Ole Skavhaug ble ført til Garstad kirkegård, og ut fra det som en har kunnet skaf fe fram av opplysninger, ble hans gravplass på nordsida av kirka, delvis under kir kemuren under midterste vindu. Det ble ikke satt opp noe varig merke på grava, så gjennom årenes løp ble den vanskelig å påvise. Bygda ga ham den beste plass på kirkegården etter den tids tro og oppfatning. Den heldigste plass var så nær kirka at det drøpp fra kirketaket ned på grava. Oppgjøret av Ole Skavhaugs dødsbo ble foretatt ved Namdal sorenskriveri den 26.november 1845, og det viser aktiva på 56 daler og 57 skilling. Men gjeld og utgifter ved begravelse og skifte beløp seg til 47 daler og lOi skilling, - igjen til arv og deling ble 8 daler og 76 skilling. Av dette får enken det halve, sønnen Lars 2 dl. 105 sk. og datteren Serina Bergithe, som han hadde med sin siste kone, får l dl. 53 sk. [Prestvik] Beret Chrisfiansdatter, kona til Ole, døde i 1 841, etter at hun hadde vært syk og sengeliggende de siste leveåra. Maren Eriksdatter Amdal, f. 1 800 i Overhalla, den andre kona til Ole, var datter av plassmann Erik Hansen på Breide i Harran. Han giftet seg med Maren året etter at Beret døde, og i 1 843 fikk de dottera Sirianna Bergitta. Maren ble boende på Vikestad i noen år etter at Ole var død. Men etter at dottera Serianna Birgitta døde i 1 849, følte Maren seg mindre bundet til Vikestad, og noen år etterpå reiste hun til Leka og ble husholderske hos sin bror, gårdbruker Christian Eriksen på gården Husby. Hun bodde der i 1 865, men da broren ga fra seg gården og flyttet ti! Overhalla, ble Maren heimlaus og endte sine dager på legd. Ettertida har ikke glemt folkehelten: På kirkegården ved Garstad-kirka vart det reist en bautastein til minne om Ole Skavhaug den 17. mai 1914. Penger var samlet inn blant bygdefolket et års tid i forveien, trolig på initiativ fra lensmann Østnes, som sjøl kom fra Verdal og holdt avdukingstalen for 700 mennesker. På Vikna er skytterlaget "Skavhaug" oppkalt etter Ole. I området der Garnes-gården stod ved Garnesmordet, reiste Indal ungdomslag i 1906 en bauta til minne om Oles Skavhaugs heltedåd hundre år tidligere". Og på Verdalsøra (Ørmelen) er det ei gate som heter "Korporal Skavhoggs veg". Etterkommere av Ole Skavhaug: Ole Skavhaug hadde i alt åtte barn med tre forskjellige kvinner, fire med si første kone, ett med den andre, og tre utenfor ekteskap: Cl 0 . Anne, f. 1 806 på Garnes. Mora var Kirsti Pedersdatter Garnes, som ble myr det ved Garnesmordet 29. juli 1 806. Anne overlevde mordnatta. På vinter tinget i februar 1 807 lyste Ole Skavhaug henne i kull og kjønn, og Anne
---- 133 H&FIS-A ---- Ole Skavhaug-støtta ved Garnes. r-oto: Eystein Nes*.
---- 134 H&FIS-A ---- vokste opp på Skavhaugg nedre og bodde der til Ole reiste til Vikna i 1819. Da flyttet hun tilbake til Garnes. Anne ble gift i 1828 med korporal Ole Olsen Hage (1792-1873). Fra 1833 var de gårdbrukere på Haga nordre vestre, og de fikk fem barn. Anne var kårkone på gården da Verdalsraset gikk i 1 893. Tre fjerdeparter av jorda på gården ble ødelagt av raset, men husa berget, og verken folk eller dyr ble skadd. I erstatning fikk Anne 300 kroner samt ei årlig livrente på 300 kroner. Hun døde i 1 895 som kårenke på Stuskin hos dattera Karen Maria. C2\ Marta Olava, f. 1808 i Dillan, d. 1810. Mora var Beret Christiansdatter Dillan, og barnet ble født før foreldra ble gift. C 3°. Elias, f. 1809 på Inndal vestre. Mora var Marta Andosdatter Indal. Elias Olsen Skavhaug ble gift i 1 830 med Anne Marta Christoffersdatter Holmen og ble bygselmann i Sør-Steine, se mer om familien der. C4 1 . Kristian, f. 1811 på Skavhaugg. Han flyttet til Vikna sammen med foreldra og ble gift i 1 838 med Johanne Fredrikke Fredriksdatter Borkhus fra Værøy i Lofoten, som da var 21 år gammel. De hadde ei datter, Birgitte Kristine, født på Vikestad i 1 837. Men ekteskapet ble kortvarig, for Kristian druknet i mars 1 840 i Aunsundet ved Bremneset på Vikna. Han hadde kort tid i forvegen overtatt husmannsplassen Bremneset og hadde tenkt å slå seg til der. En sønn, som også ble døpt Kristian, så dagens lys noen måneder etter at Kristian var død. Enka reiste samme haust tilbake ti! Lofoten og tok med seg barna. Kristian Skavhaug jr. ble gift på Værøy i 1 866 med Anna Torstine Jensen fra Værøy (f. 1847. død 1921), og i 1900 var han forpakter på gården Sørland i Værøy, forøvrig på samme gard som han var tjener i 1 865 og strandsitter på i 1875. De hadde sju barn. Blant barna veit vi at dattera Birgitte Kristine ble gift på Værøy med husmann og fisker August Kristensen, f. 1 845 i Værøy. En sønn, Teodor, f. 1 880, kom tilbake til Nærøy og kjøp- te gard. Cs'. Beret, f. 1 8 1 2 på Skavhaugg, d. 1814. C6 C . Beret, f. 181 7 på Inndal vestre. Mora var Marta Andosdatter Indal. Ole har tydeligvis bestridt farskapet, noe som følgende utskrift fra forhandlingsproto koll nr 2(1 814 - 1 822) for Verdal forliksråd viser: Aar 1817 den 7de Juni, blev den Kongelige Forligelsescommission for Werdalens Præstegield fremholdt paa Gaarden Østvold, og do foretaget føl gende Sager:- No 53. -Sergeant Ole Skavhoug har indkaldt Pigen Martha Andorsdatter Indalen for at hun har udlagt ham som Fader til sit Pigebarn som er givet Navn Berrethe, hvilket han ikke vedkiender sig. Begge Parter mødte, og den Indkaldte med Værge forrige Sergeant Andor Indahl. Men da den Indklagte med Værge ikke kunde giøre nogen Forandring i sin til Provsten nedlagte Opgivning som Barnefader, og Klageren tillige fremdeeles nægte de Sandheden af samme, saa blev, da intet Forliig var at opnaae, efter Klagerens forlangende henviist til Retten. Indvarslingen blev tilbageleveret med Paategning. - HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 135 H&FIS-A ---- Noen rettssak ses ikke reist i forbindelse med farskapet, men i kirkebokas dåpsregister er tilføyd følgende anførsel i merknadsrubrikken for Beret: "Da hun falskeligen havde udlagf ovenstående blev uk. Johannes Williamsen udlagt død 24/8 s. aar" (med "hun" menes her mora, Marta AndosdatterJ. Hvem som etter dette er faren til Beret, får stå som et åpent spørsmål. Beret er uansett kalt Olsdatter både ved konfirmasjonen i 1 833, ved giftermålet med Andor Mikkelsen Skavhaug i 1 849, og når hun dør som kårenke på 1 875 viser forresten at hun i 1 875, som enke (mannen døde i Byna i 1 871) er kokkepike hos halvsøstra Anne Olsdatter på Haga nordre vestre. Den seinere "udlagte" far til Beret, Johannes Williamsen, ble født på Leklemsvald 1796 av ugifte foreldre William A. Lange og Anne Larsdatter Leklemsvald. I 1801 bodde han på Ekle sammen med bestemora si, enke Berte Olsdatter. I 1 865 finner vi ham på Musemssvedjan i Leksdalen, han oppføres da som "liinarbeider" og ugift, og dør 74 år gammel i mars 1 871 i Skogns Sykehus etter å ha vært legdslem på Bunes i sine siste leveår. Beret Indal ble gift i 1 849 med Andor Mikkelsen Skavhaug (se under Skavhaugg øvre). C7 1 . Lars, f. 181 7 på Skavhaugg. Flyttet til Vikna sammen med foreldra. Som ung kar og tjenestedreng på Lodding i Nærøy ble han far til en gutt: Dl 0 . Hans Olaus, f. 1 840. Mora var pike Olava Hansdatter Smevigaunet. Hans Olaus tok Skavhaug som slektsnavn. 1 1 865 var han garnisons- soldat i Trondheim. Seinere flyttet han til Orkdal, der han ble gift 20. på Hofsøren, og Hans titulerte seg vekselvis som høkker, handelsmann og tolk i 1875, og som slakter både i 1900 og ved sin død i 1910. De hadde tre døtre. I 1843 reiste Lars Skavhaug til Tromsø og kom ikke tilbake til Vikna. Paul Woxeng skriver i en artikkel i Namdalens Folkeblad 1 938 at Lars ble gift og bosatte seg på Værøy i Lofoten og omkom på Røsthavet. C8 2 . Sirianna Bergitta, f. 1 843 i Vikna, d. 1 849. Mora var Oles andre kone, Maren Eriksdatter Amdal. B 3 Gjertrud, f. 1781 i Leråstuen. Hun ble gift i 1805 med Ole Olsen Molden, f. 1 774 i Molden, sønn av Ole Mikkelsen Molden og kone Anne Nilsdatter. De var husmannsfolk under Skavhaugg nedre da barna deres ble født, men var på Svegjerdet da Gjertrud døde i 1 849 og Ole i 1 854 (se mer om dem under hus menn). B 4 Anders, f. 1786 på Skavhaugg nedre. Gift første gang i 1823 med Mali Olsdatter Brenden, f. 1781 på Brenna i Sul av foreldre Ole Olsen Brenden og kone Gjertrud Olsdatter. Gift på nytt i 1 845 med enke Anne Maria Bårdsdatter Molden, f. 1 809. Anders ble neste bruker (se nedenfor).
---- 136 H&FIS-A ---- Bs\Lars, f. 1790 på Skavhaugg. Han ble gift i 1820 med Brynhild Olsdatter Brenden, f. 1796 på Brenna, søster av den første kona ti! broren Anders. De bodde i Tromsdalen nordre, der Lars var dreng hos Marit og John Arntsen Tromsdal. John og Marit hadde ikke barn, og i 1 820 opprettet de gjensidig tes tamente der det ble bestemt at den lengstlevende skulle beholde boet, og etter begges død skulle fosterdattera Kirsti Aagesdatter (1772 - 1844), samt Lars og Brynhild ha en tredjedel hver "for den hjelp de har udvist og fremdeles vil yde os i vor alderdom". Marit døde i 1 822, og da John Tromsdal døde i 1 835, arvet de tre ovenfor nevnte boet hans. Lars Skavhaug overtok gården, men fikk bygselbrev av Nikolai Jenssen først i 1856, tinglyst 1857, og da på begge Tromsdalsgårdene. Ekteskapet til Lars og Brynhild var barnlaust. Lars døde i Tromsdalen i 1 857 og Brynhild døde som kårenke der i 1 879. Lars Sakanassen døde i 1814, 70 år gammel. Etter hans død fortsatte enka Sigrid å drive gården i mange år, men hadde sikkert hjelp fra sønnene. Ennå i 1822/23 er hun skattlagt som leilending. Sedvanemessig skulle vel eldstesønnen Ole ha overtatt går den etter faren, men han reiste som før nevnt til Vikna rundt 1818/1819, og det ble den nest eldste sønnen, Anders Larsen, som overtok som neste bruker. Sigrid var 89 år da hun døde som kårenke på Skavhaugg nedre i 1842. Anders Larsen Skavhaug (1786-1871) og "Mali Olsdatter (1781-1833), 2) Anne Maria Bårdsdatter (1809-1869) Anders Larsen Skavhaug var som nevnt foran født i 1786. Om ungdomstida til Anders veit vi en del både gjennom lensmann Jon Suuls opp tegnelser fra "Kommandotida" og gjennom andre kilder. Anders var med i felttoget mot Jårpe skanse i 1808-09, som "halvmåneblåser", og på sine gamle dager hadde han seiv fortalt følgende historie til Martin Nilsen Suul: Ei natt hadde han (Anders) vært ute hos "veikjåm", og av den grunn hadde han forsovet seg neste morgen og blitt for sem til oppstilling. Som straff ble han diktert "stokkpryl" eller tamp. For å berge seg best mulig mot denne harde korporlige refselsa, gikk Anders bort i skogen og "løypet" barken av ei gran og la under klærne på ryggen. Deretter tok han modig imot straffa. Anders skal i likhet med sin eldre bror Ole ha vært en stor og "grop" kar, men på langt nær så stor og kraftig som korporalen - "Ola bror" - som Anders kalte ham, for han var ikke som "i anna menmsj", sa Anders: "Når han Ola åt, drakk, sov eller våkkå, så va' e' så uttu nø og lag, og utan mat kunn vårrå på døgnvis på jakt." Anders var til dels med ham på jaktturene i skog og fjell. Ved å lese rettsreferater fra tingbøkene kan vi finne mange eksempler på at skjen kestuene på Inndalsgårdene hadde besøk ikke bare av reisende, men også av bygde folket. Sikkert er det også at de to yngste Skavhaugbrødrene (Anders og Lars) var flit tige gjester der, for de er nevnt i mange rettssaker der fyll og slagsmål har vært ingre diensen Hva Anders angår, kan vi fra en rettsprotokoll fra 1817 lese at han under et drikkelag på Inndal mellom (Opstu) terget på seg en svensk måler Frederik Johan
---- 137 H&FIS-A ---- Bjerkbom fra Duved. som til slutt tok en medbrakt sabel og hogg Anders i hodet og skadet ham så alvorlig at regimentskirurg Stuven måtte hentes for å lappe ham sam men, og han ble sengeliggende pa Inndalsgården i flere dager etterpå. Anders var gift to ganger. I 1823 ble han gift med Mali Olsdatter Brenden, som han for ovng hadde barn med allerede i 1819. Mali, som var fodt i 1781 på Brenna i Sul. var datter av Ole Olsen Brenden og kone Gjertrud Olsdatter. Mali var heller ikke noe dydsmønster, for hun hadde også to barn før hun ble kjent med Anders. Hun dode i 1833 etter at de hadde fått to barn i ekteskapet. Anders levde så som enkemann til i 1845. Da ble han gift med enka Anne Mana Bårdsdatter, f. 1809 i Molden. Anne Maria var datter av sersjant Bard Olsen Molden og kone Mana Nilsdatter, fodt på Kveldstad. Bård Molden, som var svogeren til Anders' soster Gjertrud, var bruker av Karlgarden i Sul fra ca. 1815 og til han dode i 1824. Anne Mana var enke fra 1843 etter Ole Johansen Molden, f. 1808, som hun ble gift med i 1833, og hadde to barn fra forste ekteskap. Sammen med Anne Maria Bårdsdatter fikk Anders tre barn. Men Anders var far til i alt ni barn, for i tillegg til barna som han hadde med sine to koner, var Anders også far til et barn fodt på Garnes i 1816. Og i 1834, etter at han var blitt enkemann, ble han utlagt som far til et pikebarn fodt i Trondheim av gift kone Marta Larsdatter Græsli, men unnfanget mens mora var gardkone på Inndal ovre (om dette, se under Inndal ovre). Og for han ble gift med Anne Maria, rakk han også å bli far til et barn fodt på Bynavald i 1839 (se nedenfor). Lektor Einar Musum skriver i Verdalsboka at ekteskapet mellom Anders og Anne synes a ha vært høyst ulykkelig. Noe av bakgrunnen for dette kan være at Anders i 1849 ble stilt for retten, anklaget for flere ganger å ha forovd eller forsøkt øvd vold tekt mot sin 12-årige stedatter Sirianna Olsdatter. Av mangel på bevis ble Anders ble frikjent for anklagen, men retten fant forholdet så mistenkelig at han likevel ble domt til å betale saksomkostnmger. Anders og Malis etterkomme re: Bl \Peder Larsen, f. 1807 på Brenna. Malis sønn med Lars Johnsen Sulstuen. Peder ble konfirmert fra Tromsdalen i 1 825, og døde ugift av tæring på Skavhaugg nedre i 1838. B2\ Marta Pedersdafter, f. 1 8 1 2 på Brenna. Malis datter med Peder Ågesen Mønnes. Død 1812. (Peder Agesen var bror til Jeremias Ågesen Mønnes, som igjen var far til Age Jeremiassen Mønnes, bruker av Skavhaugg nedre fra 1865. Se mer om Peder Agesen under Bjørsmoen.) B 3°. Ole, f. 1 81 6 på Garnes. Mora var Lisbet Svendsdatter Garnes, f. 1788/90 i Flatanger. (Mora ble gift med Ole Johnsen Vangstad i 1 825, ble enke i 1 833, og gift på nytt i 1842 med enkemann Nils Andersen Aksnesvald, f. 1794 på Røsenget i Leksdalen. De flyttet ti! Burmoen i Frol i 1 849.) Ole Andersen ble kon firmert som Ole Andersen Wolden i 1 833 (17 år gammel) og er meldt utflyttet til Flakstad i Lofoten i 1 854. Han bodde flere år i Flakstad, men i 1 865 var han bosatt i Trondenes utenfor Harstad. Han var da ugift gardsdreng på gården Erikstad. I 1 875 var han gift husmann på Seljestad ved Harstad. Gift med SKAVHAUGG
---- 138 H&FIS-A ---- Bernhardine Gurine Cornelesdatter, f. 1841 i Trondenes. De hadde to barn, Dortea Ursin, f. 1 867, og Hanna Charlotte Albertine Græger, f. 1 874. B 4°. Lars, f. 1 81 9 på Brenna, død s. å. Mali og Anders 1 sønn før de ble gift. Bs\ Sigrid, f. 1823 på Skavhaugg. Datter i første ekteskap. Hun ble konfirmert fra Skavhaugg i 1839, og i 1846 flyttet hun til Trondheim, men flere sikre opplys ninger finnes ikke om henne. Kanskje er det henne som ved folketeljinga for Trondheim i 1 865 og 1 875 er gift med fhv. vognmann Andreas Berg, f. 1 824 i Trondheim. De losjerer i Vestre Gade 41 . B 6 ;. Ole, f. 1 825 på Skavhaugg. Sønn i første ekteskap. Det er ikke kjent hvor det ble av ham. B 7°. Anne Marta, f. 1834 i Trondheim. Mora var gift kone Anne Marta Larsdatter Græsli, gift med leilending Anders Græsli på Inndal øvre (se mer om dette forhol det under Inndal øvre). B 8 :. Anne, f. 1 839 på Bynavald. Mora var Anne Olsdatter Bynavald. Anne ble gift i Volen vestre. Han var sønn til husmann Elias Pedersen og kone Kjerstine Pedersdatter Brannhaug. Anneus var husmann/inderst på Vistvald, Fåravald, Lillemarka under Halset, Volenvald og Mønnesvald før han i 1 891 ble ferjemann og husmann i Dalen under Vuku prestegard. Det ser ut til at de har overtatt i Dalen etter Anders Skavhaugs stedotter Sirianna Olsdatter og mannen hennes, se neden for. Familien flyttet seinere til Halsetbakken, der de var husmannsfolk i 1 900. Anne døde på Halsetbakken i 1915 og Anneus i 1920. De hadde fem barn. Cl . Anne Katrine, f. 1 873 på Vistvald. Død 1 876 på Fåravald. C 2. Eliseus, f. 1 875 på Halsetvald, død 1 942. Han ble gift i 1 898 med Laura Bergittejohansdatter, f. 1 876 på Lundskinvald, død 1966, datter av ungkar Johan Oluf Bårdsen Rødsvald og pike Ingeborg johnsdatter Lundskinvald (for eldra ble gift i 1 876). Eliseus og Laura bodde på Stuskinssveet før de kom til Halsetbakken, først som husmannsfolk og siden som sjøleiere. De fikk fire barn. C 3. Kristian, f. 1878 på Volenvald. Snekker, arbeidet på Steinkjer i 1900. C 4. Anna Oline, f. 1880 på Mønnesvald, død 1937. Gift med Ole Martin Petersen Eklo mellem østre, f. 1885, død 1966. Gårdbruker på Eklo. De hadde ingen barn sammen, men Anna Oline hadde en sønn: Anton Aifred Edvardsen Almli, f. 1902 på Halsetbakken, død 1977. Far handelsmann Edvard Almli, Levanger. Gift med Borgny Stokkan, f. 1909 i Åsen, død 1996 Anton Almli var veiearbeider, og de bodde på Nyborg under Mikvoll. C 5. Inga Sofie, f. 1887 på Bjørganvald, død 1954. Hun ble gift i 191 1 med Gustav Rikard Johannessen Lundås, f. 1875 på Follovald. Småbruker på Lundås under Lunden i Ness. B9 2 . Marta, f. 1 845 på Skavhaugg. Datter i andre ekteskap. Hun ble gift i 1 869 med Bernt Oluf Johannessen Stubbe (Østborg), f. 1 844 på Rosvollvaid. Oluf var sønn av bokbinder Johannes Schrøder fra Trondheim og Beret Olsdatter Rosvollvaid. Marta og Oluf var inderster på Skavhaugg nedre fram ti! 1872, da de flyttet til
---- 139 H&FIS-A ---- Nordsveet i Levanger landsogn og ble husmannsfolk der. I 1891 er de hus- bodde familien i Østersunds gate 10 og brukte Østborg som slektsnavn. Oluf Østborg arbeidet da ved et mekanisk verksted. Marta døde der i 1927. Barn: Cl. John Anton, f. 1869 på Skavhaugg. Att. Trondheim 1892. I 1900 bodde han i Østersunds gate 10, Trondheim, var stasjonsbetjent og var gift med Mette Marie Langås, f. 1 862 i Skogns Markabygd, og de hadde fem barn. C 2. Anna, f. 1872 i Levanger landsogn. I 1900 var hun ugift, bodde hos forel dra i Østersunds gate, Trondheim, og hadde en sønn, Johan Aass, f. 1 899. C 3. Maria, f. 1875 i Levanger landsogn. Bodde hos foreldra i 1900 C 4. Ole, f. 1886 i Levanger landsogn. Bodde hos foreldra i 1900. C 5. Arne, f. 1889 i Levanger landsogn. Bodde hos foreldra i 1900. B 10 2 . Oline, f. 1848 på Skavhaugg. Datter i andre ekteskap. Oline bodde hos søs tra Marta på Nordsveet i Levanger landsogn i 1 875, men i 1 885 bodde hun i Sjøgaten 82 i Levanger by og var gift med ølbryggeriarbeider Johan Tauiow Bamberg, f. 1 855 i Skogn. I 1 884 fikk de sønnen Arne på Levanger, men barnet døde i 1 885, et halvt år gammelt, og flere barn ser det ikke ut til at de fikk. I 1 900 bodde de i Kirkegt. 52b, og Oline dreiv da et melkeutsalg. Da hadde de i tje neste Oline Halset, f. 1 879 i Verdal (sannsynligvis var sistnevnte søsterdattera Anna Oline Anneusdatter, se foran). Bl 12.l 2 . Lasse, f. 1 853 på Skavhaugg. Sønn i andre ekteskap. Trolig er det han som i 1 865 står oppført som tjener i Stuskin. I 1 873 flyttet han til Jåmtland, men ellers ingen opplysninger om ham. Anders Skavhaug døde 3. september 1871. Han hadde da vært under forsørgelse av fattigvesenet ei tid, for av fattigkommisjonens protokoll går det fram at søstersønnen Olaus Olsen Almmdmgen (på Olaus-plassen) har forsørget Anders fra nyttår til 17. mai 1871 og for dette fått 3 spesidaler 48 skilling, og skolelærer Lars Johnsen fikk 2 spesidaler 110 skilling for hans underhold fra 17. mai og fram til han døde. Ved dødsfallet er han oppført som husmann, og trolig bodde han på "Kaiplassen". Han døde som enkemann, idet Anne Maria døde i 1869. Først på 1860-tallet drev Nils Jakobsen Skrove gården et par år, men trolig på Anders Skavhaugs bygsel. Nils Jakobsen Skrove (1836-) og Kjerstina Arntsdatter (1826-) Nils Jakobsen var født i 1836 på Skrove av foreldre, gårdbruker Jakob Jonassen Skrove og kone Anne Olsdatter. Han ble gift i 1860 med Kjerstina Arntsdatter Moxness, f. 1826 på Jøsås av foreldre, fanejunker Arnt (Arnoldus) Moxness og kone Beret Andersdatter. De bodde på Skrove i 1861 og på Skavhaugg nedre i 1864. I 1865 flyttet de til Snåsa sammen med barna Jakob og Birgitte, og Nils var forpakter på går den Parnas hos Broder Wilhelm Kluwer ei tid. Seinere kjøpte Nils Skrove gården Oldernes i Snåsa. 6 Barn: SKAVHAUGG
---- 140 H&FIS-A ---- Bl . Jakob, f. 1 861 på Skrove. Han var utdannet urmaker, men døde i ung alder. 82. Birgitte, f. 1 864 på Skavhaugg. Gift 1 . gang med Petter Johansen Muus. De eide og bodde på gården Kleiv i Snåsa. Ingen barn. Gift 2. gang med John Tiltnes fra Stod, f. 1 863, d. 1 939. De bodde på Kleiv inntil de i 1 894 overtok Tiltnes i Stod. De hadde ingen barn seiv, men var gode fosterforeldre for mange andre barn. Birgitte døde i 1950. 83. Anna, f. 1869 i Snåsa, d. 1951. Gift med gårdbruker Petter Oldernes, Snåsa (1858-1934). Seks barn. I 1865 ble Skavhaugg nedre forpaktet til Ågejeremiassen Mønnes, og det er slekta etter ham som fortsatt er på gården. Ågejeremiassen Mønnes (Skavhaug)(lB2B-1897) og Beret Marta Kristoffersdatter (1825-1913) Ågejeremiassen ble født 1828 i Mønnes og var sønn av skiløper Jeremias Ågesen og kone Anne Olsdatter, som var mderster i Mønnes og siden husmannsfolk under Breding. Åge var bror av Ragnhild Jeremiasdatter som var gift på Skavhaugg øvre. I 1863 ble han gift med Beret Marta Kristoffersdatter Arstad, f. 1825 på Kvernmoen. Hun var datter av Kristoffer Ellevsen Arstad og kone Anne Ellevsdatter Kvam (se Stor- Ingvaldætta). Både Åge og Beret Marta hadde hvert sitt barn før ekteskapet i tillegg til tre felles barn: BT.Johannes Andersen, f. 1 850 på Arstad, d. 1930. Beret Martas sønn med Anders Jonassen Mønnes. Johannes var tjenestekar på Arstad søndre i 1 865, men i 1 875 bodde han hos mora og stefaren på Skavhaugg nedre og arbeidet som smed. Han tok også Skavhaug som slektsnavn og ble gift i 1 877 med Ingeborg Anna Olsdatter Indal, f. 1851 på Inndal øvre, datter av Ole Arntsen Indal og kone Sirianna Ellevsdatter. De losjerte flere steder, blant annet i Bergstua, for de kom til Ness i 1 888 og slo seg ned på husmannsplassen Skogtrøa under Bjørken mot å utføre pliktarbeid på gården. Bruket ble frikjøpt i 1904 og fikk namnet Bjørkli. Se mer om familien under Bergstua. 82 ; .J0/ian Martin Ågesen, f. 1854 i Breding. Åges sønn med Marit Johnsdatter, f. 1 835, datter av sersjant John Mathisen og Beret Andosdatter Indal på Inndal ves tre. (Mora ble gift med Georg Johansen fra Tromsø og flyttet dit). Johan Martin bodde hos faren på Skavhaugg i 1 865 og tok Skavhaug som slektsnavn. Johan Martin Skavhaug valgte i første omgang en militær yrkeskarriere. I 1 878 ble han uteksaminert fra kavaleriets underoffisersskole som en god nr. 1 . Etter eksamen var han ulønnet sersjant ved Skognske eskadron og hausten 1 879 lønnet sersjant ved en eskadron i Oslo. I 1 882 ble han forflyttet som sersjant til Sparbuske eskadron. Han ble forfremmet til kommandersersjant i 1889 og til standardjunker i 1894. Han var troppsfører ved Skognske Linje Eskadron under grensevakta i 1905. I 1910 fikk han Kongens fortjenstmedalje i sølv. Etter at den nye hærordningen tråd te i kraft i 1911, ble han overflyttet til landvernet. 11914 falt han for aldersgren-
---- 141 H&FIS-A ---- sen etter å ha vært militær i 40 år. Han ble gift i 1 882 med Julie Cecilie Jakobsdatter Molden, f. 1 86 T i Molden, datter av Jakob Olsen Molden. Ved siden av sitt militære yrke varjohan Martin Skavhaug også gårdbruker, først på Melenget i Sjøbygda fram til 1 891, deretter på Holmsveet vestre, og på Lyng mellom ostre fra 1910. Johan Martin Skavhaug var også en meget nyttet mann i kommunens tjeneste. Han var medlem i skolestyret og fattigstyret og sekretær i ligningsnemda i 25 år, og var også lagrette- og domsmann. Han døde som kårmann på Lyng mellom i 1930. Kona Julie døde i 1950. De hadde fire barn, se mer om dem og deres etterkommere i Stiklestad boka: B 3 Jeremias Agesen, f. 1 865 på Skavhaugg nedre, d. 1 947. Jeremias ble neste bru- ker på Skavhaugg nedre. B 4". Dødfødt barn, f. 1868. B 5 .Anna Kristine Ågesdatter, f. 1869 på Skavhaugg nedre, d. 1958. Hun ble gift i 1 893 med enkemann, skomaker Johannes Mikalsen Garnesvald, f. 1 856 på Skjækermoen av ugifte foreldre Mikal Andersen Skjækermo og Andrea Hansdatter Ottermovald. Ekteskapet var Johannes' andre, idet han i 1 886 ble gift med Maren Anna Johannesdatter Indal, f. 1863 på Vangstad, datter av Johannes Andersen Inndalsvald (Rotmoen) og kone Anne Ågesdatter, men ble enkemann allerede i 1 887. Før de ble gift, hadde Johannes og Anna sønnen Ole Johannessen, f. 1 890 på Skavhaugg. Anna og Johannes var husmannsfolk på Midtholmsvald, i Garlia under Garnes og i Bergstua under Inndal østre, som Johannes kjøpte i 1918. Se mer om familien under disse plassene. Lars Johnsen, lærer i Steine, Inndal og Sul skolekretser fra 1866, losjerte på gården i en kortere periode fra hausten 1867, og hans eldste datter Laura Maria kom til ver den på Skavhaugg i september dette året. Lærer Johnsen flyttet siden til Molden lille og derfrå til Stubbe, før han rundt århundreskiftet bygde eget hus på Vikdal, som ble frådelt Stubbe i 1897. I 1875 var Peder Olsen Fossnesset, f. 1859, gårdsgutt hos Åge Jeremiassen. Han ble siden (1889) gift med Anna Olausdatter Kvernmo og var bruker på Kvernmoen i noen år først på 1900-tallet, og det er etterkommerne hans som har vært på Kvernmoen siden. I februar 1890 døde den 85-årige Anne Johansdatter som legdslem på gården. Anne var født i 1805 i Molden og var datter av Johan Olsen Molden og Eli Johnsdatter, og hun var enke etter Peder Hansen, rydningsmann på Hesjebekkvollen (Sneringen) i Inndalsallmenningen. Den 23. oktober 1890 brann hovedlåna på Skavhaugg nedre, og en femårig gutt, Edvard Andersen, omkom. Hva slags forhold han hadde til familien på gården er ukjent, trolig var han der i forpleining. Edvard var fodd utenfor ekteskap på Stubbe under Lyng i 1885 av foreldre Kristine Vilhelmme Karlsdatter og Anders Gustav Andersson fra Lit i Sverige. Mora var datter av Karl Andersen (Kørg-Ka'l) på Kristianstykket i Vester-Åsan, og Edvard var ett av hennes fire barn utenfor ekteskap. Om brannen står følgende å lese i "Nordre Trondhjems Amtstidende" for 29. okto ber 1890: SKAVHAUGG
---- 142 H&FIS-A ---- "Hovedbygningen paa Ldlændingsgaarden Skavhaug i Vuku nedbrændte ijlg. "Nfj. Tid." (Nordenfjeldske Tidende) Torsdag Morgen ijorrige Uge. Desverre indebrænd te en 6 Aar gammel Gut. Gjætergutten, der laa sammen med den Indebrændte, red dedes men noget jorbrændt. liden skal være opkommet i Kjøkkenet, og da man vaagnede Kl. 5 om Morgenen, stod Huset i lys Tue. Hverken Rusene eller Indboet skal være assureret. Det nedbrændte Hus tilhørte Værdalsgodset, men Opsidderen, der er Teilænding, skal have Torpligtelse til at opjøre nyt Våningshus. Dette vil blijøleligtfor Monden, da han som deflæste Teilændinger sidder i smaa Kaar.". Gjetergutten som er nevnt i forbindelse med brannen var trolig Anneus Gustafsen, som ved folketellmga i 1891 er oppført som tjener på Skavhaugg nedre. Han var født i 1876 på Hegstadvald av ugifte foreldre Gustaf Svendsen (Svensson?) fra Småland i Sverige og Beret Petersdatter, f. 1845 på Storstad (mora døde ugift på Ørmelen i 1928 som Beret Pedersdatter Berg). Anneus Gustafsen ble konfirmert fra Skjørdal vestre i 1893 som Anneus Skjørdal. Siden tok han Berg som etternavn. I 1900 finner vi ham som losjerende jernbanearbeider på gården Melhus i Åsen. Han ble gift i 1902 med Karoline Birgitte Olufsdatter Kverkild, f. 1877 på Mikvollvald, datter av Oluf Johannessen Kverkild og hustru Gunanna Mikalsdatter. De hadde to døtre: 81. Borghild Gustava, f. 1903 på Ørmelen. Gift med kjøpmann, fiskehandler Wilhelm O. Olsen. 82. Klara Antonie, f. 1 91 0 på Ørmelen. Gift ' i 1 930 med fisker Harald Edin Larsen, f. 1904, d. 1937. To barn. Gift 2 med lagerarbeider Konrad Johansen Nilsen. Bosatt på Nesset østre under Maritvoll, gnr. 19, bnr. 145. To barn. Anneus ble gift på nytt i 1919 med Petra Amalie Hansdatter Valberg, f. 1885, d. 1930. Dette ekteskapet var barnlaust. Anneus Berg var sagbruksarbeider og fisker, og familien bodde på Ørmelen. Han døde nyttårsaften i 1939. Etter brannen i 1890 måtte det bygges nytt våningshus på gården. Men da Levnng østre og Levnng vestre ble slått sammen til én gard samme året (1890), ble den ene stuelåna der ledig, og den ble da kjøpt og flyttet til Skavhaugg nedre og ble ny hoved lån der. Åge Jeremiassen fikk sykkersyke og døde i mars 1897, 69 år gammel, mens Beret Marta var i sitt 88. år da hun døde i 1913. Forut for det hadde Åge Jeremiassens sønn, Jeremias Ågesen, overtatt gården i 1891. Jeremias Ågesen Skavhaug (1865-1947) og Karen Bergitte Rasmusdatter (1870-1923) Jeremias Ågesen ble gift i 1891 med Karen Bergitte Rasmusdatter Brendmo, som da tjente på Garnes. Karen var født i 1870 i Nybygget og var datter av overvegvokter og seinere leilendmg Rasmus Bardosen Brendmo og kone Sinanna Andersdatter. Jeremias overtok som bruker på gården samme år som de ble gift.
---- 143 H&FIS-A ---- Jeremias og Karen Bergitte Skavhaug. Som nevnt tidligere var var det særdeles folksomt på begge Skavhaugg-gårdene i forbindelse med grensevakta i 1905. På Skavhaugg nedre var det forlagt ca. hundre mann fra Sparbuske eskadron av Trondhjemske kavalerikorps' landstormkorps. At dette førte med seg en god del bryderi for folket på gården er vel utvilsomt, men at mannskapene likevel ble godt mottatt, vises best av et utdrag av en artikkel i heftet "Nogle Minder jr a Grændsevagten i Værdalen 1905", nedskrevet og utgitt av boktryk ker Fridtjof Andersen, Steinkjer, som var ett av mannskapene: Indenjeg slutter disse mine ufuldstændige og fattige Betragtninger har jeg at erindre om de Folk, som mest maatte svi for os under vor Grændsevagttjeneste. Gamle Bestemor Skavhaug, Jeremias Skavhaug, Hustruen og de 6 ham. De maatte alle trænge sig sammen paa Fladseng inde paa det Ulle Rjøkkenloft. Den mindste - naa ja - hanjandt sig vel, nåar han bare fik sig en "liten Draappaa" nu og da hos Mor sin han! Og de andre? -feg har aldrig set Barn være saa lidet i Veien. Et Udtrykfor den Velvilje, som Karene f ølte for Kvarterværten fik et vakkert Udslag en Dag. Kornet stod tørt paa Staur nedigjennem Skavhauglien. Men det var travelt at være Husvært og derfor Hev det smaat med Kornkjøringen. Saa var det en of Karene somforeslog at man skulde gaa ned i Lien efter hver sin Staur og ikkefør var det sagt, saa var det ogsaa gjort. Thi ret som det var myldret det nedi Lien of sorte Skikkelser, som la Kornstaur paa sine stærke Skuldre og har dem kjem til Staalet. Saa vel og saa fort har aldri Avlingen paa Skavhaug kommen i Hus.
---- 144 H&FIS-A ---- 7 -i U 4.- Sparbuske Landstormseskadron, forlagt på Skavhaugd nedre i 1905 Som på Skavhaugg øvre såtte alle offiserene og soldatene ved eskadronen navnet sitt under en historisk hilsen og takk til husbondsfolket på gården da de lå og ventet på krigen som aldri kom. Og dette dokumentet har siden hengt på stueveggen på Skavhaugg nedre som et historisk minne fra septembermåneden 1905. I 1918 kjøpte Jeremias gården av Verdal kommune for 5500 kroner, skjote datert 30. mars 1920. Ved taksering av eiendommen forut for kjøpet ble følgende takst fastsatt: Ca. 30 mål åkerland 50 80 skogland a 50,- Kr 1500, a 40 r 2000, a 25,- 2000, 2000, Husene Kr 7500 2000, - kontraktsrett Forlangende Kr 5500 Ved siden av gardsdrifta arbeidet Jeremias i mange somre også på Nybygg-vegen i Sul, og til langt opp i åra kjørte han tømmer for Værdalsbruket. Han ble enkemann allerede i 1923, og overlot samme året gården til sønnen Anton Skavhaug og ble kårmann. I 1941 fikk Jeremias koldbrann i en fot og måtte amputere beinet. Det medførte at han siden for det meste måtte holde senga. Han døde i april 1947. Jeremias og Karen Skavhaug fikk i alt ti barn, alle født på Skavhaugg:
---- 145 H&FIS-A ---- 81. Berntine Sofie, f. 1892, d. 1929. Hun ble gift i 1922 med John Ellevsen Indahl, f. 1888 på Kårenget i Ulvilla, d. 1971 . De bodde i Kårenget. 82. Anton Ragnvald, f. 1893. Han ble gift i 1919 med Ingrid Olsdatter Svegård, f. 1 898 i Kvelloa. De ble de neste brukerne på gården. 83. Anna Konstanse, f. 1895, d. 1 985. Hun ble gift i 191 7 med Olaf Olsen Høgli, f. 1893 på Sneppen, d. 1978. Gårdbrukere på Sneppen. 84. Inga Karoline, f. 1 897. Hun tjente på Sogstad da hun ble gift i 191 8 med Martinus Borgsø, f. 1 893 i Frol, d. 1942. Han var sønn av Olaus Mikalsen Storborgvald. De bodde på Borgheim og Østerås. 85. Edvard, f. 1899, d. 1975. Gift med Aslaug Nybo, f. 1911 i Egge. Gårdbruker på Hå botn i Stod. 86. Marie, f. 1901, d. 1992. Gift med Trygve Sefaniassen Hofstad, f. 1893 på Stiklestad, d. 1971 . Gårdbrukere i Levringan fra 1936. 87. Astrid Margrete, f. 1904, d. 1984. Gift i 1934 med Paul Lassesen Hjelde, f. 1904 i Sundbyenget, d. 1974. Småbrukere på Svedjan på Hellbakkan fra 1928. 88. Gudrun, f. 1906, d. 1998. Gift i 1939 med Otto Moe, Grong, og bosatt der. 89. Ella, f. 1909, d. 1993. Gift i 1930 med Eivind Paulsen Stiklestad, f. 1905 på Ramstad. Vegvokter i Sul. Han døde i 1954. Bl O.Sigrid, f. 191 1, d. 2001. Gift i 1935 med Trygve Paulsen Stiklestad, f. 1910 i Sul Han var skogsarbeider, og småbruker på Skogset i Sul fra 1 940. Han døde i 1 986 Karen og Jeremias Skavhaug med sine barn: Bakerst Inga Karoline (g. Borgsø) og Anna (g. Høgli). Midterste rekke f. v. Berntine Sofie (g. Indahl), Gudrun (g. Moe), Astrid Margrete (g. Hjelde), Marie (g. Hofstad) og Edvard. Foran f. v. Ella (g. Stiklestad), Karen, Sigrid (g. Stiklestad), Jeremias og Anton Ragnvald. Bildet er tatt på sølv bryllupsdagen til Karen og Jeremias, 23.10.1916.
---- 146 H&FIS-A ---- Ingrid og Anton Skavhaug. Anton Ragnvald Skavhaug (1893-1977) og Ingrid Olsdatter (1898-1973) Anton ble gift i 1919 med Ingrid Olsdatter Svegård, f. 1898 i Kvelloa, datter av Ole Olsen Svegård og hans første kone Inger Mana Knstensdatter Kvello. Anton overtok som bruker i 1923, men Jeremias stod som eier fram til 1938. Skjøtet fra Jeremias til Anton er datert 2.5.1938. Ved siden av gardsbruket arbeidet han vinters tid i skogen som tømmerkjører. I hans tid ble det bygd nye hus på gården, driftsbygning og stabbur først på 1920-tal let og våningshus i 1958. Fra 1947 til 1955 var Anton medlem av kommunestyre og formannskap, og ei tid var representant for Inndalen krets i representantskapet i Verdal Samvirkelag. Han var videre med i ligmngsnemda og skolestyret, og var også kretsforstander for for sorgsvesenet i noen år. Vi må heller ikke glemme Ingrid, som var ei flink og arbeidssom husmor, som utenom det ordinære hus- og fjøsarbeidet også spann, vevde og strikket. Hun klip pet sauer, både egne og andres, og hun tok omsorgen for svigerfaren, Jeremias, etter at han ble avhengig av andre. Barn: 81. Inger Marie, f. 1920. Gift i 1942 med Trygve Jeremiassen Indahl, f. 1914, d. 1997, Tre døtre og en sønn. Eget hus på "Smiåkeren" ved inndal østre. 82. Kari Bergljot, f. 1921. Ugift. Hun flyttet ned på Verdalsøra etter at foreldra var død.
---- 147 H&FIS-A ---- 83. Solveig, f. 1923, d. 1924. 84. Sigrun, f. 1925. Gift I 1947 med Mattis Midtlien, f. 1922 i Gausdal. Bosatt i Gausdal. To sønner. 85. Lise, f. 1 927. Gift i 1 947 med Agnar Olsen Rotmo, f. 1 924. Tre barn. Bosatt på Bredingsberg. 86. Jens, f. 1931. Gift i 1955 med Marie Lovise Mikalsdatter Indal, f. 1936, d. 2002. Seks barn. 87. Ola, f. 1936. Ansatt i kommuneadministrasjonen i Verdal. Gift i 1969 med Eldrid Kristine Garli, f. 1943. To døtre. Bosatt på Verdaløra. I 1960 overdrog Anton og Ingrid gården til sønnen Jens Skavhaug og ble kårfolk. Ingrid døde i 1973 og Anton i 1977. I dag er det Jens og Maries sønn Arve Magnus Skavhaug og kona Anne Lise Osestad som er eiere og brukere på gården. KÅRPLASSEN På Skavhaugg nedre eksisterer fortsatt navn som indikerer at det kan ha vært flere husmannsplasser på gården opp gjennom tidene. Navnet "Gammelplassen", et lite område som i dag er tilvokst med skog, antyder at de her kan ha vært en hus mannsplassen fra gammel tid, og antyder samtidig at det kan ha vært flere og nyere plasser. Av andre typiske plassnavn under gården finnes Åkergjerdet, Rønningen og Nysveet, men om dette har vært plassnavn eller navn på åkrer/slåtteteiger er det ingen som veit noe sikkert om idag. Vi har ikke funnet bygsel på noen husmannsplass under gården, men en plass som. synes nok så sikkert å ha vært i bruk, både som husmannsplass og bosted for kårfolket på gården, er "Kårplassen", som lå like inntil eiendomsgrensa mot Svegård. Der skal det ennå være synlige merker etter det som kan ha vært en utgravd kjeller. Ved skifte etter enka etter Israel Jonsen står det at hun døde på Skavhauggvald i 1785. Det kan tyde på at Kårplassen har vært vært bebodd av husmenn i perioder det ikke har vært bruk for den til kårfolket? Om alle etternevnte har bodd på Kårplassen, er umulig å slå fast med sikkerhet, men vi tar dem likevel med i kronologisk orden. Nils Olsen (1735-1814) og Beret Svendsdatter (1728-1787) En Nils Olsen Brende, som var gift med Beret Svendsdatter, var husmann under går den i 1761, da de fikk sønnen Svend. Nils Olsen var født i 1735 i Sul og var nok sønn av Ole Olsen Brenden, som var bruker på Brenna fram til 1746. Han ble gift i 1759 med Beret Svendsdatter, f. 1728 på Holmsvald av foreldre Svend Johansen og Beret Olsdatter. De var som nevnt hus mannsfolk under Skavhaugg da sønnen Svend ble født i 1761. Men allerede i 1764
---- 148 H&FIS-A ---- bodde familien på Stormoen, og de ble siden brukere på Lillemoen, der Beret døde i 1787. Nils Olsen ble gift på nytt i 1788 med Sigrid Johnsdatter Karmhus, og han døde på Lillemoen i 1814. Nils og Beret hadde i hvert fall fem barn, og av dem kan nevnes at sønnen Svend, f. 1761, dro til Sverige. Han var "torpare" i Rånnberg vest for Duved da han i 1793 ble gift med Brita Aronsdotter, f. 1774 i Stalltjårnstugan. Så var han "kronotorpare" i Stalltjårnstugan ei kort tid før han ble bonde i Medstugan i 1815. Sven Nilsson, som han kalte seg, er i svensk musikklitteratur beskrevet som en storspellmann i Jåmtland, vidt berømt for sine ferdigheter på fiolen. Han gikk under navnet "Bogg- Sven". Se mer om ham og etterkommere under Lillemoen. 1 1779 har ugifte Guru Pedersdatter Skavhaugvald fått dattera Ingeborg med Mikkel Eriksen Suhl, og i 1781 fikk hun dattera Mant med dreng Mikkel Olsen fra Skogn. Guru var født på Stormoen i 1755 og var datter av Peder Johnsen Stormoen (bruker på Stormoen sammen med førnevnte Nils Olsen). Ingeborg Mikkelsdatter ble gift i 1808 med Jakob Sevaldsen Tromsdal, og døde som husmannskone på Sandbekkmoen under Levrmgan i 1844. Se mer der. Sivert Larsen (1761-1812) og Eli Olsdatter (1745-1804) Ved folketellmga i 1801 er Sivert Larsen og kone Eli Olsdatter oppført som hus mannsfolk på gården. Sivert var født i 1761 på Skredsenget under Fara av foreldre Lasse Sivertsen Jøsåsvald og kone Beret Andersdatter Midtgrund. Eli var født i 1745 av foreldre Ole Smrdsen Indal og Beret Johnsdatter Sørstemsvald, som var søster til husmann Hans Johnsen i Garberg under Garnes. Eli ses konfirmert fra Garnes i 1762. Sivert og Eli ble gift i 1792. De har flyttet til Inndalsvald før 1804, for Eli døde der dette året og Sivert i 1812. De hadde ingen barn, men sammen med dem i 1801 bodde Jakob Olsen, 7 år. Jakob var trolig sønn av Ole Lorkildsen på Skansen under Sør-Steme, og døde på Stemsvald samme år. Ole Bårdsen (1764-1815) og Anne Ellevsdatter (1775-1849) En Ole Bårdsen var husmann under gården i 1804. Det går fram av fattigvesenet pro tokoll. Det kan være den Ole Bårdsen som i 1801 var inderst i Ner-Holmen og var gift med Anne Ellevsdatter. I så fall var han født på Holmsvald i 1764 av foreldre Bård Olsen Nederholmen og kone Sara Mogensdatter. Anne Ellevsdatter var født i Stemgrundan i 1775, foreldre Ellev Olsen Ulvild og kone Ragnhild Olsdatter. I 1807 var de i Storstad, men Ole døde i Midtholmen i 1815. Anne døde på Vestgrundvald i 1849 De hadde 2 barn: 81. Ole, f. 1801 på Nerholmsvald. Konfirmert fra Ner-Holmen i 1819, og gift i 1 828 med Maren Johnsdatter Grundan, f. 1 805. Inderster i Brattasen i 1 838? 82. Bård, f. 1 807 i Storstad. Konfirmert i Ner-Holmen i 1 825, men ellers ingen opp- lysningen
---- 149 H&FIS-A ---- Ole Olsen Molden (1774-1854) og Gjertrud Larsdatter (1781-1849) Ole Olsen Molden var født i Molden i 1774 og var sønn av Ole Mikkelsen Molden og kone Anne Nilsdatter. I 1805 ble han gift med Gjertrud Larsdatter Skavhaug, f. 1781 i Leråstuen, datter av Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre. De var husmannsfolk på Skavhaugg da barna deres ble født (1806-1828), men var husmannsfolk på Svegjerdet under Inndal øvre da Gjertrud tok sitt eget liv i 1849. I skattelista for 1822/23 står Ole oppført som inderst og husmann, så de bodde kanskje på Kårplassen sammen med kårkona Sigrid. Ole døde på Svegjerdet i 1854. Barn: Anne, f. 1 806 på Skavhaugg. Hun ble konfirmert fra Skavhaugg i 1 821, og reis te til Trondheim i ung alder og ble gift med bryggemann Eilert Arntsen, f. 1 807 i Trondheim. I 1865 bodde de i Brattørveita 1 sammen med fosterdatter Ingeborganna Oline Olsdatter, 15 år. Bl Ole, f. 1808 på Skavhaugg. Han ble gift i 1835 med Karen Johansdatter Molden, f. 1812. Karen var datter av Johan Olsen Molden (bror av Ole Olsen Moiden) og kone Eli Johnsdatter, som var leilendinger i Molden 1 807-1 843. Ole og Karen, som således var søskenbarn, var inderster/husmannsfolk i Molden, på Garnesvald (Garlia) 1 840-45 og i Vaterholmen fra 1 846 til Ole ble oppsitter på Karlgarden (Asen) i Sul i 1856 og tok Karlgård som slektsnavn. Ole gikk under navnet "Ol 1 Smed". Han døde som kårmann i 1 877, etter at sønnen Olaus Olsen hadde overtatt gården. Karen levde helt til 1900. De fikk 10 barn. Se mer om familien og etterkommere under Vaterholmen. B 2 B 3 Lars, f. 1812 på Skavhaugg. Konfirmert i 1828. Ugift. Han tjente ei tid hos far broren Lars Larsen i Tromsdalen og ble derfor ofte kalt for Lars Tromsdalen den yngre. I 1 875 var han dreng i Sør-Steine, og han døde der i 1 881 . Andor, f. 1 8 1 5 på Skavhaugg. Han flyttet som ugift til Kolvereid i 1 852 men kom tilbake en tur før han flyttet fra Verdal for godt. I 1 865 finner vi ham som ugift losje rende fisker på Hoel øvre i Buksnes, Lofoten. Her i bygda ble han far til tre barn: 01° Elenanna, f. 1841 på Rosvoll. Mora var Guro Johannesdatter. Elenanna ble B 4 Sundbyvald og Landfallvald. De fikk fem barn. Mannen utvandret til Minneapolis i 1 893 og Elenanna fulgte etter i 1 895. C 2° Johannes, f. 1 843 i Mønnes, mora var Beret Rasmusdotter Reppe (søster til bl.a. Peder Rasmussen Hyppen). Johannes, med etternavnet Andorsen Stene, finner vi som gevorben soldat i Trondheim i 1 865, attest dit i 1 869 for å drive næring hos T. Geving, Jonsløkka. Han ble gift i 1 869 i Bakklandet kirke dem på Valhalla i Strinda, han som losjerende løssjauer. De har da 3 barn, Ida Mathilde, f. 1870 Bakklandet, Axel Bernhard, f. 1873 Domsognet, og Anne Fredrikke, f. 1 875 Bakke sogn. C 3° Mette, f. 1857 på Sundbyvald, d. 1863 på Nessvald. Mora var Marta Johannesdatter Nessvald, f. 1837.
---- 150 H&FIS-A ---- 85. Sakarias, f. 1818 på Skavhaugg. Konfirmert i 1834, og gift i 1849 med Ingeranna Hansdatter Slapgård, f. 1 8 1 5 i Slapgarden av foreldre Hans Andersen Slapgård og kone Gjertrud Olsdatter. Sakarias døde som husmann på Svegjerdet i 1 856, og Ingeranna døde på samme sted i 1 878. De hadde tre barn sammen, og i tillegg hadde Ingeranna ei datter - Liva Olsdatter - før de ble gift. Se mer om familien under Svegjerdet under Inndal øvre. 86. Olaus, f. 1821 på Skavhaugg, d. 1894 som husmann på Reiren under Inndal vestre.' Han ble konfirmert fra Vester-Sulstua i 1836 og gift i 1845 med Berntine Marie Larsdatter, f. 1 827 på Hitra, d. 1 900 på Reiren. Olaus var bl. a. husmann under Garnes (Garberg) før han rundt 1855 ble rydningsmann i Inndalsallmenningen. I 1865 bodde han med familien på Rydningen (Olaus-plas sen), og i 1 891 var han husmann på Reiren. Se mer om familien under plassene Rydningen (Olausplassen) i Inndalsallmenningen og Reiren under Inndal vestre. 87. Sirianna, f. 1 828 på Skavhaugg. I "Gammelt og nytt fra Sul" står det at hun utvan dret med tre barn i 1 861, hun må iså fall ha utvandret fra Trondheim, for i regis- ter over utflyttede står det at hun flyttet til Trondheim i 1 850. I 1843 finner vi Arnt Olsen som inderst på gården. Han tok kanskje over Kårplassen etter at kårkona Sigrid var død året før. Arnt Olsen (1798-1861) og !) Sigrid Olsdatter (1798-), 2) Anne Paulsdatter (1819-1891) Arnt Olsen var født på Jøsås i 1798 og var sønn av Ole Halstensen Ulvilden og kone Ingeborg Johannesdatter. I 1825 ble han gift med Sigrid Olsdatter Steinsvald, f. 1798, etter at de året før hadde fått et barn sammen. Sigrid var trolig innflytter, for hun fin nes ikke døpt i Verdal og heller ikke i folketellingene for 1801 og 1815. I 1832 var de husmannsfolk i Bergstua. Når Sigrid døde er uvisst, men Arnt var enkemann da han ble gift på nytt i 1843 med Anne Paulsdatter Sulstuen, f. 1819 i Skogn. (Anne var søster til Guruanna, mor til Kristoffer Vestgård.) Ved giftermålet bodde Arnt på Østnesvald, men de var inderster på Skavhaugg nedre da de fikk sønnen Ole samme år, så de må ha flyttet dit seinere på dette året. Når de flyttet fra Skavhaugg er ikke kjent, men det skjedde trolig sist på 1840-tallet. Seinere finner vi dem på Ådalsvol len, der Arnt døde i 1861, mens Anne døde hos sønnen Ole i Nybygget i 1891. Barn: Bl'. Marta, f. 1824 på Nordsteinsvaid. Marta flyttet til Trondheim i 1856 og ble gift Trondhjems Domsogn i 1 864 med enkemann og jektskipper Hans Kristian Nilsen, 56 år, født i Åfjord. I 1 865 bor de i Krambugaten sammen med to barn fra man nens første ekteskap og fellesbarnet Mathilde Hansine på 2 år. Marta hadde også ei datter i Verdal: Cl 0 . Marit Johansdatter, f. 1842 på Efskindvald. Faren var gårdmannssønn Johan Andersen Midtholmen. Marit ble gift i 1861 med Ellev Olsen Tømte (Sundby), f. 1 839 på Tømte, sønn av Ole Hansen Tømte. Familien flyttet til Trondheim i 1867. Marit var blitt enke i 1900 og bodde da i Øvre
---- 151 H&FIS-A ---- Møllenberggt. 7. De fikk to barn mens de bodde i Verdal og åtte ble født i Trondheim. B2 1 . Ingeborg, f. 1 832 på Inndalsvald.Hun har fått attest til Trondheim i 1 855 og ble gift i 1 858 i Vår Frue kirke med musketer Eilert Martin Wold, f. 1 838 i Trondheim. I februar 1 860 fikk de ei datter, Ingeborg Eline. Så har Ingeborg dødd, for i okto ber 1 862 ble enkemann og musketer Eilert Martin Wolg gift med Anna Kristine Dahl fra Røros. I 1 865 bodde familien i Smedbakken 5 i Trondheim med tre barn, deriblant også Ingeborgs datter. Smedbakken 5 ser ut til å ha vært leiegård for vervede soldater, for i 1 865 bor det hele ti musketerer der, en av dem er Nils Pedersen Holmli (Helgas), f. 1837 i Verdal. B3 Z . Ole, f. 1 843 på Skavhaugg nedre. 11 871 gift med Karen Eliasdatter Volenvald, f. 1 843, datter av Elias Pedersen Volenvald (Elias Volplassen). Ole var tjener hos gjestgiver Mikal Sevaldsen i Sandvika i 1 865, seinere bodde de på Volplassen før Ole kom til Nybygget som vegarbeider og fjellstuemann. Ole var på folke munne mest kjent under navnet Ole Nybygget. De hadde tre barn. Se mer om familien under Nybygget. I 1865 bodde den før nevnte stedattera til Anders Skavhaug - Sirianna Olsdatter - på gården sammen med ektemann Ole Au dingsen. De bodde i samme hus som kår mannen Anders, og det er da rimelig å tro at de bodde på "Kårplassen". Anders Skavhaug benevnes nemlig som husmann da han dør i 1871. Ole Andreas Audingsen (1828-1920) og Sirianna Olsdatter (1837-1900) Ole Andreas Audingsen var født i 1828 på Svenmngplass i Stod og var sønn av hus mann Au dm Andersen og kone Ingeborg Enksdatter. Ved forskjellige anledninger er Ole oppført skiftevis med Audingsen, Audensen og Andersen som etternavn. Ole bodde på Skavhaugg nedre allerede da han i 1851 fikk barn med to jenter i Inndalen. Og i 1858 fikk han barn med stedattera på gården, Sirianna Olsdatter Skavhaug, f. 1837 i Molden, datter av Ole Johansen Molden og Anne Mana Bårdsdatter. Sirianna flyttet til Skavhaugg nedre da mora ble gift for andre gang i 1845, med Anders Larsen Skavhaug. Ole og Sirianna giftet seg i november 1859, og de bodde trolig som inderster på Skavhaugg nedre fram til ca. 1870, muligens avbrutt av et kort opphold på en plass under en av Inndalsgårdene, idet sønnen Oluf er oppført død på Inndalsvald i desember 1865. I 1871 var Ole husmann under Ekren og i 1875 husmann i Dalen under Vuku prestegard, samtidig som han var fergemann ved Holmen. I 1888 kjøp te han Haugan i Vinne, gnr. 277, bnr. 8, og flyttet dit og tok Haugan som slektsnavn. Han døde som kårmann på Haugan i 1920. Sirianna døde på Haugan i 1900. Etterkommere av Ole: Bl 0 . Sirianna, f. 1851 på Rotmoen, d. 1853. Mora var Beret Marta Johnsdatter, f. 1828, datter av husmann John Johnsen Rotmoen. Hun tjente på Garnes i 1865 og på Sogstad ved Levanger i 1 875, og der bodde hun også i 1900, som fat tiglem.
---- 152 H&FIS-A ---- B 2°. Sefanias, f. 1 851 på Indal vestre. Mora var Andrea Pedersdatter, f. 1 826, datter av Peder Pedersen Indal d. y. Hun ble gift i 1857 med rydningsmann Kristian Andersen i Lilleenget i Inndalsallmenningen (se mer der). Sefanias var tjenestegutt på Kvernmoen i 1 865 og ble konfirmert fra Skavhauggvald i 1 867. I juli 1 873 utvandret han til USA under navnet Sefanias Olsen Kvernmo. I USA dreiv han som sagbruks- og havnearbeider, deretter som farmer i Loveland, Washington i 25 år. Gift med Petrine, og de hadde 9 barn. Sefanias døde i 1934 i Tacoma, Washington, som S. O. Moe. 83. Anneus, f. 1858 på Skavhaugg. I 1875 bor han sammen med foreldra på plas sen Dalen i Vuku. I juni 1885 druknet han under tømmerfløyting i elva Damån i Hallen i Sverige. Han var ugift, men hadde en sønn: Cl 0 . Severin, f. 1882 i Guddingan. Mora, Elen Birgitte Hansdatter Gudding, f. 1 858 i Vaterholmen, var datter av Hans Eriksen Gudding nedre. Hun ble gift i 1 888 med Ole Petersen Tromsdal, og Severin vokste opp hos mora og ste faren i Vester-Bollgarden og tok Balgård som etternavn (Ole P. Tromsdal ble O. P. Balgård). Severin ble så gift i 1907 med Hanna Johannesdatter Slapgård, f. 1884 på Slapgård, datter av Johannes Ellevsen Tromsdal (Slapgård), og Gjertrud Johannesdatter Slapgård. Severin gikk på underoffi serskole i Kristiania og tok eksamen i 1905. Men han var uheldig og mistet en finger og fikk ikke fast ansettelse i militæret. Derfor bestemte han seg for å utvandre, og i juni 1907, like etter at han og Hanna ble gift, seilte han med båten "Tasso" fra Trondheim. Hanna ble igjen i Norge til 1 909, da reis te også hun og sønnen Arne Sofus. De slo seg ned som formere i Blooming, Saskatchevan, Canada, men bodde i seinere år i Beaubier, en prærieby i samme distrikt. Severin døde i 1967, mens Hanna var hele 102 I/2 år gam- B 2° mel da hun døde i 1986. De hadde fem barn. Oluf, f. 1860 på Skavhaugg. D. 1865 på Inndalsvald. B 4 Oluf, f. 1860 på Skavhaugg. D. 1865 pa Inndalsvaia. 85. Oluf', f. 1 866 på Skavhaugg, d. 1964. Han ble gift i 1 896 med Oline Margrete Andreasdatter Berg, f. 1867 i Levanger, d. 1944. Oluf Haugan var arbeidsfor- mann ved jernbanen ved siden av at han var jordbruker på Haugan (han tok over bruket etter faren ved kjøpekontrakt av 1 4. april 1 900, skjøte av 1 3. april 1 904). Barn: 01°. Hanna Sofie, f. 1891 på Buran 1 Frol. Mora hennes var Karen Henriksdatter Buran. Hanna Sofie bodde på Haugan i 1900. Hun hadde ei datter, Olaug, f. 1912, med ungkar Henrik Hansen fra Frol, som hadde reist til Amerika da barnet ble født. C 2. Sofie Oline, f. 1 896 på Haugan. Hun ble gift i 1 920 med vegvokter Anders Antonsen Nordli, f. 1 889 på Mikvold. Anders var sønn av Anton Andersen Lerfald, f. 1 858 og Grete Olsdatter Valstcdvald, f. 1 862. De overtok Sofies heim Haugan i Vinne, og fikk åtte barn. De døde i 1958 og 1953, hen holdsvis 62 og 63 år gamle. 86. Johanna Marie, født julaften 1 871 på Ekrenvald, d. 1 908 i Sverige. Hun flyttet ti! Nålden i Sverige 1 1 892, men ble gift i Trondheim i 1 893 med gårdbruker Jonas Larsson Faxén, f. 1867. Mannen døde av en leversjukdom i 1897, og i 1900
---- 153 H&FIS-A ---- bodde Johanna Marie i Faxelven i Nåsskott i Jåmtland sammen med sønnen Lars Hugo, f. 1 893 i Nåsskott. 87. Anna Augusta, f. 1876 på Dalen. Att. til Frol i 191 1 med sin tilkommende Peter Agesen Holmen, f. 1865 på Lyngsholmen, d. 1949 i Frol. De var brukere på Holmen u. Salthammer og fikk 3 barn. Anna Augusta hadde også ei datter før hun ble gift - Signe Oline, f. 1 903 på Haugan. Faren var smed Gustav Andersson fra Nålden i Jåmtland. Vi kjenner ikke til andre som har bodd på Kårplassen eller på andre plasser under Skavhaugg nedre etter at Anders Skavhaug døde. SKAVHAUGG
---- 154 H&FIS-A ---- NOTER Om Beret Dillan, se artikler i Verdal Historielags Årbok 1 982, s. 88, og Årbok 2004, s, 2 1 1 . 2 homestead [houmsted] [eng., eg. 'hjem, boplass'), i USA navn på små jordeiendommer, som har særskilt lov beskyttelse. Ved en forbundslov av 1 862 fikk enhver som var amerikansk borger eller hadde søkt borgerrett, på visse vilkår rett til å få gratis av Unionens jord et areal på 1 60 acres (647 dekar). Etter 5 år fikk nybygg geren full eiendomsrett til sitt homestead. (Kilde: Store Norske Leksikon). ; Opplysnmger fra Gunn Marslett, Hemmestad, Borkenes i Kvæfjord (etterkommer av Ole Mikkelsen). 4 Kilder: Bygdebok for Sparbu og Ogndal, "Hodalsætta", kirkeregnskap for Vinne kirke. 5 Kilde: Nordre Trondhjems Amtstidende. 4 Kilde: Johan Weisæth: Litt om fanejunker Arnoldus Andreassen Moxness og hans etterslekt. Utgitt 1 977. 7 Jfr. skifte 4.8.1899.
---- 155 H&FIS-A ---- INNDALSGARDENE
---- 156 ----
---- 157 ----
---- 158 H&FIS-A ---- INNDAL VESTRE GNR. 222 Innddl Vestre 1929. Foto. Henning Andersson Gården er også kak Inndal nedre, og i lokalmiljøet brukes mest "Nistu'". Eierforhold: Kronen ble eier av gården rundt 1650. Men i 1728 kjøpte rektor mag. Nils Krog den for 71 riksdaler og fikk skjote 22. juni 1731. Gården ble nå propnetærgods, og fra 1763 ble den og de to andre Inndalsgårdene deler av Værdalsgodset, seinere A/S Værdalsbruket, og tilhørte dette fram til Verdal kommune solgte bruket i 1912. Da ble gården med et tilliggende skogareal og husmannsplasser unntatt fra salget. Grensene ble fastsatt ved skylddelingsforretmng av 31. oktober 1914. Kristoffer Mikalsen Indal kjøpte så gården av Verdal kommune i 1918 for kr 8000,-, skjote dat. 22. april 1922. I gammel tid hadde gården, sammen med Inndal mellem, seter på Indals-Feren, som lå ved Indalsbekken i sørenden av Kråkfjellet. Seterdrifta opphørte rundt 1800. Sommerfjøset lå utpå "Nistuemnan", nesten ved eiendomsgrensa mot Garnes. Den "gamle" Jamtlandsvegen, som var ferdig i 1798, gikk gjennom gardsplassen på Inndal vestre fram til 1865, noe som førte til stor gjennomgangstrafikk av jamter, og som på de andre Inndalsgårdene var det jamtstaller på gården. En bit av denne vegen er fortsatt adkomstveg til gården.
---- 159 H&FIS-A ---- 1 * , iÅ\ • 1 \ \ J / I i AVSL T i I' På hengebrua over Inna nedenfor Nistu (Inndal vestre) i 1923. F.v. Oline Garberg med melkespann, gutten i mid ten er Ivar Indal, og til høyre Ingeborg Indal på Inndal øvre med melkemugge. Bak skimtes så vidt Erling Garberg. I bakgrunnen til høyre Nistu'. Det lille huset til venstre er Nistusmia. Bildet er tatt av Anton Stornes, som var på besøk fra Amerika. Etter unionsoppløsninga i 1905 var et infanterikompani stasjonert på gården som grensevakt i de spente septemberdagene før Karlstadforliket var bragt i orden. I 1920 ble det bygd hengebru over Inna like sør for gården. Før den tid måtte folk og varer fraktes over elva i en kasse som hang i en lauparstreng, eller stake seg over på flåte, dersom vannføringa i elva ikke var så lita at de kunne vade over. Ved Reiren var det vadested over mot Inndal østre. Lauparstrengen eksisterte allerede før 1900. Det går fram av referat fra møte i herredstyret 17. desember 1900, der det ble bevil get fem kroner pr.år "indtil videre" til vedlikehold av lauparstrengen ved Inndalen. Hengebrua ble åpnet 6. juli 1920, og det ble omtalt i lokalavisa på følgende måte: En kabelbro er bygget over Inna ved Indalen. Den blev tat i bruk tirsdag den 6te juli. Som prøve paa broens bæreevne stod 30 voksne mennesker paa den. Broen er bygget av hr. Martin Sagmo, Vuku. Av de 6 kabelbroei; som er bygget i Verdalen, er broen ved Indalen den sværeste. Den har kostet 4000 kroner
---- 160 H&FIS-A ---- Hengebrua gjorde tjeneste til den ble ødelagt av storm i 1958. Den ble avløst av den nåværende vegbrua lengre vest året etter, og først da ble det mulig å komme over til sørsida av elva med bil. Fra 1787 og fram til i dag er registrert 9 brukere/oppsittere på gården: Ando Nilsen Indal (1760-1832) og Marta Olsdatter (1763-1848) Ando Indal var født på gården i 1760 som sønn av den fornge brukeren Nils Andosen Indal (Follo) og kone Mant Bårdsdatter. I 1787 fikk Ando bygselbrev av Johan Widerøe Thonning, som da var gårdeier. Bygselbrevet lod som følger: "Jeg Johan Widerøe Thoning, gjør hermed vitterligt: at have stædet og jæstet, ligesom jeg hermed stæder, bøxler og jæster til Corporal Andohr Nielssøn Indahlen 1 Øre 8 Mkl: Landskyld og Bøxel, samt aparta Bøxel 10 Mkl: uden Landskyld udi Gaarden Indahlen, i Wærdahls Fogderie og Ditto Præstegjeld heliggende, og hvorafhan Bøxelen, ifølge Loven, til mig betalt kaver; Thi skal han for Livets Tid ny de, bruge og besidde bemeldte 1 Øre 18 Mkl: udi bemeldte min Gaard Indahlen med de dessen til- og underliggende af Ager og Enge, Skov og Mark, intet undtagen som denne Gaards Deel tilligger og af Gaardens fornge Beboer Niels Indahlen været brugt og Gaarden med Rette tilligge bør, imedens og al den Stund han deraf aarligen og i rette Tid betaler de Kongelige Contnbutioner; yder sin Landskyld i rette Tiid; kolder Gaardens Huuser med Gjærder udi forsvarlig Stand, Hævd og Rydning; rydder og forbedrer Jorden; forsvarer dens Lejemaal; Skoven ei til Upligt hugger eller forhugge lader; ingen Huusmænd eller Inderster indtager uden min Tilladelse; iche Høe eller Halm fra Gaarden bortsælger, og ellers i alle Maader udviiser Hørighed og Lydighed, skikker ogforholder sig, som Loven enhver Leilænding foreskriver; Ligesom han og, ved Publication af denne Bøxelseddel, betaler til Tronhjems Tugt- og Verk-Huus 18 s; Alt under denne hans Fæstes Forbrydeise. Til Stadfæstelse udgives denne Bøxelseddel under min Haand og Seigl- Tronhjem, den Bde Februarii 1787. Joh: W: Thonning. (L:S:) Jeg tilstaaer hermed, at have imodtaget Bøxelseddel af samme Indhold, hvilken jeg lover med al Hørsomhed udi eet og alt at efterkomme. - Thjem, den Bde Febr: 1787. A: Indahl, Corporal ved det Sneeaasiske Compagnie Like etter ble han nok forfremmet, for Ando titulerte seg som sersjant da han ble gift i 1789 med Marta Olsdatter Sør-Steine, f. 1763. Hun var datter av Ole Olsen Sør- Steine (fra Melby) og kone Gollaug Olsdatter. For de brede lag er Ando Indals navn i ettertid mest kjent som forfatter av visa om Garnesmordet, og lokalt også som fadder til en veg i byggefeltet i Garnesmarka. Mindre kjent er det kanskje at han i tillegg til at han var gårdbruker, også hadde andre verv og oppgåver. Han var som nevnt militærutdannet, og som befalingsmann var han i tjeneste under "kommandotida" 1807-1814. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 161 H&FIS-A ---- De fleste av Værdalsgodset skiftende eiere bodde i Trondheim, men hadde full mektiger eller "tilforordnede", som de ble kalt den gang, i Verdal. På Thonnings tid var Ando Indal en slik tilforordnet, og kanskje var han ikke så populær hos de andre leilendingene i bygda av den grunn. Et eksempel på dette skulle gå fram av følgende brev fra fra Ando til Thonnings fullmektig i Trondheim, Roshauw, levert under et besøk i Trondheim i 1804: Welædle Hr. Roshauw. I dag tør ieg ey lade nogen mig se udi Hr Thonnings gaard i Byn, men ieg f ordlister mig nu at lade mig anmeldejor Dem med disse Enfoldige Linier om Dem kunde for høre hos Deres Herre at ieg kunde jaa saa mange Tønder Korn at ieg kunde hiælpes til Udsæd og ved min Hjemkomst lade same forby tes ofTndenlandsk Korn. Skulde ey saadant kunde ske maa ieg sige som tilforn det er mig ey mer mulig at stride for mit fattige Huses tilstand mer. Dog Gud ske tak ieg er ey yderligere komen udi nogen Mands Bog saa ieg komer vel ganske vel derifrå. Men forbandet være alle onde Menesker som har dene Gangforvoldet mig stor bekømringer denne Gang: faar ieg et übestemt Svar enten muntlig (uleselig). Deres umage skal aligevelfor skyldes. Den Mandfra Sul som agter at bøxle Østergaard maa ey slippe ifrå lettere end 150 men ieg haaber Dem lader mine ord og navn forties. ieg haaber nu denne gang at tale muntlig med Dem om mange ting. forlad min enfoldige Skrift denne gang paa dette Sted. Deres underdanigste samt pligtskyldigste tilforordnede. A. Indahl. Trondhjem den 29 Martti 1804. Skrivet viser kanskje også at Ando Indal allerede da sto seg dårlig økonomisk. Av for skjellige årsaker såtte han seg i stor gjeld som han sleit med hele livet. Et eksempel finner vi i pantebok litr. D (1800-1812) for Stjør- & Verdal sorenskriverembete, fol. 284: Jeg underskrevne Andoe Nielsøn Indahlen tilstaar og herved giør bekiendt: at da Hr: Major Elling Lyng under 25de Februarii sistledende ved Lovlig Executions Forretning efter Nams Dom for 118 rd 3ort, haver erholdet udlæg i følgende mine Løsøre- Effecter paa Gaarden Indahlen nemlig: 1 tre Etage jern Kakkelovn med Træefod og jern Rør i Daglig Stuen, 1 toe Etage jern Kakkelovn med Træefod og jern Rør i Side- Kammeret, 1 toe Etage jern Kakkelovn med Træefod og jern Rør i den østre Stue, 1 Kaaberkiedel 2 Bpd: 22 Mark; 1 Do 1 Bpd 14 Mark; Samt 11 skriver elleve Kjør; og Velbemelte Hr Major Lyng efter min Anmodning, i min nu trængende Forfatning haver overladt mig til brug disse ham udlagte Effekter og Kreature; Saa er det jeg herved tilstaar at være Hr Major Lyng skyldig forbemelte 118 Rdr 3ort, samt for denne Obligations Bekostning, som han har betalt, 3 Rdr 12 skil: Tilsammen et Hundrede, Tyve og en Rigsdaler tre Ort tolv Skilling hvor af jeg, til de Tiider Plakaten af 13de Martii 1782 befale svare Lovlig Renter 4 proCento aarlig, INNDALSGÅRDENE
---- 162 H&FIS-A ---- fra Executions Dagen den 25de Februarii sidstleeden.- Til Sikkerhed for denne Summa med paaløbende Renter, pantsætterjeg til Hr Major Lyng med første Prioritet forestaaende Specificerede og til ham ved Executions Forretning udlagte Fffecter og Kreature, Ligesom ]eg og herved forbinder mig til hvad leg inden Executions Forretmngen har vedtaget: At Pantet i Ulykstdfælde bliver for min Regning, og der som nogen af de her Pandtsatte 11 Kiør skulle frakomme, skal Hr Major Lyng have Adgang til Sin Betaling i de øvnge, indtil det her benævnte Antall saavelsom til hvad viiderejeg der eller eiendes vorder- Tillige forbinder mg mig at betale Capitalen med paaløbne Renter efter sex Ugers foregaaende Opsigelse fra en af Sideme, og dersom fuld Betaling ikke skeer efter at 'denne Opsigelses Tid er udløbet, giverjeg herved Hr Major Lyng frie Raadighed uden videre Søgsmaal at stille Pantet til Auction paa min Bekostning og der af giøre sig betalt.- Bekræftes under min Haand og Signet samt 2de Maznds Undersknvt til Vitterhghed.- Moe den 26de Martii 1805.- A. Indahlen. Til Vitterlighed underskriver Ole Baarsøn Hage m:p:P: (LS) Jacob Balgaard (IS) Økonomien ble sikkert ikke noe beclre da Ando i 1806 mistet de tre hestene sine av en smittsom sykdom, jfr. utskrift av tingbok (justisprot.) nr. 22 (1803 -1807) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete; fol. 342: Aar 1806, den 15de Augusti, blev det ordinære Sommer- Sage- og Skatte-Ting for Wærdalens Tinglaug, Dagen derpaa, den 16de Augusti, continuerede Sommer- Sage og Skatte-Tinget for Wærdalens Tinglav Afskediget Segiant Andohr Ingdahl, mødte for Retten og tilkjendegav, at han imellem lde April og 13de Maji dette Aar havde det bedrøvelige Uhæld at miste hans ejende 3de Brugsheste, hvoraf de 2de kostbareste kreperede af sig seiv, men den 3die og ringeste Hest maatte han lade ihjælskyde, saa som han var forvisset om, at den ellers, ligesom de 2de førstbenævnte Heste, havde kreperet af sig seiv Komparenten fremstillede i Hensigt til et lovhgt Tingsvidnes Erhvervelse de 2de goede Gaardemænd, nemlig hans Naboer Elling Pedersen Ingdahl og Peder Pedersen Ingdahl, hvilke han begjærede maatte under Eed forklare, ej ale ene Maaden eller Aarsagen hvorfor at bemældte 3de Heste bleve ham berøvet, men og hvad de ansaae enhver Hest i sær at være væra, altfor at Komparenten kan erhol de den ham efter det Anordnede tilkommende Godtgjørelsefor det lidte Tab, der saa megetmere varføleligt og betydeligt da Tabet blev ham tilføjetjust ved den Aarets Tid, da hans ej übetydelige Vaaraansdrivt stoedfor Haanden. Derhos tilkjendegav Komp. videre: at han ej har kundet tilveiebringe den befalede Attest fra vedkommende Dyrelæge i den Tid Ulykken indtrefte saasom ingen saadan var atfinde ved bemældte Tid. De fremstillede 2de Vidner bleve betydede Eedens Vigtighed, den de før var velvi dende, desuden advarede om at vidne efter deres Samvittighed og bedste Overbevusning, hvilket de lovede og bekræftede med deres korporhge Eed efter Lovens Eorskrivt, og hvorunder de forklarede: Som nærmeste Naboer til Sergeant Ingdahl og forbunden med denne i daglig HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 163 H&FIS-A ---- Omgang, vare Vidnerne meget i hans Huus især imellem den 7de April og 13de Maji d: A:, saasom de vare vidende at de 3de Heste Sergiant Ingdahl var ejende og hvor aj den eene var en Hoppe, alle havde bleven bejængte med en vis Sygdom, derfore kom Vidnerne meget übekjendt og farlig, eller smitsom, og de saakaldede Snive, havde den Formeening at det maatte være den saasom Hestkreaturene vare opsvul mede og havde faaet endeel store Knuder i Kjødet, især i Brystet og ellers nogle min dre tilgrændsende Knuder over den øvrige Krop, ligesom blev Sergiant Ingdahl berø vet først en Lysbrun Hest, 15 a 16 Aar gammel, som Vidnerne anseer i det mindste værd 33 a 34 Rdr, dernest en mørkbrun Hest Celler Vallak, ligesom den først bemældte:) der var 7 Aar gammel ogfuldkommen værd 40 Rdr, hvilke 2de Heste kre perede i Stalden, og endelig en sort Hoppe, 8 Aar gammel taxeret til 35rdr, der, i deres Nerværelse blev ihjælskudt efter at de havde befunden Samme, ligesom de 2de før ste, færdig at krepere at sig seiv. Enhver Gang Vidnerne inden omforklarede Tid, besaae Hestkreaturene ansaae de det for en reen Umuelighed at anvende nogen nyt tig Kuur til Sygdommens Udryddelse og de have ladet sig berette af Ingdahl at den antagne Dyrelæge her i Egnen da var fr av ærende i andre Egne. Tillige bekræftede Vidnerne at alle 3 Hestene bleve - dog Huden aftruken - nedgravne i Jorden ihvor vel man endda havde den kolde Aarets Tid. Og hvad Sergiant Ingdals oeconomiske Forfatning angaar, da erklærede de: at Uhældet blev dobbelt ynkværdigt, ved det at hans Armod og Fattigdom findes vitterlig over det heele Præstegjeld.- Videre havde Vidner ej at forklare, men de bleve demmitterede og hvorefter Ingdahl begjærede det Passerede beskreven meddeelt.- Da Ando døde i 1832, var boet hans grundig fallitt, med en underbalanse på 226 spe sidaler og 3 skilling. Etterkommere:Samme år som han ble gift, hadde Ando en sønn utenfor ekteskap med Beret Andreasdatter Guddingsvald (Lunden), f. 1756: B°. Andreas, f. 1789. Han vaks opp hos mora, som ble gift med Bård Jensen Guddingsvald i 1792, husmann under Lunden. Andreas ble gift i 1813 med Petronella (Nella) Pedersdatter Guddingsvald, f. 1 788. De var husmannsfolk under Guddingan (på Brubakken) og hadde ei datter: Cl. Beret Marta, f. 1815 på Melbyvald. Gift i 1847 med Anders Olsen Sør- Ando og Beret hadde åtte barn, alle født på Inndal vestre Bl . Marta, f. 1 789. Marta var ugift, men hadde to barn. Hun døde hos sønnen Elias Olsen i Sor-Steine i 1863. Cl o .Elias Olsen, f. 1809 Inndal vestre. Faren var Ole Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre. Elias, som kalte seg Skavhaug, ble gift i 1 830 med Anne Marta Kristoffersdatter Steine, f. 1 804 i Holmen, datter av Kristoffer Olsen Holmen og Annejonsdatter. Elias var gårdbruker i Sør-Steine fra 1 835 til han døde i 1 866.
---- 164 H&FIS-A ---- C2°.Beret Olsdatter, f. 1817 på Inndal vestre. Også her ble Ole Larsen Skavhaug, som da var en gift mann, innsatt som far, men protesterte mot far skapet (se mer om dette under Skavhaugg nedre). Om Beret kan her nevnes at hun i 1 843 fikk sønnen Sivert Olsen med Oie Arntsen på Inndal mellom, og i 1 849 ble hun gift med gårdbruker Andor Mikkelsen på Skavhaug øvre og fikk sju barn med ham. Se mer om dem der. Beret, f. 1790. Hun ble gift i 1816 med sersjant John Mathisen, f. 1781 på Melen, sønn av Matias Steffensen Melen og hustru Johanna Johnsdatter Midt- Hellan. De fikk seks barn. John Mathisen døde i mars 1 838, det står i kirkeboka B 2 at han ble funnet ihjelfrossen på vegen. Det er fortalt at familien bodde på Rotmoen på denne tida, og at John fraus i hjel da han var på heim etter et drik kekalas på en av Inndalsgårdene. Han ble funnet i vegsvingen vest for Rotmoen. Beret døde som legdslem i Breding i 1 878. Beret hadde et barn før de ble gift: Cl ° Ole Gundersen, f. juiaften 1 809 på Inndal vestre. Faren var reservekorporal Gunder Dehli fra Snåsa. Dette var som kjent i den såkalte "Kommandotida", og det er da nærliggende å anta at soldaten var yrkesbror av Ole Larsen Skavhaug. Ole fikk attest til Overhalla i 1853, som tjener på Ålhus. Siden ukjent. Og Beret og John Mathisen fikk seks barn: C2.Jonetta, f. 1816. Hun ble konfirmert i 1832 og gift i 1851 med Elling Haldorsen Sehm, f. 1823 på Råa, d. 1908 på Fleskhusvald. De var hus mannsfolk bl. a. på Nordbakken under Fleskhus lille, der Jonetta døde i 1 861 . De hadde et barn i lag allerede i 1 847, og fikk to barn etter at de ble gift. C 3. Marta, f. 1818. Hun ble gift i 1 847 med John Iversen Ekren, f. 1816. De var husmannsfolk på Ekersveet og Lundskinvollan og hadde sju barn. John døde på Ekrenvald i 1898, mens Marta døde i Fara i 1910. C 4. Andreas, f. 1821. Han ble gift i 1847 med Karen Halvorsdatter Indal, f. 1823 på Melbyvald. Hun var datter av Halvor Pedersen Melby og kone Sigrid Larsdatter Inndalsvald (Bergstua). De var inderster på Sneppen under Inndal meilem i 1865, og husmannsfolk uten jord på Kvelstadmelen i 1875. Andreas døde på Kvelstadmelen i 1890. I 1900 bodde Karen i "Karenstuggu" ved Kvelstad, og døde på Kvelstadnesset i 1919. De hadde sju barn. C 5. Mikal, f. 1 826. Mikal var ugift, og der er anført at han var "noget sindssvag fra barndommen". I 1 865 var han gårdskar i Lundskin, i 1 875 bodde han i Vester-Guddingan på fattigkassens regning (da har han fått betegnelsen "tul ling"), i 1 891 var han på legd i Reppe, og da han døde i 1 894, bodde han i Mønnes, men døde på Levanger sykehus av dysenteri. C 6. Nikolai, f. 1830. I 1849 flyttet han til Trondheim under navnet Nikolai Johnsen Levring, så han var antakelig tjener i Levringan før han reiste ut. I 1856 ble han gift i Trondheim domkirke med Ingeborg Magdalene Johannesdatter Carlvig, f. 1816. Nikolai koller seg Johnsen Mathisen ved gif- HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 165 H&FIS-A ---- termålet. 1 865 bor kona hos sin mor på Øvre Boklandet (se nedenfor) under nav net Malene Mathisen, men det er ukjent hvor Nikolai holder til akkurat da. Men i 1 875 finner vi dem i Prestelv i Nord-Varanger, og Nikolai er fabrikkarbeider. Som tjenestepike har de ei jente fra Verdalen - Liva Eriksdatter, f. 1 840 på Hallemsvald. Hun har fått attest til Vardø i 1 876. Så vidt vi kan se hadde ikke Nikolai noen etterkommere. C 7. Marit, f. 1 835, d. 1 908 i Tromsø. I 1 863 er hun meldt flyttet til Trondheim, og i 1 865 er hun tjenestepike hos enke, handlerske Karen Karlvig på Øvre Boklandet 64. Sammen med Marit bor også hennes fire år gamle datter Marie Berntine Dahl, f. 1861 i Trondheim. Før hun ble gift hadde nemlig Marit to barn. Det første barnet til Marit var Johan Martin Agesen, f. 1 854 i Breding. Faren var Age Jeremiassen Mønnes, seinere Skavhaug. Johan Martin bodde hos faren på Skavhaugg i 1 865 og tok også Skavhaug som slektsnavn. Vi finner ham igjen som gårdbruker på Holmsveet vestre og Lyng mellom østre (se mer om ham under Skavhaugg nedre og i "Heimer og folk i Stiklestad"). Faren til Marie Berntine Dahl var ser sjant Lars Eilertsen Dahl, ytterligere data på på ham er ukjent. Marit ble gift i 1 874 med bryggemann og enkemann Georg Theodor Johansen, Tromsø, f. 1 829, og de fikk to døtre, Oline Georgine og Karen, begge født i Tromsø. I 1 875 bor de i Bakkegaten 65 i Tromsø. I 1 900 losjerer Marit i Storgaten 65 b, Tromsø, sammen med døtrene Marie Dahl, som er ugift lærerinne, og Oline Johansen. Marit er oppført som gift, men mannen mangler, og hun forsørges av dattera Marie, det tyder på at man nen ikke lenger lever. Dattera Karen Johansen, f. 1 877, ble for øvrig gift i 1 898 med en utflyttet verdaling; garvermester Peter Andreas Olsen Næsvofd, f. 1868 på Verdalsøra. Han var sønn av strandsitter og fisker Ole Ellevsen Mikvollvald og kone Beret Taraldsdatter Næstvold, og flyttet til Tromsø i 1 890. Der overtok han garveriet til sin morbror Petter Andreas Taraldsen Næsvold, f. 1827 på Nestvold. I 1900 bodde de i Nordre Strandgate, Tromsø. De fikk fem barn og har stor etterslekt i Tromsø. Mannen døde i 1932 og Karen i 1956.' Ole, f. 1792. Han ble gift i 1 849 med Beret Olsdatter Solberg, f. 1 807. Neste bruker. Nils, f. 1794. Han ble gårdbruker på Hellem på Røra og ble gift med Elisabet Hansdatter, f. ca. 1792. B 5 Lars, f. 1 797. Vi veit ikke så mye om Lars, men av div. rettsprotokoller går det fram at han tjenestegjorde i fem år som ridende jeger ved Sneaasenske kompani og deretter i seks år som landvernssoldat. I 1 826 ble han arrestert og tiltalt for for brytelse i Trondheim. Dette går fram av en rettssak dette året, der Lars rett nok bare var innkalt som vitne. Hva forbrytelsen hans bestod i, er ukjent. Men i 1 837 ble han dømt ti! åtte måneders straffarbeid i Trondhjems tukthus for heleri. Når og hvor han døde, er ukjent. Han var trolig ugift, men hadde en sønn utenfor ekteskap: Olaus, f. 1 825 på Stiklestad. Mora var Marit Larsdatter. Ingen opplysninger ellers. Marta Andrea, f. 1799, d. 1800. Bo
---- 166 H&FIS-A ---- 87. Sirianna, f. 1799, tvilling med Marta Andrea. Hun ble gift i 1821 med Peder Pedersen Indal, f. 1792, bruker på Inndal mellem (se mer om dem under denne gården). 88. Bård, f. 1 806. I likhet med to av brørne sine kom også Bård på kant med loven, og sonet dom i Trondhjems tukthus i 1 832. Forut for det hadde han to barn med Inger Paulsdatter Rosvoll, som vi savner opplysninger om. Det første barnet, dotte ra Marta Andrea, ble født i 1 828. Hun ble gift i 1 853 med Lorents Johannessen Bjartnesvald. De var brukere i Bjartnesmarka fram til Verdalsraset i 1 893. Da ble husene omflødd av leire og ødelagt, og de flyttet til Tinden. De bukte Stenersen som etternavn. Det andre barnet, sønnen Johannes, ble født i Asen i desember 1 829 og døde også der i januar året etter. Bård døde ugift på Inndal vestre i 1833. Etter at Ando var død, hadde enka Marta Indal gården fram til hun døde i 1848, men det var trolig sønnen Ole Andosen som dreiv den. Ole Andosen Indal (1792-1870) og Beret Olsdatter (1807-1872) Ole Andosen Indal var den eldste sønnen til Ando Indal. Han dreiv trolig gården allerede fra den dag faren døde, seiv om det ved skifte etter mora i 1848 ser ut til at det er henne som har stått som bruker i navnet til hun døde. I likhet med tre av sine søsken måtte også Ole sone straff i Trondhjems tukthus for lovbrudd. Han levde som ungkar til i 1849, men da ble han gift med Beret Olsdatter Solberg, f. 1807 på Solberg av foreldre Ole Johansen Solberg og kone Malena Andersdatter. I 1859 overlot Ole Andosen bygselen av gården til Olaus Olsen Folioen og ble kår mann. Han døde på Inndal vestre i 1870 og Beret samme sted i 1872. De hadde ei datter: 81. Anne Marta, f. 1851 på Inndal vestre. Etter at foreldra var død, flyttet hun til Solberg og var tjener hos onkelen til mora, Martinus Solberg, og bodde der både i 1875, 1891 og 1 900. Hun døde ugift på Hestegrei i 1 925, som Anna Marta Hestegrei. Olaus Olsen Lyng (1824-) og Beret Pedersdatter (1822-1872?) Olaus Olsen var født i 1821 på Follo av ugifte foreldre Ole Larsen Follo og Anne Knstoffersdatter. Han var tjener på Lyng da han ble gift i 1848 med tjenestejenta på gården, Beret Pedersdatter Lerfald, f. 1822 på Leirfall. Hun var datter av Peder Pedersen Lerfald og kone Ingeborg Ellmgsdatter, som. var husmannsfolk på Sørmarka under Leirfall vestre. Olaus og Beret var inderster på Nord-Lyng til de ble bygselfolk på Inndal vestre i 1859. De fikk åtte barn, og var på gården fram til 1867, da bygselen ble overtatt av Johannes Hagensen. Familien har flyttet fra Verdalen til Øvre Stjørdal og bosatt seg på Boraas i Hegra. Utflyttinga er registrert her 28.12.1874, men i mnflyttingsprotokollen i kirkeboka for Nedre Stjørdal er det i 1875 innført at hele familien flyttet til Haabet i Nedre Stjørdal HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 167 H&FIS-A ---- i 1872. I protokollen ser det ut å være tilfoyd at Olaus er enkemann, og kona Beret er overstroket, så hun må da være dod mellom 1872 og 1875. Ved folketellinga 1875 bor Olaus og fem av barna samt mora hans på Haabet. Han benevnes som forpakter, og yngste dattera Sofie står for husholdet. Etterpå har vi ikke funnet noe mer om Olaus. Barna: 81. Anna Otelie, f. 1848 på Nord-Lyng. Gift i 1878 med bakermester Albert Kristoffersen, f. 1 828 på Hitra. I 1900 bodde de på Stokmoen i Stjørdal med tre barn. 82. Juliana Paulina, f. 1850 på Nord-Lyng. Konfirmert i Vuku i 1866 som Juliane Pauline Indal. Av kirkeboka for Nedre Stjørdal går det fram at hun ble gift i 1 875 med landhandler Sivert Danielsen Bang, f. 1 848 i Nedre Stjørdal. Hun døde i februar 1 898. De bodde på Ole Vigs Minde. 83. Marie Birgitte, f. 1851 på Nord-Lyng. Konfirmert i Vuku 6. oktober 1867 som Maria Birgitha Indal. I konfirmasjonprotokollen er tilføyd: Stordalen. Att. 25/12- 74. 84. Elen Kristine, f. 1 854 på Nord-Lyng. Konfirmert i Hegra, men ellers ingen opplys ningen 85. Sofie Margrete, f. 1 856 på Nord-Lyng. Konfirmert i Hegra, og i 1 875 er hun hus holderske hos faren. I 1891 bor hun i Trondheim, g. m. oppsynsbetjent Anders Larsen Tasknes, f. 1 854 i Surnadal, og de har to døtre da. 86. Bernt Oluf, f. 1 860 på Inndal vestre. Død der i mars 1 866. 87. Anna Oline, f. 1863 på Inndaf vestre. I 1900 bodde hun hos søstra Anna på Stokmoen og kalte seg Oline Lyng, og var offentlig understøttet. Hun døde i 1 909 av epilepsi. I kirkeboka er hun oppført som sinnssyk. 88. Bernt Oluf, f. 1866 på Inndal vestre. Oppkalt etter sin avdøde bror. Bodde hos faren på Haabet i Stjørdal i 1 875. I 1 892 utvandret han til Chicago, og ble gift der med norskfødte Gjertrud. De hadde to barn. Se Skogn XII, s. 1 95. Han hadde en uekte sønn iTrondheim: C 7. Georg Albert Lyng, f. 1 886, d. 1 970, murmester, g. m. Brita Henny Lundin. Einar Musum skriver i Verdalsboka bd. V at Johannes Hagensen fra Frol bygslet går den i 1867 og hadde den i to år. Men det er neppe den rette Johannes Hagensen han nevner. Ut fra opplysmnger som er kommet fram i seinere tid, synes det som det er Johannes Hagensen fra Bruplassen under Rmdsem i Vinne som var på Inndal vestre i de åra. 3 Denne Johannes var født i 1821 på Haug av ugifte foreldre, enkemann Hagen Paulsen Rosvold og Magnhild Embretsdatter Haug. Faren var forovng født i 1790 på Sundlo, Skogn, og ble gift i 1816 med Anne Olsdatter Prestegard, f. 1791. Hun døde allerede i 1817 etter at de hadde fått dattera Gurianna, født på Rosvold i desember 1816. Gurianna ble forøvng gift i 1836 med Lars Andersen Jøsås, og de var bygsel INNDALSGÅRDENE
---- 168 H&FIS-A ---- folk i Øster-Jøsås 1835-1848. Hagen Paulsen giftet seg for andre gang i 1830 med Anne Pedersdatter Hallem, f. 1799, og de fikk sønnen Petter samme år. Familien flyt tet i 1837 fra Hallemsvald til Nærøy prestegjeld, der de ble husmannsfolk på Indre Laugsjøen (Nærøy Bygdebok, bd. V). Mora til Johannes ble gift i 1824 med Peder Olsen Tromsdal, og de var brukere i Tromsdalen søndre i noen år først på 1830-tallet og siden husmannsfolk under Sundby, der hun døde i 1848. Johannes Hagensen ble gift i 1846 med Hisabet/Lisbet Mortmusdatter, f. 1823 på Øver-Sende, og de var husmannsfolk under Molberg, Balhall og Rindsem før de kom til Inndal vestre. Etter det korte oppholdet på Inndal flyttet de tilbake til Vinne og ble husmannsfolk på Olderbakken under Hallan mellom. I 1876 flyttet de til Bervrnvald i Skogn og var husmannsfolk der til de utvandret til West Salem, Wisconsin, i 1883. De kalte seg Hallan da de reiste, men i Amerika kalte de seg Indahl. Lisbet døde i La Crosse, Wisconsin i 1899 og Johannes i 1911. De hadde åtte barn: Bl . Martin, f. 1 847 på Molbergsvald. Utvandret til West Salem, Wisconsin, i 1 870 som Martin Indal. Sammen med 268 andre utvandrere, av dem en rekke verda linger, gikk han om bord i barken "New Brunsvick" i Namsos 1 2. mai og ankom Quebec i Canada først den 28. juni. Om reisa står bl. a. følgende å lese (over satt fra eng.) på den amerikanske nettsiden Norway Heritage.com: " Det var utbrudd av meslinger og kopper (smallpox) om bord. Da skipet ankom karantene- stasjonen på Grosse Ile, var 40 av passasjerene syke og ble satt i land. Det var en fødsel og fire dødsfall under overfarten". Martin ble gift i La Crosse i 1 890 med enke Karoline Berg, f. 1858 på Kvamsvald i Verdal. Karoline hadde vært gift med Marius Johansen Berg fra Nordbergsvald (Kriken) og utvandret til La Crosse i 1882. De fikk ei datter i 1891. Opplysninger tyder på at Karoline døde allerede i 1 891 og at dotte ra døde i ung alder, for Martin bodde alene ved folketellinga i Barken "New Brunswick", som Martin og Hans Indal emigrerte med fra Namsos i 1 870. Her ligger båten for anker på havna i Namsos. 1900, som farmarbeider hos broren Hans. Da han døde i 1920, bodde han hos søstra Marta og svogeren Simon Berg, se nedenfor. 82. Hans Peter, f. 1 849 på Molbergsvald. Utvandret til West Salem sammen med bro ren Martin i 1 870. Gift i La Crosse i 1 878 med Martine Johnsen Berg, f. 1 856 i Kvæfjord, som utvandret i 1877. Hans Petter Indahl, som han kalte seg i Amerika, var farmer i Hamilton Town og døde der i 1911. Kona døde i 1927. De etterlot seg fire barn. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 169 H&FIS-A ---- B 3 Ludvig, f. 1852 på Balhallvald. Gift i Alstadhaug kirke 1882 med Ane Caroline Jørgensdatter Haadenvald, f. 1853. De utvandret sammen med foreldra hans i 1 883 og hadde med seg dattera Ida, f. 1 882. Ludvig Indahl var også farmer i Hamilton Town, La Crosse. Han døde i 1926 og kona i 1928. De etterlot seg fem barn. B 4 Iver, f. 1 854 på Balhallvald. Iver utvandret i 1 888, og ble gift samme år med Pauline Jørgensdatter, f. 1 856 i Skogn, som utvandret samtidig med Iver. Han var farmer i Bums Town, La Crosse, og de fikk seks barn. Iver døde i 1 927 og Pauline i 1938. B 5 Beret Marta, f. 1 856 på Balhallvald. I desember 1 882 fikk hun dattera Inga Elise i Skogn med oppgitt far, ungkar Johannes Gjertsen Fredrikkefryd. Barnet var med da Beret Marta utvandret i lag med foreldra i 1 883. Beret Marta ble gift i 1 884 med Simon Johnsen Berg, f. 1 85 1 i Kvæfjord. Han var bror til kona til Hans Peter Indahl og hadde utvandret i 1 877. De dreiv som farmere i Hamilton Town. I ekte skapet var det sju barn. Mannen døde i 1936 og Marta i 1946. Oluf, f. 1 858 på Balhallvald. Han var skomakerlærling i 1 875 og fortsotte i yrket etter at han kom til Amerika. Han utvandret i 1 881 og dro med D/S "Argo" fra Trondhjem 18. mai til Hull i England, og fortsotte med nytt skip fra Liverpool og ankom Quebec i begynnelsen av juni. Han kalte seg Oliver Indahl i Amerika og ble gift med ei norsk kvinne, Marie (Mary) Halvardsdatter, f. 1 865. De bodde ei tid ved La Crosse, Wisconsin, men flyttet til Minneapolis, og ved folketellinga 1 91 0 er han gatearbeider i Minneapolis. De hadde fire barn. Oluf døde i 1 928 og kona i 1 948. 36 B 7 Guruanna, f. 1 860 på Balhallvald. Hun var den eneste i familien som ikke utvan dret til Amerika. Det var tanken at også hun skulle reise, men kjærligheta holdt henne tilbake. Hun ble gift i Trondheim med John Andreas Iversen Kjønstad, f. 1860 på Ytterøy. Han var smed og hovslager, og i 1900 bodde de på Voldsminde i Trondheim og hadde seks barn. B 8 Nikoline, f. 1 864 på Rindsemvald. Hun utvandret med D/S "Hero" fra Strinda 14. mai 1 884 under navnet Nikoline Hallan. I 1 888 ble hun gift i La Crosse med John Edvard Ellingsen Nestvold, f. 1857 på Nestvollvald, utvandret 1886. Mannen var snekker av yrke, men dreiv som farmer i Burns Town, La Crosse. De kalte seg Nastvold i Amerika og hadde 1 1 barn. Mannen døde i 1927 og Nikoline i 1954. Etter at Johannes Hagensen flyttet fra Inndal vestre, var gården übebodd i to år, og det var Ellev Olsen på Inndal østre som dreiv jorda. I 1871 kom så Mikal Kristoffersen Aarstad dit som leilending. Mikal Kristoffersen (1827-1890) og :) Beret Hansd. (1833-1870), 2> Guruanna Arntsd. (1832-1889) Mikal Kristoffersen var født i 1827 på Kvernmoen og var sønn av gardmann Kristoffer Ellevsen og kone Anne Ellevsdatter. Faren var gårdbruker på Kvernmoen østre fra ca. 1825 og på Arstad søndre fra ca 1840. INNDALSGÅRDENE
---- 170 H&FIS-A ---- Mikal ble gift i 1865 med Beret Hansdatter, f. 1833 på Overnessvald. Hun var dat ter av husmann Hans Andersen og kone Maria Johannesdatter. Beret døde på Arstad i januar 1870 etter at de hadde fått to barn, og et halvt år etterpå døde også det yng ste barnet, dattera Hanna Mana på to og et halvt år. Mikal ble gift for andre gang i 1871 med Guruanna Arntsdatter Indal, f. 1832 på Steinsvald (Skansen). I dette ekte skapet var det en sønn. Mikal Kristoffersen var gårdbruker på Arstad søndre fra 1865 til 1871. Deretter forpaktet han Inndal vestre (uten husmannsplassene Reiren og Krika) fram til han døde i 1890. I 1875 hadde Mikal 1 hest, 1 føll, 5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 15 får, 8 geiter og 1 gris, og utsæden var på 1 tønne bygg, 4 tønner havre og 7 tønner potet. Mikal døde som nevnt i 1890, 63 år gammel. Han var da blitt enkemann for andre gang etter at Guruanna var død av magekreft året før i en alder av 57 år. Barn: Bl 1 . Kristoffer, f. 1866 på Arstad. Han ble gift i 1887 med Elenanna Ellingsdatter Hjeldevald, f. 1865. Bruker fra 1891. B2\ Hanna Maria, f. 1867 på Arstad. D.1870. B3 2 . Anton Martin, f. 1875 på Inndai vestre. Gift med Beret Maria Ellingsdatter, f. 1871 på Kvelstadvald, d. 1955, datter av husmann Elling Johannessen i Bergstua. Fra ca 1900 var Martin gårdbruker på Lykkens Prøve i Frol sammen med svogeren Anneus Stornæs fra Stornesset, og i 1914 fikk han skjøte på halvparten av gården. Fra 1912 var Martin også oppsitter på Statens Fjellstue (Kongsstua) på Karl Johans veg etter Ole Arntsen og hadde denne jobben fram til 1918, da Karl Johans veg og fjellstua ble nedlagt etter at nyvegen mellom Skalstugan og Sandvika var ferdig. Se mer om familien der. Martin Indal døde i 1968, etter at Beret var død i 1955. Før de ble gift, hadde Guruanna sønnen: B 4°. Anneus Johannessen, f. 1857 på Kolberg i Levanger landsogn. Se nedenfor For å ta med folk utenfor familien som bodde på gården i 1875, kan nevnes enke mann Åge Johnsen som var losjerende husmann og dagarbeider. Åge Johnsen hadde tidligere vært husmann på Rotmoen og i Garlia. Kona hans, Karen Andersdatter, var død i 1862. Åge flyttet seinere til Skavhaugg nedre og var inderst der da han døde i 1886. Av folketellinga går det også fram at Gunanna Olausdatter Allmenningen var te nestejente på gården i 1875. Hun var datter av rydningsmannen Olaus Olsen på "Olaus-plassen", og som seinere ble husmann på Reiren. Gunanna flyttet siden fra Verdalen. I 1900 var hun husholderske hos gårdbruker og landhandler Anton Olaussen Grønlien i Grønka, Frol, og ble gift med ham i 1904. Hun døde i 1924 som Gurianna Grønli. HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 171 H&FIS-A ---- Anneus Johannessen (1857-1903) Anneus Johannessen var født i 1857 på Kolberg i Levanger landsogn og var sønn av Guruanna Arntsdatter Indal og Johannes Halvorsen Okkenhaug. Han er oppført som leilending på Inndal vestre i 1891 og dreiv nok gården etter at stefaren Mikal Kristoffersen døde i 1890 og fram til Kristoffer Mikalsen overtok i 1891, uten at han hadde bygselkontrakt. Anneus ble leilending på nabogården Inndal mellem i 1896. Han ble gift i 1897 med Marie Pedersdatter Stornæs, f. 1870 på Stornesset, men døde allerede i 1903. Se mer om ham og familien under Inndal mellem. I 1891 var Karen Arntsdatter, enka etter Ellev Johannessen Aarstad, tjener hos Anneus. Karen var født i 1825 og var datter av Arnt Johnsen på Inndal mellem. Hun ble gift i 1846 med Ellev Johannessen Garnes, f. 1815 på Arstad. De fikk tre barn (to før de ble gift), men Ellev døde dagen før det yngste barnet ble født i 1847, og 22 år gammel ble Karen sittende igjen som enke med tre barn fra null til fire år. I 1900 har hun flyttet til sønnen Lornts Aarstad, og hun døde der i 1916. Det gikk bra med barna til Ellev og Karen. Eldstemann, Lorents, ble leilending på Arstad mellem, Johannes ble gårdbruker i Slapgarden søndre, og Elen Anna ble gift med Ole Nilsen Suul og ble gardkone i Sulstua og siden fjellstuevertmne i Sandvika. Kristoffer Mikalsen Indal (1866-1940) og Elenanna Ellingsdatter (1865-1949) Kristoffer Indal var født i 1866 på Arstad og var sønn av tidligere bruker Mikal Kristoffersen Indal og kone Beret Hansdatter. I 1887 ble han gift med Elenanna Ellingsdatter, f. 1865 på Hjeldevald (Josveet) av foreldre Elling Larsen Hjeldevald og kone Beret Marta Bardosdatter. Tolv år gammel kom Elenanna til Inndal østre som gjeterjente, og hun ble der til hun ble gift med Kristoffer. Kristoffer overtok som leilending på Inndal vestre 6. juni 1891. Kontrakten var som følger; Forpagtnings-Kontrakt Den Værdalsbruget tilliggende gaard "Indal nedre" Mati: No 223, Løb No 306 aj skyld revideret Mark9,l4 bortjorpagtes hervedjra 14de April 1891 aj til Christojjer Mikalsen. Forpagtningen gjælderjor Christojjer Mikalsen og nuværende kones levetid, når hun i enkestand jorbliver, dette dogpå betingelse aj at nedenstående og omstående vilkår i rette tid opjyldes. Vilkårene erejoruden omstående: At den årlige ajgijt, der er kr. 95,00-jem og nitti kr-erlægges inden hvert års udgang. At der på gården ikke holdes gjeder eller modtages sådanne til havning. Det bemærkes at de gården underliggende pladse ikke medjølger i jorpagtningen, ligesom at et jordstykke på søndre side aj elven er jradelt gården og bortjorpagtet til Ole Snippen. Forøvrigt jorbeholdes grundeieren sig jagtretten, samt ret til at lade mageskijte jord mot Øvre Indal, om så måtte jindes tjenligt, ligesom til at sløije de gjærder, der måtte ansees overjlødige. INNDALSGÅRDENE
---- 172 H&FIS-A ---- Det bemærkes derhos at Jorpagteren Jorpligter sig til ikke at forrette nogenslags leie kjørseljra Stats eller Bygdealmenningjor andre end Værdalsbruget. Værdalen den 6te Juni 1891 for Værdalsbruget Johan Getz (sign.) Ovenstående kontrakt vedtages Kristofer Mikkalsen Indahl (sign.) Til vitterlighet: Gustav Olsen (sign.) Kristoffer Indal ble sjøleier da han kjøpte gården av Verdal kommune i 1918 for kr. 8000,-, skjøte dat. 22. april 1922. Den forutgående taksten på gården, avholdt 11.9.1917, var som følger: I 1925 solgte Kristoffer en parsell av gården, kalt Sætran nordre, gnr. 222, bnr. 5, til Paul Sætran for kr. 225,-. Salget ble godkjent av her redsstyret 27.8.1925. "Krestafer Nistun", som han ble kalt i lokal miljøet, var fram til 1936 også skogvokter ved siden av å være bonde. Både yrkes- og sam funnsmessig var han aktiv på mange felt. 1 1894 var han med på å stifte "Indakls Kvæg avlsforening, der har til formaal at virke for et bedre kvægrase ogfjøsstel inden distrigtet", og var formann i foreningen 1894-97 og 1901-1912. Han var også med og stiftet Inndal Ungdomsforening i 1893 og var også dette lagets første formann, og i flere tiår var han aktiv i laget på forskjellige mater. Han var også Mikal Kristoffersen indal (1887-1914) HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 173 H&FIS-A ---- Familie på Inndal vestre ca. 1910. F. v. Borghild, Elen Anna, Bjarne, Kristoffer og Einar. Sønnen Mikal mangler på bildet. Eier av bildel: Ronald Inndal. en ivrig skytter, og var formann i Kvernmoens skytterlag 1899-1901. I 1898 ble han valgt inn i herredsstyret og satt der i tre år. Barn: 81. Mikal, f. 1887 på Inndal vestre. Mikal Indal var utdannet underoffiser og gikk også Mære landbruksskole. 11913 vikarierte han etter anmodning fra kretstilsynet som lærer i Garnes skolekrets under lærer Johnsens sykdom. Men Mikal fikk tuber kulose og døde allerede i 1914. 83. Einar, f. 1895 på Inndal vestre. Han ble gift i 1921 med Ella Johanna Karl Iversdatter Flyum, f. 1899 i Flyan, datter av vegvokter Karl Iver Flyum i Vaterholmen. Einar Indal kjøpte Stornesset i 1922 og ble småbruker der. 84. Borghild, f. 1901 på Inndal vestre. Hun ble gift i 1923 med Ole Olsen Høgli, f. 1 901 på Sneppen, foreldre Ole Martin Sneppen og kone Kristine Olausdatter. De fikk frådelt jord av Inndal vestre og skapte sin egen heim på småbruket Kvistad (se seinere). Kristoffer Indal døde i 1940 og Elen Anna i 1949. INNDALSGÅRDENE
---- 174 H&FIS-A ---- Åtte unge damer samlet i Nistu'n ca. 1920. F.v. Borghild indal (Høgli), Oline Leirhaug (Carlsson), Inga Garli (Olsson), Magna Garli (Kristiansen), Konstanse Garli (Indal), Ingeborg Vikvang (Kleven), Emma Vikvang (død 1924), Magnhild Garli. Bjarne Kristoffersen Inndal (1904-1975) og Aslaug Akselsdatter (1914-1998) Bjarne Inndal overtok gården etter foreldra i 1937. Han ble gift i 1941 med sin hus holderske Aslaug Akselsdatter Stubbe, f. 1914 i Frol. Hun var datter av gårdbruker Aksel Hansen Stubbe og hustru Henriette Pauline, f. Valberg. Barn: Bl 0 . Nils Arthur Olander, f. 1938, d. 1996. Sønn av Aslaug. Bosatt i Sverige. Gift med Maj Britt Gullberg fra Offerdal. Ulike arbeidsplasser, sist i skiferverket i Offerdal. De dreiv farsheimen til Maj Britt i Trången. To barn - Anna Britta, f. 1976, Elin Kristina, f. 1986. 82. Ronald, f. 1942 på Inndal vestre. Journalist. Gift med lærer Gretha Johansen fra Frol, f. 1945. Neste brukere på Inndal vestre. En sønn - Sverre Bjarne, f. 1978. Musiker (plateutgivelser, "Sjuende far i huset"). 83. Ranveig, f. 1945 på Inndal vestre. Lærer. Gift med Dagfinn Wie, bru-ingeniør NT Vegvesen. Bosatt i Steinkjer. Fire barn; Hallvard, Ragnhild, Åsmund og Tormod. 84. Brit, f. 1948 på Inndal vestre. Lærer, gift med bygningstekniker Aage Martin Myklebust fra Nærøy. Fire barn. Brit og Aage Myklebust var i en årrekke i Santalmisjonens tjeneste i Mali i Vest-Afrika. Men malaria og andre tropesykdom-
---- 175 H&FIS-A ---- mer gjorde at de i 2006 flyttet tilbake til Norge og gjenopptok sine gamle yrker. De bor på Inderøya. Fire barn. Som gårdbruker var Bjarne Inndal kjent som en "hest-kar". På fritida skreiv han en god del i lokalavisa og var gjennom livet bidragsyter i diverse jule-hefter, både med dikt og prosa. Bjarne Inndal døde i 1975 og Aslaug i 1998. Eiere av Inndal vestre i dag er Gretha og Ronald Inndal. Husmannsplasser: Hvor langt tilbake i tida det har vært husmenn under Inndal vestre er ikke godt å fastslå. Det ser ikke ut til å ha vært flere enn to plasser under gården - Knka og Reiren, men de har vært bebodd allerede fra før 1800 og fram til idag. Begge plas sene, som ligger på sørsida av elva Inna, er nå sjøleierbruk. KRIKA (VIKVANG) GNR, 222, BNR. 3 Kri ka. Flyfoto ca. 1960. iNNDALSGÅRDENE
---- 176 H&FIS-A ---- Knka var husmannsplass med jord ved folketellinga for 1801. I 1865 ble det fram fødd 2 kyr, 5 får og 4 geiter på plassen, og utsæden var på l A tønne bygg, 1 Vi tønne havre og 3 tønner potet. I 1875 var det samme 2 kyr, 7 sauer og 1 gris, 74 tønne bygg, 1 tønne havre og 4 tønner potet. Heimen ble utskilt som eget bruk ved skylddelingsforretning av 31. oktober 1914 og gitt navnet Vikvang. Men den ble sjøleierbrak først i 1943, da Odin Vikvang fikk skjøte. Husmenn fra ca. 1800: Anders Andersen (1754-1816?) og Ingeborg Pedersdatter (1752-1814?) 1 1801 var Anders Andersen og Ingeborg Pedersdatter husmannsfolk på Krika. Anders var født på Levnngsvald i 1754, foreldre Anders Steffensen og Maren Enksdatter. Ingeborg var født på Fossnesset i 1752, foreldre Peder Olsen og Ragnhild Ottesdatter. De ble gift i 1775. Før de kom til Knka, hadde de vært i Grundan, på Fossnesset, Ekrenvald og Nord-Stemsvald. Hvor lenge de bodde på Knka, eller hvor de havnet siden, er uklart, men det kan være Ingeborg som døde på Kvellovald i 1814 og Anders som døde på Vinnesvald i 1816. Etterkommere: 81. Maren, f. 1775 i Grundan, d. 1787. 82. Malena, f. 1779 på Fosnesset, d. 1793. 83. Ragnhild, f. 1783. 84. Anders, f. 1787 på Ekrenvald. Han ble gift i 1 81 0 med enke Kari Johnsdatter Levring, som var enke etter Lars Nilsen Kvelstad, og som hun var gift med fra 1 803 til han døde i 1 807 på Levringsvald. Anders og Kari hadde ingen barn i lag, men Kari hadde to fra det første ekteskapet. Cl 1 . Anne Larsdatter, f. 1803 i Kvelstad. Hun ble konfirmert fra Nord-Steine i 1 820 og gift i 1 846 med Ole Kaspersen Holmen, f. 1 8 1 7 på Nordholmen i Vuku av ugifte foreldre, dragon Kasper Eliassen og Maren Olsdatter Holmli vestre. I 1 865 og 1 875 var de husmannsfolk på plassen Nilsstua under Sende, men i 1 891 var de blitt fattigunderstøttet og bodde på Verdalsøra. Ole Kaspersen døde i 1 897 på Malmo i Leksdalen, og Anne døde på samme sted året etter. De hadde ingen barn i iag, men Anne hadde en sønn før de ble gift- LorntsJohannessen, f. 1 831 på Nordbergsvald. Han kom til Malmo i Leksdalen. C2 1 . Nils Larsen, f. 1 805 på Levringsvald. Han ble konfirmert fra Kvelstad i 1 822 og gift i 1834 med Inger Eriksdatter, f. 1813 på Vistvald. De var hus mannsfolk på Eklovald og fikk tre barn før Nils døde i 1845. Som enke losjerte Inger i Ekloa både i 1865 og 1875, og da hun døde i 1890, bodde hun på Trygstadaunet. Alle barna ser ut til å ha flyttet ut fra Verdal. Kari døde før 1816, for da ble Anders gift på nytt med Marta Johnsdatter, f. 1 791, og de ble husmannsfolk under Mønnes. Marta døde allerede i 1 822 etter at de hadde fått to barn. Hvor det til slutt ble av Anders, er ikke kjent. De to barna var:
---- 177 H&FIS-A ---- C3 2 . Ingeborg Andersdatter, f. 181 7 på Mønnesvald. Ingeborg hadde to, muli gens tre barn før hun ble gift i 1 846 med Paul Sakariassen Sul, f. 1 809 på Austgarden i Sul. Han var sønn av Sakarias Olsen og kone Kjersti Paulsdatter. Paul og Ingeborg var husmannsfolk under Aust-Grundan og fikk en sønn i iag. De kalte seg Grunden da de utvandret til Minneapolis, Minnesota i 1 874. C4 2 . Johannes Andersen, f. 1821 på Mønnesvald. Konfirmert i 1839 fra Holmesvaldet som Johannes Andersen Holme, ellers ingen sikre opplysning en Kanskje er det ham vi finner som husmann og enkemann med fire min dreårige barn på Jøssundlien i Fosnes kommune i 1865. Malena, f. 1794 på Nord-Steinsvald. Hun ble gift i 1841 med enkemann Jonas Johnsen Øren, f. 1801 på Verdalsøra av ugifte foreldre, soldat John Larsen Wist og Maria Larsdatter Øren. Jonas var tidligere (fra 1831) gift med Anne Larsdatter Østnesvald, f. 1 800, men hun døde i 1 840. Jonas og Malena hadde ingen barn i lag, men Malena hadde to barn fra før: Cl 0 . Ingeborg Mikkelsdatter, f. 1830 i Molden. Faren var Mikkel Johansen Molden. I 1854 fikk Ingeborg ei datter, Olianna Margrete, født på Mikvoldvald, med ungkar Olaus Olsen fra Ranem i Overhalla, og Ingeborg flyttet til Overhalla i 1 862. Ellers ingen opplysninger om dem. C 2°. Anne Pedersdatter, f. 1835 på Moldvald. Faren var "jamtdreng" Peder Olsen Dillvald. Anne ble i 1864 gift med Karl Martin Kristiansen Fagervig fra Ytterøy, f. 1 844 i Verran. I 1 865 var de husmannsfolk på Maritvollvald. I 1 875 bodde Anne på samme plassen, men mannen var da sjømann og bosatt i Trondheim. Trolig har de tatt utflytting til Trondheim seinere, for det er innhentet dåpsattest på ett av barna deres derfrå i 1 889 for konfirmasjon. Malena bodde på Maritvollvald hos dattera Anne i 1 865. Hun var da enke etter at mannen døde i 1 857. I 1 875 var Malena kommet på legd til Skrove øvre østre, og hun døde der i 1 880. Peder, f. 1794 på Nord-Steinsvald (tvilling med Malena). Død før 1 801 . B 7 Den neste husmannen på Krika var trolig Sivert Larsen. Sivert Larsen (1761-1812) og Eli Olsdatter (1745-1804) Ved folketellinga i 1801 var Sivert Larsen husmann under Skavhaugg nedre, men var på en plass under Indal da kona Eli døde i 1804, og det kan ha vært på Krika. Sivert var født i 1761 på Skredsenget under Fara av foreldre Lasse Sivertsen Jøsåsvald og kone Beret Andersdatter Midtgrund. Eli Olsdatter, som Sivert ble gift med i 1792, var født i 1745 av foreldre Ole Sigurdsen Indal og Beret Johnsdatter Sørsternsvald. Mora var søster til husmann Hans Johnsen i Garberg under Garnes. Eli ble konfirmert fra Garnes i 1762. INNDALSGÅRDENE
---- 178 H&FIS-A ---- Hans Pedersen Krigen (1755-1835) og Ragnhild Pedersdatter (1748-1818) Hans Pedersen var født i 1755 på Klokkhaugen i Meråker av foreldre Peder Hansen Volden og kone Sigrid Larsdatter Klokkhaugen. 1 1779 bygslet han husmannsplassen Haukbergmo (Klokkhaugtrøa) under Klokkhaugen, og i 1780 ble han gift med Ragnhild Pedersdatter Solem, f. ca. 1748. Mellom 1787 og 1789 ble han rydnings mann på Lille Åbakk på østsiden av Fersvatnet og såtte opp to stuer samt fjøs, stall og vedhus. Hans Pedersen og familien kom trolig til Sul mellom 1805 og 1810. De var inder ster i Sulstua vestre i 1815 og kom til Knka som inderster rundt 1816-17. Her reiser en interessant tanke seg: Hvorfor flyttet Hans Pedersen fra en heim som han med slit og møye hadde bygd opp fra grunnen av? Ble også han rammet av den samme skjebne som ble flere andre nybyggere ved Færen til del først på 1800-tallet? 1 1800 fikk nemlig den svenske forretningsmannen Peter Stalin og prokurator Mons Lie fra Trondheim skjøte på halve Færen allmenning og bevilling på sagbruk i Langsåa. I 1801 bygde Stalin hus på Langsåvollen. Det ble liv og rørelse ved Færen, og alle oppsitterne fikk arbeide hos Stalin, som tømmerhoggere og -kjørere og sag bruksarbeidere. Ved siden av sagbruket dreiv han også handel, der arbeiderne kunne få kjøpt tobakk, mjøl, salt m.v. Han godtgjorde gjerne arbeidslønna med varer, og da kunne det ofte bli slik at arbeiderne kom i gjeld til sin arbeidsgiven Stalin lot dem da vite at det ville være godt med et pant som sikkerhet, og i god tro deponerte de byg selsedlene på heimene sine. Det er fortalt at de aldri fikk bygselsedlene tilbake. Isteden ble de møtt med trakassering og måtte til sist fråvike plassene. Vi kjenner til at noen av bygselmennene da flyttet over fjellet og bosatte seg i Verdalen. En av dem var eksempelvis Ole Torstensen Gudå, som ble kastet ut fra Sulåmoen av Peter Stalin og kom til Sulstua. Det var hans sønn Halvar Olsen - "Lit]-Halvar" - som ble døds dømt for å ha satt fyr på sagbruket til Stalin som hevnakt. 4 Hans Krigen ble enkemann da Ragnhild døde i juni 1818. Etterpå hadde han for skjellige kvinner boende hos seg som hjalp ham med husholdet, kanskje uten å få den påskjønnelse de syntes de fortjente. Således har Marta Andersdatter Indalsvald stevnet Hans for forlikskommisjonen i 1825 "betræffende Erstatning for 5 Vi Aars Tieneste". Iflg protokollen ble partene forlikt ved at Hans betalte henne 24 skilling og resten gjennom 8 skilling årlig. Den samme Marta Andersdatter ser for øvng ut til å ha vært en kranglevoren person som ofte har vært rnnblandet i tvister (se eksempel- vis under B 3). Hans var husmann og inderst på Knka fram til han døde som enkemann der i 1835. Hans og Ragnhild hadde seks barn, og det er slekta etter dem som har vært hus mannsfolk eller sjøleiere på Knka og Sneppen fram til i dag. Barn: 81. Peder, f. 1781 i Meråker. Død før 1785? 82. Sigrid, f. 1782 i Meråker. Hun var hos foreldra i Fersdalen i 1801, og ble kan skje igjen i Meråker da de flyttet til Verdal? 83. Peder, f. ca. 1785 i Meråker. Han bodde hos foreldra i Sulstua i 1815. I 1817 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 179 H&FIS-A ---- ble han gift med Karen Sørensdatfer Lillemo, f. 1781 i Øver-Fåra. I 1801 var Karen kokkepike hos oberst Carl Henrich Schultz på Nord-Lyng og i 1 8 1 5 hos dyr lege Haldo Dahl i Dillan. Peder og Karen var først inderster på Lillemoen og hus mannsfolk i Øster-Levringan i 1825. Deretter kom de som inderster til Krika og bodde der siden. I 1829, ble Peder stevnet i forliksrådet av førnevnte Marta Andersdatter angående tvist om 3 vog gjødsel, /2 tønne byggmel og 2 vog hav remel. Karen døde i 1847. I kirkeboka er hun feil innført som Karen Johnsdatter. Peder døde i 1 865. Ekteskapet var barnlaust. 84. Ingeborg, f. 1787 i Meråker. Trolig død som barn. 85. Beret, f. 1 789 i Fersdalen. Beret tjente hos Ole Arntsen i Karlgarden (Åsen) og hos Ole Ellevsen i Sulstua østre intil hun i 1814 ble gift med Hans Johansen Ridderberg, f. 1786, sønn av husmann Johan Samuelsen Ridderberg (Lundsaunet) på Seterenget under Lund i Leksdalen. Hans Johansen var husmann på Karmhusbakken (under Bunes) og Røsenget i Leksdalen. Både Beret og mannen ble i 1830 anklaget for tyveri fra husmannen på den andre Karmhusbakken. Beret slapp visstnok straff, mens mannen måtte sone tre måneder i Trondhjems tukthus. Mannen døde på Røsenget i 1856. I 1865 var Beret legdslem på Nordbergsvald, og hun døde på samme sted i 1 870. Hans og Beret hadde bare ett barn, dattera Kjersti. Hun finnes ikke i dåpsregistret, men iflg. dødsregistret er hun både født og død på Lundsvald/Seterenget i 1 814, så hun døde vel før de rakk å døpe henne. 86. Ingeborg, f. 1791 i Fersdalen. Hun var i Sulstua vestre både i 1 81 5 og da hun ble gift i 1 8 1 8 med Lars Olsen Karlgård, f. 1 792, sønn av Ole Arntsen Karlgård. Som gifte kom de som husmannsfolk til Krika og overtok plassen etter Ingeborgs far Hans Kriken (se nedenfor). Lars Olsen (1792-1868) og Ingeborg Hansdatter (1791-1860) Lars Olsen var født i Karlgarden i 1792 og var sønn av Ole Arntsen Karlgård og kone Anne Larsdatter. I 1818 ble han gift med Ingeborg Hansdatter, datter av fornge hus mann på Krika. Etter at de hadde bodd i Sulstua noen år, kom de til Krika og over tok som husmannsfolk. Forholdet mellom den gamle husmannen og svigersønnen ser ut til å ha skurret, for i 1826 klaget Hans svigersønnen innfor forlikskommisjo nen for å ha stjålet fra ham bl. a. ei ku og og fem sauer. Lars og Ingeborg flyttet der for til Tømte og var inderster der noen år, men kom tilbake til Krika etter at Hans Kriken var død i 1835. De var husmannsfolk til sønnen Ole Larsen overtok, og bodde sammen med familien hans resten av livet. Ingeborg døde i 1860 og Lars i 1868. Barn: Bl . Ragnhild, f. 1 820 i Vester Sulstua. d. s. å. 82. Ole, f. 1 821 i Vester Sulstua. Konfirmert fra Tømte i 1 836. Han ble husmann på Krika etter faren (se nedenfor). 83. Ellef, f. 1 831 i Tømte. I 1 850 reiste han til Trondheim for å la seg verve, og reis te på nytt i samme hensikt i 1 853. Som korporal ble han gift i Trondheim Domsogn INNDALSGÅRDENE
---- 180 H&FIS-A ---- 26. nov. 1 861 med pige Birgitte Andrine Pedersdtr, f. 1 831 i Tromsø. Vi har fun net at hun var datter av gårdbruker og selveier Peder Jeremias Larsen på gården Berg indre på Kaldslett i Tromsøysund. Familien er registrert bosatt på Waisenhuset i Trondheim i 1 865. Han under nav net Ellev Indal, med skolebud som yrke. Sammen med dem er oppført tre barn på ti, fire og to år. For det eldste barnet, sønnen Johannes Anton, oppgis Tromsø som fødested. Han er konas sønn, og dåpsboka for Tromsø viser at han ble født i Tromsø i nov. 1 856 av ugifte foreldre, ungkar Amund Johannessen, Trondhjem, og pige Bergithe Andrine Pedersdatter Bergh. De to andre barna heter Inga Amalie Lovise, f. 1862, og Laura Rikharda Marie, f. 1864. De bor på samme sted i 1 875'0 g har fått to barn til, Paul Axel August, f. 1 867 og Olaf Audun Rostan, f. 1 870. Da har de også en pleiesønn, Frithjof Andreas By, f. 1 873 i Trondhjems domssogn. Han er sønn av ugifte foreldre, soldat og ungkar Anders By og pige Anna Fredrikke Bergh (kan det være søster av kona til Ellef?). Stesønnen Johannes Johansen, som nå betegnes som "søfarende", er fraværende ved folketellinga. I 1 882 utvandret Ellef og Birgitte til Chicago sammen med barna Axel og Olaf og pleiesønnen Frithjof. Billett betalt i Amerika. De to døtrene hadde reist tidligere - Inga utvandret til St. Paul, Minnesota, 1 1878, og Laura utvandret til Chicago i 1 881 . Billettene betalt i Amerika. I 1900 bor Ellef og Birgitte i Portland, Multnomah i staten Oregon, sammen med sønnen Axel, som har skiftet navn til Alexander. Ellef arbeider som "carpenter" (snekker) og Alexander som "sign pointer" (skiltmaler). Alexander er ugift. I 1920 bor far og sønn på samme sted, Ellef er blitt enkemann, for Birgitte døde 3. mars 1918. Alexander er fortsott ugift og har samme yrke, også i 1930, men bor da alene. Ellef døde nemlig den 24. november 1 924 1 Portland. Om de andre barna har vi funnet følgende om Inga: I 1 880 bor hun hos frøken (lady) Lina Berg, 40 år, i Chicago, Illinois, og benevnes som hennes kusine (cousin). Hun arbeider i en skredderforretning. Kanskje er Lina hennes tante (søster til Birgitte Berg), og at det var dit de siste fem av familien reiste i 1 882? I "Aftenposten" for 5.10.2006 sto følgende artikkel med bilde: Kongebrev gjenfunne! etter 250 år Et såkalt beskyttelsesbrev som kong Frederik II ulstedte for Nidarosdomen i 1561, er gjenfunnel i USA. Brevel, skrevet med renessanseskrlft på pergament og som bærer kong Frederik Ils underskrift, dukket før sommeren opp på et loft under et arveskifte 1 en amerikansk familie med norske aner 1 Portland, Oregon. Nå har familien bestemt seg for å skjenke brevet til Nidarosdomen, representert ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDRj. Glede. o - Vi er henrykt over at dokumentet er kommet for en dag, og planlegger a stille det ut, enten i Nidarosdomen eller i Erkebispegården, opplyser forsker Øystein
---- 181 H&FIS-A ---- Ekroll ved NDR. - I sin bok om Nidarosdomen utgitt i 1762 nevnte historikeren Gerhard Schøning at brevet den gang befant seg i domkirkens arkiv. Siden for svart det fra arkivet, uten at vi vet hvordan. - USA-familien, som heter Clinton, klarte å lese navnet "Thrunhiem" og "Fredrik" på pergamentet, og sendte en e-mail med bilde av kongebrevet til Fredrikstad Museum. Der forsto man at brevet dreide seg om Nidarosdomen, og vi ble vars let. Forhandlinger med familien gjennom et halvt år har nå ført frem. Clinton-familien i Oregon er etterkommere etter familien Indahl, opprinnelig fra Verdal i Nord-Trøndelag, som i 1884 urvandretfra Trondheim til USA. Indahl-utvan drerne besto av mor, far og fire søsken. Med seg brakte de et omfattende famili earkiv; en stor samling av bøker og dokumenter som flere familiemedlemmer hadde samlet fra midten av 1700-tallet. Det forsvunne beskyttelsesbrevet inngikk i familiearkivei, som nå skal returneres til Stiklestad Nasjonale Kulturhus/Verdal Museum. Beskyttelsesbrevet for Nidarosdomen fra 156 7 som dukket opp i Oregon i 2006.
---- 182 H&FIS-A ---- Skatter tapt. - Kongebrevet måler cirka 30 x 30 centimeter og er i svært god stand. Skriften er så tydelig som om den var blitt til i går, opplyser Ekroll. - Man ser også merket etter kongens segl på brevet. Selve seglet er gått tapt. Vi vil nå kontakte Utenriksdepartementet for å få hjelp fra ambassaden i Washington og det norske generalkonsulatet i Portland til å frakte kongebrevet trygt tilbake til Norge. Forhåpentlig ankommer det i løpet av hosten, sier han. Det hører med til historien at det meste av domkirkens arkiv gjennom århundrene smuldret opp på grunn fuktighet i kapittelhuset. Hvis ikke kongebrevet var blitt fjer net fra arkivet en gang etter 1762, hadde trolig det også vært tapt for alltid. Clinton-familien som omtales i artikkelen er vel uten tvil etterkommere av hus mannssønnen Ellef Larsen fra Krika. Ole Larsen Inndalsvald (1821-1895) og Marta Johnsdatter (1816-1907) Ole Larsen, dattersønnen til Hans Krigen, ble gift i 1843 med Marta Johnsdatter Mønnes, f. 1816 i Bollgarden, datter av John Ågesen Mønnes og hans første kone, Eli Lorkildsdatter. John Ågesen var på denne tida husmann i Garlia under Garnes. Vi veit ikke nøyaktig når Ole og Marta ble husmannsfolk på Krika, men det var kanskje etter at mora til Ole, Ingeborg Hansdatter, døde i 1860. Av folketellinga for 1875 ser vi at Ole også dreiv som snekker ved siden av husmannsjobben. På plassen føddes 2 kyr, 7 sauer og 1 gris. Ole og Marta fikk to barn: Bl . Elen, f. 1 843 på Krika Hun var tjener i Vest-Grundan da hun ble gift i 1 864 med Ole' Olsen Ner-Holmen, f. 1840 på Storstad, sønn av Ole Mikkelsen Steingrundan og kone Ingeborg Olsdatter. De bodde i Ner-Holmen det første året, men flyttet allerede i 1 865 til Sneppen og var husmannsfolk der fra 1 867 til 1901 . Begge døde som kårfolk der i 1917. De fikk i alt elleve barn, men seks av barna døde som små. Se mer om familien på Sneppen under Inndal mellem. 82. Ingeborg Anna, f. 1851 på Krika, d. 1857 på Krika Ole og Marta Kriken tok seg også av andre sine barn og stilte opp med losji til folk som trengte det, og vi skal omtale noen av dem. I 1865 er de således fosterforeldre til to jenter; Ingeborg Anna Olsdatter, f. 1850, og Maren Anna Ellingsdatter, f. 1862. Ingeborg Anna var søsterdatter av Marta Kriken, som datter av husmannsfolka på Skansen, Ole Pedersen og Sissel Johnsdatter. Ingeborg Anna har fått attest til Lrondheim i 1878. I protokollen for innflyttede i mimstnalregistret for Domkirken sogn er hun registrert i 1882, og det er anført at hun flyttet til sognet hosten 1875. Der heter hun Ingeborg Anna Olsdatter Stiklestad og bor i Ravelsveiten 1. Hun døde ugift i Alsen i Jåmtland i 1931. Maren Anna Ellingsdatter var datter av ugifte foreldre Elling Ellevsen Indai og Anne Mikkelsdatter Hjelden. Hun ble gift i 1890 med Martin Olsen på Skavhaugg øvre. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 183 H&FIS-A ---- I 1875 losjerte Karen Mana Andreasdatter fra Lilleenget i Inndalsallmennmgen med sønnen Anneus Ellingsen hos Ole og Marta Kriken. Karen Mana ble siden gift med enkemann Ole Halvorsen, som ble husmann i Bergstua. Se mer om denne fami lien der. Anneus Ellingsen, f. 1874 i Allmenningen, var ett av to barn som Karen Maria hadde for hun ble gift. Faren til Anneus var Elling Ellevsen Indal, og Anneus var såle des halvbror av Maren Anna Skavhaug. Anneus vaks opp som fostersønn hos Halvor Olsen og Anne Ellmgsdatter i Småsetran, og flyttet til Sverige i 1894. Se ellers mer Anneus under Lilleenget nedre i Inndalsallmennmgen. I 1890-årene losjerte Mette Pauline Sefamasdatter, f. 1864 i Kvelstad, (Litj-Mette) med to barn hos Ole og Marta Kriken. Barna var Maren Edvardsdatter, f. 1890 på Knka (far Edvard Olsen Svegjerdet) og Sofie Martmsdatter, f. 1896 på Knka (far Martin Sivertsen Støbsve). Maren ble siden fosterdatter hos besteforeldra på Svegjerdet, og i 1913 ble hun gift med Ole Anton Edvardsen Aasan, f. 1891. De ble småbrukere på Steinset (Stemsåkeren) under Sør-Steine. Sofie bodde i lag med mora i Steine østre i 1900, og i 1916 ble hun gift med Johannes Johannessen Kvelstad, f. 1890. Vi finner mer om denne familien i Garberg under Garnes og i Fagerlia nordre. Ole var husmann på Knka til han døde av lungebetennelse våren 1895. Marta døde på Sneppen hos sønnesønnen Ole Martin Snippen (Høgli) i 1907. Etter Ole Larsen var dattersønnen Ole Martin Olsen Snippen husmann på Knka i noen år. Ole Martin Olsen (1865-1941) og Kristine Olausdatter (1866-1940) Ole Martin Olsen var født i 1865 i Ner-Holmen og var sønn av husmann Ole Olsen Snippen og kone Elen Olsdatter. I 1889 ble han gift med Kristine Olausdatter Kvernmo, f. 1866 på Rotmoen av foreldre Olaus Andersen Dillan (semere Kvernmo) og Elen Ågesdatter. Ole Martin ble husmann på Knka etter bestefaren og var der fra 1895 til 1906, deretter ble han husmann på Sneppen etter foreldra. Se mer om fami lien der. Edvard Olsen Indal (1878-1940) og "Ingeborg Anna Johannesdatter (1871-1915), 2) Anna Johannesdatter (1867-1928) Edvard Olsen ble husmann på Knka etter broren Ole Martin. Han var født i 1878 på Sneppen. I 1900 ble han gift med Ingeborg Anna Johannesdatter Hofstadvald, f. 1871, datter av Johannes Bastiansen Hofstad, som var husmann på Dalum under Hofstad nedre og på Kroken under Tiller søndre. Ingeborg Anna hadde to barn før hun ble gift med Edvard, og de fikk tre barn i lag: Bl 0 . Inga Margrete Martinusdatter, f. 1 889 på Hofstadvald. Faren var Martinus Olsen Tronhusmyr, Inderøy, f. 1 870. Barnet døde av tuberkulose i 1 891 . B 2°. Ragna Margrete Lauritsdatter, f. 1891 i Stor-Vuku. Faren, Laurits Johannessen, var født i 1 872 på Mikvollvald av ugifte foreldre, gift mann Johannes Jakobsen og enke Annejonasdatter, som losjerte hos Johannes og kona hans, og fikk nok en sønn med ham i 1 874 (Johannes Jakobsen var etterkommer av Jakob Johannessen INNDALSGÅRDENE
---- 184 H&FIS-A ---- Ottermoplassen - se "Haugen-ætta" i Helgådals-Nytt 1986). Laurits var dreng i Stor-Vuku samtidig som Ingeborg Anna tjente der. I 1900 finner vi ham som gru bearbeider i Kongens Grube på Røros. Ragna var gjeterjente i Stor-Vuku ved fol ketellinga 1900, og muligens vaks hun opp der, for hun kom ikke til Inndalen før i 1 904 og gikk siste året på folkeskolen her. Hun ble gift på 1 930-tallet med enke mann, gårdbruker Ivar Alstad på Levangernesset. Hun døde i 1945 og er grav lagt på Alstadhaug kirkegård. Ekteskapet var barnlaust. B3 1 . Einar Olaf, f. 1901 på Tillervald. I 1931 gift med Konstanse Hansdatter Garli, f. 1905 i Garlia av foreldre Hans Ellevsen Garli og kone Paulina Olsdatter. Olaf begynte som bureiser i Sneringen i Inndalsallmenningen sist på 1930-tallet. Bureisingbruket fikk navnet Skogli, gnr, 286, bnr. 1. I 1961 solgte han Skogli til Magnus Kvelstad og kjøpte småbruket Bergli, som tidligere var eid av Konstanses bror Ole H. Garli. Konstanse døde der i 1992. Olaf kom på sykeheimen på Øra og døde der i 1994. Ekteskapet var barnlaust. B4k John, f. 1904 på Krika. Gift med Signe Gustavsdatter Bjørgan, f. 1904. Hun var datter av Gustav og Anna Kristiansen på småbruket Bjørgan under Sem. John Indal begynte i pølsemakerlære ved Verdal Samvirkelags slakteri i 1922 og var pølse maker der da han døde av hjertesvikt i 1955, 51 år gammel. De hadde heimen Solvåg i Møllegata på Verdalsøra (rett bak kornsiloen). Ekteskapet var barnlaust. Bs'.Ella Ingeborg, f. 1913 på Krika, d. 1946. Ella vaks opp hos Bernt og Oline Hofstad på Elverhøy under Hofstad øvre i Leksdalen, som var barnlause. Bernt var onkelen hennes. Hun ble gift i 1 932 med Arne Vangli, f. 191 0 på Vangli under Karmhus, og de var de siste som bodde på Elverhøy. De fikk fire barn. Etter at Ella døde i 1946, giftet Arne Vangli seg på nytt i 1947 med Hjørdis Stamnes og flyt tet til Beitstad, der hans andre kone var ifrå. Ingeborg Anna fikk tuberkulose og døde på Krika i 1915. Edvard ble gift på nytt med søstra til sin første kone, enka Anna Sjøvoll, f. 1867 på Dalum. Anna hadde tidligere (fra 1894) vært gift med Johannes Johnsen Sjøvoll, som var gårdbruker på Sjøvoll under Lein, og som døde i 1924. Edvard og Anna Indal bosatte seg på Trones, der han arbeidet på sagbruket. Anna døde i 1928, mens Edvard døde i 1940 på Skogli ("Sneringen") hos sønnen Olaf E. Indal. John Odin Olsen Vikvang (1883-1968) og Mette Olsdatter (1884-1970) John Odin Olsen var den siste av Sneppen-brødrene som bosatte seg på Krika. Han brukte bare Odin som fornavn og tok Vikvang som etternavn etter at han kom til Krika. I 1905 ble han gift med Mette Olsdatter Aarstadvald, f. 1884 på Efastplassen. Mette var datter av Ole Johnsen Aarstadvald, husmann på Efastplassen under Arstad. Odin og Mette losjerte de første åra på Sneppen, og de bodde også på Efastplassen før de overtok Krika ca. 1918, og kake heimen Vikvang. For å spe på med for til buskapen, slo Odin gras på myrene oppunder Stor- og Litj-Havren, tørket det på bakken og stakket det, og så kjørte han foret heim pa vinterføre. Det hendte at han måtte dra det heim på kjelke også. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 185 H&FIS-A ---- Mette og Odin Vikvang Ellers arbeidet Odin i skogen hele sitt voksne liv og var i arbeid ennå som 75- åring. I tillegg rakk han også å rydde nytt land på Vikvang. Han bygde nye uthus i 1939, og ny stue ble oppført etter 2. verdenskng. Odin var også kjent som treskomaker, og spesielt i krigsåra hadde han nok å gjøre med å lage tresko til folk. Både Odin og Mette tilhørte baptistsamfunnet, og Mette var formann i misjons forenmgen i Inndalen i til sammen 25 år. De overlot heimen til sønnen Ola Vikvang i 1954. Odin døde i 1968 og Mette i 1970. Odin var far til to barn før han og Mette ble gift: Bl 0 . Charlotte, f. J 901 i Vester-Åsan, d. 1983. Mora var Karen Gustava Kristiansdatter Åsan. Charlotte ble gift i ) 928 med Gustav Hybertsen, f. 1 893, d. 1955, og de var gårdbrukere i Vester-Åsan. B 2°. Sverre, f. 1904 på Svegjerdet, d. 1963. Mora var Laura Otilie Olsdatter Svegjerdet, f. 1882. Laura ble gift med Ole Oisen Svartås, og Sverre tok også Svartås som slektsnavn og bodde hos dem til han ble gift i 1949 med Ingrid Ragna Johnsdatter Myhre fra Vinne, f. 1909, d. 2000. De bodde først i villaen Holmestad ved Lille-Molden, men flyttet seinere til Vinne. Sverre var skogsarbeider all sin dag. De hadde en sønn, Jens Olav, f 1 949. INNDALSGÅRDENE
---- 186 H&FIS-A ---- ekteskapet fikk Mette og Odin ti barn: 81. Olaf, f. 1905 på Sneppen, d. s. å. 82. Ingeborg, f. 1906 på Efastplassen, d. 1984. Gift i 1938 med Elias Kleven fra Vikna og bosatt der. 83. Emma, f. 1909 på Efastplassen, d. 1924. 84. Olaug, f. 1 91 2 på Efastplassen, d. 1 994. Olaug vokste opp hos onkel Iver Olsen på Efastplassen og stelte for ham fram til hun i i 1935 ble gift med Asmund Kvernmo, f. 1912, d. 1995. De ble bureisere på Granli i Tromsdalen. 85. Målfrid, 'f. 1915 på Efastplassen, d. 1995. Tvilling. Gift i 1937 med Magnus Bjørsmo, f. 1913. De losjerte på flere steder før Magnus kjøpte Efastplassen av Målfrids'onkel Iver Olsen Årstadvold i 1946 og flyttet dit. I 1950 solgte han Efastplassen til Kåre Storhaug og kjøpte Indalsrønningen (Reiren). B 6 Ola, f. 1915 på Efastplassen, d. 1 993. Tvilling med Målfrid. Han ble gift i 1947 med Lotte Alvhilde Odinsdatter Bratli, f. 1919, d. 1973. Brukere på Vikvang etter Odin og Mette. 87. Dagny, f. 1918 på Vikvang. Gift i 1942 med Bjørn Flyum, f. 1915, d. 1999. Småbrukere på Elverum østre i Vuku fra 1953. Dagny omkom under brann på Elverum i 2003. De hadde ingen barn. 88. Signe, f. 1918 på Vikvang. Gift i 1948 med Arne Odinsen Bratli, f. 1918, d. 2007. Gårdbrukere i Bjørstad vestre fra 1953. 89. Petter, f. 1921 på Vikvang, d. 2000. Gift med Agnes Hybertsen, f. 1938, d. 2001. De hadde egen bolig i Garnesmarka. Petter arbei det som bygningssnekker. En sønn. 810. Magnus, f. 1923 på Vikvang. Ugift. Magnus var skogsarbeider og arbeidet på Værdalsbruket. I 1989 ble han tildelt Kongens fortjenstme dalje i sølv for lang og tro tjeneste. Han bygde seg eget hus i Garnesmarka og bodde der til 2004, da han kom til Verdal Bo- og Helsetun. Han døde i 2007, og etterlater seg ei datter og en sønn. Nåværende eier av Vikvang er Mildrid Anfinnes, Rørvik. Hun er datter av Lotte og Ola Vikvang. Tre søstre Vikvang, f. v. Signe, Olaug og Dagny.
---- 187 H&FIS-A ---- REIREN (INDALSRØNNING) GNR. 222, BNR. 4 i Reiren (Inndalsrønning) ca. 1 920. Som vi ser, er det flaggstong og flagg på husmannsplassen, og flaggstong var det visstnok bare Garnes og Reiren som hadde på den tida. Reiren er trolig noenlunde like gammel som Knka som husmannsplass. I 1865 hadde husmannen der 2 kyr og 2 sauer, og utsæden var l A tønne bygg, 1 tønne havre og 1 tønne potet, og i 1875 var buskapen 2 kyr, 1 kalv og 4 geiter, og det ble sådd og satt V 2 tønne bygg, 1 tønne havre og Vi tønne potet. Heimen, som etter at den ble frådelt hovedbruket ved skylddelingsforretning av 31. oktober 1914 fikk navnet Inndalsrønning, ble solgt av Verdal kommune til Ole Johannessen Reiren 1 1919. Men også etter frådelinga har bygdafolket beholdt det gamle plassnavnet i dagligtale. Husmenn: Ole Gjertsen (1753-1811) og Anne Rasmusdatter (1755-1819) Ved folketellmga 1 1801 var Ole Gjertsen husmann på Reiren. Han var født 1 1753 på Ørtugen og var sønn av Gjert Olsen Ørtugen (1717-1781) og kone Anne Andersdatter (1721-1786). Ole var landvernssoldat på Haug østre da han 1 1783 ble gift med Anne Rasmusdatter, f. 1755 på Øver-Gren. Hun var datter av Rasmus Olsen iNNDALSGÅRDENE
---- 188 H&FIS-A ---- Sør-Stene (1716-1763) og kone Beret Haldosdatter (1722-1772), som var leilen dinger på Øver-Gren fra 1745. De hadde to døtre: Bl . Berit, f. 1 784. Det er trolig henne som tjener på Inndal øvre i 1 801, men ingen sikre opplysninger om henne etterpå. 82. Anne, f. 1789. Hun bodde sammen med foreldra i 1801, men ingen sikre opp- lysninger videre. Hvor lenge Ole Gjertsen var på Reiren, er ikke helt klart. Han døde på Volenvald i 1811, mens Anne døde på Grundlegdet i 1819. Kristen Larsen (1776-1831) og Anne Olsdatter (1778-1865) Kristen Larsen var født ca 1776, men finnes ikke født i Verdal. Ved folketellrnga i 1801 var han ugift tjener og dragon i Flyan, og dragon på Vestgrundvald da han i 1805 ble gift med Anne Olsdatter Årstadvald, f. 1778 i Side, Oviken. Hennes opp rinnelige (svenske) navn var Anna Olofsdotter, og hun var datter av Ole Efastsen (Olof Edfastsson, 1746-1814), og kone Beret (Brita) Johansdatter, f. 1747 i Oviken, i farens 1. ekteskap. Faren ble gift på nytt i 1803 med Gunhild Pedersdatter Inndalsvald, f. ca. 1750. Familien flyttet mye på seg. De bosatte seg først som inderster på en av hus mannsplassene under Arstad, sannsynligvis på Efastplassen. Så var de husmannsfolk under Inndal vestre (sannsynligvis på Reiren) i 1807, men hadde flyttet til en hus mannsplass under Kvelloa i 1811. 1 1815 var de på nytt kommet til Efastplassen, der de bodde hos enka Gunhild, Annes stemor, og de fikk det siste barnet mens de bodde der (1817). De var inderster i Ulvilla da Kristen druknet i ei råk i elva i 1831. Anne døde hos dattera Inger på Fergeberget i 1865. Anne hadde et barn utenfor ekteskap før de ble gift: Bl 0 . Beret Johansdatter, f. 1796 i Midtholmen. Faren var Johan Jeremiassen, f, 1776 i Midtholmen, sønn av bonde Jeremias Andersen Midtholmen. Faren døde for øvrig i 1799 Beret vokste muligens opp hos besteforeldra, for hun er på Midtholmen som 5-åring ved folketellinga i 1 801 og tjener på samme sted i 1815. Beret ble gift i 1818 med Ellev Andorsen Holmen, f. 1791 på Høylovald. Han var sønn av Andor Ellevsen og Marit Andersdatter, som var husmannfolk på Svegjerdet i noen år rundt 1800 og brukere på Lillemoen 1806-1810. Ellev og Beret ble hus mannsfolk på Sagmoen. Ellev døde i 1859 som sagmester i Ner-Holmen. Beret døde i 1 869. Beret og Ellev fikk fire barn. Om etterkommere og slekt, se under Svegård. Kristen og Anne fikk fire barn i lag. B2'\ Inger, f. 1 803 på Årstadvald. I 1 822 fikk Inger sønnen Lars utenfor ekteskap med John Johnsen Kulstad. Sønnen ble gift i 1850 med Agnes Jonasdatter Hjeldevald,
---- 189 H&FIS-A ---- De flyttet til Skogn i 1851, og i 1865 finner vi dem som gårdbrukere på Lille- Gustad i Frol. Inger ble så gift i 1825 med Johan Johansen Nerholmsvald (Fergeberg), f. 1801 på Levringsvald. Han var sønnesønn av Johan Svendsen Kulstad. De var husmannsfolk på Fergeberget i Vuku, og mannen var fergemann ved Holmen og kirketjener (graver og ringer) ved Vuku kirke. De hadde ei datter - Serianna, f. 1825. Hun ble gift i 1858 med inderst Olaus Larsen Dillanvald, f. 1 831 i Sparbu. Han var halvbror til Ellev Larsen Stubbe. Serianna og Olaus flyt tet til Buraunet i Frol, som Olaus kjøpte en part av i 1 864. Olaus Buraunet og Ellev Stubbe var for øvrig to jegerkamerater som er kjent som de som skaut en bjørn i hiet oppe i Storhavren i 1 886. Olaus Buraunet fikk for øvrig en "udaude" da han døde i 1 890 etter å ha fått en bit av et kjøttbein på tvers i halsen I Da de var blitt så gamle at de ikke kunne stelle seg seiv, flyttet også Johan og Inger til Buraunet, men Inger døde som fattiglem på Fergeberget i 1 891 . Når og hvor Johan døde, er ikke kjent, kanskje døde han mens de bodde i Buraunet. Ole, f. 1 807 på Inndalsvald. B 3 B 4 Lars, f. 1811 på Kvellovald. Gift i 1836 med Karine Lisbet Hansdatter Holmen, f. 1811. Kona var født i Åfjord og kom til Ner-Holmen som tjener hos Nicolai Jenssen i 1 835. De bodde på forskjellige plasser i Vuku før de flyttet ut av bygda, trolig til Namdalen. De hadde fem barn. De to eldste døde av brannkopper på Hjeldevald i 1 841 . Ei datter, Lisbet, ble gift på Venås i Frol, mens to sønner flyttet til Nord-Norge. I 1 865 finner vi Lars som enkemann og legdslem på Halvardmoen i Skage i Overhalla. Henrik, f. 1 8 1 7 på Årstadvald. Gift i 1 843 med Agnes Nilsdatter Øren, f. 1813 på Maritvollvald. Hun var datter av strandsitter Nils Lorentsen Øren og kone Marit Olsdatter. De bodde på Arnevoll under Maritvoll, der Agnes døde i 1892. De hadde tre døtre: Kristiana, f. 1 844, ble gift i 1 875 med Martin Kristiansen Vibeplass fra Sparbu. Nikoline Margrete, f. 1 846, ble gift med husmann og sko maker Lars Bones, Strinda, og Anna, f. 1 852, ble gift i 1 876 med sagbruksar beider (høvelmester) Olaus Pedersen Borgenvald. Et barnebarn, Olaf Arne Pedersen, f. 1 886, var skolelærer i Leksdalen 1 91 0-1 952. Henrik døde i 1901. B 5 Den neste sannsynlige husmannen på Reiren var John Larsen Kulstad. Dokumentasjon for dette finnes i ekstrarettsprotokoll nr. 2 (1809-181 f) for Stjør- og Verdal Sorenskriverembete, fol. 81b. Ved rettssak mot Ando Indal for skyssforsøm melse er husmann under gården, John Larsen, ført som vitne. Han døde på Inndalsvald i 1812. John Larsen (1747-1812) og Siri Johansdatter (1759-1819) John Larsen var født i 1747 på Lindset av foreldre Lars Johnsen (1710-1779) og Mant Mikkelsdatten (1709-1779). Han ble gift i 1784 med Sin Johansdatter Kulstad, f. 1755 på Leirhaug. Hun var datter av Johan Svendsen Kulstad og hans før ste kone Beret Andersdatter. INNDALSGÅRDENE
---- 190 H&FIS-A ---- John og Sin var husmannsfolk på Vuku, Overmoen, Lmdsetvald og Storstadvald før de kom til Inndal vestre. John døde som nevnt der i 1812, mens Sin døde i Kulstadi 1819. De hadde åtte barn: 81. Lars, f. 1784 i Vuku. Død før 1793. 82. Johan, f. 1786 på Overmoen, d. 1794 på Lindset. 83. Rasmus, f. 1789 på Overmoen, d. 1864 på Mønnesvald (Hyppen). Gift i 1815 med Marit Pedersdatter Fossnesset, f. 1782 på Overmoen, d. 1879 på Fossnesset. De hadde sju barn. 84. Beret, f. 1791 på Overmoen, d. s. å. 85. Lars, f. 1 793 på Lindset, d. 1 853 på Hjeldevald (Smatta). Gift to ganger. 11818 med Ingeborg Amundsdatter Vuku, f. 1 795, d. 1 838 etter at hun hadde født fem barn. Lars ble gift på nytt 1 842 med Susanna Olsdatter, f. 1 8 1 7 i Leirset. De fikk ei datter. Susanna omkom under Verdalsraset i 1 893. Hun bodde da hos dottera på Gran under Krag. 86. Johan, f. 1796 på Overmoen, d. 1889 i Bredmg. Gift i 1829 med Maria Johansdatter Vuku, f. 1802. De var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre i noen år rundt 1 850, se mer om dem der. Johan dreiv som måler og ble kalt Johan Måler. De hadde 13 barn. 87. John, f. 1 800 på Overmoen. Gift i 1 827 med Maria Larsdatter Otmoen, f. 1 799. De bodde på Stor-Langdal og Sletdalshaugan under Aust-Grundan og fikk åtte barn. Maria døde før 1 875, for da bodde John som enkemann hos sønnen John Johnsen på Fossneset østre og arbeidet som snekker. Han døde der i 1 889. 88. Ole, f. 1803 på Storstadvald, d. 1833 som husmann i Vera. Gift i 1825 med Lisbet Svendsdatter, f. ca. 1790 i Flatanger. Om Lisbet, se mer under Skavhaugg nedre. (Den store slekta etter John og Sin er ellers utførlig omhandlet i Johan Aasans bok om slekta etter Mana Johansdatter Kulstad.) Rasmus Mikkelsen (1778-1846) og Kjersti Nilsdatter (1778-1866) Rasmus Mikkelsen var født i 1776 og var sønn av Mikkel Larsen Lindset og kone Guro Johannesdatter. 1 1800 ble han gift med Kjersti Nilsdatter Lillemoen, f. 1778 på Brenden. Kjersti var datter av Nils Olsen Sul (Brenden) og Beret Svendsdatter. Fra 1801 til ca. 1807/08 var de inderster i Sulstua vestre, så på Lillemoen i noen år før de kom til Reiren. Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og fra 1822 var de hus mannsfolk i Sul. Da dattera Gunhild giftet seg i 1835, bodde de på Sandnesset i Sul. Se mer om familien der. Siden må de ha flyttet til Brennrnoen, for Rasmus er oppført som leilending da han døde på Brennrnoen i 1846, mens Kjersti døde hos datter og svigersønn på Reiren i 1866. Barn: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 191 H&FIS-A ---- Bl Beret, f. 1801 i Sul. Konfirmert fra Lillemovald (Sandnesset?) i 1819. I 1828 fikk hun sønnen Peder med svensk omvankende skredder Peder Olsson. Sønnen, Peder Pedersen Lillemo, ble gift i 1 854 med Beret Tomasdatter Midtholmen, f. 1 822 på Fersdalen. Beret Tomasdatter var som ugift mor til Lasse Johnsen Sagen. Beret og Peder flyttet til Buraunet i Frol. Hun døde på Ulvesli i 1908. Beret Rasmusdotter hadde også et barn ti! utenfor ekteskap: Johannes Andorsen, f. 1 843 i Mønnes. Faren var Andor Olsen Inndalsvald (Svegjerdet). Johannes flyttet fra Steine til Trondheim i 1 865, der vi finner ham som frivillig gevorben musketer Johannes Andorsen Stene ved folketellinga samme år. I 1 879 utvandret han til Minnesota som Johannes Andorsen Wæraas. Beret finner vi igjen i Levanger landsogn både i 1 865 og 1 875, gift med enkemann Haldor Ellevsen på Nordre Buranmoen i Frol. Haldor var også fra Verdal, f. 1 81 0 på Kvam og tidligere gift i 1 834 med Henrikka Andersdatter Øgstadvald. Johannes, f. 1 803 i Sul. Han ble gift i 1 837 med Anne Olsdatter Østgårdsvald, f. 1807 på Østgårdsvald av foreldre Ole Gabrielsen og Ragnhild Pedersdatter. Johannes ble leilending på Stormoen. De hadde ingen barn. Gunhild, f. 1 807 i Sulstua. Hun ble gift i 1 835 med Ole Gjertsen Bunesvald, f. 1 802 på Minsåsvald, sønn av husmann Gjert Olsen Minsås og kone Beret Hansdatter. I 1 865 bodde de på Ytre Kilen i Tjøtta kommune i Nordland, der Ole var gårdbruker (leilending). De må ha flyttet dit før 1851, for dattera Hanna er født på Tjøtta i 1851. Nils, f. 1809 på Lillemoen. Han ble gift i 1839 med Beret Samuelsdatter Hegstad, f. 1819 i Follostua, datter av Samuel Mikkelsen og Elen Jensdatter. De var husmannsfolk på Sandnesset i Sul i hvert fall fra 1 839 til 1 876, da Beret døde på sykehuset (i Skogn) og ble gravlagt på Alstadhaug kirkegård. Hvor og når Nils døde, er ikke kjent. B 2 B 3 B 4 Marit, f. 1817 på Lillemoen. Hun ble gift i 1848 med Nils Nilsen, f. 1815 i Bergstua av ugifte foreldre Nils Nilsen fra Steinkjer og Malena Larsdatter Inndalsvald. Nils Nilsen var husmann på Reiren fra sist på 1850-tallet til sist på 1 870-tallet, og døde der i 1 895 som enkemann, idet Marit døde i 1 876. Se mer om dem nedenfor. B 7 Kristine (Kjerstine), f. 1822 på Brennmoen. Hun bie gift i 1844 med Tore Nilsen Dillanvald, f. 1 8 1 6 på Dillmoen av foreldre Nils Larsen Dillanvald (1776-1853) og Gjertrud Mikkelsdatter (1777-1818). I 1848 flyttet Tore og Kjerstine fra Brennmoen til Frol og ble husmannsfolk på Kolbergmoen. De fikk to barn mens de bodde i Verdal og ytterligere fem etter at de kom til Frol: Cl. Ragnhild, f. 1840 på Brennmoen. Hun ble gift med en bakersvenn Fredriksen fra Troms, og de fikk sønnen Kristian Martin mens de bodde på Andøya i 1 869. I 1 875 losjerte de hos foreldra hennes på Nordsveet under Kolberg. C 2. Nikolai, f. 1845 på Brennmoen. Nikolai ble gift ca. 1868 med Karen Bergitte Nilsdatter, f. 1843. Mannen døde allerede før 1875, for da bodde Karen Bergitte som enke på Restadmoen søndre i lag med barna
---- 192 H&FIS-A ---- Johan Nikolai Lassesen (Kolset), f. 1 864 i Buraunet (hennes sønn utenfor ekteskapmed Lasse Johnsen Sagen), Ole Andreas, Ingeborg Nikoline og Hans Martin Nikolaisen. I 1900 bodde Karen Bergitte (oppført som Karen Nilsen) på plassen Bjønnstykket under Geite i Frol og var husholderske for husmann Edvard Pettersen. Sammen med dem bodde også dattera deres, Marie Pettersen, f. 1 885. (Bjønnstykket ble siden frådelt som eget bruk "Granly" og overtatt av Jarle Olsen Jørstad, f. 1910, d. 2002. Han var sønn på Geite og var gift med Jorunn Årstadvold, datter av Olaf og Ingeborg Årstadvold i Garberg under Garnes.) C 3. Guruanna, f. 1848 på Kolbergmoen. Gift med skredder Hilmar Lian. I 1900 bodde de på Rolien østre. C 4. Mikal, f. 1850 på Kolbergmoen. I 1875 bodde han på Nordsveet og ernærte seg som skomaker. C 5. Martinus, f. 1856 på Kolbergmoen. Martinus var ugift. I 1900 har han overtatt Kolberg nedre. Faren, Tore Nilsen bor der som kårmann. C 6. Lorentse, f. 1 859 på Kolbergmoen. Gift med gårdbruker og skredder Oluf Hansen på Rolien østre. C 7. Thale Kristine, f. 1862 på Kolbergmoen. I 1900 bodde hun hos broren Martinus på Kolberg nedre og stelte huset for ham. Hun var ugift. 11817 finner vi en Ole Nilsen Indalsvald som far til en konfirmant i Vuku, og en med samme navn er husmann under Inndal vestre i skattelistene for 1820 og 1825. Med støtte i bl. a. Inger Qvarnstrøms bok om Essmg- og Randklevslekten tar vi sjansen på at er det Ole Nilsen, som var gift med Kerstin Samuelsdatter Ridderberg. Ole Nilsen (17??-) og Kerstin Samuelsdatter (1768-1840?) Ole Nilsens opphav er ikke kjent. Han ble gift i Volden i 1795 med Kerstin Samuelsdatter Ridderberg, f. 1768 i Husa i Kall av foreldre Samuel Johansson Ridderberg og hustru Brita Månsdotter Essmg. Foreldra kom til Verdal sist på 1760- tallet (se under Bjørsmoen). Ved giftermålet bodde Kerstin i Volden, siden bodde de på Balgårdsvald og Stemsvald før de kom til Inndalsvald. Hvor de gjorde av seg siden, er ikke kjent. Vi veit ikke noe mer om Ole, men Kerstin døde trolig som legdslem på Bergsvald i 1840. De hadde tre barn: Bl . Nils, f. 1795 på Voldenvald. Han ble gift i 1 820 med Ingeborg Ingebrigtsdatter Indal, f. ca. 1782. De var trolig husmannsfolk i Vaterholmen på 1 820-30-tallet. Se der. 82. Sigriå, f. ca. 1798, d. før 1843. Gift i 1825 med ridende jeger Arnt Olsen Stene,' f. 1798 i Jøsås, sønn av Ole Halstensen Ulvillen. De var husmannsfolk i Bergstua på 1 830-tallet, se mer om dem der. 83. Ole, f. 1809 på Steinsvald, d. 1811 på Steinsvald.
---- 193 H&FIS-A ---- Erik Olsen (1802-1866) og Karen Kristensdatter (1804-1875) Enk Olsen var født i 1802 på Holmlivald og var sønn av husmann Ole Jonsen Holmlivald og kone Sin Olsdatter. I 1828 ble han gift med med Karen Kristensdatter, f. 1804 på Josåsvald, datter av Kristen Jensen, som var husmann på Sneppen under Inndal mellom i 1820-åra. De bodde på Reiren fra 1828 til de først på 1830-tallet flyttet til Garnesmoen. Etter noen år på Garnesmoen flyttet de så til Efastplassen under Arstad og ble husmannsfolk der. Enk dode der i 1866 og Karen i 1875. Etterslekt: Erik hadde en sønn utenfor ekteskap for de ble gift: Ellev, f. 1826 på Midtgrundvald. Mora var Agnes Ellevsdatter Midtgrundvald, f. 1 804. I 1 853 ble Ellev gift med Gjertrud Jonsdatter Østnes, f. 1 826 i Støren, dat ter av Jon Estensen Saugen og Kari Eriksdatter Berg, som kom flyttende fra Soknedalen i 1831 og bosatte seg som husmannsfolk på Engsvehaugan under Østnes. Etter at de hadde bodd i Garberg i noen år midt på 1 850-tallet, flyttet Ellev og Gjertrud til Nerplassen under Jøsås og bodde der til 1 862, kanskje enda lenger, før de fikk husmannskontrakt på Gammelplassen under Skjørdal øvre i Ness. Ellev Eriksen døde der i 1 890, mens Gjertrud døde på Guddingsmoen øvre (Nymoen) i 1902. Bl B 2 Andreas, f. 1 828 på Reiren. Gift i 1 858, også brura hans het Gjertrud Jonsdatter, f. 1 832 på Grundvald og var dotter av ugifte foreldre Jon Iversen Ekren og Marta Olsdatter Saukinn. [John Iversen Ekren ble seinere gift med Marta Johnsdatter, dat ter av sersjant John Mathisen, som vor svigersønn av Ando Indal). Andreas og Gjertrud ble husmannsfolk på Efastplassen etter hans far og fikk fire barn før Andreas døde i 1866, knapt 40 år gammel. Gjertrud, som gikk under nøvnet "Jørtrud Plassa" dreiv plassen videre fram til 1 876, da hun ble avløst av Ole Johnsen Aarstadvald. Hun døde i 1920 på Sagmoen hos sønnen Gustav Sagrno. Gjertrud hodde også ett born før hun ble gift og også ett etter ot hun ble enke: Cl c . Kirstine Olsdatter, f. 1855. Før Ole Andersen Bjørken, f. 1829. Att. Amerika 1 888. C 2". Anne Marie, f. 1 860. Hun ble gift i 1 884 med Martin Ellingsen Nestvoll, f. 1 859, d. 1 894. De hadde fem born. Anne Marie og barna Emma og Gustav Adolf bodde på Katrinevoll i 1900 med etternavn Næstvold. C3 1 . Karolina, f. 1862. Vi finner henne som gjeterjente på Arstad mellem i 1 875. I 1900 bodde hun i log med mora på Efastplassen, og døde i Vest- Grundan i 1922. Karolina var ugift, men hadde tre sønner, og en av dem var Alf Martinussen Grunnan, f. 1 888 i Vest-Grundan, og som ble gård bruker der. Faren var gårdbrukersønn Martinus Johnsen Grunden (av Garnes-ætta). C4 1 . Elling, f. 1 864. I 1 875 var han gjetergutt på Arstad nordre, men finnes ikke i folketellinga verken i 1891 eller 1900. Iflg. Johs. Dahl utvandret han ti Amerika. Cs\ Andreas, 1 866. Han reiste til Sioux Falls, Sør-Dakota, Amerika i 1 884, og etteriot seg ei datter - Hanna, f. 1884 (Mora var Klaudia Marie INNDALSGÅRDENE
---- 194 H&FIS-A ---- Henriksdatter, f. 1863 i Åfjord, se under Grindgjerdet). Hanna ble gift i 1907 med Marius Olaussen Levring, f. 1 883. Begge døde av tuberkulo- se, Marius i 1917 og Hanna i 1918. C 6 ;. Gustav Severin Ellevsen, f. 1875, d. 1954. Faren var enkeman Ellev Pedersen Lindset. Gustav ble gift i 1901 med Anna Birgitta Andorsdatter Aarstadvald, f. 1880, d. 1969. De ble brukere på Sagmoen og tok Sagmo som slektsnavn. 83. Kristian, f. 1 830 på Reiren. I 1 860 meldte han flytting fra Årstadvald til Lade sogn i Strinda og ble registrert innflyttet Strinda i 1861 som Kristian Eriksen Aarstad. Han ble gift samme år med Lava Andersd. Leistad, 24 år gammel og datter av gardmann Anders Olsen Øiaas på Leistad i Malvik (Strinda prestegjeld omfattet også Malvik på den tida). I november samme år fikk de sønnen Elesæus. Men Kristian døde på Øiaas 3 1 . januar 1 862, altså etter bare fire og en halv måneds ekteskap, og sønnen Elesæus døde i mai 1 862. I 1 865 finner vi enka Olava som kokkepike på Carlseng pleiestiftelse for spedalske, som ble startet på Reitgjerdet i Strinda i 1 863 og tok imot leprapasienter fra hele landet. I 1 865 var det således hele 230 pasienter der. I 1923 ble stiftelsen omgjort til asyl for farlig sinnsyke. Kristian etterlot seg en sønn i Verdal: Cl 7 Olaus, f. 1 855 på Bynavald. Mora var Marit Larsdatter Bjørstadvald, som i 1 859 ble gift med Johannes Bastiansen Lundsvald og kom til Dalum i Leksdalen (de var svigerforeldre til Edvard Kriken). Olaus fulgte med, og ble tjener på Lund og tok gårdsnavnet som sitt etternavn. Han bodde på Lund til han var konfirmert, reiste så til Østersund i 1 876 og giftet seg der med Anna Marta Bardosdatter, som var født i 1 848 på Bjørkenvald i Verdal. De hadde ei datter, Emma Karoline, f. 1883 i Østersund. Anna Marta døde mens de bodde i Sverige, og Olaus og dattera kom tilbake til Verdal. Olaus Lund var snekker av yrke og var bl.a. med under bygginga av brak kene på Værnes flyplass og jernbanebrua på Øra. I 1904 flyttet han til Trondheim, og i 1 905 reiste han ti! USA og ble der til i 1912, da han flyt tet tilbake til Trondheim. Han arbeidet ei tid ved Trondhjems Mek. Verksted som snekker. 11918 giftet han seg med enka Beret Marie Lorntsdatter og kom til Malmo i Leksdalen. Han døde der i 1933. Dattera Emma Lund ble gift i 1 908 med Gotfred Bernhard Gunneriussen Olsen, f. 1 884, d. 1 930, sønn av verksarbeider Gunnerius Olsen og Ellen Birgitte Olsdatter. 11914 kjøpte de eiendommen Dale, gnr. 19, bnr. 89 på Verdalsøra. De hadde sønnen Eivind Olsen, f. 1910, som var telegrafbud på Øra. Han døde i 1984. Emma døde i 1963. 84. Serianna, f. 1 833 på Garnesmoen. Som ugift fikk Serianna tre barn: Cl 0 . Elling Olsen, f. 1856 på Årstadvald. Faren var Ole Ellevsen Inndal østre (seinere Svegjerdet). Elling var pleiebarn på inndal østre i 1 865 og dreng samme sted i 1 875. Han er registrert flyttet derfrå til Sverige i 1 877, men hvor han eventuelt havnet i Sverige er ikke kjent. Det kan også være han som i 1888 utvandret over Trondheim som Elling Olsen Garnes, seiv om alderen ikke stemmer helt. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 195 H&FIS-A ---- C 2 :. Kristine Olsdatter, f. 1 861 på Årstadvald. Faren var den samme som ti! det første barnet - Ole Ellevsen Indal. Kristine var fosterbarn på Efastplassen i 1865. ! 1875 var hun i tjeneste på Halsan søndre i Levanger landsogn. Gift med skomaker Odin Jensen, f. 1 860 i Levanger. I 1 891 bodde de i Agergt. 40 b, Levanger, med sønn Olaf Severin, f. 1 886. C 3 :. Karolina Gerhardsdatter, f. 1865 på Holmlivald. Faren var bruksfullmektig Gerhard Dahl i Ner-Holmen. Mor og datter bodde på Holmlivald i 1 865. I 1 875 var Karolina, som da kalte seg Dahl, fosterbarn hos skolelærerenke Gollaug Jonsen på Follovald (Gollaug omkom ved utraset i 1893). I 1886 ble hun gift med baker Iver Andresen (Andreassen), Verdalsøra, f. 1 860 på Hallemsvald, sønn av Andreas Jensen og Anne Jensdatter (Andreas Jensen var født i Vester-Asan i 1 830). Karolina døde i desember 1887 etter at de hadde fått to barn. Dattera Gudrun Amalie ble gift i 1908 med jembanebetjent, seinere stasjonsmes ter i Verdal, Arnt Svendsen Bakken. Enkemannen Iver Andresen fikk i 1 888 sønnen Einar Ottinus Haugen med Karen Margrete Johannesdatter Fleskhusvald. Så giftet han seg på nytt 1 860 på Leklemsvald, men døde samme år. Sammen fikk de sønnen Håkon Iversen, f. 1891, d. s. å. 1 869 tok Serianna utflytting til Levanger landsogn med Forbregd som etternavn. Der ble hun gift i 1 872 med Bernt Oluf Olsen Matbergvald (Mostad), f. 1 844, og de bodde der i 1 875. I 1900 var de kårfolk hos sønnen Anton Matberg, og Serianna døde der i 1908. De hadde to sønner: Henrik, f. 1873, og Anton, f. 1876. B 5 Ole, f. 1836 på Efastplassen. Gift 1859 med Elen Rebekka Nilsdatter Sandnesset, f. 1839 på Brenna. De var husmannsfolk i Bergstua under Inndalen østre, se mer om dem der. Johannes, f. 1840 på Efastplassen. Gift 1868 med Serianna Olsdatter Ulvild, f. 1 838. Hun var datter av Ole Larsen Ulvild og kone Ragnhild Olsdatter Sulstuen, som var gårdbrukere i Aust-Grundan lille (Ulvillenget) fra 1843. Johannes og Serianna var forpaktere av Arstad mellem før de i 1 880 tok med seg fire barn og reiste til Amerika med Menomonie, Wisconsin, som reisemål. Johannes må ha dødd før 1900, for da bor Serianna som enke hos sønnen Christian, som er for mer i Benton, Minnehaha i SørOakota. B 6 Jonetta, f. 1843 på Efastplassen. Jonetta bodde hos foreldra på Efastplassen i 1 865. I 1 875 var hun i Trondheim og tjente hos distriktsbergmester August Ellefsen i Munkegaten 29. I 1880 slo hun følge med broren Johannes og urvandret til Amerika. Hvor det ble av henne i Amerika, er ikke kjent. Hun etterlot seg en sønn i Verdal: B 7 Cl. Anneus Olsen, f. 1868 på Efastplassen, far Olaus Pedersen Gjermstadvald, f. 1841. Anneus ble fostersønn på Auskinmelen hos Ole Olsen og sin tante Sirianna Pedersdatter, og bodde der både i 1 875, 1891 og i 1900. I 1900 var han jembanearbeider. I 1908 ble han gift iNNDALSGÅRDENE
---- 196 H&FIS-A ---- med Julie Berntine Johansdatter, født 1881 på Sundbyvald, dotter av Johan p ec Jersen Sundbyvald (Revhaugen) og Anna Birgitte Johannesdatter. De fikk tre barn, og bodde først på Stuskinsmelen og siden på Øra. Julie døde i 1916, og i 1919 giftet Anneus seg på nytt, nå med søstra til Julie, Laura Oline Johansdatter, f. 1 879, som var enke etter Hans Eriksen Gudding. Anneus og Laura fikk sønnen Anton Laurits på Levanger i 1 92 1 . Anton Laurits Olsen reiste til Sverige under kri gen og bosatte seg i Arvidsjaur. Gift med Viola og død i 2000. Anneus og Laura bodde ei tid på Bjørgåsen. Begge havnet til sist på aldersheimen, der Anneus døde i 1939 og Laura i 1942. Karen Anna, f. 1 847 på Efastplassen. Gift 1 868 med Oluf Andreassen Holmli, f. 1 844 på Grennevald i Åsen, sønn av Andreas Olsen og Marit Knutsdatter Grennevald. De losjerte først i Holmli vestre før de kom til Davenget (Brekkenget) i Ulvilla, en plass under Stor-Vuku. I 1875 var de husmannsfolk på Bredingsvollan (Skotrøvollan), og de bodde der til de i 1 897 flyttet til Slapgardsenget (Veie) i Ulvilla, der Oluf døde i 191 4 og Karen Anna i 1 926. De hadde elleve barn: Cl . 'Anton Edvard, f. 1 869 på Holmli vestre. Utflyttingsattest 1 889 til Nyheden, Sverige. I 1900 var han ugift dreng på Brattmon i Offerdal, men ble gift B 8 siden. C 2. Karen Maria, f. 1 871 på Davenget, d. 1 930 i Powers Lake, Nord-Dakota. 11 891 var hun tjener på Inndal mellem (Opstu), og reiste så i 1893 til Quebec, Canada, og ble gift med Peder Bardosen Breding, f. 1 863, sønn av Bardo Breding-"Tresko-Balo"-på Bredingsberget. Peder Breding døde i Powers Lake i 1 947. 03. Anna Kristine, f. 1874 på Davenget, d. 1958. Hun ble gift i 1898 med Ole Ludvigsen Fossnesset, f. 1 871, d. 1908. De var brukere på Fossnesset vestre. Fire barn. 04. Anna Sofie, f. 1 876 på Bredingsvollan, d. 1 956. Hun ble gift i 1 897 med Iver Andreas Iversen Nordset, f. 1 875. Fem barn (se Nordset under Tiller i Leksdalsboka). Åtte barn. C 5. Karl Odin, f. 1 878 på Bredingsvollan, d. 1 956. ! 1 O-årsalderen kom Odin til Anneus Indahl i Inndal østre og var der til han ble gift i 1897 med Johanna Maria Olsdatter Aarstadvald, f. 1 865 på Storhaugen, datter av Ole Jonsen Aarstadvald og kone Ingeborg Anna Pedersdatter. (Se mer om denne familien under Skavhaugg øvre/Svartåsen ) C 6. Ole Martin, f. 1 880 på Bredingsvollan, d. 1 883. 07. Gustav, f. 1 881 på Bredingsvollan, d. 1908 på Veie. Han ble gift i 1906 med Gusta Lovise Andorsdatter Storstad, f. 1 887, d. 1922. To barn. 08. Ole Martin, f. 1884 på Bredingsvollan. Han ble gift i 1909 i Levanger med Sigrid Augusta Nordborg, f. 1888 De reiste til Canada i 191 1 og bodde i Westlock, Alberta, Canada i 1957. Ole Martin tok Wold som etternavn. C 9. Anna Otelie, f. 1886 på Bredingsvollan, d. J 968. Hun ble gift i 1905 med Ole Andorsen Holmsberget, f. 1 882 på Årstadvald, d. 1967. De flyt tet til Saukinn i Ulvilla og tok navnet Vollan. De hodde 18 barn.
---- 197 H&FIS-A ---- CIO. Inga Bergitte, f. 1888 på Bredingsvollan, d. 1981. Hun ble gift i 1914 med Ole Martin Olsen Helgas, f. 1 881 på Helgåsen, d. 1963. De over tok Veie etter Inga foreldre. Inga hadde to barn (Gunhild og Ola Veie) før hun ble gift, og ett barn (Målfrid) med Ole. Cl 1. Johan, f. 1891 på Bredingsvollan. Han døde i 1 904 av forbrenninger han fikk da han pustet inn damp fra en kokende kaffekjele. 89. Elen Anna, f. 1849 på Arstadvald. Hun fikk en sønn i 1871, og tjente på Maritvoll i 1875. I 1881 ble hun gift i Bakklandet kirke med murer Karl Severin Haugan, f. 1 855 i Namsos. Cl 0 . Johan Martin, f. 1871 i Midtholmen. Far Magnus Johansen (ukjent opprin nelse). I 1 875 var Martin pleiesønn hos husmann Peder Larsen i Øver-Fåra, i 1891 var han tjener i Gjermstad, og døde i 1897 som inderst på Ars tadvald, som "gift arb., hjemkommen fra Amerika". Nils Nilsen (1815-1895) og Marit Rasmusdatter (1817-1876) Nils Nilsen var født i 1815 i Bergstua av ugifte foreldre Nils Nilsen fra Steinkjer og Malena Larsdatter Inndalsvald. Malena ble siden gift med Arnt Johnsen Indal på Inndal mellem. I 1848 ble Nils gift med Mant Rasmusdatter Garnes, f. 1817 på Lillemoen av for eldre Rasmus Mikkelsen og kone Kjersti Nilsdatter. Nils Nilsen var husmann på Reiren fra sist på 1850-tallet til sist på 1870-tallet. I 1875 ser vi at han også hadde arbeid på Jamtlandsvegen. Heime på plassen hadde Marit to kyr, en kalv og fire geiter å ta seg av. Men året etter døde Marit. I 1879 ga Nils seg som husmann, men fortsatte å bo på Reiren som vegarbeider, i 1891 benev nes han som "stenpukker". Han døde på Reiren i 1895. Før giftermålet hadde Nils Nilsen en sønn og Mant hadde tvillingen Bl °. Petter Nilsen, f. 1 843 på Garnesvald. Mora var Guro Pedersdatter Nord-Steine, f. 1820 på Bjørganvald. (Mora bie i 1852 gift med Ole Johannessen Eklovald, f. 1 826, og de var husmannsfolk på Kvellovald, Levringsvald og Garnesvald. I 1 873 er de meldt flyttet til Levanger landsogn. De må imidlertid ha flyttet lenge før, for allerede i 1865 er de husmannsfolk på Venåsmoen.) Ved konfirmasjonen i 1 859 kalte Petter seg for Petter Brenden. I 1 880 er han registrert flyttet til Lenvik i Finnmark (Troms?) under navnet Peter Nilsen Garnesvald, men har trolig reist ut lenge før, for han bor ikke i Verdal verken i 1865 eller 1875. Hans videre lev netsløp er ukjent. B 2°. Dødfødt tvilling, f. 1 843. Marits barn. B 3°. Martinus Olsen, f. 1843 på Brenna. Marits tvillingbarn med Ole Pedersen Øren (sjømann?). | 1 865 var Martinus losjerende bergarbeider i Ørtugen. Samme år er han oppført reist tii Jåmtland i lag med søskena Gurianna og Ingeranna Olsdatter Skavhaug fra Svartåsen. Han slo seg ned på Løfsåsen i Lockne forsamling i Ostre Jåmtland og kalte seg Martin Olsson. Han var "odelstorpare" og gift med Anna Marta Jon sd otte r, og de hadde to barn. INNDALSGÅRDENE
---- 198 H&FIS-A ---- ekteskapet fikk de fire barn: 84. Ragnhild, f. 1849 i Sul. Hun ble gift i 1870 med snekker Gunnerius Sørensen Stiklestad, f. 1841 på Hagavald. I 1875 bodde de på Borgenvald. De hadde ingen barn. I 1 880 utvandret de til La Crosse, Wisconsin. 85. Mikal, f. 1851 på Brenna. I 1873 flyttet han til Sverige. I 1900 bodde han på Kyrkbolandet i Frostviken i Jåmtland, var gift med Brita Persdotter, f. 1 862 i Frostviken, og de hadde fire sønner og tre døtre. 86. Anneus, f. 1 853 på Stormoen. I 1 875 bodde han hos foreldra på Reiren, var veg arbeider og "treskomester". I 1900 gift med Mette Larsdatter Johnsen, f. 1 870 på Steine, datter av lærer Lars Johnsen på Vikdal i Inndalen. Anneus var da bosatt på Høgness og dreiv som snekker. Anneus Høgness døde i 1914 og Mette i 1938. Cl 0 . Mette, f. 1 879 på Haga, d. 1971 . Mora var Karen Maria Andreasdatter Hage, f. 1 854, som igjen var datter av ugifte foreldre Andreas Eriksen Aarstadvald og Andrea Pedersdatter Inndal vestre (sistnevnte ble gift med rydningsmann Kristian Andersen i Inndalsallmenningen, og Karen Maria ble gift med husmann Ole Halvorsen i Bergstua). Mette ble gift borgerlig i 1 897 med Anneus Olaussen Korsveggjerdet, f. 1 864 i Mønnes. Han var sønn av Olaus Andersen Mønnesvald og kone Malena Andersdatter. De bodde på Korsveggjerdet under Mønnes og fikk åtte barn. Anneus Korsveggjerdet døde i 1918. Som enke fikk Mette Korsveggjerdet i 1923 sønnen Kåre med Konrad Antonsen Grande. Kåre Korsveggjerdet døde ugift i 1995. 02'. Anton Marius, f. 1901 på Høgness, d. 1980. Lærer i Ness og organist i Vinne kirke. Gift i 1927 med Lotte Eliasdatter Ness, f. 1901 på Skjørdal, d. 1993. 87. Kristine, f. 1 858 på Inndalsvald. i 1 883-84 har hun flyttet til Trondheim, og hun har fått attest til Kristiania i 1 889 (kanskje ble hun gift derB). Flere opplysninger har vi ikke om henne. Som 68-ång enkemann ble så Nils Nilsen Reiren far til: B 8 :. Ragnhild Anna, f. 1 883 på Stormoen. Mora var Enke Beret Andersdatter Stormo, f. 1 843 på Austgarden i Sul, datter av Anders Halvorsen (Jamt-Anders). Beret var en ke etter Erikjørgensen Stormo, som hun bte gift med i 1 872. Ragnhild Anna var budeie hos Kristoffer Indal i "Nistun" i 1900 og hos Anneus Johannessen i "Opstu'n i 1902. I 1905 ble hun gift med Jakob Johannessen Skansen, f. 1872, og de ble brukere på Haugan under Levringan. Ragnhild Anna døde av tuberku lose i 1915, og Jakob ble alene med fire barn i alderen tre til ti år. Til hjelp i huset fikk han nå Oleanna Johannesdatter Sørnes, f. 1 873, som tok seg av både heim og barn, også etter at Jakob Skansen døde i 1921 - også han døde av tuberku lose. Barn av Jakob og Ragnhild Anna: Cl . Oline Cecilie, f. 1905 på Skansen, d. 1980. Ugift. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001940 - BIND A
---- 199 H&FIS-A ---- C 2. Johannes, f. 1907 på Skansen, d. 1970. Ugift. C 3. Bergljot Margrete, f. 1909 på Haugan, d. 1916. CA. Borghild, f. 1912 på Haugan, d. 1993. Ugift. Se mer om denne familien under Levringshaugan. Olaus Olsen (1821-1894) og Berntine Marie Larsdatter (1827-1900) Olaus Olsen kom som husmann til Reiren i 1879 etter å ha vært rydningsmann i Inndalsallmennmgen fra ca. 1855 (på Rydmngen/Olausplassen). Før det hadde han vært husmann under Garnes. Olaus var født i 1821 på Skavhauggvald og var sønn av Ole Olsen Molden og kone Gjertrud Larsdatter (datter av Lars Sakariassen Skavhaug på Skavhaugg nedre). Han ble gift i 1845 med Berntine Marie Larsdatter, f. 1827 på Hitra. De hadde sju barn: 82. Beret Anna, f. 1848 på Gamesvald. Beret tjente på Garnes helt til hun i 1879 ble gift med skomaker Johannes Ellingsen Bergstuen, f. 1 853 i Lundskin, og de ble brukere på Reiren etter Olaus (se nedenfor). 83. Gjertrud, f. 1851 på Inndalsvald. Til Sverige 1875. I 1890 tjente hun i preste gården i Sunne i Jåmtland, og i 1900 var hun i tjeneste hos folkskoleinspektør Jonas Kjellin i Østersund, og var ennå ugift. 84. Ole, f. 1853 på Gamesvald. Ole var gjetergut på Garnes som 1 2-åring. Til Sverige i 1 875, og både i 1 880 og 1 890 var Ole dreng på garder Rødøn i Jåmtland. Han emigrerte over Trondheim til St. Paul, Minnesota i 1893, og bruk te da Indal som etternavn. 85. Gurianna, f. 1 857 på Rydningen. I 1 875 tjenestepike hos Mikal Kristoffersen på inndai vestre. I 1891 budeie på Sogstad søndre i Frol. I 1900 var hun hushol derske hos gårdbruker og landhandler Anton Grønlien i Grønlia, Frol, og ble gift med ham i 1904. Hun døde i Grønlia i 1924. 86. Serine, f. 1859 på Rydningen. Hun utvandret til Amerika i 1891 under navnet Serine Indahl etter å ha bodd i Trondheim i 10-12 år. 87. Bernt Oluf, f. 1863 på Rydningen. Utvandret til St. Paul, Minnesota i 1893, og kalte seg Bernt Oluf Indahl da han reiste ut. Olaus ble avløst av svigersønnen Johannes Ellingsen først på 1890-tallet. Han døde av sykkersyke på Reiren i 1894. Berntine døde i 1900. Johannes Ellingsen Reiren (1853-1926) og Beret Anna Olausdatter (1841-1914) Johannes Ellingsen var født i 1853 på Lundskinvald av foreldre Elling Johannessen og Beret Marta Pedersdatter. Foreldra bodde på Kvelstadenget i 1865, og i 1875 var faren husmann i Bergstua under Inndai østre og arbeidet samtidig som skomaker. Johannes bodde også der da og arbeidet som skomaker hos faren. I 1879 ble han gift med Beret Anna Olausdatter Garnes, f. 1848 på Gamesvald (Garberg), som var dat ter av den forrige husmannen på Reiren. INNDArSGÅRDENE
---- 200 H&FIS-A ---- Johannes var husmann på Slapgardsenget i 1880-åra, men flyttet til Reiren før 1888. Han fortsatte med skomakeryrket også etter at han overtok som husmann på Reiren etter svigerfaren. Johannes og Beret Anna hadde to sønner og en fostersønn: 81. Edvard, f. 1881 på Slapgardsenget. Han utvand ret til Minneapolis, Minnesota i 1902. Ved folketellinga 1910 finner vi ham som sagbruksarbeider i St. Louis, Minnesota, er gift med Anna, 27 år og født i Norge, og de bor i Wirginia Wards 6, St. Louis. Ti år seinere finner vi dem i Cross River, Minnesota, sammen med 20- årige Augusta, som er oppført som deres datter, emigrert til Amerika i 1912. Hun er vel antakelig datter til kona Anna. Edvard er skogsarbeider. 82. Ole, f. 1888 på Reiren, d. 1974. Neste bruker. B 3°. Ole Martin Olsen, f. 1894 i Inndalsallmenningen av ugifte foreldre, enkemann Ob Andreassen fra Trångsviken og Ragnhild Andersdatter Allmenningen. Han ble gift med Oline Gustava Edvardsdatter Bjørsmo, f. 1 895 på Bjørsmoen, datter av Edvard Olsen Bjørsmo og kone Anna Cecilie Andersdatter. Fra 1 92 1 til 1 924 var Ole Martin eier av småbruket Garberg under Garnes, og brukte siden Garberg som slektsnavn. I 1 930-åra losjerte de på Reiren før de bygde eget hus - Vegset - på tomt av Molden. Mer om familien finnes under denne plassen. I tillegg til egne barn hadde Beret Anna og Johannes i mange år srnnsyke Elen Margrete Minsås i forpleining for det offentlige. Elen Margrete var født på Fleskhusvald i 1866 av foreldre Johannes Ellevsen Borgenvald, f. 1834 på Lund, og Elen Mana Johannesdatter Fleskhusvald, f. 1839 på Fleskhusvald. Elen Margrete bodde sammen med foreldra på husmannsplassen Stinastua under Fleskhus i 1875. I 1891 er hun oppført som budeie på Bjartnes, men så er hun vel blitt syk, og i 1900 er hun på Reiren. Kanskje har hun vært på Minsås i mellomtida og tatt med seg etter navnet derfrå. Hun bodde på Reiren til hun døde i januar 1920. På folkemunne i Inndalen gikk hun mest under navnet "Reiratulla". Ingeborg Anna Larsdatter Garnesmo var også på Reiren som fattiglem etter at hun ble enke i 1894 og fram til hun døde i 1911. Johannes døde som kårmann og enkemann i 1926, etter at Beret Anna var død i 1914 av en leversykdom. De var dissentere (tilhørte baptistsamfunnet). Sjøleier fra 1921: Ole Johannessen Reiren (1888-1974) Ole J. Reiren var ugift. Han kjøpte plassen av Verdal kommune i 1921 for 1800 kro ner + kår til faren, Johannes. I skjøtet er kårforpliktelsene beskrevet slik: Paa eiendommen hviler med prioritet ejter hr. 2700 dån i Smaabruk og Boligbanken) husvære og håar til Johannes Reiren hestaaende av: juldt forsvarlig ophold, røgt og pleie i enhver henseende. Kaarets aarlige værdi ansættes til hr 300 - tre hundrede kr. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 201 H&FIS-A ---- OleJ. Reiren og Edvard Bjørsmo til hest utenfor stua på Reiren. Ole hadde hest og dreiv i skogen med både blinking, hogst og kjøring ved siden av at han dreiv småbruket. Inne i Kverndalen ost for Skavhaugvollen såtte han opp ei lita tommerkoje der både han sjøl og hesten hadde husvære i samme rommet. Kjentfolk kalte koia "Reirakoia". Ennå som syttiårmg dreiv han litt i skogen. Ellers var han en ivrig kar i bærskogen og bar heim store kvanta av både molte og tyttebær. "Ola Reira" eller bare "Reir en", som han ble kalt av folk som kjente ham, var en stillferdig og vennesæl person som aldri gjorde andre folk fortred. Han hadde ingen stor omgangskrets, men de han hadde kontakt med, besokte han ofte. Han brukte bare apostlenes hester når han var ute og ferdes, og var en lettkjennelig skikkelse når han med sakte og lange steg kom ruslende etter vegen. Ola var ikke spesielt opptatt av jakt, men han var likevel en av de få i bygda som har skutt gaupe. Det skjedde på Krikaberga en sommer da han var ute for å se etter sauene. Han fikk 25 kroner i skuddpremie for fellinga. I 1941 solgte Ola bruket til Erling Garberg for 3/00 kroner (skjote tgl. i januar 1942). Om Erling Garberg, se mer under Vegset under Molden. I 1952 fikk Ola satt opp ei lita stue, Haugmo, på frådelt tomt av heimen, og bodde der til han kom på Verdal Aldersheim. Han døde i 1974. I 1950 solgte Erling Garberg heimen videre til Magnus Bjørsmo. Etter Magnus Bjørsmo var sonnen Einar eier og bruker, og fra 2005 er det Stig Bjørsmo, f. 1967, sønnesønn av Magnus Bjørsmo som er eier av Inndalsronnmgen. INNDALSGÅRDENE
---- 202 H&FIS-A ---- Frådelt bruk: KVISTAD GNR. 222, BNR. 6 I 1936 ble ca 130 da. frådelt Inndal vestre og kjøpt av Ole Olsen Høgli for 1500 kro ner. Heimen fikk navnet Kvistad. Ole Olsen Høgli (1901-1979) og Borghild Kristoffersdatter (1901-1974) Ole Olsen Høgli var født i 1901 på Sneppen av foreldre Ole Martin Sneppen og kone Kristine Olausdatter. 1 1923 ble han gift med Borghild Kristoffersdatter Indal, f. 1901, datter av Kristoffer Mikalsen Indal og Elen Anna Ellingsdatter på Inndal vestre. De fikk som nevnt foran frådelt jord av Inndal vestre og skapte seg en heim på Kvistad. Hovedbygmng og uthus ble satt opp i 1937 og stabbur året etter. Ole O. Høgli var utdannet agronom. Han dyrket opp ca. 35 dekar jord på eien dommen, og var i tillegg ansatt i Verdal kommune som nydyrkmgsveileder. Barn: Bl . Elfrid, f. 1923. Gift i 1945 med Rolf Eriksen, levanger, og bosatt der. De hadde hytte på Kvistad. 82. Kjersti, f. 1936. Gift med Henry Slapgaard, f. 1926. Gårdbrukere på Hogstad i Inderøy. Nåværende eiere av Kvistad er Maj Brit Slapgaard Larsen og Geir Egil Larsen.
---- 203 H&FIS-A ---- BRENNE GNR. 222, BNR. 9 Ved festekontrakt dat. 20.1.1939 ble et jordstykke av Kvistad på 670 m 2 udyrket jord, kalt "Brenne" bortfestet av Ole O. Høgli til broren Konrad Høgli for et tidsrom av 35 år regnet fra 1. januar 1939 mot årlig avgift kr 5,00. Heimen lå i vegsvmgen øst for Svegård, og ble derfor også kalt "Svinggård". Eiendommen fikk sitt eget matrikkelnummer i 1951. Konrad Høgli såtte opp hus der i 1939. Konrad Olsen Høgli (1907-1993) og Marta Kristine Edvardsdatter (1903-2000) Konrad Høgli var født på Sneppen i 1907 og var som nevnt bror av Ole Høgli på Kvistad. Konrad Høgli arbeidet en del som tømmerhogger, men mest som måler. Ei tid var han i tillegg herrefrisør for mndalingene. Han var religiøs (baptist), og de som var barn i 1930-åra, husker ham som søndagsskolelærer. Konrad ble gift i 1945 med Marta Kristine Edvardsdatter Nordal, f. 1903 på Nordgård i Vinne, men de skilte lag etter kort tid og bodde hver for seg. Marta Nordal var datter av jernbanearbeider Edvard Eriksen Nordal og hustru Serine Margrete Sivertsdatter. Hun var lærerinne i en mannsalder på forskjellige sko ler i bygda, sist på Vinne skole. Hun hadde farsheimen i Vinne og siden hus på Ørmelen, men som aldrende pensjonist fikk hun bygd enebolig i Garnesmarka sist i 1980-åra og flyttet dit. Hun avfant seg aldri med samlivsbruddet og ønsket å bo så nært Konrad som mulig. Men etter at Konrad var død i 1993, bodde Marta på Vuku Bo- og Helsetun ei tid. Hun døde på Ørmelen Bo- og Helsetun i 2000. Heimen eies i dag av Kolbjørn Høgli. INNDALSGÅRDENE
---- 204 H&FIS-A ---- INNDAL MELLEM (ØVRE) GNR. 223, BNR. 1 FotO 177: Inndal mellom 1929. Foto Henning Anderss. Eierforhold Gården var trolig bondegods fram til Kro nen ble eier rundt 1650. Fra 1728 var den propnetærgods fram til den kom under A/S Værdalsbruket i 1887. Da kommunen solgte Værdalsbruket i 1912, ble gården og husmannsplassene med husbehovsskog utskilt og unntatt fra salget. I 1918 solgte kommunen gården til Ole Olsen Indal (bruker fra 1903), og siden har den vært sjøleiergård. Den er på ca. 100 dekar dyr ket mark og ca. 100 dekar produktiv skog. I en rettsprotokoll fra september 1809 er referert at Elling Indal var på sin "Sæter- Bolig i Billmg-Sæteren" for å hente heim buskapen. Det viser at gården på den tid hadde seterrett ved Bellingen - sannsynligvis på Strokkvollen, som lå der Bellmgsåa løper ut fra Storbellmgen. Før det hadde gården hatt seter på nordsida av Fersvatnet, ved Indalsbekken, sammen med Inndal vestre. "Inndals-Fer n" ble nedlagt omkring 1800. I ei liste fra 1838 over fjellsletter som det skal svares avgift for til statskassen, er gården oppført med 6 skilling for engslette i Fånettdalen i Inndals statsallmenning. Gården kalles i offisielle dokumenter (og matrikkelen) for Indal mellem, men i folketellingene fra 1875 og framover er den kalt Indal øvre. I dagligtale i Inndalen HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 205 H&FIS-A ---- blir gården for det meste kalt "Oppstu". Det kommer vel av at den ligger litt høyere i terrenget enn nabogården Inndal vestre, som på samme vis blir kalt "Nistu". For sammenhengens skyld tar vi med brukerne fra 1749 og framover: John Olsen Aarstad (1704-1792) og l) Kari Nilsdatter (1686-1770), 2) Ingeborg Andersdatter (1745-1829) John Olsen Aarstad ble bygselmann på gården i 1749 gjennom giftermål med enka Kari Nilsdatter Indal, f. 1686 i Sulstua. Hun var datter av bygselmann Nils Nilsen Sulstuen, og hun hadde tidligere (fra 1727) vært gift med den forrige brukeren på gården, Tore Jensen Indal, som døde samme år som hun ble gift med John. John Olsen var født i 1704 på Arstad nordre av foreldre Ole Pedersen (1660- 1732) og Agnes Johnsdatter Aarstad (1666-1751). De var brukere på Arstad nordre og søndre fram til 1732. Da John overtok gården i Inndalen, var nesten alle hus nye etter gardsbrann i mars 1746. Da hadde i alt 9 hus gått med i brannen, nemlig 3 stuer, 2 stabbur, 3 staller og 1 høybu, og alt som ble oppbevart i bygningene brann også opp. På vårtinget i 1748 ble det opplyst at det var bygd opp to nye stuer, en stall og to jamtstaller. John og Kari hadde av naturlige årsaker ingen barn sammen. Kari døde i 1770, 84 år gammel, og John giftet seg på nytt samme året med den 26-årige Ingeborg Andersdatter Slapgård, f. 1744 i Bollgarden. Hun var datter av bygselmannen i Bollgarden østre nordre, Anders Olsen Balgård, og kone Agnes Eriksdatter. John fikk nå en ektefelle som var 58 år yngre enn den forrige og 39 år yngre enn han seiv, og nå kom det fem barn på rekke og rad, det siste da John var 74 år gammel, men som vi ser nedenfor, døde tre av barna før de nådde voksen alder: 81. Karen, f. 1771 på Inndal mellem. Hun bie gift i 1 792 med Peder Pedersen Innda! østre, f. 1764, foreldre Peder Olsen og Ingeborg Ellingsdatter. Peder og Karen bodde på Inndal østre fram til 1797. Da flyttet de til Sulstua østre, og var der til de fikk bygselbrev på Lillemoen hausten 1 799. I 1 806 overtok de som brukere på Inndal østre etter Peders mor, som var blitt enke for 2. gang. Og det er slekta etter Peder og Karen som nå har bodd på Inndal østre i to hundre år. Barn: Cl. Peder, f. 1792 på Inndal østre. Han ble gift i 1821 med Serianna inderster på Inndal østre før de fra 1 829 og noen år framover hadde byg sel på halvparten av Inndal mellem (se nedenfor). De fikk sju barn. C 2. Grete, f. 1797 i Sulstua. Hun ble gift i 181 8 med korporal Tarald Andersen Brende, f. 1784. Tarald var gårdbruker på Brenna i Sul. C 4. Ingeborg, f. 1 806 på Inndal østre. Hun ble gift i 1 829 med Ellev Olsen Sulstuen, f. 1810 i Sulstua, foreldre Ole Ellevsen Sulstuen og kone Sigrid Nilsdatter. Ellev Olsen var bruker på Inndal østre fra 1 833 til 1 874. 82. Agnes, f. 1 774 på Inndal mellem, d. 1788, 14 år gammel. 83. Sigrid, f. 1774 på Inndal mellem (tvilling med Agnes), d. 1797. 84. Anders, f. 1777 på Inndal mellem, d. 1793, 16 år gammel. INNDALSGÅRDENE
---- 206 H&FIS-A ---- 85. Agnes, f. 1779 på Inndal mellem. Hun ble gift i 1802 med tambur John Ottersen Øren, f. 1773, sønn av hanskemaker og strandsitter Otter Olsen Øren og kone Marta Johnsdatter. De bodde på en plass under Maritvoll og fikk tre barn. John Ottersen døde på Mikvollvald i 1810.1 1811 ble Agnes gift på nytt, nå med Andreas Andersen Næss fra Inderøy, f. 1 779 i Sparbu. 11817 overtok de gården Næss på Inderøya og dreiv samtidig med skyss-stasjon, gjestgiveri og handel. I dette ekteskapet var det fire barn. John Olsen døde i desember 1792, 87 år gammel. Enka Ingeborg var ennå ikke fylt femti år, og innen ett år var gått, sto det nytt bryl lup på Inndal mellem, nå med den 16 år yngre Elling Pedersen fra nabogården Inndal østre som brudgom, og han ble neste bruker. Elling Pedersen Indal (1761-1828) og Ingeborg Andersdatter (1745-1829) Elling var født på Inndal østre i 1761 og var sønn av Peder Olsen Inndal østre og hans andre kone Ingeborg Ellingsdatter (Hallem). Som nevnt foran ble han gift med enka Ingeborg Andersdatter i 1793, og fikk bygselbrev på Inndal mellem 27. september 1793, tinglyst 20. april 1794. Det er kanskje verd å merke seg at det nå var to brødre fra nabogården som hadde hentet konene sine fra Inndal mellem. Ingeborgs datter Karen var som nevnt blitt gift året før med Ellings bror Peder Pedersen. Elling Indal såtte straks i gang med bygging av nye hus på gården. Allerede i 1794 ble det bygd ny hovedlån, som besto av kjøkken, dagligstue, en gang med kammers mnenfor, og nok ei stue, som ble brukt som skjenkestue. Og i skjenkestua i Oppstun veit vi at det til tider gikk ganske livlig for seg. Det var der Ole Skavhaug iflg. tradi sjonen solgte bjørneskinnet til "Mor Indal" før bjørnen var skutt. Skjenkestua ble for resten også brukt til skolestue, både mens omgangsskolen eksisterte (før 1860), og også en kortere periode etterpå. Anders Johnsen Garnes, "Blomster-Anders", som ble født på gården i 1859, har fortalt at han hadde gått på skole der. Som nevnt bygde Elling ny hovedbygnmg i 1794, og videre ny låve i 1795 og nytt stabbur i 1799. Dette synes dokumentert ved at disse årstallene ble funnet mnskåret i hustømmeret da husene ble revet. Alle husene sto nemlig til langt ut på 1900-tallet uten større forandringer (stabburet ble revet så seint som i 1943).' På en så travel gard som Inndal mellem var på denne tida var det stort behov for tjenestefolk. Ved folketellinga i 1801 er det fire tjenere på gården - to gutter og to jen ter. Av tjenerne kan nevnes John Ågesen Mønnes, f. 1779, som ble gift i 1805 med Eli Torkildsdatter Indal, f. 1777, og vi finner igjen etterkommerne deres på mange plas ser i bygda. Ingeborg Andersdatter Indal er i ettertid blitt kjent som den "Mor Indal" som tok så godt imot garnesmorderne at de avstod fra et planlagt tyven på Inndal i olsokhel ga 1806 og i stedet slo til mot folka på Garnes. Elling og Ingeborg fikk ingen barn sammen. Hun er beskrevet som ei trofast og strevsom husmor, men hun var mye eldre enn sin husbond, og maktet vel ikke med
---- 207 H&FIS-A ---- åra - naturlig nok - å innfri ektemannens behov på alle områder. Det vises blant annet ved at Elling i 1814 er oppført som far til en gutt født og døpt i Stjørdal: B 2°. Halstein Ellingsen, f. 1814 i Stjørdal. Mora var Mali Halsteinsdatter, f. 1779 i Ulvilla av ugifte foreldre Halstein Olsen Røesvald og Marit Johannesdatter Ulvild. Ved folketellinga i 1801 var Mali (kalt Malena) kokkepike hos løytnant Bernhoff på Rosvoll, og hun døde som tjenestejente på Kjønstad i Skogn i 1817. Ved arve skifte etter henne 6. desember 1 8 1 7 er det anført at sønnen Halstein da bodde hos Elling Indal. Halstein ble konfirmert fra Nordsteinsvald i 1 829, og bodde på Kvellovald da han ble gift i Vuku kirke i 1842 med Marta Bårdsdatter Guddingsvald, f. 1810. Foreldra hennes var Bård Kristoffersen Østgårdsvald og kone Siri Tronsdatter. Halstein og Marta var inderster på Steinsvald og Oppemsvald da de to barna deres ble født. Halstein døde på Melbygrava i 1 857, mens Marta døde hos sønnen Bendik i 1 905. De fikk to barn: Cl. Beret Marta, f. 1844 på Steinsvald. Hun ble gift i 1866 med Martinus Bardosen Østgård, f. 1842 på Bjørkenvald. De var husmannsfolk på Bollgardsøra, og sist i Skogfrøa under Skrove. De var foreldre ti! bl. a. Hans Balgård, som var ferjemann ved Haga-Ness ferjested 1908-1936. C 2. Bendik, f. 1849 på Oppemsvald. Bendik Halsteinsen var ugift. I 1865 bodde han sammen med mora på Melbygrava, og i 1 875 var han dreng i Melby. I 1891 og utover var han husmann på en plass under Melby som ble kalt Bendikplassen. Han dreiv også som skomaker. Bendik døde i 192 1 hos søstersønnen Hans Balgård på Haga ferjested/ Diverse rettsdokumenter viser ellers at Elling kanskje var en noe "vidløftig" og det vi kaller "fresk" person som av og til rotet seg borti übehageligheter. I en rettssak fra 1824, der skolelærer Hans Efskind og Thomas Grunden stevnet hverandre for ærekrenkende beskyldninger, var det sentrale punktet at Elling Indal skulle ha gått til sengs med lærerkona etter bryllupet til Anders Larsen på Skavhaugg nedre, og at dette ryktet hadde versert i hele bygda i lang tid etterpå. Men som så ofte i slike saker, saken manglet handfaste beviser, og det endte med irifmnelse for begge parter. 0 "Mor Indal" overlevde også sin andre husbond. Elling dode i 1828, 67 år gammel. Men alierede året etter gikk også Ingeborg bort, i en alder av 85 år. Etter at Elling og Ingeborg var dod, føretok grosserer Hilmar Meincke deling av hus og jordvei i to parter, samtidig som det ble gjort et slags makeskifte mellom Inndal mellem og Inndal vestre. Delingsforretnmgen, som ble foretatt 20.oktober 1829, gjengis i sin helhet nedenfor: 10 Aar 1829 den 20 d October var vi undertegnede efter anmodning aj Hr Lieutenent Hakk paa Grosserer Hilmar Meinhes vegne paa Gaarden Øvre- Indahl for at deele lorden samt Huusebygningerne i tvende Deele for undtagen Svedgjerdet, Bergamyhren og Sveet, og den halve Deel af Lillemarken, Hvoraf Gaardens Huuse blev Deelt saaledes. - .
---- 208 H&FIS-A ---- Nor 1. Hovelaanen som begynder ved Laavbygningen og Stalden, som staaer ved samme Bygning, samt de tvende Fjøs, som staaer i vestre ende afGaarden og den Ulle Laave, som staaer i søndre side og det Stabuhr, som staaer paa nordre side afGaarden. Nor 2 den Store Ladebygning med underbygninger m:m: og den Ulle Staldbygning paa østre og søndre Side og den Ulle Stuebygning, samt det store Stabuhr, som staaer i søn dre side aj Gaarden. Det paa nordre side aj Gaarden værende Badstuue og Tørkehuus haver begge parterne Uge Adgang til. - Den Deel aj Jorden som ligger til Nor 1 i Huusene tåger Merket sin begyndelse jr a det østre og nordre Hjørne aj det der varende nord Kammer, og i Uge Linje i Nord til Raangnhaugen og videre i Nord til et Udet berg haldet Orknoppen og i Uge Linje i Nord til et Berg vesten jor Brataasbod vor da var en ajtørret Grantre. - Hvad Brataasenget betræjjer tåger Merket sin begyndelse jra Brataasbod og gaaer i Uge Lienje i Nord til et Birktre, der er Merket og i Uge Linie til Granhaugen hvor der ogsaa er Treer merket og videre i Nord til et merket Bjerketre og i Uge Linie til det træj jer Skavhaugmarken, og videre hvad Eng og Ager angaaer paa Nordre side aj Gaarden tillægges den vestre Deel aj joromtalte til Nor 1. Hvad Stoernæsset angaaer tåger Merket sin begyndelse jra Elvemehlen hvor der nu staaer et merket Grantre og i Nord til et merket Grantre ved Garnessvald, hvor aj den vestre Deel tilhører Nor 1. NB: paa søndre side aj Elven! 1. Buuhgjerdet hvor Merket tåger sin begyndelse i jra nordre og vestre Ejøsnaav eller Haugen-Knop og Uge i nordvester til et Merket Bjerketre ved vestre Indahls Gjerdet hvorav den øvre Deel tilhører Nor 1. 2. Agergjerdet, hvor Merket tåger sin begyndelse jra et Merket Grantre ved Feegjelen og i syd til en Granestubbe Merket, hvor aj den vestre Deel tilhører Nor 1. 3. Baard-Holmen vestenjor Tveraaen tåger Merket sin begyndelse ved Tveraaen og gaaer i Nester til Smaaseterbekken: med et tillæg aj Holmøren Endemerket jra Vestre Stoernæs-Mehls Pynt og Uge op i Sydvest i Uge Lime til Almendingsaasen Ejøsebygning hvor blodt er et pege-Merke, Hvor aj den vestre Deel tilhører joromtalte Nor 1. NB: Lii Nor 2 i Huusene tilhører de tilstødende Uge Parter aj Ager og Eng med de Merker som er jor omtalt ved Nor 1. NB: Hva Sommerjjøsene angaaer som tilhører Gaarden, haver begge Parterne til Uge Deeling, likeledes ved Utengsbodten (?) jor undtagen Stuen, Stalden og Stabuhret paa Stornæsset. - l Henseende til Hr Lieutenant Halcks baade anmodning og bestemmelse at øvre og nedre Indalen skulde gjøre et Mageskijte Engene, er samme skeet, saa at ingen aj til træderne har der jor ejtertiden noget at Anke. - Ejter Formemng har vi undertegnede beslutted ogjundet Deelingenjor Rigtig og ejter joranskrevne Merker har vi samme sluttet. Indahlen den 28 October 1829. P. Indahl Ole Garnæs 0 Lejring HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 209 H&FIS-A ---- Den østre halvparten ble etter delinga bygslet til Anders Græslie fra Stjørdal og den vestre halvparten til Peder Pedersen Indalen (den yngre). Begge bygselkontraktene er datert 14. februar 1830. Anders Johnsen Græslie (1783-1838) og Anne Marta Larsdatter (1793-) Vi er kommet fram til at Anders Johnsen Græslie var født i Selbu som sønn av John Andersen og kone Mant Nilsdatter på husmannsplassen Hårstadåsen under Hårstad nedre. 11 Foreldra ble gift i Tydal i november 1783. Anders var heime på Hårstadåsen både i 1801 og i 1811, men flyttet så ut. Han ble gift på Haugan i Malvik i 1815 (lys ning 2. pinsedag 1815) med Anne Marta Larsdatter Løvseth, angivelig født 1793 i Trondheim. Det kan være henne vi finner i folketellrnga 1801 i Trondheim som Anna Løwset, 10 år. Foreldre er styrmann Lars Løwset og kone Gjertrud Ellingsdatter. De bor i Bersvendsveiten, Hus 10. (Bersvendsveita er gata som går på baksida av Hornemannsgården ved Trondheim Torg - der politikammeret lå inntil 1970). Anders Græslie hadde sersjantutdannmg og tilhørte Meragerske Skiløberkompam, og kom med familien til Lanke i 1816. De bodde på plassen Lånkemoen, i nærheten av kompaniets telthus som sto på Hell. Da Meragerske Skiløberkompam sammen med Snåsens og Holtålens ble nedlagt i 1820, fikk Anders stilling som bruksfullmektig hos Gram & Jensen på Tangen i Stjørdal. Midtsommers i 1828 kom han så til Verdal for å forpakte gard og drive gjestgiveri på Inndal mel lem. Da familien kom til Lundalen, hadde de seks døtre - Beret Marta, f. 1816, Mant, f. 1818, Senna, f. 1820, Lorentse, f. 1823, Gjertrud, f. 1825 ogjonetta, f. 1828. Alle var født i Lanke. Mens Græslifamilien bodde på Inndal mellem, fikk de først en sønn, Lars i 1830, men som levde bare 1 time, og så en sønn til, John, i 1831. Familien har flyttet fra Inndal mellem før 1836. Om Anders ble oppsagt av gård eieren, eller det var av mer personlige grunner vites ikke, men en sivilsak ved Stjør og Verdal sorensknverembete fra 1836 kan kanskje forklare en del. Av saksdoku menter går det der fram at Anders Larsen Skavhaug den 18. september 1835 har stev net Anders Græslies kone Anne Marta Larsdatter fordi hun, som det står i stevmnga: - "aldeles uforskyldt har udlagt mig (Anders Skavhaug) til Fader til et aj hende i et uopløst Ægteskab med Anders Græslie født og den 13d Januar dette Aar døbt Barn, der samme Dag ved Daaben erholdt Navnet Anne Martha". 12 (I dåpsregistret i kirkeboka for Baklandet sogn, Trondheim, er barnet innført som Anne Martha Andersdatter Skavhaug Græsli, født 20.12.1834 og døpt 13.1.1835. Som far er innført Anders Skavhaug Græslie, så her er det helgardert!) Det går videre fram at Anders Græslie da arbeider på Marinen i Trondheim og losjerer hos Peder Hougans Enke i Broveiten i Trondheim, og at kona - Anne Marta - er innsatt i Trondhjems Tukthus for soning av to måneders straff for tyven. Partene møttes i Trondhjems Bys Forligelsescomission den 18. september 1835, uten at for lik ble oppnådd, og saken ble henvist til retten. Saken er imidlertid avvist i 1836 som iNNDALSGÅRDENE
---- 210 H&FIS-A ---- uforfulgt. Men Anders Græslie fikk ved bytingsdom i november 1835 skilsmisse fra kona "formedelst begaaet Hoer". I dødsfallsprotokoll for Trondheim er oppført at "arbeidsmand Anders Greske er død 17. juli 1839. Det er anført at "enken bor i Bergsgaarden på Baklandet. Efterlader sig 3 umyndige børn". I kirkeboka for Bakke sogn i Strinda er limdlertid dødsåret 1838. Myndighetsalderen var 21 år på den tida, og etter det må et av barna være død etter at familien flyttet fra Verdal. Vi har funnet følgende opplysmnger om seks av dem: Den eldste dattera, Beret Marta, ble gift i 1846 med Hagen Larsen Værnesplass, f. 1818, d. 1875. Han var husmann med jord på Værnesmoen på Stjørdalen og arbei det dessuten på Værnes teglverk, og han skal ha vært en uvanlig kraftig kar. De hadde tre barn. Beret Marta gikk over til mormonerne flere år før mannen døde. Det er for talt at hun ble døpt i elva øst for Sandfærhus. Videre at hun som enke bodde ei tid på Stjørdalshalsen, der hun livnærte seg med å fabrikkere kaffetilsetnmg. Seinere utvandret hun sammen med flere fra Stjørdal til mormonerstaten Utah i USA og døde der. I 1834 er det i Stiklestad kirke konfirmert ei jente ved navn Marit Andersdatter, f. 1818. Ingen foreldre er oppgitt, men det kan kanskje være dattera til Anders Græslie? Hun har også vært i Trondheim, for i 1844 er hun utflyttet fra domssognet til Stjørdal, dit hun var utplassert på fattigkassens regning. Flere opplysmnger er ikke funnet om henne. Senna, som var født i Stjørdal i 1820, ble konfirmert i Stiklestad kirke i 1837, men flyttet til Trondheim i 1842, der hun fikk en sønn, Laurits Pedersen i 1846. Far til gutten var jektmann Peder Andersen Tømmerås, f. 1820 på Tømmeråsplassen i Leksdalen, men som flyttet til Trondheim i 1841 og seinere til Troms. Senna kom til bake til Verdalen, men flyttet så til Nord-Møre i 1849, flytteattest utstedt i 1852. I 1865 er hun gift husmannskone på Kvanne i Stangvik, gift med Fredrik Nilsen, f. 1821 i Stangvik, og de har tre barn. Lorentse finnes konfirmert i Trondhjems domssogn i 1841. Hun bor fortsatt i Trondheim i 1846, da hun er fadder ved dåpen til barnet til søstra Senna. Det kan være henne vi finner igjen som enke Lorense Unsethe i Ila i Trondheim ved folketel linga for 1865. Fødselsdata stemmer bra. Hun bor da sammen med tre barn født i åra 1847-53. I 1875 bor hun på Rosenborg. Jonette finner vi som ugift tjenestepike på gården Lerstad østre i Leksvik i 1865, og i 1900 er hun, fortsatt ugift, enslig losjerende som Jonætta Græsli på Raaen i Leksvik. Hun døde i 1914 som fattiglem på Rokhaugen i Leksvik. Sønnen John er registrert flyttet til Leksvik 16. mai 1846, men finnes ikke i mn flytterregistret i Leksvik. Derimot er det trolig han som vi finner igjen i Grong på 1860-tallet: Ungkar Johan Andersen, f. 1831 i Verdal, far Anders Indal, blir gift fra Tømmerås i Grong 22. oktober 1863 med Benth Johanna Ingebngtsdatter Tømmerås, f. 1831. Ved folketellinga for Grong i 1865 losjerer de på Formo i Grong og har to barn - Alexander og Sanna. Seinere bodde de i Namsos og Fosnes og fikk tre barn til: Ingebngt, Dina og Sanna. Ekteparet finner vi igjen i Namsos i 1900, og da kaller de seg Indal. Sanna (f. 1876) er gift Hansen og bor i Namsos, og søstra Dina HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 211 H&FIS-A ---- Indahl (f. 1879), som er ugift sydame, bor hos Sanna i 1900. Sonnene Ingebngt og Aleksander bosatte seg og ble gift på Lysfjord i Bindal og er gravlagt på Solstad kir kegård. De er omtalt i Bindal Bygdebok bind I. 13 Det sjuende barnet, Gjertrud, har vi ikke noen sikre opplysmnger om. Peder Pedersen Indal (1792-1872?) og Serianna Andosdatter (1799-1845?) Peder var fodt på Inndal ostre i 1792 og var sonn av Peder Pedersen Indal (den eldre) og kone Karen Johnsdatter (se foran). I 1821 ble han gift med Serianna Andorsdatter Indal, f. 1799, datter av Ando Nilsen Indal på Inndal vestre. Paret var mderster på Inndal ostre fram til Peder overtok som bruker av sin halvpart av Inndal mellem. De bodde der ennå da det yngste barnet ble fodt i september 1835, men hva som videre skjedde med dem er uklart. Seinere samme året er det nemlig en ny bruker på går den, Knut Olsen Ness (se nedenfor). Brukerskiftet kan kanskje skyldes at både Peder og Serianna kom på kant med loven og måtte sone straff i Trondhjems Tukthus. For Peders del er notert i tukthus protokollen: "Peder Pedersen Indahl (:Yngre:)innkom 26-1-1832; født i Wærdalens Prestegjeld, 39 år". Om Serianna står anført: "Gaardmands Kone Strint Andersdatter Indahl af Wærdalen innkom -1-10-183-1 etter Høiesteretsdom jra 1831 paa 2 Maaneder for Heleri, 34 Aar gammel. Løsladt den 4de Desember Angjeldende har for det meste lagt paa Sygtstuen". Videre kan vi i panteboka fra 1834 lese at Peder den 15. mai dette året har utstedt et gjeldsbrev til gårdeieren, grasserer Nicolai Jensen, pålydende 106 spesidaler, og som sikkerhet pantsatt alt løsøre (hester, buskap, redskaper og avling), alt med forste pri oritet. Dette kan kanskje ytterlig forklare det raske brukerskiftet på gården. Peder finnes ikke nevnt ved folketellinga i 1865, men trolig er det han som dør som legdslem på Yssevald i 1872, for dattera Ingeborg bodde der som gift på denne tida. Serianna har vi heller ingen sikre opplysmnger om etterpå, men kanskje er det henne som døde som fattiglem på Haug i 1845 (oppført som "Serianna Andersd. Kone og Fattiglem, 42 år"), for ved skifte etter mora hennes i 1848 er Serianna ikke nevnt blant arvmgene, derimot er alle barna til Peder og Serianna oppfort som arvinger. Peder hadde ei datter før han og Serianna ble gift: Bl 0 . Cicilia, f. 1813 i Bergstua, d. 1814. Mora var Malena Larsdatter Inndalsvald, som seinere ble gift med den nye brukeren Arnt Johnsen. Peder og Serianna fikk sju barn: NNDALSGÅRDENE
---- 212 H&FIS-A ---- B2 1 . Karen, f. 1 821 på Inndal østre. I 1 848 har hun fått flytteattest til Vår Frue sogn i Trondheim for å ta tjeneste hos en Hansen, men etter den tid er det ingen opplys ninger om henne. Hun finnes ikke i folketellingene i 1 865. B3h Peter Andreas, f. 1 824 på Inndal østre, d. 1 858 i Inndalsallmenningen. Han ble gift i 1850 med Marta Jakobsdatter Tromsdal, f. 1811 på Levringsvald, foreldre Jakob Sevaldsen og Ingeborg Mikkelsdatter. De bodde på Steinsvald da de fikk dottera Serianna i 1852. Siden kom de til rydningsplassen Lilleenget i Inndalsallmenningen. Se mer om dem der. B 4". Andrea, f. 1826 på Inndal østre. Andrea var født med såkalt "seiershuve" på hodet. Seiershuve er rester av fosterhinnen som i sjeldne tilfeller sitter igjen på hodet til barnet som ei "huve" ved fødselen. Fra gammel tid av var seiershuva betrakta som et tegn på at barnet var tillagt en eller annen spesiell evne som van lige mennesker ikke har, og det var viktig at den ble tatt vare på. For Andrea sitt vedkommende veit vi at hun ble hentet ved en større skogbrann på Rotmoen i 1 832 og ble båret rundt brannen i håp om at den dermed skulle slokne, men i dette tilfelle var det i hvert fall fånyttes. (Se for øvrig mer om denne brannen under husmann John Johnsen på Rotmoen.) Andrea ble gift i 1857 med enkemann Kristian Andersen, f. 1825 i Støren. Kristian var rydningsmann på Lilleenget i Inndalsallmenningen. Men før de ble gift, hadde Andrea to barn med to andre menn. Mer om henne under rydningsplassen Lilleenget nedre. Bs\ Ingeborg, f. 1828 på Inndal østre. Hun ble gift i 1863 med Anfind Andersen Ydsevald, f. 1829 på Haugsvald. De var husmannsfolk under Ysse og fikk tre barn. Mannen døde der i 1 886 "etter å ha vært spedalsk i flere år", som det står i kirkeboka. Ingeborg kom på sine gamle dager til sønnen Ole Anfindsen i Norem, og døde der i 1913. Barn: Cl 0 . Sefanias Johnsen, f. 1 849 på Inndal vestre (Nistu'). Ingeborgs sønn før ekte skapet, og faren var John Johansen Inndalsvald, husmannsønn i Bergstua. Sefanias ble konfirmert i Levanger, og var tjener på Buranvald i 1865. Seinere dreiv han som murer, og i 1 880 ble han gift med sypike Beret Marta Sefaniasdatter Kvamsvald, f. 1860, datter av Sefanias Bårdsen Kvam (Skjærset)og kone Aparta Larsdatter. Sefanias og Beret Marta utvandret til La Crosse, Wisconsin i mars 1 88 1 sammen med faren hennes, og Sefanias fort sotte i mureryrket også i Amerika. Beret Marta var gravid med det første bar net da de la ut på reisa. Barnet (ei datter) ble født i La Crosse i juli samme år, og seinere ble åtte barn til født før Sefanias døde i august 1900. Beret Marta ble gift på nytt i 1904 med farmer George M Dayton. Hun døde i 1941. 14 Et oldebarn av Sefanias og Beret Marta, den internasjonale opera sangerinnen Susan Wold, flyttet til Norge og ble gift med redaktør Sverre Evensen, Oslo. De besøkte Verdal i 1981 . Seinere ble Susan gift med ame rikaneren Bill Goodman. 5 C 2. Anders, f. 1864 på Yssevald. Han utvandret til La Crosse, Wisconsin, i 1882. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUI 1 800-1 940 - BIND A
---- 213 H&FIS-A ---- C 3. Peder, f. 1 867 på Yssevald. I 1 887 fu lg te også han sine eldre søsken og utvandret til La Crosse, Wisconsin. C 4. Ole, f. 1870 på Yssevald. Han ble gift i 1897 med Otilie Lorentsdatter Nordbergsvald, f. 1 873. Gårdbruker på Norem under Ysse vestre, som han kjøpte i 1912. De tok Norum som slektsnavn og fikk sju barn. Kona døde i 1939 og Ole i 1954. B 6 .Marta, f. 1831 på Inndal mellem. Hun ble konfirmert fra Haugsvald i 1846 og bodde på Haug da hun flyttet til Hitra eller Frøya i 1 850. I 1 865 var hun hus mannskone på Bøningen på Hitra, gift med husmann Jørgen Olsen. I 1875 var hun blitt enke og losjerte på Bekken som delvis fattigunderstøttet sammen med søn nene Ole og Saras og dattera Thea Marie. I 1 900 bodde hun hos sønnen Saras, som var gårdbruker på Myra i Barmfjorden. B 7 Jonette, f. 1833 på Inndal mellem. I 1865 losjerte hun på husmannsplassen Sneppen sammen med sin sønn. I 1 875 var hun budeie i Dillan og i 1 900 budeie på Ysse vestre (oppført som Jonetta Aasan). Hun døde i 1903 på Norem og var da feilaktig oppført som enke. Hun etterlot seg sønnen: C 1 ° Iver Martin Ellevsen, f. 1 859 på Indal, far Ellev Andersen Valne, f. 1 840 på Bredingsvald (utvandret til Amerika i 1 869). Han kalte seg Iver Martin Vohlen da han ble gift i 1 888 med Anna Olsdatter Vohlen, f. 1 864 i Ulvilla, datter av ugifte foreldre Oie Andersen Aust-Grundan og Olina Nilsdatter Ulvillen. I 1891 var de husmannsfolk på Østnesvald og i 1900 på Innhaugen under Vuku prestegard, og de brukte siden Innhaug som slektsnavn. Martin og Anna Innhaug hadde åtte barn. Martin døde i 1950. B8 1 . Marit, f. 1 835 på Inndal mellem, d. 191 5 ugift, som dødssted er oppført Bakke. Det er opplyst at hun var "krøpling" (vanfør). I 1 875 og 1 900 er hun registrert som legdslem på Lein. Etter Anders Græslie og Peder Pedersen ble det et kortvarig mellomspill med Knut Olsen Ness som bruker på gården. Knut Olsen Ness (1794-1869) og Magnhild Olsdatter (1795-) Knut Olsen var fodt i 1794 i Vester-Ness og var sønn av Ole Olsen Vester-Ness og hustru Marit Knutsdatter Okkenhaug (farens 2. ekteskap). Han ble gift i 1818 med Magnhild Olsdatter Lennes, f. 1795 på Lennes. Hun var datter av gårdbruker Ole Olsen Lennes og hustru Ragnhild Olsdatter Ness. Av Verdalsboka, bd. IV går det fram at Knut Olsen kjopte heimgarden Vester-Ness i 1828, men maktet ikke å beholde den særlig lenge. I 1834 tok proprietær Jelstrup utlegg hos ham for et krav på 42 spesidaler 107 skilling, og 3. mai 1835 ble gården solgt på tvangsauksjon til Jelstrup. Knut flyttet da sannsynligvis til Inndal mellem og ble bruker der, seiv om vi ikke har funnet dokumenter som direkte bekrefter det. Men da sønnen Peter Olaus blir fodt 17. november 1835 og dopt i Vuku kirke 4. april 1836, oppføres Knut som gardmann i Inndalen, og Garnes- og Øster-Inndalsfolket er faddere. iNNDALSGÅRDENE
---- 214 H&FIS-A ---- Men Knut Olsen ble ikke lenge på Inndal mellom. Allerede året etter var Arnt Johnsen bruker av hele gården. Knut Olsen ble siden husmann på Dyrholtet under Baglo. Han skal flere ganger ha kommet på kant med loven. Han er bl. a. innført i Trondhjems Tukthus 1 fangeprotokoller nr. 3 (1814-1839, mnsatt i 1838) og nr. 5 (1846-1853), og Tingbok 36 viser at han i 1849 er dømt til 3 år og 6 måneders straff arbeid i Trondhjems Festning for tyven. I 1865 bor han på Dyrholtet og nyter fattig hjelp. Han står oppført som gift, men kona er ikke registrert verken der eller andre steder. Han dør som inderst på Skjørdal i 1869. Arnt Johnsen (1793-1880) og Malena Larsdatter (1790-1882) Arnt Johnsen var født i 1793 i Midtholmen av ugifte foreldre, ungkar John Pedersen Midtholmen, f. 1761/62, og gift kvinne Gunmld Olsdatter Arstad, f. 1756. Hvem faren var, kan ikke nøyaktig fastslås, han tjente i Midtholmen både i 1801 og 1815 og døde'ugift der i 1832. Mora var datter av Ole Arntsen Storstad og Gunhild Svendsdatter på Arstad søndre i farens tredje ekteskap. Gunmld Olsdatter ble gift i 1778 med Bård Pedersen Kvello, men mannen må ha dødd før Arnt ble født, for da er mora oppført som enke. Se ellers mer om Gunmld under Kvernmoen østre. Ved folketellmga i 1801 bodde Arnt sammen med mora på Kvernmoen. Hun døde for øvng hos sønnen på Skansen i 1836. I 1815 tjente Arnt hos Ole Olsen Lmdset, og han kalte seg Arnt Johnsen Linset da han ble gift med Malena Larsdatter Inndalsvald (Bergstua) i 1818. Malena var født i 1790 på Øvre Gjermstadvald av foreldre, husmann Lars Nilsen, f. 1765, d. 1838 på Melbyvald, og Catharina Eriksdatter Granberg, f. 1757 i Kall, d. 1843 på Østgårdsvald. Catharina var datter av svensken Enk Jonsson Granberg, som døde som husmann på Bjørsmoen i 1785. Foreldra til Malena var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre i hvert fall mellom 1813 og 1825, men kom seinere til en plass under Melby. Arnt Johnsen var husmann på Svegjerdet fra 1818 til 1825, deretter på Skansen under Sørsteine fram til 1836, da han ble bruker på Inndal mellem, og som nevnt tidligere brukte han hele gården. Rundt 1853/54 flyttet Arnt med hele familien til Frol og bygslet Kolberg søndre av proprietær Hans Severin Jelstrup. Arnt og familien returnerte til Verdal i 1862, og Arnt fikk forpakungskontrakt på Tromsdalen nordre etter Lars Larsen Skavhaug og ble der til 1871, da Arnt og Malena flyttet til Inndal vestre og ble kårfolk hos svigersønnen Mikal Kristoffersen. Arnt døde den 1880 og Malena i 1882. Malena hadde to barn før ekteskapet: BK.Cicilio Pedersdatter, f. 1813 i Bergstua, d. 1814. Faren var Peder Pedersen Indai (den yngre). B 2 :. Nils Nilsen, f. 181 5 i Bergstua. Om faren veit vi bare at også han het Nils Nilsen og var fra Steinkjer. Nils ble gift i 1 848 med Marit Rasmusdotter Garnes, f. 1817 på Lillemoen av foreldre Rasmus Mikkelsen og Kjersti Nilsdatter. Nils Nilsen var HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 215 H&FIS-A ---- husmann på Reiren under Inndal vestre (Nistu') fra sist på 1 850-tallet, og døde der i 1 895. Han ble enkemann i 1 876. Se mer under Reiren. I ekteskapet ble det fodt tre barn: B 3 Ole, f. 1 8 1 8 på Inndalsvald. Han ble gift i 1 849 med Serianna Ellevsdatter Indal, f. 1 829 på Inndal østre. Hun var datter av gårdbruker Ellev Olsen og kone Ingeborg Pedersdatter på Inndal østre. Ole Arntsen var bruker på Inndal mellem fra 1865 til 1884, se nedenfor. Karen, f. 1 825 på Inndalsvald. Hun ble gift i 1 846 med Ellev Johannesen Arstad, f. 1 815 på Arstad. Bryllupet ble holdt på Arstad. Karen og Ellev fikk tre barn (to før de ble gift), men Ellev døde dagen før det tredje barnet ble født i 1 847. Karen ble da, 22 år gammel, sittende igjen som enke med tre barn fra null til fire år. Hun og barna flyttet til foreldra hennes og ble med dem både til Kolberg og til Tromsdalen, og bodde nok i Tromsdalen så lenge faren var forpakter der (fram til 1 871). I 1 875 losjerte hun hos broren Ole Arntsen på Inndal mellem. Der var hun også i 1891 og stelte for søstersønnen Anneus. Lensmann Jon M. Suul, dattersøm nen hennes, skriver i historielagets årbok for 1984 at Karen var budeie på Nord- Innsvollen da han gjette der i 1 899. Han beskriver henne som ikke særlig skrive kyndig, men hun førte likevel på sin måte notater over setermaten: "For hver rund ost hun ystet tegnef hun en ring, og for hver kantet ost av kantet "kjø rål" tegnet hun en firkant på eierens navn. Men Karen hadde gode evner og kunne "mer enn sitt Fadervår". Hun kunne gjen gi lange stykker av sine lærerbøker utenat, og hun sang salmer og sanger med mange vers, dels i spøk og dels i andektighet." I 1900 hadde Karen flyttet til sønnen Lornts på Arstad mellom, og døde der i 1 91 6, 91 år gammel. B 4 Barn: Cl . Lornts, f. 1 843 på Inndal, d. 1921 . I 1 865 bodde han sammen med mora og besteforeldra i Tromsdalen og var dreng hos bestefaren Arntjohnsen. Han ble gift i 1873 med Guruanna Olsdatter Aarstad, f. 1849, d. 1927. De bodde på Arstad nordre fram til 1880, da Lornts ble leilending på Arstad mellom. Lornts Aarstad var en kjent spellmann og sanger. De hadde sju barn - Oline, Elling, Karoline (Nygård), Ole, Martinus (2) og Arne Olav. C 2. Johannes, f. 1846 på Inndal, d. 1921 i Slapgarden. I 1865 bodde han sammen rned mora og besteforeldra i Tromsdalen og var dreng hos bestefar Arntjohnsen. Han var, som broren, en kjent spellmann og sanger. Det er for talt at de to brødrene hadde uvanlig god songstemme, og på søndager gikk de til Vuku kirke for å synge. Folk kalte dem for "Tromsdalsgutan"" 6 . Johannes ble gift i 1872 med Gjertrud Johannesdatter Slapgård, f. 1846 i Slapgarden, d. 1895. Han ble gårdbruker i Slapgarden søndre og tok Slapgård som etternavn. De hadde 6 barn - Laura (Efskind), Johannes, Anton NNDALSGÅRDENE
---- 216 H&FIS-A ---- C 3. Elen Anna, f. 1847 på Inndal. I 1865 bodde hun sammen med mora og besteforeldra i Tromsdalen. I 1 875 var hun tjenestepike og sydame i Sulstua, og i 1881 ble hun gift med sønnen der, Ole Nilsen Suul, f. 1840, sønn av Nils Olsen Sulstuen og kone Maren Olsdatter, født Garnes (se Sulstuætta). Se mer om dem under Sulstua og Sandvika. 85. Guruanna, f. 1832 på Skansen, d. 1889 på Inndal vestre. Hun fulgte foreldra til Kolberg og fikk en sønn under oppholdet der: Cl 0 . Anneus Johannesen, f. 1857. Far hans var Johannes Halvorsen Okkenhaug (f. 1 824 og bosatt på Rønningsberg i 1 875?). Anneus ble gift i 1 897 med Marie Pedersdatter Stornes, f. 1 870 på Stornesset. Han var leilending på Inndal vestre (Nistu') 1 890-1 891 og på Inndal mellem fra 1 896 til han døde i 1903. Guruanna kom til bake til Verdalen i 1 862. Hun og sønnen bodde hos foreldra i Tromsdalen i 1865. I 1871 ble hun gift med enkemann Mikal Kristoffersen Aarstad, som ble forpakter på Inndal vestre (Nistu) i 1 871 . Johan Iversen Aarstad (1820-1894) og Ingeborg Anna Larsdatter (1828-1911) Johan Iversen var født i 1820 på Arstad av foreldre Iver Kristoffersen Aarstad og kone Inger Jeremiasdatter. Han var en yngre bror av Kristoffer Iversen i Kvelloa. I 1849 ble han gift med Ingeborg Anna Larsdatter Bredrng, f. 1828 i Breding, datter av Lars Olsen Breding og kone Inger Jeremiasdatter. Familien kom til Inndal mellem da Arnt Johnsen flyttet til Kolberg Søndre i Frol i 1854, og Johan var bruker fram til Ole Arntsen overtok bygselen i 1865. Ved folke teljinga dette året er Johan oppført som inderst på gården og årsaken til at han mistet bygselen finnes trolig i det som er innført i pantebok M, folie 193, der det på ekstra ting for 2. mars 1865 er lest følgende dokument: Executionsforrretnmg aj 6te Februar 1865 hvorved Godseier N. Jensen hos Johan Iversen Indal for 195 Spd 29 s er givet Udlæg i Kreaturer og Løsøre ifølge saadan Beslutning: Med Hjemmel affremlagte Forlig gives Reqvirenten N. Jensen Execution og Udlæg i opskrevne og taxerede Eiendele for den efter lovlig Omgang at søge Fyldest for Beregningssummen med videre Renter og Omkostninger. Alt lovligt forbeholdes. Forretningen sluttet. Jens Røstad. J. Grund.cn. Andreas Aarstad mphP. Trolig flyttet Johan med familien til Garnesmoen ett eller to år semere, og familien bor der i! 867. , , , Johan og Ingeborg Anna bodde fortsatt på Garnesmoen i 1891, men da Johan døde i 1894, var de mderster hos sønnen Lars på Ørtugen. I 1900 var Ingeborg Anna i for pleining hos Johannes Ellingsen på Reiren, og hun døde der i 1911. Barn: Bl . Iver, f. 1 849 i Breding. I 1 865 druknet han under bading i Inna. Han tjente da pa Garnes.
---- 217 H&FIS-A ---- 82. Lars, f. 1 851 i Breding. Han flyttet til Nordland i 1 871, men kom tilbake og ble gift i 1 876 med sitt søskenbarn Inger Olsdatter Bjartan, f. 1 853 på Bjartan, datter av Ole Iversen Aarstad, Bjartan og Anne Kristendatter. Lars tok etternavnet Bjartan. Han forpaktet Ørtugen i 1882, k|øpte gården i 1889, men solgte den i 1894. Han døde på Bjartan i 1911. Cl. Anna, f. 1877 på Bjartan. Hun ble gift i 1905 med Karl Martin Haldorsen Væren, f. 1 875 i Vera, sønn av Haldor Pedersen Væren og kone Karenanna Haldorsdatter. Anna døde på Bjartan i 191 1, og Martin Haldorsen ble gift på nytt i 1920, med Marie Benjaminsdatter Sisselvoll, f. 1 878 i Vera. Martin døde i 1959. I første ekteskap kom sønnen Helge, f. 1906 på Bjartan. Han var postbud og bodde på Haugan i Vuku og var gift med Marie Andersdatter Kvelstad, f. 1904. Martin Haldorsen døde i 1959. C 2. Jon, f. 1886 på Ørtugen, d. 1910 på Bjartan. C 3. Olaf, f. 1 893 på Ørtugen. Olaf Bjartan var ugift. Han kjøpte Dillmoen nedre i 191 6 og bodde der ti! han døde i 1 979. C 4. Inga, f. 1 896 på Bjartan. Ugift. Bodde på Dillmoen nedre sammen med bro ren Olaf. Inga døde i 1958. gift i 1 889 med Lars Fredrik Oberg, f. 1 852 i Gåvle. I 1 890 bodde de i Nyhamn, Njurunda, Medelpad, og hadde dattera Hildur Konstance, f. 1885 i Njurunda. 84. Jeremias, f. 1855 på Inndal mellem. Flyttet til Sverige i 1876. I 1900 bodde han i Odensala i Brunflo ijåmtland og kalte seg Jeremias Johansson Palm. Han var sko maker og var gift med Elisabeth Dorothea Sjoberg, f. 1 867 i Rodon, og de hadde sønnene Johan Leonard, f. 1889, Axel Georg, f. 1890, Anton Herbert, f. 1893, Karl Algot, f. 1 895, og Jonas Petter, f. 1 898. 85. Johannes, f. 1857 på Inndal mellem. Han var tjenestedreng i Bollgarden i 1875. Død som fattiglem i Breding i 1 896. Ugift. 86. Anders, f. 1 859 på Inndal mellem. Ugift. I 1 875 var Anders dreng og skyssgut på Garnes. I 1 888 utvandret han til New York under navnet Anders Garnes. Ved fol- ketellinga 1910 er han registrert bosatt i Maplewood Township, Otter Tail, Minnesota, under navnet Andrew Garnes, og arbeider på farm. Han kom tilbake i 191 2, og i 1913 kjøpte han tomt av Ekren og bygde seg bolig - "Tunheim" - på Bredingsberg, der han også dyrket og solgte blomster. Det var nok av den grunn han fikk tilnavnet "Blomster-Anders". I 1 93 1 solgte han heimen til baker Petter Hepsø og bygde seg ei lita stue på Garnesmoen - "Fredheim". Stua var litt spesiell, og hadde bl. a. skråtak. Kanskje var den inspirert av amerikansk byggeskikk? Anders døde i 1931. 87. Olina, f. 1861 på Inndal mellem. Ugift. Olina Garnes var tjenestepike hos dis triktslege Strøm på Fagerhøi i 1 891 . I 1900 finner vi henne som tjenestepike hos fru Gerner-Nielsen i Briskebyveien 2 i Kristiania, seinere hushjelp hos general Bull i Oslo. På sine gamle dager bodde hun sammen med broren Anders Garnes på "Fredheim", Garnesmoen. Hun døde i 1932. Dødsannonsen er underskrevet av slektningene Olaf og Inga Bjartan på Dillmoen. Bulls sønner var hos henne siste tida, og reiste minnestein på Vuku kirkegård. INNDArSGÅRDENE
---- 218 H&FIS-A ---- 88. Johan, f. 1864 på Inndal mellem, d. 1866. 89. Iver, f. 1867 på Garnesmoen, d. 1869. 810. Johan Iver, f. 1871 på Garnesmoen, d. 1884 Ole Arntsen (1818-1907) og Serianna Ellevsdatter (1829-1909) Ole Arntsen, i ettertid kjent som "Ol 1 Arntsa", var født 11818 på Svegjerdet og var sønn av tidligere bruker Arnt Johnsen Lindset Indal og kone Malena Larsdatter. Han ble gift i 1849 med Serianna Ellevsdatter Indal, f. 1829. Serianna var datter av Ellev Olsen Sulstuen og Ingeborg Pedersdatter, født Indal, som bygslet Inndal østre fra 1841. Etter giftermålet var Ole og Serianna trolig brukere på Stornesset fram til 1854. Da flyttet de sammen med Oles foreldre til Kolberg søndre i Skogn og var der til ca. 1860. Så kom de tilbake til Inndalen, og var først mderster på Inndal østre et par år, deretter inder ster på Inndal mellem fram til 1865, da Ole overtok som bygselmann. Før Ole ble gift med Serianna, hadde han en sønn med Beret Olsdatter Indal på Inndal vestre (som ble gift med Andor Mikkelsen Skavhaug på Skavhaugg øvre): B 1 °. Sivert Olsen, f. 1 843 på Inndal vestre. Om Sivert veit vi at han ved konfirmasjonen i 1 859 ka Ite seg for Sivert Skavhaug - at han har tatt Skavhaug-navnet kommer nok av at han flyttet til Skavhaugg øvre sammen med mora da hun ble gift dit i 1 849. Han kalte seg også Skavhaug da han i 1 864 ble gift med Ingeborg Anna Olsdatter Rosvollvald, f. 1 836. Hun var datter av husmann Ole Torgersen Rosvollvald og kone Beret Hansdatter, som var husmannsfolk på plassen Moen under Rosvoll store. Hun var også søster av husmann Hans Olsen i Garberg under Garnes, og vi kan tenke oss at hun og Sivert ble kjent med hverandre gjennom ham. I 1 865 losjerte de på Myrbakken under By øvre, og Sivert arbeidet ved et kobberverk. Etterpå ble de hus mannsfolk under By og Berg i Vinne. De fikk tre barn før Ingeborg Anna døde i bar sel på Bergsvald i januar 1 869, to dager etter at hun hadde født det tredje barnet. Barnet døde også to uker gammeit, og et nytt hardt slag rammet Sivert da barn nr. to døde i april samme året, to år gammeit. Sivert giftet seg på nytt i 1 871 , med Inger Oline Larsdatter Karmhus. Hun var født i 1 850 på Karmhus østre og var dat ter av Lars Nilsen Selbo på Karmhus og kone Paulina Olsdatter. De fikk to barn før Sivert utvandret til Hancock, Michigan i 1 873. Han kalte seg for Syvert Roswold i Amerika. Kona og de tre gjenlevende barna fulgte etter i 1 874, og brukte da Berg som etternavn. I 1 880 hadde de farm i Douglas County, Minnesota, og hadde fått 2 nye barn, og i 1900 hadde de sju hjemmeværende barn, alle født i Minnesota. De bodde på samme sted i 1 920 og dreiv da farmen sammen med sønnen Albert, f. 1 883. Halvbroren til Sivert, Ole Andorsen Skavhaug, f. 1 854, bodde og arbei det hos dem. Sivert døde i 1921 i Douglas County. Ole og Serianna hadde ti barn i ekteskapet 82. Anneus, f. 1849 på Inndal mellem. Han ble gift i 1880 med Gusta Benedikte Bendiksdatter Jensen Leirhaug, f. 1857 i Leinstrand. Hun var datter av proprietær Bendik Jensen og enke Albertine, født Engelsen. Anneus overtok som bruker på HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 219 H&FIS-A ---- Inndal mellem i 1884 og var der til 1 896, da han flyttet til Inndal østre og ble leilending der. Se me r der. B 3 Ingeborg Anna, f. 1851 på Inndal mel lem. Hun ble gift i 1 877 med Johannes Andersen Skavhaug, f. 1 850 på Arstad av ugifte foreldre Anders Jonassen Mønnes og Beret Marta Kristoffersdatter Aarstad. (Mora ble gift i 1 863 med Åge Jeremiassen Mønnes og ble gardkone på Skavhaugg nedre i 1865). Johannes Skavhaug gikk mest under navnet 'Johannes Smed". De havnet ti! sist på Bjørkli i Ness etter å ha bodd forskjellige steder, bl. a. som husmannsfolk i Bergstua -v i noen år. Johannes døde i 1930 og Ingeborg Anna i 1946. Se mer om dem under Bergstua. B 4 Mette, f. 1 853 på Inndal mellem. Hun døde i 1 855 mens familien bodde på Kolberg. 35 Ellev, f. 1 855 på Kolberg. Han ble gift i 1 878 med Martina Ellevsdatter Lindset, f. 1 845 i Lindset, datter av Ellev Pedersen og Ragnhild Pedersdatter. Ellev Indahi var furer av yrke og var dessuten en kjent Fureren og spelmannen Ellev Indahi på Kårenget i Ulvilla spellmann. De bodde på Kårenget i Ulvilla, der Ellev døde i 1927 og Martina i 1939. De fikk ni barn, men hele seks av dem døde før de nådde voksen alder. Ellev hadde også ei datter utenfor ekteskap mens hans var gift med Martina. Det var Eva, f. 1905 på Leirhaug. Mora hennes var Inga Albertine Jeremiasdatter Sagmo. B 6 Maria, f. 1858 på Kolberg. Hun ble gift i 1885 med Olaus Olsen Aarstad, f. 1 852 på Nerholmsvald. Leilending på Arstad nordre fra først på 1 890-tallet fram til han døde i 1 923. Maria døde i 1 942. De hadde seks barn - Oline, f. 1 885, Sofie, f. 1888, Olga, f. 1890, Anna Konstanse, f. 1893, Ole, f. 1895, og Konrad, f. 1 899. 89. Odin, f. 1866 på Inndal mellem, d. 1 Bl O.Oline Cecilie, f. 1869 på Inndal me gift i 1888 med John Dorius Olsen Gårdbrukere på Kvelstadnesset. 869 (samme dag som broren Ole). lem, d. 1905 på Kvelstadnesset. Hun ble Kvelstad, f. 1861 i Mønnes, d. 1938. Bl 1. Odin, f. 1871 på Inndal mellem. Han utvandret til Rochester, Minnesota, sam men med Anton Nilsen Aasan i 1902, og ble gift i Amerika med Antons søster NNDALSGÅRDENE
---- 220 H&FIS-A ---- Maren Anna Nilsdatter Aasan, f. 1 880 i Øster-Åsan, og som ufvandret i 1 901 . I 1905 bodde de i Scanlon Twp, Carlton Co. Minnesota. Hun benevnes da som Annie Indahl. Både Anton og Nils Aasan og Edvard Svegjerdet bodde også på samme sted i 1 905. Ole Arntsen overlot gården til sønnen Anneus Olsen i 1884, og Ole og Senanna ble kårfolk. Han døde på Inndal mellem i midten av desember i 1907, like før han ville ha fylt nitti år. "Innherreds Folkeblad" skreiv den 13. januar 1908: OLE ARNTSEN INDAL der nys før jul ajgik ved døden, var i mange maader en ganske merkelig mana. Hans evne til at udtale sig let og flytende og hans snartænkthed til at greie enhver tørn vakte alltid opmerksomhed. Han var adskillig musikalsk, og haandterede violinen med en ungdoms færdighed langt ud i alderdommen. Næsten hans hele slægt er spil lemænd. Han var ogsaa en iherdig og flittig arbeider, som drev sin gaard godt, og han arbeidet ogsaa i hele 5 aar under anlægget ajjemtelandsveien dels som stenarbeider og dels som træarbeider. Han var aj en livlig og let natur ogfolkflokkedesjevnlig om ham, nåar han fortalte sine historier Dertil var han en omgjængelig og afholdt nabo. Ole A. Indal var gift i 59 aar, har havt 10 børn, hvoraf hun 4 lever, 37 børnebørn hvoraf 25 lever, 8 børnebørnsbøm, som alle lever X Senanna døde hos dattera Mana på Arstad nordre i 1909, åtti år gammel. Anneus Olsen Indal (1849-1907) og Gusta Benedikte Bendiksdatter (1857-1907) Anneus Olsen overtok gården på farens kontrakt på faredagen 14. april 1884 og brukte den til ca. 1897, da han ble leilending på Inndal østre. Anneus Johannesen Indal (1857-1903) og Maria Pedersdatter (1870-1908) Anneus Johannesen var født 17. mai 1857 på Kolberg i Frol. Han var sønn av Arnt Johnsens datter Guruanna Arntsdatter og daværende ungkar Johannes Halvorsen Okkenhaug. Barnefaren ble i juni s. å. gift med Senanna Jonasdatter Sunde fra Skogn og ble gårdbruker på Tingstad vestre i Frol. Anneus ble gift i 1897 med Mana Pedersdatter Stornes, f. 1870 på Inndal (Stornesset?). Hun var datter av Peder Olsen Stornes og Beret Marta Olsdatter, som var brukere på Stornesset fra 1868 til 1922. Anneus var leilending på Inndal mellem fra ca. 1897 til han døde av kreft i 1903. I tillegg til at han dreiv gården, var han også skogoppsynsmann i Statens allmen ninger. Mana døde av tuberkulose på Levanger sykehus i 1908. De hadde ei datter: Bl . Guruanna, f. 1 898 på Inndal mellem. Hun ble foreldreløs allerede som tiåring, og bodde siden på flere steder i Leirådalen; bl. a. i Ner-Fåra, hos sin onkel Ola HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 221 H&FIS-A ---- Stornes på Skrove og hos Johannes Skrove på Lundegård. Guruanna var døv, og da hun var 9 år gammel kom hun på Døveskolen i Trondheim og var der til hun hadde fylt 16 år. Så vidt vi veit, bodde hun de siste åra av sitt liv hos Marius og Dagrun Slapgård på Halset østre og døde der i 1976. (Guruanna Indal og Marius Slapgård var tremenningen) Rundt årsskiftet 1903-1904 ble så Ole Olsen Aarstadvald bruker. Ole Olsen Indal (1875-1952) og Ingeborg Mortensdatter (1878-1959) Ole Olsen var fodt i 1875 på husmannsplassen Svartåsen under Skavhaug ovre og var sonn av Ole Johnsen Aarstadvald og kone Ingeborg Anna Pedersdatter. Foreldra ble husmannsfolk på Efastplassen under Arstad i 1876. I sin ungdom - rundt 1900 - var Ole dreng i Skalstugan. Han ble gift i november 1903 med Ingeborg Mortensdatter Lillemo, f. 1878 på Lillemoen i Sul av foreldre Morten Olsen Lillemo og kone Mette Johnsdatter. Vigselen foregikk i heimen til Ingeborg (Lillemoen). De kom noenlunde samtidig til Inndal mellem som leilen dinger, for 17. februar 1904 undertegnet Ole følgende kontrakt med Aktieselskapet Værdalsbruket: Gaardscontract Brugen og Benyttelsen aj Gaarden Indal mellem Matr. No. 146 BrNo. 2, af Skyld 10 mark 60 øre i Værdalens Præstegjæld overdrages herved paa omstaaendc Bctingelser for Brugen og Benyttelsen aj Godsets Gaarde og Pladse til Ole Olsen Aarstadvald og nuværende hustru Ingeborg som har at erlægge den aarlige Ajgjt ejter Vilkaarenes Punkt I med kr. 84,00 - fire og otti kr Contracten gjælder for aaret 1904. Det bemærkes herhos, 11. At der svares kaar til Ole Arntsen Indal og kone bestaaende i; Husrum neml. kammeret og loftet over samme, samt den nødvendige ved hjemkjørt. Videre et jord stykke omtrent 10 mål stort syd for elven og en kojød. 21. Ole Olsen Aarstadvald har sommeren 1904 at tcekke stuebygningen med skijjer sten, som han erholder gratis ved Spjelberget i Suul og at forsyne bygningen med et nyt omfar på jemvæggen eller om nødvendigt 2 omfar De nødvendige træmatenali er til bygningens Reparatwn forøvrigt fåes frit på Værdalsøren ved dampsagen. Ligeså må gaardens gjerder fuldstændigt repareres til våren. 3/. Forsåvidt Ole Olsen kjøber gaarden eller ikke får forpagte den mere end dette ene år, erstattes ham også kjørselen samt tækningsomkostningerne efter billig taxt. Værdalen den 17de Febr. 1904. for Aktieselskabet Værdalsbruget ]. Getz (sign.) Denne Contract, som er udfærdiget i 2 Fxemplarer, ligesom ogsaa de i samme omhandlede, omstaaende Betingelser, vedtager jeg i alle Dele. INNDALSGÅRDENE
---- 222 H&FIS-A ---- Dato som overfor. Ole Olsen Åarstadvald (sign.) Til Vitterlighed: 0 Grande(sign.) A. Getz (sign.) Vilkaarjor Brug og Benyttelse af "Værdalsgodsets" Gaarde og Pladse. Enhver Gaardbruger og Husmand, der nedsættes paa Godset, vedtager følgende Vilkaar eller Betingelser. 1. til Eierne punktlig at erlægge den omjorenede Indjæstning og Åfgijt. 2. at svare de Gaarden eller Pladsen vedkommende Skatter og offentlige Byrder 3. i aabodsfri Stand at vedligeholde de paa Gaarden - eller Pladsen - værende Husebygninger og Gjerder (hvilke sidste skulle være fastbaands) og ingen nye Bygninger opføre uden Eiernes Tilladelse. 4. i Gaardens Skov eller Udmark ikke atjoretage eller lade foretage nogensomhelst Hugst eller Brug, det være sig til Leverance til Bruget, eller til Gaardens Behov aj Husjang eller Gjerdesjang, uden med Eiernes Tilladelse og ejter givet Udvisning, samt at holde sig den skete Udvisning i alle Dele ejterrettelig; og til Gaardens eller Pladsens Behov af Brændeved, forsaavidt Udvisning dertil ikke har jundet Sted, kun at benytte Topender, nedjalne, jortørkede eller beskadigede Træer, samt Kvist og Stubber - aldrig frisk væxterlig eller til Tømmer tjenlig Skov. 5. ejter Eiernes Paalæg at levere det Tømmer eller den Ved, hvortil Udvisning gives ham, det være sig i hvilkensomhelst aj de Godset underliggende Skove; samt punkt ligt og beredvilligt atjorrette de Kjørsler, Flødnings og andre Arbeider, hvortil han maatte blive tilsagt, alt mot den ved Bruget gjældende Betaling. 6. ikke at vandnve Gaardens eller Pladsens Jordvei, men holde den i Hævd, intet aj dens Foderavling eller Gjødsel at bortføre eller sælge til Bortjørelse, ikke heller at foretage Fremleie eller tillade andre nogetsomhelst Brug eller Drift paa Gaarden eller Pladsen; saaledes heller ikke uden Eiernes Samtykke at medtage fremmede Kreature til Havning i Gaardens Udmark og Sæterhavn. Eierne forbeholde sig om saafremti dig skulde ønskes, at forbyde al Havning af Gjeder i Gaardens Udmark. 7. som Gaardbruger at paasee, at ikke Gaardens Grendser fornærmes. 8. som Gaardbruger ikke at nedsætte Husmænd, og kverken som Gaardbruger eller Husmand at indtage Inderster uden med Eiernes Samtykke. Det er Eierne forbeholdt at nedsætte Husmænd i Gaardens Udmark, uanseet Bortfæstelsen, ligesom ogsaa der at lade Skovbrug forrette ved Andre, om saa viser sig fornødent. 9. ligesom en Opfyldelse af disse Vilkaar sikkrer vedkommende Gaardbruger - eller Husmand - Brugen og Benyttelsen af forden for den omjorenede Tid, er Brugsretten forbrudt saasnart hvilkensomhelst afdem ikke opfyldes, og Vedkommende har da at fråflytte Gaarden eller Pladsen uden Lovmaal og Dom, men efter forudgaaen Opsigelse. Som det går fram av bygselkontrakten, var det harde betingelser å starte med for Ole. Bygmngene var gamle og nedslitte og trengte reparasjoner. Spesielt var taket på hovedlåna i dårlig forfatning, og allerede den første sommeren (1904) ble det lagt ski- HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 223 H&FIS-A ---- Gardsfolk og arbeidsfolk i Oppstikn under bygging av nye uthus i 1 92 1 . F. v. Jakob S. Molden, Hans Garli, Ola Dillan, Severin Skansen, Ottar Indal, Einar K. Indal, Mikal Indal, Ole O. Indal, Ivar Indal (med saga til Severin Skansen), Inga Indal, Olav Indal, Astrid Skavhaug og Harald Svartaas. ferstein på halvparten av taket. Taksteinen ble hentet og heimkjørt fra skiferbruddet i Spjeldberget i Sul (som da ble drevet av Nils Garnes). Hausten etter, i den spente tida etter umonsoppløsmnga, var soldater forlagt på gården på grensevakt. Soldatoppholdet i Inndalen og Sul er forøvng godt dokumen tert gjennom heftet "Minder fra grensevakten" av Fridtjof Andersen og i ei feltavis - "Suuls Tidende", som kom ut med seks nummer. I "Suuls Tidende" står det at solda tene var forlagt i telt og i alle rom på gårdene. Det ble laget en provisorisk spisesal på tunet i «Oppstu n», der planker ble lagt over kasser og tønner, slik at de fikk ordnet med benker og bord. Og det står at bonden Ole Indal var en blid og trivelig kar. Han I fikk seige produkter fra gården og syntes det var ei spennende tid. Men både venn lighet og tålmodighet ble satt på prøve, heter det i nedtegnelsene. Etter at Værdalsbruket kom på kommunens hender, ble ny forpaktmngskontrakt inngått i 1910, med en årlig avgift på kr 130,-. Ole var også med og kjørte materialer med hest fra Rinnan stasjon under bygging av festningsanleggene i Vaterholmen og Sogna. 11918 kjøpte Ole gården av Verdal kommune og ble sjøleier. Ved befaring og tak sering av gården i 1917 ble følgende takst fastsatt:
---- 224 H&FIS-A ---- Kommunens forlangende ble vedtatt 23.2.1918, salg besluttet i herredsstyremøte 13.3.1918, og skjøte ble utstedt til Ole O. Indal 24. april 1920. Nye uthus ble bygd i 1921, hovedlåna som ble bygd i 1794 ble restaurert og utvi det i 1924, og i 1927 ble låven fra 1795 erstattet med en ny. Ole og Ingeborg hadde sju barn sammen, og Ingeborg hadde også en sønn fra før: Bl o .John Marius Andersen, f. 1900 på Lillemoen. Faren var Anders Rasmussen Brendmo, f. 1867 i Kongsstua. Anders Brendmo utvandret til Fergus Falls i Minnesota i 1903, men kom tilbake i 1910. Han dreiv landhandel på Lysthaugen fram til han døde i 1928. John Marius Lillemo var ugift og bodde på Levanger. Han døde på Steinkjer tuberkulosehjem i 1947 og er gravlagt i Vuku. 82. Inga Birgitte, f. 1903 på Lillemoen. Hun ble gift i 1939 med Jons Olofsson, f. 1899 i Offerdal, Sverige. Bosatt i Uppsala og etterpå i Østersund. Inga døde i 1983 og Jons i 1985. Begge er gravlagt ved Frøsø kirke. Østersund. De hadde en sønn, Bo Olof. 83. Ottar, f. 1907 på Inndal mellem. Neste bruker. 84. Mikal, f. 1908 på Inndal mellem. Han ble gift i 1936 med Sigrid Valstad, f. 1916 på Haugåsen i Vinne, datter av Marius og Marta Pauline Valstad. I 1937 kjøpte Mikal parten Bruas på sørsida av Inna og dyrket opp sin egen gard der (se egen omtale). Han døde i 1 990 og Sigrid i 1 999. Fem barn - Marie Lovise, Mari Ingebjørg, Odd, Solfrid og Modulf. 85. Olav, f. 1912 på Inndal mellem. Han ble gift i 1940 med Måret Olofsson, f. 191 1 i Offerdal, (søster avjons Olofsson, som igjen var gift med Olavs søster Inga Bergitte , se foran). De kjøpte Brenna i Sul, og Måret dreiv pensjonat der ved siden av gardsdrifta. Olav døde av kreft i 1966, og Måret flyttet på sine gamle dager ned på Ørmelen. Hun døde i 2002 på Ørmeien Bo- og Helsetun. De hadde ei datter, Karin Irene, gift Rekve, som har overtatt Brenna. 86. Ivar, f. 1916 på Inndal mellem, død 2001. Han ble gift i 1952 med Solveig Nancy Nilsen, f. 1 923 i Trondheim. De ble skilt i 1 957, og Solveig ble siden gift med Harald Stjern, f. 1931 i Åfjord. Hun døde i 2001 . Ivar arbeidet fra 1941 som stasjonsbetjent ved NSB i Trondheim og bodde i eget hus i William Farres veg på Byåsen fra 1953. Som pensjonist flyttet han tilbake til Verdal og bodde i Getz-gården på Ørmelen inntil han i 1999 ble rammet av hjerneslag under et besøk i Trondheim. Han kom da til Verdal Bo- og Helsetun, hvor han døde i 2001 . I ekteskapet mellom Ivar og Solveig var det en sønn, Kjell Peder Indal Stjern, f.
---- 225 H&FIS-A ---- -- *■ 4$ "tåLåå : l : A*åå -•i å » ■ /* *s r i ' . ■V I* - "- !| W» «. Indalsfamilien i "Oppstu" ca. 1918. Sittende fra v. Mikal, Ingeborg, Ole med Ivar på fanget, Olav. Stående bak fra v. Ottar, John Marius Lillemo, Inga Birgitte (gift Olofsson) 1957 i Trondheim, som overtok huset på Byåsen. Ivar Indal var levende opptatt av lokalhistorie og samlet mye kildemateriale om hei men og folk i Inndalen. I 1992 ga han ut "Gardshistorie for Indal øvre". 88. Martha Sofie, f. 1920 på Inndal mellem, død 2008. Hun ble gift i 1939 med Meier Sørensen Lerfald, f. 1914, foreldre Søren Lerfald og Marie Vatterholm. Meier arbeidet på Verdal Kassefabrikk. Bosatt i eget hus Meiervoll på Garpa på Øra. De fikk fire sønner, Otte, Petter (tvillinger), Øystein og Ole Petter. De to første (tvillingene Otte og Petter) døde som spedbarn. Ved skjøte, datert 11. februar 1939 og tinglyst 15. februar samme år, overdrog Ole og Ingeborg gården til sønnene Ottar og Mikal Indal for kjøpesum 8000 kr, hvorav for løsøre 4000 kr, og kår av årlig verdi 500 kr. Ved skjøte datert 1. desember 1939, dagbokført 5. desember samme år, overdrog Mikal sin andel av gården til broren Ottar, som derved ble eneeier av gården. Ingeborg var ei kvinne med pågangsmot og godt humor. Ved siden av travelt stell i heimen ofret hun tid for misjonsforenmgen, der hun var et aktiv medlem i om lag INNDALSGÅRDENE
---- 226 H&FIS-A ---- 30 år. Etter et slagtilfelle ble hun sengeliggende og kom på aldersheimen, der hun døde i 1959. Ole døde som kårmann i "Oppstu n" i 1952. *■ v -. Potetonn i "Oppstu" ca. .1 930. Personene vi kjenner igjen fra v.: Martha Indal, g. Lerfald, ukjent, Jeremias Indahl, Ole O. Indal, Ole Martin Garberg, ukjent, Olaf Garnesmo, Inga Indal, g. Olovsson, ukjent, Olav og Ottar Indal (på hesteryggen) og Mikal Indal. Ottar Olsen Indal (1907-1975) og Margot Olsdatter (1909-1985) Ottar ble gift i 1939 med Margot Olsdatter Aarstad, f. 1909 på Garnes, datter av gård bruker Ole Lorentsen Aarstad og kone Konstanse Nilsdatter, født Garnes. Foreldra hennes var brukere på Garnes øvre fra 1916 til 1930. Som nevnt foran overtok Ottar som bruker på gården i 1939 og holdt på til 1974. Han døde i 1975 og Margot i 1985. De fikk seks barn:
---- 227 H&FIS-A ---- 81. Kjellaug, f. 1940. Gift med Oddvar Sørsfø, f. 1 940 på Tarva. Bosatt på Ørmelen. 82. Ingeborg, f. 1941 på Inndal mel lem. Gift med Morten Storstad, f. 1935. Bosatt på Verdalsøra. 83. Mimmi, f. 1943. Gift med Bjarne Kvalevåg, f. 1941, og bosatt i Årdal. 84. Ellinor, f. 1944. Gift med Kjell Rotmo, f. 1 945. Bosatt på Tinden. 85. Oddrun, f. 1946. Gift med Kaj Johannessen, f. 1945. Bosatt på Ørmelen. 86. Ole, f. 1 951 . Gift med Aase Bye, f. 1953. Skilt. To barn. Ole ble den neste og nåværende eier i "Oppstun". t\ Ottar og Margot Indal. Fem søstre i Oppstu'n: Kjellaug, Ingeborg, Mimmi, Ellinor og Oddrun. Odelsgutten Ole, mangler, men kanskje var han ikke født da bildet ble tatt.
---- 228 H&FIS-A ---- Husmannsplasser og frådelte bruk: Husmannsplassene under Inndalsgårdene er i de fleste tilfelle kak bare Inndalsvald i kildematenalet. Det er derfor vanskelig å fastslå med sikkerhet hvilke husmenn som har bodd på de forskjellige plassene opp gjennom åra, men vi har prøvd å rekon struere bosted for den enkelte husmann ut fra bl. a. fødselsår og -sted for barna deres, men kan ikke garantere at alt er blitt riktig. Under Inndal mellem er følgende husmannsplasser nevnt med navn i Verdalsboka: Stornesset, Sneppen og Svegjerdet. Om det har vært andre i tillegg, er ikke kjent. STORNESSET (FRA 1914 UTSKILT SOM EGEN GÅRD, GNR. 223, BNR. 3) Stornesset beskrives ved folketellinga i 1865 som en tredjepart av Inndal mellem, og oppsitteren kalles gårdbruker og forpakter. Ved delinga av gården i 1829 er plassen nevnt, men ikke medtatt i delinga. Trolig er det etter at Ole Arntsen overtok som bru ker på Stornesset omkring 1850 at bruket gikk over fra å være husmannsplass til en part av Inndal mellem. Ole Arntsen kalles nemlig for gardmann i 1853. Men egen matrikulert heim ble Stornesset først ved skylddelingsforretning 27.10.1914, tgl. 16.3.1918. Husmenn fra først på 1800-tallet og framover: Peter Eriksen (1759-1850) og Susanna Ellingsdatter (1770-1845) Susanna Ellingsdatter var født i 1770 i Ulvilla av ugifte foreldre Elling Rasmussen Lille-Vuku og Agathe Iversdatter Ulvild. Faren ble for øvng gift i 1781 med enke Agnes Larsdatter Sulstuen og var bygselmann i Sulstua østre fra 1782 til han døde i 1797. I 1801 losjerte Susanna hos Anders Taraldsen på Brenna i Sul sammen med sønnen Elling Pedersen, f. 1799. Samme året (1801) ble hun gift med Peter Eriksen Hougan fra Overhalla (ingen opplysnmger om hans opphav), og det står at de skul le få en plass under Skavhaugg (plassen må vel ha vært under Skavhaugg nedre etter som Lars Sakanassen Skavhaug er en av forloverne). Men de bor i Vestgarden i Sul da det første barnet blir født i 1802, og altså på Stornesset (Inndalsvald) da de får tvillmger i 1810. De er fortsatt husmannsfolk der da sønnen Anders blir gift i 1833 og da sønnen Peter blir gift i 1839. Susanna døde hos sønnen Peter Petersen på Skjørdalsvald i 1845, mens Peter døde som legdslem i Kvelstad i 1850. Barn: Bl 0 . Susannas dødfødte datter, f. 1794 i Sul, med ungkar Jørgen Svendsen Indal, f. 1769 på Stormoen, d. 1802 i Karlgarden. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 229 H&FIS-A ---- B 2 Elling Pedersen, f. 1 799. Far: Peder Olsen Skredder fra Røros. 11831 ble han gift med Gunhild Guttormsdatter, f. 1791 på Fersdalen. Hun var datter av Guttorm Olsen Næsset, rydningsmann og nybygger på Amoen i Fersdalen. Gunhild var ei av tre søsken som kom flyttende fra Fersdalen til Verdal først på 1 800-tallet, og alle har stor etterslekt i Verdal. Elling og Gunnhild fikk et barn sammen allerede i 1 825, og Gunhild hadde fra før tre barn med tre andre menn. Elling gikk under navnet "Elling treskomaker". De var inderster på Inndal og etterpå husmannsfolk på Leirfallvald, der Gunhild døde i 1860. Elling ble gift på nytt i 1861, med Berte Eline Petersdatter Frøset, f. 1 822 i Sparbu. De fikk ei datter i 1 861 . Elling døde i 1 872. Hans andre kone var tjener på By søndre i 1 891 og døde på Mikvoilvald 1899. Barn: Cl : . Jørgen Pedersen, f. 1811 i Meråker. Gunhilds sønn med Peder Svendsen Funtaunplass. C 2°. Ole Halvorsen, f. 1 820 på Sundbyvald. Gunhilds sønn med soldat Halvor Pedersen Lillemoen, f. 1795 på Melbyvald. Ole ble gift i 1845 med Serianna Toresdatter Holmli, f. 1 822 av foreldre Tore Jakobsen Flyum og Agnes Olsdatter Holmlivald. Ole og Serianna var husmannsfolk på Lundsmoen i Leksdalen fra 1 845 til Ole døde i 1 880, og de fikk åtte barn. Serianna døde på Aksnes i 1 898. C 3°. Niis Eriksen, f. 1823 på Inndal mellem, d. 1825 på Inndalsvald. Gunhilds sønn rned ridende jeger Erik Larsen Inndalsvald, f. 1798 på Gjermstadvald, sønn av husmann Lars Nilsen Bergstuen. (Faren gift i 1 828 med Beret Marta Hansdatter Grunden, f. 1 803 i Auskin, datter av skolelærer Hans Efskind og kone Brynhild Ellevsdatter. De var inderster i Midt-Grundan, Arstad, Vest-Hellan og Dillvald før Erik Larsen bygslet Sulstua vestre omkring 1 860.) C 4 . Serianna Ellingsdatter, f. 1 825 på Inndal vestre (Nistu'). Serianna flyttet til Trondheim i 1 847 (attest 1 850), og i 1 851 ble hun gift med Peter Williksen, f. 1825 i Strinda, og de fikk to barn; Elen Serina, f. 1850, og Elling, f. 185 1, begge født i Lade sogn. Familien kom til Verdal i 1 852, men reiste til bake til Trondheim. I mai 1 856 flyttet de til Namsos og fikk ytterligere fire (muligens flere) barn. Ved folketellingene i 1891 og 1900 bodde de på Deråsplass (Langdaien) i Beitstad, der Peder var husmann uten jord og tøm merhogger. Da Serianna døde i 191 1, bodde de på Bangsund. Mannen døde i 1918. De har ei stor etterslekt i Namdalen. Et barnebarn ble gift med værspåmannen Kalf Hagen. C5 2 . Elen Bertina Ellingsdatter, f. 1 861 på Leirfallvald. Hun døde på Mikvoilvald i 1 896 (det er opplyst at hun var sinnssyk). B 3 Peter Petersen, f. 1 801 i Vestgarden i Sul. Han ble gift i 1 839 med enka Gunnhild Olsdatter Skjørdalsvald, f. 1 808 på Øgstadvald, datter av Ole Hansen Øgstad og Mali Guttormsdatter Åmoen (Peters svigerinne). Gunnhild hadde vært gift med Nils Olsen Skjørdalsvald, som døde i 1837. Peter og Gunnhild var husmannsfolk på Gammelplassen under Skjørdal øvre og fikk fem barn. Peter døde der i 1886. Gunnhild losjerte på Lennes nordre i 1 891, og døde som fattiglem på Brusvehyllan i Skogn i 1 895. Barn: iNNDALSGÅRDENE
---- 230 H&FIS-A ---- Cl . Nikolai, f. 1 840 på Skjørdalsvald. Flyttet til Overhalla i 1 870. C 2. Petter Olaus, f. 1843 på Skjørdalsvald. Flyttet tii Overhalla i 1870. C 3. Sefanias, f. 1 846 på Skjørdalsvald, d. samme år. CA. Sefanias, f. 1847 på Skjørdalsvald. Flyttet til Herøy i Nordland i 1869. I 1 875 er han ugift fisker og losjerer på Silvalen i Nord-Herøy. I 1 879 ble han gift i Herøy med Johanna Bergitta Maria Johnsdatter, f. 1 850 i Herøy. I 1900 bor de på Nyheim, gnr, 5, bnr. 4 i Herøy, og Sefanias er strandsitter, fisker og måler. De har ei ugift datter, Ella Sefaniasdatter, f. 1 879, boende heime. C 5. Johannes, f. 1851 på Skjørdalsvald. Vi finner ham som ugift måler på Silvalen i Nord-Herøy i Nordland i 1 875. i 1 877 ble han gift i Herøy med Ane Margrete Ingebrigtsdatter, f. 1 847 i Alstahaug. 84. Anders, f. 1 8 1 0 på Inndalsvald. Han ble gift i 1 833 med Beret Ulriksdatter Stene, f. 1 8 1 2 på Nordholmsvald. De bodde først på en plass under Steine og var etter på husmannsfolk på Garnesvald (Garnesmoen), Storvukuvald og Ekrenvald. I 1 865 bodde de på plassen Bjørkenhaugen under Bjørken og i 1 875 på "Pynten" under samme gard (trolig også samme plass som i -65). I 1 881 utvandret de til Flandreau, Nord-Dakota, med etternavnet Bjørken. De hadde åtte barn. Se mer om familien under Garnesmoen. 85. Agate, f. 1 8 1 0 på Inndalsvald, d. 1810. Hvem som eventuelt var på Stornesset på 1840-tallet er uklart. Men sist på 1840-tal let kom i hvert fall Ole Arntsen Indal C'O'l Arntsa") dit og var bruker fram til 1854, og som vi har nevnt før var det nok i hans tid at bruket gikk over fra å være hus mannsplass til å bli en part av Inndal mellem. Ole Arntsen (1818-1907) og Serianna Ellevsdatter (1829-1909) Ole Arntsen var født i 1818 på Inndalsvald og var sønn av Arnt Johnsen Lindset Indal og kone Malena Larsdatter. Han ble gift i 1849 med Serianna Ellevsdatter Indal, f. 1829. Serianna var datter av Ellev Olsen Sulstuen og Ingeborg Pedersdatter, født Indal, som bygslet Inndal østre fra 1841. Etter giftermålet var Ole og Serianna bru kere på Stornesset fram til 1854. Da flyttet de sammen med Oles foreldre til Kolberg søndre i Skogn og var der til ca. 1860, da de kom tilbake til Inndalen. Ole var da først inderst på Inndal østre et par år, deretter inderst på Inndal mellem fram til 1865, da han overtok gården som bygselmann. Om familien og etterkommerne, se under hovedbruket. Olaus Larsen (1820-) og Elen Olsdatter (1824-1904) Olaus Larsen var fodt i 1820 Skogn og var sønn av Lars Olsen Heggevald. Han var tjener på Nordre Lyng da han i 1846 ble gift med Elen Olsdatter Hegstadvald, f. 1824, datter av husmann Ole Andersen Hegstadvald. De kom til Stornesset etter Ole Arntsen omkring 1854. Ved folketellinga i 1865 beskrives Stornesset som før nevnt som en tredjepart av Inndal mellem, og Olaus er gårdbruker og forpakter. Familien var der til 1868, så HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 231 H&FIS-A ---- flyttet de til Solvoll, en plass under Maritvoll pa Verdalsøra. I 1875 betegnes Olaus som "snekker med jord". Olaus må være dod for 1891, for da bor Elen som enke hos sonnen Lasse Olaussen Solvold, som har overtatt som plassmann på Solvoll. Elen dode der i 1904. Etterkommere: Bl Elen Maria, f. 1 846 på Hegstadvald. Elen Maria var ugift og bodde hos foreldra etter at de flyttet til Solvoll. Død 1 933 på Langnes (hos dottera Oline?). Hun hadde tre barn utenfor ekteskap: Cl 0 . Peter Pedersen, f. 1 869 på Steinsvald. Faren var Peder Pedersen Garnes, f. 1 844 på Vu kuva Id, og som flyttet til Levanger Landsogn og ble gift i 1 871 med Mette Oline Hansdatter Borgsø, f. 1843. Se mer om faren under Steinsåsen. Peter flyttet til Levanger i 1 885 og til Trondheim i 1 888. I 1 900 bodde han i Rønningssletta 2, Trondheim, var gift med Henriette Emilie Waseløwski, f. 1 864 i Levanger (gift 1 898). De hadde to barn, Ivan Alexius Waseløwski, f. 1 898 i Steinkjer, og Sverre Margido Pedersen, f. 1 900 i Trondheim. Peter arbeidet som bakersvenn. C 2°. Johan Oiaus Johansen, f. 1875 på Verdalsøren, d. 1966. Far Johan Arnt Andreassen, Sæter i Skogn. Han ble gift i 1912 med Karen Otelie Nikolaisdatter Redving, f. 1889 på Klokkerhaug, d. 1964. De bodde på Solbakk på Øra. Fire barn. C 3-. Oline Johansdatter, f. 1879 på Maritvoll. Far Johan Olsen Fæbyvald, f. 1 855. Faren flyttet til Østersund i 1 879 og ble gift der med Anna Ytterberg, f. 1856 i Ragunda. I 1890 bodde de på Østberg i Froson. Men i 1892 utvandret han med kone og fire barn til Chicago fra Sverige over Trondheim som Johan Ols. Wist. Oline ble gift i 1 908 med Martin Ellevsen Langnes, f. 1 859 på Bjartnesvald. Gårdbruker på Langnes ved Verdalsøra. De hadde to døtre og to sønner. Lasse, f. 1 859 på Stornesset. Han ble gift i 1 888 med Karen Anna Johannesdatter Inndalsvald, f. 1 860 på Vangstadvald av foreldre Johannes Andersen og Ane Agesdatter, som bodde i Asan østre og på Rotmoen. Lasse bosatte seg på Solvoll på Verdalsøra og brukte Solvold som slektsnavn. De fikk sju barn, av dem ble to født før Lasse og Karen Anna giftet seg. Lasse Solvold døde i 1940 og Karen Anna i 1942. B 2 C 2. Olga, f. 1886 på Rotmoen. Hun ble gift i 1909 med vegarbeider Kristian Lorentsen Lyngaas, f. 1886, d. 1979. Olga død 1935. " C 3. Emma Otilie, f. 1889 på Solvoll, d. 1981. Hun ble gift i 1915 med Odin Ingemar Martinsen Myrvold, f. 1893, d. 1956. C 4. Laura Karoline, f. 1892 på Solvoll, d. 1957. Ugift. C 5. Ole, f. 1896 på Solvoll, d. 1968. Ole Solvold var ugift. Han hadde sko- makerverksted på Verdalsøra. C 6. Dødfødt jente, f. 1898 på Solvoll. INNDALSGÅRDENE
---- 232 H&FIS-A ---- 07. Harald, f. 1900 på Solvoll, d. 1984. Gift med Ester Paulsen (Moan) fra Hommelvik, f. 1901, d. 1988 83. Eline, f. 1862 på Stornesset, d. 1865. I 1868 ble Stornesset forpaktet til Peder Olsen Slapgård. Peder Olsen Stornæs (1834-1922) og Beret Marta Olsdatter (1832-1925) Peder Olsen var født i 1834 i Ekren av inderst Ole Pedersen og kone Sissel Johnsdatter. Foreldra var husmannsfolk på Skansen fra ca. 1845-1867. I 1859 ble Peder gift med Beret Marta Olsdatter Slapgård, f. 1832, datter av gardmann Ole Mortensen Slapgård og kone Anne Mortensdatter. De var inderster i Slapgarden nor dre og Peder arbeidet som skomaker før de kom til Stornesset i 1868 og fikk for paktningskontrakt på gården: Forpagtnings-Contract Brugen og Benyttelsen af Pladsen eller Gaardeparten "Stornæsset" haldet, under Gården Mati: No 224 Løbe No 307 i Vuku Sogn i Værdalen overdrages hermed til Peder Olsen Slapgaardfor saa lang Tid som han punktlig opfylder nedenstaaende Betingelser: -at han i det Tidsrum Forpagtningen vedvarer, i rette Tid svarer 1/3 del - en tredi edel - aj de paa den samlede Gaard mellem Indahl paahvilende eller paakommende Skatter, offentlige Ajgijter og Byrder under hvilkensomhelst Benævnelse og i aarlig Afgijt til Tanddrotten 12 Sp skriver tolv Speciedaler som erlægges inden hvert Aars Udgang. -at han vedhgeholder de paa Pladsen eller Gaardeparten værende Husebygninger, som i sin Helhed er Landdrottens Eiendom, i aabodsjri Stand, -at han ligeledes vedhgeholder de paa Pladsen værende Gjærder, som skulle være jastbaands, i aabodsjri Stand og intet nyt Gjærde opføres uden med Eierens Tilladelse, -at han ikke vandriver Pladsensjordvei, ingen Gjødsel, intet Foder sælger eller bort fører af Pladsen, ikke lader nogen Del aj Pladsens Jorder drive ved Andre eller ind tager Inderster, ikke indtager jremmede Creature paa Havn i Gaardens Udmark, -at han ikke joretager nogensomhelst Hugst eller andet Slags Brug i Gaardens Skov uden efter meddelt Tilladelse og Udvisning - det være sig til Husjang, Gjærdesjang eller til Eevering til Bruget. Til detjomødne Brændejang tillades det ham at tagefor tørkede Grene og Qviste, men efter Skovtilsynsmandens Udvisning, -at han mod den almindelige Betaling, efter Tilsigelse fremmøder til det Arbeide Eieren maatte forlange. Det bemærkes, at Eorpagteren har Ret til at benytte 1/3 del af Gaardens Ejeldslette ligesom at han har Ret til Havnegang i Gaardens Mark før og efter Sætertidfor de Creature han kan føde paa Pladsen. Eieren forbeholder sig dog, Ret til at forbyde Havnegang af Gjerder i Gaardens Mark. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 233 H&FIS-A ---- Forpagtningen regnes fr a 14 April 1868. Lerhaug den 9 Marts 1868. for Værdahbrugets Eiere Gerh. Dahl (sign.) Idet jeg bekræfter ovenstaaende Gjenparts juldstendige Overensstemmelse med Originalen vedtagerjeg i alle Dele Contractens Betingelser Lerhaug 9 Marts 1868. Peder Olsen Slapgaard (sign.) Til Vitterlighed. John A. Stubskind (sign.) Ved folketellinga i 1875 er Peder oppført som jordbruker og skomaker, i 1891 som leilendrng og skogsarbeider, og i 1900 som gårdbruker (leilendmg). I 1920 kjøpte Peder gården av Verdal kommune for 3600 kr, skjøte dat. 21. april 1921. Peder Stornæs døde på Stornesset i januar 1922. Beret Marta flyttet til sønnen Anneus Stornæs på Lykkens Prøve i Frol og døde der i 1925. Barn: 81. Ole, f. 1859 i Slapgarden, d. 1928. Han ble gift i 1884 med Karenanna Kristensdafter Kvello, f. 1 859 Kvello, datfer av Kristen Johnsen Kvello. Ole Stornes arbeidet i Kvelloa fram til 1889, da fikk han bygselkontrakt på gården og dreiv den til han kjøpte Skrove nedre vestre i 1906. De hadde åtte barn. 82. Odin Severin, f. 1861 i Slapgarden. Han ble gift i 1891 med Anna Kirstine Petersdatter Grunden, f. 1 855 i Hellan, datter av Peter Olsen Vangstadvald. Odin Stornes var handelsmann og poståpner på Bredingsberg der Samvirkelagets filial siden har holdt til, og i 1 890 kjøpte han Slapgarden nordre sammen med Mikal Skrove. Men Odin døde allerede i 1 894 av dysenteri. Anna var butikkdame ved Vuku Forbruksforening før de ble gift, og hun fortsotte som poståpner fram til 1 920. Hun døde i 1946. 83. Anneus Martin, f. 1864 i Slapgarden. Han var rådsdreng på Brusveet gard i Levanger da han i 1 895 ble gift med Ellen Birgitte Ellingsdatter Slapgardsenget, f. 1 863 på Kvelstadvald. Hun var datter av Elling Johannesen Slapgardsenget, som var husmann i Bergstua på 1 870-tallet. Etter å ha vært rådsdreng hos Holst på Brusveet i 1 2 år ble Anneus Stornes i 1 898 gårdbruker på Lykkes Prøve i Frol sammen med svogeren Martinus Ellingsen. De hadde to døtre - Ellinor, f. 1 896, som døde ung, og Borghild, f. 1 899, som overtok etter foreldra. 84. Iver, f. 1 867 i Slapgarden. Iver Stornes var ufør og ugift. Han bodde på Stornesset og døde der i 1912. 85. Maria, f. 1870 på Inndal (Stornesset?). Hun ble gift i 1897 med Anneus Johannesen Indal, f. 1857 i Frol. Gårdbruker på inndal meilem fra 1898 (se foran). INNDALSGÅRDENE
---- 234 H&FIS-A ---- 86. Martin, f. 1 872 på Inndal (Stornesset?). Han ble gift i 1907 med jordmor Marie Pettersdatter Nordtug fra Ytterøy. Hun var distriktsjordmor i Verdal fra 1 907. Martin Stornæss overtok som handelsmann etter broren i "Østerbua", men flyttet til "Vesterbua" etter Edvard Olsen Suul i 1903. 87. Paul Manus, f. 1877 på Stornesset, d. 1878. Ved skjøte av 30. august 1922 ble Stornesset solgt til Einar Kristoffersen Indal for 7000 kroner. Einar Kristoffersen Indal (1895-1982) og Ella Karlsdatter (1899-1989) Einar K. Indal var født i 1895 på Inndal vestre av foreldre Kristoffer Mikalsen Indal og kone Elen Anna Ellrngsdatter. I 1921 ble han gift med Ella Johanna Karl- Iversdatter Flyum, f. 1899 i Flyan. Hun var datter av vegvokteren i Vaterholmen, Karl Iver Olsen Flyum og kone Marta Sivertsdatter i farens 1. ekteskap. Hest og tømmerkjører på Stornesset. Foto utlånt av Karl Ove indal.
---- 235 H&FIS-A ---- Både Einar Indal og sønnen Karl Ingvald var ivrige elgjegere. Her har de felt en rugg sammen med jaktkamera tene Gustav O. Væren og John Hybertsen. foio utlånt ov KoH Ove indd. Einar Indal kjøpte som før nevnt Stornesset i 1922 for kjøpesum 3600 kroner og kår til enka Beret Marta Stornes verdsatt til 3400 kroner i til felle innløsning. Kåret ble innløst allerede i 1923. Einar såtte opp nytt uthus (fjøs og stall) i 1925 og bygde til låve i 1928. I 1946 ble den gamle hovedlåna revet og erstattet med ny.Ved siden av yrket som gårdbru ker var Einar også skogvokter i Statens Skogforvaltning. Han var en ivrig elgjeger og bane skytter, og var formann i Inndal Skytterlag 1923-24 og 1954. Ella og Einar fikk fem barn: Einar K. Indal og sønnen Karl Ingvald, som ble neste bru- ker. Foto utlånt av Karl Ove Indal
---- 236 H&FIS-A ---- Einar Og Ella Indd i jula 1969. Foto utlånt av KariOvelndal Bl . Marit, f. 1923 på Stornesset. Gift i 1955 med Petter Iversen Lindseth, f. 1920 på Østly (Inndalsåkeren), d. 1983, foreldre Iver Petersen Lindseth og kone Emma Marta Johnsdatter, født Kvelstad. De hadde egen heim på Inndalsåkeren. Petter dreiv med skogsdrift, men han var eier og bruker på Stormoen fra 1 964 til 1 968, og siden forpakter i Sulstua. Ingen barn. 82. Kristoffer, f. 1925 på Stornesset. Gift med Elin Margrete Selnes, f. 1927, foreldre Svante og Anna Marie Selnes. Kristoffer arbeidet hos Reidar Svendsen i mange år. Egen heim på Ørmelen. En sønn. 83. Eldbjørg, f. 1928 på Stornesset, død 2004. Gift i 1948 med Jens Olafsen Høgli, f. 1920, død 2005, foreldre Olaf Olsen Høgli og kone Anna Konstanse Jeremiasdatter, født Skavhaug. Gårdbrukere på Høgli fra 1956/57. To døtre. 84. Karl Ingvald, f. 193 1 på Stornesset. Gift i 1 954 med Oddhild Helgesdatter Garli, f. 1936. Karl Indal overtok Stornesset etter faren. Han døde etter ei vådeskudds- ulykke ved gården i juli 1993. Tre barn. 85. Ola, f. 1935 på Stornesset, d. 3 dager gammel Eier av Stornesset i dag er Mona og Karl Ove Indal.
---- 237 H&FIS-A ---- SNEPPEN (HØGLI) GNR. 223, BNR. 4 OG 9 Sneppen (Høgli). Flyfoto ca. 1960. FotoiWid. Sneppen var husmannsplass under Inndal mellem fram til 1918, da Ole Martin Olsen kjøpte plassen av Verdal kommune for 4500 kr. Heimen fikk da navnet Hogli. Erik Amundsen (1772-1806) og Marit Mikkelsdatter (1769-1837) I 1801 er Erik Amundsen husmann på Sneppen. Han var født ca. 1772 og var gift med Marit Mikkelsdatter, født ca. 1769. Hvem de to var, er ikke kjent. Ingen av dem ses født i Verdal, og heller ikke gift her, så de var nok mnflyttere (det finnes 2 Marit Michelsdatter født på Inderøy i 1769). Erik oppgis å være landvernsoldat samtidig som han er husmann. De flyttet seinere til Varslåtten i Helgådalen og var husmanns folk der da Enk døde i 1806. Marit ble gift på nytt i 1819 med enkemann Jens Henriksen i Vester-Åsan, og døde som kårkone der i 1837. Vi kjenner til at Erik og Marit fikk to barn: INNDALSGÅRDENE
---- 238 H&FIS-A ---- Bl . Karen, f. 1 800 på Sneppen. Hun bodde i Vester-Åsan da hun ble gift i 1 822 med John Olsen Bringsås, f. 1 800 i Vera som sønn av fjellbonde Ole Johansen Bringsås og kone Anne Tronsdatter. Karen og John var inderster i Julnesset og husmannsfolk under Nordvera før de kom til Åsan i 1 833 og ble gårdfolk der. De er stamforel dre til folket som har bodd i Vester-Åsan siden. John Olsen Bringsås døde som kår mann i Åsan i 1881. Han var da enkemann etter at Karen døde i 1 876. Om etter kommerne deres, se under Vester-Åsan. 82. Anders, f. 1 806 i Varslåtten. Han døde i 1821 da han falt ut av ferja og druknet, står det anført i kirkeboka. Det er vanskelig å fastslå hvem som tok over som husmann på Sneppen etter Enk Amundsen. Anders Hansen Breding og Beret Olsdatter var husmannsfolk på en plass under Inndal i 1812, men de har allerede i 1814 flyttet til en plass under Lundskm. På 1820-tallet finner vi en Kristen Jensen som husmann under Inndal mellem, og det må være på Sneppen han har bodd. Kristen Jensen (1780-) og Johanne Andersdatter (1780-) Kristen Jensen var født i 1780 på Bredmgsvald og var sønn av husmann Jens Johannessen Jøsås og kone Kan Ulriksdatter på husmannsplassen Gammelplassen under Jøsås østre. Han var dragon på Jøsås vestre da han i 1804 ble gift med Johanne Andersdatter Jøsås, f. 1780. Johanne var da tjener på samme gard. Hennes opphav er ikke dokumentert, men hun kan ha vært datter av Anders Knudsen Kolbuen fra Løten i Hedmark, som kom med familien til Verdal ca. 1784. De bodde først på Jøsåsvald, men var husmannsfolk i Vester-Levnngan i 1815. Kristen er da oppført som "Christen Skomager". De var kommet til Sneppen i 1820 og var der ennå i 1825. Men da dattera Karen ble gift i 1828, var de husmannsfolk under Kvelloa. Siden finnes det ingen opplysnmger om dem, så de har kanskje flyt tet ut av bygda. Barn: 81. Karen, f. 1 804 på Jøsåsvald. Hun ble gift i 1 828 med Erik Olsen Indal, f. 1802 på Holmlivald. Husmannsfolk på Reiren. 82. Johannes, f. 1 820 på Sneppen. Han ble konfirmert i 1 835 og døde på Fåravald i 1839. Iver Larsen (1793-1861) og Sigrid Eriksdatter (1796-) Iver Larsen var født 1793 i Vest-Hellan og var sønn av bonde Lars Andersen og kone Mali Iversdatter. Han ble gift i 1817 med Sigrid Eriksdatter Kulstad, f. 1796 og dat ter av husmann Enk Olsen Arstad og kone Beret Olsdatter. De var på Mønnesvald i 1820 og var husmannsfolk på Inndalsvald da de fikk dat tera Lisbet i 1822, men var inderster i Garnes da dattera døde i 1825. I 1825/26 flyt tet familien til Vikna, og Iver ble husmann i Bålvika u. Austafjord. På Vikna fikk de fire barn i tillegg til de tre de hadde fra før. Sønnen Enk, f. 1820, har fått flytteattest til Skogn fra Mønnesvald i 1836. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 239 H&FIS-A ---- Den neste husmannen som vi veit bodde på Sneppen, var John Thomassen: John Thomassen (1807-1860) og Malena Olsdatter (1806-1869) John Thomassen var født på Fersdalen og var sønn av husmann Thomas Lilleåbakken og kone Anne Thomasdatter på plassen Lille Åbakk (samme plassen som Hans Pedersen Kriken kom fra). Mora, som var fra Selbu, ble gift på nytt i 1811 med Ola Thomassen, f. 1770 i Selbu, som bygslet Lille Åbakk i 1812. John Thomassen fikk innflyttingsattest til Inndalen i september 1835, men er nok kommet dit noe før, for i august samme år ble han gift med Malena Olsdatter Indal, f. 1806 på Leklem av ugifte foreldre, trompeter Ole Jakobsen Borgen (Efskind), f. 1778 og Marta Jakobsdatter, f. 1775. Svigermora døde som legdslem på Sneppen i 1849, hun ble da kalt Marta Holmlilægdet. John Thomassen, som gikk under navnet 'Jo Sneppa", var husmann på Sneppen fra 1835 (kanskje også tidligere) til han i 1860 fikk en tragisk død. I oktober dette året ble han funnet død ved Fæbyvollen syd for Svarthovdvatnet. Han var drept av et sjølskott utlagt for fangst av rovdyr, sannsynligvis for bjørn. I kirkeboka står det anført at han i lengre tid hadde vært sinnssvak. Dette bekreftes for så vidt i skiftet etter ham i 1861. Blant de mange som hadde meldt krav i boet etter ham var også Verdal kommune, som krevde erstatning på 16 spesidaler 3 ort og 3 skilling for avdø des opphold på Nordre Trondhjems sykehus i Skogn. Andre kreditorer var Nikolai Jensen, handelsmann E. Mick. Moe, Peder Pedersen Indal, Haldor Nilsen Almindingen, Martinus Olsen Inndalsvald, Ole Garnes, Andreas Johnsen Indal og Thomas Lilleåbakken, Fersdalen. John og Malena hadde ingen barn. Malena var registrert som husmannskone på Sneppen også i 1865. Ole Olsen, som da var inderst på plassen, overtok sannsynligvis som husmann da Malena døde i 1869. Men Andreas Johnsen bodde også på plassen, som inderst, i 1865. Han har kanskje bodd der siden midten på 1850-tallet og hjulpet Malena etter at John Thomassen ble syk, og vi tar derfor også med denne familien i oppsettet. Andreas Johnsen (1821-1890) og Karen Halvorsdatter (1823-1919) Andreas Johnsen var født i 1821 på Inndal vestre av foreldre sersjant John Mathisen og kone Beret Andosdatter. Han ble gift i 1847 med Karen Halvorsdatter, f. 1823 på Melbyvald av gifte foreldre Halvor Pedersen og Sigrid Larsdatter. Karen tjente da på Inndal vestre. De bodde de første åra på Inndal vestre. I mai 1852 reiste de til i Overhalla og var der over sommeren, og fra 1853 var de husmannsfolk på Steinsvald i noen år, før de rundt 1857 ble mderster på Sneppen. Ved folketellmga for 1865 nev nes Andreas som inderst og fattiglem. Av folketellmga det året ser vi for øvrig av det bodde 4 familier med til sammen 11 personer på Sneppen, så det var trolig trangt om plassen. I 1875 har Andreas og Karen kommet til Kvelstadmelen, og Andreas brukte da Mathisen som slektsnavn og var husmann uten jord. Etter at Andreas døde der i 1890, fortsatte Karen å bo på Kvelstadmelen. I 1900 lever hun av diverse arbeid og
---- 240 H&FIS-A ---- litt midler og har Marta Olsdatter, enka etter Mikkel Nilsen på Steinsmoen, boende hos seg. Karen døde i 1919. Stua hun bodde i ble kak "Karenstuggu" og lå vest for gården Kvelstad vestre. 1 dag er det satt opp kårstue på samme tomta. Andreas og Karen fikk åtte barn: 81. Dødf. pike, f. 1 847 på Inndal vestre. 82. Serianna, f. 1 848 på Inndal vestre. I 1 865 var hun pleiebarn hos Sefanias Larsen på Baglomelen. Hun ble konfirmert i 1 866, og døde på Skogn sykehus i 1 867. 83. Ingeborg Anna, f. 1 848 på Inndal vestre. Tvilling med Serianna. I 1 865 var hun tjenestejente på Fikse søndre og døde ugift der i 1 872. 84. Lasse, f. 1851 på Inndal vestre, d. knapt 1 måned gammel. 85. Beret Marta, f. 1 853 på Steinsvald. Attest til Levanger 1 874, hun var da gift med Steffen Olsen Matbergvald, f. 1833, sannsynligvis enkemann, og de hadde ei datter (se Frolboka 11, side 253). Beret Marta død før 1900. 86. Elisabet, f. 1 857 på Sneppen. I 1 891 er hun på Sogstad i Frol og forsørges av Levanger kommune.. 87. John, f. 1 860 på Sneppen. Han utvandret til Fargo, Nord-Dakota i 1 881 . 88. Anna Karoline, f. 1 863 på Sneppen, d. samme sted i 1 866. Ole Olsen Snippen (1840-1917) og Elen Olsdatter (1843-1917) Ole Olsen var født i 1840 i Storstad av foreldre Ole Mikkelsen Holmlivald og kone Ingeborg Olsdatter Storstad. Foreldra ble siden husmannsfolk i Stemgrundan under Kulstad. Ole bodde i Ner-Holmen og var ndende jeger da han i 1864 ble gift med Elen Olsdatter Vest-Grundan, f. 1843 på Inndalsvald (Bergstua?). Hun var datter av husmann Ole Larsen på Knka. De bodde i Ner-Holmen det første året, men flyttet allerede i 1865 til Sneppen, og var husmannsfolk der fra 1867 til 1901. Omkring 1890 ble et jordstykke kalt "Haugen" frådelt Inndal vestre og bortbygs let til Ole Sneppen i tillegg til jorda som tidligere hadde tilhørt plassen. Nye uthus ble bygd på Sneppen i 1896 og stuebygning oppført i 1898. Ole og Elen Snippen fikk i alt 11 barn, men seks av barna døde som små. Spesielt hardt rammet ble familien i 1882, da to av barna døde med to dagers mellomrom i februar, og to til på samme dag i mai: Bl . Ole Martin, f. 1 865 i Ner-Holmen, d. 1 941 . Neste bruker. 82. Ingeborg Anna, f. 1 867 på Sneppen, død samme år. 83. Oluf, f. 1 868 på Sneppen, d. 1 869. 84. Ingeborg Anna, f. 1870 på Sneppen, d. 1882. 85. Juliane, f. 1872 på Sneppen. Hun ble gift i 1894 med kanalarbeider John Kristiansen Aasan, f. 1857. John var sønn av Kristian Olsen i Vester-Åsan. De utvandret fra Vester-Åsan til Minneapolis, Minnesota, han i 1901 og hun i 1902, og slo seg ned i Nary. Mannen døde i 1 927. Juliane bodde i Nary fram til 1 947, da hun flyttet til ei datter i Kellyher. Hun døde i Guthrie, Minnesota, i 1962 med etternavnet Oase (amerikanisert Aasan). Juliane var medlem av Nary
---- 241 H&FIS-A ---- Baptistsamfunn. I 8 De hadde en sønn og tre døtre. Se mer om familien under Vester Åsan. 88. Edvard, f. 1878 på Sneppen. Han ble gift i 1900 med Ingeborg Anna Johannesdatter Hofstadvald (Dalum), f. 1 871, datter av Johannes Bastiansen. Etter at kona døde i 1915, ble Edvard gift på nytt med søstra hennes, enka Anna Sjøvoll, f. 1867 på Dalum. Edvard var ei tid husmann på Krika etter broren Ole Martin, men flyttet siden til Trones. Den andre kona hans døde i 1928. Edvard døde i Sneringen i 1940 hos sønnen Olaf E. Indal. Se mer om familien under Krika. BlO.john Odin, f. 1883 på Sneppen, d. 1968. Han ble gift i 1905 med Mette Olsdatter Aarstadvald, f. 1 884 på Efastplassen, d. 1 970. Mette var datter av hus mann Ole Johnsen Aarstadvald. De bodde i noen år på Efastplassen under Arstad før de overtok på Krika etter broren Edvard. Se mer om familien der. Bl 1 .Laura Otilie, f. 1 884 på Sneppen. Hun utvandret som ugift tii Duluth, Minnesota, i 1912. Gift med snekker John Gilberg, f. 1887 i Sparbu. I 1930 bodde de i Bemidji Township, Beltramy County, Minnesota, og hadde tre barn. Andre som var bosatt på Sneppen i disse åra Marta Olsdatter Steingrundan (Oles søster), som ble beskrevet som sinnssvak, bodde på Sneppen i forpleining i hvert fall fra 1891 til hun døde i 1903. I 1900 bodde også mora til Elen - Marta Kriken, samt Martin Sigvart Martmussen Vigdal på Sneppen. Martin Vigdal var også i forpleining for amt og kommune. Han var født i 1869 på Holmesvald, sønn av Martinus Lorentsen og Siranna Olsdatter. Martin Vigdal, som også ble beskrevet som sinnssvak, døde i juni 1906 etter at han hadde gått seg vill i marka og ble funnet på Geitryggen. Marta Kriken døde i 1907. I 1906 overlot Ole og Elen plassen til sønnen Ole Martin og ble kårfolk. Både Ole og Elen døde på Sneppen i 1917. Før de overlot plassen til sønnen, ble det holdt auksjon på Sneppen, jfr. kunn gjøring i "Innherreds Folkeblad" for 12. mars 1906: Onsdag den 28. Marts ajholdes en frivillig Auktion på pladsen Snippen - Inndalsvald - over 3 kjør, smaafæ, Gards- og kjøreredskaper, indbo og husgeraad af diverse slag samt en ny separator Værdalens Lensmandsbestilling H. H. Wessel Auksjonen, som ble ledet av lensmannsfullmektig Rudolf Holmvik, innbrakte kr 812,20. Auksjonsprotokollen er interessant lesing, og vi ser at naboene møtte man njevnt opp. Nærmeste nabo, Johannes Ellingsen på Reiren sikret seg den nye separa toren for kr 75,50, og kjøpte i tillegg bikkvogn for kr 2,20 og sag for kr 6,00. Vi mer INNDALSGÅRDENE
---- 242 H&FIS-A ---- ker oss ellers at Ole O. Indal fikk tilslag på en karjol for kr 25,50 og en støtting m/skjæker for kr 8,10, mens naboen Kristoffer Indal sikret seg bakkjelken for kr 6,75. Ole O. Svegjerdet nøyde seg med et par taumer til 2 kroner og to bissel for kr 1,40, og ungkaren Ole O. Svartaas kjøpte skuvseng som han betalte 2 kroner og 10 øre for. Nils Garnes ser ut til å ha interessert seg bare for buskapen og kjøpte en vær, en bukk og to geiter for til sammen kr 31,60. Edvard Aasan nøyde seg med ei øks som han betalte 85 øre for, og Martin O. Skavhaug fikk med seg to orv for 80 øre. Også sønnene på Sneppen sikret seg noen av gjenstandene fra heimen. Således kjøp te Edvard Kriken ei lampe, et spann, et sete (benk?), hestetjør, slipstein og et skap som samlet kostet kr 12,10, mens den nygifte broren Odin sikret seg to trebunker, to gryter, spiss-slea og skrinn, stamp, kakkelovn og et bord og betalte kr 21,05. Endelig ser vi at svigersønn Martin Olsen Indal (seinere Garnesmo) kjøpte et klaffbord, et sete og fire stoler for til sammen kr 10,60. Johannes Bergstuen vandret heim fra auksjonen med et spann som han betalte 75 øre for, og Karl Iver Flyum i Vaterholmen betalte 11 kroner for ei geit med kjeunge. En del sulmger var også møtt opp; Martin Brendmo handlet for "hele" kr 48,10 og fikk for det tilslag på bjelle, frauslea, langslea, sleafell, seier, harv og kakkelovn , mens Ole O. Østgaard betalte kr 19,60 for en vær og ei geit. John Rasmussen Brendmo sik ret seg ei langvogn for kr 8,10. Ole Martin Olsen Snippen (1865-1941) og Kristine Olausdatter (1866-1940) Ole Martin Olsen ble gift i 1889 med Kristine Olausdatter Kvernmo, f. 1866 på Rotmoen av foreldre Olaus Andersen Dillan (seinere Kvernmo) og Elen Ågesdatter. De var først inderster på Sneppen, deretter var Ole Martin husmann på Knka fra 1895 til 1906, da han som før nevnt overtok som husmann på Sneppen etter forel dra. Bygselkontrakten fra 1906 lød som følger: Husmandscontract Brugen og benyttelsen aj pladsen Haugen & Snippen under den Værdalsgodset til liggende Gaard øvre Indal Mat. No 224 LNo 307 aj skyld 10 Mark 60 øre i Værdalens Præstegjæld overdrages herved paa omstaaende Betmgelser for Brugen og Benyttelsen af Godsets Gaarde og Pladse til Ole Martin Olsen som har at erlægge den aarlige Afgift efter Vilkaarenes Punkt I med kr 90,- - niti kr Contracten gjælder for Ole Martin Olsen & nulevende hustrus levetid forsaavidt Vilkaarene opfyldes til rette tid. Det bemærkes derhos at Bruget har skoglod i kusene. Brugeren svarer kår til fade ren Ole Olsen & hustru for hans og konen Ellen Olsdatters levetid: Voder til en ko, brænde fremkjørt samt 3 mål jord, desuden som bolig en stue & et loft. Værdalen, den Iste Mai 1906 B. Chr Jensen (sign.) Denne Contract, som er udfærdiget i 2 Exemplarer, ligesom ogsaa de i samme omhandlede, omstaaende Betingelser, vedtager jeg i alle Dele. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 243 H&FIS-A ---- Dato som ovenfor. Ole Martin Olsen (sign.) Til vitterlighed: 0 Grande (sign.) Ved leilendingsskjønnet ble plassen utskilt som eget bruk og fikk navnet Høgli. Og for kommunene skulle seige det, ble det i 1917 avholdt takst som var som folger: Heimen ble frådelt hovedbruket ved skylddelingsforretmng tinglyst 16. mars 1918, og Ole Martin fikk skjote av Verdal kommune datert 2. september 1920. Vi synes det er riktig å ta med skjøtet i sin helhet slik det innført i panteboka, fordi betingelsene er likelydende med de fleste skj otene som ble utstedt da kommunen solgte leilen dingsgårdene rundt 1920. Skjøte. Verdal kommune ved dens ordfører erkjender herved at ha solgt, likesom jeg herved sælgei; skjøter og overdrager til Ole Martin Snippen den kommunen tilhørende gaard Høgli gnr 233 br.nr. 4 av skyld mark 1 øre 60 i Verdalen tinglag for omforenet kjø pesum kr. 4500 -fire tusindefiem hundrede kroner - Eiendommen kan ikke uten kommunestyrets samtykke pantsættes eller behæfites for høiere beløp end ovenstaaende kjøpesum kr. 4500 og maa heller ikke, helt eller delvis, overdrages eller bortsælges til eiendom, ei heller bortbygsles eller bortforpak tes til nogen, som ikke tilhører eierens nærmest slegt, til andre end søskende eller beslegtede i op- eller nedstigende linje. Saafremt en mot disse bestemmelser stridende retshandlinger erfiddbyrdet ved ting læsning av hjemmelsbrev eller pantedokument eller ved, at erhververen er indsat i eiendommens besittelse, skal kommunen være berettiget til at annulere de trujne dis positioner og til at gjenkjøpe eller gjenløse eiendommen fior den opnndelige salgspris, tillagt grundjorbedrmgsarbeider, som er gjort i de sidste 10 aar, eller anden varig kapitalanbiingelse. Paa samme vilkaar er kommunen berettiget til at overta eien dommen i tiljælde av, at eieren avgaar ved døden uten at ejterlate sig kjøpeberettige de slegtninger, eller at kjøperen eller seinere eier ønsker at sælge eiendommen til andre end kjøpeberettigede slegtninger; vil ikke kommunen benytte denne ret, kan salg ske til andre. Værdien av jorbedringer, som efter foranstaaende bestemmelse
---- 244 H&FIS-A ---- skal tillægges den oprindelige salgspris, blir endelig at fastsætte av en takstnævnd paa 3 medlemmer, hvorav et opnævnes av kommunestyret, et av sorenskriveren og et av vedkommende eier eller berettigede, undlater eieren at foreta opnævnelsen inden 8 dage efter derom mottat varsel, kan det 3die medlem opnævnes av kommunesty ret. Kjøpesummen utbetales eller forrentes til kommunen fra denfastsatte tid. Kjøperen sorger for snarest mulig at tilveiebringe kapital eller optage laan til dækkelse av kom munens tilgodehav ende. Indtil dette kan ske, blir panteobligation, formet som for laan av umyndiges midler, at utstede til kommunen. Paa hel eller delvis indbetaling av kjøpesummen gives en rabat av 4%. Eiendommen overtages av kjøperen med indtægter og utgifter den 1. januar 1919. Utgifterne med hjemmelspapirer og tinglæsning bæres av kjøperen. For kjøper og sælger gjælder de almindelige bestemmelser angaaende salget av det kommunale jordegods ifølge herredsstyrets beslutning av 26. juni 1917: A/S Værdalsbruket har ret til at ta tømmerveler og oplagspladser for tømmer samt bom fæste paa eiendommen mot erstatning for den skade som derved forvoldes. Gamle faste tømmerveler og oplagspladser skal respekteres av kjøperen og A/S Værdalsbruket. A/S Værdalsbruket har ret til eventuelle nye regulennger og dammer paa den del av eiendommen, som støter mot vasdrag, dog motfuld erstatning for her med f orvoldt skade. A/S Værdalsbrukets adgang tilfløtning og regulering ifløtnings øiemed ete. forblir übeskaaret. Med kjøpet folger: eiendommens huse, samme beitingsret som hittil for storfæ og sauer, ret til fomøden torvmyr til husbehov paa bekvemt beliggende sted paa A/S V ærdalsbrukets eiendomme i Verdal, derhos sæterrettighet og fjeldslaatter, i den utstrekning, som det hittil har tilligget opsiddeme og de bruksberettigede ijuldals og Værens ålmenning samt i Suul forblir uforandret. Likesaa fisket i Høisjøen. Alt dette skal dog ikke være til hinder for A/S V ærdalsbrukets foretakelse av eventuelle regu leringer Utstrækningen av A/S V ærdalsbrukets uthugstret er omhandlet i kjøpetilbud fra A/S Værdalsbruket av 26-4-1912. Kjøperen har ogsaa forøvng at respektere samtlige rettigheter, som er tilstaaet A/S Værdalsbruket gjennom vedtakelsen av kjø petilbud av 26/4-1912 og i det hele at respektere de forpligtelsei; hvormed eiendom men nu besiddes av kommunen. Eiendommen sælges i den stand, hvori den befindes ved overtagelsen. Kommunen skal være berettiget til at kræve avstaat den grund, som kommunen maatte ønske av de solgte eiendomme, til veie, kraftledninger, vasdragsreguleringer, damanlæg, taugbane og jernbaner, til skolejord og lignende, mot erstatning efter takst av 3 mænd, hvorav partene opnævner hver en, og sorenskriveren i Stjør- og Verdal det 3die medlem, har eieren ikke opnævnt medlemmet inden 8 dage efter derom mot tat varsel, kan ogsaa dette medlem opnævnes av sorenskriveren. Ved taxten blir intet hensyn at ta til den nytte, den tilsigtede foranstaltning vil ha for kommunen, men kun til den verdiforringelse, som paaføres eieren av den avstaaede grund. Paa ovenstaaende betingelser skal eiendommen med paastaaende huse og tilliggende rettigheter herefter tilhøre kjøperen som hans retmæssige eiendom. Ved herredstyrebeslutmng av 13/3 18 tilladt at laane kr. 5000,-fem tusinde kr. paa
---- 245 H&FIS-A ---- eiendommen. Verdal formsk. den 2 septbr. 1920. Ole Holan ordfører. Til vitterlighet: Ole Kvello. Familien til Ole Martin tok nå etter hvert også Høgli som slektsnavn. I 1897 meldte Ole Martin og Kristine seg ut av statskirken og ble baptisten Ole Martin døde i 1941 etter at Kristine var død året før. Før Ole Martin ble gift var han far til ett barn, og i ekteskapet var det fem barn: Bl 0 . Olga Oline, f. 1886 på Maritvollvald. Mora til Olga Oline var Karen Anna Olsdatter, f. 1 867 på Lennesvald som datter av Ole Salomonsen og kone Olina Jensdatter, og hun ble gift i 1894 med jernbanearbeider Marius Mikalsen, f. 1 874 på Balgårdsvald (etterkommere av Karen Anna og Marius Mikalsen finner vi bl. a. i Austgarden i Sul og på Heggjaneset i Bollgardssletta). Olga Oline vokste opp hos Ole Martin og Kristine på Sneppen, og ble gift i 1 905 med Martin Olsen Aarstadvald (Garnesmo). 82. Emma Oline, f. 1889 på Sneppen, d. 1942. Gift i 1915 med Anders Krieg, f. 1 889 i Hedesunda, Gåvleborgs lån, sønn av hemmansågare og soldat Jons Krieg og kone Margta Andersdotter. Småbruker på Bjørsmoen, d. 1959. 83. Olaf, f. 1893 på Krika. Neste bruker. 84. Eleonora, f. 1897 på Krika, d. 1980. Gift i 1944 med snekker Ingebrigt Larsen Dahl, f. 1899 i Flå, d. 1981. De hadde egen heim på Verdalsøra. Eleonora hadde ei datter: Cl 0 . Olaug Konstansejohansdatter, f. 1915 på Sneppen, d. 1997. Far var Johan Edvardsen Aasan. Gift i 1939 med Kolbjørn Skavhaug, f. 1918, d. 1998, gårdbruker på Skavhaugg øvre. 85. Ole, f. 1901 på Sneppen, d. 1979. Gift i 1923 med Borghild Kristoffersdatter Indal, f. 1901 på Inndal vestre, d. 1974. De fikk frådelt jord av Inndal vestre og skapte sin egen heim på småbruket "Kvistad". Ole O. Høgli var utdannet agronom og var ansatt bl. a. som jordstyreplanlegger i Verdal kommune. 86. Konrad, f. 1907 på Sneppen Kristine Edvardsdatter Nordal, "Brenne" under Inndal vestre. d f. 1993. Gift i 1945 med iærerinne Martha 1903, død 2000. Se mer under heimen Olaf Olsen Høgli (1893-1978) og Anna Konstanse Jeremiasdatter 1895-1985) Olaf Olsen Høgli var født i 1893 på Sneppen og var sønn av forrige bruker. I 1917 ble han gift i Trondheim Domkirke med Anna Konstanse Jeremiasdatter Skavhaug, f. 1895 på Skavhaugg nedre, datter av Jeremias Ågesen Skavhaug og kone Karen Bergitte Rasmusdatter. Olaf og Anna Høgli.
---- 246 H&FIS-A ---- Olaf Høgli var ansatt ved Værdalsbmket som "fastkar", og de bodde i brukets bolig "Østly" på Inndalsåkeren før Olaf tok over som gårdbruker på Sneppen etter faren i 1928. Kjøpesummen var 8200 kroner, hvorav 2200 kroner for løsøre, samt kår av årlig verdi 300 kroner til foreldrene. I 1938 kjøpte han et tilleggsareal ved Inna av A/S Værdalsbmket for kr. 290,-. Før han ble gift, hadde Olaf Høgli en sønn: Bl 0 . Åsmund Olafsen Kvernmo, f. 1914 på Inndal østre, d. 1995. Mora var Anna Gustava Anneusdatter Indahl, f. 1894 (Anna Gustava ble i 1920 gift med Andreas Hybertsen, f. 1 898 i Kall. De ble småbrukere på Storøra). Åsmund vaks opp hos skyldfolk på Kvernmoen og tok Kvernmo som slektsnavn. Han ble gift i 1935 med Olaug Odinsdatter Vikvang, f. 1912 på Efastplassen under Arstad. Fra 1940 bureiser/småbruker på Granli i Tromdalsåsan. I ekteskapet fikk Olaf og Anna fem barn: 82. Kjellrun, f. 191 8 på Skavhaugg nedre. Gift i 1 939 med lastebileier Alf Gøransen Liff, f. 191 1, d. 1993. De bodde i eget hus på tomt av Molden lille og seinere ved Steinsbrua. En sønn; Jens Olav, f. 1939. 83. Jens, f. 1920 på Sneppen, død 2005. Gift 1948 med Eldbjørg Einarsdatter Indal, f. 1927 på Stornesset, død 2004. Jens Høgli var lastebileier og kjørte bl. a. melkeruta fra Sul til Øra før han overtok som gårdbruker på Sneppen etter faren i 1957. To døtre; Eva Vigdis, f. 1948, og Anne Karin, f. 1 95 1 . 84. Ole, f. 1922 på Østly. Gift i 1947 med Borghild Odinsdatter Bratli, f. 1922. De bodde i noen år i Åsan østre før Ole fikk frådelt eiendommen "Bruborg" av Sneppen og såtte opp hus der. To døtre; Ingebjørg, f. 1945, og Kjellrid, f. 1947, og en sønn Otte, f. 1952. 85. Kolbjørn, f. 1923 på Østly. Gift i 1949 med Gudveig Edvardsdatter Storstad, f. 1932 i Litj-Molden. Kolbjørn Høgli arbeidet som måler. De såtte opp eget hus på "Asplund" under Inndal vestre, ved Rv 72 øst for Svegård. Ei datter; Gerd, f. 1 950. 86. Reidar, f. 1926 på Østly. Gift i 1950 med Marta Pauline Olsdatter Landfald, f. 1930. Reidar Høgli fikk frådelt jord av Landfall og fikk sitt eget småbruk, Landfall østre, i 1957. Ei datter; Randi, f. 195 1, og to sønner; Odd, f. 1958, og Tore, f. 1961. Olaf Høgli leverte gården til sønnen Jens Høgli i 1957. Olaf døde i 1978 og Anna i 1985. Etter Jens Høgli overtok hans datter, Eva Vigdis Høgli og hennes mann Harry Garberg gården. 1 dag er det deres datter Hilde Elisabeth Wold og hennes mann Alfred Wold som er eiere og brukere på Høgli.
---- 247 H&FIS-A ---- SVEGJERDET/SVEGÅRD FRA 1914 UTSKILT SOM EGET BRUK, GNR. 223, BNR. 5 Svegård ca. 1 950. Foto eies av Oddvar Øvrum. I eldre tider ble plassen kalt Inndalsvald eller Svegjerdet, og det var forst etter at den ble utskilt som eget bruk at den fikk navnet Svegård. I lokalmiljøet blir den for det meste kalt "Svegjalet" den dag i dag. Plassen er meget gammel. Husmenn etter 1800: Andor Ellefsen Bjørgan (1755-1810) n Karen (Kari) Pedersdatter (1765-1787), 2) Marit Andersdatter (1766-) Andor Ellefsen var fodt i 1755 på Bjørganvald av foreldre Ellef Barosen og kone Mant Andersdatter. Han ble gift forste gang i 1787, med Kan (Karen) Pedersdatter Melby, f. 1765 i Sundby(?). Kona døde i barselseng på Ravlovald samme år. Han ble gift andre gang i 1790, nå med Mant Andersdatter Vinne, f. 1766. De var forst hus mannsfolk under Høyloa, men var kommet til Svegjerdet i 1801 og var der i noen år. Etter at Peder Pedersen overtok Inndalen ostre i 1806, kom Andor til Lillemoen og brukte denne gården uten bygselbrev fram til han dode i 1810. Hvor og når Mant døde, er ikke kjent. Barn av Andor og Kan: INNDALSGÅRDENE
---- 248 H&FIS-A ---- Bl '.Carl, f. 1787 i Ravloa. Det ser ut til at han vokste opp i Melby, og tjente der i 1 801 . I unge år benevnes han også som corporal. Han ble gift i 1 81 3 med Beret Olsdatter Faren, f. 1787. De var inderster i Ner-Fåra fra 1 81 5 og noen år fram over, og da ble Carl kalt "Karl Skredder". Siden kom han til Skrovesmelen og ble bruker der. De hadde fire barn. Han døde på Snausen som enkemann og fatti glem Carl Andersen i 1865. Kona Beret var død på samme sted i 1853. Sannsynligvis bodde de da hos dottera Karen, som var gift med Johannes Jakobsen Snausen. Barn av Andor og Marit: Ellef, f. 1791 på Høylovald. Han var tjener i Ner-Holmen i 1 81 5 og ble gift i 1818 med Beret Johansdatter Midthoimen, f. 1796. Beret var datter av Johan Jeremiassen Midthoimen, f. 1776. Mora er ikke nevnt i kirkeboka, da Beret var født utenfor ekteskap, men det var Anna Olofsdotter, f. 1778 i Side, Oviken i Jåmtland, datter av Olof Edfastsson, husmann på Efastplassen under Arstad, som var mora hennes. Beret vokste muligens opp hos sine besteforeldre, da hun som 5-åring er på Midthoimen ved folketellinga i 1801 og tjener på samme sted i 1815. Faren døde for øvrig i 1799, mens mora ble gift i 1805 med Kristen Larsen, f. 1776, og de var bl. a. husmannsfolk på Reiren i noen år. Ellef og Beret ble husmannsfolk på Sagmoen. Ellef døde i 1 859 som sagmester i Ner-Holmen. Beret døde i 1 869. De fikk 4 barn: Cl. Anders, f. 1 823 på Årstadvaid. Han flyttet til_ Åfjord i i 846. I 1900 er han enkemann, kårmann og snekker i Breviken i Åfjord. C 2. Inger, f. 1 827 på Nerholmsvald. Gift 1 852 med skoleholder Thore Johansen Halseth, f. 1 829. Han tilhørte Solbergslekta. Om Thore Halseth står følgende B 2 i Verdalsboka (bind II A): "Fødd på Holsetvald i Vuku 1 829. Han fekk noko privat opplæring og vart tilsett som omgangsskolelærer i Garnes og Sul krinsar i 1849, og tok avskil i 1 859. Etter den tid førde han eit omflakkande liv. Ei tid var han ferjemann ved Lyng, sidan ved Brattøra i Trondheim. I 1880-åra for han til Amerika, der han ei tid var klokkar, og døydde der i 1905." (Dette er feil årstall. Han døde i 1904, se nedenfor). Inger og Thore fikk 8 barn. De flyttet mye. Ved barnedåpene i åra 1 853 - 1 856 bodde familien på tre forskjellige steder: Halset, Jøsaas og Mønnes. I 1 858 bodde familien på Efskind, i 1 860 på Holmsvald, og i 1 863, 1 865 og 1 867 bodde familien på Sundbyhammelen, og Thore var husmann og fergemann. De hadde ei ku og to sauer, og de dyrket bygg, havre og potet. Inger døde på Sundbyvald i 1 871, og etter det ser det ut til at de åtte barna ble plassert hos andre. Ved folketellinga i 1 875 bor ingen av Inger sine barn sammen med faren. Fem av barna utvandret til Amerika. Av de tre som ble igjen i Norge, var sønnen Eilert Rinnan ( 1 858-1 930) i flere år handelsmann på Levanger, men på grunn av svekket helbred måtte han slutte med HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - B!ND A
---- 249 H&FIS-A ---- forrefningen i 1915 og kjøpte et småbruk ved Haugskottvollan i Frol. Sønnen John Thoresen Halseth (1 854-1 892) var oppsynsbetjent ved straffeanstalten i Trondheim, og dottera Inger Marie (1860-1921) bodde forskjellige steder før hun døde av tuberkulose på Steinkjer pleiehjem i 1921. Hun var ugift, men hadde tre barn. Thore Halseth ble gift på nytt i 1 873 med enke Bereth Martha Johannesdatter Musem, f. 1830 i Levanger by, og de fikk en sønnen Ingvald samme år. Bereth Martha hadde tidligere vært gift med Johannes Pedersen Musum på Musem lille søndre og hadde åtte barn med ham, hvorav seks utvandret til Amerika. Ved folketellinga i 1875 bor Thore i Snausagjalet i Leirådal sam men med kona Bereth Martha, deres felles sønn Ingvald, og Bereth Marthas yngste barn fra første ekteskap, John Martin Johannesen, f. 1 868 (utvandret i 1 891 og døde i USA i 1 940). Familien har 4 får og 2 gjeder, dyrker havre og potet, og Thore er "Husmand og forfærdiger Træskoe". I 1 880 emigrer te Thore til Amerika sammen med kona Bereth Martha og sønnen Ingvald. I emigrantregisteret står Thore oppført i juli, mens Bereth og sønnen er regis trert i oktober. Billettene deres var betalt i Amerika, og de slo seg ned i Duluth, Minnesota. På slutten av sitt liv bodde Thore Halseth samme sted som dattera Mette Birgitha og hennes familie i Evansville, Minnesota. Han døde av lungebetennelse 9. januar 1904, og ble gravlagt på Mound Grove Cemetery, Evansville, Minnesota. I avisa Evansville Enterprise 15. januar 1 904 stod han omtalt som en respektert borger, og som en av de tidligste innbyggerne i Evansville. Bereth Martha døde i 1919." C 3. Johan, f. 1830 på Nerholmsvald. Gift i 1854 med Marta Andersdatter Dilian, f. 1835 på Bredingsvald. Marta var søster av Olaus Anderssen Kvernmo, kalt "Storsmeden", som bodde i Dillengetfør han kom til Kvernmoen i 1 884. Johan og Marta Sagmo var husmannsfolk på Sagmoen i noen år og tok nok slektsnavnet derfrå. De flyttet mye på seg. I 1860 bodde de på Verdalsøra, men av fødestedene til de 1 0 barna deres ser vi at de har bodd i Melhus, Levanger, Steinkjer og på nytt på Levanger. Ved folketellinga for Levanger by i 1 875 ser vi f. eks. at foreldrene og seks av barna da bor i Bakkegaten 82, og Johan tituleres som brobygger. Ti år seinere, i 1 885 bor Johan alene i eget hus i Bakkegt. 57b i Levanger, yrke byggmester. Marta og barna må altså i mellomtida ha flyttet til en annen kommune, men bortsett fra sannene Bernt og Olaf finnes de ikke verken i Levanger landsogn, Skogn eller Verdal. Bernt hadde salmakerverksted på Verdalsøra og hadde broren Olaf i arbeid i 1 891 . Han døde i 1 892, og i 1 900 var Olaf politikonstabel i Kristiania. Bernt Sagmo har stor etterslekt i Verdal. C 4. Jeremias, f. 1833 på Nerholmsvald, d. 1890 på Leirhaug (Aunet). Gift i 1860 med enke Albertine Gunnelia Elisabet Engelsen Lodell, f. 1829 i Trondheim, foreldre arbeidsmann Morten Engelsen og hustru Andrea Andersdatter. Foreldrene bodde på Reperbanen i Trondheim. Jeremias var sagmester og husmann på Sagmoen og seinere bygselmann på Leirhaug (Aunet). De fikk fem barn, i tillegg hadde Albertine dattera Gusta Benedikte,
---- 250 H&FIS-A ---- f. 1 857 i Leinstrand, som ble gift med Anneus Olsen Indahl på Inndal østre. Albertine døde på Aunet i 1920. B3 2 . Karen, f. 1794 på Høylovald. Ingen sikre opplysninger. B4 2 .Jacob, f. 1797 på Høylovald, d. 1801 i Inndalen. Arnt Johnsen (1793-1880) og Malena Larsdatter (1790-1882) Arnt Johnsen var husmann på Svegjerdet fra 1818 til 1825, deretter på Skansen under Sørsteine fram til 1836, da han ble bruker på Inndal mellem. Mer om famili en er oppført under hovedbruket. Rasmus Johnsen (1782-1844?) og Marta Johnsdatter (1788-) Rasmus Johnsen var født i 1782 på Sørstemsvald. Foreldre John Rasmussen Midtholmsvald, f. 1751, og Kan Bårdsdatter, f. 1758. 1 1801 var han tjener i Midtholmen, der foreldra var husmannsfolk. I 1815 ble han gift med Inger Nilsdatter Stuskm, f. 1785. Inger døde i Molden allerede i 1816, etter at de hadde vært gift i bare et halvt år. Ekteskapet var barnlaust. Rasmus ble gift på nytt i 1820 med Marta Johnsdatter Breding, f. 1788. Hennes opphav er ukjent. Rasmus var bror av Bardo Johnsen, som var husmann under Molden og Garnes, og også bror av John Johnsen, som var husmann på Rotmoen rundt 1830. Rasmus var inderst i Molden og deretter husmann på Svegjerdet, men hvor det ble av familien siden er usikkert, men de bodde nok på Svegjerdet så seint som da dattera Inger ble gift i 1840. Det kan være Rasmus som døde i 1844 som inderst på Steinsvald, seiv om fødselsåret stemmer dårlig. Når Marta døde, veit vi heller ikke med sikkerhet. Barn: 81. Inger, f. 1822 i Molden. Hun ble gift i 1840 med Andor Nilsen Stormoen, f. 1 805 på Stormoen. Han var sønn av Nils Olsen og Beret Paulsdatter. Andor og Inger var husmannsfolk under Sørsteine, Ravlo, Skrove og Fara, og de bodde på Snausagjerdet da Andor døde i 1 865. De fikk ni barn, som så vidt en kan se har flyttet ut alle sammen. Cl . Rasmus, f. 1 842 på Sørsteinsvald. Han flyttet fra Fåravald til lofoten i 1888. Ugift. C 2. Marta, f. 1 844 på Sørsteinsvald. Attest Levanger 1 894 for å gifte seg. Hun ble gift med skomaker Kristoffer A. Hegle, f. 1835 i Sparbu, og i 1900 bodde de i Jernbanegata i Levanger. C 3. Nikolai, f. 1 847 på Sørsteinsvald. Han var måler av yrke og flyttet fra Fara til Bergen i 1 869. Attest utstedt 1 879. Ugift. C 4. Ingeranna, f. 1851 på Ravlovald. Hun flyttet til Trondheim i 1872 og kaite seg da Inger Anna Andorsdatter Stubbe. Attest utstedt 1 882. Gift i 1 883 i Bakklandet med Johan Henrik Bersvendsen, 1852 i Lade sogn. I 1900 bodde de i Rønningsletten 5 og hadde seks barn. Mannen var kjelsmed på fabrikk.
---- 251 H&FIS-A ---- C 5. Ola, f. 1854 på Skrovevald. Flyttet til Bergen 1878. Kolte seg Ole Andersen. Ugift. C 6. Karen Anna, f. 1857 på Skrovevald. Gift i 1900 med Martin Mikalsen Nyvold, f. 1866 på Reppevald. De hadde heimen Nyvold under Lyng. Ekteskapet var barnlaust. Begge døde i 1939. C 7. Johannes, f. 1 858 på Fåravald. Han var smed og flyttet til Bergen i 1 880 (attest utstedt 1886). Ugift. I 1900 bodde han i Ekerenbakken la, Bergen, og var dampskipsmaskinist. Han kalte seg Johannes Steen, var gift med Johanne, f. 1 870 i Jølster, og de hadde to sønner, Adolf, f. 1 892, og Olaf f. 1899. CB. Elen, f. 1861 på Fåravald. Hun brukte Fixe som etternavn da hun i 1888 flyttet til Sverige (attest 1890). Gift i 1891 i Nygård, Jåmtland, med Petter Nelius Nilsson, f. 1854 i Skogn. C 9. Pauline, f. 1864 på Fåravald. Flyttet til Sverige 1890. I 1900 gift med Gustav Olsson, f. 1 867 i Gåvleborgs lån, og bosatt i Østersund. Inger var tyende (tjener, hushjelp) på Ness østre i 1 875, og ble gift på nytt i 1 882 med enkemann Ole Sivertsen Nessmoen, f. 1 824 på Bjørstadvald. Ole Sivertsen hadde tidligere (fra 1 854 til 1 877) vært gift med Guru Jensdatter Buset. I 1 891 bodde de i Melby, og Ole ernærte seg som hustømmermann og treskomaker. I 1 900 losjerte de på Skjørdal vestre, og Inger døde der dette året av magekreft. 82. Karen, f. 1825 på Inndalsplass, d. 1828 på Inndalsplass. Ole Olsen Molden (1774-1854) og Gjertrud Larsdatter (1780-1849). Ole Olsen Molden var født i 1774 i Molden, sonn av Ole Mikkelsen Molden og kone Anne Nilsdatter. I 1805 gift med Gjertrud Larsdatter Skavhaug, f. 1780 i Melby, dat ter av Lars Sakariassen på Skavhaugg nedre. De bodde på Skavhaugg som husmannsfolk da barna deres ble fodt (1806-1828), men ble trolig husmannsfolk på Svegjerdet etter Rasmus Johnsen. Gjertrud dode ved å ta sitt eget liv i 1849. Ole dode der i 1854. Barn: Bl . Anne, f. 1 806 på Skavhaugvald. Hun reiste i ung alder til Trondheim og og ble gift der med bryggemann Eilert Arntsen, f. 1 807 i Trondhjem. 82. Ole, f. 1808 på Skavhaugvald. Han ble gift i 1835 med Karen Johansdatter Molden, f. 1812. Karen var datter av Johan Olsen Molden (bror av Ole Olsen Molden) og kone Eli Johnsdatter, som var leilendinger i Molden 1 807-1 843. Ole og Karen, som således var søskenbarn, var inderster/husmannsfolk i Molden, på Garnesvald (Garlia) 1 840-45 og i Vaterholmen fra 1 846 til Ole i 1 856 ble opp sitter på Karlgård (Asen) i Sul og tok Karlgård som slektsnavn. Ole døde som kår mann der i 1 877, etter at sønnen Olaus Olsen hadde overtatt gården. Ole gikk under navnet "Of Smed". Karen levde helt ti! 1900. De fikk 10 barn. Se mer om familien og etterkommere i Vaterholmen under Inndal østre.
---- 252 H&FIS-A ---- 83. Lars, f. 1 81 2 på Skavhaugvald. Ugift. Han tjente ei tid hos morbroren Lars Larsen i Tromsdalen og ble derfor ofte kait for Lars Tromsdalen den yngre. I 1 875 var han dreng i Steine søndre og døde der i 1 881 . 84. Andor, f. 18 1 5 på Skavhaugvald. Han flyttet som ugift til Kolvereid i 1 852 ; men i 1 865 losjerte han på Hol i Buksnes kommune i Lofoten og dreiv som fisker. Han var da fortsott ugift. Før han reiste fra Verdal, ble han far til tre barn: Cl°. Elenanna, f. 1841 på Rosvoll, mora var Guro Johannesdatter Rosvoll. Elenanna ble gift i 1867 med Ingebrigt Andersen Østnesvald. De fikk fem barn. Hele familien utvandret til Amerika. Ingebrigt reiste i 1893 til Minneapolis, Minnesota, og Elenanna fulgte etter i 1895. C 2°. Johannes, f. 1 843 i Mønnes, mora var Beret Rasmusdotter, d åtte r av Rasmus Mikkelsen Lillemo, husmann på Reiren rundt 1810-15 og siden på Sandnesset i Sul. Johannes flyttet til Trondheim i 1 865, der vi finner ham som frivillig gevorben musketer Johannes Andorsen Stene ved folketellinga samme år. Han bodde på Steinkjer i 1 875, og i 1 879 utvandret han til Minnesota som Johannes Andorsen Wæraas. C3O. Mette, f. 1857 på Sundbyvald, d. 1863 på Nessvald. Mora var Marta Johannesdatter Sundbyvald. 85. Sakarias, f. 1818 Skavhaugvald. Han ble gift i 1 849 med Inger Anna Hansdatter Slapgård, f. 1815 i Slapgarden. Se mer om familien nedenfor. 86. Olaus, f. 1821 på Skavhaugvald, d. 1 894 som husmann på Reiren. Han ble gift 1 1 845 med Berntine Marie Larsdatter, f. 1 827 i Hitra, d. 1 900 på Reiren. Olaus var bl. a. husmann under Garnes (Garberg) før han rundt 1 855 ble rydningsmann i Inndalsallmenningen. I 1 865 bodde han med familien på Rydningen (Olaus-plas sen), og i 1 891 var han husmann på Reiren. Se mer om familien under disse plas- sene. 87. Serianna, f. 1 828 på Skavhaugvald. I 1 850 flyttet hun til Trondheim. I "Gammelt og nytt fra Su!" står det at hun utvandret med tre barn i 1 861, men en har ikke greid å verifisere disse opplysningene. Hun må i så fall ha utvandret fra Trondheim. Sakarias Olsen (1818-1856) og Inger Anna Hansdatter (1815-1878) Sakarias Olsen var født 1 1818 på Skavhauggvald (plass under Skavhaugg nedre) og var sønn av fornge husmann Ole Olsen Molden. Han ble gift 1 1849 med Inger Anna Hansdatter Slapgård, f. 1815 i Slapgarden av foreldre Hans Andersen Slapgård og kone Gjertrud Olsdatter. Sakarias var husmann på Svegjerdet fra ca. 1849 til han døde 1 1856. Inger Anna fortsatte trolig å drive plassen fram til svigersønnen Ole Ellevsen overtok som hus mann 1 1863, og hun døde som fattiglem på plassen 1 1878. De hadde fire barn sammen, og Inger Anna hadde også ei datter før de ble gift. Bl c . Liva Olsdatter, f. 1 838 1 Slapgarden. Inger Annas datter før ekteskapet. Faren var sønnen i Sulstua, Ole Olsen Sulstuen, f. 1 8 1 6 (se mer om ham under Sulstua). Liva ble gift i 1 863 med Ole Ellevsen Indal, f. 1 838, og de ble de neste husmannfol ka på Svegjerdet. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 253 H&FIS-A ---- 82. Olaus, f. 1 850 på Svegjerdef. Olaus losjerte på Svegjerdet sammen med mora i 1 865 (Ole Ellevsen hadde overtatt som husmann). Han ble gift i 1 873 med Liva Tørrisdatter Trygstad, f. 1844 på Trygstad, datter av Tørris Pedersen Eklovald. Olaus var husmann på Fåravald (1875) og Lundenvald (1891) før han kjøpte Leirfallkålen østre i 1 898 og tok Kålen som slektsnavn. Han døde som kårmann i Kålen i 1919. Liva døde i 1935. De hadde tre barn: Cl. Martin Severin, f. 1874 på Fåravald, d. 1967. Han ble gift i 1916 med Gustava Sivertsdatter Lunden, f. 1877 på Lundbakken, d. 1929. Gustava var datter av Sivert Jakobsen Lundbakken og kone Ingeborg Anna Ågesdat ter Sulstuen (søster av Kristoffer Vestgård). Martin Kålen overtok halvparten av Leirfallkålen østre i 1915, men solgte den til Ole M. Bjørken i 1931. De hadde to barn, Signe Oline, f. 1917 (g. Ulvin og bosatt på Inderøy), og Lars Ingemar, f. 1918. C 2. Edvard Teodor, f. 1877 på Fåravald, d. 1968. Han ble gift i 1900 med Inger Maria Martinusdatter Lundsmo, f. 1 874 på Hauganvald av ugifte for eldre Martinus Pedersen Varslot og Olina Johnsdatter Hauganvald. De var brukere på Leira og Bergli i Ness. 4 barn. 03. Sofie, f. 1 887 på Lundenvald, d. 1971 . Hun ble gift i 1916 med Peterjulius Johnsen Tromsdal, f. 1887 i Tromsdal nordre, sønn av John Arntsen Guddingstua (Tromsdal) og kone Anna Petersdatter Tromsdal. Peter Julius Tromsdal overtok den andre halvparten av Leirfallkålen østre, Kålen søndre, 1915. Han døde i 1927. 4 barn. 83. Gjertrud, f. 1851 på Svegjerdet. Hun ble gift i 1873 med Halvor Kristiansen Breding, f. 1 847 på Bredingsvald (Hårråsveet). Halvor var husmann og ferjemann på Ferjemelen ved Østnes. Han kjøpte Elverum østre i 1892. Seinere kjøpte han Storøra, der begge døde i 1925. De hadde sju barn. 84. Dødfødt pike, f. 1 854 på Svegjerdet. 85. Hans Ove, f. 1 855 på Svegjerdet, d. 1 857. Ole Ellevsen Indal (Svegjerdet) (1838-1907) og Liva Olsdatter (1838-1928) Ole Ellevsen var født i 1838 på Inndal østre og var sønn av Ellev Olsen Indal og kone Ingeborg Pedersdatter. I 1863 ble han gift med søskenbarnet Liva Olsdatter Inndalsvald (Svegjerdet), f. 1838 i Slapgarden. Hun var datter av ugifte foreldre Ole Olsen Sulstuen og Ingeranna Hansdatter Slapgård (mora gift med fornge husmann Sakanas Olsen). Par til Liva, Ole Olsen Sulstuen, f. 1816, var bror til Ellev Olsen Indal (se mer om Ole Olsen under Sulstua, samt rydmngsplassen Sagmoen, der han også hadde en sønn. Han flyttet til Overhalla i 1852 og skal ha druknet i Namsen). Ole og Liva var husmannsfolk på Svegjerdet fra ca. 1863 til 1901. Ved folketel linga i 1900 er Ole oppført som skredder i tillegg til at han var husmann. Før de ble gift, hadde Ole Ellevsen to barn med Senanna Enksdatter Aarstadvald, f. 1833 på Garnesmoen. Senanna var datter av Enk Olsen og kone Karen Kristensdatter, som var husmannsfolk på Reiren, Garnesmoen og Efastplassen (Års tadvald): INNDALSGÅRDENE
---- 254 H&FIS-A ---- Bl 0 . Elling Olsen, f. 1 856 på Årstadvald. Elling var pleiebarn på Inndal østre i 1 865, tjener samme sted i 1 875 og flytter til Sverige i 1 877 under navnet Elling Indal, men ellers ingen opplysninger om ham. B 2 :. Kristine Olsdatter, f. 1 861 på Årstadvald. Fosterbarn på Efastplassen i 1 865. Hun flyttet seinere til Frol sammen med mora, og tjente på Halsan nordre i 1 875. Siden ble hun gift med snekker og gårdbruker Paul Hansen på Heieråsaunet i Frol. (Senanna Enksdatter hadde også et tredje barn utenfor ekteskap, se mer om dette og henne under Reiren.) Ole og Liva Svegjerdet fikk ni barn: Oline, f. 1863 på Svegjerdet. Hun ble gift i 1887 med Ole Iversen Dillan, f. 1867 på Steinsvald, sønn av gårdbruker Iver Jeremiassen Dillan. De utvandret til Amerika i 1 893 sammen med dottera Ingeborg Anna, f. 1 887. De hadde 7 barn. Ei datter, Esther Karlsson (gift med Algot Karlsson fra Åland), var på besøk i Verdal i 1970.' B 3' B 4" B 5; Edvard, f. 1865 på Svegjerdet, d. 1869. Hans Petter, f. 1 867 på Svegjerdet. I 1 888 fikk han sønnen Harald Marius med husmannsdattera i Garberg, Birgitte Hansdatter Garnesvald. Barnet døde i 1 891 . Hans Petter flyttet til Sverige i 1890 og ble gift der med Brita Persdotter Halvarsson, f. 1 874 i Mattmar. Hun var datter av torpare Per Halvarsson og kone Karin Bengtsdotter. I 1900 bodde de i Übyn i Mattmar og hadde to sanner, og Hans Petter arbeidet som skredder. Etter hva som er fortalt, fikk han en tragisk død. Cl. Olov (Olle), f. 1898 i Mattmar. Olle Olsson ble i 1920 gift med Inga Endresdatter Garli, f. 1 890 på Årstadvald (Efastplassen), se under Garlia. C 2. Per, f. 1899 i Mattmar. B 6 Julianna, f. 1871 på Svegjerdet. Hun ble gift i 1 892 med Ole Jakobsen Molden, som var gårdbruker på Kjæran. Mannen døde i 1904. og Julianna ble gift på nytt i 1906 med Johannes Olsen Rosvold. Julianna døde i 1948 og Johannes i 1954. Edvard, f. 1 872 på Svegjerdet. Han utvandret til New York i 1 893 sam men med søstra Oline og familien hennes, og tjente på farmen til svo geren Ole Dillan i Rock Deil, Minnesota i 1900. Han var på visitt i Norge i 1 901, og da han reiste til bake, hadde han Maren Anna Nilsdatter fra Øster-Åsan som reise- B 7 følge. De reiste fra Trondheim med Edvard Olsen Indahl, som utvandret til Amerika D/S "Tasso" 10. april 1901 og 1901 og døde i Minnesota i 1925. 1901 og døde i Minnesota i 1925. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 255 H&FIS-A ---- videre med S/S "Luciana" fra Liverpool i England 20. april og ankom New York ei uke seinere. I 1905 bodde han i Snelling Aveny, Hennepin, Minnesota, og arbeidet som snekker. Der bodde han også i 1 91 0 og 1 920, og arbeidet fortsott som snekker. Han var ugift ennå i 1910, men i 1 920 var han gift med Anna, opp ført som 34 år gammel og født i Norge, men ellers ukjent. Det er anført at kona innvandret til Amerika i 1909. I Minnesota Death Index 1908-2002 finner vi Edward Olsson Indahl oppført som død i Dakota County 16. oktober 1925.Ved folketellinga i 1930 er enka Anna Indahl oppført som husholderske hos en tysk familie Miller i Hennepin, og 1 2. januar 1 932 er en Anna Indahl oppført død i Hennepin. Ekteskapet mellom Edvard og Anne ser ut til å ha vært barnlaust, men før han utvandret ble Edvard far: Cl-.Maren Edvardsdatter, f. 1890 på Inndalsvald (Krika?). Mora var Mette Pauline Sefaniasdatter Inndalsvald, f. 1864 i Kvelstad. Mette var trolig budeie på Inndal vestre da Maren ble født, for det var Kristoffer Indal som meldte fødselen, og både Kristoffer og Elenanna Indal var faddere ved dåpen i Vuku kirke 31. august 1890. Maren ble gift med Ole Anton Edvardsen Aasan, og de bosatte seg med tida på Steinset (Steinsåkeren). BB'.Ole, f. 1875 på Svegjerdet, d. 1954. Han ble gift i 1896 med Inger Marie Kristensdatter Kvello, f. 1870. Kona døde allerede i 1901. Ole ble gift for 2. gang i 1910 med Inga Otilie Martinusdatter Brandhaug, f. 1887, d. 1913. Han tok over som husmann på Svegjerdet etter faren i 1901 (se nedenfor). B 9 . Sofie, f. 1 878 på Svegjerdet, d. 1 890 av hjemebetennelse. Bl O.Odin, f. 1880 på Svegjerdet, d. 1 882 i meslinger. Bl IS Laura Otilie, f. 1882 på Svegjerdet, d. 1963. Hun ble gift i 1910 med Ole Olsen Svartås, f. 1887 på Bjørsmoen, d. 1976. Småbruker på Svartåsen under Skavhaug øvre. Ole Ellevsen dode på Svegjerdet på nyåret i 1907. Liva bodde som kårkone på Svegjerdet i noen år etter at hun var blitt enke. Men etter at sonnen Ole Olsen Svegaard var blitt enkemann for annen gang i 1913, bodde visstnok Liva hos dattera Laura og svigersonnen Ole Olsen på Svartåsen. Hun døde på nyåret i 1928. Ole Olsen Svegaard (1875-1954) og 1) Inger Marie Kristensdatter (1870-1901), 2) Inga Otilie Martinusdatter (1887-1913) Ole Olsen var som nevnt foran, født på Svegjerdet i 1875 og var sønn av fornge hus mann Ole Ellevsen og Liva Olsdatter. Ole er oppført som bruker av Svegjerdet allerede i 1901, men fikk husmanns kontrakt først i 1907: Husmandscontract Brugen og benyttelsen aj pladsen Svegjerdet under den Værdalsgodset tilliggende Gaard øvre Indal Mat. No 224 LNo 307 aj skyld 5 dl 2 o 20/ - i Værdalens INNDALSGÅRDENE
---- 256 H&FIS-A ---- Præstegjæld overdrages herved paa omstaaende Betingeher for Brugen og Benyttelsen aj Godsets Gaarde og Pladse til Ole Olsen. Inden hvert års udgang erlægges den aarlige Ajgift ejter Vilkaarenes Punkt 1 med kr 48,00 - firti otte kr Contracten gjedder for 5 -fem år fra den 14de April 1907, for udsat at Vilkaarene opfyldes i rette tid. Det bemærkes derhos, at nødvendigt kår svares til Brugerens mor - Liva Olsdatter - af Ole Olsen. Brugeren overtager den på pladsen hvilende Gjæld til Bruget. Værdalen, den 14de April 1907 B. Chr f ensen (sign.) Denne Contract, som er udfærdiget i 2 Exemplarer, ligesom ogsaa de i samme omhandlede, omstaaende Betingeher, vedtagerjeg i alle Dele. Dato som ovenfor. Ole Olsen Svegjerdet (sign.) Til vitterlighed: 0 Grande (sign.) Ole Svegaard var gift to ganger. Første gang i 1896 med Inger Mane Knstensdatter Kvello, f. 1870. Hun var datter Kristen Johnsen og Ingeranna Knstoffersdatter i Kvelloa. Inger Mane døde i 1901, og Ole ble gift på nytt i 1910 med Inga Otilie Martinusdatter Brannhaugen, f. 1887. Hun fikk lungebetennelse og døde i 1913, tre uker etter at hun hadde fått ei datter, som ble oppkalt etter mora. Barn: 81. Olaf Konrad, f. 1 896 i Kvelloa, d. 1 964. Han ble gift i 1921 med Inger Maria Helmersdatter Væren, f. 1 895, d. 1 949. Hun var datter av ugifte foreldre Helmer Olsen Hallemsvald (Støa) og Hanna Serine Haldorsdatter Væren. Olaf Svegård dreiv som skogsarbeider før han kjøpte Sende lille søndre i Leksdalen i 1925. I 1935 ble han ansatt som vegvokter i Leksdalen og hadde denne jobben i mange år. I sine unge år var Olaf en habil trekkspiller som spilte til både underholdning og dans. Inger Marie og Olaf hadde følgende barn: Cl 0 . Helga Katrine Fabiansdatter, f. 1916 på Heiden på Årstadbakkan. Hun var Inger M>aries datter før ekteskapet, og faren var Fabian Guldbrandsen Fjållsjo f ra Ångermanland i Sverige. Helga ble gift med Ola Olsen Svartås, f. 1915 på Svartåsen, Inndalen. Ola Svartås var skogsarbeider og deretter vegvok ter i mange år, og de bodde på Lindheim, på Innsmoen, og sist i Molden østre, som de kjøpte av Alf Liff. Ola døde der i 1985. Helga flyttet seinere ned på Øra og døde der i 1 998. De hadde fem døtre. C2\ Odd, f. 1921 på Svegård. Gift i 1950 med Solveig Harriet Jeppesen. C 3". Ingvar, f. 1923 på Svegård. Gift med Solveig Hermansen og bosatt i Østfold. C 4 . Magne, f. 1923 på Svegård. Gift i Oslo i 1952 med Olga Bardosen. C5 1 . Hildur, f. 1 927 på Sende lille søndre. Gift med skipsmaskinist Olav Lervik fra Valsøyfjord.
---- 257 H&FIS-A ---- Ole O. Svegcrard og hans andre kone, Inga Otelie Martinusdatter. C 6 . Svein, f. 1930 på Sende lille søndre. Gift i 1957 med Karlotte Snekkermo, Helgådal, f. 1933. De ble skilt, og Svein gift for andre gang med Ida Sandvik. Bosatt i Trondheim. C7 1 . Liv, f. 1934 på Sende lille søndre. Gift med Steinar Knotten fra Gurkebotn C8 1 . Olav, f. 1936 på Sende lille søndre. Bosatt i Trondheim. Gift med Inger Reitan. B2\ Ingrid, f. 1898 i Kvelloa, d. 1973. Hun ble gift i 1919 med Anton Ragnvald Jeremiassen Skavhaug, f. 1893, d. 1977, gårdbruker på Skavhaugg nedre. B3 1 . Lovise, f. 1901 på Svegjerdet, d. 1 984. Hun ble gift i 1 923 med Ola Antonsen Dillan, f. 1898, d. 1970. Småbruker på Steinsmoen. Ekteskapet var barnlaust, men Lovise hadde en sønn: Cl 0 . Leif Oddmund Stensmo, f. 1920 på Svegjerdet. Far Johan Edvardsen Aasan. B4 2 .Anna Marie, f. 191 1. Hun ble gift i 1930 med Sigurd Johansen Granlund, f. 1903 på Hallanvald, sønn av møller Johan Martin Granlund og kone Sofie Johnsdatter. Småbruker på Granlund i Hallbakkan under Hallan østre. Sigurd døde i 1996. De fikk fem barn. Anna døde i 2007. B5 2 .lnga Otilie, f. 1913, d. 1989. Hun ble gift i 1937 med Alf Norman Øvrum, f. 1915 på Øvrum, sønn av Ole Martin Andersen Øvrum og kone Klara Marie Jakobsdatter. Bruker på Svegjerdet fra 1937. Alf døde i 2000. B 6°. Ole, f. 1918 på Brannhaugen, d. 1929. Mora var Maren Anna Martinusdatter Brandhaug, f. 1 890, d. 1 967. Hun var søster av den andre kona til Ole, og ble gift i 1923 med Ole Bernhard Olufsen Reinsberg, f. 1899, d. 1963. NNDALSGÅRDENE
---- 258 H&FIS-A ---- I 1918 ble heimen utskilt som selveiergård, og Ole Svegaard kjøpte den av Verdal kommune samme år, men fikk skjote først i 1920. Kjøpesummen var på 3200 kro ner samt kår av årlig verdi 300 kroner til Liva Olsdatter. Bruket fikk da navnet Svegård, og Ole tok også det som slektsnavn. Nye uthus ble bygd i 1924 og ny stue i 1927. Ved Oles 60-årsdag stod følgende å lese i "Innherreds Folkeblad" for 23. april 1935: "60 år fyller Ola Svegård 24. april. Det sermerkte ved Ola Svegård er kjærleiken til arbeidet for heim og land. Sparesansen og sjølbergingstanhen hev ligget honom nært, men so hev det ligget honom langt unda å ligge inn på andre mennesker med noko konsekvenser. Punktleg og grei hev han vore til alle som hev kome i berøring med honom. I politiske retningar, med offentlege hverv hev han vore opteke med lite, for det hev interessert honom minder Hans store interesse hev vore skogen og jorda. Han hev vore ein arbeidsmaur som det hev stade respekt av, ein arbeidsmann som landet har havt og har bruk for Han har fått den skrinne jorda til å gjeva grøda og skogen oppe ved fjellbandet i det berglendte landet hev han heller ikkje vore redd å teke i hop med. 1 mange vettrar hev han vore i skogen og hans raske arbeidstempo kjem til å talas um lenge. Ja i virksomheit hev han vore alltid. No kan han sjå attende på sitt strev med gleda, for han er eigar av ein av dei vakraste heimane i bygdi. Han har bygget alle husa ny. Vi kan berre segje, at her hev Norge fostra ein son som virkeleg har vore til nytte for landet sitt. Når han no rundar det 60, ynskjer vi honom til lukka og vel møtt på den andre sida av milepelen x. Etter at Ole Svegård var blitt enkemann for andre gang, fikk han Bergitte Skansen, f. 1884, som husholderske. Bergitte var datter av Johannes Olsen og hustru Beret Marta jakobsdatter på Skansen under Sør- Steine. I 1937 overlot Ole bruken av gården til svigersonnen Alf Norman Øvrum, men skjote ble utstedt først i 1941. Ole Svegård døde som kårmann på Svegård i 1954. Husholderska Bergitte Skansen dode i 1956. Hun etterlot seg dat tera Johanna Birgitte Eriksdatter Skansen, f. 1911 på Skansen, dod 2001, far Enk Erikson fra Stromsund i Sverige. Bergitte Skansen, husholderske hos Ole Svegaard i nærmere førti år. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001940 - BIND A
---- 259 H&FIS-A ---- Familien Øvrum på Svegård. Sittende Inga og Alf. Ståend f. v. Inger, Oddvar, Tore og Bjørg Alf Norman Olsen Øvrum (1915-2000) og Inga Otilie Olsdatter (1913-1989) Alf Norman Øvrum var født på Øvrum i Ness i 1915 og var sonn av Ole Martin Andersen Øvrum og kone Klara Mane Jakobsdatter. Faren kjopte Sende midtre i Leksdalen i 1920-åra, etter at familien for hadde bodd på Øvrum og Skjordal øvre. Det var ni barn i familien, og Alf var nummer fire i rekka. Faren hadde vært i Amerika og prøvd livet der borte flere ganger, første gang i 1902, og i 1924 dro han på nytt over havet, der han håpet på bedre økonomiske kår enn i Norge. Mora med åtte barn ble igjen på Sende, men det var menmgen at også de skulle reise etter når han hadde fått etablert seg. Han hadde kjøpt land i Everett i nærheten av Seattle og planlagt at den nye heimen skulle bygges der, og i 1926 skrev han heim og ba Klara gå til fotograf for å ta passbilder av seg og barna. Men brevet med billettpengene kom aldri, og det ble også lengre og lengre mellom de vanlige pengebrevene. I 1929 kom det et nytt brev fra en ulykkelig mann. Børskrakket i USA hadde medført at han hadde tapt pengene han hadde fått spart opp. Etter 1934 hørte ikke familien noe mer fra faren, og først 53 år etter at han reiste heimefra, greidde ett av barna å spore ham opp i Amerika. Det viste seg at han levde fortsatt, og han hadde giftet seg på nytt i USA uten at han og Klara var blitt lovmessig skilt - men han var enkemann da barna fikk kontakt med ham. Ole Martin Øvrum døde i Ewerett i 1979, 95 år gammel. INNDALSGÅRDENE
---- 260 H&FIS-A ---- Etter at mannen reiste til Amerika, solgte Klara Øvrum gården i Leksdalen og flyt tet først til Vinne og seinere til småbruket Flaten på Fætten. Alf kom som tiåring til Bernt Berg i Vinne, først som gjeter og gårdsgutt, og siden som dreng. Han fortalte at han ikke fikk lønn før han som tjueåring ble dreng på Flotten, før det måtte han nøye seg med mat og det aller nødvendigste av klær som betaling for arbeidet. I 1937 ble Alf gift med Inga Otelie Olsdatter Svegård og tok over som gårdbruker på Svegård. 1 tillegg til gardsdrifta kjørte han tømmer vinters tid. Alf og Inga dreiv gården fram til 1976, men da ble Inga syk og ufør, og gården ble overtatt av sønnen Oddvar. Alf Øvrum var en ivrig fjellkar, med fiske som spesialhobby I yngre år var han en habil skihopper. Inga døde i 1989 og Alf i 2000. De hadde fire barn - alle født på Svegård Bl . Oddvar, f. 1937. Gift 1959 med Irene Lundås, f. 1939. Oddvar hadde gården fra 1976 til 1996. Ansatt i Verda! kommune fra 1958 til 1990, sist som avde lingsleder. To barn. Frode f. 1961, og Marit, f. 1963. 82. Inger, f. 1941 . Gift med revisor Gunnar R. Henden. Bosatt i Vear ved Tønsberg. To barn, Wenche og Tore. 83. Tore, f. 1946. Gift med Kari Antonie Guddingsmo, f. 1949. Kona døde i 1986. De fikk to barn, Arild og Vidar. Tore har arbeidet på NTE, nå pensjonert og bor på Levanger. Samboer med Marvell Johannessen. 84. Bjørg, f. 1950. Gift 1976 med Kåre Hansen fra Borre. De bor i Borre, og begge arbeider i skoleverket, han som lærer og hun i administrasjonen. Tor barn, Håkon og Jon. I dag er det Alf og Inga Øvrums sønnesønn Frode Øvrum og hans kone Sidsel Tronsmo Øvrum som er eiere og brukere på Svegård. BRUAS (MOAN) GNR. 223, BNR. 8 I 1937 solgte A/S Værdalsbruket område på ca. 90 da. i Tveråmoan til Mikal Olsen Indal som bureismgsbruk. Eiendommen ble utskilt fra gnr. 223, bnr. 2 Indal mellem skog, ved skylddelingsforretmng av 19. september 1937. Skjøtet er utstedt 4. april 1938 og vedtatt av Verdal kommunestyre v/ordføreren som hjemmelsmnehaver ved påtegmng 16. mai 1938. Kjøpesummen var 5580 kroner. I skjøtet er inntatt bl. a. føl gende: "A/S Værdalsbruket jorbeholder sig rett til uhindret ferdsel over den solgte eiendom jorjremdrift av sitt virke jr a omliggende skoger, likeledes forbeholdes rett til velte-
---- 261 H&FIS-A ---- Bruas ca. 1960. På andre sida av elva ser vi Fredly til v. og Inndal øvre (Oppsfu) fil h.. Flyfoto (ra Wideræ plasser. Gjerdeholdet påhviler i sin helhet den nye der. - Mikal Indal har rett til å havne i 10 år med de kreaturer han føder på den solgte eiendom i Værdalsbrukets Inndalsskog på sydsiden av Inna, efter utløpet av disse 10 år må han seiv skaffe beite til sine kreaturer - Det er for alltid forbudt å havne med gjeder, for havningen i de nevnte 10 år betales kr 2,00 årlig." De første stubbene brytes opp på det som skal bli Bruas. Personene er f. v. brødrene Olav, Mikal og Ottar Indal, og Henrik E. Garli, som tjente i Oppstu' i sin ungdom.
---- 262 H&FIS-A ---- Mikal Olsen Indal (1908-1990) og Sigrid Mariusdatter (1916-1998) Mikal Indal var født i 1908 på Inndal mellem og var sønn av Ole og Ingeborg Indal. Som anført under hovedbraket var han eier av Inndal mellem sammen med broren Ottar fra 1929 til 1939, da han overdrog sin andel av gården til broren. Han ble gift i 1936 med Sigrid Mariusdatter Valstad, f. 1916 på Haugås i Vinne. Hun var datter av Marius Kristiansen Valstad og kone Marta Pauline Nilsdatter. I 1938 startet Mikal som bureiser på Bruas (Moan). Han hogg unna skog, dyrket opp jorda og bygde opp gården fra bunnen av, og familien flyttet dit hausten 1938. Etter hvert fikk Mikal dyrket opp ca. 80 dekar, og på 1950-tallet hadde de 2 hes ter, 8 kyr samt kalver, griser og sau på 'Moan". I 1959 ble både Mikal og Sigrid hedret med Selskapet for Ny Jords diplom for fremragende nydyrkingsarbeid. I 1974 overgå de bruket til sønnen Odd og flyttet inn i nybygd kårbolig. Mikal døde i 1990 og Sigrid i 1998. Barn: 81. Marie Lovise, f. 1936 på Inndal mellem, død 2002. Hun ble gift i 1955 med Jens Skavhaug, f. 1931 . Gårdbrukere på Skavhaugg nedre. 82. Mari Ingebjørg, f. 1 937 på Inndal mellem. Gift i 1 957 med Joar Anton Molden, f. 1934 i Molden vestre. Skilt. 83. Odd, f. 1939 på Bruas. Gift med Gerd Mary Hansen, f. 1943. Eier og bruker på Bruas fra 1 974. 84. Solfrid, f. 1942 på Bruas. Gift Rølvåg. Bosatt på Steinkjer. Hun døde i 2008. 85. Modulf, f. 1951 på Bruas. Ugift. Skogsarbeider på Værdalsbruket. Bosatt i Vinne. Nåværende eier av Bruas er Mikal Indal, sønn av Gerd og Odd Indal. På Bruas ca. 1955. F. v.: John Lillemo, Odd Indal.. Mikal Indal, Modulf Indal og Johannes Garberg. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 263 H&FIS-A ---- SVEMO (INNDAL FILIAL) GNR. 223, BNR. 10 På bildet ser vi Inndal filial, og til venstre se vi "Lidarheim" forsamlingshus og "Lindheim", heimen til Laura og Ole Svartaas. Nederst til venstre "Lidareng", der Johannes Garberg med familie bodde. Helt til høyre Svegård. I bakgrunnen, oppe i "Svegjalsmyra", skimter vi skivevollen for skytterbanen, og til høyre for den lå hoppbakken - "Storbakken" Verdal Samvirkelag kjøpte tomt av Svegård og etablerte sin filial nr. 7 der i 1939. Butikken kom i stand etter at samvirkemedlemmene i Inndalen gjennom en underskriftskampanje til styret hadde anmodet om å få en butikk også her oppe. Tomt ble kjøpt av Ole Svegård for kjøpesum kr 590,- etter at det hadde vært en del diskusjon om tomtevalget blant bygdefolket. Noen ville ha butikken lengre vest. Tomta ble gravd ut - med hakke, spade og bikkvogn - av Anton Skavhaug og Alf Øvrum, og til sammen fikk de 327 kroner for jobben! Byggearbeidet ble etter anbud satt bort til byggmester Paul Gran for 15790 kroner. Hele bygget inkl. innredning og utstyr kom til slutt på 26500 kroner. Fra starten var Inndal filial en ren landhandel med omsetning av alle slags varer; kolonial- og husholdmngsvarer, dnftsmidler (kraftfor og gjødning), metervarer, garn osv. Mange varesorter forsvant da det ble lagt om til sek/betjening i 1971. Da ble utvalget mnskrenket til stort sett bare dagligvarer med tillegg av litt gaveartikler og lignende, men med hovedvekt på matvarer. Seinere er butikken drevet etter samvir INNDALSGÅRDENE
---- 264 H&FIS-A ---- kelagets nærkjøpskonsept, der vareutvalget skal være tilpasset befolkningsunderlaget og kundenes ønsker og behov. Butikken har gjennom årene også blitt ombygd og modernisert både interiør- og utstyrsmessig. I 1956 ble det eksempelvis oppført fryseboksanlegg for utleie til med lemmene. Anlegget var i bruk til først i 1970-åra, da det ble overflødiggjort av hjem mefryserne. Trine Bakken Dahl fra Øra ble ansatt som den første bestyreren ved Inndal filial. Johan Ingebrigt Dahl (1910-1980) og Trine Marie Arntsdatter (1910-1999) Trine Mane Arntsdatter Bakken var født i 1910 på Verdalsøra. Hun var datter av sta sjonsmester Arnt Svendsen Bakken og hustru Gudrun Amalie, født Andresen. I 1938 ble hun gift med Johan Ingebrigt Dahl, f. 1910 på Stiklestad. Han var sønn av lærer og klokker (seinere skoleinspektør) Johannes Dahl og hustru Ingeborg Nilsdatter, født Garnes. Før hun kom til Inndalen, hadde Trine vært butikkdame i H. E. Eldes Bok- og Papirhandel i mange år, og fra 1. august 1936 hadde hun egen manufakturforretmng i Sørhuus-gården på Verdalsøra. Trine Dahl bestyrte Inndal filial i nesten 35 år før hun sluttet i 1974, det meste av tida sammen med mannen Johan. De fikk en tøff start, med kngsutbruddet i 1940 og påfølgende varemangel og rasjonering. Matmangelen var nok verst for de fleste. Når filialen et par ganger i uka fikk vareforsyninger med "samvirkebilen", var butikken gjerne stappfull av folk som ville prøve å sikre seg litt av det sparsomme utvalget, og stemningen kunne nok av og til bli noe amper blant kundene, og også vanskelig fol de som sto bak disken og skulle fordele de små rasj onene på best mulig måte. Men både Trine og Johan kom godt ut av det med bygdefolket og var et avholdt styrerpar. De bodde hele tida i 2. etasje i forretningsbygget. Johan ble syk i 1973, og de måtte fråtre som bestyrere i Inndalen. De bygde seg hus ved Øra, og Trine fortsatte ved samvirkelagets avdelinger på Øra til 1977, da hun fratrådte etter nesten 38 års innsats i Verdal Samvirkelag. Begge ble tildelt Norges Vels medalje med diplom i 1969. Johan døde i 1980 og Trine i 1999. De hadde tre barn: 81. Johannes, f. 1942 i Inndalen. Gift i 1963 med Gunvor Arnstad, f. 1943. Skilt 1968. Gift igjen i 1972 med Gretha Lisbeth Hansen, f. 1945 i Fredrikstad. Johannes har to barn fra første ekteskap og to i det andre. Han har vært bussjåfør i 38 år, først i Trondheim, så i Bærum, og de siste 28 år i Fredrikstad. Bosatt i Sellebakk i Østfold. 82. Guri, f. 1945 i Inndalen. Gift med Luciano Telatin, f. 1941 i Italia, d. 1998. Guri er bosatt i Italia og har ei datter fra ekteskapet. 83. Torunn, f. 1947 i Inndalen. Gift med Fausto Telatin, f. 1945 i Italia, skilt 1998. Torunn er utdannet barnepleier og bor på Verdalsøra. Tre barn fra ekteskapet. HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 265 H&FIS-A ---- Etter Trine og Johan Dahl var Jond Svee (f. Indahl) hlialbestyrer i vel fjorten år. Så kom Else Eklo (1989-1991), Ole Einar Wmnberg (1991-1993), Jan Tore Amdahl (1993-1995), og fra 1995 har Thure Olsson vært avdelingsleder. Den generelle samfunnsutviklinga har fort til synkende omsetning og lonnsomhet for filialen, og framtida er uviss. UNDHEIM GNR. 223, BNR. 11 Lindheim ble frådelt Svegård i 1939 og Ole O. Svegård solgte tomta til svogeren Ole Olsen Svartås for 150 kroner. Ole Svartås bygde hus og flyttet dit etter at han solgte Svartåsen til sønnen Ottar. I 1953 solgte Ole heimen til sonnen Ola O. Svartås. Om familiene deres, se under Svartåsen. Av trafikkmessige hensyn ble eiendommen oppkjopt av Statens Vegvesen på 1970-tallet, og husa ble fjernet. Tomta er fort tilbake til Svegård. ØVREVOLL GNR. 223, BNR. 16 Ei tomt på ca 0,7 dekar dyrkajord ble frådelt Svegård i 1938 og festet til Helge Hansen Garli og hustru Sigrun. Festetiden var 32 år og festeavgiften 20 kroner pr. år. Helge Garli bygde hus der samme år. Heimen fikk navnet Øvrevoll. Helge Hansen Garli (1901-1983) og Sigrun Johansdatter (1907-1997) De er også omtalt på heimen Branndal under Skavhaugg, der de bodde før de kom til Øvrevoll. I unge år tjente Helge på Garnes og på Sogstad. Seinere arbeidet han i skogen og i på div. anlegg, mens Sigrun arbeidet mye som høgtidskokke omkring i bygda. m Helge døde i 1981. Sigrun døde på Ormplpn Rn- na Hplcptnn i 1 007 ottor n Ro fcj^ Ørmelen Bo- og Helsetun i 1997, etter åha bodd der de siste åra Sigrun og Helge fikk en stor barne- tiokk: Helge og Sigrun Garli INNDALSGÅRDENE
---- 266 H&FIS-A ---- nr 1 I I k ■ ■ I Øvrevoll. 81. Haldis, f. 1926 i Vinne, d. 1994. Gift i 1946 med ingemar Indstad, f. 1913, d. 1965. De bodde i Bergstuggu. 81. John, f. 1927 i Vinne, død 2003. Gift i 1955 med Pauline Rotmo, f. 1936, død 2003. John var bygningssnekker. De bodde i eget hus ved Inndal filial. 83. Alf, f. 1928 i Vinne. Gift i 1952 med Matilde Haugen, f. 1931. De flyttet til Hundeidvik på Sunnmøre, og begge arbeidet på møbelfabrikk. 84. Pegny Synnøve, f. 1931 på Branndal. Gift i 1949 med Alf Lyngsaunet, f. 1926, død 2007. Fra 1949 brukere på Lyngsaunet, Stiklestad. 85. Harry Sigmund, f. 1933 på Branndal. Gift med Oddrun G|ævenes, Hundeidvik. Bosatt i Hundeidvik på Sunnmøre. 86. Signe, f. 1936 på Branndal. Gift i 1958 med Karl Johan Bjørgvik, f. 1936. Skilt og gift på nytt i 2006 med Guttorm Stornes, f. 1938. 87. Oddhild, f. 1936 på Branndal. Tvilling med Signe. Gift i 1954 med Karl Ingvald Indal, f. 1931, d 1993. Gårdbrukere på Stornesset. 88. Liv, f. 1 943 på Øvrevoll. Gift i 1 966 med skogsarbeider Sigmund Dahle, f. 1 940 i Romsdal. Eget hus ved Garnesmoen. 89. Åse, f. 1944 på Øvrevoll. Gift i 1965 med Einar Olaf Sundal, Skogn. Skilt. Eiere av Øvrevoll i dag er Inger (f. Øvrum) og Gunnar R. Henden, som har kjøpt og restaurert eiendommen til fenebolig.
---- 267 H&FIS-A ---- INNDAL ØSTRE GNR. 224, BNR. 1 Øster-lnndalen 1936. Foto: Annar E. Petersen. Gården blir vanligvis kalt Øster-lnndalen. På auksjon over krongods i 1728 kjøpte rektor mag. Ntls Krog gården for 89 riks daler. Etter Krogs død i 1744 kjøpte justisråd Åge Hagen gården, og etter ham arvet søsterdattera Anne Marie Aussig den i 1763. Deretter lå gården under Værdalsgodset som i 1887 ble omdannet til A/S Værdalsbruket. Verdal kommune kjøpte Værdalsbruket i 1908, og da kommunen solgte bruket i 1912, ble gården med et til hørende skogareal (ca. 300 da.) og husmannsplasser frådelt og unntatt fra salget, og den ble sjøleiergård da Jeremias Anneussen Indahl (bruker fra 1907) kjøpte den av Verdal kommune for 8600 kroner i 1928. Ved matrikuleringa i 1723 er det opplyst at gården hadde setervoll "1/2 mil borte". Det var Indalsvollen, som lå i sørvestenden av Skavhaugvola. Setra ble nedlagt som vanlig seter i 1906, men ble i noen år etterpå brukt som slåtteng og delvis til ham ning. De siste restene av seterhusa skal ennå (2005) være synlig. Fra sist på 1700-tallet kan vi følge brukerne av gården og familiene deres. INNDALSGÅRDENE
---- 268 H&FIS-A ---- Anders Olsen (1749-1806) og Ingeborg Ellingsdatter (1729-1811) Anders Olsen Slapgård var født i 1749 i Slapgarden nordre og var sønn av Ole Andersen (Balgård) Slapgård og kone Anne Mortensdatter. I 1783 ble han gift med enka på Inndal østre, Ingeborg Ellingsdatter. Ingeborg var født på Hallem søndre i 1729 og var datter av Elling Jensen Hallem og kone Mant Johnsdatter. I 1761 ble hun gift med Peder Olsen, 63 år gammel enke mann på Inndal østre, og ble gardkone der. Mannen døde i 1782, 85 år gammel, og året etter ble hun så gift med Anders Olsen. Anders Olsen fikk bygselbrev på gården i april 1784, tinglyst 21. februar 1785: Jacob Hielm bestaltet Regimentz Qyarteermæster og Auditeur ved det lte Tronhjemske National Infanterie Regiment: Glør Vitterligt: Åt have bøxlet og Fæstet, ligesom Jeg nu herved bøxler og Fæster til Velagtbare Anders Olsen Slapgaard, min Odels og Eiendoms Gaard øster Indahlen som Peder forken hover beboet, og hvis Enke han kaver ægtet, bemeldte Gaard skylder Landskyld med Bøxel 2 øre aparte Bøxel over Aatte Marklaug beliggende udi Wærdahlens Præstegield; samt Stør og Wærdahls Eogderie; og som han kaver betalt ogforsikret mig den om accorderede Bøxel efter Loven; Saa maae han benævnte min Gaard tiltræde, og for sin Livstiid, som Lejlending, nyde bruge og beholde, nåar han i rette Tiid betaler de kø] kongelige Skatter og Landdrottelig Herligheder, sætter Gaardens Huuser og Gaardens Gierder i forsvarlig Stand, samt dette vedligeholdei; Jorden ryddei; dyrker ogforbædrer, Skoven ei til upligt forhugger; eller hugge lader, item hvad deraf hugges, ligesom alt andet; af Gaardens Avl og Opfødning, som sæl ges tilby des mig først; Da Jeg vil være nærmest at kiøbe for hvad andre velger. Det Aarhg bevilgede Qyantum Tømmer fremskaffes for den tilforn Gangbare og given Priis, dertil ogsaafor billig Betaling/forretter hvad Arbejde til og ved mit Saugbrugs Drifft udfordres, uden nogen Forsømmelse, Ingen Inderster eller Huusmænd indta ger, uden min Tilladelse, ej heller lader noget af Gaardens underliggende frakomme, eller af andre brugest intet Høe eller Halm af Gaarden bortføres og ellers i alle Maader, er sin Landrot hørig og lydig, som Lov befaler; Alt at effterkommes og Efterleves, under hans Bøxel-Rettes Eorbrydelse og Gaardens Eraviigelse, uden videre Lov og Dom, til næste Fardag, effter at nogen afforskrevne Vilkaar og dessens Eorbrydelse, ham lovlig er overbeviist. Paa indbemeldte og ingen anden Vilkaar bemeldte min Gaard Øster Indahlen er bøxlet til Anders Olsøn Slapgaard. Dette Bøxel-Breev udstædes Lejlendingen til Sikkerhed, og Hiemmelfor Gaardens Brug in duploe, Men derimod moa han paa en ligelydende Gienpart, som Jeg beholder medens Lejetiiden varer, udstæde og meddeele sin Revers for übrødeligen at holde, det hamforeskrevne, saaledes at Vedtages. Endeligen ved dette Eæstebreevs Publication, inden Tinge, som han seiv bekostei; erlægges til Tronhjems Tugthuus 12 s: Danske: hvilket saaledes til Stadfæstelse under min Haand og Seigel bekræftes . Ihlen d: 15de April 1784. Jacob Hielm (L:S:) . Ingeborg var blitt for gammel til å få barn med Anders Olsen, men fra sitt første ekte skap hadde hun tre sønner og to døtre: HEIMER OG FOLK - [NNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 269 H&FIS-A ---- Bl . Elling Pedersen, f. 1 762 på Inndal østre. Han ble gift i 1 793 med enka på nabo gården Inndal mellem, Ingeborg Andersdatter, f. 1744 i Bollgarden. Ingeborg var enke etter John Olsen (Arstad) Indal. Elling fikk bygselbrev på Inndal mellem i 1 793 og er omtalt der. 82. Peder Pedersen, f. 1764 på Inndal østre. Han ble gift i 1792 med Karen Johnsdatter, f. 1771 på Inndal mellem, datteravjohn Olsen (Arstad) Indal og kone Ingeborg Andersdatter. De ble de neste brukere på Inndal østre (se nedenfor) etter at de hadde vært bygselfolk på Lillemoen fra 1 799 til 1 806. Her er kanskje grunn til å merke seg at to brødre ble gift med mor og datter på nabogården! Ingeborg Ellingsdatter overlevde også sin andre husbond, som døde i 1806. Hun overlot så gården til sønnen Peder Pedersen mot en god kårkontrakt. Hun døde på nyåret i 1811. Kårkontrakten var følgende: 20 Vi underskrevne, nemlig Jeg Enke Ingeborg Ellingsdatter Ingdahlen, og Jeg Peder Pedersen Lillemoen, hav er med hinanden oprettet følgende Contragt: Jeg Ingeborg Ellingsdatter Østre Ingdahlen Enke ejter afgangne Anders Olesen opla der og overgiver min hidtil, paa min Mands Bøxel Gaard Østre Ingdahlen til min Søn Peder Pedersen Lillemoen paa følgende Conditioner: Skal benevnte min Søn Peder Pedersen Lillemoe eller hvem der i min Livs Tid maat te blive Beboer af Gaarden Østre Ingdahl være forpligtet til atforskaffe mig Ingeborg Ellingsdatter et vel indredet Kammer med Kakkelovn til Beboelse; Ligesaa et Stabuhr som feg seiv udnevner paa Gaarden til min Benyttelse. Disse Værelser skal han holde ved lige og forsvarlig Stand. - Desforuden forbeholder Jeg mig og frie Adgang til de andre Gaarden tilhørende Huuse, nåar jeg til disses Afbenyttelse maatte trænge. Den fornødne Brende forskaffer Gaardens Opsidder mig uden Betaling.- . Saa forbeholder jeg mig og Aarlig Tre Trønder bædste Byg, og Sex Tønder god Havre; dette Korn skal han og besørge tørret og målet vel og forsvarlig, uden Betaling. Erie Hæst til Kirken, eller andre steds. Underholder Opsidderen paa Gaarden for mig, ligeledes uden Betaling Vinter og Sommer To Kiør og Otte Smaafæe. Tinder jeg mig i stand til seiv at melke disse mine Kreature, da giør jeg det, men hvis ikke skal oftnevnte Opsidder, lade det uden Vederlag forrette, ved sine Eolk. Og endelig om jeg af paakommende Sygdoms eller Alderdoms Skrøbelighed bliver Sengeliggende da skal min Søn eller om der paa Gaarden maatte være en anden Opsidder, være forpligtet til at lade mig paa alle muelige og bædste Maade rygte og pleje i min Svaghed uden derfore at fordre Betaling. ■NNDALSGÅRDENE
---- 270 H&FIS-A ---- Jeg Peder Pedersen Lillemoen forbinder mig i alle Deele nøjagtig at opjylde alle disse aj min Moder Enken Ingeborg Ellingsdatter ovenanjørte Poster. Denne Contract have vi begge underskrevet i Overværelse aj 2de Vitterligheds Vidner. Levanger Ilte Januar] 1806. Ingeborg Ellingsdatter Peder Pedersen Lillemoen, Begge med paaholden Pen. Til Vitterligked: H: 0: Efskind. Andoe Ellefsen Lillemoe. Peder Pedersen (1764-1835) og Karen Johnsdatter (1771-1830) Peder Pedersen var født i 1764 og var altså sønn av før nevnte Peder Olsen Indal og kone Ingeborg Ellingsdatter. I 1792 ble han gift med dattera på Inndal mellem, Karen Johnsdatter, f. 1771, datter av John Olsen Indal og kone Ingeborg Andersdatter. Peder og Karen var mderster på Inndal mellem fram til 1797. Da flyttet de til Sulstua østre og var brukere der til i 1799. Så fikk de bygsel på Lillemoen, og var altså der til de i 1806 fikk bygsel på Inndal østre. Bygselkontrakten lød som følger: 21 Else Lind sal: Thonings afgangne Kiøbmand Johan Widerøe Thomngs Enke: Gjør vitterligt: at have bøxlet ogfæstet ligesom ieg herved bøxler og tilfæster, velagte Peder Pedersen Lille-Moen min Odels og Ejendoms Gaard Øster Ingdahlen, som Anders beboede for ken, kvis Enke har opladt ham samme, imod han nøjagtig opfylder dend Korkontrakt, der imellem hende og ham er sluttet. Bemældte Gaard skylder Landskyld med Bøxel 2 Øre, aparte Bøxel over 8 Mkl:, beliggende udi Wærdalens Præstegeld, Stør- og Wærdals Eogdene; og saasom han kaver fyldestgjort mig den eontenterende Bøxel efter Loven, maae han forbenævnte min Gaard, tiltræde og for sin Levetid, som Lejlænding bruge og beholde, nåar han i rette Tid betaler de Kongelige Skatter og Landdrottelige Rettigheder, sætter Gaardens Huuser og Gjerder i forsvarlig Stand - Jorden ry der, dyrker ogforbædrer, Skoven ej til Upligt kugger eller hugger lade, item kvad derafhuges, ligesom alt øvngt af Gaardens Avel og Opfodning tilbydes migfor trinlig til almindelig Priis. Det aarlige bevilgede Qyantum Tømmerforudskaffer for den forken gj ense Priis - der til ogsaa for billig Betaling, forretter hvad Arbejde, til og ved mit Saugbrugs Drift udfordres, uden Forsømmelse. Ingen Inderster eller Huusmænd indtager uden min Tilladelse, ej eller ladet noget af Gaardens Underliggende frakomme, eller af andre bruges. Intet Høe eller Halm af Gaarden bortføres, eller i andre Maader, er sin Landdrot hørrig og lydig som Loven befaller. Alt at efterkomme og efterleve, under kans Bøxel Rets Eorbrydelse, og Gaardens Fravigelse, uden videre Lov og Dom, næste Fakrdag, efter at Forbrydelsen samme er overbeviist.- . Paa indbemeldte og ingen anden Vilkaar Bøxles min Gaard Øster Ingdahlen til Peder Pedersen Lille Moen. Dette Bøxelbrev udstædes Lejlændingen til Sikkerked og Hjemmelfor Gaardens Brug in Duplo, men deiimod tåger kan paa den ligelydende sit Revers at han übrødelig i alle Maader, vedtager foresknvne Poster Endelig ved dette Bøxelbrevs Tinglysning, som HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 271 H&FIS-A ---- han seiv betaler til Trondhjems Tugihuus otte 8 s:, Hvilket saaledes til Stadjæstelse bekræjtes under min Haand og Sejgl. Trondhiem, Janu: 15de 1806. Else Lind sal: Thonings. Ved dette Bøxelbrevs Publication fulgte en ligelydende Gjenpart og Qvitterings Bog, begge forsynede med det bejalede stp: og med saadan Paategning: Forestaaende Vilkaar, antage ieg til nøjagtig Ejterlevelse og imodsadt Fald, under kaster kg mig de bestemte Følger; Hvilket ieg herved under min Haand reverserer og forbinder mig. Tronhiem samme Dato. Peder Pedersen Lillemoe med iholden Pen. Bygselkontrakten ble lest opp på sommertinget for Verdal 18. august 1807. Peder ble i mange sammenhenger benevnt som Peder Pedersen Indal den eldre, til- svarande ble sønnen Peder (se nedenfor) kalt Peder Pedersen Indal den yngre. Peder var blitt enkemann da han døde på Inndal østre i 1835, for Karen døde fem år tidligere. De hadde fire barn: 81. Peder, f. 1 792 på Inndal mellem. Han ble gift i 1821 med Sirianna Andosdatter, f. 1799 på Inndal vestre, datter av Ando Nilsen Indal. De var brukere på Inndal mellem fra 1828 til ca. 1835-36. 82. Grete, f. 1 797 i Sulstua. Hun var fosterdatter i Sulstua i 1 8 1 5 og ble gift i 1 8 1 8 med korporal Tarald Andersen Brende, f. 1784. Tarald Andersen var gårdbruker på Brennmoen. 84. Ingeborg, f. 1 806 på Inndal østre. Hun ble gift i 1 829 med Ellev Olsen Sulstuen, f. 1 809. De ble brukere på Inndal østre etter foreldra hennes. Ellev Olsen (1809-1884) og Ingeborg Pedersdatter (1806-1902). Ellev Olsen var født i 1809 i Sulstua og var sønn av Ole Ellevsen Sulstuen og kone Sigrid Nilsdatter. 1 1829 ble han gift med dattera på Inndal østre, Ingeborg Pedersdatter, og de overtok som brukere på Inndal østre rundt 1830. Men Ellev fikk bygselbrev først i 1841, og han bygslet samtidig plassene Bergstua og Rotmoen. Kontrakten var som følger: Undertegnede fæster og bygsler herved til Velagtede Fllej Olsen, for hans og nuha vende Hustrne Ingeborg Pedersdatters Levetid, Gaarden Østre Ingdahl, gl. Mati: No. 171, nyt N 0.308 i Wærdalens Lhinglaug, Stør og Wærdals Fogderie, aj gl. Skyld 1 Øre 18 Mkl. eller nye 5 d: 4 o. 22 S, med alle dens Lilliggender aj Pladse Engesletter Sæter og Havne Gange, og med den Forbeholdenhed, som nedenjor bestemmes, med Hensyn til Benyttelsen aj Gaardens Skov, Alt paajølgende Wilkaar: -At Fæsteren ikke vandriver men jorbedrer Gaardens Jorder og i forsvarlig aabods jrie Stand vedligeholder dens Husebygninger og Gjærdei; INNDALSGÅRDENE
---- 272 H&FIS-A ---- -i Skoven ikke allene ikke seiv joretage andet Brug end til hvilket Landdrottens Tilladelse haves, men ogsaa paaseer, at intet andet Brug, kverken Hugst aj Tømmer eller Løbmng aj Næver eller Bark aj Andre eller Uvedkommende joretages, og gjør Anmeldelse demm til Landdrotten, dersom Saadant skeer: -at kan til Gaardens Fornødenkeder aj Brænde og Gjærdesjang kun benytter nedjald ne og tørkede Træer, samt Grene, intet Fremleie Aj Gaardens Jord joretager, ikke uden med Landdrottens Tilladelse indtager Inderster eller Huusmænd, eller opfører nye Bygninger. Intet aj Gaardens Foderavling eller Gjødsel bortfører eller sælger til Bortjørelse jr a Gaarden; -uden Ophold forretter det Brug eller Arbeide til hvilket han af Landdrotten tilsiges; -i rette Tid betaler eller besørger de offentlige Skatter, Afgifter og Byrder af etkvert Slags, som paafalder Gaarden, og ligeledes i rette Tid til Landdrotten erlægger den aarlige Landskyld og Skydsferd efter Loven, samt hver Høst enfuldvoxen ogfedjeldet Veder med Uld, istedetfor det til Landbohold sedvanlig Faar. Det erkjendes at Bygselen er betalt, og anmerkes, at Bygsleren harfrafaldt sin Ret til Skovbrug han efter Loven mueligens maatte have, saafremt det ei skulde svare Regning jor Landdrotten at lade samme jorrette. Trondhjem, 10" August 1841. N: Jensen. En ligelydende Gjenpart aj dette Bygselbrev er-forsynet med saadan Paategning: Denne Contract, afhvilken et ligelydende Exemplar er mig overleveret vedtages afmig i alle dens Deler . Fllev Olsen Indahl. Til Witterlighed: G: Høiseth. Ole Moe. Trafikken av svenske skyssbønder opp og ned gjennom Inndalen var stor på denne tida, og mange tok inn for kvile og overnatting på Inndal østre. I boka "Te byn å Levang" står det at -"I Indal hos den bekanta Fllov bodde alltid grddden av jåmterna. Det var en bonde af den gamla, stolta, medvetna men gåstfna och vanliga norska typen. Kaskar ville han ha och kaskar ville han ge." (grådde = krem. Kask = dram) Og i et nytt avsnitt i den samme boka står det: "Likt Suul i glatt och hjårtligt umgånge med husets folk var Indal hos Fllov. Annu min nes vål en och annan den glade, på kaskar begifne gubben och hans anordning med ringen, hvilken man skulle kasta på en krok i taket. Ftittade man kroken ochfick ring en att hanga blefman bjuden, men i motsatt fall fick man bjuda. På så såttfick Fllov många kaskar af svenskar na. Men det bor jade vål också handa att en och annan fård- HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 273 H&FIS-A ---- man hemma ofvade sig i Ellovs konststycke, for att vid nåsta jard lura denne. Ellov fann vål sedermera rådligt att vara något varsam når han skulle bjuda ut sin ring konst." Ellev og Ingeborg fikk ti barn, alle født på Inndal østre, men Ellev hadde også et sides prang mens de var gift, og som resulterte i en sønn med Anne Rasmusdatter Mønnesvald. Barnet, som var døpt Olaus, ble født i mellomjula 1852 og døde i mars året etter. Barnemora ble gift med Ole Pedersen Nerholmsvald i 1857 etter at de hadde fått to barn sammen, og som gift fikk de seks barn til. De var først mderster på Mønnesvald (Hyppen?)og siden husmannsfolk i Barlia under Østnes. Barna i ekteskapet til Ellev og Ingeborg: 81. Serianna, f. 1829. Hun ble gift i 1849 med Ole Arntsen Indal, f. 1818. Ole Arntsen ble bruker på Inndal mellem, se under denne. 84. Annejonette, f. 1833, d. seks måneder gammel. 85. Peder, f. 1835. Han ble gift i 1870 med Beret Eliasdatter Steine, f. 1839. Peder Ellevsen kjøpte Nord-Steine på auksjon i 1 868, men hadde gården bare kort tid før han solgte den videre til svogeren Tron Tronsen Jøsås. Ved salget tok Peder unna hus mannsplassen Nord-Tronesvollen og flyttet dit. Familien brukte siden Tronesvold som slektsnavn. Peder døde i 1 908 og Beret i 1 924. Se mer om dem under Nord-Steine. 86. Ole, f. 1 838. Han ble gift i 1 863 med Liva Olsdatter Svegjerdet, f. 1 838, og ble husmann på Svegjerdet under Inndal mellem. 87. Dødfødt pike, f. 1 840. 88. Elling, f. 1841. Han ble gift i 1876 med Marine Dortea Mikalsdatter, f. 1834 i Trondheim, og var bruker på Inndal østre 1884-1897 og siden på Vestre ved Kjæran. 89. Ingeborg Anna, f. 1844. Hun ble gift i 1871 med Tron Tronsen Jøsås, f. 1841 Tynset. Neste brukere på Inndal østre. Bl 0 Kristian, f. 1846, d. 1846. Bil Nils, f. 1847. Han ble gift i 1871 med Mette Kristensdatter Kveita, f. 1850 Gårdbruker på Garnes. 1 1865 hadde Ellev 2 hester, 10 kyr, 20 sauer, 10 geiter og 2 griser, og utsæden var på 2 tønner bygg, 15 tønner havre og 10 tønner potet. I tillegg til gardsfolket var det tre tjenere på gården: Martinus Paulsen, f. 1845, som siden ble husmann i Sætran under Garnes, var dreng, enka Brynhild Ingebngtsdatter, f. 1799 i Stjørdal og enke etter husmann John Aagesen i Garlia, var kjøkkenjente. Enka Boletta Olsdatter, f. 1810 og enke etter Peder Pedersen Stemsåsen var budeie. Vi ser også at Johannes Andreassen Nord-Lyngsvald, f. 1849, og Gunanna Andreasdatter, f. 1850, fra rydmngsplassen Haugen i Inndals allmenmngen var der som gjetere. Og de hadde et pleiebarn, Elling Olsen, f. 1857 på Prestegårdsvald (utvandret i 1883). INNDALSGÅRDENE
---- 274 H&FIS-A ---- Ellev og Ingeborg Indahl med sønner og døtre. Stående f.v. Sønnene Ole Ellevsen Svegaard (1 838-1907) og Peder Ellevsen Tronesvoll (1835-1908), faren Ellev Indahl (1810-1884) og sønnene Elling Ellevsen Indahl (1841-1919) og Nils Ellevsen Games (1847-1931). Sittende f. v.: Dottera Senanna Ellevsd. Indal (1829-1909), mora Ingeborg Pedersd. Indahl (1806-1902) og dottera Ingeborg Anna Ellevsd. Jøsås (1 844-1 93 1). Når bildet er tatt er ukjent, men det er altså tatt før 1 884.
---- 275 H&FIS-A ---- I 1874 overtok svigersønnen Tron Tronsen som bruker på gården, og Elle v og Ingeborg ble kårfolk. Ellev dode i 1884 og Ingeborg i 1902. Tron Tronsen Jøsås (1841-1913) og Ingeborg Anna Ellevsdatter (1844-1931) Tron Tronsen var fodt i Tynset i 1841 og var sonn av Tron Johnsen Vold og hustru Kan Johnsdatter, som med åtte barn fikk mnflyttmgsattest fra Tynset til Holme i 1847. Faren kjøpte Vester-Jøsås i 1850. Tron Tronsen var utdannet sersjant da han i 1871 ble gift med dattera på Inndal ostre, Ingeborg Anna Ellevsdatter. De overtok som brukere i 1874 etter at de hadde vært brukere i Nordsteme et par år, og de ble på Inndal ostre til i 1884, da Tron Tronsen overtok Vester-Josås. Seinere - i 1889 - kjøpte han Bollgarden ostre sondre. Tron døde der i 1913 og Ingeborg Anna i 1931. Ved folketellinga i 1875 var besetningen på Inndal ostre på 2 hester, 1 foll, 5 kyr, 1 kalv, 8 sauer, 9 geiter og 1 gris, og kårfolket hadde i tillegg 2 kyr, 6 sauer og 2 gei ter. Utsæden var på 2 tønner bygg, 10 tonner havre og 8 tønner potet. Til hjelp på gården hadde de fortsatt Elling Olsen som dreng, Liva Abrahamsdatter (Karlgård) som tjenestejente og Bergitta Hansdatter Garnesvald, f. 1864, som barnepike. Bergitta ble i tjeneste på Inndal østre også etter at hun ble voksen, således er hun registrert som tjenestejente der i 1891. Endelig var det to tilreisende svenske kobberslagere fra Karlstad som bodde der akkurat da. De er oppført som A. Brun og E. Lindberg. Tron og Ingeborg Anna hadde ni barn: Bl . Trine Kristine, f. 1 871 på Inndal østre. Utvandret til Amerika i 1 896. 82. Inga, f. 1873 på Inndal østre, d. 1873. 83. Ellev, f. 1 875 på Inndal østre. Han utvandret til Amerika i 1 896. 84. Vilhelm, f. 1876 på Inndal østre, d. 1882. 85. Inga, f. 1878 på Inndal østre. Hun ble gift i 1899 med Ole Edvard Olaussen Kvernmo. Gårdbruker i Bollgarden. 86. John Odin, f. 1 880 på Jøsås. Han utvandret til Amerika i 1 900 og tok "homeste ad" i Bottineau County, Nord-Dakota. G. 1904 med Anna Nybakken, og samme år skaffet de seg farm i Torning Township. De fikk åtte barn. Odin Wold var char ter - medlem av Fron Lutheran Church, og i 1 8 år var han medlem av skolestyret i Torning og medlem i Farmers Union. Han døde i 1954 V 87. Konrad, f. 1 882 på Inndal østre. Han dreiv handel på Verdalsøra da han i 1907 bie gift med Signy Marie Pedersdatter Hermann, f. 1883 i Sparbu, datter av Peder Hermann på Hofstad i Leksdalen. Han er oppført som gårdbruker i Bollgarden østre søndre 1909-191 1, men flyttet seinere til Trondheim. 88. Olaf William, f. 1885 på Jøsås. Utvandret til Minot, Nord-Dakota i 1909. 89. Tora Jørgine, f. 1887 på Jøsås. Hun ble gift i 1915 med overrettssakfører Hans Abraham Johannessen Meyer Bjørn, f. 1880 i Oslo.
---- 276 H&FIS-A ---- Elling Ellevsen (1841-1919) og Marine Dortea Mikalsdatter (1834-1914) Elling Ellevsen var født på Inndal østre i 1841 og var sønn av før nevnte Ellev Olsen og Ingeborg Pedersdatter. I 1876 ble han gift med Marine Dortea Mikalsdatter Leirfallaunet, f. 1834 i Trondheim. Hun var datter av Mikal Pedersen fra Trondheim, og tjente hos Josias Jakobsen på Leirfallaunet i 1865 og losjerte hos Olaus Johannessen på Nessmoen i 1875. Hun livnærte seg da med veving og spinning. Elling arbeidet som smed heime på Inndal østre fram til 1877, da han kjøpte Stamphusmyra på auksjon og var bruker der til 1883. Da solgte han bruket til Nils Olsen Graven, og ble leilending på Inndal østre. Bygselkontrakten er datert 14. april 1884 med klausulen "indtil Ellev og kones død". Ved folketellrnga 1891 var følgende personer bosatt på Inndal østre i tillegg til Elling, kona Marine og sønnen Ellev: Kårenka Ingeborg Pedersdatter, 85 år, tausa Ingeborg Hansdatter, 30 år (datter av husmann Hans Olsen Garnesvald), måler Enk Daniel Valin, 32 år, født i Ångerman land, og hans kone Kjersti Nilsdatter, 21 år, født i Åre (datter av Nils Persson i Renssjon?). Med den før nevnte klausulen i bygselkontrakten hengende over seg, syntes kan skje Elling at framtida på Inndal østre var usikker, og i 1896 kjøpte han småbruket Vestre ved Kjæran og flyttet dit. Før han reiste, ble det holdt auksjon over både dyr, gårdsredskaper, innbo og husgeråd. I 1900 var Elling oppført som bruarbeider ved siden av å være gårdbruker på Vestre. Elling døde som kårmann og enkemann på Vestre i 1919, etter at kona døde i 1914. Før de ble gift hadde Elling to barn: Bl 0 . Maren Anna Ellingsdatter, f. 1863 på Inndal østre. Mora hennes var Anne Mikkelsdatter Hjelden, f. 1 832. Maren Anna vaks opp hos Ole og Marta Kriken, og ble gift med Martin Olsen på Skavhaugg øvre i 1 890. B2°.Anneus Ellingsen, f. 1874 i Allmenningen. Mora var Karen Maria Andreasdatter fra plassen Lilleenget i Inndalsallmenningen, f. 1854 i Ner-Holmen, og som i 1883 ble gift med enkemann Ole Halvorsen. Disse var husmannsfolk i Bergstua før de utvandret til White Earth, Nord-Dakota i 1903. Anneus vaks opp som fos tersønn hos Halvor Olsen og Anne Ellingsdatter i Småsætran under Garnes, og flyt tet til Sverige i 1 894. I 1900 bodde han i Berge i Åre og arbeidet på sagbruk. Men i 1901 utvandret han over Trondheim til Osakis, Minnesota som Anius Ellingsen Garnesvald. Elling og Marine Dortea hadde bare en sønn sammen B 3". Ellev, f. 1 878 i Stamphusmyra. Som 1 8-åring fikk Ellev sønnen Sigurd Alfred med Anna Kjerstine Steinsmo (se under Steinsmoen). Så ble han gift i 1 899 med Grete Bergitte Johannesdatter Østnesvald, f. 1 873. Grete var datter av Johannes Olsen og Sirianna Jensdatter på Engsvehaugan under Østnes.
---- 277 H&FIS-A ---- Ellev Indahl arbeidet ved jernbanen i hele sitt yrkesaktive liv. Han startet karrieren som anleggsarbeider på Hell-Sunnanbanen i 1898. I 1906 begynte han ved Verdal stasjon og fikk fast ansettelse som betjent i 1 91 1 . I 1 91 7 ble han forfrem met til stasjonsformann, en stilling han hadde til han sluttet etter oppnådd alders grense i 1 942. Ellev tok også over småbruket Vestre etter faren og hadde dette til han i 1926 solgte til Anton Hofstad og kjøpte seg heim på Øra (Sjåstad, gnr. 20, bnr. 32). De hadde ti barn. Grete døde i 1923. Ellev ble gift for andre gang i 1952. Cl . Einar, f. 1900 på Vestre, d. 1983. Einar Indahl arbeidet ved garveriet på Øra. Han ble gift i 1 921 med Olga Marie Eliseusdatter Bye, f. 1899 i Meråker, og som var datter av baneformann Eliseus Bye. De hadde to barn -Else, f. 1921, og Leif, f. 1923. C 2. Sigrun, f. 1903 på Vestre, d. 1924. C 3. Johan, f. 1904 på Vestre, d. 1904. C 4. Magnus, f. 1905 på Vestre, d. 1973 i Saskatchewan, Canada. C 5. Gunhild, f. 1907 på Vestre, d. 1908. C 6. Johan, f. 1908 på Vestre, d. 1966. Johan Indahl var regimentskredder ved DR3 på Rinnleiret. G. 1934 med Hedvig Charlotte Winnberg, f. 1910 i Levanger, d. 2003. De overtok heimen på Øra etter Johans far i 1 95 1 . C 7. Gunhild, f. 1910 på Vestre, d. 1931. CB. Ella, f. 1912 på Vestre, d. 1984. G. 1935 med kommunerevisor Arnold Næss, f. 1909, d. 1977. De bodde i villaen Solheim i Jernbanegata, like bak nåværende Esso bensinstasjon. C 9. Dagny, f. 1914 på Vestre. G. 1940 med Alf Berg, Levanger. Cl O.Gunnar, f. 1 91 8 på Vestre, d. 1 967. Stasjonsbetjent. G. 1 940 med Hjørdis Mariusdatter Selnes, f. 1919, d. 1995. De hadde bolig i Gamlevegen på Ørmelen. Neste bruker ble Anneus Olsen Indahl: Armeus Olsen Indahl (1849-1907) og Gusta Benedikte Bendiksdatter (1857-1907) Anneus Olsen var født i 1849 på Inndal mellem av foreldre Ole Arntsen og kone Sinanna Ellevsdatter. I 1880 ble han gift med Gusta Benedikte Bendiksdatter Jensen, f. 1857 i Lemstrand. Hun var datter av proprietær Bendik Jensen i Mosvik og enke Albertine Engelsen Lodell. Mora ble gift i 1860 med Jeremias Ellevsen Sagmo, sag mester og husmann på Sagmoen og seinere bygselmann på Leirhaug (Aunet). Bryllupet til Anneus og Gusta ble trolig holdt på Leirhaug, og paret bodde der det første året. Siden flyttet de til Inndal mellem, og Anneus tok over denne gården etter Ole Arntsen i 1884, d. v. s. han skulle bruke den på farens kontrakt. Men i 1896 flyt tet han til Inndal østre og ble leilending der. Ved siden av gårdbrukeryrket var Anneus Indahl også en særdeles dyktig og selv lært smed. Han smidde alle slags redskaper, men spesialiteten hans var å lage eng elskploger, som kom i bruk i 1860-70-åra. Anneus laget både treverket og utførte INNDArSGÅRDENE
---- 278 H&FIS-A ---- Gusta og Anneus Olsen Indah smedarbeidet på plogene sine, som var berømte over hele bygda. Men han fikk ikke tid til å lage ploger til alle som ville ha, fordi gardsbruket tok det meste av tida. Både Anneus og Gusta døde i 1907. Anneus og Gusta fikk til sammen tolv barn, men fire av dem døde som små: Bl . Ole, f. 1 880 på Leirhaug, d. 1 882 på Inndal mellem. Derte året var det en epi demi av skarlagensfeber og struphoste (krupp) i Verdalen, og kirkebøkene viser at så mange som 59 barn under ti år døde i løpet av året. 82. Jeremias, f. 1881 på Inndal mellem. Trilling. Døde 1 time etter fødselen, hjemme døpt av Tron Jøsås. 83. Albert, f. 1881 på Inndal mellem. Trilling, levde % time etter fødselen, hjemme døpt av jordmor Gunhild Kausmo. 84. Dødfødt gutt, f. 1881 på Inndal mellem. Trilling. 85. Jeremias, f. 1882 på Inndal mellem. Han ble gift i 1907 med Anna Oline Nilsdatter Garnes, f. 1 884 på Garnes, datter av Nils Ellevsen Garnes og Mette Kristensdatter. De ble de neste brukerne på Inndal østre. 86. Signe, f. 1884 på Inndal mellem. Hun ble gift i 1905 med Anton Kristian Johannessen Slapgård, f. 1880 i Slapgarden, d. 1 95 1 . De bodde på Nessgård under Ness østre. Signe døde i 1956. Seks barn. 87. Albertine, f. 1 887 på Inndal mellem. I 1 900 var hun elev ved Thorshaugs Institutt i Oslo, en skole for utviklingshemmede. Hun var ugift og bodde hos søstera Anna Hybertsen på Storøra. Hun døde i 1975. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 279 H&FIS-A ---- 88. Emma Karoline, f. 1889 på Inndal mellem, d. 1968. Hun ble gift i 1910 med Ole Marius Eliassen Ness, f. 1 884 på Ness, og ble gardkone på Ness østre. 1 1 barn. 89. Ole, f. 1892 på Inndal mellem. Han ble gift i 1915 med Elise Olsdatter Vangstad, f. 1894 på Vangstad, datter av gårdbruker Ole Vangstad. Ole Indal var forpakter i Ravloa og seinere gårdbruker på Rinnaunet i Frol, som han kjøpte i 1 935. De hadde åtte barn, en av sønnene var den kjente felespillemannen Olav Indahl (1924-2004). Ole døde i 1968 og Elise i 1989. 810. Anna Gustava, f. 1894 på Inndal mellem, d. 1962. Hun ble gift i 1920 med Andreas Hybertsen, f. 1898 i Kall, d. 1970. Småbruker på Storøra. Fem barn. Bl 1. Ingeborg, f. 1897 på Inndal østre, d. 1986. Gift med Annar E. Petersen, Oslo, f. 1892, ingeniør i NSB. De bodde i Oslo. Henrik E. Petersen, mangeårig kultur sjef i Verdal, er en av sønnene deres. Bl 2. Bergljot, f. 1 900 på Inndal østre, d. 1979. Hun ble gift i 1922 med John Nelius Martinsen Suul, f. 1894 i Sandvika, d. 1980. De var gårdbrukere i Sulstua. Jeremias Anneussen Indahl (1882-1948) og Anna Oline Nilsdatter (1884-1961) Jeremias ble gift i 1907 med Anna Olme Garnes, f. 1884 på Garnes, datter av Nils Ellevsen Garnes og kone Mette Knstensdatter (Da var det for øvng dobbeltbryllup på Garnes, for Annas søster Konstanse ble samtidig gift med Ole Lorentsen Aarstad.). Samme år som de ble gift, fikk Jeremias bygselkontrakt på Inndal østre. Kontrakten mellom ham og Værdalsbruket var følgende: Gårdmandskontrakt Inndal østre. Brugen og Benyttelsen aj den A/S Værdalsbruget tilhørende gard Inndal østre gårds no 176 Brno 3 aj skyld mark 12,03 beliggende i Værdalens Thinglag, overdrages herved til Jeremias A. Indal for hans og nuværende hustru Annas levetid, så lenge hun i Enkestand jorbliver, på betingelse aj at omstående alminnelige og nedenstående særlige vilkår i rette tid opjyldes: Ingen aj gardens husmandspladse medjølger jorpagtmngen, som forøvngt gjedder gården i dens nuværende omfang, hvad dyrketjord og indmark betrejjer. I årlig afgift erlægges inden kvert års udgang kr. 120 - et hundredeog tyve kr. -. I tilfælde aj, at eieren ønsker at sælge gården, er Brugeren, som har forkjøbsret, jor pligtet til atjravigegården med 1 -et- års varsel. Jagtretten jorbeholdes grundeieren eller hvem han måtte overdrage den til. Det bemærkes, at ajgijten vil blive forhøiet med kr. 10,00 efter 3 årsforløb. Forpagtningen tåger sin begyndelse 14de April 07. Værdalen Iden November 1907. A/S VÆRDALSBRUGET. B. Chr Jensen (sign). INNDALSGÅRDENE
---- 280 H&FIS-A ---- Nærværende kontrakt som er utstedt i 2 expl. vedtages aj mig i alle dele JeremiasA. Indahl (sign). Til Vitterlighed: 0. Grande (sign). N.Garness (sign) Anna ogjeremias Indahl I 1918 kjøpte Jeremias gården av Verdal kommune for 8600 kroner, men skjote ble utstedt først i 1928. Jeremias Indahl tok vare på musikkarven etter Ol' Arntsa" og leverte den videre til sine barn. De fleste av dem trakterte et instrument. Jeremias døde i 1948 og Anna i 1961. Jeremias og Anna fikk ti barn: Bl . Agnar, f. 1907 på Garnes, d. 1989. Gift 1935 med Ellen Paulsdatter Lerfald, f. 1907, d. 1996. De var forpaktere i Ravloa. Han eide også Lillebergsmoen, gnr. 278, bnr. 2 i Vinne, som han kjøpte i 1943. Agnar og Ellen hadde ingen barn. 82. Nils, f. 1 909 på Inndal østre, d. 1 992. Nils var lastebileier og var den første som kjørte melkebilrute fra Inndalen til meieriet på Øra. Det skjedde i 1935. Han var ugift og bodde lenge på Inndal østre, men flyttet siden ned på Verdalsøra. 83. Gunnar, f. 1910 på Inndal østre, d. 2001 . Gift 1936 med Målfrid Sørensdatter
---- 281 H&FIS-A ---- C-c- NT ■i i i Gruppebilde fra Inndal østre ca 1915: Bakerste rekke fra v.: Ole Aasant, Ragna Skavhaug (g. Valberg), Anna Indahl (g. Hybertsen), Andreas Hybertsen (?). Midtre rekke fra v.: Maren Aasan, Anna Indahl m/sønn Trygve, Mette og Nils Garnes, jeremias A. Indahl. Foran: Agnar Indahl, Nils Indahl, Egil Aasan, Gunnar og Asbjørn Indahl (rekkefølgen er usikker) Bergsmo, f. 1913 i Kluken, datter av sersjant og gårdbruker Søren Olaussen Bergsmo og kone Oline Larsdatter, født Bakke. I 1937 kjøpte Gunnar gården Vester-Asen i Leksdalen av sin svigerfar for 14 000 kroner og hadde denne til 1 948, da han solgte den til Karl Langåssve og overtok farsgården på Inndal østre. Etter at de overlot gården til sønnen Magne, kjøpte Målfrid og Gunnar eiendom men Solstad på Garpa og flyttet dit. Gunnar døde i 2001 og Målfrid i 2002. Sju barn. Familien er omtalt i Leksdalsboka, s. 564. 84. Asbjørn, f. 1912 på inndal østre, d. 1982. Gift 1939 med Åsta Olbertsdatter Aalberg, f. 1917 i Sparbu, d. 2000. Åsta var datter av Olbert og Jenny Aalberg og søster av Alfhild Østerås på Garnes øvre. Hun tjente på Garnes før hun ble gift med Asbjørn. Asbjørn kjøpte småbruket Haugli under Hallem nedre vestre i 1942. Fire barn. 85. Trygve, f. 1914 på Inndal østre, d. 1997. Gift med Inger Margrete Skavhaug, f. 1920. Etter 2. verdenskrig forpaktet Trygve, sammen med Ingemar Indstad, går den Gravbrøt i Snåsa en periode, og etterpå var han gårdsbestyrer på Brenna i Sul et par år. I 1 950 bygde de hus på Smiåkeren, en frådelt parsell av Inndal østre (bnr. 10), og Trygve dreiv da med maskinkjøring. Som enke flyttet Inger til eldre leilighet på Stekke på Øra. Fire barn. INNDALSGÅRDENE
---- 282 H&FIS-A ---- Indahlskarene spilte i mange bryllup. På dette bildet er Asbjørn t. v. og Gunnar t. h. sammen med John I. Lindseth med trekkspill på "brøllopsspelling"på Rinnan i 1955 for brudeparet Liv Norum og Asbjørn Røstad. 87. Minda, f. 1920 på Inndal østre. Gift 1952 med Egii Hanevold fra Asker, f. 191 9, d. 1 993. De bodde i Asker, sei nere på Verdalsøra. Ei datter. 88. Aslaug Ingeborg, f. 1922 på Inndal østre, d. 2007. Gift 1949 med Norodd Hynne, f. 1920, d. 1978, gårdbruker på Eklo søndre. Etter at hun ble enke, bodde Aslaug i Rådhusgata på Øra og i Leklemsåsen. Aslaug og Norodd Hynne hadde fire barn. 89. Ola, f. 1924 på Inndal østre, d. 2001 . Gift 1951 med Anna Bergljot Garli, f. 1932. Gårdbruker på Vikdal. Fire barn. BlO.Ellev, f. 1927 på Inndal østre, d. 2008. Gift 1950 med Hildur Skjerve, Skogn, f. 1929. Bosatt på Skjerve i Skogn. Fem barn. Målfrid og Gunnar Indahl var gårdbrukere på Inndal østre fra 1 948 til ca. 1 977. Fotoet er fra da de bodde på Vester-Åsen i Sør-Leksdalen.
---- 283 H&FIS-A ---- Etter av Jeremias var dod, ble gården som nevnt overtatt av sonnen Gunnar Jeremiassen Indahl. Han og familien hans er nærmere omtalt i Leksdalsboka. Seinere har Gunnars sonn Magne Indahl og kona Bjørg, f. Nessemo, vært eiere og brukere av gården. Nåværende eier er Hans Morten Indahl, som er sonn av Mant og Hroar Indahl og sonnesonn av Gunnar Indahl.
har Gunnars sonn Magne Indahl og kona Bjorg, gården. Nåværende eier er Hans Morten Inda Indahl og sonnesonn av Gunnar Indahl. Husmannsplasser og frådelte bruk: Som på andre garder er også husmannsplasser benevnt som -vald, og det har vært litt av et n på de enkelte plassene. Forhåpentligvis stemma vel en eller annen husmann ha blitt plassert på ROTMOEN ooj dk in a Som på andre garder er også husmannsplassene under Inndal ostre stort sett bare benevnt som -vald, og det har vært litt av et mosaikkarbeid å fordele husmennene på de enkelte plassene. Forhåpentligvis stemmer det noenlunde bra, og skulle like vel en eller annen husmann ha blitt plassert på feil plass, bes det om forståelse. GNR. 224, BNR. 4 OG 8. Rotmoen i 1955. INNDALSGÅRDENE
---- 284 H&FIS-A ---- Det foreligger opplysninger om at både plassjorda og husa på Rotmoen har hatt veks lende plassering opp gjennom tida. Den første Rotmoplassen skal ha ligget mellom Bergstua og Kilholmen, men ved anlegget av Karl Johans veg skal plassen og husa ha blitt flyttet østover og til sørsida av vegen (mellom vegen og elva). Husa lå da ca 100 meter lenger vest enn nåværende plassering. Det var Lornts Mikalsen som såtte opp hus der de står i dag. Ved folketellrnga i 1801 er oppført bare en husmannsplass under Inndal østre, og vi mener at det må være Rotmoen. Svend Johansen (1769-1813) og Guru Arntsdatter (1761-) Svend Johansen var husmann på Rotmoen i 1801 og var samtidig dragon på Inndal østre. Han var født i 1769 på Prestegårdsvald i Vuku av foreldre Johan Pedersen Vest- Grunden og kone Sissel Svendsdatter. Sissel var født utenfor ekteskap av foreldre Svend Jensen Indal og Mant Torkildsdatter. Mant var igjen datter av husmann Torkild Indal, som døde i 1732 og som kanskje også var husmann på Rotmoen i si tid. Som enke bodde Sissel hos sønnen på Rotmoen i 1801, og ble med da han flyt tet til Halsetbakken, og hun døde der i 1805, 77 år gammel. Svend ble gift i 1794 med Guru Arntsdatter Balgård, f. 1761 på Lundskmvald av foreldre Arnt Mortensen og Sigrid Olsdatter (se Stuskmsætten I). I 1805 hadde de flyttet til Halsetbakken, og Svend døde den 1813. Guru levde som husmannsenke på Halsetbakken ennå i 1825, men det er ukjent når hun døde. Det ser ikke ut til at Svend og Guru etterlot seg livsarvmger. Baard Larsen Schieflo (1771-1839) og Sigrid Nilsdatter (1770-1854) Baard Larsen Schieflo var utenbygds fra. Han var født i 1771-72 og var "reforme cor poral" da han i 1797 ble gift med Sigrid Nilsdatter Kvelstad, f. 1770. Sigrid var dat ter av lærer og klokker Nils Eriksen Kvelstad, som også var bygselmann i Kvelstad. Baard og Sigrid fikk sitt første barn i Lromsdalen og var deretter husmannsfolk under Kvelstad før de kom til Rotmoen mellom 1804 og 1807. Mellom 1811 og 1815 flyttet de til Tangen ved Kjesbuvatnet. Om Sigrid "Tanga" har det versert mange og til dels makabre historier uten at alle kan verifiseres. Det er således fortalt at hun skal ha drept mannen sin ved å stikke ei stoppenål i hjertet hans. Hun dreiv også med heimebrenning i stor stil i den vesle stua si. Lensmannen hadde nok mistanke, men det var vanskelig åfå ram på henne. Sigrid hadde godt utsyn fra stuevmduet og så lensmannsskyssen når den kom over isen på Kjesbuvatnet, og da fikk hun gjemt unna utstyret i tide. En gang greide likevel lensmannen å lure Sigrid. I stedet for å kjøre over isen, kom han skogleies og bakveien til Tangen og tok Sigrid på fersk gjerning og beslagla utsty ret. Det gikk lmidlertid ikke lang tid før Sigrid hadde skaffet seg nytt apparat, og pro duksjonen var i gang som før! 23 Baard døde i 1839 og Sigrid i 1854. De hadde åtte barn: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 285 H&FIS-A ---- Lars, f. 1797 i Tromsdalen. Han ble gift i 1828 med enke Karen Børresdatter Gren, f. 1795 i Ulvilla, d. 1880 i Gren. Hun var datter av strandsitter Børre Bardosen Ulvillen og kone Sunni Ellevsdatter, og var enke etter bonde Jakob Kristiansen Gren, f. 1 780 i Dillan, som hun ble gift med i 1 8 1 8, og som døde i 1 827. Lars Bårdsen ble gjennom giftermålet bonde på Gren nedre fram til 1 873 og døde der i 1 879. De hadde fem barn. Nils født 1 800 i Kvelstad. Gift første gang i 1 822 med enke Marit Pedersdatter Ørtugen, f. 1782 på Elnes. Marit var enke etter Ole Bardosen Ørtugen, som hun ble gift med i 1 808. Nils Bårdsen fikk forpaktningskontrakt på Ørtugen i 1 824 og hadde gården til sin død i 1 874. Kona Marit døde i 1 863, og Nils ble gift på nytt i 1 864, nå med Marta fdansdatter, f. 1 826 på Overnessvald. fdun var datter av husmann Hans Andersen og Maria johannesdatter. Nils hadde for øvrig et barn med Marta mens han ennå var gift med Marit! Nils døde i Ørtugen i 1 874, mens Marta døde som kårenke på Snekkermoen hos sønnen Hans Nilsen i 1 897. Beret, f. 1802 på Kvelstadøra. Hun ble gift i 1824 med Anders Johansen, f. 1 797 i Kluken, gårdbruker i Kluken vestre. Beret døde i 1 894 hos sønnen Lars på Holmlivald - Jamtplassen- etter å ha vært enke fra 1 870. Anne, f. 1804 på Kvelstadvald. Gift første gang i 1827 med skiløper John Pedersen Lund, f. 1 803 på Lund. Han døde i 1 830, og Anne ble gift for andre gang i 1834 med Sivert Tørrisen Kluken, f. 1790, d. 1868. Sivert var gårdbru ker i Kluken østre 1 845-1 868. Anne fikk kgl. skjøre på gården i 1 875. Hun døde i 1879. Bl B 2 B 3 B 4 B 5 Serianna, f. 1 807 på Rotmoen. Hun ble gift i 1 828 med Amund Torkildsen Bunes, f. 1 800 på Langdal lille. De bodde på Karmhusvald, Klukstangen og Røsenget før de igjen flyttet til Klukstangen, der Amund døde i 1 841 . Som enke fikk Serianna i 1 846 dattera Beret Marta med Ole Mortensen Lerhaug. Så giftet hun seg i 1 855 med Ole Olsen Røske fra Inderøy. I 1 865 var de kårfolk på Røske. Dattera Beret Marta bodde også der da. Marta, f. 1811 på Rotmoen. I 1848 flyttet hun til Inderøy, og i 1865 var hun gardkone på Nordheien i Inderøy, gift med gårdbruker Ingebrigt Andreassen, født ca. 1791, og de hadde sønnen Sivert på ti år. Ved folketellinga 1875 losjerer Marta på Bergsmarka på Inderøy, delvis fattigunderstøttet. Det er anført at hun fremdeles er gift, men at mannen er kommet på legd på Grande. John, f. 1816 på Tangen. Han ble gift i 1840 med Lisbet Svendsdatter, f. 1815 B 6 B 7 i Sverige. Lisbet var trolig født i Gråsjøen i Kall og var datter av Gjertrud Olofsdotter, f. 1778, og ukjent far. 24 Mora ble gift i 1825 med Lars Jakobsen Fossnesset, og ved giftermålet står det at de var inderster på Årstadvald, men mer enn dette finner vi ikke om dem. John Bårdsen var husmann på Tangen og seinere på Åsenvald i Ulvilla. I 1875 bodde John og Lisbet hos dattera Serianna og svigersønn Gunnerius Bårdsen på husmannsplassen Gjerdet under Stiklestad østre, i 1891 losjerte de på plassen Haugen under Slottet, og den siste plassen de bodde på var Stubbe under Lyng. John døde der i 1 895, mens Lisbet døde hos sønnen, lærer Lars Johnsen på Vikdal i 1896. INNDALSGÅRDENE
---- 286 H&FIS-A ---- De hadde tre barn: Cl . Serianna, f. 1 840 på Tangen. Hun ble gift i 1 871 med Gunnerius Bårdsen, f. 1851 på Nessvald under Ness vestre. I 1875 var de husmannsfolk på Gjærdet under Stiklestad østre. Serianna døde i 1 880 etter et barnlaust ekte skap, og Gunnerius giftet seg på nytt i 1882, nå med Grete Lisabet Sørensdatter, f. 1860 på Lorås, Inderøy. I 1884 fikk de dottera Sofie Berntine. Sofie bodde på Halset vestre i 1900, og hadde husarbeid og fjøs stell. I 1921 ble hun gift med Andreas Olaussen Kvello og ble bondekone i Kvelloa. Gunnerius ble på nytt enkemann i 1885, og giftet seg for tredje gang i 1 889, nå med Karoline Andersdatter Stiklestadvald, f. 1 870, og de fikk seks barn i åra 1891-1906. I 1900 var de bosatt på Heggås under Stuskin. C 2. Lars, f. 1 843 på Tangen (Kjesbu), d. 1 894. Lars Johnsen var skolelærer med eksamen fra seminaret i Klæbu, og hadde lærergjerning, først i Helgådalen, og fra 1 867 i Steine, Inndal og Sul skolekretser. Han kjøpte rydningsland av Nord-Steine og skaffet seg heimen Vikdal. Stua som han såtte opp, kjøpte han på auksjon etter Ola Allmenningen på Almenningsplassen i Tromsdalen i 1885. Han ble gift i 1867 med Maria Johannesdatter, f. 1846 på Holmlivald, d. 1920 på Vikdal. De hadde fire barn. Se under Vikdal. C 3. Karoline Birgitte, født 1 857 på Åsenvald. Hun ble gift i 1 880 med Andreas Martin Eriksen Fryckblad, f. 1853 i Inderøy. De bodde på en plass under Borgen i 1 900, og Andreas Fryckblad var i hesteskyssens tid skysskar hos flere av skyss-skafferne på Øra, og lengst hos Arnt Sneve. Etter at han sluttet som skysskar, var han i mange år krøtterpasser under transport med jernba nen til Oslo. De mistet heimen under brann i 1920-åra, og bodde etter den tid på aldersheimen. Birgitte døde på Innherreds Sykehus 1. april 1935, etter at mannen var død året før. De hadde sju barn. Ei dotterdotter av dem, Kjellrun Liden, ble gift med Rasmus Brendmo i Sul. Rasmus Ellingsen (1783-1845) og Elisabet Pedersdatter (1790-) Rasmus Ellingsen var født i 1783 i Sulstua og var sønn av Elling Rasmussen Suulstuen og kone Agnes Larsdatter. Rasmus var en geskjeftig kar på mange mater. Han vaks opp i Sulstua og hadde tidlig et godt drag på jenter. Således hadde han noen besøk nedover i Inndalen og såtte barn på to jenter der i 1805. I 1808 og -09 var han kusk ved skiløperkorpset, men ble siden fritatt på grunn av at han skadet seg med øks i høyre hand og bl.a. mistet lillefingeren. I 1811 ble Rasmus gift med Elisabet (Lisbet) Pedersdatter Lillemo, f. ca. 1790. Hennes opphav er høyst usikkert, men hun kan ha vært datter av Ingeborg Hansdatter Nordløkken, som kom fra Singsås til Verdalen ca. 1770 og ble gift i 1796 med Anders Eriksen Bynen. I 1801 bodde disse på Sæter i Helgådalen. Rasmus og Lisbet var mderster i Sulstua og Austgarden i Sul før de ble hus mannsfolk på Rotmoen ca. 1822, og var der i fire år. I 1827 hadde de flyttet til Vestgarden i Sul, og seinere kom de til Bjørsmoen. 1 1833 bodde de hos Rasmus' HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 287 H&FIS-A ---- sonn, Anders Rasmussen, på plassen Langsveet under Fikse i Leksdalen. Hvorfor de flyttet så mye og ofte, kan vi bare gjette oss til, men gjennom å lese rettsdokumenter får vi opplyst at Rasmus hadde et "siet rygte", og mens han bodde i Leksdalen begikk han en ugjerning som kostet ham friheten for resten av livet. Dette skjedde sommeren i 1835. Familien var i fattige kår og manglet mat, og etter at Rasmus i fjorten dager hadde gått omkring i bygda og forgjeves hadde sokt arbeid, drog han om kvelden den 20. juli ut på en skjebnesvanger tur til fots fra Leksdalen og helt opp til Fagerlivollen oppe i Sognavola, som denne sommeren var seter for noen garder i Leirådalen, og han ankom dit tidlig neste morgen. Hva som skjedde der oppe, fortalte den 68-årige setertausa Mant Enksdatter Spandvaldet om i den påfol gende rettssaken. 25 For lesbarhetens skyld er forklarmgen hennes gjengitt i vår tids språkdrakt: Marith Enksdatter Spandvaldet eller Gjermstadvaldet, 68 år gammel. Hun forklar te, at om morgenen den 21. f. m. ved 6-7-tiden holdt hun på i fjøset på Fagerlivollen på Sulfjellet, der hun i sommer røkter klagerens ogfleres krøtter Hun merket da at noen stengte fjøsdøra for henne med en staur, og ble var at en person gikk inn i mas tua. Hun smøg seg ut gjennom fjøsgluggen og gikk etter ham. Ved ankomst til kjels kjolet og mastua traff hun på personen, som hadde svertet ansiktet og forøvrig for søkte å skjule ansiktet sitt. Han hadde lue på hodet og så vidt erindres et blått hal størkle, hvordan han ellers var kledd erindres ikke, med han så ut til å være noe aldrende og hadde en skade eller et arr på høyre hand. Hun kjenner anklagede så mye fra før at hun skal kunne skjelne ham fra et annet menneske, men tør likevel ikke med bestemthet påstå at det var han somforøvde den anmeldte misgjerningen, fordi han som sagt hadde forsøkt å gjøre sig ukjennelig. Ved ankomsten til kjelskjolet bad hun personen på mat, hvis han var suiten, men bad ham for Guds skyld å ikke røve osten hun hadde laget. Til det svarte han under bannskap, at "han skulde gi henne mat, han", og tok deretter tak i henne, kastet henne ned på golvet, som var av stenheller, og dro henne så etter håret over setervollen og inn i fjøset og stengte døra, etter å ha mishandlet henne ved å trampe på henne og slå henne to ganger med nevene og en gang i hodet med en øks. Øksa som han brukte, tilhører setra og var oppbevart i et skur eller en gang imellom mastua og kjelskjolet. Personen gikk deret ter på nytt inn i mastua, og i en stripet sekk som han hadde med seg, tok han med segfølgende varer: 1. tilhørende Peder Johnsen Trøgstad: 7 hvitoster, 1 mysost på ca. 1 mark, 20 leiver flatbrød, 1 fleskestykke på ca. 5 eller 6 merker og 1 pel brennevin. 2. tilhørende Anders Eklosveet: 1 mysost, 1 kvitost og 9 eller 10 merker smør. 3. tilhørende Ellef Skrove: 1 kvitost, en dall med ca. 4 potter fløte eller rømme, og 1 dall med smør. 4. tilhørende Lars Togstad: 1 kvitost og 20 merker smør. 5. tilhørende Elias Olsen Trøgstadvaldet: 1 kvitost. 6. tilhørende henne seiv: 1/8 merker tobakk. INNDALSGÅRDENE
---- 288 H&FIS-A ---- Etter at hun fra fjøset hadde sett at røveren dro til skogs med tyvegodset, og hun på nytt hadde kommet seg ut av fjøset gjennom gluggen, hie hun på nytt oppmerksom på røveren, som under banning f orfulgte henne helt til hun kom seg inn i skogen. Etter at forbrytelsen var skjedd fikk hun tak i gjetergutten ute i marka, og han hie sendt til bygds for å varsle om det som hadde skjedd. Rasmus ble ganske fort mistenkt for ugjerningen, og Leirådalsbøndene som eide tyvegodset tok saken i egne hender, troppet opp heime hos ham for ransaking, og etter at de hadde funnet en del av varene, overleverte de ham til lensmannen. Deretter ble han stilt for retten, anklaget for ran (røveri) og dømt til åtte års straffar beid i Trondhjems Tukthus. Om han seinere fikk enda strengere straff i overretten, er ikke kjent, men han var kalt "slave nr. 116" da han døde på Trondhjems hospital 5. januar 1845. Som dødsårsak er oppgitt "brystsvaghet". Hvor Lisbet bodde resten av livet, er ikke kjent. I avhøret i retten opplyste Rasmus at han og Lisbet hadde ti barn, hvorav fem levde i 1835. Bare åtte finnes i dåpsregistret, så de to manglende er kanskje dødfød te, eller så har han også tatt med de to som han hadde utenom ekteskapet. Disse to var: Bl 0 . Anders, f. 1805 på Kvellovald. Mora var Ingeborg Steffensdatter, tjener i Levringan i 1 801 . I mai 1 827 fikk Anders en sønn utenfor ekteskap: Cl°. Olaus Andersen, f. 1827 på Inndal østre. Mora var Kjersti Olsdatter, f. 1 805 på Fåravald, datter av Ole Olsen Krag og Stina Håkansdatter. (Kjersti ble i 1 829 gift med Jens Jensen Vester-Åsan, f. 1 802 på Nordsteinsvald. De var husmannsfolk på Nessøran.) Olaus flyttet til Trondheim i 1 847, og kalte seg Lyng. I 1 85 1 fikk han sønnen Odin Gerhard Lyng med Oline Holm fra Trondheim. Odin Lyng var født utenfor ekteskap, og vokste opp hos foster foreldre Nils Jacobsen og Marit Jonsdatter Grønbergshaug på Vikhammerløkka, en husmannsplass under Vikhammer Nedre. Han ble sei nere gift med Siri Gurine Iversdatter Brubakken. Hun kom fra husmannsplas sen Bjørnstadtrø, også kalt Brubakken. Den lå under gården Bjørnstad Søndre, bare noen få hundre meter fra Bjørnstadbakk som de bygslet fra ca. 1 880 og kjøpte i 1 905. De ga plassen navnet Granli. Kjøpesummen var 1400,- kroner. Da Odin jobbet på Ranheim papirfabrikk, gikk han frem og tilbake fra Malvik. Det ble lange dager, gardsarbeidet måtte ve! gjøres på kveldstid. Det har vært spekulert i farskapet til Odin og hevdet at han var et "resultat" av svenskekongens reiser i landsdelen. Denne historien skal også ha vært gjengitt i Malvikbladet. Men i realiteten ska! det ha vært liten tvil om farskapet. Olaus giftet seg i 1854 med Laura Anette Urland. Han titulerte seg som "musikkorporal", seinere som "musikkoffiser" og sersjant, og var nok militær musiker. I ekteskapet fikk han tre barn, men var separert i 1 865. julaften dette året fikk han sønnen Carl Theodor Odin Lyng med "jomfru" Martha Hauan. Ved guttens konfirmasjon i 1 880 står det i kirkeboka om hans far: "Separert Mand, Sergeant nu Kontorist". I klokkerboka for Trondheim Domkirke står det HEIMER OG POrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 289 H&FIS-A ---- at "Fhv. Sergeant" Olaus Lyng, med bosted Prinsens gate 11, døde 7. okto ber 1 897 med "organisk hjernesygdom" som oppgitt dødsårsak. 26 Men da Olaus ble født, var Anders allerede blitt gift med Magnhild Ellingsdatter Sende, og han ble far på nytt tre måneder seinere på året. Anders og Magnhild var husmannfolk på Langsveet under Fikse, hvor Anders døde i 1 877 og Magnhild i 1 882. De fikk tre sønner. En av sønnene, Sivert Andersen, f. 1 832, ble den 4. mai 1 858 dømt til døden ved halshogging for ran og drap i Håggenås i Sverige. Fullbyrdelse av dommen fant sted ved Høgbroforsen på grensa mellom Lit og Håggenås socken ijåmtland, ca. tre mil nord for Østersund. 27 B 2°. Elling, f. 1806 på Inndalsvald, d. s. å. Mora var Marta Johnsdatter Inndalsvald. Barna i ekteskapet til Rasmus og Lisbet B 3 Elling, f. 1812 i Sulstua. Han ble gift i 1836 med Anne Maria Jakobsdatter Kausmo, f. 1810. I 1852 har de fått utflytting til Nordland sammen med sønnen Andreas, f. 1836. I 1865 bodde far og sønn som fiskere i Akkarfjordbotn, Hammerfest landdistrikt i Finnmark. Anne Maria var da død (hun ble stanget i hjel av en okse), og Elling var gift på nytt (i 1 863?) med (enke?) Marte Marie Nilsdatter Frank (35 år) fra Talvik, og de hadde dattera Anna på to år. I 1 875 bodde de på samme sted og hadde fått ei datter til, Seriane, i 1 873. Sønnen Andreas var gift to ganger; i 1 858 i Talvik med Henrikka Margareta Hansdatter Smaahougen (f. 1 832) fra Langfjordbotn i Talvik, og fikk tre barn. Henrikka døde i 1 866, og Andreas ble gift på nytt i Hammerfest i 1 869 Anne Maria Nilsdatter Frank, f. 1 846 i Talvik. Hun var søster av den andre kona til Elling Rasmussen og tjente hos dem i 1 865. I 1 875 hadde de fått tre barn. Ole, f. 1 8 1 8 i Sulstua, d. 1 830 da han druknet i elva i Sul. Rasmus, f. 1 820 i Austgarden, død av kopper på Sende i 1 834 B 4 B 5 B 6 Johannes, f. 1824 på Rotmoen. Han døde på Skogn sykehus 9. mai s. å., 1 1 uker gammel. 28 Agnes, f. 1 827 i Vestgarden. Gift med Ole Iversen, født ca. 1 822 i Fron. Agnes og Ole bodde først på plassen Rønningen under gården Hjelde på Sandvollan, og deretter på Ulvengjerdet på Utøy. I 1 865 finner vi familien på Øksnås i Mosvik (Ytterøy prestegjeld), og Ole er sjøleier. Det var under en tur fra Inderøy til mølla på Vinje i Mosvik at brukseier Jenssen tilbød Ole å kjøpe Øksnås. Men i 1870 kjøpte Ole Iversen gården Troset nedre i Mosvik på auksjon for 1400 spd. De hadde seks barn, og tre av dem emigrerte til U.S.A. Agnes døde som kårenke på Troset i 1 893. Ved skiftet etter henne var hun betraktet som en ganske velstående dame, og boets brutto formue var på kr 1 889,38, derav innestående på kontra bok i Ytterøens sparebank kr 1 328,44. Hun hadde ei ku på fjøset og en velutstyrt kårleilighet. Under rubrikken forskjellig er det oppført en paraply og en koppema skin. Det siste betyr kanskje at Agnes dreiv som lokal doktor og dyrlege i bygda. 29 Beret Marta, f. 1 829 på Bjørsmoen. Hun ble konfirmert fra Lindset 28. september 1 845, ellers ingen opplysninger. B 7 B 8 INNDALSGÅRDENE
---- 290 H&FIS-A ---- 89. Ole, f. 1 833 på Fiksevald. Ole ble gift på Gran i Inderøy i Inderøy i 1 862 med Margrete Nilsdatter Sakshaugvang, f. 1 837 i Inderøy, og var gårdbruker på Grinden i Mosvik i 1 865. De hadde en sønn, John Martin, på tre år. I 1 875 er Ole losjerende enkemann hos søstra Agnes på Troset i Mosvik, men folketelt som tilreisende håndsagskjærer på Tronstad i Inderøy. I 1891 er han husmann på Remarken i Skogn med datter Ingeborg, f. 1 883 i Skogn. Torkild Olsen (1775-1835) og Beret Olsdatter (1773-1837) Torkild Olsen var født i Bjartan i 1775 og var sønn av Ole Torkildsen og Beret Johnsdatter, som var husmannsfolk på Skansen under Sør-Steine i 1801. I 1793, mens han gikk for presten, fikk Torkild sønnen Lars med Christina Eriksdatter (datter av Enk Granberg på Bjørsmoen). 1 1801 t/jente han hos Gudmund Ellevsen Fossnesset, og i 1805 ble han gift med Beret Olsdatter Overholmen, født ca. 1773 i Hackås i Jåmtland? Ved giftermålet fikk de plass som husmannsfolk under Storstad vestre hos Ellev Gudmundsen Ness (sønn på Fossnesset), og bodde der til de flyttet til Tromsdalen rundt 1815 og trolig var husmannsfolk på Fætten. I 1820 var de husmannsfolk på Skansen og i 1825 på Rotmoen. Torkild døde som husmann på Rotmoen i 1835, og Beret døde som almisselem samme sted i 1837. De hadde åtte barn: Bl . Ole, f. 1 806 på Storstadvald. Han døde knapt tre uker etter fødselen. 82. Beret, f. 1 807 på Storstadvald. Beret hadde to barn utenfor ekteskap før hun ble gift i 1 839 med Bård Sivertsen Hallevald, f. 1 809. De var brukere på Haugåsen under Sør-fdallan fra 1 839 og fikk tre barn. Beret døde i 1 880 og Bård i 1 896. Barn: Cl 0 . Johannes Kristoffersen, f. 1831 på Rotmoen. Berets sønn med Kristoffer Pedersen Hage. Johannes flyttet til Overhalla i 1 850 og er meldt innflyttet til Romstad i Grong i 1 85 1 . Han ble gift på Høylandet i 1 857 med enke Anne Sivertsdatter, 50 år. I 1 865 er de føderådsfolk på Eidet på Høylandet, se Høylandet 11, s. 64-65. C 2°. Marta Sevaldsdatter, f. 1835 på Søraker. Berets datter med Sevald Mikkelsen fra Gilstad i Skogn. Marta flyttet fra Sundby til Rødøen i Jåmtland i 1859. Hun ble gift i Nåsskott i 1861 med landbande Pehr Jonsson på Trollsåsen og de fikk fem barn. I 1 880 er hun losjerende enke på Bleckåsen i Alsen med to barn på 1 3 og 1 1 år og kaller seg Martha Sewall. Hun bor på samme sted også i 1 890 og 1900. C 3'. Sefanias Bårdsen, f. 1 841 på Haugåsen. Han ble gift i 1 884 med Ragnhild Pedersdatter Leirfallvald, f. 1837. I 1891 hadde de overtatt som gårdbru kere på Haugåsen. De hadde ingen etterkommere. Kona døde i 1901, og Sefanias døde på Nordgård i 1916. C4\ Karen Bergitte Bårdsdatter, f. 1 844 på Haugåsen. Karen var ugift og bodde hos broren Sefanias i 1900, og døde i 1915 på Berg lille. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 291 H&FIS-A ---- 05 . Elen Anna Bårdsdatter, f. 1846 på Haugåsen, d. 1847. B 3 Ole, f. 1809 på Storstadvald. Han ble gift i 1858 med Anne Serine Olsdatter Holme, f. 1832 på Mulevald. De var husmannsfolk under Fleskhus Store i 1865 og losjerende på Skrapenget under Sør-Hallan i 1 875. Ole døde der i 1 883. Fire barn: Cl . Teodor, f. 1 858 på Holme. Han flyttet til Sverige i 1 881, og i 1 890 bodde han på Målsta i Frøsø kommune i Jåmtland, gift med Maria Matsdotter, f. 1857 i Strøm, og de hadde sønnen Olof Martin Teodor, f. 1887. Teodor kalte seg da for Teodor Nås. I 1900 var han "torpare" på Hammernes i Hallen, og barneflokken var økt til 5. I Amerika ved skifte 3 1 .3.1 92 1 . C 2. Olaus, f. 1860 på Yssevald. Att. Østersund 1887. Han kalte seg Olaus Olsen Sundby, og i 1900 var han torpare i Anundsjo i Angermanland, gift med Sigrid Johansdotter, f. 1 868 i Anundsjo, og de hadde to døtre og en sønn. 03. Grete Birgitta, f. 1867 på Fleskhusvald, d. 1907. Hun ble gift i 1888 med Martin Nikolaisen Gustadplass, f. 1859 i Levanger, d. 1938. De var hus mannsfolk på Balhallvald og fikk seks barn. C 4. Ole, f. 1874 på Hallanvald. Ole var tjener i Tromsdalen i 1891, og kalte seg Ole Olsen Tromsdal da han i 1 895 utvand ret til Nord-Dakota. Han bodde i Bottineau. Det er foretatt skifte etter ham i 1 92 1 . B 4 Ole, f. 1812 på Storstadvald. Han ble gift i 1845 med Lisbet Nilsdatter Levring, f. 1822 i Tromsdalen, datter av Nils Haldorsen og Karen Johnsdatter. De ble ryd ningsfolk på Sagmoen nedre i Inndalsallmenningen (se under denne). Petter, f. 1 819 på Tromsdalsvald. Han ble gift i Vinne i 1847 med Kjerstine Olsdatter Karmhus, f. 1 823 på Dalemark. De var husmannsfolk under Stiklestad øvre og Skrove nedre og hadde fem barn. I 1 860 flyttet hele familien til Sparbu og bodde på Bjørnhusplass i 1865, og flyttet til Bilstad i 1870. Petter døde i 1901 på Fossan, Sparbu. De hadde ni barn. B 7 B 8 Johannes, f. 1822 på Skansen, d. der i 1826. Serianna, f. 1825 på Rotmoen. Hun ble gift i 1849 med Peter Haldorsen Øvre Faren, f. 1825 på Stuskinsvald. De var husmannsfolk på Stuskinsvald og fikk fem barn før Peter døde i 1 860, tre dager etter at det yngste barnet døde. I 1 865 var Serianna tjenestejente i Voien, og døde i Stuskin i 1 869. Barn: Cl. Haldor, f. 1850 på Stuskinsvald. Han har fått utflyttingsattest fra Oppem til Trondenes i i 873. Han var dreng hos handelsmann og gårdbruker Jacob Andreas Dinessen på Harstadhavn i Trondenes i 1875, og 1900 var han murer, gift med Antonethe Birgithe Larsen, f. 1 854 i Levanger landsogn (dat ter av skipper Halvor Larsen), og de hadde da sju sønner. De bodde i Harstad i 1921. C 2. Teodorius, f. 1852 på Stuskinsvald, d. 1860. C 3. Ingeborg, f. 1854 på Stuskinsvald, d. samme år. iNNDALSGÅRDENE
---- 292 H&FIS-A ---- C 4. Guruanna, f. 1 855 på Stuskinsvald. Guruanna var ugift, men hadde to barn med John Oluf Johannessen Fæbyvaid i 1 880 og 1881, det første var død født. I 1 900 bodde hun sammen med dattera Serine hos skredder Edin Follo på Maritvoll lille og halte seg Guruanna Gjermstad. Hun døde i 1948. Dattera Serine ble gift i 1905 med måler Martin Andreassen Tiller på Verdalsøra. C 5. Johannes, f. 1857 på Stuskinsvald. Til Amerika 1884 somj. P. Bjerken, gift med Maria Johannesdatter, f. 1859 på Inndalsvald (Bergstua), d. 1947 i Minneapolis. Sønnen Maurice Bjerken var på besøk i Verdal i 1948, se Verdalingen 23.4.1948. C 6. Anna, f. 1860 på Stuskinsvald, d. 1860. John Johnsen (1790-1840) og Siri Olsdatter (1793-1878) John Johnsen var født i 1790 på Midtholmsvald. Foreldre var husmann John Rasmussen Midtholmsvald, f. 1751, og Kan Bårdsdatter, f. 1758. Fra han var ti år gammel tjente han i Midtholmen og Lillevuku. I 1815 ble han gift med tenestejenta i Lillevuku, Sin Olsdatter, f. 1793 på Nerholmsvald av foreldre, husmann Ole Larsen og Beret Ulnksdatter. De førte ei omflakkende tilværelse før John ble husmann på Rotmoen omkring 1826-27. I juni 1832 skjedde det noe dramatisk på Rotmoen. Sin holdt på med bråtebren ning på mnjorda, og det utviklet seg til en voldsom skogbrann som varte i nærmere ei uke før den sloknet av seg seiv på grunn av regnvær. Brannen spredte seg over ei strekning på bortimot ei mils lengde og 3/8 mil i bredden, noe som skulle tilsi at hele nordsida av dalen fra Inndalsgårdene og østover til Stormoen sto i brann. I rettspro tokollen vedr. den påfølgende straffesak 30 er anført at det ikke ble anrettet noen skade på verken hus eller bruer, unntatt en mindre del av ei kavlebru i ei myr nedenfor Brennberget. Vaterholmsbrua var lmidlertid sterkt utsatt ei tid. Folk fra gårdene og plassene omkring kom etter hvert til stede og deltok i forsø ket på å slokke brannen og med vakthold. De hadde selvsagt lite å stille opp med. I starten ble det også forsøkt å stanse brannen ved å hente den seks år gamle Andrea Pedersdatter på Inndal mellem. Andrea var nemlig født med "seiershuve". Seiershuve er rester av fosterhmnen som i sjeldne tilfeller sitter igjen som ei "huve" på hodet til barnet ved fødselen. Fra gammel tid av var seiershuva sett på som et tegn på at bar net var tillagt en eller annen spesiell evne som vanlige mennesker ikke har, og det var viktig at den ble tatt vare på. Andrea ble båret rundt brannen i håp om at den der med skulle slokne, men i dette tilfelle var det i hvert fall uten nytte. Arnt Andersen Ner-Holmen, som også var født med seiershuve, ble også tilkalt og gikk rundt bran nen i samme hensikt, men uten virkmng. Både John og Sin ble stilt for retten og tiltalt for utilbørlig og skjødesløst forhold, men ble frifunnet fordi retten ikke kunne finne noen lovbestemmelse som de kunne felles etter. De ble lmidlertid pålagt å dekke saksomkostmngene. Om saken er blitt påanket, eller at de har gjort seg skyldig i annet straffbart forhold er ikke klarlagt, men i februar 1834 er begge ektefellene innsatt i Trondhjems Tukthus. 31 HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 293 H&FIS-A ---- Ellers ser vi at John satt i trange kår som så mange andre husmenn på den tida. Like før jul 1833 har han vært nodt til å be om økonomisk hjelp hos landdrotten, og i panteboka står følgende: Undertegnede John Johnsen Rotmoen vedgaaer herved i Mellemregning Heven skyl dig til Herr Grosserer N. Jenssen Spd 9 - 88s skriver ni Speciedaler otte og otteti Skillinge, som /eg med dette mit Revers forbinder mig at betale inden Februar Maaneds UdgangAar 1834. Til Kreditors Sikkerhed for disse Penge pantsætter jeg herved 1 - een - Koe, 2 -to - Sauer, 1 - ten Geed, 1 - eet - Bagstjern, 1 - een - Gryde, ogjorøvrigt alt hvad LøsøreJJecter jeg nu eier eller for Fremtiden eiendes wor dei; indtil at min Kreditor Herr Grosserer N. Jenssen har erholdt sit tilgodehav ende betalt. Det bekrcejtes ved min Underskrivi i Vidners Overvær Indalen den 21 Desember 1833. John Johnsen Rotmoen m.p.p. Til Vitterlighed J. Dahl. Ole Olsen Smed Indahlsvaldet, med paaholden Pen. Fra Rotmoen flyttet John og Siri sannsynligvis til Moldenget under Molden og losjer te der, for John er død på Moldenvald i 1840. I 1865 hodde Sin hos sønnen Ole Johnsen, som da hadde overtatt som husmann på Rotmoen. I 1875 oppføres hun som tyende i Moldenget, og hun dør som legdslem i Molden i 1878. John og Sin hadde åtte barn: Bl . John, f. 1 8 1 6 på Østgrundvald. I 1 865 og 7S er han losjerende hustømmermann på llevollen i Trondheim, gift med Karen , f. 1 81 8 i Skogn. Fem kjente barn.. 82. Ole, f. 1 8 1 8 på Midtholmsvald, d. 1 868 i Skogns sykehus. Han ble gift i 1 846 med Andrea Olsdatter, f. 1 823 i Gren av foreldre Ole Andreassen og kone Marit Andersdatter. De ble husmannsfolk på Rotmoen i 1 846. 84. Karen, f. 1824 på Levringsvald. I 1865 er hun husmannskone på Fremskogen i Brønnøy i Nordland, gift med husmann uten jord Johan Hanssen, f. 1826 i Brønnøy. I 1 875 bor de på Tilrum i Brønnøy, og mannen står oppført som inderst, garnbinder og huseier. Det der ikke ut til at de hadde barn. 87. Beret Marta, f. 1 828 på Rotmoen. I 1 851 fikk hun dattera Sirianna Olsdatter med Ole Andersen Skavhaug. Barnet døde i 1 853. I 1 865 var Beret Marta ugift te nestejente på Garnes. I 1 875 var hun sammen med Anders Olsen Vestgård driver av gården Søgstad søndre ved Levanger, som Ole Garnes eide, og der bodde hun både i 1900 og da hun døde i 1914. 88. Mikal, f. 1831 på Rotmoen. Han er meldt flyttet til Trondheim i 185 1, men er inn flyttet til Overhalla i 1852 som Mikal Johnsen Indal. Ellers ingen opplysningen John Mathiesen (1781-1838) og Beret Andosdatter (1790-1878) Som nevnt under Inndal vestre er det fortalt at sersjant John Mathiesen bodde på Rotmoen da han fraus i hjel på vegen heim fra Lundalen i mars 1838. Og det ser ut INNDALSGÅRDENE
---- 294 H&FIS-A ---- som det kan ha vært plass for ham der mellom John Johnsen og Åge Johnsen. Men vi har ingen kilder på at han var der som husmann, for han benevnes bare som ser sjant i alle sammenhenger. Og familien bodde på Inndal vestre så seint som ved søn nen Andreas' konfirmasjon i 1836. Mer om John, Beret og resten av familien finnes under Inndal vestre. Åge Johnsen (1807-1886) og Karen Andersdatter (1808-1862) Åge Johnsen var født i 1807 i Mønnes og var sønn av John Ågesen Mønnes og kone Eli Torkildsdatter i farens første ekteskap. Han ble gift i 1837 med Karen Andersdatter Garnes, f. 1808 på Byvald, datter av Anders Svendsen Byvald og kone Anne Toresdatter. Karen var søster av Kirstma Andersdatter, som var gift med Bardo Johnsen Garnes, husmannen i Garberg. Åge og Karen fikk dattera Ane allerede i 1833. Åge er da oppført med bosted Inndalen og Karen bor på Inndalsvald, uten nærmere presisering. Da de ble gift fire år semere, var Åge i Østnes og Karen i Garnes, og de var husmannsfolk på Rotmoen i 1838. Fra Rotmoen flyttet de rundt 1846 til Garlia under Garnes og var hus mannsfolk der til ca. 1860. Barn: Bl . Ane, f. 1 833 på Inndalsvald. Hun ble gift i 1 857 med Johannes Andersen Holmli (Flyanætta). De bodde i Vangstad fram til først på 1 860-tallet, da de overtok plas sen Gravdalslia under Åsan østre. I 1 872-73 kom de til Rotmoen som hus mannsfolk (se nedenfor). 82. Dødfødt barn, f. 1836 på Garnes. 83. Elen, f. 1838 på Rotmoen. Hun ble gift i 1868 med "storsmeden" Olaus A. Kvernmo. Se under Kvernmoen. 84. John, f. 1 841 på Rotmoen. Hvor det ble av ham, er ikke kjent, men som ungkar ble han far til: Cl 0 . Carl Christian Balgård, f. 1 864 i Sul. Mor Sirianna Bardosdatter, datter av Bardo Johnsen på plassen Garberg. Carl Christian ble gift i 1 889 med Laura Marie Larsdatter Johnsen, f. 1867 på Skavhaugg nedre. Hun var datter av lærer Lars Johnsen. De utvandret ti! Minnesota i 1904, og Carl Christian døde der i 1943. 85. Anne, f. 1844 på Rotmoen. I 1865 var hun i tjeneste hos handelsmann Jakob Olsen Stamnes på Steinkjer. Hun flyttet til Grong i 1 879 som ugift, men giftet seg året etter med Einar Johnsen Godejord, f. 1852 i Grong. Hun døde i 1922 og het da Anne Frengen. 86. Marta, f. 1848 i Garlia. Hun ble gift i 1896 med enkemann Hans Andreas Johnsen Nestvold, f. 1 847 på Røstad, Levanger. Han var fyrbøter ved dampsaga på Ørmelen. De hadde ingen fellesbarn, men mannen hadde seks barn fra sitt før- ste ekteskap med Beret Marta Riksvold. 87. Johannes, f. 1 854 i Garlia. Att. Sverige 1 875. I Sverige vervet han seg først som dragon, seinere som feltjeger i Jåmtland Fåltjågarregimente. I 1880 bodde han i Bods|ø, i 1 890 og 1 900 i Lockne, der han hadde et "torp". Som dragon het han HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 295 H&FIS-A ---- Sfene, men etter at han ble feltjeger kalte han seg Bystrom, som også ble navnet til etterkommerne hans. Han giftet sig i 1881 med Anna Katrina Svensdotter, f. 1 857 i Lockne, og de fikk sju barn. Tre av sannene utvandret til! USA, men alle kom tilbake og døde i Sverige. 32 Fra ca. 1860 var Åge og Karen husmannsfolk i Gravdalslia under Åsan østre i et par tre år fram til dattera Ane Ågesdatter og svigersonnen Johannes Andersen overtok denne plassen. Karen døde i Gravdalslia i 1862. I 1875 var Åge Johnsen inderst på Inndal vestre (Ni'stu), men døde som mderst på Skavhaugg nedre i 1886. Ole Johnsen (1818-1868) og Andrea Olsdatter (1823-1911) Ole Johnsen var født i 1818 i Midtholmen av gifte foreldre John Johnsen og Sigrid Olsdatter. Faren var husmann på Rotmoen sist på 1820-tallet (se foran). Fra han var 8-9 år gammel var Ole tjener hos Ellev Olsen på Inndal østre fram til han i 1846 ble gift med Andrea Olsdatter, f. 1823 i Gren av foreldre Ole Andreassen og kone Mant Andersdatter. Som belønnmg for lang og tro fast tjeneste hos husbonden fikk nok Ole og Andrea overta som husmannsfolk på Rotmoen etter at Åge Johnsen flyttet til Garlia, men bygselseddel ble utstedt først i 1860. Det var gårdbrukeren på Inndal østre, Ellev Olsen, som bygslet bort plassen på følgende vilkår: feg underskrevne Ellef Olsen Indahl gjør herved vitterligt at have overdraget til Ole Johnsen Rodmoen og kone til Brug og Benyttelse Rodmopladsen haldet under min til bygslede Gaard østre Indahl for 1 -eet-Aarjra H. April 1860 til 14. April 1861 og det paa følgende conditioner: 1. Afbemeldte Plads Rodmoen svarer han mig for bemeldte 1 - eet-Aar 6 Spd 1 0 siger sex Speciedaler og een Ort, som afgjøres ved Arbeide i Aarets Løb nåar for - langes, mod en Dagløn saavel Sommer som Vinter a 8 s otte Skilling daglig, dog med den Undtagelse, at Arbeide ved Savning, Tømring og Veiarbeide etc: nyder han 12 Skilling daglig, ligesom og 12 Shilling pr Mæling Koms Shjænng - Alt paa Opsidderens Kost. At han levnes Tid til at rygte Pladsen og øvrigt Fornødne kjem me, er en selvfølge. Han skal efter Tilsigelse fremmøde til mit Arbeide i rette Tid, og paa samme saa velsom ved alle Leiligheder forholde sig tro, flittig og ingen Aarsag give til Forargelse i nogen Maade. 2. Havning i Udmarken for hans egne Kreature tillades ham, dog med Undtagelse of 8 Uger i Sættertiden, ligesaa tåger han Brænde frit i Marken til eget Behov, lige som og Gjærdesfang - begge Dele of nedfaldne eller fortørret Træer. 3. Af Pladsen maa Hø, Halm samt Gjødsel ikke bortføres. 4. Inderster eller Indlogerende maa ei indtages uden min Tilladelse. 5. Han skal holde Husene paa Pladsen, som hører mig til, istand forsaavidt Tågene og iøvrigt smaa Reparationer betræffer. 6. Af Gaardens Skov maa han ei hugge nogetsomhelst Slags Træ - stort eller Udet til Salg.
---- 296 H&FIS-A ---- Naar Ole Johnsen og Kone prompte opjylder ovenstaaende Forpligtelser og iøvrigt holder sig Huusmandsloven etc: ejterrettelig, maa dem som sagt, i nævnte 1 Aar bruge og benytte den omhandlede Plads Rodmoen som dem bedst veed og kan paa lovlig Maade. Gaarden østre Indahl den 14. April 1860. F Indahl (sign). Foranstaaende Contract med dens mig paahvilende Forpligtelser har jeg modtaget in originale og vedtager samme til prompte Opjyldelse og Ejterlevelse. Datum ut supra. Ole Johnsen Rodmoen. mp?. Til Vitterlighed: Ole Arntsen Indahl. Johannes M. Indahlsvaldet. Kontrakten ble avløst av en ny i 1862: Jeg underskrevne Fllev Olsen Indahl gjør herved vitterligt at have overdraget til Ole Johnsen Rodmoen og Kone Andrea Olsdatter til Brug og Benyttelse Rodmopladsen haldet under min tilby gslede Gaard østre Indahl for 5 -Jern - Aar fra 14de April 1862 til samme Dato 1867 og det paajølgende Vilkaar: For bemeldte Plads Rodmoen svarer han Opsidderen 8 spd - otte - Speciedaler aar lig som ajgjøres med Arbeide hvert Aar saaledes at hanfremmøder til Arbeide hver anden Uge i Aarets Løb, saavel Sommer som Vinter mod en Dagløn a 8 - otte - Skilling daglig, og at forrette hvilketsomhelst Arbeide ham maatte blive anviist. Foruden det nævnte Pligtarbeide forbeholder Opsidderen fremfor nogensomhelst anden at være berettiget til at have Huusmanden i Arbeide mod at betale ham 14 - fjorten - Skilling daglig. Han skalfremmøde til Arbeide i rette tid, paa samme, saavelsom ved alle Leiligheder forholde sig tro, flittig og ingen Aarsag give til Forargelse i nogen Maade. Havmng i Gaardens Udmarkfor enten 1 - ee.n - Koe og 12 - tolv - Smaafæ eller 2 -to- Kjør og 6- sex - Smaafæ tillades ham, dog med Undtagelse of 8- otte - Uger i Sætertiden, ligesaa tåger hanfrit Brænde i nævnte Mark til eget Behov - ligesaa Gjærdesfang - begge Dele af nedfaldne eller aftørret Træer. AfPladsen maa Hø, Halm samt Gjødsel ikke bortføres. Inderster eller Indlogerende maa ei indtages uden Opsidderens og Jorddrottens Tilladelse. Han skal holde Husene paa Pladsen, som hører mig til istana, forsaavidt Tågene og andre smaa Reparationer betræffer. Af Gaardens Skov maa han ei hugge eller lade hugge nogetsomhelst Træ stort eller Udet til Salg.
---- 297 H&FIS-A ---- Huusmanden er forpligtet til paa egen Bekostning at anskaffe og vedligeholde for svarlige Gjærder om Pladsen, kvilke Gjærder blive Opsidderen tilhørende uden Godtgjørelse nåar Huusmanden fråflytter Pladsen. Naar Ole Johnsen og Kone Andrea Olsd. prompte opjylder ovenstaaende Forpligtelser og iøviigt holder sig Huusmandsloven efterretlig maa dem som sagt i nævnte 5 -jern - Aar bruge og benytte omhandlede Plads som dem bedst veed og kan paa lovlig Maade. Gaarden ostre Indahl 6te Februar 1863. E. Indahl (sign.). Nærværende Contract forbinder jeg mig til i alle Dele at opfylde Dat. ut supra. Ole Johnsen Rodmo. m.p.P Til Vitterlighed: Jacob Aasen. 33 Kristian A. Alminding m.p.P. Ole og Andrea hadde fem barn: 81. Johannes, f. 1847 i Inndalen. Han ble gift i 1873 med Ingeborg Anna Kristiansdatter Holmli, f. 1849 på Holmlivald, d. 1939. De losjerte i Holmli ves tre i 1 875, og Johannes var snekker. Siden bie han husmann på Skjermengmoen, og døde der i 1 923. Barn: Cl. Karl Olaf, f. 1873 i Holmli, d. 1953. Han ble gift i 1898 med Ragnhild Olsdatter Ulvild, f. 1878, d. 1960. Gårdbrukere i Aust-Grundan lille. C 2. Marius, f. 1 877 i Holmli, d. 1 953. Han var smed da han i 1 899 ble gift gnr. 212, av Verdal kommune i 1918. Marius døde i 1953 og Anna i 1955. C 3. Iver Anton, f. 1879 i Holmli. Han utvandret ugift ti! Osakis, Minnesota 1904. C 4. Ingeborg Anna, f. 1883 i Holmli, d. 1956. Hun ble gift i 1913 med Johannes Olsen Overnesset, f. 1889 i Kolstad, d. 1972. C 5. Jeremias, f. 1886 på Skjermengmoen. Utvandret til Ransom, Nord-Dakota i 1907. C 6. Oie, f. 1 888 på Holmlivald. Han ble gift i 191 5 med Karoline Gøransdatter Bengtson, f. 1893. Ole Holmli dreiv som snekker og var småbruker på Skjermengmoen fra 1925. Han døde i 1965 og Karoline i 1984. INNDALSGÅRDENE
---- 298 H&FIS-A ---- 07. Håkon, f. 1891 på Skjermengmoen. Han ble gift i 1914 med Bergitte Johannesdatter Kulsli, f. 1 893. Håkon Holmli var handelsmann i Ulvilla. Han døde i 1931. Kona døde i 1971. 82. Mette, f. 1852 på Rotmoen. Hun var budeie i Vestre Volen i 1875, og ble gift 1882 med Tore Johannessen Holmlivald, f. 1855. De ble seinere leilendinger i Kluken vestre og tok Kluken som slektsnavn. Tore Kluken døde i 1916 og Mette i 1933. De hadde fem barn. 83. Ole, f. 1857 på Rotmoen. I 1875 losjerte han hos broren Johannes i Holmli ves tre og arbeidet som snekker. I 1 880 utvandret han til Windom, Minnesota, under navnet Ole Olsen Holmli. 84. Serianna, f. 1 861 på Steinsvald? Hun var gjeterjente i Aust-Grundan i 1 875, men hvor det ble av henne siden, er ikke kjent. Kanskje er det henne som i 1900 var tjener på Leirfall vestre? 85. Karen Anna, f. 1 865 på Rotmoen. Hun var gjeterjente på Skjermengsmoen i 1 875 og budeie på Augla i 1891 (kalte seg da Karen Anna Holmli). I 1900 var hun budeie i Vest-Grundan, og bodde i Holmen da hun i 1902 fikk sønnen Olaf med Iver Anton Larsen Åsan (se under Vester-Åsan). I 1909 ble hun gift med enkemann og landarbeider Olaus Haldorsen Innhaug, f. 1 849 på Hallemsvald. Karen Anna Innhaug døde som enke i 1941, etter at mannen var død i Burstua i Ulvilla i 1920. Ole var fortsatt husmann på Rotmoen da han døde på Skogns sykehus i 1868, femti år gammel. Etter at Andrea var blitt enke, var hun budeie på Stor-Langdalen, og i 1875 hadde hun to sauer som sine eiendeler. I 1891 og 1900 bodde hun hos datte ra Mette på h.h.v Holmli vestre og Kluken vestre, og hun døde som fattiglem hos sønnen Johannes på Skjermengmoen i 1911. En Peter Johannessen har vært husmann på Inndalsvald i 1871, og vi har ikke fun net plass til ham noe annet sted enn på Rotmoen og går derfor ut fra at det var han som etterfulgte Ole Johnsen. Peter Johannessen (1837-19??) og Elsebe Eliasdatter (1844-18??) Peter Johannessen var født på Sundbyvald i 1837 av ugifte foreldre. Faren var Johannes Ellingsen, f. 1817 på Stuskmsvald, og mora var Maren Pedersdatter Sundbyvald. Mora ble for øvng gift i 1845 med Mikkel Sørensen i Øster-Åsan. Peter ble gift i 1865 med Elsebe Eliasdatter Landfallvald, f. 1844. Foreldra hennes var Elias Johannessen og Lisa Olsdatter Landfallvald, seinere Sundbyvald. Peter og Elsebe var inderster på Sundbyvald (Revhaugen) før vi som nevnt antar at de rundt 1870 ble husmannsfolk på Rotmoen. Men de har ikke blitt der så lenge, for allerede i 1873 er Peter blitt husmann og fergemann på fergestedet under Mellom- Ness. De fikk seks døtre og en dødfødt sønn. I 1882 reiste Peter til Amerika, og Elsebe og døtrene reiste etter i 1883. I Amerika fikk de to døtre til, Olma i 1884 og Inga i 1886. Elsebe er død før 1895, da bor Peter som enkemann Peter Ness sammen med fire av døtrene i Battle Lake Village, Otter Tail, Minnesota. Han bor på samme plass både i 1900 og 1910. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 299 H&FIS-A ---- Johannes Andersen (1824-1885) og Ane Ågesdatter (1833-1919). 34 Johannes Andersen var født i 1824 på Holmli vestre og var sonn av gardmann Anders Johnsen Holmli og kone Mali Johnsdatter. I 1857 ble han gift med Ane Ågesdatter, f. 1833 på Rotmoen, datter av førnevnte husmann Åge Johnsen. De bodde i Vangstad fram til ca. 1863/64, da de overtok plassen Gravdalslia under Åsan ostre. I 1872/73 kom de til Rotmoen. Johannes og Ane fikk ni barn: Bl Mette, f. 1 857 i Vangstad. Hun flyttet til Sverige i 1 884 og ble gift i Offerdal i juni 1890 med Kristian Johnsen Reppe (Voll), f. 1851, sønn av John Iversen og Marta Johnsdatter på Lundskinvollan (se Vester-lnndalsætta). Han kjøpte Steinslia i 1 875, men fikk ikke konsesjon og solgte igjen i 1 879. Han tok arbeid på Meråkerbanen, men flyttet til Sverige i 188 1 (attest 6.2.1 884). Mette hadde vært kokke på det samme jernbaneanlegget som Kristian hadde arbeidet på. I 1 890 var Mette og Kristian torparfolk på Kaxås i Offerdal i Jåmtland med nyfødt sønn, Jonas. Der bodde de også i 1900 og hadde fått tre døtre i tillegg. Siden kjøpte Kristian gården Offlo i Offerdal - en gard på 10.000 mål. De har ei stor etterslekt i Sverige som fortsott bruker navnet Reppe. B 2 B 3 Anders, f. 1 859 i Vangstad, d. 1 . juledag s. å., fem dager gammel. Karen Anna, f. 1 860 i Vangstad. Hun ble gift i 1 888 med Lasse Olaussen Solvold på Verdalsøra. Han var født i 1 859 på Inndalsvald, sønn av Olaus Larsen på Stornesset, og døde i 1940. Karen Anna døde i 1942. De hadde sju barn, se mer om dem under Stornesset. B 4 Maren Anna, f. 1863 i Vangstad. Hun ble gift i 1886 med Johannes Mikalsen Bergstuen i hans første ekteskap. D. 1 887 på Rotmoen. B 5 Marta, f. 1865 i Gravdalslia. Hun ble gift i 1885 med John Johansen Vestgård, f. 1861 i Vestgarden. John Johansen ble husmann på Rotmoen og seinere gård brukei på Stormoen. Se mer om familien nedenfor. Anneus, f. 1 867 i Gravdalslia. Flyttet til Sverige i 1 888, og i 1 890 var han dreng hos hemmansågare Erik Ersson på Simabacken i Rødøn, og bodde på samme plass i 1900 som ugift arbeider. Han ble gift i 1902 med Marta Mortensdatter, f. 1881 i Åflo, Offerdal, d. 192 1 . Han ble bonde på Simabacken til 1 932. De fikk ni barn. Det føreligger opplysninger om at Anneus døde i Backen, Rødøn, i 1937. B 6 Johan, født 1869 i Gravdalslia. Han ble gift i 1903 med Lovise Pedersdatter Balgård. Gårdbruker i Sør-Steine fra 1 901 . D. 1 939. B 7 B 3 Julianna, f. 1 871 i Gravdalslia, d. 1 966. Hun var tjener i Sulstua da hun ble gift i 1891 med John Pedersen Lillemo, f. 1870 på Sandnesset i Sul, sønn av bruks holder Peder Johnsen, Skalstugan og Karen Nilsdatter Sandnesset. De bodde på Ramstad, frådelt part av Reitan i Sjøbygda, og tok Ramstad som slektsnavn. De hadde seks barn. Mannen døde i 1952. John, f. 1 874 på Rotmoen, d. 1960. G. 1 898 med Maria Olausdatter Karlgård, f. 1875, d. 1915. Gårdbruker i Karlgarden (Asen) i Sul fra 1903, sjøleier fra 1919. Sju barn. B 9 INNDALSGÅRDENE
---- 300 H&FIS-A ---- Johannes døde i 1885, og Ane overlot plassen til dattera Marta og tok seg arbeid på gårdene omkring i bygda, blant annet i Sulstua. I 1890 ble hun gift med Oluf Olsen Høylo, f. 1865 på Høylovald. Det ble et "livat" bryllup iflg. Jon Suul. 35 Oluf og Ane var husmannsfolk på Nessmoen under Ness østre i 1891. I 1900 er de registrert fast bosatt på Hammernes under Mantvoll på Verdalsøra, men begge er midlertidig bosatt på andre steder - Oluf losjerer som jernbanearbeider i Kirkegata 57 på Levanger, mens Ane er i dag- og husarbeid hos gårdbruker Åge Larsen Holmen på Holmen gard i Frol. Både Åge Holmen (Lyngsholmen) og kona Guruanna var fra Verdal. 1 1902 kjøpte Oluf småbruket Østerås i Borgsåsen i Frol, og de bodde der da Oluf døde av tuberkulose i juni 1906. De siste åra av sitt liv bodde Ane hos dattera Karen Anna Solvold på Verdalsøra, og døde der i 1919. John Johansen (1861-1933) og Marta Johannesdatter (1865-1945) John Johansen var født i 1861 i Vestgarden i Sul, foreldre Johan Svendsen og Senanna Larsdatter. 1 1885 ble han gift med Marta Johannesdatter, f. 1865 i Gravdalslia, dat ter av de forrige husmannsfolka på Rotmoen, Johannes Andersen og Ane Ågesdatter. De overtok på Rotmoen etter at Martas far døde i 1885, og var der til John ble lei lending på Stormoen først på 1890-tallet. De hadde 12 barn, hvorav to ble født mens de bodde på Rotmoen. Marta døde som enke i 1945, etter at John var død i 1933. Se mer om familien under Stormoen. Ved folketellinga i 1891 bodde det ingen på Rotmoen, men Lomts Mikalsen flyttet dit seinere samme året og ble den neste - og siste - husmannen der. Lornts Mikalsen (1864-1958) og Anna Kristine Olsdatter (1865-1936). Lornts Mikalsen var født i 1864 på Kvernmoen og var sønn av ugifte foreldre Mikal Johnsen Kvernmovald (Bjørsmoen), f. 1842 på Årstadvald, og Marta Olsdatter Kvernmo, f. 1841 på Årstadvald Faren til Lornts, Mikal Johnsen, var sønn av husmann John Mikkelsen på Bjørsmoen. Mikal reiste til Vardø i 1872, og ble gift der i 1873 med ei finsk kvinne, Maim Mathilde Kilimemi. Han omkom på havet der nord ved at en brottsjø slo ham over bord fra en håkjernngbåt. Det skjedde mens han var i ferd med å trekke Ime. Ulykka inntraff for øvng samme dag som sønnen Mikal Jeremias ble født. Sønnen døde da han var ca. to måneder gammel, og det finnes ingen etterkommere etter Mikal i Nord-Norge. Mora til Lornts, Marta Olsdatter, var datter av ugifte foreldre Ole Pedersen Kvernmo (1810-1884) og Lisbet Olsdatter Årstadvald (1816-). Ole Pedersen ble siden gift med Beret Marta Mikkelsdatter Skavhaug og var bruker på Kvernmoen fra 1848 til 1872. Lisbet Olsdatter reiste i 1854 som ugift til Fosnes i Namdalen. Hun ble gift i 1856 med husmann under Smørdalen i Flatanger, enkemann Ole Olsen Hattestad, født ca. 1819 i Fåberg (se mer under Kvernmoen). Marta Olsdatter hadde også ei datter, Pauline Olsdatter, f. 1874 på Årstadvald, far Ole Hansen Midtholmen, f. 1856 i Storstad (utvandret i 1878). Pauline ble gift i 1897 med Anneus Edvardsen Kvello. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 301 H&FIS-A ---- Marta bodde på Dillvald (Sagen) i 1875 og døde som ugift der i 1887. Lornts vaks opp hos bestefaren på Kvernmoen, men kom i ung alder til Storvuku som tjener. Her fikk han anledning til å være med i skysstrafikken Levanger - Melen og Levanger - Skalstugan. Han har fortalt at han mange ganger traska den gamle skyssleia og overnatta på fjellstua i Nybygget. Ofte var trafikken så stor at det var van skelig med husrom til alle skyssbøndene. I 1884 ble Lornts gift med Anna Kristine Olsdatter Storvuku, f. 1865 på Storvukuvald (Støbsveet). Hun var datter av ugifte foreldre Ole Salomonsen Rosvoll og Anne Andreasdatter Storvukuvald. Lornts og Anna var inderster i Storvuku og i Sagen under Dillan før de kom til Rotmoen i 1891 og tok Rotmo som slektsnavn. Først i 1903 fikk Lornts bygselkontrakt på plassen av Værdalsbruket: Husmandscontract. Brugen og benyttelsen af pladsen Rotmoen under den Værdalsgodset tilliggende Gaard Inndal østre gaards nr 224 brugs nr 1 af skyld 12,03 mark i Værdalens Præstegjæld overdrages herved paa omstaaende Betingelser for Brugen og Benyttelsen af Godsets Gaarde og Pladse til Lorentz Mikalsen Rotmoen som har at erlægge Ajgijt ejter Vilkaarenes Punkt I med kr 32,00 - to og tredve kr. Contracten gjælderjor saa lang tid som Vilkaarene opjyldes. Det bemærkes derhos: at jorpagtningen gjælder pladsen i dens nuv ærende omfang, men at der vil være adgang til at få tillagt det østre Indal tilliggende jordstykke vest for pladsen mellem veien og elven mod et tillæg afkr 2,00 -to kr- pr mål, idet dette jordstykke dog først kan fåes efter et års varsel. Værdalsbruget eier skoglod i kusene, som Lorentz Mikalsen forresten maa kjøbe af de nuværende eiere. Værdalen, den 25de April 1903. for Aktieselskabet Værdalsbruget. J. Getz (sign.). Denne Contract, som er udfærdiget i 2 Exemplarer, ligesom ogsaa de i samme omhandlede, omstaaende Betingelser, vedtager jeg i alle Dele. Dato som ovenfor. Lornts M Rodmo (sign.). Til Vitterlighed: 0. Grande (sign.). Bra 14de April 1905 utvides pladsen med ovennævnte "Inndal østre" tilliggende jord stykke circa 85 ar stort, hvorfor afgiftenfor 1905forhøies til kr. 48,00 -otte ogførti kr. Garnæs den 28de April 1905. INNDALSGÅRDENE
---- 302 H&FIS-A ---- Lornts måtte arbeide mye utenfor heimen for å skaffe utkomme til livsopphold, de første åra mest med gards- og skogsarbeid. Da arbeidet med å bygge festmngsanleggene i Sogna tok tii, var han med på dette, og han arbeidet også i ski ferbruddet i Spjeldberget fram til 1925. Og han dreiv i skogen til han hadde fylt sytti. Under anleggsarbeidet i festningen i Sogna bodde det anleggsarbeidere på Rotmoen i noen år. De hadde både kost og losji, og det var Anna som måtte sørge for å skaffe maten til karene. I 1923 kjøpte Lornts plassen av Verdal kom mune for 800 kroner og ble sjøleier. I salget fulg te med ca 40 mål skog. Samtidig bygde han nye hus på den tomta de har stått siden. I "de harde tredveåra" maktet heller ikke Lornts, som så mange andre låntakere, å svare Lorents Mikalsen Rotmo. for gjeldsforpliktelsene til banken, og i 1931 ble heimen solgt på tvangsauksjon Heldigvis var det sønnen Ingolf som bød og fikk tilslaget for 2870 kroner, auksjons skjøte tinglyst 15.1.1932. Tømmerkjøring ved Rotmoen co. 1915. Personene på bildet er f. v. Grete Skavhaug (Heiden), Anna Rotmo, Lornts Rotmo, Leander Henriksson, Henrik Hemmingsson, Andreas Hybertsen, Hybert Andersson og Ola Hybertsen. De to unge karene foran er sannsynligvis Ingolf og Per Rotmo.
---- 303 H&FIS-A ---- Både Lornts og Anna var religiøst anlagt og ble som voksne opptatt i baptistme nigheten i Verdal. Anna dode i 1936, 71 år gammel, mens Lornts var hele 94 år ved sin dod i 1958. De siste to leveåra bodde han på Verdal aldersheim. 36 81. Ole Marius, f. 1 884 i Stor-Vuku. Han bie gift i 1 907 med Inga Emilie Ellingsdatter Lindset, f. 1 890 på Fossnesset. Inga døde i 191 8 etter at hun hadde født deres sjette barn. Ole ble så gift på nytt i 1923, med Signe Otelie Sefaniasdatter Marken, f. 1 899, d. 1974. De fikk tre sønner. Ole var småbruker på Lilleenget i Vuku. Han døde i 1932. 82. Maren Anna, f. 1887 på Kvernmoen, d. 1977. Hun ble gift i 1916 med enke mann, vegvokter Karl Iver Olsen Flyum, f. 1 870. De bodde i Vaterholmen og sei nere på Elverum i Vuku og fikk seks barn (se under Vaterholmen). Før giftermålet hadde også Maren Anna sønnen: Cl v Fridtjof Fredriksen Hansen, f. 1908 på Rotmoen. Faren var Fredrik Hansen, Levanger. Fridtjof ble adoptert 24.4.1930 av sin far, som var tolloppsyns mann i Levanger og gift med Karoline, f. Ertsås. Som sersjant ble Fridtjof Hansen gift i Levanger i 1934 med Aslaug Auran, f. 1912 i Frosta. Seinere skilt og samboer Thea Kulsli Dillan. Tre generasjoner på Rotmoen i 1934. F. v. Åsta, far Ingolf, besteforeldre Anna Kristine og Lornts med sønnesønn Lars. NNDALSGÅRDENE
---- 304 H&FIS-A ---- 83. Oliva, f. 1889 på Dillanvald (Sagen). Hun ble gift i 1909 med bygningssnekker Johan Konrad Eliseussen Sørhaug, f. 1885, d. 1969. De bodde i "Eilertstua" under Sem i Bjørga. Oliva døde av tuberkulose i 1915. De hadde fem barn. Johan Sørhaug ble gift på nytt i 1919 med Ida Antonie Martinsdatter Høknes, f. 1888, d. 1963, og de fikk seks barn. De hadde heimen Minde på Øra (ved siden av tannlege Sørhuus-gården). 84. Olga Oline, f. 1 892 på Rotmoen. Hun ble gift i 1 926 med Harald Olsen Svartås, f. 1 899 på Bjørsmoen. Harald Svartås var vegvokter. De bodde først på Rotmoen, så på Garnes øvre, før Harald kjøpte Sandvoll under Molden og bygde hus der. De solgte Sandvoll til Arnold Skavhaug og flyttet til Innsmoen. Deretter bodde de på Lundemo i Inndalen. Som pensjonister flyttet de til dattera Henny, som bodde først i Hommelvik og seinere på Hundhammeren i Malvik, og begge døde hos henne, Olga i 1978 og Harald i 1982. Begge er gravlagt i Vuku. Se mer om dem på Sandvoll under Molden. 85. Mikal, f. 1 894 på Rotmoen, d. 1 920 av tæring. 86. Amanda Lovise, f. 1896 på Rotmoen, d. 1915 på pleiehjemmet av tæring. Hun hadde en sønn - Svein, f. og d. 1 91 3 på Rotmoen. Faren het Jensen ti! etternavn, ellers ingen opplysninger. 87. Pauline, f. 1 898? Død to år gammel. 88. Gutt, f. 1900. Død like etter fødselen. 89. Peder (Per) Aksel, f. 1901 på Rotmoen, d. 1979. Han ble gift i 1928 med Hjørdis Jonasdatter Aasander, f. 1905 i Lanke, d. 1978, datter av handelsmann Jonas Aasander. P. A. Rotmo dreiv landhandel i Vollen og var samtidig poståpner. De hadde tre barn. Hans Rotmo, skaperen av Vømmølbegrepet, er sønnen deres. 810. Ingolf Konrad, f. 1904 på Rotmoen, d. 1976. Han bie gift i 1929 med Signe Edvardsdatter Bjørsmo, f. 1 905 på Bjørsmoen, datter av Edvard Olsen Bjørsmo og Anna Cecilie Andersdatter. De overtok som småbrukere på Rotmoen etter Lornts og Anna i 1 932. Ingolf Konrad Rotmo (1904-1976) og Signe Edvardsdatter (1905-2000) Da Ingolf og Signe overtok heimen, var det ca. 23 da. dyrkajord på Rotmoen. I 1940 fikk han kjøpt et areal på ca. 20 dekar øst for Rotmoen (Rotmoen østre, bnr. 8) av Værdalsbrnket, som han dyrket opp, og han restaurerte stuelåna. På 1950-tallet dreiv de kafé på Rotmoen i åtte år, og Signe stod seiv for baking av "kaffebrødet" som ble servert. Signe var ei meget strevsom, sterk og arbeidsglad hus mor, som ved siden av stell i hus og fjøs også fikk tid til både spinning, veving, strik king og hekling. Ingolf ble med åra mer eller mindre helselaus og arbeidsufør, og mer arbeid falt dermed på henne. Men hun beholdt både arbeidskraft og sitt gode humør opp til høy alder. Ingolf døde i 1976, 72 år gammel, mens Signe levde til hun var 95. De siste åra bodde hun i omsorgsbolig ved Vuku eldresenter. Barn: HEIMER OG FOLK - fNNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 305 H&FIS-A ---- Signe og Ingolf Rotmo. Foto fra 1966 81. Åsta, f. 1929 på Rotmoen. G. 1957 med Odvar Fikse, f. 1926, d. 1996. Gårdbrukere på Heggjanes i Vuku. De overtok også Rotmoen og dreiv jorda der, mens husa ble leid ut. Tre barn. 82. Lars, f. 1931 på Rotmoen, d. 1999. Tolltjenestemann. Gift med Karin Walinder, f. 1918 i Sverige. Skilt. En sønn. 83. Edvard, f. 1932 på Rotmoen. Gift 1956 med Målfrid Guldteig, f. 1935, Ørlandet. Skilt. Tre sanner. Bosatt i Trondheim. Bilmekaniker. 84. Anna, f. 1934 på Rotmoen, d. 2000. Gift 1954 med Egil Arvid Skjerve, Levanger, f. 1933, d. 1993. Fire barn. 85. Pauline, f. 1936 på Rotmoen, d. 2003. Gift 1955 med John Garli, f. 1927, d. 2003. Fire sanner. 86. Aslaug, f. 1938 på Rotmoen, d. 2004. G. 1957 med reingjeter Nils Nilsson, født i Offerdal. Skilt og gift i 1962 med Håkon Asbjørn Pettersen, f. 1938 i Narvik. Skilt. Ett barn i første ekteskap og tre i det andre. 87. Svem Ingolf, f. 1941 på Rotmoen, d. 2008 i Oslo. G. 1958 med Gerd Olsen, f. 1944 i Oslo. To sønner. Svein var gartner og sosialarbeider. 88. Ottar Magnus, f. 1947 på Rotmoen. G. 1970 med Kari Johanne Jakobsen, f. Uthuset på Rotmoen er revet. Stua med et kringliggende tomteareal er utskilt og eies av Ottar Magnus Rotmo, mens resten av bruket eies av Stein Ivar Fikse, sønn av Åsta Rotmo og Odvar Fikse. INNDALSGÅRDENE
---- 306 H&FIS-A ---- BERGSTUA GNR. 224, BNR. 5 Et "klassisk" gammelt postkort fra Inndalen. Bergstua i forgrunnen og Krika på andre siden av elva. I bakgrunnen ser vi de tre Inndalsgårdene. Foiograf o. Snekkermo. Bergstua, eller "Bergstuggu" som plassen blir kalt i dagligtale, har vært husmanns plass fra langt tilbake. Stedet har også sin egen plass i Norgeshistona, da det var ved Bergstua at major Eilerik Visborg nedkjempet styrken til den svenske oberst Drakenberg i 1658 og dermed bidro til at Trøndelag ble vunnet tilbake til Norge. Major Visborg har for øvng fått sin egen bauta ved Steine, reist av Indal Ungdomslag i 1908. Bergstua ble sjøleierbruk da den ble utskilt og solgt til husmannen Johannes Bergstuen i 1918. Arealet var ca. 20 da. dyrket mark og ca. 40 da. skog. Fra 1800 mener vi at følgende har vært husmenn i Bergstua: Efast Olsen (1776-1858) og Karen Johnsdatter (1770-1833) Efast Olsen var født i 1776 i Oviken i Jåmtland og var sønn av husmann Ole (Olof) Efastsen (Edfastsson) Årstadvald og Beret (Brita) Johansdatter. Familien kom flyt tende fra Side i Oviken til Årstadvald (Efastplassen) mellom 1776 og 1801. Vi finner
---- 307 H&FIS-A ---- Efast som dragon og skomaker på Inndal ostre i 1801, og i 1802 blir han gift med Kari (Karen) Johnsdatter Overmoen, f. 1770, som da var tjenestejente på Inndal ostre. De bodde på Midtholmsvald et par år før de kom til Bergstua, men hadde flyttet til Kulstadvald i 1810. Seinere ble de husmannsfolk på Efastplassen under Arstad, der Karen døde i 1833. Efast døde som kårmann på Sende i 1858. Efast og Karen fikk tre barn sammen, og i tillegg hadde Karen en sonn for de ble gift: John Eriksen, f. 1796, Karens sønn med skiiøper Erik Taraldsen Overholmen (Brenna) (1764-1844). John ble gift fra Sulstua i 1823 med Anne Larsdatter, f. 1798, datter av Lars Jeremiassen Ulvild og Magnhild Nilsdatter «velstad. De fikk fem døtre, men de tre første døde som små. I 1845 flyttet de til Løddingsplass i Overhalla sammen med de to yngste døtrene, Karen og Magnhild, men i 1 865 er de føderådsfolk på Røbergvikbakken i Vemundvik. Begge døtrene ble gift; Magnhild i Overhalla i 1 863 med enkemann Hans Iversen (Foss?), født i Leksvik. I 1 865 forpaktet de gården Lervigen i Vemundvik, som var eid av Ole Olsen fra Verdal. Karen ble gift i 1864 med tømmermann (og enkemann?) Christian Christensen, f. 1 824 i Fåberg. I 1 865 bodde de i Namsos by sammen med man nens to sønner på seks og to år. Bl B 2 Beret, f. 1 803 på Midtholmsvald. Hun ble gift i 1 830 med Arnt Pedersen, f. 1 800 på Hallan nordre. De var husmannsfolk på Moan under Sende fra 1830 til ca. 1865 og siden føderådsfolk samme sted. Beret døde i 1888 og Arnt i 1889. Familien er omtalt under Sendesmoan ("Heimer og folk i Leksdalen"). Ole, f. 1 806 i Bergstua. Ole Efastsen ble omgangsskolelærer da han var atten år gammel og dreiv som sådan fra 1 824 til 1 861 . I 1 827 ble han gift med Marta Bårdsdatter Karlgård, f. 1 802 i Molden, hun var datter av sersjant Bård Olsen Molden. De bodde på forskjellige plasser før Ole forpaktet Holmli mellom i 1 847. Marta døde der i 1 854, og Ole giftet seg året etter med Martas søster, Beret Bårdsdatter, f. 1 797. Beret var blitt enke i 1 854 etter Ole Olsen Brenden, som hun ble gift med i 1 821, og som forpaktet både Åsen og Karlgarden i Sul. Ole Efastsen døde som kårmann i Holmlia i 1881. Han var da blitt enkemann på nytt, da Beret døde i 1 879. Ole Efastsen hadde sju barn i sitt første ekteskap og har ei stor etter slekt i Verdal. Her kan nevnes at lærer Mikal Kluken var barnebarn av ham. Se mer om etterkommerne under Molden. B 3 B 4 Guru, f. 1810 på Kulstadvaid. Hun ble gift i 1837 med Arnt Olsen Levring, f. 1 806 av foreldre Ole Eriksen Holmli og kone Ragnhild Andersdatter. Arnt Oisen var forpakter i Vester-Levringan fra 1 836 til 1 890 og døde som kårmann der i 1 891 . Guru døde i 1 889. De hadde fire barn - se mer om dem under Levring. Lars (Lass) Nilsen (1765-1838) og Catharina Eriksdatter (1757-1843) Lars Nilsen var født i 1765 på Indal av foreldre Nils Knutsen og Magdalena Larsdatter. I 1790 ble han gift med Catharina Eriksdatter Granberg, f. 1757 på Skutan i Kall av foreldre Enk Jonsson Granberg og kone Kann Larsdotter, som kom fra Kall til Verdal først på 1760-tallet og var husmannsfolk på Bjørsmoen fram til 1785. 3T INNDALSGÅRDENE
---- 308 H&FIS-A ---- I 1783, mens hun bodde på Bjørganvald, fikk Catharina sønnen Tomas med ung kar Lars Hansen Krag. Barnet døde i januar 1784. Både Catharina og barnefaren ble idømt leiermålsbøter. Det neste vi veit om Catharina som ugift, er at hun i 1784 er vitne i en rettssak mot ei tenestejente på Inndal vestre, Magnhild Johnsdatter, som ble dømt til hals hogging for å ha født et barn i dølgsmål. Catharina var i tjeneste hos Nils Indalen på Inndal vestre på denne tida, og hun fant fosteret i ei kleskiste på loftet. Ved skiftet etter faren i 1785 er Catharina i tjeneste hos lensmann Ole Sevaldsen på Leirfall. Lars og Catharina bodde på Gjermstadvald i mange år før de kom til Bergstua som husmannsfolk en gang mellom 1801 og 1813. De flyttet en god del opp gjennom åra. Ved folketellmga i 1801 er de husmannsfolk under Øver-Gjermstad. Ifølge skattelis tene for 1820 og 1825 var de husmannsfolk i Bergstua i disse åra, men er trolig kom met dit mange år tidligere, for dattera Malena får barn på Inndalsvald allerede i 1813, se nedenfor. Trolig bodde de i Bergstua også i 1828, men Lars var inderst i Melby da han døde i 1838, og Catharina var fattiglem på Østgårdsvald da hun døde i 1843. Etterkommere: Bl . Malena, f. 1790 på Øvre Gjermstadvald. Hun hadde barn med to andre menn før hun ble gift i 1817 med Arnt Johnsen Lindset, f. 1793 i Midtholmen. Arnt Johnsen var forpakter på Inndal mellem ("Oppstu") fra 1836, og familien og er utførlig omtalt der. De etterlater seg ei stor slekt. 82. Nils, f. 1792 på Øvre Gjermstadvald. Han ble gift i 1818 med Maren Pedersdatter Melby, f. 1789. De var inderster og seinere husmannsfolk på Melbyvald og fikk tre barn. Nils døde på Østgårdsvald i 1 862. Cl. Lars, f. 1819 på Melbyvald. I 1845 flyttet han til Nesna i Nordland sam men med søstra Marta, men kom tilbake og ble gift i 1 85 1 med Beret Marta Andreasdatter Østgård, f. 1 823 på Lyngåsvald, foreldre husmann Andreas Andersen og Eli Larsdatter. De var husmannsfolk på Østgårdsvald og fikk seks barn. Lars døde i 1912. C 2. Marta, f. 1 827 på Melbyvald. I 1 845 flyttet hun til Nesna i Nordland sam men med broren Lars. Der ble hun først (i 1 855) gift med gårdbruker Ole Eriksen Saura på Ørnesset. Han døde i september 1 857 etter å ha vært spe dalsk i ti år. Marta ble gift på nytt i 1 858 med Elias Andreas Pedersen Lund, f. 1 827 i Dønnes, Nesna. I 1 865 og 1 875 og 1 900 var de gårdbrukere på Ørnesset i Nesna. Marta hadde en sønn i første ekteskap og to i sitt andre. C 3. Kristiane, f. 1832 på Melbyvald. Hun er registrert flyttet til Alstahaug i Nordland i 1 850. I 1 865 bor hun på Melbostranden i Hadsel kommune i Nordland, gift med styrmann Hans Hansen, f. 1 827 i Alstahaug, og de har tre barn, alle født i Nesna. I 1 875 bor de på Stø i Øksnes kommune, og mannen er strandsitter og dampskipslos. I 1 900 er bostedet Lillevig i Øksnes. Mannen driver fortsott i losyrket. 83. Hans, f. 1795 på Øvre Gjermstadvald, d. samme år. HEIMER OG FOrK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 BIND A
---- 309 H&FIS-A ---- Sigrid, f. 1796 på Øvre Gjermstadvald. Hun ble gift i 1821 med Halvor B 4 på Lillemoen i Sul. Da Sigrid døde av tæring i 1 837 bodde de på Sendesvald. Halvor Pedersen ble gift på nytt i 1851, med Marta Olsdatter Nestvoll, f. 1 807. 1865 bodde de på Tvistvollvald, og Halvor var da "snekker uten jord". Han Cl. Karen, f. 1823 på Melbyvald. Hun ble gift i 1847 med Andreas Johnsen Inndal vestre, f. 1821, sønn av sersjant John Mathisen og Beret Andosdatter. De var inderster på Sneppen under Inndal mellem i 1 865 og i 1 875 hus mannsfolk uten jord på Kvelstadmelen. Andreas døde der i 1890. I 1900 bodde Karen i "Karenstuggu" ved Kvelstad og døde på Kvelstadnesset i 1919. De hadde sju barn, disse er omtalt under Inndal mellem (Sneppen). C 2. Peder, f. 1 825 på Melbyvald. Attest tii Kolvereid 5.3.1 852. I 1 865 er han gårdbruker på Røseidet i Leka, gift med Olianna Olsdatter, f. 1819 i Kolvereid. C 3. Lars, f. 1 828 på Risanvald. I 1 854 flyttet han til Gimsøy i Lofoten, men var husmann på Vollan i Vågan kommune i 1 865. Han var da gift med Matea Matisdatter, f. 1 81 7 i Gimsøy. I 1 875 er han fisker av yrke, og de bor på Lyngsværstrand i Vågan. I 1896 er det utstedt attest fof ham til Lyngvær i Lofoten. I 1900 bor han på Steinan i Lyngvær som smed og snekker og er gift med Anne Wesenlund, f. 1 833 i Valberg i Lofoten. Her i Verdal hadde Lars ei datter, Oliva, f. 1851 på Lyngsvald. Mora var Beret Olsdatter. Iflg. Brookings County History (1989) utvandret Oliva til USA i 1866. Oppført med etternavnet Brunick. C 5. Nils, f. 1 834 på Lillemoen. Han flyttet fra Levringan til Trondheim for å la seg verve i 1 856. Men i 1 875 finner vi ham som fisker i Vardø, gift med Elen Olsdatter, f. 1 832 i Voss, og de har tre barn, derav et tvillingpar, alle født i Vardø. De bor i Vardø også i 1900, og Nils driver som fisker og snekker. Erik, f. 1798 på Øvre Gjermstadvald. Han ble gift i 1828 med Beret Marta Hansdatter Grunden, f. 1 803 i Auskin, datter av skolelærer Hans Efskind og kone Brynhild Ellevsdatter. De var inderster i Midt-Grundan, Arstad, Vest-Hellan og B 5 Dillvald før Erik Larsen bygslet Sulstua vestre omkring 1 860. Se mer om familien der. Jakob Arntsen (1791-) og Marit Kristensdatter (1789-) Jakob Arntsen var fodt i 1791 på Tromsdalsvaldet av foreldre Arnt Mortensen og Ingeborg Jorgensdatter i farens andre ekteskap. Om foreldra har vi funnet: Faren Arnt Mortensen var fodt i Stuskin i 1727 av foreldre Morten Davidsen og Lisbet Olsdatter. Morten Davidsen ble for ovng gift tre ganger og var bygselmann i Stuskin og Auskin ostre. Mora Ingeborg Jorgensdatter var fodt i 1755 i Marken og var datter av Jorgen Bårdsen Marken og hans andre kone Sølvi Olsdatter (,enke på Skjørholmen). Foreldra til Jakob ble gift i 1777 og fikk åtte barn, i tillegg hadde faren sju barn fra sitt forste ekteskap og ett utenfor ekteskap (i 1775 med Beret Olsdatter Krågstuen) INNDALSGÅRDENE
---- 310 H&FIS-A ---- mellom sine to giftermål, så vi kan vel si at han var en høyst produktiv mann på det området. Vi finner ham for øvng i Stuskmsætta 1 Verdalsboka bd. IV Ifølge kirkeboka var Jakob tvilling, men tvillingbroren Ole døde bare 12 uker gammel (begge er uteglemt i Stuskmsætta I). Faren døde på Sørstemsvald i 1796. Mora bodde på Halset i 1801 og døde på Mælen i 1834. Jakob ble bortsatt til andre allerede før han var tre år gammel, og i 1801 var han hos sin tante Sin Mortensdatter, bondekone i Slapgarden. I fire år avtjente han mili tært] eneste i Trondheim, og han ble gift i 1818 med Mant Knstensdatter Indal, f. 1789 på Fossnesset, datter av husmann Kristen Pedersen og kone Olava Lorntsdatter, som var husmannsfolk i Slapgardsenget. De var mderster og husmannsfolk i Bergstua i tidsrommet 1819-1826, og bodde siden ei tid i Vester-Åsan (bosatt der i 1828). I 1841 er hele familien meldt utflyttet fra Storstadvald (Bjørnmelen?) til Overhalla for å feste plassen Sagmoen under Galguften. Mant bor som enke på denne plassen i 1865. Barn: 81. Serianna, f. 1 81 9 i Bergstua. Konfirmert i Vuku fra Bergstua i 1 834. Gift med Just Kristoffersen, f. 1 81 3 i Vemundvik. I 1 875 husmannsfolk på Røttesmo i Overhalla. 82. Kristian, f. 1821 i Bergstua. I 1865 og 1875 var han husmann med jord på Lilleberremoen i Overhalla, gift med Karen Eriksdatter, f. 1816 i Grong. I 1865 hadde de fem barn fra 1 6 og ned til 2 år. 83. Ingeborg, f. 1 823 i Bergstua. Gift i Grong i 1 858 med husmann Peter Mathiasen. I 1 865 bodde de på Brautan i Grong og hadde fire barn. 84. Arnt, f. 1826 i Bergstua. Han ble gift i Grong i 1855 med Nikoline Johannesdatter, 39 år, født i Overhalla, i 1865 og 1875 var han husmann på Lilleberrenæsset i Overhalla. De hadde visstnok ingen barn. Ole Paulsen (1777-1850) og Magnhild Jakobsdatter (1792-1845) Ole Paulsen var inderst i Bergstua i 1822 og skattlagt som husmann samme sted i 1825. Han var sønn av Paul Andersen Tømte og kone Gjertrud Olsdatter, som var brukere i Tømte. Ole ble gift i 1816 med Magnhild Jakobsdatter, f. 1792 i Molden. Hun var uekte datter av enke Anne Ellmgsdatter Molden og ungkar Jakob Malmstøper fra Stjørdal. Mens de bodde i Bergstua, fikk de sønnen: Bl . Paul, f. 1 822 i Bergstua. Han var fotjeger og bodde på Stormoen da han i 1 849 ble gift med Serianna Johannesdatter, f. 1 824 på Fleskhus. Hun var datter av Johannes Bårdsen og Elen Jensdatter. Paul og Serianna var husmannsfolk i Bergstua mellom 1 850 og 1 854, se nedenfor. Hvor Ole og Magnhild bodde fram gjennom tida, er uvisst. Magnhild døde som inderst på Skavhaugg nedre i 1845, så det er mulig at de ble mderster eller hus mannsfolk der etter at de flyttet fra Bergstua rundt 1830. Ole døde i Sul-legdet i 1850. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 311 H&FIS-A ---- Arnt Olsen (1798-1861) og :) Sigrid Olsdatter (1798-), 2) Anne Paulsdatter (1819-1891). Arnt Olsen var født i 1798 i Jøsås og var sønn av Ole Halstensen Ulvilden og kone Ingeborg Johannesdatter. I 1825 ble han gift med Sigrid Olsdatter Stemsvald, f. 1798, etter at de året før hadde fått et barn i lag. Sigrid var datter av Ole Nilsen og Kerstin Samuelsdatter, som var husmannsfolk på Reiren under Inndal nedre. I 1832 var de husmannsfolk i Bergstua. Sigrid må være død før 1843, for da ble Arnt gift på nytt i 1843 med Anne Paulsdatter Sulstuen, f. 1819 i Skogn. Arnt bodde da på Østnesvald, men de var inderster på Skavhaugg nedre da de fikk sønnen Ole i 1843, så de må ha flyttet dit dette året. Arnt Olsen døde på Ådalsvollen i 1861, mens Anne døde hos sønnen Ole i Nybygget i 1891. Om etterkommerne, se under Skavhaugg nedre. Johan Johnsen (1796-1889) og Maria Johansdatter (1808-1856) Johan Johnsen var født i 1796 på Overmoen og var sønn av husmann John Larsen og kone Sin Johansdatter. I 1829 ble han gift med Mana Johansdatter Vuku, f. 1808, for eldre Johan Johansen Slapgård (Fergeberg) og kone Mana Johnsdatter. De flyttet mye på seg, og hadde bodd på plasser under Storvuku, Hellan og Breding (Skrampenget), før de kom til Bergstua som husmannsfolk rundt 1848-49. Men oppholdet der varte heller ikke så lenge. Ailerede i 1853 har de flyttet derfrå og bor da på plassen Smatta under Vest-Hellan. Mana døde i 1856 i Ulvilla. I 1865 var Johan inderst i Kirkvuku. I 1875 bodde han hos sønnen Sefanias på Øra, og døde hos sønnen Laurits i Breding i 1889. Johan var måler, og flere av sønnene hans ble også malere. Johan og Maria hadde i alt 11 fellesbarn, og Johan hadde fra før tre barn utenfor ekteskap. Bl c . Marta, f. 1820 på Vollenvald, d. 1821. (Mora var Beret Johnsdatter Vollenvald). B2°.Jonas, f. 1 823 på Maritvollvald (Mora het Malene Johannesdatter Øren, f. 1 802. Hun ble gift i 1835 med en Johannes Andersen, og familien flyttet til Lurøy i Nordland). Jonas reiste til Lødingen i Nordland i 1 853 og ble gift der med Pernele (Peternelle) Mikkelsdatter, f. 1823 i Ankenes i Ofoten. I 1865 og 1875 bodde de i Lødingen, og Jonas var husmann og fisker på Lasletta. B 3°. Lars, f. 1 824 i Stor-Langdal (Mora var Randi Larsdatter Leirset. Hun ble gift i 1 837 med enkemann Anders Mortensen i Stor-Langdalen). Lars reiste til Helgeland og ble gift i Rødøy i 1 853 med Karen Johanna Karlsdatter, f. 1 823. I 1 875 husmann og møller på Sperstadmoen i Rødøy. 84. John, f. 1829 på Vukuvald, d. 1900 på Verdalsøra. John reiste til Helgeland i 1 854 og ble gift i Rødøy i 1 855 med Marit Olsdatter, f. 1 824 i Snåsa. Familien kom siden til Verdal og var husmannsfolk under Borgen. John var også måler i lik het med faren. John døde i 1900 og Marit i 1902. Før John reiste til Helgeland hadde han en sønn i Inndalen: INNDALSGÅRDENE
---- 312 H&FIS-A ---- Cl 0 . SefaniasJohnsen, f. 1 849 på Inndal vestre. Mora var Ingeborg Pedersdatter Indal, f. 1828 på Inndal østre. Sefanias ble konfirmert i fra Buranvald i Frol i 1864 og var tjenestegutt samme sted i 1865. Seinere ble han murer av yrke, og i 1880 ble han gift med sypike Beret Marta Sefaniasdatter Kvamsvald, f. 1 860, datter av Sefanias Bårdsen Kvam og kone Marta Larsdatter. Sefanias og Beret Marta fikk attest til La Crosse, Wisconsin 1 881 . De utvandret sammen med hennes far. John og Marit hadde ei datter: C 2. Anne Marta Johansen, f. 1864 i Rødøy. Hun var ugift sydame og hadde syforretning på Verdalsøra. I 1900 bodde hun på Garpa sammen med mora. Anne Marta døde i 1923. 85. Johannes, f. 1 832 på Vukuvald, d. 1 832. 86. Johannes, f. 1833 på Vukuvald. Han reiste til Rødøy i Nordland hausten 1854 sammen med broren John. Ellers ingen opplysninger. 87. Olaus, f. 1836 på Hjeldevald. Attest Overhalla 1862.. 88. Sefanias, f. 1840 på Bredingsvald. Han reiste til Bossekop i Finnmark, der han i 1872 ble gift med Lovise Eriksdatter, f. 1852. De kom tilbake til Verdal i 1873 og bodde først i Midt-Grundan. Seinere flyttet de på Øra, der Sefanias arbeidet som måler og fotograf. Han utvandret til Amerika i 1 886, men kom tilbake igjen før 1 891 . I 1 892 utvandret han på nytt, og kona og to av barna fulgte etter i 1 893 til La Crosse, Wisconsin. De hadde fire barn, men de to yngste døde før familien utvandret. 89. Mikal, f. 1840 på Bredingsvald. Tvilling med Sefanias. D. 1843. 810. Anne Marta, f. 1843 på Bredingsvald, d. 1843. Bil. Beret Marie, f. 1 843 på Bredingsvald, tvilling med Anne Marta. Beret Marie ble gift i 1872 med Olaus Henriksen Henriksstu, f. 1851 Ulvilla, sønn av Henrik Johnsen og Beret Pedersdatter. De bodde på Lassgjerdet i Ulvilla før de i 1880 flyttet til Frol, og der bosatte de seg på Reinsborg, en plass under Gran. Seinere (ca. 1885) kom de til Hegleshaugen, der Olaus var møller. Beret Marie døde i 1 889, og Olaus ble gift på nytt i 1 890 med Elen Margrete Johansdatter Trygstad fra Ytterøy. Olaus døde i 1948 og hans andre kone i 1949. Beret Marie og Olaus hadde åtte barn i ekteskapet, og i sitt andre ekteskap hadde Olaus fem barn. Bl 2. Jokumina, f. 1846 på Storvukuvald, d. 1850 i Bergstua. Bl 3. Johan Magnus, f. 1 850 i Bergstua. Han var tjener i Midtholmen i 1 865, og flyt tet til Sverige i 1873, og gift i Østersund i 1875 med Kristina Helgesdatter, f. 1850 i Marby. De bodde i Verdal i 1877-78, men reiste så tilbake til Sverige og utvandret derfrå til Amerika. 814. Laurits, f. 1853 på Hjeldevald. Han ble gift i 1878 med Anne Maria Johans datter Breding, f. 1851 i Breding av foreldre Johan Andersen og Gurianna Larsdatter. Laurits Johansen utvandret til Amerika i 1 880, men kom tilbake og kjøp te Breding vestre av sin svigermor i 1 884. Etter at kona døde av tæring i februar 1 891, solgte Laurits gården og utvandret i 1 892 på nytt til Amerika sammen med dottera Marlotte. Før han dro, rakk han å bli far til et pikebarn med Grete
---- 313 H&FIS-A ---- Andorsdatter Skavhaug, som var taus hos ham i 1891. Barnet, Ida, ble født i Midtholmen i 1892 og døde i Storvuku i 1894. I 1912 kom Laurits tilbake til Norge og overtok Bruenget i Ulvilla. Han døde i 1934. I ekteskapet med Anne Marie hadde Laurits fire barn. Paul Olsen (1822-1890) og Sirianna Johannesdatter (1824-1906) Paul Olsen var fodt i Bergstua i 1822 og var sonn av Ole Paulsen og Magnhild Jakobsdatter, se foran. Han kaltes fotjeger og bodde på Stormoen da han ble gift i 1849 med Senanna Johannesdatter, f. 1824 på Fleskhus, datter av Johannes Bårdsen og Elen Jensdatter. Paul og Senanna var husmannsfolk i Bergstua mellom 1850 og 1854, seinere inderster på Brennmoen og husmannsfolk på Ådalsvollen, så inderster i Skavhaugg nedre i 1865, i Pomte i 1871 og på Stormoen i 1875. Paul Olsen var kjent som en dyktig revejeger, og i Sul gikk han under navnet "Ræv-Pål". Paul døde i Kall i 1890, og Senanna døde også i Jåmtland i 1906, så de har trolig flyttet til noen av barna i Sverige sist på 1870- eller først på 1880-tallet Barn: 81. Dødfødt barn, f. 1 849 i Molden. 82. Ole, f. 1850 på Stormoen. Han ble gift i 1876 med Kjerstine Johnsdatter Sandviken, f. 1855 i Kongsstua. Hun var datter av John Bardosen (Jo Inna) og Maria Eriksdatter på Nord-lnnsvollen. De flyttet til Sverige i 1878, og Ole ble arrendator (forpakter) på Baksjonåset i Kall. I 1900 hadde de fem barn. I Sverige kalte han seg Olof Pålsson. 84. Elenjonetta, f. 1855 på Brenna. Hun led av epilepsi, og under et anfall fait hun i "Suulelven" (Inna) 30. juli 1871 og druknet. Hun bodde da i Sulstua. I fattig kommisjonens protokoll av 6. juni 1 871 går det fram at hun var bortsatt til forsør gelse hos Ole Arntsen Indal i forbindelse med at hun gikk for presten. 85. Marta, f. 1858 i Sulstua. Hun flyttet til Sverige 1878 og ble gift i Kall med tor pare Erik Olsson Berg, f. 1 854. De bodde på Baksjonåset. 86. Martinus, f. 1861 på Ådalsvollen, d. 1862. 87. Martina, f. 1865 på Ådalsvollen. Hun ble konfirmert i Sverige, dåpsattest sendt dit i 1884, og ble gift med Jonas Andersson, f. 1863 i Kall. De bodde i Tjernåsen, der mannen var forpakter. I 1900 hadde de fått seks barn. 1 1861 bygslet Ellef Indahl bort Bergstua til sin svoger Johannes Mortensen. Johannes Mortensen (1820-1908) og Marta Olsdatter (1814-1881) Johannes Mortensen var født i 1820 i Kulstad og var sonn av Morten Jonassen Slapgård (Kulstad) og kone Mana Johansdatter (Mana var søster av Johan Johnsen, som var husmann i Bergstua rundt 1850, se foran). INNDALSGÅRDENE
---- 314 H&FIS-A ---- I 1843 ble Johannes gift med Marta Olsdatter Sulstuen, f. 1814 i Sulstua, datter av Ole Ellevsen Sulstuen østre og kone Sigrid Nilsdatter (Marta var altså søster av Ellef Indahl). De var inderster i Kulstad, Hellan og Ulvilla sagsted før de kom til Bergstua sist på 1850-tallet. Johannes fikk husmannskontrakt for tre år på Bergstua 14. april 1861: Jeg underskrevne Ellef Olsen Indahl gjør herved vitterligt at have overdraget til Johannes Mortensen og Kone Martha Olsdatter til Brug og Benyttelse Bergstue Pladsen haldet under min tilby gslede Gaard østre Indahl for 3 Aar fr a 14de April 1861 til 14de April 1864 og det paafølgende Conditioner: 1) Afbemeldte Plads Bergstuen svarer han migAarlig 6 Spd 1 Ort, som opgjøres ved Arbeide i Aarets Løb, saaledes 12 Dage i Vaaraanden, 12 Dage imellem Vaaraanden og Sletaanden, 12 Dage i Slaataanden og 6 Melling Kornskjering, 12 Dage Høstarbeide og 33 Dage Vinter arbeide, alt mot en Dagløn af 8 Skilling Daglig. Alt paa Opsidderens Kost. Videre skal han arbeide hos mig fremfor til nogen Anden mot en Dagløn efter Overenskomst. 2) Han skal efter Tilsigelse fremmøde til mit Arbeide i rette Tid og paa samme saa vel som ved alle Leiligheder, forholde sig tro, flittig og ingen Aarsag give til Forargelse i nogen Maade. 3) Havning i Udmarkenfor hans egne Kreaturer tillades ham, dog med Undtagelse af 8 Dage i Sættertiden, ligesaa tåger han Brænde f rit i Marken til eget Behov, ligesom Gjærdefang, begge Dele af nedfalne eller fortørret Træer. 4) Af Pladsen maa Høe, Halm samt gjødsel ikke bortføres. 5) Inderster eller Indlogerende maa ei indtages uden Landdrotten og min Tilladelse. 6) Han skal holde Huusene paa Pladsen i Stand, forsaavidt Tågene og smaa Reparationer betræffer 7) Af Gaaardens Skov maa han ikke hugge nogetsomhelst Slags Træ stort eller Udet til Salg. Naar Johannes Mortensen og Kone prompte opfylder ovenstaaende Forpligtelser, og i øvrigt kolder sig Husmandsloven efterretlig, maa dem som sagt, i nævnte 3 Aar, bruge og benytte den omhandlede Plads Bergstuen, som dem bedst veed og kan paa lovlig Maade. Gaarden østre Indahl den 14de April 1861. E. Indahl. Til Vitterlighed: Ole Arntsen Indahl. Tass Garnæss. Foranstaaende Contract med dens mig paahvilende Forpligtelser har jeg modtaget in originale og vedtager samme til prompte Opfyldelse og Efterlevelse. Datum in supra. Johannes M Sen Indalsvald. Til Vitterlighed: Ole Arntsen Indahl. Tass Garnæss. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 315 H&FIS-A ---- Kontrakten ble nok ikke forlenget, for i 1865 hadde de flyttet til Sulstua ostre, der Johannes var inderst og dagarbeider. I 1875 var de blitt husmannsfolk i Barlia under Sundby. Johannes ble enkemann i 1881 da Marta døde av lungebetennelse, og i 1883 utvandret han til Amerika sammen med dattera Maria. I 1900 og 1905 bodde han hos sønnen Ole i Red Wing, Minnesota, og seinere i Minneapolis (hos dattera Maria?), der han døde i 1908. Johannes og Marta hadde sju barn: Morten, f. 1844 i Kulstad, d. 1844. Ole, f. 1 845 i Kulstad. I 1 865 bodde han hos foreldra i Sulstua og arbeidet som skredder. I 1 867 flyttet han til Finnmark, og var trolig sjømann ei tid. Men han kom tilbake til Trøndelag, og i 1 871 ble han gift med Louise Jonetta Larsdatter, f. 1 848 i Moksnestrøa, Stjørdal. I 1 875 bodde de på Møllenberg i Trondheim, da var Ole trompeter og skredder med eget verksted. De utvandret 1881 med fem barn og bosatte seg i Red Wing, Minnesota. Ole arbeidet også som skredder der borte. Oie døde i 1925 og Louise i 1936. De hadde i alt ti barn, og i tillegg hadde Ole ei datter, Nicoline, f. 1 868 i Trondheim. Martinus, f. 1 848 i Hellan midtre vestre. Han utvandret til Red Wing, Minnesota i 1873 og ble gift året etter med Pauline Margrete Brenne, f. 1848 Skogn. Martinus startet som møbelsnekker og -handfer i Amerika. Han døde som enke mann i Red Wing i 1 935, da Pauline var død i 1 924. De fikk ti barn, hvorav tre døde som små. B 3 B 4 Sefanias, f. 1852 i Ulvilla. I 1865 var han gjetergutt hos Mikal Sevaldsen i Sandvika. Som voksen dreiv han som snekker. I 1880 ble han gift med Karen Marie Svendsdatter Lyng, f. 1851 på Nessvald, datter av husmann Svend Matiassen og kone Anne Ellingsdatter, som seinere ble husmannsfolk i Morken under Hofstad nedre i Leksdalen. Sefanias tok over Barlia etter at faren utvandret til Amerika. Han og etterslekta tok også Barli som slektsnavn. Både Karen og Sefanias Barli døde i 1912. De hadde fire barn. Eldste datter, Anna Margrete, ble gift med Odin Olsen Fæby, og de overtok Barlia etter Sefanias. De hadde søn nen Sverre Barli, f. 1916, som ble gift med Kjellrun Olsdatter Ness, og de over tok Barlia i 1939. Maria, f. 1 859 i Bergstua. Hun utvandret til Amerika sammen med faren i 1 883. I Amerika ble hun gift med Johannes Petersen Bjerken, f. 1 857 på Stuskinsvald av foreldre Peter Haldorsen og Serianna Torkildsdatter. Johannes, som var dattersønn av Torkild Olsen på Rotmoen, utvandret til Red Wing, Minnesota året etter at Maria dro. De bodde i Minneapolis og fikk seks barn. Maria døde i 1947. Ragnhild Anna, f. 1 863 i Bergstua, d. samme år. B 7
---- 316 H&FIS-A ---- Halvor Olsen (1830-1896) og Anne Ellingsdatter (1832-1906) Halvor Olsen var født i Hegstadstua på Stiklestad i 1830 av foreldre, husmann Ole Andersen og Maria Halvorsdatter. 1 1856 ble han gift med Anne Ellingsdatter Gudding, f. 1832 i Sparbu. I 1859 var de inderster på Guddmgsvald og i 1865 husmannsfolk i Bergstua. 1 1875 var de blitt husmannsfolk i Småsætran under Garnes, og bodde der til de døde henholdsvis i 1896 og 1906. De hadde ei datter: Bk Marie, f. 1859 på Guddingsvald. Hun ble gift 1882 med Mortinus Paulsen Inndalsallmenningen, f. 1 845, sønn av rydningsmann Paul Andersen Lillemoen og kone Serianna Rasmusdotter. De ble neste brukere av Småsætran etter at de hadde bodd i Garlia i noen år. Marie døde i Småsætran i 1934 og Mortinus samme sted i 1937. Mer om familien og etterkommerne er tatt med under Småsætran. Ole Eriksen (1836-1877) og Elen Rebekka Nilsdatter (1839-1917) Ole Eriksen var født i 1836 på Efastplassen under Arstad av foreldre Enk Olsen og Karen Knstensdatter. Han ble gift i 1859 med Elen Rebekka Nilsdatter Sandnesset, f. 1839 på Brenna i Sul. Foreldra hennes var Nils Rasmussen og kone Beret Samuelsdatter, som var husmannsfolk på Sandnesset under Lillemoen. Ole og Elen Rebekka var leieboere hos foreldra hennes de første åra etter at de ble gift. Av folketellmga i 1865 ser vi at Ole hadde hest, og sannsynligvis arbeidet han på anlegget av Jamtlandsvegen fram til den ble ferdig dette året. Rundt 1868 kom de til Bergstua etter Halvor Olsen. Seinere flyttet de ned på Øra og bodde på plasser under Borgen, Mikvoll og Mantvoll. Ole døde på Mantvollvald i 1877. Elen Rebekka flyttet til Matberg i Levanger landsogn i 1881, og bodde hos dattera Mane Otelie Johansen i Jernbanegata i Levanger 1900. Da kalte hun seg Matberg. Hun døde på Levanger i 1917 som enke Elen Rebekka Olsen. Barn: Bl . Eliseus, f. 1 860 på Sandnesset. Han utvandret til Amerika rundt 1 882 som Eliseus Olsen Sandnæsset. Vi har ikke funnet andre opplysninger om ham enn at han døde i 1 887 i Goodhue County, Minnesota. 82. Nils Kristian, f. 1 862 på Sandnesset, d. av tæring på Steine i 1 883. 83. Karen Birgitta, f. 1 864 på Sandnesset, d. av tæring på Maritvollvald i 1 881 . 84. Anton, f. 1868 i Bergstua. Han flyttet til Levanger i 1879 og ble konfirmert fra Matberg i 1884, tok Matberg som slektsnavn og ble gift med Jakobine Pettersdatter Matbergvald (Heimstad), f. 1 870 (Jakobines mor var født på Øver- Musem). I 1 899 fikk han sk|øte på gården Løvås 58/4 i Frol. Han var også murer. Ti barn.
---- 317 H&FIS-A ---- 85. Marie Otelie, f. 1872 på Borgenvald. Hun ble gift i Levanger med vognmann Sigurd Nikolai Johansen, f. 1 871 . I 1 900 bodde de i Jernbanegata med to barn. 86. Juiius Edvard, f. 1875 på Mikvollvald, d. 1879 på Maritvollvald. Elling Johannessen (1823-1895) og Beret Marta Pedersdatter (1828-) Elling Johannessen var fodt på Arstad sondre i 1823 og var sonn av gardmann Johannes Ellevsen (Arstad og Kvernmoen) og Marta Ellevsdatter. Han ble gift i 1853 med Beret Marta Pedersdatter Lundskrn, f. 1828 i Fara av da ugifte foreldre Peder Larsen Gjermstad og Malene Olsdatter Faren ( de giftet segl 1829). Elling og Beret Marta var inderster i Lundskrn og husmannsfolk på Kveldstadenget for de kom til Bergstua rundt 1871-72. Prolig bodde de i Bergstua til ca. 1878, da de flyttet til Slapgardsenget i Ulvilla. Elling var også skomaker. Han dode i Slapgardsenget i 1895. Beret Marta var bar nepike hos dattera Elen Birgitte på "Lykkens Prove" i Levanger i 1900, og bodde tro lig der i sine siste leveår. Barn: Bl . Johannes, f. 1853 i Lundskin. Han ble gift i 1879 med Beret Anna Olausdatter Garnes, f. 1848 på Garnesvald, datter av husmannen på Reiren, Olaus Olsen. Johannes var husmann på Reiren fra 1894 til 1920. 82. Peder, f. 1854 i Lundskin. Han flyttet til Sverige fra Skrove i 1876 og ble gift i Ragunda i 1888 med bondedotter Eima Kristina Gisslén, f. 1867 i Ragunda. De bodde i Skogen i Ragunda forsamling, han kalte seg Per Ellingsen og var smed av yrke, og i 1900 hadde de fem barn. 83. Mette, f. 1858 på Kveldstadenget. Hun kalte seg Mette Kvello da hun som ugift utvand ret til Kennedy, Minnesota, i 1883. 84. Martinus, f. 1860 på Kveldstadenget. Han flyttet til Sverige 1881 og kalte seg Martinus Indal. I 1890 bodde han på Bergom i Rødøn i Jåmtland som arbeider hos hemmansågare Hemming Bergner. Men han kom tilbake til Norge, og sam men med svogeren Anneus Stornes (se nedenfor) kjøpte han gården "Lykkens Prøve" i Frol i 1898. I 1900 overdrog han sin part til svogeren Martin Inda! (se nedenfor) og flyttet til Nyborg under Ulve, som ugift kjører og gardsarbeider. Og året etter - i 1901 - ble han gift med tjenestepike Johanna Olsen Nøstvold, f. 1 857 i Leksvik. 85. Elen Birgitte, f. 1 863 på Kveldstadenget. Hun ble gift i 1 895 med Anneus Martin Pedersen Stornes, f. 1 864. Anneus Stornes var rådsdreng på Brusveet gard i Levanger i 1 2 år før han i 1 898 ble gårdbruker på "Lykkens Prøve", først sammen med Martinus Ellingsen og siden med Martin Mikalsen Indal, som begge var svo gere av Anneus. Elen Birgitte døde i 1942 og Anneus i 1954. 86. Ole, f. 1866 på Kveldstadenget, d. 1919. Han flyttet til Sverige 1888 og var rådsdreng i Skalstugan da han i 1 891 ble gift med Marie Matelie Johannesdatter Dahl, f. 1 869 i Sulstua. Hun var datter av ugifte foreldre, ungkar og overvegvok ter Johannes Dahl og gift kvinne Sara Nilsdatter Sulstuen. I 1900 bodde de på Leiravald ved Levanger, Ole var da jernbanearbeider og kalte seg Ole Ellingsen INNDALSGÅRDENE
---- 318 H&FIS-A ---- Suul. Siden ble han vaktmester ved Levanger folkeskole. Sønnen Edvard Julius ble født i Sulstua i 1891, d. 1959 i Oslo. Gift med Nini Hansen, f. 1884.. 87. Beret Maria, f. 1 871 på Kveldstadenget. Gift med Anton Martin Mikalsen Indal, f. 1 875 på Inndal vestre av foreldre Mikal Kristoffersen Indal og Guruanna Arntsdatter. Som nevntforan overtok Martin Indal svogeren Martinus Ellingsens part av "Lykkens Prøve" i 1900, men fikk skjote først i 1914. Beret Maria døde i 1955. Se mer om dem under Nybygget (Kongsstua). Johannes Andersen Skavhaug (1850-1930) og Ingeborg Anna Olsdatter (1851-1946) Johannes Andersen var født i 1850 på Arstad av ugifte foreldre Anders Jonassen Mønnes og Beret Marta Knstoffersdatter Arstad. Faren utvandret til Amerika før Johannes ble født. Johannes vokste opp på Arstad søndre, men da mora giftet seg med Åge Jeremiassen Mønnes i 1863 og kom til Skavhaugg nedre i 1865, ble også Johannes med dit og tok Skavhaug som slektsnavn. Johannes gikk i smedlære hos "storsmeden" Olaus Kvernmo og ble etter hvert kalt "litjsmeden" fordi han var forholdsvis kortvokst, men brei og kraftig. 1 1877 ble han gift med Ingeborg Anna Olsdatter Indal, f. 1851 på Inndal mellem. Hun var datter av Ole Arntsen og Sinanna Ellevsdatter. De bodde først i Bergstua, samtidig som Johannes dreiv med smedarbeid. Men han syntes at plassen lå for avsi des for smedhåndverket, og de losjerte siden i Nord-Steme og på Østgård i Ness. I 1888 fikk de leie husmannsplassen Skogtrøa under Bjørken mot at Johannes utførte pliktarbeid på gården. Bruket ble frikjøpt i 1904 og fikk navnet Bjørkli. Det verserer ei bjørnehistorie om Johannes mens han bodde i Bergstua, fortalt av John N. Suul. På denne tida var det mye bjørn, og Johannes smidde ei åtesaks som han såtte opp i Rotmoberga, og som var fastgjort til ei "nerluggu" (ei vindfelt gran). Det gikk ikke bedre til enn at en bjørn ble sittende fast i saksa. Det er fortalt at Martin Suul var på besøk på Inndal østre, da Johannes kom heseblesende dit og ville låne børse for å få livet av bjørnen. De hadde ikke annet enn ei kulebørse av lite kaliber som ble brukt til fuglejakt, men med denne la de to karene i vei. Da de kom fram, viste det seg at bjørnen satt fast i saksa med den ene framfoten. Han bura og belja og hadde flådd av kvistene på "nerluggua" et langt stykke. For å få livet av bjørnen sprang Johannes rundt den for å få den til å bite over munningen på børsepipa, og til slutt lyktes det. Johannes Skavhaug var som nevnt utdannet som smed, og han var holdt for å være bygdas flmkeste smed i si tid og var en etterspurt mann i faget. I mange år fartet han rundt som redskapssmed på gårdene i øvre del av bygda. I tillegg hadde han sin egen smie i Bjørkli der han dreiv handverket sitt helt til et par dager før han døde i 1930, 80 år gammel. Sønnesønnen Leif Bjørkli beskriver bestefaren slik: "I smia var bestefar bas, og her vanka det folk heile dagen. Nesten alle som køyrde eller gikk, stoppa opp og slo av ein prat. Det kunne vere joik frå grenda, eller folk frå lundalen og Sul som hadde vore på Øra eller Veimo og handla, som hadde vore på
---- 319 H&FIS-A ---- kverna, køyrd mjølk el Nokre skulle ha hesten skodd og nokre hadde med hestesko som skulle kvessast eller grevsetjast. Andre henta ting som smeden hadde gjort og somme tinga han til å smi på ein vogn eller slede, rette på ein støtting el. Og praten gjekk om ting som hadde hendt i det siste, gamle historier og om slekt. Ofte hende det at folk kom langvegs frå og jekk bestefar til å utføre ting som tok mest heile dagen. Da hadde han dei med når han var inne og åt. Han stakk gjerne inn til bestemor føre åt og høyrde om ho hadde ein matbit til vedkomande. Eg hugsar ein gong hos svara: - Nei, huff, ikkje kom med honom, han er da lusåt. Men han vart no med inn og åt han også. Bestefar hadde ei rekneskapsbok liggjande på ei hylle i smia der han hadde ei side for kvar han hadde gjort arbeid for Der gjekk det fram at det var mest bytte arbeid mot hestlån til kyrkja, bryllaup, gravferder o.a. Dessutan måtte han leige plognad, harving, frauk]øring m.m. John Tromsdal var han særleg god ven med og til han smidde han for ved og for åfå ha ei ku på beite om somrane. Det vart sjølvsagt litt pengar for arbeidet også, men det var lite. Alltid når bestefar smidde kunne vi på lang lei høyre på "songen" i steet om det var grovt eller lettare arbeid han heldt på med." Mye av smed verktøyet til Johannes havnet på Verdal Museum. Anna Skavhaug var som kjent av 01' Arntsen-slekta, der musikken lå i blodet hos alle. Og Anna handterte fiolinen så godt at hun fikk være med brodrene Anneus og Ellev Indahl på spille]obber rundt omkring i bygda. Ellers var hun ei strevsom arbeidskvinne all sin dag. I iltre år var det småskole i stua på Bjørkli, og Anna tok i mot skolebarna med moderlig omsorg. Det er fortalt at det ofte hang ei hel rad med barnevotter til tørk over kjøkkenkomfyren i Bjørkli når det var skole der. Anna var 95 år da hun døde i 1946. Johannes og Ingeborg Anna fikk fire barn: 81. Odin, f. 1879 på Inndal. I 1900 finner vi ham som handelsbetjent hos land handler Sannan i Rissa. Siden flyttet han til Trondheim og etablerte et stort firma - Odin Skavhaug AS - som bl. a. produserte jernsenger og madrassen Han ble gift i 1906 med Katrina Fransiska Broholm, f. 1886 i Agdenes. Åtte barn. 82. Anneus, f. 1882 i Bergstua. G. 1903 med Marianne Christine Anneusdatter Prestmo, f. 1880 på Lyngsvald. Samme år utvandret Anneus til Amerika, mens kona og deres nyfødte sønn ble igjen i Norge. Marianne reiste etter i 1908, mens sønnen ble boende hos besteforeldra på Bjørkli. Her er et utdrag av en artikkel om Anneus som stod i Innherreds Folkeblad for 9.1 1.1954: "En gammel verdaling har i sommer vært på besøk i sin fødebygd for første gang siden han i 1 903, for 5 1 år siden, forlot sin heim i Verdal. Det er Anneus Skavhaug med sitt amerikaniserte navn Ernst Johnsson sammen med sin kone av annet ekteskap, Anna, født Syversen, fra Lillestrøm. Anneus er sønn av den kjente bygdasmed Johannes Skavhaug og Anna, født Indal, på Bjørkli. INNDALSGÅRDENE
---- 320 H&FIS-A ---- Som unggutt starta han som de fleste andre på den tida som gjetergutt, og var først i 90-åra gjeter i Melby den sommeren det var invasjon av russervarg i grensefjel la. Sammen med avdøde Jon Nesmo gjette han på Melbyvollen og de var på grunn av ryktene om varginvasjonen utrustet med hver sin gamle pistol og løst krutt som skulle brukes i tilfelle vargbesøk. Og ganske riktig — en dag kom to store var ger med brunaktig langt ragg og angrep saueflokken. Guttene hylte og skrek både av redsel og kampmot samtidig som pistolene ble avfyrt — og dertil assistert av gjeterhunden som også gjorde sitt beste mot udyrene. Resultatet ble tap av to sauer som ble ihjelrevet av udyrene, mens resten av buskapen ble berget over somme- ren. Etter konfirmasjonen arbeidet han i smia hos faren og i 17-års-alderen gikk han inn i lære hos smed Ola Karlgaard på Levanger, iæretiden var 3 år uten lønn - men han skulle ha fri 4 uker hver sommer. Denne fritiden ble benyttet til slåttonnarbeid og betaltes med kr. 10.- pr. uke og fri kost som var den kontante årsinntekt i Iære tiden. Etter utstått læretid arbeidet han som svenn hos Karlgaard for kr. 7.- pr. dag + kost og losji, hvilket var ansett som god betaling for en ungdom i den tiden, men Karlgaard kunne ikke sikre ham fast arbeid. Dertil var tidene for usikre. Imidlertid var Anneus blitt gift med Marianne, født Presfmo, i Verdal og de fikk omsider et barn - så det økonomiske ansvar begynte å gjøre seg gjeldende på et ganske tidlig tidspunkt, men tidene var så dårlige at det var umulig for en ungdom uten midler å komme seg i noen fast stilling eller virksomhet. Den eneste utvei som sto igjen var Amerika, og ca. 2 7 år gammel forbi han heimbygda, sin unge kone og lille barn som hans foreldre på Bjørkli tok seg av. Etter å ha opparbeidet sin egen billett tok han sin kone etter seg mens lillegutten ble tilbake på Bjørkli. Marianne og Anneus fikk seks barn i den nye verden, men så kom ulykkene for alvor Marianne ble syk og døde og Anneus ble sittende igjen med seks morløse barn - hvorav den eldste var 14 år. En kort tid etter mistet han et av barna ved en trafikkulykke. Tiden var vanskelig både på den ene og den annen måte, men hel digheta var som en sier - han hadde fast arbeid. Etter å ha vært enkemann en del år ble Anneus gift med Anna Syversen fra Lillestrøm. Hun har nå også vært i Amerika over 40 år uten å ha besøkt gamle landet - og har i en lang årrekke drevet pensjonat i Cloquet som hun nå sluttet med siste år. Begge ektefellene er i god vigør - ungdommelig og kvikk etter alde ren. Det er ingen barn i ekteskapet og alle barna er gifte og i gode stillingen Når de nå kommer hjem til Cloquet i Minnesota hvor de har sitt eget hjem, kan de i fred og ro nyte sitt otium tilsynelatende uten sorger. Da Anneus i i 903 kom til Amerika drev han først med skogsarbeid og arbeid på sagbruk - inntil han i i 908 ble ansatf på en stor papirfabrikk i Minnesota som smed. Der var han ansatt helt til utgangen av i 953 - da han måtte slutte på grunn av aldersgrensebestemmelsene. Ved fratredelsen ble han sammen med en del andre hedret med en pen minnegåve og forholdsvis bra pensjon idet han hadde vært ansatt i fabrikken uavbrutt i 45 år." HEIMER OG FOLK - INNDAI.EN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 321 H&FIS-A ---- I Amerika fikk Anneus og Marianne seks barn - John, Agnes, Helen, Arnold, Edward og Edna. Marianne døde i 1921 og Anneus i 1956, begge i Minnesota. Sønnen deres som ble født i Norge var: Cl. Arne Marius, f. 1903 i Bjørkli, d. 1985. Han ble som nevnt igjen i Norge og ble gift i 1928 med Marie Gunhilde Johansdatter Granlund, f. 1 899 på Hallanvafd, d. 1995. Arne Bjørkli var skogsarbeider. Fra 1947 bosatt på Grønvoll under Berg Vestre i Vinne. Tre barn. 84. Bernt Martin, f. 1 889 i Skogtrøa, d. 1 978. Han overtok bruket etter faren og kalte seg Martin Bjørkli, og arbeidet også som smed. Han var gift to ganger: I 1912 med Julie Mikalsdatter Hallem, f. 1 887. Hun døde i barselseng samme år. Han gif tet seg på nytt i 1919 med Olga Elisabeth Lorntsdatter Ydseaunet, f. 1 897, datter av Lornts og Maria Ydseaunet i Sjøbygda. Hun døde i 1938. Martin Bjørkli hadde ti barn i sine to ekteskap. Ole Halvorsen (1835-1919) og Karen Maria Andreasdatter (1854-) Ole Halvorsen var født i Meråker i 1835, sønn av gårdbruker Halvor Iversen Tømmeråsmo. Han kom til Østgmndvald som tjener i 1851, men var på Steine da han i 1859 ble gift med Anne Olsdatter Hjeldevald, f. 1831 av foreldre Ole Olsen Rognhaugen og kone Maren Bardosdatter Hjeldevald. (Anne var søster av Bardo Olsen Breding -"Tresko-Balo"). De kom som husmannsfolk til Garlia under Garnes omkring 1860, og var der i alle fall til 1879, for Anne døde der dette året. De fikk to barn i lag, og Anne hadde ei dat ter - Mette Eistensdatter - før de ble gift. Se mer om denne familien under Garlia. Ole ble så gift på nytt i 1883 med Karen Mana Andreasdatter, f. 1854 i Ner- Holmen, datter av ugifte foreldre Andreas Eriksen Ner-Holmen og Andrea Pedersdatter Indal (Andreas Eriksen ble siden gift med Gjertrud Olsdatter Årstadvald - kalt "Gjertrud Plassa", og Andrea Pedersdatter ble gift med rydningsmann Kristian Andersen i Inndalsallmenmngen). Ved giftermålet bodde og tjente både Ole og Karen Mana på Skavhaugg nedre, men flyttet like etter til Bergstua. De fikk seks barn, som alle var født i Bergstua. I 1903 utvandret Ole, Karen Mana og de fire yngste døtrene, først til Minnesota og deretter til Powers Lake, Nord-Dakota. Før det (1901) hadde dattera Anne og sønnen Ole Konrad utvandret til Campbell, Minnesota, samtidig som Karens sønn Anneus utvandret til Osakis, Minnesota. I Amerika kalte familien seg for Garness. Karen Mana hadde to barn født utenfor ekteskap før hun og Ole ble gift: Bl 0 . Anneus Ellingsen, f. 1874 i Allmenningen, far Elling Ellevsen Inndal østre. Anneus vaks opp som fostersønn hos Halvor Olsen og Anne Ellingsdatter i Småsætran, og flyttet til Sverige i 1 894. I 1 900 var han ugift sagbruksarbeider på Berge i Åre og kalte seg Anneus Indal Garnæs. Men han kom tilbake til Verdalen og utvandret til Osakis, Minnesota, i mars 1901 . Halvsøskena Anne og Ole Konrad reiste samti dio med Anneus. INNDALSGÅRDENE
---- 322 H&FIS-A ---- B 2°. Mette, f. 1879 på Haga, d. 1979, far Anneus Nilsen Høgnes, f. 1853 på Stormoen. Hun ble gift borgerlig i 1 897 med Anneus Olaussen Korsveggjerdet, f. 1864, sønn av husmann Olaus Andersen Mønnesvald og kone Malena Andersdatter. De bodde på Korsveggjalet og hadde åtte barn. Oles og Karen Marias barn: B3\Anne, f. 1883 i Bergstua. Hun utvandret til Campbell, Minnesota, i mars 1901 og ble gift samme år med Bernt Martin (Ben) Breding, f. 1 872 på Bredingsberget, sønn av Bardo Olsen Breding. I 1903 flyttet de til Powers Lake i Nord-Dakota og ble formere der. Anne døde i 1928. I 1935 flyttet Bernt til Great Falls, Montana, hvor han døde i 195 1 . 11 barn, hvorav åtte vokste opp. 84'.01 e Konrad, f. 1885 i Bergstua. Han utvandret til Campbell, Minnesota sammen med søstra Anne i mars 1901 . Om Konrad veit vi ellers at han bodde sammen med mora i Powers Lake i 1 920 og 1 930, og at han dreiv en melkeforretning på stedet. Han døde i Sunburst, Toole, Montana, julaften i 1966, ugift. 38 B 5". Anna Pauline, f. 1888 i Bergstua. Gift i Amerika i 1912 med Martin Olsen Enget. Martin var født i 1 879 på Hellvald (Lassenget) av foreldre Ole Olsen og Marta Andersdatter. Familien, som var baptister, kom til Elverhøy under Øver-Hofstad i 1 894, og hele familien utvandret til Amerika rundt århundreskiftet og tok Enget som slektsnavn. Martin utvandret i 1902. I 1910 bodde han på foreldrenes farm i Coleville, Burke, Nord-Dakota (forøvrig nabo med Bredingfamilien). I 1920 hadde Anna og Martin antakelig overtatt farmen etter faren hans, for bostedsadressen er den samme som i 1910. De fikk ti barn. Martin døde i 1955 og Anna i 1966, begge i Powers Lake. B6 1 . Hansine, f. 1891 i Bergstua. Gift i Amerika med Carl Hansen, f. ca. 1887 i Norge. I 1920 bodde de i White Earth Willage, Powers Lake, med to barn, og mannen var eier av et hotell. B7'.Olianna, f. 1 895 i Bergstua. I 1920 bodde hun hos søstra Hansine i Powers Lake og arbeidet på hotellet til svogeren. Siden ble hun gift med Arthur F Jensen, f. ca. 1893 i Danmark. I 1930 bodde de med tre sønner i Garness Township, Red Lake, Minnesota, der de hadde farm. Hun døde i 1982 i Oklee, Red Lake, Minnesota. B 8". Sofie, f. 1 898 i Bergstua. Også hun bodde hos søstra Hansine i 1920 og arbei det på samme hotell. Siden bie hun gift med Joe Anderson. Johannes Mikalsen Bergstuen (1856-1940) og Anna Kristine Ågesdatter (1869-1958) Johannes Mikalsen var født i 1856 på Skjækermoen av ugifte foreldre Mikal Andersen Skjækermo og Andrea Hansdatter Ottermovald. Mora var for øvng tante av Edvard Olsen Aasan. Johannes og Edvard var således søskenbarn. I 1886 ble Johannes gift med Maren Anna Johannesdatter Indal, f. 1863 i Vangstad, datter av Johannes Andersen Inndalsvald (Rotmoen) og kone Anne Åges datter, og var husmann på Rotmoen. Men ekteskapet ble kortvarig, for Johannes ble
---- 323 H&FIS-A ---- enkemann allerede i januar 1887, tre måneder etter at Maren Anna hadde nedkom met med sønnen Jeremias. I 1891 losjerte Johannes på Garnesplass øvre (Garberg) og ernærte seg som sko maker. Året før hadde han fått han sønnen Ole med Anna Kristine Ågesdatter, f. 1869 på Skavhaugg nedre, datter av Åge Jeremiassen Skavhaug, og Anna Kristine ble hans andre kone i 1893. Anna og Johannes var husmannsfolk på Midtholmsvald (Bakken?) før de kom til Garlia under Garnes sist på 1890-tallet. I 1903 flyttet de til Bergstua, som Johannes kjøpte av Verdal kommune i 1918. Skjøtet er datert 8. juli 1919, og kjøpesummen var 650 kroner.. Ved kontrakt dat. 15. januar 1936 overdro Johannes et areal på 2,28 dekar dyr ket mark til Nord-Trøndelag fylkes vegvesen til uttak av grus (Bergstuggugruva). Salgssummen var 800 kroner en gang for alle. Ved skjøte datert 12. oktober 1938 overdrog han heimen til sønnen Arne Bergstuen (se nedenfor). Johannes Bergstuen døde i 1940 og kona Anna i 1958. Barn: Fra sitt første ekteskap hadde Johannes sønnen Bl'.Jeremias, f. 1 886 på Rotmoen. jeremias vaks opp som fostersønn hos tante Elen Ågesdatter på Kvernmoen, som var gift med Olaus Andersen Kvernmo (Stor- Smeden). I 1 907 ble han gift med sitt søskenbarn Maren Anna Johnsdatter Stormo, f. 1 889 på Stormoen. Maren Anna Stormo var datter av Marta Johannesdatter, som igjen var søster av mora til Jeremias. I 1907 fikk Jeremias og Maren Anna dattera Anna Margrete, og samme år utvandret han, med Gudding som etternavn, til Foxhome, Minnesota, til sin svoger og søskenbarn Severin Stormo, som også hadde betait billetten hans. Overfarten til Amerika foregikk med S/S "Hellig Olav" fra Kristiania til New York. Maren Anna og dattera reiste etter i 1909. I 1910 bodde familien i Tumuli Township, Otter Tail, Minnesota, og jeremias arbeidet på jernbanen. Jeremias fikk svulst på hjernen og ble delvis blind. Han døde i 1917 etter at de hadde fått sønnene John i 1 91 0, og Oscar Alfred i 191 3 i Amerika. Om barna foreligger opplysninger om at dattera Anna Margrete ble utdannet syke pleierske og arbeidet i 1 930 på sinnssykehuset i Fergus Falls, der også broren John var tjener. Hun ble gift med farmersønn Arden Lawrenson fra Maine, Otter Tail, men født 1 908 i Nebraska. Faren var dansk mens mora var norsk. De hadde to barn - sønn og datter. Anna Margrete døde i mars 1965 i Tacoma, Washington, og mannen døde samme sted i 1975. John ble gift med Ellen T. Trosvig og de hadde fire barn. John døde i Fergus Falls i 1976. Sønnen Oscar var krigsveteran etter deltakelse som korporal i US Army under 2. verdenskrig. Etter krigen ble han gift med Genevieve Arlene Anderson og fikk tre sønner. Han døde i 1991 og er gravlagt på Ft. Snelling National Cemetery i Minneapolis. Maren Anna ble gift fire ganger til, tre ganger som enke. I 1920 bodde hun og sønnene sammen med hennes andre mann, farmer Mathias C. Hoff, i Tordenskjold, Otter Tail. Se ellers mer om Maren Anna under Stormoen. INNDALSGÅRDENE
---- 324 H&FIS-A ---- Johannes og Anna Bergstuen hadde sju barn: Ole, f. 1890 på Skavhaugg nedre, d. 1966 i Kvelloa. Han var jordarbeider på Kjønstad i Skogn da han i 192 1 ble gift med Bina Johanna Einarsdatter Lund, f. 1887 på Hynnesvald i Skogn, d. 1966 i Kvelloa. Foreldra hennes var husmann Einar Bjørnsen og Mette Michaelsdatter. De første åra bodde de i Skogn, og så bodde de mange steder i Inndalen (Rotmoen, Svegjerdet, Inndal vestre, Litj-Molden, Levringan) før de fikk egen heim ved Kvelloa. Ole var slakter hos Andreas Kvello. De hadde tre barn; sønnen Oddgeir Anton, f. 1922 i Skogn, gift i 1949 med Andrea Larsdatter Molden, videre dattera Agnes Margrete, f. 1 924 i Skogn og gift i 1 950 med Svein Severinsen Guddingsmo, og til sist sønnen Birger Olai, f. 1 932. Han arbeidet som fjøskar på Mære landbruksskole og døde ugift i Sparbu i 1999. B2 2 B3 2 . Berntine, f. 1895 på Midtholmsvald, d. 1976. Hun ble gift i 1 923 med Olaf Mariussen Holmli, f. 1900 på Elnesvald, d. 1968. Ingen barn. De bodde i Sundbyenget i Ulvilla, og Olaf Holmli dreiv som snekker. B4 2 . Arne Marius, f. 1 899 i Garlia. Arne var ugift. Han overtok som eier av Bergstua ved skjøte fra forel drene, datert 12. oktober 1938. Kjøpesummen var kr 592,72. I tillegg forpliktet han seg til å skaffe husvære til foreldrene på deres livstid, samt husvæ re til søskena Magnus, Inger Anna og Ingemar så lenge de ikke hadde noe annet hjem. I 1949 solg te han heimen til broren Ingemar, se nedenfor, etter at han hadde frådelt eiendommen Innstad, der han bygde hus og flyttet til sammen med mora og søstra Inger Anna. Arne dreiv med skogs- og gardsarbeid. Han døde i 1 976. B6 2 . Inger Anna, f. 1906 i Bergstua. D. 1970. Ugift. B7 2 . Magnus, f. 1910 i Bergstua, d. 1981 i Stamnlia i Ness. Måler. Han fikk bevilling til å bruke Indstad som slektsnavn. Gift med Dagny Antonsdatter Stamnli, f. 1921, d. 1982 i Stamnlia. B8 2 . Ingemar, f. 1913 i Bergstua, d. 1965. Han over tok Bergstua etter broren Arne ved skjøte datert 6. juli 1949. Sammen med Trygve Indahl forpaktet Arne Bergstuen, eier av Bergstua 1938-1949 han gården Gravbrøt i Snåsa et par år like etter 2. verdenskrig, og deretter det samme på Brenna i Sul et par år. Ellers dreiv han som måler. Han fikk bevilling til å bruke indstad som slektsnavn. G. 1946 med Haldis Helgesdatter Garli, f. 1926, d. 1994. Haldis og Ingemar hadde to barn; Just Annar, f. 1946, og Sølvi Henni, f. 1952. Begge to gift og bosatt i Sykkylven på Sunnmøre. Det er de som eier Bergstua i dag. HEIMER OG FOtK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 325 H&FIS-A ---- VATERHOLMEN GNR. 224, BNR. 6 Vaterholmen. Bildet kan være fra tida da militærleiren ble anlagt (mellom 1910 og 1920). Vaterholmen, eller Vaterholmsbro som plassen også er blitt kalt, finner vi ikke direk te omtalt ved navn før ved folketellinga i 1875. Det er imidlertid klart at den har vært husmannsplass under Inndal ostre i mange år før den tid. Plassen lå på sørsiden av Inna og riksveg 72 (Jamtlandsvegen) like øst for Vaterholmsbrua, og husa lå like inn til vegen. I 1870 ble plassen bortleid til det offentlige som. boplass for vegvokter, og byg ningene ble overtatt av Staten for 60 spesidaler. Som vegvokterbolig gjorde den tje neste fram til 1948. Etterpå sto husa übebodd fram til 1987, da stua og stabburet ble flyttet til Stiklestad Museum og restaurert. Hvem som først bodde i Vaterholmen er ikke klarlagt. Vi veit at Ole Olsen Karlgård (Ol 1 Smed) bodde der ca. 1846-1856 under anlegget av Jamtlandsvegen, men det har sikkert bodd folk der også før ham. Vi tror således at en Nils Olsen Volden var inderst/husmann der fra ca 1820 og i hvert fall til 1836, kanskje enda noen få år. iNNDALSGÅRDENE
---- 326 H&FIS-A ---- Nils Olsen Volden (1795-) og Ingeborg Ingebrigtsdatter Indal (1782-1839) Nils Olsen var født i 1795 på Vollenvald og var sønn av Ole Nilsen Volden og Kerstin Samuelsdatter Ridderberg, som var husmannsfolk under Inndal vestre. Han ble gift i 1820 med Ingeborg, født ca. 1782. Ved giftermålet deres i 1820 kalles Ingeborg for Jonasdatter, men bruker Embretsdatter når barna deres blir født, og Ingebrigtsdatter ved sin død. Hennes opphav er ukjent. Rundt 1825 søkte Nils, sammen med Bardo Johnsen Garnes, Finansdeparte mentet om tillatelse til å rydde en gard i Inns allmenning om lag der hvor Statens Fjellstue i Sandvika ble bygd seinere. Søkerne anførte at det kunne være levevilkår for en gard der når det skulle bygges ny veg over til Sverige, og under forutsetning av at de kunne nytte beite m.v i allmenningen. Finansdepartementet innstilte på at tillatelse ikke ble gitt, da rettighetene til gårdbrukerne i Sul kunne bli krenket, og avslag ble gitt ved Kgl. res. av 26. mai 1826. Nils er for øvng oppført i panteboka i 1836. Han er da blitt skyldig grasserer Nicolai Jensen vel 35 spesidaler som han skal betale tilbake innen 1. oktober dette året, og har som sikkerhet pantsatt "12 voxne Geder, 2 Faar, 1 Lam, 1 eenetages Kakkelovn aj Grødsteen, 1 Bagerhylde aj Jern, 1 Gry åt paa een Bytte, 1 Sengsted, 1 umå let Rundbord, 1 Sengbenk, 2 Klædekister ogjorøvrigt hvadjeg der eller maatte komme til at eie". Familien har nok flyttet til Nordbergsvald før 1839, for da dattera Kirstine blir konfirmert, bor de på Øra, og kona Ingeborg døde på Nordbergsvald 1. juledag 1839. Nils ble gift på nytt i 1842 med Anne Larsdatter Ydse, f. 1805 på Salbergvald, Inderøy. Om de fikk noen etterkommene er ukjent, men Nils hadde to barn i ekte skapet med Ingeborg: 81. Beret Marta, f. 1821 på Inndalsvald. Att. Trondhjem 1844. I 1865 bor hun i Danielsbagerveita 29, Trondhjem, gift med tømmermann Jakob Moe, f. 1 825 i Trondhjem. De har da fire barn, de tre eldste er født i Namsos, 82. Kirstine, f. 1825 på Inndalsvald. Hun flyttet til Overhalla i 1841 (att. 1848), og ble gift i Harran i 1851 med gårdbruker Ole Pedersen Bya, født ca. 1822 i Grong. De bodde på Bya gard i Grong i 1 865 og hadde sønnene Peder og Isak. I 1 866 utvandret de til Amerika sammen med barna. Hvor det ble av Nils Olsen til slutt, er ukjent. Kanskje flyttet han til Sparbu og døde der. I 1865 losjerer nemlig enke Anne Larsdatter, f. 1805 i Inderøy, på Bjerkanplass i Sparbu. Om det var noen husmann, eller hvern som i så fall var husmann i Vaterholmen før Ole Olsen Karlgård kom dit, er uvisst. Ole Olsen (Karlgård) (1808-1877) og Karen Johansdatter (1812-1900) Ole Olsen var født i 1808 på Skavhaugvald og var sønn av husmann Ole Olsen Molden og kone Gjertrud Larsdatter Skavhaug (søster til Ole Larsen Skavhaug). Han ble gift i 1835 med søskenbarnet Karen Johansdatter Molden, f. 1812. Karen var dat ter av Johan Olsen Molden (bror av Ole Olsen Molden) og kone Eli Johnsdatter, som
---- 327 H&FIS-A ---- var leilendinger i Molden 1807-1843. Ole og Karen var mderster/husmannsfolk i Molden, på Garnesvald (Garlia) 1840-45 og i Vaterholmen fra 1846 til 1856, da Ole ble oppsitter på Karlgarden (Åsen) i Sul og bodde der til han dode som kårmann i 1877. Karen levde helt til 1900 og dode som kårenke i Åsen. De fikk ti barn. Se mer om dem under Karlgarden. Hans Eriksen (1831-1918) og Maria Pedersdatter (1821-1907) Hans Eriksen var fodt på Arstad i 1831 av foreldre Enk Larsen og Beret Marta Hansdatter. Faren bygslet Sulstua vestre omkring 1860. Hans bodde i Sulstua da han ble gift med Mana Pedersdatter Årstadvald i 1855. Maria var fodt på Helgåsen i 1821 av foreldre Peder Larsen Helgas og Sinanna Bårdsdatter. Hans fikk bygsel som husmann på Vaterholmsplass av Ellev Olsen Indal i 1860, men er nok kommet dit noen år tidligere (han overtok etter Ole Olsen da han flyttet til Karlgarden). Husmannskontrakten var som folger: Undertegnede Ellef Olsen Inddal gjør herved bekjendt at kave overdraget til Hans Eriksen Vaterholmsbwe og Kone Marie Pedersdatter Brugen og Benyttelsen aj Vaterholmsplads haldet, under min tilbøgslede Gaard ostre Inddal for s—fem— Aar fra 14de April 1860 til 14de April 1865 paafølgende Vilkaar: I aarlig Afgift erlægges til mig eller Gaardens fremtidige Brager 14 skriver fjorten Speciesdaler, som betales kvert Aar med 7 Spdlr den 14de October og 7 Spd den 14de April samt 6 Dages Arbeide i Vaaraannen, 6 Dage i Slaataannen og 6 Dages Høstarbeide, hvilket Arbeide skeer efter Tilsigelse. De paa Pladsen værende Huse vedligeholdes Tågene og indvendige smaa Reparationer af Brugeren. Brugeren erforpligtet til, forsaavidt det ansees nødvendigt, at kolde Pladsen indheg net med fastbaands Gjærdesgaard. Fornødent Brænde af nedfaldne ogfortørkede Træer tillades det Brugeren at tåge i Gaardens Mark, Grene og Qyiste ligesom, efter Udviisning, fornødne Træmaterialier til Gjærdesgaardens og Husenes Vedligekoldelse. 1 Gaardens Mark tilstaaes Brugeren hele Sommeren fri Græsning for de Creaturer som han kan føde paa Pladsen i den udviste Strækningfra Brandbjerget til Sulkleven. Ingen Frcmmede eller denne Contrakt uvedkommende Personer tillades Til - eller Ophold paa Pladsen uden Landdrottens Tilladelse. I Gaardens Skov maa Brugeren paa ingen Maade hugge eller lade hugge nogetsom helst Slags Træer til Salg eller eget Brug uden Landdrottens Tilladelse, ligesom det forby des Løbning af Gran- eller Birkebark samt Løvbrydning. Hans Eriksen lover for øvrigt i alle Maader at opføre sig som det en retskaffen og ære kiær Mand egner og anstaar, samt vedtager, at dersom nogen af denne Forenings Bestemmelser overtrædes inden foranførte Brugstid, ansees Brugsretten til Pladsen forbrudt og han fraviger den uden Lovmaal og Dom, dog efter Udsigelse. INNDALSGÅRDENE
---- 328 H&FIS-A ---- Forøvrigt henholder man sig til Huusmandsloven aj 24 September 1851. Inddal, 11 August 1860. E. Indahl. Foranstaaende Vilkaar vedtager jeg i alle Dele. Datum ut supra. Hans Eriksen Vaterholmsbro m p h p. Til Vitterlighed: P. O. Dahl. P. Schjefloe. Hans Eriksen var i Vaterholmen til han ble forpakter på Brennmoen i Sul rundt 1865. I 1876 fikk han forpaktmngskontrakt på Guddrng vestre. Mana døde i Guddmgan i 1907, og i 1913, i en alder av 82 år, ble Hans gift på nytt med tausa si, Laura Olme Johansdatter Sundbyvald, f. 1879, etter at de hadde fått to barn. Laura Oline var datter av husmann Johan Andreas Pedersen Sundbyvald (Revhaugen) og kone Anna Birgitte Johannesdatter. Barn: Bl 0 . Maria, f. 1854 i Sulstua. Mora var Beret Pedersdatter Kvellovald, f. 1825 på Lundskinvald av foreldre Peder Arntsen Kvelloli og kone Maria Olsdatter. Mora ble gift i 1860 med Esten Johnsen Østnesvald (Engsvehaugan), enke i 1868, gift på nytt i 1 869 med Ulrik Pedersen Nordsteinsvald, men ble enke på nytt samme år. (Se Solveig Ness: Saugenslekta). 11 881 utvandret hun til Amerika og ble gift der med Andrew Benson. 82. Serianna, f. 1855 i Sulstua. Hun ble gift i 1877 med Ole Pedersen Landfald, f. 1854. De fikk to sønner før Serianna døde i 1881, og Ole ble gift på nytt i 1 884, med Barbro Anna Larsdatter Vigtil, f. 1 861 i Frosta. Ole Pedersen var gård bruker på Landfall og fikk 1 1 barn i sitt andre ekteskap. Han døde i 1941 og Barbro Anna i 1 943. Barna etter Serianna: Cl. Peder Martin, f. 1 877 i Guddingan, d. 1958. C 2. Harald Marius, f. 1 880 Guddingan, d. 1882. 83. Elen Birgitte, f. 1858 i Vaterholmen, d. 1939. Hun ble gift i 1888 med Ole Petersen Tromsdal (Balgård), f. 1863 på Gjermstad, d. 1933, sønn av Peter Olsen Tromsdal. De ble gårdbrukere i Vester-Bollgarden. Elen Birgitte hadde en sønn før ekteskapet: Severin Anneussen Balgaard, f. 1882 i Guddingan. Faren var Anneus Olsen, f. 1 858 på Skavhaugg nedre. Se mer om ham der. 85. Paulina, f. 1862 i Vaterholmen. Hun ble gift i 1887 med Johan Olaus Larsen Sundby, f. 1866, d. 1942. Paulina døde i 1895, og Johan Sundby ble gift på nytt i 1 900 med Pauline Margrete Karstensdatter Myhr, f. 1 867, d. 1 946. Johan Sundby var gårdbruker i Sundby østre. 86. Oluf, f. 1864 i Vaterholmen, d. 1936. Han ble gift i 1887 med Ingeborg Anna Kristensdatter Kvello, f. 1865. Oluf Gudding forpaktet Værdalsbrukets gard Ner- Holmen i noen år før han fikk forpaktningskontrakt på livstid på Gudding vestre
---- 329 H&FIS-A ---- etter sin far i 1 892. I 1901 kjøpte han Volen vestre av enke Mette Andosdatter for 1 1 000 kroner. Han deite gården i to og bygde nye hus nede på flata ved vegen. Ingeborg Anna Gudding fødte i alt tretten barn, men seks av dem var død fødte. B7°.John Bernhard, f. 1910 på Sundbyvald (Revhaugen). John Gudding kom som fos terbarn til Andreas og Sofie Kvello i 1920, og han bodde i Kvelloa til han flyttet til eldreboligene i Vuku i 1973. Han døde ugift på Verdal aldersheim i 1994. BB°. Edvard, f. 1 91 3 i Guddingan, d. 2005. Edvard Gudding vokste opp hos sin halv bror Oluf Gudding i Volen vestre. Han gikk Mære landbruksskole og arbeidet som agronom på Vibe i Ogndalen før han utdannet seg som murer og gikk over i murer yrket. I 1940 gift med Klara Synnøve Haug fra Leka, f. 1910, d. 2005. Bosatt på Steinkjer. Hans Gudding døde i 1918. Det hører med til hrstonen at Laura ble gift på nytt i 1919 med enkemann Anneus Olaussen Stubskmd, f. 1868 på Årstadvald (Efastplassen). Anneus, som også brukte Olsen som etternavn, hadde tidligere vært gift med Lauras søster, Julie Berntine Johansdatter Sundbyvald, f. 1881, og hadde tre barn med henne. Laura og Anneus fikk sønnen Anton Laurits i 1921. Han ble født i Levanger og døpt i Levanger kirke. Anton Laurits Olsen reiste til Sverige under kri gen og bosatte seg i Arvidsjaur. Gift med Viola og død i 2000. Både Laura og Anneus bodde ei tid på Bjørgåsen. De havnet til sist på aldershei men, der Anneus døde i 1939 og Laura i 1942. Kristian Andreassen Trana (1839-1913) og Gjertrud Oline Olsdatter (1840-1921) Kristian Andreassen Trana var husmann i Vaterholmen i noen få år rundt 1866. 1 1863 ble han gift med Gjertrud Olma Olsdatter Karlgård, f. 1840 på Garnesvald. Hun var datter av Ole Olsen Karlgård og Karen Johansdatter, som var husmannsfolk i Vaterholmen noen år tidligere (se foran). I 1869 var de inderster i Garlia under Garnes, men i 1871 var Kristian blitt vegvokter i Nybygget. De bodde i Nybygget fram til 1885, da de kom til Sandnesset i Sul og var husmannsfolk der i mange år. Se mer om familien der. Mortinus Johannessen Fergeberg (1839-1923) og Anne Kristine Andersdatter (1838-1910) Mortinus Johannessen var født i 1839 på Fergeberget, som var husmannsplass under Kirkvuku, og han var sønn av ferjemann Johannes Olsen og kone Boletta Johansdatter. I 1863 ble han gift med Anne Kristine Andersdatter, f. 1838 i Beitstad, datter av Anders Paulsen Langås. Hun tjente i Ner-Holmen ved giftermålet. De bodde først i Småengan under prestegården i Vuku, men i 1868 hadde de flyttet til Vaterholmen. Mortinus Fergeberg som han kake seg, ble den første fastlønte vegvokteren, ikke bare i Verdal, men i hele Norge. Samtidig som Stortinget i 1866 behandlet slutt bevilgningen til ny Jamtlandsveg ble det nemlig også vedtatt å bevilge midler til fast INNDAISGÅRDENE
---- 330 H&FIS-A ---- avlønnede vegvoktere. Fra 1870 var ikke Mortinus lenger å regne som husmann, for det året ble det inn- gått overenskomst mellom eierne av Værdalsgodset og amtet: Med jorbehold aj det Kongelige Indre-Departements Approbation ajsluttes herved mellem Amtmanden i Nordre Throndhjems Amt og Eierene aj Værdalsgodset jøl gende Overenskomst: Mod en aarlig Ajgjt ajjemten-15-Speciedaler, som erlægges inden hvert aars 31. Desember bortfester Eierne aj Værdalsgodset Pladsen Vaterholmsbro under Østre Indal uopsigeligt til det Ojjentlige, Pligtarbeide og enhver anden personlig Ydelsejra jaldes. Husene paa Pladsen overtages aj det Ojjentlige med en Kjøbesum aj sexti-60-Speciedaler. Opjørelse aj flere Huse end til den aj det Ojjentlige nedsatte Beboers personlige Behov og til Hvilested jor Eærdesjolk i den hidtilværende Udstrækning jornødent tilstedes ikke, navnligen ingen Oprettelse aj Auberge jor Reisende, under Eæstets Eorbrydelse. Inderster maa ikke indtages. Den aj det Ojjentlige nedsatte Beboer, der vedligerholder Pladsens Gjærder i brugbar Stand som ved Modtagelsen, jaar dertil det jornødne Materiale udvist i Gaardens Udmark, hvor han ogsaa har adgang til at tåge det jor hans personlige Husbehov jor nødne Brænde aj nedjald, jortørket Skov, Stub og Qvist. Saavidt det dertil tiltræng es, enten jordi tilstrækkelig Tørskov etc. mangler, eller jordi det aj Grundeierne jin des jornødent, kan ogsaa Brænde jordres tåget ejter Udvisning, der i begge Tiljælde gives paa bekvemme Steder, hvor der findes dertil tjenlig Skov. Forøvrigt har Beboeren ikke Adgang til nogetsomhelst Brug aj Skoven, men i Gaardens Udmark til stedes ham Adgang til havning jor de Kreaturer, der jødes paa Pladsen, jor hele Sommeren i en Strekning jr a Brændberget til Karl Johans Kiev, som nærmere udvi ses. Forser den aj det Offentlige nedsatte Beboer sig mod nogen aj de ham vedkommende, heri contraherede Bestemmelser, uden at dette giver Anledning til Fæstets Forbrydeise, ere Grundeierne berettigede til at jordre ham jernet fra Pladsen til Eovens jørste Faredag derejter. Pladsen kan jra det Ojjentliges Side opsiges med 3-tre-Maaneders Varsel til Fraflyttelse jørste Faredag derejter. Nordre Trondhjems Amt ste Mai 1870. Smitt. Paa Medeieres og egne Vegne: L. N. Jensen. Ovenstaaende Overenskomst approberes. Den Kongelige Norske Regjerings Departement jor det Indre,. Christiania den 28. Juni 1870. Bretteville (sign.). I 187 d var buskapen i Vaterholmen på 2 kyr, 1 kalv, 6 sauer og 1 geit. Plassen var for
---- 331 H&FIS-A ---- liten til å dyrke nok vinterfor til dyra, og det er kjent at Mortinus slo gras i fjellet i tillegg til avlinga på plassen. Ved folketellinga i 1900 er han fortsatt oppført som vegvokter og jordbruker, og han hadde vegvokterjobben fram til 1902, da han ble avløst av Karl Iver Flyum. Hvor Mortinus og Anne flyttet hen, er uklart, men Anne er oppført med Sandheim som bolig da hun dør i 1910 (trolig bodde hun hos sønnen John Martin). Mortinus døde på Verdalsøra i 1923. Mortinus og Anne hadde åtte barn: B 1 . Kristine Berntine, f. 1 863 på Vukuvald, d. 1 957. Hun ble gift i 1 887 med Nikolai Olsen Faren, f. 1 862 på Skei, sønn av Ole Nilsen Fåravald og kone Kristina Larsdatter. Etter at de hadde bodd på Klokkerhaugen u/ Augla i noen år, kom de til Redving under Reitan i Sjøbygda i 1 895 og tok Redving som etternavn. Mannen var sagbruksarbeider på Trones. Han døde i 1946. Cl. Karen Otelie, f. 1 889 på Klokkerhaug, d. 1 964. Hun ble gift i 191 2 med sagbruksarbeider Johan Olaus Johansen, f. 1 875. De bodde på Solbakk på Verdalsøra og hadde fire barn. C 2. Anna Marie, f. 1 894 på Verdalsøra, d. 1 969. Hun ble gift i 1914 med Karl Berntsen Baglomo, f. 1 893 på Salthammer, sønn av smed Bernt Olufsen Vinnesmo og kone Serine Simensdatter (f. 1 862 i Frol). Karl Baglomo druk net i Snåsavatnet under anleggsarbeid. Fire barn. C 3. John Nelius, f. 1896 på Redving. Ufvandret til Amerika i 1913. Gift med Aslaug og bosatt i Powers Lake, Nord-Dakota. C 4. Niis Kristian, f. 1899 på Redving, d. 1987. Nils Redving var banearbeider ved NSB og småbruker på Reitaunet. Gift med Paula Karoline Martinusdatter Moen, f. 1904 på Moen i Leksdal. Tre barn. C 5. Johan Bernhard, f. 1 902 på Redving, d. 1 98 1 . Gift med Alfhild Berntsdatter Haug, f. 1899, d. 1982. Småbruker på Redving. Ei datter. 82. Julianne, f. 1866 i Småengan. Hun ble gift i 1890 med Odin Hansen, Hommelvik, som var født i 1 867 i Verdal. Han var sønn av ugifte foreldre Hans Henriksen Sundnesvald og Anne Pettersdatter Øren. I 1900 forpaktet de Midtsandan i Malvik. Søstra til Julianne, Mette Martinusdatter, var tjenestejente hos dem (se mer om Mette nedenfor). 83. Nikoline, f. 1868 i Vaterholmen. Hun ble gift i 1894 med søskenbarnet Johan Johannesdatter Fergeberg. Foreldra bodde i Kjoland i Kall i 1890. Petter Magnusson var skomaker og salmaker. De bodde i eget hus i Sørgata på Øra. De hadde tre fellesbarn og Nikoline hadde i tillegg en sønn, Arne Matteus, f. 1888 i Vaterholmen. Matteus Vatterholm vokste opp hos besteforeldra Vaterholmen og gikk folkeskolen på Garnes. Han ble gift i Sparbu. 84. John Martin, f. 1871 i Vaterholmen, d. 1932. Han ble gift i 1896 med Hanna Pauline Pedersdatter By, f. 1 872 på Solem, Røra, d. 1 959. I 1 900 bodde de på Gudmundhus østre, og John Martin dreiv som skomaker og salmaker. Seinere dreiv han Sandheim under Gudmundhus inntil han i 1912 kjøpte gården Rødtelle i INNDALSGÅRDENE
---- 332 H&FIS-A ---- Sparbu. De hadde seks barn. Den yngste sønnen, Arne Vatterholm, f. 1914, d. 2004, var gårdbruker i Raset og var i tillegg ansatt i Verdal kommune fra 1944 ti! 1980. 85. Sefanias, f. 1 874 i Vaterholmen. Utvandret i 1 893 tii Deil Rapids, Sør-Dakota, d. 1 91 9 i Minnesota av spanskesyka. 86. Anna Marie, f. 1 876 i Vaterholmen, d. 1962 på aldersheimen. Marie Vatterholm var ugift, men hadde tre sønner: Cl 0 . Einar Redving, født 1905 på Midtsand i Malvik. Faren var ungkar Bernhard Marius Raaen, f. 1878. Einar Redving var skogsarbeider på Snåsa, døde ugift der ca. 1 978. C 2°. Aksei Margido Hagen, f. 191 1 på Verdalsøra, d. 2001. Far sagbruksar beider Torstein Hagen, Frol. Aksel Hagen var baker hos Roald Veimo og sei nere ved Verdal Samvirkelag. Gift 1933 med Haldis Roaldsdatter Veimo, f. 1914, d. 1995. C 3°. Meier Lerfald, f. 1914 på Ørmelen. Far Søren Lerfald. Gift 1939 med Marta Sofie Olsdatter Indal, f. 1920 på Inndal meilem. Meier Lerfald arbei- det i mange år ved Verdal Kassefabrikk. Bosatt på Garpa. 87. Mette, f. 1 879 i Vaterholmen. Gift Haugen og bosatt i Hommelvik. 88. Anneus, f. 1883 i Vaterholmen. Gift på Løkken. D. 1934. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 333 H&FIS-A ---- manglet. Han ville ikke ha navnet sitt på et kors! Etter at Karl Iver Flyum var tiltrådt som vegvokter, ble ny kontrakt om leie av Vaterholmen inngått i 1903: Kontrakt. Pladsen "Vaterholmen" under den Værdalsbruget tilhørende gaard Indal Østre gaards nr. 224, bnr 1 i Vuku sogn aj Værdalens thinglag bortleies herved til Statens Veivesen for at anvendes til veivogterbosted. Kontrakten som regnes fra 14. april 1903 gjælder for saalenge som neden staaende vilkaar i rette tid opfyldes. Vilkaarene ere: l. Der erlægges inden kvert aars 31.desember en aarlig ajgijt aj kr. 60 - seksti kr. 2. Forpagtningen gjælder pladsen i dens nuværende omfang, kvad indmark betræf jei; og må den ikke udvides, eller nye gjærder opjøres. Der medfølger ret til hav ning i udmarkenjor pladsens besætning. 3. Husene tilhører Staten og vedligeholdes aj samme. 4. Til brænde må blot tages nedfaldne, jortørkede eller beskadigede - til tømmer übrugelige - trær, samt topp, røder og kvist. Findes ikke sådant indens gaardens grændser, vil på begjæring udvisning finde sted aj til brænde passende skog. 5. Beboerne aj pladsen har forresten at holde sig husmandsloven efterretlig. Værdalsøren den 9. maj 1903. prp Aktieselskabet Værdalsbruget Getz (sign). Karl Iver og Marta fikk fem barn BT. Inga Margrete, f. 1896 i Flyan, d. 1977. Hun ble gift i 1915 med Albert Martinsen Skavhaug, f. 1892 på Skavhaugg øvre, d. 1960. Gårdbrukere på Skavhaugg øvre. B2\ Marta Sofie, f. 1897 i Flyan, d. 1979. Hun ble gift i 1918 med Paul Eriksen Green, f. 1891, d. 1965. Gårdbrukere i Green øvre. B3 1 . Ella Johanna, f. 1899 i Flyan, d. 1989. Hun ble gift i 1921 med Einar Kristoffersen Indal, f. 1 895 på Inndal vestre, d. 1 982. Gårdbrukere på Stornesset. B4 1 . Ole Marius, f. 1901 i Flyan. Han begynte som handelsbetjent i butikken til Håkon Holmli i Ulvilla da han var femten år gammel, men døde allerede i 1930. Ole Flyum var ugift. Bs\ Sigrid, f. 1908 i Flyan. G. 1929 med Helge Johansen Kolset fra Frol, f. 1904. Helge var sønn av Johan Lassesen Kolset. Marta fikk lungetuberkulose og døde i 1913, og Karl Iver giftet seg på nytt i 1916, INNDALSGÅRDENE
---- 334 H&FIS-A ---- nå med Maren Anna Lorntsdatter Rotmo, f. 1887 på Kvernmoen, datter av Lornts Mikalsen Rotmo og kone Anna Kristine Olsdatter. Karl Iver Flyum fikk ny tilknytning til militærvesenet da anleggsarbeidet med fest ningsverkene i Sogna og Vaterholmen ble igangsatt. I februar 1912 ble han i tillegg til vegvokterstillmgen ansatt som oppsynsmann for galleriene og blokkhuset, og godtgjørelsen for dette var kr 300,00 pr. år. Denne stillingen hadde han i 13 år - da ble festnmgsanleggene satt i reserve, og han ble i stedet ansatt som bestyrer av Vaterholmen telefonsentral etter avtale med militæret. Telefonsentralen ble betjent av kona Maren. Han var også bestyrer av feltpostkontoret i Vaterholmen. Barn etter Karl Iver og Maren Anna: B 6 ;. Bjørn, f. 1915 i Vaterholmen. G. 1942 med Dagny Odinsdatter Vikvang, f. 1918 på Krika. Bjørn Flyum var måler, og overtok småbru ket Elverum i 1953. Han stod for malerarbeidet da Vuku kirke ble res taurert og oppusset i 1 954. Han var dessuten en flink kunstmaler. Bjørn døde i 1999. Dagny omkom under brann i heimen i 2003. B 7 :. Magne, f. 1916 i Vaterholmen, d. 2004. G. 1) 1946 med Gudrun Edvardsdatter Julnes, f. 1924, d. 1949. G. 2) 1951 med Gerd Einarsdatter Gjersing, f. 1934. Bosatt på Nyborg søndre, Tinden. BB : .Åse, f. 1918 i Vaterholmen. G. ■v» ■åte. B9 : .Knut, f. 1920 i Vaterholmen. Gift med Synnøve Oksvoll, f. 1921. Begge døde med to måneders mellomrom i 2002. Knut var vakt mester ved Verdal samvirkelag. P-- B 10 2 . Lodve, f. 1922 i Vaterholmen, d. 2000. Gift 1952 med Solveig Bernhardsdatter Skoknes, f. 1927. Bosatt på Tvistvoll. Bl IV Asmund, f. 1927 i Vaterholmen. «I "•■'-' # Maren Flyum i Vaterholmen. I barnesluffa sitter sønnen Bjørn.
---- 335 H&FIS-A ---- Det var lang veg til skolen på Garnes for barna i Vaterholmen, og de måtte delvis bo hos andre familier nærmere skolen. Men fra ca. 1925 til 1935 ble det holdt skole i Vaterholmen. Det var Marta Nordahl som var lære rinne, og ungene hadde skole to uker om gangen, med to uker fri i mellom. Karl Iver Flyum sluttet i vegvokterstillingen i 1933 etter 31 års tjeneste og kjopte småbruket Elverum ostre i Vuku. Han var medlem av herredsstyret i flere penoder. Fra 1910 til 1916 som repre sentant for Vuku sogn. 11910 var det ingen partilister i Vuku, men i 1913 represen terte han Venstrelaget og jordbrukerne. I 1931 ble han på nytt valgt inn i kommu nestyret som representant for Arbeiderpartiet og var med til han dode i 1936. Han var også en av stifterne av Inndal arbeiderlag i 1929, og var lagets torste formann. Karl Iver Flyum dode i desember 1936, 66 år gammel. Da han ei tid ikke hadde folt seg helt vel, reiste han ned på Øra for å søke lege, og mens han satt på ventevæ relset til dr. Wold, falt han plutselig sammen og dode. Maren var nær 91 år da hun døde i 1977. Johannes Olsen Bjørgvik (1893-1965) og Klara Josefine Hovden (1899-1952) Johannes Bjørgvik var født i 1893 i Flåtåvika (Bjørgvik) i Bjorga og var sønn av små bruker og tømmermann Ole Gundersen Bjørgvik og kone Anna Olme. Allerede som 12-åring begynte Johannes som boregutt på anleggsbanen Hell- Sunnan, og 16 år gammel fikk han arbeid på Orkdalsbanen (Thamshavnbanen). Etter å ha vært tre år i Canada fikk han arbeid i vegvesenet i 1930. Han ble gift med Klara Josefine Hovden fra Hundeidvik i Sykkylven på Sunnmøre. Klara var fodt i 1899 og var datter av husmann og fisker Knut Knutsen Hovden og hustru Anne Birgitte Jensdatter. De hadde sju barn da Johannes ble vegvokter i Vaterholmen i 1933. Der fikk de sju barn til, av dem var et tvillingpar som døde ved fødselen. Jord- og skogarealet i Vaterholmen var fortsatt eid av kommunen, og det ble gjort følgende avtale om bruk av skogen: Overenskomst Undertegnede ansat veivokter ved Vaterholmen treffer herved saadan overenskomst med Verdal kommune angaaende drijten av det Vaterholmen tillagte skogstykke: Da skogstykket har forlidet skikket vedskog gives mig anledning til aarlig aa jaa udblinket i dette 8 å 10 sagtømmer tr ær for jrit salg for hjelp til kjøp av manglende ved og skogsyrke. Passende skikket vedtrær paa stykket kan hugges ejterhvert efter udvisning og sam raad med skogopsynsmannen. Paa samme maate forholdes med hugst av staur og pæler til hjelp for parsellens behov nåar det kan ske uten skade for skogstykket. Nærværende overenskomst er utferdiget i 2 ekspl. og gjelder til begge blir enig om ny overenskomst. Vuku 14novbr. 1933.
---- 336 H&FIS-A ---- Johannes Bjørgvik (sign.) veivokter Paa kommunens vegne efter bemyndigelse Ole Kvello (sign.) Godkjent i møte i styret for det kommunale jordegods 14/12-1933. E. Muller (sign) Som vegvokter hadde Johannes Bjørgvik sitt arbeidsområde på strekningen Inndalen - Stormoen i nærmere 25 år før han fratrådte i 1958. For sin innsats på Jamtlandsvegen ble han hedret med Norsk Automobilforbunds hedersmerke. Familien flyttet fra Vaterholmen til nybygd vegvokterbolig Lundamo øst for Rotmoen i 1948. Johannes Bjørgvik var en kraftkar som var kjent for sin enorme styrke. Eksempelvis greide han å løfte biler opp på vegen når de hadde kjørt i grøfta. Han var personlig kristen og var aktivt med i baptistforemngen i Inndalen. Klara døde i 1952, og som pensjonist flyttet Johannes til sine barndoms trakter i Bjørga og hadde Anna Auglen som husholderske. Han døde i 1965. Barn: 81. Ole Anton, f. 1918, d. 1962. Bygningssnekker, bosatt på Bjørgvik under Sem. G. 1940 med Gunvor Antonie Haldås, f. 1917, d. 1983. To barn. 82. Knut Arne, f. 1920, d. 1997. Sjåfør, ansatt i vegvesenet. Først gift med Margit Nilson (svensk). To barn. Skilt og gift i 1948 med Else Marie Lyng, f. 1917. To barn. 83. Josef Ingemar, f. 1921. Måler. Gift 1947 med Gerd Elin Bjørkmann, f. 1927. To barn. 84. Oline, f. 1923. Gift med Asbjørn Hestnes. Ett barn. 85. Erling' Gunnar, f. 1924, d. 1999. Stasjonsbetjent ved NSB Trondheim. Gift med Aslaug Lunde. Bosatt på Hundhammeren i Malvik. To barn. 86. Gunnar Petter, f. 1926. Elektriker. Gift med Agnes Vik, f. 1926 i Sparbu. Ett barn. Ekteskapet ble oppløst og Gunnar ble siden gift med Margit Fredrikke Hallem, f. 1935. Tre barn. Bosted på "Melan". Gunnar døde i 2007. 87. Anne, f. 1932. Gift 195 1 i Hundeidvik på Sunnmøre med Jørgen Midtgård. Fire barn. 88. John Ragnvald, f. 1 933. Flyttet til Ikornnes på Sunnmøre og hadde egen bedrift der. G. 1954 med Gunvor Helene Berg. Ett barn. 89. Hans, og 810. Kristine, tvillinger som døde som små. Bl 1 . Karl Johan, f. 1935. Ansatt i vegvesenet. G. 1958 med Signe Garli. Tre barn. Skilt og samboer med Solveig Sandnes, f. 1940. Bosatt i eget hus ved Bergstua. Bl 2. Martha, f. 1937. G. 1957 med Bjørn Ertzgård. Skilt. Tre barn. Bosted Verdalsøra. Bl 3. Per Martinius, f. 1939. Gift med Anne-Margrethe. To barn. Bosatt på Ikornnes på Sunnmøre. Bl 4. Karin, f. 1942. Gift med Roar Wærnes, f. 1941 . To barn. Bosatt på Verdalsøra.
---- 337 H&FIS-A ---- Etter at Vaterholmen ble fråflyttet i 1948, sto trusene übebodd fram til 1987, da bolig huset ble flyttet til Stiklestad Museum og restaurert. I 1981 solgte Verdal kommune eiendommen av til Gunnar Bjørgvik for kr 18000. Konsesjon ble gitt i 1984 og skjo te utstedt samme år. Gunnar Bjørgvik anla en campingplass med hytter mellom riksvegen og elva. INNDALSPLASSEN Ved flere tilfelle finnes i registre og dokumenter en plass benevnt "Ingdalsplassen". Om det har vært en egen plass, eller om det er en av de mange plassene som er benevnt som Inndalsvald, er usikkert. Men det er kjent at et område nord for gården, der sommerfjøset i sin tid stod, også i våre dager er blitt kalt "Plassen".Det er derfor ikke unaturlig om det har vært husmannsplass der i gamle dager. Kanskje er det den samme plassen som på 1700-tallet er kalt Sveet? I tingbok nr. 30 fra 1825 er nevnt ei Marta Andersdatter Ingdalsplassen, 58 år gammel, og i tingbok fra 1828 er Johannes Olsen Ingdalsplass omhandlet, og vi har følgende data om ham og familien hans: INNDALSGÅRDENE
---- 338 H&FIS-A ---- Johannes Olsen (1773-1856?) og Marit Halvorsdatter (1775-1843) Johannes antas å være født ca. 1773 etter som han i 1828 oppgir å være 55 år gam mel. Han oppgir videre å være født i Ångermanland i Sverige av foreldre Ole Johannesen og kone Marit. Han kom til Norge i tjueårsalderen og var først tjener på Stormoen, i 1801 tjente han hos Elling Nilsen Valstad, og bodde også der da han i 1804 ble gift med Marit Halvorsdatter Stiklestad, født ca. 1775. Om Mant kan vi i en rettsprotokoll fra 1808 lese at hun var født på gården Løvbakken i Ringebu Gudbrandsdalen av foreldre Halvor Knudsen og Marit Johannesdatter. Mora ble seinere oppgift med en Gunder Ellingsen, og de bodde i Namdalen ei tid før de kom til Verdal rundt århundreskiftet. I 1801 var Mant tjenestejente på Musem. Ved giftermålet i 1804 bodde både Johannes og Mant på en plass under Valstad, men er oppført under Molberg da de får sitt eneste barn, sønnen Ole, året etter. I 1808 var de på Eklesøya. Når de kom til Inndalsplassen, er usikkert, men de bodde der da sønnen Ole ble konfirmert i 1820. Eikedan er det uvisst når de flyttet fra plassen, men de var fortsatt husmannsfolk der da sønnen ble gift i 1834. Mant døde som inderst på Stiklestadvald i 1843, og det er trolig at det er Johannes som dør som legdslem på Landstad i 1856. Etterslekt: 81. Ole, f. 1805 på Molberg. Han ble gift i 1834 med Ingeborg Estensdatter, f. 1 804 i Skalstugan, dotter av Esten Jonsson og Mali Arntsdatter Sulstuen, som var brukere i Sulstua vestre fra ca. 1 8 1 3 og utover. Ole og Ingeborg var inderster og kanskje husmannsfolk under Inndal østre fram til 1 847, da de bodde på en av plassene under Garnes. I 1 857 flyttet de til Sverige sammen med barna Marit og Mortinus, se nedenfor, og ved flyttinga bodde de igjen på Inndalsvald. Trolig har også de, i likhet med foreldra til Ole, bodd på "Plassen". I Sverige kalte Ole seg for Olof Johansson, og var bonde i Medstugan da han døde i 1865. Ingeborg døde i Medstugan i 1 894. Barn: Cl . Elen, f. 1 834 på Inndalsvald. Elen flyttet til Sverige og ble gift i Are i 1 859 med Sven Persson, f. 1827 i Nordhallen. Sven var torpare og snekker i Xotten i Åre og døde på lasarettet i Østersund i 1 895. De hadde åtte barn. Elen (eller Elin som hun kalte seg i Sverige) døde som enke i Are i 1 922 eller 1923. C 2. Johannes, f. 1837 på Inndalsvald. I 1858 flyttet han til Medstugan og ble gift i 1 866 med Anna Christina Nilsdotter, f. 1 837 i Medstugan, d. 1 897. Kona var datter av bonde Nils Nilsson og Ingeborg Pehrsdotter i Medstugan. Johannes, som brukte Olofsson som etternavn, døde i 1932. Han var bonde i Lund og i tillegg smed av yrke. De hadde ei datter, Ingeborg, f. 1871 i Medstugan. C 3. Halvor, f. 1840 på Inndalsvald. Han flyttet til Medstugan i 1861 og til Sundsvall i 1 864. To år seinere flyttet han til nærliggende Skons socken i Medelpad. Halvor burde vei være identisk med den Halvor Olofsson fra Sundsvall som i 1 872 emigrerte over Goteborg med New York som oppgitt HEIMER OG TOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 339 H&FIS-A ---- destinasjon. I 1 873 kom han til Minneapolis, der han i mange år var ansatt ved kornmøllene. Han døde i 1923 og etterlot seg kone og fire stebarn i Amerika. C 4. Marit, f. 1 843 på Inndalsvald. Hun flyttet til Sverige i 1 857 og utvandret der frå til Amerika i 1 871 . Gift med politibetjent Ole Anderson. C 5. Martinus, f. 1846 på Inndalsvald, d. 1847 på Garnesvald. C 6. Mortinus, f. 1847 på Garnesvald. Flyttet i likhet med broren Halvor til Sundsvall. Der ble han politikonstabel og brukte navnet Martin Olofsson. Han døde av gassforgiftning i 1 889. Vi kjenner ikke til at plassen har vært bebodd av noen andre. ØSTLY GNR. 224, BNR. 3 (23) Østly, Værdalsbrukets bolig for ansatte fra 191 2 til 1934. Hovedbygningen ble da flyttet til Ner-Holmen og ble pensjonistbolig for skogforvalter Morten P. Moen. En parsell på ca. 12 dekar, på Inndalsåkeren ble frådelt i 1913 for oppføring av bolig for skogsassistenten på Værdalsbruket. Eiendommen fikk navnet Østly. Vi kjenner til at følgende har bodd der: INNDALSGÅRDENE
---- 340 H&FIS-A ---- fm L m III: - H^. » rI V S^-**"' Fra starten på planteskolen på Inndalsåkeren i 1 939, der de driver med utprikling av granplanter. Vi k|enner igjen følgende personer på bildet: I forgrunnen arb. formann Olaf Årstadvold stående ved siden av Henrik H. Garli (med spaden). Lengst til høyre skimter vi Einar H. Garli. Ungdommen som står midt i bildet ser ut til å være Magnus Vikvang. I bakgrunnen til venstre står John Molden. roto tilh A/S Værdalsbrukel. John 0. Wohlen var skogsassistent hos Værdalsbruket og familien bodde på Østly da dattera Ruth og sønnen John Ingolf ble født i 1913 og 1914. I 1916 overtok John Wohlen som gårdbruker på Garnes, og familien flyttet vel dit senest da. Trolig var det Iver P. Lindseth som overtok som leieboer etter John Wohlen og bodde der med familien fram til han kjøpte Grindgjerdet i 1929. Magnus Enksson i Sandvika (f. 1914) har fortalt at da han var liten, bodde de på "loftet" på Østly. Det må sannsynligvis ha vært en kort periode, fra ca 1919 og til han ble fjellstuemann i Sandvika i 1920 at Erik Enksson og familien hans bodde der. Da dattera Mant Johanne ble født hausten 1918, bodde de ennå i Sulstua. Etter Enk Enksson kom også Olaf og Anna Høgli som leieboere til Østly ca. 1920/21. De bodde der til Olaf ble gårdbruker på Sneppen (Høgli) i 1928. Oddmund Skavhaug har fortalt at far hans, John Skavhaug, som var kontorist ved skogkontoret i Holmen og siden ble kontorsjef ved Trones Bruk, bodde med famili en på Østly en kort periode sommeren 1929.
---- 341 H&FIS-A ---- Sevald Stubskin med familie var på Østly fra 1929 til 1932. Det går fram av skole - protokollen for Garnes skole, der barna Oddfrid og Alfhild var elever i disse åra. Sevald Stubskin kjøpte Skogenget i Bjørga i 1932. Den siste som bodde på Østly var forstkandidat og seinere skogsjef ved Værdalsbruket, Leif Lykke. Han og familien bodde der for de flyttet til Holmen gard i Vuku i 1934. Samme året ble også stua på Østly flyttet fra Inndalsåkeren til Skogheim ved Ner- Holmen. Der ble den bolig for skogforvalter Morten Moen da han gikk av som sjef for Værdalsbruket. Men uthuset på Østly ble stående og bl. a. brukt som plantelager da Værdalsbruket hadde planteskole på "Inndalsåkeren" fra sist på 1930-tallet og en del år framover. Planteskolen ga sommerarbeid til både voksne og skolebarn. Arbeidslag på planteskolen 1939. Foran f. v.: Inger Skavhaug (g. Indahl), Martha Skavhaug (g. Lundgren) Olaug Garli, (g. Lyngsaunet), Magnhild Garli, og Haldis Garli (g. Indstad). Bak f. v.: Magne Olav Garberg Bjørn Arstadvold, Einar H. Garli, Magnus Vikvang, Henrik E. Garli. I 1952 ble det satt opp nytt bolighus på Østly for skogtekmker Hallstein Fjesme, som avløste John O. Wohlen som skogformann i distriktet Inndal-Sul. Fjesme kjøpte siden husene og en frådelt parsell på fire dekar av eiendommen, som i dag har bruks nummer 23.
---- 342 H&FIS-A ---- NOTER Kilde: Frolslekten Gran, bd. 11, s. 821 ff. Kilde: Brev dat. 24.2.1 830 fra prest Widerøe, Frosta, til prost Brandt. Opplysnmgene bygger på Jostein Moldes artikkel i Verdai Historielags Årbok 2002: "Verdalinger i La Crosse, Wisconsin, s. 33-57. Verdal Historielags Årbok 1992, s. 141 . Waisenhuset var en av Trondheims første sosiale institusjoner. Fra 1 732 fant foreldreløse barn skoleplass og husrom her. Waisenhuset ligger i Kongsgårdsgata 2 foran Domkirkens Vestfront. Den nåværende bygningen ble oppført 1771-72. Fra 1732 til 1932 har det her vært skole og internat for foreldreløse barn. "Waisenhuset" kommer av det tyske ordet "Waise" som nettopp betyr "foreldreløst barn". Huset ble opprettet som en av Trondheims milde stiftelser i 1635. Stiftelsen led under dårlig økonomi inntil Thomas Angell testa menterte midler til stiftelsen i 1762. Huset inneholder i dag kontorer for domprosten, sognepresten og andre ansatte ved Nidaros Domkirke og domprosti. Verdal Historielags Årbok 1992: Fergeberget, av Hansjøsås. Ivar Indal: Gardshistorie for Indal øvre, utgitt 1992. Solveig Ness: "N'Bendik på Gravom". Verdal Historielags årbok 1983. Tingbok nr. 29 (1823-1828) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, fol. 321, 322, 360 b. Avskrift fra Statsarkivet i Trondheim. Se bygdeboka "Selbu i fortid og nåtid", bd. IV, s. 436-37. Ane Martha Andersdatter f. 20.1 2.1 834, døpt 1 3.1 .1 835 i Boklandet kirke. Opplyst av Monica Kristoffersen, Måneset, Kolvereid (tipp-tippoldebarn av Anders Græslie?). Jostein Molde: Verdalinger i La Crosse, Wisconsin (Verdal Historielags Årbok 2002). Trønder-Avisa 19.9.1981. Opplyst av Ivar Tromsdal. Ole O. Svartaas og Harald Svartaas. Erik Larsen var bestefar til bl. a. Edvard Bjørsmo Notis i Innherreds Folkeblad 25.9.1962. Kilder: 1 . Verdalsboka: Heimer og folk i Leksdal (1902-1971) og hans familie og slekt (2001). 2. Eldbjørg Lyngstad: Til minne om Trygve Rinnan/Raimar
---- 343 H&FIS-A ---- Utskrift av pantebok litr. D 2 (1 807-1 81 2) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, fol. 433. Tinglysingsdata 18. august 1807. Pantebok litr. D 2 (1 807-1 8 1 2) for Stjør- og Verdal sorenskriverembete, fol. 440. Notis i Innherreds Folkeblad 17.8.1954. Opplysningene om Sigrid Tangen er hentef fra en artikkel i HELGÅDALS-NYTT 1976. Kilde: Ministrialregisteret forjdmtland. Kilde: Ekstra rettsprotokoll nr. 11 (1 7.3.1 834-3.3.1 840) for Stjør- og Verdal sorenskriveri. Kilde: Slektsside til Geir Edvard Lyng (http://home.onlin.no/~edvly/). Verdal Historielags Årsskrift 1978: «Avrattingen vid Høgbroforsen 1858», av Torsten Dixelius. Kopi av brev dat. 6.2.1840 fra sognepresten i Alstadhaug ti! captein Sommerschild. Kilde: Bygdeboka for Inderøy. Jacob Aasen var konstituert skolelærer i Inndalen og Sul skolekretser 1 859-63. Etter å ha tatt eksamen ved Klæbu seminar i 1 865 fikk han fast ansettelse i de samme kretsene. Men da han hadde holdt skole i to uker, ble han syk og måtte slutte som lærer. Han døde i mars 1 866. Verdal Historielags Årbok 1984, s. 83: Lensmann Jon Suul: En "arbeidets adelskvinne". ' Jon Suul: "En arbeidets adelskvinne". Verdal Historielags Årbok 1984. Noen av opplysningene om Rotmoen er hentet fra skoleelev Anne Elin Skjerves særoppgåve "Folk og liv på husmannsplassen Rotmoen". Ministrialregistret forjåmtland. Kilde: Montana Death Index, 1907-2002. Opplysninger om familien til Ole Johannessen er gitt bl.a. av slektsgranskeren Karl Gøran Ericsson, Uppsala.
---- 344 ----
---- 345 H&FIS-A ---- STORMOEN .'*■ -• Karl-Joban-støtta vest for Stormoen.
---- 346 ----
---- 347 H&FIS-A ---- STORMOEN GNR. 225/1 Stormoen 1927, Sett fra ØSt. Foto: Einar Musui Fra sist på 1600-tallet og ca. hundre år framover var Stormoen, lflg. Verdalsboka bd. V, delt i to parter og med to brukere, men fra 1777 har eiendommen bare hatt én oppsitter. Gården var krongods fra den ble skyldsatt i 1672 og fram til lagmann Peter Drejer fikk skjote og den ble mnlemmet i Sul og Helgådalens gods, som var begyn nelsen til Verdalsgodset. Den var så leilendmgsgård fram til John Johansen Vestgård (Stormo) kjøpte den av Verdal kommune i 1919. Oppsittere fra 1800 og framover: Peder Pedersen (1762-1841) og " Maren Hemmingsdatter (1746-1802), 2) Marit Jørgensdatter (1776-1816), 3) Gunhild Kristoffersdatter (1782-1857) Peder Pedersen var født i 1762 på Melbyvald og var sønn av Peder Haldosen og kone Berit Greisdatter, som kom til Stormoen fra Melbyvaldet i 1777. De var brukere der til han døde i 1797. Mora døde hos ei datter i Råa i 1804.
---- 348 H&FIS-A ---- Peder var skiløpersoldat og bodde på Haga da han ble gift i 1786 med Maren Hemmmgsdatter Hage, født ca. 1746. Hennes opphav er ukjent. Ved folketellmga i 1801 er de oppført sammen med en sønn Haldor Pedersen. Etter som Haldor er opp ført født i 1774, kan han ikke være sønn av Peder. Derimot er han trolig broren, som riktignok ble født i 1773. Peder Pedersen ble trolig bruker på Stormoen da faren døde og var der til ca. 1805. Det er ikke kjent når Maren døde, men det må ha skjedd i 1801/02, for i 1802 ble Peder gift på nytt med Mant Jørgensdatter (Måreta Gøransdotter) Østgård - se under Austgarden. De fikk tvillmger i 1803, men begge barna døde like etter fødse len. Kort tid etterpå flyttet Mant og Peder til Sverige, og bodde som "inhyses" (losje rande) på Duveds Tollstation da de fikk sønnen Gøran i 1806. Peder ble enkemann da Marit døde i Duved i 1816. Sønnen Gørans videre skjebne er ukjent. Som enkemann kom Peder tilbake til Verdal, og i 1821 ble han far til en gutt - Peder - født på Gudding østre vald. Mora var Gunhild Knstoffersdatter, f. 1782 i Karlgarden, og det var visstnok hennes 4. leiermål. De ble gift året etter og var inder ster på Oppemsvald, Bjartnes og Fleskhus og fikk 3 barn til. Gunhild var datter av Christoffer Pedersen og Agnes Jakobsdatter. Peder og Gunhilds barn: BV.Peder, f. 1821 på Gudding østre vald. I 1852 har han fått utflytting til Bjørum i Overhalla, men i 1 863 ble han gift i Vik i Fosnes som Peder Pedersen Hoviken med enke Gullaug Sofie Olsdatter, f. ca. 1818 i Overhalla. I 1865 er han hus mann med jord og fisker på Andsnæs i Fosnes, da oppført som Peder Olsen. B2 3 . Kjersti, f. 1 823 på Oppemsvald, d. 1 824. I kirkeboka er anført "Omvankende, fattig", det gjelder vel foreldrene. B3V Anders, f. 1825 på Bjartnes. Vi finner ham som ugift losjerende skomaker A: P. Bjartnes i Vardø både i 1 865, -75 og 1900. B43Anne, f. 1828 på Fleskhus. Hun flyttet til Trondheim i 1849. Ellers ingen opplys- ningen Peder døde trolig på Husanlegdet i 1841 og Gunhild på Risan i 1857 Nils Olsen (1766-1814) og Beret Paulsdatter (1765-1861) Nils Olsen var født i Aust-Hellan i 1766 og var sønn av Ole Mikkelsen og Anne Nilsdatter i Molden. I 1793 ble han gift med Beret Paulsdatter Tømte, f. 1765 i Tomte, datter av Paul Anderssen Tømte og kone Gjertrud Olsdatter. De var inderster i Molden og husmannsfolk under Nord-Steme i noen år før de kom til Stormoen ca. 1805. Nils ble kårmann på gården allerede i 1811, bare 45 år gammel, og døde der i 1814. Det kan tyde på at helsa hans slo seg vrang. Beret døde hos svigersønnen Ingvald Johannessen på Trøgstadvald (Fyksveet) i 1861. Barn: BIV Anne, f. 1792. Nils' barn med Beret Jørgensdatter Østgård. Barnet døde bare 4 dager gammelt. Mora ble gift i 1797 med Erik Olsen Levring, og de var inderster
---- 349 H&FIS-A ---- på Stormoen i 1 801 . Se ellers under Austgarden. 82. Anne, f. 1793 i Molden, død samme år. 83. Anne, f. 1795 i Molden. Hun er oppført på Stormoen i prestens sjeleregister 1 809, men ellers ingen sikre opplysningen 84. Gjertrud, f. 1798 i Molden. I 1 809 er hun i Tømte, men ellers ingen opplysning- en 85. Ole, f. 1800 i Molden. G. 1827 med Lisa Haldorsdatter Oppem, f. 1798, dot ter av gårdbruker Haldor Oppem. De var husmannsfolk på Oppemsvald, Stuskinsvald og Bjørganvald. Ole døde på sistnevnte sted i 1 873, mens Lisa døde på Skrovevald i 1886. De hadde fem barn. 86. Paul, f. 1802 i Molden, død i 1868 på Stensmoen (hos broren Mikkel). Ugift. 87. Andor, f. 1805 på Stormoen. Han var skomaker da han i 1840 ble gift i Vuku kirke med Inger Rasmusdotter Indalsvald, f. 1822 i Molden, datter av Rasmus Johnsen og kone Marta Johnsdatter i Moldenget. De fikk 9 barn før Andor døde som husmann på Snausagjalet i 1 865. Før det hadde de vært husmannsfolk under Sør-Steine, Ravlo, Skrove og Fara. Inger var tyende på Ness østre i 1 875 og ble gift på nytt i 1882 med enkemann Ole Sivertsen Nessmoen, f. 1824 på Bjørstadvald. I 1 891 bodde de i Melby, og Ole ernærte seg som hustømmermann og treskomaker. I 1900 losjerte de hos Elias Ness på Skjørdal vestre, og Inger døde av magekreft dette året. Når hennes andre mann døde, er ikke kjent. 88. Mikkel, f. 1 808 på Stormoen. Han ble gift i 1 834 med enka på Stensmoen, Beret Henriksdatter Stenevaid, f. 1771, og ble husmann på Stensmoen. Han ble enke mann i 1855 og gift på nytt i 1856 med Marta Olsdatter Slapgård, f. 1826. Mikkel døde i 1891, mens Marta døde som fattiglem i Fara i 1 906. Se mer under husmannsplassen Stensmoen. Jens Johansen (1766-1833) og Marta Jonasdatter (1778-1838) Jens Johansen var født på Leirhaug i 1768 og var sønn av Johan Svendsen Kulstad og kone Boletta Jensdatter Ørnfeldt. Han var husmann med litt jord på Sandbekkmoen under Levringan i 1801 og 1804, og var da gift med Ingeborg Bardosdatter Fossnesset (gift 1794), som døde i Levringan i 1804 etter et barnlaust ekteskap. Jens ble gift på nytt i 1805 med Marta Jonasdatter Garnes, f. 1778 på Bjartnes, datter av ungkar Jonas Larsen (Haug) og Maren Arntsdatter, og ble husmann på Gnndgjalet. I 1811 fikk han bygsel på Stormoen. Vi gjengir bygselkontrakten som finnes i utskrift i pantebok litra D (1800-1812) for Stjør- og Verdal sorensknven: Christen Johan Mutter Giør vitterlig: at have paa Ajgivt overladt til Jens Johannesen min eiende Fieldgaard Stormoen Matricul No. 258 og 259, of Skyld 12 Mkl: i Wærdahls Præstegield beliggende paa jølgende Conditioner: Betaler han i aarlig AJgivt 16 rå. er sexten Rigsdaler. Rydder og Jorbedrer Gaardens nu tildeels mishandlede Jord samt inden 5 Aar jra Dato opbygger aj nyt de nu paa Gaarden værende Jorjaldne Huuse paa egen Regning. STORMOEN
---- 350 H&FIS-A ---- Leverer aarlig aj Gaardens Skov 50 Tylter Saug-Tømmer, der bringes til ]nd-Elven eller Risvas-Elven, hvor det aj mig annammes og betales i Regnskab ejter den Friis Somjor nærværende Tid er Stipuleret i Godset jor ethvert Tømmer ejter Maal. Det paalægges ham at sørge jor at Stormoe Bommen bliver udlagt i rette Tid om Vaaren og opkiørt aj Elven om Høsten imod Betaling. Saaledes skal han og Assistere og ejter Tilsigelse være med Tømmer Fletningen nåar Sull-Lænsen gaaer ajsted hvor jor han nyder den Betaling pr. Dag, som 1810 er kleven givet- Han maae intet Fremleje aj Gaardens Jord, kverken Hemme eller i Eieldet aj Field- Slotteme til Andre, men opstille den ganske jouragie paa Gaarden. Forrige Opsidder Niels Olsen reserveres de paa Gaarden værende Kaar-Huuse og den Ager og Eng, samt Fieldslotte, der nu ved kans Fratrædelse jra Gaarden er bleven ham tilstaaet imod aarlig Betaling som kan erlægger til Landdrotten. Til Gaardens Bygninger og dens Giærder samt Brænde-Veed, tåger han i Gaardens Skov til Fornødenhed, hvorimod hanjorbydes at sælge enten Bork eller Stok aj Skoven. Skulde der trejje Tiljælde, kvor jeg kunde behøve kans Tieneste eller Hest-Hielp, da maae kan i begge Henseender Assistere nåar kan derom bliver varslet imod Betaling. Skulle Jens Johannesen i nogen Deel ikke opjylde denne Contract eller kandle imod samme, da er den ejter Lovlig Overbeviisning jorspildt, saaledes at han jraviger Gåanden ejter Udsigelse. Som Eier jorbeholder jeg migjri Disposition over Skoven, saaledes at jeg lader hugge ved andre om jeg saa jinder jor godt. Naar denne Contract bejølges og ikke overtrædes skal den gielde jor Jens Johannesens og Kones Levetiid. Maritvold, den 22de April 1811. CjMuller Paa en ligelydende Gienpart var jølgende Reversal Paategning: Ligelydende Bøxel Contract hav er jeg modtaget, kvis Indhold, jeg i enhver Henseende reverserer mig at opjylde, under dette mit Fæstes Fortabelse. Datum ut supra. Jens Johannesen med paaholden Pen. Den tiltrædende Fæster maae i Følge Reskriptet kverken opsiges, ajstaae eller udkastes jra sin Bøxel, uden saadant i jorvejen tilkiendegives Overjormynderiet til Rigtigkeds erholdelse jor kvad Børnemidler hannem maatte være betroet. Alt under Ansvar aj Landkerren om herimod handles. For resten kaver Stiør og Wærdahls Sorenskrivenes Overjormynderie intet at erindre. - Spildset Tingstue, den 3die October 1811. - Lie." Lest ved månedstinget jor Stjør- og Verdal sorensknven den 3. oktober 1811. Jens Johansen var bruker på Stormoen til ca. 1823. Deretter flyttet han tilbake til Grrndgjalet og ble husmann der på nytt. Han døde der i 1833. Marta døde samme sted i 1838. Marta hadde ei datter før de ble gift: BT.AnneJohnsdatter, f. 1803 på Skavhaugg, far John Ågesen Mønnes, f. 1779. Anne var ugift. Hun bodde hos mora og stefaren og hadde tre barn, alle født på Grindgjalet. Hun døde i 1 837 i forbindelse med fødselen til de to siste barna, som var tvillingen Se mer under Grindgjalet.
---- 351 H&FIS-A ---- Jens og Marta hadde en sonn: B 2 . Johannes, f. 1 8 1 0 på Grindgjalet. G. 1 835 med enke Beret Haldorsdatter Wist, f. 1 797 i Stjørdal. Beret hadde tidligere vært gift med Peder Olsen Nessvald, som døde i 1 833. Johannes Jensen ble bruker på Brenna og døde som kårmann der i 1 868. Kona Beret var død samme sted i 1 859. Ekteskapet var barnlaust. Etter Jens Johansen skal en Bertel Stormoen ha vært bruker i folge Verdalsboka, men det finnes ingen personopplysnmger om ham i tilgjengelige kilder. Kanskje var han svensk? Det skal ha vært ganske smått for ham: I 1835 hadde han en besetning på bare 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og 5 geiter og ingen utsæd, og i 1836 er det holdt ekse kusjon hos ham for skyldig gjeld, og ikke lenge etter har han mattet gi fra seg byg selen av Stormoen til Morten Mortensen fra Vera. Morten Mortensen Væren (1778-1846) og Agnes Gunnarsdatter Essing (1787-1857) Morten Mortensen var født ca. f 778 i Trysil og var sønn av gifte foreldre Morten Mortensen og Marta Andersdatter, som kom flyttende fra Trysil til Vera ca. f 800. I 1808 ble han gift med Agnes Gunnarsdatter Essing, f. 1787 i Esingen i Kall. Agnes var tante til Anders Halvorsen (Jamt-Anders) i Fagerlia i Inndals Allmenning. Morten Mortensen bygslet Sørmoen i Vera fra ca. 1819 til ca. 1835. Fra 1836 til ca. 1840 bygslet han også Stormoen og dreiv således begge gårdene i en del år. Det er fortalt at han flyttet buskapen over fjellet mellom Sørmoen og Stormoen om vin teren når det var slutt med foret på den ene plassen. Vegleia som han brukte er siden blitt kak Mortensvegen. Morten døde i Sørvera i 1846. I klokkerboka står det at han døde av kreft i ansik tet. Agnes døde i 1857. Ekteskapet var barnlaust bortsett fra en dødfødt gutt som ble født i Esingen før de ble gift. Johannes Rasmussen (1803-1871) og Anne Olsdatter (1807-1884) Johannes Rasmussen var født i 1803 i Sulstua og var sønn av inderst Rasmus Mikkelsen Sul og kone Kjersti Nilsdatter. I 1837 ble han gift med Anne Olsdatter Østgårdsvald, f. 1807 i Strinda, datter av Ole Gabnelsen Melbyvald. Johannes ble leilending på Stormoen etter Morten Mortensen og brukte gården til ca. 1862, da han overlot den til Elling Pedersen Flotten. Men Johannes og Anne levde som kårfolk på Stormoen til de døde henholdsvis i 1871 og 1884. De hadde ingen etterkommere. Elling Pedersen (1831-1906) og Ingeborg Pedersdatter (1820-1914) Elling Pedersen var født i 1831 på Leirfall og var sønn av Peder Pedersen og kone Ingeborg Ellingsdatter. I 1862 ble Elling gift med Ingeborg Kristine Pedersdatter Flotten, f. 1820 i Trondheim og datter av Peder Johnsen. De overtok noenlunde samtidig Stormoen etter Johannes Rasmussen og dreiv gården brukbart: I 1865 var det en besetning på
---- 352 H&FIS-A ---- 2 hester, 8 storfe, 8 sauer og 5 geiter - men ingen utsæd. I 1875 var besetningen 1 hest, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 1 gris, og utsæden var % tønne havre til grønnfor og 3 tønner potet. Elling og Ingeborg fikk ingen etterkommere, men det var likevel folksomt på Stormoen i de åra de bodde der. I 1865 bodde foruten sjølfolket som før nevnt Johannes Rasmussen og kona på kåret, Senanna Bardosdatter Garnesvald losjerte der sammen med sine to sønner John Andreassen (6 år) og Carl Johnsen (2 år). Søstrene Beret og Olme Andersdatter fra Fagerlia i Inndalen tjente hos Elling, og Oline hadde med seg sønnen Ole Ellingsen på tre år. Mindre folksomt var det ikke på Stormoen i 1875. Serianna Bardosdatter var nå blitt tjenestejente sammen med Guruanna Endresdatter, og Anton Martin Hansen, f. 1855, fra Vinne var dreng, Martin Iversen var gjetergutt og Carl Kristian Johnsen var pleiebarn hos Elling og Ingeborg. Kårkona Anne var nå blitt enke, men hadde Ole Ellingsen i pleie mot betaling fra fattigkassen. I egen husholdning bodde så Paul Olsen ("Ræv-Pål") sammen med kona Sirianna og dattera Martina der da. (Se mer om Paul Olsen under Bergstua/Inndal østre.) Elling Pedersen kjøpte Balgård vestre på auksjon i 1878 og hadde den til 1890 uten tinglest hjemmel, men flyttet så tilbake til Stormoen og ble føderådsmann der etter at John Johansen Vestgård overtok som leilending. Elling og Ingeborg fikk nem lig ingen etterkommere. Elling døde i 1906 og Ingeborg i 1914. John Johansen (Vestgård) Stormo (1861-1933) og Marta Johannesdatter (1865-1945) John Johansen var født i 1861 i Vestgarden i Sul, foreldre Johan Svendsen og Serianna Larsdatter. I 1885 ble han gift med Marta Johannesdatter Brendmo, f. 1865 i Gravdalslia i Inndalsallmenningen. Marta var datter av husmannsfolka på Rotmoen, Johannes Andersen og Ane Ågesdatter. De overtok som husmannsfolk på Rotmoen da Martas far døde i 1885 og var der til John ble leilending på Stormoen rundt 1890. I realpanteregistret er registrert en kontrakt mellom militærmyndighetene og John Stormo, datert 16. februar 1913, der han forplikter seg til å flytte ut av gården under de årlige skarpsky tingene mot en erstatning på 10 kroner pr. dag utflyttingen varer. Marta og John Stormo
---- 353 H&FIS-A ---- I 1919 kjøpte John gården av Verdal kommune for 3500 kroner. John døde på Stormoen i 1933 og Marta i 1945. De fikk hele 12 barn: Bl . Johan Severin, f. 1 885 på Brenna. I 1906 utvandret han ti! Foxhome, Minnesota. I US Cencus (folketelling) 1910 er han pleier ("nurse") på Fergus Falls State Hospital i Otter Ta il, Minnesota. Død 1959 i Nipavin, Saskatchewan, Canada? 82. Johannes, f. 1887 på Rotmoen. Druknet i Sogna i Inna under gjeting sommeren 1893. 83. Maren Anna, f. 1 889 på Rotmoen. G. 1 907 med Jeremias Johannessen, f. 1886 på Rotmoen, sønn av Johannes Mikalsen Bergstuen i hans første ekteskap. I okto ber samme år (1907) utvandret Jeremias, med Gudding som etternavn, til Foxhome, Minnesota. Maren Anna og dattera fulgte etter i 1909 til Boston, Massachusetts. 11910 bodde familien i Tumuli Township, Otter Tail, Minnesota, og Jeremias arbeidet på jernbanen. Men Jeremias fikk svulst på hjernen og ble del vis blind før han døde i 1917 etter at de hadde fått sønnene John i 1910 og Oscar Alfred i 1913. 16. august 1919 ble Maren Anna gift på nytt, nå med Mathias C. Hoff, født ca. 1 872 i Minnesota, og hun og sønnene fra første ekteskap flyttet til den nye ekte mannen på farmen hans i Tordenskjold, Otter Tail. 12. mars 1920 fikk hun søn nen Joseph Orval Hoff. Hennes andre mann døde 29. juni 1930 i Fergus Falls. Ved folketeljinga dette året er Maren blitt husholderske hos farmer og enkemann Jacob Lyng i Aurdal Township, Otter Tail, Minnesota, og sønnen Joseph Hoff bor også der sammen med henne. Hun var fortsott hos Jacob Lyng da Bernt Karlgård var på besøk i Amerika i 1 938. Jakob Lyng var født i 1 866 og var sønn av Haldo Jakobsen Lyng på Lyng mellom østre, som utvandret til Quebec i 1 867 etter at går den ble solgt på tvangsauksjon, og resten av familien, inkl. Jacob, fulgte etter fra Rosvoll i 1 871 .' De hadde farm i Aurdal, Otter Tail, så tidlig som i 1 880. Av div. kilder, m a. et slektsoppsett som er utlagt på internett av Dana Essex Hoff (etterkommer av Joseph Hoff) går det fram at dattera Anna Margrete Gudding ble utdannet sykepleierske og arbeidet i 1930 på sinnsykehuset i Fergus Falls, der også broren John da var ansatt. Hun ble gift i 1930/31 med farmersønn Arden E. Lawrenson fra Maine, Otter Tail, men født 1908 i Nebraska. Faren hans var dansk mens mora var norsk. De hadde to barn - sønn og datter. Anna Margrete døde i 1980 i Tacoma, Washington, etter at mannen var død samme sted i 1975. John Gudding ble gift med Ellen T. Trosvig og de hadde fire barn. John døde i Fergus Falls i 1 976. Oscar Gudding var krigsveteran etter tjeneste som kor poral i US ARMY under 2. verdenskrig. Etter krigen ble han gift med Genevieve Arlene Anderson og fikk tre sønner. Han døde i 1991 og er gravlagt på Ft. Snelling National Cemetery i Minneapolis. Om sønnen Joseph Hoff fra andre ekteskap er anført at han var politimann og brannmann i Tacoma, Washington. Han ble gift i Tacoma, Washington, i 1942 med Mary Madalene Barnhouse, f. 1925 i Tacoma. De hadde to sønner og ei datter. Han døde som enkemann 25. januar 2004 i Mesguite, Clark, Nevada, >TORMOEN
---- 354 H&FIS-A ---- etter at kona var død samme sted i 1996. Maren Anna ble gift tre ganger til etter at hun ble enke for andre gang: De tre nes te ektemennene (i ukjent rekkefolge) het Shields (som hun ble skilt fra), Storwick og John Rakusich, den siste født 1 895 i Kroatia. Han døde i Seattle i 1949, uten at vi har nærmere detaljer om verken ham eller de to andre. I det nevnte slektsoppsettet står det også at Maren Anna døde i mars 1965 i Tacoma, Pierce, Washington. Hvis det er rett, bodde hun da enten hos dattera Anna Margrete Lawrenson eller hos sønnen Joseph Hoff. Anneus, f. 1891 på Stormoen. I mars 191 1 slo han følge med John Lillemo og utvandret til Amerika med Boston, Massachusetts som første reisemål. De reiste med Cunard-linjen fra Trondheim til Liverpool og fortsotte videre til Boston med S/S "Ivernia" 4. april 191 1. Billetten skulle Anneus betale i Amerika. I immigrasjons protokollen står det at han skal reise til broren Severin i Fergus Falls, men han er i Dalton når broren Ole reiser etter i 1914 og når broren Anton utvandrer i 1916. Men før det har han nok også vært i Canada ei tid, for i august 1913 har han passert grensestasjonen Baudette, Minnesota, etter et halvt års opphold i Canada. Han oppgir da Grand Forks, Nord-Dakota, som destinasjon, uten noen bestemt å reise til. 2 På et miiitært registreringkort i 1917 er anført at han er bosatt i Dalton, men arbeider på farm hos en Emil Nilsson i Otter Tail, Minnesota, og er ugift. Da broren Marius utvandret i 1929, bodde Anneus i Tacoma, Washington. Han var gift med Eva, og levde ennå ved broren Ragnvalds død i 1971 . 84. Ole, f. 1893 på Stormoen. I 1914 reiste han til sin bror Anneus i Dalton, Minnesota. Han utvandret via Southampton i England til Portland, Maine, dit han ankom 15. april 1914. Ifølge dødsnotis i Innherreds Folkeblad døde han i span skesyka i Fergus Falls i januar 1919, 25 år gammel. John Marius, f. 1896 på Stormoen. Utvandret til Amerika, d. 1970 i Tacoma, Washington. 85. B 6 Anton, f. 1 897 på Stormoen. 1 8 år gammel utvandret han til Dalton, Minnesota. Han reiste med S/S "Bergensfjord" fra Kristiania 4. juni 1916 og ankom New York 19. juni og drog videre til broren Anneus. Og i likhet med Anneus var også Anton i Canada ei tid, og i immgrasjonsprotokollen er han registrert ankommet fra Winnipeg i Canada i 1923 og skal da reise til sin søster, Mrs. Maren Hoff (eks Maren Anna Gudding, se B 2), i Underwood, Minnesota. I de samme papirene står det at han reiste fra USA til Canada i september 1 920. Ellers ser det ut til at han også var sjømann, for vi finner ham som avmønstrende mannskap på et norsk skip S/S "Kommandøren 1" (et hvalkokeri?) som ankommer til Seattle fra Magdalena Bay, Mexico i april 1 926. I skipslista er anført at han da har vært sjø mann i 5 år, og at han mønstret på dette skipet i Seattle i november 1925. Hvor det ble av ham etterpå, er ikke kjent. B 7 Johan, f. 1 899 på Stormoen, d. 1 993. G. 1 928 med Marie Ottilie Mariusdatter Mikaisen, f. 1894, d. 1962. (Marie var halvsøster av kona til Sigurd Østgård.) Johan Stormo var bruker på Sørenget i Sul fra 1939. 38 B 9 Marius, f. 1902 på Stormoen. Neste bruker. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 SOOI 940 - BIND A
---- 355 H&FIS-A ---- «i -, "ttfc j» ." , \«*v 6*. Ofl 3^ .--ilt , W' Ml •*j. ?v % r - Søskentreff på Stormoen: F. v.: Hjørdis, f. Kristiansen, Ingemar, Marie, f. Mikalsen, Johan, Ragnvald, Ester (kona til Ragnvald), Helga, f. Selnes, og Marius Stormo. Den unge gutten og jenta har vi ikke navn på. (Eier av bildet: Jorid Stormo.) Bl O.lngeborg Kirstine, f. 1 904 Stormoen, d. 1980. G. 1923 med Kaare Kristoffersen Vestgård, f. 1 900, d. 1 980. De fikk frådelt jord av Stormoen og skapte sin egen heim på Stormoen østre. Bl 1 .Elling Ragnvald, f. 1908 på Stormoen, d. 1971 . Reiste til Sverige under 2. ver denskrig og ble gift der. Kona het Ester til fornavn. De bodde i Jårpen, og han arbeidet som lastebilsjåfør. Bl2.lngemar, f. 1911 på Stormoen, d. 1990. Gift med Hjørdis Richardsdatter Kristiansen, f. 1923, d. 1993. Ingemar dreiv lastebilkjøring for vegvesenet. De bodde på Ørmelen. I 1937 overdro Marta Stormo gården til sønnen Marius Johnsen Stormo.
---- 356 H&FIS-A ---- Marius Johnsen Stormo (1902-1980) og Helga Severinsdatter (1898-1988) Marius Johnsen Stormo var sønn av fornge bruker. Han ble gift i 1927 med Helga Severinsdatter Selnes, f. 1898 i Saukinn. Hun var datter av John Severin Kristiansen Selnes og kone Hanna Olausdatter. Marius utvandret med S/S "Bergensfjord" fra Stavanger til Halifax i Canada i februar 1929, og dro i første omgang videre til sin bror Anneus Stormo i Tacoma, Washington i USA. Helga og dattera Ruth reiste etter Bl . Ruth, f. 1927 på Stormoen. G. 1947 med Iver Nilsen Falstad, f. 1924, sønn av Nils og Inger Falstad. Skilt og gift på nytt i 1954 med Petter Stiklestad, f. 1930. Ruth arbeidet som postbud og kjørte postruta fra Vuku til Sandvika inntil hun ble syk. Hun døde av kreft i 1 987. Hun hadde ei datter i første ekteskap og sønn og datter i det andre. Mannen Petter døde i 2007. 82. Marit Johanne, f. 1938 på Stormoen. Sykepleier. Gift med Oddgeir Johannes Bye, f. 1935, gårdbruker på Storborg øvre i Frol. Fire barn - Mette, f. 1967, Hilde Gunn, f. 1 968, f. 1 970, og Johannes, f. 1 971 . 83. Harry Sigbjørn, f. 1942 på Stormoen. Gift i 1966 med Jorunn Oline Sjømæling, f. 1 949. De var brukere på Stormoen 1 968-1 994. Fire barn: Aud Tove, f. 1 967, John Henrik, f. 1969, Jan Are, f. 1970, og Ann Kristin, f. 1972.
---- 357 H&FIS-A ---- Som nevnt foran overtok Harry Sigbjørn Stormo gården i 1968 og hadde den til utgangen av 1994, da sønnen John Henrik Stormo, f. 1969, overtok som eier og bru ker på Stormoen, og er det fortsatt. Harry og Jorunn bor i kårlåna på nordsida av vegen. STORMOEN ØSTRE GNR. 225, BNR. 6-7 Stormoen østre Kaare Vestgård fikk frådelt og kjøpt to parter på til sammen ca. 30 da. av Stormoen i 1930. Kjøpesummen var på 200 kroner. Han bygde stue, fjøs og mastu. Kaare Kristoffersen Vestgaard (1900-1980) og Ingeborg Kirstine Johnsdatter (1904-1980). Kaare Vestgaard var født i Vestgarden i 1900 og var yngstemann av de tolv barna til Kristoffer og Ingeborg Anna Vestgaard. Han ble gift i 1923 med dattera på Stormoen, Ingeborg Kirstine Johnsdatter. Kaare Vestgaard arbeidet i skogen og som vegvokter på Jamtlandsvegen ved siden av at han dreiv småbruket. De hadde barna: STORMOEN
---- 358 H&FIS-A ---- Ingeborg og Kåre Vestgaard med sønnenjon Marius og sønnesønnen Glenn. 81. Asbjørg, f. 1923 på Stormoen. Gift 1945 med Tormod Øverli. Bosatt i Snåsa. Åtte barn. 82. Jon Marius, f. 1928 på Stormoen, d. 1987. Bosatt i Sverige. Gift med Hjørdis Nystrøm. To barn. NOTER Se Verdalsboka, "Heimer og folk, Stiklestad", s. 574. http://Ancestry. com: Boarder Crossing: From Canada to U.S., 1895-1956. Kilde: Passasjerlister for S/S "Bergensfjord".
---- 359 H&FIS-A ---- LILLEMOEN Karolinermonumentet i hagen på Liilemoen.
---- 360 H&FIS-A ---- å 245.8 -.Vli 4 '■ '• F: 1 > o -■:■- 'I j * Å) MO ; &yKf (I ri t\ \ x "v / v 1/ /( 226/1/9..- -' Il UK
'■ /V •' ■' ' \ N V_//]L ■■/ii '■..■' l\i\ /Æ26/4/K,.. , i fV\
---- 361 H&FIS-A ---- LILLEMOEN GNR. 226, BNR. 1 Lillemoen nevnes første gang i kildene ved matrikuleringen i 1672, der det i opplys ningene om de skyldsatte garder står at Nils Olsen Lillemoen har bevillingsseddel fra fogden datert 9. desember 1659. Men gården er sikkert mye eldre. Ved skyldsetting en i 1672 kom gården i Kronens eie, og fulgte med da Kong Christian V ga skjøte til lagmann Peter Drejer på Sul og Helgådalens gods i 1683. Gården fikk ekstra hard medfart av Armfeldts menn i 1718. Folket måtte evakuere til Dillan, og alle hus unntatt ei lita høyløe og ei badstue ble oppbrent, i tillegg gikk fe og innbo tapt. Gården hadde fjellslætter både på nord- og sørsida av elva, og seter ved sørenden av Kråksjøen - Kråksjøvollen (Lillemovollen). Setra er ikke blitt brukt etter 1890, men i mange år etterpå ble både setervollen og slættene brukt som fjellslått. Lillemoen hadde også fiskerett i Kråksjøen. Lillemoen var bygselgård inntil Nils Olsen Suul kjøpte den av Verdal kommune for 4500 kroner i 1918. Brukere fra 1786:
---- 362 H&FIS-A ---- Nils Olsen Brende (1735-1814) og 15 Beret Svendsdatter (1728-1787), 2) Sigrid Johnsdatter (1752-1829) Nils Olsen var født i 1735 i Sul og var nok sønn av Ole Olsen Brenden, som var bru ker på Brenna fram til 1746. Han ble gift i 1759 med Beret Svendsdatter, f. 1735 i Storstad av foreldre Svend Johansen og Beret Olsdatter. De bodde i Vestgarden i 1759, og var husmannsfolk under Skavhaugg i 1761. 1 1763 er Nils oppsitter på Stormoen, men er på Guddingsvald fra 1770 og utover til ca. 1780. Muligvis var de innom Brenna før Nils fikk bygselbrev på Lillemoen i 1786. Beret døde allerede i 1787, og Nils ble gift på nytt i 1788 med Sigrid Johnsdatter Karmhus, f. 1752. Nils var bruker på Lillemoen fram til 1799, da han overlot bygselen til Peder Pedersen Indalen og tok kår. Han døde i 1814 og hans andre kone i 1829. Barn i første ekteskap: B2 1 . Svend, f. 1761 på Skavhauggvald. Han flyttet til Sverige, og var "torpare" i Rannberg vest for Duved da han i 1 793 ble gift med Brita Aronsdotter, f. 1 774 i Stalltjarnstugan. Så var han "kronotorpare" i Stalltjårnstugan ei kort tid før han ble bonde i Medstugan i 1815. Sven Nilsson, som han kalte seg, er i svensk musikkiitteratur beskrevet som en stor spellmann i Jåmtland, vidt berømt for sine ferdigheter på fiolen. Han gikk under navnet "Bogg-Sven". Et annet økenavn på ham var "Norsk-Sven", som han skal ha fått fordi han under ufreden 1 808-09 stakk over til Norge. Sønnesønnen hans, Sven Persson (1838-1926), var bonde i Medstugan fram til først på 1900-tallet, siden flyttet han til Moan øst for Medstugan. Han var i likhet med farfaren Sven Nilsson en glimrende spellmann og formidler av verdalske spell mannstradisjoner over grensa. Men som person beskrives han av slekten som en envis og sta person. På gammelt, nesten islandsk manér skal han ha sjukmeldt seg og holdt senga annethvert år i 15-20 år før sin død. Og da han kjente at han ikke lenger maktet å spille som før, slo han like godt i stykker fiolen. Sven og kona Kerstin fikk seks barn, og blant barna kan nevnes at en av sønnene deres, Zakarias Svensson, f. 1 868, var far til Olaf Årstadvold i Garberg under Garnes. En annen sønnesønn av Svend Nilsson, Erik Gøransson, ble i 1 872 gift med Beret Andersdatter Almendingen, datter av Anders Halvarsson (Jamt-Anders) i Fagerlia (se under denne rydningsplassen). B3\Ole, f. 1764 på Sundbyvald, d. 1779 på Sundbyvald. B 4'. Marit, f. 1767 på Sundbyvald. Gift Gjersing? D. 1845 på Verdalsøra? Bs\ Berit, f. 1770 på Sundbyvald, d. 1773 samme sted. B6\ Berit, f. 1774 på Sundbyvald. Hun var barnepike hos fogden Lind på Krag da hun i 1 808 ble gift med Tomas Pedersen Stiklestad, f. 1 763 på Stiklestad øvre, sønn av Peder Ellingsen Hallem og kone Karen Olsdatter. De var gårdbrukere på Stiklestad øvre fra 1 808 til 1 847 og hadde to barn. Mannen døde i 1 854, mens Berit ble 1 00 år før hun døde i 1 874. B7 1 . Kirsten (Kjersti), f. 1777 på Sundbyvald. G. 1 800 med Rasmus Mikkelsen Sul, f. 1 777 i Lindset. Fra 1 801 til ca. 1 807/08 var Rasmus og Kjersti inderster i Vester HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 363 H&FIS-A ---- Sulstua, så på Lillemoen i noen år før de ble husmannsfolk på Reiren i Inndalen. Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og fra 1822 var de husmannsfolk på Sandnesset, se mer om dem der. Barn i 2. ekteskap: B8 2 . Berit, f. 1789 på Lillemoen. G. 1818 med Lars Pedersen Stor-Vuku, f. 1792 på Grundanvald. De var husmannsfolk under Stor-Vuku da de fikk sønnen Ole i 1818. Berit døde som husmannskone på Bredingsvald i 1 849. Mannen ble gift på nytt 1851 med Ingeborg Johnsdatter Hjeldevald, f. 1 8 1 2 på Overmoen. Han døde 1882 som husmann på Nordsveet under Breding. B 10 2 . Anne, f. 1 793 på Lillemoen. G. 1 835 med Aage Larsen Holmsvald, f. 1810. Hvor det ble av dem, er uklart. Men i kirkeboka for Overhalla er under døde inn ført: 31.1.1 860 -Aage Larsen fra Verdalen 50 aar, Opholdssted Bjørum. Hengte Peder Pedersen Indalen (1764-1834) og Karen Johnsdatter (1771-1830) Peder Pedersen var født i 1764 på Inndal østre og var sønn av Peder Olsen Indal og kone Ingeborg Ellingsdatter. I 1792 ble han gift med dattera på Inndal mellem, Karen Johnsdatter, f. 1771 (datter av John Olsen Indal og kone Ingeborg Andersdatter). De var mderster på Inndal mellem til de flyttet til Sulstua østre i 1797 og var bru kere der til i 1799. Da fikk de bygsel på Lillemoen etter Nils Olsen Brenna. Peder fikk så bygsel på Inndal østre etter sin mor i 1806. Se mer om familien der. Andor Ellefsen Bjørgan (1755-1810) » Karen Pedersdatter (1765-1878), 2) Marit Andersdatter (1766-) Andor Ellefsen var født i 1755 på Bjørganvald av foreldre Ellef Barosen og kone Marit Andersdatter. Han ble gift første gang i 1787, med Karen Pedersdatter Melby, f. 1765 i SundbyO). Kona døde i barselseng samme år. Han ble gift andre gang i 1790, nå med Marit Andersdatter Vinne, f. 1766. De var først husmannsfolk under Høyloa, men var kommet til Svegjalet i Inndalen i 1801 og var der i noen år. Men etter at Peder Pedersen overtok Inndal østre i 1806, kom så Andor til Lillemoen og brukte gården uten bygselbrev fram til han døde i 1810. Hvor og når Marit døde, er ikke kjent. Om etterkommerne deres, se Svegjalet (Svegjerdet) under Inndal mellom. Åge Johansen overtok som bygselmann samme år som Andor Ellevsen døde. Åge Johansen Lillemoen (1766-1836) og n Katarina Sakariasdatter (1765-1826), 2) Maria Nilsdatter (1769- ) Åge var født i 1766 på Overnesset av foreldre Johan Eriksen Tromsdalsvald og kone Magnhild Ågesdatter (se Åkranætta). Gift 1791 med Katarina Sakariasdatter Guddingsvald, f. 1765 på Auskinvald. Vi tror at hun var datter av Sakanas Nilsen LILLEMOEN
---- 364 H&FIS-A ---- Nord-Steine og kone Agnes Knudsdatter, som var husmannsfolk under Auskin. Åge og Katarina var husmannsfolk på Kvellovald i 1801, og i 1810 ble de så leilendinger på Lillemoen. Katarina døde i 1826, og Åge ble gift med Maria Nilsdatter i 1828. Hun var datter av Nils Kvelstad, og enke etter Bård Olsen Molden i Karlgarden, som hun ble gift med i 1792. Åge døde i 1836. På skiftet etter ham var registrert 2 hester, 6 kyr, 3 ungnaut, 12 sauer og 12 geiter. Han hadde ingen etterkommere, og arvinger var søskena Svend Johansen Vestgård og Gjertrud Johansdatter. Etter forlik med arvingene overtok enka Maria boet mot å svare for gjelda. Ole Nilsen (1817-1849) og Agnes Olsdatter (1806-1860) Ved giftermålet er anført at Ole Nilsen var født i Strinda i 1816, og at han var sønn av Nils Olsen Sulstuen. Men vi tror at Ole var sønn av Brynild Olsdatter, som ble gift med Peder Pedersen Sulstuen i Sulstua vestre i 1825. Han var i så fall født på Bostadtrøa i Malvik i 1817, og far hans var ungkar og soldat Nils Jonsen fra Byneset. Ole kom flyt tende sammen med mora fra Malvik til Sør-Steine i 1825. I 1836 ble han gift med Agnes Olsdatter Sulstuen, f. 1806 i Sulstua, datter av Ole Ellevsen Sulstuen og kone Sigrid Nilsdatter. Ole og Agnes var inderster i Sulstua i noen år, deretter leilendinger på Lillemoen ca. fem år før de igjen flyttet til Sulstua. Kanskje måtte Ole si fra seg Lillemoen p.g.a. sviktende helse, for han døde i Sulstua i 1849, trettien år gammel. Agnes døde som fattiglem i Sulstua i 1860. Ole og Agnes fikk sju barn: 81. Paulina, f. 1837 i Sulstua. D. 1849. 82. Olina, f. 1 839 i Sulstua. Gift 1 864 med Bernt Oluf Pedersen Gudding, f. 1 841 Trondheim. Mannen døde på Melbyvald seks uker etter bryllupet. De hadde ei dat- ter, Anna Birgitta, f. 1 864, som utvand ret til Amerika i 1 885. Olina ble gift på nytt i 1 875 med Ellef Pedersen Ner-Holmen, f. 1 849 på Årstad vald, sønn av Peder Pedersen Årstadvald. De var bl. a. husmannsfolk under Aker hus før de utvandret til Amerika i 1 882. De hadde tre barn, de to eldste døde som små i 1 879. 83. Nils, f. 1842 på Lillemoen. Død før han kom i kirken. 84. Birgitta, f. 1 843 på Lillemoen (tvilling), d. 1 928 i Hauka. Birgitta var eller ble sinns svak. I 1 865 var hun tjenestejente på Vist øvre, og i 1 875 er anført at hun nylig er kommet heim fra sinnssykeasyl. Ved folketellinga for 1 891 for Strinda er hun innlagt på Rotvoll Asyl. Hun hadde tre barn utenfor ekteskap: Cl 0 . Peter Olaus Kristensen, f. 1865 i Guddingan. Faren var Kristen Amundsen Byvald. Peter Olaus var fostersønn på Melbygrava hos Kristoffer Bårdsen i 1 875, og utvandret til Minnesota i 1 884. C 2°. Anneus Johansen, f. 1 877 på Inndalsvald (Reiren). Faren var underoffiser Johan Mikalsen, ukjent adr. Anneus ble fostersønn hos Elling Johannessen Slapgardsenget, og han utvandret til Minnesota sammen med 8-9 andre fra Inndalen i 1 902. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 365 H&FIS-A ---- C 3°. Ole Ottosen, f. 1881 i Sul, d. 1882 på Skavhaugg. Faren var dansk bor ger, skreppehandler Otto Lilje Hansen, f. 1841 i Danmark, d. 1915 i Mønnes. Han gikk under navnet "Hokkus". 86. Ellef, f. 1 845 på Lillemoen. I 1 867 reiste han til Finnmark sammen med en kame rat, Ole Johannessen Sulstuen (Kulstad), f. 1 845. I 1 875 finner vi Ellef ansatt som snekker ved Kaafjord Altens Kobberværk i Alta, og gift med Anna Catrine Wilhelmine Purane, f. 1848 i Alta (av kvensk avstamning). I 1900 bodde de i Hammerfest og hadde fire barn. Både Ellef, to sønner og ei datter arbeidet i tele grafverket. 87. Ragnhild, f. 1848 i Sulstua. G. 1869 med Ole Johannessen Kluken, f. 1842 på Holmlivald. I 1 870 utvandret de til Amerika sammen med sin månedsgamle sønn Johannes. De bodde ved Osakis, Minnesota, og fikk åtte barn i USA. Ole Ellingsen Balgård (1815-1892) og Ingeborg Mortensdatter (1814-1898) Ole Ellingsen var født på Østnes i 1815, foreldre Elling Larsen Balgård og hustru Marta Larsdatter Østnes. Han ble gift i 1842 med Ingeborg Mortensdatter Bjørgan, f. 1814. Ved giftermålet arbeider Ole som skomaker. De var inderster i Bjørgan før han fikk forpaktningskontrakt på Lillemoen i 1846. Han brukte gården i over 40 år før han overlot den til sønnen Morten Olsen Lillemo i 1887. I 1865 hadde gården en besetning på 2 hester, 7 storfe, 9 sauer og 6 geiter, og noenlunde det samme i 1875. Enka Beret Andersdatter, f. 1843, var taus hos Ole og Ingeborg i 1875. Hun var datter av Anders Halvorsen (Jamt-Anders) i Fagerlia i Inndalsallmenningen og enke etter Erik Jørgensen fra Saksvallen, som hun ble gift med i 1872, men som døde aller ede i 1874. Se mer om henne under Fagerlia. Ole Ellingsen døde i 1892 og kona Ingeborg i 1898. De hadde tre barn: 81. Ellef, f. 1842 i Bjørgan. G. 1867 med enke Johanna Johannesdatter Bjørstad, f. 1 839 i Elnes. Hun var enke fra 1 865 etter to års ekteskap med Johannes Gudmundsen Bjørstad. Johanna hadde med seg sønnen Johannes Johannessen, f. 1 865, inn i ekteskapet med Ellef. Johannes ble pleiesønn på Lillemoen hos Ole og Ingeborg, og døde ugift der i 1883, mens Ellef og Johanna flyttet til Levanger landsogn i 1 871 og kjøpte Leveras vestre. Han døde i 1 920, etter at Johanna var død i 1918. 83. Elen, f. 1 852 på Lillemoen, død samme dag som hun ble født. Morten Olsen Lillemo (1847-1910) og Mette Johnsdatter (1856-1947) Etter å ha vært inderst på gården i noen år overtok Morten Olsen som bruker på Lillemoen i 1887 og fikk kontrakt på livstid mot ei årlig avgift på 48 kroner og kår til foreldra. Avgifta ble siden økt til 60 kroner. Han ble gift i 1876 med Mette Johnsdatter Stor-Vuku, f. 1856 i Kulstad. Mette var datter av John Johnsen Storvuku og kone Beret Marta Sørensdatter, f. Kulstad.
---- 366 H&FIS-A ---- Foreldra og søskena hennes utvandret til Amerika først på 1880-tallet, og Mette var den eneste i familien som ble igjen i Norge. Sønnen John hadde overtatt bygse len, så vidt en kan se uten kontrakt, i 1907, og Morten døde som kårmann i 1910. Mette levde helt til 1947. De fikk 6 barn: 81. Ole, f. 1877 på Lillemoen. Han utvandret til Minnesota i 1900 og bodde i tre år hos sin onkel John O. Johnsen (Stor-Vuku) før han tok "homestead" i Nord- Dakota i 1903. I 1906 reiste han til Canada og arbeidet i ei kullgruve. Der ble han utsatt for ei ulykke som gjorde ham arbeidsu før. Han døde ugift i 1943 i Doran, Minesota, der han bodde hos sin tante Margrete Shelstad. Mette Lillemo 82. Ingeborg, f. 1878 på Lillemoen, d. 1959 på Verdal aldersheim. G. 1903 med Ole Olsen Aarstadvald (Indal), som var gårdbruker på Indal mellom (Oppstu) fra 1903. Se mer om dem der. 83. John Edvard, f. 1880 på Lillemoen. Neste bruker. 84. Bernt Severin, f. 1 886 på Lillemoen, d. 1 903. I klokkerboka er anført at han døde av meslinger. 85. Marie Berntine, f. 1 892 på Lillemoen. G. 1918 med Anton Kristoffersen Vestgård, f. 1 888, d. 1923. Marie Vestgård dreiv kafé på Ørmelen i mange år. Hun døde 1976. Hun hadde to døtre. John Edvard Mortensen Lillemo (1880-1974) og Olea Sofie Jonasdatter (1884-1948) John Lillemo ble gift i 1907 med Olea Sofie Jonasdatter Vmnesmoen, f. 1884 i Snåsa. Hun var datter av gårdbruker Jonas Johnsen på Murumoen i Sørli og Karen Launtsdatter Salthammervald (Barli) fra Frol. Mora til Olea Sofie ble siden (1895) gift med John Sivertsen, sønn av Sivert Jørgensen og Mana Enksdatter (enka etter Jon Bardosen -"Jo Inna" - på Øster-Innsvollen). De kom til Sanne i Vinne omkring 1900. John Lillemo hadde overtatt bruken av Lillemoen da han ble gift, men allerede i 1911 overlot han drifta av gården til Nils Suul og reiste til broren Ole i Fergus Falls, Minnesota, for om mulig å søke lykken der borte. Før han reiste, ble det holdt auk sjon på Lillemoen for bortsalg av buskap, gårdsredskaper, innbo og løsøre.
---- 367 H&FIS-A ---- De fikk fire barn, men de to yngste døde ved fødselen. De to som levde opp var 81. Morten, f. 1910 på Lillemoen, d. 1977. G. 1943 med Jenny Margot Anneusdatter Tiller, f. 1909 på Aksnesenget, d. 1994. De overtok bruket Sanne i Vinne etter Mortens foreldre i 1 950. 82. Leif Hermann, f. 191 2 på Sanne, d. 1 98 1 . G. 1 950 med Ingrid Sofie Haugdal, f. 1905, d. 1960, datter av Severin Marius og Serianna Haugdal på Haugdal i Haukågrenda. Leif Lillemo var bygningssnekker, og de bodde i eget hus på Øra. LILLEMOEN
---- 368 H&FIS-A ---- Nils Olsen Suul (1882-1957) og Ragna Sofie Ellevsdatter (1883-1976) Nils Olsen Suul var født i Sulstua i 1882 som sønn av Ole Nilsen Suul og hustru Elenanna Ellevsdatter, Han gikk på underoffiserskole i Trondheim rundt århundre skiftet, og ble gift i 1906 med Ragna Ellevsdatter Indahl, f. 1883 i Kårenget. Ragna var datter av furer (og kjent spellmann) Ellev Olsen Indahl og kone Martina Ellevsdatter. Nils og Ragna kom altså til Lillemoen da John Lillemo dro til Amerika i 1911. De første åra dreiv han gården på kårenka Mette Lillemos livstidskontrakt, men kjøpte gården av Verdal kommune i 1918. Fra takstprotokollen hitsettes: Bejaret 12/9-17. Lillemoen gnr. 226 bnr. 1 av skyld 1 mark 56 øre. Brukes f. t. av Nils Suul paa enke efter Morten Lillemos (Mette 61 aar) livskontrakt mot aarlig avgift kr 60 og kaar til Mette Lillemo. Brukeren har hoft gaarden i 6 aar Kaaret opgives at være: lkoog3 smaa jæjødt vinter og sommer. Smaajæets avjødinger til 14. oktober. Kontant kr 30,00. Ved sønderhugget. V 4 tår. poteter sat. Fomødne husbekvemmeligheder o.s.v. Takst ca. 70 maal plogvendt a kr 20 Kr IAOO engslaat 10 700 70 50 slaatland 4 200 140 skog 30 4.200 husl 1.000 Kr 7.500 3.000 h- kaarjradrag Kr 4.500 -fire tusindefem hundrede kroner - Forlangendet kr 4.500 vedtat underforudsætning at styret er behjelpelig med atfaa ordnet mærketfor Storholmen. Salg besl. i herredsstyremøte 24/4 18. Kjøpesummen ordnet ved anvisning av 8/7 19 sendt herredskassereren. Skjote utfærdiget den 12. aug. 1919 med kaar til Mette Lillemo. Det ble bygd ny stue på Lillemoen 1 1924 og nytt fjøs i 1954. Nils Suul dreiv med bryting av skifer i Bellingsåbruddet ved Bellingsåas utløp 1 Innsvatnet. Den første som tok ut stein her inne, var for øvrig faren hans, Ola Nilssen Suul, etter at han hadde flyttet fra Sulstua til Sandvika i 1896. Men det ble ikke noe stort omfang av skiferuttak før Nils fikk kontrakt om leveranse av stein til restaure ring av golvet 1 Stiklestad kirke foran 900-års jubileet i 1930, og han og sønnen Ola tok fatt på oppdraget inne ved Nord-Innsvollen vinteren 1928-29. Først ble stein hyllene tatt ut og fraktet med hest og slede over til Litj-Sandvika, ei bukt i Innsvatnet vest for Sandvika, og her ble 330 m 2 steinheller finhogd for hand. Iflg. kontrakten
---- 369 H&FIS-A ---- J ' ■■Mlf^ ■^ ■EL ,~*» —I-''-".-. - nS! L-i, 1 * Fra gardstunet på Lillemoen mens de gamle uthusa ennå var i bruk Suul-familien på Lillemoen ca. 1930. Bak: Narve, Ola, Asbjørn og Elfrid. Foran: Gudrun, Nils, Ragna, Magnhild Eldbjørg og Tørge.
---- 370 H&FIS-A ---- skulle hellene være 5 cm tykke og 60 cm brede, men med varierende lengder. Etter hvert som steinen ble hogd ferdig, kjørte Lars Norum den videre med lastebil ned til Stiklestad. I tillegg til stemen til Stiklestadkirka ble det også leven stem til inngangspartiet på J QéL det katolske kapellet på Stiklestad. Og stei nen fra Bellmgsåa ble brukt til flere formål. * Både gravsteiner og stembord kom fra brud- må det, og mange gravsteiner fra Bellingsåa står på kirkegårdene i Verdal. Nils Suul hogg del- | vis inn også motiv og tekst på steinene. Til £k Erkebispegårdens riddersal i Trondheim ble det levert et steinbord som var hele 3,8 m (6 alen) langt. Bordet ble for øvrig ødelagt ved brann i 1980-åra. 1 Nils Suul StO Også for hogging av Stein Og Lillemofolko på høystakking i fjellet på 1 930-talle inskripsjon både på Ole SkavhoggS minne- toppen av høystakken står Elfrid. Ved foten står N bauta ved Garnes (1906) Og på VisborgStØtta Ob, med Magnhild sittende i midten. ved Steine (1908). Under Armfelts innmarsj i Norge i 1718 var det feltlasarett på Lillemoen, og i følge muntlig tradisjon, skal ei gammel kvinne fra Sul ha fortalt om en ganske stor grav haug på Lillemoen hvor det skulle ligge soldater fra Armfelttida. Rundt 1860 - troiig i forbindelse med bygging av Jamtlandsvegen, fikk gardens daværende bruker Ola Ellingsen Suul under et festlig lag hjelp av en del vegarbeidere til å undersøke grav haugen. Da ble det funnet rester av 30-40 personer. Men grava og de jordiske lev ninger fikk ligge i fred til etter århundreskiftet. 11916 hentet Nils Suul en stem ved Kvernfossen vest for Lillemoen, og plasserte den på massegrava, visstnok uten inskripsjon. Ved ei ny undersøkelse i 1950-åra fant lensmann Jon Suul gjenstander som støt tet teorien om at gravhaugen på Lillemoen var ei karolmergrav Og i forbindelse med husbygging på Lillemoen i 1978 ble spørsmålet om de jordiske levnmgene av solda tene skulle føres til vigslet jord ved Vuku kinke eller i Sverige, drøftet med begge lands myndigheter. Men det ble bestemt at de fremdeles burde få ligge på Lillemoen. Ved medvirkmng fra Verdal kulturstyre og Verdal Museum ble levnmgene så flyttet til ei ny grav i hagen på Lillemoen, og bautasteinen fra 1916 ble plassert på den nye gravhaugen og forsynt med ei kobberplate med inskripsjon. 2 Nils og Ragna fikk ni barn: Bl . Ola, f. 1907 i Kårenget, d. 1995. G. 1945 med Ella Andrea Iversdatter Eng, f. 1913. De overtok Lillemoen i 1956. Tre døtre. 82. Magnhild, f. 1908 i Sandvika, død 5 mndr. gammel. 83. Elfrid, f. 1909 i Sandvika. G. 1954 med, enkemann, tolloppsynsmann Olaf HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 371 H&FIS-A ---- Olsen Haugdahl, f. 1896, d. 1980. De bygde hus på "Milstolphaugen" vest for Lillemoen. Elfrid døde på Ørmelen Bo- og Helsetun i 2004. Ingen barn. 85. Asbjørn, f. 1912 på Lillemoen. G. 1 940 med Ingeborg Iversdatter Eng, f. 1915. De bodde i egen heim "Moen" på tomt av Lillemoen. Asbjørn døde i 1988 og Ingeborg i 2005. Ingeborg bodde ved Ørmelen Bo- og Helsetun de siste åra. Ingen barn. 87. Narve Rudolf, f. 1916 på Lillemoen, d. 1978. G. 1948 med Milda Birgitte Klegseth, Selbu. 88. Gudrun, f. 1922 på Lillemoen, d. 1997. Gift med Einar Oddleif Skjørholm, f. 1923, gårdbruker på Skjørholm søndre ved Leksdalsvatnet. Nils Siml døde i 1957 og Ragna i 1976. Ola Siml overtok som nevnt som eier og bruker på Lillemoen i 1956. Siden har Olas datter Gunnhild Suul Elnes vært bruker, og i dag er det Roger Suul Johnsen, f. 1970 (sønn av Gunnhild Suul og Ingolf Johnsen) som er eier og bruker. Husmannsplass og seinere frådelte bruk: Sandnesset GNR. 226, BNR.4 SandneSSet. Fotoet tilhører Gunnhild Elnes LILLEMOEN
---- 372 H&FIS-A ---- Sandnesset har trolig vært plass under Lillemoen så langt tilbake som på 1700-tallet, seiv om den ikke kan sees nevnt i noe kildeskrift før ved folketellinga i 1865. Plassen lå på sørsida av elva. Plassen ble utskilt fra hovedbruket ved skylddelingsforretmng av 24. oktober 1914, tinglyst 16. september 1915. Harald Sandnes kjøpte eiendommen av Verdal kommune i 1822 for 2200 kroner. Skjøtet er datert 28. oktober, tinglyst 16. novem ber samme år. Vi har ikke funnet hvem som kan ha vært husmannsfolk der før Rasmus Mikkelsen kom dit først på 1800-tallet. Rasmus Mikkelsen (1777-1846) og Kjersti Nilsdatter (1778-1866) Rasmus Mikkelsen var født i 1777 og var sønn av Mikkel Larsen Lmdset. I 1800 ble han gift med Kjersti Nilsdatter Lillemoen, f. 1777 på Guddmgsvald. Kjersti var dat ter av Nils Olsen Sul (Brenden) og Beret Svendsdatter. Det ser ut til at de har flyttet mye. Fra 1801 til ca. 1807-08 var de inderster i Sulstua vestre, så på Lillemoen i noen år før de kom til Reiren i Lundalen. Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og nevnes også som husmannsfolk der i 1823. Også da dattera Gunhild giftet seg i 1835, bodde de på Sandnesset. Rasmus døde av blodstyrtmng på Brenna i 1846, mens Kirsti døde hos datter og svigersønn på Reiren i 1866. Barn: 81. Beret, f. 1801 i Sul, d. 1883 på Venåsen i Frol. Konfirmert fra Lillemovald (Sandnesset?) i 1819. I 1828 fikk hun sønnen Peder med svensk omvankende skredder Peder Olsson. Sønnen, Peder Pedersen Lillemo, ble gift i 1 854 med Beret Tomasdatter Midtholmen, f. 1822 på Fersdalen. De flyttet til Buraunet i Frol og hadde seks barn i tillegg til Lasse Johnsen Sagen, som Beret fikk før de ble gift. Det bør kanskje også nevnes at Ingeborg Anna, eldste dattera til Beret og Peder, ble gift med Andor Olsen Holmsberg og ble stammor til Holmsberg-, Vollan-, Helden , Sagmo-og Lindsetslekta. Beret Tomasdatter døde i Ulveslia i 1908. "Per Burauni" døde hos dattera Ingeborg Anna Holmsberg i 1910. Beret Rasmusdotter hadde også et barn til utenfor ekteskap: Johannes Andorsen, f. 1 843 i Mønnes. Faren var Andor Olsen Inndalsvald (Svegjerdet). Johannes flyttet fra Steine til Trondheim i 1 865, der vi finner ham som frivillig "gevorben" (vervet) musketer Johannes Andorsen Stene ved folketellinga samme år. I 1879 utvandret han til Minnesota som Johannes Andorsen Wæraas. Beret finner vi igjen i Levanger landsogn både i 1 865 og 1 875, gift med enke mann!?) Haldor Ellevsen på Nordre Buranmoen i Frol. Haldor var også fra Verdal, f. 1 8 1 0 på Kvam og tidligere gift i 1 834 med Henrikka Andersdatter Øgstadvald. 82. Johannes, f. 1 803 i Sul. G. 1 837 med Anne Olsdatter Østgårdsvald, f. 1 807 på Østgårdsvald av foreldre Ole Gabrielsen og Ragnhild Pedersdatter. Johannes bie leilending på Stormoen. De hadde ingen barn. 83. Gunhild, f. 1807 i Sulstua. G. 1835 med Ole Gjertsen Bunesvald, f. 1802 på Minsåsvald, sønn av husmann Gjert Olsen Minsås og kone Beret Hansdatter. De må ha flyttet tii Tjøtta før 1842, for dattera Karen Bergitte ble født der i mars HEIMER OG FOLK - INNDAIEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 373 H&FIS-A ---- 1 842. I 1 865 bodde de på Ytre Kilen i Tjøtta kommune i Nordland, der Ole var gårdbruker (leilending). I 1 875 er Ole blitt enkemann og bor hos dattera Karen og hennes mann på Skogsholmen. 84. Nils, f. 1 809 på Lillemoen. G. 1 839 med Beret Samuelsdatter Hegstad, f. 1819 i Follostua, datter av Samuel Mikkelsen og Elen Jensdatter. De ble de neste hus mannsfolka på Sandnesset, se nedenfor. 86. Marit, f. 1 81 7 på Lillemoen. G. 1848 med Nils Nilsen, f. 1815 i Bergstua i Inndalen av ugifte foreldre Nils Nilsen fra Steinkjer og Malena Larsdatter Inndalsvald. Nils Nilsen var husmann på Reiren fra sist på 1850-tallet til sist på 1 870-tallet, og døde der som enkemann i 1 895, idet Marit døde i 1 876. 87. Kristine (Kjerstine), f. 1822 på Brenna. G. 1844 med Tore Nilsen Dillanvald, f. 1816 på Dillmoen av foreidre Nils Larsen Dillanvald (1776-1853) og Gjertrud Mikkelsdatter (1 777-1 8 1 8). I 1 848 flyttet Tore og Kjerstine fra Brenna til Frol og ble husmannsfolk, først på Kolbergmoen og siden på Nordsveet under Kolberg. De fikk to barn mens de bodde i Verdal og ytterligere fem etter at de kom til Frol. Se mer om dem under Brenna østre. Nils Rasmussen (1809-1882) og Beret Samuelsdatter (1819-1876) Nils var født på Lillemoen i 1809 av foreldre Rasmus Mikkelsen og Kjersti Nilsdatter. I 1839 ble han gift med Beret Samuelsdatter Hegstad, f. 1819 i Follostua av foreldre Samuel Mikkelsen Follovald og kone Elen Jensdatter. Beret var av Essingætta i Kall, og oldeforeldra hennes var Samuel Ridderberg og Brita Essing, som kom fra Kall til Helgådalen i 1765. Nils og Beret var nok husmannsfolk på Sandnesset fra de giftet seg, skjønt Nils synes også å ha vært leilending på Brenna en kortere periode, da han kalles for gard mann da sønnen Nils Martin ble født der i 1854. Det skal ha vært karrige forhold på Sandnesset for Nils og familien hans. Lensmann Jon Suul forteller om Nils "Sandnessi" at han ofte var matlaus, men han klaget aldri. Han såtte potet en vår, men etter to-tre uker begynte han å ta de opp igjen. Han kunne ikke unnvære dem lenger. Ei tid var han med på vegarbeid på Jamtlandsvegen, og når de andre karene såtte seg ned for å ete nistematen, gikk Nils bort i skogen for seg sjøl, og da han kom tilbake sa han: "Nu hi æ etti mæ så diger at æ knaft e god te å arbe". Men han hadde ikke med seg niste og hadde derfor heller ikke spist noe. Nils hadde også fortalt at tre sildhau hadde berget livet hans på en slit som fjelltur en gang. Og fortsatt med lensmann Suul som kilde, så møtte også Nils opp ved ferdigstillelsen av "Skippbrua" (St. Olavsbrua) i 1863. En del offiserer og flere andre sto og betraktet nybrua. Nils, som var tom i magen som vanlig, gikk plut selig over til østre enden på brua, såtte seg ned og spente beina rundt nakken og rul let framover som ei kule over brua. På den vestre bruenden spratt han opp og sa: - Gjørrå mæ denne ætte, di karra! Han fikk en slant for showet, og det var det viktig ste for ham, slik at han kunne kjøpe seg litt mat. Ved folketellinga i 1865 står det at besetningen på Sandnesset var på 3 hester (!), 2 storfe, 4 sauer og 7 geiter. Spesielt hestetallet tyder kanskje på at både Nils og svi-
---- 374 H&FIS-A ---- gersønnen dreiv kjøring på anlegget av Jamtlandsvegen. Nils er oppført som husmann ennå da Beret døde i 1876 på sykehuset og ble grav lagt på Alstadhaug kirkegård. Men han døde på Heirshaugen i Frol i 1882, Sannsynligvis bodde han da hos dattera Marta. Nils og Beret fikk åtte barn, men fire av dem døde i ung alder: 81. Elen Rebekka, f. 1839 på Brenna. Gift 1859 med Ole Eriksen Aarstadvald, f. 1 836 på Efastplassen under Arstad. De losjerte på Sandnesset de første åra, men siden flyttet de en del, og bodde i Bergstua, på Borgenvald og var sist hus mannsfolk på en plass under Maritvoll. Plassen lå på Tinden. Ole døde der i 1 877. Elen flyttet til Matberg i Levanger landsogn i 1 881 . I 1900 kaller hun seg Madberg. Hun døde på Levanger i 1917 som enke Elen Rebekka Olsen. De hadde seks barn. Se mer om familien under Bergstua i Inndalen. 82. Martinus, f. 1842 på Sandnesset, d. 1849. 83. Sefanias, f. 1845 på Sandnesset, d. 1846. 84. Karen, f. 1 847 på Sandnesset. Hun fikk attest til Sverige i 1 872 og ble gift i Are samme år med drengen i Skalstugan, Ole Eliassen, f. 1 848 i Meråker. Han var bonde på Wallan i Are i 1 890 og 1900 og kalte seg Olof Eliasson. De hadde 7 barn. Karen døde i Are i 1 92 1 . Før hun ble gift, hadde Karen sønnen John Pedersen, f. 1 870 på Sandnesset. Faren var bruksholder Peder Johnsen fra Skalstugan. John Pedersen vaks opp hos besteforeldra på Sandnesset og ble gift i 1891 med Julianna Johannesdatter, f. 1871 i Gravdalslia Inndalsallmenningen. De bodde på Ramstad, frådelt part av Reitan, og tok Ramstad som slektsnavn. De hadde seks barn. John Ramstad døde i 1952 og Julianna i 1966. 85. Marta, f. 1 850 på Sandnesset. Hun ble gift i Levanger landsogn i 1 873 med sko maker Johan Henrik Sivertsen Heierås, f. 1841 på Heieråsaunet. De bodde på Hyllan i 1875. Siden flyttet de til plassen Heirshaugan (Haugan) i Frol og kjøpte heimen i 1885. De fikk seks barn, men fire av dem døde i ung alder. To døde med 1 2 dagers mellomrom av skarlagensfeber i 1 879, og det er fortalt at de ble gravlagt i samme kiste. Mannen døde i 1 898. Marta hadde heimen til 1923, da den ble skjøtet til to av barnebarna hennes. 3 86. Nils Martin, f. 1854 på Brenna. Neste bruker. 87. Bernt Anton, f. 1858 på Sandnesset, d. 1878 på Liilemoen. 88. Marta Cecilie, f. 1864 på Sandnesset, d. 1865. Nils Martin Nilsen (1854-) og Elen Kristine Nilsdatter (1855-) Det var nok Nils Rasmussens sønn Nils Martin som overtok på Sandnesset etter faren. Han var gift med Elen Kristine Nilsdatter, f. 1855 i Levanger landsogn. I 18/5 losjer te de på Berget under Ulve i Frol, men var bruke re på Sandnesset da de fikk dattera Anna i 1879 (hun var døvstum). De har flyttet fra Sandnesset igjen før 1883, for lille julaften dette året får de sønnen Nils Kristian da de er mderster på Heirshaugvald. I ~1887 får de sønnen Karl Martin på Halsanvald, og da sønnen Marius kommer i 1896 bor de på Brusvevald, og Nils Martin er kjører av yrke. Blant fadderne ved sønnens HEIMER OG rOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 ■ BIND A
---- 375 H&FIS-A ---- dåp finner vi smed Ola Karlgård og kone, Liva Abrahamsdatter Karlgård og Julie Lassesdatter Sagen. I 1900 er Nils Martin og Elen Kristine husmannsfolk på Brusvevald og kaller seg Sandnæs, og Nils Martin driver også fortsatt med kjøring. Kona er da oppført som vanfør. Sønnen Karl Martin Sandnes ble gift i 1919 med Mane Augusta Bjørken, f. 1897 i Åre. Hun var datter av tømmermann Lasse Olsen Bj ørken og kone Olme Bergitte Olsdatter, f. Berg, som begge var fra Vinne (se Frolslekten Sæter s. 122). Kristian Andreassen Trana (1837-1913) og Gjertrud Olina Olsdatter (1840-1921) Kristian Andreassen Trana var født i 1839 på Tranaplass i Sparbu og var sønn av hus mann og måler Andreas Smith og kone Frederika Chnstensdatter. Han var oppført som vegarbeider da han meldte flytting fra Sparbu til Lillemoen i 1863. Trolig jobbet han på anlegget av den nye Jamtlandsvegen som ble åpnet i 1865. I 1863 ble han gift med Gjertrud Olma Olsdatter Karlgård, f. 1840 på Garnesvald. Hun var datter av Ole Olsen Karlgård og Karen Johansdatter. Kristian og Gjertrud var først inderster på Jøsås, så bodde de på By øvre (der de er registrert ved folketellinga i 1865), og kom deretter til Vaterholmen og var der til Martinus Fergeberget avløste ham som husmann og vegvokter. I 1869 bodde de som inderster i Garlia under Garnes, men i 1871 var Kristian blitt vegvokter i Nybygget. De bodde i Nybygget fram til 1885, da de kom som husmannsfolk til Sandnesset. I 1891 var Kristian titulert som steinarbeider (kanskje i Spjeldberget?), men var på nytt blitt vegarbeider i 1900. Kristian Trana døde som husmann på Sandnesset i 1913, og Gjertrud døde samme sted i 1921. Om gravferda til Gjertrud forteller Svem Olav Rygg i Verdal Historielags Årbok 1989: Mor mi, Signe Haugdahl Rygg, fortalde meg om den første gravferda ho var med i oppe i Sul etter ho tok til som lærarinne der. «Seinhaustes 1921 var gamle Gjertrud på Sandneset død. Gjertrud var dotter i Åsa, OY smeds tredje ham, og vart i 1863 gift med Christian Andreasen Trana frå Steinkjer Han var veiarbeidskar, men overtok i 1885 Sandneset. Han var død før, og nu var det hennes tur, og såvidt æ veit så var det sist i oktober hegr av elsa var Kristoffer Vestgård var bedemann. Han ha gått rundt i Sulgrenda med ei lest slik at di som skulle ordne med begravelsa fekk rede på kor mang som kom. Vi var bedt te Sandneset til klokka sju om mårrån. 1 femtida mått vi opp, og da vi kom dit fekk vi mårrånskaffe med my godt attåt. Alt var sjølsagt heimlaga. Kransan som låg på kista va og heimlaga. Det hadde vori kurs i kransbinding oppi grenda og der ha di lært å lag papirblomster osv. Riktig fine kransa va det. Så vart det skikke lig frukost med varm kjøttkak til slutt. Lærer Johnsen frå lundalen hadde nu kommi. Han va liksom prest i slike anledninga både i Inndata og oppi Sul. Ætte maten snak ka han over eit bibelord og fortald litt om livet til Gjertrud og takka for ka hu hadde verri fer familien og grenda. Song var det og, både førri og ætti talen. Men nu fekk vi det travelt. Vi skulle til Vuku og heim igjen før det vart mørkt. Mikal Suul kjørd lik vogna, og han kjørd sakte til vi hadde passert Stormoen, men nedigjennom Sogna LILLEMOEN
---- 376 H&FIS-A ---- mått han kjør på litt, skull vi kom jr am te rett tid. På kirkegården møtt presten opp. Vi va itj in i kirka, og det tok itj lang tid før det heile va ferdig. Så gjekk turen te Mønnes der Anna og Aneus Storstad va sjøfolk. Godt og varmt va de der, og nu smakt det igjen med kaffe og mat og ei kvilstundfør vi la ut på heimturen. Frå Stein og opp i Sul gjekk det utrulefort, og det va bra for nu kom styggveret, slaps og snø. Det va seinkveld før vi roa oss på Sandneset til middag. Sodd med kaffe og ein god prat vart det før vi for heim, og klokka var over tri før vi kom i seng. Nesten eitt døgn var gått, men slik var skikken den gangen." Kristian Trana var en ivrig fisker som samlet småfisk i elva og såtte ut i fiskevatna i fjellet. Tranatjonnene sør for Drivs] øen er oppkalt etter ham. Kristian og Gjertrud fikk seks barn, og Kristian var trolig også far til et barn før de ble gift. Ingeborg Anna Tomasdatter, f. 1830 på Gnndgjalet, losjerte på Brenna i 1865 sammen med sin 6-årige sønn Jørgen Kristiansen, som var født i Sparbu. Jørgen var tjener i Sundby vestre i 1875, og utvandret i 1881 til New Lisbon, Wisconsin, under navnet Jørgen Kristiansen Trana, han titulerte seg da som skomaker. Barn i ekteskapet: 81. Anna Karoline, f. 1 863 i Jøsås, d. 1919. G. 1 883 med enkemann Ole Olsen Bjartnes, f. 1844 på Brenna, d. 1910. Ekteskapet var Oles tredje etter at han tid ligere hadde vært gift med Marta Bårdsdatter Mønnesvald (d. ] 877) og Mette Estensdatter Skavhaug (d. 1882). I 1886 flyttet de til plassen Åsagjerdet under Åsen vestre i Leksdal. De hadde åtte barn. 82. Olina, f. 1 866 i Vaterholmen. Hun flyttet fra Nybygget til Rensjøen i 1 883 og ble gift der i 1 885 med bondesønnen Nils Mattson, f. 1 856. Familien bodde i Stor- Rensjøen i 1890, seinere i Tångbøle i Ånn og hadde ni barn. En sønn, Mattis Nilsson, f. 1885, ble gift i 191 0 med Mette Gunelie Valstad, f. 1881 i Rein. De bodde på Ørmelen, men begge døde i Sverige. 83. Ingeborg Anna, f. 1869 i Garlia, d. 1870. 84. John, f. 1871 i Nybygget. G. 1895 i Levanger med Justine Marie Pedersdatter Rindholmen (Friberg), f. 1 867 i Levanger. John Trana var anleggsarbeider ved Hell- Sunnan-banen, Elverum-Flisabanen og Bergensbanen, seinere ble han banevokter og baneformann på Hallingskeid. Sist på 1 890-tallet kjøpte han Melenget under Reitan, seinere kjøpte han Smedplassen under Reitan og bodde der til familien flyt tet til Sokna i Buskerud i 1909. John ble overkjørt og drept av toget under tjenes- te i 1920. Kona døde i 1949. 85. Kristine, f. 1874 i Nybygget. G. 1897 med Thomas Albertinus Thomassen Rinnanvald, Frol, f. 1875, d. 1961. Ved manntcllet i 1921 bodde de hos lærer Johnsen på Vikdal i Inndalen. Siden ble han småbruker på Vinnesmoen, Sandaker og Vestre Fætten. Kristine døde i 1947. De hadde fem barn. 86. Julie, f. 1883 på Sandnesset, d. 1954. G. 1916 med Harald Bernhard Berntsen Sandnes, f. 1 894 på Vinnesvald, foreldre Bernt Andersen og kone Anna Johanna Lauritsdatter. Neste brukere.
---- 377 H&FIS-A ---- Harald Bernhard Berntsen Sandnes (1894-1971) og Julie Kristiansdatter (1883-1954) Harald Berntsen Sandnes var født på Vinnesvald i 1894 av gifte foreldre Bernt Andreas Andersen og Anna Johanna Launtsdatter Rein. Han kom til Sandnesset aller ede i 1907 og gikk på skole i Sul og ble konfirmert derfrå i 1909. Og i 1916 ble han altså gift med dattera på Sandnesset, Julie Kristiansdatter Trana. Og som før nevnt kjøpte han Sandnesset av Verdal kommune i 1922. Seinere overtok de Brogjerdet i Vinne. Julie Sandnes var et arbeidsjern av de sjeldne. Mens de bodde på Sandnesset, tok hun på seg vasking av klær for de militære mannskapene som lå i festningen i Sogna og i Vaterholmen. Klesvaskmga foregikk utendørs, sommer som vinter, og klærne ble skyllet i Inna. Etter at de flyttet til Vinne, tok Julie på seg vasking og flatbrødbaking på gårdene, og var også med på onnearbeid. Når det var bryllup eller begravelse, måtte hun være med og ta grovarbeidet. I mange år hadde hun vaskinga i Vinne kirke, og i flere år var hun setertaus på Leirfallferen. Det er fortalt at et av de siste åra hun var på Feren, gikk hun heim i tresko. 4 Julie hadde to barn før hun ble gift med Harald, og det kom to sønner i ekteska pet. Bl 0 . Oline Konstanse, f. 1904 på Sandnesset. Julies datter med Johannes Olufsen Lillesand. G. 1930 med Einar Sørheim på Buraunet i Frol. B 2°. Ingeborg, f. 1909 på Sandnesset. Julies datter med sersjant Kristian Nilsen fra Steinkjer. Gift med Trygve Balgård, f. 1903, som var fergemann ved Haga fer gested. Trygve døde i 1980 og Ingeborg i 1992. 83. Konrad, f. 1914 på Sandnesset, d. 1987. G. 1938 med Sylvia Amanda Balgård, f. 1916. Konrad var bygningssnekker og hadde eget heim Bekkevoll i Leirfaliia (gnr. 260, bnr. 3). Sylvia døde i 2004. 84. AK Birger, f. 1916 på Sandnesset. G. 1945 med Oddny Veie, f. 1924. Bosatt på Nyhaug i Leirfaliia (gnr. 261, bnr. 4). Alf Birger døde i 1972 og Oddny i 1986. I 1923 ble Sandnesset kjøpt av Jørgen From, se mer om ham under Bjørkenget. Bjørkenget GNR. 226, BNR. 12. Jørgen Johannes Kristiansen From (1880-1958) og Maren Olsdatter (1888-1948) Jørgen From var født i Overhalla i 1880 og var sønn av gårdbruker Kristian Magnus From og hustru Petra Johanna Petersdatter på Skogly i Overhalla. I sin ungdom gikk LILLEMOEN
---- 378 H&FIS-A ---- Biørkenget. Foloel eies av Maren Suul Nessi han både folkehøgskole og underoffisersskole. Han ble gift i 1915 med Maren Olsdatter Suul, f. 1888 i Sulstua, datter av Ola og Elenanna Suul. Jørgen From var bestyrer i Sandvika Fjellstue fra 1915 til 1920. Samtidig var han også poståpner ved Inna poståpnen. Så flyttet de til Sul, og Jørgen bygslet Bjørkenget under Lillemoen og såtte opp hus der. På Bjørkenget dreiv han også med litt handel, men forretmngen gikk konkurs i 1922. I 1923 kjøpte han Sandnesset og dreiv jorda der. På Biørkenget var det også telefonsentral, og kona Maren og Jørgens søster Valborg From betjente sentralen. Jørgen From var også hjelpetolloppsynsmann på Ådalsvollen ei tid, og han var også jakt- og fiskeoppsynsmann. Han hadde ei hytte oppe i Skaffeliene, og Knut Stiklestad har skrevet følgende om dette i historielagets årbok 2001 - sitat: "- - From fikk flytte et lite tømra hus ifrå Larsvolla 5 oppi Skaff dia. Dette kjørte kan med egen hest, og koja ble bygd på et nærmest genialt sted, noen påstod at en rett og slett måtte gå seg på den hvis en ikke var kjent. Leif Lillemo påsto at han hadde fått et fiskesnøre rundt halsen en gang han gikk fram gjennom haugene her. Snøret var festet på ei fiskestang som hang oppunder takskjegget på hytta, og slik fant han altså hytta første gang! Den lå på sørsida av ryggen der "finnveien" gikk. Men i stedet for å fortsette langs den der den svingte opp til venstre etter åha skrådd opp Skaffelia, kunne man finne hytta ved å gå rett fram. Dette ble omtrent rett v est for fremmer enden på Vestersjøa. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 379 H&FIS-A ---- Jørgen og Maren From. Fotoet eies av m< Men From ville ikke ha sti til hytta si. Derfor gikk han forskjellig lei hver gang. Også ned til vasshølet var han påpasselig med ikke å lage spor. I dette etter hvert kummerlige husværet holdt From en til mye av tida, fiska i Vestersjøa og levde det eremittlivet som tydeligvis lå naturlig for ham. Han gikk ofte kledd i en stor hatt og - når været var slik - ei regnkappe som var så stor at den gikk utenpå rygg sekken. - Han elda og sang, sa folk som hadde støtt på ham oppi der. For å hedre fis ket i Nester Sulsjøa grov han ei grøft og ledet hekken fr a tjøynna oppe på flåa ned i tjøynna nede ved Vestersjøen. Bekken rant før ned i Medtisjøen, men han laget en dem ning og grøftet et stykke vestover fra tjøynn, resten fikk hekken ordne sjøl. Og det gjor de den, delvis under jorda ned mot bekken som kommer nordfrå. Etter Jørgens død på midten av 50-tallet overtok broren Olav koja og brukte den en tid. Så, 4. påskedag 1974 brant det inni Skaffelin. Og brannen var påsatt. Dette ble gjort etter at Olav From gjentatte gonger hadde fått brev om enten å la hytta stå apen eller rive den. Han oversa alle slike henvendelser, og følgen var altså denne maktdemon strasjonen. " Jørgen From var også medlem av kommunestyret i en periode (1928-31). Han ble valgt inn for Vuku sogn på lista FLB (Forhenværende leilendinger og bruksberettige de). Jørgen ble enkemann da kona Maren døde i 1948, og seiv fikk han en tragisk død da han forulykket under riving av et sommerfjøs på Sandnesset sommeren 1958. Fjøset LILLEMOEN
---- 380 H&FIS-A ---- rauset sammen under rivinga, og Jørgen ble klemt i hjel av en bjelke. Han ble nær 78 år gammel. >- *-* ;- a Ekteskapet mellom Maren og Jørgen From var barnlaust. Husa på Bjørkenget ble omflødd flere ganger under flom i Inna, og etter at Jørgen From var død, flyttet Valborg From dem lenger opp fra elva. \ Valborg From døde i 1986. Husa ble overtatt av hennes datter Maren Suul Nessemo, som også fikk frådelt hustomta fra Lillemoen. (Maren var gift med Magne Kristian Nessemo, f. 1932, d. 2007.) : Å Jørgen From med ljåen på Bjørkenget eller Sandnesset. Fotoet eies av Maren Nessei NOTER Kilde: Dag Tore Suul: Bellingsåbruddet - stembrudd i særklasse. Verdal Historielags Årbok 1991 . Kilde: Bjørn Årstadvold: Minnesmerker langs riksvei 72. Verdal Historielags Årbok 1985. Kilde: Frolboka. Larsvollen var i si tid seter tii Sulstua, og lå ca. 300 m sør for Langtjønna HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 BINDA
---- 381 H&FIS-A ---- VESTGARDEN Frokosfsteinen ved St. Olavs Bru
---- 382 ----
---- 383 H&FIS-A ---- VESTGARDEN Vestgarden 1927, sett fra øst. Foio:PerMi Ved matrikulering av Sul-gårdene i 1672 opplyses m. a.: "Vestergaard Sul, en eldgam mel Gaard - -". Når den første busettinga på gården skjedde, er ikke godt å si, men det antas at den er oppstått som en "knoppskyting" fra den opprinnelige Sul-gården, og at det skjedde en gang i 1100- eller 1200-åra. ] Etter at Peter Drejer overtok gården i 1683, tilhørte den Værdalsgodset og Værdalsbruket fram til 1912, deretter under Verdal kommune fram til den ble solgt til Kristoffer Ågesen Vestgård i 1919. Først på 1700-tallet het oppsitteren Moses Olsen. Han var svensk, f. ca. 1680 og ble gift i Skalstugan i 1710 med Mant Olsdatter Sul. De bodde i Skalstugan da de fikk sine to første barn, men var kommet til Vestgarden i 1717. I 1723 hadde gården en oppsitter i tillegg til Moses Olsen. Det var Ole Olsen, som var bruker på Brenna, som var en frådelt part eller nyrydning under Vestgarden. Moses Olsen ble avløst av skiløpersoldat Ole Olsen Sul, f. 1720, og som trolig var sønn av Ole Olsen på Brenna. Han døde i 1769 og ble avløst av (broren?) Peder Olsen Brenna, f. 1723, som fikk bygselbrev på halve Vestgarden i 1776. Peder døde som inderst i Vestgarden i 1805, men hadde da for lengst overlatt gården til sønnen Ole Pedersen. VESTGARDEN
---- 384 H&FIS-A ---- Ole Pedersen (1763-1836) og Kirsten Arntsdatter (1754-1844) Ole Pedersen var født på Brenna i 1763 og var sønnen til forrige bruker i Vestgarden, Peder Olsen og hans kone Kari Olsdatter. 1 1784 ble han gift med Kirsti (Kirsten) Arntsdatter Vuku, f. 1754 i Lundskin. Foreldra hennes var Arnt Mortensen og kone Siri Olsdatter, som var bygselfolk i Lundskin (se Stuskinsætta I). Ole Pedersen var bruker på halve Vestgarden (den andre halvdelen var altså Brenna) fra før 1800 til 1816, men hadde ikke tinglest bygselbrev. Etter ham overtok sønnen Ole Olsen som bruker. I 1822/23 er Ole og Kirsti oppført som husmannsfolk, og begge døde som kårfolk i Vestgarden. Barn: 81. Peder, f. 1785 i Vestgarden, død samme år. 82. Ole, f. 1787 i Vestgarden. Neste bruker. Ole Olsen (1787-1821) og Ingeborg Andersdatter (1787-1868) Ole Olsen Vestgård fikk bygselbrev på halve Vestgarden i 1816 etter at han i 1815 var blitt gift med Ingeborg Andersdatter Musum, f. 1787 på Lille-Musum. Hun var dat ter av Anders Eriksen og kone Marit Johannesdatter Musum. De fikk tre barn: 81. Kjersti, f. 1 81 6 i Vestgarden, d. 1818. 82. Kirsten Marta, f. 1818 i Vestgarden. Hun ble konfirmert i Vuku som Marta Olsdatter Westgaard i 1 834, eller ingen opplysninger. 83. Anders, f. 1821 i Vestgarden. Anders var ugift. Han var tjener på Garnes i 1 865. Siden flyttet han til Sogstad i Frol og var stalldreng der i 1 875, og han bodde der resten av livet. Han døde nyttårsaften 1901. Ole ble ingen gammel mann. Han døde i 1821, 34 år gammel. Skiftet etter ham viste at boet var fallitt. Ingeborg ble gift på nytt i 1830 med Oles søskenbarn Arnt Mortensen Breding, f. 1806, som var husmann på Halsetbakken. I 1831 fikk de en sønn, Martinus, som i 1861 ble gift med Elen Johnsdatter, f. 1831 på Skavhaugg. Hun var datter av John Ågesen, som var husmann på Garnesvald nedre (Garlia) i en del år. Martinus og Elen flyttet til Grong i 1862. Elen døde i 1863 etter at hun hadde fått sønnen Anton i 1862. Martinus ble gift på nytt året etter med Sofie Olsdatter, f. 1845 i Overhalla. Ved folketellmgene i 1865 og 1900 var de hus mannsfolk på Håkleppen under gården Skarland på Høylandet. Martinus arbeidet også som handsager. Han hadde i alt fjorten barn. langrennsløperen og olympia mesteren Pål Tyldum skal nedstamme fra ham. 2 Det ble ikke flere barn enn Martinus i ekteskapet mellom Ingeborg og Arnt Mortensen, men i 1865 hadde de tatt til seg 5-årige Elen Andosdatter Fårenvald som fosterdatter. Og så gikk det ikke bedre til enn at fosterfaren hadde et "kjærlighets eventyr" med Elens 21-årige søster Marta Andosdatter Snausenvald i 1866, med barn
---- 385 H&FIS-A ---- som resultat. Begge jentene var dotre av Ando Nilsen, som var husmann på Sorsteinsvald i en del år. Ingeborg dode på Halsetbakken i 1868. Som enkemann flyttet Arnt Mortensen til Lillemarken, også kalt 'Tullet," under Halset. Han dode i 1886 på en av plassene under Breding. Svend Johansen Lillemoen (1775-1843) og Kirsti Andreasdatter (1784-1866) Svend Johansen fikk forpaktingskontrakt på Vestgarden på livstid for seg og kona av grasserer Meincke i 1830, på vanlige betingelser ang. arbeide til bruket samt kårfor pliktelse til den tidligere bruker Ole Pedersen. Svend var fodt på Overnesset i Helgådalen i 1775 og var bror av Åge Johansen Lillemoen. Han ble gift i 1810 med Kirsti Andreasdatter Green, f. 1784, datter av Andreas Jensen Green og kone Marit Olsdatter, mnflyttere (fra Gudbrandsdalen?) som kom til Gren nedre rundt 1786. De fikk to barn: 81. Anne, f. 1811 i Gren. G. 1843 med Elling Olsen Sulstuen, f. 1819. De var mder ster i Sulstua østre og brukere i Austgarden i noen år. 82. Johan, f. 1 81 7 på Telsnesset. G. 1 842 med Serianna Larsdatter født ca. 181 6. Neste brukere i Vestgarden. Svend Johansen hadde også en sonn utenfor ekteskap for han ble gift med Kirsti: B 3 :. Erik, f. 1801 på østre Holmlivald, d. 1804. Mora var Marit Eriksdatter Holmlivald, f. 1775, d. 1 841 . Hun ble gift i 1811 med enkemann Ole Johnsen Holmlivald, f. ca. 1760, d. 1832. Svend døde i 1843 og sønnen Johan Svendsen overtok bygselen. Kirsti dode i 1866. Johan Svendsen Vestgaard (1817-1907) og Serianna Larsdatter (1816-1895) Ved giftermålet er Serianna Larsdatter oppført født i 1816 i Ner-Holmen, og som far er oppgitt Lars Ellefsen, men hun kan ikke ses dopt eller konfirmert i Verdal. Ved gif termålet i 1842 tjente hun i Jøsås. Johan Svendsen hadde Vestgarden helt til 1886, da svigersonnen Kristoffer Åge sen overtok. Johan døde i 1907 hos sønnen John på Stormoen, etter at Serianna var død som kårkone i Vestgarden i 1895. Barn: 82. Lasse, f. 1 846 i Vestgarden. Han har fått flytteattest til Sverige i 1 882 og ble gift samme år i Hallen i Jåmtland med bondedatter Brita Jacobsdotter, f. 1858, Arvesund. I 1 890 bor de i Arvesund i Hallen, Lasse er torpare og kaller seg Lars Johansson, og de har tre barn født 1 882-1 886. VEStGARDEN
---- 386 H&FIS-A ---- 85. Kristoffer, f. 1855 i Vestgarden, d. 1865. 86. Ingeborg Anna, f. 1857 i Vestgarden. G. 1880 med Kristoffer Ågesen Sul (Vestgård), f. 1851 på Sulsvald. Neste brukere i Vestgarden, 87. John, f. 1861 i Vestgarden. G. 1885 med Marta Johannesdatter Brendmo, f. 1 865. De ble gårdbrukere på Stormoen. Kristoffer Aagesen Vestgaard (1851-1941) og Ingeborg Anna Johansdatter (1857-1918) Kristoffer Aagesen var født i 1851 på Sulsvald av Aage Johansen og Gunanna Paulsdatter (denne familien er omtalt under "Plass i Innsallmenningen"). Han ble gift i 1880 med Ingeborg Anna Johansdatter Vestgaard, og de overtok som brukere i Vestgarden i 1886. Ingeborg Anna døde i 1918. I 1919 kjøpte Kristoffer gården av Verdal kommune for 3000 kro ner, skjøte dat. 9. juli 1919. I sin ungdom var Kristoffer postfører i postruta mellom Sulstua og Skalstugan i mange år. En gang i et forferdelig vintervær dro han ut på ski med posten fra Sulstua etter Karl Johans-vegen i 10-tida om kvelden, men kom fram til Skalstugan først neste kveld. Underveis prøvde han å oppsøke finnene i Mærraskalet for å komme i ly for uværet. Han fant omsider bare staurene etter finnkojene. Finnene hadde dratt sin veg. - Å Gu' bevare mæ 1 ka vér det va 1 . Den natta fraus 'e i hel tri hesta på Skalstufjelli. Skjøss-bønra mått' fårrå ifrå hes tom, som stivna framfer lassom. Det va 1 med mø' karran kom sæ tebakers åt Nybygg]i (Kongstua fjellstue) om. natta, fortalte Kristoffer. 3 Etter at engelskmennene begynte med fuglejakt i Sulfjella i Kristoffer Vestgaard var med i fløytinga for 70. gang i 1937. Da var han 86 år gammel. Foto: a/s Værdoisbruket, 1880-åra, var Kristoffer fast jaktlos for dem i mange år. Ellers arbeidet han hos Værdalsbruket i alle år, og han var med i fløytinga i sitt 86. år.
---- 387 H&FIS-A ---- Kristoffer Vestgaard som jaktlos ved Drivsjøen 1918 Kristoffer og Ingeborg Anna hadde 12 barn: Bl . John Marius, f. 1 877 i Sulstua. I 1 896 ble han i løpet av to måneder far til to uten omekteskapelige barn, ett i Sandvika og ett i Sulstua, det siste kom på selve jule kvelden. Før århundreskiftet flyttet han til Sverige. Han døde i Bjørndnget, Are, i 1945. Cl 0 . Inger Anna, f. 1 896 i Sandvika. Mora var Bergitte Ingebrigtsdatter, f. 1 852 i Ulvilla. Hun var datter av husmann Ingebrigt Johansen på Bredingsberget. Se mer om Inger Anna under Sandvika. 02°. Marius, f. 1 896 i Sulstua. Mora var Oline Vilhelmsdatter Reitan (om mora, se bl. a. under Vester-Asan og Svartåsen). Barnet ble hjemmedøpt i Sulstua av lærer Johannes Dahl 1 0. januar 1 897, og døde samme dag, 1 7 dager gammelt. 82. Sofie, f. 1880 i Vestgarden, d. 1939. G. 1900 med Konrad Karlsen Storli, f. 1 879. De hadde to barn-Jenny Amalie, f. 1 901, og John Oskar, f. 1902. 83. Gusta, f. 1 883 i Vestgarden. Utvandret til Ashby, Minnesota i 1903. Hun ble gift i Amerika ca. 1909 med Lornts Nelius Lorntsen Lyngaas, f. 1881 på Lyngåsen, som utvandret til Sør-Dakota samme året som Gusta. 11910 var de farmere i dis trikt 322, Taopi, Minnehaha, Sør-Dakota, og hadde dattera Nora, 5 måneder gammel. I 1 920 og 1 930 var familien farmere i Dells Rapid, Minnehaha. Broren VESTGARDEN
---- 388 H&FIS-A ---- til Nelius, John August Lyngaas, som utvandret i 1902 og var ungkar, bodde og arbeidet hos dem i alle disse åra. Han døde i 1 967. Gusta døde i april 1 955 og Nelius i desember 1963. Dattera Nora tok sannsynligvis over farmen etter forel dra. Trolig var hun ugift. Hun døde i Minnehaha i april 1 986. 4 84. Kristine, f. 1885 i Vestgarden. G. 1907 med Paul Pettersen Elnes, f. 1884, d. 1962. Seks barn. Bosatt på Rjukan. 85. Karen, f. 1887 i Vestgarden, d. 1966. Bosatt på Vestgård på Ørmelen. Hun var ugift, men hadde ei datter: Cl 0 . Aslaug, f. 1907 i Vestgarden. Faren var ungkar Paul Kristiansen fra Verran, f. 1884. 86. Anton, f. 1889 i Vestgarden. Han ble gift i 1919 med Marie Berntine Mortensdatter Lillemo, f. 1892, datter av Morten Olsen Lillemo. Anton var bruker av Vestgarden sammen med faren, men døde i 1923. Marie Vestgaard flyttet ned på Øra og dreiv kafé på Ørmelen i mange år. Hun døde i 1976. Barn: Cl . Astrid Margot, f. 1920 i Vestgarden, d. 1999. Gift i 1958 med sjåfør Kåre Iversen Brøndbo fra Høylandet, f. 1914, d. 1999. Ingen barn. C 2°. Marit Antonie, f. 1925 på Inndal øvre. Maries datter med Severin Kristoffersen Vestgaard (bror av avdøde Anton V). G. 1947 med Karo! Karlsen, f. 1 926, d. 1 975. Skilt og gift med Ole Andreas Olsen, f. 1 923. 4 barn. 87. Maren, f. 1891 i Vestgarden, d. 1959. G. 1914 med Peter Andreas Eriksen Østvik,'f. 1887, d. 1954. 88. Severin, f. 1 893 i Vestgarden. Se under 86,C2° foran. 89. Inga, f. 1 895 i Vestgarden. Død på Bratsberg i Strinda i spanskesyka i 1918. 810. Karl, f. 1 897 i Vestgarden, d. 1962. Bil. Kåre, f. 1900 i Vestgarden, d. 1980. Gift i 1923 med Ingeborg Kristine Johnsdatter Stormo, f. 1904, d. 1980. Småbrukere på Stormoen østre. Kåre arbei- det også som vegvokter. To barn. Som så mange andre i "de harde 30-åra" fikk også Kristoffer Vestgaard problem med å svare for renter og avdrag på pantelånet, og i desember 1932 ble det tillyst tvangs auksjon over Vestgarden etter forlangende av Småbruk- og Boligbanken. Noe tvangs salg ble det ikke da, og på nyåret 1933 søkte Kristoffer kommunen om å få seige Vestgarden til Ola N. Suul for påhvilende pantelån kr 2348 pluss renter og avdrag. Søknaden ble enstemmig innvilget av kommunestyret under forutsetning av at eien dommen ble bebodd av den nye eier innen 3 år. Samtidig ble det vedtatt at kommu nen vedstod garantien for lånet overfor den nye eier. Ola N. Suul ble dermed neste eier av Vestgarden. Kristoffer flyttet til ei lita stue ved Stormoen. Han døde i 1941. Ola Nilsen Suul (1907-1995) og Ella Andrea Iversdatter, f. Eng (1913-) Ola N. Suul var sønn av Ragna og Nils Suul på Lillemoen. Han ble gift i 1945 med Ella Andrea Iversdatter Eng, f. 1913 på Øgstad, datter av Iver og Gustava Eng i Tømte.
---- 389 H&FIS-A ---- Barn: 81. Nils, f. nyårsdagen 1947, død 2 dager gammel. 82. Gunnhild, f. 1948. Gift med Ove Elnes. Skilt. 83. Eli Martha, f. 1952. Gift med Bjørn Tørhaug. Bor på Grorud i 84. Dagrun, f. 1954. Gift med Svein Frode Grande, f. 1957. Skilt. Oslo Ola Suul overtok siden som eier og bruker på Lillemoen og bodde ble overtatt av Ola Suuls brødre Narve og Tørge Suul. der. Vestgarden I dag er det Dagrun Suul Grande som eier og driver Vestgarden. NOTER Bernt Karlgård: "Gammelt og nytt i Sul Opplyst av Ivar Indai. "Fra postrutenes første tid". Jon Suul, Verdal Historielags Årbok 1953. 4 Kilde. Nettstedet www.ancestry.com. VESTGARDEN
---- 390 ----
---- 391 H&FIS-A ---- TØMTE
---- 392 H&FIS-A ---- ,-' A. \y-y^% ./')'•.-• "\W\ '^ ;kv ■•■''' i '/ ■••■■■ \ /T>-» ■ L V/ M T\ / V /// $. r*» / ' H /-. / v x \ / -
---- 393 H&FIS-A ---- TØMTE GNR. 228 Tømte 1927, sett fra nordøst. Sengeklær er hengt ut til lufting på skigarden. Fjellet i bakgrunnen er Hermannssnasa. roio EinorMusum. Einar M. Musum skriver i bind V av Verdalsboka at den gamle gården Suul lå her ("Suuel eller Tompten kaldet" i 1723), og at det er bakgrunnen for gårdsnavnet. Som de andre gårdene i Sul ble Tømte skyldsatt i 1672 og inndratt under Kronen, men fulgte med da Kong Christian V i 1683 utstedte skjote på Sul og Helgådalens gods til lagmann Peter Drejer. Siden tilhørte gården Værdalsgodset/Værdalsbruket inntil Verdal kommune solgte den Iver Andreas Hansen Eng i 1918. Tømte hadde fjellslætter på Fjellmannmyra og myrene sør for Spjeldberget og på Nord-Innsvollen, som også var seter for gården sammen med Austgarden fram til ca. 1850. Paul Andersen Tømte (1729-1796) og Gjertrud Olsdatter (1739-1831) Paul Andersen var født på Tømte i 1729 og tok over som bruker av gården da faren, Anders Olsen Tømte, døde i 1762. Paul ble gift i 1764 med Gjertrud Olsdatter Lille- TØMTE
---- 394 H&FIS-A ---- Molden, f. 1739 på Moldenvald. Hun var datter av Ole Olsen Molden (Ole Spillemand) og Mali Tomasdatter Tromsdal, født på Sul i 1709 (datter av Thomas Pedersen Vestgård, som kom til Tromsdalen ca. 1712-14). Paul og Gjertrud fikk 7 barn: Bl Beret, f. 1765 i Tømte. G. 1793 med Nils Olsen Levring. Se under Stormoen. 82. Anders, f. 1767 i Tømte, d. 1837. G. 1 81 0 med Maren Nilsdatter Mønnes, f. 1777, d. 1835. Neste brukere. 83. Mali, f. 1769 i Tømte. Hun døde i 1770, 7 mnd. gammel. 84. Mali, f. 1773 i Tømte. G. 1808 med Tore Andersen Brenden, f. 1777. De var inderster/husmannsfolk i Sulstua i 1 822/23 og inderster i Sør-Steine da Mali døde i 1 848. Tore døde som legdslem i Volen i 1 861 . Så vidt vi kan se, hadde de ingen etterkommere. 85. Marit, f. 1775 i Tømte. Marit var heime i Tømte i 1801, men kom siden til Levringan som tjener og var setertaus på Sognasetra da morderne på Garnes var innom setra i 1 806 (Sognasetra var felles seter for Garnes og Levringan). G. 1810 med Ole Sevaldsen Levring, f. 1 778, d. 1 8 1 7 i Austgarden. Så vidt vi veit, var ekteskapet barnlaust, og Marit ble gift på nytt i 1 820 med Tørris Olsen, f. 1 796. Han var sønn av Ole Arntsen Karlgård. Se mer om dem under Austgarden. 86. Ole, f. 1777 i Tømte. Han var heime hos mora i 1801 og ble gift i 1816 med Magnhild Jakobsdatter, f. 1792 i Molden. Hun var datter av enke Anne Ellingsdatter Molden og ungkar Jakob Malmstøper fra Stjørdal. Ole var inderst i Bergstua i 1 822 og skattlagt som husmann samme sted i 1 825, se mer om dem der. 87. Kjersti, f. 1780 i Tømte, d. 1869. G. 1804 med Sakarias Olsen Østgård, f. 1 775 på Kvelstadvald, d. 1813. Bruker i Austgarden fra 1 8 1 2 til 1813. Paul Andersen døde i 1796, men Gjertrud dreiv gården videre sammen med barna inntil sønnen Anders Paulsen overtok i 1812. Hun døde som kårkone i Tømte i 1831, 92 år gammel. Anders Paulsen Tømte (1767-1837) og Maren Nilsdatter (1777-1835) Anders Paulsen ble gift i 1810 med Maren Nilsdatter Mønnes, f. 1777 i Mønnes ves tre. Hun var datter av Nils Andersen Balgård og hustru Marit Olsdatter. Anders fikk bygselbrev av proprietær Muller i 1812. Ved kontrakt sikret han kår til mora på l A mål jord til kålhage, V 4 mål til linland, for til 2 kyr og 6 småfe samt 24 vog høy, som hun skulle ha lov til å seige. Alt til en verdi av 50 riksdaler. Maren hadde en sønn før hun ble gift med Anders: Bl c . Ole Hansen, f. 1801 i Mønnes, d. 188 1 . Far: Hans Andersen Balgård, f. 1775 i Skrove og bygselmann i Slapgarden vestre 1 808-1 834. Neste bruker i Tomte. Anders og Maren fikk barna: HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 395 H&FIS-A ---- B 2 . Paul, f. 1811 i Tømte, d. 1874 i Inndalsallmenningen. I 1842 ble han gift i Stiklestad kirke med Marta Eriksdatter Asen, f. 1808 på Hallemsvald. Marta var datter av ugifte foreldre, reservedragon Erik Ellevsen Hallem og Eli Larsdatter Hallemsvald. Paul og Marta var husmannsfolk under Sundby før de kom til Lillemoen i Inndalsallmenningen som rydningsfolk først på 1 850-tallet. De fikk fire barn. Marta døde i 1 858, og Paul ble gift for andre gang i 1 859 med Serianna Rasmusdotter Stuskin, f. 1 81 5 på Kulstadvald. Se mer om Paul under rydnings plassene i Inndalsallmenningen. Bs\ Nils, f. 1 8 1 5 i Tømte. Han ble gift i 1 843 med Anne Olsdatter Brenden, f. 1810 i Meråker. Hun var datter av Ole Haldorsen Funtaunet. Anne døde i 1 848, og Nils ble gift på nytt i 1850 med enke Gurianna Olsdatter Melbyvald, f. 1818, datter av husmann Ole Gabrielsen Melbyvald og kone Ragnhild Pedersdatter. Guruanna var enke etter Ingal Larsen Sul (f. 1 8 1 2 i Tolga), som hun ble gift med i 1 844. De bodde på Sundbyvald og Bjørkenvald før de sist på 1 850-tallet ble husmannsfolk på Garnesvald (Garberg) i Inndalen. Se mer om dem og etterkom merne der. B6 1 . Marta, f. 1 818 i Tømte. Marta tjente i Melby i 1865 og 1875, i Lunden i 1 891 og døde ugift i Sende i 1 897. Maren døde i april 1835, og på skiftet etter henne viste boet seg å være fallitt. Skiftet kunne for øvrig først avholdes i juni på grunn av at store snømengder gjorde det umulig å komme fram tidligere uten truger på hestene! Anders sto som bruker fram til han døde i 1837, da Marens sønn Ole Hansen overtok. Ole Hansen Tømte (1801-1881) og Ingeborg Olsdatter (1802-1884) Ole Hansen var som nevnt foran, født i 1801 av ugifte foreldre Hans Andersen Balgård og Maren Nilsdatter Mønnes. Han ble gift i 1830 med Ingeborg Olsdatter Sul, f. 1802 i Karlgarden av foreldre Ole Arntsen Karlgård og kone Anne Larsdatter. Ole Hansen fikk feste på Tømte i 1840. I 1865 var besetningen på gården 2 hes ter, 7 storfe, 12 sauer og 4 geiter, og utsæden var 1 tønne havre og 1 tønne potet. Barn: 81. Ole, f. 1831 på Lundskinvald. G. 1 874 med Maria Olsdatter Karlgård, f. 1848 på Inndalsvald (Vaterholmen), datter av Ole Olsen Karlgård. Fra 1 875 og fram til han døde i 1 898 var Ole bruker i Tømte, se nedenfor. Ekteskapet var barnlaust. Maria døde i 1892. 82. Marta, f. 1 833 i Austgarden. G. 1 860 med Ole Eriksen Eidet, f. 1 829 i Folldal. Mannen døde allerede i 1 862, og hun ble gift på nytt i 1 865 med Arnt Bardosen Garnesvald, f. 1827 i Garberg under Garnes. Se mer om dem under Garnes/Garberg. 83. Hans, f. 1836 i Tømte, d. 1898. I 1872 fikk han dottera Ragnhild med Anne TØMTE
---- 396 H&FIS-A ---- Marta Johnsdatter Bjørsmo. Ragnhild utvandret til Amerika i 1888 sammen med besteforeldra på morsida (se under Bjørsmoen). Hans ble også gift i 1872, med Elen Anna Kristoffersdatter Arstad, f. 1841, d. 1 902. De var husmannsfolk i Småengan under Vuku prestegard og hadde tre barn: Cl . Oluf, f. 1 872 på Arstad. Utvandret til Amerika i 1 892. Han kalte seg Eng i Amerika. C 2. Ingeborg Anna, f. 1876 i Småengan, d. 1882. C 3. Iver Andreas, f. 1882 i Småengan. Bruker i Tømte fra 1916, se nedenfor. 84. Ellev, f. 1839 i Tømte. G. 1861 med Marit johansdatter Sundby, f. 1842 på Auskinvald. De fikk to barn før de i 1 867 er registrert flyttet til Trondheim. I 1 875 losjerte de i Nedre Møllenberg gate, og Ellev var "løssjauer", det vil vel si at han jobbet med lossing og lasting av skip på havna. Da hadde de også fått tre nye barn. Marit er enke i 1 900. Ni kjente barn. 85. Anne, f. 1843 i Tømte, d. 1934. G. 1864 med Erik Andreassen Haugdahl, f. 1840 på Bjartnesvald, d. 1912. De hadde ti barn og var husmannsfolk på Haugdal under Rosvoll. 86. Beret Marta, f 1 846 i Tømte, d. 1935. G. 1871 med Ole Olsen Karlgård, f. 1 846 på Inndalsvald, d. 1 896. Brukere i Tømte sammen med Beret Martas bror Ole Olsen Tømte, se nedenfor. Ole døde som kårmann på Tømte i 1881, og Ingeborg samme sted i 1884. Sønnen Ole Olsen Tømte ble neste bruker. Ole Olsen Tømte (1831-1898) og Maria Olsdatter (1848-1892) Ole Olsen var født på Lundskinvald i 1831 og var sønn av fornge bruker i Tømte. Han ble gift i 1874 med Mana Olsdatter Karlgaard, f. 1848 i Vaterholmen. De fikk feste på Tømte i 1884, men hadde da brukt gården i noen år (faren Ole Hansen døde som før nevnt i 1881). Mana døde i 1892 og Ole i 1898 etter et barnlaust ekteskap. Etter dem ble gården overtatt av søstersønnen til Ole - Ole Olsen på Ådalsvollen. Bruker ca. 1884 - 1896 sammen med Ole Olsen: Ole Olsen Karlgård (1846-1896) og Beret Marta Olsdatter (1846-1935) Ole (Ola) Olsen Karlgård var født i 1846 i Vaterholmen. Foreldra hans var Ole Olsen og Karen Johansdatter, som var oppsittere i Karlgarden (Åsen) fra 1856 til ca. 1875. I 1871 ble han gift med Beret Marta Olsdatter Tømte. De første åra var de inderster i Åsen og Tømte. Seinere bodde de noen år på Krika i Inndalen, men flyttet tilbake til Tømte etter at foreldra hennes var død. Ola Karlgård dreiv da Tømte i lag med svoge ren Ole Olsen Tømte, og dreiv samtidig skiferbruddet i Spjeldberget og et heinbrudd ved Snekkermoen i Helgådalen. Produktet "Verdalsheinen" ble solgt av Hegge og Knoph på Verdalsøra. Ola Karlgård var i det hele en allsidig og aktiv kar. Han ville bli lærer, men peng ene strakk ikke til. Han var meget musikalsk, hadde god sangstemme, dirigerte sang kor i Inndalen og gikk den lange vegen fra Sul til Vuku kirke for å synge i Vuku sang HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 397 H&FIS-A ---- kor under gudstjenestene. Han var et aktivt medlem i Inndal ungdomslag og skreiv innlegg i den handskrevne lagsavisa. Ola døde allerede i 1896. På heimtur fra steinbruddet ble han rammet av et hjer teinfarkt som førte til døden etter få dager. Beret Marta levde helt til 1935. I 1900 var hun tjener hos enkemann Mikal Olsen på Akersborg under Nestvoll. Ola og Beret Marta Karlgård fikk i alt 11 barn, men 5 døde som småbarn: 81. Oluf, f. 1871 på Åsen, d. 1872. 82. Oline, f. 1872 på Åsen, d. 1872. 83. Karen, f. 1873 på Åsen, d. 1923. Hun ble gift i 1893 med Ole Johannessen og Karen Roaldsdatter. Mannen døde i 1931. De hadde seks barn, og Karen hadde i tillegg ei datter før de ble gift: Cl 0 . Maren Elisabet Johnsdatter, f. 1891 i Tømte. Faren var Karens søskenbarn John Olsen Karlgård, se foran. Maren utdannet seg i skredderfaget, men ufvandret i 1 91 5 til Sioux City, lowa, for å gifte seg med Henrik Haugan fra Ytterøy. Hun døde i 1943. De hadde 8 barn. 84. Ole Martin, f. 1 875 i Tømte, d. 1 882. 85. Ingeborg Anna, f. 1 877 i Tømte, d. 1 879. 86. Oline, f. 1878 i Tømte, d. 1878. 87. Ingeborg Anna, f. 1 880 i Tømte. Hun flyttet til Levanger landsogn, og i 1900 var hun kokkepike på Rinnan øvre. Seinere arbeidet hun hos Edvard Garnes på Sogstad, og fra 1913 hadde hun strikkeforretning i Levanger. Ingeborg Anna Karlgård var ugift, men hadde ei datter, Bergljot Olsdatter Sogstad, f. 1906 på Sogstad søndre. Faren var ugift gårdbruker Ole Johansen Sogstad på Sogstad nor dre. 88. Olaf, f. 1882 på Krika. Han utvandret til Amerika i 1902 og var bl. a. farmer i Nord-Dakota fram til 1919. Da kom han tilbake til Verdal og arbeidet i sportsfor retning på Øra fram til 1922, reiste så tilbake til Amerika og dreiv byggevirk somhet i Minneapolis. Han ble gift i 1915 med Ruth Marie Reitan fra Bodø. Olaf Karlgård døde i 1938. De hadde to barn. 89. Iver Martin, f. 1 884 i Tømte. Utvandret til Amerika i 1904, der han var farmer i White Earth, Nord-Dakota og seinere ved Sarona i Wisconsin. Han ble gift i 1909 med Victoria Johanna Peterson fra Sverige. Han døde i 1947. De hadde åtte barn. Bl O.Bernt Oluf, f. 1887, d. 1973. Bernt Karlgård tok eksamen fra Norges land brukshøgskole i 191 1. Han var lærer ved Jønsberg landbruksskole 1913-1916. Seinere arbeidet han i administrasjonen for Statens Kornforsyning og var fra 1929 kontorsjef i Statens Kornforretning. I 1940 overtok han Karlgarden i Sul og bygde nye hus der etter krigen. Han ble gift i 191 8 med Astrid Hansen fra Sandefjord, f. 1 886. Se mer om dem under Karlgarden (Åsen). Bl 1 .Anneus, f. 1889 i Tømte. Anneus Karlgård var skogskoleutdannet. Han var her redsskogmester i Verdal i noen år, deretter dreiv han sportsforretning på Øra fram
---- 398 H&FIS-A ---- til 1927, da han ble kontorist ved Statens Kornkjøp i Verdal. Han ble gift i 1920 med Karin Larsson, f. 1 891 . Hun var datter av tollbestyrer Lars Larsson i Skalstugan. Anneus døde i 1951 og Karin i 1978. De hadde fem barn. Ole Olsen Tømte (Østgaard) (1861-1918) og l) Ingeborg Anna Johannesdatter (1865-1896), 2) Ingeborg Anna Eriksdatter (1866-1907) Ole Olsen var født i 1861 i Tømte og var sønn av fornge eiers søster Marta Olsdatter Tømte og daværende mann Ole Eriksen Eidet, f. 1829 i Lesja, d. 1862 i Tømte. (Mora ble oppgift i 1865 med Arnt Bardosen Garnes, Garberg under Garnes). Ole var gjetergutt hos bestefaren i Tømte i 1875. I 1891 ble han gift med Ingeborg Anna Johannesdatter Østgård, f. 1865 i Austgarden, datter av Johannes Pedersen Østgård (Helgas) og kone Ragnhild Olsdatter. De bodde først i Austgarden og seinere på Ådalsvollen. Ingeborg Anna fikk tæring og døde på Ådalsvollen i 1896. Etter at onkelen døde i 1898, flyttet Ole til Tømte og overtok gården. Han fikk i første omgang hjelp i huset av søskenbarnet Ingeborg Anna Eriksdatter Haugdal, f. 1866, datter av Enk Andreassen og kone Anne Olsdatter på Haugdal i Vinne (Mora til Ingeborg Anna var født i Tømte i 1843 og var tante av Ole Olsen). Men forholdet mellom Ole og Ingeborg Anna utviklet seg slik at de fikk et barn sammen midtsom mers i 1899, og i mellomjula samme året ble de gift. Den andre kona til Ole døde i 1907, også hun fikk tæring, men Ole levde til 1918, da han døde som kårmann i Tømte. I 1916 hadde han overdratt drifta av Tømte til sitt søskenbarn Iver Hansen Eng. Ole brukte både Østgaard og Tømte som etternavn. Barn: Bk. Marie Johanna, f. 1892 i Austgarden. Hun bodde hos faren i Tømte i 1900, og utvandret til Missoula, Montana i 1910 som J. O. Tømte. Gift med Johannes Haugan/Tætli iflg. skifte 13.3.1915. B2\ Ragnhild, f. 1894 i Austgarden. Død 1895 på Ådalsvollen. B3\ Ragnhild, født og døde 1 896 på Ådalsvollen, 4 måneder gammel. B4 2 .01 e, f. 1899 i Tømte. Hos foreldra i Tømte i 1900. Ved skifte 2.7.1919 er han oppført som sinnssyk på Rotvoll. B5 2 . August, f. 1903 i Tømte. Død 8 dager gammel. Iver Andreas Hanssen Eng (1882-1942) og 'Gustava Mikalsdatter Hallem (1883-1907), 2) Gustava Olsdatter Øgstad (1885-1975). Iver Eng ble født på Småengan (Prestegårdsvald) i Vuku i 1882, som sønn av Hans Olsen Tømte/Småengan og hustru Elen Anna Kristoffersdatter Arstad. Iver med fami lie kom til Tømte i 1916 da han tok over drifta av gården etter sitt søskenbarn Ole Olsen Østgaard/Tømte, som døde i 1918. Ivers farbror og farfar hadde også vært tid ligere brukere i Tømte. Iver kjøpte så Tømte av Verdal kommune for 5500 kroner i 1919 og fikk skjøte samme år. Iver var gift to ganger, første gang i 1905 med Gustava Mikalsdatter Hallem, f. 1883 i Eklestua. Hun var datter av Mikal Halvorsen Hallem og kona Elsebe Olsdatter. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND A
---- 399 H&FIS-A ---- Iver Hansen Eng Iver ble enkemann i 1907, og i 1910 ble han gift for andre gang, nå med Julie Gustava Olsdatter Øgstad, f. 1885 på Øgstad. Hun var eldst i en søskenflokk på 13 av forel dre Ole Andreas Nilssen Øgstad og hustru Ingeborg Johannesdatter fra Rosvoll nor dre. Iver og Gustava bodde på kåret på Øgstad de fire første åra etter at de ble gift, der etter bodde de i to år på Nord-Hallem, til de i 1916 kom til Tømte. Iver døde i 1942, og Gustava døde i 1975, 90 år gammel. Barn i første ekteskap: Bl 1 . Ingrid Gustava, f. 1 907 på Nord-Haiiem, d. 1 987. Mora hennes døde som nevnt foran da Gustava var bare sju dager gamme!, så hun vokste opp hos sin mormor Elsebe Olsdatter på Hallem lille. G. 1 93 1 med vegvokter Peder Antonsen Moholt, f. 1909, d. 1978. De tok over Skogly i Hallemsgrenda og bodde der. Tre barn. B2 2 . Ole (Ola) Andreas, f. 1910 på Øgstad, d. 1988. Gift med Magnhild Oddbjørg Olsdatter Vangstad, f. 1906, d. 2002. Ola Eng ble neste eier av Tømte. B3 2 . Ella Andrea, f. 191 3 på Øgstad. G. 1945 med Ola Nilsen Suul på Lillemoen, f. 1907, d. 1995. De tok over Lillemoen. Tre barn. B4 2 . Ingeborg, født 1915 i Nord-Hallem, d. 2005. G. 1 940 med Asb|ørn Nilsen Suul fra Lillemoen, f. 1912, d. 1988. De bygde seg hus på tomt av Lillemoen.
---- 400 H&FIS-A ---- 'fl i ! % \ *f*^ 4. lien Eng i Tømte ca, 1936-40: Foran: Gusta va og Iver. Bak f.v.: Gunnar, Ella, Hans, Ingeborg og Ola. Ingeborg vor sydame, og Asbjørn vor skogsarbeid er, samt at han arbeidet en del i skiferbruddet i Spjeldberget mens det var i drift. B5 2 .Hans, f. 1917 i Tømte. G. 1943 med Borgny Haraldsdatter Balgaard, f. 1923 i Vuku. Hans var tømmerhogger i ungdomsåra, men begynte tidlig som møbel snekker, og ble etter hvert også skimaker og en anerkjent fiolinmaker. Hans var også en meget habil skiløper, og vant bl. a. Arnljot Gellinerennet i 1938. Han bygde hus og snekkerverksted (Bergli) på tomt av Stor-Vuku, og de bor der frem deles (2006). Borgny Eng var bestyrer av posthuset i Vuku i mange år. To barn. B6 2 . Gunnar, f. 1919 i Tømte, d. 1996. G. 1947 med Lise Mariusdatter Enes, f. 1914, ifrå Kolshaug i Stiklestad, d. 2000. Gunnar var tømmerhogger i ungdoms åra, deretter dreng på Øgstad en periode til han like etter 2. verdenskrig begyn te som bygningssnekker, som ble yrket hans helt til han ble pensjonist. Gunnar Eng var i likhet med sine to eldre brødre en meget habil skiløper som holdt på i mange år og med en rekke gode plasseringer i renn rundt omkring. Han vant Arnljot Gellinerennet i 1947, og gikk for øvrig dette rennet 37 ganger. Gunnar og Lise bygde seg hus (Nyborg) i Volhaugen og bodde der. De fikk tre barn.
---- 401 H&FIS-A ---- Ola Andreas Iversen Eng (1910-1988) og Magnhild Oddbjørg Olsdatter Vangstad (1906-2002). Ola Eng var som nevnt sønn av Iver Hanssen Eng og Gustava Olsdatter, og var fodt på Øgstad i 1910. Han ble gift i 1941 med Magnhild Oddbjørg Olsdatter Vangstad, f. 1906 i Vangstad. Foreldra hennes var Ole Martin Ellingsen Vangstad og hustru Bergitte Petersdatter, f. Hjelde. Ola tok over Tomte i 1942, samme år som faren døde. I ungdomsåra dreiv Ola som tømmerhogger vinters tid. Vinteren 1938 var han på tømmerhoggmg ved Gevsjon i Ånn, og da gikk han på ski de seks milene over fjellet både når han skulle dit og på tur heim, bl.a. når han skulle på skirenn. Han deltok på 18 km og 30 km i NM i Mo i Rana denne vinteren. Ola arbeidet også i skifer bruddet i Spjeldberget mens det var i drift. Deretter kjørte han tømmer for Værdalsbruket, først med hest og deretter med traktor i alle år helt til han ble pensjonist. I 1979 ble Ola og fire andre karer tildelt H.M. Kongens Fortjenstmedalje i sølv for over 50 års tjeneste i Værdalsbrukets skoger. Han hadde da 51 år bak seg i skogen. I Tømte bygde Ola ny drifts bygning, og de dreiv med mel keproduksjon og sau. I tillegg dyrket han opp en god del ny jord på gården. I 1930-åra var Ola en av fyl kets aller beste langrennsløpere, med mange gode plassermger fra kretsrenn, distriktsrenn og landsrenn. Det kan nevnes at i 1934 vant han 17 km i Stein kjerrennet, og samme året ble han også nr. 2 på 30 km i krets mesterskapet på Sunnan, bare slått av den landskjente løperen Konrad Nordfjellmark fra Bangdalen. I 1935 vant Ola Et bilde av skiløperbrødrene Eng. F.v. Ola, Hans og Gunnar. Til høyre onkelen Tollef Øgstad, også kjent skiløper.
---- 402 H&FIS-A ---- trettikilometeren i et distriktsrenn på Inderøy, og i 1937 ble han bestemann i 30 km militært langrenn med skyting på Steinkjer. I Arnljot Gellinerennet ble han suveren vinner av de tre første rennene (193 5/3 6/3 7). 1 Ola og Magnhild fikk fem barn: 81. Brit Guri født 1942, hjelpepleier. Gift med Odd-Bjørn Røe, f. 1933, fra Volhaugen, veterinær, bosatt i Hegra. De ble skilt, og Brit Guri har tatt tilbake pike navnet sitt og bor nå i Stjørdal. 82. Inger Oddny født 1944, sykepleier, bor på Levanger. 83. Turid født 1948, hjelpepleier. Gift med Ben Anders Hanssen født 1949, gård- bruker på Forbregdsmyra. 84. Tove, f. 1948, tvilling med Turid. Gift med Odd R. Matberg fra Frol, skilt. Bosatt i Levanger. B 5: Anne Mari født 1950, gift med Aksel Fjerstad, f. 195 1 . Bosatt i Kristiansund N. Som pensjomster flyttet Ola og Magnhild til Forbregdsmyra i Stiklestad, der de bygde tomannsbolig sammen med dattera Turid og svigersønnen Ben Anders Hanssen. En av Brit Guns sønner, Pål Inge Røe, var eier av Tømte noen år. Nå er det Ella Eng Suuls dattersønn Tore Suul Grande som er eier og bruker i Tømte. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 403 H&FIS-A ---- AUSTGARDEN ! Ådalsliene, ved Karl Johans veg øst for krysset med Kråksjøvegen står en milstein som har inskripsjon «1 1 MIL FRA TRONDHJEM». Oppsatt ved Karl Johansvegens åpning i 1 835.
---- 404 H&FIS-A ---- •'/ •■ II H .N iW/r ,\ a/v // x. / // s. aV^j / "S 'v / K f/i "-\. Il / / / / ■?. t * / z / \ W Mi o /.-•■ <t / 229/3 •K / // **■ '*■»» •■I .i *, H v-. a yi> / /%■ * / /Krø^ / I \ / / W / l.\
---- 405 H&FIS-A ---- AUSTGARDEN GNR. 229, BNR 1 Ausfgarden 1927. I bakgrunnen skimtes Tømte. r-oio-PerM, På grunnlag av navn på oppsitterne, synes det som om det hovedsakelig er svensker som har vært brukere i Austgarden på 16- og 1700-tallet. Vi har Jakob Thomassen Jamt, som var der fra 1660, og hans sønn Jakob Sul. Videre har vi Jørgen Pedersen Sul, som døde i 1743 og hans kone, som døde i 1734. Opprinnelige navn på dette ekteparet kan være Jøran Persson og Lucia Jøransdotter fra Stalltjårnstugan, som ble gift i Åre i 1704, og fikk sønnen Per der i 1706, men har ikke flere barn i Sverige. De var husmannsfolk under Sulstua 1709 og han kalles da for Jørgen Persen Jamt. Etter at de kom til Sul, fikk de tre barn til: Sønnen Karl i 1709 (d. 1732), sønnen Jørgen i 1712 (d. 1719) og dattera Berit i 1715. Lucia ("Jørgen Suhls - hans kone") døde som nevnt i 1734, og Jørgen ble gift på nytt samme år med Anne Olsdatter. Jørgens sønn, Peder Jørgensen, f. 1706, ble gift i 1728 med Beret Olsdatter Suhl, f. ca. 1690, og muligens er det han som ble oppsitter i Austgarden etter faren. Ved salget av Værdalsgodset i 1762 er det to leilendinger i Austgarden, hvorav den ene sannsynligvis er nevnte Peder Jørgensen, som døde i 1773, etter at kona døde i 1755. Peder ble for øvrig gift på nytt i 1757 med Ingeborg Mosesdatter Sul, f. 1727. AUSTGARDEN
---- 406 H&FIS-A ---- Hun var datter av Moses Olsen i Vestgarden. Etter ham kom en ny Jørgen Pedersen, som vi folger videre nedenfor. Gården ble selveiergård i 1922, da Verdal kommune solgte den ttl Sigurd Olaussen Østgård for 4000 kroner. Jørgen Pedersen (Gøran Persson) (1734-) og Beret (Brita) Andersdatter (1744-1804) I Verdalsboka bd V står det at Jørgen Pedersen var sønn av fornge oppsitter på går den, Per Jørgensen Sul, som døde i 1773, men det synes usikkert. Han var født ca. 1734, men finnes ikke døpt i Verdal. Jørgen var gift med Beret Andersdatter, født ca. X 744 Hennes opphav var også ukjent. Men ved god hjelp av svenske slektsforskere mener vi at vi er kommet fram til den rette familien, og at også de var fra Jåmtland. 1 Mmisterialregistret for Jåmtland finner vi følgende: Gøran Persson Wåghals, døpt i Mørsil i 1734, foreldre Pår Wåghals og kone Brita Chrestendotter på Bye i Mørsil. Han ble gift som dragon Gøran Wåghals i Mørsil kirke i 1763 med Brita Andersdotter fra Ocke i Mørsil. Brita var fødd i Norderø. Gøran var dragon nr 103 ved Overstelojtnantens kompani 1757-1766. Dragon i Bye i Mørsil 1765, avskediget soldat der i 1767. Landbonde i Aggen nr 1, Mørsil i 1769. Familien flyttet fra Mørsil i 1773. 1 HusforhOrslångd Åre AI:1 1765-1784 side 36 finnes Gøran og hans familie registrert i Brattland blant dragoner, torpare, mhy ses folk m fl. Vi antar på grunnlag av det som er oppført foran at det er denne Gøran Persson Wåghals som er registrert som bonde og gårdbruker Jørgen Pedersen i Austgarden ved folketellmgen 1801, og at familien har kommet dit en gang etter 1784, men før 1792, for da fikk dattera Beret (Brita) barn med Nils Olsen Molden. Jørgen og Beret fikk fire barn i Sverige: 81. Brita, f. 1765 i Bye, Mørsil. Som nevnt foran fødte Brita, nå som Beret Jørgensdatter, et pikebarn i Austgarden i desember 1792. Barnet, som ved hjem medåp fikk navnet Anne, døde 4 dager gammelt. I 1797 ble Beret gift med Erik Olsen Levring, f. 1751 i Overholmen. De var inderster på Stormoen fram til 1803/04 og fikk 2 barn, i 1801 og 1803. Erik og yngstebarnet Berit døde i Austgarden i 1804, og eldste barnet Jørgen døde på Stuskinsvald i 1807, noe som tyder på at Beret også bodde der da. Berets videre skjebne er usikker, rnen det kan være henne som dør som legdslem i prestegården i 1 847 som Beret jørgensdatter Tromsdal. 82. Pehr, f. 1767 i Bye, Mørsil. G. 1798 som Peder Jørgensen med Beret Olsdatter Karlgård, f. 1761. I 1801 bodde de hos foreldrene hans i Austgarden sammen me d Berets sønn Anders Sivertsen og fellesbarna Jørgen Pedersen, f. 1799, og Beret Pedersdatter, f. 1 801 . Peder døde i 1 804. Beret og barna kom deretter til Garnes og bodde der både under Garnesmordet i 1806 og i 1810, da Garnesgården brann ned og begge guttene omkom i brannen. Hvor det ble av Beret etterpå er ikke klart, men det kan være henne som er tjener hos kårmann Ole Olsen i Sør-Steine i 1 815, og som dør som fattiglem på Steinsvald i 1 839.
---- 407 H&FIS-A ---- Dottera Beret Pedersdatter ble gift fra Mønnes i 1926 med Iver Evensen Østnes, f. 1798 på Røskaft, Støren. De bodde på forskjellige plasser og fikk fire barn før de i 1 840 flyttet til Sparbu og bosatte seg på en plass under Nesset i Henning. I kirkeboka er anført at hun levde ennå i august 1 898, og det kan være henne som er i tjeneste hos Hans Iversen på Skei i Sparbu i 1 865. Da er hun blitt enke. 83. Anders,, f. 1769 i Aggen, Mørsil. Nå er faren blitt "lantbonde". Anders døde i Mørsi! i 1770. 84. Måreta, f. 1776 i Brattland, Åre. Gift som Marit Jørgensdatter i 1 802 med enke mann Peder Pedersen Stormo, f. 1763. Se under Stormoen. Jørgen levde ennå i 1801. Når han dode er uvisst, men kanskje døde han omtrent samtidig med Beret, ettersom ny bruker kom til Austgarden ca. 1804/05. Beret dode i 1804. Sakarias Olsen Østgård (1775-1813) og Kirsti Paulsdatter (1780-1869) Sakanas Olsen var født i 1775 på Kvelstadvald av foreldre Ole Andersen og kone Karen Johnsdatter. Foreldra var husmannsfolk på plassen Øvermoen (Nymoen) under Guddmgan i 1801, men hadde før også vært på Nordsteinsvald og Kvellovald. I 1801 benevnes Sakarias som dragon og skomaker, og han er landvernsdragon i Austgarden da han blir gift med Kirsti Paulsdatter Tømte i 1804. Kirsti var datter av Paul Andersen og Gjertrud Olsdatter i Tømte. Sakarias og Kirsti fikk bygselbrev på Austgarden i 1812, men hadde nok vært der siden de ble gift. Året 1812 var for øvng et uår - kalt "hardåret" - med en forferde lig dårlig sommer hva avling angikk. Levesettet for folk var basert på sjølbergmg, så det var mange som bukket under av sult før det ble ny avling å hente. Hungersnød og uvant føde resulterte i sykdommer og unormalt mange dødsfall i Verdal. Det ser vi ved å studere kirkebøkene: I 1812 var det 75 dødsfall i kommunen, men i de påfølgende åra 1813 og 1814 var dødstallene 183 og 174, før de i 1815 igjen var nede på et mer "normalt" nivå med 65 døde. I mars 1813 dro Sakarias til skogs for å samle furubark til barkemel til å blande i det Hile de hadde av skikkelig brødmel. Men han kom ikke heim i levende live. Det er fortalt at han ble funnet etter en fjorten dagers tid ved Stormyra, der han hadde bukket under med "matbøra" på ryggen. Barn: 81. Karen, f. 1805 i Austgarden. G. 1831 med Nils Svendsen Jøsås, f. 1803 på Brenna, sønn av Svend Nilsen (svensk) og Gjertrud Andersdatter Brende. De var husmannsfolk på Sundbymoen i 1865. Hun døde i 1890 og han i 1891. I kir keboka er anført at mannen ble blind. 82. Paul, f. 1809 i Austgarden. Gift 1846 med Ingeborg Andersdatter, f. 1 81 7 på Mønnesvald (Hyppen?). De var husmannsfolk på Østgrundvald (Smådølan) inntil de utvandret til Minneapolis, Minnesota i 1874. Ved folketellinga 1880 hadde han farm ved siden av stesønnen Arnt Mikalsen (se nedenfor) i Walnut Grove i Minnesota. Både Paul og Ingeborg døde antakelig en gang rundt 1 890. AUSTGARDEN
---- 408 H&FIS-A ---- Paul hadde ei datter før han ble gift med Ingeborg: CP.Jonette, f. 1 834 i Midt-Grundan. Mora var tausa på gården, Guru Siversdatter Hogstad, f. 1 806 i Skogn [jonette var moras tredje leiemål i Verdal, og det fjer- de kom i 1837). Jonette ble gift i 1 861 med Martinus Gundersen Brattas, f. 1 842 (Han var av Åmo-ætta i Meråker). De bodde på Brattasen i Helgådalen og fikk seks barn, men bare fire av dem vokste opp. Martinus fikk en ukjent skjebne. I 1 869 reis te han til Amerika, angivelig for å tjene penger til familien som ble værende hjemme på Brattasen. Det er fortalt at det var en del brevveksling mellom Martinus og Jonette like etter at han kom til Amerika, men etter hvert opphørte korrespondansen helt. Grunnen til bruddet er uklart, men en teori er at noen bekjente av Martinus hjemme i Norge hadde skrevet til ham i USA og fortalt at Jonette hadde vært utro, og at Martinus trodde på historien og kuttet ut all kon takt med familien. Det er indikasjoner på at denne teorien kan ha noe for seg. I 1 877 fikk nemlig Jonette et barn med Ole Andreasen Snekkermo, som var gift husbonde på Snekkermoen. Gutten het Peter, og han døde bare ti år gammel da han druknet i Helgåa. Jonette ble boende på Brattasen helt til hun døde i 1917. Hennes eldste sønn, Olaus Brattas, f. 1 861, tok over heimen.' Ingeborg hadde som ugift tre sønner: C2°.Mikal Olsen, f. 1 839 i Haugan. Far Ole Johannessen Bergsvald. Mikal ble gift i 1 864 med Serianna Pete rsd åtte r, f. 1 844 på Bjørsmoen. Hennes foreldre var Peter Olsen og Henrikka Simonsdatter Storstad, som utvandret til Fergus Falls i 1881. Mikal og Serianna utvandret samtidig som Mikals mor og stefar ( 1 874). De bosatte seg først i Minneapolis, der Mikal arbeidet på et sagbruk. I 1 882 flyttet de fra byen og slo seg ned som formere i Dane Prairie ved Fergus Falls i Minnesota. De hadde sju barn, fem av dem født i Amerika. Han kalte seg Michael Grunden. C3°.Ole Olsen, f 1842 på Hjeldevald. Faren var Ole Olsen Rognhaug, f. 1818, som flyttet til Buksnes i Lofoten og ble gift der. Ole ble gift i 1 867 med Marta Andersdatter Mønnes, f. 1 843. De var husmannsfolk, først på Balgårdsvald, så på Lundskinvald ("Rådåen"), og i 1 877 bodde de på Lassenget under Hellan, og Ole var treskomaker og grøftegraven Ole ble etter hvert kjent som en av de ivngste baptistene i bygda. I 1894 solgte han husa på Lassenget og kjøpte Elverhøi i Leksdalen, og de bodde der til de i 1901/02 utvandret til Amerika. Etter et kort opphold i Minnesota, dro de sammen med andre baptister fra Verdal vider til Powers Lake i Nord-Dakota, hvor de dannet sitt eget religiøse samfunn. Ekteparet hadde 10 barn. I Amerika kalte de seg Enget, og nærmere omtale av Ole Enget finnes i "The Breding Book" av Kay Breding Netz. C 4°. Arnt Mikalsen, f. 1 846 på Smådølan, seks måneder før mora ble gift med Paul Sakariassen. Arnts far var Mikal Andersen Haugsvald. Arnt utvandret fra Smådølan til Amerika i 1 872. I Amerika fikk han tildelt jord i Redwood County i Minnesota, og bosatte seg i Walnut Grove. I Amerika tok han navnet Andrew Grunden, og ble gift i 1 876 med Peroline Sivertsdatter Moe, f. på
---- 409 H&FIS-A ---- Ytterøya i 1842. Hun var faus på Skei og seinere på Mo før hun reiste til Amerika i 1875. Andrew døde i 1923 og Peroline i 1933. De hadde seks barn. 2 Paul og Ingeborg fikk sønnen: Cs\ Sefanias, f. 1858 på Austgrundvald, d. 1861 samme sted. Kirsti ble sittende igjen med to små barn etter at Sakanas ble borte. Hun hadde ei søs ter, Mant Paulsdatter, og det var Mant og hennes mann, Ole Sevaldsen Levrmg, som ble de neste brukere i Austgarden (se nedenfor) Kirsti fortsatte å bo i Austgarden som kårkone etter at hennes svoger overtok som ny bruker. Johannes Pedersen ("Persa"), som hadde Austgarden i 1860-1890-åra, skal ha sagt at denne kårkona Kirsti "sleit ut 11 "husbona" på gården, og han var den 12., og sleit ut henne gjennom 11 år" 3 . De siste åra bodde Kirsti hos sønnen Paul Sakariassen på Smådølan under Aust-Grundan, og døde der i 1869. Ole Sevaldsen Levring (1779-1817) og Marit Paulsdatter (1775-1833) Ole Sevaldsen Levring var født i 1779 på Balgårdsvald, og var sønn av Sevald Olsen Levring og Mant Johnsdatter Balgård. Foreldra var brukere i Tromsdalen sist på 1700- tallet, og broren Jakob Sevaldsen var husmann på Sandbekkmoen under Levrmgan. Ole er oppført som skiløpersoldat i Levrmgan i 1801, og i 1810 ble han gift med Mant Paulsdatter Tømte, f. 1775, datter av Paul Andersen i Tømte. Mant var således søster av den fornge kona på gården, Kirsti Paulsdatter. Mant tjente i Levrmgan både i 1806 og da de ble gift i 1810. At hun var i Levrmgan i 1806 går fram av rettssaken om Garnesmordet. Mant var da setertaus på Sognasetra, som var felles seter for Garnes, Levring og Dillan på den tida. Ole og Mant var mderster i Tromsdalen de første åra etter at de ble gift, men kom trolig til Austgarden for å hjelpe enka etter at Sakanas Olsen døde i 1813. I februar 1817 fikk Ole bygselbrev på gården av proprietær Muller. I bygselsvilkårene var anført at han måtte "levere minst 20 tylfter sagtømmer årlig efter pris bestemt av Værdalsgodset. Dessuten skal enken efter tidligere bygsler, Kirsti Paulsdatter, ha et kår på 1 mål velgjødslet jord samt for til 2 kjør og 6 småfe, dessuten 30 vog høi". Uheldigvis fikk Ole kort glede av bygselkontrakten, for han døde allerede i juni 1817. Dermed ble to enker samt to barn sittende igjen på gården. Ekteskapet mellom Ole og Mant var barnlaust, og Mant ble gift på nytt i 1820, nå med Tørris Olsen Sulstuen, f. 1796. Han var sønn av Ole Arntsen Karlgård og kone Anne Larsdatter. Hvor lenge de var brukere i Austgarden, er uvisst. Mant døde i 1833. I 1865 er Tørris registrert som gårdskar i Tømte, og han bodde der resten av livet, de siste åra på fattigkassens regning. Han døde i 1880. Elling Olsen Sulstuen (1819-1903) og Anne Svendsdatter (1811-1902) Elling Olsen var født i Sulstua i 1819 og var sønn av Ole Ellevsen Sulstuen og kone Sigrid Nilsdatter. I 1843 ble han gift med Anne Svendsdatter Vestgård, f. 1811 i Green, datter av Svend Johansen i Vestgarden. AUSTGARDEN
---- 410 H&FIS-A ---- I sin ungdom var Elling postfører fra Sulstua til Skalstugan, og han er beskrevet som en "uvanlig hardfør skilaupar" 4 Elling kom til Austgarden midt på 1840-tallet og var der fram til neste bruker overtok sist på 1850-tallet. 1 1865 var han mderst og dagarbeider i Sulstua østre, og i 1875 bodde de i "Gammelstua" som sto igjen etter at Sulgårdene var slått sammen. 1 1900 var både Elling og Anne kommet på fattigkassa og var bortsatt til forplei ning hos Ole Nilsen Suul i Sandvika. Men både Elling og Anne døde i Sulstua - Anne i 1902 og Elling året etter. De etterlot seg dattera: 81. Sigrid, f. 1843 i Sulstua, d. 1927. Gift 1865 med Nils Olsen Ekle (Futaker), f. 1841'på Lyngåsvald, d. 1942. Nils Olsen var gårdbruker på Futaker under Lyng. De hadde sju barn. Lyngsaunet-folket nedstammer fra Sigrid og Nils Futaker. Johannes Pedersen (1829-1914) og Ragnhild Olsdatter (1826-1899) Johannes Pedersen var født på Helgåsen i 1829 og var sønn av bonde Peder Larsen Helgas og kone Senanna Bårdsdatter. 1 1854 ble han gift med Ragnhild Olsdatter Karlgård, f. 1826 på Kløvjan i Skogn. De kom som brukere til Austgarden ca. 1858/59 etter å ha vært inderster på Karlgård og på Stormoen. Johannes var kjent som en hardfør og dyktig fjellbonde. 1 1865 var besetningen i Austgarden på 2 hester, 5 storfe, 15 sauer og 5 geiter, og tilsvarende i 1875 var 2 hester, derav 1 under 1 år, 1 okse, 5 kyr, 1 ungnaut, 14 sauer og lam og 10 geiter og kid. De fikk sju barn: Bl . Olina, f. 1 854 på Karlgård. Som ugift fikk Olina ei datter: Cl : .'Ragnhild Johanne Augustsdatter, f. 1881 i Austgarden. Faren var arbeider August Antonsen Homstad fra Overhalla, f. 1 854. Ragnhild utvandret til Sør- Dakota i 1903. Olina ble gift 1894 med enkemann Johannes Pedersen Sundbyvald, f. 1844 pa Leklemsvald. De var brukere i Austgarden i 1900 (se nedenfor), og Olina døde der i 1910. Ekteskapet var barnlaust. 82. Sefanias, f. 1857 på Stormoen. Død 1887. 83. Paulina, f. 1 859 i Austgarden. Gift 1 887 med Oiaus Olsen Aarstadvald, f. 1 864 på Vollan under Arstad. De var husmannsfolk på Ådalsvollen, der Paulina døde i 1907. Olaus ble seinere bruker i Austgarden, se nedenfor. 84. Anne Marta. f. 1 861 i Austgarden. Hun har fått attest til Sverige 27.4.1 891 ror å gifte seg, og i 1900 bodde hun i Bratland i Åre, gift med odelstorpare Olof Persson, f. 1 838 i Åre. De hadde da 3 barn. 85. Ingeborg Anna, f. 1 865 i Austgarden. Gift 1 891 med Ole Olsen Tømte, f. 1 861 i Tømte. De bodde først i Austgarden og seinere på Ådalsvollen, der Ingeborg Anna døde i 1 896, og i 1 898 flyttet Ole til Tømte og overtok gården. Han ble gift på nytt i 1899, med Ingeborg Anna Eriksdatter Reitanvald, f. 1866 på
---- 411 H&FIS-A ---- Reitanvald av foreldre Erik Andreassen Haugdal og kone Anne Olsdatter. Den andre kona døde i 1 907, men Ole levde til 191 8 og døde som kårmann i Tømte. 86. Maria, født 1 867 i Austgarden. Død 1 895. 87. John Nikolai, f. 1 870 i Austgarden. Han utvandret til New York i 1 893. Johannes Tersa" ble enkemann i 1899 og dode som kårmann i Austgarden i 1914. Han hadde da for lengst overlatt gården til svigersonnen Johannes Pedersen Sundbyvald. Johannes Pedersen Sundbyvald (1844-1922) og Olina Johannesdatter (1854-1910) Johannes Pedersen var fodt på Leklemsvald i 1844, foreldre Peder Johnsen (Minsåsåsen) og Marta Olsdatter. Før han ble gift med Olma Johannesdatter i Austgarden i 1894, hadde Johannes Pedersen vært gift to ganger: Forste gang i 1869 med Gunanna Johansdatter Husanvald, f. 1844 på Solbergvald. De var husmannsfolk på Sundbyhammelen og fikk fem barn for Gunanna døde i 1887. Johannes ble gift for andre gang året etter, nå med Karen Arntsdatter Levring, f. 1840. Sundbyhammelen ble tatt av Verdalsraset i 1893, og Karen, Anna Bergitte Johannesdatter (datter fra Johannes" første ekteskap) og mderst og fattiglem Marta Bårdsdatter Bjørkenvald (Skotrøen) omkom i raset. Johannes greide å ta seg ut av huset og opp på taket gjennom murpipa og berget livet på det viset. Han ble berget inn til fast land fra hustaket av militære mannskaper, og bare iført skjorte ble han brakt opp til Bjørken. Ekteskapet mellom Johannes og Karen var barnlaust, men Karen hadde sønnen Anneus Petersen fra 1879. Etter raset bodde Johannes ei tid i kårstua i Sundby østre. Han arbeidet på gården og lappet sko. Etter at han ble gift med Olma, kjøpte han Jøsåsmoen (Magnusmoen) og hadde denne fram til 1899. Da solgte de denne heimen til Ole Johannessen Skansen og flyttet til Austgarden, der Johannes tok over som leilendmg etter sviger faren rundt 1900. Olma døde i 1910, og 72 år gammel giftet Johannes seg for fjerde gang, nå med Kristine Olsdatter Marken, f. 1864, og kom til Lillemarka i Leksdalen. Der fordreiv han tida bl.a. med å reparere seletøy for gårdbrukerne i bygda. Han døde i Lillemarka i 1922. Den fjerde kona hans døde i 1939. Johannes og Olma hadde ingen barn sammen. Olaus Olsen Østgaard (1864-1932) og Paulina Johannesdatter (1859-1907) Olaus Olsen var født på Vollan på Årstadbakkan i 1864 og var sønn av Ole Olsen Års tadvald og kone Mali (Malena) Andorsdatter. I 1887 ble han gift med Paulina Johannesdatter Østgaard, f. 1859 i Austgarden. De bodde først på Vollan sammen med foreldra hans. I 1897 flyttet de til Ådalsvollen og ble husmannsfolk der etter Ole Olsen Tømte. Paulina døde i 1907, og omkring 1910 ble Olaus leilendmg i Austgarden. AUSTGARDEN
---- 412 H&FIS-A ---- Paulina Johannesdatter Østgaard. Olaus Olsen Østgaard Barn: 81. Oline, f. 1888 på Vollan, d. 1935. Gift 1925 med Edvard Eugen Eriksen Backlund, f. 1888 i Vasterbotten, Sverige, d. 1963. Edvard Bdcklund ble siden samboer med Amanda Pauline Rotmo, f. 1915, d. 1990. 82. Ragnhild, f. 1889 på Vollan, d. 1956. G. 1920 med skogsarbeider Karl Johan Olsson, f. 1891 i Duved, d. 1959. De bodde i Sørenget i Sul. 83. John, f.' 1 893 på Vollan. Gift 1 920 med Gustava Johansdatter Væren, f. 1 900 i Vera. Hun var datter av Johan Magnus Væren (Johannessen) i Nord-Vera. I 192 1 kjøpte John småbruket Vollan sammen med onkelen Sefanias Vollan, som siden ble kårmann. John Vollan dreiv gården til han døde i 1945 og dyrket opp mye nytt land og bygde nye hus på bruket. Han var også en flink snekker. Gustava dreiv gården fram ti! 195 1, da den ble solgt til Einar Krieg. 84. Sigurd, f. 1 895 på Vollan. Gift 1 920 med Marie Oline Mariusdatter Mikalsen, f. 1 895 på Verdalsøra. Neste gårdbruker i Austgarden. 85. Martin, f. 1 897 på Ådalsvollen. Martin omkom under tømmerfløyting i Inna oven for Sul i september 1917. Han og en arbeidskamerat holdt på med å løse opp en tømmerbinding ovenfor Hjellfossen, da tømmeret plutselig løsnet og de to ble
---- 413 H&FIS-A ---- (rukket med utfor fossen. Kameraten kom seg i land, mens Martin forsvant. Han ble funnet igjen i nærheten av Sulstua. 86. Marie, f. 1900 på Ådalsvollen, d. 1965. Gift 1922 med skogsarbeider Aron Svensson, f. 1891 i Hishult, Sverige, d. 1 945 på Heiden. Aron var sønn av smed Sven Svensson og hustru Stina Bengtsdotter. De losjerte hos John og Gustava Vollan fra 1922 til 1929, deretter ble de småbrukere på Heiden østre på Arstadbakkan. 87. Petra, f. 1902 på Ådalsvollen, d. 1980. Gift 1928 med Olaf Georg Mariussen Fikse, f. 1901 på Verdalsøra, d. 1966. Gårdbruker på Heggjanesset i Vuku fra 1936. Olav Fikse og Marie Oline Mikalsen (se foran) var søsken. 88. Ole (Ola), f. 1905 på Ådalsvollen, d. 1983. Gift med Gudrun Mariusdatter Hallem, f. 1904 i Levanger, d. 1976. Ola Østgård var gårdbruker i Austheim under Austgarden fra 1 93 1 . Sigurd Olaussen Østgård (1895-1990) og Marie Oline Mariusdatter (1895-1968) Sigurd Østgård ble gift i 1920 med Mane Oline Mikalsen, f. 1895 på Verdalsøra. Hun var datter av jernbanearbeider Manus Mikalsen og kone Karen Anna Olsdatter. Han kjøpte gården av Verdal kommune i 1922 for 4000 kroner og kår til faren Olaus Olsen av årlig verdi 250 kroner. Sigurd Østgård bygde nye hus - uthus i 1923 og hovedbygning i 1939. Barn: 81. Oddmund, f. 1920 i Austgarden. G. 1949 med Ruth Solveig Heiden, f. 1927. Ruth var datter av Mette og Karl Iver Heiden på Heiden vestre på Arstadbakkan. Oddmund tok over som gårdbruker i Austgarden i 1 950. Han døde i 1 985, søn nen Sturla overtok gården. Etter at Ruth var blitt enke, flyttet hun ned på Verdalsøra. 82. Anna, f. 1922 i Austgarden, død 2004. Gift 1951 med Ivar A. Tromsdal, f. 1923. Gårdbrukere på Elgåsen i Frol. Flyttet siden til Sverige. 83. Margot Synnøve, f. 1929 i Austgarden. Gift 1951 med måler Normann Fisknes, f. 1 926 i Sparbu. Frådelt bruk: AUSTHEIM (UTLENGÅSEN) GNR. 229, BNR. 3 Det var Ola Olaussen Østgård som i 1931 fikk overta et udyrket område av heim garden for å skape sin egen heim. Den ble utskilt fra hovedbruket ved skylddelings forretning av 4. november 1930, tinglyst 5. februar 1931 og fikk navnet Austheim. Heimen kalles også Litlengåsen. AUSTGARDEN
---- 414 H&FIS-A ---- Austheim Ola Olaussen Østgård (1905-1983) og Gudrun Mariusdatter Hallem (1904-1976) Ola var født på Ådalsvollen i 1905 og var sønn av Olaus og Paulina Østgård i Austgarden. Han var den yngste i søskenflokken og var bare to år da mora døde. Familien flyttet til Austgarden kort tid etter at mora var død. Som barn ble Ola rammet av en sjukdom som fikk store følger for han gjennom livet. Ei ondartet betennelse ødela den ene hofta hans, og han ble sterkt invalidisert livet ut. Likevel greide han å bygge opp sin egen heim helt fra grunnen. Han braut opp nytt land, grøftet og bygde hus som var ferdig i 1932. Han skaffet familien det nødvendige utkomme gjennom gardsdrifta og arbeid i skogen ved siden av. Den før ste stua brann ned til grunnen i 1950 med mnbo, klær og alt. Da han bygde ny hovedlån, tok han egenhendig ut takstemskifer i Litjåa og kjørte den heim med hest. Ola ble gift i 1935 med Gudrun Mariusdatter Hallem, datter av Marius og Mette Hallem i Stabelstua på Stiklestad. De hadde tre barn: Bl . Odd Georg, f. 1926. (Hennes før ekteskapet? ) Bor på Flatåsen ved Trondheim. 82. Liv Margaret, f. 1936. Gift 1953 med Tor Kulstad, f. 1928. 83. Rolf Steinar, f. 1944. Gift med Mary Krieg, f. 1949. Neste bruker. Ola Østgård døde i 1983. Han hadde da vært enkemann siden Gudrun døde i 1976. 1 dag er det Olas sønnesønn Svem Morten Østgård som er bruker på gården.
---- 415 H&FIS-A ---- Kilde: Jon Bakken: "Fra Smådølan til farmer i Walnut Grove - Minnesota". Helgådals-Nytt 2007. Jon Suul: "Hvordan folk kunne leve i gammel tid". Verdal Historielags årbok 1950, s. 64. Jon Suul: "Fra postrutenes første tid": Verdal Historielags Årbok 1953.
---- 416 ----
---- 417 H&FIS-A ---- SULSTUA
---- 418 ----
---- 419 H&FIS-A ---- SULSTUA (SUULSTUEN) GNR. 230 OG 231 SulstUQ først på 1 900-tallet. Foto: Henni Sulstua er mest kjent fra historien gjennom at det var her Olav den Hellige overnat tet før han falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Men Olav den Hellige overnattet neppe på det som vi i dag forbinder med Sulstua. Histonkere har antatt at gården - gardstunet - opprinnelig lå oppe på bakkene om lag der Tømte ligger i dag, men at eierne på et eller annet tidspunkt har funnet det mer hensiktsmessig å ha den nede ved elva - i nærheten av bebyggelsen på dagens Sulstue. Fram til ca. 1755 var Sulstua en gard, men fra da av og fram til ca. 1870 var det to bruk, Sulstua østre (gnr. 230) og Sulstua vestre (gnr. 231). Siden har gårdene igjen vært drevet som ett bruk.
---- 420 H&FIS-A ---- SULSTUA ØSTRE Brukere fra ca. 1781: Elling Rasmussen (1749-1797) og Agnes Larsdatter (1740-1804) Elling Rasmussen ble bygselmann i Sulstua i 1781. Han var født i Lillevuku i 1749, og foreldra hans var Rasmus Markussen og Gunnhild Arntsdatter, som var oppsittere i Lillevuku 1745-1765. Ellings bygsel av Sulstua kom som et resultat av at han i 1781 ble gift med enka i Sulstua, Agnes Larsdatter, f. 1740. Agnes var enke etter Nils Tørrissen Sulstuen, som hun ble gift med i 1763, og som var bygselmann i Sulstua østre fra 1755 til han døde i 1781. Agnes hadde fire barn fra første ekteskap, og med Elling fikk hun en sønn. Elling ble i tillegg far til ei datter mens han var ungkar. Ellings barn før de ble gift: Bl 0 . Susanna Ellingsdatter, f. 1 770 i Ulvilla. Mora var Agate Siversdatter Fossnesset, f. 1 745, som i 1 777 ble gift med Anders Taraldsen på Brenna. 11 801 ble Susanna gift med Peter Eriksen Hougan fra Overhalla (ingen opplysninger om hans opp hav). De bodde i Vestgarden i 1 802 og ble seinere husmannsfolk på Stornesset i Inndalen. Se mer om dem der. Agnes sine barn fra første ekteskap: B2 1 . Ranni Nilsdatter, f. 1766 i Sulstua, d. 1773. B3\ Sigrid Nilsdatter, f. 1770 i Sulstua, d. 1773. B 4'. Tørris Nilsen, f. 1774 i Sulstua. G. 1799 med Gjertrud Olsdatter Sulstuen, f. 1775. Foreldra hennes var korporal Ole Jakobsen Sæter (Slapgård) og kone Siri Mortensdatter, født Stuskin. Gjertrud hadde fra før ei datter, Anne Olsdatter, f. 1794, med Ole Henriksen Øver-Gjermstad. Anne ble gift i 1829 med Ellef Mortensen Ekren, og de var husmannsfolk under Ekren. Tørris og Gjertrud var inderster i Sulstua og fikk dattera Agnes i 1 800. Tørris døde i 1803, og Gjertrud ble gift på nytt i 1805 med korporai Hans Andersen Bollgarden, f. 1 775 i Skrove. Han var bygselmann i Slapgarden søndre fra 1 808 til 1 834. Gjertrud døde i Slapgarden i 1 844. De fikk fem barn og har ei stor etter slekt (se bl. a. Slapgårdætten II i Verdalsboka, og Kulstadslekta, kap. 6 i boka til Johan Aasan jr.). Ei datter av dem, Inger Anna, ble husmannskone på Stornesset i Inndalen. Bs\ Sigrid Nilsdatter, f. 1780 i Sulstua. G. 1804 med Ole Ellevsen Ulvillen, f. 1/75 Neste bruker. Agnes og Rasmus fikk en sønn i lag:
---- 421 H&FIS-A ---- B6 2 . Rasmus Ellingsen, f. 1 783 i Sulstua. G. 1811 med Lisbet Pedersdatter Lillemo. De var indersfer i Sulstua og husmannsfolk på Rotmoen og Bjørsmoen, men havnet til slutt på Fikseaunet (Langsveet) i Leksdalen. De er fyldig omtalt under Rotmoen. Elling døde i 1797, men Agnes satt med gården fram til 1803, da svigersønnen Ole Ellevsen Ulvillen fikk bygsel. I en periode etter at hun var blitt enke for annen gang, var Peder Pedersen Indal den eldre i Sulstua og hjalp Agnes med gardsdrifta. Men i 1799 fikk Peder Indal bygsel på Lillemoen, og i 1806 bygslet han Inndal ostre. Agnes døde i 1804. Ole Ellevsen Ulvillen (1775-1832) og Sigrid Nilsdatter (1780-1835) Ole Ellevsen var født i 1775 i Ulvilla og var sønn av strandsitter Ellev Olsen Ulvillen og kone Ragnhild Olsdatter. Ole ble altså gift i 1804 med Sigrid Nilsdatter Sulstuen, dattera til den tidligere brukeren på gården, etter at han hadde fått bygsel på gården i 1803. Han dreiv gården fram til han døde i 1832. Da postruta mellom Verdal og Østersund ble satt i gang i 1824, ble Ole Ellevsen utnevnt som postbonde. Han hadde ansvar for at post ble brakt fra Sulstua til Skalstugan en gang hver uke. Men postruta var så ugunstig satt opp at postføringa alltid foregikk om natta, og postføreren dro til fjells med postveska på ryggen når de andre på gården gikk til sengs. Og det var stort sett sønnene og gårdsdrengene som måtte utføre jobben. Lensmann Jon Suul har i Verdal Historielags årbok for 1953 gitt ei detaljert skildring av de strabasiøse turene som postførerne hadde over fjellet i mørke og snøfokk. Denne tjenesten varte i nærmere sytti år før den tok slutt først på 1890-tallet. Den 29. august 1835 hadde Sulstua besøk av en prominent gjest ved åpmnga av Karl Johans veg, nemlig av Kong Karl Johan, og vi siterer fra en artikkel i Innherreds Folkeblad 100 år seinere: "Lørdag den 29. august kl. 16 kom kongen "i ønskeligt Velgaaende" til riksgrensen, hvor han "ved en opjørt særdeles smagfuld Æreport med Inscription: Folkets Kiærlighed. Din Belønning" blev mottatt av en række militære, civile og geistlige embetsmenn som "udtrykte deres underdanige Glæde over Hans Majestæts lykkelige Ankomst". Ejterat amtmannen i Nordre Trondhjems amt, Grev Trampe, hadde "lykønsket Hans Majestæt ved en tale, som Høistsamme i de naadigste Udtryk besvarede", drog kon gen med sitt store følge ledsaget av 20 gårdbrukere til hest til Sul (Sulstua) for å over natte i den gamle gjestgivergård. Det var da 800 år siden noen norsk konge hadde fart denne vei og "denforsamlede Mængde udtrykte sin Glæde ved nationale Dandse og Songe som fortsattes til langt ud paa Natten. Store Ildblus paa de omgivende Høider og en Mængde Fakter, deels anbragte paa Pæle deels baarne of den skare som omgav Stedet, udbredte en levende Belysning over Egnen".
---- 422 H&FIS-A ---- Ole og Sigrid fikk ni barn: 81. Nils, f. 1804 i Sulstua, d. 1805. 82. Agnes, f. 1 806 i Sulstua, d. 1 860. Gift 1 836 med Ole Nilsen Sulstuen, f. 1816 i Strinda, d. 1 849. De var leilendinger på Lillemoen i noen år først på 1 840-tal let, deretter inderster i Sulstua. Se mer om dem under Lillemoen. 83. Ragnhild, f. 1807 i Sulstua, d. 1811. 84. Ellev, f. 1809 i Sulstua. Gift 1829 med Ingeborg Pedersdatter Indal, f. 1806. Ellev ble gårdbruker på Inndal ostre og døde der i 1 884. 85. Nils, f. 1811 i Sulstua. G. 1 836 med Maren Olsdatter Garnes, f. 1815. Neste bruker. 86. Ragnhild, f. 1 8 1 3 i Sulstua, d. 1 858 i Ulvilla. G. 1 837 med Ole Larsen Ulvild, 87. Marta, f. 1814 i Sulstua. G. 1843 med Johannes Mortensen Kulstad, f. 1820. De var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre i noen år rundt 1 860 og sei nere inderster i Sulstua før de ble husmannsfolk i Barlia under Sundby. Marta døde i Barlia i 1 881, og i 1 883 utvandret Johannes til Amerika, dit 3 av de 6 barna deres også reiste. Han døde i Minneapolis i 1908. 88. Ole, f. 1 8 1 6 i Sulstua. Som ungkar hadde Ole barn med tre jenter før han ble gift med ei av dem i 1 841 . Det var Anne Birgitte Andersdatter, f. 1 81 7 på Byvald. Hun var datter av Anders Henriksen og kone Marta Eriksdatter, som var hus- mannsfolk under Ner-Hailem og By. Det ser ut til at familien har flyttet mye på seg, for de fire barna deres er født på Inndal østre, Sulstua og Kvelstad. Kona Anne Birgitte døde i Kvelstad i 1 847. Ole flyttet til Overhalla i 1 852 sam men med barna Anne Marta, f. 1840, og Ole, f. 1842. Han ble gift på nytt i Harran samme år med enke? og gårdeier Anne Anfinnsdatter Fiskum (Åssve), f. 1 804. Ole skal ha druknet i Namsen, og det må i så fall ha skjedd før 1 865, for da var Anne blitt enke på nytt iflg. folketellinga. Dottera Anne Marta, f. 1840, bie gift i Grong med Lars Kristoffersen, f. 1835 i Grong. Sønnen Ole, f. 1 842, utvandret til Amerika i 1 866 som Ole Åssve og skal ha levd (og døde) ugift i Amerika (se Sulstuætta). De to barna som ikke var med da Ole flyttet til Overhalla, var Serianna, f. 1844, d. 1845, og Ragnhild, f. 1846, d. 1862 på Øgstadvald. Etter som Anne Birgitte hadde ei søster Marta som var gift med Iver Ottesen på plassen Øgstadmarka, er det sannsynlig at de tok seg av nyfødte Ragnhild da mora døde i 1 847, og at hun ble boende der. De to andre barna som Ole ble far til som ungkar, var Liva Olsdatter, f. 1 838 i Slapgarden og gift i 1 863 med Ole Ellevsen Indal (Svegjerdet), og Elling Olsen, f. 1841 på Inndalsvald, d. 1850 samme sted. Mora til Elling var Anne Pedersdatter, f. 1816 og gift i 1854 med rydningsmann Haldor Nilsen på Sagmoen i Inndalsallmenningen. 89. Elling, f. 1819 i Sulstua. G. 1843 med Anne Svendsdatter Vestgård, f. 1813 i Gren. De var inderster i Sulstua østre og brukere i Austgarden i noen år. Se mer om dem der.
---- 423 H&FIS-A ---- Sigrid satt med bygselen til hun døde i 1835. Ved skiftet etter henne i 1837 arvet hvert av barna 47 spesidaler 106 6/11 skilling. Så overtok sønnen Nils Olsen. Nils Olsen Sulstuen (1811-1895) og Maren Olsdatter (1815-1875) Nils Olsen ble gift i 1836 med Maren Olsdatter Garnes, f. 1815 på Garnes. Hun var datter av Ole Pedersen Garnes (han som overlevde Garnesmordet i 1806) og kone Marta Johnsdatter. Nils fikk bygsel på Sulstua østre i 1836 og hadde gården fram til 1882. Mellom 1865 og 1875 overtok han også bygselen av Sulstua vestre og samlet dermed begge gårdene på nytt. Da Nils overtok i 1836, sto husa på begge Sul-gårdene på flata ned ved elva, og Karl Johans veg gikk der. Da Jamtlandsvegen ble anlagt ca. 1865, flyttet Nils husa på Sulstua østre opp til den nye vegen, der de står den dag i dag. Husa på vestergården ble stående på den gamle tomta så lenge det var folk der. Nils overtok også stillingen som postbonde etter far sin, og hadde sønnen Ola som postfører (se nedenfor). Det var folksomt i Sulstua på midten av 1800-tallet. I 1865 bodde hele 16 perso ner på gården; Nils og Maren med fire barn og svigersønn, og i tillegg to losjerende dagarbeidere med koner og barn, dreng, tjenestepike og gjetergut (Kristoffer Vestgård). Av besetning var det 4 hester, 10 kyr, 30 sauer, 20 geiter og 1 gris. Utsæden var halvanna tønne havre og to tønner potet. Ti år seinere var det 12 personer i hus holdningen. Fra jamtskysstida sakser vi følgende fra boka "Te byn å Levang" av jemtlendingen og historikeren Lars Larsson: "Nils i Suul, gåstgifvaren, horde til dem som ei gora mycket vasen aj sin person, men Maren, hustran, var en kvinna som kunde styra og stalla. Hon hytte til och med has tar flinkare an mannen. En gångfrågade jag om hon ville kopa min håst. "Jeg kan vel hytte med dem", hlef det Ufaga svaret. Nå, hon såg på håsten, såg viktig och hem lighetsjull ut och sa intet. Men så slog hon sig på lånden och sa: Å dåjveln kva liten trehest å lell". Det var domen det och det hlef intet byte. Det var emellertid eit vålbergat hus hos Nils och Maren, gott om husrum och alt hva man begårde. - - Ingenstådes samlades fårdmånnen som på Suul. Kornmo de till den gamla fjåll byn på kvallen efter en anstr angande fård, så var det glada lifvet dår alltid muntert och hekande och vågen till nåsta by alltfor langfor att man skulle nånnas fara forbi. Dår fanns allt hvad man behbfde. Dår fanns goda kaskar, dår glammades det och speltesfiol och dår dansade man med husets och byns unga toser Stundom togo vål båddar och sångklåder slut på Suul, men då båddade man sjålf så gott sig gora låt på matspannarna med klådespersedlar och pålsar. Fros man på den bådden så steg man upp och vårmde sig vid brasan eller kilade och drack kask."
---- 424 H&FIS-A ---- Sulstua fikk nytt kongebesøk da Kong Oscar II var innom der på kroningsreisa til Trondhjem i 1873. Og Maren, som ved Kong Karl Johans besøk på Garnes i 1835 fikk en gulldukat av kongen, fikk nå et fotografi i gave av kong Oscar, og begge disse klenodiene er fortsatt i slektas eie. Nils døde som kårmann i Sulstua i 1895 etter å ha vært enkemann siden 1875. Barn etter Nils og Maren: 81. Ole, f. 1840 i Sulstua. Han ble gift i 1881 med Elenanna Ellevsdatter Indal, f. 1847 på Inndal øvre, d. 191 1 i Sandvika. Ole Nilsen Suul overtok som leilen ding i Sulstua etter faren i 1 882, se neste bruker. 82. Sara Olina, f. 1 842 i Sulstua. Hun ble gift i 1 861 med Peter Arntsen Oksaas, f. 1830 på Bollgardsvald. Oksaas-navnet hadde han trolig med seg da han meld te flytting fra Stod til Verdal i 1 860. Peter Oksaas utvandret i 1 868, men Sara ble igjen i Sulstua. Ekteskapet deres var barnlaust, men Sara fikk dattera Marie Matelie året etter at mannen utvandret, men mens de ennå var formelt gift. Far til barnet var overvegvokter Johannes Dahl fra Melen i Jåmtland (som også var far til lærer og skoleinspektør Johannes Dahl). Marie Matelie Suul var poståpnerske i Sulstua fra 1891 til 1893. Hun ble gift i 1891 med Ole Ellingsen, f. 1866 på Kvelstadvald, som var bror til husmann Johannes Ellingsen på Reiren i Inndalen. Han reiste til Sverige i 1886 og var ved giftermålet dreng i Skalstugan. Ole Ellingsen tok Suul som slektsnavn. I 1900 var han jembanearbeider, og familien losjerte på en plass under Leira i Frol. Sara døde i Levanger i 1918. 83. Martinus (Martin), f. 1848 i Sulstua, d. 1934. Han ble gift i 1882 med enke Johanna Elisabeth Olsdatter Sandviken, f. 1 852 i Skogn, datter av Ole Andersen Mønsterhaug. Hun var enke etter Bernt Eliseus Fredriksen Sundby, som druknet ved Haga fergested i 1878. Martin Suul var forpakter på Bunes 1882-1886, fjell stuemann i Sandvika 1886-1896 og deretter leilending i Sulstua fram til 1919. Se mer om dem seinere. 84. John, f. 1853 i Sulstua, d. 1853. 85. John Nikolai, f. 1854 i Sulstua, d. 1869. I 1882 overtok Nils Olsens eldste sønn Ole Nilsen bygselen av Sulstua. Ole (Ola) Nilsen Suul (1840-1919) og Elenanna Ellevsdatter (1847-1914) Ole Nilsen ble gift i 1881 med Elenanna Ellevsdatter Indahl, f. 1847 på Indal øvre, datter av Ellev Johannessen Indal (Arstad) og Karen Arntsdatter. Elenanna var tjener og sydame i Sulstua fra 1875. Ola Suul, som han ble kalt, var også postfører og siden postbonde på ruta fra Sulstua til Skalstugan fram til denne ruta ble nedlagt i 1893. Han kunne fortelle: En vinternatt i 1870-årene kjørte han posten med hest over Skalstujjellet (Karl Johans-vegen). I Kvil-liene traffhan i måneskinnet en flokk på 5 vargei; somjulgte med sleden (en «kjibikk») og lot til å være svært interessert i hesten. Vargene hie så nærgående med sine sprang at Ole forstod de tenkte å overfalle hesten og rive den i
---- 425 H&FIS-A ---- kjel. Gla hauket, hujet og shrek for å skremme udyrene, men de lot seg ikhe skrem me. Det påståes at varger er modigere i måneskinn, når de ser skyggene av seg og tror seg tallhkere. Ola fikk i farten brekt av en bjørkvale ved vegen og slo med den omknng seg og hesten. Han fikk også løsnet den ene enden av et langt reip han hadde med og eiket det ut, så reipet drogs i buktninger etter sleden. Slik kjørte han så fort hest og redskap kunne tåle, og endelig etter en lang og anstrengende flukt oppga udy rene f orfølgelsen. Postkjøreren var helt målløs av kauk og skrål og hesten utkjørt da han endelig nådde Skalstugan. 1 Sønnen Edvard Olsen Suul var også postfører i tur med gårdsdrengene, og det var flere av drengene som avtjente militært]enesten ved at de var postdrenger i Sulstua. Etter at Jamtlandsvegen var ferdig i 1865 og fram til først på 1890-tallet hadde postbonden i Sulstua også ansvaret for postruta over Sandvika til Melen. Ola var gårdbruker i Sulstua fra 1882 til 1896. Fra 1893 til 1896 var han også poståpner i Suul. I 1896 byttet han gard med broren Martin Nilsen Suul og ble fjell stuemann i Sandvika. Om flyttinga skriver lensmann Jon M Suul i Verdal Historielags Årbok for 1984: "Våren 1896 flyttet vi fra Sulstua til Sandvika. Denne flytting bort fra fedrenegården skjedde av ufrivillige eller tilfeldige grunner Farfar som hadde bykselkontrakten på denne leilendingsgård døde i 1895 og far var ennå uten sådan kontrakt med godsei eren. Qg en tilfeldig rivning mellom bruksbestyreren og far var visst årsak nok til å forlate gården for oss. Flyttingen fore gikk den 21. april 1896, og det var på mange vis en tung dag. Jegfulgte buskapen sammen med budeia — Bergitta Arntsveet fra Vuku. Hele dagen gikk fullt ut med, og strakk ikke tilfor alt. Det var bra vognføre til Bjørndalen, og seinere bra slædeføre fram til Sandvika. Vintervegen var lagt på isen over Innssjøen fra brakketomter 11 og 12 og helt til gards, og det gikk fint å drive kreaturene over isen. Det var en dryg transport med mange hester fra nabolaget, og alt forløp uten uhell på den halvannen mil lange strekning". Elenanna døde i 1914 og Ola i 1919. Etter at Ola var blitt enkemann og helsa begyn te å skrante, var sønnen Nils midlertidig fjellstuemann et par år, deretter hadde svi gersønnen Jørgen Kristiansen From stillingen fra 1917 til 1920. Ola og Elenanna hadde fire barn: Bl . Edvard, f. "1 873 på Indal, d. 1961 . Som nevnt foran var også Edvard postfører i ungdomsåra. Om dette har han seiv fortalt at han ei vinternatt i 1 889 (han var da bare 1 5 år gammel) gikk på ski med posten etter Karl Johans-vegen over Skalstufjellet. Han hadde sovet litt utover natta i Nybygget og venta på månen. Postveska bar han i akselreimer på ryggen. Ved riksgrensa aust for Hansmyra møtte han en ulveflokk på 6 dyr. Det var måneskinn, og udyra var ikke redde, men sprang omkring og viste stor interesse for ham. For å skremme dem kauka, huja og slo Edvard skistaven mot skiene så det smalt, og kom seg velberga fram ti! Skalstugan. Til vanlig var postveska så tung at børsa ble hengende hjemme, men
---- 426 H&FIS-A ---- etter denne turen drog Edvard aldri av garde uten at børsa var med. 2 I 1 892 tok han fatt på infanteriets underoffiserskole og ble uteksaminert i 1 894. Han ble ansatt som fastlønnet sersjant og passerte gradene som furer, kommandersersjant og fanejunker. Han deltok som befal i 1905, og i 1906 ble han tildelt Kong Haakon Vils kroningsmedalje. Fra 1912 til 1930 var han sjef for 13. kompani ved IR 13. Han slutta som militær i 1933. I det sivile var Edvard Suul først han delsbetjent ved Vuku Forbruksforening fra 1 895 og dreiv i noen år også landhan del for egen regning på Bredingsberg, men gikk konkurs i 1902. I noen år var han også tolloppsynsmann ved Ådalsvollen tollstasjon, før han i 1 908 overtok går den Brannhaugen søndre etter svigerforeldra Elisabet og Ole Volen. Han ble nem lig gift i 1 897 med Marta Olsdatter Volen, f. 1 847, men ble enkemann allerede i 1 91 1 . I en kortere periode i 1 920 var Edvard Suul også fjellstuemann i Sandvika etter Jørgen From, og ble avløst av Erik Eriksson. Edvard Suul var politisk aktiv og var med i herredsstyret som representant for Venstre sammenhengende fra 1913 til 1945 med unntak av okkupasjonsåra. Fra 1919 til 1928 var han formanns kapsmedlem, og hadde ellers ei rekke offentlige tillitsverv. Seks barn. Nils, f. 1882 i Sulstua. Han ble gift i 1906 med Ragna Ellevsdatter Indahl, f. 1 883 i Kårenget, d. 1 976. Nils Suul ble gårdbruker på Lillemoen, se mer om han der. B 2 Jon Marius, f. 1 884 i Sulstua. Som de fleste andre som hadde sin oppvekst på landsbygda på den tida, startet også John M. Suul sin yrkeskarriere som gjeter. Han begynte å gjete sauene i Sulstua allerede som sjuåring, og var gjeter hver sommer fram til han var konfirmert. Han beskriver seiv gjeterlivet sitt i den før nevn te artikkelen i historielagets årbok for 1984. I åra 1904-1907 gikk han på Trondhjemske Brigades Underoffisersskole og utdanna seg til offiser. I 1910 ble han ansatt som betjent hos lensmannen i Verdal. I perioden 1 91 3-1931 var han ansatt i forskjellige stillinger i Hæren ved siden av stillingen som lensmannsbetjent. Han søkte avskjed som offiser da han ble ansatt som lensmann i Verda! i 1938. Han ble avsatt av nazistene i 1943, ble arrestert og satt i tysk fangenskap på Falstad fra 1943 til frigjøringa i 1945. Da ble han gjeninnsett som lensmann og hadde stillingen til 1955. Jon Suul samlet og skreiv ned masse stoff av kultur- og lokalhistorisk verdi og skreiv en rekke artikler om slike emner i forskjellige tidsskrif ter. En større avhandling om "Gamle stier og kløvjeveier i Verdal" og "De eldste kjø reveier j Verdal" finnes i manuskript i Universitetsbiblioteket i Trondheim. Her finnes også et manuskript om holmgangen mellom Gunnlaug Ormstunga og Skalderavn i 1012. B 3 Jon Suul hadde kunstneriske anlegg, spesielt som treskjærer. Ved Trøndelagsutstillinga i 1930 fikk han sølvmedalje. Etter oppdrag av professor J. Holmgren utførte han billedskjæringene ved restaureringen av Stiklestad kirke i 1930. Av andre treskjærerarbeider kan nevnes døpefonter i Vuku kirke og Vinne kirke, veggrelieff i en skole på Island og et krusifiks til Porkkala kirke i Finland. Jon Suul var medlem av flere kommunale nemnder. Han var også med i styret for bl. a. Verdal Sparebank og Verdal historielag, i Stiklestadnemnda og i Rådet for Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag. Han var pådriver for "Spelet" på
---- 427 H&FIS-A ---- Stiklestad, som ble oppført første gang i 1954. Av æresbevisninger ble han tildelt Krigsdeltakermedaljen, Ridderkorset av den Islandske Falks Orden og Jåmthelandia medaljen i gull. Jon Suul ble gift i 1 91 3 med Laura Otilie Olufsdatter Rygh, f. 1882, d. 1 969, dot- ter av Oluf Rygh og Louise Olsdatter, født Høilo. De fikk sju barn, og flere av dem arvet farens kunstneriske evner. Her må kanskje spesielt nevnes de to sønnene Oddmund og Torgeir: Oddmund Suul (1914-1977), utdannet arkitekt, var byplansjef i Trondheim i over 30 år. I 1949 tok han initiativ til dannelsen av Verdal Historielag, og var lagets for- mann fra starten og fram til sin død. I 1 967 kjøpte han tilbake slektsgården Sulstua, som i dag eies og drives av hans datter Ulla og hennes mann Arvid Wold. Torgeir Flekk Suul, også han arkitekt, var leder for Trondheim Domkirkes restaure ringsarbeider. Han har også tegnet Verdalsøra kapell, bygd i 1969. Jon Suul døde plutselig den 18. mai 1961 på Inndal østre, i begravelsen til Anna Indahl, som var søskenbarnet hans. 84. Maren, f. 1888 i Sulstua. Hun ble gift i 1915 med Jørgen Johannes Kristiansen From, f. 1 880 i Overhalla. Jørgen From var fjellstuemann i Sandvika fram til 1 920, deretter var han ei tid hjelpetolloppsynsmann på Ådalsvollen. I 1923 kjøpte han Sandnesset i Sul og bygde hus på Bjørkenget ved Lillemoen. Maren døde i 1948. Jørgen From forulykket i 1958 under riving av et sommerfjøs på Sandnesset. Martin (Martinus) Nilsen Suul (1848-1934) og Johanna Elisabeth Olsdatter (1852-1921) Martin Nilsen Suul var født i Sulstua i 1848 som sønn av Nils Olsen og Maren Olsdatter. Han ble gift i 1882 med enke Johanna Elisabeth Olsdatter Sandviken (Mønsterhaug), f. 1852 i Skogn. Hun var enke etter Bernt Eliseus Fredriksen Sundby, som hun ble gift med i 1877 og som døde i 1878 (druknet i Verdalselva ved Haga). Johanna Elisabeth var taus hos Mikal Sevaldsen i Sandvika ved giftermålet. Martin Suul forpaktet Bunes i Leksdalen fra 1882 til 1886. Så flyttet de til Sandvika, der Martin ble fjellstuemann etter Mikal Sevaldsen, som ble forpakter på Bunes. I 1896 byttet Martin, som før nevnt, gard med broren Ola Nilsen Suul og ble lei lending i Sulstua i stedet. Han fikk kontrakt på livstid mot ei årlig avgift på 205 kro ner samt kår til søstra Sara. Kåret bestod av for til 1 ku og 1 sau, samt hus og ved. Fra 1896 til 1919 var Martin også poståpner i Sulstuen poståpneri. Martin Suul hadde en sønn før ekteskapet: Bl 0 . Anton Aamo, f. 1881 på Fersdalen. Mora var Marit Andreasdatter Aamo fra Amoen. Anton Aamo kom som 1 6-åring til Garnes som skyssgutt og dreng. Siden ble han handelsbetjent hos Nils Garnes og tok med tida over "Garnes-bua" og dreiv den til 1916. I 1913 ble han gift med menighetssøster Anette Johansdatter Stene, f. 1 883 på Bakklandet, Trondheim. Hun var datter av Johan Stene (fra Asen) og Marta Andreasdatter Fleskhusvald, (f. 1 854), som bodde på Ronglan i Sjøbygda. I åra 1916-1919 dreiv Aamo forretning på Korstad i Hegra. I 1919 kjøpte han
---- 428 H&FIS-A ---- Nøisomhed, gnr. 105, bnr. 7 i Stjørdal og hadde forretning der til 1925. Så ble han handelsmann i Ulvilla, og fra 1930 filialbestyrer for Verdal Samvirkelag filial i Ulvilla. Martin og Johanna fikk seks barn: 82. Maren Elisabet, f. 1883 i Bunes, d. 1930. G. 1 906 med Petter Marius Johansen Stene, f. 1 876. Gårdbruker i Nord-Steine fra 1908. 83. Melta/Julius, f. 1885 i Bunes, d. 1973. Ugift. Eier og bruker i Sulstua fra 1919 sammen med broren John Nelius. Me ka I Suul var også poståpner ved Sul post åpneri fra 1919 til 1 965. Han var ugift, men hadde dattera Maren Suul (f. 1942) med Valborg From i Bjørkenget. Maren ble gift med Magne Kristian Nessemo, f. 1932, d. 2007. De hadde egen heim ved Lysthaugen. 84. Ingeborg Matea, f. 1888 i Sandvika, d. 1960. G. 1914 med Erik Eriksson, f. 1888 i Kall, d. 1966. Besfyrer av Statens Fjellstue i Sandvika fra 1923. 85. Nils, f. 1890 i Sandvika, d. 1891. 86. Marie Johanne, f. 1 892 i Sandvika. G. 1 91 6 med Georg Ottosen Moe, f. 1 894 i Grong. 87. John Nelius, f. 1894 i Sandvika. G. 1922 med Bergljot Anneusdatter Indal, f. 1900 på Inndal østre. Eier og bruker i Sulstua fra 1919. I 1917 ble gården taksert med henblikk på salg. Fra kommunens takstprotokoll site res: Befaret 17/9 17: Sulstuen Sulstuen østre gnr 230 bnr 1, av skyld 5 mark 35 øre Sulstuen vestre gnr 231 bnr 1, av skyld 4 mark 58 øre, brukes f. t. av Martin Suul (69 aar) paa levetidskontrakt for sig og hustru (65 aar). Aarlig avgift kr 205. Efter Saras (81 aar) død kr 220. Saras kaar opførtfor 1 ko, 2 smaajæ, husvær og ved. Undtat Nordinsvold der f. t. er bortbykslet til Ole Suul, Sandviken. Takst: Crk. 180 mad plogvendt a 35,- Kr 6.300 40 - engslaat a 20,- 800 30 - skogsland a 10,- 300 300 - skog a 20,- 6.000 kusene 6.000 Kr 19A00 + kaar til Sara Kr 1.500 * kontraktsfradrag Kr 2.200 3./00 Forlangende Kr 15./00 -jemten tusinde, syv hundrede krona Forlangendet vedtat 19/1 1919. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 429 H&FIS-A ---- Fra Sulstua sommeren 1940. Personene på bildet er fra v.: Ved hesten Olaf Berntsen, videre Bergljot Suul, Ingeborg Petersen, født Indahl, Magnhild Eng, Ingeborg Kvilekval, født Petersen, Andreas Hybertsen, Henrik E. Petersen og Christian E. Petersen. f o io. Annar e. Petersen. Salg besluttet i herredsstyremøte 24 marts 1919. Kjøpesummen ordnet ved pantobligation til Verdals kommune av 1. juli 1919. Skjøte utjærdiget 9/7 19 til Mikal Suul og John Suul paa kr. 15.700 og kaar til Martin Suul og hustru. John Nelius Martinsen Suul (1894-1980) og Bergljot Anneusdatter (1900-1979) John Nelius Suul var født i 1894 i Sandvika og var sønn av Martin Nilsen Suul og kone Johanna Elisabeth Olsdatter. Han og broren Mikal kjøpte, som anført ovenfor, Sulstua av Verdal kommune i 1919. John ble gift i 1922 med Bergljot Anneusdatter Indal, f. 1900. Hun var datter av Anneus Indahl på Inndal østre. <i\ John og Bergljot hadde ingen barn. Som eldre flyttet de og Mikal til kår boligen "Arnenget", oppført vest for går den i 1946. i" : I 1967 ble Sulstua kjøpt av byplan sjef Oddmund Suul, Trondheim. Petter I. Lindseth var forpakter i mange år. Bergljot, Mikal og John Nelius Suul med ei natts fangst av røye i Innsvatnet. Fiske var matauk i Sulstua. Eiere og brukere i dag er Oddmund Suuls datter Ulla Suul og Arvid Wold. Foto: Henrik E. Petersen
---- 430 H&FIS-A ---- SULSTUA VESTRE Ole Pedersen Sulstuen (1733-1813) og Ingeborg Olsdatter (1736-1814) Ole Pedersen var muligens sønn av Peder Jørgensen i Austgarden. Han ble gift i 1778 med Ingeborg Olsdatter Slapgård, f. 1736, datter av Ole Larsen Breding og enke etter Arnt Tørrissen Sulstuen, som døde i 1771. De hadde ingen barn sammen, men Ingeborg hadde fem barn i 1. ekteskap: 81. Ingeborg Arntsdatter, f. 1761, d. 1769. 82. Ole Arntsen, f. 1 763 i Sulstua, d. 1815. Han ble gift i 1 787 med søskenbarnet Anne Larsdatter, f. 1753, d. 1845. De ble brukere i Karlgarden (Asen). 83. Magnhild Arntsdatter, f. 1765 i Sulstua, d. 1773. 84. Ingeborg Arntsdatter, f. 1769 i Sulstua, d. 1773. 85. Mali Arntsdatter, f. 1 771 i Sulstua. Sannsynligvis gift to ganger, siste gang i 1 804 med Esten Jonsson Medstugan, f. 1 777. Neste brukere. Ole Pedersen døde i 1813 og Ingeborg i 1814. Esten Jonsson (Johnsen) (1777-1833) og Mali Arntsdatter (1771-1845) Det var trolig Arnt Tørrisens Sulstuens datter Mali og hennes mann Esten Johnsen som overtok som brukere etter Ole Pedersen. De er oppført som brukere der ved fol ketellrnga for 1815, og i skattelista for 1820 er Esten oppført som leilendrng. Verken Mali eller Esten bor i Verdal i 1801, og vi er kommet fram til at Esten var født i Medstugan i 1777 som sønn av Jon Estensson og hans hustru Mana Nilsdotter. I Jåmtlands låns mimstnalregister er videre anført at Esten Jonsson, Medstugan, Åre og ånkan Malm Aronsdotter, Skalstugan, giftet seg med vigsel i Skalstugan 16.4.1804. Mali skal etter dette ha vært gift før, men hennes første giftermål finnes verken i Verdal eller Jåmtland. Esten døde i Sulstua i 1833. Han hadde da for lengst overlatt gården til neste bru ker, som nevnes som forpakter i 1825 og gardmann i 1829. Mali døde som kårkone i Sulstua i 1845. Ved folketellmga 1815 står de oppført med tre barn, men de 2 eldste er trolig fos terbarn: 81. Grete, 19 år. Ingen sikre opplysninger, men mon tro det er hun som i 1 8 1 8 ble gift med Tarald Andersen og ble gardkone på Brenna. I så fall var hun datter av Peder Pedersen Indal d. e., som var bruker i Sulstua østre 1797-1799. 82. Peder, 17 år. Ingen sikre opplysninger om ham heller, men det er trolig han som vi finner som neste bruker. 83. Ingeborg, 1 1 år (født 15.8.1 804 i Skalstugan, d. 1 894 i Medstugan). Ingeborg ble gift i 1834 med Ole Johannessen Indal, f. 1805 på Molberg. De flyttet til Sverige i 1 857. Se mer om familien på Inndalsplassen under Inndal østre.
---- 431 H&FIS-A ---- Peder Pedersen Sulstuen (1798-1873) og Brynild Olsdatter (1781-1867) Peder Pedersen Sulstuen var født i 1798. Vi er usikre på hans opphav, men foreldra hans kan ha vært ugifte Peder Arntsen fra Sverige og Ragnhild Olsdatter Ner- Hallemsvald. Vi finner verken Peder eller foreldrene i Verdal ved folketellinga 1801. Hvis vi forutsetter av opphavet er rett, ble mora gift i 1803 med John Johnsen Bjartnesvald, husmann under Bjartnes, og Peder bodde sammen med dem i 1815. Han ble gift i 1825 med Brynhild Olsdatter Steen (Stene), f. 1781 i Strinda. Det var nok Brynild (Brøndel) Olsdatter Bostadtrøen, datter av husmann Ole Larsen og Sin Larsdatter, og som har fått utflytting fra Strinda/Malvik til Sør-Steine i Verdal i 1825 sammen med sin sønn Ole Nilsen, 8 år. Han var født i 1817 på Bostadtrøen i Malvik, og far hans var ungkar og soldat Nils Jonsen fra Byneset. Peder var som nevnt oppført som forpakter på gården i 1825. I 1835 hadde han en besetning på 1 hest, 4 storfe, 10 sauer og 6 geiter, og utsæden var på x k tønne bygg, 1 tønne havre og 1 tønne potet. De hadde bare ett barn, sønnen Peder, som ble født og døde i 1829. Hvor lenge Peder og Brynild var brukere på gården, er ikke kjent. I 1865 var de blitt kårfolk, og Enk Larsen Indal hadde overtatt som bruker. Peder døde som legds lem på Brenna i 1873 etter at Brynild var død i 1867. Det er nok gravferda til Peder som blir omtalt i en artikkel gjenfortalt av Nils Suul i Verdal Historielags Årbok 1953, og som vi tillater oss å gjengi her: En lystig dobbel likferd fra Sul i 1873: Fjellgrenda Sul ligger 3 mil fra Vuku Virke. Grenda har alltid vært en gjennom gangsgrend mot Jåmtland. Vegforholdene har skiftet flere gonger ved vegomlegning er fra kløvjeveg ut 1700-tallet til forbedrede kjøreveger på 1800-tallet, likesom års tidene ofte har vært avgj ørende for framkomsten. Begravelser av grendas beboere var fra gammel tid et stort slit for folk og hester på kløvjeveg over fjellene, noe som endelig opphørte ved de forbedrede kjøreveger, sær lig etter at den ny este veg ble bygget i årene 1858 til 1865. Gleden over at de gamle transportvanskeligheter var overvunnet var nok til en viss grad årsak til den lette stemning under den likferd som her blir gjenfortalt etter en forlengst avdød deltoker «Per Malisa» (Veststiin) var en gammel legdkall uten nære pårørende. Hans «legd» rakk fra Inndalen til Sul, men det bry som hans legd var for legdens folk tok nå sin ende, idet han endelig var død i Sul og lå på «likstrå». En gammel kjerring som hette Kirsti og bodde i Vestgarden, lå også dødelig syk, og grendas folk ble da enig om å vente til hun var død, så kunne likferda foregå med begge samtidig, og så ble det. Det ville henge igjen fra eldre tid at det foruten mat skulle være brennevin også i begravelser. Mat hadde enhver med seg som «senninger», og tilstrekkelig brennevin ble tilrådd, nemlig 1 ankar til bruk i Sul og 1 ankar til bruk undervegs. 1 gammel tid var det naturlig for sulingene i likferd å raste på Stubbe. Før vegen kom i elvdalen gjennom Sogna, hugg man om sommeren bare en flåte i Kløyvdalen og fløytet likkis te med folk utover til Steinsengene. På denne strekning er det ingen fosser På Stubbe ble det kjørdonskifte og rast og her plaserte man nå ankar nr. 2. Likferda tok til på SULSTUA
---- 432 H&FIS-A ---- Brennmoen og folk motte opp tidlig på morgenen som vanlig. Før avreisen ble det mat og likeså «jalmålssup», som i dette tilfelle ble mer enn vanlig stor, den var nok «dob bel» likesom «likfala». Den nødvendige tidlige avreise for den lange vegs skyld ble nok derav noe forsinket. Det var i slikt tilfelle nødvendig å ha 2 likkjørere med hver sin hest og vogn. Likkjøreme hette Johan og Hans. Johan var sønn av avdøde Kirsti og skulle kjøre henne. De var begge lystige karer, og på grunn av «falmålssupen» visstnok mer enn vanlig, og de ble enig om å «kappkjøre». Da ingen forhindret det, la de avgarde begge samtidig, og de øvrige i følget fulgte etter. Hans fikk straks forspranget, som økte godt så han var langt for an de øvrige, da han var kommet ut i Inndalsgrenda. På Garnes snudde han og kjørte tilbake imot for å se hvor langt de øvrige iferden var etter. På Inndalsåkrene fikk han øye på dan, men da han der bråsnudde på vegen, veltet han både vognen og likkista i veggrøfta. Uten hjelp gikk han straks igang med å velte opp både vogn og last, men det var ikke så enkelt, og skynde seg måtte han. Han fikk da først veltet opp vogna, men likkista var verre åfå på igjen. Under store anstrengelser og med oppby deisen av alle sine kref ter fikk han også likkista opp på vognen igjen, men herunder skal han ha sagt (like som henvendt til liket): «Du hi nu vern 'i 5....S låg me'n gong, men at æ' skull'få møas me 1 dæ' son i dag, det ha' æ' itt' trudd!» — Følget var nå kommet nær innpå, og det var såvidt Hans kom seg unna og beholdt teten, og så gikk det «hurra bas» videre. Ftter å ha passert Steinselva ble det som ordnet var en kort rast på Stubbe. Her ble det «kvesset på» humøret av ankar nummer 2, og kappkjøringa kunne fort sette. Den videre start foregikk på samme måte, og farten var som før Nedover Østnesbakkene var det bratt veg og tildels grove kavel som stakk opp i den vass gravne og hompige vegen, så «kistan høfsa» og hver gang hørtes «domp i domp». Nå var det ikke langt igjen til Østnes gard, som lå nær «ferjestaden», og her lå de 2 kappkjørere ved siden av hverandre, men i det samme de skulle kjøre inn gjennom gardsplassen, kjørte den ene av dan (hvan huskes ikke) fast i nava på uthuset og las set ble forrrokket, mens den andre kjørte forbi med sin last ned til ferja. Dermed var kappkjøringa foreløpig forbi. Overfarten over elva på ferje tok sin tid. Herunder ble en av følget — «Marja-Ola» — av de andre innestengt iferjemannsstua, da han ansåesfor å være for upassende til å folge lenger. Men da siste ferjetur var ute i elva, kom «Marja-Ola» seg utfrafer jemannsstua og la til å vade med klæme på utover i elva. Ferjemannen måtte da snu for å berge ham og tok ham opp i ferja, og alle kom over. Det var nå ikke langt igjen til kirkegården, men likkj ører en Johan ville først ha seg en røyk, stoppet på pipa og tendte den, men seiv om han var kjent for å være snar, tok det dog htt tid, for han brukte gammeldags «eldfon> («stål, flint og knøsk»). Hans fikk således pånytt forsprang og kom først til kirkegården. 'Her ved kirka foregikk de to gravlegginger på vanlig vis. Presten, som forretta ved gravlegginga, var ikke nevnt i denne historie. «Marja-Ola» var også av dan som ville se ned i grava, men det var heldig at en annen tok fatt i ham, ellers hadde han stupt ned i grava.
---- 433 H&FIS-A ---- Om tilbakereisen er det å fortette at den gikk samme veg over elva opp Østnesbakkene og til Stubbe. Her ble som vanlig rastet på nytt og forfrisknmger inn tatt, — litt mat, men mer drikke av ankar nr. 2. Ved den videre start derifrå var tys dagen gått. På heimvegen ble det kappkjøring av såvel den ene som den andre iføl get. I Rotmomoen hvor vegen går nokså nær ut mot elvemelen, var «OV Ellensa Lisjmoa» så uheldig å kjøre utover melen i mørket og ned i elva. Det måtte hentes «løs og løkt» fra Rotmoen, og det viste seg da at Ola med kona «Ynber» sat i kjær ra, men hesten stod «attabak» i armene og Ola ropte «arras». Det lyktes også å få Ola og «Ynber» med hest og vogn opp på vegen igjen, og dermed bar det fort etter Denne «døbbel-likfala» endte med tilbakekomst til Sul med alle levende i god behold. Hva som senere foregikk er ikke fortalt. «Hysj», sa 'n Krestafer, «slekt e da it' no 1 å snakk' om». Brymlds sønn Ole Nilsen ble gift i 1836 med Agnes Olsdatter Sulstuen, f. 1806. De var leilendmger på Lillemoen i noen år før de ble mderster i Sulstua, der Ole døde i 1849. Om etterkommerne deres, se under Lillemoen. Erik Larsen Indal (1798-1881) og Beret Marta Hansdatter (1803-1898) Erik Larsen var iødt på Gjermstadvald i 1798 og var sønn av husmann Lars Nilsen og kone Catharina Enksdatter, som var husmannsfolk i Bergstua i Inndalen. Han ble gift i 1828 med Beret Marta Hansdatter Efskind, f. 1803. Hun var datter av skolelæ rer Hans Efskind. Erik hadde en sønn før giftermålet: B°. Nils, f. 1 823 på Inndal vestre. Mora var Gunnhild Guttormsdatter, f. 1791 i Færen, foreldre nybygger Guttorm Olsen Amoen og kone Beret Larsdatter. (Gunnhild ble gift med Elling Pedersen Indal i 1831). Barnet døde i Bergstua i Inndalen i 1 825. Barn i ekteskapet Bl . Lars, f. 1 828 i Midt-Grundan, d. 1 848 i Inndalen. 82. Hans, f. 1831 på Arstad. G. 1855 Maria Pedersdatter Årsradvald, f. 1821 på Helgåsen av foreldre Peder Larsen Helgas og Sirianna Bårdsdatter. Han fikk byg sel som husmann i Vaterholmen i 1 860, var forpakter på Brenna ca. 1 865 og i Vester-Guddingan fra 1 876. Se mer om han under disse stedene. 85. Ole, f. 1 845 på Dillvaldet. I 1 873 gift med Grete Petrine Paulsdatter, f. 1 856 på Bergsvald av ugifte foreldre, kavalleriløytnant Paul A. Holmboe og Paulina Olsdatter Bergsvald. Grete og Ole var husmannsfolk på Kvernmovald (Bjørsmoen) fra ca. 1 880. I mai 1 902 forulykket Ole under tømmerrulling i Kverna. Se mer om dem under Bjørsmoen.
---- 434 H&FIS-A ---- Vi kan ikke med sikkerhet fastslå når Enk Larsen kom med familien til Sulstua, men før de kom dit hadde de vært inderster flere steder i Vuku, sist på en plass under Dillan, der de bodde i 1845. Ved folketellinga 1865 hadde de 2 hester, 4 storfe og 12 sauer. Mellom 1865 og 1875 ble Erik og Beret Marta kårfolk. Bygselen ble da overtatt av Nils Olsen i Sulstua ostre, og siden har begge gårdene vært drevet som én gard. Enk døde som kårmann i Sulstua i 1881, mens Beret Marta bodde hos sønnen Hans Eriksen i Guddingan de siste årene av sitt liv og døde der i 1898. Frådelte bruk: ÅDALSVOLLEN GNR. 230, BNR. 5-8. Ådalsvollen var heimseter og seinere husmannsplass under Sulstua fram til den ble utskilt som eget bruk ved skylddelmgsforretnmg av 19.10.1914, tinglyst 16.3.1918. Kjente brukere: Rasmus Mikkelsen (1778-1846) og Kjersti Nilsdatter (1777-1866) Rasmus Mikkelsen var født i 1776 og var sønn av Mikkel Larsen Lindset. 1 1800 ble han gift med Kjersti Nilsdatter Lillemoen, f. 1777. Kjersti var datter av Nils Olsen Sul (Brenden) og Beret Svendsdatter. Fra 1801 til ca. 1807/08 var de inderster i Sulstua vestre, så på Lillemoen i noen år før de ble husmannsfolk på Reiren i Inndalen. Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og i 1822 og noen år framover var de hus mannsfolk under Sulstua, sannsynligvis på Ådalsvollen. Men da dattera Gunhild gif tet seg i 1835, bodde de på Sandnesset. Siden må de ha flyttet til Brenna, etter som Rasmus er oppført som leilending da han døde på Brenna i 1846. Kirsti døde hos dat ter og svigersønn på Reiren i 1866. Se mer om familien under Brenna. Bardo Johnsen (1796-1865) og Kjerstina Andersdatter (1798-1863) Bardo Johnsen Garnes kom som husmann til Ådalsvollen i 1846 etter tidligere å ha vært husmann under Molden og Garnes (se mer om dem under disse plassene). Kjerstina døde på Ådalsvollen i 1863 og Bardo samme sted i 1865, begge kalles da fattiglemmer. Om etterslekta deres - se Garberg under Garnes.
---- 435 H&FIS-A ---- Paul Olsen (1822-1890) og Sirianna Johannesdatter (1824-1906) var husmannfolk på Ådalsvollen mellom 1860 og 1865. Paul, som også ble kalt "Ræv- Pål" fordi han var en dyktig revejeger, var født i Bergstua i Inndalen, og de var hus mannsfolk der på 1850-tallet, seinere var de inderster på Brenna før de kom til Ådals vollen. Siden losjerte de på Skavhaugg nedre, Tømte og Stormoen. De flyttet til Sverige og bodde sannsynligvis i Kall resten av livet. Se mer om familien under Bergstua. Førnevnte Bardos Johnsens sønn, Rasmus Bardosen, ble husmann på Ådalsvollen etter at Åge Johansen hadde bodd der i noen år mellom 1865 og 1875. Åge hadde før bodd på en plass ved Innsvatnet, og flyttet siden til Brannåsen i Ness. Rasmus Bardosen (1830-1898) og Serianna Andersdatter (1839-1927) Rasmus Bardosen kom til Ådalsvollen fra posten som fjellstuemann i Nybygget, og var overvegvokter fram til 1891-92, da han ble leilending på Brenna. Om Rasmus og familien, se under Nybygget og Brenna. Ole Olsen Tømte (1861-1918) og !) Ingeborg Anna Johannesdatter (1865-1896), 2) Ingeborg Anna Eriksdatter (1866-1907) Ole Olsen Tømte var født i 1861 i Tømte av foreldre Ole Eriksen og Marta Olsdatter. Han var gjetergutt hos bestefaren i Tømte i 1875. I 1891 ble han gift med Ingeborg Anna Johannesdatter Østgård, f. 1865 i Austgarden, datter av Johannes Pedersen Østgård (Helgas) og kone Ragnhild Olsdatter. De bodde først i Austgarden og kom til Ådalsvollen i 1894-95. Ingeborg Anna fikk tæring og døde i 1896, et halvt år etter at hun hadde født det tredje barnet (som forøvng døde før henne). I 1898 flyttet Ole til Tømte og overtok denne gården, og ble gift på nytt i 1899 med søskenbarnet Ingeborg Anna Eriksdatter Haugdal, f. 1866, datter av Erik Andreassen og kone Anne Olsdatter på Haugdal. I dette ekteskapet var det to barn. Kone nr. 2 fikk også tæring og døde i 1907, men Ole levde til 1918 og døde som kårmann i Tømte. Barn: Bk. Marie Johanna, f. 1892 i Austgarden. Hun bodde hos faren i Tømte i 1900. I 1910 utvandret hun til Missoula, Montana. Gift med Johannes Haugan/Tætli iflg. skifte 13.3.1915. B2 1 . Ragnhild, f. 1 894 i Austgarden. Død 9 måneder gammel. B 3'. Ragnhild, f. 1 896 på Ådalsvollen. Død 4 måneder gammel. B4 2 . Ole, f. 1899 i Tømte. I Tømte i 1900. Sinnssyk, på Rotvoll v/skifte 2.7.1919. B5 2 . August, f. 1903 i Tømte. Død 2 uker gammel. Olaus Olsen Østgård (1864-1932) og Paulina Johannesdatter (1859-1907) Olaus Olsen var født på husmannsplassen Vollan på Årstadbakkan i 1864 og var sønn av Ole Olsen Årstadvald og kone Mali Andorsdatter. I 1887 ble han gift med Paulina Johannesdatter Østgaard, f. 1859 i Austgarden. De bodde først på Vollan, og kom til Ådalsvollen i 1897. Paulina døde der i 1907. Olaus ble leilending i Austgarden ca 1910.
---- 436 H&FIS-A ---- Søren Jensen Rygg (1860-1940) og Sveinsdatter, født Opsahl (1865-1905), 2) Inez Henrika Charlotta, født Larsson (1877-) Etter at Olaus Olsen flyttet fra Ådalsvollen, ble plassen bygslet på åremål til tollbe styrer Søren Rygg for en avgift på kr 100,- pr. år. 1 1918 kjøpte Rygg eiendommen av Verdal kommune for 2200 kroner, skjøte dat. 25.6.1919. Av takstprotokollen forut for salget går det fram at eiendommen da bestod av 17 mål plogland, 18 mål slåtte land og 70 mål skog. Påstående hus ble verdsatt til 70 kroner! Se mer om familien under Ådalsvollen tollstasjon. Bjørn Opsal Rygg (1897-1984) og Signe Olsdatter, født Haugdal (1893-1989) Bjørn Opsal Rygg overtok Ådalsvollen etter far sin ca. 1929. Om ham og familien hans, se Ådalsvollen Tollstasjon. NYBYGGET (KONGSSTUA) GNR. 230, BNR. 6. » v- * ri S Nybygget. Bildet utlånt fra Stiklestad Museui Nybygget var det første bruket som ble bygd opp i daværende Inns eller Sul allmen ning, som var eid av Værdalsgodset. Det ble til i forbindelse med anlegget av Karl Johans veg, og lå omtrent midtveis mellom Sul og svenskegrensa.
---- 437 H&FIS-A ---- I 1832 ble det opprettet kontrakt mellom bestyrerne av veganlegget og Nikolai Jenssen, daværende eier av Værdalsgodset, om bruk av tomta hvor det "paa Sulfjeldet nu opforte Nybygge er anlagt". Kontrakten var som folger: Undertegnede, Bestyrer ajVeianlegget paa Suulfjeldet i Verdalen, Ritmester Krogh og Ingenieurlieutnant Tønder, paa det OJjendiges Vægne og med sammes samtykke, og jeg Nicolai Jenssen, som for tiden Eier af det saakalte Værdalske Jordegods, erkjende herved at have indgaaet og oprættet folgende Forming: I. Mod en Aarlig Ajgivt, fra 183/ Aars Begyndelse, aj 60 sk. Sexti Skilling til mig Jenssen eller tilkommende Eier af Godset, tilstaaes det Ojjentlige: a) aj den Tomt hvorpaa det paa Suulfjeldet paa min, Jenssens, Eiendomsgrund, nu opjørte Nybygget er anlagt. b) at lade indhegne og benytte den ombemeldte Nybygge nærmest beliggende dyrk bare Mark og Myrer. c) i bemælte Nybygge at etablere en Opsidder, der fra min, Jenssens, og tilkom mende Grundeieres Tid indrømmes: 1. At matte slaae og ajhøste de omkring Nybygget beliggende Myrstrækninger, som aj andre ikke hidtil have været tagne i Brug og Besiddelse og, 2. I Suulfjeldet at maatte tåge den jornødne Brændsel og Veed af selvtørrede og ned jaldne Træer. 11. Det tilkommer det Ojjentlige at besikte [beskikke?] Opsiddeme i bemelte Nybygge, og med Samme at Oprætte en saadan Kontract, der kan sikkre Overholdelsen aj kvad der ovenjor under I ste post er bestemt, og hvorfor Grundeieren henholder sig til det Ojjentlige. 111. Skulde Opsidderen paa Nybygget overskride de samme i Iste Post bevilgede Rettigheder, er Grundeieren berettiget til at jordre, at han til Lovens første Faredag til hvilken lovlig Opsigelse kan gives ham, jraviger Pladsen, paa hvilket det Ojjentlige da kan indsætte en ny Opsidder. IV Skulde Nybygget henstaa übeboet i tvende hinanden paajølgende aar, ophøre de Eorpligtelser og Servituder som ved denne Kontract ert paabundne Grundeieren. Aj nærværende Kontract, som efter at wære tinglest, jorbliver i det Offentliges Værge, meddeler det Ojjentlige meg Jenssen, en Verifisert Gjenpart. Throndhjem den 20de Maris 1832 Krogh Tønder N. Jenssen Overstaaende Kontract ansees herved, i medhold at Kongelig naadigst Resolusjon av Ili fm. for det Ojjentliges vedkommende approberet. Den Kongelige Norske Regjerings Justits- og Politie-Departement, Christiania den Ute april 1833. Sibbern K. Arntzen
---- 438 H&FIS-A ---- Den første oppsitteren i Nybygget var Hans Kieldsen. Hans Kieldsen (1792-1840) og Ingeborg Olsdatter (ca. 1780-1843)?? Hvem Hans Kieldsen var, veit vi lite og ingen ting om, bortsett fra at han angivelig skal ha vært vestgøte (fra Sør-Sverige) eller dansk. Kanskje var han en militær som var med under bygginga av Karl Johans veg. Han var gift, men vi veit ikke sikkert hva konas fullstendige navn var. Hun er bare nevnt som Kieldsens enke i tilgi engelige skrifter. Vi må gå ut fra Kieldsen ble ansatt som bestyrer samtidig som fjellstua var ferdig (rundt 1832), og i 1835 var det en besetning på 1 ku, 2 sauer og 2 geiter i Nybygget. Hans Kieldsen døde i 1840. Hvor lenge enka ble boende i Nybygget er ikke kjent, heller ikke hvor og når hun døde. Men i Trondheim Domsogns register over innflyt tede er i november 1842 innført en enke Ingeborg Kjelsen, 60 år gammel, innflyttet fra Verdal for å "tåge tjeneste". Det er anført at hun er født i Stadsbygd og oppholder seg hos politibetjent Sundland. I døderegistret for samme sogn er enke Ingeborg Olsdatter Kjelsen, 63 år, registrert død på Nordre Amts Sygehus av tæring 1. juni 1843. Det kan jo være enka etter Hans Kieldsen. Den neste oppsitteren var Arnoldus Andreassen Moxness. Arnoldus Andreassen Moxness (1792-1880) og Beret Andersdatter (1801-1865) Arnoldus Andreassen Moxness ble født i Bakke sogn i Trondheim i 1792 av foreldre Andreas Moxness og hustru Kirsten Arentsdatter, født Dahl. I 1801 bodde familien på Kongsvold i Ørland kommune, der faren var gårdbruker og fisker. Arnoldus er da oppført med Arent som fornavn. I 1818 ble Arnoldus uteksaminert fra underoffisersskolen i Trondheim, men før det hadde han vært vervet militær og deltatt som underoffiser i krigen mot svenskene ved Isebro i Østfold i 1814. Det er fortalt at Arnoldus angivelig kom til Verdal for å lære jordbruk hos en slekt ning, men dette er ikke bekreftet. Men det er et faktum at han var i Verdalen en tur allerede i 1813, for året etter fikk han barn med Beret Paulsdatter Stuskmsvald. Og han var i Ekloa da han i 1821 ble far til et nytt barn født utenfor ekteskap. Iflg. Verdalsboka IV forpaktet han Eklo søndre for 5 år fra 13. april 1822. Men allerede i 1825 ble bygselen trolig opphevd, for gården ble solgt dette året. Samme år ble Arnoldus gift med Beret Andersdatter Jøsås, f. 1801, datter av Anders Nilsen Jøsås og kone Ingeborg Rasmusdatter Garnes, og samme år kjøpte han Jøsås vestre og eide den til 1849, da han solgte til Trond Jonsen Vold fra Tynset og tok kår for seg og Beret. Arnoldus Moxness var med som arbeidsleder ved anlegget av Karl Johans veg og fikk medalje av kongen. I 1841 forpaktet han bort Jøsåsgården og ble oppsitter i Nybygget etter Hans Kieldsen. Ut fra mnholdet i ansettelsesdokumentet kan vi danne oss et bilde av hvor dan det så ut i Nybygget i de første åra:
---- 439 H&FIS-A ---- A) En Stuebygning med Torvtag bestaaende af 2 Værelser - det ene af disse paa østre side har 3 og det paa vestre har 2 Fag Vinduer - et Kjøkken og en Forstue. Ovenpaa er anbragt 2 smaa Værelser i Gavelen paa hver Ende aj Bygningen med et Fag Vinduer i kvert. Ved siden aj disse Værelser er anbragt flere Rom som har sin Lysning at 3 smaa Vinduer i form aj en Halv-Circel, paa hver Side aj Langsiden. Samtlige Døre, saaledes og Forstuedøren som Udgang til Gaardspladsen ere jorsynede med Laas. I det vestre Værelse er oppført en 3 Ftager Kakkelovn somjølger Stedet. B) En mindre Stuebygning på 2 Etager næverdækket, indrettet med 4 Værelser, kvoraj 2 under og 2 over Det ene Værelse er forsynet med Skorsten og Ildsted og kan betragtes som kjøkken. I den Bygning er anbragt 5 Fag Vinduer. I det søndre Underværelse eller Kjøkkenet er en Frapopgang til 2-Etage forsynt med Dør og Laas. For Indgangenjra Gaarden er anbragt et Udkot som Beskyttelse for Veirlaget. I ingen af Værelsene i denne Bygning er Kakkelovn men denmod i det nordre Værelse er Kamin. C) Et Stabur på 2 Etager og tækket med Fagpap. D) Et Forhus tækket med Birk. E) En Staldbygning tækket med do. F) En Færsels-Stald 30 Alen lang og 11 Alen bred med 3 Afdelinger og forsynet fra hver Afdeling med Dør til Udgang i Gaard og Faget tækket med Bord over strøgne med Fjære og Brunrødt. Vi får videre vite at oppsitteren tilkommer lønn eller «Understøttelse» på 60 speci daler pr. år, om plikt til å utføre småreparasjoner, gjødsle og drive jordveien m.m. Om oppsitterens plikter overfor de reisende står det så: At modtage og beværte Reisende og skaffe om paafordres Nattqvarter samt at vise den Forkommenhed og yde den Hjelp som nødvendigt kunne være. Fil enhver Tids maa Opsidderen være forsynt med Æmner af Træe, Spiger og samt Værktøijor at kunne istandsette Kjøreredskaber for Reisende. Kan Opsidderen ei seiv forestaae Smedarbeide antager han en dertil duelig Karl i sin Fjeneste. Den antagne Opsidder som med Familie skal bebo Stedet maa sørgefor at der paa Nybygget findes en Karl skikket til at yde Reisende Hjelp i Fildfælde han maatte være fr av ærende. Renlighed og Orden i Husene maafinde Sted og maa paasees Forsiktighed med lid og Lys for at forekomme Ildsvaade. Ved fratrædelsen aflevere 2 Melkekøer istedenfor de modtagne Kreature. Justisdepartementet godkjenner avtalen ved brev av 7. august 1841. Godtgjørelse til Moxness anvises med 5 spesidaler i måneden. Så legger departementet til: Hvad angaar denforrige Opsidder Kielsens Enke, da maa Departementet med Herr Amtmanden være emgt i at der ikke kan tilstaaes Hende nogen Andel af den Opsidderen paa Nybygget af Statskassen bevilgende Understøttelse og at hun lige saalidt kan have rettigt krav paa at blive boende paa Nybygget. SULSTUA
---- 440 H&FIS-A ---- I brev datert Kongsstuen 13. september 1844 og stilt til «Høi Nordre Trondhjems Amt», dvs. amtmann grev Adam Trampe, spør fjellstueoppsitter Moxness om å få - tåge2å3 Støkker Nedjallstrær at have til Bord til smaaeNødvendigheder der intet er atfinde til noen ting». Han viser til at han tidligere har søkt om gjestgiverbevilling - tjenligfor de Reisende ogjor Oppsitterne i mange Ting. Hver uke er det folk med hester som søker herberge der for natten, opplyser han. Han ser også gjerne at han "- blir anbetroet Postførelsen over Fjeldet og til Garnes". 1 1865 er Arnoldus blitt pensjonist og bor som kårmann i Vester-Jøsås. Kona Beret dør samme året. Han bodde også der i 1875, men flyttet så til Trondheim og døde der i 1880. Nekrolog i "Trondhjems Adressecontors-Efterretmnger" fra 30.12.1880 Avdød veteran: 1 dag ajgik ved Døden her i Byen en aj de ældste og siste av veteranene fra Krigen i 1813, jorhenv. Fanejunker Arnoldus Moxness, i en Alder aj saanær 89 aar. Den ajdøde deltog som Underojficer hlandt andet i Træjmngen ved Isebro. Han var rask og rørlig ligetiljor en 3 Maaneder siden og kunde trods sin høie Alder gaa sine 3 Mile om Dag. Den ajdøde gjorde sig i sin tidjortjent ved Udjørelsen aj Veianlæg hlandt andet den bekjendte "Karl Johans Kiev" på den gamle Jæmtelandsvei øverst i Værdalen ogjik av Kong Karl Johan en Medalje jor Udjørelsen. Han ejterlader sig 6 Børn, 20 Bømebørn og 8 Børnebørns Børn. Begravelsen av Arnoldus Moxness foregikk på Domkirkegården under militær hon nør (militærmusikk og salutt fra Kristiansten festning). Barn etter Arnoldus Moxness: Bl 0 . Peder, f. 1814 i Ekloa. Mora var Beret Paulsdatter Vestre Stuskinsvald. Peder (Petter) Moxness ble konfirmert i Åsen i 1828 og ble gift i Åsen i 1837 med Jonetta Jonsdatter Huseby, f. 1811 i Åsen. Han var lærer og kirkesanger i Asen og Rissa. Han døde i Kvithyll, Rissa, i 1 858. Kona bodde på Kvithyll i 1 865, men i 1 875 og fram til hun døde i 1 896 bodde hun på Tungen gard på Bromstad i Trondheim hos sønnen Peter, som var forvalter på gården. 3 B 2°. Maria, f. 1821, død ved fødsel. Mora hennes var trolig Lisbet Andorsdatter Eklovald, f. 1799. 83. Kirstine (Kjerstina), f. 1826 i Jøsås. Gift 1860 med Niis Jakobsen Skrove. De bodde på Skrove i 1861 og på Skavhaugg nedre i 1864. Trolig dreiv Nils Skavhaugg-gården et par år. I 1 865 flyttet de til Snåsa, og Nils var forpakter på gården Parnas ei tid. Seinere kjøpte de gården Oldernes i Snåsa. Se mer om dem under Skavhaugg nedre. 84. Anders, f. 1 828 i Jøsås. Han er registrert flyttet til Trondheim i 1 850. Død i Australia.
---- 441 H&FIS-A ---- 85. Ingeborg Anna, f. 1831 i Jøsås. Gift 1853 med enkemann, bokbinder Ellev Berntsen Forset, f. 1 8 1 5 i Holtålen. I 1 865 og -75 bodde de i Brogaten i Levanger og hadde 4 barn. I 1900 var hun blitt enke og bodde hos sin svigersønn, kjøp mann Lauritz Herstad i Nye Asvei 5 b i Trondheim. 86. Andreas, f. 1834 i Jøsås. Han ble gift med Ingeborg Martha Lorentsdatter Myhr, f. 1 834 i Ytterøy. I 1 865 bodde de i Levanger, og Andreas var blikkenslager. 87. Elisabet, f. 1837 i Jøsås, d. 1926 i USA. Hun ble gift med bokbinder Bernt Forseth, f. 1 834 i Holtålen. I 1 865 bodde de i Trondheim, men i 1 869 utvandret Bernt ti! Chicago, og Elisabet og dattera Rosa reiste etter i 1 872 med La Crosse, Wisconsin, som reisemål. De bodde i La Crosse i 1880 og Bernt dreiv fortsott i bokbinderyrket. Seinere flyttet de til Minneapolis i Minnesota. 88. Anne Birgitte, f. 1840 i Jøsås, d. 1913. Hun flyttet ti! Trondheim, og i 1875 var hun husholderske for sin ennå ugifte bror Ole Andreas, se nedenfor. I 1 879 ble hun gift i Bakklandet med Johan Henrik Johannessen, f. 1855 i Frosta, d. 1931. 89. Ole Andreas, f. 1844 i Jøsås. Att. Trondheim 25. 8.1870. Gift med Jenny Erbe, f. 1857 i Hommelvik, d. 1943. I 1900 bodde familien i Dronningens gate 56, Trondheim. De hadde 10 barn. Ole Andreas Moxness var blikkenslager av yrke. Mikal Sevaldsen (1823-1886) og Jonetta Andersdatter (1821-1916) Mikal Sevaldsen var født på Holme i 1823. Foreldra var Sevald Jensen Gudding og Magnhild Olsdatter. Han ble gift i 1852 med Jonetta Andersdatter, f. 1821 i Skogn. Foreldra hennes var gardmann Anders Olsen Bye og Lava Johannesdatter. Mikal ble fjellstuemann i Nybygget etter Arnoldus Moxness først på 1850-tallet og hadde stillingen til han ble ansatt som den første fjellstuemann i Sandvika i 1863/64. Se mer om dem der. De kom seinere til Bunes i Leksdalen. Mikal og Jonetta fikk to sønner mens de bodde i Nybygget, men begge barna døde som spedbarn. I 1859 skjedde det ei ulykke med en arbeidskar som bodde i Nybygget. Det var den 27-årige Ole Eriksen Vammen fra Oppdal som forulykket ved at en sprenglad ning eksploderte under vegarbeid i Ådalsliene. Og tre måneder seinere skjedde ei ny arbeidsulykke på det samme veganlegget, da den 22-årige Lorents Jonassen Verdalsøren ble drept av en fallende steinblokk. Etter Mikal Sevaldsen kom Rasmus Bardosen (Brændmo) til Nybygget som oppsit ter. Rasmus Bardosen (1830-1898) og Serianna Andersdatter (1839-1927) Rasmus Bardosen var født i 1830 på husmannsplassen Garberg under Garnes og var sønn av Bardo Johnsen og Kirstma Andersdatter. Trolig var Rasmus gjeter i Innstraktene som guttunge, for det er fortalt at han i 10-12-årsalderen fant hunden etter "Labb-Jerek" oppe ved Innsvatnet, "dau ti ei snur ra på Svartvikåsom". Til opplysning var "Labb-Jerek" en heimlaus jeger og fangst mann som hadde tilhold i fjelltraktene oppe ved grensa. Han het Enk, men gikk i "labba" året rundt, derav navnet. Han ble omsider borte, og skiene hans ble funnet i SULSTUA
---- 442 H&FIS-A ---- Innsvatnet, så han hadde antakelig gått seg gjennom svak is og druknet. Så lenge etterpå som i 1916 fann svenske vegarbeidsfolk ei flintlåsbørse og ei øks i ei berghu le i Kudalen, og det ble antatt at sakene hadde tilhørt "Labb-Jerek". Sammen med broren John ("Jo Inna") bygslet Rasmus en del av Øster-Innsvollen på 1840-tallet. Men i 1850, nitten år gammel, reiste han til Trondheim for å la seg verve i militæret. Etter å ha gjort tjeneste som musketer i Trondheim, kom han tilba ke til Verdal i 1863, og samme år ble han gift med Senanna Andersdatter Kongsstuen, f. 1839 på Holmli mellom. Hun var datter av leilending Anders Johnsen Holmli og kone Mali Johnsdatter. Rasmus ble altså fjellstuemann i Nybygget ca. 1863. I 1865 hadde han 1 hest, 3 storfe, 4 sauer og 3 geiter. Oppsitteren i Nybygget hadde hammngsrett i Innsallmennmgen, men gjennom en privat avtale hadde Rasmus forpliktet seg til å gi Mikal Sevaldsen i Sandvika noen høylass hvert år for at han fikk overta etter ham. Det er vel slikt vi i dag kaller for "smøring". Vegmester Holst gjorde raskt slutt på dette da ordnmgen kom ham for øre, men ellers ser det ikke ut til å ha fått andre kon sekvensen Mellom 1870 og 1875 flyttet Rasmus til Ådalsvollen og var overvegvokter fram til 1891, da han ble leilending på Brenna. Han døde i 1898. Om familien, se under Brenna. Den neste fjellstuemannen i Nybygget var Ole Arntsen Ole Arntsen (1843-1911) og Karen Eliasdatter (1843-1916) Ole Arntsen var født i 1843 på Skavhaugg nedre. Foreldra hans var Arnt Olsen og Anne Paulsdatter, som var husmannsfolk bl.a. under Skavhaugg og Sulstua. Ole tjente hos Mikal Sevaldsen i Sandvika i 1865. Likedan i 1871, da han ble gift med Karen Eliasdatter Volenvald, f. 1843, datter av Elias Pedersen Volenvald (Elias Volplassen) og Kjerstine Pedersdatter. Karen var også i tjeneste i Sandvika både før og ved giftermålet. Ole og Karen bodde i Sandvika og på Volplassen før han kom til Nybygget som vegarbeider og fjellstuemann etter Rasmus Bardosen. 1 1875 var besetningen i Nybygget 1 hest, 3 kyr, 9 sauer og 3 geiter. Samtidig hadde Kristian Trana, som var vegvokter og losjerte i "lillestuen" i Nybygget, 1 ku, 5 sauer og 7 geiter. Det var således folksomt i Nybygget akkurat da, med to familier på til sammen 11 personer, samt 2 tjenere. Kristian Trana bodde i Nybygget fram til 1885, da han ble husmann på Sandnesset under Lillemoen. Men med åra ble det færre som bodde i Nybygget. 1 1891 bodde bare Ole, Karen, de tre døtrene og mora til Ole der, og i 1900 var det bare ekteparet og to av døtrene, samt drengen Vilhelm Berntsen fra Lille-Molden som levde der oppe i fjellet. Og til slutt ble Ole og Karen helt alene. Vi tar med et lite sitat fra artikkelen "En landsvågsfård år 1911" fra boka "Te byn å Levang" av Lars Larsson: "Tre kvarts mil till och vi når Bygget eller Kungsstugan. I Suul våxte endast graset, och det ymnigt, men hår våxer knappast detta. Hår år det kalajjållet med backar som sjunga i diskant och has samt små spar. Hår
---- 443 H&FIS-A ---- i Kungsstuen, aj norska staten underhållct hårberge, bor bara en familj. Nårmaste granngard år Suulstuen. Man kan tanka sig lifvetjor det gamla paret dar påjjållets ensligajyrbåk. Vi tråffa endast gumman, gammal och trott, litetfåordig och sorgsen, som månniskor bli då de lefva och kåmpa med ensamheten och en hard natur ijyr tio år. Hennes gubbe låg sjuk - på dodslågret kanske. Ett månniskobde, stilla och enkelt, obekant och obesjunget." Og Ole, som på folkemunne var kjent under navnet Ole Nybygget, døde av mage kreft i Nybygget i september 1911. Karen flyttet så til dattera Elen Anna Ness på Bergli i Ness og døde der i 1916. Olga Næss Sætran, barnebarn av Ole og Karen Nybygget, sammen med geitene "Dokka" og "Sara". Dokka var en gave fra Ole Nybygget til dattera Anna da han lå for døden i 1911. Bildet utlånt fra Stiklestad Museum
---- 444 H&FIS-A ---- Ole og Karen hadde tre barn: Bl . Elen Anna, f. 1 872 i Sandvika. Hun ble gift i 1 897 med skredder Johannes Sefaniassen Ness, f. 1 871 på Nessvald. Ca. 1900 kjøpte de eiendommen Bergli u/Melby. Mannen døde i 1935. Elen Anna døde hos dattera Olga Sætran i 1957. (Se Småsætran u. Garnes) 82. Kjerstine, f. 1875 i Nybygget. I 1 891 var hun i Skalstugan, men var heime i Nybygget og hjalp foreldra i 1900. I 1912 flyttet hun til Oslo. Hun tjente ei tid hos Mette Frøseth (f. Slapgård) som dreiv pensjonat, og arbeidet også i Oslo kommunale storkjøkken. I en sommerferie tok hun seg jobb om bord på "Stavangerfjord" og var med på en tur til USA. I dødsannonse i "Innherreds Folkeblad" står det at hun døde på Lovisenberg Sykehus i Oslo den 25. rnars 1935 som Kjerstine Nybygget. Hun var ugift og er gravlagt i Vinne. Elen Anna (Anna) Olsdatter Ness. 83. Anne. født 1875 (Tvilling med Kjerstine). Hun arbeidet i Nybygget til hun utvan dret til Newark, Sør-Dakota, i 1901. Den neste, og siste, fjellstuemann i Nybygget var Anton Martin Indal. Anton Martin Mikalsen Indal (1875-1968) og Beret Maria Ellingsdatter (1871-1955) I 1912 fikk Anton Martin Indal stillingen som fjellstuemann i Nybygget etter Ole Arntsen. Det kan kanskje være interessant å ta med utlysninga av stillingen, slik den sto i "Værdalens Blad" 3.2.1912: Posten som fjeldstuemand ved Kongsstuen fjeldstue i Værdalen er ledigfra Iste juli d. a. Lønnen er kr 280 pr aar, hvorav kr. 120 gaar til avgift for eiendommens bruk. Fjeldstuemanden har fri benyttelse av bygmnger, jordvei og beite samt skog til hus bruk. Nærmere oplysninger om posten erholdes ved henvendelse enten til amtsingeniør kontoret eller til lensmanden i Værdalen.
---- 445 H&FIS-A ---- Ansøkning om posten bilagt med attestavskrifter indsendes til amtsingeniøren adr Stenkjær inden februar maaneds utgang. Og kontrakten mellom departementet og Martin var denne: Kontrakt for fjeldstuemanden paa Kongsstuen. Departementet for de offentlige arbeider overdrager herved til Martin Indahl bruken av fjeldstuen Kongsstuen i Værdalen, Nordre Trondhjems amt paa nedenstaaende betingelser: Opsidderen har 1. -at utrede alle paa gaarden hvilende skatter og andre byrder av kvad navn næv nes kan, efter nærmere bestemmelse - at utføre mindre vedligekoldsarbeider, som nærmest knytter sig til den fortsatte brug og benyttelse av bygninger gjærde m. v. - at drive ejendommen forsvarlig og i det keie at skikke og forholde sig som en bra og samvittigketsfuld fjeldstuemand. Ønsker opsidderen at opføre egne bygninger paa fjeldstuen maa dertil indhentes det offentliges samtykke. Disse forblir i til fælde hans private ejendom. 2. Opsidderen har, saalangt husrummet rækker, paa bedste maade at hjælpe og bistaa reisende samt for skaffe dem forsvarligt herberge og forpleining mot beta ling, som i fornødent fald kan bestemmes ved en av øvrigheden fastsat taxt , og har han at forsyne fjeldstuens bygninger med saadanne møbler og andre bekvem meligheter for reisende, som øvrigheden anser nødvendig og foreskriver. Logerende maa som regel ikke indtaes i længre tid end 2 døgn ad gangen uden at være forberedt paa at maatte vige pladsfor seinere ankomne. Ligeledes har opsid deren at holde fornødent for til de reisendes heste mot betaling, der i fornødent fald kan bestemmes ved en av øvrigheden sat taxt. 3. Opsidderen forpligter sig til mot saadan godtgjørelse, som det offentlige til enhver tid maatte bestemme, at overta de hverv, som av det offentlige som fjeldstuens eier maatte blive ham paalagt, som født ex. postbefordring, vedligeholdelse og bevogt ning av veien med hvad dertil hører o.s.v alt i overensstemmelse med de forskrif ter, som for tiden gjælder eller herefter avgives, samt under mulkt og ansvar i overtrædelsestilfælde. 4. Opsidderen har med hensyn til fjeldstuens drift, dyrkning og indgjærdning atfølge den anvisning som gives av det offentlige og er underkastet dettes kontroll. Ligeledes har han at befølge den instrux, som av det offentlige maatte blive ham meddelt med hensyn til opsynet med fjeldstuen samt benyttelsen av dens byg ninger 5. Opsidderen erholder som aarlig løn av statskassen det beløp, som til enhver tid er bevilget. 6. Misligholdelse av nærværende kontrakt saavelsom uordentligt eller strafbart for hold medfører forpagtningen forbrydelse. 7. Omkostninger ved kontraktens tinglæsning utredes av opsidderen. 8 Nærværende kontrakt kan saavel av det offentlige som av opsidderen opsiges med
---- 446 H&FIS-A ---- 1 aars varsel, dog maa opsigelsen finde sted inden St. Hans og opsidderen gives frist til det paafølgende aars Iste juni. Fratræder opsidderen ejendommens brug somjølge av opsigelse ejter nærværende punkt eller paa grund av forhold, som i punkt 6 ovenfor angivet, har han at avgive fjeldstuen ryddiggjort, samt med den paa ejendommen faldende gjødsel og uopbrugtfor o. lignende. 9. I tilfælde tvist angaaende denne kontrakts forstaaelse eller anden memngsfor skjel mellom det offentlige og opsidderen angaaende dennes forhold som saadan avgjø res saken med endelig virkning av en voldgiftsret, bestaaende av 2 mænd valgte en av hver av partene med en av disse to mænd eller i mangel av enighed dem imellem av departementet valgt opmand. Denne kontrakt er utfærdiget i 2 likelydende exemplarer. For det Kongelige departement for de offentlige arbeider. Stenkjær den 26. mars 1912. Ffter bemyndigelse: Løchen, amtmand. Vedtages som fjeldstuemand: Martin Indahl. Martin Indal hadde formelt denne stillingen fram til 1918, men det siste året var det visstnok Martinus Granheim og Ingeborg Garnesvald (Garberg) som sto for drifta. Anton Martin Indal var født i 1875 på Inndal vestre, foreldre Mikal Kristoffersen Indal og hans andre kone Guruanna Arntsdatter. Martin var gift med Beret Mana Ellmgsdatter, f. 1871, datter av husmann Elling Johannessen i Bergstua i Inndalen. Kona døde i 1955. I et avisintervju (Verdalmgen) i 1951 forteller Martin Indal at han kom til Skalstugan som 16-åring og ble der i ni år. I Skalstugan var det skysstasjon, og Martin var skyssgutt over Skalstufjellet både i maksvær og snøstorm. I 1900 ble han gårdbruker på "Lykkens Prøve" i Frol sammen med svogeren Anneus Stornæs fra Stornesset. Han tok over sin part etter svogeren Martinus Ellingsen. Martin og Anneus delte gården mellom seg, bygde på husene slik at hver eier fikk sitt eget våningshus og sin egen del av driftsbygningen. Gårdsnavnet "Lykkens Prøve" har for øvng sin egen historie. Den første som slo seg til på Heglesmyra i Frol het Anders Munkrøstad. Det var som et eksperiment på å dyrke opp myrjord, og derfor kake Munkrøstad gården sin for "Lykkens Prøve". Munkrøstad døde før han fikk nyte fruktene av sitt strev, og det ble de to inndaling ene som fikk fullføre prøven. Dette klarte de med glans, og gården heter "Lykkens Prøve" den dag i dag. I 1918 ble drifta av Nybygget nedlagt etter at nyvegen mellom Skalstugan og Sandvika var ferdig. Martin Indal hadde da flyttet tilbake til "Lykkens Prøve", der han i tillegg til å drive gården også var vegvokter i Frol i ei årrekke. Martin og Beret Marie hadde en sønn:
---- 447 H&FIS-A ---- 81. Matteus, f. 1902 på Lykkens Prøve. Han tok over Lykkens Prøve nordre i 1949. Gift med Herdis Margrete Stavrum, f. 1900. Mateus Indal var en musikalsk per son, og var dirigent for Frol orkester i en mannsalder. De hadde to døtre, Borgny og Hildur. Fra 1918 og fram til 1923 ble Nybygget brukt som vegvokterbolig for John Lillemo (se under Lillemoen). Da ble hovedbygget flyttet til Innsmoen og fortsatt brukt som vegvokterbolig. En annen stuebygning ble gitt til Verdal Museum. Verdal kommune ble som kjent eier av Nybygget gjennom oppkjøpet av Værdalsbruket og holdt eiendommen tilbake da den solgte bruket i 1912. Hva som skulle gjores med eiendommen ses å ha vært oppe til drøfting i herredsstyret rundt 1930, uten at det ble tatt noen avgjørelse da. Men i august 1933 averterte kommu nen den til salgs etter at den var tilbudt Verdal Turistforemng, som av økonomiske grunner ikke så seg istand til å motta tilbudet. Eiendommen, ca. 330 dekar iflg. kart, ses samme år solgt til hotelleier Mane Lundschien for 2000 kroner. 4 Mane Lundschien døde i 1937, og eiendommen ble overført til tannlege Hans Brynjulf Lundschien, Oslo, som eneste myndige og selvskiftende arving etter henne. I 1946 kjøpte arkitekt Torgeir Flekk Suul eiendommen av Hans Brynjulf Lundschiens enke for 7000 kroner. Iflg. skjøtet ønsket kjøperen å få eiendommens navn forandret til "Kongsstua". Og i matnkkelutkastet for 1950 har eiendommen fått dette navnet. ÅDALSVOLLEN TOLLSTASJON GNR. 230, BNR. 9 I"
---- 448 H&FIS-A ---- Ådalsvollen tollstasjon ble oppfort i 1898. Staten bygslet tomt av Værdalsbruket, og bygselbrevet gir en god stedsbeskrivelse av stasjonen: Bygselbrev. Aktieselskapet Værdalsbruget bortbygsler herved til den "Norske Stat"for et tidsrum a f4o -firti - aarjra lte Juli 1898 aj et mindre jordstykke i udmarken til dets eiende gaard Sulstuen gaardsnr 231 brugsnr 1 beliggende i Vukku sogn ajVerdalens herred, paa nedenanjørte betingelser og vilkaar. Det bemærkes at jordstykket, der er 20 - ty Ve _ ar s tort, er beliggende ved veiskillet mellom veien til Sandvigen og Mælen og veien til Skalstugan i Sverige og danner en uligesidig firkant, kvis vestlige side langs veien til Skalstugan mellom veiskillet og broen over Inna elv er 70 - syvti - meter, nordre sidejra veiskillet langs veien til Sandvigen ligesaa 70 - syvti - meter, østlige sidefra endepunktet vedførstnævnte vei i ret lime til Inna elv 42 - to og firti - meter samt endelig imod syd langs Inna elv 14 - fjorten meter til førbemeldte bro. Grændserne er afmærkede i marken med pæler. Betingelsene ere: 1. Der erlægges imod dette bygselbrev en indfæstning afkr. 25,00 -jern og tyve kro- ner. 2. Der erlægges inden kvert aars udgang og første gang inden 31de decbr 1898 en aarlig afgift afkr. 5,00 -fem kroner. 3. Nogenslags rettighed udenfor jordstykkets grændser medfølger ikke i bygselen lige som heller ikke bygsleren "Norske Stat" har ret tilfremleie. Værdalen den 7de Septbr 1898. p.p. Aktieselskabet Værdalsbruget. Johan Getz. I 1900 er Nicolai Jepsen, f. 1864 i Levanger landsogn oppfort som stasjonsbestyrer på Ådalsvollen. Han var sønn av gårdbruker Nekolai Jepsen på Granaunet i Frol. Øvnge mannskaper på stasjonen var stasjonsbetjent August Normann fra Leka, tjener Johannes Rovig fra Inderøy og tjenestepike Anna Groset fra Oppdal. Fra 1901 til 1906 var Henrik Seehuus tolloppsynsmann på Ådalsvollen. Det har vi funnet gjennom skoleprotokollen for Sul skole, der barna hans er oppført som elever i disse årene. Han var "Leie Toldopsynsmand" i Lrondheim i 1900, og bodde der sam men med kona Caroline og de fem barna Petrine, Oscar Martin, Olme, Karl og Olaf. Henrik Seehuus var født i Kristiansund N. i 1861 som sønn av en skipsfører. Kona var fodt i Namsos, og basert på opplysnmger ved barnas dåp hadde også Henrik Seehuus vært styrmann for han ble ansatt i tolletaten. Barna gikk som nevnt på skole i Sul fram til våren 1906. Siden flyttet familien til Levanger. Om Seehuus fortsatt arbeidet på Ådalsvollen, er ikke klarlagt, men mulig. I boka "Garder i Levanger by", er det nemlig omtale av "Seehuus"-gården, Jernbanegaten 26 A, som ble bygd i 1911 av tolloppsynsmann Henrik Antonio Peter Seehuus i 1911, og at han hadde sitt arbeid ved grensestasjonen på Ådalsvollen. Der står det også at han var gift med Gjertrud, født Mockelbart, så han må ha blitt gift på nytt for 1895. Hans andre kone (Caroline Thomine, f. 1868) døde av tuberkulose på
---- 449 H&FIS-A ---- Levanger i 1916, og Henrik Seehuus ble gift for tredje gang i 1919, med sin hushol derske Sara Josefine Gundersen, f. 1866 i Alstadhaug. Henrik Seehuus døde i 1925. I 1904 kom Søren Rygg som stasjonsbestyrer til Ådalsvollen. Søren Jensen Rygg (1860-1940) og 'Kjerstine Svendsdatter, født Opsal (1865-1905), 2) Inez Henrika Charlotta, født Larsson (1877-1968) Søren Rygg var født på gården Rygg nedre på Frosta i 1860 og var sønn av gårdbru ker Jens Jonsen Rygg og kone Mette Olsdatter. Etter folkeskolen gikk han to vintre på folkehøyskole og deretter på Jønsberg landbrukskole, hvor han tok eksamen i 1880. Han var så gårdsbestyrer hos Kristian Brustad på Tautra et år. I 1882 fikk han post på kontoret hos post- og dampskipsekspcditør Petter Berg, Valsøy og var sam tidig leder av gardsbruket hans. Deretter var han 1 år hos Seip i Åfjorden og reiste så i 1887 til Amerika, hvor han var i tre år. Etter returen fra Amerika ble Rygg bestyrer av gardsbruket ved Nydalens fabrikker i Åsen og var der til 1897. Mens han var der, ble han av landbruksselskapet ansatt som vandrelærer i fjøsstell, og reiste da rundt i Stjør- og Verdal fogden og den siste vinteren også i Inderøy fogderi. Til tollvesenet kom Rygg i 1897, idet han da fikk ansettelse som tolloppsynsbet jent ved Lillebo grensetollstasjon syd for Femundsjøen (ved Vurrusjøen), og familien bodde i bygda Lillebo i Engerdal kommune. Han var der til i 1904, da han ble ansatt som tollstasjonsbestyrer ved Ådalsvollen. Hans første kone Kjerstme, som han ble gift med i 1886, var født i Østre Gausdal i 1865 og var datter av gårdbruker Svend Opsal og kone Kristine. Ved giftermålet arbeidet begge to på prestegården på Å i Åfjord, Søren som agronom. Søren og Kjerstine fikk seks sønner og tre døtre før Kjerstine døde i barsel på Ådalsvollen i juli 1905. Barna til Kjerstine og Søren: Bk. Svein, f. 1887, d. 1 909 i Sul av tuberkulose. B3 1 . Magne, f. 1895 på Frosta, d. 1997 i Oslo. Kirkegårdsbestyrer på Vår Frelsers gravlund, Oslo. Gift med Ester Sivertsen, sentralborddame. Død 1982. Ingen barn. B4 1 . Bjørn Opsal, f. 1 897 på Lillebo, d. 1984. Tollstasjonsbestyrer på Ådalsvollen toll stasjon i Sul. Gift med Signe Haugdal, lærerinne, f. 1893, d. 1989. Seks barn - Kjersti Lovise Haugdal, Svein Olav Opsol, Inge Haugdal, Bjørg Sissel Haugdal, Torstein Haugdal og Sigrun Haugdal. Bs'.Kåre, f. 1899 på Lillebo, d. 1982. Gartner i Bærum. Gift med Karin Margrethe Schytte, f. 1910, d. 1988. Fem barn - Kirsti Margrethe Schytte, Inez Marie Schytte, Svein Martin Schytte, Anne Liv Schytte og Eva Karin Schytte. B6 1 . Gudrun, f. 1901 på Lillebo, d. 1976. Husmor på Frosta. Gift med Jarle Dybvad, lærer, f. 1 897, d. 1 957. To barn - Tor og Bjørg. B7 1 . Rønnaug, f. 1903 på Lillebo, d. 1998. Bondekone i Skogn. Gift med gårdbruker Andreas Eggen, f. 1906, d. 1979. Gårdbruker i Skogn. Fire barn - Rolf, Steinar, Svein og Håvard.
---- 450 H&FIS-A ---- B8 1 . Reidun, f. 1903 på Lillebo, d. 1981. Bondekone i Skogn. Gift med gårdbruker Per Ringstad, Skogn, f. 1910, d. 1975. En sønn - Kåre. Rønnaug og Reidun var tvillinger. De ble født for tidlig, og den første tida lå de i ull og bomull i ei eske og ble måtet med pipette. J B 9 !. Kolbjørn, f. 1905 på Ådalsvollen. Tolltjenestemann i Trondheim. Døde i Dautmergen konsentrasjonsleir i Tyskland 1 944. Gift med Aase Alstad, friserdame, f. 1905, d. 2005, datter av Andreas Johan Alstad og Helga Petrine Hovde, Nesna. To barn - Kirsten og Inger. Det oppstod en ganske fortvilet situasjon både for Søren Rygg og for barna på Ådals vollen da de mistet mora så tidlig. Men under oppholdet på Lillebo hadde familien fått god kontakt med ei svensk lærermne som hadde jobb rett over grensa på svensk side, og hun ble Sørens neste kone. Hun het Inez Henrikka Charlotta Larsson, født i 1877 i Skara. Hun var datter av Par Johan Larsson, f. 1847 i Skara. Farens yrke var — ! . ■- v m "Storfamilien" til Søren og Inez Rygg samlet på Ådalsvollen ca. 1920.
---- 451 H&FIS-A ---- "stationskarl". Mor hennes var Anna Charlotta Halvorsdotter, f. 1847 i Stenkyrka. Inez var lærerinne på Fløtningen i Sverige da hun ble venninne med Kjerstine Rygg på Lillebo. Hun var småskolelærerinne i Ostansjo, Lillhårdal i Jåmtland ved folketel linga 1900, og bodde også der da hun og Søren ble gift i 1907. På folkemunne heter det at Inez sa engang: "-Jag hadde friare både bland grever och baroner, men tok gamla Ryggen med nio barn". Og Inez skjenket ham tre barn: BlOv Leif, f. 1908 på Ådalsvollen, d. 1964. Bestyrer på Røros tollkontor. Gift med Guri Ness, husmor, f. 191 1, d. 1994, dotter av Ole og Karoline Ness, Verdal. Fem barn - Ingrid, Karl Ottar, Snorre, Rut og Anne Kristin. Bil 2 . Åsta, f. 1910 på Ådalsvollen. Sykepleier. Død 2004. Gift med Erling Faaravik, Åsen, f. 1910, d. 1989. Bussjåfør. Ei datter-Gerd. B 12 2 . Kjellrid, f. 1914 på Ådalsvollen. Død 2000. Gift med Tormod Alstad, Frosta, elektriker, f. 1912, d. 2001. To barn- Britt og Eli. I 1918 kjøpte Søren Rygg den tidligere husmannsplassen Ådalsvollen (se under denne) og dreiv gardsbruk der ved siden av stillingen som tolltjenestemann. Søren Rygg var bestyrer på tollstasjonen til han tok avskjed etter oppnådd alders grense 1. juli 1928. Som pensjonister flyttet Søren og Inez først til Levanger og sei nere til Frosta der de bygde seg hus. Han døde i 1940 og Inez i 1968, begge på Frosta så vidt vi vet. Bjørn Opsal Rygg (1897-1984) og Signe Olsdatter, født Haugdal (1893-1989) Bjørn Rygg ble gift i 1920 med Signe Olsdatter Haugdal, f. 1893 i Leksdalen. Hun var datter av skolelærer Ole Sivertsen Haugdal og hustru Lovise, født Gjermstad. Signe tok lærereksamen ved Levanger lærerkole i 1916. Etter at hun hadde vært lærerinne i Furnes i Hedmark, kom hun til Sul og var lærerinne ved Sul skole fra 1919 til 1948. Bjørn Rygg ble tolloppsynsmann som sin far og overtok stillingen som tollsta sjonsbestyrer da faren sluttet i 1928. Familien flyttet da til tollstasjonen etter å ha bodd på Sul skole. Under 2. verdenskrig var Ådalsvollen et nøkkelpunkt for deler av den trønderske heimefronten når det gjaldt kontakt med grupper i Sverige, og en innfallsport for anskaffelse av materiell i motstandskampen mot okkupasjonsmakta. Bjørn Rygg ble en sentral person i det illegale arbeidet og kom tidlig med i fri hetskampen. I løpet av krigen gjorde han hele 52 turer over til Sverige, de fleste til Skalstugan. I tillegg ble det et utali turer nedover til Verdalsøra og Trondheim i for bindelse med videretransport av materiell, organisering av lagringsplasser i utmarka m. v. I april 1945 ble han arrestert av Gestapoagenten Henry Rinnan og satt fengslet til frigjøringa. Bjørn Rygg stod i stillingen som tollstasjonsbestyrer fram til 1968. Som pensjo nister flyttet Signe og Bjørn Rygg til Trondheim. Bjørn døde i 1984 og Signe i 1989. Begge er gravlagt på Vuku kirkegård. SULSTUA
---- 452 H&FIS-A ---- Familien til Signe og Bjørn Rygg på Ådalsvollen. Fra v. Torstein, Inge, Svein Olav, Bjørn, Signe, Kjersti, Bjørg Sidsel og Sigrun Barn: 81. Kjersti Lovise Haugdal, f. 1920 på Sul skole. G. 1945 med Per Lorentsen Hogstad, f. 1919 på Lynghaug, Trones i Verdal. Han var sønn av sagbruksarbei der Petter Lorents Hansen Hogstad og kone Birgitte Serine, f. Enes. Bosatt i Trondheim, der mannen var ansatt i fa. A/S E. A. Smith. Fire barn. 82. Svein Olav Opsol, f. 1921 på Sul skole. G. 1950 med Randi Pettersdatter Olsen, f. 1928 i Stamsund, d. 1970 i Levanger. Olav Rygg var utdannet lærer og var sist lærer ved Nesheim skole, Levanger. Fire barn. 83. Inge Haugdal, f. 1 923 på Sul skole, d. 1 995. Gift 1 950 med lege Birthe Svenne, København, f. 1 927. Ekteskapet oppløst, og han ble gift andre gang i 1 969 med Birgit Christensen, f. 1935 i Aalborg. Ett barn i første ekteskap og to i det andre. Inge Haugdal Rygg hadde medisinsk embetseksamen fra Universitetet i København fra 1952. Han ble overlege ved Rigshospitalet i København og var en internasjo nalt kjent hjertekirurg. 81. a. var han oppfinner av ei hjerte/lungemaskin av vital betydning for operasjon av såkalte "blå barn". Mottaker av flere ærespriser i medi- sin.
---- 453 H&FIS-A ---- 84. Bjørg Sidsel Haugdal, f. 1925 på Sul skole. G. 1950 med tannlege Finn Kjølmoen, f. 1914, sønn av stasjonsmester Per Johan Kjølmoen, Røra. De bodde i Levanger, der mannen dreiv tannlegepraksis og Bjørg Sidsel var hans kontoras sistent. Tre barn. 85. Torstein Haugdal, f. 1927 på Sul skole. G. 1953 med Kari Johansen, f. 1932 i Levanger, d. 2007, datter av salmaker A. I. Johansen. Torstein Haugdal Rygg var ansatt i tolletaten med siste tjenestested og bosted i Levanger. Tre barn. 86. Sigrun, f. 1929 på Sul skole. G. 1954 med Johan Longvastøl, f. 1926 i Haram. Sigrun hadde en vakker songstemme, og som ungdom opptrådte hun som solist ved tilstelninger i Verdal. Hun utdannet seg til sykepleier og var helsesøster i Longva, Flemsvåg på Sunnmøre. Tre barn. Etter Bjørn Rygg ble Ola H. Svartaas ansatt som stasjonsbestyrer ved Ådalsvollen og tjenestegjorde der til stasjonen ble nedlagt. SKOGSET GNR. 230, BNR. 7 Skogset på 1950-tallet. Foto: Knut Stiklestad
---- 454 H&FIS-A ---- Et skogareal på ca 75 da. ble i 1940 solgt som bureisingsbruk til Trygve Stiklestad av Værdalsbruket. Heimen fikk navnet Skogset. Eiendommen ligger mellom Karl Johans veg og den nye Jamtlandsvegen, fra krysset mellom disse, 200 m øst for Sulstua og østover. Det kan nevnes at Sulstua gikk til sak mot Værdalsbruket pga tapt beiteområde nær gården. Denne saken gikk til Høyesterett, der bruket ble dømt til å betale Sulstua erstatning. Trygve Paulsen Stiklestad (1910-1986) og Sigrid Jeremiasdatter (1911-2001) Trygve Stiklestad ble født på Tømtåsen i 1910 og var sønn av vegvokter Paul Gunnenussen Stiklestad og hustru Hanna Olise Ottesdatter. Han ble gift i 1935 med Sigrid Jeremiasdatter Skavhaug, f. 1911 på Skavhaugg nedre. Hun var datter av Jeremias Ågesen Skavhaug og hustru Karen Rasmusdatter Nybygget. De dyrket opp ca 35 da. jord. Ny stuebygning var ferdig i 1941. Taket var av Spjeldbergskifer. Både Trygve og Sigrid hadde arbeidet i Spjeldberget i 1937 - 38, hun som kokk. /w 1 lidu^y fl i v I !, iåJ ■ ' il * "S--SL:. f. W i > Den første stubben brytes opp på Skogset, der gårdsvegen nå går. Trygve og sønnen Hans. Foto: Knut stiklestad
---- 455 H&FIS-A ---- Høykjøring med slede på Skogset tidlig på 1 950-ta I Sigrid og Trygve Stiklestad m/Blakken. Foto: Knut Stiklestad Uthus var ferdig i 1943 og mastu ble satt opp 1953, flyttet dit fra Jøsås vestre. Mastua var av tømmer i 2 etasjer. Ved siden av småbrukeryrket arbeidet Trygve i skogen om vinteren, han kjørte tømmer med hest. I tillegg var han damvokter ved Innsdammen i mange år. De hadde fra 2 til 4 kuer, gris, sauer, høns og altså hest. Det var et stort tap da fjordingen Blakken druknet i Inna 8. juni 1952, tatt av damvatnet oppå "Gjelfossom", der den og to andre hester gikk på beite. De første årene ble det kjernet smør og levert på meieriet, etter hvert ble det leve ranse av melk. I noen år etter 2. verdenskrig og fram til 1954 var det ungdomsherberge på Skogset i sommertida. Det var 11 faste tunstsenger, men det var ofte overfylt. Da måtte hellen tas i bruk. Dette var alltid forbundet med brannfare, og røykeforbud ble meget strengt håndhevet! Strømmen kom som kjent seint til Sul. Først den 18. desember 1957 ble parafin lampene kassert. Trygve Stiklestad satt i kommunestyret fra 1945 til 1971 som representant for Arbeiderpartiet, fra 1955 til 1967 som formannskapsmedlem. I 1980 flyttet Sigrid og Trygve ned på Ørmelen. Sønnen Hans tok over bruket. Etter noen år ble dyrkamarka og skogen fråskilt og solgt til Sulstua. Heimen har i dag bruksnummer 44. Trygve døde på Verdal sykeheim 20.januar 1986. Sigrid døde 24.mai 2001. De siste åra bodde hun på eldresenteret i Vuku og på Verdal Bo- og Helsetun. 6
---- 456 H&FIS-A ---- Pljf I s ill f. $ LaA' jßt i .'ai '"! ■ - - ' nær på Værdalsbruket. Siden --^jft^ kom han til Felleskjøpet som sel- f 1 Élj*C y i ger og med tida som avdelings- .«^fj^v leder. Gift 1965 med Svanhild •■ / £*— Saur, f. 1942 i Egge. I M Sykepleier. De bor på Levangsnesset. To barn - Trond, /^\ f. 1966, og Sigrun, f. 1967. I \ 82. Knut, f. 1948 på Levanger syke- jÉ| 1 hus. Utdan net lærer. Opera- BU _ L j sanger og sangpedagog. Underviser på Nord-Østerdal HfeMM videregående skole, Tynset. Gift 197 1 med Else Marie Olsen, f. En av de siste gangene parafinlampa ble tent på Skogset. 1950 i Skedsmo. Sekretær og Sigrid, Trygve og Knut i 1957. Foto. Knut stiklestad. deltidsbi bliotekar. De bor i Alvdal. To døtre - Siri, f. 1972, og Kristin, f. 1975. NOTER Jon Suul: "Fra postrutenes første tid": Verdal Historielags Årbok 1953. Kilde: Jon Suul: "Fra postrutenes første tid": Verdal Historielags Årbok 1953. Slektsider for Arve Olaussen (http://slekt.olaussen.org/) 4 Kilde: Innherreds Folkeblad. Opplyst av Ingrid Rygg Haanæs, Trondheim. Opplysningene om Skogset er ved Knut Stiklestad, Alvdal
---- 457 H&FIS-A ---- KARLGARDEN Oiavskilden - "Ols-kje!da".lflg. sagaen holdt Olav Haraldsson natterast på Sul før slaget på Stiklestad i 1030. Etter sagnet skulle kongen ha drukket vann av denne kjelda. Kjelda ligger ved vegen til Karlgarden, og en minnestein ble avduket ved Olsok 1954. Innskrifta er tegnet av Jon O. Suul og innhogd av Ola N. Suul. (Foto: Eystein Ness|
---- 458 ----
---- 459 H&FIS-A ---- KARLGARDEN (ASEN) GNR. 232, BNR 1 Karlgård (Åsen) 1924, sett fra sør. Foto: Einar Musum. Det er antatt at Karlgarden, i likhet med Vestgarden og Austgarden, er utskilt fra den opprinnelige Sulgården, som lå der Tømte ligger i dag. Tidspunktet for når det skjed de, er ukjent, men navnet skal gården ha fått etter en svenske som dreiv den i siste halvdel av 1600-tallet. Han het Karl Jamt, og døde i 1708, 103 år gammel. Men brukerne av Karlgarden hadde også en særskilt matrikulert parsell nede i lia som ble kalt Skalleråsen og er nevnt allerede i 1672. Men gårdsnummeret er det samme som for Karlgarden, og parsellene er sammen regnet som én gard. Husene på den opprinnelige Karlgarden lå i eldre tider høgt oppe i lia, på toppen av Karlgardsbakken, der den eldgamle ferdselsveg østover fra Sul tok av over Skarfjellet til Kall. Dette er bevist ved funn av grunnmursrester. Først i slutten av før ste halvdel av 1800-åra ble det bygd hus på Skalleråsen, og gardsdrifta foregikk etter hvert derfrå, seiv om husa på "gammelgården" ble stående i mange år etterpå. Det var Ole Olsen Åsen som bygde opp gården på Skalleråsen. Gården ble etter dette vanlig vis kalt Åsen.
---- 460 H&FIS-A ---- I 1940 ble de to brukene skilt på nytt, og Karlgarden ble kjøpt av Bernt Olsen Karlgård, som bygde opp en helt ny gard, gnr. 232, bnr. 4. Karlgarden med Åsen hadde fra gammel tid seter på Øster-Innsvollen og fiskerett i østre del av Innsvatnet. Seterbruket på Øster-Innsvollen ble nedlagt omkring 1850. Etter at det i 1860 ble slutt med omgangsskolen og det ble fast skole i kretsene, holdt skolen i mange år til på Åsen, siden var den på Brenna ei tid før den kom til bake til Åsen og var der til eget skolebygg - Sul skole - sto ferdig i 1912. Brukere: Ole Arntsen (1763-1814) og Anne Larsdatter (1761?- 1845) Ole Arntsen var født i Sulstua i 1763 og var sønn av Arnt Tørrissen Sulstuen og Ingeborg Olsdatter, f. Slapgård. Han måtte søke kongelig bevilling for å gifte seg i 1787 med søskenbarnet Anne Larsdatter Sulstuen. Hennes opphav har vi mudlertid ikke funnet ut av. Iflg. folketellingene for 1801 og 1815 skal hun være født i. 1761, men da hun dør i 1845, er hun oppført som 92 år gammel (f. ca. 1753) Ole og Anne overtok som brukere i Karlgarden sist på 1780-tallet og dreiv gården til Ole døde i 1814. Ved hans død var boet dundrende fallitt - med aktiva på 196 nks bankdaler og passiva 536 riksbankdaler. Anne døde som kårkone i Karlgarden i 1845. Barn: 81. Arnt, f. 1788 i Sulstua. G. 1811 med Brynhild Arntsdatter Indal, f. 1784 (datter av Arnt Olsen Ulvilden). Brynhild døde i Karlgarden i 1814, og Arnt ble gift på nytt i 1816 med Kjersti Pedersdatter Sulstuen, f. 1787, som han hadde et gutte barn (Ole) med før han ble gift med Brynhild. Barnet levde for øvrig i bare 7 dager. Etter at Arnt og Kjersti var blitt gift, fikk de tre barn til. De bodde i Sulstua og Austgarden da barna ble født, men da døtrene Anne og Karen ble konfirmert i 1 837, bodde de i Lundskin. Kanskje ble de seinere husmannsfolk på Heggjanesset under Reppe, for en Arnt Olsen er død på Reppesvald i 1 864, og enke Kjersti Pedersdatter bor på Heggeneset i 1 865, der dattera Anne da er husmannskone, gift med Sivert Sakariassen, f. 1819 i Musem. De to andre døtrene, Brynhild og Karen, flyttet til Helgeland i 1852. I 1865 bodde Brynhild i Mosjøen og var gift med farger Jens Hansen, f. 1824 i Stjørdal. Karen finner vi i folketeiiinga 1875 som husmannskone i Nesna, gift med fisker og husmann Peder Andreas Eliassen, f. 1829 i Nesna. Sønnen Arnt, f. 1812 i første ekteskap, flyttet til Alstahaug i Nordland i 1 847, ble gift med ei jente derfrå og var husmann under Søvik i Alstahaug. 82. Lars, f. 1 792 i Karlgarden, d. 1 868. G. 1 81 9 med Ingeborg Hansdatter Indal, f. 1791 på Fersdalen. Ingeborg var datter av husmann Hans Pedersen på Krika i Inndalen. Lars og Ingeborg var inderster i Sulstua og Tømte i noen år, men kom siden til Krika. Se mer om dem der. 83. Tørris, f. 1 795 i Karlgarden, d. 1 880 i Tømte. G. 1 820 med enke Marit Paulsdat ter Østgård, f. ca. 1 775, d. 1 833 i Austgarden. Marit var enke etter Ole Sevald-
---- 461 H&FIS-A ---- sen Levring, som hun ble gift med i 1810. Se mer om dem under Austgarden. 84. Ole, f. 1 797 i Karlgarden. G. 1 822 med Anne Kristensdatter Indal, f. 1 795. Hun var datter av Kristen Pedersen Fossnesset og kone Olava Lorntsdatter. Ole og Anne var husmannsfolk under Vester-Auskin, der Anne døde i 1 833. De hadde fire barn. 85. Ingeborg, f. 1 803 i Karlgarden, død i 1 884 i Tømte. Gift 1 830 med Ole Hansen Mønnes, f. 1 801, d. 1881 i Tømte. Brukere i Tømte. Etter Ole Arntsen brukte Bård Olsen Molden gården i noen år. Bård Olsen (1763-1824) og Maria Nilsdatter (1767-1859) Bård Olsen var født i Aust-Hellan i 1763 og var sønn av Ole Mikkelsen og Anne Nilsdatter, som var brukere i Molden i Inndalen fra 1774 til først på 1800-tallet. Han ble gift i 1792 med Maria Nilsdatter Kvelstad, f. 1767, datter av gårdbruker og klok ker Nils Eriksen Kvelstad. De var inderster i Kvelstad og Molden før de kom til Karlgarden rundt 1815. Og seiv om Bård benevnes som pensjonert sersjant i folke tellinga dette året hadde han nok tatt over som bruker da, for Anne Larsdatter opp føres som kårenke. Han døde i Karlgarden i 1824, mens Maria døde hos dattera Beret i Holmli i 1859. Barn: 81. Ole, f. 1 793. I 1 820 ble han gift med enke Gunnhild Iversdatter Helgas, f. 1 755, og ble oppsitter på Helgåsen vestre. Gunnhild hadde vært gift med Haldo Andersen Helgas, som døde i 1817. Gunnhild døde i 1843, og Ole ble gift på nytt i 1 845 med Marta Tronsdatter Væren, f. 1 806 på Tronsmoen, som han for øvrig hadde barn med allerede i 1838, altså mens han ennå var gift med Gunnhild. I 1 865 losjerte de på Asenvald i Ulvilla sammen med Oles søster Serianna, og Ole døde som fattiglem der i 1 869. Marta bodde på Brudal under Holmli i 1875, og døde som legdslem i Holmli i 1881. De hadde to barn - Birgitta, f. 1838, og Maria, f. 1846. 82. Serianna, f. 1795. Hun ble gift i 1818 med Peder Larsen Helgas, f. 1793. Bygselmann på Helgåsen østre. De hadde fem barn. Serianna ble enke i 1860, og i 1 865 var hun enke med jord på Asenvald i Ulvilla. I 1 875 bodde hun hos dattera Maria, som var gift med Hans Eriksen Sulstuen og var gardkone på Brenna, og Serianna døde der i 1 877. 83. Beret, f. 1797 på Oppemsvald. Hun ble gift i 1821 med Ole Olsen Brenna, f. 1791, foreldre Ole Olsen Brenna og Gjertrud Olsdatter. Se neste bruker. 84. Marta, f. 1802 i Molden. Hun ble gift i 1827 med skolelærer Ole Efastsen Aarstadvald, f. 1 806 i Bergstua under Inndal østre. De bodde på forskjellige plas ser før Ole forpaktet Holmli mellom i 1 847. De fikk sju barn - Beret, f. 1 827, Karen, f. 1830, Elling, f. 1832, Maria, f. 1835, Nils, f. 1838, Serianna, f. 1 842, og Olaus, f. 1 845. Marta døde i 1 854, og Ole Efastsen giftet seg året etter med Martas søster Beret, se nedenfor.
---- 462 H&FIS-A ---- 87. Anne Maria, f. 1809 i Molden. Hun ble gift i 1833 med søskenbarnet Ole Johansen Molden, f. 1 808. De var inderster i Molden og hadde to barn - Bård, f. 1 833, og Sirianna, f. 1 837. Anne Maria ble enke i 1 843, og i 1 845 ble hun gift med enkemann Anders Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre og ble gardko ne der. Ole Olsen Karlgård (Åsen) (1792-1854) og Beret Bårdsdatter (1797-1879) Ole Olsen var fodt på Brenna i 1792 og var sonn Ole Olsen og Gjertrud Olsdatter på Brenna vestre. I 1821 ble Ole gift med Beret Bårdsdatter Karlgård, f. 1797, datter av den fornge brukeren i Karlgarden. Han fikk forpaktmngskontrakt på Karlgarden (Åsen) i 1830. Kontrakten inkluderte kår til enka Anne Larsdatter. I 1835 var besetningen i Karlgarden 1 hest, 4 storfe, 8 sauer og 6 geiter, og utsæ den var V 4 tonne bygg, 1 tønne havre og l k tonne potet. Ole brukte gården til han dode i 1854. Beret ble gift på nytt året etter med enke mann, skolelærer Ole Efastsen Holmli (Aarstadvald), som tidligere hadde vært gift med hennes soster Marta, se foran. Hun dode som kårkone i Holmli mellom i 1879. De fikk tre barn: 81. Serianna, f. 1821. G. 1841 med Jakob Olsen Gjermstad, f. 1 8 1 9. Han var bru ker i Molden fra 1 843. Se mer om dem under Molden. 82. Marta, f. 1826, d. 1835. 83. Olina, f. 1841, d. 1921. G. 1865 med artillerist Peter Gudmundsen Fossnesset, f. 1 841 . Han var bruker i Midt-Hellan fra 1 874. Den neste brukeren i Karlgarden het også Ole Olsen. Han kom fra husmannsstillmg i Vaterholmen. Ole Olsen (Karlgård) (1808-1877) og Karen Johansdatter (1812-1900). Ole Olsen var fodt i 1808 på Skavhauggvald og var sonn av husmann Ole Olsen Molden og kone Gjertrud Larsdatter Skavhaug (soster til Ole Larsen Skavhaug). Han ble gift i 1835 med soskenbarnet Karen Johansdatter Molden. f. 1812. Karen var dat ter av Johan Olsen Molden (bror av Ole Olsen M.), som var leilendmg i Molden 1807-1843. Ole og Karen var mderster/husmannsfolk i Molden, på Garnesvald (Garlia) 1840-46 og i Vaterholmen fra 1846 til 1856, da Ole ble oppsitter på Karlgarden (Åsen) og bodde der til han dode som kårmann i 1877. Sonnen Olaus Olsen Karlgård hadde overtatt garden. Ole Karlgård gikk under navnet "Ol 1 smed". Som navnet sier var han utdannet som smed og praktiserte yrket både for og etter at han overtok Åsen. Mens han bodde i Vaterholmen, var han smed under anlegget av den nye mellom nksvegen, og etter at han kom til Åsen, såtte han opp smie på en bergknaus ("Smihaugen") mellom riksvegen og husa på Åsen. Karen levde helt til 1900 og dode som kårenke i Asen. De fikk 10 barn:
---- 463 H&FIS-A ---- Bl . Elen, f. 1 836 i Molden. I 1 859 fikk hun dottera Liva Abrahamsdatter (seinere kjent som Liva Karlgård) med en kar fra Duved. Så ble hun gift i 1871 med Johannes Jensen Gudding, f. 1 842 på Holmli, sønn avjensjensen Buset. I 1 875 bodde de på Asen hos Elens bror Olaus (se nedenfor), etter at de i noen år hadde bodd på Guddingsmoen. Seinere (1878) kom de til Kvellolia som husmannsfolk. De fikk 3 barn. Hele familien ble rammet av tuberkulose og døde i løpet av en tiårsperiode, Elen døde i 1906 og Johannes i 1908. Se ellers mer om dem under Kvellolia. 82. Olaus, f. 1838 i Molden. Han ble gift i 1865 med Dordi Jensdatter Holmli, f. 1 836 i Holtålen, datter avjensjensen Buset. Olaus overtok Asen i Sul etter faren, se nedenfor. 83. Gjertrud Olina, f. 1840 i Garlia. Hun ble gift i 1863 med Kristian Andreassen Trana, f. 1 839 på Tranaplass i Sparbu. De var inderster på Jøsås i 1 863, bodde på By øvre i 1 865, var husmannsfolk i Vaterholmen i 1 866 og inderster på Garnesvald i 1 869. I 1 875 var Kristian Trana blitt vegvokter og de bodde i Nybygget. Seinere kom de til Sandnesset, der Kristian døde i 191 3 og Gjertrud i 1 92 1 . Se mer om dem seinere på disse plassene. 84. Mane, f. 1842 i Garlia, d. 1842. 85. Johannes, f. 1843 i Garlia, d. 1848 i Vaterholmen. 86. Ole, f. 1 846 i Vaterholmen. Han ble gift i 1 871 med Beret Marta Olsdatter Tømte, f. 1 846 i Tømte, datter av Ole Hansen Tømte og kone Ingeborg Olsdatter. I 1 875 var Ole vegarbeider og de var inderster i Tømte. Seinere bodde de noen år på Krika i Inndalen før de flyttet tilbake til Tømte. Ole Karlgård dreiv da Tømte sam men med svogeren Ole Olsen Tømte, og dreiv samtidig skiferbruddet i Spjeldberget. Ole døde allerede i 1 896, mens kona levde til 1 935. Ole og Beret Marta Karlgård fikk i alt 1 1 barn, men 5 døde som småbarn. Se mer under Tømte. B/. Maria, f. 1 848 i Vaterholmen. Hun ble gift i 1 874 med Ole Olsen Tømte, f. 1831 på Lundskinvald. Han var sønn av Ole Hansen Tømte og kone Ingeborg Olsdatter. Fra 1875 og fram til han døde i 1898, var Ole bruker i Tømte. Maria døde i 1 892. Ekteskapet var barnlaust. B 8 Jonetta, f. 1851 i Vaterholmen. Tjenestepike hos broren Olaus Karlgård (Åsen) i 1 875. Hun fikk utflyttingsattest til Meråker i 1 880 og ble gift der samme år med Ole Johannessen Nyhustrø, f. 1 847, i hans andre ekteskap. Mannen arbeidet ved Nustadfoss Smeltehytte, men fikk i tidlig alder en ondartet sykdom og døde i 1902. De bodde på bygslet eiendom Nyhustrø, som Jonetta fortsotte å drive til hun døde i 1908. De fikk fire barn. 89. Karen Anna, f. 1 853 i Vaterholmen, d. 14 dager gammel 810. Lars, f. 1853 i Vaterholmen. Tvilling med Karen Anna. Lars døde 1 1 dager gam mel, og han og Karen Anna ble gravlagt same dag. Olaus Olsen Karlgård (1838-1924) og Dordi Jensdatter (1836-1926) Olaus var sønn av fornge bruker i Karlgarden Han ble gift i 1865 med Dordi Jensdatter Holmli, f. 1836 på Buset i Singsås, datter avjensjensen Buseth og Gunhild Johnsdatter, f. Svardal. Familien kom som forpaktere til Holmli ostre i 1839. KARLGARDEN
---- 464 H&FIS-A ---- Olaus overtok gården etter faren, og den er fremdeles i slektas eie. Ved siden av gårdbrukeryrket dreiv Olaus Karlgård med kjøring, dels i skogen og dels for vegvese net, og for broren Ola kjørte han ned det meste av skifersteinen fra Spjeldberget. Som arbeider på riksvegen fikk Olaus pensjon av Staten. Olaus og Dordi Karlgård hadde åtte barn, og tok i tillegg til seg som fostersønn John Odin Paulsen, f. 1885 på Bollgardsvald, foreldre husmann Paul Arntsen og Ingeborg Olsdatter. John Odin utvandret til Deloraine, Manitoba, Canada, i 1907 under navnet John Odin Kvelstad. Olaus døde i 1924 og Dordi i 1926. Barn: Bl . Gurianna, f. 1 865 på Åsen. I 1 894 gift med Johannes Olsen Nyhustrø, f. 1 873 i Meråker. Mannen var sønn av Ole Johannessen Nuhustrø, som var gift med Guriannas tante Jonetta i sitt andre ekteskap, se foran. De dreiv Nyhustrø ei tid før de overtok eiendommen Kvernmo i Meråker, og tok Kvernmo som etternavn. Gurianna døde i 1957. De hadde seks barn - Ole, f. 1894, Olaus, f. 1896, Borghild, f. 1900, Dina, f. 1902, Olav, f. 1906, og Gunhild, f. 1908. Blant barna kan nevnes at Olav Kvernmo ble arrestert av tyskeme i begynnelsen av 2. verdenskrig, og ble skutt 1. mars 1943. Etter kapitulasjonen ble han funnet begravd ved Trandum. 82. Ola, f. 1867 på Åsen. Han ble gift i 1891 med Ingeranna Sefaniasdatter Gudding, f. 1 868 i Guddingan. Ola Karlgård utdannet seg som smed hos Henrik Vinje i Levanger. Etter at han hadde praktisert som smed i noen år på Straumen på Inderøy, kjøpte han en stuebygning fra Vester-Ness etter utraset i 1 893, tok med huset og slo seg ned som smedmester i Jernbanegata i Levanger i 1 894 og hadde ei tid 1 5 - 1 6 mann i arbeid, derav flere verdalinger. Det var mang en eldre gård bruker som omtalte "Karlgårdplogen" og "Karlgårdharva" som svært gode land- bruks red ska per. Ola Karlgård kom tidlig inn i bystyret i Levanger, og ble gjenvalgt ved alle valg fram til 1924. Han ble også tilsatt som borgermester, en stilling han hadde til pen sjonsalderen. Foruten ordførervervet var han skolestyreformann, forlikskommissær, valgmann, lagrettemann m.m. I mange år var han Venstres kandidat til stortingslis ta for Trondheim og Levanger. Ola Karlgård arbeidet iherdig for avholdssaken og var hedret med Klostermedaljen, DNTs høyeste utmerkelse. Hobbyen hans var sang og musikk. Han døde nær 85 år gammel i 1952 og kona Ingeranna døde i 1953. De hadde tretten barn. 83. John, f. 1869 på Østnesvald. John Karlgård utvandret til Minnesota i 1893, men kom tilbake etter 6-7 år og ble gift i 1900 med dottera på nabogården, Maria Rasmusdotter Brendmo, f. 1 866. De hadde to barn da de utvandret fra Brenna til Fergus Falls, Minnesota, i 1903. Etter et års tid flyttet de til Nord-Dakota, der de dreiv gardsbruk i nærheten av Battlevue. De fikk fire barn til i Amerika. John hadde også ei datter før han ble gift med Maria. Mer om dem er oppført under Brenna. 84. Karl, f. 1872 på Åsen. Han utvandret til Campbell, Minnesota i 1893. Han ble farmer i Doran og ble gift der borte i 1905 med Marie Eline Johnsson, f. 1885,
---- 465 H&FIS-A ---- d. 1984, datter av John Johnsson Stor-Vuku, som utvandret i 1889. Karl deltok i gjenoppbygginga av Vuku kirke i Doran etter at den gamle kirka var brent ned. Han døde i 1946 og er begravd på Vuku kirkegård ved Doran. De hadde fire barn - May Dagny, f. 1907, Oscar Julius, f. 1909, Clarence Oliver, f. 1910, og Elmer Kenneth, f. 1916. 85. Maria, f. 1874 på Åsen, d. 1874. 86. Maria, f. 1 875 på Asen. Hun ble gift i 1 898 med John Johannessen, f. 1 874 på Rotmoen, sønn av Johannes Andersen og Anne Agesdatter. De overtok Asen etter Olaus. 87. Johannes, f. 1878 på Åsen. I 1900 var Johannes smedsvenn hos broren Ola Karlgård i Levanger. Siden dreiv han egen smedbedrift i Strinda 1904-08, og deretter i Melhus fram til 1919. Fra 1916 var han forretningsfører i Melhus tryg dekasse, og fra 1926 tilsynsmann for Rikstrygdeverket. Han var medlem av Melhus herredsstyre i 30 år og representerte Venstre. Han ble gift i 1904 med Marie Danielsdatter Eggen fra Skogn (f. 1881), og de hadde seks barn. Johannes Karlgård døde i Melhus i 1958. Kona døde i 1954. De hadde seks barn - Dagny, f. 1905, Olav, f. 1907 (banksjef i Spareskillingsbanken i Trondheim), Byrge Dagfinn, f. 1914, Ottar, f. 1917, Johannes, f. 1917, og Magnhild, f. 1922 (d. 1923). 88. Oluf Dorius, f. 1879 på Åsen. Han utvandret til Fergus Falls, Minnesota, i 1903 og arbeidet som farmer og sementstøper der før han kom tilbake til Norge i 1 91 1 og bosatte seg på Verdalsøra, der han dreiv som sementstøper til han døde i 1947. Han giftet seg mens han var i Amerika (1907) med Bertha Stenberg, f. 1881 i Stangvik på Nord-Møre. De hadde fem barn - Doris, Frida, Oddlaug, Arne og Oddmund Bjarne, de to eldste ble født i Amerika. Familien bodde på Fredheim, gnr. 19, bnr. 1 30 (nåv. Lektor Musums gate 1 1). John Johannessen Karlgaard (1874-1960) og Maria Olausdatter (1875-1915) John Johannessen var født på Rotmoen i Inndalen i 1874. Foreldra hans var Johannes Andersen og Anne Agesdatter. I 1898 ble han gift med Mana Olausdatter Karlgaard, f. 1875 i Åsen. De overtok som brukere i Åsen etter Olaus Karlgård først på 1900- tallet, og i 1919 kjøpte han gården av Verdal kommune for 4000 kroner. Han fikk samtidig kommunal garanti for kr 5250 i lån i Statens Arbeiderbruk- og Boligbank. Skjøtet er datert 1. november 1920. Da var han blitt enkemann, for Maria døde aller edei 1915. John Karlgaard, som mest gikk under navnet 'John ÅsaI', 1 ', bygde nye hus på går den etter at han ble sjøleier. Stua ble oppført i 1921 og uthusa ble bygd i 1919 og 1924. I 1948 overdro John gården til sin yngste sønn Sigmund Karlgaard. Han døde i 1960. John og Maria hadde sju barn: 81. Ivar, f. 1898, d. 1975. G. 1 929 med Mane Karoline Johannesdatter Vandvik, f. 1903, d. 1995. Vegvokter. Se under Tømtåsen. KARrGÅRDEN
---- 466 H&FIS-A ---- 82. Olaf, f. 1899, d. 1975. G. 1955 med sydame Bjørnhild Margrete Sefaniasdatter Ulvild, f. 1903 i Dillan, d. 1963. Olaf Karlgård ble gårdbruker i Sør-Steine. 83. Dordi, f. 1900, d. 1991 . Dordi var ugift og var heime på gården og stelte for faren etter at mora døde. 84. Aslaug, f. 1903, d. 1928 85. Kåre, f. 1906, d. 1988. 86. Arne, f. 1910. G. 1942 med Sofie Lundsaunet, f. 1911, d. 2006, foreldre Anders Halvorsen Lundgren og Julie Johannesdatter Lundsaunet. Ame Karlgård var forpakter på Brenna under 2. verdenskrig og kjøpte Mønnes nordre i 1946. De fikk 3 sønner, Morten Jostein, f. 1942, Alf Gunnar, f. 1945, og Svein Arnfinn, f. 1956. 87. Sigmund, f. 1913, d. 2006. Overtok Åsen i 1948. Ugift, men hadde ei datter - Randi Kristine Olsson, f. 1948, med Ruth Olsson, f. 1924. I dag er det Per Arne Karlgård som er eier av Åsen. Han er sønnesønn av Arne Karlgård i Mønnes. Frådelte bruk: TØMTASEN GNR. 232, BNR. 3 GammelhuSQ på Tømtåsen. Foto: Knut Stiklestad.
---- 467 H&FIS-A ---- Tegning/maleri av Tømtåsen fra 1916 av Ola Garlaus. Tømtåsen oppstod som heim i 1909, da vegvokter Paul Stiklestad bygslet et område av Karlgarden (Åsen) mellom riksvegen og elva, der han bygde hus og dyrket opp jorda. Inntil da hadde området angivelig vært kutrø for Åsen. Eiendommen ble etter hvert til et bruk på 20-25 da. Den ble frådelt hovedbølet i 1919. Paul Stiklestad solg te heimen til vegvesenet for 3000 kroner i 1920, men fortsatte å bo der så lenge han var vegvokter. Paul Guneriussen Stiklestad (1877-1955) og Hanna Olise Ottesdatter (1879-1961) Paul Stiklestad var født i 1877 på husmannsplassen Bakkan under Midtholmen. Plassen lå like ved Brakstaden - et gammelt kulturområde med gravhauger og forn minner som kan skrive seg helt tilbake til vikingtida. Foreldra hans var Gunerius Bårdsen og Mant Pedersdatter. Faren var fergemann ved Holmen fra 1881 til 1887. Familien flyttet så til Havet under Stiklestad prestegard og bodde der fram til 1899, da Gunerius kjøpte jord av Slottet og bygde opp heimen Norheim. 1 Paul ble boende hos besteforeldra på Bakkan fram til skolepliktig alder. Da flyttet han til Kjerkvuku og bodde der og arbeidet som gjeter til han var konfirmert. Etter å ha gått et kurs på Kuløy folkehøgskole i Hegra, arbeidet han et par år som gardsar beider ved Levanger. I 1899 begynte Paul som veganleggsarbeider, og han arbeidet på Statens vegan legg i begge Trøndelagsfylkene fram til 1907, da han ble ansatt som vegvokter i Sul.
---- 468 H&FIS-A ---- Da hadde han stiftet familie, for i 1904 ble han gift i Trondheim Domkirke med Hanna Olise Amdal, f. 1879, fra Overhalla, datter av Otte og Karoline Matilde Amdal. Paul og Hanna bodde i Sjøbygda, Ness og på Lillemoen før de som nevnt foran skap te sin egen heim på Tømtåsen. De fire barna deres ble født på hvert sitt av disse fire bostedene. I panteboka kan vi lese at 4. juli 1899 ble parsellen Slåtteli med et areal på 2,6 hektar frådelt gården Haug østre, gnr. 24, bnr. 8, og ved skjøte dat. 1. mai 1900 solg te Marius Ellingsen Wisth parsellen til Paul Stiklestad for 800 kroner. Penger tilsva rande kjøpesummen fikk han låne av Verdal kommune, lflg. panteobligasjon dat. 11. desember 1899. I 1905 solgte Paul Slåtteli til Johannes P. Lyng og kjøpte isteden heimen Nessgård, gnr. 118, bnr. 7, av Ole Andersen Bjørken, og hadde denne til han i 1908 solgte til standart]unker Anton Slapgård. 2 Den håndskrevne instruksen fra 1907 for vegvoktere ved Jamtlandsvegen inne holdt bl. a. disse bestemmelsene: §1. Vtivogterens pligter omfatter: Veiens vedligehold sommer & vinter Politiopsyn Almindelige forhold. §2. Veivogteren staar direkte under overveivogteren. I alle anliggender vedkommende vedligeholdelsen har de at indhente overveivogterens bestemmelse og med lydighed at følge givne ordre. I tilfælde, som fordrer særegen og øieblikkelig jorføining, har de strax at udjøre de nødvendige arbeider og derom sanere at meddele overveivogteren underretning. §3. Veivogteren skal udelukkende anvende hele sin arbeidstid til arbeide paa og inspek tion aj det ham tildelte veistykke, om jornøiges nat eller dag, og skal han saavidt mulig udjøre arbeidet alene, tiltrænges hjælpjorlanges denne hos hansjoresatte. Kun i nødsjald kan han paa egen haand anvende hjælpere. I regelen fastsættes dagsverk til 10 timer. §4. Naar arbeidere er givne veivogteren til medhjælp, jorretter han som jormand for disse og fører i den anledning fornødne lister efter givne schemata; disse sidste ind sendes til overveivogteren ved udgangen af hver uge. §5. Hovedsagen ved den hele vedligeholdelse er at veibanen til enhver tid er let at pas sere i hvilket øiemed den oprindelige profil maa søges bibeholdt til vandets lette afløb HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 469 H&FIS-A ---- og banen stadig holdes fast, jævn og ren. Det opslidte materiale tilligemed anden urenslighed og lost liggende stene maa derfor strax bortføres. Ved hvilestcdcne moa heste og las ikke tillades at henstaa paa veien. I starten skulle Paul vedlikeholde strekningen fra Sul til svenskegrensa både på den gamle og den nye Jamtlandsvegen. Av instruksen som er gjengitt foran ser vi at han skulle bruke all si arbeidstid på vegen. I regelen var et dagsverk fastsatt til 10 timer, men vi ser av kontrakten at det også var gardert mot ledige stunder. Da skulle han slå pukk! Vegvokterlonna var 60 kroner måneden fra 1907 og utover. Etter noen år ble den okt med 5 kroner i måneden, og da var det at enkelte begynte å spørre hva i all verden veg vokteren skulle bruke alle pengene til! 1 1918 ble Karl Johans veg lagt ned etter at strekningen fra Sandvika til Skalstugan var ferdig. Det førte til store endringer for Paul som vegvok ter, som da fikk bare en vegstrekning å stelle med. Strekningen (roden) var nå fra Olavsbrua til litt nedenfor Sul. Paul Stiklestad var fra starten av sin yrkeskarriere faglig organisert i Inntrøndelagens Veiarbeiderforemng. Navnet hans finnes også fra stiftelses møtet i Nordre Trondhjems Amts arber Hanna og Paul Stiklestad ved Høgfjellsstøtta ca. 1935. derparti i 1903, der han ble valgt som sekretær. 1 1913 ble han formann i det nystar tede Vuku arbeiderlag. 3 11916 ble han valgt inn i kommunestyret som representant for Arbeiderpartiet og satt i to penoder. Han ble valgt inn på nytt i perioden 1925-28. Paul Stiklestad var vegvokter fram til 1944. Som forberedelse på pensjonisttilvæ relsen begynte han under krigen å bygge hus på Ørmelen, men før de flyttet inn der, bodde de et par år på Fergemelen i Ness. Paul døde i 1955 og Hanna døde i 1961. De er gravlagt på Vuku kirkegård. Paul og Hanna Stiklestad hadde 3 sønner og ei datter: 81. Eivind, f. 1905 på Ramstad i Sjøbygda, d. 1954. G. 1930 med Ella jeremiasdatter Skavhaug, f. 1909 på Skavhaugg nedre, d. 1993 i Sul. De bodde
---- 470 H&FIS-A ---- Familien på Tømtåsen i 1913. I midten foran: Trygve og Matilde. Bak: Paul, Gunnar, Eivind og Hanna Fotoet utlånt ov Knut Stiklestad. Og her er et familiebilde etter at barna var blitt voksne. Stående f. v.: Trygve, Mathilde, Gunnar og Eivind. Foran: Hanna Og Paul. Fotoet utlånt av Øystein Stiklestad. Øystein Stiklestad
---- 471 H&FIS-A ---- i Sul og losjerte bl.a. på Brenna og Sul skole før de fikk sin egen heim Bergstad på tomt av Sulstua i 1953. Men allerede året etter døde Eivind. Han dreiv med forskjellig slags arbeid, og var bl. a. kjent som en dyktig smed. De hadde to san ner -Petter, f. 1930, d. 2007, og Kjell, f. 1934, d. 1991. Se mer om familien under Sul skole. 82. Gunnar, f. 1907 i Ness, d. 1980. G. 1941 i Nærøy med Inger Sandnes, f. 1919, d. 2004. Gunnar Stiklestad begynte som tømmerhogger. Så gikk han på Sund folkehøgskole og deretter på Levanger lærerskole. Han virket som lærer bl. a. ved Falstad skole for evneveike, og fra 1940-årene ved Varna skolehjem for gutter i Våler i Østfold. To barn -Tor, f. 1942, og Inger Johanne, f. 1946. 83. Matilde, f. 1908 på Lillemoen, d. 1977. Gift 1946 med Kristian Stenberg, f. 1906, d. 1978. De bodde i Balsfjord og fikk sønnen Torbjørn i 1954. 84. Trygve, f. 1910 på Tømtåsen, d. 1986. G. 1935 med Sigrid Jeremiasdatter Skavhaug, f. 1911 på Skavhaugg nedre, d. 2001 . Trygve Stiklestad fikk frådelt og kjøpte bureisingsbruket Skogset øst for Sulstua i 1 940. Se mer om familien der. Etter Paul Stiklestad kom Ivar Johnsen Karlgård flyttende fra Innsmoen til Tømtåsen. Se mer om ham og familien hans under Innsmoen. I dag er det Ivar Karlgårds sønn Åsmund Karlgård som eier Tømtåsen og bor der. "NYE" KARLGARDEN I 1940 ble Karlgarden på nytt utskilt fra Åsen noenlunde etter de gamle grensene og kjøpt av kontorsjef Bernt Karlgård, og fra da av har Åsen og Karlgarden vært dre vet som to selvstendige bruk. Bernt Karlgård kjøpte samtidig ca. 400 mål skog av Værdalsbruket og la til Karlgarden, slik at arealet ble ca. 150 mål innmark og 400 mål skog. Samtidig som Bernt Karlgård overtok Karlgarden, kjøpte han og gården Brenna. Det ble utført en del nydyrking på Karlgarden i krigsåra, men bygging av hus måtte utsettes til krigen var slutt. Byggearbeidet begynte i 1945, og høsten 1946 ble husa tatt i bruk. De ble satt opp på østsida av vegen ca. 100 meter vis a vis tomta der husa på den opprinnelige Karlgarden lå. Bernt Karlgård dreiv ikke gården sjøl. Som gårdsbestyrere fra 1. juni 1947 ble ansatt Måret og Olav Indal. Det ble drevet med svineavl, sauer og høns i tillegg til kornproduksjon. I tillegg ble det i to somre tatt imot husmødre på ferie i regi av Norsk Folkehjelp. Olav og Måret Indal var bestyrere i Karlgarden fram til 1955, da de kjøpte Brenna og flyttet dit. KARLGARDEN
---- 472 H&FIS-A ---- Neste styrerpar 1 Karlgarden var Bjørn og Ragnhild Steen. Så overtok Bernt Karlgårds sønn Gunnar Karlgård og hans kone Anne Mane, f. Petersen, gården, og i dag er det sønnesønnen Bernt Olav og hans kone Mette Karlgård som er eiere og brukere i Karlgarden. låt ! Vertskap i Karlgarden under husmorferie først på 1950-tallet. F.v. Måret Indal, Jorunn Årstadvold, Karin Irene Indal, Bergitte Valstad og Olav Indal. NOTER Norheim. Dette navnet skrives altså uten d, og er muligens i slekt med andre navn med Nor-, f.eks. Norheimsund og det svenske Noret, et innsnevret, trangt parti av ei elv eller en fjord. Fjorden og elva har jo laget mange formasjoner forbi der opp gjennom tidene. Kilde: Knut Stiklestad. I pantebok nr. 5, folie 352 er innført skjøte dat. 2. februar 1905 på samme eiendom med påstående hus bygninger fra Paul Stiklestad til Johannes P. Lyng. Opplysningene om Paul Stiklestad er m. a. hentet fra Verdal Historielags Årbok 1985: "Den siste vegvokte ren på gammelvegen" av Knut Stiklestad.
---- 473 H&FIS-A ---- BRENNA Kleivdalskjerka. Når "døra" i "kjerka" var fylt med vann, var det et tegn ti! sulingene om at elva ikke var farbar ved Østnes.
---- 474 ----
---- 475 H&FIS-A ---- BRENNA GNR. 233 Brenna eller Brennmoen i 1924, sett fra sørøst. Foio: EinarMusum I bind V av Verdalsboka skriver E. M. Musum at Brenna opprinnelig har vært en nyrydning under Vestgarden, og på 1700-tallet ble den betraktet som en halvpart av denne gården. Gårdsnavnet Brenna kan tyde på at gården er dyrket opp ved bråtebrenning, en dyrkingsmåte som ble innført til Norge av finner i siste halvdel av 1500-tallet. På 1770-tallet ble gården delt i to parter, Brenna ostre og Brenna vestre, og det var to brukere fram til sist på 1840-tallet. Da bygslet Johannes Jensen begge, og siden har det vært én bruker. I folge muntlige overlevennger skal husene ha ligget høyere opp i lia før i tida, og det var etter at de ble flyttet ned på sletta (moen) ved elva at gården også ble kalt Brennmoen, et navn som fortsatt brukes i dagligtale i Sul. Som de andre gårdene i Sulgrenda tilhørte Brenna Værdalsgodset og var bygsel gård fram til John Rasmussen Brendmo kjøpte hele gården av Verdal kommune i 1918. Brukere fra ca. 1800:
---- 476 H&FIS-A ---- BRENNA ØSTRE GNR. 233, BNR. 1 Anders Taraldsen (1755-1831) og Agate Sivertsdatter (1745-1837) Anders Taraldsen var født i 1755 på Overholmen og var sønn av Tarald Andersen Overmoen og hans andre kone Gjertrud Andersdatter Balgård. Han ble gift i 1777 med Agate Sivertsdatter Ulvild, f. 1745. Hun var datter av Sjurd (Sivert) Olsen Fossnesset. Anders fikk bygselbrev på Brenna østre i 1779 og var bruker der i mange år, tro lig helt fram til sønnen Tarald overtok omkring 1823. Barn: Agate hadde ei datter før de ble gift: Bl 0 . Susanna Ellmgsdatter, f. 1771 i Ulvilla. Faren var Elling Rasmussen Lille-Vuku, som vi finner igjen som bygselmann i Sulstua fra 1781 til 1797 . Susanna vokste trolig opp hos mora og stefaren på Brenna. I 1801 ble hun gift med Peter Eriksen Haugan fra Overhalla, og det står da at de skulle få en plass under Skavhaugg . Men de bor i Vestgarden i Sul da det første barnet blir født i 1802, og på Stornesset i Inndalen da de får tvillinger i 1 810. Se mer om familien der. Anders og Agate fikk tre barn: B2'.Tore, f. 1778. G. 1808 med Mali Paulsdatter Tømte. De var inderster/husmanns folk i Sulstua i 1822/23 og inderster i Steine da Mali døde i 1848. Tore døde som legdslem i Volen i 1 861 . Så vidt vi kan se, var de uten etterkommere. B3 1 . Gjertrud, f. 1781. G. 1803 med skomaker Svend Nilsen, f. 1777 (eg. Sven Nilsson). Se mer om dem under Brenna vestre. B4 1 . Tarald, f. 1785. G. 18 1 8 med Grete Pedersdatter Sulstuen, f. 1/97, datter av Peder Pedersen Indal (d.e.) Neste bruker. Anders døde som kårmann på gården i 1831, og Agate døde i 1837 Tarald Andersen (1785-1845) og Grete Pedersdatter (1797-??) Tarald var som nevnt foran, sønn av fornge bruker Anders Taraldsen. Han benevnes som korporal da han i 1818 blir gift med Grete Pedersdatter. Hun var født i 1797 i Sulstua og var datter av Peder Pedersen Indal og hustru Kan Johnsdatter, som var bru kere i Sulstua østre sist på 1790-tallet. Tarald og Grete ble for øvng gift på dåpsdagen til det første barnet deres. Tarald kalles bonde da dattera Mali blir født i 1823. Hvor lenge han var bruker er usikkert, men det er kommet en ny oppsitter dit i 1836. De hadde åtte barn, og fire av dem flyttet ut av bygda:
---- 477 H&FIS-A ---- Agate, f. 1 81 7 på Brenna, d. 1900 på Otterøya. Hun har fått utflyttingattest til Skogn i 1 840, men i 1 865 finner vi henne som fiskerkone i Langvika på Otterøya 81. i Fosnes, gift med Olaus Johannessen Langvig, f. 1827 i Fosnes. De overtok hus mannsplassen Langvika etter far til Olaus. Ingen kjente barn. 82. 83. 84. Peder, f. 1 8 1 9 på Brenna, videre ukjent. Anders, f. 1821 på Brenna, d. 1822. Mali, f. 1823 på Brenna. Som ugift fikk Mali tvi Ili nger med ungkar Lars Olsen Stormo: Cl 0 . Gurianna, f. 1846 i Sulstua. G. 1873 med Bernhardus Johannessen, f 1 847. De var husmannsfolk i Breigutu under Fleskhus og fikk 4 barn. Hun Ytterøy til Fosnes som Serianna Larsdatter Hallanvald. Hun ble gift i Fosnes i 1 871 med fisker Andreas Laurits Paulsen Frendal, f. 1 845, etter at de hadde fått en sønn samme år. Hun døde i Fosnes i 1 891 . Enkemannen var inderst på Bragstad i Fosnes i 1 900 og dreiv fiske og diverse arbeid. Om de hadde flere barn, er ikke kjent. Mali kom til Ole Sivertsen Leklemsvald som hushjelp etter at han var blitt enkemann i 1 865, og de giftet seg i 1 867. Før det hadde hun arbeidet ei tid på Leklem. De var husmannsfolk på Bakken i Bjørga. De hadde ingen barn sammen. Mali døde 1 900 og mannen i 1912. Ingeborg Anna, f. 1827 på Brenna. Hun har fått flytteattest til Skogn i 1851. I 1 865 er hun ugift tjener på Langåkeren, Storborg nedre i Frol. I 1 875 er hun losje rende på Berget under Ulve og ernærer seg med spinning. B 7 Ole, f. 1829 på Brenna. Han ble gift i 1864 med enke Malena Olsdatter Tronesvald, f. 1816.1 1 872 har de fått attest ti! Fosnes. I 1 875 og 1 900 bodde de på plassen Varpvika på Otterøya i Fosnes. Plassen ble også kalt Ola-vika, etter som det var Ole som ryddet den og også var den eneste som bodde der. Ole Taraldsen Finanger, som han kalte seg, dreiv fiske som hovednæring, for plassen var så liten at de fødde bare noen sauer og geiter. Huset i Olavika var bygd siik at krøttera var i den ene enden, og folket bodde i den andre enden. Boligrommet bestod bare av ei lita stue og et kott. Ole skal også ha vært en habil snekker som laget både møbler og mange av redskapene som ble brukt på gårdene omkring.' Malena døde i 1908, men Ole levde ennå i 1910. Ole og Malena hadde ingen barn sammen, men Ole hadde ei datter før de ble gift: Cl 7 Mane, f. 1 861 på Borgenvald. Mora var Anne Mikalsdatter. Marie har fått Andreas, f. 1831 på Brenna. Han ble gift med Beret Marta Ellingsdatter Kirkråen, f. 1835. De flyttet til Grong, og i 1865 var han gardmann og sjøleier på Sandåmoen. Han døde i 1887, da han omkom under fløting i Opdalselva i Namdalen. Ti barn. B 8
---- 478 H&FIS-A ---- Tarald døde som fattiglem på Brenna i 1845. Når Grete døde, er uklart. Trolig flyt tet hun ut av bygda til ett av barna. Rasmus Mikkelsen (1777-1846) og Kjersti Nilsdatter (1777-1866) Rasmus Mikkelsen var født i 1777 i Lindset og var sønn av Mikkel Larsen Lindset og Guro Johannesdatter. I 1800 ble han gift med Kjersti Nilsdatter Lillemoen, f. 1777. Kjersti var datter av Nils Olsen Brenden og Beret Svendsdatter (Nils Olsen var bruker på Lillemoen fra 1787 til 1800). Fra 1801 til ca. 1807/08 var Rasmus og Kjersti inder ster i Vester Sulstua, så på Lillemoen i noen år før de ble husmannsfolk på Re iren i Lindalen. Men i 1817 var de tilbake på Lillemoen, og fra 1822 var de husmannsfolk i Sul, sannsynligvis på Sandnesset, for da dattera Gunhild giftet seg i 1835, bodde de der. Siden må de ha flyttet til Brenna, for Rasmus er oppført som leilendmg der da han døde av blodstyrtmng i 1846, mens Kirsti døde hos datter og svigersønn på Reiren i 1866. Se mer om familien under Lillemoen (Sandnesset). Tore Nilsen (1816-1901) og Kjerstine Rasmusdatter (1822-1899) Tore Nilsen var født i 1816 på Dillmoen og var sønn av Nils Larsen Dillanvald (1776-1853) og Gjertrud Mikkelsdatter (1777-1818). Han ble gift i 1844 med Kjerstine Rasmusdatter, dattera til forrige bruker. Det første barnet fikk de allerede i 1840, og det er trolig at de bodde noen år på Dillmoen før de kom til Brenna. I pan teboka finner vi nemlig følgende gjeldsbrev innført: "Jeg undertegnede Niels Larsen Diimoen tilstaaer herved og witterliggjør at have bekommet paa Laan aj min Søn Tore Nielsen Diimoen een Koe rødflækket, een Kakkeloven, støbt paa Ulefoss Værk hvilken er en Tretasie Oven, og en Bagsthælle eller Bagsthjarn. For ovennævnte Laan betaler jeg ham for Laanet efter Bøygdens gjældende Pnis. Til Sikerhed meddeles ham dette Beviis under Vidners Overvær, som gjelder for det første Aar, om lengere Laan faar vi siden Agordere. Diimoen 17de Januar 1843. Nils Larssen Diimoen i Wærdahlen. Til Viterlighed Petter O. Reppe. Anders Ellevsen Saugmo Trolig var det på dette tidspunkt - i 1843 - at Tore flyttet fra Dillmoen til Brenna. Tore var bruker på Brenna noen år før han tok med seg familien og flyttet til Frol og ble husmann på Kolbergmoen (Nordsveet). Det skjedde mellom 1845 og 1848. Tore og Kjerstine fikk to barn på Brenna og fem til etter at de kom til Frol: Bl°. Ragnhild, f. 1840 på Brenna. I 1865 var hun husholderske hos ugift gårdbruker Tomas Larsen på Berge i Grong. Siden ble hun gift med en bakersvenn Fredriksen fra Tromsøysund, og de fikk sønnen Christian Martin i 1 869, mens de bodde på Andøya. I 1875 losjerte de hos foreldra hennes på Nordsveet i Frol. Ellers ingen opplysninger.
---- 479 H&FIS-A ---- 82. Nikolai, f. 1 845 på Brenna. Han var "malersvend" da han ble gift i 1 870 med Elen Pedersdatter Jørstad, f. 1942 i Asen. 83. Guruanna, f. 1848 på Kol berg moen. Gift med skredder Hilmar Olufsen Lian, f. 1 858 i Frol. I 1900 losjerte de hos svogeren Oluf Hansen på Rolien østre i Frol og hadde to pleiebarn. 84. Mikal, f. 1 850 på Kolbergmoen. Han var heime på Nordsveet både i 1 865 og 1875 og ernærte seg som skomaker. Gift 1879 med Pauline Margrete Lorentsdatter Nossum, f. 1 846 i Skogn. 85. Martinus, f. 1856 på Kolbergmoen. Martinus var ugift. I 1900 var han gårdbru ker på Kolberg nedre og dreiv også som måler. 86. Lorentse, f. 1859 på Kolbergmoen. G. 1881 med Oluf Hansen Buran, f. 1858 på Kløvjanvald. I 1900 var de gårdbrukere på Rolien østre i Frol, men i 1903 kjøpte Oluf Buran gården Vester-Asen i Leksdal. Han hadde Vester-Asen fram til 1910, da han solgte og flyttet først ned på Verdalsøra og siden til Sørenget i Frol. I 1 928 kom de til Veie i Vinne. Oluf Buran arbeidet også som skredder. De hadde 1 2 barn og har etterslekt både i Levanger og Verdal. Oluf Buran døde i 1 943 og Lorentse i 1 947. 87. Telle Kristine, f. 1862 på Kolbergmoen. I 1900 stelte hun huset for broren Martinus på Kolberg og hadde også to pleiedøtre; Birgitte og Alfhild. I 1903 ble Telle gift med Karl August Brochmann, f. 1 859 i Levanger. Han var gårdbruker på Nedre Kolberg. Kjerstine døde i 1899 og Tore i 1901. Neste bruker var Johannes Jensen, som samtidig også ble bruker på Brenna vestre og dermed samlet de to brukene til ett. Omtales der. BRENNA VESTRE Erik Taraldsen (1764-1844) og Gjertrud Olsdatter (1757-1839) Enk Taraldsen var bror av Anders Taraldsen på Brenna østre. Han ble gift i 1799 med enka på Brenna vestre, Gjertrud Olsdatter, f. 1757, og fikk bygsel på gården samme år. Gjertrud hadde før vært gift med Ole Olsen Brenna, som døde i 1798, og hadde i hvert fall tre barn fra første ekteskap: Bl'.Mali, f. 1781 på Brenna. G. 1 823 med Anders Larsen Skavhaug på Skavhaugg nedre. Død 1 833. Mer om dem under Skavhaugg.
---- 480 H&FIS-A ---- ■ ;\ -i nnn r' Her er et annet bilde av Brenna, sist på 1920-tallet. I bakgrunnen ser vi Sul skole. forpaktet Karlgarden (Åsen) i Sul fra 1 830 til han døde i 1 854. Se mer om dem under Karlgarden. B3".Brynhild, f. 1797 på Brenna, d. 1879 i Tromsdalen. G. 1820 med Lars Larsen på Skavhaugg nedre. De ble brukere i Tromsdalen. Før de ble gift, fikk Enk Taraldsen en sønn med Karen Johnsdatter Indal (Overmoen), som siden ble gift med Efast Olsen Årstadvald. Sønnen het: B 4 :. John Eriksen, f. 1796 på Inndal østre. Han ble gift i 1 823 med Anne Larsdatter Indal, f. 1798 på Kveldstad. Anne var datter av ungkar og trompeter Lars Jeremiassen Midtholmen og Magnhild Nilsdatter Kveistad. De var inderster/hus mannsfolk på Årstadvald, Slapgardsvald, Kveistad og Auskinvald og fikk fem døtre, men tre av dem døde som småbarn. I 1 845 flyttet John, Anne og de to gjenlevende barna til Overhalla, og i 1 865 bodde de i Vemundvik. John Eriksen hadde dessu ten sønnen Erikjohnsen Allmenningsåsan, f. 1821 i Levringan. Mora var Ingeborg Eriksdatter Garnes, f. 1797 i Trondheim, og som ble gift med Johannes Jensen Aasan, rydningsmann i Gravdalslia/Øster-Åsan. Sønnen døde på Levanger syke hus i 1852. Erik og Gjertrud fikk sønnen: BsvOle, f. 1800 på Brenna. G. 1834 med Marit Olsdatter Karlgård, f. 1806 i Meråker? Seinere bruker, se nedenfor. I 1835 var besetningen på Brenna vestre 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og geiter, og utsæ den var på 74 tønne bygg, l A tønne havre og l A tønne potet, noe som viser at gården var heller liten. Og da Gjertrud døde fire år seinere, var boet etter henne fallitt, og buskapen bestod av bare 1 ku og 4 geiter/sauer. Enk dode i 1844, 80 år gammel. Ved dødsfallet står han fortsatt oppført som lei lending, men han var nok bare kårmann hos sønnen Ole.
---- 481 H&FIS-A ---- Svend Nilsen (1777-1867) og Gjertrud Andersdatter (1781-) Svend var svensk, født på Bonåset i Kall som Swen Nilsson og var sønn av bruksar betare Nils Swensson Nylander og hustru Måreth Hemmingsdotter. Foreldra ble gift i Undersaker i 1776, og familien skal ha kommet til Verdalen rundt 1790. Det er tro lig faren som døde som legdslem i Bjartan i 1837, men vi har ingen opplysninger om mora. Svend hadde flere søsken som bodde i Verdal, og noen ble gift her, m. a. Magnus Nilsen på Magnusmoen under Jøsås, og Inger (Ingrid), som ble gift i 1816 med Rasmus Johnsen Molden, men døde året etter. Svend var tjener og skomaker i Slapgarden i 1801, og skomaker i Sulstua da han i 1803 ble gift med Gjertrud Andersdatter Brenden, f. 1781 på Brenna østre. Hun var datter av Anders Taraldsen og kone Agate Sivertsdatter. Basert på fødested for barna deres, bodde Svend og Gjertrud først på Brenna og Lillemoen, så i Sundet i Kall i årene 1815-1818 ifølge nusforhørslångden" for Kall. Siden var de på Oppemsvald fram til 1823, da de på nytt kom til Brenna. Svend er oppført som gårdbruker på Brenna når sønnen Nils gifter seg i 1831. Det må ha vært på Brenna vestre, kanskje har han brukt gården på Enk Taraldsens bygsel, for Enk var da blitt en aldrende mann på 71 år. Svend og Gjertrud fikk 8 barn (2 født i Kall i Sverige). Flere av barna døde som små og noen flyttet kanskje til Sverige, men sønnen Nils ble gift med Karen Sakariasdatter Østgård og var husmann på Sundbymoen, og dattera Ingeborg ble gift med Ole Olsen, gårdbruker i Kirkråa (Fleskhusråa). Svend døde som enkemann hos sønnen Nils på Sundbymoen i 1867, der han også var som føderådsmann i 1865. Når Gjertrud døde, er ikke kjent. Ole Eriksen (1800-1858) og Marit Olsdatter (1806-1876) Ole Eriksen var født i 1800 på Brenna vestre og var sønn av Erik Taraldsen og Gjertrud Olsdatter. Ved giftermålet med Marit Olsdatter Karlgård i 1834 er anført at Marits far bor i Meråker, så Marit var trolig derfrå. Ole benevnes som gardmann i Brenna allerede da han og Marit får sitt første barn i 1835. Han hadde vel drevet gården for sine gamle foreldre ei tid. Ole og Marit var brukere i Brenna fram til ca. 1845. Da flyttet de til Tromsdalen og ble mderster der. Ole døde i Tromsdalen i 1858, og Mant ble gift på nytt i 1860 med enkemann Peter Andreas Haldosen Kvellovald (Kvellomoen), f. 1808. Hun overlevde så vidt også sin andre mann, og døde som enke på Kvellomoen i 1876. Ole hadde et barn før han ble gift med Marit: Bo°. Kirsten f. 1832 i Vestgarden. Mora var pige Anne Svendsdatter Vestgård, f. 1811, og som ble gift i 1 843 med Elling Olsen Sulstuen, f. 1 8 1 9 (se mer om dem under Austgarden). Kirsten døde ugift i 1902. Barn i ekteskapet:
---- 482 H&FIS-A ---- 81. Erik, f. 1835 på Brenna. Ingen opplysninger. 82. Mali, f. 1837 på Brenna., d. 1930. G. 1872 med Johannes Olsen Faren, f. 1 835 på Gjermstadvald. De var husmannsfolk i Fara (Skjefte). Det var Johannes Faren som sammen med en annen husmann fant et gullsmykke fra folkevandrings tida ved Fåravollen i 1869. Reidar Prestmo har omtalt hendelsen i Verdal Historielags Årsskrift for 1 976. 83. Elen, f. 1839 på Brenna, d. 1925 i Ålesund. Hun flyttet til Steinkjer i 1863 og bodde i Sverres gate 37 i 1 865. Hun var da gift med handelsborgerJakob Olsen Stamnes, født ca. 1836 i Fosnes. Iflg. dåpen til dattera Elise i Ålesund i aug. 1 871 , giftet de seg i 1 863. I 1 865 hadde de to sønner, og Anne Ågesdatter fra Rotmoen var hushjelp hos dem. I 1 875-1 900 finnes de i Ålesund, Jakob er tøm mermann/snekker. 5 kjente barn: 1. Otto Meyer f. 1 864, 2. Ole Marius f. 1 865, 3. John Edvard f. 1 868, 4. Elise Berntine f. 1 871, 5. Gustav f. 1 874. Vi tror at en av sønnene, Ole Marius Stamnes, f. 1 865, utdannet seg til boktrykker og hadde eget trykkeri i Aker i 1 900. John Edvard var gulismedmester i Ålesund. 84. Beret, f. 1841 på Brenna. G. 1864 med Eilert Kristoffer Olsen Dillan, f. 1837. Foreldra hans var Ole Larsen Ulvild og Bergitte Kristiane Haldosdatter Dahl. Beret og Eilert Kristoffer var inderster i Tromsdalen fra 1 861 ti! 1 883 og fikk 10 barn. Seinere flyttet de til Tokstad østre, en husmannsplass under den gamle prestegår den Augla, og var husmannsfolk der da Verdalsraset tok med seg heimen deres. Etterpå bosatte de seg på Grindgjalet, der mora og stefaren til Eilert bodde da, og ble husmannsfolk etter dem. Eilert døde der i 1896, og Beret utvandret til Amerika i 1 905, etter at 6 av barna hadde utvandret tidligere. Hun døde i Osaka i 191 2. Se mer om dem under Grindgjalet. 85. Ole, f. 1844 på Brenna (Ole Olsen Bjertnes). Han var gift tre ganger: I 1871 med Marta Bårdsdatter Mønnesvald (1849-1877), i 1881 med Mette Estensdatter Østnesvald (1854-1882), og i 1883 med Anna Karoline Kristiansdatter Trana, f. 1 863. Ole døde som husmann på Åsagjalet i Leksdalen i 1910. Enka Anna Karoline døde samme sted i 1919. Han hadde tre barn i før ste ekteskap og sju i det tredje, mens det andre var barnlaust. 86. Anders, f. 1 844 på Brenna, død samme år. 87. Gurianna, f. 1 846 i Tromsdalen. Hun tjente i Vester-Levringan i 1 865, var budeie på Hegstad i 1 875, og ble trolig værende der livet ut, for hun døde i 1935 som Gurianna Hegstad. Ugift. Gurianna var også setertaus i mer enn femti år, på Jervdalsvollen, Havervollen, Hellbergsvollen og Lyngsvollen (se foto i seterboka, s. 235). 88. Anne, f. 1851 i Tromsdalen. G. 1885 med enkemann, gårdbruker Sakarias Nilsen Grande på Grande i Sjøbygda. Anne døde i 1 892, etter at de hadde fått tre barn. Mannen ble gift for tredje gang i 1 895, og han ble far til i alt tretten barn i sine tre ekteskap. Mest kjent av dem er nok kunstmaleren Severin Grande (1 869-1 934, fra første ekteskap). Han var elev ved Statens handverks- og kunst industriskole og hos Eyolf Soot, Erik Werenskiold og Harriet Backer. Han var i Paris 1905-06, våren 1906 hos Kristian Zahrtmann i København, i 1907 elev av Christian Krohg i Paris og av Henri Matisse. Severin Grande malte bybilder, land-
---- 483 H&FIS-A ---- skap og interiører i en fargerik, impresjonistisk stil. Nasjonalgalleriet i Oslo eier tre bilder av ham. Etter Ole Eriksen tok antakelig Johannes Jensen over som bruker av Brenna vestre, og de to gårdene var samlet på en bruker. Johannes Jensen (1810-1868) og Beret Haldorsdatter (1797-1859) Johannes Jensen var født i 1810 på Kvellovald (Grindgjalet) og var sønn av husmann Jens Johansen og Marta Jonasdatter. Gift i 1835 med enke Beret Haldorsdatter Wist, f. 1797 i Stjørdal. Beret hadde tidligere vært gift med Peder Olsen Nessvald, som døde i 1833 etter at de hadde vært gift bare et halvt år. Vi veit ikke hvor Johannes og Beret bodde de første åra. Johannes ble trolig bru ker på Brenna vestre etter Ole Eriksen ca. 1845, og da fornge bruker på Brenna østre, Tore Nilsen flyttet til Frol, fikk Johannes bygsel på begge Brenna-gårdene. Han døde som kårmann der i 1868. Kona Beret var død samme sted i 1859. Ekteskapet var barnlaust. Hans Eriksen (1831-1918) og 1} Maria Pedersdatter (1821-1907), 2) Laura Oline Johansdatter (1879-). Hans Eriksen var født i 1831 på Arstad av foreldre Enk Larsen og Beret Marta Hansdatter (se Bergstua u/Inndal østre). Faren bygslet Sulstua vestre omkring 1860. Hans ble gift i 1855 med Maria Pedersdatter Årstadvald, f. 1821 på Helgåsen av foreldre Peder Larsen Helgas og Sirianna Bårdsdatter. Han fikk bygsel som husmann på Vaterholmsplass av Ellev Olsen Indal i 1860, men er nok kommet dit noen år tid ligere. Han var i Vaterholmen til han ble forpakter på begge Brenna-gårdene i 1864. Avgifta var 30 spesidaler pluss kår til enka Kirsti Reiren og Johannes Jensen. I 1869 bygslet han gården for 200 spesidaler og en årlig landskyld av 10 spesidaler. I 1875 var besetningen på gården 2 hester, 10 kyr, 3 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam og 4 geiter og kid, og utsæden var l /i bygg, 1 tønne havre og 5 tønner potet. Hans Eriksen var tydeligvis en dyktig gårdbruker. Hans dreiv Brenna til han fikk forpaktmngskontrakt på Gudding vestre i 1876. Maria døde i Guddingan i 1907, og i 1913, i en alder av 82 år, ble Hans gift på nytt med tausa si, Laura Oline Johansdatter Sundbyvald, f. 1879, etter at de hadde fått to barn. Laura Oline var datter av husmann Johan Andreas Pedersen Sundbyvald (Revhaugen) og kone Anna Birgitte Johannesdatter. Hans Gudding døde i 1918. Om etterkommere, se under Vaterholmen. Martin Johannessen (1851-1925) og Inger Anna Johansdatter (1853-1923) Martin Johannessen var født i 1851 i Karlgarden av ugifte foreldre Johannes Hansen Østborgvald og Maria Pedersdatter Karlgård, og var altså stesønn av Hans Eriksen. Han tok nok over som driver på Brenna da stefaren flyttet til Guddingan i 1876, men vi har ingen kontrakt før i 1887, da han fikk bygsel på livstid på Brenna mot 80 kro ner i årlig avgift.
---- 484 H&FIS-A ---- Martin ble gift i 1876 med Inger Anna Johansdatter Breding, f. 1853 i Breding ves tre. Hun var datter av Johan Andersen Breding og kone Gurianna Larsdatter. Martin Brendmo, som han ble kalt, ble ikke så lenge på Brenna. I 1890 kjøpte han Vester-Bollgarden på auksjon for 7000 kroner og fikk tinglyst skjote 13. august 1891. Men allerede året etter solgte han Bollgarden til Ole Petersen Tromsdal, som var gift med halvsøstra hans, og overtok Breding vestre, heimgarden til Inger Anna. Etter at han kom til Vuku, dreiv Martin også som "lasskjører" - varetransport fra Skånes og Trones til handelsmennene på Bredingsberg, Barn: 81. Maria, f. 1 876 på Brenna, d. 1948. G. 1 900 med Johannes Eilevsen Grundvald (Breding), f. 1876, d. 1937. (Foreldre til Marius Breding, f. 1900). 82. Gustava, f. 1 879 på Brenna. I sine unge år tjente hun hos John Grundan og Andor Leirset før hun utvandret til Amerika i 1 904. Hun døde i Fargo, Nord-Dakota i april 1955. Gustava Breding var ugift og dreiv med forskjellig slags arbeid, både på farm, hotell og andre arbeidsplasser. Hun var ikke på besøk i Norge etter at hun emigrerte. 2 Hun hadde ei datter: Cl 0 . Ella, f. 1909. I 1930 bodde Ella sammen med mora i Stanley Township, Cass County, Nord-Dakota, og var sykepleier ved St. Lukis Hosptal i Fargo. G. m. Alfred Roe. 83. Serianna, f. 1881 på Brenna, d. 1 953. Gift 1 91 7 med Halvor Olsen Væren, f. 1888 i Vera, d. 1962. 84. Johan Andreas, f. 1884 på Brenna, d. 1929 i Breding. G. 1910 med Anne Korneliusdatter Haugan, f. 1891 på Hagahaugan, d. 1932. Gårdbrukere i Breding vestre fra 1923. 85. Hans Marius, f. 1 887 på Brenna, d. 1939. 86. Maren Anna, f. 1891 i Bollgarden, d. 191 2 i Breding. 87. Inger Oline, f. 1 895 i Breding, d. 1 968. Gift i Levanger i 1 920 med Ole Olsen Evjen, f. 1879 i Selbu, d. 1963. Salmaker på Bredingsberg. Den neste brukeren på Brenna var Rasmus Bardosen. Rasmus Bardosen Brændmo (1830-1898) og Serianna Andersdatter (1839-1927) Rasmus Bardosen var født i 1830 på husmannsplassen Garberg under Garnes og var sønn av Bardo Johnsen og Kirstma Andersdatter. Sammen med broren John ('Jo Inna") bygslet Rasmus Øster-Innsvollen. Men i 1850, nitten år gammel, reiste han til Trondheim for å la seg verve i militæret. Etter å ha gjort tjeneste som musketer i Trondheim, kom han tilbake til Verdal i 1863, og samme år ble han gift med Serianna Andersdatter Kongsstuen, f. 1839 på Holmli mellom. Hun var datter av leilending Anders Johnsen Holmli og kone Mali Johnsdatter. Serianna var i tjeneste hos Mikal Sevaldsen i Nybygget ved giftermålet, og det ble Rasmus og Serianna som overtok som fjellstueparfolk i Nybygget etter Mikal Sevaldsen. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001 940 - BIND A
---- 485 H&FIS-A ---- Sirianna Andersdatter og Rasmus Bardosen Semere flyttet de til Ådalsvollen, der Rasmus var husmann og overvegvokter fram til 1891, da han ble leilending på Brenna. Rasmus Brændmo døde i 1898, mens Senanna levde til 1927. Barn: 81. Kjerstina, f. 1864 i Nybygget. Bodde hos foreldra på Ådalsvollen i 1875 og 1891 og arbeidet da som skredder. I 1900 bodde hun sammen med mora på Brenna. Hun døde i 1926. 82. Maria, f. 1866 i Nybygget, d. 1942 i Nord-Dakota. Hun ble gift i 1900 med John Olaussen Karlgård, f. 1869, d. 1938 i Nord-Dakota. John Karlgård var bru ker på Brenna etter at Rasmus Bardosen døde og fram til 1 903, da han og fami lien utvandret til Fergus Falls, Minnesota. 83. Anders, f. 1867 i Nybygget. Samtidig med søstra Maria utvandret også Anders til Fergus Falls, Minnesota, i 1903, men kom tilbake i 1910 og dreiv som han delsmann på Lysthaugen til han døde i 1928. Anders Brendmo var ugift, men hadde en sønn utenfor ekteskap: Cl 0 . John Marius Andersen Brendmo, f. 1900 på Lillemoen, mor Ingeborg Mortensdatter Lillemo, f. 1 878 på Lillemoen. Mora ble i 1903 gift med Ole mellem (Oppstu) samme år. John Marius var ugift og bodde i Levanger. Han døde på Steinkjer tuberkulosehjem i 1947 og er gravlagt i Vuku. 84. Karen Birgitte, f. 1 870 i Nybygget. 3 Hun tjente på Garnes i 1 891 og ble samme år gift med Jeremias Aagesen Skavhaug og ble gardkone på Skavhaugg nedre. 85. John, f. 1880 på Ådalsvollen. Bruker på Brenna fra 1903.
---- 486 H&FIS-A ---- John Olaussen Karlgård (1869-1938) og Maria Rasmusdatter (1866-1942) John Olaussen var født i 1869 på Østnesvald (Engsvehaugan), foreldra var Olaus Olsen Karlgård og Dordi Jensdatter (av Buset-slekta). Foreldra var brukere i Åsen fra ca. 1875. John utvandret i 1893 og slo seg ned i Wilkins County i Minnesota og arbeidet hos farmere der i fem år og greidde seg brukbart. Likevel reiste han tilbake til Åsen i Sul og ble hjemme til 1903. I 1900 giftet han seg med dattera på nabogården Brenna (Mana Brendmo), og overtok som bruker på Brenna etter Rasmus Bardosen. De fikk de to eldste barna, Rasmus og Olaug mens de var i Sul. Men i 1903 reiste John med hele familien på nytt til USA. og tok arbeid i Fergus Falls, Minnesota. Men da det ble utlyst ny kolonisering i White Earth i Nord Dakota, tok John sjansen på åta land der. Og han ble ikke den eneste i slekta som gjorde det. Også brødrene hans, Karl og Olul samt brødrene Olav og Iver Karlgård, og andre verdalinger, reiste over, dyrket opp jord og bygde heimer her. Men det ble ingen vellykket kolonisering for alle. John ble den eneste av de nevnte som beholdt heimen. De andre reiste fra jord og heim, og enkelte fikk ikke nevneverdig igjen for slitet. Før han ble gift, hadde John ei datter: Bl 0 . Maren Elisabet, f. 1891 Tømte. Mora var Johns søskenbarn Karen Oisdatter Tømte, f. 1 873 i Karlgarden (Asen), datter av Ole Olsen Karlgård og Beret Marta Oisdatter. Maren Elisabet utdannet seg i skredderfaget, men utvandret i 1915 til Sioux City, lowa, for å gifte seg med Henrik (Henry) Ha uga n fra Ytterøy, som utvandret i 1912. I 1920 bodde de i Platte, Charles Mix, South Dakota, der man nen hadde skomakerverksted. De fikk 8 barn. Maren døde i 1943. John og Manas to barn som ble født i Norge: Maren Elisabet Karlgård (Åsa). Foto: E. Lars: B2\ Rasmus, f. 1900 på Brenna. G. 1926 med Edna Qualley, f. 1905 i Nord- Dakota av norskfødt mor, d. 1961 . Han var utdannet typograf og arbeidet i avi ser. Han døde i Nord-Dakota i 1 987. B3\ Olaug, f. 1902 på Brenna. G. 1924 med Edvard Wolla, født i Minnesota i 1900 av norske foreldre, d. 1954. I 1930 bodde de i Minot, Nord-Dakota, og Olaug arbeidet som stenograf på et rettskontor (law office).
---- 487 H&FIS-A ---- De fikk fire barn til i Amerika: B4\ Dagmar, f. 1905. B 5". Sigurd, f. 1905. B6'.Jens, f. 1907. B7 1 . Margot, f. 1908. Bodde hos søstra Olaug i Minot, Nord-Dakota, i 1930. John fortsatte som farmer i White Earth til sin død. Han hadde også en stilling i korn handelen i distriktet, og var ellers sterkt interessert i kultu relle spørsmål, særlig religiøse. Han var i mange år medlem av skolestyret. 4 John døde i 1938 og Maria i 1942. * p H- Barna til John og Maria Karlgård. Bak: Olaug og Rasmus. I midten: Jens, Sigurd og Dagmar, og helt foran Margot. Bildet er latt i Amerika. Utlånt av Knut Stiklestad John Rasmussen Brendmo (1880-1945) og Ragnhild Bergitte Martinusdatter (1873-1958) John Brendmo ble gift i 1907 med Ragnhild Birgitte Martinusdatter Balgård, f. 1873. Hun var datter av Martinus Bardosen Balgård og kone Beret Marta Halstemsdatter i Skogtrøa under Skrove. John Brendmo overtok Brenna etter svogeren John Karlgård i 1903, og kjøpte går den av Verdal kommune i 1918 for 5500 kroner. I 1939 søkte John Brendmo Verdal kommune om tillatelse til å seige gården til kontorsjef Bernt Karlgård for 11000 kroner, og i herredsstyremøte ble følgende ved tak fattet: Herredsstyret innvilger søknaden jra John Brendmo om salg av eiendommen, dog med det forbehold at hustomt og tilstrekkelig lekeplass til Sul skole (som er leiet av Brendmoen uten erstatning jor denne grunn) ca 3 mål, hlir tilhjemlet kommunen. Og i 1940 ble Brenna overtatt av Bernt Karlgård med Arne Karlgård som bestyrer, og John og Ragnhild ble kårfolk. John døde i 1945 og Ragnhild i 1958, hun bodde da på Verdal aldersheim. John og Ragnhild hadde sønnen: 81. Rasmus, f. 1 908 på Brenna, d. 1988. G. 1 949 med Kjellrun Andersdatter Liden, f. 1917 på Verdalsøra, d. 1964. Hun var datter av gruvearbeider Anders Liden fra Sverige og Julie Otelie Andreasdatter Fryckblad. Rasmus fikk frådelt ca. 1 6 mål
---- 488 H&FIS-A ---- John og Ragnhild Brendmo med sønnen Rasmus. Foto utlånt av Dagfinn Brendmo. Rasmus og Kjellrun Brendmo med Ragnhild Brendmo siftende foran. jord av Brenna nede ved elva og fikk sitt eget småbruk der - Brennmo, gnr. 233, bnr. 6. Rasmus og Kjellrun hadde tre sønner - Gunnar Arnfinn, f. 1940, d. 1961, John, f. 1950, og Dagfinn, f. 1953. Det er sønnen John Brendmo som har overtatt heimen etter Rasmus. Etter at Arne Karlgård kjøpte Mønnes i 1946, ble Brenna forpaktet bort i noen år, først til Olav Indal fram til han ble gårdsbestyrer på "nye" Karlgarden i 1947, så til Trygve Indahl og Ingemar Indstad, og fra 1949 til 1955 til Magne M. Green. I 1955 kjøpte Olav Indal gården. Han bygde ny hovedlån, og kona Måret dreiv pensjonat der i tillegg til gards drifta. Olav døde i 1966, og med tida flyttet Måret ned på Verdalsøra og overlot Brenna til dattera Karm Irene Rekve. Måret døde på Ørmelen Bo- og Helsetun i 2002.
---- 489 H&FIS-A ---- Frådelte heimer: SØRENGET GNR. 233, BNR. 4 Sørenget. Foto fra ca. 1950. Heimen ble frådelt Brenna i 1939 og solgt til Johan Johnsen Stormo for kr 200,-, skjote tgl. 25.1.1939. Johan Johnsen Stormo (1899-1993) og Marie Othelie Mariusdatter (1894-1962) Johan Stormo var født på Stormoen i 1899 og var sønn av John Johansen Stormo og Marta Johannesdatter. 1 sine unge år var Johan dreng hos John og Inger Anna Wohlen på Garnes. Han ble gift i 1928 med Mane Othelie Mariusdatter Marken, f. 1894. Hun var datter av ugifte foreldre Oline Kristine Olsdatter Marken og Marius Mikalsen, og var halvsøster til Mane Oline Østgård (kona til Sigurd Østgård). Johan Stormo dreiv mest med skogsarbeid ved siden av småbrukeryrket. Han var en særdeles humørfylt og slagferdig person, som det går mange historier om. Johan Stormo og Olaf Karlgaard. Johan og Marie fikk tre sønner: BRENNA
---- 490 H&FIS-A ---- 81. Dødfødt gult, f. 1928. 82. Knut, f. 1929, d. 1954. 83. Joralf, f. 1934. Gift med Jenny Vollan, f. 1933 i Henning. Neste bruker på Sørenget. I dag er det sønn av Joralf, Bjørn Vidar Stormo, som er bruker på Sørenget. SUL SKOLE GNR. 233, BNR. 5. Su! skole, ferdig til skolestart i 191 2 Etter at det i 1860 ble fast skole for Sul skolekrets, var skolen i flere år på Karlgård (Åsen), siden ei tid på Brenna, og fra 1890 på Karlgård igjen. I 1908 søkte kretsen om å få bygd skole, men saken ble utsatt. I 1911 kom ny søknad. Skolestyret gjorde da vedtak om å bygge et hus med ett klasserom, gang og kammers. Kostnadsoverslaget var 2500 kroner, og ettersom det ikke fantes høvelig lokale til skolen i Suul, ble de nødvendige midler bevilget. Karl Grindberg tok på seg bygginga av skolen for 2750 kroner, og den var ferdig til skolestart i 1912 på frådelt parsell av Brenne, som ennå var kommunens eiendom. Noen år semere ble bygget utvidet slik at det også ble lærerbolig og uthus. Så vidt vi kjenner til, var Signe og Bjørn Rygg de første som bodde i lærerboligen på skolen. De var der fra 1920 til ca. 1930, da de flyttet til Ådalsvollen tollstasjon. Se mer om familien der. Etter Signe og Bjørn Rygg losjerte Eivind og Ella Stiklestad på Sul skole i ca 20 år.
---- 491 H&FIS-A ---- Eivind Paulsen Stiklestad (1905-1954) og Ella Jeremiasdatter (1909-1993) Eivind Stiklestad var født i 1905 på Ramstad i Sjøbygda. Han var sønn av vegvokter Paul *>* Gunneriussen Stiklestad og Hanna Olise, født Amdal (se Tømtåsen under Karlgarden). Bergstad på tomt av Sulstua i 1953. Men allerede året etter at de flyttet inn i den nye heimen, døde
1927, d. 1987. Ruth var skilt etter ekteskap med Iver Nilsen Falstad, f. 1924. Petter arbei- ■ det i alle år på Værdalsbruket, først som skogs arbeider og siden som "altmuligmann", og Ruth var ansatt i Postverket som landpostbud. De hadde to barn; Øystein, f. 1 956, og Hanne, f. a 1958, og fra første ekteskap hadde Ruth dotte ra Signy, f. 1948. De hadde egen heim - Plassbakken - på tomt av Sulstua vestre. 82. Kjell, f. 1934 på Sul skoie, d. 1991 i Steinkjer. Arbeidet på "NoTraMo" på Steinkjer. Samboer Ella og Eivind Stiklestad som brudepar med Tora Susegg. i 1930. Ella døde i 1993. SØRENGET ØSTRE GNR 233, BNR. 13. Karl Johan Olsson (1891-1959) og Ragnhild Olausdatter (1889-1956) Karl Johan Olsson var født i Duved i 1891. Foreldra hans var skomaker Olof Olsson og hustru Katarina Mattsdotter. I 1920 ble han gift med Ragnhild Olausdatter Østgård, f. 1889, datter av Olaus og Pauline Østgård. De losjerte i Austgarden de første åra. Dattera Ruth har fortalt at i 1926 såtte Karl opp ei koie av tømmer for familien oppe i Brennmoenget. Huset besto av to rom - et av rommene for folket og det andre som fjøs for dyra. Rommet mot sør fungerte som kjøkken, stue og soverom. I "fjøset" hadde de ei ku, en kalv, julegris og noen høner. v
---- 492 H&FIS-A ---- Karl Olsson kantskjærer skiferstein i Spjeldberget. Dette var heimen fram til 1934, da Karl fikk frådelt en parsell av Brenna. Da ble koia i Brennmoenget flyttet dit og gjort om til bolighus, samtidig som det ble bygd eget fjøs. Eiendommen på ca. 14 da. ble ikke matrikulert med eget bruksnummer, men hustomt med påstående hus er seinere frådelt og gitt bruksnr. 13. Den nye heimen, som ligger på sørsida av Inna, heter Sørenget østre. Karl Olsson arbeidet som skogsarbeider og skomaker, og var også arbeidsformann ved skiferbruddet i Spjeldberget da det var drift der. Karl og Ragnhild fikk fire barn: 81. Åse, f. 1916 i Austgarden, d. 2004. G. 1938 med Kåre Heiden, f. 1911, d. 1994 Gårdbruker på Arstad mellom fra 1950. 82. Pauline, f. 1920 i Austgarden. Gift med Danielsson fra Nordhallen, Are. Flyttet til Lit i Jåmtland. 83. Oskar, f. 1922 i Austgarden, d. 1986. G. 1949 med Mari Indahl, f. 1927 i Kårenget. De overtok Sørenget etter Oskars foreldre etter å ha bodd på Sui skole i noen år. 84. Ruth, f. 1924 i Austgarden. Ugift. I 1948 fikk hun dottera Randi Kristine Olsson med Sigmund Karlgård, f. 1913. Ruth og dattera bosatte seg på Verdalsøra etter å ha bodd i Sørenget ei tid.
---- 493 H&FIS-A ---- Knut Stiklestad mener at Karen Birgitte ble født på Ådalsvollen. Året da Rasmus Bardosen flyttet fra Nybygget til Ådalsvollen, er usikkert. Kilde: "Gamrneit og nytt fra Sul".
---- 494 ----
---- 495 H&FIS-A ---- BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING Høgfjellsstøtta på Kar! Johans-vegen.
---- 496 H&FIS-A ---- '-'9. - in-' *. Sc
---- 497 H&FIS-A ---- BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING Fra første halvdel av 1800-tallet og framover ble det skapt en del nye bruk i Inns eller Suis allmenning, mest som folge av behov som oppsto ved og etter bygginga av Karl Johans veg ogjamtlandsvegen. Nybygget var det første bruket som ble anlagt i allmenningen. Det ble til i for bindelse med anlegget av Karl Johans veg, og lå omtrent midtvegs mellom Sul og svenskegrensa. Bruket og de som bodde der, er omtalt under Sulstua. SANDVIKA GNR. 234, BNR. 6. Vel tjue år etter at Karl-Johansvegen var åpnet, forelå det planer om et hovedveg anlegg fra Sul til riksgrensa i retning Anjan, og i den forbindelse ble det også bestemt at det skulle opprettes ei Statens Fjellstue i Sandvika. Ved årsskiftet 1862/63 stod fjellstua ferdig til bruk. Fra samme tid ble det opprettet fast skysstasjon der, og det Sandvika Ca. 1920. Foto utlånt av Jørgen Johnsen
---- 498 H&FIS-A ---- var skysstasjon i Sandvika fram til 1927, da den i likhet med alle de andre skyssta sjonene i Verdal ble nedlagt. Mikal Sev aidsen ble ansatt som den første fjellstuemann og stasjonsholder i Sandvika. Han kom da fra Nybygget. Mikal Sevaldsen (1823-1886) og Jonetta Andersdatter (1821-1916) Mikal Sevaldsen var født på Holme i 1823. Foreldra var Sevald Jensen Gudding og Magnhild Olsdatter. Han ble gift i 1852 med Jonetta Andersdatter, f. 1821 i Skogn. Mikal hadde som nevnt tidlige re vært fjellstuemann i Nybygget (se mer om ham der). I 1865 var det 2 hester, 5 kyr, 12 sauer og 2 geiter på bås. Og Mikal hadde disse i tjeneste: Ole Arntsen, f. 1843 på Skavhaugg. Karen Eliasdatter, f. 1843 på Volenvald. Ole og Karen ble gift i Sandvika i 1871, og de ble fjellstuepar i Nybygget, se mer om dem der. Maria Olsdatter, f. 1848 i Vaterholmen. Gift i 1874 med Ole Olsen Tømte. De var brukere i Tømte, se mer om dem der. Sefanias Johannessen, gjetergutt, f. 1853 i Ulvilla. Han ble gift i 1880 med Karen Marie Svendsdatter, f. 1851 på Nessvald. De ble brukere i Barlia i Ness. I 1875 var besetningen vokst til 3 hester, 1 okse, 6 kyr, 13 sauer, 10 geiter og 1 svin. Og følgende mennesker bodde i fjellstua i tillegg til Mikal og Jonetta: Dreng og skyssgutt Ole Paulsen, f. 1850. Han var sønn av Paul Olsen Stormoen. Ole ble gift i 1876 med Kjerstina Johnsdatter Sandvigen, f. 1855 i Nybygget, datter av John Bardosen ("Jo Inna") og Maria Eriksdatter på Øster-Innsvollen. Se mer om ham der. Taus og stuepike Johanna Olsdatter, f. 1852 i Skogn. Hun ble gift i 1882 med Martin Nilsen Suul (se under Sulstua). Kjerstina Johnsdatter, f. 1855. Hun ble gift i 1875 med Ole Paulsen, se foran Husmann og vegvokter Teodor Melby, f. 1825. Han bodde i meieribygget sammen med dattera Guruanna, f. 1850. Skyssgutt Anneus Johannessen, f. 1850. Tyende Krestianna Andreasdatter, f. 1864. Hun var datter av Andreas Olsen Maritvollvald, og utvandret i 1884 til Minnesota som Kristine Hegstad. Skyssdagboka fra Sandvika viser at det var mange slags reisende som var innom stedet i åra etter at fjellstua var ferdig. Mange hadde nær tilknytning til veganlegget, men også folk fra Kongens råd har skrevet seg inn i protokollen. Forsvarsministeren fra 1860-68, Harald N. S. Wergeland var på gjennomreise til Melen i 1866 og treng te 2 hester på turen. Og Sankthansaften 1873 var det mange prominente gjester med Kong Oscar II i spissen på besøk i Sandvika Fjellstue i følge skyssdagboka: "Natten emellan den 23 och 24 juni 1873 tog Hans Majestet Konung Oscar II natt lager hår stedes". Bak denne noteringen finner vi Kong Oscar Ils norgesreise i 1873 som ble avsluttet med kroning i Nidarosdomen. Den 15. juni 1873 reiste kongen med sitt følge ira
---- 499 H&FIS-A ---- Stockholm med en korvett til Sundsvall. Herfrå gikk ferden over land til Trøndelag. Den 23. juni kom de fram til den norske grense mnenfor Sandvika. Her ble de mot tatt av amtmann Smidt, brigadesjef oberst Hoff, adjutant kaptein Frølich, veiinspek tør Holst o. fl. Etter amtmannens velkomsthilsen drog følget til Sandvika. Her ble det innkvartering til neste dag, da de fortsatte til Stiklestad. 1 Mange år seinere, i 1892, ble verdalingen Peter Holst, som nå var blitt forsvarsmi nister, skysset fra Sandvika til Garnes. I f 874 søkte Mikal Sevaldsen Amtsformannskapet om 40 spesidaler som tillegg i lønna som skysstasjonsholder. Han hadde fra før 96 spesidaler fra statskassen. Vi site rer fra Veikomiteens innstilling: «Komiteen finder at den begjærte Forbedring i Stationsholderens Vilkaar er baade rimelig og billig, og vilde meget beklage, om den nuværende Stationsholder paa Sandviken skulde se sig nødt til paa Grund aj for knapt Tilskudd at frasige sig Stationholdet, da det Ry, Sandviken har som et aj Landets bedste Skydsskijter, ude lukkende vist maa tilskrives Stationsholder en, men tror ikke at burde anbefale, at nogen Andel of Forhøielsen i Godtgjørelsen for Stationsholdet udredes of Amtskommunens Midler, da Fjeldstuerne, saavidt vides, overalt udelukkende paahvi ler Staten». Det ble således ikke noen lønnsforhøyelse for Mikal. 2 I f 886 byttet Mikal Sevaldsen med Martin Nilsen Suul og flyttet til Bunes i Leksdalen og ble bygselmann der. Men Mikal døde allerede samme år. Jonetta døde som kårkone på Bunes i 19f 6. Mikal og Jonetta fikk to sønner mens de bodde Nybygget, men begge døde som små. Martin (Martinus) Nilsen Suul (1848-1934) og Johanna Elisabeth Olsdatter (1852-1921) Martin Nilsen Suul var født i Sulstua i 1848 som sønn av Nils Olsen og Maren Olsdatter. Han ble gift i 1882 med enke Johanna Elisabeth Olsdatter Sandviken (Mønsterhaug), f. 1852 i Skogn. Hun var enke etter Bernt Eliseus Fredriksen Sundby, som hun ble gift med i 1877 og som døde i 1878 (druknet i Verdalselva ved Haga). Johanna Elisabeth var taus hos Mikal Sevaldsen i Sandvika ved giftermålet. Jonetta Sevaldsen var fastra hennes. Martin Suul forpaktet Bunes i Leksdalen fra 1882 til 1886. Da flyttet de til Sandvika, der Martin ble fjellstuemann etter Mikal Sevaldsen. Foruten Suul-familien finner vi følgende personer i Sandvika i 1891 Tjener Secilie Larsdatter, f. 1874 på Rindsemvald. Hun var datter av husmann Lars Hagensen og Beret Marta Johansdatter på Bakke under Rindsem. I 1900 var hun heime og stelte for faren, i 1904 att. Frol, gift med gårdbruker/banevokter Gunnerius Johansen Nordberg, f. 1879 i Frol. Hun døde på Graven østre i 1909. Tjener Anna Lindkvist, f. 1871 på Levanger fattighus. Mora hennes var Jonette Johnsdatter Indal og faren var ungkar og salmaker Klaus Vilhelm Lindkvist fra
---- 500 H&FIS-A ---- Sverige. I 1893 har hun fått flytteattest til Sverige, og kirkeboka for Åre viser at hun ble gift i Medstugan i november 1893 med Aron Svensson, f. 1860 i Medstugan. De fikk fire barn, to sønner og to døtre. En av sønnene, Johan Aronson, f. 1895, ble gift i Verdal i 1920 med Borghild Johanne Gundersen, f. 1897, datter av Julie Lassesdatter Sagen (Julie Andersen). Og ei av døtrene, Olga Erika, f. 1899, død 1994, ble gift med John Rydning i Vera (1904-2001). Skyssgutt Johannes Eriksen, f. 1873 på Stormoen. Han var sønn av Erik Jørgensen fra Saxvallen og Beret Andersdatter fra Fagerlia i Inndalsallmenningen (datter avjamt- Anders). Han utvandret til Amerika i 1892 under navnet Johannes Enksson. Fra 1908 var han bestyrer av en trelastforretning i Esmond, Nord-Dakota. Der kalte han seg John Eriksen og ble gift i 1907 med Emma Josephme Encksson, f. 1886, d. 1962. 3 De etterlot seg sju barn i Amerika og har ei stor etterslekt der. Losjerende Peder Olsen, f. 1833 i Borgund på Sunnmøre. Bortsatt til forpleining av Trondhjems fattigvesen. Han døde ugift i Sandvika i 1892 under navnet Peder Olsen Faarnes. I 1896 byttet Martin med broren Ola Nilsen Suul og ble leilending i Sulstua i ste det. Se mer om dem under Sulstua. Ole Nilsen Suul (1840-1919) og Ellen Anna Ellevsdatter (1847-1914) Ole Nilsen Suul var født i Sulstua i 1840, foreldre Nils Olsen og Maren Olsdatter Suul. Han ble gift i 1881 med Ellen Anna Ellevsdatter Indahl, f. 1847 på Indal øvre, datter av Ellev Johannessen Indal (Arstad) og Karen Arntsdatter. Elen Anna var tjener og sydame i Sulstua fra 1875. Ola Suul, som han ble kalt, var gårdbruker i Sulstua fra 1882 til 1896, men da byttet han med broren Martin Nilsen Suul og ble fjellstue mann i Sandvika. Ifølge folketellinga bodde følgende i Sandvika i 1900 i tillegg til Suulfamilien: Bergitte Sandvigen, tjenestepike (budeie). Ingeranna, tjenestepikens barn, f. 1896. Elling Suul, f. 1819, bortsatt til for pleining, fhv gårdbruker, oppholdes av fattigkassen. Familien Ola Suul i Sandvika: Foran: Maren og Nils, i midten Ellen Anna og Ola, og bak står Jon Marius (den senere lensmann).
---- 501 H&FIS-A ---- Anne Suul, bortsatt til forpleining, fhv. gardmannskone oppholdes av fattigkassen. Karen Indahl, enke, lever dels av oppsparte midler, dels med understøttelse av fat tigkassen. Om disse kan opplyses: Bergitte Sandvigen er født 1852 i Ulvilla som Bergitte Ingebrigtsdatter. Hun var datter av husmann Ingebrigt Johansen og kone Anne Rasmusdatter på Bredingsberget og Arnsveet i Vuku. Bergitte var først taus i Sulstua, men ble med til Sandvika da Ola Suul flyttet dit. I 1916 ble hun tildelt Norges Vels medalje for 25 års tjeneste hos Ola. Trolig flyttet hun med Suul-familien til Lillemoen da det ble styrerskifte i Sandvika i 1917. Hun døde ugift på Lillemoen i 1924. Hun hadde 2 barn: Bl 0 John Severin Johansen, f. 1881 i Arnsveet. Faren var Johan Olsen Bredingsgjalet. Han bodde sammen med mora og besteforeldra i Arnsveet i 1 891 og var tjener i Bjørgan i 1 900. John Severin Bjørgan fikk attest til Frol i 1 906 - "skal gifte sig". Gift første gang med Gustava, f. 1 883. Fem barn. Gift andre gang i Frol i 1 923 med Petra Karoline Johansdatter Stokkan, f. 1889 i Åsen. Da var han småbruker på Friberg. I 1925 fikk de sønnen Johan. Iflg. Norges Bebyggelse, Nord- Trøndelag, nordre del, s. 400 var han jernbanearbeider på Soltun i Overhalla. Inger Anna Johnsdatter, f. 1 896 i Sandvika, d. 1983 i Levanger. Faren hennes var John Marius Kristoffersen Vestgård. Om Inger Anna Sandviken, som hun ble kalt, har vi følgende episode fra vinteren 1916, fortalt av Ingeborg Årstadvold, som da var taus i Sulstua: B 2° Dr. Wold var budsendt til sykebesøk i Sandvika og hadde bilskyss til Sulstua (det var vel John Fikse som skallet bilskyssen). Lenger gikk det ikke å kjøre med bil, lor vegen var gjensnødd. Fra Sandvika kom det skyss imot for å frakte doktoren videre, og "skysskaren" vor Inger Anna Sandviken. Hun kom med laushest og ski på beina. I full fart svingte hun inn på gardsplassen i Sulstua, fikk i hui og hast tak i ei sluffe [slede] som sto der, og spente for hesten. Dr. Wold hadde imens kom met seg opp i sluffa, og Inger Anna brettet opp sleafellen og slo seg ned ved sia av doktoren. Så bars det i full fart austover mot Sandvika igjen. Alt dette skjedde så fort at folket i Sulstua ikke viste ordet av før doktorskyssen forsvont i snødrivene. Det forte I les at Inger-Anna Sandviken var som den «verste» kar når det gjaldt å handtere hester, enten det var i skog og fjell eller i skysstrafikken. 4 Inger Anna ble siden budeie på Bamberg ved Levanger. Hun var der for øvrig i to perioder, og kom dit andre gang i 1 930, etter at hun i mellomtida hadde vært taus hos Graff på Hegle. Inger Anna på Bamberg var kjent for sin arbeidsomme stil. Hun var alltid kledd i arbeidsoverall og var for det meste i fjøset eller ute på åkeren. Hun elsket å kjøre hest, og kjørte melka eller gjorde andre ting som krev de hesteskyss. I fjøset var hun med på det meste. Utenom arbeidet på gården var Inger Anna frelsesarmesoldat, var med på møter og gikk rundt og solgte "Krigsropet". Hun hadde to sønner. Vi kjenner til at den ene av dem het Bjarne, f.
---- 502 H&FIS-A ---- 1921 på Hegle. Faren var jernbanearbeider Peter Albert Lindberg fra Åre.' Inger Anna ble gravlagt på Alstadhaug kirkegård. Elling Suul: Elling Olsen Suulstuen (1819-1903) var bruker i Austgarden sist på 1850-tallet. Se mer om ham under Austgarden. Anne Suul: Hun var kona til Elling Olsen Sulstuen. Karen Indahl: Karen Arntsdatter, f. 1825, datter av Arnt Johnsen på Inndal mellom. Hun var budeie på Nord-Innsvollen rundt århundreskiftet. Se mer om henne under Inndal mellom. Fra tida da Nils og Ragna Suul var i Sandvika, ca. 1915. De tre barna er f. v. Ola, Asbjørn og Elfrid. Kvinnen på benken har vi ikke navnet på. Elen Anna døde i 1914 og Ola i 1919. Etter at helsa til Ola begynte å skrante, var sonnen Nils Olsen Suul midlertidig fjellstuemann et par år, deretter hadde sviger sonnen Jørgen Kristiansen From stillingen midlertidig fra 1915 og fast fra 1917 til 1920. Se mer om Suul-familien under Sulstua Jørgen Johannes Kristiansen From (1880-1958) og Maren Olsdatter (1888-1948) Jørgen From var født i Overhalla i 1880 og var sønn av gårdbruker Kristian Magnus From og hustru Petra Johanna Petersdatter på Skogly i Overhalla. Han ble gift i 1915 med Maren Olsdatter Suul, f. 1888 i Sulstua, datter av Ole og Elen Anna Suul.
---- 503 H&FIS-A ---- Jørgen From er oppført som driftsbestyrer i Sandvika Fjellstue ved giftermålet i 1915, og var fast ansatt som stasjonsholder fra 1917 til 1920. Samtidig var han også poståpner ved Inna poståpneri. Vi har nevnt før at stasjonsholder Mikal Sevaldsen ikke var fornøyd med lønna han hadde som stasjonsholder, men som forgjeves søkte om lønnsforhøyelse. Jørgen From forsøkte seg på det samme etter at han ble ansatt, og det ser ut til at han ryk tes bedre enn sin forgjenger, jfr. ei melding i Innherreds Folkeblad i juni 1918: "Opsitteren paaa fjeldstuen Sandviken i Værdalen har opsagt sine stillinger som fjeldstuemann og stationsholder jra Iste juli 1818, men har imidlertid erklært sig vil lig til at vedhli, saajremt han faar sin lønforhøiet med tilsammen kr 800,00 aarlig. Opsitteren har dessuten stillet som betingelse at han faar sitt gjærdefang, hesjeved og brukstrævirke fra statens skog (Inns statsskog). Kravet paa lønsforhøielse begrundes med at han somfølge av dyrtiden ikke med den nuværende løn kan klare fjeldstue- og stationholdet uten tap. Fjeldstuemanden oppebærer nu som bidrag til fjeldstuens vedlikehold og til stations hold henholdsvis kr 400,00 og kr 500,00 aarlig. Av det til fjeldstuens vedlikehold bevilgede beløp kr 800,00 utgjør kr 400,00 pension til den forrige opsitter. Disse bidrag har været gjældende henholdsvis siden Iste juli 1911 og Iste januar 1912. Amtsingeniøren uttaler at lønnen under de nuværende forhold utvilsomt er for lav, og anbefaler at den ialfald midlertidig forhøies til kr 800,00 for fjeldstuen og til kr 800,00 for stationsholdet. Det vil bli anbefalt for Veidirektøren at fjeldstuemandens godtgjørelse for snebrøitning forhøies med kr 100,00 aarlig. Amtmanden anbefaler denne lønsforhøyelse, idet han anfører, at den nuværende fjeldstuemands fratræden ganske visst vilde komme til at volde vanskeligheter, og det er liten utsigt til at kunne faa nogen ny mand i stillingen for mindre betaling end den forlangte. Departementet uttaler i sin proposition om bevilgningfor kommende termin tilfjeld stuerne: Opsitteren pligter at holde 2 faste hester. Stationen skysser til Mælen i Sverige (19 km) og Sul i Vuku (18 km). Departementet finder at maatte slutte sig til amtsingeniørens av amtmandens til traadte forslag, idet man mener at beløpene bør bevilges som midlertidige dyrtidstil læg." Jørgen From fratrådte etter egen oppsigelse stillingen som fjellstuemann i Sandvika 1. januar 1920. Han flyttet ned til Sul, der han bygslet Bjørkenget under Lillemoen og såtte opp hus der. Se mer om ham der. Etter Jørgen From var Edvard O. Suul fjellstuemann et halvt års tid før Erik Eriksson overtok. Erik Eriksson (1887-1966) og Ingeborg Matea Martinsdatter (1888-1960) Erik Eriksson var født i 1887 i Brattåggen i Kall. Foreldra var bonde Erik Simonsson (f. 1836) og hustru Måret Ersdotter (f. 1846). De ble gift i Kall i 1871. Erik kom til BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING
---- 504 H&FIS-A ---- Verdal som skogsarbeider i 1912, og ble gift i 1914 med Ingeborg Matea Martinsdatter Suul fra Sulstua. I sine unge år var Ingeborg i tjeneste hos engelskmenn som oppholdt seg i Sulstua sommers tid, og hun ble også med en familie til England og var der ei tid. Enk og Ingeborg bodde i Sulstua de første åra etter at de var blitt gift, siden losjer te de på Østly på Inndalsåkeren til Erik ble ansatt som fjellstuemann i Sandvika fra 1. juli 1920. Kontrakten var ifølge panteboka følgende: Kontrakt mellom Landbruksdepartementet og jjeldstuemanden ved Sandviken Fjeldstue. Landbruksdepartementet overdrager herved til undertegnede Erik Eriksson (under forutsetning av at han faar norsk statsborgerskap) brugen av fjeldstuen Sandviken i Verdal, Nord-Trøndelag fylke, paa nedenstaaende betingelser: 1. Den nye fjeldstuemand skal tilflytte og bebo fjeldstuen. Til stilling av stedfortræ der under fråvær f ordres fylkesmandens tilladelse og godkjendelse av stedfortre deren. 2. Opsidderen har at udrede alle paa gaarden hvilende skatter og andre byrder av hvad ncevnes kan, og kolder fjeldstuens bygninger forsikret i Norges Brandkasse. Han har at vedligeholde fjeldstuens bygninger og gjærder i aabodsfri stand. 6 Aabodsforretninger, bestyret av lensmanden i Verdal med 2 av sorenskriveren i Stjør- og Verdal opnævnte mcend, kan avholdes med bindende virkning for det offentlige og opsidderen under brugstiden efter forlangende av en av parterne og ved brugerens fravigelse av eiendommen. Opsidderen har at drive eiendomen for svarlig og i det hele at skikke ogforholde sig som en brav og samvittighetsfuldfjeld stuemand. Ønsker opsidderen at opføre egne bygninger paa fjeldstuen, maa dertil indhentes departementets samtykke. Bygningerne bliver i tilfælde hans private eiendom. 3. Opsidderen har, saalangt husrommet rækker, paa bedste maate at hjælpe og bistaa reisende samt for skaffe dem forsvarlig herberge og forpleining mot betaling, som i fornødent fald kan bestemmes ved en av fylkesmanden fastsat takst. Han har at forsyne fjeldstuens bygninger med saadanne møbler og andre bekvemmeligheter for reisende, som fylkesmanden anser nødvendig og foreskriv er. Reisende maa som regel ikke indtages i længre tid end 2 døgn ad gangen uten at være forberedt paa at vike pladsenfor seinere ankomne. Ligeledes har opsidderen at holde fornødent for til de reisendes heste mot betaling, som i fornødent fald bestemmes ved en av fylkesmanden sat takst. 4. Opsidderen faar efter skogvæsenets utvisning og nærmere bestemmelser det til fjeldstuens nødvendige brændsel gratis paa rod i Inns statsskog. Han har at avgi ve til en veivogter den for dennes kreaturer bestemmendes beitesret og adgang til brændsel, samt - om fornødent - husrum. 5. (mangler) 6. Opsidderen forpligter sig til mod sadan godtgjørelse, som det offentlige til enhver tid maatte bestemme, at overtage de hverve, som det offentlige som fjeldstuens eier maatte paalægge ham f. eks. postbefordring, telefonstation med dertil hørende HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BfND A
---- 505 H&FIS-A ---- opsynsmanndstjeneste, vedligeholdelse og bevogtning og bevogtning av veien med kvad dertil hører o.s.v. alt i overensstemmmelse med de forskrifter, som for tiden gjedder eller herejter avgives, samt under mulgt og ansvar i overtrædelsestiljælde. 7. Opsidderen har med hensyn til fjeldstuens drift, dyrkning og indgjærdning atjølge den anvisning, som gives av det offentlige og er underkastet dettes kontroll. Likeledes har han at befølge den instruks, som av fylkesmanden maatte blive ham meddelt med hensyn til opsyn med fjeldstuen samt benyttelse av dennes bygning- er. 8. Opsidderen tilkommer hun den jagtret, han som hovne- og bruksberettiget i Inns statskog efter jagtlovens § 8 har adgang til mot løsning av jagtkort. 9. Opsidderen erholder som aarlig løn av statskassen det beløp som til en hver tid er bevilget. Lønnen betales efterskudsvis hvert kvartal. 10. Misligholdelse av nærværende kontrakt saavel som uordentligt eller strafbart forhold medfører forpagtningens forbrydelse. 11. Omkostningerne med kontraktens tinglæsning utredes av opsidderen. 12. Nærværende kontrakt kan saavel av det offentlige som av opsidderen opsiges med 1 aars varsel, dog maa opsigelsen finde sted inden St. Hans og opsidderen gives flist til det paafølgende aars 1. juli. Fratræder opsidderen eiendommens bruk somfølge av opsigelse efter nærværende punkt eller paa grund av forhold, som i punkt 10 ovenfor angivet, har han at avlevere fjeldstuen ryddiggjort og saa ledes vedligeholdt, som i punkt 2 nævnt, samt med den pa eiendommen faldende gjødsel og übrugtfor 0.1. 13. I tilfælde av tvist angaaende denne kontrakts forstaaelse eller anden menings forskjel mellem det offentlige og opsidderen angaaende dennes forhold som saa dan avgjøres saken med endelig virkning av en voldgiftsret bestaaende av 2 mænd, valgt en av hver av pantene, med en av disse to mænd, eller i mangel av enighet dem i mellem av departementet, valgt opmand. 14. Fjeldstuemanden er, forsaavidt han kommer ind under pensionslovens bestem melser, forpligtet til at lade sig indlemme i pensionskassen uten av den grund at kunne kræve ansættelsesvilkaarene ændret. Ovenstaaende kontrakt vedtages i et og alt. Enk Eriksson. Til vitterlighet: ]. 0. Vohlen. Inger Anna Vohlen. Vedtas paa det offentliges vegne: Nord-Trøndelagfylke, 17. juni 1920 H. B. Guldahl. I h.t. Stjør-og Verdal skogforvaltnings paategnelse av 29/6-20 antas det vederlag som fjeldstuemanden skal erlægge for bruken av fjeldstuen m.v. at kunne sættes til kr '300,00 pr aar. Stjør-og Verdal sorenskriverembede den 2. juli 1920. Paul Bøe. BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING
---- 506 H&FIS-A ---- Fra Sandvika sommeren 1 936. Personene på bildet er f. v. Annar Petersen, Marit Eriksson, Ingeborg Petersen og Ingeborg EriksSOn. Foto: Annar E. Petersen. Høykjøring med personbil etter Åbovegen i 1936. Ved rattet sitter Magnus Eriksson, og de to guttene er f. v. Toralf og Annar Petersen. Kvinnene i veigrøfta er Ingeborg Petersen og Ingeborg Eriksson. r-oto: Annar e. Petersen.
---- 507 H&FIS-A ---- I 1920 fikk også Erik innvilget norsk statsborgerskap, som ifølge kontrakten var en forutsetning for ansettelsen. Og samme år ble han også poståpner i Sandvika. Etter at Fylkesbilene hadde overtatt både person- og godstransport, ble skyssta sjonen i Sandvika nedlagt i 1927, men som de tidligere brukerne fortsatte Erik og Ingeborg med kombinert gardsbruk og hotelldrift. Det ble et ufrivillig opphold i hotelldrifta under 2. verdenskrig, da tyskerne okkuperte hotellet og hadde vaktstyr ke der, men etter krigen ble drifta gjenopptatt, med sønnen Odd Eriksson som besty rer. Sammen med sønnen Magnus bygde Erik egen bolig "Skogly" ved Åbovegen. Erik Eriksson døde som enkemann i 1966, idet Ingeborg var død i 1960. Barn: 81. Einar Magnus, f. 1914 i Sulstua. Gift i 1945 med Ingeborg Margaret Schei, f. 1916 i Sør-Hallem. Ingeborg var datter av Johan Schei og Magnhild, f. Dahl. Magnus Eriksson kjøpte seg lastebil i 1 936 og var opptatt med lastebilkjøring på Jamtlandsvegen for Statens Vegvesen i 48 år, mens Ingeborg arbeidet i fjellstua i Sandvika. Magnus døde i 1999, og Ingeborg flyttet da til eldrebolig på Verdalsøra. Hun døde i 2007. 82. Sigmund, f. 1916 i Sulstua. Gift med Hildur Nonstad fra Steinkjer. Sigmund var ansatt i Tollvesenet i Trondheim og døde i 1998. 83. Marit Johanne, f. 1918 i Sulstua. Gift i 1948 med engelsk major Michael Howard Stevens. Da hun døde i 1998, var hun bosatt i Sverige. Er gravlagt i Vuku. 84. Ernst Ingvar, f. 1921 i Sandvika. Bosatt i Sverige, bonde på Brattåggen i Kall. Død 2000. 85. Odd, f. 1925 i Sandvika. Gift i 1955 med Målfrid Johanne Muller, f. Schei, dat ter av Johan Schei. Odd Eriksson kjøpte Sandvika Fjellstue, men bosatte seg i Sverige, der han eide et stort gardsbruk. Målfrid døde i Melløsa i 1 971, og Odd døde i Ørebro i 2001 . I dag eies Sandvika av Sparebank 1 Midt-Norge og benyttes som kurs- og konferan sesenter. INNSMOEN GNR. 234, BNR. 2. Innsmoen ble frådelt Inns Ålmenning ved skylddelingsforretning tinglyst 15.12.1921. Totalt areal på eiendommen var på ca. 30 da. Som nevnt under Nybygget ble hovedbygningen der flyttet til Innsmoen i 1923 og tatt i bruk som vegvokterbolig. Vegvokter John Lillemo fulgte med ved flyttinga fra Nybygget og bodde på Innsmoen fram til 1925/1926. (Om familien til John Lillemo, se under Lillemoen). I januar 1926 ble vegvokterstillingen utlyst ledig i Innherreds Folkeblad: BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING
---- 508 H&FIS-A ---- Veivohterpost ledig. En statslønnet veivohterpost medjuld årstjeneste ledig på mellemriksveien i Verdal. Distriktet omfatter strekningen fra St. Olafs bro til riksgrædsen, ca. 14 km. Denjaste løn er kr. 110,- pr. måned stigende stigende med kr. 10,- kvert 3dje år inntil kr. 140,- . Hertil kommer for tiden et midlertidig lønstillegg av kr 165,- pr. kvartal. Desuten får veivokteren fri familiebolig. Arbeidstiden er 8 timer hver yrkesdag det hele år med 14 dagers ferie. Stillingen er innlemmet i Statens Pensjonskasse ogfragår der 10 % av den faste løn som pensjonsinnskudd. For stillingen gjelder 3 måneders gjensidig opsigelse. Ansøkninger sendes overingeniøren for veivesenet, Steinkjer, innen 10. februar Det var Ivar Karlgård som fikk stillingen og ble den neste vegvokter på Innsmoen Ivar Johnsen Karlgaard (1898-1975) og Marie Karoline Johannesdatter (1903-1995) Ivar Karlgaard var eldste sønn av John og Maria Karlgaard i Åsen i Sul. I 1929 ble han gift med Mane Karoline Johannesdatter Vandvik, f. 1903. Hun var datter av Johannes Vandvik i Leksdalen. Som ungkar hadde Ivar en sønn: Bl 0 . Kåre, f. 1918 i Sul. Mora var KonstanseJohannesdatter Kvelstad, f. 1895. Kåre ble gift i 1947 med Else Helene Hongseth, f. 1922. De fikk to barn. Kåre Karlgård flyktet til Sverige under 2. verdenskrig og var der til krigens slutt. Etter at han kom tilbake til Norge, var han betjent ved llebu fengsel. Han døde i 1 969. Ivar og Marie Karlgaard fikk to barn: B2 1 . Eldbjørg Marie, f. 1930, d. 2005. Gift i 1957 med bussjåfør Arnold Nordli, f. 1 93 1 . Bosatt på Ørmelen. B3 1 . Åsmund, f. 1940. Gift i 1971 med Lilli Lerfald, f. 1941. Skilt. Åsmund har arbei det i vassdragsvesenet og bor i Tømtåsen. Da Paul Stiklestad sluttet som vegvokter i Sul i 1944, overtok Ivar Karlgård roden hans, og familien flyttet samtidig til vegvokterboligen i Tømtåsen. Ivar fortsatte som vegvokter til han gikk av for aldersgrensen. Han døde i 1975 og kona Mane i 1995. Deretter kom Harald Olsen Svartaas som vegvokter til Innsmoen. Om ham og familien hans, se Sandvoll under Molden. Seinere har bl.a., Ola O. Svartås, Johan Johansson og sist Frode Solvang bodd der som vegvoktere. I etterkrigstida ble det bygd ny bolig for vegvokteren, men da vegvokterstillmgene ble inndratt på 1980-tal let, ble nystua solgt og flyttet og står i dag som kårstue i Sør-Steine. Den gamle stua fra Nybygget står fremdeles på Innsmoen og er fredet. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1940 - BIND A
---- 509 H&FIS-A ---- ØSTER-INNSVOLLEN HuSQ på ØSter-lnnSVollen. Tegningfral Øster-Innsvollen ligger knapt 1 km nord for Sandvika, mellom vegen og Innsvatnet Vollen var seter for Åsen og Sulstua fram til ca. 1850. Brødrene John og Rasmus Bardosen bygslet Øster-Innsvollen av Nikolai Jensen på 1850-tallet, men det ser ut til at det var bare John kom til å bosette seg der. John Bardosen (1823-1861) og Maria Eriksdatter (1831-1904) John var født på Garnes i 1823 og var sønn av husmann Bardo Johnsen og kone Kirstina Andersdatter. Han ble gift i 1854 med Mana Eriksdatter Nybygget, f. 1831 på Mikvollvald. Maria var datter av husmann/strandsitter Erik Olsen Mikvollvald og kone Karen Olsdatter Råen. John bygslet som nevnt Øster-Innsvollen av Nikolai Jensen sist på 1850-tallet. Han gikk under navnet "Jo Inna" Før han ble gift hadde John en sønn Bl u . Lasse, f. 1 844 på Midtholmsvald. Mora var Beret Tomasdatter Midtholmsvald, f. 1 823 i Meråker, datter av Tomas Guttormsen og kone Ingeborg Eriksdatter, som kom flyttende fra Amoen i Fersdalen ca. 1 827 og ble plassfolk under Midtholmen, muligens på en plass som ble kalt "Erikhella". Beret ble gift i 1854 med Peder Pedersen Brenden, f. 1 828 på Lillemoen i Sul, og de flyttet noenlunde samtidig til Buraunet i Frol og bodde der resten av livet. Lasse Johnsen ble gift i 1 873 i Vinne med Maria Johannesdatter Nessvald, f. 1 854 på Byvald, og de ble etter hvert husmannsfolk i Sagen under Dillan. Maria døde av kreft i 191 3, og Lasse Sagen døde på Verdal Aldersheim på Ørmelen i 1930.
---- 510 H&FIS-A ---- John og Maria hadde to barn sammen: 82. Kjerstine, f. 1855 i Nybygget. Hun ble gift i 1876 med Ole Paulsen Stormo, f. 1 850 på Stormoen, og halvbroren Lasse Johnsen Sagen var en av forloverne. Ole Paulsen - "Ol Pålsa" - var sønn av Paul Olsen og Sirianna Johannesdatter, som først var husmannsfolk i Bergstua under Inndal østre og på Adalsvollen, i 1 865 inderster på Skavhaugg nedre og i 1 875 inderster på Stormoen. De flyttet siden til Kall i Sverige, der Paul døde i 1 890 og Sirianna i 1906. I 1 878 flyttet også Kjerstine og Ole til Kall etter at de hadde vært inderster i Sandvika siden de ble gift. I 1 876 fikk de en sønn Jon - sikkert oppkalt etter morfaren, men han døde bare et halvt år gammel. I Kall ble Ole arrendator (forpakter) på Baksjonåset og ble kait Olof Pålsson. I 1900 hadde de fem barn. Som i mange andre sammenhenger har lensmann Jon Siml også etterlatt seg noen opplysninger om "Jo Inna" og Maria: "De to hadde ikke egen heim, men hodde på seteren «Øyster-Inns-vollen» nær 2 mil fra Sulgrenden uten veg. En dag mens mannen var borte, hadde kona født et ham alene. Min jar, Ola Suul, var unggutt og kom tilfeldigvis til seteren etter at hun hadde født, og det var gått bra. I mars 1859 var far min med 2 løytnanter — Lossius og Ramm — som vegviser på undersøkelser for den planlagte mellomriksveg mot Kall. De for forbi den da nesten nedsnødde "Øyster-lnnsvoll". Et stykke fra huset ble deforundret over åfå høre sal mesang innenfra, og da de kom nærmere hørte de også duren av en rokk. Av far fikk løytnantene høre at et ektepar bodde der. De tre gikk inn hvor husmora forlegent sluttet med sin sang, men spant på en rokk, husbonden spant rypesnarer, og et barn krabbet på gulvet. De fremmede ble vennlig budt hvile og fikk noe å drikke hos defornøydde beboere på seteren i ødemarken. Da de fremmede gikk viderefra seteren på ski sa Ramm tankefullt: "Hvor såre lidet skal der tilfor lykkelig at være." 7 John døde i 1861, bare 38 år gammel. Som enke giftet Mana seg i 1867 med dreng en sin, Sivert Jørgensen Nyløkken eller Arnklevsvollen fra Lesja, f. 1832 i Fron i Gudbrandsdalen, etter at de hadde fått to barn sammen. I 1865 hadde de 1 hest, 1 ku og 3 geiter. Sivert arbeidet nok på veganlegget av Jamtlandsvegen, for han er oppført som vegarbeider når han får innflyttingsattest i forbindelse med giftermålet. I 1867 overgå Maria plassen til Staten, jfr. følgende avskrift fra panteregistret: Jeg Undertegnede Marie Eriksdatter Insvolden erklærer herved til det Offentlige at have afhandlet alle mine Rettigheder til min hidtil bygslede Plads østre Insvolden hvor efter enhver Brugsrettighed til Pladsenfor Eftertiden frafaldes, ligesom de på Pladsen HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 511 H&FIS-A ---- værende Husebygninger afstaaes til det Offentlige, idetjegforpligter mig til inden Januar Maaneds Udgang 1867 at fråflytte Pladsen. Fra bemeldte Tid har saaledes det Off endige fri Dispositionsret over saavel Plads som Huse. Den for Afstaaelsen af Plads og Huse omforenede Godtgjørelse af 30 - tretti - Speeies forventes udbetalt snarest mulig. Sandvigen 19 December 1866. Marie Insvolden mpP. Til vitterlighed: Mickal Sandvigen. 0. Ophaug. Herpaa modtaget 5 -fem - Spesies. D.u.s. Marie Insvolden mpP. Endvidere imodtaget Restbeløbet 25 - ty ve fem - Speeies tilfølge ovenstaaende. D.D. saaledes endelig afsluttede og afgjorte Contract. Suul 26. Januar 1867. Marie Insvolden mpP. Til Vitterlighed: Rasmus Bardosen Nybygget. Mod en Godtgjørelse af 2 Vi Spd indgaar Undertegnede at afstaa mine Rettigheder til ovenstaaende Plads østre Insvoldens Husebygninger og erkjender saaledes det Offentliges Rettigheder ifølge ovenstaaende Contract. D.D. Beløbet 2 Spd 60 s tillige modtaget. Suul 26. Januar 1867. Rasmus Bardosen Nybygget. Men det ser ikke ut til at Mana og Sivert flyttet fra Øster-lnnsvollen før rundt 1870, men da ble de husmannsfolk i Lillemarka under Østnes og på Støbsveet under Storvuku. Maria døde på Støbsveet i 1904 og Sivert i 1914. Barn av Maria og Sivert: C 5. Karen, f. 1865 på Øster-lnnsvollen. Gift i 1891 med Ole Olsen Mikvollvald (Haugan), f. 1 860. Ole døde i 1 924 og Karen i 1 950. C 6. Serianna, f. 1868 på Øster-lnnsvollen. Gift i 1901 med husmann og enkemann Olaus Hansen Bredingsvald, f. 1 854. Han var husmann på plassen Bredingsberget etter Bardo Breding ("Tresko-Balo"), som emigrerte til Amerika i 1 886. Olaus hadde før (fra 1 876) vært gift med Marta Pedersdatter, f. 1 839 på Gjermstadvald, og ble enkemann i 1898. Han døde i 1918, og Serianna flyttet da husene på plassen til jord av Vest-Hellan og kalte heimen for Hellberg. Serianna og Olaus hadde to døtre, Hanna (1901-1919) og Signe Otelie (1904-1924). Serianna hadde også ei datter før hun ble gift, Maren Sofie Andersdatter, f. 1 894 på Støbsveet. Faren var svensk, Anders Andersen Sandviken fra Kall. Maren ble gift i 1918 med Fritz Ludvig Lundstrøm, f. 1891 i Ofandsjø, Sverige. Serianna Hellberg døde i 1956. C7.John, f. 1871 på østnesvald. Gift 1895 med Karen Lauritsdatter Salthammervald (Barli), f. 1864 i Levanger landsogn. I 1900 bodde de på Sanne i Vinne. Karens datter, Olea Sofie Jonasdatter, f. 1 884 i Snåsa, ble gift med vegvokter John Mortensen Lillemo (se under Nybygget og Innsmoen). John tok Sandnes som etter navn. Han døde i 1954. BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING
---- 512 H&FIS-A ---- CB. Eliseus (Hellberg), f. 1 874 på Østnesvald, død 1956 på Hellberget. Gift i 1908 med Sofie Ellevsdatter Grundvald, f. 1 884, død 1928. Sofie var datter av Ellev Henriksen Grundvald ("Ellev Kvennmann"). De hadde sønnen Sigvald Hellberg (1908-1989). C 9. Martin (Støbsve), f. 1876 på Østnesvald, død 1956. Gift i 1906 med Laura Hansine Lauritsdatter Salthammervald, f. 1 872 i Levanger landsogn. De bodde på Støbsveet under Storvuku og fikk fire barn. I tillegg hadde Martin i 1 896 dattera Sofie med Mette Pauline Sefaniasdatter Kvelstad. Sofie ble gift med Johannes Kvelstad, se Fagerlia nordre. En vegvokter Peder Husby fra Nordland skal ha bodd på Øster-Innsvollen etter Mana og Sivert, uten at vi veit noe mer om ham. Etterpå kom Teodor Melby dit en gang sist på 1870-tallet. Teodor (Teodorius) Toresen Melby (1825-1900) og Elen Anna Pedersdatter (1814-1901) Teodor Melby var født på Østgårdsvald i Ness i 1825 og var sønn av husmann Tore Kristensen og hustru Anne Olsdatter. Han ble gift i 1848 med enke Elen Anna Pedersdatter Melby f. 1914 i Melby. Elen Anna hadde vært gift før (1833) med Erik Olsen Levring, som døde i 1844. Han eide halvparten av Melby og da parten ble solgt, ble Elen Anna sikret kår, og hun og Teodor hadde føderåd på gården hele livet. Teodor er oppført som vegvokter og bodde i meieribygget i Sandvika i 1875. Han hadde da med seg dattera Guruanna som husholderske, mens Elen Anna bodde heime i kårstua i Melby. Barn: 81. Edvard, f. 1848 i Melby. Som ugift hadde han 2 barn med Anne Marta Sivertsdatter Guddingsvald fra Nermoen under Guddingan. Han var bryggemann hos Bratsberg og Reitan i Levanger i 1 875, og har fått flytteattest til Levanger lands ogn i 1 876 og ble trolig gift der samme år med Bina Margrete Jonsdatter, f. 1 854 i Skogn. De oppholdt seg i Sverige i noen år, seinere på en plass under Ravloa, og i 1 900 bodde de i Bya myra i Vinne. I 1 904 utvandret de tii Amerika sammen med tre barn og et fosterbarn. Edvard døde i 1933 og Bina M\argrete i 1 93 1 82. Guruanna, født 1 850 i Melby, konfirmert i 1 866. Hun ble gift i 1 882 med Bernt Johannessen Melbyvald, født 1 850 på Melbyvald, husmann på Innlegget under Melby. Se denne plassen. 83. Petter, født 1 85 1 i Melby, konfirmert i 1867. Han fikk attest til Levanger i 1878 og giftet seg samme året med Hansine Marie Johannesdatter Østborgvald (Engsveet under Østborg), født 1 856. Foreldra var Johannes Hansen og kone Inger Olsdatter Engsveet. Petter Teodorsen var smed og hovslager. I 1 881 reiste Petter til Amerika en tur, hvor lenge han var der er usikkert. I 1900 finner vi ham i Namsos som "jordarbeider". Han er da blitt enkemann og har to sønner -Johannes fødd 1 880 i Frol og Gabriel født 1 896 i Namsos. HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 800-1 940 - BIND A
---- 513 H&FIS-A ---- Teodor Melby skal ha flyttet fra Øster-Innsvollen i 1880-åra, og siden har det ikke vært fast busetting der. Stua ble brukt av lensmann Wessel en del år. I dag er områ det bebygd som hyttefelt. "PLASS I INNSALLMENNINGEN" En plass med dette navnet finnes i folketellmga for 1865. "Plassen" var bare brakke nr. 11 fra veganlegget, og stod ved ei lita tjønn ved vegen mellom Sauget og St. Olavs bru. Brakketomta tilhørte vel Værdalsgodset, men har vel aldri blitt frådelt. De eneste som har bodd fast der i noen tid, var Aage Johansen og familien hans. Aage Johansen (1817-1909) og Guruanna Paulsdatter (1824-1899) Aage Johansen var født på Haug i 1817 av ugifte foreldre, dragon Johan Svendsen Krag og Ingeborg Knstiansdatter. Han ble gift i Vuku i 1844 med Guruanna Paulsdatter Myhr, f. 1824 i Skogn. Hun var datter av husmann Paul Johnsen Myrsvald og kone Karen, som kom flyttende fra Skogn i 1836 og var inderster i Sulstua i noen år. Det kan nevnes at fanejunker Arnoldus Moxness, som var oppsit ter i Nybygget på denne tida, er oppført som Aages forlover ved giftermålet. Aage og Guruanna losjerte også i Sulstua de første åra, deretter i Nybygget, før vi finner dem på denne plassen ved Innsvatnet, som også er kalt Sulsvald. At de flyttet dit, kan tyde på at Aage arbeidet på veganlegget. I 1865 hadde de 1 hest, 2 kyr, 2 sauer og 4 geiter. Vi kan spørre hvor de hentet foret til dyra, men det må vel nødvendigvis ha vært fra myrene og fjellet omkring. Mellom 1865 og 1875 bodde familien på Ådalsvollen i noen år, men i 1875 finner vi dem som husmannsfolk på Brannåsen under Lunden i Ness, og de bodde der resten av livet. Guruanna døde i 1899 og Aage i 1909. Barn: 82. Ingeborg Anna, f. 1 844 i Sulstua. G. 1 874 med Sivert Jakobsen Mønnesvald, f. 1 849 på Østnesvald. Husmannsfolk på Lundbakken i Ness. 83. Paulina, f. 1846 i Sul. D. 1846. 84. Peter Olaus, f. 1847 i Nybygget., d 1904 på Elnesvald/Litjengsmelen. Han var dreng i Sulstua i 1 865. G. 1 871 med Ingeborg Anna Hansdatter Lillemo, f. 1 849 på Overholmen. Brukere på Litjengsmelen. 85. Kristoffer, f. 1851 på Sulsvald. G. 1880 med Ingeborg Anna Johansdatter 86. Paulina, f. 1 854 i Sulstua. Paulina var ugift, men fikk fem barn - i 1 878, 1 885, 1891 og 1893 (tvillinger). Hun var heime på Brannåsen og stelte for faren i 1900. BRUK I INNS ELLER SULS ALLMENNING
---- 514 H&FIS-A ---- B 7 Martinus, f. 1 858 i Sulstua. Han fikk attest ti! Sverige i 1 887, og i 1 890 bodde han på Nygård i Mattmar og arbeidet på sagbruk. Han kalte seg Martinus Aagesen Lundvald/Melby og var gift med Pauline Severine Pedersen, f. 1 850 i Skogn. Ellers ingen opplysningen B 8 Anna Kristine, f. 1861 på Sulstuvald, d. 1929. Gift i 1888 med Eliseus Nilsen Futager (Lyngsaunet), f. 1865, d. 1949. De bygde opp heimen Lyngsaunet på Stiklestad. B 9 Oluf, f. 1 863 på Sulstuvald. "Att Hommelvik 19.4.1 893, skal gifte sig", står det i kirkeboka. Giftermålet ble det nok ikke noe av, for han utvandret ugift til Minneapolis i 1 895 som Oluf Aagesen Lunden. Han etterlot seg ei datter, Borghild Pauline, f. 1 895 på Øra. Mora var enke Elen Marie Sagmo, f. 1 860 i Skogn. Hun var enke etter salmaker Bernt Sagmo. Borghild ble gift i 1914 med Oskar Nikolaisen Hynne, f. 1892, og de bodde på "Hynnetun" i Smedveita på Øra. NOTER Kild Kild Kong Oscar Ils reise gjennom Verdal 1 873. Verdal Historielags Årbok 1 95 I . Solveig Ness: Skyssfasjonene i Verdal -. Verdal Historielags Årbok 1985, s. 68 ff. I Historielags Årbok 1951, s. 36. Verda Kilde : Solveig Ness: Skysstasjonene i Verdal -. Verdal Historielags Årbok 1985, s. 64 ff. vanger Historielags Årbok 2006, s. 35. Se Li Åbot: Det samme som vedlikehold. Jon Suul: Hvordan folk kunne leve i gammel tid. Verdal Historielags Årbok 1950, s. 65 Kild HEIMER OG FOLK - INNDALEN OG SUL 1 8001940 - BIND A
---- 515 ----
---- 516 H&FIS-A ---- EGNE ANMERKNINGER På de neste sidene kan du lage dine egne notater, og sette inn eventuelle rettinger.
