VERDALSBOKA EN BYGDEBOK OM VERDAL VED LEKTOR EINAR MUSUM
BIND V GARDS. OG SLEKTSHISTORIE
AS NIDAROS OG TKØNDELAGENS TRYKKERI TRONDHEIM 1931
---- 8 Bind V --- B Nasjonalbiblioteket "sto
---- 9 Bind V --- VESTGRUNDAN MED SELNESET Gårdsnr. 147. Navnet: i Grundum 1332, 1345. i Grunddum 1336. Grwnde 1520. Grunde 1530. Grwnde 1558. Grunne c. 1550. Grunde, Grun den 1559. Grunde 1590 (3 gårder), 1610, 1626. Wester Grunde 1664, 1723. Sælvænæss 1430 (odegård under Auskin). Selwenes 1491. Grundir, flertall av hunkjonnsordet grand, som i det oldnorske diktersprog brukes som navn på jorden, og på Island i middelal deren om en gronn slette, en lavtliggende gressmark. På Island også brukt som gårdsnavn, 16 ganger i f ormen Grund og 1 gang i flertall Grundir. I Norge finnes navnet på 2 andre steder: Grun dan i Viktna og Megrunden i V. Gausdal. Seineset, som ligger et stykke lenger oppe i dalen, kunde efter sin nuværende form tenkes å komme av intetkjonnsordet sel = se ter; men efter de gamle skriftformer er denne forklaring ikke mulig. Der faller ingen bekk ut i elven i nærheten. Skylden: Den eldste kjente skyld har visstnok vært 4 sp. 2 ore 20 mkl. Heri er dog iberegnet kvernsteder, som dels har vært i bruk, dels ikke, hvorfor skylden synes å ha variert noget — i 1665 opfores den således med 4 sp. 2 øre 8 mkl. Ved forretning av 24. mai 1692 er skylden avfelt hele 2 sp. 1 øre 8 mkl. og den 28. juli 1700 atter 1 sp., hvorefter skylden blev 1 sp. 1 øre 12 mkl., hvilket er approbert den 25. juni 1703. Fra 1836 var skylden 9 dal. 4 ort 1 sk., i 1907 mk. 25,78 i ett bruk, Vestgrundan med Seineset. Eiere: Ifølge Domkapitlets eldste opbevarte jordebok (1558) tilhørte 2 spand i «Grwnde» St. Katarina præbende, som i 1700- årene blev lagt til bispegodset. Dessuten har 1 sp. tilhørt Bakke klosters gods; det blev i 1675 solgt til Marcelis. (I matrikulen av 1650 står alt dette opført som Bakke klosters gods; men det er feil). En landskyldspart var beneficert Stiklestad kirke, den opføres i 1650 med 2 sp., i 1670 med 1 sp. 1 øre. Endelig var det en liten bondeodelspart på 1 øre 8 mkl. samt (i 1670) en på V 2 øre, bestående av et kvernsted. Odelsparten tilhørte i 1670 Elling Faren, gikk efter ham over til Sevald Lein, som var gift med Ellings datter, Anne. Hans ar vinger solgte parten til krigsråd Aage Hagen, som også kjøpte
---- 10 Bind V --- Bakke klosters part efter oberst Reichwein. Disse parter gikk siden over i Verdalsgodset. Hvad tid de blev innlost av gårdens eier, er übekjent. Eiendomsfordelingen i 1670 og i 1723 (efter de to store avfel ninger) var altså: 1670: 1723: St. Katarina præbende 2 sp. — ore — mkl. —sp. 1 ore 18 mkl. Bakke klosters gods 1 » — » — » 21 » Stiklestad kirke 1 » 1 » — » 1 V-i » Bondeodel 1 » 8 » 9% Bondeodel av et kvernsted 12 » Tilsammen 4 sp. 2 ore 20 mkl. 1 sp. 1 ore 4 mkl. Kvernstedet, hvis reduserte skyld var 8 mkl., er ikke medregnet i 1723. Ved kongelig bevilling av 26. oktober 1764 fikk Rasmus Bro dersen Hagen tillatelse til å makeskifte til sig Vestgrundan, som nu tillå bispeembedet, mot Byna i Verdalen og Selli i Sparbu. Hagen onsket å eie gården, fordi den var «beliggende hoist beleilig for hans sagbrug og tommerflodning». Makeskifteskjotet er av 15. fe bruar, tgl. 20. februar 1765. Ved skjote av 14. oktober 1772, tgl. 26. februar 1773, solgte Hagen gården til opsitteren, korporal Nils Olsen, for 800 rdl., og siden har den vært brukernes eiendom. Bruker e: Vestgrundan har meget tidlig vært egen gard: Alle rede hos Aslak Bolt (1430) nevnes Østgrundan, og da har det na turligvis også vært et Vestgrundan, om enn dette navn ikke finnes i regnskapene for i midten av 1600-årene. Det er derfor vanskelig å avgjore, hvem av opsitterne på Grundan-gårdene det er, som har vært nettop på denne gard. I skattemanntallet for 1520 er nevnt 3 skattebonder: Arne pa Gnvnde, Inguold pa Grwnde og Oluff ibidem, husmand. Den for ste har visstnok vært på Vestgrundan. De to siste har da brukt Øst og Midtgrundan, som på den tid vel neppe var helt skilt fra hin annen. Ingvald betalte 1 lodd solv i skatt og 3 lodd for jordegods, så han har eiet noget i denne eller en annen gard. Oluf betalte kun 1 lodd. I 1549 står Jogenn paa Grindum for 2 pund smor og x -i vet mel i leding. Da han har betalt den storste leding av de to i dette manntall nevnte opsittere, har han rimeligvis brukt Vestgrundan. Skibskattmanntallet av 1559 opforer 4 bonder på «Grunde». Allerede dengang hadde gården således muligens to opsittere, hvil
---- 11 Bind V --- ket vedvarte til i 1680-årene. Av disse fire har muligens Berdor paa grunde og Endriitt ibid. brukt Vestgrundan. Også i begynnelsen av 1600-årene var det 4 opsittere på Grun dan. Av disse tør Morten og O/i/f ha brukt Vestgrundan. Morten er før 1620 avlost av Halvor, som betalte odelsskatt for 5 ore og altså har eiet endel i gården. Vestgrundan, sett fra sydøst 1922. Fot. E. Musum Efter Oluf er før 1640 kommet Lasse (Laurs, Laurits) Tørris sen. Han var i 1665 56 år gammel. Efter Halvor, som var på gården ennu i 1655, synes der en kort tid å ha vært en Anders, som imidlertid er forsvunnet av skat telistene før 1660. Besetningen i 1657 var: På Lars' part: 2 hester, 16 kyr, 1 bukk, 5 geiter, 13 sauer og 2 svin. På Anders' part: 3 hester, 11 kyr, 3 geiter, 8 sauer og 1 svin. («Vestergrunde» står hittil kun som navn på Lars' part; men av eiendomsforholdene fremgår dog tydelig, at også den annen part må være innbefattet i det, som nu er Vestgrundan). Omkring 1660 synes Lars Tørrissen en tid å ha brukt begge parter, iallfall heter opsitteren på begge Lars (Laurs). Men før 1665 er der kommet en ny opsitter, Baro Skrædder, på den annen part. Han var i 1665 30 år gammel. I 1669 kalles han Baruch Olsen. I 1668 brukes gården av enken Ber et og Baro Skrædder. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 tdr. bygg og 4 tdr.
---- 12 Bind V --- havre, ledingen til 5 ort 8 sk. og småtienden til V 2 rdl. 16 sk. Der var humlehave. En kvern blev sått i 12 sk. skatt. Skylden blev fore slått nedsatt til 2 sp. 2 ore. «Jndklemt mellem Aassen och Elffuen derfor ej bedre eragtet», heter det. Gårdens skyld var altfor hoi, hvorfor den i de folgende 16 år kom til å ligge ode, d. v. s. übygslet eller brukt for en liten avgift. Så overtok Nils Anderssen den mot bare å svare skattene. Dette er muligens den samme Nils Anderssen, som var soldat for Holmli i 1665 og da var 18 år gammel. Ved sin dod i 1726 opgis riktignok Nils Anderssen Grundan å være 86 år; men aldersangivelser fra denne tid skal man ikke stole meget på. Det er iallfall sikkert, at Nils hadde slektninger på Holmli og rimeligvis var derfrå. Efter at Vestgrundan var blitt samlet til én gard og var blitt avfelt i skyld, synes det å ha blitt rummeligere vilkår der. Nils' senn, Anders Nilssen, dode i 1714, og nu har Nils opgitt gården for svigersonnen, Ole Lassesen Holmli, som var gift med Maren Nilsdatter Vestgrundan, hans tremenning. Ole opgir skaden ved svenskenes odeleggelser i 1718 således: 3 hus opbrent og skade på andre hus samt sk: garden Seng- og linklær med husgeråd 9 » 24 » Tilsammen 257 rdl. — sk. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ingen skog hai uten litt older til brenneved, seter 4 mil borte, ringe bumark, 2 fjell sletter, som settes til 12 sk. årlig i skatt; gården betegnes som lett vunden og kornviss. Utseden var 3 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 1 pd. grå erter, avlingen 70 sommerlass høi samt 16 lass av de to fjellsletter og besetningen V/2 hest, 12 kyr, 5 ungnaut, 14 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjepper blandkorn, 3 tdr. havre, 12 mk. erter og 1 bismerpd. ost. Skylden blev foreslått for høiet et helt spand «\ henseende til dens goede hoe aufvel og Kornvished».
---- 13 Bind V --- Ole Lassesen dode på Vestgrundan i 1746, og under 5. novem ber 1750, tgl. 4. mars 1751, fikk sonnen, korporal Nils Olsen, byg selbrev på gården. Nils Olsen sokte under 21. mars 1764 om å få makeskifte til sig Vestgrundan mot sin gard Øst Hellan. Nils kan ikke sees å ha hatt nogen tinglest hjemmel på Hellan, så dette kan neppe bety annet, enn at han er blitt enig med Ole Mikkelsen Hellan om å få kjope gården, hvis makeskiftet blev innvilge! Det blev det imidler tid ikke, da biskopen ikke anbefalte det. Et nytt forsok fra Nils 01- sens side motte et blankt avslag. Derimot fikk — som ovenfor under eiere nevnt — Rasmus Brodersen Hagen bevilling til makeskifte, og han solgte gården til Nils i 1772. Da Nils var blitt garn mel, drev den eldste sonn, Anders Nils sen, gården, og det var nok avgjort, at han skulde få skjote på den; men så blev han myrdet i dagene mellem jul og nyttår 1780. Herom heretter tingprotckollene omtrent folgende: Den 29. desember 1789 kl. 10 —11 om formiddagen gikk prestens medhjelper, Tore Sivertsen Prestgård, og hans sønn, Si vert Toresen, til en Tore tilhørende høilåve i et uteng mellem Prestgård og Vest grundan for a hente noget høi. Låven lå i nærheten av allfarveien omtrent % fjerding fra Vestgrundan og litt lenger fra Prestgård. Ved ankomsten dit la de merke til blod på veggen ved døren, hvorfor de kiket inn over åpningen i tverrveggen av låven og blev da var, at der lå et dødt menneske derinne. Uten å gjøre videre undersøkelser gikk de tilbake og fikk med sig nogen naboer, hvorblandt den drep tes svoger, Jon Holmli, som straks kjente sin svoger pa klærne, skjønt ansikt og hode var sterkt tilsølet av blod. To mann blev sått som vakt ved liket, medens de øvrige begav sig til Vestgrundan, hvor den dreptes hustru, Karen Jeremias datter, bodde. Da hustruen fikk sørgebudskapet, skal hun med opløftede hender ha brutt ut: «Gud bære mig — jeg lot mannen min gå ut idagmorges med Anders Auskin!» Det blev da besluttet å rådføre sig med presten, hvilket Tore Prestgård påtok sig. Han fikk det råd å føre liket til Vestgrundan, da fogden bodde et par mil borte, og det dessuten var korte dager og vinters tid. Da man ved hjelp av de nøkler, som fantes hos den drepte, ran saket hans gjemsler og kom til det skrin, hvor han skulde hatt sine penger, men intet fant, sa enken: «Gud bære mg, både brevtasken og de 300 rdl., som var i den, er borte». Og efter et annet vidnes ut sagn skal hun, før skrinet blev åpnet, ha uttalt sig således: «Er nu de 300 rdl., som lå i kamforet, borte, så har visstnok ingen annen enn «han» gjort det». Enkens uttalelser og at det ryktedes, at på Auskin nettop i den stue, som Anders bodde i, var bortkommet en pistol, samt at samme Anders Auskin var blitt beskadiget i hånden, gjorde, at den konsti
---- 14 Bind V --- tuerte foged Elster lot Anders Auskin hefte og fremstillet ham til forhør pa Vestgrundan den 31. desember. På dette avgav enken føl gende forklaring: Den 29. des. om morgenen tidlig kom tjenestepiken på gården op på det værelse, hvor hun og hennes mann lå, og sa, at en, som kalte sig Ole Sulstuen, stod ute i gården og bad om å få tale med Anders, hvorpå denne straks kastet nogen klær på sig og gikk ned, men kom straks efter inn igjen, klædte sig helt på og gikk bort til et skrin, hvor hun visste, han hadde endel bankosedler. Hun spurte da mannen, hvem det var, som vilde snakke med ham. Hertil svarte han høit, at det var Ole Sulstuen; men straks efter bøiet han sig over sengen og hvisket til henne, at det var Anders Auskin, og efter å ha tatt noget med sig ut av skrinet, gikk han bort og hun så ham ikke mere, før han blev bragt hjem som lik. Hun berettet ellers, at ved siste Mikkelsdag kom Anders Auskin t:l hennes mann eg bad om å få tale alene med ham, til hvilken ende hennes mann gikk ut med ham omkring akre og eng. Straks efter berettet han, at Anders Auskin hadde fortalt ham, at han hadde funnet penger i jorden til et beløp av 500 rdl., som han ikke turde gi ut, siden det var usedvanlig mynt, og han som en fattig mann derved snart kunde bli «utmerket». Han hadde derimot bedt hennes mann om å veksle dem til sig og bød dem ut for 300 rdl.; men An ders Vestgrundan undskyldte sig med ikke å ha mere enn 50 rdl. Senere skal han også ha underhandlet om denne veksling, særlig den 21. desbr., da han gjorde sig ærend til Vestgrundan for å kjøpe et stykke lær. Men hennes mann hadde berettet for henne, at det da blev avtalt, at han samme natt skulde ta med sig 300 rdl. til Auskin, og der skulde han få alle de penger, Anders Auskin hadde funnet, og som han nu anslo til 1100 rdl. Anders Vestgrundan tok også virkelig disse 300 rdl. med sig og fulgte med hest Anders Larssen til Auskin, hvor han satte hesten utenfor gården; men Anders Auskn gav ham anvisning på å gjem me sig i en halmkåve, medens han seiv var inne. Siden kom Anders Auskin ut og undskyldte sig med, at hans halvbror, Ellev Lundskin, var der, og imens kunde intet foretas. Ellev skulde også være kom met ut og ha betraktet hesten nøie, var derpå gått hjem, men var så kommet tilbake og hadde atter sett på hesten, hvorefter han gikk inn. Alt dette vakte en viss mistanke hos hennes mann, hvorfor han tok sin hest og reiste hjem. Ved samme forhør vidnet en tjenestepike på gården, at den 29. om morgenen, medens det ennu var mørkt, og hun var beskjeftiget med å bære halm til fjøset, kom et menneske til gården, som kalte sig Ole Sulstuen, og bad om å få tale med den drepte. Hun meldte dette til Anders, som derpå stod op og fulgte med den fremmede. Også drengen hadde sett denne person, som imidlertid ingen kunde kjenne i mørket. Anders Auskin nektet ved forhøret å ha hatt videre bekjentskap eller handel med den drepte, når undtas, at denne hadde spurt ham, om han hadde funnet penger. Dessuten hadde han en og annen gang
---- 15 Bind V --- kjøpt lær av ham, i hvilket ærend han også var hos ham den 27.; men den 29. hadde han ikke vært pa Vestgrundan. Han tilstod, at der i den stue, som han bodde i pa Auskin, hadde hengt et par pistoler, som tilhørte dragonkvarteret. At den ene av disse kom bort en av nettene til den 27. eller 29., hvilken siste dag den blev savnet, visste han; men hvor den var blitt av, visste han ikke. Skaden i hånden hadde han fått den 29. desbr. om morgenen ved å tilhugge en skolest, da han var skomaker av profesjon. Han hadde ikke funnet penger i jorden; men for et par ar siden hadde han ved veien pa et navngitt sted i en finnpung funnet 7 sletdalere. som han hadde brukt op, så der nu var bare én igjen; dessuten eiet han en specie, men ingen bankosedler — hans eiendeler kunde gjerne eftersees. På samme tid som dette forhør holdtes, hadde fogden latt batal jonsfeltskjær Blix foreta synsforretning. Det befantes da, at den drepte var skutt med to skudd gjennem underkjeven, dessuten såes merker efter sterke slag ved tinningen, pann-en, kinnet og øiet, og hodeskallen var knust. Sa snart forhøret var innsendt til stiftamtmannen, fikk fogden under påfølgende 6. januar ordre til a sette Anders Auskin under tiltale. Men først blev der den 16. januar avholdt et kontinuasjons forhør i anledning av, at Ole Sulstuen var nevnt ved forundersøkel sen. Til dette var da begge menn av navnet Ole Sulstuen innkalt og kunde gjøre rede for, at ingen av dem hadde vært på Vestgrundan den 29. desbr. På dette forhør fragikk Anders Auskin sin tidligere forklaring om, hvordan han hadde skadet handen sin. Han forandret den nu derhen, at han hadde tatt pistolen og var gatt for å skyte æres skudd for Elias Mønnes, men da han var kommet over elven og skul de gå op elvemelen, fait han, hvorved pistolen gikk av, og løpet sprang og skadet ham i hånden. Dette hadde han ikke turdet fortelle før av frykt for å bli straffet for å ha tatt pistolen. Denne hadde han ka stet i elven. Den 21. januar blev der av regimentsfeltskjær Rossum avholdt obduksjonsforretning, som gikk ut på, at Anders Vestgrundan ikke var død ved selvmord, men var myrdet, hvorefter Anders Auskin un der 1. februar blev tiltalt og forhør berammet til 25. febr. Men før forhøret fant han anledning til å rømme av arresten natten til den 21. Ved forhørene den 25., 26. og 27. februar blev avhørt mange v:d ner, hvorav endel gav verdifulle oplysninger, som bestyrket mistan ken mot Anders Auskin. Enkens omstendelige beretning angående forhandlinger om veksling av jordfundne penger blev bestyrket ved vidneprov av den dreptes bror, Lasse Nilssen Vestgrundan, som for klarte, at broren Anders ved mikkelsmestider hadde fortalt ham, at Anders Auskin holdt på å overtale ham til å veksle nogen penger, som han skulde ha funnet nedenfor Halsetlien. Anders Grundan vilde først ikke ha noget med dette å bestille, men blev overhengt og måtte tilslutt love å møte ham Mikkelsdag på et eng, som hører Kulstad til. Anders Grundan hadde fortalt broren, at han var gått dit og hadde
---- 16 Bind V --- vært der hele natten, men Anders Auskin var ikke kommet. Han skulde ha funnet disse penger, mens han tjente på Breding, hadde først gjemt dem i sengen hos sig og siden under en skog-skigard, og bragte dem siden til Lundskinmarken. Han hadde bedt Anders Grun dan ikke å nevne dette for noget menneske og hadde fors:kret, at det var minst 400 —500 rdl.; men det var penger iblandt, som han ikke kjente. Siden hadde Lasse intet hørt om dette før 3. juledag, da Anders Auskin hadde hatt en samtale med Anders Grundan på et kammers over kjøkkenet, og da Anders Auskin var gått, hadde Anders Grundan fortalt broren, at det atter haddje vært tale om å veksle disse penger, som nu var bragt til Auskin og opbevartes i en kiste. Anders Auskin skulde ha vist ham et par stykker av disse pen ger; han gikk alene bort en liten stund, men kom så tilbake og tok Anders Grundan med sig. Den s:ste hadde sagt til broren, at han endelig måtte ha 300 rdl. med, da de penger, han skulde få, var me get mere verd, ca. 1000 å 1100 rdl. Anders Grundan hadde også sagt til broren Lasse, at Anders Auskin både med gråt og overtalelse hadde beveget ham til å gi løfte om de forlangte 300 rdl., og da An ders Grundan bare hadde 150, fikk han broren Lasse til å låne ham de resterende 150, skjønt denne rådet ham til ikke å ha noget med denne sak å bestille. — Anders Auskin trengte disse penger til å betale endel gjeld, og 200 rdl. vilde han låne sin bror, Ellev Lundskin. Fjerdedags morgen hadde Anders Grundan betrodd broren Lasse, at Anders Auskin aftenen før efter avtale var kommet tilbake, og at de var reist til Auskin; men da de var kommet dit, var Anders Auskin, som blev var lys på loftet, gått derop; han kom straks til bake, hadde med brennevin og kringler og trakterte Anders Grun dan, men sa, at han ikke kunde komme til pengene, da broren, Ellev Lundskin, var der og sat på kisten, som pengene var i. Han rådet Anders Grundan til å gjemme sig i halmkåven som ovenfor nevnt. Lasse hadde også hørt, at tjenestepiken om morgenen den 29. hadde vekket broren, mens det ennu var mørkt, og at denne så var stått op og hadde lukket op og igjen skrinet sitt. Det var ikke bare den drepte, men også andre, som Anders Au skin hadde søkt å fange med den omtalte skatt av jordfundne pen ger; herom avgav 43. og 44. vidnes prov tydelige bevis, likeså en i retten fremlagt spansk speciedaler. Her kan anføres de presteattester, som er utstedt til bruk for retten av sogneprest Jakob Krog. Om Anders Auskin heter det: «Sund fornuft og et godt begreb har aldrig manglet ham —er ei alene særdeles vel oplyst i sin kristendom, men har og udmærket sig ved en slags behændighed til haandverk, især som skomager. Ingetogenhed og et forstilt væsen er dette menneske i høieste grad medfødt — hans egen hustru har altid været i andre tilfælde hans handlinger übekjendt. En overordentlig legemsstyrke besidder han desuden.» Om Anders Grundan heter det: « Denne mands begreb og fatteevne var kun maadelig og nærmede sig snart til en slags enfoldighed. Dog kan der altid siges
---- 17 Bind V --- til hans ros, at hans levned var exemplarisk godt, hans sind immer muntert og hans omgang med ethvert menneske saa sædelig, at han vist ikke bar paa nogen tung samvittighed, der skulde forlede ham til at lægge mord:sk haand paa sig seiv; men derimod kan man med langt større sikkerhed formode, at hans egen aabenhjertighed og troskyldighed har givet hans fiende leilighed nok til at forkorte hans dage.» I domspremissene er man kommet til den slutning, at Anders Nilssen Vestgrundan først ved sterke slag i tinningen og i hodet er slått bevisstløs, og derpå har gjerningsmannen for rett å anbringe skuddet holdt hodet ved håret i nakken og anbragt pistolen under haken i den hensikt, at kulene skulde gå op i hodet; men i steden gikk de ut i nakken (og skadet derved morderen i hånden). Derefter er han ført inn i hø:låven gjennem den åpning, som almindelig fin nes i gavlen på slike små utenglåver, hvor tverrveggen ikke er op ført til mønet, men oftest kun er nogen omfar over døren, ikke over mannshøide. Forøvrig anføres : 1. Det var Anders Auskin, som sist hadde forretninger med den drepte, nemlig om aftenen den 27. og natt til 28. desember. 2. På gården Vestgrundan har om morgenen den 29. i mørke vært et menneske, som gav sig ut for å være Ole Sulstuen, men som den drepte nyss før mordet angav for sin hustru å være Anders Auskin. De to eneste menn i Verdalen av dette navn har ved vidner legiti mert å ha vært hjemme på denne tid. Derimot har Anders Auskin efter egen tilståelse vært borte fra sitt hjem i mørket samme dags morgen. Tre vidner, som hadde sett nevnte person på Vestgrundan om morgenen den 29., syntes å kjenne Anders Auskin igjen ved for høret den 31. 3. Defensor (prokurator Meldahl) hadde av jamtenes ldelige gjennemfart villet utdra et og annet i favør av tiltalte; men det blev ved vidner godtgjort, at på den tid, mordet blev begått, opholder aldri jåmtene sig her. 4. Angående arrestantens påstand om, at han var gått ut for å skyte æresskudd for Elias Mønnes, så var det ved vidner godtgjort, at sådant ikke var skikk i bygden. 5 Pistolen skulde efter Anders Auskins forklaring være sprunget i hans venstre hand, da han fait i elvemelen ved Mønnes, hvorfor han kastet den i elven. Ved hjemkomsten gikk han op på et loftkam mer. Hans hustru sendte op et par piker med lys for å se, hvem det var, som kom. Disse vidnet, at han lukket døren for dem og spurte, hvad de vilde. Den, som bar lyset, så og kjente ham — begge kjente ham på målet. Imidlertid kastet han av sig reisekjolen og kom ned i en hvit vest, tok en øks under bordet og gikk ut. Disse vidner var ikke tilstede, da han kom inn igjen; men da de litt efter kom inn i stuen, lå han og blødde og sa, at han hadde hug get sig i hånden ved å hugge til en lest, Bataljonskirurg Blix, som undersøkte Anders Auskins hand, le verte imidlertid under 22. januar en attest, hvorefter «befandtes tommelfingeren paa den venstre haand at være læderet paa den indre
---- 18 Bind V --- side, ei av noget skarpt instrument, men efter al anseende af et skraae skud». 6. Pistolen var ikke blitt funnet i elven tross undersøkelser i An ders Auskins eget nærvær. Retten fant det sannsynlig, at han ved å holde den drepte bak i håret kan være blitt skadet i hånden, idet kulen var gått ut i nakken. 7. Skjønt Anders Auskin intet vilde vite om de røvede penger, var det dog blitt godtgjort, at han to dager efter mordet hadde be talt Kristofer Jøsås 20 rdl. og vist både sin hustru og svoger 18 rdl. i bankosedler, som han angav skulde være bortkommet, men nu til feldigvis var funnet i en kjolelomme. Retten fant efter alt dette indiciene mot Anders Auskin så sterke, at om de enn ikke var ganske tilstrekkelige ti å dømme ham fra livet, burde han i det minste ha sin frihet forbrutt. «Ti kjendes for ret: Anders Larssen Auskin bor arbeide i jern sin livstid i en av fæstningerne, jo længere fra disse egne jo bedre.» Dommen blev avsagt 5. august. Tiltalte appellerte på stedet; men for saken kunde komme til videre behandling fant han atter leilighet til å rømme av lensmannsarresten natten til den 9. august, dagen før han skulde sendes til Trondhjem, og han blev ikke på grepet senere. Denne undvikelse gav anledning til en rettssak mot lensmann Ole Leirfald og vaktmennene, som er nærmere omtalt under «Lensmenn». Dommen over Anders Auskin er efter alt, hvad der fremgår av ovenstående, visst riktig nok. Men der kleber dog ved saken en kelte ting, som synes mystiske, og tradisjonen har ikke villet inn rømme, at den fulle rettferdighet er skjedd fyldest ved denne dom. På forhøret den 31. desember har Tore og Sivert Prestgård for klart, at der i den nyfalne sne var fotspor efter tre mann, som had de gått jevnsides fra allfarveien til høiboden, og efter to fra boden til veien. De skjønte, at de tre spor var kommet østenfra, fra Vest grundan, mens de to gikk tvers nedover efter den sti, som forte til veien og bøiet litt vestover. Det er påfallende, at dette punkt ikke synes nærmere berørt un der alle de vidløftige forhør. Men bygdetradisjonen har iallfall vil let utpeke som medskyldig og kanskje primus motor en mann, som aldri er blitt nevnt under forhørene. Av fast eiendom efterlot Anders Vestgrundan sig et kvernsted i Ulvillen, som han hadde kjøpt i 1787 og siden forbedret; det blev verdsatt til 40 rdl. Med sin hustru Karen, datter av Jeremias Mid grundan, hadde han arvet 1 øre i denne gard; dessuten hadde han tjent endel penger ved kreaturhandel, så han efterlot sig en behold ning på 745 rdl. 3 sk., endel kontanter og utestående fordringer iberegnet.
---- 19 Bind V --- Ved skjote av 13. august, tgl. 15. august 1792, overdrog nu Nils Olsen gården for 1260 rdl. til sin annen sonn, Lasse Nilssen. Seineset og kvernstedet i Ulvillen fulgte med. Nils døde i 1794 og hustruen Marit i 1802. Skiftet efter henne viser, at der har vært en efter forholdene betydelig velstand på gården, idet aktiva belop sig til 1714 rdl. 2 ort 4 sk., og der fantes ikke gjeld, så beholdningen blev 1669 rdl. 18 sk., hvorav 545 rdl. var pen ger, som Lasse var boet skyldig for gården. Det synes, som om gården til denne tid har vært drevet for Ma rits regning; ti i registreringen finnes opført en besetning på 3 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 18 sauer, 14 geiter og 1 svin. Årets avling av bygg var 21 lass å 96 band å 3 rdl. lasset og 24 band 3 ort, havre 81 lass å 3 rdl. og 24 band. Hoiavlingen var 460 vog, hvorfra blev trukket 100 vog til dragonhestens underhold. I kontanter efterlot hun sig 484 rdl., en ganske usedvanlig sum den tid. I 1814 erhvervet Lasse Nilssen og hustru, Karen Jonsdatter Stor vuku, bevilling for den lengstlevende Marit Lassesdatter Grunnan. til å sitte i uskiftet bo. Lasse døde samme år. Han bestemte før sin død i vidners overvær i henhold til forordningen av 5. april 1811, at odelsretten skulde hefte på gården således, at hans ene ste datter, Marit, skulde være berettiget til å innløse den. Enken Karen vedblev å drive gården. Den hadde i 1835 en be setning på 4 hester, 14 storfe, 15 sauer, 15 geiter og 2 svin og en utsed av r k td. rug, 2 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Marit Lassesdatter blev i 1841 gift med Jon Olsen Garnes, som så overtok gården uten tinglest hjemmel. I 1865 var besetningen 7 hester, 21 storfe, 31 sauer, 21 geiter og 4 svin og utseden X A td. rug, 4 tdr. bygg, 25 tdr. havre og 20 tdr. poteter. På gårdens grunn var 6 husmenn, møllearbeidere i Ulvillen og landhandlere, som til sammen fødde 10 kyr, 36 sauer, 10 geiter og 3 svin og sådde 1% tdr. bygg, BV4 tdr. havre og 23 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 5 hester, hvorav 1 under 3 år, 2 okser, 11 kyr, 9 ungnaut og kalver, 28 sauer og lam, 19 geiter og kidd og 4 svin og griser og utseden 4V 2 tdr. bygg, 21 ¥2 tdr. havre og 14 tdr. poteter. Der var under gården 6 plasser:
---- 20 Bind V --- 1: Grundanmoen, 2: Lassegjerdet, 3: Henrikstuen, 4: Jons stuen, 5: Storstuen, 6: Klokkerstuen. På disse føddes 1 hest, 10 kyr, 37 sauer, 21 geiter og 5 svin og såddes !'/«> tdr. bygg, 4 tdr. havre og 11 V2 tdr. poteter. Ved voldgiftsforretning av 29. oktober 1885, tgl. 14. desember 1888, er grensen i elven mot Holmen nedre bestemt og fiskerettens omfang fastsatt. (Se forovrig avsnit tet: Fiskeri). Jon Grundan var en av bygdens mest ansette menn. 81. a. var han en lang årrekke valgmann. Ved skjote av august 1891, tgl. 2. september samme år, overdrog han Vestgrun dan med Seineset og Ulvillens mollebruk nr. 4 for 10 OCO kroner og kår til sonnen, Martin Jonsen. Denne solgte i 1913 kvernstedet i Ulvillen til Verdal elektrisitetsverk. Videre solgte han fra Seineset, som nedenfor omtalt. Ved skjote av 15. juni 1915 er gården overdratt sønnen, Alf Martin sen, som nu eier og bruker den. Martin Johnsen Grunnan. Fr as kil te par ter: I 1915 stykket Martin Grunnan ut Seineset, som han solgte således: 1: Østernes til Anton Andreassen Moan. 2: Nesheim til Martin Berg. 3: Mellemnes til Ingemar Storstad. 4: Lillenes til Annæus Vangstad. 5: Nes/no til Martin Jakobsen Sørli. 6: V ester nes til Jeremias V ' angstadhaug. V estgnmdanætten. A. Mikkel. (Kan være Mikkel Auskin, opsitter på Auskin til c. 1620). B. Lasse Mikkelsen Holmli. (Ifl. folketelJingen 1666 59 år gl.). C 1. Ole Lassesen Holmli, Vestgrundan, t p. Vestgrundan 1746. * 1712 Maren Nilsd. Grundan. De var beslektet i tredje ledd. D 1. Lasse Olsen Faren, vaktmester, f. p. Holmlien 1713, t p. Faren 1760. * 1736 Beret Larsd. Faren, t 1768, 75
---- 21 Bind V --- år gl., enke efter Elling Tomassen Faren ovre. Se Husan ætten. Ingen barn. Mikkel Olsen Reppe, f. p. Stiklestad vestre 1716. * 1744 Be ret Henriksd. Reppe, enke efter Lars Ellingsen Reppe. Se Husanætten. Hun var f. p. Auglen 1707, f P- Reppe 1789. E l.Ole Mikkelsen Reppe, vaktmester, f. p. R. 1748, f smst. D 2 1818. * 1812 Anne Andersd. Steine nordre, datter av hans soskenbarn, Anders Nilssen Grundan, f. p. Grundan 1788, fp. Reppe 1862. (Se nedenfor). Hun *-) 1819 Nils Jonsen Grundan, Reppe, f. p. Storvuku 1794, f som kårmann på Reppe 1877. D 3 Nils Olsen Grundan vestre, f. p. Stiklestad vestre 1714, f p. Grundan vestre 1794. * 1747 Marit Andersd. Lein, f. p. L. 1724, f P- Grundan vestre 1802. Se Leinsætten. E 1. Anders Nilssen Grundan vestre, f. p. G. 1760, myrdet 29. desember 1789. * 1788 Karen Jeremiasd. Midtgrundan, f. 1763. Hun * 2 ) 1794 Elling Olsen Steine nordre. F 1. Anne Andersd., f. p. Grundan 1788, t p. Reppe 1862. *!) 1812 Ole Mikkelsen Reppe, f. 1748, f 1818. (Se ovenfor. Ingen barn. * L> ) 1819 Nils Jonsen Grun- dan, Reppe, f. p. Storvuku 1794, f som kårmann p. Reppe 1877. G I. 2 Ole Nilssen, f. p. Reppe 1820, f 1821. G 2. 2 Jon Nilssen, f. p. Reppe 1824, f 1831. G 3. 2 Ole Nilssen Reppe, f. p. R. 1827, f smst. 1864. * 1856 Birgitte Arntsd., f. 1835. Hun * 2 ) Ole Andersen Stuskin, Holmen mellem. H 1. Arnt Olsen Holmen mellem, f. p. Reppe 1863. E 2. Lasse Nilssen Grundan vestre, f. p. G. 1764, f smst. 1814. *') 1801 Marta Kristofersd. Grundan (tjente p. G.), f p. Levring 1779, fp. Grundan 1810. Ingen barn. * 2 ) 1812 Karen Jonsd. Storvuku, f. 1780, dtr. av vaktmester Jon Holmli på Storvuku. F 2. 2 Marit Lassesd., f. p. Grundan vestre 1813, f smst. 1882. * 1841 Jon Olsen Garnes, Grundan, f. p. Garnes 1813, f p. Grundan 1896. Se Garnesætten. E 3. Maren Nilsd., f. p. Grundan vestre 1752, f P- Storvuku 1805. * 1773 Jon Mikkelsen Holmli, Storvuku, vakt mester, f. p. Hellan østre 1745, f P- Storvuku 1805. Se Fårenætten. E 4. Ingeborg Nilsd., f. p. Grundan vestre 1754. * 1787 Sevald Kristensen Volden, f. p. V. 1760. Se Leinsætten. 2
---- 22 Bind V --- MIDGRUNDAN VESTRE Gårdsnr. 148. Midgrundan østre 4 » 3 » IV » 8,19 i 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Midgrundan østre, mk. 7,37. Fiere- Som nevnt under Østgrundan eiet Erkestolen s ifølge Olav ( jen til dragon Lars Larssen for 3UU rdl. uene ei s under brukere. /Jrafcr*: Hvem av skattebøndene i 1520 det er som har brukt £ tCnÆ -000-arene Kan vi fo.ge som Peder fradode, tog enken tilegte,, Bygselsummen var 19 rdl.
---- 23 Bind V --- Denne Laurits har dog kun vært på gården en kort tid: Allerede i 1650 heter opsitteren Anders Pedersen, formodentlig næst for rige opsitters sonn. Besetningen i 1657 var 2 hester, 6 kyr, 2 geiter, 4 sauer og 1 svin. Anders var i 1666 52 år og hans 2 sonner, Peder og Bård, henholdsvis 14 og 10 år. Ved matrikuleringen i 1669 er Midgrundan under navnet Grunde fort under ett nummer, men med 2 opsittere. Tienden for hele gården blev sått til I V2 tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. 16 sk. og småtienden til ¥2 rdl. 8 sk. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden (2 sp .12 mkl.). Det heter: «Saa findis och wnder forschr. tuende Grunde Gaarder (Øst og Midgrundan) wilchor til laxefischende, med Hauffbingning och Nodkast, Neder och westen for Grundefos, Huilchet forschr. Grun de Gaarders opsiddere effter lougen tilkommer, Nu Taxerit for j øris leye, och samlagt med Gaarden, och beregnet Landdrotten Hr: Jenns Christophersen, som forschr.tt staar, at Niude effter breff och skiode hand derpaa i hende haffuer.» I slutten av 1680-årene synes gården en tid å ha vært brukt av cpsitteren på den annen gard; men omkring 1700 er der kommet en ny, som het Ole. Dette er formodentlig den samme Ole Anders sen, som døde i 1718, og muligens en sonn av Anders Pedersen. Skaden ved svenskenes innfall i 1718 er opfort under ett for begge gårdene. Den beløp sig til: Tilsammen 228 rdl. Også ved matrikuleringen i 1723 føres begge gårdene under ett. Det oplyses da, at de ikke hadde annen skog enn litt older til brenne, seter 1% mil berte, liten bumark. Den betegnes som «tem melig letvunden og kornvis». Utseden var 2% tdr. bygg og 10 tdr. havre, avlingen 40 sommerlass vollhøi og 6 lass ekerhøi og beset
---- 24 Bind V --- ningen 3 hester, 10 kyr, 6 ungnaut, 14 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 2 skjpr. blandkorn, 3 tdr. havre og 10 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet med 12 mkl. «formedelst denne gaards aufling». Oberstloitnant Lunds enke bygslet under 24. september 1728, tgl. 27. januar 1729, gården til Lars Olsen Mldgrundan, formo dentlig den forrige opsitters sonn. Han hadde brukt den flere år tidligere — rimeligvis fra 1723, da han blev gift med Magnhild Olsdatter Vangstad. Ved skjote av 22. april, tgl. 1. juni 1739, solgte kapteinloitnant Peter Rafael Lund gården til Anders Olsen for 165 rdl., idet han dog reserverte sig, hvad der kunde tjene til driften av hans sag bruk under Østgrundan. Lars Olsen kjøpte senere den annen Mid grundan-gård. Efter Anders overtok hans eneste sønn, Jeremias Anderssen, Midgrundan. I 1772 kjøpte han Midtholmen sammen med Jere mias Larssen Midgrundan, og i 1774 byttet de således, at Jeremias Anderssen blev eier av hele Midtholmen og Jeremias Larssen av hele Midgrundan, som således blev samlet til én gard. Skjøtene er av 22. februar 1774, tgl. s. d. Anders Olsen døde på Midtholmen i 1785, 81 år gammel. Jeremias Larssen var en velstandsmann. Endel midler hadde han vel fått med sin første hustru, Sunni Ingebrigtsdatter Stikle stad; men beholdningen ved skiftet efter henne i 1764 var dog kun 213 rdl. 18 sk. Der registrertes en besetning på 2 hester, 4 kyr, 6 ungnaut, 5 sauer og 2 svin. Aktiva blev 300 rdl. 20 sk. Ved skifte i 1793 efter Jeremias seiv var boets aktiva 2049 rdl. 1 ort 22 sk.; men der var også adskillig gjeld, så beholdningen blev 715 rdl. 1 ort 10 sk. Av besetning registrertes AV> hest, 8 kyr, 11 ungnaut, 17 geiter, 13 sauer og 3 svin. Der var det år utsådd 3 tdr. bygg og 18 tdr. havre. Til boet hørte en fosskvern, verdsatt til 100 rdl. Gården (eller rettere sagt gårdene) blev taksert for 1400 rdl., men solgtes ved auksjon for 1724 rdl. Enken, Ingeborg Mik kelsdatter, forbeholdt sig til bruk og beboelse plassen Stenhaugen og all åker og eng østenfor Saukinbekken samt havnegang for de kreaturer, hun kunde fø på dette. Ved denne auksjon blev gården solgt til Anders Anderssen Øst grundan og Iver Sevaldsen By, som fikk auksjonsskjøte 24. februar, tgl. 15. august 1794. Ved skjøte dat. og tgl. 26. februar 1795, over drog Iver sin del til Anders for 899 rdl. Anders måtte i 1801 avstå den halvdel, som svarte til Mid grundan østre, til odelsmannen, Jeremias Larssen. Den halvdel, han nu hadde igjen (Midgrundan vestre), solgte han ifl. kjøpe kontrakt av 31. desember 1807, tgl. 8. januar 1808, til proprietær
---- 25 Bind V --- Kristen Miiller for 2500 rdl. Østgrundan hadde han allerede i 1801 skjøtet til stedsønnen, odelsmannen Tomas Olsen. (Se Øst grundan), I salget til Miiller medfulgte gårdens andel i kvernhuset ved Grundfossen, dog således, at Anders forbeholdt sig å male sitt korn der uten betaling. Miiller overdrog allerede i 1810 gården til løitnant Sør en Schel derup v. Holst på Maritvold for 4000 rdl., som likvidertes i kjøpe summen for Maritvold, som Holst solgte til Miiller. (Se Marit vold). I salget av Midgrundan medfulgte 2 grøtstensovner, og Miiller forbeholdt sig gårdens andel i den grunn, som Grundfos sag stod på. Da gården derved ikke tapte jord, skulde skylden bli uforandret. Holst lot i 1811 avholde takst på gården i anledning av penge lån. Den oplyses da å kunne fø 2 hester, 8 kyr og 20 småfe; der såddes 10 tdr. korn, og da lå Vs av akerjorden i hvile. Der var 1 husmannsplass, hvor der foddes 1 ku og 4 småfe og såddes V/i tdr. korn. jordveien blev verdsatt til 2700 rdl., hus og gjerder til 1300. Hvordan gården blev brukt i Miillers og Holsts tid, er ikke nærmere bekjent. Ved skjøte av 7. februar, tgl. 8. februar 1820, solgte kaptein Søren Holst gården til skolelærer Hans Anskin for 1350 spdl., og Hans overdrog den ved skjøte av 13. mars 1830 til Jon Iversen Sæter for 1280 spdl. Jon måtte i 1833 overgi gården til odelsmannen, Ole Hanssen Hellan, efter en takst av 1100 spdl. Da Ole døde, før skjøtet blev utferdiget, er det utstedt til hans bo 16. august 1833, og på skifte auksjonen efter ham blev den solgt til Nikolai Jenssen som høist bydende for 1031 spdl. Skjøtet er av 18. november, tgl. 5. desem ber 1833. I 1835 hadde gården en bruker av en noget usedvanlig art, nemlig den skotske forfatter Samuel Laing, som i årene 1834 —36 opholdt sig i Norge for å studere sociale og politiske forhold innen den folkegruppe, han betegner som den mest interessante og eien dommelige i Europa. Resultatene har han offentliggjort i et verk med titelen: «Journal of a Residence in Norway during the Years 1834, 1835 & 1836». Efter å ha tilbragt vinteren 1834 —35 i Skogn leiet han i mai 1835 Midgrundan for et år. Laing gir følgende beskrivelse av eiendommen: «Min «farm» består dels av flatland mellem bakkene og elven; denne del er gjennemskåret av allfarvegen og er skilt fra naboeien dommene ved gjerder av tre. Bakkene reiser sig steilt ovenfor, men
---- 26 Bind V --- er dekket med godt gress, hvor de ikke er overgrodd med krattskog. På toppen, omtrent 80 fot over elven, finner man den øvre terrasse, også bestående av god alluvial jord, men mere lerholdig enn flaten og mere gjennemskåret av smådaler, som synes dannet av nedskårne småbekker. Hele gårdens flateinnhold beløper sig til omtrent 40 acres. Endel av flatlandet, som har vært under dyrkning, ligger 4 —5 år efter a være høstet og blir så påny tatt under plogen. Bak det dyrkede land er fjellet eller rettere skogen, hvorav hver gard har en del, begrenset av en gate hugget gjennem den. Til gården hører også, 12 —14 (engelske) mil tilfjells, en seter eller sommerhavning med gode hus. På en særskilt del av gården er en husmannsplass og en lignende på den øvre terrasse. Gardens hus ligger pa flatlandet ved veien. Våningshuset har i første etasje et lite forværelse, kjøkken og et forrådsrum, et stort og godt opholdsrum i husets hele bredde med 4 vinduer, og et til støtende soverum. Overetasjen er delt i 3 rum. Dette er færre rum, enn sedvanlig på gårder av denne størrelse i disse egner av Norge. Tjenernes hus eller «bortstue» består av et godt opholdsrum med 3 vinduer og et tilstøtende kjøkken. Overetasjen er delt i soverum. Mellem disse to bygninger ligger det faste tilbehør til alle går der i Norge, forrådshuset på stolper med 2 rum over hinannen. En stall for 4 hester og et saufjøs med høiloft over, hvortil fører en trebro, som tillater hest med høilass å kjøre inn på loftet, og et kufjøs for 12 kyr med et lignende loft og bro. Disse broer sparer en stor del av det arbeide med høiet, som finner sted seiv på våre (de skotske) best innrettede gårder. Sannsynligvis har aldri mere enn 12 acres av gården vært under plogen på samme tid. Resten må benyttes for å skaffe beiting til kreaturene, inntil de kan drives til seters, og til høiavl. Tre eller minst 2 hester, 8 kyr og henved 20 sauer og geiter tør være det al mindelige husdyrhold for en bonde i Norge. Foruten de to husmenn, som hadde kosten på gården, når de arbeidet, og en lønn av 8 skil ling dagen, behøves en gutt hele året og en pike til å passe kjøkkenet og kreaturene. Disse og bondens egen familie skal leve av utbyttet av en sådan gard. Bonden, som ikke har nogen forpaktningsavgift å betale, er mindre avhengig av et pengeutbytte av sin høst enn hos oss. Smør, ost og melk utgjør en betydelig del av husets forbruk. Kan bonden skaffe korn og poteter til husbehov og et lite overskudd til betaling av skattene og til litt luksus, er alle formål for land bruket nådd. Jeg betalte 41 daler i avgift for gården, iberegnet de 11 daler for de to husmenns arbeide, så den egentlige leie for gården utgjorde kun 30 daler. Avgiftene beløp sig til 14 daler, iberegnet de store lokale avgifter til vedlikehold av veier og broer og andre fellesfor mål, men ikke bidrag til kirke, prest og skolemester. Til fattigfor sørgelsen hører den forpliktelse en uke årlig å underholde en tren gende, som imidlertid gjør rikelig rett for sin forpleining ved å plukke blad av løvtrær til vinterfor for geitene.
---- 27 Bind V --- De kyr, jeg kjøpte, kostet 9—ll daler pr. stykke og var smukke, tynnhudede. finbente dyr, lik Guernsey-kveget. Sauer og geiter ko ster 1 daler til 1 daler 1 ort. En god liten hest, fire ar gammel, koster 25 daler. . ..,.., Husgeråd av tre såsom stoler, bord, senger, er i almindelighet drengen snekker nok til å gjøre meget smukt. Jeg sitter i en ut skåret stol, som kunde være en pryd i et gammelt domkapitel, og sitter på puter av skinn, som kunde ha prydet en domherres rumpa dronning Elisabets tid. Den dyreste gjenstand i ethvert rum er ka kelovnen, som, skjønt kun av støpejern og plump av form, koster omkring 20 daler. Den er almindelig — den apne grue finnes nu kun hos fjellbønder.» Laing har kun godt å si om forholdene i Norge og hans omtale av ncrdmennene er meget smigrende. Hans bok er også oversatt på tysk. i" 1835 var gårdens besetning 1 hest, 6 storfe, 4 sauer og \l geiter og utseden 1 td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Ved skjøte av 6. april, tgl. 14. august 1844, solgte Nikolai Jens sen gården til Peter Olsen. Undtatt var et på arvefeste bortskjotet jordstykke, Kårenget, m. m. Han døde et par år efter, og gården blev på skiftet efter ham utlagt til enken, Marit Olsdatter, som fikk hjemmel 31. januar, tgl. 7. februar 1849. Peter hadde frasolgt til Nils Jonsen Reppe et under gården hørende laksefiskeri. (Skjøte, dat. og tgl. 11. februar 1846). På dette skifte blev gården verdsatt til 950 spdl. og innboet til 278 spdl. 4 ort 22 sk. Passiva var 616 spdl. 1 ort 16 sk., hvorav en obligasjon til Trondhjems sparebank på 600. Utseden år om annet blev anslått til 1 td. bygg, 6—B tdr. havre og 5—6 tdr. po teter og besetningen til 2 hester, 6—7 storfe og 16—18 småfe. Enken Marit blev gift med Jeremias Ellingsen Steine, hvor efter gården blev drevet som underbruk under Steine østre. Den hadde i 1865 en besetning på 2 kyr, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av Ys td. bygg, Wi tdr. havre og 4 tdr. poteter. Under gården var 2 husmannsplasser: 1: Kårenget, 2: Tenhaugen. På disse føddes 5 kyr, 16 sauer og 4 svin og såddes % td. bygg, 2V2 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Ved skjøte av 22. juli, tgl. 16. november 1869, overdrog Jere mias Steine gården for 700 spdl. og kår til sin stedsønn, Johan Petersen, sønn av ovennevnte Peter Midgrundan. Selgeren forbe holdt sig dog bruksretten, og gården blev derfor fremdeles drevet som underbruk, også efter at Jeremias var død. Den opføres i tel lingen av 1875 med tømmermann Peter Olsen fra Henning som losjerende og med en besetning på 4 sauer og 4 geiter og en utsed av 1 td. bygg og 7 tdr. havre. Foruten de tidligere plasser var der
---- 28 Bind V --- nu en tredje, Ågemoen. På disse foddes 3 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer, 9 geiter og 1 svin og såddes % td. bygg, %Vi tdr. havre og 6 tdr. poteter. Da Marit blev gift med Jeremias Steine, fulgte hennes sønn, Johan Petersen Midgrundan, med og blev senere mann på Steine. Midgrundan solgte han da til Tomas Østgrundan, og siden har Midgrundan vestre vært sammensmeltet med Østgrundan. Fr as kil fe par ter: Det ovenfor nevnte Kårenget, gårdsnr. 148, bruksnr. 2, skyld 1,45 mk., som blev undtatt ved salget i 1844, kom til å følge Ver dalsgodset, inntil Verdalens kommune ved skjøte av 12. juni 1919 solgte det til furer E. Indal for 2800 kr. sammen med Kårengskog, skyld 10 øre, av Vangstad. Kårenget var tidligere bosted for sagmesteren ved Grundfoss sag. Det skal være Gudmund Pedersen Fossneset, som først har bygget hus der. MIDGRUNDAN ØSTRE Gårdsnr. 149. Skylden og eiere: Se Midgrundan vestre. Brukere: Angående brukerne i begynnelsen av 1500-årene hen vises til Midgrundan vestre. I 1590 har Laurits betalt 1 dl. i land bohold. Da dette anføres i lensregnskapet, må det gjelde Kronens gard, altså Midgrundan østre. Før 1650 er Laurits avløst av Siurd Jonsen, som i 1666 var 51 år og da hadde 3 sønner hjemme, Jon, Oluf og Peder, henholds vis 14, 6 og 6 år gamle. Besetningen i 1657 var: 2 hester, 6 kyr, 2 geiter, 2 sauer og 2 svin. Omkring 1700 er Siurd avløst av Jon, utvilsomt sønnen. Siurd døde i 1712 og opgis da å være 118 år, hvilket ifølge folketellingen av 1666 er uriktig — han har iallfall ikke vært over 97. Jon Midgrundans kone døde i 1719, og Jon har vel da opgitt gården for sønnen, Sivert Jonsen, som blev gift i 1720. Han kom siden til Kluken vestre. Ved matrikuleringene i 1669 og 1723 er Midgrundan-gårdene opført under ett nummer, likeså i opgaven over skaden ved sven skene i 1718, hvorfor henvises til Midgrundan vestre. Ved skjøte av 28. mars, tgl. 1. juni 1739, solgte justisråd Aage Hagen gården til dragon Lars Larssen for 300 rdl., idet han dog forbeholdt sig det under gården liggende sagsted. Lars overdrog den allerede ved skjøte av 1. desember 1742, tgl. 9. september 1743,
---- 29 Bind V --- for 260 rdl .til Bård Sevaldsen Sundby, og Bård solgte den igjen til Lars Olsen, som hittil hadde vært leilending på den annen Mid grundan-gård, for 200 rdl. ved skjote av 3. august 1746, tgl. 6. mars 1747. Lars hadde den til sin dod i 1755. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 2M> hest, 4 kyr, 5 ungnaut og 13 sauer. Der var det år utsådd 1 Vi» tdr. bygg og 6 tdr. havre. Boets aktiva Midgrundan østre, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson. var 287 rdl. 1 ort 8 sk., hvorav gårdens takst utgjorde de 200. In gen heftelser hvilte på den, så beholdningen blev 274 rdl. 1 ort 6 sk. Gården blev utlagt til enken og barna, av hvilke den eldste, Jeremias Larssen, efterhvert utloste sine medarvinger, så han ved skjøter av 8. april, tgl. 15. august 1766, og 15. august 1781, tgl. 21. februar 1782, blev eier av gården. Som omtalt under Midgrundan vestre blev han i 1774 også eier av denne gard. Sammesteds er omtalt, hvorledes Anders An derssen Østgrundan efter Jeremias Larssens død blev eier av hele Midgrundan. I 1794 lyste Jeremias Larssens eneste gjenlevende sønn, Lars Jeremiassen, odelsrett til den del av gården, som faren oprinnelig hadde eiet, altså Midgrundan østre, og fikk skjøte på den 2. januar 1801 for 912 rdl. Han døde ugift i 1807, hvorefter gården blev innløst av svogeren, Ole Haldosen Minsås, som var gift med hans søster, Marta Jeremiasdatter. Ole fikk skjøte 31. mai 1809. Ved skjøte av 15. august, tgl. 16. august 1815, solgte Ole Hal dosen til Ole Reppe det under gården liggende laksefiske fra
---- 30 Bind V --- Grundfoss sagdam til grensen mellem hans gard og Østgrundan. Prisen var 100 rbdl. navneverdi og 8 rbdl. i årlig avgift. En annen svoger, Jon Anderssen Vangstad, gift med Karen Jeremiasdatter, fikk ved kontrakt av 11. februar 1800 forpaktning på et jordstykke, Nygarden, under Midgrundan. Husene stod for resten på Vestgrundans område. Eiendommen kan ikke ha væri stor; ti på skiftet efter ham var den registrerte besetning bare 2 kyr, 8 sauer, 6 geiter og 1 svin. Han eiet også et kvernsted i Ulvil len; det blev verdsatt til 200 spdl. og husene til 70. I 1825 holdtes der samfrendeskifte efter Ole Haldosen, hvor ved gården, som ved denne leilighet for forste gang kalles Østre Midt-Grundan og verdsattes til 800 spdl., blev utlagt til enken og barna. Enken blev samme år gift med Rasmus Jonsen Jøsås, som således kom i besiddelse av gården. Skjote fikk han først 9. februar 1848, tgl. s. d., og utstedt av Jeremias Ellingsen Steine og Peter Olsen Midgrundan, som var gift med Ole Haldosens døtre, Inge borg og Marit. Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 8 sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Ved skjote av 14. august, tgl. 15. august 1855, solgte Rasmus gården til lærer Elling Ellingsen Skrove for 1050 spdl. og kår. Den hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 8 storfe, 24 sauer, 5 geiter og 1 svin, og utseden var */« td. hvete, */« td. rug, 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. 2 husmenn hadde tilsammen 1 storfe, 7 sauer og 4 geiter og sådde % tdr. bygg, x k td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 6 kyr, 4 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 2 svin og utseden V" td. rug, T/io tdr. bygg, 8 tdr. havre, l /« td. erter og 13 tdr. po teter; dessuten bruktes % mål til andre rotfrukter. Der var 3 hus mannsplasser: 1: Gjeilstuen, 2: Berget, 3: Burstuen. På disse foddes 1 ku, 11 sauer, 10 geiter og 1 svin og såddes % td. bygg, V 2 td. havre og 2% tdr. poteter. Efter Elling Skrove overtok svigersønnen, Martin Siv ertsen Fly an, gården, men hadde den bare et par år, da han døde allerede i 1890. Ved skjote, tgl. 12. august 1892, overdrog så Elling gården til en annen svigersønn, Åndo Nilssen Leirset, for 3700 kr. og et kår av årlig verdi 250 kr. til Elling og hustru. Efter kårfolkenes død skulde deres datter, enken Margrete Flyum, med barn ha rett til fritt å bebo-et værelse på gården. Ando eier og bruker gården ennu.
---- 31 Bind V --- Fr as kilte par ter: Bratli frasolgte Ando Nilssen omkring 1907 til kjøpmann Ole Nilssen Leir set. Odin Edvardsen eier og bruker stedet nu. Siurdsætten. A. Siurd Jonsen Midgrundan ostre. («Gl Siur Jonsen Grundan», t 17. september 1712, 118 år, heter det i kirkeboken; men dette er nok ikke riktig; ti det er uten tvil den samme «Siffuer Grunde», som ved folketellingen i 1666 var 51 år). B 1. Jon Siurdsen Midgrundan, t 1731, 83 år. (Det må være den samme «Jon Siurs.», som i 1666 opfores som sonn på Grundan og da var 12 år). * C 1. Siurd (Sivert) Jonsen Grundan, Kluken vestre, t P- K. 1765, 83 år. * 1720 Marit Tomasd. D 1. Karen Sivertsd., f. p. Grundan 1720, t P- Vang stad 1793. *') 1748 Ole Olsen Vangstad. * 2 ) 1784 Anders Larssen Hellan, Vangstad. Ingen barn. D 2. Tomas Sivertsen, f. p. Grundan 1722, var i 1793 husmann hos stiftamtskriver Christensen. D 3. Siri Sivertsd., f. p. Grundan 1724. * 1751 Sivert Olsen Storlongdal. D 4. Jon Sivertsen Kluken, Bjørstad, f. p. Grundan 1726, f P- Bjørstad 1793. * 1755 Beret Jonsd. Sagvolden, f. p. S. 1729, t 1804, dtr. av Jon Siurdsen S. El. Sivert Jonsen Bjørstad, f. p. Kluken vestre 1766, f som kårmann p. B. 1832. * 1798 In geborg Halstensd. Kulslien, f. 1770. F 1. Jon Sivertsen Bjørstad, f. p. B. 1799, t 1878, bodde tilslutt på Branden under Bjørstad. * 1829 Ingeborg Jonsd. Byna, f. p. B. 1797, t 1884, dtr. av Jon Lukas- sen Byna. Gl. Ole Jonsen, f. 1827. G 2. Ingeborg Anna Jonsd., f. p. Bjør stad 1830, f 1895, ugift. G 3. Sirianna Jonsd., f. p. Bjørstad 1832, f 1834. G 4. Sirianna Jonsd., f. p. Bjørstad 1836. G 5. Sivert Jonsen, f. p. Bjørstad 1839 G 6. Johanna Jonsd., f. 1844.
---- 32 Bind V --- F 2. Hans Sivertsen, f. og f p. Bjorstad 1803. F 3. Beret Sivertsd., f. p. Bjorstad 1805, + 1876. * IS3O Gundbjorn Hanssen Overholmen. Se Grensætten. F 4. Sara Sivertsd., f. p. Bjorstad 180/. F 5. Karen Sivertsd., f. p. Bjorstad 1811, f som enke p. Rod 1880. * Lars Jonsen Nygard. E 2. Ole Jonsen Bjorstad, f. p. Sagvolden 1772, f p. Bjor stad 1804, ugift. E 3. Mant Jonsd., f. p. Kluken 1758, f kårkone p. Haugan 1832. * 1805 Svend Ågesen Haugan. In- gen barn. E 4. Mant Jonsd., f. p. Kluken 1762. * 1791 Peder Lars sen Vangstadvald. F 1. Lars Pedersen Overholmen, f. p. Bjorstad 1796, t p. Overholmen 1577. •*) 1823 Marit Olsd. Bjartan, t 1833. * : ) 1834 Marit Olsd. Hol- men, f 1872. F 2. Beret Pedersd., f. p. Bjorstadvald 1799, f 1894. * 1829 Rasmus Eriksen Moen. D 5. Siri Sivertsd., f. p. Grundan 1724. * 1751 Siver! Olsen Storlongdal, var p. Karmhusvald 1801. E 1. Marit Sivertsd., f. p. Storlongdal 1752. E 2. Ole Sivertsen, f. p. Storlongdalsvald 1754. D 6. Marit Sivertsd., f. p. Midgrundan 1731, f p. Kluken 1763. * 1755 Knut Torrissen Kluken ostre, f. p. K. 1725. Se Klukenætten. D 7. Lasse Sivertsen, f. p. Grundan \12 { >. C 2. Marit Jonsd. * 1720 Anders Olsen Haugan. Se Hauganætten. C 3. Maren Jonsd. * 1717 Tore Gundbjornsen. OSTGRUXDAX STORE Gårdsnr. 150. Savnet: at Ostgrundum 1430. af øystre Grundom 1491. Grunde 1664. Oster Grunde 1723. Skylden: Den var i 1650 2 sp. 12 mkl., hvortil siden kom et kvernsted på 16 mkl., tilhorende opsitteren, hvorved den hele skyld blev 2 sp. 1 ore 4 mkl. Ved forretning av 7. juni 1O ( 'S blev den av felt til 1 sp. 2 ore, approbert 25. juni 1703. Fra 1836 var den 8 dal. 1 ort 17 sit, hvorav på Ostgrundan store 7 dal. 3 ort 7 sk., på Ostgrundan li Ile 3 ort 10 sk.
---- 33 Bind V --- I 1907 var skylden for hele det gamle Østgrundan mk. 17,08, hvorav: Eiere: Ved et dokument av 18. september 1332 har Sigurd Jat geirssøn Landes arvinger gitt Nidaros domkirke og Domkapitlet Østgrundan store, sett fra syd 1920. Fot. E. Musum hjemmel på 15 markebol jordegods, som han i sitt testamente had de gitt for bonnehold og gravsted i kirken. Blandt dette jordegods var «j Grundum j Veradale halfrar merker bol», d. e. V-i markebol eller 4 øre i Grundan. Ifolge et annet dokument av 19. februar 1336 har erkebiskop Paal Baardsen skiftet med sitt kapitel det ved testamente skjenkede jordegods, dog således, at endel skulde forbli uskiftet inntil nær mere oplysning. Blandt det siste er «j Grunddum j Veradale tuæg gia aura leigu.. .. £>eim er gaf Siugurdr lande», d. e. 2 øres leie, som Sigurd Lande gav. Man ser, at der allerede er usikkerhet an gående verdien av det skjenkede gods. Men i 1345 har endelig erkebiskop Paal og Domkapitlet skiftet det hittil uskiftede gods, hvorved Erkestolen er blitt eier av x k mar kebol i «Grundum i Veradal» mot 20 øresbol i Berg øvre ved Sakshaug. Erkestolen har eiet mere i gården enn dette: I Aslak Bolts jorde bok opfores «af øsgrundum vij aura b.» (av Østgrundan 7 øres bol). Det var på hans tid bygslet for 1 øre, en nedgang, som kan
---- 34 Bind V --- skyldes både svartedauen og naturkatastrofen Terrenget ved Øst grundan viser tydelig et gjennembrudd av elven (et noiaktig side stykke til det ved Herf ossen i 1893); men det tør vel kanskje være fra en ennu tidligere tid. Som erkebispegods opfores ennu hos Gaute (1491) bare 1 øre «ai øystre Grundom»; men dette er rimeligvis senere avhendet. Rik tignok finner vi i Olav Ingebrigtsens jordebok 3% øre i «Grunde»; men det må ha vært i Midtgrundan. Rimeligvis har den største part i gården på denne tid vært bondegods; ti ennu i 1630 sees det å ha vært skattet av 2 sp. odels gods i en av Grundan-gårdene. I 1624 tilhørte disse 2 sp. Bård Stuskin. Og det er formodentlig de samme 2 sp., som stiftsskriver Mats Pedersen erhvervet i 1630-årene, og som han i 1642 make skiftet til Kronen. (Se: Proprietærgodser). Således er Østgrundan blitt krongods. I 1659 pantsatte Kronen endel gårder i Vuku til Selius Mar celis, som transporterte panteretten til kapellanen, Erik Olsen Schanke, for 361 rdl. 12 sk. Efter kongelig befaling skjøtet så kans leren Ove Bjelke under 11. mars 1663 disse gårder til Schankes enke, Sofie Eriksdatter. Blandt dette gods var 2 sp. 12 mkl. i Øst grundan og 1 sp. 12 mkl. i Midtgrundan. (Se: Proprietærgodser). I 1670 var således eiendomsfordelingen: Sal. hr. Eriks arvinger Opsitteren, et kvernsted 2 sp. — øre 12 mkl. 16 Tilsammen 2 sp. 1 øre 4 mkl. Schankes enke blev gift med vicepastor Jens Kristofersen Sva boe, efter hvis død hans gods gikk over til arvingene. Ved skjøter av 27. juli og 12. oktober 1720 solgte Erik Eriksen Schanke dette gods til berghauptmann Abraham Drejer og oberstløitnant Pe ter Lund. På auksjon efter Drejers hustru, Karen Tønder, blev Østgrun dan solgt til kapteinløitnant Peter Rafael Lund, som fikk auksjons skjøte 3. august 1736, og han overdrog den ved skjøte av 22. april, tgl. 1. juni 1739, til opsitteren, Tomas Eriksen. Siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Arne pa Grwnde har i 1520 betalt 3 lodd sølv i tiende penningskatt og 6 lodd sølv for jordegods. Efter denne hoie skatt å dømme, må han ha eiet gården. Olluff paa grindum står i 1549 for x h spand smør og 2 vog mel i leding. Han tor ha brukt Østgrundan. Der finnes kun 2 le dingsbønder på Grundan-gårdene i dette manntall.
---- 35 Bind V --- Olaf eller Ole het opsitteren på en av Grundan-gårdene i be gynnelsen av 1600-årene. Han har rimeligvis vært på Østgrundan, idet han har betalt odelsskatt for 2 spand. Han er dod antagelig i slutten av 1630-årene, og så har vel enken brukt gården endel år. I lensregnskapet for 1646—47 heter det, at Anders Olsen har bygslet «2 sp. i Østergrunde, som hans gamle værmoder godvillig oplod». I bygsel betalte han 33 rdl. Han var i 1666 49 år gammel og hadde da en sonn, Ole Anderssen, som var 11 år. I 1657 var gårdens besetning 4 hester, 15 kyr, 2 bukker, 4 gei ter, 12 sauer og 4 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 11/*I 1 /* tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. 16 sk. og småtienden til V 2 rdl. 8 sk. Skylden blev foreslått sått til 2 sp. 1 ore, hvorav til Stiklestad kirke % ore, hvorom det heter: «Her er at agte udj den gammel Matricul findes 1 ores leye som Hans Kongll: May.tt er tilschreffuen, dog befindes den Stichelsta kirche udj forskr. maader at tilhøre». Dette er dog visstnok ikke riktig. I det hele tatt synes det å ha rådet nogen uklarhet angående eiendomsforholdene på Grundan-gårdene, hvilket vel kan bero på at de neppe var helt utskiftet ennu. Anders Olsen opføres i skattelistene ennu i slutten av 1680- årene. Efter ham er kommet Ole Larssen. Skaden ved svenskenes innfall i 1718 opfores således: Skade på husene og sk : Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus mann med 1 vog sed, ingen skog uten litt older til brenne, seter V-i mil borte, liten bumark, en fjellslette, sått til 6 sk. årlig; gården betegnes som temmelig lettvunden og kornviss. Utseden var 2 tdr. bygg og 8 tdr. havre, avlingen 4 (skal vel være 40) sommerlass
---- 36 Bind V --- hoi og 6 lass ekerhoi og besetningen IVi hest, 8 kyr, 4 ungnaut, 20 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 2 tdr. 4 skjpr. havre og 16 mk. ost. Skylden blev foreslått pålagt 4 mkl, dog forst ved annen gjennemgåelse. Tomas Eriksen Balgård var i 1724 blitt gift med Maren Ols datter Østgrundan, og han fikk bygselbrev av fru oberstloitnant Lund 24. september 1728, tgl. 27. januar 1729. Som under eiere nevnt, kjopte han gården i 1739. Kjopesummen er ikke nevnt; men Tomas har i 1743 pantsatt gården for 200 rdl .til Tomas Lyng. Efter Tomas Eriksen arvet sonnen, Ole Tomassen, gården. Han dode i 1786. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 4 hester, 8 kyr, 7 ungnaut, 9 geiter, 17 sauer »g 1 gris. Gården blev verdsatt til 800 rdl. Boets aktiva var 1012 rdl. 3 ort 17 sk., idet hans soster, Siri Tomasdatter Melby, hadde sin arv efter forel drene, 200 rdl., innestående i boet. Ole Tomassens enke, Gunhild Olsdatter, blev gift med Anders Anderssen Stiklestad (se Bredingsætten), og denne kom nu til å bruke gården, idet Ole Tomassens sonner var mindreårige; dess uten dode de to eldste av dem i en ung alder. Ved auksjon den 9. desember 1793 i dodsboet efter Jeremias Larssen Midgrundan kjopte Anders Anderssen denne gard sam men med Iver Sevaldsen By for 1724 rdl. Året efter lyste imidler tid Lars Jeremiassen, eneste gjenlevende sonn av Jeremias Lars sen, odelsrett til den halvdel av den samlede gard, som faren hadde eiet. Anders overtok da i 1795 også Iver Sevaldsens part for 899 rdl., hvorved han altså blev eier av hele Midtgrundan. I 1801 gav han Lars Jeremiassen skjote på halve gården for 912 rdl., og den annen halvdel solgte han i 1807 for 2500 rdl. til proprietær Kri sten Miiller på Maritvold, hvorefter han seiv kjopte Øgstad. I 1796 hadde Anders Anderssen forpaktet Østgrundan for 3 år til sin stedsonn, odelsmannen Tomas Olsen, mot 95 rdl. i årlig avgift. Senere overtok Tomas halvdelen av gården som eiendom, og ved kontrakt av 30. desember 1807, tgl. 8. januar 1808, til trådte Tomas hele gården mot å frasi sig all arverett efter moren Gunhild, som fikk et kår av gården på 6 tdr. havre, 2 tdr. bygg, for til 2 kyr og 8 småfe m. v. Skjote fikk Tomas 9. desember 1808, tgl. 12. januar 1809. I 1811 frasolgte Tomas det under Østgrundan horende Ulvil engen ved Ulvillen til Lars Jeremiassen Ulvillen for SCO rdl. Det fikk i matnkulen navnet Østgrundan lille. Ved Gunhilds dod blev der ikke avholdt ncget skifte. Anders Anderssen, som nu var på Øgstad, giftet sig med Beret Ellings datter Fæby, enke efter Ole Ellevsen Lundskin. Da Anders var dod i 1821, fikk Beret bevilling til å sitte i uskiftet bo; men nu for
---- 37 Bind V --- langte Tomas Østgrundan skifte efter moren Gunhild. Det kom til prosess, som førtes helt til Høiesterett, og som Beret Øgstad tapte. Under 5. februar 1827 sees Tomas åha kvittert for, at Beret har avlagt rede og riktighet for den ifolge dommen ham tilkommende arv efter moren. Tcmas var gift med Gunhild Jeremiasdatter Midtholmen; men de hadde ingen barn. Ifolge et den 11. juni 1829 optatt tingsvidne oprettet Gunhild muntlig testamente til fordel for Tomas; det fikk kgl. konfirmasjon 4. september s. å. Da hun var død, oprettet Tomas under 10. april 1830 et testamente til fordel for Gunhilds brordatter, Guru Ols datter Levring, som hadde antatt sig bestyrelsen av hans hus. Han efter lot henne alt det, han eiet, på betin gelse av, at hun blev hos ham og pleiet ham til hans dødsdag og ikke innlot sig i ekteskap uten hans sam tykke. Hvis hun døde før ham, skul de hennes bror, Erik Olsen Levring, og søster, Inger, inntre i hennes rettigheter. Om han skulde komme til å forandre dette testamente, skul de Guru i ethvert fall være sikret 50 rdl. i årlig lønn for den tid, hun opofret på gården. Tomas Arntsen og Mette Ellevsdatter Grunnan. Tomas døde i 1830. På skiftet efter ham er registrert 3Y2 hest, 9 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer og 15 geiter. Det oplyses, at gården had de 7 mål byggåker, 34 mål havreaker og ca. 3 mål hveteaker samt en potetåker. Guru Olsdatter arvet nu gården og giftet sig i 1833 med Arnt Anderssen Midt Holmen, sønn av dyrlæge Anders Holm. Denne eiet efter faren også halvparten i Midt Holmen. Østgrundan hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 10 storfe, 11 sauer, 11 geiter og 2 svin og en utsed av IVi tdr. bygg, 10 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På skiftet efter Guru i 1841 oplyses, at utseden var 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 —15 tdr. poteter og at der føddes 3 hester, 10 storfe og 25 —30 småfe. Skogen var neppe tilstrekkelig til ved og gjerde, intet til bygningstømmer. Gården hadde 3 husmannsplas ser med en årlig avgift av 24 spdl. i pliktarbeide. Ved kjøpekontrakt av 5. oktober, tgl. 9. desember 1858, over drog Arnt Anderssen gården til sønnen, Tomas Arntsen, for 1250 3
---- 38 ----
spdl. og kår til selgeren og hustru samt ved disses død til deres 3 barn, Anne Marie, Elen og Gustav, til de var 20 år. I 1865 var besetningen 4 hester, 13 storfe, 28 sauer, 13 geiter og 3 svin og utseden V" td. hvete, 2V2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 19 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser: 1: Smådolen, 2: Indlæghaugen, 3: Sletdalshaugen. På disse føddes 3 kyr, 18 sauer og 5 geiter og såddes 7 /u> tdr. bygg, Vh tdr. havre og 6 ] / 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 6 hester, hvorav 3 under 3 år, 1 okse, 8 kyr, 9 ungnaut og kalver, 32 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 3 svin og griser, og utseden 2 tdr. bygg, 13 tdr. havre og 15 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 2 kyr, 1 ungnaut, 19 sauer og 2 geiter og såddes Vs td. bygg, 2M» tdr. havre og 7% tdr. poteter. Tomas Arntsen døde i 1880 av hjerteslag, og enken, Mette Ellevs datter, fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo. Sønnen, Jon Edvard Tomassen, fikk skjøte på gården, datert og Ole Larssen Ulvill. tgl. 2. mars 1893, for 12 000 kr. Han eier og bruker den fremdeles ØSTGRUNDAN LILLE Gårdsnr. 151. Ved skjøte av 15. august 1811, tgl. 8. november s. a., solgte Tomas Olsen det under Østgrundan hørende Ulvillenget for 500 rdl til Lars Jeremlassen U/villen. Det fikk navnet Østgrundan lille og blev skyldsatt for 1 øre, fra 1836 3 ort 10 sk. Lars eiet også Ulvillens møllebruk nr. 3. Eiendommen hadde i 1835 en besetning på 2 storfe, 3 sauer, 3 geiter og 1 svin og en utsed av V 2 td. bygg, 3 tdr. havre og 1 h tdr. poteter. ~ Ved skjøte dat. og tgl. 8. februar 1843 overdrog Lars den til sønnen, Ole Larssen. I 1865 var besetningen 6 storfe, 12 sauer, 4 geiter og 2 svin og utseden % td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. En husmann fødde 1 ku, 4 sauer, 2 geiter og 1 svin og sådde % td. bygg, A td. havre og 4 tdr. poteter.
---- 39 Bind V --- Og i 1875: 5 kyr, 1 ungnaut, 12 sauer og lam, 5 geiter og kidd og 2 svin og utsed % td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På plassene Sunnistuen og Berget hadde de 1 ku, 8 sauer, 4 geiter og 3 svin og sådde Ys td. bygg, V-z td. havre og 8 tdr. poteter. Ole Larssen levde da som kårmann. Sonnen, Ole Olsen, hadde overtatt gården, men uten tinglest hjemmel. Ole Olsen hadde gården til sin død i 1899, hvorefter sviger sønnen, Olav Johannessen Holmli, overtok gården, som han eier og bruker fremdeles. GRUNDFOSSEN Gårdsnr. 152. Nav net: Grundaforss 1430. Grunnefoss 1530. Grund Faaß 1664. Grundfos Saugsted 1723. (Citatene gjelder iallfall tildels måskje gårdsnr. 213 og 214). Har navn efter en foss i Helgåen. Eiendommen er et fra gammel tid skyldsatt laksefiske. (Se nær mere under: Fiskeri. Se også: Fossneset, gårdsnr. 213). ULVILLEN Gårdsnr. 153. Navnet: i Vlwildenne 1430. Vluill 1610. Uldwillen 1723. Egentlig navn på den fra Kjesbuvannet kommende elv, som i voldsomt fall med en rekke fosser kommer ned i hoveddalen. Det
---- 40 Bind V --- kan antas å være en avledning av det hyppige elvenavn Ulva, med hensyn til dannelsen å sammenligne med elvenavnene Stavilla, Sevilla, Minilla. Efter formen i 1430 synes det oprinnelig å ha hatt sterk form. Se nærmere under: Kvernbruk. SAUKINN Gårdsnr. 154. Navnet: Siste ledd er efter stedsforholdene snarest hunkjønns ordet kinn, bratt avfall av et fjell eller en ås. Første ledd kunde tenkes å være den stamme saud, som finnes i så mange stedsnavn, og som uten tvil henger sammen med sjdSa, syde, koke, og må for modes å sikte til strøm i et vannløp i nærheten. Gården ligger på høiden ovenfor Grundfossen. Det er dog vel også mulig, at det kunde være hankjønnsordet saufc, sau, måskje brukt som manns tilnavn. (Skrevet Saugkjøn, Savkind, Sagkind; men i bygden blir sagt Saukinn og Saukinna). Skylden: Eiendommen finnes ikke i matrikulen av 1723; den er sannsynligvis først skyldsatt i slutten av 1740-årene. Skylden var 6 mkl., fra 1836 2 ort 19 sk, i 1907 mk. 1,08 i ett bruk. Eiere: Det første, som finnes om eiendommen, er, at Jon Olsen Østgård, Iver Anderssen haugen og Kristen Jonsen Volden skjø ter til Lars Olsen Steine nordre en dem arvelig tilfallen engslette, kallet Sou Kinen, av skyld 6 mkl. Skjøtet er av 16. desember 1747, tgl. 4. juli 1748. På skiftet efter Lars i 1753 blev den utlagt for 6 rdl. til enken, Ber et Rasmusdatter, som ved skjøte av 22. februar 1776 overdrog den til sønnen, Ole Larssen Steine, for 30 rdl. Ved skjøte av 14. august 1778 solgte Ole gården for 60 rdl. til generalauditør Kierulf, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset og fulgte dette, inntil opsitteren, Ole Andosen, kjøpte den i 1918 av Verdals kommune. Brukere: Om brukere på denne gard vet vi ikke meget: Den synes å ha vært brukt av sagmestrene på en av sagene i Grundfos sen I 1770-årene har der bodd en Lars Anderssen, formodentlig som husmann under Steine nordre. Han døde i 1772, 90 år gam mel, og har antagelig vært stedets første beboer. I 1788 nevnes Lorents Soukin.
---- 41 Bind V --- Opsitteren i 1801 het Ole Anderssen og var Tonnings sagme ster. Han var visst utenbygds fra. På skifte i 1808 efter hans første hustru, Siri Jonsdatter, oplyses, at han eiet halvdelen i et kvern hus. Aktiva blev ialt 67 rdl. 18 sk. og passiva var 62 rdl. 3 ort 13 sk. Ole dode som kårmann på gården i 1832, 87 år gammel. Peder Ingvaldsen Sågen (se Fosneset) fikk forpaktning for livs tid på gården av Meincke 4. mars 1824. Den årlige avgift var 10 spdl., det første år dobbelt. I 1835 var besetningen 1 ku, 2 sauer og 2 geiter og utseden X Å td. bygg, 1 td. havre og V-z td. poteter. Peder døde på Fosneset i 1856, 75 år gammel. Der nevnes i 1843 en Børre Anderssen Saukinn; om han har brukt gården er übekjent. Peter Jenssen Eklo søndre fikk forpaktningskontrakt på gården 4. mars 1848 — avgift 8 spdl. Han var bygdevekter og døde på Saukinn i 1853, 58 år gammel. Sønnen, Elling Petersen, var så forpakter på Saukinn en lang årrekke. Gården hadde i 1865 en besetning på 3 storfe og 8 sauer, og utseden var V 2 td. bygg, I V2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 ku, 2 ungnaut, 11 sauer og lam, 7 geiter og kidd og 1 svin og utseden V-i td. bygg, 1 td. havre og 4 tdr. poteter. Fra omkring 1890 var Severin Kristiansen bruker av gården. Han døde i 1902 og hustruen i 1906. Marius Johannessen Holmli var en tid på Saukinn, og derefter fra omkring 1909 Ole Andosen Voltan. Denne kjøpte gården av Verdalens kommune for 1700 kr. den 24. april 1918 og fikk skjote 22. desember 1920. Der blev tillagt eiendommen skogstykket Sau kinnskogen av Vangstad, skyld mk. 0,10. VANGSTAD Gårdsnr. 155. Navnet: Vongested 1520. Vangsta c. 1550. Wangstad 1559. Wongstad 1590. Wangstad 1610, 1664, 1723. Samme navn som Vangestad i Flesberg og i Sogndal, kun med den forskjell, at første ledd der er genitiv flertall, men her sann synligvis entall. Dog kunde formen fra 1520 tyde på, at der også her cprinnelig har vært en senere avslitt mellemlyd. Kommer av hankjønnsordet vangr = gress-slette, grønning. Skylden: Var fra eldre tid 1 sp., fra 1836 0 dal. 3 ort 16 sk., i 1907 mk. 11,32 i 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Vangstad, mk. 10,07. Eiere: Tautra kloster eiet i middelalderen 1 øre i Vangstad. Det blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen og fra 1560 slått sammen med Reinsklosters gods.
---- 42 Bind V --- Hvem der har vært bygselrådig over gården på denne tid, vet vi ikke. lallfall fra begynnelsen av 1600-årene har den vært bonde gods. I 1650 var eiendomsfordelingen:
Opsitterens egen odel 2 øre Reinsklosters gods 1 » 1 » Tilsammen 1 spand. I 1708 kjopte opsitteren også det ore, som tilhørte Reinsklosters gods, og eiet altså fra da av hele gården. I 1784 blev den solgt til loitnant (senere major) Elling Lyng, som i 1789 overdrog den til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset. Den eies fremdeles av Verdalens kommune. Brukere: Bord pa Vongested og 01 uff jbidem nevnes i skatte manntallet av 1520. Den forste har betalt 12 sk. i skatt, den siste 4 sk. Da ingen av dem har betalt skatt for jordegods, kan ikke går den ha vært opsitternes eiendom dengang. Oluff paa Wangstedh har i 1532 betalt landskyld til Tautra kloster av 1 øre. Årnne paa Wangsta står i 1549 for 9 mk. smør og V 2 vog mel i leding, og i 1559 har vi Iffuer paa Wangstad. Opsitteren gjennem hele 1600-tallet heter i skattemanntallene Ole (eller Oluf) ; men dette er ikke riktig. Ole har iallfall ikke vært der lenger enn til 1629; han betalte odelsskatt av 2 øre og har altså vært bygselrådig over gården. I Trondhjems Videnskapsselskaps samlinger finnes et skjote av 22. august 1629, hvorved 7 søsken på Vangstad overdrar gården for 24 rdl. til sin bror og halvbror, Jakob Olsen. Skjøtet er på pergament med levninger av 6 vedhen gende segl og lyder: «Wii Eptherschreffuenne Olluff B:erttnes Lehensmand Olluff Lundschindtt Lasse Grunde Baard studschind Annders bye och Olluff Stickelstad Eedsoerenne laugrettismender wdi Werdals Prestegield. Giør Witterligenn att Anno 1629. denn 22 Augusti Paa ett Allmin delige skatte thing som holdttes wdi forrenn thinglaugh i for.ne Werdallenn For Rettenn frembkomb. Michell Haldsteenßønn Wang sta, Otte Haldsteenß. Laurids Haldsteensønn, Maritte Haldsteens daatter Magdalenne Haldsteensdaatter Jnngeborig Haldsteensdaat ter och Jngeborig Olluffsdaatter Och sampttligenn med frie wilge och welberaad hough solde schiøtte och aldeelis Affheende fraa denom och derris Arffuinger Thill derris halffbroder Jacob Olluff sønn paa Wangsta, och hanns arffuinger Thoe ørris Leyge Joerde goeds huorudj er Bygxell Liggendis i Wangsta, Och gaff hannd sinne sødschende straxen 24 daller in Specie for forbe.tte goeds. Thj
---- 43 Bind V --- frie frelseligen och fuldkommeligen thested de derris halffbroder forschr.ne Jacob Olßønn for denem och derris Arffuinger hanom och hans Arffuinger for.ne Thoe ørris leyge att schall haffue, Ni ude, Brugge och beholde for itt fuld och faste Kiøb, wrøgeligenn att be holde, Baade med Agger eng schouff marck, fiskuand, feegang wott och thiurdtt med ald andenn Rettigheed som der nu thilligger, och aff Arrilds thid med Retthe thilleggitt haffr, Jnndtted med alle Vangstad, sett fra syd 1927. Fot. O. Snekkermo. wndertagendis, werre siig wed huad Naffn det er, eller Neffnis kannd. Och ded for huer Mands thalle, scm der paa kand thalle i nogen maade, Menns dersom saa scheer :/ ded gud dogh forbiude /: Att for.ne ørris Leyge Bleff for.ne Jacob Olßønn udi nogen domb eller Rettergang affwonden for wor eller worris wanhiemmels brøst schyld, Da bepligter wi att giffue och wederlegge hanom saa gaatt goeds igien och Baa well Beleyligtt, Jnden Maanitz dag dernest effter, Och holde hanom schadisløs i alle maader, Att saa i sandhed er haffr wi for.ne sex laugrettismendr Trøgtt worris Zignetter hen gendis for neden wnder Actum vt supra. I 1657 var gårdens besetning 3 hester, 15 kyr, 4 bukker, 6 gei ter, 29 sauer og 2 svin. Opsitteren het Ole og var vel en sonn av Jakob, da han eiet gården. Opsitter i 1665 var Ole Olsen, en ung mann på 28 år og rime ligvis foregåendes sonn, da han også eiet gården. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1% tdr. bygg og 2Mj tdr. havre, ledingen til V-i rdl. 16 sk. og småtienden til K> rdl. «Findes Hommelhauge och Brendefang», heter det. Som en merk
---- 44 Bind V --- verdighet kan noteres, at skylden blev foreslått forhoiet til 4 øre — det var ytterst få gårder i Verdalen, som der blev foreslått forhøiet skyld for ved denne leilighet, så Vangstad må ha vært i god stand, rimeligvis som folge av, at den i lang tid hadde vært selveiendom. Under 10. juli 1702, tgl. 12. oktober s. å., har Oluf Olufsen Vangstad fått skjote på gården av Peder Pedersen Ulvillen, Haldo Jonsen Breding og Tore Olufsen Ekle. Dette er tydeligvis et kvit teringsskjote. Faren er da formodentlig dod ved denne tid. Ole Vangstad kjøpte ifl. skjote av 2. juli, tgl. 6. juli 1708, Reinsklosters landskyldspart i gården av godsets daværende eier, Ebbe Carstensen. Kjopesummen er übekjent. Han døde i 1715, bare 47 år gammel, og enken, Marit, blev nu i lang tid sittende med gården, da den eneste sønn, Ole Olsen, var ganske ung ved farens dod. Skaden ved svenskenes innfall i 1718 beskrives således: Tilsammen 151 rdl. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus mann, som sådde % vog, skog til husfornodenhet, seter 1 mil borte, ringe bumark. Til gården hørte 4 kvernsteder ved Ulvillen, hvorav de 2 var übrukelige. Den betegnes som «meget tungvunden og mis lig til korn». Utseden var W-i tdr. bygg og 6 tdr. havre, avlingen 40 sommerlass hoi og 5 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjep per blandkorn og 1 td. 4 skjpr. havre («ringe korn») og 14 mk. est. Gården må fremdeles ha vært ansett for å være meget god i forhold til skylden; ti komisjonen foreslo den fcrhøiet med det be tydelige beløp I V2 sp. «formedelst denne gaards gode høaufling og creaturers underholdning». Videre oplyses, at der på gårdens grunn var en bekkesag, tilhorende Rasmus Ågesen Hagen, og at der på denne årlig kunde skjæres 1 stabel bord; den blev sått til 48 sk. i årlig skatt.
---- 45 Bind V --- Da Ole Olsen blev voksen, overtok han vel gårdens bruk; men han fikk ikke skjote, mens moren levet. Ennu i 1740 heter det, at den brukes av enken og hennes barn. De har visst allesammen vært ganske koleriske folk: I 1730 har de hatt en ganske alvorlig kon flikt med naboen, Ole Lassesen Grundan, som har stevnet Ole Vangstad for å ha revet ned et gjerde. Samtidig har han stevnet Marit og datteren Anne for trusler og undsigelse. Kvinnene blev idømt boter, eg da forseelsen var skjedd på en sondag, fikk de et ekstratillegg for helligbrode. For Oles vedkommende, som var dra gon, blev saken henvist til krigsretten. I 1747 opfores Ole som eier. Ved besiktigelsen av dragonkvar terene dette år oplyses om gårdens hus, at der mangler et fjos og trenges nytt underlag under stallen. Der var god skog. Ved Marits død er gården blitt utlagt til arvingene. Disse over drog den ved kvitteringsskjøte av 4. mars 1755 til Ole Olsen. Inn løsningssummen var 138 rdl. for 1 øre 19 1 .-> mkl. Ved skjote av 20. februar 1766 overdrog Ole gården til søster sønnen, Jeremias Larssen Midgrundan, for 300 rdl. Hermed for holdt det sig således: Avdøde justisråd Aage Hagen hadde Vangstad sag, hvis ene damstokkende lå på Vangstads grunn, hvorfor han svarte Ole en årlig leie. Den annen lå på Rasmus Hagens grunn, Holmlien. Da Aage Hagen var død og hadde innsatt majorinne Wissing til sin arving, mente Rasmus Hagen og Ole Vangstad å være eneberet tiget til å ha sag her. Herimot protesterte fru Wissing, som mente åha arvet justisrådens rett ifølge testamentet. Imidlertid hadde Rasmus Hagen allerede i 1763, efter at justisråden var død, av sluttet kontrakt med Ole Vangstad om samme rettighet som avdøde. Det kom til prosess, og ved dom av 21. oktober 1765 blev fru Wis sing tilpliktet å ryddiggjøre grunnen for eieren. Hun appellerte dommen til Høiesterett, som under 20. november 1771 stadfestet hjemtingsdommen. Imidlertid ser det ut til, at fru Wissing har fått Ole over på sin side og fått overtalt ham til å avstå henne sag tomten; men da dette efter kontrakten med Hagen ikke kunde gjo res av ham, skjøtet han gården til Jeremias Larssen, som så solgte sagtomten til fru Wissing for 20 rdl. (Skjote av 11. mars, tgl. 15. august 1766). Dette innbragte Ole Vangstad prompte en stevning fra Hagen, fcrdi han hadde solgt gården uten i skjøtet å ha tatt forbehold om opfyllelsen av kontrakten med Hagen. Dcrnæst var der mellem Ole Vangstad og Jeremias Larssen avtaler utenom skjøtet. Disse gikk ut på, at når en viss prosess var avsluttet, skulde Jeremias skjøte gården tilbake til Ole (!). At dette gjaldt prosessen mellem Hagen og fru Wissing, kan det ikke være
---- 46 Bind V --- tvil om. Nu gjorde Jeremias vanskeligheter ved å opfylle denne avtale, hvilket forte til, at Ole anla sak mot ham. Dommen, som i sine præmisser nokså übarmhjertig blotter motivene til dette saks anlegg, fait 4. april 1780 og gikk ut på å mortifisere skjotet til Jeremias. Han hadde ennu ikke erlagt noget av kjøpesummen, skjont så var anfort i skjotet. Jeremias appellerte til Hoiesterett, som ved dom av 12. februar 1784 tilkjente ham gården mot erleg gelse av de 300 rdl. kjopesum. Imidlertid var Ole Vangstad dod, og Jeremias solgte nu ved skjote av 22. desember 1784, tgl. 21. februar 1785, gården til løit nant Elling Lyng for 1050 rdl., hvorav de 300 skulde erlegges til Oles enke, Karen Sivertsdatter. Dette var kjopesummen ifolge skjø tet av 1766, som altså ennu ikke var betalt. Den, som profiterte på det hele, var altså Jeremias. Da Ole Olsen og hustru ikke hadde barn, oprettet de et under 1. mai 1772 konfirmert testamente, hvorefter den lengstlevende skulde arve det hele bo, og efter begges dod skulde formuen deles i to deler, hvorav den ene skulde gå til Oles, den annen til hu struens søsken. Hvis den lengstlevende giftet sig påny, skulde den avdødes søsken ha 50 rdl. til deling. Efter Ole Olsens død giftet enken, Karen Sivertsdatter, sig i 1784 med Anders Larssen Heltan vestre. Lyng, som nu var eier, vilde ha Anders til å fravike gården; men da denne nektet dette, idet han mente å ha bruksrett til den, sålenge hustruen levet, kom de overens om, at Anders skulde få bygsle gården for sin levetid. Han fikk bygselbrev 11. januar, tgl. 21. februar 1785. Vangstad sag var imidlertid av Rasmus Hagen solgt ved skjote av 14. august, tgl. 15. august 1774, til Verdalsgodsets eiere, gene ralauditør Kierulf og kaptein Bay, for 1600 rdl. Ved skjote av 29. juni, tgl. 19. september 1789, solgte loitnant Lyng Vangstad tillikemed Musums setermark (Sætran) til Johan Widerø Tonning, hvorved gården gikk inn i Verdalsgodset. I salget medfulgte sagstedsgrunnen, hvor Tonnings eller Vangstad sag stod. Om eiendomsretten til denne grunn var der fort prosess mel lem Lyng og Tonning, hvorved eiendommen var blitt tilkjent Lyng ved hjemtingsdom av 13. september 1788. Kjopesummen for Vangstad var ved denne leilighet 1400 rdl. Eiendommen kom herefter til å høre under Verdalsgodset. Visstnok lyste Lars Jeremiassen Midgrundan i 1793 odelsrett til gården; men det blev ikke nogen innløsning av. Anders Larssen Vangstad var en meget velstående mann. Skif tet efter hustruen, Karen Sivertsdatter, i 1793 viser et meget fyldig losore og et særdeles godt utstyr av kvinneklær m. m. Der fantes sølvtøi for 6 rdl. 1 ort, deriblandt en sølvskje med årstallet 1622.
---- 47 Bind V --- Skifteauksjonen innbragte 538 rdl. 1 ort 19 sk. og avlingen verd sattes til 138 rdl. lalt blev aktiva 716 rdl. 2 ort 19 sk. og behold ningen 548 rdl. 1 ort 2 sk. Besetningen var 5X- hest, 11 kyr, 7 ungnaut, 14 geiter, 36 sauer og 3 svin og griser. Anders Larssen giftet sig i 1794 med Magnhild Sivertsdatter Gudding. Han hadde ingen barn. Hans annen hustru var søster av Sunni Sivertsdatter Holmli, og dennes sonn, Mikkel Gundbjørn sen, blev fostersonn på Vangstad, hvor han dode som inderst i 1829, 41 år gammel. Enken, Maren Olsdatter (fra Holmli vestre), blev i 1832 gift med bruksfullmektig Johan Kristian Haldosen Dahl, og han brukte så gården. Den hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 10 stcrfe, 15 sauer, 15 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Efter Johan Dahl var Gundbjørn Mikkelsen Vangstad bruker. Han var sonn av ovennevnte Mikkel og altså stedsonn av Dahl, som blev husmann på Vangstadhaugen. Ved kontrakt av 26. juni 1865 forpaktet Elling Olsen Slapgård Vangstad uten husmannsplassene for en avgift av 21 spdl. I 1865 var besetningen 2 hester, 10 storfe, 26 sauer, 9 geiter og 2 svin og utseden IV2 tdr. bygg, 9V2 tdr. havre og 6 tdr. po teter. Der var 3 husmannsplasser: 1: Vangstadmyren, 2: Vangstadhaugen, den tredje står opfort uten navn. På disse føddes 1 hest, 5 kyr, 21 sauer og 15 geiter og såddes Vi td. bygg, 5 tdr. havre og 9 tdr. poteter. I 1875 var gårdens besetning 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 6 kyr, 6 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 2 svin og utseden Wz tdr. bygg, 10 tdr. havre og 7 tdr. poteter. 4 husmenn holdt 7 kyr, 1 ungnaut, 28 sauer og 12 geiter og sådde VA tdr. bygg, 5% tdr. havre og 9V& tdr. poteter. Efter Elling overtok sonnen, Ole Ellingsen, gården i 1888, og han er leilending der fremdeles. Fr as kilte par ter: Vangstad lille østre, gårdsnr. 155, bruksnr. 2, av skyld mk. 1,25, blev av Verdalsbruket solgt til Annæus Peter sen Vangstad ved skjøte av 16. november, tgl. 6. desember 1906. Vangstadhaug østre, skyld mk. 0,50, solgte Verdalens kommune 24. april 1918 for 1900 kr. til brukeren, Jon f. V angstadhaug. Skjøte 12. juni 1919. V angstadhaug vestre, skyld mk. 0,50, solgte Verdalens kom mune 24. april 1918 for 2000 kr. til brukeren, Johs. V angstad haug. Skjøte 25. juni 1919.
---- 48 Bind V --- Sågen vestre (Vangstadsagen), skyld mk. 0.30, solgte Verda lens kommune 25. april 1921 for 1075 kr. til Martin Nessimo. Dette stykke er lagt sammen med Holmlisagen til én gard og blir i daglig tale kalt Sågen. Verdalens kommune har dessuten frasolgt Vangstad flere skog stykker og lagt til andre bruk, således Kårengskog, skyld 10 øre, Llllebrekkskog, 10 øre, Saukinnskog, 10 øre, Vangstadsagskog, 30 øre, og Rønningskog, 10 øre. W angstadætten. A Ole (Oluf) Vangstad, opsitter på V. i begynnelsen av 1600- årene. B. Jakob Olsen Vangstad, kjøpte V. i 1629. C.Ole (Jakobsen?) Vangstad. D. Ole Olsen Vangstad, var 28 år i 1665, f c. 1702. E.Ole Olsen Vangstad, t P- V. 1715, 47 år. * Marit. F 1. Ole Olsen Vangstad, t p. V. 1779, 75 år. * Ka ren Siurdsd. Midgrundan, f. 1720, f 1793, dtr. av Siurd Jonsen Midgrundan. Hun * 2 ) 1784 Anders Larssen Hellan vestre. Ingen barn. F 2. Magnhild Olsd. Vangstad. * 1722 Lars Olsen Midgrundan. G 1. Jeremias Larssen Midgrundan. G 2. Maren Larsd. Midgrundan. * Erik Holmli. H 1. Lars Eriksen Holmli. H 2. Gabriel Eriksen Musum. H 3. Ole Eriksen Musum. H 4. Marit Eriksd. * Jon Anderssen Holmli. H 5. Inger Eriksd., f. c. 1763. H 6. Siri Eriksd., f. c. 1769. G 3. Marit Larsd. Midgrundan. * Lars Østnes. F 3. Anne Olsd. Vangstad. * 1732 Jon Mikkelsen Balgård. F 4. Inger Olsd. * 1737 Anders Olsen Hellan, Mid grundan, tambur. Gl. Jeremias Anderssen Midtholmen. G 2. Marit Andersd. * Ole Olsen Stiklestad. KJESBU Gårdsnr. 156. Nav net: Kæßboe 1664. Kiesboe 1723. Kisabti. Forste ledd setter Fritzner i forbindelse med han kjønnsordet kisi = katt. Denne forklaring er vel rimeligere enn,
---- 49 Bind V --- som i Trondhjems Videnskapsselskaps årsberetning 1882 s. 6, å henføre det til hankjønnsordet kisi = gruset jordsmonn, som fore kommer som gards- og bygdenavn på Østlandet. Kisi må da antas å ha vært brukt som mannstilnavn likesom de enstydige kottr og kausi, og som sådant være anvendt til dannelse av gårdsnavn. Be slektet betydning har første ledd i Kjeserud i Eidsberg, opr. Køysu- Kjesbu, sett fra nord 1929. Fot. A. Vandvik. Rud av køysa, hunkatt, og det forsvundne Kausarud i Trøgstad, av hankjønnsordet kausi = katt, brukt som tilnavn. Siste ledd er intet kjønnsordet bu, bebodd jordbruk. Det kan dog måskje vekke be tenkelighet mot den her givne forklaring, at navnet forekommer på så mange steder i Innherred. Det finnes i Skogn, Inderøy og Ogn dalen, der nu uttalt med lukket e. Skylden: Den gamle skyld var 1 øre, fra 1836 2 dal. 2 ort 6 sk., i 1907 mk. 5,00 i ett bruk. Eiere: Gården er ikke skyldsatt før i første halvdel av 1660- årene. Den er ryddet meget tidligere, og opsitteren har vel i tiden, før den blev skyldsatt, vært regnet som «Kongens husmand». Omtrent samtidig med skyldsetningen er den blitt overdratt Lars Pedersen Brix. Av ham kjøpte Rasmus Aagesen Hagen den ifl. skjøte, tgl. 12. oktober 1696. Ved skifte i 1727 efter Rasmus Hagens hustru, Siri Olsdatter, tilfalt Kjesbu med Åsen i Leksdalen og Selli i Sparbu datteren Elsebe Marie, gift med Broder Boysen, og denne solgte ved skjøte
---- 50 Bind V --- av 21. februar, tgl. 5. mars 1738, gården til opsitteren, Morten Olsen, for 35 rdl. Morten måtte imidlertid ved skjote av 19. fe bruar 1761, tgl. 16. august 1762, for samme pris overdra den til Rasmus Brodersen Hagen, som gjorde sin odelsrett gjeldende. Dennes sønn, Rasmus Hagen, makeskiftet i 1774 Kjesbu til likemed Åsen i Leksdalen til generalauditør Kierulf mot de to Kol stad-gårder. Makeskifteskjotet er av 24. februar, tgl. 15. august 1774. Således kom gården inn i Verdalsgodset, som den fulgte til i 1920, da opsitteren, Ando Hanssen, kjøpte den. Bruker e: Olle Kiefiboe nevnes i skattemanntallene fra omkring 1630. Han betalte «husmandsskat». Formodentlig er det hans «enke», som brukte Kjesbu i 1657. Hun er også opfort under «hus mænd». Besetningen var 1 hest, 5 kyr, 3 geiter og 1 sau. I 1660-årene var Mikkel Olsen, formodentlig foregåendes sønn, opsitter. Han var i 1666 31 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått nogen forandring i skylden — eiendommen var jo også nylig skyldsatt for første gang. Tienden blev sått til 1 skjeppe bygg og 3 skjepper havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til V-2 ort. «Ellers ingen tilfelde», heter det; der var altså ikke en gang humlehave, som ellers fantes omtrent på hver gard. I 1680- og 90-årene het opsitteren Per. Omkring århundre skiftet har en David brukt gården i 14 år. Forresten er det vel sannsynlig, at opsitterne i slutten av 1600-årene har vekslet ofte, så det har vært flere, enn vi får rede på av skattemanntallene; ti disse er ofte — hvad opsittere angar — det ene en avskrift av det foregående. Omkring 1712 het opsitteren Morten, formodentlig foregåendes sønn. Han flyttet i 1714 til Tømmeråsen. I det tingsvidne, som blev optatt efter svenskenes innfall i 1718, anføres som opsitter Erik eller Ole, hvilket visstnok skal forståes således, at Ole var der i 1718 og Erik på den tid, tingsvidnet blev optatt. Seiv denne avsidesliggende og nokså vanskelig tilgjengelige gard hadde svenskene visst å finne. Meget blev jo ikke tatt; men så var det vel heller ikke stort å ta av. Tapet opgis således: Tilsammen 16 rdl
---- 51 Bind V --- Omkring 1720 kom Halde Sevaldsen til Kjesbu og var der i 13 år til sin dod i 1732. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til går dens fornodenhet og noget til sagtommer, ingen seter, slett bumark; gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 4 skjepper havre, avlingen 6 sommerlass hoi og besetningen 1: > hest, 1 ku, 1 ungnaut og 3 sauer. Tienden blev sått til 1 skjeppe havre «ringe korn» og 2 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 6 mkl., og det heter herom, at «denne fjeldgaard kunde i henseende til dens ringe auvel og sæd ej anderledes end for et husmandssæde ansees; men som opsidderen haver leilighed at fortiene noget af skoven er dend ickun med ovenstaaende affelding anseet». På skiftet efter Haldo i 1733 er registrert 1 hest på 20 år til 1 rdl., 1 ku, 2 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter med kidd. Aktiva var 13 rdl. 4 sk., passiva, hvoriblandt 3 rdl. i begravelsesomkostninger, 10 skilling mere. Enken, Gunhild Olsdatter, brukte så gården et par år. Så blev datteren Eli i 1734 gift med enkemann Elling Jonsen, som derpå brukte den i 3 år, til gården — som ovenfor nevnt — i 1738 blev solgt til Morten Olsen Tuset, som samme år var blitt gift med Ka ren Jonsdatter Brekken. Morten blev nu sittende på Kjesbu en lang årrekke, forst som eier, siden som leilending, til han dode i 1777, 77 år gammel. Elling Jonsen blev husmann under Tokstad. På skiftet efter Morten registrertes 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut, 4 geiter og 1 sau. Skiftet blev holdt i august, og som avling er regi strert «en bygager, blev skjonnet at være 3 tdr. å 1 rdl. 2 ort, en havreager 6 tdr. å 1 rdl.» Aktiva blev 55 rdl. 1 ort 8 sk. og behold ningen 12 rdl. 8 sk. I Mortens tid var det endel ugreie angående gårdens skog og andre eiendeler, som forte til, at eieren, Rasmus Hagen, i 1761 stevnet Jon Sivertsen Kluken vestre og hans husmann, Arne Roald sen Tangen, fordi de «med tommerhugst og anden aavirke har for nærmet hans gaard Kjesbo». Dessuten hadde de brutt ned gjerdet om et eng, som alltid hadde tilhort Kjesbu, under foregivende av, at de hadde kreaturvei derover. Saken blev ordnet i mindelighet, idet de tilbod forlik og å erstatte Hagen skaden. Efter Mortens dod fikk Ole Larssen bygselbrev på gården av Kierulf 20. mars 1778, tgl. 15. august 1782. Det inneholdt Ver dalsgodsets vanlige forbehold angående forkjopsrett til avlingen, kjøring av tømmer etc. Han var en gammel mann, da han kom til gården, og brukte den ikke lenge: allerede i 1786 dode han, 75 år gammel, og betegnes da som inderst. Gårdens bruk var overtatt av Henrik Haldosen Marken, gift med Gjertrud Toresdatter Aksnes
---- 52 Bind V --- Han fikk dog først bygselbrev av Tonning 30. september 1797, tgl. 13. mars 1708. Ved skifte i 1792 efter Gjertrud er registrert 2 hester, 4 kyr, 1 ungnaut, 3 geiter, 8 sauer og 1 svin. Skifteauksjonen innbragte S 3 rdl. 2 ort 18 sk.; men der blev et underskudd på 4 rdl. 3 ort 1 sk. Forst i 1830 opgav Henrik gården, som så Verdalsgodsets eier, Hilmar Meincke, under 5. april 1830, tgl. 15. august 1832, for paktet til hans svigersonn, Simon Tor r issen Kinken, som i 1819 \ar blitt gift med Ingeborg Henriksdatter. Forpaktningen gjaldt for Simon og hustrus levetid mot en årlig avgift av 10 spdl. og vanlige betingelser med hensyn til skogbruk, kjoring og dagarbeide til brukets drift. Henrik og "hustru, Ingeborg Eriksdatter, fikk et kår på 1 td. bygg, 4% tdr. havre, 6 tdr. poteter og for til 1 ku og 15 småfe, anslått til en verdi av 15 spdl. årlig. Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 3 storfe, 7 sauer og 3 geiter og utseden Va td. bygg, 3 tdr. havre og 1 td. poteter. Anders Anderssen brukte så gården i mange år. Han var visst nok sonn av Anders Olsen Væren. I 1865 var besetningen 3 hester, 5 storfe, 15 sauer og 10 geiter og utseden : 4 td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Og i 1875: besetning 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kyr, 4 ungnaut og kalver, 26 sauer og lam, 18 geiter og kidd og 1 svin og utsed l 2 td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. .Merkene mot "Marken, Sætran og Sende ovre var fastsatt ved overenskomst av 7. september IS4O, tgl. 17. september 1861. Anders Anderssens svigersonn, Ando Hanssen Langdalen, blev i 1880 leilending på Kjesbu. Den 26. januar 1920 kjopte han går den av Verdalens kommune. Prisen var sått til 2000 kr.; men da Ando gikk med på, at han ikke skulde kreve godtgjorelse for skade ved opdemning av Kjesbuvatnet, blev prisen nedsatt til 300 kr. Andos sonn, Arnt Andosen, eier og bruker gården nu. KLUKEN VESTRE Gårdsnr. 157. Navnet: Klwngh (!) 1520. Kluch, Lillekluch 1559. Kugh (!) 1590 (2 gårder). Kluk 1610. Klug 1626, 1664, 1723. Er også navn på et fjell i Meråker, uttales Klukjmn, dativ: Klukja. Der kan være grunn til å tro, at det også her egentlig er et fjellnavn, som har tilhørt det bak gården liggende fjell, som på kartet kalles Klukstårnet. Fjellnavnet Klukjinn antar S. Bugge måskje er oprinnelig oldnorsk Klu6ki, avledet av et til angelsaksisk clut (intetkjonnsord) = klippe svarende ord. Kluk er navn på går
---- 53 Bind V --- der i Alsen og Mattmar sogne i Jåmtland, jfr. Klukesæter i Leik anger og Feios. Om navnet her henger sammen med Kluke i Vang, Hedemarken, Biri og Gjesdal, som er hunkjonnsord og snarest elvenavn, er vel usikkert. Skylden: Der har iallfall så tidlig som i 1559 vært 2 Kluken gårder. Skylden for Kluken vestre var i 1650 1 spand, fra 1830 4 dal. 6 sk., i 1907 mk. 5,24 i ett bruk. Kluken vestre, sett fra nordøst 1927 Fot. 0. Snekkermo. Eiere: Gården var — visstnok helt fra middelalderen — bene ficert Vuku kirke. Ved skjøte av 1. oktober 1803 blev den solgt for 800 rdl. til Johan W ider ø Tonning, hvorved den gikk inn i Ver dalsgodset. Skjøtet inneholder reservasjon av kirkens rett til land skylden ifølge forordningen av 25. februar 1732. Den fulgte så Verdalsgodset, inntil Verdalens kommune i 1918 solgte den til opsitteren, Paul Olsen Gren. Brukere: I 1520 nevnes der ennu kun én skattebonde Erik j Klwngh med tilføielsen «nichil habet» (har intet). Kluken synes altså ennu kun å ha vært én gard, og de økonomiske vilkår på denne tør ha vært meget beskjedne. I skibskattmanntallet har vi Jonn paa Kluck. Da der i dette manntall også forekommer et «Lillekluch», har det på denne tid allerede vært 2 Kluken-gårder. Bård het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene. Han opføres i skattelistene helt til i midten av 1650-årene; men dette er neppe i
---- 54 Bind V --- riktig. Antagelig har den Tørris, som nevnes i 1657, da vært der en tid Han var i 1665 en mann på 60 år. Besetningen i 1657 var: 2 hester, 10 kyr, 3 geiter og 11 sauer. Opsitter i 1666 var Nils Larssen, en ung mann på 24 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til % td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 V-z ort 4 sk. og småtienden til 20 sk. Skyl den blev foreslått nedsatt til 2 øre 12 mkl. Nils opføres som bruker ennu i slutten av 1680-årene; men om kring århundreskiftet er det blitt «enken». Antagelig har hun ikke kunnet klare avgiftene; ti på vintertinget i 1709 sees presten Collin å ha opbudt gården til bygsel eller bruk; men ingen tilsvaret, heter det Det var altså ingen, som vilde ha den, hverken for bygsel eller avgift Nils' enke, Kari, døde i 1711. Om hun har brukt gården hele tiden, er übekjent; der nevnes i 1706 en Torhld Kinken, nme ligvis bruker av denne gard. Det var vanskelig å få gården i fast bruk. I 1718 var den brukt for avgift av en gammel mann, Peder Pedersen. Det år, han var der, blev han plyndret av svenskene, som tok fra ham: Tilsammen 29 rdl Efter dette flyttet han bort, og gården lå de 2 folgende år al deles ode og under fefot. Så kom Baro Nilssen dit. Han kan ikke sees å ha fatt bygsel brev, så han har vel brukt gården for avgift. Ved matrikuleringen i 1723 opgis den å ha én husmann, som sår 1 bismerpund Der sies å være skog til gårdens fornødenhet, en «ringe» seter A mil borte, «temmelig bumark». Den betegnes som «meget tungvunden og frostagtig». Utseden var 2 skjepper bygg og 1 td. havre, av lingen 12 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 1 skjeppe blandkorn og 2 skjepper havre («ringe korn») og 6 mk. ost Gården må være blitt meget forringet under den foregaende tids ustadige brukerforhold; ti skylden blev foreslått nedsatt til halvparten; men da komisjonen tilslutt fant den samlede nedgang i skylden for stor, la den atter på 6 mk., så den foreslåtte avfelnmg blev 1 øre 6 mkl.
---- 55 Bind V --- Baro Nilssen dode i 1729, 59 år gammel. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 1 kalv og 1 sau med lam — det er hele beset ningen. Aktiva var 7 rdl. 2 ort 18 sk. og passiva 20 rdl. 3 sk. Det må— seiv efter de tiders målestokk — ha vært små forhold på går den dengang. Soldat Rasmus Tomassen kom til gården omkring 1730, men bygselbrev fikk han først 26. november 1739, tgl. 4. mars 1740, av kirkeeieren, løitnant L. D. Kluver. Forholdene har bedret sig noget i hans tid; men da Sivert Flet var blitt kirkeeier, fikk han endel krangel med denne. Det begynte med, at Rasmus i 1749 kla ger til stiftamtmannen over, at Flet har fratatt ham en engslette med tilliggende marker, skjønt han av skatteboken beviste å ha be talt, hvad han pliktet. Stiftamtmannen utber sig i skrivelse av 9. juni 1749 Flets erklæring; «ti er sågen saaledes som fremstillet' er der skeet ham (Rasmus) virkelig uret, og derfor er det bedst, at Flet i tide forandrer forsæt og lader ham beholde det, som tilhører gaarden og er ham tilbygslet». (Den engslette, som Flet har villet skille fra, er visstnok plassen Tangen, som efter Rasmus' tid også blev fraskilt). Flet har antagelig mattet gi sig overfor Rasmus i denne sak; men han svarte året efter med en stevning mot Rasmus, fordi denne hadde latt gårdens hus og gjerder forfalle og jorden henligge uryd det og udyrket. Og om høsten stevnet han ham for resterende land bohold og skysspenger med videre, samt fordi Rasmus i en kontra stevning hadde innlagt adskillig, som Flet mente sig fornærmet og anstøtelig beskyldt ved. Rasmus døde imidlertid fra dette våren 1751, 56 år gammel. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 2 hester, 2 kyr, 3 ungnaut, 8 sauer og 2 geiter. Aktiva var ikke betydelig, 38 rdl. 20 sk.; men så var der næsten heller ikke gjeld, så' beholdningen blev 32 rdl, 20 sk. s Enken, Magnhild Kristofersdatter, døde i 1755. Imidlertid hadde Flet ved skjøte av 10. juli, tgl. 8. september 1750, solgt gården til Sivert Jonsen Midgrundan. Husmannsplas sen Tangen var undtatt. Det er dog neppe blitt noget av dette salg muhgens på grunn av forordningen av 1733 angående kirkegodset Muhgens har han heller ikke kunnet klare forpliktelsene; ti han synes å ha brukt gården som leilending i årene 1751—53; iallfall har Flet stevnet ham for resterende skysspenger for dette tidsrum Sivert Jonsen døde på Kluken i 1765, 83 år gammel. Flet had de imidlertid ved bygselbrev av 20. mai, tgl. 5. juni 1754, bygslet garden til sønnen Jon Sivertsen. Tangen var undtatt — den fikk han først bygselbrev på 1. desember 1766, tgl. 20. februar 1767 Muhgens har Sivert brukt denne plass i sine siste år.
---- 56 Bind V --- Jon kjøpte i 1772 Bjørstad, og efter ham har en Fredrik Hen riksen brukt Kluken. Han har fått to bygselbrev av kirkeeieren, Rasmus Hagen, et av 28. februar 1786, tgl. 16. august 1787, og et av 14. august, tgl. 15. august 1787. Det ene må vel gjelde gar den det annet plassen Tangen. Fredrik hadde den til 1803, da han opgav den mot et kår, bestående av et jordstykke, hvis grenser blev nærmere angitt, samt havning i utmarken. Kontrakten, som er av 1. oktober 1803, tgl. 16. august 1804, er temmelig detaljert og inneholder bl. a. den bestemmelse, at da Kluken er en fjellgard, som ikke alle år gir brukbart korn, skal kårmannen være berettiget til å seige kyr av kåret. Den, som nu overtok gården, var Jon Sevaldsen tiellan, som fikk bygselbrev av Tonning 9. mars, tgl. 16. august 1804, og brukte den til 1835, da han opgav den for Siv ert Siv ertsen Holmh mot et kår, som også i dette tilfelle bestod av et jordstykke med havning, anslått til en årlig verdi av 10 spdl. Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 7 storfe, 24 sauer og d geiter og utseden V>z td. bygg, 6 tdr. havre og 5% tdr. poteter. Anders Johansen, sønn av Johan Bentsen Kluken, var bruker efter Sivert Han var født på Kluken i 1799 og døde i 1870. Besetningen i 1865 var 2 hester, 8 storfe, 20 sauer og 20 gei ter og utseden V-z td. bygg, 7 tdr. havre og 8 tdr. poteter. I 1867 blev gården forpaktet til Johannes Olsen Holmhvald. Avgift 30 spdl og kår til Anders Johansen og hustru. Tangen fulgte med gården. Den blev fratatt 19. mars 1870 og forpaktet til Ole Sevaldsen Skavdal for 3 år mot 15 spdl. i avgift. Den 1 april 1875 blev Kluken med Tangen forpaktet til hlhng Olsen Bjørgan. Avgift 20 spdl. og kår til enken efter Anders. Be setningen var det år 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 6 kyr, 2 ung naut og kalver, 20 sauer og lam, 20 geiter og kidd og 1 svin og utseden % td. bygg, 5 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Elling flyttet til Auskin, og i 1880 blev Ole Davidsen Holmli vald bruker. Han fikk kontrakt for 5 år mot en årlig avgift av 80 kr og kår til enken efter Anders Johansen. Derefter blev Tore Johannessen Tomte leilending på Kluken og efter ham svigersønnen, Paul Olsen Gren. Paul kjøpte gården av Verdalens kommune ifl. skjøte av 13. mars 1918 for 5400 kr - 200 kr. for halve Tangen. I denne sum er medregnet kår til enken efter Tore Johannessen, verdsatt til 2000 kr. Paul Olsen har solgt fra Tangen.
---- 57 Bind V --- KLUKEN ØSTRE Gårdsnr. 158 Skylden: I 1650 var den 2 ore 4 mkl., fra 1836 3 dal. 3 ort 2 sk., i 1007 mk. 3,85, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Kluken ostre, mk. 1,91, og bruksnr. 2, Kluken mellem, mk. 1,62. Kluken østre, sett fra sydøst 1927. Fot. O. Snekkermo. Eiere: Gården er visst ikke utskilt for henimot midten av 1500- årene, og den tor ha vært bondegods fra denne tid og et stykke ut i 1600-årene, idet der betaltes odelsskatt for 1 ore 12 mkl. i gården. Denne bondeodelspart er forsvunnet for 1620 og erhvervet av St. Jørgens hus, som blev oprettet i 1610 og la sig efter å samle endel tidligere odelsgods. En liten landskyldspart tilhorte Vuku kirke. I 1650 var således eiendomsfordelingen: St. Jorgens hus 1 ore 12 mkl. og bygselretten Vuku kirke 16 » Tilsammen 2 ore 4 mkl Anne Bårdsdatter, enken efter den siste leilending på Kluken østre, fikk kongelig skjote på gården i 1875, og siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Som nevnt under Kluken vestre, synes det ennu i 1520 kun å ha vært én Kluken-gård. Men i skibskattmanntallet av 1559
---- 58 Bind V --- finner vi en Otter paa lillekluch under husmenn, som betalte halv skibskatt (V- daler); dette gjelder sannsynligvis Kluken østre. Som bruker opfores i 1607 Barbra og i 1611 «encken Kluck», naturligvis den samme. Hun skattet for % sp. odelsgods og må så ledes ha eiet gården. Siden opfores helt til i midten av 1650-årene Henning, som også har betalt odelsskatt de forste årene, og således vel vært en sonn eller svigersonn av enken. I 1657 het opsitteren Peder. Besetningen dette år var 2 hester, 10 kyr, 1 bukk, 4 geiter, 2 sauer og 1 svin. I 1665 het opsitteren Svend Siurdsen; han var 34 år gammel. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til V 2 td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 ort 10 sk. og småtienden til 1 ort. Under gården var en kvern, sått til 6 sk. i skatt. Skylden blev ikke fore slått forandret. Svend står i skattemanntallet som opsitter ennu i 1699. Bård Guttormsen fikk bygselbrev på gården 23. oktober 1706, tgl. s. d. Han var der i 1718 og led da et betydelig tap ved sven skenes plyndringer. Det er opgitt til: Talt 81 rdl. 24 sk. I 1723 var Tørris Siv ertsen opsitter. Han var i 1720 blitt gift med Beret Knutsdatter, som ganske sikkert var soster av Anders Knudsen Borgen. (Se Okkenhaugætten, Ysse). Ved matrikulerin gen i 1723 opgis gården å ha skog til fornodenhet, seter IY2 mil borte, slett bumark, en fjellslette, sått til 6 sk. i skatt, et lite kvern sted, som lå ode, men kunde optas og da svare 3 sk. Gården beteg nes som «meget tungvunden og frostagtig». Utseden var 4 skjep per bygg og 3 tdr. havre, avlingen 14 sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut og 3 sauer. Tien den blev sått til 2 skjepper blandkorn, 4 skjpr. havre og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 4 mkl. «formedelst denne gaards ringe korn auvell, og opsidderen paa anden maade ingen leilighed haver til fortieniste». Efter Tørris kom sønnen, Knut Tørrissen. Ved skifte i 1764 efter dennes hustru, Marit Sivertsdatter, er registrert en besetning
---- 59 Bind V --- på 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut og 8 sauer. Aktiva var 35 rdl. 2 ort 18 sk. og beholdningen 10 rdl. 2 ort 6 sk. Sonnen, Tørris Knutsen, fikk bygselbrev på gården av St. Jor gens hus' forstander, Filip Weiser," 22. juni 1784, tgl. 21. februar 1785. Ved skifte i 1833 efter Torris' hustru, Maria Toresdatter Kjesbu, er registrert 1 hest, 1 ku, 4 sauer og 16 geiter. Aktiva var 77 spdl. 2 ort og beholdningen 51 spdl. 16 sk. Ved tellingen i 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 6 sauer, 8 geiter og 1 svin og utseden 3 4 td. bygg, 3U tdr. havre og 2 tdr. poteter. Ved skifte efter Torris i 1842 var aktiva 10 spdl. 4 ort 22 sk. og passiva 14 spdl. 3 ort 20 sk. Sonnen, Sivert Tørrissen, fikk bygselbrev av Kirkedepartemen tet 24. februar 1845, tgl. 11. februar 1846. I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 6 storfe, 26 sauer og 14 geiter og utseden 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Sivert dode i 1868, og enken, Anne Bårdsdatter (datter av Bård Kvelstad), fikk kongelig skjote på gården 23. november 1875, tgl. 2. februar 1876. Kjopesummen var 600 spdl. og en årlig jordavgift til St. Jorgens hus på 2 tdr. samt kornrente 2 tdr. 3% fjerdingkar sedebygg. Egentlig hadde to av sonnene, Jon og Tomas, brukt gården efter farens dod. I 1875 opfores som eier Peder Jonsen, en sonn av Anne i hennes forste ekteskap med Jon Pedersen Lund. Besetningen i 1875 var 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 8 sauer og lam og 10 geiter og kidd og ut seden V-i td. bygg, V-2 td. blandkorn, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1876 blev Kluken mellem fraskilt, hvorefter Anne Bårdsdat ter solgte Kluken ostre til kirkesanger Sevald Olsen hage for 300 spdl. og kår ifl. skjote av 15. august 1876, tgl. 13. august 1870. Hage fikk i 1887 også skjote på Kluken mellem, hvorved gården blev samlet påny. Efter Hages tid (han sluttet som klokker i 1898) blev gården atter delt. Sonnen, Gustav Hage, overtok efter faren. Han solgte Kluken ostre til Severin Joresen Kluken. KLUKEN MELLEM Gårdsnr. 158, bruksnr. 2. Eiendommen er skilt fra Kluken ostre ved skyldsetningsforret ning av 7. november, tgl. 6. desember 1877, skyldsatt for 1 dal. 3 ort 13 sk. (mk. 1,62) og av Anne Bårdsdatter overdratt sonnen, Peder Jonsen, for 300 spdl. og kår. Staurdalen fulgte med i salget.
---- 60 Bind V --- Peder forpaktet for 30 år et stykke utmark til Iver Kvello på Bre ding ifl. kontrakt av 24. juni 1878, tgl. 3. mai 1887, og ved skjote av 8. juni 1887, tgl. 14. august 1889, solgte han gården (uten Staurdalen) til Hage på Kluken ostre for 1200 kr. Gustav Hage solgte eiendommen til Jon Tørrissen Berg. Kluken mellem, sett fra sydvest 1927 Fot. 0. Snekkermo STAURDALEN Gårdsnr. 158, bruksnr. 3 Eiendommen er fraskilt Kluken østre samtidig med Kluken mel lem, skyldsatt for 1 ort 12 sk. (mk. 0,32) og overdratt Peder Jon sen Kluken, som ved skjøte av 15. mai 1887, tgl. 15. august 1888, solgte den til Ole Olsen Ulvillen for 1000 kr. Klukenætten. A Sivert (Kan muligens være Siurd Jonsen Midgrundan). B Tørris Sivertsen Kluken østre. * 1720 Beret Knutsd., t som enke p. Kluken 1767, 80 år. Se Okkenhaugætten, Ysse. Cl. Siurd Tørrissen, f. p. Kluken 1721. C 2. Mali Tørrisd, f. p. Kluken 1723, t P- Solberg 1705. **) 1751 Haldo Haldosen Husan, Solberg, f. p. Husan 1717, f P Solberg 1766. * ■) 1766 Jon Eriksen Solberg, t p Solberg 1803, 58 år. Han * 2 ) 1796 Beret Johansd. Solberg.
---- 61 Bind V --- Dl.Haldo Haldosen, f. p. Solberg 1758. * 1788 Beret Eskildsd. Øren, enke. D 2. Brynhild Haldosd., f. p. Solberg 1753. D 3. Beret Haldosd., f. p. Solberg 1755. * 1797 Otte Larssen Bergsvald, hennes tremenning. D 4. Anne Haldosd., f. p. Solberg 1761. * 1791 Lars Jakobsen Lein, Øren, skredder. E 1. Haldo Larssen, f. p. Solbergvald 1792. E 2. Jakob Larssen Øren, f. p. Solberg 1704, t P- Leir faldskålen 1863. * 1823 Anne Jonsd. Kvam, f. p. Semsvald 1709, f P- Leirfaldskålen 1882, dtr. av Jon Eriksen Semsvald. F 1. Anne Marta Jakobsd., f. p. Øren 1825. F 2. Johannes Jakobsen, Leirfaldskålen vestre, f. E 3. Søfren Larssen, f. p. Øren 1797. * 1821 Marit Einarsd. Øren. F l.Olars Søfrensen Mule, Øren, f. p. Øren 1822 * 1854 Gunelia Iversd., f. 1825, dtr. av Iver Ol sen Øren (Mikvoldv.) og h. Maria Olsd. G l.Oline Olausd., f. 1854. G 2. Martin Olaussen, f. 1856. G 3. Maria Secilie Olausd., f. 1850. E 4. Anne Larsd., i. p. Øren 1800, f 1802. Knut Tørrisscn Kluken østre, f. p. K. 1725. •*) 1755 Marit Sivertsd. Kluken vestre, f. p. Midtgrundan 1731, t P- Kluken 1763. * 2 ) 1764 Guru Olsd. Marken (mon f. p. Guddingsvald 1725), fP- Kluken 1770. * 3 ) 1771 Beret Olsd. Holmli, enke, f. c. 1725. D 1. Tørris Knutsen Kluken ostre, f. i Ulvillen 1756, f P- K. 1842. * 1785 Maria Tørrisd. (Toresd.) Kjesbu, f. p. Hau gen 1760, t P- Kluken 1833. E 1." Anders Tørrissen Bjørkenvald, f. 1783. (Moren var pike Sigrid Barosd. Fosneset). * 1808 Anne Lo- rentsd. Fosneset. F 1. Baro Anderssen, f. og t i Ulvillen 1808. F 2. Anne Andersd., f. p. Haugan 1809, t P- BJør stad 1848. * 1838 Erik Arntsen Bjørstad, f. p. B. 1809. F 3. Baro Anderssen Mønnesstykket, f. p. Bjørken vald 1815, f 1894. * 1843 Ingeborg Rasmusd., f. p. Tokstad 1817, f i Østersund 1897. G 1. Beret Marta Barosd., f. 1849. G 2. Annæus Barosen, f. 1859.
---- 62 Bind V --- E 2- Simon Tørrissen Kjesbu, f. p. Kluken 1786. * 1819 Inge borg Henriksd. Kjesbu, f. p. Kjesbu 1796, f P- Melby vald 1871. F 1. Ingeborg Simonsd., f. p. Kjesbu 1820, f P- Bråtenget 1888. * 1857 Anders Olsen Melbymyren, f. p. Dil- valdet 1822. G 1. Iver Anderssen, f. 1864. F 2. Marta Simonsd., f. p. Kjesbu 1821. * 1843 Ole Pe dersen Fosnesset vestre, f. p. F. 1824, f smst. 1883. Se Stor-Ingvaldsætten, Årstad. F 3. Henrikka Simonsd., lp. Kjesbu 1822. * 1842 Peter Olsen Storstad, Steingrundan, f. p. Storstad 1817. Se Storstadætten. F 4. Tomas Simonsen Oppemsmoen, f. p. Kjesbu 1824. * 1849 Ingeborg Estensd., f. i Horg 1815. F 5. Gjertrud Simonsd., f. p. Kjesbu 1827. F 6. Iver Simonsen, f. p. Kjesbu 1829. F 7. Anne Simonsd, f. p. Kjesbu 1833, f 1896. * 1860 Peder Paulsen Bjornmælen, f. i Hegra 1827. G 1. Ingeranna Pedersd, f. 1861. G 2. Peter Pedersen, f. 1864. G 3. Sefanias Pedersen, f. 1866. G 4. Paul Anton Pedersen, f. 1871. F 8. Henrik Simonsen, f. p. Kjesbu 1837. E 3. Tore Tørrissen Kluken, f. p. K. 1788. E 4. Sivert Torrissen Kluken østre, f. p. K. 1792, t smst. 1868. * 1834 Anne Bårdsd. Tangen, f. p. Kvelstad 1804, enke, dtr av Bård Larssen K. og h. Siri Nilsd. F 1. Maria Sivertsd, f. p. Kluken 1834. * 1860 Sivert An- derssen, f. c. 1833. G 1. Anders Sivertsen, f. c. 1863. G 2. Anna Sivertsd, f. 1860. F 2. Beret Sivertsd, f. 1837. F 3. Tomas Sivertsen, f. c. 1845. E 5. Marit Tørrisd, f. p. Kluken 1794, f p. Høilovald 1892. * 1833 Anders Jeremiassen Rosvoldvald, f. p. Husanvald 1810, f på Lofotfisket. E 6. Kirsti Tørrisd, f. p. Kluken 1802, åndssvak. E 7 Tomas Tørrissen, f. p. Kluken 1797, f 1823. * 1822 Ma ren Larsd. Holmlivald, f. 1796, f 1828. Ingen barn. Sivert Knutsen Mælen, f. p. Hellan østre 1758, f p. Mælen 1814. * 1784 Kirsti Larsd. Kluken vestre, f. p. Varslåtten 1762, dtr av Lars Gabrielsen V. E 1. Marit Sivertsd, f. p. Kluken 1784.
---- 63 Bind V --- E 2. Gabriel Sivertsen, f. c. 1791. E 3. Sivert Sivertsen Mælenget (av Reitan), f. p. Mælen 1796. * 1825 Sigrid Larsd. Holmli, f. p. H. vestre 1798, f P- Reitanaunet 1882. F 1. Marta Sivertsd., f. p. Holmlivald 1826. * 1854 Elling Jonsen, f. p. Forbregdsvald 1830, losjerte i 1865 på Reitan. G 1. Jon Ellingsen, f. c. 1854. G 2. Sefanias Ellingsen, f. c. 1858. F 2. Sivert Sivertsen Mælenget, f. p. Holmlivald 182 S. Reiste til Amerika 1886. * 1857 Beret Bårdsd. Sende, f. p. S. 1829. G 1. Sefanias Sivertsen, f. 1857. F 3. Lars Sivertsen Reitanaunet, f. p. Holmlivald 1831. * 1859 Julianna Bårdsd. Haga, f. p. H. 1837, dtr. av Bård Haga og h. Beret Eliasd. G 1. Bernt Severin Larssen, f. 185 ( >. G 2. Serine Birgitte Larsd., f. 1861. G 3. Ludvig Larssen, f. 1869. F 4. Kirsti Sivertsd., f. p. Kolstad 1834. F 5. Ingeranna Sivertsd., f. p. Kluken 1837. E 4. Marta Sivertsd., f. p. Mælen 1800, t 1887. * 1842. D 3. Beret Knutsd., f. p. Kluken 1760. D 4. Marit Knutsd., f. p. Kluken 1762. C 4. Marit Torrisd., f. p. Kluken 1728. * 1756 Arnt Olsen Storstad Skavhaug, f. c. 1735, f p. Skavhaug 1782. D 1. Gunhild Arntsd., f. p. Storstad 1757. D 2. Beret Arntsd., f. p. Storstad 1761. D 3. Gunhlid Arntsd., f. p. Storstad 1764. D 4. Ingeborg Arntsd., f. p. Sulstuen 1769. C 5. Marit Tørrisd., f. p. Kluken 1731. * 1758 Gunder Larssen Forberg, Ytteroy. ÅSEN ØSTRE Gårdsnr. 159. Skylden: Gården er skyldsatt i slutten av 1650-årene og skyl den er blitt sått til 1 ore, fra 1836 1 dal. 23 sk., i 1907 mk. 2,89 i ett bruk. Eiere: I 1660 var gården ennu krongods, men er i lopet av 1660-årene gått over til presten, Peder Eriksen Jnel, som ved de tider erhvervet sig et betydelig jordegods i bygden. Dessuten skat tet opsitteren av en engslette på 6 mkl., som han eiet seiv, så eien
---- 64 Bind V --- dommens hele skyld i 1670 var 1 ore 6 mkl. I slutten av århundret eiedes den av Ole Leklem og er fra ham gått over til Rasmus Åge sen Hagen, som ved skjote av 15. oktober 1725 solgte den til Jon Anderssen Brekken. Jon overdrog den ved skjote av 1. mars, tgl. 5. mars 1732, til Peder Pedersen Åsen, som solgte den for 20 rdl. til kirkeeieren Siv ert Flet ifl. skjote av 12. august 1743, tgl. 4. mars 1744. Flet makeskiftet den i 1762 sammen med Soråker til Bispestolen mot Fæby. (Se Fæby og Soråker). Ved kongelig skjote av 19. november 1889, tgl. 23. juni 1891, blev gården solgt til Johannes Olsen Åsen og har siden vært bru kernes eiendom. Brukere: Tomas Åsen nevnes i kvegskattmanntallet for 1657. Besetningen var: 1 hest, 6 kyr, 1 bukk, 3 geiter, 4 sauer og 1 svin. I 1660 var Jon Olsen opsitter. Han var i 1666 61 år og hjem me var en sonn, Peder Jonsen, 14 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 skjepper bygg og 4 skjpr. havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til 16 sk. «Fin des tommerschouff», heter det. En engslette på 6 mkl., tilhorende Ellev Skrove, lå til gården, hvis skyld derved blev 1 ore 6 mkl., og heri blev ikke foreslått nogen forandring. I 1670 eiet opsitteren engsletten. Jon Olsen opfores i ledingsmanntallene ennu i slutten av 1680- årene, hvilket vel neppe er riktig. Omkring århundreskiftet er «en ken» bruker. Enken opfores ennu i 1711; men i 1718 brukes gården av Bo laug (Baro) Nilssen. Skaden ved svenskenes plyndringer opgis til: Tilsammen 25 rdl Ved matrikuleringen i 1723 lå gården ode og betegnes som en engslette uten skog og uten seter, «tungvunden». Der såddes intet, men avledes 10 sommerlass hoi. Den blev ikke sått i nogen tiende. Skylden blev foreslått nedsatt med 14 mkl., og det heter herom: «Paa denne gaard har udj mange aar ej formedelst dend der tagende stærke frost noget været saaed, og er gaarden desuden med
---- 65 Bind V --- waade jld gandske overgaaet og græs Roeden saaledes opbrendt, at dend ej bærer græs, hvorfore dend med ovenstaaende affelding er anseet.» Det fremgår herav, at gården var brent ved disse tider. Som under eiere omtalt, blev den i 1725 solgt til Jon Anders sen Brekken, som vel har brukt den sammen med denne gard, inn til han i 1732 solgte den til Peder Pedersen Åsen. Peder har så brukt den til i 1743, da han solgte den til Flet, som ved bygselbrev av 11. februar, tgl. 6. mars 1749, bygslet den til Ole Åiortensen Sta skin. (Se Stuskinsætten I). Han har drevet med litt ulovlig «heimbrænding» den samme Ole — sees i 1761 å være stevnet av fogden for mot forordning å ha brent brennevin, efter at hans panne var blitt forseglet. Mikkel Olsen fikk bygselbrev av biskop Schiønheyder 26. sep tember 1789. Han avstod sin bygsel for Johan Larssen Mellan vestre, som fikk bygselbrev 27. mai 1797. Johan Larssens datter, Anne, blev i 1817 gift med Ole Olsen Jøsås, og denne opføres som bruker i 1836. I 1835 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 4 geiter og utseden Vs td. bygg, 2 1 /! tdr. havre og IV2 tdr. poteter. Ole Olsen fikk først bygselbrev på gården 5. januar, tgl. 2. fe bruar 1842. Besetningen i 1865 var 1 hest, 3 storfe, 14 sauer og 6 geiter og utseden 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 2 kyr, 10 sauer og 8 geiter og såddes 1 td. havre og 1 td. poteter. Ole døde i 1874, og enken, Anne Johansdatter (datter av Johan Larssen Ulvillen), brukte så gården, dog således, at sønnen, Jo hannes Olsen, hadde part i gardsbruket. I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 8 sauer og lam og 8 geiter og kidd og utseden X A td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Grenseopgang mot Holmligårdene blev avholdt 5. august 1868, tgl. 16. november 1869, og mot Bjørstadgårdene 17. februar og 8, november, tgl. 2. desember 1879. Da Anna var død i 1888, kjøpte Johannes Olsen gården, som ovenfor nevnt. Kjøpesummen var 1000 kr. og en årlig jordavgift til Trondhjems biskop av 1,835 hl. sedebygg, som omsatt til kapi talverdi beløp sig til kr. 421.13.
---- 66 Bind V --- MARKEDALSENGET (PRESTENGET) Gårdsnr. 160. Eiendommen er visstnok meget gammel, men har ikke vært sær skilt skyldsatt før i 1836. Den var beneficert Verdalens prestebord. I den fortegnelse over prestebordets jordegods, som vicepastor Peder Juel har innsendt til kirkekomisær Titus Bulcke under 31. desember 1664, og som støtter sig på meget eldre jordebøker, op føres «Thogstad och Merckedals Eng» med en samlet skyld av 2 øre, som prestebordet var bygselrådig over. Eiendommen lå som Tokstad direkte under prestegården, og prestene har da visstnok enten hatt en husmann der eller forpaktet den bort til nogen av op sitterne i Ulvillen. I folketellingen av 1801 opfores blandt Ulvillens beboere Rasmus Jonsen Markedalsenget som «husmand med jord». Rasmus var sønn av Jon Larssen Ulvillen og født i 1753. Ri meligvis hadde faren også brukt eiendommen. På skifte i 1804 efter Rasmus var aktiva 74 rdl. 3 ort 4 sk. og beholdningen 16 rdl. 1 ort 4 sk. Gården blev så av prost Brandt bygslet til Tarald Tomassen. Den hadde i 1835 en besetning på 2 storfe, 3 sauer og 3 geiter og en utsed av X A td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Ved matrikuleringen i 1836 blev den sått i en skyld av 3 ort 3 sk. Den nye skyld er mk. 0,97. Ved skifte i 1838 efter Tarald var aktiva 59 spdl. 6 sk. og be holdningen 1 spdl. 1 ort 12 sk. Husene verdsattes til 20 spdl. ibe regnet et kvernhus med en utslitt kvern. Taralds datter, Kirsti, blev i 1840 gift med Ole Olsen Holmli vald, og denne kjøpte gården ifl. kgl. skjote av 1. august, tgl. 15. november 1860, for 81 spdl. og en årlig jordavgift av 1 td. 2 skjep per 2 fjerdingkar sedebygg til Verdalens sogneprest. I 1865 var besetningen 1 storfe og 5 sauer og utseden V 4 td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. Ole Olsen blev sinnssvak i 50-årsalderen. I 1875 var stedet übebodd og eiedes av Ellev Ellingsen Storstilen i Ulvillen, som dog først fikk skjøte 8. mars, tgl. 16. mars 1877, for 1000 kr. I 1875 opfores ingen besetning, men en utsed av 3 /4 td. bygg og 3 tdr. poteter. Ellevs bo blev i 1878 tatt under konkursbehandling, og Johan Jonsen Ulvillen fikk auksjonsskjote på gården 12. juni, tgl. 3. juli 1882, for 800 kr. Senere har Jonsen og Flyum eiet den og deretter Ole Flyum alene. Ingvald Flyum, Ole Flyums sønnesønn, kjøpte gården i 1923.
---- 67 Bind V --- BREKKEN MED VOLDENGET Gårdsnr. 161. Navnet: Brechen (engslette) 1723. Ligger nedenfor en lang, bratt bakke i den gamle hovedvei (Holmlibrekken), efter hvilken gården har navn. Skylden: Det heter i matrikuleringsarbeidet av 1723, at denne eiendom «ikke tilforn har været i den gamle matricul til skattebe regning anført», men dette er neppe helt riktig. I presten Juels op gave av 1664 og tidligere jordeboker finnes «Breckenseng» med en skyld av 1 øre opført som tilhørende Verdalens prestebord. Men det er riktig, at eiendommen ikke finnes i matrikulen for 1723, fra hvilken tid den har hatt en skyld av 6 mkl., fra 1836 4 ort 23 sk. og i 1907 mk. 1,94 i ett bruk. Eiere og brukere: Som nevnt må eiendommen oprinnelig ha til hørt Verdalens prestebord. Hvordan den er blitt skilt fra dette, vet vi ikke; men i 1723 dukker altså eiendommen op som bondegods. Den kalles for en engslette, og eier og bruker var Jon Anderssen. Der avledes 9 sommerlass hoi, men såddes intet og holdtes ingen besetning, og der var vel heller ingen hus. Det er en mulighet for, at de 6 mkl. bondeodel i Åsen, som der skattedes av helt fra 1660-årene, og som bestod av en engslette, nettop har vært Brekken; ti efter 1723, da eiendommen var blitt særskilt optatt i matrikulen, opføres allid Åsen med en skyld av 1 øre, medens den før var 1 øre 6 mkl. Jon må ha opført hus på Brekken og bosatt sig der. Herpå ty der det, når han i 1725, da han kjopte Åsen av Rasmus Hagen, og i 1732, da han solgte den igjen, kalles Jon Brekken. Hustruen het Guru Hågensdatter. Ved skjøte av 15. august 1759, tgl. s. d., overdrog enken og de andre arvinger efter Jon gården til sønnen, Anders Jonsen, for 16 rdl. Guru skulde ha fritt ophold på gården sin levetid. Ved skifte i 1768 efter Anders Jonsens hustru, Randi Halstens datter, registrertes en besetning på 2 geiter og 5 sauer. Aktiva var 58 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 38 rdl. 18 sk. Anders Jonsen overdrog ved skjøte av 15. august 1769, tgl. s. d., gården til sin svigersønn, Anders Pedersen Fosneset, for 36 rdl. Denne hadde den til 1782, da han skjøtet den til vaktmester Jon Mikkelsen Holmli på Storvuku for 130 rdl. (Skjøte av 2. ja nuar, tgl. 15. august 1782). Ved skjote av 3. januar 1785 solgte Jon Mikkelsen den til Lasse Nilssen Grundan for 140 rdl.
---- 68 Bind V --- Av disse to eiere dreves gården som underbruk. I 1785 oplyses, at den bare bruktes til hoislått; der såddes bare 1 skjeppe bygg og 2 tdr. havre, avledes 3 lass hoi og foddes 1 ku og 2—3 småfe. Der var ingen husmann på gården, bare en inderst. I 1792 lyste Anders Pedersen odelsrett til gården på sønnen, Peder Anderssens vegne; men det blev ikke nogen innløsning av. Ved skjote av 2. januar, tgl. 21. februar 1793, solgte Lasse Grundan gården til Ole Gundersen Midgrundan for 150 rdl. Ved skifte i 1801 efter dennes hustru, Kirsten Jonsdatter, registrertes 2 kyr, 1 ungnaut, 8 geiter og 8 sauer. Aktiva var 252 rdl. 22 sk. og beholdningen 152 rdl. 2 ort 16 sk. Ole eiet også kvernsted nr. 10 i Ulvillen og engstykket Vold enget, som ikke hadde vært skyldsatt før, men ved den nye matri kulering sammen med Brekken blev sått i en skyld av 4 ort 23 sk. Kvernbruket var samtidig skyldsatt for 23 sk. I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 2 storfe, 8 sauer, 2 gei ter og 1 svin og utseden X A td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Ole Gundersen døde i 1837. På skiftet efter ham oplyses, at gården kan fo år om annet 2 kyr og 10 småfe, at utseden er 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter, og at der avles 4—5 fold korn og 6 fold poteter. Gården manglet aldeles skog og kvernbruket lå uheldig for sokningen, heter det. Ved dette skifte blev Brekken med Voldenget og kvernsted nr. 10 utlagt til Oles svigersønn, Tarald Larssen Marken, mot å til svare takstsummen. Ved skjote av 18. august, tgl. 19. august 1846, solgte Tarald Marken Brekken med Voldenget til Anders Jonsen Nygard, som hadde den til sin død i 1897. I 1865 finnes ingen opgave for Brekken; men i 1875 var be setningen 2 kyr, 1 ungnaut, 10 sauer og lam og 2 geiter og ut seden % td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Efter Anders Jonsen overtok stedsonnen, Nils Gundbjørnsen Stor v ukn, og datteren, Karen Ånder sd atter, gården. Begge var ugift. Karen, som levet lengst, døde i 1917. Handelsmann Håkon Johannessen Holmli kjøpte så gården, som han eier og bruker fremdeles. Han har bygget nye hus og sått dem på ny tomt; før lå de ute på elvemelen. HOLMLIEN Gårdsnr. 162. Nav net: af Holmolijd 1430. af Holmolijdh 1491. Holmelyd 1520. Holmeliidt 1559 (2 gårder). Holmellij 1590. Holmlid 1610. Holtelj (!) 1626. Holmlj 1664. Holmlie 1723.
---- 69 Bind V --- Holmulid, hvori første ledd sannsynligvis er et elvenavn Holma. Dette brukes ennu om en elv i Elverum, og det inneholdes i flere navn, f. eks. i Holmedal i Sunnfjord og i Skånevik. Der går en bekk forbi gården. Skylden: Den gamle skyld var 3 spand, fra 1836 23 dal. 2 ort 6 sk., hvorav: Holmlien vestre — sp. 2 ore 6 mkl., fra 1836: 5 dal. 4 ort 21 sk. Holmlien mellem 2 » 6 » —» — 5 » 3 » 12 » Holmlien ostre 1»1 » 12 » —»— 11 » 3 » 21 » I 1907 var skylden mk. 38,91 i 3 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Holmlien vestre mk. 10,84 2: Holmlien mellem » 8,81 3: Holmlien ostre » 19,26 Eiere: Erkestolen eiet ifolge Aslak Bolts jordebok 2 ore i «Hol molijd». Disse 2 ore finnes også i Gautes jordebok, men må så være avhendet, idet de ikke finnes i erkebiskop Olavs. Det tor være disse 2 øre, som siden er Wiiku kirkes eiendom i gården. Hvem der har eiet gården, d. v. s. vært bygselrådig over den, vet vi ikke; men i den første halvpart av 1600-årene var den iall fall bondegods; ennu i 1640-årene er der betalt odelsskatt av 2 sp 12 mkl. i den. Før 1650 er vicepastor Peder Eriksen Juel blitt bygselrådig over hele gården, idet han har erhvervet tilsammen 2 sp 1 øre d. v. s. alt undtagen de 2 øre, som tilhorte Vuku kirke. Fra ham gikk den over til presten Jakob Jakobsen Land, som blev gift med Juels enke, og siden til arvingene. I 1723 var Mogens Friis og enken efter kaptein Juel hver eier av en halvpart. Ikke lenge efter er Rasmus Aagesen Hagen blitt eier av den. De 3 ore, som benev nes Peder Juels odel, har han fått skjøte på 29. juni 1714, tgl. 5. juli 1724, og det er vel rimelig, at resten, betegnet som Peder Juels gods, er solgt nogenlunde samtidig. Ved skifte i 1727 efter Rasmus Hagens hustru arvet datteren Margrete Holmlien vestre (og Bunes). Hun var gift med kaptein løitnant Kristian Brun på Ekle, som efter hennes dod ved skjote av 20. mars, tgl. 1. juni 1731, overdrog gården til Margretes bror, justisråd Aage Hagen, mot at denne gav avkall på alle arveretts pretensjoner efter søsteren. Holmlien østre hadde Rasmus Hagen overdratt sammen med endel annet gods til sin svigersønn, Broder Boysen, ved skjøte av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731. Da så Aage Hagen makeskiftet Holmlien vestre (tillikemed flere andre gårder) til Broder Boysen, blev denne eier av begge .»
---- 70 Bind V --- Hclmligårdene. Makeskifteskjotet er av 23. juni, tgl. 8. septem- J Efter Broder Boysens dod gikk gårdene 1750 ved arv over til sonnen, Rasmus Brodersen Hagen, og i 1791 til dennes sønn. Bro der Rasmussen Hagen, hvis enke, Anne Katrine Mejer blev gift med regimentskirurg Johannes Monrad Denne solgte i 1805 Holmligårdene tillikemed meget annet jordegods, til kjopmann Hans Wingaard Finne i Trondhjem, som solgte til Mulen derved kom de inn i Verdalsgodset, som de siden fulgte, inntil Verdalenskom muZ i 1918 solgte Holmlien mellem til Ole Johannessen Holmli 02 Holmlien vestre i 1920 til Martin Jonsen Holmli. ' Holmlien ostre er fremdeles leilendingsgard. Brukere- Pædher pa Holmelyd har i 1520 betalt 3 mark i ti endepenningskatt. Da han ikke har skattet for jordegods, kan ikke aården ha vært brukerens eiendom dengang. Joenn paa Holmelin står i 1549 for 1 pd. l9 mk. smør og 2 vog mel i leding. Til denne tid synes altså garden a ha vært udelt, skjønt sikkert kan ikke dette sluttes av ledingsmanntallet, som visst nok ofte kun opforer én av flere brukere som ansvarlig for ledingen aV h Fo? dog gården sikkert blitt delt: I skibskattmanntallet for dette år opfores Hans paa holmelildt og Oluff ilnd 1 begvnnelsen av 1600-årene hadde den fremdeles to opsittere Jon og Gregers; den siste betegnes som «husmand» så han har vel brukt en mindre del. Jon skattet for 1 sp. 12 mkl. odelsgods Han er dod for 1620; ti da skattet «enken» for garden. I 1624 er Anders Holmli kommet i besiddelse av odelsparten, nu 1 sp. l ore 8 mkl o<r enken og Anders opfores som brukere. Anders tor ve rfter dette" ha vært sønn på gården og delvis overtalt bruken efter faren. Enken Malena eiet 1 ore i Bred.ng; hun var formo dentlig datter på denne gard. Enken har formodentlig giftet sig igjen, ti i 1630 finnerji Jon og Anders som opsittere. Og Jon skattet for odelsparten, som nu var 2 sp. 1 ore. Han har ikke vært på garden lenge; ti i 1635 er der nye opsittere på begge parter ,Oluf Jørnssen og #« Fra denne tid av kan vi folge rekken av opsittere pa hver av gårdene. HOLMLIEN VESTRE Gårdsnr. 162, bruksnr. 1. Olui Tørrissen har brukt denne gard til henimot midten av 1640-årene Hans efterfolger het Laurits (Lars) Olsen, muhgens sonnen Han var i 1666 45 år gammel og hadde da 4 sonner, Ule,
---- 71 Bind V --- Knstofer, Jon og Ole, henholdsvis 13, 11, 7 og 3 år gamle. Lars må ha vært ganske ung, da han overtok gården. Besetningen i 1657 var 2 hester, 18 kyr, 4 geiter, 14 sauer og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til lMs tdr. bygg og 2V 2 tdr. havre, ledingen V-i rdl. 8 sk. og småtienden 1 % ori A sk. «Findes Hommelhauge och Hustømmer», heter det. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Det er formodentlig til denne gard, Peder er kommet, muligens ved ekteskap med enken efter Lars. Han var der iallfall i 1696 da han dette år har fått tinglest tillatelse på et kvernsted i Ulvillen. Han var der ennu i 1718 under svenskenes innfall, da gården var en av dem, som led aller mest. Både denne og den annen Holmli gård blev avbrent — ifølge presten Collins optegnelser som hevn for, at der var blitt skutt nogen hester for svensker, som var ved Ulvillen for å male. Tapet opføres således: Tilsammen 526 rdl Peder måtte rømme. Han døde i slutten av 1718 i Sparbu En ken, Ingeborg Åndersdatter, sendte året efter ansøkning til stift amtmannen om å få søke hjelp i omliggende prestegjeld til å få garden gjenopbygget, hvad hun ikke maktet seiv. Heller ikke kunde hun vente nogen hjelp av landdrotten, kaptein Juels enke Dortea Late, som bodde i Nordland «i en meget slet tilstand» Hun fikk stittamtmannens tillatelse til å «besøge godt folk, som af kristen medhdenhed hende med noget til hjælp og undsætning vil komme» Hun har dog opgitt gården ikke lenge efter; ti i 1721 har den en ny opsitter, Gabriel Eriksen, hvis hustru, Marit Olsdatter Grun dan, muligens var datter av Ingeborgs sønn eller stedsønn Ole Larssen Grundan. Gabriel døde samme år, som han var kommet
---- 72 Bind V --- til Holmlien, og enken Marit blev så i 1723 gift med Ole Hanssen Auskin, som nu blev gårdens bruker en lang årrekke. Ved matrikuleringen i 1723 opfores begge Holmli-gårdene un der ett nummer (de utgjorde nemlig tilsammen ett dragonkvarter). Der oplyses å være skog til gårdens fornodenhet, seter 2 mil borte, måteligbumark. Gården betegnes som «tungvunden og temmelig Holmli vestre (Oppstua), sett fra sydvest 1927. Fot. O. Snekkermo. kornvis». Utseden var 3 tdr. bygg og 18 tdr. havre, avlingen 80 lass hoi og 12 lass ekerhoi og besetningen 5 hester, 14 kyr, 0 ung naut, 24 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 1 td. 4 skjpr. bland korn' 3 tdr. 2 skjpr. havre og 1 bpd. 4 mk. ost. Ole Hanssen synes å ha holdt gården i bra stand; ti ved be siktigelsen av dragonkvarterene i 1747 fantes ikke annet a bemerke ved husene, enn at fj oset måtte ha nytt underlag. ' Han har opgitt gården i 1750-årene, hvorefter Erik Oabnelsen fikk bygselbrev på den av Rasmus Hagen 6. mai, tgl. 5. juni 1754. Han var Ole Hanssens stedsonn, eldste sonn av morens torste I Erik Gabnelsens tid er gården blitt delt i to, idet vaktmester Ton Mikkelsen, sonn av Mikkel Holmlien ostre, har brukt halvpar ten fra midten av 1770-årene, formodentlig efter overenskomst me - lem ham Erik og landdrotten. Den fraskilte del er Holmlien mel lem og den del, som Erik beholdt, det nuværende Holmlien vestre. Erik Gabnelsens økonomiske kår har vel vært som hos leilen dino-er flest. Han eiet ikke stort, skyldte heller ikke noget. Ved skifte
---- 73 Bind V --- i 1775 efter hans hustru, Maren Larsdatter, registrertes der en be setning på 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 6 geiter, 6 sauer og 2 svin. Der var det år utsådd 1 V-z tdr. bygg og 5 tdr. havre. Boets aktiva var 64 rdl. 2 ort 14 sk. og beholdningen 55 rdl. 2 ort 10 sk. I 1794 opgav Erik på grunn av alder gården for sonnen, Ole Eriksen, som fikk bygselseddel av Broder Hagen 20 desember 1793, tgl. 21. februar 1794. Erik tok kår. Ole Eriksen døde i 1832. Efter ham brukte sonnen, Erik Olsen, gården. Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 23 sauer, 11 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den 22. oktober 1841 blev Holmlien vestre uten husmanns plasser forpaktet fer 10 år til Jon Jakobsen fra Sparbu for en årlig avgift av 28 spdl. Samme år blev plassen Tømte forpaktet til Jo hannes Jakobsen med tillegg av to jordstykker på en 5—6 mål. Holmli vestre hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 12 storfe, 32 sauer og 16 geiter og en utsed av 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 14 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 7 storfe, 31 sauer, 7 geiter og 1 svin og såddes 3 /4 td. bygg, 9 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Crensecpgang mellem denne og Verdalsgodsets øvrige gårder, Holmlien og Åsen ostre, er avholdt 5. august 1865, tgl. 16. no vember 1869. Jon fortsatte nok som bruker helt til i 1869. Den 22. februar d. å .er gården forpaktet til Johannes Jonsen for 30 spdl. Dess uten skulde han overta morens gjeld, 6 spdl., og utrede kår. Efter hennes død skulde avgiften være 35 spdl. Den 24. mars 1871 blev det atter ny bruker på gården: Kri stian Olsen Holmlivald forpaktet den for 1 år for 30 spdl. avgift. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, 10 kyr, 4 ungnaut og kalver, 32 sauer og lam, 23 geiter og kidd og 2 svin og utseden var 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre, x k td. erter og 14 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser: 1: Skjermengsmoen, 2: Nyengsmoen. På disse føddes 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut, 18 sauer og 12 geiter og såddes % td. bygg, 5 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Kristian blev på gården, til svigersønnen, Jon Jonsen Ekren, overtok den og brukte den til sin død i 1913. Sønnen, Martin Jon sen, overtok den så. Han kjøpte gården av Verdalens kommune den 9. juli 1920 for 9500 kr. (Skjøte 13. desember 1921). Fraskilte par ter: Brekenget, skyld 80 øre, solgte Verdalens kommune 9. juli 1920 til kjøpmann Håkon Holmli for 2000 kr.
---- 74 Bind V --- Myrbakken, 20 ore, solgt 9. juli 1920 til pensjonist O. Flyum for 500 kr. Skjote 27. november 1920. Bergsprang, 30 ore, solgt 9. juli 1920 til Ole Framnes for 1000 kr. Tømte, 40 ore, solgt 24. april 1918 til Ole Framnes for 1500 kr. Tomtbrekka, 25 øre, solgt 9. juli 1920 til Kristian Mangan for 600 kr. HOLMLIEN MELLEM Gårdsnr. 162, bruksnr. 2. Som ovenfor nevnt er halvparten av Holmlien vestre i Erik Ga brielsens tid overlatt til vaktmester Jon Mikkelsen Holmli. Dette er formodentlig skjedd i 1775, da Eriks hustru dode. Den således fraskilte halvpart er Holmlien mellem. Jon kjopte i 1783 Storvuku og flyttet dit, hvorefter Rasmus Ha gen bygslet til Jon Anderssen Storvuku halvpart i Vester Holmli, sem har været beboet af vagtmester Jon Mikkelsen». Byg selbrevet er av 12. august, tgl. 15. august 1783. Jon Anderssens økonomiske forhold synes ikke alltid å ha vært de beste, iallfall tyder nogen rettssaker på, at han har vært litt van skelig å få til å gjore rede og riktighet for sig. Han brukte gården til i 1821, da han avstod den for sønnen, Anders Jonsen. Denne fikk bygselseddel av sorenskriver Lie som skifteforvalter i proprietær Miillers bo, utstedt 7. februar 1821, tgl. s. d. Anders Jonsen har tildels leiet bort sitt jordbruk. I 1836 sees han således å ha oprettet kontrakt med Ole Jakobsen Storstad om bruken av Holmliens akre for 1 år mot en avgift av 30 spdl. Han synes således ikke å ha vært nogen ivrig jordbruker, og det var da heller ikke rart bevendt med hans økonomi. Ved hans dod i 1841 viste boet et lite underskudd, idet aktiva var 71 spdl. 10 sk. (hvorav andelen i Vuku kirkekjop 22 spdl. 2 ort), og passiva 72 spdl 3 ort 12 sk. I 1835 var besetningen 2 hester, 7 storfe, 16 sauer og 10 geiter og utseden V-i td. bygg, 7 tdr. havre og W-i tdr. poteter; men på skiftet i 1841 er kun registrert 2 ungnaut, 3 sauer og 3 geiter. Enken, Mali Jonsd atter, fortsatte å bruke gården; men ved hen nes død i 1844 var boet aldeles fallitt, idet skifteauksjonen inn bragte bare 23 spdl. 12 sk. Underskuddet blev 36 spdl. 1 ort 20 sk. Den 8. mars 1847 forpaktet skolelærer Ole Ffastsen gården, men fikk først forpaktningskontrakt 9. september 1853, tgl. 8. fe bruar 1854. Han betalte 300 spdl. samt en årlig avgift på 6 spdl.
---- 75 Bind V --- Allerede ved tellingen i 1865 betegnes Ole som kårmann. Son nen, Ellihg Olsen, brukte da gården, som hadde en besetning på 2 hester, 7 storfe, 21 sauer og 6 geiter og en utsed av 's td. rug, 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser foddes 2 kyr, 9 sauer og 1 geit og såddes % td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Holmli mellem, sett fra nord 1927. Fot. O. Snekkermo. I tellingen av 1875 er Ole Efastsen fremdeles opfort som lei lending på gården, men var nok kårmann. Som forpakter står Jo hannes Olsen (sonn på Midt Hellan, men født i Sparbu i 1824). Besetningen var 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmanns plasser: 1: Tømte, 2: Tomasmoen. På disse føddes 3 kyr, 15 sauer, 4 geiter og 1 svin og såddes 5 /ib td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Ole Efastsen døde som kårmann på Holmlien i 1881, og oven nevnte Johannes Olsen Midt Hellan forpaktet i 1882 gården for 5 år for 110 kr. årlig. Han døde som kårmann på Holmlien i 1906. Sønnen, Ole Johannessen, overtok efter faren. Han kjøpte gården av Verdalens kommune 24. april 1918 for 7000 kr. Skjøte 13. de sember 1921. (To små parseller av gården er siden frasolgt, en til Lasse Holmlimo for 350 kr. og en til Martin Berg for 200 kr.). Ole Johannessen døde som kårmann på Holmlien i 1924. Søn nene, Odin og Anton, eier og bruker gården nu.
---- 76 Bind V --- Fr as kilte par te r: Holmlimo vestre, skyld 30 øre, brukt siden 1901 av Lasse Jo hannessen Holmllmo, kjøpte brukeren av Verdalens kommune 24. april 1918 for 1700 kr. Samtidig kjøpte han en part av Holmlien mellem for 350 kr. — tilsammen 2050 kr. Skjøte 10. desember 1920. Skjermengmo, solgt av Verdalens kommune til brukeren, Jo hannes Skjermengmo, for 1600 kr. Skiermengmo vestre, 60 øre, solgt av Verdalens kommune til Ole Johannessen Holmli 13. oktober 1919 for 1100 kr. Den 7. juli 1925 kjøpte han også Skjermengmo for 2900 kr. Rønningen, skyld 25 øre, solgte Verdalens kommune 1. april 1922 til Daniel Holmli for 2200 kr. og kår. Der fulgte med et skog stykke av Vangstad, Rønningskogen, skyld 10 øre. HOLMLIEN ØSTRE Gårdsnr. 162, bruksnr. 3. Oluf Jonsen har vært ganske kort tid på gården. Allerede i 1640 har den en ny opsitter, Anders Olsen, muligens sønnen. Denne er død henimot midten av 1650-årene; ti i 1655 bruker «enken» gården. En enke med gard pleiet ikke å bli sittende lenge alene, så vi kan visst trygt gå ut fra, at den Lasse Mikkelsen, som er opsitter der i siste halvdel av 1650-årene, er kommet dit ved gif termål med enken. Han var i 1666 59 år gammel. Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 11 kyr, 8 geiter, 12 sauer og 1 svin. Den synes ved disse tider å ha vært i god stand; ti ved matri kuleringen i 1669 var den blandt de få, hvis skyld ikke blev fore slått nedsatt. Tienden blev sått til W 2 tdr. bygg og 2Y2 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. 16 sk. og småtienden til 1 ort. «Findes tømmer schouff», heter det. Lasse opføres seiv som eier av 2 øre 16 mkl. (hvilket ikke stem mer med matrikulen av 1650); men tross at dette var den største part av Holmlien østre, var han dog ikke bygselrådig, idet begge Holmligårdene regnedes sammen som én, og største lodseier i denne samlede eiendom var vicepastoren i bygden, Peder Juel. I matrikulen av 1670 står Lasse fremdeles som skattebonde for 2 øre 16 mkl., der betegnes som «bondens stibørns odell», et bevis for, at han er kommet til gården ved giftermål. Opsitteren efter Lasse het Ole, og efter denne fikk sønnen, Jon Olsen, bygselbrev av pastor Jakob Lunds enke, Elsebe Tomasdat ter, den 16. oktober 1699, tgl. 12. oktober 1702. Han betalte 15 rdl. i bygsel.
---- 77 Bind V --- Under svenskenes innfall i 1718 blev — som nevnt under Holm lien vestre — begge gårdene avbrent, og opsitterne mistet alt det, de eiet. For Jons vedkommende er tapet opgitt som folger: Alle gårdens hus brent 150 rdl. — sk. Tilsammen 517 rdl. 24 sk. Jon døde i Trondhjem under beleiringen vinteren 1718. Han var blandt «mandhusingerne». Enken, Ingeborg Larsdatter, blev i 1723 gift med Ole Kristen sen Overholmen, som fikk bygselseddel av Peter Bierch 19. juni, tgl. 23. oktober 1724. Angående matrikuleringen i 1723 henvises til Holmlien vestre. Følgende tilføielse gjelder dog bare Holmlien ostre: «7 qvernsted ved Ulvilen Sorterer under dend ostre Part af gaarden og kand Taxeris for 12 mkl. 1 andet Ringe hvorpaa intet videre end til huusfornodenhed kand mahles og bruges af opsid deren paa Klug ansees for 4 mkl.» Som folge herav blev skylden foreslått forhøiet 16 mkl. Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 bemerkes om denne gard, at der må nytt underlag under stallen, og at fjøset, som er utseget, må nedrives og bygges op. Gården hadde god skog. Ole Kristensen døde i 1747, 56 år gammel, og nu fikk Mikkel Jonsen bygselbrev 1. mars, tgl. 4. mars 1748. Han var dragon på kvarteret og formodentlig sønn av Jon Olsen, skjont han ikke fin nes i kirkeboken som døpt i bygden. Han var i 1737 blitt gift med sin slektning, Karen Gundbjørnsdatter. Mikkel var en nokså velholden mann. På skiftet efter ham i 1779 er registrert en besetning på IV2 hest, 8 kyr, 3 ungnaut, 6 geiter, 8 sauer og 1 svin. Årets avling taksertes til 15 tdr. bygg og 40 tdr. havre. Aktiva var 158 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 123 rdl. 3 ort 6 sk. Blandt løsøret var 2 sølvskjeer.
---- 78 Bind V --- Enken, Karen Gundbjørnsdatter, sat nu med gården et par år. Så opgav hun den for sønnen, Gundbjørn Mikkelsen, som fikk byg selseddel av Rasmus Brodersen Hagen 4. april, tgl. 15. august 1782. Karen døde i 1708 og fikk en stilig begravelse. Det meste av, hvad hun efterlot sig, medgikk i begravelsesomkostninger, som blev beregnet med 56 rdl. 16 sk. Holmli østre, sett fra nordvest 1927. Fot. O. Snekkermo. Gundbjørn døde i 1797 som velsituert leilending, hvis bo viste aktiver for 301 rdl. 1 ort 10 sk. og en beholdning på 275 rdl. 3 ort 4 sk. Besetningen var 3M> hest (iberegnet dragonhesten), 8 kyr, 4 ungnaut, 23 geiter, 14 sauer og 1 svin. Der notertes 3 sølvskjeer — ja endog en bok. Han eiet en tid også hus på Verdalsøren. Enken, Sunni Sivertsdatter Gudding, blev i 1708 gift med Ole Petersen Minsås nordre, som fikk bygselseddel av Broder Hagens enke 14. august, tgl. 15. august 1798. Han døde som kårmann på Holmlien i 1838. Gården hadde da endel år vært brukt av Ole og Sunnis sønn, Peder Olsen, formodentlig på farens bygsel. Peder var født i 1800 og gift i 1828 med Kirsti Andersdatter Faren. Den 3. mai 1833 brente Holmlien østre totalt ned. Det var den gang velstand på gården. Peder bygget så nye hus, og med dette armet han sig ut. Han reiste til Nordland, er det sagt. Gårdens besetning var i 1835 4 hester, 14 storfe, 26 sauer, 18 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 8% tdr. poteter.
---- 79 Bind V --- Efter Peders tid blev Holmlien drevet i 2 år som underbruk under Flyan. Den 5. desember 1838 bygslet Jens Jenssen Buset fra Singsås gården, plassene undtatt. Han betalte 450 spdl. i byg sel. I 1865 leiet han Tverådalens seterhavning — for brukt av Bård Forbregd — for 1 år; avgift 2 spdl. 6 sk. Samme år leiet Ole To massen Flyanvald Holmlienget for 1 år for 8 spdl. I 1865 var gårdens besetning 3 hester, 13 storfe, 25 sauer, 2 geiter og 1 svin og utseden 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På 4 husmannsplasser foddes 12 storfe, 48 sauer, 13 gei ter og 1 svin og såddes 1 td. bygg, 8 1 - tdr. havre og 10 tdr. poteter. Jens Jenssen dode i 1874, 78 år gammel, og sonnen, Jon Jens sen, fikk forpaktningskontrakt på gården uten plassene den 22. april 1876 for en avgift av 25 spdl. Der blev undtatt jord til om legning av veien i Holmlibrekken. Fra 4. mai 1895 blev avgiften nedsatt til 75 kr., da Nestengene — omkring 28 mål — var helt nedgravet av grus efter Herfossens gjennembrudd. Gårdens besetning i 1875 var 2 hester, 1 okse, 8 kyr, 6 ung naut og kalver, 20 sauer og lam, 21 geiter og kidd og 4 svin og griser og utseden 2Y2 tdr. bygg, 15 tdr. havre, Y 2 td. erter og 12 tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser: 1: Brudal, 2: Ronningen, 3: Sågen ostre, 4: Sorlien. På disse foddes 1 okse, 6 kyr, 6 ungnaut, 38 sauer, 13 geiter og 2 svin og såddes % td. bygg, TY2 tdr. havre og 13 tdr. poteter. Efter Jon Jenssen overtok sonnen, Johannes Jonsen, gården og bruker den fremdeles som leilending. Fr as kilte par ter: Sørli, skyld 80 ore, solgte Verdalens kommune til brukeren, Martin Sørli, 24. april 1918 for 2640 kr. Skjote 16. desember 1920. Holmlisagen, 30 ore, solgt 26. april 1920 til Martin Nessimo for 2000 kr. Der medfulgte Vangstadsag skog, skyld 30 ore — av Vangstad. Skjote 16. september 1921. {Sågen vestre eller Vangstad sag folger også denne gard, som blir kalt Sågen. Se under Vangstad). Holmliætten. A. Erik. B. Gabriel Eriksen Holmlien, dragon, t P- H. 3. desember 1721, 38 år. * 1716 Marit Olsd. Østgrundan. Hun * 2 ) 1723 soldat Ole Hansen Auskin. C l.Ole Gabrielsen Lundskin, f. p. Østgrundan 1716, drev Lundskin sammen med svigerfaren. * 1749 Lisbet Olsd. Lundskin, hans tremenning.
---- 80 Bind V --- Dl.Lisbet Olsd., f. p. Levring 1753, var i 1801 inderst hos broren Kristofer p. Holmlivald. D 2. Siri Olsd-, f. p. Lundskin 1755. D 3. Kirsten Olsd., f. p. Lundskin 1757. D 4. Gabriel Olsen, f. p. Lundskin 1759. D 5. Ole Olsen, f. p. Lundskin 1761 D 6. Ole Olsen, f. p. Lundskin 1763. D 7. Kristofer Olsen Holmlivald, f. p. Lundskin 1765. * 1796 Sigri Eriksd. Holmli, hans søskenbarn, f. 1765. Se nedenfor. E l.Ole Kristoffersen, f. p. Holmlien vestre 1796, t 1801. E 2. Erik Kristofersen Renningen under Holm lien ostre, f. p. H. vestre 1800, f 1880. * 1838 Gunhild Pedersd. Sendesvald, f. p. Hallan 1803, t 1892, dtr. av Peder Tomasen og h. Beret Nilsd. F 1. Peder Eriksen, f. 1842. F 2. Kristianna Eriksd., f. 1838. F 3. Sirianna Eriksd., f. 1844. E 3. Ole Kristofersen, f. p. Holmlivald 1804, f 1807. E 4. Sigri Kristofersd., f. og t p. Holmlivald 1810. DB. Ole Olsen, f. p. Lundskin 1768. D 9. Gabriel Olsen, f. p. Lundskin 1771. Erik Gabrielsen Holmlien, f. p. Ostgrundan 1719. * 1754 Maren Larsd. Midgrundan, f 1775 D 1. Marit Eriksd., f. p. Holmlien 1755. * 1785 Jon Anderssen Storvuku, Holmlien, f. p. Stor- vuku 1733. Se Fårenætten. D 2. Lars Eriksen Holmlivald, f. p. Holmlien 1757. * 1786 Maren Olsd. Storvuku. El. Beret Larsd., f. p. Holmlien 1787 E 2. Erik Larssen, f. p. Holmlien 1791, f 1795. E 3. Maren Larsd., f. p. Holmlivald 1796, f 1826. * 1822 Tomas Torrissen Kluken, f 1823. Ingen barn. E 4. Siri Larsd., f. p. Holmlien 1798, f på Bjorstad 1882. * 1825 Sivert Sivertsen Mælen, f. p. Mælen 1796. D 3. Gabriel Eriksen, f. p. Holmlien 1759 D 4. Inger Eriksd., f. p. Holmlien 1761.
---- 81 Bind V --- Gabriel Eriksen Holmlien, Musum, f. p. Holmlien 1763 * 1801 Marit Andersd. Musum. D 5 El. Erik Gabrielsen Musum, f. p. M. 1803. * 1823 Anne Haldosd. Musum, f. c. 1804 Se Musumsætten. E 2. Anders Gabrielsen Musum, f. p. M. 1807. * 1833 Lisbet Mortensd. Hellan, f. p. H. 1807, f P- Musum 1837 Se Musumsætten. E 3. Ole Gabrielsen, f. og f P- Musum 1810. E 4. Arnt Gabrielsen, f. p. Musum 1815 E 5. Maren Gabrielsd., f. og f på Musum 1810. Ole Eriksen Holmlien vestre, f. p. H. 1764, t smst. 1832. D 6 * 1794 Ragnhild Andersd. Musum, f. p. M. 1773. E 1. Maren Olsd., f. p. Holmlien 1705, f 1882. * 1 1821 Mikkel Gudbjernsen Vangstad, f. p. Holmlien 1787, f 1829. * 2 1831 Johan Kristian Haldosen Dahl, f. 1805, f 1876, fullmektig ved Verdalsbruket, bodde siden på Vangstad haug, sonn av dyrlæge Haldo Dahl. F 11.I 1 . Gunbjørn Mikkelsen Vangstad, smed, f. p. V. 1822, t som inderst i Ulvillen 1880. * 1846 Sirianna Jonasd. Hellan, f. p. H. 1820, dtr. av Jonas Mortensen H. og h. Kirsti Handsd. Gl.Mikal Gundbjørnsen, f. 1849. G 2. Anders Gundbjørnsen, f. 1853. G 3. Karl Johan Gundbjørnsen, f. 1856. G 4. Sefanias Gundbjørnsen, f. 1858. G 5. Marta Gundbjørnsdatter, f. 1848. G 6. Anna Gundbjørnsd., f. 1862. F 2 1 . Sirianna Mikkelsd., f. p. Vangstad 1824, t 1826. F 3 1 . Anders Mikkelsen, f. p. Vangstad 1826, t 1827. F 4 1 . Ole Mikkelsen Vangstadhaugen, f. p. Vangstad 1828, f 1884. * 1855 Mette Andreasd., f. 1829 i Levanger land sogn. Gl.Mikal Olsen, f. 1862. G 2. Severin Olsen, f. 1869. G 3. Ole Martin Olsen, f. 1873. G 4. Anne Marta Olsd., f. 1855. G 5. Marenanna Olsd., f. 1866. F 5 2 . Hans Peter Johansen, f. p. Vangstad 1832. F 6 2 . Mikal Johansen, f. p. Vangstad 1834. * 1865.
---- 82 Bind V --- FV. Anne Marta Johansd., f. 1836, skredderske. F 8 2 . Ragnhild Anna Johansd., f. 1839. E 2. Erik Olsen Holmlien vestre, f. p. H. 1797. * 1824 Anne Gundbjornsd. Holmlien, f. c. 1793. Fl.Gundbjorn Eriksen Moenget, f. p. Holmlien 1826, reiste til Amerika. * 1858 Marta Jonasd., f. 1835, f 1874. Gl. Jon Gundbjornsen, f. 1866. G 2. Anne Gundbjornsd., f. 1858. F 2. Ragnhild Eriksd., f. p. Holmlien 1824, f 1825. E 3. Marta Olsd., f. p. Holmlien vestre 1799, f p. Kolstad 1882. * 1828 Gundbjorn Olsen Kolstad, f. p. K. 1802, t som kårmann smst. 1886. E 4. Anders Olsen, f. p. Holmlien 1802, f 1810. E 5. Inger Olsd., f. p. Holmlien 1804. * 1829 Jon Mogensen Steine, f. c. 1788 (på Strinda?). E 6. Arnt Olsen Levring, f. p. Holmlien 1806, f 1891. * 1837 Guru Efastd., f. p. Kulstadvald 1810, f som kårkone p. Levring 1889. F 1. Karen Arntsd., f. 1840. F 2. Ragnhild Arntsd., f. 1843. F 3. Elling Arntsen, f. 1848. F4.Olaus Arntsen, f. 1838. * Marta Pedersd., f. 1839 Gl.Annæus Olaussen, f. 1864. G 2. Grete Birgitte Olausd., f. 1867. G3.01e Martin Olaussen, f. 1872. E 7. Lars Olsen Holmlien, f. p. H. 1808, f 1832. * 1831 Ragnhild Pedersd. Holmlien, f. p. Minsås 1805, + p. Sorhaug 1877, dtr. av Peter Olsen M. og h. Lisbet Olsd. Hun * L> 1833 Elias Ellingsen Sorhaug. Se Øst voldætten. E 8. Anna Olsd., f. p. Holmlien 1812. . Sigri Eriksd., f. p. Holmlien 1769. * 1796 Kristofer Olsen Holmlien, hennes soskendbarn. Se ovenfor. Storvukuætten. Ole Hclmlien ostre, brukte Holmlien i slutten av 1600-årene. B. Jon Olsen Holmlien ostre, t i Trondhjem, bygslet H. i 1699. * Ingeborg Larsd. Hun *- 1723 Ole Kristiansen Overholmen. C 1. Mikkel Jonsen Holmlien ostre, t 1799, 66 år gammel, står det i kirkeboken; men ingen av dette navn kan sees å være dopt i bygden omkring den tid, som passer
---- 83 Bind V --- til denne alder. Det er dog hoist sannsynlig at han er Jon Holmliens sonn. * 1737 Karen Gundbjornsd., f. p. Auskin 1709, f P- Holmlien 1798. Se Faarenætten. C 2. Lasse Jonsen, f. p. Holmlien 1711. C 3. Marit Jonsd., f 1751, 50 år 4 mdr. 1 dag gl. * Anders Gundbjornsen Storvuku. FLYAN Gårdsnr. 163. Nav net: af Flyom 1430. Flygum 1559. Floige 1590. Fly, Flyum 1610. Flyum, Floienn 1626. Floyum 1664. Flogumb 1723. Kan efter stedsfcrholdene ikke komme av det hunkjonnsord fly, som av Ross opfores fra Bergens stift og fra Namdalen med be tydning vid, fuktig slette, især om fjellslette med små kjerr og om en stor, fuktig slette langs vann. Snarere må man her tenke på et elvenavn; Flyåen kalles en elv på grensen av N. Aurdal og Hemse dal og en i Hoylandet, Namdalen, jfr. Flydal i Stryn. Man kan måskje også sammenligne -fly en og -f ly er ne, som i Snåsen og Nam dalen brukes i navn på sjølignende elveutvidelser. Der går en bekk forbi gården, som faller ut i en større evje av Helgåen under den gamle Herfossen. Skylden: Den gamle skyld var 1 øre 12 mkl., allerede før mid ten av 1660-årene forhøiet til 2 øre 4 mkl., fra 1836 8 dal. 12 sk., i 1907 mk. 11,65, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Flyan, mk. 9,99. Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «Af flyom V-i ørt aut. b. f. V 2 øre». Herav fremgår, at Erke stolen fra tidligere eiet V 2 ørtug (4 marklag) i gården, og at dette nu hadde en landskyld av V 2 øre (12 mkl.), hvilket kan tyde på, at gårdens rydning ikke lå så langt tilbake i tiden. Forresten lå dette halve ore øde (aut.), d. v. s. übygslet på erkebiskop Aslaks tid, og det er nok blitt avhendet; ti det finnes ikke i de senere erkebispers jordeboker. Så vet vi intet om eiendomsforholdene før i begynnelsen av 1600-årene, da 1 øre og dermed bygselretten tilhørte hr. Kristen, som var bygdens første kapellan og senere vicepastor. Senere er denne part gått over til Kristen Bastiansen, der opføres som eier i 1650. Dessuten tilhørte 12 mkl. (senere 16 mkl.) Verdalens pre
---- 84 Bind V --- stebord; det er muligens samme part, som i middelalderen tilhørte Erkestolen. Derpå har gården en kort tid vært krongods, inntil kapellanen, Peder Eriksen Juel, erhvervet den i 1060-årene. Eiendomsforde lingen i 1670 var altså: Peder Juel 1 ore 12 mkl. Verdalens prestebord 16 » Tilsammen 2 ore 4 mkl. Efter Peder Juels dod er Flyan gått over til kaptein Tomas Juel. Av ham har visstnok borger og handelsmann av Trondhjem og eier av Levanger, David Jakobsen Jelstrup, kjøpt den. Han solgte den ved skjote av 12. april, tgl. 26. juni 1607, til Verdalens vicepastor, Tomas Svendsen Scheen, som pantsatte den tillikemed sitt ovrige jordegods til kancelliråd rektor Nils Krog. Ved auksjon i dennes dodsbo kjopte justisråd Aage Hagen godset ifl. skjote av 24. august 1744. Ved skjote av 4. oktober 1746, tgl. 6. mars 1747, solgte Hagen gården for 80 rdl. til korporal (senere loitnant) Tomas Ellingsen Lyng, og denne fikk kgl. bevilling av 30. desember 1746 til å make skifte til sig Mo mot Alikvold og Flyan. Således kom Flyan under Verdalens prestebord, som den tilhorte inntil Sivert Toresen Flyum kjopte den i 1806. Brukere: Hverken i manntallet av 1520 over tiendepenning skatten eller i ledingsmanntallet av 1540 finner vi nogen skatte bonde på Flyan; men i skibskattmanntallet av 1550 har vi Biørnn paa flygutn. Han betalte husmannsskatt, % daler. Anders het leilendingen på Flyan i begynnelsen av 1600-årene, Fra omkring 1630 er han avlost av Peder, formodentlig sønnen, som var der til begynnelsen av 1660-årene. Det har vært smått for ham: I skattemanntallet av 1650 heter det, at han ikke har midler videre enn til ødegårdsskatt. Besetningen i 1057 var 1 hest, 8 kyr, 3 geiter og 7 sauer. I 1065 er der en ny opsitter, Jakob Rasmussen, som da var 42 år gammel og utvilsomt var kommet til gården ved giftermål med enken; ti i 1666 opfores som hjemmeværende sonner Tor Pedersen og Anders Pedersen, henholdsvis 5 og 4 år gamle. Ved matrikuleringen i 1660 er Flyan en av de ytterst få går der, hvor skylden blev foreslått forhoiet, nemlig til 2 ore 12 mkl. Tienden blev sått til l i> td. bygg og 1 td. havre, ledingen til Wi ort 4 sk. og småtienden til 1 ort S sk. «Findes Hommelhauge och Brendefang», heter det.
---- 85 Bind V --- Jakob opfores som bruker ennu i 1699; men det er vel neppe riktig. Ole Jakobsen, utvilsomt sonnen, har nok brukt gården alle rede dengang, men for avgift; bygselbrev fikk han forst av rektor Krcgs arvinger, Anna Dortea, sal. Bredals og Peter Frost 2. juni, tgl. 8. september 1741. Flyan, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo. I 1718 blev gården aldeles avbrent av svenskene samtidig med Holmligårdene og av samme grunn. Skaden er opført således: Alle gårdens hus opbrent til grunnen 100 rdl 5 tdr. bygg 11 » 24 sk. 10 tdr. havre 15 » — » 6 kyr 21 » — » 6 store kviger 18 » — » 60 lass høi 30 » — » 2 hester 12 » — » 3 svin 2 » 48 » 30 småfe 15 » — » Gårdsredskap 2 » — » 4 tylvter tømmer opbrent 2 » — » Gangklær og innbo .... 11 » — » Matvarer 1 » 72 » Tilsammen 241 rdl. 48 sk. Under 13. desember 1720 skriver Ole Jakobsen til stiftamtman nen og fremholder, hvordan han har lidt mere ved fiendens innfall <i
---- 86 Bind V --- enn andre, og at han nu ikke engang har til skatten eller til livs ophold for sig og sine, hvorfor han andrar om å få soke hjelp i de omliggende prestegjeld i Inderoens og Stjordalens fogderier, hvil ket blev ham innrommet ved skrivelse av 14. januar 1721, som til later ham å besoke «godt folk, som hannem med noget af kristen medlidenhed til hjælp vil komme». Det var brandlidtes vanlige utvei dengang. Ved matrikuleringen i 1723 op lyses, at der er skog til gårdens for nodenhet, seter 1 mil borte, måtelig bumark. Under gården lå et kvern sted, som var ode, men igjen kunde tas i bruk og derfor blev sått i 3 sk. årlig avgift. Den betegnes som «let vunden til korn, men til hoe tung, ellers frostagtig til korn». Utseden var 6 skjepper bygg og 3 l / 2 tdr. havre, avlingen 12 sommerlass voll hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut og 5 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 6 skjepper havre «ringe korn», samt 6 mk. ost. Der blev ingen Sivert Toresen Flyum. forandring foreslått i skylden. Ole Jakobsen dode i 1754, 93 år gammel. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer, 2 geiter og 1 svin. Aktiva var 50 rdl. 3 ort 16 sk. og beholdningen 21 rdl. 3 ort 16 sk. Enken, Kirsten Tomasdatter, blev i 1755 gift med Torhild Ja kobsen Bjorstad, som fikk bygselbrev av sogneprest Peder Krog 3. september, tgl. 6. september 1755. Kirsten dode i 1760. Efter henne er registrert \ x h hest, 5 kyr, 7 ungnaut, 6 sauer og 6 geiter. Aktiva blev 119 rdl. 1 ort 2 sk. og beholdningen 70 rdl. 2 ort 3 sk. På husene var en åbot på 4 rdl. Torkild Jakobsen giftet sig i 1762 med Anne Sevaldsdatter Stiklestad. (Se Leinsætten). I 1790 opgav Torkild Jakobsen gården for Sivert Toresen Prest gård mot kårydelser, som er noiaktig spesifisert i en kontrakt av 30. oktober 1790, tgl. 23. februar 1791. Sivert skulde bygge ham en stue på et kjokken og et kammer; av jord skulde han ha 2 mål åker i hostning, 2 mål i opvelten, 2 mål i tredjehenden og 2 mål i fjerdehenden, som han seiv skulde utvelge, hvor han fant for godt. Så skulde han ha hoiet på hele enget Reiten nordenfor veien. Hvis han ikke kunde drive det, skulde opsitteren skaffe ham 12 lass voll
---- 87 Bind V --- hoi. Så lenge han hadde dette eng, skulde han dessuten ha 2 lass grovt ekerhoi og 2 lass fint ekerhoi hjemkjort, dessuten fri gres ning for de kreaturer, han kunde fore på enget. Hest til kirke skulde han ha 2 ganger årlig og, ifall det trengtes, i sykdomstilfelle fri skyss til — presten! Gundbj. Toresen Flyum. Sefanias Toresen Flyum Mikal Toresen Flyum. Torkild ser ut til å ha kunnet vareta sine interesser ganske godt. Ved sin død i 1793 efterlot han sig 180 rdl. 3 ort 13 sk., hvorav i utestående fordringer 134 rdl. 1 ort 14 sk. Han efterlot sig ingen barn; arvinger var hans søsken samt enken, Anne Sevaldsdatter, en faster av lensmann Hegstad. Sivert Toresen opgav i 1822 gården for sønnen, Tore Siv ertsen, som fikk bygselbrev av prost Brandt 25. september 1822, tgl. 7. februar 1823. Sivert fikk et kår på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre, 6 tdr. poteter og jord til lin samt for til 3 kyr og 8 småfe; han døde i 1838. Gården hadde i 1835 en besetning på 3 hester, 11 storfe, 15 sauer, 15 geiter og 1 svin, og utseden var 1% tdr. bygg, 11 V2 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Tore Flyan kjøpte i 1842 på auksjon Lille Langdalen, som han imidlertid solgte igjen i 1845.
---- 88 Bind V --- I 1865 var besetningen 4 hester, 15 storfe, 19 sauer, 23 geiter og 5 svin og utseden 2V 2 tdr. bygg, 13 tdr. havre og 10 tdr. po teter. På 1 husmannsplass foddes 2 kyr og 8 sauer og såddes x k td. bygg, IV2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. fores eldste sonn, Sivert Toresen, overtok gardsbruket i slut ten av 1800-årene. Tore tok kår. Gården hadde i 1875 en besetning på 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 21 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av U td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, \i td. erter og 12 tdr. poteter. På husmannsplassen foddes 1 ku, 1 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter og såddes V* td. bygg, 112I 1 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Sivert Toresen fikk kgl. skjote på gården 9. juni, tgl. 17. no vember 1896, for 3500 kr. Det er tenkelig, at elvens gjennembrudd ved Herfossen har hatt innflydelse på kjopesummen. Sivert Toresen overgav i en hoi alder gården til sine to sonner, Torvald og Gustav, som fremdeles eier og bruker gården. Sivert dode i 1919. Fr as kil te par ter: Reitan vestre, bruksnr. 2, 83 ore, solgt til Teodor Olsen. Mar- tin Petersen eier og bruker nu denne part. Reitan østre, bruksnr. 3, 83 ore, solgt til Peter Olsen. Sonnen, Paul Petersen, har den nu. Fosli, solgt til Iver Jakobsen Sørli. Enken efter Iver, Ingeborg Petersdatter, har bruket nu. Flyanætten. (Kirkevuku, Prestgård, Falstad, Ekne). A. Amund Monnes, opsitter på Monnes ostre fra c. 1635 til c. 1660. B l.Ole Amundsen (sonn p. Monnes, i 1666 14 år). B 2. Even Amundsen (sonn p. Monnes, i 1666 6 år). B 3. Tore Amundsen Prestgård, t P- P- 2. desember 1718, 60 år gl. («Toer Amundss.», sonn p. Monnes, var i 1666 C 1. Amund Toresen Gudding, f 1753, 75 år. ** 1709 Ingeborg Kaspersd. Gudding, t P- G. 25. novbr. 1719, 67 år gl., enke efter Siurd Pedersen Gudding ostre. *- 1721 Beret Tomasd., t P- Gudding 1774, 82 år. Hun * 2 1754 Ole Larssen (Steine sondre) Gudding.
---- 89 Bind V --- D 1. Tore Amundsen Østgård, f. p. Gudding 1722, f P- Øst gård 1705. * 1753 Ragnhild Bertelsd. Haga, f. p. H. 1723, f p. Øst gård 1806. Enke efter Iver Olsen Østgård, med hvem dtr. Marit, * Erik Store Trygstad. E 1. Guru Toresd., f. p. Østgård 1754. * 1 1787 Ole Jakobsen Levring. * 2 17Q1 Ole Rasmussen Levring, f. p. Garnes 1766. E 2. Beret Toresd., f. p. Østgård 1756. * 1783 Sakarias Paulsen Bjorken, sagmester, f. p. B. 1760. E 3. Anne Toresd., f. p. Østgård 1760, f p. Nestvold 1801. * 1794 Erik Olsen Sanden, Nestvold. E 4. Iver Toresen Østgård, f. p. 0. 1765. * 1794 Karen Larsd. Sundby. F 1. Lars Iversen, f. p. Østgård 1795, f 1825. F 2. Ragnhild Iversd., f. p. Østgård 1796. F 3. Karen Iversd., f. p. Østgård 1800, t 1828, ugift. F 4. Anne Iversd., f. p. Østgård 1804, f P- Sundby 1887. * 1826 Jørgen Olsen Aagård, klokker, f. 1804. F 5. Tore Iversen Østgård, f. p. 0. 1807, f som kår- mann smst. 1886. Skolelærer. * 1839 Anne Aagesd. Lyng, f. p. L. 1799, f som kårkone p. Østgård 1883. Ingen barn. D 2. Tomas Amundsen, f. p. Gudidng 1729. D 3. Erik Amundsen, f. p. Gudding 1733, druknet ved Melby 1759. D 4. Ingeborg Amundsd. Lunden, f. p. Gudding 1724. * 1 MAI Halvor Anderssen Borgen, Lunden, f 1765 * 2 1766 Ole Ellingsen Berg, Lunden, f 1766. * 3 1768 Johan Olsen Breding, Lunden. D 5. Sigri Amundsd., f. p. Gudidng 1731. Ole Toresen Håkesvuku, f 5. oktober 1764, 82 år ** 1712 Karen Kristensd., t 1751, 75 år. *- 1752 Beret Olsd. Leirhaugen, enke. D l.Ulrik Olsen Vuku, f. p. Håkesvuku 1715, f smst. 1779. * 1739 Kirsti Olsd., f. p. Midtholmsvald 1715, f P Vuku 1778. Dtr. av Ole Borresen Midtholmsvald. E 1. Gjertrud Ulriksd., f. p. Vuku 1736. *' 1763 Jon Olsen. *- 1773 Anders Fastesen Ulvillen.
---- 90 Bind V --- E 2. Guru Ulriksd., f. 1738 (Mor: Mali Olsd. Reppe). * 1760 Jakob Bårdsen By. F. 3. Ole Ulriksen, f. p. Vuku 1739, f 1745. E 4. Karen Ulriksd., f. p. Vuku 1741. * 1772 Jens Johannessen Prestgård. (Var først på Bredings vald, i 1801 på Josåsvald). E 5. Borre Ulriksen, f. p. Vuku 1744. (Var i 1778 ved de ge vorbne i Kjobenhavn). E 6. Ole Ulriksen Vuku, f. p. V. 1746, f smst. 1811. * 1775 Anne Jonsd. Auskin, f. c. 1750, + 1835. F l.Ulrik Olsen Vuku, f. p. V. 1780, t smst. 1864. * 1814 Ingeborg Sivertsd. Flyum. G 1. Maren Ulriksd., f. p. Vuku 1817, f P- Hellan 1897 * 1839 Ole Hanssen Slapgård, f. p. S. 1808, 1 1846. H l".Oliva Jonsd., f. 1837, f 1924. (Far: Jon Iver sen Vollan). •1861 Ole Anderssen Hellan, f. 1831, t 1925 Snekker og brobygger. Ingen barn. H 2. Gurianna Olsd., f. 1840, f l c >3l * Olaus Gundbjornsen Nordnes, skredder, f 1836, f 1891. Se Gren. H 3. Hans Olsen Vuku, f. 1842, t 1927, ugift. G 2. Sirianna Ulriksd., f. p. Vuku 1820, f smst. 1894 * 1849 Jonas Johannessen Elnes, Vuku, f. p. E 1819, t p. Kirkevuku 1894. H 1. Ingeborg Anna Jonasd. Vuku, f. 1855, f 1894 H 2. Johannes Jonassen Vuku, f. 1858, f 1923. * Oline Olsd. Sagvolden, f. 1875, f 1917. I 1. Johan Johannessen* f. 1902. 12. Ottar Johannessen, f. 1906, t 1927. 13. Sigvart Johannessen, f. 1912. G 3. Beret Marta Ulriksd., f. p. Vuku 1823, f 1877 ugift. F 2. Kirsten Olsd., f. p. Vuku 1776. * 1804 Morten Jenssen Bjorgan, enkemann. Se Bjorganætten. F 3. Lisbet Olsd., f. p. Vuku 1778. * 1803 Jon Sevaldsen Hellan, Kluken, korporal. F 4. Ingeborg Olsd., f. p. Vuku 1783. * 1811 Hans Pedersen Kjertnes, Inderøy.
---- 91 Bind V --- F 5. Beret Olsd., f. p. Vuku 1786, f 1822. * 1820 Tarald Larssen Marken, f. p. M. 1793, t smst. 1879. F 6. Karen Olsd., f. p. Vuku 1792, t som kårenke p. Elnes 1888. * 1817 Johannes Jakobsen Elnes, f. p. Åkervolden 1760, t p. Elnes 1839. Se Åkranætten. Beret Ullriksd., f. p. Håkesvuku 174»), f p. Prestgårdsvald 1835. * Ole Larssen Nedre Holmenvald, f. 1749 F l.Ulrik Olsen, f. 1786, f p. Prestgårdsvald 1841 * Marta Bardosd. G 1. Beret Ulriksd., f. 1812. * Anders Pettersen Bjorkvald. Amerika. G 2. Ola Ulriksen Prestgårdsvald (Innhaugen), f. 1819, f p. Hallemsaunet 1903. * Ane Johansd. Storvuku, f. 1823, f P- Hallemsaunet 1918. H 1. Johannes Olsen, snekker, f. 1844, t p. Ro 1901. H 2. Olaus Olsen, f. 1846, bor på Holmsveet * Berntine Sevaldsd. Ostvoldvald. I 1. Soren Olaussen. Amerika. * Karoline Nilsd. Froning. I. Bergitte Olausd., f. 1880. * Johan Johannessen Stiklestad, Holmsveet. 1918. J 5. Brit, f. 1920. J 6. Sigrid, f. 1922. J 7. Gunnar, f. 1925. H 3. Serianna Olsd., f. 1849. * Ola Gundbjornsen Rø. Se Overholmsætten. H 4. Mortinus Olsen, f. 1853, druknet 1864. H 5. Ingeborg Anna Olsd., f. 1855, f som barn. H 6. Ole Olsen, f. 1858, t. H 7. Beret Marta Olsd., f. 1860. * Ole Johannessen Hallemsaunet, f- I 1. Sofie Olsd. * Anton Pettersen Haugmark H 8. Ole Andreas Olsen, f. 1863, f som barn. H 9. Jon Olsen Haugdal, f. 1866. * Karen Oline Kristiansd., f. 1870. I 1. Odin Jonsen, f. 1889. I Amerika. 12. Aneus Jonsen, f. 1891, snekker. * Emma Sefaniasd. Bjørnmælen, f. 1891. J l.Karla Johanne, f. 1923.
---- 92 Bind V --- I 3. Emma Berntine Jonsd., f. 1896. * l Marius Berntsen Steinsmo, f. 1888, t 1920. * 2 Anders Johanson, f. i Sverige 1890. I Stjørdal. J 11.I 1 . Jon Olav, f. 1917. JT. Kuno Anselm, f. 1923. 14. Bernhard Jonsen, f. 1900. I 5. Bjarne Johannes Jonsen, f. 1903, t s. å. I 6. Bjarne Ingemar Jonsen, f. 1904. I 7. Johan Olav Jonsen, f. 1909. I 8. Severin Marius Jonsen, f. 1912. H 10. Martin Olsen, f. 1870. 1 Amerika. G 3. Marta Ulriksd., f. 1822. * Kristofer Olsen Lundskinvollan, f. 1815, t 1863 H l.Olaus Kristofersen, f. 1846. H 2. Johannes Kristofersen, f. 1847. H 3. Ingeborg Kristofersd., f. 1851, f 1903. * Martin Pettersen Lundskinvollan. 11°. Kristine Mortinusd. Ro, f. 1876. * Anton Johannessen Rø. Se Overholms- ætten. G 4. Bardo Ulriksen, f. 1832, f p. Tronesvold 1912. * Johanna Jonsd. Josås, f. 1827, t 1917. Ing. barn. Ole Ulriksen Prestgårdsvald, snekker, f. p. Håkesvuku 1751. •* 1777 Beret Johansd. Kulstad. * 2 1788 Luci Andersd. Faren nedre. F 1. Beret Olsd., f. p. Kvernmoen 1782, t P Ekrenvald 1841. * 1807 Johan Pedersen Prestgård. F2.Ulrik Olsen, f. p. Håkesvuku 1789. * 1818 Malena Monsd. Hallemsvald, enke. Ingen barn. F 3. Anders Olsen Prestgårdsvald, f. i Ulvilla 1793, f 1872. * 1820 Ingeborg Eriksd., f. 1794, dtr. av Erik Pedersen Årstadvald. G 1. Beret Andersd., f. p. Vuku 1821, t p. Holmli 1884. * 1949 Johannes Olsen Holmli mellem, f. i Henning 1824. H l.Gundbjorg Johannessen, f. 1851. H 2. Ole Johannessen, f. 1854. H 3. Jon Johannessen, f. 1858. H 4. Marenanna Johannesd., f. 1861. G 2. Olaus Anderssen Korssvegjerdet under Monnes ostre, f. p. Prestgårdsvald 1823, f 1890. *' 1853
---- 93 Bind V --- •■ 1857 Malena Andersd. Monnes, f. p. M. 1834, dtr. av Anders Nilssen Monnes og h. Ingeborg Olsd. H 1. Lars Olaussen, f. c. 1854. H 2. Annæus Olaussen, f. 1864. H 3. Marta Olausd., f. c. 1858. H 4. Ingeborg Anna Olausd., f. 1860. H 5. Ingeranna Olausd., f. 1860. F 4. Beret Olsd., f. i Ulvilla 1706. * 1825 Martinus Embretsen Sundby, f. c. 1707. F 5. Ole Olsen Gjeilstuen, f. p. Prestgårdsvald 1800, t 1878. * 1820 Randi Jonsd. Grundan, f. p. Kolstadvald 1803, t 1878. Gl.Lisbet Olsd., f. p. Grundan 1820. Flyttet til Flakstad i Lofoten 1873. * 1863. G 2. Ingeborg Olsd., f. p. Grundan 1832, f 1858. G 3. Anne Olsd., f. p. Grundan 1832. Tvilling med G 2. G 4. Ola va Olsd., f. p. Grundan 1835, ugift. G 5. Marta Olsd., f. 1840, ugift. G 6. Liva Olsd., f. c. 1842. E 0. Ingeborg Ulriksd., f. p. Håkssvuku 1754. * 1777 Svend Johansen Kulstad. E 10. Kirsten Ulriksd., f. p. Håkesvuku 1754. D 2. Gjertrud Olsd., f. og f P- Håkesvuku 1717. D 3. Beret Olsd., f. p. Vuku 1710. * 1740 Kristofer Larssen Oppem, Jøsås. Siurd Toresen Prestgård. ** 1715 Marit Larsd. Østnes, f P- Prestgård 1756, 74 år. *- 1757 Gunhild Gundbjørnsd. Dl. Lars Siurdsen, korporal, f. p. Prestgård 1718. * 1740 Kirsten Jensd. Skrove. D 2. Tore Sivertsen Prestgård, f. p. P. 1726, f smst. 1804. Medhjelper. * 1740 Maren Toresd., f. p. Hellan 1723, f p. Prestgård 1807. E 1. Marit Toresd., f. c. 1750. * 1774 Mikkel Toresen Holmen nedre. Se Nerholmsætten. E 2. .Maren Toresd., f. p. Prestgård 1752, f P- Auskin 1844. * 1787 Jon Jonsen Auskin, f. p. A. 1754, t smst. 1825. Se Auskinætten.
---- 94 Bind V --- E 3. Gjertrud Toresd., f. p. P. 1754. E 4. Jon Toresen Prestgård, f. p. P. 1756. * 1790 Gunhild Toresd. Heimen nedre, f. p. H. 1756, f som kårkone p. Prestgård 1845, dtr. av Tore Mikkelsen H. F l.Tore Jonsen, f. p. Prestgård 1792. F 2. Maren Jonsd., f. p. Prestgård 1796, f smst. 1886. * Mikkel Jonsen Storvuku, Prestgård, f. p. Storvuku 1790, f p. Prestgård 1865. Se Fårenætten. F 3. Mali Jonsd. Prestgård, f. p. P. 1798. * 1818 Anders Jonsen Holmli, f. p. H. 1791. Gl. Marit Andersd., f. p. Holmli 1819, f 1908 G 2. Jon Anderssen, f. p. Holmli 1820. G 3. Gunhild Andersd., f. p. Holmli 1822, f 1906. G 4. Johannes Anderssen, f. p. Holmli 1824, f 1885. * 1857 Anne Ågesd., f. 1833, dtr. av Åge Jonsen Indalen og h. Karen Andersd. Hun *- 1890. H 1. Mette Johannesd., f. 1857. * Kristian Voll, Sverige. H 2. Karen Anna Johannesd., f. 1860. H 3. Maren Anna Johannesd., f. 1863 * Johannes Mikalsen Bergstuen, f. 1856. I 1. Jeremias Johannessen, f. 1886. * Maren Anna Jonsd. Stormoen, f. 1880. H 4. Marta Johannesd., f. 1865. * Jon Jonsen Stormoen, f. 1861. I 1. Johan Severin Jonsen, f. 1885. I 2. Johannes Jonsen, f. 1887. I 3. Maren Anna Jonsd., f. 1889. * Jeremias Johannessen. Se H 3, 11. 14. Annæus Jonsen, f. 1891. I 5. Ole Jonsen, i 1893. I 6. Jon Marius Jonsen, f. 1896. I 7. Anton Jonsen, f. 1897. 18. Johan Jonsen, f. 1899. I 9. Marius Jonsen, f. 1902. * Helga Severinsd. Seines, f. 1898. I 10. Ingeborg Kirstine Jonsd., f. 1904. * Kåre Kristofersen Vestgård Sul, f. 1900. J 1. Asbjorg, f. 1923. J 2. Marius, f. 1928. 111. Elling" Ragnvald Jonsen, f. 1908. I 12. Ingemar Jonsen, f. 1911. H 5. Johan Johannessen Steine sondre, f. 1869. * Lovise Pedersd. Balgård.
---- 95 Bind V --- H 6. Julie Johannesd., f. 1871. * Jon Pedersen Nes, Ramstad, f. 1870. I 1. Jeremias Jonsen R., f. 1801. I Kanada. * Otelie Buran. J 1. Algot. J 2 Leiv. J 3. Torbjorg. J 4. Knut. 12. Ole Jonsen R., f. 1000. På Inderøy. * Kirsten Oxål. J 1. Ivar. J 2. Jon. 13. Jenny Jonsd., f. 1002. * Matæus Storhaug. I 4. Knut Jonsen R., f. 1004, bilfører, Vuku. * Petra Pedersd. Moe. 15. Harald Jonsen R., f. 1006. I Kanada. 16. Solveig Jonsd., f. 1012. H 7. Jon Johannessen Karlgård, f. 1874. * Maria Olausd. Karlgård, f. 1875, t 1015. I 1. Ivar Jonsen, f. 1808. 12. Olav Jonsen, f. 1800. 13. Dordi Jonsd., f. 1000. I 4. Aslaug Jonsd., f. 1003, f 1928. I 5. Kåre Jonsen, f. 1006. I 6. Arne Jonsen, f. 1010. I 7. Sigmund Jonsen, f. 1013. G 5. Marta Andersd., f. p. Holmli 1826. * 1865 Sivert Lorentsen Holmlimo, f. 1834, f 1914. G 6. Maren Andersd., f. 1826, t 1831. Tvilling med G 5. G 7. Anders Anderssen, f. p. Holmli 1830. G 8. Olaus Anderssen, f. p. Holmli 1833. * 1855 Beret Marta Olsd. Storvuku, f. p. Hellanvald 1829 Dtr. av Ole Svendsen Hellanvald og h. Marit Simonsd. GO. Elias Anderssen Prestgård, f. 1835, f 1926, ugift. G 10. Sirianna Andersd., f. p. Holmli 1830, f 1927. * 1863 Rasmus Barosen Brændmo, f. p. Garnes 1830, f 1898 H 1. Kirstine Rasmusd. Brændmo, f. 1864, f 1926, ugift. H 2. Maria Rasmusd., f. 1866. * Jon Olaussen Karlgård, f. 1869. I Amerika. H 3. Anders Rasmussen Brændmo, f. 1867. I I°. Jon Marius Anderssen, f. 1000. H 4. Karen Birgitte Rasmusd., f. 1870, f 1924. * Jeremias Ågesen Skavhaugg, f. 1865. Se Stor-Ingvald-ætten. H 5. Jon Rasmussen Brændmo, f. 1880. * Ragnhild Martinuesd., f. 1874. I 1. Rasmus Jonsen Brændmo, f. 1008.
---- 96 Bind V --- E 5. Sivert Toresen, f. p. Prestgård 1752. E 6. Sivert Toresen Flyum, f. p. Prestgård 1758, f p. Flyum 1837. * 1788 Siri Jonsd. Auskin. F I°. Lars Sivertsen Falstad, f. p. Holmli vestre 1784, f P- Falstad i Ekne 1866. (Mor: Marta Olsd. Minsås, f. p. M. 1761, f p. Falstad 1830. Se Leinsætten). Lars forpaktet Gevik i Ekne 1813—10, derefter Bjorgum 1819—24, så Fostad i Skogn 1824—29, kjopte i 1829 By ovre i Skogn og bygget den nuværende hovedbygning der i 1830, kjopte i 1832 Falstad ovre av sin "stedfar Kristen Torgersen og bygget hovedbygningen der i 1834. (Gevik: Slektsbeskrivelse — Falstadslekten). * Anna Johannesd. Holthe, Skogn, f. 1787, f 1855. G 1. Sivert Larssen Falstad. Kjopte Svenesset på Hittra. * Margrete Bodtker, dtr. av sogneprest 8., Inderoy. H 1. Lorents Sivertsen Falstad. * I 1. Lars. 12. Margrete. 13. Beret 14. Sivert 15. Emil. 16. Leonhard. 17. Lovise. 18. An tonette. H 2. Henrik Sivertsen Falstad I 1. Sivert. 12. Marie. I 3. Martin. 14. Tomas I 5. Ole. I 6. Albert. I 7. Johannes. H 3. Anne Marta Sivertsd. Falstad. * 1 skredder Wideroe, Trondhjem. *- skredder Eriksen. I 11.I 1 . Lina, * kjomann Kvale, Oslo. I 2 1 . Johan Wideroe, lensmann i Skånevik. * Ingeborg Okstad. J 1. Johannes Mejdell Wideroe, f. i Namsos 1889. * 1914 Inga Malene Næs, f. 1889. K 1. Ingebjorg W., f. i Skånevik 1917. K 2. Asbjørn W., f. i Skånevik 1918. K 3. Gerd W., f. i Skånevik 1919. K 4. Reidun W., f. i Sem, Jarlsberg, 1926. K 5. Inger Johanne W., f. i Sem 1927. J 2. Paul Andreas Wideroe, f. 1891. * 1920 Kristine Millie, f. 1896. * 1918 Knut Anderssen Kallset, f 1888, lærer.
---- 97 Bind V --- K 1. Aud K., f. 1919. K 2. Ingegjerd K., f. 1920. J 4. Terese Lovise Sofie Wideroe, f. 1896. * 1916 Sigfred Simonsen, f. 1895, gårdbruker. K 1. Svanaug S., f. 1917. K 2. Ivar S., f. 1919. K 3. Johan Widerøe S., f. 1919. K 4. Ingeborg S., f. 1920. K 5. Øivind Sigmund S., f. 1922. K 6. Sverre S., f. 1924. K 7. Marta Terese S., f. 1926. K 1. Per H., f. 1927. I 3-. Olida Eriksen, utvandret. I 4 2 . Sverre Eriksen, f. 1871, t 1894 som teologisk student. H 4. Anna Sivertsd. * Even Anderssen, Trondhjem. Kjopte Barman på Hittra, t i T.hjem. 10 barn — de fleste i Amerika. I. Peder Anderssen, fattigforstander i T.hjem. * Berta Hårberg. J 1. Bjarne. H 5. Abraham Sivertsen. H 6. Maren Sivertsd., bodde en tid i Bergen, f i T.hjem * Johansen, f i Bergen. H 7. Lisabet Sivertsd. Johannes Larssen Falstad, Kjonstad, f. 1811, t 1867. Kjøpte sammen med broren, Peder Olaus, By sondre i Ekne, siden Kjønstad. * x 1843 Elen Jonsd. Daling, f. 1814, f 1844. * 2 1847 Lava Pedersd. Kjønstad. H P.Anne Johannesd., f. 1843. * 1864 Karl Kristensen Vesche, Kleivan øvre. 11. Erik Karlsen, f. 1866. Gårdsbestyrer på Ranheim, flyttet til Trondhjem. * 1896 Birgitte Olausd. Veie, Skogn, f. 1859, f 1912. 3 barn. 12. Kristine Karlsd., f. 1869. * 1905 E. Alver fra Bergen, f. 1865. Hadde ullspin neri på Byåsen, siden på Fandrem i Orkedalen og til slutt i Stjørdalen. J 1. Karl Edvard A., f. 1906. J 2. Ludvig A., f. 1907. J 3. Sigurd A., f. 1908. J 4. Edvard A., f. 1910. J 5. Asbjorg A., f. 1911. 13. Gustav Anker Karlsen Vesche, f. 1875. Banevokter, Otta. *>■ 1901 Marie Ellevsen, f. 1869. * 2 1908 Kri- Stine Dahl.
---- 98 Bind V --- J I. 1 Astrid, f. 1901, f 1905. J 2. Eldrid, f. 1910. J 3 Kari, f. 1911 J 4. Arne, f. 1913. Kristen Larssen Falstad, Falstadberget, f. 1812, f 1899. * 1854 Pauline Arntsd. Wang-Vestrum, f. 1820, t 1896. H 1. Lorents Kristensen, f. 1854, ugift. H 2. Arnt Kristensen, f. 1856, f 1877. H 3. Kristine Kristensd., f. 1858. * 1890 Johan Danielsen Sandberg, Skogn, f. 1838, + 1916 I 1. Dagny Johansd., f. 1891. * 1912 Johan Eggen, f. 1886. J 1. Kjelrun, f. 1912. J 2. A4arit, f. 1914. J 3. Johan nes, f. 1916. J 4. Dagrun, f. 1918. J 5. Hildur, f. 1920. J 6. Ingrid, f. 1922. J 7. Helge, f. 1924. JB. Asbjorg, f. 1926. I 2. Pauline Marie Johansd. Sandberg, f. 1895. H 4. Paul Kristensen, f. 1860, * utvandret til Amerika. H 5. Ole Kristensen, f. 1862, utvandret. Kristian Klein Larssen Falstad, Gevik, f. 1814; + 1894. * 1844 Guruanna Peder-Olausd. Holthe, f. 1826, + 1899. H 1. Anne Lovise Kristiansd. Gevik, f. 1845, t 1905. * 1866 Ole Anderssen Gustad, f 1900. De utvandret i 1869 til Amerika. I 1. Mette Albine Gustad, f. 1866. * 1891 Bernhard Loe, f. 1869, f 1918. J 1. Leonhard Oskar Loe, f. 1891. * 1916 Birgitte Elise Gustad, f. 1896. J 2. Johan Herman L., f. 1893. J 3. Elise Otilie L., f. 1895. J 4. Loyd Peder L., f. 1899. J 5. Bergnise Amanda L., f. 1901. J 6. Karl Adolf L., f. 1905. J 7. Laurfard Hilmar L., f. 1907. J 8. Lovise Charlotte L., f. 1909. 12. Kristian Albert Olsen Gustad, f. 1870. * 1897 Klara Matilde Pedersen, f. 1867. J 1. Matilde Lovise Gustad, f. 1908. 13. Laura Oline Olsd. Gustad, f. 1872, f 1898. I 4. Peder Marius Olsen Gustad, f. og f 1874. 15. Peder Olsen Gustad, f. 1875, f 1898. 16. Johan Severin Olsen Gustad, f. 1878, f 1906. 17. August Marius Olsen Gustad, f. 1879, + 1900. I 8. Albert Oluf Olsen Gustad, f. og f 1881. I 9. Polla Oline Olsd. Gustad, f. og f 1882. I 10. Polla Oline Olsd. Gustad, f. 1884. * 1903 Ole Gustav Olsen, f. 1880.
---- 99 Bind V --- J 1. Herman Olando, f. og t 1906. J 2. Anna, f. 1911. J 3. Palmer, f. 1916. J 4. Harald James, f. 1017. H 2 H 3 Petra Amalie Kristiansd. Gevik, f. 1848, f 1904. * Olaus Jonsen Rendum, f. 1830, f 1924. Ingen barn. Marta Andrea Kristiansd. Gevik, f. 1852. * 1881 Peder Grav, Ytteroy, f. 1849. I 1. Rasmus Pedersen Grav, f. 1882. * 1923 Oline Nilsd. Skjæret, Leksviken. J 1. Olav, f. 1920. J 2. Marie, f. 1922. J 3. Nils, f. 1025. J 4. Petra, f. 1926. 12. Kristian Pedersen Grav, f. 1884. * 1914 Magdalene Novik, Aune, Strinda. J 1. Ola, f. 1914. J 2 Marie, f. 1916. I 3. Olav Pedersen Grav, f. 1886, t 1912. 14. Trygve Pedersen Grav, f. 1888. I 5. Guruanna Pedersd. Grav, f. 1894. J 1. Gunvor Haraldsd., f. 1927. H 4 Mette Kristine Kristiansd. Gevik, f. 1855. * 1884 Peder Pe dersen Rokne, Levanger landsogn, f. 1853. 14. Beret Marta Pedersd. Rokne, f. 1884. * 1914 Oskar Karl Olsen. J 1. Karl Maril, f. 1916. J 2. Anald Filip, f. 1918. I 2. Guruanna Pedersd. Rokne, f. 1886. * 1914 Martin Solem, f. 1887. J 1. Hilmar Edvard, f. 1915. I 3. Kristian Klein Rokne, f. og f 1888. 14. Kristine Pauline Rokne, f. 1889, f 1891. 15. Peder Pedersen Rokne, f. 1891. I 6. Marianne Pauline Pedersd. Rokne, f. 1893. * 1917 Alfred Solem, f. 1893. 17. Kristian Klein Pedersen Rokne, f. 1895. 18. Ole Pedersen Rokne, f. 1897. 19. Anna Kristine Pedersd. Rokne, f. 1899, f 1900. Anna Kristine Kristiansd. Gevik, f. 1860. * 1889 Angell Marius Larssen Daling, f. 1861. H 5 I 1. Lars Angelsen Daling, f. 1890. *1918 Hanna Pedersd. Norem, Smulan, parbu, f. 1893. Jl. Peter, f. 1919. J 2. Anna, f. 1921. J 3. Magne, f. 1924 12. Gudrun Angelsd. Daling, f. 1894. 13. Aslaug Angelsd. Daling, f. 1896, t 1916. 14. Kristian Angelsen Daling, f. 1896. * Anne Årvåg, Aune. J 1. Angel, f. 1928. 15. Arne Angelsen Daling, f. 1903.
---- 100 Bind V --- H 6. Peder Ludvig Kristiansen Gevik, f. 1868. ** 1892 Anne Lovise Daling, f. 1849, t l c >23. *' 1924 Anne Eline Toniusd. Østerås, Sparbu, f. 1893. I 1. Kristian Tonius, f. 1926. Peder Olaus Larssen Falstad, Ringstad, f. 1816. * Marta Sorensd. Gotås. H 1. Laurits Peder-Olaussen Ringstad, f. 1843. H 2. Gjertine Peder-Olausd. Ringstad, f. 1844, f 1921. * 1863 Jon Eriksen Skjerstad, f. 1834, t 1927. I 1. Erik Jonsen Ringstad, f. 1863. * 1892 Kirstine Hal- vorsd. Neisjo, f. 1865. J 1. Reidar Eriksen Ringstad, f. 1892. J 2. Jon Erik sen R., f. 1894. * 1920 Jenny Amalie Aunås, f. 1901. 1 barn. J 3. Helge R., f. 1896. J 4. Sylvia R., f. 1898. J 5. Rikard R., f. 1000. J 6. Einar R., f. 1902. J 7. Arne R., f. 1907. I 2. Kirsten Jonsd. Ringstad, f. 1867. * 1895 Peder Olsen Sannan, f. 1871. J 1. Ole Pedersen Sannan, f. 1896. * 1920 Kristine Reitan, f. 1897. J 2. Pauline S., f. 1898. J 3. Emma S., f. 1905. I 3. Peder Olaus Jonsen Ringstad, f. 1870. Kjopte Gryte, Skogn. * 1910 Mette Pedersd. Nonstad, f. 1886. J 1. Per R., f. 1910. J 2. Jon R., f. 1913. J 3. Gunelie R., f. 1915. J 4. Odd R. J 5. Melvin R. 14. Marta Jonsd. Ringstad, f. 1872. * Sakarias Sete. Utvandret. 15. Gusta Jonsd. Ringstad, f. 1876. * 1907 Peder Eli sæussen Lynmo, f. 1868. J 1. Erling L., f. 1908. 1 2. Gunbjorn L., f. 1910. 16. Emma Jonsd. Ringstad, f. 1878, f 1908. 17. Kaja Jonsd. Ringstad, f. 1881. * 1907 Bernt Faren, f. 1875. J 1. Olaug Berntsd. F., f. 1907. 18. Jon Jonsen Ringstad, f. 1883, utvandret. 19. Maren Jonsd. Ringstad, f. 1886, utvandret. H 3. Johan Peder-Olaussen Ringstad, utvandret. H 4. Margrete P"eder-Olausd. Ringstad, utvandret. H 5. Peder Ringstad, f. 1864, f 1891, utvandret. Guruanna Larsd. Falstad, f. 1819, f 1864. * 1848 Ole Nils sen Selbo, f 1881. H l.Nikoline Olsd. Selbo, f. 1848. * E. Skonnort, f. 1845. I 1. Olga S., f. 1877. 12. Oluf Norman S., f. 1879. * Lovise. 2 barn.
---- 101 Bind V --- H 2. Anna Lovise Olsd. Selbo, f. 1850. * Peder Olsen, f. 1840. 11. Olga 0., f. 1870. * Anderssen. 12. Anna 0., f. 1881, * J. Moe. I 3. Nora 0., f. 1882. I 4. Norman 0., f. 1883. I 5. Odin Albert 0., f. 1885. 16. Ludvig 0., f. 1887. H 3. Karl Johan Olsen Selbo, f. 1852, var i Amerika 1873— 1904, kjopet tilslutt Lundsaunet, Rora. * 1007 Marie Bonsaksd. Valum, f. 1877. I 1. Guruanna S., f. 1008. 12. Bjarne S., f. 1000. 13. Ingeborg S., f. 1017. H 4. Marta Olsd. Selbo, f. 1854. * Martin Skonnort, f. 1856. 11. Oluf Martinsen Skonnort, f. 1883, * Birgitte. 12. Georg S., f. 1885, f l ( >08. 13. Rikard S., f. 1887. 14. Artur S., f. 1890. H 5. Lars Olsen Selbo, f. 1855, i Amerika 1881 — 1003, kjøpte så Valum, siden et hjem ved Holsanden. * 1886 Eline Pedersd. Holan. H 6. Oluf Angel Olsen Selbo, f. 1859, f 1860. H 7. Oluf Olsen Selbo, f. 1861. * Laura Nordgard. Utvandret. H 8. Jon Olsen Selbo, f. 1864, * og har 3 barn. Mortinus Larssen Falstad, f. 1817, f 1818. Marta Andrea Larsd. Falstad, f. 1821, f 1851. * 1848 Johan Jonsen Daling, f. 1820. H 1. Anna Lovise Johansd. Daling, f. 1849, t 1923. * 1892 Peder Ludvig Kristensen Gevik. (Se ovenfor). H 2 Elen Jonetta Johansd. Daling, f. 1849. * 1878 Mortinus Henriksen Furunes, f. 1844. I 1. Henrik Mortinussen Furunes, f. 1878, t 1881. 12. Johan Mortinussen Furunes, f. 1879. * 1910 Ragna Jensd. Markhus, f. 1886, f 1921 J 1. Eldrid, f. 1911. J 2. Jens, f. 1914. I 3. Lorents Mortinussen Furunes, f. 1881. * 1905 Anne Bjørgum fra Hegra, f. 1877. J 1. Elbjørg F., f. 1905. J 2. Elfrida F., f. 1907. J 3. Magnus F., f. 1909. J 4. Olav F., f. 1909. J 5. Kåre F., f. 1912. J 6. Leiv Arkjel F., f. 1914. J 7. Arna Lekny F., f. 1917. 14. Henrik Mortinussen Furunes, f. 1883. 15. Jakob Mortinussen Furunes, f 1885. 16. Marta Mortinusd. Furunes, f. 1887. I 7. Marianne Mortinusd. Furunes, f. 1889. 18. Olga Mortinusd. Furunes, f. 1891, f 1892. 7
---- 102 Bind V --- H 3. Marta Jonsd. Daling, f. 1851, f 1919. * 1878 Fredrik Nilssen Skjerve, f. 1827, t 1916. I 1. Mikas Fredriksen Skjerve, f. 1879. * 1904 Julie Olsd. Schiefloe, Sem i Sparbu, f. 1879. Jl. Fridtjov S., f. 1904. J 2. Aslaug S., f. 1906. J 3. Olav S, f. 1909. J 4. Bergljot S, f. 1911. J 5. Ingeborg S., f. 1913. J 6. Dagny S., f. 1915. J 7. Målfrid S., f. 1917. J 8. Anna S, f. 1919. I 2. Johan Fredriksen Skjerve, f. 1881. Kjøpte Gjeitsetet i Frol. * Anna Eline Johansd. Svendgård, f. 1883. J 1. Marta, f. 1912. J 2. Fredrik, f. 1913. J 3. Han sine, f. 1914. J 4. Johan, f. 1916. J 5. Borghild, f. 1917. J 6. Elfrida Johanne, f. 1919. J 7. Tormod, f. 1920. J 8. Ottar, f. 1921. J 9. Odvar, f. 1923. 13. Kirsten Fredriksd. Skjerve, f. 1883. * 1910 Odin Johansen Svendgård, f. 1885. J 1. Helga, f. 1913. J 2. Johan, f. 1915. J 3. Fredrik, f. 1917 J 4. Marta, f. 1921. J 5. Olav, f. 1924. 14. Peter Fredriksen Skjerve, f. 1884. Kjøpte Nordgard, Sparbu. * 1909 Ingebjorg Olava Toniusd. Osterås, Sparbu, f. 1885. J 1. Magda S., f. 1910. J 2. Bergljot Teodora S., f. 1911. J 3. Peter Fredrik S., f. 1913. J 4. Torleiv S., f. 1915. J 5. Ingeborg S., f. 1917. J 6. Ingrid S., f. 1920. J 7. Paul S., f. 1920. 15. Ole Fredriksen Skjerve, Rognan i Sparbu, f. 1886. * 1913 Gyda Olsd. Rognan, f. 1889. J 1. Anna Marie S., 1 1914. J 2. Petra Oline S., f. 1916. J 3. Grete Matilde S., f. 1917. 16. Borghild Fredriksd. Skjerve, f. 1892. * 1920 Tor berg Tonussen Osterås, Sparbu, f. 1890. J 1. Torstein 0., f. 1921. J 2. Berntine 0., f. 1923. J 3. Fredrik 0., f. 1925. Maren Sicilie Larsd. Falstad, f. 1823, f 1886. *' 1845 Ole Nilssen Vestrum, f. 1812, f 1862. *-' Paul Andreas Peder- Olaussen Holthe. Se Leinsætten. H 1. Arnt Olsen Vestrum, f. 1846. * i Amerika. I 1. Tine Oline V., f. 1872. I 2. Olive Marie V., f. 1875. 13. Adolf Kristian V., f. 1881. 14. Paul Andreas V., f. 1884. I 5. Arnt V., f. 1887. H 2. Lorents Angel Olsen Vestrum, f. 1849, f I Q I7. Kjøpte V. i 1890. * Oleanna Marie Øvresd. Vestrum, f. 1864, f 1926. Ingen barn.
---- 103 Bind V --- H 3. Maria Andrea Olsd. Vestrum, f. 1852. * 1871 Peder Olsen Sandstad, Ytteroy, f. 1841. I 1. Henrik Pedersen Sandstad, f. 1872. 12. Ole Pedersen Sandstad, f. 1873. Kjøpte Vestrum i 1920 efter sin onkel Angel. 13. Inga Pedersd. Sandstad, f. 1876. 14. Oline Pedersd. Sandstad, f. 1877. * 1003 postmester Guttormsen, Verdal. J 1. Solveig G., f. 1916. 15. Marie Pauline Pedersd. Sandstad, f. 1870. * 1903 Oskar Store. J 1. Erling S., f. 1904. J 2. Sverre S., f. 1007. J 3. Einar S, f. 1909. J 4. Ragna S, f. 1911. J 5. Olav S, f. 1915. J 6. Marta S, f. 1917. J 7. Peder S., f. 1919. 16. Signe Pedersd. Sandstad, f. 1881, f 1882. 17. Maren Pedersd. Sandstad, f. 1886 * 1914 Johannes Sundnes, f. 1886. J 1. Valborg, 1.1915. J 2. Rakel, f. 1917. J 3. Marta f 1919. J 4. Synnøve, f. 1926. 18. Signe Pedersd. Sandstad, f. 1883. I 9. Einar Pedersen Sandstad, f. 1888. * 1916 Ragnhild Noth Trondhjem, f. 1892. I 10. Dagny Pedersd. Sandstad, f. 1889. * 1910 Hans Gustav Støre. J 1. Ragnhild, f. 1911. J 2. Harald, f. 1912. J 3. Bjarne f. 1916. I 11. Alf Pedersen Sandstad, f. 1890. * Kristine Mælan J 1. Alvhild. J 2. Bjørg. J 3. Per. J 4. Jarle. I 12 Sara Pedersd. Sandstad, f. 1892. I 13. Petra Pedersd. Sandstad, f. 1894, f 1911. I H.Ragna Pedersd. Sandstad, f. 1896 H 4. Olive Olsd. Vestrum, f. 1858. * 1884 Erik Annaniassen Bjørgum, f. 1857. 11. Alf Eriksen Bjørgum, f. 1885. * 1910 Alette Sørensen f. 1880. J 1. Erling, f. 1912. I 2. Olav Eriksen Bjørgum, f. 1888, f 1916. 13. Margit Eriksd. Bjorgum, f. 1891. * IQI4 Ludvig Stokke, f. 1890. J 1. Astrid, f. 1914. J 2. Elbjørg, f. 1917 14. Borghild Eriksd. Bjørgum, f. 1894.
---- 104 Bind V --- J 1. Erik, f. 1926. H 5. Anders Severin Olsen Vestrum, f. 1856. Kjøpte Stavlo i Skogn 1883. H 6. Laura Marie Olsd. Vestrum, f. 1860. * Bernhard Bonsak- sen Gotås, f. 1861. I 1. Karen Bernhardsd. Gotås, f. 1885. * Mortinus Stef- fensen Lynum. J 1. Steffen Mortinussen L. 12. Botolf Bernhardsen Gotås, f. 1887. I 3. Magdalene Bernhardsd. Gotås, f. 1889. 14. Astrid Bernhardsd. Gotås, f. 1891. * 1912 Gunnar Jonsen Rangul, f. 1881. J 1. Asbjørg R., f. 1915. J 2. Gunnar R., f. 1919. I 5. Trygve Bernhardsen Gotås, f. 1883. 16. Hildur Bernhardsd. Gotås, f. 1896. 17. Laura Bernhardsd. Gotås, f. 1899. H7 2 . Anna Pauline Paulsd. Holthe, f. 1864, f 1926. * 1888 Angel Marius Johansen Gustad, f. 1861. 11. Anne Marta Angelsd. Gustad, f. 1889, f 1922. * 1918 Oluf Kjølen, i. 1890. 12. Johan Angelsen Gustad, f. 1891, t 1892. I 3 Maren Sicilie Angelsd. Gustad, f. 1894. 14. Pauline Angelsd. Gustad, f. 1896, t 1923. I 5. Johan Angelsen Gustad, f. 1897. I 6. Arne Angelsen Gustad, f. 1899, t ung. 17 Laura Angelsd. Gustad, f. 1902. H8 2 . Ole Andreas Paulsen Holthe, f. 1866, t 1915. ' 1900 Olava Mortensd. Lynum, f. 1868. I 1. Magnhild H., f. 1901, f 1917. 12. Olav H., f. 1906. 10. Laurits Larssen Falstad, f. og f 1824. ll.Lorentse Larsd. Falstad, f. 1826, t 1909. * Øvre Nilssen Vestrum, f. 1815, t 1896. H 1. Anna Øvresd. Vestrum, f. 1852, t 1899. H 2. Karen Øvresd. Vestrum, f. 1852, f 1899. H 3. Marta Øvresd. Vestrum, f. 1856. * 1878 Ottar Pedersen Dalen, f. 1856. I 1 Maren D., f. 1878. 12. Øvre D, f. 1880, t 1881. 13 Lorentse D, f. 1882. 14. Nils D-, f. 1885, f 1909. 15. Olga D, f. 1886. 16. Nora D., f. 1888, f 1890. 17. Norman D-, f. 1891. H 4 Oleanna Marie Øvresd. Vestrum, f. 1864, f 1926. (Se Angel Vestrum).
---- 105 Bind V --- G 12. Erik Larssen Falstad, f. 1828. * Karoline Haugan. H 1. Andreanna Eriksd. Falstad. * Magnus Markhus. 8 barn. Gl 3. Baroline Larsd. Falstad, f. 1834, t 1918. Marit Sivertsd., f. p. Prestgård 1790, f P- Volden 1819. * 1817 Kristen Sevaldsen Volden, senere Lein, f. 1789. Se Leinsætten. F 4 F 5 Maren Sivertsd., f. p. Flyum 1792, f 1816. Tore Sivertsen Flyum, f. p. F. 1797, f smst. 1884. * 1821 Gunhild Gundbjørnsd. Holmli, f. p. H. 1797, f 1890. G 1. Marta Toresd. f. p. Flyum 1821, f 1851. G 2. Sivert Toresen Flyum, f. p. F. 1824, f 1919. * 1863 Marta Iversd. Haugan, f. 1832, f 1908. H 1. Jon Martin Sivertsen Flyum, f. p. F. 1863, f P- Midtgrundan 1890. * Johanna Margrete Ellingsd. Skrove, Midtgrundan, f. 1855. I 1. Maren Martinsd., f. 1888. * Jon Torrissen Berg, Kluken, f. 1885. Jl. Magne, f. 1915. J 2. Kåre, f. 1917. J 3. Einar, f. 1920. J 4. Ivar, f. 1924 H 2. Torvald Sivertsen Flyum, f. 1866. H 3. Gustav Sivertsen Flyum, f. 1868. H 4. Marta Sivertsd., f. 1871, f 1913. * Korporal, vei vokter Karl Iver Olsen Flyum, f. 1870.. I 1. Inga Margrete Karlsd., f. 1896. * Albert Mar- tinsen Skavhaug, f. 1892. J 1. Morten Arnold, f. 1916. J 2. Kolbjørn, f. 1918. J 3. Matæus, f. 1920. J 4. Marta, f. 1922. 12. Marta Sofie Karlsd., f. 1897. * Paul Eriksen Gren, f. 1891. Se Gren. 13. Ella Johanna Karlsd., f. 1899. * Einar Kristo fersen Indal, Stornes, f. 1895. Se Stor Ingvalds ætten, Årstad. 14. Ole Marius Karlsen Flyum, f. 1901, f 1930. 15. Sigrid Karlsd., f. 1908. H 5. Maren Sofie Sivertsd., f. 1873, f 1907. * Gustav Sevaldsen Haga, Kluken, f. 1874. I 1. Sigvald Gustavsen, f. 1897. 12. Signe Gustavd., f. 1898. * Ingvald Håkonsen Flyum, Prestenget, f. 1899.
---- 106 Bind V --- J 1. Sofie, f. 1925. J 2. Håkon, f. 1927. I 3. Marta Gustavsd., f. 1900 I 4. Sigrid Gustavsd., f. og f 1902. I 5. Sigmund Gustavsen, f. 1904. I 5. Jon Martin Gustavsen, f. 1905. Gundbjorn Toresen Flyum, Hell, f. p. F. 1828, f 1904. * Enke Anne Marta Hell, f. Lånke, f. 1838. H 1. Arnolda Gundbjornsd. Flyum, f. 1879. * Ole Johansen Weiset, f. 1876. I 1. Gundbjorn W., f. 1902. 12. Johan W., f. 1904. 13. Ragnar W., f. 1905. 14. Torleiv W., f. 1807. 15. Arvid W., f. 1909. I 6. Margit W., f. 1911. I 7. Aslaug W., f. 1913. 18. Gunnar W., f. 1915. 19. Sigurd W., f. 1918. I 10. Torbjørn W., f. 1922. Mikal Toresen Flyum, kjøpmann i Kristiansund, f. p. F. 1832. Han gikk i 23-års alderen inn i garden i Stockholm og kom efter endt gardisttjeneste til Trondhjem, hvor han var som handelsbetjent til 1866, da han flyttet til Kristianssund og etablerte egen forretning, vesentlig i trelast og «Indherreds varer». Han har vært meget benyttet i det politiske og kom munale liv i Kristianssund, var valgmann i 3 perioder, med lem av skolestyret i 30 år, kommunerepresentant i henved 18 år. Han trakk sig tilbake fra forretningen omkring 1900. * 1866 Anna Elisabet Moe, f. 1839, dtr. av Einar Tomassen Moe og h. Beret Andersd. H l.Gustava Birgitte Mikalsd. Flyum, f. 1866. * Peder Jon sen Glærum, f. 1855. 11. Jon G., f. 1892. 12. Asbjørg Alvhild G., f. 1893. 13. Anne Maria G., f. 1895. 14. Borghild G., f. 1896, t 1905. 15. Arvid Ingemar G., f. 1897. 16. Ottar G., f. 1899. I 7. Sigrid Torborg G., f. 1900. I 8. Leiv Tengel G., f. 1902. 19. Bjarne G., f. 1909. H 2. Tora Emilie Mikalsd. Flyum, f. 1869. * Posteksped. Inge- brigt Rolf Henning Mikkelsen, f. 1874. I 1. Bjørg Seselie M., f. 1898. I 2. Kåre Henning M., f. 1901. 13. Astrid M., f. 1904. 14. Sigurd M., f. 1906. I 5. Elsa M., f. og f 1909. H 3. Mikal Aksel Moe Flyum, f. 1873. I Amerika. H 4. Gundbjørn Gudding Flyum, f. 1876. * Ingeborg Jordal. I 1. Anna Margrete F., f. 1909. 12. Ole Anton F., f. 1910. H 5. Bergljot Mikalsd. Flyum, f. 1880. * Skipper Johan Ting vold.
---- 107 Bind V --- G 5. Jon Toresen Flyum, Kulsli, f. 1835, f 1902. - 1 Ragn hild Kristofersd. Kulsli, f. 1844, t 1872. * 2 Kristiane Kristensd. Lein, f. 1840. Ingen barn. G 6. Sirianna Toresd. Flyum, f. p. F. 1837, t 1000. * Lars Iversen Haugan, f. 1830, f 1904. H 1. Inger Marie Larsd., f. 1863. H 2. Trine Gurine Larsd., f. 1863. Tvilling med H 1, G 7. Sefanias Toresen Flyum, f. 1842, f .1909, kjopmann i Kristiansund. * Kristine Dahl, f. 1841, f 1881. Hl. Gunhild Sefaniasd. Flyum, f. 1871. * Sogne prest Gunnar Taraldsen Frette, f. 1854, t 1027. Sluttet som prest i 1026 og var da sogneprest i Skogn. I 1. Ingeborg Frette, f. 1800. 12. Tarald Frette, skibskaptein, f. 1803. * Mar- git Holtermann, Skogn. 13. Sigmund Frette, f. 1896. 14. Helleik Frette, ingenior, f. 1808 I 5. iWarta Frette, f. 1005. 16. Håkon Frette, f. 1000, f- H 2. Johan Tormod Sefaniassen Flyum, f. 1874. I Amerika. H 3. Ingeborg Sefaniasd. Flyum, f. 1876. * Nikolai Kvande. I 1. Tor K., f. 1005. 12. Idar K., f. 1008. I 3. Elen Dortea K., f. 1910. H 4. Ida Hansine Sefaniasd. Flyum, f. 1878. * Lærer Jakob Vallen, f. 1876. I 1. Jens Vallen, f. 1800, f 1902. H 5. Sefanias Kristofer Sefaniassen Flyum, f. 1880, t 1882. H 6. Gunnar Sefaniassen Flyum. I Amerika H 7. Håkon Sefaniassen Flyum. I Amerika. F 6. Lisbet Sivertsd., f. p. Flyum 1709. E 6. Tore Toresen, f. p. Prestgård 1761. F 7. Tore Toresen, f. p. Prestgård 1763.
---- 108 Bind V --- HAUGAN Gårdsnr. 164. Nav net: Hog 1559. Houge 1590. Hoge 1610. Houge 1626. Hougum, Hojem 1664. Hougen 1723. Oldnorsk: Haugar, flertall av hankjønnsordet haugr = haug. Navnet sikter vel til hauger ved gården. Skylden: Gårdens eldste kjente skyld (1650) var 1 spand. Ved avfelningsforretning, approbert 25. juni 1703, blev den nedsatt til det halve, 1 øre 12 mkl. Fra 1836 var den 4 dal. 4 ort, i 1907 mk. 8,91 i ett bruk. Eiere: Antagelig har gården helt fra middelalderen tilhørt Stiklestad og Vuka kirker. I 1650 var eiendomsforholdet: Stiklestad kirke 2 øre og bygselretten Vuku kirke 1 » 1 » Tilsammen 1 spand Ved skjote av 12. oktober, tgl. 2. november 1883, fra Stiklestad kirkes verge, Ole E. Lyng, blev gården solgt til opsitteren, Lars Iversen, for 3600 kr. og landskyld til Stiklestad og Vinne kirker. Siden har gården vært brukernes eiendom. Brukere: Lauerens paa hougum står i 1549 for 6 mk. smør og 1 lispund mel i leding. Og Radmund paa Hog i skibskattmanntal let av 1559 har sannsynligvis brukt denne gard. I begynnelsen av 1600-tallet utover til i 1620-årene het cpsit teren Rasmus. Efter ham er før 1630 kommet Kristofer, som har vært der til henimot 1650 og da er avløst av Laurits (Lars) Arnt sen, som opfores i skattemanntallene helt til i 1680-årene. Han var i 1666 55 år gammel og hadde 3 sønner, Oluf, Peder og Jon, hen holdsvis 25, 12 og 4 år gamle. Dessuten var der på gården en «knegt» (soldat), Iver Larssen, som var 29 år og husmann og for modentlig også sønn på gården. (Se Garnesætten). Besetningen i 1657 var 1 hest, 8 kyr, 3 geiter og 5 sauer. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått ned til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til V-i rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave. Skylden blev ikke foreslått forandret. Omkring århundreskiftet het opsitteren Iver — formodentlig den ovenfor nevnte Iver Larssen, sønn av den forrige opsitter. Han døde i 1716 og opgis da å være 78 år.
---- 109 Bind V --- Datteren Marit var gift med Anders Olsen Håkesvuku, og han overtok nu gården, som et par år efter blev plyndret av svenskene. Tapet er cpgitt som folger: Skade på husene og humlesten- Tilsammen 101 rdl. 72 sk Ved matrikuleringen i 1723 oplyses å være skog til gjerde og brenne, seter IV2 mil borte, ringe bumark. Gården betegnes som «maadelig lætwunden og temelig kornwis»; utseden var 1 td. bygg, 3V2 tdr. havre og V 2 bismerpd. grå erter, avlingen 18 sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhøi og besetningen IV6 hest, 4 kyr, 3 ung naut, 8 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 4 skjepper bland korn, 1 td. havre, 6 mk. erter og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 6 mkl., og det heter herom, at den «burde vel i henseende til dens auvel meere end de ovenanførte 6 mkl. wærit forhøyet, men som dend lider elvebrud har mand samme ej høiere kundet ansætte». Efter Anders fikk sønnen, Iver Anderssen, bygselbrev av kirke eieren Sivert Flet 29. juli, tgl. 8. septbr. 1745, og brukte gården til sin død i 1760. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 1 foll, 5 kyr, 5 ungnaut, 6 sauer og 8 geiter. Aktiva var 91 rdl. 3 ort 16 sk. og gjelden übetydelig, så der blev en beholdning på 77 rdl. 1 ort 10 sk. Enken, Marit Olsdatter, blev snart efter gift med Svend Ågesen BJørstad, som fikk bygselbrev av Flet 8. april, tgl. 15. august 1761, og brukte gården en lang årrekke, idet han først opga den i 1814. Marit var død i 1801. På skiftet efter henne ser det ut til, at der har vært om ikke nettop velstand så iallfall gode økono miske forhold på gården i denne tid, idet boet endog opviser sølv tøi, nemlig 2 sølvskjeer til 2 rdl. 2 ort. Besetningen var 2Vi hest, 5 kyr, 2 ungnaut, 12 geiter og 16 sauer. Aktiva var 215 rdl. 12
---- 110 Bind V --- sk.; men nu var der adskillig gjeld, så beholdningen blev bare 83 rdl. 3 ort 4 sk. Den 7. februar 1814 bygslet Stiklestad kirkeverger gården til Lars Larssen Heilart. Bygselbrevet er tgl. s. d. Svend Ågesen og hans annen hustru, Marit Jonsdatter, fikk et kår, bestående av et jordstykke på den sondre og ostre side av gården, en holme i Haugan, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musura. elven, en fjellslette og en kålhave. I tilfelle de opga dette, skulde de ha 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre og for til 2 kyr og 6—B småfe. Når den ene av kårtakerne dode, skulde den gjenlevende ha halv parten. Marit dode som kårkone på Haugan i 1832; Svend var død tidligere. Han hadde ingen barn. Ved testamente av 20. november 1816, konf. 1. februar 1820, var det derfor bestemt, at deres bo skulde deles mellem deres felles arvinger. Lars Larssen hadde gården i 10 år. Så bygslet kirkevergene den under 6. september 1823, tgl. 7. februar 1824, til hans halv bror, Iver Larssen, dattersonn av Iver Anderssen Haugan, og Lars fikk et kår på IV2 tdr. bygg, 5 tdr. havre, V 2 tdr. poteter og for til 1 ku og 4 småfe. I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 10 sauer og 6 geiter og utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Iver dode i 1839. På skiftet er registrert 3 hester, 5 kyr, 2 ung naut, 13 sauer, 9 geiter og 1 svin. Aktiva blev 209 spdl. 4 ort 22 sk. og beholdningen 121 spdl. 4 ort 16 sk.
---- 111 Bind V --- Gården blev nu av kirkevergen, kaptein Holst, bygslet til Ole Pedersen Åkran ved bygselbrev av 17. desember 183 Q, tgl. 18. august 1841. Ole Pedersen døde i 1853, 42 år gammel. Enken har nok da brukt gården noen år. Fra 1862 er Lars Iversen, sonn av Iver Larssen, bruker av gården, som han visstnok straks har kjøpt, idet han kalles for «selveier» i tellingen av 1865, skjønt han, som un der eiere omtalt, først fikk skjote i 1883. Under 23. januar 1847, tgl. 17. septbr. 1861, er der inngått fcrening om grensene mot Bjorstads utmark. I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 8 storfe, 18 sauer, 10 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 9 tdr. havre og 6 tdr. po teter. På 2 husmannsplasser foddes 4 storfe, 12 sauer og 8 geiter og såddes % td. bygg, 1M» tdr. havre og V/2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På 3 hus mannsplasser, Stavn vestre, mellem og østre, føddes 7 kyr, 2 ung naut, 19 sauer, 13 geiter og 1 svin og såddes Ya td. bygg, 2Y2 tdr. havre og 5V2 tdr. poteter. Lars brakte gården til sin død i 1904. Gården blev meget øde lagt av elvebrudd og jordskred efter Herfossens gjennembrudd i 1893. I juni 1894 gikk et stort jordskred, så husene måtte røm mes. Senere blev der bygget nye hus på et annet sted; men så ødelagt var gården, at det fantes ikke en høvelig plass til hustomt. Enken efter Lars, Sirianna Toresdatter, brukte gården et par år. Hun omkom i et jordskred 19. september 1906. Hun skulde flytte nogen kyr, og så raset j orden ut. Jon Johannessen blev så bruker på gården. Siden er den jorden, som er igjen av Haugan, delt i to. Jon Johannessen bruker fremdeles den ene part og Karl Sagvold den annen, Haugan øvre. tiauganætten. A. Ole. B. Anders Olsen Haugan, f P- H. 1744. *' 1707 Marit Iversd. Haugan, f 1718. Se Garnesætten. * 2 1720 Marit Jonsd. Grundan, dtr. av Jon Siurdsen Midgrundan. Cl. Ole Anderssen Lunden, f. 1708. * 1743 Ingeborg Bårdsd. Dl. Anders Olsen, f. p. Sundby 1743. D 2. Marit Olsd., f. p. Lunden 1745. D 3. Bård Olsen, f. p. Berg 1749. D 4. Iver Olsen, f. p. Berg 1751.
---- 112 Bind V --- D 5. Elen Olsd., f. p. Berg 1754. D 6. Elen Olsd., f. p. Berg 1756. D 7. Lars Olsen, f. p. Berg 1759 . D 8. Peder Olsen, f. p. Berg 1759 (tvilling med D 7). Iver Anderssen Haugan, f. p. Håkesvuku 1709, f P- Øren 1760. * 1745 Marit Olsd. Bjorgan, f. p. B. 1723, f p. Hau gan 1801, dtr av Ole Pedersen B. Hun * 2 1761 Svend Åge sen Bjørstad, Haugan. D 2. Anders Iversen, f. p. Haugan 1747, t for 1801. D 3. Ole Iversen Volden, f. p. Haugan c. 1750. * 1791 Marit Sevaldsd. Volden, f. p. Stiklestad 1729, f P- V. 1815, enke efter Kristen Jonsen Volden. Se Leinsætten. D 3. Peder Iversen, f. p. Haugan 1753, t for 1801. D 4. Marta Iversd., f. p. Haugan, f for 1801. D 5. Marit Iversd., f. p. Haugan 1758. * 1804 Torkild To massen Bjartan. D 6. Mali Iversd., f. p. Haugan 1760. * 1787 Lars Anders- sen Hellan vestre, enkemann med 4 barn. E 1. Iver Larssen Haugan, f. p. Hellan 1793, f P- Hau gan 1838. * 1824 Marta jonsd. Ekren. F 1. Lars Iversen Haugan, f. p. H. 1828, f smst. 1904. * 1862 Sirianna Toresd., f. p. Flyum 1837. Gl. Marie Larsd., f. 1863. G 2. Trine Larsd., f. 1863. F 2. Johannes Iversen, f. c. 1836. F 3. Marta Iversd., f. 1833. * Sivert Toresen Flyan. E 2. Anne Larsd., f. p. Hellan 1790, t 1816. * 1814 Ole Toresen Hellan. Han * 2 1822 Kirsti Mortensd. Hellan. Lars Anderssen Kolstad, f. p. Haugan 1714, f p. Kolstad 1761. * 1742 Mali Svendsd. Byna, f. p. B. 1722, f P- Kol stad 1793, dtr. av Svend B. Hun •» 1762 Johan Torkildsen Kulslien, Kolstad. Dl. Anders Larssen, f. p. Kolstad 1749. D 2. Marit Larsd., f. p. Kolstad 1755. * 1781 Ole Barosen Telsneset, Ørtugen. E 1. Lars Olsen, f. p. Telsneset 1784, f 1832. E 2. Ole Olsen Haugen, f. p. Ørtugen 1786. * 1817 Marta Pedersd. Haugen, f. 1797, dtr. av Peder Matiassen Moen og Johanna Jonsd. fra Sparbu. F 1. Marta Olsd., f. p. Haugen 1817, f P- Kulslien 1898. * 1843 Erik Eriksen Sundbyenget, Kuls- lien, f. p. Sundbyenget 1818, f p. Kulslien 1882.
---- 113 Bind V --- G 1. Elling Eriksen, f. 1846. G 2. Mikal Eriksen, skredder, f. 1848. G 3. Johannes Eriksen Kulsli, f. 1854. * Marta Johs.d. Kluken. Se Bjorganætten. G 4. Ole Eriksen Kulsli, f. 1858. * Maria Ingebrigtsd. Haugen. G 5. Olaus Eriksen. * og f i Amerika. F 2. Johanna Olsd., f. p. Haugen 1820. F 3. Mali Olsd., f. p. Haugen 1822. * 1868. F 4. Olava Olsd., f. p. Haugen 1825. * 1849 Ole Morten sen Årstad, f. p. Bredingsvald 1823. F 5. Pauline Olsd., f. p. Haugen 1828, f 1855. D 3. Eli (dbt. Elen) Larsd., f. p. Kolstad 1750. C 4. Anders Anderssen Haugan, f. p. H. 1716, var i 1744 ved gre- nadergarden i Kjøbenhavn. C 5. Marit Anderd. Haugan, f. p. Håkesvuku 1711. * 1746 Peder Nilssen Skjørdal. C 6. Marit Andersd. Haugan den yngre, f. p. Håkesvuku 1712. BJORSTAD Gårdsnr. 165. Navnet: Biørestad 1520. Biørstad 1550. Biorstadt 1500. Biørstad 1610. Biørnstad, Biørnnsta 1626. Biørstad 1664, 1723. Første ledd kunde være et mannsnavn Bjorr. Sannsynligere er det dog bl. a. av hensyn til den eldste skriftform, at det inneholder det hyppige elvenavn Bjora, som da må ha tilhørt en av de nær gården gående bekker. Sky Id en: Den eldste kjente skyld var 1 sp. 2 øre (1650), før 1665 nedsatt til 1 sp. 18 mkl. og ved avfellingsforretning i 1701 til 2 øre 12 mkl. I 1805 blev gården delt i to, BJørstad vestre og østre, hver med en skyld av 1 øre 6 mkl. eller fra 1836 2 dal 4 ort. I 1907 var skylden mk. 8,68 fordelt på 2 bruk, hvorav: Bjor stad vestre, bruksnr. 1: mk. 5,08, Bjørstad østre, bruksnr. 2: mk. 3,60. Eiere: 1 spand og dermed bygselretten over gården tilhorte i middelalderen Reins kloster, og en liten landskyldspart på 1 ørtug Elgesæter kloster. Dessuten har — rimeligvis helt fra middel alderen — en liten landskyldspart tilhørt Beistad prestebord.
---- 114 Bind V --- Klostergodset blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen. I 1650 var således eiendomsforholdet: Reinsklosters gods 4 ore Krongods Beistad prestebord 16 mkl. 8 » Tilsammen 1 sp. 2 ore Det fjerde ore, som her opfores under Reinsklosters gods, er visstnok lagt til godset efter reformasjonen; ti kun 1 sp. blev solgt til Marcelis, da denne i 1675 fikk skjote på godset. Antagelig omkring 1720 har Rasmus Ågesen Hagen kjopt Bjorstad av Reinsklosters gods' daværende eier. Ebbe Carstensen. Efter Rasmus Hagen arvet sønnen, justisråd Åge Hagen, gården, som ved hans dod gikk over i sosterdatteren, enkefru Wis sings gods. Dette blev kjopt av generalauditør Kjend f og kaptein Bay, hvorved det gikk inn i Verdalsgodset. I 1772 solgte disse Bjorstad til opsitteren, Jon Sivertsen, som i 1805 fraskilte Bjorstad ostre og solgte den til Arnt Olsen Storstad. Bjorstad vestre blev i 1856 av opsitteren, Nils Hanssen, skjo tet til Nikolai Jenssen, hvorved den atter gikk inn i Verdalsgodset. Den blev odelagt ved Bjorstadskredet i juni 1804. Restene av den blev lagt til Bjorstad ostre. Bjorstad ostre blev i 1807 av Arnt Olsen solgt til proprietær Miiller på Maritvold og gikk derved atter inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil Verdalens kommune i 1918 solgte den tillike med restene av Bjorstad vestre til opsitteren, Severin Bjørstad. Brukere: Michil i Biørestad har i 1520 betalt 2 skilling i tiendepenningskatt. I 1549 har Manns betalt 1 vog mel i landskyld for 1 ortug i Biiormstadtt under Elgesæter gods og samme år står Hanns paa Biørstan for 18 mk. smor og 1 vog mel i leding. Men i skibskattmanntallet av 1559 har vi Jngebriigt paa Biørstad. Omtrent hele forste halvdel av 1600-årene het leilendingen på Bjorstad Ole (eller Oluf). Om det hele tiden er samme mann, er vel tvilsomt. Fra slutten av 1650-årene har vi Ando (eller Anders) Bjørstad, muligens foregående opsitters sonn. Han var i 1666 50 år gammel og hadde 3 sonner, Ole, Ole og Lars, hen holdsvis 13, 8 og 5 år gamle. Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 9 kyr, 2 geiter, 5 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og IV2 tdr. havre, ledingen til 2Vz ort og småtienden til 1 ort 8 sk.
---- 115 Bind V --- «Findes Hommelhaug och Brendefang», heter det. Skylden blev ikke foreslått forandret. Anders opføres i tiendemanntallene ennu i 1680-årene. I slutten av 1600-årene lå gården ode, d. v. s. übygslet. Op sitteren ved århundreskiftet, Ole, sokte i skrivelse av 22. august 1700 om avfelling på Bjorstad, som da oplyses nogen år å ha ligget ode på grunn av stor beskadigelse på åker og eng ved elve brudd, hvorefter den i 1701 blev avfelt en trediedel. Skaden må således ha vært temmelig betydelig. Derpå fikk Oluf Barosen (som visstnok er den samme som ovennevnte Ole), bygselbrev på gården av Reinsklosters forpakter, Rasmus Crag. Bygselbrevet er av 16. septbr., tgl. 12. oktbr. 1702, og bygselsummen 8 rdl. De økonomiske fcrhold i Oles tid har neppe vært synderlig gode. I 1705 sees han å være stevnet av Rasmus Crag for restanser. Ole har opgitt gården for 1710; ti dette år har den en ny bru ker, Åge Olsen, som i 1707 var blitt gift med Gjertrud Iversdatter Elnes. Krigsvinteren 1718 led han et betydelig tap ved svenskenes plyndringer; det opgis til: Tlsammen 107 rdl. 72 sk. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om gården, at den har skog til brenne og gjerdefang, ingen seter, slett bumark. Den be tegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 6 skjepper bygg °g 3 tdr. havre, avlingen 18 sommerlass vollhoi og 3 lass ekerhøi og besetningen \ x h hest, 4 kyr, 2 ungnaut og 5 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 6 skjepper havre («ringe korn») samt 8 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen for andring i skylden. Åge Olsen var på BJørstad til sin død i 1742; han var da 59 år gammel. Så blev gården brukt av Jakob Jonsen, som før hadde vært på Kolstad. Han har nok brukt gården til omkring 1770. Hustruen, Eli Larsdatter, var død i 1769, 90 år gammel.
---- 116 Bind V --- Ved skjøte av 1. januar 1772, tgl. 26. februar 1773, solgte Verdalsgodsets daværende eiere, generalauditør Kjerulf og kap tein Bay, gården for 300 rdl. til Jon Sivertsen, sonn av Siurd Jon sen Midgrundan. Han synes å ha vært en meget velberget mann: Ved skifte efter ham i 1793 var aktiva 657 rdl. 2 ort 18 sk. og be holdningen 413 rdl. 2 ort 18 sk. foruten 60 rdl. 12 sk., som han ifl. testamente arvet efter sosteren, Karen Vangstad. Gården blev på skiftet verdsatt til 500 rdl. Sønnen, Sivert Jonsen, innløste nu Bjørstad ifl. kvitterings skjote fra sine medarvinger, utstedt 18. mars, tgl. 15. august 1796. Moren, Beret Jonsdatter, fikk et kår, bestående av jordstykket Gammelgårdsåkeren, ca. 7 mål, samt et stykke hoislått, som den annen sønn, Ole, skulde dyrke og hoste for henne ved hjelp av opsitterens hester; men hvis Ole ikke blev hjemme, skulde Sivert eller de følgende opsittere gjore det mot å få halvparten av avlin gen. Dessuten skulde hun ha hus, ved m. m. Både Beret og sønnen Ole døde i 1804. Begge efterlot sig litt midler. Sivert bygslet i 1796 plassen Harseiflåten til svogeren, Peder Larssen, som var gift med søsteren Marit. Han skulde ha fritt hus tømmer, gjerdefang, brenne og havning. Den årlige avgift var 3V 2 rdl. I Siverts tid blev Bjørstad delt i to, idet han ved skjøte av 13. mai, tgl. 7. juni 1805, solgte halvparten for 800 rdl. til Arnt Storstad. Merker blev fastsatt ved opgangsforretning av 8. mai samme år. Sivert beholdt BJORSTAD VESTRE (ELLER NEDRE) Gårdsnr. 165, bruksnr. 1. Ved skjøte av 8. februar 1831, tgl. s. d., overdrog Sivert denne gard til sønnen, Jon Sivertsen, for 300 spdl. og et kår på 6 tdr. havre, 1 td. bygg, jord til 1 td. poteter og 8 mk. linfrø samt for til IV2 stor- og 6 småfe. I 1839 har Jon også utstedt kårkontrakt til søsteren Sara. Samme år, som han overtok gården, bygslet Jon plassen Evig dalsflaten til svogeren, Gundbjørn Hanssen Overholmen, gift med sosteren, Beret Sivertsdatter. Den årlige avgift var 4 spdl. og intet pliktarbeide. Da plassen ikke var bebygget, tillotes det ham å ta tømmer i gårdens skog. Muligens står det i forbindelse her med, at Jon kom i konflikt med Verdalsgodsets eier, Nikolai Jens sen, der som eier av Bjørstad østre stevnet ham for ulovlig åvirke i Bjørstad-gårdenes felles skog. Jon søkte å bevise, at også Jens
---- 117 Bind V --- sen på sin side hadde åvirket mere enn til husbehov; men resul tatet blev, at han ifl. dom av 20. september 1839 måtte betale den dobbelte verdi av vel 9 tylvter planker, som Jenssen hadde latt be legge med arrest. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 13 sauer og 2 geiter og en utsed av % td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Jon forpaktet ved kontrakt av 18., tgl. 19. august 1840, 11 mål av gården til Jon Byna, og samme dato har han oprettet kon trakt med Hans Mikkelsen Holmen om bruken av Bjorstad. Tilslutt gikk det ut med ham, og gården blev solgt ved auksjon til Nils Hanssen Skjelstadaunet, fodt i Bjørnor 1802. Hustruen, Barbro Anna Andersdatter, var fra Frosta. Nils fikk auksjonsskjote 30. mars, tgl. 23. april 1841. Jon Sivertsen blev siden boende på plassen Branden. Ved kontrakt av 12. januar 1854, tgl. 13. august 1873, solgte Nils gården for 400 spdl. til Nikolai Jenssen mot å få feste på Volden. Skjote til Jenssen er utstedt 12. januar 1856, tgl. 5. fe bruar 1859. Så kom Johannes Gundtniindsen Midgrundan til Bjorstad, som han brukte til sin død i 1865. Enken, Johanna Johannesdatter Elnes, hadde så gården en tid; hun blev gift igjen i 1867. I 1865 var besetningen 1 hest, 4 storte og 13 sauer og utseden V'i td. bygg, 7 tdr. havre og 3 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 5 kyr, 12 sauer og 8 geiter og såddes V 4 td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Den 5. mars 1870 blev Bjørstad vestre forpaktet til Ellev Tore sen Storstad mot en årlig avgift av 25 spdl. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 2 ungnaut, 11 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av V 2 td. bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser: 1: Branden, 2: Trøen. .Besetningen på disse var 2 kyr, 1 ungnaut, 14 sauer, 12 geiter og 1 svin og utseden r> / 16 td. bygg, 3 tdr. havre og 5Y2 tdr. poteter. Gården blev ødelagt ved Bjørstadskredet i juni 1894 som følge av Herfcssens gjennembrudd. Restene av den blev lagt til Bjør stad østre. Ellev, som ennu brukte gården, fikk i avståelse og som kår plassen Bjørstadtrøen; dit blev husene flyttet for offentlig regning. Ellevs svigersønn, Marius Anderssen Lillegården, bru ker denne gårdpart, som har en skyld av 30 øre. Han kjøpte den av Verdal kommune den 9. juli 1920 for 1200 kr. s
---- 118 Bind V --- BJØRSTAD ØSTRE (KALLES ØVRE) Gårdsnr. 165, bruksnr. 2 Den halvpart av Bjorstad, som Arnt Olsen Storstad kjopte i 1805, er Bjorstad ostre. Han eiet imidlertid ikke gården mere enn et par år, idet han allerede ved skjote av 17. april, tgl. 4. juli 1807, solgte den for 500 rdl. til Verdalsgodsets eier, proprietær Fot. O. Snekkermo. Miiller, som samtidig ga Arnt bygselbrev på den, så han fortsatte å bruke den som leilending. Undtatt fra bygselen var dog gårdens part i plassen Grøntuva. Som leilending forpliktedes Arnt til den vanlige leveranse av sagtommer og til å assistere med hester og folk ved bruket. Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 4 storfe, 13 sauer og 2 geiter og utseden 3 4 td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Arnt dode som kårmann på Bjorstad i 1856, 81 år gammel. Sonnen Erik hadde da brukt gården en tid. Efter ham kom Lars Olsen Klokkerstua (Sti/skin). I 1865 var besetningen 1 hest, 3 storfe, 12 sauer og 4 geiter og utseden Vz td. bygg, 4 2 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Den 17. mars 1870 forpaktet Elling Jonsen Auglavaldet går den mot en avgift av 15 spdl., så lenge kårkonen levet, siden 22 spdl. I 1875 var besetningen 2 hester, 2 kyr, 3 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden V- td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
---- 119 Bind V --- Efter Elling overtok sønnen, Sefanias Ellingsen, gården. Efter Bjorstadskredet blev, som for nevnt, restene av Bjørstad vestre lagt til den. Bjørstadenget på sydsiden av elven blev fratatt. Se fanias fikk avgiften nedsatt for 2 år til 60 kr., derefter 80 kr. og kår til Elling. Husene er senere flyttet lenger op mot skogen. Sonnen til Sefanias, Severin, overtok efter ham, og den 24. april 1918 kjøpte han gården for 4000 kr. av Verdal kommune. Den består av: Bjørstad vestre, mk. 1,10, Bjørstad østre, mk. 1,10, tilsammen mk. 2,20. Da er fraskilt plassen Grøntuva, skyld 11 øre BYNA Gårdsnr. 166. Navnet: i By 1520. By 1559. Bynnoue, Bynom 1590. Byun 1610. Bynne, Bynna 1626. Bynne 1664. Byne 1723. Oldnorsk Byr (hankjønnsord) = gard. Nutidsformen er op stått av den bestemte dativform Bynum, idet n har holdt sig, da den gamle dativendelse gikk over til a. Jfr. Husbyna i Hegra. Skylden: I 1650 var skylden 1 sp. 2 øre, fra 18*36 5 dal 1 ort 10 sk., i 1907 mk. 8,57, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr 1 Byna, mk. 8,04. Eiere: I matrikulen av 1650 opføres eiendomsforholdet således: Bakke klosters gods 2 øre 1 , , tl Stiklestad kirke 2 » } °S bygselretten. Krongods 1 » Stiklestad kirkes part har sannsynligvis tilhørt kirken helt fra middelalderen; men det har neppe kloster godset, idet denne part ikke finnes medtatt, da Bakke klosters gods i 1675 blev solgt til Marcelis. Den er snarere lagt til klostergodset, da Kronen efter reformasjonen bortforlenet eller pantsatte godset. I 1650 er det således Kasper (Kristofersen Schøller), som er bygselrådig over parten. Den gamle krongodspart er muligens også erhvervet efter re formasjonen, hvis det da ikke er det samme 1 øre i «Byenn», som i Olav Ingebrigtsens jordebok opføres under krongods. (Se By). På en auksjon i 1754 over kongelig gods kjopte opsitteren, Svend Jonsen, gården for 135 rdl. og fikk skjøte 11. februar, tgl. 2. juni 1755. Ved dette salg har kirkeeieren, Sivert Flet, innvendt at Stiklestad kirke ved salget fratas bygselretten til 2 øre. Men da den av ham seiv fremlagte forretning angående kirkens gods viste, at det kun tilkom kirken 2 øre i landskyld uten bygsel i gården'
---- 120 Bind V --- hvilket også stemte med matrikulen, blev hans protest avvist. Som ovenfor nevnt, har dog kirken ifl. matrikulen av 1650 virkelig vært opført som bygselrådig over sin part, men ikke senere. Hvordan dette henger sammen, er det ikke mulig å avgjore. Svend pantsatte gården til justisråd Åge Hagen for et lån på 50 rdl. Den blev imidlertid ikke lenge i brukerens eie; for allerede Svends eftermann, Byna, sett fra vest. Fot. O. Snekkermo. Sør en Bertelsen, solgte den ved skjote av 15. august 1764, tgl. 20. februar 1765, til Rasmus Brodersen Hagen for 200 rdl. Rasmus Hagen makeskiftet i 1765 Byna tillikemed Selli i Sparbu til Trondhjems bispestol mot Vestgrundan. Gården blev da lagt under den såkalte St. Katarlna præbende, hvorav inntekten tilfalt Finnmarkens prester, og som stod under biskopens bestyrelse. Makeskifteskjotet er av 15., tgl. 20. februar 1765. Ved kongelig skjote av 28. november 1873, tgl. 4. mai 1874, blev gården solgt til Sivert Olsen Rød for 1300 spdl. og en årlig jordavgift til Trondhjems biskop av 3 tdr. 5 skjepper 3% fjerding kar sedebygg. Siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Syord j By har i 1520 betalt 2Va lodd solv i tiende penningskatt. Da han opfores under Vuku sogn mellem Bjorstad og Kolstad, gjelder det utvilsomt denne gard. 11549 har Joenn betalt 2 vog mel i landskyld for 1 ore i Byenn under Kronens gods. Det er dog mulig, at dette gjelder By - gården er opfort mellem Forbregd og Leklem, så derav skal man
---- 121 Bind V --- ikke bli klok; men så finnes der heller ikke meget av topografisk orden i dette register. I ledingsmanntallet for samme år står Jognn paa Byenn for 16 mk. smor og 2% pund mel i leding; det gjelder utvilsomt Byna. Fra begynnelsen av 1600-tallet til ut i siste halvdel av 1630- årene heter opsitteren også Jon, muligens foregåendes sonnesonn. Efter ham kom Svend Jonsen, utvilsomt sonnen. Han var i 1666 61 år og hadde en sonn, Jon, som var 14 år. I 1657 var gårdens besetning 2 hester, 13 kyr, 3 geiter, 12 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til 3 ort og småtienden til 1 3 2 ort. Der var humlehave og brennfang. Skylden blev foreslått nedsatt til 11-»I 1 -» sp. Svend opfores i skattemanntallene ennu i begynnelsen av 1680- årene. Men omkring århundreskiftet heter opsitteren Jon, rimelig vis foregåendes sonn. Han dode i 1710, 79 år gammel. Men sonnen, Svend Jonsen, hadde nok da brukt gården en tid; ti det heter i det tingsvidne, som blev optatt angående skaden ved sven skenes innfall: «Iche boxlet men hafver hafft Oberste Reichweins consens». Skaden beskrives således: Tilsammen 122 rdl. 48 sk. Av svenskene hadde han fått 20 rdl. i svenske penger. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til fornø denhet, seter x k mil fra gården, ringe bumark, en fjellslette, hvor av skattes 6 sk. Gården betegnes som «maadelig letvunden og maadelig kornvis». Utseden var 1 td. bygg og 5 tdr. havre, avlin gen 25 sommerlass hoi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 1 geit. Tienden blev sått til 4 skjep per blandkorn, 1 td. havre og 10 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. I 1740 holdtes skifte efter Svend Jonsens forste hustru, Marit Kristofersdatter. Dette var i september det forste av de 3 store
---- 122 Bind V --- uår. Efter tiendeangivelsen skulde avlingen da være 7 tdr. 7 skjep per bygg og 15 tdr. 6 skjepper havre. Besetningen var 1 hest på 18 år, solgt ved auksjon for 3 ort 2 sk. (dessuten dragonhest na turligvis), 3 kyr, 4 ungnaut, 11 sauer, 4 geiter og 1 svin. Avlingen blev på skifteauksjonen solgt for 1 rdl. 1 ort 16 sk. pr. td. bygg og 3 ort 12 sk. pr. td. havre. Aktiva var 56 rdl. 1 ort 23 sk. og beholdningen 29 rdl. 3 ort 18 sk. Svend var en ordentlig mann, som stelte bra med gården. Ved en besiktigelse av dragonkvarterene i 1747 heter det, at husene var i temmelig god stand, der fantes intet å bemerke ved vedlikeholdet. Som nevnt under eiere kjopte Svend Jonsen gården i 1754. Han dode i 1756, og enken, Ingeborg Jonsdatter, måtte da opta et lån på 60 rdl. hos Hagen mot 1. prioritet. Hun blev i 1757 gift med Sør en Bertelsen Haga, og denne solgte i 1764 Byna til Rasmus Brodersen Hagen og fikk samtidig av denne bygselbrev på gården. Da Soren Bertelsen var dod, blev gården av biskop Bang bygslet til dragon Jon Lukassen (Mælen) ved bygselbrev av 2. januar, tgl. 21. februar 1787. Jon hadde skaffet attest fra presten for sin duelighet til å bruke den. Han hadde den til sin dod i 1814. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut og 5 geiter. Aktiva var 784 rbdl. 24 sk. og beholdningen 614 rbdl. 14 sk. * Enken, Siri Olsdatter, brukte gården til i 1820, da hun opga den til fordel for sonnen, Ole Jonsen, som fikk bygselbrev av bi skop Bugge 21. desember 1820, tgl. 16. august 1821. Siri fikk et kår, bestående av et jordstykke, og når hun ikke kunde drive dette lenger, skulde hun ha 2 tdr. bygg og 7 tdr. havre samt for til 2 kyr og 6 småfe. I 1835 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 8 sauer og 8 geiter og utseden x h td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 8 kyr, 19 sauer, 7 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På 1 husmannsplass føddes 1 ku og 4 sauer og såddes 1 td. havre og 1% tdr. poteter. Ole Jonsen dode i 1873, og nu kjøpte svigersønnen, Sivert Olsen Rød, gården, som under eiere omtalt. Opgangsforretning av grensen mot Bjorstad er avholdt 8. september 1870, tgl. 8. januar 1879. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 2 under 3 år, 1 okse, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 17 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 7 tdr. poteter. På Bynaplassen foddes 1 ku, 8 sauer og 3 geiter og såddes V" td. bygg, Vz td. havre og 2 tdr. poteter.
---- 123 Bind V --- Sivert dode i 1919 og hadde da skjotet gården til sin eneste gjenlevende datter, Malena. Hun solgte som enke gården til pen sjonist Johan Gundbjørnsen Helnw i 1928. Bynaætten I. A. Jon Byna, opsitter p. Byna til 1630-årene. B. Svend Jonsen Byna, var i 1666 61 år gl. C. Jon Svendsen Byna, f P- B. 1719, 79 år gl. («Jon Svend- sen», sonn på Byna, var i 1666 14 år). D 1. Svend Jonsen Byna, t P- B. 1756, 71 år. gl. * l ) 1716 Marit Kristofersd., f P- B. 1740. * L ') 1741 Marit Pedersd., enke, f 1751, 63 år gl. * :! ) 1751 Ingeborg Jonsd. Lyng, enke. Hun * L> ) 1757 Soren Bertelsen Haga, Byna. E 1. Eli Svendsd. * 1746 Ole Andosen Moen. E 2. Mali Svendsd., f. p. Byna 1722, f 1793. * ') 1742 Lars Anderssen Haugan, Kolstad. (Se Hauganætten). * L> ) 1762 Johan Torkildsen Kulslien, Kolstad. E 3. Marit Svendsd., f. p. Byna 1724. * 1751 Erik Anderssen. D 2. Jakob Jonsen Kolstad (siden Bjorstad). * 1720 Eli Larsd. Kolstad, enke efter Torkild Larssen K. El.Torkild Jakobsen Flyan, i. p. Kolstad 1722. * x ) 1755 Kirsten Tomasd. Flyan, enke. **) 1762 Anne Sevaldsd. Stiklestad. (Se Leins- ætten). E 2. Jon Jakobsen, f. p. Kolstad 1724. * 1758 Marit Olsd. Flyan. F 1. Elen Jonsd., f. p. Bjorstad 1759. F 2. Ole Jonsen, f. p. Bjorstad 1760. E 3. Magnhild Jakobsd., f. p. Kolstad 1727. D 3. Gjertrud Jonsd. Byna, f p. B. * 1720 Åge Olsen Bjorstad. D 4. Jon Jonsen Sagvolden, f P- S. 1743. * 1712 Ma- rit Larsd. Kulstad. Bynaætten 11. A. Siurd. B. Jon Siurdsen Nonset, Sagvolden, f p. Sagvolden 1743 * 1711 Marit Lukasd., f P- Mælen 1754, 66 år gl. Cl. Ragnhild Jonsd., f. 1711. C 2. Eli Jonsd., f. p. Spandet 1717. *.
---- 124 Bind V --- Dl. Hans Molbak, husmann under Alstahaug prestegard, Skogn. C 3. Lukas Jonsen Mælen, f. p. Aspåsen 1723, f p. Mælen 1758. * 1748 Marit Jensd. Hun * 2 ) 1750 Jon Jakobsen Bjørstad? Dl. Jon Lukassen Byna, f. p. Mælen 1756. * 1787 Sigrid Olsd. Ulvillen. E 1. Soren Jonsen, f. p. Byna 1788, t P- Linset 1876. *. E 2. Ole Jonsen Byna, f. p. B. 1789, f smst. 1873. * 1820 Malena Eriksd. Rod, f. p. R. 1787, f p. Byna 1866. F I.Marit Olsd., f. p. Byna 1823, t P- B. 1893. * 1854 Sivert Olsen Rød, Byna, f. p. R. 1828, t p. Byna 1919. Se Overholmsætten. E 3. Lukas Jonsen, f. p. Byna 1791. E 4. Jon Jonsen, f. p. Byna 1795. E 5. Ingeborg Jonsd., f. p. Byna 1797, t 1884. E 6. Marit Jonsd., f. p. Byna 1800, f P- Storvuku 1874. •*) 1827 Jon Larssen Fosneset, enkemann, f. p. Nonset 1763, fp. Fosneset 1842. * 2 ) 1853. D 2. Marit Lukasd., f. p. Mælen 1753. * Jakob Vanviken, Ytteroy. C 4. Marit Jonsd., f. p. Sagvolden 1726, f som inderst på Lund 1809. C 5. Beret Jonsd., f. p. Sagvolden 1729, t som kårkone p. Bjør stad 1804. * 1755 lon Sivertsen Bjørstad, f. p. Grundan 1726, f p. Bjørstad 1793. (Se Siurdsætten, Midtgrundan). KOLSTAD Gårdsnr. 167. Navnet: Kolstad 1520. Quilstadt 1559 (jfr. gårdsnr. 251). Kuldstedt 1590. Kolstad 1610. Kullstad, Kulsta 1626. Kolstad 1664. Kaalstad 1723. Oldnorsk Kolsstaftir, sammensatt med mannsnavnet Kolr, jfr. gårdsnr. 30, bruksnr. 2. Skyld en: Den eldste kjente skyld var 2 spand, senere fordelt således: Kolstad vestre 1 sp. - ore — mkl., fra 1836: 3 dal. 3 ort 6 sk. Kolstad ostre 2 » 12 » - - 3 » - » 10 » Leirhagen eller Sagvoldenget 12 » - - 2»13 »
---- 125 Bind V --- I 1907 var skylden mk. 14,04, fordelt på 5 bruk, hvorav: Gårdsnr. 167, bruksnr. 1: Kolstad vestre, mk. 3,44 » 2: Kolstad mellem, » 3,43 » 3: Kolstad nedre, » 3,10 » 4: Kolstad øvre, » 3,10 168, — 1: Leirhagen, » 0.97 Eiere: Hvem som har eiet gården i slutten av middelalderen, er übekjent. Visstnok opfores 1 øre av den i 1549 under «Stiic thenns gods» og skulde således ha tilhørt det gamle erkebispegods; men det finnes ikke i nogen av erkebispenes jordebøker. I 1600-årene har gården vært bondegods. Odelsparten har i den første halvdel av århundredet vært fordelt på flere, men er efterhvert blitt samlet på én hand. En liten landskyldspart lå til Vuku kirke. I 1650 var således eiendomsfordelingen: Haldo Sundby 1 sp. 2 øre 8 mkl. og bygselretten. Vuku kirke 16 » 16 » Tilsammen 2 spand. Fra 1640-årene kan vi følge to særskilte Kolstad-gårder. Den ene, svarende til det senere Kolstad vestre, eiedes i 1660-årene av lensmann Åge Haug. Skylden var 1 sp., hvorav de 16 mkl. til Vuku kirke. Den annen, svarende til Kolstad østre skyld 1 sp., var helt til i 1670-årene bondegods og eiedes i sin helhet av Peder jermstad. Antagelig ved lensmann Haugs dod i 1671 er Kolstad vestre gått over til Kristofer Jonsen og efter ham til arvingene. Jon Kri stofersen, visstnok sønnen, sees i 1693 å ha ført sak mot Hans Pe dersen Ovid på Øren angående 1 øre 4 mkl. odelsgods i Kolstad, som tilhørte hans søster, for hvem Hans Ovid var formynder. Jon har formodentlig innløst søsterens part — i 1704 sees han å ha utstedt bygselbrev på gården. Senere har så Rasmus Ågesen Hagen kjøpt gården. Ved skifte i 1727 efter dennes hustru, Siri Olsdatter, tilfalt Kolstad tillike med Bjartan, Ekren og Kulstad) datteren Malena, som var gift med kjøpmann Simon Johansen Hof på Øren, og denne overdrog ved skjøte av 30. desember 1727, tgl. 4. mars 1728, gården til s\cgeren, justisråd Åge Rasmussen Hagen. Kolstad østre avhendet Peder jermstad — antagelig i 1670- årene — til Hans Pedersen Ovid, fra hvem den er gått over til
---- 126 Bind V --- Lars Østnes, hvis bror, som også het Lars, brukte den og formo dentlig var medeier i den. (Se Volenætten). Lars Kolstads datter, Eli, blev gift med Torkild Larssen Sæter, som så må ha kjopt går den, skjønt noget tinglest skjote ikke finnes. Siden blev den overtatt av sonnen, Lars Torkildsen, som ved skjote av 26. november 1741, tgl. 4. mars 1742, solgte den sammen med Gren ovre til justisråd Åge Hagen, som i 1728 hadde kjopt den annen Kolstad-gård. Fra Hagen gikk gårdene over til hans sostersonn, major Wen sell Anssig, som i 1768 solgte dem sammen med en hel del andre gårder til generalauditør Kjerulf og kaptein Bay. Av disse makeskiftet Rasmus Brodersen Magen til sig Kolstad gårdene mot Åsen i Leksdalen og Kjesbu. I 1778 solgte han dem til opsitterne, og siden har de vært brukernes eiendom. Brukere: Jon pa Kolstad har i 1 520 betalt 2 lodd sølv i tiende penningskatt. Da der ikke nevnes flere skattebonder, har det vel dengang ennu vært bare én Kolstad-gård, og da der ikke er betalt skatt for jordegods, har ikke bonden eiet noget i den. I 154 C > har Gudmund betalt 2 vog mel i landskyld for 1 ore i Kolstaenn under «Stiicthenns» gods, hvilket skulde tyde på tidli gere erkebispegods; men som for nevnt, finnes det ikke i erkebispe nes jordeboker. Jognn paa Kolstaenn står samme år for x h pund smør og V-i vog mel i leding. Dette betyr neppe annet, enn at man ikke har vært riktig å jour med opsitterne i de to manntall. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Jon, allerede om kring 1610 avløst av Halvor (eller Haldo) og Erik og omkring 1620 av Mikkel og Hans. Halvor eiet 2 ore 8 mkl. og Lrik 1 ore 8 mkl. De 2 ore 8 mkl. opgis i 1625 å tilhøre Haldo Sundby, som muligens er samme mann som Halvor (eller Haldo) Kolstad. Hans er visstnok kommet til gården ved ekteskap med Gunhild, som eiet 1 ore 8 mkl. og vel var Halvors soster. I 1630-årene opfores Mikkel som eneste leilending og har vel brukt hele gården. Mot slutten av 1630-årene har der dog også vært en, som het Nils, og som ikke blev der lenge, idet hans bo i 1638 blev Kongelig Majestæt tildomt, «for hand i sit ekteskab giorde hoerkarl af sig med et uskyldt quindfolck». Stort var der ikke å ta hos ham, idet hans boeslodd «efter tingsvidnes formelding, der skyld og gjeld var betald», belop sig til 12 rdl. 1 ort 4 sk. Fra omkring 1640 har der atter vært to opsittere, Hans og Guttorm, og fra denne tid kan opsitterrekken folges på to særskilte gårder
---- 127 Bind V --- KOLSTAD VESTRE (NU VESTRE OG MELLEM) Gårdsnr. 167, bruksnr. 1 og 2. Guttorm Nilssen har vært på denne gard fra begynnelsen av 1640-årene og opfores i skattemanntallene ennu i 1680-årene. Han opgis i 1666 å være 27 år, hvilket er avgjort uriktig — hjemme var 3 sonner, Haldo, Jorgen og Bård, henholdsvis 12, 8 og 5 år gamle; i 1665 var der endog en sonn, Nils Guttormsen, på 22 år. Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 10 kyr, 2 bukker, 2 geiter og 4 sauer. I 1669 er tienden sått til Vz td. bygg og IY2 tdr. havre, ledin gen til Y 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var en kvern, sått til 6 sk. i skatt. «Findes thømmerschouff», heter det. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden (1 sp.). Efter Guttorm har der vært en Peder Pedersen Kolstad, som i 1690 sees å ha bygslet Holmli. Hvem der så har vært der de følgende år, er det ikke mulig å få rede på; men under 16. desem ber 1703, tgl. 16. januar 1704, har Jon Kristofersen utstedt byg selbrev til dragon Arnt Jakobsen. Under svenskenes innfall i 1718 led opsitteren adskillig tap. Arnt opgir det til: Tilsammen 69 rdl. 48 sk. Opgavene ved matrikuleringen i 1723 er avgitt under ett for denne gard og Kolstad østre, hvorfor henvises til den siste. Hvor lenge Arnt brukte gården, er übekjent. Lars Anderssen Haugan fikk bygselbrev av justisråd Åge Hagen 30. august 1742. Han sått i nokså beskjedne kår, men synes dog å ha holdt husene i bra stand. Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 fantes ikke annet å bemerke, enn at stabburet måtte repareres. Skiftet efter Lars i 1761 viste aktiva for 54 rdl. 3 ort 2 sk. og passiva 12 rdl. 2 ort 8 sk. Besetningen var 2 hester (med dragon hesten), 4 kyr, 1 ungnaut, 6 sauer, 3 geiter og 1 svin. Der var det år utsådd 5 tdr. havre og IV2 tdr. bygg. Enken, Mali Svendsdatter Byna, blev gift med Johan Torkild sen Kulslien, som fikk bygselbrev av Hagen 17., tgl. 20. febr. 1762.
---- 128 Bind V --- Samtidig med, at Rasmus Brodersen Hagen solgte Kolstad østre til Lars Torkildsen, solgte han Kolstad vestre til Johan Tor kildsen for 400 rdl. ifl. skjøte av 2. januar 1778. Johan var en dyktig mann, som drev det til en viss velstand. Ved skifte i 1794 efter hustruen, Mali, noteres både harv og jern plog og en besetning på 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 9 geiter og 18 Kolstad, vestre, sett fra nordøst 1927. Fot. O. Snekkermo. sauer. Aktiva var 702 rdl. 14 sk. og beholdningen 339 rdl. 16 sk. Gårdens takst var 500 rdl. med en panteheftelse til Hans Nissen på 300 rdl. Ved skjote av 20. februar 1801 overdrog Johan gården til sin svigersønn, Ole G utid bj ør risen Ulv illen, gift med datteren Inge borg. Seiv tok han et kår på 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre samt for til 1 ku og 5 småfe. I Ole Gundbjørnsens tid blev det i 1824 inngått forlik mellem Meincke som Verdalsgodsets eier på den ene side og brukerne av Kolstad, Kulsli og Leirset på den annen angående en seterhavning på Meinckes eiendom i Skjækeralmenningen, hittil benyttet av Ole Haldosen Grundan og Tarald Prestenget. De enedes om følgende avgift: Av hver av Kolstad-gårdene 9 mk. smør, av de andre 6 mk. årlig in natura eller efter 12 sk. marken. Ved skjøte, utstedt og tgl. 15. august 1827, overdrog Ole Gund bjørnsen gården til sønnen, Gundbjørn Olsen, for 500 spdl. og et kår på 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, for til 2 kyr og 6 småfe og jord til 1 td. potetsed. Ole døde som kårmann i 1844, hustruen, Inge borg, var død året før.
---- 129 Bind V --- Gundbjorn overdrog i 1834 til Peder Jonassen Hesgreien sin ifl. almenningsbefaring av 12. september 1787 tilhorende seter med hus i Skjækeralmenningen. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 6 sauer og 6 geiter og en utsed av x: > td. bygg, 5 tdr. havre og 2V2 tdr. poteter. Kolstad mellem, sett fra nord 1927. (I bakgrunnen Rød-gårdene, nede på flaten en av Overholm-gårdene). Fot. 0. Snekkermo. I 1842 lot Gundbjørn avholde takst over gården, hvorved den blev verdsatt til 700 spdl. Den oplyses da å kunne fo 2 hester, 9 — 10 klavebundne og 30 småfe samt å ha en utsed av 10 tdr. korn og 4 tdr. poteter. Kornet ga 4 fold, potetene 6. I 1865 var besetningen 3 hester, 9 storfe, 29 sauer og 17 geiter og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På 1 hus mannsplass føddes 2 storfe, 10 sauer og 5 geiter og såddes Wz tdr. havre og 1 td. poteter. Ved skyldsetningsforretning av 12. juni, tgl. 18. august 1874, blev gården delt i to like store deler, hver på 1 dal. 4 ort 3 sk. Kolstad vestre overdrog Gundbjørn til sønnen, Olaus Gundbjørn sen, for 300 spdl. og kår ifl. skjøte av 21. septbr., tgl. 8. oktbr. 1874. I 1875 var besetningen på denne part 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 5 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 1 svin og utseden % td. bygg, 4 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På plassen Kolstadenget føddes 1 ku, 1 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter og såddes 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Martin Olaussen eier og bruker nu den part, som faren hadde, matrikulens K. vestre, gårdsnr. 167, bruksnr. 1.
---- 130 Bind V --- KOLSTAD MELLEM Gårdsnr. 167, bruksnr. 2 Denne part, fraskilt Kolstad vestre i 1874, blev av Gundbjørn Olsen overdratt svigersønnen, Jakob Johannessen Elnes, for 300 spdl. og kår ved skjote av 21. septbr., tgl. 8. oktbr. 1874. Den had de i 1875 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og lam, 3 geiter og kidd og en utsed av Vi td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Jakobs svigersonn, Teodor Olaussen Elnes, eier og bruker denne gard nu. KOLSTAD OSTRE (NU NEDRE OG OVRE) Gårdsnr. 167, bruksnr. 3 og 4. Hans har vært på denne gard til i begynnelsen av 1660-årene, da han er avlost av Ole Tollefsen, som antagelig er kommet dit ved ekteskap med enken; ti i 1666 var der en sonn hjemme, og han het Ole Hanssen og var 17 år gammel. Ole Tollefsen var 51 år og opfores i skattemanntallene til i 1680-årene. Besetningen i 1657 var 3 hester, 10 kyr, 7 sauer og 1 svin. I 1669 er tienden sått til Vi td. bygg og IY2 tdr. havre, ledin gen til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Marge (mager) Gaard och frostlåndig, derfor ej bedre eragtet», heter det. Skylden blev sått til det samme som for, 1 spand. Efter Oles tid har Lars Villumsen, en bror av Lars Ostnes, som eiet gården, brukt den. Han dode i 1713, og nu overtok Tor kild Larssen Sæter, som var gift med datteren, Eli Larsdatter Kol stad, gården. Han var utkommandert som soldat i 1718 og var blandt dem som ikke vendte tilbake, idet han dode i Trondhjem om vinteren. Samtidig plyndret svenskene gården. Skaden beskrives således: Tilsammen 76 rdl. 72 sk.
---- 131 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1723 opfores begge gårder under ett, da de asmmen utgjorde et dragonkvarter. Gården opgis da å ha skog til husfornodenhet, seter 2 mil borte, ringe bumark, 2 fjell slåtter, hvorfor svartes årlig 10 sk., og en ringe bekkekvern, sått til 3 sk. årlig. Den betegnes som noget tungvunden og frostaktig. Utseden var 1 td. 2 skjepper bygg og 6 tdr. havre, avlingen 36 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn og 1 td. 4 skjpr. havre «ringe korn» samt 12 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Torkild brukte gården til i 1740. Da overtok den yngste sonn, Lars Torkildsen den yngre, efter en pris av 50 rdl. pr. spand ifl. kvitteringsskjote av 9. juni, tgl. 8. september 1740. Seiv hadde han 22 mkl. arv i den. Lars Torkildsen kjopte i 1741 Gren ovre på auksjon efter kap teinløitnant Peter Rafael Lund for 75 rdl. Kolstad bygslet han til Jon Iversen Kvello ved bygselbrev av 4. mars 1741, tgl. s. d. Ved skjøte av 26. januar, tgl. 4. mars 1743, solgte han både Kolstad og Gren til Åge Hagen for 96 rdl. Jon Iversen har ikke vært lenge på Kolstad. Lars Torkildsen har senere brukt den, men da som Hagens leilending. Ved besik tigelsen av dragonkvarterene i 1747 var han opsitter der. Det heter da, at der på hans part trengtes en ny sengstue og en ny høibod i den forfallnes sted. I 1761 lyste Lars Torkildsen odelsrett til gården. Dette må vel være Lars den eldre — Torkild Kolstad hadde nemlig 2 sønner av navnet Lars. Ifl. skjøte, utstedt av Rasmus Brodersen Hagen 7. januar 1778, kjøpte Lars Torkildsen gården tilbake for 300 rdl., men klarte sig nok ikke rart der; for på skiftet i 1790 efter hustruen, Gjertrud Olsdatter, viste det sig, at boets beholdning ikke var mere enn 14 rdl. 2 ort 11 sk. Besetningen tilhørte sønnen, Torkild Larssen, som på auksjon den 10. desember 1790 kjøpte gården for 412 rdl. og fikk auksjonsskjøte 4. januar, tgl. 16. august 1791. Hans Nis sen hadde en panteobligasjon i gården på 200 rdl., og Torkild hadde tilgode for lån 123 rdl. Boet hadde løsøre for 42 rdl. 3 ort 17 sk. Den gamle Lars Torkildsen skulde for livstid ha 2 mål åker land, et kufor og et værelse på gården. Torkild Larssen døde i 1805, og i 1809 overdrog enken, Gun hild Gundbjørnsdatter, og de øvrige arvinger samt Monrad, som ved skiftet hadde fått en panteforskrivelse på 300 rdl., gården til Lars Hanssen Overholmen, som var gift med Torkilds datter Ingeborg, med hvem han hadde arvet 18 mkl. i den. For de an
---- 132 Bind V --- dres parter betalte han 505 rdl. 2 ort. Gunhild fikk et kår på 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre samt for til 1 ku og 4 småfe. Skjote og kårkontrakt er av 16. august 180 Q, tgl. s. d Lars Hanssen frasolgte ved skjote, utstedt og tgl. 16. august 1817, to under gården liggende engsletter, Lerhaugene og Sag voldenget for 50 rdl. til Peder Kristiansen Dillan. Eiendcmmen Kolstad nedre, sett fra vest 1927. (Kulsli og Elneshøgda i bakgrunnen) Fot. O. Snekkermo. var ved forretning av 20. juni samme år skyldsatt for 12 mkl. og danner nu matrikulens gårdsnr. 168. I 1824 solgte han til Åge Torrisen Eklo halvdelen av den ham tilhorende halvpart i Kolstad seter i Skjækerdalsalmenningen for 15 spdl., og samme år overdrog han ved skjote av 4. oktober 1824, tgl. 4. november 1825, Kolstad til sonnen, Torkild Larssen, for 300 spdl. og tok kår. (Kolstads skyld opgis ved denne leilig- het fremdeles til 1 sp.). Torkild klarte ikke å beholde mentskirurg Monrad blev den solgt for 460 spdl. til Kristen 12., tgl. 16. august 1826. gården. Efter rekvisisjon av regi ved auksjon den 24. april 1826 Sevaldsen Volden, som fikk skjote Der var på Kolstad et sagbruk i Kristens tid. Ved en skjonns forretning, han lot avholde i 1828, oplyses, at den hadde 1 sag blad, og at der ikke kunde skjæres uten i stor flom. Tommeret tokes i Voldens og Varslåttens skoger. Kristen eiet begge disse gårder. Sagbruket var i Skidtrenna, som for anledningen i doku mentene har fått den noget fremmede, men nokså fint utseende
---- 133 Bind V --- form «Schietrengen». Skjønnet fant, at der kunde skjæres 4 tylvter pr. år. Det var meningen å skjære både til husbehov og salg. Kristen og Gundbjorn, mannen på den annen Kolstad-gård, kom senere i konflikt med Verdalsgodsets eier, Nikolai Jenssen, som i 1841 påstod dem tilpliktet å fjerne gjerder og en opsatt hoi bod i Juldals ålmenning, som eiedes av Jenssen. Saken blev den gang henvist til åstedsbefaring og Jenssen idomt omkostninger; dens videre forlop er übekjent. Kristen drev Kolstad som underbruk under Volden. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 6 sauer og 6 geiter og utseden var % td. bygg, 4 tdr. havre, Vn td. erter og 2 tdr. poteter. I 1845 solgte Kristen, som nu var kommet til Lein, Kolstad for 770 spdl. til Nils Nilssen Kvam (visstnok fra Øren). Han dode imidlertid allerede et par år efter uten å ha fått skjote, som derfor blev utstedt til hans bo 3., tgl. 7. april 1848. På skiftet blev gården verdsatt til 800 spdl. Husene, hvoriblandt en sagbygning ved en gjennem utmarken lopende elv, betegnes som gamle og falleferdige, når undtas fjøs og stall. Der oplyses å være skog til fornodenhet og litt til salg, tålelig havnegang, men ingen seter, da denne var undtatt ved handelen. Gården hadde en husmanns plass, hvis rydning nettop var begynt, og hvis bruker om 4 år skulde begynne å svare 6 spdl. årlig. Der var det år utsådd 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 7—B tdr. poteter, og gården antokes å kunne fø 2 hester, 6 storfe og 16—18 småfe. Der restet på kjøpesummen 200 spdl., dessuten var der en obligasjon på 375 spdl. til Norges Bank. Aktiva blev 937 spdl. 4 ort og beholdningen 106 spdl. 2 ort 16 sk. Gården blev utlagt til enken, Marta Olsdatter, for takst summen. Hun var fra Tokstad og flyttet siden til Stavlunden, som hun kjøpte i 1857. Kolstad solgte hun til Jonas Jonsen Nygard, som imidlertid aldri har hatt tinglest skjote på gården. Sådant blev forst utstedt til hans eftermann 19. juli, tgl. 13. august 1890, av Marta Ols datters dotre, Otilie, gift med Martinus Solberg, og Ingeborg Marta, gift med garvermester Følling, Levanger. Kjopesummen var 2000 kr. og et kår av årlig verdi 240 kroner til Jonas Jonsen og dennes datter, Elen Anna. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 13 sauer og 4 geiter og en utsed av V>± td. bygg, 2% tdr. havre og 2V2 tdr. poteter. På 1 husmannsplass foddes 1 ku, 6 sauer og 3 geiter og såddes Via td. bygg, 3 /i td. havre og 1 td. poteter. Ved skyldsetningsforretning av 6. januar, avhjemlet 8. februar 1858, var gården blitt delt i to og hver del skyldsatt for 1 dal 2 ert 17 sk., hvorefter Marta Olsdatter har gitt Anders Jonsen Ny 9
---- 134 Bind V --- gard skjote på den ovre part for 400 spdl. 10. april, tgl. 2. juni 1858. Anders eiet Brekken, og det ser ut til, at han ikke har brukt parten i Kolstad, men overdratt den til Jonas Jonsen på den annen part — iallfall er denne bruker av hele gården i 1865. Men om kring 1870 er iallfall delingen et faktum, og den del, som Jonas hadde, er Kolstad ostre eller matrikulens Kolstad nedre, bruksnr. 3. Kolstad øvre, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 16 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin, og ut seden var x k td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På hus mannsplassen Kolstadåsen foddes 1 ku, 4 sauer og 3 geiter og såddes 7« td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. Jonas Jonsen dode som kårmann på Kolstad i 1901. hiter ham kom svigersonnen, Jon Ellingsen Bjor st ad. Nu eier og bru ker dennes sonn, Julius Jonsen, gården. KOLSTAD ØVRE Gårdsnr. 167, bruksnr. 4. Som ovenfor nevnt, er denne gard i skyldsetningen utskilt av Kolstad ostre i 1858, men har neppe vært selvstendig bruk før omkring 1870, da Olaus Eskildsen Sætran fra Leksdalen kjøpte den og bygget hus der. Denne gard kalles nu Kolstad ostre. Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 11 sauer og lam og 5 geiter og kidd, og utseden var td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter.
---- 135 Bind V --- Peter Ørtugen kjøpte gården i 1890-årene og bodde der et par år. Så kjøpte Jon Ellingsen på Kolstad nedre den, omregu lerte grensene mellem gårdene og solgte så Kolstad ovre til Nils Anderssen Steingrundan. Dennes sønn, Sigurd Nilssen, eier og bruker gården nu. Kol stad ætt en. A. Jon. B Lars Jonsen Sæter, opsitter p. S. omkr. 1700, f 171 ( ), 83 år gl., hos svigersønnen, Anders Einarsen Holme. *. C 1. Jon Larssen Gustad, Skogn. C 2. Tomas Larssen Baglan, f p. B. 1758, 83 år gl •*) 1717 Ragnhild Hansd, f p. B. 1751, 75 år gl., visst dtr. av Hans Nilssen Rosvold. *-) 1752 Karen Olsd Valstad. Hun * a ) 1750 Peder Ellingsen Stiklestad (Se Øvre Stiklestadætten). D I. 1 Hans Tomassen Baglan, Skrovemælen, f. p. Ros vold 1720, f p. Skrovemælen 1783, var først på Flåtten, overtok Baglan efter faren, kjøpte Snau sen 1778, Skrovemælen 1781. * 1746 Ingeborg Olsd. De var beslektet i 2. og 3. ledd. El. Ole Hanssen Skrovemælen, f. p. Baglan 1746, f p. Skrovemælen 1799, ugift. E 2. Agnice Hansd., f. p. Baglan 1748, losjerte i 1796 p. Stiklestad. * Jonas Olsen Flåtta valdet, f før 1796. E 3. Kirsti Hansd., f. c. 1750, var i 1797 p. Hal lanvaldet. * Hans Olsen Bergsvaldet, f før 1796. E 4. Ragnhild Hansd., f. p. Flåtten 1751. * Lars Lundskinvaldet, var på Skrovevaldet i 1783. E 5. Marit Hansd., /. p. Flåtten 1753. * Lars Jeremiassen Stiklestad, var p. Auglaplassen 1796. E 6. Magnhild Hansd., f. p. Flåtten 1757. E 7. Tomas Hanssen Baglan, f. p. Flåtten 1759, var i 1783 ved garden i Kjøbenhavn, i 1796 i Trondhjem. E 8. Lars Hanssen, skomaker, f. p. Baglan 1761. E 9. Jon Hanssen Høen, Skjærset, f. p. Baglan 1766, f p. Skjærset 1818. * 1792 Marit Olsd. Høen, f. p. Skjærset 1748, f smst. 1825, enke efter Elias Olsen Høen. Se Hal lanætten.
---- 136 Bind V --- E 10. Sivert Hanssen Baglan, f. p. B. 1768, t 1796, bakersvenn, Levanger. Eli. Maria Hansd., f. p. Baglan 1764, tjente i 1796 hos etatsråd Angell, Trondhjem. E 12. Gunhild Hansd., f. p. Baglan 1770, tjente i 1796 på Bjorken. D 2. * Kirsten Tomasd., f. p. Moen 1714, ugift. D 3. 2 Susanna Tomasd., f. p. Baglan 1756, t P- Stiklestad 1764. Torkild Larssen Sæter, Kolstad, f 1719 i Trondhjem. * 1713 Eli Larsd. Kolstad, hans tremenning, dtr. av Lars Villumsen Kolstad. Hun *-) 1720 Jakob Jensen Byna, Bjorstad. Se Bynaætten. Dl. Lars Torkildsen Lillelongdalen, f. p. Kolstad 1714. 1744 Siri Jonsd. Jamt, f P- Lillelongdalen 1763, 45 år gl. *'-') 1764 Johanna Svendsd. El. 1 Torkild Larssen, f. p. Lillelongdalen 1749. E 2. * Maren Larsd., f. p. Lillelongdalen 1754. D 2. Lars Torkildsen Kolstad den yngre, f. p. Kolstad 1717, t smst 1797. * 1741 Gjertrud Olsd. Gren ovre, f. p. G. 1721, f P- Kolstad 1789. El. Torkild Larssen Kolstad, i p. K. 1745, f smst. 1805. * 1782 Gunhild Gundbjornsd., f. p. Holmli 1751. Se Grensætten. F 1. Ingeborg Torkildsd., f. p. Kolstad 1782. * 1804 Lars Hanssen Overholmen, Kolstad. G 1. Marit Larsd., f. p. Kolstad 1805, t 1805. G 2. Torkild Larssen Kolstad, f. p. K. 1806, t 1869. * 1824 Anne Torrisd. Skrove, f. p. Eklovald 1790. H 1 Marta Torkildsd., f. p. Skrove 1827. H 2. Sirianna Torkildsd., f. p. Lyngåsen 1829. H 3. Torris Torkildsen, f. p. Lyngåsen 1831. H 4. Guruanna Torkildsd., f. p. Lyngåsen 1834 * 1858 Ole Bastiansen Sende nordre lille, f. 1832. Se Åkranætten. G 3. Randi Larsd., f. p. Kolstad 1809, f 1394. * 1835 Ole Johannessen, f. p. Sanden 1804, t p Stavlunden 1865. G 4 Marta Larsd., f. p. Kolstad 1811, t 1858. * 1835 Johannes Olsen Eklo, f 1884.
---- 137 Bind V --- G 5. Gundbjorn Larssen, f. p. Kolstad 1815, t 1887. **) 1841. Hun f 1864. **) 1866. G 6. Malena Larsd., f. p. Kolstad 1820. F 2. Maren Torkildsd., f. p. Kolstad 1786. * 1818 Soren Jonsen Byna, f. p. B. 1788, t 1876. E 2. Maren Larsd., f. p. Gren 1742, f P- Åkran 1808. * 1762 Ole Pedersen Åkran, f. p. Kulsli 1731, f P Åkran 1784. Se Åkranætten. E 3. Gjertrud Larsd. Kolstad, f. p. K. 1760, f 1791, var trolovet med Kristofer Eriksen Storlongdalen, men dode for de blev ekteviet. D 3. Marit Torkildsd. Kolstad, f. p. K. 1713, f p. Balgård 1798. *') 1740 Elias Amundsen Balgård, f. p. Lille moen 1707, f P- Balgård 1768. Se Balgårdsætten. * 2 ) 1769 Iver Iversen Kvello, Balgård. Han * 2 ) 1799 Marit Jcnsd. Tromsdalsvald. C 4. Magnhild Larsd. Sæter. * 1717 Anders Einarsen Holme son dre, f 1752, 82 år gl. Se Moætten, Kausmo. C 5. Kirsti Larsd. * Rasmus Jonsen Kjesbu, Sparbu. C 6. Marit Larsd. * Erik Jonsen Overholmen. Se Overholmsætten. C 7. Ingeborg Larsd., f 1743. * Kristofer Jonsen Leirfald. Ingen barn. LEIRHAGEN Gårdsnr. 168. Brukere: Som ovenfor nevnt, er denne eiendom i 1817 skilt fra Kolstad ostre og solgt til Peder Kristiansen Dillan. Der finnes ingen opgave for eiendommen i 1835. Eieren bodde 1 Ulvillen. I 1865 betegnes den som übebodd. Der var det år sådd 2 tdr. havre. Eieren, Hans Peter Nilssen, opføres som lo sjerende på Volden; han holdt en besetning på 1 hest, 2 storfe og 2 geiter. Gården kalles da «Leirhagen med Sagvoldenget». Hans Peter, som var fodt på Frosta, kom siden til Rod. LANGDALEN LILLE Gårdsnr. 169. Navnet: Uttales: Longdalen. — af westre Loghndal, af Aust langadal 1430. af ostra Langadal (måskje snarere: Lauga-) 1430. westre Logndal 1491. Langdal 1559. Langdall, Lungdall 1590 (2 gårder). Lanngdall 1626. Lille Langdal, Stor L. 1664. Lille langdahl, Stor L. 1723.
---- 138 Bind V --- De tre citater fra 1430 må utvilsomt alle sikte til disse gårder, skjønt navnet på de to første steder uriktig er henført til Farar istedetfor til Weddrar skiprede. Loghndal kan visst ikke være skrivefeil, så meget mindre som den også finnes i 1491 . Sannsyn lig er det den oprinnelige form, som tidlig er blitt omtydet til Langidalr, den lange dal, efter først i uttalen å være blitt Long. Denne misopfatning lå nærmere, hvis Logn- allerede tidlig uttaltes med et n foran g. Lungdall i skatteregistret fra 1590, som ofte gjengir gamle former, støtter også denne formodning; dessuten synes der heller ikke å være særlig grunn til å betegne denne side dal som den lange. Logndalr må komme av intetkjønnsordet logn, vindstille, eller mulig av elvenavnet Logn, ennu bevart i Åseral, jfr. det derav avledede Lygna; i siste fall må gårdsnavnets oprin nelige form vel ha vært oldnorsk Lognardalr. Det sies, at der i denne sidedal skal være mere lunt for dalvind enn i hoveddalen; elven (Malsåen) har også i det nedre løp lite fall. Vestre og Østre i 1430 svarer til de nuværende Lille og Store. Skylden: Den står i 1650 opført med 1 øre, fra 1655 1 øre 12 mkl., fra 1836 2 daler, i 1907 mk. 2,89, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Longdalen lille, mk. 2,70. Eiere: Det har allerede i begynnelsen av 1400-årene vært 2 Longdalsgårder, østre og vestre, svarende til de nuværende store
---- 139 Bind V --- og lille. Muligens har Longdalen store allerede dengang vært delt i to, idet gårdene i Aslak Bolts jordebok opfores således: Af westra loghndal IY2 ores b. Af austlangadal øres b. Af østra langadal øres b. b. f. ørtog. Herav fremgår, at Erkestolen eiet 1 X. øresbol i Longdalen lille; disse 1 Yi øre lå på denne tid til Storvuku og var sammen med den ne gard bygslet for 3 spand. Vi har formodentlig i denne eiendom det Longdalsenget, som siden fulgte Storvuku, til det i 1874 blev skilt fra denne gard og atter kom under Longdalen lille. (Se brukere). En feil i jordeboken er det, at av ovenstående 3 parter er de to første opført under Farar skiprede; den tredie derimot er ført under Weddrar skiprede. Ved reformasjonen blev erkebispegodset beslaglagt av Kronen. Siden er der formodentlig skjedd endel makeskifter og avhendelser, hvorav resultatet er blitt, at Longdalen lille er blitt bondegods til ut i 1630-årene, idet opsitteren sees å ha skattet for V-i spand odelsgods. Så er fogd Lars Bastiansen Stabel kommet i besiddelse av gården, og han makeskiftet den i 1639 tillikemed annet jordegods til Kronen mot «dobbelt vederlag». Det, han makeskiftet bort av Longdalen, opgis til 1 øre 12 mkl. med bygsel over 2 ore 12 mkl. Hvem som eiet det overskytende øre, vet vi ikke. Er denne skyld riktig, må gården senere ha fått en betydelig avfelling, idet skylden i 1650 opgis til 1 øre — senere riktignok alltid til 1 øre 12 mkl,, som alt tilhørte Kronen. I 1659 pantsatte Kronen 14 gårder i Verdalen til Selius Mar celis, som transporterte panteretten til 7 av disse til kapellanen, Erik Olsen Schancke, efter hvis død de blev solgt til enken, Sofia Eriksdatter, i 1663. Blandt disse var begge Longdals-gårdene. Sofia blev gift med Schanckes eftermann, Jens Kristofersen Svaboe, ved hvis død hans gods er gått over til arvingene, fra hvem det visstnok under ett er avhendet til oberstløitnant Lund. I 1723 eiet Lands enke Longdalen lille, mens det meste av Svaboes øvrige gods da var gått over til berghauptmann Abraham Drejer. Siden har Drejer også erhvervet Longdalen lille, og ved auksjon i Drejers enkes dødsbo har kapteinløitnant Peter Rafael Lund kjøpt også denne gard. Ved auksjon 17. mars 1741 i Lunds dødsbo kjøpte Lorents Didrik KMver Longdalen lille for 38 rdl. Skjøtet er av 28. juli 1741, tgl. 5. mars 1742. Kliiver makeskiftet denne med flere går der til Stiklestad kirke mot kirkens part i Bjartnes, hvor han bodde. Skjøtet er av 20. juli 1742, tgl. 4. mars 1743. (Se Bjartnes).
---- 140 Bind V --- Da kirkene var blitt menighetens eiendom, blev Longdalen lille lagt til Vuka kirke, og i 1807 solgte Vuku kirkeverger gården ved skjote av 17., tgl. 18. august til Tomas Olsen Gnmdan for 375 rdl. Landskyld til kirken skulde fremdeles svares efter forordnin gen av 25. februar 1733. Ved skjote av 6., tgl. 7. februar 1812, solgte Tomas den for 400 rdl. til loitnant Søren Schjelderup v. Holst, som året efter skjotet den til Ole Jonsen Teslien for 1100 riksbankdaler navne verdi. Skjotet er av 31. desember 1813, tgl. 2. juni 1814. Siden har gården vært brukernes eiendom. Brukere: Jon Langedall nevnes i 1611 som eier av V 2 sp. odelsgods. Olaf eller Ole Jonsen het opsitteren i 1615 og helt til 1653. Han betalte også til henimot 1630 skatt av V 2 sp. odelsgods, og må således ha eiet gården. Han var naturligvis sonn av fore gående. I 1653 opgav han på grunn av alderdom og skropelighet går den for sønnen, fon Olsen. Den betegnes ved denne leilighet som «en ringe gaard» med skyld 1 sp., hvilket neppe er riktig. I bygsel betalte Jon 8 rdl. Jon Olsen var i 1666 50 år. Hjemme var 4 sonner, Ole, Bård, Ole og Rasmus, henholdsvis 10, 7, 4 og 1 år. Besetningen i 1657 var 1 hest, 4 kyr og 2 sauer. I 1665 opfores der 2 brukere på gården, nemlig foruten Jon Olsen en Peder Jonsen, som brukte 8 mkl. Dette er nok oprinnel sen til Lillegården. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. havre, le dingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til IV2 ort. Skylden blev foreslått forhoiet til 2 ore. Opsitteren i 1699 og 1711 heter også fon. Morten het opsitteren, iallfall fra 1712 av. Ved svenskenes innfall i 1718 gikk det hardt ut over ham, idet han opgis å ha hatt folgende tap: Kornet og avlingen rent borttatt 12 rdl. — sk 7 kyr 24 » 48 14 småfe 7 » — » 1 hest 6 » ■— » 1 skjud 4 » — » Tilsammen 54 rdl. 48 sk. Samme vinter dode hans hustru. Morten har vel efter dette mattet opgi gården; i 1723 lå den aldeles øde og uten beboer.
---- 141 Bind V --- Ved matrikuleringen dette år opgis, at den kun har skog til gjerde og brensel, ingen seter, ringe og slett bumark. Den beteg nes som «tungvunden og frostagtig». Utsed 4 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avling 9 sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhøi og, heter det: Der kan neppe holdes 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 1 skjeppe blandkorn og 2 skjepper havre («ringe korn») samt 4 mk. ost. Skylden blev foreslått ned satt 12 mkl. «formedelst denne gaards mislighed til korn». Under 24. september 1728. tgl. 27. januar 1720, fikk Jens Anderssen bygselbrev av fru oberstloitnant Lund. Jens døde i 1740, 60 år gammel, og hustruen i 1743. Den næste opsitter var Lars Torkildsen Kolstad den eldre. (Se Kolstadætten). Han synes å ha hatt det ganske smått: Ved skifte 1 1763 efter hans første hustru, Siri Jonsdatter Jamt, er registrert 2 hester, 1 ku og 2 kalver. Aktiva var bare 15 rdl. 20 sk. og beholdningen 7 rdl. 1 ort 8 sk. Efter Lars har Amund Torkildsen Kulslien brukt gården. Han omkom i 1789, idet han ved å bryte sten i Grensskogen til kalk brenning veltet en stor sten over sig og dode en times tid efter, 49 år gammel. (Se Åkranætten). Så har Anders Bastiansen Marken fått bygselbrev av kirke eieren, Rasmus Hagen, 4. mars 1795, tgl. 15. august 1796. Efter at gården i 1807 var blitt solgt til Tomas Grundan, er den visstnok blitt drevet som underbruk under dennes gard. Hvor dan forholdet har vært de par år, Holst eiet gården, er übekjent; men efter at Holst i 1813 hadde solgt den til Ole Jonsen Teslien, har nok denne brukt den. Han solgte den ved skjote av 3. desem ber 1823 til Peter Henriksen Storstad; men denne har nok ikke kunnet klare sig på gården; ti efter en eksekusjonsforretning av 24. oktober 1829 blev den i 1832 efter rekvisisjon av Jelstrup solgt ved auksjon til Mikkel Ellevsen Lundskin for 360 spdl. Skjote 14., tgl. 15. august 1832. Gården blev nu brukt under Lundskin. I 1835 hadde den in gen besetning; men der såddes % td. havre og V 2 td. poteter. I 1842 var der atter auksjon på gården i dodsboet efter Mikkel Lundskin, hvorved den blev solgt for 290 spdl. til Tore Sivertsen Flyan, som fikk skjote 4. juni, tgl. 16. august 1842, men solgte den igjen ved skjøte av 5., tgl. 6. august 1845, til Arnt Olsen for 300 spdl. Arnt var fra Lom. Han var født i 1796 og døde plutse lig i 1879, men hadde allerede ved skjøte, dat. og tgl. 15. august 1854, overdratt gården for 200 spdl. og kår til sønnen, Hans Arntsen, som også var født i Lom. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 12 sauer og 6 geiter og en utsed av 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
---- 142 Bind V --- Den 4. august 1865 blev der holdt delingsforretning av denne og Lillegårdens felles utmark; den er tgl. 16. november 1869. I 1875 var besetningen 1 hest, 5 kyr, 5 ungnaut og kalver, 14 sauer og lam, 15 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1: > td. bygg, 6 tdr. havre, 5 tdr. poteter. Hans Arntsen kjopte i 1874 Longdalsenget, som samme år var blitt utskilt fra Storvuku, og visstnok er det «westra loghndal», som allerede på Aslak Bolts tid lå under denne gard. (Se Storvuku). Ved skjote av 8., tgl. 14. august 1889 fra skifteforvalteren i Hans Arntsen og for avdode hustru, Mali Andosdatters, dodsbo blev Longdalen lille med Longdalsenget solgt for 2400 kr. til svi gersonnen, Mikal Olsen Vangstad, som var gift med Oline Hans datter Longdalen. Mikal Olsen reiste til Amerika. Gården solgte han ved skjote av 28. april, tgl. 2. juli 1891, til Johan Arnt Olsen Varslåtten (Blokhaug) for 2800 kr. Jchan solgte senere til broren, Ragnvald Olsen, som fremdeles eier og bruker gården. LILLEGÅRDEN Gårdsnr. 170. Skylden: Lillegården kan ikke påvises som særskilt skyldsatt eiendom for i 1660; dens skyld var da 8 mkl., fra 1836 3 ort 10 sk., i 1907 mk. 1,06 i ett bruk. Eiere: I 1660 var eiendommen krongods, men er i lopet av 1660-årene gått over til Vuku kirke, som den tilhørte, inntil kir kens verger ved skjote av 14. desember 1803, tgl. 6. januar 1804, solgte den til Johan Viderø Tonning for 180 rdl., hvorved den gikk inn i Verdalsgodset. Martin Aniderssen Lillegården kjopte eiendommen for 2300 kr. av Verdalens kommune den 7. juli 1919 og fikk skjote 29. de sember 1921. Et skogstykke, Lillegårdsskogen, av Longdalen store fulgte da med. Brukere: Andor Lillangdal nevnes i kopskattmanntallet av 1645 som husmann. Han har utvilsomt brukt Lillegården, som på denne tid ennu ikke var særskilt skyldsatt. Andor lille Langdal står i 1660 som bruker av 8 mkl. krongods, hvorav kan sluttes, at eiendommen er en fraskilt part av Longdalen lille. Besetningen i 1657 var 1 hest, 3 kyr, 2 geiter og 3 sauer. I 1665 opfores på Lillelongdalen 2 brukere, Jon Olsen og Pe der Jonsen. Den siste, som brukte 8 mkl., må ha vært på Lille gården, som vel ennu ikke var helt utskilt. Peder var 37 år gammel.
---- 143 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 4 skjepper havre, ledingen til Y 2 ort og småtienden til Y 2 ort. «Findes thommer schouff», heter det. Skylden blev foreslått forhoiet til 18 mkl. Gården kalles fremdeles Lille Langdahl, og om begge gårdene heter det: «Forskr. fieldgaarde ej bedre eragtet». I 1682 heter opsitteren Oluf eller Ole. Han opfores der ennu i 1711. Så har der vært en Nils Litlegården, og efter ham Morten, Lillegården, sett fra nordøst 1929. Fot. H. Anderson. som var der under svenskenes innfall i 1718, ved hvilken leilighet han mistet 2 kyr til 7 rdl. — det var alt; men så var der vel heller ikke stort mere å ta. Nils døde i mars krigsvinteren 1719 og enken, Magnhild Jons datter, sått så med gården nogen år, til også hun døde i 1722, 73 år gammel. Den følgende opsitter het Jon. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der ingen skog er, ingen seter og ingen bumark. Gården betegnes som «lidt tungvunden og frostagtig». Utseden var 2 skjepper havre, avlingen 4 sommer lass høi og besetningen 1 ku og 2 sauer. Tienden blev sått til V 2 skjeppe blandkorn («ringe korn) og 2 mk. ost. Skylden blev fore slått nedsatt 2 mkl., og i begrunnelsen herav får vi følgende inter essante oplysning: «Som kiercken af denne pladz aldrig har faaet landskyld, men tidt og offte maatt betalt skatterne deraf, dens aufling end og er saa meget ringe, er dend med de anførte 2 mkls. affelding anseet.» Den har altså ikke vært noget verdifullt aktivum for kirken. —
---- 144 Bind V --- Hvor lenge Jon har brukt gården, vites ikke nøiaktig — han betegnes i 1741 som «sal. Jon Lillegaarden», så han er vel dod ikke lenge forut. En voksen sonn, Ole, døde same år, likeså en annen voksen sonn, Jon, gift med Karen Jensdatter Lillelongdalen. Så har en Anders Jenssen brukt Lillegården; han døde der i 1758, 56 år gammel. Efter ham kom Åge Ågesen Bjørstad, som iallfall har vært der så tidlig som i 1765. Ingen av disse har hatt tinglest bygselbrev. Åges annen hustru, Beret Mosesdatter Telsneset, døde i 1785, og Åge har så opgitt gården for Morten Ingebrigtsen Skei, som fikk bygselbrev av Rasmus Hagen 15. mars, tgl. 15. august 1788. Åge døde som kårmann på gården i 1804. Morten var dod året forut, og sonnen, Ingebrigt Mortensen, hadde fått bygselbrev av Vuku kirkeverger 4. april, tgl. 16. august 1804. Det var visstnok ganske smått hos ham: Ved skifte i 1833 efter hustruen, Eli Larsdatter, blev aktiva bare 42 spdl. 1 sk. og beholdningen 4 spdl. 1 ort. Av besetning er kun registrert 1 ku, 4 sauer og 1 geit. En jernovn til 6 spdl. fantes dog blandt innboet. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 1 sau og 1 geit og en utsed av 2 tdr. havre og IY2 tdr. poteter. Ingebrigt var på gården til sin dod i 1837. Sønnen, Ole Inge brigtsen, født i 1798, har muligens brukt gården i farens siste år; i 1842 er han flyttet til Prestgårdsvald, hvor han døde i 1879. Anders Pedersen, født 1791 og sønn av Peder Fastesen Røds vald, har så brukt Lillegården til i 1858, da han døde. Efter ham kom sønnen, Peder Anderssen, født på Steingrundan i 1823. Gårdens besetning i 1865 var 1 hest, 2 storfe og 10 sauer og utseden 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Svend Arntsen Byna festet gården i 1867 for 12 spdl. årlig. Den hadde i 1875 en besetning på 2 kyr, 7 sauer og 2 geiter og en utsed av X A td. bygg, 2 V2 tdr. havre og 2V2 tdr. poteter. Den 22. april 1876 blev gården festet til Martinus Larssen, avgift 12 spdl. årlig. I 1882 blev Anders Olsen Blokhaug leilending på Lillegården, avgift som før 48 kr. Han brukte gården i mange år. Sønnen, Martin Anderssen, overtok efter faren og kjøpte den i 1919. VARSLÅTTEN Gårdsnr. 171. Navnet: Werslodt 1590. Varslott 1626. Warslett 1664. Wor slett 1723. Navnet bør sannsynligvis deles således, at siste ledd er slått (hankjønnsordet sldttr), slåtteland, slåtteng. Å bestemme betyd
---- 145 Bind V --- ningen av første ledd er neppe mulig, da det i nutidsformen synes å være avslitt, og man ikke har navnet i synderlig gamle former. Med hensyn til muligheten av, at det kunde inneholde et elvenavn, kan det nevnes, at den å, som går forbi gården, heter Skitrenna, hvilket dog ikke behover å være et oprinnelig navn. Skylden: Den gamle skyld var 1 øre, fra 1836 2 dal. 1 ort 15 sk., i 1907 mk. 6,25 i ett bruk. Eiere: Gården nevnes i 1592 i en fortegnelse over Kronens landskyld, hvorunder er opført «Verdtzlod 1 øre». Den er formo dentlig først inndratt i matrikulen i 1500-årene og som nyrydning kommet under Kronen. I 1659 er den blitt pantsatt sammen med flere andre gårder til Selius Marcelis, som transporterte panteretten til 7 av disse til kapellanen, Erik Olsen Schancke, hvis enke, Sofie Eriksdatter, fikk skjøte på dem i 1663. (Se Longdalen lille). Så gikk de ved ekteskap over til Jens Kristofersen Svaboe og efter ham til arvingene. Monsr. Kristen Svaboe fikk skjøte på Var slåtten og Longdalen store samt parter i Grundan av hr. Peder Jenssen Her dal, prest i Åfjorden, 26. november 1701, tgl. 26. januar 1702. Så er den gått over til oberstløitnant Lund og siden til berg hauptmann Abraham Drejer. I boet efter dennes hustru, Karen Tønder, er den i 1736 sammen med flere gårder solgt til kaptein Peter Rafael Lund. Ved auksjon i dennes dødsbo blev den i 1741 solgt til opsitte ren, Gabriel Larssen, og har siden vært brukernes eiendom. Brukere: Jens Varsldtten nevnes i begynnelsen av 1600-årene. Omkring 1610 synes gården å ha ligget øde; men i 1620 har den atter opsitter. Han het Rasmus og var der til henimot 1660. Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 8 kyr, 2 geiter og 5 sauer. I 1660 heter opsitteren Ole Rasmussen, utvilsomt foregåendes sønn. Han var i 1666 50 år gammel og hadde hjemme en sønn, Ole, 14 år. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. havre, le dingen til-22 sk. og småtienden til 1 ort. «Findes thømmerschouff», heter det. Skylden blev foreslått forhøiet til 1 øre 6 mkl., så går den må være blitt meget forbedret. Opsitteren i 1680-årene het også Ole, formodentlig den sønn, som var hjemme i 1666. Omkring århundreskiftet het opsitteren Erik. Han døde i 1712, 76 år gammel.
---- 146 Bind V --- Så kom — antagelig i 1715 — Morten, visstnok den samme Morten Davidsen, som siden kom til Stuskin, og formodentlig var sonn av David Kjesbuen. Han var på Varslåtten under svenske nes innfall i 1718 og opgir ved denne leilighet sitt tap til: Tilsammen 22 rdl. 24 sk. Gabriel Larssen het opsitteren i 1723. Ved matrikuleringen dette år oplyses, at der er skog tilfjells til gårdens fornodenhet, ingen seter, ringe bumark, en fjellslette, sått til 6 sk. skatt. Går den betegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 2 skjepper bygg og 6 skjepper havre, avlingen 12 sommerlass voll høi og Vi lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til V-z skjeppe blandkorn, W-i skjeppe havre («ringe korn») og 4 mk. ost. Skylden blev forst foreslått nedsatt 4 mkl.; men da komisjonen efter endt arbeide fant den samlede nedgang i bygdens skyld for stor og gikk gårdene over en gang til, blev de 4 mkl. pålagt igjen. Gabriel fikk forst bygselseddel av fru oberstloitnant Lund 2. november 1724, tgl. 26. januar 1725. Ved skifte i 1738 efter Gabriels forste hustru, Kirsti Anders datter Ulvilden, registrertes en besetning på 1 hest og 1 foll, 2 kyr, 5 sauer, 1 geit og 1 svin. Aktiva var 24 rdl. 3 ort 16 sk., men passiva 30 rdl. 1 ort, så boet var fallitt. Allikevel kjøpte Gabriel gården i kaptein Lunds dodsbo for 52 rdl. 2 ort og fikk skjote 1. juni 1741, tgl. s. d. Da det i 1757 blev avholdt skifte samtidig efter ham og hans annen hustru, Karen Olsdatter Landfald, var aktiva 73 rdl. 1 ort 4 sk. og passiva 13 rdl. 1 ort foruten en gjeld til major Kliiver på 35 rdl., som arvingens formynder garanterte for. På dette skifte registrertes ikke annen besetning enn 4 kyr. Kaptein Kofoed lyste nu på egne og P. A. Lunds vegne odels rett til gården, og det ser ut til, at arvingen, Lars Gabrielsen, har mattet punge ut for å beholde den; ti i 1760 har han pantsatt den til Kristen Jonsen Volden for 80 rdl., hvad han ellers ikke skulde ha behovet, da han var eneste arving. Under 14. mars, tgl. 15. august 1772, skjotet Lars Gabrielsen gården til Kristen Volden for 155 rdl. Ved tinglesningen prote sterte korporal Peder Eliassen Bremset, som efter kontrakt av 13. mars hadde fått skjote 10. mai samme år og nu lot sitt skjote
---- 147 Bind V --- tinglese samtidig. De protesterte nu gjensidig mot hinannens skjoter, og det kom til prosess, hvorunder blev oplyst, at gården var tilbudt Kristen Volden som panthaver forst, uten at han mot tok tilbudet, likeså, at det var tilbudt ham å innfri obligasjonen; men at han nektet å motta betalingen og levere obligasjonen. Efter på hadde han så forhandlet med Lars angående salg og påtatt Varslåtten, sett fra sydøst 1929. Fot. H. Anderson. sig å holde ham skadesløs for de krav, som i den anledning kunde fremkomme fra Peder Bremset. Enden på dette blev, at Peder be holdt gården, som han ved skjote av 10. mars 1775 solgte for 2QO rdl. til G under Nilssen Lille Gaulstad fra Ogndalen. Ved skjote av 25. mai 1778 solgte Gunder gården til vaktmester Jon Holmll for 260 rdl. Jon måtte dessuten betale Sivert Knutsen Kluken 20 rdl. for hans hustrus, Kirsten Larsdatters, odelsrett, hvorefter han fikk odelsskjote 25. april, tgl. 16. august 1784. Var slåtten blev nu en tid drevet som underbruk. Ved tingsvidne i 1785 oplyses, at den bruktes bare til høislått; der avledes 10 —12 lass høi og kunde fodes hoist 2 kyr. Der var da en husmann på stedet. Ved skjote av 2. januar, tgl. 21. februar 1787, solgte Jon Holmli gården for 270 rdl. til Iver Pedersen Stod, som tok ophold der og drev den til i 1705, da han solgte den til Sevald Kristensen Volden for 597 rdl. Skjøtet er av 25. februar, tgl. s. d. Sevald hadde et par år tidligere overtatt halve Volden og drev nu Var slåtten som underbruk under denne gard.
---- 148 Bind V --- Ved skjote av 6., tgl. 7. februar 1821, overdrog Sevald gården til sonnen, Kristen Sevaldsen, for 90 spdl. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 5 sauer og 5 geiter og en utsed av 3 tdr. havre og 1 td. poteter. Da Kristen Volden senere kjopte Lein og flyttet dit, solgte han ved skjote, dat. og tgl. 17. august 1842, Varslåtten til Ole Sivert sen Telsneset for 480 spdl. (På skiftet i 1823 efter Marta Siverts datter Volden var den blitt verdsatt til 300 spdl.). Ved salget be tinget Kristen sig rett til hugst i gårdens skog. Ole hadde nu i nogen år både Varslåtten og Telsneset. Den sistnevnte gard solgte han i 1849 til Iver Tuset. Varslåtten hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 16 sauer, 6 geiter og 1 svin og utseden var 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Ole Nilssen Volden, fodt i Åsen 1830, var gift med Lisbet Olsdatter Varslåtten, og han overtok gården efter svigerfaren, som fikk kår. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 2 under 3 år, 9 kyr, 3 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 2 svin og utseden 1 -> td. bygg, 7 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Ole Nilssen dode som kårmann på Varsiåtten i 1923, 93 år gammel. Sonnen, Nils Olsen, eier gården nu. SAGVOLDEN Gårdsnr. 172. Skylden: Gården er inndratt i matrikulen i den siste halvdel av 1650-årene og skyldsatt for 1 ore. Fra 1836 var skylden 4 ort 9 sk., i 1907 mk. 2,30 i ett bruk. Eiere: Gården opfores i 1660 som krongods, siden under Bakke klosters gods. Dette var fra 1659 pantsatt til brødrene Marcelis, og Sagvolden kan således hore til «det til de Marcelier udlagde godses forogelse paa adskillige steder opsogte jordegods», hvorom lagmann Peter Drejer etsteds skriver til Rentekammeret. (Se Verdalsgodset). Gården fulgte nu Bakke klosters gods, inntil justisråd Åge Hagen kjopte dette efter oberst Reichwein. (Se Bakke klosters gods). Ved skjote av 13. februar, tgl. 4. mars 1754, solgte Hagen Sagvolden for 15 rdl. til major Lorents Didrik Kltiver, og ved skifte i 1783 efter dennes enke tilfalt Sagvolden datteren Ber et Maria, gift med kapellanen Peder Kristofer Krog, som ved skjote av 12. august 1793 overdrog denne gard tillikemed Gren, Long
---- 149 Bind V --- dalen store, Sæter og Leirset samt Longdals sag for 3550 rdl. til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn i V ' erdalsgodset. Ved skjøte av 27. juni, tgl. 14. august 1890, solgte eierne av Verdalsgodset gården for 3300 kr. til Kristen Simonsen Sagvolden. Langåkeren av Longdalen store fulgte med i handelen. Sagvolden, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson. Brukere: Siguold Vollenn, som finnes i kopskattmanntallet for 1645 under husmenn, har muligens brukt denne gard. I kvegskattmanntallet av 1657 finner vi under gårdmenn Olle Volden. Han hadde 3 kyr, 2 geiter og 3 sauer. Ole Olsen (Olluff Olluffsen) var i 1666 63 år gammel. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 4 skjepper havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til 1 ort. «Findes thøm merschouff», heter det. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. I 1682 betegnes gården som øde, hvilket ikke behøver å bety annet, enn at den ikke var bygslet, men bruktes for avgift. I 1686 opføres som bruker atter en Oluf. I 1699 var gården atter «øde», hvilket visst bare vil si, brukt for avgift; ti en Kristofer Eriksen har vært der omkring århundreskiftet; han døde der i 1705. Derefter er kommet Jon Jonsen, visstnok sønn av Jon Svendsen Byna. Han blev i 1712 gift med Marit Larsd. Kulstad og har vel ved denne tid overtatt Sagvolden, hvor han også synes å ha bodd de følgende år. Men i 1718 var han nok som dragon ut kommandert, og da har gården vært uten opsitter. Svenskene har i ufredsåret ikke funnet annet å ta der enn 2 tdr. havre til 3 rdl. 10
---- 150 Bind V --- I matrikulen av 1723 heter det om gården, at den «ansees for et engslette». Forovrig oplyses, at den ikke har skog, men en fjellslette, som blev sått til 6 sk. årlig. Den betegnes som «maa delig lætwunden», der såddes intet. Avlingen var 10 sommerlass hoi; men der var ingen besetning. Skylden blev foreslått nedsatt til det halve, og herom heter det: «Denne gaard, som ej for andet end eet ringe engeslette kand ansees, og hvorpaa udj mands minde ej har været huus eller nogen tiid til beboelse kand komme, er for medelst des hoie leie og stoere ringhed med ovenstaaende affelding anseet». Jon Sagvolden dode i 1743. Efter ham har der vært en Ole Sagvolden. Han nevnes i 1748; men iallfall fra 1755 het bruke ren Jakob Olsen — muligens sonn på Ørtugen. Ved bygselbrev av 19., tgl. 21. februar 1784, bygslet Krog gården til Ole Nilssen Telsneset, som var gift med Marit Eriks datter Overmoen. Han skulde visstnok fungere som sagmester eller lignende; ti i bygselbrevet heter det: «Han bliver mig eller den, jeg overdrager Longdals sagbrug, til nytte og tjeneste». Ole Nilssen dode i 1814, og sonnen, Nils Olsen, fikk så byg selbrev av proprietær Miiller, utstedt og tgl. 17. august 1815. I 1835 hadde gården en besetning på 1 hest, 2 storfe, 4 sauer og 4 geiter, og utseden var Va td. bygg, \Vz tdr. havre og % td. poteter. Nils Olsen dode som gårdmann på Sagvolden i 1849, 61 år gammel. Hans datter, Anne, var året før blitt gift med Kristen Simensen (sonn av husmann Simen Jonsen Volden), og denne har nok nu overtatt bruken av gården, som han festet i 1857 for 12 spdl. i innfestning og 12 spdl. årlig avgift. (Kårenken, Eli Andos datter, var død i 1856). I 1865 var besetningen 1 hest, 2 storfe, 10 sauer og 5 geiter og utseden 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Kristen forpaktet i 1868 Sæter og flyttet dit, men er muligens vedblitt å bruke Sagvolden, også efter at han var flyttet; ti i 1875 beboddes gården av inderst og grubearbeider Ole Anderssen, og der var ikke annen besetning enn 1 ku og 3 sauer, og der var sådd 3 tdr. havre. I 1884 blev Sagvolden bortforpaktet til Kristens svigersonn, Ole Kristiansen, som dode allerede i 1889. Kristen kjopte da i 1890 gården av Verdalsgodsets eiere og bodde der, til han døde i 1920, 95 år gammel. Enken efter Ole Kristiansen giftet sig med Ole Olsen Varslåt ten, som kjopte Sagvolden av Kristen og brukte gården til sin død i 1917. Martin Olsen Gren, gift med Oline Olsdatter Sagvolden, eier og bruker gården efter Ole Varslåtten.
---- 151 Bind V --- LANGDALEN STORE Gårdsnr. 173. Skylden: Den var i 1650 3 øre 20 mkl., fra 1655 2 øre 20 mkl., fra 1836 4 dal. 8 sk., i 1907 mk. 8,43, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Longdalen store, mk. 6,02. Eiere: Som under Longdalen lille nevnt, har Erkestolen eiet 2 parter, hver på 1 øre, i Østre Longdalen. Den ene part var på Aslak Bolts tid bygslet for 1 ørtug (8 mkl.). Ved reformasjonen blev erkebispegodset beslaglagt av Kronen. Som det sees av Aslak Bolts jordebok har Erkestolens samlede eiendom i Longdalsgårdene vært 2 øre 2 mkl., hvilket svarer nøi aktig til skylden for Longdalen store i 1655. Imidlertid er der visstnok skjedd adskillige transaksjoner, idet Kronens eiendom i gården sees å ha variert meget; i 1549 var den 1 ore, i 1592 1 øre 20 mkl. Men i 1650 var eiendomsfordelingen: Krongods St. Jørgens hus 3 øre 12 mkl. 8 » Tilsammen 3 øre 20 mkl. hvilket er 1 øre mere, enn hvad gården siden står opført for. Hvis dette ikke er feil, kunde man tenke sig, at den senere skyld, 2 øre 20 mkl., kan komme av, at Sagvolden kan være utskilt av denne gard. Som omtalt under Longdalen lille, blev den sammen med denne gard i 1659 pantsatt til Marcelis, gikk så over til Erik Schancke og siden til Jens Svaboe. Ved dennes død gikk bl. a. Longdalen store over til datteren Gullov, gift med presten Peder Herdal i Åfjorden, som ved skjote av 26. november 1701, tgl. 26. januar 1702, overdrog sin arvedel til svogeren, Kristen Svaboe. Tilslutt er Erik Schancke kommet i besiddelse av gårdene, og har gitt oberstløitnant Peter Lund og berghauptmann Abraham Drejer skjote på dem i 1720. Siden er Drejer blitt eier av Longdalen. Ved auksjon i dødsboet efter Drejers enke blev bl. a. Longdalen store solgt til Peter Rafael Lund, som fikk skjote 3. august 1736, og på auksjon i Lunds dødsbo kjøpte major Coldevin Longdalen store for 63 rdl. og fikk skjøte 24. april 1741, tgl. 8. septbr. 1744. Coldevin overdrog den allerede ved skjøte av 9. august 1743 sammen med Høisjø sag til Lorents Didrik Kliiver for 90 rdl Ved skifte i 1783 efter Selle Marie Kliiver tilfalt bl. a. Long dalen med sagbruk datteren Beret Maria, gift med kapellanen
---- 152 Bind V --- Peder Krog, som ved skjøte av 12. august 1793 solgte sine gårder i Vuku til Johan Widerø Tonning, hvorved Longdalen gikk inn i Verdalsgodset. Ludvig Peter sen Longdal kjøpte gården av Yer dal kommune 26. april 1920 og fikk skjote 5. september 1921. Kjøpesummen var 10 000 kr. Brukere: Oluff har i 1549 betalt 1 pund smør i landskyld for 1 øre i Lanngdalnn under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erkebispegods, hvorav vi kan slutte, at det gjelder Longdalen store. Ifølge skibskattmanntallet av 1559 har fonn paa Langdal be talt husmannsskatt, V-i daler. I begynnelsen av 1000-årene finnes ikke gården nevnt hver ken i skattelister eller tiendemanntall, så den må vel ha vært øde eller übygslet på denne tid. Først fra 1620-årene optrer Oluf, som dog visstnok kan ha brukt den bare for avgift. I lensregnskapet for 1641—42 heter det, at Oluf Olsen har bygslet \V-i øre «i Stor Langdal, som hans gamle fader for ham oplod med condition han skal have sin livs ophold». Bygselsum men var 13 rdl. Oluf var i 1666 57 år gammel og hadde da hjem me 2 sønner, Anders og Peder, 21 og 13 år. Han føres i skatte listene ennu i 1680-årene. Besetningen i 1657 var 2 hester, 9 kyr, 10 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og IVi tdr. havre, ledingen til 1V 2 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes thømmerschouff». Skylden blev foreslått uforan dret, 2 øre 20 mkl. Opsitteren i 1699 het Tomas. Johan Lauritsen fikk bygselbrev på gården av Kristen Svaboe den 28. juni, tgl. 24. oktober 1710. Han var der krigsvinteren 1718—19 og opgir da å ha lidt følgende tap: Tilsammen 29 rdl. 48 sk. Av svenskene fikk han 6 rdl. i erstatning. Johan Larssen var fra Trones; han var i 1709 blitt gift med Ragnhild Olsdatter. Han døde i 1721, og enken brukte så går den, til hun i 1724 blev gift med Kristofer Olsen Overneset og flyttet dit.
---- 153 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens fornødenhet, en «ringe sæter» V\ mil borte, ringe bumark, en fjell slette, hvorav skattedes 8 sk., og en ganske liten kvern, sått til 3 sk. avgift. Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Ut seden var 4 skjepper bygg og IV4 tdr. havre, avlingen 14 sommer lass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ung- Langdalen store, sett fra nord 1929. Fot. H. Anderson. naut, 6 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 1 skjeppe bland korn, 2 skjepper havre — «ringe korn» —og 6 mk. ost. Der blev foreslått den betydelige avfelling av 20 mkl., hvilket begrunnedes med gårdens «mislighed til korn og ringe auvell». Så kom Ole Siurdsen til gården, antagelig i 1724. Han blev det år gift med Sunni Svendsdatter og har hatt kaveringsmenn fra Stiklestad sogn, så han har vel vært derfrå. Bygselbrev fikk han av fru oberstloitnant Lund 30. august, tgl. 8. september 1729. Han døde allerede i 1732, og enken giftet sig 2 år efter med Ole Rasmussen, som så en lang årrekke brukte gården, og efter ham sønnen, Ole Olsen, som var født i 1735 og døde i 1815. Denne Ole har kanskje vært litt hissig av sig: Han sees i 1781 å være stevnet av Kristen Volden «for ærerørige ord mod ham og hug og slag mod hans søn Sevald». * Ole efterlot sig ingen barn. Arvinger var hans søsken. Aktiva i dodsboet blev 1532 rbdl. 40 sk. og beholdningen 1139 rbdl. 5 sk. Enken, Lisbet Olsdatter, som var hans annen hustru, blev i 1816 gift med Lars Anderssen Steingnmdan, som fikk bygselbrev av proprietær Miiller 1. august, tgl. 3. desember 1816.
---- 154 Bind V --- Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 8 sauer og 8 geiter og utseden var V 2 td. bygg, 7 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Lars Anderssen dode i 1859, 78 år gammel. Sønnen, Andreas Larssen, hadde allerede den 30. september 1854 festet gården på 10 år for 40 spdl. årlig avgift. Dens besetning i 1865 var 5 hester, 15 storfe, 26 sauer, 9 geiter og 4 svin og utseden Vé td. bygg, 15 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den 16. mars 1870 blev Tørris Pedersen Gulstad fra Skei sogn leilending på gården. Avgift som for, 40 spdl. I 1875 var besetningen 2 hester, 8 kyr, 4 ungnaut og kalver, 25 sauer og lam, 21 geiter og kidd og utseden V 2 td. bygg, 10 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Efter Tørris var sonnen, Peter Tørrissen, leilending, og der efter dennes sønn, Ludvig Peter sen. Han kjøpte gården i 1920. • Fraskilte par te r: Langåker, gårdsnr. 173, bruksnr. 2, er skilt fra Longdalen store ved skyldsetningsforretning av 5. juni, tgl. 13. august 1890, skyldsatt for 1 dal. 19 sk. (ny skyld mk. 2,41) og av Verdals godsets eiere solgt sammen med Sagvolden til Kristen Simonsen ved skjøte av 27. juni, tgl. 14. august 1890. Eiendommen har siden fulgt Sagvolden. Longdalen nordre, skyld 50 ore, blev av Verdal kommune solgt den 26. april 1920 for 2000 kr. til Jakob Tørrissen Longdal. Skjøte 5. november 1922. Lillegårdsskogen (skogstykke tillagt Lillegården), skyld 15 øre. SÆTER Gårdsnr. 174. Navnet: Setther 1559. Setter 1590, 1610, 1626, 1664, 1723. Her vel snarest av intetkjønnsordet sætr = seter. Skylden: Den gamle skyld (1650) var 1 øre 12 mkl., fra 1836 2 dal. 19 sk., i 1907 mk. 4,81 i ett bruk. Eiere: Gården finnes ikke nevnt i 1500-tallet. Den er formo dentlig først ryddet i 1500-årene og er vel som nyrydning blitt lagt «under Kronen, skjønt intet herom finnes i lensregnskapene. I 1620-årene er den blitt bondegods; den eiedes i 1624 av Bård Okkenhaug i Skogn. I 1650 tilhørte gården vicepastor Peder Eriksen Juel, som samlet et lite gods i bygden. Ved Juels dod i 1670 kjøpte fogd Jens Bing bl. a. Sæter.
---- 155 Bind V --- Bings enke, Klara, solgte ved skjote av 11. mai, tgl. 6. juli 1706, Sæter, Gren nedre og Kulslien til monsjor Henrik Schiødt, borger av Trondhjem. Omkring 1720 er Rasmus Ågesen Hagen kommet i besiddelse av gården, og efter ham gikk den i arv til dattersonnen, Rasmus Brodersen Hagen, som ved skjote av 30. mai, tgl. 1. juni 1747, Sæter, sett fra vest 1928. Fot. O. Snekkermo solgte den sammen med Tosteigen til kaptein Lorents Didrlk KUI ver for 50 rdl. Ved skifte i 1783 efter Kluvers enke, Selle Marie, tilfalt bl. a. Sæter datteren Beret Maria, gift med kapellanen Peder Kfog, som ved skjote av 12. august 1793 solgte den sammen med Gren gårdene, Longdalen store, Sagvolden og Longdals sag for 3350 rdl. til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn i Verdals godset. Brukere: Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Jon, for 1620 avlost av Rasmus, som har vært der til i begynnelsen av 1630-årene. Efter ham kom Bård, som var der ennu i 1660. Besetningen var i 1657 2 hester, 8 kyr, 3 geiter og 4 sauer. I 1665 heter opsitteren Ole Jakobsen, en ung mann på 29 år, som synes å ha brukt gården til henved 1690. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til x h td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 ort og småtienden til \ r h ort. Der var tømmerskog. Skylden blev ikke foreslått forandret. I 1690-årene var Lars Jonsen opsitter. Det er en mulighet for, at dette er den samme Lars, som var på Kvelstad i 1666. Han
---- 156 Bind V --- opgav gården, antagelig omkring 1714 og døde våren 1719 hos sin svigersønn, Anders Einarsen Holme. Han efterfulgtes på Sæter av Jon Pedersen, som imidlertid kun har brukt gården nogen få år. Ved svenskenes plyndringer i 1718 led han et tap, som han formodentlig ikke forvant. Det opgis til: Tilsammen 42 rdl. 24 sk. Så kom omkring 1720 Ando, som har vært der en tid lang — hvor lenge er übekjent. Det er visst den samme Ando Jakobsen, som for hadde vært på Nonset. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gårdens skog var av brent i 1711, der var ikke igjen annet enn til gjerde og brenneved. Der var seter 2 mil fra gården, måtelig bumark, en fjellslette, sått til 6 sk. årlig skatt. Gården betegnes som «maadelig letvunden og frostagtig». Utseden var V 2 td. bygg og W-i tdr. havre, avlingen 10 sommerlass hoi og 3 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 2 skjepper blandkorn og 3 skjepper havre «ringe korn» samt 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. «Formedelst gaarden er frost undergiven, kand dend ej noget paalegges», heter det. Jakob Olsen Ftyan fikk bygselbrev på Sæter av kaptein Kliiver 4., tgl. 6. mars 1749, men hadde da allerede brukt gården nogen år. Han har visst hatt det ganske smått: Ved skifte i 1758 efter hans annen hustru, Karen Sivertsdatter, var aktiva 36 rdl. 1 ort 10 sk. og passiva 58 rdl. 10 sk. Auksjon blev ikke avholdt, da man fant, at enkemannen isåfall ikke kunde bli ved gården. Av besetning registrertes 1 hest, 3 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og 1 gris. Selle Marie Kliiver sluttet i 1774 kontrakt med Jakob, hvorved han cpgav gården mot kår. Den blev så bygslet til Gabriel Olsen Holmll ved bygselbrev av 28. desember 1774. Jakob Olsen døde som kårmann på Sæter i 1781, 80 år gammel. Boet efter ham viste et underskudd på 14 rdl. 1 ort 20 sk. Klaus Jonsen, innflyttet på gården i 1784, fikk bygselbrev av kapellanen Peder Krog 11., tgl. 21. februar 1793, og brukte den, til han døde i 1822, 69 år gammel. De økonomiske forhold synes
---- 157 Bind V --- ikke å ha vært stort bedre i hans tid enn for. Av besetning regi strertes 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 2 geiter og 7 sauer. Enken efter Klaus, Marit Pedersdatter Rødsvald, blev i 1823 gift med Hans Anderssen, sønn av Anders Eriksen Byna, og han tok nu gården i bruk. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 4 geiter og en utsed av Va td. bygg, 2¥i tdr. havre og 2 tdr. poteter. Hans døde i 1855, og sonnen, Klaus Hanssen, overtok så går den. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storfe, 28 sauer og 2 svin, og utseden Ys td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Den 16. april 1868 blev gården forpaktet til Kristen Simonsen Sagvolden, avgift 20 spdl. I 1870 blev avgiften nedsatt til 18 spdl. I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kyr, 6 ungnaut eg kalver, 18 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden 2 tdr. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1882 er Martinus Olsen leilending. Han fikk kontrakt på 5 år mot en årlig avgift av 72 kr. Ole Anderssen Nordgard fra Sparbu overtok gården i 1893 for samme avgift. Han bruker går den som leilending fremdeles. TOSTEIGAN Gårdsnr. 175. Navnet: Tosteggen engslette 1723. Siste ledd er vel flertall av hankjonnsordet teigr, avdelt stykke jord eller skog, jfr. folkesprogets teig, også om en engstrimmel, stykke slåtteland. Som en gjetning nevnes", at første ledd kunde settes i forbindelse med det av Ross fra Telemark og Sunnfjord anførte intetkjønnsord tos, samling av verdilose ting, skrap, jfr. adjektivet tosen, svakstrået og sammenfiltret om kornseden. Nav net kunde isåfall bety: dårlige, ugreie slåtteteiger. En setergård langt tilfjells. (Se forøvrig under brukere). Skylden: Gården er først inndratt i matrikulen i begynnelsen av 1660-årene og har da hatt en skyld av 1 øre, som imidlertid allerede i 1671 er nedsatt til V-i øre. Fra 1836 var skylden 1 dal. 9 sk., i 1907 mk. 2,13 i ett bruk. Eiere: Da gården blev skyldsatt, blev den visstnok som nyryd ning inndratt under krongodset; men allerede før 1669 har vice pastor Peder Eriksen Juel erhvervet den. Ved hans død i 1670 er den gått over til fogd Jens Bing og siden til dennes arvinger. Om kring 1720 er den kemmet i Rasmus Ågesen Hagens besiddelse, og han la den under Sæter, som den så fulgte i kjøp og salg, inn
---- 158 Bind V --- til kapellanen, Peder Kristofer Krog, ved skjote av 20. august 1702, tgl. 21. juni 1703, solgte Tosteigan til rittmester Elling Lyng for 40 rdl. Lyngs enke, Katarina Rebekka, solgte ved skjote av 12. april 1813 gården til vaktmester Ole Reppe for 416 2 .-; riksbankdaler navneverdi; ved kontrakt av samme dato forbeholdt hun sig for sin levetid seterhusene og havningen; den ved seterhusene stående skog frededes til husens vedlikehold. Ole Reppe hadde tenkt å skulle få bevilling til å opfore sagbruk ved Tosteigan. I 1815 sees Verdalsgodsets eier, proprietær Mul ler, a ha funnet sig befoiet til å tinglyse en protest, hvori uttales, at da det av bygderykter heter, at Ole Reppe skal optre på fore stående månedsting og ved vidner oplyse, at han er eier av går den, hvori der skal finnes skog for et sagbruk, som han attrår be vilget og opfort på denne gårdpart, så finner han sig befoiet til å nedlegge protest; «ti skoven, som staar paa gaardparten Togstad, er min eiendom, som jeg ved lovlige adkomster kan bevise». Ved skjote av 20. novbr., tgl. 5. desbr. 1828, solgte Nils Jonsen Reppe Tosteigan for 375 spdl. til Hilmar Meincke, hvorved går den gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, innti Anders Peder sen Tosteigan kjopte den i 1021. Brukere: I kopskattmanntallet av 1645 opfores Elujj 1 or støeumb som husmann. Senere får vi vite, at han het Ellej Tosten sen. Han tor være sonn av stedets forste rydningsmann, som altså har hett Tosten, og efter denne er rimeligvis stedet opkalt. Det kalles i folketellingen av 1665 Tost Eggen, og et annet sted Tosten- Oyen, hvilket siste tyder sterkt på opkallelse efter en Tosten. Eiendommen hadde i 1657 en besetning på 1 hest, 3 kyr, 2 geiter og 4 sauer. Den opfores fremdeles under «husmænd» og kalles Togsteen. Ellev var i 1666 61 år. Han opfores ennu i matrikulen av 1686. Allerede i matrikulen av 1660 har stedet fått navnet Togstad, hvilket volder litt bry på grunn av de to andre steder av dette navn i bygden. Tienden blev sått til V 2 td. havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til V 2 ort. Der blev ikke foreslått nogen for andring i skylden; men denne opfores dog i 1671 og siden med 12 mkl. Omkring 1700 het brukeren Peder. Han dode i 1706 og kalles da «gamle Peer Tosteggen, husmand paa Ortugen», hvorav muli gens kan sluttes, at Tosteigan bruktes under Ortugen. Hermed var det for lange tider slutt med Tosteigan som selv stendig bruk. I ufredsåret 1718 finnes intet nevnt om eiendommen, og i matrikuleringsarbeidet av 1723 betegnes «Tosteggen» uttryk
---- 159 Bind V --- kelig som engslette og angis å være «tungvunden og frostagtig». Avlingen var 6 sommerlass hoi. Den blev foreslått avfelt 4 mkl. «formedelst dette engslettes ringe hoe auvell». Fra denne tid av var eiendommen kun brukt som seter, sann synligvis i over 100 år. I Krogs skjote til Lyng i 1792 heter det, at gården hittil «har af mig og forrige eiere været brugt til sæter havning». Den nevnes ikke i 1801 — hadde altså ennu ingen opsitter. Fra 1813 til 1828 har den rimeligvis vært brukt som seter un der Reppe. Siden den kom inn i Verdalsgodset, har den sannsyn ligvis hatt opsitter. I tellingen av 1835 anfores intet om, at den er underbruk, derimot opfores en besetning på 1 hest, 2 storfe, 2 sauer og 4 geiter, men ingen utsed. I 1836 opfores som bruker Anders. Derefter har gården vært drevet under Sæter. I 1865 er hver ken besetning eller utsed anfort. I 1868 har Verdalsgodsets eiere leiet bort Tosteigan, den del, som sist var brukt av Klaus Sæter, for 1 år til Anders Kjesbu for 10 spdl. I 1879 er to tredjeparter av eiendommen forpaktet til Peder Anderssen Vangstadvaldet for 40 kr. (I 1882 leiet Erik Gren en tredjepart av Tosteigan for 20 kr.). Efter Peder Anderssen har sønnen, Anders Pedersen, brukt gården. Han kjopte den av Verdal kommune 25. april 1021 for 1000 kr. Skjote av 29. oktober 1924. GREN ØVRE Gårdsnr. 176. Navnet: Grenn 1590. Gren, Green 1610. Greenn 1626 (2 gårder). Green 1664, 1723. Det kunde nevnes som en mulighet, at navnet kommer av et intetkjonnsord greni, granbevokset sted, avledet av gron (hun kjønnsord), hvortil man ellers ikke har noget spor i navn, undtagen i det forsvundne Grenimork i Aremark. Endestavelse måtte da nu og allerede i det 16. århundre være avkuttet. Det synes dog ikke å stemme med tonefallet i uttalen. Sannsynligere er det måskje å henføre til det intetkjønnsord gren, dyrehule, dyrehi, som finnes i flere stedsnavn. Skylden: Gren har, iallfall siden begynnelsen av 1600-årene vært delt i to: Fra 1836: I 1907: Gren øvre: 1 øre 12 mkl. 3 dal. - ort 22 sk. mk. 4,67. Gren nedre: 1 » 3 » 1 » 4 » » 4,32.
---- 160 Bind V --- Tidligere har skylden vært større, i 1549 minst 1 sp. 12 mkl. (Se under eiere). Eiere: Gren har muligens i slutten av den katolske tid vært erkebispegods, skjønt den ikke finnes i de gamle erkebispers jorde bøker; men straks efter reformasjonen (i 1549) føres den i lens- Gren øvre, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo. regnskapet under «Stiicthenns» gods med 1 sp. 12 mkl. Den var da blitt krongods. Kronen har formodentlig fraskilt og avhendet Gren nedre; ti efter 1590 sees dens eiendom i Gren kun å være 1 ore 12 mkl., hvilket svarer til Gren ovre. Som omtalt under Longdalen lille, pantsatte Kronen i 1659 14 gårder, hvoriblandt Gren ovre, til Selius Marcelis, som trans porterte panteretten til kapellanen, Erik Olsen Schancke, og går den fulgte dennes gods inntil kapteinløitnant Peter Rafael Lund kjopte Gren ovre med flere andre gårder på auksjon den 3. juni 1736 efer Drejers enke, Karen Tonder. Han fikk skjote 3. aug. s. å. Ved auksjon i Peter Rafael Lunds dødsbo blev Gren ovre solgt for 75 rdl. til dragon Lars Torkildsen Kolstad, som fikk skjote 1. juni 1741, tgl. s. d. Lars eiet også Kolstad, og ved skjote av 26. januar 1743 solgte han begge gårdene til Åge Rasmussen Hagen for 96 rdl. Ved skjote av 16. mars 1759, tgl. 15. august samme år, solgte Hagen begge Gren-gårdene tillikemed den under Gren nedre lig gende Gren sag for 600 rdl. til Lorents Didrik KMver. Ved skifte
---- 161 Bind V --- efter dennes enke i 1784 tilfalt de datteren Beret Maria, gift med kapellanen Peder Krog, som ved skjote av 12. august 1793 solgte dem tillikemed Longdalen store, Sæter, Sagvolden og Leirset for 3350 rdl. til Johan Widerø Tonning, hvorved de gikk over i Ver dalsgodset, som Gren ovre fulgte, inntil Paul og Edin Gren kjøpte gården av Verdal kommune i 1920. Brukere: Jogenn (Jon) har i 1549 betalt 5 vog mel og 2 vog malt i landskyld av 1 sp. 12 mkl. i Grenn. Efter denne skyld er det klart, at Gren ennu var udelt. Opsitter i begynnelsen av 1600-årene var M/5. Efter ham er før 1620 kommet Tarald, som før utgangen av 1620-årene er av lost av Tollef Jonsen. Denne overlot i 1630 Gren til Oluf Olufsen i bytte for en liten odegård i Sparbu, tilhorende Reinsklosters gods. Oluf beatlte 8 rdl. i bygsel. Han var meget lenge på gården — opføres der i skattemanntall ennu i 1670-årene. Han var i 1666 71 år gammel og hadde hjemme en sønn, Kristen, 14 år. Besetningen i 1657 var 1 hest, 6 kyr, 3 geiter, 6 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. havre, ledin gen til 1 ort og småtienden 1 ort. «Findes thømmerschouff», heter det. Skylden blev ikke foreslått forandret. Rasmus Gren opføres i tiendemanntallet av 1682. Hvor lenge han har vært på gården, er übekjent. Muligens har så Jakob Gren hatt denne gard. Han sees i 1693 å være stevnet av Arnt Gudding for barnegods, som han var ansvarlig for ifølge et skifte av 28. oktober 1681. I slutten av 1690-årene het opsitteren Peder. Han døde i 1717 og hans hustru i 1720, 87 år gammel. Jon Pedersen Gren, som døde i 1719, 63 år gammel, var visstnok disses sønn og har vel brukt gården på foreldrees bygsel. Den sistes sønn er da rimelig vis den soldat Ole Jonsen Gren, som blev gift i 1719 og siden står som bruker av gården til sin død i 1740. Tapet ved svenskenes plyndringer er for denne gard opgitt således: Tilsammen 55 rdl. 72 sk.
---- 162 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1723 opgis der å være skog til gårdens fornodenhet og litt sagtommer, ingen seter, temmelig god bumark. Gården betegnes som «maadelig tungvunden og frostagtig». Ut seden var 6 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avlingen 20 sommer lass vollhoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ung naut og 6 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 6 skjepper havre «ringe korn» og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått forhoiet med 6 mkl., hvilket begrunnes med «denne gaards goede hoe auvell og lille leilighed af skoufven at fortiene noget wed». På skifteauksjonen i 1740 efter Ole Jonsen blev solgt 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og 2 geiter. Aktiva blev 31 rdl. 5 sk. og beholdningen 7 rdl. 2 ort. Det har således vært ganske be skjedne forhold på gården ved denne tid. Så brukte dragon Siurd Hågensen Levring gården nogen år; men han dode allerede i 1745, hvorefter Rasmus Olsen Steine overtok den og hadde den i 18 år. Han fikk bygselbrev av Åge Hagen 9. august, tgl. 8. september 1749. Rasmus har vært en temmelig krigersk mann, som jevnlig sy nes å ha ligget i strid med sine naboer og andre. I 1749 har han fått dom for slagsmål med Jon Leirset, hvilket skaffet ham en bot på 9 rdl., 3X> ort til justiskassen og 11/?I 1 /? rdl. i omkostninger. I 1751 er han tiltalt for å ha forøvet klammeri i Ole Storlong dalens hus, slått hans hustru, så hun blev liggende tilsengs i flere uker, og trukket mannen i håret. For dette blev han domt til å betale 9 rdl. i bot og dessuten ekstra 1 rdl. 2 ort for helligbrøde, da det var gjort en søndag, og endelig 6 rdl. 3 ort for et sår, konen hadde fått i ansiktet, samt 3 rdl. til de fattige og 1 rdl. 3 ort i om kosninger. Og i 1756 var han for retten for å ha banket Ole Nedregrens hustru i hennes eget hus. Rasmus kontrastevnet og førte vidner for, at hun hadde beskyldt hans barn for å ha melket hennes kyr, hvilken beskyldning vel var foranledningen til krigen. Rasmus dode i 1763. Der registrertes efter ham 2 hester, 3 kyr, 2 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter. Der blev ikke fullt til dekning, idet aktiva var 50 rdl. 20 sk. og passiva 50 rdl. 3 ort 18 sk. Enken, Ber et Haldosdatter, har nu hatt gården til i 1766, da hun blev gift med David Olsen Åsen, som så brukte den til hennes dod i 1772. Så kom Giindbjørn Andosen til gården. Han var sønn av Ando Pedersen Rosvold, blev i 1750 gift med Ranni Olsdatter Holmlien og var en tid på denne gard, derefter i Ulvillen. Gren opgav han i 1795 til fordel for svigersønnen, Ole Eriksen Kulslien, mot kår eg dode som kårmann i 1810.
---- 163 Bind V --- Ole Eriksen fikk bygselbrev av Tonning 21. januar, tgl. 25. februar 1795. Det inneholdt Verdalsgodsets sedvanlige forplik telser med hensyn til avholdelse av avlingen og tilveiebringelse av sagtommer. Ole Eriksen dode i 1813, og enken, Marit Gundbjørnsdatter, fikk ved kgl. bevilling av 14. oktober samme år tillatelse til å sitte i uskiftet bo. Grens eller, som den også kaltes, Longdals sag, fantes ved en besiktigelse i 1817 falleferdig. Ifl. bygselbrev av Meincke 4. mars, tgl. 16. august 1824, over tok Ole Eriksens sonn, Erik Olsen, gården mot en årlig avgift på 15 spdl. Moren fikk et kår på 4 tdr. havre, 1 td. bygg og for til 1 ku og 4 småfe. Erik dode allerede i 1829. På skiftet efter ham registrertes 2 hester, 2 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 11 geiter. Aktiva var 186 spdl. 4 ort og beholdningen 113 spdl. 4 ort 13 sk. Broren, Gundbjørn Olsen, overtok nu gården. Eriks enke, Kristianna Andersdatter, fikk kår og dode som kårkone på Gren i 1843. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 4 geiter, og utseden var % td. bygg, 3 tdr. havre og 1 td. poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 23 sauer og 11 geiter og utseden Vz td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter Og i 1875: Besetning 2 hester, 6 storfe, 4 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 17 geiter og kidd og 2 svin og utsed Va td. bygg, 5 tdr. havre og 7 tdr. poteter. I 1882 overtok Gundbjorn Olsens sonn, Erik Gundbjørnsen, gården for en avgift av 60 kr. årlig og kår. Samtidig leiet han en trediedel av Tosteigan for 20 kr. årlig. Erik brukte gården til sin dod i 1899. Enken drev den derefter i mange år. To av sonnene, Paul og Edin Erikssønner, kjopte gården av Verdal kommune den 25. oktober 1920 for 6000 kr. og fikk skjote den 25. juli 1923. GREN NEDRE Gårdsnr. 177. Eiere: Som nevnt under Gren ovre må gården være fraskilt mellem 1550 og 1590 og er blitt bondegods. I 1611 eiet Gjertrud Gren % ore, i 1624 Ingebrigt Gren 16 mkl. og i 1640 1 ore, d. v. s. hele gården. Men for 1650 er den kommet i vicepastor Peder Eriksen Juels besiddelse. Ved dennes dod i 1670 er den gått over til fogd Jens Bing, hvis enke solgte denne med flere gårder i 1706 til Henrik Schiødt. (Se Sæter).
---- 164 Bind V --- Siden kom Rasmus Ågesen Hagen i besiddelse av den, og ved dennes dod i 1732 tilfalt den svigersønnen, kjøpmann Simon Jo hansen Hoff, som ved skjote av 20. november 1742, tgl. 4. mars 1743, overdrog gården med sag til sin svoger, Åge Rasmussen Hagen. Denne solgte, som omtalt under Gren øvre, i 1759 begge Gren-gårdene til KHiver, og de fulgtes nu ad i kjøp eg salg, inntil Gren nedre, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo. de i 1793 gikk inn i Verdalsgodset, som Gren nedre fulgte til i 1920, da Lasse Olsen Gren kjøpte gården av Verdal kommune. Brukere: Hvem gårdens første opsitter var, vet vi ikke. Men den Gjertrud Gren, som i begynnelsen av 1600-årene eiet Vz øre i gården, var formodentlig hans enke. Brukeren dengang het Tomas. Omkring 1620 het opsitteren Lars og fra midten av 1620- årene Ingebrigt. Denne eiet gården og tør således ha vært sønn eller svigersønn av Gjertrud. Gårdens besetning i 1657 var 1 hest, 3 kyr, 2 geiter og 2 sauer. I 1665 het opsitteren Tarald Jonsen; han var 50 år. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. havre, le dingen til 16 sk. og småtienden til 16 sk. Der var tømmerskog. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Tarald opføres i skattemanntallene ennu i slutten av 1680- årene. Men i 1690-årene heter opsitteren Ole, sikkert den samme Ole Kristensen Nedre Gren, som døde i 1707. Enken, Beret, sått en tid med gården, men hadde vanskelig for å klare sig. I 1712 er hun stevnet av Rasmus Hagen for resterende landskyld.
---- 165 Bind V --- Så kom Anders, som blev på gården en lang årrekke. Både han og konen dode i 1743 med en måneds mellemrum. Krigsvinteren 1718 —19 opgir Anders å ha mistet: Tilsammen 41 rdl. 24 sk. Ved matrikuleringen i 1723 opgis å være skog til gårdens for nodenhet, ingen seter, måtelig bumark. Gården betegnes som «maadelig letvunden og frostagtig». Utseden var V-i td. bygg og IY2 tdr. havre, avlingen 14 sommerlass hoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut og 5 sauer. Tienden blev sått til 1 skjeppe blandkorn og 2 skjepper havre («ringe korn») samt 6 mk. ost. Gården må ha vært i forholdsvis god stand; ti skylden blev foreslått forhøiet 4 mkl., riktignok først ved annen gjennem gåelse, efterat komisjonen hadde funnet bygdens samlede nedgang i skyld for stor. På gårdens grunn stod en bekkesag, tilhorende Rasmus Ha gen, hvorpå kunde skjæres 1 stabel bord. Den blev sått i en årlig skatt av 42 sk. Anders Grens datter, Marit, var i 1731 blitt gift med Ole Olsen tielmoen, og han har fra den tid overtatt bruken av gården, som han hadde til sin død i 1784. Da var han 85 år gammel. Efter Ole kom Andreas Jenssen, formodentlig en utenbygds mann. Han var der allerede i 1786, men fikk først bygselbrev av Krog 14., tgl. 16. august 1790. Hvor lenge han har vært der, er übekjent; men den 30. desember 1808, tgl. 3. mai 1810, har proprietær Miiller utstedt bygselbrev på gården til Anders Jonsen på de vanlige betingelser: å assistere ved bruket, føre tilsyn med skogen og ikke seige tømmer til andre enn jorddrotten. Efter Anders har gården vært forpaktet til Jakob Kristiansen Ulvillen, som døde på Gren i slutten av 1827, 47 år gammel. På skiftet efter ham er registrert 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 4 geiter og 7 sauer. Aktiva var 72 spdl. 1 ort og beholdningen 31 spdl. 1 ort 10 sk. Enken, Karen Børresdatter Ulvillen, blev i 1828 gift med Lars Bårdsen Tangen, som så overtok gården. (Forpaktningskontrakt er forresten utstedt til Jakob Kristiansen den 18. februar 1828 for 12 spdl. årlig; men da hadde Jakob allerede vært død et par måneder). 11
---- 166 Bind V --- Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 4 geiter og en utsed av Vi td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter. I 1865 var besetningen 3 hester, 5 storfe og 15 sauer og ut seden l A td. bygg, 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Den 29. april 1873 blev gården forpaktet til den forrige op sitters sonn, Jakob Larssen, for 12 spdl. sålenge foreldrene levet, siden efter overenskomst. Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 2 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av % td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter. På husmannsplassen Blokko føddes 1 ku, 1 ungnaut, 5 sauer og 5 geiter og såddes 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Den 14. april 1878 blev Ole Sevaldsen Skavdal leilending på Gren. Avgift 48 kr., sålenge kårfolkene levet, siden 60 kr. Ole drev gården til sin død i 1916, hvorefter enken brukte den. Sønnen, Lasse Olsen Gren, kjøpte gården av Verdal kommune den 25. oktober 1020 for 7000 kr. Fraskilte par ter: Blokhaug, den tidligere plass Blokko, solgte Verdal kommune den 26. januar 1925 til baker P. Hepsø for 1300 kr. og kår til enken efter brukeren. Skjote 7. november 1927. Grensætten. A. Ando Nilssen Rosvold østre, (var i 1665 40 år). B. Peder Andosen Rosvold, (muligens den Peder Anderss., som i 1666 opføres som sønn på Rosvold og da var 3 år). «Gamle Peder Rosvold» f 1750. C. Ando Persen Rosvold, f 1731, 29 år. * Gunhild Gund bjørnsd. (Sannsynligvis en datter av Gundbjørn Tore sen Auskin). D. Gundbjørn Andosen Gren øvre, f. p. Rosvold 1730, f p. Gren 1810. * 1750 Ranni Olsd. Holmli, f. p. H. 1725, f P- Gren 1808. El. Gunhild Gundbjørnsd., f. p. Holmli 1751, f 1826. * 1782 Torkild Larssen Kolstad, f. p. K. 1745, f smst. 1805. Se Kolstadætten. E 2. Hans Gundbjørnsen Overholmen, f. i Ulvillen 1754, f P- Overholmen 1848. * 1777 Marit Larsd. Overholmen, f. c. 1749, f 1826. F 1. Malene Hansd., f. p. Overholmen 1778, f 1872. * Lars Olsen Telsneset, f. p. T. 1784, f 1832. Bosted: Nordnes.
---- 167 Bind V --- . Gundbjørn Hanssen Overholmen, f. 1806, f 1857. (Far: Hans Svendsen Gren. Se under E 4). * 1830 Beret Sivertsd Bjorstad, f. 1805, f 1876. Hl.Malena Gundbjornsd., f. 1832. * Karl Fredrik Johanson. Bosted: Jamtland. 11. Jon Martin Fredrikson, f. 1859, f 1915, ångbåt befalhafvare, Østersund. * Karolina. J 1. Erik Fredriksson, forstmann. J 2. Magda Fred riksson, lærerinne. J 3. Karl Fredriksson, farmaceut. J 4. Karin Fredriksson. J 5. Anna Fredriksson. J 6. Elisabet Fredriksson. J 7. Jon Anton Fredriksson t 1917, 11 år gl. I 2. Karl Fredriksson, f. I 3. Lars Fredriksson, f. 14. Anna Brita Fredriksson. I Amerika. 15. Frants Fredriksson. I Amerika. H 2. Sirianna Gundbjornsd., f. p. BJørstad 1833, f 1918. I 1. Berntine Secilie Andreasd., f. 1864, f 1926. I 2. Jo hannes Johannessen Dahl, kirkesanger, f. 1870. * Ingeborg Nilsd. Garnes. Se Garnesætten. H 3. Olaus Gundbjornsen Nordnes, f. 1836, t 1891 * Guru anna Olsd., f. p. Kirkvuku 1840. I 1. Berntine Olausd., f. p. Bjorstad 1863. * Ole Johan nessen Kluken, Storholmen, f. 1862. I Amerika. Jl. Johannes Olsen Kluken, f. 1887 J 2 Karen Olsd., f. 1889, f. J 3. Guruanna Olsd., f 1889, tvilling med J 2. * Gustav Jonson Overmoen, f 1873 J 4 Olaus Olsen, f. 1892. J 5. Bernhard Olsen, f 1894 J 6. Karl Martin Olsen, f. 1896. J 7. Osvald Olsen f. 1905. J 8. Elvin Olsen, f. 1907. - Alle i Amerika' 12. Olme Olausd., f. p. Bjørstad 1866. * Ludvig Strug stad, fanejunker, Friheim, Sparbu, f. 1868. J l.Gunnbjørg Ludvigsd., f. 1900. * Tormod Nils sen, mekaniker, Foldafoss. Kl. Asbjørn, f. 1927. K 2. Torstein, f 1928 K 3. Olaf, f. 1930. J 2. Oddmund Ludvigsen, f. J 4. Olav Ludvigsten Strugstad, Steinkjer, f. 1904 * Ingebjørg Persd. Lein fra Sparbu. J 5. Guttorm Ludvigsen Strugstad, f. 1907 13. Inger Maria Olausd., f. p. Bjørstad 1868 * Ole Olsen Kveldstad, f. 1858. J 1. Olav Olsen Kveldstad, f. 1896. * Gerda Mariusd Heir, f. p. Lundskin 1894.
---- 168 Bind V --- K 1. Ole, f. 1920, f 1923. K 2. Marius, f. 1922. J 2. Ella Margit Olsd., f. 1898. * Konrad Olaussen Årstad, f. 1899. K 1. Maria, f. 1928. J 3. Gudrun Ågot Olsd., f. 1899, tvilling med J 2. * Georg Jonson Tromsdal, f. 1899. Se Stuskin- ætten. J 4. Olaug Olsd., f. 1903. J 5. Odd Olsen, f. 1904. I 1. Margrete Olausd., f. p. Nordnes 1871. * Iver Eriksen Holmen, Hellan, f. p. Overholmen 1872. Se under E 5. J 1. Einar Iversen, f. 1899, t 1916. J 2. Astrid Iversd., f. 1899, tvilling med J 1. * Frid tjov Mariussen Heir, Lundskin, f. 1896. K 1. Grete Margot, 1 1930. J 3. Oddbjørg Iversd., f. 1902. J 3. Gunnhild Iversd., f. 1904. J 4. Ingolf Iversen, f. 1907. J 5. Oddmund Iversen, f. 1907. I 5. Jon Severin Olaussen Nordnes, Nysete, f. p. N. 1873 * Maria Johannesd. Kulsli, f. p. K. 1878. J 1. Gustava, f. 1898. J 2. Oline, f. 1900. J 3. Mar git, f 1903. J 4. Ingeborg, f. 1906. J 5. Gunnvald Olav, f. 1908. J 6. Oddbjørg Johanne, f. 1910. J 7. Ella Oddveig, f. 1913. J 8. Ivar, f. 1915. J 9. Einar Magnus, f. 1917. J 10. Magnhild, f. 1922. 16. Grete Oline Olausd., f. p. Nordnes 1876, f 1907. I 7. Beret Marta Olausd., f. p. N. 1878. * Adolf Kasper sen Stavø, f. i Bindalen 1883, bodde på Esp, Lein strand, f- Enken solgte gården og flyttet til Verdal. Bosted: Løvli, senere Solbakken, Vuku. J 1. Klaus, f. 1906. J 2. Gunnveig, f. 1908. J 3. Odd- Bjørg, f. 1910. I 8. Johannes Olaussen Nordnes, f. p. N. 1880, lærer og klokker i Vuku. * Bergljot Mikalsd. Dillan, f. p. Vuku skole 1887. J 1. Olav, f. p. Vuku skole 1909. J 2. Magne, f. p. Vuku skole 1911. J 3. Ivar, f. p. Skjerve skole, Skogn, 1913. 19. Sofie Olausd. Nordnes, f. p. N. 1883, driver han delsforretning på Levanger. Marta Larsd. Nordnes, f. p. Overholmen 1814. * *) 1833 Jon Olsen Storstad, f. p. S. 1806, f 1836, druknet. * ') 1838 Peder Olsen Volden, f. p. Sundbyvald 1800, t 1857.
---- 169 Bind V --- H 11.I 1 . Lars Jonsen Nordnes, f. 1834. H 2 1 . Johannes Jonsen Nordnes, f. 1837. H3 2 . Ole Pedersen Nordnes, f. 1843. H 4'-'. Mikal Pedersen Nordnes, f. 1846. H5 2 . Ragnhild Pedersd. Nordnes, f. 1851, f 1865. H I—41 —4 reiste sammen med moren til Amerika i 1870-årene. F 2. Lars Hansen Overholmen, f. 1780. F 3. Ranni Hansd. Overholmen, f. p. O. 1782, f smst. 1866. * 1817 Mikkel Eriksen Rød, Overholmen, f. 1790, f 1848. Se Overholmsætten. F 4. Marit Hansd. Overholmen, f. p. O. 1785, f 1826. Ando Gundbjørnsen Gren, f. i Ulvillen 1764. Beret Gundbjørnsd., f. i Ulvillen 1761, f p. Åkran 1831. F 1". Hans Svendsen Bratåsen, f. 1784, f 1859. * 1819 Marta Olsd. Kleppen, f. p. K. 1799. G 1". Gundbjørn Hanssen Overholmen, f. 1806, f 1857. (Mor: Malena Hansd. Overholmen. Se under E 2). G 2. Elen Hansd.. f. p. Kleppen 1820, f 1855. G 3. Randi Hansd., f. p. Gren 1822, f 1910. * 1849 An ders Andersen Skjækermoen, f. p. S. 1823, f 1913. Hl. Marta Andersd., f. 1849, f 1905. * Halvor Halvorsen Ottermoen, f. 1852. I 1. Anton Odin Halvorsen, f. 1875, f i Trond hjem. E 3 E 4 J I°. Lovise Antonsd., f. 1909. 12. Gustav Halvorsen Ottermoen, f. 1882. * Margrete Olsd. Nordgard, Sæter, f. 1891, t 1914. Jl. Magnhild, f. 1912. J 2. Maria, f. og f 1914. J 3°. Sigbjørn, f. 1925. 13. Håkon Halvorsen Ottermoen, f. 1885. I Amerika. I 4. Jon Martin Halvorsen Ottermoen, f. og f 1888. I s..Ragnhild Anna Halsvorsd., f. 1890. * Ole Olsen Snekkermoen, f. 1875. J 1". Helga Karlsd., f. 1912. J 2. Klara 16. Laurits Halvorsen Ottermo, Bratåsen, f. 1892. * Ragna Kristine Olausd. Skoknes, f. 1900. Jl. Magne Herman, f. 1926.
---- 170 Bind V --- H 2 H 3 Ole Andersen Skjækermoen, f. 1852. Anders Anderssen Julneset, f. 1855. * Elen Olsd Åkran, f. 1852. 11. Ole Anton Anderssen Julneset, f. 1870. *') Inga Johannesd. Holmli, f. 1884, f 1915. * ») Hilda Mar grete Olausd. Bakken, enke, f. 1880. J 11.I 1 . Einar Albert, f. 1912, f 1917. J 2 1 . Arne, f. 1913. J 3 2 . Einar Albert, f. 1925. JA\ Ingrid Otilie, f. 1927. 12. Iver Andersen Julneset, f. 1882. 13. Anne Randine Andersd., f. 1886, t 1927. * Martin Olaussen Nessimo, Holmlisagen, f. 1887. J 1. Maren, f. 1914. J 2. Elfrid, f. 1915. J 3. Alf, f. 1917. J 4. Oddveig, f. 1920. J 5. Borghild, f. 1922. J 6. Ola, f. 1924. I 4. Gustav Anderssen Julneset, f. 1889. * Kristine Jonsd. Væren, f. 1897. J 1. Elen, f. 1922. J 2. Gudrun, f. 1924. J 3. As mund, f. 1925. J 4. Johanna, f. 1927. I 5. Anna Eline Andersd., f. 1897. * Martin Martinus- sen Lustad, f. 1897. J 1. Adolf, f. 1920. J 2. Elfrida Margrete, f. 1922. J 3. Reidun Matilde, f. 1927. Maria Andersd. Skjækermoen, f. 1858. Johannes Anderssen Skjækermoen, f. 1864. * Anne Tomasd. Helgåsen, f. 1868, f 1889. I 1. Anne Johannesd., f. 1889, f l c >o4, innebrent. H 4 H 5 G 4 Ole H 1 Hanssen, f. p. Longdalen lille 1825. *. Edvard Olsen Åsan, f. i Frol 1860". * Mette Olsd. Otter moen, f. 1859. I I°. Odin Severin Edvardsen Bratli, f. 1885. * Ingeranna Annæsusd. Bakken, f. 1886. Jl. Ella Johanna, f. 1911. 12. Ingvald Adolf, f. 1913. J 3. Oddvor Sofie, f. 1914. J 4. Edel Otilie, f. 1916. J 5. Arne Sigvald, f. 1918. J 6. Lotte Alv hilde, f. 1919. J 7. Borghild Elfrida, f. 1922. Inger Antonie, f. 1924. J 9. Ole Edvard, f. 1926. 12. Einar Olav Edvardsen, f. 1887, f 1908. 13. Ole Anton Edvardsen, f. 1891. * Maren Edvardsd. Indalsvald, f. 1890. J 1. Egil, f. 1914. J 2. Mildrid, f. 1917. J 3. Einar, f. 1920. J 4. Aslaug Margrete, f. 1922. J 5. Liv Oddny, f. 1924. J 6. Olav, f. 1927. 14. Anne Margrete Edvardsd., f. 1892, f 1899.
---- 171 Bind V --- I 5. Johan Marius Edvardsen, f. 1805, f l c >26 * Signe Sorensd. Kulstad, f. 1001. J 1. Sigmund, f. 1024. J 2. Johan, f. 1926 16. Arne Edvardsen, f. 1808, t 1001. 17. Adolf Edvardsen, f. 1000. 18. Magna Edvardsd., f. 1003. J 1". Anne Olsd., f. 1024. G 5. Beret Hansd., f. p. Helgåsen 1828. G 6. Johanna Hansd., f. p. Ottermoen 1831. G 7. Andrea Hansd., f. p. Ottermoen 1835. H I".Johannes Mikalsen Bergstuen, f. 1856. (Far: Mikal Anderssen Skjækermoen). * ') Marenanna Johannesd. Indal, f. 1863. *-) Anna Kristine Ågesd. Skavhaugg, f. 1860. (Barn: Se Stor- Ingvaldsætten. Marit Gundbjornsd. Gren, f. i Ulvillen 1767. * 1705 Ole Eriksen Gren ovre, f. p. Midtholmen 1765, f P- den 1813. F 1. Erik Olsen Gren, f. p. G. 1706, t 1820, gikk under en tommerlund i elven. * 1823 Kristianna Andersd. Volden, f. p. Josås 1800, f som kårkone p. Gren 1843, dtr. av Anders Olsen Jøsås. G l.Ole Eriksen, f. p. Gren 1825. G 2. Anne Eriksd., f. p. Gren 1828. Reiste til Ameria. F 2. Ranni Olsd. Gren, f. p. G. 1800, t 1834, ugift. F 3. Gundbjørn Olsen Gren, f. p. G. 1805, f smst. 1885. * 1831 Beret Paulsd. Elnes, f. p. E. 1805, f P- Gren 1883, dtr. av Paul Pedersen E. og h. Gjertrud Andersd. Gl.Povel Gundbjørnsen, f. 1831, f 1832. G 2. Marta Gundbjørnsd., f. p. Gren 1833, f 1921. * 1875 Ole Johannessen Elnes, enkemann, f. 1820, t 1888. Hl. Gustav Olsen, f. 1876, f 1877. G 3. Anne Gundbjørnsd. Gren, f. p. G. 1836, var i mange år husmor på Holmen nedre. G4.01e Gundbjørnsen Gren, f. p. G. 1839, f 1916. Var i mange, år i Amerika. Stiftet Grens legat til hjelp for tæringssyke i Vuku. G 5. Guruanna Gundbjørnsd. Gren, f. p. G. 1841, t 1916. * Peder Karlsen Overholmen, f. 1840. Se Stor-Ingvaldsætten. G 6. Erik Gundbjørnsen Gren, f. 1845, f 1899. * Serine Hansd. Longdalen, f. 1861. Hl 0 . Iver Odin Eriksen Holmen, f. 1872. (Mor: Anne Marta Overholmen. Se Overholmsætten.
---- 172 Bind V --- H 2. Birgitte Eriksd. Gren, f. 1883. I Amerika. H 3. Hanna Marie Eriksd., f. 1885. * Karl Olsen Sagvold, Haugan, korporal, f. 1878. I 1. Ella, f. 1904. I 2. Magda Oline, f. 1906. I 3. Ole, f. 1910. 14. Sverre, f. 1913. 15. Olav, f. 1916. 16. Helga, f. 1920. 17. Klara, f. f. 1922. 18. Dagrun Sofie, f. 1924. 19 Arne, f. 1926. H 4. Georg Eriksen Gren, f. 1887. I Amerika. H 5. Sofie Eriksd. Gren, f. 1889, t 1918. * Nils Kri- stian Olsen Evjen, Bakken, f. 1881, lærer. 11. Solveig, f. 1911. 12. Gunvor, f. 1913. 13. Kjellrun, f. 1916. 14. Nils Sverre, f. 1918. H 6. Paul Eriksen Gren, f. 1891. * Marta Sofie Karlsd. Flyum, f. 1897. I 1. Marta, f. 1918. I 2. Egil, f. 1920. I 3. Kåre, f. 1923. I 4. Tor Georg, f. 1926. I 5. Sigrid, f. 1928. H 7. Gudrun Eriksd. Gren, f. 1894. * Bernhard Olaussen, Skoknes, f. 1892. 11. Einar, f. 1920. 12. Arnolda, f. 1921. 13. Oddvar, f. 1922. I 4. Leiv, f. 1924. I 5. Sol- veig, f. 1927. HB. Edin Eriksen Gren, f. 1896. * Oline Lassesd. Hellan, f. 1901. G 7. Pauline Gundbjornsd. Gren, f. 1847, t 1906. * Elias Olsen Åkran, f. 1840, f 1924. Se Åkranætten. G 8. Iver Gundbjornsen Green, ingenior, f. 1854, f 1922 i Trondhjem. * Fredrikke Lange, f. i Bergen 1865. Hl. Sigrid Green. f. 1899, kontordame. T.hjem, H 2. Gunvor Green, f. 1901, postassistent, T.hjem. H 3. Eivind Green, f. 1905, cand. jur., T.hjem. Ole Gundbjørnsen Kolstad, f. i Ulvillen 1769, f P- Kolstad 1844. * 1795 Ingeborg Johansd. Kolstad, f. p. K. 1762, f 1843, enke efter Ando Olsen Ulvillen, med hvem * 1789. F 1. Ando Olsen Leirset, 1 p. Kolstad 1796, f P- Leirset 1857 * l ) 1822 Mali Andersd. Leirset, fp. L. 1831, 61 år, enke efter Lars Anderssen Leirset, med hvem * 1791. * *) 1832 Siri Sivertsd. Telsneset, f. p. T. 1806, t 1876. Gl. Mali Andosd., f. p. Leirset 1833, f p. Longdalen 1887. * Hans Arntsen Longdalen lille, f. i Lom 1823. H 1. Arnt Hanssen Longdalen, f. 1854. * Kristianna Kristiansd. Holmli, f. 1851. 11. Ingeborg Anna Arntsd., f. 1877.
---- 173 Bind V --- I 2. Hans Kristian Arntsen, f. 1880. H 2. Ando Hanssen Kjesbu, f. 1857. * Ingeborg Anna An dersd. Kjesbu, f. 1854, f 1926. I l.Beret Maria Andosd., f. 1877, f 1882. 12. Hanna Maria Andosd., f. 1879. * Edvard Petersen Reitan, f. 1879. 13. Anna Andosd., f. 1882. 14. Håkon Andosen, f. 1884. I 5. Beret Maria Andosd., f. 1886, t 1895. I 6. Arnt Andosen, f. 1888. * Ingeborg Martinsd. Jl.Angel, f. 1910. J 2. Peter, f. 1911. J 3. Anna Bergljot, f. 1913. 17. Ole Andosen, f. 1891. * Anna Sofie Pedersd. Karm- hus, f. 1890. 18. Inga Andosd., f. 1893. I 9. Beret Marta Andosd., f. 1895. II O.Astrid Andosd., f. 1898. * Olav Olsen Framnes f. 1894. J 1. Aslaug, f. 1918 H 3. Anne Hansd., f. 1859. H 4. Serine Hansd., f. 1861. * Erik Gundbjørnsen Gren. (Se under D 5). H 5. Hanna Marie Hansd., f. 1864, f 1873. H 6. Oline Hansd., f. 1867. * Mikal Olsen Longdalen, f. p Vangstad 1862. 1.1.01 e Mikalsen, f. 1887. 12. Maria Mikalsd., f. 1889. H 7. Anna Sofie Hansd., f. 1870. Ingeborg Andosd. Leirset, f. p. L. 1838, f smst. 1898. * Nils Arntsen Longdal, Leirset, f. i Lom 1830, f P- Leirset 1910. H 1. Anne Nilsd. Leirset, f. 1856, f 1929. H 2. Ando Nilssen Leirset, Midgrundan, f. 1859. * Maria Ellingsd. Skrove, f. 1861, t 1901. I 1. Maren Elise, f. 1891. 12. Ingeborg, f. 1893, f 1899 13. Arne, f. og f 1898. H 3. Sirianna Nilsd., f. 1862. * Iver Odin Anderssen Telsnes, Leirset, f. 1865. I 1. Arnulf Iversen Leirset, f. 1894. * Signe Elise Ragn valdsd. Longdalen, f. 1901. J l.Olav, f. 1925. J 2. Kari, f. 1926. I 2. Nils Iversen Leirset, Oppem, f. 1896. * Karen Fredrik ke Annæusd. Okkenhaug, Oppem, f. 1891. J 1. Ingvar, f. 1922. J 2. Sigrid, f. 1923. J 3. Ingrid,
---- 174 Bind V --- f. 1025, f 1927. J 4. Annbjorg, f. 1Q26. J 5. Ingrid, f. 1928. 13. Arne Iversen Leirset, f. 1899. * Margit Mar tinsd. Lillegården, f. IQOI. J 1. Ivar, f. 1025. J 2. Jarle, f. 1027 I 4. Ingvar Iversen Leirset, lærer, f. 1901. * Gudrun Severinsd. Efskind, f. 1001. I 5. Tora Iversd. Leirset, f. 1004. * Iver Odin Johan sen Helmo, lærer, f. 1890 J 1. Sigrun, f. 1027. I 6. Johan Sverre Iversen . .Leirset, f. 1007. H 4. Arnt Nilssen Leirset, f. 1866, f 1800. * Johanna Gu rine Johannesd. Skrove, f. i Trondhjem 1868. I 1. Elisabet Sofie, lærerinne, f. 1806. I 2 Ingrid f 1808. H 5. Julie Nilsd. Leirset, f. 1868. f. H 6. Trine Julie Nilsd. Leirset, f. 1870, f 1020. * Jon Ed vard Tomassen Grunden, Østgrundan, f. 1866. Se Midtholmsætten. H 7. Jette Nilsd. Leirset, f. 1873. * Iver Johannessen Klu ken, Elnes, f. 1870. I Amerika. H 8. Ole Nilssen Leirset, kjopmann, Trondhjem, f. 1878 * Olava Krogstad, Orkdal, f. 1876. I 1. Odd, f. 1906. I 2. Gudfrid, lærerinne, f. 1007, I 3. Nils. I 4. Knut. F 2 Mali Olsd. Kolstad, f. p. K. 1708, f p. Holmen 1837. * 1825 Tore Toresen Midthellan, f. p. Midthellan 1701, i p. Holmen øvre 1835. G 1. Anne Toresd., f. p. Kolstad 1825. * 1876. G 2. Ingeborg Toresd., f. p. Kolstad 1827. * 1865 Olaus Gund bjørnsen Kolstad, f. 1841. (Se under F 3). G 3. Marta Toresd., f. p. Kolstad 1829, f P- Rød 1889. * 1859 Hans Peter Nilssen Volden, Rød, f. 1827, f P- R. 1880 Hl. Nils Hanssen Rød. I Amerika. H 2. Martin Hanssen Rød. I Amerika. G 4. Olava Toresd., f. p. Holmen 1831, f p. Nonset 1885. * 1864 Johannes Larssen Nonset, f. 1839. Se Overholms ætten. G 5. Inger Toresd., f. p. Holmen 1833. Gundbjørn Olsen Kolstad, f. p. K. 1802, f smst. 1886. * 1828 Marta Olsd. Holmli vestre, f. p. H. 1799, f p. Kolstad 1882, dtr. av Ole Eriksen H. G 1. Ole Gundbjørnsen Kolstad, f. p. K. 1829. Reiste til Ame rika. * 1853 Maria Larsd. Longdalen, f. p. L. 1827, dtr F 3
---- 175 Bind V --- av Lars Anderssen L. store og h. Marit Amundsd. Reiste til Amerika. H l.Gundbjorn, f. 1854. H 2. Mette, f. 1856. H 3. Liva, f. 1859. H 4. Marenanna, f. 1862, f- H 5. Jon Martin, f. 1863. H 6. Ole Marius, f. 1866. H 7. Edvard, f. 1869. Ragnhild Gundbjørnsd., f. 1831, f 1868. Olaus Gundbjornsen, f. 1832, f 1834. Ingeborg Anna Gundbjørnsd., f. p. Kolstad 1835, t 1908. * 1863 Jakob Johannessen Elnes, f. p. E. 1827, f 1904. H 1. Johanna Maria Jakobsd., f. 1866, t 1923. * Ole Andre assen Nordgard, Sæter, f. i Sparbu 1855. I 1. Anton Olsen, f. 1885, f 1914. * Signe Gustava Gu- neriusd., f. 1884. J 1. Gustav, f. 1913, f s. å. J 2. Magnhild, f. 1914, t 1915. 12. Johan Olsen, f. 1888, f s. å. I 3. Ingeborg Anna Olsd., f. 1888. I 4. Margrete Olsd., f. 1891, t 1914. * Gustav Halvorsen Ottermo, f. 1882. I 5. Jørgine Olsd., f. 1894. *Jon Olaussen Nessimo, f 1891. J 1. Johannes Manfred, f. 1916. J 2. Jenny Margrete, f. 1917. J 3. Maggie Jorun, f. 1918. J 4. Magne Benjamin, f. 1920. J 5. Oddrun Signy, f. 1927 I 6. Johannes Olsen, f. 1897, f 1915. I 7. Magna Oline Olsd., f. 1899, f 1918. I 8. Georg Olsen, f. 1909, t s. å. H 2. Karen Gurine Jakobsd., f. 1868. * Jon Persen Overneset, f. 1864. I I.° Johannes Olsen Overneset, f. p. Kolstad 1889. * In geborg Anna Johannesd. Holmli, f. 1883. H 3. Anna Jakobsd., f. 1870. I Amerika. H 4. Ane Jakobsd., f. 1872. I Amerika. H 5. Oline Jakobsd., f. 1875. I Amerika. H 6. Johannes Jakobsen, f. 1877, f 1879. H 7. Julie Jakobsd., f. 1879. * Teodor Olaussen Elnes, Kolstad, f. 1874. I l.Olav Julius, f. 1902, f 1914. I 2. Petter, f. 1903. 13. Iver, f. 1905. I 4. Magna Oline, f. 1906. I 5. Jørgine Bergitte, f. 1909. 16. Tryggve, f. 1911. 17. Jenny, f 1914. 18. Jette Otelie, f. 1916. 19. Tora Kristine, f. 1918. I 10. Odd, f. 1920. I 11. Kåre, f. 1924. Johannes Gundbjørnsen, f. 1839, f 1851. Olaus Gundbjørnsen Kolstad, f. 1841, f 1911. * 1865 Inge borg Toresd., f. p. Kolstad 1827, f 1912. (Se under E 2).
---- 176 Bind V --- H I.° Mette Olausd., f. 1862. (Mor: Ingeranna Jonsd. Kolstadvald). * Jakob Andreas Tørrissen Long dalen, f. 1859, f 1927. I 1. Inga Eline Jakobsd., f. 1890. J I.° Julie Matilde Sigurdsd., f. 1913. 12. Teodor Jakobsen, f. 1893. I 3. Ingeborg Oline Jakobsd., f. 1895. 14. Maren Jakobsd., f. 1898. I 5. Maria Jakobsd., f. 1900. * Nils Kr. Evjen, Bakken, lærer, enkemann, f. 1881. Jl. Målfrid, f. 1922. J 2. Olaug, f. 1924. J 3. Joar Arvid, f. 1926. I 6. Iver Anton Jakobsen, f. 1912, f 1923. H 2. Guruanna Olausd. Kolstad, f. 1865. * Johan Gundbjornsen Helmo, sersjant, f. 1855. Se Over holmsætten. H 3. Teodor Martin Olaussen Kolstad, f. 1867. * x ) Marenanna Gundbjornsd. Sågen, f. 1872, t 1920. * 2 ) Elen Oline Olsd. Håbet, f. 1879. I 1. Iver Odin, f. 1915. 12. Guttorm, f. 1918. F 4. Johannes Olsen Kolstad, f. p. K. 1807, f 1836. Bygslet Kvello 1835. * 1832 Olava Olsd. Kulslien, f. p. Kvammet 1808, f P- Kvello 1847, dtr. av Ole Olsen Kvammet og h. Elen Olsd. Hun * 2 ) 1838 Lars Andosen Kvello, f. 1805, f 1896. Se Overholmsætten. Gl. Ole Johannessen, f. 1832. * 1861. G 2. Elen Johannesd., f. p. Kolstad 1834, f 1894. * 1863 Ole Jonsen Mælen, f. i Meråker 1831, f p. Mælen 1882. H 1. Peder Olsen Mælen, f. 1863. * Ingeborg Anna Pedersd. Overneset, enke. H 2. Johannes Olsen Storholmen, f. 1866, f 1924. * Margrete Kristensd. Aksnesaunet, f. 1878. I 1. Ole, f. 1900. I 2. Ingeborg Anna, f. 1903. I 3 Elen, f. 1906. 14. Kristen, f. 1908. 15. Mi- kal, f. 1910. I 6. Olav, f. 1913. I 7. Margit, f. 1914. 18. Jenny, f. 1918. 19. Johannes, f. 1920. H 3. Maria Olsd. Mælen, f. 1873. H 4. Oline Olsd. Mælen, f. 1876, f 1888. G 3. Jonetta Johannesd., f. 1836. Anne Gundbjornsd. Gren, f. i Ulvillen 1772, f 1853. * 1801 Peder Olsen Åkran, f. 1764, f 1838. Se Åkranætten.
---- 177 Bind V --- NONSET Gårdsnr. 178. Navnet: Nunset 1664, 1723 (begge ganger nevnt som eng slette). Første ledd kunde muligens inneholde et elvenavn, oldnorsk Nunna, som man synes å ha i Nonstad i Åsen, Nondal i Årdal og i Nunfjord i Bjornor. Skylden: Eiendommen er skyldsatt i begynnelsen av 1660- årene og fikk da en skyld på 8 mkl., fra 1836 3 ort 17 sk., i 1907 var den mk. 1,73, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1 Nonset, mk. 1,25. Eiere: Gården synes — helt fra den tid, den blev inndratt i matrikulen — å ha vært benefisert Verdalens prestebord. Ved kon gelig skjøte av 29. oktober 1845, tgl. 19. juni 1846, blev den solgt til Nikolai Jenssen, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset. Kjøpe summen var 200 spdl. samt en årlig jordavgift til Verdalens sogne prest av 6 skjepper 2V*o fjerdingkar sedebygg. Gården fulgte nu Verdalsgodset, til Verdal kommune i 1918 solgte den til leilendingen, Jon Olsen Elnes. Brukere: I 1665 brukes Nonset, som i folketellingen dette år betegnes som en engslette, av presteenken, Sofia Eriksdatter, hvis sagmester, Ingebrigt, bodde der. Han var dengang 60 år og had de en sønn, Bersvend, på 32 år. I 1668 betegnes gården som et «øffn», som bruktes bare for landskylden. Ved matrikuleringen i 1669 er gården helt uteglemt, og i den følgende tid finnes ingen opsitter nevnt der — den betegnes stadig som en engslette. Fra den tid, kirkebøkene begynner, viser det sig dog, at der har bodd folk på eiendommen; muligens har den vært brukt som husmannsplass. I 1707 er der død en Anders Nonset, som iallfall har vært der i 1705, idet han dette år sees å være stevnet for «efterstaaende rettigheder». En Ando Jakobsen har så brukt gården. Han har rimeligvis overtatt straks efter Anders, da han var blitt gift i 1706. Han var der ennu i 1718, men slapp heldig fra krigen, idet det heter: «Ingen fiende vaaren har ei heller nogit». Han kom omkring 1720 til Sæter. I 1723 var der ingen opsitter på gården. Den kalles fremdeles en engslette og betegnes som «lætwunden». Avlingen var 6 som merlass høi. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden Senere har der vært en Peder Endresen Nonset, som døde i 1732, 67 år gammel.
---- 178 Bind V --- Under 15. mai, tgl. 1. juni 1736, fikk Jens Larssen bygselbrev på gården av biskop Hagerup; men han hadde vært der iallfall siden 1734. At biskopen har utstedt bygselbrevet, tyder på, at der har vært nogen uklarhet om, hvorvidt gården var lektorats- eller prestebordsgods, idet det første ved lektoratets ophevelse blev til lagt bispegodset. Nonset, sett fra syd 1929. Fot. H. Anderson. Jens Nonset dode i 1740, 2Q% år gammel, og ved bygselbrev av 10. april, tgl. 8. september 1747, bygslet madame Collin går den til soldat Lars Åndosen, muligens en sonn av den tidligere opsitter, Ando Jakobsen. Han har vært der til i 1770-årene. Ved bygselbrev av 14., tgl. 21. februar 1774, bygslet prost Peder Krog gården til løitnant Hans Kristofer v. Grabow, som bl. a. forpliktedes til å «holde de paa gaarden nu værende huse i brugelig og beboelig stand». Grabow har neppe hatt gården lenge og har naturligvis heller ikke bodd der. I 1785 betegnes den kun som en engslette, hvor der avledes 5 lass hoi. Der var ingen husmann. Ved bygselbrev av 18. februar 1780 bygslet sogneprest Jakob Krog den til skilopersoldat Torkild Matiassen Mælen, og det heter da, at den forrige opsitter, Hans Olsen, har opgitt den. Når denne Hans er kommet dit, er übekjent. Torkild dode i 1793, 32 år gammel. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 3 ungnaut, 3 geiter og 4 sauer. Aktiva og passiva balanserte noiaktig med belop på 18 rdl. 1 ort 14 sk.
---- 179 Bind V --- Enken, Ranni Eriksdatter Overneset, blev i 1794 gift med Iver Jakobsen Sæter, som så brukte gården til i 1808, da han opgav den for Hans Olsen Kulslien, som fikk bygselbrev av prost Brandt 6. februar, tgl. 8. august 1808. Iver fikk et kår på 1 mål åker og fritt hus for sin og hustrus levetid. Gården hadde i 1835 en besetning på 2 kyr, 3 sauer og 3 geiter og en utsed av Vi td. bygg, 2 tdr. havre og 1 td. poteter. Hans dode i 1838 og enken, Eli Olsdatter Åkran, døde som kårkone på Nonset i 1844. Hun hadde sittet i uskiftet bo. De hadde ingen barn. Ifølge gjensidig testamente tilfalt arven deres søsken og disses barn. Boets aktiva blev ved auksjon utbragt til 98 spdl. 3 ort 5 sk. og beholdningen blev 92 spdl. 8 sk. Lars Andosen Kvello (se Overholmsætten) brukte Nonset i mange år. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av X A td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Sønnen, Johannes Larssen, overtok den fra 11. mai 1866. Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 2 ungnaut og kalver, 7 sauer og lam og 3 geiter og kidd, og utseden var % td. bygg, 3% tdr. havre og 3*/2 tdr. poteter. Efter Johannes blev Jon Olsen Elnes leilending. Han kjopte gården av Wer dal kommune 24. april 1918 for 2350 kr. Han kjøpte samtidig Kroketneset, som hadde tilhørt Overholmen, for 1200 kr. Skjotene er av 6. november 1921. LEIRSET Gårdsnr. 179. Navnet: Lersett 1610. Leersett 1626. Leerset 1664, 1723. Skylden: I 1650 var den 1 ore 12 mkl., fra 1836 4 dal. 8 sk., i 1907 mk. 7,21 i ett bruk. Eiere: Gården var i den første halvdel av 1600-årene bonde gods. Den tilhørte i 1620-årene Siv ert Taraldsen på Binde i Stod og efter ham Even Binde. I 1660-årene er vicepastor Peder Erik sen Juel kommet i besiddelse av den og efter ham Jakob Land, som blev gift med Juels enke. Siden gikk den i arv til efterkommere og eiedes i 1723 av fru sal. kaptein Juel; av henne er det vel, at kjøpmann Simon Hof på Øren har kjøpt den. Hof solgte den i 1733 til opsitteren, Jon Danielsen, som igjen skilte sig ved den i 1754 ved salg til Kliiver på Bjartnes. Ved skifte i 1783 efter dennes enke tilfalt Leirset, Longdalen store, Sæ ter, Sagvolden og begge Gren-gårdene datteren, Ber ei Maria, gift
---- 180 Bind V --- med kapellanen, Peder Kristofer Krog, som ved skjote av 12. au gust 1793 solgte disse gårder tillikemed Longdal sag til Johan Widerø Tonning, hvorved de gikk inn i Verdalsgodset. Ved skjote av 30. juni 1919 solgte Verdal kommune Leirset til opsitteren, Iver Anderssen Telsneset. Brukere: Vi vet intet om gården fra middelalderen. Den eksi sterte muligens dengang, men horer neppe til de meget gamle gårder. Der skal i en gammel uthusbygning på gården ha vært en stokk med innhugget årstall fra 1400-årene. Forste gang, vi horer noget om Leirset, er i 1592, og det er ikke nettop fordelaktig. Der er avholdt skifte efter «Oluff Leersett som bleff reffsett for horerj och hans quinde for throldom». Og da tilfalt forbryderens eiendeler Kronen, efter at all skyld og gjeld var betalt. Det, som tilfalt Kongelig Majestet efter Oluf Leirset, er opfort slik i Ludvig Munks lensregnskap for 1592 —93: Tilhobbe 20 % dr. 8B regnendis imod enhver dal. 2 lod sølff. Er sølff xlj lod j quintin. D. e.: Tilsammen 20V6 daler 8 skilling, eller i solv efter 2 lodd pr. daler 41 lodd 1 kvintin. Hvordan konen på Leirset er blitt «reffset» for sin troldom, oplyses ikke i regnskapene; men en nokså almindelig måte å revse trollkjerringer på var å brenne dem, så det kan nok hende, at Ver dalen også kan prale med en brent trollkjerring. Oluf må ha vært leilending på gården. Hadde han eiet den, vilde den ved denne leilighet ha tilfalt Kronen. Skjont aktiva ved ovenstående registrering ikke synes stor efter våre bgreper, må han dog ha vært en forholdsvis velsituert mann. Boet opviser jo endog en solvskje og rede penger, et sikkert tegn på velbergethet. Gjennem hele den forste halvpart av 1600-årene opfores som skattebonde på gården Ole eller Oluf. Det kan dog neppe hele ti
---- 181 Bind V --- den være samme mann, men muligens efterkommere av den første Oluf. I slutten av 1650-årene er der kommet en ny opsitter, Jakob Rasmussen. Han var i 1666 49 år gammel. Gården hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 6 kyr, 1 bukk, 3 geiter og 7 sauer. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre, ledingen til 1 ort og småtienden til 1 ort. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden, og det heter herom: «Formedelst udfall i Elffuen ej bedre eragtet». Gården led altså av elvebrudd. Jakob opføres i manntallene ennu i slutten av 1680-årene. Ole Johansen fikk bygselbrev av kapellan Jakob Lunds enke, Elsebe, 29. juni 1690, tgl. 13. oktober 1698, og var på gården en lang årrekke, idet han først dode i 1732, 92 år gammel. Han har visst mange år brukt gården for avgift, hvad vi kan slutte av, at der hverken i 1719 eller 1729 er opfort nogen leilending der. Ved svenskenes innfall i 1718 gikk heller ikke denne gard ram forbi. Der opgis å være tatt: Tilsammen 48 rdl. 72 sk. Svenskene hadde betalt BV2 rdl. i erstatning. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens fornødenhet, en seter (som da lå øde) 2 mil borte, ringe bumark. Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 6 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avlingen 15 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 1 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 6 skjepper havre «ringe korn» og 8 mk. ost. Gården må ha vært i bra stand; ti skylden blev foreslått forhøiet 4 mkl., og det tilføies, at «for medelst dens slethed udi korn» har man ikke kunnet sette den høiere. Efterat hele matrikuleringsarbeidet var ferdig, fant man imidlrtid, at bygdens samlede nedgang i skyld var blitt større, enn 12
---- 182 Bind V --- komisjonen ansa forenelig med sitt mandat, hvorfor gårdene blev gjennemgått en gang til og skylden på enkelte forhøiet. Blandt disse var Leirset, som blev foreslått pålagt yderligere 4 mkl., altså ialt 8 mkl. Oles enke, Siri Guttormsd atter, blev i 1733 gift med Jon Dani elsen, som fikk bygselbrev av Simon Hof 30. mai, tgl. 1. juni samme år. Han fikk med henne 1 øre i Breding, som Ole hadde eiet; dette solgte han i 1736, og samme år kjøpte han Leirset av Simon Hof for 100 rdl. Skjøtet er av 2. aug., tgl. 8. sept. 1736. Jon synes å ha vært noget vidløftig av sig: I 1746 er han idømt 7 rdl. i erstatning «for at have overfaldt Ole Gren med hug og slag», og året efter var han borti en ennu verre historie, idet han blev dømt til «for leiermaal i hans egteskab at bøde V™ af alt, han eier, efterat den vitterlige og lovlige gjeld er betalt, ligesom ogsaa dobbelte leiermaalsbøder 24 rdl.» Slikt var naturligvis ikke heldig for økonomien: Ved skifte ef ter hans annen hustru, Beret Iversdatter, som døde i 1751, beløp aktiva sig til 190 rdl. 18 sk.; men der var megen gjeld, så behold ningen blev bare 70 rdl. 10 sk. Besetningen var 2 hester, 6 ung naut, 18 sauer, 3 geiter og 1 svin. Der hadde vært 2 sauer og 4 geiter til; men de var ihjelrevet av ulv siden registreringen. Der fantes både en gammel treharv til 12 sk. og en jernharv med 26 tinder til 1 rdl. Gården blev utlagt til Jon og hans kreditorer; på Jons part fait bare 28 rdl. 1 ort. Ekteskapet hadde vært barnløst, hvorfor avdødes part i boet gikk til hennes utarvinger. Denne uttelling har det vel fait Jon stridt å klare, så han har rimeligvis vært nødt til å seige gården, da han ved skjøte av 8. juni, tgl. 6. september 1754, overdrog den for 94 rdl. til Kliiver og blev leilending der ifl. bygselbrev av 18. juni samme år. Anders Pedersen Åkran fikk bygselbrev på Leirset 2. desember 1761, tgl. 20. februar 1762, og efter ham sønnen, Lars Anderssen, den 30. desember 1809, tgl. 3. mai 1810. Da han døde i 1819, var det en ganske übetydelig besetning, idet der er registrert bare 1 hest, 3 ungnaut, 5 sauer og 6 geiter. Moren levet enda, så det kan være, hun eiet endel av besetningen. Innbo og løsøre blev solgt ved auksjon for 50 spdl. 1 ort 20 sk., og boet viste sig ved avslut ningen i 1821 å være fallitt med et underskudd på 115 spdl. 4 ort 22 sk. Enken, Mali Ånder sdatter, blev i 1822 gift med Ando Olsen Kolstad, som av Hilmar Meincke fikk forpaktningskontrakt på gården for livstid 10. mars 1823, tgl. 16. august 1824. Den årlige avgift var 12 spdl. foruten arbeidsplikt til bruket på de sedvan lige vilkår.
---- 183 Bind V --- Med Ando er der blitt bedre økonomiske forhold. Ved skifte efter Mali i 1831 var boets aktiva 207 spdl. 47 sk. og beholdnin gen 112 spdl. 31 sk., og der registrertes en besetning på 2 hester, 5 kyr, 5 ungnaut, 7 sauer og 9 geiter. I 1835 var besetningen 1 hest, 5 kyr, 7 sauer og 7 geiter og utseden Vi td. bygg, 5 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Leirset, sett fra øst 1927. Fot. O. Snekkermo. Ando dode i 1857, og enken, Siri Sivertsdatter telsneset, op føres i 1865 som bruker av gården, hvis besetning da var 3 hester, 12 storfe, 13 sauer og 10 geiter og utsed ¥2 td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Den virkelige bruker var dog visstnok helt siden Andos død svigersønnen, Nils Årntsen Lillelongdalen, født i Lom og gift med Ingeborg Andosd. Leirset. Han bygslet gården den 12. februar 1874 for 325 spdl. og 12 spdl. årlig. Den hadde i 1875 en besetning på 4 hester, hvorav 2 under 2 år, 6 kyr, 5 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam og 16 geiter og kidd og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Iver Anderssen Telsneset, gift med Sirianna Nilsdatter Leirset, overtok gården efter svigerfaren op kjøpte gården av Verdal kom mune den 13. mars 1918 for 7550 kr. Fraskilt part: Li østre (skyld 50 øre) er fraskilt og solgt til Arne Iversen Leirset for 1000 kr. Til eiendommen er lagt noget av Volden (Li vestre). Den nye eiendom kalles Li.
---- 184 Bind V --- VOLDEN Gårdsnr. 180. Navnet: Wollenn 1626. Wolden 1664. Wollen og Holmen eller Wolden 1723. Sky lde n: Det synes, som om Volden er dannet ved deling av en av Overholmsgårdene i 1662. Fra den tid, den kan folges som selvstendig eiendom, var skylden 1 ore 12 mkl., fra 1836 8 dal. 3 ort 11 sk., i 1907 mk. 13,97 i ett bruk. (Se Overholmen). Eiere: Se Overholmen. Brukere: Den del av Overholmen, som Ellev Anderssen seiv beholdt, da han i 1662 hadde avstått 2 ore 16 mkl., er Volden, som senere alltid opfores med en skyld av 1 ore 12 mkl. (Se Over holmen mellem). Mens gården i matrikler og skattemanntall jevnlig går under navnet «Holmen eller Volden» eller bare Holmen, har folketellin gene et annet navn: I tellingen av 1665 finner vi under «Fuglie Wold» opsitteren Ellef, som da var 44 år og brukte x h sp.; i 1666 kalles eiendommen Fugliwold. Dette må utvilsomt gjelde Volden. Ved matrikuleringen i 1669 kalles den Wollen, og opsitter er fremdeles Elleff Andersen. Tienden blev sått til 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre, ledingen til 1 ort og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes Hommelhaug och thommerschouff», heter det. Skylden blev sått til V 2 spand, og denne skyld kom den til å be holde, idet denne part ikke blev avfelt i 1694 sammen med Over- holmsgårdene. Ellev Anderssen dode i 1704 og må da ha vært en meget gammel mann. La ur it s Hof stad fikk bygselbrev på gården (som ved denne leilighet kalles Volden) 22. februar 1706, tgl. 6. juli 1707. Byg selsummen var 5 rdl. Han har ikke hatt den lenge: Jon Kristensen fikk fogdens bygselbrev på den 20. november 1710, tgl. 26. ja nuar 1711. Skaden ved svenskenes innfall i 1718 er opgitt under ett for Overholmen mellem og Volden. Gården opfores under navnet Holmen med to opsittere, Torsten og Jon, og skaden var:
---- 185 Bind V --- Tilsammen 85 rdl. 48 sk. Ved matrikuleringen i 1723 opføres gården alene under navnet «Holmen eller Wolden». Der var skog til gårdens fornodenhet og litt sagtømmer, ingen seter, ringe bumark. Gården betegnes som «letvunden og maadelig til korn». Utseden var 1 td. bygg og 4 tdr. havre, avlingen 22 sommerlass vollhøi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut og 9 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre og 8 mk. ost. Skyl den blev foreslått forhøiet 12 mkl., «formedelst dens gode auwel og saugtømmer skoug». Jon Kristensen kjøpte gården for 100 rdl. av Ernestina Kuni gunda Drejer ifl. skjøte av 9. september 1735, tgl. 5. mars 1736. Den eldste sønn, Kristen Jonsen, overtok gården ifl. skjøte, ut stedt og tgl. 7. september 1752. En annen sønn, Iver Jonsen, kom til By. Kristen var en dyktig og foretagsom mann, som drev gården betydelig op og endog hadde penger å låne ut. Endel hadde han vel fått med hustruen, Marit Sevaldsdatter Stiklestad. (Se Leins ætten). Efter Kristens. død giftet Marit sig med den 22 år yngre Ole Iversen Haugan. Ved en kontrakt av 3. oktober 1792, tgl. 21. februar 1793, blev Ole og stedsønnen Sevald Kristensen enige om å dele gården slik, at de brukte halvparten hver. Sevald kjøpte i 1795 Varslåtten, som han drev som underbruk og i 1821 overdrog til sønnen, Kristen Sevaldsen. Ifl. skjøte av 6., tgl. 7. februar 1805, overtok Sevald Kristen sen også Ole Iversens halvpart av gården for 495 rdl. Ole og Marit fikk et kår, bestående av Lilleengvolden og et nærmere be tegnet slåttstykke. Hvis kårfolkenes alderdom skulde hindre dem i å dyrke dette, skulde det ombyttes med en årlig ydelse av 2 tdr. bygg og 8 tdr. havre. Kåret skulde kun ydes, så lenge Marit levet. Hun døde i 1815. Ved kontrakt av 24. juli 1815, tgl. 16. august 1820, overdrog Jakob Eriksen Overholmen til Kristen Sevaldsen sin andel i Kro ketneset på nordsiden av elven mot en årlig avgift av 24 riksbank skilling navneverdi og med forpliktelse til å skaffe skjøte, så snart det kunde bli utskiftet av fellesskapet med de øvrige Overholms gårder. Sevald Kristensens sønn, Kristen Sevaldsen, overtok som eneste arving Volden efter moren. En tid eiet han også Kolstad, som han
---- 186 Bind V --- kjøpte på auksjon i 1826. Han kjøpte vel denne gard vesentlig fordi der var en flomsag, på hvilken han kunde skjære tømmeret fra sine gårder, Volden og Varslåtten. Ved skjønnsforretning i 1828 blev kvantum sått til 4 tylvter pr. år. Kristen var en velstandsmann, som ikke alene hadde penger nok til eget bruk, men også til utlån. I 1836 kjøpte han den tidli- Volden før branden i 1922, sett fra nord. Fot. 0. Snekkermo. gere chefsgård Lein på auksjon, og ved skjøte av 30. desember 1840, tgl. 2. februar 1842, solgte han Volden til Sivert Evensen Høislo. I 1835 var gårdens besetning 3 hester, 12 storfe, 12 sauer, 12 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 9 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Ved skjøte av 14. desember 1853, tgl. 8. februar 1854, solgte Sivert Evensen gården til Nikolai Jenssen, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset. Ved kontrakt av 12. januar 1854, tgl. 13. august 1873, solgte Nils Hanssen Bjørstad fra Bjørnør sin gard, Bjørstad vestre, til Jenssen mot å få feste på Volden. Han fikk forpaktningskontrakt på gården 12. januar 1856, tgl. 5. februar 1859. Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 18 sauer, 4 geiter og 3 svin og en utsed av 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 12 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 5 hester, hvorav 2 under 3 år, 9 kyr, 8 ungnaut og kalver, 27 sauer og lam, 20 geiter og kidd og 2 svin og utseden 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Nils op
---- 187 Bind V --- fores fremdeles som leilending; men sønnen Peter, som «driver for faren», opføres som eier av storstedelen av besetningen. Ved skjote av 14., tgl. 25. april 1884, solgte Verdalsgodsets eiere gården til Peter Nilssen Volden for 7500 kr., hvorved for beholdtes bruket rett til uten erstatning å benytte gårdens strand og elvemæl m. m. Peter brukte gården i mange år. Han var en velstandsmann; på Volden bygget han ny stuelån. Gården led meget av elvebrudd efter gjennembruddet ved Herfossen; store forbygningsarbeider er av kanalvesenet gjort på gårdens grunn mot Malsåen. Peters brorsonn, Olav Olsen Varslåtten, kjopte gården av Peter og bruker den fremdeles. Den 27. november 1922 brente gården helt ned, og intet innbo blev reddet. Kårmannen Peter døde i 1923. Nu er gården helt nybygget. Der er frasolgt tomt til skole og nytt skolehus bygget i 1923. Voldenætten. Første ledd usikkert. A.Ole Gren øvre. (Var 71 år i 1666). B. Kristen Olsen Overholmen, f 1726, 75 år gl. («Christen Olls.», sønn på Gren øvre, var i 1666 14 år). Cl. Jon Kristensen Volden, f 1762, 76 år. **) 1710 Sara Kristofersd. Volden, enke, f 1712, 56 år, visstnok dtr. av Kristofer Neset. * 2 ) 1712 Mali Iversd. Haugan, f 1740, 65 år. Se Garnesætten. Dl. Kristen Jonsen Volden, f. 1715. * 1752 Marit Se valdsd. Stiklestad, f. p. S. 1729. Se Leinsætten. D 2. Iver Jonsen By, f. p. Volden 1717, f 1773. * r ) 1748 Karen Halvorsd. By, f. p. Minsås, enke efter Peder Olsen By. * 2 ) Ingeborg Jonsd. By. E 1. Karen Iversd., f. p. By 1769. * 1794 Sevald Barosen Leirfald, f. p. L. 1768. Se Leinsætten. E 2. Mali Iversd., f. 1771, f 1773. D 3. Sara Jonsd., f. p. Volden 1719. * l ) 1741 Ole Bård sen Sundby østre, t 1766, 76 år gl. Se Sundbyætten. * ■•) 1768 Bård Olsen Haga, f. 1714. Se Næsætten. D 4. Marit Jonsd., f. p. Volden 1722. * 1752 Anders Gundbjørnsen Storvuku, hennes tremenning. Se Fårenætten. C2.01e Kristensen Holmlie. .n, f 1747, 56 år 22 uker gl. * 1720 Ingeborg Larsd. Holmlien, enke.
---- 188 Bind V --- TELSNESET Gårdsnr. 181. Navnet: Thellennes 1626. Thælleneß 1664. Tellenes Eng slette 1723. Efter uttalen kan første ledd ikke være intetkjonnsordet Pelll, furulund, som man har i flere med Tel- begynnende navn. Sann synligvis er det hankjønnsordet telg, bregne, av Ross anført fra Stjørdalen i formen tælggras. Av dette ord forklarer O. Rygh også Talset, uttalt med lang vokal og tykt /. Skylden: Gården forekommer første gang i matrikulen for 1670 med en skyld av 1 øre, fra 1836 1 dal. 12 sk., i 1907 mk. 3,65 i 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Telsneset, mk. 1,81. Alle 3 bruks numre var samlet under én bruker. Eiere og brukere: Gården betegnes i 1670 som en engslette og tilhørte Elling Faren, gikk ved hans død over til enken, Anne Kol banusdatter, som har fått skjøte på den 26. oktober 1671, og blev nu en rekke år drevet som underbruk under Faren, inntil Elling Tomassen Faren og hans medarvinger ved skjøte av 26. mai, tgl. 1. juni 1735, solgte den til Peder Sivertsen Ulvillen. Opsitterne på Faren synes vel ikke å ha hatt den fulle nytte av den, da det på grunn av avstanden var vanskelig å føre opsyn med den. I 1706 sees således Tomas Faren å ha stevnet Tosten, Kristen og Erik Overholmen, fordi deres hester hadde avbeitet den. I 1718 har svenskene tatt 8 lass høi til 4 rdl. på Telsneset. Ved matrikuleringen i 1723 kalles eiendommen fremdeles en engslette og betegnes som «letvunden — og bliver høet offtest af elven bortspølt». Der såddes intet, men avledes 6 sommerlass høi. Peder Sivertsen døde allerede i 1736, og visstnok ikke lenge ef ter har Moses Jenssen Kinken flyttet inn på Telsneset — han var der iallfall i 1743. Han kjøpte gården for 15 ¥2 rdl. ifl. skjøte av 26. oktober 1752, tgl. 7. september 1753, utstedt av Peder Sivert sens enke, Beret Amundsdatter, og hennes barn. Ved skjøte, utstedt og tgl. 23. februar 1770, solgte Moses den for 40 rdl. til Jens Bertelsen, som overdrog den for 70 rdl. til Ole Barosen Knlslien og Nils Knlslien ved skjøte av 20. februar 1777. Nils Kulsliens sønn, Ole Nilssen, gav Ole Barosen skjøte på sin halvpart 2. januar, tgl. 21. februar 1783, hvorefter Ole Barosen utstedte skjøte på hele eiendommen til Ole Nilssen den 15. august 1786, tgl. s. d. Selgeren kalles ved denne leilighet Ole Barosen Vestrum. Salgssummen var 70 rdl. De siste år var gården formodentlig blitt brukt under Kluken; men Ole Nilssen har nok bodd der. Ved skjøte av 23. desember
---- 189 Bind V --- 1794, tgl. 25. februar 1795, solgte han den til proprietær Broder Hagen for 170 rdl. Hagens enke, Anna Katarina, solgte den for 180 rdl. til Siv ert Olsen ved skjote av 24. januar, tgl. 6. desember 1799. Sivert dode i 1806, 41 år gammel. På skiftet efter ham blev gården verdsatt til 200 rdl., og der var panteheftelse på den for 83 rdl. 20 sk. til Anna Katarina, nu gift med Monrad. Aktiva var 311 rdl. 3 ort 8 sk. og beholdningen 144 rdl. 14 sk. Enken, Ranni Olsdatter Åkran, blev i 1807 gift med Peder Anderssen Elnes, sonn av en husmann under Oulstad kopperverk i Sparbu. Han dode i 1808 efter V-i års ekteskap, og boet var fal litt, idet aktiva var 42 rdl. 3 ort og passiva foruten skifteomkost ningene 106 rdl. 2 ort 12 sk. Ranni giftet sig i 1810 for tredje gang, nu med Josten An dreassen Gulstad fra Sparbu, en mann, som snart bragte det til den ytterste fattigdom på gården, foruten at han seiv kom i straff og døde på tukthuset. Da det i 1828, 12 år efter hans død, blev tale om å avholde skifte efter ham, skriver lensmann Støp, at Tosten i den siste tid, han var i bygden, «ernærede sig ved tyve professionen og søgte saavidt mulig at ødelægge det lidet indbo, han engang eiede, hvorfor og hustruen maatte forlade hjemmet og ty hen til andre baade for husly og fodes skyld». Og en be vidnelse fra Kristen Volden og Ole Kulslien er ikke stort bedre, idet den uttaler, at han ikke efterlot sig nogetsomhelst slags løsøre eiendele, «da hans ødelæggende besiræbelser og smudsige tænke maade bevægede ham til at sælge alt, ja lige indtil vinduerne fra stuen». Ved takst i 1828 blev gården verdsatt til 180 spdl. Den kun de fø I—2 voksne kreaturer og 4 småfe. 1 hest kunde holdes halvparten av året. Utseden var 2 tdr. korn; der var ingen skog hverken til brensel eller hus. Rannis eldste sønn av første ekteskap, Ole Sivertsen, overtok gården efter taksten og fikk skjote 23. april 1830, tgl. 6. april 1832. Ranni fikk et kår på 3 tdr. havre, V 2 td. bygg, jord til Va td. potetsed og for til 1 ku og 2 småfe. I 1835 var besetningen 2 storfe, 3 sauer og 3 geiter og utseden Vs td. bygg, \¥z tdr. havre og % td. poteter. I 1842 kjøpte Ole Varslåtten, og ved skjote, dat. og tgl. 20. april 1849, solgte han Telsneset for 250 spdl. til Iver Tørrissen Tuset. Fra salget var undtatt den under gården liggende seter. Da Iver var død, overdrog enken, Anne Olsdatter, gården ved skjote av 7. februar, tgl. 2. mars 1865, til svigersønnen, Anders Olsen Kolstadvald, for 300 spdl. og kår. Dens besetning i 1865
---- 190 Bind V --- var 1 hest, 2 storfe, 6 sauer og 5 geiter og utseden 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 5 kyr, 15 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin og utseden M> td. bygg, 5 tdr. havre og 4 tdr. poteter. rifter gjennembruddet ved Herfossen blev Telsnesei utsatt for elvgravning, og Anders kjopte i 1805 Elnes sondre og flyttet dit. Stuebygningen på Telsneset blev flyttet til Elnes. Nu er Teisneset helt utgravet — ingenting er igjen av den vakre gården, elven har tatt alt til åfar — flyttet nordover og nordover. Men Iver Anders sen Leirset, sonn på Telsneset, har fått tilmålt vidder på sydsiden av elven istedenfor det, som er tapt. Det er ennu bare elveører; men der kommer nok med tiden det nye Telsneset til å bli. SUNDBYENGET ØVRE Gårdsnr. 181, bruksnr. 2. Denne eiendom, som er et gammelt uteng under Sundby vestre, blev skilt fra Sundby ved skyldsetningsforretning av 7., tgl. 15. august 1854, og skyldsatt for 4 ort (ny skyld mk. 1,19). Ved skjote, dat. og tgl. 15. august samme år solgte Lars Larssen Sundby eiendommen til Kristen Gabrielsen for 160 spdl. Kristen overdrog den for samme pris til Nikolai Jenssen ifl. skjote av 10. desember 1863, tgl. 14. oktober 1860, hvorved den for en tid kom inn i Verdalsgodset. Jenssen forpaktet eiendommen til Arnt Svendsen fra Storen. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 1 ku, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 1 okse, 2 storfe, 1 ungnaut, 12 sauer og lam og 3 geiter og kidd og utseden X A td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Ved skjote av 31. juli, tgl. 13 august 1884, solgte Verdalsgod sets eiere denne eiendom tillikemed Overmoenget for 1500 kr. til Anders Olsen Telsneset, og siden har den fulgt denne gard. Mosesætten. A. Svend Siurdsen Kluken ostre (var 35 år i 1666). B. Jens (Svendsen?) Indalen, f p. Indalen 1740, 81 år gl (Jens Svendss., sønn på Kluken ostre, var i 1666 3 år gl.). C. Moses Jenssen Kluken, Telsneset, soldat, f p. Sende nedre 1772, 77 år. * 1724 Marit Sivertsd., f p. Tels- neset 1765, 80 år gl. D 1. Jens Mcsessen, f. p. Indalen 1725.
---- 191 Bind V --- Siurd (Sivert) Mosessen Telsneset, f. p. Halset 1728, f p. Haugsholm 1788. **) 1858 Kirsten Olsd. Gren nedre, t 1763, 29 år. * 3 ) 1765 Elen Olsd. Ulvillen. E 1 Moses Sivertsen Wold, kjøpmann i Trondhjem, f. p. El nesvaldet 1770, f i T-hjem 1822. Kalles i 1790 «liberi tjener», tok 1801 borgerskap som kremmer i T.hjem. (Har formodentlig i sin tid tjent på Volden). * 1799 i Frue kirke m. Beret Maria Olsd. Lambach, f 1834, var i 1801 31 år. Fl. Elen Sofie Sivertsen, f. 1800. * Hans Berg, smed mester. 5 barn. F 2. Simon Andreas Sivertsen, kjøpmann i T.hjem, f. 1801. * 1830 Marie Sofie Møller. Gl. Sofie Andrea Sivertsen. *') Oluf Ludvig Schjerve, skibsfører. * -) i Amerika med Hårstad. G 2. Mosefine Johanne Sivertsen, f. 1832, t 1868. * F 3. Johan Olaus Sivertsen, kjøpmann i T.hjem og pro prietær, brukte Pineberg på Strinda, f. 1803, f 1867. * l ) 1830 Marta Marie Buzzi, f. 1807. *■) 1853 Ma rie Birgitte Woxvold, f. 1802, f 1868. Gl. Johan Sivertsen, megler, T.hjem, f. 1836. G 2. Frants Sivertsen, f. 1837. * 1861 Oline Elisa- bet Moe, f. 1837. H l.Olaf Sivertsen, kaptein, T.hjem. *') Ella Lie. * 2 ) Hanna Riise. G 3- Peter Sivertsen, agronom, f. 1839. F 4. Beret Marie Worm Sivertsen, f. 1809. * 1829 Peter Kristian Møller, døvelærer, T.hjem, f 1803, f 1859. 8 barn. Gl. Jon Moses Møller, kjøpmann, Ramsø, f. 1832. * Julie Brun, f. 1832. F 5. Ole Andreas Sivertsen, fullmektig ved Lerens valse- verk, f. 1811, f 1858. * Dortea Katrine Duus, f. 1813. 5 barn. F 6. Maren Marie Sivertsen, f. 1813, f 1881. * 1839 William Henrik Weyde, skibsfører, f. 1811, f 1882. 4 barn. F 7. Johanne Birgitte Sivertsen. * 1835 Einar Aschlund, gartner i T.hjem, f. 1803. Ingen barn. E2.01e Sivertsen, f. p. Telsneset 1768, var i 1801 og 1810 husmann på Vist øvre. * 1797 Kirsti Tomasd. Ekle, f. p. Snekkermoen 1764.
---- 192 Bind V --- F 1. Sivert Olsen, f. p. Hallemsvald 1798. F 2. Tomas Olsen, f. p. Vistvald 1802. E 3. Jens Sivertsen, f. p. Haugsvald 1775, var i T.hjem i 1810. E 4. Marta Sivertsd., f. p. Haugsholmen 1779. * 1807 Peder Hanssen Bremset, Kulstadviken. Se Solbergætten. E 5. Ingeborg Sivertsd., f. p. Haugsholmen 1782, tjente i 1810 hos boren Moses i T.hjem. KULSLIEN Gårdsnr. 182. Nav net: Kuulj 1590. Kußlid 1626. Kuslj 1664. Kuslie 1723. Det er efter formen mulig, at første ledd er hankjønnsordet kul, hevelse, bule, enten brukt som persontilnavn eller om en eien dommelighet ved liens form (jfr. gårdsnr. 144). Det fortjener dog opmerksomhet, at alle skriftformer mangler / foran s; det kun de derfor være tenkelig, at / er innkommet ved uren uttale, som det f. eks. ofte er tilfelle i Overhalla foran s. Kuslien (kort u) finnes også i Førde, Kughislib (Bjørgynjar Kålfskinn) som også er vanskelig å forklare. Snarest kunde vel navnet her settes i for bindelse med hankjønnsordet kus, pukkel, av Åsen opført fra Inn herred, hentydende til liens avrundede form. Skylden: Den opføres i 1650 med 2 øre 12 mkl., men er alle rede i 1655 blitt 1 spand. Fra 1770-årene er gården delt i to, hver på V 2 sp., fra 1836 4 dal. 1 ort 9 sk. I 1907 var skylden mk. 13,89, fordelt på 4 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Kulslien nedre, mk. 7,00 2: Kulslien øvre » 6,17 Eiere: V 2 spand i Kuslid opføres i 1592 og senere under «Stig tens guodtz», hvorav man kunde tro, at gården i sin tid hadde til hørt erkebispegodset, hvilket dog neppe er tilfelle, da den hverken finnes i nogen av de gamle erkebispers jordebøker eller i Steinviks holms lens regnskaper for 1549. Antagelig er gården først inn dratt i matrikulen i annen halvdel av 1500-årene og da lagt til «Stigtens gods», som førtes særskilt under krongodset. 1 øre tilhørte Vuku kirke. I 1655 var altså eiendomsfordelingen: Kronen 2 øre og bygselretten Vuku kirke 1 » I 1660-årene er vicepastor Peder Eriksen f net blitt eier av går den (d. v. s. Kronens part), og efter ham arvingene, av hvem fogd Jens Bing har erhvervet den. Bings enke solgte den i 1706 sam
---- 193 Bind V --- men med Sæter og Gren til Henrik Schiødt, og omkring 1720 har Rasmus Ågesen Magen kjøpt den. (Se Sæter). Ved skjote av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731, solgte Hagen Kulslien tillikemed sine andre eiendommer øverst i Vuku til sin svigersønn, Broder Boysen, hvorved den gikk inn i Det hagenske eller Vuku jordegods, som den fulgte, inntil Åge Hagen i 1810 solgte godset til proprietær Miiller, hvorved gårdene gikk inn i Verdalsgodset. Ved skjøte av 5. oktober 1886, tgl. 2. juli 1887, solgte Verdals godsets eiere Kulslien øvre til Johannes og Ole Erikssønner for 3800 kr. Kulslien nedre blev solgt til Jon Toresen Flyan. Brukere: Tomis Kusliid har i 1592 betalt 3 ort i landbohold. Eluff Kuslij nevnes i 1607. I årene 1610—15 synes gården å ha ligget ode (übygslet), da den ikke finnes i skattemanntallene. I 1620 heter opsitteren Kjeld. Han opgav gården i 1633 for Jakob Olsen, som betalte 10 daler i bygsel for 2Vz øre og brukte gården en lang rekke år. Besetningen i 1657 var 2 hester, 12 kyr, 6 geiter, 12 sauer og 1 svin. Jakob var på Kulslien ennu i 1665 og var da 70 år gammel. Men i 1666 har enken gården. Hjemme var 3 sønner, Hans, Bård og Kristen, henholdsvis 21, 13 og 6 år gamle. Peder Torkildsen fikk bygselbrev på gården av Peder Eriksen Juel; det er datert 3. april 1668, men først tinglest 13. oktober 1698. Denne Peder er muligens kommet dit ved ekteskap med enken. (Se Åkranætten). Han opføres som bruker ennu i 1718; men det er vel rimelig, at sønnen, Torkild Pedersen, da har dre vet gården. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til Yz rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Fin des Hommelhaug och thimmerschouff», heter det. Kulslien led ganske betydelig under svenskenes innfall i 1718, idet der opgis å være tatt: Tilsammen 100 rdl. 24 sk.
---- 194 Bind V --- Svenskene hadde dog betalt mere for sig der enn på de fleste andre steder, nemlig 30 rdl. i svensk mynt. I 1723 var Torkild Pedersen bruker. Ved matrikuleringen dette år oplyses der å være skog til gårdens fornødenhet, seter Vz mil borte, måtelig bumark, en fjellslette, hvorav svartes årlig 8 sk., en kvern, hvorpå kunde males høst og vår, sått til 6 sk. Går den betegnes som «tungwunden og frostnæfnt». Utseden var 2 tdr. bygg og 5 tdr. havre, avlingen 24 sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut og 8 sauer. Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn og 1 td. havre («ringe korn») samt 12 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 6 mkl. og ved annen gangs behandling yderligere 4 mkl. «formedelst denne gaards goede høe auvel», heter det i begrunnelsen. Torkild døde i 1744, 64 år gammel. Han hadde vært gift to ganger, siste gang med Ingeborg Olsdatter fra Sparbu. Hun blev i 1745 gift med Halsten Olsen Ørtugen, som så fikk bygselbrev på Kulslien av Broder Boysen 29. april, tgl. 8. september 1745. Torkilds sonner kom til andre gårder: Peder til Åkran, Johan til Kolstad og Erik til Overneset. Ingeborg dode i 1765, 66 år gammel. Halsten giftet sig igjen samme år. Det ser ut, som om iallfall en del av gården nu er blitt brukt i nogen år av Erik Olsen Midtholmen; men bygselbrev fin nes ikke. Denne Erik døde i 1772. På skiftet efter'ham er regi strert 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut, 4 geiter, 6 sauer og 1 svin. Det oplyses, at kornet var meget beskadiget av frost. Boet var fallitt, idet aktiva var 45 rdl. 1 ort 14 sk. og passiva 49 rdl. 3 ort 23 sk. Seiv om dette var i et uår, synes den påfallende ringe besetning å tyde på, at Erik ikke kan ha brukt hele gården, men rimeligvis bare halvparten, som Halsten vel har opgitt for ham. lallfall er det sikkert, at gården blev delt efter hans død, idet Rasmus Brodersen Hagen den 20. desember 1773 bygslet halve Kulslien til skiløpersoldat Ole Olsen Helmoen og den 5. august 1777 den annen halvpart til soldat Ole Hanssen Elnes, som i 1774 var blitt gift med Erik Olsens enke, Anne Iversdatter Østgård. Den del, Ole Hanssen bygslet, er Kulsli nedre. KULSLIEN NEDRE (NORDRE) Gårdsnr. 182, bruksnr. 1. Ole Hanssen brukte gården til i 1808, da han opgav den for sønnen, Ole Olsen, som fikk bygselbrev av Miiller 3. mars, tgl. 16. august 1808. Ole Hanssen tok kår. Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 7 sauer og 7 geiter og en utsed av V-i td. bygg, 4V2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
---- 195 Bind V --- Ole Olsen var gift med Ragnhild Kristofersdatter Grundan. Han døde i 1841, og samme år den 27. oktober forpaktet sønnen, Kristofer Olsen, gården for en årlig avgift av 25 spdl. Forpakt ningen er fornyet ved kontrakt av 9. sept. 1853, tgl. 7. febr. 1854. I 1865 var besetningen 4 hester, 10 storfe, 25 sauer og 8 gei ter og utseden Vi td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1875 opføres fremdeles Kristofer som forpakter, hjulpet av svigersønnen, Jon Toresen Flyan, som hadde vært på gården siden 1868. Besetningen var 4 hester, hvorav 2 under 2 år, 1 okse, 6 kyr, 2 ungnaut, 16 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 2 svin og utseden % td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Jon var gift to ganger: første gang med Ragnhild Kristofers datter Kulslien, som døde i 1872, og annen gang med Kristiane Kristensdatter Lein, men hadde ingen barn. Han kjøpte gården av Verdalsgodset. Jon døde i 1902, og Ole Olufsen kjøpte gården av enken og bruker hovedbolet (halve gården) ennu. Fraskilte par ter: Kulsli mellem, solgt til Martin Olaussen Elnes. Peder Bengt sen eier og bruker denne part. Østby, solgt til skomaker Peder Hanssen. En part, solgt til Olav Johannessen Trøen.
---- 196 Bind V --- KULSLIEN ØVRE Gårdsnr. 182, bruksnr. 2. (Denne gard er flyttet ned i den senere tid og blir derfor kalt nedre. I dagligtalen heter den alltid Sørstugu. Gården er efter Herfossens gjennembrudd flyttet noget opover igjen). Kulsli øvre, sett fra øst 1930. Fot. O. Snekkermo. Ole Olsen var gift med Beret Olsdatter Helmoen og hadde visst brukt denne gard nogen år, før han korn til Kulslien. Ved skifte efter Beret i 1781 er registrert 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 18 sauer og 18 geiter. Aktiva var 110 rdl. 1 ort 18 sk. og behold ningen 89 rdl. 1 ort 20 sk. Ved Oles død i 1810 var beholdningen 110 rdl. 3 ort 4 sk. Enken, hans annen hustru, som også het Beret Olsdatter, sått nu nogen år med gården. Der var ingen barn efter Ole, hvorfor Miiller nu bygslet den til Ole Olsen Kvammet ved bygselbrev av 2. mai, tgl. 16. august 1814. Ole eiet Kvammet, som han samtidig solgte til Miiller. Beret fikk et kår på 1 td. bygg, IY2 tdr. havre og for til 2 kyr og 4 småfe. Ved skifte i 1830 efter Ole Olsens hustru, Elen Kristensdatter, er registrert en besetning på 2 hester, 4 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer og 14 geitfer. Aktiva var 239 spdl. 116 sk., og der var omtrent ikke gjeld, så beholdningen blev 208 spdl. 62 sk. I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 7 sauer og 7 geiter og utseden V 2 td. bygg, 4% tdr. havre og 2 tdr. poteter, altså nøi aktig som på den annen Kulsli-gård.
---- 197 Bind V --- Ole Olsen giftet sig igjen i 1833, 63 år gammel, med Gjertrud Kirstine Karboen fra Skogn og brukte gården til sin død i 1850. Enken brukte den nok videre. I 1860 bygslet Kristen Gabrlelsen Mælen den. Han gav 300 spdl. i bygsel og 8 spdl. årlig. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 8 storfe, 18 sauer og 12 geiter, og utseden var Yé td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Opgang av grensene mellem Kulsli-gårdenes og Elnes' ut marker er avholdt 15. oktober 1867, tgl. 16. november 1869. Kristen har neppe stått sig synderlig godt: I 1870 sees der å være holdt utpantning hos ham for skatt, og den 17. mars samme år er gården blitt bortleiet til Martinus Sørensen Kolstad for 8 spdl. årlig og kår til Kristen. Fra 9. mars 1872 er avgiften oket til 28 spdl. I 1874 blev gården forpaktet til Erik Eriksen Blokhaug for 30 spdl. årlig. Den hadde i 1875 en besetning på 3 hester, hvorav 2 under 3 år, 3 kyr, 6 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 16 geiter og kidd, og utseden var 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Ole og Johannes Erikssønner brukte gården sammen efter fa ren og kjøpte den av Verdalsbruket. Johannes flyttet i 1898 til Elnes østre, og Ole eiet og brukte gården alene til sin død. Han flyttet husene lenger op. Enken efter Ole reiste til Amerika i 1907, og Jon Martin og Ole Olssønner Elnesvald kjøpte gården. De eier og bruker den fremdeles. Fraskilte par ter: Ved skyldsetningsforretning av 6. august, avhjemlet og ting lest 17. august 1886, er fra Kulslien øvre skilt følgende to parter: Nordmarken øvre, skyld 26 øre. Nordmarken nedre, skyld 22 øre. Begge er lagt under Nonset og utgjør bruksnr. 2 og 3 under denne gard. ELNES Gårdsnr. 183. Navnet: Elgeness 1520. Ellines 1559. Ellennes 1590 Elnis 1610. Ellnees, Ellenes 1626 (2 gårder). Elneß 1664. Elnes 1723. Sannsynligvis oprinnelig oldnorsk Elgjarnes likesom Elnes i Asker, hvilket også antydes ved den eldste skriftform; dette navn forekommer temmelig ofte i forskjellige landsdeler, likesom man har det i samme forledd i Elgjartun, nu Eltun, Elton, og måskje også i Elgisetr (Elgset i Skogn). Det kan ikke komme av dyre 13
---- 198 Bind V --- navnet elgr, om enn dette måskje kunde tenkes å ha hatt genitivs formen elgjar, da de sammensetningsledd, hvormed det finnes forbundet, ikke passer dertil. Ved Elgenes i Vistdalen bemerker O. Rygh, at en forklaring av et fjellnavn eller av et elvenavn Elgja, som ennu finnes i Enningdalen, forekommer ham rimeligst. Elvenavn kan det her ikke være tale om, men måskje om et fjell navn. Skylden: Den var i 1650 1 spand. Gården blev i 1741 delt i to, hver på V-i spand. Fra 1836 var skylden 9 dal. 2 ort 9 sk., hvorav: Elnes nordre 4 dal. 2 ort og Elnes sondre 5 dal. 9 sk. I 1907 var skylden mk. 15,86, fordelt på 6 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Elnes nordre, mk. 2,98 2: Elnes ostre, » 2,08 4: Elnes sondre, » 8,91 Eiere: Gården har — formodentlig helt fra middelalderen av — tilhort Verdalens prestebord, som eiet 2 øre 8 mkl. i den. Dessuten hadde Stiklestad og Vuku kirker hver en landskyldspart på 8 mkl. Gjennem 1630- og 40-årene opfores 1 øre 8 mkl. i lensregn skapene under Elgesæter gods. Derav kan man dog neppe slutte, at noget av gården har tilhørt klostergodset. Det er vel snarere så, at det gamle Elgesæter klostergods, som Kremen beslagla ved reformasjonen, har vært bortforlenet og da med tillegg av endel gårder, som ikke oprinnelig har tilhort klostergodset, deriblandt Elnes. Elnes nordre blev i 1855 solgt til Paul og Ole Eliassønner og Elnes sondre i 1888 til Johannes Olsen. Siden har gårdene vært brukernes eiendom. Bruker e: Oluff i Elgeness har i 1520 betalt V 2 lodd solv i tiendepenningskatt. I skibskattmanntallet av 1559 står Laurids paa Elhs mellem Rod og Storstad. Det må gjelde Elnes. I den forste halvdel av 1600-årene har gården vært delt i to, hvorav den ene efter ledingen synes åha vært omtrent dobbelt så stor som den annen. På den minste opføres i be gynnelsen av århundredet opsit teren Amund. Og i 1639 har Ellev Amundsen bygslet 8 mkl. «i en øde plads kaldet Elnes», for hvilket han betalte 2 rdl. I begynnelsen av 1600-årene nevnes Euind (Even) Elienes blandt odegårds- eg husmenn. Senere har gården visstnok lig get ode (übygslet); omkring 1620 finnes den ikke opført i
---- 199 Bind V --- Ellev nevnes nu utover til om- skattelistene. Men fra først i kring 1650. Han betalte hus- 1620-årene til sist i 1650-årene mannsskatt. er opsitteren Bård der. Så har vi Lars Tørrissen, som antagelig kom til gården i 1656 og opfores der ennu i 1680-årene. Han brukte hele Elnes. Han var i 1666 37 år og hadde hjemme en sonn, Bård, på 7 år, hvorav vi kanskje kan slutte, at Lars var svigersonn av den forrige Bård. Besetningen i 1657 var 2 hester, 10 storfe, 6 geiter, 9 sauer og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til Vi rdl. 16 sk. og småtienden lMTort 4 sk. «Findes tommerschouff», heter det. Gården må ha vært i god stand; ti den var en av de få, hvis skyld blev foreslått forhoiet, nemlig til 1 sp. 1 øre. I 1680-årene har gården fått en ny opsitter, Iver, som blev der en lang rekke år. Under svenskenes innfall i 1718 led han et be tydelig tap, som opgis således: Tilsammen 97 rdl. 24 sk Herav hadde dog svenskene erstattet 28 rdl. Gården tør dog fremdeles ha vært i god stand; ti den var ved matrikuleringen i 1723 blandt de få, hvis skyld blev foreslått for høiet, riktignok kun med 10 mkl. Forøvrig oplyses, at der er skog til brenne og gjerdefang, seter 2 mil fra gården, god bumark, en fjellslette, hvorav årlig svartes 8 sk. Gården betegnes som «tung vunden og frostagtig». Utseden var 1% tdr. bygg og 4 tdr. havre, avlingen 30 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut og 8 sauer. Tienden blev sått til 4 skjepper blandkorn og 1 td. havre — «ringe korn» — samt 12 mk. ost. Forhøielsen i skyld blev foreslått «i henseende till denne gaards goede Høe auvell».
---- 200 Bind V --- Iver døde i 1724, 80 år gammel, og sønnen, Willum Iversen, overtok nu gårdens bruk. Han var gift med Beret Gundbjørns datter Auskin og kom — antagelig i 1734 — til Midtholmen, hvor han døde i 1743. Hans sønn, Iver Willumsen, kjøpte i 1758 Folioen. I 1741 blev gården delt i to, hver på 1 øre 12 mkl. Den ene blev bygslet til Hans Olsen (muligens fra Ekloen nordre), den annen til Jakob Olsen. Begge bygselbrev er av 16. juli, tgl. 8. september 1741, og utstedt av biskop Hagerup, hvilket viser, at biskopen har betraktet gården som lektoratsgods. Den del, Hans Olsen bygslet, svarer til det nuværende Elnes nordre og ostre. ELNES NORDRE (OG ØSTRE) Gårdsnr. 183, bruksnr. 1 og 2. Hans Olsen opgav gården i 1763, hvorefter sogneprest Peder Krog bygslet den til Jakob Olsen Åkervolden ved bygselbrev av 30. september 1763, tgl. 20. februar 1764. Jakob opgav den også nokså snart, hvorefter Krog ved bygselbrev av 4. november 1765, tgl. 20. februar 1766, bygslet den til Paul Torkildsen Kulslien, som imidlertid døde samme år, hvorefter enken, Gunhild Olsdatter, i 1767 blev gift med soldat Peder Nilssen Prestgård, og han fikk bygselbrev av Krog 10., tgl. 15. august 1771. Da Peder Nilssen var 63 år gammel, opgav han gården, hvor efter eldste sonn, Paul Pedersen, fikk bygselbrev av prost Brandt, utstedt og tgl. 16. august 1802. Faren fikk som kår et lite jord stykke, Østerlien, samt et slåtteng, Pynten, og havnegang for sine kreaurer. Han døde i 1812 som en velstående kårmann. Skiftet efter ham viste 996 riksbankdaler 14 sk. aktiva, hvoriblandt ad skillige utestående fordringer, og beholdningen var 748 rbdl. 2 ort 15 sk. Hustruen Gunhild døde i 1815. Paul Pedersen var død året før faren. Ved samfrendeskifte ef ter ham viste boet aktiva til et beløp av 1153 rbdl. 2 ort 12 sk. og en beholdning av 794 rbdl. 1 ort 3 sk. Sølvtøi, kopper eller mes sing fantes ikke. Kreaturene blev verdsatt til 500, ung- og små feet til 535 rbdl. Enken efter Paul, Gunhild Olsdatter Over mo en, med hvem han var blitt gift i 1802, blev i 1812 gift med Elias Olsen Åkran, som fikk bygselbrev av Brandt 15., tgl. 17. august 1812. Kåret til Peder Nilssens enke blev da forandret således, at hun skulde ha 1 td. bygg og 5 tdr. havre samt for til 1 ku og 4 småfe. I 1833 døde Elias. På skiftet efter ham er registrert 3 hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 16 geiter og 8 sauer. Aktiva var 164 spdl. 3 ort 19 sk.; men gjelden var 2 spdl. 13 sk. mere, så boet var fallitt.
---- 201 Bind V --- Ved tellingen i 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 8 sauer og 8 geiter og utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Enken efter Elias hadde så gården nogen år, hvorefter søn nene, Paul og Ole, overtok den. Disse kjøpte gården ifl. kongelig skjøte av 9., tgl. 15. august 1855. Foruten kjopesummen skulde svares en årlig jordavgift til Verdalens sogneprest på 1 td. 4 skjepper 3 fjerdingkar bygg. Elnes øvre, sett fra syd 1930. Fot. 0. Snekkermo. I 1859 blev Elnes østre og Storholmen fraskilt, og Ole Eliassen overtok disse parter, mens Paul Eliassen beholdt Elnes nordre. Denne gard hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 8 sauer og 8 geiter og en utsed av Va td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. po teter. På én husmannsplass føddes 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og såddes Va td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. Paul Eliassen døde i 1871. Han var gift med Anne Jørgens datter fra Sparbu. De hadde ingen barn. Deres midler blev dispo nert ved gjensidig testamente av 28. desbr. 1863, tgl. 18. aug. 1880. I 1875 bruktes Elnes nordre av Johannes Olsen Julneset, som var gift med Ingeborg Hansdatter, enken efter Peder Nilssen Stor holmen. Han betegnes som selveier, men har ikke hatt tinglest hjemmel på gården. Besetningen var dengang 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 2 ungnaut, 14 sauer og lam og 12 geiter og kidd og utseden 6V2 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På husmannsplassen føddes 1 ku, 1 ungnaut, 8 sauer og 3 geiter og såddes \V% tdr. havre og 2Vz tdr. poteter.
---- 202 Bind V --- Ole Pedersen Rosten fra Foldalen kjøpte så gården, men har heller ikke hatt tinglest hjemmel. Han overdrog den til sønnen, Peder Olsen (Stor-Per), som fikk skjote for 1200 kr. 9. mars 1880, tgl. 16. august 1882. Det er utstedt av Anne Jørgensdatter. Peder Olsen solgte senere gården til broren, som også het Pe der Olsen (Litl-Per). Denne solgte til Olaus Pedersen Skansmoen, som dode i 1028. Sonnen, Martin Olaussen, eier og bruker går den nu. Elnes østre, sett fra vest 1930. Fot. O. Snekkermo ELNES ØSTRE Gårdsnr. 183, bruksnr. 2. Gården blev skilt fra Elnes nordre ved skyldsetningsforretning av 21. juli 1859, avhjemlet 15. august samme år og skyldsatt for 1 dal. 1 ort 6 sk. Ole Eliassen beholdt denne eiendom. Han flyttet siden til Overneset og solgte da Elnes for 400 spdl. til lærer Jo hannes Anderssen Kinken ved skjote av 5. februar 1867, tgl. s. d. I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 6 storfe, 21 sauer, 12 geiter og 1 svin og utseden 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På 1 husmannsplass foddes 1 ku og 8 sauer og såddes 1 td. havre og 1 td. poteter. I 1875 var besetningen 4 kyr, 19 sauer og lam og 7 geiter og kidd og utseden Vi td. bygg, 5 tdr. havre og 4 V* tdr. poteter. Der var nu 2 husmannsplasser med en samlet besetning på 1 ku, 1 ungnaut, 8 sauer og 6 geiter og en utsed av % td. bygg, % td. havre og 2 tdr. poteter.
---- 203 Bind V --- Johannes Klukens svigersønn, Johannes Eriksen Kulslien, kjopte gården i 1898. I 1917 overdrog han den til sonnen, Ole Johannessen, som fremdeles eier og bruker den. STORHOLMEN Gårdsnr. 183, bruksnr. 3. Denne eiendom er også utskilt av Elnes nordre samtidig med Elnes østre og skyldsatt for 4 ort 18 sk. (ny skyld mk. 1,03). Ole Storholmen, sett fra vest 1930. Fot. O. Snekkermo. Eliassen Elnes østre solgte eiendommen til Nils Bårdsen og Peder Nilssen Ørtugen ved skjøte, dat. og tgl. 15. august 1859. Peder Nilssen opføres som eneeier i 1865. Gårdens besetning var da 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 6 geiter og utseden X 4 td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Peder Nilssen døde i 1867, og på skiftet fikk enken, Ingeborg Hansdatter, hjemmelsbrev på gården. Hun solgte til Elias Olsen Julneset, som imidlertid ikke har fått tinglest hjemmel på den. I 1875 var besetningen 1 hest under 3 år, 1 ku, 2 ungnaut og kalver, 7 sauer og lam og 12 geiter og kidd og utseden r k td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Elias Olsen brukte gården til i 1891. Da kjøpte Ole Johannes sen Kinken den for 1600 kr. ifl. skjøte, dat. og tgl. 12. august 1891. Det er utstedt av Johannes Olsen Julneset og hustru Inge borg Hansdatter, enken efter Peder Nilssen Storholmen. Ole Johannessen reiste til Amerika høsten 1900 og solgte da gården til Johannes Olsen Mælen. Dennes enke eier og bruker gården nu.
---- 204 Bind V --- ELNES SØNDRE Gårdsnr. 183, bruksnr. 4. Jakob Olsen Åkervolden, som i 1741 hadde bygslet Elnes søn dre, fikk — som før omtalt — i 1763 bygselbrev også på Elnes nordre, som han imidlertid opgav allerede efter et par års forløp. (Se Åkranætten). Elnes søndre, sett fra vest. Fot. E. Musum. Efter Jakobs død drev enken, Ingeborg Jensdatter (datter av klokkeren Jens Ørnfelt), gården, som hun i 1791 opgav for sønnen, Johannes Jakobsen, mot en kårkontrakt, hvorefter hun skulde få bruke halve gården, så lenge hun vilde; siden skulde hun ha 5% mål åker, som han skulde drive, samt for til 2 kyr og 5 småfe, hest til behov, husvær etc. Hun døde i 1793. Det var ikke stort hverken efter Jakob eller Ingeborg. Efter ham er i 1790 registrert 1 unghest, 1 ku, 1 okse, 1 kalv, 2 geiter og 2 sauer. Aktiva var 50 rdl. 3 ort 20 sk. og beholdningen 30 rdl. 1 ort 12 sk. Efter Ingeborg er registrert 1 hoppe, 1 okse, 5 geiter, 6 sauer og 1 svin. Innbo og løsøre blev ved auksjon utbragt til 87 drl. 1 ort 4 sk.; men gjelden var 99 rdl. 1 ort 4 sk. Der var megen smågjeld, deriblandt landskyld til kirken for 3 år. Husmannsplassen Lilleenget blev i 1798 bygslet til Jonas Erik sen Holmli mot en avgift til opsitteren av 6 rdl., hvorav 4 i kon tanter, 2 i arbeide ved innhøstningen. I 1803, da Jonas var død, blev den bygslet til Lars Simonsen, og nu var avgiften steget til 6 rdl. 2 ort, som skulde utredes med 15 dagers arbeide i håbollen,
---- 205 Bind V --- 6 i slåttonnen, 4 mål skurd og 3 dagers vinterarbeide, hvilket be regnedes til 3 rdl. 2 ort, hvorefter 4 rdl. blev å erlegge i penger. Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 10 sauer og 10 geiter og en utsed av % td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Johannes Jakobsen hadde fått bygselbrev 10. mai, tgl. 16. au gust 1791, og hadde gården i henimot 50 år, idet han forst døde i Utsyn over Elnesgrenda fra Skansbakken Fot. E. Musum. 1839. På skiftet er registrert 2 hester, 2 kyr, 1 ungnaut og 5 gei ter. Aktiva var 127 spdl. 3 ort 19 sk. og beholdningen 72 spdl. 4 ort 4 sk. Efter Johannes Jakobsen hadde sønnen, Ole Johannessen, gården til sin død i 1887. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 7 storfe og 16 sauer og utseden var Y 2 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På 3 husmannsplasser føddes 7 kyr og 8 sauer og såddes IY2 tdr. havre og 1 td. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin og utseden Va td. bygg, 8% tdr. havre og 8 tdr. poteter. På 4 husmannsplasser var den samlede besetning 7 kyr, 2 ung naut, 16 sauer og 7 geiter og utseden % td. bygg, 4 tdr. havre og TV2 tdr. poteter. Efter Ole Johannessen hadde sønnen, Johannes Olsen, gården. Han kjøpte den ifl. kongelig skjøte av 19. mai, tgl. 15. august 1888, for 3400 kr. og kr. 681.12 kapitalisert og innløst jordavgift.
---- 206 Bind V --- Johannes reiste til Amerika i 1891 og Ole War slåtten drev går den fer ham til omkring 1895. Da kjøpte Anders Olsen Telsneset gården. Sonnen, Severin Anderssen, eier og bruker gården nu. Fraskilte par ter: Skansmo nordre, bruksnr. 5, skyld 38 ore, og Skansmo søndre, bruksnr. 6, 48 ore, bor merkes på grunn av navnet. På Elnes har nemlig vært en skanse til forsvar mot innfall gjennem Helgådalen. Stillingen var besatt i 1718, men er neppe nogen gang blitt an grepet. Skansens beliggenhet kan neppe lenger påvises, men må ha vært på en gammel elvemæl, hvorfra er god utsikt opover Elnes moen, sem helt vil være behersket av stillingen. Severin Anderssen har frasolgt: Storholmen ostre til Johan Andreassen. Dennes sonn, Jon Jo hansen, bruker nu gården. Grindstad, solgt til lærer Johannes Johannessen Kulsli, som sclgte til Halvor Olaussen Nessimo. Han eier og bruker gården fremdeles. ØRTUGEN Gårdsnr. 184. Navnet: Ørtugen 1664, 1723. Av ørtug som mål for landskyld, brukt som gårdsnavn like som Spandet. Skylden: Gården er skyldsatt mellem 1655 og 1660 og har da fått en skyld av 1 ørtug (8 marklag). Herav har den sitt navn likesom flere andre gårder, f. eks. Spandet ved Trondhjem og Jermstadspandet i Verdalen. Fra 1836 var skylden 1 dal. 3 ort 14 sk., i 1907 2,10 mk. i ett bruk. Eiere: Omkring 1660 var gården krongods, men gikk allerede i løpet av 1660-årene over til vicepastor Peder Eriksen Juel og efter ham til Lars Pedersen Brix. I 1690-årene har fogd Jens Bing erhvervet den og efter ham arvingene. Av disse har så Ras mus Ågesen Hagen kjøpt denne tillikemed flere andre gårder i Vuku, antagelig omkring 1720. I 1730 solgte Hagen sine eiendommer i Vuku til svigersønnen, Broder Boysen, hvorved Ørtugen kom inn i «Det hagenske» eller Vuku jordegods, som i 1810 blev solgt til proprietær MMler og derved gikk inn i Verdalsgodset. (Se Kulslien). Ved skjote av 31. desember 1889, tgl. 4. august 1890, solgte Verdalsgodsets eiere Ørtugen for 1400 kr. til opsitteren, Lars Jo hansen.
---- 207 Bind V --- Brukere: Elluff Ørtugen nevnes i 1660 og er altså gårdens første kjente opsitter. Han var i 1666 51 år og hadde en sonn, Jon, 10 år. I 1669 kalles han EUeff Ammonsen (Amundsen). Ved matrikuleringen dette år blev skylden foreslått forhøiet til 18 mkl., så gården må ha vært i god stand. Tienden blev sått til 1 skjeppe bygg og 2 skjepper havre, ledingen til % ort og små tienden til 16 sk. «Findes thømmerschouff», heter det. Ellev opfores i ledingsmanntallet ennu i slutten av 1680-årene; men i 1690-årene har enken gården. Hun har visstnok giftet sig op og har vært på Ørtugen til henimot 1710. Da kom der en ny cpsitter, Ole Jakobsen, visstnok født på Leirset og gift med Maria Bårdsdatter Åsen. Under krigen i 1718 blev heller ikke denne gard spart. Ole Jakobsen opgir, at svenskene har tatt fra ham: Tilsammen 25 rdl. 24 sk. Dette var sikkert et meget følelig tap for opsitteren på Ørtugen den gang. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde en fjell slette, sått til 4 sk. årlig. Den betegnes som «letvunden og frost agtig». Utseden var 3 skjepper havre, avlingen 4 sommerlass høi og besetningen 2 kyr, 1 ungnaut og 2 sauer. Tienden blev sått til 1 skjeppe havre «ringe korn» og 4 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Ole hadde litt konflikt med sin nabo, Kristofer Neset. Denne har i 1725 stevnet Ole Ørtugen, Erik Holmen og Ellev Bjørstad, som hadde skjelt ham ut. Til gjengjeld beskyldte Ole ham for å ha kastet inn på hans eng «en hob af alle slag, ben, klover af alle slags kreaturer, lushår(!) og gamle skolapper». Ole Jakobsen døde i 1742, 70 år gammel, og enken, Marit Jakobsdatter, som var hans annen hustru, i 1749, og gården er nu formodentlig straks efter farens død overtatt av sønnen, Gjert Olsen. En eldre sønn, Halsten, blev i 1747 gift til Kulslien. (Se Markenætten). Gjert døde på Ørtugen i 1781, og nu gikk gården ut av familien, idet den følgende opsitter, Ole Barosen Telsneset, gift med Marit Larsdatter Kolstad, ikke synes å ha stått i noget
---- 208 Bind V --- slektskapsforhold til de foregående. Hans forste hustru dode i 1808, og Ole giftet sig samme år med Marit Pedersdatter Elnes. Ved skifte i 1822 efter Ole Barosen er registrert 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 8 geiter og 6 sauer. Aktiva var 78 spdl. 2 ort og be holdningen 42 spdl. 1 ort 12 sk. Enken Marit blev samme år gift med Nils Bårdsen, sonn av Bård Larssen Kvelstad, og han fikk forpaktningskontrakt på går- Ørtugen, sett fra sydøst 1920. Fot. E. Musum. den av Meincke 4. mars, tgl. 16. august 1824. Avgiften var 10 spdl. årlig, det forste år dobbelt, samt forpliktelse til arbeide på bruket for vanlig betaling. I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 2 kyr, 4 sauer og 4 gei ter og utseden 2 tdr. havre og W 2 tdr. poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 18 sauer og 5 geiter og utseden V 2 td. bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Nils Bårdsen hadde gården til sin dod 1 1874. Sonnen, Ole Nilssen Åker v olden, forpaktet den 13. april 1875 Ørtugen for 1 år for 12 spdl. Ole bodde på Åkervolden, men fikk lov til å ha en inderst på Ørtugen mot å betale 2 spdl. i brenselsskatt. I 1875 var gårdens besetning 1 ku, 9 sauer og 6 geiter og ut seden x i td. bygg, 5% tdr. havre og 3 tdr. poteter. Den 14. april 1778 blev Ole Nilssens sonn, Martinus Olsen Åkervolden, leilending på Ørtugen. Avgiften var 48 kr. årlig. I 1882 forpaktet Lars Johansen Bjartan Ørtugen for 5 år for 48 kr. årlig. Han kjopte gården i ISB9 som ovenfor nevnt, og hadde den til i 1894. Mens han var der, brente husene.
---- 209 Bind V --- Peter Pedersen Overneset kjøpte gården i 1895. Dennes svi gersønn, Peter Selegg, eier og bruker gården nu. HAUGEN Gårdsnr. 185. Navnet: Hojem 1723. Skylden: Den gamle skyld var 3 mkl., fra 1836 2 dal. 12 sk., i 1907 mk. 2,41 i ett bruk. Eiere: Gården er skyldsatt i den første halvdel av 1660-årene og er da som nyrydning blitt krongods. Ved kongelig skjote av 19. mai 1729 blev den solgt til justisråd og lagmann Abraham Drejer for 60 rdl. Drejer overdrog den ved skjøte av 22. januar, tgl. 5. mars 1731, til kapteinløitnant Jørgen Machensen, som ved skjøte av 13. februar, tgl. 5. juni 1732, solgte den til opsitteren, Nils Eriksen. Så var den brukernes eiendom, inntil Peter Wittus Wessel i 1838 kjøpte den på auksjon. Ved skjøte, dat. og tgl. 5. april 1838, overdrog Wessel den til Nikolai Jenssen, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte til 1919, da Verdal kommune solgte den til Iver Haugen. Brukere: Den første opsitter på «Hojem» nevnes i folketellin gen av 1665. Han het Ole Olsen og var 30 år gammel. Han har neppe vært gårdens rydningsmann, derimot kanskje hans far; ti i samme telling opføres Johan Olsen, 20 år, og Ole Olsen, 16 år, som sønner. Disse har da formodentlig vært sønner av en tidligere opsitter og brødre av brukeren. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 2 skjepper havre, ledingen til 4 sk. og småtienden til 6 sk. Skylden blev foreslått forhøiet til det dobbelte, 6 mkl. Gårdens navn skrives dengang Høyen. Ole opføres som bruker ennu i slutten av 1680-årene. Men om kring århundreskiftet het opsitteren Henrik. Nils het den næste. Han fikk bygselbrev av fogden, tgl. 27. januar 1708. Han var født i Jåmtland og kom til Haugen ved giftermål med enken, Siri Olsdatter. Hans annen hustru var Gun hild Olsdatter Storlongdalen, med hvem han blev gift i 1713. Denne gard slapp heller ikke fri plyndring i 1718, idet der opgis å være tatt: 2 hester 13 rdl. — sk. Matvarer 1 » 48 » Tilsammen 14 rdl. 48 sk.
---- 210 Bind V --- Matrikuleringen av 1723 viser, at der ikke var skog, seter eller andre herligheter til eiendommen, der betegnes som «meget tung vunden og frostagtig». Utseden var 4 skjepper havre, avlingen 5 sommerlass høi og besetningen 3 kyr og 1 ungnaut. Tienden blev sått til V» skjeppe havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Som under eiere nevnt, kjøpte Nils gården i 1732. Han døde samme år. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 2 kyr, 1 ung naut, 6 sauer og 2 geiter. Aktiva var 21 rdl. 1 ort 3 sk. og be holdningen 16 rdl. 2 ort 6 sk. Gården blev efter en takst av 3 rdl. (1 rdl. pr. mkl. var den sedvanlige takst ved skifter) utlagt til den eneste sønn, Erik Nilssen. Denne blev i 1734, kun 16 år gammel, gift med Karen Olsdatter Holmen. Han døde allerede i 1736, og gården blev på skiftet efter ham utlagt til enken Karen og moren, Gunhild Olsdatter. Karen blev allerede i november samme år gift med dragon Arnt Sivertsen Gudding, og denne brukte nu gården til i slutten av 1740-årene. Ifølge skjote av 6. mars 1747, tgl. s. d., fra Gunhild Olsdatter og skjote fra Arnt Sivertsen av 29. mars 1748, tgl. 2. september 1740, blev gården solgt til Tore Jenssen Longdalen, gift med Ma rit Olsdatter Ørtugen. For de 2 mkl., som Gunhild solgte, betalte han 57 rdl., hvorefter hele kjøpesummen skulde være 85 V2 rdl. Tore synes — iallfall til å begynne med — å ha sittet nokså trangt i det: Ved skifte i 1750 efter hustruen blev gården utlagt til kreditorene. Aktiva var 73 rdl. 2 ort 4 sk. og passiva 75 rdl. 1 ort 22 sk. Han har dog beholdt gården, kanskje ikke alltid på ærligste måte. I 1773 er han stevnet av Jon Mælen for å ha fragått en avtale om gårdens salg for 150 rdl. Jon forte vidner for å ha budt dette beløp, og at Tore hadde gått inn på det. Saken må ha fait gunstig ut for Tore. lallfall sees han under 6. desember 1775 å ha skjøtet gården for 180 rdl. til Lars Kristofersen; men heller ikke dette salg synes å være gått i orden; ti Tore Jenssens sønn, Ole Toresen, sees siden å ha hatt gården. Han solgte den ifl. kon trakt av 16. april 1778, tgl. 16. august 1770, til Kristen Jonsen Volden, som imidlertid måtte stevne ham til opfyllelse av kontrak ten, før han fikk skjøte 2. mai, tgl. 15. august 1781. Kjøpesum men var 199% rdl. Kristen Volden drev gården som underbruk og kun til høislått. Den oplyses i 1785 å kunne gi 15 —16 lass og antokes da å kunne fø 4 kyr. Kristen hadde en husmann på stedet. Ved skjøte av 4. januar, tgl. 15. august 1788, overdrog han Haugen for 190 rdl. til sønnen, Sevald Kristensen, som solgte den
---- 211 Bind V --- for 350 rdl. til Johannes Torstensen Nordal av Lesja ved skjote av 25. februar 1795, tgl. s. d. Johannes har under 10. september 1800 gitt Ole Matiassen skjote på gården for 799 rdl.; men Ole har visst aldri hatt den i bruk; ti den 26. mars 1801 har de oprettet en kontrakt, hvori Ole erklærer, at da forskjellige omstendigheter har gjort, at han for Haugen, sett fra vest 1927. Fot. O. Snekkermo. nærværende ikke kan overta gården til bruk og benyttelse, er han blitt enig med Johannes om å skjote den tilbake til denne for 553 rdl. 2 ort 6 sk., dog så, at hvis Ole til St. Hans marked kunde prestere denne sum, skulde gården være hans eiendom. Skjote er utferdiget samme dag under de nevnte betingelser. Ole har imid lertid ikke kunnet utrede summen; ti Johannes er blitt ved gården, inntil han ved skjote av 18. november 1809, tgl. 5. april 1810, solgte den for 630 rdl. til Peder Matiassen Mælen. Kjopesummen skulde avgjøres ved, at Peder innfridde en ooligasjon på 450 rdl. til Johannes' bror, Ole Torstensen Dalen i Lesja, samt betalte omkostningene ved to eksekusjonsforretninger. Ved skjøte av 29. mars, tgl. 6. april 1832, overdrog Peder gården for 300 spdl. til sonnen, Matlas Pedersen. Peder og hu stru fikk et kår, bestående av full rådighet over et jordstykke samt bruk av en engslette i Østerbakken. Kåret blev anslått til en verdi av 10 spdl. årlig. I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 2 storfe, 2 sauer og 2 geiter og utseden 2 tdr. havre og 1 td. poteter. Eieren bodde da i Skogn.
---- 212 Bind V --- Matias Pedersen hadde ved kjøpet av gården utstedt en 1. prioritets panteobligasjon til Peter Wittus Wessel. Denne obli gasjon er formodentlig blitt misligholdt, hvorefter gården er blitt sått til auksjon og solgt til Wessel, som fikk auksjonsskjøte 21. mars, tgl. 5. april 1838, og samme år overdrog den til Nikolai Jenssen, som under eiere omtalt. Matias vedblev å bruke gården som forpakter. Han har fått forpaktningskontrakt 6. mars 1846 for 12 spdl. årlig. I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 5 storfe, 12 sauer, 7 geiter og 1 svin og utseden 6V- tdr. havre og 3 tdr. poteter. Den 7. mai 1869 blev Ingebrigt Olsen Elnesvald leilending. Avgiften var 8 spdl. årlig, så lenge Matias og kone levde, «som hos ham faar kost og klæder». Efter deres død skulde avgiften være 12 spdl. Ingebrigt var svigersønn av Matias, gift med dat teren Martine. 1 1875 var besetningen 1 hest under 3 år, 4 kyr, 4 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam og 13 geiter og kidd og utseden X A td. bygg, 3y 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Efter Ingebrigt brukte sønnene, Ole og Johannes, gården og derefter Johannes' stedsønn, Iver. Denne kjøpte gården av Verdal kommune den 7. juli 1919 for 3400 kr. og fikk skjøte 30 desem ber 1921. BJARTAN Gårdsnr. 186 Navnet: Bjerten 1664. Biertem 1723. Dette navn, som ikke finnes ellers, må avledes av adjektivet bjartr, skinnende, lys, klar, hvilket i navn vel må sikte til en mere apen, fri beliggenhet. Jfr. Bjertem, Hegra. Bruken av en sådan stamme umiddelbart som gårdsnavn er usedvanlig, og der kunde derfor være grunn til å formode, at også dette navn oprinnelig har vært oldnorsk Bjartheimr, men er gått over til usammensatt navn likesom Nossan og Vestran i Skogn. Det kunde dog måskje være noget betenkelig å anta en sammensetning med heimr så langt oppe i dalen. Skylden: Den eldste skyld var 1 øre, fra 1836 4 dal. 1 ort, i 1907 5,35 mk. i ett bruk. Eiere: Gården er skyldsatt i begynnelsen av 1660-årene. At den allerede ved den første matrikulering har fått så høi skyld som 1 øre, tyder på, at den ikke var så ganske nylig ryddet dengang. Den var som all sådan nyrydning krongods, men er allerede i løpet av 1660-årene gått over i vicepastor Peder Eriksen juels besiddelse,
---- 213 Bind V --- derefter til Lars Pedersen Brix og i 1680-årene til fogd Jens Bing, ved hvis død i 1693 Bjartan for 24 rdl. og Overneset for 18 rdl. blev utlagt til Hans Pedersen Smidt for en reversgjeld på 44 rdl. 2 ort 20 sk. Dokument herom er tgl. 12. oktober 1700. Fra Smidt er den gått over til monsjør Jørgen Lund, som ved skjøte av 2. august, tgl. 12. oktober 1699, solgte Bjartan til Rasmus Ågesen Hagen. Bjartan, sett fra sydøst 1922. Fot. E. Musum. Efter Hagen gikk gården i arv til svigersønnen, Simon Johan sen Hof, som ved skjøte av 5. juni, tgl. 8. september 1732, over drog den for 24 rdl. til sin svoger, krigsråd Åge Rasmussen Hagen. Denne makeskiftet Bjartan tillikemed endel andre gårder til svogeren, Broder Boysen, mot Holmen nedre. Makeskiftebrevet er av 23. juni 1732. Hermed gikk gården inn i Det hagenske eller Vuku jordegods, som den fulgte, inntil Åge Hagen i 1810 solgte godset til proprietær Miiller, hvorved den gikk inn i Verdals godset. Gården fulgte så dette, inntil Verdalens kommune i 1919 solgte den til Iver Bjartan. Brukere: Olluff Bierten nevnes i skattemanntallet i 1660, da han betalte 1 daler i husmannsskatt. Gården var ennu ikke skyld satt, og det er mulig, at denne Olluff var rydningsmannen. Opsitteren i 1665 het Torkild Tomassen; han var dengang 30 år og opføres i manntallene ennu i slutten av 1680-årene. Ved matrikuleringen i 1669 var Bjartan en av de få gårder, hvis skyld blev foreslått forhøiet, nemlig til 1 øre 6 mkl. Tienden 14
---- 214 Bind V --- blev sått til 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre, ledingen til 20 sk. og småtienden til 16 sk. Det bemerkes, at der «findes tømmerschouff». I 1690-årene overtok Tomas Torkildsen, utvilsomt foregåendes sønn, gården, som han brukte til sin død i 1726. Han kom nogen lunde uskadt fra svenskenes plyndringer i 1718, idet der kun blev fratatt ham en ku til 3 rdl. 48 sk. og matvarer for 2 rdl. 24 sk., ialt 5 rdl. 72 sk. Han har formodentlig funnet leilighet til å gjemme bort sine eiendeler under krigsvinteren. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at skogen er avbrent «og ichun igien til brende og giærdesfang». Der var seter 2X> mil fra gården, slett bumark, en fjellslette hørte til, den blev sått i 6 sk. skatt. Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Ut sæden var 1 td. havre, avlingen 12 sommerlass vollhøi og % lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 1 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper havre «ringe korn» og 8 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Velstand har det neppe vært på Bjartan i Tomas' tid. Vi vet i ethvert fall, at han tillikemed flere andre ved dom av 23. oktober 1723 blev tilpliktet å betale gjeld til fogd Jens Mogensens dødsbo, og at denne ennu ikke var betalt 6 år efter, da sønnen, Torkild Tomassen, som nu hadde overtatt gården, i 1720 blev stevnet til å lide fornyelsesdom. Torkild brukte gården til sin død i 1774, hvorefter sønnen, To mas Torkildsen, fikk bygselbrev av Rasmus Brodersen Hagen 10. november s. å. Tomas døde i 1802. På skiftet efter ham registrertes en besetning på 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Aktiva blev 95 rdl. 22 sk. og beholdningen 71 rdl. 7 sk. Nu overtokes gården av sønnen, Torkild Tomassen, som fikk bygselbrev av madame Anne Katrine Hagen 31. desember 1802, tgl. 8. februar 1803. Moren, Magnhild Olsdatter, hadde opgitt den mot å få et kår på 1 ku, 5 småfe, 3 kvarter bygg og 2 X A tdr. havre. I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 5 storfe, 7 sauer og 7 geiter og utseden V 2 td. bygg, 4V 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Som brukere av gården hadde nu sønn efter far sittet i fem ledd siden 1660-årene, og Torkild blev den siste; ti da han døde i 1844, efterlot han sig kun en 9-årig datter, Marit. På skiftet efter ham registrertes 1 hest, 1 ku, 5 ungnaut, 6 geiter, 6 sauer og 1 svin. Boet var insolvent, idet aktiva var 156 spdl. 4 ort 16 sk. og gjelden 174 spdl. 3 ort 16 sk. Han synes å ha arbeidet nokså tungt, idet der var en mengde små gjeldsposter efter ham. Torkild Bjartans steddatter, Anne Kristensdatter (datter av Kristen Sevaldsen Volden), blev gift med Ole Iversen År stad, og
---- 215 Bind V --- denne overtok i 1844 Bjartan, som han brukte til 1890. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 11 storfe, 20 sauer, 20 geiter og 1 svin, og utseden var 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 4 hester, hvorav 2 under 3 år, 1 okse, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 18 geiter og kidd og 1 svin og utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Ole Iversens sønn, Iver Olsen, overtok gården i 1890. Den 17. juli 1919 kjøpte han den av Verdalens kommune for 9500 kr. og fikk skjøte utstedt til de to sønnene sine, Ole og Iver, som nu bru ker halvparten hver av gården. Iver døde som kårmann på Bjartan i 1929. (Se Garnesætten). Bjartanætten. A. Tomas. (Muligens Tomas Aksnes, opsitter på A. i 1630-årene). B. Torkild Tomassen Bjartan. (Var i 1666 31 år gl.) C. Tomas Torkildsen Bjartan, f P- B. 1726, 60 år gl. * («Torkel Biertens moder», f 1738, 79 år gl) D 1. Gjertrud Tomasd., + 1705. D 2. Kirsti Tomasd. * 1724 Ole Jakobsen Flyan, enke- mann. D 3. Ole Tomassen. D 4. Torkild Tomassen Bjartan, f P- B. 1774, 81 år gl. * 1725 Sunni Tomasd. Helgåsen. E 1. Marit Torkildsd., f. 1721, f 1741. E 2. Tomas Torkildsen, f. 1730, f 1736. E 3. Jon Torkildsen Helmoen, f. p. Bjartan 1733. * 1759 Gjertrud Andersd. Elnesvald. Fl. Ole Jonsen Helmoen, f 1822. * x ) 1802 Marit Kristensd. Gulstad, Sparbu, f P- Helmoen 1807, 31 år gl. * 2 ) 1807 Johan na Amundsd. Gulstad, Sparbu, halvsøster av hans første hustru. Gl. 2 Jon Olsen Storstadvald, f. p. Hel moen 1810, f 1852. * 1834 Malena Olsd. Helgås, f. p. Kleppen 1809. H l.Sirianna Jonsd., f. 1838. G 2. 2 Andreas Olsen Årstad, f. p. Helmoen 1812, f p. Årstad som kårmann 1879. * 1843 Elen Marta Johannesd., f. i Beitstad 1806. H 1. Johan Andreassen, f. i Sparbu. H 2. Benjamin Andreassen, f. i Spar bu c. 1844.
---- 216 Bind V --- G3.-Beret Olsd., f. p. Helmoen 1815. * 1841 Anders Anderssen Kjesbu, f. i Væra 1819. H l.Ole Anderssen, f. c. 1841. H 2. Anders Anderssen Hofstad, f. p. Kjesbu 1843. * Matea Fredrikke Miiller, f. p. Hitra 1834, en- ke efter Miiller p. Hofstad. H 3. Halvor Anderssen, f. 1848. H 4. Martinus Anderssen, f. c. 1850. H 5. Anna Birgitte Andersd., f. 1852. H 6. Ingeborg Anna Andersd., f. 1854. H 7. Oline Andersd., f. 1857. G 4r Gjertrud Olsd., f. p. Helmoen 1810, f 1897. * 1849. F 2. Gjertrud Jonsd., f. p. Mælen 1767, t P- Julneset. * Åge Jonsen Julneset. Ingen barn. Ole Torkildsen, f. 1735, f 1736. Gjertrud Torkildsd., f. 1737, t 1742. Sunni Torkildsd., f. 1740. Tomas Torkildsen Bjartan, f. p. B. 1744, f smst. 1801. * 1768 Magnhild Olsd. Åkervolden. F l.Torkild Tomassen Bjartan, f. p. B. 1777, f smst. 1844. *') 1804 Marit Iversd. Haugan, f. p. H. 1758. Se Hau ganætten. * 2 ) 1829 Siri Svendsd., f. p. Vestgrundvald 1789, f p. Bjartan 1876, dtr. av Svend Ågesen Vest grundvald. (Hun hadde med Kristen Sevaldsen Volden en datter Anne som blev gift med Ole Iversen Årstad, og denne overtok Bjartan i 1844). Se Garnesætten. G I. 2 Marit Torkildsd., f. p. Bjartan 1835, ugift. F 2. Magnhild Tomasd., f. p. Bjartan 1780. * 1803 Anders Josef sen Skjækermoen, f. c. 1777 i Sverige. Gl. Marit Andersd., f. p. Skjækermoen 1804. 1820 Jon Johannessen Reppe, f. p. Steinevald 1805. G 2. Tomas Anderssen Elnesvald, f. p. Skjækermoen 1807, t 1875. * 1839 Ingeborg Olsd. Prestgårdsvald, f. 1812, f 1879. H l.Ole Tomassen Elnesvald, f. 1842. * Ragnhild Hansd., f. 1847. Se Overholmsætten. H 2 Anne Marta Tomasd., skredderske, f. c. 1844. H 3. Liva Tomasd., f. 1847, f 1928. * Olaus Peder sen Elnes øvre, f. 1848, f 1928. G 3. Johannes Anderssen, f. p. Skjækermoen 1809, f" 1894. * 1839 Beret Sevaldsd. Hallem, f. 1819. G 4. Magnhild Andersd., f. p. Skjækermoen 1811, t 1814. G 5. Johan Anderssen, f. p. Skjækermoen 1813, f 1313. G 6. Ole Anderssen, f. p. Skjækermoen 1816.
---- 217 Bind V --- G 7. Johan Magnus Anderssen Skjækermoen, f. p. S. 1818, ugift. G 8. Jakob Anderssen, f. p. Skjækermoen 1821. * 1847. G 9. Anders Anderssen Skjækermoen, f. p. S. 1823. * 1849 Ranni Hansd. Gren, f. p. G. 1822 H 1. Marta Andersd., f. 1849. H 2. Ole Anderssen, f. c. 1811. H 3. Anders Anderssen, f. 1855. H 4. Maria Andersd., f. 1858. H 5. Johannes Anderssen Skjækermoen, f. 1864. GlO. Mikal Anderssen, f. p. Skjækermoen 1826. * 1857 Beret Jonsd. Helmo, f. 1824. E 8 E 9 Marit Torkildsd., f. p. Bjartan 1726, f P- Ottermoen 1788. * 1754 Lars Ottersen Otmoen. Se Otmoætten. Ole Torkildsen Steinevald, f. p. Bjartan 1748. * 1775 Beret Jonsd. Leirset. F l.Torkild Olsen, f p. Bjartan 1775. F 2. Jon Olsen, f. p. Bjartan 1777. F 3. Sigrid Olsd., f. p. Bjartan 1778. F 4. Tomas Olsen, f. p. Åkervolden 1781. F 5. Jon Olsen, f. p. Åkervolden 1783, f i Væra 1833. * 1819 Kirsti Larsd., enke, f. c. 1766. F 6. Peder Olsen, f. p. Åkervolden 1786. F 7. Anne Olsd., f. p. Voldenget 1789. F 8. Arnt Olsen, f. p. Haugen 1792. * *) 1822 Lisbet Hansd. Eklovald, enke, f. c. 1786, f 1834. * 2 ) 1835 Beret An dersd. Eklo, f. c. 1789. F 9. Marit Olsd., f. p. Haugen 1793, f 1833. * 1823 Lars Pedersen BJørstad, f. p. B. 1796, f P- Overholmen 1877. FlO. Sigrid Olsd., f. p. Steinevald 1798, f 1801. ÅKERVOLDEN Gårdsnr. 187. Navnet: Wolden 1723. (Gården kalles i alle eldre matrikler Volden. I kirkeboken forekommer navnet Aakervolden i 1706; men først i 1730 finnes dette navn i et skjote. Navnet behøver visst ikke å bety, at den er en utskilt part av Åkran, da den i skyld setningen er like gammel som denne. Det er vel snarere gitt på grunn av naboskapet med Åkran og for å skille den fra den annen gard Volden.) Skylden: Gården er skyldsatt i begynnelsen av 1660-årene for 3 mkl.; fra 1836 var skylden 1 dal. 4 ort 19 sk., i 1907 mk. 2,10 i ett bruk.
---- 218 Bind V --- Eiere: Fra først av har gården antagelig vært krongods, men allerede i 1660-årene er den blandt Peder Juels gods. Senere blev den erhvervet av Jens Bing og gikk fra hans arvinger over til Rasmus Ågesen Hagen. Så var den i tiagen-familiens eie i det såkalte Hagenske eller Vuku jordegods og gikk med dette over i Verdalsgodset. Åkervolden, sett fra sydvest 1927. Fot. O. Snekkermo I 1919 kjøpte Ole Martinussen Åkervolden gården av Verdalens kommune. Brukere: Gården var ennu ikke skyldsatt i 1660; men Olle Wolden sees det år å ha betalt 2 ort i husmannsskatt. Det tyder på, at den da var temmelig nyryddet. Ole StejJensen var i 1665 30 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 skjepper havre, ledingen til 4 skilling og småtienden til 8 sk. Skylden blev foreslått forhøiet til 6 mkl. Ole var der ennu i 1686. I 1699 finnes ingen bruker nevnt. I 1708 dode en Lars Bårdsen Volden, som muligens har vært bruker av denne gard. Antagelig i 1713 kom Lars Larssen Kluken til Åkervolden, hvor han døde i 1729, 52 år gammel. Han hadde ikke tinglest bygselbrev. Lars slapp ganske billig fra svenskenes plyndringer i 1718, idet det blott opgis å være tatt matvarer for 1 rdl. hos ham. Antagelig var der dog heller ikke så meget å ta av.
---- 219 Bind V --- I 1723 hadde gården 2 kyr, 1 ungnaut og 2 sauer. Der avledes 3 sommerlass høi og såddes 1 skjeppe korn «for halm til kreatu rene». Den betegnes som «tungvunden og frostagtig». Tienden blev sått til 4 mark ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Fra 1733 sees en Tord å ha hatt gården. Det er rimeligvis Tore Jenssen Kinken, som i 1727 var blitt gift med Karen Nils datter Sul. Hvor lenge han var der, er übekjent — antagelig til midten av 1740-årene. I 1746 bygslet Broder Boysen gården til Ole Torkildsen Knlsli. Bygselbrevet er av 26. juli, tgl. 3. september. (Se Åkranætten). 1 1780-årene har visst Ole Torkildsen Bjartan brukt gården nogen år. (Se Bjartanætten). Ved bygselbrev av 25. mars, tgl. 16. august 1788, bygslet Ras mus Brodersen Hagen gården til Lars Olsen Ulvillen. Dennes datter Sofia blev i 1796 gift med Lars Eriksen Kulslien, og denne bygslet i 1799 av Anna Katarina sal. Hagens, da svigerfaren opgav gården mot et kår på 4 mål åker og for til 1 ku og 4 småfe. Bygselbrevet er av 15., tgl. 18. februar 1799. Lars Eriksen døde i 1815. På skiftet efter ham registrertes 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 2 geiter og 4 sauer. Aktiva var 151 rdl. 24 sk. og beholdningen 103 rdl. 46 sk. Enken Sofia blev samme år gift med Iver Haldosen Helgåsen, som fikk bygselbrev på gården av proprietær Miiller 1., tgl. 7. april 1815. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 3 sauer og 3 geiter og en utsed av IV2 tdr. havre og 1 td. poteter. Iver Haldosen døde på Åkervolden i 1851 og enken Sofia på Varslåtten i 1854. Ole Nilssen Ørtugen forpaktet nu gården. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 10 sauer og 6 geiter, og utseden var hi td. bygg, 5 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 4 kyr, 2 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 17 geiter og kidd og 1 svin og utseden 5 tdr. bygg og 4 tdr. poteter. I 1869 fikk Ole avgiften nedsatt fra 25 til 18 spdl. I 1897 blev gården med hans samtykke forpaktet til sønnen, Mortinus Olsen, på livstid fra 14. april 1897 for en årlig avgift av 60 kr. Kontrakten er av 13. juni 1898. Mortinus druknet i Skjækra i 1901, og enken og sønnene brukte så gården. Den 12. august 1919 kjøpte Ole Mortinussen gården av Ver dalens kommune for 2000 kr. Skjøtet er av 7. februar 1922.
---- 220 Bind V --- HELLIGDAGSAKER (ÅKRAN) Gårdsnr. 188. Navnet: Helligdagsager 1664. Helligdags Åger 1723. Der finnes adskillige gårdsnavn, som er sammensatt med uke dags- og festdagsnavn. (Langfredagsnes i Hegra). De kan måskje iallfall tildels forklares således, at man i rådvillhet om et passende Åkran, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musum navn har grepet den utvei å danne det av den dags navn, på hvilket det blev gitt. Skylden: Den eldste skyld var 1 øre, fra 1836 3 dal. 5 sk., i 1907 mk. 5,79 i ett bruk. Eiere: Gården er antagelig ryddet noget tidlig i 1600-tallet. Det ser ut, som om den skulde være skyldsatt før 1660, idet op sitteren i kvegskattmanntallet av 1657 opføres blandt gårdmenn, i 1660 opføres han derimot blandt husmenn, så den er rimeligvis ikke skyldsatt før i første halvdel av 1660-årene; men den høie skyld den da er sått i, tyder på, at rydningen er skjedd noget lenge før den tid. Rimeligvis har gården til å begynne med vært krongods, men er allerede i 1660-årene gått over til presten, Peder Eriksen Juel, efter ham til Lars Pedersen Brix og før 1689 til fogd Jens Bing. I 1711 og 1718 opføres den som Domkirkens gods. Før 1723 er Rasmus Ågesen Magen på Maritvold blitt eier av den. Han overdrog den sammen med flere andre gårder i Vuku
---- 221 Bind V --- ved skjøte av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731, til svigersønnen, Broder Boysen, hvorved den blev i Hagen-familiens eie i det Hagenske eller Vuku jordegods, som siden gikk inn i Verdalsgodset. Verdalens kommune solgte i 1922 gården til Jon Olaussen Ågesen. Brukere: I kopskattmanntallet av 1645 opføres Niellft Helle dagsacher under husmenn. Dette er første gang, gården nevnes. Nils (Persen) var i 1665 60 år gammel og er muligens gårdens første rydder. Han opføres som husmann ennu i 1660 og betalte da høieste husmannsskatt, 1 rdl. Ifølge kvegskattmanntallet av 1657 var besetningen 1 hest, 6 kyr, 3 geiter, 2 sauer og 1 svin. Eiendommen kalles i dette mann tall Heldagsagger, og brukeren opføres blandt gårdmenn. I 1669 blev tienden sått ril 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre, ledingen til 1 ort og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes tømmer schouff», heter det. Nils opføres i skattemanntallene ennu i slutten av 1680-årene. I 1699 er «enken» bruker. Det er formodentlig henne den «gamle Maren Aakrem», som er død i 1721. Jon Olsen fikk bygselbrev på gården av fogd Jens Mogensen 21., tgl. 23. oktober 1713. Han synes å ha levet i meget beskjedne kår, idet seiv svenskene ikke har funnet stort å ta hos ham i 1718. Hele tapet opgis til: Tilsammen 6 rdl. 72 sk. Ved matrikuleringen i 1723 opgis, at der er skog til gårdens fornødenhet og litt til sagtømmer, ingen seter, temmelig god bu mark. Gården betegnes som «tungagtig og frostagtig». Utsæden var 6 skjepper havre, avlingen 12 sommerlass høi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 2 skjepper havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 2 mkl. «i henseende til denne gaards auvel og lille fortieneste opsidderen kand have af skougen». Jon døde i 1732, 58 år gammel. I skiftet kalles han forresten Jon Larssen. Der registrertes efter ham en besetning på 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 11 sauer og 6 geiter. Den salig manns gang klær var: 1 vadmelskjole til 1 ort 16 sk., 2 huer å 8 sk. og 1 hvit vadmelsvest I ort. Aktiva blev 32 rdl. 1 ort 9 sk. og beholdningen 14 rdl. 3 ort 5 sk.
---- 222 Bind V --- Den næste opsitter var Anders Olsen Helgåsen. Han er anta gelig kommet til Åkran i 1732, og han er det vel som har bygget de to stabbur, som ennu står på gården, og hvorav det ene bærer årstallet 1732. Disse er de eneste stabbur i bygden av denne gamle type, som ennu er i bruk. Anders blev enkemann for annen gang i 1743, og formodentlig ikke lenge efter er Peder Torkildsen Kulslien kommet til gården, Stabbur på Åkran fra 1732. Fot. E. Musum. hvor hans efterkommere er den dag idag. Peder døde i 1764, og nu overtok sonnen, Ole Pedersen, gården, som han hadde til sin død i 1783, hvorefter enken, Maren Larsdatter, brukte den til i 1798, da hun mot kår opgav den til sonnen, Peder Olsen, som fikk bygselbrev av Broder Hagen 12. mars 1798, tgl. samme dag. Maren døde som kårkone på Åkran i 1808. I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 4 storfe, 7 sauer og 7 geiter og utsæden x k td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Peder Olsen døde i 1838, og sønnen, Ole Pedersen, overtok så gården. Den hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 11 storfe, 20 sauer og 20 geiter og en utsed av l A td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, 1 okse, 8 kyr, 3 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 1 svin. Ole Pedersen døde i 1882 og hustruen Ingeborg i 1889. Søn nene, Olaus og Elias, blev så 14. april 1889 leilendinger på Åkran. Siden blev det til, at Elias brukte gården alene; Olaus var ugift og brukte nok bare enkelte jordstykker. Elias døde som kårmann på Åkran i 1924.
---- 223 Bind V --- Svigersønnen, Jon Olaussen Ågesen, gift med Ingeborg Anna Eliasdatter, hadde da overtatt gården, som han den 30. januar 1922 kjøpte av Verdalens kommune for 6200 kr. og kår til Olaus og Elias. (Skjote 30. juni 1922). Fr as kilte par te r: Solvang, skyld 30 øre, for 2000 kr. til Beret Marta Eliasdatter Åkran. Skjote 30. juni 1922. Undtatt ved salget av Åkran var Åkerenget, som grubebestyrer Slipern før hadde leiet for 40 kr. årlig. Enget har en skyld av 35 øre. Med enget følger skogstykket opover til Skjækra. Åkranælten. A. Peder Torkildsen Kulslien, fil. oktbr. 1716, 76 år gl., bygslet K. 1668. (Muligens samme Peder Torkildsen, som i 1666 op føres som sønn på Bunes og da var 19 år. Han må isåfall ha vært stedsønn, da mannen på Bunes dengang het Kristen). B. Torkild Pedersen Kulsli, t P- K. 1744, 64 år. **) Magn hild («Torkel Kulsliens kone», t 31. mai 1733). * 2 ) 1734 Ingeborg Olsd. fra Sparbu. Hun * 2 ) 1745 Halsten Olsen Ørtugen, Kulslien. C 1. Ole Torkildsen Kulsli, Åkervolden. * 1723 Marit Olsd. Flyan. D 1. Torkild Olsen, f. p. Kulsli 1724, f smst. 1735. D 2. Jakob Olsen Elnes, f. p. Kulsli 1727, f P- Elnes 1789. * 1759 Ingeborg Jensd. Ørnfelt, f P- Elnes 1793, 60 år gl., dtr. av klokker Jens 0. El. Johannes Jakobsen Elnes, f. p. Åkervolden 1760, f p. Elnes 1839. •*) 1791 Lisbet Jo nasd. Slapgård, f. p. Balgård 1759, f P- Elnes 1816, dtr. av Jonas Anderssen Balgård. * 2 ) 1817 Karen Olsd. Vuku, f. p. V. 1792, f P Elnes 1888, dtr. av Ole Ulriksen Håkesvuku. F 1. Jonas Johannessen Kirkevuku, f. p. Elnes 1818, t P- Kirkevuku 1898. * 1849 Siri anna Ulriksd., f. p. Håkesvuku 1820, f P- Kirkevuku 1894, dtr. av Ulrik Olsen Hå kesvuku og h. Ingeborg Sivertsd. Se Flyanætten. F 2. Ole Johannessen Elnes søndre, f. 1820. * *) Beret Marta Nilsd. Volden, f. 1834, t 1872. * 2 ) Marta Gundbjørnsd., f. 1833. G 1. Johannes Olsen, f. 1869. I Amerika. F 3. Ingeborg Johannesd., f. p. Elnes 1823,
---- 224 Bind V --- t p. Elnes v. 1905. * 1847 Hans Mikkelsen Overholmen, f. p. O. 1820, f p. Elnes v. 1905. Se Overholmsætten. F 4. Anne Johannesd., f. p. Elnes 1825. * 1854 Mor tinus Olsen Mælen, f. 1825. Amerika. F 5. Jakob Johannessen Kolstad, f. p. Elnes 1827. * 1863 Ingeborg Anna Gundbjornsd. Kolstad, f. 1831. (Se Grensætten). F 6. Johanna Johannesd., f. p. Elnes 1829. * *) 1863 Johs. Gundmundsen Bjorstad, f. 1828, f 1865. * 8 ) 1867 Ellev Olsen Lillemo, Leveras, f. 1842. (Se Bjorganætten). E 2. Jens Jakobsen Elnes, f. p. E. 1765, f for 1793. * 1791 Marit Olsd. Ulvillen. F 1. Jakob Jenssen, f. i Ulvillen 1792, f 1795. E 3. Ole Jakobsen Elnes, skomaker, f. p. E. 1774. E 4. Magnhild Jakobsd. Elnes, f. p. E. 1768. * 1800 Hans Johannessen Haugen. D 3. Magnhild Olsd., f. p. Kulslien 1735. Erik Torkildsen Overneset, f. p. Moen 1711, f p. Overneset 1778. * 1734 Anna Johansd. Overneset, f p. O. 1797, 88 år gl. Dl. Johan Eriksen Tromsdalsvald, f. p. Overneset 1735. * 1763 Magnhild Ågesd. E 1. Åge Johansen, f. p. Overneset 1766. E 2. Erik Johansen, f. p. Overneset 1771. E 3. Svend Johansen, f. p. Overneset 1775. E 4. Gjertrud Johansd., f. p. Tromsdalsvald 1777. D 2. Peder Eriksen Skjækermoen, f. p. Overneset 1737, f P- Skjækermoen 1806. * 1759 Elsebe Marie Arntsd. Øren, f. p. 0. 1736, f P- Skjækermoen 1813. E 1. Arnt Pedersen, f. p. Overneset 1760. E 2. Ole Pedersen, f. p. Skjækermoen 1762. E 3. Ole Pedersen, f. p. Skjækermoen 1765. D 3. Torkild Eriksen, f. p. Overneset 1740, f for 1778. D 4. Randi Eriksd., f. p. Overneset 1744, f for 1778. D 5. Magnhild Eriksd., f. p. Overneset 1747. D 6. Torkild Eriksen, f. p. Overneset 1748, var i Jåmtland i 1778. D 7. Kristofer Eriksen, f. p. Overneset 1751. D 8. Jon Eriksen, f. p. Overneset 1755, var gevorben soldat i Fredrikshald 1778, f p. Overneset 1809. Johan Torkildsen Kolstad, f. p. Kulsli c. 1741. * 1762 Mali Svendsd. Kolstad, f. p. Byna 1722, f p. Kolstad 1793, enke.
---- 225 Bind V --- Dl. Ingeborg Johansd., f. p. Kolstad 1765, t smst. 1843. * Ole Gundbjørnsen Gren, Kolstad, f. p. Byna 1765, t P- Kolstad 1844. (Se Grensætten.) Peder Torkildsen Åkran, t p. Åkran 1764, 50 år gl. " 172 S Randi Andersd. Balhall, t P- Åkran 1763, 62 år gl. D 1. Anders Pedersen Leirset, f. p. Kulsli 1720. * 1762 Ragn- hild Larsd. Leirset. E 1. Lars Anderssen Leirset, f. p. L. 1763, f smst. 1810. * Mali Andersd., f P- Leirset 1831, 61 år gl. Hun * 2 ) 1822 Ando Olsen Kolstad, Leirset. (Se Grens ætten.) F 1. Ingeborg Larsd. Leirset, f. c. 1788. F 2. Ragnhild Larsd. Leirset, f. c. 1702. E 2. Peder Anderssen, f. c. 1776, var inderst på Leirset 1801. * Ingeborg Johannesd., f. c. 1780. F 1. Marta Pedersd., f. p. Leirset 1708. F 2. Anne Pedersd., f. c. 1700. F 3. Ole Pedersen, f. p. Leirset 1800. F 4. Johannes Pedersen, f. p. Leirset 1803. F 5. Karen Pedersd., f. p. Leirset 1807. F 6. Henrik Pedersen, f. p. Lille Longdal 1810. D 2. Ole Pedersen Åkran, f. p. Kulsli 1731, f P- Åkran 1784. * 1762 Maren Larsd. Kolstad, f. p. G. 1742, f P- Åkran 1808, dtr. av Lars Torkildsen Gren. E 1. Peder Olsen Åkran, f. p. Å. 1764, f smst. 1838. * 1801 Anne Gundbjørnsd. Gren, f. i Ulvillen 1772, dtr. av Gundbjørn Andosen Gren. F 1. Ole Pedersen Åkran, f. p. Å. 1802, f smst. 1882. * 1833 Ingeborg Olsd. Åkran, f. p. Å. 1803, f smst. 1880, dtr. av Ole Olsen Åkran og h. Lisbet Kristofersd. G I.° Karen Olsd., f. 1831, * og f i Skogn. (Mo- ren var Kristine Svendsd. Kolstad. G 2. Anne Olsd., f. p. Åkran 1834, f p. Kleppen 1885. * Ole Olsen Julneset, Kleppen, f. 1834, f 1904. H 1. Inger Maria Olsd., f. 1865, f 1885. H 2. Anna Oline Olsd., f. 1878, f 1914. * Mikal Petersen Elnesvald, f. 1878, t 1012. 11. Ole Mikalsen Åkran, f. 1800. Petra Oskarsd. Åkran, f. 1008. J 1. Alvhild Bergljot Olsd., i. 1028 12. Peder Mikalsen, f. 1003.
---- 226 Bind V --- 13. Astrid Mikalsd., f. 1905. I 4. Ledulf Mikalsen, f. 1907, t 1914. I 5. Ingvar Mikalsen, f. 1907. I 6. Einar Mikalsen, f. 1909. I 7. Margot Mikalsd., f. 1911, f 1912 G 3. Olaus Olsen Åkran, f. 1837, ugift. G 4. Elias Olsen Åkran, f. 1840, f 1924. * Pauline Gund bjørnsd. Gren, f. 1847, f 1906. H 1. Ingeborg Anna Eliasd., f. 1879. * Jon Olaussen Ågesen, Åkran, f. 1871. I I.° Einar Martinsen, f. 1909. 12. Pauline Jonsd., f. 1915. H 2. Beret Marta Eliasd. Åkran, f. 1881. I I.° Petra Oskarsd., f. 1908. * Ole Mikalsen Åkran. (Se ovenfor.) H 3. Helga Eliasd., f. 1885, f 1887 G 5. Maren Olsd., f. 1843, f 1904, ugift. G 6. Elen Olsd., f. 1852. * Anders Anderssen Julneset, f. 1855, f 1928. (Se Grensætten.) F 2. Gundbjørn Pedersen Overmoen, f. p. Åkran 1807, f p. Overmoen 1887. * 1839 Gunhild Paulsd. Elnes, f. p. E. 1808, f p. Overmoen 1874, dtr. av Paul Pedersen E og h. Gunhild Olsd. Gl. Anne Gundbjørnsd., f. 1840, f 1876. * Jon Olsen Overholmen, Overmoen, f. 1843, f 1916. (Se Over holmsætten.) G 2. Peter Gundbjørnsen Overmoen, f. 1845. I Amerika. F 3. Ole Pedersen Haugan, f. p. Åkran 1810, f p. Haugan 1853. * 1840 Marta Jonsd. Haugan, enke, f. c. 1795. G 1. Ingeborg Anna Olsd., f. 1842. Ole Olsen Åkran, f. p. Å. 1768. * 1801 Lisbet Kristofersd. Grundan, f. 1768. F 1. Marit Olsd., f. p. Åkran 1802, f 1892. * 1831 Jakob Ol sen Vuku, Tyve (Prestgårdsvald), f. 1807, f 1851, sønn av Ole Jakobsen Prestgårdsvald og h. Anne Johs.d G 1. Lisbet Jakobsd., f. 1838, f 1905. * Gundbjørn An derssen Sågen, f. 1852, f 1920. Hl.Marenanna Gundbjørnsd., f. 1872, f 1920. * Teodor Martin Olaussen Kolstad, f. 1867. (Se Grensætten.) H 2. Julianna Gundbjørnsd., f. 1874. * Peter Peder sen Storstad, f. 1868. I 1. Petra Gunelie, f. 1899, f. I 2. Oline, f. 1902. I 3. Gudrun, f. 1904.
---- 227 Bind V --- H 3. Oleanna Gundbjornsd., f. 1880, f l ( >02. G 2. Ragnhild Jakobsd. * Ole Pedersen Vangstadhaug. G 3. Johannes Jakobsen Elnes. I Amerika. F 2 Ingeborg Olsd., f. p. Åkran 1803, t 1880, fosterdatter på Nonset * 1833 Ole Pedersen Åkran, f. 1802, f 1882. (Se ovenfor.) Randi Olsd., f. p. Åkran 1770. * l ) 1799 Sivert Olsen Tels neset, f 1806, 41 år gl. * 2 ) 1807 Peder Anderssen Elnes, Telsneset, t 1808. * :! ) 1810 Torsten Anderssen Gulstad, Spar bu, Telsneset. E 1. Ole Sivertsen Telsneset (senere Varslåtten), f. p. T. 1799, t p. Varslåtten 1877. * 1828 Marit Larsd. Åkervolden, f p Å. 1802, f P- Varslåtten 1879. G 1 Lisbet Olsd., f. 1838, t 1898. * Ole Nilssen Volden, Varslåtten, f. i Åsen 1830, f 1923. H l.Ole Olsen Sagvolden, f. 1857, f 1917. * Marta Kristensd. Sagvolden, f. 1858. H 2. Baroline Olsd., f. 1862. H 3. Sofie Olsd., f. 1865. * Johan Olsen Leirhagen, f. 1861. I 1. Laura Johansd. Leirhagen, f. 1888, f 1917. J 1." Signe Julie Martinsd., f. 1908. * Ole Nilssen Varslåtten, f. 1901. K 1. Nils, f. 1924. K 2. Laura, f. 1926. J 2.° Rudolf Antonsen, f. 1915. H 4. Nils Olsen Varslåtten, f. 1874. * Telena Ja- kobsd., f. 1874. I 1. Beret Maria Nilsd., f. 1896. * Lasse Olsen 13. Ole Andreas Nilssen Varslåtten, f. 1901. * Signe Julie Martinsd. Leirhagen, f. 1908. (Se ovenfor.) 14. Borghild Nilsd., f. 1905. I 5. Anna Petrine Nilsd., f. 1908. H 5. Olav Olsen Varslåt, Volden, f. 1879. **) Ma ria Andersd. Lillegården, f. 1879, f 1911. * 2 ) Ragnhild Andersd. Lillegården, f. 1888. I I. 1 Bernhard, f. 1903. I 2. 1 Ole Alfred, f. 1909. I 3. 1 Maria Otilie, f. 1911. I 4. 2 Astrid Matilde f. 1915. I 5. 2 Peter Agnar, f. 1922.
---- 228 Bind V --- Sigrid Sivertsd., f. p. Telsneset 1806, f P- Leirset 1876. * 1832 Ando Olsen Leirset, f. 1796, f 1857. (Se Grensætten.) Ole Torstensen Helgåsen vestre, f. p. Telsneset 1812. * Anne Andersd. Overneset, f. 1811. G 1. Tomas Olsen Helgåsen, f. 1845, f 1920. * Marta Hai vorsd. Ottermoen, f. 1842, f 1920. H 1. Anne Tomasd., f. 1868, f 1889. * Johannes Anders sen Skjækermoen, f. 1864. (Se Grensætten.) H 2. Ole Tomassen Skjækermoen, f. 1874. * Hansine Olausd. Ågesen, f. 1879. (Se Overholmsætten.) H 3. Martin Tomassen Kleppen, f. 1879. * Oline Jonsd. Kleppen, f. 1886. 11. Tomas, f. 1905. 12. Konstanse, f. 1907. 13. Margit, f. 1910. 14. Hjørdis, f. 1913. 15. Agnes, f. 1916. 16. Else, f. 1919. 17. Magnus, f. 1922. 18. Oddny, f. 1927. H 4. Hanna Maria Tomasd., f. 1881. * Martin Mikalsen Storlunet, f. 1873. I l.Matilde Martinsd., f. 1901. * Peter Matiassen Selegg, f. i Namdalen 1888. J 1. Alvhild Petrine, f. 1918 J 2. Magne Johannes, f. 1921. J 3. Morten Herman, f. 1925. J 4. Odd, f. 1928. 12. Borghild Martinsd., f. 1903. 13. Magne M., f. 1906. 14. Torbjørg M., f. 1907. I 5. Arne M., f. 1910. 16. Maren Ingebjørg M., f. 1912. I 7. Olav M., f. 1915. I 8. Hilda Margrete M., f. 1917. I 9. Gudrun M., f. 1920. 110. Kjellrun Otilda M., f. 1927. H 5. Severin Tomassen Helgåsen, f. 1884. * Inga Olausd. Ågesen, f. 1885, f 1923. (Se Overholmsætten.) G 2. Anders Olsen Lillegården, f. 1847. * Marta Andersd. Slapgårdsenget, f. 1846, f 1918. Hl. Anna Sesilie Andersd., f. 1872. * Edvard Olsen Bjørsmo (senere Eide), f. 1875. 11. Oline Edvardsd., f. 1895. * Ole Martin Olsen Garberg, f. 1894. J 1. Bjarne Johannes, f. 1914. J 2. Elling, f. 1917. J 3. Magne Olav, f. 1921. I 2. Olga Edvardsd., f. 1897. * Sigurd Nilssen Kol stad, f. 1887. J 1. Nils Oddgeir, f. 1920. J 2. Anna Elise, f. 1925. J 3. Karlotte, f. 1926.
---- 229 Bind V --- I 3. Arne Edvardsen, f. 1899. I 4. Margot Edvardsd., f. 1902. * Oskar Johan- sen Berg, f. 1895. J 1. Jenny Karlotte, f. 1924. J 2. Anna Eline, f. 1925. 15. Signe Edvardsd., f. 1905. 16. Evald E., f. 1908. 17. Sverre E., f. 1910. 18. Magnus E., f. 1913. I 9. Asmund E., f. 1916. I 10. Solveig E., f. 1920. H 2. Ole Anderssen, f. 1874, f- H 3. Anne Andersd., f. 1877. H 4. Maria Andersd., f. 1879, f 1911. * Olav Olsen Varslåtten, f. 1879. (Se ovenfor.) I I.° Margit Martinsd., f. 1901. * Arne Iversen Leirset, f. 1899. (Se Grensætten.) H 5. Marius Anderssen Bjørstad, f. 1881. * Ragn hild Ellevsd. Bjørstad. (Se Overholmsætten.) H 6. Severin Anderssen, f. 1883, f 1916. H 7. Martin Anderssen Lillegården, f. 1885. * Marta 13. Albert, f. 1914. 14. Ingebjørg, f. 1919. 15. Magne Severin, f. 1922. H 8. Ragnhild Andersd., f. 1888. * Olav Olsen Var slåtten, enkemann. (Se ovenfor.) Ingeborg Olsd. Åkran, f. p. Å. 1772. * Ingebrigt Mortensen Lillegården, f. c. 1769, sønn av Morten Ingebrigtsen L. og h. Beret Andersd. E 4 F 1. Morten Ingebrigtsen, f. c. 1796. F 2. Ole Ingebrigtsen Prestgårdsenget, f. c. 1798. Elen Olsd. Åkran, f. p. Å. 1775, f p. Nonset 1844. * Hans Olsen Nonset. Ingen barn. E 5 E 6 E 7 Magnhild Olsd. Åkran, f. p. Å. 1777. * 1811 Ole Olsen Gul stad, Sparbu. Elias Olsen Elnes, f. p. Åkran 1782, f p. Elnes 1833. * 1812 Gunhild Olsd. Elnes, f. p. Lille Vuku 1779, enke efter Paul Pedersen E., med hvem * 1802. F 1. Paul Eliassen Elnes, f. p. E. 1815, f smst. 1871. * 1844. F 2. Ole Eliassen Elnes ostre, f. p. E. 1818, f p. Overneset 1870. («Skar sig i formentlig vildskap med en ljaa over underlivet, hvorav han døde dagen efter».) * 1851 Beret Larsd. Gren, f. 1830, dtr. av Lars Bårdsen G. og h. Ka ren Børresd. G 1. Elias Olsen, f. c. 1851. is
---- 230 Bind V --- G 2. Karen Olsd., f. c. 1853. G 3. Gunhild Olsd., f. c. 1856. G 4. Liva Oline Olsd., f. c. 1859 ugift. < Anne Torkildsd., f. p. Kulsli 1734. Ole Torkildsen, f. p. Kulsli 1736. Johanna Torkildsd., f. p. Kulsli 1738. Amund Torkildsen Kulsli, f. p. K. 1740, f P- Longdalen lille 1780. * 1761 Marit Eriksd. D l.Torkild Amundsen Varslåtten, f. p. Kulsli 1762. (Var i 1801 husmann på Volden.) * 1799 Anne Bastiansd. Lille Longdal, f. p. Marken 1765. El. Amund Torkildsen Varslåtten, f. p. Lille Longdal 1800. * 1828 Sirianna Bårdsd. Indal, f. p. I. 1807, dtr. av Bård Larssen I. og h. Siri Nilsd. (Se Bjørgan ætten.) F 1. Anne Amundsd., f. p. Karmhusvald 1829. F 2. Sirianna Amundsd., f. p. Tangen 1834. * 1854 Lorents Johannessen Karmhusbakken, f. 1831, kjøpte Malmo under Hofstad. G 1. Olaus Lorentsen, måler. G 2. Annæus Lorentsen, f. 1863. G 3. Sefanias Lorentsen Hofstad, f. 1869 G 4. Oline Sesilie Lorentsd., f. 1866. G 5. Selle Lovise Lorentsd., f. 1873. G 6. Anna Sofie Lorentsd., f. 1874. F 3. Tore Amundsen, f. 1839. E 2. Bastian Torkildsen Marken, f. p. Varslåtten 1802. * 1825 Agnes Olsd. Holmlivald. F 1. Anne Bastiansd., f. p. Marken 1825, f p. Hof- stad 1879, ugift. F 2. Tore Bastiansen Sende, f. p. Marken 1827, f p. Sende lille nordre 1876. * 1854 Anne Marta Sakariasd., f. 1821, dtr. av Sakarias Pedersen Musum og h. Marta Olsd. G 1. Sefanias Toresen, f. 1854. F 3. Ole Bastiansen Sende nordre lille, f. p. Lund vestre 1832, f P- Sende. * 1858 Guruanna Tor kildsd., f. 1834, f, dtr. av Torkild Larssen Lyngsvald og h. Anne Tørrisd. (Se Kolstad- ætten.) Gl.Beret Anna Olsd., f. 1857.
---- 231 Bind V --- G 2. Anne Olsd. * 1883 Ole Marius Anderssen Musum, sersjant. (Se Solbergætten.) G3.Oline Olsd, f. 186 Q. * i Sverige, bor i Dufved. G 4. Tea Olsd, f. 1871. * i Amerika. G 5. Jonetta Olsd, f. 1874. * Anton Anderssen Musum lille. (Se Musumsætten.) C 9. Paul Torkildsen, f. p. Kulsli 1742. * 1766 Gunhild Olsd CIO. Marit Torkildsd, f. p. Kulsli 1719 SKJÆKERMOEN Gårdsnr. 189. Navnet: Schichermoe 1664. Schierchemoe 1723. Ligger nær el ven Skjækra og har navn efter den. Samme elve navn har man i Skjækerelven, et tilløp til Væresvatnet, som mest går på svensk grunn og kommer inn over grensen under navn av Strådøla. Ellers forekommer navnet neppe. Skylden: Den oprinnelige skyld var 6 mkl, fra 1836 1 dal 18 sk, i 1907 2,89 mk. i ett bruk. Eiere: Gården finnes overhodet ikke nevnt før i 1662, ikke en gang i skattemanntallene over husmenn. Den er antagelig'skyldsatt i 1662 og er da som nyrydning innlemmet i krongodset, men alle rede i løpet av 1660-årene gått over til presten, Peder Juel, hvis gods den fulgte, til Rasmus Hagen kjøpte den omkring 1720. Den var blandt de gårder, som Hagen i 1731 overdrog til sin svigersønn Broder Boysen, hvorved den gikk over i det Magenske eller Vuku jordegods, som igjen senere gikk inn i Verdalsgodset. Verdalens kommune solgte i 1918 gården til opsitteren Ole 1 omassen. Brukere: Gården er antagelig ryddet i første halvdel av 1600- årene av en mann, som het Svend. Den første oplysning om den finnes i lensregnskapet over uvisse inntekter for 1662, hvor det heter: «Faster Svendsen fested en liden m[ar]kjord navnlig Schiecher moe hvilken hans moder Ingeborg Kristofersd. for ham afstod.» Skylden var 6 mkl. og bygselsummen 2 rdl. Faster var i 1665 30 år. Navnet tyder på, at han var av frem med oprinnelse. Gården kan neppe ha vært så ganske nylig ryddet; ti ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått sått til 12 mkl. Tienden blev sått til 2 skjepper havre, ledingen til 8 sk. og små tienden til 10 sk. «Findes tømmerschouff», heter det. (Gårdens navn skrives ved denne leilighet Skeker Moug).
---- 232 Bind V --- Faster har visstnok levet til omkring 1700; enken dode i 1708. Jon het opsitteren i begynnelsen av 1700-årene og utover til 1713. Fra dette år nevnes Ole Ellevsen. Skjækermoen var en av de meget få gårder, som undgikk plyn dring av svenskene i 1718. Det heter uttrykkelig i opgaven om ; gården: «Ingen fiende vaaren». Skjækermoen. sett fra vest 1927. Fot. 0. Snekkermo. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens fornodenhet og litt til sagtommer, ingen seter, god bumark. Gården betegnes som «noget tungvunden og frostagtig». Om utsæden heter det: «Saaer 2 skepp. hafre alleene for halmen til sine crea turer». Avlingen var 6 sommerlass hoi og besetningen 3 kyr, 2 ungnaut og 3 sauer. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Fra 1735 nevnes Anders Skjækermoen på en måte, som gjor det sannsynlig, at han har vært gårdens bruker. Han dode i 1743. Samme år dode Ole Ellevsen på Melen. Hans sonn, Ellev Olsen, var i 1726 blitt gift med Eli Tomasdatter Melen og brukte nu sannsynligvis denne gard. Under 18. oktober 1747, tgl. 9. september 1748, fikk Peder Kilssen bygselbrev på gården av Broder Boysen. Peders datter Else blev året efter gift med Lasse Ottesen Otmoen, som visstnok har brukt en del av gården, men som dode allerede i 1750, hvor efter Else i 1752 giftet sig med Jon Mogensen (Monsen), og denne fikk festeseddel på halvparten av gården av Rasmus Hagen 7. september 1753, tgl. s. d.
---- 233 Bind V --- I Jons tid brente gården om aftenen den 28. august 1756, mens han seiv og konen var ute på engen. Deres to sønner, en på vel og en på vel 1 år, brente inne. Omkring 1760 er Peder Eriksen Overneset kommet til Skjæker moen, hvor han blev boende til sin dod i 1806. (Se Åkranætten). Hustruen, Elsebe Arntsdatter, dode i 1813. Nogen år for sin dod hadde Peder opgitt gården, som så Monrad bygslet til Anders Josef sen, en svenske, ved bygselbrev av 14., tgl. 16. august 1803. (Se Bjartanætten). I 1835 var gårdens besetning 1 hest, 2 storfe, 6 sauer og 6 geiter og utseden 3 /4 td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. Sonnen, Anders Anderssen, overtok efter faren for en årlig avgift av 15 spdl. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 7 storfe, 5 sauer, 19 geiter og 1 svin og en utsed av l A td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 18 geiter og kidd og 1 svin og utseden % td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Anders brukte gården til i 1898, hvorpå sønnen, Johannes An derssen, overtok den for en årlig avgift av 50 kr. og kår til foreldrene. Omkring 1904 blev Ole Tomassen Helgåsen leilending på gården, og han kjøpte Skjækermoen av Verdalens kommune den 13. mars 1918 for 4000 kr. Skjøtet er av 23. august 1919. (Se Åkranætten). Sommeren 1904 brente stuebygningen på Skjækermoen. Også denne gang brente to mennesker inne — en gutt og en pike. Fr as kilte par ter: Ved salget til Ole Tomassen blev en parsell av skyld 25 øre skilt fra gården. Det var «Enget» nede ved elven, der husene til Skjækerdals nikkelverk ligger. HELGÅSEN Gårdsnr. 190 og 191. Navnet: Helgås 1723. Kommer av Helgåen, navnet på den kildeelv til Verdalselven, ved hvilken gården ligger. Dette må være sammensatt med adjek tivet heilagr (helgr) = hellig; det antyder således et forhold til den hedenske gudsdyrkelse; men hvorledes dette skal opfattes, er her som ved de fleste andre navn, hvori det samme ord forekommer, meget usikkert.
---- 234 Bind V --- Skylden : Det var allerede ved den første skyldsetning to gårder: Helgåsen vestre: 4 mkl., fra 1836: 2 dal. 2 ort 5 sk. og Helgåsen østre: 4 mkl., fra 1836: 2 dal. 3 ort 6 sk. I 1907 var skylden for Helgåsen vestre 3,37 mk., for Helgåsen østre 4,13 mk., hver av dem ett bruk. Eiere: Gårdene fra Helgåsen til Brattåsen (gårdsnr 190—194 og 201—202) kaltes i 1600- og 1700-årene Helgådalen eller Ver dalens nybyggere. De er først skyldsatt i 1673, året efter Sul gårdene. Antagelig er de ryddet omkring midten av 1600-årene. Det var lagmann Peter Drejer, som lot «opsøge og taxere» dem tillikemed en hel del andre ikke tidligere skyldsatte eiendommer i Verdalen og andre bygder. For dette arbeide fikk han femteparten av det jorde gods, han således fikk skyldsatt. På denne måte kom Drejer i besiddelse av Sul og Helgådalens gods, som han fikk kongelig skjote på i 1683, og som danner oprinnelsen til Verdalsgodset. Drejer opregner ien skrivelse av 10. februar 1683 det gods i Helgådalen, som han «self for 10 år siden laded opsøge och taxere», således: Av disse er de to gårder Moen det nuværende Snekkermoen, som i matrikulen av 1836 står opført som to eldre parter av skyld hen holdsvis 2 og 4 mkl. De to parter Bratåsen omfatter både Brat åsen og Otmoen, hvilket siste navn ikke forekommer i matrikulen før 1836, men i daglig tale har vært brukt antagelig helt siden 1600-tallet. Navnet har den fått efter opsitteren Otte, som brukte den i lange tider. Gårdene i Helgådalen kan påvises før skyldsetningen i 1673: I slutten av matrikulen for 1669 opregnes følgende «nyryddere, som ikke er lagt for leye, efftersom de ligger i fieldet och for kort siden først begynt»: Erich Joensen Hellaas Joen Erichsen ibm. Joen Oelsen Windklep. Otte Stormoe
---- 235 Bind V --- Bringell Nielsen ibm. Peder Snedicker Moe. Joen Thommesen ibm. Thore Stormoe. Olle Nielsen Juelnes. Vi finner her omtrent de samme navn som i 1673. Bratåsen nevnes ikke; men Otte Stormoe og Bringell Nielsen ibm. (d. e. sammesteds) er tydeligvis opsitterne på det senere Bratåsen, som altså oprinnelig må ha hett Stormoen, men formodentlig er omdopt for å skjelnes fra Stormoen i Sul. Peder Snedicker og Joen Thommesen ibm. er likeså tydelig op sittere på Snekkermoen, som rimeligvis har iått sitt navn efter denne snekker. Den eneste tvilsomme blir her Thore Stoermoe; men hans eksistens kan muligens forklares på den måte, at eindommn Stor moen, som svarer til de nuværende Bratåsen og Otmoen, dengang hadde 3 opsittere. Ennu nogen år tidligere, nemlig i folketellingen av 1665, finner vi tilslutt under «husmænd», som ikke hører under nogen bestemt gard, opregnet endel navn, som tydeligvis tilhører opsitterne i Helgådalen, nemlig: Joen Thomæs: — på en part av Snekkermoen. Erich Helgaas. Jon Jempt — visstnok på en av Helgås-gårdene. Jon Ols: — sikkert opsitter på Kleppen. Hans Hans: — på Julnesset. Otter Lars: — på Otmoen. Peder Amunds. Thor Ols: — muligens på Bratåsen Christen Thors. Peder Snidker: — på Snekkermoen. Det blir et par som det ikke er lett å finne plass for. Christen Thorsen, som muligens var en sønn av Thor Olsen, har kanskje vært sammen med denne på Bratåsen, og Peder Amundsen har muligens vært på Otmoen sammen med Otter, som da var en 60- års mann. Lenger tilbake lar det sig ikke gjøre å følge bebyggelsen i Helgå dalen. Det er vel også rimelig, at vi i ovenstående fortegnelse har navnene på de første rydningsmenn. Som det fremgår av ovenstående har gårdene i Helgådalen vært krongods til 1683 og har siden fulgt Verdalsgodset, inntil Verdalens kommune i de senere år har solgt dem enkeltvis, således som det vil bli omtalt under de enkelte gårder.
---- 236 Bind V --- HELGÅSEN VESTRE Gårdsnr. 190. Brukere: Det er formodentlig denne gard, Erik Jonsen brukte i 1665. Han var i 1666 51 år og hadde to sonner, Jon og Erik, henholdsvis 12 og 6 år gamle. I 1679 kom Anders Olsen Heltan til gården, som han bygslet for 1 rdl. 2 ort. Han hadde vært dragon og som sådan utkomman dert sonnenfjells i 1675, og det var først efter sin tilbakekomst, han flyttet til Helgåsen. Tidligere hadde han visstnok vært ganske vel situert, hadde således eiet kvernsted i Ulvillen; men det lot han forfalle efter sin flytning. Og efter hans dod i 1683 hadde de efterlevende det visst ganske trangt. I de dårlige tider i 1690- årene måtte de således pantsette en sølvskje for å klare skatten for kvernstedet. Om dette famose kvernsted utspant der sig forresten senere en prosess, hvorom nærmere under kvernbruk. Efter Anders Olsens død har formodentlig enken, Eli Larsdatter, drevet gården, inntil den eldste sønn, Ole Anderssen, blev gammel nok til å overta den, hvorefter han hadde den til i 1741, da han dode, over 70 år gammel. Denne gard slapp nokså lett fra svenskenes plyndringer i 1718. Der blev bare tatt 3 lass høi for 1 rdl. 48 sk. og gårdsredskap for 2 rdl. 48 sk., tilsammen for 4 rdl. Ved matrikuleringen i 1723 er begge Helgås-gårdene opfort under ett. Der oplyses å være skog til gårdens fornødenhet og litt til sagtømmer, ingen seter, men god bumark. Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Om utsæden heter det, at man «saaer een ringe ting for halm til creaturerne». Avlingen var 8 sommerlass høi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 8 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet fra 8 til 10 mkl, og herom heter det: «Formedelst denne gaards crea turers underhold er dend med ovenstaaende forhøielse anseet.» I Ole Anderssens siste år bruktes gården av sønnen, Faste Olsen, som i 1741 kom til Fikse. En annen sønn, Anders, kom i 1732 til Åkran. Efter Faste kom Jakob Olsen Hellan østre til Helgåsen, hvor han var til i 1748, da han flyttet til Sæter. Brukerforholdet i den følgende tid er uklart: Der nevnes fra 1750 en Tomas Helgåsen, som dog neppe kan ha brukt hele gården; ti under 19. mars, tgl. 7. september 1752 har rådmann Hornemann gitt Ole Ottesen (visstnok sønn på Otmoen) festeseddel på 2 mkl., hvilket var halve gårdens skyld. Ingen av disse to kan ha vært lenge på gården; ti allerede i 1760 er der ny opsitter, Jon Ågesen, bror av Svend Ågesen Hau-
---- 237 Bind V --- Gan; han var der til sin død i 1772. På skiftet efter ham er regi strert 2 hester, 1 ku, 1 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter. Aktiva var 35 rdl. 3 ort 2 sk. og beholdningen 1 rdl. 2 ort. Haldo Anderssen fikk bygselbrev på gården 20. november 1776 av Blix. På skiftet efter hans forste hustru, Barbro Olsdatter, er registrert 2 hester, 3 kyr og 1 ungnaut. Der var det år utsådd x h Helgås vestre, sett fra øst 1927. Fot. O. Snekkermo td. bygg og 4 tdr. havre. Aktiva var 43 rdl. 2 ort 22 sk. og behold ningen 11 rdl. 2 ort 6 sk. Ved skifte efter Haldo seiv i 1818 regi strertes 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut og 3 geiter. Da var aktiva 184 rbdl. 3 ort 16 sk. og beholdningen 104 rbdl. 2 ort 10 sk. Haldos enke, Gunhild Iversdatter, døde på Helgåsen i 1843, 88 år gammel. Den næste opsitter het Ole Bårdsen. Hvor lenge han var der, er übekjent. Gårdens besetning var i 1835 1 storfe, 2 sauer og 2 geiter og utseden 1 td. havre og 1 td. poteter. Næste bruker var Ole Torstensen telsneset. (Se Åkranætten). Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 10 sauer og 10 geiter og en utsed av 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Efter Ole overtok sønnen, Tomas Olsen, gården. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 2 ung naut og kalver, 13 sauer og lam og 14 geiter og kidd og en utsed av % tdr. bygg, 3 tdr. havre og AV2 tdr. poteter. Efter Tomas kom sønnen, Severin Tomassen. Han kjøpte gården av Verdalens kommune for 4000 kr. og kår til foreldrene ifl. skjote av 13. oktober 1919.
---- 238 Bind V --- HELGÅSEN ØTRE Gårdsnr. 191. På denne gard er det rimeligvis, at Jon Jamt har vært i 1665; han var da 50 år. Joen Eriksen i 1669 er vel samme mann. Omkring århundreskiftet het opsitteren Erik Olsen; han døde i 1715. Tilsammen 17 rdl. 72 sk. I 1720 nevnes en Moses Helgåsen, som muligens har brukt gården en tid. Men i 1723 heter opsitteren Tomas Jakobsen. Dennes hustru døde i 1739 73 år gammel, og Tomas giftet sig op igjen samme år, men synes å ha opgitt gården, som i den følgende tid er blitt brukt av Arnt Tomassen, formodentlig sønnen. Arnts datter, Brynhild, blev i 1779 gift med Lars Jakobsen Byna (visstnok sønn av Jakob Elnes og født i 1747). Han fikk bygselbrev av regimentskvartermester Hjelm 20. september 1782, tgl. 20. februar 1783, på de vanlige betingelser angående for kjøpsrett til, hvad han hadde å seige, forpliktelse til å skaffe sag tømmer samt yde kjørsel etc. for billig betaling. Lars har muligens vært noget krigersk: I 1784 sees han å være idømt 9 rdl. i bot og 4 rdl. i omkostninger for slagsmål og ærerørige beskyldninger mot Ole Olsen Sundby under tiendebyttet på Oren vinteren 1783. Han later forresten til å ha stått sig bra; ti da han dode som kårmann på Helgåsen i 1821, viste skiftet efter ham en beholdning på 94 spdl. 2 ort 19 sk. Lars opgav gården i 1816, og sønnen, Peder Larssen, fikk bygselbrev av proprietær Miiller 16. april, tgl. 3. desember samme år. Han skulde ha opsikt med skogen og arbeide ved bruket. Jakob Olsen Prestgårdsvald kom så til gården. Han var i 1831 blitt gift med Marit Olsdatter Kulslien og har iallfall vært på Helgåsen i 1835. Han døde i 1851 og hustruen i 1892. Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 2 storfe, 3 sauer og 3 geiter og utseden 1 td. havre og 1 td. poteter. Mikkel Paulsen Elnes var næste bruker. Dennes datter Marta blev i 1865 gift med Ole Jakobsen Overliolmen, og han brukte så gården efter Mikkel, som allerede i 1865 kalles kårmann.
---- 239 Bind V --- Besetningen var i 1865 1 hest, 6 storfe, 9 sauer og 14 geiter og utseden 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter- I 1875 var besetningen 1 hest, 5 kyr, 7 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam og 15 geiter og kidd og utseden x /4 td. bygg, 3 tdr. havre og 4'/2 tdr. poteter. På plassen Moen føddes 2 kyr, 8 sauer og 5 geiter og såddes 1 td. havre og 1 td. poteter. Helgås østre, sett fra sydvest 1927. Fot. 0. Snekkermo. I 1882 har Ole Jakobsen festet gården på 5 år for 50 kr. året. Han har vel tidligere brukt den på svigerfarens kontrakt. Mikkel dode i 1882. Ole Jakobsens sønn, Mortinus Olsen, forpaktet gården på livstid den 14. november 1899 for en årlig avgift av 50 kr. + 8 kr. for plassen Helgåsmoen og kår. Mortinus kjøpte gården av Verdalens kommune den 13. oktober 1919 for 4700 kr. Skjøtet er av 8. november 1920. KLEPPEN Gårdsnr. 192. Navnet: Klipen 1723. Av hankjønnsordet kleppr = klump, navnlig brukt om fjell knatter, men også om høie fjell. Her sikter navnet øiensynlig til den høie fjelltopp like nordenfor gården, på kartet kalt Vindkleppen. Skylden: Den var fra 1673 2 mkl., fra 1836 1 dal. 1 ort 22 sk., i 1907 mk. 2,41 i ett bruk. Eiere: Se Helgåsen.
---- 240 Bind V --- Brukere: Jon Olsen, som i 1665 var 40 år, er vel gårdens rydningsmann. I 1669 kalles han Joen Oelsen Windklep, i 1683 Jon KUppen. Der er dod en Jon Kleppen i 1707, og det kan jo være samme mann, skjont gården i 1690 står uten opsitter, hvilket dog blott behover å bety, at der ikke betaltes landskyld av den; men at den bruktes for avgift. Kleppen, sett fra syd 1920. Fot. E. Musum. Så kom Lars Nilssen. Han var på Kleppen i 1717, hvilket år han blev gift, og var der ennu i 1744. Det har visst ikke vært synderlig rummelig på gården ved denne tid. Seiv svenskene har i 1718 ikke funnet stort å ta. Hele tapet opregnes som folger: Tilsammen 2 rdl. 12 sk. Ved matrikuleringen i 1723 var avlingen 2 sommerlass hoi og besetningen 1 ku og 2 sauer. Om alle de ovrige forhold ved eien dommen heter det: «Som forrige», d. v. s. som Helgåsen. Tienden blev sått til 2 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Efter Lars Nilssen er i 1745 kommet en Ole, som formodentlig har vært der til i 1770-årene. Sonnen, Ellev Olsen, har kanskje brukt gården efter ham; han har iallfall i 1772 kjøpt hus og et kvernsted ved Kleppen av Ole Toresen Haugen.
---- 241 Bind V --- Tore Jenssen Haugen fikk bygselbrev på Kleppen av Blix 25. januar 1775. Han døde i 1786. Efter ham kom Ole Anderssen Holmen (skiløpersoldat — muligens sønn av Anders Sul og født 1740). Ole Anderssens datter Johanna blev i 1798 gift med Ole Pe dersen Skjæker/noen, og denne fikk bygselbrev av Tonning 6. mars, tgl. 16. august 1800. Ole brukte nu gården til sin død i 1831. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 7 geiter og 5 sauer. Aktiva var 37 spdl. 3 ort 11 sk. og beholdningen 19 spdl. 1 ort 3 sk. Johanna døde som kårkone på Kleppen i 1835. Som eksempel på, hvor isolert gårdene i Helgådalen dengang var, kan nevnes, at skiftet efter Johanna, som var død i januar, først blev avholdt i juli, som det anføres «paa grund af snefald, som foran lediget, at man enkelte gange, som var tilfældet især sidste vinter, ikkun kunde komme over fjeldet ved hjælp af truger paa hestene». Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 3 sauer og 3 geiter, og utseden var Va td. bygg, Wi tdr. havre og 1 td. poteter. Efter Ole Pedersen har det vært en Andreas Olsen på Kleppen; han var opsitter der, da han blev gift i 1843, og var der ennu i 1849. Fra 1850 var Ole Olsen på gården. (Han kalles O. O. Leirset ved sitt giftermål. Hustruen het Lisbet Larsdatter og var fra Longdalen). I 1865 var gårdens besetning 1 hest, 9 storfe, 13 sauer og 9 geiter og utseden 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Den 19. februar 1869 blev Ole Olsen Julneset leilending på Kleppen og brukte gården til sin død i 1904. Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam og 12 geiter og kidd og en utsed av V± td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Efter Ole blev Martin Tomassen Helgåsen leilending, og han kjøpte gården av Verdalens kommune den 12. august 1919 for 3300 kr. Skjøte er utstedt den 15. november 1920. OTMOEN Gårdsnr. 193. Navnet: Skrives almindelig Ottermo. Kunde efter formen være sammensatt med mannsnavnet Otte. Oluf Rygh opfører det dog i samlingen av elvenavn som dannet av elvenavnet Otta, som undertiden (f. eks. i Rendalen og i Selje) uttales med apen vokallyd. Der går en bekk ut i Helgåen like ved gården.
---- 242 Bind V --- (Oprinnelsen av mannsnavnet Otte er her utvilsom — se under brukere). Skylden: Var fra 1673 4 mkl., fra 1836 1 dal 2 ort 5 sk i 1907 mk. 3,37 i ett bruk. Elere: Se Helgåsen. Brukere: Som under Helgåsen nevnt, har visst de nu værende garder Otmoen og Brattåsen hett Stormoen. De i 1669 opregnede «nyryddere», Otte Stormoe og Bringell Nielsen ibm. samt Thore Stoermoe, kan ikke ha vært på Stormoen i Sul, da opsitterne der op regnes for sig og uttrykkelig betegnes som «Suulbyggere». Ved matrikuleringen i 1673 har så disse gårder for ikke å for veksles med Stormoen i Sul fått navnet Brattåsen efter fjellet ovenfor. Der var dengang to parter, en på 4 mkl. med opsitteren Otte og den annen på 2 mkl. med Sivert som opsitter. Den første, hvor Otte Larssen hadde vært lenge og ennu kom til å bli en rekke år, er da til daglig med en liten tillempning av sitt gamle navn blitt opkalt efter denne opsitter. Antagelig er Otter Larssen den, som forst har ryddet stedet Han nevnes forste gang i folketellingen av 1665 og var da 60 år Hans eldste sonn, Lars, var dengang 20 år. Går vi ut fra, at Otter har ryddet plassen omkring den tid, han giftet sig, så skulde stedets rydning med temmelig stor noiaktighet kunne settes til midten av 1640-årene. Otter blev en meget gammel mann — dode forst i begynnelsen av 1700-tallet, og da var navnet Ottermoen i full bruk i kirkeboken, mens matriklene fremdeles har Brattåsens to parter. Efter Otter overtok sonnen, Lars Ottersen, eiendommen og hadde den til sin dod i 1710, hvorefter dennes sonn, Otter Larssen, brukte den. Ingen av disse har hatt tinglest bygselkontrakt. Under svenskenes innfall i 1718 blev gården plyndret og man nen tatt til fange og bortfort. Tapet opfores således: 4 lass høi 2 rdl. — sk. 1 ku, 2 sauer 4 » 48 » Tilsammen 6 rdl. 48 sk. Ved denne leilighet kalles gården «Brataas eller Otter Moen» og opføres med 4 mkl. skyld. Ved matrikuleringen i 1723 er gården opført sammen med Brattåsen, hvortil henvises. Otter Larssens sønn, Lars Ottersen, fikk bygselbrev på «Otter moe 4 mkl.» av rådmann Hornemann 27. august, tgl. 6. september
---- 243 Bind V --- 1755. Otter har vel fått kår; han døde på Auskin i 1768, 82 år gammel. Ved skifte i 1788 efter Lars' hustru, Marit Torkildsdatter Bjartan, er registrert en besetning på 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 1 geit og 2 sauer. Utseden var det år Va td. bygg og % td. havre. Aktiva blev 25 rdl. 2 ort 20 sk. og beholdningen 6 rdl. 1 ort 12 sk. Otmoen, sett fra øst 1922. Fot. E. Musum. Lars Ottersen har brukt gården til sin død i 1803, i de siste år dog kun en del av den, idet Jakob Pedersen (fodt på Nordre Stikle stadvaldet 1763) har brukt en annen del. Han var der iallfall i 1801, og gården hadde da 3 husmenn. Muligens har nu Jakob efter Lars Ottersens død brukt gården alene — hvor lenge er übekjent. I 1814 er en Halvor Knutsen opsitter. Han blev det år gift med Lisbet Haldosdatter Kulslien, men døde allerede i 1816 ved et ulykkestilfelle, 38 år gammel. Herom skriver presten i kirkeboken: «Denne sædelige og flittige mand havde det uheld ved at nedrive et gammelt hus paa gaarden, at en stok af samme nedfaldt paa hans hoved og forslog ham saaledes, at han døde paa stedet.» På skifteauksjonen efter Halvor utbragtes hans bo til 129 spdl. 3 ort 19 sk., og beholdningen blev 91 spdl. 1 ort. Enken Lisbet blev i 1820 gift med Lage Anderssen, født i Sparbu 1789. Han var sønn av Anders Pedersen Gulstad, som omkom 85 år gammel under en reise for å besøke sønnen. Herom inneholder kirkeboken for 1838:
---- 244 Bind V --- «Denne person, som er hjemmehørende i Sparbu, blev 7. mars funden dod paa Bjertenget efter at være savnet fra den 29. januar, da han forlod en plads under Elnes, hvorpaa han havde overnattet, og foregav at ville besoge sin son, Lage Ottermo. Er saaledes sand synligvis frossen ihjel.» Lage blev på Otmoen en lang årrekke, idet han først dode i 1881. Han betegnes da som «enkemand og leilænding». Lisbet var død i 1848, og kalles da «kårkone». Dette henger nok således sammen, at Halvor og Lisbets eneste sonn, Halvor Halvorsen, som var født straks efter farens dod i 1816, har overtatt bruken av gården på foreldrenes kontrakt. Han blev gift i 1846 og dode i 1857; han kalles da for «gårdmann». Gården hadde i 1835 en besetning på 4 storfe, 5 sauer og 5 geiter og en utsed av 11.4I 1 .4 tdr. havre og 1 td. poteter. I 1865 var besetningen 1 hest, 8 storfe, 14 sauer og 29 geiter og utseden 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På plassen Skarpmoen foddes 3 storfe, 10 sauer og 6 geiter og såddes l A td. havre og 2 tdr. poteter. Lage kalles da forpakter, og Halvors enke, Gunhild Olsdatter, bestyrte husholdningen. I 1875 betegnes Gunhild som forpakter og Lage som kårmann; men formodentlig er det Gunhilds sonn, Halvor Halvorsen, som har drevet gården på Lages kontrakt. Besetningen var 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 4 kyr, 4 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam og 17 geiter og kidd og utseden V 2 td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På husmannsplassen føddes 2 kyr, 2 ungnaut, 9 sauer og 6 geiter og såddes % td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Halvor Halvorsen blev leilending på Otmoen i 1882. Avgiften var 56 kr. årlig. Efter ham overtok sonnen, Gustav Halvorsen, gården. Han kjøpte den av Verdalens kommune den 7. juli 1919 for 3600 kr. Skjøtet er av 10. november 1920. Fraskilte par ter: Bergheim, skyld 25 øre (den gamle Otmoplass) tillikemed Bekkasingustykket, skyld 15 øre, kjøpte brukeren, Jon Mortinussen Brattåsen, av Verdalens kommune den 1. juli 1919 for 1800 kr. og fikk skjote 26. oktober 1920. Otmoælten. A. Otter Larssen Otmoen (var 60 år i 1665). B 1. Ellev Ottersen (var 14 år i 1666). B 2. Lasse Ottersen (var 7 år i 1666). B 3. Lars Ottersen Otmoen (var 20 år i 1665), f 1710. C 1. Otter Larssen Otmoen, f P- Auskin 1768, 82 år gl.
---- 245 Bind V --- * 1712 Maria Olsd. Snekkermoen, f 1768, 85 år gl., begravet søn dagen efter mannen. D 1. Lasse Ottersen, f. og f 1713. D 2. Oluf (Ole) Ottersen, f. 1714, f 1796, var i 1764 husmann under Tromsdalen, i 1782 på Volvaldet. D 3. Lasse Ottersen Skjækermoen, f. p. Otmoen 1717, f P- Skjæ kermoen 1750. * 1749 Else Pedersd. Skjækermoen. Hun * -) 1750 Jon Monsen. D 4. Luci Ottersd., f. p. Otmoen 1720. * 1759 Ole Hanssen Ul- villen. D 5. Lars Ottersen Otmoen, f. p. O. 1724, f smst. 1803. * ') 1754 Marit Torkildsd. Bjartan, f. p. B. 1726, f p. Otmoen 1788. * 2 ) 1789 Anne Jensd. Elnes. E 1. Torkild Larssen, utkommandert i 1780 og ennu ikke hjem kommet i 1788. E 2. Iver Larssen Brattåsen, f. p. Otmoen 1767, t P- Brattåsen 1815. * 1782 Marit Olsd. Julneset. Ingen barn. E 3. Otter Larssen, f. p. Otmoen 1769, f 1791, druknet i elven nedenfor gården, da han 4. påskedag vilde gå på isen et erende til Snekkermoen. E 4. Marit Larsd., f. p. Otmoen 1763. E 5. Marit Larsd., f. p Otmoen 1792. * 1821 Kristofer An derssen Dillan, f. c. 1794. F 1. Andreas Kristofersen, f. p. Dillanvald 1821. F 2. Lars Kristofersen, f. p. Nedre Holmsvald 1823. F 3. Kristian Kristofersen, f. p. Nedre Holmsvald 1826. F 4. Kirsti Kristofersd., f. p. Nedre Holmsvald 1829, f 1845. F 5. Martinus Kristofersen, f. p. Nedre Holmsvald 1832. F 6. Iver Kristofersen, f. p. Nedre Holmsvald 1835. E 6. Kirsti Larsd., f. p. Otmoen 1794, f p. Garnesvald 1873. * 1816 Ole Barosen Otmovaldet. E 7. Maria Larsd., f. p. Otmoen 1799. * 1827 Jon Jonsen Vangstad, Fosneset, f. p. Movaldet 1800, snekker. F l.Sirianna Jonsd., f. p. Stor Longdal 1827. F 2. Jon Jonsen Fosneset, f. p. Stor Longdal 1830. * 1855 Anne Mikkelsd., f. p. Årstadvald 1825. G 1. Johan Martin Jonsen, f. 1855. G 2. Jokumina Jonsd., f. 1864. G 3. Anne Maria jonsd., f. 1867. F 3. Anne Jonsd., f. 1833. F 4. Lisbet Jonsd., f. 1836. F 5. Olaus Jonsen, f. 1839. D 6. Iver Ottersen, f. p. Otmoen 1728. 16
---- 246 Bind V --- BRATTÅSEN Gårdsnr. 194. Navnet: Brataas 1723. Skylden: Den var fra 1673 2 mkl., fra 1836 4 ort 4 sk., i 1907 2,89 mk. i ett bruk. Eiere: Se Helgåsen. Brukere: Som nevnt under Otmoen, har denne gard og Bratt åsen oprinnelig hett Stormoen, og begge har ved matrikuleringen i 1673 fått navnet Brattåsen, hvilket navn har holdt sig på den øverste av gårdene og formodentlig er en opkallelse efter fjellet eller åsen ovenfor. Den allerede i 1665 nevnte Thor Olsen, i 1669 kalt Thore Stoermoe, er sannsynligvis stedets rydningsmann; han var i 1665 60 år gammel. Chr iste n Thor sen, som var 30 år, var muligens sonnen og brukte en del av gården. I 1673 var Siffuert opsitter. Så kom Erik Kristensen, antagelig fra 1705 — han blev gift det året —og var der til 1716, da han dode, 34 år gammel. Opsitter efter ham var Ole Nilssen. Han var der i 1718 under svenskenes innfall og undgikk ikke plyndring, idet der opgis å være tatt: 2 lass høi 1 rdl. — sk 1 ku 3 » 48 » Tilsammen 4 rdl. 48 sk Ved matrikuleringen er de to parter Brattåsen (d. e. Brattåsen og Otmoen) opført under ett. Gårdens almindelige beskaffenhet opgis å være som Helgåsens, hvortil henvises. Avlingen var 5 sommerlass høi og besetningen 2 kyr, 2 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Fra 1724 nevnes Peder Larssen som opsitter til i slutten av 1741, da han døde. Hans datter Kirsten blev i 1747 gift med skiløpersoldat Ole Mosessen Sul, hvis far, Moses Olsen Sul, var født i Jåmtland og døde på Brattåsen i 1759, 79 år gammel. Ole Mosessen brukte gården til sin død i 1777. På skiftet efter ham er registrert 2 kyr, 1 ungnaut, 2 geiter og 2 sauer. Aktiva blev 23 rdl. 2 ort 12 sk. og beholdningen 10 rdl. 3 ort 22 sk. Derefter brukte Iver Larssen Otmoen gården til i 1815, da han døde. Han hadde ingen barn; arvinger var enken og hans halv søstre, som trettet om efterlatenskapene, hvilket medførte, at skiftet ikke blev sluttet før i 1819. Det blev påstått, at han på sitt siste
---- 247 Bind V --- hadde testamentert enken efterlatenskaper til et beløp av 150 rbdl. og steddatteren 230; men formynderne for de ovrige arvinger nektet å kjenne til noget sådant testamente. Det blev registrert 1 hoppe med føl, 5 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 16 geiter. Utseden var 2 tdr. havre og Y 2 td. bygg. Aktiva blev ved salg 84 spdl. 4 ort 1 sk. og beholdningen 48 spdl. 4 ort 1 sk. Brattåsen, sett fra vest 1929. Fot. O. Snekkermo. Iver Larssens enke, Marit Olsdatter Julneset, hadde en datter Anne med Bård Olsen Helgåsen. Denne Anne blev i 1821 gift med Ole Olsen Brenna, og han blev nu som forpakter på gården til sin død i 1854. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 2 sauer og 3 geiter, og usteden var V» td. bygg, V/ 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Ole døde i 1854. Den næste opsitter het Iver Olsen; han brukte gården til i 1889. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 8 storfe, 19 sauer og 11 geiter og en utsed av 2 tdr. havre og 5 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 13 sauer og lam, 15 geiter og kidd og 1 svin og utseden }/ 2 td bygg, 11/*I 1 /* tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1889 blev Olaus Mortinussen leilending på Brattåsen. Han fikk kontrakt på livstid og skulde svare 40 kr. årlig og kår til Iver Olsen og hustru. Den 13. oktober 1919 kjøpte Olaus gården av Verdalens kommune for 2800 kr. og fikk skjote 18. november 1920.
---- 248 Bind V --- GÅRDENE I VÆREN Gårdsnr. 195—199. Nav net: Uttales Vera, dativ: Veren (visst feilaktig opgave; av pålitelig hjemmel hort: Veren, dativ: Vera; Veresvatne). Oldnorsk Veri, egentlig navn på vannet. Se under herredsnavnet. Som nevnt under Stiklestad ostre, lå fiskeretten i Væravannet under Stiklestad, den tid denne var fogdens frigård (i forste halvdel av 1600-årene), og vedblev å folge de nedre Stiklestad-gårder, hvis opsittere betalte avgift for den. Det var dengang ingen bebyggelse i Væren. I 1770-årene leiet Stiklestad-mennene bort fiskeretten til jamtene, og da bodde der én husmann deroppe, beretter Schoning. I Væren fortelles det, at den forste bonde der bosatte sig på Surusvolden. Dette er ved Årvinnbekk-osen, sydost for Væravannet. Mannen, som bosatte sig der, skulde hete Soren og være fra Solør. Nogen mener, at navnet Surusvolden kommer av Sor-osen — Soros volden, andre at det er aviedet av Soren. Tomten og murroysen efter skorstenen vises ennu på Surusvolden. På murroysen stod to store graner, som blev nugget til tommer for mange år siden; stub bene står ennu igjen. Lærer Bronstad forteller, at han sommeren 1028 tellet årringene i den storste stubben og fant ut at granen hadde vært minst 120 år, da den blev hugget, og Ole Haldosen Væren hadde sagt, at granene blev hugget for over 30 år siden. Dette forer oss tilbake til 1770-årene for tiden, da stedet blev ned lagt, så bebyggelsen må nok fores adskillig lenger tilbake enda. — Dette er hvad tradisjonen har å berette. I protokollene finnes omtrent ingenting; ti de forste ryddere har formodentlig nedsatt sig uten å sporre nogen om lov — iallfall har de ikke skaffet sig noget tinglest dokument. Det eneste vi kan få nogen magre oplys ninger av, er kirkebokene, forsåvidt som nogen derfrå er dopt eller dod (gift var nok folk for det meste, for de flyttet derop; men dod er de da der som andre steder). Den forste notis som kan tyde på en bebyggelse i Væren, er i kirkeboken for 1. sondag efter trefoldighet 1749, hvor der noteres begravet: «Henrik Jonsen Wærren, som druknede, da samme paa ski vilde rende over vandet sammesteds, gjenfunden 28. mai.» I kirkeboken for 1755 finner vi: «Lars Olsen Stormoen, som holdt til i Snedkermoen og f i Værran i 78de (aar).» Denne mann har neppe hatt hus i Væren; men at han dode der, taler jo sterkt for at det har vært nogen bosatt der. Ole Mosessen Værren nevnes i 1761; han hadde da en datter til dåpen, likeså i 1765. I mars 1772 heter det, at «Thomas Helgaasen, Værren, fandtes dod paa sin reise fra Jemtland». Han var 62 år og muligens
---- 249 Bind V --- identisk med den Tomas Tomassen, som var fodt på Longdalen i 1710. I 1778 er dopt en datter av Hans Olsen Wærren. Dette er ganske sikkert den Hans Olsen Riise fra Opdal, som i 1776 blev gift med Ranni Eriksdatter, også fra Opdal. I 1780 har han fått dopt en sonn. I 1779 er det forste skifte avholdt i Væren, nemlig efter Peder Nilssen, som dode i juli dette år og blev begravet i Kall sogn i Jåmtland; han var kanskje derfrå — iallfall finnes det ikke noget, som tyder på, at han var fra Verdalen. Enken het Beret Olsdatter, og de hadde en 19-årig datter, Marta, som neppe var fodt i bygden. Ved dette skifte er registrert 4 kyr og 1 kalv, 5 geiter, 2 kidd, 2 sauer og 1 hest. Husene blev verdsatt til 6 rdl. Passiva var 83 rdl. 1 ort 9 sk., hvilket oversteg aktiva med 36 rdl. 3 ort 19 sk. Enkens lagverge var Bent Væren, som iallfall hadde vært på stedet siden 1776 — han hadde det år en sonn til dåpen. Mens det altså i 1774, da Schøning besøkte bygden, kun var én opsitter i Væren, har det i den siste halvdel av 1770-årene iallfall vært tre, Peder Nilssen, Bent Ågesen og Hans Olsen. Den siste døde i 1780, 52 år gammel — fantes død på Maritvold om morgenen den 14. november. Bent Ågesen nevnes i 1781 — hadde da en sønn til dåpen — men er så formodentlig fraflyttet, idet han ikke finnes der i folketellingen av 1801 og heller ikke kan sees å være død der. I løpet av 1780-årene synes det ikke å være skjedd nogen yder ligere bosettelse i Væren. Enkene efter Peder Nilssen og Hans Olsen er kanskje vedblitt å bruke sine gårder en tid; herom vet vi imidlertid intet sikkert. Før 1801 var de i ethvert fall blitt borte. I 1789 nevnes for første gang Erik Olsen Væren — han hadde da sin eldste sønn til dåpen. Han brukte Væren søndre, bruksnr. 1, en lang rekke år. Nils Væren har hatt barn til dåpen i 1790 og Johan Anderssen Væren i 1794 og 1797; men begge er borte fra stedet i 1801. Riktig fart i bosetningen i Væren synes det først å være kommet i 1790-årene, efter at Johan Widerø Tonning hadde kjøpt Juldals eller Væra ålmenning i 1793. Ifølge folketellingen av 1801 var det da blitt følgende 10 «fjeldbønder» i Væresbygden: I Storlunet: Ole Jonsen (i folketellingen står Johansen) og Ole Tronsen. I Væren vestre, vestre part: Peder Tronsen l Er " u en gard ' ' l J Tronsmoen. I Væren vestre, østre part: Tron Tronsen I Væren søndre, br.nr. 1, (Nedigarden): Erik Olsen. I Væren søndre, br.nr. 2, (Sveet): Peder Jonsen.
---- 250 Bind V --- I Væren søndre, br.nr. 3, (Sørmo): Ole Nilssen. I Væren østre — nu Sisselvolden: Samuel Eriksen. I Væren nordre, østre, br.nr. 1: Gudmund Hanssen. I Væren nordre, vestre, br.nr. 2: Morten Mortensen. Den 3. september 1801 og følgende dager blev der foretatt en delingsforretning mellem de i Væren nedsatte beboere. Forretnin gen administrertes av Tonnings fullmektig, Peder Leklem, med Anders Anderssen Østgrundan og Kristofer Olsen Holmen nedre som sakkyndige. Der opregnes da de samme beboere som ovenfor undtagen Ole Tronsen i Storlunet. Ved denne leilighet blev da fastsatt grenser og sått merker mellem de 9 eiendommer. Dessuten blev undtatt et tiende stykke vestenfor Morten Mortensen til Helg åen, hvilket blev forbeholdt til. å nedsette en beboer på, om dette i fremtiden skulde finnes tjenlig. Fiskeretten blev fordelt således, at enhver av opsitterne hadde rett til fiske utenfor sin eiendom så langt ut, som garn kunde settes; men i storre dybde var fisket fritt for dem alle. De tre opsittere i Væren sondre blev tillagt fisket i Strådola og de to på vestsiden samt den i Stcrlunet fisket i Helgåen ut til Storlunet og i tjonnene på vestsiden av vannet med forbehold av andres bedre rett og rett for en eventuell tiende opsitter. Hvad skoghugst og fegang angar, fant alle, at forholdene var slik, at de måtte forbli udelt til felles bruk og benyttelse som for. (Denne forretning finnes beskrevet i et dokument dat. 5. sep tember 1801 og kun undertegnet av P. Leklem. Det opbevares i Verdalsbrukets arkiv på Holmen). Eiere: Gårdene i Væren har siden Juldals eller Værens ålmen ning i 1793 blev innkjopt av Johan W ider ø Tonning, fulgt Verdals godset, inntil Verdalens kommune solgte dem enkeltvis til opsitterne. (Se under de enkelte gårders brukere). STORLUNET Gårdsnr. 195. Navnet: Av hunkjonnsordet lon, en strømfri utvidelse i en elv, som nu på enkelte steder i det Trondhjemske brukes som intetkjonns ord i formen lun med lukket u. Gården ligger ved den største av flere innsjølignende utvidelser i det øvre løp av Helgåen. Ovenfor dette er Bomlunet og Bæverlunet og nedenfor Svenslunet og Bekke lunet. Skylden: Den var fra 1836 3 ort 16 sk., i 1907 2,17 mk. i ett bruk.
---- 251 Bind V --- Brukere: Folk taler om en, som de kaller «Storlunjamten», som var bonde i Storlunet; dette er neppe den samme som folketellingens Ole Johansen i 1801. Hans rette navn er Ole Jonsen; hustruen het Anne Tronsdatter og var kanskje søster av den annen opsitter i Storlunet, Ole Tronsen, samt av Tron Tronsen og Peder Tronsen på Tronsmoen. Han må være kommet til Væren omtrent ved 1801, Storlunet, sett fra syd 1927. Fot. 0. Snekkermo. hans sønn Jon er født på Kulslien i 1800. Derimot er hans to andre sønner, Ole og Peder, født i Væren, henholdsvis i 1802 og 1805. Ole Jonsen Storlunet er den samme, som siden var på Bringsås vollen. (Se Væren nordre). Derefter var en Sevald Olsen i Storlunet; han kom siden til Skavdalen. I 1836 het opsitteren Anders, muligens den Anders Anderssen Væren, som i 1816 var blitt gift med enken Gjertru Johansdatter Holmen. Besetningen var i 1835 1 storfe, 1 sau og 1 geit. «Kan intet saaes», heter det om denne som om de øvrige gårder i Væren. Den 17. mai 1841 blev Peder Eriksen fra Meråker leilending i Storlunet. Avgiften var 10 spdl. årlig og 7 spdl. i førstefeste. Han var født i 1805 og døde i 1889. Han var en velstandsmann. I 1865 hadde gården en besetning på 1 hest, 15 storfe, 25 sauer og 28 geiter, og utseden var 4 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 1 okse, 6 kyr, 4 ungnaut og kalver, 25 sauer og lam og 17 geiter og kidd og utseden 4 tdr. poteter.
---- 252 Bind V --- Efter Peder Eriksen kom Iver Olsen Otmovaldet, som for hadde vært på Væren sondre (Sveet), og efter ham Martin Mikalsen Nessimo, som kjopte gården av Verdalens kommune den 26. novbr. 19*25 for 2600 kr. Skjote er utstedt 19. oktober 1928. Væren nordre østre, sett fra sydvest 1928 Fot. O. Snekkermo VÆREN NORDRE Gårdsnr. 196, bruksnr. 1 Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk. i ett bruk Brukere: Her var Gudmund Hanssen i 1801. Han var neppe fra bygden; ti ingen av hans barn kan sees å være dopt her. Han har nok flyttet fra stedet; ti han er ikke dod der. I 1836 hadde gården to opsittere, Anders og Jakob. Anders kan være den sønn av Gudmund, som i 1801 var 13 år gammel. Jakob Johannessen nevnes allerede i 1826 og betegnes da som «husmand». Besetningen i 1835 opgis til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — ingen utsed. Gården har også senere hatt to opsittere: Johannes Eriksen (bror av Peder Eriksen Storlunet), og Jon Hanssen, har vært der samtidig. Johannes Eriksen dode i 1846, 55 år gammel, og Jon Hanssen i 1853, 43 år. På skiftet efter Johannes Eriksen er regi strert 1 hest, 3 kyr, 1 kalv, 4 geiter, 2 kidd, 5 sauer, 1 vær og 2 lam samt en hund til 2 ort. Ved skifteauksjon blev aktiva 54 spdl. 2 ort 2 sk. og beholdningen 15 spdl. 4 ort 12 sk. Ole Torstensen Kvernmo fra Meråker brukte en del av gården og hadde hus ostenfor bekken. Han var gift med Marit Eriks
---- 253 Bind V --- datter, søster av Johannes Eriksen Væren nordre og Peder Eriksen Storlunet. Den 15. mai 1856 forpaktet Johannes Ingebrigtsen fra Meråker det halve av gården (den part, som Jon Hanssen hadde brukt). Avgiften var 5 spdl. Ole Torstensen døde i 1857, 61 år gammel, og enken og barna brukte så den østre part en tid. På Johannes Ingebrigtsens part var besetningen i 1865 1 hest, 8 storfe, 10 sauer og 1 geit og utseden IV2 tdr. poteter, på Marit Eriksdatters 1 hest, 7 storfe, 11 sauer og 7 geiter — 1 td. poteter. Den 16. april 1868 forpaktet Johannes Ingebrigtsen også den østre part, så han hadde hele gården. Avgiften for denne part var 2 spdl. 48 sk. og kår til Marit. Gårdens besetning i 1875 var 1 hest, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam og 9 geiter og kidd og utseden 2 tdr. poteter. Johannes var født i 1814 og døde i 1879. Enken, Maria Jons datter, og sønnen Andreas hadde så gården et par år. I 1882 for paktet Jon Pedersen Bringsås den mot en avgift av kr. 29.60 og kår til «Kvernmo-Marit», som levde til i 1888. Johannes Ingebrigtsens sønn, Johan Magnus Johannessen, blev leilending på gården den 14. april 1898. Avgiften var 36 kr., når kår fait bort 48 kr. Efter Johan brukte enken og sønnene gården. Johannes og Sigurd Johanssønner kjøpte den av Ver dale ns kommune den 14. april 1925 for 2600 kr. og kår til moren. VÆREN NORDRE Gårdsnr. 196, bruksnr. 2. Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk. i ett bruk. Brukere: Morten Mortensen, som var der i 1801, døde i 1814, 63 år gammel. Anders Olsen og hans svoger, Anders Haldosen, hadde visst denne gard sammen, efter hvad gamle folk sier, og antagelig av løste de Morten Mortensen. Anders Haldosen var sønn på Helgåsen og blev i 1810 gift med Marta Mortensdatter Væren; han døde som inderst på Helgåsen i 1842. Anders Olsen var innflyttet fra Trysil og var i 1807 blitt gift med Anne Haldosdatter Helgåsen; han døde i 1834, 76 år gammel. Derefter hadde Peder Olsen Bringsås gården. Han var sønn av Ole Jonsen Bringsås, som bodde på Bringsåsvolden på Væraf jellet. Ole var innflyttet fra Trysil og hadde visst først vært i Storlunet; han døde i 1829, 57 år gammel. Han hadde 3 sønner, Jon Almen ningsåsen, Ole Dyrhaugen og Peder Væren. Peder Olsen var i
---- 254 Bind V --- 1829 blitt gift med Sigrid Jonsdatter Væren. Han døde i 1894, hustruen i 1885. Gårdens besetning var i 1835 1 storfe, 2 sauer og 1 geit — ingen utsed. I 1865 var besetningen 1 hest, 10 storfe, 12 sauer og 10 geiter og utseden 3 tdr. poteter. Væren nordre vestre med Væren kapell, sett fra vest. Fot. 0. Snekkermo. Den 22. februar 1869 forpaktet Peder Pedersen gården for en avgift av 12 spdl. Han var fodt i Kall i 1839; hustruen, Anne Haldosdatter, var fra Væren og fodt i 1845. Gårdens besetning i 1875 var 1 hest, 1 okse, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam og 9 geiter og kidd og utseden VA tdr. poteter. I 1882 blev Jon Jonsen fra Meråker leilending. Avgiften var 48 kr. Han dode i 1895, og svigersonnen, Halvor Peter sen Strå dalen, blev bruker. Han kjopte gården av Verdalens kommune 26. november 1925 for 1400 kr. SESSILVOLDEN Gårdsnr. 197. Nav net: Almindelig skrevet Sidselvold. Sammensatt med kvinne navnet Sessll, opstått av Cecilia. Vold er her å opfatte i betydning av seter. (Efter hvad gamle folk i Væren har fortalt, er Sessilvolden forst benyttet som setervoll av en kvinne ved navn Sessil fra Haug. Hvis
---- 255 Bind V --- det overhodet er noget i dette sagn, så kan det her ikke vær tale om andre enn Cecilie Lobes, hustruen til presten Tomas Collin på Haug. Parten Sissellien av Haug er utvilsomt opkalt efter henne. Ifølge matrikulen av 1723 hadde imidlertid Haug dengang seter 3 mil fra gården, mens Sisselvolden snarere er 5 mil borte. Det kan dog være, at Sisselvolden er optatt som seter efter 1723. Sonnenfor Sisselvolden, sett fra nordvest 1927. Fot. O. Snekkermo. elven ved Helgåsen er et uteng, som kalles Sessilenget, hvor det sies, at Sessil pleiet å raste med kreaturene, når hun flyttet til seters.) Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk. i ett bruk. Brukere: Sanwel Eriksen, som var der i 1801, var da 36 år, hustruen, Helena Henriksdatter, 44. Datteren, Lisbet, som var 12 år, kan ikke sees å være fodt i bygden, så Samuel har nok vært innflytter, og han kan ikke sees å være død i Væren, så han er vel flyttet fra stedet. Jon Olsen har vært på denne gard; han nevnes som gift mann allerede i 1823, ogkonen het Karen Eriksdatter. I 1833 døde Jon Ol sen Væren, 50 år gammel; det er sannsynlig at dette er Jon Sessil volden. Jon Olsen opføres forresten som bruker på Sessilvolden ennu i matrikulen av 1836; men den behøver jo ikke å være så helt å jour. Besetningen i 1835 opgis til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — ingen utsed. Derefter var Ole Kristofersen fra Meråker på gården. Han døde der i 1866, 70 år gammel, og hustruen, Ingeborg Eriksdatter, i 1869, 70 år.
---- 256 Bind V --- Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 12 storfe, 18 sauer og 21 geiter — ingen utsed. Den 16. april 1868 forpaktet Benjamin Pedersen Strådalen gården mot en årlig avgift av 5 spdl. og kår til enken Ingeborg. Benjamin var fodt i Kall sogn i 1841 (og var bror av Peder Peder sen Væren nordre). Han brukte gården til sin dod i 1925. Den hadde i 1875 en besetning på 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam og IQ geiter og kidd og en utsed av 1 td. poteter. Benjamins svigersonn, Martin Hatdosen Væren søndre, kjøpte gården av Verdalens kommune den 14. april 1925 for 2000 kr. og kår til enken efter Benjamin. VÆREN SØNDRE (NEDIGARDEN) Gårdsnr. 198, bruksnr. 1. Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1007 2,17 mk. i ett bruk. Brukere: Erik Olsen, som var på denne gard iallfall så tidlig som i 1789, var i 1801 40 år og hustruen, Marit Olsdatter, 34 år. Han kan ikke sees å være gift i bygden, så han har formodentlig vært en innflytter. Hvor lenge han var på stedet, er übekjent. Som bruker i 1836 opforer matrikulen en Lars, som det imidler tid ikke er mulig å finne noget om andre steder. Ole Jonsen Grabben fra Meråker hadde denne gard og dode der i 1839, 60 år gammel. I 1835 opgis besetningen til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — ingen utsed. På skiftet efter Ole Jonsen, som forst avholdtes 30. oktober 1841, er registrert 1 ku, 1 kvige, 2 kalver, 7 sauer og 2 lam, dess uten bl. a. 200 vog hoi og 4 gamle fiskegarn. Aktiva var 59 spdl. 6 sk., passiva 120 spdl. 3 ort 2 sk. Arvinger var mannens halvsosken, hvorav de fleste var i Meråker, undtagen halvbroren, Ole Pedersen Strådalsvolden. Enken, Siri Eliasdatter, håpet å erholde kredito renes samtykke til å holde sig til henne for gjelden og erholde be taling, efterhvert som hun formådde og håpet å få sig boet ekstra dert, «saa meget mere som auktion næsten ikke lader sig udfore her flere mile tilfjelds, hvor ingen liebhabere ville mode.» Hun hadde hittil sittet i uskiftet bo; men skifte måtte nu holdes, da hun skulde gifte sig igjen. Hun blev gift med Ole Anderssen, sonn av Anders Olsen Væren nordre; han var fodt i 1810 og dode i 1885. Siri, som var fodt i Meråker i 1791, var dod i 1876 og begravet ved Kall kirke. Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 13 storfe, 16 sauer og 8 geiter — ingen utsed. I 1875 var besetningen 1 hest, 8 kyr, 6 ung
---- 257 Bind V --- naut og kalver, 19 sauer og lam og 24 geiter og kidd, og utseden var V 2 td. poteter. Fra 1882 var Haldo Pedersen leilending på gården. Avgiften 28 kr. og kår til Ole — når kåret fait bort 35 kr. Haldo var sonn av Peder Bergdalen (Sendesvald) og gift med datter av Haldo Anderssen Væren sondre. Haldo Pedersen brukte gården til sin dod i 1921. Væren søndre (Nedigarden), sett fra øst 1928. Fot. 0. Snekkermo. Sonnen, Gustav Haldosen, kjopte gården av Verdalens kom mune den 11. september 1922 for 4025 kr. og husrum til sine sosken, Peder Haldosen og Sofie Haldosdatter. Skjote er utstedt 30. april 1923. VÆREN SØNDRE (SVEET) Gårdsnr. 198, bruksnr. 2. Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk. Brukere: Peder Jonsen, som var på denne gard i 1801, var da 44 år og hustruen, Ragnhild Olsdatter, 42. Datteren Inger er fodt i Væren i 1800, derimot kan ikke hans to sonner, Jon og Ole, hen holdsvis 15 og 14 år, sees å være fodt i bygden, så Peder har vel vært innflytter. I Matrikulen av 1836 står en Peder Isaksen som bruker; men der finnes intet spor av ham annetsteds. I 1835 opgis gårdens besetning å være 1 storfe, 1 sau og 1 geit.
---- 258 Bind V --- En Jon Olsen fra Meråker har visstnok vært på denne gard og efter ham Ole Olsen Sveet. Han var sønn av Ole Kristofersen Sessilvolden, født i Færsdalen i 1822 og døde i Væren nordre 1886. Hustruen, Sigrid Olsdatter, født i Meråker 1826, var død i 1872. Væren søndre (Sveet), sett fra nordvest 1927. Fot. O. Snekkermo. Ole flyttet husene til den tomt, hvor de nu står; før lå alle hus i Sørværen ved siden av hverandre. Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 15 storfe, 11 sauer og 17 geiter — ingen utsed. Efter Ole Olsen var det en svenske, Johan Aleks, en tolder på Melen, som forpaktet gården. Han flyttet dit, men hengte sig straks efter. Ole Olsens svigersønn, Johan Johannessen Færgeberget, over tok gården i 1872 mot en årlig avgift av 8 spdl. Dens besetning i 1875 var 1 okse, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam og 20 geiter og kidd og utseden 1 td. poteter. I 1886 blev Iver Olsen Otmovald leilending på gården. Han skulde betale 32 kr. de første 3 år, og fra 14. april 1889 40 kr. Han var der bare et par år og flyttet så til Storlunet. I 1888 overtok Iver Johannessen, sønn av Johannes Ingebrigtsen Væren nordre, Sveet. Han skulde betale 32 kr. for 1888 og fra 14. april 1889 40 kr. Iver forpaktet senere også Tronsmoen og kaller sig Iver Tronsmo. Han har bygget nye hus på Sveet, stue bygning endog to ganger, og har ryddet meget nyland. Han kjøpte Sveet den 14. april 1925 for 2600 kr.
---- 259 Bind V --- Fr as kilt part: Sørenget, et jordstykke, som før hørte til Sveet, har Verdals bruket undtatt og skilt fra. Der er bygget nye hus. Jørgen Sjømeling bruker denne parten. Væren søndre (Sørmo), sett fra syd 1927. Fot. O. Snekkermo. VÆREN SØNDRE (SØRMOEN) Gårdsnr. 198, bruksnr. 3. Skylden: Var fra 1836 4 ort, i 1907 2,17 mk. Brukere: Ole Nilssen, som var på gården i 1801, var da 44 år og hustruen, Beret Amundsdatter, 54. De var visst ikke fra bygden. Hvor lenge de var der, er übekjent. I matrikulen av 1836 opføres en Halvor som bruker. Besetnin gen i 1835 opgis til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — der såddes intet. Morten Mortensen var bruker på denne gard, hvor han døde i 1846, 68 år gammel. Han hadde også Stormoen i Sul, hvor han opføres som bruker i matrikulen av 1836. Han var sønn av den Morten Mortensen, som var på Væren nordre i 1801 og opgis da å være 23 år. I 1807 blev han gift med en svensk pike, Agnes Gundersdatter fra Sandneset, som døde i Væren i 1857, 73 år gammel. Efter sitt giftermål synes han lenge å ha vært borte fra bygden, iallfall kan han ikke sees å ha fått nogen barn døpt her. Morten skal være født i Trysil. Han flyttet husene til Sørmoen. I 1857 blev Maldo Anderssen, sønn av Anders Olsen Væren nordre, leilending. Han betalte 7 spdl. i mnfestning og 7 spdl. årlig avgift.
---- 260 Bind V --- Gårdens besetning var i 1865 1 hest, 18 storfe, 17 sauer og 11 geiter — ingen utsed. I 1875 var besetningen 8 kyr, 6 ungnaut og kalver, 18 sauer og lam og 12 geiter og kidd og utseden x k td. poteter. Haldo dode i IQO2. Sonnen, Ole Haldosen, hadde overtatt går den i 1886, og han kjopte den av Verdalens kommune 26. novbr 1925 for 2100 kr. (Se Leinsætten). Tronsmo, sett fra vest. Fot. O. Snekkermo TRONSMOEN Gårdsnr. 199. Navnet: Sammensatt med mannsnavnet Trond Sky/den: Var fra 1836 4 ort, i 1007 2,17 mk. Bruker e: De to opsittere i 1801, Tron Tronsen og Peder Tron sen, var formodentlig brodre. Tron var da 40 år og konen, Beret Andersdatter, 28. Datteren Anne er født i Væren i 1800 (hun døde i 1885); men hennes 1 år eldre bror, Andreas, er ikke født i Ver dalen, så Trons innflytning må settes til temmelig nøiaktig 1799 eller 1800. Den annen opsitter, Peder Tronsen, hører vi ikke mere til. Besetningen i 1835 opgis som på omtrent alle de andre gårder i Væren til 1 storfe, 1 sau og 1 geit — ingen utsed. Opgavene virker ikke meget tillitvekkende. Det er de som mener, at Tron var rydningsmannen. En som het Lukas, skulde være før Tron; men han bodde der hvor Tronsmo volden nu er. Så sier gamle folk i Væren.
---- 261 Bind V --- Lukas Jonsen bodde i 1801 som inderst hos Gudmund Hanssen i Væren nordre. Han var da 38 år og hustruen, Anna Olsdatter, 50. Lukas Jonsen Væren dode på Byna i 1832, 70 år gammel. Jon Lukassen Byna var sannsynligvis en slektning av ham. Tron Tronsen døde i 1851, 90 år gammel; men da var det nok lenge siden han hadde brukt gården. Sonnen, Andreas Tronsen, hadde den en tid, men flyttet så ut, visstnok til Åfjorden. Lars Larssen, født i Meråker 1815, blev derefter leilending på gården. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 15 storfe, 13 sauer og 28 geiter — ingen utsed. I 1875 var besetningen 1 hest, 1 ekse, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam og IQ geiter og kidd og utseden 3 tdr. poteter. Lars døde i 1898, og fra 14. april 1899 var Iver Jonsen Funt aunet fra Meråker bruker på Tronsmoen. Efter ham brukte søn nene, Ole og Jon, gården en tid. I 1907 forpaktet Iver Johannessen den. Han flyttet fra Sveet og bosatte sig på Tronsmoen, men drev Sveet også. Han satte op ny uthusbygning på gården. Den 26. november 1925 kjøpte han Tronsmoen av Verdalens kommune for 2800 kr. RØNNINGEN Dette er et nytt bosted, som ligger mellem Væren nordre vestre og Tronsmoen. Det er Ole Johansen Væren, som har ryddet og bebygget stedet. Han begynte for omkring 25 år siden, og nu er det opryddet, så det er en stor innmark. JULDALENS ÅLMENNING Gårdsnr. 200. Navnet: Navnene Juldalen og Julneset viser, at Juldøla tidli gere må ha hatt et stammenavn Jula. Dette er måskje det samme som Jola, der finnes som elvenavn i Nordre Fron, likesom ordet jol i det nordlige av landet heter jul. Navnet forklares vel sannsynligst av plantenavnet jol (hankjønnsord) = skogangelika. STRÅDALEN Gårdsnr. 200. Strådalen er ingen gammel gard. Den var setervold under Væren søndre, der Ole Jonsen Grubben fra Meråker var bruker. Ole Jonsens halvbror, Ole Pedersen, nedsatte sig i Strådalen, an tagelig i 1830-årene. Hustruen het Mali. De bodde i koje de 3 17
---- 262 Bind V --- førsle år, de var i Strådalen. Men de kom sig efterhvert og blev velstandsfolk. Om disse folk hitsettes, hvad bygdens resid. kapellan, Fr. Winsnes, har skrevet i en artikkel «Nybyggerfolket i Væra» i «Bud til Menigmand» i 1878: « Beboernes næringsvei er fædrift. Da der er gode græs ganger og slaateng, staar folket der sig ret godt, ja der er enkelte av bønderne, som har arbeidet sig op til velstand. Den øverste gaard like ved grænsen er Straadalen. Den er blit ryddet og bebygget for omtrent 40 aar siden av Ole Pedersen og hustru Mali Nilsdtr. fra Meråker. Her følger, hvad meddeleren har hørt om disses nybyggerliv av Oles ennu levende enke, Moster Mali, som hun nu kalles av alle deroppe. Han fikk straks et godt inntrykk av denne gard. Velstelt og velbygget var den, og alt både inn- og utvendig renslig og nett med et preg av hygge over sig. Gårdens beboere både eldre og yngre tiltalte ved sin elskverdige like fremhet og den hjertelige gjestfrihet. Der var noget på en gang sterkt og mildt, gledelig og alvorlig over disse mennesker og et sådant kjærlig forhold mellem alle, eldre og yngre, husbondsfolk og tjenere, at det gjorde en godt å se. Mali var nu 76 år gammel. 3 kjør var deres hele buskap den vår, de kom til Straadalen. Det første de maatte gjøre, var at faa bygget et fjøs til buskapen og en jordhytte til sig seiv. Som de nu begyndte disse to alene, for arbeidsfolk hadde de ikke raad at leie, at lægge sylmuren til fjøset, hug Ole sig i den ene foten, saa han flere uker blev uførig. Mali tapte dog ikke motet, men kjørte seiv efter sten, medens Ole med sit syke ben laa og muret, slik han var god til. «Men vi fik dog tak over os, baade vi og kjørene, før vinteren kom.» Og glade var de, naar sneen føk, at de kunde sitte nogenlunde lunt inde i jordhytten. Tre vintre maatte de bo slik, før de vandt sig til at faa bygget ordentlig hus. En høistak maatte den første tid tjene til opbevaringssted for deres mysmerost, og stedet, hvor den har staat, kaldes nu til minde herom Mysmer gjærdet. Det var en saare trang tid disse første aar av deres ny byggerliv. Flere uheld hadde de med sine kjør. Ofte led de mangel baade paa det ene og det andet av det allernødvendigste til livets ophold. Mali fortalte med taarer i øinene om, hvor ofte hun i denne tid maatte gaa hen til naboerne for at laane lidt mel. En vinterdag, Ole skulde til en utlaave for at hente hjem et las høi, maatte Mali hen at laane mel, saa hun kunde faa kokt ham en varm suppe, før han for avsted. Den, hun den dag gik hen til, var Halte-Jon, som nok den tid var anset for Væras mest velstaaende mand, men just ikke for den mest velvillige og hjælpsomme mot folk. Det fik ogsaa Mali føle. Kjøtgryten stod og kokte hos Jon, fortalte Mali, da hun fastende kom ind om døren og bad om at faa laant lidt mel. Han var imidlertid haardhjertet nok til at svare, at denne gang fik hun nok se til at hjælpe sig, som hun bedst kunde, for han kunde da ikke altid laane til enhver, som kom, han heller, og dermed maatte Mali gaa hjem den dag. «Da tænkte jeg ved mig seiv paa hjemveien,» sa
---- 263 Bind V --- Mali, «ja nu vet du, hvad det vil si at trænge til andre, og kommer jeg nogen gang i den stand, at jeg eier mat og drikke i mit hus til nødtørft, saa skal jeg aldrig la nogen trængende gaa uhjulpen bort, for nu har jeg prøvet det med.» Ole maatte nu avsted til utlaaven. Paa den tid var han saa heldig at faa skutt nogen tiurer. Nu kunde Mali berge livet nogen dage, Strådalen vestre og østre (delvis bakenfor), sett fra vest Fot. 0. Snekkermo. mens Ole reiste ned i Storbygden og fik borget mel, og hvad de ellers trængte til for den vinter av det allernødvendigste. De utvortes trange kaar, hvori de nu var, hadde en vækkende ind flydelse paa deres aandelige liv. «Vi begyndte at tænke efter, om vi for ret frem,» som Mali uttrykte sig. Nybyggerfolket fik til brød paa bord; de slåp for at laane mer, ja de fik det rikelig. Der kom en underlig velsignelse i deres gjer ning, saa de kunde aar for aar forøke buskapen. Baade deres «store kvæg» og «smaa kvæg» formertes, saa de efter nogen aars forløp hadde 30 melkekjør, og da de var barnløse folk, fik de ikke saa li tet tilovers. At Moster Mali ikke glemte det løfte, hun hadde git hin dag, da hun suiten gik hjem fra Halte-Jon, det fortalte ikke hun om; men hvor snil og hjælpsom Mali hadde været mot alle, som trængte hjælp, og staat bi med raad og daad, og hvor trivelig det altid hadde været at se indom hos nybyggerfolket i Straadalen, derom kunde alle Værabyggerne og mange andre fortælle. Men hvad Mali videre for talte, det var, hvorledes den kjærlige Gud, hvis hjælp de hadde søkt og fundet i nødens stund, ikke slåp dem, men mindet dem i deres samvittighet —om ogsaa i de gode dage at «fare ret frem». Hun fortalte til sin egen ydmygelse, hvorledes de for at slippe lettere fra fattigskatten satte de penge, de fik tilovers, i Trondhjems bank.
---- 264 Bind V --- «Men saa tok vi til at tænke efter,» sa Mali, «om det var ret at dølge, at Gud hadde velsignet os». Pengene blev tat ut av Trondhjems bank og sat i Værdalens sparebank. «Har Gud git os dem, skal vi ogsaa unde fattigfolk deres del,» tænkte Ole og Mali. Saadan var det nu efter en del aar blit for nybyggerfolket. Men hvordan var det gaat med Halte-Jon i disse aar. I hans hus hadde det trods vel standen aldrig været noget videre hyggelig at se indom; nu var det i den senere tid blit smaat nok med velstanden ogsaa. En dag, Mali sitter i sin hyggelige stue, hvem skulde hun se andre end Halte-Jon komme indom døren i det ærende at laane lidt mel hos Straadalsfolket, som nu var Væras velstandsfolk. «Ja, nu er det blit byttet om, Jon, og nu kan du komme hit saa tidt, du vil, og bli hjulpen,» var Malis svar paa hans bøn. — -—■ —» Ole Pedersen dode i 1859, 67 år gammel, og Mali, som var fodt i Meråker i 1799, dode som kårkone på Strådalen i 1886. Hun hadde gjort testamente, og det blev gjort forsøk på å få dette om styrtet. Saken gikk helt til Høiesterett; men testamentet blev oprettholdt. — Strådalen går helt op til riksgrensen. På den svenske side av grensen hadde Peder Henriksen fra Meråker bosatt sig. Hans hustru, Beret, var en soster av Mali Strådalen. Peder Henriksens sonner, Ole og Peter, overtok Strådalen, som nu blev delt i to — Ole hadde Strådalen ostre og Peter Strådalen vestre. I 1865 var besetningen på Oles part 1 hest, 17 storfe, 19 sauer og 7 geiter og på Peters 1 hest, 18 storfe, 20 sauer og 7 geiter. Der såddes intet. I 1875 var der på Oles part 1 hest under 3 år, 8 kjor, 5 ung naut og kalver, 20 sauer og lam og 12 geiter og kidd, og på Peters 1 hest under 3 år, 1 okse, 9 kyr, 5 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam og 15 geiter og kidd — ingen utsed. Peter dode i 1884, og den 14. april 1887 blev svigersonnen, Per Andersson Ward fra Sverige leilending på denne gard. Av giften var 20 kr. og kår til enken Gunhild, når kåret fait bort, skulde avgiften være 32 kr. Ole Pedersen dode som kårmann på Strådalen ostre i 1908. Per Ward hadde da forpaktet også denne gard, så han nu brukte begge. Den 26. november 1925 kjopte han gårdene av Verdalens kom mune for 4250 kr. Han fikk skjote på Strådalen vestre 31. mai 1928, og ved skjote av samme dato blev Strådalen østre overdratt til sonnen, Albert Persson Ward.
---- 265 Bind V --- SNEKKERMOEN Gårdsnr. 201. Navnet: Snicher Moen 1723. (Se under brukere). Skylden: Fra 1673 var skylden 6 mkl., fordelt på 2 parter, fra 1836 1 dal. 3 ort, i 1907 2,89 mk. Eiere: Se Helgåsen. Snekkermo, sett fra nordvest. Fot. O. Snekkermo. Brukere: Som nevnt under Helgåsen, var eiendommen skyld satt for første gang i 1673 samtidig med de øvrige gårder i Helgå dalen og bestod da av to parter, som kaltes Moen, hvorav Jon brukte 2 mkl. og Peder 4 mkl. Disse er utvilsomt de samme, som nevnes tilslutt i matrikuleringen av 1669 under navnene Peder Snedicker Moe og Joen Thommesen ibm. (d. e. sammesteds). Efter denne Peder Snedicker eller Peder Snidker, som han kalles i 1665, har da gården i folkemunne fått navnet Snekkermoen, som siden også gikk over i matrikulen. Peder var i 1665 50 år; han er formodentlig stedets rydningsmann. Jon var 30 år. Jon og Peder Moen opføres fremdeles i skattemanntall i slutten av 1680- årene. Omkring 1700 opføres fremdeles 2 parter, men ingen opsitter. Eiendommen var formodentlig øde. I 1710 har dog gården hatt opsitter, han het Ole Ellevsen og døde krigsvinteren 1719. Der er intet anført om plyndring av svenskene. I matrikulen av 1723 har gården fått navnet Snichermoen. Den betegnes som øde, og ingen bruker er anført.» Med hensyn
---- 266 Bind V --- til almindelig beskaffenhet anfores det samme som om Helgåsen. Avlingen var 4 lass hoi og besetningen 2 kyr og 2 sauer. Tienden blev sått til 4 mk. ost. Den blev foreslått avfelt 2 mkl. i skyld «formedelst sin slette auwell». I 172 C > nevnes Kristofer Snekkermoen. Hvor lenge han har vært der, er übekjent. Nu kommer et langt tidsrum, hvor det synes, som om gården ikke har hatt fast bruker. Forst i 1751 nevnes Ole Mosessen, visstnok den Ole Mosessen Sul, som i 1747 var blitt gift med Kirsten Pedersdatter Brattåsen. Han har vært der til henimot 1760. Det er visst den samme, som i 1761 var i Væren. Derefter kom Tomas Olsen Steine sondre. Han var fodt på Steine i 1720 og var i 1754 blitt gift med Ingeborg Olsdatter Ør tugen. Han blev på Snekkermoen til sin dod i 1804. Ingeborg dode i 1806, og nu fikk deres eldste sonn, Ole Tomassen, bygsel brev på gården av proprietær Miiller 11. desember 1807, tgl. 16. august 1808. Besetningen i 1835 var 1 hest, 1 storfe, 3 sauer og 3 geiter og utseden 1 td. havre og Vi td. poteter. Ole dode i 1840. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 9 geiter og 2 sauer. Aktiva var 59 spdl. 3 ort 2 sk. og beholdningen 30 spdl. 2 ort 3 sk. Oles datter iMarit blev i 184 Q gift med Andreas Olsen Gren ovre, som så har vært forpakter på gården. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 13 sauer og 10 geiter, og utseden var 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. I 1874 forpaktet Andreas Olsen Julneset og flyttet dit, hvor efter sonnen, Ole Andreassen, den 17. desember samme år fikk forpaktning på Snekkermoen. Avgiften var 10 spdl. Besetningen var i 1875 2 kyr, 2 ungnaut og kalver, 7 sauer og lam og 10 geiter og kidd og utseden ! 4 td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Den 14. april 1882 blev det atter ny bruker, nemlig Ole Olsen Otnwvaldet, som skulde betale 40 kr. året. I 1885 blev Hans Nilssen leilending der, og han kjopte gården av Verdalens kom mune den 9. juli 1920 for 2800 kr. JULNESET Gårdsnr. 202. Navnet: Julnesset 1723. Ligger nær Juldølas utlop i Helgåen. Se gårdsnr. 200. Skylden: Var fra 1673 2 mkl., fra 1836 1 dal. 4 ort 5 sk., i 1907 4,32 mk. Eiere: Se "Helgåsen.
---- 267 Bind V --- Brukere: Hans Hanssen, som nevnes i 1665 og da var 40 år, har rimeligvis vært på Julneset og er kanskje den forste rydnings mann Året efter er han vekk; det ser ut som om gården da har vært uten opsitter. I 1669 har vi Olle Nielsen Juelnes og i 1683 Hans Julnessed, muligens sønn av den forste Hans. I i 699 finnes ingen opsitter. Svend Olsen nevnes fra 1714, men er formodentlig flyttet bort under krigen; ti i 1718 betegnes gården som ode, og der er ingen opgave over skade, forvoldt av fienden på dette sted. Efter krigen er han dog kommet tilbake og var der til han dode i 1742, 76 år gammel. Ved matrikuleringen i 1723 angis den almindelige beskaffenhet å være som for Helgåsen. Avlingen var 4 sommerlass hoi og be setningen 2 kyr og 2 sauer. Tienden blev sått til 4 mk. ost, og skylden blev foreslått forhoiet 2 mkl. «formedelst sin bedre auvel end de andre af samme leie». Soldat Jon Larssen, som i 1736 var blitt gift med Anne Ols datter Mikkelsgården, søster av Lars M., fikk bygselbrev på Jul neset av Peter Rafael Lund 6. novbr. 1738, tgl. 4. mars 1739, og brukte gården til i 1774, da han døde 72 år gammel. Jens Bertelsen fikk bygselbrev av Blix 21. novbr. 1776. Enken Anne fikk et kår, hvori bl. a. var betinget, at hun skulde ha hest til kirken 2 ganger årlig. Hun døde i 1778. Skiftet efter henne viste aktiva for 30 rdl. 2 ort 21 sk., og beholdningen blev 20 rdl. 3 ort 10 sk. Arvinger var hennes søsken. Under 18. januar 1777 har Blix bygslet halve gården til Jens' sonn Kristofer, mot at han med faren skulde svare det halve kår til Anne. Både Jens og Kristofer har flyttet fra stedet efter endel årsforløp og madame Hjelm har da ved bygselbrev av 27. juni 1792 tgl 21 februar 1793, bygslet gården til Jens Anderssen Kolstad (visst f. på Longdalen i 1740 og i 1777 gift med Kirsten Jensdatter Julneset). Jens Anderssen døde i 1804. Skiftet efter ham viser aktiva for 64 rdl. 3 ort 9 sk. og en beholdning på 28 rdl. 3 ort 1 sk. . _ . „ Åge Jonsen Helmoen fikk nu festeseddel av enkefru Tonning 2. januar 1806, tgl. 8. februar 1808, på de vanlige betingelser med "hensyn til leveranse av sagtømmer og arbeide på bruket. Åge var i 1809 tiltalt for mislig vakthold ved Elnes varde, idet han natten mellem den 14. og 15. septbr. året forut var gått fra sin post, før avløsningen kom, «fordi del var saa koldt». Han fikk ialt betale mellem 40 og 50 rdl. for denne historie. Åge døde som leilending på Julneset i 1842, 88 år gammel, og enken, Gjertrud Jonsdatter, i 1848. De hadde ingen barn. Sine midler hadde de disponert ved gjensidig testamente av 7. juni, konfirmert 25. juni 1818. De efterlot sig ikke så lite: Ved skifte
---- 268 Bind V --- efter begge i 1848 var det aktiva for 165 spdl. 5V 2 sk., hvorav i ute- stående fordringer 37 spdl. spdl. 2 ort. 5 sk., og beholdningen blev 152 Gårdens bruk hadde de da Kulslien kom dit sannsynligvis matrikulen av 1836. for lenge siden opgitt. Ole Olsen i 1834; han opføres som bruker i Julneset, sett fra nordvest 1927. Fot. O. Snekkermo Besetningen i 1835 var 2 storfe, 3 sauer og 3 geiter og utseden V 2 td. havre og V 2 td. poteter. Senere brukte Ole Olsens sønn, som også het Ole, halve gården. I 1865 var besetningen på farens part 1 hest, 5 storfe, 12 sauer og 15 geiter og utseden 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter, og på søn nens 1 hest, 5 storfe, 11 sauer og 15 geiter og utseden 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Ole Olsen dode i 1870, og den 17. februar 1874 blev Julneset forpaktet til Andreas Olsen Snekkermoen for 16 spdl. årlig. Gården hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 6 ungnaut og kalver, 13 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 1 svin, og utseden var % td. bygg, IVé tdr. havre og 7 tdr. poteter. Anders Anderssen Skjæker/noen blev leilending på Julneset i 1880. Avgiften var 50 kr. og kår til enken efter Andreas Olsen. Fra 1898 blev avgiften øket til 80 kr., da kåret var fait bort. Anders Anderssen brukte gården i mange år og døde som kårmann i 1928. Sønnene hans, Ole og Iver, kjøpte Julneset av Verdalens kommune den 12. septbr. 1921 for 6100 kr. og kår til foreldrene. Skjøte er utstedt 21. februar 1922.
---- 269 Bind V --- HJELMOEN (HELMOEN) Gårdsnr. 203. Nav net: Uttales: Héllmoen. — Hielmoe 1664. Hældmoe 1723. Første ledd er hankjønnsordet hjallr = høitliggende flate, terrasse. (Se forøvrig under brukere). Skylden: Gården er skyldsatt i den første halvdel av 1660- årene for 1 øre, fra 1836 var skylden 3 dal. 11 sk., i 1007 4,81 mk. i ett bruk. Eiere: Gården er vel ved skyldsetningen som nyrydning blitt krongods, men er allerede i løpet av 1660-årene gått inn i presten, Peder Eriksen Juels gods. Før 1682 har Lars Pedersen Brix er hvervet den og før 1680 fogd Jens Bing. Dennes enke, Anna, solgte den ved skjote av 31. mars, tgl. 12. oktober 1600, til Rasmus Ågesen Magen, som ved skjote av 15. mars 1730 overdrog denne med flere gårder til svigersonnen, Broder Boysen, hvorved den kom inn i det Hagenske eller Vukii jordegods, som i 1807 gikk samlet inn i Verdalsgodset. Siden har gården fulgt dette, inntil Verdalens kom mune i 1010 solgte den til Severin Olsen Blokhaug. Brukere: Første gang, vi hører om Helmoen, er i lensregnskapet for 1657—58, hvor det heter: «M/s Eskildsen er bleven opladt en liden ringe plads, Hielmoen, langt fra bygden tilfjelds beliggende, den at rydde og forbedre det bedste ske kan, indtil de aar recessen ommelder er forløben kan legis for leie. Giffuit derfor 2 rdl.» Det synes å fremgå av dette, at stedet var noget ryddet, før Nils overtok. Han skulde ha plassen skattefritt, inntil den efter recessens bestemmelser kunde «lægges for leie», d. v. s. skyldsettes. Eien dommen har, efter navnet å dømme, på en eller annen måte stått i forbindelse med Hellan, og det ligger nær å anta, at Eskild Hellan, som var på Hellan østre og døde der i 1640-årene, kan ha begynt rydningen der og brukt stedet enten som seter eller slåtteng under Hellan. Ovennevnte Nils Eskildsen har formodent lig vært dennes sønn. At eiendommen ved den første skyldsetning fikk så høi skyld som 1 øre, tyder på, at den da ikke var så ganske nylig ryddet. At «Eschild Haldmoe» opfores i kvegskattmanntallet av 1657 og «Eschel Hielmoe» i skattemanntallet av 1660 (begge steder under husmenn), behøver ikke å bety annet, enn at slike manntall ikke holdtes å jour med hensyn til opsitternes navn, hvad vi har så mange eksempler på. Faktum er, at Nils Eskildsen var på Helmoen ennu i 1660, han var da 31 år gammel.
---- 270 Bind V --- Besetningen i 1657 var 2 storfe og 4 geiter. Opsitteren i 1669 het Eskild Iversen. Ved matrikuleringen dette år er tienden sått til 2 skjepper bygg og 4 skjepper havre, ledingen til 20 sk. og små tienden til 16 sk. Skylden blev foreslått forhøiet til 1 øre 6 mkl. Eskild opføres i tiendemanntallet ennu i 1689. Omkring 1700 het opsitteren Peder. Men i 1706 sees Oluf Hjeldmoen å være stev- Helsmoen, sett fra nordvest 1927. Fot. 0. Snekkermo, net av Reinsklosters ombudsmann, Rasmus Krag, i anledning av pengeforstrekning mot tømmerleveranse. Dette tør være den samme Ole Nilssen, som døde på Helmoen i 1738; han var muligens sønn av Ole Eskildsen. (Se Hoiloætten). Helmoen var en av de få gårder, som ikke led nogen skade krigsvinteren 1718. Det heter uttrykkelig i tingsvidnet: «Jngen schade». Ved matrikuleringen i 1723 opgis gårdens almindelige beskaf fenhet å være som Åkrans, hvortil henvises. Utsæden var 1 td. havre, avlingen 12 sommerlass bøi og besetningen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 2 skjepper havre, «ringe korn», og 8 mk. ost. Skylden blev ikke foreslått for andret, skjønt det heter: «Denne gaard burde vell i henseende till dens auvell imod andre deslige gaarder værit forhøyet; men for medelst dens aarlig elvebrud bliver dend ved sin forrige leie bestaaende.» På skiftet i 1738 efter Ole Nilssen er registrert I hest, 2 kyr, 6 sauer, 4 geiter og 1 svin. Utseden var 5 tdr. havre og 7 vog bygg. Aktiva var 28 rdl. 3 ort 7 sk. og beholdningen 3 rdl. 2 ort 2 sk.
---- 271 Bind V --- Ole Nilssens svigersønn, Ole Johansen Storlongdalen, fikk bygselbrev av Broder Boysen 22. august, tgl. 8. septbr. 1739. Han døde barnløs i 1759, 46 år gammel. Ved bygselbrev av 3. novbr. 1761, tgl. 20. februar 1762, bygslet så Rasmus Brodersen Hagen gården til en annen av Ole Nilssens svigersonner, Ole Olsen Skjækermoen, gift med datteren Ingeborg. Han kom siden til Ulvillen, og nu kom der inn på Helmoen en ny familie med Jon Torkildsen Bjartan, som hadde gården til i 1799, da sønnen, Ole Jonsen, overtok den ifl. bygselbrev fra madame Anna Katarine Hagen' av 18. desbr. 1799, tgl. 21. februar 1800. Ved skifte i 1800 efter Jon Torkildsens hustru, Gjertrud An dersdatter, er registrert 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 7 geiter og 3 sauer. Aktiva var 170 rdl. 1 ort 16 sk. og beholdningen 128 rdl. 3 ort 10 sk. Ole Jonsen brukte gården til sin død i 1822. På skiftet efter ham registrertes 1 hest, 4 kyr, 2 kalver, 8 geiter og 4 sauer. Ak tiva blev 154 spdl. 1 ort 18 sk. og beheldningen 101 spdl. 14 sk. Oles enke, Johanna Amundsdatter fra Gulstad i Sparbu, blev i 1823 gift med Jon Jakobsen Aaskin, som så tok gården i bruk. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 2 sauer og 2 geiter og en utsed av 1 td. havre og 1 td. poteter. Jon Olsen Breding (f. p. Volden i 1804) har så brukt Helmoen. I 1865 var gårdens besetning 3 hester, 8 storfe, 24 sauer, 20 geiter og 1 svin og utseden X td. bygg, VA tdr. havre og 3 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Skogneset og Helmomoen, med en samlet besetning av 1 hest, 5 storfe, 20 sauer, 5 geiter og 1 svin og en utsed av 2 tdr. havre og 3H poteter. I 1875 er Ole Halvorsen Otmoen leilending på gården. Avgiften var da 18 spdl. årlig samt et kår, bestående av et jordstykke, til Jon Jakobsen, dessuten hadde den siste bruker, Jon Olsen, rett til å bo på gården og bruke en kalvtrø. Jon Olsen døde i 1879 og Jon Jakobsen i 1885. Besetningen i 1875 var 1 hest, 4 kyr, 3 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 19 geiter og kidd og 1 svin, og utseden Vi td. bygg, 5 tdr. havre og AV2 tdr. poteter — heri naturligvis også innbefattet de to kårmenns kreaturhold. På de to husmannsplasser føddes 4 kyr, 2 ungnaut, 25 sauer, 7 geiter og 1 svin og såddes V 2 td. bygg, 2 1 /4 tdr. havre og 6 tdr. poteter. I 1880 er Oluf Slapgårdsenget blitt leilending på Helmoen. Av giften var 72 kr. og kår til Jon Jakobsen. Efter Oluf blev svigersønnen, Severin Olsen Blokhaug, leilen ding. Han kjøpte gården av Verdalens kommune den 24. mars 1919 for 3200 kr. og fikk skjøte den 29. desember 1921.
---- 272 Bind V --- Fr as kil te par ter: Undtatt ved salget av Helmoen blev: Grana ni (Storneset), av skyld 42 øre, og Granum nedre, 10 øre — solgt den 13. mars 1018 til Ole I. Hangen for 1980 kr. Ole hadde før brukt Storneset på leie og bygget hus der. Skogvang, skyld 15 øre, solgt til Sigbjørn Selegg for 500 kr ved skjote av 7 .november 1921. Plassen Skokneset, skyld 25 øre, solgt 24. april 1918 til bru keren, Olaus Larssen Skoknes, for 1500 kr Skjote dat 29 oktober 1920. NESET (OVERNESET) Gårdsnr. 204. Navnet: Kalles Overneset. — Næßioe 1664. Nesset 1723. Skylden: Den eldste skyld (1665) var 1 ore; men allerede i 1671 opfores den med 18 mkl., hvilken skyld den beholdt til 1836, da den blev skyldsatt for 2 dal. 4 ort 2 sk. I 1907 var den 4.32 mk. Eiere: Gården må være skyldsatt i den første halvpart av 1660- årene. Ennu i 1660 betalte opsitteren bare husmannsskatt. Ved innlemmelsen i matrikulen er den sannsynligvis blitt krongods, men er så i løpet av 1660-årene gått over til presten Peder Eriksen Juel og ved dennes død i 1670 til Jens Bing, ved hvis død i 1693 den blev utlagt til Hans Pedersen Smidt (se Bjartan). I 1718 er fogd Jens Mogensen eier. Av ham har da sannsynligvis Rasmus Åge sen Hagen erhvervet den omkring 1720. Ved skjote av 15. mars 1730 overdrog han den tillikemed flere andre gårder i Vuku til svigersønnen, Broder Boysen, hvor ved den kom inn i Det hagenske eller Vuku jordegods, som siden i sin helhet gikk inn i Verdalsgodset. Den fulgte så dette, inntil Verdalens kommune i 1919 solgte den til opsitteren, Jon Pedersen. Brukere: Gården nevnes ikke i kvegskattmanntallet av 1657, hvilket må bero på en forglemmelse, da den utvilsomt må ha vært ryddet tidligere; den høie skyld, den fikk ved første skyldsetning viser det. Jon Nefiiøe nevnes i 1660. Han betalte husmannsskatt, da gården ennu ikke var skyldsatt. Opsitteren i 1665 het Olaf og var 50 år; han var muligens sønn av den forrige. På gården var i 1666 en «knegt» (soldat), Jon Olsen, som var 21 år og vel var Olufs eldste sønn. I 1666 er enken Beret bruker. Hjemme var 3 sønner, Anders, Peder og Oluf på henholdsvis 13, 13 og 8 år. Enken opføres som bruker ennu i 1689.
---- 273 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 skjepper bygg og 4 skjpr. havre, ledingen til 16 sk. og småtienden til 16 sk. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden; men den er dog i 1671 opfort med 18 mkl. og beholdt denne skyld. Navnet skrives Neszio. I 1690-årene har Kristofer Olsen overtatt gården. Han blev der en lang årrekke. Neset, sett fra nordvest 1927. Fot. 0. Snekkermo. Svenskenes plyndringer i 1718 strakte sig også til Overneset. der blev tatt 1 skjud 4 rdl. Matvarer 3 » Tilsammen 7 rdl. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har skog uten litt til brenne og gjerdefang, ingen seter, slett bumark. Den betegnes som «letvunden og frostagtig». Utseden var 1 td. havre, avlingen 12 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og 8 sauer. Tienden blev sått til 4 skjep per havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden, skjønt kommisjonen fant, at «denne gaard burde vel i henseende till dens auvel imod de næstforegaaende fieldgaarde (Åkran og Helmoen) noget forhøyes, men som wed denne ej som wed de andre er skow hvoraf opsidderen sig noget kand fortiene, bliver dend wed sin forrige leie bestaaende.»
---- 274 Bind V --- Ved skifte i 1740 efter Kristofers annen hustru registrertes 1 ku, 1 kvige, 1 okse, 3 sauer og 2 geiter. Denne übetydelige beset ning kan tyde på, at han allerede da delvis hadde opgitt gården. Hans steddatter, Anna Johansdatter, var nemlig i 1734 blitt gift med Erik Torkildsen Kulsllen, og det er vel rimelig, at denne da har deltatt i gårdens bruk, da Knstofer var en gammel mann; han dode i 1743 på Landstad. Se Åkranætten. Erik Torkildsen brukte nu gården til sin dod i 1778. Ved skiftet efter ham er registrert 1 hest, 1 ku, 2 ungnaut, 6 geiter og 2 sauer. Aktiva blev 22 rdl. 2 ort 18 sk. og beholdningen 0 rdl. 1 ort 2 sk. Muligens har nu enken, Anne Johansdatter, brukt gården nogen år. Hun dode der i 1797, 88 år gammeJ. Imidlertid har Johannes Anderssen Ulvillen fått bygselbrev av Rasmus Broder sen Hagen 20., tgl. 21. februar 1784. Han hadde gården til sin dod i 1798. Efter ham er registrert V/ 2 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 12 geiter og 7 sauer. Boet var fallitt, idet aktiva blev 110 rdl. 2 ort 2 sk. og passiva 118 rdl. 2 ort 2 sk. Enken, Mali Pedersdatter, forlovet sig med Peder Matisen, som så fikk bygselbrev av Anna Katarina sal. Hagens 15. august 1798, tgl. s. d. Imidlertid opgav han både enken og gården, hvorefter madame Hagen bygslet gården til enkens nye forlovede, Anders Olsen Balgård, som fikk bygselbrev 18. april, tgl. 16. august 1799. Det står uttrykkelig i'dette, at Peder hadde opgitt bygselen for Anders. Det kan i dette tilfelle neppe være enken, som har avskrekket ham; ti hun var ennu en ung og formodentlig tiltrekkende kvinne på 26 år. Hun dode på Overneset i 1835. På skiftet efter henne er registrert en besetning på 2 hester, 3 kyr, 4 sauer og 3 geiter. Utseden det år var Va td. bygg, 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Aktiva var 107 spdl. 3 ort 16 sk. og be holdningen 90 spdl. 2 ort 18 sk. Mali var dod 21. mai; men skiftet blev forst avholdt 7. juli, da elven på grunn av stadig regn vær var meget stor, og til overfarten fantes ikke annen farkost enn en flåte av tommerstokker. I tellingen for 1835 er besetningen opgitt til 1 hest, 3 storfe, 3 sauer og 3 geiter og utseden til Ys td. bygg, 3% tdr. havre og VA tdr. poteter, altså noget knappere opgave enn ved skiftet samme år. Anders Olsen dode på Overneset i 1855, 95 år gammel. Hans datter, Ingeborg, blev i 1846 gift med Johannes Jakobsen (visst f. på Eklevaldet i 1824), og denne blev nu forpakter på gården. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 7 storfe, 9 sauer og 13 geiter og en utsed av 77 tdr. havre og 3 tdr. poteter. På plassen
---- 275 Bind V --- Nessimoen føddes 2 storfe, 6 sauer og- 5 geiter og såddes 2Vz tdr. havre og 1 td. poteter. Den 11. mai blev Ole Eliassen Elnes leilending på Overneset. (Se Åkranætten). Avgiften var 24 spdl. årlig uten plassen. Ole døde i 1870. Den 3. mai 1873 blev Peder Olsen Elnesvaldet forpakter. Avgift 10 spdl. Han var der i mange år. I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 4 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 15 geiter og kidd og 1 svin og utseden Ya td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter. På husmannsplassen føddes 2 kyr, 1 ungnaut, 7 sauer og 7 geiter og såddes V\ td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Peder Olsens sønn, Jon Pedersen, overtok gården den 13. september 1898. Han kjøpte den av Verdalens kommune den 7. juli 1919 for 5500 kr. Er as kilt part: Plassen Nessimoen solgte Verdalens kommune den 3. juli 1918 til brukeren, Teodor Mikalsen, for 2100 kr. Skjote 7. november 1921. (Faren, Mikal Anderssen Skjækermoen, hadde brukt plassen i mange år. MELEN Gårdsnr. 205. Navnet: Bachen 1664. Bachen eller Mælen 1723. Av hankjønnsordet meir = mæl, sandbakke eller leirbakke ved en elv. Gården ligger oppe på en høi mæl nær elven. Skylden: Gården er skyldsatt i første halvpart av 1660-årene for 6 mkl. Fra 1836 blev skylden 1 dal. 1 ort 8 sk., i 1907 var den 3,13 mk. Eiere: Ved skyldsetningen er gården rimeligvis som de to fore gående blitt krongods, men er før utgangen av 1660-årene gått over til presten, Peder Eriksen Juel, efter hans død i 1670 til fogd Jens Bing, av hvis arvinger Rasmus Ågesen Hagen har erhnervet den, antagelig omkring 1720. Den var blandt de gårder, som Hagen i 1730 skjøtet til sin svigersønn, Broder Boysen, hvorved den gikk inn i Det hagenske eller Viiku jordegods, som igjen i 1810 gikk inn i Verdalsgodset. Gården fulgte så dette, til Verdalens kommune i 1918 solgte den til opsitteren, Peder Olsen. Brukere: Laurfi Rasmuss. Melle står i 1660 for 2 ort i hus mannsskatt. Denne Lars Rasmussen var i 1666 41 år gammel. Gården kalles da Backen.
---- 276 Bind V --- I 1669 blev tienden sått til 2 skjepper havre, ledingen til 4 sk. og småtienden til 6 sk. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Lars opfores fremdeles i manntallene i slutten av 1680-årene; men i 1699 har vi Haldo Backen. Skaden ved svenskenes innfall i 1718 opfores således: 1 hest 3 rdl. — sk. 1 børse fratagen ved Stene 1 » 48 » Tilsammen 4 rdl. 48 sk. I 1723 het opsitteren Tomas. Ved matrikuleringen dette år cpgis det å være skog til gårdens fornodenhet og litt sagtommer, ingen seter, god bumark. Den betegnes som «meget tungvunden og frcstagtid». Om utseden heter det: «Saaer ungefehr 2 skjepper Haure for at faa halm til creaturerne.» Avlingen var 6 sommerlass hoi og besetningen 3 kyr, 1 ungnaut, 3 jauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skvlden. Soldat Ellev Olsen Skjækermoen blev i 1726 gift med Eli Tomas datter Melen og har vel da overtatt gården, hvor han iallfall har vært til i 1742. Dette svære uår dode et par av hans barn og visstnok også hans hustru, hvorefter han synes å ha forlatt stedet. Soldat Lukas Jonsen, som blev gift i 1748, har iallfall fra 1753 brukt Melen; men han dode allerede i 1758, 36 år gammel, og enken, Marit Jensdatter, blev året efter gift med Jon Jakobsen. Hun dode i 1765, 50 år gammel. Hennes sonn av forste ekteskap, Jon Lukassen, kom siden til Byna. I den folgende tid synes opsitterne å ha vekslet nokså hyppig: En Jon Melen nevnes i begynnelsen av 1770-årene og siden Matias Steffensen, som dode i 1785. Det er vel hans enke den Johanna Jonsdatter Melen, som i 1787 blev gift med Sivert Bårdsen, som så har brukt gården nogen år. Sivert Knutsen Kinken fikk bygselbrev av Broder Hagen, utstedt og tgl. 15. august 1794, og hadde gården til sin dod i 1814. Gabriel Siv ertsen Melen blev i 1815 gift med Eli Arntsdatter Elnes og brukte så gården, til han dode i 1858, 69 år gammel. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og 6 geiter og en utsed av K> td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Efter Gabriel kom Mortinus Olsen. Han var på gården i 1860 og 1867 — reiste siden til Amerika. Gårdens besetning i 1865 var 1 hest, 6 storfe, 7 sauer og 9 geiter og utseden % td. bygg, 4 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Den 15. mars 1869 blev Mælen forpaktet til Johannes Olsen Elnesholmen for Iår — avgift Yl x h spdl.
---- 277 Bind V --- Den 17. mars 1870 blev Ole Jonsen Storlunet leilending der — avgift 10 spdl. årlig i 5 år, «siden yderligere hver host en fed sau med ulden paa». I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 1 svin og utseden l A td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Melen, sett fra nordvest 1930. Fot. O. Snekkermo. Ole Jonsen døde i 1882, 51 år gammel, og enken og sønnene brukte gården. Siden overtok den eldste sønn, Peder Olsen, den. Han kjøpte den 24. april 1918 av Verdalens kommune for 4000 kr. og fikk skjøte 14. mars 1922. Han kjøpte til Nordstuguholmen av Overholmen nordre, skyld 15 øre, av Verdalens kommune for 10 kr. ifl. skjøte av 27. juli, tgl. 2. september 1925. MOEN (OVERMOEN) Gårdsnr. 206. Navnet: Kalles Overmoen. — Moe 1664. 1723. Skylden: Den gamle skyld var 1 øre 12 mkl, fra 1836 4 dal 4 ort 18 sk., i 1907 6,56 mk. Eiere: Gården finnes ikke nevnt før i begynnelsen av 1600- årene; men den såvidt høie skyld som V 2 spand viser, at dens ryd ning må ligge adskillig lenger tilbake. Den ser ut til fra begyn nelsen å ha vært bondegods; ti ennu i 1624 betalte opsitteren skatt for V 2 sp. odelsgods. is
---- 278 Bind V --- Antagelig i 1630-årene er Mads Pedersen kommet i besiddelse av den, og i 1640 makeskiftet han den tillikemed flere andre gårder til Kronen. Den blev da lagt til Holms gods. I 1660-årene er den gått over til presten, Peder Eriksen Juel og er vel ved dennes dod i 1670 gått i arv til kaptein Tomas Juel. Av denne har visstnok Ole Olsen Leklem, som eiet den i 1699, kjøpt. Overmoen, sett fra nord 1930. Fot. O. Snekkermo. I 1711 eies den av presten Tomas Svendsen Sc/ieen og i 1718 av Jens Mogensen; av ham har vel Rasmus Ågesen Hagen kjopt den omkring 1720. Overmoen var blandt de gårder, som Rasmus Hagen i 1730 overdrog til sin svigersonn, Broder Boysen, hvorefter den fulgte Det hagenske eller Vuku jordegods, til dette i 1810 gikk inn i Ver dalsgodset. Siden fulgte den dette, til Verdalens kommune i 1920 solgte gården til Martin Jonsen Overmoen. Brukere: Vi kan slutte, at opsitteren på Overmoen omkring 1600 het Laurits, og at han eiet gården. I 1607 heter opsitteren Oluf; han må være kommet dit ved ekteskap med enken; ti han betalte i 1624 odelsskatt for \'i sp., som tilhørte hans stedsonn, Peder Lauritsen. Denne Peder er det formodentlig, som fra om kring 1640 har vært bruker av gården. Han har ikke vært synderlig godt okonomisk stillet: I 1650 heter det, at han «ikke videre kan udgive end odegaardsskat», og i 1659 opgav han gården på grunn av hoi alderdom for Erik Olsen (Ellevsen kalles han i 1665 og 1669). Eiendommen betegnes ved denne leilighet som «en ringe
---- 279 Bind V --- gaard», og bygselsummen var 8 rdl. Erik var i 1665 29 år, og det var da på gården en «husmand», Peder Larssen, som var 70 år Dette er rimeligvis den forrige opsitter, og han har vel nærmest vært kårmann. Besetningen var i 1657 2 hester, 5 kyr og 3 sauer. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til V 2 td bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk «Findes thømmerschouff», heter det. Gården må ha vært i for holdsvis god stand; ti skylden blev foreslått forhoiet til 2 øre. Erik opføres som bruker ennu i slutten av 1680-årene I 1690- årene er Krlstofer Iversen (visstnok sønn på Elnes) kommet dit og har formodentlig vært der til omkring 1711, da han overtok Musum hvis tidhgere opsitter, Ole Iversen, som var Kristofers svigerfar' var død. ■ ' Efter Kristofer har Overmoen visstnok i årene 1711 —15 vært brukt av en Torkild Pedersen, visstnok den samme, som siden kom til Kulslien. (Se Åkranætten). Den næste bruker het Tomas. Han var der i 1718 under sven skenes innfall og opgir da å ha mistet: Tilsammen 68 rdl. 48 sk. Det var et stort tap for en ikke større gard, og Tomas har vel efter dette mattet opgi den. I 1722 heter opsitteren Anders (Olsen) I marikulenngen av 1723 anføres om gården, at der er litt sag tømmer og «temmelig» skog til gårdsfornødenhet, seter V 2 mil borte matehg bumark. Den betegnes som «maadelig letvunden og meget frostagtig». Utseden var 6 skjepper blandkorn og 2 tdr havre avlingen 10 sommerlass høi og 4 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 4 kyr 1 ungnaut, 9 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 4 skjpr. havre «ringe korn» samt 8 mk ost bkylden blev foreslått forhøiet med 6 inkl., og herom heter' det : <<hvorvel denne gaard 1 henseende til mislighed og kornaufling som offtest bortfryser icke vel kunde ansees for høyere end dend forrige
---- 280 Bind V --- leie, saa dog for dend lejlighed opsidderen kand have wed skoven at fortiene noget, er gaarden desformedelst med ovenstaaende 6 mkl. forhoyelse bleven anseet.» Anders Olsen dode på Overholmen i 1756. Han hadde da for lengst opgitt Overmoen, som Broder Boysen ved bygselbrev av 22. august, tgl. 8. september 1730, hadde bygslet til Steffen Malisen. Steffen var der ikke lenge: Jon Jonsen Karmhus fikk bygselbrev på gården — også av Boysen — 26. juni, tgl. 7. septbr. 1747. Ved skifte i 1761 efter Jons hustru, Marit Eriksdatter, er registrert 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer, 7 geiter og 2 svin. Utseden var 6 tdr. havre og IVi tdr. bygg. Aktiva blev 88 rdl. 3 ort 11 sk. og beholdningen 0 rdl. 3 ort 7 sk. I Jons tid brente gården natten til den 21. februar 1758, mens Jon seiv var fraværende på tinget. Samtlige hus, alt innbo, ibe regnet endel uniformseffekter (gården var skiloperkvarter) og endel kreaturer brente. Ilden opkom under en sterk storm, som i en fart satte alle hus i brand. Jon blev — efter sin egen forklaring — ved denne begivenhet bragt i den ytterste armod og hadde ikke annet til ophold enn hvad vnaboer af kristen medlidenhed» gav ham. Selvfolgelig har han fått den sedvanlige tillatelse til ågå om og soke hjelp. Ved tingsvidne 2 år efter oplyses, at gården ei gi enopbygget. Jon "dode i 1785, 65 år gammel. Allerede året for hadde Ole Rasmussen Lille Wuku fått bygselbrev av Rasmus Brodersen Hagen 20.. tgl. 21. februar 1784, og han hadde gården til i 1804, da han opgav den for svigersonnen, Erik Olsen Kulslien, som fikk bygsel brev av Johs. Monrad 9. mai, tgl. 16. august 1804. Ole og hustru fikk et kår, bestående av for til 2 kyr og 6 småfe, 6 mål dyrket åkerland samt jord til lin, humle og poteter. I tilfelle av den enes dod skulde den gjenlevende ha halvparten. I 1835 hadde gården en besetning på 2 hester, 6 storfe, 14 sauer og 6 geiter og en utsed av % td. bygg, 5H tdr. havre og 2 tdr. poteter. På skifte i 1841 efter Eriks hustru, Marit Olsdatter, er ingen kreaturer registrert. Musene var i en miserabel forfatning. Aktiva var 28 spdl. 4 ort 2 sk., hvorav andelen i Vuku kirkekjop utgjorde 20 spdl. 4 ort, og passiva 34 spdl. 4 ort 6 sk. På grunn av boets forfatning ansa man det unodvendig å ta noget skjonn over husene. Gimdbjørn Pedersen Åkran kom så til Overmoen. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 12 sauer og 10 geiter, og utseden var V-i td. bygg, 7 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Gundbjorn overgav gården til svigersonnen, Jon Olsen Over holmen, som overtok den 16. april 1868. Undtatt var Moenget, et eng ved Telsneset. Avgiften var 20 spdl. årlig, men blev i 1805
---- 281 Bind V --- nedsatt til 70 kr. for dette år, da der var borttatt 3 mål ved elve brudd. Jon leiet Bjørstadenget for 1895 for 10 kr. I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 4 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 8 geiter og kidd og utseden Vi td. bygg, 6 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Jon Olsen døde i 1916, og enken og sønnene drev så gården. Den 25. oktober 1920 kjøpte Martin Jonsen Overmoen den av Verdalens kommune for 8000 kr. og kår til moren. ØVERHOLMEN Gårdsnr. 207, 208, 209. Navnet: Uttales: Overholmen. — af Øfreholm 1491. Habord holm 1520. Holm øfuer 1530. Holm 1559. Haurholm, Haffer holm 1590. Offuerholmb 1626. Øffuerholm 1664. Over Holmen 1723. Habordholm, som støttes av formene fra 1590, må inneholde et eldre navn, sammensatt med mannsnavnet Hagbarhr. Dette er enten senere blitt cmtydet til Øverholmen, eller det siste er et yngre sidecrdnet navn. I begge tilfelle tjener tillegget til å adskille denne gard fra gårdsnr. 216 og 217. Skylden: Overholmen har i eldre tid omfattet de 3 gårder Overholmen nordre, mellem og søndre samt Volden, som tidligere jevnlig opføres under navnet «Holmen eller Volden». Vi kan helt fra begynnelsen av 1600-årene skjelne mellem to forskjellige gårder: Overholmen, skyld 2 spand, svarer til Overholmen nordre og søndre. Holmen, skyld 1 sp. 1 øre 4 mkl., svarer til Overholmen mel lem med Volden. I 1694 blev Overholmen avfelt til 2 ore, hvorved hver av gårdene Overholmen nordre og søndre har fått en skyld av 1 øre, og Holmen blev avfelt til 2 øre 12 mkl., hvilken avf,elling dog visstnok kun angar Overholmen mellem, som derved fikk en skyld av 1 øre, mens Volden beholdt sin gamle skyld, 1 øre 12 mkl. Disse avfellinger er approbert i 1703. Fra 1836 var skylden for: Overholmen nordre: 4 dal. 4 ort 2 sk., i 1907: 7,72 mk — mellem: 4 » 1 »21 » — 6,86 » søndre: 4 » 2 »14 » — 7,95 » Volden (gårdsnr. 180): 8 » 3 » 11 » — 13,97 » Eiere: Allerede på erkebiskop Gautes tid (1491) eiet Kronen 1 øre i «Øfreholm»; det er i løpet av 1500-årene vokset til x h spand.
---- 282 Bind V --- Senere forøkedes dens andel ved et par makeskifter i 1640-årene, hvorved Kronen av Lars Bastiansen bekom 2 ore 16 mkl. og av Anders Helkan 1 spand. (Se under proprietærgodser). Således eiet altså Kronen ialt 2 sp. 1 øre 4 mkl. j disse gårder, nemlig i: Overholmen (d. e. nordre og søndre) 1 sp. — 2 øre tilhørte Stiklestad kirke og 1 øre Viiku kirke, rimeligvis helt siden middel alderen. Holmen (d. e. Overholmen mellem og Volden) 1 sp. 1 øre 4 mkl. Som største part-eier var altså Kronen bygselrådig over alle disse gårder. Riktignok opføres i 1650-årene Overholmen som 2 gårder, hvorav den ene kun innbefatter Kronens 1 spand, den annen det spand, som tilhørte kirkene, og hvorover Stiklestad kirke anføres som bygselrådig; men det tør være tvilsomt, om dette betyr annet, enn at opsitteren på den ene part av praktiske grunner be talte sin landskyld bare til Kronen og på den annen bare til kirkene, istedenfor hver å betale til alle tre part-eiere. På en auksjon i Trondhjem 20. januar—6. mars 1728 over kongelig gods kjøpte krigsråd Åge Rasmussen Hagen Overholmen (nordre og søndre) for 63 rdl. og fikk skjote 24. septbr. samme år. I 1732 makeskiftet han disse to gårder tillikemed Holmlien vestre, Bjartan og en landskyldspart i Breding til svogeren, Broder Boysen, mot Holmen nedre. Makeskifteskjøtet er av 23. juni 1732. Gårdene kom således inn i Det hagenske eller Vuku jordegods, som i 1807 gikk inn i Verdalsgodset. De fulgte siden dette inntil Verdalens kommune i 1921 solgte Overholmen nordre til opsitteren, Ole Olsen Gren, og Overholmen søndre til opsitteren, Peter Eriksen. Overholmen mellem blev på ovennevnte auksjon i 1728 solgt til løitnant Peter Rafael Lund for 45 rdl. Han fikk skjøte 19. mai 1729. 1 skjøtet heter det at skylden efter matrikulen er 1 sp. 1 øre 4 mkl., men ifl. approbasjon av 25. juni 1703 avfelt 1 øre 16 mkl., igjen 2 øre 12 mkl., hvorav han har kjøpt 1 øre. De øvrige 1 øre 12 mkl. uten nogen avfelling er bortsolgt, heter det — det siste må da gjelde Volden. Efter Peter Rafael Lund er Overholmen mellem gått over til kaptein Peter Koefoed, hvis hustru hadde fått den i arv. Koefoed solgte den i 1758 til Anders Olsen, hvorefter den var brukernes eiendom, inntil Jakob Eriksen i 1821 solgte den til Hilmar Meincke, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil Verdalens kommune i 1921 solgte den til opsitteren, Karl Pedersen. Volden blev på samme kongelige auksjon i 1728 solgt for 100 rdl. til Anna Katarina van Stricht, enken efter lagmann Peter Drejer. Skjøte er først utstedt 28. mars 1735. Datteren, Ernestina Kunigunda Drejer, solgte i 1735 gården, som ved denne leilighet
---- 283 Bind V --- ennu kaltes Holmen, til Jon Kristensen Volden, hvorefter den blev i brukernes eie, inntil Siv ert Høislo i 1854 solgte den til Nikolai Jens sen, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset, som den så fulgte, inntil Verdalsgodsets eiere i 1884 solgte den til Peter Nilssen Volden. Siden har den vært brukernes eiendom. OVERHOLMEN NORDRE Gårdsnr. 207. Brukere: Overholmen nordre og søndre har visstnok i eldre tid vært én gard. Hvad tid det er blitt to, er übekjent — det er iallfall før 1600. Jon pa Habordholm har i 1520 betalt 1 lodd sølv i skatt, 1 lodd sølv for jordegods og % lodd sølv for «barne peningh». Han har altså eiet noget i gården, — dessuten har han forvaltet umyn diges midler. I 1549 har Joenn betalt 1 pund smør i landskyld av 1 øre kron gods i Haffuerholm og samme år står Jognn paa Hauerholm for Vi spand smør og 2 vog mel i leding. Gården synes ennu å være udelt, skjønt det hendte nok, at kun én opsitter førtes i ledingsmanntallet, seiv om der var flere. Svend var visstnok opsitter på denne gard fra begynnelsen av 1600-tallet til midten av 1630-årene og efter ham Erik Svendsen, rimeligvis sønnen. ~ „ * i t . ft T T * 1 1 I 1648 har Jon Eriksen festet Vi spand i «ofuer Hallemb som hans gl. fader godvillig oplod». Bygselsummen var 8 rdl. Dette overlot han i 1654 til broren Ole, idet det heter, at Ole Eriksen har «fest i ofver Holm Vi sp., som hans broder, Jon Eriksen velvillig oplod.» Dette halve spand er visstnok siden gått inn i Over holmen søndre. I 1656 har så Jon Eriksen atter festet V 2 sp. i «ofr Holmen, som hans fader Erik Svendsen formedelst alderdom for ham velvillig opgav». Bygselsummen var fremdeles 8 rdl. Og i 1658 heter det: «Jon Eriksen of uer Holmen festet i samme gaard 18 mkl, som Marit Svendsdtr. for hendes høie alders skyld godvillig for ham oplod, eftersom han før var tilhørende V 2 sp. og nu den halve part i b.te gaard tilkommer. Sammeledes festet og Ole Eriksen i samme gaard ofuer Hallomb 18 mkl., som ovenbemelte Marit Svendsdatter for ham og opgav og derved og den anden halve part tilhørig.» Bygselsummen for hver part var 4 rdl. Efter dette skulde denne gards hele skyld dengang være V/2 sp., hvorav hver av brødrene Jon og Ole Erikssønner brukte 2 øre 6 mkl.
---- 284 Bind V --- Den hele gards besetning var i 1657 2 hester, 10 kyr, 4 geiter og 3 sauer. I 1663 overlot Jon Eriksen sin part til en annen, som også het Jon Eriksen. Det heter herom: «Jon Eriksen tilboxlet i ofuer Holm 2 ore 6 mkl., som forrige paaboende, og ved navn Jon Eriksen, formedelst afgangsmindelse Overholmen nordre, sett fra nordvest 1927 Fot. O. Snekkermo for ham afstod.» Bygselsummen var 21 rdl. Denne Jon var i 1666 33 år. I tellingen står, at han brukte 1 sp. 18 mkl., skal være a 2 sp. 18 mkl.). Ole Eriksen var 44 år. Ved matrikuleringen i 1660 blev tienden sått til VA tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til V/2 ort 6 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes tommerskouff», heter det. Skylden blev foreslått sått til 2 sp.; men dette gjelder nok både Overholmen nordre og Over holmen sondre; ti gårdene opfores under ett nummer med de to opsittere Erik Svendsen og Tarald Olsen, som visstnok må være disse gårders tidligere opsittere. Man holdt sig ikke alltid å jour med hensyn til opsitterne. Det ser ut til, at Jon Eriksen har erhvervet sig også den annen part og således er blitt bruker av hele Overholmen nordre. For holdet er forresten temmelig uklart, og gårdene var kanskje heller ikke utskiftet. I den tid Jon Eriksen, Kristen Olsen og Tosten Ellingsen hadde de tre Overholmsgårder, blev de meget forringet ved elvebrudd og av den grunn i 1688 slettet som dragonkvarter. Ved tingsvidne i
---- 285 Bind V --- 1694 oplyses således, at Overholmen «af elvebrud hel mærkelig beskadiges», og derfor var brukt for bare 8 rdl. avgift, og at der måtte avkortes 6 rdl. 1 ort 22 sk. i skattene. Og 3. juli samme år blev avholdt besiktigelse over alle tre gårder, hvorved skylden på hver av dem blev nedsatt til 1 ore. I ansokningen om besiktigelse oplyses, at husene på grunn av elvens stadige brudd har mattet flyttes en gang, og at der nu ikke er annen råd enn å flytte dem igjen. Og i besiktigelsen heter det, at elven bryter ikke alene norden for; men at den i flom går ostenfor og rundt om gården, «saa de ikke med kreaturer eller folk til nogen side kan udkomme». Jon Eriksen dode omkring midten av 1690-årene, og enken, Mali Tørrisdatter (søster av Peder Bjørgan og Jon Halset — se Jermstadætten) i 1697. Skiftet efter henne viser et typisk gjennem snittsbo fra denne tid. Den registrerte besetning var 3 hester, 7 kyr, 2 ungnaut, 18 sauer og 1 svin. Aktiva var 84 rdl. 3 ort 12 sk. og passiva 30 rdl. Jon Eriksen hadde visst vært gift 2 ganger, og det tør være en sønn av første ekteskap den Erik Jonsen, som på nevnte skifte hadde 6 rdl. lønn tilgode, og som fikk bygselbrev på gården 12. oktober 1700. Han var der under svenskenes innfall i 1718 og opgir sitt tap dengang til: Tilsammen 80 rdl. 72 sk. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens fornødenhet og litt sagtømmer, seter 1 mil borte, «temmelig» bu mark. Gården hadde et kvernsted, som lå øde, men kunde istand settes og svare 4 sk. årlig. Gården betegnes som lettvunnen og temmelig kornviss. Utseden var 1 td. bygg og 2 tdr. havre, avlingen 26 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen IV2 hest, 4 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 3 skjep per blandkorn, 6 skjepper havre og 8 mk. ost. Skylden blev fore slått forhøiet til det dobbelte (2 øre), hvilket begrunnes på samme måte som for Overholmen søndre.
---- 286 Bind V --- Erik Jonsen dode i 1749, 90 år gammel. Gården har han nok opgitt tidligere. Det må være denne, som Broder Boysen har gitt Lars Eriksen bygselbrev på 29. april, tgl. 8. septbr. 1745. Lars var sikkert Erik Jonsens sonn; han dode i 1782, 82 år gammel, men hadde allerede i 1777 opgitt gården for svigersonnen, Hans Gundbjørnsen Gren, som fikk bygselbrev av Rasmus Brodersen Hagen 25. juli d. å. Efter Hans overtok svigersonnen, Mikkel Eriksen Rød, gården. Ifl. kontrakt av 15., tgl. 16. august 1823, skulde han yde sviger foreldrene et kår på 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, jord til utsed av A td. poteter og 12 mk. linfro samt for til 2 kyr og 6 småfe. Mikkel fikk forpaktningskontrakt av Meincke 10. mars 1823, tgl. 16. aug. 1834. Hans Gundbjornsens dattersonn, Gundbjorn Hanssen, festet i 1831 en plass under Bjorstad av Jon Sivertsen B. (Se Grensætten). Overholmen nordre hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 9 sauer og 8 geiter og en utsed av % td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Efter Mikkels dod i 1848 sått enken, Randi Mansdatter, med gården; men det var nok egentlig sonnen, Hans Mikkelsen, som drev den. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 3 storfe, 8 sauer og 8 geiter, og utseden var A td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På plassen Nordneset foddes 3 storfe, 10 sauer og 6 geiter og såddes Ye td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Hans Mikkelsen greiet sig ikke, og da Randi var dod i 1866, blev gården i 1867 festet til Peder Anderssen LUlegdrden for 25 spdl. årlig. I 1870 festet Arnt Olsen Rødsvatd den for 25 spdl. I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 2 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin og utseden % td. bygg, 5 1 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På Nord neset foddes 2 kyr, 1 ungnaut, 7 sauer og 8 geiter og såddes % tdr. bygg, 2'/2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Avgiften for gården blev senere oket, saa den i 1895 var 120 kr. Da blev den nedsatt til 85 kr. grunnet elvebrudd efter gjennem bruddet i Herfossen. Husene blev for offentlig regning flyttet langt fra elven, så gården nu ligger lengst mot syd av alle Overholms gårdene. I 1896 blev avgiften nedsatt til 70 kr., da det var utgravet mere jord. Efter Arnt Olsen blev Ole Olsen Gren leilending på gården. Han kjopte den av Verdalens kommune 11. juli 1921 for 5600 kr. Da fulgte Nordneset med, likeså noget av Troa, som hadde tilhørt Overholmen mellem. Undtatt var Kroketneset på nordsiden av elven, som blev lagt til Nonset. Nordneset med engsletten Bustaden ved Granfossen var av Meincke forpaktet til Lars Olsen den 28. novbr. 1827; det var
---- 287 Bind V --- formodentlig da det blev bygget hus der. På Overholmen var to døtre: Randi, som blev gift med Mikkel Eriksen og blev boende på gården, og Malena, som blev gift med Lars Olsen, som festet Nordneset. Den 16. mars 1870 festet Olaus Gundbjørnsen plassen. Av giften var 8 spdl., mens Malena levet. Hun døde i 1872, 95 år gl., og avgiften blev da øket til 12 spdl. årlig. Olaus døde i 1891, og enken brukte så plassen. Fra 14. juni 1896 blev avgiften nedsatt til 32 kr., da elven hadde tatt ut jord. Plassen blev fraflyttet i 1902, og husene blev bortflyttet til Nysete, som Jon Olaussen Nordnes kjøpte av Johannes Jonassen Kirkevuku. OVERHOLMEN MELLEM Gårdsnr. 208. Brukere: Denne gard ser ut til å ha vært brukt sammen med Volden helt til i 1662. Laarlts, som nevnes i begynnelsen av 1600- tallet utover til henimot 1620, tør ha brukt denne samlede gard og efter ham enken. Kristofer Rasmussen har utvilsomt vært på denne gard omkring 1650. Han brukte 1 sp. 1 øre. I 1655 har Ellof Anderssen «fest o-fuer Holmb 4 øre som Kristofer Rasmussen nu er fradød, og skal egte enken, Gunhild Barosd.» Bygselsummen var 21 rdl. 1 ort 8 sk. Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 10 kyr, 4 sauer, 5 geiter og 2 svin. I 1662 har Karl Pedersen «fest i Ofuer Holmb 2 øre 16 mkl., for ham Ellof Anderssen oplod». Karl betalte 13 rdl. i bygsel. Det synes ganske 'tydelig, at der herved er skjedd en varig deling av gården, som i eldre tid jevnlig kalles Holmen. Den del, som Karl Pedersen brukte, er Overholmen mellem, som i 1600-årene stadig kalles Holmen. Den del, som Ellev Anderssen beholdt, er Volden, Den kalles stadig «Holmen eller Volden». Karl Pedersen var i 1666 30 år og hadde en sønn, Peder, på 5 år. Han anføres i tellingen sammen med de andre opsittere på Overholmen, mens Volden står et annet sted. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 4 skjepper bygg og 1 td. 2 skjpr. havre, ledingen til Wi ort 6 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes thømmerschouff», heter det. Der blev ikke foreslått nogen forandrnig i skylden (2 øre 16 mkl.). I 1680-årene har gården en ny opsitter, 7osten. Han brukte den i 1682 for skatt og landskyld. Det tap, han led krigsvinteren 1718, er opført samlet for denne gard og Volden og er anført under den siste.
---- 288 Bind V --- Opsitteren i 1723 het Erik Olsen. Gården opgis ved matrikule ringen dette år å ha skog til fornødenhet og litt til sagtømmer, seter 1 mil borte, «temmelig» bumark, et kvernsted, som var øde, men kunde gjenoptas og svare 4 sk., og en fjellslette, sått til 4 sk. årlig. Den betegnes som lettvunden og temmelig kornviss. Utseden var 1 td. bygg og 2 tdr. havre, avlingen 36 sommerlass høi og 4 Fot. O. Snekkermo. lass ekerhøi og besetningen 1 V 2 hest, 4 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 6 skjpr. havre og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 1 øre — altså til det dobbelte, «formedelst denne gaards goede auwel og Saugtømmer Skoug». Ole Eriksen, foregående opsitters sønn, fikk bygselbrev på går den av Ernestina Kunigunda Drejer 13. septbr. 1737, tgl. 5. aug. 1738. At hun har utstedt bygselbrevet, må ha sin grunn i den tidligere forbindelse med Volden; ti Overholmen eiet hun jo ikke. Det var ganske fattigslig hos Ole: Ved skifte i 1747 efter hustruen, Elen Jonsdatter, var aktiva 44 rdl. 3 ort 8 sk. og passiva 37 rdl. 10 sk., så det var ikke mere, enn såvidt det balanserte. Den registrerte besetning var 1 V 2 hest, 6 kyr, 2 ungnaut, 7 sauer og 5 geiter. Kaptein Peter Koefoed, som hadde fått gården i arv med sin hustru, solgte den ved skjote av 4. oktober 1758, tgl. 21. februar 1759, til Anders Olsen Kvernmoen for 300 rdl. Anders hadde ikke stort å legge i handelen, så han for å skaffe penger pantsatte
---- 289 Bind V --- gården til sorenskriver Poulsen for 260 rdl. og for å innfri denne obligasjon pantsatte han den i 1762 med innbo, besetning og løsøre for samme sum til kapellanen Eilert Rosenvinge. Han har hatt vanskelig for å klare sine forpliktelser. I 1773 er han blitt dømt til å innfri obligasjonen til Rosenvinge tillikemed 2 års renter. Anders Olsen dode i 1778, 50 år gammel, og et par år efter overtok hans eldste sønn, Ole Anderssen, gården for 420 rdl. ifl. kvitteringsskjøte fra medarvingene av 13. desember 1780, tgl. 22. februar 1781. Ole var gift med en datter på Oppem og fikk med henne en arvepart i denne gard, som han sammen med de ovrige arvinger i 1779 overdrog til svogeren, Haldo Rasmussen. Han har neppe stått sig godt — sees ofte å være stevnet for små gjeldsbelop. Ole hadde gården bare nogen få år, så solgte han den ved skjøte av 5. april, tgl. 15. august 1785, til Ando Jakobsen Jøsås og flyttet til Kleppen. Ando hadde året forut kjøpt Breding vestre og har visst bygslet Overholmen bort. Det er formodentlig på denne gard Lars Kristojersen har vært. Der finnes et skifte, avholdt i 1788 efter hans hustru, Anne Olsdatter, hvorved er registrert en besetning på 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 geiter og 2 sauer. Aktiva var 78 rdl. 2 ort 16 sk. og beholdningen 46 rdl. 20 sk. Ando døde i 1788. På skiftet efter ham blev Overholmen taksert til 400 rdl.; men det var fremdeles stor pantegjeld på den til Rosenvinge. Da Andcs enke, Kirsten Olsdatter Breding, ikke kunde skaffe penger, forlangte Rosenvinge auksjon. Ved denne blev Tore Sivertsen Prestgård høistbydende med 374 rdl., men avstod sitt bud til Kirsten, som fikk auksjonsskjøte 21. februar 1789, men overdrog gården ved skjøte av samme dato for 400 rdl. til Erik Olsen Levrlng. Begge skjøter er tinglest 23. februar samme år. Erik var en velstandsmann, som fikk det til å se ganske ander ledes ut på gården. Da han overtok, var husene ytterst slette og jordveien vel heller ikke rar, efterat eieren i nogen år ikke hadde brukt gården. Ved en besiktigelse, som Erik lot avholde i 1794, oplyses at våningshuset var aldeles opråtnet, da Erik overtok, og at han derfor for 2 år siden hadde mattet opføre ny stuelån; dess uten hadde han tømret nytt fjøs. Et stort og et lite stabbur var kassable, og et lite stabbur var nedblåst. Låven var yderlig for fallen, stallen kassabel og en høibod likeså. Men — heter det videre — alle disse hus var ennu slettere, da Erik kom til gården, og vilde forlengst vært forfalne, hvis han ikke hadde kostet på dem. Gården var dessuten i hans tid forbedret med 10 mål nyland. I det hele synes Erik å ha vært en dyktig mann — kanskje til tider litt vanskelig å ha med å gjøre — herpå tyder, at han i 1793 er stevnet av Ole Rasmussen Overmoen for ærerørige beskyldninger, en sak, som dog blev bilagt i mindelighet.
---- 290 Bind V --- Erik dode allerede i 1795, bare 43 år gammel. På skiftet efter ham blev gården verdsatt til 500 rdl., og panteheftelsen på den var 250 rdl. til Hans Nissen. Den registrerte besetning var 2 hester 7 kyr, 4 ungnaut, 6 geiter, 14 sauer og 2 svin. Avlingen, registrert 26. oktober, var 9 lass bygg og 38 lass havre. Av sølvtøi fantes bare 2 skjeer å 1 rdl.; men der var en plog med jernveltefjel og harv med jerntinder, så han synes å ha lagt mere penger i jord bruket enn sedvanlig i Vuku i den tid. Boets aktiva blev 756 rdl 3 ort 6 sk. og beholdningen 332 rdl. 2 ort 4 sk. Ole Kleppen lyste odelsrett til gården på datteren Johannas vegne, idet den hadde vært i hennes fars og farfars eie i over hevds tid; men nogen innløsning blev det ikke av. Eriks enke, Ber et Jakobsdatter, blev i 1796 gift med skolelærer Ole Jeremiassen Midtholmen. Da denne senere flyttet til Levringen, overtok Jakob Eriksen, eldste sønn av Erik Olsen, gården efter en pris av 1625 rdl. ifl. skjote fra sine medarvinger av 7 februar 1812, tgl. s. d. Som nevnt under Volden, overdrog Jakob i 1820 gårdens andel i Kroketneset til Kristen Volden. Ved skjote av 1. mars 1821 solgte Jakob Eriksen gården for 400 spdl. til Hilmar Meincke, hvorved den gikk inn i Verdals godset. Jakob fortsatte å bruke den som leilending, idet han fikk bygselbrev av Meincke 2. mars s. å. på de almindelige betingelser angående kjørsel til brukets drift. Landskyld, skyssferdspenger og andre landdrotlige rettigheter erlagdes med 8 spdl. årlig Jakob brukte dog ikke alltid gården seiv — har kanskje ikke engang maktet det, smått som han sått i det (han sees i 1829 å ha fått dom på sig for foreldede skatter). I 1830 har han med landdrottens samtykke overdratt gårdens bruk for 1 år til Tore Sivertsen Flyan mot en «efter overenskomst billig betaling». I 1835 var besetningen 2 hester, 5 storfe og 12 sauer og ut seden Vi td. bygg, tdr. havre og 3 tdr. poteter. Jakob Eriksen døde i 1848, 62 år gammel, og enken, Anne Mortensdatter Slapgård, vedblev å sitte med gården til sin død i 1868. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 8 sauer og 8 geiter og utseden var Vi td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Sønnen, Erik Jakobsen, forpaktet nu gården ifl. kontrakt av 25. juli 1868 mot en årlig avgift av 25 spdl. og forskjellige forpliktelser med hensyn til opførelse og reparasjon av husene. Holmene ved Granfossen fulgte med, og han fikk løfte om å få feste gården for livstid mot samme avgift og like meget i innfestning, men at holmene skulde undtas.
---- 291 Bind V --- I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 5 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. tirik døde i 1877. Enken, Anne Maria Olsdatter Skrove, hadde i sitt første ekteskap med Karl Pedersen Lindset sønnen Peder Karlsen, og denne forpaktet gården 14. april 1884 for 100 kr. årlig og kår til moren. 1. mai 1895 blev avgiften nedsatt til 80 kr., da omkring Btø mål var gått tapt ved elvebrudd. Husene blev flyttet lengst mulig fra elven for offentlig regning. Efter Peder overtok sønnen, Karl Pedersen, gården, og den 25. april 1921 kjøpte han den av Verdalens kommune for 5180 kr. og kår til faren. Holmene ved Granfossen blev undtatt. Skjøtet er av 24. januar 1924. OVERHOLMEN SØNDRE Gårdsnr. 209. Brukere: En Tarald, som nevnes på en av Overholmsgårdene til i 1650-årene, har visstnok brukt denne gard, som vel neppe ennu dengang var utskiftet fra Overholmen nordre. I 1648 heter det, at Ellev Olsen har festet tø sp. i «ofuer Hollemb», som Tarald godvillig oplod, og derfor betalt 8 rdl. Det synes efter skylden å måtte ha vært en meget liten gard; men kveg skattmanntallet av 1657 viser en næsten like stor besetning som på Overholmen nordre, nemlig 2 hester, 7 kyr, 3 geiter og 3 sauer. Tarald føres fremdeles som opsitter; men det må være uriktig. Ellev Olsen var i 1666 55 år. Ved matrikuleringen i 1669 opføres — som nevnt under Over holmen nordre — disse to gårder under ett nummer med opsitterne Erik Svendsen og Tarald Olsen. Men det tør vel være tvilsomt, om Tarald er en ny opsitter; det kan være likeså trolig, at det er den tidligere opsitters navn, som er brukt. I det hele har nok brukerne på Overholmen vekslet hyppig i 1600-årene. Fra 1680-årene har gården som opsitter hatt Kristen Olsen. Se Voldenætten. Om gårdenes avfelling i hans tid — se Overholmen nordre. Kristen led et stort tap under svenskenes innfall i 1718, idet skaden beskrives således:
---- 292 Bind V --- Tilsammen 104 rdl. 24 sk. Som betaling fikk han 7 rdl. 1 ort i svensk mynt, men derav blev igjen fratatt ham 4 rdl., da svenskene ved avmarsjen brand skattet bygden. Kristens datter, Magnhild, blev i 1722 gift med Torber Torber sen, og han overtok nu gården. Ved matrikuleringen i 1723 er alle oplysninger om denne gard noiaktig enslydende med, hvad der er anfort for Overholmen nordre, hvorav vi får det inntrykk, at ut skiftning ennu ikke hadde funnet sted. Angående forslaget om forhøielse av skylden uttales: «Formedelst denne gaards goede auvel sampt leilighed at fortiene noget af skoven burde dend vel noget hoiere i leie været Taxerit, mens formdelst gaarden till deels tager skade af Elfvebrud, er dend ichun med forrestaaende for høielse anseet.» Torber døde i 1735, 51 år gammel, og enken Magnhild giftet sig året efter med soldat Tarald Anderssen Over moen, som fikk bygselbrev av Broder Boysen IQ. juli, tgl. 8. septbr. 1736. Tarald kom til å bruke gården i næsten 50 år, idet han først døde i 1785. Han har nok i denne lange tid fått døie mange onde dager, og smått var det efter ham. På skiftet registrertes en besetning av 2 hester og en «brøstfældig» unghest, 1 føl, 5 kyr, 3 ungnaut, 6 geiter, 9 sauer og 1 gris. Samtlige aktiva beløp sig til 113 rdl. 2 ort 16 sk. Til dekning av den uprioriterte gjeld, som var 88 rdl. 1 ort, blev der kun 38 rdl. 3 ort 4 sk. — boet var altså fallitt. Taralds annen hustru, Gjertrud Andersdatter, overlevet ham. Den eldste datter av annet ekteskap, Magnhild Taraldsdatter, blev i 1785 gift med Jon Anderssen Volden, og denne har nu brukt gården, i de første år visstnok uten å ha bygselbrev. I 1795 har det vært sått rett på Overholmen i en tvist mellem Broder Hagen og Jon Anderssen angående den sistes misbruk av gården m. m. Imidlertid er det nok opnådd en ordning; ti Jon har fått bygselbrev, utstedt av sorenskriver Resch i dødsboet efter Hagens hustru; det er av 17. novbr. 1796, tgl. 12. mars 1798. Jon har nok hele sin tid sittet i ganske trange kår og sees jevnlig å være stevnet for gjeld av forskjellig art. I 1829, da han fikk dom på sig til å betale resterende skatter, neter det, at han har erkjent, at uformuenhet er årsaken til at saken er kommet for retten.
---- 293 Bind V --- Jon har visstnok mattet opgi gården ikke lenge efter, og Tore Toresen Heilart har fått forpaktningskontrakt av Meincke 5. april, tgl. 6. mai 1830. Han dode allerede i 1835. På skiftet efter ham er registrert 2 hester, 2 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer og 5 geiter. Aktiva var 51 spdl. 2 ort 8 sk. Ved tellingen samme år opgis besetningen til 2 hester, 5 storfe og 12 sauer og utseden til Vi td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Overholmen søndre, sett fra nordvest 1927. Fot. O. Snekkermo. Tores enke, Mali Olsd., vedblev å bruke gården, inntil også hun døde et par år senere. Hun var da forlovet med Ole Andosen Rød; de hadde et barn sammen og hadde tenkt å gifte sig med det første. Ole bemerket på skiftet efter henne, at han hadde vært nødt til å innestå for det meste av boets gjeld, hvorfor han forlangte å overta det, da registreringen noksom viste, at hvis skiftet skulde sluttes og opgjøres på ordinær måte, vilde ikke engang halve gjelden bli be talt. Da ingen hadde noget herimot å innvende, overtok Ole boet, hvis aktiva beløp sig til 34 spdl. 12 sk. og passiva 89 spdl. 3 ort 6 sk. Han fikk så forpaktningskontrakt av Nikolai Jenssen 13. mars 1840, tgl. 3. februar 1841. I 1865 hadde gården en besetning på 2 hester, 6 storfe, 16 sauer og 4 geiter, og utseden var 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 5 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 14 geiter og kidd og 1 svin og utseden VA tdr. bygg, 10 tdr. havre og 5 tdr. poteter. 19
---- 294 Bind V --- Efter Ole Andosen, som døde i 1887, brukte sønnen Erik Olsen, gården for en avgift av 90 kr., som fra 1. januar 1895 blev nedsatt til 60 kr., men da var Kroketneset og Storholmen undtatt, dessuten var 10 mål åkerland og 5 mål eng tatt bort ved elvebrudd. Samme år leiet Erik det halve av Bjorstadenget for 10 kr. årlig. Han flyttet i 1902 til Aunet (Leirhaugen), men brukte Overholmen dette år. Det blev da bestemt, at det som var igjen av jorden, skulde deles mellem Overmoen og de andre Overholmsgårder. Stuelånen blev solgt og flyttet bort; men de andre hus blev stående. Det blev imidlertid intet av delingen, og nu bruker sønnen, Peter Eriksen, gården. Han kjøpte den av Verdalens kommune for 4700 kr. den 11. juli 1921. Da blev undtatt noget av Trøa og lagt til Over hoimen mellem. Grøntuva, som før hadde hørt til Bjørstad, blev lagt til Overholmen søndre. . Overholmsætten. B. Jon Eriksen Overholmen, var i 1666 33 år, t 1690-årene, bygslet Overholmen i 1663. * 2 ) Mali Tørrisd. Bjørgan, fP- Overholmen 1697. Cl. Erik Jonsen Overholmen. * Marit Larsd. Sæter. Se Kolstadætten. D 1. Lars Eriksen Overholmen, f P- Overholmen 1782, 82 år gl * 1744 Marit Andersd. Haugan. El. Marit Larsd., f. c. 1750, t 1826. * Hans Gundbjørnsen Gren, Overholmen, f. 1754, t 1848. Se Grensætten. E 2. Erik Larssen Overholmen, Rød, f. p. Over holmen 1751, f 1833. * 1776 Marit Olsd. Rød, f. p. R. 1752, t smst. 1814. F l.Ole Eriksen Rød, f. p. R. 1785, t 1868 smst. * 1809 Karen Gundbjørnsd. Holmli østre, f. 1786, f 1872. G 1. Gundbjørn Olsen Rød, f. p. R. 1809, t smst. 1892. * 1846 Marta Mik kelsd. Overholmen, f. p. O. 1823, t smst. 1919, dtr. av Mikkel Eriksen O. og h. Randi Hansd. H 1. Ole Gundbjørnsen Rød, f. 1846, + 1917. * Sirianna Olsd. Ind haugen, f. 1849, + 1919. Ingen barn. H 2. Mette Gundbjørnsd. Rød, f. 1849. * Aksel Ågård, måler, Levanger. Ingen barn.
---- 295 Bind V --- H 3. Mikal Gundbjornsen Eggen, f. 1851. * Anne Marta Eriksd. Overholmen, f. 1853, f 1915. I l.Gustava Mikalsd., f. 1883 I 2. Anton Mikalsen Dalbak, f. 1885 * Oline Iversd Trobak, f. 1894. J 1. Alfred Marius, f. 1918. J 2 Margrete f 1919. J 3. Sofie, f. 1921. J 4. Ingvar' f. 1923. J 5. Peder, f. 1925. J 0 Anna Otilie, f. 1927. H 4. Karen Gundbjornsd., f. 1854. H 5. Sivert Gundbjornsen Rodsmoan, f. 1855 druknet i Heståen 1887. * Antonie Bersvendsd f i Mos viken 1857. I 1. Ragna Gurine Sivertsd., f. 1884. * Anders Håkonson Ward, Rensjon. H 6. Elling Gundbjornsen, f. 1858. H 7. Ragnhild Gundbjornsd., f. 1860. * Ludvig Råen murer. HB. Gundbjorn Gundbjernsen, f. 1863. I Amerika. H 9. Karl Martin Gundbjornsen, Blåbakken f 1866 * Elen Olsd., f. p. Helgåsen 1860 I l.Ole Martin, f. 1883. I 2. Gustav, f 1886 I 3 Marta, f. 1891. r I ik rs lsen n By 1 na ' f " p - Rød 1812 ' tP. Byna 1891, ugift. G 3. Ole Olsen Rod, f. p. R. 1817, f 1902 ugift G 4. Marit Olsd. Rod, f. p. R. 1821, f 1832 G 5. Sivert Olsen Rod, f. p. R. 1825, f 1827 G 6. Sivert Olsen Byna, f. p. Rod 1828, f p. Byna 1919 * 1854 Marit Olsd. Byna, f. p. B. 1823, f 1893 H 1. Karen Sivertsd., f. 1854, f ugift. H 2. Malena Sivertsd., f. 1856. * Ole Johannessen Nonset f. 1871, f 1899. I 1. Sivert Marius Olsen, f. 1898 f 1899 H 3. Olaus Sivertsen, f. 1858, f. Mikkel Eriksen Rod, Overholmen nordre f p Rod 1790 f p Overholmen 1848. MBl7 Randi Hansd. Overholmen f o o' 1782, f 1866. Se Grensætten. ' Gl. Marit Mikkelsd., f. p. Overholmen 1817, f 1826 G 2. Hans Mikkelsen Overholmen, f. p. O. 1820, f 1905, bodde tilslutt p. Elnesvald. * 1847 Ingeborg Johannesd' Elnes f. p. E. 1823, f 1905. H 1. Ragnhild Hansd., f. 1847, f 1922. * Ole Tomassen Elnesvaldet, Kulsli, f. 1843. I 1. Jon Martin Olsen, Kulsli, f. 1871.
---- 296 Bind V --- I 2. Johanna Olsd., f. 1874, f 1894. I 3. Teodor Olsen Kolset, f. 1878. * Kristine Karlsd. Storli f. 1874. J 1 Karl, f 1901. J 2. Klara Telise, f. 1907. J 3. Reidun Johanne, f. 1913. J 4. Ole, f. 1917. J 5. Sara Matilde, f. 1923. I 4. Anna Olsd., f. 1880. * Marius Johannessen Holmli Sundbyenget, smed, f. 1877. J l.Olav Mariussen, f. 1900. * Berntine Johannesd. Ingstad, f. 1895. J 2. Ingeborg Mariusd., f. 1903. J 3. Ragna Mariusd., f. 1916. I 5. Ole Olsen Kulsli, f. 1882. * Emma Oline Jonsd. Non- set, f. 1898. J l.Olav, f. 1920. J 2. Maria, f. 1921. J 3. Reidar, f. 1924 J 4. Jan, f. 1927. I 6. Johannes Olsen, f. 1884, f 1886. I 7. Martine Olsd., f. 1888. * Olof Gustaf Andersson, Kulsli, f. i Sverige 1878. J 1. Jenny, f. 1915. J 2. Klara Sofie, f. 1921. I 8. Karen Olsd., f. 1891, f 1892. I 9 Ragna Olsd., f. 1893. * Iver Johansen Haugen, f. 1890. J 1 Oddfrid, f. 1920. J 2. Reidun Otilie, f. 1922. J 3. Johanne, f. 1925. H 2. Ingeborg Anna Hansd., f. 1849, f 1919. * Olaus Ågesen, Elnesvald., f. 1847, f 1904. I l.Jon Olaussen Åkran, f. 1871. * Ingeborg Anna Eliasd. Åkran, f. 1879. J l.Pauline Jonsd., f. 1915. 12. Anton Olaussen, f. 1876. I Amerika. . I 3. Hansine Olausd., f. 1879. * Ole Tomassen Skjækermoen, f. 1874. J 1. Ingrid Olsd., f. 1902. * Martin Martinussen Helg åsen, f. 1899. K 1. Bodil Matilde, f. 1927. J 2 Trygve, f. 1904, f 1917. J 3. Magne, f. 1909. J 4. Olga, f. 1915. I 4. Inga Olausd., f. 1885, f 1923. * Severin Tomassen Helg åsen, f. 1884. J l.Olav, f. 1906. J 2. Trygve, f. 1911. J 3. Magnhild Ingebjørg, f. 1915. I 5. Olaus Olaussen, f. 1893, t 1904, brente inne. I 6. Iver Olaussen, f. 1896, f 1920, druknet. H 3 Karen Hansd., f. 1852, f 1893 i skredet. * Jens Monsen
---- 297 Bind V --- Skogås fra Ytteroen, Trygstad lille, f. 1855, f 1893 i skredet. I 1. Marius Jenssen Skogås, f. p. Kirkevuku 1888, t 1893 i skredet I 2. Sigurd Jenssen Skogås, f. 1891, f 1893 i skredet H 4. Marta Hansd., f. 1854. * August Ude, Trondhjem, buntmaker, f. i Tyskland. I 1. Louise Ude. I 2. Borghild Ude. I 3. Aksel Ude. I 4. Karen Ude. H 5. Hanna Hansd., f. 1856. * Olaus Valberg, Øren. I 1. Hilda Olausd., f. 1889. * Ole Anderssen Jul- neset, f. 1879. Se Grensætten. H 6. Martin Hanssen, f. 1859, f 1887. * Ingeborg Anna Pedersd. Overneset, f. 1855. I 1. Iver Martinsen, f. 1884. I 2. Birgitte Kristine Marinsd., f. 1886. 13. Martin Martinsen, f. 1887. * Hanna Jonsd. Overmoen, f. 1887. H. 7. Johannes Hanssen, f. 1861. I Amerika. HB. Oline Hansd., f. 1864, f 1903. * Teodor Olsen Flyanpladsen, f. 1862. I 1. Iver Odin Teodorsen, f. 1884, f 1886. I 2. Inga Oline Teodorsd., f. 1887, f 1900. I 3. Martin Teodorsen Halsetbakken, f. 1890. * Johanne Lorentse Nilsd., f. i Klingen 1894. J l.Leiv Magne, f. 1916. J 2 Oddny Terese, f. 1918. J 3. Asbjørg Charlotte, f. 1918. J 4. Ivar Odin, f. 1920. I 4. Helga Teodorsd., f. 1893. * Ole Johansen, Dilenget. J 1. Johan, f. 1917. J 2. Ella f. 1918. J 3. Tore Olav, f. 1926, f 1928. I 5. Ingeborg Teodorsd., f. 1895. * Sefanias Overrein. I 6. Karen Maria Teodorsd., f. 1897. * Haldo Hen- riksen, Bredingsberg, skomaker, f. 1891. I 7. Trygve Teodorsen Pladsen, f. 1901. * Marta Olsd. Vangstad, Pladsen, f. 1909. J I.° Margit Sofie, i 1921. J 2° Kari, 1 1927. H 9. Edvard Hanssen, f. 1867. H 10. Julie Hansd., f. 1870. G 3. Marta Mikkelsd. Overholmen, f. p. O. 1823, f 1919. * 1846 Gundbjørn Olsen Rød, f. 1809; f 1892. (Se oven for F 1). to<\ ■ Anne Eriksd. Overholmen, f. p. O. 1776, f 1848. * 1800
---- 298 Bind V --- Ando Olsen Breding, Rødsmoen, f. p. Storstad 1775, f 1856. G l.Ole Andosen Overholmen sondre, f. p. Rød 1801, f p. Over holmen 1887. * 1837 Ingeborg Jonsd. Nygard, f. p. Midgrun dan 1810, f 1908, dtr. av Jon Anderssen Midgrundan og h. Kari Jeremiasd. H 1. Jon Olsen Overmoen, f. 1843, f 1916. * *) Anne Gund bjornsd. Overmoen, f. 1840, t 1876. * ") Anne Marta Hansd. Storstad, f. 1853. I I. 1 Julianna Jonsd., f. 1867. I Amerika. I 2. 1 Guruanna Jonsd., f. 1869. * Jeremias Iversen Dillan. I Amerika. Se Garnesætten. I 3. l Gustav Jonsen, f. 1873. I Amerika. * Guruanna Olsd. Kluken. I 4. * Anne Jonsd., f. 1876. I Amerika. I 5. 2 Oline Jonsd., f. 1879. I Amerika. I 6. - Martin Jonsen Overmoen, f. 1883. * Inga Johan nesd. Bjorkhaug, f. 1903. J l.Hanna, f. 1926. J 2. Anton, f. 1928. I 7. 2 Anton Marius Jonsen, f. 1885, f i Amerika. I 8. 2 Hanna Jonsd., f. 1887. * Martin Martinsen Mælen, f. 1887. (Se F 2). I 9. L> Jon Jonsen Overmoen, f. 1890. * Margit Olsd Kulsli, f. 1899. J 1. Astrid Johanne, f. 1919. J 2. Ola Sverre, f. 1920. J 3. Maria, f. 1921. J 4. Agnes Magda, f. 1923. J 5. Harald Ingemar, f. 1925. J 6. Jon Kåre, f 1925. I 10. 2 Anna Margrete Jonsd., f. 1893. * Peder Goranson Bengtsson, Kulsli, enkemann, f. 1886. J 1. Ingeborg Oline Pedersd., f. 1915. I 11. 2 Harald Ingemar Jonsen Overmo, lærer, f. 1899, t 1922. H 2. Anne Marta Olsd. Overholmen, f. 1845. I l.Mvar Odin Eriksen, f. 1872. Se Grensætten. H 3. Erik Olsen Overholmen, senere Leirhaugen, f. 1851, t 1925. * Mette Pedersd. Rødsvald, f. 1856. I 1. Anne Marta Eriksd., f. 1885. * Ingemar Mikalsen Storstad, Mellemnes, f. 1888. J 1. Einar Marius, f. 1911. J 2. Agnar Gunvald, f. 1912. J 3. Guttorm, f. 1914. J 4. Målfrid Ingebjørg, f. 1917. J 5. Peter, f. 1920. J 6. Astrid, f. 1922. J 7. Ivar, f. 1926.
---- 299 Bind V --- I 2. Ole Eriksen Leirhaugen, f. 1886. I 3. Inger Maria Eriksd., f. 1888. * Nils Falstad, f. i Skogn 1888. J I.° Paul Jonsen, f. 1913. J 2. Egil Nilssen f. 1920. I 4. Peter Eriksen Overholmen, f. 1888. * Janna Arntsd. Holmen, f. 1898. Se midholmsætten. J 1. Else Mary, f. 1920. J 2. Asbjorg, f. 1922. J 3. Jeremias/f 1924 J 4. Polly Irene, f. 1926. I 5. Eline Matilde Eriksd., f. 1891. I 6. Paul Eriksen, f. 1894, f 1903. I 7. Iver Anton Eriksen, f. 1897. Lars Andosen Kvello, senere Nonset, f. 1805, f 1896. * l ) 1838 Olava Olsd. Kvello, enke, f. 1810, f 1847. Se Grensætten. * 2 ) 1848 Sirianna Ågesd. Eklo, f. 1814, f 1905. Hl. Johannes Larssen, Nonset, senere Bjorkhaug, f. 1839, f 1924. * *) Olava Toresd. Leirset, f. 1831, f 1885. * 2 ) Jokumina Olsd. Grensvald, f. 1864, f 1913. I 1/ Oline Johannesd., f. 1867, f 1887. I 2. 1 Ole Martin Johannessen, f. 1871, f 1899. * Malena Sivertsd. Byna, f. 1816. (Se E 2). I 3. 1 Trine Julie Johannesd., f. 1874, f 1881. I 4. 1 Laura Sofie Johannesd., f. 1874, f 1887. I 5. 2 Olaus Johannessen, f. 1891. I 6. 2 Oline Johannesd., f. 1892.; I 7. 2 Ragna Johannesd., f. 1894. * Peter Pedersen Hepsø, f. 1920. J 4. Julie, f. 1922. J 5. Peder, f. 1925. J 6. Knut, f. 1928 I 8. 2 Sverin Johannessen, f. 1896, f 1915. I 9. 2 Laura Olise Johannesd., f. 1898, f 1916. I 10. 2 Inga Otilie Johannesd., f. 1903. * Martin Jonsen Overmoen, f. 1883. (Se G 1). I 11. 2 Jon Johannessen, f. 1907. H 2. Anne Larsd., f. 1842. * Arnt Olsen Overholmen, f. 1836. (Se under F 4). H 3. Andreas Larssen, f. 1847 Ando Andosen Storstad, f. p. Rød 1808. * 1839 Ingeborg Jakobsd. Overholmen mellem, f. 1816. Hl.Marta Andosd., f. 1839. * Johannes Jonsen Nordnes, f. 1837. I Amerika. I I..Janna. I 2. Jon. I 3. Anne. H 2. Guruanna Andosd., f. 1841, f 1922. * Ando Loreni sen Storstad, f. 1864, f 1903.
---- 300 Bind V --- I. 1. Grete Andosd. Storstad, f. 1864, f 1926. J 1." Ingemar Mikalsen Storstad, f. 1888. * Anne Marta Eriksd. Overholmen, f. 1885. (Se G 1). J2.°Andor Odinsen Storstad, f. 1905. I 2. Ingeborg Anna Andosd., i. 1866, f 1917. * Elling Larssen Holmli, Ulvillen, f. 1875. J 1. Lotte Margrete Ellingsd. f. 1907. I 3. Lasse Andosen Storstad, f. 1868. I 4. Annæus Andosen Storstad, Monnes, f. 1871. * Guru- anna Toresd. Buås, f. i Sparbu 1876. I 5. Gustav Andosen Storstad, Molden, f. 1874. I 6. Anna Andosd., f. 1877. J 1." Martin Odinsen Storstad, f. 1899. I 7. Martin Andosen Storstad, f. 1879, f 1896. I 8. Jon Andosen Storstad, f. 1882. I 9. Gusta Andosd., f. 1887, f 1922. * Gustav Olufsen Veie, f. 1881, t 1909. J 1. Alvhild Gunelie, f. 1906. J 2. Ole Konrad, f. og f 1908. H 3. Anna Andosd., f. 1843. * Johannes Lorentsen Storstadmo, f. 1841. I 1. Jon Johannessen, f. 1870. I Amerika. I 2. Anton Johannessen Rød, f. 1872. * l ) Grete Iversd. Tyve, f. 1877. * 2 ) Kristine Martinusd. Rod, f. 1876. J 1. Olav Sverre, f. 1912, f 1921. J 2. Ingeborg, f. og f 1913. J 3. Jon, f. 1915. J 4. Iver, f. 1917. J 5. Oddvar Magne, f. 1919. 1.3. Lasse Johannessen Holmlimo, f. 1874. * Maren Jonsd. Holmli, f. 1862. Jl. Elling Lassesen, skredder, f. 1895. J 2. Inga Albertine, f. 1897. J 3. Maria Oline, f. 1899. J 4. Svanhild Matilde, f. 1902, -f 1923. J 5. Ida Otilie, f. 1904, f 1925. J 6. Jens Daniel, f. 1906. I 4. Iver Johannessen, f. 1879. I Amerika. I 5. Gustava Johannesd., f. 1881. J I.° Jenny Albertine Antonsd., f. 1912. I 6. Martin Johannessen, f. 1884. I Amerika. I 7. Inga Johannesd., f. 1886. H 4. Ando Andosen, f. 1845. I Amerika. H 5. Jakob Andosen, f. 1848. I Amerika. * Oline Johansd. Breding, enke efter broren. H 6. Martinus Andosen, f. 1852, f i Amerika. * Oline Johansu Breding. Se Midtholmsætten.
---- 301 Bind V --- G 4. Erik Andosen. G 5. Gjertrud Andosd., f. 1810 p. Rødsvald, f 1804. * 1834 Lorents Jonsen Sundbyenget, f. p. Fosneset 1815, f 1889. H 1. Sivert Lorentsen Holmlimo, f. 1834, f 1914. * 1865 Marta Andersd. Holmli, f. p.H. 1826. H 2. Marit Lorensd, Sundbyenget, f. 1836, f 1901, ugift. H 3. Ando Lorentsen Storstad, f. 1838. * Guruanna Andosd. Storstad, f. 1841. (Se under G 3). H 4. Johannes Lorentsen Storstadmo, f. 1841. * Anna Andosd. Storstad, f. 1843. (Se under G 3). H 5. Erik Lorentsen Holmlimo, f. 1844, f 1917. * Anne Marta Kristiansd. Ulvillen, 1 1850. I 1. Sofie Eriksd., f. 1874 f. * Martin Rindsem, f. Begge dovstumme. J 1. Einar Martinsen. I 2. Laura Eriksd., f. 1877. I Amerika. I 3. Kristine Eriksd., f. 1880, f. I 4. Elling Eriksen, f. 1885, f. * på Levanger. Flere barn. I 5. Anna Margrete Eriksd., f. 1888. J I.° Sigrun Pedersd. Holmlimo, f. 1910. I 6. Gusta Cicilie Eriksd., f. 1891. * Konrad Martin- sen Indhaugen. I 7. Signe Eriksd., f. 1897, + 1925. * Ole Knutsen Holmlimo. H 6. Guruanna Lorentsd. Sundbyenget, f. 1846. I I.° Lasse Olaussen Hellan, f. 1872. * Sofie Petersd Hellan, f. 1873 Se Stor-Ingvaldætten. I 2.° Grete Olsd., f. 1878. * Johannes Jonsen Holmli, enkemann, f. 1857. J 1. Anna Bergitte Johannesd., f. p. Holmli 1897. * Peder Olsen Brønstad, lærer, f. p. Snåsa 1876. K 1. Beret Marta, f. 1917. K 2. Johan Mar tin, f. 1920. K 3. Jens Gerhard, f. 1922 K 4. Ivar Johannes, f. 1926. J 2. Gunelie Johannesd., f. 1898. J 3. Jens Ger hard J., f. 1900, f 1922. J 4. Gudrun Lovise, f. 1902, f 1919. J 5. Ole Martin J., f. 1903. J 6. Kåre J., f. 1905. J 7 Olav J., f. 1907. J 8. Jon Marius J., f. 1910. J 9. Marta Ingebjørg J., f. 1913. J 10. Ingolf Magner J., f. 1915. J 11. Einar J., f. 1917. J 12. Gudrun Lovise J., f. 1920.
---- 302 Bind V --- H 7. Anne Lorentsd. Sundbyenget, f. 1852, ugift. G 6. Marit Andosd. Rødsvald. G 7. Gunhild Andosd., f. p. Rød 1803, + 1864. * 1836 Ole Arntsen Bjørstad. (Se under F 4). Marit Eriksd. Rød, f. p. R. 1778. * Arnt Olsen Bjørstad, f. p. Storstad 1775, + p. Bjørstad 1856. G 1. Erik Arntsen, f. p. Bjørstad 1809, f 1898. * *) 1838 Anne Andersd. Bjartanvald, f. p. Haugan 1809, f 1848, dtr. av Anders Tørrissen Haugan og h. Anne Lorentsd. * '-') 1849 Olava Barosd., f 1883. H 1. Andrianna Eriksd., f. 1841, f ugift. H 2. Anne Marta Eriksd., f. 1844, ugift. H 3. Annæus Eriksen Bynahaugen, senere Bakken, f. 1852, f 1925. * Ingeborg Anna Ellingsd. I 1. Laura Emilie Annæusd., f. 1876. * Marius Mar- tinussen Balgård. J l.Arne Mariussen Balgård, f. l c >os. * Anna Olsd. Liamo, f. 1906. I 1. Birgitte Annæusd., f. 1879. * Johannes Petersen Trøen, enkemann, veivokter, f. 1866. J 1. Inga Johannesd., f. 1905. * Peter Johansen Nymoen fra Skage, f. 1896. K 1. Asbjørg Petersd., f. 1927. J 2. Lydia Johannesd., f. 1907. * Alf Kristian- sen Selegg fra Skage, f. 1901 K l.Oddny Alfsd., f. 1926. J 5. Birger Johannessen, f. 1922. I 3. Maria Annæusd., f. 1884. * Ole Martinussen Åkervolden, f. 1883. Se Garnesætten. I 4. Ingeranna Annæusd., f. 1886. * Odin Edvardsen Bratli, f. 1885. Se Grensætten. I 5. Anton Edvard Annæussen Bakken, Indlæghau- gen, f. 1891. * Anna Andersd. Bjørnmælen, f. 1890. J 1. Alfred Sigurd Antonsen, f. 1911. J 2. Inge- borg Alise, f. 1913. J 3. Aslaug Pauline, f. 1914. J 4. Magda Emilie, f. 1916. J 5. Einar Olav, f. 1918. J 6. Magne Leonhard, f. 1920. J 7. Oddmund Gerhard, f. 1926. H 4. Beret Eriksd. * Oluf Ellingsen Klokkerhaugen. G 2. Ole Arntsen Bjørstad, Rødsmoen, f. 1812, f 1898. * Gun hild Andosd. Rødsmoen, f. 1802, f 1864. (Se under F 3).
---- 303 Bind V --- H 1. Arnt Olsen Overholmen nordre, f. 1836, 1010. * l ) Anne Larsd. Kulsli, f. p. Kvello 1842, f 1880. (Se under F 3) * 2 ) Anne Olsd. Sagvolden, f. 1856, + 1911. I 1/Olaus Arntsen, f. 1865. I 2. 1 Ando, f. 1870. I 3. 1 Ole, f. 1872. I 4. 1 Lass, f. 1874. I 5. 1 Grete Sofie, f. 1877, f 1880. I 6. 1 Anton, f. 1880, f 1804. I 7. 2 Grete Maria, f. 1882. I 8. 2 Ole Martin, f. 1886. I 0. 2 Liva Kristine, f. 1889. Alle i Amerika. H 2. Ando Olsen, f. 1838, f. H 3. Anne Marta Olsd., f. 1843, + 1923. * Ellev Toresen BJør- stad, f. 1825. I 1. Ragnhild Ellevsd., f. 1886. * Marius Anderssen Lille gården, Bjørstad, f. 1881. J 1. Einar Aksel, f. og f 1908. J 2. Arne Matæus, f. og f 1909. J 3. Ole, f. 1910. J 4. Ella, f. 1912. J 5. Astrid Margrete, f. 1915. J 6. Severin Mag- ner, f. 1917. J 7. Alv Magnus, f. 1920. J 8. Oddlaug Gunhild., f. 1922. J 9. Odd Reidar, f. 1925. J 10. Johanne Matilde, f. 1928. Svend Arntsen Bjørstad, f. p. B. 1817. I Amerika. * 1846. Ingeborg Arntsd., f. p. Bjørstad 1820, + 1896. * 1850 Gund bjørn Johannessen Helmomoen, f. p. H. 1823, t 1919. H 1. Johannes Gundbjørnsen Myrmo, skomaker, f. 1850. * J ) Beret Nilsd. Rensjøn. * 2 ) Kristiane Larsd. I 1. Georg Johannessen, f. 1879, f. H 2. Olina Gundbjørnd., f. 1852, + 1915, ugift. H 3. Arnt Gundbjørnsen Helmo, Elnesvald, f. 1853, skomakar. * Beret Johannesd. Meråker, f. 1852. I 1. Gustav Martin Arntsen Helmo, f. 1879, f. I 2. Ingeborg Anna Arntsd., f. 1881, f 1893. 13. Iver Arntsen Helmo, f. 1883. I Amerika. * Ragna Reitan fra Melhus, f. 1893. J 1. Arnold, f. 1915. J 2. Kinsly, f. 1921. J 3. Ruth, f. 1924. I 4 Julianna Arntsd., f. 1886. * Knut Tornes, Trondhjem, f. i Romsdal 1884. J 1. Trygve, f. 1909. J 2. Borghild, f. 1911. 15. Ole Ragnvald Arntsen Helmo, f. 1888. I Amerika 16. Inga Arntsd., f. 1890. * Anders Persson Ward, 1 1888, handelsbestyrer i Vuku. J 1. Arne, f. 1919. J 2. Bertil, f. 1922. J 3. Bodil, f. 1922. J 4. Knut, f. 1924. 17. Tora Arntsd., f. 1893. * *) Steffen Korneliussen Haugan. * 2 ) Martin Grande.
---- 304 Bind V --- Jl. Kornelius, f. 1914, f 1923. J 2. Arvid, f. 1916. J 3. Svein, f. 1924. J 4. Borgny, f. 1926. I 8. Johannes Arntsen, f. 1896. H 4. Johan Gundbjornsen Helmo, Byna, f. 1855, furer. * Guruanna Olausd. Kolstad, f. 1865. Se Grensætten. 11. Inga Oline Johansd., f. 1889. * Ole Pedersen Kvernmo, f. 1896. Se Stor-Ingvaldætten. J 1." Oddvar Jonsen, f. 1917. I 2. Gustav Adolf Johansen, f. 1897. I 3. Iver Odin Johansen Helmo, lærer, f. 1899. * Tora Iversd. Leirset, f. 1904. Se Grensætten. I 4. Ingvar Marius Johansen, f. 1901. I 5. Gudrun Johansd., f. 1905. * Arne Mikalsen Stor- Jl. Ingolf Magnus Arnesen, f. 1928. 16. Ingolf Johansen, f. 1910, f 1921, omkom ved ulykkestilfelle. H 5. Martin Gundbjornsen Helmo, f. 1858, f i Amerika H 6. Annæus Gundbjornsen Helmo, f. 1864. G 5. Marit Arntsd. Bjorstad, f. p. B. 1815, f P- Overmoen 1880. * 1844 Hans Jonsen Storstad. H 1. Anne Marta Hansd., f. 1853. * Jon Olsen Over- moen, f. 1843. (Se under F 3). H 2. Mikal Hanssen. I Amerika, H 3. Jon Hanssen. I Amerika. H 4. Ole Hanssen. I Amerika. F 5. Malena Eriksd. Red, f. p. R. 1787, f P- Byna 1866. * Ole Jonsen Byna, f. 1790, f 1873. Se Bynaætten 11. F 6. Gunhild Eriksd. Rod, f. p. R. 1780, + smst 1878. * Sivert Gundbjornsen Holmli, Rod, f. 1790, f 1873. Ingen barn Se Fårenætten. RØD Gårdsnr. 210. Navnet: Uttales: Rø. — i Rusi 1325. Rud 1382, 1390. af Rudi 1430. Rwth 1520. Rudt 1559. Rodt 1590. Raad 1610. Røed 1626, 1664. Røe 1723. Rud, intetkjønnsord, = rydning, ryddet sted At Rud hos Aslak Bolt (1430) henføres til Farar skipreida, kunde vekke tvil, om det er denne gard. Der er imidlertid også ellers i jordeboken usikkerhet med hensyn til gårdenes henførelse til skipredene.
---- 305 Bind V --- Skylden: Den gamle skyld (1650) var 1 sp. 1 ore 20 mkl., fra 1836 10 dal. 2 ort 12 sk. fordelt på to like store parter, i 1907 15,91 mk. i 2 bruk, nemlig: Rød østre 7,72 mk. og Rød vestre 8,19 mk. Eiere: De eldste oplysninger, vi har om eiendomsforholdene, er at Gudrun Grimsdatter på Trones og hennes sønn, Grim Jakobsen, i 1382 overdrog gården til kor brødrene i Nidaros i henhold til et testamente, utstedt av deres slektning, korbroderen Arne Scantus. Dokumnetet herom finnes i den Arnamagnæanske samling i Uni versitetsbiblioteket i Kjobenhavn, er datert Trones 25. februar 1382; det er inntatt i Dipl. Norv. II s. 369 og lyder: Pat se ollum monnum kunnigt at mer Gudbrandr Petærsson Jfuær Andresson ok Ræidulfuær Porfinzson varum a Prondrnæsse j Veradale daghan nestæ æftir Matthios mæssa anno domini m.ccc.lxxx secundo saam ok hoeyrdum a at Gudrun Grimsdotter ok Grimær Jacobtson afhændo siræ Birni Audunærsyni koorsbroeder j Nidarose med handrbande koorsbroedrom i Nidarose till æuærdæ linnær æignær alt Rud j Veradalle vttan vij ærtoghæ boll sæm ligghær til Kirnæ j fyrnæmfdom Veradalle fria(l)ssæ og hæimolæ firir huarium manne med ollum lutum ok lunnændom sæm till f>æiræ jærdr liggiæ adr læghet hafua fra forno ok nyio æftir \>i sæm siræ Arne scanttus frende £>æiræ hafde gefuet fyrnæmfdæ jord j siit testamentum, till sannyndæ hær vm sættom mer wor jnscighli firir £>ettæ bref er gort war a dæighi ok aare sæm fyr sæghir. Bakpå med yngre hand: vm Rvdh j Væradale. I oversettelse: Det være alle menn kunngjort, at vi Gudbrand Peterssøn, Ivar Andressøn og Reidulf Torfindssøn var på Trones i Verdalen dagen nest efter Mathias messe år 1382, så og hørte på, at Gudrun Grims datter og Grim Jacobssøn avhendet til sira Bjarne Audunssøn, kor broder i Nidaros, med handslag korbrødrene i Nidaros til evindelig eie hele Rød i Verdalen undtagen 7 ørtuger som ligger til kirkené i førnevnte Veralen übeheftet og lovlig hjemlet overfor hver mann med alle tilliggender, som ligger til denne gard eller tilligget har fra forn til ny, således som sira Arne Scantus, deres frende, hadde gitt før nevnte gard i sitt testamente. Til bekreftelse herpå setter vi våre segl på dette brev, som blev gjort på dag og år som før sagt. Herav fremgår altså at korbroderen Arne Scantus har eiet går den med undtagelse av 7 ørtuger (2 øre 8 mkl.), som var benefisert Verdalens kirker, og at han har testamentert den til sine slektninger på Trones, som så ved ovenstående dokument har overdratt den til korbrødrene. Det er blitt gjort vanskeligheter ved denne overdra gelse; ti nogen år senere har korbrødrene mattet erhverve dom over
---- 306 Bind V --- en Einar Bessesson, rimeligvis også en slektning av Arne Scantus, som har tilegnet sig eiendommen. Denne dom finnes også i Den arnamagnæanske samling, er datert Nidaros 16 mars 1390 er inntatt i Dipl. Norv. V. s. 250 og lyder: Pat se ollum godom monnum kunnikt at komo a stemfno firir os officialem j Nidarose anno domini m°ccc°lxxx 0 tercio sira Biorn Audunarson korsbroder j Nidarose j vmbode capituli Nidrosiensis, en av annare Æinar Bæssason ok kændiz firir os at han var pegai stem Ser; kærde pa sira Biorn at Einar adernemder helt oretlega jord korsbrøSra Rud j Verad(al)e ok synte os £>a testamenti bref sira Aarna sancti. Sem gefuet hafSe f>a sama jord. ok annat bref vndir tvæggia manna insiglom sem suo vaattade at Grimer a Pronda nese ok moder hans sem pa sama jord hafdo ærft, luto vp meder goSan vilia capitulo j Nidarose til æwænligrar eignar. Sidan krafde sira Biorn f>ratnemder prof ok skilriiki Einars, huosso han hafde aatkomet fyrnemdre iord. fælz han pa aat sino profue ok skilriiki sem han var loglega meder stempdir. krafde pa sira Biorn os dooms ok orskurdar vm pat maal. dømdom ver f>a ok orskurda Som capi tulo f>a jord eftir J>ui profue ok skilriike sem fyr segir. var f>etta bref gort j Nidarose xvj° die mensis Marcii anno domini m°ccc 0 nonogesimo. Oversatt: Det være alle gode menn kunngjort, at år 1383 stevnedes for oss, official i Nidaros, sira Bjørn Audunssøn, korbroder i Nidaros i om bud for Nidaros kapitel, og på den annen side Einar Bessessøn og erkjente, at han var dit stevnet; klaget da sira Bjørn, at førnevnte Einar helt urettelig [hadde tatt] korbrødrenes jord Rød i Verdalen og viste oss da sira Arne Sanctus testamente, som hadde givet den samme jord, og et annet brev med to manns segl, som således vidnet, at Grim på Trones og mor hans, som hadde arvet samme jord, oplod (den) med god vilje til kapitlet i Nidaros til evig eiendom. Siden kre vet tidtnevnte Bjørn Enars prov og bevisligheter for hans adkomst til førnevnte jord. Han manglet da sine prov og bevisligheter, som han var lovlig stevnet til at fremkomme med. Krevet da sira Bjørn vår dom og avgjørelse i denne sak. Tildømte vi da kapitlet denne jord efter de prov og vidnesbyrd som før er nevnt. Herefter er da formodentlig korbrødrene forblitt i uforstyrret besiddelse av eiendommen; ti i Domkapitlets eldste opbevarte jorde bok fra ca. 1558 står 1 spand av Rwd under Commwns landskyld, d. v. s. var tillagt korbrødrenes felles bordhold. Det er denne part, som efter reformasjonen er blitt benefisert Domkirkens prestebord. Den part, som på Arne Scantus' tid var benefisert Verdalens kirker, har fulgt disse til den senere tid.
---- 307 Bind V --- Erkestolen har også hatt eiendom i gården helt fra middel alderen, nemlig 4 ortuger, på Aslak Bolts tid bygslet for 2 ore. Den gjenfinnes ikke i de senere erkebispers jordeboker, så den må være avhendet i 1400-årene enten til prestebordet eller kirkene. Ved 1650 var altså eiendomsforholdet: Domkirkens prestebord 1 sp. - ore 12 mkl. og bygselretten Vuku kirke 1 » — » Stiklestad kirke 8 » Tilsammen 1 sp. 1 ore 20 mkl I 1874 blev der utstedt kongelig skjote til Gundbjørn Olsen på Rød ostre og i 1875 til Gunhild Eriksdatter på Rød vestre. Brukere: Ænårifta j Ruåi (Eindrid i Rod) nevnes i 1325, da han var med og delte Lyng mellem Sigurd Jonsson og Vigleik Aslakssøn. (Se Lyng). Da det neppe blev tatt småbønder til slike hverv, kan vi slutte, at Rød dengang var en ganske betydelig gard. Muligens har den under eiere i 1390 nevnte Einar Bessessøn brukt den. Herom vet vi imidlertid intet sikkert. I skattemanntallet av 1520 finner vi Guren i Rwth, og om ham heter det: «nichill habet» (har intet). Det er rimelig at svartedauen har virket med til å sette gårdene langt op i dalen sterkt tilbake. I skibskattmanntallet av 1559 har vi Oluff paa Rudt. Fra begynnelsen av 1600-tallet helt til henimot 1660 føres i skattemanntallene Peder som opsitter; men det kan vel være et spørsmål om dette er riktig — iallfall har det neppe vært samme mann hele tiden. , Gården hadde i 1657 en besetning på 2 hester, 12 kyr, 12 sauer og 1 svin. Peder har levet i trange kår: I manntallet over 12-dalers skat ten i 1645 heter det, at han på grunn av armod kun er ilignet halv skatt. I 1660 heter opsitteren Ole Olsen. Han var i 1666 41 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til l / 2 rdl. 16 sk. og småtienden til IV2 ort. «Findes thømmerschouff», heter det. Skylden blev foreslått ned satt til 1 sp. 1 ore. Ole Rod døde i 1714 og opgis da å være 93 år. De siste årene hadde visstnok hans eldste sønn, Ole Olsen, drevet gården; men han kom ikke til å overta den efter faren. Den, som nu tok gården i bruk, het Ole Kristofersen og kom fra Sul. Han var gift med Anne Jonsdatter Hellan.
---- 308 Bind V --- Skaden ved svenskene i 1718 opføres således: Klær 7 » 48 » Tilsammen 153 rdl. 72 sk. Og en «huskvinde» på gården mistet en ko til 3 rdl. 48 sk. og 2 sauer til 1 rdl., tilsammen for 4 rdl. 48 sk. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der var skog til går dens fornodenhet, seter x / 2 mil borte, god bumark. Gården beteg nes som «maadelig tungvunden, mislig til korn og frostagtig». Ut seden var 1 ] / 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre, avlingen 55 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 2V-1 hest, 6 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 5 skjepper blandkorn og 1 td. 2 skjpr. havre «ringe korn» og 12 mk. ost. Skylden blev foreslått forhoiet 16 mkl. «i henseende til dens nogenlunde hoe aufling og goede boemarck». Ole Kristofersens sonn, Jon Olsen, fikk bygselbrev på halve Rød, som faren hittil hadde hatt. Det er utsedt av stiftsprost Jakob Thode 31. august, tgl. 3. septbr. 1746. Og den 31. mars, tgl. 8. septbr. 1749, har den annen sonn, Ole Olsen, fått bygsel brev på den annen halvpart, hvorefter gården hadde to brukere til i 1782 Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 oplyses om hu sene på Ole Kristofersens part, at det ostre stål er forråtnet og må av ny opbygges tillikemed en sengstue. Gården hadde god skog. Jon Olsen dode i 1762. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 4 kyr, 4 sauer og 3 geiter. Aktiva var 57 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 46 rdl. 22 sk. Jons enke, Guru Mikkelsdatter, giftet sig med Ole Torkildsen Kulsll, som under 7. januar, tgl. 20. februar 1764 fikk domprost Thodes bygselbrev på gården, «naar han egter enken efter den forrige leilænding». Han hadde nu denne halvdel av Rod til i 1777, da han opgav den for Ole Olsen Røds svigersonn, Erik Larssen Overholmen, som fikk bygselbrev av stiftsprost Irgens 31. februar 1777. Under 4. august, tgl. 15. august 1782, bygslet Erik også den annen halvdel, som svigerfaren hittil hadde brukt, men nu
---- 309 Bind V --- avstod til ham mot et kår på 4 mål åker og for til 2 kyr og 6 småfe. Fra nu av vart altså Rod atter én gard; den hadde i 1801 1 hus mann. I 1809 avstod Erik Larssen halve gården til sonnen, Ole Erik sen, som fikk bygselbrev av stiftsprost Angell 29. septbr. 1809, tgl. 5. april 1810. Erik fikk av denne part et kår på 2 tdr. bygg, Rød østre, sett fra nord 1930. Fot. 0. Snekkermo. 6 tdr. havre og for til 2 kyr og 6 småfe, og vedblev å bruke den annen halvpart. Herved var gården påny delt i to og vedblev å være det. Eriks svigersønn, Ando Olsen, fikk i 1810 efter Erik og Oles forlangende bygselbrev av stiftsprost Angell på en plass under gården på 6 mål dyrket jord samt endel dyrkbart land mot en årlig avgift til opsitterne av 6 rdl, som skulde svares med 14 dagers arbeide i våronnen og 14 dager i skuronnen. Den del av gården, som Erik beholdt, er Rød vestre, Ole Erik sens del er Rød østre. ROD OSTRE Gårdsnr. 210, bruksnr. 1. Denne gard hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 12 sauer og 7 geiter og en utsed av V 2 td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 4 storfe, 8 sauer og 4 geiter og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På husmannsplassen føddes 1 ku, 5 sauer og 3 geiter og såddes Va td. bygg, U/2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. 20
---- 310 Bind V --- Efter Ole Eriksen, som døde i 1867, overtok sønnen, Gund bjørn Olsen, gården. Han kjøpte den ifl. kongelig skjøte av 17. mars, tgl. 3. november 1874, for 810 spdl. og en årlig jordavgift til Domkirkens sogneprest på 2 tdr. 1 skjeppe 2 fjerdingkar sede bygg. Denne avgift er kapitalisert til 270 spdl. Grenseopgang mellem Rødsgårdene, Overholmen og Over moen er foretatt 3. august 1866, tgl. 16. november 1869, utskift ning mellem Rød østre og vestre 7. septbr., tgl. 3. novbr. 1874, og opgangsforretning med grensebestemmelse mellem Rød og Storstad 5. august, tgl. 3. novbr. 1874. I 1875 var gårdens besetning 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer og lam og 7 geiter og kid og utseden 1 td. bygg, 4V2 tdr. havre og 6 1 /? tdr. poteter. På husmannsplassen Eggen føddes 1 ku, 5 sauer og 6 geiter og såddes a /4 td. havre og 1 td. poteter. Gundbjørn Olsen hadde allerede, før han kjøpte gården, ved kontrakt av 27. november 1873 forpjiktet sig til å avstå gården til sønnen, Ole Gundbjørnsen, og denne opføres også som eier i 1875, men fikk først skjøte av moren, Marta Mikkelsdatter, og de andre arvinger efter Gundbjørn 31. mars, tgl. 3. april 1894. Ole Gundbjørnsen hadde ingen barn. Han solgte gården til Anton Johannessen Storstadmo, som var gift med hans foster datter, Kristine. Anton bruker gården ennu. Ole døde i 1917. ROD VESTRE Gårdsnr. 210, bruksnr. 2. Erik Larssen, som ved delingen av Rød beholdt denne gard, opgav den i 1817 til fordel for Siv ert Gundbjørnsen Holmli, som var forlovet med datteren Gunhild og ifølge bygselbrev først skulde få tiltre gården, når han var blitt gift med henne. De jorddrotlige rettigheter var dengang: landskyld 14 rbdl., landbohold 1 rbdl. 3 ort 3 sk. navneverdi og skyssferd efter lov og gjeldende anordnin ger. Bygselbrevet er av 19. november 1817, tgl. 2. april 1818. Erik tok av denne gard et kår på 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre, jord til Va td. potetsed og for til 1 ku og 4 småfe. På denne gard var besetningen i 1835 2 hester, 8 storfe, 10 sauer og 8 geiter og utseden ] / 2 td. bygg, 7 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1865 var besetningen 2 hester, 4 storfe, 8 sauer og 4 geiter og utseden % tdr. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes tilsammen 5 storfe, 26 sauer og 11 geiter og såddes % td. bygg, 3 tdr. havre og 5 ] / 2 tdr. poteter. Sivert Gundbjørnsen døde i 1873, 84 år gammel, og enken, Gunhild Eriksdatter fikk kongelig skjøte på gården 8. juni, tgl. 2. september 1875. Kjøpesum og jordavgift var som for Rød østre.
---- 311 Bind V --- Den egentlige kjoper var dog Hans Peter Nilssen Volden, som fikk kjøpekontrakt av Gunhild 8. juni 1875, tgl. 16. mars 1880. Gun hild dode som kårenke på Rod i 1878, 88 år gammel. Gårdens besetning i 1875 var 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 ekse, 4 kyr, 8 ungnaut eg kalver, 15 sauer og lam, 19 geiter og kid og 2 svin og utseden P/2 tdr. bygg, 10*4 tdr. havre ig 4% tdr. Rød vestre, sett fra nord 1927. Fot. O. Snekkermo. poteter. På de to husmannsplasser, Rodsmoen og Dalbakken, føddes 4 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer, 11 geiter og 1 svin og såddes 1 td. bygg, 2]/ 2 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Hans Peter Nilssen døde i 1880, hvorefter enken, Maria Tores datter Kolstad, og sønnene brukte gården til 1889, da Marta døde, og sønnene reiste til Amerika. Jon Eriksen Overholmen kjøpte så Rød. Da han siden kjøpte Minsås nordre og flyttet dit, hadde han forpaktere på Rød. Ser sjant 7. Helmo var der som sådan i mange år, til han i 1928 kjøpte Byna. Nu er det barna til Jon Rød på Minsås, som eier Rød, og bruker er lærer Magnus Meir, gift med Magna Jonsdatter Rød. STORSTAD Gårdsnr. 211 Navnet: Uttales: Stårsta. — Storstad 1520. Styrstad 1530 Stør stadt 1559. Storsta 1590. Størstadt 1610. 1626. Storstad 1664. 1723. Oldnorsk: Styrsstadir, hankjonnsord, sammensatt med manns navnet Stxrr.
---- 312 Bind V --- Skylden'. Den gamle skyld var 2 sp. 2 mkl. — efter at gården var delt i tre fordelt således: 1836 1907 Storstad østre — sp. 1 øre 12V 2 mkl., 2 dal. 2 ort 14 sk., 3,37 mk. Storstad mellem 1 » 12y 2 » 2 » 2 » 14 » 3,81 » Storstad vestre 1 » — » 1 » 4 » 4 » 28 » 7,21 » Tilsammen 2 sp. — ore 2 mkl. 9 dal. 4 ort 22 sk. 14,39 mk. Eiere: I Steinvikholms lens regnskap for 1549 opføres Vi øre i «Stornnstan» under «Stiicthenns» gods, hvorefter det skulde synes tidligere å ha tilhørt Erkestolen. Er dette tilfelle, må det være erhver vet i dens aller siste tid; ti det finnes ikke i nogen av erkebispenes jordebøker. Ved reformasjonen er iallfall denne part blitt beslaglagt av Kroneri. Frue turke har — formodentlig helt fra middelalderen — vært eier av den største part og dermed bygselrådig. I begynnelsen av 1600-årene var en landskyldspart i gården bon degods; den tilhørte i 1624 Laurits Haugan Ennu i 1630 var det igjen 1 ore 16 mkl. av denne bondeodelspart — siden forsvinner den helt. Den er vist gått over til Trondhjems hospital og St. Jørgens hus. Stiklestad og Vuku kirker samt Verdalens prestebord har også hatt landskyldparter i gården. Eiendomsfordelingen i matrikulen av 1650 er vist neppe riktig (denne matrikul har dessuten ikke høiere skyld på gården enn 1 sp. 2 øre 2 mkl.). lallfall har matrikulen av 1669 en annen fordeling, og denne sees å være blitt stående for eftertiden. Den var slik: Dessuten har på denne tid ligget under gården det til Reins klosters gods hørende Grundan kvernsted, som hadde en skyld av 1 øre, og hvorover klostret var bygselrådig. Dette er vist dels regnet med i gårdens skyld, dels ikke, hvorfor skylden stundom sees opført md 2 sp. 1 øre 2 mkl.
---- 313 Bind V --- Nikolai Jenssen fikk kongelig skjøte på Storstad østre og mellem IG /7 1845, tgl. 9 /i2 1852. Foruten kjøpesummen skulde svares til Frue kirke i årlig jordafgift 3 tdr. 3 skjepper 2K> fjerdingkar sedebygg, dessuten kår til opsitteren, Peter Henriksen og hustru. Ifølge skjøte av 7«, tgl. "/« 1854, kjøpte Jenssen også Storstad vestre. Foruten kjøpesummen skulde av denne gard svares en jord avgift av 2 tdr. 3 skjepper og 1 fjerdingkar sedebygg og enken, Marit Jonsd., fikk kår. Hermed var gårdene gått inn i Verdalsgodset, og fulgte dette, til Verdals kommune i 1918 solgte dem, torstad østre til Peter Peder sen, Storstad mellem til Lasse og Jon Andosønner og Storstad vestre til Mikal Pedersen. Brukere: Ottar pa Storstad står i 1520 i manntallet over tiende penningskatten med tilfoielsen «nichil habet», d. e. har intet [å be tale med]. Det har vært smått stell på gården dengang. I 1540 har Gullack betalt % pund smør i landskyld for ¥• øre i Stornnstan under «Stiicthenns» gods, og samme år står Qudleck på Storstann for 'A pund smør og 2 pund mel i leding. I 1559 har vi Otter paa Størstadt i skibskatmanntallet. Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Jon. Han har brukt gården til henimot 1619; ti dette år sees Jon Jonsen, utvilsomt søn nen å ha betalt 2 rdl. i bygsel for Kronens halve øre i Storstad. Han kan ikke ha vært der lenge; ti allerede i 1630 er Laurits leilending på gården og har vært der til sist i 1650-årene. Besetningen i 1657 var 3 hester, 13 storfe, 10 geiter, 12 sauer og 1 svin. I begynnelsen av 1660-årene er det blitt to opsittere på gården, nemlig Jon Olsen og Jon Amundsen. De opgis begge i 1666 å være 41 år. Den første brukte 2 øre, den annen 4. Det synes også tidligere til sine tider å ha vært 2 opsittere; således nevnes i 1640-årene for uten Laurits en Anders Storstad som ødegårdsmann. I 1669 er fremdeles Jon Olsen på gården; men Jon Amundsen er avløst av Bård Lauritsen, formodentlig en sønn av den tidligere opsitter. Ved matrikuleringen dette år er tienden sått til 1 % tdr. bygg °g 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til K rdl. Der var humlehave og tømmerskog. Det oplyses videre at der under gården er et møllested, Reinskloster tilhørende, «som ligger gand ske øde». I 1680-årene opføres Jon som bruker av to parter, og gården tør således muligens være samlet påny. Han var der ennu i 1691 — var da stevnet for gjeld. I slutten av 1700-årene er det atter to opsittere, Ole Børresen og Peder. De har neppe kunnet klare sine forpliktelser; iethvert fall
---- 314 Bind V --- sees Ole både i 1705 og 06 å være stevnt av Rinsklosters forpakter, Rasmus Crag, for restanser, og formodentlig har han mattet cpgi gården, som så har ligget ode, d. v. s. übygslet. Begge parter er derpå blitt brukt av Gabriel Storstad for avgift uten bygsel. På hosttinget i 1707 er han tiltalt av Frue kirkes om budsmann, fordi han ikke engang har slått på den ene halvpart eller på nogen måte hatt den i bruk «til kongelige skatters aflæg». (Når der ikke var nogen bruker, måtte jo kirken seiv svare skattene). Gabriel undskyldte sig med at han i disse harde tider ikke hadde maktet det seiv, langt mindre formådd noen annen til det, hvorfor den nu lå ganske ode og snart under fefot. Og i 1709 oplyses at St. Jorgens hus i nogen tid ikke har fått landskyld av sin part i Storstad, såsom gården hadde ligget ods eg übygslet i årene 1707—09. Det lar sig fra denne tid gjøre å folge de forskjellige gårder. Den part, som Gabriel har hatt i fast bruk, er Storstad vestre, den annen part svarer til Storstad ostre og mellem. STORSTAD OSTRE OG MELLEM Gårdsnr. 211, bruksnr. I—21 —2 Denne part, som i flere år hadde ligget ode, er — antagelig omkring 1710 — tatt i bruk av dragon Anders Olsen, som hadde den uten å erlegge landskyld, hvilket oplyses ved et tingsvidne i 1712. Han var der ennu i 1718, da gården blev plyndret av svenskene, hvorved skaden opgis som folger: Tilsammen 56 rdl. Ved matrikuleringen i 1723 opfores hele Storstad under ett, men med to opsittere. Der var skog til husfornodenhet, seter 3 mil fra gården, god bumark. Den betegnes som «meget tungvunden og mis lig til korn». Utseden var 2 { A tdr. bygg og 7 tdr. havre, avlingen 32 sommerlass voldhøi og 4 lass ekerhoi, og besetningen 2Y% hest, 8 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og 6 geiter. Tienden blev sått til 6 skjep
---- 315 Bind V --- per bygg, 2 tdr. havre «ringe korn» og 16 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 1 øre 2 mkl. «formedelst denne gards megen sletthet og ringe aufvel haver hellers ingen anden næring». Gården hadde imidlertid omkring 1720 fått en ny opsitter, Jens Andersen; han har muligens vært der til omkring 1730. Fra 1730 nevnes Paul Storstad, således i 1733, da han er stevnet av fogden for slagsmål iet bryllup på Årstad. Efter 1733 synes han ikke å ha vært på gården. Opsitterforholdene i den følgende tid er uklare: Svend Johansen nevnes fra 1732 —35, Sivert Andosen, sønn av Ando Sivertsen Stor stad vestre, i 1742. Han døde i 1747 og en Ole Arntsen Storstad i 1746. Det synes som om nogen av disse har vært samtidig, så at eiendommen har hatt to opsittere. lallfall har ganske sikkert de to siste vært samtidig, og vi kan således fra denne tid skjelne melleni Storstad østre og rnellem, skjønt de var neppe utskiftet ennu. STORSTAD ØSTRE Gårdsnr. 211, bruksnr. 1. Den part, som Ole Arntsen har brukt, må svare til Storstad østre. Skiftet i 1746 efter hans første hustru, Gunhild Peders datter, tyder på, at han kun kan ha brukt denne part; ti der regi strertes bare 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 2 geiter og 4 sauer. Boet var fallitt, idet aktiva var 20 rdl. 1 ort 5 sk., mens passiva var 23 rdl. 2 ort 4 sk. Han giftet sig i 1750 med Karen Arntsdatter Flyan, som imidlertid døde allerede året efter; så blev han i 1755 gift med Gunhild Svendsdatter Årstad, hvorefter han synes å ha flyttet til Årstad og å ha overgitt Storstad til sønnen, Arnt Olsen (Arnt Skavhaugg?) lallfall heter det i 1766, at gården er bygslet til Ole Svendsen Leirhaugen, en sønn av ovennevnte Svend Johan sen, og at «hit tidige opsidder, Arnt Olsen» godvillig har avstått den. Men det kan jo her være feil for Ole Arntsen. Bygselbrevet er av 5. juni, tgl.Ts. august 1766. Ved skifte i 1786 efter Ole Svendsens første hustru, Ingeborg Jonasdatter, er registrert 2 hester, 3 kyr, 9 geiter og 11 sauer. Utseden var 3 kvarter bygg og 2 tdr. havre. Aktiva var 64 rdl. 14 sk. og beholdnigen 38 rdl. 2 ort 5 sk. Ole Svendsen døde i 1802. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 5 kyr, 1 ungnaut, 8 geiter og 12 sauer. Kornavlingen var 7 berger bygg og 30 lass havre. Aktiva var 277 rdl. 3 ort 13 sk. og beholdningen 169 rdl. 16 sk. Enken, Ber et Pedersdatter, blev i 1805 gift med Peter Hen riksen Kjesbu, som så blev på Storstad en lang årrekke. Gården
---- 316 Bind V --- hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 8 sauer og 6 geiter og en utsed av V± td. bygg, 1 l / 2 tdr. havre og 2*4 tdr. poteter. Da Nikolai Jenssen i 1845 hadde kjøpt gården, fikk Peter og hustru kår. Ole Olsen Storstad — senere på Bjørnmælen — hadde denne gard en tid; han var da ungkar. Derefter hadde Jakob Jakobsen Storstad østre, sett fra sydvest 1929 Fot. H. Anderson. Over holmen den til sin død i 1856; han var da 44 år. Enken, Marta Olsdatter, giftet sig med El lev Tore sen Sunnlstuen, Vl villen, og han brukte så gården, til han flyttet til Bjørstad i 1870. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe og 16 sauer, og utseden var X A td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den 25. april 1870 blev Peder Olsen Rødsvald leilending på gården — avgift 18 spdl. Dens besetning i 1875 var 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 14 sauer og lam, 14 geiter og kidd og 1 svin og utseden 3 /4 td. bygg, 6 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Peter døde i 1898. Sønnen, Peter Pedersen, hadde overtatt gården i 1807 for en avgift av 50 kr. og kår, siden 80 kr. Jon Johannessen Tømte drev en tid sammen med Peter. Den 13. mars 1918 kjøpte Peter gården av Verdalens kommune for 6000 kr. og fikk skjøte 26. februar 1921.
---- 317 Bind V --- STORSTAD MELLEM Gårdsnr. 211, bruksnr. 2 Efter Sivert Andosen, som døde i 1747, har muligens enken brukt gården endel år. Så fikk broren Jeremias Andosen, sønn av Ando Sivertsen Storstad vestre, bygselbrev på den 25. juni Fot. H. Anderson. 1760, tgl. 20. februar 1761. Efter ham overtok svigersonnen. Ole Olsen, den ifl. bygselbrev av 29. januar 1798, tgl. 18. febr. 1799. Efter Ole Olsen, som døde i 1822, brukte enken, Mali Jeremias datter, gården i mange år, til hun i 1841 overgav bruken til to av sine sønner, Kristofer og Peter. Besetningen var i 1835 2 hester. 4 storfe, 6 sauer og 6 geiter og utseden V* td. bygg, 3 tdr. havre og 2V2 tdr. poteter. Kristofer fikk forpaktningskontrakt på gården 13. oktober 1845 — avgift 16 spdl. I 1865 var besetningen 2 hester. 3 storfe, 17 sauer, 10 geiter og 1 svin og utseden *4 td. bygg, 6 tdr. havre og 7 tdr. poteter. På husmannsplassen Bjørnmælen føddes 2 storfe, 12 sauer og 2 geiter og såddes x k td. bygg. 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Den 17. mars 1870 blev Ando Lorentsen Sundby enget forpakter på gården. Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 3 ung naut og kalver, 20 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På hus mannsplassen føddes 1 okse, 1 ku og 1 ungnaut og såddes x k td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter.
---- 318 Bind V --- Ando brukte gården til sin død i 1903. Sonnen, Lasse Ando sen, brukte den så videre på morens kontrakt. Den 24. april 1918 kjøpte Lasse og Jon Andosønner gården av Verdalens kommune for 6000 kr. og kår til moren. De fikk skjote 23. juni 1919. STORSTAD VESTRE Gårdsnr. 211, bruksnr. 3. Gabriel, som i begynnelsen av 1700-årene brukte hele Storstad, har fra omkring 1710 hatt bare Storstad vestre, som han brukte til sin død i januar 1719. Svenskene hadde da plyndret gården; skaden angis til: Tilsammen 56 rdl Enken, Maren Larsdatter, hadde nu gården, visstnok til 1722, da Ando Sivertsen Bjørstad kom dit. «Tilforn laa gaarden øde», heter det i et tingsvidne av 1728, hvor også oplyses, at Ando rester 16 rdl. på rettighet og er en fattig mann. Han blev dog ved går den til sin død i 1760, men sått visstnok hele tiden i ganske be skjedne kår. På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 4 kyr, 1 ungnaut, 6 sauer og 2 geiter. Aktiva var 45 rdl. 2 ort og be holdningen 18 rdl. 8 sk. Enken, Kirsten Olsdatter, opgav et par år efter gården for sønnen, Ole Andosen, som fikk bygselbrev av Frue kirkes ombuds mann, Jens Chr. Heide, 15. juli, tgl. 16. august 1762. Kirsten fikk kår. Ole døde i 1786, og enken, Gjertrud Olsdatter, blev samme år gift med dragon Kristofer Olsen Vestgrundan, som fikk bygselbrev på gården av Heide 19. oktober 1786, tgl. 21. februar 1787. I Oles tid synes de økonomiske forhold å være blitt vesentlig forbedret, idet skiftet efter ham viser aktiva til et beløp av 123 rdl. 2 ort 4 sk. og en beholdning på 80 rdl. 3 ort. Den registrerte be setning var 2 hester, 5 kyr, 6 ungnaut, 11 geiter og 26 sauer, ut seden 8 tdr. havre og IV2 tdr. bygg. Omtrent samme husdyrhold
---- 319 Bind V --- viser skiftet efter Gjertrud i 1795. Aktiva blev da 192 rdl. 2 ort 8 sk. og beholdningen 100 rdl. 18 sk. Kristofer giftet sig i 1796 med Beret Barosdatter Leirfald, men døde allerede året efter, og nu viste boet et underskudd på 9 i dl. 1 ort 13 sk., skjønt aktiva var 361 rdl. 15 sk. Gården blev nu bygslet til korporal Ellev Gudmundsen Næs, Storstad vestre, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson. sonn på Fosneset, som giftet sig med Kristofer Olsens enke, Beret Barosdatter. Bygselbrevet er av 16. mars 1797. I Ellevs tid blev der sommeren 1816 avholdt deling av Storstad gårdenes felles skog og utmark, hvorved halvparten blev tillagt Storstad vestre, den annen halvpart de to andre gårder efter nær mere betegnede merker. Storstad vestre hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 9 storfe, 11 sauer, 7 geiter og 1 svin, og utseden var '/2 td. bygg, 7M> tdr. havre og 4 1 / / 2 tdr. poteter. Det har gått bra fremover på gården i Ellevs tid. Litt midler har han nok fått med nogen av sine mange hustruer — han var fem ganger gift. Allerede i 1800 ved skiftet efter hans annen hustru, Sunni Jeremiasdatter Midtgrundan, er der sølvtøi for 2 rdl. 2 ort, aktiva for ialt 270 rdl. 2 ort og en beholdning på 225 rdl. 1 ort. Og ved skifte i 1840 efter hans fjerde hustru, Anne Ellingsdatter Hallem, er registrert sølv for 11 rdl. 4 ort og en be setning på 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 19 geiter, 28 sauer og 1 svin. Årest utsed var % td. bygg, 10 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Hu
---- 320 Bind V --- sene var i god stand, neter det, «ialfald blandt de bedste gaarde her i bygden, som drives leilændingsvis». Aktiva blev 348 spdl. 1 ort 23 sk. og beholdningen 281 spdl. 4 ort 3 sk Da Ellev Gudmundsen i 1842 stod brudgom for femte gang, var han 74 år. Han døde i 1847. Den 30. september 1854 leiet Nik. Jenssen bort Storstad vestre med undtagelse av et lite eng, som har vært brukt under Leirhaugen, til Hans og Ole Jonssønner Fosneset (formodentlig brødre av Ellev Gudmundsens siste hustru, Marit Jonsd. Fosneset). Avgift 28 spdl. årlig, jordavgift til Frue kirke og kår til enken efter Ellev. Hans gav senere fra sig sin part til Ando Lorentsen Sundbyenget, som drev nogen år sammen med Ole. Ando kom siden til Storstad mellem. Hans Jonsen døde som inderst på Storstad i 1871, :>3 ar gl. Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 7 storfe, 20 sauer og 3 geiter og en utsed av V 2 td. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmannspiasser; men besetning og utsed er kun opført for den ene, hvor der føddes 2 storfe, 8 sauer, 4 geiter og 1 svin og såddes X A td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 4 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden V 2 td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På de to husmannspiasser Storstad moen og Bjørnmælen søndre føddes 4 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer, 7 geiter og 1 svin og såddes % td. bygg, 3 V2 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den 17. mars 1870 blev Storstad forpaktet til Ole Jonsen (den samme som ovenfor). «Avgift 5 spdl., kaar og skatter etc. paa den samlede eiendom». Efter Ole Jonsen har nok sønnen, Elling Olsen, overtatt og brukt gården en kort tid. Han døde i 1889. Den 14. sepbr. 1892 blev Ole Jonsens svigersønn, Mikal Pe dersen Storstad østre, leilending på gården. Han fikk kontrakt på levetiden mot en avgift av 40 kr. og kår til Ole Jonsen og hustru. Mikal kjøpte gården av Verdalens kommune 13. mars 1918 for 6000 kr. og fikk skjote 22. juli 1921. Storstadætten. De to forste ledd usikre. A. Ole Bjørstad, opsitter p. B. i begynnelsen av 1600-årene. B. Ando Olsen Bjorstad (var i 1666 50 år gl.). C. Sivert D. Ando Sivertsen Bjorstad, Storstad, f p. Storstad 1760, 75 år. * 1713 Kirsten Olsd. Midgrundan.
---- 321 Bind V --- Sivert Andosen Storstad, f p. S. 1747 i sitt 35. år. f 1741 Beret Olsd. Årstad. F 1 F 1. Sakarias Sivertsen, f. p. Storstad 1744. F 2. Agnes Sivertsd., f. p. Storstad 1746. Maren Andosd., f. p. Midgrundan 1715 * *) 1746 Jon Jon sen Ulvillen, enkemann. * -). Morten Andosen, f. p. Midgrundan 1716, var i 1761 i T.hjem. Ole Andosen, f. p. Grundan 1720. E 2 F. 3 E 4 E 5 E 6 Sakarias Andosen, f. p. Storstad 1722. Jon Andosen, f. p. Storstad 1725. * 1756 Ragnhild Arntsd Flyan. F 1. Kirsten Jonsd., f. 1756. E 7 E 8 Sakarias Andosen, f. p. Storstad 1721. Ole Andosen Storstad den yngre, f. p. S. 1729, t smst. 1786. * 1765 Gjertrud Olsd. Breding, f. p. 8., f P- Storstad 1795. Hun * -) 1786 Kristofer Olsen Ulvillen, Storstad, f. 1751, f 1796. F 1. Ando Olsen, f. p. Storstad 1775. F 2. Guru Olsd., f. p. Storstad 1772. F 3. Kirsti Olsd., f. p. Storstad 1779 Sigri Andosd., f. p. Storstad 1731. Jeremias Andosen Storstad, f. p. S. 1734. * 1761 Ingeborg Kristofersd. E 9 E 10 F 1. Ando Jeremiassen, f. p. Storstad 1762. F 2. Marit Jeremiasd., f. p. Storstad 1764. F 3. Kirsten Jeremiasd., f. p. Storstad 1768. F 4. Mali Jeremiasd., f. p. Storstad 1771, f 1841 smst. * 1795 Ole Olsen Storstad. Gl. Ando Olsen, f. p. Storstad 1796. * 1825 Marta Nilsd. Storstad, f. p. Dillanvald 1803. G 2. Ole Olsen Storstad ,f. p. S. 1801, f P- Musum 188 ! ». * 1834 Marta Jakobsd. Vangstad, f. p. Holmlivald 1812, f 1877. G 3. Jeremias Olsen, f. p. Storstad 1804. * 1831 Beret G 4. Jon Olsen Storstad, f. p. S. 1806, f 1836. * 1833 Marta Larsd. Holmn, f, p. Skrovemælen 1807. H 1. Lars Jonsen, f. p. Holmlivald 1834. H 2. Johannes Jonsen, f. 1837. G 5. Kristofer Olsen Storstad, f. p. S. 1809. Reiste til Amerika. * 1841 Guru Jakobsd., f. 1810, dtr. av Jakob Eriksen Levring og h. Anne Mortensd. Slapgård. H l.Ole Kristofersen, f. c. 1843. H 2. Jakob Kristofersen, f. c. 1845.
---- 322 Bind V --- H 3. Kristofer Kristofersen, f. 1856. H 4. Marta Kristofersd., f. c. 1841. H 5. Guruanna Kristofersd., f. 1. 1848. H 6. Mette Kristofersd., f. r. 1850. G 6. Peter Olsen Storstad Leirhaugmoen under Midtholmen, senere Steingrundan, f. p. S. 1817. * 1842 Henrikka Simonsd. Kjesbu, f. p. K. 1822. H 1. Jeremias Petersen, f. c. 1842. H 2. Jon Petersen, f. 1864. H 3. Ingeborg Anna Petersd., f. c. 1854. H 4. Maria Petersd., f. c. 1858. H 5. Paulina Petersd., f. 1861. G 7. Agnes Olsd., f. p. Storstad 1798. * 1828 Jon Olsen Holmli, enkemann, f. p. Holmlivald 1794. H 1. Mali Jonsd., f. p. Holmlivald 1828, f 1878, ugift. H 2. Randi Jonsd., f. p. Holmlivald 1830. * 1861. GB. Ingeborg Olsd., f. p. Storstad 1814, f 1886. * 1840 Ole Mik kelsen Holmlivald, siden Kulstadvald, f. p. H. 1816. SUNDBYENGET Gårdsnr. 212. Haldo Jonsen Sundby østre og Johan Olsen Lunden frasolgte ved arvefesteskjøte av 18. august 1818, tgl. 7. juni 1827, engsletten Sunbyenget, som fra gammel tid hadde tilhørt deres gårder i felles skap og lå tett ved Fosneset i Vuku. De solgte til Jon Larssen Fos neset for 100 spdl. på de vilkår, at de seiv og de følgende brukere av deres gårder skulde være berettiget til årlig å male 18 tdr. korn hver på det kvernbruk, som Jon eiet. Eiendommen blev skyldsatt 5 mai 1827 for 6 mkl., fra 1836 1 ort 18 sk. (I 1907 var skylden mk. 0.70). I boet efter Jons hustru, Marit Hansdatter, blev den i 1828 verdsatt til 60 spdl., og det oplyses da, at der kunde fødes 1 ku og såes Wa tdr. korn. Ved tellingen i 1835 var besetningen 4 sauer og utseden 3 /4 td. havre og V 2 td. poteter. Hans og Ole Olsen Fosneset solgte eiendommen ved skjøte av 16., tgl. 17. august 1842, til Jon Larssens sønn, Lorents Jonsen Fosneset, for 100 spdl. Ved skjøte av 4., tgl. 5 februar 1845, over drog Lorents den til Nikolai Jenssen, hvorved den gikk inn i Ver dalsgodset; men Lorents vedblev å bruke den som forpakter. Han fikk kontrakt 29. mars 1848 mot en årlig avgift av 10 spdl. og 1 spdl. 24 sk. for brennfang. Den 16. april 1870 leiet han Grundfos kvern for 130 spdl. Besetningen var i 1865 3 kyr og 12 sauer og utseden X A td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter.
---- 323 Bind V --- I 1875 var besetningen 2 kyr, 10 sauer, 1 geit og 1 svin og ut seden l A td. bygg, P/2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Lorents døde på Sundbyenget i 1890 og hustruen Gjertrud, som var fra Rødsmoen, i 1895. Derefter brukte dattersonnen, Lasse Olaussen, eiendommen, til han flyttet til Midthellan. Marius Holmli kom så til Sundbyenget, og han kjøpte gården av Verdalens kommune den 13. mars 1918. Da fulgte Sundby eng skogen (skyld 15 øre) av Leirhaugen med. Skjøtet er av 26. juni 1919. FOSSNESET Gårdsnr. 213. Skylden'. Den gamle skyld var 1 øre, fra 1836 2 dal. 1 ort 6 sk., fordelt på 2 like store bruk, i 1907 4,54 mk., også fordelt på 2 like store bruk, Fcssneset ostre og vestre, hver på 2,27 mk. Eiere: Fcssneset er det samme som det gamle Grundfos sag sted, og er muligens dannet ved, at sagmesteren ved bruket har ryddet jord til sig. Det er forresten vanskelig å få full klarhet over forholdene, idet eiendommen i eldre tider øiensynlig er blitt sam menblandet og forvekslet med Grundfos fiskeri, som var skyldsatt på grunn av laksefisket og hadde samme skyld. Presten, Peder Eriksen Juel har fått kgl. bevilling på Fossneset sag i 1655; men det har nok vært bebygget der tidligere: I lens regnskapet av 1592 opfores nemlig landskyld av 2 ørtuger i «Fosseng» under «Stigtens» gods, hvorav man kunde slutte, at eiendommen i sin tid hadde tilhørt erkebispegodset, hvilket dog neppe er tilfellet; derimot tilhørte Grundfos laksefiske dette. (Se under: Fisken, samt under: Skog- og sagbruk). Det som kan fastslåes, synes altså å være, at Fossneset i slutten av 1500-årene har vært krongods. Antagelig i 1660-årene har så Lars Pedersen Brix erhvervet eiendommen sammen med meget annet krongods. Peder Juel drev som bygselmann sagbruket, men synes senere også å ha kjøpt jordeiendommen; ti da Juels enke var blitt gift med kapellanen, Jakob Lund, solgte denne i 1686 Grundfos sag til Rasmus Ågesen Hagen, som siden fikk «fuldkomment skjøte» på grunnen med tilhørende laksefiskeri, fra gammel tid skyldsatt for 1 øre, av Lunds enke, Elsebe Tomasdatter. Dette skjøte er av 23. mai, tgl. 25. juni 1695. Ved skjøte av 15. mars 1730 overdrog Hagen «Fosnæset med underliggende sag 1 øre» sammen med Holmlien og flere andre gårder til sin svigersønn, Broder Boysen. Eiendommen fulgte nu Hagenfamilien i det såkalte Hagenske eller Vuku jordegods, inntil Johannes Monrad i 1805 solgte dette til Hans Wingård Finne, som
---- 324 Bind V --- igjen i 1807 solgte til proprietær Miiller, hvorved gården gikk inn i Verdalsgodset og fulgte dette, inntil Verdalens kommune i 1925 solgte Fossneset ostre til Johan Jonsen og Fossneset vestre til Ole Kinken. Brukere: Eiendommen har vært til bruk for sagmestrene på Grundfos sagbruk. I begynnelsen av 1700-årene nevnes «Anders Fossneset, sett fra vest. I bakgr. Seineset. Fot. E. Musum. Sagmester paa Fossneset». Det må være den samme Anders, som i 1723 er opsitter på «Grundfoss saugsted». Noget «Fossneset» finnes ikke i denne matrikul, så ovennevnte Grundfos saugsted er utvilsomt det samme Fossneset, som Hagen i 1730 overdrog Bro der Boysen. For denne gard finnes ingen oplysning om skade ved svenskene i 1718. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses stedet å ha 1 husmann, som sår V-2 vog, og «1 lidet qvernsted sampt et lidet fiskerie hvorfor lejen er lagt». Og der tilfoies folgende bemerkning om eiendommen: «Denne er lagt udj leie for et lidet fiskerie udj el ven, og er hellers ved denne foss een saug kaldet Grundfoss saugen, Sr. Rasmus Aagesen tilhorende, hvorpaa aarl:g kand skiæres 2 x h stabel bord, som tilforne ej er lagt udj skatt, hvorfore samme herudj aarlig leie for 1U rdl. at svare ansettes.» (Det er vel et sporsmål, om det ikke er helt feilaktig, at gården er skyldsatt på grunn av fiskeriet — det synes her å foreligge en forveksling med gårdsnr. 214).
---- 325 Bind V --- Ellev Gudmundsen Fossneset (eller Sagneset) nevnes fra 1716, hvilket år han blev gift med Ingeborg Andersdatter Sagneset, utvil somt datter av ovennevnte Anders. Gården, som ofte kalles Sagneset, synes allerede i denne tid jevnlig å ha hatt to opsittere; det er jo rimelig, at der måtte være to til å skifte på ved sågen. Ole Olsen og Siurd Olsen Fossneset er nevnt, den første fra 1737—42, den siste fra 1742—45. Så har vi Tore Anderssen, som i 1753 fait i elven ved Ulvillen, blev reddet op levende, men døde et par dager efter. Det er formodentlig hans enke den Siri Olsdatter Fossneset, som året efter blev gift med dragon Anders Pedersen. På skiftet efter Siri, som døde i 1765, 81 år gammel, er regi strert I ku, 2 sauer og 1 lam, en stue med kammer, kjøkken, stabbur, fjøs og låve samt halvparten i en kvern. Aktiva og passiva var 45 rdl. Husene var verdsatt til 13 rdl. Anders blev i 1768 gift med Guru Andersdatter Brekken. Peder Olsen og Baro Ellevsen nevnes, den første fra 1749—63, den siste fra 1756. Efter Peder kom omkring 1767 Gudmund El levsen, bror til Baro og begge sønner av den Ellev Gudmundsen, som kom inn på gården i 1716. Omtrent fra denne tid kan vi be gynne å skjelne mellem Fossneset østre og vestre og følge opsitter rekken på hver av dem, skjønt de to opsittere tidligere vel også har hatt hver sin del av eiendommen til bruk. FOSSNESET ØSTRE Gårdsnr. 213, bruksnr. 1. Baro Ellevsen brukte denne gard fra omkring 1756 til sin død i 1795. På skiftet efter ham registrertes foruten en sølvskje og en del tinn- og stentøi samt adskillige møbler en besetning på 2 kyr, 9 sauer og 1 svin samt en ny fosskvern til 27 rdl. og en gammel til 12 rdl., stue, stabbur, låve, vedskjul, fjøs og stall til 80 rdl. Ak tiva var 183 rdl. 4 sk. og beholdningen 133 rdl. Han synes å ha vært en ren velstandsmann. Sønnen, Børre Barosen, fikk under 14. august 1795 bygsel seddel av madame Broder Hagens «paa gaarden og det halve kvernsted Grundfos, skyld 12 mkl.», som han skulde tiltre, når moren, Marit Børresdatter Årstad, døde eller opgav eiendommen. Han forpliktedes til bestandig å arbeide på sågen, når det behøvdes, eller stille en annen for sig, å føre opsyn med sågen og holde går dens åker og eng i hevd. Marit, som var et godt gifte, opgav imidlertid ikke så snart: Hun giftet sig samme år med den 30 år yngre dragon Jon Larssen Nedre Holmenvald og levet til i 1814. Børre var da død og kom 21
---- 326 Bind V --- således ikke til å overta. På skiftet efter Marit er registrert bl. a. en beskadiget kakelovn til 1 rbdl., en løs seng 48 sk. og en sengbenk. Avlingen var 30 staurer bygg til 31 rbdl. 24 sk. og 40 do. havre 33 rbdl. 32 sk. Husene verdsattes til 150 rbdl. og en fosskvern til 50. Besetningen var 2 kyr til henholdsvis 66 rbdl. 16 sk. og 50 rbdl., 3 geiter 12 rbdl., 3 sauer 15 og 1 lam og 3 kidd 4 rbdl. Ak tiva var 459 rbdl. 60 sk. og beholdningen 412 rbdl. 87 sk. Jon sees å ha sittet på gården til sin dod som en velstående mann. Ved skifte efter hans annen hustru, Marit Hansdatter Overholmen, som dode i 1827, er registrert 2 kyr, 6 sauer, 4 geiter og 1 svin, husbygninger med uthus og halvdelen i et kvernhus. Aktiva var 262 spdl. 1 ort 12 sk. og beholdningen 213 spdl. 6 sk. I 1835 var besetningen 1 storfe, 4 sauer og 1 svin og utseden X A td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. Jon dode i 1842 og efterlot sig en beholdning på 75 spdl. 3 sk. Det var da en stue med kjokken og fordør til 23 spdl., en ditto til samme pris, en låvebygning, 8 spdl., et fjøs og høibu, 8 spdl., en stall med vedskur, 2 spdl., og et stabbur, 2 spdl. Halvdelen av kvernhuset med tilbehør verdsattes til 10 spdl. Jon Larssens sønn, Hans Jonsen, hadde stedet efter faren. Han blev gift i 1844. I 1854 flyttet han til Storstad vestre. Derefter var Jon Jonsen Grundanvald på Fossneset. Gårdens besetning var i 1865 i storfe, 5 sauer og 2 geiter og utseden *4 td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 kyr, 11 sauer og lam, 3 geiter og kidd og 1 svin og utseden % td. bygg, V/2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Jon døde på Fossneset i 1900. Sønnen, Johan Jonsen, overtok gården efter faren og kjøpte den av Verdalens kommune den 14. april 1925 for 700 kr. Et skogstykke, skyld 15 ore, av Leirhaugen blev tillagt gårdparten ved salget. FOSSNESET VESTRE Gårdsnr. 213, bruksnr. 2. Gudmund Ellevsen hadde denne part antagelig fra 1767 til sin død i 1816. Svigersønnen, Peder Ingvaldsen Sågen, gift i 1807 med Mali Gudmundsdatter, har vel brukt gården efter ham. Han bygslet i 1824 Saukin, men døde på Fossneset i 1856. (Se Stor- Ingvaldætten, Årstad). Gården hadde i 1835 en besetning på 1 storfe, 4 sauer og 1 geit og en utsed av V 4 td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. Efter Peder overtok sønnen, Ole Pedersen, gården. Den hadde i 1865 en besetning på 2 storfe og 6 sauer, og utseden var Y% td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 ku,
---- 327 Bind V --- 1 ungnaut, 8 sauer og lam og 2 geiter og kidd og utseden V 2 td bygg, H 4 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Ole døde i 1883, og sønnen, Peder Olsen, overtok gården. Han flyttet siden til Kvernmoen og døde der i 1906. Efter Peder hadde så søstersønnen, Ole Ludvigsen, Fossneset til sin død i 1908. Eri ke n hadde så gården, til svigersønnen, Ole Toresen Kinken, overtok. Han kjøpte den av Verdalens kommune 14. april 1925 for 1200 kr. og kår. Et skogstykke, skyld 15 øre, av Leirhaugen blev tillagt gårdparten ved salget. Fossnesætten. A. Peder Larssen (opføres i 1666 som husmann på Kvello. Han var da 51 år og hadde en sønn Gudmund, l A år gl. Gudmund var et meget sjeldent navn i bygden). B. Gudmund Åsen. Cl.Ellev Gudmundsen Fossneset (eller Sagneset). * 1716 Ingeborg Andersd. Sagneset. D 1. Anders Ellevsen, f. p. Fossneset 1717. D 2. Karen Ellevsd., f. p. Fossneset 1723. D 3. Gudmund Ellevsen Fossneset, f. p «Sagneset* 1733, f 1816. * 1767 Ingeborg Olsd., f. i Ulv - len 1745. E 1. Ellev Gudmundsen Næs, Storstad vestre, f p «Neset» 1768, f p. Storstad 1847. * *) 1796 Beret Barosd. Storstad, enke, f 1798, 38 år gl. ■) 1798 Sunni Jeremiasd. Midgrundan, f 1800, 27 år gl. * ») 1801 Elsebe Toresd. Holmen nedre, f 1835, 71 år gl. * 4 ) 1835 Anne Ellingsd. Hallem, f. p. H. 1788, f p. Storstad 1840. (Se Øvre Stiklestadætten 111 s. 347, hvor det feilaktig står, at Ellev er f. p Overneset). * 5 ) 1842 Marit Jonsd. Foss neset, enke. F 1. Beret Ellevsd., f. 1799, f 1801. E 2. Ole Gudmundsen, f. p. Fossneset 1775. E 3. Anders Gudmundsen, f. p. Fossneset 1777. E 4. Mali Gudmundsd., f. p. Fossneset 1783 1807 Peder Ingvaldsen Fossneset, f. p. N Holmenvald 1783, f 1856. Se Stor Ingvald ætten, Årstad. D 4. Baro Ellevsen Fossneset, f. p. «Sagneset» 1720 t p. Fossneset 1794. * 1757 Marit Børresd Årstad' f. p. Å, 1733, fp. Fossneset 1814. Hun * 2 ) 1795 Jon Larssen N. Holmenvald, Fossneset.
---- 328 Bind V --- E 1. Ellev Barosen, f. p. Fossneset 1766. F. 2. Borre Barosen Ulvillen, f. p. Fossneset 1769. * 1795 Sunni Ellevsd. Ulvillen, f. i U. 1772, dtr. av Ellev Olsen U. Fl. Karen Borresd., f. i Ulvillen 1795, f P- Gren 1880 * ') 1818 Jakob Kristiansen Dillan, Gren, f 1827 p. Gren. * '-') 1828 Lars Bårdsen Tangen, Gren, f. p. Tromsdalen 1797, f som kårmann p. Gren 1879. G I. 1 Beret Kristianna Jakobsd., f. p. Dillan 1820, f 1821. G 2. 1 Marta Jakobsd. * Andreas Storlongdal, fl. til Snåsa og kjopte gården Heimveg. G 3.-'Beret Larsd., f. p. Gren 1830 * 1851. G 4 r Baro Larssen, f. p. Gren 1832, f 1838. G 5. 2 Jakob Larssen Gren, f. p. G. 1835. G 6.-Sirianna Larsd. Gren, f. p. G. 1838. F 2. Ragnhild Borresd., f. i Ulvillen 1798, f 1884. F 3. Siri Borresd., f. i Ulvillen 1800, j 1881. * 1840 Gud mund Pedersen Kårenget under Midtgrundan, f. p. Foss neset 1807, f 1894. Se Stor Ingvaldætten, Årstad. F 4. Baro Borresen, f. i Ulvillen 1803, f 1808. E 3. Ingeborg Barosa., f. p. Fossneset 1758. E 4. Siri Barosd., f. p. Fossneset 1763. * 1805 Ole Bentsen Foss- neset (Hofstadvald i 1815). GRUNDFOS FISKERI Gårdsnr. 214. Eiendommen er et fra gammel tid av skyldsatt laksefiske i Grundfossen. (Se under: Fiskeri). LEIRFIAUGEN Gårdsnr. 215. Navnet: Kalles: Aunet. — Holmen eller Leerhaugen 1723. Skylden: Skylden var fra den tid, man kan begynne å regne Leirhaugen som en særskilt gard, utskilt fra den ovrige del av Midtholmen, 1 sp. 12 mkl., fra 1836 5 dal. 3 ort 1 sk, i 1907 11,95 mk. i ett bruk. Eiere: Fra den tid, Leirhaugen kan følges som særskilt eien dom, synes Trondhjems hospital å ha vært bygselrådig. I matn kulen av 1650 er skylden 1 sp. 2 øre, idet en mindre part av Midt holmen visstnok har vært regnet med, og eiendomsretten var slik fordelt:
---- 329 Bind V --- Hospitalet 1 ore 12 mkl. og bygselretten. 16 » St. Jørgens hus Odelsgods 1 » 1 » 4 » Stiklestad kirke Vuku kirke » 16 » Tilsammen 1 sp. 2 øre Herav er den del som tilhørte kirkene, siden gått over i Midt holmen og alltid opført med 1 øre 18 mkl., idet Vuku kirkes part er blitt 18 mkl. Hospitalet har antagelig eiet denne part fra meget gammel tid. Imidlertid er den senere forminsket, idet 1 øre — muligens ved makeskifte — er gått over til Kronen, som således er blitt eier av den største andel og bygselretten. St. Jørgens hus' part er rimeligvis tidligere odelsgods. Huset er stiftet i 1610 og la sig efter å samle sådant gods. Det øvrige odelsgods i gården er i 1660-årene for 1 øres vedkommende gått over til kapellanen, Erik Olsen Schancke, de 4 øre til Guttorm Hat lem, og efter disse til deres arvinger. Schanckes part er senere gått over til regimentsskriver David Tomassen, av hvem Rasmus Ågesen Hagen kjøpte den ifl. skjøte av 24. august, tgl. 12. oktober 1702. Ved tinglesningen protesterte fogden med den begrunnelse, at David Tomassen ikke hadde rett til å bortskjøte parten, da den tillikemed mere gods var sekvestreret for en gjeld på 236 rdl. ifl. to hjemtings- og lagtingsdommer, den siste avsagt 21. juni 1699. (Se Minsås søndre). Hvordan det nu enn er, så blev iallfall Hagen eier av dette øre, som han i 1730 overdrog til svigersonnen, Broder Boysen, hvorved dennne landskyldspart gikk inn i det Hagenske eller Vuku jordegods, som igjen i 1807 gikk inn i Verdalsgodset. I 1723 er således eiendomsforholdet: Kronen 1 øre — mkl. Hospitalet St. Jørgens hus Guttorm Hallems arvinger Rasmus Hagen 12 » 20 » 4 » 1» — » Tilsammen 1 sp. - øre 12 mkl. På en auksjon i Trondhjem over krongods 20. januar—6. mars 1728 kjøpte løitnant Peter Rafael Lund gården for 56 rdl. courant og fikk skjøte 19. mai 1729. Efter Lunds død er den gått i arv til sønnen, Peter Abraham Lund, hvorved den er kommet inn i Verdals godset, hvis senere eier, assessor Hornemann, solgte denne gard
---- 330 Bind V --- tillikemed Midtholmen til Ole Mikkelsen Hellan for 1100 rdl. ved skjote av 1. juli, tgl. 15. august 1766. Ole Mikkelsen solgte disse gårder året efter for 1300 rdl. til godsets nye eier, regimentskirurg Hans Jakob Blix, ved skjote av 1. juli 1767, hvorefter den uten avbrytelse fulgte Verdalsgodset, inntil Verdalens kommune i 1018 solgte den til Erik Olsen. Aunet (Leirhaugen), sett fra nordøst 1930. Fot. O. Snekkermo. Brukere: Eiendommen har neppe vært således utskilt fra Midt holmen, at den kan regnes som egen gard for henved 1640, og den forste opsitter, som med noegenlunde sikkerhet kan henfores til denne gard, het Laurits Olsen. I 1654 bygslet Povel Arnt sen 1 sp. 12 mkl., «som Laurits Olsen for ham formedelst afgangsmindelse (d. v. s. mot en godtgjorelse) velvillig har opladt». Bygselsummen var 21 rdl. At det er fogden, som har bygslet den bort, viser, at Kronen må ha vært bygselrådig. Rimeligvis har gården ennu ikke vært helt utskiftet fra Midtholmen, som var krongods. Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 7 kyr, 4 geiter, 6 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1660 blev tienden sått til x h td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. og småtienden til IV2 ort. «Findes hommelhauge», heter det. Skylden blev foreslått nedsatt til 1 spand. Paul var i 1666 49 år. Ellers får vi vite om ham, at han og Lars Jonsen Kulstad i 1655 hver blev ilagt 2 rdl. i bot, «for de slogedes og stotte hverandre overende paa Aarstad».
---- 331 Bind V --- Det har nok vært smått stell i Pauls tid: I 1676 oplyses, at gården «formedelst des dyrleienhed» brukes bare for leding og land skyld, altså med fritagelse for skatter, og ved tingsvidne i 1678 oplyses, at Paul er «ganske udarmet» — likeså i 1680. I 1682 fikk gården en ny bruker, Ole Ågesen. Han betalte ikkt bygsel, men bare 4 rdl. i «kjendelse» for gården, «som tilforn har været brugt for skatterne, saa og ligget ode». Han har imidlertid ikke vært der lenge: I 1694 heter brukeren Jon, og det oplyses da ved tingsvidne, at gården beskadiges meget ved elvebrudd «og der over hel ringe paa åger og eng, saa bonden i slet tilstand er ge raaden». Den bruktes det år for kjolepenger, knektehold og monster penger, og der avkortedes således i skatten 5 rdl. 3 ort 16 sk. I 1697 er der atter en ny bruker, Anders, om hvem det heter, at han ikke er god for å svare mere enn 2 rdl., og at der må avkortes 4 rdl. 1 ort 14 sk. Jon Pedersen Levring fikk bygselbrev på Leirhaugen 7. mars, tgl. 12. oktober 1700, på betingelse «gaarden ved bygning at for bedre». Det tør ha vært dårlig bevendt med hus der på den tid. Men det er vel tvilsomt, om han har maktet å foreta noen for bedringer. I 1704 blev han tiltalt for leiermål i ekteskapet, en meget graverende forseelse, for hvilken han blev domt til å ha sin halve boeslodd forbrutt, hvilket må ha sått ham svært tilbake. I 1718 het opsitteren Ole Bårdsen. Det tap, han led under svenskenes innfall det år, synes ikke så stort; men så var det vel heller ikke så meget å ta. Skaden opgis til: Tilsammen 35 rdl. 48 sk. Både Ole Bårdsen og hustruen døde ved disse tider. Den følgende opsitter het Halsten. Han var der i 1723. Ved matrikuleringen dette år oplyses, at gården hadde 1 husmann, som sådde 1 pund; der var skog til gårdens fornødenhet, seter Vi mil borte, slett bumark. Den betegnes som «meget tungvunden og frost agtig». Utseden var 1 td. bygg og 2'/2 tdr. havre, avlingen 20 som merlass vollhøi og 3 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper bland korn, 6 skjepper havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 1 øre «formedelst ringe aufl og frostagtighed».
---- 332 Bind V --- Johan Svendsen Leirhaugen fikk bygselbrev 29. juni, tgl. 9. septbr. 1748, av Ernesta Kunigunda Drejer. At hun har utstedt bygselbrevet, tyder på et ennu varende fellesskap med Midtholmen; ti hun var eier av denne gard, men ikke av Leirhaugen. Nogen vel stand har det ikke vært hos Johan heller: Ved skifte i 1762 efter hustruen, Beret Andersdatter, er registrert en besetning på 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer, 4 geiter og 1 svin. Aktiva blev bare 67 rdl. 2 ort 18.; men så var det heller ikke nevneverdig gjeld, så be holdningen blev 61 rid. 3 ort 22 sk. Johan blev drevet fra gården av eieren, regimentskirurg Blix, som i 1767 hadde kjøpt Verdalsgodset. I 1769 stevnet han Johan til fraflytning og til å hore hans ed som «boslids mand» seiv å ville bebo den. I 1770 fait dom, hvorved Johan blev dømt til å fravike gården til faredag og dessuten betale omkostninger. Johan kjøpte da samme år Sundby; men der kom han ikke inn, idet Maren Sundby sått på sin manns bygsel og ikke vilde flytte. Herom utspant sig atter en prosess, som er nærmere omtalt under Sundby. Johan bygslet så i 1771 Kulstad. Blix gjorde Leirhaugen til Verdalsgodsets hovedgård og bodde der den tid, han eiet godset. Da han solgte dette i 1777, har han rimeligvis flyttet derfrå. Leirhaugens og Midtholmens eiendeler lå ennu på den tid noget om hinannen. Folk forteller, at det gamle Leirhaugen lå ved Midt holmen. Midtholmen eiet Aunet, et flatt jordstykke på sydsiden av elven straks nedenfor Grundfossen. Blix på Leirhaugen og Jeremias Anderssen på Midtholmen enedes da om et makeskifte, hvorved der blev tillagt Midtholmen et stykke av Leirhaugen mot at eieren av Leirhaugen fikk Aunet. Det stykke, som således blev bortbyttet, blev skyldsatt 28. september 1773 for 2 øre 12 mkl. Blix forpliktet sig til å bortflytte husene på Leirhaugen, som blev flyttet til Aunet. Det er aldri tale om Leirhaugen mere nu undtagen i matrikulen ■ — gården blir kalt Aunet. Så har tambur Hans Nilssen Ulvillen (i 1763 gift med Gunhild Amundsdatter Østvold) brukt gården nogen år. Han døde i 1781, 43 år gammtl. Ved skiftet efter ham var boet fallitt, idet aktiva var 58 rdl. 2 ort 23 sk., passiva 159 rdl. 2 ort 1 sk. Der registrertes 1 hest, 1 kalv, 6 småfe og 1 svin. Derefter fikk Ole Kristoffersen Ulvillen bygselbrev på den av regimentskvartermester Hjelm 3. oktober 1781, tgl. 15. august 1782. Blandt kondisjonene var, at han uten betaling skulde ha tilsyn med Østre Grundfos og Vangstad sager, besørge merket og nedfløtet tømmeret til disse to sagbruk for 28 sk. dagen, skaffe det årlige kvantum sagtømmer efter den på dette tidspunkt gjeldende pris samt forrette arbeide ved sågen for billig betaling. Enn videre
---- 333 Bind V --- skulde landdrotten ha forkjøpsrett til, hvad der solgtes av opfodning og avling på gården. Efter Ole har sonnen, Mikkel Olsen, brukt gården, rimeligvis på morens bygsel. I 1835 bruktes den av Jenssen under Holmen nedre og hadde da en besetning på 3 storfe, 7 sauer og 5 geiter. Mikkels mor, Siri Toresdatter Holmen nedre, døde som kårkone på Leir haugen i 1841. Mikkel hadde i 1865 plass under gården. I 1845 lot Jenssen besiktige og taksere gårdens hus. Der var da: Våningshus, 40X11X7 34 alen med 19 fag vinduer, bordtekket og med 3 ovner, verdsatt til 250 spdl., stall og låve, 25X11X8 alen, 70 spdl., fjøs, 20X9X6 alen, 30 spdl., stabbur, 10X7X6 alen, 25 spdl., ovnene 30 spdl., tilsammen 405 spdl. Gården har en lang rekke år vært bolig for bruksfullmektigene ved Verdalsgodset — både Johan Dahl og broren. Peter Olaus Dahl, har bodd der og har rimeligvis også brukt gården. I 1865 opføres bruksfullmektig Gerhard Dahl som forpakter. Gården hadde da en besetning på 2 hester. 0 storfe, 14 sauer og 1 svin og en utsed av 2*/2 tdr. bygg. 13 tdr. havre og 16 tdr. poteter. På husmannsplassen føddes 2 storfe, 9 sauer og 4 geiter og såddes Vi td. bygg, 1 Vi tdr. havre og 4 tdr. poteter. Den 17. desember 1874 bygslet sasmester Jeremias Ellevsen Sagmoen gården for 400 spdl. og 18 spdl. årlig avgift. Den hadde i 1875 en besetning på 3 hester, hvorav 2 under 3 år, 4 kyr, 4 ung naut og kalver. 22 sauer oe lam, 5 geiter og kidd og 1 svin, og utseden var Vis td. rue. 13/4l 3 /4 tdr. bverg, 10 tdr. havre og 9 tdr. poteter. På plassen Mikkelaunet føddes 2 storfe, 10 sauer og 6 geiter og såddes Vi td. bvgg, 2 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Jeremias hadde gården til sin død i 1890, hvorefter enken og sønnen Martin brukte den. Den 12. desember 1901 festet Erik Olsen Over holmen gården, og den 24. april 1918 kjøpte han den av Verdalens kommune for 16 000 kr. og kår til enken efter Jeremias; Martin og Inga Sagmo skulde ha husrum. Skjøtet er av 9. juli 1919. Sønnen, Ole Eriksen, eier og bruker gården nu.
---- 334 Bind V --- MIDTHOLMEN Gårdsnr. 216. Navnet: Holm 1590. Nørholumb(!) 1626. Holmen 1664. Midtholmen 1723. Skylden: Den gamle skyld var 2 sp. 1 ore 6 mkl., fra 1836 11 dal. 1 ort 1 sk., i 1907 19,50 mk., fordelt på 2 bruk, hvorav: Midtholmen sondre 8,36 mk. og Midtholmen nordre 11,14 mk. Eiere: Gården har fra begynnelsen av 1500-årene vært erke bispegods, idet 1 sp. 2 ore 12 mkl. av Holm er opfort i Olav Inge brigtsens jordebok. Dette blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen, i hvis eie gården blev, inntil Ernestina Kunigunda Drejer kjøpte den på en auksjon over krongods i Trondhjem 20. januar— 6 mars 1728 for 300 rdl. courant. Hun fikk skjote 28. mars 1735. Stiklestad kirke hadde dessuten en landskyldspart på 1 ore og Vuku kirke 18 mkl. i gården. Disse parter tillå formodentlig kir kene helt fra middelalderen. Efter Ernestina Drejers dod er gården — formodentlig ved arv — gått over til Peter Abraham Lund og er derved kommet inn i V erdalsgodset. Da Rasmus Lyng i 1765 solgte dette til assessor Hornemann, undtok han det under Midtholmen og Leirhaugen liggende laksevad kast i Verdalselven. Dette avstod han for 90 rdl. til Erik Dahlstrøm på Øren og Mikkel Reppe ved skjote av 15. august 1766. Hornemann fraskilte godset Midtholmen og Leirhaugen, som han i 1766 solgte til Ole Mikkelsen Heltan; men Verdalsgodsets fol gende eier, Blix, kjopte gården tilbake igjen året efter. Leirhaugen beholdt han; men Midtholmen solgte han i 1772 for 1200 rdl. til Jeremias Larsen og Jeremias Anderssen Midtgrundan. Siden har gården vært brukernes eiendom. (Se også Leirhaugen). Brukere: Endrit j Holm har i 1520 betalt I x k lodd solv i tiende penningskatt. Han har utvilsomt brukt denne gard. Samme mann er sikkert den Enndre, som i 1549 har betalt 1 V 2 vet malt i land skyld for AV2 ore i Holm. Gården fores under «Stiicthenns» gods, hvorav vi kan slutte, at dette angar Midtholmen, som var gammelt erkebispegods. Samme år står Enndre paa Holmen for 1 pund 6 mk. smør og 4 pund mel i leding. I skibskattmanntallet av 1559 har'vi Peder paa Holm og Haa genn ibid. mellem Årstad og Østnes. Hvem av disse det er, som har vært på Midtholmen, kan vi ikke gjøre oss nogen mening om. lallfall fra begynnelsen av 1600-årene har gården hatt to op sittere. De het Tollef og Villum (Vilhelm) og har vært der til om
---- 335 Bind V --- kring 1620, da de er blitt avløst av Peder og Jon Lauritsen. Jon bygslet i 1623 1 sp. 2 øre 6 mkl. og betalte herfor 21 rdl. og brukte sin part til sin død i 1666; han var da 71 år. Peder har delvis opgitt sin part allerede i 1640, idet Anders Pedersen da har festet V 2 sp., «som hans fader for ham oplod — skal sørge for hans livs ophold». Bygselsummen var 7 rdl. Og i 1642 har Anders ytterligere festet V 2 sp. 6 mkl., «hans fader for ham oplod», og har for dette betalt 9 rdl. Midtholmen og Leirhaugen har ennu dengang neppe vært skilt. På den samlede gard har samtidig med de to ovennevnte, Jon og Anders, vært ennu en opsitter, Gjøel Anderssen, som må være kommet dit ved ekteskap med enken efter en av de tidligere opsittere og har vært på gården allerede i 1636, hvilket år han nemlig er ilagt en bot på 3 rdl. «for hans skjændsord imot hans stifbørn og andet hans udlempe», og det tilfoies, at han er «ganske forarmet». Han har brukt en mindre part på 1 ore 18 mkl. Tilsammen har altså de 3 opsittere brukt 3 sp. 1 øre 6 mkl., hvilket utgjør de to gårders samlede skyld efter matrikulen av 1650. Skulde det på denne tid virkelig kunne skjelnes mellem to gårder, så måtte det bli til, at Peder og efter ham Anders nærmest har brukt Leirhaugen, Gjøel en part av Midtholmen tillikemed en mindre part av Leir haugen. Efter Anders Pedersen er så i 1640-årene kommet inn den under Leirhaugen nevnte Laurits, hvorefter Leirhaugen kan følges sær skilt. Men ennu i 1650 opføres i matrikulen opsitterne således: Jon Lauritsen brukte 1 sp. 2 øre 6 mkl. Gjøel og Laurits brukte 1 sp. 2 øre. Besetningen i 1657 var: På Jons part: 2 hester, 11 kyr, 5 geiter, 9 sauer og 2 svin. På Gjøels part: 2 hester, 7 kyr, 5 geiter og 6 sauer. Den gamle Jon Lauritsen er før 1669 avløst av Johan Bertelsen. Ved matrikuleringen dette år er tienden sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. 16 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes hommel haug och thømmerschouff», he ter det. Skylden blev foreslått sått til 1 sp. 1 øre. Efter Johan Bertelsen er Ole Johansen, formodentlig sønnen, blitt leilending på gården. Når denne i 1718 opføres som eneste Gjøel Anderssens part er i 1669 foreslått sått i 2 øres skyld. Tienden er sått til V 2 td. bygg og 1 td. havre, ledingen 1 ort 8 sk. og småtienden til 20 sk. Der fantes «hommelhoug och hus tømmer». Efter Gjøel, som i 1666 var 56 år, har sønnen, Anders Gjøelsen, hatt gården. Den 28. septbr. 1686 fikk dennes sønn, Ole Anderssen, bygselbrev av fogden Hans Kock på de 1 øre 18 mkl., som faren hadde brukt,
---- 336 Bind V --- leilending på Midtholmen, så er nok dette feil og har sin grunn i, at hele gården utgjorde et dragonkvarter. og som han nu «formedelst høi alder og skrobelighed» godvillig har oplatt for sonnen. (Efter folketellingen av 1666 skulde han imidlertid ennu ikke være mere enn 46 år). I bygselbrevet er inntatt den klausul, at «han skal rydde og forbedre jorden inden- og udengjerds, holde gaarden ved god hævd og byg ning og være sin landdrot horig og lydig i alle maader». Skaden ved svenskene i 1718 opfores for hele gården under ett således: Tilsammen 58 rdl. 48 sk. Ved matrikuleringen i 1723 opfores fremdeles hele gården under ett, nu dog med to opsittere, nemlig de tidligere, Ole Johansen og Ole Anderssen. Den angis åha 1 husmann, som sår X A vog, skog til gårdens fornodenhet, seter V 2 mil borte, «temmelig» bumark. Gården betegnes som «letvunden til korn, men tungvunden efter hø» — ellers måtelig kornviss. Utseden var 2tø tdr. bygg og 7tø tdr. havre, avlingen 35 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 3 hester, 7 kyr, 5 ungnaut, 11 sauer og 6 geiter. Tien den blev sått til Ltd. 2 skjpr. blandkorn, 2 tdr. havre og 14 mk. ost, og skylden blev foreslått nedsatt 18 mkl. Det synes å ha vært ganske smått stell på Midtholmen i disse to opsitteres tid. Hvordan det var hos Ole Johansen, får vi rede på av skiftet efter hustruen, Maren Nilsdatter, som døde i 1730. Der registrertes da 1 hest (foruten halvparten i dra- Ved skiftet efter Ole Anders sen, som døde i 1734, noteres en besetning på 2 hester (og fjerde parten i dragonhesten), 4 kyr, 3 ungnaut, 18 sauer, 5 geiter og 1 gris. Aktiva var 54 rdl. 6 sk. og beholdningen 18 rdl. 3 ort 10 sk.
---- 337 Bind V --- gonhesten), 2 kyr, 4 ungnaut, 4 sauer og 6 geiter. Dette var i september, og det var da 12 vinterlass hoi hjemme på går den og 3 ved «aunet». Forst i november blev kornavlingen taksert — den var da kommet i hus — og belop sig til 4tø tdr. bygg og 8 tdr. havre. Boet var fallitt med et underskudd på 9 rdl. 3 ort 15 sk. Blandt passiva var prestens offerskjeppe for årene 1722—30 å 2 ort. Ole Johansen blev i 1731 gift med Agnes Olsdatter Hel lan vestre. Han døde i 1742 og nu er gården blitt brukt av Mikkel Anderssen. På hans part synes husene i denne tid å ha vært i bedre stand enn hos na boen; ti ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 treng tes der bare nytt stabbur. Mik kel kom senere til Årstad. Efter Ole Anderssen har Vil lum Iversen Elnes brukt gården nogen år. Han dode i 1743, 56 år gammel. Da dette var like efter de tre store uår, er det for klarlig, at boet stod slett: Der registrertes 2 kyr — hvorav for resten den ene ikke tilhorte boet — 1 okse, 3 sauer, 1 svin og 1 hest. Aktiva var 16 rdl. 3 ort 13 sk. og passiva 31 rdl. 2 sk. Avlingen beregnedes efter tiende angivelsen til I l * tdr. bygg og like meget havre. Enken, Beret Oundbjørns datter, blev i 1747 gift med Erik Olsen Heltan vestre, og han brukte nu gårdparten til i 1767. Da han tiltrådte, var husene i mindre god stand: Ved besikti gelsen i 1747 trengtes således ny dagligstue og nytt underlag un der storfe- og småfefjoset samt ny låve. Gården hadde god skog. Mikkel Anderssens sønn, Ole Mikkelsen Hellan, kjøpte ifl. skjote av 1. juli, tgl. 15. august 1766, hele Midtholmen og Leir haugen av Henr. Hornemann for 1100 rdl. Undtatt var den ved Leirhaugen liggende husmannsplass tillikemed 4 mål av utmarken, havnegang for 2 kyr og B—98 —9 småfe samt fornøden brenneved. Endelig reserverte selgeren sig, at den skog, som var tjenlig til sagtømmer, skulde føres til hans sagbruk «mod billig betaling». Til gjengjeld blev det tillagt Midtholmen et tilsvarende stykke av Leirhaugen, som omtalt under denne gard. Ole lånte til kjøpet 1000 rdl. av etatsråd Møllmann mot pant i gården og med Hornemann som kausjonist. Allerede året efter overdrog han ved skjote av 1. juli, tgl. 15. august 1767, gårdene til Hans Jakob Blix for 1300 rdl. og fikk under samme dato av Blix bygselbrev på Midtholmen, som faren nu hadde opgitt for ham på de vilkår, at han for livstid skulde ha fritt ophold på gården. Blix solgte ved skjøte av 20. mars, tgl. 15. august 1772, Midt holmen for 1200 rdl. til Jeremias Larssen og Jeremias Anderssen, begge fra Midtgrundan. Ved skjøte av 22. februar 1774, tgl. s. d., avstod jeremias Larssen sin halvpart til Jeremias Anderssen for
---- 338 Bind V --- 598 rdl. Dette var egentlig et bytte mot Jeremias Anderssens part i Midtgrundan. Nu blev det velstand på gården. Ved skifte i 1799 efter Jere mias' hustru, Inger Olsdatter, er registrert en besetning på 4M* hest, 14 kyr, 5 ungnaut, 14 geiter, 19 sauer og 6 svin og griser Løsoret, hvoriblandt solvtoi for 17 rdl., verdsattes til 268 rdl 4 sk besetning og avling til 374 rdl. og gården til 2000 rdl.; men der var panteheftelse på denne på 600 rdl. til justisråd Meincke i Kjø benhavn. 2 sonner og 2 dotre hadde hver fått i utstyr 100 rdl., og begravelsesomkostningene blev ført boet til utgift med 50 rdl' Aktiva blev 2642 rdl. 4 sk. og beholdningen 1486 rdl. 2 ort. Jeremias Anderssen overdrog ved skjote av 17., tgl. 18. august 1807, gården for 2200 rdl. til eldste sønn, dyrlæge og løitnant Anders Holm, idet han dog forbeholdt sig mot å svare renter å bruke og bebo den sondre halvdel av gården, så lenge han vilde, og sidenha et kår på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre og for til 2 kyr og 8 småfe. Kjøpesummen skulde først erlegges, når faren opgav gården. Til stedmoren, som ikke hadde rett til kår, vedtok Anders å betale 100 rdl., hvis hun overlevet mannen. Gården blev i 1810, da Anders Holm optok et 3. prioritets lån på den, verdsatt til 4000 rdl. En annen sonn, Lars Jeremiassen, kjopte i 1807 på auksjon et kvernsted med husbygninger ved Ulvillen. Jeremias Anderssen har nok drevet sin halve gard helt til sin død i 1819. Skiftet efter ham viser nemlig en besetning på 3 hester, 4 kyr,4 ungnaut, 9 sauer, 14 geiter og 1 svin. Enda hadde han noget før sin dod gitt hver av sine tre umyndige barn en ku. Mange ting ved dette skifte tyder på en velstand langt over det almindelige på en bondegård i den tid. Der noteres således en merskumspipe med solvbeslag til 2 spdl., stueur med kasse, 2 jernovner og en del sølvtoi samt 4 sett gardiner, bordduker, lakener og en del bøker. Skiftet, som først blev sluttet året efter, viste aktiva for 1220 spdl. 4 ort 10 sk. og en beholdning på 977 spdl. 4 ort 16 sk. Sønnen skyldte boet 550 spdl. på gården. Anders Holm var militærdyrlæge — sannsynligvis utdannet ved veterinærskolen i Stockholm. Synderlig inntekter ved praksis hadde dyrlægene neppe i den tid, og Holms inntekter har iallfall ikke strukket til for hans krav til livet, derfor gikk det jevnt tilbake med ham. Han sees i 1830 å være stevnet for betydelige, inntil 5 år gamle skatterestanser. I 1835 var gårdens besetning 5 hester, 18 storfe, 38 sauer, 14 geiter og 2 svin og utseden 2 tdr. bygg, 22 H> tdr. havre, Ys td. erter og 11 tdr. poteter.
---- 339 Bind V --- Ved Anders Holms død var boet fallitt med et underskudd på 106 spdl. 1 ort 17 sk. Gården oplyses ved denne leilighet år om annet å kunne fø 4 —5 hester, 14 —15 storfe og 30 småfe og å ha en utsed av 2 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Kornet gav 4 —5 fold, potetene 7 —B. Gården hadde fornøden skog og litt til salg, dog i fellesskap med Leirhaugen, tålelig havnegang og seter, Midtholmen søndre, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson. 3 husmannsplasser og et übetydelig sagbruk, som ikke var i stand. Dette hadde Anders Holm opført i 1829 og fått det taksert til å skjære 4 tylvter tømmer årlig. Ved skiftet er registrert 6 hester, 1 føll, 8 kyr, 7 kviger, 14 geiter, 20 sauer og 1 svin. Auksjonen over innbo og løsøre inn bragte 266 spdl. 3 ort 23 sk., over plasshusene 32 spdl. 1 ort 7 sk. og avlingen 137 spdl. 15 sk. Der var en mengde større og mindre gjeldsposter, så passiva kom op i 2161 spdl. 3 ort 14 sk., hvor iblandt en obligasjon til Trondhjems sparebank på 1000 spdl. mot pant i gården. Efter avdødes bestemmelse skulde gården deles mellem sønnene Ellev og Johan for 1500 spdl. Imidlertid fant Johans formynder, Lars Jeremiassen Ulvillen, det uforsvarlig å påbyrde sin myndling en gard, som var så beheftet med gjeld, at han derved kom til å sette til sin lille arv, hvorfor det blev bestemt, at gården skulde utlegges til Ellev og Arnt. Den siste hadde i 1832 brukt Balgård nordre ifl. kontrakt med Ingebrigt B. Den gard, som Ellev overtok, er Midtholmen søndre.
---- 340 Bind V --- MIDTHOLMEN SØNDRE Gårdsnr. 216, bruksnr. 1. Først ved skyldsetningsforretning av 2., tgl. 10. oktober 1866, er Midtholmen sondre og nordre skilt fra hinannen i matrikulen, hvorved den forste fikk en skyld av 5 dal. 3 ort 1 sk., den siste 5 dal. 3 ort. Imidlertid var der 26.—31. august 1839, tgl. 13. oktbr. 1845, avholdt delingsforretning av Midtholmens og Leirhaugens felles skog og mark, og den 25. septbr. 1854, tgl. 7. febr. 1855, er det foretatt deling av Midtholmsgårdenes skog. Midtholmen søndre hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 11 storfe, 14 sauer, 8 geiter og 2 svin og en utsed av 3 tdr. bygg, 9 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser, Bakkan, var be setningen 1 storfe, 13 sauer og 6 geiter og utseden % td. bygg, 13/4l 3 /4 tdr. havre og 3% tdr. poteter. I 1875 var besetningen på gården 2 hester, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 19 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden Va td. rug, 2 tdr. bygg, 9 tdr. havre og 9 tdr. poteter, hvorhos */« mål anvendtes til andre rot frukter. På husmannsplassene føddes 2 kyr, 14 sauer og 11 geiter og såddes % td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Ellevs datter, Ingeborg Anna, var gift med Jens Jenssen Aspås ffa Røros. Efter at Jens var reist til Amerika og var død der, skjø tet Ellev gården til denne datter for 3000 kr. og kår til en årlig verdi av 200 kr. Skjøtet er av 7., tgl. 13. august 1891. Ingeborg Anna Ellevsdatter brukte gården i mange år. Sønnen, Ellev Jenssen Aspås, overtok den senere. Hans enke eier og bruker gården nu. Fr as kilt part: Midtholmsskogen, gårdsnr. 216, bruksnr. 3, er fraskilt og skyld satt for 1 dal. 2 ort (2,78 mk.) den 25. juni, tgl. 12. august 1891, og av Ellev Anderssen solgt til Verdalsbruket for 8000 kr. ved skjote av 12., tgl. 13. august 1891. Herefter blev hovedbolets skyld 8,36 mk. MIDTHOLMEN NORDRE Gårdsnr. 216, bruksnr. 2. Til denne gard, som Arnt Anderssen overtok, hører nu (efter siste utskiftning) flatlandet nede ved elven. Arnt var første gang gift med sitt søskenbarn, Guru Olsdatter Grundan og blev således eier av Østgrundan. Sønnen Tomas fikk denne gard. Så blev han i 1842 gift med Sirianna Ellingsdatter Stiklestad og blev således eier av Stiklestad østre. Sønnen Gustav (av siste ekteskap) fikk denne gard, men kjøpte siden Jermstad og omkom i skredet.
---- 341 Bind V --- Datteren av første ekteskap, Gunhild Birgitte Arntsdatter, fikk Midtholmen nordre for 700 spdl. ifl. kjøpekontrakt fra faren av 5. oktbr., tgl. 9. desbr. 1852. Der skulde svares kår til selgeren og hustru samt 3 av deres barn. Gunhild Birgitte var først gift med Ole Nilssen Reppe r som drev både Reppe og Midtholmen. Efter Oles død har gården tildels vært bortforpaktet. Midtholmen nordre, sett fra sydvest 1920. I bakgr. Grundangårdene. Fot. E. Musura. I 1865 var Verdalsbrukets tidligere fullmektig, Peter Olaus Dahl, forpakter der. Gården hadde da en besetning på 2 hester, 5 storfe, 12 sauer og 6 geiter og en utsed av 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På 3 plasser, Leirhaugmoen og Heiden, føddes 1 hest, 6 kyr, 12 sauer og 6 geiter og såddes % td. bygg, stø tdr. havre og 12 tø tdr. poteter. Gunhild Birgitte blev gift med Ole Anderssen Stuskin og flyttet til Midtholmen. I 1875 var gårdens besetning 4 hester, hvorav 2 under 3 år, 5 kyr, 6 ungnaut og kalver, 31 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 2 svin og utseden X U td. rug, ltø tdr. bygg, 12 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På husmannsplassen Heiden føddes 7 sauer og 5 geiter og såddes l / M td. bygg, td. havre og 2K> tdr. poteter. Gunhild Birgitte døde 1905 og Ole i 1921. Hennes sønn av første ekteskap, Arnt Olsen, eier og bruker gården nu. Skogen, som hørte til Midtholmen nordre, er blitt delt mellem denne gard og Østgrundan. 22
---- 342 Bind V --- Midtholmsætten. De 3 første ledd er usikre. A. Peder Midgrundan, opsitter på Midgrundan vestre i begyn nelsen av 1600-årene, f c. 1646. B. Anders Pedersen Midgrundan vestre (var i 1666 52 år gl.). C. Ole Anderssen Grundan, f 1718. D 1. Lars Olsen Midgrundan østre, f P- M. 1755, 67 år gl., kjøpte gården i 1746. * 1722 Magnhild Olsd. Vangstad. E 1. Jeremias Larssen Midgrundan, f. p. M. 1723, f 1792 * x ) 1761 Sunni Ingebrigtsd. Stiklestad nordre, f. 1739, f 1764. Se Husanætten. 2 ) 1767 Ingeborg Mikkelsd. Holmli, f 1807. F I. 1 Karen Jeremiasd., f. p. Midgrundan 1763 * *) 1788 Anders Nilssen Vestgrundan, f. 1760, f 1789, myrdet. Se Vestgrundan ætten. * 2 ) 1794 Elling Olsen Steine nordre, f. 1762, f 1844. Se Garnæsætten. F 2* Lars Jeremiassen Midgrundan, f. p. M. 1768, f 1306, ugift. F 3. 2 Mikkel Jeremiassen, f. p. Midgrundan 1770, f 1794, ugift. F 4. 2 Synneve (Sunni) jeremiasd., f. p. Mid grundan 1772. F 5. 2 Magnhild Jeremiasd., f. p. Midgrundan 1775, f 1807, ugift. F 6. 2 Karen Jeremiasd., f. p. Midgrundan 1777, f 1814. * 1806 Jon Anderssen Vangstad, Nygarden, Midgrundan, f. p. Lund 1785, f 1822. Han * 2 ) 1814 Eli Jensd. Oklan. Se Lundsætten. F 7. 2 Marta Jeremiasd., f. p. Midgrundan 1780. * l ) 1809 Ole Haldosen Minsås, Midgrundan, hennes søskenbarn, f 1825 * -) 1825 Rasmus Jonsen Jøsås, Mid grundan, f. p. Hallem nordre 1794, f p. Østgrundan 1885. Se øvre Stiklestad- ætten. Gl. Ingeborg 015 d.,, f. p. Midgrundan 1809, fP- Steine 1847. * x ) 1840 Ellev Ottesen Lynum, Skei, enke mann, f. i Skogn c. 1777, f 1844. * 2 ) 1845 Jeremias Ellingsen Steine nordre.
---- 343 Bind V --- H I. 1 Mette Ellevsd., f. 1842. * Tomas Arntscn Grundan, f. 1836. Se nedenfor D 2, E 2, F 1, G 1, H 1. H 2- Elling Jeremiassen Reppe. * Grete Hal vorsd. Lorås. I 1. Ingeborg Ellingsd., f- I 2. Juliane Ellingsd., ugift. I 3. Elisabet Ellingsd., ugift. I 4. Hanna Ellingsd., f. 1884, ugift. I 5. Eleonora Ellingsd., f. I 6. Ole Ellingsen. G 2. Marit Olsd., f. p. Midgrundan 1818, f på Steine 1881. * *) 1843 Peter Olsen Midgrundan vestre, t 1848, 40 år gl. * 2 ) 1849 Jeremias Ellingsen Steine nordre, enkemann, hadde før vært gift med søsteren Ingeborg. Se ovenfor. H 1. Johan Petersen Steine nordre. * Maria Larsd. Melby. I 1. Marius Johansen Steine nordre, f. 1876. * Maren Martinsd. Sul, f. 1883. Se Sulstuætten. I 2. Lars Johansen Steine, Auglen. * Tora Tiller. I 3. Jeremias Johansen Steine, f. E 2. Maren Larsd., f. p. Midgrundan 1725, f 1775. * 1754 Erik Gabrielsen Holmlien, f. p. Østgrundan 1719 Se Holmliætten. E 3. Marit Larsd., f. p. Midgrundan 1733. * Lars Sevaldsen Østnes. E 4. Siri Larsd., f. p. Midgrundan 1736. Anders Olsen Midgrundan vestre, f p. Midtholmen 1785 81 år gl., kjøpte Midgrundan v. 1739. (Han kalles ved gifter målet tambur Anders Olsen Hellan). * 1737 Inger Olsd Vangstad, f 1759 «efter 8 års svaghed, 58 år 6 uger» E 1. Marit Andersd., f. 1738. * *) 1762 Anders Larssen Stikle stad, enkemann, f. p. Breding 1709, + p. Stiklestad 1769 Se Vester Bredingsætten. * 2 ) 1770 Ole Olsen Leirfald Stiklestad. Se Leinsætten. E 2. Jeremias Anderssen Midtholmen, f. p. Midgrundan 1743 t 1819. * 0 1765 Inger Olsd. Breding, f. p. B 1744 f p' Midtholmen 1799. Se Vester Bredingsætten. * 8 ) 1801 Ingeborg Olsd. Faren nedre, f. p. F. 1782, f p. Midthol men. Se Nedre Fårenætten. F 1. Anders Jeremiassen Holm, løitnant og dyrlæge, f. p.
---- 344 Bind V --- Midgrundan 1766, f p. Midtholmn 1837. * 1805 Maria Ellevsd Lundskin, enke, f. p. L. 1779, f P- Midtholmen 1847. (Hun hadde med sin første mann, Arnt Lundskin en datter, Anne, * Kristofer Iversen Årstad. Se Garnesætten). G 1. Arnt Anderssen Grundan, Stiklestad, f. p. Midtholmen 1806. +1 ) 1833 Guru Olsd. Grundan, f. p. Overholmen 1802, f P- Østgrundan 1841, fosterdatter p. Østgrundan. * *) 1842 Siri anna Ellingsd. Stiklestad, f. p. Melby 1806, enke efter Lars Anderssen Stiklestad østre. Se Leinsætten. H I. 1 Tomas Arntsen Grundan, f. p. G. 1834, f 1880. * Mette Ellevsd. Steine, f. p. Skei 1842, f 1901. I 1. Grete Augusta Tomasd., f. 1860. * Johan Kristian Olsen Hafstad, Sparbu, f. 1858. I 2. Jon Edvard Tomassen Gfunden, Østgrundan, f. 1866. * Trine Julie Nilsd. Leirset, f. 1870, f 1929. J 2. Ingeborg Jonsd., f. 1900. J 3. Arne Nikolai Jonsen Grunden, Levring, f. 1903. * Ingeborg Oddlov Annæusd. Okken haug, f. 1901, f 1928. Se Okkenhaugætten, Ysse. K 1. Jon Edvard, f. 1927. K 2. Anders, f. 1928. J 4. Johan Tormod Jonsen, f. 1907. J 5. Alf Peter Jonsen, f. 1913. I 3. Marta Sofie Tomasd., f. 1871. * Aksel Olsen Benum, Fossing, Egge, f. 1867. H 2. 1 Gunhild Birgitte Arntsd., f. 1836, f P- Midtholmen 1905. * l ) 1856 Ole Nilssen Reppe, f. p. R. 1827, f smst. 1864. * ■) 1866 Ole Anderssen Stuskin, Midtholmen nordre, f. p. Stuskin 1832, f P- Midtholmen 1921. I I. 1 Nils Olsen, f. 1857, f I 2. * Arnt Olsen Holmen, Midtholmen nordre, f. 1863. J I.° Janna Arntsd., f. 1898. * Peter Eriksen Over holmen, f. 1888. Se Overholmsætten. I 3. 2 Nils Ole Olsen, f. 1866, f. I 4 2 Gustava Kristine Olsd., f. 1878. * *) Anton Edvard Eriksen Høilo, f. 1873. * 2 ) O. P. Hallan, Høilo, sersjant, f. i Skogn. H 3. 1 Anne Maria Arntsd., f. 1841. H 4. 2 Elen Arntsd., f. p. Stiklestad 1843. H 5. 2 Gustav Johan Edvard Arntsen Stiklestad, Jermstad vestre, f. p. Stiklestad 1849, f p. Jermstad 1893. Han og hustruen, hustruens søster og alle barn undtagen
---- 345 Bind V --- eldste sønn omkom i skredet. * Sirianna Jensd., f. p. Inderoy 1837, f 1893. I l.Olav Gustavsen Stiklestad, sersjant, f. c. 1870. Utvandret i 1903 til Ashby, Minn., og drev farming endel år, men flyttet så til Duluth. Han er for tiden formann i Duluth Tronderlag. * 1897 Henriette Halvorsd. Lorås. Se Stuskinsætten 11. J 1. Sigrun Alvhild Olavsd. Stiklestad. * Alexander Millostan, Duluth. J. 2. Georg Herlof Olavsen Stiklestad, San Fran- cisco, tjente flere år i den amerikanske armé. *. K l.Doris. J 3. Odlaug Hazel Olavsd. Stiklestad, telefondame, hjemme hos foreldrene. I 2. Arnt Gustavsen, f. p. Inderøy 1875, f 1893. I 3. Salve Gustavsen, f. p. Inderøy 1876, f 1893. I 4. Julie Marie Gustavsd., f. p. Inderøy 1878, f 1893. I 5. Tomas Gustavsen, f. p. Inderøy 1881, f 1893. I 6. Jorgen Ragnvald Gustavsen, f. p. Inderøy 1884, t 1893. I 7. Gudrun Sofie Gustavsd., f. p. Inderøy 1886, f 1893. I 8. Ole Ingvald Gustavsen, f. p. Inderøy 1888, f 1893. I 9. Guruanna Gustavsd., f. p. Inderøy 1889, f 1893. Ellev Anderssen Holmen, Midtholmen søndre, spillemann, f. p. Midtholmen 1812, f smst. 1894. * 1838 Marit Olsd. Storvuku, f. 1815, f 1892. H 1. Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1838. H 2. Ole Ellevsen, f. 1842. H 3. Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1845, f 1905. * Jens Jens sen Aspås, Skalstugan, f. p. Røros 1844. I Amerika. I 1. Jens Jenssen Aspås, f. 1870. I Amerika. I 2. Ellev Jenssen Aspås, Midtholmen søndre, f. 1872, f 1922. * Marta Olsd. Østnes, f. 1880. J 1. Ingrid, f. 1904, f 1905. J 2. Ingeborg Solveig, f. 1906. J 3. Einar, f. 1912. J 4. Marie Lovise, f. 1914. J 5. Else Matilde, f. 1917. I 3. Marie Lovise Ellevsd., f. 1875, j 1924. * Morten Moen, Holmen nedre, skogforvalter, f. 1865. J l.Ella Mortensd. Moen, f. 1895, f 1911. J 2. Einar Martin Mortensen Moen, læge ved Inn herreds sykehus, Levanger, f. 1899. * Ester Gjersøe, Oslo. K 1. Karen Maria, f. 1928.
---- 346 Bind V --- J 3. Magnhild Ingebjørg Mortensd. Moen, f. 1907. H 4. Jeremias Ellevsen Holmen, f. 1848, f 1887. H. 5. Anna Marie Ellevsd., f. 1852. * Ole Olsen Røstum, Byneset, amtsagronom, f. 1843. H 6. Oliva Ellevsd., f. 1856. * Lorents Næs, Lorås, Røra. Inger Maria Andersd., f. p. Midtholmen 1821, f P- Søkstad i Frol 1807, begravet i Vuku. * x ) 1848 Hans Henriksen Søk stad, Frol, enkemann. * -) 1860 Ole Olsen Garnes, enkemann, f. 1819. Igen barn. Johan Andreas Anderssen Breding, f. p. Midtholmen 1823, i p. Breding 1883. * 1851 Guruanna Larsd. Breding, f. p. B. 1826, f 1906, dtr. av Lars Olsen B. og h. Inger Jeremiasd. H 1. Anne Maria Johansd., f. 1851, f 1891. * Laurits Johans sen, Verdalsoren, f. 1854. I l.Anna Maria Lauritsd., f. 1878, f 1917. * Severin Ellevsen Grundanvald, f. 1874. J 1. Bjarne Evald, f. 1901. J 2. Arne Ludvig, f. 1904 J 3. Gudrun Johanna, f. og f 1908. J 4. Seve rin Gudmund,-f. 1909. I 2. Ida Gustava Lauritsd., f. 1884, f 1890. I 3. Marlotte Oline Lauritsd., f. 1886. I 4. Gustava Nikoline Lauritsd., f. og f 1889. H 2. Ingeranna Johansd., f. 1853, f 1923. * Martin Johan nessen Brennmo, f. 1851, f 1925. I 1. Maria Martinsd., f. 1876. * Johannes Ellevsen Grun danvald, Breivoll, f. 1876. J 1. Marius Johannessen, f. 1900. * Maria Olausd. Tuset, f. 1898. Kl. Olav Ingvar, f. 1925. K 2. Jon Marius, f. 1927. I 2. Gustava Martinsd., f. 1879. I Amerika. I 3. Sirianna Martinsd., f. 1881. * Halvor Olsen Væren, Elverum, f. 1888. I 4. Johan Andreas Martinsen Breding, f. 1884. * Anne Korneliusd. Haugan, f. 1891. J 1. Martin, f. 1911. J 2. Kåre, f. 1912. J 3. Arne, f. 1915. J 4. Margot Ragna, f. 1919, J 5. Sigrid. J 6. Eldrid. J 7. Åsta Johanne, f. 1927. I 5. Hans Marius Martinsen, f. 1887. I 6. Marenanna Martinsd., f. 1891. f 1912. J. I.° Magnhild Aslaug Mariusd., f. 1912. I 7. Inger Oline Martinsd., f. 1895. * Ole Olsen Evjen, f. i Selbu 1889. J 1. Astrid Olsd., f. 1920.
---- 347 Bind V --- H 3. Oline Johansd., f. 1856. I Amerika. * ') Martinus Andosen Storstad, f. 1852, f i Amerika. * 2 ) Jakob Andosen Storstad, f. 1848. Se Overholmsætten. H 4. Julianna Johansd., f. 1859, f 1927. * Jon Karl Karlsen Sorhaugvald, f. 1865. I Amerika. I 1. Johan Andreas Jonsen, f. 1890. H 5 Oline Emilie Johansd., f. 1865, f 1921. H 6. Mette Nikoline Johansd., f. 1869, \ 1884. Ole Jeremiassen Levring, lærer, f. p. Midgrundan 1769. * 1795 Beret Jakobsd. Overholmen, f. p. Molden 1758, f P- Levring 1844, enke efter Erik Olsen Overholmen. Gl. Inger Olsd. Levring, f. p. Overholmen 1797, f P- Lev ring 1871. * l ) 1833 Ole Olsen Faren, Levring, f. 1809, f 1844. * 2 ) 1847 Halvor Johannessen Lyng, Levring, f 1819. Se Nedre Fårenætten. G 2 Erik Olsen Melby, i. p. Overholmen 1799, f P- Melby 1844. * 1833 Elen Anna Pedersd. Melby, f. p. M. 1814 dtr av Peder Anderssen M. og h. Guru Pedersd. G 3. Guru Olsd., f. 1802, f 1841. * 1833 Arnt Anderssen Grundan, f. p. Midtholmen 1806. Se ovenfor under F 1, G 1. Lars Jeremiassen Ulvillen, f. p. Midtholmen 1774. 1802 Guru Olsd. Faren nedre, f. 1781. Gl. Inger Larsd., f. p. Midtholmen 1803, f 1874. * 1825 Mikkel Toresen Hellan, f .p. H. mellem 1797. H l.Tore Mikkelsen, f. 1826. H 2 Lars Mikkelsen, f. i Ulvillen 1827. * 1848 Lisbet Mortensd. Årstadvald, f. 1818. I 1. Marta Larsd., f. 1848. I 2. Mikal Larssen Ekloe, f. 1852, overkonduktør, T.hjem. * Bergitte Berthelsen, f. i Levanger- Skogn 1854. J 1. Ludvig Mikalsen Ekloe, Oslo, kaptein ved I. R. 13 og ingeniør, i. i Trondhjem 1879. * Elisabeth Jacottsen, f. i Bergen 1885. Kl. Per, f. 1922. K 2. Anne Margrete, f. 1928. H 3. Anne Mikkelsd., f. p. Hellan 1832. H 4. Guruanna Mikkelsd., f. 1835, H 5. Jeremias Mikkelsen, f. 1838. H 6. Inger Mikkelsd., f. 1841. G 2. Ole Larssen Ulvillen, f. i U. 1807, f 1891. * 1837 Ragn hild Olsd. Sulstuen, f. p. S. 1813, dtr av Ole Ellevsen S. og h. Siri Nilsd. Se Sulstuætten.
---- 348 Bind V --- Hl. Sirianna Olsd., f. 1838. * Johannes Årstad. I Ame rika. H 2. Lars Olsen, f. 1840. I Amerika. H 3. Ole Olsen Ulvillen, Østgrundan lille, f. 1842, f 1890. * Marit Ellingsd. Skrove, Midgrundan, f. 1849. f 1928. I I.° Johan Ludvig Olsen, f. i Leksvik 1870. 12. Ragnhild Olsd., f. 1878. * Olav Johannessen Holmli, Ulvillen, f. 1873. J 1. Ole, f. 1899, f 1917. J 2. Johannes, f. 1901, f 1917. J 3. Martin, f. 1906, f 1922. J 4. Ragna, f. 1909. J 5. Ottar, f. 1910. J 6. Magnhild, f. 1912. J 7. Ella, f. 1914. J 8 Jon Oddvar, f. 1916, J 9. Solveig, f. 191 S J 10. Alf, f. 1920. J 11. Odd, f. 1923. I 3. Maren Olsd., f. 1881, f 1882. I 4. Jon Marius Olsen, f. 1883. I 5. Anna Marie Olsd., f. 1885. I 6. Oline Olsd., f. 1887. * Benjamin Olsen Tangvik, Stadsbygd, snekker, f. 1876. I 7. Maren Olsd., f. 1890. 18. Elise Olsd, f. 1893. H 4. Guruanna Olsd, f. 1846. * Peter Andreassen Heim veg Snåsa, f. 1848. H 5. Jeremias Olsen, f. 1850. I Amerika. * Kirstine An dreasd. Efastpladsen. 03. Ingeborg Larsd, f. i Ulvillen 1814, f 1891. * 1842 Elling Berget. G 4. Beret Marta Larsd, f. i Ulvillen 1816. * 1845. G 5. Malena Larsd, f. i Ulvillen 1819, f p. Dillan 1848. * 1841 Jeremias Iversen Årstad, Dillan, f. 1809, f 1888. Se Garnesætten. G 6. Jeremias Larssen Ulvillen, f. i U. 1821, f 1874, ugift. G 7. Liva Larsd, f. p. Grundenget 1824, f p. Midtholmsvald 1867. * 1853 Anders Iversen Årstad, f. 1823, f 1908. Se Garnesætten. Inger Jeremiasd, f. p. Holmen 1779, f p. Årstad 1869. * 1805 Iver Kristofersen Årstad, f. 1774, f 1844. Se Garnesætten. Gunhild Jeremiasd, f. p. Midtholmen 1782, f p. Østgrun dan 1829. * Tomas Olsen Østgrundan, f. p. 0. 1772, f smst. 1830. Ingen barn. Inger Jeremiasd, f. p. Holmen 1904, f p. Breding 1869. * 1826 Lars Olsen Breding, f. p. B. 1800. Se Vester Bredings ætten.
---- 349 Bind V --- F 7. 2 Malena Jeremiasd., f. p. Midtholmen 1807, f P- Fikse sondre 1883. * Nils Nilssen Haugset, Fikse søndre, f. i Sparbu 1815, f p. Fikse 1884. G 1. Jeremias Nilssen, f. G 2. Anders Nilssen Fikse søndre, f. 1838. * 1871 Anne Marta Ellingsd. Sende øvre, f. p. S. 1833. Se Øvre Stiklestadætten. H 1. Mette Andersd. Fikse, f. 1872, ugift. H 2. Marta Andersd., f. 1874, * i Amerika. F 8. 2 Ole Jeremiassen Holmen, skolelærer, f. p. Midtholmen 1809, flyttet i 1850-årene til Nordland. * 1832 Malena Olsd. Kleppen, f. p. K. 1809, dtr. av Ole Pedersen K. og h Johanna Olsd. G 1. Jeremias Olsen, f. p. Auskin 1834. G 2. Ingeborg Anna Olsd., f. 1836. G 3. Ole Olsen, f. 1839. G 4. Ingeborg Olsd., f. 1842. G 5. Anders Olsen, f. 1845. G 6. Inger Maria Olsd., f. 1848. HOLMEN NEDRE Gårdsnr. 217. Navnet: Uttales: Nerholmen. — af Nedreholm 1491. Holm 1520. Nidre Holm 1530. Holm 1559, 1590. Neder Holme 1664. Neder Holmen 1723. Oldnorsk Holmr, hankjønnsord. Skylden: Den gamle skyld (1650) var 3 sp., i 1700 nedsatt til 2 sp. (approbert i 1703), fra 1836 15 dal. 2 ort 9 sk., i 1844 avfelt til 14 dal. 3 ort, i 1907 30,81 mk. i ett bruk. Eiere: I lensregnskapet av 1549 opføres gården under Holms gods; den må altså i middelalderen ha tilhørt klostret på Munkhol men. Ved reformasjonen gikk dettes gods over til Kr onen, i hvis eie gården nu var inntil 1728, da den ved den under Midtholmen nevnte auksjon blev solgt til krigsråd Åge Hagen for 282 rdl. ifl. skjøte av 9. septbr. 1728. Hagen må ganske snart efter ha overdratt den til svogeren, Broder Boysen. Herom finnes dog intet tinglest dokument, men i 1732 sees Åge Hagen å ha makeskiftet til sig Holmen nedre av Broder Boysen mot to Overholmsgårder, Holmli vestre, Bjartan og en landskyldspart i Breding. Makeskifteskjøtet er av 23. juni 1732. Ved Åge Hagens død gikk hans jordegods i arv til søsterdatteren, Anna Marie Aussig. Major Aussig solgte ved skjøte av 1. juli
---- 350 Bind V --- 1768, tgl. 20. febr. 1769, godset til generalauditør Kjerulf og kap tein Bay. Hermed gikk Holmen nedre inn i Verdalsgodset, som den fremdeles tilhører. Brukere: Av de to i 1520 nevnte opsittere, Endrit f Holm og Bord ibidem, har visst den siste brukt Holmen nedre. Han betalte 2 lodd sølv i skatt og 2 lodd sølv for jordegods, så han har vel eiet en del i gården. Holmen nedre, sett fra nordvest 1930. Fot. O. Snekkermo. Otther paa Motmenn står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund mel i leding og i skibskattmanntallet av 1559 kan vi muligens hen føre Hagen til denne gard. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Bård rimeligvis en ætling av den Bård, som var der i 1520, Han har i 1606 betalt 3 rdl. i landbohold og har vært på gården til henimot 1615, da han er blitt avløst av Anders Olsen, som så brukte den i henved 40 år. Enken, Marit Svendsdatter, blev gift med Mikkel Olsen, som bygslet den i 1656 og betalte i bygsel 18 rdl. pr. spand, tilsammen 54 rdl. At bygselsummen var så høi, tyder på, at gården har vært i bra stand. Anders har kanskje drevet litt bedre gardsbruk enn vanlig; han har iallfall hatt stort tjenerskap, idet han i 1645 har betalt kopskatt for 3 drenger og 3 tjenestepiker Besetningen var i 1657 4 hester, 19 kyr, 1 bukk, 6 geiter, 14 sauer og 3 svin — en av de største i Vuku sogn. I 1665 har gården ny opsitter, Ole Anderssen, rimeligvis en sønn av Anders Olsen. Han var bare 22 år gammel.
---- 351 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til P/2 tdr. bygg og 3!2 tdr. havre, ledingen til 5 ort og småtienden til 2tø ort; der var «hommelhaug och hustømmer». Skylden blev foreslått nedsatt til 2V2 spand. I de dårlige år i slutten av 1600-tallet har ikke Ole kunnet klare alle ydelser. I 1688 blev gården slettet som dragonkvarter, og i 1680 oplyses, at den har vært brukt for 10 rdl. avgift, hvilket ikke engang var halvparten av det ordinære beløp, så der måtte føres til avgang 15 rdl. 21 sk. Den 20. septbr. 1700 blev den besiktiget på grunn av elvebrudd, hvorav den da i mange år hadde tatt skade. Om en husmannsplass vestenfor gården heter det, at den var «skrækkelig paa åger og eng udtagen». Likeså hadde Inna tatt ut en 4—6 mål på sydsiden. Skylden blev da nedsatt til 2 spand. Marit Olsdatter Nerholmen (formodentlig Ole Anderssens dat ter) blev i 1708 gift med Mikkel Toresen Vangstad, og han overtok nu gårdens bruk. Han led et stort tap under svenskenes innfall i 1718, idet skaden beskrives således: 1 badstue med 3 tylvter bord opbrent 6 rdl. 24 sk. Tilsammen 177 rdl Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 2 hus menn, som hver sådde 1 vog, litt sagtømmerskog og ellers hustøm mer, brenne- og gjerdefang til fornødenhet, seter V 2 mil borte, ringe og slett bumark. Under gården hørte en fjellslette, sått til 6 sk. i skatt. Den betegnes som «tungvunden og maadelis kornvis». Ut seden var 3 tdr. bygg og 10 tdr. havre, avlingen 46 sommerlass vollhøi og 5 lass ekerhøi og besetningen V/2 hest, 10 kyr, 8 ungnaut, 16 sauer og 4 geiter, Tienden blev sått til 1 td. blandkorn, 2 tdr. 2 skjpr. havre, 1 mk. lin og 20 mk. ost, og skylden blev foreslått iorhøiet med 18 mkl., så det ser ut til, at gården har vært i god stand. Mikkel synes i det hele å ha vært en duelig mann, som har holdt alt i orden; iallfall fantes intet å utsette på husene ved besikti gelsen av dragonkvarterene i 1747. Litt krigersk har han kanskje
---- 352 Bind V --- vært: I 1730 sees han å være stevnet av fogden for slagsmål med Ole Indalen i et bryllup på Årstad, hvor nok forresten flere har vært i hårene på hverandre. Da Marit døde i 1751, opgav Mikkel, som nu var 72 år gammel, gården for sin eldste sønn, Tore Mikkelsen, som fikk bygselbrev av justisråd Åge Hagen 24. mars, tgl. 2. juni 1751. Han hadde for resten allerede i 1748 bygslet 1 sp. og blev nu der til sin død i 1783. Han var en velholden mann: På skiftet efter ham registrertes aktiva for 351 rdl. 3 ort 2 sk., hvoriblandt adskillige utestående tilgodehavender, og beholdningen blev 216 rdl. 2 ort. Besetningen var 4!£ hest (hvoriblandt en «brøstfeldig» unghest), 7 kyr, 7 ung naut, 6 geiter, 12 sauer og 2 svin. Skiftet holdtes i januar, og der var da 18 tdr. bygg og 50 tdr. havre i behold. De gifte barn hadde hver fått 24 rdl., og de ugifte fikk nu et lignende beløp, som førtes boet til utgift. Enken, Mali Olsdatter, giftet sig med den 40 år yngre Kristofer Olsen Steine nordre (se Garnesætten), som fikk bygselbrev av Hjelm 25. mars 1784, tgl. 21. febr. 1785. Malis eldste sønn, Mikkel Toresen, vedblev å bo på gården som inderst og hadde på sine gamle dager et kår. Han døde der i 1813. Mali døde i 1796, 79 år gammel, og enkemannen gav henne en stilig begravelse, som han fikk godtgjort med 30 rdl. i boet. Skiftet viser et velstandshjem: Der var både sølvskjeer, sølvbeger, lene stoler og slagur, derimot ingen jernovner — bare grøtstensovner. Den registrerte besetning var AV 2 hest, 15 kyr, 10 ungnaut, 17 geiter, 25 sauer og 2 svin. En elvebåt og en gammel f erge hørte til. Aktiva blev 490 rdl. 2 ort, og gjeld fantes ikke, så beholdningen blev 442 rdl. 2 ort 16 sk. Kristofer giftet sig snart efter op — nu med en ung kone, Anne Jonsdatter Storvuku, med hvem han fikk 4 døtre, hvorav den eldste blev gift med Jon Auskin, den annen med Kristen Volden. Da Meincke var blitt eier av Verdalsgodset, utså han Holmen nedre til brukets hovedgård, og inngikk derfor en kontrakt med Kristofer, som avstod sin bygsel til Holmen mot bygsel på Steine søndre for sin og hustrus levetid samt av Holmen et kår på 2 tdr. bygg 1 °g 6 tdr. havre. Hvis han ikke vilde benytte retten til å bygsle Steine, skulde en av døtrene få den. Dessuten skulde han være fritatt for bruksdrift av Steine. Kontrakten er tinglest 16. august 1828 samtidig med bygselbrevet på Steine, som er utstedt 22. juni samme år. Kristofer fikk dog ikke nyte godt av dette, da han døde allerede i januar 1829. Skiftet efter ham viser omtrent det samme utstyr — og den samme mangel på jernovner — som i 1796. Besetningen
---- 353 Bind V --- var 4 hester, 6 kyr (hvorav 3 til 10 spdl. — noget over det sedvan lige i den tid), 7 ungnaut, 16 sauer, 30 geiter og 2 svin. Aktiva var 334 spdl. 3 ort 14 sk. og beholdningen 130 spdl. 2 ort 10 sk. Enken Anne flyttet nu til Steine, hvor hun døde i 1835. Siden har Holmen nedre vært hovedgård for Verdalsbruket og sete for dets kontor. Jenssen opholdt sig meget der om somrene, la an på å gjøre gården til et mønsterbruk og holdt agronom der. I 1835 var besetningen 7 hester, 22 storfe, 94 sauer, 7 geiter og 2 svin og utseden % td. bygg, 9 1 /4 tdr. havre, 2 tdr. erter og 57!/ 2 tdr. poteter. Dette er næst efter Vist nedre og Bjartnes den største besetning på nogen Verdalsgård den tid. Leirhaugen bruktes da under gården. I 1844 blev gården efter rekvisisjon av Jenssen besiktiget. Det viste sig da, at den lave del av gården på vestsiden av Inna, ialt 74 mål åker og eng, var betydelig skadet av den overordentlig store flom i desember 1843. Noget var utgravet, og over en del var lagt grus og sand, så det var gjort übrukelig for en 15 —20 år. lalt var der således ødelagt 15 mål, hvorfor skylden blev nedsatt til 14 dal. 3 ort. Jenssen bygget gården helt om: I 1845 er der avholdt takst, hvorved husene blev verdsatt til 1495 spdl. Der var da: En hoved bygning, 26X11X8 alen, med 4 under- og 3 overværelser og 14 fag vinduer, tekket med bord og forsynt med 4 ovner — 250 spdl., stall, fjøs og gjødselhusbygning av sten, 68X16X8 alen, 8 fag vin duer — 800 spdl., låvebygning av bindingsverk, 34X18X6 alen — 250 spdl., stabbur, 7 3 /4X6!/ 2 X6 alen — 12 spdl., alt bordtekket, småfefjøs, 24 1 / 2 X10X7 alen — 40 spdl. I 1865 var Ole Gundbjørnsen forpakter på gården. Den hadde da en besetning på 6 hester, 24 storfe, 51 sauer og 4 svin og ut seden var 10 tdr. bygg, 20 tdr. havre, V 2 td. erter og 25 tdr. poteter. På de to husmannsplasser, Skotrøberget og Sagmoen, var beset ningen 4 storfe og 15 sauer og utseden % td. bygg, 1% tdr. havre og 5 tdr. poteter. I 1875 dreves gården av Peter Andreas Gjørv fra Inderøy som gårdsbestyrer. Den hadde da en besetning på 7 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 okser, 18 kyr, 3 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam og 4 svin og griser og en utsed av 5 tdr. bygg, 21 tdr. havre, 2!/ 2 tdr. havre til grønnfor, 90 skålpund gressfrø og 15!/ 2 tdr. poteter, hvorhos 3 mål anvendtes til andre rotfrukter. På plassen Holm berget føddes 2 kyr, 1 ungnaut, 8 sauer og 1 svin og såddes % td. bygg, 3 /i td. havre og 2 tdr. poteter. Da Verdalens kommune solgte Verdalsbruket, fulgte denne gard med skogeiendommene, så Verdalsbruket eier den fremdeles. Jorden
---- 354 Bind V --- på vestsiden av Inna tok Verdalens kommune fra gardert; Jon Nordnes leier denne. Noget er også lagt til plassen Holmberget, som nu er selvstendig gard. Fr as kil te par ter: Holmsberg, den gamle husmannsplass Holmberget, er av Ver dalens kommune solgt 6. juni 1922 til Tomas Holmsberg for 3000 kr. Et skogstykke av Dillan, skyld 5 ore, er lagt til. Heim (tidligere Pladsåkeren), ca. 30 mål, er solgt til skogfor valter Morten Moen. Til denne horer et skogstykke oppe ved Årstad. B. Hans Gundbjornsen Breding. * Anne Halvorsd. C. Gundbjørn Hanssen Breding. D Gundbjornsd. Breding. * Tore Olsen Breding. El. Gundbjørn Toresen Auskin, f 1716. (Dette er de samme 5 første ledd som i Fårenætten). E 2. Mikkel Toresen Holmen nedre, f 1757, 78 år 16 uker gl. (Antagelig er han bror av Gundbjorn Toresen Auskin, idet denne var kaveringsmann ved hans ekteskap i 1708). * 1708 Marit Olsd. Holmen nedre, f 1751, 69 år 3 mdr. gl. F l.Tore Mikkelsen Holmen nedre, f. p. H. 1711, t smst. 1782. * 1748 Mali (Malene) Olsd Rød, f. p. R. 1717, f 1796. Hun * L> ) 1784 Kristofer Olsen Steine nordre, Holmen. G 1. Mikkel Toresen Holmen nedre, f. p. H. 1749. * 1774 Marit Toresd. Prestgård, f. c. 1750. Se Flyanætten. H 1. Beret Mikkelsd., f. p. Holmen 1774. * Jakob Færgemand. H 2. Gjertud Mikkelsd., f. p. Holmen 1777, f 1819. * 1800 Nils Larssen Breding, Dillanvald. I 1. Marta Nilsd., f. p. Dillanvald 1803. ■* 1825 Ando Olsen Storstad. 12. Beret Nilsd., f. p. Dillanvald 1806. * 1831 Jeremias Olsen Storstad. I 3. Mikkel Nilssen, f. p. Dillanvald 1812. * 1832 Marta Kristina Nilsd. Holmen.
---- 355 Bind V --- 14 Tore Nilssen, f. p. Dillanvold 1816. * 1844. H 3. Marit Middelsd., f . p. Holmen 1783, + 1875. * Lars Olsen Østgrundvaldet. H 3. Mali Mikkelsd., f. p. Holmen 1780 G 2. Ole Toresen. G 3. Marit Toresd., f. p. Holmen nedre 1752. *' 1782 Ellev Olsen Lundskin, enkemann, hennes tremenning. * T 1794 Arnt Sivertsen Gudding, Lundskin, f. 1762. G 4. Anne Toresd., f. p. Holmen nedre 1754, f 1838 p. Midt hellan. * Tore Olsen Hellan. Se Fårenætten. G 5. Gunhild Toresd., f. p. Holmen nedre 1756, f som kår kone p. Prestgård 1845. * 1790 Jon Toresen Prestgård, f. p. P. 1756. Se Flyanætten. G 6. Siri Toresd., f. p. Holmen nedre 1758, t som kårkone p. Leirhaugen 1841 * 1781 Ole Kristofersen Ulvillen, Leir haugen, hennes soskenbarn, f. i Ulvillen 1745. H 1. Lisbet Olsd., f. p. Leirhaugen 1782, f 1833. * 1824 Anders Jonsen Overholmen, f. 1789. Han * 2 ) 1844. H 2. Mali Olsd., f. p. Leirhaugen 1784, f P- Haugåsen under Hallan 1838. * 1824 Sivert Sivertsen Hallan- vald, enkemann. H 3. Kristofer Olsen, f. p. Leirhaugen 1789, f 1810. H 4. Tore Olsen, f. p. Leirhaugen 1794. H 5. Mikkel Olsen Leirhaugen, f. p. L. 1799. Hadde i 1865 plass under L. * 1828 Gjertrud Jonsd. Over holmen, f. 1798, f 1866. H 6. Peder Olsen, f. c. 1800. G 7. Elsebe Toresd., f. p. Holmen nedre 1762. (Var p. Stor- stad 1801). F 2. Ole Mikkelsen Hellan, f. p. Holmen nedre 1713. * 1746 Randi Anderd. Musum, enke efter Jon Halvorsen M. F 3. Guru Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1715. * J ) 1742 Jon Olsen Rød, f 1762. ' ') Ole Torkildsen Kulsli, Rød. F 4. Beret Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1717. * 1745 Ellev Olsen. F 5. Gunhild Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1720. F 6. Mali Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1722. F 7. Karen Mikkelsd., f. p. Holmen nedre 1724. ÅRSTAD Gårdsnr. 218. Navnet: Orestad 1520. Aarstadt 1590. 1610. Aarsta 1626 Aarstad 1664. 1723.
---- 356 Bind V --- Oldnorsk: Ormstabir, sammensatt med mannsnavnet Or mr. Navnet finnes med samme uttale på flere steder, hvor denne oprin nelse er bevislig ved middelalderske navneformer. Skylden: Den gamle skyld var 1 sp. 2 øre 12 mkl., siden nedsatt til 1 sp. 12 mkl. (Den noget forskjellige skyld, som til forskjellige tider anføres for denne gard, har visstnok sin grunn i, at et kvern sted på 1 ore dels er medregnet, dels ikke). Fra 1836 var skylden 8 dal. 2 ort 4 sk. og i 1907 15,58 mk. fordelt på 3 bruk således: Gammel skyld: Fra 1836: 11907: Årstad nordre 21 mkl. 1 dal. 4 ort 12 sk. 3,75 mk. Årstad mellem 1 øre 18 » 4 » 2 » 3 » 7,21 » Årstad søndre 21 » 2 » »13 » 4,62 » Tilsammen 1 sp. - øre 12 mkl. 8 dal. 2 ort 4 sk. 15,58 mk. Eiere: Gården har i middelalderen tilhørt Tautra kloster. Efter en jordebok over dette klosters gods, optatt mens Jens Tillufsen Bjelke var forlenet dermed (ca. 1550) tilhørte 1 spand av «Olffstedt» godset. En landskyldspart på l Æ sp. har tilhørt Holms (d. e. Munk holmens) kloster. Alt gikk ved reformasjonen over i Kronens besid delse. Fra 1561 blev Tautra og Vigs gods som verdslig forlening slått sammen med Reinsklosters gods og går siden stadig under dette navn. I matrikulen for 1723 opføres eiendomsfordelingen slik (idet skylden da var blitt noget forminsket): Reinsklosters gods 2 øre 12 mkl. Krongods 1 » 12 » Tilsammen 1 sp. 1 øre Mens Ebbe Carstensen var eier av Reinsklosters gods, solgte han omkring 1720 gården til krigsråd Åge Hagen, som ved den ofte nevnte auksjon i Trondhjem i 1728 også kjøpte Kronens land skyldspart for 19 rdl. 24 sk. Skjøtet på denne siste er av 24. septbr. 1728, tgl. 5. juni 1732. Efter Åge Hagen gikk hans jordegods i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, ved hvis død i 1767 det erhvervedes av regi mentskvartermester Kjerulf og kaptein Bay, hvorved gården gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil V er dale ns kommune i 1923 solgte Årstad mellem med halvparten av Årstad søndre til Arne Lorentsen og i 1924 Årstad nordre med den annen halvpart av Årstad søndre til Ole og Konrad Olaussønner.
---- 357 Bind V --- Brukere: Jon i Orestad har efter manntallet over tiendepenning skatten i 1520 betalt 2H lodd sølv i skatt og K> mark for jorde gods, så han har vel eiet litt i gården. Ifølge Steinviksholm lens regnskap for 1549 har Lauerens be talt V 2 vet mel i landskyld for Vi spand i Ørstann under Holms gods og samme år står Lauerenns paa Ørstan for Vi pund smør og 2 pund mel i leding. I skibskattmanntallet for 1550 finner vi Lauriidtz paa Ørstum, sikkert samme mann. Fra begynnelsen av 1600-årene opføres «enken» som bruker; omtrent fra 1620 het opsitteren Ole og fra midten av 1630-årene Jon. Gårdens besetning i 1657 var: 3 hester, 11 kyr, 6 geiter, 12 sauer og 4 svin. I 1665 var Jon Anderssen, en ung mann på 20 år, bruker av garden; han var vel svigersønn av den forrige. Opsitter i 1669 er enken Guru, rimeligvis enke efter Jon An derssen. Ved matrikuleringen dette år er tienden sått til 1 td. bygg og 2V2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. 16 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. Under gården lå et kvernsted. Forøvrig oplyses, at der «fin des hommelhaug och hustømmer och ellers ingen tilfelde». Skylden blev foreslått sått til 1 sp. 1 øre, kvernstedet iberegnet. I 1680-årene er Jon avløst av Tørris Svendsen. Hans hustru het Guru Olsdatter, sannsynligvis den samme som ovennevnte enke, så han er vel kommet til gården ved ekteskap med henne. Tørris døde i 1693. På skiftet efter ham er registrert 3 hester, 7 kyr, 3 ungnaut, 19 sauer, 12 geiter og 2 svin. Av sjeldnere ting merker vi oss en bøsse til 2 ort 12 sk. Tørris hadde ingen barn. Efter Tørris kom Gundbjørn Tore sen, som var der omkring 1700. Han kom visstnok til gården ved ekteskap med Guru, enken efter Tørris. Gundbjørn kom siden til Auskin — var der allerede i 1707. (Se Fårenætten). I 1718 hadde gården to opsittere, Jon Jonsen og Ole Pedersen. Skaden ved svenskene i krigsåret opføres for den hele gard under ett således: Tilsammen 44 rdl 23
---- 358 Bind V --- I 1723 opføres kun én opsitter, Ole Pedersen, som døde der i 1732, 72 år gammel. Men Jon Jonsen har også vært der sam tidig; han døde på Årstad i 1742, også 72 år; han var rimeligvis en sønn av den Jon Anderssen, som var på Årstad i 1660-årene. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der var skog til gårdens fornødenhet, seter x h mil borte, god bumark, en fjellslette, hvorav svares 6 sk. årlig. Gården betegnes som meget tungvunnen og mislig til korn «samt frost undergiven». Utseden var \ x h tdr. bygg og 5 tdr. havre, avlingen 30 sommerlass høi og 6 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre og 10 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden, som da var 1 sp. 1 øre. Det er vanskelig å finne rede i opsitterforholdene på Årstad for den folgende tid. Bygselbrev finnes ikke; bygselen synes — som forresten på mange andre mindre gårder — å ha gått i arv av sig seiv uten tingleste dokumenter. Så meget synes sikkert, at med Jon Jonsens og Ole Pedersens innrykning på Årstad er gården blitt delt i to. Jon Jonsens part svarer nærmest til Årstad mellem, og Ole Pedersens til Årstad nordre og søndre. ÅRSTAD NORDRE OG SØNDRE Gårdsnr. 218, bruksnr. 1 og 3. Ved skifte i 1732 efter Ole Pedersen er registrert en besetning på 4 kyr og 1 kvige. Boet var fallitt, idet aktiva var 14 rdl. 3 ort 7 sk. og passiva 18 rdl. 2 ort 6 sk. Det ringe bo og den übetydelige besetning tyder på, at han delvis hadde gitt fra sig gardsbruket. Soldat Erik Torkildsen Mønnes var i 1722 blitt gift med Ole Pedersens datter Ingeborg, hvorefter han var på Lindset, antagelig til begynnelsen av 1740-årene. I 1742 var han på Årstad, og det er da rimeligvis svigerfarens bruk, han har overtatt. Han hadde gården til i 1763, da han opgav den for sønnen, Ole Eriksen, og svigersønnen, Ole Pedersen Vestgrundvaldet, som i 1757 var blitt gift med datteren Agnes. De fikk bygselbrev 21., tgl. 22. februar 1763, av Rasmus Hagen som forpakter av justisråd Åge Hagens jordegods. Ole Eriksen opgav samme år sin part for Ole Arntsen Storstad, som i 1751 var blitt gift med Gunhild Svendsdatter År stad. Han fikk bygselbrev 10. oktbr. 1763, tgl. 20. febr. 1764, men døde allerede i 1766, 63 år gammel. Ole Eriksen var i 1781 hus mann under Leirhaugen og hans bror, Torkild Eriksen, husmann under Årstad.
---- 359 Bind V --- ÅRSTAD NORDRE Gårdsnr. 218, bruksnr. 1 Ole Pedersen, som siden 1763 hadde brukt denne gard, dode på Arstadvald i 1796, 72 år gammel. Han hadde da forlengst opgitt gården, som enkefru Hjelm hadde bygslet til Kristofer Iversen Øst- Aarstad nordre, sett fra syd 1927. Fot. O. Snekkermo. gard ved bygselbrev av 27. juni i 786, tgl. 15. august 1787 (Se Garnesætten). Han hadde siden 1776 vært på Levring. Kristofer dode i 1800, og sønnen, her Kristofersen, fikk bygselbrev på År stad av Tonning 8. septbr. 1800. Ved skiftet efter Kristofer balanserte aktiva og passiva med 48 rdl. 2 ort, og den registrerte besetning er hoist übetydelig; han hadde nemlig kort for sin død opgitt gården for sønnen. I 1835 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 9 sauer og 9 geiter og utseden l / 2 td. bygg, 5 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Iver Kristofersen brukte gården til sin død i 1844. I hans tid synes de økonomiske vilkår åha blitt betydelig forbedret Han efterlot sig endog sølvtøi for 2 spdl. 3 ort. Den registrerte beset ning var 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 10 geiter, 8 sauer og 3 svin Aktiva blev 278 spdl. 2 sk. og beholdningen 188 spdl. 2 ort 16 sk. Ivers enke, Inger Jeremiasdatter Midtholmen, hadde gården til sin død i 1863; den yngste sønn, Anders Iversen, brukte den på morens bygsel. I 1863 blev den forpaktet til Ole Mortensen Bjørgan vaid for en avgift av 20 spdl
---- 360 Bind V --- Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 4 storfe, 16 sauer og 2 geiter og en utsed av Vi» td. rug, l A td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 4 kyr, 2 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 1 svin og utseden VA tdr. bygg, 6 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Ole døde som kårmann på Årstad i 1906. Sønnen Olaus hadde da overtatt gården, som han brukte til sin død i 1923. Ole og Konrad Olaussønner kjøpte Årstad nordre og halvparten av Årstad søndre (som Ole Mortensen hadde forpaktet i 1882) av Verdalens kommune 30. mai 1924 for 8700 kr. Ole beholdt Årstad nordre, mens den nevnte halvpart av Årstad søndre blev fraskilt og solgt til Konrad. (Se Årstad søndre). ÅRSTAD MELLEM Gårdsnr. 218, bruksnr. 2 Jon Jonsen, som rimeligvis var en ætling av opsitterne på den udelte gard Årstad i 1600-årene, døde — som før nevnt —på År stad i 1742, 72 år gammel. Rimeligvis har så sønnen, Jon Jonsen, som i 1738 var blitt gift med Karen Larsdatter Volen, brukt den - han har iallfall vært på gården til i 1746. Muligens har også svigersønnen, Børre Olsen Storstad, som i 1728 var blitt gift med Sigrid Jonsdatter Årstad, tatt del i gårdens bruk; men han var død allerede i 1738, bare 38 år gammel. Lars Davidsen Stuskin fikk bygselbrev på den av justisråd Hagen 4. oktbr. 1757, tgl. 20. febr. 1758, og døde på Årstad i 1773, 78 år gammel. Gården hadde han da opgitt for svigersønnen, Ole Børresen (en sønn av ovennevnte Børre Olsen), som fikk bygselbrev av Rasmus Brodersen Hagen 21., tgl. 22. febr. 1763. Ole hadde den så til sin død i 1786. På skiftet efter ham er registrert en be setning på 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 2 geiter og 4 sauer. Utseden det år var 3 kvarter bygg og IV2 tdr. havre. Aktiva blev 30 rdl. 2 ort 12 sk. og beholdningen 17 rdl. 20 sk. Enken, Anne Larsdatter, sått nu nogen år med gården. Hun hadde først vært gift med Ingebrigt Nilssen Halset og hadde i dette ekteskap en sønn, Lars Ingebrigtsen, som nu fikk bygselbrev på Årstad av Joh. Widerø Tonning 26. april, tgl. 15. august 1792. I kontrakten er forbeholdt, at alt som hugges, likesom alt annet av gårdens avl og opfødning, som selges, først skal tilbydes eieren, dessuten forpliktes leilendingen til å fremskaffe det bevilgede sag tømmer til «nuværende» pris og ellers for billig betaling efter til sigelse forrette, hvad arbeide og kjøring ved sagbruket utfordres uten nogen forsømmelse. Anne fikk et kår på 3 mål åker og for til 1 ku og 2 småfe m. m.
---- 361 Bind V --- Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 9 storfe, 1 ( ) sauer og 11 geiter og en utsed av 1 td. bygg, 9% tdr. havre og 7 tdr. poteter. Lars Ingebrigtsen var gift med Mali Barosdatter Leirfald. (Se Leinsætten). Efter mannens død sått hun i mange år med gården. Hun dødt i 1842, 83 år gammel, og kalles da for kårkone; muligens har sønnen, Baro Larssen, brukt den på morens bygsel. Aarstad mellem, sett fra øst 1927. Fot. 0. Snekkermo. Den 24. mars 1843 blev den forpaktet til Andreas Olsen fra Sparbu for en avgift av 25 spdl.; plassene fulgte ikke med. I 1854 blev kontrakten fornyet for 5 år. Han fikk da pålegg om å sette husene istand; særlig blev der pekt på, at der trengtes nytt fjøs og ny stall. I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 6 storfe, 19 sauer og 2 geiter og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På 5 husmannsplasser var besetningen 12 storfe, 35 sauer og 8 geiter og utseden % td. bygg, 6 tdr. havre og 12M? tdr. poteter. Den 17. mars 1870 blev gården bortleiet til Johannes Eriksen for en årlig avgift av 20 spdl. og kår til Andreas og hustru. An dreas, som var født i 1812, døde i 1879 som kårmann på Årstad. Besetningen i 1875 var 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 18 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 1 svin og utseden 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre, \i td. havre til grønnfor og 8 tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser: 1: Årstadhelden nedre, 2: Årstadhelden øvre, 3: Storhaugen, 4: Efastplassen. På disse føddes 4 kyr, 4 ungnaut,
---- 362 Bind V --- 32 sauer og 10 geiter og såddes %« td. bygg, 5 tdr. havre og 10' ■> tdr. poteter. I 1880 blev Lorents Ellevsen leilending på gården. Han fikk kontrakt på 5 år mot en avgift av 80 kr. og kår til enken efter Andreas. Som nevnt under Årstad sondre forpaktet Lorents i 1882 halv parten av denne gard. Lorents Ellevsen brukte Årstad til i 1917, da hans yngste sønn, Arne, overtok gården. Lorents døde som kårmann på Årstad i 1921. Arne Lorentsen kjopte Årstad mellem med halvparten av Årstad sondre av Verdalens kommune den 28. mai 1923 for 8000 kr. og kår til moren. ÅRSTAD SØNDRE Gårdsnr. 218, bruksnr. 3. Efter Ole Arntsen, som var dod i 1766, har muligens Mikkel Anderssen Midtholmen brukt gården. Han døde på Årstad i 1778, 75 år gammel, og sønnen, Anders Mikkelsen, har så brukt den, rimeligvis til sin død i 1806; han var da 70 år. Efter ham har vel sønnen, Ellev Anderssen, hatt gården. Han var født på Midtholmen i 1764 og snekker av profesjon. Datteren Marta blev i 1816 gift med Johannes Ellevsen Kvernmoen, som overtok gården. Den hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 6 storfe, 18 sauer og 8 geiter og en utsed av Vi td. bygg, 5 tdr. havre og 2 1 / / 2 tdr. poteter. Efter Johannes har broren, Kristofer Ellevsen Kvernmoen, brukt Årstad. Han døde i 1864, og året efter var sonnen, Mikal Kristofersen, for pakt er på gården. Den hadde da en besetning på 2 hester, 4 storfe, 12 sauer og 7 geiter, og utseden var % td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På en husmannsplass var besetnin gen 1 storfe og 6 sauer og utseden V« td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Den 1 april 1872 blev Årstad forpaktet til Ole Ellevsen Heiden for avgift 12 spdl. og kår til Kristofers enke, Anne Ellevsdatter. I 1873 blev kontrakten gjort livsvarig på de samme vilkår. Han døde i 1874, og enken, Kirstina Olsdatter, brukte så gården. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 2 ung naut og kalver, 15 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av IV2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter, dessuten bruktes Vu mål til andre rotfrukter. På 2 husmannsplasser, Vollan, føddes 3 kyr, 1 ungnaut, 18 sauer og 2 geiter og såddes Vz tå. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1882 blev gården forpaktet på 5 år til Lorents Årstad mellem og Ole Mortensen Årstad nordre for 92 kr. og kår til enken efter
---- 363 Bind V --- Ole Ellevsen. De skulde ha halvparten hver. Således kom Årstad sondre bort. Da Ole og Konrad Olaussønner i 1924 kjopte Årstad nordre av Verdalens kommune, blev den halvpart av Årstad sondre, som hadde fulgt denne gard, fraskilt og tillikemed gårdsskog av Årstad nordre solgt til Konrad Olaassen for 3100 kr. og kår til moren. Skjøtet er av 21. juli 1926. Konrad har bygget hus på sin part. Således kom Årstad sondre igjen i halv størrelse. Stor-Ingvald-ætten\. De to forste ledd usikre. A. Ingvold Molden (Ingvald Ingebrigtsen Molden nevnes i 1657 Han var i 1666 67 år). Ingvald var et enestående navn i byg den i den tid. B.Peder Ingvaldsen (?) C. Ingvald Pedersen, «Stor-Ingvald», dragon for Levring, fait på Levring 12. septbr. 1718. Bodde på Landfald neset. * 1712 Ingeborg Olsd. Dl. Peder Ingvaldsen Kvelstadlien, f. p. Landfaldnes 1714, f p. Kvellovald 1772. * 1736 Ragnhild Olsd., f. 1712, dtr av Ole Børresen (?) El. Ingvald Pedersen Søråker, korporal, f. p. Landfaldneset 1736, f p. Søråker 1785. * 1768 Gunhild Sivertsd. Søråker, enke. Fl. Kirsten Ingvaldsd., f. p. Søråker 1768. E 2. Ole Pedersen, f. 1738, f p. Øren c. 1776. * F 1. Ragnhild Olsd., f. c. 1776. E 3. Børre Pedersen, f. p. Landfald og f 1740. E 4. Ingeborg Pedersd., f. p. Næs østre 1741. E 5. Børre Pedersen, f. p. Lien 1752. E 6. Ingeborg Pedersd., f. p. Lien 1747, f p. Årstad 1828. • Kristofer Iversen Årstad, f. p. Øst gård 1732, f P- Årstad 1800. Se Garnesætten A, 83, Cl, E 4. E 7. Ingvald Pedersen Sågen, f. p. Kvelstadlien 1755, snekker og sagmester. * 1775 Lisbet Jonsd. Auskin, f. p. Stuskin 1747. Fl. Ragnhild Ingvaldsd., f. p. Auskin 1775. * 1796 Ellev Anderssen Årstad, snekker, f. p. Midholmen 1764. G 1. Marta Ellevsd. Årstad, f. p. Sågen 1796, f p. Kvernmoen 1841. * 1816 Johannes Ellevsen Kvernmoen, f. p. K. 1792, f smst. 1841. Se nedenfor A, B, C, Dl, EB, F 4.
---- 364 Bind V --- Peder Ingvaldsen Fosneset, f. p. Nedre Holmenvald 1783, t 1856. * 1807 Mali Gudmundsd. Fosneset. G 1. Gudmund Pedersen Kårenget, f. p. Fosneset 1807, f P- Hellan 1894. * 1840 Sigrid Borresd. Ulvillen eller Fos neset, f. 1800, f 1881. Hl. Johannes Gudmundsen Bjorstad, f. 1828, f p. B. 1865. * 1853 Beret Olsd. Holmlien, f. p. Årstad 1828, f p. BJørstad 1862, dtr. av lærer Ole Efastsen og h. Marta Bårdsd. * 2 1863 Johanna Johannesd. Elnes, f. p. E. 1829, -f 1918, dtr. av Johs. Jakobsen E. og h. Karen Olsd. Hun * J 1867 Ellev Olsen Leveras. Se Bjørganætten. I 11.I 1 . Guru Anna Johannesd., f. 1853, f. I 2'. Marta Johannesd., f. 1856. * Mikal Jeremias- sen Dillan, kirkesanger. Se Garnesætten. I 3 1 . Sefanias Johannessen, f. 1860, f. I 4 2 . Birgitte Johannesd., f. 1863. * Mikal Saltham- mer, Frol. Jl. Birgitte, f. 1889. J 2. Inga Pauline. I s*. Johannes Johannessen, f. 1865, f 1883, druknet. H 2. Baro Gudmundsen Ulvillen, f. 1832, f 1910. * 1853 Henrika Dortea Arntsd. Leirhaugen, f. 1832, -f 1897. 11. Hans Peter Barosen, f. 1854. * Brita Stor brånna, Heggenås, Sverige. Mange barn. 12. Paul Anton Barosen, f. 1856. Bosted: Stock- holm. 13. Sara Oline Barosd., f. 1859. I Amerika. 14. Grete Birgitte Barosd., f. 1861. * Kristian Ja kobsen Moen, Hjarpen, Sverige, f. 1862. J 1. Johan Alfred Kristianson. J 2. Bernhard Adrian. J 3. Dagmar Henrikka. J 4. Karl Gu staf. J 5. Anna Eleonora. J 6. Artur Herman. J 7. Georg Leonhard. I 5. Guruanna Barosd., f. 1863. * Greks Grønblad fra Kall. I Amerika. 16. Arnt Barosen, f. 1866, f 1879. 17. Sefanias Barosen Ulvillen, Dillan, f. 1869. Boletta Sefaniasd. Kulstad, f. 1874. J 1. Sigurd, f. 1899. J 2. Harald, f. 1900, J 3. Brynjulf, f. 1902. J 4. Bjørnhild Margrete, f 1903. J 5. Arnt, f. 1906. J 6. Steinar Botolf, f. 1908. J 7. Borghild Helene, f. 1913. 18. Hansine Birgitte Barosd., f. 1871, f. I 9. Gustav Barosen, f. 1872.
---- 365 Bind V --- H 3 Ingeborg Gudmundsd., f. 1836. * Olaus Olsen Ulvillen, f. 1839. 11. Johan Severin Olaussen, f. 1867. I Amerika. 12. Gustav Edvard Olaussen Borgen, typograf, f. 1872. * Gudrun Malena Stavlo, Skogn, f. 1876. J 1. Vebjorn Borgen, f. p. Roros 1896. J 2. Bjordls 8., f. p. Levanger 1899, f 1910. J 3. Magne 8., f. i Verdalen 1901. J 4. Tormod 8., f. i Verdalen 1902. J 5. Dagfin 8., f. p. Steinkjer 1905. J 6. Gunvor 8., f. p. Steinkjer 1907. J 7. Målfrid 8., f. i Trond hjem 1911. J 8. Åse 8., f. og f p. Kongsvinger 1914. 13. Ole Olaussen Borgen. I Amerika. I 4. Jon Olaussen Borgen. I 5. Ingvald Olav Olaussen Borgen. Peter Gudmundsen Hellan, f. 1841, f 1927. * Olina Olsd. Holmli, f. 1841, f 1921. I 1. Birgitte Petersd., f. 1866. * Ole Ellingsen Vangstad, f. 1862. Se Slapgårdsætten. 12. Gustav Petersen Hjelde, sersjant, f. 1870, |. * Inga H 4 Eriksen, Trondhjem, f. 1870. J 1. Odd Hjelde, f. J 2. Gustav H., f. J 3 Valgerd H. 13. Sofie Petersd., f. 1873. * Lasse Olaussen Sundby- enget, Hellan, f. 1872. J 1. Oline Lassed., f. 1901. * Edin Eriksen Gren. J 2. Paul Lassesen, f. 1904. J 3. Gunnar L., f. 1906. J 4. Lars L., f. 1909. J 5. Bergljot L., f. 1911 J 6. Gunvald L,, f. 1914. J 7. Gustav L., f. 1917. 14. Olise Petersd., f. 1876. * Ole Martinussen Hellan vestre, f. 1876. J 1. Oline Olsd., f. 1899. J 2. Anna Sofie 0., f. 1900, f. J 3. Sigrun 0., f. 1903. J 4. Paul 0., f og f J 5. Pauline 0., f. og + 1906. J 6. Magnus 0., f. 1908. J 7. Peter 0., f. 1910 J 8. Ovidia 0., f 1910. J 9. Hanna Birgitte 0., f. 1914, f 1915. J 10. Olav 0., f. 1915, J 11. Einar 0., f. 1920. I 4. Paul Ole Petersen Hjelde, Vist ovre, f. 1880. * Ragna Pedersd. Vist ovre, f. 1875. Se Øvre Vistætten. J 1. Peder Paulsen. J 2. Ovidia P. J 3. Gustav P I 4. Emma P. J 5. Sigrun P. J 6. Margit P. J 7. Teodor P. J 8. Rakel P J 9. Gunvor P. 16. Magna Petersd., f. 1887. * Karl Olsen Gren, Skrovenmælen, f. 1887. J 1. Peter Karlsen, f. 1912. J 2. Sigvald K., f. 1914. J 3. Oline K., f. 1922.
---- 366 Bind V --- Jon Pedersen, f. p. Forneset 1811, f 1815. Lisbet Pedersd. Fosneset, f. 1815, f 1884, ugift. Ingeborg Pedersd. Fosneset, f. 1817, f 1833 Jon Pedersen Fosneset, f. 1820. * Anne Pedersd Slapgårds enget, f. 1827. H 1. Pedr Jonsen, f. 1851. H 2. Martinus Jonsen, f. 1856. Ole Pedersen Fosneset, f. 1824, f 1883. * 1848 Marta Si monsd. Kulstad, f. p. Kluken 1821. H 1. Mali Olsd. Fosneset, f. 1848. 11°. Ole Ludvigsen, f. 1872, f 1908. * Anna Kristin: Olufsd. Veie, f. 1874. J 1. Margot Olsd., f. 1898 * Ole Hanssen Garli, f. 1899. K 1. Olaug Olsd., f. 1923. J 2. Konstanse Olsd., f. 1903, f 1931. * Ole Toresen Kluken, Fosneset, f. 1891. K 1. Minda Terese Olsd., f. 1922. K 2. Oddgeir 0., f. 1924. J 3. Marinus Olsen Fosneset, f. 1905. J 4. Ole Konrad Olsen Fosneset, f. 1909. H 2. Henrikka Olsd. Fosneset, f. 1852, f 1886, ugift. H 3. Ingeborg Olsd. Fosneset, f. 1855, f 1856. H 4. Peder Olsen Fosneset, Kvernmoen, f. 1859, f 1906. Anna Olausd. Kvernmoen, f. 1870. I 1. Ole Pedersen Kvernmoen, f. 1889. * Inga Jchansd. Helmo, f. 1889. J 1. Åshild Pauline Olsd., f. 1925. I 2. Erling Pedersen Kvernmo, f. 1896. * Andrea Matilde Andreasd. Grande, Ørlandet, f. 1891. J 1. Agnes Ingeborg, f. 1925. J 2. Magna Ingegjorg, f. 1928. I 3. iMagna Pedersd. Kvernmoen, f. 1901, f 1918. 14. Ingolf Pedersen Kvernmoen, f. 1903, f 1923. H 5. Severin Olsen, f. c. 1864. H 6. Iver Olsen, f. 1865. Ingeranna Pedersd. Fosneset, f. 1828. * 1852 Arnt Peder sen Holmen nedre, f. 1829. H 1. Maria Arntsd., f. 1853. H 2. Paul Arntsen Guddingstuen, f. 1858, fergemann ved Fergeberget en tid og kirketjener ved Vuku kirke. * Inge borg Olsd., f. 1852. 11. Maren Paulsd. * Jon Petersen Guddingstuen. J 1. Evald Jonsen, f. 1899. J 2. Maria Jonsd., f 1917
---- 367 Bind V --- 12. Arnt Paulsen. I Amerika. 13. Jon Paulsen. I Amerika. 14. Ole Paulsen. I Amerika. 15. Jon Odin Paulsen. I Amerika. I 6. Marius Paulsen, f. 17. Peder Paulsen Gudding, f. 1888, politi- betjent i T.hjem. * Edvarda Edvardsd., f. 1887. J 1. Ingeborg Antonie, f. 1911. J 2. Ragn- frid, f. 1912. 18. Inga Paulsd., f. 1889. I Amerika. 19. Bernt Paulsen, f. 1892. I Amerika I 10. Olav Paulsen, f. 1893. F 3. Ingeborg Ingvaldsd., f. p. N. Holmenvald 1786. Ellev Pedersen Kvernmoen, f. 1756, f 1839. * 1782 Maren Larsd. Jøsås. F 1. Peder Ellevsen Lindset, f. p. Kvernmoen 1785, f plut selig p. Lindset 1846. * 1807 Mali Olsd. Breding, f. 1780, f p. Kvernmoen 1865. Gl. Ole Pedersen Kvernmoen, f. p. K. 1810, f 1884 smst. * 1841 Beret Marta Mikkelsd. Skavhaugg, f. 1820, f 1902. Hl". Marta Olsd., f. 1841. (Mor: Lisbet Olsd. Årstad). I I°. Lorents Mikalsen Rotmoen, f. 1864. (Far: Mikal Jonsen Kvernmoen). * Anna Kri stine Olsd., f. 1865. Jl.Ole Marius Lorentsen Rotmoen, Lille- enget, f. 1884. *') Inga Ellingd. Lind set, f. 1890, f 1918. * 2 ) Signe Sefa- niasd. Marken, f. 1899. Kl 1 . Lorents, f. 1907. K 2 1 . Elling, f. 1908. K3 1 . Alf, f. 1911. K4 1 Magnus, f. 1913. K 5 1 . Amanda Pau line, f. 1915. K 6 1 . Ingvar Ole, f. 1918. K7 2 . Sefanias, f. 1923. K 8 2 . Agnar, f. 1924. J 2. Marenanna Lorentsd., f. 1887. * Karl Iver Olsen Flyum, f. 1870, enkemann, veivokter, Vaterholmen. f. 1920. K 5. Lodve, f. 1922. K 6. Asmund, f. 1927.
---- 368 Bind V --- J 3. Oliva Lorentsd., f. 1889, +. * Johan Sorhaug. J 4. Olga Oline Lorentsd., f. 1892. * Harald Olsen Svartås. K l.Ole Haraldsen, f. 1926. J 5. Mikal Lorentsen Rotmoen, f. 1894, f 1920. J 6. Amanda Lovise Lorensd., f. 1896, f 1915. J 7. Peder Lorentsen Rotmoen. J 8. Ingolf Lorentsen Rotmoen. H 2. Peder Olsen Kvernmoen, f. 1841, ugift, spillemann. Ellev Pedersen Lindset, f. p. L. 1818, f smst. 1884. * 1844 Ragnhild Pedersd. Holmenvald, f. 1814, f 1872. Hl.Martine Ellevsd., f. 1845. * Ellev Olsen Indal, Kår- enget, furer, f. 1855, f 1927, spillemann. I 1. Ole Elllevsen 1., f. 1879, f 1882. 12. Ellev Elllevsen 1., f. 1880, f 1882. 13. Ragna Sofie Ellevsd., f. 1881, f 1882. 14. Ragna Sofie Ellevsd., f. 1883. * Nils Olsen Suul, Lillemoen, korporal, f. 1882. Se Sulstuætten. 15. Oline Emilie Ellevsd., f. 1884. * Kristian Karlsen Hugan, korporal, f. 1881. Jl. Magda, f. 1907. J 2. Agnes, f. 1909. J 3. Elfrid, f. 1910. J 4. Karl, f. 1912. J 5. Olaug Kri stiane, f. 1916. J 6. Gerd, f. 1919. 16. Maria Ellevsd., f. 1885, f 1886. I 7. Edvard Martin Ellevsen, f. 1886, f 1898. 18. Jon Ellevsen Indal, Kårenget, f. 1888. * Sofie Jeremiasd. Skavhaugg, f. 1892. J 1. Eivind, f. 1923. J 2. Knut, f. 1924. J 3, Johan, f. 1927. J 4. Mari, f. 1928. 19. Gudrun Ellevsd., f. 1889, f 1894. H 2. Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1848, f. H 3. Puline Ellevsd., f. 1852, f 1906. * Peter Pedersen Lindset, f. 1846, f 1888, druknet. I 1. Ragnhild Elise Petersd., f. 1877. * Ellev Ellevsen Stubbe, Tingvold, f. 1874. Jl. Gudlang Pauline, f. 1907. J 2. Ingeborg, f. 1909. 12. Paul Petersen Lindset, f. 1879. 13. Severin Petersen Lindset, f. 1882. 14. Iver Petersen Lindset, f. 1886. * Emma Jonsd. Kvelstad, f. 1895. J 1". Ingeborg Anna, f. 1920. J 2. Oline Synnøve, f. 1914. J 3. Ruth Pauline, f. 1915. J 4—5. Peter og Jon, f. 1920.
---- 369 Bind V --- H 4° Gustav Ellevsen Sagmoen, f. 1875. (Mor: Gjertrud Jonsd. Årstadvald, f. 1833, f 1920). * Birgitte Andosd. Homsberg, f. 1880. I 1. Gudrun, f. 1902. 12. Ingeborg Anna, f. 1909. 13. Einar, f. 1911. G 3. Karl Pedersen Lindset, f. p. Kvernmoen 1823, f 1851, druknet i Kverna. * 1849 Anne Marta Olsd. Jøsås, f. p. Skrove 1822, dtr. av Ole Tørrissen S. og h. Maren Tomasd. Hun * 2 ) 1853 Erik Jakobsen Overholmen. Hl. Peder Karlsen Overholmen, f. p. Lindset 1849. * Guruanna Gundbjørnsd. Gren, f. 1841, f 1911. 11. Karl Gustav Pedersen Overholmen, f. 1884. * Marianne Sefaniasd. Bjørstad, f. 1898. 12. Bernt Pedersen Overholmen, f. 1886, f 1891. G 4. Ragnhild Pedersd. Lindset, f. p. Kvernmoen 1826, tjente i 1847 på Holmen. G 5. Marta Pedersd. Lindset, f. p. Kvernmoen 1814, tjente i 1847 hos N. Jenssen, T.hjem. Sigrid Ellevsd. Bjørsmoen, f. 1788, t 1844. * 1815 Peder Ågesen Mønnes, underofficer, f. p. Skrove 1781. G 1. Maren Pedersd., f. p. Mønnes 1815, enke 1894. * 1845 G 2. Åge Pedersen, f. p. Kvernmoen 1817, f 1827. G 3. Ellev Pedersen, f. p. Kvernmoen 1818. G 4. Lars Pedersen, f. p. Kvernmoen 1821, f 1825. G 5. Malene Pedersd., f. p. Kvernmovald 1823, enke 1881. F 2 * 1843. G 6. Karen Pedersd., f. p. Kvernmovald 1825, | 1870, ugift. G 7. Inger Pedersd., f. p. Kvernmovald 1828. Kristofer Ellevsen Årstad, f. p. Kvernmoen 1790, f 1860. * 1821 Anne Ellevsd. Kvam, f. p. Kvam 1800, f som kårenke p Årstad 1874. Se Okkenhaugætten, Ysse. Gl. Maria Kristofersd., f. 1822, f 1832. G 2. Beret Marta Kristofersd., f. p. Kvernmoen 1825, f 1913. * 1863 Åge Jeremiassen Skavhaugg, f. p. Mønnes 1828, f p. Skavhaugg 1897. H I°. Johannes Anderssen, smed, f. 1850. * Anna Olsd. F 3 Indal, f. 1851. I 1. Odin J., f. 1879. 12. Annæus J., f. 1882. 13. Martin Johannessen Skotrøen. H 2 Jeremias Ågesen Skavhaugg, f. 1865. * Karen Birgitte Rasmusd., f. 1870, f 1924. I 1. Berntine Sofie Jeremiasd., f. 1892. * Jon Ellev sen Indal, Kårenget, f. 1888. Se ovenfot under F 1.
---- 370 Bind V --- 12. Anton Ragnvald Jeremiassen, f 1893 * Ingrid Olsd. Svegård, f. 1898. Jl. Inger Marie, f. 1920. J 2. Kari Bergljot, f. 1921. J 3. Solveig, f. 1923, f 1924. J 4. Sigrun, f 1925. J 5. Lise, f. 1927. 13. Anna Konstanse Jeremiasd., f. 1895 * Olav Olsen Høgli, f. 1893. J 1. Kjellrun, f. 1918. J 2. Jens, f. 1920. J 3 Ole f. 1921. J 4. Kolbjørn, f. 1923. J 5. Reidar, f 192?! 14. Inga Karoline Jeremiasd., f. 1897. I 5. Edvard Jeremiassen, f. 1899. 16. Maria Jeremiasd., f. 1901. * Trygve Sefaniassen Hofstad, f. 1893. J 1. Sigmund, f. 1922. 17. Astrid Margrete Jeremiasd., f. 1904. 18. Gudrun Jeremiasd., f. 1906. I 9. Ella Jeremiasd., f. 1909. I 10. Sigrid Jeremiasd., f. 1911. H 3. Anna Kristine Ågesd., f. 1869. * Johannes Mikalsen Bergstuen, f. p. Skjækermoen 1856. 11. Ole Johannessen Ingstad, f. 1890. * Bina Johannna Einarsd. Lund, f. 1887. 12. Berntine Johannesd., f. 1895. * Olav Mariussen Holmli, f. 1900. 13. Arne Marius Johannessen, f. 1899. 14. Åge Johannessen, f. 1903. 15. Ingeranna Johannesd., f. 1906. 16. Ingemar Johannessen, f. 1913. Mikal Kristofersen Årstad, Indalen, f. p. Kvernmoen 18 9 7 tp. Indalen 1890. * J ) 1865 Beret Hansd. Overnesvaldet i p. Overneset 1833, fp. Årstad 1870. * L> ) 1871 Guruanna Arntsd. Indalen, f. p. Steine 1832, f p. Indal 1889. H l.Kristofer Mikalsen Indal, f. 1866. * Elenanna Ellingsd Hellanvald, f. 1865. I 1. Mikal Kristofersen Indal, f. 1887, f 1914. I 2. Elling Kristofersen Indal, f. 1892, f 1895. 13. Einar Kristofersen Indal, Stornes, f. 1895. * Ella Johanna Karlsd. Flyum, f. 1889. Jl. Marit, f. 1923. J 2. Kristofer, f. 1925 J 3 Elbjørg, f. 1928. 14. Borghild Kristofersd. Indal, f. 1901 * Ole Olsen Høgli, f. 1901. J 1. Elfrid, f. 1923. 15. Bjarne Kristofersen Indal, f. 1904.
---- 371 Bind V --- H 2. Hanna Marie Mikalsd., f. 1867. H 3. Anton Martin Mikalsen Indal, Lykkens prove, Frol, f. 1875. * Beret Maria Ellingsd., f. 1871. I 1. Matæus Martinsen Indal, Lykkens prove. G 4. Elling Kristofersen Årstad, f. 1833, lærer ved Vuku skole en tid, flyttet siden til Hammero, hvor han druknel på sjoen. * 1863 Hanna Marie Jonsd. Schjelderup, f i Hammerø 1837. Hl.Kristofer Toralf Ellingsen, Hammero, f. 1864 * Ragna Andrea Karoline Olsen. I 1. Sofie Ellingsen, f. 1897. * Torvald Finvik. J 1. Sigrid, f. 1923. J 2. Karen Ragna, f. 1926. J 3. Olaug, f. 1927. 12. Hanna Andrea Ellingsen, f. 1899. I 3. Georg Ellingsen, lærer * Randi Lyng. J 1. Sigmund, f. 1927. 14. Torvald Johan Ellingsen, f. 1903. G 5. Elenanna Kristofersd., f. 1841, f 1902. * Hans Olsen Tømte, Småengan, f. 1836. Hl.Oluf Hanssen, i. 1872. I Amerika. H 2. Ingeborg Anna Hansd., f. 1876, f. H 3. Iver Andreas Hanssen Eng, Tømte, f. 1882. *') Gustava Mikalsd. Hallem, f 1907. *-) Gustava Olsd. Øgstad. Se Lennesætten. I 11.I 1 . Ingrid Gustava, f. 1907. I2 2 . Ole Andreas, f. 1910. I 3 2 . Ella Andrea, f. 1913. I 4 2 . Ingeborg, f. 1915. I5 2 . Hans, f. 1917. I 6 2 . Gunnar, f. 1919. Johannes Ellevsen Årstad, Kvernmoen, f. p. Kvernmoen 1792, f smst. 1841, spillemann. * 1816 Marta Ellevsd. Årstad, f. p. Sågen 1796, f p. Kvernmoen 1841. Gl.Ellev Johannessen, f. p. Årstad 1816, f 1847, spille mann. * 1846 Karen Arntsd. Indalen, f. p. Indals- vald 1825, + 1916. Hl.Lorents Ellevsen Årstad, f. 1843, f 1921, spille mann og sanger. * Guruanna Olsd. Årstad, f 1849, f 1927. I 1. Oline Lorentsd., f. 1874, f 1892. 12. Erling Lorentsen Årstad, Volen, organist, f. 1877. * Anna Oline Olsd. Volen, f. 1882. Jl. Alvhild, f. 1911. J 2. Gunvor, f. 1913. J 3. Dagrun, f. 1919, f 1920. 13. Karoline Lorentsd., f. 1880. * Ole M. Nygard, Frol, lærer, f. 1875.
---- 372 Bind V --- 14. Ole Lorentsen Årstad, Garnes, f. 1883. * Kon stanse Nilsd. Garnes, f. 1886. Jl. Leiv, f. 1907. J 2. Margot, f. 1909. J 3. Nils Oddmund, f. 1912. J 4. Gunnar, f. 1915. J 5. Kol bjørn Olav, f. 1917. J 6. Agnes Oline, f. 1922. I 5. Martinus Lorentsen, f. 1886, f 1887. 16. Martinus Lorentsen, f. 1889, f 1891. I 7. Arne Olav Lorentsen Årstad, f. 1892. * Petra Ka- tarine Nilsd. Okkenhaug. H2.01e Ellevsen, f. 1844. H 3. Johannes Ellevsen Slapgård, f. 1846, -f 1921, spille mann og sanger. * Gjertrud Johannesd. Slapgård, f 1846, f 1895. 11. Laura Johannesd., f. 1873. * Severin Jakobsen Efskind, fanejunker, f. 1871. Se Slapgårdsætten. 12. Johannes Edvard Johannessen Slapgård, f. 1876. * Elise Margrete Mariusd. Heir, Lundskin, f. 1888. J 1. Gudlaug Johanne, f. 1909. J 2. Margot Gun- vor, f. 1912. J 3. Einar Magnus, f. 1918. J 4 Gunnar Henry, f. 1926. 13. Anton Kristian f Johannessen Slapgård, Næsgård, f. 1880, løitnant, regimentstrompeter ved D. R. 3 * Signe Annæusd. Indal, f. 1884. J 1. Gudlaug Antonsd., f. 1905. * Ottar Rostad, Fro! J 2. Johannes Antonsen, f. 1906. J 3. Gunvor Antonsd., f. 1908. J 4. Arnold Antonsen, f. 1910. J 5. Audhild Antonsd., f. 1914. J 6. Aslaug Synnøve Antonsd., f. 1922. 14. Hanna Johannesd., f. 1884. * Severin Aneusseu Balgård, korporal, f. 1882. I Amerika. 15. Johanna Gustava Johannesd., f. 1887. * Paul Lassesen Dillan, Hogstad, Inderøy. 16. Maria Johannesd., f. 1890. På Auskin. H 4. Elen Anna Ellevsd., f. 1847, f 1914. * Ole Nilssen Suul, Sandviken, f. 1840, f 1919 . Se Sulstuætten. Lisbet Johannesd. Årstad, f. p. Å. 1818, f 1896. * Elling Pedersen, f. p. Forbregdsvald 1824, f 1897. Ingvald Johannessen Fyksveet under Trygstad, tømmermann og spillemann, f. p. Årstad 1821, f 1893 i skredet. * 1852 Ane Olsd. Bjørganvald, f. 1834, f p. Verdalsøra 1907. Hl. Johannes Ingvaldsen, snekker, f. p. Mønnes 1853, bor på Haugvoll. * 1879 Hanna Hans-Pettersd. Amundsen, f. 1853.
---- 373 Bind V --- 11. Anna Lovise Johannesd., f. 1879. I Enebak. J 1". Johan Johansen, f. 1001, mekaniker, Ver dalsora. 12. Petter J. Ingvaldsen, f. 1882, snekker, * 1013 Inga A4artinsd. Sevaldsen, f. 1800. J l.Jchan Magnus, f. 1014. J 2. Borghild, f. 1916. J 3. Hjordis Marie, f. 1Q22. I 3. Inga Johannesd., f. 1885. •*) Albert Vigen, bryg geriarbeider, Nidaros. *-) Johannes Johansen, ma skinist, Nidaros. J 1. Alf Vigen. J 2. Ingebjorg Vigen. J 3. Elsa Johansen. J 4. Einar Johansen. 14. Marie Johannesd., f. 1880. * Aksel Roe, spcrvogn konduktør, Nidaros. J 1. Arne. J 2. Erling. J 3. Hjordis. J 4. Arnfinn. J 5. Trygve. J 6. Johan. J 7. Eivind. 15. Johan Olav J. Ingvaldsen, f. 1801, håndv.lærer ved Rotvold asyl. * Aslaug Limyr fra Rora. J 1. Magnhild. J 2. Gunnar. 16. Hildur johannesd., f. 1805. * 1020 Albert Lein, f. 1903, smed, Verdalsora. J 1. Reidar, f. 1926. I 7. Ingemar J. Ingvaldsen, f. 1808, snekker. H 2. Olaus Ingvaldsen, f. 1856, snekker, Ytterån, Sverige. * Ursilla Berglund, Alsen. I 1. Martin O. Ingvaldsen, affårsmann, bosted: Stock holm. I 2. Gustav O. Ingvaldsen, handelsbetjent, Østersund H 3. Martin Ingvaldsen, f. 1859, f 1895, snekker, Mikkel aunet. ' Beret Anna Jeremiasd. Sagmo, f. 1861. I 1. Anna Augusta, f. 1883. I 2. Inga, f. 1885. I 3. Jere mias, f. 1886. I Amerika. 14. Maria Berntine, f. 1887 15. Bjørnhild Johanna, f. 1890. 16. Astrid Karoline, f. 1893. H 4. Iver Ingvaldsen, f. 1867, snekker, f 1893 i skredet H 5. Liva Ingvaldsd., f. 1863, f 1902. H 6. Eliseus Ingvaldsen Trygstad, f. 1872, bygartner i Nidaros. *') 1899 Inga Marie Mortensd. Sundnes, f 1874, f 1901. *•-') 1906 Maren Anna Lorntsd. Grande, Røra, f. 1876, f 1912. * :i ) 1916 Margot Eline Ingvarsd Lund, f. 1884. I 1. Marie Kristine T., f. 1900. 12. Gunvor T f 1906 12. Alvild Julie T., f. 1907. Elling Johannessen Slapgårdsenget, f. p. Årstad 1823, 24
---- 374 Bind V --- f 1895. * 1853 Beret Marta Pedersd. Lundskin, f. 1820, ■f IQOB. H 1. Johannes Ellingsen Reiren, f. 1853, f 1926. * Beret Anna Olausd., f. 1848. f. I 1. Edvard, f. 1881. I Amerika. I 2. Ole, f. 1888. H 2. Peder Ellingsen, f. 1854. I Ragunda, Sverige. H 3. Mette Ellingsd., f. 1858. 1 Amerika. H 4. Elen Birgitte Ellingsd., f. 1863 * 1895 Annæu- Pedersen Stornes, Lykkens prøve, Frol, f. 1864. I 1. Borghild Annæusd. H 5. Ole Ellingsen, vaktmvester, Leanvger, f. 1866. * Marie Matilde Johannesd. Dahl. Sulstuen, f. 1869, f 1919. Sulstuætten. I 1. Edvard Julius Olsen, f. 1891. * Mimmi Hans- sen, Oslo. J 1. Ola, f. 1921. J 2. Finn, f. 1923. J 3. Mina Marie, f. 1923. H 6. Beret Maria Ellingsd., f. 1871. * Martin Mikalsen Indal, Lykkens prøve, Frol, f. 1875. Se under F 3. G 5. Peter Johannessen, f. 1826, f ugift. 1)2. Ole Ingvaldsen, f. p. Landfaldnes 1715, f 1722. D 3. Ingvald Ingvaldsen, f. p. Landfaldnes 1718. LINDSET Gårdsnr. 219. Navnet: Lindset 1723. Navnet finnes i Hof i Jarlsberg, Vestnes, Frænen, K vernes, Bjornor, Overhalla, Vefsn og Nesna. På det første sted (Lindæsætr i 1367) kan det vel komme av trenavnet lind; men denne forklaring er ikke mulig i det nordenfjelske, iallfall ikke nordenfor Romsdalen, da Sunnmøre er grensen for lindens naturlige utbredelse. Man kunde umulig tenke på mannsnavnet Lini eller kvinnenavnet Lina, hvorav det forste forekommer på svenske runestener og det annet et par ganger på Island. Derav avledes navnet Linstad, som er temmelig hyppig på Østlandet. Første ledd kan neppe være intet kjønnsordet lyng, da dette på disse kanter i navn blir til løng. Skylden: Gården blev skyldsatt i 1673 samtidig med Kvern moen og gårdene øverst i Helgådalen. Skylden var 4 mkl., fra 1836 1 dal. 3 ort 19 sk., i 1907 2.32 mk. i ett bruk. Eiere: Gården har hele tiden fulgt Verdalsgodset, inntil Ver dalens kommune i 1920 solgte den til Elting Jakobsen Sørli.
---- 375 Bind V --- Bruker e: Ste ff en Lindset er den første bruker, som nevnes efterat gården i 1673 blev skyldsatt. Han opfores der ennu i 1689.' Det kan være et spørsmål om han ikke er den samme som den Steffen Moe», som i folketellingen står sammen med sulbvggene og da var 30 år gammel. Omkring 1700 synes gården å ha vært übebodd, ti der finnes ingen opsitter nevnt hverken i matrikler eller tiendemanntall. Rime- Lindset sett fra syd 1929. Fot. H. Anderson. ligvis bruktes gården i denne tid av opsitterne på Kvernmoen iallfall var dette tilfelle i 1718, hvorfor skaden ved svenskenes inn fall anføres under denne gard. Ved matrikuleringen i 1723 betegnes gården som øde. Den op lyses a ha skog til gårdens fornødenhet og litt til sagtømmer, ingen seter, men god bumark. Den betegnes som «tungvunden og frost agtig», og «der saaes en ringe ting for halm til creaturerne». Avhngen var to sommerlass høi og besetningen 1 ku og 2 sauer Tienden blev sått til 2 mk. ost og skylden foreslått nedsatt til 2 mkl «formedelst denne gaards slette aufwel». I løpet av 1720-årene har dog gården fått opsitter: Erik Tor kildsen nevnes der fra 1729 til 1738; han kom siden til Årstad I 1738 har der vært en Jon Tobiassen, og iallfall fra 1742 har Lars Jonsen Tangen brukt gården. Han var i 1734 blitt gift med Marit Mikkelsdatter Balgård. På skifte efter henne i 1779 er registrert en besetning på 1 hest, 3 kyr, 2 sauer og 7 lam. Passiva var 57 rdl. 1 ort 13 sk., hvilket blev 23 rdl. 14 sk. mere enn aktiva, så boet var grundig fallitt. Lars døde samme år, 69 år gammel, og
---- 376 Bind V --- nu har nok sonnen, Ole Larssen, overtatt Lindset; ti han opføres i 1801 som kårmann på gården, hvor han dode i 1814. Ole Olsen fikk bygselseddel på gården av Tonning 7. mars, tgl. 10. august 1800. Han var visstnok sønn av Ole Arntsen Årstad, fodt i 1765 og dode i 1837. Han var adskillig benyttet som bygde doktor cppe i Vuku, idet han var kjent for å kunne helbrede syke ved å «lese» over dem. For denne virksomhet blev han i 1832 sått under tiltale og domt. (Se: Bygdedoktorer). Ole fikk under 15. august, tgl. 6. oktober 1808, fogdens bygsel seddel på en fjellstrekning i Kverndals ålmenning til seter. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 5 storfe og 17 sauer, og utseden var U td. bygg, Å X A tdr. havre og 3tø tdr. poteter. Efter Oles dod brukte enken, Siri Arntsdatter, gården nogen år, inntil Peder FAlevsen Kvernmoen i 1840 forpaktet den. Peder døde plutselig i 1846. I kirkeboken står, at «han døde iet bryllup på Årstad ved drikkebordet». På skiftet efter ham er registrert 1 hest, 1 ku, 3 ungnaut, 1 sau og 2 geiter. Aktiva var 45 spdl. 2 ort 18 sk. Sønnen, Ellev Pedersen, tok gården i bruk efter faren. Dens be setning i 1865 var 1 hest, 4 storfe, 6 sauer og 6 geiter og utseden Vi td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 2 kyr, 3 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam og 6 geiter og kidd og utseden % td. bygg, 2 tdr. havre og 2tø tdr. poteter. Fra 1884 brukte Ellevs svigersonn, Peter Pedersen Årstad valdet, gården på svigerfarens kontrakt for 40 kr. årlig, «saalænge Ellev levet». Peter druknet under tømmerflotning i Kverna i 1888, og da blev Lindset forpaktet til Paul Arntsen Guddingsvaldet. Avgift 20 kr. de 10 første år fra 14. april 1889, og siden, når kåret til enken Paulina fait bort, 50 kr. Paul var på gården bare kort tid. Han var i mange år fergemann ved Holmen og kirketjener ved Vuku kirke. Elling Jakobsen Sørli blev så leilending på Lindset. Den 26. april 1920 kjøpte han gården av Verdalens kommune for 2200 kr. og fikk skjote 5. november 1921. KVERNMOEN Gårdsnr. 220. Navnet: Uttales: Kvælnmoen (med tykk /), elvenavnet Kvælna. Qvelmoen 1723. Dannet av elvenavnet Kveina. Dette kan ikke være en uttaleform av Kverna, som navnet almindelig skrives, da defte i uttalen regel messig blir til Kvenna. Derimot kunde det måskje være en avled ning ved endelsen -na, som ofte forekommer i elvenavn, av et elve
---- 377 Bind V --- navn av en stamme fcvel (eller hvelP), som man synes å kunne spore i nogen gårdsnavn (jfr. gårdsnr. 251). Skylden: Gården er skyldsatt i 1673 samtidig med gårdene overst i Helgådalen (se Helgåsen). Skylden var 4 mkl., fra 1836 4 dal. 2 sk., fordelt likt på 2 gårder, kvernmoen ostre og vestre. I 1907 var skylden for Kvernmoen ostre 3,84 mk. og for Kvern moen vestre 4,70 mk. De to gårder har vært slått sammen til ett bruk siden. Eiere: Gården har hele tiden fulgt Verdalsgodset, inntil Ver dalens kommune i 1920 solgte den til Ole Pedersen Kvernmo. Brukere: Den forste opsitter, som nevnes efter skyldsetningen i 1673, er Johan; han opfores ennu i manntallet i 1689. I matrikulen for 1699 finnes ingen opsitter anfort for Kvern moen; men übebodd har dog neppe gården vært, derimot visstnok übygslet — bare brukt for avgift. I 1705 er der dod en Lars Tellejsen Kvernmoen, som formodentlig har vært bruker av gården. Samme år er Ole Anderssen Skavhaugg blitt gift med Agnes Lars datter Kvernmoen, og i 1707 er en Jon Larssen blitt gift "med Anne Larsdatter Kvernmoen, begge rimeligvis dotre av Lars Tellefsen. Fra denne tid har gården hatt to opsittere, og vi kan folge rekken på hver av dem. KVERNMOEN ØSTRE Gårdsnr. 220, bruksnr. 1. Ole Anderssen Skavhaugg har brukt gården en lang årrekke; en tid har han dessuten også brukt Lindset, således i 1718, hvorfor skaden ved svenskene opfores under ett for denne gard og Lindset slik: Tilsammen 27 rdl. 72 sk. Ved matrikuleringen i 1723 er Kvernmoen opfort under ett num mer, men med de to opsittere Ole og Samuel. Det oplyses, at der er skog til gårdens fornodenhet, ingen seter, men god bumark. Gården betegnes som «tungvunden og frostagtig». Utseden var 2 skjepper havre, avlingen 4 sommerlass hoi og besetningen 3 kyr, 4 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til V 2 skjeppe blandkorn
---- 378 Bind V --- •ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Efter Ole Anderssen, som nevnes siste gang i 1737, har Anders Olsen — rimeligvis sønnen — brukt gården. Han blev gift i 1745 og har formodentlig overtatt gården ved denne tid. Hvor lenge han hadde den, er übekjent — i 1756 har den en ny bruker, Peder Kvernmoen, sett fra nord 1927. Fot. 0. Snekkermo. Anderssen (visstnok den Peder Anderssen Molden, som i 1743 blev gift med Marit Andersdatter). Hun dode på Kvernmoen i 1756, 65 år gammel, og Peder blev året efter gift med enken Anne Jonsdatter Årstad. Peder synes å ha levet i ganske trange kår og ikke å ha skjottet sine plikter forsvarlig: I 1769 er han stevnet av Blix for resterende landskyld, for å ha latt husene forfalle og hugget til uplikt, hvorfor han var utsagt. Han er dog visst vedblitt å være på gården; ti først i 1780-årene er der kommet ny opsitter, idet Inger Elisabet Hjelm ved bygselbrev av 28. juni, tgl. 15. august 1786, bygslet gården til Mikkel Johansen Skavhaugg, gift med Beret Svends datter Kvernmoen. Bygselen var avtalt med Hjelm allerede i 1781. .VHkkel var sønn av Johan Samuelsen Skavhaugg og født i 1742. Peder Anderssen døde på Kvernmoen i 1793, 79 år gl. Efter Mikkel kom Johannes Ellevsen, sønn av Ellev Pedersen på Kvernmoen vestre. (Se Stor-Ingvaldætten, Årstad). Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 5 kyr, 7 sauer og 11 geiter og en utsed av *4 td. bygg, 4 tdr. havre og 2 3 4 tdr. poteter. Johan nes brukte også Årstad søndre.
---- 379 Bind V --- Johannes har visstnok på slutten overgitt gårdens bruk til bro ren, Peder Ellevsen Kvernmo vestre. Herpå tyder den übetydelige besetning, som i 1841 er registrert på skiftet efter hustruen, Marta Ellevsdatter, nemlig 1 kvigekalv, 1 geit, 3 kidd, 2 bukker og 1 sau med lam. På skiftet efter Johannes samme år var aktiva 82 spdl. 1 ort 17 sk. og passiva 114 spdl. 1 ort 17 sk. Siden den tid har gårdene vært drevet i ett bruk. (Se videre under Kvernmoen vestre). KVERNMOEN VESTRE Gårdsnr. 220, bruksnr. 2. Jon Larssen har visstnok fraflyttet denne gard i 1713, og Samuel Larssen, formodentlig en sønn av Lars Tellefsen Kvern moen, har så overtatt hans part. Samuel Kvernmoen var i 1711 blitt gift med Marit Johansdatter Skavhaugg. Skaden ved svenskene i 1718 opfores for denne part således: Tilsammen 15 rdl Oplysningene ved matrikuleringen i 1723 er opført under ett for denne gard og Kvernmoen østre, hvortil henvises. Samuel nevnes ikke på Kvernmoen efter 1731. Han døde på Overmoen i 1741 — var rimeligvis husmann der. Enken, Marit Johansdatter, døde på Skavhaugg i 1752, 80 år gammel. Efter Samuel har Peder Jonsen rimeligvis brukt hans part; han var søskenbarn av Marit. Han døde i 1743 og efterlot sig et meget magert bo. Der registrertes en besetning på 5 kyr, 3 sauer og 5 geiter. Aktiva var 21 rdl. 1 ort og passiva 27 rdl. 9 sk. Efter Peder Jonsen kom — antagelig i 1744 — Jon, muligens sønn av Jon Larssen Kvernmoen østre. Han var der iallfall ennu i 1753. I 1770-årene er Ole Ulriksen Prestgårdsvald kommet dit, han var der til henimot 1783. (Se Flyanætten). Den 28. juni, tgl. 15. august 1786, fikk Ellev Pedersen bygsel brev på Kvernmoen av enkefru Hjelm. Han hadde da hatt gården en tid; ti bygselen var allerede i 1783 betalt til Hjelm. (Se Stor- Ingvaldætten, Årstad). Ellev hadde nu gården i omkring 40 år; så overtok sønnen, Peder Ellevsen, som fikk forpaktningskontrakt for sin og hustrus
---- 380 Bind V --- levetid av Hilmar Meincke 4. mars, tgl. 16. august 1824. Han forpaktet i 1840 også Lindset og drev denne gard til sin død i 1846. (Se Lindset). Kvernmoen hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 6 storfe, 9 sauer og 8 geiter og en utsed av 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Efter Peder Ellevsen overtok sonnen, Ole Pedersen, gården. Han fikk kontrakt 17. mars 1848 for 1 år. I denne pålegges ham bare å bruke nedfall, topper og tørrtrær til bruk på gården, og dessuten skulde han betale 10 spdl. til Vuku skolekasse for «sit mislige forhold», så han må allerede da ha brukt gården så lenge, at han har hatt anledning til å gjøre sig skyldig i dette «mislige forhold», som rimeligvis har bestått i ulovlig skoghugst. Faren hadde betalt 12 spdl. i avgift; men Ole skulde betale 20 spdl. og kår til moren, så han har sikkert drevet både Kvernmo ostre og vestre. Det er iallfall sikkert, at gårdene ved disse tider blev slått sammen til én og har vært det siden. Denne samlede gards besetning var i 1865 2 hester, 7 storfe, 16 sauer og 8 geiter og utseden P/2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På husmannsplassen Bjorsmoen foddes 2 storfe og 8 sauer og såddes V± td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. Den 8. mars 1872 bygslet sonnen, Peder Olsen, Kvernmoen og betalte 30 spdl. i bygsel og en årlig avgift på 1% spdl., som skulde okes til 10 spdl., når foreldrene døde. I 1875 var gårdens beset ning 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 6 kyr, 6 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 2 svin og utseden IV2 tdr. bygg, 7 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På husmannsplassen foddes 2 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter og såddes V 2 td. bygg, l'/4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Peder var ugift, og den 30. mars 1886 opgav han gården for Olaus Anderssen Dillanvald mot å få plassen Dillenget istedet. Olaus brukte gården til sin død i 1897; da overtok sviger sonnnen, Peder Olsen Fossneset, den. Han døde i 1906, hvorefter enken brukte den og siden den eldste sønn, Ole Pedersen. Denne kjopte Kvernmoen østre og vestre av Verdalens kommune 26. april 1920 for 7500 kr. Fr as kilt part: Bjørsmo (den tidligere husmannsplass), brukt i 15 år av Edvard Bjørsmo, blev av Verdalens kommune solgt til brukeren 12. august 1919 for 2000 kr. Han fikk skjøte 30. oktober 1920. Edvard solgte gården ved skjøte av 3. april 1926 til svensken A. Krieg for 5150 kr. Edvard hadde da bygget nye uthus. Han kjøpte Eide og flyttet dit.
---- 381 Bind V --- SKAVHAUGG Gårdsnr. 221. Nav net: Skaff hug 1559. Skaffuehog, Skaffhugg 1590. Skaff houg 1610. Schaffhug 1626. Schauhug 1664. Schafhug 1723. Oldnorsk Skafhogg, intetkjonnsord, — sted, hvor man hugger skav, d. e. kvister og småtrær, hvis bark benyttedes til keaturfor. Samme navn er Skavogg i Askim, og det samme efterledd har man i Vandogg i Eidsberg og Tørhogg i Åfjord. Skav- finnes i samme betydning også i andre sammensetninger som i det hyppige Skav dalen, i Skavhaugen, Skavlien o. fl. Der skal ennu være en ual mindelig rik vekst av rogn på gården. Skylden: Den gamle skyld (1650) var 1 sp. 1 ore, allerede i 1655 1 sp. 1 ore 12 mkl., i 1702 avfelt til 2 ore 6 mkl. Fra 1836 var skylden 6 dal. 4 ort og i 1907 10,46 mk., således fordelt: Skavhaugg ovre Fra 1836: 3 dal. 2 ort 6 sk. Fra 1907 5,52 mk. Skavhaugg nedre — 3 » 1 » 18 » — 4,94 » Eiere: Kronen eiet i 1592 1 sp. 1 ore, det vil vel si hele gården. Med denne høie skyld kan ikke gården dengang ha vært nogen ny rydning; men den finnes imidlertid ikke nevnt tidligere enn i 1559. På den ofte nevnte kongelige auksjon i Trondhjem 20. januar— 6. mars 1728 kjopte rektor mag. Nils Krog gården for 230 rdl. courant og fikk skjote 22. juni 1731. Ved auksjon i Krogs dodsbo kjøpte justisråd Åge Hagen hans gods i Verdalen, som han fikk skjøte på den 24. april 1744. Hagens gods gikk i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, gift med gullsmed Søren Wissing i Trondhjem. Ved hennes dod i 1767 blev det kjøpt av generalauditor Kjer uff og kaptein Bay, hvor ved gården gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil Verdalens kommune i 1918 solgte Skavhaugg øvre til Jeremias Ågesen og Skavhaugg nedre til Albert Martinsen. Brnkere: Den forste opsitter, som finnes nevnt, er Ener paa Skaff hug i skibskattmanntallet av 1559. Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Bård. Han skattet fer 2 øre odelsgods; men det må vel ha vært i en annen gard; for Skavhaugg var visst dengang i sin helhet krongods. I 1624 er han avløst av Laurits, som sått der i armod til i slutten av 1630-årene. I 1639 har Tomas Ellevsen bygslet Skav haugg, som «Laurits for armods skyld fradrog». Gården betegnes som «en ringe fjeldjord». Tomas betalte 16 rdl. i bygsel for de 4 øre.
---- 382 Bind V --- Besetningen var i 1657 2 hester, 12 kyr, 8 geiter og 12 sauer. I 1660 bruker «enken» gården. I 1665 er der en ny opsitter, Jon Haldosen. Han var da 38 år gammel. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 1 spand. Gården betegnes som en «fieldgaard och steenet, derfor ej bedre eragtet». Tienden blev sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Efter Jon lå gården øde og næsten for fefot; husene var aldeles forfalne. Dragonen på kvarteret, Anders Olsen, blev da nødt til å ta den i bruk uten bygselerleggelse for å få en del av sin be soldning. Efter at den i 1688 var slettet av krigsjordeboken som dragonkvarter, fikk Anders av fogden Koch tillatelse til å bruke den fer 4 rdl. i bygsel og 6 rdl. årlig avgift. Den følgende fogd, Mejer, forhoiet avgiften til 10 rdl. og for 1701 beregnet han fulle ut rcdsler; men da klaget Anders til stiftamtmannen i en skrivelse av 30. august 1702, hvori han uttaler, at denne avgift (13 rdl 1 ort 4 sk.) er umulig å utrede, hvorfor han ber om å få gården besiktiget for avfelling i skylden, hvis han «ikke skai nødes til med hustru og mange born at gaa fra hus og gaard», efterat han har <'anvendt al sin formue og livs kræfter på dens opkomst og op bygning». Videre uttaler han, at gården er «meget ringe og frostig, saa kornet ganske sjelden kan blive modent». Efter dette blev da besiktigelsen avholdt og skylden nedsatt til 2 øre 6 mkl., hvilket er approbert 25. juni 1703. Anders døde 1711. Opsitteren i 1718 het Ole; han var i 1713 blitt gift med enken Ingeborg Olsd. Skavhaugg og kom omkring; 1720 til Indalen. Skaden han led under svenskenes innfall, beskrives således: Seng- og gangklær og innbo 10 » — » Tilsammen 74 rdl. 48 sk. Ole har ikke brukt gården lenge — i 1723 heter opsitteren Peder Jonsen. Ved matrikuleringen dette år oplyses, at der er skog til gårdens fornødenhet, seter V 2 mil borte, god bumark, et kvernsted, som var øde og übrukelig og en fjellslette, sått til 10 sk. i avgift. Gården betegnes som «meget tungvunden og frost un dergiven». Utseden var 1 td. bygg og 4 tdr. havre, avlingen 20 sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 4
---- 383 Bind V --- kyr, 4 ungnaut, 7 sauer og 7 geiter. Tienden blev sått til 2 skjep per blandkorn, 1 td. havre «ringe korn» og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 6 mkl., hvilket begrunnes med gårdens «ringhed og at derpaa skielden faaes korn». Muligens har gården allerede i 1720-årene fått 2 opsittere. lallfall er en Kristofer Anderssen Skavhaugg i 1725 blitt gift med Marit Mikkelsdatter Lundskin, og Peder Skavhaugg var kave ringsmann. Kristofer døde imidlertid allerede i 1729, 36 år gam mel. En Samtiel synes så å ha brukt gården. Fra 1742 er imidlertid delingen av gården et faktum; ti Israel Jonsen og Johan Samuelsen har fått bygselbrev på den av justis råd Bredal og Peter Frost (som bestyrere av Krogs dødsbo) den 20. juni 1742, tgl. 4. mars 1743. Israel var i 1737 blitt gift med Anne Mikkelsdatter Lundskin (med Samuel Skavhaugg som kave ringsmann) og Johan Samuelsen var i 1740 blitt gift med Mali Mikkelsdatter, så de to var nok svogre og tillike svogre av avdøde Kristofer Anderssen. Den gard, som Johan har brukt, svarer nok nærmest til Skavhaugg øvre og Israels til Skavhaugg nedre, hvis der da har vært tale om en ordentlig utskiftning av gårdene den gang. SKAVHAUGG ØVRE Gårdsnr. 221, bruksnr. 1. Johan Samuelsen hadde denne gard en lang årrekke. Så opgav han den for svigersønnen, Ando Larssen Eklo, som i 1787 var blitt gift med datteren Marit. (Se Ekloætten). Marit var enke efter Mikkel Olsen Molden, med hvem hun var blitt gift i 1785, og det er mulig, at denne har hatt gården i bruk; men imidlertid har hver ken han eller Ando hatt bygselbrev. Johan levde siden som inderst på gården. Ando opgav gården i 1817 mot et kår på 6 mål åkerland og for til 2 kyr og 4 småfe — verdi 10 spdl. Sønnen, Mikkel Andosen, fikk nu bygselbrev på den av proprietær Miiller 24. oktober 1817, tgl. 8. februar 1819. Den hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 8 sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av % td. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Efter Mikkel Andosen var sønnen, Ando Mikkelsen, leilending på gården. I 1865 var besetningen 2 hester, 4 storfe, 11 sauer og 7 geiter og utseden 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På en husmannsplass føddes 1 hest og 3 sauer og såddes *4 td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Den 16. april 1868 blev Skavhaugg uten husmannsplass for paktet til Ole Kristiansen — avgift 30 spdl. I 1875 hadde gården en besetning på 1 hest, 3 kyr, 3 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam,
---- 384 Bind V --- 9 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På plassen Svartåsen føddes 1 ku og 6 sauer og såddes % td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Den 14. april 1898 overtok sonnen, Jeremlas Olsen, gården. Han fikk kontrakt for livstid mot en avgift av 100 kr. Han reiste til Amerika og broren, Martin Olsen, overtok den. Efter ham blev sonnen, Albert Martinsen, leilending, og den 13. mars 1918 kjøpte han gården av Verdalens kommune for 2050 kr. og kår Skjøtet er av 13. desember 1920. Fr as kilt part: Bergli, skyld 60 øre, blev av Verdalens kommune solgt til Ole Garli den 24. april 1918 for 3500 kr. Hans skjote er av 29 de sember 1920. SKAVHAUGG NEDRE Gårdsnr. 221, bruksnr. 2. Israel Jonsen døde på Skavhaugg i 1780, 77 år gammel. Går den hadde han i 1776 opgitt for Arnt Olsen Storstad, som var gift med Marit Tørrisdatter Kluken. (Se Klukenætten). Arnt fikk bygselbrev av generalauditor Kjerulf 4. mars 1776 på de sedvan lige betingelser med plikt til å fremskaffe sagtømmer til bruket m. v. Han døde allerede i 1782, 46 år gammel, og skiftet efter ham viser et meget fattigslig bo med aktiva for 45 rdl. 19 sk. De uprioriterte fordringer beløp sig til 80 rdl. 1 ort 8 sk., og til dekning av disse blev det bare 16 rdl. 1 ort 20 sk. Av besetning er registrert 2 geiter og 3 sauer. Utsådd det år var 1 td. bygg og 2 tdr. havre. Dragon Lars Sakariassen Melby fikk nu bygselbrev av enkefru Hjelm 28. oktober 1786, tgl. 21. februar 1789, og brukte gården i mange år. Hans eldste sonn er den bekjente sersjant Ole Larssen Skavhaugg, som i 1806 pågrep Garnesmorderne. (Se Garnes). Efter Lars overtok en yngre sønn, Anders Larssen, gården og synes å ha klart sig noenlunde bra der. Ved skifte i 1833 efter hans første hustru, Mali Olsdatter Brenna, er registrert aktiva for 103 spdl. 2 ort 20 sk.; men der var riktignok adskillig gjeld, så behold ningen blev bare 68 spdl. 2 ort 20 sk. Anders blev siden gift med Anne Bårdsdatter; men dette ekteskap synes å ha vært høist ulykkelig. Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 8 sauer, 8 geiter og 1 svin, og utseden var % td. bygg, 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Efter Anders Larssen var det en Nils, som drev gården et par år. Den 26. juni 1865 blev den forpaktet til Åge Jerenuassen Møn nes mot en avgift av 25 spdl. Han blev pålagt å sette istand stall
---- 385 Bind V --- bygningen det første året, og det annet og tredje skulde han reparere to andre hus. Når dette var gjort, skulde han få feste på gården mot å betale 25 spdl. i innfestning og samme avgift som for. I 1865 var besetningen 1 hest, 5 storfe og 15 sauer og utseden 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Besetningen i 1875 var 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 2 ungnaut og kalver, 12 sauer Skavhaugg, nedre og øvre, sett fra syd. Fot. H. Anderson. og lam, 1 geit og 1 svin og utseden Vi td. bygg, 5 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Åge døde i 1894. Sønnen, Jeremias Ågesen, hadde overtatt gården i 1891, og han kjøpte den 13. mars 1918 av Verdalens kom mune for 5500 kr. (skjøte 30. mars 1920). I 1923 overdrog Jeremias gården for 5500 kr. til sønnen, Anton feremiassen, som har den nu. Fr as kilt part: Svartåsen (som i 1875 opføres som plass under Skavhaugg øvre) blev ved skjøte av 16. desember 1920 fra Verdalens kommune solgt til brukeren, Ole Olsen, for 1800 kr. INDALEN Gårdsnr. 222, 223 og 224 Navnet: af Innodale 1430. af Jnnedalom 1491. Indal 1520. Judall(!) 1559. Indall, Ingdall 1590. Ingdall 1610, 1626. Indail 1664. Ingdal 1723.
---- 386 Bind V --- Innudalr, sammensatt med Inna, som er navn på Verdalselvens sydlige hovedtillop, kommende fra Insvatnet, hvis oprinnelige navn kan sluttes å ha vært oldnorsk Innlr. Samme elvenavn finnes i Kvikne, hvor det skal uttales med enstavelsestone, og mulig ligger det også i Indal i Vestre Toten. Skylden: Indalsgårdene hadde i 1650 en skyld på tilsammen 4 sp. 12 mkl., ved avfelling, approbert 25. juni 1703, for hver av dem nedsatt til halvparten. Fra 1836 var den tilsammen 20 dal. 4 ort 12 sk. Skylden har til forskjellige tider vært fordelt således- I 1650: Fra 1703 Fra 1836: Indalen vestre 1 sp. - ore 12 mkl. 1 ore 18 mkl. 5 dal. 3 ort 14 sk Indalenøstre 1 » 1 »16 » 2 » 8 » 5»4» 22 » Indalen mellem 1 » 1 » 8 » 2 » 4 » 9 » 1 »— » I 1907 var skylden for: Indalen vestre 9,14 mk., Indalen mel lem 10,60 mk. og Indalen østre 12,03 mk. Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «Af jnnodale V 2 øre oc vj heldaland er thoralder eskilsson gaf vnder staden b. f. V 2 øre aut.» Herav fremgår, at Erkestolen fra gammel tid har eiet V 2 ørt foruten 6 heldaland, som Torald Eskildssøn gav under Staden (d v. s. Erkestolen). Men alt dette hadde på Aslak Bolts tid en land skyld av bare 1 øre og lå ode (aut) d. v. s. übygslet. I hvilken Indalsgård dette var, vet vi ikke — vi vet forresten ikke, om det dengang var flere enn én. Erkestolen synes snart å ha skilt sig ved sin übetydelige land skyldspart; ti den forekommer ikke i de senere erkebispers jorde bøker. Kronen hadde også fra gammel tid en landskyldspart i Indalen; ti i Gautes jordebok (1491) står under «Konung jorder» (den eldste fortegnelse, som finnes over krongodset): «Af Jnnedalom b. f. ij øre j baade gardene». hvorav fremgår, at det da var blitt to Indalsgårder, og at Kronen eiet 2 øre i disse. På erkebiskop Olav Ingebrigtsens tid (1530) er denne part svunnet inn til V/ 2 ore; men i lensregnskapet av 1549 opføres under det gamle krongods 1 sp. Det er dog klart, at bygselretten ikke kan ha fulgt disse übety delige parter. Hvem der har vært i besiddelse av denne og dermed egentlig eier av gården, vet vi ikke. Der er mulighet for, at Indalen dengang har vært bondegods. I løpet av reformasjonsårhundredet har dog Kronen øket sin eiendom i gården betydelig, idet den i 1592 eier 4 øre i hver av de to gårder, som tydeligvis svarer til Indalen mellem og østre. Med så stor anpart er Kronen blitt bygselrådig over disse gårder.
---- 387 Bind V --- Indalen vestre er derimot vedblitt å være bondegods til langt ut i 1600-årene. Ennu i 1624 er der betalt odelsskatt av 2 øre 6 mkl., som da tilhørte Torkild Indalen og Laurits Fleskhus. Men i 1630- årene har fogd Laurits Bastlansen Stabell erhvervet også dette, og han makeskiftet det i 1640 tillikemed endel annet jordegods til Kr onen. Hermed var alle Indalsgårdene blitt krongods. Forskjellige institusjoner hadde små landskyldsparter i dem. I 1650 var således eiendomsf ordelingen: Indalen vestre: Krongods - sp. 2 øre 6 mkl St Jørgens hus 18 » Vuku kirke 12 » Tilsammen 1 sp. - ore 12 mkl Tilsammen 1 sp. 1 øre 16 mkl Kirkens parter har rimeligvis tilligget denne helt fra middel alderen; men 5/. Jørgens hus' er utvilsomt tidligere bondegods. Huset er oprettet i 1610 og la sig efter å innkjøpe sådant gods. Ved en auksjon i Trondhjem over krongods 20. januar—6. mars 1728 kjøpte rektor mag. Nils Krog Indalsgårdene tillikemed mere krongods i Verdalen og fikk skjøte 22. juni 1731. For Indalen vestre gav han 71 rdl. courant, for Indalen mellem 70 rdl. og fer Indalen østre 89 rdl. Kjøpesummen blev likvidert i en kongelig obligasjon av 29. april 1710 til avdøde Severin Bygballe, efter hvem den var arvelig tilfallen Krogs hustru. Ved Krogs død kjøpte justisråd Åge Magen hans gods i Ver dalen. Efter Hagen gikk det i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, og efter hennes død kjøpte generalauditør Kjemlf og kap tein Bay godset, hvorved Indalsgårdene gikk inn i Verdalsgodset, som de så fulgte inntil Verdalens kommune i 1918 solgte Indalen vestre til Kristofer Mikalsen, Indalen mellem til Ole Olsen og In dalen østre til Jeremias Annæussen.
---- 388 Bind V --- INDALEN VESTRE Gårdsnr. 222. Brukere: Henning j Noddall opføres i manntallet av 1520 over tiendepenningskatten. Det kan dog være tvilsomt, om dette gjelder Indal; ti han er opfort under Voke (Vuku) sogn og ikke, som man skulde vente, under Skenne (Auskin), hvortil både Jøsås, Steine og Dillan henfores. Muligens gjelder anførslen Longdal. I 1540 har Mogens betalt V 2 spand smor og Vi vet mel i land skyld for 1 spand i Jnndallen, og samme år står Mogens paa Jn dalln for 16 mk. smor og 1 vog mel i leding. Det kan også være tvilsomt om dette gjelder nettop denne gard; ti det var allerede den gang to Indalsgårder; men det er iallfall ikke opfort flere skatte bonder i ledingsmanntallet. I skibskattmanntallet av 1550 opfores tre cpsittere: Gudmund paa Judall, Peder ibid. og fonn lind. Da har det altså allerede vært tre gårder; men hvem der har vært opsitter på hver av dem, er umulig å avgjore. Forst fra 1600-årenes begynnelse er det mulig å folge rekken av opsittere på hver av gårdene. Torkild het opsitteren på denne gard fra begynnelsen av 1600- årene og helt til 1645. Han må en tid ha eiet gården; ti han be talte — som ovenfor under eiere nevnt — ennu i 1624 odelsskatt av 2 ore 6 mkl. I 1645 bygslet Laurits Torkildsen gården, «som hans fader for ham oplod, er en ganske ringe fieldjord, er ingen lutter eller lunder under». I bygsel gav han 15 rdl. for de V/2 øre. Laurits (eller Lasse som han da kalles) var i 1665 50 år gammel. Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 10 kyr, 3 geiter, 5 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 1 td. bygg og I V2 tdr. havre, ledingen til V 2 rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes hommelhaug», heter det. Skylden blev foreslått nedsatt til 1 spand. Lars Indalen opføres i skattemanntallet ennu i 1682. Indalsgårdene utgjorde tilsammen et dragonkvarter, men blev i 1688 slettet som sådant av en kommisjon «formedelst gaardenes megen ringhed og dyrleie samt opsiddernes fattigdom.» Om Indalen vestre og mellem heter det i tingsvidne, optatt i 1689, at de (til sammen) var brukt for 7 rdl. 2 ort 23 sk. «og ey videre deraf udj nogen maade kand bekommis», hvorfor der til avgang i skattene blev opført 12 rdl. 3 ort 4 sk. Opsitter omkring 1700 var enken Birgitte (Beret). Hun må være enke efter en Tor Olsen, som ser ut til å ha brukt gården en tid; for i 1708 har «Beret, sal. Tor Olsen Indals» utstedt skjote
---- 389 Bind V --- på 1 øre i Breding. Muligens var denne Tore identisk med den Tore Olsen som i 1669 var på Breding. Ved skrivelse av 5. juli 1701 søkte alle tre opsittere på Indalen, Oluf Pedersen, Peder Pedersen og enken Birgitte (samt opsitteren på Garnes) om avfelling på sine gårder, som angis å ta skade såvel ved elvebrudd som ved frost- og skinåringer «og ei er god for der ved længer at præstere, medmindre det skal geraade os fattige folk til største ruin». Efter dette fikk gårdene den før nevnte betydelige nedsettelse av skylden til halvparten. I begynnelsen av juni 1700 brente Indalen vestre og mellem — de lå formodentlig dengang tett sammen. Enken Beret og Peder Jonsen har på tinget den 25. juni 1700 oplyst at de ved branden har mistet «deres middel og alle eiendele», hvorefter de naturligvis har fått den sedvanlige tillatelse til å gå om i de nærmeste bygdelag for å samle midler til gjenopførelsen. I tienderegistret av 1711 nevnes en Peder, som rimeligvis har brukt denne gard. Men i 1718 er «enken Siri» der. Hun døde i 1739, 81 år gammel, men har neppe brukt gården efter krigen, da hun under denne led et betydelig tap, som er spesifisert således: Tilsammen 51 rdl. 24 sk. Antagelig omkring 1720 er Ole Anderssen, som i 1713 var blitt gift med enken Ingeborg Olsdatter Skavhaugg og i noen år hadde brukt denne gard, kommet til Indalen. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens fornødenhet, seter 3 mil borte, slett bumark, en fjellslette, for hvil ken betaltes 6 sk. Gården betegnes som «letvunden, uvis til korn og frost undergiven». Utseden var 6 skjepper bygg og 2 tdr. havre avlingen 14 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og 6 sauer. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 4 skjpr. havre «ringe korn» samt 6 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 6 mkl. «formedelst denne gaards goede aufling». Ved skifte efter Ingeborg, som døde i 1746, 105 år gammel, er registrert 1 hest, 1 ku, 3 ungnaut, 5 geiter og 4 sauer. Hos Lars
---- 390 Bind V --- Steine var 2 kyr på leie og 1 på for. Der var utsådd 1 td. bygg og 2 tdr. havre. Boet var fallitt, idet aktiva var 18 rdl. 1 ort 2 sk. og passiva 32 rdl. 1 ort 22 sk. Ole Anderssen døde i 1774, 88 år gammel. Han hadde da for lengst opgitt gården, som Nils Andosen Folioen fikk bygselbrev på av Åge Hagen 1. april, tgl. 2. juni 1751. (Se Ekloætten). Nils døde som kårmann på Indalen i 1790; han hadde nogen år i forveien opgitt gården for sønnen, Ando Nilssen, som fikk byg selbrev av Tonning 8., tgl. 21. februar 1787. Ando var underofficer og er vel mest bekjent i bygden som forfatter av Garnesvisen. Andos økonomi synes å ha vært meget vaklende. Han sees hyppig å være stevnet for gjeld, og ved hans død i 1832 var boet grundig fallitt, idet passiva beløp sig til 426 spdl. 22 sk., og under skuddet blev 226 spdl. 3 sk. Blandt passiva var en obligasjon til Nikolai Jenssen på 200 spdl. Den registrerte besetning var 2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 16 geiter og 5 sauer. Av innbo noteres bl. a. 3 jernovner og et slagur. Ved tellingen i 1835 var besetningen 2 hester, 8 storfe, 12 sauer, 12 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Enken, Ber et Olsdatter, hadde gården til sin død i 1848, dog var det visstnok sønnen, Ole Andosen, som drev den. På skiftet efter Beret er registrert en besetning på 3 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 16 geiter. Fra 1859 blev gården drevet av Olaus Olsen, sønn av Ole Larssen Folioen; han var gift med Beret Pedersdatter Leirfald. Ole Andosen blev kårmann. (Se Leinsætten). I 1865 var besetningen 2 hester, 6 storfe, 16 sauer og 1 svin og utseden lVs tdr. bygg, 9 tdr. havre og 7 tdr. poteter. På 2 hus mannsplasser foddes 4 storfe, 12 sauer og 3 geiter og såddes Vi td. bygg, 2V 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Olaus flyttet i 1874 til Stjørdalen. Gården var imidlertid den 10. desember 1867 blitt forpaktet for 10 år til Johannes Hågensen fra Frol for en årlig avgift av 40 spdl. Han brukte den ikke mere enn 2 år; derefter var den øde i 2 år, Ellev Olsen på Indalen østre drev jorden. Den 27. mars 1871 forpaktet Mikal Kristofersen År stad gården med undtagelse av plassene for en avgift av 25 spdl. de 5 første år. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav I under 3 år, 6 kyr, 3 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 4 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser: 1: Reiren, 2: Kriken. På disse føddes 4 kyr, 1 ungnaut, 13 sauer, 10 geiter og 1 svin og såddes % td. bygg, 2V 2 tdr. havre og 7 tdr. poteter.
---- 391 Bind V --- Fra 6. juni 1801 overtok sonnen, Kristofer Mikalsen, gården Han fikk kontrakt for livstid mot en årlig avgift av 05 kr. Kristofer kjøpte gården av Verdalens kommune 13. mars 1018 for 8000 kr og fikk skjote 22. april 1022. Fraskilte par ter: Indalsrønning, (plassen Reiren), solgte Verdalens kommune 6. desember 1020 for 1800 kr. til Ole J. Reiren. Indalen vestre, sett fra øst 1929. Fot. H. Anderson. Vikvang, (plassen Kriken) er fraskilt, men ikke solgt ennu. Bruker er Odin Olsen. I 1025 solgte Kristofer Indal en part av skyld 5 øre til P. Sætran for 225 kr. Denne part er lagt til Sætran. INDALEN MELLEM Gårdsnr. 223. Brukere: Ellev het opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600-årene. Så har der i 1611 vært en Oluf Ingdall og fra begyn nelsen av 1620-årene en Mikkel, som har vært der til slutten av 1640-årene. I 1640 har Ole Lauridsen bygslet 4 ore 8 mkl. i Indalen, «som Mikkel fradøde — tog enken tilegte». Bygselsummen var 16 rdl spandet. Ole (Olluff) var i 1666 50 år; hjemme var to sønner, Tørris Mikkelsen og Mikkel Olsen, henholdsvis 21 og 11 år Besetningen i 1657 var 3 hester, 12 kyr, 12 sauer og 2 svin
---- 392 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til l A rdl. 20 sk. og småtienden til IXA1 X A ort. «Findes hommelhauge», heter det. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Ole opføres i skattemanntallet ennu i 1682. Om gårdens sloifning som dragonkvarter i 1688, branden i 1700 og nedsettelse av skylden 1703 er talt under Indalen vestre Det må være på denne gard Peder Pedersen har vært omkring århundreskiftet. Omtrent fra 1611 nevnes Jens Svendsen, som var der til i 1740, da han dode, 81 år gammel. Det er rimeligvis den samme Jens Svendsen, som i 1666 står opført som sonn på Kluken ostre og da var 3 år gammel. Under svenskenes innfall i 1718 blev gården — som rimelig kan være efter beliggenheten — slemt medtatt. Jens opgir sitt tap til: Skade på vinduer, senger, dører og annet i huset opbrent. ... 3 rdl. 24 sk. Tilsammen 93 rdl. 24 sk. Ved matrikuleringen i 1723 anfores, at der er skog til gårdens fornødenhet, seter 4 mil borte, god bumark, en fjellslette sammen med Indalen østre. Gården betegnes som «letvunden og frostagtig til korn». Utseden var 6 skjepper bygg og 3 tdr. havre, avlingen IS sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhøi og besetningen V/2 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og 8 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn og 5 skjepper havre «ringe korn» samt 8 mk. ost. Den blev foreslått pålagt 4 mkl. i skyld og ved annen gjen nemgåelse yderligere 4 mkl., så den har allerede dengang vært an sett som den beste av Indalsgårdene. Da Jens var død, fikk sønnene, Tore og Svend, bygselbrev på gården av Anne Dortea Krog, justisråd Bredal og assessor Frost 7 juli, tgl. 8. septbr. 1740. Svend har visst opgitt sin part efter de store uår; ti under 4. desbr. 1742, tgl. 4. mars 1743, har Anne Dortea sal. Bredals og Peter Frost utstedt bygselbrev på hele går den til Tore Jenssen alene.
---- 393 Bind V --- Natten til 14. mars 1746 brente gården påny. Tore oplyser på tinget, at der ialt er brent ned 9 hus, nemlig 3 stuer, 2 stabbur, 3 staller og 1 høibod og «alle hans fattige derudi havende eiendele, saa han med familje er geraadet i yderste fattigdom.» På vårtinget i 1748 oplyses, at Tore, som siden branden har nydt 2 års skatte frihet, har bygget op sine hus, nemlig 2 stuehus og en stall, et Indalen mellem, sett fra nord 1929. Fot. H. Anderson. stabbur har han yrke til å bygge op til våren. Likeledes har han bygget op 2 jåmtestaller, hvilket er alt, hvad han kan formå. Det ser ut til, at Tore har brukt gården sammen med en Lars Jonsen; ti det brente samtidig for denne, og han fikk ved stiftamt mannens resolusjon av 25. mai 1746 «tilladelse at søge hjælp og almisse hos kristne mennesker i Stjør- og Værdalen til hans skades cpretning, saavidt enhver efter evne og vilje ham vil forunde, og som han skal være af saadan svag tilstand, at han ikke kan komme til at benytte sig heraf ved nogen omgaaen førend paa vinterføret, saa gives ham tillige frihed at nyde tid til denne besøgelsestid indtil paaske i tilkommende aar, da denne frihed ophører, og han til mig igjen har sin tilladelse at levere.» Tore døde i 1749, 44 år gammel, og Jon Olsen År stad, som samme år giftet sig med enken, Karl Nilsdatter, fikk bygselbrev av Åge Hagen 4. oktbr. 1749, tgl. 1. juni 1750. Ved skiftet efter Kari i 1770 er registrert en besetning på 2 hester, 4 kyr, 5 ungnaut, S geiter, 10 sauer og 1 svin. Aktiva var 10 rdl. 8 sk. og beholdnin gen 47 rdl. 18 sk. Og på skiftet efter Jon, som døde i 1792, 87
---- 394 Bind V --- år gammel, var besetningen 2 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 10 geiter og 10 sauer. Da var aktiva 142 rdl. 4 sk. og beholdningen 88 rdl. 2 ort 16 sk. Enken, Ingeborg Andersdatter Slapgård, giftet sig året efter med FAling Pedersen Indalen ostre, og han fikk bygselbrev av Ton ning 27. september 1793, tgl. 20. april 1794. Elling dode i 1828, 67 år gammel, og nu delte Meinche gården i to. Den ostre halvpart forpaktet han til Anders Græsli for en årlig avgift av 26 spdl. og forpliktelse til skogbruk, kjorsel og ar beide til brukets drift, og den vestre til Peder Pedersen Indalen (den yngre). Kontraktene er av 14. februar 1830. I 1835 var gårdens besetning 4 hester, 12 storfe, 20 sauer, 16 geiter og 2 svin og utseden V/2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Allerede i 1836 er der blitt en ny bruker, Arnt Skansen, og han hadde hele gården. Han flyttet siden til Kolberg i Frol, og Johan Iversen Årstad var så i nogen år leilending på Indalen. Den 26. juni 1865 forpaktet Ole Arntsen (sonn av Arnt Skan sen) gården for en årlig avgift av 20 spdl. Den hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 6 storfe, 10 sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På 2 hu>- mannsplasser var besetningen 3 storfe, 8 sauer og 5 geiter og ut seden r 4 td. bygg, 2'/2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 5 kyr, 1 ungnaut, 13 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 2 svin og utseden V/2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, Va td. erter og 9 tdr. poteter. På plassene Snippen og Svegjerdet fodde de 1 okse, 4 kyr, 4 ung naut, 17 sauer, 8 geiter og 2 svin og sådde "i td. bygg, 4 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Ole Arntsens sonn, Annæus Olsen, overtok gården 14. april 1884; han skulde bruke den på farens kontrakt og betale kr. 84.13 årlig. Siden flyttet han til Indalen ostre og blev leilending der. Annæus Johannessen Indalen blev så leilending på gården om kring 1897 og brukte den til sin dod i 1903. Fra 17. november 1910 blev Ole Olsen Årstadvald bruker på gården; han kjopte den av Verdalens kommune 13. august 1918 for 6800 kr. og fikk skjote 24. april 1920. Fr as kil te par ter: Storneset. Opsitteren der kalles allerede i 1865 forpakter (ikke husmann). Eiendommen betegnes som 3 3 av Indalen mellem og hadde en besetning på 1 hest, 1 storfe, 6 sauer og 5 geiter og en utsed av U td. bygg, 2 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Opsitter var Olaus Larssen, fodt på By valdet i 1819.
---- 395 Bind V --- I 1875 bruktes eiendommen av skomaker Peder Olsen, gift med Beret Marta Olsdatter Slapgård. Den hadde da en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 3 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin og utseden var "2 td. bygg, 3 tdr. havre off 3 tdr. poteter. Verdalens kommune solgte den 25. oktober 1920 for 3600 kr. til bruker en, som fikk skjote 21. april 1921. Siden er den ved skjote av 30. august 1922 solgt for 7000 kr. og kår til Einar Kristojersen. Høgli (plassen Snippen) skyld 1,60 mk. solgte Verdalens kom mune den 13. mars 1918 for 4500 kr. til brukeren, Ole Martin Snippen, som fikk skjote 2. september 1920. Svegård (plassen Svegjerdet), skyld 0.90 mk., blev 13. mars 1918 av Verdalens kommune solgt for 3200 kr. til brukeren, Ole Olsen, som fikk skjote 16. desember 1920. INDALEN ØSTRE Gårdsnr. 224. Antonius het opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600- årene. Han var der til i 1620-årene. Da må han være dod; ti i 1626 har «Tolluf Ellevsen bygslet P/2 sp. i Øster Ingdal, som en ken for ham opgav». Bygselsummen var 18 rdl. Med Tollef tok det en ende med forferdelse: Herom heter det i fogdens regnskap over sigt og sagefald for 1643 —44: «Er dømt under Kongelig iWajestæt efter loven en fattig mands boeslod nemlig Tollef Ingdal, som besovet hans egen steddatter, for hvilken hans bedref og gierning han blev hendømt til baal og brand.» Tollef må ha vært gift med enken efter Antonius; ti i 1643 bygslet Peder Antonisen gården, «som hans gamle moder oplod», heter det. Han gav i førstebygsel 23 % rdl. for 1 sp. 1 øre 16 mkl. Peder var i 1666 53 år og hadde hjemme to sønner, Hans og Gaute, henholdsvis 10 og 8 år. Navnene Antonius og Gaute tyder på en innflyttet familie. Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 11 kyr, 4 geiter, 8 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og P/2 tdr. havre, ledingen til % rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes hommelhauge». Skylden blev foreslått nedsatt til 1 spand. Peder opføres i skattemanntallet ennu i 1689. Gårdens sløifning som dragonkvarter i 1688 er nevnt under Indalen vestre, likeså avfellingen i skyld i 1703. Ved tingsvidne i 1689 oplyses, at den brukes for 6 rdl. avgift, hvorfor der avgikk 1 skattene 6 rdl. 1 ort 22 sk.
---- 396 Bind V --- Opsitter omkring århundreskiftet er Oluf (Ole) Pedersen, rime ligvis sønn av Peder Antonisen. I 1710 brente gården for ham «i foraaret i plogtiden», hvorved også såkornet brente, så jorden det år blev usådd med undtagelse av et par mål, «som nogen af na boelig kjærlighed undte ham korn til, der dog ikke i dette aar kom til modning», som han heretter i skrivelse av 9. desbr. 1710 til Indalen østre, sett fra øst 1930. Fot. 0. Snekkermo. stiftamtmannen. På grunn av ulykken erklærer han å være så arm, at han ikke vet noget hverken til familiens ophold eller skattenes betaling. Han fikk den vanlige tillatelse til å «besøge godt folk» i Inderøy og Stjørdal fogderier for å søke hjelp. Skaden på denne gard krigsvinteren 1718 er opført således: Tilsammen 79 rdl. 24 sk. Under gården var 1 husmannsplass, Sveet.
---- 397 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1723 oplyses der å være skog til gårdens fornødenhet, seter Vi mil borte, god bumark. Til gården lå en fjellslette, brukt sammen med Indalen mellem; den blev sått i en avgift av 14 sk. Gården betegnes som «letvunden til korn, men tungvunden til høe og frostagtig». Utseden var 6 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avlingen 16 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi Fra Indalen. Bergstuen og Vikvang i forgr. I bakgr. Indalsgåi'dene. og besetningen 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 5 geiter. Tien den blev sått til 2 skjepper blandkorn, 5 skjepper havre «ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Peder Olsen Indalen, rimeligvis sønri av forrige opsitter, var i 1724 blitt gift med Maren Andersdatter Faren. Han brukte nu gården en lang årrekke, idet han først døde i 1782, 85 år gammel. Ved skifte i 1759 efter Maren er registrert en besetning på 1 hest, 5 kyr og 2 ungnaut. Aktiva var 51 rdl. 1 ort 14 sk. og passiva 21 rdl. 1 ort 12 sk. Ved en leilighet i 1762 oplyses, at der såes 1 td. bygg og 3 tdr. havre samt avles 3 lass høi på hjemmejorden, «det mere maa slaaes i fjeldet». Videre oplyses, at der kan fødes 1 hest, 2 —3 kyr og 4 småfe. Peder Olsen blev i 1760 gift med Ingeborg Ellingsdatter Hal lem (se Øvre Stiklestadætten). Efter Peders død blev hun i 1783 gift med den 28 år yngre Anders Olsen Slapgård, som fikk bygsel brev av Hjelm 15. april 1784, tgl. 21. februar 1785. Ingeborg overlevet også sin annen mann, som døde i 1806, hvorefter hun opgav gården for sin sønn, Peder Pedersen Lillemoen, mot et kår,
---- 398 Bind V --- bestående av 3 tdr. av det beste bygg og 6 tdr. god havre besorget målet samt for til 2 kyr og 8 småfe. Peder fikk bygselbrev av enke fru Tonning 15. juni 1806, tgl. 18. august 1807, på de vanlige betingelser m. h. t. arbeide på bruket, fremskaffelse av tømmer m. v. Peder Pedersen døde i 1835, 72 år gammel. Besetningen var dengang (efter tellingen) 2 hester, 8 storfe, 12 sauer, 2 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Ellev Olsen Sulstuen fikk bygselbrev på gården av Nikolai Jenssen 10., tgl. 18. august 1841. Han blev gift med Peder Peder sen den eldres datter Ingeborg. Ellev bygslet også plassene Berg stuen og Rotmoen under Indalen ostre mot at bygselsummen blev oket med 80 spdl. til 330 spdl. Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 10 storfe, 20 sauer, 10 geiter og 2 svin og utseden 2 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På de to husmannsplasser, Bergstuen og Rotmoen, var be setningen tilsammen 1 ku, 7 sauer og 6 geiter og utseden Vi td. bygg, 1% tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1874 overtok Ellevs svigersønn, Trond Jøsås, gården. Den hadde i 1875 en besetning på 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kyr, 1 ungnaut, 14 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var nu 3 husmannsplasser: 1: Rotmoen, 2: Vaterholmsbru, 3: Bergstuen. På disse føddes 6 kyr, 2 ungnaut, 22 sauer og 5 geiter og såddes % td. bygg, 2 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Den 14. april 1884 blev Ellev Olsens sønn, Elling Ellevsen, bruker mot en årlig avgift av kr. 16,40 «indtil Ellev og kones død.» Efter Elling blev Annæus Olsen Indalen mellem omkring 1897 leilending på Indalen østre. Sønnen, Jeremias Annæussen, overtok gården, da faren døde i 1907, og han kjøpte den av Verdalens kom mune 24. april 1918 for 8600 kr. Undtatt fra salget er et par hol mer oppe ved Vaterholmen. Fraskilte par ter: Rotmoen, skyld 20 øre, brukt i over 30 år av Lorents Rotmoen, solgte Verdalens kommune 28. mai 1923 til bruker en for 800 kr. Ingstad (plassen Bergstuen), skyld 15 øre, brukt fra 1. mai 1903 av Johannes Bergstuen, solgte Verdalens kommune 24. april 1918 til hrukeren for 650 kr. Skjøte 12. juni 1919. V ester Indalsætten. (Supplement til Ekloætten — se denne.) A. Per Jørgensen Krågstuen, f 1741, 83 år gl. B. Ando Pedersen Eklo søndre, f 1748, 66 år gl. * ! ) 1714 Anne Nilsd. Kråg. * 2 ) 1720 Siri Matiasd.
---- 399 Bind V --- Nils Andosen Indalen, f. 1715, f 1790. * 1741 Marit Bårdsd. Lille Vuku. D 2. Ando Nilssen Indal, sersjant, f. 1760. * 1780 Marta Olsd. Steine sondre, f. 1763. E 6. Beret Aandosd., f. p. Indalen 1700, f 1870. * 1816 Jon Matisen, kommandersersjant, (mon f. p. Mælen 1781, sønn av Matias M.), f 1838. «Han dode på veien», står det i kirkeboken. F 1. Jonetta Jonsd., f. 1816. * 1851. F 2. Marta Jonsd., f. 1818. * 1847 Jon Iversen Ekren, Lundskinvollan, f. 1816. Gl. Ingeborg Anna Jonsd., f. 1847. * Johan Bårdsen. Hl. Laura Johansd. * Elisæus Halset- bakken. H 2. Marta Johansd. * Martin Anderssen Lillegården. H 3. Julie Johansd. G 2. Jon Jonsen Holmlien, f. 1848. * Elen Kristiansd. H 1. Jon Martin Jonsen Holmlien, f. 1877. * Emilie Sefaniasd. Bjørstad, f. 1884 H 2. Inga Jonsd. * Marius Olaussen Sei nes, Øren. H 3. Inger Marie Jonsd. G 3. Kristian Jonsen Reppe, Offerdal, Sverige. * Mete Johannesd. Rotmoen, f. 1857. G 4. Peter Jonsen Vold, underofficer og han- delsmann, Trondhjem. * Augusta Donner Ingen barn. G 5. Birgitte Jonsd., f. 1856. * Peder Peder sen Mo, Mønnes, f. 1852, f. H 1. Peter Pedersen Mo, Mønnes, f. 1885 * Signe Olsd. Østnes, f. 1803. 11. Pul Oddvar, f. 1011. 12. Borg hild Sigrid, f. 1013. 13. Harald, f 1014. 14. Johanne, f. 1010. H 2. Beret Pedersd. Mo, Flatanger, jor mor, f. 1892. H 3. Marta Pedersd. Mo, f. 1895. H 4. Johanna Pedersd., f. 1897. * Inge man Gøranson Liff, f. 1806. I 1. Jørit Aslaug, f. 1021. 12. Birgitte f. 1024. 13. Peter, f. 1026.
---- 400 Bind V --- H 5. Petra Pedersd. Mo, f. 1901. * Knut Ramstad. G 6. Jon Jonsen Vold, Faren nedre, f. 1859. * Julie Forbregd. Hl.Ågot Jonsd., f. 1888. * Nils Jonassen Stene, enkemann, handelsmann på Bredingsberget. H 2. Arne Jonsen Vold, Bunes f. 1892. * Mathilde Getz, f. Greger, enke. H 3. Johanna Marie Jonsd., f. 1896. * Karl Fred rik Johannessen Okkenhaug, Tynes, f. 1887. Se Okkenhaugætten, Ysse. H 4. Torleif Jonsen Vold, Faren nedre. * Elisabet Edvardsd. Suul, f. 1897. Se Sulstuætten. H 5. Tora Jonsd. Vold. G 7. Ole Jonsen Vold, Faren, ugift. F 3. Andreas Jonsen Matisen, f. 1821, f 1890. * 1847 Karen Halvorsd. Indalen. F 4. Mikal Jonsen Matisen, f. 1826, f 1894. F 5. Nikolai Jonsen Matisen, f. 1830. F 6. Marit Jonsd., f. 1835, f 1908. * Georg Johansen, skip per, Tromso. G 1". J. M. Skavhaug, Lyng, standartjunker, f. 1854. (Far: Åge Jeremiassen Skavhaugg). * Julie Sicilie Jakobsd. Molden, f. 1861. Se Bjorganætten. G 2". Marie Dahl, Tromso, lærerinne, f. 1861. G 3. Oline Georgsd. Johansen, f. 1875. G 4. Karen Georgsd., f. 1877. * Peter Nestvold, Tromso, garver. E 8 Sirianna Andosd., f. 1799. * 1821 Peder Pedersen Indalen den yngre, f. p. I. 1792. F 1. Karen Pedersd., f. p. Indalen 1822, var i 1848 i Tronci hjem. F 2. Peter Andreas Pedersen, f. p. Indalen 1824. * 1872. F 3. Andrea Pedersd., f. p. Indalen 1826. * 1857. F 4. Ingeborg Pedersd., f. p. Indalen 1828. * 1863. F 5. Marta Pedersd., f. p. Indalen 1831. F 6. Jonetta Pedersd., f. p. Indalen 1833. F 7. Marit Pedersd., f. p. Indalen 1835, krøpling. SUL Gårdsnr. 225—233. Navnet: a Sulu (i Formanna sogur, Fagrskinna og Gunnlaugs saga). Swll 1547. Suulstuen 1723. Den gamle dativform kan komme både av Sdla og Sul (hun kjønnsord). Av det første kunde dog vanskelig den nyere form op stå, da tonefallet ikke passer til et avkuttet tostavelsesord. Stammen
---- 401 Bind V --- Sul- forekommer i mange stedsnavn, således i ønavnet Sulen i Nordhordland, i Sunnmøre, i Frøya og i Vikna og sammensatt i en hel del fjellnavn. Den må vel stå i forbindelse med hunkjønnsordet sula, en kløft av tre, og folkesprogets sul eller sula (hunkjønnsord) = klave, halsåk, noget kløftet. I navn kunde man anta, at betyd ningen «noget kløftet, sprikende ligger til grunn. Her kunde man formode, at navnet sikter til den bøining, som elvedalen og dermed åslien på nordsiden, hvor gårdene ligger, her gjør, og som navnlig sett fra høidene på sydsiden kan fremkalle inntrykket av noget kløftet. Eiere og brukere: Sul er en meget gammel grend. Der har sik kert bodd folk så lenge, som der har vært trafikk mellem Verdalen og Jåmtland, og det har det nok vært lenge før historisk tid. Bebyg gelsen i Sul har nettop dannet sig som følge av denne trafikk, og at den har dannet sig nettop her, har sin grunn i, at her skilles veiene til Anjan og Skalstugan. Kanskje er det nettop denne deling av veien, som er foranledningen til navnet. Allerede på Olav den helliges tid omtales bonden på Sul, Tor geir Flekk, og det ser ut, som han har vært en ganske betydelig mann. (Se under: Historie.) Sulgårdene var ikke skyldsatt. Opsitterne betalte altså ikke land skyld eller skatt, men hadde plikt til å føre reisende over fjellet. Da gårdene således ikke finnes i matrikulen, får vi heller intet vite om brukerne. I kopskattmanntallet av 1645 opføres dog to mann av Sul, nem lig «Nielfi wed Sulaaen» og «Henderich ved Sulaaen». De betalte bare husmannsskatt. Nils har ganske sikkert bodd på Sulstuen. Av lensregnskapet for 1659 får vi vite, at Peder Mikkelsen Sul «self tog sig af dage og ophengde udi et træ», hvorfor «hans ringe boeslod» tilfalt Kongen. Det blev ikke mere enn 21V2 rdl. 20 sk. Dette er omtrent alt, hvad vi vet om Sul før 1660-årene. Opsit terne har vært fritatt for kvegskatten i 1657, så vi får intet vite om kreaturholdet på denne tid. Heller ikke er Sul tatt med i folketellin gen i 1665. Men i tellingen av 1666 har vi den første fortegnelse over «Suuls Mend» med sønner. Den nevner følgende: Niels Su ull, 40 år. — Sønner: Niels Nielsen, 8 og Erik Niel- sen, 6 år. Lille Niels Suul, 35 år. Olluff Andersen, 24 år. —Sønner: Olluff Andersen, 20 og El leff Andersen, 14 år; disse er dog sannsynligvis brødre av opsittc ren og sønner av den tidligere opsitter. Olluff Thomesen, 30 år. Peder Jonss., 56 år. Jacob Thommess., 39 år. — Sønn: Thomas Jacobss., 1 år. Peder Siurssen, 40 år. — Sønn: Olluff Pederss., 3 år.
---- 402 Bind V --- Baard Moe, 50 år. — Sønner: Iffuer Baarss., 20 og Michell Baarss., 12 år. Joen Jonssen, 34 år. — Sønn: Peder Jonsen, 3 år. Steffen Moe, 30 år. — Sønn: Olluff Steffenss., 4 år. I matrikulen av 1669 ppregnes tilslutt folgende «Suulbyggere huilcke niuder frihed for Grentzekundskab, och den Reisende at ledsage: Encken Gnr], Niels Ericfisen, Niels Oelsen, Peder foen sen, Peder Siursen, Christen Thorresen, Baar Torckelsen och Joen Joenscn.» I 1672 blev Sulgårdene skyldsatt og inndratt under Kronen, og den 21. april 1683 har kong Kristian V utstedt skjote på Sul og Helgådalens gods til assistentsråd og lagmann Peter Drejer som provincial-procureur. Han skulde nemlig som sådan ha femte parten av det jordegods, han opdaget. Opdage vil her si påvise og inndra i matrikulen nyryddergods, er blitt utstrakt til skyldsetning av alt ikke tidligere skyldsatt gods; ti iallfall nogen av gårdene i Sul er, som nevnt, meget gamle. (Se forovrig: Verdalsgodset). Ved matrikuleringen i 1672 oplyses følgende om de skyldsatte gårdparter: 1. Nils Eriksen i Sulstuen har i feidetider tjenestgjort som spion og er for denne tjeneste fritatt for landskyld, hvorom han fremviste breve fra lensherren, Oluf Parsbjerg, av 24. februar 1630, oberst von der Hoven av 27. november 1650 og general von Ahle feldt av 28. mai 1662. Eiendommen takseres allikevel og skyld settes til 1 ores leie. 2. Nils Olsen Lillemoen har fogd Nils Pedersens bevillings seddel, dat. 9. desember 1650. Ansettes til 1 ores leie. 3. Vestergård Sul, en eldgammel gard, beboes av Oluf Anders sen efter faren, Anders Nilssen, med fogdens bevilling av 18. mai 1660, for hvilken han har gitt 3 riksdaler og senere årlig en bukk eller sau til lensmannen. Skyldsettes for 1 ore. 4. Peder Jonsen har bebodd sin gard i 30 år og foregir å ha bygslet den i Nils Klåbyes tid og derfor gitt 1 slaktnaut, 1 ulve skinn og 20 alen vadmel og siden hvert år en sau til lensmannen. Skyldsattes for 1 ore. 5. Jakob Tomme sen Jamt har bebodd sin gard i 9 år. Han har intet skriftlig, men har gitt lensmann Åge Haug 3 riksdaler og et mårskinn og siden en bukk årlig. Skyldsattes for 8 marklag. 6. Kristen Tordsen, barnefodt i Sul, har for 7 år siden til handlet sig den gard, han bebor, som hans far hadde avstått til lensmann Åge Haug, hvem han har gitt 2 riksdaler i «opladelse» og siden i årlig rettighet en sau. Skyldsattes for 8 marklag. 7. Arne Larssen tiltrådte sin gard efter faren for 9 år siden og har årlig gitt lensmannen en sau. Skyldsatt for 8 marklag.
---- 403 Bind V --- 8 Peder Sivertsen Sul bygslet sin gard av Oluf Næs for 10 ar siden og gir ham årlig i rettighet en bukk. Skyldsatt for 8 marklag. 9 Ragnhild, Jon \onsens Stormo, har fogd Nils Pedersens bevilling av 15. november 1665, som hun har betalt med 3 riks daler og siden gitt lensmann Haug 1 riksdaler årlig. Skyldsatt for 6 marklag. 10 Bård Torkildsen Stormo har med Launts Bastiansens be villing bodd på gården i 22 år og årlig betalt en bukk. Skyldsatt for 6 marklag. Det anfores videre om disse eiendommer. «Fcrannævnte opsiddere har ringe åger og eng. Kornet fryses oftest bort, og høet maa de tåge langt borte mellem fjeldene. Det sagtømmer, de hugger, føres til borgermester Andreas Christopher sens sagbrug.» Det fremgår av ovenstående, at seiv om gårdene ikke fantes i matrikulen, var dog ikke opsitterne fri for avgifter, kun kom ikke disse det offentlige tilgode — ikke en skilling fra Sul er kommet til inntekt i lensregnskapene — fogd og lensmann har gjort sig en liten inntekt av bcrtfestningen. Nu blev det naturligvis slutt med dette, og forsåvidt har det vel ikke gjort videre forandring for op sitterne, at gårdene blev matrikulert. En svak erindring om den forste skyldsetning i Sul lever ennu i sagnet deroppe i folgende form: «Sulstukallen fikk en dag besøk av en fremmed herremann, som spurte ham, hvem han hørte under. Han svarte, at han visste ikke han hørte under nogen. Den fremmede herre fikk da gjort ham be gripelig, at det kunde ikke gå an lenger, for han måtte hore under nogen. Det blev da ordnet således, at Sulstukallen skulde få høre under den fremmede herremann, og som vederlag herfor skulde han en gang for alle for sin og hustrus levetid betale i avgift av gården en gammel bukk til herremannen. Dermed blev Sulstuen leilendings gård.» Det er dog mulig, at dette sagn skriver sig fra den første op krevning av avgift til fogden. Efter at Peter Drejer erhvervet Sul, har gårdene hele tiden fulgt Verdalsgodsei, inntil Verdalens kommune i årene IQ IQ —22 solgte dem enkeltvis til opsitterne. Hele krigsvinteren fra september 1718 til januar 1719 lå der svensk besetning på Sul. Innbyggerne var av de norske myndigheter beordret til å utflytte, men de led allikevel stort tap, da hus og gjerder blev ødelagt, og deres andre eiendeler blev fratatt dem der, hvor de bodde, idet svenskene plyndret på omtrent hver eneste gard i bygden. Korntiende betaltes ikke i Sul.
---- 404 Bind V --- STORMOEN Gårdsnr. 225. Navnet: Mou 1590? Aaßemou 1626? Stoermoe 1723. Skylden: Fra 1672 12 mkl., fordelt på to like store parter, fra 1836 1 dal. 1 ort 12 sk., i 1907 2,41 mk. i ett bruk. Brukere: Jon Jonsen og Bård Mo har brukt gården i 1666. Jon er død i slutten av 1660-årene; i 1669 er Jons enke, Ragnhild, og Bård Torkildsen opsittere. Bård hadde vært på gården siden 1650. I 1699 opfores enken (visstnok efter Bård) og Johan som bru kere av hver sin part. Senere er begge parter samlet til én, som i 1718 bruktes av Iver Nilssen. Skaden ved svenskene krigsvinteren opgis til: Tilsammen 72 rdl. Ved matrikuleringen i 1723 betegnes gården som øde, hvilket vel i dette tilfelle vil si, at Iver brukte den for avgift uten å betale landskyld. Den opgis å være av samme beskaffenhet som Sulstuen. Avlingen var 6 sommerlass høi og besetningen 1 hest, 3 kyr og 6 småfe. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. I 1725 er Bård Iversen fra Stormoen, utvilsomt ovennevntes sønn, blitt gift med Marit Larsdatter Kvelstad. Han har neppe brukt gården efter denne tid iallfall; ti han finnes ikke der senere. Enkemann Lars Olsen Stormoen er i 1727 blitt gift med Inge borg Olsdatter Indalen østre. Hvor lenge han har hatt gården, er übekjent. Sønnen, Ole Larssen, som i 1740 blev gift med Brynhild Tomasdatter Tromsdalen, kom til Tromsdalen. I slutten av 1740-årene lå gården øde. Den blev opbudt på som mertinget i 1749; men ingen liebhaber tilbod sig å bygsle eller bygge. Anders Storvuku tilbod sig å bruke den for skatter og små tolde imidlertid å holde husene i den stand de var. På disse betingeiser vilde han ta den for 10 år, iberegnet de 2 han allerede hadde brukt den på samme vilkår. Da intet overbud skjedde, er fcrmodentlig gården i de følgende år blitt brukt under Storvuku. I 1763 har gården atter 2 opsittere, Peder Jonsen og Nils Olsen. Peder døde i 1773, 53 år gammel, og nu er eiendommen blitt sam
---- 405 Bind V --- let, idet Blix bygslet hele gården til Peder Haldosen Melbyvaldet ved bygselbrev av 17. febr. 1777, tgl. 20. febr. 1783. Peder Haldosen døde i 1797, 65 år gammel. Ved skiftet efter ham var aktiva 44 rdl. 2 ort 16 sk. og passiva 45 rdl. 2 ort 6 sk. Underskuddet avkortedes i begravelsesomkostningene, som derved blev nedsatt til 4 rdl. 10 sk. Stormoen, sett fra øst 1927. Fot. E. Musum. Sønnen, Peder Pedersen, brukte nu gården en tid og så Nils Olsen Molden, som døde der i 1814, 48 år gl. Se Tromsdalsætten. Miiller hadde imidlertid ved bygselbrev av 22. april, tgl. 3. oktober 1811, bygslet Stormoen til Jens Johannessen (fra Kvello valdet) for en årlig avgift av 12 rdl. med forpliktelse til å rydde og forbedre gårdens nu tildels mishandlede jord samt innen 5 år bygge op av nytt de forfalne hus på egen bekostning; dessuten skulde han årlig levere av gårdens skog 50 tylvter sagtømmer samt assi stere ved fløtningen. Den forrige opsitter, Nils Olsen, sikredes de kårhus, den åker og eng samt fjellslette, som var ham tilstått ved hans fratredelse. Efter Jens har der vært en Bertel Stormoen — hvor lenge er übekjent. I 1835 opføres på gården en besetning av 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og 5 geiter — ingen utsed. Det har visst vært ganske smått for Bertel: I 1836 har Hans Wingård Finne holdt eksekusjon hos ham for en gjeld på 29 spdl. 30 sk., og ikke lenge efter har han vel mattet opgi gården, som 2(.
---- 406 Bind V --- samme år sees å være brukt av Morten Mortensen Væren, der sam tidig drev Sørmoen i Væren. Morten hadde en bestemt vei, når han for over fjellet mellem Stormoen og Væren — man taler ennu om «Mortenveien». Johannes Rasmussen Sul var derefter leilending på Stormoen. Han var sønn av Rasmus Mikkelsen (i 1801 inderst på Sulstuen), og denne var igjen sønn av Mikkel Larssen Lindset. Johannes var født i 1803 og døde som kårmann på Stormoen i 1871. Gården hadde han da forlengst opgitt, og Elling Pedersen (født i Vinne 1831) var leilending. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 8 sauer og 5 geiter — ingen utsed. I 1875 var besetningen 1 hest, 7 kyr, 5 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 1 svin og utseden Vi td. havre til grønnfor og 3 tdr. poteter. Elling stod sig godt: Han kjøpte Balgård vestre og hadde denne gard nogen år, men flyttet så tilbake til Stormoen. Han hadde in gen barn. Jon Johansen Vestgdrden blev så leilending på Stormoen. Han kjøpte gården av Verdalens kommune 7. juli 1919 for 3500 kr. og fikk skjote 8. juli samme år. LILLEMOEN Gårdsnr. 226. Navnet: Lillemoe 1723. Skylden: Fra 1672 1 øre, før 1682 nedsatt til 12 mkl., fra 1836 2 dal. 1 ort 7 sk., i 1907 4,08 mk. i ett bruk. Brukere: Nils Olsen har, som før nevnt, vært på gården iallfall fra 1659. Det er vel den samme, som kalles Lille Nils Sul i 1666. Efter ham har kanskje en sønn hatt den — Oluf Lillemo sees i 1701 å være stevnet for landskyld. Johan Svendsen fikk bygselbrev på Lillemoen av Dorthe Rathe 8. april 1704, tgl. 16. januar 1705. Han har ikke vært der lenge; ti allerede i 1707 nevnes Amund Lillemoen, som så har hatt gården til i 1718, da han på grunn av utflytningsordren bodde på Dillan, men derved undgikk han jo ikke tap. Det opgis slik: Alle hus undtagen en liten høi Tilsammen 68 rdl. 56 sk.
---- 407 Bind V --- Opsitteren i 1723 het Peter, visstnok den samme Peter Hen riksen, som er død på Østgården Sul i 1756, 70 år gammel. Ved matrikuleringen i 1723 opgis gården med hensyn til skog etc. å være av samme beskaffenhet som Sulstuen. Avfingen var 6 som merlass hoi, «slaar ellers udi fieldet noget», og besetningen 1 hest, 3 kyr og 4 småfe. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått nogen forandring i skylden. Lillemoen, sett fra sydøst 1927. Fot. E. Musum. n™ r l 6n f e , Pe , ter u har vært på Lillemoen er übekjent, muligens 74 2\? ddte ar har Henrik Persen, utvilsomt sønnen, giftet sig med Margrete Jensdatter Jamt og opføres siden på Lillemoen til sin død i 1750, 35 år gammel. Der er på skiftet efter ham regi strert en besetning på 1 hest, 1 fell, 5 kyr, 4 ungnaut, 12 sauer og i geiter. Av sjeldenheter er notert en rull tobakk til 1 ort 8 sk Ak tiva var 35 rdl. 3 ort 14 sk. og beholdningen 1 ort 16 sk så det var bare såvidt det ballanserte. t H 2? rik er kommet en Ole Arnts ™, muligens sønn av Arnt Landfald. Han var på Lillemoen i 1763 og døde der i 1772 50 ar gammel. ' Ole Johansen het hans efterfølger. Han døde i 1785 58 år ??ST I ? g ?? b ß Slet efm Hjdm ved b ygselbrev av 20. desbr. Rrl»J g i7?n- 17 ?7' gården tjl ski] ØPersoldat Nils Olsen dnHpf itrT l I 3" u IW É U med Beret Svendsdatter. Beret hus dZI °f f et I 16 1" bl6 L Nils gift med Siri Jonsdatter Karm- Øvre StikLta d d^en.) Beret ' *" med TOmaS StikleStad " Se
---- 408 Bind V --- Nils oplod gården for Peder Pedersen Indalen, som fikk bygsel brev av Tonning 7. septbr. 1799, tgl. 21. febr. 1800. Peder overtok i 1806 Indalen østre, og nu har Ando Ellevsen Bjørgan brukt går den, men uten bygselbrev. Han døde allerede i 1810, 55 år gammel, og samme år nevnes Åge Johansen Lillemoen (f. p. Neset 1766). Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 10 sauer og 10 geiter og en utsed av Va td. bygg, 1 td. havre og V\ td. po teter. Men på skiftet efter Åge, som dode i 1836, er registrert 2 hester, 6 kyr, 3 ungnaut, 12 sauer og 12 geiter, ialt for 150 spdl. 12 sk! Arvinger var Åges bror, Svend Johansen Vestgården, og sosteren, Gjertrud johansdatter, gift med Anders Anderssen Hau gan. Efter forlik med kreditorene overtok enken, Maria Nilsdatter, boet mot å tilsvare gjelden. Halvor Pedersen Melbyvald har vært på Lillemoen i slutten av 1830-årene, men har ikke hatt bygselbrev. (Se Vistætten.) Den 25. april 1846 blev gården forpaktet til Ole Ellingsen Bal gård. (Se Øvre Vistætten.) Avgiften var 12 spdl. og kår. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 7 storfe, 9 sauer og 6 geiter og utseden var 1 td. havre og 1 td. poteter. På plassen Sandneset holdtes 3 hester(!), 2 storfe, 4 sauer og 7 geiter og såddes 1 td. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 7 kyr, 3 ungnaut og kalver, 13 sauer og lam og 8 geiter og kidd og utseden Vi td. bygg, 1 td. havre, 1 td. havre til grønnfor og 2 tdr. poteter. Og på Sandneset foddes 1 hest, 1 ku, 1 ungnaut, 4 sauer og lam og 2 geiter og kidd og såddes X A td. havre til gronnfor. Ole brukte gården i over 40 år og døde i 1892. Sønnen, Morten Olsen, overtok den fra 14. april 1887 og fikk kontrakt for livstid mot en årlig avgift av 48 kr. og kår til foreldrene, siden 60 kr. Morten brukte gården til sin død i 1910, og sønnen, Jon Morten sen efter ham i nogen år. Han var veivokter og bodde først på Nybygget og siden på Insmoen. Da han sluttet som veivokter, flyttet han til et hjem, han hadde i Vinne sogn. Nils Olsen Siml overtok Lillemoen efter Jon, og han kjøpte går den av Verdalens kommune den 24. april 1918 for 4500 kr. Skjøtet er av 12. august 1919. Nils har bygget ny stuelån på Lillemoen. Fr as kilte par ter: Sandneset, skyld 25 øre, solgte Verdalens kommune den 30. ja nuar 1922 ttl Harald Sandneset for 2200 kr. Skjøtet er dat. 29. oktober samme år. Efter beslutning i Verdalens kommunestyre er eiendommen siden overdratt til Jørgen From.
---- 409 Bind V --- VESTGÅRDEN Gårdsnr. 227. Nav net: Westergaard Suul 1723. Sky/den: Fra 1672 1 ore, fra 1836 2 dal. 1 ort 22 sk., i 1907 4,03 mk. i ett bruk. Brukere: På denne gard har Anders Nilssen vært og efter ham allerede i 1666 sonnen, Oluf Anderssen. Imidlertid står ennu i 1669 enken Guri (utvilsomt enken efter Anders) opfort som bruker, idet Oluf først har fått fogdens bevilling dette år. (Se ovenfor.) Oluf Anderssen døde i 1691. Skiftet efter ham er det eldste, som finnes fra Verdalen i skifteprotokollene, derfor hitsettes det i sin helhet. Anno 1691 d. 9. Septbr. blef holden Arfueskifte på Suull i Verdals Præstegield, Efter afgangen Oluf Anderss: Imellem hans jgien- lefuende Hustrue Jngebore Suends D. paa dend Eene, og deres sam- menauflede Børn, Anders og Suend Olssonner, og Marite OlsDaater paa dend 2de side /: u-myndige/: Ofuerverende Lensm. Nills Brun, og Aren Steene: Huor da boens midler befandtis som følger Rdl. Ort fi 2 wog halfbiug a 36 fi „ —3 — „ 7 Kiør a 11 ort 19 — 1 — „ 1 dito 2 — 2 — 2 Søfuer a 36 fi 3 — 8 gieder ort 3 — „ 1 brun hest 5 — 3 — 1 qbr. Kiell 1 pd 2 — „ — 1 liusestage 12 — 1 tin Smørcande 2 — 1 Renskind 1 — „ — 1 faarlødenfeld 3 — 12 — 1 dito 2 • 12 1 dito 1 — 8 — 1 Gl. Aachlæde 12 — 1 schindbenchedyne 2 — „ 1 øxse . 20 — 3 Leer 1 — ft 1 Jern Støfuer 1 — 8 — 2 Nafre 16 22 Kalfskind a 3 fi 2 — 18 13 Søfschind å 4 /] 2—4 Tilstaaende gield: Enchen Kolstad 1 — 8 — Baard Muusum 1 — 8 Thøris Aarstad 4 —
---- 410 Bind V --- Rdl. Ort f) Nielzs Suulstuen 1— 1 — 8 — Aren Sulstuen 2 — 16 — Oluf Fossum 1 — 2 — Mathias Berge 2 — Velbr. frue Candzelj Raad Drejers 11 —3 — 8 — Summa Rdr. 52 —1 — 2fi Bortschyldig gield: Rdl. Ort fi Odelschat og Rostienisteschat i 4 aar a 20/? ~ —3 — 8 — Landchyld i 4 aar 1 — 16 Landbohold udj 5 aar 1 — 4 3 aars laugmandstold 1 — 12 fougden hans Karl 1 — Deigne og m. m. told 6 Liv Borch efter Domb 1 — 1 — 18 Klocher Lauridz 16 forseiglet Papier 1 — Summa 4— 3— 8 Naar gielden fra Boens midler tages, blifuer til deling 47 — 1 — 18 Enchens halfue part 23 — 2 — 22 1 Broderlodt 9 — 1—23 og 1 Søster 4—2 — 23 Udlagt til Creditorerne Odelschat og Rostieniste 3 ort 8 j] 2 wogr halfbiug ~ —3 — 1 Nafuer 8 Landschyld og Landbohold, forseiglet Papier og Klocher Laurs. tilsammen 1 — 3 — 12 1 qbr. Kiedell 2 — Legr. fra sig 12 f] 3 Aars Laugm. told 36 f] 1 Søfue „ — I—l 2 — Hans Karl for Laugm. Deigne og m. m.s 1 — 6 1 Søfue „ —1— 12 — Legr. fra sig 6 0 Lif Borch 5 ort 18 ft 1 Reenschind 1 —~ —■ „ 1 tin Smørcande 2 — Legr. fra sig 6 fi
---- 411 Bind V --- 3 Kiør å 11 ort 8 — 1 — „ — 1 hest 5— 3 — „ — 4 gieder 1 — 2 — ~ 1 feld 3 — 12 — 1 benchedyne 2 ~ 1 Jern Støfuer 1— 8 — a T.inar 1 — m — 3 Liaar 1 Nafuer 8 Hos Thøris Aarstad 2 — ~ — ~ Hos Niels Sulstuen 1— 1 — 8 — Hos fruen 1— 3 — 8- Hos Mathias Berge 3 — ~ — Indholden af qbr. Kiel 12 — nf T,if Rnrfhps nHI. 6 — af Lif Borches udl. og Hans Karies 6 Anname hos Anders Anders Olsson 9 — 1 — 23 — 2 Kiør å 11 ort 5 — 2 — „ — 2 gieder 3 — 1 liusestage 12 — 1 feld 2 — 12 — 11 Kalfskind 1— 9 — Hos Thøris Orstad 1 — „ Hos Mattias Berge 2 — „ Hos Oluf Fossum 2 4 Søfschind 16 - Legr. fra sig 2 (] Suend Ols. 9 — 1 —23 — 2 Kiør 5 — 2 — ~ 1 gied 1 — 12 — 1 feld 1 — 8 — 1 Aachlæde 12 — 1 øxe 20 — 11 Kalfschind 1— 9 — Hos Enchen Kolstad 1 — 8 — Hos Thøris Orstad 1— „ — „ Hos Oluf Fossum 1 —~ Hos Mathias Berge 1 — „ Annammer hos Brodr 1 og hos søsteren 1 Marite Olsd. 4—2 —23 K. 1 Koe 2— 2 — „ 1 gied I—l 2 -
---- 412 Bind V --- Ort fi Hos Baard Musem 1 — 8 — Hos Arn Sulstuen 2 — 16 — Hos Mathis Berge 2 — „ 9 Søfschind 1 — 12 — Legr. fra sig 1 fi Ofuenbemeldte Skifte saaledes beendigt og creditorerne fuldkom- men udleg scheed; Huilcket Enchen Een Huer tilsvarer, de 3de u-myndiges tilfaldende patrimonium forblifuer hos Moderen bestaa- ende, under formynderen Rasmus Jøsaases flittige opsiun og Verge; som hand agter at tilsuare. Skiftet kan ikke nettop ansees som typisk for bygden, men vel for de bedre situerte innen grenden. En ting fremgår iallfall ty- delig angående forholdet mellem godsets leilendinger og land- drotten, nemlig at leilendingens arbeide til bruket likvidertes i land- skyld og andre utredsler til landdrotten; men at der gikk lang tid mellem hver gang avregning blev foretatt. Således ser vi av dette skifte at Oluf stod til rest med 4 års landskyld, 5 års landbohold og 3 års lagmannstoll, ialt 1 rdl. 3 ort 8 sk., mens han på den annen side hadde tilgode av landdrotten, «velbaarne fru kancelliraad Drejer», 11 rdl. 3 ort 8 sk. Oluf har således vært ganske vel- situert; ti det vanlige var nok både på denne tid og senere, at Verdalsgodsets leilendinger stod i gjeld til landdrotten. Den registrerte besetning på 1 hest, 8 kyr, 2 sauer og 8 geiter, kan visstnok betraktes som normal, og aktiva, 52 rdl. 1 ort 2 sk. med en beholdning på 47 rdl. 1 ort 18 sk. tyder visselig på et av de beste boer i Sul på denne tid. Efter Oluf kom Tomas Pedersen, som synes å ha vært på Sul til omkring 1712, hvorefter han flyttet til Tromsdalen. Til Vester gård kom nu en mann, som het Moses Olsen, og som visstnok var fra Skalstugan. På Sul var han iallfall så tidlig som i 1717 og kom således til å ta sin del av skaden ved svenskenes besettelse, som opgis til: Skade på husene 5 rdl. — sk. 2 % tdr. havre 3 » 72 » 6 kyr 21 » — » 3 kviger, 1 okse 10 » — » 6 småfe 3 » — » Gårdsredskap 7 » 64 » Klær og innbo 24 » 32 » Matvarer 1 » 48 » 1 sølvskje 1 » — » Tilsammen 77 rdl. 24 sk.
---- 413 Bind V --- I 1723 har gården foruten Moses en opsitter til, Ole Olsen. Den siste har utvilsomt brukt Brenna, som må være en fraskilt part av Vestgården eller kanskje snarere en nyrydning under denne og i 1700-årenes kontrakter betraktes som halvparten av Vestgården. (Se Brenna.) Gården opgis ved matrikuleringen dette år å være av samme almindelige beskaffenhet som Sulstuen; men avlingen Vestgården Sul, sett fra øst 1927. Fot. Per Musum. var 12 sommerlass høi og besetningen 1 hest, 4 kyr og 7 småfe. Tienden blev sått til 8 mk. ost, og der blev ikke foreslått nogen for andring i skylden. Moses Olsens sønn, Ole Mosessen, blev i 1747 gift med Kirsten Pedersdatter Bratåsen og flyttet dit, og hos ham døde Moses Sul i 1759, 79 år gammel. Efter ham er sannsynligvis kommet skiløper soldat Gle Olsen Sul, som i 1748 var blitt gift med Mali (Malena) Tørrisdatter Sulstuen. Ved Malis død i 1765 var han iallfall på Vestgården. Peder Olsen fikk bygselbrev på halve Vestgården av Blix 22. novbr. 1776. Han hadde før vært på Brenna, var født på Sul i 1723 og utvilsomt sønn av Ole Olsen Brenna. Han døde som inderst på Vestgården i 1805, men hadde da forlengst opgitt gården for søn nen, Ole Pedersen, som i 1784 var blitt gift med Kirsti Arntsdatter Vuku. Ole har hatt gården uten tinglest bygselbrev. Sønnen, Ole Olsen, fikk bygselbrev på halve Vestgården (den annen halvdel var Brenna) av proprietær Miiller 16. april 1816, tgl. 7. februar 1817, på de vanlige betingelser angående opsyn med skogen og arbeidsplikt til bruket. Han døde allerede i 1821, og på skiftet efter ham er registrert en besetning på 2 hester, 2 kyr, 2
---- 414 Bind V --- ungnaut, 7 sauer og 13 geiter. Aktiva var 71 spdl. 1 ort 12 sk.; men passiva var 28 spdl. 3 ort 2 sk. mere, så boet var fallitt. Under 5. april 1830 forpaktet Meincke gården for livstid til Svend Johansen Lillemoen og hustru, Kirsti Andreasdatter, på de vanlige betingelser angående arbeide til bruket samt kårforpliktelse til den gamle Ole Pedersen. Årlig avgift 12 spdl. Svend var en bror av Åge Lillemoen. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 4 geiter og en utsed av X A td. bygg, x h td. havre og Va td. poteter. Svend døde i 1843, 67 år gammel, og sonnen, Johan Svendsen, overtok gården. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 1 storfe, 8 sauer og 3 geiter, og utseden var V± td. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 12 sauer og lam og 2 geiter og utseden x k td. havre og 2 tdr. poteter. Efter Johan overtok svigersonnen, Kristofer Ågesen, gården den 14. april 1886. Han skulde svare 48 kr. i årlig avgift, og «ifald husene fornyes, 24 kr. avslag de tre første aar». Kristofer kjopte Vestgården av Verdalens kommune 7. juli 1919 for 3000 kr. og fikk skjote den 9. juli samme år. TØMTE Gårdsnr. 228. Nav net: Suul øde 1723? Er vel snarest dativ av det almindelige tømt, en sideform av tupt eller topt (hunkjonnsord) = hustomt, men kunde måskje også være en sideform av intetkjonn i bestemt form. Denne navne form finnes neppe ellers nordenfjelds. Sannsynligvis har den gamle gard Suul ligget her. («Suuel ellers Tompten kaldet» i 1723). Skylden: Fra 1672 1 øre, for 1682 nedsatt til 12 mkl., fra 1836 2 dal. 3 ort 8 sk., i 1907 4,22 mrk. i ét bruk. Brukere: Peder Jonsen har visstnok hatt denne gard helt fra 1642. Han opføres der ennu i 1686. Efter ham har en Povel Trondsen hatt den. Han opføres som bruker i 1699 og i 1718, da 3 kjør 10 » 48 » 1 kvige 3 » » 11 smfe 5 » 48 » Gårdsredskap 5 » 88 » Klær og innbo 15 » 56 » Matvarer . 2 » » Tilsammen 48 rdl. 48 sk.
---- 415 Bind V --- Under krigen flyttet Povel til Landfaldneset; men er nok siden kommet tilbake. At gården i 1723 betegnes som ode, behøver ikke å bety annet, enn at der ikke betaltes landskyld av den, men at den bruktes for en avgift. Ved matrikuleringen i 1723 ogpis gården med hensyn til al mindelig beskaffenhet å være som Sulstuen. Avlingen var 6 som- Tømte, sett fra nordøst 1927. Fot. Per Musum. merlass hoi — «slaaer ellers i fieldet» — og besetningen 1 hest, 3 kjør og 4 ungnaut. Tienden blev sått til 6 mk. ost. Nogen for andring i skylden (12 mkl.) blev ikke foreslått. Paul Sul døde i 1726, 70 år gammel, og hans enke i 1743 Gården synes å ha vært brukt av Anders Olsen, som har vært der helt siden 1711. Han har muligens i den tid brukt den sammen med Paul, som han visst har vært i slekt med. (Se Tromsdals ætten). Anders Olsen døde i 1762, 86 år gammel, og sønnen, Paul Anderssen, overtok nu gården, som han brukte til sin død i 1796 På skifte efter ham er registrert en besetning på 2 kjør, 1 ungnaut og 11 geiter. Der var det år utsådd H vog bygg og 1 vog havre. Aktiva var 33 rdl. 1 ort 12 sk. og beholdningen 6 rdl. 1 ort 2 sk., altså såvidt at boet var solvent. Enken, Gjertrud Olsdatter, sått nu med gården endel år, hvor efter sønnen, Anders Paulsen, fikk bygselbrev av Miiller 22. april, tgl. 8. mai 1812. Ved kontrakt av 12. august s. a. sikret han moren et kår på V± mål jord til kålhave, % mål til linland, for til 2 kjør og 6 småfe samt 24 vog høi, som hun skulde ha tillatelse til å seige. Alt dette var verdsatt til 50 rdl.
---- 416 Bind V --- På skifte i 1835 efter Anders Paulsens hustru, Maren Nils datter, som var en søster av Jonas Mønnes, viste boet sig å være fallitt, idet aktiva var 24 spdl. 1 ort 21 sk. og passiva 46 spdl. 6 sk. Maren var død i april; men skiftet kunde først avholdes i midten av juni, da den store snemengde fra vinteren gjorde det umulig å komme frem før uten truger på hestene. Gårdens besetning var i 1835 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 4 geiter og utseden a /i td. bygg, % td. havre og Vi td. poteter. Anders var nu en 70-års mann, og har visst snart efter opgitt gården, som blev overtatt av Ole Hanssen, en uekte sonn av Maren. Andfeiis døde som kårmann i 1837, og Ole fikk feste på gården den 18. mars 1840 mot en årlig avgift på 10 spdl. I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 7 storfe, 12 sauer og 4 geiter og utseden 1 td. havre og 1 td. poteter. I 1875 var beset ningen 1 hest, 4 kjor, 4 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam og 10 geiter og kidd og utseden H td. bygg, % td. havre og 1 td. poteter. Ole Hanssen døde som kårmann på Tømte i 1881. Sønnen, Ole Olsen, festet gården 14. april 1884, men hadde da brukt den endel år. Avgiften var 40 kr. Ole Olsen hadde gården til sin død i 1898. Han var barnløs og søstersønnen, Ole Olsen på Ådalsvolden, overtok så Tomte, hvor han døde som kårmann i 1918. Ole Hanssens sønnesønn, Iver Hanssen Eng, overtok efter Ole Olsen. Han kjøpte gården av Verdalens kommune den 24. mars 1919 for 5500 kr. og fikk skjote 9. juli samme år. ØSTGÅRDEN Gårdsnr. 229. Navnet: Østergård Suul 1723. Skylden: Fra 1672 8 mkl., fra 1836 2 dal. 19 sk., i 1907 3,75 mk. i ét bruk. Brnkere: Det er sannsynligvis på denne gard, Jakob Jomas sen jamt har vært fra 1660. I 1693 sees hans arvinger, Nils Olsen Lyng og Jakob Sul å være stevnet for 3 rdl., som Jakob Tomas sen skyldte til lensmann Åge Haugs dødsbo. Når man tar i be traktning, at lensmann Haug var død i 1672, og at gjelden sann synligvis bestod i de 3 rdl. innfestning eller i de årlige bukkene, som Jakob skulde betale, men som lensmannen ikke hadde nogen rett til, må det medgis, at det var ganske vanskelig å komme sig ut av et gjeldsforhold dengang. Denne Jakob Sul, som nevnes omkring århundreskiftet, må være Jakob Tomassens sønn.
---- 417 Bind V --- En Jørgen Sul, som derefter optrer en lang årrekke og vel er den samme, som den Jørgen Pedersen Sul, der dode i 1743, har sannsynligvis vært på Østgården. Det er vist også den samme, som i* 170 Q kalles Jorgen Pedersen Jamt og da var husmann i Sulstuen. I 1771 kalles han Jorgen Sul og har vel da brukt Øst gården. Østgården Sul, sett fra øst 1927. Fot. Per Musum. I 1718 var han efter ordre flyttet fra Sul og bodde på Rod, men undgikk ikke derved tap ved svenskene. Skaden opføres således: Tilsammen 27 rdl I 1723 heter opsitteren Peder Jørgensen; han var vel foregåen des sønn. Ved matrikuleringen dette år opgis avlingen til 10 som merlass høi og besetningen til 1 hest, 4 kjor og 4 småfe. Forøvrig sies gården å være av samme beskaffenhet som Sulstuen. Tienden blev sått til 8 mk. ost. Skylden er ved denne leilighet opført med 16 mkl, hvilket tyder på, at der er skjedd en sammensmeltning av to tidligere parter, og da er den annen part muligens den, som Kristen Toresen hadde i 1672. Forøvrig er forholdet nokså uklart. Ved salget av Verdalsgodset til Rasmus Lyng i 1763 heter det, at Østgården beboes av 2 leilendinger, Peder Jørgensen og Ole An
---- 418 Bind V --- derssen, som hver bruker 8 mkl.; det er da tydelig, at dette ikke er bare det oprinnelige Østgården. Peder Jørgensen døde i 1773, 67 år gammel På Østgården er efter ham kommet sønnen, Jørgen Pedersen. Sakarias Olsen Østgården, som i 1804 var blitt gift med Kirsti Paulsdatter Tømte, fikk bygselbrev på gården av Miiller 22. april, tgl. 2. mai 1812. Han blev der bare et års tid, idet han døde alle rede i begynnelsen av 1813, 36 år gammel. Boet var insolvent, da skifteauksjonen innbragte bare 111 rdl. 78 sk., mens passiva var 150 rdl. 83 sk. Ole Sevaldsen fikk bygselbrev av Miiller 6. februar, tgl. 7. februar 1817. Blandt bygselvilkårene var bl. a. forpliktelse til å levere minst 20 tylvter sagtømmer årlig efter pris, bestemt av godset. Dessuten fikk Sakarias Olsens enke et kår på 1 mål vel gjødslet jord samt for til 2 kjør og 6 småfe, dessuten 30 vog høi. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 kjør, 8 sauer og 4 geiter og en utsed av % td. bygg, % td. havre og Va td. poteter. Opsitteren i 1836 het Tore. Hvor lenge han har vært der, er übekjent. Elling Olsen Sulstuen var bruker på Østgården en tid. I 1865 var Johannes Pedersen Helgåsen forpakter. Gården hadde da en besetning på 2 hester, 5 storfe, 15 sauer og 5 geiter, og utseden var X A td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, hvorav 1 under 1 år, 1 okse, 5 kyr, ; ungnaut, 14 sauer og lam og 10 geiter og kidd og utseden 1 td. havre til grønnfor og 2 tdr. poteter. Johannes var født på Helgåsen i 1829 og døde som kårmann på Østgården 1914. Efter ham hadde svigersønnen, som også het Johannes, gården en tid. Derefter brukte svogeren, Olaus, den først som leilending, og den 30. januar 1922 kjøpte han den av Verdalens kommune for 4000 kr. og kår. Skjøtet er av 30 oktober 1922. SULSTUEN Gårdsnr. 230 og 231. Skylden: Var fra 1672 1 øre. Ved at Arnepladsen kom til, ei den fra 1675 blitt 1 øre 8 mkl., som senere har vært fordelt på 2 hkestore gårder, Sulstuen østre og vestre, hver på 16 mkl. Fra 1836 var skylden for: Sulstuen østre 3 dal. 3 ort 3 sk., i 1907: 5,89 mk. Sulstuen vestre 2 » 3 » 8 » —» — 4,11 » Siden er de to gårder drevet i ét bruk.
---- 419 Bind V --- Brukere: Nils ved Sulåen, som opfores i kopskattmanntallet av 1645 er vel den samme Nils Eriksen, som var opsitter i 1672 og om hvem oplyses, at han i feidetiden har gjort tjeneste som spion og derfor hatt sin gard fri for landskyld. Nils Eriksen festet i 1675 de 8 mkl., «som Arne Larsen tilforn brukte og formedelst fattigdom og des pladses ringhed haver fra dragen.» Han betalte i bygsel 2 rdl. Denne part kom siden til at følge Sulstuen, som i 1700-årene jevnlig benevnes «Sulstuen med Arnepladsen». Efter Nils Eriksen har visstnok sonnen, Nils Nilssen, (som i 1666 var 8 år) brukt gården. Han dode i 1730; men Tørris Nils sen, ganske sikkert en annen sønn av Nils Eriksen, hadde da hatt gården i flere år — rimelig helt siden 1717, da han giftet sig; han opføres i 1718 som eneste bruker. Efter myndighetenes ordre var familien på Sulstuen i krigs året flyttet ut og hadde tatt ophold på Tromsdalen. Men herved undgikk de jo ikke skade. Den var for Sulstuen ganske betydelig og opføres således: Tilsammen 120 rdl. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til gårdens fornødenhet og litt til sagtømmer, en seter, som ligger øde, god bumark. Eiendommen betegnes som «letvunden og frostagtig. Såar noget lidet alleene for Halmen til Creaturerne». Avlingen var 15 sommerlass høi og besetningen 1 hest, 5 kjør og 10 småfe. Tienden ble v sått til 10 mk. ost. Der blev ikke fortslått noen for andring i skylden, som opføres med 1 øre 8 mkl. Tørris Nilssen og de øvrige opsittere i Sul og Helgådalen pro testerte mot å betale full skyssferd til landdrotten, idet de på gruna av sine ringe gårder, hvor kornet som oftest frøs, angir ikke en gang å ha til rettigheters svarelse. Ved dom av 6. mars 1747 blev det bestemt, at de ikke skulde betale full skyssferd, men bare 2 on årlig.
---- 420 Bind V --- Tørris Nilssen døde i 1754, 77 år gammel, og den 27. august, tgl. 6. september 1755, fikk sønnen, Arnt Tørrissen, bygselbrev på halve gården av rådmann Hornemann. En annen sønn, Nils Tør rissen, har formodentlig fått den annen halvpart i bruk uten byg selbrev; det er iallfall sikkert, at Arnt og Nils i 1763 hver brukte 16 mkl. av «Sulstuen med Arnepladsen». Fra denne tid kan der således skjelnes mellem Sulstuen ostre og vestre. Sulstuen, sett fra sydøst 1924. Fot. E. Musum. SULSTUEN ØSTRE Gårdsnr. 230. Nils Tørrissen, som visstnok hadde brukt denne halvpart av farsgården siden 1755, fikk forst bygseslbrev på den av Blix 15. januar 1777. Han døde i 1781. På skiftet efter ham er registrert en 20-års hest til 3 rdl., 2 kjor, 1 ungnaut, 5 geiter og 4 sauer. Aktiva var 27 rdl. 1 ort 10 sk. og beholdningen 8 rdl. 2 ort 22 sk Enken, Agnes Lar sd atter, blev gift med Elling Rasmussen Lille Vuka, som fikk bygsselbrev av Hjelm 13. november 1781, tgl. 21. februar 1782. Elling døde i 1797. Han synes å ha stått sig noe bedre enn de foregående opsittere, idet aktiva efter ham beløp sig til 117 rdl. 16 sk., og beholdningen blev 57 rdl. 12 sk. Agnes sått nu noen år med gården, hvorefter Tonning bygslet den til Ole Ellevsen Ulvillen, som var gift med Siri, datter av Agnes i dennes første ekteskap med Nils Tørrissen. Ole fikk byg selbrev 8. november 1803, tgl. 16. august 1804. Ole dode i 1832 og Siri i 1835, hvorpå Jenssen bygslet Sul stuen ostre til deres sønn, Nils Olsen. Bygselbrevet er av 10. august
---- 421 Bind V --- Hustru Maren Olsdatter. Nils Olsen Suul. Hustru Elen Ellevsdatter. Ole Nilsen Suul. 1836, tgl. 8. februar 1837. Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 14 sauer og 10 geiter og en utsed av K> td. bygg, 2 tdr. havre og 1 td. poteter. I 1865 var besetningen 4 hester, 11 storfe, 36 sauer, 24 geiter og 1 svin og utseden IXA1 X A td. havre og 2 tdr. poteter. Efter Erik Larssen på Sulstuen vestre overtok Nils Olssen også denne gard, og siden har gården vært samlet. Husene på begge 27
---- 422 Bind V --- gårder stod dengang på flaten nede ved elven; den gamle veien gikk der. Da veien blev omlagt, flyttet Nils husene på Sulstuen ostre op til den nye veien, hvor de nu står. Husene på Sulstuen vestre blev stående på den gamle tomten, så lenge det var folk der. På det samlede Sulstuen var besetningen i 1875 4 hester, 1 okse, 11 kjor, 3 ungnaut og kalver, 30 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 1 svin og utseden 2 tdr. havre til grønnfor og 8 tdr. poteter, hvorhos Va mål anvendtes til andre rotfrukter. På plassen Ådalsvolden foddes 3 kjor, 2 ungnaut, 8 sauer og 7 geiter, men såddes ingenting. Sonnen, Ole Nilssen, brukte går den efter Nils fra 1882. Ole flyttet i 1895 til Sandviken og overtok sta tens fjellstue der; han skulde ha rett til å bruke Nord Insvolden. Broren, Martin Nilssen, som for hadde vært i Sandviken, overtok Sulstuen i 1896 og fikk kontrakt på livstid mot en avgift av 205 kr. årlig og et kår til sosteren Sara, for til 1 ku og 1 sau samt hus og ved Når kåret fait bort, skulde avgiften være 220 kr. Martins sonner, Jon og Mikal, Martin Nilsen Suul. kjopte Sulstuen av Verdalens kommune 24. mars 1919 for 15,700 kr. og fikk skjote 9. juli samme år. Martin tok kår. Fraskilt part: Ådalsvolden solgte Verdalens kommune 24. april 1918 til toll stasjonsbestyrer Søren Rygg for 2200 kr. Han fikk skjøte 25. juni 1919. Rygg tok avskjed i 1929 og flyttet til sin hjembygd Frosta. Hans sonn, tollstasjonsbestyrer Bjørn Rygg, bruker Ådals volden nu. SULSTUEN VESTRE Gårdsnr. 231. Arnt Jørrissen, som hadde brukt denne halvpart av gården siden farens dod i 1754, hadde den til sin død i 1771. På skiftet efter ham er registrert 3 kjør, 3 ungnaut, 1 geit og 5 sauer. For øvrig kan nevnes 3 elvegarn samt 2 bøker for 8 sk. — de første, som er nevnt i Sul. Boet var såvidt solvent, idet aktiva og passiva balanserte nøiaktig med beløp på 25 rdl. 2 ort 6 sk.
---- 423 ----
---- 424 Bind V --- Enken, Ingeborg O lsd'atter Slåp gard, blev gift med Ole Peder sen Sulstuen, muligens en sonn av Peder Jørgensen Østgården. Han fikk bygselbrev på halve Sulstuen av Kjerulf 12. mai 1779, tgl. 21. februar 1782. Ole dode i 1813, 80 år gammel. Hvem som kom elter ham, er übekjent. En Peder Pedersen Sulstuen nevnes allerede i 1797, og det er muligens denne Peder, som var der i 1836. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 10 sauer og 6 geiter og en utsed av Yé td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. En Peder Pedersen har det i ethvert fall vært på denne gard. Han var i 1865 kårmann og 67 år gammel; hustruen het Brynhild Olsdatter og var fra Strinda. Efter Peder Pedersen kom Erik Larssen lndal; han var fodt på Jermstadvaldet i 1797 og gift med Beret Marta Hansdatter, datter av skolelærer Hans Auskin. I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 4 storfe og 12 sauer og utseden 1 td. havre og 2 tdr. poteter. Da Erik Larssen opgav gården, blev den forpaktet til Nus Olsen Sulstuen østre, hvorved begge Sulstugårdene blev slått sam men til én, hvis videre historie må folges under Sulstuen ostre (Se forovrig om Sulstuen under: Kommunikasjoner). Sulstuætten. A. Nils Eriksen Sulstuen. (Nils ved Sulåen nevnes i 1645. Nils Suul var i 1666 40 år). B Torris Nilssen Sulstuen, fP- s - 1754 > 77 ar p- > }' U Randi Kolbanusd. Hallan sondre, f 1718. " 2 ) 1722 Inge borg Tomasd. Balgård, enke, t 1726, 39 år gl. •) 1727 Randi Gabrielsd. Storstad, t P-. Sulstuen 1772, 80 ar gl. ' Cl. Randi Torrisd., f. p. Sulstuen 1718, f smst 1720 C 2. Malena Torrisd., f. p. Sulstuen 1723, * 1748 Ole Olsen Sul, Vestgården. D l.Ole Olsen, f. c. 1754. D 2. Torris Olsen, f. c. 1762. D 3. Ingeborg Olsd., f. c. 1750. D 4. Anna Olsd., f. c. 1752. D 5. Marit Olsd., f. c. 1755. D 6. Karen Olsd., f. c. 1759. D 7. Randi Olsd., f. c. 1764. C 3. Anne Torrisd., f. p. Sulstuen 1725. C 4 Arnt Torrissen Sulstuen, f 1771, 46 år. 1757 Inge ' borg Olsd. Slapgård. Hun * ') Ole Pedersen Sulstuen. D 1 Ole Arntsen Karlgård, f. p. Sulstuen 1763, f 181 o.
---- 425 ----
---- 426 Bind V --- Enken, Ingeborg Olsalatter Slåp gard, blev gift med Ole Peder sen Sulstuen, muligens en sonn av Peder Jørgensen Østgården. Han fikk bygselbrev på halve Sulstuen av Kjerulf 12. mai 1779, tgl. 21. februar 1782. Ole døde i 1813, 80 år gammel. Hvern som kom efter ham, er übekjent. En Peder Pedersen Sulstuen nevnes allerede i 1797, og det er muligens denne Peder, som var der i 1836. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 10 sauer og 6 geiter og en utsed av V± td. bygg, 1 td. havre og 1 td. poteter. En Peder Pedersen har det i ethvert fall vært på denne gard. Han var i 1865 kårmann og 67 år gammel; hustruen het Brynhild Olsdatter og var fra Strinda. Efter Peder Pedersen kom Erik Larssen Indal; han var født på Jermstadvaldet i 1797 og gift med Beret Marta Hansdatter, datter av skolelærer Hans Auskin. I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 4 storfe og 12 sauer og utseden 1 td. havre og 2 tdr. poteter. ' Da Erik Larssen opgav gården, blev den forpaktet til Nils Olsen Sulstuen østre, hvorved begge Sulstugårdene blev slått sam men til én, hvis videre historie må følges under Sulstuen østre (Se forøvrig om Sulstuen under: Kommunikasjoner). (Rette Ise b. V s. 420.) Sulstiiæftcn. A. Erik, levet i Iste halvdel av 1600-tallet. B. Nils Eriksen Sulstuen (Nils ved Sulåen) nevnes 1G45 Nils Suul var i 1666 40 år). C. Nils Nilsen Sulstuen var i 1666 8 år, f 1730. D. Tørris Nilssen Sulstuen (Se B i boken). (De øvrige som i boken, men forrykkes h.h.v 2 alfabetplasser fremover.) D l.Ole Olsen, i. c. 1/54. D 2. Tørris Olsen, f. c. 1762. D 3. Ingeborg Olsd., f. c. 1750. D 4. Anna Olsd, f. c. 1752. D 5. Marit Olsd, f. c. 1755. D 6. Karen Olsd, f. c. 1759. D 7. Randi Olsd, f. c. 1764. C 3. Anne Tørrisd, f. p. Sulstuen 1725. C 4 Arnt Tørrissen Sulstuen, f 1771, 46 ar. 1757 Inge ' borg Olsd. Slapgård. Hun * ') Ole Pedersen Sulstuen D 1 Ole Arntsen Karlgård, f. p. Sulstuen 1763, f 1815
---- 427 Bind V --- 1787 Anne Larsd. Sulstuen, hans søskenbarn, + p Karlgård 1845, 92 år gl. E 1. Arnt Olsen Sulstuen, f. 1788. * 1816 Kirsti Pedersd. Sulstuen. F l.Brynhild Arntsd., f. p. Sulstuen 1817. F 2. Anne Arntsd., f. p. Østgård Sul 1821. * 1847 F 3. Karen Arntsd., f. p. Østgård Sul 1821. E 2. Lars Olsen Karlgård, f. p. K. 1792, f 1868. * 1810 Ingeborg Hansd. Indal. F 1. Ole Larssen, f. p. Sulstuen 1821, f 1895. * 1843. E 3. Tørris Olsen Karlgård, f. p. K. 1795, f p Tømte 1880. 1820 Marit Paulsd. Østgård enke f. c. 1776. E 4. Ole Olsen Karlgård, f. p. K. 1797. * 1822 Anne Kristensd. Indal, f. c. 1797. E 5. Ingeborg Olsd., f. p. Karlgård 1803, f p Tømte 1884. * 1830 Ole Hanssen Monnes f. 1801, f p. Tømte 1881. D 2. Magnhild Arntsd., f. p. Sulstuen 1765 D 3. Ingeborg Arntsd., f. p. Sulstuen 1769 D 4. Mali Arntsd., f. p. Sulstuen 1771. Nils Tørrissen Sulstuen, f. p. S. 1728, f smst. 1781. * 1763 Agnes Larsd. Bruvold, fp. Sulstuen 1804, 63 år gl. Hun * 2 ) 1781 Elling Rasmussen Lille Vuku, Sulstuen Dl. Tørris Nilssen Sulstuen, f. p. S. 1774, -f smst 1803 * 1799 Gjertrud Olsd. Sulstuen, f. c. 1774 E 1. Anne Tørrisd., f. c. 1795. E 2. Agnes Tørrisd., f. 1800. * 1841. D 2. Ranni Nilsd., f. p. Sulstuen 1766, f ung D 3. Sigrid Nilsd., f. p. Sulstuen 1770, f ung D 4. Sigrid Nilsd., f. p. Sulstuen 1780, f smst. 1835 * 1804 Ole Ellevsen Sulstuen, f. i Ulvillen 1775, t P Sustuen 1832. E 1. Nils Olsen, f. 1804, f 1805 E 2. Ragnhild Olsd., f. 1807, f 1811. E 3. Agnes Olsd., f. p. Sulstuen 1806. * 1836 Ole Nils sen Sulstuen, f. c. 1815, var inderst på Sulstuen i 1837. l F 1. Paulina Olsd., f. 1837 F 2. Oline Olsd., f. 1839 F 3. Nils Olsen, f. 1842. F 4. Nils Olsen, f. 1843. F 5. Birgitte Olsd., f. 1843. F 6. Ellev Olsen, f. 1845.
---- 428 Bind V --- F 7. Ragnhild Olsd., f. 1848. Ellev Olsen Indal, f. p. Sulstuen 1809, f p. Indal 1884. * 1829 Ingeborg Pedersd. Indal, f. p. I. 1806, f 1902. F l.Sirianna Ellevsd., f. p. Indal 1829, f 1909. * 1849 Ole Arntsen Indal, f. p. Indalsvald 1818, f 1907. Gl.Annæus Olsen Indal, f. 1849, f 1907. * Gusta Benedikte Jenssen, f. p. Leinstrand 1857, + 1907 Hl.Jeremias Annæussen Indal, f. 1882. * Anna Nilsd. Garnes, f. 1884. Se Garnesætten. H 2. Signe Annæusd., f. 1884. * Anton Johannes sen Slapgård, loitnant, f. 1880. Se Stor- Ingvaldætten. H 3. Albertine Annæusd., f. 1887. H 4. Emma Karoline Annæusd., f. 1889. * Ole Eliassen Næs. Se Næsætten. H 5. Ole Annæussen Indal, Ravlo, f. 1892. * Elise Olsd. Vangstad, f. 1894. Se Slapgårdætten. H 6. Anna Gustava Annæusd., f. 1894. * Andreas Hybertsen, Storeren, f. 1898. I I.Hjørdis, f. 1920. I 2. Asbjorn Georg, f. 1924. I 3. Ole, f. 1927. H 7. Ingeborg Annæusd., f. 1897. * HB. Bergljot Annæusd., f. 1899. * Jon Nelius Mar tinsen Suul, Sulstuen, f. 1894. (Se nedenfor). G 2. Ingeborg Anna Olsd., f. 1851. * Johannes Anders sen Smed, f. 1850. Se Stor-Ingvaldætten G 3. Ellev Olsen Indal, Kårenget, f. 1855, f 1927. * Mar tine Ellevsd. Lindset. Se Stor-Ingvaldætten. G 4. Maria lOlsd., f. 1858. * Olaus Olsen Årstad, f. 1852. H l.Oline Olausd., f. 1885. * Severin Martinussen Storhaug, Ørmælen, f. 1881. I 1. Magne Olav, f. 1906. I 2. Magnhild, f. 1909, f. I 3. Odd, f. 1910. I 4. Ole. I 5. Gun nar. I 6. Audhild. I 7. Sigbjørn. H 2. Sofie Olausd., f. 1888. * Ingolf Mikalsen Dil lan, f. 1889. Se Garnesætten. H 3. Olga Olausd., f. 1890. * Oskar Antonsen Seines, Steingrunden, f. 1890. I 1. Magnhild, f. 1916. I 2. Kjelrun, f. 1917. I 3. Anna Konstanse, f. 1920. I 4. Ruth, f. 1922. I 5. Arvid, f. 1927. H 4. Anna Konstanse Olausd., f. 1893, f. H 5. Ole tOlaussen Årstad, f. 1895. * Maria Toresd Kluken, f. 1895.
---- 429 Bind V --- I 1. Trygve, f. 1918. I 2. Margit Oline, f. 1920. I 3. Magner, f. 1921. I 4. Dagny, f. 1924. I 5. Åsta, f. 1927. H 6. Konrad Olaussen Årstad, f. 1899. G 5. Odin Olsen Indal, f. 1866. I Amerika. G 6. Oline Olsd., f. 1869, f 1905. * Jon Olsen Kvelstad, f. 1861. H 1. Emma Jonsd., f. 1895. * Iver Petersen Lindset. Se Stor-Ingvaldætten. H 2. Sigrun Jonsd., f. 1899, f 1923. H 3. Olav Jonsen Kvelstad, Neset, f. 1902. * Anne An dersd. Moen, f. i Budal 1903. Peder Ellevsen Tronesvolden, f. p. Indalen 1835, f 1908. * 1870 Beret Eliasd. Steine søndre, f. 1839, f 1924 G 1. Elisæus Pedersen, f. 1872, f 1883. G 2. Ingeborg Anna Pedersd., f. 1875. * Ole Olaussen Lev ring, Tronesvoll. H 1. Oskar Manfred Olsen Levring, f. 1901. * Borghild Berntsd. Kvelstad, f. 1907. G 3. Ellev Pedersen Tronesvold, f. 1882. I Trondhjem. * Ragn hild Olsd. Fårenvald. H 1. Brynhild, f. 1909. H 2. Peder, f. 1911. H 3. Kari, f. 1913. H 4. Oddbjørg, f. 1915. H 5. Eyvind, f. 1917. H 6. Ella, f. 1920. H 7. Randi, f. 1920. Ole Ellevsen Svegård, f. 1838, f 1907. * Liva Olsd. Svegård, f. 1838, f 1928. Gl. Oline Olsd., f. 1863. * Ole Iversen Dillan, f. 1867. I Amerika. G 2. Hans Peter Olsen, f. 1867, * og f i Sverige. G 3. Julianna Olsd., f. 1871. * l ) Ole Jakobsen Molden, f. 1846. * 2 ) Johannes Rosvold, Kjæran. H 1. Jon Olsen Molden, lærer, f. 1893. H 2. Sigurd Olsen Molden, f. 1895. H 3. Matæus Olsen Molden. G 4. Edvard Olsen, f. 1872. I Amerika. H I.° Maren Edvardsd., f. 1890. * Ole Anton Edvard sen Åsan, f. 1891. Se Grensætten. G 5. Ole Olsen Svegård, f. 1875. * *) Inger Maria Kristensd. Kvello, f. 1870, f 1901. * ») Inga Otilie Mortinusd Brandhaugen, f. 1887, f 1913. H I. 1 Olav Konrad Olsen, f. 1896. * Inger Maria Hel mersd. Væren, f. 1895. I l.Odd, f. 1921. I 2. Ingvar, f. 1923. I 3. Magn<-, f. 1925.
---- 430 Bind V --- H 2. 1 Ingrid Olsd., f. 1898. * Anton Ragnvald Jeremias sen Skavhaugg, f. 1893. Se Stor-Ingvaldætten. H 3.• Lovise Olsd., f. 1901. * Olav Antonsen Dillan, f. 1898. I l.°Leiv Oddmund Johansen, f. 1920. H 4. 2 Anna Marie Olsd., f. 1911. H 5. 2 lnga Otilie Olsd., f. 1913. H 6.° Ole Olsen, f. 1918. G 6. Sofie Olsd. Svegård, f. 1878, f. G 7 Odin Olsen Svegård, f. 1880. I Amerika. G 8 Laura Olsd., f. 1882. * Ole Olsen Bjørsmo, Svartåsen, f. 1887. H 1° Sverre, f. 1904. H 2. Ottar, f. 1910. H 3. Liva, f 1913. H 4. Olav, f. 1915. H 5. Elbjørg Ingeborg, f 1917 H 6. Oddny, f. 1919. H 7. Leiv, f. 1921. H 8 Helga, f. og f 1923. H 9. Hjørdis, f. 1927. Elling Ellevsen, f. 1841. * Marine. G 1 Maren Ellingsd., f. 1863. * Martin Olsen Skavhaugg. H 1 Albert Martinsen Skavhaugg. * Inga Margreic Flyan. , H 2. Ragna Martinsd. * Paul Valberg, Øren. G 2. Ellev Ellingsen Indal, stasjonsformann, Øren. ' Grete Johannesd. Engsvehaug. Mange barn. Ingeborg Anna Ellevsd., f. 1844. * Trond Trondsen Jøsås, Balgård, fanejunker, f. i Tønset 1841, f 1913. G 1. Trine Kristine Trondsd., f. 1871. I Amerika. G 2 Ellev Trondsen, f. 1875. I Amerika. G 3 Inga Trondsd., f. 1878. * Ole Olaussen Kvernmo, Bal- gård. H 1 Trygve Villiam Olsen Kvernmo, f. 1899. Ragna Oline Olsd. Storli, f. i Leksvik 1902. H 2. Olaus Olsen, f. 1901. H 3 Ingeborg Olsd., f. 1903. * Paul Ingvar Jonsen Rø, Minsås, f. 1902. I 1. Jon Paulsen, f. 1928. H 4 Evald Olsen, f. 1905. H 5. Olaug Ingeborg Olsd., f. 1908. H 6. Arvid Olsen, f. 1911. H 7. Oddmund Olsen, f. 1915. H 8. Agnar Tormod Olsen, f. 1916. G 4 Jon Odin Trondsen, f. 1880. I Amerika. G 5 Konrad Trondsen Jøsås, f. 1882. I Trondhjem. * Signy Hermann. G 6 Olav Villiam Trondsen, f. 1885. I Amerika. G 7. Tora Jørgine Trondsd., f. 1887. * Hans Bjørn, over rettssakfører, Oslo.
---- 431 Bind V --- Nils Ellevsen Garnes, f. 1847. * Mette Kristensd. Kvello, f. 1850, f 1919. G 1. Edvard Nilssen Garnes, f. 1871. Bestyrer av Trondhjems dampkjøkken. * 1899 Pauline Grevskot, Frol. f. Hl. Ole. H 2. Nils. H 3. Borghild. *. H 4. Målfrid. H 5. Einar H 6. Benny Pauline. H 7. Dagrun. H 8. Tor mod. H 9. Gunnar. G 2. Anna Marie Nilsd. Garnes, f. 1874, f 1882. G 3. Ole Konrad Nilssen Garnes, f. 1875, f 1882. G 4. Ingeborg Nilsd. Garnes, f. 1878. * Johannes Johannes sen Dahl, f. 1870. Skoleinspektør i Verdal og klokkei i Stiklestad sogn. H 1. Magnhild Johannesd. Dahl, f. 1897, f 1921. * Johan Skei, Hallem søndre, f. i Ogndalen. I 1. Synnøve. I 2. Ingeborg Margaret. I 3. Målfrid Johanne. I 4. Dagrun. H 2. Sigrid Johannesd. Dahl, f. 1899. Sykepleierske. H 3. Aslaug Johannesd. Dahl, lærerinne, f. 1902. * Ola Mo, lærer, Sunnmør. H 4. Dagrun Johannesd. Dahl, f. 1905. * 1930 Peder Johansen Sundby, bonde og organist. H 5. Nils Egil Johannessen Dahl, f. 1907, f 1921. H 6. Johan Ingebrigt Johannessen Dahl, f. 1910. H 7. Asmund Olav Johannessen Dahl, f. 1918. G 5. Ingeranna Nilsd. Garnes, f. 1881. * Jon Olsen Vohlen, Garnes, f. 1880. Hl.Oddgeir Jonsen Vohlen, handelsmann på Garnes, f. 1904. * Marit Johansdatter Lilleberre, Overhal- den, f. 1898. H 2. Nils Jonsen, f. 1906. H 3. Eva Jonsd., f. 1909. H 4. Magnus Jonsen, f. 1910. H 5. Ruth Jonsd., f. 1913. H 6. Jon Ingolf Jonsen, f. 1914. G 6. Anna Oline Nilsd. Garnes, f. 1884. * Jeremias Annæus- sen Indal, f. 1882. H 1. Agnar, f. 1907. H 2. Nils, f. 1909. H 3. Gunnar, f. 1910. H 4. Asbjørn, f. 1912. H 5. Trygve, f. 1914. H 6. Mette Dagny, f. 1916, f 1919. H 7. Minda, f. 1920 H 8. Aslaug Ingeborg, f. 1922. H 9. Ola, f. 1924. H 10 Ellev, f. 1927. G 7. Konstanse Nilsd. Garnes, f. 1886. * Ole Lorentsen År stad, Garnes, f. 1883. Se Stor-Ingvaldætten. GB. Ole Konrad Nilssen Garnes, lærer, Alvdal, f. 1889. * Marie Røstad, Søråker. G 9. Aslaug Nilsd. Garnes, f. 1893, f 1895.
---- 432 Bind V --- E. Nils Olsen Sulstuen, f. p. S. 1811, fnist. 1895. * 1836 Maren Olsd. Garnes, f. p. G. 1815, f p. Sulstuen 1875. Fl. Ole Nilssen Suul, Sulstuen, senere Sandviken, f. 1840, f 1919. * Elenanna Ellevsd., f. 1847, f 1914. Se Stor- Ingvaldætten. Gl. Edvard Olsen Suul, Volen, løitnant, f. 1873. * Marta Olsd. Volen, f. 1874, f 1911. Hl.Elisabet Edvardsd., f. 1897. * Torleiv Jonsen Vold, Faren. I 1. Jon Torleivsen, f. 1927. H 2. Ella Edvardsd., f. 1899. H 3. Margit, f. 1900, f 1909. H 4. Astrid Margrete, f. 1902. H 5. Olaug, f. 1904. H 6. Ola, f. 1906. H 7. Arne, f. 1908, ser sjant. G 2. Nils Olsen Suul, Lillemoen, sersjant, f. 1882. * Ragna Ellevsd. Indal, f. 1883. H 1. Ola, f. 1907. H 2. Magnhild, f. og f 1908. H 3. Elfrid, f. 1909. H 4. Elbjørg, f. 1911, f 1914. H 5. Asbjørn, f. 1912. H 6. Magnhild Elbjørg, f. 1914. H 7. Narve Runolf, f. 1916. H 8. Gudrun, f. 1922. H 9. Tørge, f. 1923. G 3. Jon Marius Olsen Suul, Øren, løitnant og under lensmann, f. 1884. * Laura Otilie Olufsd. Rygh, f. 1882. H 1. Oddmund, f. 1914. H 2. Ottar Rygh, f. 1915. H 3. Elen Louise, f. 1917. H 4. Ingvald, f. 1919. H 5. Brynhild, f. 1921. H 6. Torgeir Flekk, f. 1921. H 7. Einar, f. 1925. G 4. Maren Olsd., f. 188. * Jørgen Johannes Kristiansen From, f. 1880. F 2. Sara Oline Nilsd., f. 1842, f p. Levanger. * Peter Arntsen Oksås, f. i Stod 1830. I Amerika. G 1." Marie Matilde Johannesd., f. 1869. * Ole Elling sen, Levanger, f. 1866. F 3. Martin Nilssen Suul, Sandviken, senere Sulstuen, f. 1848. * Johanna Elisabet Olsd., enke, f. p. Mønsterhaug i Skogn 1852, f 1921. G 1. Maren Elisabet Martinsd., f. 1883. * Marius Johan- sen Steine nordre, f. 1876. H 1. Magnhild Ingebjørg, f. 1906, f 1922. H 2. Inge borg, f. 1908. H 3. Johan, f. 1909. H 4. Sigrun, f. 1910. H 5. Magne, f. 1913. H 6. Jeremias, f. 1915. H 7. Marit Elisabet, f. 1917. H 8. Torleif, f. 1921 G 2. Mikal Julius Martinsen Suul, Sulstuen, f. 1885.
---- 433 Bind V --- G 3. Ingeborg Matea Martinsd., f. 1888. * Erik Eriksson, f. i Sverige 1888, bestyrer av Statens fjellstue, Sandviken. H 1. Einar Magnus Eriksson, f. 1914. H 2. Sig mund, f. 1916. H 3. Marit Johanne, f. 1918. H 4. Ernst Ingvar, f. 1922. H 5. Odd, f. 1925. G 4. Nils Martinsen, f. 1890, f. G 5. Maria Johanne Martinsd., f. 1892. * Georg Ottosen Mo, Kvittem i Grong, f. i Grong 1884. G 6. Jon Nelius Martinsen Suul, Sulstuen, f. 1894. * Bergljot Annæusd. Indal, f. 1899. (Se ovenf.). F 4. Jon Nikolai Nilssen, f. 1854, f 1869. E 6. Ragnhild Olsd., f. p. Sulstuen 1813. *1837 Ole Larssen Ulvillen, f. 1807, + 1891. Se Midholmsætten. E 7. Marta Olsd., f. p. Sulstuen 1814. * 1843 Johannes Barli. F l.Sefanias Johannessen Barli. EB. Ole Olsen, f. p. Sulstuen 1815, flyttet til Overhalden i 1852, druknet i Namsen. * *) Anne Birgitte Andersd. Indal, f. 1818. * 2 ) Anne Åssve, Grong. F l.°Liva Olsd., f. 1838, f 1928. * Ole Ellevsen Indal, Svegård. (Se ovenfor). F 2. Anne Marta Olsd., f. 1840. * Lars Kristofersen fra Grong. Gl.Olea Larsd. * Johannes Mo, Grong. Reiste til Amerika. G 2. Kristine Larsd. * Peter Forsland. G 3. Anton Larssen. G 4. Olga Larsd. * Andreas Bøstar, Høilandet. G 5. Andreas Larssen, Åsen, opsynsmann. * Gusta pedersen fra Byafossen. F 3. Sirianna Olsd., f. 1844. F 4. Ole Olsen, f ugift i Amerika. E 9. Elling Olsen, f. p. Sulstuen 1817. * 1843 Anne Svendsd. Vestgård, f. 1813. F 1. Sigrid Ellingsd. * Nils Futaker. G 1. Elisæus Nilssen Futaker. C 1. Ingeborg Tørrisd., f. 1731, f 1732. C 7. Anna Tørrisd., f. 1735. CB. Ingeborg Tørrisd., f. 1738. * Ole Andersen Sul.
---- 434 Bind V --- KARLGÅRD Gårdsnr. 232. Navnet: Kalles: Åsen. Skytden: Gården er dannet ved samling av to eiendommer, hvis skyld fra 1672 var 8 mkl. hver; fra 1836 var skylden 2 dal. 3 ort 12 sk., i 1907 4,32 mk. i ét bruk. Brnkere: De to parter, som svarer til det nuværende Karlgård, er muligens de, som ved skyldsetningen i 1672 bruktes av Peder Siurdsen og Kristen Toresen. Omkring århundreskiftet beboddes den ene av disses parter av en, som het Karl, og som da formo dentlig hadde vært der i mange år, idet han var 100 år gammel ved sin død i 1708. Han var nok svenske av fødsel; ti han er visst identisk med den «Karl Jempt», som i 1666 var husmann på Skavhaugg og da var 61 år. Karl har naturligvis opgitt gården lenge før sin død, og den bruktes formodentlig efter ham av sønnen, Ole Karlsen. Både Ole og hustruen, Mali Tørrisdatter, døde med en ukes mellemrum i 1710; Ole var da 42K> år. Derefter har broren, Peder Kar Issen brukt den noen år. I 1718 var den aldeles übebodd. Ved matrikuleringen i 1723 opføres Jørgen som bruker av en Sulgård på 8 mkl. Dette er formodentlig den samme Jørgen Peder sen, som hadde hatt Østgården. Han var visst gift med en datter av Karl Sul. Gården opføres da med en årlig avvling på 5 som merlass høi — «slaaer eller til fields» — og en besetning på 1 hest, 2 kjør og 4 småfe. Tienden blev sått til 4 mk. ost. Der blev ikke foreslått noen forandring i skylden. Jørgen Pedersen døde i 1743. Som nevnt under Østgården, synes denne å ha vært brukt sammen med en annen part, som da må være Karlgård. Forholdet er muligens, at Jørgen har bodd på Østgården og brukt Karlgård under denne — derfor ingen oplysninger om den siste i 1718. Så har han brukt gårdene sam men med sønnen, Peder Jørgensen, derfor er i 1723 Peder ført som opsitter på den ene part og Jørgen på den annen. Skylden blir riktignok på den måte for stor for begge parter tilsammen; men det kan jo bero på en misforståelse. (Se Karmhusætten). Efter Jørgen er det nok blitt opsitter på Karlgård igjen. Som nevnt under Østgården, opføres på denne i 1763 to opsittere, Peder Jørgensen og Ole Anderssen. Den siste har brukt Karl gård; ti ved sin død i 1781 kalles han uttrykkelig Ole Andersseti «Carlgård»; han var da 57 år. Enken, Ingeborg Olsdatter «Carl gården», døde i 1784, 70 år gammel.
---- 435 Bind V --- Så har Ole Arntsen Sulstaen hatt gården. (Se Sulstuætten). Han var der iallfall i 1792 og dode der i 1815. Boet var dund rende fallitt, idet aktiva var 196 rbdl. 30 sk. og passiva 536 rbdl. 44 sk. Hvordan gården så blev brukt i de folgende år, er übekjent Muligens har Bård Olsen Molden hatt den. Ved kontrakt av 5 Karlgård, sett fra syd 1924. Fot. E. Musum april 1830 forpaktet Meincke den til Ole Olsen Åsen på de van lige bruksbetingelser samt med kår til Anne Larsdatter. Gården hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 8 sauer og 6 geiter, og utseden var V* td. bygg, 1 td. havre og K> td poteter. Gården lå før høit oppe, hvor den eldgamle ferdselsvei østover tok av over Skarfjellet til Kall. Dette gir en rimelig forklaring på, at den i sin tid kunde bli brukt sammen med Østgården. Den blev siden flyttet ned til den gamle Karl Johans vei, som gikk straks nordenfor gården; den nye vei er lagt søndenfor. Der gården nu ligger, het det Skalleråsen, og gården kalles derfor nu ofte Åsen. Muligens het den så allerede i 1830, og at det er derfor Ole Olsen Aasen har fått sitt navn; ti han har neppe vært fra noen av de andre gårder av navnet Åsen i bygden. Ole Olsen døde i 1854, 62 år gammel. Efter ham kom Ole Olsen Indalen (født på Skavhaugg 1808 og i 1835 gift med Karen Johansdatter Molden). I 1865 var gårdens besetning 2 hester, 8 storfe, 15 sauer, 8 geiter og 1 svin og utseden 1 td. havre og 1 td. poteter.
---- 436 Bind V --- Ole Olsen døde som kårmann på Karlgård i 1877. Sønnen, Olaus Olssen, hadde da overtatt gården. Den hådde i 1875 en besetning på 2 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kjør, 2 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam og 24 geiter og kidd, og utseden var 1 td. havre til grønnfor og 2 tdr. poteter. Olaus Karlgård var gift med Dordi Jensdatter Holmli, hvis far var innflyttet fra Singsås. Hun skildres som en overmåte dyk tig og arbeidsom kone. Olaus døde i 1924 og Dordi i 1927 som kårfolk på Karlgård. Svigersønnen, Jon Johannessen hadde da 7. juli 1919 kjøpt går den av Verdalens kommune for 4000 kr. og fått skjøte 1 november 1920. Fr as kilt part: Tomtåsen på søndre side av veien, skyld, skyld 16 øre, blev fraskilt 28. juni 1919 og 6. november 1920"av Verdalens kommune solgt til Statens veivesen for 3000 kr. Eiendommen er veivokter hjem, for tiden bebodd av veivokter Stiklestad. BRENNA (BRENNMOEN) Gårdsnr. 233. Navnet: Av hunkjønnsordet brenna = brænding, ved bræn ding ryddet jord. Skylden: Matrikulen av 1836 opfører gården som ikke tidligere skyldsatt; men det er ikke riktig. Visstnok finnes den ikke i matri kulen av 1723; men allerede i 1729 forekommer navnet, og i 1770- årene har det vært 2 parter, hver på 6 mkl. Fra 1836 har hver av disse fått en skyld på 1 dal. 2 ort 9 sk. I 1907 opføres gården fremdeles under 2 bruksnr., Brenna ostre og vestre, hver på 2,41 mk., men er iallfall siden 1864 drevet i ét bruk. Brukere: Som nevnt under Vestgården, hadde denne gard i 1723 2 opsittere, Moses Olsen og Ole Olsen, muligens brødre. Det er neppe tvil om, at den part, den siste har brukt, svarer til Brenna og er blitt betraktet som halvparten av Vestgården, og dette forklarer, at eiendommen fra 1770-årene opføres med en skyld av 12 mkl. i bygselkontrakten, hvorefter altså Vestgården egentlig kun skulde skylde 12 mkl. Men ved matrikuleringen i 1836 har man ikke i de tidligere matrikuler funnet noe Brænna; derfor er denne blitt betraktet som en uskyldsatt eiendom, og Vestgården er opført med sin gamle skyld fra 1672 — 1 øre. Det heter også i tradisjonen, at gården tidligere har ligget meget høiere oppe.
---- 437 Bind V --- hvilket er en yderligere støtte for den antagelse, at den oprinnelig er en part av Vestgården. Siden blev den flyttet ned på moen nede ved elven og har da fått navnet Brennmoen, som nu brukes mest i dagligtalen oppe i Sul. Navnet Brenna støter man for første gang på i 1729, idet «Ole Brenden» (utvilsomt ovennevnte Ole Olsen) det år har hatt en Fot. E. Musum. datter til. dåpen. Siden nevnes han flere ganger i kirkeboken, og i 1746 er «Ole Olsen Brende» død, 64 år gammel. «Peder Brenne» nevnes nu fra 1765 utover. Han er ganske sikkert sønn av ovennevnte Ole Olsen og født på Sul i 1723. Han var i 1756 blitt gift under navnet Peder Olsen Storvukuvald med Karen Olsdatter Kulstad, og han er sikkert den ene av dem, som menes, når det i skjøte på Verdalsgodset i 1763 til Rasmus Lyng heter, at Vestgården brukes av to leilendinger, Peder Olsen og Ole Olsen. Peder Olsen fikk bygselbrev på halve Vestgården (hvilket vel her vil si den egentlige Vestgården) 22. november 1776 av Blix. Ole Pedersen hadde da under 23. januar 1775 fått bygselbrev på halve «Brenden», som ved denne leilighet opgis å ha en skyld på 6 mkl. Og Anders Taraldsen Overholmen har fått bygselbrev av Kjerulf 12. mai 1779, tgl. 15. august 1786, på «Brende» 6 mkl. Hermed er da Brenna blitt delt i to. Den part, Ole Pedersen bygslet, var Brenna vestre. Ole Pedersen har nok bare hatt gården ganske kort tid; ti un der 12. mai 1779, tgl. 21. februar 1782, har Kjerulf bygslet den
---- 438 Bind V --- til Jens Toresen, som heller ikke har vært der lenge; ti Ole Olsen, visstnok sønn av Ole Olsen og Mali Tørrisdatter Vestgården, har fått bygselbrev av fru Hjelm 28. juni, tgl. 15. august 1786. Ole Olsen Brenna døde i 1798, 46 år. Der registrertes på skif tet efter ham 3 kjør, 1 ungnaut, 6 geiter og 12 sauer. Aktiva var 57 rdl. 2 ort 16 sk. og beholdningen 23 rdl. 3 ort 14 sk. Hans Eriksen og hustru Maria Pedersdtr. Enken, Gjertrud Olsdatter, blev gift med Erik Taraldsen, (bror av Anders på den annen part), og han fikk bygselbrev av Tonning 22. april 1799, tgl. 21. februar 1800. Besetningen på Brenna vestre var i 1835 1 hest, 2 storfe, 5 sauer og geiter og utseden V± td. bygg, Va td. havre og Va td. poteter. Gjertrud døde i 1839. På skiftet efter henne er av besetning regist rert bare 1 ku, 4 geiter og sauer. Boet var fallitt, idet aktiva var 19 spdl. 3 ort 7 sk., men passiva 46 spdl. 18 sk. Erik Taraldsen dode i 1844, 85 år gammel. På den annen part, Brenna ostre, bodde Anders Taraldsen en lang rekke år. Efter ham har rimeligvis sønnen, kcrporal Tarald Anderssen Brenden, som i 1818 blev gift med Grete Pedersdatter Sulstuen, brukt den — hvor lenge er übe kjent. I 1836 heter opsitteren Rasmus Svendsen. Gårdens besetning i 1835 var 1 hest, 2 storfe, 6 sauer og 2 geiter og utseden Va td. bygg, Va td. havre og x k td. poteter. I 1840-årene har der vært en Tore Nilssen på Brenna; men om han har brukt denne eller den annen part er uvisst. Så synes begge parter å være blitt samlet under Johannes Jenssen Kvellovald. Hustruen, Beret Halvorsdatter, var født i Stjørdalen og døde på Brenna i 1859, 69 år gammel. Johannes døde som kårmann sammesteds i 1868, 57 år. Fra den 21. september 1864 er iallfall gårdens samling et fak tum; ti da blev begge Brennagårdene forpaktet for 10 år til Hans Eriksen, en sønn av Erik Larssen og Beret Marta Hansdatter Sul stuen. Avgiften var 30 spdl. og kår til enken Kirsti Reiren ellei Stormoen. Hun døde på Indalsvaldet i 1866, 90 år gammel. Hans skulde dessuten yde «til sist fratredende bruker, Johs. Jenssen, det kår, hvorom de blir enige». Og den 21. oktober 1869 bygslet Hans
---- 439 Bind V --- gården for 200 spdl. og en årlig landskyld av 10 spdl. Siden bygslet han Gudding og flyttet dit. Der finnes ingen opgave over besetning og utsed på denne gard i 1865. Men i 1875 var besetningen 2 hester, 10 kjor, 3 ung naut og kalver, 21 sauer og lam og 4 geiter og kidd og utseden /i> td. bygg, 1 td. havre og 5 tdr. poteter. Den 14. april 1887 blev Hans Eriksens sønn, Martin Hansen, leilending på Brenna. Han fikk kontrakt for livstid og skulde svare 80 kr. i årlig avgift. Siden kjøpte han Balgård vestre og derefter Breding, hvor hustruen var fra. I 1891 blev Rasmus Barosen Nybygget leilending på gården på samme vilkår som den forrige opsitter. Svigersønnen, Jon Olaussen Karlgård, brukte gården efter Rasmus en 3 —4 år; så reiste han til Amerika. Jon Rasmussen Brennmo kjøpte så hele gården av Ver dale ns kommune for 5500 kr. den 24. april 1918 og fikk skjøte 12. "sep tember 1919. INNS- ELLER SULS ÅLMENNING Gårdsnr. 234. I denne ålmenning har der i tidens løp dannet sig endel bruk, dels ved nyrydning, dels ved, at staten har anlagt fjellstuer på mellemriksveien. Den eldste er: KONGSSTUEN ELLER NYBYGGET Stedet var statens fjellstue på den gamle Karl Johans vei. Bestyrerne av veianlegget oprettet under 23. mars 1832 på det offentliges vegne kontrakt med Nikolai Jenssen, som da var eier av almenningen, om benyttelse av den tomt, hvorpå det «paa Sul fjeldet nu opførte Nybygge er anlagt». Det offentlige fikk rett til å la stedet inngjerde og benytte det dyrkbare samt nedsette en opsitter med rett til havnegang og brensel i fjellet m. v. Kontrak ten er approbert av justisdepartementet 12. april 1833. Allerede i 1835 hadde stedet en besetning på 1 ku, 2 sauer og 2 geiter. Den første opsitter var en Vestgøt (eller mulignes danske) ved navn Kjeldsen. Efter hans død overdrog enken opsitterstillin gen til Mikal Sevaldsen, som da kom fra Gudding; han var sønn av Sevald Jenssen Holme. Mikal betalte til Kjeldsens enke 50 spdl. for stillingen som opsitter. Da den nye vei til Melen blev anlagt, blev Mikal Sevaldsen den første fjellstuemann i Sandviken, (1863 eller 1864) og Rasmus Barosen, sønn av Baro Jonsen Garnesvald, kom til Nybygget. 28
---- 440 Bind V --- Mikal hadde forbeholdt sig en årlig godtgjørelse for overdragelsen av stillingen i Nybygget, som Rasmus betalte med hoi; men da veimester, kaptein Holst, fikk hore om denne privat ordnede avgift, blev det slutt med dette. I 1865 holdtes på Nybygget 1 hest, 3 storfe, 4 sauer og 3 geiter. Sandviken fjellstue. Rasmus flyttet til Ådalsvolden og blev overveivokter, og senere til Brennmoen, hvor han døde i 1898. Ole Årntsen, som var sønn av en inderst i Sul og tjente hos Mikal Sandviken, blev fjellstuemann i Nybygget. Der føddes i 1875 1 hest, 4 kjør, 14 sauer og lam og 10 geiter og kidd. Noen utsed er aldri opført for dette sted, som ligger 433 m. over havet. Da Ole Arntsen døde i 1912, blev Martin Indal fjellstuemann efter ham til 1918, da Karl Johans vei og fjellstuen blev nedlagt, idet den nye vei mellem Sandviken og Skalstugan var bygget \ 1916. Hovedbygningen blev flyttet ned til Innsvannet og brukes nu til veivokterbolig (Innsmo), og en annen av bygningene er forært til Verdalens bygdemuseum. SANDVIKEN Blev oprettet som statens fjellstue på veien til Melen, som blev bygget i 1860-årene. (Se under: Kommunikasjoner). Den første opsitter var Mikal Sevaldsen, som før hadde vært på Nybygge:.
---- 441 Bind V --- Besetningen var i 1865 2 hester, 5 storfe, 12 sauer og 2 geiter I 1875 var den 3 hester, 1 okse, 6 kjør, 13 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin.' Martin Nilssen Snid overtok efter Mikal i 1886, men byttet i 1896 med broren, Ole Nilssen Sutil, som til da hadde vært lei lending på Sulstuen. Efterat Ole var blitt enkemann og syk, var hans sønn Nils midlertidig fjellstuemann et par år, hvorefter Oles svigersonn' Jørgen Kristiansen From fra Overhalla, gift med datteren Maren overtok fjellstuen. Han var der til i IQ2O, da han flyttet til Sul' hvor han en tid var hjelpetollopsynsmann, men kjøpte i 1023 Sand neset og bygget hus på Bjørkenget ved Lillemoen Efter From blev svensken Erik Erikson fra Kall, som var gift med Martin Suls datter, Ingeborg, fjellstuemann og er der frem deles. Sandviken har vært skyss-stasjon helt til i 1027, da alle skvss stasjoner i Verdalen blev nedlagt. INNSVOLDEN ØSTRE Jon Barosen og broren Rasmus bygslet i fellesskap av Nikolai Jenssen den østre halvdel av Innsvolden; den vestre var seter un der Sulstuen vestre. Jon bodde der til sin død, og enken, Maria Eriksdatter, brukte sa plassen. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest 1 ku o? 3 geiter. ' s Maria blev gift med en Sivert fra Lesja. De flyttet til Sul og Innsvolden blev så brukt til veivokterbolig. Veivokter Peder Husbv fra Nordland bodde der og efter ham veivokter Teodor Melbv fra Skei sogn. Han holdt i 1875 1 ku, 2 sauer og 4 geiter Efter at Teodor Melby blev forflyttet i 1880-årene har ikke stedet hatt fast beboer. Den gamle stuen benyttedes endel somre av lensmann Wessel. Vestre halvdel av Innsvolden har ikke vært bebodd anderledes enn som seter. «PLASS I INNSALMENNINGEN» Som sadan betegnes i tellingen av 1865 en plass, bebodd av Åge Johannessen. Der holdtes 1 hest, 2 kjør, 3 sauer og 3 geiter Bygningen var en barakke fra veianlegget ved tjernet ved veien !? e J!T • ;-Æ v ? bro og Sauget - Åge bodde der * flere år > men "J™* f tl] Ådalsvolden og senere til Brandåsen, hvor han døde Stedet har senere ikke vært bebodd, og nu er det ingen hus der
---- 442 Bind V --- GARNES Gårdsnr. 235. Nav net: Grannes 1559. Gaffnes, Ganess 1590. Gernis 1610. Garnees 1626. Garneß 1664. Garnes 1723. Første ledd må inneholde et elvenavn, som ennu er i bruk på flere steder i f ormen Garåa. Dette har vel her tilhort en bekk straks østenfor gården. I daglig tale kalles gården Gennesan. Skylden: Den var i 1655 2% ore (finnes ikke i matrikulen av 1650) I 1702 blev den avfeldt til halvparten, 1 ore 6 mkl., appro bert 25. juni 1703. Fra 1836 var skylden 7 dal. 7 sk., i 1907 13,68 mk., fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Garnes, 13,17 mk. Eiere: Gården finnes ikke nevnt for i 1557. Det er mulig at den ikke er ryddet så svært lenge for den tid. Hvem som da eiet den, vet vi ikke. Men i 1592 eiet iallfall Kroneri 2 ore i «Gannes» og var dermed bygselrådig. Ved den store auksjon i Trondhjem over krongods 20. januar 6. mars 1728 blev gården solgt for 100 rdl. til løitnant (senere oberstløitnant) Peter Rafael Lund, som fikk skjote 19. mai 1729. Efter Lunds død er Garnes gått i arv til datteren, som var gift med kaptein Peter Koefoed. Denne solgte i 1757 gården til opsit teren, Rasmus Larssen, og siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Ener på Grannes, nevnt i skipskattmanntallet i 1557, er den første kjente opsitter. At vi i samme manntall også har .<Ener på Skaff hug», er litt mistenkelig. Kanskje er det samme mann, og da blir det stor sannsynlighet for, at Garnes er en fra skilt part av Skavhaugg, ryddet og brukt av opsitteren på denne gard. Det fremgår av skylden, at Skavhaugg var en meget bety deligere eiendom, og at den var ryddet lenge før Garnes, er det ikke tvil om — det er alltid liene, som er blitt ryddet først. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Siguor eller Siffuer (Siurd). Han har vært der til i begynnelsen av 1620-årene. 1 1624 nevnes OUuff (Ole) Gangnees, som blev på gården en lang årrekke, idet han nevnes ennu i folketellingen av 1666, og da var 81 år gammel. I 1657 var besetningen 2 hester, 12 kjør, 5 geiter, 3 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til X td. bygg og 1 td. 3 skjepper havre, ledingen til 1 ort 16 sk. og småtienden til 1 ort. «Findes hommelhaug och hustømmer», heter det. Skylden blev ikke foreslått forandret, hvorav kan sluttes, at gården den gang var i forholdsvis bra stand.
---- 443 Bind V --- Opsitteren het Ole Olsen og kan være den samme som for; men det er vel rimeligere, at det er sonnen. Han er dod henimot midten av 1670-årene; ti i 1675 har Tørris Mikkelsen festet går den, som «Ole Olsen fradode og hans kvinde for armods og fattig doms skyld til ham har overladt, og som det er en ringe plads, liggende tilfjelds, og kornet mesten aarlig bortfryser, givet ikkim 4 rdl.» Omkring 1700 heter opsitteren Anders Toresen, rimeligvis foregåendes sonn. I 1701 sokte Anders sammen med Indals gårdenes opsittere om avfeldning i skylden, og Garnes fikk da like som Indalen sin skyld nedsatt til det halve. (Se Indalen). Gården kan således ikke ha vært synderlig verdifull dengang. Der finnes en skrivelse av 12. juli 1703 til generalloitnant Johan Vibe fra Anders Garnes, som beklager sig over, at foged Jens Mogensens fullmektig, Nils Faber, søndagen efter Levanger marked 1703, mens Anders var ved kirken, hadde tatt hans hest i skyss til Sul «på Kongens vegne» og på denne reise skamredel den, så den ikke kunde brukes til våronnarbeide, hvorfor tredieparten av hans åkerland blev liggende usået det år. Saken blev oversendt stiftamtmannen, som beordret fogden til «denne sag nøie at exami nere og skaffe den klagende ret», og i august s. a. gav han fogden ordre til å sette Faber under tiltale. Sakens videre forløp kjennes ikke. I 1718 var Peder Anderssen, rimeligvis foregåendes sonn opsitter. Naturligvis led gården, som lå midt i trafikken med Sve rige, meget under krigsvinteren. Skaden opgis til: 8 tdr. bygg 18 rdl. — sk. Seng- og gangklær 14 » 72 » Tilsammen 108 rdl. 72 sk. Svenskene hadde betalt 15 rdl., som de tok igjen, da de ved sitt tilbaketog brandskattet bygden. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til husfor nødenhet og noe til sagtømmer, seter 1 % mil fra gården, måtelig bumark, en fjellslette, hvorfor årlig svares 8 sk. Gården betegnes som «tungvunden og frost undergiven». Utseden var 1 td. bygg
---- 444 Bind V --- og 4 tdr. havre, avlingen 20 sommerlass vollhoi og 4 lass eker hoi og besetningen 1 hest, 6 kjør, 4 ungnaut, 10 sauer og 5 geiter. Tienden blev sått til 3 skjepper blandkorn, 1 td. havre og 12 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet hele 12 mkl., «formedelst denne gaards goede hoe auvel sampt dend lille fortieneste opsidderen af skoven kand have». Garnes, sett fra nordøst 1929. Fot. H. Anderson. Peder Anderssen Garnes døde i 1749 i sitt 60. år. Datteren Kirsti var gift med Rasmus Larssen Steine nordre, og han fikk nu bygselbrev på gården av rådmann Hammer og byfoged Møn nichen 26. februar, tgl. 7. mars 1749. Som av det foregående vil fremgå, hadde Garnes for vært en liten dårlig gard, dog visstnok endel forbedret under den siste opsitter; men herefter blev det iallfall forandring. Under Rasmus, som var av en utbredt og velstående slekt, og hans efterfølgere, er der blitt velstand, og gården blitt drevet op til en av de beste i bygden. Ved skjote av 29. mars, tgl. 15. august 1757, solgte kaptein Peter Koefoed gården til Rasmus for 360 rdl. Ved skifte efter Rasmus Garnes i 1768 var aktiva 559 rdl. 1 ort, og gjeld fantes omtrent ikke, så beholdningen blev 523 rdl. 2 ort og 8 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 7 kjør, 11 ungnaut, 13 geiter, 18 sauer og 2 svin. Gården må allerede den gang være blitt betydelig forbedret; ti den blev verdsatt til 400 rdl., og det var dengang meget sjelden, at en gard ved skifte fikk hoiere takst enn kjøpesummen.
---- 445 Bind V --- Enken Kirsten giftet sig i 1771 med dragon Lars Karlsen Fikse, som nu brukte gården, så lenge Kirsten levde. På skiftet efter henne i 1789 er registrert 3 hester og 1 føll, 11 kjør, 5 ung naut, 7 geiter, 22 sauer og 3 svin. Avlingen det år var 14 lass bygg og 50 lass havre å 80 band samt 60 lass høi. Gården verd sattes til 600 rdl. (d. v. s. boets halvdel 300 rdl.), hvorved aktiva blev 753 rdl. 2 ort 4 sk. og beholdningen 495 rdl. 1 ort 10 sk. I dette godt forsynte velstandshus fantes ennu dengang ikke jern ovn, kun en grøttesnsovn til 3 ort. Rasmus Pedersens eldste sønn, Peder Rasmussen, som i 1780 hadde lyst odelsrett til gården og siden 1786 hatt Levring i bygsel, innløste nu Garnes av sine søskende og stedfaren ifl. skjøter av 23. februar 1791, 21. februar 1793 og 15. august 1794, alle tgl. utstedelsesdagen. Broren, Ole Rasmussen, blev bygsselmann pa Levring. Peder Garnes var en av bygdens mest velstående bønder. Ved skifte i 1797 efter hans hustru, Agnes Olsdatter, var aktiva 1361 rdl. 2 ort 6 sk., og gjeld fantes ikke, så beholdningen blev 1326 rdl. 3 ort 2 sk. Men denne velstand i forbindelse med gårdens beliggenhet ved den av mange slags folk trafikerte Jåmtlandsvei blev skjebnesvan ger for Peder, idet han seiv, to av hans sønner og en voksen datter blev myrdet natten mellem den 29. og 30. juli 1806 av to svenske landstrykere som kom for å stjele. Dette fryktelige rovmord, som i sin tid skaket hele landet op, omtales ennu i bygden under navn av Garnesmordet. De to svensker, som forøvet det, var skreddersvenn Ole Berg mann og studenten Nils Tollsten. Bergmann var 40 år, født i Alunsjø sogn i Ångermanland. Han haded flere ganger tidligere vært i bygden, hvor han derfor var godt kjent, siste gang i 1803, da han losjerte på Østre Stiklestad. Sammen med en annen svenske forlot han Verdalen høsten dette år for å dra hjem til Sverige. Ved ayreisen stjal de på Stikletsad og Søndre Lyng forskjellige ting, således en finnmut og et par ur. Nils Tollsten var 25 år, født i Nordinggrå i Ångermanland av bondefolk, som siden bodde på gården Erssa i annekset Ulånge, hvor de døde, da han var 9 år gammel. Så kom han på skole og tok 18 år gammel den første eksamen ved Upsala universitet, blev der i 9 måneder, hvorefter han kom til prosten Zimmermann i Nordinggrå, som var svakelig, hvorfor T. ofte preket for ham, var der i 2% år, kom så til presten Talbom i Recelle pastorat, Joncelle anneks, hjalp til med å preke og leste med hans sønn. Der blev hau til høsten 1805. I nærheten opholdt Bergmann sig, og der gjorde han dennes bekjentskap. Ved den beskrivelse, B. gav av Norge, fikk
---- 446 Bind V --- T. lyst til å bese sig der, især da han kunde ernære sig både som skredder, skomaker, snekker og måler og dessuten kunde arbeide i gull og sølv. De gjorde da selskap og reiste sammen til Over halden, hvor B. ernæret sig ved å skreddere, T. tillike ved maling m. v. Bergmann, som efter flere tidligere ophold i Verdalen hadde et fullstendig kjennskap til denne bygd, blev så enig med Tollsten om, at de skulde reise dit og stjele hos Anders Indalen, som Berg mann både kjente personlig og visste var en formuende mann. I juli 1806 reiste de derfor fra Overhalden gjennem Snåsa til Stein kjer og videre til Verdalen, hvor de passerte natten mellem 26. og 27. juli. Den 27. holdt de sig skjult i en skog ved Ekloen, og natten til den 28. satte de over elven i en båt, fortsatte samme natt forbi Melby, Levringen, Molden, Garnes til Inddalen, hvor de kom før solopgang om morgenen den 28. Det er tydelig, at Bergmann efter sine tidligere bedrifter i bygden ikke turde vise sig der om dagen. Den 28. hadde de tilhold i skogen ved Indalen, hvorfra T. blev sendt frem til Indalen for å kjøpe proviant og muligens spionere. Natten efter reiste de videre opover dalen til Sogna seteren, som tilhører Garnes. Av de to seterjenter der fikk Bergmann rede på forskjellig, som var hendt siden hans forrige ophold i bygden, bl. a. at Anders Indalen var død, hvad han forresten hadde fått vite før han forlot Overhalden. Planen hadde vært å stjele der i arbeidstiden, mens mannen var ute på slåttemarken. Hans gamle kone skulde de imens ha stengt inne i kjelleren, hvis de hadde truffet henne. De forlot så seteren i den hensikt å dra over til Sverige, men kommet i nærheten av Sul, kom Bergmann til å tenke på, at det vilde bli slemt for dem å komme hjem uten penger, hvorfor de blev enig om å reise tilbake til Garnes for å stjele der og i tilfelle drepe enhver, som kom iveien for dem. Bergmann, som hele tiden var den drivende kraft, hvortil hans bekjentskap med forholdene gjorde ham selvskreven, synes å ha utøvet en merkelig innflytelse på sin kamerat, hvis onde ånd han utvilsomt har vært. Den eventyrlystne Tollsten har øieblikkelig gått med på alle Bergmanns planer. De gikk så tilbake fra Sul til Garnes, hvor de ankom kl. henved 11 om aftenen. Da det ennu røk av skorstenen, skjulte de sig i en åker et stykke fra gården inntiil det ophørte å ryke, hvorav ds sluttet, at folkene var gått til ro og fait i søvn. På Garnes sov der den natt 9 mennesker: Peder seiv og hans 12-årige sønn Lars lå i én seng i sengstuen, datteren Kirsten, 21 % år gammel, lå i en seng i dagligstuen. Hun hadde meget mot farens vilje innlatt sig i et elskovsforhold med sønnen på nabogården, den kjekke skiløper soldat Ole Larssen Skavhaugg, der imidlertid ikke blev ansett som passende parti for henne. Med ham hadde hun et barn, en liten pike, som ved denne tid var 13 uker gammel; dette hadde hun i en vugge foran sengen. På loftgangen over forstuen lå i samme seng de to eldste sønner, den 19-årige Rasmus og den 15-årige Ole, som det år gikk til konfirmasjon. På bryggerhusloftet lå tjenerne, den 48- årige husmannsenke Beret Jørgensdatter med sin 4—5 år gamle
---- 447 Bind V --- sønn, samt den 13-årige pike Magnhild Jakobsdatter. Bevæbnet med hver sin sten i hånden nærmet morderne sig nu huset, hvortil døren, som vanlig på landet, stod ulåst. T. blev stående ved døren for å passe på, om der skulde komme noen, mens B. gikk inn i sengstuen, hvor Peder Garnes seiv med sønnen Lars lå. Peder våk net og reiste sig i sengen, hvorpå B. straks gav ham to slag i hodet med stenen, så han fait i avmakt, hvorefter han behandlet sønnen på samme måte. Men en stor kniv, som han fikk av T. skar han derefter strupen over på begge og tilføiet dem dessuten flere stikk. T. synes under disse begivenheter å være blitt ganske vanvittig. Det blev avtalt mellem dem, heter det, at T. skulde drepe datteren Kirsten, hvortil B. under forhørene sa, han seiv ikke kunde be kvemme sig. Men T. påtok sig det, endog med det uttrykk, at «han skulde ta livet av, hvormange det måtte være.» Og hermed var. den unge Kirstens skjebne beseglet. Tollsten drepte henne i hennes seng med slag og knivstikk. Han må i dette øieblikk ha vært ganske fra sig seiv; ti han har senere sagt under forhørene, at han også vilde ha drept det lille barn, hvis det hadde gitt en lyd fra sig. Imidlertid gikk Bergmann op på loftet over forstuen hvor de to sønner Rasmus og Ole lå i dyp søvn. Han slo dem begge med stenen, hvorpå Tollsten, som imidlertid hadde drept Kirsten, kom til og drepte Rasmus med knivstikk. Derpå tok Bergmann kniven og gav Ole et par stikk, hvorved han trodde å ha gjort ende på ham. Morderne gikk derefter ned i gården og hentet en øks, hvormed de brøt op døren til kjøkkenloftet. Der hadde Peder Garnes sine kontante penger opbevart i et skrin, som blev brukket op og pen gene tatt. Derpå gikk de inn på sengstueloftet, hvis dør var ulåst, og brøt også der op et par skrin, hvor der fantes noen penger. I et kammer ved siden av, hvortil døren stod apen, tok de endel silke tørklær m. m. Videre ned trappen og inn i sengestuen igjen, hvor Peder og sønnen svømmet i sitt blod. Der tok de endel klær og brøt op en dragkiste, hvori de fant noen ortestykker m. m. Endelig gikk de til stabburet, som Tollsten brøt op. Der for synte de sig med 3 små kjøttlår og noe annet übetydelig, hvorefter de igjen gikk inn i dagligstuen, hvor den myrdede Kirsten lå, og tok en flaske brennevin. Efter dette satte de tilskogs og begåv sig straks på veien til Sverige. Sønnen Ole hadde de imidlertid ikke fått gjort ende på. Tross den forferdelige behandling beholdt han bevisstheten, og da de gikk ned for å hente øksen, listet han sig ut av sengen og inn på daglig stueloftet, hvor han krøp inn mellem en skorstenspipe og veggen. I sitt skjul der sått han efter sin egen mening henved en time og hørte på, hvordan morderne rumsterte i huset. Ja, de var endog inne på dagligstueloftet for å lete efter ham, idet de hadde hørt ham gå over loftsgulvet. De rotet under et par senger, som stod der, og i halmen i en av disse, samt slo med et redskap mellem
---- 448 Bind V --- muren og veggen i det skjul, hvor han lå, dog uten å få tilføiet ham yderligere skade, og i mørket lyktes det ham å undgå opdagelse. En god stund efter, at alt var blitt stille, antagelig ved 2 —3- tiden våget han sig frem av sitt skjul og slepte sig ned i daglig stuen, hvor han fant søsteren liggende død og blodig i sengen. Det lille barn lå og gråt i vuggen, og det er ganske rørende, at det første, han tenkte på, var å vugge dette i søvn. Da det var gjort, gikk han inn i sengestuen og fant sin far og yngste bror myrdet. Så gikk han op på sitt eget sovested og tok på sig skjorten, hvor efter han, forstyrret og avkreftet, som han nu var, gikk inn på bryggerstueloftet og la sig uten å vekke de to tjenestepiker, som sov der. Disse hadde intet hørt om natten, og visste intet før Lars Skavhaugg om morgenen ved solopgang vekket dem med den frykte lige efterretning. Kl. 4 kom husmannskonen Ingeborg Pedersdatter innom Garnes for å varsle Kirsten om, at hun skulde til Levring på arbeide den dag. Efter først å ha sett Kirsten og derpå i sengestuen Peder blodig og myrdet, løp hun uten videre undersøkelse av forholdene til Indalen, hvorpå Elling og Peder Indalen med sine arbeidsfolk fulgte henne til Garnes. Siden kom også folkene på Skavhaugg. Saken blev straks av Elling Indalen og Lars Skavhaugg meldt til lensmannen, som optok forklaring ennu samme dag, og dagen efter blev der sått rett på Garnes, hvor både amtmann, foged og lens mann var tilstede. De hadde brukt natten til å reise op. Noe re sultat av dette forhør blev det ikke: Den eneste, som hadde noe a forklare, var Ole, og han var så medtatt av sine sår, at han var sengeliggende lenge efter. Dessuten hadde han i mørket ikke kunnet se morderne så tydlig, at han kunde sagt, hvem det var, seiv om han hadde kjent dem. Ole Skavhaugg, som var en av de førstse på mordstedet, hvor han fikk se sin drepte kjæreste svømmende i sitt blod, gjorde straks det løfte å sette efter ugjerningsmennene og ikke stanse, før han hadde pågrepet dem og overlevert dem i rettferdighetens hender. Langt inn gjennem Sverige forfulgte han dem og endelig blev de pågrepet i august på gården Haugsås i Hammerdals prestegjeld av den svenske lensmann, som Ole hadde fått med sig. Noen utleve ringsordre forelå ikke; men Ole truet med, at hvis de ikke godvillig fulgte med, skulde han straks slå ihjel den ene av dem, seiv om den svenske foged var nærværende. Ved ankomsten til kronobefa lingsmannen var denne fraværende; men Ole truet dem til å følge ham under tilstrekkelig vakt til Verdalen uten å ha kronobefalings mannens ordre. Der foreligger en regn ing fra Ole Skavhug på 34 rdl 3 ort 8 sk. for medgåtte omkostninger ved mordernes forfølgelse og pågripelse. De blev godtgjort av delinkventomkostningene på sedvanlig måte. Under forhørene i slutten av oktober hadde morderne intet a anføre til deres forsvar. Kim protesterte de mot lovligheten av pagripelsen.
---- 449 Bind V --- Den 22. november fait dommen: «Nils Tollsten og Ole Berg mann bør for det på Garnes natten mellem 29. og 30 juli begåtte uhørte og grusomme mord dem seiv til velfortjent straff og andre likesinnede til skrekk og avsky av skarpretteren knipes med gloende tenger, først utenfor Garnes, hvor mordet er begått, siden 3 ganger mellem gjerningsstedet og retterstedet og allersist på ret terstedet, dernæst bør deres høire hand levende avhugges med en økse, og siden hodet på samme måte, hvorefter legemet av mester mannens folk skal henføres og legges på steile og hodet tillikemed hånden festes på en stake ovenover legemet, likesom de fra fengslet til retterstedet bør føres på nattmannens sluffe i gemene og i fengslet brukte daglige klær uten hatt eller hue på hodet med blottet hode og strikken om halsen og sammenbundne hender.* Dessuten skulde de ha deres jord og boeslod forbrudt og erstatte dt tyvekoster, som ikke var bragt tilveie, både fra mordet på Garnes og fra Bergmanns tidligere tyverier i Verdalen. De hadde på Garnes i penger tatt ialt 52 rdl. 2 ort 16 sk. Delinkventene blev henrettet i Ilen ved Trondhjem. Der foreligger en regning fra kirurg Monrad som sakkyndig ved undersokelsene. Fra denne er trukket 10 rdl., beregnet for Ole Pedersens kur og behandling, som ikke kan utredes av det offentlige, da Ole hverken er »fattig eller uformuende». Den unge Ole Pedersen, som denne uhyggelige begivenhet gjorde til odelsarving, overtok en efter den tids forhold respek tabel formue. Ved skiftet efter Peder, som først var avsluttet i januar 1808, var aktiva 2176 rdl. 3 ort 5 sk. og passiva, som for den vesentligste del bestod i arveutlegg efter hustruen Agnes, 817 rdl. 1 ort 14 sk., hvorefter beholdningen blev 1359 rdl. 1 ort 15 sk., hvorav Ole arvet 893 rdl 5V3 sk. og Kirstens lille datter Anne 446 rdl. 2 ort 2% sk. Gården, som ved denne leilighet taksertes til 900 rdl. blev utlagt til Ole Pedersen. På vintertinget den 7. febr. 1807 lyste Ole Skavhaugg sin og Kirstens datter Anne i kuld og kjonn. Hun blev i 1828 gift med sersjant Ole Haga og døde i en meget høi alder i 1895. Ole Skavhaugg reiste til Vikna, hvor han giftet sig, fikk mange barn og levet til en meget høi alder. Men aldri glemte hau sin Kirsten. Det fortelles, at han seiv på sine eldre dager aldri kunde tale om den gang, han fant sin myrdede kjæreste, uten å gråte. Om Garnesmordet har en av Peder Garnes' naboer, sersjant Ando Indal, forfattet en vise, som fremdeles er kjent i bygden Visen røber ikke noensomhelst lyrisk åre hos forfatteren, men ut merker sig til gjengjeld ved en realisme, som står på hoide med moderne journalistikk og delvis gir en vel så god beskrivelse som
---- 450 Bind V --- rettsforhandlingene. Den er optrykt flere ganger og hitsettes her efter 2. oplag. En sørgelig, men sandfærdig Vise om det ynkelige Mord, som Natten imellem den 29de og 30te Juli 1806 blev begaaet paa Gaarden Garnæs i Værdalen. Mel.: Du høie Fryd for i-ene Sjæle! eller: Fang an, vi vil med Herrens Naade. 0 Ve! og Ve! hvad vi nu høre, O Ve! o Ve! hvad vi nu seer, Det hvert et Menneske maa røre, Som Blodet varmt i Hjertet bær Et Mord med Oprør er udøvet, Som aldrig nok beskrives kan, Da fire Mennesker blev dødet Paa Sengen i uskyldig Stand. En Mand i bedste Aar og Dage Nedsegne maa for Morderhaand. Det høiligen var at beklage Af En og Hver udi sin Stand, Og aldrig det gaaer mig af Minde Det gyselige Syn jeg saae; Ja Alle, som har Sandser inde, Bør see sig om og stille staae. Hans Hoved var slet sønderbanket Af mordisk lange, skarpe Steen, Som siden udi Sengen fandtes Lakeret med hans Blod saa reent. Hans Strube var og slet afskaaret Som man gjør med et slagtet Fæ, Og Brystet var igjennemboret Af Morder-Kniv til Hjertet ned. Sengklæderne var alle blodig', Paa Gulvet blodig' Strømme randt — Ak! hvilken Skræk, det er utroligt Da Manden død paa Gulvet fandts. Udi sit Blod han laa omvæltet. Det af Enhver bevidnes kan. Der mange salte Taarer fældtes Af Alle, som har ret Forstand. Den yngste Sønn med kjærlig Fader Om Aftenen til Sengen gik; Ei Moderne ham efterlader, Men gav ham Dødsens Hug og Stik.
---- 451 Bind V --- Med sønderknuset Hovedpande, Med Knivsting udi Hals og Bryst: Tro mig, retsindig Mand, for sande Det Syn at skue var ei Lyst. I Sengen paa den blodig' Pude Der laa den Unge stiv og død; Tre Skaar i Halsen var at skue Med mange flere Sting og Stød. Slet ingen Pen og ingen Tunge Den store Skræk beskrive kan, Men Alle samme Tone synge: 0 Ve og Skræk da vi dem fandt. Den ældste Søn med anden Broder Laa sammen i et andet Huus; Om Aftenen de ei formoder Om Natten saadant Overfuus, Men blev af Morderne angreben Med Slag og Sting uchristelig; Den Ældste de aldeles dræbte, Den Anden slåp fra dem med Liv. Men see, den Ældste maatte lide Den samme Død som Faderen. Med Knivesting i Bryst og Side Og Hoved knuset af en Steen. Hvad Stenen ei udrette kunde, Fuldbyrdet blev af Morderkniv. O Ve de grove Morderhunde Som dræbte sligt uskyldigt Liv. Den Søn, som endnu er i Live, Blev ilde saaret samme Nat Af skarpe Steen og Morderknive. Men Guds almægtig store Magt Han holdte deres Haand tilbage, At han slåp nøgen fra dem ud, Saa han ei taget blev af Dage, Hvorfor han høilig priser Gud. Naar alle disse vare døde (De troede han var ogsaa død), Strax var de færdig' til at røve Og alle Laas i Huset brød, Og tog alt hvad de føre kunde Af Penge, Gods og Klæder nye. Just i den Tid og samme Stunde Da fik han Leilighed til at flye.
---- 452 Bind V --- 0 Ve! o Ve! hvad Skræk vi høre, O Ve! o Ve! hvad Ynk vi seer! Jeg aldrig kan med Pen udføre, Hvad som sig har tildraget her: See Datteren blev og aflivet Paa Sengen i uskyldig Stand, Af Steene-Slag og Moderknive, Og Stenen udi Sengen fandfs. Baglænds omstødt, ilde medhandlet Man hende udi Sengen fandt; Ja Mælk og Blod var sammenblandet, Som hende udaf Brystet randt; Kniven var trende Gange stukket Dobbelt igjennem venstre Bryst. Det venstre Øie var tillukket Og Pandebenet ganske knust. De Straae i Sengen vare blodig' Sengklæderne var ligesaa; Blodstrømmen randt paa Gulvet modig Som mon' af hendes Legem gaa. Med taarefulde nedslagne Øine Det grumme Syn jeg der besaae; Med megen Ynk og største Møie Jeg hende saae i Sengen laa. 0 grove og steenhaarde Morder, Hvad tænkte Du, da Du gik hen At dræbe en uskyldig Moder Fra Barnet, som der laa igjen 1 Vuggen smilende at sove Og intet Ondt mon vide af? Du dog den dristig Gjerning øved Og Moderen i Sengen drab. Liigtalen over denne Pige Kan trøste Mange udi Nød, Thi Ordene saaledes lyde: «Hun er ei død, men sover sødt».*) Gud hende vist vil seiv opvække Af denne Søvn paa Dommedag. Da skal ei Mordere meer skrække Med Knivesting og Steneslag. Dybt sørgend' Slægtninge og Venner! Det tungt for Eder falde maa; O gid I snarligen forglemmer Den Sorg, som jer i Hjertet staaer; *) Math. 9 24.
---- 453 Bind V --- Gud vil i Tiden seiv oprette Et saadant rigtigt Vennesavn, Han eder vil blandt dennem sætte I Himlens Sal til evigt Gavn. Nu leve de i Fryd og Glæde, Befriat fra al Sorg og Nød, Hos Gud i Herlighedens Sæde For døn udstandne haarde Død. De Kronen alt nu har ihænde, For Lammet qvæde Englesang. Gud alle os sin Naade sende, Fri os fra Jammer, Nød og Trang! Tak du mandhaftig' Jæger kjække! Utrættelig du reiste hen For Morderne at eftersætte; Med Møie naaede du og dem. Ei Milene var dig for lange, Ei megen Søvn behøvte Du; Omsider fik du dem og fangne, Hvorfor du bli'er belønnet nu. Snart fyrgetyve svenske Mile Du hurtig ilede afsted; Ei Dag, ei Nat du maatte hvile, Men studom gik og studom reed. I Hammerdal, nordost i Sver'ge, Der naaede du de Drabsmænd grov; Dog havde du ei andet Værge, End som nødvendig var behov. Paa Gaarden Haugsaas der i Sognet Blev de paagrebne i en Nat; De maatte briste eller bogne Førend du vilde give tabt. Det røvede Gods, du hos dem finder Var nok som Vidnesbyrd mod dem; Da blegned de i deres Kinder Og strax tilstod al Sandhed frem. Det muntre Mod og mandigt Hjerte Aarsagen var i denne Sag; Endskjøndt du har og føler Smerte Udi et rigtigt Vennetab, Dog uforsagt du ei forsømte At søge alt hvad muligt var. Al Godheds Gud vil Dig belønne, Naar Afsked du fra Verden ta'er.
---- 454 Bind V --- Min' Læsere og gode Venner! Forlad mig denne Dristighed, At jeg nu disse Vers fremsender, Men det er dog til Ære skeet For de afdøde gode Venner, Som jeg har elsket over Alt. Min ulærd' Pen og ringe Evner Ei videre beskrive kan. En ond skjebne syntes å hvile over Garnes og dens beboere. Sondag natt den 21. mai 1810 brente gården, hvorved 4 menne sker omkom. Ilden opkom i badstuen, hvor endel malt var tørket. Ole hadde om aftenen mellem 10 og 11 vært 2 ganger derinne for å se efter varmen uten å bemerke noe mistenkelig. Men en stund efter, at han var sovnet inn, våknet han ved, at badstuen stod i lys lue, og efter omtrent 1 times forlop var alle hus på gården nedbrent. Kim noe korn og mel samt hester og kreaturer blev reddet. Hans kone blev meget forbrent ved å prøve på å redde tjenerne, som lå på badstuloftet. De omkomne var reserve dragon Anders Jørgensen, 21 år, tjenestegutten Jørgen Pedersen, 10 år (visstnok den samme som var der i 1806), piken Anne Johansdatter, 28 år, og hennes uekte barn Johannes, 1 år. Garnes hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 26 sauer, 16 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 16 tdr. havre og 8 tdr. poteter. I Oles tid øket velstanden på Garnes. Som nevnt under Auskin kjøpte han i 1841 endel av denne gard, Østre Auskin, som var skyldsatt for 4 dal. 3 ort 16 sk. Ved skifte i 1841 efter hustruen, Marta Jonsdtr., blev Garnes taksert for 1200 spdl, Auskin for 550. Utseden på Garnes var 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 5—6 tdr. poteter. Der kunde fødes 4 hester, 14 storfe og 30—40 småfe. Men det oplyses, at gården er utsatt for frost. Der var skog også til salg, samt tålelig havnegang før og efter setertid, 2 husmanns plasser og en übetydelig flomkvern. På Auskin var husene meget gamle og falleferdige. Utseden var 1 td. bygg, B—lo tdr. havre og 6—B tdr. poteter, besetningen 2 hester, 6 storfe og 15—16 småfe. Den manglet skog og havnegang. Boets samlede aktiva blev 2694 spdl. og beholdningen 1677 spdl. 2 sk. To år efter omkom Ole ved å drukne i «Stenselven», d. v. s. Inna, ved fergestedet, hvor Steine bro nu er. I kirkeboken står: «Han druknede i Stenselven, da han reiste hjem fra auctionen paa Fæby». Han skulde altså tilslutt få en «udaue» allikevel. «Han undgik morderhaand og brand, men ikke vand», heter det ennu. Svigersønnene, Jonas Halset og Nils Sulstuen, hadde da det siste
---- 455 Bind V --- år brukt Auskin. Boets aktiva var 1488 spdl. 21 % sk. og behold ningen 1204 spdl. 1 ort 12 sk. Den næsteldste sønn, Ole Olsen, overtok nu gården, som var blitt ham utlagt på skiftet efter moren. Dette skifte er forst av sluttet 17. januar, tgl. 17. april 1843. Den eldste, Jon Olsen Vestgrundan, fikk for odelsretten plassen Småsetran av Garnes og et skogstykke ifl. arvefesteskjøte av 11. februar 1846. Kjopesum men er sått til 150 spdl. Skogstvk ket hører ennu til Vestgrundan; men Småsetran blev solgt til Paul Mar tinussen. Ole Olsen Garnes var første gang gift med Beret Olsdatter Steine, som døde i 1856. Ole giftet sig siden med enken Inger Anders datter Søkstad. Hun var fra Midt holmen og hadde for vært gift med enkemann Hans Henriksen Søkstad. (Se Midtholmsætten). Ole Garnes blev således ved sitt annet giftermål eier av Søkstad. Garnes hadde i 1865 en beset ning på 4 hester, 13 storfe, 19 sauer, 15 geiter og 3 svin og utseden var \ I A tdr. bygg, 14 tdr. Ole Olsen Garnes og hustru Inger Andersdtr. havre og 10 tdr. poteter. På 3 husmannsplasser foddes 1 hest, 3 storfe og 13 sauer og såddes 3 i td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 4 hester, 10 kyr, 6 ungnaut o." kalver og 3 svin samt 1 hest og 12 rensdyr (!), som eiedes av svigersønnen, Nils Ellevsen Indal. Utseden var 2 tdr. bygg, 18 tdr. havre, 1 td. havre til gronnfor og 8 tdr. poteter. Der var da 4 husmannsplasser: 1: Småsetran, 2: Garnesmo, 3—4: Garnesplass. På disse føddes 6 kjør, 1 ungnaut, 23 sauer og 2 geiter og såddes 1 td. bygg, 2% tdr. havre og 5X> tdr. poteter. Ole hadde ingen barn, og Garnes kom således til å gå ut av den familie, som nu hadde sittet på gården i 7 generasjoner, idet vi visstnok kan regne fra Tørris Mikkelsen, som kom inn i 1675. Ole og Inger Garnes hadde en fosterdatter, Mette, datter av Kristen Jonsen Søkstad på Kvello. Hun blev i 1871 gift med Nils Ellevsen Indal. (Se Sulstuætten). Nils hadde i 1867 begynt landhandel på Garnes. Senere drev han med kreatur- og heste handel. Han kjøpte op hester på Østlandet, så han hadde hele _">
---- 456 Bind V --- drifter, som han for til Sverige og solgte. «Det gikk somme ganger nokså bra,» sier han seiv. I 1884 kjøpte han Garnes av Ole Olsen med redskaper, beset ning og innbo for 6000 kr. og kår og fikk skjøte 26. april, tgl. 3. mai 1890 Efter denne tid kalte han sig Nils Garnes. Ole Olsen døde som kårmann på Garnes i 1903, Inger var død i 1897. -oa». ■■..»,, Nils Ellevsen Garnes. Hustru Mette Kristensdatter. Søkstad hadde de da overdratt til Edvard Garnes, eldste sonn av Nils. Nils Garnes tok nu fatt som bonde og var en av de mest dri vende i bygden. Han sier seiv om dette: «Jeg tok til å rydde og dyrke og grov grøfter på tusentall av favner. Stenrøyser, sten og skog måtte fjernes, så det kunde gå raskt og godt med arbeidet i onnetidene.» Gården blev noe over 270 mål dyrket jord. Nils Garnes var meget med i bygdens styr og stell; han var således i mange år medlem av herredstyret. Garnes var i mange år skyss-stasjon og meget folk ferdedes her særlig om sommeren. I 1927 blev skyss-stasjonen nedlagt. I 1916 overdrog Nils gården til svigersønnen, Jon Olsen Vohlen, for 40,000 kr. og kår. (Se Lundsætten). Den var da på ca. 200 mål dyrket jord, 600 mål skog og 400 mål myr og havne gang. Jon Vohlen eier og bruker gården nu, og hans sonn driver landhandel der. Gårdens grenser er fastsatt ved flere forretninger: Grensen mellem denne og Moldens utmark ved kommisjonsforlik mellem
---- 457 Bind V --- Ole Garnes og Nikolai Jenssen av 5. oktober 1849, tgl. 10. juni 1852, mellem Garnes og Skavhaugg ved overenskomst av 21. august 1854, tgl. 7. februar 1855 og 15. august 1855, og mellem Garnes, Molden og Steine sondre ved kommisjonsforlik 27 mai tgl. 2. juli 1884. Fr as kilte par ter: I 1903—04 frasolgte Nils Garnes husmannsplassene: Garnesmo bruksnr,. 2, skyld 19 øre, for ca. 450 kr. Garli, bruksnr. 3, skyld 32 øre, for ca. 1100 kr. Granheim, for ca. 400 kr. I 1916 solgte han til svigersønnen, Ole Lorentsen År stad, ca. 60 mål dyrket jord og ca. 200 mål skog og havning. Denne eien dom heter: Garnes nordre. Det blev bygget nye hus der. Kjøpesummen var 10,000 kr. Garberg er fraskilt i 1916 av John Vohlen og solgt for 1800 kr. Garnesætten. A. Laurits Haugan. (I folketellingen av 1666 55 år) B l.Oluf Laurss. (I 1666 25 år). 82. Peder Laurss. (I 1666 22 år). 83. Iver Laurss. (I 1666 «knegt», d. v. s. soldat, og husmann på Haugan og formodentlig også sønn på gården, opgis da å være 29 år), f p. Haugan 15. juli 1716, 78 år gl. * Marit, f 16. februar 1728, 99 år gl. Cl.Ole Iversen Melby, f 15. desember 1739, 76 3 / 4 år. (Ole, sønn av Iver Laurss. Haugan, var i 1666 2 år gl.). * J ) Magnhild Larsd. Østnes, f 15. februar 1719, 52 år gl. * 2 ) 1719 Marit Olsd. Molden, f2B april 1763, 72 år. Hun * 2 ) 1740 Hans Olsen Nord Eklo, fP- Melby 1743, 28 år gl., og * 3 ) 1746 Saka nas Larssen Rungvald av Skogn, f 1785, 71X> år gl. Sakarias blev *-') 1764 Siri Tomasd. Øst Grundan D 1. Kirsti Olsd, f 1707. D 2. Iver Olsen Østgård, f 1752 av neseblødning, 52K år gl. * 1727 Marit Iversd. Hallem nedre, t i barselseng 1749, 45 år gl. * 2 ) 1751 Ragn hild Bertelsd. Haga. Hun *>) 1753 Tore Amund sen Gudding. El. Iver Iversen Flåtten, f. p. Østgård 1727 Festet Flåtten 1760. * 1759 Karen Olsd F 1. Marit Iversd., f. p. Flåtten 1760
---- 458 Bind V --- F 2. Magnhild Iversd., f. 1760. Tvilling med F 1. F 3. Iver Iversen, f. p. Flåtten 1761. Ole Iversen Haug, f. p. Østgård 1729. * 1762 Juditha Pedersd. Holte, f. 1741, f P- Øren 1811. Dtr. av vaktmester Peder Anderssen Holte og h. Marta Pedersd. Ovid. F 1. Iver Olsen Øren, f. p. Haug 1763. * 1792 enke Kirsti Eriksd. Øren, f. c. 1751. Ingen barn. F 2. Peder Olsen, f. p. Haug 1765. Ellev Iversen, f. p. Østgård 1731. Kristofer Iversen Årstad, f. p. Østgård 1732, t p. Årstad 1800. Bygslet Levring 1776, Årstad 1786. * x ) 1770 Magn hild Bårdsd. Vinne. * 2 ) 1774 Ingeborg Pedersd. Gudding, f. p. Kvelstadlien 1747, f P- Årstad 1828. Dtr. av Peder Ingvaldsen Kvelstadlien. Se Stor-Ingvald-ætten. Fl. Iver Kristofersen Årstad, f. p. Levring 1774, f P Årstad 1844/ * 1805 Inger Jeremiasd. Midtholmen, f. 1779, f 1869. Se Midtholmsætten. G 1. Kristofer Iversen Årstad, Kvello, f. p. Årstad 1805, t p. Kvello 1888. Skolelærer. * 1829 Anne Arntsd. Midtholmen, f. p. Lundskin 1802, f P- Kvello 1872. Dtr. av Arnt Sivertsen Lundskin og h. Maria Ellevsd. Hl.lngeranna Kristofersd., f. p. Årstad 1830, f 1906. * 1858 Kristen Jonsen Sokstad, Kvello, f. i Gudbrandsdalen 1827, f 1894. 11. Mette Kristensd., f. 1850, t p. Garnes 1919. * Nils Ellevsen Garnes, f. p. Inda! 1847. Se Sulstuætten. 12. Aneus Kristensen, f. p. K. 1854, t 1883. 13. Karenanna Kristensd., f. 1859. * Ole Pedersen Stornes, Skrove, f. 1859. J 1. Peder Olsen Stornes, f. 1885. J 2. Ingeranna Olsd., f. 1886. * Annæus Anderssen Skrove, f. 1877. Se Stor- vuku. J 3 Beret Marta Olsd., f. 1891, f 1904. J 4. Kristian Olsen, f. 1893, f 1894. J 5. Agnes Olsd., f. og f 1896. J 6. Astrid Olsd., f. 1897. * Johannes Anderssen Skrove, Lundegård, f. 1885. Se Storvuku. J 7. Kåre Olav Olsen Stornes, f. 1899. J 8. Odin Olsen Stornes, f. 1903. I 1. Johannes Kristensen Kvello, f. 1862, f 1865.
---- 459 Bind V --- I 5. Ingeborg Anna Kristensd., f. 1865, f 1927. * Oluf Hans sen Gudding, Volen. Jl. Marius Oluf sen Gudding. I Amerika. K 1". Birger Olav Mariussen. J 2. Ingeranna Olufsd. * Severin Buran, Borgen K I°. Olav Odinsen, f. 1907. J 3. Konstanse Olufsd., f. 1802. J 4. Sofie Olufsd., f. 1894. * Jon Olsen Reppesaunet, Volen, f. 1892. Kl. Ingeborg, f. 1920. K 2. Olaug, f. 1923. J 5. Pauline Olufsd., f. 1898. J 6. Olav Olufsen, f. 1902. J 7. Konstanse Olufsd., f. 1909. 16. Inger Maria Kristensd. Kvello, f. 1870, f 1901. * Ole Olsen Svegård, f. 1875. Se Sulstuætten. I /. Inga Kristensd., f. og f 1874. Arnt Kristofersen Kvello, f. 1831, f l I Nordland. * Magdalena. H 2 I 1. .Maria Arntsd., f. 1866. * Aksel Pedersen J 1. Erling Pedersen, f. 1894. 12. Berntine Arntsd., f. 1869, f 1917. * Kristofer Steffen sen, f. 1859. J 1. Erna Steffensen, f. 1900. 13. Hilda Arntsd., f. 1871. * Sivert Gundersen, f. i Flat anger 1846, f i Vardo 1917. Baker, siden postbud, fat tigforstander. Var en tid ordfører i Vardo. Kaltes gjerne «Kong Sivert». J 1. Sverre Gundersen, f. 1896. J 2. Ingeborg Gundersen, f. 1898. J 3. Magnus Gundersen, f. 1903. J 4. Anna Gundersen, f. 1906. J 5. Arnt Gundersen, f. 1907, f 1908. 14. Ida Arntsd. Kvello, f. 1875. * Lorents Jørstad, f 1862 Jl. Arnljot J., f. 1892. J 2. Astrid J., f 1894 J 3 Bjarne, f. 1905, f 1917. 15. Odin Arntsen Kvello, f. 1879. * Joakime Heitmann f. 1883. J 1. Arne K., f. 1907. J 2. Magne K, f. 1912. J 3. Aud K., f. 1917. 16. Arangas Arntsen Kvello, f. 1883. * Laura Johansen, f. 1886. H 3 Iver Kristoffersen Kvello, Breding, kommandersersjant o" poståpner, f. 1833, f 1885. * Ingeborg Anna Olsd Breding" f. 1843, f 1881. fe '
---- 460 Bind V --- I 1 Ole Iversen Kvello, Breding, f. 1865. * Anne Jo hannesd. Halset, f. 1863. Jl.lvar Olsen Kvello, Stuskin, f. 1885. * Emma Sofie Annæusd. Kleven, f. 1894. K 1 Ole K., f. 1017. K 2. Ambjørg K., f. 1919. K 3. Ingvald K., f. 1921. K 4. Øystein K., f. 1923. K 5. Torgeir K., f. 1927. J 2. Johannes Olsen Kvello, f. 1888, f 1895. J 3. Bjarne Olsen Kvello, f. 1892. J 4. Ingeborg Olsd. Kvello, f. 1895. J 5. Johanna Olsd. Kvello, f. 1897, f 1924. J 6. Olav Olsen Kvello, f. 1904. 12 Anne Kristine Iversd. Kvello, f. 1869, f 1890. Elling Ottersen Lyng. 13. Kristofer Iversen Kvello. I Oslo. * Ågot Sæther, Trondhjem. J 1. Ivar K., f. J 2. Toralf K., f- J 3. Ørnulf K., f. 1910. 14 Ida Ingeborg Anna Iversd. Kvello, f. 1877, f. H 4. Maria Kristofersd. Kvello, f. 1836, f 1915. * Johannes Pedersen Eklo, senere Storvuku, f. 1823, f 1929. I 1. Anne Johannesd. Eklo, Stubbe. 14 Peder Johannessen Eklo, f. 1873. * Marenanna Jonsd. Storvuku, f. 1861, f 1918. J 1. Jenny Maria, f. 1897. J 2. Jarle Peder, f. 1900. J 3. Arne Olav, f. 1903. 13. Inger Johannesd. Eklo, f. 1876. I 4 Odin Johannessen Eklo, Storvuku, f. 1879. * Maria Lorentsd. Storvuku, f. 1879. J 1. Johannes, f. 1911. J 2. Magda Pauline, f. 1916 15. Anna Johannesd., f. 1882. * Johan Peter Jonsen Libak, Stubbe, f. 1876 i Stjørdalen. J 1 Marit L. J 2. Gunnlaug Maria L. J 3. Alvhild Judith L., f. 1913, f 1916. J 4. Alla L. J 5. Ingrid L. H 5. Anders Kristofersen Kvello. I Amerika. H 6. Jeremias Kristofersen Kvello, f. 1846. Inger Iversd. Årstad, f. p. Å. 1807. * 1836 Jakob Johannes sen Lyng. H 1. Iver Jakobsen Lyng. * Maria Pedersd. Lyng. I 1. Jakob Iversen Lyng. I 2. Oluf Iversen Lyng. H 2. Johannes Jakobsen Lyng, Volen, f. p. Lyng 1838, f p Volen 1888. * Mette Pauline Andosd. Volen, f. 1843. f 1916.
---- 461 Bind V --- 11. Jakob Johannessen Volen, f. 1866. I Amerika. * Hanna Birgitte Martinusd. Hellan, f. 1872. Mange barn. 12. Marta Johannesd. Volen, f. 1860. * Ole Olsen Østgård, f. 1875. Jl.Olav. J 2. Magnhild. J 3. Oline. J 4. Johanna. 13. Ingeranna Johannesd. Volen, f. 1873, f 1890. 14. Johanna Maria Johannesd. Volen, f. 1875. * Jon Olaussen Leklem. Se Leklem. 15. Kjerstine Johannesd. Volen, lærerinne, f. 1877. * Olav Olsen Ekren. J 1. Hjørdis, f. 1906. J 2. Odd, f. 1908. J 3. Gunn vor Margrete, f. 1911. J 4. Ingeborg, f. 1913. J 5. Helga, f. 1914. J 6. Jon, f. 1915. J 7. Kåre. J 8. Ottar. 16. Gustava Johannesd. Volen, f. 1879. 17. Hanna Johannesd. Volen, f. 1882. 18. Jon Johannessen Volen, f. 1885, f i Amerika. H 3. Inger Jakobsd. Lyng, f. 1842. H 4. Iver Annæus Jakobsen Lyng, f. 1846. Jeremias Iversen Årstad, Dillan, f. p. Årstad 1809, f 1888 * x ) 1841 Malena Larsd. Ulvillen, f. iU. 1819, fp. Dillan 1848. Dtr. av Lars Jeremiassen Ulvillen og h. Guru Olscl. Se Midtholmsætten. * 2 ) 1849 Ingeborg Anna Olsd. Faren nedre, f. p. F. 1819, f 1892. Dtr. av Ole Olsen Faren og h Beret Halvorsd. H 11.I 1 . Iver Jeremiassen Dillan, f. 1841, f 1920. * Elen Olsd Skansen, f. 1842, f 1916. 11. Ole Iversen Dillan, f. 1867. I Amerika. * Oline Olsd. Svegård, f. 1863. J 1. Ingeborg Anna, f- J 2. Ivar. J 3. Olav. J 4. Leo. J 5. Alma. J 6. Eleonora. J 7. Ester. 12. Jeremias Iversen Dillan, f. 1869. I Amerika. * Guruanna Jonsd. Overmoen, f. 1869. J 1. Ingolf. J 2. Alfred. J 3. Elen Ingeborg. J 4. Gunhild. J 5. Margret Josefine. H2 1 . Guruanna Jeremiasd. Dillan, f. 1844, f 1907. H 3 1 . Mikal Jeremiassen Dillan, lærer og klokker i Vuku, f. 1848, f 1920. * Marta Johannesd. Bjorstad, f. 1856. Se Stor Ingv. I 1. Jeremias Mikalsen Dillan, f. 1883, kemner i Bodø. * Kristine Tungtrø, Stadsbygden, f. 1883. Jl. Brynjulf D., f. 1907. J 2. Kåre Magnus D., f. 1909. J 3. Magda D., f. 1910. J 4. Ragnar D.,
---- 462 Bind V --- f. 1911. J 5. Ingebjørg D., f. 1912. J 6. Sigrun D., f. 1916. I 2. Magna Mikalsd. Dillan, lærerinne i Kvam, f. 1885. * Nils Magnus Eriksen Ål, Kvam, f. 1873, sersjant. J 1. Erik, f. 1918. J 2. Magne, f. 1920. 13. Bergljot Mikalsd. Dillan, f. 1887. * Johannes Olaussen Nordnes, f. 1880, lærer og klokker i Vuku J 1. Olav N., f. 1909. J 2. Magne N., f. 1911. J 3. Ivar N., f. 1913. 14 Ingolf Mikalsen Dillan, Kirkevuku, f. 1889. * Sofie Olausd. Årstad, f. 1888. J 1. Magne Ingolfsen, f. 1913. 15. Ingvar Mikalsen Dillan, f. 1891, lærer på Noteroy. * Julie Sørhus fra Lardal. 16. Gudvor Mikalsd. Dillan, f. 1894. * Alf Martinsen Grundan, f. 1888. Se nedenfor. I 7. Helge Mikalsen Dillan, f. 1896, lærer i Frol. Julie Boe, Overhalden, f. 1896. J I—2. Møyfrid og Liv, tvillinger, f. 1919. J 3. Rønnaug, f. 1927. 18. Ingeborg Mikalsd. Dillan, f. 1899. * Berntinus Forbord, Lyng, f. p. Forbord i Skatval. H 4 L '. Olaus Jeremiassen Dillan, standartjunker, f. 1851. Sigrid Jonsd. Sakshaug, Inderøy. 11. Ingebjørg Olausd. Dillan. * Tor Albertsen. J 1. Olav Torsen. 12. Marius Olaussen Dillan. * Tea Johs.d. Kulsli. Marta Iversd. Årstad, f. p. Å. 1811, f 1871, ugift. Ole Iversen Årstad, Bjartan, f. p. Årstad 1815, t 1905. * 1844 Anne Kristensd. Bjartan, f. 1820, t 1905. Se Bjartan. H l.lver Olsen Bjartan, f. 1845, f 1929. * Grete Pedersd. Midtgrundvald, f. 1862. 11. Ole Iversen Bjartan, f. 1891. * Margrete Olausd. Skoknes, f. 1895. J 1 Gudvor, f. 1919. J 2. Olga, f. 1921. J 3, Ivar, f. 1924. J 4. Lise, f. 1927. 12. Iver Iversen Bjartan, f. 1891. * Katarina Pedersd. Rosten, f. 1896. J 1 Gudrun Konstanse, f. 1916. J 2. Ingolf, f. 1918. J 3. Per, f. 1921. J 4. Olav, f. 1924. J 5. Magnus, f. 1926. H 2. Sirianna Olsd. Bjartan, f. 1847. * Martinus Olsen Åkervolden, f. 1852, f 1901.
---- 463 Bind V --- 11. Ole Martinsen Åkervolden, f. 1883. * Maria Annæusd. Bakken, f. 1884. Jl. Martin, f. 1908. J 2. Ingebjørg, f. 1910. H 3. Inger Olsd. Bjartan, f. 1853. * Lars Johansen Bjartan, f. 1850, f 1911. I 1. Anna Larsd. Bjartan, f. 1877, f 1911. * Karl Martin Haldosen Væren, f. 1875. Jl. Helge Martinsen Bjartan, f. 1906. 12. Jon Larssen Bjartan, f. 1886, f l c >lo. 13. Olav Larssen Bjartan, Dillmoen, f. 1893. 14. Inga Larsd. Bjartan, f. 1896. G 6. Ingeborg Iversd. Årstad, f. p. Å. 1817, f 1881. * 1841 Kristofer Olsen Kulslien, f. p. K. 1812, f smst. 1890. H l.Ole Kristofersen, f. 1842, f 1843. 112. Ragnhild Kristofersd., f. 1844, f 1872. * Jon Toresen Flyum, Kulsli, f. 1835, f 1902. H 3. Iver Kristofersen, f. 1847, f. H 4. Inger Kristofersd., f. 1852, f. G 7. Johan Iversen Årstad, Garnesmo, f. p. å. 1820, f 1894 * 1849 Ingeborg Anna Larsd. Breding, f. 1828, f IQI I. Hl. Iver Johansen, f. 1849, f 1865, druknet. H 2. Lars Johansen, f. 1850. * Inger Olsd. Bjartan. Se ovenfor G 5, H 3. H 3. Ingeranna Johansd., f. 1853, f i Sverige 1889. H 4. Jeremias Johansen, f. 1855, f i Sverige. * i Sverige. H 5. Johannes Johansen, f. 1857, f 1896. H 6. Anders Johansen, f. 1859. H 7. Oline Johansd., f. 1861. H 8. Johan Johansen, f. 1864, f 3 år gl. H 9. Iver Johansen, f. 1867, t 2 år gl. H 10. Johan Iver Johansen, f. 1871, f 13 år gl. GB. Anders Iversen Årstad, f. p. Å. 1823, f 1908. * 1853 Liva Larsd. Ulvillen, f. 1824, f 1867. Se Midtholms- ætten. Dtr. av Lars Jeremiassen og h. Guru Olsd. H 1. Iver Anderssen Årstad, f. 1853, f 1925. I Amerika. * Carrie Eggen. 11. Albert Bernhard Å. 12. Leonhard Oliver Å. 1 3. Klara Å. F 2. Ole Kristofersen Årstad, f. 1777, f 1808. F 3. Marta Kristofersd. Årstad, f. p. Levring 1779, f P- Vest grundan 1810. * Lasse Nilssen Vestgrundan, f. 1764, t 1814. Ingen barn.
---- 464 Bind V --- F 4. Ragnhild Kristofersd. Årstad, f. p. Levring 1782, f p. Kulsli 1841. " Ole Olsen Kulsli. Gl.Kristofer Olsen Kulsli, f. p. K. 1812, f smst. 1890. * 1841 Ingeborg Iversd. Årstad, f. 1817, t 1881. Se ovenfor Fl, G 6. F 5. Elsebe Kristofersd. Årstad, f. p. Å. 1789. * 1835 Peder Jonsen Skrove, enkemann. Hun var hans 3. hustru. Ingen barn. F 6 1 . Lisbet Kristofersd., f. p. Molden 1770. * Ole Olsen Åkran, f. 1768. Se E 5. Magnhild Iversd., f. p. Ostgård 1734. E 6. Anne Iversd., f. p. Østgård 1736. *') 1760 Erik Olsen Kulslien, enkemann. •■) 1774 Ole Hanssen Elnes, Kuls lien, f. p. Elnes 1747, bygslet K. 1777. Fl. Iver Eriksen, f. p. Midtholmen 1762. F 2. Ole Eriksen, f. p. Midtholmen 1764. F 3. Lars Eriksen, f. p. Midtholmen 1766. F 4. Ingeborg Eriksd., f. p. Kulslien 1771. F 5. Hans Olsen, f. c. 1781. F 6. Ole Olsen Kulslien, f. p. K. 1782, bygslet K. 1808 E 7. Beret Iversd., f. p. Østgård 1738. EB. Marit Iversd., f. p. Østgård 1740. +1 ) 1766 Tomas Taraldsen Reitan, Hallemstoen, f 1780. Se Solbergs- ætten. * 2 ) 1782 Ole Olsen Levring. E 9. Beret Iversd., f. p. Østgård 1743. * 1767 Ole Rasmus- sen Lillevuku, Overmoen. F 1. Marit Olsd., f. p. Lillevuku 1773. F 2. Gunhild Olsd., f. p. Lillevuku 1779. E 10. Anders Iversen, f. p. Østgård 1745. Eli. Marit Iversd., f. p. Østgård 1752. * x ) 1777 Erik Pe dersen Trygstad store. * 2 ) Anders Pedersen. Lars Olsen Steine nordre, f P- S. 1753, 62 år, 5 uker 1 dag gl. * 1717 Beret Rasmusd. Steine nordre, enke efter Ole Pedersen Steine, med hvem * 1713, dtr. av Rasmus Amund sen Jøsås. E l.Ole Larssen Steine nordre, f. p. S. 1720, f smst. 1782 * 1751 Beret Andersd. Lein, f. p. L. 1726, f p. Steine 1803. F 1. Anne Olsd., f. p. Steine 1752. F 2. Lars Olsen Folio eller Eklo sondre, f. p. Steine 1753. * 1784 Beret Iversd. Folio, f. p. F. 1760, dtr. av Iver Willumsen Folio. Gl. Beret Larsd. Folio, f. p. F. 1785, f p. Gud-
---- 465 Bind V --- ding 1866. * 1813 Lars Olsen Gudding, f. p. O. 1776, f smst. 1862. Se nedenfor E 7, Fl. G 2 Ole Larssen Folio, f. p. F. 1788. * 1836 Anne Kristensd. Øren, f. c. 1802. G 3. Sirianna Larsd. Folio, f. p. F. 1791. G 4. Anne Larsd. Folio, f. p. F. 1794, f p. Steine 1875. * 1820 Ole Ellingsen Steine nordre, f. p. S. 1795. Se nedenfor F 6, Gl. G 5. Iver Larssen Spandet, f. p. Folio 1796, f som kårmann p. Spandet 1866. * 1824 Karen Olsd. Prestgård, f. p. Tokstad 1797. Dtr. av Ole Olsen T. H l.Beret Iversd., f. p. Folio 1824, f før faren. H 2. Lars Iversen Spandet, f. p. Folio 1826, f p. Span det 1893. Omkom i skredet. * 1855 Karen Olsd., f. 1834 i Levanger landsogn, f 1893 i skredet. 11. Karl Larssen Jermstad, sersjant, f. 1856. •*) Berntine Emilie Johanesd., f. 1864 i Lev anger landsogn, f 1893 i skredet. * 2 ) Sigrid Paulsdatter Salberg fra Røra. Jl. Sofie Karlsd., f. 1891, f 1893 i skredet. J 2. Karen Birgitte Karlsd., f. 1892, f 1893 i skredet. I 2. Iver Larssen Jermstad, f. 1859. I 3. Grete Larsd. Jermstad, f. 1861. 14. Ole Larssen Jermstad, f. 1865. 15. Anna Sofie Larsd. Jermstad, f. 1869. 16. Karoline Larsd. Jermstad, f. 1873. 17. Lorents Bernhard Larssen, f. 1880, f 1893 i skredet. Anders Olsen Jøsås, f. p. Steine nordre 1755. * 1786 Beret Kristensd. Volden. Gl. Beret Andersd., f. p. Jøsås 1787. G 2. Ole Anderssen, f. p. Jøsås 1789, f 1852. * 1825 Sigrid Olsd. Tromsdal, f. c. 1801, f 1875. Hun * 2 ) 1856. Ingen barn. G 3. Marit Andersd., f. p. Jøsås 1792, f 1801. G 4. Anne Andersd., f. p. Jøsås 1795. G 5. Marta Andersd., f. p. Jøsås 1797, f smst. 1839. * 1838 Johannes Eriksen Mønnes, Jøsås, f. p. M. 1813, f p. J. 1855. Han * 2 ) 1841 Marta Olsd. Skrove, f. p. S 1814, f 1896. Dtr. av Ole Tørrissen Skrove. G 6. Kristianna Andersd., f. p. Jøsås 1800, f p. Gren 1843. * 1823 Erik Olsen Gren øvre, f. p. G. 1797, f 1829, «gikk under en tømmerlund i elven». Se Grensætten.
---- 466 Bind V --- G 7. Kristen Anderssen, f. p. Jøsås 1803, f 1883. * 182 Q Anne Olsd. Tromsdal, f. p. T. 1806, f 1892. Dtr. av Ole Monsen T. og h. Anne Nilsd. Hl. Andrea Kristensd., f. p. Tromsdal 1829, døvstum. H 2. Marta Kristensd., f. p. Sundbyvald 1834. GB. Lars Anderssen Jøsås, f. p. J. 1806, f 1869. * 1830 Guruanna Hågensd. Josås, f. p. Rosvold 1816. Dtr. av Hagen Paulsen Rosvold og h. Anne Olsd. H 1. Anders Larssen, f. 1837. H 2. Anne Larsd., f. p. Josås 1839. H 3. Ole Larssen, f. c. 1840. H 4. Kristianna Larsd., f. c. 1843. H 5. Birgitte Larsd., f. c. 1846. Kristofer Olsen Holmen nedre, f. p. Steine nordre 1757 - 1 ) 1784 Mali Olsd. Holmen nedre, fP- Holmen 1796, 79 år, enke. * s ) 1797 Anne Jonsd. Storvuku. De var beslektet i 2. og 3. ledd. Gl. Mali Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1798. * 1826 Jon Jonsen Auskin, f. p. A. 1796. Se Auskin. G 2. Beret Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1800, f p. Lein 1879. * 1822 Kristen Sevaldsen Volden, Lein. Se Lein. G 3. Marta Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1802. G 4. Anne Marta Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1804, f p. Steine sondre 1875. * 1830 Elias Olsen Skavhaug, Steine, f. 1809, f p. S. 1866. Sonn av Ole Larssen Skavhaug og p. Marta Andosd. Indal. G 5. Maren Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1807, f 1825. G 6. Karen Kristofersd. Holmen, f. p. H. 1811. * 1844. Beret Olsd. Steine, f. p. S. nordre 1760. * 1788 Elling Olsen Fæby, hennes tremenning. Elling Olsen Steine nordre, f. p. S. 1762, f smst. 1844. * 1794 Karen Jeremiasd. Vestgrundan, f. p. V. 1763, f p. Steine 1848, enke efter Anders Nilssen Vestgrundan. Hun og Elling var tremenninger. G l.Ole Ellingsen Steine nordre, f. p. S. 1795, f smst. 1852. * 1820 Anne Larsd. Folio, f. 1794, f 1875. Se ovenfor F 2, G 6. Hl. Beret Olsd., f. p. Steine 1822, f p. Garnes 1856. * 1842 Ole Olsen Garnes. Se nedenfor E 4, F 2, G 3, H 4. H 2. Elling Olsen Steine nordre, f. p. S. 1825, ugift. H 3. Lasse Olsen Steine, f. p. S. 1828, døvstum. H 4. Karen Olsd. Steine, f. p. S. 1834, f 1889, døv- stum.
---- 467 Bind V --- G 2. Jeremias Ellingsen Steine ostre, f. p. S. 1798, t smst. 1870. * x ) 1845 Ingeborg Olsd. Midtgrundan, f. p. M. 1809, t p- Steine 1847. Dtr. av Ole Haldo sen M. og h. Marta Jeremisad. Enke efter Ellev Ottesen, Skei. Se Midtholmsætten. *-) 1849 Marit Olsd. Midtgrundan, foregåendes soster, f. p. M. 1818, f P- Steine 1881. Dtr. av Ole Haldosen M. og h. Marta Larsd. Enke efter Petter Midtgrundan. H F. Elling Jeremiassen Reppe, f. p. Steine 1847. * Grete Halvorsd. Lorås. Se Midtholmsætten. F 7. Ole Olsen, f. p. Steine nordre 1766. F 8. Marit Olsd. * 1789 Jon Arntsen Josås, Tromsdalen. Magnhild Larsd., f. p. Steine nordre 1719. F 2 E 3 E 4 Kristofer Larssen Steine nordre, f. p. S. 1722, f 1740. Rasmus Larssen Garnes, f. p. Steine nordre 1723, f P- Gar nes 1768. * 1749 Kirsten Pedersd. Garnes, f. p. G. 1725, t smst. 1789. Hun *') 1721 Lars Karlsen Fikse. Fl.Beret Rasmusd. Garnes, f. p. G. 1750. * 1785 Jakob Anderssen Stuskin. Se Stuskinætten. F 2. Peder Rasmussen Garnes, f. p. G. 1750, i smst. 1806, myrdet. * 1784 Agnes Olsd. Slapgård, f. p. S. 1754, f p. Garnes 1797. Dtr. av Ole Anderssen S. G 1. Kirsti Pedersd. Garnes, f. p. G. 1785, f smst. 1806, myrdet. H 1". Anne Olsd. Haga, f. p. Garnes 1806, f p. Stuskin 1895. (Far: Ole Larssen Skavhaugg). * 1828 Ole Olsen Haga, sersjant, f. p. H. 1792, f p. Haga 1873. Se Stuskin. G 2. Rasmus Pedersen Garnes, f. p. Levring 1787, f p Garnes 1806, myrdet. G3.01e Pedersen Garnes, f. p. Levring 1790, i 1843, druknet. * 1809 Marta Jonsd. Storvuku, f. 1786. Dtr. av vaktmester Jon Mikkelsen og h. Maren Nilsd. Hl. Agnes Olsd., f. p. Garnes 1810, + p. Auskin 1885. * 1837 Jonas Jakobsen Halset, f. p. H. 1810. Se Slapgårdsætten. H 2. Jon Olsen Grundan, f. p. Garnes 1813, f p Vestgrundan 1896. * 1841 Marit Lassed. Grundan, hans søskenbarn, f. p. G. 1813, f 1882. Dtr. av Lasse Nilssen G. og h. Karen Jonsd. I 1. Ole Jonsen Grundan, f. c. 1846. 12. Martinus Jonsen Grundan, f. 1852.
---- 468 Bind V --- J 1. Alf Martinsen Grundan, f. 1888. * Gudvor Mikalsd. Dillan, f. 1894. Dtr. av klokker Mikal Jeremiassen D. K 1. Kari, f. 1925. K 2. Martin, f. 1927 I 1. Karen Jonsd., f. 1849. H 3. Maren Olsd. Garnes, f. p. Garnes 1815, f P- Sul 1875. * 1836 Nils Olsen Sulstuen, f. 1811, f 1895. Se Sulstuætten. H 4. Ole Olsen Garnes, f. p. G. 1819, f smst. 1903. •*) 1842 Beret Olsd. Steine nordre, f. 1822, f 1856. Se ovenfor El, F 6, Gl, Hl. •") 1860 Inger Maria Andersd. Søkstad, f. p. Midtholmen 1821. t p. Søkstad 1897. Dtr. av løitnant og dyrlæge Anders Jeremiassen Holm. Enke efter Hans Hen riksen Sokstad. Ingen barn. H 5. Pauline Olsd. Garnes, f. p. G. 1821. * 1848 Jon Mikkelsen Storvuku, hennes søskenbarn, f. 1822, t 1916. Se Fårenætten. H 6. Lasse Olsen Auskin, f. 1831, f 1914. * 1863 Malena Jeremiasd. Mønnes, f. p. M. 1831, f 1913. Ingen barn. G 4. Anders Pedersen Garnes, f. og f p. G. 1793. G 5. Lars Pedersen Garnes, f. p. G. 1795, f 1806, myrdet. Lars Rasmussen Garnes, Søråker, f. p. G. 1754, f P- Sør åker 1813. * 1791 Gunhild Sivertsd. Søråker, enke. Ingen barn. Ingeborg Rasmusd. Garnes, f. p. G. 1757. *') 1789 Jon Ellingsen Hallem, enkemann, f. p. H. 1731, f 1797 Se Øvre Stiklestadætten. * 2 ) 1800 Anders Nilssen Jøsås, enkemann. Hans Rasmussen Hellan øvre, f. p. Garnes 1760. * 1792 Agnes Taraldsd, f. p. Holmen 1767, f p. Hellan 1850 G 1. Kirsti Hansd. Hellan, f. p. H. 1801, f p. Vangstad 1879 * 1820 Jonas Mortensen Kulstad, Hellan. Se Slap- gårdsætten. Magnhild Rasmusd., f. p. Garnes 1763. * 1792 Morten Jonsen Auskin. Ole Rasmussen Levring, f. p. Garnes 1766. * 1791 Guru Toresd. Haga, enke, f. p. Østgård 1754, dtr. av Tore Amund sen 0 og h. Ragnhild Bertelsd. Haga Enke efter Ole Jakob sen Levring. G 1. Kirsti Olsd. Levring, f. p. L. 1792, f 1876. * 1817 Iver Pedersen Kvello, Kvellolien, f. 1795, f 1878. G2.01e Olsen, f. p. Levring 1795. * 1828 Kirsti Larsd. Jøsås.
---- 469 Bind V --- E 5. Anna Larsd. Steine nordre, f. p. S. 1725. *') 1745 Sivert Jonsen Gudding. «* 2 ) Daniel Ellevsen. E 6. Magnhild Larsd. Steine nordre, f. p. S. 1727 * 1755 Johannes Anderssen Lein. Se Leinsætten. E 7. Ole Larssen Gudding østre, f. p. Steine nordre 1730, t p. Gudding 1800. •*) 1754 Beret Tomasd. Gudding, enke efter Amund Toresen G *-) 1775 Marta Ellevsd. Halset, f. p. Auskin 1749. F 1. Lars Olsen Gudding, vestre, f. p. G. 1776, f 1862. * 1813 Beret Larsd. Folio, f. p. F. 1785, f P- Gud- ding 1866. Se ovenfor El, F 2, Gl. Gl. Ole Larssen Melby, f. p. Gudding 1814, f P- Melby 1871, hengte sig. * J ) 1855 Olina Ottersd., f. i Skogn c. 1812, f p. Melby 1858. *-) 1860 Beret Larsd. Stiklestad, f. p. S. 1836. Dtr. av Lars Anderssen Stiklestad og h. Siri anna Ellingsd. Melby. H 1. Lars Olsen Melby, f. p. M. 1864. H 2. Birgitte Olsd. Melby, i. 1860. G 2. Lars Larssen, f. p. Gudding 1816. G 3. Mikal Larssen Melby, f. p. Gudding 1820, f P- Melby 1888. * 1863 Ingeborg Olsd., f. 1829, dtr. av Ole Halvorsen Lyng og p. Guru Jonsd Nord Lyngsvald. H 1. Lars Mikalsen, f. 1866. H 2. Grete Mikalsd., f. 1869. F 2. Ellev Olsen Skjerdal, f. p. Gudding 1784, f p. Skjørdal 1843, hengte sig. * 1816 Anne Marta Ottesd., f p. Skjørdal 1851, 80 år gl. Enke efter Johannes Eriksen Matberg, Skjørdal. Ingen barn. F 3. Ole Olsen Gudding, f. p. G. 1787. F 4. Mikkel Olsen Gudding, f. p. G. 1793, f 1815. F 5. Beret Olsd. Gudding, f. p. G. 1778. * Eskild Nos sum, Skogn. F 6. Beret Olsd. Gudding, f. p. G. 1780. * Ole Bjørken. F 7. Elsebe Olsd. Gudding, f. p. G. 1782. FB. Magnhild Olsd. Gudding, f. p. G. 1782, tvilling med F 7. D 4. Marit Olsd. Melby. * 1725 Sevald Larssen Ostnes, f 1752, 76 år gl. Se Volen. D 5. Gunhild Olsd. Melby. * 1731 Ole Larssen Breding D 6 Olsen, f 1719, 14X> år. D 7. Ole Olsen Melby, f. p. M. 1707, f 1716. D 8. Anders Olsen Melby, f. p. M. 1710, f 1733.
---- 470 Bind V --- Ellev Olsen Melby, f. p. M. 1713, f 1718. I.Ole Olsen Steine sondre, korporal, f. p. Melby 1720, t p. Steine 1773. * 1748 Gollaug Olsd. Steine, f. p. S. sondre 1725, f smst. 1808, dtr. av Ole Rasmussen S. og h. Kirsti Olsd. E l.Ole Olsen, f. p. Melby 1748. E 2. Lisbet Olsd. Steine, f. p. S. 1740. * 1775 Ole Torkildseti Rod, enkemann. E 3. Ole Olsen Steine sondre, den eldre, f. p. S. 1751, f som kårmann smst. 1831, ugift. E 4. Kirsten Olsd. Steine, f. p. S. 1753. * 1779 Haldo Ras- mussen Oppem, hennes soskenbarn. E 5. Marit Olsd. Steine, f. p. S. 1754. * 1790 Johannes Larssen Rostad, enkemann. E 6. Ole Olsen Steine sondre, den yngre, Årstadvald, f. p. S 1756. Var i 1781 i Kjobenhavn. * 1804 Beret Andersd. Arstad. E l.Ole Olsen Gjeilstuen under Midtgrundan, f. p. Årstad 1804, + 1878. * 1829 Randi Jonsd. Grun dan, f. p. Kolstadvald 1803, f 1878, dtr. av Jon Jenssen Kolstadvald og h. Johanna Andreasd. Gl. Lisbet Olsd., f. p. Grundan 1829. Reiste til Flakstad 1873. * 1863 G 2. Ingeborg Olsd., f. p. Grundanvald 1832 1858. G 3. Anne Olsd., f. p. Grundanvald 1832, tvilling med G 2. Reiste til 80, Vesterålen. G 4. Olava Olsd., f. p. Grundanvald 1835. G 5. Marta Olsd., f. 1840. G 6. Liva Olsd., f. c. 1842. F 2. Anders Olsen Storoen under Auskin vestre, f. p. Årstad 1806. * 1830 Magnhild Nilsd. Linset, f Auskinvald 1803, t 1885. Dtr. av Nils Arntsen Auskinvald og h. Marta Andersd. Gl. Nils Anderssen, f. p. Linset 1830. G 2. Ole Anderssen, f. p. Auskinvald 1832, snekker. * 1854 Ingeborg Anna Pedersd. H 1. August Olsen, f. i Sverige c. 1860. H 2. Marius Olsen, f. i Sverige c. 1862. G 3. Mikal Anderssen, f. p. Auskinvald 1836. G 4. Martinus Anderssen, f. 183 ( ). G 5. Elling Anderssen, f. c. 1842. F 3. Mikkel Olsen, f. p. Årstad 1808. F 4. Marta Olsd., f. p. Årstadvald 1811, f 1827.
---- 471 Bind V --- F 5. Elias Olsen, f. p. Årstadvald 1814. * 1846 F 6. Lisbet Olsd., f. p. Årstadvald 1816. E 7. Anne Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1758. EB. Beret Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1760. E 9. Magnhild Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1760, tvilling med EB. ' 1797 Anders Olsen Nes, Skogn, vaktmester E 10. Marta Olsd. Steine søndre, f. p. S. 1763. * 178 Q Ando Nilssen Indal: Se Vester Indalsætten. Eli. Lars Olsen Steine søndre, f. p. S. 1769. D 11. Kristofer Olsen Melby, kaptein, f. p. M. 1722. Var ser sjant i det danske grenaderkorps, blev sekondløitnant reformé ved Nordenfjeldske skiløperkorps 3. mars 1756, sekondløitn. ved Lollandske (arveprins Fredriks) regiment 28. juli s. a, titulær premierløitn. 2. desbr. 1761, premierløitn. 26. oktbr. 1763, ansatt ved 2. grenaderkompani av samme reg. 6. au gust 1765, kompanichef 25. mars 1773, stabskaptein ved 4. Jyske nationale bataljon 1. juli 1774, da denne innlemmedes i Jyske gevorbne infanteriregiment, stabskaptein i 1. Fynske na tionale bataljon 17. august 1774 — bataljonen var innlemmei i arveprins Fredriks reg. fra 1. juli 1774, kompanichef i arve prins Fredriks reg. 1. juli 1776, avskjed 11. des. 1789. Var i 1751 utkommandert til Altona. * 1756 i Kjøbenhavn m Birte (Birgitte) Marie sal. Strømmen, f i Kbh. 2. septbr 1771 D 12. Magnhild Olsd. Melby, f. p. M. 1724, f 1743 D 13. Lisbet Olsd. Melby, f. p. M. 1725. * 1747 Mikkel Larssen Ulve, Skogn. E l.Ole Mikkelsen Ulve, f. c. 1761. E 2. Siri Mikkelsd. Ulve. * Nils Myr, Skogn. :3. Marit Mikkelsd. * Anders Olsen Holm, Skogn E 4. Ingeborg Mikkelsd., f. c. 1757. E 5. Magnhild Mikkelsd., f. c. 1763. D 14. Nils Olsen Melby, f. p. M. 1727, f 1728. D 15. Nils Olsen Melby, f. p. M. 1728, f 1754, druknet ved Haga D 16. Arnt Olsen Volen, f. p. Melby 1730, f p. Volen 1785. * 1758 Anne Olsd. Volen, f. p. Steine søndre 1722, + p. Volen 1804. Dtr. av Ole Rasmussen Steine søndre Enke efter Villum Larssen Volen. E 1. Marit Arntsd. Volen, f. p. V. 1759. * 1794 Sevald Lars sen Østnes, siden Balgård. Se Volen. E 2. Kirsten Arntsd. Volen, f. p. V. 1761. E 3. Kirsten Arntsd. Volen, f. p. V. 1764. * 1788 Andreas Ottesen Moksnes, Frosta. E 4. Magnhild Arntsd. Volen, f. p. V. 1769. * 1793 Lars Larssen Eklo søndre. 30
---- 472 Bind V --- Dl 7 Lars Olsen Minsås, f. p. Melby 1732, f P- Minsås 1781. * 1760 Marit Knutsd. Minsås. Hun * 2 ) 1782 Iver Knutsen Hestegrei. Ingen barn. C 2. Marit Iversd. Haugan, f 1718. * 1707 Anders Olsen Håkes vuku, Haugan. (Se Hauganætten). C 3. Mali Iversd. Haugan. * 1712 Jon Kristensen Volden. FÆRENS ÅLMENNING Gårdsnr. 236. ALMENNINGSÅSEN Gårdsnr. 237. Omkring 1804 begynte der en nvrydnmg i Indalsalmenningeri. Det ved tingsvidne den 15. august 1829, at Jens Henrik sen for omtrent 25 år siden begynte oprydningen efter utvisning av Ando Indal og Lars Stuskin på lensmann Hegstads anmodmng I 1829 var omtrent 20 mål innhegnet, hvorav halvdelen dyrket til *å Vpt" Eiendommen er skyldsatt i 1836 for 1 dal. 2 ort 8 sk, ny skyld 3,56 mk. i ét bruk. Denne Jens likesom hustruen, Anne Jonsdatter, var fra Øvre Jermstadvald; de blev gift i 1788. Anne dode i 1818 på Almen ningsåsen Ved skiftet efter henne oplyses, at der av huse var en liten gammel stue og en ny ditto under et samt et fjøs. Taksten på det hele var 6 spdl. Kreaturene tilhørte barna. Man blev emg om at den gryte og de to skinnfeller, som var registrerte, skulde tilfalle enkemannen og således ikke regnes boet tilgode Imidler tid er nok ikke dette blitt godkjent; ti skiftet er først sluttet aret efter med det resultat, at innbo og løsøre blev verdsatt til 5 spdl. °Ved kongelig skjote av 24. desbr. 1833, tgl. 8. februar 1837, blev plassen skjøtet til Jon Olsen Bringsds for 200 spdl. Jon var født på Kulslien 1800, sønn av Ole Jonsen, som var innflyttet fra Hof prestegjeld og siden kom til Bringsåsen. Jon har visst brukt Almenningsåsen, lenge for han kjøpte den; ti han kaltes Jon Olsen Åsan allerede i 1822, da han blev gift med Karen Eriksdatter Indalsvald Han døde som kårmann på Almenningsåsen i 1881. I 1835 hadde gården en besetning på 2 storfe, 5 sauer og d geiter og en utsed av % td. bygg, 'A td. havre og % td. poteter I 1865 var besetningen 1 hest, 5 storfe, 10 sauer og 11 geiter og utseden % td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter, bnder gården var der nu blitt en plass, Kristianstykket, bebodd av Jons
---- 473 Bind V --- svigersonn, Kristian Olsen. På denne føddes 1 hest, 2 storfe 4 sauer og 4 geiter og såddes K td. bygg, 1 td. havre, og 2 tdr. poteter. 1 1875 kaltes eiendommen Almenningsåsen vestre Den hadde da en besetning på 1 hest, 1 okse, 3 kyr, 2 ungnaut og kalver 9 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og en utsed av 1 td bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På Kristianstykket føddes 1 okse 4 kyr, 3 ungnaut, 11 sauer, 11 geiter og 3 svin og såddes A td. bygg, 1 % tdr. havre og 3 tdr. poteter. Av svinene tilhørte 2 indersten Karl Johan Anderssen fra Talvik, av profesjon «tusen kunstner». Kristian Olsen kaltes ved denne telling selveier så han har vel allerede da delvis overtatt gården; siden overtok'han den helt for 500 spdl. og kår ifl. skjøte av 24. juni, tgl. 16 august 1876, fra svigerfaren, som også var hans halvbror, idet Kristian var sønn av Ole Jonsen Bringsås og født i 1828. Efter Kristian overtok svigersønnen, Anton Larssen, gården Nu eies den av Gustav Hybertsen, som kjøpte den i 1028. ÅSAN ØSTRE Gårdsnr. 238. Denne gard - - eller plass, som det heter i almenningsbeskn- V f\~? V , lSst ryddet av Søren som formodentlig ikke er født i bygden. Han kalles Søren Petersen Nerholmen i 1815 J,,?^ 1 ™ gift med Mali Mikkelsdatter Prestgård, datter av Mikkel Toresen Nerholmen. . S ør o en døde i 1851, 66 år gammel, og sønnen, Mikkel Sørensen, født pa Auskinvald i 1815, overtok gården efter ham. Den blev skyldsatt 11. septbr. 1854 for 1 ort 12 sk. (ny skyld 0,87 mk) og ved kgl. skjøte av 27. august 1856, tgl. 6. februar 1857, solgt til Mikkel for 50 spdl Den hadde i 1865 en besetning på 5 storfe, 12 sauer og 1 geit og en utsed av % td. bygg, % td. havre og 3 tdr. poteter På en plass under eiendommen føddes 2 storfe og 8 sauer og såddes Å td. bygg og 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 okser J kyr, 2 ungnaut, 10 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, % td. havre og 3 tdr. poteter aårlffn 3016 aV 12 ' tg J- 13 ' au 2 ust 1891 ' overdr °g Mikkel garden til svigersønnen, Nils Anderssen, for 800 kr og kår Nil« reiste til Amerika og Edvard Olsen kjøpte gården, som han" frem deles eier og bruker. Han er dessuten forpakter av Gravdalslien ANDRE NYRYDNINGER I INDALSALMENNINGEN. Foruten de ovenfor nevnte to gårder, blev det i 1830—50- arene mange nye hjem oppe i «Almenningsåsen». Det var ryd
---- 474 Bind V --- ningsmenn, som nedsatte sig der, og tilslutt blev det en hel liten grend, som i almindelighet blev kalt Rata. Det skal være god jord deroppe, og det berger sig lenge for nattefrost. Almenningskommisjonen regner i 1865 op ialt 8 bruk innen for almenningens grenser foruten de ovennevnte gårder. Vi hit setter, hvad «den ved kgl. resol. av 6. juni 1861 til Undersøgelse m. V. af Almenningsforholdene i Nordre Throndhjems Amt ned satte Kommision» anfører under Indals ålmenning: « Fremdeles ligger inden denne Almennings Grændser Eiendommen Aasen, der, efter oprindeligen at have været en Rydningsplads, er ved Kongeligt Skjøde af 24de Desember 1833, thinglæst Bde Februar 1837, overdraget John Olsen. Denne Eien doms Grændser ere afmærkede af Kommissionen med 5 Hoved merkerøser (en i hvert Hjørne) og 6 Mellemrøser. Eieren er ikke brugsberettiget i Almenningen. Ligeledes er inden Almenningen Halvdelen af Pladsen Østre Aasan, skyldsat Ilte September 1854 for 1 Ort 12 Skilling, solgt til Mikkel Sørensen ved Kongeligt Skjøde af 27de August 1856, thinglæst 6te Februar 1857. Ogsaa denne Plads's grændser ere afmærkede ved 4 større og 8 mindre Røser. Endelig findes i Almenningen 8 Rydningspladse, nemlig: 1. En del af Rydningen, der ved Bygselseddel af 13de August 1859 thinglæst 14de August 1861, er overdraget Olaus Olssen og Kone paa levetid. Resten af Pladsen ligger iflg. den af Kommissionens Konduktør opstukne Linie paa Jenssens Gaard, Indals Grund. 2 Gravdalslien eller Østre Aasan bruges af Enken Ingeborg Eriksdtr. paa livstid i Medhold af Bygselseddel, dateret 6te Juli 1835, thinglæst 15de August samme Aar. Pladsen er skyldsat den 16de Juli 1859. 3 Lilleenget, bygslet ved Seddel af 13de August 1859, thing læst 15de August 1861, paa 10 Aar til Christen Anderssen og Marthe Jacobsdtr., hvilken nu er gift med Arnt Gulbrandsen. 4 Sagmoen bygslet paa samme Tidsrum ved Seddel af 13de Aug. 1859, thinglæst 14de August 1861, til Ole Thorkildsen oo- Hilda Nielsen. (Skal være Haldo Nilssen). 5 Lillemoen ved Seddel udstedt og thinglæst samme Dage som under No 4, bygslet paa 10 Aar af Paul Anderssen. 6 Fagerlien, samtidigen bygslet paa 10 Aar til Anders Hal- vorsen. . _ . _ 7 Haugem, ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 7de Fe bruar 1860, bygslet paa Levetid af Anders Olssen. 8 Hesjebækvolden, bygslet paa 10 Aar til Peder Hanssen ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861.
---- 475 Bind V --- Grændserne for samtlige ovenanførte 8 Pladse ere fastsatte ved en af Fogden i Stør- og Værdalen den 16de Juli 1859 afholdt forretning, hvorfor, — saavelsom fordi det Kongelige Departe ment for det Indre i Skrivelse til Kommissionen af 27de Mai 1864 har bestemt, at de paa 10 Aar i denne Ålmenning nedsatte Bygsel mænd skulle fraflytte Pladsene ved Udløbet af nævnte Tid, — Kommissionen har anseet det ufornødent at lade Rydningsplad senes Grændser af merke.» — Om disse rydningsplasser fremgår efter folketellingene av 1865 og 1875: 1. Rydningen: Olaus Olsen var visstnok sønn av Ole Olsen Skavhaugg og født 1821. Konen, Bertine Larsdatter, var fra Trondhjem. Stedet hadde i 1865 en besetning på 1 storfe, 4 sauer og 2 geiter og en utsed av X A td. bygg og 2 tdr. poteter. I 1875 brukte han Gravdalslien. 2. Gravdalslien. Må være en av de eldste rydningsplasser deroppe, eftersom den er bortbygslet allerede i 1835, og er vel ryddet samtidig med Åsan østre. I almenningskommisjonens be skrivelse betegnes jo den til Mikkel Sørensen solgte del som «halv delen av plassen Østre Åsan», og da er vel Gravdalslien den annen halvdel. Den var i 1865 øde og übeboet (ifl. folketellingen); men i 1875 bruktes den av Olaus Olsen, som holdt 2 kjør og 0 sauer og sådde 2 våg bygg, 'A våg havre og 3 tdr. poteter. Mu ligens brukte han også Rydningen sammen med denne. 3. Lilleenget. Kristian Anderssen var født i Støren 1824, gift med Andrea, datter av Peder Pedersen Indalen og hustru Sirianna Andosdatter. På eiendommen holdtes i 1865 1 hest og 4 storfe og sddes Va td. bygg og 1 td. poteter. I 1875 var beset ningen 1 ku, 4 sauer og 1 geit og utseden X A td. bygg og IV* tdr. havre. Det var smått for ham da: «Opholdes for det meste af Kassen,» heter det. Marta Jakobsdatter var visstnok født 1809, datter av Jakob Jonsen Østnesvald, og har vel vært enke, da hun blev gift med Arnt Gudbrandsen, som formodentlig var utenbygds fra. Hans part var i 1865 uten besetning; men han sådde % td. bygg og \A tdr. havre. I 1875 var hun atter enke. Hun holdt da 1 sau og sådde 1 bismerpund bygg og \% tdr. poteter. (Hun opføres forresten da med navnet Marta Olsdatter, og plassen kaltes Lille enget øvre). 4. Sagmoen. Ole Torkildsen, sønn av Torkild Olsen Storstad vald, var født i 1809 og i 1858 gift med Lisbet, datter av Nils Haldosen Tromsdalen. Den part, han brukte, kaltes Sagmoen østre. Han betegnes som «træarbeider». Haldo Nilssen var født
---- 476 Bind V --- i 1832 og gift med Anne Pedersdatter. «Gjør træsko», heter det i folketellingen av 1875. Ole Torkildsen hadde i 1865 en besetning på 2 sauer og 4 geiter og en utsed av 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 ungnaut og 4 sauer og utseden V 4 td. bygg og 1 % tdr. poteter. Haldo Nilssen holdt i 1865 1 storfe og 3 sauer og sådde *4 td. bygg og 2 tdr. poteter. I 1875 hadde han 1 ku og 3 sauer og sådde Vs skjeppe bygg, x k td. havre og IV* tdr. poteter. 5. Lillemoen. Paul Anderssen var født i 1811, sonn av An ders Paulsen Tømte og hustru Maren Nilsdatter. Hans annen hustru, med hvem han blev gift i 185 Q, var Sirianna, datter av Rasmus Jonsen Kulstadvald. Paul døde i 1874, Sirianna i 1884 Eiendommen hadde i 1865 en besetning på 1 storfe og 5 sauer og en utsed av Vx td. bygg og IK> tdr. poteter. I 1875 var beset ningen Ikuog 8 sauer og utseden td. bygg, Ys td. havre og 2X. tdr. poteter. 6. Fagerlien. Anders Halvorsen var fra Åsingen i Sverige, født 1818. Hustruen, Ragnhild Olsdatter, var fodt i Trondhjem 1815. Plassen hadde i 1865 en besetning på 2 storfe og 8 sauer og en utsed av Va td. bygg og 2 tdr. poteter. I 1875 var beset ningen 2 okser, 2 kyr, 6 sauer og 4 geiter og utseden [ A td. byg£ og 4 tdr. poteter. 7. Haugem. Andreas Olsen var født i 1800 og hustruen, Gjertrud Sivertsdatter i 1811. På plassen føddes i 1865 2 storfe og 5 sauer og såddes X A td. bygg og % td. poteter. I 1875 var besetningen 2 kyr, 1 ungnaut, 2 sauer og 2 geiter og utseden Vi td. bygg, a /4 td. havre og 1 td. poteter. 8. Hesjebækvolden. Peder Hanssen var født i 1807, sønn av Hans Anderssen Langdalen, var gift med Anne, datter av Johan Olsen Molden. Peder døde i 1885, Anne i 1890. Han holdt i 1865 1 hest, 1 ku og 1 sau og sådde x /4 td. bygg og 1 td. poteter. I 1875 hadde han 1 hest og sådde X A td. bygg, Vs td. havre og li td. poteter. Han hadde da fattigunderstøttelse. Indredepartementets skrivelse av 27. mai 1864. som fastsatte, at de, som bare hadde bygslet for 10 år, skulde flytte vekk, når bygselkontrakten løp ut, måtte være et hardt slag for disse fattige folk, som hadde strevet for å rydde og skape sig et hjem i øde marken. De var da heller ikke villige til å flytte, ja det gikk så vidt, at almenningsstyret måtte rive taket av husene for å få folk vekk. Her synes å være optrådt med unødig brutalitet fra det offent liges side; men forklaringen her som ved Jensensaken får vel søkes i, at de stadige almenningstyverier hadde meddelt opinionen
---- 477 Bind V --- en skrekk for skogens ødeleggelse, som var godt på vei til å anta en hysterisk karakter. Senere blev almenningen befaret og taksert, og man fant da ut, at det var skog nok, om man la et skogstykke til brukene. Dess uten var det ilde, at god, dyrket jord skulde vokse til med skog. Det blev da dannet to nye hjem av brukene oppe i Rata. Indalsrønningen. Rydningen sammen med plassen Reiren under Indalen vestre er nu eiendommen Indalsrønningen. (Se Indalen. Gravdalslien, gårdsnr. 238, bruksnr. 2, brukes nu for avgift sammen med Åasan østre av Edvard Olsen. Fagerli nordre er dannet ved, at Haugem, Fagerli og Lille moen er slått sammen til ét bruk. Omkring 1910 kjøpte Ole Kveila og Peter Eklo dette og det følgende bruk. Nu eier Johannes Kvel stad Fagerli nordre. Han gav 3000 kr. for gården og har opført nye hus der. Fagerli søndre er dannet ved sammensmeltning av Sagmoen og Lilleenget. Adolf Edvardsen Åasan kjøpte eiendommen for 2000 kr. og har opført hus der. GRØNNINGEN Gårdsnr. 239. Navnet: Et fiskevatn. Grønningen er navn på en mengde inn sjøer; det kommer neppe noensinne av adjektivet groen = grønn, men overalt av grunnr = grunn, oprinnelig oldnorsk Grynningr, likesom det hyppige sjønavn Dypingen av djupr. Dette vann er meget grunt. Se under: Fiskeri. MOLDEN Gårdsnr. 240. Navnet: Uttales: Målla. — Molden 1664. 1723. Efter uttalen kan det ikke forklares av Moldi, brukt som fjell navn, hvilket ellers kunde passe efter beliggenheten under et fjell med temmelig spiss topp. Det må være et hunkjønnsord, og da ligger det nærmest å opfatte det som oprindelig elvenavn. Et sådant finnes bevart i Moldelven i Beistaden, i Molldøla i Skjåk og i Moldådalen i Ulvik. Der går en bæk ut i elven straks oven for gården. Skylden: Gården er først skyldsatt omkring 1660. Dens eldste skyld var 1 øre 12 mkl., fra 1836 1 dal. 3 ort 21 sk., i 1907 4,03 mk. i ét bruk.
---- 478 Bind V --- Eiere: Molden er antagelig ryddet i første halvdel av 1600-årene, dog finnes der intet spor av dens tilværelse ennu i koppskattmann tallet av 1645. Fra den blev skyldsatt, tilhørte den Kronen, men er ganske straks gått over til å bli proprietærgods, idet den i mid ten av 1660-årene tilhører Birgitte Anders Olsens og i slutten av 1660-erne Kristofer Kaspersen Schøller, hvorefter den var i hans Molden, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson. families eie, inntil kaptein Kristian de Sene, som var gift med Anne Marie Schøller, solgte den ved auksjon til løitnant (senere oberst løitnant) Lorents Didrik KMver, som fikk skjøte 8 / 12 1739, tgl. *h 1740. Kjøpesummen var 45 rdl. 1 ort. Kliiver fikk i 1741 kongelig bevilling til å makeskifte Molden og 3 andre gårder til Stiklestad kirke mot Bjartnes. Makeskifteskjøtet er av 2 % 1742, tgl. 4 /a 1743. (Se Bjartnes). Således blev Molden kirke gods. Da Sivert Flet var blitt kirkeeier fikk han i 1756 kongelig bevil ling til å makeskifte Molden til Ole Larssen Steine mot Jøssås østre. Makeskifteskjøte 2 %2 1757, tgl. 29 / 2 1758. Ole Larssen solgte allerede ved skjøte av "/« 1757, tgl. 2o '-> 1758, Molden til Jakob Olsen Steine for 280 rdl., og Jakob over drog den for samme pris til løitnant Tomas Lyng ved skjøte av 5 /io 1765, tgl. 20 / 2 1766. Lyng solgte den for 250 rdl. til Ole Olsen Levring, som fikk skjøte 3 %, tgl. 16 / 8 1773. Ved Ole Olsens død samme år blev gården solgt ved auksjon iil Ole Mikkelsen Struskin for 225 rdl. 2 ort. Han fikk auksjons skjøte 5 /i, tgl. 16 / 8 1774.
---- 479 Bind V --- Ved skjøte av 5 / 3 1791, tgl. 23 / 2 1792, solgte Ole Mikkelsen går den for 220 rdl. til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil Verdalens kommune i 1918 solgte den til opsitteren, Jakob Jakobsen. Brukere: Gården nevnes første gang i kvegskattmanntallet av 1657 og bruktes da av Inguold Møllen, der betegnes som husmann. Besetningen var 1 hest, 6 kyr, 1 geit og 10 sauer. Ingvald var i 1666 67 år gammel, og det er muligens han, som har ryddet gården. Ved matrikuleringen i 1669 brukte Ingvald Ingebrigtsen den fremdeles. Tienden blev sått til X> td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 ort og småtienden til 20 sk. Der fantes «hommelhaug och hustømmer». Ingen forandring i skylden blev foreslått. Efter Ingvald har der vært en Oluf, som der er holdt skifte efter i 1694. Der registrertes da 1 hest, 6 kyr, 4 ungnaut, 7 sauer, 3 geiter og 1 svin. Aktiva var 39 rdl. 1 ort og beholdningen 17 rdl. 3 ort 8 sk. I 1696 har Anders Schøller på sin brors vegne opbudt gården til bygsel på tinget. Formodentlig er den ved denne leilighet bliit bygslet til Peder, som har vært der i 1699 og muligens var en sønn av Ingvald. Han var der ennu i 1718, og led da et stort tap, idet svenskene synes å ha tatt omtrent alt, han eiet. Tapet beskrives således: Tilsammen 63 rdl. 48 sk. Svenskene hadde i erstatning betalt 7 rdl.; men derav tok de igjen 4 rdl. som brandskatt, da de trakk sig ut av bygden. Det oplyses ved matrikuleringen i 1723, aat gården ikke har skog, seter eller bumark, er «maadelig letvunden og frostagtig». Utseden var 6 skjepper bygg og 2 tdr. havre, avlingen 12 sommer lass vollhøi og 2 lass ekehøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ung naut, 5 sauer og 3 geiter. Tienden blev sått til 2 skjepper bland korn, 4 skjepper havre — «ringe korn» og 6 mk. ost. Der blev ikke foreslått noen fornadring i skylden.
---- 480 Bind V --- Efter Peder kom Anders Pedersen, muligens sønnen. Han hadde før vært på Folioen og derefter på Ekren, hvor hustruen, Marit Pedersdatter var fra. Ved skifte efter henne i 1738 er registrert 1 hest, 2 årskalver og et lite svin. På gården fantes 4 kyr; men dem hadde enkemannen på leie — der var ingen, som hørte boet til. Avlingen blev efter tiendeangivelsen beregnet til 5 tdr. 5 skjep per bygg og 9 tdr. havre. Husene har vært i måtelig stand; ti han fikk et åbotsansvar på 10 rdl. Aktiva og passaiva gikk akkurat op i op med 17 rdl. 1 ord 15 sk. Det har altså vært ganske smått for ham. Anders blev samme år gift med Gjertrud Nilsdatter Jamt. Nu først fikk han bygselbrev på gården av Kliiver 19 / u 1740, tgl. */a 1741. Hittil hadde han vel brukt den for avgift. Da Sivert Flet var blitt kirkeeier, bygslet han Molden til Peder Anderssen, rimeligvis foregåendes sønn. Han fikk bygselbrev •/•, tgl. 8 /o 1744, men har ikke vært der lenge; ti Flet har utstedt bygselbrev til Anders Olsen allerede 10 |->, tgl. 7 / 3 1740. Da Jakob Steine i 1757 kjøpte gården av Ole Steine, blev der foretatt en utskiftning således at et eng på sydsiden av Inna, Grude enget, som før hadde vært brukt under Molden, blev lagt til Steine, mens Bruvolløren på østsiden av elven blev lagt til Molden. Jakob kom straks i konflikt med Anders Olsen, som tross utsigelse ikke vilde flytte. Jakob førte vidner på, at han hadde tilbudt Anders gården tilkjøps for, hvad han seiv hadde gitt; men Anders vilde ikke gi mere enn 200 rdl. Og da Jakob siden vilde flytte noen av sine eiendeler dit, nektet Anders ham adgang. Det kom til prosess, og Anders har vel måtte flytte, hvorefter Jakob brukte gården som eier, til han i 1765 solgte den til Lyng og siden blev dennes bygselmann der ifl. bygselbrev av 7 /io 1765, tgl. -°h 1766. Jakob bygslet Levring i 1770, og Lyng solgte i 1773 Molden til Ole Olsen Levring. (Han var en eldre mann — var i 1736 under navnet Ole Olsen Spillemand blitt gift med Mali Tomasdatter Tromsdal). Både Ole og Mali døde samme år, som han hadde kjøpt gården. På skiftet efter dem er registrert 1 hest, 2 kyr, 3 ung naut, 6 geiter, 6 sauer og 1 svin. Gården blev verdsatt til 200 rdl.; men det var heftelse på den for 200 rdl. til Ole Larssen Steine nordre. Aktiva og passiva balanserte nøiaktig med 323 rdl. 2 ort 5 sk. På skifteauksjonen kjøpte Ole Mikkelsen Stuskin gården i 1774 og brukte den som eier, til han i 1791 solgte den til Tonning. Han har nok vært nødt til å seige; ti det heter i skjøtet at kjøpesummen er likvidert i gjeld ifølge obligasjon av 8 A 1774 og senere erhvervet dom, og forøvrig synes han stadig å ha vært i økonomiske vanske ligheter — har vært stevnet for gjeld flere ganger. Han blev nu
---- 481 Bind V --- på gården som leilending, inntil han i 1807 opgav den for sønnen, Johan Olsen, mot kår. Johan fikk bygselbrev av Miiller 2n /*> tgl. 4 h 1807. Den eldste sønn, Bård Olsen, hadde i 1796 lyst odelsrett til gården; men noen innløsning blev dt ikke av. Molden hadde i 1835 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 8 sauer og 6 geiter og en utsed av X> td. bygg, 3 tdr. havre og 2 tdr. poteter. Ved skifte i 1840 efter Johans hustru, Eli Jonsdatter, er bare registrert 1 hest, 1 ku og 5 geiter. Johan Olsen døde i 1843. Søn nen, Jon Johansen, hadde da hatt gården i bruk det siste år. Ved skifteauksjon efter Johan i 1843 blev aktiva 49 spdl. 77 sk., mens passiva var 207 spdl. 36K sk., hvorav 115 spdl. 100 sk. var obli gasjonsgjeld til Nikolai Jenssen. Efter Jon Johansen har Jakob Olsen Jermstad tatt gården i bruk. (Se Jermstadætten). Han har den '/» 1849 fått avgiften nedsatt til 16 spdl. årlig. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 12 sauer, 4 geiter og 1 svin og utseden var Vi td. bygg, 6 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På en husmannsplass føddes 3 sauer og såddes Yi td. havre og 1 td. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 1 ungnaut, 16 sauer og lam, 9 geiter 1 og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 7 tdr. poteter. På plassen Moldenget føddes 1 ku, 1 ungnaut, 4 sauer, 2 geiter og 1 svin og såddes V-i td. bygg, Vi td. havre og 2X> td. poteter. Fra "/« 1885 var det meningen at Anders Jakobsen skulde bruke Molden «paa faderen, Jakob Olsens, vilkaar, saalænge faderen lever». Men Anders er nok ikke kommet til å benytte sig herav; ti nøiaktig likelydende kontrakt er siden utstedt til en annen sønn, Jakob Jakobsen, og han har siden brukt den. Den 13 / 3 1918 kjøpte han den av Verdalens kommune for 4600 kr. og fikk skjøte 28 /4 1921. Fr as kilte par ter: Granheim, skyld 23 øre, blev ved salget av Molden undtatt til skolejord. Moldenget, 25 øre, blev undtatt, da det kan overdemmes, om Dillfossen skal reguleres. Solheim, et småbruk, har Jakob Molden solgt til sønnen, Jakob Jakobsen. STEINE Gårdsnr. 241 og 242. Nav net: Uttales: stein\ — a Stæini 1313, af Steine, Stein 1491. Stene 1520. Stein 1530. Stenn 1559. Stenne 1590. Stene 1610. Steenne 1626. Stenne 1664. Steene 1723.
---- 482 Bind V --- Steinn; navnet sikter her utvilsomt til det østenfor gården lig gende høie, isolerte berg, Stelnsvettaberget. Nutidsformen er utgått fra dativen Steini. Eiere: Det er sannsynlig at Steine i første halvdel av det 13. årh, eiedes av Vegard av Varadal, som var gift med Inga fra Var teig (Inga Kongsmor, mor til kong Håkon Håkonssønn). Skylden: Gården har — iallfall helt fra begynnelsen av 1500- årene — vært delt i to, formodentlig svarende noenlunde til de -enere Steine nordre og søndre. De kalles i 1700-årene tildels også Øster- og Vester-Stene. Skylden var i 1650 1 sp. 12 mkl. for hver av dem. Før 1665 er den forhøiet til det dobbelt, 2 sp. 1 øre, hvilken skyld Steine nordre beholdt til i 1836, da den blev sått til 12 dal. 1 ort 3 sk. Steine sondre blev i 1701 avfelt til det halve, 1 sp. 12 mkl. (approbert 25 / b 1703). Fra 1836 blev skylden sått til 12 dal. 3 ort 4 sk. I 1907 var skylden for: Steine søndre mk. 17,84 i ét bruk. Steine nordre mk. 21,80, fordelt på 13 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Steine nordre mk. 5,00. Bruksnr. 2: Steine østre » 10,21. I Gautes jordebok finner vi under «Stolssens landskyld» føl gende: «Af Steine åtte stadren fyr ther j (H) oris leigo oc nw bytte wij wnder staden ij øris high fore Slappegarde, er nw Stein b. f. iij (2#) øre.» Altså har X> øre i Steine før Gautes tid (1475) vært erkebispe gods, og Gaute har yderligere makeskiftet til erkestolen 2 øre mot Slapgård, så den på hans tid har eiet ialt 2% øre i gården. Den har imidlertid nokså snart skilt sig ved denne eiendom; ti den findes ikke i Olav Ingebrigtssønns jordebok. Dessuten var allerede på Gautes tid 1 øre i gården krongods. En del av gården har tilhørt Bj eiker ne på Østråt, og endel Bakke klosters gods, dog visstnok først lagt til dette efter reforma sjonen, da godset var bortforlenet. Den kan neppe ha hørt til det oprindelige klostergods; ti den blev ikke med da dette i 1675 blev solgt til Marcelis. Endelig tilhørte en landskyldspart på 1 øre 12 mkl. Reins kolsters gods; den blev i 1675 solgt til Marcelis og har vel således tilhørt klostergodset helt fra den katolske tid. Henimot midten av 1600-årene har således eiendomsfordelingen vært følgende:
---- 483 Bind V --- Steine søndre: Bakke kloster 1 øre 12 mkl. og bygselretten. Reinskloster 1 » 12 » Krongods 12 » 1 sp. 12 mkl Tilsammen og bygselretten. Steine nordre: Bjelkegods Krongods 1 sp. 12 » Tilsammen 1 sp. 12 mkl Slik var forholdet i 1650, kun med den forskjell at bygsel retten over begge gårdene tilhørte Kasper Kristofersen Schøller, som formodentlig har fått dem som brukelig pant. Omkring 1660 har Kr onen atter gjenerhvervet gårdene og er blitt eier av hele Steine nordre, hvis skyld nu var 2 sp. 1 øre efter forhøielsen. Ved en auksjon over krongods i 1754 blev denne gard solgt til opsitteren Ole Larssen og har siden vært brukernes eien dom. Ved skyldforhøielsen av Steine søndre synes bare Kronens part å være blitt forhøiet, ikke Reinsklosters. Fordelingen for denne gard blev således i den følgende tid: Krongods 1 sp. 2 øre 12 mkl. Reinskloster 1 » 12 » 1 » 12 » Tilsammen 2 sp. 1 øre. Ved skjøte av 30. mai 1666, utstedt av statsholder Ulrik Fredrik Gyldenløve efter kongelig befaling om å seige endel kron gods, blev Kronens 1 sp. 2 øre 12 mkl. solgt til «erlig og velagt mand Aacke Joensen Houg», lensmann i Verdalen. Han betalte «saa meget udj voris kiøb og foreening komb», heter det i skjøtet. I 1671 erhvervet fogd Liv Borch gården, rimeligvis i Åge Haugs dødsbo, og fra ham gikk den i arv til sønnen, Liv Livsen Borch, som under 8 / 6 1698 skjøtet den til vicepastor Tomas Svendsen Scheen. Ved tinglesningen "Ao samme år protesterte fogd Nils Mejer mot salget, idet han påstod å ha tidligere tinglest skjøte. Under 28 /4 1700 fikk dog Scheen også skjøte av Mejer på 4 mkl. i gården, som denne var berettiget til; begge skjøter er tinglest 25 /6 1700. Scheen pantsatte i 1711 sitt gods til rektor mag. Nils Krog, og ved auksjon i dennes dødsbo kjøpte justitsråd Åge Hagen hans garde i Verdalen ifl. skjøte av "/« 1744. Efter Hagens død gikk Steine med flere garde i Verdalen ifl. testamente i arv til hans søsterdatter,
---- 484 Bind V --- Anne Marie Aussig og efter henne til major Aussig, som i 176 S solgte dem til generalauditør Kjend} og kaptein Bay. Således kom Steine søndre inn i Verdalsgodset, som den så fulgte til i 1925, da den blev delt i to: Steine søndre og Steine vestre. Steine søndre blev da av Verdalens kommune solgt til opsitteren, Johan Johannessen og Steine vestre til Ole Edvardsen Åsan. STEINE SØNDRE Gårdsnr. 241. Brukere: Maritte har i 1520 betalt 1 lod sølv i tiendepenning skatt for den ene av de to Steine-gårder. Hvem av dem er det umulig å si noe bestemt om. I ledingsmanntallet for 1549 nevnes kun én opsitter på Steine, og han har vel kanskje snarest brukt den annen gard. Det var utvilsomt også den gang to brukere; men det er meget almindelig at kun den ene står opfort for ledingen av hele gården. I 1559 het opsitteren Siurd. Fra begynnelsen av 1600-årene og til første halvpart av 1620- årene het opsitteren Erik. I hans tid blev Steine skanse anlagt på gårdens grunn. Erik var muligens en sønn av Siurd. Efter Erik kom nemlig atter en Siurd, rimeligvis sønnesønn av den første. I 1645 er enken bruker av gården. Før 1650 er E/ting Tomassen kommet dit, sannsynligvis ved ekteskap med enken. Han var i 1666 53 år og hjemme på gården var da to sønner Erik Siurdsen, 30 år, og Tore Siurdsen, 21 år. De var utvilsomt sønner av den forrige opsitter, og Erik, den eldste, tør være opkalt efter sin bestefar, som antagelig har vært oven nevnte Erik; alt passer godt sammen. Gårdens besetning i 1657 var 4 hester, 28 storfe, 8 geiter, 28 sauer og 4 svin. Kvegskatten var 3 rdl. 16 sk., den største i Vuku sogn og den næststørste i hele bygden, idet kun Lein hadde den større. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl. 6 sk. Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand. Elling opføres som bruker ennu i 1689; men i 1690-årene er der kommet en ny, Arnt Pedersen. Han søkte i 1700 om åfå gården antatt som gjestgiveri og slettet av legdsrullen, rettigheter som Østgrundan hittil hadde hatt. Han begrunner andragendet med at han «om noget ufredeligt skulde påkomme, det Gud den allerhøieste naadeligst afvende, da har oftest at formode en og anden besværlighed mere end andre mine konsorter». General major Vibe kunde ikke forstå, hvad besværlighet denne bonde kunde
---- 485 Bind V --- ha i ufredstider mere enn andre. Tvertimot måtte de tropper, som i tilfelle skulde besette skansen, være ham til mere nytte enn skade ved å skaffe ham inntekter av oltapperi «og anden næring han derved kunde have». Imidlertid kom ufreden, og dessverre var det ikke våre tropper, men de svenske, som kom til å holde skansen besatt hele førjuls- Sør Steine, sett fra sydvest 1920. Fot. E. Musum. vinteren 1718 fra 12. september til over nyttår. Og det fikk nok Arnt føle, idet gården var en av dem, som led allerverst. Tapet opgis slik 5 stuer opbrent og skigarden overalt ruinert og opbrent . .100 rdl. — sk. 10 kyr 35 » — » Korn og høi, altsammen ned revet og nedtrådt 150 » — » 2 kviger og 1 okse 6 » — » 20 småfe 10 » — » 5 kidd og 1 kalv 1 » 48 » 1 hest .. . 8 » — » 3 skjud 12 » — » 9 svin 10 » — » Gårdsredskap 8 » 24 » Seng- og gangklær 20 » — » Matvarer 15 » 48 » Kontant i brandskatt 3 » — » Tilsammen 379 rdl. 24 sk.
---- 486 Bind V --- Svenskene hadde betalt 9 karoliner, som de siden tok igjen som brandskatt. Dessuten hadde husmannsenken efter Ole Moen mistet: 1 ku 3 rdl. 48 sk 1 svin 2 » — » lalt 5 rdl. 48 sk Som for nevnt var gården efter ansokning av 9 /4 1701 fra eieren. pastor Tomas Scheen, blitt avfelt. Som grunn for andragendet anføres at gården ikke alene tar skade av Inselven, men også er optatt av Steine skanse. Ved matrikuleringen i 1723 hadde gården 1 husmann, som sådde 1 bismerpund, litt sagtommerskog med hustømmer, brenne og gjerdefang til husfornødenhet, seter 3 mil fra gården, måtelig bumark. Den betegnes som «temmelig letvunden, mislig til korn og frost undergiven». Utseden var 2 tdr. bygg og 10 tdr. havre, avlingen 40 sommerlass vollhøi og 8 lass ekerhøi og besetningen 3 heste, 9 kyr, 7 ungnaut og 12 sauer. Skylden blev foreslått for høiet 1 øre «formedelst gaardens underliggende skoug, hvorved opsidderen ved tømmerhugst har leilighed at fortiene noget». Arnt Steines kone døde i 1728, 74 år gammel, hvorefter han opgav gården, som mag. Nils Krog derpå bygslet til Ole Rasmus sen Jøsås (bror av Beret Rasmusdatter Steine nordre). Ole fikk bygselbrev 8 /a, tgl. 8 / 7 1728. Han var dragon på gården og hadde visstnok vært der siden sitt giftermål i 1714. Ole Rasmussen døde i 1756, 73 år gammel. Han hadde noen år forut opgitt gården for svigersonnen, korporal Ole Olsen Melby (bror av Lars Olsen Steine nordre), som var gift med datteren Gollaug. Ole Olsen fikk bygselbrev av justitsråd Åge Hagen 19 /*, tgl. 5 / B 1748. Av Ole Rasmussens øvrige barn kom Jakob til Molden, som han kjøpte i 1757, og senere til Levring; han var gift med Anne Villumsdatter Volen. En annen sonn, Tomas, var en slyngel og en slagsbror, som på et og samme ting (høsttingei 1748) sees å være tiltalt for: 1) slagsmål med Jon Tromsdalen, 2) slagsmål med Anders Finn (begge i et bryllup på Levring), 3) utilbørlig opførsel på høsttinget året i forveien og 4) usømmelig opførsel mot sin far. Hans videre skjebne er ukjent. (Kom til Snekkermoen). Ole Olsen døde i 1773. På skiftet efter ham er registrert 4 hester (iberegnet dragonhesten), 8 kyr, 14 ungnaut, 19 geiter, 8 sauer og 2 svin. Utseden var dette år 3 tdr. bygg og 10 tdr. havre. Aktiva var 215 rdl. 3 ort; men der var megen gjeld, så beholdningen blev bare 61 rdl. 1 ort 12 sk.
---- 487 Bind V --- Den eldste sønn, Ole Olsen, som ved farens død var 21 år, har formodentlig nu straks overtatt gardsbruket og drevet gården på morens bygsel. Han kan ikke sees å ha fått noen bygselseddel. Moren, Gollaug, døde først i 1808 i den hoie alder av 82 år, ved skiftet efter henne oplyses at boet ikke eiet noe som helst uten litt klær, som ikke på langt nær strakk til begravelsen. Avdød.. 1 hadde vært i brod hos sønnen, som sått i stor fattigdom og bety delig gjeld. Skifteomkostningene belop sig til 16 rdl. 1 ort 4 sk.; men der fantes intet til utlegg. Det fremgår herav at det har vært smått for Ole. Uhell var han også rammet av: Således hadde han i begynnelsen av 17 c >0- arene på 2 år mistet 5 hester i snive, så han ikke uten under støttelse kunde anskaffe dragonhest, hvorfor han av fogdkassen måtte få et forskudd på 70 rdl. I 1814 bygslet Verdalsgodsets daværende eier, Miiller, gården til Lars Larssen Foss. Ole Olsen fikk kår og dode scm ungkar og kårmann på Steine sondre i 1831. «Leved i mange år som en nomad», heter det om ham i kirkeboken. Lars' bygselbrev er a\ 1 4, tgl. "/s 1814. Han blev nodt til å gi fra sig gården, fordi han hadde hugget ulovlig i dens skog. Godsets eier var den gang gros serer Meincke, og dennes fullmektig, dyrlæge Dahl, frafalt tiltale ved et forlik av 7 /e 1820, hvorved Lars forpliktet sig til å fravike gården mot en erstatning av 90 spdl. og efter 1 års utsigelse, samt at han fant sig i at husmannsplassen Skansen og kårplassen Bruvoldbakken skiltes fra gården, således at avgiftene av disse svartes til landdrotten istedenfor til gårdens opsitter. Lars hadde nok også adskillige økonomiske vanskeligheter å kjempe med. Meincke ønsket Holmen nedre til hovedgård for bruket. På denne gard sått Kristofer Olsen, bror av Elling Olsen Steine nordre, som bygselmann. Ved en kontrakt mellem Meincke og Kristofer, datert V», tgl. 16 / 8 1828, gikk Kristofer inn på å opgi Holmen mot et kår av denne gard. Meincke forpliktet sig på sin side til å bygsle Steine til Kristofer med fritagelse for bruksdrift. Bygselen skulde videre gjelde hans hustru, om hun blev enke og giftet sig op. Hvis ikke Kristofer eller hustru benyttet retten til å bygsle Steine, skulde en av hans døtre få den. Kristofer Olsen fikk bygselbrev av Meincke "/i 1828, tgl. 16/ « s. å., men kom aldri til å flytte til Steine, idet han døde på Holmen allerede året efter; men hans enke, Anne Jonsdatter, overtok den og døde der i 1835. På skiftet efter henne er registrert en besetning på 3 hester, 4 kyr, 8 ungnaut, 10 geiter og 2 svin. Aktiva blev 682 spdl. 2 ort 7 sk. og beholdningen 310 spdl. 3 ort 14 sk. Svigersønnen, Elias Olsen Skav hau gg, som var gift med dat teren Anne Marta, overtok nu gården. 31
---- 488 Bind V --- Den hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 30 sauer, 10 geiter og 3 svin og en utsed av 2H tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 3 storfe og 12 sauer og såddes Va td. bygg, 2 tdr. havre og 2% tdr. poteter. Elias døde i 1866 og enken Anne Maria brukte gården til sin død i 1875, hvorefter sønnen, Ole Eliassen overtok den. Anne Marta Kristofersd. Sør Steine. I 1875 var besetningen 4 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse, 6 kyr, 1 ungnaut, 22 sauer og lam, 4 gei ter og kidd og 2 svin og utseden 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 14 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Skansen, med et husdyrhold på 1 ku, 1 ungnaut, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av V-i td. bygg, 2 tdr. havre og 2H tdr. poteter. Ole Eliassen brukte gården i 5 år, hvorefter han reiste til Amerika. Erik Johannessen Jøsås overtok gården i 1880 og brukte den til 1Q01; da blev Johan Johannessen leilending der. Han var gift med en søsterdatter av Eriks hustru. (Erik hadde ingen barn). I 1925 blev gården delt i to, Steine søndre og Steine vestre. Johan Johannessen kjøpte Steine søndre av Verdalens kommune for kr. 19,000 og kår til Erik Johannessen og hustru, kåret verd satt til kr. 2000 årlig. Steine vestre blev i 1925 solgt til Ole Edvardsen Åsan for kr. 12,300. Ole bygget hus der. I 1928 blev denne gard atter delt. Verdalens kommune lot Ole Åsan beholde 20 mål omkring husene, og resten blev solgt til handelsmann Nils Jonassen Steine for kr.' 5200. Han har efter kontrakten plikt til å bygge hus innen 5 år. Fraskilt part: Skansen, skyld 60 øre, er av Verdalens kommune solgt til Sevc rin Johannessen Skansen for 4280 kr. ifl. skjøte av 20 /8 1921.
---- 489 Bind V --- STEINE NORDRE Gårdsnr. 242. Bruk ere: Maghen pa Stene betalte i 1520 1 kvintin solv oo 4 skilling i tiendepenningskatt. Han har formodentlig brukt denne gard. Steine nordre, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson. Jognn paa Steynn står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund mel i leding. Der finnes ikke flere opsittere på Steine i dette manntall, sa dette er sikkert ledingen for hele Steine. Under sikt og sagefall for samme år finner vi også «Joenn paa bteynn for hanndt slog ein konne eynn lurckehug», hvorfor han matte bote 1 daler. Og i skibsskattmanntallet av 155 Q har vi frem deles (onn paa Stenn. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Tørris, rimeligvis en sonn av Jon. Han hadde odel i Stuskin; formodentlig var hans kone derfrå. Omkring 1640 er han blitt efterfulgt av Jon Tørrissen, utvilsomt sonnen. Han var i 1665 70 år gammel. Gårdens besetning i 1657 var 4 hester, IQ kyr Q aeiter 21 sauer og 4 svin. ' ' 6 Ved matrikuleringen i 1660 blev tienden sått til 2 tdr bygg; op 4 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl 16 sk Der var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 2 spand, hvilket begrunnes således- l
---- 490 Bind V --- «Disse forskr. Steene Gaarder ligger i Almue vej paa Jampte landspas, i freds och feide tid megei betynget, derfor ei bedre I 1689 het opsitteren Knut. Efter ham kom Ole Pedersen, antagelig i 1690-årene. Hans forste hustru, Marit Pedersdatter, dode i 1710, hvorefter han giftet sig med Ber et Rasmusdatter Josås. Ole dode i 1716, og Beret giftet sig året efter med Lars Olsen Melby, som kom til å bli på gården en lang årrekke, idet han levde til 1753. Også Steine nordre led betydelig kringsvinteren WlB, idet tapet opgis således: 4 hus og skigarden opbrent . . 28 rdl. — sk. 10 tdr. bygg 22 » 48 » Tilsammen 220 rdl. 48 sk. I betaling hadde svenkene gitt 9 karoliner, som de siden tok igjen. I 1723 hadde gården 1 husmann, som sådde 1 bismerpund, skog til gårdens fornodenhet, seter 1 mil borte, «temmelig» bumark. Den angis å være «letvunden til korn, men tung effter hoe, mislig til korn». Utseden var 2% td. bygg og 8 tdr. havre, avlingen 60 sommerlass vollhoi og 6 lass ekerhoi og besetningen 3 hester W kyr 6 ungnaut, 4 sauer og 3 geiter. Angående skylden bemerkes at «i henseende til gaardens hoe aufl og creaturer kunde dend vel ansees til forhoielse, men saasom gaarden ligger under fieldet og er mislig til korn, bliver dend ved sit forrige leie bestaaende». Ifølge skjote av 10 /'i2 1747 kjopte Lars eiendommen Saukinn av Iver Haugan og Kristen Volden. Den betegnes ved denne leihghe, som en engslette og hadde en skyld av 6 mkl. Lars var en velholden mann og drev gården godt: Ved en besik tigelse i 1747 over dragonkvarterene oplyses, at den er i god stand og har god skog.
---- 491 Bind V --- Ved skifte efter Lars i 1753 er foruten et solvbeger til 3 rdl. og 3 solvskjeer registrert 5 tintallerkener og 3 tinfat samt en hus postil. Besetningen var foruten halvparten i dragonhesten 1 hest og 1 fol, 5 kyr, 6 ungnaut, 12 sauer, 6 geiter og 3 svin. Aktiva var 263 rdl. 1 ort 1 sk. og gjeld fantes ikke, så beholdningen blev 247 rdl. 2 ort 19 sk. Der var det år utsådd 7 tdr. havre og IZA1 Z A tdr. bvgg. Saukinn blev på skiftet verdsatt til 6 rdl. Angående besetning og avling må bemerkes at sonnen, Ole Larssen, ved denne tid brukte halve gården, som han hadde fått bygselbrev på '"- 1751, tgl. '/i 1752. Ved en auksjon over krongods i 1754 blev Steine nordre (eller Vester Steine) solgt for 430 rdl. courant til opsitteren Ole Larssen, som fikk skjote :!1 .* 1754, tgl. 4 A 1755. Som nevnt under Jøsås kjopte Ole i 1757 også halvdelen av denne gard, som han derpå ifl. kgl. bevilling makeskiftet til Stikle stad kirke mot Molden. Makeskifteskjotet er av *%« 1757, tgl. l ""l> 1758. Oles hensikt med dette makeskifte var å få bedre anledning til å regulere sin eiendom, når han eiet begge gårder. Da han allerede i 1757 atter skilte sig ved Molden ved salg til Jakob Olsen Steine (sonn av Ole Rasmussen Steine sondre), fraskilte han det tidligere under denne gard på sydsiden av elven liggende Grude enget, som blev lagt under Steine, mens der til gjengjeld blev tillagt Molden et på elvens ostside liggende eng, Bruvolloren. Ved skjote av 14 > 1778, tgl. 2 % 1779, solgte han Saukinn til generalauditor Kjerulf, hvorved denne eiendom gikk inn i Verdals godset. Da Ole Larssen døde, fikk enken, Beret Andersdatter Lein under Vi 1783 kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo. I stiftamtmannens påtegning på andragendet herom heter det at «hun er seiv bekjendt for den, der ved at bestyre sit hus og bo vel, saa i den henseende intet med grund kan være å erindre mod hendes ansøgning». En av Oles sonner, Anders, kom til Jøsaas, en annen, Kristofer, til Holmen nedre. Den yngste sonn, Elling Olsen, fikk av moren skjote på Steine 2 7->, tgl. 15 / a 1797; kjopesummen var 2000 rdl. I Ellings tid blev der den 81 / B 1801 avholdt deling av den skog og utmark, som hittil hadde vært felles for Steine nordre og sondre. Herunder blev der krangel om, hvorvidt delingen skulde skje efter den eldre eller nyere skyld, idet som for nevnt Steine sondres skyld var blitt nedsatt til det halve. Retten eraktet, at delingen burde skje likt efter den eldre skyld, hvorimot Elling protesterte. I 1804 tillot Elling Verdalsgodsets daværende eier, Else Lind sal. Tonnings, som eier av Holmen sagbruk å legge en lense over elven på Steine nordres grunn mot en årlig avgift av 3 ort.
---- 492 Bind V --- Elling var gift med Karen Jeremiasdatter Grimdan, enke efter Anders Nilssen Vestgrundan, som var blitt myrdet i 1789. Hun overlevet også Elling, som dode i 1844. Et par år efter delte hun gården i to, idet hun ved skjoter av "/», tgl. "/« 1846, overdrog en halvpart til hver av sine to sonner, Ole Ellingsen og feremias Elling sen. Overdragelsessummen for hver part var 700 spdl. og kår. Den halvpart, som Ole overtok, beholdt navnet Steine nordre (gårdsnr. 242, bruksnr. 1), den annen kalles i rna trikulen Steine ostre (bruksnr. 2). Skyldsetning av de to gårder blev forst avholdt 5. oktober, tgl. 13. desbr. 1855, hvorved Steine nordre blev sått i en skyld av 6 dal. 14 sk., Steine ostre 6 dal. 13 sk. / v Ole Ellingsen dode allerede i 1852, og sorinen, Elling Olsen, fikk *ri& hjemmelsbrev på gården 24. januar. Ék tgl. 5. februar 1856. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 12 sauer, 8 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På 2 hus- Ane Larsdatter Nord-Steine, mannsplasser foddes 1 hest, 2 storfe g. m. Ole Ellingsen. og 8 sauer og såddes Yi td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Elling var ugift. Det gikk ut med ham, og moren, Anne Lars- datter Folio, tok gården igjen. Så blev den solgt ved auksjon til Peder Ellevsen lndal for 024 spdl. 56 sk. og et kår til Anne av årlig verdi 60 spdl. Skjotet er av "/• 1868, tgl. 4 A- 1869. Peder hadde gården bare en kort tid og solgte den til sersjant Trond Trondsen Jøsås, som hadde den et par år, og da han Josås vestre, solgte han Steine for 1100 spdl. til Ole og Johannes Volen; da fulgte med en merr til 100 spdl. og — en kårkjerring. Skjotet er utstedt av Peder Ellevsen, da Trond Josås ikke hadde tinglest hjemmel på gården, og det er kun utstedt til Ole Andosen Volen, datert 1M *, tgl. 19 / s 1874. Ifolge folketellingen av 1875 var gården da bebodd av Lorents Larssen, innerst og dagarbeider. Elling Olsen losjerte der og drev som smed og snekker. Der var en besetning på 1 hest under 3 år, 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og en utsed av 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. På de 3 gamle husmannsplasser Tronesvolden nordre og sondre og Stubbe, hvorav de to forste nu var selveien dommer, uten at der dog ennu var utstedt noe skjote, var besetnin-
---- 493 Bind V --- gen 1 hest, 5 kyr, 15 sauer, 8 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 4X> td. havre, x k td. havre til gronnfor og 8 tdr. poteter. Ole og Johannes Volen solgte gården til Nils Jonassen Mønnes den 3 /-> 1875 for 1500 spdl. (tinglest hjemmel er ikke utstedt). De undtok fra salget skogstykket Sormarken — omkring 1000 mål. Dette skogstykke delte de mellem sig, og det horer ennu til Volen. Dessuten undtok de Steinsmoen, Vikdal, Stubbe og Bråttåen, som senere er solgt til småbruk. Da Peder Ellevsen Indal solgte Steine, undtok han fra salget gården Tronesvolden nordre, hvor han siden bodde. 1 1877 overdrog Nils Jonassen gården for 4000 kr. til sonnen, Jonas Nilssen, som fikk skjote av Ole Volen "/«, tgl. "/« 1882. Sønnen, Severin Jonassen, overtok den i 1914 for 5000 kr. Han har den ennu. F ras kilte par ter: Ved forretning av "/a, tgl. "/« 1875, er folgende parter utskilt av Steine nordre: Tronesvolden nordre, gårdsnr. 242, bruksnr. 3, skyldsatt for 2 ort 2 sk., ny skyld mk. 0,75, av Ole Andosen Volen skjøtet til Peder Ellevsen for 600 kr. "/s, tgl. 16 / s 1882. Som ovenfor nevnl hadde Peder undtatt eiendommen allerede da han solgte til Trond Josås. Tronesvolden søndre, gårdsnr. 242, bruksnr. 4, skyld 1 ort 23 sk., ny skyld mk. 0,68, av Ole Volen skjøtet til Olaus Olsen for 800 kr. 5 / 8 , tgl. 18 /* 1882. Olaus solgte den for 2000 kr. til Peter Olaus Pedersen Skjørdal ved skjote av 19 / i, tgl. 8 / 2 1889. Bråttåenget, gårdsnr. 242, bruksnr. 5, skyld 21 sk., ny skyld mk. 0,30, av Ole Volen skjøtet for 800 kr. til Baro Ulriksen ls / 8 , tgl. 16 ' 8 1882. Stubbe, gårdsnr. 242, bruksnr. 6, skyld 1 ort 12 sk., ny skyld mk. 0,32. Steinsmoen, gårdnr. 242, bruksnr. 7, skyld 1 ort 6 sk., ny skyld mk. 0,44, av Ole Volen skjøtet sammen med Sørmarken ostre for 1000 kr. til Johannes Volen x % tgl. 16 U 1882. Sørmarken, skyld 1 dal. 3 ort 17 sk., blev ved en ny skyldset ningsforretning av 12 Ao 1881, tgl. 15 / 2 1882, delt ito parter, nemlig: Sørmarken østre, gårdsnr. 242, bruksnr. 8, skyld 4 ort 8 sk., ny skyld mk. 1,54, av Ole Volen solgt sammen med Steinsmoen til Johannes Volen. Sørmarken vestre, gårdsnr. 242, bruksnr. 9, skyld 4 ort 9 sk., ny skyld mk. 1,54. Denne part beholdt Ole Volen.
---- 494 Bind V --- Steine østre, sett fra sydvest 1929. Fot. H. Anderson STEINE ØSTRE Gårdsnr. 242, bruksnr. 2. Jeremias Ellingsen var første gang gift med enken Ingeborg Olsdatter Skei. Hun var fra Midtgrundan og hadde i forste ekte skap med Ellev Skei en datter Mette, som blev gift med Tomas Grundan. Jeremias Steine og Ingeborg hadde en sonn, Elling. Elan Marit Olsdatter Nord Steine, g. m. Jeremias Ellingsen. Ingeborg hadde en sonn, Elling. Han blev opfostret hos sin faster, Anne Andersdatter Reppe (datter av An ders Nilssen Vestgrundan og Karen Jeremiasdatter). Elling fikk Reppe og bodde der til sin dod. Han var en tid ordfører i Verdalen. Jeremias Ellingsen giftet sig annen gang med Marit Olsdatter Midtgrundan, søster av hans forste kone. Hun hadde for vært gift med Peter Midtgrundan og hadde med ham sonnen Johan Petersen. Denne kjopte Steine ostre av Jeremias El lingsen ifl. skjote av 11. august, tgl. 16. novbr. 1800. Kjopesummen var 1100 spdl. og kår. Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 10 geiter og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter.
---- 495 Bind V --- I 1875 var besetningen 3 hester, 9 kyr, 3 ungnaut, 18 sauer og lam, 13 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden V 4 td. rug, 1 % td. bygg, 12 tdr. havre, 1 td. havre til gronnfor og 12 tdr. poteter. På husmannsplassene Lille Molden og Stubbe foddes 1 ku, 10 sauer og 11 geiter og såddes tø td. bygg, 1 X td. havre og 5 tdr poteter. I 1908 overdrog Johan Petersen gården for 10,000 kr. til sonnen, Marius Johansen, som eier og bruker gården nu. DILLAN Gårdsnr. 243. Navnet: i Dyndwm 1520. Dillinn c. 1550. Dillum, Dillen Hi 10 Dillum 1664. Dihlum 1723. Stottet til fcrmen fra 1520 antas at navnets oprindelige form er Dynjandi, den donnende, dronnende, hvilket navn egentlig må ha tilhort en eller flere av den rekke fosser, som Inna danner ved gården, eller måskje hele denne del av elevelopet. Den nuværende ferm må være opstått ved at forst nj er gått over til nn (likesom i V innan av Vin/ar), hvorpå dette ved dissimilasjon på grunn av det folgende n er gått over til //. Dyndwm i 1520 må vel da antas for feilskrevet for Dynjandwm. At navnet nu boies som flertallsord i bestemt form er ingen avgjorende innvending mot denne forklaring, da der også ellers finnes eksempler på at en sådan boining er opstått ved misforståelse. Det samme navn Dynjandi finnes også i Eidsberg, nu Dynjan, nær en liten foss, og vist også i Dønnnm i Surendalen ved en fossende elv og i Dynjane i Tveid ved en foss i Topdalselven. I en sammensetning har man det samme ord i Dyn jandaskei'6, nu Dønski i Bærum. Skylden: Den gamle skyld var 2 ore 12 mkl., fra 1836 9 dal. 13 sk., i 1907 14,92 mk. i ét bruk. Eiere: Gården tilhørte i middelalderen Reins kloster, blev ved reformasjonen krongods, pantsatt til Gabriel Marcelis og 2H U 1675 skjotet til Johan Marcelis. Ved skjote av *,» 1705 har eieren av Reinsklosters gods solgt Dillan til enken ejter kancelliråd Drejer — hun fores iallfall som eier i slutten av 1720-årene. Fra henne er den gått over til Bernhard Ludvig van Simmern. Forresten er eiendomsforholdene nce uklare i den forste tid, efter at gården var skilt fra Reinsklosters gods — formodentlig har den vel vært som «brugelig pant» på flere hender. Ved auksjon i van Simmerns dodsbo kjopte krigsråd Åge Hagen Dillan med underliggende sagsted fer 121 rdl. og fikk skjote n ls, tol. 8 / fl 1735.
---- 496 Bind V --- Ved Hagens død gikk hans gods i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig. Efter hennes død solgte major Aussig i 1768 godset til generalauditør Kjerulf og kaptein Bay, hvorved Dillan gikk inn i Verdalsgodset, som den siden har fulgt. Den tilhører nu Verdalens kommune og er fremdelts leilendingsgård. Brukere: Jon j Dyndwm har i 1520 betalt 1 kvintin sølv i tien depenningskatt. Han står under «Skenne» d. e. Auskin sogn. Den Fot. H. Anderson samme Joenn på Dyllum har vi nok i 154 Q, da han står for 8 mk. smør og % vog mel i leding. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Tord. Han skattet for 2 øre odelsgods; men det tør vel ha vært i en annen gard; det er lite sannsynlig, at noe av Reinsklosters gods var avhende! den gang. I 1615 het opsitteren Jon — muligens en ætling av den første Jon —og i 1620 Haldo. Den siste var der ti! begynnelsen av 1660-årene. Gårdens besetning i 1657 var 2 hester, 11 kyr, 5 geiter og 10 sauer. ■ Opsitter i 1665 var Oluf; han var 37 år gammel. Han har ikkt vært der mange årene; for allerede i 1668 er enken (Elen) bruker. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til % rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. hommelhaug,» heter det bare; skogen har man altså ikke funnet det verd å nevne. Men gården må ha vært i forholdsvis
---- 497 Bind V --- god stand; ti den var en av de få, hvis skyld blev foreslått forhøiet, nemlig til 1 spand. Fra 1680-årene har en Ole brukt gården. Han døde i 1705, og nu blev enken Sara sittende der en lang rekke år på mannen?, bygsel. Hun døde i 1756 i sitt 95. år. I krigsåret 1718 har hun hatt meget å stå i: Gården blev slemt medfart av fienden, og på grunn av sin nærhet ved Steine skanse, måtte den også yde bidrag til vår egen krigsførsel: Skaden opføres som følger: Skade på husene samt ski gard og kornstaur opbrent 12 rdl. — sk. Seng-, gangklær og innbo 8 » 48 » Tilsammen 78 rdl. 24 sk. Og av de norske tropper var tatt: 1 stabel bak, opkjørt til Steine skanse 8 rdl. Vx stabel gode bord, opført og gjort flater av 20 » Tilsammen 28 rdl. Altså et samlet tap på 106 rdl. 24 sk., hvilket må ha vært meget følelig for opsitteren på Dillan den tid. Svenskene hadde betalt 3% rdl. for det, de tok; men siden tok de disse penger tilbake igjen. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses gården å ha 1 husmann, som sår 1 vog. Der var skog til gårdens fornødenhet og noe til sagtømmer, seter 2 mil fra gården, liten bumark, en fjellslette, hvorfor betaltes 6 sk. Gården betegnes som «tungvunden og mis lig til korn». Utseden var 1 td. bygg og VA tdr. havre, avlingen 20 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 2 skjep per blandkorn, 6 skjepper havre og 8 mk. ost. Gården må frem deles ha vært i forholdsvis god stand; ti skylden blev foreslått forhøiet 6 mkl., hvilket begrunnes med «denne gaards leilighed for opsidderen ved skougen at fortiene noget,» og da komisjonen ved annen gjennemgåelse forhøiet skylden for endel gårder, blev
---- 498 Bind V --- Dillan yderligere forhoiet 6 mkl., altså ialt 12 mkl. På gårdens grunn stod Dillansagen, hvor der årlig kunde skjæres 3 stabel bord; den ble v sått i en skatt av 1 Vi rdl. I 1730 har det vært åstedssak mellem Prestgård og Dillan. Foranledningen var, at fru kancelliråd Drejer hadde kjopt husene på plassen Indhaugen, som tilhorte Prestgård, og tilegnet sig under Dillan plassens grunn og grunnleie fra 1715 av. Saken blev påkjent i 1731 således, at Indhaugen med skog skulde folge Prest gård. Siden fikk van Simmern, som var en slektning av fru Drejer, av henne skjote på Dillan med Indhaugen, hvilket skjote han lot tinglese på lagtinget, hvorfra det imidlertid fikk hjemvis ningsdom. I 1733 fait endelig dom for, at Indhaugen skulde folge Prestgård, og van Simmern blev domt til å betale de av hus mannen oppebårne 18 rdl. Sara Dillan drev naturligvis gården ved hjelp av sine hjem meværende voksne sonner. Den ene av disse, tialdo Olsen, fikk bygselbrev av Åge Hagen --» 1738, tgl. •/■ 1739. Han hadde den til 1766, da han opgav den for svigersonnen, Kristian Pedersen Møn nes, mot et kår på 3 mål åker og for til 1 ku og 3 småfe. Kristian fikk bygselbrev av Anne Marie Aussig 2 % 1766, tgl. 20 / a 1767. Kristian Dillan dode i 1798. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 3 hester og 1 føl, 6 kyr, 5 ungnaut, 5 geiter, 34 sauer og 1 svin. Utseden var 1 td. bygg og 3 tdr. havre. Aktiva blev 234 rdl. 3 sk. og beholdningen 84 rdl. 20 sk. Hans eldste sonn kalte sig tialdo Daahl, og var den første veterinærutdannede dyrlæge nordenfjells. (Se under: Dyrlæger). Haldo Dahl bodde som dyrlæge forst hos Kliiver på Bjartnes. Siden tok han bopel på Dillan, hvorav moren i 1808 hadde opgitt halvparten, som han fikk bygselbrev på av proprietær Miiller % tgl. Vs 1810. I 1812 overlot hun ham også resten mot et kår på IYi tdr. bygg, 6 tdr. havre og for til 2 kyr og 4 småfe Kontrakten er av 15 /«, tgl. "I* 1812. I 1803 hadde Verdalsgodsels daværende eier, Tonning, bygslet 12 mål av gårdens utmark til Nils Larsen Breding mot en årlig avgift av 2 rdl. og forpliktelse til å forrette billig arbeide ved sagbrukene efter tilsigelse. Skjont Haldo Dahl hadde offentlig understottelse for å studere til dyrlæge, er det dog rimelig, at hans utdannelse har kostet for eldrene endel. lallfall sees moren i 1801 å ha mattet pantsette til Tonning gårdens losore og besetning for en gjeld på 110 rdl., og det er meget, som taler ler, at dette skyldes utgifter for sønnen. Tross at Haldo Dahl hadde et meget stort distrikt, hele det nordenfjelske Norge, var det neppe store inntekter, han hadde, Qg han blev aldri noen velstående mann. Han dode i 1827, og enken,
---- 499 Bind V --- Gurine Jonsdatter Brandsegg, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo. I 1834 holdtes der skifte, hvorved registrertes en besetning på 2 hester, 6 kyr, 2 ungnaut, 24 geiter, 22 sauer og 2 svin. Der var tølvtoi for 17 spdl. 2 ort. Aktiva var 379 spdl. 4 ort 22 sk og passiva 270 spdl. Gurine dode som kårenke på Dillan i 1845 Ved tellingen i 1835 var gårdens besetning 3 hester, 10 storfe, 12 sauer, 10 geiter og 2 svin og utseden IH td. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. En Arnt (i matrikulen av 1830 Andreas) Ingebrigtsen har nu halt gården en tid, visstnok uten kon trakt. Den -V 1836 har Nikolai Jenssen forpaktet til Nils Larsseu Dillvaldet for 3 år Dillan dam plass med hus og tilliggende plass undtagen engstykket Lilleenget, den del av Dillans innmark, som lå neden for de nordøstlige bakker, og som Jenssen hadde undtatt ved gårdens overdragelse til Arnt Ingebrigtsen, samt plassen Dillvaldet, for en årlig avgift av 24 spdl. Den 31 / i 1848 blev Dillan forpak tet til Jeremias Iversen Årstad for 10 år, «således som den i de sidsfe Jeremias Iversen Dillan og hustru Ingeborg Anna Olsdtr. to Aar af ham har været brugt, nemlig uden Pladsene, uden Enget ved Reppe og uden Marken eller Moen mellem Pladsene og Holmen - Avgift 25 Spdl., 2 Tdr. fuldkommen godt 5 Vogs Byg, 5 Tdr. Havre og 10 Tdr. Poteter at levere Høst eller Vaar efter Aars tidens Beskaffenhed.» (Se Garnesætten). Ved skifte i 1848 efter Jeremias Iversens hustru, Malena Lars datter, er registrert en besetning på 3 hester, 4 kyr, 4 ungnaut 13 sauer, 4 geiter og 2 svin. Aktiva var 241 spdl. 21 sk. og beholdningen 133 spdl. 4 ort 10 sk. I 1862 er halve Dillsagplassen bortleiet til Elias Olsen for 1 år — avgift 6 spdl. Samme år er Dillenget eller Smedplassen under Dillan bortleiet til brukssmed Anders Mikkelsens enke for 1 år mot samme avgift, som avdøde hadde svaret, 12 spdl. Enkeu hadde da plikt til å sørge for sine stedbarn. Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 8 storfe, 14 sauer og 6 geiter og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser: I—2: Dillsagen, 3: Lilleenget, 4: Dillenget.
---- 500 Bind V --- På 3av disse var besetningen 1 storfe og 15 sauer, og utseden Vs td. bygg, 2V4 tdr. havre og 3% tdr. poteter. For den siste er intet anført. I 1875 var gårdens besetning 3 hester, 6 kyr, 4 ungnaut og kalver, 27 sauer og lam, 13 geiter og kidd og 4 svin og griser og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På plassene føddes 4 kyr, 2 ungnaut, 31 sauer, 5 geiter og 2 svin og såddes % td. bygg, 4 tdr. havre eg 9 tdr. poteter. Den 14 /4 1881 blev gården forpaktet til Iver Jeremiassen Dillan for en avgift av 120 kr. og kår til foreldrene. Når en av disse fait bort, skulde avgiften forhøies til 160 kr., og når den annen fait bort, til 190 kr. Kåret var 5 tdr. havre, 2 tdr. bygg, 8 tdr poteter og V± td. poteter sått samt for til 1 ku og 6 sauer eller 2 kyr og 4 sauer. Iver brukte gården til i 1906. Han fikk da kår, men flyttet til Dillmoen og bygget sig hus der, og der døde han i 1920. Han hadde to sønner, som begge er i Amerika. Efter Iver blev Sefanias Barosen Ulvillen leilending på Dillan, og han bruker den som kommunens leilending ennu. ØSTNES Gårdsnr. 244. Navnet: Uttales atfssnes. — Ewstness 1520. Axnes (!) 1559 Ousnes 1590. Østnes 1610. 1626. 1664. 1723. Denne gard tillikemed de følgende, Mønes, Slapgården og Bollgården østre, kan skjønnes å være opstått ved deling av en gammel gard Nes, hvis navn også er bevart i Nessletta hos Aslak Bolt om den slette ved elven, på hvilken disse gårder ligger. Denne deling er iallfall foregått før 1430, formodentlig adskillig tidligere. Efter formen i 1520 er der grunn til å anta, at gården oprindelig har vært kalt Efsta Nes, d. e. den øverste gard Nes, hvilket senere er blitt omtydet til Aust-, Øst-, da den tillike ligger østligst av gårdene. Jfr. gårdsnr. 128. Skylden: Gårdens skyld i 1650 var 1 sp. 2 øre. Ved forret ning, approbert 25 /« 1703, blev den avfelt til 1 spand. Fra 1836 blev den 8 dal. 3 ort 5 sk., i 1844 avfelt til 8 dal. 1 ort. I 1907 var den mk. 15,22, fordelt på 4 bruk, hvorav bruksnr. 1: Østnes mk. 14,17. Eiere: Gården har — så langt tilbake, som oplysninger rekker — tilhørt Trondhjems hospitalsstiftelse. I 1828 blev den solgt ved auksjon til Peder Olsen Foss av Støren; siden har den vært bru kernes eiendom.
---- 501 Bind V --- Brukere: Niels pa Ewstness har i 1520 betalt X lodd sølv og H mark i tiendepenningskatt. Han er opfort under «Skenne» (d. e. Auskin) sogn. I 1549 står Oluff på østnnis for 16 mk. smør og 1 vog mel i leding, og i skibskattmanntallet av 1559 har vi Maritte på oxness, opført mellem Holmen og Balgård. Østnes, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Nils, fra omkring 1620 og til begynnelsen av 1630-årene fon og fra midten av 1630-årene til slutten av 1650-årene Tomas. Gårdens besetning i 1657 var: 2 hester, 14 kyr, 6 geiter, 7 sauer og 3 svin. Opsitter i 1660 var Sevald Olsen, som formodentlig er kom met til gården ved ekteskap med enken; ti hjemme var i 1666 en sønn, Arne Tomassen, 19 år, samt en «knegt» (soldat) Hans Tomassen, 21 år. Sevald var 41 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til \ { A tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 3 ort og småtienden til K- rdl. Der var hurnlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 1X- spand. Sevald opføres i skattemanntallet ennu i slutten av 1680-årene; men i 1691 er Lars Villumsen, sønn på Jermstad, opsitter. Han var formodentlig gift med en datter av Sevald Olsen; ti han har kalt en av sine sønner Sevald. Lars Villumsen døde i 1707, og sønnen Sevald overtok da gården. En annen sønn, Villum kom til Volen. (Se Volenætten).
---- 502 Bind V --- Skaden på Østnes under svenskenes innfall i 1718 er opgitt således: Svenskene hadde betalt 5 rdl., som de tok igjen, da de ved retretten brandskattet bygden. Ved matrikuleringen i 1723 opgis der å være skog til gårdens fornodenhet, seter i 1 mils avstand, måtelig bumark, en fjellslette sått til 6 sk. årlig. Gården betegnes som «maadelig letvunden og iemmelig til korn». Utseden var I I A td. bygg, 5 tdr. havre og % bismerpd. grå erter, avlingen 26 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut og 8 sauer. Skyl den blev foreslått forhoiet 12 mkl., «i henseende till dens goede aufvel». Efter Sevald Larssens dod fikk sønnen, Lars Sevaldsen, bygsel brev på gården av kancelliråd Sommer - 9 J5, tgl. 7 A» 1762. I 1760 oplyses, at landskylden da var 3 rdl. årlig, avlingen 16 lass høi, utseden % td. bygg og 4—5 tdr. havre og besetningen 1 hest, 4 kyr og 3 småfe. Denne opgave er foranlediget ved en ordre fra Kammerkollegiet om å undersøke de gårdes beskaffenhet, som var blitt avfelt i skyld. Det gjaldt da ikke å opgi så meget, at skylden blev forhøiet igjen, hvorfor ovenstående opgave utvilsomt er for snau. Dette fremgår da også av skiftet i 1774 (like efter en uårs periode) efter Lars Sevaldsens første hustru, Marit Larsdatter Midt-Grundan. Der blev da registrert 2 hester (iberegnet dragon hesten), 5 kyr, 4 ungnaut, 3 geiter, 6 sauer og 1 svin. Aktiva var 144 rdl. 2 ort 8 sk. og beholdningen 130 rdl. 2 sk. Og ved skiftet efter Lars seiv i 1788 noteres 2 hester, 4 kyr, 5 ungnaut, 5 geiter, 10 sauer og 1 svin. Boet var da fallit, idet der innestod det første barnekulls morsarv, hvorved passiva blev 144 rdl. 15 sk., mens aktiva kun utgjorde 133 rdl. 3 ort 2 sk.
---- 503 Bind V --- Enken, Mali Mikkelsdatter, giftet sig snart efter med Ole Eriksen Karnihus, som fikk bygselbrev på Østnes av rådmann Fyhn % 1788, tgl. M /i 1789. I 1814 gikk gården ut av den familie, som nu hadde brukt den i over 100 år, idet hospitalsforstander Iversen forpaktet den for 3 år til løitnant Eilert Kristian Hegrem. Foruten de almindelige jordeboksrettigheter, som var 5 spdl. 8 sk., skulde han betale 1 td. sedebygg og 7 tdr. sedhavre årlig. Kontrakten er av "/», tgl. 7b 1819; endelig er den fornyet for Iår den 14 / 3 1822. Hegrem var gift med Sille Marie Kliiver, datter av kaptein Broder Vilhelm Kliiver på Bunes. Han blev fenrik i 1808 og sekondloitnant i 1811 ved Nordenfjeldske skiloperbatalion, dode i 1832. I 1823 blev Østnes solgt ved offentlig auksjon til Peder Olsen Foss av Støren, som fikk kgl. skjøte av ls /i 1823. Kjøpesummen var 1351 spdl. samt jordavgift og kornrente på 6 tdr. 4 skjepper sedebygg årlig til Hospitalsstiftelsen efter gjennemsnittet av de siste 10 års kapitelstakst. Av kjøpesummen skulde en tredjedel eller 450 spdl. 1 ort 16 sk. bli stående uopsigelig i gården. Peder døde allerede året efter, at han hadde kjøpt gården, og hustruen Ingeborg Embretsdatter døde i 1826. Eneste arving var sonnen, Peder Pedersen, dengang 2 år gammel. På skiftet, som først blev avsluttet i 1828, er registrert en beset ning på 3 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 2 svin. Gården blev ved auksjon den 19 / 3 1827 solgt for 950 spdl. til Ingeborgs bror, Nils Embretsen Moum av Støren, som fikk skjote 6 /a 1828, tgl. 7 ,' 2 1829. Peder Olsen efterlot sig adskillige midler, hvorav en god del i utestående fordringer. Boets aktiva blev 1695 spdl. 3 ort 21 sk. og beholdningen 654 spdl. 4 ort 16 sk. Blandt passivapostene var gjeld til Hospitalsstiftelsen 588 spdl. 4 ort 17 sk. og opfostrings bidrag til Nils Moum for arvingen efter 15 spdl. årlig i 10 år og 5 spdl. i 5 år, tilsammen 250 spdl. Det blev siden prosess om dette skifte, idet der reistes påstand om, at Nils Moum foruten de 950 spdl., han hadde gitt for gården, også skulde overta den i gården stående uopsigelige gjeld til Hospi talsstiftelsen. For dette talte, at denne gjeld i skifteforretningen ikke var ført boet til utgift. Efter en overrettsdom av n U 1833, hvori bestemmes, at «kjøpesummen skal beregnes til indtægt med den sum, hvorfor den av boet befindes lovligen at være solgt», holdtes i 1833 ny skiftesamling, hvor man da avgjorde, at gjelden til Hospitalsstiftelsen måtte inngå i de 950 spdl., som gården var kjøpt for. Arvingens part blev efter dette 606 spdl 1 ort 16 sk. 32
---- 504 Bind V --- Nils Embretsen overdrog ved skjøte av •/■ 1828 > tøl- '/■ 1829 > gården for 1000 spdl. til Anders Iversen Støresengen, som igjen makeskiftet den til Anders Olsen Vold mot gården Vold i Støren ifl. skjøte av 31 / 3 1828, tgl. 7 / 2 1829. Anders Olsen var en velstandsmann: På skiftet i 1834 efter hans hustru, Siri Olsdatter, blev aktiva 1608 spdl. 1 ort 14 sk. og beholdningen 1311 spdl. 3 ort; gården var da verdsatt til 800 spdl., og av gjelden til Hospitalen stod igjen 202 spdl. 3 ort 6 sk. Den angis ved denne leilighet år om annet å kunne fø 3 hester; 14 —15 storfe og 30 småfe og å ha en utsed av 1 td. bygg, 14—15 tdr. havre og 15 tdr. poteter. Kornet gav 3—4 fold, potetene 7 Der var skog til skifang og brenne, fiske i Verdalselven og 4 hus mannsplasser med en årlig avgift av 12 spdl. 4 ort foruten arbeids plikt mot betaling. Havnegangen var ikke tilstrekkelig. Den "/■ 1844 holdtes avfelningsforretning på Østnes. Ved flommen i desember året forut hadde elven tatt ut betydelig både på øst- og vestsiden, ialt ca. 6 mål jord, hvorefter skylden blev nedsatt til 8 dal. 1 ort. Ved skjote av % tgl. 7 / 2 1849, overdrog Anders gården til svigersønnen, Johannes Ottersen, for 800 spdl. og kår. I 1865 hadde gården en besetning på 4 hester, 10 storfe, 17 sauer, 7 geiter og 1 svin og en utsed av v s td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 5 husmannsplassen 1: Lillemarken. 2 Barlien. 3: Færgestuen. 4: Engsvehaugen. 5: Østnesenget. På disse var besetningen 8 kyr, 35 sauer og 1 geit og utseden Ys td. bygg, tdr. havre og 11% tdr. poteter. I 1875 var besetningen 4 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse. 8 kyr, 2 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 17 geiter og kid og 4 svin og griser og utseden Ys td. hvete, !s td. rug, 2 tdr. bygg, 1 td. blandkorn, 12 tdr. havre, Ys td. erter og 10 tdr. poteter. På de 5 husmannsplasser, hvorpå føddes 6 kyr, 1 ungnaut, 22 sauer, 12 geiter og 3 svin og såddes "/« td. bygg, 3% tdr. havre og 10 tdr. poteter. Ved skjøte av 14 /*, tgl. "/■ 1877, overdrog Johannes Ottersen gården til svigersønnen, Ole Johannessen Jøsds, for kr. 4000 og kår. Selgerens datter, Ingeranna, skulde ha gjenkjøpsrett for kr. 5600, hvis Ole vilde avhende gården, mens selgeren eller hustru levde. Ole Johannessen brukte Østnes til 1908. Sønnen, Odin Olsen, overtok den da og hadde den til 1910. Da flytte! han til Snausen. og hans bror, Olav Olsen, kjøpte Østnes. Han eier og bruker den ennu.
---- 505 Bind V --- Fraskilte part er: Øvre, gårdsnr. 244, bruksnr. 2, er fraskilt ved forretning av B /., tgl. «,'« 1891, skyldsatt for 1 ort 21 sk. (ny skyld mk. 0,66) og av Ole Johannessen Øst nes solgt for kr. 1000 til Olaus Olsen ved skjote av "/», tgl. "/« s. å. Siden blev parten solgt til smed Gøran Uff. Senere er fraskilt Marken, bruksnr. 3, av Ole Johannessen solgt til Sefanias Breding, og Engsvehaug, solgt til Gustav Jonsen i 1916. MØNNES Gårdsnr. 245, 246 og 247. Navnet: Uttales: mø'nes. — Melness 1520. Menes, Mønes 1559. Mennes 1590. Menis 1610. Mennees 1626. Mønneß 1664 Mønnes 1723. Oldnorsk: MeSalnes, den mellemste gard Nes, Mellem-Nes. Skylden: Gården hadde i 1655 en samlet skyld på 2 sp. 2 øre. Der var allerede dengang 3 opsittere, så delingen i 3 gårder kan regnes fra før denne tid, seiv om der neppe ennu var gjennemført noen fullstendig utskiftning iallfall mellem Mønnes nordre og ostre. De enkelte gårdes skyld var: Mønnes østre — sp. 2 øre, fra 1836: 2 dal. 1 ort Bsk Mønnes nordre — » 2 » » — 2 » 1 » 8 » Mønnes vestre 1 » 1 » » — 4 » 2 »16 » Tilsammen 2 sp. 2 øre 9 dal. 8 sk. I 1907 var skylden for: Mønnes østre: mk. 3,84, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr 1 Mønnes østre, mk. 3,46 — Mønnes nordre: mk. 3,37, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr 1 Mønnes nordre, mk. 3,20 — Mønnes vestre: mk. 6,92 i ét bruk. Eiere: Mønnes-gårdene har vært benefisert Værdalens prestc bord, rimeligvis helt siden middelalderen. Mønnes østre blev i 1874 solgt til Nils Anderssen Mønnes Mønnes nordre i 1856 til Ole Olsen Balgård og Mønnes vestre i 1894 til Nils Jonassen Mønnes. Siden har gårdene vært brukernes eiendom. Bruken: Erik Pa Melness har i 1520 betalt 1 lodd sølv og 3 skilling for jordegods, så han må ha eiet litt i gården. Og Erick på Monnis står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund mel i leding
---- 506 Bind V --- Enda ser altså gården ut til å være udelt. Men i skibskattmann tallet av 1559 har vi 2 skattebonder: Taraldt på menes og Olaf f pa mønes. Den ene av disse må da ha brukt Monnes vestre, den annen Mønnes ostre og nordre, som ennu i begynnelsen av 1600-årene ikke synes å ha vært delt, idet der på denne gard ennu i 1620 kun opføres én leilending, Laurits (Lars) Kristensen. Men før 1630 er den delt; ti dette år opføres «enken» ved siden av Laurits som opsitter. Fra denne tid av kan vi følge rekken av opsittere på alle tre Mønnesgårdene. MØNNES ØSTRE Gårdsnr. 245. Enken synes å ha sittet med bruken av denne gard ennu i 1635. Så har hun rimeligvis giftet sig med en, som het Amund og som hun formodentlig har vært litt for gammel for; ti allerede i 1637 har fogden «annammet Amund Monnes hans boeslod, som blev Kongelig Majestæt tildomt, for han udi sit egteskab giorde hoer karl af sig». Det hele belop sig, efterat all skyld og gjeld var betalt, ikke til meie enn 11 % rdl. 18 sk. Amund vedblev dog å bruke kården til i første halvdel av 1660-årene. For denne gard finnes ingen opgave over kreaturholdet i 1657. I 1665 er der istedenfor Amund kommet en, som het Siurd Mikkelsen. Han var i 1665 25 år og er rimeligvis kommet til gården ved ekteskap med formannens enke; ti i 1666 opføres som sonner på gården Ole, Tore og Even Amundssønner, henholdsvis 14, 8 og 6 år gamle og utvilsomt sonner av den forrige opsitter. Ved matrikuleringen i 1669 opfores Mønnes ostre og nordre under ét nummer, men med 2 opsittere, Siurd Mikkelsen og Peder Jonsen Tienden blev sått til 1 td. bygg og 1 % td. havre, ledingen til X rdl. 16 sk. og småtienden til 1 '■> ort 4 sk. Humlehave fantes. Der blev ikke foreslått noen forandring i skylden. Efter Siurd har Arnt Amundsen, utvilsomt en sonn av oven nevnte Amund, brukt gården. De tre Mønnes-gårde må dengang ha ligget tett ved hinannen; ti de brente alle sammen natten til den 20. mai 1708. Ilden opkom ved uforsiktighet av en huskvinne på den ene av gårdene, og det brente så grundig, at der ikke blev et hus tilbake. Innbo og korn strøk også med. På ansokning fikk de tre brandlidte opsittere stiftamtmannens bevilling av 5 /e 1708 til å «besøke folk i Trondhjem og omliggende fogderier» for å samle midler til gjenopførelsen. 10 år efter blev gårdene, som for anledningen lå meget utsatt plyndret av svenskene. Tapet opgis således:
---- 507 Bind V --- 4 små hus tillikemed ski Tilsammen 81 rdl. Svenskene hadde betalt 4 rdl. i erstatning. Arnt døde i november 1718, 69 år gammel, og enken, Ingeborg Tomasdatter Balgård, som var hans annen hustru, brukte nu går den en tid, hvorpå Peder Pedersen overtok den, antagelig i 1721, idet han rimeligvis er identisk med den dragon Peder Pedersen Holme, som dette år blev gift med Marit Pedersd. Enken Inge borg blev året efter gift med Tørris Nilssen Sulstuen, men må ha opgitt Mønnes for, da hun ved giftermålet kalles Ingeborg Balgård. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har annen skog enn til litt gjerdsel og litt older til brenne, ingen seter, slett bumark; den betegnes som lettvunden og kornviss. Utseden var ':> bismerpund rug, 5 skjepper bygg, 2 tdr. havre og Y% bismer pund grå erter, avlingen 10 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og 3 sauer. Skylden Skylden blev foreslått nedsatt 6 mkl. «Formedelst denne gaards Ringe hoe auvell og at opsidderen ej nogen anden Leilighed haver at fortiene noget weed.» Marit dode i 1762 og Peder i 1768, hvorefter sonnen, Peder Pedersen, hadde gården til sin død i 1785. Det har visstnok vært ganske smått for ham, tross skiftet opviser både 2 solvskjeer og 5 gamle bøker. Samtlige aktiva beløp sig til 49 rdl. 2 ort 5 sk.; men gjelden var større: Til dekning av de uprioriterte som utgjorde 32 rdl. 3 ort 14 sk., fantes kun 7 rdl. 1 ort 23 sk. Den registrerte besetning var 2 kyr, 1 ungnaut, 7 geiter og 3 sauer. Enken, Ingeborg Olsdatter, opgav nu gården mot å få kår, hvorpå sogneprest Jakob Krog bygslet den til Åge Pedersen Bjari nesvald, som fikk bygselbrev 15 /« 1786, tgi. s. d. Denne opsitter stod sig adskillig bedre enn den forrige: Ved skifte efter ham i 1814 var aktiva 909 rbdl. 62 sk. navneverdi og gield og omkost ninger 139 rbdl. 73 sk.
---- 508 Bind V --- Enken, Malena Jonsdatter, brukte nu gården til i 1820, da hun giftet sig med den 39 år yngre Anders Nilssen Balgdrd, som fikk bygselseddel av sogneprest Brandt "ju 1820, tgl. 7 /s 1821. Eiter Malenas dod giftet Anders sig i 1833 med Ingeborg Olsdatter Auskinvald. Eldste sonn av dette ekteskap, Nils Anders sen, kjopte gården ifl. kgl. skjote av 17 / n 1874, tgl. V« 1875, for 000 spdl. og en årlig jordavgift til Verdalens sogneprest av 2 tdr. 2 fjerdingkar sedebygg. Jordavgiften er innlost ifl. departements skrivelse av 10 /« 1889, tgl. 8 U 1890. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 10 sauer og 1 svin og utseden var V« td. rug, % td. bygg, 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser, Monnesmoen, foddes 2 storfe, 4 sauer og 1 geit og såddes 1 % td. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 2 kyr, 1 ungnaut, 9 sauer og lam, 1 geit og 1 svin og utseden X td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På husmannsplassen Korssvegjerdet foddes 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og såddes 1 td. bygg og l I A td. poteter. Ved skjøte av 12 A, tgl. 2 V* 1884, solgte M/5 Anderssen gården til lærer ved Vuku fastskole, Peder Pedersen Moe, for kr. 3200 og den ovenfor nevnte jordavgift. Moe døde i 1890; enken Ber et Olsdatter blev da sittende fremdeles som eier, og sonnen, Peder Pedersen Moe drev gården til han døde i 1907. Dennes sønn, Peter Pedersen Moe, kjøpte da gården av farmoren for kr. 3000 og kår til moren, Birgitte Jonsdatter. Skjøtet er av 7 /a, tgl. 2 / 8 1(^08
---- 509 Bind V --- Peter eier og bruker gården ennu. Han har nybygget alle husene og flyttet dem litt bort fra de andre Mønnes-gårdene. Husmannsplassen Korssvegjerdet blev i 1895 skyldsatt for mk. 0,38 og frasolgt for kr. 480 til Annæus Olaussen Korssvegjerdet. Det er bruksnr. 2. I 1926 kjøpte Peter Moe eiendommen igjen for kr. 2200. MØNNES NORDRE Gårdsnr. 246. Laurits Kristensen har brukt Mønnes nordre og vestre i 1620, og det er visstnok i hans tid, denne eiendom er blitt delt i to I 1640-årene ser det ut til, at den har vært samlet påny; ti der opføres i denne tid kun én leilending, Amund, som er nevnt under Mønnes østre. 1650 er det atter Laurits, men i 1665 Peder Jonsen, som da var 44 år gammel. Heller ikke for denne gard er der noen opgave over kreatur holdet i 1657. Ved matrikuleringen i 1669 er den tatt sammen med Mønnes østre, hvortil henvises. Opsitteren i 1690-årene het Lars, muligens sønn av Peder. I begynnelsen av 1700-årene var gården brukt under Østnes. Dette forhold vedvarte til ut i 1720-årene — muligens ennu lenger. Ved matrikuleringen i 1723 betegnes den som øde. Skog, seter og bumark var som på Mønnes østre; men den opgis å være «noget misligere til korn». Utseden er angitt til 5 skjepper bygg, 2 tdr. havre og Vi bismerpd. grå erter, avlingen 10 sommerlass vollhøi og 1 lass ekerhøi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut og 3 sauer. Skylden blev foreslått nedsatt 10 mkl. «formedelst denne gaards ringe au vel saavel af korn som høe». Så har Anders Olsen Dlllan brukt den og efter ham enken, Ber et Olsdatter, som i sitt første ekteskap med Bård Vuku hadde datteren Sara, der var gift med Ole Haldorsen. I 1747 opgav Beret gården for denne sviger sønn, som fikk bygselbrev av enkefru Collin in U, tgl. 8 A s. å. Anders Olsen har visstnok eiet Mælen; ti i 1755 sees Paul og Ole Anderssen Mønnes, som må være Anders Olsens sønner, å ha solgt 5V3 mkl. i «engslettet Mælen». Ved skifte i 1749 efter Ole Haldosens hustru oplyses avlingen å være 3K> td. bygg og 7 tdr. havre. Besetning og innbo blev ikke registrert, da det tilhørte svigermoren. Ole opgav i 1777 gården for sønnen, Elias Olsen, som fikk bygselbrev av Peder Krog 28 / ns. å. Denne opsitter synes åha levet i permanente pengevanskeligheter: Så lenge han hadde går den, sees han stadig vekk å ha vært stevnet for gjeld og er blitt dømt til å betale. I 1798 opgav han derfor, kun 48 år gammel, gården for svigersønnen, Erik Ingebrigtsen Øgstadmyren mot et
---- 510 Bind V --- kår, bestående av jordstykkene Holmen og Åsbakken samt fritt hus og brenne. Hvis han eller hustruen døde, skulde den gjenlevende ha foret 1 ku og 3 småfe. Erik fikk bygselbrev av Jakob Krog '% tgl. "/• 1798. Erik døde i 1850, og sonnen, Sakarias Eriksen, brukte gården efter faren til i 1852, da han flyttet til Linset. Mønnes nordre, sett fra nordvest 1930. Fot. O. Snekkermo. Broren, Johannes Eriksen, som i 1848 hadde bygslet Jøsås, drev så Mønnes som underbruk under Josås til sin død i 1855 Moren døde samme år, og nu blev Monnes nordre solgt til Ole Olsen Balgård (Gammelbollgardingen) ved kgl. skjote av 13 / 2 1856, tgl. 14 A 1859. Kjopesummen var 713 spdl. og en årlig jord avgift til Verdalens sogneprest på 2 tdr. 2 fjerdingkar sedebygg. Omkring 1860 solgte Ole Balgård eiendommen til Ole Daniel sen Jessem fra Beitstaden (senere på Kvelstad). Så kjøpte Erik Johannessen Jøsås den for 700 spdl. ifl. skjote dat. og tgl. 16/ 8 1865. Skjøtet er utstedt av Ole Balgård, da Tessem ikke hadde tinglest hjemmel. I folketellingen av 1865 betegnes gården som ode og uten beset ning, men med en utsed av X> td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter. På husmannsplassen Sveet føddes 2 kyr og 2 sauer og såddes % td. havre og 1 td. poteter. Erik Johannessen overdrog i 1873 gården til broren, Olaus Johannessen, som før hadde vært på Balgård nedre. Besetningen var i 1875 1 hest, 4 kyr, 8 sauer og lam, 5 geiter og kidd og 1 svin
---- 511 Bind V --- og utseden Va td. rug, X td. bygg, 4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På plassen Kristianssveet foddes 6 sauer og 3 geiter og såddes n s td. bygg % td. havre og 1 td. poteter. Ved skjote av 12 U, tgl. 3 / 7 1882, blev gården solgt for kr. 3200 til Størker Fredriksen Medias av Snåsa. Erik har utstedt skjotet, da Olaus ikke hadde tinglest hjemmel. Allerede ved skjote av "/», tgl. 'Ji 1885, solgte Storker den for kr. 4200 til sesjant Peder Fredriksen Hermann. Han var der anta lig til 1802. Derefter har lærer M. Dillan eiet den til 1894 og sersjant Olaus Oppem til 1898. Da kjopte Annæus Andosen Stor stad gården, og han eier og bruker den ennu. Han har bygget nye uthus. I 1898 blev frasolgt plassen Kristianssveet til Jon Olsen for kr. 700. Eiendommen heter Haugdal, har bruksnr. 2 og en skyld av mk. 0,17. Jon eier og bruker den ennu. MØNNES VESTRE Gårdsnr. 247. Tollej, som nevnes i skattemanntallene utover til slutten av 1630-årene, har formodentlig brukt denne gard, omkring 1650 har vi enken (efter Tollef rimeligvis) og fra midten av 1650-årene Jon Pedersen. Denne var i 1665 40 år gammel. Besetningen i 1657 var: 2 hester, 11 naut, 1 bukk, 4 geiter, 7 sauer og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til K> rdl. 16 sk. og småtienden til \ X Æ ort. Der var humlehave. Noen forandring i skylden blev ikke foreslått. I 1690-årene er enken (formodentlig efter Jon) bruker av går den. Omkring 1700 er det blitt en ny, Jon Larssen. I hans tid brente den. (Se Monnes ostre). Krigsvinteren 1718 led gården meget ved svenskernes plyn dringer, idet svenske krigsfolk omtrent hele tiden var stasjonert i naboskapet. Tapet opgis som folger: 2 hus opbrent og endel
---- 512 Bind V --- Tilsammen 130 rdl. 72 sk. Svenskene hadde betalt 4K- karolin i erstatning. I matrikulen av 1723 oplyses, at gården ikke har skog uten litt iil gjerde og older til brenne, seter % mil borte, slett bumark, er «lætwunden og kornwis». Utseden var % pund rug, IK> tdr. bygg, 5 tdr. havre og K> pd. grå erter, avlingen 20 sommerlass vollhoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 1 X hest, 5 kyr, 4 ung naut og 6 sauer. Skylden blev foreslått nedsatt 12 mkl. «for medelst denne gaards hove leie». Jon har vært på Monnes til slutten av 1720-årene. Iver Haldosen Breding fikk så bygselbrev på gården av lektor Hagerup 25. januar, tgl. 27. januar 1729. Han var der til i 1747. Han sees et par ganger i denne tid å ha vært stevnet for slags mål. Hvordan han forsokte å komme til Berg er omtalt under denne gard. Nu bygslet dragon Anders Jonsen gården ifl. bygselbrev ut stedt av enkefru Collin 10. april, tgl. 8. septbr. 1747. Han hadde den til omkring 1760. Anda Jakobsen Prestgard fikk så bygselbrev av sogneprest Peder Krog 16. februar, tgl. 20. februar 1761. Han hadde med sin hustru, Kirsten Olsd. Breding, arvet 22 mkl. i denne gard, som han i 1764 solgte til Kliiver. Derefter har Nils Anderssen Balgård brukt Monnes, visstnok fra 1769 — noe tinglest bygselbrev finnes ikke. Han dode på gården i 1786, og på skiftet efter ham er registrert 2 hester, 2 ungnaut, 15 sauer og 10 kidd. Kyr finnes ikke — formodentl'g var de pantsatt, da boet stod meget slett. Der var en masse gjelds poster, så at tross aktiva var 270 rdl. 3 ort 11 sk., blev under skuddet 118 rdl. 1 sk. Utseden var dette år IVi tdr. bygg og 6 tdr. havre. Enken, Marit Olsdatter, blev gift med Rasmus Jonsen Auskin, som fikk bygselbrev på gården 19. septbr. 1789, tgl. s. d., og brukte den til i 1817, da han opgav den for stedsonnen Jonas Nilssen mot et kår, bestående av et stykke åkerland, 1 mål potet åker og engstykket Korsveigjerdet. Når han ikke vilde bruke dette lenger, skulde han ha 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og 3 tdr. poteter samt for til 2 kyr og 6 småfe. Jonas fikk bygselbrev av sogneprest Brandt 9. april 1817, tgl. 16. august s. a. Han dode i 1839, og boet var insolvent, idet aktiva var 85 spdl., mens pas
---- 513 Bind V --- siva beløp sig til 109 spdl. 3 ort 8 sk. Enken, Kirsten Jonsdatter, døde i 1843. Sønnen Nils var da overlatt bruken av de tre fjerde parter av gården; han fikk siden bygselbrev av kirkedepartementst. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 13 sauer og 1 svin og en utsed av Vi 6 td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre, Vie td. erter og 5 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser: Mønnes vestre, sett fra nordvest 1930. Fot. O. Snekkermo 1: Hyppen. 2: Mønnesmoen. 3: Mønnesenget. Besetningen på disse var 1 ku, 11 sauer og 2 geiter og ut seden 1 Vi tdr. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 4 kyr, 2 ungnaut og kalver, 10 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin og utseden Vs td. rug, K> td. bygg, 6 tdr. havre, Vs td. erter og 5 tdr. poteter. På husmannsplassene føddes 1 ku, 12 sauer og 8 geiter og såddes vel Vib td. bygg, 1% tdr. havre og 4%> tdr. poteter. Nils Jonassen Mønnes kjøpte gården i 1894. Det kgl. skjøte er dat. 6. april 1894, tgl. 2. mars 1898; men det er vel rimelig, at han har kjøpt noe tidligere. Sønnen, Ole Nilssen hadde så gården, og da han døde, brukte enken, Anne Jonsdatter, den til 1909, da hun solgte til søster sønnen, Anders Olsen Kvelstad. Skjøtet er av 11. mai, tgl. 2. desbr. 1909. Anders eier og bruker gården ennu. Husmannsplassen Hyppen blev i 1918 frasolgt til Martin Hyppen for kr. 1800 og heter nu Nordli. Mønnesstykket ved Tronesvolden er frasolgt til Verdalsbruket for kr. 600. Ole Levring, Tronesvolden, har siden kjøpt det.
---- 514 Bind V --- SLAPGÅRDEN Gårdsnr. 248 og 249. Navnet: Uttales: Sla'kkalen, dativ: = la. — af Skarpagarde a Nessletto 1430. Slappegard 1491. Slopegard, Slapegardh 1520. Sloppegord 1530. Slepgordt, Slapgordt 1590. Slapgord 1610. Slapgård 1626. 1664 1723 Skarpigarfir, sammensatt med adjektivet skarpr = tørr, ufruktbar, om jordsmon. Overgangen fra den gamle til den nu værende form må være foregått på den måte, at r i Skarp- har fått lyd som tykt 1, hvorefter der er foregått en omsetning av konso nantene til Sklap-; videre er så pg assimilert til kk. Skylden: Gården var allerede i 1520 delt på to opsittere, mu ligens svarende til det senere Slapgården søndre og nordre. Skylden var i 1650 1 sp. 12 mkl. på hver av gårdene. Fra 1836 blev den for: Slapgården sondre 4 dal. 4 ort 12 sk. Slapgården nordre 4 » 4 » 20 » I 1844 blev begge gårder avfeldt til 4 daler. I 1907 var skylden for Slapgården søndre mk. 7,32 i et bruk, for Slapgården nordre mk. 6,47, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1: Slapgården nordre mk. 5,75. Eiere: Erkestolen eiet allerede i middelalderen 10 oresbol i «Skarpa garde a Nessletto», (Slapgården på Nessletten); på Aslak Bolts tid var dette bygslet for Vi spand, altså en nedgang til mindre enn en sjettepart, visstnok på grunn av jordegodsets store verdiforringelse ved svartedauen og kanskje elvebradd. Erkestolen må i lopet av 1400-årene ha erhvervet mere eiendom i gården; ti i Gautes jordebok heter det, at den byttet til sig 2 ore i Steine mot Slapgården, og allikevel eiet den i 1530 ifl. Olav Ingebrigtssøns jordebok som før X- spand. Molnis kloster eiet også % sp., idet så meget opfores under Holms gods i Steinviksholms lens regnskap for 1549. Så har \iiku kirke, antagelig helt fra den katolske tid eiet 1 ore. En tid ser det ut, som om gården har vært bondegods; ti opsitteren i 1520 har betalt 3 lodd sølv i skatt for jordegods; men det kan jo også ha vært i en annen gard. I 1624 er iallfall bondeodelsparten svunnet inn til 18 mkl., og efter den tid for svinner den helt. Lektoratet (Verdalens prestebord) har* også eiet 1 sp. i går den, men fra hvilken tid er übekjent. Det kan være den tidligere bondepart, det har fått tak i.
---- 515 Bind V --- Erkebispe- og kiostergodset blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen, som derved kom i besiddelse av 1 spand. Ved år 1650 var således eiendomsfordelingen blitt: Krongods 1 sp Lektoratsgods 1 » Vuku kirke 1 ore Tilsammen 2 sp. 1 ore Gården opfores dengang som delt i 2 bruk, således at Kronen og Lektoratet er bygselrådig hver over 1 sp. 12 mkl.; men siden opføres bare Kronen som bygselrådig over hele gården helt til i begynnelsen av 1700-årene. Dette er muligens uriktig. I 1723 er iallfall adskillelsen fullstendig og eiendomsforholdet folgende: Slapgård Kronen: 1 sp. og bygselretten. Vuku kirke 12 mkl. Slapgård Lektor 1 sp. og bygselretten. Vuku kirke 12 mkl. På en auksjon i 1728 over krongods kjopte lagmann Peter Drejers enke, Anna Katarina van Stricht, Kronens 1 spand med bygsel over 1 sp. 1 ore (!) for 122 rdl. courant og fikk skjote 28. mars 1735. Efter henne gikk den i arv til sonnen, Abraham Drejer, og kom derved inn i det gods, som ved auksjon i boet efter dennes hustru, Karen Tonder, blev solgt til den senere oberst Peter Rafael Lund. (Se Verdalsgodset). Lund fikk under 25. oktober 1737 kgl. bevilling til å makeskifte eiendommen til Lek toratet mot 2 øre i Svinhammer. Således blev hele Slapgård lektoratsgods og - - efterat Verdalen var blitt fritt sognekall — prestebordsgods. Johannes Ellevsen Tromsdal kjøpte Slapgården søndre i 1907. Mikal Skrove og kjøpmann Odin Stornæs på Bredingsberget kjøpte Slapgården nordre i 1890; men skjøte er først utstedt i 1896. SLAPGÅRDEN SØNDRE Gårdsnr. 248. Bruker e: Ragnild j Slapegardh betalte i 1520 3 lodd solv i skatt og 3 lodd sølv for jordegods, så det ser ut til, at hun har eiet gården. Dette er alt, hvad vi vet om brukere i 1500-årene. I ledings manntallet for 1549 står kun én skattebonde for Slapgården; men han har utvilsomt brukt den annen gard. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Sliird, rimeligvis en son ne- eller dattersønn av den Siurd, som var på den annen
---- 516 Bind V --- gard i 1549. Han er død i begynnelsen av 1640-årene, hvorefter «Amund Rasmussen feste 3K> øre i Slapgård, tog enken tilegte» og betalte i førstebygsel 17 rdl. Dette var i 1644. Denne Amund må ha arbeidet med anlegg av kvernbruk eller lignende; for han sees i 1648 å være ilagt 1 dalers bot «for han haver dæmmet vandet neder paa Jon Kveldsta.» Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 7 naut, 4 sauer og 2 svin. I 1659 har Tomas Hanssen «fest i Slapgård 1 sp. l A øre, som Amund Rasmussen fradøde og skal have paaboende enke Beret Olsdatter tilegte». At der nu blev betalt 26 rdl. i bygsel viser, at gården må være blitt adskillig forbedret i Amunds tid. Tomas er død før 1665; ti dette år opføres enken som bruker. I 1666 var 2 sønner hjemme: Rasmus Amundsen og Ole Amund sen, henholdsvis 15 og 13 år gamle. I matrikulen av 1669 opføres Slapgården som ét bruk med to opsittere. Skylden blev foreslått nedsatt til 2 sp., tienden sattes til 1 % td. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til % rdl. 16 sk. Der fantes humlehave. Tomas opføres i skattemanntallet ennu i slutten av 1680-årene; men i 1690-årene er han avløst av Johan. Denne var der i 1718, da gården led meget ved svenskenes plyndringer, idet der opgis følgende tap: Tilsammen 126 rdl. 48 sk. Svenskene hadde betalt 6 rdl. for sig. Johan døde i januar 1719, hvorefter enken Elen Jonsdatter brukte gården en tid. Ole Johansen — utvilsomt sønnen — synes å ha overtatt den omkring 1721. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at den ingen skog har uten older til brenne, seter 1 mil borte, god bumark. Den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var K> pd. rug, 6 skjepper bygg, 3 A tdr. havre og A bismerpund erter,
---- 517 Bind V --- avlingen 20 sommerlass vollhøi og 2 lass ekerhoi og besetnin gen 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter. Skylden blev foreslått nedsatt 6 mkl. «formedelst denne gaards høie leje imod dend ringe aufling». Det er vanskelig å få rede på opsitterne i den folgende tid; de tor ha vekslet hyppig. Ole Johansen kan ikke sees å ha vært dei" efter 1730. Hvor det er blitt av ham, er übekjent. Slapgård vestre, sett fra øst 1930. Fot. O. Snekkermo. Jon Olsen har fått bygselbrev på Slapgården søndre av sogne prest Krog den 16. februar 1759, tgl. s. d. Han hadde den bare et års tid, hvorefter Jonas Anderssen Bollgården, bror av Ole Anderssen Slapgården nordre, fikk bygselbrev 23. juli 1760, tgl. 22. februar 1762, og brukte den til sin død i 1772. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 1 % hest, 2 kyr, 4 geiter, 3 sauer og 1 svin. Kornavlingen, som ennu den 12. september stod på jorden, blev anslått til 5 tdr. bygg og 8 tdr. havre. Aktiva var 46 rdl. 4 sk. og beholdningen 37 rdl. 3 ort 8 sk. Enken, Siri Mortensdatter Stuskin, blev i 1773 gift med de<2 16 år yngre korporal Ole Jakobsen Sæter (født på Helgåsen), og han fikk bygselbrev på gården 14. februar, tgl. 21. februar 1774. I 1808 opga han den for svigersønnen, korporal Hans Anderssen Bollgården, dog således, at han skulde få bruke den halve gard, så lenge han vilde, og siden et jordstykke på ca. 20 mål samt setervolden Holberget. Hans fikk bygselbrev av sogneprest Brandt den 22. mars, tgl. 16. august 1808.
---- 518 Bind V --- I 1834 opga han gården for sin eldste sønn, Johannes Hans sen, mot et kår til sig og hustru på 3 tdr. bygg, 8 tdr. havre, 0 tdr. poteter og for til 2 kyr og 6 småfe. Den var da ute av alt fellesskap. Johannes fikk bygselbrev 1. novbr. 1834, tgl. 6. febr. 1835. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 16 sauer og 1 svin og en utsed aav Vs td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr havre og 5 tdr. poteter. På husmannsplassen Slapgårdsenget foddes 1 ku, 9 sauer og 3 geiter og såddes V± td. bygg, I*4 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 1 ungnaut, 15 sauer og lam, 5 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 % tdr. bygg, 10 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Johannes Ellevsen Tromsdal, gift med Gjertrud Johannes datter Slapgården, kjopte gården i 1907 for kr. 5000. Det kgl. skjote er datert 15. mai 1907, tgl. 3. mars 1908. Men han hadde da i over 30 år brukt gården på svigerforeldrenes bygsel. Sviger moren, Lisbet Mortensdatter var død i 1905, 90 år gammel. Sonnen, Edvard Johannes Johannessen, overtok gården i 1909 for kr. 5000 og kår til faren, som var blitt enkemann i 1895. Edvard betaler dessuten kr. 1.60 årlig til Vuku kirke. Han eier og bruker gården ennu. Han har nybygget alle husene, og de står nu på den tomten, der husene på Slapgården nordre stod for. Husene på denne blev efter utskiftningsforretning av 21. juni 1894, tgl. 3. august 1896, flyttet litt fra den gamle tomten. Grensen mot nabogårder er fastsatt ved åstedsforlik av 11. oktober 1882, tgl. 14. august 1883 og av 27. oktober 1882, tgl. 15. august 1883. Et jordstykke er frasolgt til Bollgården vestre. SLAPGÅRDEN NORDRE Gårdsnr. 249. Bruker e: Mogens j Slopegard betalte i 1520 2 lodd solv i tiendepenningskatt. Han tør ha vært på denne gard. I 1549 har Syuordtt betalt % vet mel i landskyld for K> spand i Slackallnn under Stiicthenns gods og Syuortt staar i samme regn skap for V- vet mel for X A spand i Slagkallenn under Holms gods. Som nevnt under eiere bestod jo Kronens eiendom i gården av '-■ sp. tidligere erkebispegods og { 4 sp. av Holms klostergods. Den eiendommelige skrivemåte, som vel er et forsøk på å følge uttalen, tyder på, at navnet dengang uttales som nu. I ledingsmanntallet for 1549 står Syornn paa Sliipgaard for 16 mk. smør og 1 vog mel. Det var nok ledingen av begge ghv dene tilsammen.
---- 519 Bind V --- Jon Slapgordt har i 1590 betalt landbohold, visstnok for denne gard. Omkring århundredskiftet er han blitt avlost av Arnt, som har vært der til i midten av 1620-årene, da han er blitt avlost av Oluf Arntsen — utvilsomt sonnen, som i 1626 sees å ha bygslet A spand, hvorfor han betalte 6 daler. Resten hadde han formodentlig overtatt for. Slapgård nordre, sett fra sydvest 1930. Fot. O. Snekkermo. Gårdens besetning i 1657 var 1 hest, 8 naut, 1 bukk 2 sauer og 1 svin. I 1657 har «Gunder Barosen /est en meget ringe gaard Slap gaard VA ore, Ole Arntsen for var besiddende og nu fradod — egter enken Randi Gundersdatter». I forstebygsel betalte han Gunder var i 1665 40 år gammel. Han må være dod ved dises tider; ti i 1666 bruker enken gården. Samme år har «Hans To massen Knegi tilboxlet sig Slapgaard 3H ore, som enken Ranm uunderdatter oplod». Bygselsummen var også nu 16 rdl «Knegt» vil si soldat; han har kanskje vært nodt til å overta garden for å få sin soldaterutredning. I matrikulen av 1669 er begge gårdene opfort under ét hvor* for henvises til Slapgården sondre. Hans opfores som bruker ennu i slutten av 1680-årene. I 1689 oplyses, at den samlede gard brukes for en avgift av 11 X> rdl «og ey widere kand bekommes», hvorfor der måtte avkortes : skattene 4 rdl. 11 sk. 33
---- 520 Bind V --- I 1690-årene er enken (muligens efter Hans) opsitter, og i 1711 Peder. t , . Opsitteren i 1718 het Jon. Han opgir ved svenskenes plynd ringer krigsvinteren å ha mistet: Tilsammen 65 rdl. 8 sk. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har noen skog uten older til brenne, seter 1 mil borte, liten bumark. Den betep-nes som «letvunden og kornvis». Utseden var K- pd. rug, X p°d grå erter, 6 skjepper bygg og VA tdr. havre, avlingen 20 sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhoi og besetningen 1 hest, 4 kyr 2 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter. Dette er noiaktig som pa den annen gard, hvorav nok tor sluttes, at gårdene ikke var ut skiftet. Skylden blev som på den annen part foreslått nedsart 6 mkl. med den samme begrunnelse. Jon har kanskje brukt gården til slutten av 1730-årene. Sa er han avlost av Lars Bårdsen fra Lille Vuku, som i 1733 hadde vært på Mikkelsgården, derefter på Vinne og endelig i 1736 pa Stuskinshaugen. Han levde i ganske små kår; de store uarene levnet ham ikke meget. På skiftet efter hans forste hustru i mars 1743 er av besetning ikke notert annet enn 2 kviger og 5 sauer. Aktiva blev efter skifteauksjonen 4 rdl. 11 sk, mens passiva var 8 rdl 2 ort 11 sk. Senere rettet det dog noe på sig, sa at ved skiftet efter ham seiv i 1747 var besetningen 2 hester, 3 kyr, _ ungnaut, 10 sauer og 8 geiter. Aktiva var 45 rdl. 10 sk. og passiva 27 rdl. 2 ort 8 sk. o o Derefter fikk Ole Anderssen Bollgården bygselbrev pa garden av sogneprest Peder Krog 4. mars, tgl. 6. mars 1749. Han brukte den til i 1788, da han opga den for sonnen Morten Olsen, som fikk bygselbrev av sogneprest Jakob Krog 24. oktober 1788, tgl. 21 februar 1789. Ole og hustru fikk et kår bestående av 6 mal åker et stykke jord til kålseng og en særskilt humlehave samt for
---- 521 Bind V --- til 2 kyr og 6 småfe. Hvis en av ektefellene dode, skulde den gjen levende ha halvparten. Morten hadde gården til i 1824, da han opga den til fordel for sonnen, Ole Mortensen, mot et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr havre, 6 tdr. poteter, 1 mål jord og for til 2 kyr og 6"småfe Ole fikk bygselbrev av sogneprest Brandt 4. desbr. 1824, tgl. 1. desbr 1825. Avgiften til jorddrotten var dengang: Landskyld av ] spand, 2 spdl. 2 ort, landbohold 1 ort 8 sk. samt betaling for 12 mil skvss. Det ser ut til å ha vært knapt for Ole: Ved skifte i 1826 efter hans hustru, Margrete Brodersdatter, var boet fallitt med et un derskudd på 78 spdl. 4 ort 6 sk., mens aktiva var 100 spdl 4 ort 10 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 1 ku, 2 kalver 2 sauer og 1 svin. I 1844 var det avfeldningsforretning på gårdene. I et, begge gårdene tilhorende slåtteng mot grensen av Bollgården' vestre hadde da elven i de siste 10 år brutt ut ca. 30,000 kvadratalen av Slapgården sondres og 27,500 av Slapgården nordres eiendom, hvorefter skylden for hver av dem blev nedsatt til 4 dal gjeldende for 50 år fra 1. januar 1846. Slapgården nordre hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 13 sauer, 5 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Enken Anne Mortensdatter brukte da gården, idet Ole var dod i 1863. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 1 okse 4 kyr, 16 sauer og lam, 2 geiter og 1 svin og utseden Va td hvete s td. rug, 1 td. bygg, 10 tdr. havre, V$ td. erter og 5 tdr poteter' Ole Mortensens sonn, Mikal Olsen, brukte gården i flere år pa foreldrenes bygsel. I 1890 kjøpte Mikal Skrove og kjopmann Odin Tornes på Bredingsberget Slapgård for kr. 4200 Det kgl skjote, som er dat. 27. oktober 1896, tgl. 2. desbr. 1897, viser, at Mikal har budt denne sum og så latt Stornes gå inn i budet Skjøtet er utstedt til Anna Stornes, enken efter Odin som døde i 1894. I 1911 kjøpte Jon Skansen gården for kr. 6000 Han siden 1893 drevet gården for Anna Stornes, som efter utskiftnin gen i 1894 nybygde alle husene. Fr as kil te par ter: Veie, gårdsnr. 249, bruksnr. 2, skyld mk. 0,72 Denne eien dom er det gamle Slapgårdsenget mellem Leirhaugen og Storstad og tilhørte begge gårdene, men blev efter utskiftningen i 1894 V«n e Si Sla P£f den nordre - En B et med hus blev frasolgt i l»v/ til Oluj Anderssen Bredingsvollan for kr 1000
---- 522 Bind V --- Slapgårdætten I. De to første ledd usikre. Anders Olsen Øst Grundan. Overtok i 1646 G. efter sin svi germor. Opgis i 1666 å være 49 år gl. B. Ole Anderssen Auskin, f P- A. 1717, 64 ar. (Tor være den samme som Olle Anderss., i 1666 opfort som sonn av Anders Olsen Grundan og da 11 år). * Gjertrud, t p. Grundan 1724, 61 år. C Anders Olsen Balgård, i 1756. Var torst pa Auskin fra 1724, bygslet B. i 1730. * 1724 Agnes Eriksd Balgård, 1 "1785, 83M år. Hun * 2 ) 1756 Ingebrigt Olsen Vist. Dl. Ole Anderssen (Balgård) Slapgård, f. p. Auskin 1724, f p. Slapgård 1803. Bygslet S. 1749. * 1745 Anne Mortensd. Stuskin. E 1. Anders Olsen, f. p. Slapgård 174<>. E 2. Agnes Olsd., f. p. Slapgård 1752. E 3. Agnes Olsd., f. p. Slapgård 1754. E 4 Siri Olsd., i. p. Slapgård 1757, f som kårkone på Balgård 1826. * Lars Ellingsen Balgård, f p Auskin 1755, 1 som kårmann p. B. 1840. F 1. Elling Larsen, f. p. Auskin 1792. * 1815 Marta Larsd. Østnes. Gl. Ole Ellingsen, f. p. Østnes 1815, f 1862. * 1842. F 2. Marta Larsd, f. p. Balgård 1788. ! *) 1812 Ole Jonsen Volen. * 2 ) 1833. Gl. Johannes Olsen, f. p. Balgård 1814, var i 1840 på Rora. G 2. Lars Olsen, f. p. Balgård 1816. G 3 Olaus Olsen, f. c. 1816. G 4 Anne Olsd., f. c. 1823. Tjente i 1840 på Bjartnes. G 5. Marta Olsd, f c. 1829. F 3. Anne Larsd. * 1803 klokker Ole Kvelstad på Stuskin. E 5. Morten Olsen, f. p. Slapgård 1760. E 6 Morten Olsen Slapgård, f. p. S. 1762. * 1788 Ingeborg Ellevsd. Halset, f. p. H. 1766. F 1 Anne Mortensd, f. p. Slapgård 1788, f p Holmen 1868. * 1810 Jakob Eriksen Levring. F 2. Ellev Mortensen Slapgård, f. p. S. 1789,
---- 523 Bind V --- t 1863. * 1820 Sigri Olsd. Balgård, f. p. Nedre Holmenvald 1793, t 1878, dtr. av Ole Larssen Holmenvald og h. Beret Nilsd. Kvelstad. Gl. Anders Ellevsen, f. p. Slapgård 1820, + 1822. G 2. Ingeborg Anna Ellevsd., f. p. Josås 1822. * 1844 G 3. Ole Ellevsen, f. p. Slapgård 1824. * 1851. F 3. Marta Mortensd., f. p. Slapgård 1792. * 1816 Ole Åeesen Balgård F 4. Ole Mortensen Slapgård, f. p. S. 1795, t smst. 1863 * l ) 1820 enke Margrete Brodersd. Stuskin, f. 1787, f 1825, dtr av loitnant Broder Vilh. Kliiver og Margrete Andersd. Tiller. Hun var * >) 1809 kvartermester Soren Sørensen Lilloe Skogn. * •) 1826 Beret Jonsd. Volen, f. 1792, f 1829, dtr. av Jon Villumsen Volen. * ■) 1831 Anne Mortensd. Kulstad, hans tremening. G I. 3 Sirianna Olsd., f. p. Slapgård 1820. G 2,'Elling Olsen Vangstad, f. p. Slapgård 1823. * 1860 Marta Jonasd. Kulstad, f. p. Kvello 1834, t p Val stad 1877. H l.Ole Ellingsen Vangstad, f. 1862. * Birgitte Petersd. Hellan, f. 1866. Se Stor Ingvaldætten. I 1. Marta Olsd., f. 1888. * Bernt Olsen Holmß f. 1881. J 1. Aslaug Margrete, f. 1907, i 1928 J 2 Ole Magnus, f. 1909. J 3. Oddvar, f. 1912. J 4. Brynjulf, f. 1914. J 5. Peter, f. 1918 J 6 Birgitte, f. 1921. J 7. Magnhild, f. 1925. I 2 Peter Olsen Vangstad, Leira, f. 1890. * *) Inga Eline Mortinusd. Sæter, f. 1887, f 1817. 8 ) Sofie Olsd. Reinsberg. J I. 2 Oddvar, f. 1919. J 2r Eline, f 1921 J 3.» Helga, f. 1923. J 4 a . Ole, f. 1925. J 5> Signe, f. 1926. J 6. 2 Agnar, f. 1928. I 3. Oline Olsd., f. 1892. * Andreas Korneliussen Haugan, Elverum, f. 1891 J 1. Brynhild, f. 1914. J 2. Knut, f. 1917 J 3 Ole, f. 1920. J 4. Mari, f. 1922. J 5 Ruth f. 1926. J 1. Annæus, f. 1916, f 1916. J 2. Gunvor, f. 1918. J 3. Birgitte, f. 1921. J 4. Astrid, f. 1923. J 5. Olav, f. 1924. J 6 Arve f 1928
---- 524 Bind V --- I S.Borghild Olsd., f. 1897. * Marius Anderssen Skrove, snekker, f. 1892. Se Lein. J 1 Alf, f. 1919. J 2. Ole Martin, f. 1922. J 3. Magne, f. 1925. J 4. Brynjar, f. 1930. I 6. Bertine Olsd., f. 1901. * Ole Mikalsen Storstad, f. 1895. I 7. Magnhild Oddbjorg Olsd., f. 1906. H 2. Edvard Ellingsen, f. 1871. H 3. Karen Maria Ellingsd., f. 1867. Marta Olsd., f. p. Slapgård 1826. * 1856 Mikkel Nilsen Steinsmo, f. 1808, f 1891. Jon Olsen, f. p. Slapgård 1829. * 1850. Beret Marta Olsd., f. p. Slapgård 1832, f 1925. * 1859 Peder Olsen Stornes, f. 1834, f 1922. H l.Ole Pedersen Stornes, Kvello (senere Skrove), f. 1859, t 1928. * Karenanna Kristensd. Kvello, f. 1859 H 2. Odin Pedersen Stornes, handelsmann på Bredingsber get, f. 1861, t 1894. * Anna Petersd. Grundan, f. p Hellan 1855. H 3. Annæus Pedersen Stornes, Lykkens prove, Frol, f. 1864 * Elen Birgitte Ellingsd., f. 1863. H 4. Martin Pedersen Stornes, handelsmann på Bredings berget, f. 1872. * Jordmor Marie Petersd. Nordtug, f. i Verran 1881. I 1 Odd Peter, f. 1908, f 1910- I 2 - Margit Bergljot, f. 1909. I 3. Oddfrid Petra, f, 1911. I 4. Peter, f. 1913. I 5. Åsta Pauline, f. 1915. I 6. Ruth Marie, f. 1919. H 5 Marie Pedersd., f. 1870, t 1908. * Annæus Johan nessen Indal, f. i Frol 1857, f 1903. Martinus Olsen, f. p. Slapgård 1834, t. Ugift. Mikal Olsen Slapgård (senere Skrove), f. 1840. p Kirstme Nilsd. Monnes, f. 1845. H l.Ole Mikalsen Slapgård, Halset, f. 1870, f 1903. * Bir gitte Pedersd., 1864. Hun * ») enkemann Ole Gnndberg. I 1 Borghild Olsd., f. 1896. * Gustaf Persson Ward. I 2 Maria Olsd., f. 1898. (I Børseskogn 1928). I 3. Bjarne Olsen Slapgård, f. 1901. Lærer og klokker i Borseskogn. * lærerinne Astrid Hamnes fra Bøfjord. H 2. Anna Serine Mikalsd., f. 1875. * Søren Halvorsen Skrove, f. 1876. I 1. Maria Sørensd., f. 1902. * Jon Daling fra Skogn. Bosted: Prestegården i Aure. I 2. Harald Sørensen Skrove, f. 1904. I 3. Margit Sørends., f. 1906.
---- 525 Bind V --- 1 4. Sverre Sørensen, f. 1914. H 3. Nils Mikalsen Slapgård, f. 1878. * Bir gitte Andersd. Skrove, f. 1883. I 1. Astrid, f. 1907, f 1918. I 2. Klara, f. 1909. I 3. Marit, f. 1011, f 1922. I 4 Marius, f. 1914. I 5. Andor, f. 1920. H 4. Anne Kristine Mikalsd., f. 1881. * Jon Anderssen Skrove, Bjorgan. Se Lein. G 8. ! Ingeborg Olsd., f. 1844. * Hans Anderssen ; f. 1845. H l.Oline Hansd., f. 1872. F 5. Agnes Mortensd., f. p. Slapgård 1798, i 1801. F 6. Anders Mortensen, f. p. Slapgård 1802. F 7. Johannes Mortensen, f. p. Slapgård 1806. F 8. Anders Mortensen Gjeilvoldsveet under Skrove, f. p. Slapgård 1808, f 1892. * 1848 Ingeborg Petersd. Fikse, f. p. F. 1817. Dtr. av Peter Andreas Nilssen F. og h. Kirsti Pedersd. Gl.Pauline Andersd., f. 1854. G 2. Morten Anderssen, sjofarende, f. 1849. Erik Anderssen Karmhus, f. p. Auskin 1726, f p. Karmhus 1763. * 1752 Agnes Larsd. Volen. Hun * ') 1764 Eskild Bårdsen Hofstad. El. Lars Eriksen, f. p. Balgård 1753. Bodde i 1785 i Åfjorden. F 2. Anders Eriksen Musum lille, f. p. Hellan ostre 1754, * 1787 Marit Johannesd. Nesset. D 2 F 1. Ingeborg Andersd., f. p. Musum 1787, f 1868. * l ) 1815 Ole Olsen Vestgård Sul. * 2 ) 1830 Arnt Mor tensen Breding, f. p. Prestgårdsvald 1806, t 1886. F 2. Erik Anderssen, f. p. Musum 1792. * 1817 Marta Andersd. Kalset, f. c. 1790. G 1. Anders Eriksen, f. p. Musum 1817. G 2. Johannes Eriksen, f. p. Musum 1817. Tvil ling med Gl.* 1863. F 3. Agnes Andersd., f. p. Musum 1797, f 1801. F 4. Marta Andersd. Musum lille, f. p. M. 1801, f som kårkone smst. 1885. * 1823 Ole Eriksen Musum. E 3. Beret Eriksd., f. p. Lund 1756. E 4. Agnes Eriksd., f. p. Lund 1757. E 5. Marit Eriksd., f. p. Lund 1759. E 6. Ole Eriksen, f. p. Lund 1761. Gjertrud Andersd., f. p. Auskin 1729. * 1753 Tarald An derssen Overholmen. D 3
---- 526 Bind V --- Jonas Anderssen Slapgård, f. p. Balgård 1732, f P- Slapgård 1772. * 1758 Siri Mortensd. Stuskin, f. p. Stuskin 1730. Hun * -) korporal Ole Jakobsen Sæter, med hvem datteren Gjertrud. Se Slapgårdætten 11. El.Lisbet Jonasd., f. p. Balgård 1759. * 1791 Johannes Jakobsen Elnes. F; 2. Anders Jonassen, f. p. Slapgård 1762. E 3. Aborten Jonassen Kulstad, f. p. Slapgård 1765, f Kulstad 1837. * 1702 Maria lohansd. Kulstad, f. p. K. 1772. E 1. Boletta Mortensd., f. p. Kulstad 1793, + 1797. E 2. Agnes Mortensd., f. p. Kulstad 1795, f 1797. F 3. Jonas Mortensen Hellan ostre, f. p. Kulstad 1795. * 1820 Kirsti Hansd. Hellan ostre, f. p. H. 1801, f p. Vangstad 1879. Gl.Sirianna Jonasd., f. p. Hellan 1820. * 1846 Gundbjorn Mikkelsen Vangstad, f. p. V. 1822, f 1880 som innerst i Ulvillen. Se Holmliætten. G 2. Morten Jonassen, f. p. Hellan 1823, f 1850. G 3. Agnes Jonasd., f. p. Hellan 1825, f 1826. G 4. Hans Jonassen Sagmoen, f. p. Hellan 1828 Reiste til Amerika i 1872, men kom tilbake og var bygdevekter og i mange år kirketjener i Vuku. * 1849 Kristiane Petersd., f. 1825. Dtr. av Peter Jenssen Eklo sondre og h. Karen Olsd. H 1. Johannes Hanssen Sagmoen, f. 1849. H 2. Karen Anna Hansd., f. 1859. H 3. Ole Hanssen, f. 1866. H 4. Johannes Hanssen, f. 1869. G 5. Marta Jonsd., f. p. Kvello 1834, f p. Vangstad 1887. * 1860 Elling Olsen Vangstad. G 6. Kirsten Jonasd., f. 1836. G 7. Jokumine Jonasd., f. 1839. E 4. Johan Mortensen, f. p. Kulstad 1801, f 1801. F 5. Siri Mortensd., f. p. Kulstad 1803, t 1807. F 6. Anne Mortensd., f. p. Kulstad 1805, f P- Slapgård 1890. * 1831 Ole Mortensen Slapgård, f. p. S. 1795, t smst. 1863. Det var hans tredje ekteskap. F 7. Siri Mortensd., f. p. Kulstad 1808. * 1832 Elling Lars sen Ulvilla, f. 1811. Sonn av Lars Ellevsen Vest Grundanvald og h. Kirsti Ellingsd. F S. Bolette Mortensd., f. p. Kulstad 1811, t smst. 1869. * 1834 Soren Sorensen (Hofstad) Kulstad, f. i Skogn 1810, f P- Kulstad 1892.
---- 527 Bind V --- G 2. Sefanias Sørensen Kulstad, f. 1845. * Beret Marta Johannesd., f. 1850. Hl.Boletta Sefaniasd., f. p. K. 1874. * Sefanias Bardosen Ulvill. Se Stor Ingvaldætten. H 2. Søren Sefaniassen Kulstad, f. p. K. 1876. * Hanna Ellevsdtr., f. 1882. 1 1. Signe Sørensd., f. 1901. * Johan Edvardsen Åsan, f 1 ( >26. J 1. Sigmund, f. 1024. J 2. Johan f. 1026. 1 2. Borghild Margrete Sorensd., f. 1003. I 3. Ella Berntine Sorensd., f. 1005. I 4. Solveig Hilda Sørensd., f. 1007. I 5. Sigrun Jenny Sorensd., f. 1010. I 6. Magnhild Sorensd.. f. 1012. I 7. Ingeborg Sorensd., f. 1014. I S. Sefanias Sørensen, f. 1016. I 0. Dagrun Sorensd., f. 1920. I 10. Einar Sorensen, f. 1021. I 11. Tor Sorensen, f. 1027. H 3. Marta Sefaniasd., f. 1878. * Marius Hanssen Slotsve fra Frol. I Kanada. H 4. Johannes Sefaniassen, f. 1880. * 1027 Anna Sørensd. Hjelde. I Kanada. H 5. Ole Sefaniassen, f. 1883. * 1020 Kari — fra Gudbrandsdalen. I Amerika. G 3. Johannes Sørensen Storvuku, f. 1847, druknet 1800. * Ingeborg Anna Olsd. Storvuku. G 1. Martinus Sørensen Hellan vestre, f. 1838. * Anne Sicilie Haldosd., f. 1834. H 1. Søren Martinussen Hjelde. I Amerika. H 2. Ole Martinussen Hjelde. * Olise Petersd. Hjelde Se Stor Ingvaldætten. H 3. Hanna Sorensd. * Jakob Johannessen Volen. I Amerika. F 0. Johannes Mortensen, f. p. Kulstad 1813, f 1814. F 10. Lisbet Mortensd., f. p. Kulstad 1815. * 1838 Johannes Hanssen Slapgård søndre, f. p. S. 1805, f smst. 1885. Se Slapgårdætten 11. F 11. Johannes Mortensen, f. p. Kulstad 1820. * 1843. f 1881. Jakob Jonassen Halset, f. p. Slapgård 1767. * ') 1707 Marit Andersd. Halset, f. p. Storvuku 1740, f 1803, enke efter Ellev Olsen Halset, med hvem * 1760. * -) 1805 Marit Jonsd. Stor vuku, f. p. Flolmli 1783. Dtr. av vaktmester Jon Mikelsen Holmli. F 1. Marta Jakobsdr., f. p. Halset 1807, + 1815
---- 528 Bind V --- Jonas Jakobsen Auskin, f. p. Halset 11810, t P- Auskin 1864. * 1837 Agnes Olsd. Garnes, f. p. G. 1810, f p. Auskin 1885. Gl. Ole Jonassen Prestgård, f. 1841, f 1921. * Guruanna Mikkelsd. Prestgård, f. p. P. 1838. H 1. Mikal Olsen, f. 1871. H 2. Maren Anna Olsd., f. 1877. G 2. Jakob Jonassen Auskin, f. 1843. H 1." Mette Jakobsd., lærerinne, f. 1871, f 1901. * lærer Ole M. Nygard, Næs skole. H 2." Severin Jakobsen Efskind, fanejunker, f. 1871. * Laura Johannesd. Slapgård, f. 1873. Se Stor Ingvaldætten. I 1. Gudrun Severinsd., f. 1901. * Ingvar Iversen Leirset, lærer, f. 1901. J 1. Liv Ingvarsd., f. 1927. I 2. Leiv Magnus Severinsen Efskind, stud. med f. 1904. I 3. Jon Severinsen, f. 1912. G 3. Marta Jonasd. Auskin, f. 1845. * Fredrik Nilssen, for- stander for baptistmenigheten, Verdalsora. H 1. Fredrikke Nilssen, I. H 2. Agnes Nilssen. H 3. Marie Nilssen. G 4. Jon Jonassen Auskin, f. 1850. Amerika. G 5. Mortinus Jonassen Munkeby, Frol, f. 1853. * Johanna Pedersd. Munkeby, f. 1854. H 1. Maria Mortinusd. I Amerika. H 2. Jon Mortinussen Munkeby. H 3. Pauline Mortinusd., f ugift. H 4. Marius Mortinussen Munkeby. * Sofie Simensd Haugan, Ytterøen. H 3. Hilma Mortinusd., f. H 6. Anne Marta Mortinusd., ugift. H 7. Ole Mortinussen Munkeby. Jon Jakobsen Halset, f. p. H. 1811, f smst. 1857. * 1845 Beret Andersd. Stuskin, f. p. S. 1821. Dtr. av Anders Jakobsen S. og h. Marta Sevaldsd. Beret blev * 2 ) 1862 m. Johannes Anderssen (By) Halset, f. i Skogn 1824, med ham hadde hun en dtr. Anne Johanna, f. 1865. G 1. Jakob Jonsen Halset, f. 1847. Ugift. G 2. Anders Jonsen Bunes, f. 1854. * Gunhild Kausmo Hl.Berntine Andersd. Ugift. H 2. Maria Andersd. * Johan Vikaunet, Stjordalen. Eiet Bunes.
---- 529 Bind V --- H 3. Anna Andersd. Ugift. H 4. Johanna Andersd. H 5. Ingeborg Andersd. G 3. Mortinus Jonsen Halset, Oklan, f. 1852. * Inge borg Anna Ellevsd. Lundskin, f. 1858. Hl. Birgitte Mortinusd., f. 1885. * Johannes Mortinussen Steinsli, lærer, f. 1883. I 1. Hildur, f. 1916. I 2. Agnes, f. 1916. H 2. Jon Martinussen Halset, Oklan. H 3. Marta Martinusd. * Anton Kristofersen Lein. G 4. Marenanna Jonsd. Halset, f. 1855. * Anders Anderssen Skrove. Se Leinsætten. G 5. Mette Jonsd. Halset. Ugift. G 6. Marit Jonsd. Halset, t- F 4. Maren Jakobsd. Halset, f. p. H. 1817. * 1844 Elling Ellings. Skrove, Midtgrundan, f. p. Skrove 1822, t 1893. G 1. Elenanna Ellingsd., f. 1845. G 2. Marit Ellingsd., f. 1849, i 1928. * Ole Olsen Ulvilla, f. 1842, f 1899. Se Holmen. G 3. Margrete Ellingsd., f. 1855. * Jon Martin Sivertsen Flyan, f. 1863, f 1890. Se Flyan. G 4. Maria Ellingsd., f. 1861, f 1901. * Ando Nils sen Leirset, Midtgrundan, f. 185 ( K Se Gren. F 5. Marta Jakobsd. Halset, f. p. H. 1820. * Halvor Mun- keby, Frol. F6.Olaus Jakobsen Halset, f. p. H. 1825. Ugift. E 5. Erik Jonassen, f. p. Slapgård 1770. E 6. Agnes Jonasd., f. p. Slapgård 1772. Hans Anderssen Mikvold, f. p. Balgård 1734, f p. Nestvold 1803. * l ) 1761 Gjertrud Olsd. Mikvold, f. i Ulvillen 1723, f p. Mikvold 1796. Dtr. av Ole Anderssen Ulvillen, enke efter Jon Tørrissen Mikvold, med hvem * 1744. * 1798 Ragnhild Bårdsd. Flaga. E I. 1 Agnes Hansd., f. p. Mikvold 1762. * 1782 Lorents Nilssen Øren fra Strømmen, f p. Øren 1815, 58 år. Han * 2 ) 1805 Marta Olsd. Nestvold. F 1. Nils Lorentsen Øren, f. p. 0. 1782. * 1809 Marit Olsd. Øren. G l.Ole Nilssen, f. p. Øren 1809, + 1886. G 2. Lorents Nilssen, f. p. Øren 1811. G 3. Agnes Nilsd-, f. p. Øren 1813, f 1892. * 1843 Henrik Kristensen Øren, Maritvoldvald, f. p.
---- 530 Bind V --- Årstadvald 1817. Sønn av Kristen Larssen Årstad vald og h. Anne Olsd. Hl.Nikoline Margrete Henriksd., f. c. 1847. H 2. Anna Henriksd., f. 1852. G 4. Johannes Nilssen Øren, Maritvoldvald, f. p. Øren 1816, t smst. 1878. * 1844 Elen Kristine Olsd., f. c. 1821 på Steinkjer. H l.Olava Johannesd., f. c. 1850. H 2. Johan Edvard Johannessen, f. 1860. H 3. Nils Johannessen, f. 1863. G 4. Birgitte Nilsd., f. p. Øren 1820, f 1821. G 5. Olaus Nilssen, f. p. Øren 1823, f 1824. G 6. Birgitte Nilsd., f. p. Øren 1825. * 1845 Ole Olsen Øren, Borgenvald, f. 1816. Sønn av Ole Olsen Fleskhusvald og enke Maria Sivertsd. H 1. Maria Olsd., f. 1846. G 7. Marta Nilsd., f. p. Øren 1830. F 2. Johannes Lorentsen Øren, f. p. 0. 1786. F 3. Ole Lorentsen Øren, Maritvoldvald, f. p. 0. 1801 * 1822 Beret Svendsd. Øren, f. c. 1707. G 1. Agnes Olsd., f. p. Øren 1827, f 1827 G 2. Svend Olsen, f. 1831. G 3. Abel Olsen, f. p. Øren 1834. * 1855. G 4. Lovise Olsd., f. 1838. F 4. Marta Katarina Lorentsd., f. p. Øren 1788. * ') 1811 dyrlæge Ole Eriksen Dahl av Melhus, + p. Øren 1814, 33 år. * ■-') 1822 Tore Hanssen Hellem, Inderøy, f. c. 1795. G I. 1 Agnes Olsd., f. 1811. G 2. 1 Anna Lovise Olsd., f. 1813. G 3. 2 Hanna Margrete Olsd., f. p. Øren 1823. F 5. Gjertrud Lorentsd., f. p. Øren 1703, t 1871. * 1820 Arnt Olsen Stiklestad. G 2. Olaus Arntsen Øren, Mikvoldvald, sjømann og jordbruker, f. p. Øren 1823. * 1850 Sirianna Pedersd., f. p. Øren 1825. Dtr. av Peder Olsen Øren og h. Inger Johannesd. H 1. Peter Andreas Olaussen, f. 1864. G 1. Agnes Arntsd., f. p. Øren 1816, f 1887. F 6. Anne Lorentsd., f. p. Øren 1706. * 1810 Henrik Hen sen Vedøen, Hitra, f .c. 1700. F 7. Sirianna Lorentsd., f. p. Øren !708. * 1822 Lars Lars sen Steine, f. c. I7 ( »6. Siri Hansd., f. p. Mikvold 1766. * 1787 Torsten Pedersen Ulstad, Trondhjem, farver. Bosatt på Baklandet.
---- 531 Bind V --- F 1. Hans Peter Ulstad, f. c. 1789. F 2. Peter Andreas Ulstad, f. c. 1791. F 3. Johan Eiler Ulstad, f. c. 1795. F 4. Gjert Henrik Ulstad, f. c. 1795. F 5. Teodora Serine Ulstad, f. c. 17 ( )7. F 6. Siri Martine Ulstad, f .c 1799. Siri Andersd., f. p. Balgård 1737. * Jon Ronnen, t for 1785. E 1." Gjertrud Ingebrigtsd., f. 1758. (Faren var hennes mors stedfar, Ingebrigt Olsen Vist). * 1785 sersjant Jakob Ellingsen Auskin, f. p. Hallem nedre 1752, kjopte Stu skin 1784. Se Stuskin. E 2. Nikoline Jonsd., f. c. 1762. Tjente i 1785 i Trondhjem. Nils Anderssen Monnes, f. p. Balgård 1740, f P- Monnes 178 b. * 1768 Marit Olsd. Sundby, f. 1748, f som kårkone p. Monnes 1825. Hun * *) 1789 enkemann Rasmus Jonsen Auskin, Monnes, f. p. A. 1759. E 1. Anders Nilssen Josås, f. p. Monnes 1769. * l ) 1798 enke Beret Olsd. Josås, 1 p. J. 1799, 80 år. * *) 1800 enke Ingeborg Rasmusd. Jøsås, f. p. Garnes 175/, f som kår kone p. Josås 1831. F I.'- Beret Andersd., f. p. Josås 1801. * 1825 korporal Arnoldus Andreassen Moksnes fra Frosta, f. c. 1793. Kjøpte Jøsås. G 1. Kirstine Arnoldusd., f. p. Jøsås 1826. * 1860. G 2. Anders Arnoldussen, f. p. Josås 1828. E 2. Ole Nilssen, f. p. Mønnes 1772. E 3. Agnes Nilsd., f. p. Mønnes 1774, f ung. E 4. Maren Nilsd., f. p. Mønnes 1777. * 1810 Anders Paul- sen Tømte, Sul. Se Tromsdalsætten. F 1." Ole Hanssen Tomte, f. 1801, f 1881. Sonn av Hans Anderssen Balgård, f. p. Skrove 1775. * 1830 Inge borg Olsd. Lundskin, f. p. Karlgård 1803, f p. Tomte 1884.. Dtr. av Ole Arntsen K. og h. Anne Larsd. Gl. Ole Olsen Tømte, f. 1830. * Maria Olsd., f. 1849. G 2. Marta Olsd., f. 1833. * Ole Eriksen Tomte, f. i Lesja 1829. H l.Ole Olsen Tømte, f. 1862. * ') Ingeborg Anna Johannesd. Ostgård. * ■) Ingeborg Anna Eriksd. G 3. Hans Olsen, Småengan, f. p. T. 1836, t P- S. 1898. * Elen Anna Kristofersd. Årstad, f. 1841. t 1902. Se Stor Ingvaldætten.
---- 532 Bind V --- G 4. Beret Marta Olsd., f. 1846. * Ole Olsen Karl gård, f. 1846. H l.Ole Martin Olsen, f. 1875. H 2. Karen Olsd., f. 1873. F 2. Paul Anderssen Lillemo i Indalsalmenningen, f. p. Tømte 1811, f 1874. * l ) 1842. * 2 ) 1859 Sirianna Rasmusd., f. p. Kuldstadvald 1815, f 1884. G 1. Martinus Paulsen, f. 1845. G 2. Elling Paulsen, f. 1849. G 3. Guruanna Paulsd., f. c. 1853. F 3. Nils Anderssen Faren, f. p. Tømte 1815, f p. Gran 1893 i skredet. * l ) 1843. * ») 1850 Guruanna Olsd,. f. p. Melbyvald 1818. G 1. Martinus Nilssen, skredder, f. 1858. G 2. Ragnhild Nilsd., f. 1862. F 4. Marta Andersd., f. p. Tømte 1818, f 1897. E 5. Jonas Nilssen Mønnes, f. p. M. 1779, f smst. 1839. * 1817 Kirsti Jonsd. Jøsås, f. p. Hallem 1790, f p. Møn nes 1843. Dtr. av Jon Ellingsen Hallem. F 1. Nils Jonassen Mønnes, f. p. M. 1817. * 1844 Siri anna Olsd. Skrove, f. p. S. 1819, f p. Mønnes 1893 Dtr. av Ole Tørrissen Skrove og h. Maren. G 1. Kirsten Nilsd., f. c. 1844. G2.'Ole Nilssen, f. 1847. G 3. Jonas Nilssen, f. c. 1850. F 2. Johannes Jonassen, f. p. Mønnes 1820, f 1838. F 3. Anders Jonassen, f. p. Mønnes 1823. F 4. Olaus Jonassen, f. p. Mønnes 1826. F 5. Rasmus Jonassen, f. p. Mønnes 1829. F 6. Martinus Jonassen, f. p. Mønnes 1832. * 1857 Marta Olsd., f. c. 1832. G 1. Jon Martinussen, f. c. 1856. G 2. Kirstine Martinusd., f. c. 1859. G 3. Karoline Martinusd., f. c. 1862. F 6. Agnes Nilsd., f. p. Mønnes 1782, f ung. E 7. Erik Nilssen, f. p. Mønnes 1784, f ung. Ingeborg Andersd., f. p. Balgård 1744. * l ) 1770 enkemann Jon Olsen Indalen, fP- I- 1792, 87 år. * 3 ) 1793 Elling Pedersen Indalen. E 1. Karen Jonsd., f. p. Indalen 1771. * 1792 Peder Pedei- sen Indalen. F 1. Peder Pedersen, f. p. Indalen 1792. * 1821 Sirianna Andosd. Indal, f. p. I. 1799. Gl. Karen Pedersd., f. p. Indalen 1822. Tjente i 1848 i Trondhjem.
---- 533 Bind V --- G 2. Peter Andreas Pedersen, f. p. Indal 1824. * 1872. G 3. Andrea Pedersd., f. p. Indalen 1826. * 1857. G 4. Ingeborg Pedersd., f. p. Indalen 1828. * 1863. G 5. Marta Pedersd., f. p. Indal 1831. G 6. Jonetta Pedersd., f. p. Indal 1833. G 7. Marit Pedersd., f. p. Indal 1835. Krøpling. F 2. Agnes Jonsd., f. p. Indalen 1774, f ung. E 3. Sigri Jonsd., f. p. Indalen 1774, tvilling med E 2. E 4. Anders Jonsen, f. p. Indalen 1777, f ung. E 5. Agnes Jonsd., f. p. Indalen 1779. Slapgårdætten 11. Se Slapgårdætten I, D 4. A. Gjertrud Olsd., f. p. S. 1775, f smst. 1844. * 1805 Hans Anderssen Balgård, korporal, f. 1775, bygsla Slapg. 1808, f 1862. B 1. Johannes Hanssen Slapgård, f. p. S. 1806, f smst. 1885. * Lisbet Mortensd. Kulstad, f. p. K. 1815, f p. S. 1905. Cl. Morten Johannessen Slapgård, f. p. S. 1843 Lærer og klokker ved Stiklestad kirke. C 2. Gjertrud Johannesd., f. p. S. 1846, t 1895. * Johan nes Ellevsen Slapgård, f. 1846, t P- S. 1921. Se Stor Ingvaldætten. C 2. Maria Johannesd., f. 1849 p. S. * Lasse Ellevsen Lundskin, f. 1849, f 1913. Se Lundskinætten. C 3. Hanna Johannesd., f. p. S. 1853. * Mortinus Ellev- sen Lundskin, Steinsli, f. 1853. Se Lundskinætten. B 2. Ola Hanssen Slapgård, f. p. S. 1807, t p. Kirkevuku 1846. * Maren Ulriksd. Vuku, f. p. V. 1817, f p. Hellan 1897. Se Flyumætten. 83. Serianna Hansd., i p. S. 1811, f p. Balg. 1884. * Ellev Olssen Balgård, f. 1803. Se Bjorgumætten. 84. Ingeranna Hansd., f. p. S. 1815. * Sakarias Olssen Inn- dalsvald, f. 1818. C 1." Liva Olsd., f. 1838, f P- Svegård 1828. * Ola Ellev sen Inndal, Svegård, f. 1838, f 1907. Se Sulstuætten. C 2. Olaus Sakariassen Kålen, f. 1850. * Liva Olsd. Dl. Martin Olaussen Kålen. * Gustava Sivertsd. Lundbakk. D 2. Edvard Olaussen Kålen. * Marie Martinsd. D 3. Sofie Olausd. * Julius Jonsen Tromsdal. C 3. Gjertrud Sakariasd., f. 1851, f p. Elverum 1925 * Hallvar Kristiansen Breding, fergemann ved Østnes t p. Elverum 1925. Barna døde eller i Amerika. C 4. Hans Ove Sakariassen, f. 1855.
---- 534 Bind V --- B 5. Anders Hanssen Slapgård, f. p. S. 1818, kjøkemester og spille mann. Reiste til Amerika. * Serianna Persd. Cl. Maria Andersd. * Ola Persen Nordnes, f. 1843 p. N. I Amerika. C 2. Hans Anderssen, f. 1845. Amerika. * Ingeborg Olsd. Slåp gard, f. 1843. C 3. Per Anderssen, f. 1847, spillemann. Amerika. C 4. Gjertrud Andersd., f. 1856. Amerika. BOLLGÅRDEN ØSTRE Gårdsnr. 250. Navnet: Uttales: bå'llgalen, dativ: = la — i Bollagardh 1430. Bollegordh 1520. Bollegordt 1559. Boellgordt 1590. Bolgård 1010. Bolgård, Boldgård, Bålgård 1626. Boldgård 1664. 1723. Bollagardr, sammensatt med mannsnavnet Bolli. Skylden: Allerede fra begynnelsen av 1600-årene kan der skjelnes mellem 3 gårder, som vi etter en senere tids bruk vil betegne med Bollgården ostre søndre, Bollgården østre nordre og Bollgården vestre, skjont iallfall de to første neppe har vært helt utskiftet ennu på denne tid, og elven har vel i tidens lop forandrei beliggenheten av disse gårders eiendeler betydelig. Engang har de naturligvis tilsammen utgjort én gard, og det er vel en folge av elvens virksomhet, at Bollgården vestre nu ligger langt fra de andre med Kvelstads eiendeler imellem. Bollgården østre skyldte i 1650 1 sp. 2 øre 12 mkl., fordelt på 2 gårder, hvorav: Bollgården ostre sondre: 2 ore, 12 mkl., fra 1836: 7 dal 23 sk. Bollgården ostre nordre: 1 sp., fra 1836: 4 dal. 3 ort 6 sk I 1907 var skylden for hele gården mk. 19,88, fordelt på 7 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Bollgården søndre: mk. 12,5 Q. Bruksnr. 2: Bollgården nordre: » 3,67. BOLLGÅRDEN ØSTRE SØNDRE Gårdsnr. 250, bruksnr. 1. Eiere: Denne gard har — rimeligvis helt fra før reforma sjonen — vært beneficeret Verdalens pr este bord. Ved kgl. reso lusjon av 13. novbr. 1885 blev den solgt til Peder Olsen Balgård; men skjote er ført utstedt i 1901 til Trond Trondsen Jøsås. Brukere: Haldor i Bollegordh har i 1520 betalt % lodd solv og IVi lodd sølv for jordegods. Han står som eneste skattebonde
---- 535 Bind V --- på Bollgården, som altså dengang tør ha vært bare én gard. At han betalte skatt for jordegods viser, at han seiv har hatt eiendom i gården. I ledingsmanntallet av 1549 står Andffinnd på Bolgård for 9 mk. smør og K vog mel i leding og Elin på Bolgården for 15 mk. smør og 2% pund mel. Det har altså da vært to gårder, en Balgård østre søndre, sett fra nordvest 1927. Fot. O. Snekkermo. ostre og en vestre, og det er vel rimelig, at Elin (Elling?) har vært på Bollgården østre, som vel må ha hatt den største leding. I skibskattmanntallet av 1559 har vi 3 skatteydere: Eriich på Bolle gordt, anphind ibid: og Jngebor på Bolle gor d. Nu er det altså blitt 3 gårder, formodentlig ved at Bollgården ostre er delt i to. Kristofer het brukeren av Bollgården østre søndre i begynnel sen av 1600-årene. Han var ganske sikkert kommet dit ved å gifte sig med enken efter den forrige opsitter. Siden gikk det galt med ham, så han måtte rømme for å redde livet. Herom beretter et gammelt dokument: «1624 den 3dje martii var vi efterskrevne Oluf Bye, lensmand i Værdalen, Anders Holm, Oluf Stichstad, Thørris Sande, Elluf Eckle og Peder Stenne paa Baalgaard med thingskriveren Just Rasmussen at registrere hvis gods og varer samt korn, som Kongehg Majestæt tilkom efter Christopher paa Bolgrd., som bortrømte for sin egen stifdatter han havde besovet og avlet barn med, nemlig Ranni Pedersdatter.» 34
---- 536 Bind V --- Det var ikke svært meget for Kongelig Majestæt å hente på Bollgården ved denne leilighet: 1 hest 4 rdl., 4 kyr 8 rdl., 2 kviger 1 % rdl., 5 småfe 5 ort, 8 tdr. korn 7 rdl. Når da lens mannen fikk 3 rdl. for de 6 uker, han hadde hatt ham i fengslig forvaring, og den i boet anmeldte gjeld var betalt, blev der igjen 10 rdl. Enken Baldgård nevnes så som leilending i 1624; det er tor modentlig Kristofers hustru. Fra 1630 og utover helt til 1680-årene nevnes så Baro Olsen. Han har neppe bygslet gården, men hatt den for avgift, hvilket kan sluttes derav, at han i kopskattmanntallet for 1645 opføres som husmann. Gårdens besetning i 1657 var 1 hest, 10 naut, 10 sauer og -3 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen ned settelse av skylden, hvorav kan sluttes, at gården var i forholdsvis god stand. Tienden blev sått til 4 skjepper bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 % ort 4 sk. og småtienden til 1 ort. Der fantes humlehave. I begynnelsen av 1700-årene er Mikkel Jonsen bruker av gar den. Han sees i 1705 å være stevnet tillikemed endel andre av lektoratets bønder for resterende landskyld, så han har vel alle- Tilsammen 87 rdl. 24 sk. Som betaling hadde han fått 18 caroliner; men dem tok sven skene igjen, da de trakk sig ut av bygden. Ved matrikuleringen i 1723 opføres alle Bollgårdene under et med 3 opsittere; de utgjorde nemlig tilsammen ét dragonkvarter og var muligens heller ikke helt utskiftet. Det oplyses, at gården ikke hadde skog uten litt older til brenne, seter 1 mil borte, liten bumark, 2 fjellsletter, hvorav svartes årlig 12 sk., den betegnes som lettvunden og kornviss. Utseden på alle tre gårder tilsam men var 2 tdr. bygg, 9 tdr. havre, H pd. rug og 1 pd. grå erter,
---- 537 Bind V --- avlingen 46 sommerlass høi og 4 lass ekerhoi og besetningen 4 hester, 9 kyr, 6 ungnaut, 10 sauer og 5 geiter. Matrikulerings kommisjonen bemerker: «Saasom ingen skoug findes under denne gaard, hoe auflingen ickun er ringe, opsidderen og desforuden ej paa annden maade end wed gaardens drift kand fortiene noget, har mand effter præstens og laugrettes udsigende eragtet hoist fornøden at Woche Kierches anpart (d. v. s. Bollgården ostre nordre) som høyst af leie men mindst i aufling med forrestaaende 6 mkl. affelding maatte ansees.» Mikkel Jonsen døde i 1731 og opgis da å være 86 år, hvilket visstnok er for meget; ti det er vist den samme Mikkel Jonsen, som i 1665 er dreng på Eklo og da er 13 år; han var muligens sonn på Monnes. Mikkel sått i meget beskjedne kår: På skiftet efter ham i 1732 registrertes av besetning foruten tredieparten i dragonhesten bare 2 ungnaut, 3 sauer og 1 svin. Aktiva var 6 rdl. 2 ort 4 sk og passiva 36 rdl. 2 ort 8 sk. Blandt passiva var skyldig offer skjeppe for 12 år å 2 ort. Efter Mikkel brukte sønnen, Jon Mikkelsen, gården helt til i 1777, da han godvillig avstod den for sin sønn, Jeremias Jonsen som fikk bygselbrev av prost Peder Krog 7. juli dette år. Jeremias Jonsen døde den 22. desbr. 1795. Han var kjørt ut 1 skogen efter ved, og en older, som hans fostersønn feldte, traff ham i hodet, så han døde noen timer efter. Enken, Marit Jonsdatter Skrove, blev i 1796 gift med Lars Larssen, Østnes, en bror av Sevald Larssen Volen, som siden kom til Bollgården vestre. Lars fikk samme år bygselbrev av sogneprest Jakob Krog. Lars og Marit hadde ingen barn men en fostersønn, Ellev Olsen Vestviken, født på Kvelstadvald i 1803 og sønn av Ole Nilssen Kvelstadvald og hustru Beret Nilsdatter Denne Ellev bygslet i 1829 gården av prost Brandt, efterat Marit, som hadde sittet noen år på sin avdøde manns bygsel, frivillig hadde avstått den til ham mot et kår på 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre 5 mk. humle, for til 2 kyr og 6 sauer samt jord og gjødsel til 2 tdr. potetsed. I Lars Larssens tid var det blitt en ganske solid velstand på Bollgården: Skiftet efter Marit Jonsdatter, der døde som kårkone pa gården i 1830, viser aktiva til et beløp av 1216 spd 1 ort 1 sk., hvoriblandt en hel del utestående fordringer Nettobehold mngen var 1138 spdl. 4 ort, som tilfalt hennes og hennes avdøde manns søsken og disses barn. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 9 kyr 20 sauer og 2 svin og en utsed av Ys td. rug, 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
---- 538 Bind V --- Ellev Olsen brukte gården til sin død i 1871. Hustruen Siri anna, datter av Hans Anderssen Slapgård, dode som kårkone på Bollgården i 1884. Fra 1872 brukte Peder Olsen Auskin, som var gift med Ellev Olsens eldste datter, Anne Marta, gården på svigermorens bygsel. Den hadde i 1875 en besetning på 2 hester, 1 okse, 7 kyr, 1 ung naut, 21 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 1 svin, og utseden var 2 tdr. bygg, X- td. blandkorn, 10 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Da svigermoren var død, kjøpte Peder Olsen gården i 1885 og hadde den visstnok til 1889, da fanejunker Trond Trondsen Jøsås kjøpte. Skjote er først utstedt 17. januar, tgl. 23. april 1901, og der heter det bl. a.: «Ved kgl. resolution av 13. novbr. 1885 er Balgaard solgt til Peder Olsen Balgaard for en kjøpesum av kr. 6800, og av denne for en pris av kr. 8000 atter er avhændet til fanejunker Trond Josaas, saa medeles nævnte Trond T. Jøsaas ifl. begjæ ring herom lovlig eiendomsskjote paa bemeldte gaard Balgaard sondre .» Trond Jøsås solgte i 1889 Josås vestre; men han har antage lig vært på Bollgården året forut. Svigersønnen til Trond Josås, Ole Olaussen Kvernmo, kjøpte gården i 1910 for 10,000 kr., heri iberegnet 2000 kr. for løsøre, som fulgte med. Dessuten skulde Trond og hustru ha kår. Ole Kvernmo hadde vært på Gudding vestre som leilending siden 1901, i 1907 kjopte han gården av aktieselskapet Verdalsbruket men solgte den igjen i 1908 og kjopte Bjørgan. Ole Kvernmo kjopte i 1918 Bollgården ostre nordre av Martin Olsen Gren og driver nu begge gårdene under et. BOLLGÅRDEN OSTRE NORDRE Gårdsnr. 250, bruksnr. 2. Eiere: Gården har — formodentlig fra for reformasjonen - vært beneficeret Vuku kirke. Under 28. desbr. 1891, tgl. 16. mars 1892, har Vuku kirkeverge utstedt skjote på den til Ellev Olsen Leveras. Muligens har den vært solgt fra kirken tidligere; men Ellev er iallfall den første som har hatt tinglest hjemmel. Brukere: Hvem av de tre opsittere i 1559 det er, som har hatt denne gard, er det ikke mulig å avgjøre. . I begynnelsen av 1600-åerene het opsitteren på garden Olut Rolf sen, i 1650 Anders, muligens foregåendes sonn, og i 165 a Ole Anderssen, antagelig dennes sonn igjen. Han opføres der ennu i 1680-årene. Besetningen var i 1657 1 hest, 6 kyr, 5 sauer og 1 svin.
---- 539 Bind V --- Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen for andring i skylden. Tienden blev sått til 4 skjepper bygg og 1 td. 2 skjpr. havre, ledingen til X> rdl. og småtienden til 1 ort 8 sk. Der var humlehave. I begynnelsen av 1700-tallet het opsitteren Erik. Gården blev i hans tid slemt medfart under svenskenes innfall i 1718. Tapet opgis således: Tilsammen 82 rdl. Han hadde fått 18 caroliner i betaling; men disse tok sven skene igjen, da de ved sitt tilbaketog brandskattet bygden. Som nevnt under Bollgården østre søndre er alle tre gårder opført under ét i matrikuleringsarbeidet av 1723. Der er også omtalt, at der ved denne leilighet blev foreslått en avfeldning av 6 mkl. på Vuku kirkes part (d. v. s. Bollgården østre nordre) som den, der hadde høiest skyld, men minst avling av gårdene. Erik døde i 1729, 63 år gammel, og nu bygslet kirkeeieren Aage Hagen gården til Anders Olsen, som var gift med Eriks datter Agnes. Han hadde hittil vært på Auskin østre. Bygsel brevet på Bollgården er av 13. februar, tgl. 8. septbr. 1730. Anders må ha stått sig ganske bra, skjønt skiftet efter ham i 1756 ikke nettop viser noen stor nettobeholdning — 40 rdl. 2 ort 12 sk. med aktiva 92 rdl. 2 ort 10 sk. Men der opføres i registre ringen forskjellige ting, som ikke forekommer på denne tid, f. eks. 2 lerretsskjorter å 16 sk. og en å 12 sk. Av klær forøvrig op regnes en grå vadmelskjole med kamelgarns knapper, 2 ort 12 sk., en gul vest med messingknapper, 1 ort 16 sk., en gammel sort klædeskjole med benknapper, 1 ort 8 sk., et par gule bukser, 20 sk., et par skindbukser, 1 ort, en kabuds, 12 sk., en oterskinns hue, 8 sk., en hatt, 12 sk., 2 halskluter, 4 sk., 2 kraver og et par ærmer, 12 sk. Besetningen var 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 15 sauer, 5 geiter og 1 svin. Gården var således nu neppe den dår ligste som i 1723.
---- 540 Bind V --- Enken, Agnes Eriksdatter, blev i 1756 gift med Ingebrigt Olsen Vist, som fikk bygselbrev av kirkeeieren Sivert f let 5. august, tgl. 15. august 1757. Som sønn på Vist hadde han arvet endel, og han synes å ha sittet ganske rummelig i det på Boll gården tross sin noe uheldige start: Allerede året efter, at han var blitt gift med enken, fikk han nemlig et barn med sin sted datter Siri. Dette var en forseelse, som efter den tids strenge lov givning medførte, at den kvinnelige part skulde miste livet eller «hovedet med sverd afhugges og kroppen derefter opbrændes», hvilken straff Siri også blev idømt både ved hjemtings- og lag tingsdom. Ingebrigt var dragon og hadde, som stiftamtmannen skriver, «den lykke» ved krigsrettsdom å slippe for livsstraff med 4 års slaveri. På benådningsandragende fra Siri anbefaler stiftamt mannen, at hun får like lang tids tukthus som han slaveri, «at hendes straf kan komme udi lighed med hans», og fordi «hun er et ungt, vankelmodigt og taabeligt menneske». Hun blev også benådet med 4 års tukthus. Ved skifte efter Agnes, som døde i 1785, opfores omtrent samme besetning som i 1756; men nu fantes der endog solvtoi til en verdi av 5 rdl. Skiftet holdtes i september, og avlingen blev da anslått til 10 tdr. bygg og 30 tdr. havre. Aktiva var 235 rdl. 12 sk. og beholdningen 178 rdl. 2 ort 4 sk. Gården blev nu av kirkeeieren Rasmus Brodersen Hagen ved bygselbrev av 8. novbr. 1785, tgl. 27. februar 1786, bygslet til Lars Ellingsen Auskin, sønn av Elling Pedersen Auskin. Han var gift med Siri Olsdatter, datter av Ole Anderssen Slapgård og altså sønnedatter av Anders Olsen Bollgården og Agnes Eriks datter. Ingebrigt flyttet til sin ovenfor nevnte uekte datter Gjertrud, som var gift med sersjant Jakob Ellingsen Auskin, og hos henne døde han. Lars Ellingsen kjøpte i 1793 en tredjedel av Stuskin av broren, Jakob Ellingsen Auskin, og drev denne part som underbruk under Bollgården. Han hadde Bollgården til i 1823, da han opga den for svigersønnen, Ingebrigt Jakobsen Auskin, som fikk bygsel seddel av Vuku kirkeverger 22. januar 1823, tgl. 16. august s. a. Lars og hustru fikk et kår på 3 tdr. bygg, 8 tdr. havre, jord til kålrabi og for til 2 kyr og 6 småfe. Dette blev vurdert til 50 spdl. årlig. Lars døde som kårmann på Bollgården i 1840. Ingebrigt Jakobsen var ingen dyktig jordbruker. Han over drog i 1831 gårdens bruk for dette år til Mikkel Elle vsen Lundskin og for 1832 leiet han den til Arnt Anderssen Midtholmen. Arnt skulde skaffe såkorn og drive gården, og de skulde gå likt om
---- 541 Bind V --- avlingen. Megen gjeld hadde han, og i 1832 blev der gjort ekse kusjon hos ham. Samme år opga han bygselen mot å beholde et jordstykke på 4 mål åker i Krokstensgjerdet mot en årlig avgitt av 2 spdl. 1 ort. Ved bygselbrev av 20. septbr. 1833, tgl. 8. februar 1834, bygslet så Vuku kirkeverger gården til Ole Olsen Sogtnes. Denne, som folk i Vuku kaller Gammelbollgardingen, var født i Støren 1801 og var bror av Anders Østnes, som også var innflytter. Han var gift med Maria Olsdatter, en søster av Ellev Olsen Boll gården østre søndre. En tid eiet han også Mønnes nordre (1856 — 1865). Det synes, som om Ole Sogtnes har fått skjote på gården; ti i panteboken står efter bygselbrevet til ham notert: «Bortfalt ved senere meddelt skjote.» Imidlertid finnes ikke noe sådant tinglest, og Ole betegnes i folketellingene både i 1865 og 1875 som lei lending. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 storfe, 12 sauer og 1 svin og utseden var V™ td. rug, 3 A td. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Under gården lå 1 husmannsplass, Krok stenen, hvorpå foddes 1 ku, 4 sauer og 2 geiter og såddes 1 s td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 7 kyr, 13 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 2 svin og ut seden 1 td. bygg, Vi td. blandkorn, 10 tdr. havre og 6 tdr. poteter På husmannsplassen føddes 1 ku, 5 sauer og 1 geit og såddes 's td. bygg, % td. havre og 3 tdr. poteter. Efter Ole Olsen har sønnen, som også het Ole Olsen, drevet gården en tid, mens han var ungkar. Han blev gift med enken Johanna Halvorsdatter Hage på Ekren og flyttet dit. Gammel bollgardingen døde som kårmann på Bollgården i 1890. Olaus Johannessen Jøsås, svigersønn av Gammelbollgardin gen har så brukt gården og efter ham Olaus Hallemstøen, derefter lærer Siv ertsen, Mule skole. Ved åstedsforlik av 11. oktober 1882, tgl. 15. august 1883, er grensen mellem denne og flere andre gårder bestemt. Ved skjøte av 28. desbr. 1891, utstedt av Vuku kirkeverge og tgl. 16. mars 1892, er gården solgt for kr. 2730 til Ellev Olsen Leveras av Skogn, som imidlertid må ha hatt den tidligere, idet der før skjøtets utstedelse er holdt utpantning hos ham og gjort innførsel i gården for fogedskatt og kanniketiende. Flere utpant ninger er avholdt senere, så det ser ut til, at Ellev har hatt van skelig for å klare sig der. Efter ham har kjøpmann Bratsberg på Levanger eiet gården, derpå Augustinus Vestum av Skogn og endelig Martin Olsen Gren, som ved skjøte av 28. desbr. 1923,
---- 542 Bind V --- tgl. 2. februar 1924, solgte den til Ole Olaussen Kvernmo på Boll gården ostre søndre for kr. 13,000. Husene er bortfort, og Ole Kvernmo driver nu begge gårder under et. Fraskilte parter: Auskinøren vestre, gårdsnr. 250, bruksnr. 3, blev skilt fra Bollgården østre nordre ved skyldsetningsforretning av 8. septbr., tgl. 27. oktober 1890, og skyldsatt for 2 ort 14 sk., ny skyld mk. 0,80. Auskinøren østre, gårdsnr. 250, bruksnr. 4, er skilt fra samme gard samtidig med foregående og skyldsatt for 2 ort 3 sk., ny skyld mk. 0,66. Neset, gårdsnr. 250, bruksnr. 5, er fraskilt samme gard 25. oktober 1890, skyldsatt for 4 ort 15 sk., ny skyld mk. 1,44, og av Vuku kirkeverge overdratt Jon Dorius Olsen Kvelstad for kr. 1270 ved skjote av 28. desbr. 1891, tgl. 12. august 1892. Krokstenen, gårdsnr. 250, bruksnr. 6, er fraskilt samme gard samtidig med foregående, skyldsatt for 2 ort 1 sk., ny skyld mk 0,64 (i 1907: mk. 0,32) og av Vuku kirkeverge solgt ved skjøte av 28. desbr. 1891, tgl. 3. mai 1892, til Jon Kristian Ellingsen for kr. 700 og kår til enken Mali Pedersdatter, bestående i bruken av 1 mål jord. KVELSTAD Gårdsnr. 251. Navnet: af Huelstadom 1430. af Hwelstad 1491. Qwalstad 1520. Kuelstadt 1530. Quilstadt 1559. Quellstadt 1590. Quel stad 1610. Quelsta 1626. Quelstad 1664. 1723. Da der går en bekk ned til Verdalselven mellem denne gard og Kvello, ligger det nær å anta, at første ledd i begge navn inne holder et nu glemt navn på denne. Skylden: Den gamle skyld var 1 sp. 2 ore 20 mkl., herunder iberegnet en engslette, Reppesenget, på 12 mkl. I 1728 blev skylden nedsatt til 1 sp. 2 øre 4 mkl., approbert 4. mars 1729, fra 1836 var den 12 dal. 4 sk., i 1907 18,42 mk., fordelt på 6 bruk, hvorav: Kvelstad vestre, bruksnr. 1: 7,86 mk. Kvelstad østre, —»— 2: 8,22 » Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «af huelstadom x aura b. b. f. pd. humbla», hvorav fremgår, at Erkestolen i middelalderen hadde eiet 10 øre i gården, og at dette på Aslak Bolts tid (1430) var bygslet for 1 pund humle.
---- 543 Bind V --- Efter Gautes jordebok (1491) var Erkestolens part i «Kuel stadt» 2 øre, likeså efter Olav Ingebrigtsens (1530), og nu hadde dessuten Kronen erhvervet 1 øre i den. Alt dette må ved reforma sjonen være blitt Kronens eiendom; men det må være blitt avhen det nokså snart efter; ti i lensregnskapet for 1549 finnes intet av Kvelstad hverken under «Kongens» eller «Stiicthenns» gods Muligens er den med makeskifte gått over til Domkapitlet og er siden, som så meget annet kapitelsgods blitt tillagt Lektoratet ved Trondhjems katedralskole. Det må imidlertid bemerkes, at Dom kapitlets eldste jordebok (ca. 1558) ikke opfører noen eiendom i Kveldstad. Helt umulig er det vel ikke, at gården efter reforma sjonen kan være blitt bondegods — opsitteren omkring 1600 be talte skatt for jordegods. I 1650 er iallfall eiendomsforholdet: Lektoratet 1 sp. 1 øre mkl. og bygselretten Stiklestad kirke 1 » Vuku kirke 8 » Lektoratet av en engslette 12 » Tilsammen 1 sp. 2 øre 20 mkl Da Verdalen blev fritt sognekall, blev Kvelstad tillagt Ver dalens prestebord. Ved kongelig skjøte av 29. april, tgl. 14. desbr. 1854, blev gården solgt til Anton B. Monrad for 2650 spdl. samt en årlig avgift av 11 spdl. 87 sk. til prestebordet og forbeholdt en privat eier landskvld av 20 mkl. Bruker e: Biørn j Qwalstad har i 1520 betalt 3 lodd sølv og 2 lodd sølv for jordegods. Han har således eiet noe jordegods i denne eller en annen gard. Jognn på Quelsta står i 1549 for 15 mk. smør og 2% pund mel i leding. Og i skibskattmanntallet av 1557 har vi to opsittere: Oluff på Quilstadt og Haldor på Quilstadt. I begynnelsen av 1600-tallet heter opsitteren Jon, rimeligvis en ætling av den forrige. Han skattet for 2 øre 8 mkl. odelsgods; men om det var i denne gard, vet vi ikke. Omkring 1620 har gården atter to opsittere, Jon og Ellev. Jon har vært der til henimot 1660. Ellev er i 1630-årene en kort tid avløst av Anders; men iallfall fra 1635 synes Jon å ha brukt gården alene. Den hadde i 1657 en besetning på 3 hester, 14 kyr, 1 bukk, 6 geiter, 16 sauer og 2 svin. Omkring 1660 har gården en kort tid hatt en opsitter, som het Ole, muligens en sønn av Jon. Men allerede i 1665 er der en ny,
---- 544 Bind V --- Lars Tomassen, som i 1666 var 26 år og rimeligvis er kommet dit ved ekteskap med enken efter Jon; ti hjemme var to sønner, Anders Jonsen og Haldo Jonsen, henholdsvis 12 og Bår gamle. Ved matrikuleringen i 1669 er tienden sått til VA tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 3 ort og småtienden til 1 A ort 4 sk. «Findes hommelhauge», neter det. Reppe engslette hørte under gården. Skylden blev foreslått nedsatt til 1X- spand. Lars har antagelig vært på Kvelstad til omkring århundred skiftet. Efter ham er kommet Bård, som i 1705 seees å være stevnet av lektor for «efterstaaende rettigheder«. Han fikk sin gard grundig utplyndret under svenskenes innfall i 1718, idet skaden opgis således: Skade pa husene, skigard Tilsammen 179 rdl. 24 sk. Svenskene hadde betalt 20 rdl., som de siden tok igjen, da de brandskattet bygden. I 1723 oplyses, at gården har 1 husmann, som sår X> pund, skog til husfornødenhet, seter 3 /i mil borte, middelmådig bumark, en fjellslette, hvorav årlig svartes 6 sk., et kvernsted, som lå øde, da grunnen var uttatt av bekken. Gården betegnes som «letvun den og temmelig kornvis». Utseden var Y> pund rug, I I A tdr. bygg, 6 tdr. havre og % pd. grå erter, avlingen 50 sommerlass høi og 5 lass ekerhøi og besetningen 2% hest, 6 kyr, 5 ungnaut, 8 sauer og 5 geiter. Tienden blev sått til Vg skjeppe rug, 6 skjep per blandkorn, 1 td. 6 skjpr. havre, 6 mk. erter, 2 mk. lin og 12 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 4 mkl. «formedelst dens temmelig gode høe aufling». Antagelig omkring midten av 1720-årene har Bårds sønn, Amund, overtatt gårdens bruk; men bygselbrev har han først fått 25. januar, tgl. 27. januar 1729, av lektor Eiler Hagerup.
---- 545 Bind V --- Året forut, 20. oktober 1728, var gården besiktiget for avfeld ning. Man fant da gårdens eng overskyllet av elven og for en stor del dekket av grus og sand, likesom en del var brutt ut. Amund oplyste, at der kunde fødes 3 ehster, 1 føll, B—98 —9 klavebundne og B—lo8 —10 småfe, og at utseden var 2 tdr. bygg og 6 —7 tdr. havre. Elven var gått helt op i åkeren, dog uten å anrette synderlig skade. Efter denne besiktigelse blev skylden nedsatt 16 mkl. Ved besiktigelse av dragonkvarterene i 1747 viser det sig, at gårdens huse da har vært i mindre god stand, idet der trengtes ny dagligstue og matstue, et nytt låvestål og nye undlegg både under storfe- og småfefjøset. Gården hadde ingen skog. Amund døde i 1756 i sitt 64. år. Han hadde da for 4 år siden opgitt halve gården til Lars Nilssen Auskin, som fikk bygselseddel av sogneprest Peder Krog på denne halvpart 27. mai, tgl. 1. juni 1750, og festeseddel på den annen halvpart 5. juni 1754, tgl. samme dag. Lars opgav halve gården for svigersønnen Nils Eriksen, klok ker og skoleholder i Vuku, som fikk bygselbrev av Peder Krog 10. august, tgl. 15. august 1771. Og i 1777, da Lars var død, opgav enken også den annen halvpart til fordel for Nils, som derpå ved bygselbrev av 7. juli 1777 kom i besiddelse av hele gården. I 1792 avholdtes en besiktigelse i anledning av, at gården var blitt bestemt til chefsgård for Snåsenske skiløperkompani. Ved denne leilighet gis en fullstendig beskrivelse av gårdens hus, slik som de dengang var: 1. Våningshusene under ét tak bestod av dagligstue, kjøkken, matstue, «fordør» og sengstue med kammer og fordør samt loft overalt. Innvendig var de i forsvarlig stand; men utvendig manglet bordklædning. 2. Melkematstue, optil forrige, i god stand, men manglet bord klædning. 3. Det vestre stabbur var næsten nytt, men manglet bordklæd ning. 4. Stallen, var nyopført samme år, med 6 spiltaug, manglet også bordklædning. 5. Låven «kan stå mange år», var opført ved søndre ende av stallen, med hvilken den dannet én bygning. 6. Fjøset, især det østre rum, var meget brøstfeldig. 7. Et tørkehus, i god stand. Foruten disse, og besiktigelsen uvedkommende, var av overtal lige bygninger et stabbur, en gammel stall og et kvernhus, det siste opført av Nils Eriksen. Gården var på 150 mål åkerland og der avledes omtrent 100 lass høi samt føddes 5 hester, 14—15 klave bundne, 20 sauer, 20 geiter og 2—3 svin.
---- 546 Bind V --- Hvorfor gården blev valgt til chefskvarter, er ikke klart. Ved besiktigelsen esket kompanichefen, kaptein Kltiver (på Bjartnes) lagrettens uttalelse, om ikke gården måtte anseeees i høieste grad übekvem til chefsbolig, hvortil skjønnsmennene svarte, at «efter deres skjøn ligger den i yderste ende af kompaknidistriktet, og formedelst elvens vanskelighed især om vinteren kan ordres hver ken udstedes eller bekommes, item at ingen kan komme hverken til kirke, excerserplads eller telthus, hvilke ligger en mil herfrå. Den er desuden paa den ene side exponeret for fjeld- og sneskred, paa den anden for elvebrud.» Den blev nu allikevel chefsgård, men inntil 1805 hadde den ennu ikke vært bebodd av kompanichefen, men brukt og bebodd dels av bygsler, dels av forpakter. Efter Kliiver blev kaptein Sommerschield skiløperkompaniets chef, og han bosatte sig på Kvelstad i 1806. Ved hans tiltredelse blev det en åbotstakst på gården på 50 rdl. 16 sk. Nils Eriksens enke, Siri Larsdatter, fikk et kår, som er nær mere bestemt ved skjønn av to mann, opnevnt ved kgl. resol. av 21. oktober 1813. Det var på 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre og for til 2 kyr og 4 småfe. Sommerschield avløstes i 1809 som kompanichef av Carl Friedericfi Engelbrecht von Koppen. Denne, som var av branden burgsk og pommersk adel, var sønn av premierløitnant K. i Danske livregiment, var født i Jylland 1774, blev landkadet 1788, fenrik i 1. Sjællandske bataljon let infanteri 1793, ved bytte forsatt til Søndenfjeldske skiløperkompanier 1796 og sått a la suite, for satt til Nordenfjeldske skiløperbataljon 1800, titulær premierløit nant 1804, virkelig premierløitnant 1808, titulær kaptein 1808, virkelig kaptein og chef for Merakerske kompani 1809, chef for Snåsenske kompani 1809. Ridder av Dannebrog 4. klasse. Kaptein Køppen døde på Kvelstad i 1814, hvorpå kaptein Chr. Munk Holst blev chef. Enkefru Teodora Køppen fikk da til bruk plassen Kvelstadneset under gården, hvor hun opførte hus bygninger, og der bodde hun til sin død i 1832. Plassen kalles ennu Frueneset. Den blev visstnok drevet av Ole Jonsen Kvel stadneset, som var gift med hennes datter, Marianne Lovise. I sine siste leveår forpaktet hun den til Nils Pedersen Balgård. Under Kvelstad lå en eldre plass, Kvelstadlien, antagelig ryddet før 1723. I 1784 blev den av Jakob Krog bygslet til Jon Olsen. I 1801 var Ole Larssen husmann der, og i 1816 bygslet kaptein Holst den til Lars Jonsen Reppe mot en årlig avgift av 5 spdl., 12 arbeidsdager om sommeren å 8 sk. og 24 om vinteren å 6 sk. Der holdtes skifte i 1830 på Kvelstadlien efter Lars Jonsens hustru, Gjertrud Svendsdatter, ved hvilken leilighet der registrertes
---- 547 Bind V --- en besetning på 1 ku, 1 okse og 4 sauer. Der var en hovedbyg ning med stue, kjøkken og et lite kammer samt ved siden av en liten kåve, en kornlåve og en liten fjøsbygning. Disse huse blev verdsatt til 40 spdl., hvorved aktiva blev 70 spdl. 1 ort og behold ningen 43 spdl. 4 ort 16 sk. Ved skiftet efter fru Koppen i 1832 oplyses om husene på hennes plass, at det var en stue med skorsten, kjøkken og «fordør» Kvelstad østre og vestre, sett fra nordøst 1929. Fot. H. Anderson. på østre ende og et kammer på den vestre; denne bygning blev verdsatt til 32 spdl, dessuten var der et stabbur til 8 spdl., et fjøs med forhus, 6 spdl., og en låvebygning, 6 spdl. Endelig var der en toetasjes ovn til 10 spdl., 504 band havre, 10 spdl., og 204 band bygg, 5 spdl. 72 sk. Der blev holdt skifteauksjon, hvorved aktiva blev 86 spdl. 4 ort 22 sk.; men gjelden var 321 spdl. 4 ort 15 sk., deriblandt en obligasjon på 146 spdl. til kaptein Holst, som haded forstrakt henne med penger til bygningen. Holst anvendte adskillig bekostning på gårdens hus. Ved åbotsforretning i 1823 oplyses, at han hadde istandsatt for 177 spdl. 2 ort. Efter Holst har løitnant Hegrem vært skiløperkompaniets chef. Han lot opføre 2 nye hus i gårdens seter. Den 7. mai 1829 av holdtes utskiftningsforretning, hvorved gården blev utskilt av fellesskapet med Prestgård og Vuku. Fra 1833 av betegnes Kveldstad som «overtallig» chefsgård. Ved en åbotsbesiktigelse dette år oplyses, at fanejunker Moksnes
---- 548 Bind V --- er gårdens forpakter. Senere har Jens Mortensen Bjørgan hatt den, inntil Ole Balgård inntrådte i hans forpaktning. Den siste var der i 1844, da det ved en besiktigelse oplyses, at bygningene i det hele fantes som ved forrige besiktigelse, tildels endog bedre Kvelstad hadde i 1835 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 20 sauer, 10 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Hvordan Monrad har brukt gården, efterat han i 1854 hadde kjopt den, er übekjent. Rimeligvis har han ganske snart solgt den til Paul Olsen Landsem fra Beitstaden, som imidlertid aldn har hatt noen tinglest hjemmel. Paul Olsens svigersonn, Ole Danielsen Tessem fra Beitstaden, og Ole Anderssen Stuskin kjøpte Kvelstad sammen. De delte gården mellem sig ved skyldsetningsforretning av 23, septbr. 1865, tgl. 10. oktober 1872, hvorved hver part blev sått i en skyld av 6 dal. 2 sk.; men skjote fikk de forst 4. mai, tgl. 16. mai 1874, og det er utstedt av Monrad, da Paul Olsen ikke hadde tinglest hjemmel. Kjøpesummen for hver part var 1500 spdl. Ole Daniel sen bodde på Kvelstad vestre, Ole Anderssen på Kvelstad østre. KVELSTAD VESTRE Gårdsnr. 251, bruksnr. 1. Ole Danielsens gard, hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 6 storfe, 16 sauer, 2 geiter og 1 svin, og utseden var % tdr. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser: 1: Kvelstadlien, 2: Kvelstadmælen, 3: Kvelstadenget. For den første er intet anført. På de to andre føddes 1 ku, 8 sauer og 1 geit og såddes Y-i td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 6 kyr, 4 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam, 4 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, X td. blandkorn, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var nu kun 2 husmannsplasser, Kvelstadmælen, for hvilken intet er anført, og Kvelstadlien, med 1 ku og 3 sauer — ingen utsed. Efter Ole Danielsen overtok sønnen, Ole Olsen, gården i 1897. Han fikk skjote 24. mars, tgl. 3. april 1906, og bruker den ennu. KVELSTAD OSTRE Gårdsnr. 251, bruksnr. 2. Denne gards besetning var i 1865 2 hester, 6 storfe, 18 sauer og 2 svin og utseden % td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 19
---- 549 Bind V --- sauer og lam, 8 geiler og kidd og 1 svin og ulseden IV41 V 4 Idr. bygg, % td. blandkorn, 9 tdr. havre og 9 tdr. poteter. Ole Anderssen overdrog gården til sonnen, Anders Olsen. 1 1901 solgte Anders til Jon Ellingsen Kroksteinen; denne har solgt til Arne Annæussen Okkenhaug, som nu eier og bruker gården. Kvelstadgårdenes grenser er bestemt ved flere forretninger: Den 27. juli og 12. septbr. 1870 har det vært opgangsforretning av grensen mot Kvello og Jøsås vestres utmark, tgl. 3. oktober 1870. Og ved grenseforlik av 27. oktober 1882, tgl. 15. august 1883, er grensen mot flere tilstotende gårder fastsatt. Fr as kil te par ter: Kvelstadenget søndre, bruksnr. 3, og Kvelstadenget nordre, bruksnr. 4, er fraskilt Kvelstadgårdene ved skyldsetningsforreN ning av 5. august, tgl. 12. august 1879, hver skyldsatt for 23 sk. (ny skyld 32 ore). Eiendommen er den gamle husmannsplass Kvelstadenget ovenfor Reppe, den allerede i 1650 nevnte engslette. Ole Danielsen og Ole Anderssen solgte eiendommen i fellesskap, og den horer nu sammen med Dillenget ved Reppe. Kvelstad øvre, bruksnr. 5, skyld 14 ore. Plassen Kvelstadlien (gårdene eiet hver sitt stykke av den), er frasolgt og utgjør nu Kvelstad øvre. Einar Olsen Reppesaunet eier og bruker denne part. Sand, bruksnr. 6, skyld 1,56 mk. Jon Olsen, sønn på Kvelstad vestre, kjøpte i 1901 et stykke av Kvelstad østre. Dette stykke, Sanden, sammen med Balgårdsneset og det gamle Frueneset utgjør nu gården Neset, som fremdeles eies og brukes av Jon Olsen. JØSSÅS Gårdsnr. 252 Navnet: Uttales: jø'ssås. — Af Jorase 1430. Jensaas 1520 Jossaas 1530. Jøssaass 1530. Jødzaas 1559. Jøssaas, Jørsaas 1590. Jusaas, Jøsßaas 1610. Jøfiaas 1626. Jøeßaas 1664. Jødsaas 1723. Det synes sikkert, at Jorase hos Aslak Bolt, hvis det ikke be tegner en annen gard, må være feilskrevet, da det ikke er mulig, at nutidsformen, som i det vesentlige stemmer med skriftformene fra c. 1530 av, kunde være opstått av den. Formen Jensaas i 1520 fortjener opmerksomhet. Det er vel tenkelig, at den inneholder et forsøk på navnets fortolkning, idet Jøsse (Jæsse, Jusse) iallfall fra det 15. år hundrede av finnes brukt som personnavn ved siden av Jøns, Jens. Og hvis gården ikke skulde være eldre enn fra
---- 550 Bind V --- c. 1400, turde det også være mulig, at det fra begynnelsen er en sammensetning med dette personnavn, hvis form også kan ha vaklet i gårdsnavnet. Hvis navnet er eldre, kunde man formode, at Joråss hos Aslak Bolt er en feilskrift for Josåss, en allerede ved 1430 mulig forkortelse for Joarsåss av mannsnavnet Joarr, like som man har JostaSir for JoarsstaSir allerede i det 14 århundrede. Vokalen kunde senere være forkortet likesom Jøstad i Østre Slidre og Jystad på Inderoen, som også forklares av Joarr. En forkla ring av jøss = gysja (hunkjønnsord) — dynd, mudder, er vel også forenelig med de nyere former likesom ved Jøsås i Lånke (som dog har forskjellig tonefall), men er umulig å forlike med formen hos Aslak Bolt og også efter stedsforholdene lite rimelig. Skylden: I 1650 er den opført med 3 sp. 1 øre 12 mkl., fra 1671 3 sp. 20 mkl. I 1755 blev den delt i to, hver på 1 sp. 1 øre 22 mkl. Fra 1836 var skylden for: Jøsås vestre 5 dal. 1 ort 23 sk. Jøsås østre 5 » 1 » 18 » Tilsammen 10 dal. 3 ort 17 sk. Jøsås vestre blev i 1844 avfeldt til 5 dal. 1 ort. I 1907 var skylden mk. 19,01, fordelt på 3 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Jøsås vestre, mk. 9,38 —» — 3: Jøsås østre, » 9,14 Eiere: Ifølge Aslak Bolts jordebok eiet Erkestolen Vi marke bod «af jorase» i Weddrar skiprede; det var på hans tid bygslet for 2 øre. Erkestolen må ha avhendet dette i løpet av 1400-årene; ti på Gautes tid eiet den intet i gården. Men i erkebiskop Olavs jordebok opføres atter 2 øre 16 mkl. i Jossaas som Erkestolens og K> øre i Jøssaass som Kronens gods; dessuten har Molms kloster eiet Yi øre. Alt dette blev ved reformasjonen beslaglagt av Kronen, som i 1549 eiet ialt 3% øre, idet det tidligere erkebispegods er redusert til 2X> øre. I 1592 og en tid utgjennem 1600-årene har Kronens part i gården vært 4K> øre; dermed har den visstnok også hatt bygselretten. Verdalens prestebord eiet en liten landskyldspart. I 1650 er eiendomsretten således fordelt: Kronen 3 sp. og bygselretten Verdalens prestebord 12 mkl. Tilsammen 3 sp. 12 mkl
---- 551 Bind V --- Ved disse tider må Kronen ha overdratt noe av sin senest er hvervede eiendom i gården til St. Jørgens hus, idet fordelingen i 1660-årene er blitt følgende: Kronen 1 sp. 1 øre 12 mkl. og bygselretten. St. Jørgens hus 1 » 1 » Verdalens prestebord 1 » 8 » Tilsammen 3 sp 20 mkl. Det er trolig, at den part, som St. Jørgens hus erhvervet, har vært bondegods, før Kronen fikk tak i den. På en auksjon over krongods i 1754 kjøpte generalauditør Lars Kjendf gården for 214 rdl. courant og fikk skjote 22. april, tgl. 6. septbr. 1755. Han delte den i to og solgte i 1755 begge gårdene, Jøsås vestre til Kristofer Larssen. Siden har denne gard vært brukernes eiendom. Jøsås ostre solgte han til Lars Olsen Slapgcird, som straks overdrog den til Ole Larssen Steine nordre. Denne makeskiftet i 1757 gården til Stiklestad kirke mot Molden, og nu tilhørte den kirken, inntil Hans Johannessen jøsås kjøpte den i 1897. Bruker e: Arne pa lensass har i 1520 betalt 2H lodd sølv i tiendepenningskatt. I 1549 har Gunder betalt 5 vog 1 lispund mel i landskyld for 2% øre 1 lispund i Jepsaas under Stiicthenns gods; samme år har han betalt % pund smør for Vi øre i Jepaas, Kronens gods, og endelig har Gunor betalt Y% pund smør for X> øre i Jepftaas under Holms gods. Gunder paa ofiaasfien står i samme regnskap for 1 pund smor og 1 vog mel i leding. I skibskattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Gunder paa jødzaas. Fra slutten av 1500-årene og til henimot 1620 het opsitteren Bård; han har i 1590 betalt 1 daler i landbohold. I 1620 har «Roald Ericksen for 3 sp. 2 ørtug leie i Jusaas» betalt 12 rdl. spandet eller ialt 39 rdl. Roald er visstnok død om kring 1650; ti i lensregnskapet for 1651—52 heter det: «En gammel knegt (d. e. soldat) ved navn Olle Persen Solberg bøxlet 2 sp. i Jøsaas, som oppe under fieldet foruden skov eller lotters tilhørende er beliggende, samme 2 sp. enken Mildri Jøsaas for ham opladt haver.» Han betalte 30 rdl. i bygsel for denne part, og noen år efter bygslet han resten, idet det i regnskapet for 1654—55 heter: 35
---- 552 Bind V --- «Olle Persen fest Josaas 4 øre, som paaboende enke Mildti Endresdtr. for ham opladt og han det mere udi gaarden forhen har boxlet og er den nu gandske eiende, som er 3 sp. 1 øre.» I bygsel for denne rest betalte han 20 rdl. Ole opgis i folketellingen av 1665 å være 40 år, så han kan jo ikke nettop ha vært så gammel, da han bygslet Jøsås. Besetningen var i 1657 2 hester, 11 kyr, 2 geiter og 6 sauer. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt helt til 2 sp., så gården kan ikke ha vært i synderlig god stand på denne tid. Tienden blev sått til 1K td. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 1 rdl. og småtienden til X> rdl. Findes hommelhaug oeh brendefang, heter det. Ole tør ha brukt gården til henimot 1700. Så kom Rasmus Amundsen Slapgård dit. Han var der under svenskenes innfall i 1718, og var da en av dem, som led forholdsvis mest, slik som gården lå til. Tapet opføres således: Tilsammen 126 rdl. 60 sk. Som betaling hadde han fått 12 caroliner, som svenskene siden tok igjen. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der er skog til gårdens fornodenhet, seter % mil borte, liten bumark. Gården betegnes som «meget tungvunden, mislig til korn og frost undergiven» Utseden var 1 % td. bygg og 6 tdr. havre, avling og besetning er ikke opgitt. Rasmus døde i 1733; men sønnen, Anders Rasmussen har nok brukt gården omtrent fra 1718 av, da han giftet sig med Magnhild Larsdatter Østnes. Han døde i 1738. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 3 I A hest, 9 kyr, 6 ungnaut, 7 geiter, 10 sauer og 4 svin. Aktiva var 74 rdl. 1 ort 22 sk. og be holdningen 23 rdl. 3 ort 10 sk., altså et nokså magert bo.
---- 553 Bind V --- Enken Magnhild har formodentlig brukt gården en tid efter mannens død. I 1740 blev Beret, hennes eneste barn med Anders, gift med EHev Tomassen Tromsdal, og denne har vel så overtatt bruken, men døde ganske snart efter. Beret giftet sig påny i 1743 med Ole Olsen Lundskin, og da Magnhild året efter blev gift med Eskild Jonsen Ulve i Skogn, tok Ole Olsen bygselbrev på Jøsås av kngsbokholder Brown 2. juni 1746, tgl. 6." mars 1747. Går dens huse var på denne tid i bra stand; dog trengtes der ved be siktigelsen i 1747 ny senge- og dagligstue. Gården hadde god skog. Ole dode i 1753. I boet innestod da Magnhild Ellevsdatters farsarv, 23 rdl. 2 ort 22 sk. Aktiva var 104 rdl. 1 ort og behold ningen blev 40 rdl. 1 ort 19 sk. Av besetning registrertes 2 hester 6 kyr, 4 ungnaut, 13 sauer, 3 geiter og 2 svin. Enken Beret blev samme år gift for tredje gang, nu med Lars Olsen Slapgård. Da Kjærulf var blitt eier av gården og hadde delt den i to, kjøpte Lars Olsen den ene del for 130 rdl ifl skjote av 28. juni, tgl. 6. septbr. 1755 JØSÅS VESTRE Gårdsnr. 252, bruksnr. 1 Den halvpart av gården, som Kjærulf i 1755 solgte til Kri stofer Larssen Oppem, er Jøsås vestre. Kjøpesummen var 130 rdl. som for den annen part, og skjøtet er av 28. juni, tgl. 6. septbr. 1755. Kristofer Larssen døde i 1707, 79 år gammel, og enken, Beret Olsdatter, blev året efter — også i 79-årsalderen — gift med Anders Nilssen Mønnes, som således kom i besiddelse av gården Beret døde i 1799, og Anders giftet sig da med Ingeborg Rasmus datter Garnes, enke efter Jon Ellingsen Hallem nordre De fikk en datter, Beret, som i 1825 blev gift med korporal Arnoldu? Andreassen Moksnes fra Frosta. Kristofer Larssen hadde ikke efterlatt sig noen barn. En bror datter av ham, Anne Malene Simonsdatter, var gift med Johan Peter Brøgger, kgl. privilegert handelsmann i Kjøbenhavn og denne Brøgger lot i 1801 lyse odelsrett til Jøsås på sin hustrus vegne; men noen innløsning blev det naturligvis ikke av Ved skjote av 29. septbr., tgl. 6. oktober 1825, overdrog Inge borg Rasmusdatter og de øvrige arvinger efter Anders Nilssen gården til svigersønnen Arnoldus Moksnes for 200 spdl. Inge borg fikk et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, for til 2 kyr og 4 småfe samt IX mål potetland. Dette taksertes til 10 spdl. årlig. Hun døde som kårkone på Jøsås i 1839.
---- 554 Bind V --- I 1844 blev der avholdt en avfeldningsforretning på Josås vestre: Vestenfor husene var en dyp dal med opdyrket england på begge sider. Ved den overordentlig store flom i desember 1843 var jorden på begge dalsider delvis skredet ut, hvorfor skylden blev nedsatt til 5 dal. 1 ort for 20 år fra 1. januar 1846. Ved skjote av 25. august 1840, tgl. 14. august 1850, solgte AAoksnes gården til Trond Jonsen Vold fra Tonset. Han hadde Jøsås vestre, sett fra nordvest 1929. Fot H. Anderson for hatt Holme sondre og Auskin vestre. Moksnes og hustru tok kår. Trond Vold overdrog ved skjote av 7. juni, tgl. 17. juni 1853, gårdens andel i Haversæteren til Peder Borgen; dessuten frasolgte han i 184 Q plassen Magnusplassen. På skifte i 1861 efter Trond fikk enken, Kari Jonsdatter, hjemmelsbrev på gården. Hun blev gift med sersjant Olaus Olsen Oppem, som så hadde den, til han kjopte Monnes nordre og flyttet dit. Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 15 storfe og 15 sauer og utseden 1 td. bygg, 14 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser" med en samlet besetning på 2 kyr og 6 sauer og en utsed av 1 td. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 9 kyr, 2 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam og 1 svin og utseden IX tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Der var nu 1 hus mannsplass, Josåsdalen, hvor der foddes 1 ku, 5 sauer og 2 geiter og såddes 1 bismerpd. bygg, 3 i td. havre og 2 tdr. poteter.
---- 555 Bind V --- Opgangsforretning til fastsettelse av grenser mellem utmar kene under Jøsås, Kvello og Kvelstad er avholdt 27. juli og 12 septbr., tgl. 3. oktober 1870. Sersjant Trond Trond sen Jøsås, sonn av Trond Vold og Kari, eiet gården noen år. Han hadde før hatt Steine nordre et par år. Ved kontrakt av 6. april 1889 solgte han den for kr. 6400 til Johan Svendgård av Skogn. Skjote er utstedt av Olaus Oppem 3. august, tgl. 14. august 1889. Olaus fikk et kår av årlig verdi kr. 240. Trond, som da hadde hatt gården i 4 år, kjopte Balgård sondre og flyttet dit. Johan Svendgård overdrog i 1906 gården til sonnen Alfred, som i november 1918 solgte den til Karl Thome, sønn av oberst loitnant Thome. Han eier og bruker gården fremdeles. JØSÅSMOEN Gårdsnr. 252, bruksnr. 2. Trond Vold på Jøsås vestre solgte den 9. oktober 1849 den under gården liggende husmannsplass, Magnusplassen, til hus mannen, Magnus Nilssen, for 200 spdl. Der medfulgte et skog stykke på 10—15 mål samt rett til havning i Jøsås' nedre mark; for havningen skulde eieren årlig svare 2 spdl. Skjote er utstedt 13. august, tgl. 14. august 1850. Eiendommen blev forst fraskih 1 matrikulen ved skyldsetningsforretning av 8. juli, tgl. 12. august 1884, og fikk da navnet Josåsmoen og en skyld av mk. 0,49. Sønnen, Anders Magnussen, hadde den efter faren til i 1894. Besetningen var i 1865 2 kyr og 6 sauer og utseden 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 kyr, 6 sauer og 2 geiter og utseden V± td. rug, Vi td. bygg, I I A tdr. havre og 2 tdr. poteter. 1894 kjøpte Johannes Pedersen eiendommen og hadde den til 1899; da kjøpte Ole Johannessen Skansen den for kr. 1400. Skjotet er av 22. januar, tgl. 16. mars 1912. I 1911 kjøpte Ole Skansen til et stykke udyrket jord av Jøsås vestre for kr. 150. Skjøtet er av 4. april, tgl. 10. april 1919, og stykket heter Moen. Ole og konen døde i 1929, og sønnen, Arne Olsen Skansen eier og bruker nu gården. JØSÅS ØSTRE Gårdsnr. 252, bruksnr. 3 Den part, Lars Olsen kjøpte, er Jøsås østre. Han solgte den ganske snart til Ole Larssen Steine nordre for 140 rdl. Skjøtet er dat. 4. januar, tgl. 21. februar 1757; men salget er foregått noe tidhgere. Ole Larssen makeskiftet nemlig gården til Stiklestad
---- 556 Bind V --- kirke mot Molden, og den kongelige bevilling til dette makeskifte er utstedt 23. juni 1756, tgl. 21. februar 1757. Lars Olsen ved blev å bruke gården som leilending, idet han fikk bygselbrev av kirkeeieren Sivert Flet 1. desbr. 1756, tgl. 15. august 1757. Antagelig fra 1769 har så Ando Jakobsen Mønnes brukt josås uten bygselbrev, til han i 1784 kjopte Breding og i 1785 Jøsås østre, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson. Overholmen. Kirkeeieren Rasmus Hagen bygslet da gården til Anders Olsen Steine nordre, som fikk bygselbrev 15. desbr. 1785, tgl. 27. februar 1787. Det gikk sterkt tilbake i dennes tid, enda han for å klare det har vært så meget om sig, at det i 1802 blev anlagt justitssak mot ham for ulovlig skoghugst. Da han døde i 1813, var boet fallitt med et underskudd på 393 rdl. 32 sk. Aktiva var 145 rdl. 36 sk. Så blev gården ved bygselbrev av 12. april, tgl. 16. august 1814, av Stiklestad kirkeverger bygslet til Ole Tomassen Skrove, som hadde den til i 1835, da han opgav den for Lars Anderssen, sonn av den tidligere opsittcr, Anders Olsen. Ole og hustru fikk et kår på 3 tdr. bygg, 7 tdr. havre, 1 mål potetland og % mål linland samt for til 2 kyr og 6 småfe. Lars fikk bygselbrev av kirkevergen, kaptein Holst, 27. april 1835, tgl. 6. februar 1836. I 1848 opgav han bygselen til fordel for Johannes Eriksen Mønnes, som var gift med Ole Tomassens sosterdatter. Johannes fikk bygselbrev 12. oktober, tgl. 13. oktober 1848, og Lars tok kår. Johannes Eriksen brukte gården til sin død i 1855; han drev også farsgården Mønnes nordre på morens bygsel som underbruk
---- 557 Bind V --- under Jøsås. Da moren også døde samme år, blev Mønnes solgt, og enken efter Johannes, Marta Olsdatter Skrove, brukte så Jøsås en lang rekke år. Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 12 storfe, 24 sauer, 12 geiter og 3 svin og en utsed av 1 td. bygg, 12 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser (iberegnet kår mannens jord); på disse føddes 1 storfe, 7 sauer og 4 geiter og såddes K> td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1875 står sønnen, Erik Johannessen, som gårdens bruker og Marta som kårkone; men i virkeligheten brakte Erik den på morens bygsel. Besetningen var da 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 8 kyr, 6 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden Vi td. rug, 1 % tdr. bygg, 15 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser. 1: Gammelplassen. 2: Marken. På disse føddes 2 sauer og 4 geiter og såddes Va td. og X> vog bygg, 1 X tdr. og 1 vog havre og 3 tdr. poteter. En annen sønn av Marta, Hans Johannessen, overtok gården i 1880 og brukte den fremdeles på morens bygsel. I 1897 kjøpte Hans gården for kr. 6000 og kår til Lars An derssen samt landskyld til Stiklestad kirke kr. 20 årlig. Skjøtet er utstedt av kirkeverge Nikolai Moksnes 28. septbr., tgl. 2. oktbr. 1897. Sønnen, Johannes Hanssen, overtok den i 1918 for kr. 15,000, årlig landskyld kr. 20 og kår til faren. Han eier og bruker går den nu. LEVRING Gårdsnr. 253. Navnet: Uttales: Lævringan, dativ: = gåm, — af Løfren gom 1430. Leffringhe 1520. Leffringe, Leffringenn 1559. Løff ring 1590. Leffring 1610. 1626. Lefring 1664. 1723. Siste ledd i den gamle form må være -engjar, flertall av hun kjønnsordet eng, gressmark. Første ledd er sannsynligvis et elve navn, enten det oldnorske Lif, hvorav er avledet navnene Levan ger og Leveras, altså oprinnelig oldnorsk Lifarengjar, hvilken antagelse kan støttes ved den iakttagelse, at de samme elvenavn oftere forekommer flere ganger i det samme strøk, eller også Levra, oprinnelig oldnorsk Lifra (eller hunkjønnsordet Lifr?), som ennu finnes i Rennebu, og hvorav Levernes i Rakkestad forklares, jfr. Levre i Bærum. Levringen, navn på en ø i Bjørnør, er dannet ved avledningsendelsen -ing og må likesom Levra, Levran og Leverholmen, der ofte finnes brukt som navn på holmer og skjær, forklares likefrem av hunkjønnsordet lifr = lever, idet de efter sin form er sammenlignet dermed.
---- 558 Bind V --- Skylden: Den var i 1650 2 sp. 8 mkl., fra 1836 9 dal. 1 ort 10 sk., fordelt på to like store parter, i 1007 15,93 mk., fordelt på 2 bruk, hvorav: Levring ostre, bruksnr. 1: 7,72 mk. Levring vestre, — 2: 8,21 » Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen Y% markbol (4 ore) «af Lofrengom». Det var på Aslak Bolts tid bygslet for 1 øre, men nevnes ikke i de senere erkebispers jordeboker, så det må være gått ut av Erkestolens eie i lopet av 1400-årene. Muligens er det denne part, som er blitt lagt til Stiklestad kirke. Bygselrådig over gården kan ikke Erkestolen ha vært med en så liten part. Muligens har gården allerede i denne tid vært bondegods — det var den iallfall i begynnelsen av 1600-årene. I 1650 opfores den riktignok under Bakke klosters gods; men den har neppe hørt til det gamle klostergods; ti den fulgte ikke med, da dette i 1675 blev solgt til Marcelis. Efter matrikulen av 1650 skulde eiendomsforholdet være: Bakke klosters gods 1 sp. 2 ore mkl Stiklestad kirke 1 » Vuku kirke 8 » Tilsammen 2 sp. 8 mkl. Det er således sannsynlig, at gården i 1500-årene har vært bondegods; i slutten av 1640-årene har Kronen erhvervet den og lagt den til Bakke klosters gods for en tid; men da det gamle klostergods blev pantsatt til Marcelis, er Levring som et senere tillegg til godset blitt fraskilt. Omkring 1660 har Kasper Kri stofersen (Schøller) gården og efter ham hans arvinger. Før 1720 er rektor mag. Nils Kr og kommet i besiddelse av den, og ved auksjon i 1744 efter ham kjøpte justisråd Aage Hagen hans gods i Verdalen, deriblandt Levring. Efter Hagen gikk den i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, og efter hennes død solgte major Wenzell Aussig i 1768 hennes gods til general auditør Kjerulf og kaptein Bay, hvorved Levring gikk inn i Ver dalsgodset og fulgte dette, inntil Verdalens kommune i 1918 solgte gården til Jon E. Granden. Brukere: Jon j Leffringhe har i 1520 betalt 1 lodd sølv og 1 mark i skatt og 2 I A lodd sølv for jordegods, hvilket siste tyder på, at han har eiet gården. I 1549 står Oluff på Løffriinng for 22 mk. srnør og 4 lispund mel i leding og i skibskattmanntallet av 1557 har vi Michil pa Leffringe.
---- 559 Bind V --- Gården har gjennem hele 1600-tallet vært delt i to. Partene har vel neppe vært utskiftet; men opsitterrekken kan følges på hver av dem. I. Opsitteren på denne part i begynnelsen av 1600-årene het Peder. Han tor ha vært bror av Jon på den annen part. De eiet hver 2 ore i Levring og Peder Jossås 1 ore. Den siste har formodentlig vært deres svoger. Med så stor part i den hele gården må de også ha vært bygselrådige over hele eiendommen. Peder er for 1640 avlost av Sivert (Siurd), som har over tatt formannens 2 ore i gården — han var vel sonn eller svi gersonn av denne. Men i 1650 eier han intet i gården lenger; han brukte 1 sp. som leilending Besetningen var i 1657 2 he ster, 8 kyr, 2 geiter og 6 sauer. Efter Sivert kom i begynnel sen av 1660-årene Anders Jonsen. Han var i 1666 31 år og hadde 3 sonner, Peder, Ole og Jon, henholdsvis på 6, 3 og 1 år. Han kan være sonn av den Jon, som i begynnelsen av århundredet var på den annen part. I 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 2 øre 4 mkl. Tien den blev sått til K- td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 1 ort 8 sk. og småtienden til 16 sk. «Findes hommelhauge», heter det. I 1680-åerene heter opsitte ren på denne gard Tørris. 11. Jon het opsitteren på denne part fra begynnelsen av 1600- årene. Han eiet også 2 ore ) gården. I 1635 er han avlost av Knut, som må ha innlost det ore, Peder Jossås eiet i gården, idet han nemlig er blitt eier 1 spand i det hele. Efter Knut er omkring 1650 kommet Jens Pedersen, muligens en sonn av den Peder, som inntil 1640 hadde hatt den annen part. Jens har ikke eiet noe i gården; han brukte 1 sp. 8 mkl. i 1650. Besetningen på denne part var i 1657 1 hest, 5 kyr, 1 geit og 3 sauer. Jens var i 1666 61 år gam mel og hadde da 2 sonner hjemme, Ole og Peder, som var henholdsvis 10 og 5 år. Han opfores i tellingen dette år som bruker av 1 sp. 4 mkl. likesom Anders på den annen gard. Det er vel forresten ri melig, at de har brukt gården, som neppe var utskiftet, i fel lesskap. Ved matrikuleringen i 1660 er tiende, leding og småtiende sått til nøiaktig samme stor relse som på den annen part og skylden nedsatt til samme beløp. Der var også «hommei hauge». Jon fores i skattemanntal lene som opsitter ennu i 1680- årene.
---- 560 Bind V --- Nu er gården atter blitt samlet under én bruker, Amund. Dette er muligens skjedd i 1700, da Jon Pedersen Levring dette år sees a ha bygslet Leirhaugen. Amund var på Levring i 1718, da svenskene gjorde sitt innfall og trefningen den 12. september foregikk på gårdens grunn og delvis mellem dens huse. Her under fait dragonen på kvarteret, Ingvald Landfaldneset — som det sies — på stabburstrappen. (Se herom: Den store nordiske krig). Bautaen, som er reist over Ingvald, skal stå på den gamle stabburstomten. Svenskene hadde hele forjulsvinteren 1718 en storre styrke på Steine skanse og i dens nærmeste omegn. Gården led derved meget, idet den blev ganske utplyndret, foruten at en god del av avlingen blev nedtrampet under trefningen. Skaden opfores således: Husene ruinert, endel med ski Tilsammen 252 rdl. Amunds sonn, Ole, var utkommandert som soldat og dode i Trondhjem krigsvinteren. Amund seiv dode på Haug 3. mars 1719, hustruen var dod i novbr. 1718 og en 15-årig datter dode august 1719. Svend Nilssen, som i 1721 var blitt gift med Amunds datter Marit, overtok nu gården. I 1723 oplyses, at der er skog til husfornodenhet og litt til seter Vi mil fra gården, temmelig god bumark. Av 2 fjellsletter svartes årlig 8 sk. Gården betegnes som «letvunden til åger og tungvunden effter hoe aufl sampt og mislig til korn, stem frost undergiven». Utseden var 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, avlingen 24 sommerlass hoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer og 2 geiter, Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre «ringe korn», og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått nedsatt 1 ore og 8 mkl. og det heter herom:
---- 561 Bind V --- «Denne gaard burde wel i henseende til dendz mislige Korn wext og Ringe aufling nødt een høyere affelding, men som opsid deren kand have leilighed at fortiene noget ved skoven, er den ickun for 1 ore og 8 mkl. affelding ansatt. Ellers staar paa denne gaards grund en Flom Saug mag. Krog tilhørende, Hvorpaa aarlig kand skiæres 2 Stabel Bord, Tømmeret dertil tages af gaardens og endeel andre nestliggende Oddels skove, ansettes aarlig hereffter at svare 1 Rdl.» Svend Nilssen sått på gården en lang årrekke i temmelig be skjedne kår. Ved skifte i 1747 efter hustruen, Marit Amunds datter, registrertes 2K> hest (dragonhesten iberegnet), 3 kyr, 4 ungnaut, 6 geiter og 8 sauer. Aktiva var 47 rdl. 2 ort 4 sk. og passiva 20 rdl. 2 ort 14 sk. Men han brukte riktignok da bare halve gården, idet den annen halvpart i 1745 var blitt bygslet til Ole Olsen Reitan. Formodentlig er Svend i de store uår i begynnelsen av 1740-erne kommet så på knærne, at han ikke har kunnet klare utredslene for den hele eiendom. Fra denne tid var gården i over 100 år delt i to, Levring ostre og vestre. Den del, Svend beholdt, var Levring vestre. LEVRING ØSTRE Gårdsnr. 253, bruksnr. 1. Som ovenfor nevnt, fikk Ole Olsen Reitan bygselbrev på halve Levring av justisråd Aage Hagen 20. januar, tgl. 5. mars 1745. Fra da av er altså gården blitt delt i to. Ole Olsens del er Levring østre. Ole hadde det vist nokså knapt: Ved skiftet efter hans hustru, Gjertrud Olsdatter Landfaldneset, som døde i 1768 er registrert 2X> hest (iberegnet en kassert dragonhest til 12 rdl.), 3 kyr, 6 ungnaut, 5 sauer og 5 geiter. Aktiva var 104 rdl. og beholdningen 12 rdl. Ole fremla ved den siste skiftesamling en kvittering for å ha betalt Ole Steine nordre en gjeld på 43 rdl., som han skyldte ved skiftets begynnelse og hadde fått utsettelse med å betale, da boet ellers vilde ha vært fallitt og han nødt til å gå fra gården. Ole Olsen opgav gården for Kristofer Iversen mot kår. (Se Garnesætten). Kristofer fikk bygselbrev av Kjerulf 15. mars 1776, men flyttet siden til Årstad, hvorefter Hjelm ved bygselbrev av 7. oktober 1784, tgl. 15. august 1786, bygslet Levring til Peder Rasmussen Garnes, og da denne flyttet til Garnes, bygslet Ton ning gården til broren, Ole Rasmussen Garnes, ved bygselbrev av 5. januar, tgl. 23. februar 1791.
---- 562 Bind V --- Den 4. mars, tgl. 16. august 1824, har Meincke forpaktet Lev ring til en Ole Olsen for hans og hustrus levetid mot en årlig avgift av 25 spdl. med forpliktelse til arbeide ved bruket mot almindelig betaling og til å yde den avtredende opsitter, Ole Ras mussen og hustru, kår. Ole har ikke vært der lenge; ti allerede 18. februar 1828 har han forpaktet gården til Jon Monsen Fosli for 15 spdl. årlig, og der er blitt oprettet kårkontrakt med Ole Rasmussen og hustru. Besetningen i 1835 var noiaktig som på den annen gard, 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 10 geiter og 1 svin og utseden likeså, 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Heller ikke Jon har vært der lenge: Allerede i 1836 er Arnt Olsen Holmli, sonn av Ole Eriksen Holmli og hustru, Ragnhild Andersdatter Musum, blitt opsitter på Levring, hvor han døde som kårmann i 1891, 85 år gammel. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 20 sauer, 10 geiter og 1 svin og en utsed av X> td. bygg, 6 tdr. havre og 4 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 7 kyr, 3 ungnaut og kalver, 22 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Som nevnt under Levring vestre, blev begge gårdene i 1890 forpaktet til Arnt Olsens sonn, Olaus Arntsen, hvorved begge gårdene blev samlet. (Se videre under Levring vestre). LEVRING VESTRE Gårdsnr. 253, bruksnr. 2. Svend Nilssen brukte denne gard til sin død i 1764. Han har neppe hatt økonomisk makt til å holde den i noen særlig god stand. Ved besiktigelsen av dragonkvarterene i 1747 fantes det på hans part å trenges ny sengstue og nytt underlag under fjøset, så allerverst har det jo ikke vært, hvad huse angar. Går den hadde god skog. Ved skifte efter Svend registrertes en besetning på 2 hester, 1 ku, 7 ungnaut, 12 sauer, 2 geiter og 1 gris. Dessuten fore fantes 3 kyr, som enken, Ragnhild Halvorsdatter, oplyste å ha på leie, hvilket de to myndige sønner erklærte var dem übekjent, hvorfor vedkommende utleiere måtte mote og bekrefte enkens forklaring. Boet hadde en masse gjeldsposter til forskjellige kreditorer, så det var grundig fallitt med aktiva 47 rdl. 3 ort 4 sk. og passiva 135 rdl. 3 ort 12 sk. Amund, formodentlig sønn av Svend, har nu vist brukt gården noen år uten bygselbrev. Han sees i denne tid åha
---- 563 Bind V --- vært for retten et par ganger på grunn av et slagsmål med Ole Mønes. Så fikk Jakob Olsen Steine søndre elller Molden bygselbrev av generalauditør Kjerulf 20. juli 1770, tgl. 21. februar 1771. Han kom til å bruke gården i 40 år. Da bygslet Miiller den til Ole Jeremiassen Midtholmen, som fikk bygselbrev 1. april, tgl. 2. mai 1811. Jakob og hustru fikk kår. Levring, sett fra sydøst 1920. Fot. E. Musum. Ole jeremiassens datter, Inger Olsdatter, blev i 1833 gift med Ole Olsen Faren nedre. Han kjøpte i 1829 halve Faren av sm far og drev denne som underbruk under Levring, hvor han bodde og døde i 1844. Levring vestre hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 8 storfe, 10 sauer, 10 geiter og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Enken, Inger Olsdatter, sått i uskiftet bo til i 1847, da der blev avholdt skifte, hvorved der på Levring blev registrert innbo, besetning og løsøre for 348 spdl. 15 sk. Boets aktiva var 1552 spdl. 3 ort 14 sk. og beholdningen 226 spdl. 3 ort 6 sk. Inger blev i 1847 gift med Halvor Johannessen Lyng. Han bygslet gården 27. septbr. 1848 for 350 spdl. i førstebygsel og 8 spdl. årlig og brukte den til sin død i 1889. Den hadde i 1865 en besetning på 7 hester, 12 storfe, 20 sauer, 10 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På en husmannsplass føddes 1 ku og 3 sauer og såddes Va td. bygg, % tdr. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 var
---- 564 Bind V --- besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver, 12 sauer og lam, 10 geiter og kidd og 1 svin og utseden 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På plassen Levrings moen føddes 1 ku, 5 sauer og 3 geiter og såddes ] /4 td. bygg, z k td. havre og 1 td. poteter. Den 14. april 1890 er Levring vestre og østre forpaktet tii Olaus Arnt sen Levring, sonn av Arnt Olsen Levring østre; således kom begge gårdene sammen igjen, og siden har det vært bare én gard. Olaus fikk kontrakt på livstid, brukte gården i mange år og døde som kårmann der i 1922. Sønnen, Marius, overtok gården efter faren, men døde før ham i 1918. Verdalens kommune, som nu var eier av Levring, solgte begge bruksnumre til Jon E. Grunden for 32,000 kr. den 25. juli 1918. Jons sønn, Arne Grunden, bruker gården nu. Fraskilt part: Levringshaugen, skyld 50 øre, solgte Verdalens kommune den 23. mai 1927 til Johannes Jakobsen Skansen for 3400 kr. TROMSDALEN Gårdsnr. 254. Navnet: Tromsdall 1520. Trundtzdall 1559. Tromsdall 1590. Tromßdallen 1610. Thronnsdall 1626. Thromßdall 1664. Troms dal 1723. Første ledd inneholder det samme elvenavn Tromsa, som man ennu har i Ringebu, oprinnelig vel oldnorsk Trums; samme navn ligger sikkert også i Tromsåsen i Vardal. Samme stamme har man vel også i det oftere forekommende øynavn Troms eller Tromsa. Trums formoder S. Bugge er opstått av oldnorsk Strums og beslektet med straumr. Her må navnet ha tilhørt den elv, som nu kalles Tromsdalselven og senere efter foreningen med Ramsåen danner Trongdøla. Skylden: Var i 1650 \% spand. I skrivelse av 9. april 1701 søkte eieren, presten Tomas Scheen, om å få gården avfeldt, da den skadedes av Tromsdalselven. En sådan avfeldning til nøi aktig halvparten, 2 øre 6 mkl., er approbert 25. juni 1703. Går den var da delt i to like store parter. Fra 1836 var skylden for: Tromsdalen nordre: 4 dal. 1 ort 14 sk., i 1907: 7,02 mk. Tromsdalen søndre: 4 » 20 » - » 6,45 » Begge bruksnumre dreves da under ét bruk. Eiere: Gården har visstnok helt fra 1500-årenes begynnelse vært bondegods. Antagelig i 1630-årene er foged Lars Bastiansen
---- 565 Bind V --- Stabett blitt eier av den, og han makeskiftet den i 1640 tillikemed flere andre gårder til Kronen. I 1659 pantsatte Kronen Tromsdalen tillikemed Haug og en del andre gårder, i Verdalen ialt 10, til Selius Marcelis. (Se Haug). Marcelis transporterte panteretten til Tromsdalen og Foss i Gauldalen for 144 rdl. 1 ort 18 sk. til borgermester i Trondhjem, Andreas Kristoffersen, som efter kgl. befaling fikk skjote av stat holder Ove Bjelke 2. mars 1663. Foruten pantepengene betalte han 112 rdl. 22 sk. Senere har kommandant på Munkholmen, Hans Kyhn, eiet gården, og han solgte den med tilhørende sagbruk til vicepastor Tomas Svendsen Scheen ved skjøte av 27. juni, tgl. 13. oktober 1698. Scheen pantsatte i 1711 sine gårder til rektor mag. Nils Krog, og ved dennes død kjøpte Aage Hagen i 1744 Tromsdalen tillike med hans øvrige gods i Verdalen. Oter Hagen gikk hans gods i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, efter hvis død majo>' Aussig solgte Tromsdalen og hennes øvrige gods til Kjerulf og Bay, hvorved gården gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte, inntil Verdalens kommune i 1918 solgte den til Georg Jonsen Tromsdal. Brukere: Jon Tromsdall har i 1520 betalt 1 kvintin sølv 3 skilling i skatt og 3 lodd sølv for jordegods. Det er efter denne skatt for jordegods rimelig, at han har eiet endel i gården. Gården finnes ikke i ledingsmanntallet av 1549; men i skib skattmanntallet av 1557 har vi Carenn på Trundtzdal, muligens enken efter Jon. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Laurits (Lars). Han skattet for 1 spand jordegods. I 1624 er der blitt to opsittere, nemlig foruten Laurits, som nu skattet for bare 1 øre 8 mkl., Baro, som skattet for K> sp. Vi kan nu gjennem resten av århundredet følge to gårder: 1. Lars' gard var på 1 sp. I 1645 har den fått ny opsitter, Ole Lauritsen, utvilsomt fore gåendes sønn. Han var i 1665 70 år gammel. Besetningen i 1657 var 1 hest, 7 kyr, 3 geiter, 4 sauer og 1 svin. Ole opføres i skattelistene 11. Baros gard var % sp. I 1645 har også denne gard ny opsitter, Erik, som imidlertid er død før 1648; ti dette år har Mikkel Siuffuersen (Siurdsen) bygslet X A sp. i Tromsdalen, «som enken godvillig for ham oplod.» Bygselsummen var 8 rdl.
---- 566 Bind V --- ennu i 1680-årene; men det kan vel neppe være den samme som tidligere — kanskje sna rere en sonn av denne. Men rimeligst er det, at det er den gamle opsitters navn, som er brukt, fordi der ikke er kommet noen ny, og da har parten sann synligvis ikke vært bygslet, men brukt for avgift. lallfall er nok de to partene blitt samlet igjen i slutten av århundredet. I 1657 var besetningen 1 hest, 5 kyr, 2 geiter 4 sauer og 1 svin. I 1665 er der en ny bruker på denne part, Endre Sagme ster (Ener Anderssen). Han var i 1666 31 år og hadde to sonner, Anders og Peder, 2 og 1 år gamle. Efter navnet å dømme har han vært innflytter og er ikke alltid kommet godt ut av det med bygdefolket: I 1666 har han bøtet 6 A rdl. 12 sk. «for han overfaldt og slog Ole Mikvold ved sjøen — ilige maade for han samme tid slog Peder Bunes, 2 ort.» Ved matrikuleringen i 1660 opføres gården under ét numer med de to opsittere, Ole Larssen og Ener Anderssen. Tienden blev sått til A td. bygg og 1 td. havre, ledingen til 3 ort og små tienden til 1 ort. «Findes Hommelhaug och Hustømmer». Der blev ikke foretatt noen forandring i skylden. Ved århundredskiftet opføres fremdeles to parter; men ops't- teren på begge heter Amund, og var samme mann. Omkring 1712 er Tomas Pedersen Vestgården Sul kommet til Tromsdalen. Han brukte hele gården og opgir i 1718 åha lidt folgende skade ved svenskene Tilsammen 105 rdl. 48 sk. Dette må ha vært et meget følelig tap for opsitteren. Ved matrikuleringen i 1723 heter det, at der er skog til går dens fornødenhet og noe til sagtmmer, ingen seter, god bumark. Den betegnes som «tungvunden og frost undergiven». Utseden var 2 skjepper bygg, avlingen 30 sommerlass høi og besetningen 1 %
---- 567 Bind V --- hest, 5 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 1 skjeppe halvbygg, «ringe korn», og 10 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 6 mkl., og herom heter det: «Denne gaard for medelst dens goede høeaufling og leilighed af skougen at fortiene noget burde well med høiere paaleg været anseet, mens i henseende til dens slette Korn aufling er dend ickun med de anførte 6 mkl. Tromsdalen, sett fra sydøst 1930. Fot. O. Snekkermo. forhøyelse anseet.» På gårdens grunn stod en bekkesag, tilhø rende mag. Krog, hvorpå årlig kunde skjæres 1 stabel bord. Den blev sått til å svare årlig 48 sk. Vinteren 1731 —32 brente gården. Ilden opkom på kornloftel ved nattetider, «Gud ved ved hvad hændelse,» heter det i hans be retning herom av 20. mars 1732. Gården brente helt ned; konen og barna var nær blitt innebrent, og lite eller intet av eiendeler blev reddet. Han fikk efter skatteforordningen 2 års skattefrihet og stiftamtmannens tillatelse til i 6 måneder å «besøge og anmode de omliggende prestegjelds indbyggere om nogen hjælp og und sætning.» På høsttinget 1738 oplyses, at gården er bygget op igjen. På skifte i 1740 efter Tomas er registrert en besetning på I hest, 4 kyr, 3 ungnaut, 8 geiter og 10 sauer. Aktiva blev 31 rdl 3 ort 14 sk. og beholdningen 17 rdl. 16 sk. Enken, Gjertrud Ellevsdatter, blev i 1740 gift med Jon Olsen Spillemann, som fikk bygselbrev på gården av fru justisråd Bredal og assessor Peter Frost 3. mai, tgl. 10. juni 1740. Da Gjertrud 36
---- 568 Bind V --- døde i 1743, var det bare såvidt boet var solvent med en behold ning på 3 ort og aktiva for 23 rdl. 3 ort 9 sk. Det synes dog, som om denne gard ikke har lidt så særlig ved de foregående uår, idet besetningen var omtrent som ved skiftet efter Tomas, nemlig 2 hester, 3 kyr, 6 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter. Hvor lenge Jon Olsen har vært på gården, er übekjent. I 1761 og utover er der en Jon Anderssen Tromsdalen, som synes å ha sittet nokså vanskelig i det, da han gjentagne ganger sees å være stevnet i gjeldssaker. Ole Larssen Stormoen Sul, som i 1740 var blitt gift med Brynhild Tomasdatter Tromsdal, fikk bygselbrev på Tromsdalen av Kjerulf 28. august 1776. Han har neppe vært der lenge; ti i 1791 er der holdt skifte efter Sevald Olsen, som da må ha vært bruker av gården endel år. Det ser ut til å ha vært smått for ham; ti boet var dundrende fallitt, idet aktiva var 185 rdl. 1 ort 20 sk. og passiva 421 rdl. 3 ort 3 sk. Der registrertes en beset ning på 2 hester og 1 føll, 1 ku, 4 ungnaut, 4 geiter og 6 sauer. Der var 8 mål byggåker og \H mål havreaker på gården. Av skiftet fremgår, at på engstykkene Klokkerholmen, Småholmen og Næssian har slåtten vært bortforpaktet. Ved bygselbrev av 28. mars, tgl. 15. august 1792, bygslet Tonning gården til Ole Larssen Kvelstad. Bygselbrevet inne holder Verdalsgodsets sedvanlige forbehold med hensyn til avling og arbeide til godset. Dessuten skulde Sevalds enke, Marit Johansdatter, ha et kår, bestående av fritt hus, 5 mål åkerland og for til 1 ku og 6 småfe. Brukeren og kårkonen har vel ikke gått godt sammen; ti i en kontrakt av 13. august s. a. uttaler Tonning å ha erfart ved innkomne forestillinger fra begge, at de er enige om et annet kår, «der mere ophæver fælles omgang», hvorfor han efter overenskomst mellem begge bevilget henne plassen Fætten og Lillemoenget samt beite i utmarken. Gården hadde fra den tid, da den var delt, to matrikulnumre. For å slippe dobbeltskatten for underbruk lot Ole Larssen i 1794 tore 70 år gamle vidner, som aldri hadde hørt, at gården hadde hatt mere enn én opsitter. De mintes, at her successive hadde vært 7 opsittere, hvorav de fleste var gått derfrå «for usselhed». De hadde hørt, at gården før deres tid hadde vært seter. Videre erklærte de, at den neppe kunde underholde én, langt mindre to familier, og at det var en sjeldenhet, at kornet ikke frøs. Det synes efter dette å måtte ha vært ennu flere opsittere, enn i det foregående nevnt. Tonning har dog atter delt gården; ti i 1801 har den to op sittere, Jon Arntsen på Tromsdalen nordre og Ole Monsen på Tromsdalen søndre.
---- 569 Bind V --- TROMSDALEN NORDRE Gårdsnr. 254, bruksnr. 1. Jon Arntsen fikk bygselbrev av Tonning 28. desbr. 1799, tgl. 21. februar 1800. Han var sonn av Arnt Jonsen Breding ' født på Tangen i 1753 og i 1789 gift med Marit Olsdatter Steine nordre. De hadde ingen barn, hvorfor de i 1820 oprettet gjen sidig testamente, hvorefter den lengstlevende skulde beholde boet og efter begges død skulde fosterdatteren, Kirsti Aagesdatter' samt Lars Larssen Skavhaugg og hans hustru, Brynhild Ols datter, ha en trediedel hver «for den hjælp de har udvist o<* fremdeles vil yde os i vor alderdom». Testamentet er konfirmert 25. mars 1822. Gården hadde i 1835 en Sesetning på 2 hester, 4 storfe 8 sauer og 6 geiter og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre og 1 'td poteter. Da Jon Arntsen døde i 1835, arvet de tre ovennevnte hans efterlatte midler, som beløp sig til 48 spdl. 2 ort 10 sk. Aktiva var 52 spdl. 2 ort 4 sk., og den registrerte besetning 2 hester 3 kyr, en kalv, 5 sauer og 6 geiter. Arvingen, Lars Larssen Skavhaugg, har nu overtatt gården hvor han har vært allerede i 1836; men først under 13 septbr' 1856, tgl. 15. oktober 1857, har han fått bygselbrev av Nikolai Jenssen og da på begge gårder. Siden har gårdene vært samlet til en. Den 22. april 1862 forpaktet Arnt Jonsen gården mot en avgift av 40 spdl. årlig, «så lenge den forrige bygslers enke Brynhild lever», til hvem kår — siden 50 spdl. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storfe, 24 sauer, 10 geiter og 1 svin, og utseden var \ X A tdr. bygg, 6 tdr havre og 6 tdr. poteter. I Tromsdals ålmenning var der en «ryd ningsmann», Ole Johansen, som hadde 4 sauer og 2 geiter men ikke sådde noe. Den 24. mars 1871 blev Tromsdalen forpaktet til sersjant Olaus Oppem for 1 år mot en avgift av 33 spdl. og kår, og den 14. april 1872 blev Peter Olsen Jermstad leilending på gården — avgift 30 spdl. og kår til Brynhild. Fra 14. april 1885 fikk Peter kontrakt på livstid — avgift 200 kr. årlig. (Se Jermstad ætten). Gårdens besetning i 1875 var 2 hester, 1 okse, 8 kyr 4 unP"- naut og kalver, 23 sauer og lam, 18 geiter og kidd og l'svin og utseden 2 tdr. bygg, 4 tdr. havre, 1 td. havre til grønfor og 10 tdr. poteter. For rydningsmannen i Tromsdals ålmenning er ingen opgave over besetning og utsed. Han klarte sig vel vesent
---- 570 Bind V --- lig med de 20 spdl, han hadde av amtet for sin sinnssvake hustru. Omtrent fra 1890 og til IQIB har Jon Arntsen brukt Troms dalen. Han var svigersønn av Peter Olsen og visstnok sonn av Arnt Jonsen, som før hadde hatt gården. Den 3. juli 1918 kjøpte Georg Jonsen Tromsdalen av Ver dalens kommune for 6400 kr. og fikk skjøte 28. juni 1919. TROMSDALEN SØNDRE Gårdsnr. 254, bruksnr. 2. Ole Monssen, visstnok sønn av Mons Jenssen Skrove og født i 1757, må ha overtatt sin part omtrent samtidig med, at Jon Arntsen kom til Tromsdalen nordre; men noe tinglest bygselbrev finnes ikke. Han døde i 1815, og enken, Anne Nilsdatter Kvel stad, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo. Hun blev i 1816 gift med enkemann Jon Johannessen Mølnåen fra Skogn, og han brukte nu gården til i 1831, da han opgav den mot et kår, inn rømmet ved en av madame Meincke utstedt kontrakt av 1. septbr. dette år. Kåret bestod av åkerlandet Haugan, hvis merker blev nærmere angitt, samt engen Rønningen. Den næste opsitter het Peder Olsen. Han var der i 1836. Besetning og utsed i 1835 var nøiaktig som på Tromsdalen nordre. Hvor lenge Peder Olsen har vært på gården, er übekjent, muligens til 1856, da Lars Larssen Tromsdalen nordre bygslet den, hvorved gårdene kom sammen igjen. (Se videre Tromsdalen nordre). Tromsdalsætten. A. Peder. (Kan være Peder Siurdsen Sul, i 1666 40 år gl.). B. Tomas Pedersen Tromsdalen, f p. T. 1737, 71 år gl., var først på Sul, kom omkring 1712 til Tromsdalen. * x ) Anne Einarsd. («Thomas Suhls qvinde», f 1707). Hun var utvil somt datter av Endre (eller Ener) sagmester på Tromsdalen. * 2 ) 1708 Gjertrud Ellevsd., f 1742. Hun * •) 1740 Jon Olsen Spillemand. C 1- 1 Einar Tomassen Landfald. * 1728 Beret Olsd. Land- fald. Hun var hans 3. hustru. Se Landfaldætten. C 2. 1 Kirsti Tomasd., t P- Marken 1753, 64 år gl. * 1724 Hans Bastiansen Marken, f p. M. 1749, 52 år. D 1. Bastiansen Hanssen Marken, f. p. Kålen 1727, overtok Marken 1753. * 1754 Kirsten Andersd. E 1. Kirsten Bastiansd., f. p. Marken 1755.
---- 571 Bind V --- E 2. Anders Bastiansen Lille Longdal, f. p. Marken 1756. * 1781 Margrete Ågesd. Eklo. Se Nord Ekloætten. F 1. Åge Anderssen, f. p. Eklo 1782. F 2. Hans Anderssen, f. p. Eklo 1784. * 1818 Maria Johannesd. Neset, f. p. Overneset 1794. G 1. Johannes Anderssen, f. og f p. Neset 181 S. F 3. Beret Andersd., f. p. Haug 1786. F 4. Bastian Anderssen, f. p. Lille Longdalen 1702, f smst. 1811. F 5. Anne Andersd., f. p. Longdalen 1797, f 1893. * 1819 Ole Olsen Byna, f. 1795, f 1854, sønn av Ole Arntsen Elnes fra Skogn og Mette Nilsd. Rosvold. F 6. Kirsti Andersd., f. p. Lille Longdalen 1799. E 3. Hans Bastiansen, f. p. Marken 1761. E 4. Anne Bastiansd., f. p. Marken 1765. * 1799 Torkild Amundsen Varslåtten. Se Åkranætten. D 2. Mali Hansd., f. p. Tromsdalen 1725. * Ole Olsen Store Longdalen, f. p. Longdalen 1735, f smst. 1815. Ingen barn. D 3. Maren Hansd., f. p. Marken 1733. * 1756 Lars Larssen Karmhus. E 1. Hans Larssen, f. p. Karmhus 1758. 1 Ingeborg Tomasd. * 1732 Svend Olsen Lien, f. p. Sul. Dl. Johanna Svendsd., f. p. Tromsdalen 1733. D 2. Ole Svendsen, f. p. Lien 1735. D 3. Tomas Svendsen, f. p. Lien 1738. - Ellev Tomassen Kjølåsen, Skogn, f. p. Sul 1712, f c. 1741. 1740 Beret Andersd. Jøsås, hans tremenning D 1. Magnhild Ellevsd., f. 1742. ! Mali Tomasd., f. p. Sul 1709. * 1736 Ole Olsen Molden (Ole Spillemand), f p. Molden 1773, 69 år gl. Dl. Tomas Olsen, f. p. Lille Molden 1748. (Var i 1796 p. Semsvaldet). D 2. Ole Olsen, f. p. Lille Molden 1752. D 3. Gjertrud Olsd., f. p. Moldenvald 1739. * 1764 Paul Anderssen Tomte, Sul, f. p. Tømte 1729, f smst. 1796. E 1. Anders Paulsen Tømte, f. p. T. 1767. * 1810 Maren Nilsd. Monnes, f. p. M. 1777, f p. Tømte 1835. Se Slapgårdætten. E 2. Ole Paulsen, f. p. Tømte 1777. E 3. Beret Paulsd., f. p. Tomte 1765. * 1793 Nils Olsen Levring, Molden, siden Stormoen. C 3 C 4 C 5.
---- 572 Bind V --- F 1. Anne Nilsd., f. p. Molden 1795. F 2. Gjertrud Nilsd., f. p. Molden 1798. F 3. Ole Nilssen, f. p. Molden 1800, f 1873. * 1827 Lisa Haldosd. Oppem. F 4. Povel Nilssen, f. p. Molden 1802, f 1868, ugift. F 5. Ando Nilssen, f. p. Stormoen 1805. * 1840 Inger Rasmusd. Indalsvald. F 6. Mikkel Nilssen, f. p. Stormoen 1808, f 1891. * *) 1834 Beret Henriksd. Steinevald, enke, f. c. 1771, f 1855. * 2 ) 1856 Marta Olsdtr. Slap- Gård, f. 1826. E 4. Mali Paulsd., f. p. Tømte 1773. * 1807 Tore Anders- sen Brenna, Sul. E 5. Marit Paulsd., f. p. Tømte 1775. E 6. Kirsti Paulsd., f. p. Tømte 1780. * 1804 Sakarias 'Olsen Østgården Sul, f P- Østgården 1813, 36 år gl. F 1. Povel Sakariassen, f. p. Østgården 1809. * 1846. F 2. Karen Sakariasd., f. p. Østgården 1805, f 1890. * 1831 Nils Svendsen Jøsås, f .c. 1804, f 1891. D 4. Anna Olsd. * Ole Pedersen Brenna, Sul. D 5. Magnhild Olsd., f. p. Tromsdalen 1737. C 6. 2 Brynhild Tomasd., f. p. Tromsdalen 1714. * 1740 Ole Lars sen Stormoen, Østgården Sul. KVELLO Gårdsnr. 255. Nav net: Qwale 1520. Quille 1559. Quellou 1500. Quello, Quallo 1610. Quelloe 1626. 1664. Quelloen 1723. Siste ledd er hunkjønnsordet 10, jfr. gårdsnr. 105. Folio. Om en sannsynlig forklaring av første ledd se ovenfor gårdsnr. 251. Samme navn finnes også i Selbu. Skylden: Var i 1650 2K> spand, fra 1669 VA sp., fra 1836 6 dal. 4 ort 14 sk., i 1907 10,46 mk., fordelt på 5 bruk, hvorav bruksnr. 1, Kvello, 5,45 mk. Eiere: Om eiendomsforholdene i 1500-årene vet vi intet. Gården var neppe bondegods i begynnelsen av århundredet iall fall; ti opsitteren i 1520 har ikke betalt skatt for jordegods. Men i 1600-årene har den vært bondegods. I 1624 eiet Mik kel Jermstad 2% øre i den, og i 1624 skattet opsitteren for 1 sp. 2 øre 12 mkl. odelsgods. Resten var beneficert Lektoratet og Stiklestad klrke, sannsynligvis helt fra middelalderen. I 1650 var eiendomsforedelingen således:
---- 573 Bind V --- Ole Vists odel 1 sp. 2 øre 12 mkl Lektoratet 1 » 16 » Stiklestad kirke 8 » Tilsammen 2 sp. 1 øre 12 mkl Efter avfeldningen i 1669 er fordelingen blitt: Elling Andosen Hofstad 1 sp. øre 7 mkl. Lektoratet 19 » Stiklestad kirke 10 » Tilsammen 1 sp. 1 øre 12 mkl. I 1660-årene var først Ando Hofstad bygselrådig som eier av 1 % sp. og efter ham sønnen Elling. Og den Kirsten Ellings datter, som i 1694 bygslet bort gården, har utvilsomt vært en datter av denne Elling. Hun eiet 1 sp. i den. Omkring 1700 var Jon Toresen, som formodentlig var gift med Kirsten, eier av gården. Han solgte den ved skjøte av 4. oktober, tgl. 12. oktober 1702, til fænrik Mackensen av Verdalske dragonkompani. Skjøtet lyder på 1 sp. 1 øre 14K» mkl. Mackensen tok avskjed i 1719, og samme år sees kaptein Jens Mogensen å være eier av gården. Fra denne er den gått over til Rasmus Aagesen Hagen, som har eiet den i slutten av 1720- årene, men allerede omkring 1730 må ha solgt den til løitnant Halcke. Av denne er det så rimeligvis, at Åge Rasmussen Hagen har kjøpt den. Ved Hagens død gikk den i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, efter hvis død major Aussig i 1768 solgte hennes gods til generalauditør Kjerulf og kaptein Bay, hvorved Kvello gikk inn i Verdalsgodset, som den fulgte inntil Verdalens kommune i 1919 solgte den ti} Andreas Kvello. Brukere: Bellioth j Qwale har i 1520 betalt % lodd sølv i tiendepenningskatt. Peder på Quellum står i 1549 for 1 pund smør og 4 pund mel i leding, og i skibskattmanntallet av 1557 er der to skattebønder, Peder på Quille og Eriich på Quille. Jon het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene til noe over 1620. Så kom Gudmund fra midten av 1620-årene til slutten av 1640-årene. Han skattet for 1 sp. 2 øre 12 mkl. odelsgods; men om det var ham seiv eller en annen bonde, som eiet dette, vet vi ikke. Faktum er iallfall, at det var smått for ham. Ved utskriv ningen av 12-dalers skatten i 1645 slapp han på grunn av armod med halv skatt.
---- 574 Bind V --- Fra omkring 1650 er der atter blitt to opsittere, Sevald og Bård. Sevald er allerede før 1655 avløst av Haldo Svendsen, som opfores i skattelistene helt til 1680-årene. Han var i 1666 54 år gammel og hadde 3 sonner, Svend, Halvor og Tarald, henholds vis 14, 6 og 4 år gamle. Bård på den annen part er for 1665 avlost av Lars Anderssen, som i 1666 var 31 år og hadde en sonn, Anders, på 2 år. I folketellingen opføres virkelig to sær skilte gårder: Haldos som en fullgård på 5 øre, og Lars' en halv gard på 2H ore. Besetningen i 1657 var: På Haldos gard: 2 hester, 10 kyr, 4 geiter, 5 sauer og 2 svin. På Bårds gard: 1 hest, 6 kyr, 4 geiter og 5 sauer. Ved matrikuleringen i 1669 opføres gården under ét nummer, men med de to opsittere, Haldo Svendsen og Lars Anderssen. Tienden blev sått til 1 % tdr. bygg og 3 tdr. havre, ledingen til 3 ort og småtienden til 1 % ort 4 sk. Der var «hommelhauge». Skylden blev foreslått nedsatt til 1 % sp., og da Kvello er en av de meget få gårder, for hvilke en nedsettelse ved denne leilighet blev tatt til folge, må vi gå ut fra, at den var meget dårlig i for- hold til skylden. Lars Anderssen har visstnok brukt gården til i begynnelsen av 1690-årene og på slutten antagelig vært eneste opsitter. Sonnen, Nils Lauritssen (Larssen) fikk bygselbrev på den av Kirsten Ellingsdatter 2. februar, tgl. 25. juni 1694, og brukte den antagelig til 1719. Krigsvinteren 1718 —19 blev gården, som lå like i trafiken, naturligvis ganske utplyndret av svenskene. Skaden opføres således: Tilsammen 106 rdl. 72 sk. Fænrik Jens Mackensen har formodentlig bodd på gården den tid, han var eier. Han var sønn av presten Mackensen i Bjornør, født omkring 1653 (var i 1707 54 år og hadde da tjent i 38 år), blev fænrik ved Marschalls dragoner 1688, fænrik ved Norden
---- 575 Bind V --- fjeldske dragoner, Værdalske kompani, 1702, avskjed på grunn av alder og svakelighet med 4 rdl. måneden i pensjon 1710. I 1723 har gården en ny opsitter, Iver Jonsen Vinne, som blev på Kvello, til han døde i 1749 i sitt 79. år. Ved matrikuleringen i 1723 opgis, at gården har 1 husmann «uden sæd», skog til gårdens fornodenhet, ingen seter, slett bu- Kvello, sett fra syd 1927. Fot. O. Snekkermo mark. Den betegnes som «tungvunden og frost undergiven». Utseden var 2X> tdr. bygg og 7 tdr. havre, avlingen 24 sommer lass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 7 sauer og 4 geiter. Tienden blev sått til 6 skjepper blandkorn, 1 td. 4 skjpr. havre, «ringe korn», og 10 mk. ost. Der blev ikke foreslått noen forandring i skylden, som nu opføres med 1 sp. 1 øre 13 mkl. (Hvordan det 13. mkl. er kommet inn, er ikke til å bli klok på). Løitnant Hakke har i 1738 bygslet gården til Ole Jonsen og Tomas Jonsen, og herunder søkt å smøre sig seiv mere enn til - latelig. Siden har han så forsøkt å drive dem ut og har bygslet Kvello til en annen, hvilket førte til, at Ole og Tomas under 16 mars 1740 innsendte klage til stiftamtmannen, hvis resolusjon av 20. april s. a. lyder: «Den af løitnant Halcke den 14. april 1738 utstedte bøxel seddel beviser, at Tomas Jonsen er bøxler og bruger halvdelen i Kvello, og at paa boxelen er betalt 10 rdl. som nu bemeldte halve gaard ei skylder mere end 1 sp. 6 mkl., saa kan ikke mod lov og forordning af 5. februar 1685 hverken fordres eller tages mere
---- 576 Bind V --- i bøxel end 10 rdl. af spandet og af det øvrige i proportion, hvor for T. har inden ultimo mai vidnefast at tilbyde jorddrotten det manglende tilligemed den resterende landskyld, hvormed jord drotten bør lade sig nøie. Men skulde han ikke lade sig bekvemme til det, forbliver dog leilændingen ved gaarden, til han efter lov lig omgang bliver dømt. Det andet bøxelbrev bør mod regress til løitnanten være aldeles mortificeret. Hvad sig ellers betræffer, at H. for den anden halvdel skal have taget i bøxel 30 rdl., som er ulovligt, staar det Ole frit for at tiltale ham ved retten, hvortil jeg ellers et lovmæssigt forsvar, naar forlanges, skal anordne.» Efter dette har de vel fått lov til å bli på gården. De blev der dog ikke lenge; ti den forrige opsitters sønn, Iver Iversen, har fått bygselbrev av Aage Hagen 17. august 1747, tgl. 4. mars 1748. Iver var en noe heftig og selvrådig mann, som adskillige ganger har hatt med justitsen å bestille. I 1740 måtte han bøte Tstvende gange trende sex lod sølv» samt 1 rdl. i omkostninger, fordi han to ganger hadde banket Rasmus Olsen, og i 1751 er han stevnet av Arnt Mortensen Auskin for å ha overskjendt og slått ham, og endelig er han i 1767 stevnet for å ha «indfaldt i sorenskriverembedet» og holdt skifte efter et par husmannsfolk på gården. Saken blev dog bilagt, idet Iver bad sorenskriveren ikke å «begegne ham i strengeste maade» og bød 5 rdl. til de fattige og 3 rdl. i omkostninger, hvormed sorenskriveren lot sig nøie. Iver Iversen var født på Vinne i 1707 og døde på Kvello i 1785. Peder Olsen Faren nedre, som var gift med Ivers bror datter, Beret Jonsdatter Skrove, hadde fått bygselbrev på gården av Kjerulf 16. februar, tgl. 16. august 1779. Peder var også en noe hissig mann: I 1781 sees han å være stevnet av Kristen Jeremiassen Balgård, fordi han en søndag under prekenen hadde slått ham og revet hans klær itu. Han sått ikke godt i det økonomisk — sees gjentagne ganger å ha vært stevnet for gjeld. Og med sin jorddrot, Verdalsgodsets eier, Ton ning, har han jevnlig hatt krangel. Det ser ut, som om denne har lagt an på å drive ham fra gården, og det tør nok kanskje ikke ha vært helt uten grunn. I 1790 har han stevnet ham for ulovlig behandling og bruk av gården. Og i 1794 er der dømt ien sak, som angar bortleie av åker og eng, bortførelse av avlingen, ulov lig skoghugst m. v. I dommen uttales, at bygselbrevet inneholder mange poster, som ikke har hjemmel i loven. Han fantes dog ikke å ha begått noe, hvorved han skulde ha bygselen forbrutt, «men er ikke fri for feil og forseelse». Således hadde han tillatt andre å så og høste. Loven tillot å hugge så meget, som den halve land
---- 577 Bind V --- skyld beløp sig til, men påla å tilby landdrotten det hugne tømmer først, hvilket ikke var gjort. Han blev derfor dømt til å betale 4 rdl. til justitskassen og Verdalens fattigkasse samt 15 rdl. i om kostninger. I 1795 fait dom i en i 1790 påstevnet sak angående 4 års resterende landskyld og f jerdepenger. Denne sak vant Peder med glans: Tonning hadde beregnet sig for hoi landskyld, idet han ikke eiet hele gårdens skyld. Peder gjorde gjeldende, at kravet på fjerdepenger var uhørt for en landbonde, som gjorde arbeide på bruket, og heri fikk han medhold. Alt i alt viste det sig, at han på grunn av sitt arbeide hadde penger tilgode hos Tonning, som blev dømt til å betale dette og dessuten 10 rdl. i saksomkostninger til Peder. Kvello hadde fremdeles 2 matrikulnumre fra den tid, det hadde vært to opsittere på gården. For å undgå dobbeltskatten for underbruk lot Peder i 1796 føre gamle vidner, som forklarte, at de ikke av de eldste folk hadde hørt, at gården hadde hatt mere enn én opsitter. Det oplyses ved samme leilighet, at den kun hadde lite skog. Peder Olsen døde i 1803. På skiftet efter ham er registrert en besetning på 2 hester og 2 unghester, 3 kyr, 6 geiter, 4 sauer og 1 svin. Da skifteomkostningene, 28 rdl. 2 ort 17 sk. var betalt, balanserte aktiva og passiva nøiaktig med 141 rdl. 1 ort 20 sk. Enken, Beret Jonsdatter, giftet sig med Ole Sivertsen Gud ding, som fikk bygselbrev av madame Tonning 9. mars, tgl. 5. april 1805. Han døde i 1811, hans eiendeler blev solgt ved auk sjcn for 2443 rbdl. 19 sk., og beholdningen blev 1485 rbdl. 2 ort 9 sk. Dette var i pengeforvirringens tid. Da Ole Sivertsen bygslet gården, var de to plasser, Grindgjerdet og Sørgjerdet, undtatt. Ved kontrakt av 18. august 1831, tgl. 8. februar 1832, inn rømmet madame Meincke enken Beret et kår, mot at hun avstod sin bygsel. Kåret var på 8 tdr. havre, 3 tdr. bygg, 10 tdr. poteter og for til 2 kyr og 6 småfe. Beret døde som kårkone på Kvello i 1844 i en alder av 91 år. Hun var ganske velsituert, efterlot sig en nettobeholdning på 82 spdl. 2 ort. Efterat Beret hadde opgitt gården, var den ene halvpart av den en kort tid forpaktet til Ole Eriksen. Hvem der brukte den annen, er übekjent. Ole har neppe hatt makt til å drive den; ti han seees i 1832 med landdrottens samtykke å ha inngått kon trakt med Erik Olsen Levring om, at denne skulde levere hele utseden mot å få halvparten av avlingen, foravlingen undtatt. Ved kontrakt av 26. mars, tgl. 15. august 1835, forpaktet Jenssen gården for 10 år til Johannes Olsen Kolstad. Foruten arbeide til burkets drift skulde han svare alle avgifter og byrder og til eieren årlig 20 spdl.
---- 578 Bind V --- Gårdens besetning i 1835 var 2 hester, 7 storfe, 10 sauer, 10 geiter og 1 svin og utseden 1 % tdr. bygg, 8 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Johannes døde allerede i 1836. På skiftet efter ham er regi strert 2 hester, 2 føll, 4 kyr, 2 ungnaut, 11 geiter og 8 sauer. Ved skiftet, som avholdtes den 11. november, oplyses om korn avlingen, at den ennu for den største del stod på staur eller uskåret under sneen. Skjønt det meste av potetavlingen ennu stod i jorden, trodde man dag å kunne føre boet til inntekt 12 tdr. å 'A spdl. Skifteauksjonen innbragte 106 spdl. 1 ort 6 sk. og be holdningen blev 7 spdl. 4 ort 4 sk. Enken, Olav a Olsdatter Kvammet, blev i 1838 gift med Lars Andosen Byna, sønn av Ando Olsen Rød; han overtok nu gården. Det ser ikke ut, som om han har brukt den hele; ti ved skiftet efter Olava, som døde i 1847, er registrert en meget mindre beset ning enn tidligere, nemlig 1 hest, 2 kyr, 4 ungnaut, 14 sauer og 10 geiter. Aktiva var 83 spdl. 4 ort. Boet blev overlatt enke mannen med de viktigste kreditorers samtykke. Lars Andosen var ikke på Kvello lenge; han kom siden il Nonset. Efter Lars er nok skolelærer Kristojer Iversen Aarstad kommet til Kvello; han brukte gården i mange år, idet han først døde i 1888. (Se Garnesætten). Besetningen i 1865 var 3 hester, 6 storfe, 24 sauer, 5 geiter og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 8 tdr. poteter. På 4 husmannsplasser føddes 2 hester, 5 storfe, 24 sauer og S geiter og såddes 1 td. bygg, 5 tdr. havre og 9 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, 6 kyr, 3 ungnaut og kalver, 19 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser: I—3:1 —3: Kvellolien, 4: Grindgjerdet. På disse føddes 2 hester, 7 kyr, 27 sauer, 20 geiter og 1 svin og såddes 1 td. bygg, 5X> tdr. havre og 11 tdr. poteter. Fra 1885 blev Kvello drevet «paa Kristofers tid» av svigei sønnen, Kristen Jonsen Søkstad, som døde i 1894. I 1889 var Kvello blitt forpaktet til Kristens svigersønn, Ole Persen Stornes, for 180 kr. årlig og kår til Kristen. Ole var der i mange år, til han kjøpte Skrove og flyttet dit. Kvello blev så drevet i noen år av Annæus Kvello og fra 14. april 1911 av Andreas Kvello. Den siste kjøpte gården av Ver dalens kommune den 12. august for 12,700 kr. og fikk skjote 7. januar 1921. Gårdens grenser er bestemt ved flere forretnmger: Merkene mot Guddings, Østgårds og Melby skog ved overenskomst av 15. juli 1816, tgl. 17. septbr. 1861. Opgangsforretning mot Bal
---- 579 Bind V --- gard er avholdt 2. august 1865, tgl. 16. novbr. 1869, og mot Kvelstad og Jøsås vestres utmarker 27. juli og 12. septbr. 1870, tgl. 3. oktober 1870. Fr as kilte par ter: Grindgjerdet, bruksnr. 4, skyld 1,05 mk., fra 4. mars 1905, forpaktet til Jon Johannessen Storstad, blev 24. april 1918 solgt til Johannes Jonsen Storstad for 2140 kr. Et jordstykke av Lev ring, Stevre, blev lag til. Johannes solgte i 1928 til Iver Petersen Lindset. Kvellolien, bruksnr. 5, skyld 1,31 mk., solgte Verdalens kom mune 1. april 1922 for 4025 kr. til Toralf Berg, som fikk skjote 21. juni 1922. Kvellomoen belv solgt 16. septbr. 1923 til Arne Heggås for 2500 kr. BOLLGÅRDEN VESTRE Gårdsnd. 256. Navnet: Se gårdsnr. 250. Når det Thj. videnskapsselsk. 1891 s. 163 antas, at disse to gårder neppe er deler av samme oprinnelige gard, er denne mening vel begrunnet i, at de nu ligger noe langt fra hinannen og er adskilt ved Kvelstad. Det må imidlertid erindres, at terrenget her viss har undergått for andring ved et jordskred, antagelig i det 15. århundrede, og dette kan lett ha ledet til en flytning av den vestre gard. Skylden: I 1650 var skylden 3K> øre. Det er dog sannsynlig, at dette er feilskrift for 2 X A øre; ti med denne skyld opføres gården alltid senere, og det er trolig, at det er den samme gard og de samme 2Vi øre, som Erkestolen i Gautes tid makeskiftet mot Auskin. Fra 1836 var skylden 4 dal. 4 ort 1 sk., i 1844 avfeldt til 3 dal. 4 ort 1 sk. I 1907 var den mk. 7,00 i ét bruk. Eiere: 2% øre i bollagardh lå under erkebispegodset. Under Auskin er omtalt, at erkebiskop Gaute makeskiftet dette og 2 spand i Øvre Skrove til Vegard Øysteinssøn og hans svoger, Eilif Arnulfssøn mot Auskin. Om eiendomsforholdene i de følgende 200 år har vi ingen oplysninger. Men i den første halvdel av 1600-årene var 2% øre i Bollgården vestre odelsgods. Hvis disse 2% øre er de samme, som Gaute makeskiftet, så tør altså Boll gården vestre ha vært selveiendom helt fra hans tid til over midten av 1600-årene. I 1670-årene er så David Jakobsen Jelstrup blitt eier, og efter hans død datteren Anne Kaiarine, som ved sin manns, Gert
---- 580 Bind V --- Buseh's død i 1729 solgte gården til opsitteren Amund Rasmus sen. Siden har den vært brukernes eiendom, dog innimellem drevet som underbruk under andre gårder, som nedenfor vil bli omtalt. Som nevnt under Bollgården østre, må den i 1549 nevnte Andffind ha vært på Bollgården vestre. Samme mann har vært der i 1559. Oluf Balgård het brukeren i begynnelsen av 1600-årene. Han skattet for 234 øre odelsgods. Efter ham har der vært en om ikke flere av navnet Ole Olsen (eller Oluf Olufsen — Ole og Oluf er samme navn), formodentlig har sønn fulgt efter far. I 1645 har vi Svein Olsen. Han betalte kopskatt for sig og faren, må altså ha overtatt gården, mens faren levet. Han opgis i folketellingen av 1666 å være 57 år og hadde hjemme to sønner, Tørris og Svein, henholdsvis 17 og 13 år. Gården hadde i 1657 en besetning på 1 hest, 10 naut, 3 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen for andring i skylden. Tienden blev sått til 4 skjepper bygg og 1 td. havre, småtienden til 1 ort og ledingen til 3 ort 8 sk. Der var humlehave. At både skylden, tienden og småtienden på denne gard er sått til nøiaktig samme størrelse som på Bollgården østre søndre, synes å tyde på et visst fellesskap; men det ser litt un derlig ut, at ledingen på Bollgården vestre er nøiaktig dobbelt så stor som på den annen. Svein opføres som bruker ennu i 1680-årene; men nu er David Jakobsen Jelstrup blitt eier av odelsgodset. I 1702 bygslet Jelstrup gården til Anders Olsen. Bygselsed delen er av 4. april, tgl. 12. oktober. Han var der under krigen 1718, og opgir sitt tap under denne således: Skade tågen på 3 huse og Tilsammen 56 rdl I 1723 var Amund Rasmussen bruker av gården, som da eiedes av Lars Pedersen Holte, handelsmann og eier av Apelvær og Øksningen i Kolvereid; han hadde arvet den med sin hustru, Anne Katerina Davidsdatter Jelstrup. Efter Holtes død blev hun gift med Gert Busch, og da også denne var død, solgte enken
---- 581 Bind V --- ved skjote av 4. april, tgl. 8. septbr. 1729 gården till Amund for 68 rdl. Ved skjøte av 7. septbr., tgl. 9. septbr. 1748, ovedrog Amund den til sønnen Elias, som hadde den i 20 år. På skiftet efter denne i 1768 blev den verdsatt til 250 rdl. Besetningen var da 2 hester, 3 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter. Aktiva var 319 Fot. O. Snekkermo. rdl. 3 ort 22 sk. og beholdningen 274 rdl. 2 ort 8 sk. Gården blev utlagt til enken og barna, hvorav den ene var den senere skolelærer Jakob Eliassen Balgård. Enken, Marit Torkildsdatter Kolstad, blev i 1769 gift med Iver Iversen Kvello, som ifl. kvitteringsskjøte av 18. mars 1776 utløste sine to steddøtre. Marit døde i 1798. På skiftet efter henne blev innbo, beset ning og løsøre verdsatt til 118 rdl. 2 ort 4 sk. og solgt ved auk sjon for 188 rdl. 11 sk. Gården blev også solgt ved auksjon, og da lot Jakob Eliassen sin fjerdepart i den seige sammen med det ovrige. Han bygslet i 1800 plassen Stabelstuen under Stiklestad og bodde siden der. På auksjonen fikk Sevald Larssen Molen til slaget for 1400 rdl. Derved kom boets aktiva op i 1217 rdl. 11 sk., men der var adskillig gjeld, så beholdningen blev ikke mere enn 229 rdl. 2 ort 22 sk. Sevald fikk auksjonsskjøte 18. februar 1799, tgl. s. d. Han avkjøpte samme år Jakob Eliassen og hans søster Maren, enke efter Ottar Haldosen Lynum, deres odels- og løs ningsrett for 800 rdl.
---- 582 Bind V --- Sevald har visstnok i begynnelsen drevet Bollgården som underbruk under Volen; men da han ved høiesterettsdom av 5. januar 1807 var blitt nødt til å fravike denne gard for Jon Vil lumsens datter Anne, har han nok flyttet til Bollgården. Sevald Larssen og hustru Marit Artnsdatter Volen efterlot sig to døtre, Marta, gift med Anders Jakobsen Stuskin, og Anne, som var ugift. Ved mindelig skifte i 1831 efter Sevald og Marit b\ev Anne eier av gården, idet dog Anders Stuskin forbeholdt sig den halve rettighet til den adgang, Bollgården vestre hadde til fiskeri i Verdalselven. Annes hjemmelsdokument er en erklæring fra Anders Stuskin om, at gården er tilfalt henne i arv, dat. 21 januar 1832. Noe ordentlig gardsbruk blev det ikke av i Annes tid; gården blev en rekke år drevet på lottebruk og forpaktning under besty relse av hennes kurator, svogeren Anders Stuskin, som ikke holdt noe regnskap. Siden fikk hun Erik Levring til kurator, og han bortforpaktet gården for 1830 til Jakob Anderssen Bollgården mot 20 spdl. årlig avgift og kår til Anne. Samme år døde hun. På skiftet efter henne oplyses, at husene var forfalne und taken stallen, som var opført samme år. Utseden var år om annet 1 td. bygg, 15 tdr. havre og B—lo8 —10 tdr. poteter, havren ga 5, bygget 6 —7 og potetene B—lo8 —10 fold. Der kunde fødes 2 hester, 8 storfe og 20 småfe. Anne Sevaldsdatter hadde i 1831 kjøpt en trediepart av Oppem, skyldsatt 28. septbr. s. a. under navn av Oppemsneset for 21% mkl. Kjøpesummen var 290 spdl. I kjøpet medfulgte rett til en viss havning i Oppemsseteren, inntil Ole Fårens ret tighet i samme måtte ophøre, i hvilket tilfelle hun skulde inntre helt i hans rett. Bollgården blev på skiftet verdsatt til 750 spdl, Oppemsneset til 100, men solgtes ved auksjon for henholdsvis 927 og 202 spdl. Boets aktiva blev da 1239 spdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 891 spdl. 2 ort 1 sk. Kjøper ved denne leilighet var visstnok egentlig Ole tiellan fra Frosta, som imidlertid ikke har tinglest hjemmel på gården; derimot er auksjonsskjøte utstedt til hans svigersønn, Jakob Anderssen Stuskin, 2. mai 1842, tgl. 15. desbr. 1843. Ole Hellan drev ikke gården, da han eiet Volen vestre og bodde der. Han var bøssemaker på Rindleiret og kaltes almindelig Volsmeden. Det er sagt, at han var ættet fra en skotte, som blev igjen her i landet efter skottetoget i 1612. Bollgården hadde i en rekke år lidt ved elvebrudd, særlig tok den stor skade ved flommen i desember 1843, ved hvilken leilig het minst 32,500 kvadratalen antokes å være gått tapt. I 1844
---- 583 Bind V --- lot derfor Ole Hellan avholde en besiktigelse, hvorefter skylden blev nedsatt til 3 dal. 4 ort 1 sk. Da Ole Hellan i 1849 overdrog Volen vestre til sønnen Aage, forbeholdt han i skjøtet denne og følgende eiere av Volen rett til like andel i fiskeriet på Bollgårdens grunn. Dette er bekreftet ved en erklæring fra Jakob Bollgården, utstedt 23. juni, tgl. 5 februar 1851. Ole Hellan skulde ifl. samme erklæring for sin levetid ha rett til det trefang, som el ven la op på gårdens grunn. Ved kontrakt av 23. juni 1850, tgl. 5. februar 1851, sikret Jakob videre sine svigerforeldre kår av Bollgården. Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 6 kyr, 20 sauer og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 2 ungnaut, 20 sauer og lam og 4 svin og griser og utseden X A td. hvete, IXA1 X A tdr. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter. På plassen Bollgårdsøren føddes 2 sauer og 4 geiter og såddes Vi B td. bygg, % td. havre og 1 td. poteter. Den 2. august 1865 er der avholdt en opgangsforretning av grensen mot Kvello; den er tgl. 16. novbr. 1869. Og med Ver dalsgodset er sluttet et rettsforlik angående fløtningen 11. juli, tgl. 17. juli 1776. Jakob Anderssen døde i 1878, og enken, Malene Olsdatter, solgte da gården ved auksjon til Elling Pedersen Stormoen for kr. 9000. Malena var da 61 år, men reiste allikevel til Amerika, hvor hun hadde alle barna, 6 sønner og en datter. Se Stuskin ætten 11. Den 27. oktober 1882, tgl. 15. august 1883, er der inngått et grenseforlik angående denne og flere gårder. Elling har ikke hatt tinglest hjemmel på gården. I 1890 blev gården atter solgt ved auksjon til Martin Johannessen Brendmo, Sul, for kr. 7000. Skjøtet er av 8. juli, tgl. 13. august 1891. Martin brukte gården 1 år; da kjøpte han Breding, hvor hans hustru var fra, og solgte Bollgården til Ole Petersen Tromsdal for kr. 7000. Ole eier og bruker gården ennu. Denne gard blev hardt herjet under oversvømmelsen ovenfor Verdalsskredet i 1893. Det blev som en sjø opover dalen. Husene på Bollgården fløt op og drev sammen, så de stod klods innpå hverandre. Innboet blev reddet gjennem loftsvinduene og ført bort i båt. Husene drev ikke bort, da vannet var strømløst. Da elven hadde gravet sig åfar gjennem leiret, minket vannet. Husene blev da revet og sått på plass, og folk flyttet inn. Men så kom flommen om høsten, da gjennembruddet ved Herfossen fant sted. Det raset samtidig ut ved Gjermstad, så elvefaret blev stengt, 37
---- 584 Bind V --- og flatene ved Bollgården og lenger opover blev sått under vann, så kun toppene av hoit trær ved gården stakk op. Husene flot op igjen og drev bort. Stallen fantes igjen oppe ved Elverum og fjoset i Vol-lien. Stuen blev hengende fast i muren. Matstuen drev til merket mellem Vol-gårdene og stanset i en rogn. Da vannet fait, tredde huset sig på rognen, så den kom op gjennem taket. Så blev husene samlet sammen og sått på en hoiere avsats, hvor de nu står. 1800 kr. blev gitt til hjelp; men så er altså husene sått op påny to ganger. I årene 1803—04 blev Balgårdskanalen gravet for å rette ut elven. For var elvefaret som en S. Ved Elverum satte den mot syd tvers over dalen mot Kvelstadmælen. Så svinget den og; rant rett mot nord tvers over dalen mot Reppesmælene og så tilbake mot syd igjen. Den nye Vuku-vei er lagt over det gamle elve faret to steder. Noe av den jord, som horte Bollgården vestre til, kom på nordsiden av elven, efterat kanalen var gravet. Denne jord blev solgt til Martinus Elverum for 350 kr. i 1898. En husmanns plass — Øran — blev solgt til Oluf Gudding på Volen for 50 kr. Det som blev solgt, var tilsammen omkring 40 mål. Et stykke av Slapgård sondre — omkring 20 mål — er kjopt til gården. Bollgårdsætten. A. Rasmus. (I 1620—30-årene var der Rasmus både på Haugan, Sæter og Var slåtten). B. Asmund Rasmussen Slapgård, bygslet S. i 1644, «egted enken», + for 1665. * Beret Olsd. Hun * 2 ) Tomas Hanssen. C. Rasmus Amundsen Josås, t P- J- 1 733 * 87 år 13 uker gl. (Rasmus Amundsen, sonn p. Slapgård, var i 1666 15 år gl.). * (Rasmus Josås' kone f 1721). Dl.Amund Rasmussen Balgård, f P- B. 1753, 79 år gl. «efter 31 aars svaghed». Var forst p. Lille moen, i 1721 p. Balgård, som han kjopte i 1729. * Ragnhild? E 1 Elias Amundsen Balgård, f. p. Lillemoen 1707, f P- Balgård 1768. * 1740 Marit Torkildsd. Kolstad, f. p. K. 1713, t P- Bal gård 1798. Hun * 2 ) 1769 Iver Iversen Kvello, Balgård. Fl. Beret Eliasd., f. p. Balgård 1741. F 2. Maren Eliasd., f. p. Balgård 1743. 1768 Otte Haldosen Lynum, Skogn, enkemann, f. c. 1748, f før 1798.
---- 585 Bind V --- Gl. Elias Ottesen Balgård, Lyng, f. c. 1775, f 1831, 56 år gl., hadde da vært klokker i 22 år. 1 1812 Anne Sevaldsd. Lyng, f. p. Stiklestad 1774, enke efter Åge Jakobsen Lyng og Ole Anderssen Stiklestad, Lyng, Se Leinsætten. 1 1. Elling Eliassen, f. og f p. Lyng 1813. H 2. Ole Eliassen Lyng sondre, f/p. L 1815 f smst. 1880. * 1852 Marit Jensd. Hel lan, f. p. Hellan 1823. Se Bjorkenætten. 11. Elias Annæus Olsen Næs, f. 1852. Se Næsætten. 12. Ole Martin Olsen Lyng, f. 1857. 13. Maren Anna Olsd., f. 1861. H 3. Otte Eliassen Lyng sondre, f. p. L. 1816, t smst. 1860. * 1853 Anne Marta Olsd. Næs, f. p. N. ostre 1824. Hun •■) 1871 Peter Pedersen, f. p. Rosvold 1821, i p. Svinhammer 1804. Se Næsætten. I 1. Elling Andreas Ottesen, f. 1854. 12. Oluf Annæus Ottesen, f. 1850. 13. Oline Birgitte Ottesd., f. 1857. 14. Marie Otilie Ottesd., f. 1866 ■ 3. Beret Eliasd., f. p. Balgård 1745. F 4. Sara Eliasd., f. p. Balgård 1747, + p. Lundskin 1782. * 1773 Ellev Olsen Lundskin, f. p. Josås 1750, f p. Lundskin 1702. Se Lundskinætten. F 5. Jakob Eliassen Balgård, ganske sikkert f. p. B. 1750 (noen blader av kirkeboken for 1750 er borte), f p. Stabelstuen av kreft efter 11 mndrs sykeleié 7. juli 1811, 60 % år gl. Han var lærer fra sitt 18 år og klokker fra 1808. * 1800 Kirsti Nikolaisd., f. c. 1768, tjente i prestegården. Gl. Elias Jakobsen Balgård, f. 1801. G 2. Nikolai Jakobsen, f. 1806, f 1808. G 3. Nikolai Jakobsen Balgård, f. 1800, f p Hel stad 1888, ugift. E 2. Anne Amundsd., f. p. Lillemoen 1700. E 3. Beret Amundsd., f. p. Lillemoen 1714. * 1730 Ole Pedersen Snekker, Øren. E 4. Jakob Amundsen, f. p. Lillemoen 1716. Anders Rasmussen Jøsås, f 1738, 56 år gl. * 1718 Magn hild Larsd. Østnes. Hun * 2 ) 1744 Eskild Jonsen Ulve, Skogn E 1. Beret Andersd. Jøsås, f. p. J. 1721. •*) 1740 Ellev To massen Tromsdalen, hennes tremenning. * 2 ) 1743 Ole
---- 586 Bind V --- Olsen Lundskin, Jøsås. Se Lundskinætten. * 3 ) 1753 Lars Olsen Slapgård. F 12.I 2 . Ellev Olsen Lundskin, i. p. Josås 1750. Se Lund- skinætten. F2\Ole Larssen, f. p. Josås 1754. F 3 3 . Magnhild Larsd., f. p. Jøsås 1756. F 4 3 . Anne Larsd., f. p. Jøsås 1759. F 5 :! . Anders Larssen Auskin, f. p. Jøsås 1763. * 1789 Ingeborg Jonsd. Auskin. Hun * 2 1801 Ole Olsen Auskin, skredder. D 3. Jakob Rasmussen Josås, f 1713, 23'A år gl. D 4. Beret Rasmusd. Josås. #1 ) 1713 Ole Pedersen Steine nordre, t 1716, 62 år gl. * 2 ) 1717 Lars Olsen Melby, Steine. Se Garnesætten. D 5. Ole Rasmussen Steine, t 1756, 73 år gl. * 1714 Kirsti Olsd. El.Gollaug Olsd., f. p. S. sondre 1725, f smst. 1808. 1748 Ole Olsen Melby, Steine, f. 1720, f 1773. Se Garnesætten. E 2. Anne Olsd., f. p. Steine 1722. E 3. Jakob Olsen, f. p. Steine 1715, f 1718. E 4. Jakob Olsen Levring, f. p. Steine 1730. Var på Molden 1757—1770, siden p. Levring. * 1755 Guru Villiumsd. Volen, f. p. V. 1735. Fl Ole Jakobsen Levring, f. 1755, f 1790. 1787 Guru Toresd. Østgård, f. p. 0. 1754. Hun * 2 ) 1791 Ole Rasmussen Levring, f. p. Garnes 1766. Se Flyanætten. OPPEM Gårdsnr. 257. Navnet: af Vpheime 1430. Oppenn 1559. Openn 1590. Oppern 1610. Oppenn 1626. Oppem 1664. 1723. Oldnorsk: Uppheimr, den høie gard. Navnet finnes 18—19 ganger, mest på Vestlandet, nordenfjells foruten her også i Stjør dalen, Åsen, Inderøy og Sparbu. Skylden: Var i 1650 2 ore 16 mkl., fra 1836 5 dal. 4 ort 18 sk. Den var da delt i to: Oppem eller Lilleengen: gammel skyld: 1 ore 19 mkl., ny do.: 3 dal. 4 ort 20 sk. Oppem: gammel skyld: 21 mkl., ny do.: 1 dal. 4 ort 22 sk. I 1907 var skylden 9,92 mk. i ét bruk.
---- 587 Bind V --- Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «af vpheime v aura b. oc v. aura b. gaf margit a austvallom b. f. øre.» Herav fremgår altså, at Erkestolen i middelalderen har eiet 5 ore i Oppem, og at Margit på Østvold har git den yderligere 5 ore. Alt dette var på Aslak Bolts tid (1430) bygslet for 1 øre — en ganske usedvanlig stor nedgang i verdi, som vel står i forbindelse med svartedauen. Erkestolen må ha skilt sig ved denne eiendom; ti den gjenfinnes ikke i de senere erkebispers jordebøker. Hvem der har eit gården den gang, vet vi ikke; muligens var den bondegods. lallfall er det i begynnelsen av 1600-årene en så stor odelspart i den (1 ore 8 mkl.), at bygselretten kan ha fulgt denne. Odelsparten er imidlertid allerede for 1624 svunnet inn til 20 mkl., og da — om ikke for — er iallfall Stiklestad kirke bygsel rådig. 8 mkl. av den gamle odelspart har 5/. Jørgens hus, som er oprettet i 1610, erhvervet. I 1650 var således eiendomsforholdei: Stiklestad kirke 1 øre 12 mkl. og bygselretten. Odelsgods » 20 » St. Jørgens hus » 8 » Tilsammen 2 øre 20 mkl Odelsparten gikk omkring 1720 over i Rasmus Hagens besid delse og siden til sonnen, Åge Hagen, fra hvem den gikk i arv til søsterdatteren, Anne Marie Aussig, efter hvis død major Aussig solgte den til generalauditør Kjerulf og kaptein Bay, hvorved denne iandskyldspart gikk inn i Verdalsgodset. Da Lorents Didrik Klaver var kirkeeier, solgte han i 1740 går den til Baro Larssen, og siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Gården finnes ikke nevnte i skattemanntallet av 1520, så det ser ut som om den har vært øde den gang. Merkelig nok finnes den heller ikke i ledingsmanntallet av 1549; men i skibskatt manntallet av 1557 har vi Lasse på Oppenn. De første årene på 1600-tallet het opsitteren Laurits og kan være samme mann. (Lasse og Laurits er samme navn). Allerede før 1611 er han avløst av Peder. I 1620 er der atter en Laurits, sannsynligvis sønnesønn av den første. I koppskattmanntallet av 1645 nevnes for første gang Arnt Larssen, som betalte skatt for sin far og mor. Han var vel sønn av den forrige opsitter og var i 1665 60 år gammel. Alle de hittil nevnte opsittere i 1600-årene har betalt skatt for jordegods, som formodentlig er gått i arv, så de har vel alle sam men vært av samme slekt. Arnt eiet seiv 20 mkl. i gården.
---- 588 Bind V --- Besetningen i 1657 var 2 hester, 12 kyr, 1 bukk, 6 sauer, 12 geiter og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev tienden sått til % td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen til X> rdl. 20 sk. og småtienden til 1 ort 8 sk. «Findes hommelhauge,» heter det. Skylden blev foreslått en smule nedsatt, nemlig til 2 ore 12 mkl. Arnt opfores i skattelistene ennu i 1689; men det kan vel være tvilsomt, om han har brukt gården så lenge. I 1690-årene er Oluf Arntsen, utvilsomt sonnen, bruker. Han overdrog ved skjote av 14. mai, tgl. 25. juni 1698 sammen med Oluf Karmhus, Jorgen og Oluf Bårdsen de 20 mkl. odelsgods til Sigvard Jonsen Smed på Kjæran, av hvem rimeligvis Rasmus Hagen har erhvervet det. Oluf Arntsen opgav gården i 1698, hvorefter presten Tomas Seheen, utstedte bygselbrev til Hans Jenssen Årum 17. august 1698, tgl. 26. januar 1699. Men allerede i 1699 er der en ny opsitter, Iver Jonsen, som neppe har hatt bygselseddel, men brukt gården for avgift, og han har heller ikke vært der lenge — det er visstnok han, som i begynnelsen av 1700-årene er kommet til Vinne og siden til Kvello. I 1709 blev gården på vintertinget opbudt til bygsel eller bruk, uten at noen liebhaber meldte sig. Den næste opsitter het Lars, muligens en sonn av Oluf Arnt sen. Han var der i 1718 og fikk da gården næsten utplyndret, idet skaden opgis til: Tilsammen 102 rdl. 24 sk. Svenskene hadde betalt 6 rdl. i erstatning. Lars med familie måtte forlate gården. Han dode i januar krigsvinteren på Fossum i Sparbu, og hans sønn, som var blandf mannhusingeae og utkommandert til Trondhjem, døde der samme vinter. 2 døtre døde også ved samme tid. Enken Marit opgis i 1724 å være fra gården, død i fattigdom.
---- 589 Bind V --- Haldo Larssen Volen fikk bygselbrev av Rasmus Hagen 7. oktober 1723, tgl. 26. januar 1724. Han var i 1715 blitt gift men Gunhild Bårdsdatter Kvelstad. Ved matrikuleringen i 1723 opgis der å være skog til gjerde og brenne, seter 4 mil borte, slett bumark. Gården betegnes som «tungvunden og temmelig kornvis». Utseden var % td. bygg, 4M Oppem, sett fra nordvest 1927. Fot. 0. Snekkermo. tdr. havre og Vi bismerpund grå erter, avlingen 20 sommerlass vollhøi og 3 lass ekerhøi og besetningen 1 Vi hest, 4 kyr, 4 ungnaut. 7 sauer og 2 geiter. Tienden blev sått til 2 skjepper blandkorn, 6 skjepper havre, 6 mk. erter og 8 mk. ost. Skylden blev foreslått forhøiet 8 mkl. på grunn av den «goede aufvel». Ved skjøte av 20. februar, tgl. 4. mars 1740, solgte kirkeeieren L. D. Kliiver gården for 90 rdl. til Baro Larssen. Ifølge en for ordning av 25. februar 1733 måtte ved salg av kirkegods kirkens innkomster såvel av landskyld, tiende og all annen rettighet forbli kirkens übeskåret, hvilket i realiteten vil si, at kirkegods slett ikke kunde selges fra kirken. Opsitteren Haldo klaget til stiftamtmannen over dette salg, som vilde drive ham fraa gården. Imidlertid hadde Kliiver tilbudt ham den først, så derved var intet å gjøre, når lovlig utsigelse var skjedd, og Baro seiv var husvill. Imidlertid avstod Baro sitt kjøp til Haldo, som så fikk skjøte av Kluver 17. mars, tgl. 1. juni 1741. Haldo døde i 1746. På skiftet efter ham er registrert en beset ning på 1 hest, 5 kyr, 3 ungnaut, 8 sauer, 4 geiter og 2 griser.
---- 590 Bind V --- Aktiva var 106 rdl. 12 sk. og passiva 50 rdl. 16 sk. Boets halv part i gården vurdertes til 40 rdl. Sønnen, Lars Haldosen, overtok nu gården. Men imidlertid blev Sivert Flet eier av kirkene og deres gods, og denne med sine økonomiske interesser særdeles påpasselige mann klaget straks til Rentekammeret over, at gården var frasolgt kirkegodset og at derved ifølge skjøtet landbohold og skyssferdpengene samt bygselretten var berøvet ham, så han kim hadde landskylden i behold. Følgen blev, at Kliiver ved skrivelse av 16. mai 1749 fikk pålegg av stiftamt mannen om å ordne saken. Og i en senere skrivelse hevdes, at kirkeeieren, når gården blev ledig, endog var berettiget til å oppe bære bygselen og utstede bygselbrev. Med andre ord: Der blev intet igjen av eiendomsretten. Saken blev da ordnet på den måte, at Kliiver ved skjote av 10. juni, tgl. 7. september 1752, overdrog sin gard Ekren til Lars Oppem, hvorefter denne under 28. juli 1752 fikk bevilling til å makeskifte Ekren til kirken mot dennes part i Oppem. Flet utstedte derpå makeskifteskjøte til Lars på Oppem 28. oktober 1752, tgl. 3. mars 1753. I 1776 brente gården. Der foreligger ikke nærmere oplysnin ger; men det synes ikke å være stort annet enn våningshusene, som er brent. I 1777 avholdes skifte efter Lars Haldosen; arvinger var hans søsken. Der blev registrert 2 hester, 6 kyr, 5 ungnaut, 10 geiter og 1 svin. Taksten på gården var 500 rdl., og der var pante heftelse på den til kjøpmann Dahlstrøm på Øren for 120 rdl. Aktiva blev 744 rdl. 1 ort 2 sk. og beholdningen 360 rdl. 1 ort 3 sk. Lars' søstersønn, Haldo Rasmussen. Gren, som seiv var en av arvingene, innløste nu gården av sine medarvinger ifølge skjøter av 2. januar 1779 og 2. januar 1783, tgl. 15. august 1783. Han hadde allerede i 1774 lyst odelsrett til den. Haldo synes jevnlig å ha vært i pengemangel, og ved skjote av 30. oktober, tgl. 1. november 1798, skilte han sig ved gården til brødrene Lars og Ellev Olssønner Gudding, som betalte 1250 rdl. for den. Efter forlik ved Verdalens forlikskommisjon måtie de imidlertid overdra gården for samme pris til Haldos svigersona, Ole Pedersen Kvello, gift med Golla Haldosdatter. Skjøtet er av 21. desember 1811, tgl. 7. februar 1812. Haldo var død i 1810 i et bryllup på Kvello; der blev sått i gang efterforskninger angå ende dette dødsfall. Ole stod sig heller ikke godt: Han sees å ha fått flere dommer på sig både for obligasjonsgjeld og annen gjeld. Ved hans dod i 1829 var boet fallit og opviste en masse gjeldsposter. Aktiva var 1046 spdl. 2 ort og underskuddet 13 spdl. 1 ort 1 sk. Der regi
---- 591 Bind V --- strertes på skiftet, som først avsluttedes 1831, en besetning på 2 hester, 1 føl, 6 kyr, 1 ungnaut, 12 geiter, 10 sauer og 1 svin. Enken overtok gården efter en takst av 850 spdl. Der var da en pante heftelse på den til Jelstrup for 194 spdl. 4 ort og 12 sk. og til Norges Bank for 555 spdl. Gården hadde i 1835 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 10 sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av Vs td. rug, 1 X> tdr. bygg, 8 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Golla fraskilte en tredjepart av gården, som ved skyldsetnings forretning av 28. september 1831 blev sått i en skyld av 21% mkl. og ved skjote av 9. desember 1831, tgl. s. d., solgt til piken Anne Sevaldsdatter Balgård for 290 spdl. Eiendommen kaltes Oppemsnesset. Der medfulgte rett til en viss havning i Oppems seter, inntil Ole Fårens rettighet der ophørte, i hvilket tilfelle hun skulde inntre helt i hans rett. Ved skjote av 16. august, tgl. 17. august 1836, skilte Golla sig også ved resten av gården, som hun solgte til Ottar Olsen Gud ding for 665 spdl. Han drev den som underbruk under Gudding. Så lenge han ikke bodde på gården, skulde Golla ha 40 vog havre halm, 10 vog bygghalm, 14 vog grovekerhoi, 50 vog vollhøi, 4 tdr. agner og 10 traver løv, og siden, når han seiv tok bolig der, skulde hun ha et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og for til 1 ku og 5 småfe. Dette er bestemt ved kontrakt av 18. februar, tgl 6 april 1837. Ottar har eiet hele gården; men det kan ikke sees, at han har fått noe skjøte av Anne Sevaldsdatter på parten Oppemsnesei. Denne part overdrog Ottar til sønnen Ole allerede den 28. mars 1837; men selgeren hadde forbeholdt sig rett til å bruke parten, så lenge han vilde, mot at kjøpesummen, 400 spdl., blev stående rentefritt, til kjøperen overtok den. Skjøte på denne part er gitt av Ottar Guddings arvinger til Ole Ottarsen 17. august 1887. Ved skjøte, datert og tgl. 6. februar 1857, solgte Ottar Gudding de % av gården til Ole Ottarsen for 700 spdl. og kår til Golla Haldosdatter. Hermed var gården samlet påny. Den hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 9 storfe, 26 sauer, 1 geit og 1 svin, og utseden var l x /i tdr. bygg, 6 tdr. havre og BYi tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 7 sauer og 3 geiter og såddes % tdr. bygg, \ x k tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, hvorav 1 under 3 år, 6 kyr, 3 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden 2'A tdr. bygg, 10 tdr. havre og 12 tdr. poteter, hvorhos 8 ruter anvendtes til andre rotfrukter. På de 2 plasser Oppemsmoen føddes 2 kyr, 7 sauer og 2 geiter og såddes K td. bygg, 1 td. havre og 3 x /4 tdr. poteter.
---- 592 Bind V --- I folge kvittering av 2. juli 1873, tgl. 19. august 1874, er iandskyldsparten til St. Jorgens hus innløst. Gårdens grenser er fastsatt ved forlik av 7. august 1820, tgl S. januar 1804, om merkene mot Gudding, og utskiftning av 28. juli og 26. juli, tgl. 3. oktober 1870, av denne gards og Guddings utmark. Ved skjote, dat. og tgl. 17. august 1887, overdrog Ole Ottarsen gården til svigersonnen, Annæus Okkenhaug, for 2400 kr. og kår — dette verdsatt til 260 kr. Annæus eier og bruker gården ennu. Han har bygget alle husene på gården op av nytt og flyttet dem til en ny tomt. Fraskilte par ter: Ved skjote av 20. juni 1025 frasolgte Annæus Okkenhaug Oppem søndre, bruksnr. 2, skyld 2 mk., til svigersonnen, Nils Iversen Leirset, for 5000 kr. Ved skjote av 2. mai 1928 frasolgte han Oppem nordre, bruksnr. 3, skyld 1 mk., til sønnen, Olav Okkenhaug, for 3000 kr. På begge disse parter er der også bygget nye hus. LEIRFALDAUNET Gårdsnr. 258. Nav net: Uttales: lei'rfallaune. Se forøvrig Leirfald. Skvlden: Eiendommen er utskilt av Leirfald østre og ved for retning av 22. juni 1812 skyldsatt for 1 øre, fra 1836 1 dal. 4 ort 16 sk., ny skyld mk. 3,37. Den blev ødelagt ved skredet i 1893; i 1907 var skylden mk. 0,72. Eiere og brukere: Ved skjote av 7. februar, tgl. 17 august 1812, solgte Sevald Barosen Østre Leirfald eiendommen med på stående låve og fjøs for 1550 riksbankdaler til Bård Bårdsen Sundby, som allerede et par år efter overdrog den med de samme huse til Jon Mikkelsen Auskinvaldet. Skjøtet er dat. 1. april, tgl. 1. desember 1814, og kjøpesummen 1046 rbdl. navneverdi. Jon bygget huse på Leirfaldaunet, bodde der og synes åha drevet gården godt: På skifte i 1829 efter hans hustru, Marta Ellevsdatter, blev den verdsatt til 400 spdl., og pantegjelden var bare 95 spdl. Besetningen var 1 hest, 4 kyr, 4 geiter og 5 sauer, aktiva 614 spdl. 3 ort og 12 sk. og beholdningen 333 spdl. 3 ort. Ved skjøte av 12. september, tgl. 11. desember 1835, over drog han gården til sønnen, Ellev Jonsen, for 400 spdl. og kår. Ellev hadde den bare et par år, idet han ved skjøte av 27 juli, tgl. 16. august 1837, solgte den til Anders Ingebrigtsen Rosvold for 200 spdl. Anders overdrog den ved kjøpekontrakt av 27.
---- 593 Bind V --- desember 1861, tgl. 2. mai 1876, til Josias Jakobsen Berg for 800 spdl og kår. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 9 sauer og 1 svin og utseden var 1 td. bygg, 4K- td. havre og 6K> td. poteter. Så kom sersjant Johan Jonassen Støre i besiddelse av den, men fikk aldri noen tinglest hjemmel. Han holdt i 1875 en be- Leirfaldaunet, sett fra nord 1930. Fot. 0. Snekkermo. setning på 1 hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 8 sauer og lam og 2 svin og hadde en utsed av X A td. bygg, 6 tdr. havre, 5 tdr. poteter og 10 ruter til andre rotfrukter. Støre har neppe hatt lett for å klare sig: Der er gjort ekse kusjon hos ham og tilslutt blev eiendommen solgt ved auksjon for kr. 2824 til Peter Haldosen Slottet, som fikk skjøte 3. februar, tgl. 12. februar 1886. Petter døde i 1910, og enken Gurianna eier nu gården. LEIRFALDKÅLEN Gårdsnr. 259. Navnet: Kaldes kalen, dativ: kcVla. — af nædra Huole, i nædra Hual 1430 Hankjønnsordet Hvdll betyr en isolert høide, helst en rund aktig. Det er på flere steder blitt til Kvaal; men i Verdalen og andre steder i Innherred til Kaal. Skyld, eiere og brukere: Kålen er er gammel gard. I Aslak Bolts jordebok finnes følgende to notater om den: «af nædra huole ij mr. er symon jonsson fik stadnom firer margretawoll. b. f. span.»
---- 594 Bind V --- D. e.: Av Nedre Kålen 2 markebol, som Simon Jonsen gav staden (erkestolen eller domkapitlet) for Maritvold. Bygslet for 1 spand. Og under Maritvold: «af margreta vellæ ix aura b. b. f. ij aura var skipt i nædra hual i rabyggia skipreido.» D. e.: Av Maritvold 9 oresbol, bygslet for 2 ore, blev byttet mot Nedre Kålen i Råbyggja skiprede.» Det fremgår herav, at gården i middelalderen har vært delt i to, Øvre og Nedre Kålen, at den siste har vært en ganske betyde lig eiendom på iallfal 2 markebol. Den store nedgang i skyld til 1 spand er naturligvis en folge av svartedauen og elvebrudd, idet elven dengang gikk mellem Lennes og Kålen. Erkestolen byttet altså til sig denne eiendom av Simon Jonsen mot 2 ore i Maritvold. Den må allered i 1400-årene være gått inn under Vestre Lerfald og er blitt husmannsplass under denne gard. I 1665 nevnes husmannen Nils Kole og i 1720 plassen Karen. Begge disse navn betyr utvilsomt Kålen. I 1815 blev den atter selvstendig gard, idet Ole Pedersen Vestre Lerfald ved skjote av 7. februar, tgl. 16. august, overdrog den til sine brodre, Ole den yngre og Peder. Eiendommen reg nedes for tredjeparten av Vestre Lerfald eller i skyld 2 ore 14% mkl. Ole og Peder solgte den allerede ved skjote av 16. april, tgl. 13. mai 1819, for 300 spdl. til Elling Larssen Valstad og Sevald Pedersen Haga. Disse delte eiendommen mellem sig. Elling Larssen kom til å bli lenge ved sin halvpart, Leirfaldkålen ostre. Sevald Pedersen Haga solgte ved skjote av 15. august, tgl. 16. august 1828, X 4 av sin part eller 7% mkl. til Ole Johannes sen Næsmoen, som siden 1821 hadde sittet som husmann på denne part og bygget huse der. I handelen medfulgte 1 /i2 i Ler falds utmark. Kjopesummen var 80 spdl. Eiendommen betegnes som den «sondre og vestre del af jordstykket Kaalen». Den blev på skifte efter Ole Johannessen i 1830 verdsatt til 120 spd., opgis da å ha 1 hest, 1 ku, 1 kvige og 4 sauer. Utseden var 1 % td. havre og 2 tdr. poteter. Boets aktiva var 157 spdl. 2 ort 8 sk. og be holdningen 102 spdl. 3 ort 20 sk. Enken, Beate Ludvigsdatter, vedblev å bruke eiendommen. Videre solgte Sevald Pedersen Haga ved skjote av 14. augusf, tgl. 15. august 1832 yderligere Yé eller 7% mkl. for 62 spdl. til Andreas Jenssen Bjertnesnwen, som nok hadde kjøpt eiendom men et par år tidligere, men ikke fått skjote for. Endelig utstedte Sevald Haga under 15. august 1835, tgl. s. d., skjote på den
---- 595 Bind V --- halvpart, han nu hadde igjen, til Rasmus Sevaldsen, som også hadde hatt parten i bruk en tid forut, iallfall siden 1830. Kjøpe summen var 100 spdl. Skyldsetning av disse forskjellige eiendommer fant sted 18 mai 1830; der var altså da folgende parter og eiere: Kålen østre, sett fra øst 1930. Fot. O. Snekkermo. Leirfaldkålen ostre: Elling Larssen, halvparten — 1 ore V* mkl Leirfaldkålen vestre A: Rasmus Sevaldsen, fjerdeparten 15% » Leirfaldkålen vestre B Andreas Jenssen, åttendeparten 7% » Beate Ludvigsdtr., åttendeparten 7% » Ved de senere skyldsetninger blev skylden for 1836: Ny skyld: 1907: Leirfaldkålen ostre 2 dal. 4 sk., mk. 3,13, mk. 2,92 Leirfaldkålen vestre A (mellem) 1 » 2 » » 1,94, » 1.60 Lcirfaldkåien vestre B 1 » 2 » » 2,08 » 1,20 Alle tre eiendommer blev beskadiget ved skredet i 1893. LEIRFALDKÅLEN ØSTRE Gårdsnr. 259, bruksnr. 1. Som ovenfor nevnt kjøpte Elling Larssen Valstad og Sevald Pedersen Haga i 1819 Kålen, som de delte mellem sig. Ellings halvpart er Leilfaldkålen ostre. Elling Larssen døde i 1851, og enken, Karen Pedersd., har vel da opgitt gården. Hun levet i 1865 som kårkone på plassen Bru
---- 596 Bind V --- gjerdet under Leirfald vestre hos husmannen Peder Olsen, som var gift med hennes datter, Beret Marta Ellingsd. Hos dem var også hennes sonn, Peder Ellingsen. Leirfaldkålen dreves som under bruk — formodentlig under Leirfald vestre; men der finnes ingen tinglest hjemmel for noen overdragelse. Der er ingen opgave over besetning og utsed hverken i 1865 eller 1875. Forst ved skjote av 12. august 1884, tgl. 3. februar 1885, hai Peder Ellingsen Leirfald og Peder Olsen Leirfaldvald solgt gården til Martin Pedersen Kålen for kr. 3320. I 1880 kjopte Mikal Kålen gården og solgte den i 1898 til Olaus Sakariassen. I 1195 delte han gården mellem sonnen Martin og svigersonnen Julius Jonsen Tromsdal. Enken eiter Julius eier nu den ene part, og Martin solgte i 1931 sin part til Ole M. Bjorken for kr. 13,000. LEIRFALDKÅLEN MELLEM Gårdsnr. 259, bruksnr. 2. Som ovenfor nevnt, solgte Sevald Pedersen Haga i 1835 fjerdeparten av det oprinnelige Kålen til Rasmus Sevaldsen. Dennes hustru, Beret Olsdatter, dode i 1836. Ifl. testamente av 3. februar s. a. skulde piken Marta. Andersdatter arve det halve bo. Skifte blev avholdt i 1837, hvorved gården blev verdsatt til 200 spdl.; den oplyses da å kunne fo 2 storfe og 10 småfe og å ha en utsed av Vi — % td. bygg, 4 tdr. havre og 3 tdr. poteter. Kornet gav 5 fold, potetene 7—B. Boets aktiva var 242 spd!. 4 ort 6 sk. og beholdningen 65 spdl. 4 ort 20 sk. Hans Amundsen fikk skjote på gården av Rasmus 19. august 1840, tgl. s. d. Kjopesummen var 225 spdl. og kår. Ved skifte i 1841 efter Hans Amundsens hustru, Guru Arnts datter, oplyses, at husene var i tålelig stand, besetningen i almin delighet 2 kyr og 6 småfe og utseden \i td. bygg, 2 tdr. havre og 3 —4 tdr. poteter. Skog var der ikke engang til brenne og havnegangen übetydelig. Aktiva blev 221 spdl. 1 ort 15 sk. og beholdningen 24 spdl. 1 ort 2 sk. Hans Amundsen blev siden gift med ovennevnte Marta An dersdatter, arving efter Rasmus Sevaldsens første hustru. Efter Hans kom i 1860 Jens Johannessen Nesvaldet, som fikk skjote av Hans 18. oktober, tgl. 19. oktober s. a. Kjøpesum men var 215 spdl. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 6 sauer og 1 svin og en utsed av K td. bygg, 2M tdr. havre og 3 tdr. poteter. Jens døde i 1872, og enken, Beret Larsdatter, overdrog ved kjøpekontrakt av 2. september s. a., tgl. 2. februar 1878, eien
---- 597 Bind V --- dommen til Nils Olsen K\cvran fra Skogn for 300 spdl. og kår. Hun blev siden gift med Peter Haldosen Lerfaldaunet og dode der i 1885. Besetningen i 1875 var 1 hest under 3 år, 2 kyr, 5 sauer og lam og 1 svin og utseden !■• td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdt. poteter; dessuten anvendtes 4 ruter til andre rotfrukter. Kålen. Fot. E. Musum. Nils Olsen solgte gården for kr. 2240 og kår til kirkesanger Erik Larssen. Da Nils kun hadde kjøpekontrakt, er skjotet ut stedt av Jens Johannessens enke og arvinger 16. april 1878, tg!. 12. august 1879. I 1898 solgte Erik Larssen gården til Julius Olsen som fremdeles eier den. LEIRFALDKÅLEN VESTRE Gårdsnr. 259, bruksnr. 3. De to parter, hvorav denne eiendom bestod, blev snart samle*. Andreas Jenssen solgte ved skjøte av 14. august 1832, tgl. 15. august s. a., sine 7% mkl. for 100 spdl. til Andreas Olsen, som vel lite har brukt den; ti han sees i 1833 å ha oprettet kontrakt med Jens Johannessen om bruk av den for 1 år. Den 16. mars 1835 blev hele eiendommen solgt ved auksjon for 217 spdl. 4 ort til Jakob Larssen Verdalsøren, som fikk skjøte 14. august, tgl. 15. august s. a. (Se Okkenhaugætten, Ysse). Jakob døde i 1863, og enken Anne Jonsdatter brukte så går den. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 3 kyr, 15 sauer
---- 598 Bind V --- og 1 svin og en utsed av Vs td. rug, IVi td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Sonnen, Johannes Jakobsen overtok gården allerede i begyn nelsen av 1870-årene, men fikk forst efter morens død skjote av sine medarvinger 28. august, tgl. 2. oktober 1883, for 2000 kr. I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 4 kyr, 12 sauer og lam og 2 svin, og utseden a 4 td. rug, 1 % td. bygg, 8 tdr havre, x j io td. erter, 10 tdr. poteter og 12 ruter til andre rotfrukter. I 1908 solgte Johannes eiendommen til svigersønnen Bernt Guneriussen. LEIRFALD Gårdsnr. 260, 261. Navnet: Uttales lei 1 rf all. — af Leirfallom 1430. af Leirfalle 1401. Leerffald 1520. Lerfall, Lerffal 1530. Leerffaldt ca. 1550. Lerfaldt 1559, 1590. Lerfald 1626. Leerfald 1669, 1723. Leirfallar, flertall av intetkjonnsordet leirfall = leirskred. ØSTRE LEIRFALD Gårdsnr. 260 og 258. Skylden: Skylden var i 1650 1 spand, i 1718 efter foranled ning av den daværende eier, Ebbe Carstensen, forhoiet til 1 sp. 1 ore. I 1812 fraskiltes Leirfaldaunet, 1 ore, hvorefter gårdens skyld blev 1 sp. Fra 1836 var skylden for Leirfald ostre gårdsnr. 260 6 dal. 3 ort 12 sk., i 1907: mk. 10,70, fordelt på 2 bruk under én eier. Leirfaldaunet gårdsnr. 258 1 dal. 4 ort 16 sk., i 1907: mk. 0,72. Eiere: Leirfald har, så langt tilbake som vi har oplysninger, vært delt i to: Østre og Vestre Leirfald. I middelalderen eiet Erkestolen ifølge Aslak Bolts jordebok «af øystra Leirfallom X> mr. b. oc vj aura bol er gudridh greggia kona selde», d. v. s. >-■ markebol og 6 øresbol, som Gti dr id, Greggs kone, solgte. Når dette salg er foregått, er ikke så godt å avgjøre. At selgeren var kjent på Aslak Bolts tid, skulde jo tyde på, at det ikke lå så langt tilbake; men på den annen side oplyser jordeboken, at eiendom men på Aslak Bolts tid var bygslet for 1 spand, og en nedgang fra 'A markebol og 6 øre eller 3 sp. 1 øre til 1 sp. viser iallfall, at den førstnevnte skyld skriver sig fra før svartedauen. Om salget er foregått før denne, er dermed ikke gitt. Med denne part i gården må erkestolen også ha hatt bygsel retten. Den gikk i løpet av 1400-årene over til Tautra kloster,
---- 599 Bind V --- som ifolge en jordebok fra omkring 1550 eiet 2'j ore i Leerffaldl. Tautra klosters gods blev efter reformasjonen i 1561 slått sam men med Reinsklosters og Vigs gods og utgjorde siden sammen med dette en særskilt forlening under navn av Reinsklosters gods. Hele gårdens skyld tilhorte i 1650 dette gods. Reinsklosters gods blev av kronen i 165 ( > pantsatt til Gabriel Marcelis og ved skjote av 28. april 1675 solgt til Johan Marcelis. Leirfald østre, sett fra vest 1918. Fot. E. Musum. Ved skjote av 3. januar, tgl. 15. august 1763, solgte Reins klosters daværende eier, assessor Hornemann, gården til loitnam Jakob Kristofer Mejer, som ved skjote av 2. januar, tgl. 21. februar 1766, solgte den til Baro Sevaldsen Mo. Siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Hvis den før nevnte Gregg, hvis kone solgte gården gården til erkstolen, har bodd på gården, så er han den første bruker, vi vet om, og har muligens vært der før svartedauen. Så følger et langt tidsrum, da vi intet vet om gården. I skatte manntalet av 1520 står Jon pa Leerffald; han betalte 6 sk. og er opført under Lyngs sogn. I et opbevart stykke regnskap for Tautra klosters gods fra 1532 er opført Erick på Leirffalld, som restet 1 vet malt på land skylden. Og i 1549 står Thorgiiard på Lerffald for 8 mk. smør og X> vog mel i leding. Den samme Torger opfores i skibskatt manntallet av 1559. Fra begynnelsen av 1600-årene og utover til henimot 1640 het opsitteren Iver. Omkring 1640 synes gården en tid å ha vært :ss
---- 600 Bind V --- øde (übygslet); der nevnes iallfall ingen opsitter. Rimeligvis har enken brukt den for avgift. I kopskattmanntallet av 1645 står Peder Iversen, utvilsomt foregåendes sønn. Han betalte husmannsskatt. Peder var i 1665 40 år gammel og må således ha vært meget ung, da han overtok gården. Dens besetning var i 1657 2 hester, 12 naut, 1 bukk, 4 geiter, 6 sauer og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev ikke skylden foreslått ned satt, hvorav kan sluttes, at gården var i god stand. Tienden sattes til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen A rdl og småtienden 1 ort 8 sk. Der var humlehave. Peder Iversen er antagelig død i 1692; ti den 4. april dette år fikk sønnen, Iver Pedersen (som i 1666 var 5 år gammel), på gården av Rasmus Crag, Reinsklosters ombuds mann. Det er tgl. 16. januar 1693. Den skade, gården led i 1718 under svenskenes innfall, er spesifisert som følger: Gang-, seng- og linklær . . 12 » — » Tilsammen 151 rdl. 36 sk. Iver døde den 21. mars 1719 og hans hustru en uke efter. Datteren Kirsten var gift med Siurd (Sivert) Haldosen Skjerdal, og han overtok nu gården. Ved matrikuleringen i 1723 opgis denne gard å ha skog til fornødent hustømmer, brenne og gjerdefang og seter 4 mil borte. Den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 pd. rug, 2 tdr. bygg, 7 tdr. havre, 1 bpd. grå erter, avlingen 30 lass vollhøi og 3 lass ekerhøi og Besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ung naut, 8 sauer og 4 geiter. Angående skylden heter det: «Som denne gaard af sin Land Herre Assessor Ebbe Carstensen udj aaret 1718 med 1 øre er forhøyet, saa taaler dend ej widere for høyelse.» Som nevnt skjøtet Henrik Hornemann. herre til Reinskloster, i 1763 gården til løitnant Mejer for 800 rdl. og kår til Sivert og hustru. Dette var forøvrig ganske lite: 1 kufor og 1 mål åker.
---- 601 Bind V --- At Sivert fikk kår, tyder på, at Mejer har overtatt bruken av gården og bodd der. I Mejers tid blev der inngått forlik mellem eierne av Leirfald og Lennes-gårdene angående grensen mellem gårdenes utmark. Ved skjote av 2. februar, tgl. 21. februar 1766, solgte Mejer gården for 810 rdl. til Baro Sevaldsen Mo eller Stiklestad. Han var bror til Ole Sevaldsen, den samtidige eier av Vestre Lerfald. Ved skifte i 1773 efter hans første hustru, Marit Eriksdatter Sanden, registrertes 2% hest, 5 kyr, 4 ungnaut, 8 geiter og 10 sauer. På eiendommen var der pantegjeld på 630 rdl., og gården blev ikke verdsatt til mere, så beholdningen blev bare 73 rdl, skjønt aktiva var 751 rdl. 1 ort 2 sk. Baro forsynte gården med nye hus og forbedret den også ellers på mange måter, likesom han tilveiebragte et innbo, som var noe fyldigere enn det på bondegårder vanlige. Besetningen, registrert på skiftet efter ham i 1794, var 3 hester, 6 kyr, 8 ung naut, 24 geiter, 18 sauer og 2 svin. Innbo, besetning og løsøre blev solgt ved skifteauksjon for 407 rdl. 1 ort 22 sk., og gården blev verdsatt til 800 rdl. Enken, Siri Amundsdatter Gudding, fant — som det synes med god grunn — denne takst altfor lav, idet Baro hadde kjøpt den for 810 rdl., og da heftet der kår på den; dessuten var den siden blitt forbedret i mange henseender, og jordprisene var steget. Hun tilbød å innløse den for 1200 rdl.; hvis hun ikke fikk det, forlangte hun å få den verdsatt ved «dob belte vurderingsmænd». Herom var der adskillig forhandling, hvorunder især Sevald Bye synes å ha vært ivrig for å skaffe odelsmannen, Sevald Barosen, som var hans søskendbarn og for jovet med hans steddatter, så lempelige vilkår som mulig for å innløse gården. Dette bragte enkens lagverge, prokurator Mel dahl, til å uttale, at han ikke kunde forklare sig Sevald Byes iver anderledes, enn at han ønsket på denne lettvinte måte å skille sig av med Sevald Barosen som odelspretendent til Bye, som Sevald Barosen på sin festemø, Sevald Byes steddatters vegne, var odels og løsningsberettiget til. Heri kan nok Meldahl ha hatt rett. De blev dog tilslutt enige om, at Sevald Barosen skulde inn løse gården for 800 rdl. og et kår til enken på 3 mål åkerland samt for til 1 ku og 3 småfe og husværelser. Meldahl krevet nær >nere bestemt, hvilke værelser hun skulde ha, samt fordret utvist et bestemt jordstykke, hvorpå kunde fødes 1 ku og 3 småfe, dess «iten, at enken seiv skulde få ta ut sitt åkerland, hvilket alt inn rømmedes. Boets aktiva var 1214 rdl. 1 ort 22 sk. og gjelden (hvorav 500 rdl. pantegjeld på gården) 715 rdl. 3 ort 15 sk., hvorefter beholdningen blev 498 rdl. 2 ort 7 sk.
---- 602 Bind V --- Sevald Barosen innloste nu gården ifl. skjote av 17. august 1795, tgl. s. d. Den blev i 1815 verdsatt til 6000 rbdl. solvverdi. I Sevalds tid blev Leirfaldaunet utskilt, ved forretning av 22. juni 1812 skyldsatt for 1 ore og solgt med påstående låve og fjøs til Bård Bårdsen Sundby for 1550 rbdl. Skjotet er av 7. februar, tgl. 17. august 1817. Sevald synes å ha hatt vanskelig for å klare sig. I 1820 sees han å ha oprettet kontrakt med Søren Gjete og Ole Sandsaunet angående forpaktning av gården for et år, og ved skjote av 4. april, tgl. 5. april 1821, solgte han den til Mikal Hansen Melby for 800 spdl. Det var da betinget, at odel ikke skulde hefte på eiendommen. Mikal har visstnok drevet gården som underbruk under Melby. I 1821 eller 22 er der oprettet kontrakt mellem ham og Bertei Jonsen om bruk og kjop av gården; men skjote blev ikke utstedt, rimeligvis fordi Bertei ikke hadde noe å betale med, og da han dode i 1826 var hans bo fallitt. Der resterte endog skatter for alle de år, han hadde brukt gården. Enken, Gunhild Eliasdatter (fra Levanger), fikk nu under 4. september 1826 kontrakt med Mikal Melby på å bruke gården til 4. april 1828 og betale 600 spdl mot da å erholde skjote og betale, hvad der restet av gjeld til Norges Bank. Den 3. november 1828 fikk Gunhild skjote for 800 spdl., tgl. 6. november s. a. 5 år efter mannens dod blev hun saksokt for de skatter, han stod tilrest med, men frifunnet, da der ikke var fremkommet noe krav ved skiftet. Hun klarte sig dog ikke allike vel. I 1839 blev der ved en eksekusjonsforretning hos henne for en liten gjeld til Claus Holst gitt utlegg i gard og losore. Hun frasolgte da til kirurg Monrad gårdens andel i kirkekjopet for 25 spdl. Samme år forpaktet hun gården til sonnen, Erik Andrea* Bertelsen, og året efter overdrog hun gården til denne ved skjote av 5. februar 1840, tgl. s. d. Erik overdrog den allerede samme år ved skjote av 14. mai, tgl. 18. juni, til Halvor Larssen Saksvold av Ålen for 1300 spdl. og Gunhild tok kår. Hun forbeholdt sig kårhus og bruksretten til engsletten Dyrhaugen i Ramsa ålmenning. Bruken av denne overdrog hun i 1843 til Ole Olsen Ravlovaldet for en årlig avgift av 2 spdl. og 2 favner ved, hvorefter han av fogden fikk bygsel brev på stykket. Siden nektet han imidlertid å betale avgiften, idet han mente, at Gunhild aldri hadde hatt noen rett til Dyr haugen. Da kontrakten ikke inneholdi noe forbehold angående dette tilfelle, blev han domt til å betale. Husene sine skjotet Gun hild i 1848 til datteren, Anne Johanne Bertelsdatter for 80 spdl.
---- 603 Bind V --- Halvor Larssen solgte gården for 1300 spdl. til Jon Eriksen ved skjote av 26. mars, tgl. 19. juni 1851. Året efter overdrog: Jon den for samme pris til Ole Jakobsen Masterås av Skogn, som imidlertid ikke fikk skjote, men bare kjopekontrakt 24. april, tgl. 11. juni 1852. Ole gjerde vanskeligheter ved å utrede kåret ti! Gunhild Eliasdatter, og det kom til prosess. Ole blev ved under rettsdom av 13. september, tgl. 11. desember 1856, tilpliktet å betale Gunhild erstatning efter skjonn for å ha undlatt i 1853 å besorge driften av hennes kårjord. Forst under 23. november 1873 fikk Ole Jakobsen skjote på gården. Det er utstedt av Jon Eriksens enke og tgl. 16. januar 1574. Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 5 kyr, 15 sauer og 3 svin og utseden Ys td. hvete, V* td. rug, 1 td. bygg, 10 tdr. havre og 9 tdr. poteter. Der var 5 husmannsplasser, hvorav dog kun 3 med besetning og utsed. På disse foddes tilsammen 1 ku 9 sauer og 1 geit og såddes % td. bygg, A td. havre og VA tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester over og 1 under 3 år, 4 kyr, 2 ungnaut og kalver, 16 sauer og lam, 2 geiter og 3 svin og griser og utseden % td. rug, 134 td. bygg, 10 tdr. havre, Y% td erter, 8 tdr. poteter og Ya mål til andre rotfrukter. Der var 3 husmannsplasser: 1: Krikka. 2: Myren. 3: Ovnen. Disse hadde tilsammen en besetning på 7 sauer, 5 geiter og 1 svin, og en utsed av 4 /io tdr. bygg, 1 A td. havre, 6 A td. poteter og 20 ruter til andre rotfrukter. Ole Jakobsen døde i 1875, og hans eldste sonn, Karl Ludvig Olsen, overtok da straks gardsbruket, men fikk forst skjote av moren og medarvingene 31. mars, tgl. 17. mai 1881, for en sum av kr. 5200. Moren, Beret Anna Andreasdd., tok da kår. Karl Ludvig Olsen hadde gården til 1887, da han ved skjote, dat. og tgl. JO. juni 1887, solgte den for kr. 11,200 til brødrene Sefanias og Gustav Ellingsen Vinne. Seiv beholdt han en fra gården utskilt parsell, Gravvold. I 1913 kjøpte Petter Myhr gården for kr. 20,000 og solgte den i 1920 til John Risholt fra Langstein for kr. 68,000. Risholt solgte den så i 1928 til Arne Valstad fra Skatval for kr. 53,000 Fraskilt part: Gravvold, gårdsnr. 260, bruksnr. 2, blev fraskilt ved forret ning av 24. mai, tgl. 10. juni 1887, og skyldsatt for mk. 0,24. Karl Ludvig Lerfald beholdt denne part, da han samme år solgte Lerfald. Siden kom den påny under gården.
---- 604 Bind V --- LEIRFALD VESTRE Gårdsnr. 261. Skylden: Den var i 1650 2 sp. 1 øre 20 mkl. Efter at Leir faldkålen var frasolgt, blev den 1 sp. 2 øre 5Vs mkl., fra 1836 8 dal. 2 ort 2 sk., ny skyld mk. 18,77, i 1907 mk. 14,58, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Leirfald vestre, mk. 14,06. Eiere: Erkestolen eiet ifølge Gautes jordebok 1 markebol «af Leirfalle»; på erkebiskop Olavs tid 2 sp. 2 øre (hvilket er det samme). Hermed har utvilsomt også fulgt bygselrådighet over gården. Dessuten var 1 ore krongods, men forst i 1500-årene ifølge Olavs jordebok. Erkestolens gods blev ved reformasjonen beslaglagt av kronen, og i 1650 var eiendomsfordelingen folgende: Kronen 2 sp. 1 øre og bygselretten. Stiklestad kirke 20 mkl. Omkring 1660 har Lars Pedersen Brix erhvervet gården, visstnok som pant for pengeforstrekning til kronen. Ved skjote av 16. september, tgl. 25. juni 1697, har Maria, enken efter Hans Pedersen Smidt, solgt gården til Ebbe Carsten sen, som igjen under 14. januar 1706, tgl. 27. januar 1707, har skjøtet den til Henrik Carstensen Schiødt. Av denne er det vel så, at Rasmus Ågesen Hagen har kjøpt den omkring 1720. Ved skifte i 1727 efter Rasmus Hagens hustru tilfalt Leirfald sønnen, justitsråd Åge Rasmussen Hagen, som i 1739 solgte den til opsitteren, Kristofer Jonsen. Siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Jon pa Leerffald har i 1520 betalt 1 lodd sølv i liendepenningskatt. Han opføres under Stiklestad sogn, mens den annen opsitter på Leirfald står under Lyngs. Peer har i 1549 betalt 2 vog mel i landskyld for 1 øre kron gods i Liierffald. Samme Peer har samme år betalt 1 slaktnaut og 1 vet malt i landskyld for 2% spand i Liierjjalnn under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det gamle erkebispegods. Og endelig står Peder paa Lerffaldnn samme år for 1 pund smør og 4 pund mel i leding. I skibskattmanntallet av 1559 finner vi fremdeles Peder paa Lerialdt. Jakob Lerfald nevnes i landboholdsmanntallet for 1606, og har formodentlig vært på gården lenge for den tid; ti i 1612 har Laurits Lerfald, som formodentlig var hans sønn eller svigersønn, bygslet 1 spand, for hvilket han betalte 9 daler. Resten har han vel bygslet før; ti Jakob finnes ikke nevnt senere.
---- 605 Bind V --- I 1620 har Anders Lerfald bygslet 2K- øre og derfor betalt 10 daler. Gården må således ha fått to opsittere en tid. Men Anders har kun vært der kort tid; ti i 1622 har Gunder Jonsen bygslet hele gården; han betalte 28 daler for 2 sp. 1 øre (d. v. s. for kronens eiendom i gården). Gunder har brukt gården i ca. 30 år og tør være død omkring 1652. Enken, Kari Taraldsdatter, som var meget tilårs, opgav den da for svigersønnen, Halslen Amundsen, som bygslet den i 1653. Herom heter det: «Halsten Amundsen fest Lerfald, 2% sp. 8 mkl., hvilken hans kvindes fader fradøde, og hans efterladte meget aldrende hustru, Kari Tarildsdtr., velvillig for ham og hendes datter, han haver til egte, opladt. Pr. spand 16 rdl. er rdl. 1 ort 2 sk.» — Halsten var i 1665 38 år gammel. Gårdens besetning var i 1657 3 hester, 11 naut, 1 geit og 5 sauer. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 2 spand. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen Vi rdl. og småtienden 34 rdl. Der var humlehave. «Ligger ode, derfor ei bedre eragtet», heter det, hvilket vel vil si, at Halsten ikke maktet å utrede landskylden, men brukte gården for avgift. I folketellingen for 1665 opføres som husmann Niels Kole. Dette betyr naturligvis Kålen, som da var husmannsplass under Vestre Leirfald. Efter Halsten har der en kort tid vært en Lars, som antage lig er død i begynnelsen av 1680-årene; ti i 1686 opføres enken som bruker. Antagelig i slutten av 1680-årene er så Ole Olsen (muligens sønn på Rosvold store) blit leilending på gården. Han var en driftig mann, som blandt annet drev endel handel, hvortil Leir fald jo lå meget bekvemt, midt i jåmtetrafikken. På tinget på Rjertnes 17. september 1692 sees handelsmennene på Øren, Rasmus Ågesen Hagen og Ole Hanssen, som begge var borgere av Trondhjem, å ha latt ham stevne «for imod byprivilegierne at have bemægtiget sig et kjøbmandsskab og i mængde med fisk og anden vare dennem betaget». Mengden var dog ikke mere enn 20 vog, som der var lagt arrest på «ved nøsten», d. v. s. på Øren. Han drev også sjøen: På tinget 16. januar 1695 er han til talt, fordi han ikke skal ha gitt «rettelig tiende» av et sildkast ved Kobjørgen før jul. For å kunne drive sin handelsvirksomhet uhindret erhvervet han den 3. oktober 1698 borgerskap, som han hadde til den 19. oktober 1722. Han var borti mangt og meget og var ofte for retten. Om hans medvirkning ved Lars Hesgreiens sak om Trones
---- 606 Bind V --- er fortalt under Hesgreien. En gang har han vært stevnet for slagsmål. Og i 1707 hadde han (som omtalt under Leklem) en sak med pastor Schjelderup i Skogn angående svigersønnens (den senere Peder Olsen Hestegreis) avtale om Leklem. Ved svenskenes innfall i 1718 led han et betydelig tap, idet skaden opgis således: Tilsammen 288 rdl. 48 sk Svenskene hadde betalt 33 rdl. i erstatning; men disse penger tok de igjen, da de ved retreten brandskattet bygden. Gården hadde på den tid 2 husmenn, Peder og Ole Karen (d. e. Kålen). Ole var forste gang gift med Beret Sivertsdatter Lein. På skiftet efter henne i 1695 registrertes 2 hester, (dragonhesten hcldtes visstnok utenfor), 11 kyr, 6 ungnaut, 4 geiter og 4 svin. Beholdningen var 154 rdl. 3 ort 12 sk., et nokså betydelig belop for en bondegård på den tid. I 1723 oplyses, at gården hadde 1 husmann med 1 pd. sed, skog til fornodenhet, seter 3/i> mil borte, ganske ringe bumark, en kvern til gårdsfornodenhet, som sattes i en skatt av 6 sk. årlig. Gården betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 pd. rug, 2X> td. bygg, 7 tdr. havre, l A vog grå erter, avlingen 40 lass høi og 3 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 11 kyr, 8 ungnaut, 14 sauer og 4 geiter. Skylden blev foreslått forhoiet med 4 mkl. Ole Olsen dode i 1724, 78 år gammel. Hans enke, Inger Bårdsdatter Buran, blev samme år gift med den tidligere lens mann, Erik Paulsen Nes, og han fikk nu bygselbrev på Vestre Leirfald av Rasmus Ågesen Hagen 24. februar, tgl. 6. juli 1725 Erik var blitt drevet fra Nes av odelsmannen, Ole Olsen, som var hans stedsonn. Erik Paulsen dode i 1732. Nu fikk Kristofer Jonsen bygsel brev på gården av krigsråd Åge Hagen 25. februar, tgl. 6. mars 1 733. Hustruen, Ingeborg Larsdatter, var soster av Tomas Lars sen Baglan.
---- 607 Bind V --- Efter å ha vært leilending på Leirfald i 6 år kjopte Kristofer gården for 370 rdl. ifl. skjote av 15. januar, tgl. 4. mars 173 ( >. Alen han har kanskje ikke hatt så lett for å klare sig. Ved skjote av 15. januar, tgl. 4. mars 1740, solgte han halve gården elller 1 sp. 22 mkl. til Sevald Sevaldsen Stiklestad for 200 rdl. Så kom de tre store uår og gjorde ikke stillingen bedre. Ende- Vestre Lerfald. Fot. E. Musum. ]ig dode hustruen Ingeborg i 1743, og da de ingen barn hadde, gikk halve boet til hennes utarvinger. Skiftet viser forøvrig spor av uårene, idet der av besetningen kun var 1 hest (foruten halv parten i dragonhesten sammen med Sevald), 3 kyr, 2 ungnaut, 4 geiter og 3 sauer. Aktiva var 238 rdl. 3 ort 13 sk.; men der var megen gjeld, deriblandt pantegjeld 100 rdl., så behold ningen blev bare 78 rdl. 3 ort 12 sk. Blandt gjeldspostene kan merkes betaling for, hvad han hadde bekommet av «Hans Maje sfæts forstærkningskorn», nemlig 3 tdr. såhavre og 3 tdr. mat havre. Gården blev utlagt til justitsråd Åge Hagen for 100 rdl. ifl. obligasjon av 15. januar 1739, og denne har vel Kristofer ikke kunnet innfri; ti ved skjote av 30. september, tgl. 4. mars 1747, solgte han gården for 160 rdl. til Ole Sevaldsen Stiklestad, bror av Sevald Sevaldsen, som hadde den annen halvpart av Vestre Leirfald. Han hadde hittil vært bygselmann på Mo og eier av hus på Øren. Sevald Sevaldsen har ikke alltid brukt sin halvpart seiv. I den forste halvdel av 1740-årene sees han å ha overdratt bruken
---- 608 Bind V --- til Lars Larssen Ekloen og endog blitt enig med denne om å seige ham gården for 150 rdl.; men denne overenskomst har han nok siden angret, og det lyktes ham også å vri sig fra den ved en gjennemført prosedyre på formalia, som fra Sevalds side førtes av prokurator Schancke, fra Lars' av prokurator Krull. Da hele historien er et godt eksempel på, i hvilken grad en lur part med god prokuratorhjelp kunde trenere en sak, skal dens gang her kortelig fortelles: Det begynte med, at Sevald påstod å skulle ha 10 rdl. mere og nektet å seige, hvis han ikke fikk det. For brudd på overens komst stevnet så Lars ham til vårtinget 1746. Sevald lot nedlegge protest mot sakens fremme, idet han kun var stevnet til tinget og ikke til en bestemt dag. Retten gav ham medhold og avviste saken på grunn herav. Så stevnet Lars ham til sommertinget den 13. juni samme år. Da saken kom fore, forklarte kallsmennene, at de hadde vært hos Sevald med skriftlig stevning. Hvad den inne holdt, visste de ikke noiaktig, da de ikke kunde lese skrift (hvilket visstnok var sant). De bad Sevald lese stevningen seiv; men han hadde svaret, at han heller ikke kunde lese skrift (hvilket neppe var sant — folk av denne familie pleiet å kunne både lese og skrive). Så hadde han forlangt kopi av stevningen (han har tyde ligvis vært godt instruert av sin sakfører); men en sådan kunde de naturligvis ennu mindre skaffe. Derpå vilde han beholde stev ningen for å få tatt kopi; men det kunde de heller ikke la ham få, da stevningen skulde forkynnes andre. Forøvrig hadde de sagt til Sevald, at det var vist angående den handelen mellem ham og Lars — anderledes hadde de ikke og kunde de ikke stevne ham. Sevald protesterte mot sakens fremme efter et så formløst sievnemål, og heri gav retten ham også medhold og avviste saken for annen gang. Så lot Lars forkynne kontinuasjonsstevning for Sevald til høst tinget 3. september. Her møtte Sevald og protesterte, idet stev ningen var betegnet som et kontinuasjonsstevnemål, hvilket forut satte, at der måtte ha gått et hovedstevnemål forut. Men det var ikke tilfellet her; ti det hovedstevnemål, hvortil det refererte sig, var av retten forkastet som ulovlig og avvist på forrige ting. Ret ten gav ham medhold og avviste saken for tredje gang. Til samme ting hadde Sevalds stedfar, Anders Larssen Stikle stad stevnet Lars. Denne hadde nemlig nektet å fraflytte gården, hvorfor fogden hadde beordret lensmannn til å utsi ham. Sam tidig med at lensmannen var på Leirfald for å forkynne utsigelsen for Lars, hadde Sevald passet på å få sin stedfar, Anders Stikle stad, dit med et flyttelass for sig. Lars hadde da søkt å jage ham bort og endog truet ham med en øks, men var av sin mor og kone
---- 609 Bind V --- blitt hindret i å bruke denne. Hermed var jo Sevald blitt den absolutt overlegne, og der blev ikke annet igjen for Lars enn å se til å komme til en forståelse med motparten og opgi gården, som Sevald herefter blev i uhindret besiddelse av. Sevald Sevaldsen solgte ved skjote av 6. september 1753 % av sin halvpart i Vestre Leirfald eller 2 ore 14 2 .; mkl. til Johanna Maria Ovid, enken efter vaktmester Tørris Vang. Den tredjedel, som Sevald beholdt, bestod av en «engslette, kallet Kålen» samt tredjedelen av gårdens skog og mark. Vestre Leirfald var således blitt delt i følgende 3 parter: 1 sp. 22 mkl. eiedes av Ole Sevaldsen. 2 øre 14% mkl. av Johanna Maria Ovid. 1 øre iVz mkl. (Kålen), av Sevald Sevaldsen. Ole Sevaldsen samlet nu efterhånden disse forskjellige parter. Ifl. skjote av 18. november 1755, tgl. 7. september 1756, avkjopte han broren Sevald, som da var på Aksnes og siden kom til Kråg, hans part, Kålen, for 130 rdl., og ved auksjon 9. september 1755 i dødsboet efter Johanna Maria Ovid kjøpte han også denne part for 284 rdl. Skjøtet er av 30. januar, tgl. 4. mars 1756. Hermed var hele Vestre Leirfald samlet på Ole Sevaldsens hand, og han sått på gården til sin død i 1804 som en ansett og mektig mann. En lang årrekke var han bygdens lensmann. I hans tid blev en gammel tvist angående grensene mellem Leirfald og Lennes-gårdene bilagt. Den 13. august 1763 sattes i den anledning åstedsrett på Lennes, og 15. august 1764 avslut tedes forlik mellem løitnant Mejer som eier av Østre Leirfald og Ole Sevaldsen Vestre Leirfald på den ene side og Ole Olsen med ion Anderssen Lennes på den annen. Forliket er tgl. 16. august 1764. Den 12. mai 1789 brente Vestre Leirfald totalt ned. Det var sterk vind, og ikke et eneste hus blev reddet. De brente bygninger var: 1: Våningshus med 2 stuer, kjøkken og lofter. 2: Et hus, bestående av stue og bryggerhus samt kammer og loft. 3: Et hus, bestående av 2 staller, en gammel låve og et vedskjul. 4: En stor ny låve med 2 stål. 5: 2 store nye fjøs og et gammelt ditto. 6: 2 stabbur. Efter dette har så Ole bygget de hus, hvorav stuebygningen ennu står. Lensmann 'Ole Leirfalds 5 sønner kom til de beste gårder i bygden: Ole Olsen kom ved giftermål til Stiklestad; hans efter kommere er ennu på Stiklestad østre og mellem, Sevald Olsen kom likeledes ved giftermål — til By, Halvor Olsen Hegstad blev lensmann efter faren, Elling Olsen kjøpte Fæby og Peder Olsen eiet et års tid Nedre Hallem, som han i 1772 solgte til Peder Olsen Leklem.
---- 610 Bind V --- Ole Lerfald hadde — som alle lensmenn — arrestlokale på går den. Disse gamle «lensmannsarrester» var som regel ikke videre sikre opbevaringssteder for forbrydere: Det er ikke lenge meilem hver gang, en arrestant er romt. Således hendte det da også at Anders Auskin, som var tiltalt for mordet på Anders Nilssen Orundan, slapp ut av lensmannsarresten på Leirfald. For dette blev både lensmannen og de to bonder, som efter tilsigelse holdt vakt over arrestanten, i 1792 sått under tiltale og dømt, vaktmennene til Y* års festningsarbeide og lensmannen til å ha sitt embede forbrudi. Imidlertid må han vel være blitt benådet eller ha fått en mildere dom ved hoiere rett; ti han vedblev iallfall å være lensmann — også efter åha tatt kår — sluttet forst som sådan i 1798 og efterfulgtes i bestillingen av sin sonn, Halvor Olsen Hegstad. Ved skjote av 21. februar 1791, tgl. 22. februar 1793, over drog lensmann Ole Lerfald gården til sin sonn, Peder Olsen (som da var på Grevskot), for 2099 rdl. og et betydelig kår, nemlig: Til bruk og beboelse den vestre stue med kjokken og loft, det vestre stabbur, for og rokt for 3 kyr og 8 sauer, brenne til fornodenhet og hest til kirken. Det heter videre i kontrakten: «Skulde jeg eller mm hustru blive sengeliggende, maa han skaffe en pige til at rogte og passe os. Endelig venter vi, at han og hustru viser os som forældre synlig lydighed og hoflighed i alle maader.» For disse ydelser skulde dog Ole erlegge 10 rdl. årlig. Peder Olsen dode i 1812. Enken, Marit Olsdatter Nes, som sått i uskiftet bo, overdrog ved skjote, utstedt og tgl. 8. februar 1813, gården til sonnen, Ole Pedersen den eldre, for 1333 1 3 rbdl. navneverdi. Ved en samtidig avholdt takst blev den verdsatt til 2000 rbdl. Odelsrett skulde ifl. forordningen av 5. april 1811 for fremtiden ikke hefte på eiendommen. Hun forbeholdt sig dog inntil videre bruken av den halve gard og siden et kår, bestående av 4 tdr. bygg og 8 tdr. havre, for til 2 kyr og 8 småfe, 1 mål potet jord og f ode for 1 svin, alt dette beregnet til 16 rbdl. navneverdi årlig. Ole synes å ha hatt adskillige übehageligheter å kjempe med: Straks han hadde overtatt gården, fikk han en sak med Jelstrup, som hadde en panteobligasjon i den, utstedt 10. desember 1804, oprindelig lydende på 1200 rdl. dansk courant, i 1813 omskrevet til 1200 rbdl. solvverdi. Da denne blev misligholdt, blev han doml til å betale både gjeld og omkostninger. At han var i krangel med sin nabo, Jon Landstad som eier av Lennes, er ikke underlig; for Jon kranglet med alle. Det gjaldt gjerdet meilem eiendommene; men saken blev avvist, da den fra Jons sid var feilaktig anlagt, idet den skulde vært behandlet som åstedssak, og Ole blev tilkjent omkostninger.
---- 611 Bind V --- Ole Pedersen utskilte en tredjedel av Vestre Leirfald, eller 2 ore 14 2 :; mkl., som han under navnet Kålen overdrog til sine to brodre, Ole den yngre og Peder Pedersen. Skjotet er av 7. februar, tgl. 16. august 1815, og kjopesummen 1300 rbdl. navne verdi. En tredje bror, Sevald Pedersen, kjopte i 1814 Haga sondre sondre eller Hammelen. Efter disse salg blev der i 1833 foretatt en deling av innmarken mellem Vestre Leirfald, Ostre Leirfald og Leirfaldskålen. Herved skulde efter skylden Vestre Leirfald, 1 sp. 2 ore 5 1 » mkl., bli 307 mål, Ostre Leirfald med Leirfaldaunet, 1 sp. 1 ore, 237 mål, og Leirfaldkålen 2 ore 14% mkl., 155 mål; men da jorden var for skjellig, blev samtlige eiere enige om en deling efter opgåtte merker. Fra Jelstrup slapp ikke Ole Pedersen: I 1820 hadde han utstedt obligasjon til Jelstrup for et lån på 500 spdl. solv. Belopei hadde han imidlertid ikke mottatt i solv, men i sedler, idet Jelstrup hadde forsikret, at belopet i solv ikke skulde bli mere enn 500 spdl., og tilfoiet at «om et aars tid er papir likesaa godt som solv». På denne forsikring utstedte så Ole obligasjon for 500 spdl. rede solv Jelstrup omskrev så efter daværende kurs disse 500 spdl. solv til 1000 norske spesiedaler, og da Ole ikke betalte renter av dette belop, opsa han kapitalen. Det kom istand et forlik om betaling av renter til en vis tid, og da disse uteblev, rekvirerte Jelstrup auksjon over gården. Herved lot Ole sig tvinge til under 15. august 1823 å utstede en ny obligasjon, nu lydende på 1100 spdi. Da der herved var opstått et nytt gjeldskrav, blev Ole i 1830 domf til å betale, idet retten fant det unodvendig å gå inn på Jelstrups uttalelser ved utstedelsen av den forste abligasjon. Efter Ole Pedersen, overtok sonnen, Peter Olsen gården, og Ole tok kår. Han døde som kårmann på Leirfald i 1862. Gården hadde i 1665 en besetning på 6 hester, 12 kyr, 22 sauer, 14 geiter og 3 svin, og utseden var Va td. rug, VA td. bygg, 14 tdr. havre, Ve td. erter og 8 tdr. poteter. Der var 4 husmanns plassen I—2: Brugjerdet. 3: Nesjan. 4: iMarken. Disse hadde et kreaturhold på 2 kyr, 16 sauer og 5 geiter og en utsed av 3 /± td. bygg, 3 tdr. havre og 7 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 4 hester over 3 år, 7 kyr, 4 ungnaat og kalver, 23 sauer og lam, 16 geiter og kidd og 2 svin og utseden *4 td. rug, 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre, Vs td. erter og 12 tdr. poteter. På de 4 husmannsplasser var besetningen 3 kyr, 20 sauer, 3 geiter og 1 svin og uiseden 17 A>o tdr. bygg, 3X- td."havre, 10K td. poteter og 21 ruter til andre rotfrukter. Efter Peters død overtok svogeren Ole Per Ellingsen gården. Han solgte den i 1903 til Johan Petter Iversen som nu er eier.
---- 612 Bind V --- VINNE Gårdsnr. 262. Nav net: Uttales: vinne. — af Vindine (nædra) 1430. af Win dine 1491. Vndhen 1520. af Windene cap. Windhar 1559. Win denn 1590, 1610. Windhen 1626. Winnj 1669. Winnie 1723. Vind in, en sammensetning med vin. Forste ledd er uten tvil elvenavnet Vinda, som ennu finnes i bruk i Østre Slidre og i Singsås og dessuten er bevart i elvenavnet Vindola i Opdal og i Surendalen og i flere gårdsnavn, navnlig Vindal. Tildels må elvenavnets oprin delige form ha vært oldnorsk Vind, jfr. Vinderen (Vindarin) i Aker. Det må henge sammen med vinda, -å sno, og betegne «den bug tede». Her må navnet ha tilhørt en bekk straks vestenfor gården. Skylden: Skylden var i 1650 2 sp. 2 øre 8 mkl.; den blev ved matrikuleringen i 1669 nedsatt til 1 sp. 2 øre, og Vinne er således en av de meget få gårder som ved denne anledning fikk sin skyld nedsatt. Fra 1836 var den 8 dal. 2 sk., i 1907 mk. 11,32, fordelt på 3 bruk, hvorav bruksnr. 1, Vinne, mk. 10,33. Eiere: Iføilge Aslak Bolts jordebok eiet erkestolen «af vindine nædra v. aura b. aut b. f. øyre», d. v. s. av Vinne nedre 5 øresbol, som lå øde og hadde en skyld av 1 øre. Vinne må altså dengang ha vært delt, og erkestolens eiendom har vel vært i den minste av gårdene. Den har rimeligvis vært vanskelig å få i fast bygsel, derfor er dens skyld blitt yderligere nedsatt, og den er blitt lagt under Valstad; ti i Gautes jordebok heter det: «Af Windine b. f. ørtug ligger vnder Wallastade», d. e. av Vinne 1 ørtug, ligger under Valstad. Bygselrett har naturligvis ikke fulgt denne übetydelige part. Gården må i middelalderen ha vært kapitelsgods. I domkapit lets eldste opbevarte jordebok står 1 spand «aff Windene» under «Commwns landskyld», d. v. s. var tillagt korbrødrenes felles bord hold. Denne part er det vel så, som ved reformasjonen er gått over til Domkirkens prestebord. Muligens har Stiklestad kirke eiet den ene av gårdene. I 1650 opføres således følgende eiendoms fordeling: Vinne I: Stiklestad kirke 1 sp. og bygselretten Domkirkens prestebord 2 øre St. Jørgens hus 12 mkl. Reinsklosters gods 8 » Vinne II: Domkirkens prestebord 2 » 12 » og bygselretten lalt 2 sp. 2 øre 8 mkl.
---- 613 Bind V --- I 1669 opfores Domkirkens prestebord som bygselrådig over begge parter. Efter avfældningen er da forholdet følgende: Vinne I: Stiklestad kirke 1 øre 12mkl Domkirkens prestebord 1 » — » og bygselretten. St. Jørgens hus 6 » Reinsklosters gods 6 » Vinne II: Domkirkens prestebord 2 » — » og bygselretten. lalt 1 sp. 2 øre I begynnelsen av 1600-årene var ennu % spand i gården odels gods, og det er vel dette, som er gått over til Jørgens hus, der blev oprettet i 1610 og siden innkjøpte endel tidligere odelsgods. Reinsklosters part er visstnok av det gamle klostergods, da den er medtatt ved salget til Marcelis, da denne kjøpte godset. Ved auksjon den 12. november 1790 blev gården solgt for 500 rdl. til opsitteren, Sakarias Johansen, som fikk skjote 14. mars 1791, tgl. 16. august s. å. Siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten opføres 2 skattebønder, nemlig: Haldor pa Vndhen, som betalte Vi mark og K> mark for jorde gods, og Jacop husmand ibidem (sammesteds) om hvem det heter «nichil habet», d. e. har intet. Det har altså også på denne tid vært 2 gårder, en større og en mindre. I ledingsmanntallet av 1549 står Tørriis paa Binnde mellem Leirfald og Rosvold. Han betalte 1 pund smør og 4 pund mel i leding. I skibskattmanntallet av 1559 står Tøris paa Sunde (!) mel lem Rosvold og Valstad. Fra begynnelsen av 1600-tallet nevnes stadig 2 opsittere. På det største bruk var Haldor eller Halvor, som opføres der ennu i 1640, men må være død ved denne tid; ti i 1645 er enken opsitter og i 1650 Anders, som tør være kommet til gården ved ekteskap med enken. Besetningen på denne eiendom var i 1657 2 hester, 9 naut, 2 geiter, 9 sauer og 2 svin. Anders har ikke vært der lenge: I 1660 er atter enken opsitter og i 1665 Amund, som da var 33 år. I 1669 heter opsitteren Ole Jonsen, og han har vært der ennu i 1680-årene. Tienden blev i 1669 sått til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledin gen Vi rdl. og småtienden 1 ort 8 sk. Skylden blev foreslått nedsatt til 1 sp., hvilket — som før nevnt — blev tatt tilfølge.
---- 614 Bind V --- Omkring ser gården ut til åha vært brukt under et sam men med den annen part. Opsitter på denne var i begynnelsen av 1600-årene enken Ber ei. Hun eiet K> spand. Så er for 1620 Tomas kommet dit, formo dentlig ved ekteskap med enken; ti han har også vært eier av odelsparten. Efter Tomas er for 1650 kommet Peder Tomassen, utvilsomt sonnen. Han var i 1665 40 år. Besetningen på denne part var i 1657 2 hester, 8 naut og 7 sauer. Matrikuleringskommisjonen av 1669 foreslo eiendommens skyld nedsatt til 2 ore, hvilket blev tatt tilfolge. Tienden blev sått til 4 skjepper bygg og 1 td. 2 skjepper havre, ledingen 1 ort 8 sk. og småtienden 1 ort. Der var humlehave. I 1603 sees Domkirkens sogneprest, mag. Oluf Jakobsen Drejer å ha stevnet et par menn, fordi de hadde brukt og tilsådd noen jordstykker på Vinne uten landdrottens tillatelse, men med leilen dingen, Ole Jonsens, samtykke. Ole forklarte at han nylig var kom met til gården og hadde liten middel til å drive den. Da ingen skade skjonnedes å være skjedd, blev de innstevnte frikjent. Denne Ole kan være den samme, som siden slutten av 1660- årene hadde brukt den storste av Vinne-gårdene. At han nylig var kommet til gården, kan bety at han da nettop hadde tatt i bruk også den minste. Sammensmeltningen av gårdene skulde isåfall skrive sig omtrent fra denne tid. Men det kan jo også være en helt annen Ole Jonsen, her er tale om. I 1699 var iallfall sikkert gårdene sammenslått; opsitteren på begge parter heter Lars og er utvilsomt samme mann. Iver Jonsen fikk bygselseddel på hele gården av mag. Chr. Hoff 22. september, tgl. 12. oktober 1700. Han var der ennu i 171 S under svenskernes innfall og opgir da å ha lidt folgende tap: Tilsammen 118 rdl.
---- 615 Bind V --- Gården hadde én husmannsplass, Moen; men den var på denne tid øde. Efter krigen har Iver flyttet til Kvello. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at gården hadde 1 husmann, som sådde X vog, skog til gjerde og brenneved, men intet til hus tømmer. Den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 bpd. rug, 1 V> td. bygg, 8 tdr. havre og X vog grå erter, avlingen Vinne, sett fra sydøst 1924. Fot. E. Musum. 20 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut og 6 sauer. Skylden blev forslått nedsatt 6 mkl. Opsitter var nu Ole Olsen (visstnok sønn av Ole Estensen Sør aker). Han døde i 1751. Boets aktiva var bare 89 rdl. 20 sk.; men så fantes der praktisk talt heller ikke gjeld, så beholdningen blev 82 rd. 22 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 6 kyr, 6 ungnaut, 6 sauer, 8 geiter og 2 svin. Der noteres på skiftet efter ham forholdsvis sjeldne ting såsoin et stenkrus med tinlåk, og vi får vite at hans garderobe var en gammel sort vadmelskjole med ditto knapper til 1 ort 12 sk., en rød klædesvest 2 ort, et par skinnbukser 16 sk., en brun klædes kabuds med sort kierseis opslag 20 sk., en hatt 4 sk. og et par grå klædes snehoser med hekter 16 sk. Enken, Brynhild Andersdatter, blev i 1752 gift med Jens Elling sen Hallem som fikk festeseddel på gården av prost Thode 6 rna"' tgl. 31. mai 1752. I 1768 bygslet han for 12 sk. årlig avgift et stykke i Dyrhaugen, som han innhegnet til seter for gården. Brynhild døde i 1783. På skiftet efter henne registrertes 3 39
---- 616 Bind V --- hester, 9 kyr, 3 ungnaut, 16 geiter, 11 sauer og 2 svin. Aktiva var 253 r dl. 2 ort og 4 sk. og beholdningen 180 rdl. 2 ort. Jens giftet sig i 1785 med Else Pedersdatter. Han døde i 1788, og Else blev samme år gift med Sakarias Johansen Røstad av Skogn, som så fikk bygselbrev av dr. Haugerup 12. august 1788 tgl. 21. februar 1789. Som for nevnt kjøpte Sakarias gården ved auksjon i 1790. Sakarias synes ofte å ha vært i pengevanskeligheter eller a ha vært vanskelig å få penger av. lallfall er han ofte stevnet for gjeld. Sin kone tyranniserte han slik at fogden måtte gripe inn og la ham sette i arrest. Der finnes en skrivelse av 23. mai 1795 fra stiftamt mannen, hvori denne erkjenner av fogdens skrivelse å være gjort bekjent 'med, «at Zacharias Johansen Vinne paany har aldeles tyrannisk og uehristelig behandlet sin kone, Else Pedersdatter». Skjønt de atter hadde inngått forlik md hinannen, fant han man nens optreden efter de avholdte forhør «at være altfor yderlig til oftere aldeles at lade det derved passere», især da henns to brødre hadde gjort innsigelse, og imidlertid måtte ikke Sakarias løslates av arresten, da det for konen kunde medføre fare for hennes liv. Senere sees saken å være oversendt for å behandles ved krigsrett, da Sakarias var militær. Dens utfall er übekjent. Ved skjote av 16. august 1796, tgl. s. d., solgte Sakarias gården for 1990 rdl. til sin søstersønn, Hans Hanssen Rinnan. I skjøtet kalles han seiv Sakarias Gjeite, så han må vel ha kjøpt eller bygsle! denne gard. Han solgte gården allerede i 1799 ved skjote av 6. januar, tgl. 6. juni, for 2000 rdl. til Jon Olsen Willmann, sønn på Forbregd, og denne hadde den så til i 1810, da han ved skjote av 3. mai, tgl. 2 juni, solgte den for 3700 rdl. til Bertel Jonsen Stor bord og seiv tok kår bestående av 4 mål åkerland med 12 lass gjødsel og for til 1 ku. Om 3 år skulde dog dette kår bortfalle uten vederlag. Bertel har nok hatt vanskeligheter ved å utrede kjøpesummen; ti han sees i 1812 å være stevnet av Jon Willmann for en del av den. Jon var gift med Elisabet Hornemann Hagen, datter av Ras mus Brodersen Hagen på Maritvold. Da de ikke hadde barn, oprettet de i 1800 gjensidig testamente, hvorefter den ene skulde arve den annen. Hvis den overlevende inngikk nytt ekteskap, skulde der til avdødes arvinger utbetales 50 rdl. «af vort ringe bo». Bertel Jonsen Vinne hadde kausjonert for lensmann Bentsen og kom derved i uleilighet, idet han fikk et ansvar for denne på 522 spdl. 89 sk., for hvilket beløp der blev gjort eksekusjon hos ham og tatt utlegg i gården i 1818. I sine bestrebelser for å klare dette er han visstnok kommet i klørne på Jelstrup, som han sees å ha hatt gjeldssaker med.
---- 617 Bind V --- Ved skjote av 6. februar, tgl. 7. februar 1821, solgte han Vinne for 2000 spdl. til Jonas Vestgård på Levanger, og da denne straks efter dode, gikk gården over til hans svigersonn og eneste arving, Nils Thalen, som i 1822 skjotet den til Lars Olsen By for 1200 spdl. Skjøtet er dat. 9. august, tgl. 3. oktober. I 1829 kjøpte Lars Vinne sammen med Ole Nilssen Valstad eller Rosvold (fra Klæbu) Nedre Vist, som de igjen solgte året efter. Ole Nilssen kom til Baglan. I 1831 kjøpte Lars Flåtten, som han hadde til i 1842. Vinne hadde han i 12 år, hvorpå han ved skjøte av 7. februar, tgl. 8. februar 1834, solgte den for 1400 spdl til Ole Matssen Jørstad og kjøpte Baglan. Tilslutt kom han til Bjartnes, som han kjøpte i 1852 og der døde han Ole Matssen overdrog ved skjøte av 15. mai, tgl. 9 juni 1836 Vinne til Knut Johansen Brustad av Ytterøy for 1200 spdl Fra denne gikk gården over til Henrik Slvertsen Lyngen ifl skjote av 1847, tgl. s. d., til Elling Olsen Sundby for 1400 spdl Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 10 storfe 19 sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av Vi td. rug, 2 tdr bygg 15 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser Vin' nesmoen, med et kreaturhold på tilsammen 1 ku, 8 sauer 'os 2 geiter og en utsed av •/. td. bygg, 1% td. havre og td poteter Efter Elling Olsen, som døde i 1872, overtok den eldste sønn Olaus Ellingsen, gården ifl. skjøte av 25. november, tgl. 2 desem ber 1880. Kjøpesummen var 5600 kr. og kår til enken. I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år 8 kyr 1 ungnaut, 24 sauer og lam, 9 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden ft td. rug, 2 tdr. bygg, 16 tdr. havre, V»» td erter og 12 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser føddes 11 sauer 3 geite og 1 svin og såddes */„ tdr. rug, % tdl , 1% td Q 2 A td. poteter samt anvendtes 4 ruter ti landre rotfrukter Olaus aV 1 1 9 r!L°n g , enken Hanna eiet £ ården tn 1919 da hu n solgte den for 19,000 kr. til sønnen Elling Olaussen Fraskilt part: Vinnes/noen, gårdsnr. 262, bruksnr. 2, blev fraskilt og skyldsatt for 1 ort 12 sk. (0,48 mk.) den 6. april, tgl. 11. april 1867, og av Elling Vinne solgt til Oluf Reinhart Kristiansen for 100 spdf ved skjøte av 11. april, tgl. 12. april s. å. På eiendommen føddes i 18755 sauer, 2 geiter og 1 svin og såddes *U td rug V 5 td bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. ' ' Martin Anneussen Bakken kjøpte den i 1915 for 2300 kr oo eier den fremdeles. ' te
---- 618 Bind V --- VALSTAD Gårdsnr. 263. Navnet: Uttales: V å'lista. — av wallestad, vnder wallastade 1491 Vallestad 1520, 1530. Walstadt 1559. Walstedt, Wold stadt 1590. Walstadt 1610. Welsta 1626. Walstad 1664. Wald stad 1723. Oldnorsk Vallastabir, sammensetning med valla, genitiv flertall av vollr = vold. Navnet finnes også i Skedsmo, Nes på Romerike, Sondre Odalen, Lier, Indre Holmedal, Kinn, Orkedalen og Skatval. Skylden: Skylden i 1650 var 2 sp. 2 ore 12 mkl., i 1669 nedsatt til 1 sp. 1 ore 12 mkl., fra 1836 9 dal. 3 ort 21 sk., i 1907 16,57 mk., fordelt på 7 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Valstad (ostre) — 6,96 mk. 2: Valstad (vestre) — 6,57 » Eiere: Biskop Torfin av Hamar, som rimeligvis hadde vært munk i Elgeseter kloster, testamenterte i 1284 2 heldaland i Val stad, tillikemed 10 mark (sølv) til Elgeseter kloster. Herom heter det i testamentet: «Item ad sanctam sedem tveggiæ heldeland terre de Wallin stadum i Ueradale cum x mare.» Testamentet, som er utferdiget under biskopens landflyktighet straks for hans dod, er datert Ter Doest (i Holland) 22. august 1284 og er inntatt i Dipl. Norv. XVII s. 796. Gården har så rimeligvis tilhort klostret til et godt stykke ut i 1400-årene, da den ved kjøp eller makeskifte er kommet under erkestolen, som ifolge Gautes jordebok eiet 3 spand «af Wallestad». Samtidig eiet den «af Windine b. f. ortug ligger vnder Wallastade», altså 1 ortug av Vinne, som lå under Valstad. De 3 spand blev ved reformasjonen beslaglagt av kronen og fores i lensregnskapet under «Stiicthenns» gods. En liten landskyldspart på X> ore tilhorte Stiklestad kirke. I 1650 var eiendomsforholdet således, (idet gårdens samlede skyld er nedsatt i 1620-årene): og bygselretten. Kronen 2 sp. 2 øre Stiklestad kirke % » Tilsammen 2 sp. 2 øre 12 mkl og efter avfelningen i 1669: Kronen 1 sp. 1 ore 6 mkl Stiklestad kirke 6 » Tilsammen 1 sp. 1 øre 12 mkl
---- 619 Bind V --- Valstad var blandt de 10 gårder, der som nevnt under Leklem, i 1659 blev pantsatt til Selius Marcelis, som transporterte pante retten til et konsortium, hvori blandt andre var sogneprest til Dom kirken, Søfren Hansen, som beholdt Valstad. Fra ham er den i 1680-årene gått over til fogd Jens Bing og siden i 1600-årene ved arv til Vincentz Friis. I 1723 eies gården av Anna sal. Vincentz Friises, og er så ved arv gått over i studiosus Morten Boysen Friis' besiddelse. Ved auksjon i dennes dodsbo blev gården i 1746 solgt til opsittereu Jon Jonsen, og siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Ifølge manntallet av 1520 over tiendepenningskatten har Tord pa Vallestad betalt % lod % kvintin sølv og 2 sk. og 1 lod sølv for jordegods. Han må altså ha eiet litt enten i denne eller en annen gard. I 1549 har Ånnders betalt 1 slaktnaut og 1 vet mel i landskyld for 3 spand i Vallestann, og Annders paa Walsta står samme år for 1 pund smør og 4 pund mel i leding. Og i skibskattmanntallet for 1559 har vi fremdeles Anders paa Wa/stadt. I 1590 betalte «Thore Walsta for \H spands leige 10 dl.» Dette var jo bare halvparten av kronens eiendom i gården, så han tør ha bygslet resten før. Rimeligvis var han i slekt med den forrige opsitter, og denne kan ha opgitt en halvpart av gården for ham. Sluffer (Siurd) Andersen bygslet gården i 1623 og betalte for 3 spands leie 36 dl. Han har ikke vært der lenger enn til i begyn nelsen av 1630-årene. I 1631 heter opsitteren Peder Anderssen, muligens foregåendes bror. Han var der til i begynnelsen av 1660-årene. Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 12 naut, 4 geiter, 8 sauer og 2 svin. I 1665 heter opsitteren Oluff Oluffsen. Han var da 54 år gammel og må være død det år; for året efter har enken gården, og hun var der ennu i 1668. 1669 opføres der en Peder Andersen; men det er vist den forrige opsitter, hvis navn er anbragt som et slags kjendemerke på gården, der nu lå øde og formodentlig ikke har vært i fast bygsel siden Peders tid. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 1 sp. 1 øre 12 mkl, hvilket begrunnes således: «Ligger øde, derfor ei bedre eragted». Da den er en av de få gårder i Verdalen, for hvem nedsettelsen blev tatt tilfølge, må den ha vært ansett som meget dårlig. Rimeligvis har både Oluf og enken brukt den for avgift uten å ha betalt bygsel. Tienden blev sått til 1 % td. bygg og 3 tdr. havre, ledingen 3 ort og småtienden 1 % ort. Der var humlehave.
---- 620 Bind V --- I 1671 heter opsitteren Bård. Han har rimeligvis vært der til 1701; ti under 28. juni d. å., tgl. 31. mai 1702, har Anna sal. Vincentz Friises bygslet gården til Signar (Siurd) Bårdsen, visst nok foregåendes sønn. Valstad led meget under krigen i 1718, som rimelig kan være, da gården lå midt i svenskernes vei. Skaden opføres således: Skade på skigard, kornstaur og humlestenger opbrent . . 5 rdl. — sk. Tilsammen 127 rdl. 48 sk. Siurd døde i 1719, og sønnen, Ole Siv ertsen, overtok gården. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at den hadde 1 husmann som sådde 1 pund, ingen skog uten til gjerde og brenneved, seter 4 mil fra gården, slett bumark. Den betegnes som «letvunden og tem melig kornvis». Utseden var % pd. rug 1 % td. bygg, 6 tdr. havre og Vi pd. erter, avlingen 30 lass høi og 2 lass ekerhøi og besetnin gen 2 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 3 sauer og 2 geiter. Ole Sivertsen synes i begynnelsen å ha brukt gården for avgift; bygselbrev fikk han først 1. juli, tgl. 8. september 1739, av Morten Boysen Friis. Ole synes å ha levet i ganske trange kår. På skiftet efter ham i 1740 registrertes 1 hest, 5 kyr, 5 ungnaut, 4 sauer, 6 geiter og 3 svin. Sildgarn viser at han har drevet sjøen. Der var det år utsådd 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre og 1 pd. grå erter. Innbo og løsøre blev solgt ved auksjon, hvorved aktiva blev 41 rdl. og beholdningen 15 rdl. 3 ort 12 sk. Enken, Susanna Ågesdatter, blev i 1741 gift med enkemann Jon Jonsen Fikse, som fikk bygselbrev på Valstad av Morten Boysen Friis 3. august 1745, tgl. 4. mars 1746, og ved auksjon 29. juni 1746 i dennes dødsbo kjøpte Jon gården for 191 rd!. Han fikk skjøte 30. august, tgl. 3. september s. å. Jon døde i 1747, og Susanna blev i 1749 gift for tredje gang, nu med Elling Sevaldsen, sønn av Sevald Sevaldsen Østre Stikle stad og altså bror av lensmann Ole Lerfald (se stamt. Lein).
---- 621 Bind V --- Under ham blev der velstand på Valstad. I 1768 kjøpte han for 353 rdl. Flåtten og drev som underbruk, og i 1767 en part på 6 mkl. i Risan for 40 rdl. I Ellings tid brente gården 6 uker for jul 1773 på morgen parten i sterk vind. Ilden tok straks overhand, så alle hus brente ned i løpet av 2 å 3 timer. Der strøk med 3 stuer, 2 stabbur. 3 fjøs, 2 staller, låve og svinehus, hvori 3 svin innebrente. Endel uniformeffekter strøk også med. Susanna Ågesdatter døde i 1776, 97 år gammel. På skiftet efter henne registrertes sølvtøi for 7 rdl., en besetning på 3 hester og 1 føl, 13 kyr, 13 ungnaut, 16 sauer, 10 geiter og 3 svin. Valstad blev verdsatt til 500 rdl., hvilket skifteforvalteren ansa for altfor lavt og derfor forhoiet til 600 rdl. Flåtten verdsattes til 300 rdl. og de 6 mkl. i Risan til 6 rdl. Boets aktiva blev 1149 rdl. 3 ort 2 sk. og beholdningen 752 rdl. 1 ort 3 sk. Elling utløste nu sine medarvinger, som var Susannas barn av første ekteskap; med sine to siste menn hadde hun ingen. Ved skjøte av 15. august 1776 blev han eier av hele gården for 300 rdl., som han lånte av sin steddatters mann, Peder Ellingsen Øvre Stiklestad. Flåtten var på skiftet efter Susanna utlagt til Meincke for en pantobligasjon på 200 rdl., som Elling senere innfridde. Elling giftet sig i 1777 med Beret Halvorsdatter. Lunden, med hvem han arvet en part i denne gard. Da Elling Sevaldsen døde i 1782 var Valstad steget betydelig i verdi. På skiftet efter ham verdsatte taksasjonsmennene den rik tignok bare til 600 rdl.; men herimot protesterte formynderne, Ole Stiklestad og Sevald By, idet de påstod at gården var fullkom men verd 1800 (vistnok skrivefeil for 800), hvilken sum de erklærte gjerne å ville gi for den, «ifald de behøvede gaard». Efter dette fant skifteforvalteren det for godt å føre den boet til inntekt med 800 rdl. Aktiva blev 1550 rdl. 2 ort og passiva 742 rdl. 3 ort 4 sk., hvoriblandt en obligasjon til Must på 200 og til Peder Stikle stad på 300 rdl. Besetningen, registrert ved dette skifte, var 3 hester, 1 unghest og 1 føl, 9 kyr, 6 ungnaut og 9 sauer. Enken, Beret Halvorsdatter, blev i 1783 gift med Lars Sivertsen V ester Gudding, som døde allerede i 1789. Ved skiftet efter ham noteres forskjellige ting, som tyder på en større velstand og et mere fremskredent jordbruk enn sedvanlig, således en enetasjes kakelovn i dagligstuen til 16 rdl. og en mindre i sengestuen til 6 rdl., 2 ploger med jernveltefjel å 1 rdl., en jernharv til 10 or* og en gammel lignende til 2 ort. Besetningen var omtrent som ved forrige skifte. Boets halvpart i Valsatt verdsattes til 480 rdl., i Flåtten 180 rdl., i Risan 1 rdl. 3 ort 4 sk. og i Vester Sundby
---- 622 Bind V --- eller Lunden 49 rdl. 20 sk. Aktiva var 1172 rdl. 1 ort 20 sk. og beholdningen 379 rdl. 1 ort 6 sk. Beret blev så i 1790 gift for tredje gang, nu med Elling Nilssen Vist. I hans tid blev der i 1797 inngått et forlik angående den utmark, som var felles for Valstad og Risan. Ellev Olsen Risan hadde innlagt et stykke av denne utmark under sin gard og latt det inngjerde. Dette gjerde måtte han efter Ellings forlangende flytte til de gamle merker. Videre blev de enige om ikke å hugge mere i den felles skog enn nettop til gårdens fornodenhet. Ole Olsen Stiklestad lot i 1792 som formynder lyse odelsrett til Valstad og Flåtten på Beret Ellingsdatter Valstads vegne. Hun blev siden gift med Ole Sevaldsen, som i 1801 kjøpte Flåtten Denne gard hadde hittil vært underbruk under Valstad. Med Elling Nilssen Valstad gikk det i årenes løp sterkt tilbake. Han synes nok på sitt vis å ha vært en meget foretagsom mann. som f. eks. har drevet adskillig med forretninger, både kreatur handel og kornhandel — et par prosesser i den anledning og noen bøter han er idomt, viser riktignok at han ikke alltid har holdt sig innenfor de rette grenser for virksomheten og heller ikke alltid tatt det så nøie med forpliktelsene — men han har nok i adskillig grad vært, hvad prokurator Belbo betegnet ham som på skiftet på Trones, en «rabulist». Dessuten synes han å ha ligget under for en hang til det sterke, hvilket endog førte til at han engang under en tur fra Levanger gikk los på sin voksne stedsønn med kniv, skjont der ikke var noe uvennskap mellem dem. Dommen for dette, som gikk ut på en stor bot, nevner da også «hans almindelig viste hang til drik». Under alt dette har han jevnlig vært i pengevanskeligheter og har vel tapt interessen for gardsbruket. Han kom i gjeld til pro prietær Henrik Krenkel Jelstrup, og denne lot den 16. april 1818 avholde eksekusjonsforretning, hvorved han fikk utlegg i Valstad, og Elling måtte forplikte sig til ikke å utstede noe skjote eller kjøpekontrakt, før Jelstrup hadde fått sitt tilgodehavende. Elling hadde for dette år forpaktet gården til stedsonnen Elling Larsscn og svigersonnen, Anders Olsen, mot å få halvparten av avlingen. Den 31. oktober 1819 blev de.r efter Jelstrups forlangende avholdt auksjon over gården, hvorved den blev opropt for den ved eksekusjonsforretningen satte takst 4000 spdl.; men hoieste bud blev kun 1608 spdl., avgitt ved Ole Pedersen Lerfald på vegne av hans brødre, Ole Pedersen den yngre og Peder Pedersen, som fikk skjote 15. april, tgl. 3 juni 1819. Elling Nilssen hadde ved kontrakt av 28. oktober 1818 sikret sig et kår på 20 vog eller 4 tdr. bygg og 24 vog eller 6 tdr. havre, en åker, Fjøsåkeren, samt Svedjan, tilsammen ca. 20 mål, og en liten trø, Asphaugen,
---- 623 Bind V --- dessuten for til 2 kyr og 6 småfe samt 16 lass gjødsel til poteter. Han døde som kårmann på Valstad i 1822. Lite hadde han da igjen av sin tidligere velstand, nemlig ialt 237 spdl. 4 ort 12 sk., hvorav 80 spdl. var taksten for de 6 mkl. i Risan og 115 spdl. 4 ort 13 sk. Johan Olsen Lundens gjeld til ham. Beholdningen blev 175 spdl. 2 ort 3 sk. Enken Beret dode i 1832. Ved skjote av 15. august, tgl. 16. august 1820, solgte Peder Pedersen Valstad sin halvdel av gården til Ole Nilssen Øle av Melhus for 800 spdl., og to år efter salgte også Ole Pedersen sin halvdel til samme for 750 spdl. Skjotet er av 16. april, tgl. 3. oktober 1822. Ole Nilssen hadde nu hele gården til i 1827. Ved skjoter dat. og tgl. 15. august dette år, solgte han den ene halvpart til Jens Jenssen Fossum og den annen til Anfinn Olsen Haugen, begge fra Støren. Kjøpesummen for hver part var 800 spdl. Fra den tid har det vært 2 Valstad-gårder. VALSTAD ØSTRE Gårdsnr. 263, bruksnr. 1. Efter Jens Jenssen, som døde i 1863, overtok sønnen Peter Jenssen gården for 900 spdl. ifl. skjøte av 3. juli, tgl. 16. juli 1866, fra enken og arvingene efter Jens. Enken fikk kår. I Jens Jenssens tid var der inngått en overenskomst mellem eierne av de to Valstad-gårder om delingen av Nordmarken, som hittil hadde vært felles. Den er av 11. juli 1850, tgl. 2. juli 1867. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 5 kyr, 16 sauer og 2 svin, og utseden var Va td. rug, 1 td. bygg, 8 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplassen 1: Valstadsvedjan. 2: Råen. Disse hadde tilsammen 2 kyr, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av 3 /8 td. bygg, 2 X A td. havre og 6 tdr. poteter. Peter Jenssen overdrog allerede ved skjøte av 23. juli, tgl. 11. oktober 1866, gården til Ottar Nikolai Knutsen for 900 spdl. Denne hadde den heller ikke lenge, idet han solgte den til Hans Peter Jonsen, Sende, som dog ikke har hatt tinglest hjemmel på den. I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 4 kyr, 1 ungnaut, 13 sauer og lam og 2 svin og utseden Vi td. rug, 2 tdr. bygg, 8 tdr. havre, Ve td. erter og 10 tdr. poteter. På de 2 husmanns plasser føddes 1 ku, 8 sauer og 4 geiter og såddes 1 td. bygg, IXA1 X A td. havre, '/ib td. erter og 8 tdr. poteter. Ved skjøte av 2. mai, tgl. 3. mai 1881, blev gården solgt til Peder Ellingsen Rinnan for 6800 kr. Ottar Knutsen utstedte skjøtet.
---- 624 Bind V --- Peder solgte den til Ole Jonassen Rein, som imidlertid ennu ikke hadde fått skjote på den, da han i slutten av 1888 dode i Amerika. Skjote blev forst utstedt til boet den 25. mai, tgl. 2. juni 1892, og på skiftet fikk enken, Berntine Pedersdatter, hjemmelsbrcv på den for 5500 kr. den 3. september, tgl. 16. september 1892. Hosten 1893 kjopte Ole Kristoffersen Lennes gården, da han Valstad østre. Fot. E. Musum. hadde mistet sin eiendom, Lennes ved utraset. Ole solgte den i 1906 til sønnen Gustav Olsen for 7000 kr. og kår. Gustav eier den fremdeles. VALSTAD VESTRE Gårdsnr. 263, bruksnr. 2. Denne gard var den halvpart, som Anfin Olsen kjøpte. Ved skifte i 1827 efter hans hustru, Anne Evensdatter, oplyses beset ningen å være 2 hester, 4 kyr, 9 sauer og 2 svin. Gården blev verdsatt til 750 spdl., hvorav skogen 50, og der var pantegjeld på den til et beløp av 600 spdl. Boets aktiva var 1006 spdl. 2 ort 4 sk. og beholdningen 311 spdl. 14 sk. Utseden var 10 —11 tdr. korn og 4 —5 tdr. poteter. I de følgende år synes det snarest åha gktt tilbake: I 1842 avholdtes skifte efter hans annen hustru, Ingrid Pedersdatter, som var søster av konen til Jens på den annen Valstad-gård. Ved dette blev gårdens takst bare 650 spdl., aktiva 820 spdl. 4 ort 20 sk. og beholdningen 134 spdl. 1 ort 2 sk. Det oplyses samtidig at
---- 625 Bind V --- der på gården årlig utsåes 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 6 tdr. poteter og fodes 1 hest, 6 storfe og 8 småfe. På skifte efter Anfin Olsen i 1851 fikk Jakob Johannessen Lyng hjemmelsbrev på gården 4. oktober, tgl. 0. oktober 1851. Han overdrog den ved skjote, dat. og tgl. 17. oktober 1856, til Peter Iver Pedersen av Skogn for 1000 spdl. Fot. E. Musum. Valstad vestre. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 kyr, 10 sauer og 2 svin, og utseden var Vs td. rug, 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser: I—2:1 —2: Valstadsvedjan. 3: Valstadmoen. Disse hadde et husdyrhold på tilsammen 4 kyr, 13 sauer og I svin og en utsed av % tdr. bygg, 2 1 / 4 td. havre og 8 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 4 kyr, 2 ungnaut, I 1 sauer og lam og 2 svin og utseden 1 td. bygg, 7 tdr. havre og 9 tdr. poteter. På de 3 husmannsplasser føddes 3 kyr, 19 sauer, 3 geiter og 2 svin og såddes 13 | 2 o tdr. bygg, 3 tdr. havre og td. poteter. Ved skjøte av 11. april, tgl. 25. april 1893, overdrog Peter gården til sønnen Sefanias for 4800 kr. (heri løsøre for 1700 kr.) og kår. Sefanias solgte gården i 1922 til sin svoger Ole Olsen Bye for 48,000 kr. F ras kilte par ter: Sldtsveet, gårdsnr. 263, bruksnr. 3, blev fraskilt Valstad østre og skyldsatt for 1 ort 7 sk. (0,44 mk.) den 7. mai 1868, avhjemlet
---- 626 Bind V --- 3. februar 1869, og av Ottar Knutsen solgt til Siv ert Olsen Risan vald for 100 spdl. ved skjøte dat. og tgl. 1. februar 1871. Kjøperen og fremtidige eiere skulde ha rett til havning i Valstads utmark og til i denne å ta myr og tuer etc. samt til havning i seteren mot en årlig godtgjørelse av 4 sk. pr. ku. I 1879 solgte Sivert eiendommen til pleiesønnen Anton Kristian. Han solgte i 1917 til Einar Berntsen, og Johannes Gudding kjøpte gården av ham i 1922, og eier den fremdeles. Valstadmoen, gårdsnr. 263, bruksnr. 4, blev fraskilt Valstad vestre og skyldsatt for 1 ort 13 sk. (0,52 mk.) den 6. mai, tgl. 19. juni 1893, hvorefter Sefanias Valstad solgte parten til Peder Peder sen Reinsvald for 990 kr. ved skjøte av 17. juni, tgl. 20. juni 1893. Peder solgte den til Ole Johannessen og denne igjen til Johannes Pedersen Valset. I 1918 blev den solgt til Søren Valstad, som igjen solgte den for 7000 kr. til Søren Valstad som nu er eier. BY Gårdsnr. 264, 265. Navnet: Uttales: by. — i By 1313, 1325. af By, Myklaby 1430. af By. 1491. By 1520, 1530. By 1559. Bye, Lillebye 1590. Bye 1626, 1664. Øster Bye, Norder Bye 1723. Hankjønnsordet Byr = gard. Skylden: I 1590-årene og utover til 1640 har den hele gards skyld vært 6 sp. 1 øre. I 1650 var By 2 gårder, hver på 3 spand: i 1790-årene var gårdene en tid (10 år?) avfelt ti lhalvparten. Fra 1836 var skylden for Nordre By 10 dal. 2 ort 17 sk. Søndre By 10 » 3 » 1 » I 1844 blev Nordre By avfelt til 10 dal. 1 ort 17 sk og Søndre By til 10 dal. 2 ort 1 sk. I 1907 var skylden for By nordre, gårdsnr. 264, mk. 16,66, fordelt på 4 bruk, hvorav bruksnr. 1, By nordre vestre mk. 8,11 og bruksnr 2, By nordre østre mk. 6.75. By søndre, gårdsnr. 265 skyldte mk. 21,47, fordelt på 6 bruk, hvorav bruksnr. 1, By søndre, mk. 12,00 og bruksnr 3, Bv vestre, mk. 7,24. Eiere: I middelalderen tilhørte By erkestolens gods. Av Aslak Bolts jordebok sees at 15 øresbol av Høiloen sammen med I markebol og 9 pund korn i Myklaby (d. e. Store By) i hans tid var bygslet for 2 mark eller 5 sp. 1 øre. Vi har her et godt eksempel på den store nedgang i skyld, som vel vesentlig skyldes
---- 627 Bind V --- svartedauen. Disse 5 sp. 1 øre tilhørte erkestolen helt til reforma sjonen. (Ifølge erkebiskop Olavs jordebok var dessuten 1 øre i gården krongods, mon Byna?). Da kronen ved reformasjonen beslagla erkebispegodset, blev hele gården krongods. Ved en auksjon over krongods i 1754 blev Nordre By solgi for 486 rdl. til generalauditør Lars Kierulf, som fikk skjote 22. april 1755, tgl. 6. september s. å. Kierulf overdrog den ved skjote av 7. mai 1755, tgl. 6. september s. å til opsitteren Iver Jonsen Østre eller Sondre By solgtes ved samme auksjon for 261 rdl. til Jon Anderssen By. Han fikk skjote 31. desember 1754, tgl. 4. mars 1755. Siden har gårdene vært brukernes eiendom. Brukere: Hide ißy var i 1325 med og skiftet Lyng mellem Sigurd Jonsson og Vigleik Aslakssøn. (Se Lyng). Han er den forste opsitter på gården hvis navn kjennes. Ifølge manntalelt av 1520 over tiendepenningskatten har Gui torm j By betalt 6 lod sølv og 1 lod sølv for jordegods og 1 lod sølv for «barnepenning»; han har altså både vært jordeier og hatt forvaltning av umyndiges midler. Guttorm er opført under Stiklestad sogn, og der nevnes ikke flere skattebønder på By; men det er dog tydelig at Aslak Bolts jordebok, som nevner et «Myklaby», at det allerede på hans tid må ha vært mere enn én gard. Ifølge Steinviksholms lensregnskap for 1549 har Thorris betalt 1 slaktnaut, 1 spand smør, 1 vet mel og 8 vog malt i landskyld for 5 sp. 1 øre i Byenn, Stiichtenns gods; og Joenn har betalt 2 vog mel for 1 øre i Byenn, kronens gods. Da har der altså vært 2 gårder. Og Thorris paa Byenn står samme år for 2 pund smør og 2 I A vog mel i leding. I skibskattmanntallet av 1559 har vi Mariitte paa By. Navnene Jon og Tørris går igjen på By også i 1600- og 1700-tallet, så det er rimeligvis samme familie, som har vært der hele tiden. Fra omkring 1600 kan vi følge opsitterrekken på begge gårder. SØNDRE BY Gårdsnr. 265. Anders het opsitteren på denne gard til over midten av 1640- årene. Efter ham kom sønnen Tørris i 1653, efter at enken Solveig Eriksdatter, hadde brukt gården noen år. Herom heter det:
---- 628 Bind V --- «Tøris Andersen festet en dyrlagt gaard Bye, 3 sp., som hans moder, Solluj Eriksd. for hendes alders og skrobeligheds skyld for ham godvillig afstod. Pr. sp. 15 rdl. = 45 rdl.» Gårdens besetning var 1657 1 hest, 13 naut, 3 geiter og 9 sauer. Torris var i 1666 57 år gammel. Hjemme var to sonner, Anders og Jon, henholdsvis 5 og 2 år. Ved matrikuleringen i 1669 opfores By under ét nummer, men med to opsittere, Anders Olsen og Torris Anderssen. Tien den sattes til 4 tdr. bygg og 6 tdr. havre, ledingen 2 rdl. og småtienden 1 rdl. Der var humlehave. Skylden blev foreslått nedsatt til 4 spann. Torris har vært på gården til omkring 1690. I 1705 bygslet Jon Toresen gården. Han var sonn av den forrige opsitter (Tore og Torris er samme navn). Jon fikk den for halv bygsel, 15 rdl., ifolge de sessionsdeputertes resolusjon av 15. oktober 1705. Der hadde da vært to på hinannen følgende misvekstår på gården, det siste et frostår og grønnår. Jon fikk gården så billig i henhold til en kongelig forordning om å bygsle garde til dem, som hadde stått i kongens tjeneste, og fordi" den ellers «i disse vanskelige tider kunde komme til å ligge ode». Jons mor hadde i de siste år brukt gården, men var nu død. Ved svenskenes innfall i 1718 opgis tapet for denne gard således: Tilsammen 155 rdl Svenskene hadde i erstatning betalt 9 rdl., som de tok igjen, da de på tilbaketoget brandskattet bygden. Jon Torrissen døde i 1722, 59% år gammel, og samme år kom Jon Anderssen til gården som leilending. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om gården, som nu kalles Øster Bye, at den har skog alene til gjerdsel og brenneved, seter
---- 629 Bind V --- 1 mil borte, ringe bumark og en fjellslette, hvorav svartes 6 sk. årlig. Den betegnes som «maadelig letvunden og temmelig vis til korn». Utseden var 1 pd. grå erter, 2 tdr. bygg og 9 tdr. havre, avlingen 32 sommerlass vollhoi og 6 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 8 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer og 4 geitei. Skylden blev foreslått nedsatt med hele 1 ore 12 mkl., idet koui- By søndre, sett fra syd 1930. Fot. 0. Snekkermo. misjonen henholdt sig til sine bemerkninger under Øster Ydsc, «eftersom dette med samme nr. udi alle maader har lige beskaf fenhed.» Ved skifte i 1739 efter Jon Anderssens første hustru, Ingeborg Iversdatter, var boets aktiva 117 rdl. 3 ort 10 sk. og beholdningen 84 rdl. 2 ort 20 sk. Der registrertes en besetning på 4 hester, 9 kyr, 9 ungnaut, 8 geiter, 9 sauer og 3 svin. Efter tiendeangi velsen beregnedes boets gjenværende °/io av avlingen til 13K> id. bygg og 45 tdr. havre, hvorefter altså hele avlingen skulde være 15 tdr. bygg og 50 tdr. havre. Går vi ut fra samme utsed som i 1723, skulde altså foldrikheten være 1 1 A for bygg, 5X> for havre. Som før nevnt kjøpte Jon Anderssen gården ved auksjon i 1754 for 261 rdl. Han lånte 160 rdl. til kjøpet av kancelliråd Henrik Angell. Jon sees i 1754 å være stevnet tillikemed Iver By og Nils Høiloen for å ha tilegnet sig en seter på Skogns område (ved Færsvannet). De blev dømt til å frivike denne. Jon Anderssen døde i 1759. Der var da en noe mindre beset ning enn i 1739, nemlig 2 hester og 1 føl, 7 kyr, 7 ungnaut,
---- 630 Bind V --- 6 sauer, 15 geiter og 4 svin. Gården blev tatt til inntekt for den sum, Jon hadde betalt for den, og heftelsen 160 rdl. hvilte uav kortet på den. Aktiva blev 414 rdl. 1 ort 14 sk. og beholdningen 142 rdl. 2 ort 14 sk. Enken, Elen Henriksdatter Auglen, blev i 1769, 57 år gammel, gift med Lars Olsen Høiloen. I hans tid blev det en viss velstand på gården. Verdien steg så betydelig at da takstmennene ved skiftet efter Elen i 1774 verdsatte gården til 500 rdl., fant soren skriveren denne takst alt for lav og satte den uten videre op i 660; men heftelsene var riktignok også steget til 300 rdl. Aktiva blev således 892 rdl. 1 ort 6 sk. og beholdningen 519 rdl. 3 ort 16 sk. Av besetning var der 2 hester (hvoriblandt dragonhesten, verdsatt til 30 rdl.), 3 foll, 7 kyr, 8 ungnaut, 21 sauer, 22 geiter og 2 svin. Et solvbeger til 3 rdl. fantes blandt boets eiendeler. Det stadige stridsspørsmål mellem eierne av By, Berg, Kjæran, Flåtten og Baglan om havneretten på Fætten og kreaturveien dit holdtes gående det meste av Lars' tid og holdt disse naboer i stadig uvennskap, som kulminerte i at Sevald Berg prylte Lars By ute ved Rostadgrinden. Dette er nærmere omtalt under Berg. Lars solgte i 1774 gården til eieren av Nordre By, Sevald Olsen, som var gift med hans steddatter, Ingeborg Jonsdatter. Begge By-gårdene blev således samlet på én hand og drevet under ét bruk i henved 40 år, nemlig i Sevald Olsens og hans sonn, Iver Sevaldsens tid. Dette er nærmere omtalt under Nordre By. Da Jon Olsen Holmsveet i 1819 ved auksjon var kommet i besiddelse av gårdene og samme år solgt Nordre By til Iver Eliassen, beholdt han seiv Sondre By, som altså fra nu av atter var selvstendig bruk. Jon Olsen delte Sondre By i to, idet han i 1820 skjotet halv parten av gården til Lars Olsen Bleke av Melhus for 1000 spdl. Den halvpart han seiv beholdt, er BY SØNDRE Allerede våren 1821 solgte Jon Olsen denne gard til Didrik Lien av Holtålen; men skjote er visstnok aldri blitt utstedt. Didrik, som var fodt omkring 1772, hadde en tid vært lensmann i Ålen, men var blitt avsatt fra bestillingen. Det heter at han hisset op folk til opsetsighet ved veibygningen (1808 eller 09). Ifolge tradi sjonen måtte der kjores op med kanoner for å få folk til å arbeide. Didrik skal også ha hatt tilboielighet til drikk og slagsmål. Kjopet av By har han nok ikke maktet. lallfall har han gjort vanskeligheter med betalingen av kjopesummen, hvorefter Jon under 13. november 1821 lot gjore arrestforretning i endel avling og losore. Så blev det prosess. Jon saksokte ham til betaling av
---- 631 Bind V --- 480 spdl., som resterte på kjøpesummen, samt til å innfri den på eiendommen hvilende pantegjeld, 500 spdl. Didriks innsigelse gikk ut på at Jon hadde solgt ham gården fri for odel og innestått for übehageligheter herav; men denne betingelse var ikke opfylt, da odelspretendent alt hadde meldt sig og bl. a. forbudt videre utbe ling til Jon. De 500 spdl. pantegjeld til Hans Brun i Trondhjem var stipulert i rede solv, mens Jon bare hadde tilkjennegitt fordrin gen som 500 norske speciedaler. Endelig hadde Jon lovet å innestå for at pantegjelden skulde bli stående og at kirkekjopet medfulgte m. m., samt at Jon skulde drive gården i 1821, men Didrik ha halvparten av avlingen. Dom fait 11. januar 1823. Det fantes bevist at Jon hadde inne stått for odelskrav; men på den annen side var det ikke blitt bevist at noen odelsmann fantes, langt mindre at han alt skulde ha meldt sig eller forbudt utbetaling. (Dette er dog ikke helt riktig, ti den 5. desember 1822 hadde Iver Sevaldsen By på sønnen Sevalds vegne latt tinglese odelslysning til hele Nordre og sondre By; men da var formodentlig sakens behandling avsluttet). Innsigel sen fantes altså for tidlig fremsatt. At Jon hadde lovet å innestå for at pantegjelden skulde bli stående, var riktig nok, «hvor urimelig det end synes»; men det fantes ikke bevist at den var opsagt og uleilighet derved forårsaket. At kirkekjøpet medfulgte, fantes bevist, derimot ikke anførslene om gårdens drift og avlingens deling. Resultatet blev, at arrestforretningen av 13. november 1821 blev oprettholdt. Men Didrik betalte ikke de 480 spdl. som restet på kjøpesum men, hvorfor Jon (som nu var flyttet til Balgård) i 1825 lot avholde eksekusjon i gården og ved tvangsauksjon den 20. august s. å. tok den tilbake for 663 spdl. Den følgende vinter opkom der ildløs hos naboen, og ved denne leilighet brente også Jons hus på et kornstål nær. Der blev reddet 2 hester, 8 storfe og 8 sauer, alt det øvrige strøk med. 1 mars samme vinter døde Jon, som imidlertid hadde tatt ophold på Søråker. Han døde 5. mars 1826 og blev begravet samme dag som han skulde hatt bryllup. Boet var fallitt. By blev solgt ved auksjon for 575 spdl. 2 ort 12 sk., hvorved aktiva blev 814 spdl. 2 ort 9 sk., men gjeld og omkostninger beløp sig til 1128 spdl. 4 ort 4 sk. Jon hadde ifl. kgl. bevilling av 20. juli 1820 sittet i uskiftet bo efter sin hustru, Ingeborg Olsdatter. Ole Nilssen Rosvold fikk auksjonsskjøte på gården den 18. august 1827, tgl. 15. oktober s. å. Han solgte den atter ved skjøie av 30. april, tgl. 6. mai 1830, til Rasmus Olsen Jørstad av Ytterøy for 815 spdl. Dette var for dyrt, og Rasmus klarte ikke sine for
---- 632 Bind V --- pliktelser, hvorfor gården den 11. mars 1833 blev solgt ved tvangs auksjon efter rekvisisjon av proprietær Jelstrup. Halvor Kvammen av Strinden fikk tilslaget for 630 spdl. Budet var gjort for Peder Halvorsen Kvammen og Peder Olsen Vold, begge av Strinda, og disse fikk auksjonsskjøte 12. august, tgl. 17. august 1833. De overdrog den allerede samme år til Kristofer Kristensen Berg for 700 spdl. (Skjote 13. august, tgl. 17. august 1833). Kristofer skjotet under 17. august 1837, tgl. s. d., gården til Gullik Pedersen Rosvold for 600 spdl. Dette var vel nærmest en byttehandel; ti ved skjote av 7. februar 1638, tgl. s. d., har Gullik overdratt Rosvold til Kristofer for 1000 spdl. Gullik hadde nu gården til 1840. Da solgte han den ved skjote av 14. mars, tgl. 9. april, til Peder Jonsen Lyngen. Denne solgte den for 800 spdl. ved skjote av 8. november, tgl. 12. desem ber 1844, til Georg Fredrik Kjeldseth, som siden 1834 hadde eiet By mellem, og således blev det gamle Sondre By atter samlet til Samme host som Kjeldseth var blitt eier av hele gården, fikk han den avfelt ved forretning av 21. oktober 1844. Det blev da oplyst at elven i de siste 20 år hadde tatt 25 mål, og skylden blev derfor nedsatt til 10 dal. 2 ort 1 sk. I 1865 kalles gården By øvre. Den hadde da en besetning pa 4 hester, 12 storfe, 14 sauer, 7 geiter og 4 svin, og utseden var a s td. rug, 2 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 7 husmannsplasser: 1: Smedbakken. 2—3: Storøren. 4—5: Moen. 6: Myrbakken. 7: Byvaldet. Kun 5 av disse står opført med besetning og utsed. De hadde tilsammen et kreaturhold på 3 kyr, 13 sauer, 3 geiter og 2 svin og en utsed av 1 td. bygg, 3% tdr. havre og 12% tdr. poteter. ' Efter Georg Fredrik Kjeldset overtok hans eldste sonn Martin Fredrik gården. Han fikk skjote av sine medarvinger 5. desember 1888, tglé. 8. januar 1889, men hadde da drevet gården i flere år sammen med svogeren Ottar Knutsen. Kjøpesummen var 3000 kr., hvorav for innbo og løsøre 1200 kr. Partene Lysaker og Storøren var da frasolgt. I 1875 hadde gården, som da kalles By søndre og vestre, en besetning på 2 hester over og 2 under 3 år, 2 okser, 11 kyr, 2 ung naut og kalver, 25 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 4 svin og griser; utseden var Ys td. hvete, % td. rug, 2 tdr. bygg, 15 tdr havre, '/u td. erter og 10 tdr. poteter, dessuten anvendtes % mal til andre rotfrukter. På 8 husmannsplasser føddes 4 kyr, 1 ung naut, 22 sauer, 11 geiter og 2 svin og såddes IVs tdr. bygg, 4 tdr. havre, */« td. erter og 17% tdr. poteter. Enken efter Martin Fredrik eier nu gården.
---- 633 Bind V --- Fraskilte parte: Lysaker, gårdsnr. 265, bruksnr. 2, skyld mk. 0,43. Eeiendommen er fraskilt den samlede gard By sondre og vestre ved skyldsetningsforretning av 9. august, tgl. 14. august 1872, skyldsatt for 1 ort 1 sk. og av Georg Fr. Kjeldset solgt for 100 spdl. til kirkesanger Erik Andreas Larssen. (Skjote 20 desember 1872, tgl. 24. april 1873). Den hadde i 1875 en besetning på 1 ku, 1 ungnaut, 2 sauer, 2 geiter og 1 svin, og utseden var Vs td. bygg' 2 4 td. havre, 3 skålpund gressfro og 3 tdr. poteter. Aksel Larsen på Flåtten eide derefter gården. Storøren, gårdsnr. 265, bruksnr. 4, skyld mk. 0,60. Fraskilt ved skyldsetning 13. august, tgl. 14. august 1888 skyldsatt for 1 ort 11 sk. og av Georg Fr. Kjeldsets arvinger solgt til Elias Eliassen for 1000 kr. (Skjote 5. desember 1888 tgl 8 januar 1889). Eies nu av Elisæus Eliassen Bye BY MELLEM Den halvpart av Sondre By, som Jon Olsen ved skjote av 16 august 1820, tgl. s. d., solgte til Lars Olsen Bleke av Melhus for 1000 spdl., blev kalt Mellem By. Lars hadde den i 5 år, idet han ved skjote av 2. november, tgl. 4. november 1825, overdrog den til Ole Mikkelsen Re/tan av Holtålen for 800 spdl oa altså tapte adskillig på den. 6 l I 1834 overdrog Ole gården til sin svigersonn, Georg Fredrik Kjeldseth av Ytteroy for 500 spdl. og et kår på 3 tdr bygg 6 tdr havre, % td. rug, % td. erter, 9 tdr. poteter, l A vog klamret lin samt for til 2 kyr og 4 småfe. Skjotet er tgl. 16 august 1834 Ved en påtegning av 14. august 1835 på kårkontrakten erklærte Ole Mikkelsen at han intet hadde hevet av dette kår, men gått tilbords med og erholdt alt hvad han og hustru trengte av sviger sonnen, og at det skulde vedbli på samme måte, så lenge Kjeld seth eiet gården. Kårforpliktelsen skulde forst tre i kraft, når en annen kjopte den. Ved tinglesningen protesterte Didrik Lien, som til samme ting hadde påstevnt en gjeldsak mot Ole Mikkelsen, idet han påstod at dette arrangement oiensynlig var truffet for å unddra kåret fra Oles kreditorer, hvilket vel kanskje også var tilfellet. Imid lertid kom der et forlik istand mellem Didrik Lien på den ene side og Ole Mikkelsen og Kjeldseth på den annen, hvorefter Ole måtte forplikte sig til å levere av kåret all ydelse av korn, poteter og lin til avdrag på sin gjeld til Didrik ifi. dom. Ydelsen skulde verd settes av uvillige menn. Som før nevnt, kjøpte Kjeldseth i 1844 også den annen halvdel av Søndre By, hvorved den oprindelige gard atter blev samlet.
---- 634 Bind V --- NORDRE BY Gårdsnr. 264. Oluf het opsitteren på denne gard i begynnelsen av 1600-tallet; han var der til i begynnelsen av 1620 årene. I 1630-årene brukte enken den. Fra 1637 hadde sonnen, Jon Olsen, gården. Han bygslet først 2 spand; i 1656, da moren var død, bygslet han det resterende spand. Herom er notert i lensregnskapet: 1637: «Jon Olufs. sted og fest 2 sp. i Bye, som moderen for ham oplod — er uden lotter og lunder, gav 24 rdl.» Og i 1656: «Jon Olsen Bye fest i Bye 1 sp., som hans gl. moder, Mildri Pedersd., fradode, og har før bøxlet 2 sp., så han dend gaardpart, som altid ikkun havde været en mands hefde, nu ene er eiende. 15 rdl.» I 1657 er det enken, som har gården. Besetningen var da 2 hester, 9 kyr, 4 geiter, 3 sauer og 2 svin. Opsitteren i 1665 heter Anders Olsen; han var da 40 år og opfores i manntallene til omkring 1690. Senere het opsitteren Ole Jonsen, formodentlig en sonn av Jon Olsen. Han var på By i 1711 og under krigen i 1718. Sitt tap under krigen opgir han således: 2 gamle hus med skigard Tilsammen 162 rdl. 80 sk. Ole Jonsen har formodentlig mattet gå fra gården på grunn av dette tap, ialfall sees den allerede i 1718 å ha fått en ny opsitter, Gudmund Persen. Hvor lenge denne har vært der, er übekjent. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at gården (som da kalles «Norder Bye») med hensyn til skog, seter, bumark og kornvisshet er likesom den annen gard. Den hadde en fjellslette, sått til 6 sk. årlig. Utseden var 2 tdr. bygg, c ) tdr. havre og X A pund grå erter, avlingen 32 sommerlass høi og 6 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 8 kyr, 3 ungnaut, 10 sauer og 4 geiter. Den blev med
---- 635 Bind V --- samme begrunnelse som for Søndre By foreslått avfelt 1 øre 12 mkl. Så kom Peder Olsen Sanden til gården, antagelig i 1725. (Se stamt. Sanden). Han kjøpte i 1745 Balhald av Åge Rasmussen Hagen og drev denne gard som underbruk. På skiftet efter ham i 1747 registrertes en besetning på 3 hester, 7 kyr, 7 ungnaut, 10 geiter, 8 sauer og 3 svin. Balhald verdsattes til 120 rdl., hvilket sannsynligvis var, hvad han hadde gitt for gården. Boets aktiva var 212 rdl. 3 ort 11 sk. og gjeld fantes ikke, så behold ningen blev 203 rdl. 3 sk. At Peder har vært en efter forholdene velstående mann, fremgår av at boet foruten et sølvbeger til 2 rdl. hadde endel tin-, kopper- og messingtoi. Av Peders barn overtok Baro, den eldste, Balhald, og hans efterkommere er fremdeles på denne gard. Halvor Pedersen blev gift med Siri Karina Simonsdatter Hoff, som sammen med sin søster hadde fått Borgen i gave av sin morbror, justisråd Åge Hagen. Av døtrene blev Beret gift med lensmann Ole Leirfald og Ragnhild med Ole Jonsen Wilmann på Forbregd. Peder Olsens enke, Karen Halvorsdatter Minsds, blev i 1748 gift med Iver Jonsen Volden, som fikk bygselbrev på By 22. februar, tgl. 4. mars 1748, og siden kjøpte den for 486 rdl. av generalauditør Lars Kierulf ifl. skjøte av 7. mai 1755, tgl. 6 september s. å. Velstanden øket i Ivers tid, så at ved skiftet efter ham i 1773 var aktiva 971 rdl. 3 ort 2 sk. og beholdningen 639 rdl. 2 ort 14 sk. Gården var da verdsatt til 700 rdl. Forøvrig notertes der sølvtøi for 8X- rdl. og en besetning på 4 hester, 9 kyr, 3 ungnaut, 12 geiter, 7 sauer og 2 svin. Iver var to ganger gift. Hans annen hustru, Ingeborg Jons datter, datter av Jon Anderssen Søndre By, overlevet ham og giftet sig i 1773 med Sevald Olsen Leirfald, sønn av lensmann Ole Leirfald. Denne samlet både Søndre og Nordre By på sin hand. Foruten hvad han arvet i Søndre By med Ingeborg, avkjøpte han i 1774 hennes stedfar, Lars Olsen, den halvpart, som denne hadde fått utlagt på skiftet efter sin hustru, Eli Henriksdatter; kjøpesummen var 330 rdl. Siden utløste han efterhvert også de øvrige arvinger, sist svigerinnen Beret Jonsdatter, av hvis mann, Jon Olsen Klokkerstuen, han fikk skjøte 2. januar 1784. Sin steddatter Karens arv i Nordre By efter faren, Iver Jonsen, inn løste han først i 1799, da han fikk kvitteringsskjøte av sitt søsken barn, Sevald Barosen Leirfald, som var gift med Karen. Hans annen steddatter, Mali, var død i 1773. Sevald fikk i 1787 avfelt skylden på Nordre og visstnok også på Søndre By til det halve. Gården hadde da lidt adskillig skade ved elvebrudd. Allerede i 1784 var gården besiktiget, og skjønns
---- 636 Bind V --- mennene var kommet til det resultat at skylden burde nedsettes til halvparten; men saken blev den gang tilbakesendt til nærmere oplysning, særlig om hvorvidt noe av den odelagte jord kunde bringes i brukbar stand igjen, så at avfelning kunde bevilges alene for noen år. I 1787 var der ny besiktigelse, og nu anbefalte stift amtmannen approbasjon. Han hadde seiv sett den skade gården hadde lidt og fremdeles vilde lide, da der var dype sprekker i elve bakken på gårdens grunn. Han hadde sett en åker, tatt ut ved elvebrudd og stående under vann — «det var et ynkelig syn å se til,» skriver han. Sevald har oiensynlig fått ham helt på sin side, idet han finner det besynderlig at begge forretninger avfeller skylden til det halve, skjønt gården unektelig er blitt slettere siden den første besiktigelse. Der blev bevilget avfelning for 10 år. Da disse var utløpet, søkte Sevald om 10 års eller bestandig forlengelse av den skjedde avfelning, «da gaarden ikke har kunnet forbedres». Det blev ikke approbert. I 1807 søkte han om det samme, men da de i 1797 forlangte oplysninger ikke var tilveiebragt, blev saken henlagt til oplysning ved tingsvidne om avling etc. Sevald var en mann som utmerket vel forstod å vareta sine økonomiske interesser. Han lot den ene av gårdene drive i sin datters navn og søkte på dette grunnlag fritagelse for den dobbelt skatt, som måtte betales av underbruksgårder; men fogden kunde ikke anbefale andragendet, «da gaarden kunde ernære en bonde familje». Så bygslet han den i 1790 til sønnen Iver; men det lyktes ham heller ikke derved å vri sig fra skatten. lallfall bemer ker amtmannen til et andragende herom i 1802, at vel har gården siden 1794 vært brukt av ansøkerens barn; men det «vil lettelig indsees, hvordan et saadant brug er». Der er intet oplyst om, hvorvidt ansøkerens barn har bebodd gården, og han er en for muende mann. — På en ny ansøkning i 1804 fikk han et blankt avslag, likeså i 1807. Sønnen Iver kjøte i 1799 Øgstad og har vel da opgitt bygselen av By; han hadde også en kort tid Midt Grundan, som han kjøpte i 1794 sammen med Anders Øst Grundan. På en auksjon i 1793 gjorde Sevald Olsen By sammen med endel bønder av Skogn et bud på 2000 rdl. på Skogns ålmenning nr. 4. Stiftamtmannen anbefalte ikke dette salg, da han antoL det var meningen å utnytte skogen ved det ukontrollerte hånd sagbruk. Han fant at når ålmenning kjøpes av almuen. burde det som ved kirkekjøp skje av den hele almue. Salget blev vel neppe approbert. I 1798 gjorde Sevald en muntlig avtale om å seige hele By til Lars Larssen Ekloen for 6000 rdl., hvorav 2000 skulde erleg
---- 637 Bind V --- ges 6. mars. Da Lars kom med pengene, var imidlertid ikke Sevald hjemme. Sønnen Iver tilbod sig å ta imot og kvittere; men det vilde ikke Lars gå inn på og tok pengene med sig tilbake. Siden tilbod Sevald å utstede skjote; men vel å merke kun på den de. som ikke var bortbygslet til Iver. Herpå vilde Lars ikke gå inn, og det kom til prosess. Begge gjorde krav på den atterkjopssum 500 rdl., som den som fragikk handelen, skulde betale. Dom fait 18. januar 1799. I denne uttales at der er så mange feil fra begge sider at det synes rimeligst at begge parter - skjønt stilltiende — er blitt enige om å heve handelen, hvorfoi atterkjøpssummen ikke kan tilfalle noen av dem. De av partene under prosedyren brukte «skrivemaader og upasselige udtryk» blev dog mortifisert. Lars synes dog ikke å ha villet finne sig i denne avgjørelse. lallfall straks efter å ha søkt om bevilling til å gå stiftoverretten forbi og appellere dommen direkte til hoieste rett. Hvad utfallet blev, er übekjent. Imidlertid hadde saken fait et etterspill, idet Lars Ekloen sammen med Johannes Leklem hadde avlagt Sevald en visitt, og da han ved avskjeden fulgte dem ut, hadde de banket ham op. Lars blev for «benhug eller trampen med benene» dømt til en bot på 9 rdl. samt 12 rdl. i omkostninget. For Johannes' vedkommende, som var korporal ved dragonene, er vel saken behandlet ved krigsrett. Ved kontrakt av 8. januar 1800 forpaktet Sevald for 5 år går den til sin yngste sønn, Ole, og datteren Eli (som blev gift med Jon Landstad). Den årlige avgift skulde være 60 rdl. Antagelig var dette bare proformaverk. I 1805 festet han jordstykket Byøren til Bård Olsen Skomaker og Jon Hanssen Snekker på Øren, 12 mål til hver. Avgiften var de 2 første år 3 rdl., siden 6 rdl. årlig for hver. Ved skjøte av 17. august 1807 avstod Sevald gården til sin eldste sønn, Iver, som det vel på det nærmeste var gått ut med på Øgstad. Det oplyses i skjøtet at Sondre og Nordre By da hadde lagt under et bruk i henved 40 år. I kjøpet medfulgte andel i Stikle stad og Hallan kirker, 2 dragonhester og 2 jernkakelovner. Kjøpe summen var 4000 rdl. I skjøtet var en bestemmelse om at Iver ikke fikk seige gården uten farens samtykke, likesom denne i tilfelle skulde ha forkjøpsrett. Gården oplyses ved denne tid å ha en utsed av 4 tdr. bygg og 30 tdr. havre foruten en übetydelighet småsed. Der avledes 150 til 200 lass høi og holdtes 6 hester, 16 —18 storfe og 40 småfe. Sevald undtok til kår for sig og sin hustru Sørakeren under Vestre (d. e. Søndre) By og Rostadmyren under Nordre By, 14 mål, og på Storøren under Nordre By 8 mål. På Storøren skulde han ha rett til å nedsette en husmann til hjelp ved kårets drift.
---- 638 Bind V --- Av Vestre Bys hus skulde han ha dagligstuen med kammer, kjøk ken og overværelser, stabbur og husrum til avling og kreaturer, havning til kreaturene, brenne og tre til husenes vedlikehold. Endelig skulde han beholde retten til fisket i elven samt trefang til lakseinnretningenes opbyggelse. Med Iver Sevaldsen gikk det aldeles ut. Han hadde bl. a. sam men med Bertel Jonsen Vinne og Eskild Stop kausjonert for lens mann Bentsen og kom i ansvar for dennes kassemangel, hvorav folgen blev at gården blev ham frasolgt ved tvangsauksjon den 6. august 1818 efter rekvisisjon av proprietær Jelstrup. Ved denne fikk Bård Baglan på egne og Ole Flåttens vegne tilslaget for 5870 spdl. Imidlertid har de vel ikke kunnet opfylle kondisjonene, som gav Jelstrup rett til i mangel av betaling til en bestemt tid å seige eiendommen ved ny auksjon på kjoperens gevinst eller forlis, hvor for den blev solgt ved ny auksjon den 29. oktober 1818. Ved denne leilighet fikk Jon Olsen Holrnsveet tilslaget for 3960 spdl. Der blev altså et underskudd på 1010 spdl., som Jelstrup sak sokte Bård Baglan og Ole Flåtten til å betale. De vilde riktignok gjøre gjeldende at budet var gjort for Iver Sevaldsens regning, hvilket Bård endog forte vidner for, mens Ole skriftlig erklærte at det var gjort for egen; Iver nektet også at det var for hans. Bård og Ole blev derfor domt til å betale belopet, som med renter og omkostninger nu belop sig til 2104 spdl. Jon Holmsveet inngikk under 8. februar 1819 kontrakt med Iver Eliassen Nordre Lyng som deltager for en halvpart i kjopet, hvorved Jon forbeholdt sig å velge hvem han vilde av gårdene Sondre og Nordre By. Den rodmalte hovedbygning forbeholdt han sig også, den annen, den såkalte gamle hovedbygning skulde Iver ha. Uthusbygningene skulde benyttes i fellesskap, inntil en annen ordning kunde treffes. Jon beholdt seiv Sondre By og gav under 16. august, tgl. 17. august 1819, Iver Eliassen skjote på Nordre By for 1980 spdl. «efter grænser og mærker, som i fortiden har været gjældende». Iver Eliassen formådde imidlertid ikke å klare sine forpliktelser, hvorfor gården allerede i 1820 blev sått til auksjon og solgt til Sør en Jonsen Haugslien for 1433 spdl. I 1844 rekvirertes avfelningsforretning på Nordre By. Del blev da oplyst at elven i de siste 20 år hadde tatt ut 25 mål jord, hvorefter skylden blev nedsatt til 10 dal. 1 ort 17 sk. Soren Jonsen dode i 1862, 80 år gammel, og gården blev nu delt mellem hans sonner således at den eldste, Johannes, overtok By nordre ostre og de to andre, Hans Peter og Olaus, By nordre vestre. Skjotene er utstedt av skifteforvalteren i Soren Jonsens dodsbo 1. oktober, tgl. 14. oktober 1864. Gården var delt ved
---- 639 Bind V --- skyldsetningsforretning av 21. september 1863, avhjemlet 16. august 1864, hvorved By nordre østre blev skyldsatt for 4 dal. 3 ort, hvorefter der blev igjen på By nordre vestre 5 dal. 3 ort 17 sk. By nordre ostre blev overtatt for lill spdl. 14 sk. og By nordre vestre for 1388 spdl. 106 sk. samt kår av begge parter til Beret Eriksdatter, enken efter Soren Jonsen. By nordre vestre, sett fra syd 1930. Fot. 0. Snekkermo. BY NORDRE VESTRE Gårdsnr. 264, bruksnr. 1. Denne gard hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 6 storfe, 12 sauer og 2 svin og en utsed av Vs td. hvete, X A td. rug, 1 td. bygg, 5 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Myren, hvor der føddes 1 ku og 5 sauer og såddes r k td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver, 14 sauer og lam og 2 svin og utseden Va td. rug, 1 td. bygg; 6 tdr. havre og 8 tdr. poteter, hvorhos M mål anvendtes til andre rotfrukter. På husmannsplassen føddes 1 ku, 1 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter og såddes Va td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. Hans Petter og Olaus Sorensønner solgte i 1913 gården ti\ John Bjørken for 18,000 kr. Han solgte den våren 1916 til Olaf Ekren for 24,000 kr. I 1929 solgte O. Ekren den igjen til Lorents Smulan fra Sandvallan for 58,000 kr. Enken efter Smulan eier den nu.
---- 640 Bind V --- F ras kilt part: Myhre, gårdsnr. 264, bruksnr. 4, skyld mk. 1,03 blev fraskilt By nordre vestre ved skyldsetningsforretning av 16. juni, tgl. 18. juni 18 ( )4, og av Hans Peter og Olaus By solgt for 1200 kr. til Ole Johannessen Leirfaldvald ved skjote av 13. august, tgl. 15. august 1894. Fot. 0. Snekkermo. BY NORDRE ØSTRE Gårdsnr. 264, bruksnr. 2. Denne gard hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 13 sauer og 2 svin og en utsed av % td. bygg, 8 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser: 1: Bymoen, 2: Veien hvorpå føddes 2 kyr, 11 sauer, 3 geiter og 1 svin og såddes % td. bygg» 2 tdr. havre og 8 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 5 kyr. 3 ungnaut og kalver, 12 sauer utseden Vg td. rug, 1 td. bygg, pund gressfro og 8 tdr. poteter. 2 kyr, 13 sauer, 2 geiter og 2 tdr. havre og 4X> tdr poteter. Ved skjote av 4. oktober, tgl og lam og 3 svin og griser og 7 tdr. havre, Ve td. erter, 3 skål- På de 2 husmannsplasser foddes svin og såddes % td. bygg, 1 '■• 9. oktober 1879, solgte Johannes Sørensen gården for kr. 3280 til Peder Olaus Tomassen Hallan, som hadde den til 1893, da han ved skjote av 1. april, tgl. 5.
---- 641 Bind V --- april, overdrog den for kr. 5500 og et kår av årlig verdi kr. 200 til sønnen Tomas Pedersen By. Parten Vold var da fraskilt. Tomas Pedersen solgte i 1901 gården til Lars Skaufel fra Mos vik. Han solgte den i 1906 til Ole Olsen Lennes for 14,000 kr. I 1922 solgte O. L. den for kr. 60,000 til Sigurd Ness som nu eier den. Fraskilte par te r: Vold, gårdsnr. 264, bruksnr. 3 av skyld mk. 0,76 blev fra skilt By nordre ostre ved skyldsetningsforretning av 5. mai, tgl. 10. juni 1880, skyldsatt for 2 ort 4 sk. og ved skjote av 10. juni 1880, tgl. s. d., av Peder Olaus By solgt til Laurits Kristian Larssen for kr. 1400. Eies nu av Anton Pedersen Bye. RISAN Gårdsnr. 266. Navnet: Uttales: r'Csan, dativ -såm. — Risem 1610. Rißemb, Riße 1626. Risem 1664. Riisen 1723. Flertall av intetkjønnsordet ris = ris, krattskog. Risan eller i übestemt form Rise er et meget hyppig gårdsnavn. Skylden: Gården finnes ikke i matrikulen av 1650. I 1660 var skylden 1 ore, fra 1836 2 dal. 2 ort 11 sk., i 1907 mk. 5,67 -' 1 bruk. Eiere: Gården opføres i 1630 under «Stigtens gods», og man skulde efter dette tro, at den i middelalderen hadde tilhort erke bispegodset; men dette er dog neppe tilfellet; ti den finnes ikke i noen av erkebispenes jordebøker og heller ikke i lensregnskapei av 1549, efter at erkebispegodset var inndratt under kronen. Det forholder sig visstnok så, at kronen har erhvervet gården omkring 1620 og da lagt den til det gamle erkebispegods, som fremdeles førtes særskilt i regnskapene. I de for kronen pengeknappe tider omkring 1660 har så rek tor, mag. Søfren Hansson, senere sogneprest til Domkirken, er hvervet den. Efter hans død gikk den over til arvingene, og i 1723 eiedes den av Gjertrud, sal. Peder Randulfs. Ved skjote av 12. januar, tgl. 4. mars 1734, solgte hun Risan tillikemed endel gods i andre bygdelag til sin sønn, den rike foged i Salten, Søren Randulf («sølvfuten»). Gården betegnes i skjøtei som «Risum, som jeg paabor». Hun overdrog ham dette jorde gods som avbetaling på 600 rdl., som han i 1721 hadde forstrakt henne med.
---- 642 Bind V --- Siden gikk eiendommen over til konsistorialassistent, sogne prest til Bodo N. Chr. Friis, som var gift med solvfutens enke. Han solgte Risan ved skjote, tgl. 6. mars 1747, for 50 rdl. til kancelliråd Hveding. Denne solgte den i 1731 til opsitteren. Kristen Olsen, og siden har den vært brukernes eiendom. Bruker e: I folge Steinviksholms lensregnskap av 1549 har Giierdtrudt på Riißlund betalt 16 mk. smor og 1 vog mel i leding. Tross den forvanskede skrivemåte gjelder det nok Risan, da går den er opfort like efter By. Oluj het opsitteren i begynnelsen av 1600-årene. En annen Oluf tor være kommet dit i 1623; ti det år sees Oluf Riise å ha betalt 2 daler for 1 ortugs leie i gården. Det kan også være den samme som for, og at han først da har betalt bygsel. Isåfall må han tidligere ha brukt den for avgift, hvilket ikke er usannsynlig. Gården var liten og dårlig; opsitterne fores i skattelistene blandt «odegaards- og husmender». I 1630 er der ny opsitter, Siurd Olsen, og han blev der lenge. Han opgis i 1665 å være 60 år. Besetningen var i 1657 1 hest, 5 naut, 1 bukk, 3 geiter og 2 sauer. Ved matrikuleringen i 1660 blev der ikke foreslått noen for andring i skylden. Tienden sattes til 2 skjepper bygg og 4 skjep per havre, ledingen 16 sk. og småtienden X Å ort. "ber var humle have. Siurd opfores i manntallet ennu i 1680-årene. Efter ham kom Ørger Jenssen, efter navnet å domme en utenbygds mann. Ørger må ha sittet i forholdsvis bra okonomiske kår; men så kom krigen og utarmet ham. Hans tap opgis til: Skade på bordklædning og Tilsammen 73 rdl. 24 sk. Dette viser, at det ikke var så lite å ta av.
---- 643 Bind V --- Ørger døde i februar kringsvinteren 1719, 70 år gammel. Opsitteren efter ham blev Ole Olsen Sørhaug. I 1723 oplyses om Risan, at den ingen skog hadde, seter — som ikke bruktes — % mil fra gården. Den betegnes som «maadelig til drift og kornvis». Utseden var X bpd. rug, 1 td. bygg og 3 tdr. havre, avlingen 14 lass sommerhoi og 2 lass Risan 1929. Fot. H. Anderson. ekerhøi og besetningen 'A hest, 2 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer og 3 geiter. Skylden foresloes forhoiet 8 mkl. «i henseende til sin aufvel». Ole Olsen døde i 1741, midt i uårene. Det er derfor ikke å undres på, at boet blev magert, nemlig 29 rdl. 8 sk. aktiva og en beholdning på 2 rdl. 2 ort. Den registrerte besetning var 1 hest, 2 kyr, 2 sauer, 4 geiter og 1 gris. Avlingen det år opgis til 2% td. bygg og td. havre Enken, Guru ft\ atiasd atter, blev i 1751 gift med Kristen Olsen (muligens en sønn av Ole Eriksen Marken, født i 1722), og denne kjøpte gården av kancelliråd Hveding ifl. skjote av 18. oktober 1751, tgl. 3. mars 1752. Kjøpesummen var 100 rdl., hvorav han betalte 50 kontant og utstedte panteobligasjon for resten. I Kristens tid kom økonomien på fote igjen. Ved hans død i 1764 blev gården verdsatt til 150 rdl., boets samlede aktiva var 214 rdl. 2 sk. og beholdningen 103 rdl. 2 ort 20 sk. Besetnin gen var 1 hest, 3 kyr, 2 ungnaut, 6 sauer, 7 geiter og 3 griser, avlingen 4 tdr. bygg og 10 tdr. havre.
---- 644 Bind V --- Kristen hadde ingen barn. Ved hans død blev gården utlag; til enken og hans arvinger, som var Jakob Brustuens barn og sosteren Anne, gift med Ole Gundersen i Trondhjem. Guru utleste de øvrige arvinger undtagen Ole Gundersen, som ved skjote av 8. august 1765, tgl. 20. februar 1766, overdrog sine 6 mkl. til gjestgiver Jon Gundbjornsen Auskin på Oren, og ved auksjonen efter denne blev parten i 1767 solgt til Elling Sevald sen Valstad for 40 rdl. (Skjote 8. august, tgl. 15. august 1767). Ved skjote av 21. februar 1774, tgl. s. d., overdrog Guru med de andre arvingers samtykke sine 18 mkl. i gården til sin yngste sonn, Ellev Olsen, mot 150 rdl. og et kår, bestående av 3 mål åker og for til 1 ku og 3 småfe. Ellev gikk inn på å betale sin eldste bror, Ole Olsen Gjermstad, 50 rdl. for odels retten og fikk odelsskjote 16. august 1779, tgl. s. d. Ole hadde i 1774 lyst odelsrett til gården. Ellev hadde nu gården i 46 år. Han kjøpte til en skogstrek ning i Leirfalds mark av Mikal Melby. Da Ellev døde i 1816, blev der avholdt samfrendeskifte efter ham. På dette enedes man om å overdra gården til hans næst eldste sonn, Halvor Ellevsen, for 600 rbdl. rent solv eller 3600 rbdl. navneverdi. De før nevnte 6 mkl. tilhørte nu Elling Nilssen Valstad, som ved skiftets tinglesning forbeholdt sig sin rett til dem. Ellevs enke, Ingeborg Halvorsdatter, fikk ifl. bestemmelse på skiftet et kår, bestående av 2 tdr. bygg, 4 tdr. havre, 2 tdr. poteter, land til 8, 10 å 12 mk. linfrø og for til 1 ku og 3 småfe. Hun døde som kårkone på Risan i 1835. Halvor Ellevsen og hustru Kari Tomasdatter hadde ingen barn, hvorfor de i 1819 oprettet gjensidig testamente, hvorefter den gjenlevende skulde beholde det hele bo, og i tilfelle av nytt ekteskap skulde den gjenlevende utrede 4 spdl. til den avdøde ektefelles arvinger. I motsatt fall skulde fellesboet deles mellem begges arvinger efter loven. Testamentet er konfirmert 12. jun; 1820. Halvor dode alerede i 1820, og enken har vel ikke kunnet eller villet ha gården. Den blev solgt ved auksjon 29. januar 1829 for 560 spdl. til Mikal Melby, som fikk skjote 14. april, tgl. 15. april 1836. Det heter i skjøtet, at den skogstrekning i Leir falds mark, som Ellev Olsen i sin tid hadde kjøpt av Mikal Melby, skulde skyldsettes særskilt. På eiendommen heftet en panteobliga sjon på 300 spdl. til Vinne kirke; den forblev stående i gården. Formodentlig er denne panteobligasjon blitt misligholdt; ti den 3. mai 1835 blev gården solgt ved auksjon ifl. rekvisisjon av Vinne kirkes verge. Kjøper blev da Ole Anderssen Leiråstuen,
---- 645 Bind V --- som fikk skjote 5. februar, tgl. 6. februar 1836. Kjøpesummen var 531 spdl. Heftelsen til Vinne kirke — nu 200 spdl. — forblev stående i gården. Den 8. februar 1837 blev der optatt tingsvidne angående Risans tilliggelser. Mikal Melby lot da i anledning av en, skjo tene påført erindring, hvorefter 6 mkl. av gården for lengere tid siden skulde være fraskilt, fore 2 vidner for, at eiendommen fra uminnelige tider hadde vært drevet under et, uten at noen rett var avhengiggjort efter de eldre skjoter av 1767 og 1774, hvad de 6 mkl. angar. Dette angar naturligvis den på skiftet efter Kristen Olsen i 1764 til Ole Gundersen utlagte arvepart, som aldri var blitt innløst. Elling Balhald, som nu var 75 år, vidnet, at gården i hans tid kun hadde én opsitter ad gangen, og at det ikke var ham bekjent, at noe var frasolgt eiendommen i den tid. Det heter videre, at annen hjemmel var uerholdelig, da Elling Sevaldsen Valstad forlengst var død og boet efter ham sluttet, uten at nevnte del finnes benevnt. (Dette er dog ikke riktig; ti ved skifte i 1782 efter Elling var halvparten av disse 6 mkl. utlagt enken og de to døtre, og da enkens annen mann, Lars Sivertsen Valstad, døde, blev parten ved utlegg yderligere delt. Hvordan disse små arveparter så er innløst, fremgår ikke; men ved skifte i 1822 efter Elling Nilssen Valstad er iallfall alle 6 mkl. tatt til inntekt for 80 spdl. og utlagt ti kreditorer og arvinger. Ved en senere tilføielse heter det imidlertid, at heftelsen efter skiftet den 14. august 1782 efter Elling Valstad bortfaller, da utlegget ikke som forordnet i lov av 19. august 1745 var tinglest påny). Ole Andosen Risan døde i 1864, 62 år gammel, og enken, Marit Sevaldsdatter (datter av Sevald Pedersen Lennes) sått nu endel år med gården. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 storfet,' 13 sauer og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 6 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Rishaugen, hvorav kun den ene er opført med besetning og utsed. Der føddes I ku og 4 sauer og såddes Vi td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 3 kyr, 1 ungnaut, 11 sauer og lam, 2 geiter og 1 svin og utseden 1 % tdr. bygg, 8 tdr. havre, % td. erter og 7 tdr. poteter. Oles eldste sønn, Severin, overtok gården ifl. skjote av 26. juli, tgl. 14. august 1890, for kr. 2800 og kår til Marit. Han var gift med Andrea Benjaminsd. fra Ekne. Den annen sonn, Gustav Olsen, var en lang årrekke lærer i Verdalen. Severin Risan overdrog i 1899 gården til brødrene Ole og Johan Jo hanane ssønner og tok seiv kår. O. Johannessen er nu eier av gården.
---- 646 Bind V --- REIN Gårdsnr. 267. Navnet: Uttales: rein. — af Reine 1430. Reien c. 1550. Reyn 1559. Rein 1610, 1664, 1723. Rein. Navnet finnes også i Strandvik sogn i Sondhordland, i Rissa, i Stadsbygden og i Egge og dessuten på flere steder i flertallsformen Reine. Navnet sees nu såvel her som i Rissa i mid delalderen å være boiet som hankjonns- eller intetkjonnsord, men må dog være samme ord som hunkjonnsordet rein = rein, gresskanf. I Indherred brukes ordet også om en ikke for sterkt heldende li, hvilken betydning også passer med denne gards beliggenhet. Sky/den: Skylden var i 1650 1 sp., men blev i 1718 av land drotten, Ebbe Carstensen til Reinskloster, med kongelig tillatelse forhoiet til 1 sp. 12 kml. Fra 1836 var skylden 4 dal. 2 ort 23 sk., i 1907 mk. 13,24, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Rein, mk. 12,95. Eiere: Ifolge Aslak Bolts jordebok eiet erkestolen «af reine X> span 1. bf. X> ore», d. v. s. av Rein X> spands leie, bygslet for V 2 øre. Den store nedgang i skyld til en tredjedel er naturligvis en følge av svartedauen. Med dette halve ore kan vel neppe bygselretten ha fulgt, og derfor har vel erkestolen skilt sig ved eiendommen; ii den finnes ikke i de senere erkebispers jordeboker. Efter en jordebok fra omkring 1550 har Tautra kloster eiet 1 ore i «Reien» og dermed også formodentlig bygselretten. Ved reformasjonen blev Tautra klosters gods beslaglagt av kronen, og fra 1561 blev det slått sammen med Reinsklosters gods til en særskilt forlening under navn av Reinsklosters gods. Ved 1650 var således eiendomsforholdet: Reinsklosters gods 1 ore 12 mkl. og bygselretten. ** Krongods 1 » — » Hallan kirke 8 » 8 » Levanger kirke 4 » Tilsammen 1 spand I 1763 solgte den daværende eier av Reinsklosters gods, asses sor Henrik Hornemann, Rein til opsitteren, Anders Olsen. Siden har gården omtrent alltid vært brukernes eiendom. Brukere: Der finnes ingen brukere av Rein nevnt i 1500-tallet. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Lasse eller Laurits (Lars), i 1620 Jørgen og fra midten av 1620-årene Nils Larssen, muligens en sonn av den forstnevnte.
---- 647 Bind V --- 1 ore i gården føres i denne tid under «Holms» gods; men dei er dog tvilsomt, om det i den katolske tid har tilhort Holms (Munk holmens) kloster. lallfall finnes ikke noe av Rein blandt Holms gods i lensregnskapet av 1549. Rimeligvis er det noe, som kronen har erhvervet og lagt til dette gods senere. Nils Larssen var i 1665 60 år gammel og synes å ha brukt gården ennu i begynnelsen av 1680-årene. Besetningen var i 1657 2 hester, 7 naut, 5 geiter, 6 sauer og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen for andring i skylden. Tienden sattes til 1 td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen % rdl. og småtienden 1 ort 8 sk. «Findes hommelhauge och brendetang», heter det. Opsitter i 1686 var Peder, muligens kommet dit ved ekteskap med enken efter Nils. Fra 1690-årenes begynnelse het opsitteren Ole, formodentlig en sonn av Nils, som av folketellingen i 1665 sees å ha hatt 2 sønner, Lars og Ole, henholdsvis 17 og 14 år gamle. Ole har, iallfall til å begynne med, hatt det vanskelig. I 16<)1 sees han å være stevnet både for skatt og landskyld og i 1705 og 06 for restanser til landdrotten. Han døde i 1717 og opgis da å være 70 år; men han har flere år tidligere opgitt bruken av går den til Gunder Arntsen, som i 1709 var blitt gift med Karen Ols datter Rein, sikkert datteren. Tapet under svenskenes innfall i 1718 opføres således: Tilsammen 76 rdl. 24 sk. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gårdens skyld er for høiet til 1 sp. 12 mkl., nemlig ved at Reinsklosters part er for høiet til 2 øre. Forøvrig oplyses, at gården hadde skog til brenne og gjerdefang, men leier seter hos fremmede, måtelig utmark, ingen kvern, ringe leilighet til fiskeri. Den betegnes som «maade lig letvunden og mislig til korn». Utseden var Wz td. bygg og 5 n
---- 648 Bind V --- tdr. havre, avlingen 30 sommerlass høi og 3 lass ekerhøi og be setningen 2 hester, 5 kyr, 4 ungnaut, 13 sauer og 4 geiter. Ved skifte i 1739 efter Gunder Arntsens annen hustru blev boets samlede aktiva ved auksjon 70 rdl. 10 sk. Passiva (hvor iblandt en åbot på 10 rdl. 20 sk.) beløp sig til 50 rdl. 2 ort 17 sk., hvorefter beholdningen blev 19 rdl. 1 ort 17 sk. Synderlig rum melig kan det altså ikke ha vært, og det gikk tilbake i de følgende uår så at ved Gunders død i 1747 var det såvidt, at aktiva og passiva balanserte med et beløp på 24 rdl. 16 sk Kun en sønn på 10 år overlevet ham. Den ved skiftet registrerte besetning var 1 ku, 5 ungnaut, 13 geiter, 6 sauer og 2 svin. Så hadde dragon Ole Eriksen gården i noen år; han kan ikke sees å ha fått noe bygselbrev — har vel brukt gården for avgift. I 1752, 14 dager for jul, brente gården delvis. En dagligstue, et stabbur med alt, som deri var av sengklær, mobler og matvarer strok med, og en ny stue måtte nedrives. På høisttinget 1755 op lyses gården å være gjenopbygget efter branden. Opsitteren hadde da hatt de vanlige 2 års skattefrihet, rimeligvis også tillatelse til å gå om med kollekt, skjont der ikke finnes noe herom Så fikk Anders Olsen Vinne bygselbrev på gården av fru Hornemann 25. juli 1757, tgl. 20. februar 1758. Og ifl. skjøte, utstedt av assessor Henrik Hornemann 30. juni, tgl. 15. august 1763, kiøpte han gården for 440 rdl. Anders stod sig godt: Ved skifte i 1773 efter hans første hustru, Ingeborg Jonsdatter Fikse, skyldte han bare 160 rdl. på gården Iberegnet dette var boets passiva 238 rdl. 2 ort 4 sk. og beholdningen 291 rdl 4 sk. Den registrerte besetning var 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 7 sauer, 8 geiter og 2 svin. Ånder giftet sig i 1773 med Anne Ellingsdatter Balhald, som nettop var blitt enke efter Baro Pedersen Balhald. Hun hadde efter sin mann fått utlagt halve Balhald, og Anders utloste en av de øvrige arvinger, så han blev den største loddseier i gården, som han hadde til i 1801, da han solgte den og tok kår. Da han var kommet i besiddelse av Balhald, overlot han Rein til sin svoger, Morten Jenssen Bjørgan, som var gift med hans søster Magnhild. Morten hadde den som bygselmann eller for pakter, men dode allerede i 1776. På skiftet efter ham er regi strert 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 geiter og 8 sauer. Aktiva var 78 rdl. 1 ort 8 sk. og beholdningen 63 rdl. 1 ort 4 sk. Derefter har vel Anders drevet Rein som underbruk under Balhald, inntil han ved skjøte av 20. februar 1801 ovedrog den til sønnen, Jon Anderssen, for 720 rdl. og kår til sig og hustru også av denne gard. Tilsammen hadde han nu av Rein og Bal
---- 649 Bind V --- hald et kår på 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 2 tdr. poteter samt for til 2 kyr og 8 småfe. Han døde på Rein i 1817 og efterlot sig en formue på 267 spdl. 10 sk.; herav var 237 spdl. 2 ort 12 sk. panteobligasjon i Rein, utstedt av sonnen Jon. Jon Anderssen var imidlertid død allerede i 1814, og enken Maren Olsdatter, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo og i Rein, sett fra vest 1919. Fot. E. Musum. tilfelle skifte ved samfrender. Hun blev året efter gift med Jon Olsen Høilo og overlevet også denne sin annen mann, som døde i 1839. Ved skifteauksjon efter ham blev innbo og løsøre solgt for 320 spdl. 2 ort 7 sk., og boets halvpart i gården blev verdsatt til 300 spdl., hvorved aktiva kom op i 626 spdl. 2 ort 7 sk. Gjeld og omkostninger beløp sig til 322 spdl. 1 ort 10 sk., hvorav pantegjeld til Hans Brun i Trondhjem 100 spdl. og rest på Haldo Jonsens arv 29 spdl. 1 ort 4 sk., så beholdningen blev 304 spdl. 21 sk. Det oplyses ved samme leilighet, at der år om annet kunde såes 1 td. bygg, 6—7 tdr. havre og 7—B tdr. poteter, og at havren gav 5 fold, bygget 6 og potetene 7—B. Der kunde holdes 2 hester, 7 storfe og 20 småfe. Gården blev ved skjøte av 19. august 1840, tgl. s. d., over dratt Haldo Jonsen, Jon Anderssens yngste sønn. Enken Maren blev forbeholdt kår av gården. Likeledes blev der tatt forbehold om, at hennes sinnssvake sønn, Anders Jonsen, skulde forsørges og pleies av gårdens eier. En annen sønn Jon Jonsen, oprettet i 1851 fledføringskontrakt med broren, hvorved han fikk sitt underhold på gården sikret.
---- 650 Bind V --- Haldo Jonsen døde i 1851, og enken, Magnhild Pedersdatter Hætlo, blev i 1855 gift med Jonas Mikalsen, sønn av Mikal Hanssen Melby. Jonas hadde så gården iil sin død i 1882. Besetningen var i 1865 4 hester, 12 storfe, 24 sauer, 14 geiter og 4 svin og utseden Va td. rug, 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre. Vs td. erter og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplassen Reinsveet, med et samlet husdyrhold på 2 kyr og 7 sauer og en utsed av X> td. bygg, 1 % td. havre og 6 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 4 hester over og 2 under 3 år, 2 okser, 9 kyr, 3 ungnaut og kalver, 24 sauer og lam, 14 geiter og kidd og 2 svin og griser og utseden Yé td. rug, 3 tdr. bygg, 10 td. havre, a /i td. erter, 18 skålpd. gressfrø og 10 tdr. poteter. På de to husmannsplasser foddes 1 ku, 8 sauer, 5 geiter og 1 svin og såddes 7 /* o td. bygg, tdr. havre og 5 tdr. poteter. Efter Jonas overtok den eldste sonn, Paul Jonassen, gården for kr. 6400 ifl. skjote av 16. juli, tgl. 17. juli 1883 fra moren Magnhild og brødrene. Magnhild tok kår. Paul Jonassen solgte i 1913 gården til sønnen Jonas Paulsen for kr. 18,000 og kår. HELLO Gårdsnr. 268. Navnet: Uttales: af Herlom 1430. 1491. Helo 1520. Helle, Helo 1559. Heglov, Hellov 1590. Heilo 1610. Hegle, Helloe 1626. Høeloen 1664. 1723. Herloar. Siste ledd er det almindelige 16, her i flertall. Efter professor Bugges for modning svarer 16 til angelsaksisk léah = eng, mark. Forklaringen av første ledd er usikker. Det kunde være et elvenavn av stammen her, nærmest det oftere forekommende Herja; dette måtte da ha tilhørt bekken vestenfor gården. Det kunde også være et dyrenavn heri = hare, likesom man har Bjorlo av bjor r = bæver. Skylden: Skylden var i 1650 3 sp. 18 mkl. 1 1702 fikk gården en stor avfelning på 1 sp. 1 øre, approbert 25. juni 1703, hvor efter skylden blev 1 sp. 2 øre 18 mkl., fra 1836 12 dal. 1 ort 20 sk., i 1907'mk. 20,21, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Heilo mk. 19,29. Eiere: I middelalderen eiet erkestolen 15 øresbol «af Herlom», hvilket sammen med 9 pund korn og 1 markebol i «Myklaby» (Store By) på Aslak Bolts tid var bygslet for 2 mark. Her er atter et eksempel på en stor nedgang i verdien, som særlig synes å ha rammet Vinne sogn og visstnok skyldes svartedauen.
---- 651 Bind V --- Også den omstendighet at de to betydelige gårder har vært bygslet under et, altså den ene drevet som underbruk under den annen, er et bevis for det samme. Verdiene er imidlertid senere gått op, så erkestolen efter adskil lelsen av de to gårder har beholdt de 2 mark (5 sp. 1 ore) i By, men også 1 sp. i Hoilo. Dette kan dog også skrive sig fra senere erhvervelser. Dessuten har Elgeseter kloster allerede i middelalderen eiet spand og Bakke kloster 2% ore. Erkebispe- og klostergodset blev ved reformasjonen beslaglagt av kroneri. Ved 1650 var således eiendomsforholdet: Kronen 1 sp. 1 ore 18mkl.og bygselretten. 2 » 12 » 1» 6 » Bakke kloster Verdalens prestebord Stiklestad kirke 2 » 4 » Hallan kirke Tilsammen 3 sp 18mkl, I 1659 pantsatte kronen gården sammen med Næs og Bjertnes til Selius Marcelis. Denne transporterte panteretten til lektor Hans Søjrensen, ved hvis død i 1660 den som arv tilfalt Peder Christen sen, av hvem Johan Gaarman den yngre innloste den 12. mars 1663, Gaarman overdrog ved skjøte av 2. november 1663 går dene til David Jakobsen Jelstrup, hvorefter Høiloen var i jelstrup iamiliens eie inntil omkring 1720, da Rasmus Ågesen Hagen kjøpte den. Ved skifte i 1727 efter Hagens hustru, Siri Olsdatter, tilfalt Høiloen sonnesønnen, Rasmus Olsen Hagen efter en takst av 106 rdl., og han solgte den ved sin kurator Frants Hammer ifl. skjøte av 2. januar, tgl. 4. mars 1739, til Nils Olsen for 175 rdl. Siden har gården vært brukernes eiendom. Brukere: I manntalet av 1520 over tiendepenningskatten opfores Berdor j Helo, som betalte 3 skilling, og Henningh husmand ibidem nichil habet, d. e. har intet. Det fremgår herav at det har vært nokså små forhold på gården i denne tid, og stemmer forsåvidt med, hvad der er nevnt under eiere. I 1549 har Hoffuordt (Håvard) betalt 1 vet mel i landskyld for 1 spand i Hiiellonn under «Stiichtenns» gods, d. v. s. det gamle erkebispegods. Han er opført mellem By og Søraker. Ifl. samme regnskap har Joenn betalt V 2 vet mel for % spand i Hållnn under «Helliigsetterns» gods, opført mellem Kjæran og Rinnan. Det kan være mere tvilsomt, om denne anførsel gjelder Høiloen eller
---- 652 Bind V --- Hallan. I ledingsmanntallet for samme år har vi Jognn på Mellnn med 1 pund smør og 4 pund mel i leding, anbragt mellem Soraker og Bjertnes. Fremdeles har vi Lauerens på Hliellon med 18 mk. smor og 1 vog mel i leding like efter Balhald, hvilket vel også kan gjelde Hallan. I skibsskattmanntallet av 1559 opføres fonn på Huellum mel lem Baglan og Balhald. Som det herav vil fremgå er det vanskelig å bringe opsitter forholdene i denne tid på det rene; men så meget synes dog å være klart, at gården har hatt to opsittere. Fra begynnelsen av 1600-tallet og utover til i 1640-årene het opsitteren på Hoiloen Anders. I 1648 giftet Siurd Olsen sig med hans enke og bygslet gården. Herom heter det i lensregnskapet: «Siuffuer Olsen 3 sp. 18 mkl. i Hælloe, skal have enken tilegte — 52 rdl.» Siurd (Sivert) var i 1665 55 år gammel og har brukt gården til i 1676. Besetningen var i 1657 2 hester, 13 kyr, 4 geiter, 13 sauer og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 2 % spand. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen 5 ort og småtienden 2% ort. «Findes hommelhauge, hustømmer och brendefang,» heter det, d. v .s. den var en av de bedre skog gårder. Siurd gikk fra gården i armod: I Hallan kirkes regnskap for 1679 heter det, at kirken har tapt landskyld for 3 år av 10 mkl. i Høiloen, «som bunden forarmed Anno 76 fragick.» Og det er tvilsomt, om det har vært mulig å få gården i fast bygsel i den nærmest følgende tid. Det oplyses iallfall om de ovennevnte 10 mkl. tilhørende Hallan kirke, at de lå «øde» ennu i 1689. (Hvor dan det henger sammen at der i kirkeregnskapene her likesom i 1646 er opført 10 mkl. som tilhørende Hallan kirke, mens matri kulen kun har 4 mkl., er ikke til å få rede på. Muiigens er der skjedd en større avfeining, som der ikke er tatt hensyn til i kirke regnskapene. Det hendte nok at man lenge efter avfelninger ved blev å betale for landskyldsparter efter den gamle skyld). Gården har ikke vært synderlig verdifull på denne tid. I 1694 har eieren, David Jakobsen Jelstrap, begjært tingsvidne om Høi loen, «som i mange år har ligget øde, og som ingen formedelst dens dyrleiende for bøxel eller rettighed ville antage.» Han brukte da gården seiv en tid som underbruk under Levan ger gard, hvor han bodde. I 1699 opføres han seiv som bruker. Under 24. mars, tgl. 5. juli 1701, bygslet han gården til Arnt Arntsen. Og i 1702 søkte han om avfelning i skylden. I ansøk
---- 653 Bind V --- ningen heter det om gården, at den «formedelst sin skarphed, dyre leie og megen ringhed ikke er god for at kan fode sin opsidder, men har i nogen tid været ødeliggende, saa eieren har ikke alene mistet sin landskyld, men endog maattet svare de aarlig afgaaende contri butioner. I frostaaringer fryser kornet derpaa mesten bort, og i skinaar da skinner kornet og som mesten bort, saa ingen leilæn ding derpaa kan subsistere eller have livsophold, endsige deraf svare kongelige skatter.» Han oplyser å ha opbudt gården til tinge uten bygsel og landskyld, kun for skattene, og dessuten latt opsette en og annen bygning på egen bekostning, «som dog alt har været omsonst, saa den kommer til at ligge aldeles under fæfod.» Dette er nu tydeligvis noe overdrevet; ti han hadde jo bygslet bort gården året i forveien. Men der blev iallfall foretatt besik tigelse, og gården blev avfelt. Arnt har ikke vært lenge på gården; muligens er det han, som i 1707 bygslet Rindsem. Hans efterfølger på Hoiloen var Lars Pedersen, muligens sonn av Peder Gudmundhus. Han har vært på gården fra omkring 1706 til sin dod i 1719. Ved svenskenes innfall i 1718 led han følgende tap: Tilsammen 171 rdl. 24 sk. Svenskene hadde betalt 6 rdl. i erstatning. Lars Pedersens enke, Guru Bårdsdatter, giftet sig i 1720 med Anders Pedersen Kulstad, som døde allerede i 1725. Ved matrikuleringen i 1723 opgis gården å ha 2 husmenn, som tilsammen sådde 3 skjepper, tømmer og brenneved til gårdens for nødenhet, et kvernsted «fast übrugelig». Den betegnes som «tung vunden og frost undergiven». Utseden var 2 tdr. bygg og 11 tdr. havre, avlingen 40 sommerlass vollhøi og 4 lass ekerhøi og beset ningen 2% hest, 10 kyr, 4 ungnaut, 10 sauer og 10 geiter. Der
---- 654 Bind V --- blev ikke foreslått noen forandring i skylden, som ved denne leilig het opgis å være 2 sp. Ole Olsen og Ole Torkildsen (Kulslien?) fikk så bygselbrev på gården av Rasmus Hagen 15. oktober, tgl. 22. oktober 1725, og har formodentlig brukt den, til Nils Olsen kjopte den i 1739. Efter Nils Olsens dod i 1757 giftet enken, Randi Olsdatter, sig med Lars Olsen Skogset. Sonnen, Ole Nilssen, fikk skjote på går den for 200 rdl. av sine medarvinger 22. juni, tgl. 15. august 1757, men kom til å bruke den sammen med stedfaren. I 1756 hadde en dattersonn av Ole Rasmussen Hagen, Ole Hagen Rust, lyst odelsrett til Hoiloen med flere garde (se Mar ken); men det blev ikke noen innlosning av. I 1765 kom saken op igjen, idet gullsmed Kasper Rust av Trondhjem som verge for Ole Hagen Rust aktet å innlose gården og tilbod losningssum men, 175 rdl., samt at Ole skulde få bygsel på gården for livstid. Dom i saken fait 4. juli 1765. Saksokeren hadde påstått at Oles hevdsrett var avbrutt ved odels- og pengemangelslysningen av 1756; men heri gav retten ham ikke medhold, da lovbrytelse ikke bevislig var skjedd. Videre var gjort gjeldende at hevd ikke kunde erholdes mot umyndige; men heller ikke dette godkjentes, idet Ole Hagen Rust ennu ikke var fodt, da gården blev solgt. Ole Nilssen vant således saken med glans. Ole har visstnok sittet i okonomisk gode kår, dog muligens ved en sterk drift av skogen. Herpå tyder en dom, avsagt mot ham og loitnant Elling Lyng den 27. september 1769. Da den tillike gir et godt innblikk i forholdet mellem skogeier og sagbrukseier, skal her gis en kort fremstilling av saken: Munkrøstad privilegerte sag, som eiedes av Reinert Testmann, hadde sit bevilgede kvantum sagtømmer fra blandt andre Høiloens skog, som skulde levere 3 tylvter. Kvantumet for 1768 hadde Ole Høiloen tilbudt for 7 ort pr. tylvt, hvilket Testmann fandt for dyrt og ikke vilde betale, hvorfor Ole solgte tømmeret til Hallan sag, som eiedes av Lyng. Der lot Testmann det belægge med arrest, ved hvil ken leilighet der fandtes 6y 2 tylvt. Om denne arrestforretning blev der da proces. I domspræmisserne uttales, at vistnok er sageieren ikke berettiget til at foreskrive skogeieren, hvad pris han skal sælge sit tømmer for; men da skogeieren paa den anden side har forpligtet sig til at levere et vist kvantum, og sageieren som følge herav har sat sig i bekostninger med sagbygning etc, saa skjønnes ikke, at skogeieren er berettiget til at negte leverance, før det av kyndige og upartiske mænd blir undersøkt, hvad der er billigt eller ikke, da skogeieren ellers av chikane eller indfald kunde standse en indret ning, hvorav Hans Majestæt har intrader og mange mennesker leve brød. Retten finder altsaa, at citanten har været beføiet til heftelsen, saa meget mere som Ole synes at drive en ødelæggende økonomi med
---- 655 Bind V --- sin skog; ti bevillingen lyder kun på 3 tylvter, og her findes altsaa 6%. Arresten opretholdes, og tømret skal tilhøre citanten efter den pris uvillige mænd sætter, hvis citanten vil betjene sig derav, i hvilket tilfælde Ole skal føre det til Munkrøstad sag. For efter tiden bør Ole føre sit tømmer til Munkrøstad sag efter uvillige mænds skjøn og Lyng avholde sig fra at kontrahere om andre sag eieres tømmer. — Ole og Lyng blev idømt saksomkostninger med Heilo, sett fra vest 1929. Fot. 0. Snekkermo. tilsammen 10 rdl. Det sees herav, at seiv om en gaard hadde god skog, var det vanskelig for eieren at dra den fulde økonomiske nytte av den. Gården hadde i 1801 2 husmenn. Ved skjøte av 20. oktober, tgl. 3. november 1808, overdrog enken og arvingene efter Ole Nilssen gården til hans eneste sonn, Nils Olsen, for 2500 rdl. Den blev året efter i anledning av et pengelån verdsatt til 3000 rdl. Enken Ingeborg Andersdatter Storvuku, tok kår og døde som kårkone på Høiloen i 1827 83 år gammel. Nils Olsen hadde gården til sin død i 1833. Enken, Anne Ols datter, fikk kgl. bevilling til å sitte i uskiftet bo efter ham. Ved skjøte av 10. februar 1847, tgl. s. d., overgav hun gården til sønnen, Ole Nilssen, for 1000 spdl. og tok seiv kår. Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 16 storfe, 35 sauer og 5 svin og en utsed av 4 tdr. bygg, 15 tdr. havre og 17 tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser: 1: Haugen, 2 —3: Høilomoen, 4: Heggen.
---- 656 Bind V --- Besetning og utsed er kun opført for 3 av disse. Besetningen var 3 kyr, 16 sauer og 6 geiter og utseden 3 4 td. bygg, 3 tdr. havre og 7 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester, 2 okser, 6 kyr, 6 ungnaut og kalver, 38 sauer og lam, 15 geiter og kid og 4 svin og griser og utseden Vs td. hvete, X A td. rug, 4 tdr. bygg, 15 tdr. havre, Vi td. erter og 17 tdr. poteter; dessuten anvendtes */« mål til andre rot frukter. På de 4 husmannsplasser foddes 4 kyr, 2 ungnaut, 24 sauer, 11 geiter og 2 svin og såddes IVi tdr. bygg, 3 3 / i tdr. havre og 11 K> tdr. poteter. Ole Nilssens eldste datter Anne var gift med Erik Andreas Sørensen By. Gården blev utlagt til denne på skiftet efter Ole Nilssen, sluttet 8. mars, tgl. 16. mars 1878. Erik Andreas døde i 1891, hvorpå enken sått med gården, til hun i 1897 overdrog den til sønnen, Anton Edvard. Denne døde allerede i 1899, bare 26 år gammel. Enken eiet så gården til 1906 da hun blev gift med sersjant O. P. Hallan fra Skogn. Denne overtok nu eiendommen for kr. 16,000.00 og eier den fremdeles. Høiloætten. A. Eskild (Muligens den Eskild, som bygslet Ost Hellan i 1611 og hadde gården til i 1640-årene). B. Nils Eskildsen Helmoen (i 1666 31 år gl.) fikk i 1657 «op ladt en ringe plads Hielmoen langt fra bygden tilfjelds be liggende». *.. («Ole Hieldmoens moder» f 1710, 74 år gl.) C 1. Eskild Nilssen (i 1666 2 år gl.) C 2. Ole Nilssen Helmoen, f P- Helmoen 1738, 69 år gl.) * Kjersti Olsd., f P- Helmoen 1741. D 1. Nils Olsen Høilo, medhjelper, f p. Høilo 1757, 61 år gl. (Kalles ved giftermålet soldat Niels Olsen Hieldmoen, og Ole Hieldmoen var kaveringsmann). * 1724 Randi Olsd. Auskin, f p. Høilo 1766, 70 år gl. Hun * 2 ) 1759 Lars Olsen (Skogset) Høi løen.. Lars Olsen Høilo blev * 2 ) 1769 enke Elen Henriksd. By. E 1. Ole. Nilssen Høilo, f. p. H. 1728, f smst. 1808. **) 1758 Elen Olsd. Vinne, f. p. V. 1732, f p. Høilo 1768. * 2 ) 1770 Ingeborg Andersd. Storvuku, f. p. S. 1744, f p. Høilo 1827. F 1. Nils Olsen Høilo, f. p. H. 1770, f smst. 1833. * 1806 Anne Olsd. Lennes, f. p. Baglo 1775. Gl. Ole Nilssen Høilo, f. p. H. 1812, t smst. 1877. * 1838 Baroline Ellingsd. Balhall, f. p. B. 1805, f 1893.
---- 657 Bind V --- H 1. Anne Nikoline Olsd., f. p. Hoilo 1839. * 1861 Erik Andreas Sørensen (By) Hoilo, f. p. By 1828, f p. Høilo 1891. I l.Ole Bertram Eriksen Høilo på Rinnan nedre, f. p. Høilo 1864. * x ) Ragnhild Andersd. Faren, f. p. F. 1866, f p. Baglo 1894. * -') 1896 Sara Oline Martinusd. Bjartnes, f. 1872. Se Lennes- ætten. 12. Anton Edvard Eriksen Høilo, f. p. H. 1873, + smst. 1899. * Gustava Kristine Olsd. Midthol men, f. 1878, f 1930. Hun * L> ) O. P. Hallan, Høiloen, sersjant, f. i Skogn. Se Midtholmsætten. 13. Beret Sofie Eriksd., f. p. Hoilo 1861. H 2. Pauline Olava Olsd. * Karl Ove Støre. H 3. Anna Olsd., f. c. 1845, f ugift. H 4. Lovise Olsd., f. c. 1847, f på Verdalsøren 1928. * Oluf Johannessen Rygh, f. c. 1847, f 1914. G 2. Peter Olaus Nilssen Høilo, f. p. H. 1815, + 30 år gl. Ragnhild Olsd. Sæter, f. p. Høilo 1763. * x ) 1798 enkem. Jon Toresen Sæter, Skogn, f 1802, 76 H år. * ») 1802 Ole Knutsen Okkenhaug, f. p. Ysse 1769. Bygslet Sæter 1802. G 1. Elen Olsd. Rindsem, f. c. 1803, f før 1843. * Knut Nils sen Rinnan på Rindsem, f. 1808. 4 barn. G 2. Marta Olsd. Røstad, f. 1806. * Vaktmester Andreas F 2 Jonassen Røstad på Rinnan øvre. 6 barn. Anders Olsen Søråker, f. p. Høilo 1779, f p. Søråker 1865. Bygslet S. 1819. * 1819 Olava Olsd. Lennes, f. 1779. G l.Ole Anderssen Søråker, f. p. S. 1820, f smst. 1851. * 1846 Beret Olsd. Rosvold, f. i Melhus 1822, f p. Søråker 1927. Hun var da bygdens eldste. Hun * 2 ) 1855 Olaus Anderssen, bror av hennes første mann. F 3 H 1. Oline Olsd. Værås, Trondhjem, f. c. 1845. H 2. Karen Maria Olsd. Flåtten, f. 1848. Fosterdatter på Flåtten. * med Lars Tiller på Flåtten, ingen barn. H 3. Anna Olsd. Røstad, f. p. Søråker 1850, f smst. 1910. * Kristian Andreassen Røstad på Søråker, f. p. Rin nan øvre 1833, f p. Søråker 1910. Han hadde en tid Hegle i Frol. I 1. Oline Kristiansd. Røstad, f. p. Søråker 1875. * Kjøpm. Roald Veimo. I 2. Andreas Kristiansen Røstad på Søråker. I 3. Johannes Kristiansen Røstad, f ung. I 4. Martin Kristiansen Røstad, f ung.
---- 658 Bind V --- I 5. Beret Kristiansd. Rostad, f. p. Søråker 1883 * 1906 Aksel Larssen Flåtten. 16. Maria Kristiansd. Rostad, f. 1885. * med lærer Ola Garnes, Alvdal. 17. Anne Kristiansd. Røstad, f. 1887. * med Vilhelm Segtnan, Søråker. I 8. Kristine Kristiansd. Røstad, f ung. 19. Anton Kristiansen Røstad, f. p. Søråker 1892. Lektor ved Hornnes landsgymnasium. 110. Knut Kristiansen Rostad, f ung. G 2. Olaus Anderssen Soråker, f. p. S. 1823, f smst. 1889. * 1855 Beret Olsd., brorens enke. F 4. Elen Olsd. Haga, f. p. Høilo 1773. * 1803 Sevald Peder sen Haga. Se Leinsætten A, B, D 3, E 4, F 2, Gl, H 2. F 5. Marit Olsd. Valberg, f. p. Høilo 1775. * 1797 Kristen Eriksen Valberg på Værdalsøren, f. p. Klokkerhaugen 1770, f p. Mikvoldlien 1841. G 1. Anne Kristensd., f. p. Øren 1798. * 1825 enkemann Peder Sivertsen Fikse, f. p. Skrove 1787. G 2. Ole Kristensen Valberg, f. 1800, f 1834. * 1824 Ka ren Kristine Pedersd. Holme, f. p. Fleskhus 1799, f som inderst p. Nestvoldvald 1853. (Dtr. av Peder Kristiansen Fleskhus og h.). Hun * 3 ) 1839 Bernt Nikolaisen Bjartnesvald. G 3. Ingeborg Kristensd., f. 1804. * 1826 Jon Jonsen Ro- stad lille. G 4. Erik Kristensen, f. 1807, f 1829. G 5. Marta Kristine Kristensd., f. 1809, f 1888. * 1846 Ole Eliassen Borgen. G 6. Nikolai Kristensen. Gjertrud Nilsd., f. p. Høilo 1730. * 1754 Ole Jonsen Høilo, Høilovald. F 1. Nils Olsen, Ravlovald, f. p. Høilovald 1755. * 1780 Ma rit Andersd. Ravlo. G 1. Anders Nilssen Eklo, f. p. Ravlo 1780. * 1823 Inge borg Sivertsd. Skrove, f. 1792, dtr. av Sivert Elling sen Skrove. H 1. Mali Andersd., f. p. Eklo 1825, f p. Aspåsen 1881. *Ole Sevaldsen Aspås lille. I 1. Ingeborg Anna Olsd., f. 1860. Kirsten Nilsd., f. p. Høilo 1734. * 1756 enkem. Tosten Lars sen Venås, Skogn.
---- 659 Bind V --- D 2. Ole Olsen Gren nedre, t p. G. 1784, 85 år gl. * 1734 Marit Andersd. Gren. E 1. Kristi Olsd., f. p. Gren 1736. E 2. Beret Olsd., f. p. Gren 1736, tvilling. D 3. Ingeborg Olsd. Helmoen. * l ) 1727 Anders Olsen Flyan, Hel moen, f 1734, druknet i elven. * L> ) 1735 Ole Olsen Skjæker- moen, Ulvillen. E I. 1 Johannes Anderssen Ulvillen, f. p. Kolstad 1730. * 1758 Ingeborg Arntsd. Musum. (Se Musumsætten). E 2. 1 Marit Andersd., f. p. Helmoen 1732. * 1765 Lars Olsen Helmoen, Ulvillen. F 1. Sofie Larsd., f. i Ulvillen 1768. E 3. 2 Kirsti Olsd., f. p. Helmoen 1736. * Ole Andosen Stor- stad. D 4. Beret Olsd. Helmoen, f. p. H. 1706, f p. Kulslien 1781. * ') 1739 Ole Johansen Storlongdalen, Helmoen, f. p. Longdalen 1714, fp. Helmoen 1750. * ') 1761 Ole Olsen, soskenbarn av hennes første mann, f p. Kulslien 1810. Bygslet Helmoen 1739, siden Kulslien. Ingen barn. D 5. Malena Olsd., f. p. Helmoen 1710. E 1." Marit Larsd., f. p. Helmoen 1740, f 1747. E 2. Ole Barosen, f. c. 1754. RAVLO Gårdsnr. 269. Navnet: Refflo 1520. Refflo 1559. Refflou 1590. Refflo 1610, 1626. Refloe 1664. Rafloe 1723. Da alle skriftformer inntil c. 1700 har e i forste stavelse, må dette ansees for det oprindelige, skjont overgangen til a i den nuværende form er usedvanlig. Forste ledd kunde være dyrenavnet refr = rev; men det er vel også tenkelig at det kunde være han kjonnsordet refill — strimmel (jfr. Revlan på Frosta), og den oprin nelige form i oldnorsk Reflalo, hvorved det tykke / i uttalen er let tere å forklare. Skylden: Skylden var i 1650 1 sp., fra 1836 12 dal. 1 ort 20 sk., fordelt på Ravlo vestre 6 dal. 4 ort. Ravlo østre 5 » 2 » 20 sk. I 1907 var skylden mk. 18,78, fordelt på 6 bruk, hvorav: Bruksnr. 1, Ravlo vestre mk. 2,98 —» — 2, Ravlo østre, øvre og nedre » 8,67 —» — 4, Ravlo mellem » 2,24 —» — 5, Ravlo nordre » 3,01
---- 660 Bind V --- Eiere: Garden har visstnok fra meget gammel tid vært bonde gods. Ennu i 1630 betaltes odelsskatt for 2 øre 1 ørtug I 1641 tilhører den i sin helhet 5/. Jørgens hus. I 1807 blev halvparten av gården eller Ravlo østre solgt til opsitteren, Ole Nilssen. Ravlo vestre blev i 1881 solgt til Jonas Lassesen. Brukere: Arne j Refflo har i 1520 betalt % lod sølv og 2 lod sølv for jordegods. Han har altså muligens eiet gården Siden findes ikke bruker nevnt i 1500-årene, hvis da ikke Oluff paa afftandt i skibsskattmanntallet av 1550 ved siden av Høiloen og Balhald skulde referere sig til denne gard. I begynnelsen av 1600 årene het opsitteren Peder. I 1615 er ingen nevnt; gården lå da muligens øde. Fra 1620 til omkrino -1660 het opsitteren Gunder. Besetningen var i 1657 2 hester, 7 naut, 6 geiter og 7 sauer. Efter Gunder kom i begynnelsen av 1660-årene Anders Hal dor sen, muligens ved ekteskap med formannens enke. På gården var i 1665 en husmann, Oluf Gundersen, rimeligvis en sønn av den forrige opsitter. I 1666 brukte han gården sammen med Anders, således at de hadde l A spand hver. Anders var da 59 år Oluf 41. Der skattedes i 1668 6 sk. for et kvernsted. I 1660 opføres Anders som eneste opsitter. Ved matrikule rmgen dette år blev skylden foreslått nedsatt til 2Vi ore. Tienden sattes til Y 2 td. bygg og 1 % td. havre, ledingen l U> ort 4 sk. og småtienden 1 ort 8 sk. «Findes hommelhauge och brendefang» heter det. Anders opføres som bruker ennu i 1680-årene. Efter ham har gården hatt 2 opsittere ad gangen; men gården opføres stadig under et bruk. I 1609 heter opsitterne Ole og fon. Ole har opgitt den omkring 1705. Det oplyses nemlig ved tingsvidne 9. juli 1709, at «Oluf i største armod fragik den, og at den blev under fæfod i 1706 og 07, saa der de aar intet blev til St. Jørgens hus eller kongelige skatter», som da altså blev å tilsvare av eieren. Gården har altså ved denne tid ikke vært St. Jorgens hus noen verdifull eiendom. I 1708 blev den brukt for skattene, men uten landskyld. Jon var der ennu i 1718 og brukte da gården sammen med Anders Larssen fra Skogn, som i 1714 var blitt gift med Beret Rolfsdatter Ravlo. Han fikk bygselbrev på halve gården av fogden 8. desember 1713, tgl. 0. juli 1714. Ved svenskenes innfall i 1718 opgis tapet på hele gården til:
---- 661 Bind V --- Tilsammen 42 rdl. 72 sk. Altså ikke svært stort; men så var det vist heller ikke meget å ta av. Svenskene hadde betalt 3 rdl. i erstatning. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses om Ravlo (som fremdeles opføres som ett bruk med 2 opsittere), at der er skog til brenne og gjerdefang, ingen seter, god bumark. Gården betegnes som «letvunden, mislig til korn og frostagtig». Utseden var 2 tdr. bygg og 7 tdr. havre, avlingen 32 sommerlass vollhoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 3 hester, 6 kyr, 6 ungnaut, 10 sauer og 8 geiter. Efterat matrikuleringskommisjonen efter første gangs gjennem gåelse hadde funnet at bygdens samlede nedgang i skyld blev for stor, foreslo den endel gårder litt forhoiet, deriblandt Ravlo 4 mkl. Fra denne tid kan vi folge rekken av opsittere på de to gårder, Ravlo vestre og østre. RAVLO ØSTRE På denne gard sått Anders Larssen fra 1713 til han dode i 1760, 83 år gammel. Han var i 1754 blitt gift for annen gang; hustruen var Marit Jonsdatter Rosvold. Ved skiftet efter ham registrertes en besetning på 2 hester, 3 kyr, 5 ungnaut, 11 sauer, 5 geiter og 3 svin. Aktiva var 59 rdl. 2 ort 20 sk. og beholdningen 47 rdl. 1 ort 10 sk. Marit Jonsdatter blev i 1761 gift med Tomas Mikkelsen Gustad, som fikk bygselseddel på Ravlo, tgl. 15. august s. å. Han gav 5 rdl. i bygsel. Tomas var bror av Jeremias Mikkelsen Ravlo østre. Marit overlevet også sin annen mann, som døde i 1788. I 1794 opgav hun gården til sønnen, Mlkkel Tomassen, som fikk bygselbrev 2. juli, tgl. 15. august, mot å yde henne et kår, bestå - ende av 3 mål åker, for til 1 ku og 3 småfe etc. Mikkel hadde så gården til sin død i 1804. Det gikk nok til bake i hans tid; ti skiftet efter ham, som først er avsluttet i 1808, viser et underskudd på 132 rdl. 17 sk., idet aktiva var 222 rdl. 6 sk. og passiva 354 rdl. 23 sk. Ved denne anledning oplyses at utseden i 1804 var 1 td. bygg til 6 rdl. og 6 tdr. havre til 27 rdl. Enken, Marta Sevaldsdatter Berg, fikk vedbli å sitte på går den. Hun giftet sig i 1805 med Ole Nilssen Mule, og han kjøpte gården for 500 rdl. av St. Jørgens hus ifl. skjote av 16. mars 1807. Ved en takstforretning 4. november 1805 oplyses at husene var i komplett stand, dog var hovedbygningen gammel. Der såd
---- 662 Bind V --- des årlig 7 tdr. korn, som gav 5 fold, og avledes 40—50 lass høi samt foddes 2 hester, 5 —6 klavebundne og 20 småfe. Eiendommen blev ved denne leilighet verdsatt til 300 rdl. I Ole Nilssens tid synes okonomien å ha rettet betydelig på sig; ti da han døde i 1812, viste boet en beholdning på 1637 rdl. 3 sk. med aktiva 2291 rdl. 3 ort 12 sk. Gården blev verdsatt til 1200 Ravlo, sett fra nordvest 1929. Fot. H. Anderson. rdl., og der var pantegjeld på den til et beløp av 333 rdl. 1 on 8 sk. Besetningen var 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 0 sauer, 8 geiter og 1 svin. Enken, Marta Sevaldsdatter, giftet sig for tredje gang, nu med Ole Jonsen Rein, og vedblev å bruke gården uten å utlose de ovrige arvinger. Ved skjøte av 18. august 1835, tgl. 8. oktober s. å., solgte Marta og hennes barn med Ole Nilssen gården for 500 spdl. til Jens Jenssen Valstad og Anfin Olsen Valstad. Ole og Marta fikk et kår, bestående av 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre og 3 tdr. poteter, et par jordstykker, 24 vog ekerhoi, 46 vog vollhøi, 44 vog halm samt havnegang for 2 kyr og 8 småfe. Der blev avholdt delings- og skyldsetningsforretning den 19. september 1851, avhjemlet 9. oktober s. å., hvorved gården blev delt i to like stor deler, hver på 2 dal. 3 ort 22 sk. Den part, Jens beholdt, kaltes Ravlo nedre, og den solgte han ved skjote, dat. og tgl. 9. oktober 1851 til Gudmund Torstensen av Meråker for 300 spdl.
---- 663 Bind V --- Anfins part, Ravlo øvre (eller østre) blev av skifteforvalteren i hans dødsbo overdratt til Baro Anderssen Rosvolds dødsbo for 270 spdl. ved skjøte av 26. januar, tgl. 3. februar 1852, hvorefter Baro Rosvolds sonn, Peter Barosen, fikk hjemmelsbrev på eien dommen 27. januar, tgl. 3. februar s. å. Peter solgte den ved skjote av 5. februar, tgl. 6. februar 1856, for 400 spdl. til Gudmund Tor stensen Ravlo nedre, hvorved gården blev samlet påny Ved kjøpekontrakt av 10. oktober 1865, tgl. 13. april 1866, solgte Gudmund et stykke av gårdens skog til uthugst til Erik Berntsen. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 10 storfe, 25 sauer og 1 geit og en utsed av 1 td. bygg, 5 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Der var 4 husmannsplasser, Ravlobakken, med et husdyr hold på tilsammen 3 kyr og 5 sauer og en utsed av % td. bygg, 1% tdr. havre og 7/4 td. poteter. Gudmund solgte i 1866 hele eiendommen for 000 spdl. fil Johan Severin Stavlo. (Skjøte 12. april, tgl. 13. april). Fra denne gikk den over til Ole Håvaldsen ved skjøte av 21. oktober 1868, tgl. 17. juni 1870, for 950 spdl., og endelig skjøtet Ole den i 1874 for 1200 spdl. til Kristian Olsen. (Skjøte 17. juli, tgl. 8. oktober). I 1875 hadde ikke gården annen opsitter enn kårmannen, Ole Jonsen, som holdt 2 kyr og 8 sauer og sådde VA td. bygg, \V-i td. havre og 4 tdr. poteter. På 3 husmannsplasser var besetningen 1 ku, 10 sauer og 9 geiter og utseden ca. X> td. bygg, % tdr. havre og 7 tdr. poteter. Ved skjøte, dat. og tgl. 2. november 1877, solgte Kristian Olsen eiendommen for kr. 7200.00 til Benedikt Jenssen, som hadde en obligasjon på 1000 spdl. i den, utstedt i 1874 av Kristian. Jenssen overdrog den ved skjøte av 14. april, tgl. 21. april 1882 for kr. 4800.00 til Peder Olaussen Alstad. Denne solgte ifl. kjøpekontrakt av 15. oktober 1882, tgl. 9. februar 1883, for kr. 170.00 et stykke av gårdens skog til uthugst i 20 år til Andreas By på Salthammer. Peder Alstad solgte i 1907 gården til skoghandler Vardal fra Jarlsberg for kr. 30,000.00. Han solgte den i 1917 til enkefru Getz som nu er eier. 42
---- 664 Bind V --- RAVLO VESTRE Mikkel Nilssen var på denne gard iallfall så tidlig som i 1721. Han sått i trange kår: Ved skiftet efter ham i 1739 var boets aktiva 9 rdl. 3 ort 6 sk. og passiva 32 rdl. 2 ort 22 sk., derav åbot 17 rdl. 2 ort, så han har ikke engang holdt husene istand. Besetningen var 1 hest, 1 ku, 2 fjorkalver, 3 lam og 2 geiter. Nu har muligens enken brukt gården endel år. Så fikk Baro Jonsen bygselseddel 18. desember 1744, tgl. 1. juni 1745, og sati der til sin dod i 1766. Stort har det ikke gått frem i hans tid heller; men boet viste da en beholdning på 6 rdl. 3 ort 16 sk. med aktiva 40 rdl. 12 sk. Besetningen var 2 hester, 1 foll, 3 kyr, 1 kvige, 8 sauer, 9 geiter og 2 svin. Året 1765 hadde nok vært dårlig; ti det oplyses ved skiftet, at kornet var så beskadiget av frost, at halmen «ei til føde eller af værdi kunde skjonnes». Enken, Gjertrud Olsdatter, blev i 1766 gift med Jeremias Mik kelsen Lynan, som fikk bygselseddel 12. august 1766, tgl. 20. februar 1767; men det bedret ikke forholdene på gården. Da skifte efter henne avholdtes i 1772, viste boet en fallitt på 62 rdl. 2 ort. Aktiva var 41 rdl. 3 ort 16 sk. og den registrerte besetning 2 hester, 2 kviger, 8 geiter og 5 sauer. Jeremias opgav nu gården, som under 21. februar, tgl. 15. august 1774 blev bygslet til Lars Gundersen Rosvold. Denne døde allerede 4 år efter. På skiftet efter ham i 1778 registrertes 2 hester, 2 kyr, 4 ungnaut, 7 geiter, 7 sauer og 1 svrn. Aktiva blev 99 rdl 3 ort og beholdningen 40 rdl. 2 ort 4 sk. Enken, Ber et Andosdatter, sått nu med gården til i 1783, da hun opgav den for stedsonnen, Anda Larssen, sønn av Lars Gun dersen. Ando fikk bygselseddel av forstanderen for St. Jørgens hus, Filip Weiser, 5. mars, tgl. 15. august 1783. Hvor lenge Ando hadde gården, er übekjent. Ole Markussen Sundby haugen fikk forpaktningskontrakt på den 8. mai, tgl. 16. august 1837, og brukte den et par år. Så fikk Lasse Johannessen bygselbrev på den av Kirkedepartementet 2. august 1838, tgl. 7. juni 1839, og hadde den til i 1881, da sonnen, Jonas Lassesen, fikk kgl. skjote på den for kr. 5000.00 samt jordavgift, kapitalisert til kr. 603.36, som skulde avbetales i 10 år. Gården hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 9 storfe og 16 sauer og en utsed av \ x k td. bygg, 9 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Ravlobakken, med et husdyrhold på 1 ku, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av VI td. bygg, 1 x /4 td. havre og 4 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester over og 2 under 3 år, 5 kyr, 4 ungnaut og kalver, 15 sauer og lam og 1 geit og utseden 1 td. bygg, 5 tdr. havre og 7 tdr. poteter. På husmannsplassen fødde
---- 665 Bind V --- de 1 ku og 1 ungnaut, 4 sauer og 6 geiter og sådde 1 .-> td. bygg, % tdr. havre og 3 tdr. poteter. Jonas solgte i 1899 gården til Guttorm Groneng fra Sogn og Fjordane. Jorden blev av Groneng i 1901 utstykket i 3 deler. Hovedbolet blev kjopt av Oluf Reinsberg, 1 parsell av Anton Ellevsen Hoilovald, og resten blev lagt til Ravlo ostre. Skogen blev i 1905 solgt til Thomas Berg for kr. 3000.00. MOLBERG Gårdnr. 270. Navnet: af Maloberge 1430. af Maloberghe 1491. Matberg(!) 1559. Malberigh, Molbergh 1590. Molberg 1610, 1626, 1664, 1723. Navnet finnes ikke andre steder, iallfall ikke i denne form. Formen fra 1430 kan neppe være fullt ut riktig. Man kunde for mode at det er oprindelig oldnorsk Molaberg, av hankjonnsordei moli, folkesprokets mole, i det Trondhjemske måla, måla (Åsen) = stump, stykke, eller oldnorsk Malarberg av hunkjonnsordet mol, hvilket vil gi omtrent samme betydning. Det kunde da bety et berg av konglomeratmasse eller måskje snarere et berg, bedekket med rullestener. Dette synes å kunne pass på den bergknaus, som ligger like ved gården; iallfall er jordsmonnet rundt omkring den sterkt opfylt med rullestener. Et beslektet navn med samme betyd ning er vel Malberget i Hoilandet, Melhus. Skylden: Den var i 1650 V 2 spand, fra 1836 2 dal. 9 sk., i 1907 mk. 4,32 i 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Molberg, mk. 4,20. Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen 10 % oresbol «af Malo berge». Det var på Aslak Bolts tid sammen med et markebol i Balhall bygslet for Vz mark. Denne store nedgang i landskylden til mindre enn en fjerdedel må vel nærmest være en folge av svarte dauen, efter hvilken gården formodentlig er gått inn under Balhall, og den finnes ikke som selvstendig eiendom for i slutten av 1500- årene. Også ifl. Gautes jordebok var erkestolens eiendom K> mark «af Bollahallom oc Maloberghe», og efter skibsskattmanntallet av 1559 var der kun en husmann på gården, nemlig «Wyllim på Matberg». Ved reformasjonen blev erkestolens gods beslaglagt av kr onen, og gården var nu krongdos, inntil den ved en auksjon i Trond hjem i 1728 blev solgt for 37 rdl. til løitnant Jens Holst, som fikk skjote 24. november 1733, tgl. 8. september 1735.
---- 666 Bind V --- Holsts enke, Alet Sivertsdatter, solgte den ved skjote av 24. august 1741, tgl. 5. mars 1742, til kapteinløitnant (senere oberst loitnant) Lorents Didrik Kluver på Bjartnes for 50 rdl. Kliiver makeskiftet den samme år ifl. kgl. bevilling av 18. oktober 1741 sammen med Tuset, Lillelongdalen og Molden til Stiklestad kirke mot 1 sp. 1 ore 8 mkl. med bygsel og landskyld, som kirken eiet Holberg, sett fra vest 1929. Fot. H. Anderson. i Bjartnes. (Se denne gard). Det heter i anledning av makeskiftet at alle de i bytte tilbudte gårder «er i god stand med leilendinger besatte og af sådan bonitet at de kan ventes å bli bebodde, medens Bjartnes af elvebrud aarlig tager skade». Således blev Molberg kirkegods. Da bønderne i 1796 kjopte kirkene og deres gods, blev Mol berg lagt til Hallan eller senere Vinne kirke. Brukere: Som nevnt under eiere, har gården efter svartedauen neppe hatt noen selvstendig tilværelse, men ligget under Balhald i henimot halvannet hundre år. Hermed stemmer det også at den ikke nevnes i regnskapene for 1520, 1549 eller 1559 og heller ikke i Olavs jordebok. Forst i slutten av 1500-årene synes den atter å være blit selvstendig eiendom med egen bruker. Opsitteren i begynnelsen av 1600-årene het Grim. Han er i 1620-årene avlost av Mikkel, som allerede i 1618 bygslet 18 mkl., d. v. s. halve gården, og i bygsel for denne betalte 3 daler. Resten har han vel overtatt senere. Formodentlig var han Grims svi gersonn.
---- 667 Bind V --- Da Mikkel døde, ektet enken Siguord (Siurd) Gundersen, som fikk bygselseddel i 1640 for 8 daler. Han var i 1665 50 år gam mel og synes å ha vært på Molberg til i 1680-årene. Gårdens besetning var i 1657 1 hest, 5 naut, 2 geiter, 5 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev der ikke foreslått noen foran dring i skylden. Tienden sattes til X> td. bygg og 1 td. havre, ledingen 1 ort og småtienden 1 ort. «Findes hommelhauge och thømmerchouff», heter det. I 1690-årene het opsitteren Ole. Han har, iallfall til sine tider brukt gården for avgift. I 1712 oplyses uttrykkelig at gården ikke har kunnet svare fulle rettigheter. Ved svenskenes innfall i 1718 ledd også denne gards opsitter et stort tap, som han opgir til: Tilsammen 45 rdl. 24 sk. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses at der var skog til brenne og gjerdefang, seter 1 mil fra gården, ringe bumark. Den betegnes som «letvunden og mislig til korn og frostagtig». Utseden var 1 td. bygg, 2V2 td. havre, avlingen 9 sommerlass vollhøi og 2 lass eker høi og besetningen 1 hest, 3 kyr, 1 ungnaut, 5 sauer og 4 geiter. Den blev foreslått avfelt 6 mkl., og kommisjonen uttaler, at «for denne gards dyre leie og slette aufvel behøver dend udj det mindste den anførte affelding». Efter Ole har Ellev Olsen, formodentlig sønnen, brukt gården en tid; han bygslet i 1729 Hetlo. Så har vel løitnant Jens Holst brukt gården til sin død i 1739, hvorefter Ole Halvorsen fikk byg selbrev på Molberg av Alet Holst 8. desember 1740, tgl. 4. mars 1741. Han var der ikke lenge og rart var det nok ikke med ham den tiden, han var der heller. Han sees i 1744 å være stevnet av kirkeeieren Sivert Flet for resterende landskyld for 2 år å 6 ort 16 sk., dessuten for tiende og skysspenger for samme tid samt for å ha flyttet fra gården før faredag og latt den øde uten å la land drotten vite det. Efter dette kan gården neppe ha vært i så god stand, som man vilde gjøre den til ved makeskiftet.
---- 668 Bind V --- Under 19. februar, tgl. 3. septbr. 1746, beygslet Sivert Flei den til Josef Tørrisen, som var på gården til sin død i 1784. Det var smått for ham også. Boets aktiva utbragtes ved auksjon til 35 rdl. 1 sk., og gav intet til de uprioriterte kreditorer. Besetnin gen var 1 «brostfældig» hoppe til 1 rdl., 1 ku, 4 ungnaut, 2 geiter, 5 sauer og 2 små svin. Så fikk Ole Eriksen Skjørdal bygeslbrev av kirkeeieren Rasmus Hagen 21. februar 1785. Heller ikke han blev der lenge, idet han dode allerede i 1788. Der registrertes efter ham en besetning på 1 hest, 4 kyr, 8 geiter, 9 sauer og 1 svin. Aktiva blev 158 rdl. 12 sk. og beholdningen 71 rdl. 2 ort 18 sk. Så fikk Jens Johannessen (visstnok fodt på Minsåsvald) byg selbrev 14. august, tgl. 15. august 1788, og han brukte gården i 36 år. Den hadde i 1801 1 husmann. Under 5. januar 1824, tgl. 7. februar s. a., bygslet Vinne kirkeverge den til Jon Johannessen, Jens' svigersonn, for hvem Jens opgav sin bygsel mot et kår på 1 td. bygg og 3 tdr. havre, for til 1 ku og 3 småfe, l A mål potetjord og jord til V-i pd. linfro. I 1855 overtok sønnen, Lorents Jonsen, gården, ifl. bygselbrev av 8. august, tgl. 15. august 1855. Jon og hustru tok kår. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 5 storfe, 15 sauer og 1 svin og en utsed av \ X Å td. bygg, 4 tdr. havre og 8 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 4 kyr, 20 sauer og lam og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 5 tdr. havre, Vs td. erter og 9 tdr. poteter. Efter Lorents Jonsens død brukte enken gården til 1894 da den blev solgt av stiftsdireksjonen til Kristian Valstad. Denne solgte den i 1913 for kr. 8000 til sønnen, som fremdeles eier den.
---- 669 Bind V --- BALHALL Gårdsnr. 271. Navnet: Uttales: ballhallan, dativ: = låm. — af Bollahallom 1430 af Bollahallom, af Bollehallom 1401. Bollehald 1520. Bollehalle 1530, Bollehallom 1530. Balholt(!) 1559. Baldhaldt, Baldhalle 1590. Balhall 1610. Bollhold 1626. Balhold 1664. Baldhald 1723. Bollahalllr, sammensetning av mannsnavnet Bolli og gårds navnet Hallan. Overgang av o til a foran / med efterfolgende konsonant er ikke ualmindelig. Gården må være en allerede i middelalderen utskilt part av nabogården Hallan. Skylden: I 1650 var Balhald to like store gårder med en sam let skyld av 3 sp. 2 ore, fra 1836 9 dal. 22 sk., i 1907 mk. 17,81, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Balhald, mk. 17,22. Eiere: I Aslak Bolts jordebok står: Af maloberge xH ores b. af bollahallom mr. b. b. f. Vi mark. Altså har lOV 2 øresbol i Molberg sammen med 1 markebol i Balhall på Asia Bolts tid vært bygslet for X> mark (4 øre). En så stor nedgang i verdi må skyldes svartedauen. Det ser ut til at Molberg har være drevet under Balhall. I Gautes jordebok heter det: «Af Bollahallom och Maloberghe b. f. X> mark.» Men i erkebiskop Olavs jordebok nevnes ikke Mol berg, det står bare, at erkestolen eiet 2 sp. i Balhald. Rimeligvis er også Molberg innbefattet derunder. Ved reformasjonen gikk erkebispegodset over til kr onen. I Steinviksholms lensrengskap for 1549 står 5 øre i Bolhalnn un der «Stiichtenns» gods, hvilket betyr tidligere erkebispegods. Efter Gautes og Olavs jordebøker var utenom dette 2% øre i gården krongods; men dette synes å være avhendet ved reforma sjonstiden. Det er vist disse 2Y2 øre, som senere går igjen som odelsgods og i begynnelsen av 1600-årene beløp sig til 1 spand, som eiedes av «hustru Birgitte i Jdmtland og hendes børn.» Denne part er før 1641 gått over til St. Jørgens hus. I 1650 var således eiendomsfordelingen følgende: Kronen 1 sp. 2 øre — mkl. og bygselretten. St. Jørgens hus 1 » » » — » Alstahaug kirke 1 » » » — » Tilsammen 3 sp. 2 øre.
---- 670 Bind V --- Omkring 1660 er Lars Pedersen Brix blitt eier av gården (d. v. s. kronens part); rimeligvis har han fått den som pant for pengeforstrekninger. Brix' datter Birgitte blev i 1691 gift med rektor mag. Simon Hof og bragte ham Balhall, formodentlig som medgift. Da Simon Hof dode i 1708, stod hans bo så slett, at enken fraskrev sig arv og gjeld. Balhall er da gått over til Henrik Rahbek og efter ham til hans arvnger, som ved skjote av 29. novbr. 1724, tgl. 26. januar 1725, solgte gården til krigsbok holder Åge Rasmussen Hagen, som igjen ved skjote av 15. sep tember 1745 solgte den til Peder Olsen By. Peder har — iallfall delvis — bygslet den bort. Siden dennes sonn, Baro Pedersen, overtok den i 1758, har gården vært brukerens eiendom. Brukere: Erik på Bollehald har ifolge manntallet av 1520 over tiendepenningskatten betalt 1 mark. Efter Steinviksholms lensregnskap for 1549 har Torgiierdt betalt 1 vet mel og 4 vog malt i landskyld for 5 øre i Bolhalnn, «Stiichtenns» gods, altså tidligere erkebispegods. Men i ledings manntallet for samme år står Annders på Bolhall for Vi sp. smør og 2 vog mel i leding. Det kan nu være et spørsmål, om begge disse har vært der samtidig og gården altså allerede den gang delt i to; men det er sannsynligere, at Anders er en tidligere opsitter, da ledingsmanntallet ikke alltid er å jour, hvad opsitter angar. I skibsskattmanntallet av 1559 nevnes iallfall bare én skatte yder, Jngebriigt på Balholtt. Fra 1590-årene har dog gården sikkert vært del i to. Roald Balhald bygslet i 1592 1 sp. 2 øre og 6 mkl, hvilket vel vil si halvparten av gårdens skyld dengang, for 14 daler og hadde gården til henimot 1630. Efter ham kom Ole til be gynnelsen av 1660-årene. Han efterfulgtes av Lars Barosen, som i 1665 var 40 år. Besetningen på denne part var i 1657 2 hester, 7 naut, 2 geiter og 1 sau. Laurits het opsitteren på denne part i begynnelsen av 1600-årene. Han var muligens sønn av den ovenfor nevnte Ingebrigt og har vært på går den til i begynnelsen av 1630- årene. Efter ham kom Inge brigt Larssen, visstnok sønnen. (Laurits og Lars er samme navn). Ingebrigt var 60 år i 1665. På denne part var besetnin gen i 1657 2 hester, 10 naut, 1 bukk, 4 geiter, 5 sauer og 1 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden for hele gården foreslått nedsatt til 3 sp. Tienden sattes til 3 tdr. bygg og 4 tdr.
---- 671 Bind V --- havre, ledingen IY2 rdl. og småtienden 3 ort. «Findes hommel haug och brendefang,» heter det. Efter Ole og Ingebrigt, som opfores ennu i tiendemanntallet i 1680-årene, synes gården igjen å være blitt samlet under én bru ker, Hans Pedersen. Han har dog ikke alltid betalt fulle rettig heter av gården; ti i 1692 oplyses ved tingsvidne, at Alstahaug kirkes part hadde ligget øde 1689—91, d. v. s. der var ikke erlagt landskyld. Hans har formodentlg da brukt parten uten bygsel. Han dode i 1694 uten barn. Arvinger var enken, Birgitte Arntsdatter, og hans søskende. Skiftet, som er et av de eldste i Verdalen, viser et ganske godt utstyret bo og hitsettes i sin helhet: 17 tdr. bygg å 7 ort 29 rdl. 3 ort — sk. 27 tdr. havre å 5 ort 33 » 3 » — » 14 kyr å 10 ort 35 » — » — » 1 kvie 1 » 1 » — » 3 do. å 1 rdl. 3 » — » — » 6 fjorkalver å 3 ort 4 » 2 » — » 12 sauer å 36 sk. 4 » 2 » — » 10 geiter do. 3 » 3 » — » 6 do. ål6 sk. 1 » — » — » 4 bukker å2O sk. — » 3 » 8 » 2 svin å 2 ort 1 » — » — » 4 svin ål6 sk. 2 » 16 » 1 rødt skjud og 1 brunt do. å 3 rdl 6 » — » — » 1 brunt do. og 1 rødt do. å 2X> rdl. 5 » — » — » 1 kobberkjel 2Yi pund 6 » 1 » — » 1 do. 1% pd. 3 » 3 » — » 1 do. 16 mk. 1 » 2 » 16 » 1 jerngryde 1 » 8 » 1 skiering 12 » 2 øxer 1 » 8 » 1 do. 12 » 1 nafr 10 sk. 1 do. 6 sk. 16 » 2 do. 4 sk. 8 » Saltkjedel- parten 1 rdl. 2 Plougredskab 2 1 slibsten 1 » 1 håndkvern 20 sk. toug 8 sk. 1 5 garn å 3 ort, 1 do. 48 sk. 4 » 1 y 2 båd og seil 3 » 2 tinfad 10 mk. : 8 sk. 3 1 do. 6 m., 1 do. 4 mk., 1 do. 3 mk. 1 » 1 smørbakke 8 sk., 1 do 4 sk. 1 gl. smør kande 1 par tin- stage 1 » 2 1 par mes- sing do. 1 1 par gamle do. 2 sølvskeer å 3 ort 1 » 2 2 do. å 2 ort 1 » — 1 bolster nr. 1 1 » 1 1 do. nr. 2 3 1 do. nr. 3 2 ? ort — sk. » — » » — » » 4 » » — » » — » » 8 » » 8 » 12 » 16 » » — » » — » 8 » » — » » — » » — » » — » » — »
---- 672 Bind V --- 1 gl. strie do 1 teglhylle 1 jernstaur 1 åklæfeld nr. 1 1 do. nr. 2 1 1 do. nr. 3 1 1 do. nr. 4 2 1 hoffueddyne nr. 1 1 do. nr. 2 1 pude og vår nr. 1 1 do. nr. 2 1 do. nr. 3 1 hoveddyne nr. 3 1 sparlagen 1 gl. do. 1 lagen nr. 1 1 par do. nr. 2 og 3 1 3 skindfelder å 2 ort 1 1 skindbenk- dyne 1 do. 1 karsadel 4 gref og 4 leer å 4 sk, 1 kar 36 sk., 1 do. 12 sk. 1 do. 2 øltrær å 1 ort 2 do. å 12 sk. 1 sag og 1 bile 1 sort vad melskiol, 1 skindtrøie 1 par gamle boxer 1 bordklæde 1 1 skind benke- dyne 1 koe hos Ole Moe 2 2 ort 12 sk. 1» — » 1» 8 » 1 rdl. 1 » — » » » » ;> — » 2» — » » — » 1 » 12 » 1» — » 2» — » 1 » 16 » 1 » 12 » 1» 8 » 2 » 12 » 1» — » 3» — » » » — » 2» — » » 2» — » 1» — » 1 » 12 » 1» 8 » 2» — » 1» 8 » 2» — » 1» — » 2» — » 1» — » 1 » 12 » 20 » » » — » 1 » 12 » 2» — » » 1 fjorkalv 3 ort —sk 1 søfue 1»12 » 1 aklæde nr. 1 3 » 12 » Tilstående gield: Oluf Eriks. Hammar 5 rdl. 3 » 10 » Jens Løng 2 » — » — » Oluf Peders. Indahl 2 » — » — » Peder Krogen 3 » 12 » Summa 198 rdl. — ort 22 sk Bortskyldig gield: Baroe Larsen Venset udj. resterende fædrenearv 30 rdl. 2 ort 20 sk Lånte penger 7 » — » — » Margrete Lau ritsdtr. lige- Mag Simon Hof land skyld pro 93 5 » — » — » St. Jørgens hus do. 3 » — » —■ » Alstahaug kirke land skyld 92 og 93 6 » — » — » Borgermester Brix 2 »—» — » Åbodsfald 10 »2» •— » Offerskeppe 1»12 » Hans Peder- sen 1 » 3 » — » Oluf Sørager 20 » Ragnhild i løn 6 » — » — » Laurids i løn 3 » — » — » Hans Nielss. 2»2 » — » Christofer Brunstad 20 » »—» — »
---- 673 Bind V --- Som man ser, blev det seiv hos en velsituert leilending ikke meget å arve. Under 22. april, tgl. 17. oktober 1695, bygslet mag. Simon Hof gården til Hans Jonsen, som formodentlig har hatt den til i be gynnelsen av 1730-årene og da er flyttet bort; ti han kan ikke sees å være død der. Det har visst vært trangt for ham: I 1727 har han vært stevnet for 3 års resterende landskyld til St. Jør gens hus. I 1718 led opsitteren et betydelig tap ved svenskenes plynd ringer. Det opgis til: Tilsammen 171 rdl. 24 sk Opsitteren fikk i erstatning 10 rdl. i svensk mynt; men det toK svenskene igjen da de rømmet bygden. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at der var skog alene til gjerde og brenne, seter % mil fra gården, måtelig bumark. Den betegnes som «temmelig letvunden og noget mislig til korn». Ut seden var 2% td. bygg og 7 tdr. havre, avlingen 46 sommerlass høi og besetningen 3 hester, 9 kyr, 4 ungnaut og 12 sauer. Skyl den blev foreslått nedsatt 2 øre «formedelst denne gards altfor dyre leie og ringe aufling.»
---- 674 Bind V --- I 1733 sees gården å være brukt av to: Ellev og Paul Bal hald. Det kan ikke sees, hverken når de er kommet, eller hvor lenge de har vært der. Åge Hagen bygslet 10. desember 1737, tgl. 3. september 1739, halve gården til Jon Toresen. Formodentlig omtrent ved samme tid har Ole Halvorsen tatt i bruk den annen halvpart, som han Balhall, sett fra øst 1919. Fot. E. Musum. visstnok har brukt for avgift; til noe bygselbrev finnes ikke. Ole var der til 1746. I 1745 solgte Hagen gården til Peder Olsen Nordre By. Kjøpesummen er ikke nevnt; men halvparten av den blev betalt kontant, for den annen halvpart utstedtes panteobligasjon. Peder bodde på By og bygslet bort Balhald. Enken, Karen Halvorsdatter, bygslet den under 20. desember 1746, tgl. 6. mars 1747, til Lars Larssen, og det heter ved denne leilighet, at den forrige opsitter, Ole Halvorsen, frivillig har opgitt den for ham. Forøvrig inneholder bygselkontrakten den besynderlige, men kan skje ikke overflødige klausul at «han skal leve fredelig med na boerne». På skifte i 1747 efter Peder Olsen By blev Balhald utlagt til enken og børnene for 120 rdl. Enken bleb gift med Iver Jonsen Volden, som i 1748 kjøpte By. Peder Olsens eldste sønn, Baro Pedersen, innløste Balhald ifl. kvitteringsskjøter av 20. februar 1758 og 13. desember 1759 for ialt 160 rdl. Baro Pedersen Balhald dode i 1773 som en velstående mann. Boet efter ham viste aktiva for 809 rdl. 2 ort 10 sk., hvorav ute
---- 675 Bind V --- stående fordringer 212 rdl., og gjeld fantes ikke, så beholdningen blev 771 rdl. 1 ort 14 sk. Besetningen var 2V6 hest (iberegnet en dragonhest til 30 rdl.), 7 kyr, 7 ungnaut, 8 sauer, 8 geiter og 2 svin. Utseden blev opgitt til 2 tdr. bygg og 14 tdr. havre. Gården verdsattes av takstmennene til 300 rdl.; men denne takst fant skifteforvalteren altfor lav og forhoiet den til 400. Baros enke, Anne EUingsdatter Berg, blev i 1773 gift med Anders Olsen Rein. Han var sonn på Vinne og hadde i 1763 kjopt Rein. Foruten den halvpart av gården, han fikk med enken, innloste han i 1777 de 22 mkl., som steddateren Magnhild Baros datter, gift med Anders Olsen Hallan, hadde arvet. Anders drev nu Balhald sammen med stedsonnen, Elling Barosen, til i 1801, da han ved skjote av 21. februar, tgl. s. d., overdrog den til Elling, som var eneste sonn av Baro Pedersen, for 400 rdl. Mot dette salg protesterte Ellings svogre, Ole Jonsen Rindaunet og Jon Jonsen Reitan, fordi salget var skjedd uten deres vidende og mot deres vilje, og kjopesummen var altfor ringe for denne halvpart, og påstod, at han burde utlose de ovrige arvinger med en likestor sum, som han hadde gitt for den kjopte del. Det blev da til, at han en måneds tid efter innloste det hele, men visstnok kun efter den takst, som var sått ved skiftet efter Baro i 1773. Anders Olsen og hustru tok nu kår: 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre, 1 td. poteter og for til 1 ku og 4 småfe. Han hadde også kår av Rein og dode på denne gard i 1817. Han efterlot sig 267 spd. 10 sk., hvorav 237 spd. 2 ort 12 sk. som panteobligasjon i Rein. Elilng sått nu en lang årrekke på Balhald. Han var kirke verge ved Hallan kirke, og hans virksomhet som sådan bragte ham i prosess med Bård Kjæran, en flåkjeft, som både skriftlig og muntlig hadde fremfort ærekrenkende ytringer om Elling, hvorved han endog hadde brukt så sterke uttrykk som «kirketyv», hvilket nok refererte sig til, at Elling hadde brukt tyttebærsaft som tilsetning til altervinen, engang der var lite av denne. Bård fikk bøte 100 spdl. for dette og 50 spdl. i saksomkostninger. Dommen blev bekreftet av overretten 18. januar 1819. Ved skjote av 1. mai, tgl. 17. august 1833, overdrog Elling gården til sin eneste sønn, Peter Olaus, for 1000 spdl. og et kår på 25 vog bygg, 36 vog havre, X A td. rug, V 2 td. hvete, 2 vog erter, 16 tdr. poteter, 12 mk. humle, 2 lass godt høi samt for til 2 kyr og 8 småfe. Dette ansloes til en årlig verdi av 40 spdl. Ved skifte i 1838 efter Peter Balhalds første hustru, Karen Tomasdatter, oplyses, at husene var i tålelig god og vedlikeholdt stand. Utseden var år om annet 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, 8 — 10 tdr. poteter og der avledes 5 fold korn og 7 —B fold poteter.
---- 676 Bind V --- Gården kunde fo 3 hester, 14 storfe og 40 småfe. Der var for noden skog og tålelig havnegang. Den hadde 2 husmannsplasser med en årlig avgift av 12 spdl. Taksten var 950 spdl., og der heftet fremdeles kår på den til Peters mor, Anne Lassesdatter, som levet til i 1847. Boets aktiva var 1155 spdl. 4 ort 2 sk.; men der var også megen gjeld, hvoriblandt en obligasjon på 600 spdl. til Trond hjems sparebank og en på 250 spdl. til Jelstrup, så beholdningen blev bare 107 spdl. 4 ort 8 sk. Gården hadde i 1865 en besetning på 5 hester, 12 storfe, 28 sauer, 14 geiter og 3 svin og en utsed av 3 tdr. bygg, 11 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser: I—2: Sveet 3: Bergplassen, med en samlet besetning på 2 kyr, 9 sauer og 4 geiter og en utsed av V-i td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Ved skjote av 30. april, tgl. 2. mai 1873, overdrog Peter Bal halls enke, Ingeborg Åndersd., og de ovrige arvinger gården til stedsonnen, Anders Pedersen, for kr. 2400 og kår. Anders Peder sen solgte i 1925 gården for kr. 40,000 til sin brorsonn Petter Elingsen Balhall som nu eier den. I 1875 var besetningen 3 hester over og 2 under 3 år, 1 okse, 6 kyr, 7 ungnaut og kalver, 23 sauer og lam, 15 geiter og kidd, 4 svin og griser, og utseden 4 tdr. bygg, 9 tdr. havre, 10 tdr. poteter og % mål til andre rotfrukter. På 2 husmannsplasser var kreaturholdet 0 sauer og 7 geiter og utseden 13 / 4 o tdr. bygg, 13/4l 3 /4 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Ballhallætten. De to forste ledd er usikre. De er — som man vil se — de samme, som for Hallanætten, og det er således mulig, at disse to ætter er én. Da det imidlertid ikke finnes noe bevis for, at Anders Olsen Græset (Hallanætten) er bror av Erik Olsen Sanden (Bal hallætten), har jeg opstillet de to forskjellige ætter. A. Baro Jonsen Sanden (var 64 år i 1666).) 81. Ole Barosen Sanden (var 21 år i 1666). «Ole Sande», t 16. mars 1725, 85 år gl. * «Ole Sandes kone», f 31. mars 1724, 66 år gl. Cl. Erik Olsen Sanden, + 1776, 79 år. * 1725 Mali Eriksd. Overholmen. Dl. Ole Eriksen Sanden, f. p. S. 1726, * 1756 Inger Sevaldsd. Landstad, f. p. L. 1732. Hun * a ) 1787 Peder Nilssen Vist, f. 1760, f p. Sandsplassen 1829, skilt fra ham 1809
---- 677 Bind V --- E l.Sevald Olsen, f. p. Sanden 1757. E 2. Maria Olsd., f. p. Sanden 1756. * 1780 Jon Jenssen Sørhaug, f. p. Oklan 1753. Fl. Eli Jonsd., f. 1786, f 1833 p. Sørhaug. * 1810 Elias Ellingsen Sorhaug. F 2. Inger Jonsd., f. 1795 p. Sørhaug, f 1876. E 3. Erik Olsen, f. p. Sanden 1760. E 4. Erik Olsen Nestvold, f. p. Sanden 1762, f som kår mann p. Nestvold 1839. * A ) 1704 Anne Toresd. Øst gård, f. p. 0. 1760, f P- Nestvold 1801. • f ) 1802 Beret Sivertsd. Fleskhus, f. p. Fleskhus store 1776, f p. Nestvold 1822. * :i ) 1825 Ingeborg Kaspersd. Nestvold, f. 1801, dtr. av Kasper Sevaldsen Leirfald og pike Beret Salomonsd. Bjertnesvald. Fl." Ole Eriksen, f. 1783. (Moren var Mali Sakariasd. Mikvold). F 2. Tore Eriksen, Buran, f. p. Nestvold 1797. * Beret Ellevsd. Hesgreien, hans tremenning. Gl.Elling Toresen, f. p. Nestvold 1824. G 2. Anne Toresd., f. p. Nestvold 1826. G 3. Maria Toresd., f. p. Nestvold 1828. G 4. Birgitte Toresd., f. p. Nestvold 1832. G 5. Mikal Toresen, f. p. Nestvold 1834. G 6. Erik Toresen, f. 1837. F 3. Sevald Eriksen Leinsvald, f. p. Nestvold 1799, f p. Leinsvald 1839. * 1825 Malena Ellevsd. Hesgreien, f. p. Kvam 1805, f 1891. Gl. Andreas Sevaldsen Leinsstuen, f. p. Leinsvald 1829, f 1923. * 1875 Elen Eskildsd., f. 1849. G 2. Elling Sevaldsen. F 4. Sirianna Eriksd., f. p. Nestvold 1809. * 1838 Lars Johannessen Fossum, Aspås nordre, f. c. 1810. F 5. Beret Eriksd., f. p. Nestvoldvald 1826. F 6. Anne Eriksd., f. 1930, f 1893. F 7. Marta Eriksd., f. 1833. E 5. Johannes Olsen Sissellien. * 1803 Anne Haldosd. Østgård. F l.Ole Johannessen Stavlund, f. p. Sanden 1804, f p. Stavlundv. 1865. * 1835 Randi Larsd., f. c. 1815. G 1. Lovise Olsd., f. c. 1844. F 2. Inger Johannesd., f. p. Sissellien 1808. F 3. Marta Johannesd., f. p. Sissellien 1812, f 1893, ugift. F 4. Sevald Johannessen, f. p. Sissellien 1816 E 6. Mali Olsd., f. p. Sanden 1765. Baro Eriksen Sanden, f. 1727, blind, opholdt sig på Sanden hos broren.
---- 678 Bind V --- Marit Eriksd., f. p. Sanden 1731, f p. Leirfald 1773. * 1756 Baro Sevaldsen Stiklestad, Leirfald. Se Leinsætten. Erik Eriksen, f. p. Sand 1733, f 1736. Ragnhild Eriksd., f. p. Sanden 1737, f 1744. Erik Eriksen Kvam, f. p. S. 1739, f 1814 p. Kvam. Kjøpte K. 1768. * *) 1765 Maria Greisd. Kvam, f. p. Kausmo 1716, enke efter Jakob Jakobsen Kvam. * 2 ) Beret Olsd. E 1. Maria Eriksd. * 1702 Ellev Knutsen Kvam, f. p. Hes- greien 1765, f p. Hesgreivald 1822. Se Okkenhaugætten, Ysse. Jon Eriksen Sanden, f. p. Sanden 1740, f 1773, smst. * 1769 Karen Tomasd. Kausmo, f. p. K. 1744. Hun * 2 ) Ellev Arntsen (Minsås) Holme. E 1. Mali Jonsd., f. p. Borgen 1770. E 2. Helena Jonsd., f. p. Mikvold 1772. Jens Eriksen Borgen, f. p. Sand 1745, + p. Øren 1814. * 1773 Elen Andrea Hansd. Hoff, f. i T.hjem 1749, f p. Øren 1799. El. Hans Pentz Jenssen Borgen, f. 1774. Opfostret fra han var 2 år hos Halvor Pedersen By. Fikk Borgen ved testamente av sin mors faster, Apollona Simonsd. Hoff. * ') 1796 Karen Olsd. Forbregd, f. 1771, dtr. av Ole Wilmann på Forbregd. Se Willmann, Forbregd A B 1. C 6. F l.Ole Hanssen, f. og f p. Borgen 1798. F 2. Sirianna Hansd., f. p. Borgen 1800, f 1877 smst. * 1824 Peder Eriksen Trygstad, lærer, stortingsmann, f. p. Trygstad store 1793, f P- Borgen 1874. G I.° Johannes Sivertsen Stiklestad ostre, f. p. Bor- gen 1824, f P- Stiklestad. (Faren var Sivert Olsen Vist). * 1862 Liva Larsd. Stiklestad, f. p. S. 1840. G 2. Erik Pedersen Borgen, f. 1828, f 1920. * 1878 Siri Arntsdtr. Kvelstadvald, f 1914. G 3. Hans Peter Pedersen Borgen, f. c. 1834. * 1868 Anna Andersd. Stubskind. G 4. Peter Andreas Pedersen Borgen, sparebankkas serer, f. 1837. * Anna Ellingsdtr. Vist, ingen barn. G 5. Karen Marie Pedersd., f. 1830, f ugift 1908. F 3. Karen Malena Hansd., f. p. Borgen 1804. * 1824 Jon Petersen Mikvold, enkemann. Gl. Elen Katrine Jonsd., f. p. Mikvold 1825. F 4. Ragnhild Hansd., f. og f p. Borgen 1812. E 2. Erik Jenssen Øren, f. p. Øren 1778. * 1816 Marta Olsd Øren, enke. Ingen barn.
---- 679 Bind V --- E 3. Andreas Jenssen, f. c. 1700, f 1853. * 1821 Karen Larsd. Bjertnesvald, f. p. B. 1797, f 1872. F 1. Johannes Andreassen Reitanvald, f. p. Bjertnesvald 1823, f 1894. * l ) 1846, + 1864. * ») 1866 Maria Magdalena Gudbrandsd., f. i T.hjem 1843. Gl. Anton Johannessen, f. 1865. G 2. Johannes Johannessen, f. 1871. G 3. Gotvard Johannessen, f. 1873. F 2. Erik Andreassen, f. c. 1840. * Anne Olsd. G 1. Annæus Eriksen, f. c. 1864. E 4. Beret Maria Jensd., f. p. Øren 1780. * ') 1805 Jon Olsen Skjærset, f. p. S. 1771, f 1814 smst. * ■) 1817 Bård Tomassen (Skrove) Skjærset, f. p. Skrove 1792. F l.Ole Jonsen, f. p. Skjærset 1806. F 2. Gunhild Jonsd., f. p. Skjærset 1809, f 1889. * 1831 Anders Olsen Kvamsvald, f. p. Eklesvald 1807, t 1892. F 2. Baro Anderssen Nestvold, f. 1796. * 1823 Kjersti Pedersd. Rosvold, f. p. R. 1801, f 1888 p. Prestgård. F 3. Peder Anderssen, f. 1798, f 1800. F 4. Tarald Anderssen Nestvold, f. p. Rosvold 1801, f P- Øren 1882. * l ) 1824 Marit (Marta?) Halvorsd. Næs, f. p. Næs 1797, f p. Nestvold 1860. * *) 1862 Guruanna Ågesd. Eklo, f. p. Eklo 1823. Dtr. av Åge Tørrissen Eklo og h. Marit Torkildsd. G I.° Marta Taraldsd., f. 1824. (Mor: Anne Ellingsd. Hallem). * 1851. G 2. Anton Marius Taraldsen, f. 1864. F 5. Gjertrud Andersd., f. 1805. * 1831 Lorents Pedersen Lorvold, f. p. Øren 1807, f p. L. 1878. G 1. Lovise Lorentsd., f. 1849. E 8. Ragnhild Barosd., f. p. Balhall 1767. Halvor Pedersen Borgen, f. p. By 1726, f som kårmann på Borgen 1813. * 1758 Siri Karina Simonsd. Hoff. Ingen barn. Beret Pedersd., f. p. Sand 1721. * Ole Sevaldsen Leirfald, lensmann. Se Leinsætten D 3, E 4, F 2. Ragnhild Pedersd., f. p. By 1730. * Ole Jonsen Wilmann p. Forbregd. D 2 D 3 D 4 G 1. Sefanias Kristian Larsen Baglomælen, f. p. Sør aker 1815, f 1869. * 1854 Karen Maria Larsd., f. 1824. Dtr. av forpakter Lars Anderssen og h. Marta Ågesd. Fi 1. Elenanna Sefaniasd., f. c. 1854. 43
---- 680 Bind V --- G 2. Augustinus Gunnerius Larssen, f. p. Søraker 1810, tjente i 1847 i Stod. G 3. Sirianna Larsd., f. p. Bergsvald 1822. G 4. Lovise Larsd., f. p. Bergsvald 1822. G 3 og 4 tvil- linger. F 3. Anne Ellingsd., f. p. Balhald 1794, bodde i 1847 som enke p. Langås. * 1817 Mons Hågensen Langås i Skogn, f. c. 1784. F 4. Ragnhild Ellingsd., f. p. Balhald 1796. * Mikkel Langås, Skogn. F 5. Marta Ellingsd., f. p. Balhald 1800, f 1801. F 6. Magnhild Ellingsd., f. p. Balhald 1800, tvilling med F 5. * 1829 Ole Sørensen Hallan, f .p. H. 1806, f 1878 smst. F 7. Elen Ellingsd., f. p. Balhald 1802, f 1849 p. Baglan. * 1826 Halvor Anderssen (Gustad)) Baglan, f. 1797. Han * -) 1850 Kirsten Lorense Johannesd. Lyng, f. 1816. Se Okkenhaugætten. F 8. Baroline Ellingsd, f. p. Balhald 1805, f 1893. * 1838 Ole Nilssen Høilo, f. p. H. 1812, f 1877 smst. Se Høilo ætten. Magnhild Barosd, f. p. Balhald 1752. * 1775 Anders Olsen Hallan fra Kløvjen i Skogn. Han kom til H. i 1769 ved ekteskap med enken Beret Jonsd. F 1. Ole Anderssen, f. p. Hallan nordre 1775. F 2. Baro Anderssen, f. p. H. 1778. F 3. Baro Anderssen, f. p. H. 1780. F 4. Baro Anderssen Hallanvald, f. p. Hallanvald 1785, f 1818. * 1817 Gjertrud Ellevsd. Risan, f. p. Risan 1785. Hun * 2 ) 1824 Ole Halvorsen Oren. * 3 ) 1832 Kristen Rolfsen Hallem. F 5. Beret Andersd., f. p. Hallanvald 1792, f 1790. F 6. Ando Anderssen, f. p. Hallanvald 1792, f 1814. Karen Barosd, f. p. Balhall 1754. * 1777 Ole Jonsen (Rindsem) Rindaunet. Beret Barosd, f. p. Balhall 1758. Ragnhild Barosd, f. p. Balhall 1756. Beret Barosd, f. p. Balhall 1760. Beret Barosd, f. p. Balhall 1764. * 1793 Anders Tarald sen (Mikvold) Nesvold, i p. Overholmen 1762. Han eiei Lorvold, men bodde på Mikvolds grunn. F 1. Tarald Anderssen, i p. Balhall 1793, f 1801.
---- 681 Bind V --- Peder Olsen (Sanden) By nordre, f 25. november 1746 p. By. * 1720 Karen Halvorsd. Minsaas. Hun * ■) 1748 Iver Jonsen Volden, som derved fikk By. Dl. Baro Pedersen Balhald, f. c. 1720, t 1773, 53 år. * 1752 Anne Ellingsd. Berg, f. p. Berg 1729, f P- Balhald 1814. Hun * 2 ) 1773 Anders Olsen (Rein) Balhald, enkemann, f. c. 1720. E 1. Elling Barosen Balhald, f. p. B. 1762. * 1789 Anne Lassesd. Sundby, f som kårkone p. Balhald, 83% år. Fl. Peter Olaus Ellingsen Balhald, f. p. B. 1810, t 1872, druknet i elven. * *) 1837 Karen Bir- gitte Tomasd. Stiklestad ovre, f. p. S. 11. septbr. 1813, f 1838, dtr. av Tomas Pedersen S. og h. Beret Nilsd. * 2 ) 1839 Ingeborg Andersd.. f. 1805 i Levanger landsogn. G 1/Elenanna Petersd., f. c. 1838. G 2. Anders Petersen Balhald, f. 1840. G 3. Elling Petersen, f. c. 1846. G 4. Lotte Kristine Petersd., f. c. 1843. * Olaus Andreassen Rostad. G 5. Karen Birgitte Petersd. * Anders Sektnan. F 2. Karen Ellingsd. (dbt. Kari), f. p. Balhald 1792. * 1813 Lars Olsen Søraker, enkemann, f. p. S. 1766, skilt 1823. G 1. Guruanna Andersd., f. c. 1839. F 3. Marta Jonsd., f. p. Skjærset 1808, f 1882. F 4. Anne Jonsd., f. p. Skjærset 1812, f 1891. * 1839 Kristen Jeremiassen Trones, f. p. Husbyvald 1812, f p. Mikkelsvald 1876. G 1. Kristian Kristiansen, f. 1858. F 5. L 'Jonetta Bårdsd., f. p. Skjærset 1818. * 1845. F 6. 2 —7. 2 Jens og Maren, f. og f P- Skjærset 1821. F 8. Elen Maria Bårdsd., f. p. Skjærset 1824. * 1849 Martinus Jeremiassen Holmevald, f. p. Flesk husvald 1823, f 1896. Se Hallanætten. E 5. Siri Katarina Jensd. Øren, f. 1783. E 6. Malena Jensd., f. 1785.
---- 682 Bind V --- HALLAN Gårdsnr. 272 og 273. Navnet: Uttales: ha'lian, dativ: = låm. — af Hallom 1430 (her nevnes Lartahallom, Eldridahallom og Asbjørnahallom). i Halle 1513. Halle 1520. Halle, Halle kirke 1530. Halde 1559 Hallenn, Halle 1050. Hallen 1610. Hallemb 1626. Hallum 1664. Hallem 1723. Hallir, flertall av hunkjønnsordet holl = helding, li. Av de 3 partnavn hos Aslak Bolt er de 2 siste sammensatt med kvinne navnet EldriSr og mannsnavnet Asbjørn, altså oprinnelig Eldridar hallir og Asb] ar nar hallir. Det første kan ikke Rygh gi noen forklaring på. Skyld en: Der må til forskjellige tider ha vært en noe forskjel lig inndeling av gårdene; men man kan for oversiktens skyld best gå ut fra en deling av Nord- og Sor-Hallan. 1. Nord Hallan, skyld i 1650 4 sp. 2 øre. Gården var den gang delt i to, en på 2 sp. 2 ore, en på 2 sp. Senere var den sam let, men blev så påny delt i to, nemlig: Hallan nordre (eller ostre), 2 sp. 1 øre, fra 1836: 5 dal. 4 ort 8 sk. Hallan mellem, 2 sp. 1 øre, fra 1836: 5 dal. 3 ort 6 sk. Hallan nordre var allerede i 1829 blitt delt i Hallan nordre (eller østre) og Hallan nedre, som først i 1866 blev særskilt skyldsatt: Hallan østre for 3 dal 4 ort 16 sk. Hallan nedre for 1 dal. 4 ort 19 sk. I 1907 var skylden for hele Hallan nordre mk. 23,21, fordelt på 6 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Hallan østre, mk. 7,19 —»— 2: Hallan nedre, » 3,84 —» — 4: Hallan mellem, » 9,54 2. Sør Hallan, i 1650 3 sp., i 1718 avfelt til 2 sp. og delt i to, hver på 1 sp., senere atter samlet til én. I 1836 kaltes gården Hallan søndre og blev skyldsatt for 7 dal. 4 ort 5 sk. I 1907 var skylden mk. 12,89, fordelt på 2 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Hallan søndre, mk. 11,05 —»— 2: Hallan vestre, » 1,84
---- 683 Bind V --- NORD HALLAN Gårdsnr. 272. Eiere: Allerede for Aslak Bolts tid har der vært tre Hallan gårder, idet det av hans jordebok fremgår, at erkestolen for hans tid eiet: «af Lartahallom» 2 oresbol, bygslet for X- ore «af Eldridahallom» V 2 markebol, og «af Asbjornahallom» 10 heldaland. De to siste parter var på Aslak Bolts tid bortbygslet under et for 1 sp. V 2 markebol var 1 sp. 1 ore; hvormeget 1 heldaland var, vet vi ikke; men så ganske lite kan det vel ikke ha vært. Når alt dette blev sått i 1 spands leie, så viser det den samme store ned gang i verdi, som der er gjort opmerksom på ved flere gårder, og som rimeligvis skyldes svartedauen. Det synes rimelig, at de to parter, Eldrid-Hallan og Asbjorn- Hallan, svarer til det senere Nord Hallan (nu gårdsnr. 272), som rimeligvis er den eldste av gårdene og den, som forst er blitt delt. Efter Gautes jordebok har ikke erkestolen eiet noe i Hallan; den må altså ha skilt sig ved sin eiendom i gården i lopet av 1400-årene, og herav kan vi nok slutte, at den ikke har vært bygselrådig over gården; ti de eiendommer, den hadde bygsel retten til, skilte den sig neppe ved. Under Erik Walkendorf (1510 —1522) erhvervet så erkestolen 1 ore ved bytte med Olaf Svendsen, som hadde arvet dette efter sin mor. Oluf fikk en av erkestolens gårder i bygsel isteden. Dette var også en av de måter, hvorpå erkestolen erhvervet går der til eiendom. Om dette bytte inneholder Olavs jordebok fol gende: «Thesse effterscreffnæ gorde ere kommen vnder kirchen vti biscop Ericks tid Item j øræ leyæ i Asbionhallom som ligger i Werdallenn oc nw Endret Sweenssøn paa boor, aff Oluff Swenssøn fore en gord jeg vnttæ ham som arffuedæ effter sin moder.» Erkebiskop Olav har yderligere erhvervet 2 sp. i gården. I hans jordebok opføres 2 Hallan-gårder, «Halle» og «Nedre Halle». Av den første eiet da erkestolen 2 sp. 1 øre, hvilket er nøiaktig halvparten av Nord Hallans eldste kjente skyld. Vi kan efter dette gå ut fra, at Asbjorn-Hallan har utgjort den ene halv part av det senere Nord Hallan og Eldrid-Hallan den annen. Kanskje har Balhald (Bollehalle — Bolle-Hallan) vært en tredje part av en oprinnelig større eiendom, omfattende både denne og alle Hallan-gårdene.
---- 684 Bind V --- Ved reformasjonen gikk erkebispegodset over i kronens eie. Ifolge Steinviksholms lensregnskap for 1549 eiet kronen tilsam men 4 sp. i to gårder «Halle», 2 sp. i hver. Samtlige disse 4 sp. var visstnok i Nord Hallan, som altså dengang må ha vært delt i to, og begge parter står under «Stichtenns» gods og skulde altså være gammelt erkebispegods. Efter Olavs jordebok var imidler tid, som ovenfor nevnt, kun den ene part erkebispegods, og den annen part har rimeligvis tilhørt Reins kloster. Men så er der skjedd et bytte, hvorved Reinsklosters eiendom i den annen part av Nord Hallan er lagt til erkebispegodset mot de 2 sp. erkebispe gods i Sor Hallan, som siden sees å være innlemmet i Reinsklo sters gods. (Se Sør Hallan). Således blev altså kronen eier av 4 sp. i Nord Hallan. 2 øre tilhørte i 1650 St. Jørgens hus, som blev oprettet i 1610 og efter hvert innkjøpte endel jordegods, hovedsagelig tidligere bonde gods. I 1620 —30-årene sees Iver Hallan å ha skattet for 1 sp. odelsgods, som tilhørte Ambrosius på Bolling i Sparbu. Det er ganske sikkert dette spand, hvorom det i lenrsregnskapet for 1635 —36 heter: «Annammet af (fogden) Jens Friis for 1 ringe spand odels gods uden bøxel og herlighed i Holdum, som blev en enke i Sparbo gield frådømt formedelst 3 aars resterende odelsskat og siden at landsherren paa Kgl. Majstæts naadigste behag og efter Norges lov hende igjen er bevilget til løsning for sit høieste værd — 30 r dl.» Enken (formodentlig efter ovennevnte Ambrosius Bolling) har altså innløst dette spand; men det er formodentlig ikke lenge efter blitt solgt, 2 ore til St. Jørgens hus og lagt under Nord Hallan, 1 øre til Hallan kirke, som i 1650 sees å eie så meget i Sør Hallan. Oprinnelig må det hele spand ha ligget under Sør Hallan; til ovennevnte Iver Hallan var opsitter på denne gard. I 1650 var altså eiendomsretten til Nord Hallan således for delt: Kronen 4 sp. og bygselretten St. Jørgens hus 2 øre Tilsammen 4 sp. 2 øre. Ved auksjon den 4. desember 1765 over krongods blev gården solgt for 400 rdl. til løitnant Nils Mejer og vaktmester Hønnemann, som fikk skjøte 22. september 1767, tgl. 20. februar 1768. Disse delte den mellem sig således, at Mejer fikk Hallan mellem og Hønnemann Hallan nordre (ell. østre).
---- 685 Bind V --- Mejr makeskiftet i 1768 Hallan mellem til Værdalens prestc bord mot Kråg. Makeskifteskjøtet er utstedt og tinglest 20. februar 1768. Honnemann solgte Hallan nordre (eller ostre) ved skjote av 4. april 1767, tgl. 15. august s. a. for 225 rdl. til løitnant Elling Lyng, som bygslet gården bort. Ifl. skjote av 1. mai, tgl. 15. august 1769 kjopte Lyng de 2 øre landskyld uten bygsel, som tilhørte St. Jørgens hus, for 20 rdl. Efter Ellings og hans enkes død solgte arvingene ved skjote av 17. mars 1829, tgl. s. d., går den til opsitterne Tomas og Anders Sørensønner for 800 spdl. Siden har den vært brukernes eiendom. Prestebordets gard, Hallan mellem, blev i 1889 solgt til Kristian Mikalsen Valstad. Brukere: Efter erkebiskop Olavs jordebok bodde Eindrid Sven sen på Asbjørn-Hallan på Erik Walkendorfs tid. Han var mu ligens bror av den Oluf Svensen, som byttet 1 øre i gården til erkestolen. Isåfall har han vel vært medeier i den. I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten opføres 3 skattebønder på Hallan; de btalte følgende skattebelop: Oluff pa Halle A mark. Syordh jbidem (sammesteds) nichil habet (d. e. har intet). Lauriss ibidetn 1 lod sølv og 1 lod solv for jordegods. Det er sannsynlig, at de to første har vært på Nord Hallan. I 1549 har Bodt (Bård) betalt 1 slaktnaut i landskyld for 2 spand i Halle og Oluff det samme for en likestor part. Begge er opført under «Stiichthenns» gods, brukte altså tidligere erkebispe gods. Oluff på Hallum står samme år for 1 pund smør og 4 pund mel i leding. I 1559 har vi Peder på Halde, Bårdt ibid. og Peder ibid. De to første har formodentlig hatt denne gard. I begynnelsen av 1600-årene het gårdens to opsittere Morten og Jon. Morten brukte 2 sp. 2 øre og Jon resten. I 1629 opgav Morten sin part for sønnen, idet det heter, at «Laurits Mortensen for 2 sp. 2 øre, han leiet i Halle, som hans fader og moder for ham velvillig oplod», betalte 39 rdl. i bygsel. Jon på den annen part er — antagelig i begynnelsen av 1640- årene — blitt avløst av Jens. Besetningen i 1657 var: På Laurits' part: 2 hester, 11 klavebundne, 1 bukk, 3 geiter 8 sauer og 2 svin. På Jens' part: 2 hester, 7 klavebundne, 2 geiter og 4 sauer. Det har vist vært smått for opsitterne på begge parter: Lau rits var en av de fullgårdsmenn, som i 1645 slapp med å betale
---- 686 Bind V --- halvparten av 12-dalers skatten. Og regnskapet for 1657 —58 inneholder folgende karakteristiske notis: «Jens N. Hallomb afsagt sig hans paboende gaard forne Hallomb, som er 2 sp. 2 ore, Laurits Mortensen formedelst nod og fattigdom skyld maatte frastaa, hvilken gaard er og ganske ringe og hel dyrleiet, forskr. Jens dog forhaaber noget bedre end sin at bruge være skulle og heller lade sin være odeliggende, som og foie skal blive boxlet — givet efter dets ringe tilfelde i første bøxel 22 rdl.» Laurits Mortensen har altså i 1657 eller 58 mattet gå fra sin part «formedelst nod og fattigdom skyld», og skjønt gården var «ganske ringe og hel dyrleiet», har dog Jens på den annen part ment, at den skulde være noe bedre å bruke enn den, han hadde, og at han heller vilde la sin egen ligge ode, hvorfor han opgav den og bygslet den part, som Laurits hadde brukt. Da nu ingen har villet bygsle hans tidligere part (som jo også fogden mener «føie skal blive bøxlet») er han vedblitt å bruke også denne og da naturligvis for en liten avgift. Således er altså hele Nord Hallan blitt samlet under én bruker. Jens var i 1665 55 år gammel og må være død det år; ti i 1666 bruker enken hele gården. I 1669 har den en ny opsitter, Trude Bentsen. Ved matrikule ringen dette år blev skylden foreslått nedsatt til 3 sp. Tienden sattes til 2% td. bygg og 4Vl> td. havre, ledingen 1 % rdl. og små tienden 3 ort. Der var humlehave. Trude har neppe vært der lenge, og gården har neppe vært å få i fast bygsel nu en lang årrekke fremover. I 1680 optokes tingsvidne om dem, som var så forarmede, at de ikke hadde kun net utrede prinsessestyr; blandt disse var Anders og 01 uf på denne gard, som altså nu atter hadde 2 opsittere. Og i 1689 oplyses ved tingsvidne, at gården på grunn av dens «megen ringhed og dyrleie samt opsidderens fattigdom» er slettet av krigsjordeboken, og at den ikke hadde kunnet svare de kongelge kontribusjoner, hvorfor fogden dette år hadde måttei la den bruke for 12 rdl. avgift, mens 25 rdl. 1 ort 11 sk. var uer holdelig, derav for 2 kvernsteder 12 sk. I 1690-årene het brukeren Åge. Om denne oplyser tingsvidne i 1697, at der hos ham som dessverre hos flere er «merkelig armod», og at ingen hadde villet ta gården for høiere avgift, hvorfor den var overlatt ham til bruk for 8 rdl. dette likesom for rige år, for hvilket han ennu aldeles intet hadde betalt «ei heller mere hos hannem at erholde». De skatter og avgifter, som var uerholdelige, beløp sig for dette år til 30 rdl. 2 ort 19 sk. Gården
---- 687 Bind V --- har altså vært brukt med erleggelse av omtrent femteparten av de ordinære utredsler. Åge sees å ha hatt den ennu i 1703. Jon Jonsen het den folgende opsitter. Han var der iallfall så tidlig som i 1706. Under krigen i 1718 led han et betydelig tap, spesifisert således: Skigard og endel bord Tilsammen 141 rdl. 72 sk. Av svenskene fikk har i erstatning 7 rdl. 8 sk., som de mer kelig nok ikke tok gjen, da de forlot bygden. De har vel ikke hatt tid til å komme op om Hallan. Ved matrikuleringen i 1723 opgis gården å ha 2 husmenn, den ene sådde 1, den annen % vog, den hadde skog til gjerde og brenneved, seter 2 mil fra gården, et kvernsted, som lå ode, et annet, som bruktes under Leirfald og sattes til en årlig skatt av 12 sk. Gården betegnes som «meget tungvunden og frost under given». Utseden var 2% td. blandkorn og 10 tdr. havre, avlingen 40 sommerlass hoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2% hest, 8 kyr, 5 ungnaut, 8 sauer og 6 geiter. Skylden blev foreslått nedsatt til det halve, hvilken betydelige avfeldning begrunnes således: «Denne gaard, som uden tvifl udj dend gamle Matricul for sin hafte Skouger bleven lagt udj saa høy een leie, er imedens de gamle Ryttere her i landet fordum hafde gaarden udj brug, saa ilde af dennem bleven medhandlet og forhugget, at ingen siden dend beste herlighed hvoraf opsidderen skulle leve nemlig skoven, var bleven saa merckelig forringet, har kundet paataget sig dend for de fulde Rettigheders svarelse, mens siden været brugt for wisse aarlig betingnede afgiffter — hvorfore om denne i saa lang tid saa godt som øde liggende gaard, eengang skulle ventes at komme i stand igjen behøffte dend tilfulde dend derpaa udj denne nye Matricul giorte affelding.» Da kronens gårder blev opbudt på tinget i 1724, var der ingen, som vilde ta Nord Hallan på bygsel. Jon har visstnok hele tiden brukt gården for avgift.
---- 688 Bind V --- Han døde i 1733. Ved skiftet efter ham registrertes en beset ning på 3 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 13 geiter og av lingen beregnedes efter tiendeangivelsen til 27 tdr. havre og 14 X td. bygg. Der var en bekkekvern til 2 rdl., sjettedelen i en saltkjel, 7 rdl., samt diverse sjoredskaper og sildgarn. Boets aktiva var 101 rdl. 1 ort 10 sk. og beholdningen 80 rdl. 1 ort 18 sk. Efter Jon Jonsens død har visstnok enken, Agnes Olsdatter Rlnnan, sittet med gården noen år. I 1738 blev Peder Jonsen Mønnes gift med hennes og Jons datter Marit, og han har vel da tatt gården i bruk sammen med svogeren Ole Jonsen, Jon Jonsens sonn. De har også brukt den for avgift år efter år. På tinget i 1747 blev den akkorderet dem for livstid mot 18 rdl. årlig samt småtolde og soldaterutredning. Gårdens hus var da noen lunde istandsatt og opbygget, året forut var der således opfort et nytt stuehus. De fikk bygselbrev på hver sin halvpart av gården 2. september 1747, tgl. 5. juni 1748. Oles eldste bror, Jon Jonsen, hadde i 1730 bygslet Nestvold. Både Ole og Peder Hallan dode i 1756; der avholdtes skifte efter dem samme dag. Peder har brukt Hallan mcllem, Ole Halan nordre (nu ostre og nedre). HALLAN MELLEM Gårdsnr. 272, bruksnr. 4. På skifte i 1751 efter Peder Jonsens hustru Marit er registrert en besetning på 1 hest (33 år, verdi 4 rdl.), 4 kyr, 4 ungnaut, 5 sauer, 6 geiter og 1 svin. Aktiva var 35 rdl. 2 ort 2 sk. og be holdningen 21 rdl. 1 ort 4 sk. Peder giftet sig året efter med Beret Jonsdatter Fikse, som da var på Valstad. Ved skiftet i 1756 efter Peder Jonsen var besetningen 1 hest, 5 kyr, 2 ungnaut, 6 geiter, 11 sauer og 1 svin. Enken hadde som arv efter sin mor 2% mkl. i Fikse. Boets aktiva blev 70 rdl. 2 ort 18 sk. og beholdningen 48 rdl. 1 ort 18 sk. Beret giftet sig allerede samme år med Iver Sevaldsen Skrove, som under 9. april 1757 fikk bygselbrev på livstid for en årlig avgift av 9 rdl. Efter at gården i 1768 var makeskiftet til preste bordet, gjorde prost Krog påstand på full landskyld, hvilket for anlediget klage fra Iver til stiftamtmannen. Det synes meget befoiet, når denne i anledning herav skriver til fogden, at man efter hans erklæringer for makeskiftet skulde ha ventet, at gården hadde vært så god, at prestebordet intet skulde tapt på byttet. «Isteden befindes den at være saa slet, at den ei kunde blive bort fæstet for fuld skat og landskyld.» Prosten hadde ventet full
---- 689 Bind V --- landskyld og at opsitteren dessuten seiv skulde betale skattene som andre leilendinger. Dette er et tilfelle blandt flere, som tyder på, at der har vært drevet litt svindel med disse makeskiftene. På skiftet efter Iver Sevaldsen, som dode i 1768, er registrert 2 hester (hvorav en «fordærvet», verdi l a /2 rdl.), 2 kyr, 5 ung- Hallan mellem, sett fra syd 1929. Fot. 0. Snekkermo. naut, 5 geiter, 7 sauer og 2 svin. Aktiva blev 54 rdl. 2 ort 4 sk. og beholdningen 34 rdl. 1 ort 16 sk. Beret giftet sig i 1769 for tredje gang, nu med Anders Olsen Kløvjen fra Skogn, som fikk bygselseddel på gården av prost Krog 13. august 1770, tgl. 15. august 1771. Ved skifte i 1773 efter Beret er registrert 3 hester, 2 kyr, 5 ungnaut, 8 geiter, 8 sauer og 2 svin. Aktiva var nu hele 120 rdl. 3 ort 4 sk.; men gjelden var stor, så beholdningen blev bare 17 rdl. 2 ort 14 sk. Anders Olsen sått visst nokså trangt i det; det ser ut til, at han har hatt vanskelig for å utrede landskylden. I 1782 opgav han bygselen til sin nabo, Tomas Sørensen, som i 1767 hadde bygslet Hallan nordre og nu fikk bygselbrev på Hallan mellem av sogneprest Jakob Krog 6. mai 1782, tgl. 20. februar 1783 Anders forbeholdt sig til fritt bruk Blybakgjerdet eller -enget samt havnegang for 1 ku og 6 småfe etc. Efterat Tomas var død i 1785, sått enken, Marit Pedersdatter, med gården noen år, hvorefter hun opgav den til fordel for søn
---- 690 Bind V --- nen, Peder Tomassen, som fikk bygselbrev av Jakob Krog 1 sep tember 1788, tgl. 23. februar 1789. På skiftet efter Peder Tomasssens første hustru, Gunhild Andersdatter Hoiloen, som dode i 1794, registrertes en besetning på 2 hester, 4 kyr, 9 ungnaut, 6 geiter, 21 sauer og 2 svin. Der oplystes å være sådd l I A td. bygg og 7 tdr. havre. Aktiva var 164 rdl. 1 ort 4 sk., men beholdningen bare 22 rdl 3 ort 10 sk. Det var altså nokså smått med Peder og blev ikke bedre: Ved skifte i 1808 efter han annen hustru, Beret Nilsdatter Kalset, var boet insolvent, idet aktiva var 165 rdl. 1 ort 14 sk., passiva 303 rdl. 3 ort 18 sk. Peder og hans tredje hustru, Brynhild Haldosdatter Solberg, dode som kårfolk på Hallan, Peder i 1830, Brynhild i 1831 Gården hadde han i 1823 opgitt til fordel for sonnen Nils mot et kår på 6 Vi td. havre, 2% td. bygg, 2 mål åker og for til 2 kyr og 6 småfe. Nils fikk bygselbrev av sogneprest Brandt 20. mars 1823. Han dode allerede i 1826, og hans bo var insolvent, idet aktiva ved auksjon utbragtes til 159 rdl. 4 ort 16 sk. Gjelden var så stor, at underskuddet blev 210 rdl. 3 sk. Den registrerte beset ning var 2 hester, 2 unghester, 1 ku, 3 ungnaut, 15 sauer, 4 geiter og 1 svin. Enken, Sara Jensdatter Rosvold, blev gift med Gundbjørn Pedersen Skrove, som fikk bygselbrev av prost Brandt 8 mai, tgl. 1. oktober 1829. Ved en åbotsforretning den 24. september 1827 oplyses, at hovedbygningen var enetasjes med lofter og tekket med bark og torv. I Iste etasje var 2 stuer, 2 kamre og 1 kjokken med forstue gang, hvorfra forte trapp op til loftet, som var delt i 5 avdelinger. Husene var aldeles forfalne, så det blev en åbotstakst på 231 spdl. 1 ort 4 sk., og Gundbjorn måtte forplikte sig til å sette dem istand. Dette sammen med kåret til Peder blev for stridt å klare, hvorfor han allerede i 1831 opgav gården, som Brandt så ved bygselbrev av 8. februar, tgl. 15. april, bygslet til Sakarias Jonsen Salberg av Inderøen. Denne fikk nu å utrede kår til Gundbjorn, nemlig bruken av jordstykket Kirkeakeren, 13 mål, gresning for 2 kyr og 10 småfe og fritt hus 1 år, hvorefter han skulde bygge sig hus seiv. Hertil kom så forpliktelse til å sette husene i åbotsfri stand i løpet av 4 —6 år. Dette har nok ikke Sakarias greiet, hvorfor også han opgav gården efter 3 års forløp. Den blev nu ved bygselbrev av 1. august 1834, tgl. 9. april 1835, bygslet til Ole Sørensen Buran, en brorsonn av Peder Tomassen Hallan mellem. Han forpliktet sig til å oprette kår kontrakt med Sakarias samt å svare det tidligere kår til Gund
---- 691 Bind V --- bjørn. Der blev gitt ham 4 års frist til å istandsette husene efter åbotsforretningen av 1827. Nu inntrådte der stabile forhold: Ole hadde gården til sin død i 1878. Gårdens besetning var i 1865 2 hester, 4 storfe, 16 sauer og 1 svin og utseden Va td. hvete, IV\ td. bygg, 6 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Den hadde 3 husmannsplassen 1. Kirkeakeren. 2. Bakken (Olderbakken). 3. Indlegget. Disse hadde tilsamme nen besetning på 5 kyr, 15 sauer, 8 geiter og 1 svin og en utsed av X> td. bygg, VA td. havre og 5Ms td. poteter. I 1875 var besetningen 3 hester over 3 år, 5 kyr, 1 ungnaut, 15 sauer og lam og 2 svin og griser og utseden 2 tdr. bygg, 5 tdr. havre, V$ td. erter og 8 tdr. poteter. På 2 husmannsplasser var kreaturholdet 1 hest, 3 kyr, 13 sauer, 2 geiter og 1 svin, og utseden 7 /io tdr. bygg, 3 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Ved forretning av 18. september, tgl. 2. oktober 1880, blev der holdt utskiftning mellem denne gard og Hallan ostre av et går dene i fellesskap tilhørende skogstykke. Ved kongelig skjote av 14. desember 1880, tgl. 6. oktober 1881, blev gården solgt til Kristian Mikalsen Valstad for kr. 4420 og en årlig jordavgift til Værdalens sogneprest av 7,022 hl. sede bygg foruten en sau in natura. Fr as kilt part: Sørheim, gårdsnr. 272, bruksnr. 5. Ved skyldsetning av 26. april, tgl. 4 juni 1890, blev denne eiendom fraskilt Hallan mellem, skyld satt for 3 ort 3 sk. (ny skyld mk. 1,19), og av Kristian Mikalsen Valstad solgt til Ole Eliassen Hallan for kr. 1000. (Skjøte 11. sep tember, tgl. 28. oktober 1890). Eies nu av Anton Olsen Sørheim. HALLAN NORDRE ELLER ØSTRE På skiftet i 1756 efter Ole Jonsen registrertes en besetning på 1 hest, 2 kyr, 5 ungnaut, 5 geiter, 2 sauer og 1 svin. Boet eiet halvparten i en under gården liggende fosskvern. Blandt løsøret var også sildgarn Men boets samlede aktiva utgjorde bare 44 rdl. 18 sk. og beholdningen 7 rdl. 3 ort 22 sk. I de følgende år har muligens Oles enke, Gunhild Eriksdatter, brukt gården. Om vaktmester Hønnemann efter at ha kjøpt den i 1765 har brukt den, er tvilsomt. I 1767 solgte han den, som
---- 692 Bind V --- før nevnt, til Elling Lyng, som ved bygselbrev av 4. juli, tgl. 15. august s. a., bygslet den til Tomas Sørensen, hvis efterkommere nu i mange ledd kom til å bli brukere på Hallan-gårdene. Som før nevnt, bygslet Tomas i 1782 også Hallan mellem og hadde således en tid hele det gamle Nord Hallan. Ved hans død i 1785 opgav enken, Marit Pedersdatter, i 1788 Hallan mellem Hallan nordre, sett fra syd 1929. Fot. 0. Snekkermo. til sønnen, Peder Tomassen, men vedblev fremdeles å bruk Hallan nordre, til hun i 1796 opgav også denne til fordel for sin annen sønn, Sør en Tomassen, som fikk bygselbrev 22. juli 1796, tgl. 15 august 1797. Marit fikk et kår på VA td. bygg, 5V 2 td. havre samt for til 1 ku og 4 småfe. I 1718 avholdtes takst på gården i boet efter majorinne Kata rina Rebekka Lyng. Det oplystes da, at den kunde fø 2 hester, B—98 —9 klavebundne og 30 småfe; men for å fø så mange var bru keren nødt til å slå i fjellet. Utseden var IY2 td. bygg og B—98 —9 tdr. havre. Husene var gode; men skog fantes ikke annet enn til gjerdefang. Efter Søren Tomassens død i 1824 sått enken, Ingeborg Andersdatter Balhall med gården, inntil majorinne Lyngs arvin ger ved skjøte, utstedt og tgl. 17. mars 1829 solgte den til hennes sønner, Tomas Sørensen og skolelærer Anders Sørensen, for 800 spd. Tomas kjøpte de to tredjedeler, som blev kalt Hallan nordre (nu østre), og den tredjedel, Anders kjøpte, var Hallan nedre. Moren fikk et kår, bestående av for til 2 kyr og 6 småfe, 21 vog havre, 12 vog bygg, 1 vog hvete og 1 vog rug «de år disse sorter
---- 693 Bind V --- avles på gården», og 9 tdr. poteter samt 7 % favn ved. Kåret blev verdsatt i penger til 16 spdl. årlig. Først ved forretning av 13. juli, avhjemlet 21. august 1866, blev gårdene delt i skyldsetningen. Hallan ostre fikk da en skyld av 3 dal. 4 ort 13 sk. og Hallan nedre 1 dal. 4 ort IQ sk. Tomas Sørensens gard (Hallan østre) hadde i 1865 en beset ning på 3 hester, 6 storfe, 18 sauer, 10 geiter og 2 svin, og ut seden var K> td. hvete, Wz td. bygg, 6 tdr. havre, Ys td. erter og 10 tdr. poteter. Den hadde 1 husmannsplass Marken, med et husdyrhold på 1 ku, 3 sauer og 1 svin og en utsed av X 4 td. bygg, Vz td. havre og 3 tdr. poteter. Ved skjøte av 21. august 1866, tgl. s. d., overdrog Tomas gården til sønnen Søren Tomassen for 800 spdl. og kår til sig og hustru Anne Pedersdatter. I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 4 kyr, 4 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam, 12 geiter og kidd og 1 svin, og ut seden 7« td. rug, 134 td. bygg, 6 tdr. havre, Ys td. erter og 7 tdr. poteter og på husmannsplassen Hallmarken 1 ku, 1 ungnaut, 4 sauer, j å tdr. bygg, % td. havre og 2V2 td. poteter. I 1880 blev avholdt utskiftning mellem Hallan østre og mellem av et begge gårder tilhørende skogstykke; den er tinglest 2. oktober. „ . Ved skjøte av 14. juni, tgl. 16. juli 1890, solgte Søren gården for kr. 7200 til Tomas Hanssen Gustad. HALLAN NEDRE Gårdsnr. 272, bruksnr. 2 med Blybakken. Gårdsnr. 272, bruksnr. 3. Den tredjepart av Hallan nordre, som Anders Sørensen kjøpte i 1829 blev kalt Hallan nedre. Den hadde i 1865 en be setning på 2 hester, 3 storfe, 12 sauer og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 4 tdr. havre og 5 tdr. poteter. Ingen husmannsplass. Anders' kjøpte i 1835 Blybakken, fraskilt Rindsem, og drev denne eiendom som underbruk under Hallan Den var ved for retning av 11. september 1834 skyldsatt for 6 mkl eller 2 ort 16 sk. efter den nye matrikul. Ifl. skjøte tgl. 17. august 1833 kjøpte han også halvdelen av Hallan sag av proprietær Jelstrup og Otte Røstad for 50 spdl. Efter Anders overtok hans eldste sønn, Andreas, gården til likemed Blybakken ifl. skjøte av 29. mars, tgl. 2. april 1879, for kr. 2800 og kår.
---- 694 Bind V --- I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 4 kyr, 10 sauer og lam og 1 svin og utseden \V>± td. bygg, 5 tdr. havre og 7 tdr. poteter. Andreas solgte i 1908 gården til Johannes Sørensen Bye fra Frol. Denne solgte den i 1911 til Ole Bruland fra Sunnfjord Bruland solgte den i 1918 til Aksel Valstad, som i 1926 solgte den til Bernt Reinsberg som nu er eier. Hallan nedre, sett fra syd 1929. Fot. 0. Snekkermo. SØR HALLAN Gårdsnr. 273. Eiere: Det er muligens denne gard, som hos Aslak Bolt kaltes Larta-Hallan, og som erkestolen fra gammelt eiet 2 oresbol i, på Aslaks tid bygslet for K> øre, og i 1400-årene sannsynligvis av hendet. Senere har dog erkestolen atter erhvervet sig eiendom i går den, og det en nokså betydelig, idet det utvilsomt er denne gard, som i Olavs jordebok kaltes «Nedre Halle», hvori erkestolen eiet 2 spand. Imidlertid har enten Holms eller Reins kloster erhvervet disse 2 sp., rimeligvis mot like meget i Nord Hallan (se denne gard); ti i 1675, da Reinsklosters gods blev solgt til Johan Mar celis, fulgte bl. a. med 2 sp. 2 øre i en av Hallan-gårdene, den gang bebodd av Nils Iversen og Jon Tørrissen, altså Sør Hallan. (Se brukere). Det er vist den samme part, som i begynnelsen av 1600-årene føres i regnskapene som 2 sp. i Nord Hallan under Holms gods;
---- 695 Bind V --- men da den ikke finnes i lensregnskapet av 154 Q, kan den ikke ha tilhørt dette gods for reformasjonen. Forholdet er antagelig fol gende: Erkestolen eiet i slutten av den katolske tid 2 sp. og Reins kloster 2 ore i Sor Halan, og Reinskloster eiet 2 sp. i Nord Hal lan. Da kronen ved reformasjonen beslagla alt dette, blev det om lagt, så at Reinskloster fikk de 2 sp. i Sor Hallan og de 2 sp. i Nord Hallan blev lagt til det gamle erkebispegods i denne gard. Derfor opfores 2 parter, hver på 2 sp., i 1549 under «Stiicthenns» gods, og 2 sp. 2 ore i Sor Hallan kom under Reinsklosters gods. I 1600-årene har vel så de 2 sp. en tid vært lagt til Holms gods, derfor fores de tilbyttede 2 sp. i Nord Hallan under Holms gods. Forovrig har der visstnok vært foretatt flere transaksjoner med Sor Hallan. I 1650 er således eiendomsforholdet. Hr. Jørgen Schjelderup 1 sp. 2 ore — mkl. og bygselretten. Jens Friises odel 1 » — » — » » Hallan kirke 1 » — » Tilsammen 3 spand Tross dette fremgår det dog av kronens salg til Marcelis, at gården må ha tilhørt Reinsklosters gods, og dette vedvarte, inntil Henrik Hornemann, som dengang eiet godset, ved skjote av 2. april 1765 solgte den for 270 rdl. til Sivert Olsen Hof stad. Siden har den alltid vært brukernes eiendom. Brukere: Lauriss har i 1520 formodentlig brukt denne gard, (se Nord-Hallan), likeså Asgiiartth paa Hallum, som i 1549 står for 1 pund smør og 1 vog mel i leding, opfort like efter Rindsem. I 1559 het opsitteren Peder. I begynnelsen av 1600-årene var Mikkel opsitter, efter ham Anders omkring 1615 og fra begynnelsen av 1620-årene Iver. Han må være død i begynnelse nav 1640-årene; ti i 1645 brukes gården av enken og Jon Tørrissen. I 1650 er Jon Iversen kom met istedenfor enken. Han var formodentlig sonn av forrige opsitter. Nu drev Jon Iversen og Jon Tørrissen hver sin halvpart. Besetningen i 1657 var: På Jon Iversens part: 1 hest, 7 kyr, 2 bukker, sauer og 2 svin. På Jon Tørrissens part: 1 hest, 7 kyr, 4 sauer og 1 svin. Jon Iversen kom i skade for «leiermaal med hans tienestetos, Siri Persdtr., i hans egteskab». Dette var en dyr historie, idet han i 1652 blev dømt til å ha sin boeslodd forbrutt. Den var forresten ikke stor, 18 rdl. sk. efter registrering. 44
---- 696 Bind V --- I begynelsen av 1660-årene er Jon Iversen avløst av Nils Iversen, muligens broren. Jon Tørrissen var i 1665 52 år, Nils Iversen 30. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til halvparten. Tienden sattes til IH td. bygg og 2K> td. havre, ledingen 3 ort og småtienden W-i ort 4 sk. Der var humlehave. Nils og Jon opføres i manntallene ennu i 1680-årene. I 1693 er gården av Reinsklosters forpakter, Rasmus Krag, bygslet til Signar (Siurd) Andersen, som fikk bygselbrev 11. oktober 1693, tgl. 25. juni 1694. I 1699 betegnes begge gårdparter som «øde», d. v. s. übygslet. Brukere har der nok vært; ti både i 1705 og 06 sees Siguar og Anders Hallan å være stevnet av Krag for land skyld, Anders også for resterende småtoll. Lars het opsitteren på den ene part i 1718. På den annen op føres ingen; det er da vel rimelig, at han også har brukt denne. Det tap, han led under krigen i 1718 opgir han således: Skade på husene og ski Tilsammen 102 rdl. 60 sk. Svenskene hadde betalt 7 rdl. i erstatning. 11718 blev gården avfeldt til 2 sp., hvorav 1 sp. 2 øre tilhørte Reinsklosters gods, 1 øre Hallan kirke. Ved matrikuleringen i 1723 opgis der å være skog til brenne og gjerdefang, seter \% mil fra gården, et kvernsted, (som da lå øde), leilighet til litt fiskeri, den betegnes som «letvunden, ligger i sør- og bagli, korn vis». Uteden var 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre og l A vog grå erter, avlingen 24 lass voldhøi og 3 lass ekerhøi og besetningen IV2 hest, 6 kyr, 3 ungnaut, 5 sauer og 6 geiter. Lars har vel "brukt gården til 1723. Da fikk Einer Larssen bygselbrev på den av herren til Reinskloster, Ebbe Carstensen, 9. mars 1723, tgl. 6. juli. Hvor lenge denne var der, er übekjent Ved skjøte av 2. april, tgl. 15. august 1765, solgte Reinsklo sters daværende eier, Henrik Hornemann, gården til Sivert Olsen
---- 697 Bind V --- Hofstad far 270 rdl. Sivert hadde intet å legge i den og har vel ikke kunne klare forpliktelsene; ti ved skjote av 26. februar, tgl. 15. august 1767, overdrog han den for 205 rdl. til vaktmester Elling Lyng og tok den så av denne til bygsel ifl. bygselbrev av 3. juli, tgl. 15. august 1767. Lyng hadde en sagbygning på gården. Denne solgte han med Hallan søndre, sett fra syd 1929. Fot. O. Snekkermo. tilhørende grunn i 1776 til Nils Tuv, dog således, at der forbe holdtes Sør Hallan rett til kvernsted ved sågen. Ifl. skjøte av 16. august 1780, tgl. s. d., kjøpte Sivert gården tilbake av Lyng for 416 rdl. og eiet den til i 1784, da han ved skjøte av 21. januar, tgl. 22. februar, overdrog den til sviger sønnen, Ole Sivertsen, for samme pris, idet han forbeholdt sig som kår en under gården liggende plass og et kvernsted ved samme. Det har vist vært ganske trangt for Ole Sivertsen: Ved tings vidne i 1794 oplyses, at det ikke er uten med møie, gården kan underholde en familie. Dessuten lå han i ufred med sine naboer, Peder og Søren Nord Hallan, som i 1796 endog sees å være stev net av fogden for «læderet husfred» hos Ole Sivertsen samt for utilbørlige talemåter mot øvrigheten m. m. I forbindelse hermed tør vel også stå en hos Ole Sivertsen «indtruffen ugjerning, be staaende i, at to af hans heste paa stalden ved nattetid var bleven afskaaret rumpen eller halen». Ole foreviste hestene på tinget, hvor skaden blev besett og beskrevet; men gjerningsmennene blev aldri opdaget.
---- 698 Bind V --- Efter Ole Sivertsens dod overdrog enken, Maria Matiasdatter ved skjote av 14. oktober, tgl. 6. desember 1822, gården til søn nen, Sivert Olsen. Denne utskilte i 1823 en under gården lig gende plass, Haugåsen med Elvenget, som han overdrog for 180 spdl. til Sivert Hallanvaldet. Sivert Olsen var ved ekteskap med Solvi Torrisdatter, enke efter Lars Gabrielsen, kommet i besiddelse av Eklosvedjan, som han i 1823 solgte til Anders Nilssen Prestegården. Sivert døde i 1826, og Solvi blev samme år gift med Anders Ellevsen Holme, som derved kom i besiddelse av gården, da Siven hverken hadde barn eller soskende. Moren, Maria Matiasdatter levde dog ennu. Hun fikk kår ifl. kontrakt av 7. februar 1827 med Solvi. Anders utloste henne for hennes arvepart i gården ifl. skjote av 30. november 1830. Ved skjote av 8. februar, tgl. c >. februar 1833, overdrog han den for 600 spdl. til Gabriel Larssen, sonn av Solvi i hennes forste ekteskap med Lars Gabrielsen Eklosvedjan. Ved skjote av 17. august, tgl. 18. august 1841, solgte Gabriel gården til Johannes Jørgensen Kjølen av Ekne og tok seiv i bygsel jordstykket Langenget. Johannes drev en tid Østborg i Skogn på lottebruk. Sor Hallan hadde i 1865 en besetning på 4 hester, 7 storfe, 16 sauer og 2 svin og en utsed av % td. hvete, 1K- td. bygg, 8 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 3 husmannsplasser: I: Langenget, (1875: Skrapenget), 2: Moen, 3: Storbakken, med et samlet husdyrhold på 1 hest, 3 kyr, 16 sauer og 2 svin og en utsed av % td. bygg, 3Yé td. havre og 6 1 - td. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest over og 3 under 3 år, 5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 2 svin og griser, og utseden X A td. hvete, V 4 td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre, Vs td. erter og 10 tdr. poteter. På de 3 husmannsplasser var besetningen 3 kyr, 1 ungnaut, 24 sauer, 4 geiter og 1 svin og utseden H /io tdr. bygg, 2V-i td. havre og 9% td. poteter. Ved skjote av 18. april, tgl. 25. april 1884, overdrog Johannes gården til sonnene Johan Arnt og Ole Andreas for kr. 4600 og et kår til en årlig verdi av 1000 kr. Disse delte gården mellem sig, således at Johan Arnt fikk tildelt Hallan sondre, vestre og Ole Andreas det ovrige som han fremdeles eier. I IQOO var der 1 husmannsplass, Storbakken, under Hallan sondre.
---- 699 Bind V --- HAUGÅSEN Som ovenfor nevnt fraskilte Siv ert Olsen den under Sør-Hallan liggende plass Haugåsen med Elvenget og solgte denne eiendom for 180 spdl. til Siv ert Siv ertsen tiallanvaldet ved arvefesteskjote av 13. oktober, tgl. 4. desember 1823. Den blev skyldsatt 30. oktober s. å. for 12 mkl. Sivert Sivertsen hadde denne eiendom til han ved skjøte av 13. april, tgl. 6. juni 1839, overdrog den til sonnen Bård Sivertsen. Sivert tok kår. Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 1 ku, 4 sauer og 1 svin, og utseden var Vi td. bygg, 2 tdr. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest over 3 år, 2 kyr, 6 sauer og 1 svin og utseden X- td. bygg, IM> td. havre, I Jim td. erter og 2 tdr. poteter. Bård Sivertsen dode i 1896 og sønnen, Sefanias Bårdsen over tok da gården. Gården eies nu av Marius Kristiansen Valstad. Hallanætten. De to første ledd er usikre. A. Baro Jonsen Sand( i 1666 64 år gl.). B. Ole Barosen Sand (opføres i 1666 som sønn på Sand og var da 21 år gl., f p. Sand 16. mars 1725 og opgis da å være 85 år). Cl. Anders Olsen Græset, f 3. mars 1741, 71 år gl. Bygslet G. i 1712 og kaltes da dragon Anders Olsen Sanden. * 1 ) .... «Anders Græssætz kone», f 5. juni 1719, 48 år gl. * 2 ) 1720 Enke Kirsti Olsd. Tiller, (f. p. Aakerhus, enke efter Ole Jonsen Tiller, f 1755, 80 år gl. Dl.Beret Andersd. Sem, f P- S. 1769, 68 år gl. * 1731 Tarald Johansen Sem. Se Solbergætten. D 2. Peder Anderssen Bjørgstuen, f. p. Høen 1706, t p. Bjørgstuen 1780. * 1730 Margrete Bårdsd. Huseby, f p. Bjørgstuen 1773, 73 år gl. El. Karen Pedersd., f. 1730. * Tore Anderssen Aksnes, f. p. Skjærset 1729, f P- Aksnes 1796. E 2. Marit Pedersd. Hallan, f. p. Græset 1731. * 1757 Tomas Søfrensen Hallan nordre, f. p. Semsvald 1732, f p. Hallan 1785. (Sønn av Søfren Jakobsen Semsvald, som formo dentlig var fra Skogn og døde på Semsvald
---- 700 Bind V --- efter at ha vært spedalsk. Tomas eiet først Myr sammen med Sevald Skjærset, solgte den i 1767 til Anders Haldosen Åkerhus og bygslet s. a. Hallan. Sofren Tomassen, f. p. Husanvald 1758, f P- Sem 1760. Peder Tomassen Hallan nordre, f. p. Semsvald 1760, t som kårmann p. Hallan 1830. * l ) 1789 Gunhild Andersd. Hoilo. f. p. Storvuku 1765, f P- Hallan 1794. (Dtr. av Anders Gundbjørnsen Storvuku). * 2 ) 1795 Beret Nilsd. Kalset, Sparbu, f 1804, 41 år gl. * 8 ) 1805 Brynhild Haldosd. Sol berg, f. p. Solberg 1753, f som kårenke p. Hallan 1831. Gl.Marta Pedersd., f. p. Hallan 1790. * 1815 Ole An derssen Trapness, kjøpmann p. Øren, f. 1785, f P- Øren 1828. Hl.Gundel Birgitte Olsd., f. 1810. H 2. Peter Andreas Olsen Trapness, f. 1816, f 1877. Exam. jud., sakforer på Levanger. * 1843 Susanna Matea Kjørbo Klykken, f. 1821. (Dtr. av soren skriver Klykken). I 1. Peder Klykken Petersen Tarapness, f. 1844. Kontorist. * 1872 Karoline Cold. J 1. Anna Susanne Pedersd. Trapness. J 2. Peter Marquard Pedersen Trapness. J 3. Otto Pedersen Trapness. J 4. Sigurd Pedersen Trapness. 12. Albert Kjørbo Hegge Petersen Trapness, f. 1846. Agent, forf. av «På Brænne» av Albert Kjørbo (Kria. 1905), hvori skildres livet på Rennan i Skogn, familien Klykkens eiendom. * Hanna Woigt. J 1. Susanna Lovise Albertsd. Trapnes, f. 1873. J 2. Petra Andrea T. J 3. Aksel T. J 4. Helge T. I 3. Markus Petersen Trapness, f. 1848. Kjøpmann i Trondhjem (manufaktur). * 1875 Fredrikke Aasland. Jl. Dortea Susanna Markusd. Trapness, f. 1849. J 2. Ragnhild T., f. 1878. J 3. Half- dan T., f. 1880. 14. Johan Kristofer Petersen Trapness, f. 1849. Kand. philos., overlærer ved Hortens komm. høiere almenskole. Ugift. 15. Elise Lund Petersd. Trapness, f. 1853. * 1877 Henrik Musæus, f. 1856.
---- 701 Bind V --- I 6. Lovise Pedersd. Trapness, f. 1856. I 7. Anna Ovidia Jakobine Elisabet Trappnes, f. 1850. H 3. Kristiane Olsd. Trapness, f. p. Øren 1818. f 1855. Flyttet til Trondhjem. H 4. Juliane Olsd. Trapness, f. p. Øren 1820. H 5. Martinus Olsen Trapness, f. p. Øren 1822. H 6. Marta Katrine Olsd. Trapness, f. p. Øren 1824. H 7. Johan Kristian Olsen Trapness, f. p. Øren 1827, t i Vardo 1857. Matros. G2\ Tomas Pedersen Hallan, f. p. H. 1792. (Bodde i 1848 i Hegra). G3 2 . Nils Pedersen Hallan nordre, f. p. H. 1795, t smst. 1826. * 1821 Sara Jensd. Rosvold, f. p. R. 1784, + som kårkone p. Hallan 1871. Hun * 2 ) 1829 Gundbjorn Pedersen (Skrove). Hallan, f. p. Skrove 1802, f p Hallan 1888. Hl. Johannes Nilssen Hallan, f. p. H. 1822. Bodde i 1840 på Hallan. H 2. Anne Birgitte Nilsd., f. p. Hallan 1825. f 1854. G 4 2 . Arnt Pedersen Moan, f. p. Hallan 1800, f p. Moan (Sendesvald) 1889. * 1830 Beret Efastd., f. p. Midt- holmsvald 1803, f P- M. 1888. H 1. Peter Olaus Arntsen Moan, f. p. M. 1830. * 1854 Ingeborg Bårdsd. Sende, f. p. S. 1827, f P- Moan 1887. 11. Anton Petersen Sende på Sakshaug, f. 1855. Fanejunker. 12. Beret Marta Petersd., f. 1864. * Jon Martin Johannessen Sende nedre nordre, f. 1857. G 5. Gunhild Pedersd., f. p. Hallan 1798, f 1801. G 6. Gunhild Pedersd., f. p. Hallan 1803, t 1892. * 1838 Erik Kristoffersen Rønningen (under Holmli østre), f. p. Holmli vestre 1800, f P- Rønningen 1880. H 1. Kristiane Eriksd., f. 1838. H 2. Peter Eriksen, f. 1842. H 3. Sirianna Eriksd., f. 1844. Søfren Tomassen Hallan, f. p. Græsetvald 1761, f p. Hallan 1824. * 1796 Ingeborg Andersd. Balhall. (Se Lennesætten). Gl. Ingeborg Søfrensd., f. p. Hallan 1796. * 1821 Anders Andreassen Buran, Levanger landsogn. Hl. Sirianna Andersd., f. p. Hallan 1821. H 2. Johan Anderssen Buran.
---- 702 Bind V --- Tomas Sofrensen Hallan østre, f. p. H. 1798, f smst. 1872 * Anne Pedersd. Sandsaunet, Levanger landsogn, f. 1798 t p. Hallan 1880. H l.Søren Tomassen Hallan østre, f. p. H. 1826, f P- Bal hallvald 1914. * 1871 Pauline Andersd. Heglesaunet Levanger landsogn, f. 1849. f på Balhald 1928. 11. Anna Johanna Sørensd., f. 1872. * Erik O. Re Skogn. 12. Teile Augusta Sørensd., f. 1875. * Kristian Rin nan, Frol. H 2. Magnhild Tomasd., f. p. Hallan 1829. f P- Berg 1907. * 1853 Beds Jakobsen Berg vestre, f. i Stjørdal 1820, t p. Berg 1900. I 1. Johan Teodor Bedsen, f. 1853, t i T.hjem. 12. Anna Kristine Bedsd., f. 1857, ugift. I 3. Tomas Bedsen, f. 1800. Standartjunker, en tid ord fører i Verdal. * 1893 Berntine Pedersd. Valstad, f. 1862. J 1. Bernhard Tomasen, f. p. Berg 1897. Forvalter for Oslo militære sykehus. * 1922 Antonie Antonsd. Høilo. Kl.Gudny. K 2. Bergit, tvililnger, f. 1924. J 2. Ivar Tomasen, f. 1900, lærer. * 1925 Astrid Burheim fra Skogn. K 1. Berit, f. 1927. J 3. Reidar Tomasen, f. 1904. J 4. Oddleiv Tomasen, f. 1905. Landbrukskand. J 5 Hans Tomasen, f. 1907. Skogskoleeksamen. J 6. Ragnhild Tomasd., f. 1896, f 1897. 14. Jakob Bedsen, f. 1861, f P- Berg 1924, ugift. 15. Karen Bedsd., f. 1863. * Arnold Skytteberg, Oslo. 16. Ingeborg Bedsd., f. 1866, ugift. 17. Bernt Bedsen, f. 1869, ugift. 18. Pauline Bedsd., f. 1874, ugift. H 3. Ingeborg Anna Tomasd. Gustad, f. p. Hallan 183 i. * Hans Petter Heir, Frol. f 1 927 - H 4. Peder Olaus Tomassen, By nordre østre, f. p. Hallan 1839, f P- By 1923. * Bergitte Lovise Johannesd., f. p. Lennes 1837, f P- By 1894. I 1. Tomas Pedersen By, f. 1866, Amerika. * Kjerstine Johsd. Risan, f. p. Risan 1864, f 1916 i Amerika. J 1. Birger Tomassen, f. 1895, f 1896. J 2. Olga Tomasd., f. 1897. 12. Guri Pedersd., f. 1870. * Marius Kløvjan, Frol. Amerika.
---- 703 Bind V --- J 1. Borghild Mariusd. f. 1901, t 1928. J 2. Marvin Mariussen, f. 1911. 13. Anne Johanna Pedersd., f. 1873, f 1899. 14. Beret Marta Pedersd., f. 1876. * Gustav Dalum, Verdal. Amerika. J 1. Anna, f. 1901. J 2. Birger, f. 1908, t I Q 2I. 15. Johannes Pedersen By, f. 1880, rittmester. * Petra Gustavsd. Faren, f. 1888. Jl.Odd Georg Johannessen, f. 1910, student. J 2. Egil Bernhard Johannessen, f. 1912. J 3. Anders Johannessen, f. 1913. J 4. Gustav Johannessen, f. 1915. J 5. Per Johannessen, f. 1918. J 6. Eva Jorid Johannesd., f. 1922. J 7. Jon Ingvald Johannessen, f. 1924. Marta Sofrensd., f. p. Hallan 1801, t som kårkone p. Skrove 1890. * 1823 Jonas Torrissen Skrove, i. p. S. 1799, t som kårmann smst. 1885. (Se Skroveætten). Anders Sofrensen Hallan nedre, f. p. Hallan 1803, t 1895. Gårdbr og omgangsskolelærer. * 1830 Sirianna Bårdsd., f. p. Øren 1805, t P- Hallan 1878. (Dtr. av Bård Olsen Øren og h. Beret Toresd.). H l.Sara Andersd, i. p. Hallan 1830. * Ole Halsan, Frol. H 2. Bernhardus Andersen, f. p. Hallan 1834. H 3. Ingeborg Anderd., f. p. Hallan 1836, t P- Rosvold 1930. * Johannes Andersen Buran, Rosvold, f. 1831, t 1904. H 4. Andreas Andersen Hallan på Sandsaunet, Frol, f. p. Hallan 1838, f P- Kleven i Frol 1918. * Karan Bergitte Knutsd. Rindsem. I 1 Anna Andersdatter. * Hans Nordberg. H 5. Beret Andersd., f. ca. 1840. * Johan Torestuen, Ør- melen. H 6. Trine Marie Andersd., i. 1845, t ung. Ole Sofrensen Hallan mellem, f. p. H. 1806, t smst. 1878. * 1829 Magnhild Ellingsd. Balhall, f. p. B. 1800, f P- Hal lan 1864. H 1. Ingeborg Olsd., f. p. Hallan 1829. * 1865 Lars Lasse sen Hallan mellem, f. p. Haug 1837. (Sonn av Lasse Haug og h. Gjertrud Larsd.). I 1. Lasse Larssen f. 1866. 12. Ole Larssen, f. 1871. 13. Guruanna Larsd., f. 1869.
---- 704 Bind V --- H 2. Elen Olsd., f. 1836. * 1868 Olaus Petersen Håbet i Vinne, f. p. Berg 1834, f p. Rotvold sinnssykeasyl 1908. (Sonn av Peter Hanssen fra Osen og h. Karen Olsd.). 11°. Oluf Ellingsen, f. 1863, far lærer Elling År stad. 12. Peter Olaussen, f. 1868. Amerika 13. Karl Olaussen, f. 1871. Amerika. 14. Oline Olausd. * Martin Kolstad. H 3. Lars Olsen Hallan, f. p. H. 1849, f i Bodin 1928. Klokker og lærer i Bodin. * Matilde Alstad, Bodin. Ingen barn. H 4. Anders Olsen Hallan, f. c. 1841. Snekker. * Inge borg Anna Toresdatter Rein. (Amerika). Beret Tomasd. Hallan, f. p. Tokstad 1763. * 1791 Ole Nils sen Viken, f. p. V. 1764, f som kårmann p. Kulstadviken 1833. (Sonn av Nils Jonsen V. og h. Agnes Taraldsd. Musum). Gl. Nils Olsen, f. p. Viken 1792. Var på Kulstadviken i 1833, på Rotteplads i Sparbu i 1848. G 2. Beret Olsd. Viken, f. p. V. 1794, f smst. 1830. * 1819 Åge Anfinsen Haugdal, som kjopte Viken i 1818, f ca. 1790, f p. V. 1858. Han *\) Ingeborg Petersd. med hvem sonnen Benjamin, som overtok Viken. H 1. Andreas Ågesen, f. og f P- Viken 1820. H 2. Inger Olava Ågesd., f. p. Viken 1822. * Iver Han hadde forst plass under Neset, bodde siden som vognmann på Steinkjer. Alle barn f ung. H 3. Anne Birgitte Ågesd., f. p. Viken 1824. * Kristian Hermansen Langli. 11. Benjamin Kristiansen Lie. Overlærer ved Kalvskindets skole, Trondhjem. G 3. Marit Olsd. Viken, f. p. V. 1796. Bodde i 1830 på Kul stadviken, i 1848 som enke på Nesvaldet i Sparbu. * 1827 Johannes Tomassen Dalamarken, f. p D. 1800, t 1831. H l.Tore Johannessen, f. og f P- Kulstadviken 1827. H 2. Karen Birgitte Johannesd., f. p. Kulstadviken 1828. H 3. Olina Johannesd., f. p. Kulstadviken 1830. G 4. Marta Olsd. Viken, f. p. V. 1800. * 1827 Tore Olsen (Dyrstad) Kulstadviken, f. c. 1805. Bodde i 1848 på Dyrstadvaldet i Sparbu. G 5. Tomas Olsen, f. og f p. Viken 1803.
---- 705 Bind V --- G 6. Tomas Olsen Viken, f. p. V. 1805. Tjente i 1833 hos Lars Haugdal, var i 1848 på Hofstadvald i Sparbu. G 7. Johannes Olsen, f. og f P- Viken 1807. F 5. Ole Tomassen Hallan, f. p. Myr 1766. * G 1. Karen Olsd. * Ole Evensen Ostborgvaldet i Skogn. F 6. Margrete Tomasd. Hallan, f. p. H. 1768, f smst. 1814. * 1799 Tarald Johansen Solberg, hennes tremenning. Se Solbergætten. F 7. Karen Tomasd. Hallan, f. p. H. 1770. * 1794 Jakob Anderssen Mule, t som kårmann på Grevskott 1830. Gl. Tomas Jakobsen. Var i 1830 på Steine, kalles i 1848 Tomas Indal. FB. Erling Tomassen, f. p. Hallan 1772, f 1848? Ugift. F 9. Tomas Tomassen Hallan, f. p. H. 1774. Reiste omkring 1808 til Danmark, hvorfra man ikke hadde etterretning om ham siden omkr. 1820, da han var bosatt som gart- ner på Fyen, var gift og hadde 5 barn. Anders Pedersen Fleskhus lille, f. p. F. 1737, f smst. 1806. Bygslet F. i 1765. * 1762 Barbro Haldosd. Åkerhus, f. p. Å. 1731, f P- Fleskhus 1803. F l.Haldo Anderssen, f. p. Fleskhus 1763, f for faren. F 2. Margrete Andersd. Fleskhus, f. p. F. 1765. * 1805 enkemann Ole Ellingsen Sakshaug. Gl. Mette Olsd., f. p. Fleskhus 1806, t 1810. F 3. Marit Andersd. Fleskhus, f. 1768. * 1797 Peder Jens sen Snekker, Oren, f. 1773. Sonn av Jens Pedersen og p. Gunhild Nilsd. Prestegården. Gl. Jens Pedersen, f. p. Fleskhus 1799, f 1862. **) 1827 Petronelle Jensd. Trones, f. c. 1801, t 1847. * 2 ) 1851. Hl. Peder Jenssen Sorskaget (Tronesvald), f. p. Trones 1826. * 1854 Marta Jeremiasd., f. p. Fleskhusvald 1827. I 1. Johanens Pedersen, f. c. 1855. 12. Edvard Pedersen, f. 1857. 13. Pauline Pedersd., f. 1855. 14. Julianna Pedersd., f. 1861. 15. Anna Pedersd., f. c. 1864. 16. Karen Pedersd., f. 1868. I 7. Maren Petrine Pedersd., f. 1871 G 2. Beret Marta Pedersd., f. p. Fleskhusvald 1802. G 3. Anders Pedersen Mikkelsgård, f. p. Fleskhus 1805, t p. Mikkelsgård 1834 i kopper. * 1833 Birgitte
---- 706 Bind V --- Jensd. Svinhammer, f. c. 1810. Hun * 2 ) 1830 Johannes Fleskhusvald. H l.Marta Andersd., f. p. Åkerhus 1833, f !8 34 - G 4. Haldo Pedersen Sorskaget, f. p. Fleskhus 1808, t 1880. * 1829 Malena Pedersd., f. p. Tronesvald 1802, f 1879. Hl. Anne Marta Haldosd., f. p. Akerhusvald 1829, f 1886. * 1856 Kristen Jonsen Bu sveet (Lekslemsvald), f. 1830. I 1. Bernhardus Kristensen, f. 1865. 12. Peter Kristensen, f. 1872. 13. Anna Kristine Kristensd., f. 1868. G 5. Marit Pedersd., f. p. Huseby 1810, f s. a. F 4. Peder Anderssen, f. p. Fleskhus 1771, f for faren. F 5. Malena Andersd., f. p. Fleskhus 1772, f ung. F 6. Malena Andersd. Fleskhus, f. p. F. 1774, f p. Solberg. * 1806 Ole Johansen Solberg. Se Solbergætten. F 7. Karen Andersd., f. p. Fleskhus 1877, f p. Solberg 1813. Ugift. Bård Pedersen Bjorgstuen, f. p. Fleskhus 1739. +1 ) 1766 Mali Olsd. Leklem, f 1792, 54 år gl. * 2 ) 1793 ved Mære k. m. Gunhild Iversd. Salberg. Fl 1 . Peder Bårdsen, f. p. Bjorgstuen 1766. * 1787 Kari Jonsd. Tiller. Gl. Bård Pedersen Tronesvald,, f. p. Semsvald 1792. * 1820 Sigrid Lorentsd. Tronesvald, f. c. 1785. F 2 1 . Margrete Bårdsd., f. p. Auglen 1769, f for moren. F3 1 . Beret Bårdsd., f. p. Myr 1772, f for moren. F4 1 . Ole Bårdsen, f. p. Bjorgstuen 1775. F 5 2 . Iver Bårdsen, f. p. Semsvald 1794. F 6 2 . Mandrup Bårdsen, f. p. Semsvald 1798. F V. Karen Bårdsd., f. p. Semsvald 1803. Ole Pedersen, f. og f P- Fleskhus 1742. Ole Pedersen, f. p. Bjorgstuen 1743. Lisbet Pedersd. Solberg, f. p. Bjorgstuen 1748. * 176 S Rasmus Torrissen Salberg, f. 1734, f P- Salberg 1785. Fl.Torris Rasmussen, f. p. Salberg 1769, f 1773. F 2. Peder Rasmussen Salberg, f. p. S. 1771. * 1806 Enke Anne Nilsd. Sem, f. p. Vist, f P- Sem. (Dtr. av Nils Olsen Vist og enke efter Tomas Taraldsen Sem). F 3. Ole Rasmussen Salberg, f. p. S. 1773. Bebodde et stykke av Grindberg. #1 ) * 2 ) 1804 Inger Andersd. Holme. F 4. Tørris Rasmussen, f. og f P- Salberg 1775.
---- 707 Bind V --- F 5. Mikkel Rasmussen, f. p. Salberg 1776. * 1799 Johanna Johannesd. Hellem, Inderøy. F 6. Margrete Rasmusd., f. p. Salberg 1779, t P- Semsplassen 1808. * 1798 Ingebrigt Olsen Nor berg Skomaker. Han •■) 1807 Golloug Svendsd Norberg. G 1 Rasmus Ingebrigtsen Tronesvald, f. p. Bjør gen 1799, f 1858. * 1827 Malena Olsd. Tronesvald, f. p. T. 1808, t 1891. Hl. Martinus Rasmussen, f. p. Tronesvald 1827. H 2. Inger Rasmusd., f. p. Tronesvald 1830, t 1869. * 1851. H 3. Olava Rasmusd., f. 1832. * 1865 Lorents Nilssen (Hanssen?), f. p. Inderoy 1827. Jegtfarer. Bodde i 1875 på Sjobakken un der Fleskhus lille. I 1. Bernt Martin Lorentsen, f. 1870. 12. Ludvig Lorentsen, f. 1875. I 3. Ragna Hansine Lorentsd., f. 1868. 14. Elen Marie Lorentsd., f. 1873. H 4. Ulrik Rasmussen, f. p. Fleskhus 1835. H 5. Embret Rasmussen, f. p. Fleskhus 1835. Tvilling med H 4. H 6. Beret Rasmusd., f. p. Fleskhus 1838. F 7. Tørris Rasmussen, f. og f P- Salberg 1781. F 8. Ole Rasmussen, f. p. Salberg 1782. F 9. Rasmus Rasmussen, f. p. Salberg 1784, f 1785 . Ole Anderssen Nestvold, f. p. Græset 1709, t p. Nestvold 1767. * 1737 Kirsten Olsd. Tokstad, f. p. T. 1710, f P- Nestvoldvaldet 1791. E 1. Karen Olsd., f. p. Græset 1738, t for faren. E2.01e Olsen Tokstad, f. p. Skjærset 1739, t P- Tokstad 1792. * 3 ) 1767 Kirsten Andosd. Mikvold, f. p. M. 1735, tp. Tokstad 1782. * L ') 1782 Agnes Taraldsd. Viken, f. p. Follostuen 1730. Dtr. av Tarald Halvorsen F. (siden Musum). Enke efter Ole Nilssen Viken. F l.Ole Olsen Tokstad, f. p. Mikvold 1769, t som kår mann på Tokstad 1852. * 1796 Marta Amundsd. Ysse, f. p. Y. 1775, t P- Tokstad 1837. G 1. Karen Olsd. Tokstad, f. p. T. 1797. * 1824 Iver Larssen (Folio) Jermstadspandet, f. p. Folio 1796, t som kårmann på Jermstadspandet 1866. Hl. Lars Iversen Jermstadspandet, f. p. Folio 1826, + 1893 i skredet. * 1855 Karen
---- 708 Bind V --- Olsd., f. i Levanger landsogn 1834, f 1893 i skredet. I 1. Karl Larssen Jermstad, f. 1856. Ser sjant, f 1919. - 1 ) Berntine Emilie Johannesd., f. i Levanger landsogn 1864, f 1893 i skredet. * 2 ) Siri-Anna Paulsd. Salberg, f. 1868, f 1916. J 1. Sofie Karlsd., f. 1891, f 1893 i skredet. J 2. Karen Birgitte Karlsd., f. 1891, t 1893 i skredet. I 2. Iver Larssen, f. 1859. I 3. Grete Larsd., f. 1861. 14. Ole Larssen, f. 1865. 15. Anna Sofie Larsd., f. 1869. I 6. Karoline Larsd., f. 1873. 17. Lorents Bernhard Larssen, f. 1880, t 1893 i skredet. G 2. Marta Olsd. Tokstad, f. p. T. 1809, f P Stav lund 1870. * 1843 Nils Nilssen Kvam, Kol stad, f p. Kolstad 1847, 33 år. Hl. Ingeborg Nilsd., f. c. 1843. H 2. Otilie Nilsd., f. 1846. * Martinus Johan sen Solberg, f. 1845. Se Solbergætten. G 3. Ole Olsen Tokstad, f. p. T. 1813, f smst. 1874 av hjerneslag. * 1854 Anne Pedersd., f. p. Råen 1827, f som kårkone på Tokstad 1892. (Fait dod om på kjokkenet av hjerneslag). H 1. Oluf Olsen Tokstad, f. 1857, f 1920, ugift. H 2. Massine Olsd., f. 1862, f 1920. * Bernt Elisæussen Kvammet. (Se Næsætten). H 3. Anne Petrine Olsd., f. 1869. F 2. Dortea Olsd., f. p. Mikvold 1773, f 1792. F 3. Karen Olsd., f. p. Tokstad 1776. * 1800 Enkemann Simon Jenssen Berg fra Skogn. Tambur. Beret Olsen, f. p. Skjærset 1742. #1 ) 1784 Enkemann Anders Olsen Trapness, f 1789, 45 år gl. * 2 ) 1791 Nils Kristoffersen Øren. E 3 F 11.I 1 . Ole Anderssen Trapness, f. 1785. F 2 1 . Ole Anderssen Trapness, f. p. Øren 1787 .* 1815 Marta Pedersd. Hallan. Se ovenfor A, B, C 1, E 2, F 2, G 1. F 3 1 . Lisbet Andersd., f. p. Øren 1788, f P- Stiklestad vald 1870.
---- 709 Bind V --- E 4. Beret Olsd., f. p. Husan 1745. E 5. Marit Olsd., f. p. Skjærset 1748. E 6. Karen Olsd., f. p. Nestvold 1752. * 1702 Peder Even- sen Ysse. Kasper Anderssen Huseby, f. p. Græset 1711, t p. Huseby 1767. * 1734 Ingeborg Eriksd. (trolovet i Trondhjem). E 1. Karen Kaspersd., f. og t P- Græset 1736. E 2. Anna Kaspersd., f. p. Græset 1737. * 1761 Sevald Bårdsen (Hesgreien) Leirfaldvald, f. p. Folio 1736, kjøpte Myr sammen med Tomas Sofrensen Hallan, men solgte igjen i 1767, bygslet Huseby i 1770, var i 1801 husmann under Leirfald ostre. F 1. Anne Sevaldsd., f. p. Hesgreien 1762. F 2. Ingeborg Sevaldsd., f. p. Myr 1764. F 3. Bård Sevaldsen, f. p. Myr 1766. F 4. Anne Sevaldsd., f. p. Norberg 1769. F 5. Karen Sevaldsd., f. p. Rosvold 1774. F 6. Kasper Sevaldsen, Nestvold, f. p. Rosvold 1777. * 1804 Enke Anne Olsd. Nestvold. Gl. Maria Kaspersd., f. 1817. (Moren var jomfru Karen Maria Hagen). E 3. Karen Kaspersd., f. p. Græset 1740. Bodde i 1801 som enke og inderst på Høen. * 1777 Anders Knutsen Holme, f. p. H. 1754, f P- Hellan ostre 1785. Fl. Knut Anderssen, f. p. Huseby 1778, f P- F° r ' bregdsv. Skredder. * 1810 Ingeborg Jakobs. Rindsemvaldet, f. 1779. Se nedenfor E 3, F 2. F 2. Kasper Anderssen, f. p. Minsåsvald nordre 1781, t 1826. Skredder. * 1816 Beret Greisd. Semsvald. Ingen barn. E 4. Beret Kaspersd., f. p. Græset 1743. * 1772 Jakob Ja kobsen Kvam, f. p. K. 1747, f P- Rindsempledsen 1809. Smed. Bygslet Huseby i 1772, kjøpte senere Græset, som han solgte i 1785 til Anders Haldosen Myr. Fl. Jakob Jakobsen Rindsemvald, f. p. Huseby 1773,. f p. Rindsemv. 1846. * 1807 Brynhild Jørgend. Rindsem. F 2. Maria Jakobsd., f. p. Huseby 1776. * 1804 Anders. Jonsen (Rindsem). F 3. Ingeborg Jakobsd., f. p. Græset 1779. *) 1810 Knut Anderssen, Moåkeren under Forbregd, f. p. Huseby 1778. Se ovenfor E 3, Fl. Gl. Anders Knutsen, f. p. Rindsemvald 1811.
---- 710 Bind V --- G 2. Jakob Knutsen Moåkeren, f. p. Minsåsvald 1815 t 1891. Skredder. Ugift. F 4. Kirsti Jakobsd., f. p. Græset 1783. * Ole Reitan, Skogn Anders Kaspersen Fleskhusvaldet, f. p. Fæbyvaldet 1748 t p. Fleskhusvaldet 1803. * 1780 Maren Pedersd. Råen. F l.Kasper Anderssen, f. og t P- Tokstad 1780. F 2. Ingeborg Andersd., f. p. Tokstad 1782. F 3. Karen Andersd., f, p. Råen 1784. F 4. Peder Anderssen Hesgreiaunet, f. p. Fleskhusvald 1791, f p. Hesgreiaunet 1866. * 1819 Magnhild Olsd. Mik kelsgården, f. p. M. 1792. Gl. Andreas Pedersen Hesgreiaunet, f. p. Mikkelsgår den 1819. * 1842 Anne Johannesd. Hesgreien, f. p H. 1808, f P- Hesgreiaunet 1875. Hl. Peter Andreassen Hesgreiaunet, f. 1842. 1864 Julianna Olsd. Ysse, f. p. Ysse 1832. I 1. Peder Julius Petersen, f. 1872. 12. Anna Petersd., f. 1874. G 2. Marta Pedersd., f. p. Mikkelsgården 1821. G 3. Anne Marta Pedersd., f. p. Yssevald 1826, f s. a, F 5. Kasper Andersen Åkerhusvald (Kasperstuen), f. p. Fleskhusvald 1793, f p. Åkerhusvald 1845. Hengte sig — hadde en tid vært kropling. * 1819 Marta Iversd. Leklem, f. p. Leirfaldvald 1797? Gl. Anders Kaspersen, f. p. Ysse 1820. G 2. Iver Kaspersen, f. p. Åkerhusvald 1827, f p. Ka sperstuen 1876. * 1856 Ingeborg Olsd., f. 1825. (Dtr. av ungk. Ole Eriksen Mønnes og pike Beret H 3. Julie Iversd., f. 1862. G 3. Karl Johan Kaspersen Sorhaugvald, f. p. Åkerhus vald (Kasperstuen) 1829. * 1860 Ingeborg Anna Evensd., f. 1836. H 1. Edvard Karlsen, f. c. 1860 H 2. Johan Karlsen, f. c. 1864. H 3. Jon Karlsen, f. 1866. H 4. Sofie Fredrikke Karlsd., f. 1870. G 4. Martinus Kaspersen, f. p. Åkerhusvald 1833. G 5. Marta Kaspersd., f. p. Åkerhusvaldet 1823. * 1852 Peder Jonsen Minsåsvald nordre, f. p. Hallemsvald 1823. Tømmermann.
---- 711 Bind V --- H 1. Anne Marta Pedersd., f. c. 1852. H 2. Anna Pedersd., f. 1853. H 3. Pauline Pedersd., f. c 1854. H 4. Kristian Pedersen, f. c 1857. H 5. Martine Pedersd., f. 1861. H 6. Oluf Pedersen, f. 1863. H 7. Anton Pedersen, f. 1866. Ole Anderssen, f. og t 1797. Kaspersen Husanvald, f. p. Husan 1754. 1770 Inge- Jonsd. Nestvold, f. p. N. 1756. Ingeborg Eriksd, f. p. Græset 1781, t P- Ysse østre 1842 * 1826 Even Pedersen Ysse ostre, f. p. Y. 1795, f smst. 1856. Han * 2 ) 1843 Beret Eliasd., f. p. Kausmo 1795, tP- Yss e 1867, enke efter Bård Olsen Haga. (be Gl Peder Evensen Ydse ostre, f. p. Y. 1827, f 1900 * 1850 Beret Marta Bårdsd. Haga, f. p. Haga 1830. (Dtr. av Bård Olsen H. og h. Beret Eliasd.). Hl Edvard Pedersen, f. 1851. Karm. på Ydse. F 6 E 6. Erik borg F 1 + 1931. Ugift. H 2 Bernhardus Pedersen, f. 1854. Ugift. H 3. Martin Pedersen, f. 1857. t 1919. Eier ay Bergsveet. * L ) 1903 Guruanna Valbekmo. ■) Ingeborg Roflo. Ingen barn. H 4. Johan Pedersen, f. 1857. Ugift . H 5 Ragnhild Pedersd., f. 1859. * Bernt Oluf Olaussen Haga, f. 1859, t 1909. Eier av Hestegreien ovre. Ingen barn. H 6. Peder Pedersen, f. 1861. Gårdeier i Trond heim. *) Serine Ranheim, f. 1866. 11. Bergitte Mathilde Pedersd., f. 1887. 1909 Bjarne Wold, bokholder. J 1 Rolf Tore, f. 1909. J 2. Borgny Lo vise, f. 1911. J 3. Inger Sofie, f. 1913. J 4. Nils Laurits, f. 1919. 12. Reidar Pedersen, f. 1893. * 1922 Ragna Haugan, f. 1892. J l.Roar, f. 1906. 13 Hilmar Pedersen, f. 1893. * Julie Eian, f. 1894. J 1. Per Johan, f. 1922. J 2. Thor, f. 1924. J 3. Bergljot Serine, f. 1928. 45
---- 712 Bind V --- I 4. Amalie Pedersd., f. 1895. * 1919 Annar Wold, f. 1893. Butikkbetjent. J 1. Gustav, f. 1920. J 2. Kari Serine, f. 1925. I 5. Signe Pedersd., f. 1900. * 1929 Johan nes Wist. Musikksersjant. H 7. Ole Pedersen, f. 1863. HB. Anna Pedersd., f. 1868. * 1896 Jorgen Jonsen Roflo. Eier av Roflo, Rora. I 1. Jon Peder, f. 1897. 12. Borghild Mar grete, f. 1901. * 1926 Arne Andreas sen Roske. J 1. Jorgen, f. 1928. 13. Anne Henrikke, f. 1903. Lærerinne. 14. Aslaug, f. 1905. 15. Aksel Ingemar, f. 1907. 16. Ragna Lovise, f. 1915. HO. Johannes Pedersen, f. 1872. Eier av Ydse ostre. * 1901 Maren Anna Sorhaug, f. 1881. (Se Østvoldætten). 11. Peder, f. 1901. 12. Eyvin, f. 1906. 13. Olav Ragnvald, f. 1908. 14. Knut Arnulf, f. 1909. I 5. Einar, f. 1911. 16. Åsta Ingebjorg, f. 1913. 17. Bryhild Marta, f. 1915. 18. Bjarne, f. 1917. 19. Magne, f. 1920. F 2. Doret Eriksd., f. p. Husanvald 1787. F 3. Karen Eriksd., f. p. Husanvald 1792. F 4. Jon Eriksen Ysseaunet, f. p. Husandvald 1796, f P- Ysseaunet 1848. * 1832 Anna Olsd. Ysse, f. p. Holme sondre 1807, f som kårkone på Ysseaunet 1889. Hun * 2 ) 1850 Jens Larssen, f. p. Skjærset 1819, f som kårmann på Ysseaunet 1877. Se ne denfor D 5, E 2, F 10, G 2. Ole Anderssen Græset, f. p. Skjærset 1715?, f P- Græset 1788, 74 år gl. Kjopte Græset 1759, solgte til Jakob Jakob sen Kvam i 1778. * 1742 Karen Olsd. Norberg, f. p. Oklan 1717, f P- Græset 1776. E 1. Anders Olsen, f. p. Græset 1744, f smst. 1757. E 2. Elias Olsen Hoen, f. p. Græset 1745, f P- Høen 1796. +1 ) 1769 Enke Beret Olsd. Auglen, f. p. Nes 1738, f P- Auglen i barselseng 1777. (Dtr. av Ole Olsen Nes og enke efter Jon Anderssen Auglen. Se Nesætten)). *-)
---- 713 Bind V --- 1779 Marit Ellingsd. Hallem, f. p. H. 1751, f- Høen 1785. * 3 ) 1786 Gunhild Bårdsd. Skrove, f. p. Sundbyhaugen 1760, tp. Hoen 1787. * 4 ) 1792 Marit Olsd. Skjærset, f. p. S. 1748, f som kårenke smst. 1825. Hun * 2 ) 1796 Jon Hanssen Skrove, som bygslet Skjæret sondre i 1809, f P- Skjæret 1818. (Se Kolstadætten). F 11.l l . Jonetta Eliasd., f. p. Auglen 1770, f før moren. F 2 1 . Guru Eliasd., f. p. Auglen 1771. * 1795 Jens Anderssen (Melby). G l.Beret Jensd., f. p. Melby 1795. G 2. Anne Jensd., f. p. Bjorkvaldet 1799. * 1828 Iver Elling sen Minsås, f. p. Hesgreivald 1804. (Sønn av Elling Sivertsen Hoen). G 3. Elias Jenssen, f. p. Hagavald 1802. F 3 1 . Karen Eliasd., f. p. Auglen 1773, f før faren. F A l . Ole Eliassen, f. p. Auglen 1776, f ung. F5 1 Beret Eliasd., f. p. Auglen 1777. Blev opfostret hos Tore Haga. * 1800 Ole Embretsen (Lyng nordre) Nesvald. Gl. Elias Olsen, f. p. Stiklestadvald ostre 1800. G 2. Sevald Olsen, f. p. Nesvald 1803. G 3. Ole Olsen, f. p. Nesvald 1805. G 4. Embret Olsen, f. p. Nesvald 1808. G 5. Beret Olsd., f. p. Nesvald 1811, f 1890. Ugift. F6 2 . Kirst Eliasd., f. p. Heen 1780. * 1808 Amund Larssen Oren. Gl. Elias Amundsen Maritvoldvald, f. p. Oren 1809, f n. Maritvoldvald 1877. Selveier og fisker. * 1834 Hanna Olsd. Nestvold, f. c. 1807, f 1874. H 1. Johan Eliassen, f. c. 1845. H 2. Hanna Eliasd., f. c. 1848. F 7 2 . Karen Eliasd., f. og fP- Høen 1783. F 8 3 . Marit Eliasd., f. og f p. Høen 1787. F 9 4 . Gunhild Eliasd., f. p. Høen 1792, * 1817 Enkemann Tomas Olsen Haug (Slottet) fra Langli i Sparbu. Kom til Slottet ved ekteskap (1797) med enken Gunhild Olsd. Slottet. G 1. Gjertrud Gurine Tomasd., f. p. Haug 1817, f p. Flesk husvald 1890. * 1852 Enkemann Anders Olsen, f. p. Prestegården 1806, f p. Fleskhusvald (Perstuen) 1883. Hl.Marta Guruanna Andersd., f. 1852. * Gjert Pe dersen Fleskhusvald (Perstuen), f. 1844. I 1. Martine Gjertsd., f. 1875. H 2. Bernt Anderssen, f. 1861.
---- 714 Bind V --- G 2. Elen Marta Tomasd., f. p. Skjærset 1820. G 3. Ole Tomassen, f. p. Huseby 1825, f P- Sende 1844. Hengte sig. G 4. Johannes Tomassen Øren, f, p. Kvam 1829. Skredder og handelsmann. * 1855 Anne Marta Johannesd., f. 1834. Hl. Johannes Johannessen, f. 1856. Skomakermester. H 2. Grete Birgitte Johannesd., f. c. 1859. H 2. Inger Marie Johannesd., f. 1862. F 10*. Marta Eliasd. Skjærset, f. p. Hoen 1794, t P- Skjærset 1861. *') 1818 Lars Jenssen Lorås fra Inderøy, f P- Skjærset 1823, 35 år gl. Bygslet Skjærset 1818. *-) 1823 Ole Nilssen (Balgård) Skjærset, f. p. Auskinvald 1796, 1 p. Skjærset 1877. G 11.I 1 . Elias Kristian Larssen Eklo mellem, f. p. Skjærset 1820, f p. Eklo 1903. * 1843 Marit Pedersd. Haug, f. p. Haug 1814, f p. Eklo 1900. H 1. Peter Eliassen Eklo mellem, f. 1854. * Ragnhild Bergitte Olausd. Haga, f. 1845, t 1909. H 2. Beret Marta Eliasd., f. 1843. H 3. Maria Eliasd., f. 1860. G2 1 . Jens Larssen Ysseaunet, f. p. Skjærset 1819, f som kårmann p. Ysseaunet 1877. * 1850 Enke Anne Olsd. Ysseaunet, f. 1806, t 1889. Se ovenfor D 4, E 6, F 4. Hl. Lorents Jenssen Ysseaunet, f. 1850. * G3 1 . Marta Larsd., f. p. Skjærset 1822. G 4 2 . Nils Olsen, f. og t P- Skjærset 1824. G5 2 . Nikoline Olsd., f. p. Skjærset 1825, t 1829. G6 2 . Lars Olsen Skjærset, f. p. Skjærset 1828. * Dorit Bir- gitte Villumsd., f. i Tjøttøy 1839. H 1. Johan Edvard Larssen, f. i Tjøttøy 1861. H 2. Ole Martin Larssen, f. i Tjøttoy 1866. H 3. Vilhelm Peder Larssen, f. i Tjottøy 1871. H 4. Ludvig Larssen, f. p. Skjærset 1873. H 5. Didrikke Marie Larsd., f. i Tjottøy 1863. H 6. Nikoline Julie Larsd., f. i Tjøttøy 1869. G?. Magnhild Olsd., f. p. Skjærset 1831, f P- Vanvik (un der Tiller) 1896. * 1872 Enkemann Anders Bård sen Tillerenget, f. p. Tiller 1809, f P- Tillerenget 1876. H 1. Marta Andersd., f. 1873. H 2. Johannes Anderssen, f. 1875.
---- 715 Bind V --- G 8-. Nils Olsen Skjærset, f. p. S. 1934, t smst. 1866. Ugift. G9 2 . Sirianna Olsd., f. p. Skjærset 1837. G 10 2 . Jonetta Olsd., f. p. Skjærset 1839. Ole Olsen Råen, f P- R- 1793, 46 år gl. * 1777 Ranni Pedersd. Råen, f. p. R. 1751, f som kårkone smst. 1832. Hun * 2 ) 1793 Lars Nilssen Sem, f. p. Vist 1769, fP- Råen 1814. F l.Ole Olsen Råen, f. p. R. 1774, f P- Fleskhusvald 1816. * x ) 1798 på Sokstad i Skogn med Marit Henriksd. Sok stad, * 2 ) Maria Sjursd. Fleskhus store, f. p. F. 1779, t 1820. Hun * 2 ) 1820 Lars Ågesen Slapgård. Gl 1 . Ole Olsen, f. p. Råenvald 1798. Var i 1817 på Søkstad. G2 2 . Marit Olsd., f. p. Kvam 1804. * 1828 Jon Sevald sen Haug eller Bjartnesvald, f. p. Haug 1798. Sønn av Sevald Jonsen Haug (Bredakeren). G3 2 . Sivert Olsen Slåtsveet (fraskilt part av Valstad), f. p. Råen 1812, f p. Slåtsveet 1882. * Maria Olsd. G4 2 . Ole Olsen, f. p. Fleskhusvald 1816. * 1845. F 2. Karen Olsd., f. p. Råen 1778. * 1800 Halvor Ottesen Øren. Tambur. Gl. Ole Halvorsen Øren (Borgenvald), f. p. Øren 1801, f 1879. * 1838 Maren Kristine Henriksd. Lyngs vald, f. 1812, fP- Garpen 1897. Dtr. av Henrik Jenssen Sundby og pike Anne Bårdsd. Sundby. H I.Karen Maria Olsd., f. 1838. H 2. Anne Marta Olsd., f. c. 1852. H 3. Hanna Otilie Olsd., f. 1854. G 2. Marta Halvorsd., f. p. Øren 1803, f 1884. * 1835 Ole Sevaldsen Øgstad, f. 1807. Sønn av ungkar Sevald Olsen Stiklestad og Maren Kristine Andersd. Borgenvald. G 3. Otte Halvorsen, f. p. Øren 1806. G 4. Johannes Halvorsen Øren, f. p. 0. 1812, f 1888. * 1836 Anne Marta Hansd., f. p. Maritvoldvald 1815, f 1890. G 5. Karen Lovise Halvorsd., f. p. Øren 1816. * 1848 Flans Peter. Hl. Anton Hans-Petersen, f. 1856. Skomaker G 6. Mikal Halvorsen, f. p. Øren 1820.
---- 716 Bind V --- F 3. Kirsti Olsd., f. p. Råen 1783. * 1804 Peder Olsen Skjærset. F 4. Karen Olsd. den yngre, f. p. Råen 1787, f 1832. * 1810 Erik Olsen Øren. G 1. Marta Eriksd., f. p. Øren 1810. G 2. Marta Eriksd., f. p. Øren 1812. G 3. Kirstine Eriksd., f. p. Øren 1815. * 1836 Kristofer Pedersen Spandet, f. p. Leklemsvald 1811. H 1. Karl Kristofersen, f. p. Spandet 1836. G4.01e Eriksen, f. p. Øren 1818. * 1848 Inger Pedersd. Haug, f. p. H. 1818. Dtr. av Peder Lagesen Haug og h. Beret Ellevsd. H 1. Karen Birgitte Olsd., f. 1848. Sypike. Gs.Olaus Eriksen, f. og t P- Øren 1821. G 6. Åge Eriksen, f. p. Øren 1824. G 7. Ragnhild Eriksd., f. p. Øren (Mikvoldvald) 1826, t 1838. Tomas Olsen Skrove ostre, f. p. Græset 1751. * 1781 Maren Bårdsd. Sundbyhaugen, f. p. S. 1757. F 1. Maren Tomasd., f. p. Sundbyhaugen 1782. * 1812 Ole Tørrissen Skrove ovre ostre, f. p. Eklovald 1787. Se Skrove ovre. A, B 3, C 1, D 2. F 2. Bård Tomassen, f. p. Skrove 1785, t ung. F 3. Ole Tomassen, f. p. Tillervald 1787. * 1814 Enke Beret Kristensd. Josås. F 4. Kari Tomasd., f. p. Skrove 1789, f p. Svedjan 1849 som enke. *') 1817 Halvor Ellevsen Risan, f. p. R. 1788, f 1820. Ingen barn. * 2 ) 1821 Ellev Kristofersen Guding, f. p. Saukinn 1794. G 1-. Marta Ellevsd., f. p. Risan 1822. G2 2 . Mette Ellevsd., f. p. Risan 1825. G3 2 . Kristian Ellevsen, f. og f p. Risan 1827. G 4 2 . Halvor Ellevsen, f. p. Risan 1828, f ung. F 5. Bård Tomassen Skjærset, f. p. Skrove 1792. * 1817 Enke Beret Maria Jensd. Skjærset, f. p. Øren 1780. G 1. Jonetta Bårdsd., f. p. Skjærset 1818. * 1845. G 2. og G 3. Jens og Maren, tvillinger, f. og f P- Skjær- set 1821. G 4. Elen Maria Bårdsd., f. p. Skjærset 1824. * 1849 Martinus Jeremiassen Holmevald, f. p. Fleskhusvald 1823, f 1896. H 1. Edin Martinussen Holme, f. 1865, f 1927. Re ligios forfatter og predikant.
---- 717 Bind V --- H 2. Julie Martinusd., f. c. 1848. H 3. Anna Martinusd., f. c. 1856. H 4. Margrete Martinusd., f. c. 1859. H 5. Oline Martinusd., f. c. 1861. F 6. Baro Tomassen Haug (Svedjan), f. p. Skrove 17Q5, f p. Svedjan 1846. * 1821 Enke Kari Larsd. Svedjan, f. p. Græset 1788, t 1861. Dtr. av Lars Olsen Skjærsetvald og h. Karen Olsd. og enke efter Ole Johannessen Svedjan. Se nedenfor E 5, Fl. G l.Olava Barosd., f. p. Svedjan 1822, t 1883. * 184'). Hun var i 1865 på Storlongdalen og losjerte i 1875 på Overholden nordre. Hvor mannen holdt til, op lyses ikke. G 2. fore Barosen Svedjan, f. p. S. 1824. * 1857. G 3. Marta Barosd., f. p. Svedjan 1826. *') 1847 Kri stian. •■) Peter Larsen, f. i Skogn 1833. De bodde i 1865 i Hallemstoen, i 1875 på Fæbyvald. H 1. Baro Kristiansen, f. c. 1847. G 4. Guruanna Barosd., f. p. Svedjan 1828. * 1860 Peter Olaus Pedersen Forbregdsaunet, f. p. F. 1836. Sonn av Peder Bårdsen og h. Ragnhild Pedersd. H 1. Bernt Petersen, f. 1860. H 2. Anne Kristine Petersd., f. 1863 H 3. Petra Petersd., f. 1866. H 4. Jonetta Petersd., f. 1869. H 5. Guruanna Petersd., f. 1875. F 7. Gunhild Tomasd., f. p. Skrove 1800. * 1822 Anders Jonsen Skjærset, f. p. Semsvald 1795. G 1. Marta Andersd., f. p. Kvamme 1823. Karen Olsd., f. p. Græset 1753, f P- Skjærset 1803. * 1787 Lars Olsen Skjærsetvald, f. c. 1760. Fl. Kari Larsd., f. p. Græset 1788, f som kårkone på Svedjan 1861. +1 ) 1811 Ole Johannessen Svedjan, f 1820. * 2 ) Baro Tomassen Skrove. Se ovenfor E4,F 6. G 11.I 1 . Johannes Olsen, f. 1811. G2 1 . Elling Olsen, f. p. Svedjan 1813, f 1822. G3\Ole Olsen, f. p. Svedjan 1815, t 1833? G4 1 . Marta Lovise Olsd., f. p. Svedjan 1816, f 189!. * 1842 Jon Johansen Hallemsmoen, f. p. Molden 1816, f 1875. Sønn av Johan Olsen Molden og h. Eli Jonsd. H 1. Ingeranna Jonsd., f. 1856. H 2. Karen Jonsd., f. 1845. Døvstum.
---- 718 Bind V --- G5 1 . Karen Kristine Olsd., f. p. Svedjan 1818, f 1887. Ugift. G6 1 . Johan Martinus Olsen, f. p. Svedjan 1820, f 1828. F 2 Ole Larssen Skjærsetvald, f. p. Myrsvald 1790. ' 1822 Anne Jakobsd., f. 1803. Bodde i 1875 som enke p. Svedjanv. Dtr. av Jakob Olsen Byvald og h. Mant Jonsd. Gl. Karen Olsd., f. p. Haugslien 1822. G 2. Johannes Olsen, f. p. Svedjan 1825. G 3. Marta Olsd., f. p. Svedjan 1829. G 4 Lovise Olsd., f. p. Svedåsen 1833. Gs.Hanna Olsd., f. 1839. G 6. Maria Olsd., f. c. 1842. F 3. Marit Larsd., f. p. Skjærsetvald 1791. F 4. Eli Larsd., f. p. Skjærsetvald 1793. F 5 Kirsti Larsd, f. p. Skjærsetvald 1797. •*) 1822 Nils Olsen Rindsemvald, t 1822 p. Blybakken. * 2 ) 1822 Elling Pedersen Skrove, f. p. S. 1796, t 1835 p. Bly bakken. * :! ) 1837 Enkemann Johannes Pedersen Land faldvald, f. 1796. Sonn av ungkar Peder Hanssen Folio og Johanna Tomasd. G 1. Nils Peter Ellingsen, f. p. Bergsvald 1826. E 6. Beret Olsd, f. p. Græset 1755. * 1778 Johannes Ellingsen Fleskhusråen. F 1. Elling Johannessen, f. p. Oren 1780. F 2 Ole Johannessen, f. p. Kvamsvald 1787. E 7. Anders Olsen, f. 1757, f 1760. E 8. Kirsten Olsd, f. 1759, f 1760. HÆTLO Gårdsnr. 274. Almindelig skrevet Hetlo, Heitlo. Navnet: Uttales: hæHloa. dativ: -loen. — Heteloff 1520. Hettlou 1590. Hittlo 1610. Heffloe (!) 1626. Hetloe 1664, 1723. Siste ledd er det almindelige hunkjonnsord 16. Med hensyn til forste ledd synes det tvilsomt, om det kan være det samme som i det på Vestlandet så hyppig forekommende Hetland, som er opstått av Hesliland av intetkjønnsordet hesli = hasselskog. På disse kanter vilde et oprinnelig oldnorsk Heslilo vel nu være uttalt Hæhlloa. Mulig kunde det være oprinnelig oldnorsk Hettulo, jfr. Hætte i Ramnes.
---- 719 Bind V --- Skylden: Skylden i 1650 var 2 sp. 1 ore. Ved matrikuleringen i 1669 blev den foreslått nedsatt til 1 sp. 2 ore; men denne avfeld ningen blev forst approbert 25. juni 1703. Fra 1836 var skylden 5 dal 2 ort 23 sk., i 1907 mk. 10,37 i ét bruk. Eiere: Hetloen har — formodentlig helt fra middelalderen vært beneficeret Værdalens prestebord. I 1855 blev den solgt til opsitteren Andreas Nilssen. Brukere: Ifølge manntallet av 1520 over tiendepenningskat ten, har Torloff på Heteloss betalt K> lodd solv 1 mark og 2 sk. for jordegods. Han har altså eiet endel i gården. Gården finnes ikke i ledingsmanntalelt av 1549; men i skib skattmanntallet av 1559 opfores Peder på Hertels mellem Balhali og Rindsem. Fra begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Bård. Han var der helt til i 1640-årene. Men i 1645 har gården en ny opsitter, Ole. Besetningen var i 1657 2 hester, 9 naut, 1 bukk, 3 geiter, 11 sauer og 2 svin. I 1665 heter brukeren Tomas Tomassen; han var 25 år gammel. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden — som for nevnt — foreslått nedsatt til 1 sp. 2 øre. Tienden sattes til 1 % td. bygg og 234 td. havre, ledingen 3 ort 8 sk. og småtienden W 2 ort 4 sk. «Findes hommelhaug och brendefang», heter det. Tomas har antagelig vært der til 1692. Den 8. februar 1693 fikk Laurlts Hetloen bygselbrev av lektor mag. Ramus' enke; det er tgl. 12. oktober s. a. Men han har ikke vært der lenge — har antagelig ikke klaret utredslene — for i 1699 er der en ny op sitter, \Åge, og han har heller ikke klaret sig; ti i 1706, da han var flyttet til Myr, blev han stevnet for resterende rettigheter av Hætloen for 1705. Det har ikke vært godt om liebhabere på gården ved denne tid, seiv om den nu var avfeldet. I 1706 opbød fogden den på tinget for bygsel og rettighet, «hvortil ingen sig indfandt». Åge er da formodentlig vedblitt å bruke den for avgift; han opføres iallfall der i matrikulen av 1711. I 1718 ser det ikke ut til å ha vært beboer på gården; ti der er ingen opgave over, hvad svenskene har tatt, og de for dog på hver gard, hvor der var noe å finne. Opsitteren i 1723 het Peder. Ved matrikuleringen dette år oplyses at gården hadde 1 husmann, som sådde 1 vog, litt hus tømmerskog og fornøden gjerde- og brenneved, 2 øde kvernsteder, hvorav det ene kunde optas og svare 6 sk. årlig. Det heter om
---- 720 Bind V --- gården, at den «ligger baade i sørli og bagli og er tungvunden og maadelig kornvis.» Utseden var 1 td. bygg og 5 tdr. havre, av lingen 24 sommerlass hoi og 2 lass ekerhøi og besetningen \ x h hest, 5 kyr, 3 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Den blev foreslått avfeldt 1 ore. Peder har ikke vært der lenge: Under 25. januar, tgl. 6. juli 1729 fikk Ellev Olsen bygselbrev av lektor Hagerup (senere biskop). Fra slutten av 1730-årene var gården delt i to, idet biskop Eiler Hagerup under 12. april 1737 bygslet 2 ore 12 mkl. til Ole Olsen og likemeget til Jon Nilssen begge bygselbrev er tgl. 4. mars 1739 . De var der i 4 år; så fikk brødrene Erik Einer sen og Lukas Einer sen bygselbrev hver på 2 ore 12 mkl. 9. november 1741, tgl. 5. mars 1742. Erik dode i 1749. På skiftet efter ham registrertes 1 hest, 2 kyr, 4 ungnaut, 3 geiter og 3 sauer. Boets aktiva var 17 rdl. 1 ort 8 sk. og beholdningen 2 rdl. 10 sk. Efter ham kom Johan Bårdsen, som døde i 1756. Da var be setningen 2 hester, 4 kyr, 2 ungnaut, 5 sauer, 4 geiter og 1 svin. Aktiva var 48 rdl. 1 ort 20 sk. og beholdningen 36 rdl, 2 ort 8 sk. Lukas Einarsen fikk i 1752 en plass under gården, og i hans sted fikk Bernt Bentsen festebrev på halvparten av gården av sogneprest Peder Krog; det er tgl. 3. mars 1752. Efter Johan Bårdsen kom Torkild Olsen Ravloen, som fikk festeseddel av Krog 23. juli, tgl. 15. august 1760. Torkild opgav gården til fordel for sonnen, Josef Torkildsen, som fikk bygselbrev av Krog 21. juli, tgl. 15. august 1770. I 1776 opgav Bernt Bentsen også sin part, som så blev bygslet til Hans Bertelsen (bygselbrev 10. januar 1776), og da denne avstod sin bygsel allerede året efter, bygslet Josef Torkildsen også denne part, så nu blev gården atter ét bruk. Josef Torkildsen sått nu som bygselmann over hele gården til i 1809, da han opgav den til fordel for sønnen, Peder Josef sen, mot et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 1 td. poteter, for til 2 kyr og 6 småfe, et stykke linland etc. Peder fikk bygselbrev 7. mai, tgl. 16. august 1809. Peder Josefsen drev det til å bli en forholdsvis velstående mann, som ved sin død i 1821 efterlot sig aktiva til et beløp av 472 spdl. 1 ort 10 sk. og en beholdning på 406 spdl. 4 ort 21 sk., hvorav i utestående fordringer 100 spdl. Blandt efterlatenska pene var en så verdifull gjenstand som et sølvkrus til 7 spdl., og av boker, som ennu på denne tid var temmelig sjeldne, Broch manns huspostil, en bibel, salmebok, Den bedendes kjæde og 3
---- 721 Bind V --- forskjellige andre bøker. Den registrerte besetning var 2 hester, 4 kyr, 4 ungnaut, 14 geiter, 16 sauer og 1 svin. Enken efter Peder, Ingeborg Åndersdatter, blev samme år gift med 01 Pedersen Sandsannet av Skogn, som fikk bygsel seddel på gården av sogneprest Brandt 29. november 1821, tgl 7. februar 1822. Avgiften til prestebordet var: landskyld av 1 i ■» Hætlo 1929. Fot. H. Anderson sp. 2 ore 3 spdl. 3 ort 16 sk., landbohold 2 ore 16 sk., samt plikt til 12 mils skyss, som blev erlagt i kontanter efter gjeldende skysstakst. Ingeborg døde i 1829. Boet efter henne blev opgjort med aktiva for 371 spdl. 16 sk. og en beholdning på 351 spdl. 12 sk. Den registrerte besetning var 3 hester, 4 kyr, 3 ungnaut, 12 geiter, 9 sauer og 2 svin. Der var et godt utstyr av innbo og løsøre. Sammen med Elling Balhald kjøpte Ole Hætlo i 1832 en sag for 50 spdl. av Erik Væske i Skogn. Senere kjøpte han ved auk sjon Kløvjan, på hvilken gard han fikk skjote, tgl. 8. februar 1834. Ole Pedersen hadde i sitt ekteskap med Ingeborg to døtre. Den eldste av disse, Marta Pauline, blev gift med Andreas Nils sen fra Levanger, og denne overtok gården efter svigerfaren. Han fikk kongelig skjote på Hætlo 22. september 1855, tgl. 5. februar 1856. Kjøpesummen var 1000 spdl.; dessuten skulde der på eiendommen hefte en årlig jordavgift til Værdalens sogne prest av 4 tdr. 2 skjepper 1% fjerdingkar sedebygg. Ole Peder sen og hans annen hustru, Sigrid Arntsdatter, fikk kår.
---- 722 Bind V --- Gården hadde i 1865 en besetning på 4 hesier, 10 storfe, 29 sauer, 12 geiter og 3 svin, og utseden var Vs td. hvete, \% td. bygg, 7 tdr. havre og 8 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass. Bakken, hvor der foddes 1 ku, 2 sauer og 2 geiter og såddes X A td. bygg og Vi td. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 7 kyr, 3 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 2 svin og utseden 2K> tdr. bygg, 7 tdr. havre, l A td. erter og 11 tdr. poteter; dessuten bruk tes Vs mål til andre rotfrukter. Efter Anders overtok sonnen, Nils Olaus, gården. Han solgte gården i 1930 til sonnen Ole Nilsen. RINDSEM Gårdsnr. 275. Navnet: Uttales: ri'nnsjém. — af Sieime 1430. Sym 1520. Seim 1530. Sem 1559. Renndsenn, Rinsenn 1590. Rindsem 1610. Rindsemb 1626. Rindsem 1664. Rinsem 1723. Sieimr, samme navn som gårdsnr. 2, Sem i Sjobygden. Til adskillelse fra denne, har nærværende gards navn fra det 16. årh. av fått tillegget Rind-, som er navnet på den elv, ved hvilken gården ligger. Skylden: Skylden i 1650 var 3 sp. 1 øre, i 1702 avfeldt til halvparten, 1 sp. 2 øre, fra 1836 10 dal. 3 ort 2 sk. således fordelt: Rindsem 10 dal. — ort 11 sk. Blybakken 2 » 15 » I 1907 var skylden mk. 19,72, fordelt på 13 bruk, hvorav Bruksnr. 1: Rindsem, mk. 9,41. —» — 2: Rindsem nedre » 5,39. Blybakken lå da under Hallan nedre. Eiere: «Af sieime 2¥a pdk. oc ij spanna 1. er hauker j kalsgarde fik stadenom b.f. span», står det i Aslak Bolts jordebok. Det vil si, at erkestolen eiet i Sem 2'A pund kornskyld og 2 spands leie, som Hauk i Karlgård hadde gitt staden (d. e. erkestolen eller kanskje snarere domkapitlet), og at dette var bygslet for 1 spand. At dette gjelder Rindsem, fremgår av, at gården opføres i «Ra byggia» skiprede. I erkebiskop Gautes jordebok er ingen eiendom i Rindsem nevnt; men i Olav Ingebrigtsøns opføres 2X> øre i Seim (mellem Balhald og Berg) under «Sancte Olufz landskyld jorder aff Ver dalen». Dette er da formodentlig således å forstå, at det oprinne
---- 723 Bind V --- licre erkebispe- eller kapitelgods er avhendet for Gautes tid og visst nok lagt til Stiklestad kirke. De hos Olav opforte 2K> ore er en senere erhvervelse, som ved reformasjonen blev beslaglagt av kronen. En liten landskyldspart på 2 ore var ennu i begynnelsen av 1600-årene bondeodel; den tilhørte i 1624 Peder Olsen i Trond hjem, en bror av Tørris Husan. Før 1641 er denne part kommet under St. førgens hus, som i første halvdel av 1600-årene la sig efter å samle endel tidligere odelsgods. Parten i Rindsem heter det er «indkommet med Sigrid Pedersdatter.» Dette vil si, at Sigrid som formodentlig var ovennevnte Peder Olsens datter, har kjopt sig inn i St. Jørgens hus med dette og annet jordegods; hun gav ialt 2 spand til huset for å få underhold der. Vi spand har tilhørt Bakke kloster, rimeligvis helt fra middel alderen, da det er med blandt det, som under navn av Bakke klo sters gods i 1675 blev solgt til Marcelis, og her som overalt ellers gåes ut fra, at kun det, som ved denne leilighet blev solgt, er det gamle klostergods. En liten landskyldspart på 12 mkl. tilhørte Frue kirke. Ved 1650 var eiendomsforholdet således: Stiklestad kirke 1 sp. — øre — mkl. og efter avfeldningen: — sp. 1 ore 12 mkl. Krongods 2 » 12 » 1 » 6 » St. Jørgens hus 2 » 12 » 1 » 6 » Bakke kloster 1 » 12 » 18 » Frue kirke 12 » 6 » Tilsammen 3 sp. 1 øre 1 sp. 2 øre Bakke klosters gods gikk omkring 1700 over til oberst Reich wein på Trones, efter hvem Åge Rasmussen Hagen erhvervet det. Ved auksjon i 1728 kjøpte Hagen også kronens part for 15 rdl. og fikk skjote, tgl. 4. mars 1730. Efter Åge Hagens død arvet søsterdatteren, Anne Marie Aussig, hans jordegods, og efter hennes død blev eiendommen i Rindsem, altså det gamle krongods og Bakke klosters gods solgt til Verdalsgodsets eier. ' Ved skjøte av 15. august 1806, tgl. 16. august s. a., solgte vergene for Stiklestad og Hallan kirke Rindsem til den daværende opsitters sønn, Jørgen Jenssen for 2400 rdl. Siden har gården vært brukernes eiendom. Brukere: Efter manntalelt av 1520 skattet Swend j Sym 1 mark i tiendepenning. Han er ført under Halle sogn, så det er sikkert nok Rindsem, dette gjelder.
---- 724 Bind V --- Torffindth har i 1549 betalt 5 vog malt i landskyld for 2V* ore i Seem, opfort under «Stiicthenns» gods, d. v. s. gammelt erkebispegods. Og Thorffindth på Syem står samme år for 1 pund 4 mk. smor og 1 vog mel i leding. I skibskattmanntallet av 1559 har vi Lauriidtz på Sem. I begynnelsen av 1600-tallet het opsitteren Olaf, efter ham Rindsem øvre. Fot. E. Musum. brukte enken gården en kort tid, og i 1615 har vi Arnt, som mu ligens er kommet dit ved ekteskap med henne. Han er dod i siste halvdel av 1650-erne, hvorefter hans enke har brukt gården noen år. Besetningen i 1657 var 3 hester, 20 naut, 1 bukk, 10 geiter, 16 sauer og 4 svin. I 1658 bygslet Stejfen Arntsen, utvilsomt foregåendes sonn, gården, som han betalte 26 rdl. i bygsel for. Han var i 1665 33 år gammel og har brukt gården til henimot 1680. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 2 sp. 1 ore. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledin gen 1 rdl. 16 sk. og småtienden % rdl. 8 sk. «Findes hommel haug och hustommer och ellers ingen tilfelde», heter det. Fra begynnelsen av 1680-årene het opsitteren Erik, muligems kommet dit ved ekteskap med Steffens enke. I 1690-årene var Arnt Jonsen opsitter. Han brukte i begyn nelsen gården bare for «de kongelige afgaaende rettigheder», d. v. s. skattene og tok forst bygselbrev på den 26. september 1707, tgl. 24. oktober s. a.
---- 725 Bind V --- Gården led meget under krigen 1718, idet tapet opgis som følger: Skigarden ruineret og op Dessuten slo en norsk kommando i stykker en båt til en verdi av 3 rdl., at i alt et tap på 248 rdl. 72 sk. Svenskene hadde betalt 30 rdl. i erstatning; men dem tok de igjen, da de ved sitt tilbaketog brandskattet bygden. Gården hadde dengang 1 husmannsplass, Blybakken. Arnt dode i desember krigsvinteren 1718, og sonnen Jon Arntsen overtok gården efter ham. Ved matrikuleringen i 1723 hadde den 1 husmann, som sådde 1 skjeppe, intet til hustømmer og lite til brenne og gjerdefang, et kvernsted til husfornødenhet og leilighet til litt fiskeri. Av kvernstedet svartes årlig 6 sk. Gården betegnes som «tungvunden og kornvis». Utseden var 2 tdr. halvbygg og 7X td. havre, av lingen 40 sommerlass vollhoi og 3 lass ekerhoi og besetningen 2K> hest, 7 kyr, 4 ungnaut, 6 sauer og 4 geiter. Skylden blev foreslått forhøiet 16 mkl. «i henhold til dens vished af korn og høe». Jon sått som leilending på Rindsem til sin dod i 1762 og ser ut til å ha klaret sig meget bra. På skifte i 1749 efter hans første hustru, Mali Jonsdatter Hallan, registrertes en besetning på 3 hester, 4 kyr, 5 ungnaut, 6 sauer, 9 geiter og 2 svin. Hans jord bruksredskaper stod litt over det sedvanlige; der fantes således «en jernharv med 30 tinder», et ikke helt almindelig redskap på denne tid. Boets aktiva beløp sig til 77 rdl. 3 ort 6 sk., og der fantes ikke gjeld, så beholdningen efter frådrag av skifteomkost ninger blev 72 rdl. 9 sk. Skiftet i 1762 efter Jon seiv viser samme velholdenhet. Beset ningen var 3 hester, 7 kyr, hvorav flere til 5 rdl. stykket, 7 ung naut, 13 sauer, 10 geiter og 3 svin. Man kan se, at han har drevet sjøen; ti blandt løsøret fantes 5 sildgarn og annet sjoutstyr. Aktiva blev 165 rdl. 3 ort 10 sk. og beholdningen 77 rdl. 1 ort 6 sk.
---- 726 Bind V --- Enken, Karen Olsdatter, blev i 1763 gift med Jørgen Jenssen Almli, som fikk bygselbrev på gården av kirkeeieren Sivert Flet 20. juni 1763, tgl. 15. august s. a. I Rasmus Hagens tid som kirkeeier sees han og Otter Anders sen Rinnan i 1784 å ha inngått forening om en dambygning, «som vi fælles hver paa sin gaards grund lader bygge imellem vore gaarde Rinden og Rindsem». Rindseni nedre. I 1799 bygslet vergene for Stiklestad kirke en plass under Rindsem til Anders Jonsen, en sonn av Jon Arntsen, for en årlig avgift til opsitteren av 4 rdl. Og ved skjote av 15. august, tgl. 16. august 1806 solgte kirke vergen efter leilendingen Jorgen Jenssens anmodning Rindsem til hans sonn, Jens Jørgensen, for 2400 rdl. og et kår til Jørgen og hustru på 5 tdr. bygg, 10 tdr. havre, K> td. kålrabi, 1 td. po teter og for til 2 kyr og 8 sauer. Da Jens Jørgensen var død, solgte enken, Beret Knutsdatter, ved skjote av 9. august, tgl. 15. august 1828, gården til Knut Nilssen Rinnan for 7000 spdl. og et ganske betydelig kår, nemlig 20 vog bygg, 32 vog havre, X A td. rug, 1 vog hvete, 2 vog erter, 10 tdr. poteter, 1 td. kålrabi, 2 mål åker, for til 2 kyr og 8 småfe, dertil 24 vog høi og 2K> bismerpd. lin. Knut klarte sig ikke godt på gården. Han frasolgte i 1835 plassen Blybakken. Ved skifte i 1838 efter hans hustru, Elen Olsdatter, blev gården verdsatt til 1000 spdl.; men der var bety delig både pantegjeld og annen gjeld, som sammen med skifte
---- 727 Bind V --- omkostningene belop sig til 1474 spdl. 1 ort 16 sk., så boet var 1 en underballanse av 233 spdl. 2 ort. Husene angis på denne tid å være i «nogenledes taalelig stand», og gården hadde 4 hus mannsplasser med en samlet avgift av 18 spdl. 1 ort. Utseden var år om annet 2 tdr. bygg, 10 tdr. havre og 10 tdr. poteter, og der antokes å avles 6—7 fold bygg, 5 fold havre og B—9 fold poteter. Gården kunde fo 3 hester, 20 storfe og 30 småfe. Skog var der kun til skifang. Knut solgte ved skjote av 14. mai, tgl. 3. juni 1860, gården til Ottar Nikolai Knutsen for 3750 spdl. I 1865 bruktes og eiedes gården av Johan Fedrik Støre fra Skogn, som dog aldri har hatt noen tinglest hjemmel på den. Den hadde da en besetning på 2 hester, 8 storfe, 25 sauer og 2 svin, og utseden var V% td. hvete, tø td. bygg, 3 tdr. blandkorn, 8 tdr. havre og 9 tdr. poeter. Der var 3 husmannsplassen 1: Bruplassen, 2: Leirgjerdet, 3: Tævet. Disse hadde tilsammen en besetning på 3 kyr, 4 sauer og 1 svin og en utsed av % tdr. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter. I 1871 blev gården solgt ved auksjon til brodrene Jon Martin og Ånnæus Røstad for 2400 spdl. De fikk skjote 10. juni, tgl. 3. juli s. a. Jon Martin var gift med Knut Nilssens datter Elen Anna. I 1875 var besetningen 5 hester over og 1 under 3 år, 2 okser, 10 kyr, 4 ungnaut og kalver, 33 sauer og lam, 22 geiter og kidd og 6 svin og griser og utseden 6 tdr. bygg, 12 tdr. havre, 1 td. havre til grønfor, % td. erter, 120 skålpd. gressfrø, 16 tdr, poteter og V-2 mål til andre rotfrukter. Der var nu 5 husmannsplasser, hvorpå føddes 4 kyr, 10 sauer, 8 geiter og 2 svin og såddes 2Vs tdr. bygg, AY2 td. havre og 12 H tdr. poteter. Brødrene Johan Martin og Annæus bygget samme år som de kjøpte gården en mølle med overfallshjul, 2 kverner, grynmelsikt m. v. 1 1870-årene bygget de ennu en mølle (Ner-mølna). I 1891 blev begge disse og Rinnan mølle nedrevet og sammenbygget til en stor turbinmølle. Johan Martin og Annæus eiet sammen med Miiller på Vist Rinnan midtre med barakkene og officersmessen på denne gard. I 1887 delte brødrene gården mellem sig, idet Rindsem nedre blev utskilt som eget bruk og overtatt av Annæus, mens Johan Martin beholdt hovedbøiet, Rindsem øvre, som han ved skjøte av 11. oktober, tgl. 12. oktober 1888, overdrog til sønnen, Knut Røstad, for kr. 7200, heri beregnet kår til foreldrene av begge 46
---- 728 Bind V --- Rindsem-gårdene av årlig verdi kr. 400, hvorav % på Rindsem øvre og % på Rindsem nedre. Knut døde i 1017 og enken drev så gården til 1930, da hun solgte den for kr. 32,000 til svigersønnen Karl Ryan fra Steinkjer. Fraskilte par te r: Valbækken, gårdsnr. 275, bruksnr. 2, blev skilt fra Rindsem, ennu før gården var delt, ved skyldsetningsforretning av 23. no vember, avhjemlet 14. desember 1860, og skyldsatt for 3 ort 4 sk.. ny skyld mk. 1,75, hvorefter Knut Nilssen Rindsem overdrog parten til sin sønn, Johan Olaf Knutsen, for 100 spdl. ved skjote dat. og tgl. 14. desember s. a. Eiendommen hadde i 1865 en be setning på 1 ku og 3 sauer og en utsed av % td. bygg, 1 K> td. havre og 3 tdr. poteter. Johan O. Knutsen solgte eiendommen for 400 spdl. til Nils Larssen ti aj stad fra Lånke ved skjote av 13. mars, tgl. 16. mars 1869. I 1875 var besetningen 2 kyr, 1 ungnaut, 6 sauer og 1 svin, og utseden % td. bygg, 2% td. havre og 4 tdr. poteter. Gårdens eier er nu Nils Ludvigsen Hofstad. Rindsem nedre, gårdsnr. 275, bruksnr. 3, blev fraskilt ved skyldsetningsforretning av 9. mai, tgl. 16. august 1887, og skyld satt for mk. 7,19, dengang Johan Martin og Annæus Rostad delte den oprinnelige Rindsem-gård. Annæus overtok da Rindsem nedre, dog uten tinglest hjemmel. Annæus var en nevenyttig og foretagsom mann og hadde lest meget; han ar både smed og snekker m. m., og det var han, som stod for arbeidet, da de bygget møllene på Rindsem og Rinnan. Han var nygift, da han flyttet til Rindsem nedre, men døde straks efter og blev begravet 6-ukers dagen efter bryllupet. Hans enke og Johan Martin Røstad på Rindsem øvre utstedte da skjote på gården til sistnevntes sønn Andreas for kr. 6500. Det er tgl. 3. juli 1888. Andreas R. solgte i 1925 gården til sonnen Martin. Nordgard, gårdsnr. 275, bruksnr. 4, er fraskilt Rindsem øvre ved skyldsetningsforretning 11. oktober 1888, tgl. s. d., skyldsatt for 23 sk. (ny skyld 0,36), og av Johan Martin Røstad solgt for kr. 640 til Martin Muller på Vist. (Skjote 11 oktober, tgl 12. oktober 1888). Ved skjote av 11. oktober, tgl. 25. oktober 1892, solgte Muller eiendommen til Johan P. Fossing for kr. 1300. Bakke, gårdsnr. 275, bruksnr. 5, er fraskilt Rindsem nedre og skyldsatt for mk. 0,51 den 1. februar, tgl. 17. april 1894, hvor efter Andreas Røstad solgte parten til pike Sicilie Larsdatter Bakke for kr. 600.
---- 729 Bind V --- BLYBAKKEN Gårdsnr. 272, bruksnr. 3. Det er sikkert denne eiendom, som i 1699 opfores under Rindsem som et «øfn», hvorav Frue kirke hevet 12 mkl. landskyld. Og i 1728 oplyses om «Byabak eller Ringsem», efter avfeldning 6 mkl., at den bruktes av Jon Arntsen, som dengang var opsitter på Rindsem. Eiendommen har altså allerede dengang hatt en viss selvstendighet, eftersom Frue kirkes 12 mkl. (eller senere 6 mkl.) i Rindsem således bestod av Blybakken. Den var dengang husmannsplass under Rindsem, og det er vel denne plass, Arnt Jonsen, sonn av Jon Arntsen Rindsem, hadde. Han dode i 1788 og efterlot sig aktiva for 32 rdl. 7 sk. og en beholdning på 27 rdl. 3 ort 7 sk., var altså en velstående husmann. Besetningen var 1 ku og 3 sauer. Husene, bestående av stue med kjøkken, låve, fjøs, stabbur og vedskjul verdsattes til 16 rdl. Arnt efterlot sig en datter, Malena. Hun blev gift med Tomas Olsen Trygstad, som fikk festeseddel på plassen av Rasmus Hagen 2. januar, tgl. 16. august 1791. Disse hadde ingen barn og testa menterte derfor sine eiendeler til sin tjenestepike, Kirsti Larsdatter, mot at hun skulde pleie dem, sålenge de levde. Piken giftet sig siden med Nils Olsen Tromsdalen, men vedblev med sin mann å bo på Blybakken, hvorfor Malena ved en påtegning av 30. mars 1822 bestemte, at testamentets rettigheter skulde gå over til Nils. Ved skjote av 6. februar 1835, tgl. s. d., solgte Knut Rindsem Blybakken til Anders Sørensen Hallan for 100 spdl., og den blev nu underbruk under Hallan nedre. Den blev ved forretning av 11. september 1834 skyldsatt for 6 mkl. eller 2 ort 16 sk. efter den nye matrikul. BERG Gårdsnr. 276, 277, 278. Skylden: I 1650 var den 6 spand, fordelt på 2 like store eien dommer, fra 1836 20 dal. 3 sk.; gården var da delt i folgende 6 parter: Berg vestre 7 dal. 2 ort 7 sk Berg østre A \ o Q OQ Berg østre R J 9 » 3 » 23 » Berg lille 1 » 2 » 4 » Nygard 1 » 1 » 17 » Fætten 2 » 6 »
---- 730 Bind V --- I 1907 var skylden for: Berg vestre, gårdsnr. 276 mk. 18,98, fordelt på 14 bruk, hvorav: Bruksnr. 1: Berg vestre, mk. 8,78 —» — 2: Berg sondre » 3,16 —»— 3: Blybakken, » 2,17 Berg ostre, gårdsnr. 277 mk. 24,17, fordelt på 26 bruk, hvorav: Bruksnr. 1 og 2: Berg ostre mk. 12,83 —»— 12: Rostad » 1,05 —»— 20: Bakken » 1,46 Berg lille, gårdsnr. 278 mk. 4,00, fordelt på 11 bruk, hvorav bruksnr. 1: Berg lille mk. 1,58. Nygard, gårdsnr. 279, mk. 3,60 i 1 bruk. Fætten, gårdsnr. 284, mk. 1,41 i 1 bruk. Eiere: I Aslak Bolts jordebok heter det: «Af radestadhom ij pd maltz pd kY2 mr. bl b. f. ij aura oc af berge V I A mrka b. b. f. ij pd malt J ij pd myøl.» Herav fremgår, at erkestolen 1 eldre tid hadde eiet 5'- markebol i Berg, på Aslak Bolts tid bygslet for 2 pund malt. Dessuten hadde den 1 Rostad eiet 2 pund malt, I pund korn og X Æ markebol. Alt dette var nu sammen med eiendommen i Berg bortbygslet under et for 2 ore og 2 pund mel. Dette er et eksempel blandt mange på den overordentlige ned gang i jordverdien, som fant sted ved svartedauen, og som særlig synes å ha gjort sig gjeldende i Vinne sogn. Erkestolens eiendom i de to gårder hadde jo oprinnelig utgjort 6 markebol foruten 3 pund korn og malt, og når alt dette nu var bygslet for 2 ore og 2 pund mel, så betegner dette visstnok en nedgang til under sjette parten. Den gamle gard Rostad forsvant helt som selvstendig eiendom — utvilsomt ved samme leilighet. Den blev delt mellem nabogår dene; men navnet holdt sig merkelig nok, og i 1894 dukket den op igjen som fraskilt part av Berg ostre. I erkebiskop Gautes jordebok opfores erkestolens eiendom med 2 mark (5 sp. 1 ore), hvilket vel beror på, at de 2 pund mel er omregnet til ore efter den tids verdiforhold. Alen det kan jo også bero på en nyerhvervelse eller verdistigning. På erkebiskop Olavs tid var erkestolens eiendom i gården 6 spand; dessuten eiet kr onen nu 2 ore. Det siste tyder på nyrydning i den aller siste tid (omkring 1500). Ved reformasjonen, da hele erkebispegodset blev beslaglagt av kronen, opfores imidlertid «Stiicthenns» (d. e. erkebispens) tidli
---- 731 Bind V --- gere eiendom i Berg, bare som tidligere med 5 sp. 1 ore og kronens med 2 ore. Nu var Berg krongods til i 1754, da begge de daværende går der ved auksjon blev solgt til opsitterne. Vestre Berg har hele tiden siden vært brukernes eiendom. Østre Berg blev av opsitteren, Ole Anderssen, samme år solgt til gjestgiver Jon Gundbjørnsen Auskin på Øren. Denne solgte den igjen for 600 rdl. til sin svoger, Erik Simonsen Hustad, ved skjote av 14. april, tgl. 15. august 1760. Ved skjote av 14. mai 1763, tgl. 15. august 1764, overdrog Erik Hustad gården for samme pris til major (senere oberstløit nant) Kliiver på Bjertnes. Kliiver makeskiftet den året efter til St. Jørgens hus mot tre av Rosvold-gårdene. Makeskifteskjotet er av 12. april, tgl. 15. august 1764. I 1809 solgte St. Jorgens hus gården til opsitteren, Sevald Sevaldsen, og siden har den vært brukernes eiendom. Brukere: Eindrid og Håkon på Berg nevnes i 1325, da de var med og skiftet Lyng mellem Sigurd Jonsson og Vigleik Aslaksson. Det har altså allerede for svartedauen vært to Berg-gårder. Likeså i 1520: I manntallet over tiendepenningskatten opiores nemlig: Bord pa Bergh, som betalte 1% lodd 1 kvintin solv og 1 kvin tin sølv for jordegods, og Torels ibidem, 1% lodd solv og IV2 lodd sølv for jordegods. Det ser således ut til, at opsitterne seiv har eiet endel i gårdene. Ifølge Steinviksholms lensregnskap for 1540 har Jofiop (Josef) betalt 2 pund smor for 2 øre i Berriig under kronens gods, og samme år står Jofiap for 1 slaktenaut, 3 vet og 2 vog malt i landskyld for 5 sp. 1 øre i Berriig, «Stiicthenns» gods, d. v. s. tidligere erkebispegods. Endelig står Jøfiup paa Berriig i samme regnskap for 2 pund smør og V 2 vet mel i leding. I skibskattmanntallet av 1559 står fremdeles Josef på Berg. Det ser således ut til, at gården på denne tid har vært samlet til én, og dette synes å ha vært tilfellet utover til sist i 1620-årene, for i begynnelsen av 1600-tallet opføres fremdeles kun én leilen ding; han het Erik. Efter Eriks tid blev gården igjen delt i to, og fra nu av kan vi følge hver av de to bruk, Østre og Vestre Berg.
---- 732 Bind V --- VESTRE BERG Gårdsnr. 276. I 1628 oplod Erik Berg 3 spand i gården for sønnen, Anders Eriksen, som betalte 48 rdl. i bygsel; således blev den delt i to like store deler. Allerede et par år efter blev imidlertid Anders' part fradomt ham, «formedelst han ikke paa et aars tid deraf havde givet Kongl. Majestæt nogen skat». I 1629 eller 30 fikk han den igjen, men måtte da påny betale 40 rdl. i bygsel. Anders har vært på Berg til i 1640-årene. I 1645 heter opsitteren Arnt Artnsen. Han var i 1665 50 år, og er rimeligvis kommet til gården ved ekteskap med enken efter Anders Eriksen; ti der var en sonn hjemme, som het Erik, 30 år gammel, og sannsynligvis sonn av Anders. Besetningen i 1657 var 3 hester, 16 storfe, 3 geiter, 10 sauer og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1660 blev skylden foreslått nedsatt til 2 sp. Tienden sattes til 2 tdr. bygg og 4 tdr. havre, ledingen 1 rdl. og småtienden % rdl. 16 sk. «Findes hommelhauge och ellers ingen tilfelde», heter det. Efter Arnt har sonnen, Olaf Arntsen, hatt gården. Han var i 1665 20 år og dode i 1606. På skiftet efter ham er registrert 3 hester, 16 kyr (å 2 I A rdl.), 7 ungnaut, 10 sauer og 13 geiter. Av andre ting kan nevnes en brennevinspanne til AV-i rdl., 7 sild garn og endelig I I A fjerdepart i saltkjelen til 4 rdl. Berg var en av de siste gårder i bygden, som hadde saltkjelpart og betalte saltkjelskatt. Boets beholdning var 207 rdl. 3 ort 10 sk., en meget stor sum for et leilendingsbo dengang. Efter Olufs død hadde enken, Elen Ingebrigtsdatter, gården. I 1706 opgav hun halvparten av den for sin eldste sønn, Arnt Olsen, som fikk bygselbrev på 1 A sp. av oberstløitnant Lemfort 2. februar, tgl. 6. juli 1706. Berg var nemlig chefsgård for in fanteriet. Arnt døde i 1714, 39 år gammel, og enken, Magnhild Hans datter Hegle, blev året efter gift med Elling Olsen Næs, som såle des kom til Berg. Ved svenskenes innfall i 1718 led han et stort tap; det er spesifisert som følger: Skade på husene og skigard opbrent 6 rdl. 48 sk.
---- 733 Bind V --- Tilsammen 222 rdl. 72 sk. Som betaling hadde svenskene erlagt 5 rdl., som de tok igjen, da de ved tilbaketoget brandskattet bygden. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården ikke har skog annet enn til gjerdefang og brenneved, seter 2 mil borte, temmelig god bumark, en fjellslette, hvorav årlig svartes 6 sk., «temmelig» lei lighet til fiskeri. Den betegnes som «maadelig tungvunden og korn vis». Utseden var % pund rug, 4 tdr. bygg, 11 tdr. havre og 1 pd. grå erter, avlingen 65 sommerlass hoi og 5 lass ekerhoi og be setningen 4 hester, 12 kyr, 7 ungnaut, 15 sauer og 5 geiter. Skjont Elling var av den velstående Næs-familie og der også var endel midler efter hans formann i ekteskapet, synes det å ha vært dårlig med okonomien på Berg i hans tid. Ved skiftet efter ham i 1732 registrertes således kun 2X- hest, 5 kyr, 10 ungnaut, 9 sauer og 4 svin. Blandt utgiftene var resterende tjenerlonn for 4 år 6 rdl. Aktiva blev 54 rdl. 2 ort 6 sk. og beholdningen 18 rdl. 21 sk. Magnhild blev gift for tredje gang, nu med Jon Eriksen Over holmen. Han brukte Berg for avgift. På tinget 8. september 1735, da «kongens øde garde» blev opbudt, om noen vilde bygsle eller gi høiere avgift enn forrige år, frasa Jon på Berg sig gården, hvis han ikke fikk ha den i 8 år med fritagelse for landskyld, 7 rdl. årlig; imidlertid påtok han sig å sette dens tildels forrådnede hus istand. På disse vilkår fikk nu Jon Eriksen bygselbrev av fogden 16. desember 1735, tgl. 5. mars 1736. Da de 8 år var gått, fikk han 21. august 1742 nytt bygselbrev, tgl. 7. september s. a., og nu blev der betalt førstebygsel, 30 rdl. Ved auksjon i 1754 over kongelig gods kjøpte Jon Eriksen gården for 300 rdl. og fikk skjøte 21. januar, tgl. 2. juni 1755. I Jon Eriksens tid blev et gammelt stridsspørsmål mellem bru kerne av Berg, By, Flåtten, Baglan og Kjæran bilagt, nemlig angående havneretten på Fætten. Allerede i 1744 hadde Jon Berg på egne og Ole Kjærans vegne klaget over opsitterne på By, fordi de hadde trengt sig inn på deres havnegang. I 1769 og 70 var opsitterne på Berg, Kjæran, Trones og Mikvold kommet til en ordning angående deres eiendeler på Fætten, og i 1770 stevnet Berg-mennene opsitterne på By og Baglan. Foranledningen til, at saken blev tatt op nu, var at Jon og Sevald Bergs koner hadde
---- 734 Bind V --- mott op ved en grind mellem Kjæran og Bergsfætten for å forby By og Baglans opsittere å drive kreaturene igjennem. Lars By, Hans og Jonas Baglan hadde da tatt grinden av og kastet den på Sevald Bergs kone, så hun blev liggende under den, hvorpå de drev sine kreaturer igjennem. Dette resulterte videre i, at Sevald Berg banket op Lars By. Ingen hadde sett det; men Kirsti Steffensdatter på Flåtten vidnet, at hun hadde vært på Berg en aften, da Sevald kom hjem efter at ha vært ute og reparert Rostad grinden. Han hadde en kjepp med sig, og da han satte den fra sig, sa han: «Det er ikke meget igjen av den nu; ti Lars og jeg treftes på det rette stedet». Angående havneretten blev det ved vidner oplyst, at i gamle dager hadde Flåttens og Soråkers opsittere arbeidsdager til Bergs opsittere for havningen. Videre oplystes, at opsitterne på By hadde hatt tillatelse av Mikvolds eiere, Baglans av Kjærans eier, Flåttens og Søråkers av Bergs eiere til å havne, og at de for dette hadde arbeidet 1 dag for hver ånn. Det hadde dog ikke vært tatt så noie hverken med havningen eller betalingen, idet By, Baglan, Flåtten og Soråker hadde gjætet både på Mikvoldfætten, Bergs fætten, Kjæranfætten og overalt, likesom der ikke alltid var pre stert noe arbeide eller betaling for dette. Man kom senere til en ordning således, at opsitterne på By fikk havning for et vist antall småfe og kalver 3 uker for setertid mot å fråskrive sig all hevds rett eg bruk til havningen på Fætten. Hans Baglan fraskrev sig all rett til havning mot, at hans eien dom blev fredet for gjennemgang av de andres kreaturer. Over enskomsten er av 12. juni, tgl. 15. august 1772. Ved skjote av 30. desember 1759, tgl. 15. august 1760, solgte Jon Eriksen 1 sp. i gården til stedsonnen, Ole Ellingsen, for 110 r dl. Den således fraskilte part er Lille Berg, senere delt i eien dommene Berg lille, Nygarden og Fætten. Jons hustru, Magnhild Hansdatter, dode i 1773. Skiftet efter henne viser et meget vel utstyret bo med blandt annet sølvtøi for 16 rdl. 2 ort. Adskillig av dette skrev sig fra Ole Arntsens tid i 1600-årene. Den registrerte besetning var 2Yz hest, 13 kyr (de fleste å 5 rdl.), 10 ungnaut, 23 sauer, 4 geiter og 2 svin. De 2 spand, gården nu utgjorde, verdsattes til 460 rdl. Enkemannen tilkjentes 20 rdl. i begravelsesomkostninger. Aktiva blev 765 rdl. 1 ort 21 sk., og gjeld fantes praktisk talt ikke, så beholdningen blev 720 rdl. 3 ort 13 sk. Jon Eriksen og de øvrige arvinger efter Magnhild overdrog nu ved skjøte av 18. desember 1773, tgl. 21. februar 1774, gården for skiftetaksten til Magnhilds dattersønn, Jon Haldosen. Han var opfostret på Berg, sønn av Haldo Jonsen Gustad og Beret
---- 735 Bind V --- Ellingsdatter Berg. Jon fikk et kår, bestående av 4 mål jord samt for til 1 ku og 4 småfe etc. Jon Haldosen pantsatte gården til Joh. Henr. Meincke for et lån på 110 rdl. til innlosningen. I 1779 lyste Ole Rasmussen Haga odelsrett til gården (som ved denne leilighet kaltes Nedre Berg), på sin hustru, Magnhild Arntsdatters, vegne; men det blev ingen innlosning av. Magn hild var datter av Elling Olsens Bergs eldste sonn Arnt. Jon Haldosen Berg bygslet i 1797 plassen Blybakken til Otte Larssen Rindaunet mot en årlig avgift av 9 rdl. og 3 dagers arbeide. Jon dode i 1803. På skiftet efter ham registrertes 3 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 16 sauer og 5 geiter. Gården verdsattes til 1200 rdl.'; men der var pantegjeld på den for over 500 rdl. Aktiva var 1463 rdl. 2 ort 16 sk. og beholdningen 686 rdl. 1 ort 6 sk. Sønnen, Haldo Jonsen, overtok nu gården ifl. kvitterings skjote av 12. juni, tgl. 17. august 1812, men solgte den allerede ved skjøte av 14. april, tgl. 7. desember 1815, til løitnant Johs. Klingenberg Miiller for 12,500 rbdl. navneverdi. Miiller hadde den bare i 3 år, hvorpå han ved skjote av 25. april 1818 overdrog den til Helge Jonsen Skogset av Skogn for 6000 norske specie daler. Helge overtok heftelsene på gården og utstedte dessuten en pantobligasjon til Miiller for 4610 spdl. med 12 mann fra Skogn som kausjonister på de vilkår, at kapitalen skulde være uopsigelig fra selgerens side i 10 år. Imidlertid blev den opsagt allerede i 1820, da der ikke blev betalt renter, og kausjonistene lot da foreta arrestforretning i innbo og losore, og efter et forlik inngått ved Skogns forlikskommisjon 5. desember 1820 med Miiller og kausjonistene, skjøtet Helge gården til disse siste. Skjøtet er datert Skogset 31. januar 1821, tgl. 7. februar s. a. Kausjonistene (Anders Munkrøstad og 11 andre) solgte ved skjøte av 17. november 1823, tgl. 8. januar 1824 gården for 900 spdl. til Jakob Bedsen av Stjørdalen. Dermed kom den famihe inn, som ennu er på Berg. Jakob Bedsen delte gården i tre, idet han i 1859 fraskilte Berg søndre og Blybakken og overdrog så disse til sine sønner, Berg vestre til Beds Jakobsen, Berg søndre til Lorents og Blybakken til Halvor Jakobsen. BERG VESTRE Gårdsnr. 276, bruksnr. 1. Beds Jakobsen fikk skjøte av faren 4. februar, tgl. 5. februar 1859, for 850 spdl. og hadde gården til sin død i 1900. Den hadde i 1865 en besetning på 3 hester, 7 storfe, 20 sauer og 2
---- 736 Bind V --- svin og en utsed av V» td. rug, 1 X- tdr. bygg, 7 tdr. havre, Ys td. erter og 10 tdr. poteter. Der var 2 husmannsplasser, Fætten, hvorpå foddes 2 kyr og 12 sauer og såddes % td. bygg, 3 tdi. havre og 5 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 5 kyr, 3 ungnaut og kalver, 20 sauer og lam, 11 geiter og kidd og 2 svin og utseden Berg vestre 1929. Fot. H. Anderson. V« td. rug, W- tdr. bygg, 6 tdr. havre, l /«« td. erter og 10 tdr. poteter, hvorhos anvendtes Vs mål til andre rotfrukter. På 2 hus mannsplasser samt et frasolgt stykke umatrikulert jord foddes til sammen 2 kyr, 13 sauer, 3 geiter og 2 svin og såddes l s /*o tdr. bygg, 2 3 /4 tdr. havre og 7 tdr. poteter. I 1901 overtok sonnene Jakob og Bernt Bedsen gården for kr. 6000 samt kår til moren, Magnhild. Jakob dode 1924, siden overtok Bernt hele eiendommen og eier den nu. BERG SØNDRE Gårdsnr. 276, bruksnr. 2. Ved skyldsetningsforertning av 16. oktober 1858, avhjemlet 4. februar 1859, blev denne gard fraskilt det gamle Vestre Berg og skyldsatt for 1 dal. 3 ort 7 sk., hvorefter Jakob Bedsen over drog den til en annen av sine sønner, Lorents Jakobsen, for 300 spdl. ifl. skjøte av 4. februar, tgl. 5. februar 1859. Lorents synes dog ikke å ha brukt den lenge; ti i 1865 opføres en tredje av Jakob
---- 737 Bind V --- Bedsens sonner, Halvor Jakobsen, som eier av gården. Halvor har aldri hatt noen tinglest hjemmel på den; men formodentlig har han overtatt den i 1861, idet han da skilte sig ved sin tidli gere eiendom Blybakken. Gården hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer, 1 geit og 1 svin og en utsed av 3 4 td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. På husmannsplassen Blybakken foddes 2 kyr og 1 sau og såddes X td. bygg, 1 td. havre og 2 tdr. poteter. ' Ved skjote av 10. april, tgl. 11. april 1872, blev gården solgt for 900 spdl. til Olme Olsdatter Berg. Da Halvor Jakobsen ikke hadde tinglest hjemmel, er skjotet utstedt av Lorents Jakobsen. Sundby. Halvor kjopte i 1874 Berg; lille. Ved skjote av 6. mai, tgl. 16. mai 1876, overdrog Oline gården for 800 spdl. til en fjerde son nav Jakob Bedsen, nemlig Johan Jakobsen, som imidlertid har hatt den i bruk for, idet han opfores som eier i 1875. Besetningen var da 1 hest, 2 kyr, 7 sauer og lam, 6 geiter og kidd og 1 svin og utseden % td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. På husmannsplassen foddse 1 ku, 4 sauer og 1 geit og såddes ■/« td. bygg, % td. havre og 2 tdr. poteter. Johan Jakobsen dode i 1902. Gården blev da skjotet til hans sosterdatter, Margrete Lauritsdatter, som overdrog den til sin sonn Martin Olsen som brukte den til 1928, da den blev solgt for kr. 20,000 til Ivar Kluken som eier den nu. BLYBAKKEN Gårdsnr. 276, bruksnr. 3. Som ovenfor nevnt er denne eiendom fraskilt det gamle Vestre Berg samtidig med Berg sondre og av Jakob Bedsen Berg overdratt sonnen Halor Jakobsen for 190 spdl. ved skjote av 4. februar, tgl. 5. februar 1859. Halvor solgte den allerede ved skjote dat. og tgl. 14. august 1861 for 500 spdl. til Mikal Annæus Olsen fra Levan ger landsogn. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 7 sauer og 1 svin og en utsed av % td. bygg, 2 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Mikal dode i 1875, og enken, Kirstine Olsdatter, fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo, hvorpå hun drev gården til i 1886. Den hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 9 sauer og lam, 1 geit og 1 svin og en utsed av % td. bygg, VA tdr. havre og 5 tdr. poteter Ved skjote av 7. august, tgl. 18. august 1886, solgte Kirstine gården til Olaus Olsen Rosvoldvald for kr. 2800. Olaus Olsen solgte i 1924 gården til sonnene Odin og Ole Olau- sen som eier den nu.
---- 738 Bind V --- Fr as kil te par ter: Valdbækmoen, gårdsnr. 276, bruksnr. 4, er skilt fra Berg vestre ved forretning av 21. januar, avhjemlet 6. februar 1860, skyldsatt for 20 sk. (ny skyld mk. 0,07) og av Beds Jakobsen Berg solgt til Ole Iversen Reistad for 100 spdl. ved skjote av 6. februar, tgl. 7. februar 1860. Skjotet inneholder den klausul, at opsitteren på Berg Blybakken, sett fra syd 1929. Fot. O. Snekkermo. vestre skal utrede, hvad skattene for dette iordstvkke overskrider 80 sk. Eiendommen hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 3 sauer og 1 svin og en utsed av 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 3 tdr. poteter Olaus Petersen, sonn av Peter Hanssen Berg lille, kjopte senere eiendommen og står som eier i 1875, men kan ikke sees å ha hatt tinglest hjemmel. Besetningen var i 1875 1 hest, 1 ku, 2 sauer og 2 geiter og utseden ? '± td. bygg, I'/> td. havre og 3 tdr poteter. Bakkenget, gårdsnr. 276, bruksnr. 5, er skilt fra Berg sondre og skyldsatt for 1 ort 16 sk. (mk. 0,52) den 10. september, avhjemlet 13. oktober 1864, hvorefter Lorents Jakobsen ved skjote av 13. okto ber, tgl. 14. oktober s. å. har overdratt eiendommen til Sefanias Hal vorsen Hallanvald for 150 spdl. Der medfulgte i salget rett til havning for 12 småfe i Bergs utmark på Fætten. Eiendommen beteg nes i 1865 som underbruk uten angivelse av besetning og avling. Sefanias bodde hos sin far, Halvor Ågesen, på Storbakken under Hallan sondre. I 1875 står Sefanias" søster, Karen Marta Halvorsdatter som eier. Besetningen var 1 ku, 1 ungnaut og 13 sauer og lam og utse den V± td. bygg, V 2 td. havre og 3 tdr. poteter.
---- 739 Bind V --- Fætten, gårdsnr. 276, bruksnr. 6, (kalles i panteregister og folketellingen av 1865 Fætten vestre) blev utskilt av Berg vestre og skyldsatt for 8 sk. (mk. 0,21) den 20. august, avhjemlet 13. okto ber 1862, hvorefter Beds Jakobsen solgte eiendommen for 100 spdl. til Haldo Haldosen Sundby ved skjote av 13. oktober, tgl. 14. oktober s. å. I salget medfulgte rett til havning for 1 ku og 12 småfe i går dens utmark på Fætten. I 1865 var der kun en besetning på 3 sauer, ingen utsed; i 1873 var besetningen 3 sauer og 2 geiter og utseden % td. bygg, 1 td. havre og 23<> tdr. poteter. Ved skjote av 14. mai, tgl. 17. mai 1881, solgte Haldo eiendom men til Anne Sofie Nilssen for kr. 1000. Eies nu av ingenior Fenger Hagen. Sandberg, gårdsnr. 276, bruksnr. 7, blev fraskilt Berg vestre og skyldsatt for 1 ort 1 sk. (mk. 0,49) den 25. september, tgl. 17. oktober 1886. og av Beds Jakobsen solgt til Peder Olsen for kr. 600 ved skjote tgl. 15. august 1888. Eies nu av Johan Pedersen Sandberg. Lillesanden, gårdsnr. 276, bruksnr. 8, er fraskilt Berg vestre og skyldsatt for 1 ort 6 sk. (mk. 0,60) 22. oktober, tgl. 16. desem ber 1890, og av Beds Jakobsen solgt til Johannes tinar sen for kr. 900 ved skjote av 23. desember 1890, tgl. 8. januar 1891. Eies nu av Julius Myhre. Blybakken østre, gårdsnr. 276, bruksnr. 9, er fraskilt Berg ostre og skyldsatt for 1 ort 3 sk. (mk. 0,63) den 9. august, tgl. 13. august 1889. Eies nu av Martin Anneusen Blybakken. ØSTRE BERG Gårdsnr. 277. Erik Berg, den siste bruker av den udelte gard Berg, avstod som nevnt halvparten eller det senere Vestre Berg til sonnen Anders Eriksen i 1628. Seiv døde han — antagelig et års tid efter — og enken giftet sig med Jon Torkildsen, som bygslet gården (Østre Berg) i 1630 og betalte 43 rdl. i bygsel, jon var i 1665 70 år gammel og har brukt gården til i 1670-årene. Besetningen var i 1657 2 hester, 10 storfe, 5 geiter, 5 sauer og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden også for denne gard foreslått nedsatt til 2 sp. Tiende, leding etc. var noiaktig som på Vestre Berg. Efter Jon fulgte sonnen, Jørgen Jonsen, som i 1665 opgis å være 16 år. En annen sønn, Kristen, kom vist til Stiklestad.
---- 740 Bind V --- Jørgen døde i 1715 og opgis da å være 70 år. Hustruen Anne var død i 1700. Datteren Marit var i 1712 blitt gift med soldat Per Anderssen Berg, og denne bygslet samme år IXA1 X A spand, som Jørgen da har opgitt for ham. Bygselbrevet er av 3. desember 1712, tgl. 5. juli 1713. Ved svigerfaren død har han tatt også resten i bruk. Skaden ved svenskenes plyndringer i 1718 opgis for denne gard således: Skade på husene og skigard Tilsammen 161 rdl. Per Anderssen døde i mars 1719, 36 år gammel, og i 1720 sees enken Marit å ha gården. I 1723 har den ny opsitter, Ole Anderssen, som for hadde vært på Lunden. Ved matrikuleringen sistnevnte år oplyses gården å være av nøiaktig samme beskaffenhet som Vestre Berg både hvad beset ning, utsed og avling angar, og der blev likesom ved denne ikke foreslått noen forandring i skylden. Det har dog på denne tid vært nokså fattigslig også på Østre Berg; ti ved skifte i 1732 efter Ole Anderssen var ikke aktiva mere enn 54 rdl. 1 sk. og behold ningen 15 rdl. 1 ort og 14 sk. Der registrertes en besetning på 1 hest, 4 kyr, 2 ungnaut, 4 sauer og 2 geiter. Sønnen, Anders Olsen, døde allerede i 1733, og dennes enke, Marit Bårdsdatter, blev samme år gift med Elling Nilssen Vist, som brukte gården endel år uten bygselbrev og behandlet den stygt. Den 5. september 1739 holdtes rett på Berg hos Elling Nilssen til besiktigelse angående åbotsansvar. De fleste av gårdens hus fantes da mer eller mindre forfalne, og åbotstaksten blev 78 rdl. 2 ort 14 sk. (Det oplyses ved denne leilighet, at 1 tylvt tømmer kostet 2 ort, 1 tylvt bak med kjøring 12 sk., 100 bark 2 ort, daglønn iberegnet kost 20 sk.).) Samtidig med dette behandlet retten en annen sak mot Elling for ulovlig hugst. Hans dreng vidnet å ha hugget og løipet endei bark, ialt 900. De hugne trær blev liggende på stedet. To mann
---- 741 Bind V --- foretok efter lensmannens ordre optelling og fant 201 trær loipet og nedhugget, 90 trær rotloipt og 89 «soret?». Saken om åbotsansvaret fortsattes den 8. september. Elling oplyste å ha bygget endel hus på gården, ialt 7 på 6 år, og nu va/ hans tid til å bruke den for avgift ute. Han mente å ha byg get for bygselen, som han nu begjærte å få. Citanten mente, at Berg østre, sett fra syd 1919. Fot. E. Musum. besiktigelsen viste noe annet. Dommen lod, at da Elling hadde hatt gården for avgift på betingelse av å bygge og sette den i byg selferdig stand, men besiktigelsen viste et så stort åbotsansvar, skulde citanten ha lov til å vurdere så meget av avlingen og hans øvrige midler, som behøvdes til bygning. Dertil kom så 3 rdl. i saksomkostninger. Dagen efter var så saken om hans skoghugst oppe. Det oply stes at grantrær var hugget for fote; de taksertes til 1 ort tylvten. Elling vedgikk å ha hugget for å skaffe sig sild og fisk på Øren. Det har i det hele vært en fæl behandling av skogen — nedhug gede og løipte trær lå om hinannen, endel stod på roten med barken avflådd, mest unge trær ikke store nok til sagtømmer. Gården blev på samme ting opbudt til høiere avgift; men ingen liebhaber meldte sig, hvorfor Elling vedblev å bruke den, og mer kelig nok fikk han også bygselbrev på den 24. desember 1739, tgl. 4. mars 1740. Elling var forresten en vanskelig mann å ha med å gjøre: På samme ting sees naboen Jon Berg å ha stevnet ham, fordi han hadde beskyldt hans steddatter, Beret Ellingsdatter, for å ha vært
---- 742 Bind V --- i hans fjos og «suet» hans kreaturer! Dessuten hadde han skjelt henne fælt ut. Og i 1746 har Nils Høiloen stevnet Elling for å ha skjelt ham ut for tyv og hundeflåer. For dette fikk Elling bøte 6 rdl. samt 20 rdl. i omkostninger. På tinget den 4. mars 1744 frasa Elling sig gården, såfremi han ikke fikk den for 16 rdl. avgift. Der kom intet overbud, så han fikk beholde den på disse vilkår dette år; men på sommertinget i 1745 bod fogden 18 rdl. 2 ort og lovet å skaffe opsitter. Imid lertid blev Iver Haldosen Monnes hoistbydende med 10 rdl. Nu klaget Elling til stiftamtmannen og fremholdt, at han i mange år hadde svart avgift og derfor måtte være nærmest til å bruke gården. Videre påstod han, at han ikke hadde kunnet være tilstede ved opbudet, og da han nu gjorde et bedre bud enn Iver, fikk han stiftamtmannens samtykke til å beholde den. Næste år var det like galt: Iver bod halv bygsel. Elling inn sendte skriftlig lignende bud og klaget over, at fogden hadde opbudt gården, mens han et oieblikk var ute. På fogdens forestilling resolverte stiftamtmannen, at Elling skulde få gården, hvis han innen 4 uker erla bygselsummen; hvis ikke, skulde Iver ha den. På Ellings skrivelse resolverte han, at hvis Iver ikke hadde betalt til den fastsatte tid, skulde Elling ha den. Hvad skulde nu gjores, hvis ingen av dem betalte? Fogden var infam nok til å stille dette spørsmål, hvilket innbragte ham et meget brysk svar fra stiftamtmannen, som det nu begynte å gå rundt for i denne sak. Han svarer meget overlegent: «Hvem af de omspurgte tvende skal beholde gaarden Monnes (!) naar den ene eller den anden mangler til rette tid at efterkomme det, som resolveret er, det udviser min under 31. december meddelte reso lution, som Kongelig Majestæts foged har at holde sig efterrettelig, hvilket jeg ikke skal undlade til gjensvar paa Deres forespørgsel, som jeg mener ikke havde været fornoden». Han er dog senere kommet til det resultat, at Iver, som hadde frasagt sig Mønnes i håp om å få Berg, skulde få beholde den, hvis ikke Elling foruten å betale bygselen kunde gi forsikring om gårdens istandsettelse samt formå Iver til på en billig måte å avstå sin fordring. Forøvrig overlot han alt til fogdens avgjorelse. Da Elling ennu i september 1747 ikke hadde erlagt den halve bygsel sum, og fogden ikke fant å kunne forsvare å la Elling bruke gården således, blev den atter opbudt, og nu bod Ole Anderssen Søråker fulle skatter og rettigheter, men ingen bygsel, da hus og gjerder var forfalne. Han onsket en snar avgjorelse og vilde derfor ikke stå ved budet mere enn en måneds tid. Ole Anderssen fikk bygselbrev av fogden 7. oktober 1748, tgl. 8. september 1749. Ved en auksjon over krongods i 1754 kjøpte
---- 743 Bind V --- han gården for 300 rdl. og fikk skjote 4. februar, f gl. 6. september 1755, men overdrog den ved transport av 13. februar samme år til gjestgiver Jon Gundbjørnsen Auskin på Øren for samme pris. Jon eiet hus på Øren og pantsatte både dette og Berg til Bernt Mollmann for et lån på 250 rdl. til kjopet. Om Jon Auskin har bodd på gården, er vel tvilsomt; men brukt den har han nok. Man kan gjore sine slutninger av, at han i 1758 har stevnet Jon Eriksen Vestre Berg for ærerorige skjeldsord såsom «kjeltring, fant, bikkje, logner, tyv, skjelm» m. m. Dette tyder jo unektelig på et naboskap, om enn ikke noe godt sådant. Dess uten hadde Jon Eriksen beskyldt ham for å ha «gjort vold og ran» i hans skog. I 1760 solgte Jon Auskin gården til Erik Simonsen Hustad, som igjen i 1763 overdrog den til Kliiver på Bjartnes. Denne bygslet gården til Sevald Jenssen Rosvold (sonn på Gjermstad) ifl. bygselbrev av 24. august 1763, tgl. 15. august 1764. Samme år makeskiftet Kliiver den til St. Jørgens hus. Sevald Jenssen sått som bygselmann på Østre Berg til sin dod i 1790 og må ha stått sig ganske godt. Ved skiftet efter ham registrertes en besetning på 4 hester, 7 kyr (hvorav flere til 6 rdl.), 5 ungnaut, 8 geiter, 6 sauer og 3 svin. Aktiva var 297 rdl. 2 ort 18 sk. og beholdningen 197 rdl. 1 ort. Videre var der endel malte mobler, 4 stoler, 1 gammel jernovn til 5 rdl. etc. I 1781 var plassen Graven med Sevalds samtykke av hospitals forstander Weiser bygslet til sersjant Nils Olsen Mule for en årlig avgift av 8 rdl. Sevald Jenssens enke, Beret Sevaldsd'atter, vedblev å ha går den, inntil sønnen, Sevald Sevaldsen, ifl. skjote av 6. februar, tgl. 6. april 1809, kjøpte den av St. Jørgens hus for 1600 rdl. Beret fikk et betydelig kår nemlig 3 tdr. bygg, 8 tdr. havre, Y* td. rug, % td. erter, 1 td. kålrabi, 1 td. poteter og for til 2 kyr og 8 småfe, dertil jordstykket Lillehaven. Hvis hun fraflyttet, skulde hun iste denfor kåret ha 50 rdl. årlig. Beret dode i 1810 og efterlot sig en formue på 857 rdl. 18 sk. Sevald Sevaldsen gjorde megen gjeld, og det gikk sterkt tilbake 1 hans tid. Ved hans dod i 1829 blev gården ved odelstakst verd satt til 1000 spdl., og løsøreauksjonen innbragte 135 spdl. 1 ort 23 sk.; men der var panteheftelser til et belop av 625 spdl. og dessuten en masse andre gjeldsposter, så at skjont aktiva var 1151 spdl. 1 ort 23 sk., blev ikke beholdningen mere enn 63 spdl. 4 ort 2 sk. Om husene heter det ved denne leilighet, at de var i en ganske måtelig forfatning med undtagelse av hovedbygningen, som var noenlunde bra. Der føddes 3—4 hester, 14 storfe og 30 småfe, og utseden var år om annet 3 tdr. bygg, 14 tdr. havre og 5 tdr. 47
---- 744 Bind V --- poteter. Kornet gav 4 fold, potetene 8. Der var 7 husmanns plasser med tilsammen 40 spdl. 20 sk. årlig avgift, skog bare til gjerde, ikke til brenne eller hustømmer. Gården blev utlagt til enken, Inger Andersdatter, mot at kre ditorene fikk pant i den; men hun har vel ikke maktet å bli ved den; ti ved skjote av 29. november, tgl. 3. desember 1830, solgte hun halvparten av den for 600 spdl. til Jon Sverksen Huseby og ved skjote av 15. august 1832, tgl. s. d., også den annen halvpart for samme pris til Ole Eriksen Renningen av Melhus. Således blev Østre Berg for en lang årrekke delt i to. Av den part, som blev solgt til Jon Sverken, betinget Inger et kår til sig og sin svakelige sonn Sevald, nemlig 4 tdr. havre, 2 tdr. bygg og for til 1 ku og 4 sauer. Skulde Inger do for sonnen, forpliktet Jon sig til å skaffe denne halvdelen av den fornodne rokt og pleie. Reistes der grunnet anke mot denne forpleining, skulde han svare 10 spdl. årlig til hans forsorger. Denne kontrakt viser, at Inger har forbe holdt sig et lignende kår av den annen halvpart, skjont ingen ting lest kontrakt finnes. BERG ØSTRE Gårdsnr. 277, bruksnr. 1. Jon Sverksen dode allerede i 1843, 49 år gammel. Enken, Anne Kirstine Pedersdatter, som var fra Stjordal, fikk bevilling til å sitte i uskiftet bo og drev så gården en rekke år, idet barna ennu var mindreårige. Den hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storfe, 15 sauer, 10 geiter og 2 svin og en utsed av 17 s td. hvete, Ys td. rug, 2 tdr bygg, 6 tdr. havre, Vs td. erter og 12 tdr. poteter. Der var 6 hus mannsplassen I—2: Graven, 3: Fætten, 4: Gjerdet, 5: Brannan, 6: Bergsvald. Disse hadde en besetning på tilsammen 1 hest (på Fætten), 5 kyr, 19 sauer og 3 geiter, og utseden var \H tdr. bygg, 5 tdr. havre og 11 X> tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 4 kyr, 4 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam, 4 geiter og kid og 5 svin og grise og utseden 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, Ve td. erter og 10 tdr. poteter. De to sonner, Sivert og Peter hadde nu halvdelen av gården i bruk sammen. På 4 husmannsplasser føddes 1 hest, 5 kyr, 17 sauer, 1 geit og 3 svin og såddes 1 ls /ao tdr. bygg, 3X> tdr. havre ig 10 tdr. poteter. Standardjunker Tomas Bedsen kjøpte gården i 1894 og eier den fremdeles.
---- 745 Bind V --- BERG ØSTRE (MELLEM) Gårdsnr. 277, bruksnr. 2. Denne part, som Ole Eriksen Rønningen kjøpte av Inger An dersdatter Berg i 1832, brukte han til i 1852, da han ved skjote av 15. august, tgl. s. d. overdrog den til sonnen Ole Olsen for 420 spdl. Berg østre, fra gardsplassen 1918. Fot. E. Musum. Besetningen var i 1865 3 hester, 7 storfe, 16 sauer og 1 svin og utseden % td. hvete, Vs td. rug, 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, V\ td erter og 8 tdr. poteter. Der var 6 husmannsplasser: 1: Brannan, 2 —3: Fætten, 4: Bergsvald, 5: Graven, 6: Blybakken. På disse føddes 1 hest (på Fætten), 3 kyr, 26 sauer, 6 geiter og 1 svin og såddes 2Vs tdr. bygg, 6K tdr. havre og 14 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester, 1 okse, 5 kyr, 2 ungnaut og kalver, 17 sauer og lam og 3 svin og griser og utseden x /io td. hvete, Vio td. rug, 1 Vi td. bygg, 5 tdr. havre, Vs td. erter og 9 tdr. poteter. På 5 husmannsplasser føddes 3 kyr, 21 sauer, 6 geiter og 3 svin og såddes 1 3 4 tdr. bygg, 4% tdr. havre, td. erter og 12K tdr. poteter. Ved skjøte av 9. oktober, tgl. 10. desember 1880, overdrog Ole Olsen gården til sønnen, Ole Martin Olsen for kr. 4800 og kår. Ole Martin hadde den kuri i 3 år, idet han ved skjøte av 12. juli, tgl. 17. juli 1883, solgte den til Jakob Mensen Austad for kr. 7200 Standardjunker Tomas Bedsen Berg kjøpte gården i 1884 og eier den fremdeles.
---- 746 Bind V --- Fr as kil te par ter: , Stamplwsmyren, gårdsnr. 277, bruksnr. 3, blev fraskilt Berg østre og mellem ved skyldsetningsforretning av 12. desember 1857, avhjemlet 8. februar 1858, og skyldsatt for 18 sk. (ny skyld mk. 0,52), hvorefter Ole Olsen Berg mellem og Anne Pedersdatter Berg ostre solgte den for 60 spdl. til Ole Pedersen Bergsvaldet ved skjote av 8 februar, tgl. 0 februar 1858. Ole var fra Matmar i Jamtland og bodde i 1865 på Brannan under Berg lille, hvorfor Stamphusmyren i folketellingen er opfort som underbruk uten angi velse av besetning og utsed. I 1875 var besetningen 1 ku, 8 sauer og 1 geit og utseden K td. bygg, % td. havre og 2 tdr poteter. Ole dode ugift i 1877, og eiendommen blev så ved auksjon solgl for kr. 2000 til Elling Ellevsen Indal, som fikk auksjonsskjøte 12. september, tgl. 11. oktober 1877. Elling solgte den til Nils Olsen Graven for kr. 2500 ved skjote av 26. mai, tgl. 2. juni 1883. Nils Olsen solgte den i 1002 til Lasse Larsen Norum, som nu har over dratt den til sønnen Nikolai Lassesen. Valborg, gårdsnr. 277, bruksnr. 4, blev fraskilt Berg ostre og mellem ved skyldsetningsforretning av 8. november 1861, avhjemlet 5. februar 1860, og skyldsatt for 18 sk. (ny skyld mk. 0,56), hvor efter Anne Pedersdatter og Ole Olsen Berg solgte eiendommen til smed og telegrafarbeider Andreas Anderssen Holm av Strinda for 100 spdl. ifl. skjote av 5. februar, tgl. 6. februar 1862. Den hadde i 1865 en besetning på 1 ku og 2 sauer og en utsed av K td. bygg, X> td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 ku, 3 sauer og 1 geit og utseden K td. bygg, 1 td. havre og 2K> td. poteter. Ved skjote av 12. august 1870, tgl. s. d., solgte Holm eiendom men til Annæus Nikolaisen Rindsem for kr. 2000. Annæus Niko laisen solgte den i 1025 til Ole Herstad som eier den nu. Graven, gårdsnr. 277, bruksnr. 5, er fraskilt Berg ostre og skyldsatt for 2 ort 0 sk. (mk. 1,10) ved forretning av 6. mars, tgl. 8. april 1880, og av Anne Pedersdatter Berg solgt til Oluf Mar tinus Finne for kr. 520 ved skjote, dat. og tgl. 8. april 1880. Oluf Finne solgte den til banevokter Gunerius Nordberg som fremdeles eier den. Berg lille vestre, gårdsnr. 277, bruksnr. 6, er fraskilt Berg mellem og skyldsatt for 11 sk. (mk. 0,21) ved forretning av 16. oktober, tgl. 0. desember 1880, og av Ole Olsen Berg solgt til Bendik Olsen for kr. 280 ved skjote av 0. oktober, tgl. 10. desem ber 1880. Der medfulgte rett til fri havning i Bergs seter for 8 voksne sauer. Eies nu av Martin Olsen Hoglo. Graven vestre er fraskilt Berg mellem samtidig med foregående, skyldsatt for 18 sk. (mk. 0,35) og av Ole Olsen solgt for kr. 640 til Olaus Olsen ifl. skjote av 0. desember, tgl. 10. desember 1880.
---- 747 Bind V --- Eiendommen skulde efter dette ha bruksnr. 7; men dette nummer finnes ikke i matrikulen, så den er vel gått sammen med et av de mange andre bruk under dette gårdsnr. Eies nu av Martin Olsen Høglo. Haugan, gårdsnr. 277, bruksnr. 8, er fraskilt Berg ostre og skyldsatt for mk. 0,13 den 17. juli 1888, avhjemlet s. d. og av Anne Pedersdatter Berg solgt for kr. 250 til Ole Åudensen ifl. skjote av 17. juli 1888, tgl. s. d. Eies nu av Oluf Olsen Haugan. Graven ytre, gårdsnr. 277, bruksnr. 0, er fraskilt Berg mellem, skyldsatt for 1 ort 4 sk. (mk. 0,55) den 22. november, tgl. 16. desember 1890, og av Jakob Mensen Austad solgt til Olaus Olsen Graven for kr. 700 ved skjøte av 15. april, tgl. 17. november 1891. Eies nu av Ingmar Lund. Vang, gårdsnr. 277, bruksnr. 10, er fraskilt samtidig med fore gående, skyldsatt for 7 sk. (mk. 0,13) og av Jakob Austad solgt til Anne Gurine Kristensdatter Vang for kr. 240 ifl. skjote av 16. november, tgl. 17. november 1891. Eies nu av Lars Myrvold. Strand, gårdsnr. 277, bruksnr. 11, er fraskilt Berg mellem og skyldsatt for 22 sk. (mk. 0,43) den 15. april, tgl. 24. april 1893. Eies nu av Tommas Johansen Strand. Rostad, gårdsnr. 277, bruksnr. 12, er fraskilt Berg mellem og skyldsatt for mk. 1,05 den 8. august, tgl. 14. august 1894. Denne eiendom er en del av en gammel gard Rostad, som antagelig ved svartedauen forsvant som selvstendig eiendom og blev lagt til nabo gårdene Berg og By. Eies nu av byggmester Olaf Lund. Graven østre, gårdsnr. 277, bruksnr. 13, er fraskilt Berg ostre og skyldsatt for mk. 0,35 den 8. august, tgl. 14. august 1894. Eies nu av Bernt Vang. Blybakken søndre, gårdsnr. 277, bruksnr. 14, er fraskilt sam tidig med foregående og skyldsatt for mk. 0,81. Eies nu av Mar tin Anneussen Blybakken. LILLE BERG Gårdsnr. 278. Det spand i Vestre Berg, som Jon Eriksen ved skjøte av 30. desember 1759, tgl. 15. august 1760, overdrog for 110 rdl. til sin stedsønn, Ole Ellingsen, blev kalt Lille Berg og omfattet de senere eiendommer Berg lille, Nygarden og Fætten, hvilken siste senere gikk inn under Østre Berg. Ole blev i 1766 gift med enken Ingeborg Amundsdatter Lun den og kom således i besiddelse av denne gard, men døde allerede samme år, og Lille Berg blev da på skiftet efter ham utlagt til arvingene efter en takst av 200 rdl. Ingeborg blev i 1768 gift med
---- 748 Bind V --- Johan Olsen Bredlng, og denne drev nu en lang årrekke gården som underbruk under Lunden. Han nedsatte to husmenn på stedet I 17 ( >2 oplyses, at den blev underbruk for 33 år siden ved arv, og at den i almindelighet kun bruktes til slått og gav 20 sommer lass hoi. Ved skjote av 7. februar, tgl. 8. februar 1803, overdrog Johan Lunden Lille Berg til sin svigersonn Ole Olsen, som var gift med hans eneste datter Gunhild. Kjopesummen var 450 rdl. Ved denne leilighet kalles eiendommen for forste gang «Berg lille eller Nygard». Ole Olsen har neppe noensinne bodd der. Han har vist hele tiden vært på Lunden, og Berg er således vedblitt å være under bruk under denne gard. I 1814 delte Ole Olsen eiendommen i to like store deler, hver på 1 ore 12 mkl. Den ene halvpart, som vedblev å fore navnet Berg lille, solgte han ved skjote av 2. juni 1814 for 1983 rbdl. navneverdi til Anders Iversen Glindset av Strinda. Anders solgte den allerede i 1816 (skjote av 12. januar) for 3000 rbdl. n.v. til løitnant Bergersen, idet han dog ved samtidig oprettet kontrakt undtok fra salget den under denne part liggende plass Fætten, som han forbeholdt sig til eiendom. Der blev avholdt skyldset ningsforretning den 14. juni 1816, hvorved Fætten blev skyldsatt for 6 mkl.; skylden på Berg lille blev altså 1 ore 6 mkl. Ved fraskillelsen av Fætten blev der protestert av loitnant Johs. Miiller, som visstnok hadde fordringer på Bergersen. Det var der forresten flere, som hadde; ti i 1819 blev der ved ekseku sjon tatt uelegg i gårdparten Berg lille for en gjeld på 47 spdl. 2 ort til Ole Hartvig Jentoft. Den gang Ole Olsen Lunden i 1803 overtok Lille Berg, hadde han gitt madame Tonning pantobligasjon i eiendommen, oprin nelig på 350 rdl. dansk courant, omskrevet til 350 rbdl. solvverdi, senere 175 spdl. Efter at Ole i 1814 hadde skilt sig ved gården, var denne obligasjon blitt aldeles misligholdt (i 1829 restet der således renter på den helt fra 1813 av). Efter rekvisisjon av gros serer Meinckes arvinger blev derfor hele den oprinnelige eiendom Lille Berg sått til auksjon og den 9. mars 1831 solgt til regiments kirurg Johs. Monrad på Ekle for 472 spdl. Han fikk skjote 4. juni, tgl. 10. juni 1831. Eiendommen var altså på denne tid delt i 3 parter: Berg lille, som eiedes av loitnant Bergersen, Nygarden, eier Anders Pedersen og Fætten med eier Ole Pedersen. Monrad solgte ved skjote av 14. august, tgl. 15. august 1832, parten Berg lille for 335 spdl. til Peter Hanssen av Frosta. Berg lille hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 2 storfe, 3 sauer og 1 svin, og en utsed av % td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter.
---- 749 Bind V --- Der var 1 husmannsplass, Brannan; på denne var beestningen 1 ku og 2 sauer og utseden % td. bygg, K> td. havre og 3 tdr. poteter. Ved skjote, dat. og tgl. 4. 1868, overdrog Peter Hanssen gar den for 371 spdl. til sonnen, Olaus Peter sen. Denne solgte ved skjote dat og tgl. 19. august 1874, gården for 400 spdl. til Halvor Jakobsen. Han hadde da skilt fra et par parter, og den ene av disse, Håbet, beholdt han seiv. Bertf lille hadde i 1875 en besetning på 1 hest, 2 kyr, 1 urig naut, 6*sauer og lam, 2 geiter og kid og 2 svin og grise, og utseden var 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 4 tdr. poteter. Der var nu ingen husmannsplass. , , Eies nu av Kristian Halvorsen Berg, som efter morens dod i 1917 overtok den for kr. 4000. Fraskilte parter: Ullebergsmoen, gårdnr. 278, bruksnr. 2, blev fraskilt Berg ille ved forretning av 30. november 1865, avhjemlet 6. februar 1866, skyldsatt for 8 sk. (ny skyld mk. 0,19) og av Peter Hanssen solgt for 65 spdl. til Olaus Eriksen Hallemsvald ifl. skjote av 6. februar tgl 7 februar 1866. På eiendommen foddes i 1875 2 sauer og 2 geiter og såddes Vs td. bygg, X> td. havre og 2% tdr. poteter. Edvard Olsen eier den nu. Beresveet (i matrikulen Sveet), gårdsnr. 278, bruksnr. 3, er fraskilt ved forretning av 18. desember 1869, avhjemlet 1. februar 1870 skyldsatt for 10 sk. (ny skyld mk. 0,22) og av Olaus Petersen solgt' for 60 spdl. til Olaus Nilssen Berg ifl. skjote dat. og tgl. 8 april 1870. Der føddes i 1875 1 ku, 2 sauer, 2 geiter og 1 svin og såddes % td. bygg, X td. havre og 3 tdr. poteter. Eies nu av Martin Sevaldsen. Sveet gårdsnr. 278, bruksnr. 4, er fraskilt og skyldsatt for 15 sk (mk 0,37) den 18. oktober, tgl. 12. desember 1873, og av Olaus Petersen solgt til Peter Olaus Knutsen ved skjøte, dat. og tgl 19 august 1874. Eiendommen hadde i 1875 en besetning pa 4 sauer og 2 geiter og en utsed av % td. bygg, K» td. havre og 3 tdr poteter. Eies nu av Martin Ellingsen. Lilleber v støkken (i matrikulen Løkken), gårdsnr. 278, bruksnr. 5, er fraskilt og skyldsatt for 10 sk. (mk. 0,24) den 15 august, tgl 19 august 1874, og av Olaus Petersen solgt til Henrik Johan nessen Moe for 100 spdl. ved skjøte, dat. og tgl. 19. august 1874. Der føddes i 1875 1 ku, 3 sauer og 1 geit og såddes Vs td. bygg, % td havre og 2 tdr. poteter. Eies nu av Alfred Karlsen Løkken. Håbet, gårdsnr. 278, bruksnr. 7, er skyldsatt samtidig med foregående for 4 sk. (ny skyld mk. 0,10). Olaus Petersen beholdt denne part efterat ha solgt Berg lille. Eies nu av Peder Marius Valset.
---- 750 Bind V --- Løkken, gårdsnr. 278, bruksnr. 6, er fraskilt og skyldsatt for 13 sk. (mk. 0,30) den 27. mars, tgl. 8. april 1880, og av Halvor Jakobsen Berg solgt ved skjote, dat. og tgl. 8 april 1880, for kr. 500 til Henrik Johannessen Moe, som før eiet bruksnr. 5, hvor ved disse to parter blev slått sammen til ét bruk. Eies nu av Alfred Karlsen Lokken. Sandmoen nordre, gårdsnr. 278, bruksnr. 8, er fraskilt og skyldsatt for 3 sk. (mk. 0,08) den 12. august, tgl. 13. august, og av Halvor Jakobsen Berg solgt til Johan Amundsen Vold for kr. 200 ved skjote av 13. august, tgl. 12. desember 1884. Eies nu av Martin Sevaldsen. Sandmoen søndre, bruksnr. 9, er skyldsatt samtidig med fore gående, sått i samme skyld som denne og solgt for kr. 200 til måler Sefanias Johannessen ved skjote av 13. august, tgl. 12. desember 1884. Eies nu av Peder Marius Valset. NYGARD Gårdsnr. 279. Den annen halvpart av det oprindelige Lille Berg solgte Ole Olsen Lunden ved skjote av 2. juni 1814 til Marit Jonsdatter Nedre Viken av Strinda for 1983 rbdl. 32 sk. navneverdi. Denne halvpart blev siden kalt Nygarden eller Nygjærdet. Hun solgte den straks efter for 600 spdl. til Jens Hanssen Gjermsfad: men da denne ikke kunde skaffe sikkerhet for 400 spdl., som stod igjen på kjopesummen, gikk salget efter forlik av 3. oktober 1818 om igjen, og Marit hadde gården til 1822, da hun ved skjote av 6. februar, tgl. 7. februar, overdrog den for 150 spdl. til svigerson nen, Lars Larssen, og seiv tok et kår på 2 tdr. havre, % td. bygg, jord til K td. potetsed og for til 2 sauer og 2 geiter. Dette blev verdsatt til 13 spdl. årlig. Ved skjote av 28. april, tgl. 16. august 1826, solgte Lars Lars sen eiendommen til Anders Pedersen for 180 spdl. Som for nevnt blev hele det oprindelige Lille Berg solgt ved tvangsauksjon i 1831 til kirurg Johs. Monrad, og han solgte ved skjote av 8. desember, tgl. 9. desember s. å., Nygarden til den tidligere opsitter, Anders Pedersen, for 200 spdl. Anders Pedersen døde i 1837 og kalles da for kårmann, så han må vel ha solgt gården før den tid; men skjote blev først utstedt av hans enke, Anne Birgitte Hansdatter, den 18. august, tgl. 19. august 1846. Ved dette blev den for 200 spdl. overdratt Erik Peter sen, som hadde den til sin død i 1861. Enken, Ingeborg Eriksdatter, levde til i 1894. Sønnen, Elling Peter Eriksen, overtok gården efter faren. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 4 storfe, 5 sauer, 3 geiter
---- 751 Bind V --- og 1 svin og en utsed av 3 /4 td. bygg, 3 tdr. havre og 6 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, hvorpå foddes 4 sauer og 1 svin og såddes % td. bygg, 1 td. havre og \% tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest over og 1 under 3 år, 3 kyr, 1 ungnaut, 7 sauer og lam og 1 svin og utseden S A td. bygg, 3 A tdr. havre og 5 tdr. poteter. Blev i 1896 solgt til John Gudding som eier den nu. SØRÅKER Gårdsnr. 280. Nav net: Uttales: sorå'kkan (hovedtonen på mellemste sta velse). — af Suderakrom 1430. af Sydreakrom 1491. Sideragh 1520 Soderaker 1530. Soreg, Sorager 1559. Sorager 1590. 1610. 1626. 1664. 1723. SuSrakrar, de i syd liggende akre. Er vel oprinnelig en utskilt part av en av de nordenfor liggende gårder, By eller Berg. Ut taleformen må forklares således, at åker er gått over til aakk, som ofte skjer, og derpå den bestemte artikkel tillagt. Skylden: Skylden er i 1650 opgitt til 2 sp. 18 mkl., hvilket dog visstnok er unoiaktig, idet den alltid senere opføres med 2 sp. 22 mkl. Fra 1836 var den 6 dal. 19 sk., i 1907 mk. 11,56, fordelt på 2 bruk, hvorav bruksnr. 1, Soråker, mk. 11,10. Eiere: Erkestolen eiet i middelalderen Vz markebol «af suder akrom». Det var på Aslak Bolts tid redusert til 2 ore, hvilket ut gjorde erkestolens eiendom i gården gjennem hele 1400-tallet. Efter erkebiskop Olavs jordebok er den oket til 1 sp. 1 ore, og da eiet også kronen 1 ore. Kronens part må dog snart være blitt av hendet; ti den gjenfinnes ikke i lensregnskapet av 1549. Derimot blev erkestolens part ved reformansjonen beslaglagt av kronen, som således kom til å eie 1 sp. 1 ore i gården og dermed bygsel retten. Forøvrig var det mange, som hadde landskyldsparter i den, endel var også odelsgods. Anders Sør åker betalte i 1630 odelsskatt av 1 ore 1 ørtug, som vel må være erhvervet ved denne tid; ti det finnes ikke tidligere. Efter matrikulen av 1650 var eien domsfordelingen således 1 sp. 1 øre — mkl. og bygselretten 18 » Kronen St. Jørgens hus Bakke kloster Hans Ekrems odel Peder Kocherts odel 16 » 12 » 20 » Tilsammen 2 sp. 18 mkl.
---- 752 Bind V --- Bakke klosters part medfulgte, da dette gods i 1660 blev pant satt og i 1675 skjotet til Johan Marcelis, hvorav vi slutter, at parten har tilhort klostret helt fra den katolske tid og ikke er en senere tilfoielse. Godset gikk i 1711 over i oberst Reichweins besiddelse, og efter hans dod erhvervet Åge Rasmussen Hagen det. Parten i Soråker gik kefter ham over i Verdalsgodset. Kronens part med bygselretten er omkring 1660 solgt til Lars Pedersen Brix, derefter til Hans Pedersen Smith og siden til dennes arvinger. Ved skjote av 30. november 1737, tgl. 5. mars 1738, solgte Rafael Jørgensen Lund gården, som han hadde arvet, til Sivert Flet, som i 1762 makeskiftet den til lektoratet ved Trondhjems katedralskole mot Fæby og Åsen i Vuku. Flet hadde endel vanskeligheter med å få dette makeskifte istand, for det forste fordi de tilbudte eiendommer ikke var syn derlig hoiere i skyld, og dernæst fordi det gjaldt lektoratets gods, som i det siste hadde vært benefisert biskoppen. Da der under lektoratets ledighet innlop en mengde ansokninger om makeskifte av godset, tilrådet stiftamtmannen å legge alle sådanne ansoknin ger tilside, inntil noen var blitt benefisert med godset, som seiv kunde være istand il å svare for sine benefisier. (Se forovrig Fæby). Flet hadde tidligere forgjæves forsokt å få makeskiftet Sor åker mot kronens gard Flåtten (se denne). I 1855 blev den solgt til opsitteren, Olaus Anderssen, og har siden vært brukernes eiendom. Odelsparten er i 1660-årene kommet i lensmann Åge Haugs besiddelse og er efter hans død gått over til foged Jens Bing, av hvis arvinger Rasmus Ågesen Hagen har erhvervet den i begyn nelsen av 1700-årene. Siden gikk den over i Verdalsgodset. Brukere: I 1500-årene har Søråker vært delt i 2 gårder; i manntallet over tiendepenningskatten for dette år opfores nemlig disse skattebønder: Oluff pa Siderogh, som betalte % lodd sølv og % mark for jordegods, og Bord pa Sideragh, 1 % lodd sølv og l A mark. Her må nevnes, at den første står under Hallan sogn like efter Berg og den siste under Stiklestad, umiddelbart foran By. Gren sen mellem sognene må altså dengang ha gått mellem de to Sør åker-gårder. I Steinviksholms lensregnskap for 1549 finner vi, at Oluff har betalt 1 vet malt og 2 vog mel i landskyld for 4 øre i Søder ackernn under «Stiicthenns» gods, d. v. s. det tidligere erkebispe gods.
---- 753 Bind V --- Og i ledingsmanntallet for samme år står følgende to for leding: Østhenn på Søderackernn, 16 mk. smør, 1 vog mel. Oluff på Søderackernn, 16 mk. smor, 1 vog mel. I skibskattmanntallet av 1559 har vi: Christiern på Søreg og Tostenn på Sørager umiddelbart efter hinannen mellem Berg og By Søråker, sett fra nordøst 1919. Fot. E. Musum. Ved slutten av 1500-tallet har Søråker atter igjen vært samlet til én gard; i landboholdsmanntallet av 1590 nevnes kun én op sitter, Tøris Søragr. Efter Tørris kom Anders til slutten av 1620- årene. I 1629 har Ingebrigt Lauritssen festet Søråker, «som Anders fradøde, og han igjen egter kvinden». At «egte kvinden» var en ganske almindelig måte å komme sig til gard på. Ingebrigt betalte 39 rdl. i bygsel. Besetningen var i 1657 2 hester, 9 naut, 1 geit, 5 sauer og 2 svin. I midten av 1660-årene er det enken, som bruker gården; men allerede i 1666 er det kommet ny opsitter, Arnt Torbjørnsen; han var da 58 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 1 Vi spand. Tienden sattes til 1 % td. bygg og 2Y2 td. havre, ledin gen 3 ort og småtienden I V2 ort. Der var humlehave. I tiendemanntallet av 1682 opføres enken som bruker.
---- 754 Bind V --- Derefter kom Oluf Anderssen. Han dode i 1698. Boet efter ham viste en beholdning på 36 rdl. 2 ort 11 sk., hvilket ser nokså snaut ut; men et par solvskjeer blandt eiendelene viser, at han ikke kan regnes til de fattige. Endel smieredskaper viser, at han har vært smed, og et par sjostovler at han har drevet sjoen, hvad forresten bonderne meget lenger opover dalen gjorde i de tider. Den registrerte besetning var 3 hester, 4 kyr, 8 ungnaut, sauer, 8 geiter og 2 svin. Enken, Magnhild Olufsdatter, som var en soster av Tomas Oklan, sat nu med gården en tid, hvorefter hun blev gift med Ole Estensen, som så hadde den til sin dod i 1738. Da gården lå midt i trafikken, er det rimelig, at den led meget under svenskenes innfall i 1718. Ole opgir sitt tap til: Tilsammen 134 rdl. 48 sk. Av svenskene fikk han i erstatning 7 rdl. i svensk mynt. Går den hadde dengang 1 husmannsplass, Rostadsveet. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus mann, som sådde 1 vog, skog til brenne og gjerdefang, seter 1 h mil borte, den betegnes som «maadelig letvunden, ligger i sorli, vislig til korn». Utseden var 1% td. bygg, 4 tdr. havre, 1 pund grå erter, avlingen 40 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og beset ningen 2 heser, 7 kyr, 5 ungnaut, 9 sauer og 5 geiter. Skylden blev foreslått nedsatt med 1 ore 16 mkl. Ved skiftet efter Ole Estensen i 1738 registrertes en temmelig liten besetning nemlig 2 hester, 3 kyr og 2 svin. Avlingen det år opgis til 31 lass hoi, 8 tdr. bygg og 20 tdr. havre, når tienden var fratrukket. Boets aktiva var 68 rdl. 3 ort 2 sk., passiva 79 rdl. 1 ort 21 sk., altså var det insolvent. Gårdens eier, Sivert Flet, sokte nu å drive enken, Ingeborg Larsdatter, fra gården. Hun klaget imidlertid til stiftamtmannen,
---- 755 Bind V --- som, efterat fogden hadde undersøkt saken, under 26. august 1739 resolverte, at da det var bevist, at såvel gårdens åbot som all annen gjeld var betalt, men enken ikke hadde samtykket i å fra vike gården, var det en lovstridig gjerning av Flet å bortbygsle den, hvorfor enken måtte få beholde den, hvis hun formådde noenlunde å drive den samt stille garanti for de avgående konge lige skatter. Fogden fikk ordre til å sørge for, at hun uten prosess og vidtløftighet blev sått i besiddelse av gården, og at de mot loven innsatte leilendinger «inden faredag flytter og ryddiggjør». Ingeborg har dog neppe maktet å opfylle sine forpliktelser. 1 en rettssak mot henne i 1742, fordi hun hadde optrådt i et bryllup på Okkenhaug, forklædt som mannfolk, hvorfor hun blev domt til å stå i gapestokken, oplyser hun seiv, at hun ikke eier skillings verdi, og at hun betler sitt brod. Flet er så kommet til et arrangement med henne om å opgi gården. Dette har hun senere angret og inngitt en ny klage til stiftamtmannen over Flet, som «uden skjellig aarsag» hadde ut sagt henne. Da Flet imidlertid beviste å ha opfylt overens komsten, resolverte stiftamtmannen 28. november 1746, at klagen måtte ansees for übeføiet. Sivert Flet hadde i 1738 delt gården i to, hver på 1 sp. 11 mkl. og bygslet den ene til Ole Pedersen, den annen til Bård Nils sen. Bygselbrevene er av 28. oktober 1838, tgl. 4. mars 1739. Opsitterne på Søråker har nu i den folgende tid vekslet hyppig: Flet synes ikke å ha hatt lett for å beholde sine leilendinger. Peder Iversen har fått bygselbrev på hele gården 16. august, tgl. 9. september 1748. Ole Anderssen Soråker hade da bygslet Berg. Peder har ikke hatt gården lenge. Allerede i 1753 sees Jon Søråker å ha fått bygselbrev av Flet, utstedt 4. september, tgl. 7. september. Heller ikke han blev der lenge. Ole Svendsen fikk festeseddel av Flet 8. februar, tgl. 20. februar 1758. Ole lå nok i uvennskap med sin nabo på Flåtten; i 1763 sees han å være stevnet for å ha banket dennes kone; men der var ingen vidner, så han blev frikjent. Ole Svendsen var leilending på Søråker til sin dod i 1767 og efter ham Ingvald Pedersen, som giftet sig med Oles enke, Gun hild Sivertsdatttr Forbregd. På skiftet efter Ole registrertes en besetning på 2 hester, 4 kyr, 5 sauer og 1 svin. Av sjeldenheter noteres en jernharv til 1 rdl. 2 ort. Efter Ole var boets beholdning 90 rdl. 1 ort 12 sk.; men efter Ingvald, som døde i 1785, viste det et underskudd på 148 rdl. 16 sk. Det blev ikke engang nok til, at steddatteren Ragnhild, hvis arv innestod i boet, kunde få hele sitt tilgodehavende. Den registrerte besetning var 1 hest, 1 ku, 5 ungnaut, 6 geiter, 2 sauer
---- 756 Bind V --- og 2 svin. Avlingen var 44 lass hoi å 12 vog, 200 band bygg og 700 band havre. Gunhild giftet sig for tredje gang, nu med Lars Rasmussen Garnes, som fikk bygselbrev av biskop Bang 21. februar, tgl. 27. februar 1786. I hans tid kom okonomien på gården i en bedre gjenge. Da Lars dode i 1813, blev boets losore solgt ved skifte auksjon for 5018 rdl. 1 ort 16 sk. danske courant eller 836 rbdl. 38 sk. (Dette var i pengeforvirringens tid). Boets beholdning blev 516 rbdl. 41 Vs sk. Lars hadde opfort endel nve hus på går den, men måtte allikevel erlegge en åbot på 341 rbdl. Avlingen dette år opgis til 4 tdr. bygg, 25 tdr. havre, 14 td. rug, Va td. hvete og V 4 td. grå erter. Arvinger var Lars' soskende, da han og Gunhild ikke hadde noen barn. Gunhild opgav nu gården, som blev bygslet til hennes sonn av forste ekteskap, Lars Olsen. Han fikk bygselbrev av biskop Bugge 23. april, tgl. 11. juni 1813. Lars hadde tidligere en kort tid eiet Lennes, men var blitt drevet derfrå i 1803 av Jon Lanstad. Siden forte de sak om dette, og dom i denne fait i 1813. Lars har vist ikke klaret sig rart — han sees jevniig å ha vært i pengevan skeligheter. Gunhild fikk et kår på 2 tdr. bygg, 6 tdr. havre, 2 tdr. poteter og for til 2 kyr og 6 sauer. Lars Olsen opgav gården allerede i 1819. Den blev da bygslet til Anders Olsen Høilo, som fikk bygselbrev av biskop Bugge 15. februar, tgl. 1. juli 1819. Foruten "det gården tidligere påhvilendo kår til Gunhild fikk Anders å utrede et like stort til Lars og hustru. Lars avstod dog i 1821 en del av sitt kår mot en erstat ning av 80 spdl. Han beholdt kun ydelsen av korn. Erstatnings summen brukte han til å kjøpe Fætten, som han fikk skjote på 26. september, tgl. 1. november 1821. Angående den kårydelse, som ennu stod igjen, utspant der sig senere en prosess mellem Anders og Lars, hvilken siste imidlertid var blitt separert fra sin hustru, Karen Ellingsdatter Balhald. Efter separasjonen mente Anders Søråker fremdeles å kunne be tale kårydelsen til Lars; men heri fikk han dog ikke rettens med hold, idet dom i saken, avsagt 11. juli 1825, gikk ham imot. Anders Olsens sønn, Olaus Andersen, kjopte gården ifl. kon gelig skjote av 22. september 1855, tgl. 5. februar 1856. Kjøpe summen var 1200 spdl. og en årlig jordavgift til Trondhjems biskop på 4 tdr. 7 skjepper % fjerdinger sedebygg. Anders Olsen og hustru fikk kår. Anders dode på Søråker i 1865, 86 år gammel. Besetningen var i 1865 3 hester, 8 storfe, 21 småfe og 3 svin og utseden Vs td. hvete, Va td. rug, 1 % td. bygg, 8 tdr. havre, Va
---- 757 Bind V --- td erter og 10 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass, Busveet, med et husdyrhold på 1 ku, 2 sauer og 1 geit og en utsed av Va td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 ar, 0 kyr, 3 ungnaut, 20 sauer og lam, 8 geiter og kidd og 3 svin og griser og utseden V 4 td. hvete, K td. rug, 2 tdr. bygg, tø td. erter, 12 tdr. poteter og Ys mål til andre rotfrukter. På Busveet foddes 1 ku, 4 sauer og 1 svin og såddes K td. bygg, 1 td. havre og 3 tdr. poteter. Olaus Anderssen og hans hustru, Beret Olsdatter fra Melhus, hadde en datter Anna, som blev gift med Kristian Røstad fra Levanger landsogn. Han overtok gården i 1888 og Olaus og Beret tok kår. . . Beret Olsdatter dode i 1927 litt over 104 år gammel; hun var da bygdens eldste. Kristian Røstad dode 1908 og enken drev gården til 1910 da sønnen Andreas overtok den. Andreas døde ved ulykkestilfelle i 1918 og enken solgte den i 1920 for kr. 58,000 til Vilhelm Segtnan som er gift med en søster av Andreas Røstad. FLÅTTEN Gårdsnr. 281. Nav net: Flådt 1590. Flat 1610. Flåten 1664. Flåtten 1723. Av hankjønnsordet flotr, en sideform til hunkjønnsordet flot = flate, flat strekning. Skylden: Gårdens skyld var i 1650 2 sp. 1 øre, fra 1836 6 dal. 2 ort 6 sk. og i 1907 mk. 11,51 i 3 bruk, hvorav bruksnr. 1: Flåtten mk. 10,07. Eiere: Gården finnes overhodet ikke nevnt før i ledingsmann tallet i 1590-årene. Det er sannsynlig at den er av en senere tid, muligens dannet av deler av den tidligere gard Rostad, som for svant som selvstendig eiendom ved svartedauen, og kanskje med tillegg av nyrydninger. I 1630 opføres 1 sp. 1 ore som odelsgods; men hvordan det er blitt slik, og hvem det har tilhørt før, vet vi ikke. 1 spand tilhørte i 1650 St. Jørgens hus, og dette har rimeligvis også i sin tid vært odelsgods, da huset særlig la sig efter sådant. Eiendomsfordelingen var altså i 1650: Odelsgods 1 sp. 1 øre St. Jørgens hus 1 » - » Tilsammen 2 sp. 1 øre.
---- 758 Bind V --- Odelsparten eiedes da av vicepastoren i bygden, Peder Jaet, og gikk efter ham over til hans arvinger; men Flåtten var den gang lite verdifull, vanskelig å få i fast bygsel, og eierne måtte svare skattene uten å ha noen inntekt, hvorfor tilslutt ingen vilde vedkjenne sig eiendomsretten til den. På grunn av resterende skatter blev den derfor tildomt kronen ved dom av 28. januar 1719. Således blev Flåtten krongods til i 1767, da gården blev solgt til opsitteren Iver Iversen for 316 rdl. I dennes bud inntrådte Elling Sevaldsen Valstad, som fikk skjote 26. april 1768, tgl. 15. august s. å. Ved auksjon den 11. april samme år solgte direksjonen for St. Jorgens hus sitt spand landskyld i gården til Elling, som fikk skjote på dette 11. mai, tgl. 15. august 1769, for en kjopesum av 37 rdl. Siden har Flåtten omtrent alltid vært brukernes eiendcm. Brukere: Gården finnes — som ovenfor nevnt — ikke omtalt for i 1590-årene, men er sikkert endel eldre. Den hadde en altfor hoi skyld, hvorfor skattene vokste brukerne over hodet. Det var derfor ofte vanskelig å få den bortbygslet, og de som kom dit, blev der ikke lenge. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Oluf. Han var der ennu i 1635. Anders Faren eiet dengang gården. Omkring 1640 het opsitteren Siv ert, i 1645 Iver, i 1650 Ottar og i 1655 Iver igjen. Gårdens besetning var i 1657 2 hester, 9 klavebundne, 9 sauer og 2 svin. I 1660 brukte enken gården, og i 1665 Gunder, en mann på 52 år og visstnok kommet dit ved ekteskap med enken; der var 2 sonner hjemme, Kristian og Anders Iversen, henholdsvis 17 og 12 år. Allerede i 1666 er der en ny opsitter, Erik Anderssen. Han var bare 31 år. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til IX> spand. Tienden blev sått til 1 H td. bygg og 2M> td. havre, ledingen 3 ort og småtienden 1 % ort. Der var humlehave. «Bemelte gaarder kort siden ode, derfor ej bedre eragtet,» heter det om denne gard og Soraker. I 1680-årene har Flåtten hatt en opsitter, som het Kristen — muligens den Kristian, som er nevnt i 1665 som sonn på gården. Han har neppe betalt bygsel, kanskje ikke landskyld heller. For årene 1696 til 1701 er der ikke engang svart «kongelige rettigheter», d. v. s. skatt og leding av den. Restansene belop sig til 52 rdl. 27 sk. Til tinget i 1708 hadde fogden varslet vedkom mende eier, som iallfall måtte være ansvarlig for skatten; men
---- 759 Bind V --- ingen vilde vedkjenne sig gården som sin eiendom, hvorfor den i 1710 blev tildomt kongen. Helt «under fæfot» har den dog ikke ligget. Der har visstnok alltid vært noen, som brukte den for en avgift, men uten a betale bygsel, landskyld eller skatter. I 1699, da gården i skattelistene betegnes som «ode», d. v. s. übygslet, vet vi således at den hadde Flåtten, sett fra sydøst 1919. Fot. E. Musum. en bruker som het Jens. Han har det år stevnet Magnhild Sør aker, fordi hennes kreaturer hadde avett hans åker og eng. Jens brukte gården en lang årrekke, visstnok for en lav og muligens vekslende avgift. Han kan ikke ha vært så verst økono misk situert; ti svenskene har funnet meget å ta hos ham under krigen i 1718. Tapet opføres som følger: Skade på hus og gjerder, overalt opbrent 16 rdl. — sk. Tilsammen 148 rdl. 12 sk. IS
---- 760 Bind V --- Det var den gang 1 husmann under gården på plassen Høstaunet. Ved matrikuleringen i 1723 opgis gården å ha 1 husmann, som sådde 1 vog, fornodent gjerdefang og brenneskog, ingen seter, den betegnes som «maadelig letvunden og nogenlunde vis til korn». Utseden var 1% td. bygg, 4 tdr. havre, avlingen 36 sommerlass hoi og 4 lass ekerhøi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Det anfores, at den på grunn av sin dyre leie (d. e. hoie skyld) i mange år er blitt brukt for avgift., og for å få den «udi boxel og bestandig brug» blev den foreslåt avfelt 2 øre. Senere har Jens brukt halve gården og sonnen, Ole Jenssen, den annen halvdel. I 1738 opgav Jens den på grunn av alderdom, hvorefter sonnen tilbod å ta hele gården i bruk i 10 år for 9 rdl. årlig og en liten husmannsplass til faren. Ole fikk fogdens bevil lingsseddel 28. juli 1738, tgl. 8. september 1739. Den gjaldt for 10 år til 1748 års utgang; men i uåret 1741 frasa han sig gården på tinget den 4. mars «formedelst fattigdom». For at gården ikke skulde bli liggende ode, blev den opbudt for bygsel eller avgift, og Bård Nilssen tilbod sig da å ta den for de resterende 8 år på de samme betingelser, som Ole hadde hatt. Men på hosttinget 1742 (det tredje av de store uår) frasa også han sig gården, medmindre han «måtte bevilges nogen moderation». På vårtinget i 1743 bod Tomas Baglo 6 rdl. i årlig avgift, og ingen bød mere «i denne dyre og besværlige tid». På høsttinget bød han det samme mot å få den til bruk i 10 år og imidlertid bygge og sette den i brukbar stand, hvad den forrige opsitter «formelst armod» ikke hadde kunnet. Nu drev Tomas gården i 10 år som underbruk under Baglo. Da tiden var utløpen, bød sønnen, Hans Tomassen Baglo, 12 rdl. samt småtolde og soldaterutredning mot livsfeste, som han fikk 25. september 1753, tgl. 6. september 1754. I virkeligheten er den muligens fremdeles blitt drevet som underbruk; det tør være ordnet på den her nevnte måte for å undgå den dobbeltskatt, som måtte svares av underbruksgårder. Allerede i 1760 frasa Hans sig gården, idet han ved farens dod i 1758 hadde overtatt Baglo. Iver Iversen Østgård overtOK den da på de samme betingelser, som Hans hadde hatt. Han fikk fogdens festeseddel av 29. mars, tgl. 16. august 1760. I 1754 søkte kirkeeieren Sivert Flet om å få makeskiftet til sig Flåtten mot Søraker; men det blev ikke innvilget. Derimot blev der anbefalt utskiftning mellem Flåtten og Søraker, og den blev beordret utført samme år. Noen år senere, nemlig i 1761, sokte gjestgiver Jon Auskiu på Øren om å få kjøpe gården og bod 100 rdl. for den; men budet
---- 761 Bind V --- fantes for lavt, især da han ikke var «boslids mand», og man måtte anta at han bare vilde «negotiere» med gården, «saaledes som han for nogle aar siden gjorde med Berg, hvis opsidder han og ved gaardens profitable salg og mod lofte gjorde husvild». I 1767 bod opsitteren Iver Iversen 316 rdl. for Flåtten. Imid lertid inntrådte Elling Sevaldsen Valstad i hans bud og fikk skjote 26. april, tgl. 15. august 1768. Året efter kjopte han det spand landskyld uten bygsel, som tilhorte St. Jorgens hus, for 37 rdl. Dette fikk han skjote på 12. mai, tgl. 15. august 1769. Elling Valstad lot Iver Iversen sitte som bygselmann eller mu ligens husmann på gården. Han har sittet trang i det og jevnlig vært stevnet for skatt og annen gjeld og idomt saksomkostninger. Og i 1764 er han stevnet for «ilde begegnelse» av lensmann Post, da denne var hos ham for å opkreve skatten, idet han hadde brukt <<uvittige ord», tatt lensmannen i brystet og truet med å pryle ham. Efter Iver har Jens Ingebrigtsen, som tidligere hadde vært på Næsgård i Skogn, i noen tid vært på Flåtten, og i 1780-årene har der vært en Halvor Olsen Flåtten. Men disse har kanskje bare vært husmenn; gården dreves som underbruk under Valstad. I 1785 oplyses, at gården av eieren har vært brukt til hoislått; men at der kunde såes 1 td. bygg og 3—4 tdr. havre og avles 30 sommerlass hoi samt f ode et par hester, 6—7 naut og 10—12 småfe, når disse siste bare foredes med bar og lov. Der var 3 hus menn på gården, to på innjorden, en i utmarken. Og i 1791, da Elling Valstad søkte fritagelse for dobbeltskatt av Flåtten, blev det ved gamle vidner godtgjort, at så lenge de kunde minnes, hadde der ikke vært folk til bestandighet på gården. I den tid, kongen eiet den, hadde det vært slik, at når noen flyttet dit for å skulle betale skatter og rettigheter, hadde de vært der et eller et par år, hvorefter de «formedelst vanmagt» hadde mattet forlate stedet. Og siden den blev kjopt, hadde der aldeles ingen beboer vært. Årsaken var gårdens hoie skyld. Vidnene trodde ikke, der kunde såes mere enn 1 td. bygg og 5 tdr. havre samt fodes 1 hest og 4—5 kyr. Så langt tilbake, som de kunde minnes, hadde der ikke vært ordentlige hus på gården. Der hadde tidligere stått en gam mel stue, en ditto låve og «et ringe» fjøs, «som alt lignede mere en husmandsplads end en gaard». Da den blev kjøpt, var husene råtne. Eieren hadde kun hatt en låve der og en liten stue, hvor arbeidsfolkene opholdt sig om sommeren. Der avledes høist en 40 små lass høi. Elling Valstad døde i 1782. Enken, Beret Halvorsdatter, blev siden gift med Lars Sivertsen Guddlng og efter dennes død med Elling Nilssen Vist. Denne og de øvrige av Berets medarvinger
---- 762 Bind V --- skjotet i 1801 Flåtten til Berets svigersønn, Ole Sevaldsen. Skjøtet er tgl. 6. mai 1802. Elling Valstad skulde dog i 3 år uten avgift få bruke det under gården liggende jorde, Busveet, og videre fant Ole sig i kun å motta almindelig landskyld for den part i Valstad, som var hans hustru arvelig tilfallen, så lenge hennes mor levet. I 1818 kom Ole Sevaldsen sammen med Bård Baglan op i det uheldige kjop av By, som er nærmere omtalt under Baglan, og som resulterte i, at Ole" Sevaldsen måtte gå fra Flåtten, som blev solgt ved auksjon 30. august 1820. Gården blev da tilslått proprietær felsfrup for 801 spdl. Han fikk skjote 5. juni, tgl. 6. juni 1822. Ved skjote av 23. april, tgl. 17. august 1831, solgte Jelstrup gården for 1400 spdl. til Lars Olsen Vinne (Lars Bjartnes). Lars kjopte i 1834 også Baglan, som han solgte igjen i 1841. Sammen med Ole Baglan kjopte han også Vist, som han i 1838 solgte til loitnant Miiller. Ved skjote av 16. august 1842, tgl. 17. august s. a., solgte Lars Vinne Flåtten til Arnt Larssen Forseth av Klæbu for 1400 spdl Gården hadde i 1865 en besetning på 2 hester, 10 storfe, 17 sauer, 4 geiter og 2 svin og en utsed av V\ td. rug, 2% td. bygg, 11 tdr. havre og 10 tdr. poteter. Der var 1 husmannsplass med 2 geiter. I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år. 2 okser, S kyr, 2 ungnaut og kalver, 21 sauer og lam, 5 geiter og kid og 4 svin og griser og utseden 2 3 4 tdr. bygg, 10 tdr. havre, % td. erter, 12 skalp, gressfro, 11 tdr. poteter og 7« mål til andre rotfrukter. På plassen Flottamarken hadde de 3 sauer og 2 geiter og en utsed av 1 % td. poteter. Arnt Larssen og hustru Karen Birgitte Bårdsdatter, hadde en fosterdatter, Karen Marie Olsdatter, datter av Ole og Beret Sør aker. Denne blev gift med Lars Kristofersen Tiller av Klæbu, og han overtok gården efter Arnt, som tillikemed sin hustru fikk kår. Skjotet er av 11. august, tgl. 12. august 1870. Arnt dode i 1891, Birgitte i 1903. Lars Kristofersen Tiller Flåtten dode som kårmann på Flåtten i 1909. Han hadde nemlig i 1906 solgt gården til Axel Larsen for kr. 14,000 og kår. BAGLAN Gårdsnr. 282. Navnet: Uttales: baggian, dativ: lam. — a Boglum 1325. Bawle 1520. Boglum 1559. Bagle 1590. 1610. 1626. Bagloe 1664. 1723. Baglar, et enestående navn. Det kunde formodes at det står i forbindelse med hankjonnsordet bagall, en krumstav, så at navnet betegnet noe krumt; ordet bagall er efter S. Bugge antagelig kom-
---- 763 Bind V --- met inn i norsk med den irske kristendom for år 1000. Eller skulde det henge sammen med hagla, falle forkjert, hinderlig, og adjek tivet baglen, hinderlig, bakvendt, så at det siktet til übekvem, ulendt jordvei? Skylden: I 1650 var skylden 2 sp. 1 ore, i 1693 avfelt til 1 sp 2 ore, fra 1836 0 dal. 1 ort IQ sk., i 1907 mk. 17,34, fordelt pa 9 bruk, hvorav Baglan, bruksnr. 1, mk. 11,05. Baglan. Eiere: I middelalderen tilhørte 2 sp. 2 ore, hvilket vist den gang var gårdens hele skyld, Elgeseter kloster. Det gikk ved refor masjonen over i kronens eie. Baglan var blandt de 10 gårder, der, som nevnt under Leklem, 1 1659 blev pantsatt til Selius Marcelis. Denne transporterte pante retten til et konsortium, hvori blandt andre var sogneprest til Dom kirken, Søfren Hansen, som ved delingen kom i besiddelse av Bag lan. Efter hans dod i 1679 gikk den over til arvingene. 1717 blev gullsmed Markus Brun i Trondheim eier av 1 sp. 1 ore i gården, som hans hustru arvet. Han skyldte penger til sin svoger Johs. Klingenberg, hvorfor der i 1733 blev gjort innforsel i hans eien dom; parten i Baglan blev ved denne leilighet verdsatt til 63 rdl. 2 ort 11 sk., og Klingenberg blev eneeier av gården, idet han for eiet resten, som bestod av et kvernsted til 1 ore. Dette var Ole Kn stofer Meldal, vicepastor i Hemne, kommet i besiddelse av med sin hustru, som var datter av mag. Johan Schjelderup, og Meldal solgte det ved skjote av 9. desember 1733, tgl. 4. mars 1735, til kvartermester Johs. Klingenberg.
---- 764 Bind V --- Ved skjøte av 13. desember 1735, tgl. 5. mars 1736, solgte så Klingenberg gården til opsitteren Tomas Larssen for 110 rd! Siden har den vært brukernes eiendom med undtagelse av de par år 1773—75. Brukere: Andar paa Boglum var i 1325 med og skiftet Lyng mellem Sigurd Jonsson og Vigleik Aslakssonn. (Se Lyng). Han er den eneste opsitter fra tiden for svartedauen, hvis navn er kjent. Hvem som har vært på Baglan de folgende par hundre år, mel der sagaen intet om. Men i 1520 har Endrit pa Bawle betalt 4 lod solv og V 2 lod for jordegods; han har vel eiet litt i gården. Den er opfort under Stiklestad sogn mellem By og Fæby. (Den siste lå vel ennu på sydsiden av elven). Ifølge Steinviksholms lensregnskap for 1540 har Mo/uord betalt 1 slaktnaut og 4 vog mel i landskyld for 2 sp. 2 ore i Bolindtt (!), opfort under Helliigfletterns gods mellem Sundby og Kjæran. Og i ledingsmanntallet for samme år står Haluord paa Baulund for 20 mk. smor og 4 pund mel i leding mellem Svinhammer og Kjæran. Tross den snurrige og meget vaklende skrivemåte, som viser at man har hatt vanskelig for å forstå eller opfatte navnet, er det efter plassen utvilsomt, at vi har med Baglan å gjore. I skibsskattmanntallet av 1599 har vi Jens paa Boglum. I begynnelsen av 1600-tallet og utover til slutten av 1620-årene het opsitteren Per og omkring 1630 en kort tid Ole. Denne Ole byttet i 1632 med Iver Lyng, som eiet 2 sp. 12 mkl. og dermed formodentlig også bygselretten i en av Lyngsgårdene. Iver flyttet da til Baglan og betalte som bygsel for denne gard 8 daler til kronen. Han var der til sin død i slutten av 1650-årene. Gården hadde i 1657 en besetning på 3 hester, 16 naut, 7 gei ter, 15 sauer og 4 svin. Enken hadde gården i 1660. I 1665 er der en ny opsitter, Nils Nilssen, 36 år gammel. Han opføres i skattelisten til omkring 1690. Ved matrikuleringen i 1669 blev skylden foreslått nedsatt til 1 sp. 2 øre. Tienden sattes til 1 % td. bygg og 3 tdr. havre, ledin gen 3 ort 8 sk. og småtienden V 2 rdl. Der var humlehave. I begynnelsen av 1690-årene kom Hans Pedersen til gården. Han fikk den avfelt i skyld i 1693, fordi den hadde lidt av elve brudd, «saa han forarmes derved og snart foraarsages gaarden at afvige». Hans var muligens sønn på Bjertnes, hvor der i folketellingen av 1665 opføres en sonn, Hans Pedersen, 17 år gammel. Ved sin død i 1719 opgis riktignok Hans Baglo å være 80 år, og dette stemmer jo ikke godt sammen; men aldersangivelser fra den tid især på eldre folk er ikke stort å lite på.
---- 765 Bind V --- Ved de samme tider døde både Hans, hustruen Anne og 5 barn Der blev vist ingen av familien igjen. Så kom Tomas Larssen Sæter til gården. Han var i 1717 blitt gitt med Ragnhild Hansdatter Rosvold og hadde vært på denne gard iallfall til 1720. Ved matrikuleringen i 1723 oplyses, at gården hadde 1 hus mann, som sådde 1 vog, ingen skog uten til gjerde og brenneved, seter 3 mil borte; gården betegnes som «tungvunden og ligger i bagli, maadelig kornvis». Utseden var 1 % td. bygg og 6 tdr. havre, avlingen 36 sommerlass hoi og 4 lass ekerhoi og besetningen 2 hester, 6 kyr, 4 ungnaut, 8 sauer og 4 geiter. Skylden blev foreslått forhøiet med 8 mkl. Som nevnt under eiere solgte Klingenberg gården i 1735 til Tomas Larssen. Av kjøpesummen, 110 rdl., betalte Tomas de 20 og utstedte pantobligasjon for resten. Tomas brukte fra 1743 Flåtten for avgift og drev denne gard som underbruk under Baglan. I 1744 14 dager før jul tidlig om morgenen brente gården. Stall med hjeld og høi og 2 hester, en melkematstue med loft, et stuehus med kåve og loft, et kornstabbur med korn, kornlåven med 2 stål og- det utreskede korn, 2 høiboder med høi, en senge- og dagligstue i én bygning, nylig opført. Der brente hans innbo og endel av soldatens mundering. Et vedskjul, et småfefjøs med hoi på hjelden, et stort stabbur med alle hans øvrige eiendeler i og et mindre samt all gårdsredskap. Der blev intet igjen uten fjøset med kreaturer. Det oplyses ved tingsvidne 6. mars 1745 i anledning av branden, at eieren i de nærmest foregående uår hadde vært nodt til å låne penger på gården. Han fikk efter dette de vanlige 2 års skattefrihet, i hvilken tid han opførte dagligstue med sengstue, 2 stabbur, skjul, høibod, låve og en høibod, brukt som stall. Gården betegnes derefter som «tem melig» forsynt med de fornødne hus.
---- 766 Bind V --- I Tomas Larssens tid blev der trette mellem opsitterne på By og Baglan på den ene side og Ole Kjæran på den annen, fordi Ole hadde stengt gjeilen til Fætten og således hindret dem i deres adgang til beite der. (Om denne sak se By). Denne gjennemgang til Fætten var forresten en sak, som flere år fremover voldte uvenn skap mellem disse gårdes opsittere og medførte mange übehagelig heter. Også under den folgende bruker av Kjæran, lensmann Arnt Ellevsen, blusset striden op, og det er vist som et ledd i denne, ai lensmannen i 1754 har stevnet Tomas Baglan, fordi denne var kom met inn i hans hus og hadde «gjort tur og allarm». Ved skifte i 1751 efter Tomas Larssens hustru blev gården verdsatt til 130 rdl., og der var ingen gjeld på den. Aktiva blev 402 rdl. 2 ort og 20 sk. og beholdningen 366 rdl. 3 ort og 20 sk. Besetningen var 5 hester og 2 føl, l > kyr, 7 ungnaut, 15 sauer, 24 geiter og 2 svin. Der fantes sølvtøi blandt innboet; noe av dette er nu på Ovre Stiklestad. Ved skiftet efter Tomas Larssen i 1758 blev aktiva 346 rdl. 20 sk. og beholdningen 238 rdl. 3 ort 3 sk. Besetningen var 4 hester, 9 kyr, 14 ungnaut, 15 sauer, 18 geiter og 3 svin. Sonnen, Hans Totnassen, overtok nu gården ifl. skjote av 14. august, tgl. 17. august 1762. Han klarte sig ikke der; i 1773 blev gården efter forlangende av panthaveren, kammerråd Wahl, solgt ved auksjon for 1100 rdl. til prost Peder Krog, som fikk skjote 12. juni, tgl. 16. august 1773. Hans Tomassen kjopte siden Snausen, senere Skrovemælen, hvor han dode. Der blev gjort et forsøk på å vinne Baglan igjen for familien, idet Ole Hanssen, Hans Tomassens sonn, i 1773 odelsrett. Noen inlosning blev det imidlertid ikke av. Ole overtok i 1784 Skrovemælen efter faren. Enken efter Tomas Larssen Baglan, Karen Olsdatter Valstad, blev i 1759 gift med Peder Ellingsen Ovre Stiklestad og flyttet dit. Fra dem nedstammer den nuværende eier av denne gard. Ved skjote av 28. januar 1775 solgte prost Krog Baglan for 1150 rdl. til Anders Anderssen, (som da antagelig hadde brukt går den en tid, idet han i skjotet kalles Anders Baglan). Ved skjote av 5. februar 1776 solgte denne til Anders Jonsen Rosvold for 1220 rdl. Anders Jonsen var der til sin død i 1800. På skiftet efter ham blev gården verdsatt til 1600 rdl., og der var pantehef telser på den for 900 rdl., nemlig 800 til Hans Nissen i Trond hjem og 100 til Anders Myr. Der registrertes 4 hester, 6 kyr. 7 ungnaut, 14 geiter, 10 lam og 2 svin. Utseden var 4 tdr. bygg og 18 tdr. havre. Aktiva var 1909 rdl. 1 ort 8 sk. og beholdningen 717 rdl. 2 ort 8 sk.
---- 767 Bind V --- Enken, Ingeborg Pedersdatter, blev i 1801 gift med Burd Anderssen Kjæran, som så brukte gården uten å utlose arvingene efter Anders Jonsen. Bård Anderssen Baglan — eller Kjæran, som han vedblev a kalle sig — interesserte sig, som omtalt under Kjæran, visstnok mere for handel enn for jordbruk. I de dårlige tider omkring 1814 gikk det sterkt tilbake for ham. Han var ofte for retten i anledning av gjeldssaker; det ser ut som om han stadig har mattet få dom på sig for han betalte. Slem i munnen var han: Under Balhald er omtalt den for Bård temmelig kostbare injuriesak, han hadde med Elling Balhald. Og som om han ikke hadde nok med sine egne prosesser, har han også hjulpet andre med deres. Således sees han i 1830 i en av Jon Landstads mange prosesser å ha skre vet dennes innlegg, som av motpartens prokurator fikk betegnelsen vinkelskriveri. , , Anders Jonsens sonn, Peder Anderssen, lot i 1810 lyse odels rett til Baglan, og under 2. november, tgl. 5. november 1818, blev gården tilskjotet ham for 1600 rdl. av Bård og de ovrige arvinger. At overdragelsen skjedde nettop på dette tidspunkt, var visstnok grunnet i at Bård var kommet i en übehagelig situasjon, hvormed det hang således sammen: Bård Baglan og Ole Sevaldsen Flåtten hadde ved auksjon den 6 august 1818 kjøpt Nordre og Sondre By for 5870 spdl. Da kjoperne ikke erla kjøpesummen til fastsatt tid, satte proprietær Jelstrup som inkassator gården til auksjon den 29. oktober s. å., hvorved den blev solgt for 3960 spdl. Med omkostmnger og renter restet således 2153 spdl. 3 ort 19 sk., hvorfor Jelstrup forlangte arrest i Flåtten og Baglan. Dette resulterte i, at Ole Sevaldsen måtte gå fra Flåtten, som i 1820 ved auksjon blev solgt til Jelstrup. Denne påstod også arrestfcrretning i Baglan fremmet, da skjotet til Peder Anderssen var senere enn auksjonene både av 6. august og 29 oktober; men retten gikk ikke med på dette, og denne avgjø relse blev bekreftet ved stiftoverrettsdom av 19. november 1819. Ved overdragelsen av gården forbeholdt Bård Anderssen sig et usedvanlig stort kår, nemlig 4 tdr. bygg, 6 dr. havre, V 2 td. vin terrug, 12 spdl. «til udgifter», for til 2 kyr og 8 sauer, bruken av en trø' 3 mål dyrket åker med 30 lass gjødsel, 15 vog hoi etc. Bård døde som kårmann på Baglan i 1834. Boet efter ham viste aktiva for 30 spdl. 2 sk., og passiva var 2170 spdl. 14 sk. Jelstrup fikk for sin fordring på 2149 spdl. 3 ort 6 sk. kunn 11 spdl. 13 sk. Peder Anderssen har — muligens for en del på grunn av det store kår til Bård — ikke hatt lett for å klare sig. Ved skifte i 1828
---- 768 Bind V --- efter hans hustru, Marta Andersdatter, sees endel av solvtoiet å være pantsatt til forskjellige. Den registrerte besetning var 2 hester, 5 kyr, 3 ungnaut, 6 sauer, 10 geiter og 3 svin. Ved skjote av 31. mars, tgl. 7. september 1829, solgte han går den for 1000 spdl. til Ole Nilssen Rosvold, som i 1834 solgte den for samme pris til Lars Olsen Vinne eller Flåtten. (Skjote Q. april, Baglo sett fra vest i 1845. Efter tenning av en ukjent kunstner. Billedet finnes på Baglo. tgl. 10. april). Peder Anderssen vedblev å ha tilhold på gården de tider, han ikke var borte på arbeide, men hadde intet kår. Han dode på Baglan i 1834, samme år som Bård. Ved skjote av 3. februar 1841, tgl. s. d., solgte Lars Flåtten gården til Halvor Anderssen Gustad. Lars Olsen, som imidlertid var kommet til Bjertnes, fikk ved kontrakt av 27. mars 1843 over latt til bruk 12 mål jord. Halvor overdrog ved skjote av 9. februar, tgl. 10. februar 1864 gården til sonnen, Elling Halvorsen, for 1600 spdl. og kår. Dens besetning var i 1865 3 heste, 10 storfe, IQ sauer, 4 geiter og 3 svin og utseden \s td. rug, 2% td. bygg, 12 tdr. havre og 10MJ td. poteter. Der var 7 husmannsplasser: I—4: Mælen. 5—6: Dyrholtet. 7: Sanden. Disse hadde til-
---- 769 Bind V --- sammen en besetning på 7 kyr, 23 sauer og 1 svin og en utsed av 2H td. bygg, td. havre og 16V2 td. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester over og 1 under 3 år, 1 okse, 9 kyr, 4 ungnaut og kalver, 30 sauer og lam, 6 geiter og kid og 5 svin og griser, og utseden Vs td. rug, 3 tdr. bygg, 12 tdr. havre, Vs td. erter, 12 tdr. poteter og V» mål til andre rotfrukter. Gårdens 6 husmannsplasser hadde en samlet besetning av 4 kyr, 18 sauer, 5 geiter og 3 svin, og utseden var 111/**I 11 /** td. bygg, 4V4 'td. havre og 18 Yi td. poteter. Elling Halvorsen solgte i 1893 gården til Ole Høilo, som solgte den i 1895 til Ludvig Johannessen Lennes. Ludvig Lennes solgte den i 1900 til Elisæus Eriksen Baglomo for kr. 10,500 og kår. Han er nu eier. Fraskllte par ter: Baglmoen, gårdsnr. 282, bruksnr. 2, fraskilt Baglo ved skyld setningsforretning av 19. juni, tgl. 10. august 1875, skyldsatt foi 11 sk. (1907: mk. 0,16) og av Elling Halvorsen Baglan solgt til Erik Eriksen Soknæs for 200 spdl. ill. skjote tgl. 16. august 1876. Eies nu av Kristian Johnsen fra Agdenes. Veimo, gårdsnr. 282, bruksnr. 3, fraskilt 7. juni, tgl. 13. august 1884, skyldsatt for 17 sk. (1907: mk. 0,27) og av Elling Baglan solgt til Martinus Halvorsen for kr. 400 ifl. skjote av 12. november 1884, tgl. 12. august 1885. Eies nu av Roald Veimo. Veie, gårdsnr. 282, bruksnr. 4, skyldsatt 7. juni, tgl. 13. august 1884, for 1 ort 11 sk. (1907: mk. 0,54), og av Elling Baglan solgl til Andreas Olsen Veie for kr. 500 ifl. skjote av 12. november 1884, tgl. 2. juni 1885. Eies nu av enke Hanna Reinsberg. Baglan nordre, gårdsnr. 282, bruksnr. 5, er fraskilt ved skyld setningsforretning 4. mai, avhjemlet 7. juni 1885, og skyldsatt for mk. 1,02. KJÆRAN Gårdsnr. 283. Nav net: Kerre 1503, 1520. Cap. Kierre 1559, 1590. Kier 1610. Kierumb 1626. Kierum 1664. Kieren 1723. Kjarrir, hunkjennsordet, flertall av intetkjonnsordet kjarr = kratt, især sådant, som står på fuktig, myret grunn, eller en med kratt bevokset myr. Gårdens hus står på en sandmæl; men navnet passer på dens grunn forovrig. Skylden: Skylden var i 1650 2 sp. 12 mkl. Ved matrikulerin gen i 1669 blev den nedsatt til 1 sp. 1 øre, og gården er således en av de meget få, som ved denne leilighet fikk skylden nedsatt. Fra 1836 var dens skyld 6 dal. 3 ort 6 sk., i 1907 mk. 14,05, fordelt på 8 bruk, hvorav bruksnr. 1, Kjæran, mk. 9,55.
---- 770 Bind V --- F.iere: Det for ste vi vet om gården er, at Arne Bertelssøn ved skjote av 6. mai 1503 overdrog den til korbrødrenes fellesbord i Trondhjem. Dokumentet er inntatt i Dipl. Norv. V. s. 715 og lyder: «Ollom monnom som thette breff see eller hora kennis iak Arne Bertilson ok fwlkomlighe til staar med thesso mino opno breffvve ath iak haffwer salth kommwns bordh y Trondhem myna iordh som hether Kerre ij spanna leghe y Werdalz presthageldh med allom lwtwm ok lwnnendom wtghartz ok jnnan som ther haffwer wnder liggheth ffra fornom ok noa fry ok ffrelsa ffor hwaryom manne wndan mik ok mina erwingha til ffor dhe kommwns bord til ewerdeligh ægnh ok akerwlawss ffor hwarom aclagharom. til other mera stadffessningh oc bewisningh bedes jak hedherligha menss jnsegel ra(d)men y Trondem Jon Gwlsmidh ok Arne Gwlsmidh ok Eskyl med myth jnssegel. henghiandes for thette breff som giorth war y Trondem ipeo die sancti Johannis ante portam latinam anno domini md 3°.» Over sått: «For alle mann, som ser eller hører dette brev, erkjenner jeg Arne Bertelsen og fullkommeligen tilstår med dette mitt åpne brev, at jeg har solgt til kommunsbordet i Trondhjem min jord, som heter Kjæran, 2 spands leie, i Verdals prestegjeld med alle tilliggender utengjerds og innengjerds, som har underligget den fra forn til ny fri og frelst for hver mann fra mig og mine arvinger til førnevnte kommunsbord til evindelig eie og kjæreløs for enhver påklage. Til ydermere stadfestelse og bevis beder jeg de hederlige menns segl, rådmenn i Trondhjem Jon Guldsmed og Arne Guldsmed og Eskild, sått under dette brev, som blev gjort i Trondhjem.» Foruten de 2 sp., som ved denne leilighet blev solgt, har Elge sæter kloster visstnok eiet 12 mkl. i gården. Ved reformasjonen er så de 2 spand kapitelsgods lagt til Dom kirkens og Frue kirkes prestebord og de 12 mkl. klostergods koni met under kronen. I 1650 var således eiendomsforholdet: Domkirkens prestebord 1 sp. 1 ore — mkl. og bygselretten Frue kirkes prestebord 2 » — » Efter avfelningen i 1669 blev fordelingen: Domkirkens prestebord Frue kirkes prestebord Krongods 2 øre 10 mkl. 1» — » » 8 » Tilsammen 1 sp. 1 øre.
---- 771 Bind V --- I 1768 blev gården makeskiftet til opsitteren, Anders Bardsen, mot Kloven i Skogn. Siden har den vært brukernes eiendom. Anders kjøpte samme år også kronens 8 mkl. av løitnant Nikolai Mejer, som i 1767 hadde kjopt denne part på en auksjon over krongods. Kjæran, sett fra vest 1920. Fot. E. Musum Brukere: Hvis den Arne Bertelsen, som solgte gården i 1503, også har brukt den, hvorom vi imidlertid ingen sikkerhet har, så er han i tilfelle dens første kjente bruker. I manntallet av 1520 over tiendepenningskatten opfores Torsten j Kerre. Han betalte bare 4 skilling i skat. Efter lensregnskapet av 1549 har Gamell betalt 1 vog mel i landskyld for X øre i Kuerrann, opført under Helingfietterns gods, d v s det gamle Elgesæter klostergods. I ledingsmanntallet for samme år står Gamell paa Kiler re for 16 mkl. smor og 1 vog mel i leding. I skibsskattmanntallet av 1559 har vi fremdeles Gamell paa Kierre. I begynnelsen av 1600-årene het opsitteren Jørgen. Han var der ennu i 1630; men i 1635 er der en ny, Ørje. Han er allerede for 1640 avløst av Bjørn, som blev der til henved 1680. Bjørn var i 1665 46 år og må altså ha vært nokså ung, da han overtok går den. Rimeligvis var han en sonn av Jørgen. Samtidig med Bjorn har der også vært en husmann, Kjeia Smed, på Kjæra.n Det tør gjennem hele den siste halvdel av 1600- årene ha bodd en smedfamilie på gården. I 1698 sees Siurd Jonsen Smed, boende på Kjæran, å ha kjøpt en part av Oppem.
---- 772 Bind V --- Besetningen var i 1657 3 hester, 10 naut, 5 geiter, 12 sauei og 2 svin. Ved matrikuleringen i 1669 blev, som for nevnt, skylden ned satt til 1 sp. 1 ore. Tienden sattes til IVz td. bygg og 2 tdr. havre, ledingen Vi rdl. 16 sk. og småtienden 1 ort 8 sk. Den store ned : settelse i skylden, noe som kun sjelden forekommer ved denne matri kulering, tyder på en meget lett påviselig forringelse, og årsaken hertil kan neppe være annet enn elvebrudd. I 1680-årene het opsitteren Haldo og fra 1690-årene Iver. Det er ikke riktig klart, hvordan forholdet har vært med den siste: kanskje har han kun brukt en del av gården. Han opfores som bruker ennu i 1718; men dog sees Tor Stiklestad å ha vært stevnet for resterende landskyld av Kjæran i 1704. Ved optagelsen av tingsvidne over svenskenes odeleggelser i 1718 motte ingen fra Kjæran, hvorfor der ikke finnes noen opgave for denne gard. Det heter bare, at engen har tatt skade. Rimeligvis bodde ingen der den gang. Iver dode i 1722, og enken, Sølvi Iversdatter, sått så visstnok med gården en tid. Gardsbruket har dog vært drevet av sviger sonnen, Ole Olsen, som bodde på gården. Han fikk bygselbrev på den 12. desember 1738, tgl. 4. mars 1739. I 1723 oplyses at gården hadde 1 husmann, som sådde 1 vog, skog til fornodent brenne og gjerdefang og litt til hustommer, men ingen seter, leilighet til fiskeri; den betegnes som «letvunden og kornvis». Utseden var 1 bpd. rug, 2 tdr. bygg og 6 tdr. havre, avlingen 24 sommerlass vollhoi og 2 lass ekerhoi og besetningen Wi hest, 6 kyr, 3 ungnaut, 4 sauer og 3 geiter. Der blev ikke foreslått noen forandring i skylden, «såsom dend i henseende til dend Ringe Hoe Aufling ej hoiere kand ansættis». På skiftet i 1741 efter Solvi Iversdatter, som da må ha vært kårkone, registrertes 4 kyr, og der var 56 rdl. 3 ort 10 sk. i kon tanter, et bevis for at der har vært velstand efter den tids måle stokk. Boets aktiva var 166 rdl. 3 ort 15 sk. og beholdningen 139 rdl. 3 ort 12 sk. I 1742 sees Peder og Jon By og Tomas Baglan å ha stevnet Ole Kjæran, fordi han hadde stengt gjeilen til Fætten og derved forhindret dem fra å drive sine kreaturer dit. Saken blev henvist til åstedsbehandling. Angående trettene mellem disse gårder om rettighetene til Fætten henvises til By og Baglan samt Berg. Den 14. april 1751 fikk lensmann Arnt Ellevsen Minsås byg selbrev på Kjæran, tgl. 2. juni s. å. Han har vel arrangert sig angående avståelsen med Ole Olsen, som samtidig fikk festebrev på en plass under gården. Arnt flyttet imidlertid allerede i 1756 til Vestre Hallem, som han siden kjøpte og nu fikk Anders Bårdsen Jermstad bygselbrev
---- 773 Bind V --- på Kjæran av stiftsprost Jakob Thode 22. oktober 1756, tgl. 21. februar 1757. Han blev der i en lang årrekke og bragte alt på gården i en ny skikk. I 1765 kjopte han Kloven i Skogn, og for denne makeskiftet han til sig Kjæran. Den kgl. bevilling til makeskiftet er av 24. mai 1768 og skjotet av 6. desember 1769, tgl. 15. august 1770. Han kjøpte også de 8 mkl. landskyld, som tidligere hadde vært kron gods, og som loitnant Nils Mejer hadde fått skjote på 15. sep tember 1767. Anders Bårdsens skjote på dette er av 15. februar, tgl. 15. august 1768. Anders var en meget velstående mann — en av bygdens rikeste. Han har endog hatt penger å låne ut; ved sin dod hadde han nær 1000 rdl. utestående. Han hadde visstnok endel å begynne med, da han kom til Kjæran. Boet efter ham opviser adskillig gammelt sølvtoi, som efter all sannsynlighet er arvegods. Endel fikk han nok også med sin hustru, Magnhild Ingebrigtsdatter Stiklestad. Han døde i 1800. Registreringen viser et usedvanlig godt utstyrt bo. Besetningen var 2 hester, 7 kyr, 4 ungnaut, 21 geiter, 12 sauer og 1 svin. Aktiva var 3717 rdl. 3 ort 14 sk. og behold ningen 3061 rdl. 3 ort 16 sk. Registreringen hitsettes i sin helhet: 1 sølvbeger mk. 0.0.5.W.M.5D.G 1690 4 rdl. 1 do. 2 rdl. 1 sølvskje 2 rdl. 2 ort. 2 do. 3 rdl. 2 do., den ene mk. A.B.S. 1759, den annen A.B.S. M.I.D. 2 rdl. 2 do. 2 rdl. 2 do. A.8.5.M.1.D., og den ene 1637 2 rdl. 2 do. 2 rdl. 1 tinfat 10 mk. å 12 sk. 1 rdl. 1 ort. 1 do. 1 rdl. 12 sk. 1 do. 3 ort 12 sk. 1 do. do., 1 do. 2 ort. 1 do. 3 ort, 1 tinskål 2 ort 12 sk. 6 tintallerkener 1 rdl. 1 ort. 2 do. 1 ort 16 sk. 2 do. 1 ort 8 sk. 2 do. 1 ort 16 sk. 2 do. do., 2 do. do., 2 do. 1 ort 8 sk. 1 stenkrus med tinlokk 1 ort 12 sk. Messing: 1 kaffekanne 3 ort. 1 strykejern m. 2 bolter 1 rdl. 2 ort. 1 do. do. 1 rdl. 1 par lysestaker 1 rdl. 1 do. do. 1 enkelt do. 1 ort. 1 tovog vekt 2 rdl. 1 do. m. jernlodd 1 ort 12 sk. 1 morter 2 ort. 1 kaffe kvern 1 ort 16 sk. Kopper: 1 kjel m. hatt og piper å 16 sk. pr. mk. 12 rdl. 1 bryggekjel 6 rdl. 1 do. do. 1 do. 2 rdl. 16 sk. ] do. 1 rdl. 2 ort 16 sk. 1 do. 2 ort 16 sk. 1 panne 2 ort. 1 do. 12 sk. 1 tekjel 2 ort. 1 lysplate 1 ort. Blikktøi: 5 stkr. egost( ?) former 20 sk. 2 lyseplater 4 sk. 1 blikkbøte 1 ort 8 sk. 1 do. 12 sk. Jernfang: 1 baksjern 3 ort. 1 brandfot 1 ort. 1 gryte på 2 bøtter 1 rdl. 2 ort. 1 do. 1 rdl. 1 do. do. 1 do. do. 1 do. 3 ort. 1 do. 16 sk. 1 skjer-
---- 776 Bind V --- Gården blev verdsatt til 1600 rdl. Efter overenskomst på skiftet beholdt den eldste sonn, Bård Anderssen, gården med avling for 2000 rdl. Men denne var ikke skikket for gardsbruket, som vel neppe interesserte ham synderlig, da han mest hadde drevet med handel og det i en utstrekning, som ikke var tillatt den gang. I 1796 innlop der klage fra endel strandsittere på Øren over, at «en løs og ledig person, Bård Kjæran, skal omfare bygderne med utilladelig handel af land- og forprang m. v.» Det var oplyst at han hadde kjopt endel kornvarer og betinget sig oplagssted" for disse. Stift amtmannen fant at der burde optas tingsvidne, og for det tilfelle han hadde drevet ulovlig handel, reises tiltale mot ham. Bård, som naturligvis kjente til klagen, sokte å dekke sig ved samtidig å andra om tillatelse til pr. kommisjon å opkjope kornvarer i Verdal for Det kåstbollske handelskompani i Kristiansund, men fikk et blankt avslag samtidig som fogden fikk pålegg om å «have noie indseende med, at denne person hverken i eller udenfor bygden driver util ladelig handel og noie efterforske dette paa Levanger marked.» I mai avholdtes ekstraret til undersokelse av forholdet. Saken blev utsatt til november, da han blev tiltalt for ulovlig land- og forprang. Dom fait 12. juli 1707; men den gav kun delvis kla gerne medhold. Således fantes det ikke bevist at han hadde reist om i bygdene og gjort innkjop hos bonderne av korn, mel, gryn, smor, ost m. m., derimot at mange bonder «ja endog distingverte folk» hadde gitt Bård, som eiet fartoi, i opdrag å avsette kornvarer for dem på sine reiser til Kristiansund og Molde. Retten fant således ikke i dette punkt tilstrekkelig grunn for klagen, som den snarere trodde skyldtes «animositet og avindsyge mod Baard, som nu og da skal have bildt dem ind, at han ved sine reiser havde stor fortjeneste». Derimot blev han felt i et annet punkt, idet det blev bevist at han hadde falbudt kaffe, te, brennevin, silketorklær m. m., til hvilken handel han ansåes aldeles überettiget. Bård Anderssen blev — som nevnt under Baglan — gift med enken på denne gard, Ingeborg Pedersdatter, og solgte da Kjæran ved skjote av 5. oktober, tgl. 7. november 1805 til Otter Jørgensen Østbord for 2800 rdl. Den 27. juni 1806 avholdtes besiktigelse til avfelning av går dens skyld. Elven hadde da på 10 år tatt ut 630 alen i lengde fra nord mot syd, ialt ca. 100 mål. Den blev foreslått avfelt til halv parten, 2 ore; men dette blev ikke approbert. Samtidig avholdtes besiktigelse av husene, som Otter aktet å flytte «omtrent 3 bosse skud fra hvor de nu er». Besiktigelsen skjedde av hensyn til mu lige fremtidige odelskrav. Det oplystes at de gjennemgående var brostfeldige og betegnes dels som forråtnde, dels falleferdige Tak
---- 777 Bind V --- sten blev 236 rdl. 3 ort. Ved en takstforretning i 1809 blev gården verdsatt til 2200 rdl. I 1814 saksokte Bård Baglan (eller Kjæran, som han fremdeles kalte sig) Otter til betaling av 600 rdl., som han påstod, denne restet på kjøpesummen for Kjæran. Han kunde imidlertid ikke bevise sitt krav, hvorfor Otter blev frikjent. Ved skjote av 18. april, tgl. 15 august 1827, overdrog Otter gården til en yngre sonn, Gjert Otter sen, for 800 spdl. Der med fulgte 1 hest, diverse gårdsredskaper, «kakelovnen i storstuen tilhge med 12 fastnaglede sengesteder». Otter og hustru fikk et betydelig kår- 4 tdr. bygg, 8 tdr. havre, Vx td. rug, K id. hvete, 1 mal potetjord, for til 2 kyr og 8 småfe, jord til utsed av V-i td. erter og 1 bpd. linfro; dette blev anslått til en verdi av 44 spdl. årlig. Efter begge kårfolkenes dod skulde Gjert svare sin eldste bror, Halvor, 12 spdl. årlig. Gården hadde i 1865 en besetning pa 2 hester, 11 storfe, 20 sauer, 7 geiter og 4 svin, og utseden var 17 8 td. hvete, X> td. rug, 2 tdr. bygg, 12 tdr. havre og 12 tdr. poteter. Der var 4 hus mannsplassen I—2: Fætten. 3—4: Kjærbakken. Kun for 3 av disse optores besetning og utsed. Besetningen var 1 ku og 2 sauer og utseden 3 /4 td. bygg, y* td. havre og 2 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 2 hester over 3 år, 1 okse, 5 kyr, 3 ung naut og kalver, 18 sauer og lam, 8 geiter og kid og 5 svin og griser, og utseden var % td. hvete, l A td. rug, IV2 td. bygg, 12 tdr. havre, Vi td erter og 10 tdr. poteter. Der var nu kun 1 husmannsplass, Kjærfætten, med et kreaturhold på 4 sauer og 2 geiter og en utsed av Vib td bygg, % td. havre og 2 tdr. poteter. Gjert Ottesen dode i 1876, og enken, Sara Pedersd., solgte går den ved skjøte av 8. juni, tgl. 10. juni 1880, til Martinus Rygh for kr 4800 og kår. Rygh overdrog den ved skjote av 31. juli, tgl. 14 august 1889, for kr. 9480 til Ole Eriksen Møilo, fra hvem den gikk over til Martin og Ludvig Buberg, som imidlertid ikke har fått tinglest hjemmel på den. I 1893 gikk Martin Buberg konkurs. I 1894 kjøpte Jakob Jermstad gården og solgte den i 1896 til Ole Jakobsen Molden. Molden dode i 1904 og enken drev så gården til 1905, da hun blev gift med Johannes Rosvold som nu eier gården. Fr as kil te par ter: Kjærenget, gårdsnr. 283, bruksnr. 2, blev skilt fra Kjæran ved skyldsetningsforretning av 16. juli, avhjemlet 14. august 1861, og skyldsatt for 1 ort 15 sk. (ny skyld mk. 1,16), hvorefter Gjert Otte
---- 778 Bind V --- sen Kjæran solgte eiendommen for 300 spdl. til Jon Jakobsen ved skjote av 14. august, tgl. 15. august s. å. Jons enke, Marta Olsd., solgte den i 1876 til Ole Taraldsen Marken for 240 spdl. og kår. (Skjote 24. januar, tgl. 2. februar). Nølsomhet, gårdsnr. 283, bruksnr. 3, er fraskilt ved forretning av 2. mai, tgl. 11. juni 1885, skyldsatt for 1 ort 4 sk. (ny skyld mk. 0,43) og av Martinus Rygh solgt for kr. 800 til Bernt Ellevsen ifl. skjote av 11. juni, tgl. 12. juni 1885. Nuværende eier er Josef Lorentsen. Formo, gårdsnr. 283, bruksnr. 4, blev fraskilt samtidig med bruksnr. 3, skyldsatt for 1 ort 4 sk. (ny skyld mk. 0,43) og av Martinus Rygh solgt til Laurits Olsen for kr. 780 ved skjote av 11, juni, tgl. 12. juni 1885. Gårdens eier er nu Martin Petersen Lyng- Veie nordre, gårdsnr. 283, bruksnr. 5, blev fraskilt 16. septem ber, tgl. 23. oktober 1803, skyldsatt for 10 sk. (ny skyld mk. 0,16). Er lagt til Veie og eies nu av Hanna Reinsberg. Vestre, gårdsnr. 283, bruksnr. 6, blev fraskilt 1896, skyldsatt for mark 0,57 og solgt til Elling Ellevsen Indal, som solgte den til sonnen, stasjonsbetjent Ellev Ellingsen. Denne solgte igjen til An ton Hofstad, som nu er eier. FÆTTEN Gårdsnr. 284. Navnet: Utttales: FæHia, dativ: FæHien. Av hunkjonnsorde fit = frodig gressmark, især en, som ligger lavt og ved bredden av en sjo eller elv. Gården ligger lavt, nær fjorden og Rindelvens utlop. Som nevnt var denne eiendom en part av Berg lille, skyldsatt i 1816 for 6 mkl. Anders Iversen Glindset forbeholdt sig eien domsretten til denne tidligere plass under gården, da han i 1816 solgte Berg lille til loitnant Bergersen. Formodentlig på grunn av det innfiltrede forhold eierne av de 3 parter av det oprindelige Lille Berg var kommet i på grunn av den obligasjon, Ole Olsen Lenes hadde utstedt til madame Ton ning, lot Anders Iversen Fætten sin part seige ved auksjon 20. desember 1817. Den blev da kjøpt for 274 spdl. av Lars Jonsen Lenesvaldet, som fikk skjote 26. september 1821. Ved skjote av samme dato solgte Lars Jonsen den igjen for 130 spdl. til Lars Olsen Søråker, som endelig ved skjote av 8. januar 1823 overdrog den til Ole Pedersen Tingstad av Skogn for 170 spdl. Da hele den oprindelige eiendom Lille Berg, som ovenfor nevnt, i 1831 var solgt ved tvangsauksjon til Monrad, solgte denne
---- 779 Bind V --- zn< de 3 parter av eiendommen enkeltvis. Fætten blev således ved skjote av 22. mai 1832 solgt for 150 spdl. til Jon Sverksen Østre Berg. Imidlertid er det vel kommet til en ordning således, at Ole Pedersen, som var gift med Jons soster, Randi Sverksdatter, har fått beholde eiendommen; han opfores iallfall som bruker i 1836; men der finnes ingen tinglest hjemmel. Fætten, sett fra syd 1929. Fot. 0. Snekkermo. Olaus Olsen Tingstad overtok eiendommen efter faren. Den hadde i 1865 en besetning på 1 hest, 3 storfe, 6 sauer og 2 geiter og en utsed av 1 td. bygg, 3 tdr. havre og 5 tdr. poteter. I 1875 var besetningen 1 hest, 2 kyr, 9 sauer og lam, 1 geit og 1 svin og utseden 1 td. bygg, 3% tdr. havre og 5 tdr. poteter. Den nuværende eier er Håkon Matberg.
---- 780 ----
---- 781 ----
---- 782 Bind V --- 1
---- 783 ----
---- 784 Bind V --- I
---- 785 ----
---- 786 ----
---- 790 ----
---- 789 ----
---- 788 ----
Skogbruk og sagbruk bind A Verdalsboka
VERDALSBOKA EN BYGDEBOK OM VERDAL VED ØYSTEIN WALBERG BIND VI-A SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL UTGITT AV VERDAL KOMMUNE V/BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1982
---- 6 SS-A ---- $n cjfømfyittfin fa IffavfaS øud&iJpt. Bok-& Offsettrykk, Verdal 1982 ISBN 82-990950-1-8
---- 7 SS-A ---- Innhold
Bind VI A SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL I Almenninger, skogeiendommer og godsdannelser Bind VI B II Skog- og sagbrukshistorien 111 Skogvesenets historie i Verdal IV Kilder Side Forord \\ I ALMENNINGER, SKOGEIENDOMMER OG GODSDANNELSER ALMENNINGER 17 Generell beskrivelse 17 Bruksretten i almenningene 26 Bakgrunnen for den spesielle utvikling av bruksrett i almenningene i Nord-Trøndelag 33 Almenninger i Verdal 37 Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommi sjonene 44 Volhaug ålmenning 69 Leksdal ålmenning 84 Malså ålmenning 108 Vera eller Juldal ålmenning 125 Kverndal ålmenning 145 Småseteråsen ålmenning 161 Inns eller Sul ålmenning 167 Færs ålmenning 183 Svarthovd ålmenning 199 Inndal ålmenning 210 Hoås ålmenning 222 Tromsdal ålmenning 235 Ramsås ålmenning 242 Almindingsbestyrelsen i Værdalen 1859-1865 253 Litt statistikk vedrørende almenningene 258 OFFENTLIGE SKOGER 263 En oversikt over jordegodsets fordeling i Verdal i 1661 263 Litt om de benefiserte skogene 269 Fogd Arnets innberetning av 1749 275
---- 8 SS-A ---- PROPRIETÆRGODSENE 284 Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år 284 Innledning 284 Peder Eriksen Juels gods 289 Erik Olsen Schanckes gods 299 Lars Pedersen Brix's gods 305 Jens Bings gods 312 Schelderups gods 321 Jelstrups gods 327 Reinsklosters gods 3-31 Brødrene Marcelis 337 Bakke klosters gods 346 Rektor mag. Nils Krogs gods 357 Rasmus Ågesen Hagens gods • 364 Åge Hagens gods 378 Kluwers gods - Leksdalsgodset 385 Verdalsgodset 394 Begynnelsen 3^4 Drejers efterfølgere 408 Verdalsgodset i vekst 417 Begynnelsen på en ny tid 437 Verdal kommunes kjøp og salg av Værdalsbruket 450 Bruksbestyrere " Historisk sang om Værdalsbrukets affærer 467 VÆRDALSBRUKETS HISTORIE 472 Verdalsgodsene 1640-1807 472 Innledning 472 Eiendomsforholdet - grunnlag 473 Godssamlingen begynner 474 Sagbruksvirksomheten 478 Perioden 1730-1750 486 Perioden 1750-1785 491 Sagbruksvirksomheten 1745-1795 495 Episoden Tonning 1785-1807 496 Værdalsgodset - Værdalsbruget 1807-1908 509 Perioden C.J. Muller 1807-1819 509 Perioden Meincke 1819-1832 511 Perioden Nicolai Jenssen 1832-1867 515 Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887 524 Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905 533 Avslutning og salg 1906-1908 541 Værdalsbruket 1908-1975 549
---- 9 SS-A ---- Kommuneperioden 1908-1912 549 Wessels periode 1912-1919 557 Wessels kjøpetilbud 26.4. 1912 559 Leilendingsskjønnet 559 Skylddelingsforretningene 561 Svenske eiendommer 565 Getz periode 1919-1930 569 Administrasjonsperioden 1930-1935 578 Storebrand/Idun-perioden 1935-1975 589 Glimt fra Verdalsgodsets historie 621 Skogsdrifter! 623 Fløtningen 625 Sagbruksvirksomheten 626 «Flaadningen» 627 Kalkbrenning 629 Kullbrenning 629 Skiferbryting 629 Laksefisket i elven 630 Brenning av brennevin 630 Møllebruk 631 Jordbruket 631 GRAFISK FREMSTILLING A VPROPRIETÆRGODSENE .... 634 I Peder Eriksen Juels gods 1636-1670 636 II Jakob Jakobsen Lunds gods 1670-1690 639 111 Kaptein Tomas Juels gods 1670-1698 641 IV Erik Olsen Schanckes gods 1659-1687 643 V Lars Pedersen Brix's gods 1660-1699 645 VI Lensmann Åge Haugs gods 1660-1671 650 VII Jens Bings gods 1670-1697 651 VIII Schelderups gods 1659-1735 654 IX Jelstrups gods 1663-1743 656 X Reinskloster gods 1675-1796 658 XI Bakke kloster gods 1675-1723 662 XII Tomas Scheens gods ca. 1690-1718 664 XIII Nils Krogs gods 1711-1744 666 XIV Rasmus Ågesen Hagens gods 1689-1732 668 XV Det hagenske eller Vuku jordegods 1727-1750 (Broder Boysen) 673 XVI Det hagenske eller Vuku jordegods 1732-1791 (Rasmus Brodersen Hagen) 677 XVII Det hagenske eller Vuku jordegods 1791-1807 (Broder Rasmussen Hagen - enken - Monrad - Finne) 683 XVIII Åge Rasmussen Hagens gods ca. 1720-1763 685 XIX Lorents Didrik Kluwers gods 1733-1771 694
---- 10 ----
---- 11 ----
---- 12 SS-A ---- XX Leksdalsgodset 1783-1823 (Broder Vilhelm Kliiwer) 699 XXI Lorents Didrik Kliiwer d.y.'s gods 1771-1820 700 XXII Peter Drejers gods 1683-1703 702 XXIII Abraham Drejers gods 1703-1736 704 I Sulgodset ? 04 II Nybyggerne (Helgådalens gods) 705 111 Verdalsgodset 707 XXIV Peter Rafael Lunds gods 1729-1741 708 XXV Peter Abraham Lunds gods 1736-1763 (Sul og Nybyggets gods) 710 XXVI Sul og Nybyggets gods i perioden 1763-1777 (Rasmus Lyng - Henrich Hornemann - Hans Blix) 712 XXVII Verdalsgodset 1763-1785 (Kjerulf - Hjelm) 714 XXVIII Verdalsgodset 1785-1832 (Tonning - Muller - Meincke - enken) 718 XXIX Verdalsgodset 1832-1867 (Nikolay Jenssen) 730 XXX Verdalsgodset 1867-1887 (Nikolay Jenssens arvinger - A/S Værdalsbruket) • 741
---- 13 SS-A ---- FORORD Denne delen av Verdalsboka har en lang tilblivelseshistorie. Deler av den ble skrevet allerede i 1920-årene. I forbindelse med arbeidet med Gårdshistorien kom Einar Musum i berøring med mange andre forhold i Verdals lokalhistorie. Dette resulterte i en rekke kortere og lengre artikler. De av disse artiklene som berører skog- og sagbruksforhold i Verdal, er tatt med i denne fremstillingen. Men storparten av stoffet er blitt til sist i 1970-årene. Det ligger således et tidsrom på vel 50 år mellom hva som ble skrevet først og hva som ble skrevet sist. Mange forfattere har vært med på å skrive denne historien. Historien om Verdalsgodset av Einar Musum ble i mange år ansett som gått tapt. Men for et par år siden ble den ved en tilfeldighet funnet igjen. Denne historien er ført frem til 1920-årene. A/S Værdalsbruket har også gitt ut sin egen historie, og denne er stilt Verdalsboka til disposisjon. Av praktiske grunner gjengis begge her, se/v om dette blir en dobbel fremstitling. Men mens den første representerer Verdals godsets historie sett utenfra, representerer den andre historien sett innfra. Så seiv om mye omhandler det samme, utfyller disse to frem stillingene hverandre. Men disse bindene av Verdalsboka sett isolert, lider under en alvorlig mangel. Dette er en historie om ting, om skoger, almenninger og sager. Dessverre er den ikke noen historie om mennesket: Skogsarbeideren, f/øteren, sagbruksarbeideren eller andre som har utført det arbeidet det hele var basert på, har ikke fått sin plass — ennå. Men forhåpentligvis vil deres historie, som i aller høyeste grad er en vesentlig del av skog- og sagbrukshistorien, få sin selvfølgelige plass i Verdalsboka i en ikke alt for fjern frem tid. Det kan også bemerkes at almenningshistorien i alt vesentlig berører forhold som har med skogen og utnyttelsen av den å gjøre. Andre utmarksnæringer, så som seterdrift, jakt og fiske, er bare så vidt nevnt. Likedan er almenningshistorien avsluttet i og med innstillingen fru almenningskommisjonen av 1861 i 1865. Både seterdrift, jakt og fiske har sin egen historie å fortelte, og seiv om det allerede eksisterer en utmerket bok skrevet av Ingolf Dillan, Seterbruket i Verdal, håpes.det på at alt kan innarbeides i et fremtidig bind av Verdalsboka. Det gjelder også de siste 100 års historie for almenningene.
---- 14 SS-A ---- Til tross for de nevnte mangler og sikkert mange andre, er det et lite håp om at denne fremstillingen gir et noen lunde sammenhengende historisk bilde av den utvikling som har funnet sted innen skogbruks næringen på de plan som her er behandlet. Problemet med denne historien har ikke vært mangelen på stoff men mengden av stoff Det har vært et ønske å gi et så vidt fullstendig bilde som mulig. Men et sted må al likevel grensen gå. Det er også forklaring en på de forhold som er nevnt ovenfor. Men nærmest som et supple ment er det ved denne anledning laget et eget avsnitt for kilder. Det er foretatt et forhåpentligvis representativt utvalg av kildeavskrifter. De aller fleste av disse kildene er blitt benyttet under arbeidet med denne fremstillingen, og hvem som helst kan derfor seiv kontrollere at hva som er skrevet, stemmer med de faktiske forhold. Arbeidet med å samle stoff og å få utgitt denne historien har vært meget tidkrevende, ikke bare for undertegnedes vedkommende, men også for alle som har vært behjelpelig med å gi opplysninger eller med å følge med ut i terrenget for å påvise sagsteder og andre aktuelle forhold med henblikk på fotografering eller på annet vis assistere med arbeidet. Det har vært så mange som har vist velvilje i denne sammenheng at det vil være urettferdig å fremheve noen. Om alle skal nevnes, vil det i det store antall ganske sikkert være noen som vil bli glemt. Men alle takkes hervedfor hjelpen. Allikevelskal i denne sammenheng noen institusjoner nevnes. A/S Værdalsbruket har vært enestående i sin hjelp, og Værdals- brukets arkiv har til enhver tid stått undertegnede til disposisjon. Det har aldri vært nei å få, hverken på spørsmål om opplysninger eller spørsmål om assistanse. Likedan skal Trones Bruk nevnes. Trones Bruk har brukt både tid og pengerpå åfremskaffe opplysninger som det til stadighet har blitt mast om. Fotohjørnet A/S har ydet meget god service ved å prioritere labora toriearbeid med dårlig fortjeneste fremfor å gjøre mer økonomisk lukurativt arbeid. Utallig er de gangene firmaet raskt og effektivt har utført godt arbeid med dårlige bilder tatt av undertegnede, samt brukt mye tid på a forklare fototeknisk innviklede ting for en dårlig amatør fotograf Av utenbygds institusjoner skal Det norske skogselskap og Norsk skogbruksmuseum nevnes. Den første ga tdlatelse til at Arnt Opsals artikkel om holzførster Svend Nordahl kunne benyttes, og den andre sendte på forespørsel øyeblikkelig en kopi av et utrykt manuskript av samme forfatter om holzførster Wøllner til fri avbenyttelse. Riksarkivet i Oslo og Statsarkivet i Trondheim har også ydet uvurder-
---- 15 SS-A ---- Ug hjelp når det gjaldt å finne frem nødvendig arkivmateriale på kort varsel. Her skal arkivar Eilert Bjerkvik ved Statsarkivet spesielt nevnes. Han har til enhver tid vært behjelpelig med å lokalisere arkivmateriale og gi råd med hensyn til hvor jeg skulle lete etter relevant stoff. Både skriftlige og telefoniske forespørsler er blitt behandlet meget ekspeditt, og ved besøk i arkivene er jeg blitt tatt hand om på beste måte. Ingen dør har da vært stengt. Heller ikke skal Verdal kommune og dens administrasjonspersonale glemmes. Det har aldri vært nei åfå når det gjaldt hjelp til kopiering og ikke minst renskriving av manuskripter og kilder. De siste som skal nevnes her, er forfatterne uten hvis medvirkning denne fremstillingen ikke ville ha eksistert. 1 denne sammenheng skal de være navnløse. Men navnene på de enkelte forfattere står oppført under Utelen på stykket de har skrevet. Det er mange timers arbeid uten betaling som ligger bak hvert stykke. De takkes herved hjertelig. Verdal, i januar 1980 Øystein Walberg Litteratur En hel del bøker og publikasjoner er blitt lest og konsultert i forbindelse med arbeidet med denne boken. Enkelte bøker er blitt benyttet en god del mer enn andre. Det gjelder spesielt de leksikale historiske verkene. Av praktiske grunner er derfor titlene på disse forkortet i notene. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder er forkortet til KHLNM, Norsk historisk leksikon er blitt til NHL, og Norskstadnamnleksikon er blitt til NSL. Det vises til litteraturliste i bind VI B.
---- 16 ----
---- 17 SS-A ---- I ALMENNINGER, SKOGEIENDOMMER OG GODSDANNELSER
---- 18 ----
---- 19 SS-A ---- ALMENNINGER Av Øystein Walberg GENERELL BESKRIVELSE I dag eksisterer elleve statsalmenninger i Verdal, nemlig Leksdal-, Malså-, Kverndal-, Svarthovd-, Inns eller Sul-, Volhaugen-, Småseter åsen-, Inndal-, Hoås-, Ramsås-, og Tromsdal statsalmenninger. Tidlig ere var det flere, men både Færs- og Vera eller Juldalen almenninger har blitt solgt for lenge siden. Det er vel ingen andre kommuner i landet som har så mange almenninger som Verdal, spesielt når størrelsen taes i betraktning. Og forklaringen på dette er at Verdal fra gammelt av har vært en skogrik og vidtfavnende kommune. De store übebodde områd ene mellom bygdelagene var allemanseie, almenninger. Ordet ålmenning kunne opprinnelig bety flere ting. Blant annet kunne det bety «alle mann». En annen betydning var «fullt krigsutbud». Videre ble uttrykket brukt om landstrekninger som ingen eide, men som alle brukte. Men helst ble uttrykket brukt om landstrekninger som lå mellom bygdene hvor ingen hadde eneretten. 1 Almenninger har trolig eksistert i en eller annen form siden landet ble bebygd. Man antar at bosetningen av Trøndelag og dermed gården som institusjon vi i dag forstår den, har sin opprinnelse fra omkring begynn elsen av vår tidsregning. Og det er mye som tyder på at almennings begrepet er like gammelt. Den eldste lov som man kjenner til for Trøndelagsområdet, er Frosta tingsloven. Opprinnelig var dette en lov for de åtte første Trøndelags fylkene, men senere kom den også til å omfatte andre nærliggende områder utenfjords. I hovedsak gjaldt visstnok Frostatingslovens retts regler også både i Hålogaland og de nåværende svenske landskapene Herjedalen og Jåmtland. Man antar at Frostatingslovens opprinnelse var den lovbok Magnus den gode lot skrive, og som fikk navnet Grågås 1 . I Snorres kongesagaer står følgende: 3 Kongen talte med de klokeste menn, og de ble enige om hvordan loven skulle være. Siden lot kong Magnus skrive den lovbok som ennå er i Trondheim, og som blir kali Grågås. Magnus den gode var konge i Norge fra 1035 til 1047. Og det er grunn til å tro at Snorre seiv hadde sett denne lovboken da han var i Nidaros 1219-20. Ellers finnes det flere eksempler på at man i middelalderen oppga at loven stammet fra Olav den hellige: logbok hins helga Olafs kongs. 4 Bind VI A —
---- 20 SS-A ---- o '/"^ ~a \ / s Q r» r ' L/*t: : 2 t 5 . IftPKSI i rOS^/ °3. /WH \° \^ 1 j^^ r^°y~ sVi^
---- 21 SS-A ---- Trolig er det denne loven Håkon Håkonsson brukte som grunnlag da han i 1260 lot skrive det som så har fått navnet Frostatingsloven. Imidlertid hører det ikke hjemme i denne fremstillingen å drøfte alderen av Frostatingsloven. Det som i denne sammenheng er av interesse, er at denne gamle loven inneholder en god del om almenninger. Hva enten denne del av loven stammer fra Magnus den godes tid eller fra Håkon Håkonssons tid, så er det klart at den fastslo rettsprinsipper som må ha vært i hevd i lang tid. Sannsynligvis ligger det flere hundre års utvikling bak lovtekstene. Frostatingsloven såtte skille mellom almenninger som omfattet holmer og øyer ved kysten, og landområder i skog og fjell - hit ytra og hit øfra. Den første setningen i loven om almenninger lyder som følger: Sva sculu ålmenningar vera sem verit hafa fyrr at fornu fari bæåi hit øfra oe hit ytra, hvilket betyr: Så skal ålmenning være som har vært det fra gammel tid både det øvre og det ytre. Forøvrig står almenningene omtalt i Frostatingslovens del XIV kapit lene7 og 8. 5 I mange henseende er Magnus Lagabøters landslov av 1274 bygget på Frostatingsloven. Og kapitlene om almenningene er så å si gjengitt ord rett. Disse er inntatt i landsloven del VII Landsleiebolken kapitel 61 og 62. Disse gjengies i sin helhet: 6 Kap. 61. Om folk tvistes om ålmenning. 1. Saa skal alle almenninger være, som de har været fra gammel tid, baade det øvre (til fjeids) og det ytre (til havs). 2. Men om folk er uenig og én kalder det sit, som en anden kalder ålmenning, da lovfæste den, som kalder det sit og stevne ting dit, hvor man skal avgjøre det maal, og han maa ha utsendt tingbudet før femt (inden 5 dager); men om han ikke gjør saa, da er hans lovfæsting unyttig for den gang. Men paa tinget skal de opnævne 12 haulder eller de bedste bønder, hvis haulder ikker er til, 6 hver av dem, fra det tinglag; og 2 av disse 12 skal de ha til at bære vidnesbyrd og sverge, om det er bondeeiendom eller ålmenning. Men paa tinget skal den, som kalder jorden sin, lægge femtestevne (til aastedet) og der nyte de vidner som var opnævnt paa tinget.* Men om femten indtræffer paa helligdag, da skal stevnet holdes paa næste romhelgedag og da kan disse vidner føres likesaavel som paa femtestevnet. Saadan ed skal vidnene** sverge: «Det har jeg hørt, at dette merke skiller mellem bondeeiendom og ålmenningen og ikke vet jeg sandere for Gud i dette maal.» Men derefter sættes femtestevne og dette skal tildømme hver det, han skal ha. 3. Men om kongens ombudsmand tiltaler nogen for at han er eiendomsbesidder (handhafi) til den jord, som har været bygget (ryddet) i ålmenning uten kongens lov og eiendomsbesidderen svarer saa: «Denne jord har jeg hat (besiddet) og de som eiet den før mig i 60 vintre eller længre.» Men om kongens ombudsmand tviler paa dette, da skal eiendoms- Statsalmenningene i Verdal. 1. Volhaugen ålmenning, 2. Leksdal stats almenning, 3. Malså statsalmenning, 4. Kverndal statsalmenning, 5. Småseteråsen statsalmenning, 6. Inns eller Sul statsalmenning, 7. Svarthovd statsalmenning, 8. Inndal statsalmenning, 9. Hoås stats almenning, 10. Tromsdal statsalmenning, 11. Ramsås statsalmenning.
---- 22 SS-A ---- besidderen nyte sine vidner saaledes som ovenfor er skilt om (tvister mellem) privat eiendom og ålmenning. * I flere haandskrifter folger her følgende indskud: Og saaledes som nu er mælt, skal man søke, om 2 mænd eier jord sammen eller uthager og begge paastaar, at det ligger til hans bruk (boli). ** Det er 2 av de 12. Kap 62. Hvorledes man skal ha (bruke) sit (almennings) bruk (boli). 1 Kongen kan bygsle ålmenning til hvem han vil. Men den, som leier, skal sætte gard om det første aar - og han har ikke ret til at flytte garden oftere - og smdelskast* fra garden paa alle kanter til gardsbøter. 2. Alle slaatter, som er i ålmenning, skal den, som først sæter ljaaen i dem, ha i 12 maaneder. 3. Sæter skal hver, som vil, gjøre i ålmenn ing og sitte der sommersæte. 4. Men om nogen såar i ålmenning og ikke leier av kongens ombudsmand, da eier kongen baade korn og høi, om høi er slaat. 5. Nu brænder nogen sæter i ålmenningen eller smidje eller tjærevirke eller veideboaer eller hvadslags virke det er, da sakes han til kongen 3 mark sølv, men til den som eiet virket skal han bøte efter lagadom, medmindre det blir vaadeverk, da han dog skal bøte skaden efter 6 skjønsomme mænds takst. 6. Men om 2 mænd samtidig gaar i en slaatte da skal begge ha det de slaar. Men er de uenig om, hvem som først arbeidet der, da skal den vidne, som sander (sin paastand) mede ensed, hvis ikke hin har flere vidner mot. 7. Alle fiskevand i almenningene er alle jevnhjemlet. 8. Tømmer og bord kan om det trænges, ligge indtil 12 maaneder i ålmenning. Men av alt andet maa der kunhugges saa meget, som kan føres bort inden kvelden; ellers er det alle jevnhjemlet. Men om det trævirke blir tat inden 12 maaneder, som før var skilt kunde ligge, da er den som tok, saket 6 ører sølv til kongen, men eieren skal ha værdet for det og avinds bot efter lagadom. * Snidill er en stor, tung løvkniv, som endnu brukes paa Vestlandet og den dag i dag kaldes snidel. I disse gamle lovene er det en allemannsrett som kommer til uttrykk. Denne allemannsretten ble i de eldste tidene utnyttet til beite, slått, seterbruk, tjærebrenning, og utvinning av jern fra myrmalm. Skogen hadde ennå ingen verdi som salgsvare, men den kunne fritt utnyttes av alle til det de måtte ha bruk for så som ved, bygningstømmer, gjerder, båtbygging og alle slags redskaper. Men almennningsområdene representerte allikevel en verdi ut over det som er nevnt ovenfor. Når nye garder skulle ryddes, måtte dette skje i almenningene. I Trøndelag var nemlig skillet mellom ættegard og ål menning nokså skarpt. Gardens grenser var merket med staver, og det som lå innenfor stavene, var eiendom, og det som var utenfor, ålmenning. 1 KW dyrket jord, eller all jord som ble utnyttet av en gard, var verdsatt. På den tiden, det vil si i middelalderen, var tallet på selveiere ganske vesentlig redusert, og de fleste bøndene varleilendinger. Jordeieren fikk sine inntekter i form av landskyld. Landskylden var av passet gardens verdi. Og det var først og fremst denne landskylden kongen var interessert i da han begynte å hevde at almenningene var hans. Man antar at dette kravet dukket opp en gang på 1200-tallet.
---- 23 SS-A ---- Når noen ryddet en gard i ålmenningen, hevdet kongen at han eide denne gården, og at landskylden tilkom ham. Rydningsmannen var i følge dette kongens leilending. Herav folger uttrykket kongens hus mann. Og som det går frem av Magnus Lagabøters landslov, eide rydningsmannen det som var innenfor gjerdet, og likeså langt som han kunne kaste en snidill fra dette gjerdet. Dette kravet fra kongen ble ikke uten videre akseptert av bøndene. De holdt på at almenningene og rettighetene der var deres, og hadde vært det fra uminnelige tider. Striden om dette kom til å vare i flere hundre år. 9 Men fra 1500- og til 1600-tallet ser det ut til at kongens syn langsomt fikk overtaket, nemlig at han eide almenningsstrekningene, og at bønd ene var bruksberettiget der. På den tiden begynte kongens interesse for almenningene å tilta, og årsaken til denne interessen var mulighetene for tømmerdrift og fortjenesten av dette. 10 Ved begynnelsen av 1500-årene ble vannsagen tatt i bruk her i landet, og betydningen av trelastsalget steg voldsomt. Det er således av den grunn at kongen på den tid begynte å gi bevillinger til hugst, og som al menningseier kunne han således tjene penger på sin eiendom. Følgelig var det av vesentlig interesse for kongemakten å få slått fast prinsippet om de kongelige almenninger. Vi skal ikke her ta standpunkt til retts gyldigheten av dette forholdet, men at kongen kom til å bli den sterkeste i kampen og fikk trumfet sitt syn igjennom, er en kjennsgjerning. Kongens interesse for almenningene ga seg utslag i en rekke lover, forordninger og recesser. Det er symptomatisk at disse tok til å komme på 1500-tailet. Mange av disse hadde fornuftige skogpolitiske hensikter, men de aller fleste hadde først og fremst som oppgave å skaffe penger i statskassen. På en måte kan man si at dette var begynnelsen til et ordnet skogvesen i Norge, seiv om altså intensjonene, i hvert fall fra først av, ikke var spesielt idealistiske. Denne utviklingen er forsøkt skissert i et etterfølgende kapitel. I denne sammenheng kan Kong Christian Den Femtis Norske Lov fra 1687 nevnes. Denne loven har et eget kapitel om almenningene. Dette er 12. kapitel i 3. bok. Kapitlet bærer navnet Om Adskilligt, som Bøjgde- Folk i Almindelighed angaar. Alt i alt besto dette kapitlet av 32 artikler, og fremdeles står 1., 3., 4., 5. og 6. artikkel ved makt. Fra denne loven hitsettes de 15 første artiklene: 1 Art. Saa skal Alminding være, saasom den haver været af gammel Tid, baade det øverste og yderste. Falder der Trætte om Alminding, og paa den ene Side forregivis, at det er Alminding, men paa den anden Side, at det er nogens egen Jord, da maa den, som siger det sit at være, giøre Forbud derpaa, og forfølge Sagen lovligen.
---- 24 SS-A ---- 2 Art. Sigter Kongens Foget nogen at have tåget noget fra Kongens Alminding, og der bevisis, at det er tredive Aar siden det er skilt fra Alminding, da være den, som det haver, for denne Sag angerløs. 3 Art. . En hver skal nyde Sætter og Fædrift i den Alminding, som ligger til hans Bøjgdelav. Sættersmark skal være til Fields, som det haver været af gammel Tid, Sættersmerke maa ingen flytte, uden det flyttis did, som ingen mand er til Skade. Til Sætter skal holdis den rette Drift, som af Alders Tid haver været, og skal der møde Horn mod Horn, og Kløv mod Kløv. En hver skal gjøre sig Sætterboel i Alminding, som vil sidde der om Sommeren. 4 Art. Kongens Foget skal ikke bortbygge nogen Plads i Almindingen med mindre den ved lovlig Besigtelse befindis at kunde med Tiden opryddis til et Skatteboel. Byggis og fæstis den saaledis til nogen, da skal hand giøre Gierde derom inden Aar og Dag og ikke oftere flytte det, og have sit Markeskiel paa alle Sider af Gaarden, saa vit hannem forløvis. 5 Art. Dersom nogen saaer Korn, (eller slaar Høe) udi Alminding uden Fogdens Bevilling, da ejer Kongen baade Korn (og Høe). 6 Art. Om Almindings Skov maa en hver bruge, som boer der, som den tilligger at Alders Tid saa vit, som behøvis til en hvers Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards Brug. Hvo som fælder mere Skov ned i Alminding og Brænder Braader uden Bevilling til Oprydding, som nu er sagt, søgis derfor, som den der hugger udi fremmet Skov. 7 Art. Hvo, som optager nogen øde Jord, enten udi Herret, eller udi Alminding og bygger derpaa, da skal hand beholde det i (sex) Aar uden Leje og Ledingsbud og ikke være pligtig til Budbyrd, (eller at flytte nogen Vejfarendis fattig Mand,) og siden beholde den sin Livs-Tid, om hand den holder ved lige, og giør Ret deraf som Loven formælder. Haver hand Hustrue, eller Børn, efter sig, da ere de næst at besidde den for Skiellighed. 8 Art. Naar de (sex) Aar ere forløbne, da skal Gaarden sættis for Leje og Leding af (Sorenskriveren og sex skiellige Mænd), siden skal hand bære Bud (og flytte fattige Folk) til den næste Bolig, eller bøde derfor efter Loven. Bliver Trætte om hvilken Bolig næst ligger, som tilflyttis eller Bud tilbæris skal, da maa Vejen maalis med Stang. Bliver siden samme Gaard igien øde, da bæris Tingbud som tilforn baris, før en den Gaard blev opryddet. 9 Art. Hvor som helst paa nogen Gaard boe flere Mænd i Huse sammen, end een, der maa de lige fri bruge de Døre, som uskifte ere; Hugger nogen flere Døre, end der var den Tid hand kom der, (bøde et Lod Sølv og) giøre Huset saa got igien, som det var, efter Sorenskriverens og Lavrettismænds Kiendelse. (Fattige Folk at flytte, og) Tingbud at bære skulle de skifte sig imellem. Brændefang skulle de forskaffe, eftersom de have Folk til, og ikke som de have Jord til. Tåger nogen Møg fra andens Part og fører det paa sin egen, da (betale et Lod Sølv til den, som Møget aatte, og) møge hannem saa megen Jord igien, og saa vel som sit eget, der hand møgede med hans Møg, som hand afførde. 10 Art. Tilegner Mand sig nogen Jord, som hand dog ikke besidder, men en anden haver i Brug, da maa hand ej slaa Høe, eller skære Korn, derpaa. Giør hand det, da maa Besidderen (gjør hannem femte Stævne og) Lovfæste det, som hand slog, eller skar,
---- 25 SS-A ---- og skal hand da føre det strax tilbage, efter at Dom ved Sorenskriveren og (sex) Mænd gangen er, (og gielde Besidderen Landnåm), og svære en Eed, at hand førde ikke mindre tilbage, end hand bortførde, End om hand føre ikke tilbage, da søgis det ud, som anden vitterlig Gield. 11 Art. Have to, eller flere Mænd fællis Avl, Høe, eller Korn, da skal ingen af dem noget deraf borttage, førend det bliver skift dennem imellem: Ens slaar den ene Høe paa den andens Lod, da bøde hand ikke derfor, den Stund hand haver saa meget tilsæde at igienlegge; Men dersom hand bortflytter alt, da føre det tilbage igien og svære en Eed, at hand førde alt tilbage igien, som hans Grande tilhørte, og (bøde et halv Lod Sølv). 12 Art. Haver nogen Sætter-Boel, eller Græsgang, i Skove til deris Qvæg, da skal de drive deris Qvæg ud tilsammen af Hiemgjerdet, nåar to Maaneder ere forløbne af Sommeren, uden dem seiv med Samraad bedre synis: Sidder nogen hiemme side da maa Grander hannem det forbyde: Sidder hand længer, da skulle Granderne stævne hannem med femte Stævne til Tinge og der skal hand dømmis til at bøde et Lod Sølv, og oprette dem, som paaklage, deris Græsværd; Og skal da tilnævnis saa mange Mænd, som behov giøris, til at drive hans Fæ af Hiemgierdet. Hvo af dennem, som ej medfarer, bøde et halv Lod Sølv til Kongen: Lige saadanne Bøder ska den og bøde, som f årer hiem i Bøjden igien førend rette Tid er, og de andre fare med. 13 Art. Have to, eller flere, Mænd Jord tilsammen inden et Gierde og den ene såar høstet før den andre, og vil have sit Fæ deri, da skal hand forvare det, saa det ikke kommer i hans Grandis Ager, eller Beed; Kommer det der i, da skal hand oprette Skaden efter Dommerens og Lavrettismænds Vurdering og Kiendelse, og give Landnåm ti den, som Korn, eller Græs, tilhørde; Naar den sist fik høstet, såar sit Korn i Huus, da skal hand, som først førde sit Qvæg der ind, endda forvare det, at det ikke kommer paa den andens Beed, indtil Jevnbeed er, eller betale Landnåm til den Græsset ejer. 14 Art. Udi de Skove, som nyttige ere, og dygtigt Tømmer, eller Last, der af kand udbringis, skulde ingen ferske Træer huggis til at brænde Tiære af: Hvo det giør, bøde for hvert Træ et Lod Sølv. 15 Art. Have to, eller flere Mænd, Skov, eller Mark, tilfællis, da skal ingen bruge mere der udi, end som hans Lod kand taale; Og dersom nogen vil bruge mere, da maa Lodsejerne byde hannem til Lod, saa at hver sin Part kan udskiftis, paa den samme Maade, som Loven siger om Odelsskifte; Ti den bør at nyde Skifte, som Skifte begærer. Haver nogen fellis Skov med Kongen, eller Kirken, da maa hand lade det skifte ved Sorenskriveren og sex uvillige Mænd, om hand vil, saa hver kand vide sin Lod og bruge sit eget eftersom hannem synis sig best og gavnlig at være. Videre følger lover om gjerder naboer imellom, om kveg og bufe og den skade de kan gjøre. Imidlertid har ikke de lovene den samme inter esse i denne sammenheng. Seiv om man kan si at mange av de andre lovene, påbudene, forbud ene, forordningene og recessene kom til å spille en viktig rolle i almenn ingshistorien, kan det trygt antaes at i den eldste tiden var det de oven for nevnte lovene som hadde sin gyldighet. Hva som skjedde senere, kom som følge av en endret rettsoppfatning når det gjaldt almenning ene.
---- 26 SS-A ---- Men det er i hvert fall klart at eiendomsretten til almenningene har vært et stridsspørsmål i lang tid. Vi skal ikke her ta standpunkt til det problemet, bortsett f ra å slå fast at det ser ut til å ha vært et alminnelig syn allerede f ra svært gammel tid at kongen var almenningseier. Kongen hadde således rett til å bygsle bort plasser i almenningene, og dette ga adgang til opprettelse av rydningsbruk, 11 Dette går også tydelig frem av de lovene som er sitert ovenfor. Men dette førte fra først av ikke til spesielle problemer. For bøndene var det i og for seg likegyldig om kongen kalte seg almenningseier eller ikke, så lenge at dette ikke spilte noen rolle for deres bruksrettigheter. Det var først da interessene kom på kollisjonskurs, at det ble et problem. Videre kan det slåes fast at det har skjedd en vesentlig forandring i synet på hva som var ålmenning. Vi har sett at i den eldste tiden regnet man ålmenningen for å begynne et snidillkast utenfor gården. På 16- og 1700-tallet hadde flere garder gårdsskoger. Disse strakte seg langt bortenfor et snidillkast. Det er helt klart at dette må ha skjedd på bekostning av almenningene. Det er rimelig at dette må skyldes at det hadde funnet sted en forandring i synet på hva som var ålmenning. Man kan godt si at rettsoppfatningen gjennomgikk en utvikling. I den sammenheng kan det være interessant å se hvilken tolkning man ga på begrepet ålmenning i 1760-årene. Dette er hentet fra Effterretning om Inderøens Fogderie. Sannsynligvis er den skrevet av sorenskriver Peter Rosted på Fossum i Egge en gang i årene 1760-1762. 12 Alminding kalles saadanne Steder i Fjeldene og Markerne som fra de gamle Gaarde er saa langt bortliggende at det ikke med Rimelighed kan antages at de nogen sinde er bleven regnet til Gaardens Skovstrækning og derfor tilhøre Kongen. Herunder for staaes ikke de Skove eller Marke som endel Gaarde kan have til fælles, thi disse bliver kaldet sam-eje, og følgelig er noget andet end som kalles Alminding. Men seiv om man tilsynlatende aksepterte at kongen var almenning enes eier på 1600-tallet, er ikke dette uten videre rett. Flere av landets fremste historikere og lovkyndige har helt opp til våre dager vært uenige om hvem som hadde og har eiendomsretten. Det kan vel aksepteres at det er en tvilsom sak at kongen seiv lager den lov som hjemler ham retten til almenningene. Det var faktisk det som skjedde da Kristian den femte laget sin norske lov. Imidlertid det syn som har festnet seg, og som har fått domstolenes medhold, er at staten, eller i eldre tid konge makten, hadde en overeiendomsrett over alle ting innenfor almenning enes grenser, og at almenningene ikke var tatt i besittelse av noen og derfor ble erhvervet av staten, eller kongen, i kraft av denne overeien domsrett. Og denne overeiendomsretten, som var bekommet med rette eller urette, utnyttet da statsmakten til å skaffe seg inntekter. Myndighetene trengte penger til mange formål, ikke minst til alle de kriger som ble ført
---- 27 SS-A ---- ut gjennom 15-, 16- og 1700-tallene. Og pengene skaffet man seg, da som nå, ved å pålegge befolkningen skatter og avgifter. Og en av inn tektskildene var altså almenningene. Skattleggingen av de gamle rettig hetene som brukerne hadde hatt der fra gammelt av, er forsøkt forklart i et senere kapitel. Men inntektene av en ny virksomhet i almenningene som ikke kunne sies å ha blitt drevet tidligere, nemlig salgshugst, forbeholdt kongen for seg seiv. Dette skjedde i form av bortbygsling av hugstrettighetene, tildeling av sagbruksprivilegier og avgiftslegging av sagbruksproduksjonen. Dette siste skjedde ofte i form av en avgift som ble kalt bordtiende. Hvert tiende bord skulle tilhøre kongen. Nå var det ikke sj elden at myndighetene såtte tæring foran næring slik at behovet for penger ble så stort at det gikk ut over inntektene. Følgelig kunne almenninger både bli pantsatt og solgt for å dekke kongens gjeld. Dette fant særlig sted i siste halvdel av 1700-årene. Også dette er forsøkt skissert nærmere i et senere kapitel. Noter. 1 Lars Reinton: KHLNM I sp 97 ff. 2 Trygve Knudsen: KHLNM IV sp. 656 ff. 3 Snorre kongesagaer, Magnus den godes saga, kapitel 16 s. 495. 4 Knudsen: KHLNM IV sp 657. 5 Norges gamle Love I s. 250 ff. 6 Magnus Lagabøters landslov, Absalon Tarangers oversettelse, 4. opplag s. 155 ff. 7 Edvard Bull: Det norske folks liv og historie gjennom tidende. Bd 2 Fra omkring 1000 til 12805.127. 8 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s. 127 9 Bull: Det norske folks liv og historie. Bd. 2 s 127 10 NHLs. 13. 11 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 16. 12 Nord-Trøndelag historielags årbok 1949 s. 27
---- 28 SS-A ---- BRUKSRETTEN I ALMENNINGENE Det har vært en alminnelig oppfatning at bygdefolkets bruksrett i almenningene var en allemannsrett i gammel tid. Dette har imidlertid som fortalt i det foregående, forandret seg slik at bare jordbrukere hadde hugst- og seterrett. Derimot tilkom retten til jakt, fangst og fiske alle innbyggerne i det tilhørende distrikt. 1 Men også denne retten har forandret seg en god del gjennom tidene slik at i dag omfatter jaktretten i almenningene bare jakt på småvilt uten hund. 2 I Kristian den femtes lov av 1687 står fremdeles i 3-12-6: Almindings Skov maa en hver bruge, som boer der, . .. Man mener at det er som følge av denne lovens 3-12-3 at begrepet Bøjgdelav - bygdelag - har kommet inn i lovgivningen. Hvert bygdelag skulle bruke sin ålmenning og bare den. Et slikt bygdelag utgjorde ingen administrativ enhet, men besto av de garder som naturlig sognet til den og den ålmenning, eller som kunne påvise en lengre tids bruk i den bestemte ålmenningen. 3 Almenningsgrensene må således ha vært ganske klare allerede fra gammel tid. Men om Kristian den femtes lov inneholdt klare bestemmelser om bøndenes rettigheter, var den like klar når det gjaldt kongens rettig heter. Bøndene skulle få bruke det de hadde behov for til en hvers Brændefang, nødig Bygnings Tømmer og Gaards Brug. Men salgs hugsten i ålmenningen tilkom kongen. Og denne driften ble enten administrert av kongens fogd, eller den ble bortleid eller bortforpaktet til hugstberettigede bønder eller andre. 4 I og med at kongen vant frem med sitt syn om at han var almenningenes eier, ble det også kongens fogds plikt og oppgave å ivareta kongens interesser i almenningene. De gamle hevdvunne rettig hetene bøndene hadde i almenningene, kunne det ikke gjøres noe med. Men slike rettigheter kunne skattlegges, og første gang en slik skattlegg else av almenningsrettigheter er funnet omtalt i kildene, er skatten på fjellslettene i landkommisjonens jordebok 1661. Andre rettigheter ble også skattlagt, helst da fiskerettigheter i fjellvannene. Men ut mot slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet ser det også ut til at kongens fogd kom til å fungere som hjemmelsmann når det gjaldt å slå fast hvem som hadde rettighetene. Dette skjedde naturligvis ikke gratis, og muligens kan dette være bakgrunnen for den skikken som ser ut til å ha innarbeidet seg på denne tiden, nemlig at kongen som almenningseier
---- 29 SS-A ---- også hadde rett til å bortbygsle andre bruksrettigheter. Dette er imidler tid nærmere omtalt i neste kapitel. Her følger de bønder i Verdal som i landkommisjonens jordebok 1661 er oppført med fjellsletteskatt, tilsammen 18: Troenes Hans Sorenschriffer affit Fieldslæt viijs Houg Lensmand Aake Noch affit Lidet Fieldslæt xij s LundschindEnchen aff it Fieldslæt viijs Østnes Tommes aff it Fieldslæt vjs Grunde Laurs affit Fieldslæt vj s Hielde Eluff aff Ut Fieldslæt vj s Hielde Niels affitt Fieldslæt vj s Melbye Erich aff it Fieldslæt vj s Melbye Tarild aff it Fieldslæt vj s Boldgaard Bar oe affit Fieldslæt iiij s Boldgaard Olluff Oelsen affit Fieldslæt vj s Dillum Haldour aff it Fieldslæt vj s Østgaard Tøris affit Fieldslæt vj s Kustad Laurs aff it Fieldslæt vj s Elnes Laurs aff it Fieldslæt viij s Kusli Jacob aff it Fieldslæt viij s Store Langdal Oluffaffit Fieldslæt viij s Musom To Huffaffit Fieldslæt viijs Foruten disse er det også oppført en hel rekke engsletter som ihverfall for enkeltes vedkommende kan ha vært rettigheter i ålmenningen. Dette tallet synes imidlertid å være noe lavt, for allerede i 1685 ble det skattet for 32 fjellsletter. (Listen er inntatt under Kilder.) Seiv om dette er forhold som har større interesse for seterbrukets historie, nevnes det allikevel her, for tross alt lå de fleste fjellslettene i almenningene. Men bortsett fra rent spesielle tilfeller vil ikke de enkelte setrene bli omtalt her. (Se forøvrig Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal.) Dessverre fmnes det ingen fullstendig rekke av fjellslettelister fra 1700-tallet. Arsaken til det skyldes at disse skattelistene ble ført av fogdene, og kopibøkene for Stjør- og Verdal fogderi gikk tapt ved brannen i Levanger 1897. 5 Men listene fra 1720 og 1729 eksisterer. Disse er likelydende. Men tallet på fjellsletter har økt betraktelig siden 1685. Bare 35 år senere var det hele 57! (Listen over fjellsletter fra 1720 er inntatt under Kilder.) Det neste året en slik skatteliste finnes, bortsett da naturligvis fra 1729, er 1839. Nå var tallet på fjellsletter noe lavere, nemlig 48. Til gjengjeld får vi her vite hvor fjellslettene lå. (Også denne listen er inntatt under Kilder.) Staten, eller kongen, fikk også litt inntekter ved bortbygsling av fiske vann. Dette var en sedvane som fogdene praktiserte delvis med enkelte
---- 30 ----
---- 31 SS-A ---- Skjækervannet sett fra nord. Fiskevann i Verdal som er funnet nevnt i kildene, enten som bort bygslet til bønder eller som spesielt tilhørende enkeltbønder eller bygde lag. Rimeligvis gjaldt det samme forholdet for andre fiskevann enn bare dem som er anmerket på dette kartet. 1 = Høysjøen, 2 = Skjækervannet, 3 = Veresvannet, 4 = Billingevannene, 5 = Innsvannet, 6 = Kråksjøen, 7 = Sulsjøene, 8 = Grønningen.
---- 33 SS-A ---- bønders samtykke. Men denne praksisen var i henhold til de gamle lovene ulovlig. 6 Fra Verdal fra sist på 1700-tallet kan panteregisteret gi en del eksempler. Som navnet sier, er panteregisteret et register til pante bøkene hvor disse forretningene er innført i sin helhet. 1. Fogden Peter Arnetz BB til Haldor Dihlum og Peder Mønnes at Fiske i grønnings Wandit wed Hermands Snasen i Almindingen. 2. Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulvilden paa fiskeriet i Schiecher Wandet i Almindingen. 3. Fogden Peter Arnets BB til Ole Olesøn Stichelstad paa Fiskeriet i Billingewandene wed Wæhren i almindingen. 4. Fogden Peter Arnets B Sæddel paa Fiskeriet i Høysiøe wandet med tilhørende Bevl i Almindingen. BB er i disse tilfellene forkortelse for bortbygslet. Veresvannet sett fra nord. Og et enda eldre eksempel på bortbygsling av fiskevann finnes i land kommisjonens jordebok 1661 hvor det under Stickelstad Jff uer står: Under gaarden it fiskewand huor aff giffuer 1 ort. Dette gjelder fiske rettighetene til Veresvannet. Egentlig fulgte disse rettighetene alle tre Nedre Stiklestadgårdene. 7 Fra 1700-tallet finnes i de samme kildene mange eksempler på at seterrettigheter ble bortbygslet til bøndene.
---- 34 SS-A ---- Men som sagt, det var ikke mer lovlig om det var kongen som tjente på forholdet. (Se neste kapitel om utviklingen av dette forholdet.) Med hensyn til hugst til husbehov, ser det ut til at dette var forutsatt å skje etter bevilling, utvisning og avgift av fogden i Nord Trøndelag. Dette var administrativ praksis fra første halvdel av 1800-tallet. 8 Et annet forhold som egentlig ikke har noe å gjøre med bruksretten i almenningene, var det offentliges salg av almenninger. I tidsrommet fra 1793 til 1803 ble det solgt flere av kongens almenninger i Nordre Trond hjems amt som Nord Trøndelag da ble kalt. I 1821 ble det ved lov for budt å seige slike almenninger. Samtidig ble det tillått å seige benefisert gods, det vil si eiendommer som kirken var i besittelse av. 9 Ved kongelig skjøte av 26. juni 1793 ble Vera eller Juldal ålmenning solgt til Broder Hagen for 3830 rdlr. Inns eller Sul ålmenning ble trolig også solgt i samme periode. Men det er ikke funnet noen dokumenter som bekrefter dette salget. Musum oppgir at Inns- eller Sul ålmenning ble erhvervet av Hilmar Meincke, og at den således kom inn i Verdalsgodset. Dersom Meincke kjøpte Inns ålmenning av det offentlige, må det ha skjedd mellom 1819, da Meincke kom i besittelse av Verdalsgodset, og 1821, da loven om forbud av al menningssalg kom. Men Meincke kunne også godt ha kjøpt Inns ålmenning av en tidligere kjøper, hvilket synes å være det mest sann- synlige. Færs ålmenning, derimot ble kjøpt av Melchior Rosenvinge 27 november 1799. Vi vil imidlertid komme tilbake til de enkelte almenninger mer inngå- ende senere. Noter. 1 Stortingsmelding nr. 19, 1958 s. 10. 2 Opplysning ved skogsjef Leif Lykke. 3 NHLs. 12 f. 4 NHLs. 13. 5 Brev fra Statsarkivet, Trondheim til arkivkonsulent Tank, datert 20.11.1929. 6 NHLs. 13. 7 Einar Musum: Verdalsboka 111 s. 330. 8 NHLs. 13. 9 J. K. Sandmo: Skogbrukshistorie s. 159 f.
---- 35 SS-A ---- BAKGRUNNEN FOR DEN SPESIELLE UTVIKLING AV BRUKSRETT I ALMENNINGENE I NORD-TRØNDELAG I 1923 leverte en komite en innstilling til Landbruksdepartementet med forslag angående almuens rettigheter i de umatrikulerte statsskogene i Nord-Trøndelag. Denne innstillingen inneholdt en historikk som forklarte den spesielle utvikling som hadde funnet sted her i fylket i motsetning til den utvikling som fant sted andre steder i landet. Denne historikken dekker forholdene i Verdal, og seiv om det blir en del overlapping med hensyn til hva som er skrevet tidligere, settes allikevel denne historikken hit, og vi håper at den kan bidra til å forklare de spesielle forhold som eksisterte og delvis enda eksisterer her. Det er ikke gjort noen forandring i selve teksten. Bare enkelte ord har fått en annen stave måte, og det er laget flere avsnitt. Forholdet i almenningene i Nord-Trøndelag fylke har hatt en annen utvikling enn i landets øvrige almenninger. Og såvel de rettslige som de faktiske forhold arter seg idag anderledes her enn i almenningene ellers i landet. Administrasjonen har gitt uttrykk for disse strekningers særstil ling ved ikke å betegne dem som almenninger, men som «umatrikulerte statsskoger». Forskjellen mellom disse skogstrekningene og almenning ene forøvrig viser seg i almuens innskrenkede rett til å utøve visse bruks rettigheter. Det er ganske visst på det rene at almuen har og alltid har hatt visse bruksrettigheter i skogene, men dels har disse bruksrettigheter vært utøvet, (eller av det offentlige vært forlangt utøvet) under visse særlige former, dels har selve rettighetene vært (eller påstått vært) av en inn skrenket art. Således har rett til seter og rett til slått vært (eller påstått å være) avhengig av det offentliges bevilling, som ble meddelt i form av bygsel, lydende på den berettigede gards bruker og dennes enke. Retten til fiske i en rekke fiskevann er av det offentlige blitt bortbygslet til enkelte personer, hvorav flere utenbygds. Og det offentlige har påstått - og gjennomført sin påstand i praksis - at det ikke tilligger gårdbrukerne almenningsrett til husbehov. De bruksberettigende må innen hugst kan finne sted, erhverve av det off entlige bevilling til hugsten, underkaste seg utvisning, samt erlegge betaling til statskassen av det åvirke, som hugges. Hva her nærmere skal søkes gjort rede for, er hvorledes kravet på bygsel på seterrett og slått er oppstått. Da denne praksis må formodes å henge sammen med utviklingen av fjellslette-skatten, som ble innført av Bind VI i\ — y
---- 36 SS-A ---- Landkommisjonen av 1661, skal man gi en kort redegjørelse for arten av denne skatt. Det er derfor naturlig å anta at fjellslette-skatten, slik den forekomm er i Landkommisjonens jordebøker fra Opplandenes og Trondhjems lagstoler, var en skatt på bruken av opptatt slått i Kongens ålmenning. Landkommisjonen må under sitt arbeide ha gått ut fra at det allerede forelå et rådighetsforhold over slåttene, idet det har ligget utenfor dens tanke å tilstå noe nytt slåttebruk i ålmenningen. Noe vederlag for tilstått slåttebruk er fjellslette-skatten derfor ikke, ingen avgift for en tilstått bruk, men en skatt på en allerede foreliggende, og altså etter sitt ut gangspunkt ikke noen ydelse av kontrakmessig art. Det synes også historisk sett å være det eneste naturlige, idet det offentlige ennå ikke hadde noen interesse av å øve kontroll over slåtte - eller seterbruk i almenningene, men vel hadde interesse av å skaffe seg skatteinntekter, hvor det kunne komme til. Noe annet er det at fjellslette-skatten såvel på Landkommisjonens tid som senere, kan ha bidratt til å befeste opp fatningen av det rettmessige i å rydde slått i ålmenningen. De særlige almenningsrettigheter som omhandles i Magnus Lagabøt ers lov, rett til slått, til seter og til dyregrav, ble stiftet ved handlinger av almuen og ble beskyttet av loven. Men etter som forholdene har utviklet seg, må det særlig ved stiftelse av seterrettighetene ha oppstått en trang til å få det offentliges godkjenning av den rettsstiftede handling. Hva det her gjaldt, var å tilkalle de offentlige myndigheters hjelp til ordning innbyrdes ikke til ordning av forholdet mellom almuen og det offent lige som eier av ålmenningen. Det offentlige hadde ingen interesser å ivareta likeovenfor de seterberettigede. Men såvel den som opptok en seter som - særlig senere - den som opptok en slått, kunne snart trenge beskyttelse for sin rett til den bestemte seter eller slått. Den berettigede har da henvendt seg til det offentlige og til beskyttelse fått en bevilling på seteren eller slåtten. At så har vært tilfelle alt i gammel tid sannsynliggjøres ved en uttal else fra stiftamtmann Rappe angående en sak fra Øvre Romerike fra 1749 hvor det blant annet uttales: at det er for 30 år siden, da endel av bønderne ikke kunde forliges om de sætre, de hadde i ålmenningen, at de seiv have begjæret bevillingssedler, hvorvidt enhver sæter sig skulde strække, hvorefter dem deslige sedler er meddelt ... Og lengre ned uttaler stiftamtmannen at de påankede bevillingssedler udi så mange år med øvrighedens approbction for at forekomme trætte og uenighed imellem bønderne været brugte... Man kan derfor sikkert gå ut fra at bevilling på seter og slått er opp stått som et behov for almuen og utelukkende etter krav fra de bruksbe rettigede. Det har berodd på bevillingstageren om bevilling skulle tas, -
---- 37 SS-A ---- for fogden har den vært en kurant sak. Men bevillingsdokumentet har vært vel skikket til å beskytte mot inngrep fra andre bruksberettigedes side, idet fogden ved å meddele bevilling tok stilling som hjemmelsmann for brukeren. Imidlertid har så innførselen av fjellslette-skatten kommet til, en skatt på allerede opptatt fjellslette, og har bidratt sterkt til å fremme ordning en av bevillingssedler på engsletter. Når man allikevel skulle erlegge skatt, gjorde man krav på en bevilling til gjengjeld. Og fogdene som ikke ydet sin hjelp gratis, ble økonomisk interessert i at det ble begjært bevillingssedler på setre og engsletter, hvilket har bidratt til fremme av ordningen. En av de første følger av forbindelsen mellom bevilling og fjellslette skatt, var at rettsbeskyttelsen kom til å gjelde ikke bare den enkelte innehaver av bevillingen. Ved fjellslettens angivelse til fjellslette-skatt ble det på vanlig vis innført i jordeboken under vedkommende gard, og det ble deretter ansett som det naturlige og riktige at fjellsletten fortsatt skulle ligge under vedkommende gard. Bevillingen kom derved til å betrygge bevillingstagerens bruk av engslettet som herlighet under eien dommen. Men fremdeles var det bevillingstageren som frivillig søkte om bevil ling til beskyttelse mot de øvrige bruksberettigede. Først litt etter litt fikk bevillingsordningen karakter av hevdvunnen skikk. Derfrå var det ikke et langt skritt dit at ordningen fikk et visst preg av nødvendighet over seg. Om denne endring forteller også bevillingssedlenes langsomt end rede form. Snart gikk også bevillingsdokumentet ut på bevilling til å oppta eller opprydde fjellsletter og fikk derved ikke alene karakter av beskyttelsesdokument, men også av utvisnings- og hjemmelsdokument. Til å øke følelsen av at det var en plikt å ta stilling, istedetfor som før en frivillig søken om beskyttelse, bidrog også den bestemmelse som i siste halvdel av det 18. århundrede ble inntatt i bevillingssedlene og som gikk ut på at disse skulle fornyes innen 20 år. Den opprinnelige mening med denne bestemmelse var ikke å bestride at vedkommende fjellsletter fulgte gården i ethvert tilfelle, men ble inntatt alene for at vedkom mende ikke skulle påberope seg bruk og således erhverve seg eiendom i Hans Majestets ålmenning. x Imidlertid tok de to vidt forskjellige forhold: forpliktelse til å erlegge fjellslette-skatt for bauken av fjellsletter og retten til ved bevilling å oppnå beskyttelse mot den øvrige bruksberettigede almue, til å flyte sammen. Det hendte at bevillingsøkeren androg om bevilling mot å erlegge så og så stor fjellslette-skatt. I virkeligheten var ansøkeren for pliktet til å svare fjellslette-skatt for sin høstslått uansett om han hadde bevilling eller ei, men derimot ikke forpliktet til å søke bevilling. Bestemmelsen om fornyelse av bevilling etter 20 år ledet også til for
---- 38 SS-A ---- høyet fjellslette-skatt, idet fogden passet på, når fornyelsestiden var inne, å ivareta de kongelige innkomster, samtidig som han ikke for sømte å tenke på sine egne. Bevillingen fikk derved karakter av en fredlysning mot betaling - og denne betaling var i virkeligheten fjell slette-skatten. Men da lå det i selve forholdets natur at bevillingen mer og mer måtte få preg av en nødvendig foranstaltning for å få rett til bruk av fjellsletter. Derved var bevillingens særpreg gått tapt, og snart ble også bevillings- og bygseluttrykene sammenblandet i dokumentene, inntil utviklingen endte dithen av bevillingsuttrykkene helt ble fortrengt for uttrykkene fra bygselordningen. Her er særlig talt om bevilling til engslått som særlig typisk, men for holdene med bevilling på seterbruk har i de store trekk utviklet seg som bevilling på engsletter. Bevilling på seterbruk har vært såpass utbredt over hele landet, at man kan forutsette at det ikke beror på noen tilfel dighet, men har sin rot i forhold av almengjeldende art. Noe forhold som skulle berettige til å forklare bevillingsordningen som påtvunget almuen av øvrigheten, føreligger ikke. Etter lovgivningen har det aldri vært nødvendig til opptagelse av seterbruk i ålmenningen å søke fogdens medvirken. Forklaringen må søkes i bevillingstagerens forhold til almuen. Hva han der har villet oppnå, er her som ved bruk av engslette beskyttelse mot inngrep fra almuens side, enten under seterens opptagelse eller under dens senere bruk. Sådan bevilling er meddelt kurant. Utviklingen har fulgt samme linje som ved bruk av fjellsletter, fra frivillighet har begjæring om bevilling fått preg av sedvane og deretter av nødvendighet og plikt. Seter og engslette er ofte slått sammen og bevilling gitt for begge, og fjellslette-skatten er blitt oppført som en betaling for bevilling på både seter og fjellslette. Og utviklingen er endt dit at det offentlige mer eller mindre sterkt har gjort gjeldende at det var en plikt å søke bygsel på seter, og at denne bygsel ble meddelt mot avgift. Man skal i all korthet gjøre oppmerksom på at parallelt med utvik lingen av bevilling på seter og engslette i almennning, gikk utviklingen av bygsel på skyldlagte engsletter. Ved denne bygsel omfatter rettshand elen en skyldlagt eiendom og innebærer en privatrettslig disposisjon med dertil hørende avgift til eieren (staten), mens ved bevilling retts handelens gjenstand (engslettet, seteren) vedble å henligge som herhghet i ålmenningen likesom bevillingen her ble meddelt avgiftsfritt, og dens hensikt var av offentligrettslig art (beskyttelse). Fjellslette-skatten var nemlig uavhengig av bevillingen.
---- 39 SS-A ---- ALMENNINGER I VERDAL Som forklart tidligere, forsto man opprinnelig i den sammenheng det her snakkes om almenninger, de übebodde områdene mellom bygdene. Bosetningen var stort sett begrenset til de steder hvor man kunne drive gardsbruk, det vil si dyrke jorden og drive med husdyr. Og korndyrking og husdyrhold var fast knyttet til hverandre i gammel tid. En korngård var nødt til å ha husdyr for å kunne gjødsle jorden, ja, lovene påbød til og med en viss mengde husdyr for hver arealenhet. Derimot såtte ikke lovene noen øvre grense når det gjaldt tallet på husdyr. Dette begrenset seg i grunnen seiv. Tallet på husdyr måtte tilpasses de muligheter som fantes for å vinter f ore dyrene. I den første tiden menneskene bodde på garder i Verdal, i tiden rundt og like etter vår tidsregnings begynnelse, var det godt om plassen, og alle kunne slå seg ned på steder med både god dyrkningsjord og gode beitemuligheter for dyrene. Naturlige åpne steder i skogene ble utnyttet som beitesteder. Et åpent sted i skogen ble kalt en vin. 1 Disse vinjar - vinene - tilhørte da rimeligvis de gårdene som lå nærmest og ble brukt av dem. Men etter hvert ble det behov for ny jord, og slike viner ble bebygd. Gårdene som ble reist der, fikk ofte -vin som siste ledd i navnet sitt. Dette skjedde for så lenge siden at -vin-endingene nå har kommet bort i de fleste tilfeller. Av -vin-gårder i Verdal har vi følgende: Holme, Ydse, Tiller, Sende, Skjefte (kom bort i middelalderen som egen gard, ligger i dag under Faren), Stinne (kom bort i middelalderen, trolig som følge av Skroveskredet, men finnes som rester under navnet Nybo i dag), Reppe, Gudding og Vinne. Disse gårdene regnes for å være svært gamle. En annen navnegruppe, de som ender på -10, antar man også kan ha den samme opprinnelige betydning som -vin, nemlig «åpning eller lys ning i skogen». 2 Følgelig synes det også her å ha vært tale om mulige beitemarker for nærliggende garder før disse stedene seiv ble tatt opp som selvstendige garder. Denne navnegruppen har muligens større spennvidde enn -vin-navnene her i Verdal. I hvert fall ser det ut som at de yngste -10-navnene her er yngre enn de yngste -vin-navnene. Men de eldste går like langt tilbake i tiden som de eldste -vin-navnene. (Dette forholdet er forøvrig drøftet nærmere i Bosetningshistorien for Verdal.) Av -10-navn i Verdal har vi følgende: Heitlo, Ravlo, Heilo, Kvello og Follo. Den siste er imidlertid helt ødelagt av Verdalsraset i 1893.
---- 40 ----
---- 41 SS-A ---- En tredje gruppe navn som man ofte knytter til en eldre menneskelig aktivitet på stedet før de seiv ble selvstendige garder, er -set-navnene. Det har vært en del diskusjon om dette leddet har sammenheng med en tidligere seter eller ikke. 3 Det problemet skal ikke taes opp her, men vi kan nok anta muligheten av at stedet tidligere kan ha blitt brukt som beitested av eldre nabogårder før -set-gården seiv dukket opp. Av slike - set-navn finnes disse i Verdal: Skjærset, Græset, Tuset, Halset, Nonset, Leirset og Lindset. Den siste ligger øde i dag. Forskerne mener at denne gruppen er en god del yngre enn de to tid ligere nevnte gruppene. I tillegg til disse relativt sett opplagte navnegruppene finnes ganske sikkert flere garder i Verdal som før de ble bebygd, var beitesteder for eldre nabogårder. Det forholdet skal ikke drøftes her. Men det som vi imidlertid ønsker å rette oppmerksomheten mot med disse tilsynlatende uvesentlige opplysningene, er at gårdene hadde behov for beitemulig heter for dy rene sine utenfor hjemmej orden. Og slike steder fantes i ut marken mellom gårdene. Men etter hvert som det ble trangere om plassen nede i bygden måtte man søke lenger ut. Fortsatt var det ingen som hadde eiendomsretten til de übebygde områdene mellom bygdelag ene, fortsatt ble de kalt almenninger, fortsatt var de allemannseie. I vikingetiden begynte bosetningen å nå langt oppover dalen, og da kristendommen ble innført, må det kunne antas at garder var ryddet, og at det bodde folk stort sett over alt i Verdal hvor det var mulig nedenfor den marine grense. Kanskje lå de øverste dalstrøkene fremdeles urørte. Med den marine grense forståes det nivå havet hadde på sitt høyeste like etter siste istid. I havvannet ble det avsatt sedimenter, som etter hvert som landet hevet seg, ble tørt land. Det er i disse avsetningene vi finner den beste dyr kningsj orden i Verdal. Den marine grense går her i Verdal litt i underkant av 200-meter, og ved å følge 200 meters-linjen, kan man grovt sett se hvilke områder som tilhørte gårdenes hjemmej ord og hvilke områder som var almenninger. Dette må imidlertid i aller høyeste grad ikke sees på helt bokstavelig, for det finnes garder ovenfor denne grensen hvor det dyrkes korn, for eksempel Sul, og det finnes områder nedenfor denne grensen som ikke er egnet til oppdyrking, for eksempel de lavereliggende skogområdene på nordre og søndre side av den nederste del av Verdal. Men som sagt grovt sett, kan det sees slik, og man kan også regne med at allerede fra gammel tid var almenningene å finne utenfor og mellom de bosatte områdene. Lengst ned er Verdal kommune forholdsvis smal. Men det er i denne den smaleste delen av dalen at de bredeste jordbruksbygdene finnes. Følgelig er også her de übebodde områdene, almenningsområdene, minst. Men et kort stykke oppover mot øst deler dalen seg i to, og vi får
---- 42 SS-A ---- her to hoveddalfører. Her blir bosetningsområdene smalere og mer sammentrengte. Til gjengjeld blir de übebodde områdene større og videre, både mot nord, mellom dalene, og mot syd. Og mot øst finnes ytterligere store übebodde områder. Innimellom de bebodde områdene har det kanskje vært mindre übe bygde områder som ble brukt som almenninger en tid. Men trolig gikk slike almenninger snart over til å bli regnet som deler av de gårdene som brukte dem, de ble liggende innenfor gårdsvaldene og ble til gårdsskoger. Når dette begynte å bli praksis, er vanskelig å si, men trolig har denne prosessen gått på gjennom lang tid. Imidlertid har den allike vel vært i strid med de eldste lovene. Tidligere er det forklart at en mann eide det som var innenfor gjerdet og så langt som han kunne kaste en snidill. Når så områdene med gårdsskog tok til å bli utvidet, måtte dette nødvendigvis skje på almenningens bekostning. Til tross for at dette således må ha vært i strid med de eldste lovene, er det ikke dermed automatisk at denne praksisen var ulovlig. Det er tydelig at det har skjedd en utvikling her. Og det kan bemerkes at når man i dag taler om gårdsskoger, og samtidig ser på hvilke garder som på 1700-tallet ble beskrevet med skog, så gjelder dette egentlig alle gårdene i bygden. Noen har i dag mindre skog, men det skyldes det forhold at skogen har blitt ryddet ut til fordel for dyrket jord. Det kan altså ikke ha vært tale om at noen skaff et seg ekstra rettighet er i almenningene på bekostning av andre. I større eller mindre grad må det ha vært en slags form for overenskomst som gradvis tok form gjennom en lang utviklingstid. Men det som er klart, er at dette skjedde på bekostning av almenningene. Mens man tidligere hadde sammen hengende almenninger over alt, ser det ut som at mot slutten av middel alderen begynte almenningene å bli beskåret. Og på 16-1700-tallet må vi kunne tro at hva som var ålmenning og hva som var gårdsskog, var noenlunde klart. Men som vi tidligere har sett, var det fremdeles mulig å rydde seg gard i almenningene, slik at de gjenværende almenn ingsområdene stadig ble beskåret. Et kort historisk tilbakeblikk kan her være på sin plass. Man regner at mot slutten av høymiddelalderen, rundt 1350, hadde bosetningen i Verdal nådd sitt middelalderske maksimum. Denne bosetningen lå under den allerede beskrevne marine grense bortsett fra Sul. I Vera var det trolig ikke fast bosetning i middelalderen. Etter høymiddelalderen begynte senmiddelalderen, og med den tok også en nedgangstid til. Ned gangen skyldtes flere årsaker som vi ikke skal komme nærmere inn på her, men den førte til at mange garder, ja, hele bygdelag ble liggende øde. Blant annet kan nevnes at hele Helgådalen ovenfor Elnes ble frå flyttet. Da nedgangstidén tok slutt, hadde ofte eiendomsretten gått tapt til de
---- 43 SS-A ---- gårdene som hadde blitt fråflyttet og blitt liggende øde. Bare kirken og kronen hadde jordebøker som kunne bevise deres eiendomsrett. Men for andre var ikke dette mulig, da ingen visste hvem som hadde eid gård ene 200 år tidligere. Jordveien var igjengrodd, og da nyrydningsmenn tok fatt på å rydde jorden igjen ut mot slutten av 1500-tallet, trodde alle at dette skjedde i kongens ålmenning, og slik nyrydningsmenn ble der for kalt kongens husmenn, fordi de ryddet jord på kongens grunn. De var ikke husmenn i den forstand vi normalt legger i begrepet. Vel var man nok klar over at jorden hadde vært ryddet tidligere, men det var så lenge siden, at den ble regnet som øde. Slik øde garder ble her i Trønde lag kalt aun. Allerede i Aslak Bolts jordebok 1432 blir begrepet aut eller aut i almerki brukt. Ordet al merki kan oversettes til allemannsmark, med andre ord ålmenning. 4 Her i Verdal finnes en lang rekke -aun-navn. Vi skal imidlertid ikke kom inn på dem her, bortsett fra å peke på at mot slutten av middel alderen regnet man enda almenningsområdene for å være der hvor ingen garder lå, hvilket da omfattet også slike ødegårder. Vi må kunne tro at de fleste almenningsområdene her i Verdal hadde sine egne navn. Likedan må vi kunne regne med at man stort sett var klar over hvor grensene gikk. Men vi må også være klar over at propor sjonalt med avstanden fra de bebodde stedene i bygda økte også uklar heten og unøyaktigheten med hensyn til grensene. Enkelte almennings områder hadde naturlige navn etter det området hvor de lå. Andre fikk navn etter et markert topografisk kjennemerke så som et vann eller en fjelltopp eller lignende. Samme området kunne også ha flere navn, alt etter hva som syntes naturlig i den og den sammenheng. Ofte ble slike navn brukt for å beskrive et almenningsområde nærmere. Et almenningområde kunne være forholdsvis stort av omfang, og for nærmere å stedfeste for eksempel en seter, kunne et fiskevann bli brukt som referanse. En annen skikk som ser ut til å ha kommet i bruk sist på 1600-tallet og utover 1700-tallet, er å navngi et almenningsområde etter en bestemt sag. Ofte fikk de enkelte sagbrukene rett til å ta tømmer fra et almenningsområde. Det ble da denne sagens ålmenning. Eksempler på dette har vi i Gren ålmenning, oppkalt etter Gren sag; Nedre Holmen ålmenning, oppkalt etter Nedre Holmen sag; og Hauka ålmenning, oppkalt etter Hauka sag. Ellers er det i kildene funnet flere andre navn på almenninger som ikke er i bruk i dag. De fleste av disse er lett å ta etter navnet, mens andre må ha en nærmere forklaring. Følgende navn på almenninger er funnet brukt her i Verdal: Østre Juldal ålmenning, Oppdal ålmenning, Skjæker ålmenning, Skjækervold ålmenning, Skjækerdal ålmenning, Skjækerå ålmenning, Tverå ålmenning, Sul ålmenning, Vethngen ålmenning, Grønning ålmenning, Kalvdal ålmenning og Kirkealmen
---- 44 SS-A ---- ningen. I tillegg kommer de tre som er nevnt ovenfor. Men fra 1800-tallet brukes det stort sett bare navn på almenningene som man kjenner i dag. Ikke alle er statsalmenninger. To er private al menninger. Følgende navn brukes i dag: Volhaugen ålmenning, Leksdal ålmenning, Malså ålmenning, Vera eller Juldal ålmenning, Kverndal ålmenning, Småseteråsen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning, Fcers ålmenning, Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Tre av disse er matrikul erte, nemlig privatalmenningene Vera eller Juldal og Færs, samt statsal menningen Inns eller Sul. I tillegg kan nevnes at Leksdal ålmenning delvis blir omtalt som Vestre Leksdal ålmenning og Østre Leksdal ålmenning. De ovenfornevnte navnene som ikke vanligvis er i bruk i dag, vil bh behandlet under den ålmenning de hører hjemme. Men ett navn, Kirke almenningen, må vi se litt nærmere på. Det er funnet brukt bare en gang, nemlig i forbindelse med rapportene som kom inn til almennings kommisjonen av 1861. Det har ikke vært mulig å stedfeste denne ål menningen. En mulig forklaring kan være at dette navnet ble brukt om et skogstykke som var benefisert en av kirkene i Verdal. Før salget av det benefiserte godset var det en hel del garder som var benefisert kirk ene, og det kan således ha vært et skogstykke som tilhørte en av disse. En annen forklaring på navnet Kirkealmenningen er ganske enkelt kirkebakken. Det var vanlig at man i eldre tid omtalte området rundt kirkebygningen, eller helst fremfor denne, som kirkealmenningen. Dog var denne skikken mest vanlig på Vestlandet. 5 Men det kan allikevel være et enkeltstående eksempel på dette. Noter. 1 NSLs. 343 f. 2 NSLs. 206. 3 NSLd.272. 4 Sandnes: Ødetid og gjenreisning s. 108. 5 NHLs. 155. Gamle almenningsnavn i Verdal.
---- 45 ----
---- 46 SS-A ---- BAKGRUNNEN FOR ALMENNINGSFORRETNINGENE OG ALMENNINGSKOMMISJONENE I de etterfølgende kapitler - hver ålmenning har fått sitt eget kapitel - har vi prøvd å gi en kort og summarisk beskrivelse av den enkelte almennings historie. Dette er ikke noen fullstendig almenningshistorie for Verdal, og det er heller ikke tatt standpunkt til om de almenninger som i dag kalles statsalmenninger, egentlig er bygdealmenninger eller eventuelt har en annen status. Det hele går stort sett ut på å gjengi i kronologisk rekkefolge de beskrivelser som er gitt over almenningene av de forskjellige almenningsforretninger og almenningskommisjoner samt bakgrunnen for disse. Forholdet var nemlig det at det var visse hendelser som foranlediget beskrivelsene. Disse hendelsene var som of test kongens ønske om å få almenningene beskrevet for at han så kunne seige dem. Og i dette kapit let er denne bakgrunnen forsøkt skissert. Flere av almenningsbeskrivelsene inneholdt en innledende forklaring. Av praktiske grunner blir disse innledningene gjengitt i dette kapitlet, slik at gjentagelse ikke er nødvendig for hver ålmenning. Videre vil vi her gi en oversikt over utviklingen som fant sted fra rundt midten av 1600-tallet og frem til og med almenningskommisjonen av 1861. Kongemaktens interesse for almenningene tok til å vise seg før 1650-årene, men for Trøndelagsområdet, og spesielt for Verdal, kom ikke denne interessen til å bety noen spesielt før den tid. Skog bruket var en ny næring, og den fikk innpass i det sydlige Norge fra først på 1500-tallet i og med at vannsagen ble tatt i bruk. Det var neder lenderne som var de største avtagerne av norsk trelast på den tid, og det var naturlig at de fra begynnelsen av denne epoken hentet trelasten fra de havnene som lå nærmest på Norges sydkyst. Men etter hvert vandret den nye næringen nordover. I 1620-årene nådde den for første gang til Verdal, og den første sagen ble satt i drift i Grundfossen. Men som det er fortalt i Skog- og sagbruks historien, tok det noen tiår før sagbrukene blomstret opp her. Men da sagbrukene hadde kommet i gang, kom også kongens lover til å få betydning her i bygden. For en stor del av tømmeret ble nemlig skaffet tilveie i almenn- ingene. I det etterfølgende er det lagt vekt på de forhold som direkte eller indirekte berørte Verdal.
---- 47 SS-A ---- Kristian den femtes norske lov av 1687 er blitt nevnt tidligere. Men foruten denne loven kom det mange lover og recesser som hadde sin opprinnelse i København. Som allerede nevnt, hadde svært mange av disse lovene til hensikt å beskytte skogene og dermed legge opp til en fornuftig skogpolitikk. Men andre derimot hadde som sin første opp gave å skaffe penger i en ellers slunken statskasse. Danmark-Norge var nemlig innblandet i en rekke kriger i det 17. og 18. århundre, og krigfør ing er kostbart. Det første som skal nevnes her, er Kristian den femtes skogordinans av 1683. Den var på syv punkter, og den såtte begrensninger for hvor store trær som kunne hugges. De største forbeholdt kongen seg retten til, mens man fritt kunne hugge mindre trær. Ordinansen gjentok også påbudet om at bønder ikke fikk lov til å drive handel med tømmer eller trelast. Dette skulle avhendes til sagbrukseierne. Man prøvde også å forebygge skogbranner ved å sette strenge straffer for å forvolde brann i skogene. Skogbranner var nemlig en vanlig foreteelse i skogene på den tid, og hvert år gikk det tapt store verdier. Straffeutmålingen kan imidlertid knapt sies å ha vært rettferdig. En odelsmann skulle miste sin gard dersom han forvoldte skogbrann, og en leilending skulle miste sin bygsel. Men en løsgjenger eller skogfinne skulle bøte med livet. Med skogfinner mentes i denne sammenheng folk fra Finnland som drev nybrottsarbeide i skogene, spesielt på Østlandet. Måten de drev dette på, var ved utstrakt bråtebrenning, og som man lett kan forstå, måtte dette forvolde en rekke skogbranner. 1 Allerede før denne skogordinansen var det blitt utnevnt en skog inspektør for det sønnenfjellske Norge. Denne skulle ivareta konge maktens interesser. Embetet ble imidlertid avskaffet i 1670. Allikevel ser det ut til at skoginspektøren fungerte til ut i 1680-årene. 2 Og i begynnelsen av 1680-årene ser det også ut til at det ble utnevnt en tilsvar ende skoginspektør for det nordenfjellske Norge. Han hette Søren Sørensen. I 1686 ble det utsendt en instruks for denne skoginspektøren. Av hans mange gjøremål skulle han blant annet besiktige og beskrive kongens skoger og almenninger, samt kirkenes, prestebordenes, de benefiserte gårdenes og ryttergårdenes skoger. Grensene for disse skulle ogsåoppmerkes. Det er imidlertid ikke funnet noe direkte resultat fra Søren Sørensens penn om denne ordren, men trolig har han sendt inn en rapport. I alle fall har det kommet inn rapporter om rovdrift av skogene i Trøndelag, for i 1707 så Fredrik den fjerde seg nødsaget til å sende ut et fredlys ningsdokument. Det hadde nemlig kommet ham for øre at de os tilhør ende og af en og anden bøxlede skoge og almindinge udi Trondhjems stift meget skammelig forhugges, hvilket vil omsider udfalde for samme distrikt i en og anden maade til stor skade og fordærvelse ... Dette var jo
---- 48 SS-A ---- svært fremsynt av kongen,og vi skal ikke betvile hans oppriktighet når det gjelder Trøndelagens ve og vel. Hans påbud var sikkert nok til beste for landsdelen: ... straksen udi vores navn overalt udi Trondhjems stift gjørforbud, at herefter aldeles ingen hugst maa ske udi de os tilhørende og fra amtstuen bøxlede skoge og almindinger ... Seiv om altså Verdal ikke er spesielt nevnt her, må man kunne regne med at fredlysningen også gjaldt her. Riktignok er det grunn til å tro at tilstandene var verre lengre mot syd hvor sagbruksvirksomheten hadde vært drevet i lengre tid. Men som kjent, går det fort å ødelegge et skog område når hugsten foregår fullstendig ukritisk. Og seiv om almenn ingene ikke kan ha vært i en slik tilstand som det er beskrevet i et annet avsnitt, hadde nok kongen skjellig grunn til å sende ut denne fredlys ningen. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.) Så ser det ut til at det fulgte en periode på et par ti-år hvor det var mindre aktivitet med hensyn til Verdal. Naturligvis ble skogen drevet også i denne perioden, men det ser ikke ut til at sentralmyndighetene har ofret Trøndelag noen spesiell interesse. Men så i 1734 gikk det ut et skriv fra C. Rantzau til stiftamtmann Bentzon med påbud om å innhente opplysinger om almenningene. Christian Rantzau var forøvrig visestattholder i Norge på den tid. 3 Hans skriv inneholdt blant annet følgende oppgåver satt opp punktvis: 1. Hvor mange almenninger og benefiserte skoger fantes i fogderiene, og hva de 2. I hvilket sogn eller anneks lå almenningene, til hvilket bygdelag hørte de, og hvilken kirkelig instans eide de benefiserte skogene. 3. Almenningenes og de benefiserte skogenes daværende tilstand: var de uthugget eller bevart, besto skogen av gran eller furu. 4. Omtrentlig utstrekning, størrelse og grenser for disse offentlige skogene. 5. Hvilke almenninger som var solgt, og i så fall når og til hvem. For å foregripe begivenhetenes gang en smule, kan det fortelles at på det tidspunktet var enda ingen almenninger solgt i Verdal. Det skjedde først mot slutten av 1700-tallet. Derimot var det vanlig allerede da med almenningssalg til private på Østlandet. Stiftamtmannen sendte så i sin tur denne oppgaven videre til sine fogder. Fra jogd Grimer i Stjør- og Verdal fogderi innkom 13. april 1735 et svar, hvor fra følgende gjengies: Ellers maae Jeg herved underdanigst kortlig forestille: at hvad almindingerne betreffer: Saa siger Almuen (som det og Billig synnes) at det er Bøygdens fælletz u-Skiiite Skove, hvor de har deres Huustømmer, Skoughugst, udmarch eller udßast, effterdj till de fleeste gaarder, der i den faste Bøygd ere oeliggende iche findes hiemßast end siige udßast, som mand vill meene eenhver Gaard bør have, og nåar nu disse Bøygdens fælletz u-skiffte Skove, schall holdes for Kongens Alminding, som de well har passeret for, siden der, af de Bord, som af det Saug Tømmer, som der udj, effter Saug Ejernes andgifvelse i Saug Mandtallet er hugget, er svaret Bord-schatt, Saa har som melt den største del af de Gaarder, her i Fogderiet beliggende, iche den minste Hærhghed at
---- 49 SS-A ---- føre sig Eyendommelig til Nytte Skaug og udmarch hvoraf de fleeste, som iche hafver desbedre Korn Jorder, og desuden ner ved Søen beliggende, maae søge deres Næring Skatter og Contributioner; Dette wil leg da som melt underdanigst hafve førestillet, till paafølgende Deres Excellences Naadige Betenchning, om disse saa kaldede Almindings Skover, eller Rettere sagt, Bøygdens Fælletz u-Skiffte Skove, tillige udj den andbefallede Forrettning Ligesom Kongens Alminding, enten schall indlemmes eller udluches. Dette svaret gir ingen opplysninger som berører Verdal direkte, men Griiner var som før nevnt fogd i Stjør- og Verdal fogderi, og dermed må vi kunne anta at dette er dekkende også for forholdene i Verdal. Et par-tre ord fra dette brevet kan trenge en nærmere forklaring. Det gjelder ordene hiemßast, udßast og u-Skiffte Skove. hiemßast eller hjemmerast var beite- og bruksområdet nær mest gården. Dette kunne være privat eiendom for det enkelte bruk, men som oftest var det sameie mellom flere bruk. 4 Hjemmerasten strakte seg ut mot utrasten. Utrasten var egentlig den del av utmarken som lå lengst borte fra gården, men den kunne også omfatte bruksrett i ålmenning. 5 Og med u-Skiffte Skove forståes ganske enkelt uskiftet skog, det vil si skog som var felles eie. Alle de bestemmelsene som var blitt gjort gjeldende fra siste halvpart av 1600-tallet og frem til først på 1700-tallet, utgjorde en nokså uover siktlig mengde påbud, lover og bestemmelser som kanskje engang ikke var ensartet for hele landet. Derfor kom det i 1726 en kodifisering av de tidligere bestemmelser med til dels nøyaktige oppgåver over hvilke størrelser av trær som kunne hugges til de bestemte formål. Videre ble det understreket at all saging skulle foregå på de priviligerte sagene. 6 For å handheve disse bestemmelsene ble det opprettet en skogbruks kommisjon, men allerede i 1739 ble denne kommisjonen forandret til et generalforstamt. Dette generalforstamtet skulle sørge for at skogene ble bevart ved at ungskogen ble spart, at det ble holdt bedre økonomi med skogene, og at elvene skulle settes i bedre stand slik at fløtning kunne foregå uhindret. Til å påse dette ble det ansatt forstbetjenter - holz førstere. 1 (Se også avsnittet Skogvesenet - virksomhet i Verdal.) Men allerede i 1746 ble generalforstamtet avskaff et. Det ligger ikke innenfor rammen av denne fremstillingen å ta standpunkt til hvorfor generalforstamtet ble avskaffet, men vi kan vel anta at det var først og fremst av økonomiske grunner. Den langsiktige virkningen av slikt arbeid hadde man ikke øye for på den tid. Derimot merket man godt når det begynte å bli utgifter som ikke syntes å kunne forsvares. Men mens generalforstamtet var i virksomhet, sendte det i 1740 et skriv til Rentekammeret hvor det pekte på nødvendigheten av å bevare almenningsskogene nordenfjells. Spesielt ble det pekt på at de som var bortbygslet til hugst, var drevet hardt. Det samme var forøvrig tilfelle med de benefiserte skogene.
---- 50 SS-A ---- Etter at generalforstamtet var avskaff et, skulle stiftamtmennene ha tilsyn med skogene innen sitt embetsdistrikt. 8 Og det var vel som følge av dette at stiftamtmannen i Trondhjem stiftamt i 1748 sendte ut et sir kulærskriv til fogdene i amtet med påbud om å rapportere skogenes til stand til ham. Blant annet ønsket han å få en oversikt over alle offent lige skoger og deres tilstand. Men han ville også ha opplysninger om de privateide skogene. Og likedan måtte rapporten inneholde oversikt over alle sagbrukene. Som en forklaring på hvorfor han ønsket alle disse opplysningene, sa han blant annet: ... paa hvad maade ald u-loulig Skou hug imod Loven og Forordningerne kunde for ebygges til Skovenis Nøtte og Conservation, forfremtiden paa det at baade de deforhuggne skove kunde igien Tilvoxe og de end nu i nogen stand værende kunde blive ved magt hereffter ved en slags bedre occonomies indrættelse end hid til skeed er, ... Han kunne vel sagtens trenge å gi en slik forklaring på sitt forlang ende, for det var en stor oppgave han påla sin fogder i tillegg til alle de andre gjøremål disse fogdene hadde. Den 2. desember 1749 svarte fogd Petter Arnet. Han mente at opp gaven han hadde fått var for stor til å kunne gi et skikkelig svar innen den fristen som var tilmålt. Allikevel hadde han laget et ganske fyldig svar som imidlertid var bygget på hva han hadde fått vite av almuen: Ikke desto mindre, da Intet paa min Side til Hs. Majst.s. Tjeneste efter allerunderdan. Pligt skal feile i alt hvad jeg formaar efter Ordre at tilveiebringe, saa vil jeg av det som tilforn til Sagkommissionen og G.F.A. angaar Sagene og Skovene efter Almuens For klaring er indgivet, excerpere det fornødne og Præstegjeld vis forfattet meddele min Beskrivelse over saavel Sagene efter Mandtallet og Saugeiernes Angivelse, som Skovene efter Almuens Forklaring alt i den Orden at først Sagene i ethvert Præstegjeld forklares, dernest Skovene: 1) Almn. Skove, 2) Kongens og benefiserede Gaarders Skove og 3) Proprietaire og Selveiergaardens Skove og blir da efter denne Orden for Verdalens Prestegjeld:- Og som nevnt, kommer da først beskrivelsen av sagbrukene i Verdal. (Denne teksten er satt inn i Skog- og sagbruks historien.) Som Arnet sa, hadde han også gitt en beskrivelse av de andre skogene foruten almenn ingsskogene. (Disse beskrivelsene er satt inn i avsnittet om de benefiserte skogene.) GFA er forøvrig forkortelse for generalforstamtet. Om almenningene sa Arnet følgende: Dernæst Skovene efter den Forklaring Almuen har gjort, saasom I. Almindings Skoverne- Som Almuen tilregner sig at wære deres fælletz udrast Og u-skifte Skowe, hwor eendel Gaarders Opsiddere som inge Skow till deres paaboende Gaarder hawe, tåger Deres Huus Tømmer og anden fornøden Bygnings Materialier som de till Gaardernes Rep aration og vedligeholdelse item Ski-hug og Brende-weed behøver; Samme Almindings Skowe udj Wærdalen er følgende og af den beskaffenhed som Almuen har forklaret Nemlig: Etter denne innledningen fulgte så almenningsbeskrivelsene. Dette
---- 51 SS-A ---- var imidlertid ikke almenningsbeskrivelser av de almenninger vi kjenner i dag. Det var en beskrivelse av hva som var almenninger i Verdal. Inndelingen av disse almenningsområdene var av mindre interesse i denne sammenheng. Allikevel ble det foretatt en inndeling. Denne inn delingen hadde trolig betydning som referanse og ikke mer. Ettersom disse almenningsbeskrivelsene til dels omfatter så store områder at flere av dagens almenninger ligger innenfor en enkelt av almenningsstrekn ingene, vil disse beskrivelsene bli tatt med her: (1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bygdens yderste Gaarder, og Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Ost Ligesaa = 1 Miil. Strækn ingen bestaaer Deels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat Deels af Ringe og Duelig Furue samt weirbrudt grann Skow, saasom det beste af Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog findes endnu paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel Saw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes. (2:) Opdahls Almindingen i Woche Annex tåger sin begyndelse fra LægsDahls Almindingen og strecker sig øster till Straadals Fossen Vi Miil øster for Wæren som er i Længden ungefehr - 6 Miil; men i Bredden underskeedlig Dels Vi Fierding Dels 1 Fierding og Lit mere. Streckningen bestaaende mesten af slette og Snaue Field hwor intet, uden noget Bircke Kiier woxer, samt hist og her i Dahl Lægderne nogen Furue og Grann Skow som dog er meget ud huggen till Saw Tømmer till ulwild Saug, og hwor endnu een temmelig Deel Kunde Findes, som dog med beswærlighed og bekostn- ing will frembringes, siden den nermeste og beqwemmeste Skow er ud huggen. Skowen er ellers Bøxlet til Ulvild Saug, og af ingen Synderlig wext.- (3:) Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af Wæren og Helg aasen streckende sig Wester i Længden till Aarstad 5 Miel og Bredden samme Stæde Vi, 1 fierding og Lit mere Skaugen bestaaende af Gran og Furue, med hist og her paa de Snaue field eendel Bircke Kratt, den nedre Part af Skowen, Bøxlet for Justitzßaad Hagen till Neder Holmen Saug-, hworudj saug Tømmer wirkes, ellers er Skowen paa eendel Stæder noget wejrslitt og Ringe. (4:) Suul Almindingen, liggende under Woche Annex bestaaende mesten af Snaue Field, og hworpaa ingen Skow af Gran og Furue findes till Nytte icke heller nogen Wexter Skow som kand gifwe andledning at beskrifwe Streckningen.- (5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lef ringen beliggende streckende sig i Længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Miel. - Skowen som af Almuen til Gaardernes fornødenhed er ud huggen, bestaaende af Smaae Gran, samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer. (6:) Ramsaas Almindingen. - streckende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaards fornødenhed er meget ud huggen bestaaer ag een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende weed, samt hist og her i Dahl Læggerne Lit Huustømmer.- (7:) Wolhougs Almindingen streckende sig øster i Længden = 3 Fierdinger og i Nord Vi Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig Gran og Furue, till gandske Liidet Huus og Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom den af Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen.- Opdahls Almindingen er et navn som bare er funnet nevnt ved denne anledning. I beskrivelsen av Leksdal ålmenning står også navnet Opdals Fieldet nevnt. Det kan ikke være annet enn Hærvola. Navnet Oppdalen Bind VI A —4
---- 52 ----
---- 53 SS-A ---- er forøvrig en sjelden gang brukt om Helgådalen også i våre dager. Innenfor det området som er beskrevet, ligger i dag Malså statsalmenn ing og den nordre delen av Vera eller Juldal ålmenning. Men avstandene som er oppgitt, må taes med en klype salt. På den tid var en norsk land mil noe lengre enn en mil etter det metriske systemet. Den var på rundt 11,3 km. Riktignok er det grunn til å tro at en mil i terrenget var noe kortere, men seks mil er allikevel en stor distanse. Fra Hærvola ville det ha plassert grensen et par-tre mil inne i Sverige. Det kan også nevnes at 1 fjerding var !4 av 1 mil. 9 Dend2den Woche Annexes Alminding dekket sannsynligvis den søndre delen av Vera eller Juldal ålmenning og Kverndal statsalmenning. Det ser her ut til at dette området må ha omfattet midtområdet i Verdal, det vil si området mellom Helgådalen og Inndalen. Også her må av standene behandles med forsiktighet. Av Suul Almindingen får vi her ingen beskrivelse, men på grunnlag av de andre almenningene som er nevnt, er det grunn til å tro at denne strekningen omfattet alt sønnenfor Vera eller Juldal ålmenning og Kverndalen ålmenning fra svenskegrensen til Tromsdal ålmenning. I så fall omfattet denne i hvert fall deler av Inns eller Sul ålmenning, hele Færs ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenning og Hoås ålmenning. Årsaken til at dette området bare omtales i generelle vend inger skyldes trolig at skogen lå for langt borte til at den kunne utnyttes skikkelig av de sager som eksisterte. Men trolig var ikke beskrivelsene gode nok, for i 1752 kom det et nytt skriv fra Rentekammeret med ønsker om opplysninger om almenning ene og kongens og de benefiserte skogenes tilstand og størrelse. Hvor vidt det ble gitt noe svar på dette brevet, har ikke vært mulig å finne ut av, men i september 1756 gikk det atter ut et sirkulærskriv til fogdene og sorenskriverne i amtet med beskjed om å avholde besiktigelsesforret ninger over de kongelige almenninger med behørige Laug-Rættes-Mænd. Dette resulterte i almenningsforretningen av 1758. 1758-forretningen ble også kalt en besiktigelse. Det er en sannhet med modifikasjoner, for det er lite som tyder på at lagretten var ute i terrenget. Trolig er beskriv elsene bygget på vitneavhør. Den innledes slik: Dette kartet er laget på grunnlag av fogd Petter Arne ts almennings beskriv eiser i 1749. Det er svært mange usikre forhold som spiller inn her slik at mange forbehold må taes med hensyn til grensene. Almenn ingene er nummerert i samme rekkefolge de er beskrevet av A r net: 1 = Lægsdals Almindingen, 2 = Opdahls Almindingen i Woche Annex, 3 = Dend Iden Woche Annexes Alminding, 4 = Suul Almindingen, 5 = Tromsdahls Almindingen i Woche Annex, 6 = Ramsaas Almindingen, og 7 - Wolhougs Almindingen.
---- 54 SS-A ---- 1758 den 18 July anfangede mand med allmendingens Besigtelse i Wærdalen, hworwed war nærwærende Fogden Hr. Arnet tilligemed efterskrewne Lawrættes mænd: Lænsmanden Arent Ellefsen Hallem, Halwor Lunden, Thore Østgaard, Ole Mønes, Elias Bolgaard og Anders Molden. Verdal ser ut til å ha blitt delt i fire almenningsstrekninger. Bare Volhaugen og Leksdalen har fått noen lunde den fasong de har i dag. De øvrige almenningene er mer eller mindre innbefattet i hva som kan kalles to almenningsstrekninger. Men i likhet med beskrivelsene fra 1749 skulle disse beskrivelsene bare slå fast hva som var almenninger i Verdal. Og seiv om detaljene mangler, må man innrømme at det går klart frem hva som ble regnet som almenningsområder. Naturligvis kan det diskuteres hvor grensene gikk mellom de beskrevne områdene, men det blir bare av akademisk interesse på dette tidspunkt. Det spilte nemlig mindre rolle hvor en delingslinje mellom to almenningsområder gikk så lenge der var klart at begge områdene var ålmenning. Beskrivelsene av almenningene lyder slik: Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl. allmindmgen at Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i Sør til Færælwen, derifrå i Sydost til Fersvandet og Langs øster til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og Nordre Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og over til de Svendske grændser, hworwed strækningen gaar lige til mit for Suul og sidn tilbage forbie Suul-, gaardene og Ingdalens ejendele alt indtil Ramsaasen igien. I denne Strækning war ingen anden Skow, end alleene noget fuhrue og hist og her noget gran i dahl Lægdrne som ej kand nyttes' til andet end til de der om Kring Liggende Sætter huusens Reparation og for-
Hårskallen sett fra nord i Fr 01. Når almenningsbeskhvelsen av 1758 sier at Verdalsalmenningene strakte seg forbi Hårskallen, må ikke det taes bokstavelig. Hårskallen har vel aldri noen sinne blitt sett på som å ligge i Verdal. Ei heller har den vært noe grensepunkt. Trolig ble den nevnt som et merkepunkt.
---- 55 SS-A ---- nødenhed. Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem for bie Qvendalen og sidn i øster til Suul mærket paa Søndre side, hworfra almindingen igien gaaer i Nordost, til Høysete, og siden i Nordwest hen mod Lexdals allminding. I denne strækning war Skow paa efter skrewne stæder saa som i Qvendalen hwor Skowen er bøxlet till Neder Holmens Saug af Justits Raad Hagen, udj Juuldalen, wed og om kring Wers wandet, og Helgaae Elw, item wed Schiæckerwandet og den der af kommende ælw, som alt er bøxlet til Ulvild Saug hans Majts tilhørende og Hr. Rasmus Bøysen Hagen har i brug: Widere fandtes ovver for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og her noget Skow som war werrslidt og for endel uduelig, og ej til andet tienlig end til Brænde weed og Bygnings wærk for de der i Sircumference Liggende Sætrer. I en dahl kaldes Masaae-dal ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hworti! kunde hugges aarlig 18 tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger. Den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, da lexdals allminding blew overseet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde Sauge ere mentioneret, M : :/: (2. juni 1756) ser paa Sagh. :/ paa Westre Side af Lexdalwandet begynder allmindingen igien, kaldes Wohlhougen, owen for Wigenn og grændser Langs Sparboens allminding indtil Heyen, og siden paa Søndre Side Langs Bøigden. Der war iche andet Skow som Bierke Lider og Myhr Stugur thi det som har wæret grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af Bøndrne til deres Gaarders Fornødenhed udhugget saa at gandske lite er igien, som er Smaat - og afhøgret, uden at tiene til andet end til Skeefang. Nærmere kommentarer eller forklaringer er ikke nødvendig med hensyn til Volhaugen. Den beskrivelsen er forøvrig også tatt med under behandlingen av Volhaugen ålmenning. Heller ikke Leksdal ålmenning behøver noen nærmere omtale i denne sammenheng etter som den ikke er direkte omtalt i denne beskrivelsen. Årsaken til det er at Leksdalen ble befart og beskrevet i 1756 i forbindelse med befaringen av Lund sag. Derfor viste man til den forretningen ved denne anledning. Og den be skrivelsen er satt inn i kapitlet om Leksdal ålmenning. Men hva som må forståes som to almenningsstrekninger, den ene fra grensen mot Skogn til svenskegrensen, og den andre i en stor bue fra Lindset i Kverndalen via Vera til Leksdalen, må vi se litt nærmere på. Den første innbefattet Ramsås ålmenning, Hoås almenninger, Tromsdal ålmenning, Inndal almenninger, Færs ålmenning og den sydlige delen av Inns eller Sul ålmenning. Dette vil si områdene på sydsiden av Verdalen. Imidlertid ser det ut til at den andre strekningen også omfattet en del på sydsiden av Inna. Helt sikkert omfattet den Kverndal ålmenning, Vera eller Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. I tillegg tyder beskrivelsen på at Sulgårdenes gårdsskoger befant seg innenfor sydgrensen av dette store området. I så fall må grensen ha krysset Inna et eller annet sted i nærheten av Vaterholmen. Som det går frem av kartet over delingen av utmarken til Sul-gårdene i 1806, strakte denne utmarken seg langt syd over. Naturligvis må man ikke ta disse beskrivelsene helt bokstavelig. De anga bare sånn omtrent hvor grensene gikk. Og dessuten var dette en grenselinje mellom to almenningsområder som støtte opp mot hver-
---- 56 SS-A ---- Grensene mellom gårdene i Sul som fastsatt i en grensebeskrivelse av 15. september 1806. Hele beskrivelsen er inntatt som kilde. Tallene på kartet refererer seg til hvilket nummer den enkelte gard hadde i beskriv elsen: 1 = Stormoen, 2 = Lillemoen, 3 = Brenna vestre, 4 = Brenna østre, 5 = Sulstuen vestre, 6 = Sulstuen østre, 7 = Karlgård, 8 = Østgård, 9 = Tømte, 10 = Vestgård. Dessuten er det tre delingsområder merket med Do. Disse delingsområdene var delt mellom flere garder. ? betegner uklare områder.
---- 57 SS-A ---- andre, og det var således ikke av avgjørende betydning hvor grensene gikk så lenge begge var almenninger. Vi må huske på at dette ikke var noen beskrivelse som skulle brukes ved et eventuelt salg. Slike beskriv elser fulgte senere. I 1760 ble så generalforstamtet gjenopprettet. Og på nytt ble det ansatt holzførstere som skulle påse at bestemmelsene ble fulgt. Deres oppgåver var omtrent de samme som de oppgåvene holzførsterne tidlig ere hadde hatt. Generelforstamtet kom også denne gang til å eksistere bare i kort tid. Allerede i 1771 ble det nedlagt, og årsaken var trolig den samme som første gang, nemlig økonomien. 10 I og med at general forstamtet hadde vært i virksomhet i to adskilte perioder, blir det ofte omtalt som Det eldre generalforstamt og Det yngre generalforstamt. Men i den tiden både det eldre og det yngre generalforstamt hadde eksistert, hadde noen av holzførsterne blant annet hatt Verdal som virkeområde. Det eksisterer en del rapporter fra deres hand som berører Verdal. Disse vil bli behandlet nærmere et annet sted i denne boken. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.) Her skal allikevel nevnes at i 1768 ga generalforstamtet ordre om å sørge for at det ble opptatt fortegnelse over og gitt beskrivelse av de almenninger som fantes. Den daværende holzførster J.F. Wøllner sendte ved et par anledninger samme året en beskrivelse av almenning ene i Verdal. Wøllners beskrivelser av almenningene baserte seg nokså mye på hva som var sagt i de tidligere almenningsforretninger, men al likevel kom det til en del nye ting. I sitt svar datert 1. oktober 1768 sa han følgende: Fortegnelse over alle udi Stør og Werdahls Fogderie befindende Allmindings Skove, være sig de Kongelige, som de Allmindinger Bøygden formeener sig at have Rettighed til, samt hvo der er Bøxlet eller ikke. Etter denne innledningen fortsatte han med sin almenningsbeskriv else. Men seiv om han brukte navn på almenningene som skulle tyde på at han hadde oversikten, viser beskrivelsene at navnene langt fra er dekkende. Werdahls Præstegield. No. 16 Ramsaassen AUminding. Begynder Wed Ramsaassen og Øster forbie Haarschallen i Sør tijl Ferswandet, og Langs Øster til Guddings Elwen indtil Støraassen og Nordre siidn forbie Stor Myhren indtil Suul og siden tilbage forbie Suul gaardene og Ingdahlens Ejendeele indtil Ramsaassen. Denne AUminding er underlagt den Kongl Ramsaas Saug og nu paa 5 combinerede Aar forpagtet til Hr General Auditeur Kierulf. Her i er een megen god Saug tømmer Skow. No 17 KalvDahlens AUminding. Fra gaarden Lindset gaar den opeftter forbie Qendahlen, og siden i Øster til Suul paa
---- 58 ----
---- 59 SS-A ---- Søndre Siidn hwor fra den igjen gaar til NordOst tii Høysette, og siden i Nordwest hen til Lexdahls Allminding. Denne Allmindings Strekning er tilßøxlet Justice Raad Hagen, nu bruges af General Auditeur Kierulf. Her i findes eendeel Saug tømmer Skow, dog ikke af nogen Wærdie. No 18 Juuldahlens Allminding. Begynder i Juuldahlen Wed og omkring Wærwandet og Helgaae Elv, item Wed Schiæcher Wandet og den der af kommende Elw. er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne Stæder betydelig Skow. No 19 Masaadahlens A llminding Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til Hr. Obriste Lieutenant Klyver. Der udj skiøn Skow til Saug tømmer. No 20 Lexdahls Allminding. Begynder paa Westre siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Allminding indtil Heyen, og siden paa Søndre Siide Langs Bøygden. Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver. Udj denne Allminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow tilbage. Hele rapporten avsluttes med følgende: Flere Allmindinger een hwad som her er andført, har jeg ikke eftter nøyeste under søgning faaet Kundskab om Og saaled underdanig forfattet. af J.F. Wøllner Almenningsstrekningene slik de er beskrevet i 1758.1 denne beskhvelsen fikk almenningene hverken navn eller nummer, men de etterfølg ende almenningsforretninger viste til denne forretningen, og de brukte benevnelsene Den første almenningsstrekning, Den andre almennings strekning og så videre i den rekkefolge de var blitt beskrevet i 1758. Tallene på kartet refererer seg således til denne nummerering: 1 = Den første almenningsstrekning, 2 = Den andre almenningsstrekning, 3 = Den tredje almenningsstrekning (Leksdal ålmenning), og 4 - Den fjerde almenningsstrekning (Volhaug ålmenning). Også her er grensene høyst usikre. Spesielt er det grunn til å tro at når det i beskhvelsen står Man begyndte da først ved Schougens grændser og fandtes same Kl. allmindingen at Begynde wed Ramsaasen og øster forbie Haarschallen i Sør til Færselwen, betyr ikke dette at man ansa den delen av Skogn som denne beskrive/sen omfatter, som a tilhøre Verdal. Tro/igfulgte grensen den aksepterte grenselinjen. Men Hårskallen var et ypperlig referanse punkt som er synlig fra store deler av nedre Verdal, og den ble ganske sikkert brukt på den måten.
---- 60 ----
---- 61 SS-A ---- Man fristes her til å betvile den samme Wøllners ord når han sier at dette er skrevet eftter nøyeste undersøgning. Til det er det for mange feilaktige opplysninger og uklarheter som kommer frem. Dessuten var brevet datert Trondhjem. Trolig har han ganske enkelt skrevet av den beskrivelsen fogd Arnet ga i 1758. Og denne har han visstnok heller ikke lest nøyaktig. For der sto det at Leksdal ålmenning ikke ble behandlet fordi den var omtalt i 1756. Men Wøllner fortutsatte tydeligvis at det var Leksdal almennings beskrivelse som fulgte, og han skrev derfor av omtalen av Volhaugen ålmenning under Leksdal. Når det gjelder Ramsås ålmenning som Wøllner nevnte som den første i Verdal, ser vi at han ga den den samme beskrivelsen som Arnet hadde gitt Den første almenningsstrekning i 1758. Også her forekommer det unøyaktigheter. Fra Guddingselven gikk grensen til Sulsjøvolden i henhold til forklaringen av 1758, mens Wøllner lot grensen gå til Sul fra Guddingselven. Men hva han på dette sted kaller Suul, er utvilsomt Sul sjøene eller Sulsjøvollen. Interessant er det imidlertid at Wøllner kalte hele strekningen for Ramsås ålmenning. Også for den neste ålmenningen brukte Wøllner et navn som bare dekket en mindre del av hele området. Han kalte den Kalvdalen ålmenn ing. Kalvdalen er som kjent, en sidedal mot nord fra Kverndalen. Men hele det store området som Wøllner betegnet som Kalvdalen ålmenning, er identisk med hva som ble kalt Den andre almennings strekning etter Arnets beskrivelse av 1758. Men så kom han til Juldal ålmenning og Malsådal ålmenning. Noen nøyaktige grenser for disse ga han ikke, men begge to befinner seg innenfor den ålmenningen han kalte Kalvdalen ålmenning. Numrene 16 og 17 i Wøllners rapport omfatter så store områder at flere almenninger befinner seg innenfor grensene til dem. Men numrene 18, 19 og 20 dekkes hver for seg av eksisterende almenninger. Deres beskrivelser er derfor også gjentatt under de respektive almenningene. Wøllners rapport av 1768 innebærer egentlig ikke store forandringer fra det kartet som kan tegnes etter Arnets rapport av 1758. Men en del av hans navn er anderledes, og likeledes oppgir han to almenninger innenfor en annen. Disse er avmerket med stiplede linjer. Wøllner nummerete almennningene fortløpende fra herred til herred, og av den grunn benyttes hans nummerering her: 16 = Ramsåsen ålmenning, 17 = Kalvdalen ålmenning, 18 = Juldalen ålmenning (ligger innenfor Kalvdalen ålmenning), 19 = Malsådalen ålmenning (ligger innenfor Kalvdalen ålmenning), og 20 = Leksdalen ålmenning (er egentlig Volhaugen ålmenning). Leksdalen ålmenning er således ikke beskrevet, seiv om den nok var der.
---- 62 SS-A ---- Til tross for de etter hvert nokså mange almenningsbeskrivelsene ga Rentekammeret seg ikke. Stadig kom det nye ordrer om beskrivelser av almenningene. I 1778 ble det sendt et sirkulære til stiftamtmennene i Norge. Skrivet omhandlet de påtenkte almenningssalgene, og Rente kammeret ønsket å få en beskrivelse av almenningene som muliggjorde salg. Stiftamtmannen i Trondheim videresendte dette til sine fogder. Petter Arnet, fogden i Stjør- og Verdal fogderi, svarte samme år at han i årene 1757 og 1758 hadde sendt inn beskrivelser av almenningene i sitt fogderi, og nå sendte han en gjenpart av disse beskrivelsene. Men tydeligvis var ikke Arnets beskrivelser nøyaktige nok, for i en av Rentekammerets journaler for 1784 angående almenningssalg står følg ende om Arnets rapporter: Stiftsamtm. tror ikke at den givne oplysning i hens til strekningene og grendsene er saa nøiagtige som udfordres baade for at sælge dem til mest fordel for kongens casse, som og for at give kiøberne en betryggende eiendom. Dette førte da til at det gikk en rekke brev frem og tilbake mellom de respektive instanser, helt til at Rentekammeret i 1786 ga stiftamtmannen i Trondhjem ordre om å sørge for at almenningsforretninger ble iverk satt. Dette brevet sa blant annet at man ønsket en nøyaktig beskrivelse av almenningene av den enkle grunn at man ønsket å seige dem. Man summerte også opp hvordan det skulle skje, og hva som skulle opplyses. Beskrivelsene skulle utføres av en lagrett. Grensene skulle beskrives nøyaktig. Ikke bare skulle grensene mot private områder fortelles, grensemerkene skulle også angies. Videre ønsket man å vite almenning enes omtrentlige lengde og bredde. Likeså om det fantes skyldsatte garder, rydningsplasser og engsletter. Disse skulle oppgies med nøyakt ige opplysninger med navnet på eierne eller brukerne. Til slutt skulle forretningen publiseres allerede på neste ting for å kontrollere om det hadde kommet til nye ting som var blitt avglemt under selve forretning en. Dette skrivet fra Rentekammeret førte så til at stiftamtmann 1.8. Dons skrev til fogd Arnet og sorenskriver Resch og gjenga hva Rente kammeret hadde sagt, og han befalte så disse å avholde almennings forretninger i fogderiet. Fogd Arnet i denne sammenheng var ikke den samme som Petter Arnet som tidligere er omtalt. Ved denne anledning en var det en ny Arnet, Arnt Christopher Arnet. Trolig var dette en sønn av den tidligere fogden. Og som et sidesprang kan det være av interesse for oss verdalinger at den sorenskriver Resch det er tale om, trolig er den som Reschvold, en part av Nestvold, er oppkalt etter. Dette navnet uttales Riksvold. u Den 24. juli 1787 ble det så utsendt stevning til almenningsbefaring i
---- 63 SS-A ---- Verdal, og 12. september samme år ble almenningsforretningen på begynt. Almenningsforretningen i 1787 innledes på følgende vis: Anno 1787 den 12te September blew Retten sadt paa Gaarden og Dragonqwartereet Holmlien høyt oppe i Werdahlens Præstegield med Efterskrewne af Fogden Arnet op nevnte Eedsorne og u-partiske Laugretts mend: Swend aagesen Haugan, Johan Torkildsen Kolstad, Ole Olsen Stor Langdal, Johan Andersen Holmlien, Anders Olsen Ingdahl og Hans Gundbiørnsen Holmen. Aaverwærende Kongs Mayts Foget Arent Christopher Arnet og Bøygde Lænsmanden Ole Sewaldsen for herfrå at undersøge og erholde oplysninger om dette Præstegields Almindinger Grændse Mærker og wiidere efter da herom fra Rente Cammerets igiennem Amtet indløbne ordrer under Bde Julii og 19de Augustii 1786, Som Fogden fremlagde og som blew læst.- Fogden derefter til kiendegaw, at han til alle og enhwere Efterretning baade inden- og uden-Bøygden har udi de priwiligerede Trundhiems Adresse-Comptoirs Efterretninger saawel som wed Placater i Fogderiet at Kirke Bakkene Ladet Kundgiøre denne Forretnings Foretægt efter saadan Notification: - Almuen som indfandt sig wed denne Forretning tilkiende gaw at den oplæstePlacat ikke een men Mange Søndage till alles Efterretning er blewen af Kirke-Bakken oplæst og Kundgiort. Desuden mødte Proprietair Rasmus Hagen med hans søn Theodorus Hagen, og Kiøbmand Thonning af Tronhiem, som begge eye betydelige Saugbruge heri Præstegiældet, for at iagttage deres Rett Fogden Arnet derefter fremlagde gienpart af den udi Aaret 1758 holdte Almendings Besigtelse, og endskiønt det Kongelig Rente Cammer ikke har funden samme Oplysselig nok, formeente han dog den Kunde tiene til Weyleedning wed denne Forretning, hworfor han for det første begiærede Almuens Swar om de da befarede Strækninger ikke endnu hawe samme nawn, dernæst at de nøyaktigens will beskriwe mærkerne med hwad wiidere, som nu (uleselig). Den udi aaret 1758 den 18de Julii begyndte Forretning blew læst. Man undersøgte derpaa den udi samme Forretning første beskrewne Strækning, som begynder og ender wed Ramsaasen og efter nøyeste indhæntede Kundskaber fra de tilstedewærende meest kyndige, ældste og paaliideligste Mænd, erfahrede Mand at i samme ligger: Seiv om de store almenningsstrekningene ved denne anledning ble mer oppdelt og gitt navn, var ikke denne forretningen stort mer nøyaktig enn de tidligere. Retten befant seg nemlig hele tiden på Holmlien høyt oppe i Wærdahlens Præstegield, og beskrivelsene ble foretatt på grunn lag av vitneavhør. Forretningen ble imidlertid utlyst temmelig grundig, og det kan være interessant å merke seg at Trundhiems Adreesse-Comptoirs Efterretn inger ble benyttet. Dette er nemlig det samme som den nåværende Adresseavisen. Hele forretningen avsluttes med følgende ord: Fleere Almindinger wiste ingen at opgiwe, og fra Inderøens Fogderie mødte ingen med Indsigelse mod de mærker, som under disse undersøgninger er Mentionerede at wære Skiælne Mærker imellem Inderøen og Stør- og Wærdahls Fogderier - Men som det går frem av pålegget fra Rentekammeret, var hensikten med denne almenningsforretningen å beskrive almenningene med henblikk på salg. Almenningsbeskrivelsene fra 1749 og 1756/58 anga hva som var almenninger i Verdal. Men disse beskrivelsene kunne ikke
---- 64 SS-A ---- brukes ved salg. For det første var de for generelle, og for det andre dekket de for store områder. Sist på 1700-tallet foregikk som nevnt en rekke salg av almenninger, og det var for å muliggjøre disse salgene at forretningen av 1787 fant sted. Det som tidligere hadde blitt kalt almenningsområder eller -strek ninger, ble delt opp i mindre deler. Etter den nye inndelingen er det interessant å legge merke til at de totale almenningsområdene nå synes å være mindre enn før. Men dette skyldes ikke at almenningene i seg seiv ble mindre. Det var bare områdene som ble beskrevet med henblikk på salg, som fikk sine grenser nøyaktig beskrevet. Og for å unngå tvil, unngikk man å la almenningene få felles grenser hvor det kunne være grunnlag for senere tvister. Områdene mellom og utenfor de beskrevne og navngitte almenningene, var fortsatt almenningsområder, bortsett da naturligvis fra de områder som allerede på det tidspunkt ble betraktet som tilhørende gårdsvaldene. Og folk flest på den tid var også klar over hva som var ålmenning, hva enten den var beregnet til å selges eller ikke. Men etter hvert som tiden gikk, glemte man bakgrunnen og hensikten med denne forretningen, og til sist var man av den formening at almenninger var kun de områdene som befant seg innenfor de beskrevne almenningsgrensene. Rimeligvis gikk man gradvis til å betrakte områdene utenfor som et slags ingenmannsland. Uten at noe kan sies for sikkert, må det kunne antaes at enkelte garder fikk sine skog strekninger utvidet nettopp i disse områdene. Videre skal vi være klar over at de fleste av gårdene som lå i utkantområdene og grenset mot de tidligere almenningene, var proprietærgods. Det er ingen grunn til å tro at disse proprietærene bevisst handlet uærlig. Mer sannsynlig er det at de fulgte vanlig praksis. Antageligvis er dette forklaringen på at proprietærenes skogeiendommer allerede fra rundt århundreskiftet 17/1800 kom til å fylle opp områdene mellom almenningene. Forklaringen på denne spesielle holdningen til almenningene, som opprinnelig var sett på som felles eiendom, og som ingen kunne berike seg på utilbørlig, ligger ganske sikkert i det motsetningsforholdet som gjennom lang tid hadde utarbeidet seg mellom kongemakten og bruks berettigede bønder. Kongemakten hadde aldri bestridt bøndenes spesielle rettigheter i almenningene, men kongemakten forbeholdt seg retten til inntektene av den nye næring skogbruk som almennings skogene ga muligheter til. Dette var ikke noen gammel rettighet bøndene kunne påberope seg å ha hatt hevd på. Og kongemakten hevdet og håndhevet sin eiendomsrett til denne fortjenesten uten at bøndene kunne gjøre mye fra eller til. Når så kongemakten som følge av sine egne påbud og bestemmelser nærmest frigjorde store skogstrekninger, er det ikke til å undres på at bøndene begjærlig grep den sjansen til å få ta litt del i den fortjenesten
---- 65 SS-A ---- skogen og skogbruket hadde gitt mulighet til. Dersom motsetnings forholdet mellom konge og bønder ikke hadde eksistert, er det helt usannsynlig at andre bruksberettigede i de berørte almenningene uten videre ville ha godtatt denne utviklingen. Forklaringen ligger ikke i at begrepet ålmenning fikk en annen betydning. Derimot ble begrepet gard utvidet til å omfatte de nærmest liggende skogområdene. Denne ut viklingens opprinnelse ligger nok lengre tilbake i tiden enn sist på 1700- tallet. Men også den eldste utviklingen skjedde nok med alle bruks berettigedes samtykke og viten. Og man passet nok grundig på at ingen forsynte seg utilbørlig av hva som ble regnet som fellesgoder. I Verdal ble det solgt to almenninger etter dette, nemlig Vera eller Juldal ålmenning og Færs ålmenning. I alle fall eksisterer det salgs dokumenter for disse. En tredje, Inns eller Sul ålmenning, har også skiftet status i samme periode eller muligens noe senere. Men det eksisterer ikke noen dokumenter om dette salget. Disse forholdene vil imidlertid bli nærmere behandlet under de respektive almenningene. Seiv om det også etter dette kom krav fra Rentekammeret om opp lysninger om almenningene, ser det ikke ut til at det har medført nye almenningsforretninger. Men da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, måtte de norske myndigheter seiv skaffe seg opplysninger om al menningene. 11815 behandlet Stortinget spørsmålet om almenningene, og det ble vedtatt å innhente opplysninger fra amt- og fogdearkivene. Som følge av dette pålegg sendte Nordre Trondhjems amt et skriv til fogderiene samme år - med ordre om å sende inn opplysninger om almenningene. Fungerende fogd Støp kunne imidlertid i sitt svar gi få nye opp lysninger, ettersom han var nylig tilsatt i sitt embete, og han hadde ikke rukket å få tatt avskrift av de protokoller som fantes i fogdearkivet. Selve svaret gir ikke oss så mye å bygge på, men i avslutningen nevner han følgende almenninger i Verdal: Hoeaas, Ramsaasens, Ingdahlens, Svarthoved, Mosaae, Lexdahlens, og Wohlhougens Almindinger i Werdahlens (prestegjeld). Mosaae er forøvrig feilskrift for Malså. Så avslutter han med følgende setning: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. Brevet er datert 31. januar 1816. Dette skulle således bety at de øvrige seks almenningene ikke lenger var statens eiendom. Disse seks var: Vera eller Juldalen ålmenning, Kverndal ålmenning, Småsæteråsen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning. Dette førte så til at en matrikkelkommisjon som var i arbeid i 1820, skrev følgende: Den 28de Marts fortsatte Commissionen det paabegyndte Arbeide med Indførelser af Grundeiendommene med deres Sammenligningstal i Protocollen; men førinden dette
---- 66 SS-A ---- Arbeide var tilendebragt foretog Commissionen sig i Anledning af en fra Amtet meddeelt Skrivelse af 31te Januar 1816 til samme fra const. Foged Støp, nærmere at bestemme Sammenligningstallene for de Almindinger i Verdalens Tinglaug, som ikke henhøre blandt Statens Eiendomme. Bemeldte Skrivelse omhandler denne Gjenstand til Slutning saaledes «Endelig skulle jeg ikke lade noen uanmerket, at efter den end Contributionens «Regnskab at fremlagte Jordebog Udvisende en Staten ikke eiende flere af de i «medfølgende Befarings-Forretning anførte Almindinger end følgende, FL: hoeaas, «Ramsaasens, Ingdalens, Svarthoved, Mosaae «./. Malsaae ./.», Lexdalens og «Volhougens Almindinger i Verdalens, (så følger noen tilsvarende almenninger i «Stjørdal) Præstegjælde. De øvrige skal Tid efter anden vere bortsolgte og nu Privates «eiendom.» - Heraf følger, altsaa, at Almindingerne No 376 Væren eller Juldal, No 377 Smaa sæteraasen, No 378 Kværndal, No 379 In eller Suul, No 380 Færen og No 385 Tromsdal ikke kunne betragtes som Statens Eiendommer, men derimod ansaaes som tilhørende private Eiere. - Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe Werks Protsespant skifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den sidst anførte Alminding, No 380 Færen er indbefattet under den i Størdalens Thinglag No 549 lige ledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenligningstal 454 maa afdrages da for den Deel af Selboe Werks samlede Eiendom, som her i Thinglaget er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beliggende Deel at Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308/11/20. Som man forstår, ble alle privat eide almenninger skyldsatt ved denne anledning. Det er forklaringen på at det i Verdal finnes tre matrikulerte almenninger, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmenning. Senere ble det, som vi vil se under Inns eller Sul ålmenning, slått fast at dette i virkeligheten var en stats almenning. Derfor er dette den eneste matrikulerte statsalmenningen i Verdal. De øvrige almenningene som fogd Støp mente måtte være privat eien dom, er ikke behandlet videre av denne matrikkelkommisjonen, og de ble vel ansett for å være statsalmenninger. Men det offentlige var fortsatt ikke fornøyd med hva som var blitt opplyst, og i 1825 sendte Finans-, Handels- og Tolldepartementet ut et sirkulærskriv hvor det ble bedt om opplysninger om hvilke almenninger staten eide, størrelsen og verdien av disse, hvilken bruksrett almuen hadde, om det fantes rydningsplasser, hvilken inntekt staten hadde av dem, og om det fantes hindringer i veien for at de kunne realiseres på samme måte som det øvrige av det offentliges jordegods. 16. desember 1826 svarte fogd Aarest r up. Som grunnlag brukte han forretningen av 1787. Han avsluttet sitt skriv slik: Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer, da kan sammes Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastæderne, hvorfor det bemærkes at den omhandlede Inns Alminding er i følge den i Aarene 1787 og 1788 afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende. Efter min Formening
---- 67 SS-A ---- kunde det vel være hensigtsmessigt, at de Staten tilhørende Skove realiseres, da derved sandsynlig en større Indtegt vilde tilflyde Statscassen end hvad de nu importere, men dog troer end mere hensigtpassende at overdrages saaledes som det fornevnte Zirculaire til de Brugsberettede imod en ved Taxation fastsættende Kjøbesum, samt med Forpligtelse af foranstaltende Udskiftning: Etter at amtet hadde mottatt dette svaret fra Aarestrup, sendte det et videre skriv til departementet 7. februar 1827, hvor det blant annet sto: Almindingerne i Stør og Værdahls Fogderie er ikke af Betydenhed i Henseende til Skovbrug til Udskiftning, men den er gavnlig og nødvendig for Almuen, som ogsaa derudi har Brugsret. Indalens Alminding i Værdalen kunne dog for endeel producere Savtømmer, men dens beliggenhed skal ikke være den beleiligste for Drivten. Ellers er Almindingsskovene i Stør og Værdals Fogderi ved formegen Hugst medtagen, hvortil maadeligt Opsyn dermed fra vedkommende Embedsmænd og Betiente ikke lidet skal have bidraget. Den siste kommentaren fra amtmannen stemmer forøvrig godt overens med hva som kommer frem om skogenes tilstand på 1800-tallet i et senere kapitel. Men ganske sikkert er dette forhold som nå det offentlige begynte å bli mer og mer klar over. Stadig nye innskjerp ninger med hensyn til hugsten i almenningene kom nå fra departe mentet, og det var også på høy tid. I årene 1843 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene. Den fra 1843 er nokså mangelfull, og den fra 1847 bygger på tidligere arbeider. I likhet med tidligere innberetninger var disse foranlediget de statlige myndigheters ønske om å få så fullstendige opplysninger som mulig, både med hensyn til skikkelig bevarelse av skogen og til muligheten for å seige noen av almenningene. Staten var interessert i den siste muligheten for de almenninger som kanskje ville påføre det offentlige utgifter når det gjaldt de bruksberettigedes muligheter til å nyttiggjøre seg skogen. Det var med dette i tankene at amtmann A.F. Trampe sendte sin innberetning av 1847, og lot denne ledsage av et etterskrift. Her tok han først for seg sin fortolkning av forskjellen mellom en Kongelig ålmenning og en Bygdealmenning: Forsaavidt der skjelnes mellem Kongelige og Bygdealrnenninger antages det at man ved førstnævnte har forstaaet saadanne hvor de tilgrændse Bygder ei have havt fri Brugsret og Skovhugst kun foretaget efter Bevilling medens over Bygdealmindingerne kun har været antaget en Slags Overeiendomsret, saaledes at Staten har om Leilighed dertil gaves enten bevilget Hugst eller tilladt Nedsættelse af Rydningsmænd. Amtmannen fortsatte med å fraråde et eventuelt salg av de fleste almenningene i amtet. Etter hans syn ville dette avstedkomme tvistig heter om rettighetene, ettersom bygdelagene ikke var i stand til å løse ut almenningene og at disse følgelig ville komme på privatpersoners hender. Han mente at da ville både bygdealmuenes bruksrettigheter og lappenes beiterettigheter bli berørt. Derimot mente amtmannen at Bind VI A- 5
---- 68 SS-A ---- hugstbevilling burde kunne gies mot en skogleie der dog ei kan være stor formedelst den besværlige Frembringelse. Og blant denne typen av almenninger nevnte han Tromsdal, Hoås, Ramsås, Inndal, Svarthovd, Kverndal og Leksdal almenninger i Verdal. Derimot anbefalte amtmannen ved samme anledning å overlate etter takst følgende almenninger i Verdal til de bruksberettigede almuer: Småseteråsen, Malså og Volhaugen almenninger. Det måtte da inngåes en avtale om størrelsen på det kvantum tømmer den enkelte kunne hugge for å forhindre at almenningene ble helt uthugget. Et argument mot salg til private som amtmann Trampe anførte, var at det ville legge hindringer i veien for nyrydninger i almenningene. Det er således klart at amtmannen så på nyrydninger i almenningene som en fordel. Dette syn var imidlertid stikk i strid med forstmennenes syn på samme sak. Forstmennene begynte sitt virke i neste decennium, og deres uttalelser med hensyn til nyrydninger er gjengitt i kapitlet Forst mennenes syn på skogenes tilstand og årsakene til denne. I 1850-årene var det i Trondhjemske Forstmesterdistnkt ansatt en forstmann ved navn Jacob Bøckmann Barth, og fra ham forelå det i 1856 en innberetning om almenningene i Stjør- og Verdal fogderi. Den originale innberetningen har det ikke vært mulig å få fatt i, men som bilag til et brev fra forstmester Peder Chr. Asbjørnsen forelå en skrivelse fra Barth med beskrivelse av fire almenninger tatt fra denne innberetningen. Riktignok omhandlet dette først og fremst den ulovlige hugsten som på den tid florerte i almenningene, men noe av det som ble sagt gikk også på grensene, og Barths beskrivelser er gjengitt i sammenheng med de respektive almenninger. I sin innberetning kom også Barth inn på hvordan almenningene må ha blitt redusert i omfang til fordel for de private skogene i nærheten. Dette synet delte forøvrig også lensmann Rygh i et annet skriv som også var bilag til Asbjørnsens brev. Et brev fra fogd Schive var det tredje bilaget. Disse brevene var fra årene 1857 og 1858. Alle er gjengitt under Kilder. Disse skrivene hadde sammenheng med rettssaken mot Nicolay Jenssen. Den er imidlertid behandlet andre steder i boken. (Se Musum: Verdalsgodsets historie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.) Men så er det dags for den store og endelige almenningskommisjonen i forrige århundre. Alle tvistigheter og uregelmessigheter som var blitt registrert i statens skoger, førte til at det ved kongelig resolusjon 6. juni 1861 ble nedsatt en kommisjon som skulle undersøke almenningsfor holdene i Nordre Trondhjems amt. I løpet av de påfølgende år gikk kommisjonen opp alle almenningene, kartla dem, beskrev dem, målte dem, merket grensene, samt avgjorde forskjellige tvistemål. Arbeidet var slutt i 1865. Det hele resulterte i Beskrivelse over Statsalmenningene i Stør- og Værdals Fogderi. Denne
---- 69 SS-A ---- beskrivelsen er meget grundig, og den danner i dag grunnlaget for grensene for statsalmenningene. Den innledes på følgende vis: Aar 1865 den 30te Oktober var Kommissionen samlet i Munkerøstads Enkes Hus i Levanger. Man gjennomgikk de forskjellige, af Kommissionens Medlemmer forfattede, Udkast til Beskrivelser over Statsalmenningerne i Stør- og Værdals Fogderi og besluttede, at der affattes særskilte Forretninger for hver enkelt Ålmenning, og at Udskrifter af disse meddeles thinglagsvis samt tilstilles Sorenskriveren til Thing læsning, hvorhos med Hensyn til de Almenninger, for hvilke i Henhold til Lov af 12te Oktober 1857 Almenningsbestyrelse er organiseret, denne erholder Udskrift af ved kommende thinglæste Forretning. Man begyndte med at gjennemgaa Almenningerne i Værdalens Thinglag og vedtok derpaa følgende Beskrivelser: Så følger beskrivelsene av de åtte første almenningene. Det gjelder Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenning, Kverndal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Volhaugen ålmenning. De øvrige almenningene ble ikke beskrevet ved denne anledning som følge av uenighet med hensyn til grensene mot Verdalsgodset. Men de manglende almenninger fikk sin beskrivelse senere, og foran denne står følgende tekst: Foruden de foran under No I - VIII omhandlede findes i Værdalens Thinglag endvidere følgende Almenninger, y. Smaasæteraasens, Malsaa og Lexdals. Da der angaaende enkelte Punkter i disses Grændser mod Værdalsgodset fandt Uenighed Sted mellem dettes Eier og Kommissionen, blev der af denne i Mødet den 30te Oktober sidstleden ikke vedtaget nogen endelig Beskrivelse af Almenningerne i Paavente af Indre-Departementets Bestemmelse i Sagen. - Denne var endnu ikke afgiven, men da Departementet paa Kommissionens Anmeldelse om, at den nu saa sig istand til at afslutte ein Virksomhed i Distriktet, har erklæret Intet at have mod saadan Afslutning at erindre, vedtoges nu følgende Beskrivelser over: Deretter følger så beskrivelsene av de tre siste almenningene: Leksdal ålmenning, Småseteråsen ålmenning og Malså ålmenning. Og i likhet med de øvrige er beskrivelsene over disse tatt med i kapitlet som omhandler vedkommende ålmenning. Etter Småseteråsen almennings beskrivelse står en fotnote med en ekstra opplysning om grenseforhold som ble avklart i en overenskomst med Verdalsgodset 9. februar 1872. Dette gjelder alle de tre siste almenningene som ikke var med blant de første åtte. Grændsespørsmaalet er ordnet ved Overenskomst, thinglæst 9de Februar 1872, der er saalydende: »Under Forbehold af det Kongelige Indre-Departements nærmere Approbation have Undertegnede truffet følgende Overenskomst angaaende Grændserne mellem Statens Almenninger i Værdalen og det tilstødende Værdalsgods's Eiendomme: 1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi-
---- 70 SS-A ---- søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen, medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred - derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser. 2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835 omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken opført 3 Mærkerøser. 3) Endelig vedtager Værdalsgodsets Eiere samtlige øvrige Grændselinier for Statens Almenninger i Værdalen saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissi onen, forsaavidt disse tilstøde Godsets Eiendomme. 4) Den Værdalsgodsets Eiere fra gammel Tid tilkommende Ret til at benytte Høisøen til Flødningsvand samt til at have Vintervei over Søen forbeholdes fremdeles uforment. Værdalen den Bde September 1871. Paa det Offentliges Vegne M. Selmer. - B. Jenssen. Chr. Jenssen. Lr. Jenssen. Caroline Jenssen. Fredrikke Jenssen. Anna Getz. Georg Jenssen. Vedtages paa det Offentliges Vegne, dog med Forbehold af samme Ret til Fiskeri i Høisøen saaledes, som denne Ret hidtil har været udøvet. - Den Kongelige Norske Regjerings Departement for det Indre Kristiania den Bde Januar 1872. Vogt. Skjoldborg.» Noter. 1 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 100. 2 NHLs. 301. 3 Danmarks historie bd. 9 s. 212. 4 NHLs. 127 S NHLs. 359. 6 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 102. 7 NHLs.3OI. B NHLs.3OI. 9 NHL5.229. 10 NHLs.301. "Musum: Verdalsboka 111 s. 146.
---- 71 SS-A ---- VOLHAUG ÅLMENNING Dette er en statsalmenning. Den ligger på nordsiden av dalen vest for Leksdalsvannet. På en måte ligger den adskilt fra de andre almennings områdene i Verdal. Men den grenser mot to andre kommuner. Kommunegrensene mellom Inderøy og Steinkjer går nemlig over toppen av Marsteinsvola, som er det høyeste punktet i det lavtliggende fjell området som har gitt ålmenningen navn. Almenningsområdet strekker seg også inn i de to nevnte kommunene. Den delen som ligger i Inderøy eller den tidligere Røra kommune, heter Heia statsalmenning, og den delen som ligger i Steinkjer eller den tidligere Sparbu kommune, heter også Volhaug statsalmenning. Opprinnelig må Volhaug ålmenning ha omfattet hele Volhaugen like ned til gårdene som ligger opp i skråningene, og som i dag har sine gårdsskoger her. Den første omtale av Volhaug ålmenning finnes i fogd Petter Arnets almenningsbeskrivelse av 1749. Om Volhaugen sier han følgende: Volhaugen. Leklemsvannet midt på. Almenningen strekker seg mot høyre fra vannet.
---- 72 ----
Vol haugen. Gr æset, Tokst ad og Husby i forgrunnen. Midt på Ydse dalen. Marsteinsvola tilhøyre. 7: Wolhaug Almindingen streckende sig Øster i Længden - 3 Fierdinger og i Nord Vi Fierding. Skowen bestaaende af faae Duelig gran og Furue, till gandske Lidt Huus og Saug Tømer og fast till intet andet end Skihug og Brendeweed tienlig, saasom den af Almuen till Huusfornødenhed meget er ud huggen. - Svært mye å holde seg til når det gjelder grensene, er ikke dette. Men det går allerede her frem at almuen, det vil si de bruksberettigede, hadde beskattet skogen hardt. Hvem som hadde rettigheter, får vi heller ikke vite. I den neste almenningsforretningen, 1758, omtales også Volhaugen. Den 18. juli dette året begynte forretningen, og man rakk ikke å bli ferdig. Neste dag fortsatte man. den 19. July Continuerede allmendings Besigtelsen, paa Westre Side af Lexdalwandet begynder allmindingen igien, Kaldes Wohlhougen, owen for Wigenn og grændser Langs Sparboens allmending indtil Heyen, og siden paa søndre Side Langs Bøigden, der war icke andet skow end som Bierke Lider og Myhr Stugur thi det som har wæret grann og tarvlig til Saug - og bygningstimer er af Bøndrne til deres Gaarders For nødenhed udhugget saa at gandske lite er igjen, som er Smaat - og afhøgret, uden at tiene til andet end til Skeefang. Skogens beskaffenhet er ikke blitt bedre i løpet av de knapt ti årene som har gått. Derimot er det gitt en noe mer nøyaktig beskrivelse av grensene. Mot Sparbu og Røra er det greit å følge grensene. De er rimeligvis de samme som herredsgrensene i dag. Men mot bebyggelsen i Verdal blir det uklarere. Man får ikke vite hvor langt opp gårdenes eiendommer går. Men gårdenes interesse for å ha egen skog var nok stor
---- 73 ----
Volhaugen. Marsteinsvola midt på. På toppen av Marsteinsvola møttes kommunene Inderøy, Steinkjer og Verdal. Tilvenstre Ydsedalen. på denne tiden slik at vi må kunne anta at ålmenningen var temmelig sterkt beskåret. I 1768 hadde en holzforster ved navn Wøllner i oppdrag å spesifisere sagbrukene i Verdal. Han omtalte også Hauka sag. Han brukte i den sammenheng navnet Hauka ålmenning} Bakgrunnen for dette er at Hauka sag hadde rett til å ta sagtømmer i ålmenningen. Og Wøllner ga da denne ålmenningen navn etter sagen. Men det er ingen grunn til å betvile at det er Volhaug ålmenning det var tale om. Dette er imidlertid ikke det eneste tilfelle hvor en ålmenning ble oppkalt etter den sag som hadde bevilling til å ta tømmer der. Den samme Wøllner skulle også samme året gi en beskrivelse av al menningene i sitt distrikt. Han omtalte også Volhaugen seiv om han riktignok ga ålmenningen navnet Leksdal ålmenning. Wøllner bygde sin beskrivelse på hva fogd Arnet hadde sagt ti år tidligere, og der hadde Arnet fortalt at han hoppet over Leksdal ålmenning av den grunn at den var blitt omtalt i 1756. Deretter fortsatte han med Volhaugen. Dette har tydeligvis ikke Wøllner vært klar over, for i sin beskrivelse som er datert 1.10 1768, sa han: No 20 Lexdahl Aliminding. Begynder paa Wester siidn af Lexdahls Wandet paa et stæd kaldes Wohlhougen owen for Wigen, og græntzer Langs Sparboens Aliminding indtil Heven, og siden paa Søndre Siide Langs Bøygden. Bøxlet af Hr. Obriste Lieutenant Klyver. Udj denne aliminding findes for nærwærende tiid ikke meget Saug tømmer Skow tilbage.
---- 74 SS-A ---- Volhaugen. Leksdalsvannet til høyre. Som fortalt i bakgrunnshistorien for almenningsforretningene, var vanligvis ikke beskrivelsene gode nok. Heller ikke omtalen fra 1758 ble regnet for god nok, og følgelig ble en ny beskrivelse utført i 1787. Denne beskrivelsen er noe grundigere enn de foregående, og seiv om man ikke foretok befaringer i terrenget, ble mange vitner avhørt. Forretningene varte følgelig i flere dager. Man begynte den 12. september, men først den 14. september nådde man til Volhaugen. Den 14de September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett. Endelig blew den Fierde Almindingsstrækning efter den gamle forretning undersøgt og befandtes derude: En Bøygde Alminding kaldet Wohlhougens Alminding, som begynder paa Westre-Siide af Lexdahls Wandet, ohngefær en Fierding owen for Wigen grendser langs Sparboens Alminding i Nord-West indtil Heyen og siiden paa Syndre Siide Langs Wærdahlens Bøygd forbyi Gaardene Siim, Lechlem, Gresset, Husebye, Qwaem, Husum, Stavlund, Auglen, Solberg, Sanden, Okul, Siør-Holmen, og strækker sig til Wiigen, hworfra denne Alminding begyndte alt efter Mærker. Her har fra u-mindelige Tiider foranførte og mange flcere Skow-Løse gaarde hugget hwad de behøwede til Huus Fornødenhed - Den ansees ohngefær en god Miil i Længden og paa sine Stæder en Fierding Wey i Breeden andre Stæder endnu mindre; har liiden og meget maadelig Gran-Skow, ingen Skyldsatte eller nye Rødnings Pladser; Ingen Field sletter, men følgende gaarde har sætre her, saasom: Hestegreye, Trones, Qwam, Sanden, Landstad og Okuld,-
---- 75 ----
---- 76 SS-A ---- Denne beskrivelsen er nokså nøyaktig, seiv om et par av de gårdene som nevnes som grense-gårder til ålmenningen, ikke grenser mot den allikevel. Det gjelder Sem, som grenser til Heia, statsalmenningen på Inderøysiden av grensen, og Husan. Ovenfor er begrepet fjerding nevnt, og nå kommer i tillegg mil. Begge disse ble brukt som lengdemål. På 1700-tallet ble en norsk land-mil regnet for å være 18.000 alen, noe som igjen tilsvarer ca. 11,3 kilometer. I fjell- og skogsterreng ble en mil regnet for å være noe kortere. 2 Således kan vi anta at når begrepet mil brukes, ligger dette nokså nært opp til hva vi i dag vil regne for en mil. En fjerding var da fjerdeparten av en mil. Verdal lå i Stjør- og Verdal fogderi, mens både Røra og Sparbu lå i Inderøy fogderi. Grensen mellom fogderiene ble fastslått ved en grense oppgang i 1791. Delelinjen skulle imidlertid ikke ha noen innflytelse på bruksrettighetene for de bruksberettigede. 3 Det er grunn til å merke seg at ved denne anledning ble begrepet bygdealmenning benyttet om Volhaugen. I fogd Støps oppregning av statens almenninger i 1816, nevnes Vol haugen som en av disse. Matrikkelkommisjonen av 1820 nevner heller ikke Volhaugen ålmenning. Ved denne anledning ble alle almenninger som ikke var statsalmenninger matrikulert og skyldsatt. Volhaugen må således ha blitt regnet for å være statsalmenning, seiv om altså fogden Arnt Christoffer Arnet betegnet den som bygdealmenning i 1787. Merkelig nok nevnes ikke Volhaug ålmenning av fogd Aarestrup i 1826. Men den nevnes i 1843. Det er ikke mye som sies, men dog får vi høre at skogen er borte. 24. Vohlhaugen en Bygdealminding omtrent 1 Miil lang og 1/4 Miil bred. Fjeldsletter haves ikke her. Skoven er udhugget. 7 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen, som er taxeret til omtrent 20 Sp. Også i 1847 nevnes den. Her står: 24. Wohlhaugen Bygdealminding a., der efter samme befaring liggendes paa westre Side af Lexdals Wandet omtrent 1/4 Miil owenfor Gaarden Wigen og grændser langs Sparboens Alminding i Nordwest indtil Heien og Siden paa Søndre Side langs Werdalens bøigd forbi Gaardene Sim, Leklem, Græsset Husebye, Qwame Husum Stavlund Auglen Solberg Sanden Ochul Schjørholmen og strækker sig til Wigen hwor begyndte. Omtrent en Miil i længden og indtil 1/4 Miil bred. Wærd ansat til 20 Spd. - b., maadelig Skow og intet widere dyrkningsland. c, Sætere hawe her Gaardene Hestegrei, Trones, Quam Sanden Landstad og Ochul.- d., De under a nævnte Gaarde og flere hawe ber fra umindelige Tider hawt Ret til Hugst til Huusfornødenhed. Engesletter og Pladse giwes ikke. - e., Staten har ingen Indtægt af denne Almending. Dette er et sammendrag av hva som tidligere er sagt, og det er ikke kommet til noe nytt.
---- 77 ----
---- 78 ----
---- 79 SS-A ---- Den siste store almenningskommisjonen avsluttet sitt arbeid i 1865. Om Volhaugen sier denne: VOLHOUGENS ÅLMENNING Volhougens Statsalmenning i Værdalens Thinglag er omhandlet i Forretninger, afholdte af Værdalens Foged og Sorenskriver den 18de Juli 1758 og 14de September 1787. Grændsen er, forsaavidt den motstoder de i Inderøens Fogderi beliggende Heiene og Volhaugens Almenninger, altsaa paa Strækningen fra Leklem-Våndet til Marstenvola og derfrå videre om Landstadvolden til Næshaugen, tillige opgaaet af Øvrigheden i Inderøen den 30te August og Iste September 1791 samt afhjemlet den 22de Marts 1792. Da Uoverensstemmelse viste sig at finde Sted mellem de i de forskjellige Jurisdiktioner afholdte Forretninger, er Grændsen i Henhold til Rente kammerets Skrivelser af 14de November 1795 og 26de November 1796, fastsat i et Dokument, affattet af Stør- og Værdals samt Inderøens Fogder den 24de Juni 1797 og approberet af Stiftamtmanden den 20de September s.A. Imidlertid maa dog bemærkes, at ligesom denne Afgjørelse af Grændsen ingen Indflydelse skulde have paa Udøvelsen af Brugsrettighederne, saaledes er i det nævnte Dokument Liniens Retning, som det af Situationskartet vil sees, urigtig angivet, idet den nemlig ikke kan gaa «lige i Øster» fra Leklemsvandet til Marstenvola, nåar den skal gaa «over den søndre Kant af Søraasmyren og noget sønden for den saakaldte Tronæsaas». Man har derfor holdt sig til disse specielt angivne Punkter, der maa forudsættes givne, og til Beskrivelsen af selve Terrænet, ikke derimod strengt til Retningen, saameget mindre, som Fogderne neppe, da Dokumentet udfærdigedes, opgik Linien, og som den Grændse, som Kommissionen har afmærket, nærmest stemmer overens med den fra begge Bygder stedfundne Brug, i hvilke Henseende bemærkes, at Konduktøren, Løitnant Haffner, har oplyst, at Sems og Græssets nu nedlagte Sætre i Værdals Volhougens Ålmenning ligge vestenfor den rette Linie mellem Leklemsvandet og Marstenvola, samt at Tronæs Sæter for 100 Aar siden, som det siges ifølge Dom, er flyttet did, hvor Sæterens Hustomter nu findes. Volhougens Ålmenning er opgaaet af Kommissionen nærmest i Anledning af For hør mod Christen Sevialdsen Lein, Baard Forbrigd og Kirkesanger Sehm den 14de, 15de og 20de August 1861. Forskjellige Forholde vedkommende denne Ålmenning ere omhandlede under det samme Forhør, der er behandlet 12te, 16de, 20de og 2!de August, 28de September samt Iste og 30te Oktober 1861, under Justitssag mod de samme Personer, behandlet 4de og ste December 1861, 28de og 29de Marts, 3die Mai, 1 lte og 21de Juni 1862 samt paadømt 16de September s.A., - og endelig under Møder, dels med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1861 og den 21de November 1863, dels med Angrendsende paa Strækningen fra Næshougen til Storgrøvla den 21de November 1863, og dels forsaavidt angaar Grændsen for Almenningerne i Inder øens Fogderi, med sammes Foged den !Bde August 1863. Specielt bemærkes iøvrigt, at Linien fra Storgrøvla til Gammelstavnen grunder sig paa den ovennævnte vedtagne Dom af 16de September 1862, at Kommissionen i Kraft af den samme givne Myndighed har overensstemmende, med de private Eieres Paastand bestemt, at Linien skal gaa fra Gammelstavnen til Okuls Kværnhus og derfrå til Røsttaaen istedetfor i ret Linie fra Gammelstavnen til Røsttaaen, fordi hin Strækning under en den 13de August 1811 afholdt Skyldsætningsforretning er tillagt Lille Skjørholmen, hvilken Urigtighed nu paa Grund af mellemkommende Hevd ikke længere kunde rettes, samt endelig, at Linien fra Røsttaaen til Haukaavandet mot Sanden og den beneficerede Gaard Okul er Kart over Volhougens Alminding i Værdalen optaget 1861 af Haffner.
---- 80 SS-A ---- Rids over de mod Volhougs Alminding østlige Side stødende Eiendommer. Fr a 1862.
---- 81 SS-A ---- fastholdt paa Grund af Vedtagelse fra Sandens Eier og i Henhold til Kirke-Departe mentets Bestemmelse i Skrivelse af Ilte Mai 1864 for den beneficerede Gaard Okuls Vedkommende. Grændserne for Volhaugene Ålmenning, der saaledes grunde sig dels paa vedtagen Dom dels paa de Angrændsendes Erkjendelse, angives her nærmere saaledes: Almenningen begynder i øverste Ende af en i Lexdalsvandet nedgaaende liden Dal eller dyb Kløft, Storgrøvla kaldet, hvor en stor tilhuggen Sten, mærket med en Krone, er opsat ved Siden af det gamle Mærke, en stor korshuggen Gran. Fra Storgrøvla gaar Linien, modstødende Leins Udmark, i Vest-Sydvest over Troldkjærringmyren samt over en Del mindre Høider og Dale indtil Svartbækken, hvor Forbrigds Udmark tilstoder, og paa hvilken Strækning 6 Røser, alle mærkede med Kroner, ere anbragte. Paa Sydsiden af Svartbækken ligger en Haug, hvori efter Sigende skal have været ind lagt Kul eller Kridt, og paa hvilken ligeledes en mærket Røs er opsat. Mellem Forbrigd og Almenningen bøier Linien noget mere mod Syd og gaar i S.V. over en liden Myr, paa hvis sydlige Ende en Stubbe tidligere har været Mærke mellem Gaardene Forbrigd og Hatlem samt Almenningen, og paa hvilken Strækning er opsat 3 Røser, hvorhos tillige ommeldte Stubbe er borttagen og en Røs opsat i dens Sted. Modstødende Gaarden Hallem gaar Linien nu først i S.S.V. og senere mere iV. over nogle mindre Høider og to smaa Bække til en stor Myr, hvorpaa man nåar en gammel Stavn eller Dam i Haukaaelven, kaldet Gammelstavnen, og paa hvilken Strækning 5 Røser, 3 mod den nordre og to mod den søndre Del af Hallem ere opsatte. - Fra Gammelstavnen gaar Linien i Vest til Nord langs Haukaaen til det Sted, hvor Okuls Kværnhus før har staaet, herfrå bøier Linien af og gaar i S.S.V. til S. ret til en iV. for Gaarden Skjør holmen beliggende, mellem to Myrer udspringende Fjeldrabbe, kaldet Røsttaaen. Denne Linie passerer først en lang Skraaning til Toppen af Løvbjerget, gaar derpaa ned ad sammes søndre Side over en Myrhals, hvor Delet skal være mellem Lille-Skjør holmen, som tilstoder fra Gammelstavnen, og Skjørholmen. Fra Myren kommer man atter over et temmelig høit Bjerg til en stor Myr, hvorigjennem Hyldbækken løber, hvorhos Strækningen fra Hyldbækken til Røsttaaen kun er Myr. Røser ere paa denne Strækning anbragte ved Okuls Kværnhus, paa Skraaningen, inden man kommer til Løvbjerget, paa Toppen af dette, paa Toppen af det andet ommeldte Bjerg, i Delet mellem Lille-Skjørholmen og Skjørholmen, ved Hyldbakken samt paa Røsttaaen. Ved sistnævnte Punkt tilstoder Skjørholmen, Vist og Okul Almenningen. Fra Røsttaaen gaar Linien, modstødende Okuls Udmark, over Myrer og enkelte Fjeldrabber i N.V. til V. til Haukaavandet, idet 5 Røser paa denne Strækning ere opsatte. Haukaavandet, som Almenningsgrændsen omtrent overskjærer paa Midten, danner den nordre Grændse for Gaarden Landstad, og fra Vandets vestre Bred til Qvamsaaen modstøde Gaardene Solberg og Auglen. Denne Linie, der gaar i V.N.V., støder i Nærheden af Qvamsveien paa Levningerne af en gammel Gjærdesgaard. Fra Qvamsaaen, hvor Stav lunds Eiendom tilstoder, gaar Linien næsten i ret Vest og følger Levningerne af en gammel Gjærdesgaard langs saavel Stavlunds som Husebys, Græssets og Leklems Eiendele, indtil den nåar Vasbjærgbækken, som derpaa følges til dens Udløb i Leklemsvandet. Paa denne Strækning, som gaar gjennem kuperet Terren og tildels over mindre Myrer, er mellem Almenningen og Stavlund opsat Røser, hvoraf den ene dog er en stor Sten, mellem Huseby og Almenningen er en Røs opsat ved hvert Endepunkt samt to Mellemrøser, mellem Græsset og Almenningen 4 Røser, hvoraf de to i Endepunkterne, mod Leklem ingen Røs opsat uden den paa Grændsen mod Græsset ommeldte, førend Vasbjergbækken naaes, hvor ligesaavel som ved Bækkens Udløb i Leklemsvandet, Røser ere anbragte. Fra Bækkens Udløb gaar Linien i N.V. til en i Leklemsvandet værende 0. hvor ligeledes en Røs er opsat, og hvor Heiens Ålmenning tilstoder. Linien gaar derpaa fra nysnævnte 0. i N.O. over Vasbjerget og Sørhaugen samt over Sørmyrens eller Søraasmyrens søndre Kant til en stor, ret over
---- 82 ----
---- 83 SS-A ---- Tronæsvolden beliggende Sten, mærket med Krone, paa hvilken Strækning desuden 5 Røser ere opsatte, hvorpaa den fra hin Sten bøier mere mod Øst og gaar først ned over Tronæsaasens østre Skraaning, indtil den overskjærer Qvamsaaen, hvorpaa den følger den vestlige Skraaning af Marstenvola indtil sammes Top, paa hvilken Stræk ning 5 Røser ere opsatte, ligesom et lodret Bjerg ved Qvamsaaen er korshugget. Grændsen mellem Sparboens og Værdalens Almenninger fortsættes fra Marstenen i næsten ret østlig Retning over en Myr, hvor en Røs er opført, og ved hvis østlige Ende et Kors er hugget i et Bjerg, og hvor tillige en Røs er opsat, samt over Fjeldets østlige Skraaning tæt nordenfor Ydses og Svinhammers Sæter til en stor Sten paa den gamle forladte Landstadvold, beliggende paa Landstadaasens vestlige Skraaning. Fra Land stadvolden fortsætter Linien i samme Retning for det meste over Myrer til Lom kjærnet, fra dette bøier den i 0.N.0. og over Næshougen til en gammel Stubbe. Denne Strækning er afmærket ved "øser, desuden er en jordfast Sten mellem Lom kjærnet og Næshougmærket korshuggen, og den gamle Stubbe borttagen samt en Røs opsat i Stedet. Paa Næshougen er Delepunktet for begge Volhougs Almenninger samt Gaardene Næs i Sparboen og Vigen i Værdalen. Fra Næshougen gaar Linien endelig ret til Udgangspunktet Storgrøvla over kuppert Terræn, følgende for det meste Høide ryggen, saa at Alt, hvad der falder mod Nord, kommer til at tilhøre de modstødende Eiendommer Vigen, Kulstadvigen, Vist og Landstad, medens den sydlige Skraaning kommer til Almenningen. Paa denne Strækning ere 9 Røser opsatte. Kart over Volhougens Ålmenning er i 1861 optaget af Løitnant Haffner som Kommissionens Konduktør, og Gjenpart af dette Kart vil blive leveret Almennings bestyrelsen. Forøvrigt maa bemærkes, at da den paa Vestsiden af Marstenvola beligg ende saakaldte Ydses Sæter, der skal være opryddet af Ydses Opsidder i Værdalen, men brugt af Loraas's og Røskes Opsiddere i Inderøen, efter foranførte Grændselinie ikke bliver liggende inden Værdalens men paa Inderøens Ålmenning, og da Tronæssæteren, hvis Huse ligge lige i Linien, nu er nedlagt, vil Spørgamaalet om Almuens Brug paa begge Sider af den her angivne Grændse mellem Fogderierne for mentlig blive af mindre praktisk Betydning, imidlertid gjentages den i det ovenom meldte Dokument af 24de Juni 1797 tagne Reservation hvoraf følger, at virkelig exis terende Brugsrettigheder ikke indskrænkes ved Liniens Afmærkning. I Volhougens Ålmenning er ingen Rydningsplads og ingen Slaatter. Derimod findes sammesteds følgende Sætre: Hestegreie benyttes af øvre og nedre Hestegrei Husan benyttes af Husan og Øvre Nordberg, Ydse af nedre Ydse og Svinhammer. - De flere Sætre i Almenningen - Trones, Nordberg, Landstad, Solberg, Minsaas, Aakerhuus, Sems, Græssets og muligens flere - ere ikke for Tiden i Brug. Almuens Brugsret i Volhougens Ålmenning bestaar, foruden i Sæterbruget, i Hugst til Husfornødenhed. Saavel Gaardmænd som Husmænd have udøvet saadant Brug, derimod neppe Inderster med nogen Slags Berettigelse. Saadan Brugsret har været udøvet af Opsidderne i den saakaldte Stiklestads Grænd ned til Lyngsgaardene samt af Opsidderne paa det Strøg af Hovedsognet, som ligger vestenfor denne Bygdedal indtil Grændsen mod Salberg Sogn. Det er ikke oplyst, at andre end Beboerne af Skovløse Gaarde, eller rettere sagt af Gaarde, som ikke seiv have tilstrækkelig Skov til Husfor nødenhed, have udøvet Brug i Almenningen. Angaaende Brugsretten og dens Omfang ere Oplysninger søgte i formeldte Forhør af 12te August/30te Oktober 1861 samt i Møde med Almenningsbestyrelsen den 22de Juli 1862 og 21de November 1863. (I Kommissionens Møde den 9de September 1864 anmeldte Stavlunds Opsidder, Ole Olsen, at hans Gaard fra gammel Tid tilkommer Havnret i Almenningen, hvorpaa han ønsker sig meddelt Hjemmel. Brugsfuldmægtig Dahl fremsatte et almindeligt Forbe hold om Adgang til Bygsel paa saadanne Rettigheder, der hidtil inden Almenningerne maatte have tilkommet Leilændinge under Værdalsgodset.) Bind VI A —6
---- 84 SS-A ---- Lige til 1864 har der været en fælles Bestyrelse for samtlige Værdalens Almenn inger, men for Eftertiden vil denne som de øvrige Almenninger sammesteds blive undergivet særskilt Bestyrelse. Noter. 1 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s 2 NHLs.229. 188. 3 O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s 186. Skjematisk oversikt over grensene for Volhaug ålmenning. 1864.
---- 85 ----
---- 86 SS-A ---- LEKSDAL ÅLMENNING Almenningen har navn etter Leksdalen, bygdelaget på østsiden av Leksdalsvannet. Mot vest grenser ålmenningen mot gårdsvaldene til gårdene i Leks dalen. Mot syd grenser den dels mot Værdalsbrukets eiendommer og dels mot gårdsvaldene til gårdene i Ulvilla og Helgådalen. Mot øst grenser den mot Malså statsalmenning. Mot nord følger grensen herredsgrensen mellom Verdal og Steinkjer. På nordsiden av denne grensen ligger Båbu statsalmenning. Denne ligger i det gamle Sparbu herred. I enkelte sammenhenger er navnene Vestre Leksdal ålmenning og Østre Leksdal ålmenning brukt. Dette har trolig sammenheng med at de bruksberettigede fra Leksdalen fra først av brukte den vestre delen, mens de bruksberettigede fra Helgådalen brukte den østre delen. Heller ikke Leksdal ålmenning er funnet navngitt før Ar net, som var fogd i Stjør- og Verdal fogderi, beskrev den i 1749. (1:) Lægsdals Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bøygdens yderste Gaarder, og Grændser till Sparboe udj Inderøen Fogderie i Nord Ost ungefehr i Længden 1 Miil Leksdalen med grensefjellene mot Sparbu i bakgrunnen.
---- 87 SS-A ---- samt i Bredden till Opdals Fieldet udj Wærdalen i Syd Øst Ligesaa - 1 Miil. Strækn ingen bestaaer Dels af Snaue Field, hwor intet woxer uden hist og her Lit Birckekrat Dels af Ringe og Duelig Furue samt weyerbrudt Grann Skow, saasom det beste af Almuen, till Deres Gaarders Bygning og Reparation er ud huggen, dog finds endnu paa de Længst fra liggende Stæder hiist og her i Dahlerne saawell Bygnings som eendel aw Tømmer, der alt med megen Beswærlighed maae frembringes. Opdalsfjellet som det her er tale om, kan ikke være annet enn Hærvola. Den neste ålmenningen som omtales i denne oversikten, kalles forøvrig Opdahls Almindingen i Woche Annex. Vi får her et inntrykk av størrelsen av ålmenningen. Seiv om den ikke hører med blant de aller største, ser vi at det fantes skog på steder som lå langt unna bebyggelsen. Og det stadig tilbakevendende problem med at skogen var rasert og uthugget, dukker også opp her. Men myndighetene var ikke fornøyde med rapportene av 1749, og nye almenningsbesiktigelser måtte avholdes. Den neste kom i 1758. Da ble imidlertid ikke Leksdal ålmenning befart. Følgende står det året: den 19. july Continuerede allmendings Besigtelsen, da Lexdals allminding blew ower seet og fandtes stemme af den Beskaffenhed som wed Besigtelsenn ower Lunde Saug ere mentioneret. Med dette forståes at ålmenningen ble besiktiget og beskrevet i for bindelse med behandlingen av Lund sag. Dette skjedde i 1756. I doku mentene fra denne saken står følgende:
---- 88 SS-A ---- Leksdal ålmenning. Aksnesvola med Tillerknoppen settfra nord. I for grunnen Selidalen i Sparbu. 1756 den 2 juny blew eftter at mand tilforne og formedelst uføre Snee og vand Rinde Comparere, en Skow besigtigelse foretaget ower Lexdalen allminding i Wærdal Lexdals Fieldet kaldet, ... Egentlig skulle man altså befare områdene ved Rinnan sag, men dårlig vær og føre gjorde dette umulig. Det er altså ikke bare i dag vi kan tale om dårlige sommere! Men videre står: Hr. Major Kliiwer war derefter tilstædde og anwiiste allmindingens Strækninger som gaar fra Tufset Tuen til Blaaeaasen hwor Sparboens Allminding paa Nordre side er angrændsende. J same Strækning er mesten Hougfield, undtagen hist og her om kring, hwor en og anden Bækk dall kunde wære, der war nogle Gran- og Fuhru Træer, men de fleste af same war wejrslidt og Bederwet. Wel kunde findes et og andet træ duelig til Saw tømmer, men efter anseende wel det wære bekostelig at faa frem til Lund Saug som den nærmeste. Fra Blaaeaasen gaar da allmindingen til Herwohlen, i Hwilken Strækning og befandtes ligedan Som i owennæwnte. Herifrå neml Her wohlen gaar allmindingen forbi Kiæsboens Eyendeele til Sketswohlen som ligger oster op for Gaarderne Marcken. I denne Strækning Løber Elwen som Lund Saug drewis wed og gaar i en dahl ungefæhr Lang Vi Miil, uden den støder mod Hofstad og Tiller Eyendeele, hwori fantes nogenledes Gran Skoug saawel op langs med Elwen som og omkring Gue-stoen til Gaardene Stichelstad Sætter, og hworaf kand hugges Saug tømer, som Beqwæmmeligt kand føres til Lund Saug. Saa widt mand da kunde skiønne af denne befindende Skow, Syntes at nåar Skowen ej skal udhugges, eller forr inges, kunde deraf aarlig hugges til 14 Tylter timer eller Skiæres Bord af same 44 til 46 Tyltr. og J henseende til Bekostning der wil wære med at faa Tømeret hugget saa til
---- 89 SS-A ---- Fra Leksdal ålmenning. I bakgrunnen delvis skjult av tåke Blååsen, et grensefjell mot Båbu ålmenning. fields og derefter neddført til Lunde Saug saa den nærmeste wed allmindingen ligg- ende .... Deretter følger hva som skulle betales i årlig leie. Men seiv om dette er en besiktigelse i forbindelse med mulighetene for å hugge tømmer i til Lund sag, får man allikevel en del opplysninger om ålmenningen. Beskrivelsen av grensene er temmelig nøyaktig og stemmer godt overens med dagens grenser. Det eneste stedet hvor beskrivelsen synes noe uklar, er ved Hærvola. Det er ikke mulig å si om det er toppen av fjellet som menes, eller om det her høyderyggen av Hærvola som skal følges. I dag følger nemlig grensen høyderyggen. Hærvola blir forøvrig kalt med sitt riktige navn her. I forrige beskrivelse ble den kalt Opdalsfjellet. Her kan innskytes at en holzførster ved navn Wøllner skulle i 1768 gi en rapport over almenningene i sitt arbeidsområde som trolig omfattet store deler av Trøndelag. Trolig må dette arbeidsområdet ha vært i største laget, for i stedet for å befare almenningene, ser det ut til at han skrev av hva som ble sagt i almenningsforretningen 1758. Men i denne forretningen fortalte Arnet at Leksdal hadde blitt behandlet i 1756, og derfor unnlot han å omtale den. Han gikk deretter over til å beskrive Volhaugen ålmenning. Dette har tydeligvis ikke Wøllner vært klar over, for han bruker navnet Lexdahls Allminding, men beskriver Volhaugen. Leksdal ålmenning er således utelatt i beskrivelsen.
---- 90 SS-A ---- Fra Leksdal ålmenning. Bulleråstjernet i bakgrunnen. I forgrunnen Lundselven med Eklefossen som så vidt kan skimtes. Til høyre midt på bildet Holtjørnvola.
---- 91 SS-A ---- Fra Leksdal ålmenning. Hærvola sett fra vest. Kalt Oppdalsfjellet i 1749. Men hva enten det var beskrivelsen av denne ålmenningen eller andre almenninger som var for dårlig, så ble det krevd at en ny almennings forretning skulle avholdes. Den kom i 1787. Heller ikke ved denne an ledning var man ute i marken. Beskrivelsene ble foretatt på grunnlag av vitneavhør. Leksdal ålmenning ble behandlet den tredje dag. Den 14 September Continuerede Forretningen med samme Laug Rett. Og blew da undersøgt den Tredie-almindings Strækning efter den gamle Besigtelse hworindi fand tes: Een kongl. Alminding kaldet Lexdahls alminding, som begynder fra Thuset thuwen eller Marstenen og gaaer i øster høyest op i Fieldet Blaasen herfrå i Nordeste Ende paa Hær Wohlen til dens Syndre Ende, der fra til Skiæl-Høyen, Skiæl-Sæter- Wold, og i det gamle Bom Fæste som er en stor Steen i Elwen, hworfra Mærket gaar i Nord-West igiennem Stændahlen og til Tufset-Thuen eller Marsteenen hwor den begyndte, hworhos blew tilkiendegiwet: at Thufset-Eluen, Baaren, og Hær-Wohlen er Grændse mærker Jmellem Inderøens Fogderie og Stør- og Wærdahls Fogderie. Denne saaledes beskreewne alminding er ohngefær 2 Miile lang og en Miil i Breeden, har maadelig Gran Skow, som forhen har wæret Bøxlet til afgangen oberste Lieutenant Kliiwer, men siiden freedlyst. Indeholder desuden en Hob u-duelig Jord har hwerken Bøxiede eller nye-Rødnings-Pladser - Engesletterne som skattes af ere for gaardene Musum, Hofstad, Lunden, Stiklestad, Axnes, Thuset, Wist, Grunden, Byna, Kluken, Hielden, Langstad, Holmen og flere som fogden forbeholdt sig at oplyse af Fieldslette- Mandtallet- Følgende Gaarde hawde Sætre her neml: Skey, Stiklestad, Ekle, Nord Hallan, Folioen, Skroowe-Gaardene, ower-Jermstad, Eckloen, nedre Sende, Karm huus, Lunden, Hofstad-gaarderne, Needre-Faaren, Wangstad, Kluken og Langdahl.
---- 92 ----
---- 93 SS-A ---- Leksdal ålmenning. Grensen går over Høysjøen. Høysjøen sett fra vest. Beskrivelsen følger nokså nøyaktig den fra 1756, men ved Hærvola var man ved denne anledning mer nøyaktig. Derimot bruktes ved et par anledninger navnet Marsteenen som et annet navn på Tusettua. Med mindre dette var et vanlig brukt navn på den tid, er det grunn til å tro at fogden, i dette tilfellet Arnt Christofer Arnet, har misforstått og ført opp den høyeste toppen av Volhaugen på den andre siden av Leksdals vannet, nemlig Marsteinsvola. Muligens kan Marsteinsvola ha blitt brukt som et siktepunkt i forklaringene, for den, Tusettua og Blååsen ligger i rett linje etter hverandre. Grensen mellom Sparbu eller Steinkjer og Verdal følger også denne linjen. Skiæl-Høyen er rimeligvis det samme som Skjellheia, men Skiæl- Sæter-Wold er vanskeligere å stedfeste. Men sannsynligvis er den identisk med en gammel seter Lille Langdal skal ha hatt på dette sted. Når det under engslettene er oppført at Langstad hadde en slik slette i Leksdal ålmenning, kan man tro at dette måtte gjelde Landstad. Men mest rimelig er det grunn til å tro at det må være Vangstad det var tale om, for Vangstad hadde også seter inne på almenningsområdet. I 1816 ble Leksdalen ålmenning bare nevnt i den forbindelse at den til hørte de offentlige almenninger i motsetning til en del andre som angive lig var i privat eie. Det samme skjedde i matrikkelkommisjonens rapport av 1820 hvor bare de privateide almenningene ble matrikulert.
---- 94 ----
Fra Leksdal ålmenning. Utsikt mot sydøst over Skjellheia. I venstre bakgrunn Elneshøgda. Leksdal ålmenning sett fra syd. Helt i bakgrunnen delvis skjult av skyer Hærvola. Til høyre bakerst Skjellheia og Håkåklumpen. Midt på i for grunnen Rollsjøene. Almenningsgrensen går tvers over den nærmeste.
---- 95 SS-A ---- Leksdal ålmenning. De sydligste grensefjellene sett sydfra over Kjesbu vannet. Til høyre Håkåklumpen, midt på Skeisvola med den høyere Markavola bak. Derimot fogd Aarestrups innberetning av 1826 er noe mer fyldig. Riktignok er dette en mer eller mindre avskrift av de allerede nevnte almenningsforretninger: 10 Lexdahls Alminding, som begynder fra Tuset-Tuven eller Marstenen og gaar i øst høiest og i Fjeldet Blaasen, herfrå i Norderste Ende paa Hæhr Wohlen til dens Syndre Ende. Derfrå til Skjæl Hojen Skjæl Sæter Wohl og i det gamle Bom Fæste, som er en stor Steen i Elven, hvor fra Mærket gaaer i Nordvest igjennem Steendahlen og til Tuf seth Tuen eller Marstenen hvor den begyndte. Denne Alminding er 2 Mile lang og 1 Miil bred, har maadelig Skov, der er fredlyst. Jordbunden er maadelig hverken bygslede eller nye Rydningspladse fandes her. Også her er navnet Marsteinen brukt. Dette tyder på at det bare har vært en avskrift av hva som er sagt tidligere. Derimot skal vi være klar over at på nordre side av Markavola som henger sammen med Skeisvola, går en dal som i dag kalles Marsteinsdalen. Bekken som folger denne dalen kalles Kvitsteinbekken. Denne dalen er imidlertid ikke identisk med Steendahlen som nevnes som en egen grenselinje. Denne heter også i dag Steindalen og går omtrent rett sydover fra Aksnesvola og ned i Tjelderdalen. I 1843 nevnes også Leksdal ålmenning. En del nye opplysninger har kommet til: 23. Lexdals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov som for største Delen ødelagt ved den i 1837 indtrufne Storm. Den gjenværendeDeelsomer aldeles udtørret hugger Almuen efter Udviisning og imod Betaling til Statscassen efter Taxt.- Opsidderne paa 7 Gaarde have her Engsletter og betaler aarlig Afgift til Stats cassen 47 s: 13 Gaarde have Sæterboliger i Almindingen som anslaaet til 50 Sp. I rapporten fra 1847 står følgende: 23. Lexdals saakaldte Kongelige Alminding a., der efter befaring af 14: September 1787 begynder fra Tufset-Tuen eller fra Marstenen og gaaer i Øst Høiest og i Fjeldet Blaasen herfrå i norderste Ende paa Herwohlen til den Søndre Ende. Derfrå til
---- 96 SS-A ---- Leksdal ålmenning. Skeisvola til høyre og Markavola sett fra vest fra Klinga ved Leksdalsvannet. Skjedheien, Skjedsætervold og i det gamle Bomfæste som er en stor Steen i Elven; hvorfra Mærket gaaer i nordwest igjennom Steendalen og til Tufset Tuen eller Mar steenen hvor den begyndte; det bemærkes at Tufsettuven Blaasen og Hærvolen ansees Grændsemærker mellem Inderøens og Wærdals Fogderier. - Den ansees 2 Mile lang og 1 Miil bred dens Wærd er anslaaet til 50 spd.- b., maadelig Skow og uduelig Jord. c, Sæter hawe her Gaardene Schei, Stiklestad, Ekle, Nord Hallem, Folloe Skrowe Gaardene øvre Jermstad Ekloe neder Sende, Karmhuus Lunden Hofstadgaardene Nedre Faaren Wangstad Kluken og Langdaln - d., øster Stiklestad øster og lille Musum, Westgrunden, Byan Warslatten og Stor langdal have her Engsletter hvorfor tilsammen betales aarlig til Statskassen 45 s: e., Foruden nævnte Indtægt falder og Skowløn af bevilgede Hugster. En del nye ting var kommet til, men storparten var gjentagelser av hva som var sagt tidligere. Det kan bemerkes at det her ble brukt den riktige skrivemåten av Hallem. I 1787 sto Hallan. Det er altså ikke tale om Hallan i Vinne, men Hallem i Stiklestad. Det var ikke uvanlig at skrivemåten av disse navnene skiftet en del på 16- og 1700-tallet. Det kan også nevnes at Holme i Sjøbygda og Holmen i Vuku også delvis ble skrevet på samme måte som disse to. Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommi sjonen i 1861. Som allerede fortalt, er Leksdalen en grensealmenning til en annen kommune, og dette førte til en del vanskeligheter som følge av
---- 97 SS-A ---- at bønder i Sparbu også var bruksberettiget i Leksdal ålmenning. Som følge av dette, er denne beskrivelsen lang. Videre grenser ålmenningen mot Værdalsbrukets eiendommer. I en rettssak i for rige århundre ble den daværende eier, Nicolay Jenssen, beskyldt for å drive tyvhugst i ålmenningen. Jenssen ble fullstendig frikjent, men det var klart at det hadde rådet en viss uklarhet med hensyn til grensene. (Se Værdals godsets historie.) Dette går også frem av kartet som er hentet fra Justits sagen mod Nicolay Jenssen. Dommen i denne saken ble også grunnlag for almenningskommisjonens fastsettelse av Leksdal almennings syd grense. LEKSDAL ÅLMENNING Lexdals Statsalmenning i Værdalens Thinglag er beskreven i Forretningerne af 19de Juli 1758 og 14de September 1787. Den førstnævnte henviser iøvrigt med Hensyn til Almenningens Grændser til en den 2den Juni 1756 afholdt Besigtelsesforretning over Lunds Saug, idet Grændsen under samme, i al Fald for en Del, specielt er angiven. Forsaavidt Almenningen modstødes af Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning i Sparboen, - nemlig paa Lexdals Almennings Nordgrændse i Strækningen fra Tufset tuen til Hærvola - er denne Dal af Grændsen tillige omhandlet i den under 26de Juni 1797 paabegyndte Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes Uoverensstemmelse i Angivelsen af Grændserne for disse, forskjellige Jurisdiktioner tilhørende Almenninger. I Forretningen af 14de September 1787 er nemlig Punktet Tufsettuen angivet som Lexdals Almennings vestligste Mærkepunkt, hvorimod Forretningen af 1797 som saadant angiver Ivermyrkjærnhaugen, og medens begge Forretninger stemmer overens deri, at Linien fra Ivermyrkjærnhaugen i Nordost gaar til Blaa-Aasen, - uagtet Forretningen af 1797 forudsætter, at Linien rettelig burde gaa mere vestligt og at Blaa-Aasen er angivet som Mærkepunkt paa Grund af en i Forret ningen af 1787 indløben Feiltagelse, som ikke ved den senere i 1797 afholdte Forret ning antages at kunne redreseres - ere de nævnte Forretninger atter uoverens stemmende i deres Angivelse af Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Forretningen af 1787 angiver nemlig, at Mærkepunktet skal være Hærvolas nordre Ende, medens Forretningen af 1797, henholdende sig til en den Ilte - 15de August 1785 afholdt Forretning over Kjesbu Ålmenning i Sparboen, som tilstøder de heromhandlede Almenninger i Hærvola, vil, at Mærkepunktet i dette Fjeld skal søges paa Fjeldets høieste Top, hvor en Varde efter den i 1784 foretagne trigonometriske Opmaaling er opreist. Denne Usikkerhed med Hensyn til Grændselinien paa denne Kant maa allerede have fundet Sted fra gammel Tid af, efterdi Sætre og Fjeldslaatter, der bruges af Indvaanere baade fra Værdalen og fra Sparboen, ligge saa at sige om hinanden inden den omtvistede Strækning, saaledes Blaase eller Lunems, By og Dalems Sætre tilhørende Sparboen, og Karmhus Sæter, tilhørende Værdalen. Ogsaa Almenningens Sydgrændse, har været usikker, dog ikke fordi der finnes nogen Forretning, som staar i Strid med den i 1787 angivne Grændselinie, men fordi denne har været overskredet af Leilændingerne under det tilstødende saakaldte Værdalsgods, tilhørende Grosserer N. Jenssen. Disse Forholde have været gjorte til Gjenstand for gjennemgribende og specielle Undersøgelser under et den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December samme Aar sluttet Forhør, hvilket igjen ledede til Anlæg af Justitssag mod Grosserer Jens Nicolai Jenssen, hvilken inkamineredes for Kommissionen den 23de Juni 1862 og sluttede ved Dom af 26de Marts 1863. Under denne Sag, som paakjendtes i Høiesteret den 26de Mai 1865, og til hvis Oplysning tillige et Aasteds-Thingsvidne optoges for den ordinære Ret i Oktober 1863, - er denne Almennings Sydgrændse ligeledes om-
---- 98 SS-A ---- ** 43 O bo bo O &o K SD Kl o CU cj bo 'f co £ o ? o bo CS pa *2 to K, v! 5
---- 99 ----
-—£--— ~„J..:.,.r..., . . ' -y&w , '■■ —. >~» . si Kart over Den østlige Deel af Lexdals Alminding i Værdalen optaget 1861 af Haffner. Bind VI A —7
---- 100 SS-A ---- CU co bo I I bo | I bo O 1 k. aj > 1
---- 101 SS-A ---- handlet. I Henhold til de saaledes tilveiebragte Oplysninger har Kommissionen i en den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet Bestemmelse om Almenningens Syd grændse, saaledes som denne nedenfor nærmere vil blive angiven, idet forøvrigt bemærkes, at Grosserer Jenssen under hin Session har ladet protestere mod den nævnte Beslutning angaaende Grændsen, hvorfor Kommissionen i Forestilling til det Kongelige Indre-Departement af 31te August 1865 blandt andet har foreslaaet, at dette Grændsespørgsmaal snarest mulig undergives Domstolenes Afgjørelse. (Grændse uoverensstemmelsen hævet ved Overenskomst, thinglæst 9de Febr. 1872; se Smaasæteraasens Ålmenning.) løvrigt ere Lexdals Almennings Grændser opgaaede af Kommissionen fra den 9de til den 12te September 1861 samt den 4de og ste Juni 1862. Derhos er Beslutning angaaende Grændsen mellem Lexdals og Baabu Almenninger fattet under Møde med Fogden i Inderøens Fogderi den 18de August 1863 (kfr. Kommissionens Skrivelse til Fogden af 2den Mai 1864), og betræffede Grændsen mod Tufsetgaardene under et Forhør, afholdt 30te September 1863, - hvorhos endelig en Del af den vestlige Grændse for denne Ålmenning er omhandlet under et Møde med Værdalens Almenningsbestyrelse den 21de November 1863. Grændserne for Lexdals Ålmenning angives her nærmere saaledes: Fra Tufsettuen, der er beliggende paa Høiden af den Aasstrækning, som hæver sig lige op for Tufsetgaardene ved Lexdalsvandet og hvor Mærkepunktet er i Nærheden af en stor Sten, hvori findes indhugget gamle Kors og hvor nu en med Krone indhugget Mærkerøs er opsat, gaar Linien, modstødende Bremsetgaardenes Udmark af Sparboens Præstegjeld, i Øst til en Bjerghøide, kaldet Ivermyrkjærnhaugen, hvor en gammel trigonometrisk Varde er opreist, og i hvilken nu ligeledes en Krone er ind hugget. Her tilstøder Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning Lexdals Ålmenning, som den følger østover lige til Mærkepunktet i Hærvola-Fjeldet. Fra Ivermyrkjærnhaugen gaar Linien i Nordost bent til Blaa-Aasen, der er en med enkelte Naaletræer sparsomt bevoxet Aashøide, paa hvis Sydheldning de under Sparboen brugte saakaldte Blaase- Sætre ere beliggende. Her er opreist en Kronrøs paa et Sted, hvor tidligere et gammelt Kors findes indhugget i Bjerget. Herfrå gaar Linien i Øst ganske lidt til Nord bent til den næst-nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne Bjergafsatser paa Hærvolafjeldet, hvor en Kronrøs er opreist paa samme Sted, hvor en Røs ogsaa før har været sammenlagt. Paa denne Strækning overskjærer Linien tvende Gange Lunds-Elven, først nærmere Blaa-Aasen, mellem denne og Dalems Sæter, dog saa ledes, at Linien gaar oven- eller nordenfor sidstnævnte Sæter, - og senere oven- eller nordenfor Karmhus-Sæteren, hvorhos Linien gaar strax søndenfor den sydlige Ende af Hærvolakjærnet. Fra det nysnævnte Punkt paa Nordkanten af Hærvola gaar Linien, modstødende Malsaa Ålmenning, i Syd langs efter Ryggen af bemeldte Fjeld og over samme høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist, samt over Botten klumperne til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren), som er antaget at være en af de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger en Bugt i Fjeldvandet Høisøen, kaldet Botten, nærmest. Fra bemeldte Bjergtop, paa hvilken en Kronrøs er opført, gaar Linien, modstødende de under Værdalsgodset hørende Gaarde Sæters og Store- Langdals Udmark, bent i Sydvest over Botten til en ved Høisø-Elvens Udløb opført Flødningsdam, hvor tvende Kronrøser ere opsatte, samt videre omtrent i samme Retning over Lille-Høisøen og Skjelheien, hvor Kronrøser ligeledes findes, til Tomten af en paa Skjelheiens sydlige Heidning værende, i sin Tid under Lille-Langdal brugt, men nu nedlagt Sæter, kaldet Skjelsætervolden, hvor ligeledes en Kronrøs er opsat. (Kfr. her det paa Iste Spalte nævnte Grændsedokument.) Fra Skjelsætervolden gaar Linien i Vest lidt til Syd til den høieste Fjeldtop af Navnet Haakaaklumpen, hvor Kronrøs er opsat paa samme Sted, hvor et lignende Mærke før har været opreist, og videre i Vest over søndre Rollsø til en lige op for dette Kjærn beliggende, med Gran træer bevoxet Høide, kaldet Rundhougen, hvor en med Krone mærket Røs er opsat. Paa Strækningen fra Skjelsætervolden til Rundhougen tilstode Gaardene Lille-
---- 102 SS-A ---- '-.<
---- 103 SS-A ---- Langdals, Byna, Bjørstads, Aasens og Klugens Udmark - de tre sidste tilhørende Værdalsgodset - Lexdals Ålmenning. Fra Rundhougen gaar Linien bent i Vest lidt til Nord i Nærheden af et lidet Kjærn, Oxøiet, samt over den sydvestlige Heidning af Skeisvola, til midt paa Skeisætervolden, hvor en Kronrøs er opreist ved en jordfast Sten, modstødende paa denne Strækning de Værdalsgodset tilliggende Gaarde Kjæsbos og Markens Udmark. Fra Skeisætervolden gaar Linien, fremdeles tilstød ende Markens Udmark, bent i Nordvest til det saakaldte Bomfæste i Lunds-Elven, hvilket Mærkepunkt er antaget at være ved en større jordfast Sten paa Sydsiden af Elven, i hvilket Kors og Krone er indhugget, ligesom ved Elvebredden her er opreist en Kronrøs. Linien gaar derpaa fra Bomfæstet over Lunds-Elven og over en skovbevoxet Aasstrækning i Nordost til den sydlige Ende af et trangt Dalføre eller Kløft i Fjeldryggen, kaldet Stendalen, hvor en Kronrøs er opreist, samt følger derefter opad Stendalen i Nord indtil Dalførets nordligste Ende, hvor ligeledes en kronet Røs er opsat ved en jordfast, korset Sten. Herfrå bøier Linien igjen i Nordvest og gaar gjennom et Saagodtsom skovløst Terræn bent til Udgangspunktet Tufsettuen, saaat følgelig Fjeldtoppen Tillerknoppen bliver liggende sydvestlig for Linien. Paa Strækningen fra Bomfæstet i Lunds-Elven til Tufsettuen tilstoder Gaardene Hof stads, Tillers, Axnæs's og Tufsets Udmark Almenningen. Foruden ved foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre Røser, ialt 175 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed kan udfindes. Kart over denne Ålmenning er optaget i 1862 af Lieutnant Haffner som Konduktør. Forøvrigt maa med Hensyn til Ordningen af Grændserne for Lexdals Ålmenning erindres Følgende: a. Varslottens Sæter, der ligger paa Vestsiden af Høisøen, med tilhørende Udmark, som strækker sig langs Høisøen, med tilhørende Udmark, som strækker sig langs Høisøen fra Furupullen i Syd til Karphus-Bækken i Nord, og som hovedsagelig bestaar i en smal Aasstrækning, kaldet Gabrielsaasen, - maa efter de under det Jenssenske Forhør, navnlig af 10, 42, 44, 45, 50 og 51 Deponenter, afgivne Forklar inger antages at være frahævdet Lexdals Ålmenning og nu at udgjøre Særeien dom for Gaarden Varslotten Naar Chr. Lein derimod i det paa Gaarden Var slotten udfærdigede Skjøde, datert og thinglæst 17de August 1842, har forbe holdt sig Hugst paa Nordsiden af Karphus-Bækken, da antages saadant efter de fremkomne Oplysninger fuldstændig überettiget. Paa Grund heraf er Varslot- Sæteren med tilliggende Skovmark særskilt afmærket fra den øvrige Ålmenning ved Anbringelsen af 13 mindre Mærkerøser, opsatte paa de Kanter af Stræk ningen, som ikke begrændses af Høisøen og Karphus-Bækken. Forøvrigt bemærkes, at Opsidderen paa Gaarden Varslot fra gammel Tid af aarlig svarer Fjeldengskat til Statskassen, medens han ikke har Fjeldslaat andetsteds i Lexdals Ålmenning end i Sæterens Havnegang. Dette godtgjør formentlig, at Sæteren oprindelig er opryddet i den af Gaarden Varslottens Opsiddere brugte Fjeldslaat i Lexdals Ålmenning. b. Tufset-Gaardenes Opsiddere have under et af Kommissionen den 30te September 1863 optaget Forhør vistnok erkjendt Tufsettuen og ikke Ivermyrkjærnhougen for det rette Mærke mod Almenningen; men da disse Opsiddere have oplyst, at Slaat og Havnegang udelukkende har været afbenyttet af dem paa Strækningen mellem disse Punkter og i Retning østover henimod Stendalen, - forbeholdes saadan Rettighed til Slaat og Havnegang fremdeles Tufsets Opsiddere i samme Udstræk- ning som tidligere. Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget 1863 og 1864.
---- 104 ----
---- 105 SS-A ---- c. Grændsen mellem Lexdals og Baabu eller Østre Ogndals Ålmenning er optrukken saaledes som ovenfor angivet, fordi en saadan Linie efter Vasdragenes Løb, de lokale Forholde i det Hele tåget samt de under de afholdte Retshandlinger og de forefundne Dokumenter, saaledes Blandt Andet Besigtelserne over Lunds Saug af 2den Juni 1756 og over Markens Saug af 22de September 1766, - fremkomne Oplysninger antages at have mest for sig. Overensstemmende med Forretningen af 26de Juni 1797 at sætte Mærket i Hærvola paa sammes Top, nåar det er utvivlsomt, at Linien skal gaa fra Blaa-Aasen til Hærvola og derfrå til Storkjærnfjeldet, synes altfor unaturligt, og den for samme i Forretningen paaberaabte Grund, at Forretningen over Kjesbu Ålmenning af Ilte August 1785, under hvilken Punktet er sat paa Hærvolas Top, er ældre end den i Værdalen afholdte Forretning af 14de September 1787 - befindes kun Udet holdbar. Den Ulæmpe, at Sætre og Slaatter fra et fremmed Thinglag ville blive beliggende inden Almenningen, vil ikke kunne ungaaes, hvorledes end Grændsen optrækkes: thi Værdals Sætre og Slaatter vilde blive liggende inden Baabu Ålmenning, om Hærvolas Top valgtes som Mærke. Som en Følge af den Maade, hvorpaa Linien nu er optrukken, ville Dalums og Ryes Sætre, tilhørende Indvaanere af Sparbo, blive liggende inden Lexdals Ålmenning, ligesom Blaase-Sætrene, der bruges af Lunnens Opsidder i Sparboen, ligge søndenfor Mærkepunktet Blaa-Aasen, følgelig inden Lexdals Ålmenning. Af Slaatter tilhørende følgende Sparbygdinger: Bjerkens, Ryens, Sems, Dalums, Heistad, Østre-Aases og Lunkans. Af de nævnte Sætre svares ingen Skat til Statskassen; derimod erlægge Brugerne af efternævnte Fjeldslætter saadan aarlig Skat til Statskassen: Bjerken 6 Skill., Ryen vestre 4 Skill., østre 14 Skill., Dalum 12 Skill., Heistad 4 Skill. og Østeraas 8 Skill.. Denne Skat opkræves fremdeles af Fogden i Inderøens Fogderi ifølge dennes Vedtagelse i Skrivelse til Kommissionen af 10de Mai 1864, og de anmeldte Sætre og Slaatter antages i Henhold til, hvad der er oplyst om den fra gammel Tid af stedfundne brug, ogsaa fremdeles, uanseet den oven bestemte Grændselinie mellem Almenningerne, at burde forbeholdes de berettigede Gaarde i Inderøens Fogderi. Inden Lexdals Ålmenning ligger ingen Rydningsplas: derimod findes dersteds følgende Sætre, der bruges af Opsiddere fra Værdalen: Vangstads-Sæter, der bruges af Vangstad og Østre Stiklestad. Langdals-Sæter, der bruges af Store Langdal. Karmhus-Sæter, der bruges af Karmhus. Hofstads- eller Skidthuldalen-Sæter, der bruges af Hofstad. Skrove-Sæter, der bruges af Østre og Vestre Skrove. Landfald-Sæter, der bruges af Østre Lund og Nedre Sænden. Ny-Sæter, der bruges af Musum og Tiller. Ekle-Sæter, der bruges af Nedre og Nordre Tiller. Hallem-Sæter, der bruges af Hallem og Skei. Skei-Sæter, der bruges af Marken, - samt de ovennævnte Varslotts-, Blaase-, Dalums- og Ryes-Sætre. Derhos findes, foruden de ovennævnte Fjeldslætter, der bruges af Indvaanere fra Sparboen, følgende, der haves i Brug af Indvaanere af Værdalen: Vist-Sæter, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen. Hofstads-Sæter, do. do. Rids over Lexdal og Malsaa Ålmenning efter Forstmester Asbjørnsens Undersøgelser Juli 1861.
---- 106 SS-A ---- Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931
---- 107 SS-A ---- Kart over Leksdal statsskog. Midtre del. 1931.
---- 108 SS-A ---- Ltni«L ji«i1!k08>lI Kart over Leksdal statsskog. Østredel. 1931.
---- 109 SS-A ---- Vest-Grunden-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig til Statskassen. Musum-Sæter, hvoraf svares 9 Skill. aarlig til Statskassen. Axnæs, hvoraf ikke svares Afgift til Statskassen. Østre Stiklestad-Sæter, hvoraf svares 12 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. Ekle-Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. Byna-Sæter, hvoraf svares 4 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. Varslotten Sæter, hvoraf svares 6 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. Stor-Langdal-Sæter, hvoraf svares 8 Skill. aarlig Afgift til Statskassen. (I Møde 9de Septbr. 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlingsprotokol endvidere følgende Sletter: Skrove Slette, Lund Do., Tufset Do., Overholmen Do., Kluken Do., Vestre Hjelde Do.) Angaaende Almuens Brugsret i Lexdals Ålmenning ere Oplysninger søgte under Møder med Almennings-Bestyrelsen den 22de August 1861 og den 21de November 1863 samt endelig under et med Almuen afholdt Møde den 9de September 1864. Af disse Oplysninger fremgaar det vel, at Hugster til Husfornødenhed, og det endog tildels i betydeligt Omfang, i senere Aar have fundet Sted uden Udvisning og uden Rekognitions Svarelse; men i det nysnævnte den 9de September 1864 afholdte Møde er det af samtlige mødende Almuesmænd erkjendt, at saadanne Hugster have været überettigede og at alt Aavirke, endog til Husfornødenhed, kun kan foregaa efter speciel Bevilling af Overøvrigheden, efter Udvisning og mod Rekognitions Svarelse til Statskassen. Dog har alt Aavirke til Sæter- og Slaattebruget fra gammel Tid af her foregaaet uden nogensomhelst Indskrænkning. I Aarene omkring 1850 har Overøvrigheden meddelt Bevillinger til Hugster af Udsalgslast i denne Ålmenning: men disse Bevillinger, der gave Anledning til store Misligheder, have nu ikke paa flere Aar været meddelte. Imidlertid oppnådde man ikke å komme til enighet med Nicolay Jenssen angående grensene i syd ved Høysjøen. Først 9. februar 1872 ble de uoverensstemmende forhold avklart ved en overenskomst mellom Staten på den ene siden og eierne av Verdalsgodset på den andre. (Se forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og almen ningskommisjonene.) Om Leksdal ålmenning ble følgende sagt i denne overenskomsten: 1) Fra det Punkt paa Graahammerne, hvor Lexdals og Malsaa Almenninger støde sammen, og hvor af Almenningskommissionen er opført en Hovedmærkerøs, trækkes Grændsen for Lexdals Ålmenning i en lige Linie imod Karphusbækkens Udløb i Høi søen, og danner nævnte Sø forøvrigt Grændsen fra det Sted, hvor Linien skjærer samme. Alt, hvad der ligger nordenfor denne Linie, tilhører saaledes Almenningen, medens Alt, hvad der ligger søndenfor denne Linie, tilligemed Høisøens søndre Bred - derunder indbefattet Landfastholmen, - tilhører Værdalsgodset, saalangt dettes Eien dom strækker sig. Forøvrigt vedtager Værdalsgodsets Eiere Grændserne for Lexdals Ålmenning saaledes, som disse ere bestemte af Almenningskommissionen. Den oven nævnte lige Linie fra Hovedrøsen paa Graahammerne (i Retning mod Karphus- bækkens Udløb) ned til Høisøen er opstukken og afmærket med 13 Mellemrøser.
---- 110 SS-A ---- MALSÅ ÅLMENNING Denne ålmenningen ligger i den dalen den har fått navn etter, Malsådalen, en sidedal mot nord fra Helgådalen. Mot nord grenser ålmenningen mot Steinkjer kommune. Dette er også grensen til Kjesbu statsalmenning som ligger i det gamle Ogndal herred, nå en del av Steinkjer. Mot øst og syd grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer. Den del av Værdalsbrukets eiendom som ligger mot øst, er en del av Vera eller Juldal ålmenning. Tidligere ble den kalt Skjækerdalen ålmenning. Mot vest ligger Leksdal ålmenning. I almenningsforretningen av 1749 ledet av fogd Petter Arnet, er ikke Malså ålmenning nevnt. Derimot nevnes Opdahls Almindingen i Woche Annex etter Leksdal ålmenning. Beskrivelsen av denne ålmenningen er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. Denne beskrivelse sier at ålmenningen tåger sin begyndelse fra LægsDahls Almindingen og strecker sig Øster till Straadals Fossen ] A Miil østerfor Wæren. . . . Følgelig det eneste vi kan si, er at Malså ålmenning ligger innenfor det beskrevne området. Videre går det også frem av beskrivelsen at skogen var bygslet til Ulvilla sag. Denne bygslingen har sin egen historie, men seiv om den i
---- 111 SS-A ---- Malså ålmenning sett fra nord. I forgrunnen den nordligste delen av Hærvola. høyeste grad også berører Malså ålmenning, er utdragene fra kildene gjengitt i forbindelse med Vera eller Juldal ålmenning. Her kan kort skisseres at i mai 1736 sendte Rentekammeret et brev til krigsråd Hagen hvor en uttalelse av Broder Boysen angående dette området ble sitert. Broder Boysen hadde da i malende ordelag uttalt seg om terrengets ufremkommelighet. Han påsto at det var ufremkommelig for mennesker til hest, men bønderfolk til fots kunne klare å komme seg dit inn, riktignok ved å sette livet på spill, for å hugge tømmer. Fra Ulvilla strakte ålmenningen seg omtrent 3 Vi mil innover i fjellet. Og inne i dette forferdelige uland lå blant annet Malså ålmenning. Her skal man imidlertid være klar over at det var i forhandlinger med eierinteressene, det vil si kongen, at Boysen kom med disse uttalelsene. Det var nemlig eieren som skulle fastsette størrelsen av bygselsummen, og det var av Boysens interesse at denne ble satt så lavt som mulig. Han hadde således ingen interesse av å skjønnmale forholdene. Bygselseddelen ble utstedt i oktober 1736. Første gang at navnet Malså eller noe som ligner på dette navnet i for bindelse med en almenningsstrekning er funnet, er i 1758. Denne almenningsforretningen, som også ble ledet av fogd Petter Arnet, delte Verdal inn i fire almenningsstrekninger. Den første lå på sydsiden av dalen fra grensen mot Skogn til svenskegrensen, den andre omfattet sydsiden og nordsiden av Helgådalen frem til Leksdal ålmenning, som var den tredje. Og den fjerde var Volhaugen. Og Malså befinner seg
---- 112 SS-A ---- Malså ålmenning. Semsklumpen som er grensemerke for Malså stats almenning, Vera eller Juldal ålmenning og Kjesbu statsalmenning i Steinkjer. I forgrunnen til høyre Fiskeløysingen. Malså ålmenning. Semsklumpen sett fra Mokkavannet i Ogndalen.
---- 113 SS-A ---- således i den andre strekningen, hvor vi foruten denne også finner Kverndal ålmenning, Juldalen ålmenning, Vera ålmenning og Skjækerdalen ålmenning. Disse tre siste utgjør i dag Vera eller Juldal ålmenning. Fra den generelle beskrivelse over dette store området kan følgende hitsettes om Malså ålmenning: ...., Widere fandtes ower for, Langs Bøigdens Nordre Side hist og her noget Skow som war werrslidt og for en del u-duelig, og ej til andet tienelig end til Brænde weed og Bygnings wærk for de i Sircumference Liggende Sætrer. J en dal kaldes Masaaedal ligger og noget Skow som er tienlig til Saug timer, og hwortil kunde hugges aarlig 18 tylter som er henlagt til Langdals fos- og Grens sauger. Hugstrettighetene fra denne del av ålmenningen var således nå flyttet fra Ulvilla sag til Langdal og Gren sager, som fikk en del av sitt tømmer herfrå. (Begge disse to sagene er forøvrig nærmere beskrevet i Skog- og sagbrukshistorien.) I den anledning kan nevnes at holzforster Wøllner som i 1768 inn rapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi, brukte navnet Gren ålmenning. l Trolig gjelder dette den del av Malså ålmenning som det kunne hugges i til Gren sag. Navnet Gren ålmenning er bare funnet ved denne ene anledningen. Den samme Wøllner har ved to andre anledninger også brukt navn på sagbruk til å navngi almennings strekninger. Det ene tilfellet gjelder Hauka ålmenning etter Hauka sag, og det andre Nedre Holmen ålmenning etter Nedre Holmen Sag. len annen rapport datert 1. oktober 1768 ga Wøllner også en oversikt over almenningene i Verdal. Denne oversikten er en ren avskrift av hva Malså ålmenning. Sett nordover mot Vetringen. Vetringhalla i høyre bakgrunn.
---- 114 SS-A ---- Malså ålmenning. Tjyvdalshalla sett fra vest. Malsåen i forgrunnen. Malså ålmenning. Hærvola sett fra øst.
---- 115 SS-A ---- Malså ålmenning i 1787. Arnet sa i 1758. Men Wøllner skilte Malså ålmenning ut som egen ålmenning, seiv om han like før hadde beskrevet en ålmenning som han kalte Kalvdalen ålmenning. Denne var identisk med Arnets andre almenningsstrekning hvor også Malså ålmenning befant seg. Men dessuten sa Wøllner følgende: No 19 Masaadahlens Allminding. Een Liden Strekning Ligger i een Dahl kaldes Masaadahlen. Bortbøxlet til hr Obriste Lieutenant Klyver. Der udj skiøn Skow til Saug tømmer. Grensene mellom Malså ålmenning i Verdal og Kjesbu ålmenning i Ogndalen ble oppgått og fastslått mellom den 11. og 15. august 1785. 2 Og to år senere, i 1787, fulgte en ny almenningsforretning, denne gang ledet av en ny fogd Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Dette er første gang at Malså ålmenning er beskrevet som en selvstendig ålmenning. Denne ålmenning ble beskrevet den andre dagen: Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Een Kongl. Alminding kaldt Masaae Alminding, begynder i Syndre Ende af Hær Bind VI A —8
---- 116 SS-A ---- Malså ålmenning. Høysjøen som nevnes som bortbygsel sett fra syd. Wohlen og følger samme i øster og Nord tii Storkiøn-Fieldet og Sætershaugen, hwor findes endeel sammenlagde og opkiørte Steene, som skal wære Skiælne-Mærker imellem Inderøens og dette Fogderi. Herfrå i Synden til et liidet Wand kaldet Fisk- Løsningen; atter i Wester til Tyrdahls-Halden; wiidere i Nord til Tulleraas-Bækken og Hær-Wohlen denne alminding begynder, som er ohngefær en Miil Lang og 1/4 deel Miil breed, har heel maadelig gran-skow, da det meste er bestaaende af snauw-Field, myhrer og moradser - Ingen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her Engsletter i denne Strækning, neml: West-Grunden, Præste-gaarden Togstad, Lille- Langdahl og Wolden, hworom Fogden Lowede at giwe nærmere oplysning af Field slette mandtallet. Sæter har ingen her uden gaarden Holmlien- Ellers fremlagde Ole Olsen Langdahl en Boxel-Sæddel, dat 24de Octob. 1775 som blew Læst og hwor efter ham en af forrige Foget Arnet bewilget Fiskerie: i Høy-Siøe under denne alminding for Liwstiid mot 12 s: aarlig afgift Skatt. Grensebeskrivelsen her stemmer ganske godt med hva som gjelder i dag. Sætershaugen kan være den samme som Semsvola. Og Tyrdahls- Halden kalles i dag Tjyvdalshalla. Derimot blir ålmenningen forminsket noe i forhold til dagens størrelse når grensen går via Tulleråsbekken. I dag går grensen litt lenger mot syd. Den siste opplysning denne almenningsbeskrivelse gir, nemlig at fisket i Høysjøen var bortbygslet, er et ikke uvanlig forhold på den tid. Det var vanlig at kongens fogd bygslet bort slike rettigheter til fordel for statskassen. Men det var i følge de gamle lovene ulovlig. Imidlertid var
---- 117 SS-A ---- Malså ålmenning. Malsådalen sett nedover fra et punkt noe nedenfor Malså kopperverk. ikke dette det eneste tilfellet hvor fiskerettigheter ble bortbygslet i Malså ålmenning. Også rettighetene til Vetringen var bygselt bort. Og her kommer vi inn på et annet interessant forhold. I slike bygsels forretninger ser det ut til at det var vanlig å gi vedkommende ålmenning hvor fiskevannet lå, navn etter nettopp dette vannet. Vi har blant annet funnet Grønningen ålmenning som er nærmere behandlet under Hoås ålmenning. Vetringen ålmenning er også et navn som er funnet. Vetringen er riktignok et vann, men i denne sammenheng er det ikke fiskerettighetene som er bortbygslet. Her er det tale om seterrettigheter, og for å stedfeste seteren, brukes så navnet Wittrings Kongl. Alminding. Vetringen ligger i Malså ålmenning. I 1798 ble seterrettighetene til Kejsdahl Scetter eller Kejdahl Sæther i Wittrings Alminding gitt til Anders Bastiansen Lille Langdal. Seterbruket er ellers ikke det vesentlige i denne fremstillingen, men det kan allikevel være av interesse å nevne at denne Kejdahl Scetter trolig er identisk med Lille Langdals seter i Malså ålmenning. Vi har imidlertid ikke funnet at Dillan har brukt dette navnet om denne seteren. 3 Malså nevnes med navn som en av statens almenninger i Verdal i 1816. Riktignok skrives navnet Mosaae, men det er allikevel ikke noen tvil om hvilken det gjelder.
---- 118 SS-A ---- Matrikkelkommisjonen av 1820, som også skulle matrikulere alle privat eide almenninger, nevner også Malså som en offentlig ålmenning. Denne kommisjonen var klar over at navnet var feilskrevet i 1816, for følgende står: Mosaae « ./. Malsaae . /.» Fogd Arestrup sendte i 1826 inn opplysninger om almenningene, men han skrev av hva som var blitt sagt tidligere. 9. Mosaae Alminding, begynder i syndre Ende af Hær-Wohlen og folger samme øster og Nord til Stor Kjøn Fjeldet og Sæters-hougen hvor findes endeel sammenlagde og opførte Stene som skal være Skille-mærke i mellem Jnderøens og dette Fogderie. Herfrå i Synden til et lidet Wand kaldet Fiskeløsningen, atter i Vester til Thyrdahls Halden, videre i Nord til Tulleraas Bækken og Hehr Wohlen, hvor denne Alminding begynder, som er 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Den har maadelig Granskov, da det meste er bestaaende af snaue Fjeld Myrer og Moradser. Jngen skyldsatte og ingen nye Rydningspladse findes her. Derimot ser vi at Aarestrup utelater opplysningene om hvem som var bruksberettiget i ålmenningen. I rapport av 1843 finnes en ny beskrivelse. Skjønt «ny» er vel sterkt sagt. Men en del nye opplysninger kommer frem. 22. Malsaas Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Miil bred har havt betydelig Skov der ikke benyttes. Opsidderen paa setre Klug har her et Engslette hvoraf svares til Stats cassen aarlig 6 s: og Opsidderen paa Gaarden Holmlie en Sæterbolig. Almindingens Værdi anslaaet til omtrentlig 20 Sp. Også i 1847 er den beskrevet, og seiv om beskrivelsen for en stor del bygger på forretningen av 1747, kommer det til en del nye ting. 22., Malsaa efter nævnte Forretning kaldet Mosaae Kongl: Alminding a., der begynder i Søndre Ende Hervollen og følger samme i Øst og Nord til Storkjønfjeldet og Sætershaugen, hwor findes en deel sammenlagte opførte Steen som Skillemærker mellem Inderøens og Wærdals Fogderie Herfrå i Syd til et lidet Wand kaldet Fisk løsningen atter i west til TyrdalsHalden widere i Nord til Tulleraas Bækken og Herwolen hvor den begyndte, omtrent 1 Miil Lang og 1/4 Miil bred. Anseet wærd 20 Spd.- b., Maadelig Skow snaue Fjeld og Myrer. c, Gaarden Holmlie har her Sæter. - d., Gaarden østre Kluk swarer for et Engeslæt 6 sk: aarlig. - e., Andre Indtægter har Staten for Tiden ikke. - Beskrivelsen er som vi ser, en gjentagelse av hva som er sagt tidligere. Det kan her bemerkes at både i 1787, 1826 og denne gang har de som skrev dette vært noe desorientert når det gjaldt retningene. Om vi går ut fra navnene, stemmer det hele ganske bra, men om vi følger de opp gitte himmelretningene, kommer det hele galt avsted. Vi kommer blant annet ikke til Tjyvdalshalla ved å gå vestover fra Fiskeløsningen, vi må fortsatt holde like mye mot syd som mot vest. Og vi kommer ikke til grensemerket i søndre ende av Hærvola ved å gå nordover fra Tjyvdals halla. Da må vi gå rett vest. I forbindelse med sin oppgave som forstmester skrev J.B. Barth i
---- 119 SS-A ---- Malså ålmenning. Et oversiktsbilde over Malsådalen fra syd. I for grunnen til venstre Sæter, midt på bildet Grengårdene. Hærvola til venstre er skjult av skyer. Til høyre Tjyvdalshalla. 1857 en innberetning om almenningsskogene. Der fremhevet han problemet med tyvhugst i almenningene, og i den anledning ble han bedt om å gi nærmere redegjørelse. I et brev, som er inntatt bak i boken som kilde, oppga han hvilke almenninger i Verdal som var utsatt for denne virksomhet. Deriblant var også Malså ålmenning. Om Malså ålmenning ga han følgende beskrivelse: «Malsaa Alminding. Skoven er saagodtsom udelukkende reen Fjeldskov, har kun i sin «væstligste og østligste Deel, til Nød flødbare Vasdrag og ligger idetheletaget saa «afsides, at den ikke har været benyttet af den egentlige skovmanglende Bygd, men «kun af de, den nærmestliggende Gaarde. Alligevel er Størstedelen af Skoven saa ud «hugget, at den fordetmeste kun kan siges at bestaae af enkeltstaaende Trær. Mest «skal Almindingen - som det siges - have lidt ved Tømmerhugst for Jenssens «Regning, idet denne Bedrift, her skal være bleven drevet i det Store. Min Hjemmelsmand for denne specielle Ankepost er min Vejviser i Malsaa og Lexdalens Almindinger, Jenssens Lejlending og Flødningshusbond Gundbjørn eller Gunder Green. Dette var blant annet medvirkende årsak til den følgende rettssak mot Nikolay Jenssen. Utfallet av denne rettsaken har ingen interesse i denne sammenheng. Den er nærmere omtalt både av Musum og Hartmann. (Se derfor Verdalsgodsets historie og Værdalsbrukets Historie.)
---- 120 ----
---- 121 SS-A ---- Når det gjelder Malså ålmenning, fikk også denne sine grenser endelig opptrukket av almenningskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i 1865. Men for tre almenningers vedkommende var det fortsatt uklar heter med hensyn til grensene. Deriblant var også Malså ålmenning. Men i 1872 var også beskrivelsene klare for disse, og om Malså ålmenning står følgende: MALSAA ÅLMENNING Malsaa Statsalmenning i Værdalens Thingiag findes nævnt i Forretningerne af 18de Juli 1758 og 13de September 1787. Forsaavidt Almenningen modstødes af Kjesbu Ålmenning i Sparboen, nemlig paa Malsaa Almennings Nordside i Strækningen fra det nordligste Punkt i Hærvolafjeldet til Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen, er denne Del af Grændsen tillige omhandlet i den under 11te - 15de August 1785 afholdte Opgangsforretning over hin Ålmenning; men der hersker indbyrdes Uoverens stemmelse mellem de afholdte Forretninger, forsaavidt Punktet i Hærvola betræffer, idet Forretningen af 1785 vil have Mærkepunktet paa Hærvolas Top, medens Forretningen af 1797 sætter samme ved Hærvolas nordre Ende (se denne Forretnings Beskrivelse over Lexdals Ålmenning). I Anledning heraf er Møde holdt med Fogden i Inderøens Fogderi den 18de August 1863, og forøvrigt henvises i denne Henseende til, hvad der er anført nedenfor og i Beskrivelsen over den tilstødende Lexdals Ålmenning. Ogsaa Malsaa Almennings Sydgrændse har været usikker, idet hyppige Overskridelser af Grændsen her have fundet Sted. Disse Forholde have været undersøgte af Kommissionen under at den 26de Juli 1861 paabegyndt og den 9de December samme Aar sluttet Forhør samt under den i Forbindelse dermed staaende Justitssag mog Grosserer Jens Nikolai Jenssen, inkamineret den 23de Juni 1862 og paadømt af Kommissionen den 26de Marts 1863. Til Oplysning i denne Sag, der paakjendes af Høiesteret den 26de Mai 1865, har tillige et Aastedsthingsvidne været optaget i Oktober Maaned 1863. I Henhold til de under de nævnte Retshandlinger fremkomne Oplysninger har Kommissionen derefter i en den 27de Juli 1865 afholdt Session truffet Bestemmelse om Almenningens Sydgrændse, saaledes som denne nedenfor nærmere vil bli angiven. Da Grosserer Jenssen imidlertid har ladet protestere mod den nævnte Beslutning, har Kommissionen i Forestilling af 31te August 1865 henstillet til Departementet for det Indre, at dette Grændsespørgsmaal snarest muligt undergives Domstolenes Afgjørelse. (Kfr. det under Smaasæteraasens Ålmenning citerede Grændedokument, thinglæst 9de Februar 1872.) Malsaa Almennings Grændser, der af Kommissionen ere opgaaede den 9de, 10de og Ilte September 1861, angives her nærmere saaledes: Fra en med Krone mærket Stenrøs, som er opsat paa den næst nederste af de Mokvandet nærmest liggende nøgne Afsatser paa Hærvolafjeldets nordlige Afsænkning, og hvor Baabu og Kjesbu Almenninger af Sparboen samt Lexdals og Malsaa Almenninger af Værdalen støde sammen, gaar Linien, modstødende Lexdals Ålmenning. I Syd langs efter Ryggen af bemældte Fjeld og over sammes høieste Spidse, hvor en Landmaalervarde er opreist, samt over de saakaldte Bottenklumper til Hærvolas søndre Ende (Graahammeren), som er antaget at være en af de nøgne Bjergtoppe i Fjeldmassen, som ligger nærmest en Bugt, kaldet Botten, i Fjeldvandet Høisøen, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er opreist. Fra Graahammeren gaar Linien ret til det Punkt, hvor Tulleraasbækken falder ud i Malsaaelven og hvor en Kronrøs er opreist, modstødende paa denne Strækning den Værdalsgodset tilhørende Eiendom Tosteigen. Fra Punktet ved Kart over Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget 1862 af Haffner.
---- 122 ----
---- 123 SS-A ---- Grændse-Croquis mellem Sagvolds og Skroves Sætre optaget omtr. i 1/30000 Maalestok a/Arne Solem. 1865. Tulleraasbækkens Udløb i Malsaaen bøier Linien lige i Øst til den Bjergtop, som af de flere, der føre Navnet Tinklumperne, hæver sig paa den sydlige Side af det saakaldte Tinklumpskar, og paa hvilken Bjergtop en Kronrøs er opreist, hvorpaa Linien i Nord lidt til Øst, for en Del følgende Tyvdalshalden, gaar ret til den østre Ende af Våndet Fiskløsningen, hvor en Kronrøs er opsat. Derfrå gaar Linien omtrent i samme Retning bent til en lignende Røs paa Storkjærnfjeldet eller Sæterklumpen. Her tilstoder Kjesbu Ålmenning af Sparboen, som følger til Udgangspunktet, Mærkerøsen paa Afsatsen i den nordre Ende af Hærvola, idet Linien fra Storkjærnfjeldet herhen gaar i Vestsydvest mellem Sems og Krogs Sæter. Kart over Partier af Lexdal og Malsaa Almindinger i Værdalen optaget i 1863 og 1864.
---- 124 SS-A ---- Foruden med foranførte Kronrøser er Almenningsgrændsen afmærket ved mindre Røser, ialt 113 i Tallet, saaat Linien overalt med Lethed vil kunne udfindes. Kart over denne Ålmenning er optaget paa samme Blad som over Lexdals Ålmenning i 1862 ai Løitnant Haffner som Konduktør. Forøvrigt maa i Anledning af den trufne Bestemmelse med Hensyn til foranførte Grændser for Malsaa Ålmenning bemærkes følgende: a. Grundene til, at Linien fra Storkjærnfjeldet er optrukket til det ovenangivne Punkt i Hærvola og ikke til sammes høieste Punkt, ere angivne under Beskrivelsen over Lexdals Ålmenning, hvortil henvises. Imidlertid bemærkes, at Krogs Sæter og flere af Værdølinger i Brug havende Slaatter vilde blive beliggende inden Kiesbu Ålmenning, dersom man havde holdt sig til det sidst ommeldte Mærkepunkt. b. Ifølge den ovennævnte Forretning af Ilte - 15de August 1785 over Kjesbu Ål menning danner samme i Strækningen fra Hærvola til Storkjærnfjeldet og derfrå tilbage til den sydlige Bred af Mokkavand en paafaldende Figur i Form af en meget spids Vinkel, idet Linien fra Storkjærnfjeldet skal gaa over Sems Sæter til Mokka vandet. Vistnok vilde denne Vinkel være bleven lidt mere stump, om Hærvolas Top var bleven Mærkepunkt; men ligesom Figuren alligevel vilde blive uformelig, saaledes maa det antages, efter hvad der oplystes under Kommissionens Befaring af Aastedet den Ilte September 1861, at Linien for Kjesbu Ålmenning fra Sæter- Rids over Malsaa Statsskog i Værdalen.
---- 125 SS-A ---- klumpen oprindelig er gaaet lige til Høslethougen og at den nuværende Linie fra Sæterklumpen til Mokvandet grunder sig paa, at den mellemliggende Strækning er bleven frahævdet Kjesbu Ålmenning af Eieren af Gaarden Mok. Inden Malsaa Ålmenning ligger ingen Rydningsplads. Af Sætre findes følgende: 1. Holmli-Sæter, bruges af Holmlis Opsidder. 2. Skrove Sæter, bruges af øvre, østre og vestre Skrove. 3. Sagvolden Sæter, bruges af Sagvolden. 4. Krog Sæter, bruges af Krog. Inden Almenningen ligger Fjeldsletter, tilhørende følgende Gaarde i Vestgrunden, hvoraf ingen Afgift svares til Statskassen: Sæter, Lille-Langdal, og formentlig Østre Klugen, da denne Gaards Opsidder til Statskassen aarlig svarer 6 Skilling til Fjeldengskat under denne Ålmenning. Med Undtagelse af den anførte Ret til Slaat, Havnegang og Sæterbrug og det i Forbindelse dermed staaende, uden Kontrol eller Indskrænkning foretagne Aavirke i Almenningsskoven til Sætrenes Behov, er det ikke oplyst, at Almuen har udøvet nogetsomhelst Aavirke, end ikke til Husfornødenhed, i denne Ålmenning. I de aller nærmeste Aar før og efter 1850 meddelte Amtmanden Bevilling til Hugst af Udsalgs last i Almenningen mod Rekognition til Statskassen, men dette har senere ikke fundet Sted. Angaaende Brugsrettighederne i denne Ålmenning ere Oplysninger søgte under et Møde med den for samtlige Værdalske Statsalmenninger organiserede Fælles bestyrelse den 22de August 1861 samt i Almuesmøde den 9de September 1864. For de fleste almenningenes vedkommende oppnådde man enighet når det gjaldt grensene allerede i 1865. Men for tre almenninger ble de ikke fastsatt dette året. Det var grensene mot Verdalsgodset det var uenighet om. Først 9. februar 1872 ble det oppnådd enighet med Verdalsgodsets eiere om disse. Malså ålmenning var en av de almen ningene som det ble forhandlet om i den sammenheng. Imidlertid opp nådde man å komme til enighet med hensyn til denne ålmenningen uten at noen ny grensebeskrivelse måtte lages. Verdalsgodsets eiere godtok grensene slik de var beskrevet og fremlagt av almenningskommisjonen i 1865. De to andre almenningene var Leksdal ålmenning og Småseter åsen ålmenning, og for begge disse måtte grensebeskrivelsene forandres. (Se forøvrig kapitlet Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommisj onene.) Noter. 1 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 188. 2 0. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 187. 3 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 153.
---- 126 SS-A ---- Kart over Malså statsskog. 1928.
---- 127 SS-A ---- VERA ELLER JULDAL ÅLMENNING Denne ålmenningen har to navn i dag. Men det er grunn til å tro at den tidligere må ha hatt minst ett til. I alle fall må den ha vært delt i minst tre deler og ha hatt tre navn. I tillegg til de to den har i dag, ble også navnet Skjæker dal ålmenning brukt. Den delen av Vera og Juldal ålmenning som hadde dette navnet, ligger nord for Helgådalen, og Skjækerdalen er kanskje et av de mest typiske landskapstrekkene i denne del av almenningene. Det forklarer hvorfor den ble kalt Skjæker dal ålmenning. På sydsiden av Helgådalen ligger Juldalen. Denne har på samme måte som Skjækerdalen gitt navn til et almenningsområde, nemlig Juldal ålmenning. Juldal ålmenning ser ut til å h,a blitt delt slik at den vestlige delen nå tilhører Kverndal ålmenning. (Se forøvrig kapitlet om Kverndal ålmenning.) Øst for både Skjækerdal og Juldal almenninger ligger så den tredje delen, Vera ålmenning. Hele dette store almenningsområdet eies i dag av Værdalsbruket. Mot Vera eller Juldal ålmenning omfatter også Skjækerdalen. Fra Skjæker fossen strekker Skjækerdalen seg nordover til Skjækervannet.
---- 128 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Fra nederst i Skjækerdalen mot fjellene i øst. Bynavola lengst til venstre. vest, på nordsiden av Helgådalen, grenser Vera og Juldal ålmenning mot brukets egne områder og Malså statsalmenning. Mot nord grenser den først mot Steinkjer kommune eller det tidligere Ogndal herred, siden mot Snåsa hvor Rokdal statsalmenning og Gaundal, Holderen og Jævsjø statsalmenning ligger. Mot øst folger grenselinjen riksgrensen mot Sverige i flere mil. Sydgrensen dannes lengst øst av Inns eller Sul statsalmenning. Vestenfor denne grenser Vera eller Juldal ålmenning mot Værdalsbrukets egne eiendommer. Trolig består disse av deler av den gamle Sul ålmenning. Mot vest på sydsiden av Helgådalen, grenser den mot Kverndal stats almenning og brukets egne områder. Innenfor disse grensene ligger så denne ålmenningen som er suverent den største i Verdal. Den er større enn alle de andre almennings områdene i Verdal tilsammen. Rimeligvis er det størrelsen som er for klaringen på at det har vært flere navn tidligere enn hva som brukes nå. Skjækerdal ålmenning hadde også en del andre navn, men alle går egentlig på det samme: Skjækerå ålmenning, Skjækervold ålmenning og Skjæker ålmenning. Alle disse navnene er brukt i forbindelse med bygsling av setre i dette området i perioden 1750 til 1850. Men ikke alltid ble det brukt navn. Av og til kunne bare begrepet Almindingen bli
---- 129 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Nederst i Skjækerdalen sett nordover. brukt. Det kan i den sammenheng nevnes at fiskerettighetene i Skjæker vannet også var bortbygslet. I panteregistret fra 1760-årene står følgende: Fogden Peter Arnets BB til Johannes Andorsen Ulwilden paa fiskeriet i Schiecher Wandet i Almindingen. I dag regner man at sydgrensen for Vera eller Juldal ålmenning går omtrent over Bellingen. Det ser imidlertid ut til at man tidligere regnet Bellingen for å tilhøre Vera ålmenning. I panteregistret fra 1770-årene står følgende innførsel: ... til Ole Olsen Olesøn Stichelstadpaa Fiskeriet i Billingewandene wed Wæhren i almindingen. Juldal ålmenning er også funnet ved flere anledninger i de samme kildene. Likedan er det med navnet Østre Juldal ålmenning. 11770-årene ble følgende innført i panteregistret: ... paa Sætterboelig iøster Juldahls alminding til Corporal Ole Ellevsøn Stickelstad. Og omtrent samtidig: ... paa et Sætter Sted i øster wed Grændse Linien Juldahlen kaldet i Almindingen til Ole Thomassøn Østergrunden. Disse to innførslene er ganske interessante. For det første ser vi at det ble brukt navnet Østre Juldalen ålmenning. For det andre er begrepet Grændse Linien Juldahlen brukt. Til tross for at det ikke er seterbruket som skal behandles her, skal det allikevel nevnes at i dette generelle området lå det flere setre. For det første lå det fire setre på Fremre Juldalsvolden, for det andre lå det fire setre på Midtre Juldalsvolden, og for det tredje lå det tre setre på Østre Juldalsvolden.' Det spørsmålet som uvilkårlig melder seg, er om det også fantes en Vestre Juldalen ålmenning. Dette er det vanskelig å ha
---- 130 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen sett nordøstover fra Volla seter. Harbakkfjellet rett i mot. Vera eller Juldal ålmenning. Skjækerdalen. Hardbakkfjellet sett fra nordvest.
---- 131 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Fra øverst i Skjækerdalen. 7 forgrunnen en del av Stortjørnfjellet. I bakgrunnen Skjækervola. noen formening om. I alle fall er ikke navnet funnet noen steder i kildene. Men i så fall hører den til Kverndal ålmenning i dag. En annen forklaring kan være at navnet Østre Juldal ålmenning ble brukt om beiteområdene for setrene i setergrenden. Men i alle fall nevnes Juldalen som grenselinje, og det er den også i dag. Fra Storfossen og opp til Merkesdalen er Juldøla grensen mellom Kverndal statsalmenning og Vera eller Juldal ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Vi skal imidlertid ikke fortape oss her i noen ørkesløs filosofering om mulige navn på almenninger. Det vi skal være klar over, er at de navn som har festnet seg som almenningsnavn og brukes i dag, behøver ikke nødvendigvis å ha vært de eneste som ble brukt tidligere. Det finnes mange eksempler på almenningsnavn som tidligere ble brukt, men som ikke brukes i dag. Den første gang deler av dette almenningsområdet er funnet omtalt, er forøvrig den eldste omtalen vi har om noen ålmenning i Verdal. Det gjelder et bevillingsbrev for sorenskriver Hans Bastiansen som anla en sag ved Ulvilla. (Se Skogbrukets historie.) Bastiansen fikk bevilling til å ta tømmer i kongens ålmenning til denne sagen, og bevillingen er datert 7. august 1657. Bind VI A —9
---- 132 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Skjækervannet sett fra vest. Vera eller Juldal ålmenning. Høgsete, grensepunkt mellom Sverige, Snåsa og Verdal. Til venstre Stigådalen, i bakgrunnen Torrøn i Sverige.
---- 133 SS-A ---- ...at samme Saug kand opbygges udj forne Vlvilde Elf, uden nogen før optagen Saugers schade oe forfang, iche heller er det nogen til schade paa Agger eller Eng udj nogen maade, oe at tømmer der til kand bekommis udj Kongl: Maytz Alminding, som ligger Paa begge sider Skiecker fossen, Ock op vnder fieldet fra Hielmoe oe til Lille Langdall, Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig, Noen få år senere var det en ny mann som skulle drive sagen, og ved utstedelsen av hans bevilling, gjentok man hva som ble sagt da Hans Bastiansen fikk sin. Men allikevel er det en del nye ting som kommer inn i almenningsbeskrivelsen, slik at vi siterer en del fra forretningen. Mannen som nå skulle overta Ulvilla sag hette Laurits Pedersen Brix, og brevet er datert 11. mars 1665. Oe til des brug Nyde U-hinderlig tømmer af de schoufue som der til for hen efter Velb: Peder Wibes til forne Hans Bastiansen vdgifne Saugbref Nyt oe bekomed hafr Namlig Ko: Ma: Alminding paa begge sider Schiecker fossen, og op til Skierckeren, Jtem fra Hielmoe begge sider Helgaae oe om kring Verren oe begge sides op med Juldøllen, Jlige maader udj Klugs oe Bierten schoufuer Oe huis der findes paa begge sider Kisbovand efter samme brefs videre Jndhold, Vera eller Juldal ålmenning. Grenserøysen på Høgsete. Foruten at dette er grensepunkt mellom Norge og Sverige, markerer denne røysen hvor grensen mellom Snåsa og Veral begynner ved svenskegrensen. Videre er dette det nordligste punktet for Værdalsbrukets eiendommer i Verdal. Ikke alt ovenfornevnte kan sies å ligge innenfor Vera eller Juldalen ålmenning, men det er dog de første beskrivelser som er funnet. I 1685 makeskiftet Brix Ulvilla sag med rettigheter til Jens Bing mot hans sag i Leksdalen. Almenningsområdet blir imidlertid ikke beskrevet nærmere her. Men trolig har dette lagt grunnen til at det ble vanlig å anta at brukerne av Ulvilla sag automatisk hadde rettighetene til
---- 134 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra nord. I bakgrunnen Veresvannet. Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen sett fra syd. I bakgrunnen Skjæker fjellene.
---- 135 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Lakadalen med Tveråholmene. almenningsområdene ovenfor sagen. I alle fall manglet Broder Boysen bygselpapirer, og heller ikke hadde han kjennskap til slike da det 31. august 1736 ble behandlet bevilling av skog til Ulvilla sag. Den egentlige eier var hans sønn Rasmus Hagen, og på hans vegne ga Broder Boysen følgende beskrivelse av de almenningsområdene Ulvilla sag fikk sitt tømmer fra: ... saavidt han har ladet sig underrette af andre i bygden, skal almindingen ligge herfrå ungefær VA mile, som bestaar af klipper og myrer og saadan ulænde, at intet menneske med hest kan samme befare eller besigte, men med nød og fare neppe kan passeres tilfods af bønderfolk, som kan krybe, smyge og vove sig der ind for at hugge tømmer og samme løbe ned igjen, men fjeldet og bergene til elven, hvorfra det flødes med stor bekostning igjennem fosser og farlige vandløb til saugen. Derfor han begjærede, maatte protokolleres, at som han af stevnemaalet fornemmer, at den over denne saug og dessen tilhørende skove beordrede besigtelse hensigter til et aarlig kvantum paa saugen at regulere, saa han til oplysning villet forestille, at skoven, som til Ulvild saug henhører, først fra saugen ungefær 3 Vi mile tåger sin begyndelse og strækker sig op imod Jåmteland, som til intet andet kan nyttes uden til saugtømmer til denne saug, og hvilket ikke uden med stor bekostning kan frembringes. Samme skov er og af den beskaffenhed, at nåar den er fuldvoksen og ikke betidelig hugges, raadner og nedfalder den til ingen nytte Det var ikke et lyst bilde Broder Boysen tegnet av terrenget øst for Ulvilla sag. Nå malte han det ganske sikkert nokså mørkt med hensikt, for bygselleien skulle også fastsettes, og jo dårligere skogen ble funnet å være, jo mindre leie ville det bli. Retten fortsatte neste dag, og de lokalkjente lagrettemenn ble bedt om å svare på endel spørsmål i samme sak:
---- 136 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet. 1. om veien er ridendes eller farendes fra Ulvild saug til dessen tilhørende skoves begyndelse og hvor lang vei? Svarende: Veien kan ikke allesteds rides, men maa gaaes tilfods de fleste steder formedelst berg, klipper og myrer. 2. om der da kan rides i skoven til dessens syn og granskning, samt besigtelse? De svarede, at det er faa steder, der kan rides og der did kan ingen hest faaes at rides paa, som man kan ride, fordi der er baade trær, berg og myrer, moradser og ulænde, saa nåar bonden der maa frem, maa de have stænger at glide sig med og igien klavre sig op med, som den ene maa sende den anden, og om en mand vilde frelse sit liv med rømning, kan han og ikke komme frem paa de steder, hvor skoven er; og fra Ulvild saug til skougens begyndelse er 3 Vi mile og skoven regner de sig seiv i sin strækning fra begyndelsen paa den søndre side Helgaaen omkring Wærevandet og tilbage igien paa den nordre side samme elv Helgaaen til skovens ende ved Kløftes fossen, hvor den paa den andre side begynder, til ungefær stive 8 mile, sommesteds paa Vi og faa steder en fjerding veis bred. 3. hvad skove afgangne Rasmus Krog og hans afgangne enke siden efter ham har haft og brugt til Ulvild saug? De svarede: Den skov, som de har forklaret, dernæst Skjækkerdalen, som begynder Vi mil fra Skjækkermoen til Dyrhaugen langs med Skjækre elv i øster frem og tilbage paa begge sider elven ungefær 2 mile i bredden paa hver side ved Vi fjerding og de fleste steder findes ingen dygtig skov til tømmer og brugelig til saugen. 5. om den skov ved Skjækkerelven kan befares efter den maade som før er meldt? De svarede: Samme skov er meget myrlændt og kan ikke rides paa de fleste steder.
---- 137 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Fra Ferlandet. Kløftafossen, et av de gamle grensemerkepunktenefor denne ålmenningen, sett fra nordvest. 6. om de da nøie har beseet, forfaret og begransket samme skove? Lavrettet svarede, at efter fogdens befaling ved lendsmanden var ordineret skoven at befare, efterdi det var befrygtet hverken fogden eller sorenskriveren kunde i hvor gjerne de vilde, komme derigjennem og følge lavrettet tilfods over berge og dybe dale igjennem myrer og moradser, og hvor ingen huse eller nattely findes, hvilket de og i 6 dages tid med største flid har gjort og med usigelig møie forrettet, da de har seet og befunden, at den skov, som er nærmest elvene Helgaaen og Skjækeren, er ganske udhuggen, saa derudi findes lidet tilvoksende ung skov af gran alene, men nåar det bærer længere op fra elvene, da findes der endnu nogen skog til saugtømmer, mest af gran og ganske lidet af furu, hvilket at hugges bør, nåar det er fuldvoksen, ellers fortørres eller nedraadner skoven til ingen nytte, og finder de, at udi denne skov er en meget sen vokster, saa paa de fleste steder et træ efter deres mening og forfaring behøver ungefær 80 til 100 aar, førend det nåar maal til saugtømmer formedelst den sterke kulde, vind og drev tilfjelds findes, og hvad tømmer herefter i denne skov skal udvirkes, vil komme til at koste mere end tilforn, som det er vanskeligere og længere at bringe til elvene end forhen. Bevilling til å drive skogen ble også gitt samme året. (Se Skogbrukets historie.) Siden har hugstrettighetene fulgt eierne av Ulvilla sag, helt til de samme kjøpte Vera og Juldal ålmenning i 1793. I 1749 ga fogd Petter Arnet en fortegnelse med beskrivelse over almenningene i Verdal. Ved denne anledningen var det først og fremst
---- 138 SS-A ---- hensikten å slå fast hva som var almenninger. Grensene almenningene i mellom var av mindre interesse. Derfor var denne beskrivelsen nokså generell av karakter. Og Arnet delte Verdal inn i almenningsområder som bare for enkelte almenningers vedkommende stemte med de grensene vi kjenner i dag. Vera eller Juldal ålmenning som er svært stor av utstrekning, ble berørt av to av de almenningsområdene Arnet brukte. Selve beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene, men de to almenningene det var tale om var Opdahls Almindingen i Woche Annex og Dend 2dre Woche Annexes Alminding. Navnet Oppdal ålmenning er funnet brukt bare ved denne ene anledningen. Nå kan det også bemerkes at Helgådalen en sjelden gang også i dag kalles Oppdal av verdalingene. Men innenfor det beskrevne området var også Malså ålmenning. Beskrivelsen dekker forøvrig stort sett området på nordsiden av Helgådalen fra Leksdal ålmenning til svenskegrensen. Den andre ålmenningen som ikke har fått noe navn, dekker områdene på sydsiden av Helgådalen til og med Kverndal ålmenning. I begge disse beskrivelsene finnes en del avstandsangivelser. Blant annet heter det at Oppdal ålmenning strekker seg omtrent seks mil øst over fra Leksdal ålmenning, og at den andre ålmenningen strekker seg fem mil vestover til Arstad. Begge disse distansene må taes med en klype salt. Med utgangspunkt i Hærvola vil seks mil østover plassere ålmenningen godt inne på svensk område, og med utgangspunkt i svenskegrensen vil fem mil vestover plassere Arstad ute i Trondheims fjorden. Men når man så tar forbehold med hensyn til nøyaktigheten av disse målene, står man allikevel igjen med et inntrykk av at det var store avstander det var tale om. Så gikk det noen år. Men i året 1758 skjedde mye. Blant annet ble det avholdt en almenningsforretning hvor alle almenningene i Verdal ble beskrevet. Men noen dager før denne forretninger, den 13. juli, ble Ulvilla sag og de til den bygslede almenningsskoger besiktiget og beskrevet. Beskrivelsen av skogområdene er både lang og innviklet, og det vil føre for langt å ta med alt i sin helhet her. Dog tar vi med følgende: Hr. Rasmus Boysen Hagen dernæst forlangte de til saugen bøgslede skove overseet og begyndte man da først ved enden af Schiekermoens og Helligdagsagerens skove, hvor almindingen ved Schiekeren begynder og hvilken strækker sig paa begge sider op med Schiekerelven og omkring Schiekervandet. Skoven som der stod, var for det meste gran, hvoriblandt var lidt fyrr, som begge dele ikke meget var beskadiget, men tjenlig til saugtømmer der dog falder bekostelig at faa fremført formedelst lang kjørsel fra endel steder. Inden det kommer til Schieker elven, samt siden ved flaadning efter strømmen og over fosser i bemeldte elv, inden det faaes ned i Helgaaeelv nedenfor Helligdagsager, hvor samme samles med det, som
---- 139 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Kløftafossen sett fra sydvest. hugges op ved bemeldte Helgaae, samt ved Wærvandet og i Juldalen, der ligger sydostlig og i sør hen med 2 a 3 mile fra Schiækker almindingen, og hvorhen man videre begav sig og forefandt, at skoven, som stod ovenfor Helgaaedalen op paa begge sider efter Helgaaen, samt omkring Wærvandet bestod alene af gran, som dels var frau-trær og dels senvekster og hvoraf endel var veirslidt og rodløsnet. Samme beskaffenhed fandtes og at være med den skov, som stod østenfor Wæren i en dal kaldes Straadalen, saa og søndenfor samme Wærvand i en anden elvdal, som kommer fra Snaufjeldet. Ligeledes i en dal, som var nordenfor Helgaaen, hvor og ligedan granskov befandtes. Derfrå tog man videre i øiesyn skoven udi Juldalen, som stikker sig i sør fra Juulnæsgaards eiendele alt op til Snaufjeldet nesten 2 mil i længde, hvilken skov var mesten af gran, hvoraf endel trær var forældet, rodløsnet og med udyr befængt, men endel, som end ikke var kommet til sin største vekst eller fullkommen hed, übeskadiget og meget tjenlig til saugtimmer, hvortil saavel af denne saakaldet Juuldalen, som den øvrige benævnte almindingsstrækning baade ved Schiækeraaen op efter Helgaaen og ved Wærvandet, samt syndenfor samme og i Straadalen, syntes at kunde hugges aarlig til 8 stabel eller 8 tusen bord med skovens bestandighed og uden at den derved blev til upligt medtagen Det hele resulterte i at Hagen fikk bevilling på åtte år. Riktignok fikk han ikke bevillingen samme år. Til det var postgangen for sen. Brevene måtte gå tjenestevei med påtegninger av vedkommende instanser både i Trondheim og andre steder før de kom frem til København. Men 8. januar 1760 underskrev kongen tillatelsen til hugst. I mellomtiden ble det så avholdt nok en almenningsforretning i
---- 140 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen. I forgrunnen Stamtjernet\ Noe bak og til venstre for tjernet kan Storfossen i Juldøla, så vidt sees. Storfossen var et av de gamle grensemerkepunktenefor Vera eller Juldal ålmenning. Verdal. Den fant sted mindre enn en uke etter forretningen om hugst til Ulvilla sag. Men heller ikke ved denne anledningen ble almenningene behandlet hver for seg. Derimot delte man Verdal inn i fire almennings strekninger. Den første av disse lå på sydsiden av dalen fra grensen mot Skogn til svenskegrensen. Den andre omfattet Kverndalen, Vera og områdene på nordsiden av dalen helt ned til Leksdal. Den tredje strekningen ble utgjort av Leksdal ålmenning, mens Volhaugen utgjorde den fjerde. (Alle almenningsbeskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.) Det er innenfor den andre at vi finner Vera eller Juldal ålmenning, men foruten denne ålmenningen finner vi også Kverndal ålmenning, deler av Inns eller Sul ålmenning samt Malså ålmenning. Holzførster Wøllner sendte i 1768 inne flere rapporter om almenning ene i Verdal. Men hans beskrivelser brakte ikke inn noe nytt da han så å si skrev av Arnets beskrivelser fra 1758 ordrett. Men han benyttet noe av Arnets opplysninger til å lage et par nye almenningsområder. Hos Arnet husker vi at Den andre almenningsstrekningen strakte seg fra Kvern dalen via Vera til Leksdalen. Det gjør også Wøllners KalvDahlen
---- 141 SS-A ---- Allminding. Men innenfor dette området nevnte Arnet både Juldalen og Malsådalen. På grunnlag av disse navnene, har så Wøllner laget to nye almenninger som han kalte Masaadahlens Allminding og Juuldahlens Allminding. Seiv om dette allerede er gjengitt tidligere i kapitlet om bak grunnen for almenningsforretningene, gjengir vi her allikevel hva han sa om Juldal ålmenning: No 18 Juuldahlens Allminding. Begynder i Juuldahlen Wed og omkring WærWandet og Helgaae Elv, item Wed Schiæcher Wandet og den der af kommende Elv. er bort Bøxlet til Rasmus Boyessen Hagen. J denne Allminding findes paa sinne Stæder betydelig Skow. Det går tydelig frem at Wøllner ikke var lokalkjent. Som vi ser, lar han Juldal ålmenning også omfatte Vera og Skjækerdalen. I og for seg stemmer dette med dagens situasjon, men som nevnt, ligger dette området innenfor det som er beskrevet som Kalvdalen ålmenning. Hvorvidt det imidlertid er dette som er årsaken til at ålmenningen i dag heter Vera eller Juldal ålmenning, skal være usagt, men dette er i alle fall det eldste eksemplet som er funnet på dette navnet. Men myndighetene fant disse almenningsbeskrivelsene lite tilfreds stillende. De ønsket å realisere almenningene, og for å kunne seige dem, måtte de ha bedre beskrivelser. Nye almenningsforretninger ble derfor beordret. Og i 1787 ble den neste almenningsbesiktigelse med derpå følgende beskrivelse utført i Verdal. Skjønt å bruke ordet besiktigelse er vel sterkt sagt. Hele forretningen ble avholdt på Gaarden og Dragon qwartereet Holmlien høyt oppe i Wærdahlens Præstegield, og det ser ikke ut til at man beveget seg derifrå mens det hele pågikk. Beskrivels ene må således være basert på vitneavhør. Men ved denne anledning ble alle almenningene behandlet hver for seg, og alle 13 almenningene i Verdal ble behandlet. Man rakk ikke å behandle alle på en dag, og Vera eller Juldal ålmenning ble behandlet den andre dagen. Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: En Kongelig Alminding kaldet Wærra- eller Juuldahl alminding som begynder Yderst wed Kløfta-Fossen og gaar i Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Norwest til Skieker- Klumpen, wiidere Liige i Nord til SæterDahls-haugen, derfrå i øster til Storkiøn- Fieldet og Skiæker-Wandet, samt til Høysæte paa Grændse-Linien, herfrå i Syhden efter Grendse-Linien til Straaedahls Fossen og Aarwind hougen, siden i Sydwest til Belling Wandet og i Wester til Juuldahlen, wiidere i nord west til Stor-Fossen og Juul dahls-Elwen, derfrå i Nordost til Thor-Gran-Wohlen og Wærgaasen, samt liige i Nord til Kløfta-Fossen hwor denne almindingen begyndte, som i længde er omtrent trende Miile, og i breeden ongefær liigedan. Proprietair Rasmus Hagen mødte med sin Søn Theodorus Hagen og fremlagde en af dawærende stiftsAmtskriwer Tønder under 17de Oktob 1736 utstæd og den 4de Martii 1737 publiceret Bøxel Sedel paa denne alminding, hworaf sees at han for Skow-bruget har har betalt 200 rd i første Bøxel og 4
---- 142 SS-A ---- Vera eller Juldalen ålmenning i 1787. rd aarlig. Tilstædewærende Almue Declarerede at denne saaledes Beskreewne Almind ing er den samme som Proprietair Rasmus hagen efter den producerede Boxel-Sæddel har betjent sig af. - Den har og inden Disse Mærker beliggende Gran- og noget Liidet Furu-Skow er nogenleedig i Stand, men Strækningen bestaaer ellers for en stor ja største Deelen af Snaue-Fielde Myhr og moradser - ingen skyldsatte mindre nye-Rødn ings-Pladse findes her. Følgende Gaarde har Field-Slætter her nemlig Kulslien, Haugen, Elnes, Wolden, Ytter-Holmen, ower-Holmen, Mæhlen, Kolstad, Ørtugen, Med-Hielden, Jermstad, Biertum, WesterHolmlien, Storstadgaarderne, Kulstad, Sætter og Ower Holmen, hworom Fogden af Field Slette- andtallet giwer nærmere Oplysning hwad der hawer i Skatt. Fremdeles har følgende Gaarder Sætere i denne alminding nemlig: Elnæs, Biertum, Byna, Wolden, Stiklestadgaardene, Helsast, Øst- Grunden, Mit Grunden, Breding, Storstad og Lundskin. Herunder fremkom Ole
---- 143 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning. Juldalen sett fra syd. I forgrunnen Skard fjellet. Til venstre Drivsjøfjellet. Til venstre midt på bildet rett oppfor Drivsjøfjellet kan Tørrgranvola sees. Den var et av grensemerkepunkt ene i de gamle beskrivelsene av Vera eller Juldal ålmenning. Helt i bakgrunnen kan så vidt F ager li fjellet, Hardbakkfjellet og Skjæker fjellene sees. Stiklestad som paa egen og øwrige Stiklestad Opsidderes Wigne tilkiendegaw, at han og de, samt For mænd for dem paa disse Gaarde, har benyttet sig af Fiskeriet i Wærra-Wandet, som Fogden Jens Biing dat: 12de Decemb 1669, som fandtes inddom git i en Dom af 9de Juulii 1703, hwor Mateias Litis Blix sae at 2de bemeldte Stiklestads opsiddere wille Dispunere de 3die Brugs-Rett i dette Wærra-Wand, hwilket dog bleew ham med Dom tilkiendt. Dette var en lang beskrivelse med mange opplysninger. Grensene er gitt ganske nøyaktig, men størrelsen i mil må vi ta med et visst forbe hold. På den tid var en norsk landmil 18.000 alen eller 11,3 kilometer. I fjell- eller skogsterreng var den regnet for å være litt kortere. 2 En fjerdels mil ble kalt en fjerding. I og med at en mil i terrenget ble regnet for å være kortere, kan vi bruke den som grunnlag. Men om vi så tar tallene tre mil i bredden og tre mil i lengden, får vi et areal på 9 kvadrat mil. Hele Verdal er 1543 kvadratkilometer eller vel 15 kvadratmil, og etter dette skulle denne ålmenningen utgjøre mer enn det halve av hele Verdals areal. Riktignok er Vera eller Juldal ålmenning stor, men så stor er den dog ikke. Skieker-Klumpen og Sceter-Dahls-haugen er to uklare navn. Disse navnene brukes ikke i dag, men som følge av retningene som er oppgitt, kan Skjæker klumpen ha vært et av fjellene mellom Skjækerdalen og
---- 144 SS-A ---- Malsådalen, muligens Sagvoldvola. Seterdalshaugen kan ha vært et fjell eller høydedrag på grensen mot Ogndalen, kanskje Semsklumpen. Beskrivelsen gir også opplysninger om hvilke garder som var bruksbe rettigede her. Likedan får vi høre om hvem som hadde fiskerettighetene i Veresvannet. Tidligere er det vist i en annen sammenheng at fiske rettighetene både i Billingsvannene og Skjækervannet var bortbygslet. Dette gir et godt bilde av hvilken betydning fisket i fjellvannene hadde for folk på den tiden. Her må vi gjøre oppmerksom på at den Mateias Litis Blix det er tale om, egentlig er Matias Larsen Blix, sønn av den tidligere fogd Lars Pedersen Brix. (Se forøvrig Proprietærgodsene i Verdal.) Så seks år senere fulgte salget av Vera eller Juldal ålmenning. Dette skjedde i tråd med den vanlige praksis på den tiden. Mange almenninger ble solgt av kongen for å skaffe penger i statskassen, og foruten Vera eller Juldal ålmenning, ble Færs ålmenning solgt på samme tid til kap tein Rosenvinge. Et eller annet har også skjedd med Inns eller Sul ålmenning i samme periode, men papirer om dette finnes ikke. Salgsdokumentet er datert 26. juni 1793 og er underskrevet på følgende måte: Under Vor Kongelige haand og Segl.-Christien R: (L:S:) Fra dette dokumentet hitsettes følgende: Vi Christian den Syvende af Guds Naade Konge til Danmark og Norge de Venders og Gothers Hertug til Slesviig, Holsteen, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg: Giør Vitterligt: At Vi ved Vores Resolution under 3lst October 1792 Allernaadigst have Approberet den efter Boet Rente Kammer-Colleg: Foranstaltning holdte Auction i Tronhiem den 18de September 1792 over Werra eller Juldahls Kongelige Alminding med deri værende Saugstæd i Wærdahlens Præstegield under Stør og Wærdahls Fogderie under Trondhiems Amt, samt det der paa af Broder Hagen giorte Høyeste Bud med 3830rdr Noe lenger ned følger så: Almindingen bortsælges med All den Rett som hans Majestet hidtil har haft over samme, og uden Forbeholdenhed af Reluition dog Rett til Sæter, Field Slætter, Fiske rier Brendeveed Gierdesfang og fornøden Huus Tømmer m:v: Rettighed som Loven Giemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa nogen Maade maae forstyres dog bliver Kiøberen berettiget til at oppebære og beholde den Afgift af Field- Slætterne som nu svares til den Kongelige Cassa Som en tilføyelse kom så året etter en Forklaring over de Gaarder i Wærdahlens Præstegield Stør og Wærdahls Fogderie som i Følge den under 13de September 1787, Continuerede Besigtelses Forretning over hans Majestets Alminding Verra eller Juldahlen kaldet er befunden at have Field Slætter sammestæts samt hvad deraf Aarligen betales i Field slætte Skatt... Og følgende ble oppført om hvilke garder som hadde eller ikke hadde fjellsletter:
---- 145 SS-A ---- 127 Kulslien 8 s: Haugen findes ej i Fieldslætte Mandtallet 128 Elnæs 8 s: 164 Wolden 6 s: 116 Holmen 6 s: 77 Neder Holmen 6 s: Mæhlen findes ej i Fjeldslætte Mandtal. - 44, Kolstad 2de Engesletter 8 s: 175 Ørtugen 4 s: 118 Hielden 6 s: 59 lermstad 4 s: 184 Biertem 4 s: 126 Kulstad 6 s: 157 Sæter 6 s: 117 over Holmen (skal formoedentlig være) Wolden eller Holmen, i andet fald findes den ej i Fieldslætte Mandtallet 4 s: Storstad Gaarderne findes ikke; endten i Fieldslæte mandtallet, ej heller at savre Field- Engeslætt. Grensene for ålmenningen som ble solgt, var fastsatt i oppgangsforr etningen av 13. september 1787, publisert 21. februar 1788. (Det kan bemerkes at i salgsdokumentet står datoen 13. september 1781 i stedet for 13. septebmer 1787. Dette er ikke noen skrivefeil fra Statsarkivets side. I originaldokumentet står 1781. Oppgangsforretningen det vises til, ble gjennomført i 1787. Men den som skrev av dette taflet i 1793, tok det for å være 1781.) I og med at Vera eller Juldalen ålmenning nå var i privat eie, ble den ikke tatt med blant de almenningene fogd Støp mente var statens eien dom i 1816. Riktignok mente Støp at bare syv almeninger var offentlig eiendom, og at de resterende seks var privat eiendom. Han sa blant annet: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. Matrikkelkommisjonen av 1820 delte ikke Støps oppfatning av hvor mange almenninger som var privat eid. Men den kom frem til at Vera eller Juldal ålmenning sammen med Færs ålmenning og Inns eller Sul ålmenning var solgt og var nå i privat eie. Kommisjonen skulle matri kulere og skyldsette all privat eiendom. Vera eller Juldal ålmenning ble både matrikulert og skyldsatt, og i dag har den matrikkelnummer 200 og en matrikkelskyld av 9 mark 84 øre. Men seiv om ålmenningen var i privat eie, ble den tatt med i rapporten til fogd Aarestrup i 1826. Han skrev følgende, som for det meste var en avskrift av hva som ble sagt i 1787: 8 Verra, eller Juulsdahls Alminding, som begynder yderst ved Kløfta Fossen og gaaer i Nordre Ende paa Fagerlie, herfrå i Nordvest til Skjeker Klumpen, videre lige i Nord til Sæterdahlshougen, derfrå i Øster til Stor Kjøn Fjeldet og Skjeker Våndet samt til Skraadahls Fossen og Aarvindhougen, siden i Sydvest til Belling Våndet og Wester til Juulsdahlen. Videre i Nordvest til Storfossen og Juulsdahls Elven, derfrå i Nordvest til Thor-Gran-Vohlen og Værgaasen, samt lige i Nord til Kløfta Fossen, hvor denne Alminding begyndte som i Længde er omtrent 3 Mile og i Brede omtrent ligesaa. I denne Alminding findes Gran og noget lidet Fuuru-Skov, er nogenledes i Stand men Strekningen bestaaer for største Delen af snaue Fjelde, Myhrer og Moradser. Ingen skyldsatte mindre nye Rydningspladse findes her. Endeel Gaardbrugere have Sætere udi denne Alminding. En del skrivefeil av navn forekommer her. Skraadahls Fossen er naturligvis Strådalsfossen og Thor-Gran- Vohlen er Tørrgranvola. Hverken i 1843 eller 1847 er Vera eller Juldalalmenning tatt med. Her
---- 146 SS-A ---- ble ingen private almenninger nevnt. Men i et notat kalt Fortegnelse over Privatalmindinger i Nordre Throndhjems Amtsdistrikt, trolig brukt av almenningskommisjonen av 1861, journalført i 1864, står følg ende om Vera eller Juldal ålmenning: 1. Væra eller (mangler) i sin Tid Staten frasolgte Alminding, beskreven i Forretning af 13de September 1787 under Nr. 4, fortiden tilhørende Grosserer Nicolay Jenssen. Det antages, at flere Gaarde i Stiklestad og Vuku Sogne tilkomme Ret til Sæter, Havnegang og Fjeldslaat i Almindingen, hvis Skov dog sikkerligen ene benyttes af Eieren. Noter. 1 Dillan: Seterbruket i Verdal s. 125. 2 NHL s. 229
---- 147 SS-A ---- KVERNDAL ÅLMENNING Almenningen har navn etter den dalen som skjærer i øst-vestlig retning gjennom hele almenningsområdet. Trolig har Kverndal ålmenn ing vært det vanlige navnet helt fra gammelt av, men på 1700-tallet ble det i hvert fall ved et par anledninger brukt navnet Kalvdalen ålmenning. Kalvdalen er en sidedal som løper ned i Kverndalen fra nord, og at denne dalen også kom til å gi ålmenningen navn, skyldes vel trolig at den som skrev, egentlig ikke var så godt kjent. Svært ofte ble både navn og beskrivelser basert på uttalelser fra vitner, og det var vel heller sjelden at vitnene var i stand til å kontrollere at hva som ble skrevet stemte med hva de hadde sagt. På den andre side er det heller ikke helt usannsynlig at deler av det vi i dag forstår med en ålmenning, hadde sitt eget lokale navn. Det finnes flere eksempler på det her i Verdal. Den 13. mai 1732 fikk Åge Hagen bygselseddel på retten til å hugge skog i ålmenningen, og det er ved denne anledning at vi får den første beskrivelse av Kverndal ålmenning. Vi hitsetter følgende: Lensmanden Ole Lyng med Lawrettet forklarede at Kongens Alminding anfanger her i Qwendalen og Kalvdalen paa begge Sider af Qwelaaen som Mand Saae ligger imellem Stelds eller Waalhougen og Hylfieldet og ungefær 1 Miil Weys Streckning i en Trang Dahl af u-betydelig GranSkow og qwistede kortte Træer med ganske faa furu Træer i blant, grænsende till det BahrField imod Jemteland, fra Wucke Annex Kirke ungefær 1 Vi Miile Weye til Skowen begynder, afsides og ikke hwor barhuge imellem Norge og Swerrig falder. Skowen Bestaae Mest af Birk og Smaa Træer der ikke lettelig formed elst Weyens u-bequemmelighed till Bøigden kand føres eller benyttes. Tømmer som deraf kand faaes Maa Nedflaades igiennem Qwelaaen Beswærlige og Bekostelig til hwor Sawen paa Hr. Krigsßaad Hagens kand opsettes. Effter saadan Leilighed og da Lawrettet ikke kunde skiønne hojer aariig af Bemdt Skow kunde udbringes end 1 Vi Stabel Bord som dog vilde falde SkowEyeren bekostelig, Taxeres Bemdt Almindings Skow i Qweldalen og Kalvdalen for første Bøxel Fem Rixdr og Aariig Skowleye halv- anden Rixdr som er det Høyeste deraf kand swares. Av dette kan vi således lese at man først på 1700-tallet ikke ansa al menningsskogen i Kverndalen for å være særlig verdifull. Årsaken til det var naturligvis de uveisomme strekningene man måtte krysse og som gjorde fremføring av tømmeret bortimot umulig. Man så det følgelig ikke som noe stort tap for almuen om Hagen fikk bygselretten til hugsten. Videre kan det leses at man, som det også vil fremgå av beskrivelsen fra 1758, ansa ålmenningen for å strekke seg helt til svenskegrensen. Bind VI A— 10
---- 148 SS-A ---- Kverndal ålmenning. I gamle beskrivelser opplyses at denne ålmenn ingen begynte ved Lindset. Lindset i dag sett fra syd. Faktisk gjorde den det, men den skiftet nok navn underveis. Muligens er det på et senere tidspunkt at de områdene som ble ansett for å være minst verdifulle, fikk faste grenser. Det er i hvert fall helt klart at mellom Kverndal ålmenning og grensen ligger Vera eller Juldal ålmenn ing. Denne ålmenningen er i dag en privat ålmenning, og Kverndal ål menning grenser således ikke mot noen annen statsalmenning. Grenselinjen mellom Kverndal statsalmenning og Vera eller Juldal ålmenning folger Juldøla fra Storfossen og oppover til hvor Merkes dalen begynner, hvoretter den folger den til Kvernsjøen. Det kan være mulig at den del av den nåværende Kverndal statsal menning som ligger ned mot Juldøla, ble kalt Vestre Juldal ålmenning. Sist på 1700-tallet ble det nemlig ved et par anledninger brukt navnet Østre Juldal ålmenning i Pantebøkene. Dermed er det nærliggende å tro at det også kan ha eksistert en Vestre Juldal ålmenning. Etter beskriv elsene å dømme, var Juldøla grenselinjen mellom disse to. (Se forøvrig kapitlet om Vera eller Juldal ålmenning.) Men dette er bare en høyst usikker antagelse. Som nevnt ovenfor, grenser Kverndal ålmenning mot Vera eller Juldal ålmenning i øst. Denne ålmenningen eies i dag av Værdalsbruket. Værdalsbruket eier også de øvrige områdene som omgir Kverndal stats almenning både mot syd, vest og nord. Bare langs noen mindre strekn inger mot nord, grenser ålmenningen mot gårdsskoger.
---- 149 SS-A ---- Kverndal ålmenning. De nederste deler av Kverndalen sett fra nord. Denne delen f aller stort sett utenfor dagens almenningsgrenser. Helt til høyre kan så vidt Kvernmoen sees. I 1749 er ikke Kverndal ålmenning nevnt med navn. Ved denne an ledning beskrev man almenningene i tur og orden på nordsiden av dalen, så midt i dalen, og til slutt dem på sydsiden. Kverndal ålmenning tilhører midtområdet, og ble kalt Dend2den Woche Annexes Almining. Imidlertid er ikke Kverndal ålmenning alene innenfor det beskrevne området. Om vi skal holde oss til hva som kan formodes ble brukt som navn på almenningene innenfor dette området på den tid, finnes her således Vera ålmenning, Østre Juldal ålmenning, Vestre Juldal ålmenning og Kverndal ålmenning og kanskje også deler av Sul ålmenning. Heller ikke ved almenningsforretningen av 1758 ble Kverndalen beskrevet som en egen ålmenning. Det ser ut som at man ved den an ledning delte Verdal inn i fire almenningsområder eller -strekninger. Denne gang utgjorde almenningene på sydsiden av dalen en strekning. Midtområdet og områdene på nordsiden helt vest til Leksdal ålmenning utgjorde en annen strekning. Leksdal og Volhaugen utgjorde de to siste strekningene. Både denne og den foregående beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. I senere omtaler blir den siste beskrivelsen omtalt som Den andre almenningsstrekningen. Foruten
---- 150 SS-A ---- Kverndal ålmenning. Parti fra Kverndalen. Til høyre Auskinvola. Til venstre sees Kalvdalen som en Y mot Hyllfjellet. Kverndal ålmenning, befant også Vera eller Juldal ålmenning, Malså ålmenning og Sul ålmenning seg innenfor dette området. Et interessant moment i denne sammenheng er at man tydeligvis mente at sydgrensen for dette almenningsområdet krysset over på sydsiden av Inndalen. Dette går også frem av kartet over disse almenningsstrekningene som står sammen med beskrivelsene. Samtidig med denne almenningsforretningen ble også sagbrukene i Verdal behandlet. Og i den sammenheng var det representanter til stede for Hagen-familien som gjorde oppmerksom på at Kverndalen var bygs let til Nedre Holmen sag. Man sa blant annet følgende: .... at Justitsßaad Hagen har Ao 1732 til denne saug bøxlet en allminingstrækning kaldt Qwendal eller Kalfdal som ligger i fieldet ower for Qwellmoe og Linsets skowe. Den forretningen de viste til, er gjengitt ovenfor. Det er tydeligvis hva som er sagt ved denne anledning som er bakgrunn en til at holzforster Wølner brukte navnet Nedre Holmen ålmenning. Wølner innrapporterte sagbrukene i Stjør- og Verdal fogderi i 1768, og han kunne da fortelte at Nedre Holmen sag brukte Nedre Holmen ål menning. Brukeren var da generalauditør Kjerulf, og han hadde betalt 6
---- 151 SS-A ---- Kverndal ålmenning. Parti fra øverst i Kverndalen ved den nedlagte Kvern dalsseter. Kverndal ålmenning. Utsyn mot Kverndalen fra nord. I forgrunnen midt på bildet Litlheggen. Helt til venstre Heggvola. I bakgrunnen Skavhaugvola.
---- 152 SS-A ---- Kverndal ålmenning. Innenfor denne almenningens grenser ligger også Hestådalen, her sett nedover mot vest. I forgrunnen Snusvola. Helt til høyre Åsmundfjellet som er et grensemerkepunkt. Kverndal ålmenning. Åsmundfjellet fra en annen vinkel. Sett fra Skjæker fossen i nord.
---- 153 SS-A ---- riksdaler i førstebygsel, og han kalte seg «eier» av ålmenningen. 1 Man har antatt at denne ålmenningen muligens kan ha ligget ved Holmli vannet syd for Mokkavannet. 2 Denne antagelsen er nok ikke riktig. Denne slutningen bygger nok bare på navnelikheten mellom Nedre Holmen og Holmlivannet. Det kan ikke være tvil om at det er en del av Kverndal ålmenning som Åge Hagen bygslet i 1732, det vil si de skogene som skaffet Nedre Holmen sag tømmer, det er tale om. Kjerulfs påstand om at han hadde betalt 6 riksdaler i førstebygsel, kan sammenholdes med hva Hagen betalte i 1732. Heller ikke er Kjer ulfs påstand om at han var «eier» av ålmenningen riktig. Skjønt her skal vi være klar over at det var vanlig at de som bygslet hugstretten i al menningene, ofte titulerte seg som «eiere» av de samme almenningene. (Om Kjerulfs inntreden i denne sammenheng, se Verdalsgodsets historie.) Men når det gjelder navnet Nedre Holmen ålmenning, er det i og for seg interessant. Dette er den eneste gangen det er funnet brukt, men det kan tyde på at det var vanlig å navngi et almenningsområde etter den sag som brukte tømmeret fra den bestemte ålmenningen. Det er funnet tre eksempler på slike navn her i Verdal, nemlig Gren ålmenning, Hauka ål menning og Nedre Holmen ålmenning. Og alle tre kan knyttes til sag bruk. (Se Skog- og sagbrukshistorien.) Wøllner skrev også samme året om almenningene, og han brukte navnet KalvDahlens Allminding om dette området. Beskrivelsen er imidlertid en avskrift av fogd Arnets beskrivelse av 1758, og i likhet med denne, er den gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret ningene. Det som interesserer mest i denne sammenheng, er at navnet Kalvdalen ble brukt om ålmenningen. Også ved denne anledning må Wøllner ha brukt opplysningene fra 1758 som grunnlag, for der ble Kalvdalen navngitt. Så i 1787 fulgte en ny almenningsforretning. Denne gang ble Kvern dalen behandlet som en egen ålmenning. Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett .... En Kongl Alminding kaldet QwenDahls Alminding, som begynder i Nord fra Brækken til Biørndalen ved Lindset og gaaer fra Biørndahlen nordost til et Bjerg kaldet østre-Guding-Skallen, herfrå øst efter til Langbierget og Rød-Kollen, samt til Aasmunds-Fieldets Westre Ende, fremdeles nordost efter i Stor-Fossen og Juldahls Elwen herfrå sydost efter til Qwern-Søe-Lien, og endelig fra dette Stæd West efter til Brækken, hwor denne Alminding begyndte, er ohngefærlig 2de Miile Lang og alfanden Miil breed, har nogen ussel Skow, stygg og u-nyttig iord, samt mange Myhrer og Snaue Fielde, ingen skyldsatte eller nye-Rydnings-Pladse ej heller Field slætter, undtagen et eeneste som skal Ligge under gaarden Mitholmen, hwis Opsidder stedse skal hawe benyttet sig deraf, men Sætere findes her for gaardene Stor Wucku Ekre, Prestegaard, Kulstad, Haackans Wucku, 2de Øfskind-gaarde, Aarstad, Nedre Holmen, Westre Grunden, Skawhoug og 3de ower Holmes Gaarde.
---- 154 ----
---- 155 SS-A ---- Kvemdal ålmenning. Parti fra Hestådalen. Denne beskrivelsen er grei å følge helt rundt, og den stemmer også ganske godt med de grenser som eksisterer i dag. Når det gjelder navnet Haackans Wucku, kan det opplyses at dette gjelder Kirkevuku. På denne Vuku-gården var det en bruker ved navn Hagen fra begynnelsen av 1600-tallet. Han var der lenge, og etter ham ble gården hetende Håkesvuku, og dette navnet ble brukt svært mye ut gjennom 1700-tall et. 3 I 1816 skulle den daværende fogd Støp gi opplysninger om statens al menninger i Verdal. Han nevnte noen, og deriblant er ikke Kverndal ålmenning. Om dem han ikke nevnte, sa han følgende: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates eiendom. Dette er den eneste gang at Kverndal ålmenning fremstilles som privat eiendom, bortsett fra det tilfellet hvor Kjerulf titulerte seg som eier av ålmenningen. Men trolig har det sammenheng med at den var bortbygs let på den tid, og at fogden ganske enkelt ikke hadde rede på de virkelige forhold. Bare fire år senere, i 1820, skulle matrikkelkommisjonen skyldsette alle almenninger som var i privat eie. Den brukte da Støps opplysninger som grunnlag, men kunne ikke finne noe som tydet på at Kverndal ålmenning var privat. Følgelig ble den heller ikke skyldsatt. Aarestrups innberetning av 1826 sier følgende om Kverndal ålmenn ing:
---- 156 ----
Kverndal ålmenning. Kvernsjøen sett fra syd. Grensen mellom Kverndal statsalmenning og Værdalsbrukets eiendommer går over Kvernsjøen. Kverndalen ned til venstre. Kverndal ålmenning. Et annet grenseområde. Midt på bildet Langtjernet. Grensen går på langs av tjernet. Til venstre Auskinvola som ligger i Kverndal ålmenning, og til høyre Sognavola som ligger på Værdalsbrukets område.
---- 157 SS-A ---- Qverndahls Alminding, som begynder i Nord fra Brækken til Bjørndahlen ved Lindset og gaaer fra Bjørndahlen, Nordost til et Bjerg kaldet østre Guddings Skallen herfrå Østefter til Langbjerget og Rød-Skallen, samt til Aasmunds Fjeldets Vestre Ende, fremdeles Nordost-efter i Stor Fossen og Juldahls elven, herfrå Sydost-efter til Qverne-Søelien, og endelig fra dette Sted Vest efter til Brækken, hvor denne Alminding begyndte, er omtrent 2 Mile Lang og Halvanden Miil bred; her en ussel Skov styg og u-nyttig, samt mange Myrer og snaue Fjelde. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse findes her, men derimod have nogle Gaardsbrugere Sætere i denne Alminding. Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig avskrift av den tidligere almenningsforretning. En del nye ting kommer til i beskrivelsen av 1843, men særlig om fattende er den ikke: 20. Kverndals Alminding omtrent 2 Miil lang og 1 Vi Miil bred. Der findes lidt Skov som ikke benyttes formedelst Vanskelighederne med Frembringelsen af Skovproduct- erne. Fjeldsletter gives ikke derimod have 10 Gaarde sine Sæterboliger i Almindingen, som taxeret for 20 Sp. I 1847 gjentokes stort sett det som tidligere var sagt, men samtidig kom det til en del nye ting. 20. Qværndals saakaldte Kongel. Alminding a, der begynder efter nævnte Forretning fra Bækken til Bjørndalen ved Lindset og gaaer fra Bjørndalen Nordost til et Berg kaldet østre Guddingskallen herfrå øst efter til Langbjerget og Rødkollen samt til Aasmundsfjeldets vestre Ende fremdeles Nordost efter i Storfossen og Indalselven herfrå Sydefter til Qvern-Søelien og endelig fra dette Sted vest efter til Brækken hvor den begyndte den angives 2 Mile lang og omtrent 1 Vi Miil bred. Ansees wærd 20 Spd. b., Skoven er daarlig og vanskelig at frembringe, megen unyttig Jord med mange Myrer og snaue Fjelde. c, Setere have her Gaardene Stor Wukku, Ekkeren, Præstgaard, Kulstad, Houckens Wukkue, 2: Øfskind, Aarstad, nedre Holmen, westre Grunden, Schowhoug og 3: Overholmens Gaarde.- d., ingen Pladse eller Engesletter. e., Staten har for Tiden ingen Indtægt. En del skrivefeil forekommer. Blant annet har man lagt Indalselven i Juldalen. Han som skrev dette var nok ikke så kjent i Verdal at det gjorde noe. Men like før hadde han skrevet om Inndal ålmenning. Trolig har det av den grunn skjedd en sammenblanding. Fra 1857 føreligger også en kortere omtale av Kverndal ålmenning. På den tid var det ansatt forstmestere til å føre tilsyn med de offentlige skogene. I dette distriktet fungerte Jacob Bøckmann Barth. Og i 1857 inngå han en innberetning om almenningsskogene. I denne beretningen førte han sterke påstander om tyvhugst. Dette foranlediget undersøkel ser, og Barth ble bedt om å spesifisere disse påstandene nærmere. I et brev angående dette, sa Barth følgende om Kverndal ålmenning: Qværndals Alminding. Skoven der saagodtsom udelukkende bestaar at Fjeldskov, strækker sig i omtrent 3 Fjerdingers Længde, med neppe Vi Fjerdings bredde paa begge Sider af Qværndalen indtil Vi Mils Vej østlig for Qværnmo, hvor den støder
---- 158 SS-A ---- Kvemdal ålmenning. Skavhaugsvola sett fra vest. sammen med Jenssens Skov, som ogsaa der skulle være bleven udvidede - som det fortælles - paa Almindingens Bekostning. Derimod er Almindingens nederste og bedste Del bleven stærkt medtaget - som det siges - derved, at der i samme stadigen har været hugget for Jenssens Regning, idet 20 a 30 Tylvter svært Saugtømmer ad Gangen skal være fremdrevet. Dette fortaltes mig af min Vejviser selvejende Gaardmand og Skydsskaffer Ole Garnæs, ligesaa omtaltes det samme for mig af Jenssens Lejlending Christoffer Aar stad, der ledsagede mig til Volden, hvor Folkene, ligeledes Jenssens Lejlendinge, ogsaa ytrede sig bekjendte med Ovenstaaende. Barths brev er sammen med en del andre dokumenter angående samme sak, gjengitt som kilde. Det hele var medvirkende årsak til rett saken mot Nikolay Jenssen som imidlertid er mer inngående behandlet andre steder i denne historien. (Se Musum: Verdalsgodsets historie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.) Den endelige fastsettelse av Kverndal almennings grenser kom som følge av almenningskommisjonen av 1861 s arbeid. Denne kommisjonen gikk meget grundig til verks. Resultatet forelå i 1865, og beskrivelsene av almenningene var både grundige og inngående. For Kverndal ålmenning lyder den som folger: KVÆRNDALS ÅLMENNING I den ældste Forretning over Værdalens Almenninger, som er kommen Kommiss ionen ihende, nemlig en af 1758, findes under 18de Juli anført Følgende: «Fra Gaarden Lindset begynder Almenningen igjen og gaar op igjennem forbi Kværndalen
---- 159 SS-A ---- Kverndal ålmenning. Arstad midt på bildet. I bakgrunnen Guddingskallen. Kverndal almennings vestligste grense går over Guddingskallen helt til venstre på dette bildet. og siden i Øst til Suulmærket «paa søndre Side».» Mere af Beskrivelsen passer ikke paa Kværndals Ålmenning, som derimod i Forretningen af 13de September 1787 siges at «begynde i Nord fra Brækken til Bjørndalen ved Lindset og gaar fra Bjørndalen Nordost til et Bjerg, kaldet østre Guddingskallen, herfrå østefter til Langbjerget og Rødkollen samt til Aasmundsfjeldets vestre Ende, fremdeles Nordost efter i Storfossen og Juldals-Elven, herfrå Sydost efter til Kværne-Sø-Lien og endelig fra dette Sted vest efter til Brækken.» Disse Grændser ere ifølge de af Kommissionen saavel ved Befaring af Aastederne den 23de, 24de og 25de Juli 1862 som paa anden Maade blandt andet i Møde med Værdalens Almue den 9de September 1864, anstillede Undersøgelser i det Væsentlige befundne at stemme med de nuværende Forholde, hvorvel der, efter enkelte under Forhør angaaende Grændsen for Svarthoved Ålmenning afgivne Forklaringer, kan være nogen Grund til at antage, at sidstnævnte Ålmenning har engang langt tilbage i Tiden modstødt Kværndals ved Brandbjerget. Kommissionen har derfor ordnet Grændseforholdet i Overensstemmelse med Forretningen af 1787, og er denne Ordning vedtaget af de modstødende Eiere, deriblandt Grosserer N. Jenssen. Som Følge heraf ere Grændserne for Eftertiden følg ende: Fra det Punkt paa Fjeldhøiden Østre Guddingskallen, hvor efter Kommissionens Foranstaltning er i Nærheden af Seterveien opsat en Stenrøs, i hvis Topsten er ind hugget en Krone, løber Grændselinien i Øst, noget til Nord langs Midtholmens eiendele, indtil den ved en under Langbjerget løbende Bæk opsatt lignende Røs, hvorfra Linien omtrent i samme Retning og modstødende Røds Eiendom gaar til en
---- 160 ----
Kart over Kværndal Alminding Værdalen optaget 1862 af Haffner. særskilt liggende, let kjendelig Bjerghøide, Rødskollen, paa hvilken ligeledes en Hovedmærkerøs er opsat. Herfrå løber Linien i Nordost langs Overholmens, Mælens, Overnæssets og Hjelmoes Eiendele, indtil den nåar det punkt i Aasmundfjeldets vestre Ende, hvor saavel Kryds er indhugget i Fjeldet som en Hovedrøs er opsat. Derefter bøier Grændselinien i Øst noget til Syd ret paa Storfossen i Juldøla-Elv, modstødende Hjelmoes, Helgaases og Juulnæssets, Grosserer N. Jenssen tilhørende Eiendomme. Ved Storfossen, der er Juldølas nederste og største Fald, er ogsaa en Hovedrøs reist, og herfrå gaar Linien i Syd, idet den først i en Strækning af omtrent Va følger oven nævnte Elv indtil Nærheden af den saakaldte Fremmer-Juldals-Sæter, hvor ligeledes Hovedmærkerøs er opsat, og saa løber Grændsen lidt vestligere først langs Juldals- Bækken og derefter i Sydvest indtil den Hovedmærkerøs, som er opsat i Kværnsjølien, lige ved Kværnsjøens østre Ende. I Strækningen hertil fra Storfossen modstøder Almenningen overalt Grosserer N. Jenssens Eiendommer og, navnlig for saavidt den sidste Del af Linien angaar, den ham tilhørende Væra eller Juldals Ålmenning. Fra Sidstnævnte Røs bøier Grændselinien i Vest over Kværnsjøen til en forefunden gammel Røs paa Sleadalsvola, hvilken Røs nu er fornyet og isat Topsten med Krone, og derfrå gaar Linien i Vest under Øfskindvola og over Skavhaugvola til den saakaldte Brækken, ved en brat Kiev i den gamle Jæmtvei i Nærheden af det Sted, hvor 2de Bække løbe sammen i Brækhalden. Ved Brækken er Hovedmærkerøs opsat. Hertil fra Mærket i Kværnsjølien have fremdeles N. Jenssens eiendomme grændset mod Almenningen, hvilket fremdeles er Tilfældet fra Brækken i Nord til Fjeldet Bjørndalskammen, hvor Hovedrøs er opsat, saavelsom derfrå videre i Nordvest til det i nærværende Forretning først ommeldte Mærke paa Østre Guddingskallen, idet
---- 161 SS-A ---- nemlig i hele den ommeldte Strækning Gaardene Indals, Skavhaugs, Kværnmoes, Lindsets og Aarstads Eiendele modstøde. Mellem samtlige ovenommeldte Mærkepunkter ere tillige opsatte mindre Stenrøser, dog uden mærkede Topstene, til et samlet Antal af 131, og i saa stor Nærhed til hin anden, at de ovenbeskrevne grændselinier derved med Lethed ville kunne udfindes, ligesom de ere afsatte paa det af Konduktøren, Premierløitnant Haffner i 1862 optagne Kart over Almenningen. I ovenbeskrevne Kværndals Statsalmennings Skov har Almuen ifølge dens Erkjendelse i Møde med Kommissionen den 9de September 1864 ingen Brugsret. Af Sætre findes fortiden følgende: 1. Storstad, der hidtil er brugt af Leilændingerne paa Gaarden Storstad. 2. Midtholmens, brugt af gaardene Midtholmens Eiere. 3. Lundens, brugt af Opsidderne paa gaardene Overholmen og Nordre Elnes. 4. Julnæs, brugt af Opsidderne paa Julnæset. 5. Fremmer-Juldals Havnegang (Sæterhusene ligge nemlig udenfor Almenningen) brugt af Opsidderne paa Breding, Øvre Jermstad og Lundskind. 6. Grundens Sæter, brugt af Eierne af Gaardene Grunden og Nedre Holmen. 7. Øfskinds, brugt af do. under Gaardene Øfskind og Bjørgum. 8. Vuku, brugt af Vuku Præstegaard og Kulstads Brugere. 9. Skavhaugs, brugt af Opsidderne paa Gaardene Skavhaug og Overmo. Desuden havne Opsidderne paa Gaardene Lerhaugen, Garnæs, Levring, Dillan, Mo (2de) og Rød i Almenningen fra deres udenfor sammes Grændser liggende Sætre. Af Fjeldsletter gives kun følgende 4: Øfskinds, brugt af Vestre Øfskinds Eier. Aarstads, brugt af Aarstad-Gaardenes Leilændinge. Lindsæts, brugt af Lindsæt-Gaardenes Leilændinge. Overmoes, brugt af Overmoes Opsiddere. Rydningspladse findes ikke inden Almenningen. Noter. O. Olafsen: De norske Almenninger i Fortid og Nutid s. 184 og 188. O. Olafsen: De norske Almenninger s. 188. Musum: Verdalsboka IV s. 664.
---- 162 ----
---- 163 SS-A ---- SMÅSETERÅSEN ÅLMENNING Dette er den minste av alle almenningene i Verdal, ja, så vidt det går frem av tabellene i Skogvæsenets Historie, 1 er dette den minste ålmenn ingen av de opprinnelige almenninger i hele Trøndelag. Småseteråsen statsalmenning ligger for seg seiv nesten helt omgitt av Værdalsbrukets eiendommer på sydsiden av Kverndalen like før at Kverna løper sammen med Inna. Trolig har denne ålmenningen fra gammelt av vært sammenhengende med de øvrige almenningsområder i Verdal, som strakte seg mer eller mindre uendelig utenom de bebygde områdene. Men etter hvert som gårdene gradvis fikk utvidet sine gårds skoger, ble også almenningsområdene beskåret. Småseteråsen nevnes ikke av fogd Arnet i 1749. Heller ikke kan den være tatt med i 1758 hvor det nærmeste vi kommer Småseteråsen er følgende: Fra gaarden Lindset begynder allmindingen iglen og gaar op igiennem forbie Qwendalen og siden i øster til Suul mærket paa Søndre side, ... Småseteråsen ålmenning ligger midt på dette bildet. Det er ikke større enn at hele ålmenningen er med. I bakgrunnen til venstre Bjørsmoen. Bind VI A— 11
---- 164 SS-A ---- Den første gang Småseteråsen ålmenning er funnet nevnt, er i 1787 da den forøvrig ble kalt bygdealmenning. I denne forretningen står følg ende: Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: En bøygde-alminding, kaldet Smaa-Sæteraasen, som begynder wed en Bæk, kaldet Ole Biørnsens Bæk og gaar i Synden til Brandhougen, derfrå til Wester til Sæter Dahlen og i Nord til Sæter Næsberget, samt strækker sig siden i øster til Ole Biørnsens Bæk hwor den begyndte. -Denne Alminding er Vi Fierding Lang og 1/8 deel Fierding Breed, En maadelig Gran Skow, som alleene er nyttig til Weed og har til hus-Fornød enhed wæret stedse brugt af gaardene Stor Wucku, Breding, Ekre, Præstgaard, lille- Wucku, Haackes-Wucku og Kulstad, har ingen skyldsatte eller nye-rødnings-Pladse, mindre FieldSlætter og Sætre. I 1816 nevnte fogd Støp en del almenninger i Verdal som tilhørte staten, syv i tallet. De øvrige mente han tilhørte private. Etter dette skulle også Småsæteråsen være en av de private almenningene i Verdal. At Støp ikke tok med Småseteråsen, er vel egentlig ikke så rart. Den er ikke store flekken, og den kunne lett bli oversett. Men Støp tok også feil med hensyn til flere andre almenninger, noe matrikkelkommi sjonen av 1820 som skulle matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke tilhørte staten, deriblant også almenningene, registrerte. Denne kommi sjonen bemerket også at 6 av de 13 almenningene i Verdal ikke var nevnt privat eiendom, nemlig Vera eller Juldal ålmenning, Færs ålmenning og Inns eller Suul ålmenning. De øvrige tre, deriblant Småseteråsen, var statens eiendom. At Småseteråsen ålmenning er liten, må trolig også være forklaringen på at den heller ikke er nevnt av fogd Aarestrup i 1826. Men i 1843 finnes en beskrivelse av Småseteråsen ålmenning. Her står: 21. Smaasæteraasen en Bygdealminding omtrent 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred, har maadelig Granskov som alene tjenlig til Veed og dertil benyttet af Opsidderne paa 6 Gaarde. Fjeldsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som af Omkringboende have af og til været benyttet til Havnegang. Paa Almindingen har ingen Taxt været at sette. Også i 1847 er den med. Riktignok kalles den da Svaasæter, men det er rimeligvis en feilskriving. 21. Svaasæter Bøygdealminding a, der efter samme befaring begynder ved en Bæk kaldet Ole Bjørnsens og gaaer i Syd til Brend Haugen derfrå i Vest til Sæterdalen og i Nord til Sæternæsberget samt strækker sig siden i Øst til Ole Bjørnsens Bæk, hvor den begyndte. - 1/8 Miil lang 1/32 Miil bred. Ansees af ingen Wærd.- b., da Skoven er ringe c, og Gaardene Storvukku, Breding Ekren Præstgaard, Lille Wukku, Haackes Vukku og Gustad have stedse benyttet SKoven.- d., Engesletter og Pladse gives ikke. e., Staten har ingen Indtægt af Almindingen.- Sammenlignet med de fleste andre almenninger, er det således for
---- 165 SS-A ---- Kart over Smaasæteraasens Alminding i Verdalen optaget af J. Sejersted 1863. holdsvis lite som er funnet om Småseteråsen i de eldste kildene. Heller ikke er almenningskommisjonens rapport av 1865 spesielt omfangsrik. SMAASÆTERAASENS ÅLMENNING Denne Ålmenning, der er omhandlet i Forretning af 13de September 1787, er befar et af Kommissionen den 7de August 1862. I Henhold til de derunder erhvervede Oplys ninger samt paa Grund af de Forklaringer, som ere afgivne i Retssessionerne i Justits sagen mod J.N. Jenssen den Bde og Ilte August 1862 af 120 de og 65de Vidner, har Kommisionen fundet, at Almenningsgrændsen for Eftertiden bør blive følgende: Fra en i Vest for Pladsen Bjørsmoens Huse i den saakaldte Ole Bjørnsens Bæk værende liden Fos, ved hvilken en Mærkerøs med indhugget Krone i Topstenen er opsat, gaar Grændselinien i Syd lidt til Øst langs Gaarden Kværnmos Eiendom ben til det Punkt i
---- 166 SS-A ---- Småseteråsen ålmenning i nærbilde. Småseteråsen ålmenning sett fra Arstad tvers over Kverndalen. Helt til venstre noe av innmarken på Bjørsmoen.
---- 167 SS-A ---- Småseteråsen ålmenning. Nok et nærbilde, nå fra nord. den saakaldte Brandhoug eller Brandbjerg, hvor ovennævnte Gaards og Skavhougs Eiendomme modstøde Almenningen, og er hersteds en lignende Røs opsat. Fra denne løber Linien i Vest ret paa den Mærkerøs ved Sæterdalskleven, hvor Gaardene Skav hougs og Garnæs's Eiendomme mødes med Almenningen, og er her tillige et Kors indhugget i Bjerget. Herfrå bøier Linien noget nordligere, modstødende Garnæs's Eiendom, ret paa den Mærkerøs, som er anbragt paa en Høide, der kaldes Sæternæs bjerget i Nærheden af den saakaldte Holmsmyr, hvorfra Grændsen føres tilbage i Øst noget til Nord lige til Udgangspunktet ved Fossen i Ole Bjørnsens Bæk, idet fra Sæter næsbjerget Gaardene Søndre Stenes, Dillans og Nedre Holmens Eiendomme modstøde Almenningen. Mellem ovennævnte Mærkerøser ere opsatte 35 mindre Stenrøser, dog uden mærk ede Topstene, og findes alle saavel større som mindre Røser afsatte paa det af Premier løitnant Sejerstad i 1863, grundet paa forudgaaet Opmaaling, forfattede Kart over Almenningen, af hvilket Kopi bliver meddelt vedkommende Almenningsbestyrelse. Brugsberettigede i Almenningens Skov ere Eierne af Gaardene Stor-Vuku, Lille- Vuku, Kirke-Vuku, Ekre Præstegaard, Kulstad og Breding, hvilken sidste dog ikke i længere Tid har gjort Brug deraf. Sæter eller Fjeldslaat findes ikke i Almenningen. Det bemærkes, at det ovenfor angivne Hovedmærkepunkt paa den saakaldte Brandhoug eller Brandbjerg er bestridt af de modstødende Gaardes Eier, Grosserer N. Jenssen, som paastaar, at det rette Mærke er at finde ved en saakaldet Stenhylde paa et Punkt, der for Kommissionen er opgivet at hede Løvhougen. Kommissionen, der i denne Anledning den 26de Juli 1865 har havt en Konference med Almenningsbestyr elsen, forhandlede den paafølgende Dag med Jenssens Befuldmægtigede desangaa ende, men uden at nogen Overensstemmelse kunde opnaas. Efter hvad der nemlig
---- 168 SS-A ---- under de ovenciterede Justitssags-Sessioner er af 2 Vidner forklaret, sammenholdt med Udsagn, afgivne af paalidelige Mænd i Kommissionens Møde den 27de Juli 1865, fandtes der ikke at være Grund til at gi ve Grosserer Jenssens Paastand Medhold, hvorfor Kommissionen, der i Skrivelse af 31te August 1865 til det Kongelige Departe- ment for det Indre har indberettet det Fornødne i denne Anledning, har anseet det rettest at afmærke mod Røser den Linie, som den ander for den rigtige. Imidlertid hersket det fremdeles en del uklarheter med hensyn til grensene mot Verdalsgodsets eiendommer. Disse ble først avklart 9. februar 1872. Da oppnådde man enighet mellom Staten på den ene siden og Verdalsgodset på den andre om hvordan grensene skulle gå. Følgelig ble det laget en tilføyelse til de opprinnelige beskrivelsene som var frem lagt i 1865. Det var ikke bare mot Småseteråsen ålmenning at uover ensstemmelsene eksisterte. Også mot Leksdal ålmenning og Malså ålmenning fantes det steder hvor grensene ikke var helt klare. Også disse ble avklart ved denne anledning. Videre godtok eierne av Verdalsgodset alle andre grenser mellom statsalmenningene og Verdalsgodset slik de var beskrevet av almenningskommisjonen i 1865. I de opprinnelige dokumenter er alt dette føyd til som en fotnote etter beskrivelsen av Småseteråsen ålmenning. Hele beskrivelsen er gjengitt i kapitlet om Bakgrunnen for almenningsforretningene og almenningskommisjon ene. Imidlertid skal vi her gjengi det som berørte Småseteråsen ålmenn ing: 2) Som det sydøstligste Grændsepunkt for Smaasæteraasens Ålmenning anerkjender det Offentlige det af afdøde Grosserer N. Jenssen med de Brugsberettigede i 1835 omforenede Mærke i Brandbjerget, hvilket er betegnet ved en Hovedmærkerøs, under hvilken er anbragt et Kors i Fjeldet. Fra dette Punkt gaar Grændsen i lige Linie mod Vest til Hovedmærkerøsen i Sæterdalskleven, hvilken Linie er opstukken og afmærket med 11 Mellemrøser. Fra den samme Hovedrøs i Brandbjerget gaar Grændsen i nord vestlig Retning i lige Linie til Bækkekløften eller der, hvor en mindre Bæk falder ud i Ole Bjørnsens Bæk, hvilket Punkt er betegnet ved en Hovedmærkerøs, og er denne Linie forøvrigt afmærket med 6 Mellemrøser. Fra Bækkekløften følger Grændsen Ole Bjørnsens Bæk til Hovedrøsen Fossen i nævnte Bæk og er endvidere langs Bækken opført 3 Mærkerøser. Noter. 1 Skogvæsenets Historie, De offentlige Skoges Arealer, Værdier og Antal Bruksrettigheter pr. 31/12 1906 s. lOff.
---- 169 SS-A ---- INNS ELLER SUL ÅLMENNING Dette er den eneste av statsalmenningene i Verdal som er matrikulert. Dette har sin egen forklaring. Da matrikkelkommisjonen av 1820, som hadde som oppgave å matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke var privat, skulle behandle Verdal, fant den at flere almenninger var oppgitt som privat eiendom. Dette stemte ikke for alle almenningene. Men kommisjonen kom frem til at tre var privat eiendom, og disse ble derfor matrikulert. Deriblant var Inns eller Sul ålmenning. Senere skulle det vise seg at Inns eller Sul ikke kunne være privat, og den ble tilbake ført til staten. Men den var da matrikulert. I dag har den matrikkel nummer 234 og en matrikkelskyld på 4 mark 78 øre. Almenningen er lang og smal og ligger langs svenskegrensen. I vest grenser den i sin helhet mot Værdalsbrukets eiendommer. Disse består lengst i nord av Vera eller Juldal ålmenning, og lengst i syd av Fcers ålmenning. Som følge av en eiendommelighet ved grensen mot syd, skjærer en smal kile av Færs ålmenning inn mot øst helt inn til svenske grensen, slik at Inns eller Sul ålmenning ikke grenser mot Meråker herred. Denne eiendommeligheten skyldes grensebeskrivelsen. Beskrivelsen Inns eller Sul ålmenning. Bellingen.
---- 170 SS-A ---- Inns eller Sul ålmenning. I en kildeavskrift er Meitsauen Holmen nevnt. Det er Midtsognholmen. Slik ser det ut ved Midtsognholmen i dag. Før veien ble rettet ut, gikk den inn til venstre hvor det idag er rasteplass. Da lå Midtsognholmen ute i Inna. Inns eller Sul ålmenning. Fra Innsvannet. Vestgrensenfor ålmenningen går over vannet borten/or Storholmen som stikker frem fra venstre ut i vannet.
---- 171 SS-A ---- sier at grensen for Færs ålmenning går i rett linje fra Tuva østover mot Storsjømuren på riksgrensen til den støter mot Inns eller Suis almenn ings vestgrense. Som det går frem av beskrivelsen til almenningskommi sjonen av 1861 som er gjengitt nedenfor, går sydgrensen for Inns eller Sul ålmenning vestover fra røys nummer 165 på riksgrensen ved Storsjø en til en bukt i den østre enden av den største Sulsjøen. Denne linjen skrår svakt mot nord i forhold til den andre linjen, og dermed oppstår den smale kilen. Værdalsbrukets eiendom vest for Inns eller Sul ålmenning har ikke noe bestemt navn. Den strekker seg vestover fra Bellingen til Kverndal statsalmenning. Videre omfatter det det store området mellom Sul og Kverndalen. Antageligvis må det opprinnelig ha vært en del av det som nedenfor er kalt Sul ålmenning, og det vil igjen si at trolig må dette sammen med Inns eller Sul ålmenning ha utgjort et større almennings område. Den 18.6.1764 ble et rettsmøte avholdt på gården Stormoen i Sul i forbindelse med en sag som assessor Hornemann og Rasmus Lyng ønsket å anlegge. I den forbindelse ble de skogstrekninger som skulle forsyne denne sagen beskrevet. I beskrivelsen står: Derpaa befoer man Skovene og begynte fra Stor og lille Moen, samt Suul Gaardene neml: fra Klev-Myhren, som ligger i Vest og Strækker i øst indtil Sandaaen dens Længde er ohngefær 1 Miil og breden 1 fierding, siden derefter fortfoer man fra Sand- Aaen og til Lille Kraache i Længden i Fierding og breden ligesaa meeget fremdeles fra lille Kraake til Gaas Holdalen 1 Miil i længden, men i bredden fra Nord til Synden Vi Miil. Den 19de Junii. Paa Norder side af Elven foer man fra Mitsanen Holmen til Saunedahl - 1 Fierding, derfrå og til lille Andahl er 1 Fierding i Længden og Vi Fierd ing i bredden, siden derfrå til lille Aaen og til Suul-bro-Fossen er længden Vi Miil og i bredden !4 Miil tillige besaaes Skoven omkring Insvandet. Disse Skove, som alle til hører Eyerne af Suul-Gaarderne hr. Assessor Horneman og Hr. Rasmus Lyng, be fandtes at bestaae dels af gammel deels ung væxter GranSkov Et par navn skal forklares nærmere her. Det gjelder Mitsanenholmen, som er Midtsognholmen. Tidligere gikk mellomriksveien på sydsiden av Inna gjennom hele Sogna. Ved Midtsognholmen fulgte den også bredd en. Men riksveien er nå rettet ut på dette stedet og går over Midtsogn holmen. Saunedahl er Sognådalen. Det området som her er beskrevet, tilhører altså Værdalsbruket. På sydsiden av Inna, kan vi si at området er en del av Færs ålmenning, mens det på nordsiden egentlig ikke tilhører noen ålmenning. Men det går frem at det tilhørte eierne av Sulgårdene. Når det i beskrivelsen sto omkring Insvandet, må det forståes som rundt den vestlige delen. Den østlige var og er en del av Inns eller Sul ålmenning, skjønt grensene på den tid var svært uklare. Det er derfor grunn til å kunne anta at også området vest for Innsvannet i sin tid må ha tilhørt ålmenningen, men at som følge av den vanlige utvikling, tok
---- 172 ----
Inns eller Sul ålmenning. Dette området ligger utenfor denne ålmenningen. Det er fra Drivsjøfjellet. Men for noen hundre år siden tilhørte dette den såkalte Sul ålmenning.
Inns eller Sul ålmenning. Fortsatt utenfor almenningsområdet. Nærbilde av Søndre Drivsjø.
---- 173 SS-A ---- de nærmestliggende garder deler av skogen som sin egen skog. Her var avstandene til andre garder som kunne sies å være bruksberettigede, så pass store at de ikke gjorde noen innsigelser. De hadde allikevel ikke noen mulighet til å nyttiggjøre seg skogen. Det forklarer også at avsidesligg ende gårders skoger er forholdsvis store sammenlignet med skogene til mer sentralt beliggende stor-gårder. Disse stor-gårdene måtte dele almenningene med mange flere som ikke uten innsigelser ville tillate noen annen å bemektige seg almenningsområdene alene. Derimot når det var tale om deling, og alle fikk en del, var forholdet anderledes. Og almenningene ble delt, seiv om hver bare fikk en mindre del. De avsides liggende gårdene hadde få nære naboer, og det ble mer på hver. Men naturligvis skjedde denne utviklingen på almenningenes bekostning, men til fordel for den enkelte gard og gards eier. Også i denne utviklingen kan vi ane interessemotsetningene mellom kongen på den ene siden og de bruksberettigede på den andre. Det er vel grunn til å kunne anta at den forholdsvis lille motstanden fra almuen mot beskjæringen av almenningene delvis skyldtes at de ikke lenger i samme grad følte det felles eiendomsforhold. Til en viss grad følte man at man ikke reduserte fellesskapets interesser. Det hele skjedde på be kostning av kongens interesser. Dessuten hadde man på den tiden også fått føle skattetrykket i vesentlig grad, noe som ytterligere forsterket et gryende motsetningsforhold. Men til tross for dette kunne man ikke uten videre forgripe seg på al menningene eller kongens eiendom. Når dette allikevel skjedde, måtte det være spesielle årsaker som lå til grunn. Og for klaringen ligger trolig i almenningsforretningen av 1787. Den del av denne forretningen som berører Inns eller Sul ålmenning er gjen gitt nedenfor. Men denne almenningsforretningen ble avholdt for å be skrive almenningene med henblikk på salg. Grensene skulle ikke være til å ta feil av. Flere navngitte almenninger kom på den måten til å ligge innenfor de gamle almenningsområdene. Resultatet ble at noe av det som ble regnet for å være almenningsområder, ble liggende utenfor de beskrevne områdene. Men snart gikk de eldste beskrivelsene som dekket alle og hele almenningsområdene i glemmeboken. I senere saker ble bare beskrivelsen fra 1787 lagt til grunn. Dette resulterte i at en del områder kom til å bli på en måte ingenmannsland i motsetning til allemannsland. Den naturlige følge av dette ble at disse områdene etter sedvanlig praksis gradvis kom til å høre inn under de nærmest liggende gårdene. Disse fikk således, som forklart ovenfor, sine skogområder vesentlig utvidet. En stor del av gårdene som lå i utkantene av bygdelagene, eiedes av proprietærer, og det ble derfor proprietærgodsene som for det meste fikk sine skogområder forøket som følge av dette. Sul-gårdene var proprietærgårder og gikk under navnet Sulgodset.
---- 174 ----
Inns eller Sul ålmenning. I venstre forgrunn Nordre Drivsjø som ligger utenfor dagens grenser av ålmenningen, men som før tilhørte den gamle Sul ålmenning. I bakgrunnen de øverste deler av Juldalen. Midt på bildet i fremre bakgrunn ligger Juldalshøgda. Bakenfor denne ligger Veresvannet. Helt til høyre kan så vidt en del av Bellingen skirn tes. Bort enfor denne tar Inns eller Sul ålmenning sin begynnelse i nord. Det var naturlig at de nærmestliggende områdene kom til å tilhøre disse gårdene. Trolig er dette forklaringen på at det store området som ligger mellom Kverndal ålmenning i vest, Vera eller Juldal ålmenning i nord, Inns eller Sul ålmenning i øst og Færs ålmenning i syd, og som i dag til hører Værdalsbruket, ikke er del av noen av disse almenningene. På 1700-tallet ble det på en måte vanlig å dele Verdal inn i almenn ingsområder eller-strekninger. Almenningene på nordsiden av dalen, bortsett fra Volhaugen og Leksdalen, var ett område. Almenningene på sydsiden var et annet, og almenningene mellom hoveddalene Helgådalen og Inndalen utgjorde et tredje. Dagens Inns eller Sul ålmenning ligger således til at den berører både midtområdet og sydområdet, og i fogd Petter Arnets innberetning av 1749 er det to almenningsområder som må angå denne ålmenningen, nemlig Dend 2den Woche Annexes Alminding paa den Søndre Siide af Wæren og Helgaa og Suul Almindingen liggende under Woche Annex. Begge disse er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforret ningene. Det er imidlertid klart at disse beskrivelsene dekket langt større områder enn bare Inns eller Sul ålmenning. I den første lå også deler av
---- 175 SS-A ---- Vera eller Juldal ålmenning og hele Kalvdal ålmenning, og i den andre lå alle almenningene på sydsiden av dalen bortsett fra Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Ingen av disse beskrivelser tyder på at skogen som må ha stått på Inns eller Sul ålmenning, kan ha vært regnet for å være av noen betydning. Den samme fogd Petter Arnet gjennomførte en ny almenningsforret ning ni år senere i 1758. Også denne gang må vi innom to av hans al menningsbeskrivelser. Han delte denne gang Verdal inn i fire almen ningsstrekninger. Den første omfattet almenningsområdene på sydsiden av dalen. Den andre strekningen omfattet områdene mellom dalene Inndalen og Helgådalen samt områdene på nordsiden av Helgådalen til Leksdal ålmenning, som igjen utgjorde det tredje området. Volhaugen var det fjerde. Etter denne inndelingen ble Inns eller Sul ålmenning berørt av det første og lå innenfor den andre almenningsområdet. Begge disse beskrivelsene er gjengitt tidligere. Men det er på grunnlag av disse beskrivelsene at vi kan danne oss et vagt bilde av hvordan Inns eller Sul ålmenning må ha sett ut. I den første beskrivelsen står om grensen at den gikk fra Sulsjøvolden til svenskegrensen. Deretter står: ... hworwed strækningen gaar Uge til mit for Suul og siden tilbage forbie Suul-gaardene og Ingdalens ejendele ... Helt klart er ikke dette, men trolig betyr det at fra svenskegrensen gikk almenningsgrensen nordvest over til midt mot Sul og siden vestover langs Sulgårdenes gårdsskoger. I den andre beskrivelsen står det at grensen for almenningsområdet gikk fra Lindset over Kverndalen og siden øster til Suul mcerket paa søndre side. Problemet blir så hva som menes med Suul mcerket paa søndre side. Men sannsynligvis mente man sydgrensen for Sul-gårdenes skog områder. Disse strakte seg et godt stykke sydover på sydsiden av Inna. Dermed ser det ut til at denne almenningsstrekningen må han krysset over på sydsiden av dalen. Som det også fremgår av beskrivelsene av Færs ålmenning fra 1787, har ikke denne gått helt ned til Inna. Men ovennevnte beskrivelse var ikke noen detaljbeskrivelse av den enkelte ålmenning. Derimot fortalte den hva som var almenninger. Det er således grunn til å kunne anta at dette uklare området mellom Kverndal og Færs almenninger, egentlig må ha vært hva som i 1749 ble kalt Suul Almindingen. Dette stemmer også med det faktum at i dag strekker Inns eller Sul ålmenning seg fra Bellingvannene i nord til grensen mot Meråker i syd. Fra denne smale stripen som i dag utgjør ålmenningen, må Sul-almen ningen ha stukket seg som en kile vestover. Og følgelig må den ha om fattet begge sider av Inna. Vi kan trolig regne med at ålmenningen om fattet de übebodde områdene nord for den første beskrevne almennings strekningen.
---- 176 SS-A ---- Inns eller Sul ålmenning i 1787.
---- 177 SS-A ---- Holzførster Wøllners beskrivelse av almenningene i 1768 brakte ikke noe nytt inn i bildet. Han gjenga beskrivelsene fra 1758 nærmest ord rett. Det som imidlertid skiller Wøllners beskrivelse fra de tidligere beskrivelsene, er at han brukte andre navn. Den første almenningsstrek ningen kalte han Ramsaassens Allminding og den andre KalvDahlens Allminding. Wøllners beskrivelser er gjengitt tidligere. Så fulgte almenningsinnberetningen av 1787. Den ble ledet av den andre fogden ved navn Arnet, nemlig Arnt Christoffer. Beskrivelsen er som følger: Den 13e September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Dernest undersøgte man den i samme Besigtelse anførte anden Almindings strækning som begynder fra Gaarden Lindset og efter nøyeste indhentede Kundskaper erfarede at derude ligger: 1. En Kongl. Alminding kaldet Inns-alminding som begynder fra Suul-søerne nordest ower til Mærra-Skallet, derfrå til Billingswandet og i sydost til grendse linien, Wester efter samme Linie i Stor-Siøen, herfrå i Nord til Sul-søerne hwor denne Alminding begyndte som ohngefæhr to Miile lang og 4 Miile Breed. Her er en gandske slett Skow, For Resten Myhrer og Morads, ingen skyldsatte- eller nye-Rødnings-Pladser findes her; men Ole Siklestad heraf Bøygden fremkom og anwiiste en af forrige Foget Arnet under 24de Januarii 1778 udstæd Bewillings Sædel paa Fiskeriet i Billings Wandet, Hoel-søen og Kiønnene omkring Wære-Søen for hans Liwstiid mod 28 skillings Afgift aarlig- Her findes desuden en Sæter, som til hører Suulgaardene hwis Opsidder efter gammel Brug har hatt et u-betydeligt Fiskerie i Inns Wandet, Suul-søerne og et Wand kaldet Krogsøen. Andre af til stædewærende almue beretter: At denne Alminding aldrig har wæret nogen Kongl. Alminding, men fra alders tiid af wæret brugt af Suul gaardes opsiddere, som huem-Røster til deres hus Fornødenheder.
Inns eller Sul ålmenning. I forgrunnen Kråksjøen. Denne ligger i dag utenfor Inns eller Sul ålmenning. En gang har den tilhørt Sul-gårdenes «private ålmenning». Like sønnenfor sees Østre Sulsjø. Den ber øres så vidt i øst av Inns eller Sul ålmenning som akkurat her sender ut en kile vestover helt til denne sjøen.
---- 178 ----
Inns eller Sul ålmenning. Østre del av Storsjøen. Denne delen ligger i Sverige. Grensen går over den smaleste delen av sjøen. (Foto. H. Sørhuus) Siklestad er naturligvis skrivefeil for Stiklestad. Huem-Røster betyr hjemrøster eller hjemmeraster. Størrelsen som er angitt i mil er alt for stor. Bortsett fra disse forhold, stemmer grensene sånn noen lunde med hva som gjelder i dag. Men at da fiskerettighetene i Kråksjøen trekkes inn i forbindelse med denne ålmenningen, kan ikke stemme. Kråksjøen tilhører Færs ålmenning. En eller annen gang i løpet av de nærmeste følgende år er det at man går over til å betrakte Inns eller Sul ålmenning som privat eiendom. Både Hartmann og Musum mener at den kom inn i Verdalsgodset en gang i løpet av Meinckes tid som eier. Han overtok godset i 1819, og i så fall han bekom ålmenningen fra det offentlige, må det ha skjedd før 1821 da Stortinget vedtok en lov som forbød almenningssalg. Imidlertid kan han også ha kjøpt ålmenningen fra andre private instanser etter dette tidspunkt. Men dessverre mangler alle papirer, både i offentlige arkiv og andre steder, om denne transaksjonen, så det hele må bare bygge på spekulasjoner. I alle faller det klart at man først på 1800-tallet ansa Inns eller Sul ålmenning for å være privat. Som det vil fremgå av det som følger nedenfor, kan det være torhold som peker mot at andre private kan ha hatt ålmenningen i sin besittelse før Meincke overtok den. Konstituert fogd Støp sendte inn en oversikt over de almenninger som etter hans viten var det offentliges eiendom i 1816. Han nevner syv slike.
---- 179 SS-A ---- Inns eller Sul ålmenning. Vestre del av Storsjøen. Denne delen ligger i Norge. I bakgrunnen Nordre Kjølhaug i Meråker. (Foto. h. Sørhuus) I blant dem er ikke Inns eller Sul ålmenning, som han således sammen med fem andre omtalte slik: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. Denne uttalelsen kan ikke tillegges for stor vekt som sannhetsbevis alene, men sammen med hva almenningskommisjonen av 1820 kom frem til, blir det mer klart. Denne kommisjonen skulle matrikulere og skyldsette all privat eiendom, deriblant alle almenninger som var i privat eie. Kommisjonen kunne ikke finne holdbarhet for hele Støps påstand, men den sa følgende om de tre almenningene den fant måtte være privat eiendom i Verdal: Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprieter Meincke og den sidste nævnte Selboe Werks .. Og følgelig, som et resultat av dette, ga kommisjonen ålmenningen et matrikkelnummer og skyldsatte den. Når man da 40-50 år senere kom frem til at kanskje var ikke Inns eller Sul ålmenning privat allikevel, så hadde den da sitt nummer og sin skyld. I 1826 inngå fogd Aarestrup sin innberetning, og han skriver følgende om denne ålmenningen: Inns Alminding, som begynder fra Suul-Søerne Nord øst over til Mæhrra Skalet, derfrå til Bellings Våndet og i sydost til Grændse-Linien, Vester efter samme Grændse Linie i Stor-Siøen, herfrå i nord til Suul Søerne, hvor denne Alminding begyndte, som er omtrent 2 Mile lang og 4 Mile Bred. Her er en ganske siet Skov, for Mesten Myrer og Moradtz. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse findes her. Bind VI A— 12
---- 180 ----
Inns eller Sul ålmenning. Utsyn østover mot grensefjellene jra Sul. Hele dette området tilhørte den gamle Sul ålmenning. På venstre side sees Skar fjellet. På høyre side Kråksjøfloan innover mot Mærraskardfjellet. Bortsett fra den fjerneste bakgrunn som er Inns eller Sul ålmenning, tilhører hele dette området A/S Vcerdalsbruket. Etter at hele listen av almenninger var fullført, gjorde fogden en til føyelse: Hvad de beskrevne og i Wærdahlens Præstegjæld beliggende Almindinger betræffer, da kan samme Verdi ikke skjønnes uden ved Granskning paa Aastederne er i følge den i Aarene 1787 og 1788 afholdte Almindingsbefaringsforretning er ei Staten tilhørende. Dermed var det vel klart at man på den tid ansa denne ålmenningen for ikke lenger å være statseiendom. Følgelig er den også utelatt i beskrivelsene 1843 og 1847. Men almenningskommisjonen av 1865 fant at det var flere uklare forhold i forbindelse med denne ålmenningen, og at disse talte for at Inns eller Sul ålmenning allikevel var en statsalmenning. Grosserer Jens sen som da var eier av Verdalsgodset, fant vel også at det var forhold som ikke var som de skulle. Og i stedet for at det skulle bli rettssak av det, kom man frem til en minnelig ordning hvor Staten kjøpte tilbake eiendomsretten av ålmenningen i 1864. Men i og med at Staten kjøpte eiendomsretten, var dette en erkjennelse av at Jenssen tidligere hadde vært en rettmessig eier av ålmenningen. Han hadde også betalt sin skatt for almenningene alle disse årene han hadde hatt den i sin besittelse. (Se Værdalsbrukets historie.) I dokumentene går det frem at Jenssen hadde
---- 181 SS-A ---- Inns eller Sul ålmenning. Utsyn sydover over Sul. Helt i bakgrunnen Kjøla haugene. Oppe på høy den i fremre bakgrunn kan Kråksjøen så vidtsees. eiet ålmenningen i god tro, eller bona fide som det står. I og med at staten kjøpte ålmenningen tilbake, kom den med blant de almenninger kommisjonen av 1861 behandlet, og den fikk følgende omtale: INS ÅLMENNING Efterat Kommissionen havde tiltraadt sin Virksomhed i Distriktet, fandt den strax at burde undersøge Forholdet med hensyn til Inns Ålmenning, der nemlig efter Udvis endet af de Kommissionen tilsendte Dokumenter havde i 29 Aar været i Grosserer N. Jenssens Besiddelse som han ved Skjøde fra Grosserer Meinckes Enke af 27de Oktober 1832, thinglæst 7de December samme Aar formeligen tilhjemlet. Disse Undersøgelser, der paabegyndtes 22de Juli 1861 og fortsattes 30te og 31te samme Maaned samt 2den og 3dje August samme Aar, paa hvilke 3 mellemste Dage tillige Befaring af Aastederne foregik, ledede til det Resultat, at Kommissionen fandt det utvilsomt, at Inn var Stats almenning, hvilket derhos ogsaa Forretningerne af 1758 og 1787 bestyrke, idet sidst nævnte under 13de September indeholder Beskrivelse over Almenningens Grændser m.V., og at som Følge heraf Strækningen urettelig var gjort til Gjenstad for Kjøb og Salg mellem private Personer. Imidlertid fremkom tillige saadanne Oplysninger, at Kommissionen ikke fandt at burde tilraade, at der fra det Offentliges Side gjordes Skridt til at vindicere Almenningen uden videre tilbage fra Besidderen, som imidlertid i Møde med Kommissionen den 3die Oktober 1861 forhandlede om i Mindelighet at overdrage Staten Almenningen, hvilket han ogsaa senere indgik paa, idet han under 13de Mai 1863 udstedte Skjøde derpaa. I dette under 11te Juni samme Aar thinglæste Skjøde fastsattes nøiagtige Grændser for Almenningen overensstemmende med et, grundet paa Kommissionens Undersøgelse, i 1861 af dens Konduktør, Premierløitnant Haffner, optagne Croquis, og disse Grændser bleve derpaa, efterat Kommissionen paany, nemlig den 4de og ste Juli 1864, havde befaret Almenningen og udvist
---- 182 SS-A ---- Croquis over Inns Alminding i Værdalen optaget 1861 af W. Haffner. Hovedpunkterne, afmærkede med nedenanførte Hovedrøser, mellem hvilke til et samlet Antal af 121 sattes mindre Stenrøser. I Henhold til denne Afmærkning blive grændserne for Almenningen for Eftertiden følgende: Fra Hovedrøsen ved en Bugt i den største Suløs østre Ende Løber Linien i Nordost ret til Hovedmærkerøsen ved den saakaldte Mærraskarsklev og derfrå forsættes den lidt nordligere men fremdeles ben indtil Inn-Søen, hvilken den overskjærer vestenfor den i samme liggende 0. Storholmen og fortsættes i samme Retning over Billing-Aa-Fladen og Billing-Lunet indtil Hovedrøsen ved en Bugt i Billing-Vandets østre Ende. Herfrå løber Linien atter mere nordøstligt ret paa Grændserøsen No. 169 paa den saakaldte Aarvitshaug. Paa hele den beskrevne Strækning har først Færens Ålmenning, derpaa det Jenssen tilhørende Værdals-Godses Suul-Gaarde og tilsidst hans private Værra eller Juuldals Ålmenning modstødt. Fra ovennævnte Grændserøs No. 169 følger Inns
---- 183 SS-A ---- / SWYBUTCVrøSW \ \ \ s ■■'■;:■■ æ'^,:-;■■-..■ - .. v ■ : ; r r : ; j^;:/ ; :j',c,: ; ; ~--r---~"r;: : ;. v '' ■' i ..";:: ■,:'■-■■■ '■ - Croquis over Inns Alminding i 1/50000. Ålmenning Rigsgrændsen i Syd noget til Vest lige til Grændseßøs No. 165 ved Storsøen, og herfrå bøier Almenningslinien i Vest lidt til Syd indtil Udgangspunktet ved Suulsøen. Ved den i Henhold til Kongelig Revolution af 25de Februar 1863 passerede og foran ommeldte Overdragelse af Almenningen havde Grosserer Jenssen blandt andet forbe holdt: 1. Brødrene Jon og Rasmus Bordssønner den dem tilfæstede Brug af den østre Del af den østre Inne-Vold for deres og Enkes Levetid, mod at de til Staten opfylde de
---- 184 SS-A ---- Forpligtelser, som de i den Anledning have paataget sig, - og 2. De Rettigheder til Havning, Slaat og Brændefang m.V., som maatte tilkomme de nær Almenningens Grændser liggende Sæterbrug Nordre Inns-Volden og Jervdals eller Molden-Sæteren og maaske Store Billingen- eller Monrad-Sæteren samt ligg ledes den Rettighed til Slaat, som tilligger Gaarden Østre Suulstuen og maaske ogsaa Brændesgaarden. Til nærmere Oplysning om Udstrækningen af de saaledes forbeholdte Rettigheder op tog Kommissionen under 6te og 7de Juli 1864 et Forhør, hvoraf fremgaar, at medens Østre Suulstuens Ret til Slaat og Havnegang er utvivlsom, kan dette ikke ansees at være Tilfældet med Brændesgaardene, der visstnok have til forskjellige Tider baade seiv slaaet inden Almenningen og tillige bortleiet Slaatter dersteds: men uden at Hjemmel kan paavises for saadant Brug, der neppe heller er ud stadig gjennem et længere Tidsrum. Endvidere er det oplyst, at ovennævnte John Bordsen er død: men at hans Enke nu bebor og bruger hans Andel i Østre Inns- Volden. Endelig maa det ogsaa ansees godtgjort, at der for Store Billings- eller Monrads-Sæteren haves Havneret til Almenningen, hvor der forøvrigt har vist sig gjennem en længere Aarrække at have været hyppige Tvistigheder mellem de Havne berettigede indbyrdes angaaende Omfanget af de hver især tilkommende Havnestræk ninger. Inden Almenningen er opført den i Anledning af den ny Jemtelands-Vei anlagte Fjeld stue Sandvigen, som følgelig er Statens Eiendom. Til sammes Opførelse saavel som til den nævnte gjennem Almenningen førende Veis Bygning er en stor Del Materialer tagne inden Almenningen: men herfor maa Ækvivalent ansees givet derved, at der af Veifondet blev bidraget Halvdelen af det Beløb, som i Anledning af Almenningens Til bageerhvervelse udbetaldes N. Jenssen som Refusion for de af ham i hans Besiddelses tid erlagte Skatter m.V. af Strækningen, som nemlig i 1828 bar bleven matrikuleret for IDal. !Ort2lSk. Inden Almenningen ligger blot 1 Sæter, nemlig Nordre Inns-Volden, men derimod ingen Rydningsplads. Om andre Fjeldsletter end de foran omhandlede er heller ingen Oplysning fremkommen.
---- 185 SS-A ---- FÆRS ÅLMENNING Dette er en av de to private almenningene i Verdal. Den eies av Værdalsbruket. Den er også en grensealmenning. Med det menes at den grenser mot andre kommuner. Navnet har den etter Færsvannet som Verdal i dag så vidt grenser mot i Færsoset. Tidligere tilhørte en del områder nord og øst for Færsvannet Verdal, men disse ble overført til Meråker ved en grenseregulering i 1918. Det gamle almenningsområdet lå både på sydsiden og nordsiden av Færsvannet. Verdals del lå på nord siden. Færs ålmenning. I dag berører Færs ålmenning Færen så vidt i Færs oset. Like til venstre for elven Forrå kan et lite tjern sees nede i det venstre hjørnet av bildet. Over det tjernet og ned til vannet kommer vestgrensen for Færs ålmenning. Den er samtidig grensen for Verdal kommune. Grensen følger nordbredden av vannet frem til den Ulle halv øya litt østenfor. Der svinger den nordøstover over land igjen. Men tid ligere f ulgte grensen nordbredden av vannet. Beskrivelsene har vært for skjellige, fra å gå til Guddingsviken for derfrå å gå nordover, og til å følge nordbredden av Færen helt til Sulåen. Guddingsviken er den første større innskj æring som kan sees helt i høyre billed kant.
---- 186 SS-A ---- Færs ålmenning. Et annet bilde som viser hele Færen. Guddingsviken omtrent midt på nordbredden til venstre. Sulåen løper ut i Færen i buk ten lengst bort. Den heter for øv rig Svinsundviken. I dag grenser ålmenningen i syd mot Meråker. På Meråkersiden av grensen ligger Meråker privatalmenning. Mot øst grenser Færs ålmenn ing mot Inns eller Sul ålmenning. Hvordan egentlig grensen går mot nord, er vanskelig å si, for der grenser den til Værdalsbrukets egen eien dom. Men etter de beskrivelser som er gjengitt nedenfor, er det sannsyn lig at grensen mot nord gikk langs en linje fra Storsjøen og vestover til Kleivdalen. I vest grenser ålmenningen først mot Svarthovd statsal menning, dernest Inndal statsalmenning og Hoås statsalmenning. Helt i sydvest grenser Færs ålmenning mot Reinsjø statsalmenning i Levanger. Og mot grensepunktet ved Færsoset støter også Elgvadfoss statsal menning og Vigda statsalmenning i Stjørdal inn. Mot disse er det imid lertid ingen felles grenselinje, bare et grensepunkt. I og med at dette er en privat eid ålmenning, har den sitt eget matrik kelnummer og er skyldsatt. Matrikkelnummeret er 236, og skylden 2 mark 29 øre. Problemene med skyldsettingen er behandlet nærmere nedenfor. Dette er generelt sett et almenningsområde som fra gammelt av er blitt sett på som et svært viktig område lenge før skogen kom til å spille noen vesentlig rolle. I Olav Engelbrektssons jordebok 1530 står følg ende:
---- 187 SS-A ---- Nota att thesse effterene lundenne oe /uttom ligge tiil Meeraker. Dette er overskriften, og under denne følger en rekke anførsler hvorav to kan nevnes som har interesse for oss: Jtem ein skoog heyther Ffunsedall strecker seg f raa Meeraker iij myle i norduest moett Werdalenn oe paa samme skoog ære giorde ix elgegraff wer och reinsgraffuer ær beste weyde. Jtem ein skog heyther Ffersdall och Ffeerswattenn strecker seg fraa Meraaker vii mylle i nord moett Werdall, ær beste fyske watenn och ær gott weyde effther diur. Begrepet ålmenning er ikke brukt her, men at det er tale om områdene rundt Færsvannet, kan det ikke være noen tvil om. I den første anfør selen står det iij myle - tre mil - i nordvest mot Verdal. Nå oppgies det ikke noe utgangspunkt i Meråker, men tre mil fra omtrent midt i Meråkerbygda i nordvestlig retning, skulle si ved Grønningen i Verdal. Men må imidlertid ta milene med et visst forbehold. Ffunsedal er trolig dalen fra Funnsjøen og ned til Meråker. Funnsjøen ligger rett syd for Færsvannet, og dette området har trolig aldri vært diskutert om det har tilhørt Verdal eller Meråker. Derimot den andre anførselen som sier vij mylle - syv mil - mot nord mot Verdal, gjelder etter all sannsynlighet også Færs ålmenning som ligger i Verdal. Også her må antall mil taes med en klype salt: 7 mil i luftlinje mot nord fra Meråker, ville ha plassert dette området i Ogndal en eller Snåsa. Som det er sagt innledningsvis, hadde ikke skogen noen spesiell stor betydning i almenningssammenheng fra de eldste tider. Skog var det nok av alle steder. Derimot la man stor vekt på jakt- og fiskerettigheter samt mulighetene for fjellslåtter. I denne kildeopplysningen fra første del av 1500-tallet er det tydelig at det er fisket i Færsvannet og jakt mulighetene rundt dette, det er tale om. Disse kunne nok bestrides av verdalingene, og det er vel derfor at det er tydelig anført at disse tilhørte Meråker! Men seiv om erkebiskop Olav Engelbrektsson mente at dette tilhørte meråkerbyggene, er dette ingenlunde bevist. Rimeligvis var om rådene syd for Færen almenningsområder for Meråker, mens områdene nord for vannet var almenninger for Verdal. Fjellslåttene var det deri mot ingen strid om. Til det var avstandene for store og transportmulig hetene for vanskelige til at de kunne utnyttes av verdalingene. I 1787, som vi vil se nedenfor, sto det i rapporten at det fantes adskillige fjell sletter, men de var bortbygslet til Meråker-bønder. Men fra siste halvdel av 1700-tallet finnes flere eksempler i pantebøkene på at bønder fra Verdal hadde setre i disse traktene, det vil si på nordsiden av Færen. Blant annet står følgende i panteregistret: ... paa Sætter Boelig norden for Færswandet i almindingen til Ole Olsen Faaren og Lars Olesen Falloen. I panteboken som dette er et reg ister tii, står i samme saken navnet Wærdahlens alminding. At det
---- 188 ----
Færs ålmenning. Nordsiden av Færen. I dag går grensen over toppen av Hermanssnasa midt på bildet. gjelder Færs ålmenning, er det ingen tvil om, og når Wærdahlens al minding er brukt, kan det være for å skille denne fra Meråker ålmen ning ved Færen som trolig ble kalt det samme. Ingolf Dillan fortelter forøvrig at setervoldene ved Færen, det vil si inne på Færs ålmenning, hadde tilnavnet Fer'n, så som Guddings-Fer'n, Inndals-Fer'n, Leirfald-Fer'n, Steins-Fer'n, Sundby-ogNess-Fer'n.' Færs ålmenning kan ikke sees å være nevnt i fogd Petter Arnets inn beretning av 1749. I denne innberetningen beskrev fogden bare de generelle områdene, og Færs ålmenning må ha vært inkludert i hva han kalte Suul Almind ingen. Heller ikke ble Færs ålmenning nevnt med navn i samme fogds mnbe retning om almenningene i 1758. Denne gang benyttet Arnet seg av en annen inndeling av almenningsstrekningene, og Færs ålmenning var innbefattet i hans første almenningsstrekning. Denne strakte seg fra Skogns grenser til svenskegrensen, så Færs ålmenning var ikke alene innenfor dette området. Også Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Inndal ålmenning, og deler av Inns eller Sul ål menning lå innenfor. Men allikevel er denne beskrivelsen av interesse i denne sammenheng fordi den gir grensene mot Meråker i syd. I beskrivelsen står om grensen at den gikk forbi Hårskallen /' Sør til Fcersælwen, derifrå i Sydost til Ferswandet og Langs øster Til Guddingsælwen indtil Stor-aassen og Nordre Side forbie Stor Myhren, indtil Suul-Søewolden og oer til de svenske grændser ...
---- 189 SS-A ---- Færs ålmenning. Guddingsvollen ved Guddingsviken hvor ifølge gamle beskrivelser almenningsgrensen svingte opp. Men det er et par svært uklare forhold her. Navnene Storåsen og Stormyren er brukt. På sydsiden av Færen, nærmere bestemt vest for Fundsjøen ligger en Storås. Det er imidlertid helt klart at det ikke kan være denne det er tale om. Men fortsatt på sydsiden av Færen, denne gang like syd for den østligste enden av vannet, ligger en annen Storås. Men heller ikke denne synes å være naturlig som noe grensemerke. Og når det gjelder Stormyren, er det en slik myr øst for vannet Langen i Meråker. Men også denne ligger usannsynlig langt mot syd, slik at vi kan se bort fra den som stedet det er tale om. Beskrivelsen skulle tyde på at både Storåsen og Stormyren skulle ligge nord for Færsvannet, men øst for Guddingselva og vest for Sulsjøene. Dette blir også beskreftet i salgsdokumentet for Færs ålmenning. Det vil imidlertid bli nærmere behandlet nedenfor. Derimot synes den mest rimelige grensen å ha fulgt nordsiden av Færsvannet frem til Sulåen for deretter å ha fulgt denne, slik det blir fremstilt i almenningsforretningen av 1787. Holzførster Wøllner sendte i 1768 inn opplysninger om almenningene i Verdal. Hans rapport er basert på Arnets beskrivelser fra 1758, så det er således lite nytt han tilføyer. Men han opplyste at hele strekningen var bortforpaktet til generalauditør Kjerulf. Wøllner brukte forøvrig navnet Ramsaassens Allminding om hele strekningen.
---- 190 ----
---- 191 SS-A ---- Færs ålmenning. Nordsiden av Færen sett vestover ved Sulåmoen.
Færs ålmenning. Sulåen ved Sulåmoen sett mot øst. I beskrivelsen av 1787 var denne elven grensen mellom Færs ålmenning i Verdal og ål menningen i Meråker. Færs ålmenning i 1787.
---- 192 ----
Færs ålmenning. Sulumoen som altså tidligere lå innenfor Færs almen ning og således i Verdal.
Færs ålmenning. Flyfoto over Sulåmoen. Sulåen kommer fra venstre. I bakgrunnen kan innsjøen Langen sees.
---- 193 SS-A ---- Begge fogd Arnets beskrivelser og holzførster Wøllners beskrivelse er satt inn i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. I almenningsforretningen av 1787 er beskrivelsen mer nøyaktig: Den 13de September Continuerede man med forretningen, og samme Laugßett: Een Kongelig alminding kaldet Færs alminding som Begynder Paa Færs Elwen og gaar Langs med Færs-Wandet, øst ower til det Stæd, hwor Suul-søe-aaen falder i Færs- Wandet Langs efter Suul-søe-aaen til Suul-søerne; derfrå gaaer ower Stor-Søen; Fra Grændse-Linien Nord til Suul-Klewen gaaer Mærket i Færs-Elwen, hwor Almænding en begyndte, som er ohngefær 4 Miil i Længden og 3 Miil i Bredden. I denne Stræk ning er måadelig Gran Skow omkring Færs-Wandet - For Ræsten er her Mængde Snaue-Field og græss-Myhrer. Ingen skyld såtte mindre nye Rydnings Pladse findes her, men adskillige Field-slætte findes her som skal wære bøgslede bort af forrige Foget Arnet til Hemming Øfnet og Hans Øien i Merager, hworfra infandt infandt sig wed Forretningen, men nærwærende Foget Arnet hawe befaldt sig herom at skaffe op lysning af Field-Slætte Mandtallet. Desuden hafde Følgende Gaarde Sætre i denne Alminding, nemlig: Østre- og Westre-Leerfald, Walstad, Haug, Maritwold, Wohlen, Melbye, østre Guding, Østgaard, Lunden, Biercken, Sør-Steene, Nord-Steene, Dillan, Ingdahl, Josaas og Storemoen - NB: Disse (almindinger) war altsaa indbefattede i den første almindingsstrækning hwis mærker generalitsen ere antegnede i Besigtelsen af 18de Juli 1758. - Dermed skulle antagelsen om at beskrivelsen av 1758 også mente at nordsiden av Færen var grense helt øst til Sulåen, være riktig. Like før slutten av 1700-tallet, 27. november 1799, er så denne ål menningen sammen med det tilstøtende almenningsområdet på Meråkersiden blitt solgt. Kjøperen var kaptein Melchior Rosenvinge. Halvdelen av dette almenningsområdet solgte han så til prokurator Mons Lie og kjøpmann Petter Stalin allerede i 1800. Ved Stalins død i 1812 ble så Færs ålmenning, både Verdals-Færen og Meråker-Færen, kjøpt på auksjon av Selbo kobberverk for 27.010 riksdaler i 1813. Spørsmålet er bare om den første kjøperen her egentlig hadde tenkt å kjøpe Færs ålmenning. Mest sannsynlig var han interessert i ålmenn ingen på Meråkersiden. Men på grunn av til dels svært uklare grenser kom kjøpet til å omfatte også Færs ålmenning på nordsiden av Færen. Etter at Mons Lie og Peter Stalin hadde kjøpt sin part, ble det avholdt grenseoppgangsforretning for en gang for alle å fastslå hvordan grensene gikk. Dette dokumentet beskriver hele ålmenningen. I likhet med almenningsforretningen i Verdal i 1787, ble det avholdt en lignende forretning i Meråker i 1788. Denne forretningen beskrev blant annet Meråker ålmenning, og denne ålmenningen omfattet ikke bare Meråker ålmenning, men også mesteparten av Færs ålmenning. Og ved salget i 1799, var det grensene fra denne forretningen som ble lagt til grunn. Det kongelige skjøtet omfattet altså storparten av Færs ålmenning. Også her gikk grensen østover fra Færsoset langs nordsiden av Færen frem til Guddingselven. Deretter fulgte grensen Guddingselven nordover til den på nytt svingte østover, nå mot Kråkfjellet. Og også ved denne
---- 194 ----
Færs ålmenning. I dag går grensen over Kråkfjellet. Kråkfjellet sett fra syd. I forgrunnen Færen. Færs ålmenning. Nok et grensefjell mot syd, Tuva, sett fra Meråker.
---- 195 SS-A ---- anledningen ble Storåsen og Stormyren nevnt. Det skulle således være klart at disse to må ha ligget nord for Færen. Selbo Kobberverk eide Færs ålmenning i 1816 da fogd Støp oppga hvilke almenninger i Verdal som eides av det offentlige. Han kom frem til syv slike almenninger, og om de resterende seks sa han: De øvrige skal Tiid efter Anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. Med dette som grunnlag skulle så matrikkelkommisjonen foreta matrikulering og skyldsetting av almenningene i 1820. En noe grundig ere undersøkelse enn hva Støp hadde foretatt, resulterte imidlertid i at det bare var tre privat eide almenninger i Verdal, nemlig Vera eller Jul dal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmenning. Om dette sier kommisjonen: Hvad når Almindingerne Væren, In og Færen angaaer, da er det in confesse, at de 2de førstnævnte tilhøre Grosserer og Proprietier Meincke og den sidste nævnte Selboe Werks Protsespantskifte hvilke derformedelst i Sammenligningsprotocollen ere given redbørligst Proportionstal, hvorved det maa bemærkes at den i Størdalens Thinglag No 549 ligeledes under Navnet Færen anførte Eiendom, fra hvis giver Sammenlign ingstal 454 maa afdrages da for den Deel af Selbo Werks samlede Eiendom, som her i Thinglaget er beliggende, anførte 145 7/10, hvorved følgelig hiin i Stordalen beligg ende Deel af Færen retteligen kun bør skyldsettes efter et Proportionstal af 308 11 /20. Dermed var matrikuleringen og skyldsettingen av Færs ålmenning i Verdal klar. På grunn av at dette nå helt klart var en privat ålmenning, er den heller ikke nevnt i innberetningene av 1843 og 1847. Selbo verk fikk seiv sine almenninger befaret i 1849, og fra denne befaringen hitsettes følgende om Færs ålmenning i Verdal: «1849 Aug. 30te, indfandt jeg Bergskriver Bachke mig, tillige med Overstiger, Skov inspecteur Ellefsen samt Skovfoged Tidemann, paa den saakaldte Værdahls-Færns Alminding, tilhørende Sælboe Kobberværks Participanter, og var nærværende som kjendte Mænd af Værdahlen Ellias Olsen Skovhug, paa Gden Steen og Anders Olsen paa Gden Østnæs, samt af Meråker Andreas Petersen Langsaavold. De Siste Mænd opgav Mærkerne om Værdahls-Færns Alminding saaledes, og hvori ogsaa Andreas Langsaavold var enig efter hvad han haver hørt og viste, ligesom der skal være mange gamle Mænd i Værdahlen som veed af at Mærket fra ældgammel Tid er saaledes. 1849 September 7de Manden, Gjæstgiveren eller Skyldsskafferen paa Suhl, Niels Olsen, opgav Mærkerne saaledes: Mærket begynder ved Elven Inna, hvor denne danner en slags Vinkel ved gammel Veien, nederst i Carl Johans Kiev og følger den gamle Vei opover efter Klevmyhrene, til Moehougen om Storhavren en Fjældryg i lige Linie til Storsiø-Myren (Storsjø muren) i Grændselinien. Peder Jonasen Hammer Sulaamoe 30. Jan. 1850, troer at Melbysætrene og Glunk voldene ikke tilhøre den Alminding. Inden Værdahls Alminding findes følgende Sætervolde efter Opgivende af Niels Olsen Suhl, Thomas Thomassen Færn, Anders Olsen Østnæs. Hind VI \— n
---- 196 ----
Færs ålmenning. Kjølhaugene sett fra nordvest. Disse fjellene ligger like syd for Færs ålmenning. Det har aldri vært noen tvil om at disse har ligget i Meråker. Men de er umiskjennelige merkepunkter i denne del av fjellene.
Færs ålmenning. Sydgrensen mot Meråker går over Sulsjøene. Østre Sulsjø til venstre, i midten nærmest Midtre Sulsjø, lengst bort Fremre Sulsjø, og helt til høyre sees så vidt Nordre Sulsjø. Av disse ligger Fremre Sulsjø i Meråker, de andre i Verdal.
---- 197 SS-A ---- Færs ålmenning. Nordgrensen krysser Kråksjøen, her sett fra vest 1 1. Krogsjøsæter, benyttes af Opsidderen paa Gden Lillemoe i Værdahlen - Ole Ellen sen. 2 2. Brændsættrene Do af Opsidderne af 2 Gaarde Brænde i Suhl - nemlig Johannes Jenssen og Niels Larsen. 2 3. Havre Sætrene, Do af Opsidderen paa Hægstad - Ellev Hægstad - væstre Jøsaas - nemlig Tron eller før hen en Moxnæs. 1 4. Stormosætere, Do af Opsidderen paa Stormoen (!), nemlig Johannes Rasmussen. 1 5. Opemsætteren Do af Opsidderen paa Gd. Gudding - Ottar. 2 6. Steensvoldene Do «Ellias Olsen Skavhoug og Ole Ellensen nordre Steen. 2-4 7. Guddingsfærn a: Ottar Gudding. b: Thore Iversen Syndbye c: Ole Olsen Lunden og d: Christopher Bjærgken i Fælledskab med Peder Borgen. 3 8. Sundbyefærn a: Lars Larsen Syndbye. b: Ole Olsen Østre Næs, død. c: Ellen Vinde. 4 9. Leerfaldfærn a: John Eriksen Leerfald, b: Ole Vester Leerfald. .c: Anfind Val stad, d: Jens Valstad. NB 10. Melbyesætran i Nærheden af Hermondsnæsen, tilhører nok N° 4 Indahls. a: Ole Melbye og b: Lars Gudding samt c: en Mand paa Vollen, maaske 2de. 2 11. Glunkvoldene, omtrænt 4 eller 6 Mænd. a: Ole Borr og b: Johannes Bor. Andreas 3 Dage å 2 ort.» Så i 1861 kjøpte Verdalsgodsets eier Nikolay Jenssen Færs ålmenning, eller som den ble kalt, Nordre Færens Ålmenning, av Selbo Kobberverk. Dermed kom den inn i Verdalsgodset. Dette skjedde noen lunde sam tidig med at han solgte Inns eller Sul ålmenning tilbake til Staten.
---- 198 ----
Færs ålmenning. Fra Kleivda/s myrene. I bakgrunne» skimtes sa vidt Fvervola.
Færs ålmenning. Sett sydvestover fra Sul. I bakgrunnen Tvervola og Hermanssnasa.
---- 199 SS-A ---- Færs ålmenning. Stor-Havren sett fra Kleiv dalsmy rene. Vestgrensenfor Færs ålmenning går i østskråningen av Havren. Færs ålmenning. Over Litl-Havren. Stor-Havren i bakgrunnen mot nord.
---- 200 SS-A ---- Den store almenningskommisjonen av 1861 behandlet ikke privatal menningene, slik at Færs ålmenning er ikke tatt med i den rapporten. Derimot eksisterer det en kortere omtale av de private almenningene fra 1864. Den kalles Fortegnelse over Privatalmindinger i Nordre Thrond hjems Amtsdistrikt. I denne står: Endel af Færens under ovennævnte Forretning bveskrevne Alminding er ved Skjøde af 23 August 1861 fra Selbo eller Meråker Værks Interessenter tilskjødet Grosserer N. Jenssen, men uden at det endnu er godtgjort for Commissionen, som derom har indledet Undersgelse, ved hvilken Hjemmel hint Verk besidder den samlede Alminding, i hvilken ligeledes flere Gaarde i Værdalen har samme Brugsret som ovenfor Saameldt. Kommisjonen kom imidlertid som allerede sagt, ikke til noen annen konklusjon enn at dette var en privat ålmenning. Noter. 1 Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 67.
---- 201 SS-A ---- SVARTHOVD ÅLMENNING Svarthovd statsalmenning hører med blant de minste almenningene i Verdal, seiv om den langt fra er den minste. Mot nord grenser den mot Værdalsbrukets eiendommer. Værdals brukets eiendommer består her av skogområder som var en del av brukets egne gårders skoger. Men i sin tid da disse gårdene fikk hevd på skogområder som egen gårdsskog, er det rimelig å tro at det skjedde på bekostning av hva som var ålmenning. Mot øst og syd grenser ålmenn ingen også mot Værdalsbruket, men i dette tilfellet er det Færs ålmenn ing som bruket eier. Mot vest grenser Svarthovd mot Inndal statsal menning. Ved en anledning er navnet Tverå ålmenning funnet om denne ål menningen. Ved en grensebeskrivelse av gårdsskogene for Sul-gårdene i 1806 ble det i forbindelse med gården Stormoen sagt følgende: Skoven tåger sin Begyndelse ved Stor eller Suulelven i Sognaae-Elven, langs efter samme paa vestre side i Nord til høieste Fjeld eller om nogen Alminding træffer, videre med Fjeldkanten til Indahls Skoven træffer paa nordre Side Suul-Elven, langs med Indahls Skoven til Kløvbækken, hvor Tværaa Alminding møder og gaar til Snøvfjeldet, langs med samme til det sted hvor Lilaa-Elven har sit Udløb fra Fjeldet ... Dette er imidlertid ikke det eneste tilfellet hvor en elv har gitt navn til en ålmenning. Den nordvestlige delen av Vera eller Juldal ålmenning ble også i sin tid kalt Skjækerå ålmenning. Svarthovd nevnes ikke i fogd Arnets innberetning av 1749. Men etter som man på den tid ansa almenningsstrekningene for å strekke seg übe skåret fra herredsgrensen mot Skogn til svenskegrensen, må vi kunne anta at Arnet har innbefattet Svarthovd i hva han kaller Suul Almind ingen. Ei heller navngies Svarthovd ålmenning i den neste innberetningen fra samme fogd i 1758. Men her er det enda klarere at den må være innbe fattet, idet Verdal ved denne anledning deles inn i fire almennings strekninger. På sydsiden av dalen lå en slik strekning, mellom dalene Helgådalen og Inndalen lå en annen strekning, som imidlertid også omfattet nordsiden av Helgådalen helt ned til Leksdal ålmenning. Leksdal ålmenning utgjorde nemlig den tredje strekningen, mens Volhaugen utgjorde den fjerde. Begge disse beskrivelsene er gjengitt i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.
---- 202 ----
Svarthovd ålmenning. Denne steinen står nede ved mellomriksveien hvor Carl Johans kleiv begynner. Den markerer det punktet hvor Svart hovd ålmenning når lengst ned i dalen. Samtidig er den også merke for Færs ålmenning. Etter dette ble så to søknader om hugst i Svarthovd ålmenning behandlet. Den første fant sted i 1764. En løytnant Tomas Lyng ønsket å få bevilling på å drive sag i Ramsåsen. Tømmeret skulle han ta i Ramsås ålmenning og Svarthovd ålmenning. Forretningen ble lang og omstendelig. Vi skal her hitsette hva som berørte Svarthovd. Man begynte 14. juni, og neste dag fortsatte man med å se på Svarthovd. Den paafølgende 15. juni kontinuerede forretningen med for benævnte laugret og for føiet man sig til det udi rekvisitionen ommeldte andet saugsted ved Tveraae, der unge færlig fra Ramsaae saug ligger 1 Vi mil. Man saa samme steds forfaldne levninger av en saug, som forrige tider har staat og er just den, som er bleven kaldt Tveraae eller Svarthoveds saug, beliggende i Svarthoved alminding. Den her løbende elv har sit ud- spring fra Tveraasøen og ligger fra sydost til nordost. Man foretog sig derefter besigtelsen over skowen og begyndte ved forbemeldte Tveraae eller Svarthoved saug. Svarthoved almindingen befandtes da at strække sig fra Rotbrækken til midt i Kløven ved Hæssebækken først fra vest og til øster, derifrå over Grevedahl til Fageraasen. Fra Fageraasen til midt i Svarthou-vandet. Derfrå syndenefter på Kilholberget, derfrå i øster til Brenberget og endelig herfrå midt i Mishounhalmen. Denne almindings strækning er i længden fuldkommen Wi mil. Skoven bestod av veksterskov og grantømmer, samt ansaaes at kunde uden at for hugges aarlig give av sig 28 tylter maals grantømmer.
---- 203 SS-A ---- Dølmann i anledning av den skeede befaring bad at retten vilde indhente gransknings mændenes forklaring paa efterfølgende: 1. Om der ikke under Ingdalsgaardene er beliggende et saugsted kaldet Tveraae saugsted, som for nogle tider og noget senere end Svarthoved saug har vært bebygget samt i brug og om ikke til sammes drift har vært erholdet tømmeret av den nu saakaldede og opgivne alminding udenfor Ingdals skovenes beliggende. Videre følger spørsmål som går nærmere inn på Ramsåsen. Også når det gjelder svarene, var flere av disse svar på forhold som angår Rams åsen. Vi gjengir bare svaret på ovennevnte spørsmål: Laugrettet til første kvæstion svarede: at nedenfor det nu befarede Tveraae eller Svart hoved saugsted i den til almindingen grænsende gaard Ingdalens mark ligger nok et saugsted kaldet Tveraae saugsted, hvor i formaals tider har været saug, men de erindrer hverken, nåar og hvor lengde det er siden der blev skaaret enten paa den ene eller paa den anden saug, ei heller hvorfra tømmeret til den sidste i den tid ble tåget. Noe resultat av ansøkningen ble det vistnok ikke, for Tverå sag ble opplyst å ligge øde i de etterfølgende år. (Musum: Skog og sagbruks historie.) Dette er det første eksemplet som er funnet hvor navnet Svart hovd ålmenning er brukt. Men så, omtrent 20 år senere, forelå det en søknad fra Ole Michelsen Reppe om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med haandsaug... I ansøkningen finnes videre en beskrivelse av ålmenningen. Grense beskrivelsene er omtrent ord for ord identisk med beskrivelsene av 1758. Og det vil si at Svarthovd ålmenning strakte seg fra Skogn og til svenskegrensen! Her er det et forhold vi imidlertid skal være klar over. Det er tvilsomt at Ole Reppe kunne lese og skrive. Søknaden fikk han således noen til å skrive for seg. Han visste nok hvor Svarthovd ålmenn ing lå, og rimeligvis også sånn noen lunde hvor stor den var. Men be skrivelsen er hentet fra almenningsforretningen av 1758, og den som skrev var ganske sikkert ikke lokalkjent. Ole Reppe ga videre en beskrivelse av ålmenningen hvor han ønsket å hugge tømmeret, og denne beskrivelsen var basert på selvsyn. Ole Michelsen Reppe, vagtmester ved major von Schultzes Dragon-Compani, ansøger allerunderdanigst om at maatte allernaadigst bevilges aarlig at hugge 25 tylt saug tømmer i Svarthovd alminding og at opskjære samme til deler med haandsaug imod deraf at svare de skatte til Hs. Majst. stats cassa, som for vandsauge ere allernaadigst paabudne. I Værdalens prestegj., Stør- og Verdals fogderi, i Trondhjems amt, findes en, Deres Majst. tilhørende Alminding som ligger til fjelds og er udskilt ved fastsatte merker nemlig: fra Ramsaas og i øst forbi Horseschallen, i sør til Forselven, derfrå i sydost til Fersvandet og langs i øst til Gudingselven, indtil Storaasen og Nordre side forbi Stor myren, indtil Sulsøvolden over til de svendske grenser, hvorfra strekningen gaar, lige
---- 204 SS-A ---- til midt for Sulgaardene og Indalens eiendele til Ramsaas igjen. Denne alminding be står fornemmelig av høye bjerge, dels og af unyttig jord, myrer eller moser, og dels af lidet granskov, som nuomstunder ei bruges eller benyttes til andet end seterboliger og fjeldengesletter, samt fornøden bygningstømmer, gjerdefang og brendeved under min og omliggende bønders gaarde, forsaavidt Norske Lov tillader og disse skovproducter ei kan findes i de under gaardene værende hjemmemarker. Da min paaboende gaard Reppe er en af de nærmeste som grenser til bemeldte alminding, saa har jeg ofte ved at reise til min seterbolig seet og erfaret at der, paa de steder i denne alminding hvor skov findes, kunne hugges og tilvirkes 25 tylter saugtømmer aarlig. Søknaden ble anbefalt av fogd Arnet, men amtmann Fieldstad anbe falte at den ble avslått. Han begrunnet dette med at almenningsskogene i sin alminnelighet var hardt medtatt som følge av overdreven hugst, og at han derfor ville gå inn for å innskrenke driften av almenningsskogene i amtet. Videre anførte amtmannen at handsagene ikke var tillatte, og at bruken av disse førte til tvistigheter mellom bøndene og de priviligerte sagbrukseierne. Sannsynligvis ble søknaden avslått, for det er ikke funnet noe i kildene som tyder på at Ole Michelsen Reppe drev hugst i Svarthovd ålmenning. I 1768 sendte holzførster Wøllner inn rapporter som almenningene i Verdal. Men han brukte Arnets 1758-beretning som grunnlag, og han tilførte derfor lite nytt. Svarthovd er overhodet ikke nevnt. Denne ålmenningen er innbefattet i Ramsaassens Allminding, som er det navnet Wøllner brukte om den første almenningsstrekningen. Men han opplyste også at hele almenningsstrekningen var bortforpaktet til gene ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. I iikhet med Arnets be skrivelser er også denne inntatt i kapitlet om bakgrunnen for almenn ingsbeskrivelsene. Så i 1787 fulgte den neste almenningsforretningen. Også denne ble ledet av en fogd Arnet, men det var ikke den samme somi de foregående to tilfellene. Da hadde fogden fornavnet Petter. Denne gang hette han Arnt Christoffer. Denne almenningsbeskrivelsen, som nevner Svarthovd ved navn, er mer nøyaktig: Een kongl Alminding Swart-Howed-Alminding som begynder wed Swarthowed-Wan det og gaar i øster til Klewen i Wester langs Stor-Hawren til Tweraaen og i Nord til SwartHowed-Wandet, hwor man begyndte. Denne Alminding er ohngefær en Halw Miil i Længde og Breede. Her findes noget Liidet Gran-Skow. men af maadelig godhed og for det meedste snaue-Field og Myhrer, hwerken skyldsatte eller nye-Rød ninge Pladse ere her, ej heller Enge-Slætter og Sættre. Den neste gang Svarthovd ålmenning er funnet nevnt i forbindelse med offentlig almenningspolitikk, er i 1816. Den daværende fogd Støp skulle fortelle hvilke almenninger som var i offentlig eie, og han nevner blant slike Svarthovd.
---- 205 SS-A ---- Svarthovd ålmenning er en forholdsvis liten ålmenning av utstrekning, og omtrent hele ålmenningen fylles opp av Stor-Havren. Stor-Havren settfra nordvest. Matrikkelkommisjonen av 1820, som skulle skyldsette og matrikulere all eiendom som eides av private, kom således ikke i befatning med Svarthovd. Fogd Aarestrup sendte i 1826 inn sin beretning om almenningene, og om denne ålmenningen sa han følgende: 4 Svarthoved Alminding, som begynder ved Svarthoved-Alminding-Vandet og gaaer i øster til Kleven i Vester langs Stor Havren til Tveraaen og i Nord til Stor Hoved Våndet, hvor man begyndte. Denne Alminding er omtrent Vi Miil i Længde og Brede. Her findes noget lidet Granskov men af maadelig Godhed og for det medste snaue Fjeld og Myrer. Hverken skyldsatte eller nye Rydningspladse ere her ej heller Sættere. Som vi ser, er dette en temmelig nøyaktig gjengivelse av hva som ble skrevet i 1787. Også i 1843 finner vi Svarthovd ålmenning nevnt i rapporten. Særlig omfattende kan ikke beskrivelsen sies å være. 19. Svarthoved Alminding omtrent Vi Miil i Længde og Bredde. Der findes übetydelig Granskov. Engsletter og Sætere gives ikke i denne Alminding som anslaaet i Værdi til omtrent 150 Sp. Heller ikke er beskrivelsen av 1847 spesielt omfattende, men noe nytt kommer til, seiv om det stort sett er gjentagelser av hva som er sagt tidligere.
---- 206 SS-A ---- Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget 1862 af J. Haffner. Delvis kopi 13. mai 1927. Johan Fjeld. Dette kartet viser foruten de to nevnte almenningene også deler av Færs, Hoås, Ramsås og Tromsdal almenninger. 19. Svarthoved saakaldte Kongelige Alminding a., der begynder ved Svarthoved wand og gaaer i Øster til Klewen, i Wester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til Svarthovedwandet hvor begyndtes; er omtrent Vz Miil lang og bred; den ansees af WærdlsoSpd: b. ingen Skow men mest snaue Fjeld og Myrer. c. ingen Sætere eller Hugstberettigede.- d. ingen Almindingspladse eller Engesletter. e. Kun Skovleie om Hugst bevilges.- Almindingerne 15 og 19 have i ældre Tider utvivlsomt wæret anseete som een eneste.- Men den siste setningen kan ikke forståes at det kun gjelder almenn ingene med nummer 15 og 19, som er Tromsdal og Svarthovd, men derimot alle fra 15 til 19. Dermed kommer også Ramsås, Hoås og Inndal almenninger med i bildet. Og det stemmer for så vidt med hva som er sagt i almenningsforretningen av 1758. I 1850-årene ble det klart for offentligheten at det hadde forekommet store uregelmessigheter med hensyn til hugsten i flere av statens almenn inger. Forstmester J.B. Barth skrev en rapport om dette i 1857. Som følge av dette ble nærmere undersøkelser satt i gang, og Barth ble bedt om å gjøre nærmere rede for sine påstander. I et svarbrev i den forbind else sa Barth følgende om Svarthovd ålmenning:
---- 207 SS-A ---- Svarthovd ålmenning. Fjellet midt på er Storhavren. Storparten av det som vises av Stor-Havren ligger i Svarthovd ålmenning. I forgrunnen A/S Værdalsbrukets skoger. Svarthovd ålmenning. Nordsiden av Storhavren.
---- 208 ----
Svarthovd ålmenning. Stor-Havren sett fra nordøst. Østgrensen for ål menningen går forholdsvis langt ned i østskråningen av Havren. «Svarthoved Alminding. Optager Høifjeldstrakteren, überegnede den øverste ): syd ligste Del af fornævnte Indalen og omringes af Indals Alminding, fra hvilken den paa en Strækning adskilles ved Elven, samt Jenssens Skov, der paa Elvens Østside stoder til Almindingens Nordgrændse. Den nordligste og bedste Del af Almindingen skal paa samme Maade som ved Indals Almindingen omtalt, være gaaet over til Jenssens Eien dom. Det samme siges ogsaa at være Tilfældet med de bedste Stykker af Ramsaas- og Hoaas Almindinger. Det fortelles tillige, at der ogsaa ellers i Svarthoved-Alminding skal være hugget adskilligt Tømmer for Jenssens Regning. Det omtalte Stykke af Qværndals Alminding paavistes mig ligeledes af Lars Tromsdal. Dog saa jeg samme kun paa Afstand /: omtrent Vi Miil, og kan saaledes ikke udtale mig videre derom, uden at det saa skovbevoxet ud. Stykkerne qvæstionis i Hoaas og Ramsaas Almindinger viste mig min Vejviser, i disse, selvejende Gaardmand Arnt Flotten. De udgjøre disse Almindingers nordligste Fortsættelse, ere hvert for sig af temmelig betydelig Udstrækning (: omtrent Vi Miil i Omkreds eftersom det for mig saaend til :), og af samme gode Beskaffenhed, baade hvad Jordbunden og Bestokningen angaar, som det ovenbeskrevne Stykke af Indals-Almindingen.- Resultatet av dette ble den meget omtalte rettsaken mot Nikolay Jenssen. Den skal ikke behandles her. Den er nærmere omtalt av Musum og Hartmann. (Se Musum: Verdalsgodsets historie og Hartmann: Værdalsbrukets historie.) Men alle uklarheter med hensyn til grensene for almenningene og ret tighetene der førte til at det i 1861 ble nedsatt en kommisjon som en gang for alle skulle fastslå hvordan grensene til de enkelte almenningene gikk, og hvem som hadde rettigheter der. Etter et langt og grundig arbeid forelå resultatet ferdig i 1865. Om Svarthovd ålmenning står følgende:
---- 209 SS-A ---- Svarthovd ålmenning sett fra øst. I venstre forgrunn Havren SVARTHOVED ÅLMENNING I Forretningen af 1758 findes ikke denne Ålmenning nævnt, ligesaalidt som deri noget andet Punkt er nævnt, der ligger i sammes Nærhed end Ingdalens Eiendele, forbi hvilken den under 18de Juli nævnte Aar beskrevne Almenningsstrækning siges at gaa fra Suul til Ramsaasen. Den under 12te September 1787 affattede Beskrivelse af Almenningen, nemlig fra Svarthovedvandet i Øster til Kleven i Vester langs Storhavren til Tveraaen og i Nord til Storhoved (skal vel være Svarthoved-) Våndet, er baade ufulstændig og høist übestemt, navnlig fordi hverken Punktet i Kleven eller Tveraaen er anført. Kommiss ionen har derfor søgt Oplysning om det rette Forhold, foruden ved Befaring af Aastedet den 4de og ste August 1862, under Forhør optagne den Iste og 2den samme Maaned samt Bde Oktober 1862, 27de August og 20de November 1863 og i Retsmøde den 25de Juli 1865, ved hvilket sidste Almenningens Grændse først kan siges at være endeligen ordnet, idet samme da vedtoges af den Befuldmægtigede for Grosserer N. Jenssen, hvis Eiendomme det saakaldte Værdalsgods og Færens Ålmenning, modstøde Svarthoved Ålmenning for den største Del. Under disse Forhør ere visst nok adskillige Forklaringer afgivne angaaende andre Mærker end de ovennevnte for Linien fra Svarthoved-Våndet til Kleven, navnlig om, at Almenningen i sin Tid skal have strakt sig til det saakaldte Brandbjerg paa nordre Side af Inna Elv, hvor ogsaa et Mærke er fundet indhugget i Fjeldet, samt at derhos den mellem Brandbjerget og Kleven liggende Vaterholmsbro skulde ligge i Almenningen: men disse Udsagn saavel som de lignende, der gaa ud paa, at Kiilholmbjerget paa Innaelvens Sydside skal være
---- 210 SS-A ---- Æzcfc over Svarthovd Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer Mærkepunkt, ere dog ikke saa bestemte og afgjørende, at Kommissionen derpaa har vovet at bygge en Paastand om Forandring i det Forhold, som gjennom en længere Aarække af den senere Tid maa ansees at have været vedtaget med Hensyn til grænd sen for Almenningen paa denne Kant. Angaaende Punktet i Kleven, hvormed utvil somt er ment den gamle Klevvei, der førte fra Dalbunden langs Innaelv og op paa Fjeldet, forinden den saakaldte Karl Johans Vei anlagdes, - har ogsaa hersket nogen Uvished, idet nemlig Grosserer N. Jenssen, som Eier af den modstødende Indals Gaard, har villet regne Toppen af hin Kiev som rette Mærkepunkt. Naar imidlertid de lokale Forholde tages i Betragtning, vil det befindes, at baade Foden og Toppen af hin Kiev bør ansees som Mærkepunkter. Naar nemlig Fjeldet Svarthovedknoppen, hvilket er Mærkepunkt for den modstødende Indals Ålmenning, ogsaa ansees som saadant for Svarthoved, hvortil det efter sit Udseende fortrinlig egner sig, og man derfrå skal trække Grændsen ret paa Kleven, vil det være aldeles meningsløst at vælge sidstnævntes Top: thi Linien vil da overskjære den store Fjeldhøide Storhavren og det saa langt oppe, at der ikke er Tale om Skov eller næsten om Vegetation. Derimod kan der være nogen Rimelighed i at drage Grændsen langs Storhavrens vestre Afsænkning til Foden af Kleven og saa følge den gamle Vei til Toppen, hvorfra atter Linien langs Storhavrens østre Afsænkning gaar ovenfor Havre-Sæteren til det Sted, hvor den træffer Tveraa-Elven, hvilken da bør følges tilbage først til det Punkt, hvor hin Elv
---- 211 SS-A ---- støder sammen med Faanetta-Elv og derfrå til Svarthovedknoppen. I Overensstemm else hermed har Kommissionen ogsaa ordnet Forholdet i ovennævnte Møde med Grosserer N. Jenssens Befuldmægtigede den 25de Juli d.A. Paa Grund af det saaledes anførte bliver for Eftertiden Grændserne for Svarthoved Ålmenning følgende: Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat paa Fjeldhøiden Svarthovedknoppen, hvor tillige et Kors er indhugget i Bjerget, og hvor Indals Statsalmenning og Gaarden Indals Mark modstøde, gaar Grændselinien langs sidstnævnte Eiendom i Øst langs den nordre Afsænkning af Fjeldet Storhavren ret til den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Tomten af en Veiopsynsmands Bolig under Foden af den gamle Vei ved den saakaldte Karl Johans Kiev. Derfrå bøier Linien fremdeles modstødende Gaarden Indals Udmark noget sydøstligt op til Toppen af hin gamle Vei, hvor ligeledes Hovedmærk erøs er opsat, og fra denne løber Linien i Syd langs Færens private Ålmenning ben til den Hovedmærkerøs, der er opsat paa østre Side af Storhavren noget oven eller Sydvest for den saakaldte Haversæter, Fremdeles modstødende Færen gaar Linien over Storhavrens sydlige Side indtil en Hovedrøs, som er anbragt paa det Sted, hvor den forlængst nedlagte Dillans Sætervold er paavist at have været. Herfrå bøier Grændsen i Vest lige ned til Tveraa-Elven, paa hvis Østside en Hovedrøs er opsat, og nu følges denne Elv indtil en Hovedmærkerøs ved dens vestre Side, hvor en Sten mærket A I 27 JULI 1783 A I samt hvori nu er indhugget en Krone, er opreist ved et Træ. Her ender Færens Ålmenning, og Indals Statsalmenning møder paa Tveraaens Vestside samt følger den paa Østsiden værende Svarhoved Ålmenning først til den Hovedrøs, som findes ved tidtnævnte Elvs Sammenløb med Faanetta, og endeligen herfrå i Nordost bent tilbage til Udgangspunktet paa Svarthovedknoppen. Ligesom Forretningen af 1787 ikke angiver nogen brugsberettiget til Skoven i denne Alminding, saaledes har Almenningsbestyrelsen i Værdalen i Møde med Kommissionen den 21de November 1863 samt Almuen sammesteds den 9de September 1864 erkjendt, at der heller ikke findes saadan. Paa Grund heraf er heller ikke Bestyrelse i Medhold af Lov af 12te Oktober 1857 organiseret for Almenningen, der imidlertid er undergiven Forstvæsenets Administration. Sæter- eller Rydningspladse findes ikke Almindingen, hvor derimod Gaardene Reppe og Nedre Indal have hver en Fjeldslaat. Over Svart hoved og flere tilstødende Almenninger er i 1862 kart optaget af Kommissionens Konduktør, Premierløitnant Haffner, og paa dette Kart er saavel samtlige ovennævnte Hovedmærkerøser, som de mellem disse opsatte mindre Røser, af samlet Antal 74, anmærkede. nd VI A— 14
---- 212 SS-A ---- INNDAL ÅLMENNING Om Inndal ålmenning finnes forholdsvis få opplysninger i kildene på 1700-tallet. Riktignok er det i mange tilfeller klart at det er tale om Inndal ålmenning når det i panteregisteret og pantebokene står sætter almindingen. Men navnet på ålmenningen er ikke brukt. Almenningen har navn etter dalen hvor den ligger. Mot nord grenser den mot de bebodde områdene i dalen. I øst har den et kort stykke felles grense med Svarthovd statsalmenning. Mot sydøst grenser den til Færs ålmenning som tilhører Værdalsbruket. Mot sydvest grenser den mot Hoås statsalmenning. Og i nordvest har den et kort stykke felles grense med Tromsdal statsalmenning. Navnet Inndal ålmenning er ikke spesielt gammelt. Første gang dette navnet er funnet brukt er i almenningsforretningen av 1787. Men almenningsområdene i Inndalen må i eldre tid ha vært noe større enn hva de er i dag. Riktignok kan man si at storparten av de områdene som befinner seg på sydsiden av dalen med forskjellige navn, opprinnelig har vært en sammenhengende almenningsstrekning. Men derimot på nord-
Inndal ålmenning. Utsyn over Inndalen og Inndal ålmenning fra nor døst.
---- 213 SS-A ---- Inndal ålmenning sett fra nord. De høyeste partiene av Inndal ålmen ning midt imot: Fremst til venstre Dyrhaugen, fremst til høyre Slættes vola, bakenfor først Geiteryggen, dernest de fremre deler av Stuskin vola som imidlertid ligger i Hoås ålmenning. siden av dalen finnes ingen slike strekninger. Først når vi kommer over i Kverndalen, støter vi på en almenningsstrekning igjen. Det er imidlertid klart at det fra gammelt av også må ha vært almenninger her. I forret ningen av 1758 står følgende: Fra gaarden Lindset begynder allmindingen igien og gaar op igiennem forbie Qwendal en og siden i øster til Suul mærket paa søndre side, ... Det er svært uklart hva som menes med denne forklaringen. Men trolig betyr det at ålmenningen gikk tvers over Kverndalen fra Lindset. Dette stemmer også med grensen sånn noen lunde i dag. Men videre er det enda mer uklart. Men trolig gikk grensen videre ned i Inndalen for deretter å følge dalen oppover til den møtte gårdsvaldene til gårdene i Sul. Disse valdene strakte seg også over på sydsiden av dalen, og sann synligvis er det disse grensene det er tale om når det står Suul mærket paa søndre side. Hvordan grensene gikk så langt som oppe ved Sul, har imidlertid ingen interesse i denne sammenheng. Derimot er det av større interesse å se at grensen for det generelle almenningsområdet som det ble beskrevet i 1758, sannsynligvis gikk tvers over Kverndalen og så ned i Inndalen. I så fall må man på den tid også ha ansett nordsiden av Inndalen for å være almenningsområde. Men som det er forklart flere ganger, ble gårds skogene til på almenningenes bekostning. Slik var det også her. Dette var den alminnelige utvikling som kan følges de fleste steder hvor gårdsskoger ligger opp mot almenningsområder.
---- 214 SS-A ---- Seiv om begivenhetenes gang foregripes en smule, kan det her fortell es at almenningsbeskrivelsen av 1787 gir en beskrivelse av et snevrere omfang enn hva som ble oppfattet som almenningsområder i 1749 og 1757. Årsaken til dette var at forretningen av 1787 skulle beskrive al menningene med henblikk på senere salg. De navngitte og beskrevne almenningene kom da ofte til å ligge innenfor større almenningsstrek ninger. Dette skjedde for det første for å gjøre områdene mindre og mer handterlige, og for det andre for å fastlegge grensene uten noen tvils spørsmål. Flere steder var det nemlig uklare grenseområder mellom almenningene og gårdsskogene. På den måten kom det i mange tilfeller til å ligge almenningsstrekninger utenfor de forklarte grensene. Imidler tid kom denne almenningsforretningen til å bli betraktet som den som forklarte hva som var almenninger. Det som lå utenfor, var således ikke almenninger. Etter hvert som tiden gikk, og man mistet oversikten som hadde eksistert tidligere, kom gårdeierne som hadde vald i skogene opp mot de tidligere uklare grensene til å anse de utenforliggende områdene som sine egne områder. Gårdsskogene ble atter forøket på almenning enes bekostning. Gårdene i Inndalen var nesten alle proprietærers eien dom, og følgelig kom disse skogområdene inn i proprietærgodsene. Men sett på bakgrunn av dette, er det ganske interessant å se hva som står i Fortegnelse over Engesletter og Fiskevande i Wærdalens Tinglaug i 1839. 35. Øvre Skavhaug. Ditto 5 I Brækfjeldet, der støder op til og er skyldlagt under et med selve Eiendomm en den omgrendses av Indals private alminding. 36. Nedre Skavhaug. Ditto 5 I Sognedalen av Inds Alminding, privat og skyldsat eiendom. 41. Garnes. Do . For å ta det siste først. Det står / Sognedalen av Inds Alminding, privat og skyldsat eiendom. På nordsiden av Sogna hadde Garnes sine to setre Fagerlivolden og Tråssåvolden. 1 Men disse ligger ikke i Inns ål menning. Trolig skal dette være det samme navnet som er brukt ovenfor, nemlig Inndal private ålmenning. Men vi kan allikevel ikke se bort fra at dette fra gammelt av ble ansett for å tilhøre Inns eller Sul ålmenning. (Se kapitlet om denne ålmenningen.) Skavhaugvolden ligger idag like innefor grensen til Kverndal statsal menning, men den grenser mot Værdalsbrukets eiendom, og om denne står det at den omgrendses av Indals private alminding. Dette er det eneste tilfellet hvor dette navnet er brukt. Men beliggen heten tyder på at det må ha en viss bakgrunn. Denne listen er skrevet i 1839, og dersom gårdene i Inndalen, det vil si Værdalsgodset, tok til å betrakte skogen på nordsiden av dalen som gårdskog sist på 1700-tallet
---- 215 SS-A ---- Inndal ålmenning. Utsyn nordøstover over Inndalen mot Kverndal ålmenning og de deler av A/S Værdalsbrukets skoger som trolig var innbefattet i hva som ble kalt Indalsprivate alminding i 1839. eller først på 1800-tallet, er det ikke urimelig at eldre folk husket eller hadde fått fortalt hvordan det hadde vært tidligere. Når det gjelder den egentlige Inndal ålmenning, er den ikke nevnt i fogd Petter Arnets innberetning av 1749. Men allikevel må vi kunne anta at den lå innenfor hva som kaltes Suul Almindingen. Fogden fant ingen hensikt i å beskrive en etter hans syn verdiløs strek ning. Her må vi være klar over at når man da ansa skogen for å være verdiløs, så var det ikke først og fremst fordi kvaliteten av trærne var spesielt dårlig. Forklaringen ligger i at den lå så avsides at det ville være vanskelig å få den bortbygslet til et sagbruk. For de bruksberettigede var den nok verdifull, men for kongen som ønsket å tjene penger på den, var den ikke det. Kongen var ikke bare interessert i å bygsle bort skogen, han var også interessert i å seige almenningene. Det er bakgrunnen for alle almenn ingsforretningene som fant sted i løpet av siste halvpart av 1700-tallet. I 1758 ble det derfor avholdt en ny forretning, også denne gang under led else av Petter Arnet. Men like så lite denne gang som i 1749 ble Inndal nevnt ved navn. Men innenfor det beskrevne området lå Inndal ålmenn ing. Men den var ikke alene innenfor dette store området. I tillegg lå
---- 216 ----
Inndal ålmenning, Almenningsplassene som i forrige århundre repre senterte store problemer for almenningsbestyrelsen. De er forøvrig nærmere omtalt i kapitlet om forstmennenes virksomhet. Lengst til venstre Åsan østre, så Fagerlia søndre og nordre. Lengst til høyre Asan vestre. Ramsås ålmenning, Hoås ålmenning, Tromsdal ålmenning, Færs ålmenning, og deler av Inns eller Sul ålmenning her. Heller ikke denne gang ser det ut til at fogden ansa skogen for å være av salgsmessig betydning. Arnets siste beskrivelse ble brukt som grunnlag for holzførster Wøllners rapport om almenningene i 1768. Wøllner tilførte således ikke mye nytt, bortsett fra at han brukte navnet Ramsaassens Allminding om denne strekningen, og at han fortalte at skogen var underlagt Ramsås sag og bortforpaktet til generalauditør Kjerulf. Fortsatt ble ikke skogen ansett som å være av spesiell verdi. Med hensyn til seterdrift får vi ikke vite noe spesielt om Inndal ålmenning. Det eneste vi får høre, er at det fantes seterhus i det beskrevne området. Men i almenningsforretningen av 1787 får vi vite mer om hvem som var bruksberettiget og hvilken nytte de gjorde seg av ålmenningen. Grensene ble også forklart, og seiv om de har en del uklare punkter, er det mulig å følge dem. Men spesielt mellom denne ålmenningen og Færs ålmenning synes det å være et «ingenmannsland». Dette forholdet ble
---- 217 SS-A ---- imidlertid avklaret av den store almenningskommisjonen 1861. Her følger beskrivelsen fra 1787: En kongl Alminding kaldet Jngdahls Alminding, som begynder i Hoe-aasen og gaaer i øster til Roedßækken, og i Sydost til gamle Jngdahls qwærnhuset. Herfrå i øster til swarthowet-Knuppen; wiidere i Synden efter Tweraaen der hwor Tweraae-Elw og Faanet-Elw gaar tilsammen, herfrå i Wester til Grønings Wandet i Nordwest til Tor taasen og endelig i Nord til Hoe-aasen hwor denne almindingen begyndte, som Ahnge fæhr er 1 Miil Lang og Breed. Her findes til deels god Gran Skow, deels Snaue-Field, Myhrer og Slætter. Jngen skyldsatte og ingen nye Rødnings Pladse findes her, men gaarderne Jngdahl, Nord Steene, Wohlen, Østnes, Lundskind, lille-Wucku, Traanes, Biørgum, Sundbyhaugen, Westre-Eckle, Øfskind, Skrowe, østre-Gudingen, østgaard, Krog, øwre Faaren, Mintzaas, Eckloen, Westre Gudingen, Slapgaard og Mønes har her Engesletter q men Fogden forbeholdt sig at Field-Slætte-Mandtallet at see i hwad enhwer betaler aarlig i skatt, q hworfra ingen forewiiste adkomster, Sætter hawer her følgende gaarde: Qwelstad, ower Faaren, Østnæs, Sør-Eckloen, Biørgum, Trøgstad og lermstad. - Udu denne alminding har fra alders Tiid følgende Skow-Løse gaarder haft Skow-hugst hus Fornødenheder, nemlig: Eckloen, Landfald, Jermstad, neder Faaren, Falløen, Breding, Stuskind, Stor- og lille Trøgstad og StorWucku-gaardene. I et annet avsnitt i denne boken vil det bli fortalt hvordan flere av almenningene i Verdal rundt midten av 1800-tallet nærmest var uthugg et, og at situasjonen ble ansett for å være ytterst alvorlig. Inndal ålmenning er ikke nevnt blant dem som var verst medtatte, og en av grunnene til det kan være at denne ålmenningen ble fredlyst 6. februar 1811 etter ordre fra Rentekammeret. Fra fredlysningsdokumentet kan følgende hitsettes: ..... bliwer herwed Jngdahlens Kongl. Alminding udi Wæhrdahlens Præstegield lowligen fredlyst paa 10 Aar hworfor samtlige Almues-Mænd strængelig adwares derude ikke at foretage nogen slags hugst, af hwad noen nevnes kan, eller paa anden Maade af Skowen at benytte sig uden hawe Wedkommendes forudgaaende Tilladelse, og da efter foranstaltende Udwiisning, da enhwer som heri modhandler, maa wendte at bliwe dragt til Answar, og Undgjældelse i Følge Lowen, og Forbrydelsens Beskedenhed. Hvorvidt disse strenge påbud ble overholdt eller ikke, er vanskelig å si, men i alle fall er det ikke funnet noen i rettsprotokollene som tyder på at noen ble straffet for ulovlig hugst i Inndal ålmenning i de ti år fredlysningen varte. I 1816 nevnes Inndal ålmenning av fogd Støp blant de almenninger som etter hans vitende tilhørte Staten. Og matrikkelkommisjonen av 1820 hadde heller ikke andre opplysninger i så måte. I 1826 ga fogd Aarestrup følgende beskrivelse av ålmenningen: 3 Jnndahls Alminding som begynder i Hoaasen og gaar i Øster til Roed-Brekke, derfrå til Sæterveien, som gaaer altover Hæsse Bækken og i sydost til gl: Jngdahls kvern huset. Herfrå i Øster til Svarthoved Knuppen, videre i Synden efter Tveraaen, der hvor Tveraae Elv og Faanes Elv gaaer tilsammen, hvorfra i Wester til Grønnengs Våndet i Nordvæst til Tortaasen og endelig i Nord til Hoaasen, hvor denne Alminding begynder, som omtrent er 1 Miil Lang og bred. her findes tildeels god Granskov, deels snaue Fjeld Myrer og Sletter. Jngen skyldsatte og nye Rydningspladse findes her. Endeel af Almuen har Adgang til Skoven til havning og Sætere udi Almindingen.
---- 218 SS-A ---- Inndal ålmenning. Utsyn nordøstoverfra i nærheten av Hundkirken Som vi ser, er dette temmelig nøyaktig avskrift av hva som fogd Arnet sai 1787. Beskrivelsen av Inndal ålmenning i 1843 er lengre enn hva som var vanlig i denne rapporten. Men det skyldes formodentlig at det nå hadde kommet til en del nyrydningsplasser. 18. Indals Alminding omtrent 1 Miil lang og bred. Der findes tildeels god Granskov og endeel Engsletter og hvorfor Opsidderne paa de Gaarde der benytte disse erlegge i det Hele 1 sp. 79 s: til Statscassen. I Almindingen ligger en matriculeret og af Staten solgt Plads Løbe N 320 Almindingsaasen og Rydningspladsen Gravoldelien, hvis frihedsaar ei endnu ere udløbne. Paa Grændsen af Almindingen ligger det skyldsatte Fiskevand Løbe N 376 Grønningsvandet der er tilbyxlet gaarden Dillan paa Brugerens og Hånes Levetid. 6 Gaarde have her Sætere og 10 skovløse Gaarde have havt sin Skovhugst i umindelige Tider. Skoven er Haardt nedhuget og Almindingen anslaaet i Værdi til omtrent 400 Sp. Beskrivelsen som fulgte i 1847, bygget på tidligere beskrivelser, men en del nye ting kom frem. 18., Indahls saakaldte Kongelige Alminding a., der efter nævnte Befaring begynder i Hoeaasen og gaar i øst til Roidbrækken derfrå til Sæterveien som gaaer midt over Heschebækken og i Sydost til gamel Indals Qwærnhuus derfrå i øst til Svarthoved Knippen widere i Syd efter Tweraasen der hvor Tweraae Elv og Faaenes Elw gaar til sammen Herfrå i West til Grønnings Wand, i Nordwest til Tortaasen og endelig i Nord til Hoaasen antager omtrent 1 Miil lang og bred. Dens Wærd ansees 400 Spd. b., Skoven ansees taalelig god og Rydningsland kan maaske findes. c, Hugstret have her fra Alders Tid Ekloe Landfald, Jermstad, Nedre Faaren Folloe Breding, Stuskind,
---- 219 SS-A ---- Store og Lille Trøgstad og Stor-Vukku ligesom og Quelstad Øvre Faaren Østnæs, Stor Ekloe Bjørgum, Krogstad og Jermstad her have Sætere.- d., i Almindingen findes Pladsen MoN 236 Almindingsaasen af Skyld 1 Dal: 2 ort 8 sk: solgt efter Kl: Skjøde af 24: Desember 1833 og den uskyldsatte Plads Gravolalien hvis Frihedsaar endnu ikke er udløbne.- Paa Grændsen af Samme og den private Færens Alminding ligger det matrikulerede grønning Fiskevand Staten tilhørende.- e., af Gaardene Tronæs, Eklo østre og vestre, østre og vestre, Neder Skrove Øvre Faaren Søndre Ekloe, Krog, Moe Sundbyhaug, Østgaard Melbye Østre Gudding Reppe Bjørgum Lundskind østre Øfskind Lille Vukku Nedre Indal Mellem Indal Dillan Østnæs og 3: Balgaarde Enge slette Afgivt tilsammen 1 Spd 79 sk. Samt Skowløse nåar Hugst bevilges.- En del skrivefeil forekommer. Svarthoved Knippen er Svarthovd knoppen, og Tveraasen er Tveråa. Gravolalien er Gravdalslien. I 1850-årene var Jacob Bøckmann Barth ansatt som forstmester i dette distriktet. I 1857 ble hans rapport om almenningsskogene utgitt. Der brukte han sterke ord som tyvhugsten som han mente var sterkt utbredt i almenningene. Dette resulterte i videre undersøkelser, og han ble bedt om å redegjøre nærmere for sine påstander. I et brev, som er gjengitt i sin helhet som kilde, sa han følgende om Inndal ålmenning: «Indals Alminding. Støder i Vest sammen med Hoaas Alminding og omgives forresten af Nikolai Jenssens Skove og Svarthoved Alminding. Den ved Indals-Elven paa sammes Væstside nærmest liggende Deel af Jenssens Skow, skal egentlig høre Almind ingen til og per occupationem være tåget fra samme.» Dette berettedes mig af min Veiviser N. Jenssens Leilænding Lars Tromsdal, som viste mig Stykket qvæstionis med Bemerkning, at Indals-Elven dannede den egentlige rette Grændse mellem Almindingen og Jenssens Skov. Det omhandlede Skovstykke kunde efter et løseligt Skjøn at dømme, være omtrent 1 Fjerding langt, i Begyndelsen ganske smalt, men med tiltagende Bredde, jo mere man nærmede sig Indals-Elvens Udløb. Det var særdeles godlændt og bestokket med verdifuld, saavel Tømmer som Vexterskow. Hvorvidt det var disse Barths påstander som var årsaken til den på følgende rettsak mot Nikolay Jenssen, skal være usagt. Men at de spilte en viktig rolle, er hevet over enhver tvil. Utfallet av rettsaken har ingen direkte interesse i denne sammenheng. Den er forøvrig nærmere behandlet andre steder i denne boken. (Se Musum: Verdalsgodsets hist orie, og Hartmann: Værdalsbrukets historie.) Men alle uklarheter med hensyn til grensene ble avklaret av almenn ingskommisjonen av 1861. Resultatet forelå i 1865, og Inndal ålmenning ble omtalt på følgende måte: INDALS ÅLMENNING 1 den under 18de Juli 1758 affattede Beskrivelse over Almenningerne i Værdalen findes ikke Indals Ålmenning særskilt betegnet, hvorimod den maa ansees indbefattet under den først beskrevne Strækning, der anføres at gaa «til de svenske Grændser» og derfrå «til midt for Suul og siden tilbage forbi Suulgaardene og Ingdalens Eiendele».
---- 220 ----
Rids over Indals Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer. På dette kartet er også de omtalte almenningsplassene inntegnet. Forretningen af 12te September 1787 angiver Almenningsgrændserne saaledes: «fra Hoaasen til Rodbrækken, derfrå til Sæterveien ved Hæsje-Bækken, saa til gamle Indals Kværn-Huset: derfrå til Svarthovdknoppen, videre i Synden efter Tveraaen, der hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen, herfrå i Vester til Grønnings- Vandet, i Nordvest til Hoaasen». Naar denne sidste Del af Beskrivelsen sammenholdes med den under næstfølgende Dag afholdte Forretning angaaende Grændserne for den i Syd for Indals liggende Færens Ålmenning, fremgaar, at der mellem disse vil blive henliggende en i Udstrækning temmelig betydelig, men i Værdi høist ringe Strækning paa Nordsiden af Fjeldet Lillehavren, hvilken Ingen kommer til at eie. Dette skriver sig dog for en stor Del fra en kjedelig Misforstaaelse under Affattelsen af Indals Grændse fra Tveraaen, idet Udtrykkene give Anledning til at tro, at Linien fra det Sted, «hvor Tveraa-Elv og Faanet-Elv gaar tilsammen», skal løbe i Vester til Grønn ings- Våndet». Meningen kan dog ikke have været denne, nåar de lokale Forholde tages i Betragtning, og man derhos lægger Mærke til, at umiddelbart før hine Udtryk i Forretningen heder det, at Grændsen fra Svarthovedknoppen skal gaa «videre i Synden efter Tveraaen»: thi bemeldte Svarthovedknop ligger i Øst for den forenede Tveraa- og Fannet-Elv, og, nåar Grændsen skal drages i Syd, støder den først paa Tveraaen ved Sammenløbet af hine Elve, og følgeligen maa det være herfrå, at Grændsen skal gaa «videre i Synden efter Tveraaen», istedeifor at gaa strax til Grønning-Vandet, hvilket desuden ligger i Syd übetydelig! til Vest for bemeldte Sammenløb. Visstnok er dermed ikke den paapegede mangel i Beskrivelsen fuldstæn dig afhjulpen, men der opstaar dog neppe nogen Mislighed, nåar man lader Grændsen for Indals Ålmenning følge Tveraaen ialfald under Foden af fornævnte Fjeld, Lillehavren, og til et Hovedpunkt i Grændselinien for Svarthoved Ålmenning, der fra Toppen af den gamle Kiev ved Karl Johans Vei gaar i Syd langs østre Heidning af
---- 221 SS-A ---- Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen. Optaget 1862 af T. Haffner. Fjeldet Storhavren, og fra hint Punkt bør Indals Grændse gaa til det Sted ved Grønn ingsvandet, hvor Hoaas Ålmenning møder, nemlig ved Snasenelva Udløb deri, og da har virkeligen Linien løbet i Vest (übetydeligt til Syd) fra Tveraaen. Eieren af Færens private Ålmenning har heller ikke gjort brug i det ommeldte Stykke, som efter Be skrivelsen af 1787 vilde blivet herreløst, hvilket ogsaa viser, at dette nærmest bør hen føres under Indals Ålmenning. I Overensstemmelse hermed har Kommisionen ogsaa ordnet Grændsen mod Færens Ålmenning, idet sammes Eier, grosserer N. Jenssen, har ved sin dertil befuldmæg tigede Søn i Skrivelse af ste August 1865 vedtaget nedenbeskrevne Linie mod nys nævnte Ålmenning, ligesom han i Møde den 25de Juli 1865 har erkjendt Almennings grændsen mod Værdalsgodset. Med Hensyn til den øvrige Del af Grændsen for denne Ålmenning have ingen synderlige Vanskeligheder fremstillet sig, medens det dog har vist sig, at der om det rette Mærkepunkt ved Hæsjebækkens Udløb og om den første Del af Linien derfrå saavel i Øst til Indals gamle Kværnhus som i Vest til Rodbrækken har været nogen Uoverensstemmelse med de modstødende private Eiere, Grosserer Jenssen og Jeremias Stene.
---- 222 SS-A ---- Til Opklaring af Forholdene, navnlig i førstenævnte Henseende, har Kommissionen optaget Forhør og afholdt Retsmøder under Iste og 2den August 1862, Bde Oktober s.A., 27de August og 20de November 1863 samt 25de Juli 1865, ligesom den baade har gjort sig bekjendt med en Del ældre, specielt i Aarhundredets Begyndelse anstillede Undersøgelser angaaende Indgreb i denne Ålmenning, hvis Grændser ogsaa ere om handlede under en i 1849 behandlet privat Retssag mellem N. Jenssen og Niels Ander sen. Desuden har Kommissionen i Møder med vedkommende Almenningsbestyrelser den 20de og 21de November 1863 samt 25de Juli 1865 og med den brugsberettigede Almue den 9de September 1864 omhandlet denne Ålmenning, hvis Grændser Kom missionen har befaret under 4de, ste, og 6te August 1862. I Henhold til de saaledes erholdte Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive Grændserne for Indals Statsalmenning for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Hesjebækkens Udløb i Inna eller Indals elven, gaar Linien i Syd adskilligt til Øst bent til Hovedmærkerøsen paa det Sted, hvor før Indals gamle Kværnhus skal have staaet: herfrå løber Linien i Sydost ret paa Fjeld toppen, Svarthovedknoppen, hvor et Kors er indhugget i Bjerget og en Hovedmærke røs opsat. Fra dette Punkt, hvor tillige Grosserer N. Jenssens Indals Mark, der har fulgt Linien fra Udgangspunktet, modstøder Svarthoved Statsalmenning, bøier Grændsen i Syd übetydelig til Vest og gaar modstødende sidstnævnte Ålmenning først til Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af Elvene Faanetta og Tveraaen og der efter langs den sidstnævnte til den Hovedmærkerøs, som er opsat, hvor Nordgrænd sen for Færens private Ålmenning i Tveraadalen begynder, og i hvilken Røs tillige findes opsat en Sten, mærket A I 27. JULI 1783 AI. Herfrå gaar Indals Grændse langs Færens i Syd lidt til Vest under Fjeldet Lillehavren lige til en Hovedmærkerøs, 1200 Alen i Vest for Melby Sætervold, og derfrå ret paa Hovedmærkerøsen, ved Snasen elvens Udløb i Grønningsvandet, hvor Hoaas Statsalmenning møder. Nu bøier Linien i Nord til Hovedmærkerøsen paa en Høide, kaldet Hundkirken, og derpaa videre omtrent i samme Retning først til Hovedmærkerøsen ved Tortaasvolden og derpaa til den lignende ved Hoaas Sætervold, hvor Almenningen af samme Navn ender og Tromsdals Ålmenning samt N. Jenssens Tromsdals Mark møde. Herfrå løber Linien i Nord adskilligt til Øst langs bemeldte Tromsdals Ålmenning til Hovedmærkerøsen ved Rodbrækken, hvor Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde. Herfrå løber Linien i Nordost langs Stenes Udmark først til Hovedrøsen ved et Punkt kaldet Kløven eller Klova, hvor Almenningsbækken falder i Hesjebækken, og saa langs sidstnævnte Bæk til Udgangspunktet, Hovedmærkerøsen ved Bækkens Udløb i Inna-Elv. Over denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget 1862 af Kommissionens Konduktør Premierløitnant Haffner, og er paa dette Kart, hvoraf Kopi meddeles den i henhold til Lov af 12te Oktober 1857 organiserede Almennings bestyrelse, afsatte saavel ovennævnte Hovedmærkerøser som de mellem disse i et samlet Antal af 120 opsatte mindre Stenrøser. Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov, hvilken forresten ved Fogdens Dokument af 4de December 1810, thinglæst 6te Februar 1811, blev fredlyst paa 10 Aar, tilkommer ifølge Forretningen af 1787, sammenholdt med Almenningsbestyr elsen Erklæring, Opsidderne paa Gaardene Eklo, Landfald, Jermstad, Øvre og Nedre Faaren, Follo, Breding, Trøgstad (store og lille), Stubskind og Stor-Vuku. Almenn ingene Sætre tilligge følgende Gaarde: Reppe (Hoaas Vold), Uglen (Værdals præste gaard), Nedre Gudding og Nedre Slapgaard (Tortaas Vold), Kvelstad, Øvre Faaren og Østnæs (Faaren Sæter), Jermstad og Auglen (Jermstad Vold), Vestre Hallem og Øgstad (Fæby Sæter) samt Leklem (Jensaas Vold), der dog ikke er benyttet i de sidste 20 a 30 Aar. (Hertil kommer «Melby» Sæter, der ifølge Almuens Forklaring i Møde 9de September 1864 bruges af 2 Melby og 2 Volen Gaarde. Efter det af Kommission ens Konduktør i 1862 optagne Kart ligger Sæteren indenfor Grændsen af Færens private Ålmenning.)
---- 223 SS-A ---- Ifølge Forretningen af 1787 og Almuens Forklaring i Mødet den 9de September 1864 have efternævnte Gaarde Engesletter i Almenningen, nemlig: Østre Øfskind, Mellem og Vestre Indal, Dillan, Bjørgum, Tronæs, Ekle, 4 Skrovegaarde, Øvre Faaren, Søndre Eklo, Krog, Follo, Mo, Sundbyhaugen, Østgaard, Østre Gudding, Reppe, Lundskind, Lille Vuku, Østnæs, 3 Balgaarde og Kvello. (I samme Møde an meldtes derhos Melby og Wolen Fjeldsletter.) Dessuden findes et større Engslette, der tidligere har været brugt under Gaarden Kvelstad, men som senere er indhegnet og, efter at have været Gjenstand for private Transaktioner, nu i Medhold af det Konge lige Indredepartements Samtykke i Skrivelse af 27de mai 1864 er bortbygslet til Kommandersergeant Johan Andresen, for det første paa 5 Aar og senere mod V% Aars Opsigelse, for 5 Spd. aarligen. Fremdeles ligger inden denne Almennings Grændser Eiendommen Aasen, der, efter oprindeligen at have været en Rydningsplads, er ved Kongeligt Skjøde af 24de December 1833, thinglæst Bde Februar 1837, overdraget John Olsen. Denne Eiendoms Grændser ere afmærkede af Kommissionen med 5 Hovedmærkerøser (en i hvert Hjørne) og 6 Mellemrøser. Eieren er ikke brugsberettiget i Almenningen. Ligeledes er inden Almenningen Halvdelen af Pladsen Østre Aasan, skyldsat Ilte September 1854 for 1 Ort 12 Skill., solgt til Mikkel Sørensen ved Kongeligt Skjøde af 27de August 1856, thinglæst 6te Februar 1857. Ogsaa denne Plads's Grændser ere afmærkede ved 4 større og 8 mindre Røser. Endelig findes i Almenningen 8 Rydningspladse, nemlig: 1. En Del af Rydningen, der ved Bygselseddel af 13de August 1859, thinglæst 14de August 1861, er overdraget Olaus Olsen og Kone paa Levetid. Resten af Pladsen ligger ifølge den af kommissionens Konduktør opstukne Linie paa Jenssens Gaard, Indals Grund. 2. Gravdalslien eller Østre Aasan bruges af Enken Ingeborg Eriksdatter paa Livstid i Medhold af Bygselseddel, dateret 6te Juli 1835, thinglæst 15de August samme Aar. Pladsen er skyldsat den 16de Juli 1859. 3. Lilleenget, bygslet ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861 paa 10 Aar til Christian Andersen og Marthe Jacobsdatter, hvilken nu er gift med Arnt Gulbrandsen. 4. Sagmoen, bygslet paa samme Tidsrum ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 14de August 1861, til Ole Torkildsen og Hilda Nielsen. 5. Lillemoen ved Seddel udstedt og thinglæst samme Dage som under No. 4, bygslet paa 10 Aar til Paul Anderssen. 6. Fagerlien samtidigen bygslet paa 10 Aar til Anders Halvorsen. 7. Haugem, ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 7de Februar 1860, bygslet paa Levetid til Andreas Olsen. 8. Hesjebækvolden, bygslet paa 10 Aar til Peder Hansen ved Seddel af 13de August 1859, thinglæst 15de August 1861. Grændserne for samtlige ovenanførte 8 Pladse ere fastsatte ved en af Fogden i Stør og Værdalen den 16de Juli 1859 afholdt Forretning, hvorfor, saavelsom fordi Konge lige Departement for det Indre i Skrivelse til Kommissionen af 27de mai 1864 har bestemt, at de paa 10 Aar i denne Ålmenning nedsatte Bygselmænd skulle fråflytte Pladsene ved Udløbet af nævnte Tid, Kommissionen har anseet det ufornødent at lade Rydningspladsenes Grændser afmærke. Noter. Ingolf Dillan: Seterbruket i Verdal s. 88 samt kart.
---- 224 SS-A ---- HOÅS ÅLMENNING Trolig har ålmenningen navn etter Hoås-knoppen, eller som den trolig ble kalt tidligere, Hoåsen. Mot nord grenser den mot Ramsås statsalmenning og Værdalsbrukets eiendom i Tromsdalen. Men den grenser ikke mot Tromsdal statsal menning, seiv om de har et felles hjørnemerke. Det er bare i dette merket at de støter sammen. Øst for Hoås ålmenning ligger Inndal stats almenning, og mot sydøst finner vi Færs ålmenning. Denne eies av Værdalsbruket. Mot vest grenser den mot Levanger kommune. På Levangersiden av grensen ligger to almenninger. Lengst i syd ligger Reinsjø statsalmenning. Den ligger i det gamle Skogn herred. Norden for denne ålmenningen ligger Hegli og Ramsås bygdealmenning. Opp rinnelig var Hegli og Ramsås en hel ålmenning, men da kommunene Skogn og Frol først ble skilt fra hverandre, ble ålmenningen delt ved at en del ble liggende i Skogn og en del i Frol. Begge fikk det samme nav net, Hegli og Ramsås ålmenning. Etter sammenslåingen av kommunene ble fortsatt delingen av ålmenningen opprettholdt. Hoås ålmenning grenser mot den som ligger i det gamle Frol. Hoås ålmenning. Hoås-knoppen som har gitt ålmenningen navn sett fra vest.
---- 225 SS-A ---- Hoås ålmenning. Utsyn mot nordost. I bakgrunnen Inndal ålmenning. I 1749 nevner ikke fogd Petter Ar net Hoås, seiv om han i denne delen av bygda var mer nøyaktig enn hva han var andre steder. Han nevner nemlig både Tromsdals Almindingen i Woche Annex immelum Troms dahlen og Gaarden Lef ringen beliggende strekende sig i Længden 1 fier ding og i Bredden 1/16 Miil og Ramsaas Almindingen.-strekende sig Wester i Længden l A Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Det er imidler tid klart at Hoås ålmenning ikke kan være innbefattet i noen av disse to almenningene. Til det er de for små. Derimot bruker Arnet en ålmenning han kaller Suul Almindingen til å dekke de mer uinteressante fjellområd ene i denne del av Verdal. I denne må Hoås befinne seg sammen med Svarthovd ålmenning, Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning. (Beskrivelsen er satt inn i kapitlet om bakgrun nen for almenningsforretningene.) Arnet så det altså hensiktsløst å beskrive strekningen nærmere da skogen ikke kunne utnyttes. Vi må her være klar over at når skogen ble sett på som å være verdiløs, så var det ikke på grunn av dens beskaffen het. Kongen var interessert i å bygsle bort hugsten for å få inntekt av skogen, eller han ønsket å seige ålmenningen. Imidlertid var det ingen som var interessert i dette på den tid all den grunn at skogen lå for avsides. Men for de bruksberettigede var nok både ålmenningen og skogen verdifull.
---- 226 SS-A ---- Svarthovd, Inndal, Hoås, Tromsdal og Ramsås almenninger i 1787.
---- 227 SS-A ---- Kongen via Rentekammeret krevde nye oversikter over almenningene til stadighet, først og fremst med øye for salg. I 1758 ble det avholdt en ny almenningsforretning, også denne gang under ledelse av fogd Arnet. Men heller ikke nå ble Hoås almennning nevnt. Den er innbefattet i en større almenningsstrekning som senere ble kalt Den første almennings strekningen. Dette har sin forklaring i at Verdal ble delt inn i almenn ingsstrekninger, og den første omfattet søndre side av dalen. Den andre omfattet området mellom Helgådalen og Inndalen samt området på nordsiden av Helgådalen. Den tredje var Leksdal ålmenning, og den fjerde var Volhaugen. Også den første almenningsstrekning omfatter flere almenninger. Foruten de som er nevnt i forbindelse med Suul Almindingen ovenfor, fantes her også Tromsdal ålmenning og Ramsås ålmenning. Men be skrivelsen ser også ut til å legge en god bit av Levanger innenfor dette almenningsområdet, slik at deler av både Hegli og Ramsås ålmenning og Reinsjø ålmenning ble innbefattet her. Men Hårskallen ligger tross alt nokså langt fra kommunegrensen mellom Verdal og Levanger. For klar ingen kan være at kommisjonen ikke seiv var på stedet, men beskrev området på grunnlag vitneavhør og husk, og Hårskallen er godt synlig fra de fleste steder i nedre Verdal. Det er derfor ikke uforståelig at den ble brukt som et forklarende punkt. Resten av beskrivelsen gir få holdepunkter når det gjelder Hoås ål menning alene. Beskrivelsen kan godt gjelde de fleste almenningene innenfor dette området. Men det nevnes at det fantes setre innenfor almenningsstrekningen, og innenfor Hoås almennings grenser har det vært mange setre. Nærmere opplysninger om dette forholdet får vi i almenningsbeskrivelsen fra 1787. Også denne forretningen ble ledet av en fogd ved navn Arnet, men det var ikke den samme som ledet de to foregående forretningene. Nå hadde han navnet Arnt Christoffer Arnet. Ved denne anledning ble Hoås beskrevet slik: En Kongl Alminding Hoe-aas alminding, som ligger i Sydwest fra førstebeskrewne Bøygde-eller Tromsdahls Alminding og begynder wed Hoe Aasen, gaaer i Wester til Dæt-Bækken, i Nordwest til Heilo Wolden, wiidere i Sywest til den syndre-Kløft i Ramsaasen og til Lyngs-Wohlen, herfrå i øster til Tortaas-Wolden, fremdeeles i Nord til Hoe-aas-Wolden hwor den begyndte. - Udi denne saaledes beskrewne Alminding er deels god, deels maadelig Gran Skow. Ingen skyldsatte eller nye RødningePladse og ingen Bøxlede Enge-Slætte findes her. I Wester er denne Alminding 6 Ohngefær Va deel Miil Lang, og i Synden Vi Miil bred, desuden her adskillige Sætterßoeliger, som bruges af Biertnes, Bolgaard, 3de Lyngs-, 2de Hage-, begge Ness, 2de Stuskind-, Westre Guding-, Slapgaard, Prestegaard-, Helloen, Balhald-, og Reppe gaardene Opsiddere som fra Alders Tiid har benyttet sig heraf. Her blir det klart at dette er en ålmenning som har hatt stor betydning for de bruksberettigede. Men det er ikke bare til seterbruk denne ålmenningen har vært brukt i eldre tid. Innenfor Hoås almennings Bind VI A— 15
---- 228 ----
Hoås ålmenning. Grønningen ligger innenfor denne almenningens grenser. Syd for Grønningen, til høyre, ligger Færsvola. Bakenfor denne sees Hermannssnasa. I forgrunnen Haugsvola. Den ligger i sin helhet i Hoås ålmenning. grenser ligger også Grønningen. Riktignok grenser også både Færs ålmenning og Inndal ålmenning til dette vannet, men i de gamle beskriv elsene av almenningene, er grensene så vilkårlige at det er vanskelig å si i hvilken ålmenning Grønningen lå. I beskrivelsen av Færs ålmenning finnes heller ikke dette vannet innenfor det grensene som der er satt. Derimot i beskrivelsen av Inndal ålmenning nevnes Grønings Wandet som det sydligste punktet for denne ålmenningen. Men uan sett hvordan man søker å følge disse grensene, blir det et stort område som faller mer eller mindre utenfor alle tre almenningene, nemlig selve Grønningen og området nordvest for denne. Vi må her huske på at folkene som beskrev almenningene, gjorde dette uten å være på stedet og uten å ha skikkelig kart til å hjelpe seg med. Det er derfor klart at mange feil og unøyaktigheter måtte oppstå. Men når folk var der, visste de hvor grensene gikk. Allikevel skal det her nevnes et annet navn på dette området som er funnet, nemlig Grønning ålmenning. Det er vel allikevel lite sannsynlig at dette ble sett på som et eget almenningsområde. Rimeligvis ble dette navnet brukt fordi Grønningen lå i ålmenningen. Fra Panteregistret sist på 1700-tallet er følgende tekst funnet: setter i grøning alminding til Lars Lechlem og Ole Wist. Dette stemmer med hva Dillan sier om Jens åsvolden ved Grønningen, 1 som er identisk med denne setren. Dette er den eneste gangen at navnet Grønningen ålmenning er funnet.
---- 229 SS-A ---- Hoås ålmenning fra nord. Lyngsvola rett frem. Men egentlig er det ikke så merkelig at det ble brukt, for som fortalt ovenfor, ønsket kongen å få inntekter av almenningene. Var det ikke mulig å utnytte skogen, måtte inntektene komme på annet vis. Blant annet tok derfor kongens fogder til å kreve avgift for både seterbruk og fiske i vannene i kongens almenninger på 1700-tallet. Dette var egentlig i strid med lovene, men det var det få eller ingen som visste noe om. Og når ikke annet kunne gi grunnlag for inntekt enn et fiskevann, hvorfor da ikke kalle denne ålmenningen etter det vannet som ga inntekt? Nå vet vi at fiskeriet i Grønningen var bortbygslet. I 1769 står det i kildene: Fogden Peter Arnet BB til Haldor Dihlum og Peder Møn nes at Fiske i grønnings Wandit wedHermands-Snasen i Almindingen. Daværende fogd Støp skulle i 1816 liste opp hvilke almenninger stat en eide i Verdal, og blant de syv han kom frem til, var også Hoås. De som ikke var i Statens eie, skulle matrikkelkommisjonen av 1820 matri kulere og skyldsette. Denne kommisjonen delte Støps syn hva angår Hoås. Men tre av de seks han mente var private almenninger, kom kommisjonen frem til allikevel var statseiendom. Fogd Aarestrup skrev i 1826 en rapport om almenningene som stort sett var en avskrift av forretningen av 1787. Om Hoås står: 1. Hoeaas Alminding, som ligger i sydvest fra først besk Tromsdahls Alminding og begynder ved Hoaasen, gaaer i vester til Dæt-Bækken, i nordvest til Hetloe Volden, videre i sydvest til syndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngs Volen, herifrå i øster til Tart aas Volden, fremdeles i Nord til Høiaas Volden, hvor den begyndte. Udi denne Almin ding er deels god deels maadelig Granskov. Ingen skyldsatte eller nye Rydningspladse og ingen byxlede Engesletter findes her. I Vester er denne Alminding omtrent Va Miil og i synden Vi Miil bred, desuden gives her adskillige Sæterboeliger hvor af vedkomm ende Eiere fra Alders Tid har havt Benyttelse.
---- 230 SS-A ---- til venstre.
//oås ålmenning. Utsyn fra nord. Helt til høyre Ramsasen. I forgrunnen Rotbekken i Tromsdal ålmenning. Midt i bildet Steikpannvola og Lyngsvola.
---- 231 SS-A ---- Hoås ålmenning med Lyngsvola mot øst. Her er et godt eksempel på hvor lett feil kunne snike seg inn ved avskrift av en eldre tekst. I den forrige beskrivelsen står Heilo Wolden. Nå står Hetloe Volden. Videre sto Tortaas-Wolden, mens det her står Tartaas Volden. Det er ikke bare i dag man har problemer med å forstå den gotiske håndskriften i kildene. Så fulgte beskrivelsen av 1843. Noe nytt kan finnes her, men ellers er det flere ting fra 1787 med. 16. Hoaas Alminding omtrent Vi Miil lang og Vi Mill bred. Der findes deels god og deels maadelig Granskov, som Almuen har benyttet til Hugst efter Udviisning imod Betaling til Statscassen efter Taxt. Opsidderne paa Folloe og Qvelstad have Fjeldslett er hvoraf svares 14 s: og 8 s: aarlig tii Statscassen. 10 Gaarde have her Sæterboliger. Almindingens Værdi anslaaes til omtrentlig 300 Sp. Heller ikke beskrivelsen i rapporten av 1847 bringer svært mye nytt: 17. Hoeaas saakaldte Kongelige Alminding a. der efter samme befaring begynder ved Hoeaasen og gaar Wæst til Dætbækken, i Nordvest til Helloe Wolden widere til Sydvest til den søndre Kløft i Ramsaasen og til Lyngsvohlen herifrå i Øst Torteaas Volden fremdeles i Nord til Hoeaas Volden hvor den begyndte, dens Længde angives 3 A Miil og bredde Vi Miil ansees værd 300 Sp. b., Skoven er taalelig men noget videre dyrkningsland formenes ikke at være.- c., Gaardene Bjertnæs Balgaard 3: Lyngs 2: Haga 2: Næss 2: Stubskind vestre Gudd ing Slaggaard, Præstgaard Hetloe Balhald og Reppe have fra Alders Tid her Sætere.-
---- 232 ----
Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen. I bakgrunnen Hermannssnasa. I forgrunnen Reinsjø statsalmenning i Levanger.
Hoås ålmenning. Utsyn ut over Hoås ålmenning fra Hårskallen, denne gang mot nord-øst. I forgrunnen Vulusjøen i Frol.
---- 233 SS-A ---- Rids over Hoaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer d., Ingen Pladse men 2: Engsletter hvoraf Gaardene Folloe og Quelstad have respec tive 24 og 8 s: aarlig.- e., Foruden nævnte Indtægt oppebærer Statscassen Recognition eller Skovleie nåar Hugst bevilges.- Dette var den siste beskrivelsen før den store almenningskommisj on en trådte i kraft i 1861. Denne la frem resultatet av sitt arbeid i 1865, og om Hoås ålmenning sa den følgende: HOAAS ÅLMENNING Nogen Beskrivelse af denne Ålmenning kan ikke findes i Forretningen af 1757, hvori den maa ansees indbefattet under Grændserne af hvad deri benævnes «den første Almenningsstrækning». I Forretning af 12te September 1787 meddeles derimod en Beskrivelse af Almenningen, der baade er selvmodsigende og i det hele saa upaa lidelig, at den kun for den mindste Del kan afbenyttes ved den endelige Ordning af Grændseforholdet. Angaaende dette har imidlertid Kommissionen søgt Oplysning dels under en den 13de og 14de Juni 1862 samt 22de Juni 1864 foretagen Befaring af Aastederne og dels under Forhør, optagne den 30te Mai 1862, 20de Juni 1862 og 17de April 1863 samt endeligen i Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de April 1862", ( x skal formentlig være 14de mai 1862), 21de November 1863 og 16de Juli 1864, ligesom i Møde med vedkommende Almue den 9de Setbr. 1864. Efter hvad der ved disse leiigheder er omforklaret og vedtaget, bliver denne Almennings Grændser, for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs ved Enden af Dalføret eller Kløften Skidthuldalen, hvor Ramsaas Statsalmenning i Værdalen modstøder i Nord, gaar Linien for Hoaas i Syd til en lignende Røs paa Fjeldhøiden Buaasvola, idet Levanger
---- 234 SS-A ---- Kart over Hoaas, Indal og Svarthoved Almindinger i Værdalen optaget 1862 af Haffner. Ramsaas Bygdealmenning følger paa Vestsiden fra det førstnevnte Punkt ligetil Hovedmærkerøsen paa Kammervola, hvortil Linien fra ovennevnte Røs paa Buaasvola, gaar ben og fremdeles i Syd. Fra bemeldte Mærke paa Kammervola, hvor Reensjø Statsalmenning i Skogn modstøder og følger videre i Sydost, løber Linien for Hoaas's Ålmenning paa Østsiden af Kalslethaugen ret paa en stor Sten af særegen Form og Farve, kaldet Peder Gubbe, paa Færsvola. Her er ligeledes en Hovedmærke røs opsat, og fra denne bøier Grændselinien, modstødende Færs Ålmenning, tilhør ende Grosserer N. Jenssen, i Nord noget til Øst indtil den Hovedmærkerøs, der er opsat ved Snasenelvens Udløb i Grønningsvandet. Herfrå gaar Linien i Nord lidt til vest, modstødende Indals Ålmenning, til den i Nord for Faanetkjærnet liggende Høide, Hundkirken kaldet, hvor en Hovedmærkerøs er opsat, og herfrå løber den videre i ovennævnte Retning over Fjeldhøiden Tortaasen til Hovedmærkerøsen paa Tortaas Sætervold, idet Indals Statsalmenning fremdeles har modstødt paa Østsiden, og denne følger fremdeles i den Linie indtil Hovedmærkerøsen paa Hoaas Sætervold, hvor tillige Tromsdals Statsalmenning og den N. Jenssen tilhørende Tromsdals-Mark
---- 235 SS-A ---- møde i Nord. Fra nysnævnte Røs bøier Hoaas's Grændse mod Vest übetydelig til Syd og gaar, modstødende Tromsdal-Mark, ben til det Sted, hvor Dætbækken bliver borte under Jorden, hvilket ogsaa er betegnet ved en Hovedmærkerøs: derfrå gaar Linien i Vest til den nærved staaende lignende Røs paa Hellovolden (gl. Høilovolden), hvor Ramsaas Statsalmenning atter møder og følger i Vest noget til Syd indtil det førstbe skrevne Udgangspunkt ved Skidthuldalen. Mellem ovennævnte Hovedmærker ere 143 Stykker mindre Stenrøser opsatte, og samtlige disse Røser ere anmærkede paa det i 1862 af Kommissionens Konduktør, Premierløitnant Haffner, optagne Kart, af hvilket en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i 1864 er særskilt organiseret for denne Ålmenning i Henhold til Bestemmelserne i Lov af 12te Oktober 1857. Medens Forretningen af 1787 Intet melder om, at Nogen har Brugsret i den paa Almenningen staaende, nu visstnok i det hele tåget übetydelige Skov, maa dog, efter hvad der er oplyst i det før ommeldte Møde med Værdalens Almenningsbestyrelse, Opsidderne paa Lyngs- og Hage-Gaardene i Stiklestad Hovedsogn tilkomme saadan Ret paa Grund af det gjennem en lang Aarrække udøvede Brug sammesteds. Andre brugsberettigede til Skoven findes ikke, hvilket ogsaa er Tilfældet med Gaardene Høilo, Minsaas, By, Rindsem, Bjertnæs, Stubskind, Balhald (Haugsvolden), Sundby og Balgaard. Bygslede Fjeldsletter eller Rydningspladse findes ikke i Almenningen. * * I Møde den 9de September 1864 anmeldtes ifølge Kommissionens Forhandlings protokol følgende Fjeldsletter inden Hoaas's Ålmenning: 1. Hegstad-Slettet. Ellev Andersen Hegstad ønskede Bygsel i Henhold til gammelt Brug: 2. Trones-Slettet. M. Moe for Ole Rostad forbeholdt Adgang til Bygsel. Derhos anmeldtes: 3. Grønningens Fiskevand at være bygslet af Ole Markussen Sundbyhaugen: 4. At Lars Eklo har brugt et Fjeldeng ved Jensaasbækken, som han ønskede at bygsle. Sluttelig erklærede Johan Nicolaisen nedre og vestre Skrove, at han ikke ønskede at benytte et Fjeldeng, hvoraf han hidtil har betalt 8 Skilling i Afgift. Noter. Dillan: Seterbruket i Verdal s. 121.
---- 236 SS-A ---- Grænsekart over Hoaas Stats-alm. i Værdalen. 1909.
---- 237 SS-A ---- TROMSDAL ÅLMENNING Tromsdal statsalmenning er den nest minste ålmenningen i Verdal. Allikevel er den stor sammenlignet med den minste, Småseteråsen stats almenning. Tromsdal ålmenning har fått navn etter den dalen hvor den ligger. Tidligere var den nok en god del større, men den utviklingen som var vanlig på 16-1700-tallet, førte til at gårdene i nærheten fikk sine gårds skoger utvidet på bekostning av ålmenningen. Mot vest og nord grenser den til Værdalsbruket og private gårdsskog er. Mot øst grenser den mot Inndal statsalmenning. Mot Hoås statsal menning har den ikke grense, men det sydligste grensepunktet for Tromsdal er det nordligste for Hoås ålmenning. Tromsdal ålmenning er en av de få almenningene som er nevnt med navn i 1749. Forklaringen er trolig den at avstanden fra denne ålmenn ingen til et sagbruk var ikke større enn at det var mulig å drive skogen. Følgelig ble den så høyt verdsatt at den ble navngitt. Tromsdal ålmenning. I forgrunnen Tromsdal ålmenning sett fra nord. Almenningen er så liten at den nesten rommes på dette bildet. Midt på bildet Hoåsknoppen, og videre bakover Hoås ålmenning.
---- 238 SS-A ---- (5:) Tromsdahls Almindingen i Woche Annex imellum Tromsdahlen og Gaarden Lefr ingen beliggende strekende sig i længden 1 fierding og i Bredden 1/16 Mil.- Skowen som af Almuen til Gaardenes fornødenhed er udhuggen, bestaaende af Smaae Gran, samt hist og her i Dahlen noget Ringe Tømer. Men som man ser, var skogen nokså medtatt, og det medførte at i den neste almenningsforretningen, i 1758, ble heller ikke Tromsdal ålmenning navngitt. Den ble da innbefattet i noe som ble kalt den første almenningsstrekning. I denne almenningsstrekningen lå alle almenn ingsområdene på sydsiden av dalen. Områdene mellom Inndalen, og Helgådalen, samt områdene nord for Helgådalen utgjorde den andre strekningen. Leksdalen og Volhaugen utgjorde henholdvis tredje og fjerde strekning. Innenfor den første almenningsstrekning lå foruten Tromsdal ål menning også Hoås ålmenning, Inndal ålmenning, Svarthovd ålmenn ing, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning. Arnets beskrivelser av almenningene i 1758 ble brukt som grunnlag da holzførster Wøllner sendte inn sine beskrivelser i 1768. Egentlig ble de brukt mer enn som bare grunnlag, Wøllner skrev dem nærmest ordrett av. Men han kalte hele denne strekningen for Ramsaassen Allminding, og han ga som tilleggsopplysning at skogen var bortforpaktet til generalauditør Kjerulf og lagt under Ramsås sag. (Både Arnets beskrivelse og Wøllners beskrivelse er satt inn i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene.) Imidlertid er det ganske klart at Arnets almenningsbeskrivelse var alt for generell og uklar. Kongen ønsket å realisere flest mulig almenninger for å skaffe seg inntekter. Derfor måtte de være bedre beskrevet enn som så. Av den grunn ble nok en almenningsforretning avholdt i 1787. Denne gang omtales Tromsdal ålmenning slik: En Bøygde Almending, kaldet Tromsdahls Alminding, som begynder i Sydost fra Lie Dammen til Hoeaas-Wolden, gaar siden i Nordost til Roedbrækken, i nordwæst langs een der wærende Bæk og i Gudingsælwen, samt dernæst til Lie-Dammen igien hwor man begyndte. J Sydost skal denne Alminding wære 1 Vi Fierding Lang og Vi Fierding breed Uhngefær. Af denne Alminding har følgende Skowløse Gaarde fra u-mindelig Tiid betient sig til huus-tømer hugstweed og GierdeFang, nemlig: Wohlen, Reppe, Lundskin, begge Øfskind-gaardene, 3de Mønes-gaarde, 2de Slapgaard-, 3de Balgaard og Qwelstad-gaarde. Jngen skyldsatte ingen nye Rødnings Pladse findes i denne al minding, ej heller er her nye Rødnings Pladse findes i denne alminding, ej heller er her bøxlede Engeslætte- Den 3die Deel heraf har neppe skow som er derhos ringe, qwistet og u-brugbar, uden til Bøygdens Fornødenhed, Resten bestaaer af Myhrer og uduehg Skow. Det er første gang at begrepet bygdealmenning er funnet nevnt i for bindelse med denne ålmenningen. Lie-Dammen som det vises til, var dammen ved Lie sag som lå \ Trongdøla. (Se Skog og sagbrukshistorien.) Derimot som det vil fremgå
---- 239 SS-A ---- Tromsdal ålmenning. Almenningen ligger til høyre midt på bildet bak steinbruddet. Fra sydvest. av den beskrivelsen almenningskommisjonen av 1861 ga, ansa denne kommisjonen beksrivelsen som å være av betydning. Vi får også de første opplysningene om hvilke garder som var bruksberettiget. Det nevnes ingen setre, og det stemmer med hva Dillan har kommer frem til. 1 Bare en setervold nevnes, og det er Hoåsvolden som også tjeneste gjorde som grensemerke. Fungerende fogd Støp skulle i 1816 gi en fortegnelse over de almenn ingene staten eide i Verdal. Han nevner syv. Deriblant er ikke Tromsdal ålmenning. Den må etter hans mening ha hørt med blant de seks som han omtaler på følgende vis: De øvrige skal Tiid efter anden vere bortsolgte, og ere nu Privates Eiendom. De seks er ikke navngitt, men de er følgende: Vera eller Juldal ål menning, Kverndal almennning, Inns eller Sul ålmenning, Småseteråsen ålmenning, Færs ålmenning og Tromsdal ålmenning. Fire år senere, i 1820, skulle en matrikkelkommisjon matrikulere og skyldsette all eiendom som ikke tilhørte staten. Den kom frem til at bare Vera eller Juldal ålmenning, Inns eller Sul ålmenning og Færs ålmen ning var privateid. De øvrige var fortsatt statseiendom. De ble derfor ikke matrikulert.
---- 240 SS-A ---- Rids over TromsdalsÅlmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer I 1826 rapporterte fogd Aarestrup inn almenningene i fogderiet, men Tromsdal ålmenning har han ikke tatt med. Det må skyldes en forglem melse. Men det er ikke den eneste han har glemt. Også Småseteråsen og Volhaugen er glemt. Men i rapporten fra 1843 er den med, og her står: 15. Trumsdals Alminding omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred. her findes ingen byxlede Engsletter derimod nogen Skow som i umindelige Tider har wært benyttet af Opsidderne paa 10 Skovløse Gaarde i Vuchu Sogn til Huustømmer, Veed og Gjerde fang og er Skoven saa medtaget at den ei kan erholdes til større Verdi end fra 200 til 300 Sd. I et senere kapitel i denne boken går det frem hvordan skogene i al menningene var rasert av de bruksberettigede i forrige århundre. Og det går også frem her at så var tilfelle i Tromsdalen ålmenning. I 1847 fulgte nok en almenningsrapport. Denne følger i vesentlig grad forretningen av 1787, men et par nye ting har kommet til. 15., Trumsdals Bygdealminding a der efter befaring af 12: Septbr. 1787 begynder i Sydøst for Lie Dammen til Holaas Wolden gaaer siden i Nordost til Rodbækken, i Nordost langs en derværende Bæk og i Gudingselven samt dernæst til Lie Dammen igjen opgives omtrent 3/8 Miil lang og 1/8 Miil bred, dens Værd er anslaaet til 2 a 300 Spd. b. Med Undtagelse af Skoven bestaaer den af Myr og uduelig Jord. c. Gaardene Wohlen Reppe Lundskind, begge Øfskind, 3 Mønnes 2: Slapgaard 3: Balgaard og Quelstad have fra mindelige Tider Ret til Hugst af Huustømmer Veed og Gjerdefang.- d. Der gives ingen Pladse eller Engesletter. e. Staten har ingen Indtægt af samme.-
---- 241 SS-A ---- H<„./.;,„A- SØ£j?*L'l D *»/ Kart over Tromsdal Alminding i Værdalen op tåget 1862 av w Haffner, Holaas Wolden er feilskriving av Hoåsvolden. Innledningsvis kalles den en bygdealmenning. Årsaken til det er rimeligvis at det begrepet ble brukt i 1787. Derimot synes ikke almenningskommisjonen av 1861 å ha vært i tvil om at dette var en statsalmenning. Den sier følgende: TROMSDALS ÅLMENNING Medens Forretningen af 1757 paa Grund af dens vidtomfattende Betegnelser ingen særskilt Beskrivelse indeholder af denne Ålmenning, haves saavel i Forretningen af 12te September 1787 som navnlig i en under 25de Juni 1812 afholdt og i Kommi ssionens Besiddelse værende Grændseopgangsforretning mellem de i Almenningen Brugsberettigede og en Del af de Angrændsende ret god Veiledning til Bestemmelse af Almenningens Grændser, angaaende hvilke Kommissionen desuden har søgt Oplys ning under Forhør, optagne Iste og 2den August 1862, Bde Oktober s. A., 27de August og 20de November 1863 samt 25de og 27de Juli 1865, foruden at man desan gaaende under 16de Juli 1864 og 27de Juli 1865 har afhandlet det Fornødne med Hr.
---- 242 ----
over Tromsdal Alminding i Værdalen optaget 1862 af Haffner. Copieret af Rando Wolf f. L. N. Jenssen paa Faderens, Grosserer N. Jenssens Vegne, forsaavidt nemlig dennes Eiendele paa flere kanter modstøde Almenningen. Endelig har Kommissionen ogsaa i Møder med Værdalens Almenningsbestyrelse den 25de April 1862 (skal formentlig være 14de Mai 1862) og 21de November 1863 omhandlet Forholde vedkommende Tromsdals Ålmenning, hvilke ogsaa den 9de September 1864 gjordes til Gjenstad for Behandling i et Almuesmøde i Værdalen. I Henhold til de Oplysninger, Kommissionen paa ovennævnte Maade har erhvervet, samt paa Grund af de Vedtagelser, der af Grosserer Jenssen navnlig i Skrivelse til Kommissionen af ste August 1865 ere gjorte, bliver denne Almennings Grændser for Eftertiden følgende: Fra den Hovedmærkerøs paa Hoaas's Sætervold, hvor Indals og Hoaas's Statsalmenninger samt Jenssens Tromsdals-Mark modstøde, gaar Linien for Tromsdals Ålmenning i Nordost modstødende Indals Statsalmenning ret paa den Hovedmærkerøs, der er opsat paa den østlige Heidning af en skovbevoxet Aashøide, kaldet Rodbrækken, hvor tillige Gaardene Stenes og Levrings Udmarker modstøde. Fra bemeldte Røs, i hvis umiddelbar Nærhed et Mærke er indhugget i Bjerget, ligesom i 2de Grantræer findes gamle Kors, bøier Almenningsgrændsen langs nysnævnte Lev ring gaardes Udmark i Nordvest over den saakaldte Stavnsmyr ben til Hovedmærkerøsen ved Sammenløbet af 2 smaa Bække, der forenede gamle indhugg ede Mærker forsynet Furutræ nogle Skridt Sydost for hint Sammenløb. Fra bemeldte
---- 243 SS-A ---- Røs følger Limen, fremdeles modstødende Levrings Eiendom, Almenningsbækken i Nordvest indtil sammes Udløb i Elven Trangdøla, og er her en lignende Røs opsat. Derefter følges nysnævnte Elv i Sydvest indtil en Hovedmærkerøs, der er anbragt paa det Punkt, hvor den i Forretningen af 1787 ommeldte, men forlængst tilintetgjorte Liadams Midte antages at have været, hvilket er skjønnet at være ved det Sted, hvor en liden Bæk rinder frem under Jordvolden og falder i Elven. Herfrå bøier Almennings grændsen i Sydost og gaar den tilbage til Udgangspunktet paa Hoaasvolden, i den hele Strækning tilgrændsende N. Jenssens Tromsdals-Mark. Saavel ovennævnte Mærkerøser som de mellem disse til et samlet Antal af 45 opsatte mindre Stenrøser ere afsatte paa det af Kommissionens daværende Konduk tør, Premierløitnant Haffner, i 1862 optagne Kart over denne Ålmenning, af hvilket en Kopi er tilstillet den Bestyrelse, der i Henhold til Lov af 12te Oktober 1857 er organ iseret i 1864, efterat behørigt Hensyn er tåget til de i Almenningen Brugsberettigede. Disse ere, saavel i Henhold til den citerede Forretning af 1787 og vedkommende Stiftsbefalingsmands Promemoria af ste November 1774 som paa Grund af det stedse værende Brug, der er oplyst at have fundet Sted, Opsidderne paa Gaardene Vohlen, Reppe, Lundskind, Øfskind (2de), Mønnes (3de), Slapgaard (2de), Balgaard (3de) og Kvelstad, hvilket samtliges ret til Almenningens Skov gjælder det fornødne til Bygningstømmer, Brænde og Gjærdesfang. Denne Brugsret har ifølge Distrikts-Mat rikulerings-Kommissionens Forhandlingsprotokol under 2den Marts 1820 foranledi get, at de for ovennævnte Gaarde anførte Sammenligningstal «ere forhøiede med Værdien af fornøden Skov til Husbehov», en Feil, som Kommissionen vil paapege for Vedkommende i Anledning af den nye Matrikul. Imidlertid har der aldrig været reist Tvivl om, at Tromsdal er Statsalmenning. I denne Ålmenning er ingen Sæter eller Fjeld slet: derimod findes i den nordvestre Dal lige ved Veien til Tromsdals Gaard en Rydningsplads, kaldet Almoen, hvis Bruger Ole Johansen under 13de August 1861 er meddelt Bygselseddel paa Pladsen, hvis Grændser ere betegnede ved Gjærder, udenfor hvilke Bygselmanden ei tilkommer nogensomhelst Brugsret.
---- 244 SS-A ---- RAMSÅS ÅLMENNING Ramsås statsalmenning er en av grense-almenningene i Verdal. Med det forståes at den grenser mot en annen kommune. log for seg er ikke det noe særsyn, da de fleste almenningsstrekningene i Verdal ligger i vide fjellområder hvor kommunegrensene går. Denne ålmenningen har fått navn etter Ramsåsen, et lite avgrenset fjellparti som ligger på grensen mellom Verdal og Levanger kommuner. På den andre siden av grensen Ramsås bygdealmenning. Egentlig til Levanger ligger også Hegli og er det to almenninger som bærer dette navnet. Opprinnelig var dette en ålmenning, men da Skogn og Frol ble skilt fra hverandre i forrige århundre, ble også ålmenningen delt i to, en Skogn-del og en Frol-del. Denne to-delingen er opprettholdt, også etter at kommunene ble slått sammen igjen til storkommunen Levanger. Begge disse almenninger er bygdealmenninger. Ramsås ålmenning i Verdal grenser mot Hegli og Ramsås ålmenning i Frol. Mot syd ligger Ramsås ålmenning. Ramsåsen midt på bildel. Til høyre Kaldvassmyren. I forgrunnen Tromsdalen.
---- 245 SS-A ---- Hoås statsalmenning. Mot øst og nord ligger Værdalsbrukets eien dommer og private gårdsskoger. Ramsås ålmenning er en av de få almenninger i Verdal som ble nevnt med navn i 1749. På den tid ble det vanligvis brukt generelle oversikts beskrivelser. Men i Ramsåsen ble det hugget skog til sagene som eksi sterte i nærheten, og dermed hadde denne ålmenningen en større verdi enn andre almenninger som både var større og hadde mer skog, men hvor det ikke var mulig å utnytte skogen på grunn av for store av stand er. Fogd Petter Arnet ga følgende beskrivelse av Ramsås ålmenning: (6:) Ramsaas Almindingen. - strekende sig Wester i Længden Vi Fierding og Sør i Bredden 1 Fierding. Skowen som af Almuen till Gaardens fornødenhed er noget ud huggen Bestaaer af een gandske Ringe Grann Skow, till Ski-hug og Brende Weed, samt hist og her i Dahl-Læggerne lit huustømmer.- I 1758 ledet den samme fogden en ny almenningsforretning. Men denne gang ble Ramsås ålmenning ikke nevnt ved navn. Nå var den en del av et større almenningsområde som strakte seg fra Skogn til svenske grensen. Selve grensebeskrivelsene er i og for seg greie nok for området som helhet, men det omfatter også Tromsdal ålmenning, Hoås ålmenning, Inndal ålmenning, Færs ålmenning og deler av Inns eller Sul ålmenning Den tidligere omtalte holzførster Wøllner sendte i 1768 inn rapporter om almenningene i Verdal. Stort sett skrev han av fogd Ar nets rapport er fra 1758. Men han ga hele almenningsstrekningen på sydsiden av dalen fra Skogn til svenskegrensen navnet Ramsaassens Allminding. Og årsaken til det er ganske enkelt den at skogen var bortforpaktet til gene ralauditør Kjerulf og underlagt Ramsås sag. Det var vanlig for Wøllner at han kalte en almenningsstrekning det samme som den sagen som tok tømmeret der. I dette tilfellet var ikke dette helt meningsløst da Rams åsen faktisk var en ålmenning. Men det fikk da den konsekvensen at hele strekningen fikk dette navnet. Men Wøllner kalte også Volhaugen ålmenning for Hauka ålmenning av den grunn at denne sagen fikk sitt tømmer fra denne ålmenningen. Og det samme var tilfellet med både Gren ålmenning og Nedre Holmen ålmenning. Den første var lagt til Gren sag og gjaldt Malså ålmenning, og den andre var lagt til Nedre Holmen sag og gjaldt Kverndal ålmenning. Både Arnets beskrivelse fra 1758 og Wøllners fra 1768 er tatt med i kapitlet om bakgrunnen for almenningsforretningene. Beskrivelsen av 1758 antyder også at det fantes setre innenfor områd et. Hvilke setre det var, og hvor de lå, får vi ikke vite. Derimot i almenn ings forretningen av 1787 fortelles det hvilke garder som var bruksbe rettiget i ålmenningen.
---- 246 SS-A ---- Imidlertid før denne almenningsforretningen blir behandlet, skal vi ta med hva som står om Ramsås ålmenning i forbindelse med en søknad fra Tomas Lyng om å få anlegge et sagsted i 1764. I den anledning innledes rettsreferatet slik: ... at anno 1764 14 juli ble udi en sæterbolig udi almindingen Ramsaasen iV ær dalens prestegjeld retten satt ... Sagen skulle anlegges i Tromsdalen og tømmeret skulle delvis taes i Ramsås ålmenning.
Ramsås ålmenning. Den karakteristiske nordveggen av Ramsåsen Man foretog sig derefter besigtelsen over Ramsaas almindingen, hvorav en del ligger imellem Tromsdalens og Levringens gårders strækning, og begyndte besigtelsen fra Ramsaae saugsted til Hanekammen, derfrå over høieste Ramsaas til Dætbækken over Hæssemyrene, samt Bænkemyrene til Hoeaasfossen og Hoeaasvolden, derfrå over Persmyren langsefter en liden bæk, som rinder fra bemeldte myr til trende mærkestene, som staar paa nedre eller vestre side av den vei, som løber mellem Troms dalen og Levringen. Fra samme mærkestene for man lige ned i Lie saugdom, derfrå langsmed elven til almindingsbækken og op efter samme indtil myrene og Levrings sæterberget til Rotbrækken, dens strækning. Længden fra Hane Kammen til Rotbækken kan ungefær være 1 Vi mil vel maalt og bredden en fjerding, hvilket dog ei med nogen vished kan bestemmes formedelst de hist og her mellemkommende berge og daler. Skoven bestod i dalerne av frodig veksterskov, med paa høiderne, hvor veir og vind tåger sterkest befandtes den tynd og at beståa af fortørrede trær
---- 247 SS-A ---- Dette resulterte i at Lyng fikk lov til å anlegge en sag ved Ramsåsen. Imidlertid var den i drift bare kort tid. (Se skogbrukets historie.) Så i 1787 fulgte den ovenfornevnte almenningsforretningen. Også ved denne anledningen var det en fogd Arnet som ledet forretningen, men han hette nå Arnt Christoffer. En Kongl. Alminding kaldet Ramsaas Alminding, som begynder fra Ramsaasen og gaaer i West til Syndre-Kløft i Ramsaasen derfrå i Nord efter høyeste Ramsaas og til Tømmersøen, wiidere i øster til Holras Bekken, der falder ned i Trangdahls Elwen; derfrå i Syndern efter Elwen til Ramsaasen hwor man begyndte. - Denne alminding indeholder deels Gran-Skow, deels Snau-Berg, deels Myhrer - Ingen skyldsatte og ingen nye-RødningsPladser findes her, men Sewald Bye heraf Bøygden, har her en Enge slette kaldet Bye-Wolden, som han efter Bøxel-Sæddel fra forrige Foget Arnet dat: 12. Aug 1779, der han nu foret nytter betiener sig af med 8 skilling Aarlig afgifter - Ligesaa har Jens Winhe her en Bygslet Enge-Slætte kaldet Dyrhougen mod 12 skill ing aarl. Afgift, hvorom han arw nytter sal: Foget Arnet Bøxel-Sæddel af Ist Juni 1768. Denne Alminding er \Vi Fierding Miil ungefær i Længde og breede. Fra u mindelige Tiider har ellers følgende skow-Løse gaarde betient sig af denne Alminding til deres Hus Fornødenheder nemlig: Begge Leenes - alle Roswold- og Winge-gaard erne, Ligesom og Roswold gaarderne har stedse hwer haft deres Sæter. Ramsås ålmenning. Fra samløpet mellom Ramsåen og Tromsdalselven. Ramsåen fra venstre og Tromsdalselven nedenfra. Etter samløpet kalles den Trongdøla. Østgrensen for ålmenningen følger Ramsåen nedover til samløpet. Derifrå går den i rett linje til den støter på Trongdøla i høyre bil led kant.
---- 248 SS-A ---- Ramsås ålmenning. Toppen av Ramsåsen med Byahøgda mot venstre billed kant. Bak til venstre Skitholvola som ligger i Hoås ålmenning. i Ramsås ålmenning. Kaldvassmyrenfra nord.
---- 249 SS-A ---- Ellers ble Ramsås ålmenning berørt flere ganger i pantebøkene og panteregistret fra sist på 1700-tallet uten at navnet på ålmenningen ble brukt. Det var først og fremst seterrettighetene det var tale om, og seiv om seterbruket ikke er det primære i denne sammenheng, kan vi allike vel gi et eksempel fra panteregistret. Fogden ga bygselrett paa Sæt ter Dyhrhougen kaldet i almindingen til Zachahas Winnie. Dyrhaugen er forresten en av de setrene som ble nevnt flest ganger med navn i disse kildene, og også i ovenforstående beskrivelse fra 1787 er den nevnt. Konstituert fogd Støp listet i 1816 opp alle statsalmenningene i Verdal. Han kom frem til at det var syv i tallet. De andre seks var etter hans formening privat eid. Men Ramsåsen var med blant de syv. Og matrikkelkommisjonen av 1820 skulle matrikulere og skyldsette all ikke-statlig eiendom. I og med at Ramsås ålmenning var statseien dom, ble ikke den vurdert av denne kommisjonen. Seks år senere, i 1826, skulle fogd Aarestrup også rapportere almenn ingene i fogderiet. Han har glemt en del, men Ramsås ålmenning er med, seiv om det han skriver, stort sett er en avskrift av almenningsfor retningen av 1787. 2 Ramsaas Alminding, som begynder for Ramsaasen og gaaer i Wester til Syndre Kløft i Ramsaasen, derfrå i Nord efter høieste Ramsaas og Tømmersøen, videre i Øster til Buvas-Bækken, der falder ned i Trangdahls Elven; herfrå i syden efter Elven til Ramsaasen, hvor han begyndte. Denne Alminding indeholder deels Granskov dels snaue Bjerg og deels Myhrer. Jngen skyldsatte og ingen nye Rydningspladse findes her. Denne Alminding er omtrent 1 Vi Fjerding i Længde og Brede. Nogle af Almuen ere brugsberettigede i Almindingen i Kenseende til Skoven og Sæterboeliger. I årene 1853 og 1847 fulgte nye innberetninger om almenningene. I 1843 sto følgende om Ramsås ålmenning: Ramsaas Alminding omtrent 3/8 Miil i Længde og Bredde.- Byxlede Engesletter findes ikke derimod Skov som hugges efter Udviisning og mod Betaling til Statscassen efter Taxt. Rosvold Gaardene have her Sæterboliger. Almindingens Verdi anslaaes til omtrent 150 Sp. Og i 1847 sto følgende: 16., Ramsaas saakaldte Kongelige Alminding a der begynder efter nævnte Forretning fra Ramsaasen og gaaer i West til Søndre Kløft i Ramsaasen, derfrå i Nord efter Høi este Ramsaas og til Tømmersøen videre i Øst til Kulvasbækken, der falder ned i Trang- dalselven, herfrå i Syd efter Elven til Ramsaasen hvor man begyndte, den er omtrent 3/8 Miil i Længde og bredde dens Værd er anseet til 150 Spd.- b., Foruden Skowen bestaaer den af Myrer og snaue Fjeld.- c, Hugstret til Fornødenhed have fra umindelige Tider følgende Gaarde begge Lehnæs alle Rosvold og Vinnje Gaarde, ligesom Rosvold Gaarde have sin Sæter der.- d., der gives for Tiden ingen Pladse eller Engesletter. e., Staten har ingen anden Indtægt end af Skovleie nåar Hugst bevilges. Også denne rapporten er for det meste basert på 1787-forretningen. Men et par nye ting kommer dog til. Blant annet hva man den gang verdsatte ålmenningen til.
---- 250 SS-A ---- Ramsås ålmenning. Fra Ramsåsen mot nord. Nedenfor i bakgrunnen Kaldvassmyren. Ramsås ålmenning. Ramsåsen sett fra vest i Frol.
---- 251 SS-A ---- Et annet interessant forhold er hvordan man skrev navnet Kaldvass bekken i 1787: Holrasbekken. I avskriften fra 1816 var man ikke helt sikker på skrivemåten, og denne gang ble det: Buvas-Bækken. Først i 1847 er det mulig å forstå navnet: Kalvasbækken. Så fulgte almenningskommisjonen av 1861, og denne almennings beskrivelsen er den mest grundige og pålitelige, og gjelder fremdeles. Rids over Ramsaas Ålmenning 1861. Tegnet av M. M. Selmer. RAMSAAS ÅLMENNING Angaaende denne Ålmenning, hvis Grændser hverken i Forretningen af 18de Juli 1758 eller i den af 12te September 1787 ere saaledes beskrevne, at de kunne tjene til noget paalideligt Grundlag for den fremtidige Bestemmelse deraf, har Kommisionen søgt Oplysning dels under Aastedsbefaringer den 12te Juni 1862 og 22de Juni 1864 og dels under Forhør, optagne den 30te og 31te Mai og 20de Juni 1862 samt 17de April 1863, ligesom ogsaa enkelte denne Ålmenning vedkommende Forholde ere specielt omhandlede under en af Kommissionen behandlet og den 2den Mai 1863 paadømt Justitssag mod Ole Olsen og Beret Jensdatter Dyrhaugen, tiltalte for ulovligt Aavirke i denne Ålmenning. Ordningen af Grændseforholdet har derhos været Gjenstand for Overveielse, foruden med de under ovennævnte Befaringer Mødende, med Bestyrelserne saavel for den heromhandlede Statsalmenning som for den i Vest for en Dei tilstødende Levanger Landsogns Kommune tilhørende Ramsaas Ålmenning. I Henhold til de saaledes erhvervede Oplysninger og gjorte Vedtagelser blive Grændserne for Ramsaas Statsalmenning for Eftertiden følgende: Fra Hovedmærkerøsen paa Toppen af et i Nordost for Gaarden Buran i Skogn liggende Bjerg af en særegen og paa Afstand let kjendelig Form, hvilket kaldes Hane-
---- 252 ----
Kroki fra Ramsaas Alminding i Verdalen optaget 1863 afA. So/em kammen, gaar Linien langs med østre Burans Eiendom i Syd til en Hovedmærkerøs paa det saakaldte Hvidbjerg, der er en fra Ramsaasen udspringende Bjerghammer, hvori findes en kvidagtig eller lys Stenart. Herfrå løber Grændsen, modstødende en Strækning, hvorom der fortiden skal være Retstvist mellem Eierne af Gaardene østre Buran og Bestyrelsen for den private Ramsaas Ålmenning i Levanger Sogn, idet begge Parter paastaa Eiendomsret dertil, - i Syd übetydeligt til Øst under Ramsaasfjeldets vestre Afsænkning indtil den Hovedmærkerøs, der er opsat i den vestre Ende af et Dalføre eller Fjeldkløft, kaldet Skidthuldalen, der skiller den saakaldte Byahøide, hvilken maa ansees som en Del af Ramsaasfjeldet, fra den søndenfor liggende Strækning, som benævnes Buaasvola. Ved bemeldte Punkt modstøder Hoaas Stats almenning i Syd. Grændsen for Ramsaas Statsalmenning bøier fra sidstnævnte
---- 253 SS-A ---- Ramsås ålmenning. Hanekammen, et av grensepunktene for denne ålmenningen midt på bildet til venstre, sett fra vest iFrol. Hovedmærkerøs i Øst noget til Nord og gaar modstødende Hoaas Ålmenning i Begyndelsen langs Skidthulbækken til den saakaldte Hellovold (gl. Høilovold), hvilken er beliggende nogle Skridt paa østre Side af Ramsaaselven, og er her opsat en Hovedmærkerøs, ligesom Kors findes indhugne i flere tast ved hinanden staaende Træer. Her modstøder ogsaa den Grasserer N. Jenssen tilhørende Tromsdals Mark, hvilken følger Almenningens Østgrændse, der nu bøier i Nord lidt til Vest og gaar først langs Ramsaaselven, saaledes at hvor denne deler sig i 2 Arme, følger Almenningslinien den østre Arm, indtil Mærkerøsen ved det Sted, hvor Ramsaaen og Elven Trangdøla løbe sammen, hvorpaa Almenningen følger sidstnævnte indtil det ved en Bøining af samme liggende, førnævnte N. Jenssen tilhørende Engeslette, Klokkerholmen kaldet, hvis Gjærde mod Vest derpaa danner Grændsen mod Almenningen, indtil atter Trangdøla træffes, og hvor Hovedmærkerøs er opsat. Herfrå følger Linien Trangdøla til det Sted, hvor Tømmersø og Kalvasbækkene løbe ud i samme, og hvor ved en liden Holme en Hovedmærkerøs er opsat. Her under Tromsdalsmark paa denne Kant, idet Almenningen nu modstødes af Garaaens Eiendele, der følger Almenningsgrændsen, som nu løber langs Tømmersøbækken ret i Vest indtil Hovedmærkerøsen ved Tømmersøen, hvor Gaarden østre Ravlos Udmark modstøder, og denne følger derpaa Almenningsgrændsen fremdeles i Vest indtil Udgangspunktet paa Toppen af Hanekammen. Over denne Ålmenning er, grundet paa foregaaende Opmaaling, Kart optaget i 1864 af Kommissionens Konduktør, Premierløytnant Fougner, og er paa Kartet, hvoraf vedkommende Almenningsbestyrelse modtager en Kopi, afsat saavel de ovennevnte Hovedmærkerøser som de mellem disse i et samlet Antal af 72 opsatte mindre Stenrøser. Brugsret til den paa Almenningen staaende Skov tilkommer ifølge Forretningen af
---- 254 SS-A ---- /ført over Ramsaas Alminding i Værdalen. Tegnet a/H. Fougner 1864. 1787 Opsidderne paa Gaardene Lennæs, Vinne og Rosvold, hvilke sidste ogsaa have Sæter i Almenningen. Saadan have Gaardene Lennæs ogsaa tidligere havt, men ikke i længere Tid benyttet. I møde med Værdalens Almenningsbestyrelse af 21de November 1863 har denne erklæret, at den antog, at samtlige Gaarde i Vinne Sogn tilkom Brugs ret til Skoven, da saadan stedse har været udøvet. Rosvold- og Lennæsgaardene ligge derimod i Stiklestad Sogn: men Bestyrelsen indrømmede disses Brugsret. Inden Almenningen ligger en Engeslette, kaldet Dyrhaugen, der tidligere har været brugt under Gaarden Vinne, men som fortiden i Medhold af Bygselseddel, dateret 31te Mai 1843, bruges af Ole Olsen Bringsaas's Enke, Beret Jensdatter, der ved Skrivelse fra Indredepartementet af 7de August 1865 er givet Tilsagn om i eget Navn at erholde Bygsel paa Rydningspladsen efter de nuværende Grændser for samme, idet disse nemlig have været udvidede senere end Pladsen ved Forretning af 9de September 1854 blev skyldsat for 1 Ort. Paa Dyrhaugen findes fortiden opført 1 lidet Vaaningshus, 1 Lade samt Fjøs og Stald. — Grændserne for denne Rydningsplads ere afmærkede dels ved Stenrøser og dels ved Gjærder, og udenfbr denne saaledes belegnede Strækning tilkommer nævnte Beret Jensdatter ingen Brugsret. Efter Almenningsbestyrelsens i ovennævnte Møde ytrede Formening bør Dyrhaugen efter Beret Jensdatters Død ikke paany bortbygsles. løvrigt gives hverken andre Pladse eller Fjeldsletter inden Almenningen, for hvilken i Medhold af Lov af 12te Oktober 1857 særskilt Bestyrelse er organiseret i Aaret 1864.
---- 255 SS-A ---- ALMINDINGSBESTYRELSEN I VÆRDALEN 1859 - 1865 Stortinget vedtok Lov om Almindinger 12. oktober 1857. Denne loven forutsatte at det var et felles almenningsstyre for det enkelte herred. Med utgangspunkt i denne loven sendte fogd Schive samme år et brev til Verdal formannskap, hvor han redegjorde for hva som sto i loven, og han ba om at det ble foretatt valg på et slikt almenningsstyre. Loven forutsatte at formannskapsmedlemmer fra en krets som sognet til en ålmenning, automatisk var medlemmer av et slikt styre. I sitt brev sa Schive blant annet følgende: Efter de wed Fogedarchivet wærende Documenter, skal der i Værdalens Thinglaug wære følgende Statens Almindinge, Sc 1. Tromsdals Alminding 3. Ramsaas do 2. Hoaas Alminding 4. Indals do 5. Svarthoveddo 6. Qværndals do 7. Smaasæteraasens Alminding 8. Molsaa Alminding 10. Vohlhougens do. 9. Lexdal do og Etter at en del brev hadde gått frem og tilbake mellom de rette instanser for å få avklart en del forhold formannskapet fant uklare, ble det 12. august 1858 foretatt valg paa Medlemmer af Almindingsbestyrelsen i Værdalen. Dette valget ga følgende resultat:
---- 256 SS-A ---- Som vi ser, mangler fire av de ti almenningene som den gang ble regnet som statsalmenninger, nemlig Malså, Hoås, Inndal og Svarthovd almenninger. Dette styret la 18. juni 1859 frem sin første bekjentgjørelse. Denne bekjentgjørelsen representerer den første skriftlige regulering av al menningene i Verdal fra et kommunalt organs side. Den hitsettes derfor i sinhelhet. Bekjendtgjørelse. Tilfølge fattet Beslutning i et Møde af Værdalens Almindingsbestyrelse den 16de d.M. opfordres herved de Almindingsmænd, der maatte ønske at foretage Hugst af Brænde fang eller andre Træmaterialer i nogen af Districtets Almindinger i denne Sommer, at indkomme med Andragender med Opgivende, i hvilken Alminding Hugsten ønskes utvist, hvad slags Træer der ønskes aavirket samt omtrentlig hvor mange Læs af hver Sort. Disse Andragender maa, for Stiklestad Sogn være indleveret enten til Hr. Land handler Monrad eller Kirkesanger O. Sehm senest Fredag i denne Uge, den 24de d.M. hvorefter Bestyrelsen atter vil sammenholde paa førstkommende Løverdag, den 25 d.M. for at gjennemgaae de indkomne Ansøgninge og meddele Bevillinger til de ansøgte Hugste, hvorunder vil blive tåget særligt Hensyn til vedkommende Ansøgers større og mindre Trang, samt til Skovenes Tilstand i den Alminding Aavirket agtes udført. Blandt de forøvrigt allerede fastsatte Betingelser for den omhandlede Hugst bemærkes forløbig: a: at Træer, der ere nedfalne og som beviseligen ikke due til andet end Brænde, samt Kviste og Topender, bliver for dette Aar at tåge uden Betaling, dog under Betingelse, at det sammenlundes særskilt saa at Skjøn kan foretages. b: at for Træer der ere tienlige til Bygningstømmer og som have en Længde af 12 a 16 Al: og indtil 6 Tommers Top, betales 1 Spd. pr. Tylt, og for Træer af større Dimen sioner bliver Betalingen forholdsvis høiere, hvilket alt vil afgjøres ved Skjøn paa Aastedet, og forinden saadant Skjøn er foretaget, maa intet af det Aavirket bortføres fra Almindinger. c: at Hugst af ung Wexterskov til Stør, Gjærdefang og Hessiestænger etc. indtil videre er forbuden, ligesom og at Løbning af Næver og Bark ikke maa finde Sted i nogen af Thinglaugets Almindinge. Med hensyn til Straffebestemmelserne for ulovlig Hugst, henvises til Kriminallovens 22de Kapitel samt til Lov om Almindingsskove af 12te October 1857, § 10. — Omtrent på denne tid må Elling Skrove ha blitt valgt til formann i almenningsstyret. Fra rundt 1860 var all korrespondanse til styret adressert til ham, samt at han underskrev alle brev som formann på styrets vegne. Om Elling Skrove, som også var skolelærer, kan det leses mer i Verdalsboka II A. Han eide og bodde på Midtholmen. Det er klart at slike påbud og regler måtte håndheves, og fra omtrent samme tid ble det valgt oppsynsmenn som skulle påse at ingen drev ulovlig hugst i almenningsskogene. Fra bekjentgjørelsen om oppsyns mennene går der frem at følgende var oppsynsmenn: 1. For Lexdals Alminding westre Deel er antaget Johannes Pedersen Musum. 2. For Volhaugens Alminding, Ole Andersen Forbregdsvald og Thore Olsen Forbregds- valdet.
---- 257 SS-A ---- 3. For Rams og Hoaas Almindings westre Deel Lasse Olsen Hal/an. 4. For Tromsdals og Hoaas Almindinger østre Deel Johannes Ottersen Qvellovaldet. 5. For Indals og Svarthovet Alminding El/ev Larsen Stene. 6. For Qwærndals og Smaasæteraasens Almindinge Meckael Christophersen Aarstad. 7. For Malsaae og Lexdals Almindings østre Deel Hans Arentsen Langdahl. Det kan opplyses at Johannes Kvellovald senere kalte seg Johannes Grindgjerdet, og at Ellev Stene kalte seg Ellev Stubbe. For oppsynsmennene ble det utarbeidet en instruks. Imidlertid ser det ikke ut til at alle bruksberettigede i almenningene godtok noe «overformynderi» uten videre, og fra de bruksberettigede i Tromsdal ålmenning, kom det et brev i 1860 hvor det blant annet hette at vi ikke kunne underkaste os Bestyrelsens Myndighed. Brevskriverne innså nødvendigheten med kontroll og regulering, men hevdet: Men Sagen er at Forholdet, hvad Tromsdals Alminding angaaer, er for skjelligtfra det, der finder Sted med Hensyn til de øv rige Almindinger i Districtet. Det var først og fremst avgiften som ble pålagt brukerne disse brevskriverne fant for høy. De stilte også en del andre betingelser: Vi ere fremdeles af den Formening, at vi i Almindingsloven have fuld Hjemmel for vor Fordring paa en særskilt Bestyrelse for Tromsdals Alminding. Dog skulle vi maaskee anerkjende den etablerede Bestyrelse nåar den 1. erkj ender os udelukkende Bruksberettigede i Tromsdals Alminding. 2. forpligter sig til ikke at anvise Hugster til Andre end os i bemeldte Alminding 3. gaaer ind paa et bestemme en vis moderatere Afgift paa Aavirket idet hele træffer nærmere Overeenskomst med os om Udøvelsen af vor Brugsret. Brevet er underskrevet av følgende: Niels Reppe, Paul Qvelstad, O. Balgaard, Ellev Balgaard, Ole Slapgaard m.p.P., Johannes Slapgaard, Ole Mønes, Nils Mønnes, Anders Mønes m.p.P., Jonas Øfskind, Ole Øfskind m.p.P., Andor Wohlen, E. Lundskind, Jacob Balgaard og Aage Wolen. Det er imidlertid ikke funnet noe i papirene til almenningsstyret som forteller noe om resultatet av dette brevet. Dog synes dette brevet å vise at det var en alminnelig praksis at man ble anvist hugst i andre almenninger enn dem hvor man naturlig hørte hjemme. At så var tilfelle går frem av rapportene fra forstmennene som delvis er gjengitt i et senere kapittel. Oppsynsmennene i de respektive almenningene førte tilsyn med hva som foregikk i almenningsskogene, og når de kom over ulovligheter, ble dette rapportert. I mange tilfeller var det tale om grove overtredelser og tyvhugst i stor målestokk. Gjerningsmennene fikk som straff betale bøter. Men i enkelte tilfeller synes også oppsynsmennene å ha vært nid kjære i sin dont. Blant annet står det i en rapport fra Johannes Musum at han var i sterk tvil om at Jacob Karmhus hadde bekommet to furu stokker på ærlig vis, men han hadde ikke bevis på at de var tatt ulovlig.
---- 258 SS-A ---- Og Johannes Grindgjerdet skrev i 1861: / afwigte Januar Maaned forøvede Ellef Michelsen Lundskind ulovlig Hugst i Hoaas Alminding ved at hugge et fortørret Furru Træ hvoraf blev en Stok til 7 a 8 Alen lang og 12 Tommers Top. Når det gjelder de som ble tatt for ulovlig hugst, er det grunn til å tro at det var langt flere det egentlig var tale om. Her skal vi huske på at gjennom lange tider hadde folk ansett det som sin soleklare rett å ta hva de ønsket når de ønsket i ålmenningen. Og det var nettopp denne praksisen som blant annet førte til ødeleggelse av almenningene, og som igjen nødvendiggjorde en mer restriktiv holdning og lovgivning. Dette går også frem av hva forstmennene uttalte om almenningene i sin alminnelighet og almenningene i Verdal i særdeleshet i 1850-årene. I perioden fra 1860 og frem til 1865 fant det sted en god del korres pondanse mellom de foresatte myndigheter og almenningsstyret. Og formann i styret var som nevnt, hele tiden Elling Skrove. Det ser også ut til at almenningsstyret samarbeidet med almenningskommisjonen som var i arbeid nettopp på den tiden. Denne kommisjonen fullførte sitt arbeid i 1865. Det ser blant annet ut til at kommisjonen ba almennings styret om hjelp til å skaffe seg opplysninger om hvilke setre som fantes i hver ålmenning. I hvert fall ba Skrove oppsynsmennene for hver ålmenning om å sende seg utførlige opplysninger om alle seterhus og seterbruk i hver ålmenning, hvilket han også fikk. Det eksisterer også regnskaper for perioden almenningsstyret virket, og her settes opp en oversikt over inntektene for hugst i hver ålmenning for hvert år slik det fremgår av regnskapene. Beløpene er oppgitt i daler, ort og skilling. 1. rubrikk gjelder tidsrommet frem til 21. mars 1860, 2. rubrikk gjelder fra 21. mars til 31. desember 1860, 3. rubrikk 1861, 4. rubrikk 1862, 5. rubrikk 1863 og 6. rubrikk fra 1.1. 1864 til 31.3. 1865. Om dette regnskapet kan flere analyser gjøres. Men her skal bare
---- 259 SS-A ---- påpekes at det for enkelte små almenninger må ha blitt tatt ut store mengder tømmer enkelte år. For Ramsås og Tromsdal er tallene bemerkelsesverdig store til å begynne med, men de minker utover. Det kan tyde på at det også begynte å minke på skogen. Og for Volhaugen ser vi at etter 1861 var det slutt. Da var det ikke mer skog igjen. Disse tallene forteller temmelig nøyaktig det samme som hva forstmennene uttalte om de samme almenningene. (Se Skogvesenet - virksomhet i Verdal.) Bind VI A— 17
---- 260 SS-A ---- LITT STATISTIKK VEDRØRENDE STATSALMENNINGENE (Tall og opplysninger ved Asbjørn Løe. Tall fra 1979.) Volhaug statsalmenning 9937 dekar 61,1% Totalt areal: 6073 da Produktivt skogareal: 342 da 2139 da 3592 da 6% 2% 1% Høy bonitet 5 Middels bonitet Lav bonitet 35 59 618 da 2989 da 6,2% 30,1% 1,7% 0,8% Trebevokst impediment Myr: 173 da 84 da 9937 da Vann: Annet areal (eng, vold o.l.) På produktiv skogareal På myr og trebevokst impediment 42.122 m 3 stående skogmasse 3.812 m 3 stående skogmasse 45.934 m 3 stående skogmasse Total mengde Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 rnVda Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 4,9 rnVda Tilvekstprosent: ca. 0,13% hvilket gir 807 m 3 tilvekst pr. år. Leksdal statsalmenning: 31140 dekar Totalt areal: 43,8% Produktivt skogareal: Høy bonitet 13650 da 540 da 4,0% 2640 da 19,3% 10470 da 76,7% Middels bonitet Lav bonitet 150 da 0,5% Dyrket mark 34,7% 2,4% 18,1% 0,5% 10800 da 750 da 5640 da Myr Vann Trebevokst impediment 150 da Ikke trebevokst impediment 31140 da
---- 261 SS-A ---- På produktivt skogareal På myr 79.386 m 3 stående skogmasse 6.134m 3 —»— På trebevokst impediment Total mengde 6.492 m 3 —»— 92.012 m 3 stående skogmasse Barskog: Løvskog: 75.380 m 3 16.632 m 3 92.012 m 3
Gj.snitti, mengde barskog pr. dekar produktivt skogareal: 5,5 mVda. Gj.snitti, mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,0 mVda. 3,0m 3 /da. Tilvekstprosent: ca. 0,09% hvilketgir 1.181 m 3 tilvekst pr. år. Stående skogmasse på produktivt areal 31.268 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar produktivt skogareal: 6,9 mVda Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 1,4 mVda Tilvekstprosent: 0,09% hvilket gir 395 m 3 tilvekst pr. år. Kverndal statsalmenning: Totalt areal: 36595 dekar Produktivt skogareal: Høy bonitet 12262 da 33,5% 147 da 1,2% 2223 da 18,1% 9892 da 80,3% Middels bonitet Lav bonitet Trebevokst impediment: Myr 11485 da 31,4% 12565 da 34,3% Vann 140 da 143 da 0,4% 0,4% Eng, vold 0.1. 36595 da
---- 262 SS-A ---- Stående skogmasse på produktivt areal: 40.743 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: Tilvekstprosent: 0,06% hvilket gir 817 m 3 tilvekst pr. år. 3,3mVda. 1,1 mVda. Småseteråsen statsalmenning: 383 da 96,1% Totalt areal: 368 da Produktivt skogareal: Høy bonitet 46 da 12,5% Middels bonitet 162 da 44,0% Lav bonitet 160 da 43,5% 15 da 3,9% Myr 383 da Stående skogmasse på produktivt areal: 2.265 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: Tilvekstprosent: 0,1 % hvilket gir 40 m 3 tilvekst pr. år. 6,2m 3 /da. 5,9m 3 /da. Inns eller Sul statsalmenning: 17605 dekar 52,0% Totalt areal: 9149 da Produktivt skogareal: Høy bonitet 450 da 4,9% Middels bonitet 1040 da 11,4% Lav bonitet 7659 da 83,7% Myr 38,4% 4,2% 6760 da 740 da Fjell, impediment Vann 956 da 5,4% 17605 da Det er lite stående skogmasse på denne ålmenningen. Svarthovd statsalmenning 11110 dekar 13,8% Totalt areal: 1533 da Produktivt skogareal: Høy bonitet 0 da Middels bonitet 489 da 31,9% Lav bonitet 1044da61,i% 2477 da 22,3 °7o Trebevokst impediment og myr Vann 0,06% 7 da 7093 da 11110 da 63,8% Over skoggrensen
---- 263 SS-A ---- Stående skogmasse på produktivt areal: 7.749 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: 5,5 mVda. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 0,7 mVda. Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 109 m 3 tilvekst pr. år. Inndal statsalmenning: Totalt areal: Produktivt skogareal: Høy bonitet 30 da 0 4% 8% 8% Middels bonitet Lav bonitet 2370 da 32 4830 da 66 Trebevokst impediment Myr Vann Dyrket mark Stående skogmasse (bar) på produktivt areal: Stående skogmasse (løv) på produktivt areal: Stående skogmasse på trebevokst impediment Stående skogmasse på myr: Stående skogmasse totalt: 14610 dekar 7230 da 49,5% 4260 da 29,2% 2880 da 19,7% 150 da 1,0% 90 da 0,6% 14610 da 40.711 m 3 1.231 m 3 7.636 m 3 406 m 3 48.753 m 3 Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal: 5,6 mVda. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: 3,3 mVda. Tilvekstprosent: 0,11% hvilket gir 1019 m 3 i tilvekst pr. år (833 m 3 på produktivt areal, 176 m 3 på trebevokst impediment). Hoås statsalmenning: Totalt areal: 10320 dekar Produktivt skogareal: Høy bonitet 5730 da 55,5% 540 da 9,4% 2220 da 38,7% 2970 da 51,8% Middels bonitet Lav bonitet Trebevokst impediment Ikke trebevokst impediment Myr 2010 da 19,5% 30 da 0,3% 1890 da 18,3% Vann 30 da 0,3% 6,1% Dyrket mark 630 da 10320 da
---- 264 SS-A ---- Stående skogmasse (bar) på produktivt areal: Stående skogmasse (løv) på produktivt areal: Stående skogmasse (bar) på trebevokst impediment: Stående skogmasse (løv) på trebevokst impediment: Stående skogmasse (bar) på myr: Stående skogmasse totalt: Gjennomsnittlig mengde skog (bar) pr. dekar prod. areal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: Tilvekstprosent: 0,07% hvilket gir 734 m 3 tilvekst pr. år. Tromsdal statsalmenning: Totalt areal: 1882 da Produktivt skogareal: Høy bonitet 855 da 45 366 da 19 661 da 35 4% 4% 1% Middels bonitet Lav bonitet 55 da Trebevokst impediment Myr 522 da 19 da Eng, vold 2478 da Stående skogmasse på produktivt areal: 15. 155 m 3. Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt areal: Tilvekstprosent: 0,14% hvilket gir 267 m 3 tilvekst pr. år. Ramsås statsalmenning: Totalt areal: Produktivt skogareal: 3830 da Høy bonitet 874 da 22,8% Middels bonitet 1697 da 44,3% Lav bonitet 1257 da 32,8% Trebevokst impediment 1874 da Ikke trebevokst impediment 72 da Myr 464 da Vann 60 da 6300 da Stående skogmasse på produktivt areal: 43.327 m\ Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar prod. skogareal: Gjennomsnittlig mengde skog pr. dekar totalt: Tilvekstprosent: 0,19% hvilket gir 724 m 3 tilvekst pr. år. 28.708 m 3 1.361 m 3 3.050 m 3 72 m 3 444 m 3 33.635 m 3 5,0m 3 /da 3,3m 3 /da 2478 dekar 75,9% 2,2% 21,1% 0,8% 8,1 rnVda. 6,1 rnVda. 6300 dekar 60,8% 29,7% 1,1% 7,4% 1,0% 11,3m7da. 6,9mVda.
---- 265 SS-A ---- OFFENTLIGE SKOGER Av Øystein Walberg EN OVERSIKT OVER JORDEGODSETS FORDELING I VERDAL I 1661 Utviklingen av proprietærgodsene er utførlig behandlet av Musum et annet sted i denne boken. Vi skal derfor ikke gå nærmere inn på eien domshistorien i Verdal her. Det kan allikevel være av interesse å se hvordan eiendomsretten til gårdene i Verdal var fordelt så tidlig som i 1661. I denne sammenheng har vi mest interesse av skoggårder, men på den tid hadde de aller fleste gårdene litt skog, slik at det er uråd å skille ut garder som overhodet ikke hadde noe skog innenfor sine vald. Vi må her huske på at utviklingen av gårdsskogene på bekostning av almen ningene nok var kommet godt i gang, seiv om de store utvidelsene kom i løpet av de neste 150 årene. Det motsatte forholdet, det vil si reduksjonen av gårdenes skogarealer, ikke som følge av avhendelse, men som følge av nydyrking, kom også til å virke inn med større kraft i de nærmeste par hundre årene. Men det bildet som oppsettet nedenfor vil avtegne, er først og fremst hvor store deler av gårdene som dette året var i offentlige eierinstansers hender. Når det tales om kronens skoger og de benefiserte skogene, er det ikke alltid like klart hva som menes. Det påberopes heller ikke at oppsettet nedenfor skal gi full klarhet. Men enkelte garder som var i kronens eller kirkens eie, var også skoggårder. Disse gårdenes skoger tilhører således de kategorier av skoger som er nevnt ovenfor. Fra 1661 og frem til midten av 1800-tallet skjedde en vesentlig forandring med hensyn til eierforholdene. (Se kapitlet Litt om de bene fiserte skogene, og Musum: Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år.) Denne oversikten vil derfor bare ta for seg situasjonen slik den var i 1661. Av praktiske grunner blir det ikke gått i detalj. Blant annet vil vi bare operere med navnegårder. Det vil si dersom en gard var delt i flere bruk med samme navn, vil disse bli slått sammen og sett på under ett. Antall bruk står i parentes bak navnet på gården. Oppsettet forøvrig gir etter navnet på gården størrelsen av land skylden i spann, øre og marklag. Disse begrepene er forklart i for bindelse med kapitlet Grafisk fremstilling av proprietærgodsene. Deretter kommer størrelsen på odelsparten, så krongodset, og til slutt kirkens eiendommer, eller det benefiserte godset. Alle kirkelige eien
---- 270 SS-A ---- Noe videre forsøk på å beskrive de enkelte gårders eiendomsforhold skal vi ikke begi oss ut på. Men vi skal ta med en liten statistisk oversikt over utviklingen av eiendomsforholdene i Verdal. Her må det imidlertid understrekes at det ikke er tale om overførbare tall til skogeiendommer. Denne oversikten gjelder alle slags garder, og svært mange av disse var det som ble kalt skogløse garder. Videre er det tale om landskyldparter i disse beregningene. Med landskyldparter forståes mindre deler av en gard som eieren fikk inntekter av, men som han ikke hadde bygselretten over, fordi det var andre større eiere enn han. Rundt midten av 1600-tallet var eiendomsfordelingen slik i Verdal: 1 Krongods - 56,29%, benefisert gods - 32,67%, proprietærgods - 5,46%, og bondegods - 5,68%. I landssammenheng var forholdet i 1661 slik: 2 Krongods - ca. 31%, kirkelig gods - ca. 21%, adelsgods - ca. 8%, og bondegods - ca. 40%. Av det siste utgjorde proprietærgodset kanskje 5%. Frem til 1700 hadde forholdene i Verdal utviklet seg på følgende måte: Krongods - 33,28%, benefisert gods - 32,57%, proprietærgods - 31,04%, ogbondegods-3,11%. 50 år senere, i 1750, kan følgende tall settes opp: Krongods - 25,28%, benefisert gods - 34,08%, proprietærgods - 16,69% og bondegods - 22,13%. Og i 1800 var eierforholdet slik: Krongods - 1,21%, benefisert gods 35,43%, proprietærgods - 15,22%, og bondegods - 48,14% På landsbasis var tallene i 1820 følgende: Offentlig gods - ca. 15% proprietærgods - ca. 20%, og bondegods - ca- 65%. Det siste året vi tar med for Verdal, er 1850: Krongods - 1,58%, benefisert gods - 13,42%, proprietærgods - 20,32%, og bondegods - 64,68%. Seiv om vi ikke har sammenlignet Verdal med landet forøvrig de samme årene, kan vi allikevel se at det var et annet utviklingsmønster for Verdal enn landet sett under ett. Blant annet ser vi at det kirkelige godset stort sett var borte allerede i 1820 i landssammenheng, mens det i Verdal så sent som i 1850 var mer enn 13%. Det har naturligvis sammenheng med salget av dette godset, noe som også går frem av listen over når de benefiserte gårdene ble solgt i Verdal. 1 landssammenheng var det bare übetydelige rester igjen av proprietærgodsene rundt 1900, mens det på grunn av Verdalsgodset fremdeles var forholdsvis stort også i 1900 i Verdal. Noter. 1 Alle tall loi- Verdals vedkommende er utregnet av Einar Musum. 2 Alle lall loi- resten av landet er hentel Ira NHL s. 144.
---- 271 SS-A ---- LITT OM DE BENEFISERTE SKOGENE Storparten av skogene i Verdal kommer inn under begrepet almenningsskoger. Til almenningsskogene regner vi også de almenninger som var i privat eie, nemlig Vera eller Juldalen ålmenning, Færs ålmenning, og frem til 1864 også Inns eller Sul ålmenning. Andre typer skoger er private skoger, kronens skoger og benefiserte skoger. Alle disse kan stort sett sies å være gårdsskoger. Opprinnelig må alle gårdsskoger ha vært almenningsskoger. Bakgrunnen for utviklingen fra almenningsskog til gårdsskog er forklart nærmere i forbindelse med omtalen av almenningene. Når det gjelder de private skogene, var disse eiet for det meste av proprietærer. Men en del var også odelsgods. (Proprietærgodsenes historie er utførlig behandlet av Musum.) Kronens skoger var som navnet sier kronens eiendom. Dette kunne fra først av ha vært krongods allerede i middelalderen. Etter reforma sjonen ble de sentralkirkelige godsdannelsene overtatt av kronen og lagt til krongodset, seiv om man lenge beholdt den geistlige benevnelsen på dette godset. Gods som tidligere hadde tilhørt erkebispestolen ble ofte kalt Stigtens gods, mens klostergodsene fortsatt hadde navn etter det klostret de hadde tilhørt. Her i Verdal hadde vi først og fremst Reins klosters og Bakke klosters gods. De to siste godsdannelsene ble forøvrig solgt. (Se Proprietærgodsenes historie.) Igjen står da det benefiserte godset. Med benefisert gods eller benefi serte skoger forståes kirkens eiendommer. Nå er det altså tale om kirkens eiendommer etter reformasjonen, og først og fremst lokal kirkelige eierinteresser. I likhet med de sentralkirkelige og klostrenes godsdannelser, begynte også denne godsdannelsen allerede i middel alderen. Da reformasjonen kom, satt kirkene i landet med store mengder jordegods. Ved reformasjonen ble som nevnt, alt kirkegods inndratt til fordel for statsmakten, det vil si kongen. Imidlertid ble ikke det lokalkirkelige godset behandlet likt med det øvrige krongodset, eller det kirkegodset som var inndratt fra klostre og sentralkirkelige instanser. Dette siste ble bortforlent eller solgt. Det benefiserte godset med tilhørende skogområder var skjenket kirkene av privatpersoner. Og ofte var det bestemte betingelser som fulgte disse donasjonene. Så også etter reformasjonen ser det ut til at givernes ønsker må ha blitt fulgt og respektert. ]
---- 272 SS-A ---- Det benefiserte godset kan deles inn etter hvilke eiere det var tale om. Vi har det rene kirkegodset hvor inntektene skulle gå til vedlikehold og drift av kirkene. Dette ble også kalt fabricagods. Videre var det preste bordsgodset eller mensalgodset som det også ble kalt. Likeså har vi hospi talgodset og fattighusets gods. For de to siste er det klart hvem som hadde inntektene av dem. Når det gjaldt prestebordsgodset, var det vanligvis prestene som brukte gårdene eller de hadde leieinntekter av dem. 2 Leilen dingene som brukte disse gårdene, benyttet naturligvis de rettigheter de hadde når det gjaldt drift av skogen. Og det samme gjaldt også endel prester. Flere av prestene i Verdal var, som det fremgår av Skogbrukshis torien, sagbrukseiere, og disse ønsket nok å utnytte de muligheter som fantes. Følgelig må vi nok kunne anta at en hel del av skogene tilhørende denne kategorien av gods, også ble hardt beskattet. Men dersom avstand en til de priviligerte sagbrukene var for lang, må vi kunne regne med at skogen til en viss grad ble spart. Den var tross alt «fredlyst». I en lov av 1821 om det benefiserte godset ble det gitt anledning til å seige slike eiendommer på auksjon så snart de ble bygselledige. Presten skulle få kompensasjon for tap av inntekter på annen måte. 3 Stor parten av disse gårdene ble solgt, men unntatt fra salg var de rene prestegårdene. Bare for å få et oversyn over hvilke garder det var tale om for Verdals vedkommende, settes her opp en alfabetisk oversikt over de benefiserte garder som ble solgt i tidsrommet 1800 til 1900. Vi gjør imidlertid opp merksom på at det her ikke er tatt spesielle hensyn til om det var skog gårder det var tale om. Her er alle tatt med enten de hadde skoggrunn eller ikke. Heller ikke har vi tatt hensyn til på hvilket tidspunkt disse gårdene kom i kirkens eie. I mange tilfeller skjedde det makeskifter, slik at kirkens eiendom ikke nødvendigvis behøvde å strekke seg særlig langt tilbake i tiden. Men disse makeskiftene skjedde for å arrondere jorde godset, og resultatet ble vanligvis til en fordel for begge parter. I denne listen er bare tatt med de garder hvor kirken eide hele eller storparten av gården. Garder hvor kirken bare eide en landskyldpart, er utelatt. Tallene i parentes viser til hvilket bind og på hvilken side i Verdalsboka disse opplysningene er hentet. Auglen prestegard eier Verdal prestebord solgt 1896 (111 s. 369) Berg » St. Jørgens hus » 1899 (V 725) (Fattighuset) Bollgården østre/ søn dre » Verdal prestebord » 1885 (V 528) Bollgården nordre » Vuku kirke » 1891 (V 532) Byna » Trondhj. bispestol » 1873 (V 116) Ekren » Kirkene i Verdal » 1875 (IV 642)
---- 273 SS-A ---- Elnes nordre eier Verdal prestebord » Verdal prestebord » Verdal prestebord » St. Jørgens hus solgt 1855 (V » 1888 (V » 1896 (V » 1823 (IV » 1888 (IV » 1889 (IV » 1889 (V 194) Elnes søndre Flyan 194) 80) Gjermstad vestre Gjermstad østre Gjermstad øvre Hallan mellom Hallem nedre 311) » Trondhj. bispestol » Trondhj. bispestol » Verdal prestebord 304) 299) 679) Trondhj. bispestol » og Stiklestad kirke » Trondhj. bispestol » 1861 (111 387) Hallem vestre og Stiklestad kirke » Stiklestad kirke » Verdal prestebord » Vår frue kirke » 1861 (111 » 1883 (V » 1855 (V » 1862 (IV » 1854 (111 » 1863 (111 » 1877 (111 » 1897 (V » 1890 (IV » 1803 (V » 1875 (V » 1854 (V » 1871 (IV » 1807 (V » 1836 (111 » 1803 (V » 1870 (IV 395) Haugan Heitlo 104) 713) Helset Holme Huseby Høen 569) » Hospitalet 83) » Stjørdal prestebord » Beitstad prestebord » Stiklestad kirke » Trondhj. bispestol » Vuku kirke 521) 490) Jøssås østre Kirkevuku Kluken vestre Kluken østre Kvelstad 545) 664) 49) » St. Jørgens hus » Trondhj. bispestol » Verdal prestebord » Vuku kirke 53) 537) Landfald 250) Langdalen lille Lein 135) » Trondhj. bispestol » Vuku kirke 411) Lillegården Lyng nordre 138) » Trondhj. bispestol 386) Markedalsenget (Presteenget) Molberg » Verdal prestebord » Hallan el. Vinne krk » Verdal prestebord » Verdal prestebord » Verdal prestebord » Verdal prestebord » Verdal prestebord » Stiklestad kirke » 1860 (V » 1894 (V » 1856 (V » 1874 (V » 1874 (V » 1845 (V » 1891 (111 » 1806 (V 62) 660) Mønnes nordre Mønnes vestre Mønnes østre Nonset 499) 499) 499) 173) Oklan 584) Rindsem Rød 712) » Domkirkens prestebord » 1874 (V » 1823 (111 » 1857 (111 » 1846 (IV 303) Råen Sem Skei » Stjørdal prestebord » Verdal prestebord » Trondhj. bispestol » Domkirkens 509) 18) 324) Skjærset nordre prestebord » 1848 (111 503)
---- 274 SS-A ---- Skjærset søndre eier Domkirkens prestebord solgt 1878 (111 503) Storstad østre/ mellom » Vår frue kirke » 1845 (V 308) Storstad vestre » Vår frue kirke » 1854 (V 308) Svinhammer » Trondhj. bispestol » 1882 (111 79) Søråker » Trondhj. bispestol » 1855 (V 746) Trygstad Ulle » St. Jørgens hus » 1823 (IV 282) Trygstad store » Trondhj. bispestol » 1889 (IV 286) Østnes » Hospitalet » 1828 (V 494) Foruten disse gårdene er Stiklestad vestre som ble innkjøpt som sådan i 1896, og Prestegården prestebordsgods. I dag tilhører disse gårdenes skoger Opplysningsvesenets fonds skoger, og går under navnet Verdal prestegårdsskog. Listen viser at en del av disse gårdene ble auksjonert bort før 1850, og det er grunn til å tro at tilstanden i disses skoger var av samme karakter som i de øvrige privateide skogene i Verdal rundt 1850. Men seiv om man altså ser ut til å ha respektert det benefiserte godset og således de benefiserte skogene til en viss grad etter reformasjonen, er det allikevel gjennomskinnlig at kongen følte en viss eiendomsrett til også dette godset etter reformasjonen. Det kan i denne sammenheng være nok å vise til salget av kirker til private som foregikk her i landet i 1720-årene. Dette ble bestemt ved plakat av 1. august 1721, og både kirkebygningene med tilhørende jordeiendommer og inntekter ble solgt. 4 Alle tre kirkene i Verdal, Stiklestad, Vuku og Hallan kirker, ble solgt i 1723 til Rasmus Ågesen Hagen. 5 Uten at man skal legge alt for mye i dette med «kongelig eiendomsrett» til det benefiserte godset, kan man i hvert fall slå fast at myndighetene allerede straks etter reformasjonen følte et visst ansvar for dette godset. Seiv om det ikke hadde noen praktisk betydning for Verdal etter som det på den tid ikke eksisterte noe sagbruk i bygda, kan det fortelles at i 1587 skrev kongen til en rekke lensmenn og ba dem avskaffe alle sager på kongens og kirkenes eiendommer, og ingen geistlige skulle lenger få tillatelse til å hugge i benefiserte skoger uten til kirkenes og preste gårdenes husbehov. 6 I 1685 ble dette innskjerpet, og da eksisterte det sagbruk her i Verdal. Blant annet hadde visepastor Peder Juel og kapellan Erik Schanche anlagt sager i bygda noe før denne bestemmelsen kom. (Se forøvrig Musum: Skog- og sagbrukets historie.) Og for at geistligheten ikke skulle falle for fristelsen til å forsømme sin embedsplikt til fordel for verdslige interesser, ble det også bestemt at de kun kunne sage tømmer fra skoger
---- 275 SS-A ---- de hadde arvet eller hadde bekommet ved giftemål. Å kjøpe tømmer fra odelsskoger var ikke tillått. 7 Men det var mange andre sagbrukseiere enn prestene. Disse hadde nordenfjells skaffet seg vidtgående rettigheter i skogene omkring sag brukene. Her kan vises til hva som er sagt under kapitlet Vera eller Juldal ålmenning angående rettighetene til Ulvilla sag. Dette daterer seg fra 1657: Saa velsom oe udj Klugs Schoufue som Kircken oe Kongen er til hørig, . Dette forholdet ønsket Generalforstamtet å få slutt på, og i et brev til Rentekammeret 29. mars 1740 foreslo man at det ikke måtte utstedes flere bygselsedler på kongelige almenninger eller benefiserte skoger. I brevet står blant annet: Erfarenheden viser det altfor meget hvor lidet de som med bøxel el. saadan art el. paa andre maader er komne dertil at have usumfructum af kgl. almn. og beneficerede skove, haver derved været betenkte paa deslige skoves conservation, men dé meget mere i kort tid har søgt at ruinere og forderve skovene , man efter allerunderdanigst pligt dog uforgribelig formener, at efterdags ingen kgl. almindinger eller beneficerede skove mere bliver bortbøxlede eller paa nogen slags maade tilstaaes nogen derudi at have usus fructus, Generalforstamtets forslag ble tatt til følge samme år. Men Generalforstamtet måtte kjempe en to-fronts krig. Samtidig som det ønsket å bevare skogene mot ødeleggelse, måtte det også passe seg for ikke å støte kongen på hans kongelige mansjetter. Kongen var nemlig i konstant pengenød, og en del av hans inntekter kom nettopp fra skogbruket. Følgelig foreslo Generalforstamtet i 1741 at det hvert år skulle hugges i kongens og de benefiserte skogene. Naturligvis gikk kongen med på dette forslaget, og forordningen som fulgte 29. mars 1741 ga slik tillatelse mot at kongen fikk sin inntekt og Generalforst amtet førte kontroll. I forordningen står blant annet: Kongens beholdne saa og Kirkers og de geistlige eller andre beneficerede Skove samt Almindinger skal, efter Skov-Hugst-Frd. 8 Marts 1740, ved dem, som dermed ere beneficerede eller forlenede, aarlig anhugges, samt det i en aarlig Deel fældte Tømmer og andre Trælaster (nåar samme tilforn er mærket og Følgeseddel derover meddeelt) sælges og afhændes imod saadan Recognition og Afgift af hver Sort, som herefter i Skatte-Frd. derom fastsættes Dermed klarte Generalforstamtet å få skaffet seg både kongelig velvilje og kontroll med hva som foregikk i skogene. Imidlertid var det lettere sagt enn gjort å få gjennomført de nye bestemmelsene. Det viste seg å være vanskelig å få slutt på sagbruks eiernes bygsling av skog nordenfjells. Folk fortsatte å søke om bygsel, og når det kom søknader fra så vidt høye personligheter som justis råder, var det vanskelig for Generalforstamtet å få Rentekammeret til å avvise disse. Heller ikke var det lett å få orden på hugsten i de bene Bind VI A— 18
---- 276 SS-A ---- fiserte skogene. Prestene og prestenes bønder var nok til tross utvisningsbestemmelsene vant til å hugge nærmest som de ville. Først det ble ansatt nok folk til å føre en noen lunde skikkelig kontroll, forholdene noe bedre. 8 Noter 1 Sandmo: Skogbrukshistories. 156. 2 NHLs.259f. 3 NHLs. 260. 4 NHLs. 155. 5 Verdalsboka II As. 20. 6 Torgeir Fryjordet: Generalforstamtet 1739-1746 s. 118. 7 Fryjordet: Generalforstamtet s. 119. 8 Fryjordet: Generalforstamtet s. 122.
---- 277 SS-A ---- FOGD ARENTS INNBERETNING AV 1749 Imidlertid når det gjelder de enkelte gårders skoger i Verdal, finnes få beskrivelser av disse fra 17- og 1800-tallene. Dog resulterte General forstamtets anstrengelser i at fogdene måtte sende inn rapporter om skogene i deres distrikter. I 1749 sendte fogd Petter Arnet i Stjør- og Verdal fogderi inn sin rapport om skogenes tilstand i fogderiet. Innled ningen av hans rapport er gjengitt i kapitlet Bakgrunnen for almen ningsforretningene og -kommisjonene. Rapporten inneholdt en be skrivelse av sagbrukene, almenningene, og skogene forøvrig. Sag bruksbeskrivelsene er tatt med i skog- og sagbrukshistorien. Almenningsbeskrivelsene er tatt med under de respektive almenningene. Vi gjengir her beskrivelsene av de enkelte gårders skoger slik de står i Arnets raport, samt hans beskrivelse av proprietær- og selveierskogene. KONGENS OG DE BENEFICEREDE GAARDERS SKO WE Neder Hallem, Kongen tiihørende, Skowen bestaaende af Gran till fornøden Huus tømmer, Gierde Fang og Brende weed, samt maadel Saw Tømmer, som er Bøxlet till Houckaae Saug, den eene part af Skowen ligger strax wed Gaarden, og den 2den part i Sætter Marken til Fælletz med Gaarden Forbrigt, den første part streckende sig i Længden og Bredden 1/16 Miil og den 2den part i Længden og Bredden 1/8 Miil.- Lehn - Lector Beneficeret - i Skowen som er Bøxlet til Houckaae Saug, bestaaende af Gran og nogle Enkelte Fuhrue Træer, till Gaards fornødenhed, og Lidet Saug Tømmer -, den eene part af Skowen, hiemme wed gaarden, strecker sig i Længden fra Sør till Nord 1/16 Miil og i Bredden fra Wester til Øster 4: Mæhlinger, den 2den part i Gaardens Sætter fra Søær till Nord 1/16 Miil og i Bredden fra Wester til Øster 1/4 Miil. Neder Hallem i Halle Annex, Kongen tiihørende, Skowen bestaaende af Gran till fornøden Huus tømmer Ski-hug og Brendeweed, i Længden fra Øster till Wester 18 Mæhlinger og i Bredden fra Sonden till Nord 8 Mæli: Schiørdahl, Stichelstad Kirke Beneficeret, Skowen bestaaende af Smaae Gran till Gierde Fang og Brendeweed fra Sør till Nord 1/16 Miil og ligesaa fra West: til øster.- Rindsemb. Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen af Smaae Gran bestaaende till hdet Ski-hug og Brendeweed fra Sør till Nord 10: og fra Wester till Øster 80 stenger a 8 all: lang.- Østwold. Lector Beneficeret - har ingen Skow, uden lidet Myhr Kratt og Smaae Busker. - till lit Skihug og Brendeweed. Mindsaas Kongen tiihørende - har ingen Skow, uden lidt Older Kiær.- Hedtloe Wærdahls Præsteboel Beneficeret - Skowen bestaaer aff Smaae Gran og litt Older till Brendeweed - fra Wester till Øster 100 de og fra Sør till Nord 60. stenger a 8 all. Flaatten. Kongen tiihørende. Skowen bestaaende af gandske Smaae Gran, samt Bircke og Older teller fra West till Øst 100 de og fra Sør till Nord 40 stenger a 8 all.
---- 278 SS-A ---- Maritwold. Capellanen till wor Frue Kirke Beneficeret Skowen bestaaer af nogen Smaae Gran Teller till lit Skihug og Brendeweed. Rejten wor Frue Kirke Beneficeret - Skowen bestaaer af Smaat Gran og Birke Kratt fra West til Øst 200 de og fra Nord till Sør 20 stenger a 8 all:- Schierset Pastor till Dom Kirken Beneficeret. - Skowen bestaaende af Smaae Furue og Older Krat fra West til Øst 143: og fra Sør till Nord 90 stenger a 8 all:- Qwamb, Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af lidet gran till Skihug og Brende weed fra Nord till Sør 1/16 Miil, og fra Wester till oster ungefehr 10 Mæhlinger.- Aackull, Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af lidt Gran till Brendeweed og Skihug. - Fra West till øster 60 og fra Sør till Nord 120 stenger a 8 all:- Over Hallum, den eene Gaard Beneficeret Stichelstad Kirke og den 2dr Gaard Kongen tilhørende - Skowen bestaaer af Older og Gran till Skihug og Brendeweed, samt lidet Huustømmer, som disse Gaarder har fælletz med hin anden fra Wester till øster 300, og fra Sør till Nord 200 de Stenger a 8 allen Lang.- Aackerhuus Kongen tilhørende. Har ingen Skow, uden lidt Ener Kiær fra West till øst 8: og fra Sør till Nord 12: Stenger a 8 all:- Winnie, Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till for nøden Brendeweed og skihugst, fra West till øster 180: og fra Sør till Nord 34 stenger a 8 all: Kieren Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af noget Smaae Birke samt gran till Brendeweed og Skihugst fra West: till Øster 55: og fra Sør till Nord 150 stenger a 8 all: - . Rafloen. till Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaer af Gran till fornøden Brendeweed, Skihug og Huustømmer fra Westen till øster ungefehr 1/3 Fierding og fra Sør till Nord 12 Mæhlinger. - Fæbye. Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af Older og Gran til Brendeweed og Gierdefang, fra Sør till Nord 3 Mæhlinger og ligesaa fra Wester till Øster. - Roswold Gaarderne Lector og Fattighuuset Beneficeret, samt 1 part Kongen til hørende - har fælletz Skow som bestaaer af Older Ener Kratt og Smaae Tæller till lit Brændeweed fra Wester till øster 300 de stenger og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: - Næstwold Gaarderne. Beneficeret Lector, Wcerdals Presteboel og Pastor till Dom Kirken har fælletz Skow, bestaaende af Smaae Gran fra West: till øster 150: og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: - Nordberg. Kongen tilhørende, har Fælletz Skow med den 2den Nordbergs Gaard. bestaaende af Ener Kratt og nogle Gran Teller fra West: till øster 12 stenger a 8 all: og ligesaa fra Sør till Nord. - Sørhoug. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Furue Teller fra Wester til Øster 150: og fra Sør till Nord 108: stenger a 8 all: - Huusebye. Størdals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Brendeweed og Ski-hugst fra Wester till Øster 6 Mæhlinger og fra Sør till Nord ungefehr 8 Mæhlinger. - . Modberg - Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Smaae Bircke Kiær - fra Wst: till Øster 20: og fra Sør till Nord 30 stenger a 8 all: - Øfschinds Gaardene. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt fra Wester till Øster 30 og fra Sør till Nord - 10 stenger a 8 all: - Ower og Neder Hage Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt till Brendeweed, fra West till øster 90: og fra Sør till Nord 20 stenger a 8 all: - Landfald - Wcerdals Præsteboel Beneficeret. Skowen som bestoed af Lidt Smaae Older fra West: till Øster 30: og fra Sør till Nord 5 stenger a 8 all: er wed det afwigte aar skeede Stoore Jord fald gandske afslaaet og owerskyllet. - Østnes. Hospitallet Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran till Brende weed og Skihugst fra Wester till øster 8 Mæhlinger og fra Sør till Nord 9 a 10 Mæhlinger. Wester Grunde. Ste Chatharina Præbende Beneficeret. Skowen bestaaende af Lidt
---- 279 SS-A ---- Smaae Older og Gran till Brendeweed, fra West: till Øster 45: og fra Sør till Nord 80 stenger a 8 all. Storstad. Wor Frue Kirke Beneficeret. Skowen bestaaer af Gran till fornøden Huus tømmer Skihug og Brendeweed fra Wester till øster 1/8 Miil og ligesaa fra Nord til Sør. - Tilder. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran till førnøden Skihug og Brendeweed, fra Wester till øster 500 de og fra Sør till Nord - 200 de stenger a 8 all: - Falloen. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af ener Krat og Smaae Gran till lit Brendeweed fra Wester till Øst: 1/16 Miil og fra Nord till Sør nesten 1/4 Miil. - Sundbye. Kongen tilhørende. Denne Gaard har flletz Skow med Sundbye Ole Baardsen og Gaarden Wester Sundbye bestaaende af Gran till Skihug og Brendeweed fra West till Øster - 110: og fra Sør till Nord 300 de Stenger a 8 All: Jermstad Lector og Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaende af lit Smaae Older fra West til Øst: 50: og fra Sør til Nord 30 stenger a 8 All: - Schraawe Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Brendeweed og Gierdefang, fra West til øster 100: og fra Sør till Nord - 50 stenger a 8 all: - Lille Trøgstad. Fattighuuset Beneficeret. Skowen bestaaende af lidet Gran og Smaae Furue Teller till Brendeweed i Længden Nord Øst ungefehr = 20 Mæhlinger og i Bredden Sydwest 8 Mæhlinger. Krogh Wærdahls Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af gran till fornøden Brendeweed og Skihug, fra West: till Øster 5 a 6 Mæhlinger og fra Sønder til Nord = 3 Mæhlinger. - Oppem. Stichelstad Kirke Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran till fornøden Ski-hug og Brendeweed fra West till øster - 3 Mæhlinger og fra Sør till Nord 1/8 Miil. - Østgaard. Lewanger Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till fornøden Huustømmer Giærdefang og Brendeweed fra West: till Øster 1/3 fierding og fra Sør till Nord 1/2 fierding. Hie/de. Hospitallet Beneficeret. - Skowen bestaaende af Gran fra West: till Øster 18, og fra Sør till Nord 72 stenger a 8 all. Mønnes Gaardene. Beneficeret Wærdals Præsteboel og Fattighuuset har fælletz Skow, som bestaaer af Gran og Older, fra West: til Øster = 16 og fra Sør till Nord = 30 Stenger a 8 all: - Præstegaard. Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran til Ski hug og Brende weed, fra Wester till Øster-60: og fra Sør til Nord = 58 stenger a 8 all: - Hougen. Stichelstad Kirke Beneficeret. har fælletz SkOw med gaarden Biørstad, som bestaaer af Gran fra West: till Øster 40: og fra Sør till Nord 50 stenger a 8 all: - Klug. Woche Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till fornøden Skihugst og Brendeweed. fra West: till Øster 60: stenger a 8 all: og fra Sør till Nord Vi Fierding. Kuustad. Fattighuuset. har fælletz Skow med Woche Gaarderne hwis beskaffenhed her efter skal forklares. - Elnes Wærdals Præsteboel Beneficeret, Skowen bestaaende af Gran till Huus tømmer, Skihug og Brendeweed fra Wester til Øster Vi Fierding og fra Sør till Nord 1/3 fierding. - Axnes. Kongen Beneficeret. Skowen bestaaende af gran till fornøden Huus tømmer. Ski hug og Brendeweed, fra West: till Øster 600: oe fra Sør till Nord 300 de stencer a 8 al:- Slapgaard. Lector Beneficeret. Skowen bestaaer af Eener Kral og Smaae Older fra West: til Øster 20: og fra Sør til Nord 12 stgr: Woche. Pastor till Doni Kirken Beneficeret. - har fælletz Skow med Gaarden Kuustad, bestaaende af gran og older fra West: till Øster 100 de: og fra Sør till Nord 70 stenger a 8 all: Klug. Wærdals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af gran fra West: til! Øster 50: stenger og fra Sør till Nord 200 de a 8 all:
---- 280 SS-A ---- Lille Jermstad. Kongen tilhørende, har ingen Skow, uden lidt Myer Kratt. - Snausen. Kongen tilhørende, Skowen bestaaende af gran till fornøden Ski-hugst og Brendeweed, fra West: till Øster = 6 Mæhlinger, og ligesaa fra Sør till Nord. - Lille Langdahl. Woche Kirke Beneficeret, Skowen bestaaende af Gran og Smaae Furue teller till fornøden Ski hugst og Brendeweed - fra West: till Øster Vi fierding og fra Sør till Nord 1 fierding. bergs Gaarderne Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Gran, med nogle Smaae Furue. fra West till Øster 116: og fra Sør till Nord 203: stenger a 8 all: - Over Stichelstad Kongen tilhørende. - Skowen bestaaer af gran till noget Ski hug og Brendeweed fra West: til Øster 50: og fra Sør till Nord 40 stenger a 8 all: - DRA GOUNQVAR TERERNE — Øster Stickelstad Kongen tilhørende, Skowen bestaaer af gran Feller og Older Kratt, fra West till østen 160: og fra Sør till Nord 60 stenger a 8 all: - Øster og Wester Ydse Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt Gran till Brende weed og Skihug 5 a 6 Mæhlinger i Længden og Bredden. - Soelberg. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran till noget Huustømmer, Skihug og Gaarde behow 1/3 fierd: i Længden og Lige saa Breed. - Jødsaas. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt gran till Gaarde behov, af - 14 Mæhlinges Længde og Bredde. Øster Hielde. Kongen tilhørende, Skowen bestaaer af gran til Gaards fornødenhed fra West: till østen 200 de og fra Sør til Nord 300 de stenger a 8 allen.- Wester Hielde. Kongen tilhørende Skowen bestaaende af gran till Gaardens for nødenhed, fra West: till Øster 201: og fra Sør till Nord 302: stenger a 8 all:- Wester Steene. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran som mesten er ud huggen, till Skandse Bygningen. Det øfrige till Gaards Nytte fra West: til øster 16 Mæhlinger og fra Sør til Nord Vi fierding.- Byenne. Kongen tilhørende. - Skowen bestaaende af Lidt gran till Huus behov i Længden Vi fierding og 6: Mæhling i Bredden. Stueschind. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Gran og Kiær, fra West: till øster 40: og fra Sør till Nord 100 stger a 8 a: Eckloen. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Smaae Older Kratt fra West: till Øster 20: og fra Sør till Nord 30 stgr a 8 a: Bye Gaarderne. Kongen tilhørende. Skowen bestaaer af Lidt gran till Skihug fra West: till øster 150: og fra Sør till Nord 100 stenger a 8 Allene.- Øster og Wester Schraawe. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af Lidt Gran till Skihug og Brendeweed. fra West: till Øster 73: og fra Sør till Nord 204 stenger a 8 all:- Heldset. - Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af lidt gran till fornøden Huus tømmer, Ski-hug og Brendeweed fra West till Øster 200 de stenger a 8 all: og fra Nord til Sør 600 stenger. Hofstad. Kongen tilhørende. Skowen bestaaende af gran til Huustømmer, Ski-hug og Gaarde behow 1/16 Miil i Længden og half saa Breed.- Mochwold, der udj Wær dals Præsteboel Beneficeret. som har fæletz Skow med de øfrige opsiddere som Seif Eyere, bestaaende af Gran till Lidt Huustømmer, Ski hug og Brendeweed, fra West: till øster 100 de og fra Sør till Nord stenger a 8 a: Holme Hospitalet Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran, till Brendefang og Gaards fornødenhed, 8 Mæhlinger i Længden og Ligesaa i Bredden.- Semb. Skowen bestaaende af older Kier fra West till Øster 24 og fra Sør till Nord: 10 stenger a 8 all: Lector Benefic: Raaen Stordals Præsteboel Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Lidt Skihug og Brendeweed - 6 Mæhlinger i Længden og Ligesa i Bredden.- Sande Hospitallet Beneficeret. Skowen af samme beskaffenhed som under Raaen er meldt.-
---- 281 SS-A ---- Over Sende Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huustømmer og Gaards behov, fra West: till Øster Vi fierding og fra Sør till Nord 100 de stenger a 8 all: Bjørgum Stichelstad Kirke Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huus tømmer og Gaards behov Vi fierding Lang, og Fierde parten saa Breed.- Røed. Pastor till Dom Kirken Beneficeret. Skowen bestaaende af Gran till Huus tømmer og Lidt Saug Tømer samt till Gaards behov Vi fierding i Længden og 1/3 del fierding i Bredden.- Norder Lyng. Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Smaae gran og Older Kiær, till Lidt Huusfornødenhed fra West: till øster - 26: og fra Sør till Nord 15 stgr a 8 all: Stor Trøgstad. Lector Beneficeret. Skowen som bestoed udj gran till Ski hug og Brende weed, er wed det afwigte aar skeede Stoore Jordfald, gandske bortkommen.- Jermstad. Kongen tilhørende og for den halwe part Lector Beneficeret. Skowen bestaaende af Lidt Gran till Brende weed 1/10 Miil i Længden og 3 Mæhlinger i Bredden.- Dette er da den eftterrettning, Jeg med stooer møye og beswær, har faaet samlet, andgaaende Skowene under Kongens og de Beneficerede Gaarde; og hworaf eendel endnu mangler, som dog, om wedkommende derom hafde gifwet underrettning, er af samme Beskaffenhed, som de ofrige Specificerede Gaarder; Men alskiønt Jg nu saaledes Specialiter har forklaret newndte gaarders Skowe; Saa er det dog saa langt fra at Jg kand Debitere samme Rigtighed, som om same Gaarders Skowe kunde tages i wirkl: øyesyn, da jblandt een Stooer mislighed skulle findes at wære af wedkommende wed andgifwelsen begaaet. - Nu mangler da for det 3die PROPRIETAIRE OG SEL V-EIERE GAARDERS SKO VE. Derom kand Jg icke gifwe nogen Speciell forklaring, og hwilket at samle, will blifwe et swært og Stoort arbejde saasom disse Gaarder er well 3 dobbelt saa mange som baade Kongens og de Beneficerede Gaarder i Fogderiet; og nåar med saadan eftter rettning, om disse Gaarders Skowe med nogen møye og beswærlighed, fra wed kommende Opsidder war indhendtet; Som wille dog samme icke blifwet Mindre mislig og u-Rigtig, end mange af Kongens og de Beneficeredes, eftter foranmeldte for klaring. Jmidlertiid som disse Gaarder, med Kongens og de Beneficerede Gaarder, er blandtom sin anden, og mange af disse med hine hafwer Fælletz Skow - Saa kand i almindelighed her giwes samme Beskrifwelse ower alle Disse Gaarders Skow, som i særdelished er giwet wed Kongens og de Beneficerede Gaarders Skowe; Nembl: at till Endel gaarder ingen Skow findes, til Eendel Gaarder Skow till Brendewed, till nogle Gaarder, Skow till Brendeweed og Skihugst, og till den mindste Deel af Disse Gaarder Skow, baade till Skihug og Brendeweed, saawelsom Huus og Saw Tømmer, - dog findes wed Proprietaire og Seif Ejer Gaarderne, særdelis De som Grændser till Fields, og i Markerne hist og her, er beliggende, meere og bedre Skow, end till Kongens og de Beneficerede Gaarder, saasom disse Gaarder, i hendseende till Skowen fra Kongen er blewen Kiøbt, da de andre som ingen Skow hafwer og icke ligger begren wed Sawerne, som u-Soldt er tilbage. - Denne beskrivelsen av Arnet kan knapt sies å være spesielt fyldest gjørende, seiv om han med stooer møye og beswær hadde samlet inn disse opplysningene. For enkelte gårders vedkommende ser det ut til at man har vært nøyaktig med oppmålingen av skogen, mens for andre må det være tilfeldige mål som er oppgitt. Vi skal imidlertid ikke gå nærmere inn på forholdene for den enkelte gard. Rapporten kan stå som et interessant eksempel på hvordan man så på slike forhold på 1700-tallet.
---- 282 SS-A ---- Dog skal vi forklare noen av de lengdemålene som er brukt. 1 1 mil er det lengste målet som er brukt. På 1700-tallet før det metriske systemet ble innført, ble en norsk landmil regnet for å være 18.000 alen lang. Dette tilsvarte 11,3 kilometer. Imidlertid ble i praksis en mil regnet for å være noe kortere i skogs- og fjellterreng. Dermed står vi overfor det for hold at en mil her trolig var noen lunde like lang som en mil i det metriske systemet. Man kunne dele en mil i mindre deler, og en vanlig deleenhet var fjerdingen. Som navnet sier, utgjorde den 1/4 mil. Det målet som er brukt flest ganger, er stang. I de tilfellene hvor stang er brukt, står det også at den var på 8 alen. For å finne lengden på en stang, må vi først finne ut lengden på en alen. Dette lengdemålet er et gammelt norsk begrep som ble brukt allerede i middelalderen. Men lengden har variert noe. Ved forordning av 1. mai 1673 ble en alen satt til 2 rhinlandske fot, hvilket svarte til 0,628 meter. Dette stemmer for øvrig med at en mil på 18.000 alen utgjorde 11,3 kilometer. 1 stang tilsvarte som vi har sett, 8 alen, hvilket igjen var 5,024 meter. Et slikt stangmål ser imidlertid ikke ut til å ha vært alminnelig. I Trøndelag var 1 stang lik 2,214 meter. Dette ble kalt favn. Denne uvanlige stang lengden som her ble brukt, er trolig forklaringen på at Arnet i hvert enkelt tilfelle presiserte at den var på 8 alen. Begrepet mæling er vanskeligere å plassere inn i dette bildet. Normalt ble dette brukt som arealmål. Det var da et areal på 14 x 14 stenger. Her kan det imidlertid ikke være tale om samme lengden på en stang som ovenfor. Her var en stang lik Vh alen. Denne stangen ble regnet for å være tilsvarende 2,214 meter, seiv om dette er noen få centimetre mer enn det vi ville ha fått om vi brukte målet 0,628 meter på en alen. Det vi nå kommer frem til, er at flatemålet mæling må ha vært på vel 950 kvadratmeter. Herav kommer begrepet mål inn. Når man i denne beskrivelsen brukte mæling som lengdemål, må vi kunne anta at det var tilsvarende lengden av siden på en mæling. Ved å bruke stanglengden 2,214 meter og 14 slike stenger langs en mælingside, skulle dette bli 30,996 meter eller ca 31 meter. Malene i denne forklaringen er oppgitt til millimeters nøyaktighet. Men vi må ikke overføre så nøyaktige tall til de oppgitte mål i beskriv elsene. Vanligvis ser vi at de korteste måleenhetene også blir oppgitt i runde tall. Bare sjelden står et så nøyaktig tall som for eksempel 12 stenger. Men når så disse forbehold med hensyn til nøyaktigheten er tatt, får vi allikevel et tilnærmet størrelsesbilde av skogstrekningene. Men det er klart at jo større et skogområde var, jo større unøyaktighet gjorde seg gjeldende.
---- 283 SS-A ---- I forbindelse med almenningene har vi beskrevet hvordan områdene mellom gårdene fra først av var almenninger. Etter hvert vokste gårds områdene seg inn på almenningsområdene. Dette skjedde ikke som følge av brudd på eksisterende regler, men mer som følge av en gradvis utvikling hvor gårdene som følge av naturlig bruk innenfor de almen ningsområdene som lå nærmest vedkommende garder, fikk hevd på disse områdene. Fra først av var det jo også mer enn nok av både skog og plass å ta av. Hvor gammelt begrepet «gårdsskog» er, er vanskelig å si. Men stort eldre enn fra 1600-tallet kan det ikke være her i Verdal. Før den tid betydde ikke skogen annet enn mulighet til å skaffe seg ved og materialer til husbygging og gjerder. Men da sagbruket ble innført, steg skogen i verdi, og det ble viktig å få fastslått hvor grensene gikk. De første til å forstå betydningen av dette, var proprietærene, og det er også interessant å legge merke til at de gårdkjøpene de foretok, for det meste dreide seg om utkantgårder med til dels store tilliggende skog områder. De tidligere store godseierne, vanligvis kirkelige instanser, hadde sine eiendommer i de garder som tidligere hadde hatt størst verdi, nemlig garder som ga høy landskyld. Og landskylden ble betalt i gardens produkter, så som korn, huder og smør. I rettsprotokollene fra 1700-tallet finnes mange eksempler på grense fastsettelser. Ofte gikk slike grensefastsettelser for seg på fredelig vis, men ofte måtte det en prosess til. Tidligere hadde flere av gårdene felles utmark. Sameie var et vanlig forhold, og enda så sent som i 1749 går det frem av fogd Arnets beskrivelse at noen av de offentlige eide gårdene i Verdal hadde fælletz Skow. Men den sterkere utnyttelse av skog og mark førte til at sameie mellom to eller flere garder ble oppløst i særeie for hver gard. Imidlertid vil det føre for langt å gå systematisk igjennom alle retts protokollene som finnes for Verdal fra 1700-tallet og utover for å finne når grensene for den enkelte gard ble fastsatt og beskrevet. Det vil også sprenge rammen for denne fremstillingen. Allikevel skal det her vises til en grensebeskrivelse som ble foretatt i 1801 mellom gårdene i Sul. Den gir en temmelig nøyaktig beskrivelse av hvor langt skogområdene strakte seg for hver gard. Jorddrotten det var tale om, var den daværende eier av Verdalsgodset, Tonning. (Beskrivelsen følger under Kilder.) Noter. 1 Opplysningene om lengdemål er hentet fra NHL s. 11 f, 90, 229, 233, 318.
---- 284 ----
---- 285 SS-A ---- De offentlige gårdene nevnt avfogdArnet i 1749 1. Neder Ha Hem, 2. Lehn, 3. Neder Hatlem i Halle Annex, 4. Schiørdahl, 5. Rindsemb, 6. Østwold, 7. Mindsaas, 8. Hedtloe, 9. Flaatten, 10. Maritwold, 11. Rejten, 12. Schierset, 13. Qwamb, 14. Aackull (Oklan), 15. Over Hall wn (Hallem), 16. Aackerhus, 17. Winnie, 18. Kieren, 19. Raf loen (Ravlo), 20. Fæbye, 21. Roswold Gaarderne, 22. Næstwold Gaarderne, 23. Nordberg, 24. Sørhoug, 25. Huusebye, 26. Mod berg (Mol berg), 27. Øfschinds Gaardene (Auskin), 28. Ower og Neder Hage, 29. Landfald, 30. Østnes, 31. Wester Grunde, 32. Storstad, 33. Tilder, 34. Falloen (Follo), 35. Sund bye, 36. Jer ms tad, 37. Schraawe (Skrove), 38. Lille Trøgstad, 39. Krogh, 40. Oppem, 41. Østgaard, 42. Hielde, 43. Mønnes Gaardene, 44. Præstgaard, 45. Hougen (Haugan), 46. Kl ug, 47. Kuustad (Kuls tad), 48. Elnes, 49. Axnes, 50. Slapgaard, 51. Woche (Vuku), 52. Kl ug, 53. Li Ile Jermstad, 54. Snausen, 55. Lille Langdahl, 56. Bergs Gaarderne, 57. Over Stichelstad, 58. Øst er Stichelstad,s9. Øs ter og Wester Ydse, 60. Soelberg, 61. Jødsaas, 62. Øster Hielde, 63. Wester Hielde, 64. Wester Steene, 65. Byenne (Byna), 66. Stueschind (Stuskin), 67. Eckloen, 68. Bye Gaarderne, 69. Øster og Wester Schraawe (Skrove), 70. Heldset, 71. Hofstad, 72. Mochwold (Mikvold), 73. Holme, 74. Semb, 75. Raaen, 76. Sande (Sand), 77. Over Sende, 78. Bjørgum (Bjørgan), 79. Røed, 80. Stor Trøgstad, 81. Jermstad.
---- 286 SS-A ---- PR OPRIETÆR GODSENE PROPRIETÆRGODSENES HISTORIE I VERDAL GJENNOM 200 ÅR. A v Einar Musum Gårdene som er avbildet i Proprietærgodsenes historie i Verdal gjennom 200 år, er et utvalg av de garder som er nevnt i teksten. Men de fleste av dem var enten i sin helhet eid av en godseier, eller godseieren eide så stor part at han hadde bygselretten. Med bygsel retten forståes den rett at han kunne bestemme hvem som skulle være leilending, og at han mottok bygselavgiftene. Ofte kunne det være mange medeiere i en gard. Alle disse hadde rett til så mye landskyld som eiendomsparten tilsvarte. Men landskylden var ganske hardt beskattet. Det var derimot ikke bygselretten. Bygselavgiftene kom derfor til å bli leieinn tekter i tillegg til landskylden. Førstebygselen var den største. Men forholdet ble fornyet hvert tredje år med tredjeårstake eller som det her i Trøndelag ble kalt, landbohold. Dette ga regelmessige inntekter til den bygselrådige. Dette er bakgrunnen for at det er tatt sikte på også å få med bilder av garder som man var bygselrådig over. Som denne historien vil vise, gikk mange garder gjennom det ene godset etter det andre. Av praktiske grunner er derfor bildene spredt utover. Plasseringen av bildene er således ikke noen indikator på godsenes størrelse. Heller ikke har plasseringen noen sammenheng med tidspunktet for når vedkommende gard kom inn i det ene eller det andre godsets besittelse. Av forståelige grunner er bildene av gårdene fra vår tid. Bare de færreste har i dag bygninger som skriver seg fra godseiertiden. Men i de aller flestes tilfelle er beliggenheten av husene på gården den samme i dag som for flere hundre år siden. Men bildene kan ikke gi noe inntrykk av den enkelte gards relative verdi i godseiertiden. Flere garder har siden den tid blitt delt opp i mindre parter. Uten at det er tatt spesielle hensyn til det, har vi her prøvd å plukke ut et bilde av hovedbølet, det vil si den eldste av delingsproduktene. Andre garder har kommet bort. Lyngasen, for eksempel, eksisterer ikke lenger. Der finnes i dag bare tomten etter den opprinnelige gården. Men navnet finnes i hvert fall igjen. Nordberg derimot eksisterer knapt nok i navnet en gang. Storparten av denne gården er blitt utlagt til boligområder, og av en eller annen merkelig grunn ble ikke gårdsnavnet beholdt på dette boligområdet. Derimot ble et fremmed navn, Ydsedalen, satt inn. Husene på Nordberg står ikke lenger, og dessverre finnes det heller ikke noe bilde av den gamle gården. Dessuten ble en hel del av de gårdene som er omtalt her, ødelagt av Verdalsraset i 1893. Valget av bilder har væri avhengig a\ liva som kunne fremskaffes. En hel del a\ bildene er fotografert a\ Widerøe's Flyveselskap A/S. Disse er merket med årstallene 1953, 1954, 1961 eller 1962. Alle disse tilhører na Verdal lokalhistoriske arkiv, Verdal kommune. INNLEDNING Praktisk talt all jordeiendom i tiden omkring 1600 var samlet i store offentlige gods, krongods eller benefisert gods. Antallet av selveiere var forsvinnende, omsetningen av jordegods likesa; den innskrenket seg til
---- 287 SS-A ---- makeskifter mellom de store gods og øket ikke selveiernes tall. Først ved at kronen i midten av 1600-årene begynte å realisere sine eiendommer, skaptes det vilkår for utviklingen av en selveiende bondestand. Dog skjedde ikke dette med en gang: Det dannet seg en godseier- eller proprietærklasse, som oppkjøpte krongodset, og fra hvem så gårdene i tidens løp enkeltvis gikk over i bønders eie. Derfor blir proprietærgods enes historie praktisk talt historien om jordegodsets omsetning i det tidsrom av ca. 200 år, hvori bøndene utviklet seg fra leilendinger til selveiere. Det er denne, som i det følgende skal meddeles for Verdals vedkommende. Allerede i begynnelsen av 1600-årene eiet byborgere jordegods i bygden; men det var ganske übetydelig. Således anføres i lensregnskapet for 1611 følgende «borgere som haffuer jordegoudtzs paa landtzbygden»: Svend Andersson: i Rusgaarden i Skogn, Hallem og Jøsaas i Værdalen tilsammen 5 spand. Lussi Kristofer Olssøns: i Lyng 2 Vi spand. Beret Olsdatter: i samme gaard 2 øre. Hr. Jon i Hospitalet: i Reppe 2 Vi sp. 1 øre Altså ganske forsvinnende — i Verdal muligens tilsammen i det høieste 8 spand eller ca. et par prosent av bygdens samlede skyld, og det vokste ikke noe på denne tid — 1620 var det bare 7 spand 1 ørtug, fordelt på 5 eiere, mens det for hele «Stjørdals len», d.v.s. Stør- og Verdals fogderi var 24 spand 1 ørtug. Byborgerne spillet altså ennu absolutt ingen rolle som eiendomsbesiddere i bygden. (Ovennevnte Svend Andersson var i 1620 borgermester i Trondheim.) 1 disse forhold inntrådte i 1630-årene en forandring, idet byborgere og embedsmenn i større utstrekning begynte å slå under sig jordegods. Grunnen var den sterkt voksende trelastutførsel og derav følgende høie priser på skogen. I løpet av 1630-årene har iallfall tre godseiere begynte å samle jordegods i Verdal, nemlig Lars Bastiansen Stabel, Anders Helkan og Mads Pedersen. Deres godser i bygden var dog ganske små, og de skilte seg siden ved dem. Lars (Laurtits) Bastiansen Stabel var fogd over Stjørdals fogderi. Han eiet jordegods både i Stjørdalen og Inderøens fogderier, og det ser ut til, at det vesentlig bestod av tidligere bondegods. Hverken kronen eller kirken realiserte dengang noen eiendom uten ved makeskifte. Hans eiendommer i Verdal, som må være erhvervet i løpet av 1630-årene, bestod av: Overholmen osp 2 øre 16 mkl med bygsel over Vi sp Hellan 1 sp 1 øre 6 mkl
---- 288 SS-A ---- Tromsdal 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Lille Longdal osp 1 øre 12 mkl med bygsel i 2Vi øre Storstad 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel i 1 sp 2 øre 2 mkl Hellan 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Volden osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Stuskin osp 0 øre 20 mkl uten bygsel Eklo osp 0 øre 16 mkl uten bygsel tilsammen 6 spand 1 øre 22 marklag. Det var altså ikke noe stort gods og heller ikke lå det samlet. Han benyttet det derfor til å arrondere sitt gods i andre bygdelag ved make skifte: Overholmen, Hellan, Tromsdal, Lille Longdal, Volden og Stuskin tillike med endel garder på Inderøy, i Skogn og i Åsen make skiftet han til Kroneri mot endel garder i Meråker. Storstad tillike med 2 øre i Støre i Skogn makeskiftet han til Frue kirke mot Leangen på Strinda og Hellan til Trondhjems hospital mot Persaunet på Strinda. Makeskiftebrevet er utstedt av Oluf Parsberg til Jernet, befalingsmann over Trondhjems len og Jemtland, datert Trondhjems gard 29. september 1639 og har fått kongelig konfirmasjon, datert Haderslevhus 6. mars 1640. Anders Jensen Helkan var født i 1599 i Århus, borgermester i Trond hjem, død i 1662. Han var i 1619-22 skriver hos kansler Kristen Friis, fulgte i 1622 med mag. Peder Schjelderup til Trondhjem og blev hans fogd i Nordland, var imidlertid Jens Juels og Oluf Parsbergs fogd i Herjedalen i 5 år (1627-31). I 1640 var han «Kongelig Majestæts tolder udi Trondhjem». Han eiet i slutten av 1630-årene noen få garder og gårdparter i Verdal, som også rimeligvis før hadde bært bondegods, nemlig: Holmen 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over hele gården, 2 sp Reitan osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Fikse osp 0 øre 16 mkl uten bygsel Jermstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel tilsammen 1 sp 2 øre. Disse garder tillike med Mo i Stjørdal makeskiftet han i 1640 til Kronen mot Selsbak på Strinda med tilhørende seter, som efter ham kalles Helkanseter. Makeskiftebrevet er av 8. februar 1640 og har kongelig konfirmasjon av 6. mars samme år. Mads Pedersen var i 1637 sorenskriver i Strinda. Han bygslet dette år kronens gard Hommelviken med underliggende sagbruk. I 1639 var han blitt «skriver på Trondhjems gard», d.v.s. stiftamtsskriver. Han bygslet det år et kronen tilhørende sagbruk i Gauldal. Samme år fikk et
---- 289 SS-A ---- konsortium, hvori han var deltager, privilegium på å anlegge kopper verker i Singsås og Skjørn, og sammen med berghauptmann Otto Lorck fikk han privilegium på å anlegge et salpeterverk i Hommelviken. I 1640 fikk han sammen med fogden i Strinda, Anders Mikkelsen, bevilling på et stykke på 1 Vi spand av «Trondhjems bys plass og rydningsland mellom Papegøiestangen og Ilen», og samme år fikk han Alstadhaug kirketiende, fordi «han med langt videre umage og bekostning end som hans formænd med hans aarlige lange og besværlige reise til Danmark med Kgl. Majestæts regnskaber at forklare beværget (o: besværet) er», samt for sin befatning med «Kgl. Majestæts bergverks bruk, som endnu (Gud være lovet) daglig tiltager og hannem jo længere jo større umage og besværing foraarsager». For dette sitt arbeide hadde han tidligere bare hatt en prebende, som årlig kunne innbringe 60 rdl. I 1640 ble han stiftsskriver over Romsdal, Fosen og Namdals fogderi er, for hvilken bestilling han skulde oppebære 1 rdl. av hver hovedkirke og Vi rdl. av hvert anneks. I 1642 fikk han sammen med Laurits Bastiansen Stabel bevilling på et stykke av Kalvskinnet til byggegrunner for en årlig grunnleie av 40 rdl. Mads Pedersen eiet et betydelig jordegods, spredt utover hele Innherred. Av dette makeskiftet han under 20. januar 1642 over 20 spand til kronen mot gods, som lå mere beleilig for ham. I Verdal eiet han følgende garder, som ved denne leilighet gikk over til å bli kron gods: Grunnan 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel Nedre Haga Isp 0 øre 4 mkl med bygsel Øvre Haga Isp 1 øre 0 mkl med bygsel Borgen Osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Kausmo osp 1 øre 12 mkl med bygsel Jermstad osp 1 øre 0 mkl uten bygsel tilsammen 5 sp 2 øre 4 mkl. Makeskiftebrevet har kongelig konfirmasjon av 26. april 1642. Disse eiendommer blev lagt til Holms gods, hvilket vel neppe betyr annet enn at de eiendommer han fikk i vederlag, var av det gamle Holms kloster gods, som var krongods, men ennu førtes særskilt i lensregnskapene. De har nevnte tre maskeskifter er skjedd i henhold til et kongelig missive av 22. oktober 1629, som bemyndighet lensherren til å avslutte makeskifter av kongelig og annet offentlig gods med de undersåtter, «som underdanigst begjærer af Hans Majestæts gods til mageskifte der medelst lang reise til Danmark og stor bekostning». Dog krevdes kongelig approbasjon, og dessuten var det Hans Majestæts nådigste befaling, at lensherren skulle «have flittig indseende med, hvad eien domme Hans Majestæt fraskiftes, at Hans Majestæt derudinden ikke
---- 290 SS-A ---- sker for kort, mens at igjen bekomme nøiagtig dobbelt vederlag». Disse makeskifter viser da også, at kronen iallfall hva skyld angår, har fått det dobbelte av hva den gav fra sig. Kronen satt dengang økonomisk godt i det. Senere — efter de uforstandige og ulykkelige kriger — ble den nok nødt til å skille seg ved sitt gods på adskillig ufordelaktigere vilkår. Muligens har flere enn de her nevnte tre begynt å slå under seg jorde gods på samme tid som disse, men det har iallfall vært ganske übetyde lig.
---- 291 SS-A ---- PEDER ERIKSEN JUELS GODS Den første som har erhvervet sig et gods av større betydning i Verdal, er bygdens kapellan, senere visepastor, Peder Eriksen Juel. Ennu i 1650 var byborgeres og embedsmenns eiendom i bygden ganske übetydelig: Anne Nils Olsens eiet 3 sp 12 mkl i Lyng, Peder Rogert 20 mkl i Søraker, Nils Schjelderup 1 sp 2 øre i Hallan, Jens Friis 1 sp i Hallan, Laurits Bastiansen Stabel 2 øre 12 mkl i Rosvold, Kristen Bastiansen 1 øre i Flyan, Kasper Kristofersen Schøller 2 sp 2 øre i Rosvold, Hallem, Lyngåsen og Skrove, og presten Kristofer på Fosnes 1 sp i Skjørholmen, ialt 15 sp 1 øre 20 mkl eller ca. 3 Vi prosent av bygdens samlede skyld — fordelt på 9 eiere — det var alt. Allerede dengang var Peder Eriksen Juels gods det betydeligste pro prietærgods i Verdal. Han var blitt kapellan i bygden, antagelig i 1636, og har vel allerede som sådan begynt å erhverve jordegods. lallfall har han så tidlig som i 1644 skjøtet en liten part i Jermstad til Domkirken. Han var det år blitt vicepastor. Bjørken 1954,
---- 292 SS-A ---- Breding 1980. Fly an 1980.
---- 293 SS-A ---- I 1650 bestod hans gods i Verdal av følgende garder: tilsammen 6 sp 1 øre 18 mkl med bygsel over 9 sp 6 mkl. Det meste av dette ser ut til å være tidligere bondegods. Men omkring 1660 begynte Kronen å realisere en stor del av sine eiendommer under trykket av pengevanskeligheten etter krigen 1657-60, og da har også visepastor Juel vært blant kjøperne. Det meste av det har han sann synligvis erhvervet omkring 1660. Skjøter er ikke oppbevart, så tiden for erhvervelsen kan ikke fastslåes nøyaktig. Flåtten 1962.
---- 297 SS-A ---- Altså ialt 26 garder og gårdparter med en skyld av 14 spand 2 øre 21 mkl. Det omfattet som man ser, alle dengang eksisterende garder ovenfor Elnes og dessuten endel spredte eiendommer i alle tre sogn. Efter Juels død ble godset spredt. Enken ble gift med kapellanen i Verdal, Jakob Jakobsen Lund, og denne sees i 1680-årene å ha eiet 6 av de ovennevnte garder, nemlig Breding, Sundby 1 sp 12 mkl, Bjørken, begge Holmligårder 2 sp 1 øre, Sundbyhaugen og Leirset. Breding gikk i begynnelsen av 1700-tallet over til foged Mogens Friis hvis enke solgte den til kapteinløytnant Jørgen V. Grabow, som i 1731 overdrog den til oppsitterne. Sundby kom også til Mogens Friis som i 1724 solgte gården til kaptein Andreas Matias Tønder. Siden har den vært brukerens eiendom. Sundbyhaugen gikk omkring 1700 over til presten Tomas Scheen, og fra ham kom den inn i rektor Krogs gods. Bjørken ble i 1692 solgt til Rasmus Ågesen Hagen. Leirset ble av fru sal. kaptein Lund i 1720- årene solgt til Simon Hof på Øra, som i 1733 overdrog den til opp sitteren, som igjen i 1754 solgte den til Kliiwer på Bjartnes. Holmlien gikk via arvingene til Rasmus Ågesen Hagen på 1720-tallet. Faren østre 1962. Oversikt over Jakob Jakobsen Lunds gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Breding, 2. Breding, 3. Sundby (Lunden), 4. Holmli østre, 5. Holmli vestre, 6. Bjørken, 7. Sundbyhaugen, 8. Leirset, 9. Fossnesset.
---- 298 ----
---- 299 SS-A ---- Kaptein Tomas Juel, prestens sønn, ble eier av Flåtten, Sundby (2 øre 18 mkl), Overmoen, Åsen, Flyan, Faren og Ekloen. Flåtten ble i 1719 tildømt kongen for resterende skatter. Overmoen kom i fogd Jens Mogensens besiddelse, og fra ham i 1720-årene til Rasmus Ågesen Hagen. Flyum kom til presten Tomas Scheen og efter ham til rektor Krog. Faren ble i 1708 solgt til oberstløitnant Reichwein, og kom i 1720-årene inn i Krogs gods. Ekloen kan ikke sees hva er gjort med. Sundby østre kom til Erik Eriksen Schanckes arvinger før 1699. Åsen gikk rundt 1700 til Ole Leklem og fra ham til Rasmus Ågesen Hagen. Resten av Juels gods erhvervedes av to av de daværende største jorde godsbesiddere, Lars Pedersen Brix og fogd Jens Bing. Brix avhendet senere sine garder til Bing, og både Bings og 3 av Tomas Juels garder ble siden erhvervet av Rasmus Ågesen Hagen, som således kom i besiddelse av det vesentligste av Peder Juels gods. Overmoen 1962. Oversikt over Tomas Juels gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Flåtten, 2. Sundby østre, 3. Overmoen, 4. Åsen østre, 5. Flyan, 6. Faren øvre, 7. Eklo søndre, 8. Holmli vestre, 9. Leirset.
---- 301 SS-A ---- ERIK OLSEN SCHANCKES GODS Det var flere av bygdens prester enn Peder Juel, som omkring midten av 1600-årene la seg etter å samle jordegods. Også den samtidige kapellan, Erik Olsen Schancke, som døde omkring 1663, har erhvervet endel av det krongods som ble solgt etter krigen 1657-60; men han fikk det ikke fra første hand. I 1650 fikk han den minste parten av Sundby østre (0-1-6) av Peder Juel. Kronen hadde i 1659 pantsatt endel garder og gårdparter i Verdal til Selius Marcelis for pengelån. Denne transporterte panteretten til 7 av disse eiendommer til Erik Schancke for 361 rdl 12 sk. Etter hr. Eriks død ble så pantet solgt til enken, Sofia Eriksdatter, for 118 rdl 3 Vi ort overpenger foruten renter for Vi år 5 Vi rdl 18 sk, ialt 485 rdl 2 ort 18 sk. Forbregd 1981
---- 302 ----
---- 303 SS-A ---- Skjøtet er av 11. mars 1663. De eiendommer, fru Sofia således kom i besiddelse av, var følgende: Øst-Grundan 2 sp 0 øre 12 Midt-Grundan 1 sp 0 øre 6 Grundan (?) osp 0 øre 6 Stor Longdal 0 sp 2 øre 12 Varslåtten 0 sp 1 øre 0 Øvre Gren 0 sp 1 øre 12 Lille Longdal 0 sp 1 øre 12 tilsammen 5 sp 2 øre 18 mkl. mkl med bygsel mkl med bygsel mkl uten bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel Enken Sofia ble siden gift med Schanckes eftermann, den senere vice pastor Jens Kristoffersen Svaboe, og godset ble i hans tid forøket med: Midtgrundan 1962. Oversikt over Erik Olsen Schanckes gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Øst Grundan, 2. Midt Grundan, 3. Grundan ?, 4. Stor Langdal, 5. Varslåtten, 6. Øvre Gren, 7. Lille Langdal, 8. Forbregd, 9. Sende øvre, 10. Landstad, 11. Leir haugen (Aunet), 12. Sundby øs tre.
---- 304 SS-A ---- Østgrundan 1962. Lille Langdal (Lillegården) 1962.
---- 305 SS-A ---- Forbregd 2 sp 1 øre 0 Sende øvre osp 0 øre 8 Landstad 0 sp 1 øre 12 Holmen 0 sp 1 øre 0 (Leirhaugen) Sundby osp 2 øre 18 Det har altså da ialt vært på 10 sp 8 mkl. mkl med bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel Etter Svaboes død gikk godset over til arvingene. Datteren Gullov var gift med presten Peder Jensen Herdal til Åfjord, og denne overdrog ved skjøte av 26. november 1701, tgl. 26. januar 1702 sin del av det til svog eren Kristen Svaboe. Det var gårdene Øst-Grundan, Stor-Longdalen og Varslåtten. Forøvrig kjenner vi ikke nærmere til hvordan godsets garder i den følgende tid har skiftet eiere; men tilslutt er Erik Eriksen Schancke, prestens sønn, blitt eier av dem, og han solgte dem ved skjøter av 27. juli og 12. oktober 1720 til Abraham Drejer og oberstløitnant Peter Eund. (Se Verdalsgodset.) Leirhaugen og de 6 mkl i Grundan er dog ikke med i dette salget. De var kommet i Rasmus Ågesen Hagens besiddelse; men det kan ikke sees av hvem denne har kjøpt. Store Langdal 1962
---- 307 SS-A ---- LARS PEDERSEN BRIX'S GODS Lars (eller Laurits) Pedersen Brix gjorde seg bemerket under krigen 1657-60, da han var proviantskriver ved den nordenfjellske hær og en tid satt fanget av svenskerne på Frøsøen, hvorfra han fikk leilighet til å underrette nordmennene om svenskenes foretagener, hvilket førte til deres fullstendige nederlag ved Stene og Inna. Han eiet intet jordegods ennu i 1657. Det meste av sitt gods i Verdal samlet han i 1660-årene, da kronen realiserte under pengevanskelighet ene etter krigen. Han erhvervet i dette tidsrum følgende eiendommer: Nordberg øvre 0 sp 2 øre 0 mkl med bygsel, tilh 1699 Brix ? arvg. mkl med bygsel, Kausmo 1 sp 0 øre 0 tilh 1699 Brix'arvg. mkl med bygsel, Gudmundhus 1 sp 0 øre 0 tilh 1699 Jørg Lund mkl med bygsel Jermstad vest osp 2 øre 10 Brix og fattighuset
Nordberg 1981. Gården er borte. I dag står en villa på tomten.
---- 308 SS-A ---- Gudmundhus 1961.
---- 309 SS-A ---- Grundfoss osp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh Jørg Lund 86 tilh 1699 Rasmus Ågesen Bunes 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel Tuset 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Brix' arvg. Lund vestre Isp 0 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Brix' arvg. Åsen vestre osp 1 øre 12 mkl med bygsel Marken nord osp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Brix' arvg. Karmhus Isp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Rasmus Ågesen Kjesbu osp 1 øre 0 mkl med bygsel Tømmeråsen osp 1 øre 0 mkl med bygsel tilh 1699 Simon Hof Vuku øde osp 0 øre 12 mkl uten bygsel Søraker Isp 1 øre 0 mkl uten bygsel tilh 1699 Hans Ped. Smiths arvg Balhald Isp 2 øre 0 mkl uten bygsel Leirfald vest 2sp 1 øre 0 mkl uten bygsel Tømmeråsen 1962.
---- 310 ----
---- 311 SS-A ---- Dette er altsammen tidligere krongods. Som nevnt under Peder Juels gods, erhvervet han etter dennes død endel av hans gods, nemlig Helmoen, Åkran, Bjartan, Akervolden, Ørtugen og Skjækermoen; men disse eiendommer overdrog han — formodentlig allerede i 1670-årene til Jens Bing. På den annen side har han ytterligere erhvervet seg en part i Lund (1 øre) samt en til av Marken-gårdene (8 mkl). Flere andre av sine eiendommer synes han å ha avhendet tidlig, således Grundfoss, som i 1680-årene tilhører Jakob Jakobsen Lund, fra hvem den i 1689 gikk over til Rasmus Ågesen Hagen, som også kjøpte Kjesbu i 1696. Leirfald og Søraker solgte han til Hans Pedersen Smith, hvis enke i 1696 overdrog Leirfald til Ebbe Carstensen, etter hvem Rasmus Ågesen Hagen erhvervet den omkring 1720. Søraker ble i 1738 av Smiths arvinger solgt til Sivert Fleth, som i 1762 makeskiftet den til lektoratet. Tuset 1980. Oversikt over Lars Pedersen Brix's gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Nordberg øvre, 2. Kausmo, 3. Gudmundhus, 4. Gjermstad vestre, 5. Grundfoss, 6. Bunes, 7. Tuset, 8. Lund vestre, 9. Åsen vestre, 10. Marken nordre, 11. Karmhus, 12. Kjesbu, 13. Tømmeråsen, 14. Vuku øde, 15. Søraker, 16. Balhald, 17. Leirfald vestre, 18. Helmoen, 19. Åkran, 20. Bjartan, 21. Akervolden, 22. Ørtugen, 23. Skjækermoen, 24. Haug, 25. Marken søndre.
---- 312 SS-A ---- Gjer ms tad vestre 1981. Kausmo 1961.
---- 313 SS-A ---- Jermstad solgte Brix til St. Jørgens hus. Gudmundhus er gått over til Jørgen Lund, som ved skjote, datert Støre 6. april, tgl. 25. juni 1700 solgte den til pastor Tomas Scheen, etter hvem den kom i mag. Nils Årogsbesiddelse. Balhald har han formodentlig også skilt seg ved. I begynnelsen av 1700-årene eies denne gard av Henrik Rahbek, hvis arvinger i 1724 skjøter den til krigsbokholder Åge Hagen, som i 1745 solgte den til Peder Olsen Bye. Lars Brix' 18-årige datter Birgitte var i 1691 blitt gift med den 57-årige lektor, tidligere rektor mag. Simon Hof, som antagelig fikk noe med gift med henne. Ved farens død i 1699 arvet hun vel 200 rdl., deriblant formodentlig Åsen og Tømmerås, som Simon Hof sees å ha eiet, og som han i 1701 solgte til Rasmus Ågesen Hagen. Av Brix' øvrige garder har Simon Hof også eiet Nordberg og Kausmo. Den første hadde han kjøpt av Brix' enke ifølge skjøte av 12. oktober 1700, tgl. 17. januar 1701. Etter Hof som døde i 1708, gikk gården i arv til datteren Barbara, som var gift med hans ettermann i rektorembedet, Anders Ivarssøn Borch. Ved auksjon i 1742 i Barbaras dødsbo, ble den solgt til kanselliråd Jens Hveding, som i 1746 overdrog den til oppsitteren. Kausmo sees i 1707 av Kristian Hof å være skjøtet til korporal Sakarias Olsen. Lars Brix' enke, Anna, satt nu igjen med følgende eiendommer Karmhus Isp 1 øre 12 mkl Bunes osp 2 øre 20 mkl Lund, begge garder 2sp 2 øre 0 mkl Marken, begge garder 2sp Marken, begge garder osp 1 øre 8 mkl Tuset 1 sp 2 øre 4 mkl eller omtrent de samme garder, som senere dannet Leksdalsgodset. Disse solgte hun ved skjøte av 28. august, tgl. 12 oktober 1699 til Rasmus Agesen Hagen. Brix eiet også jordegods i Klæbu, Selbu, Tydal, Leksvik og Sparbu. Skiftet etter ham er sluttet 15. august 1699. Boets aktiva var 11,818 rdl., passiva 3953 rdl.
---- 314 SS-A ---- JENS BINGS GODS Jens Bing var fogd over Stjørdals fogderi fra sist i 1660-årene og bodde på Støre i Skogn. Siden ble han rådmann i Trondhjem. Han var medeier i og i 1686 direktør for Røros kobberverk. Han har begynt å samle jordegods i Verdal litt senere enn de foran nevnte proprietærer, antagelig først i 1671, og dermed synes det å ha gått således til: Lensmann Age Haug, hadde i løpet av 1660-årene samlet seg et fite gods i bygden, nemlig: Kulstad 0 sp 0 øre 8 mkl Søraker 0 sp 1 øre 12 mkl
---- 315 SS-A ---- Av disse var Søraker, Skrove, Kulstad og Kolstad tidligere bonde gods, Marken og Stene krongods og Haug proprietærgods. På Stene gard fikk han kongelig skjøte 30. mai 1666. På Haug fikk han odels skjøte av mag. Kristen Schjoldborg og Søfren Hansson 1. mai 1664. I 1670 har han antagelig kjøpt Valstad av Søfren Hansson. Åge Haug døde i 1671 og hans bo var fallitt. Arvingene gav under 4. mai 1671 avkall til fogd Bing på alt hans efterlatte gods, og fogden har da antagelig tatt dette for offentlige oppebørsler. Bing sees således å være eier av de tre første av disse gårdene allerede i 1671, senere også av Haug. Stene gikk til fogd Liv Borch, Kolstad til Kristofer Jonsen og Marken til Lars Brix. I 1670 døde også Peder Eriksen Juel, og av dennes gods overtok Bing Kulslien, Gren, Sæter, Overneset og Tosteigan. Senere har han også overtatt de gårdene av Juels gods, som Brix hadde kjøpt, nemlig Helmoen, Akran, Bjartan, Åkervolden, Ørtugen og Skjækermoen. Disse siste har han muligens byttet til seg mot Marken (1 øre), Tømmerås og Vuku, som han sees å ha eiet 1682, men som siden gjenfinnes i Brix' gods. Bakken (Mælen) eiet han også. Skifte efter Bing er begynt 28. juni 1693 og sluttet 14. desember 1697. Boet eiet da følgende garder i Verdal: Skrove søndre 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 0 øre 12 mkl Søraker osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Haug 1953
---- 316 ----
---- 317 SS-A ---- Skjækermoen osp 0 øre 8 mkl med bygsel Åkervolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel tilsammen 9 sp 2 øre 9 mkl med bygsel over 9 sp 13 mkl samt en årgangs sag, Ulvilden. Helligdagsaker (Åkran) 1962. Oversikt over lensmann Åge Haugs gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Kulstad, 2. Søraker, 3. Skrove søndre, 4. Marken søndre, 5. Kolstad vestre, 6. Stene søndre, 7. Haug, 8. Valstad.
---- 318 ----
---- 319 SS-A ---- Som man ser, er dette med unntagelse av Skrove, Valstad, Vuku, Haug, Søraker og Kulstad, eiendommer fra Peder Juels gods. Foruten dette eiet han 5 sp 2 øre 12 mkl i andre bygdelag, nemlig 2 garder i Skogn, 3 i Gauldal, 1 i Strinda, 1 på Inderøy, 5 i Leksvik, 1 i Rennebu og 1 i Orkdal. Videre hadde han 11/180 i Røros kobberverk, hver 1/180 ble verdsatt til 250 rdl. Boets aktiva var på 5439 rdl. 1 ort 7 sk og der ble 1685 rdl 3 ort 16 sk til deling mellom enken, Klara Andersdatter, og barnene. Jordegodset ble utlagt til kreditorer og arvinger: Haug til Lars Brix, Gabriel Hausdorpfer og assessor Jens Hansen, som i 1698 skjøtet den til visepastor Tomas Scheen, og denne solgte samme år gården til kapellan en Tomas Collin. Valstad ble utlagt til Anne Vincentz Friis, og etter henne kom den til student Morten Boysen Friis, som i 1746 solgte den til oppsitteren. Kulslien, Sæter og Gren med sag ble av Bings enke ved skjøte av 11 Kulsli 1954 Oversikt over Jens Bings gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Kulstad, 2. Søraker, 3. Skrove søndre, 4. Valstad, 5. Haug, 6. Kulslien, 7. Gren nedre, 8. Sæter, 9. Overnesset, 10. Tosteigan, 11. Melen (Bakken), 12. Vuku øde, 13. Helligdagsaker, 14. Bjartan, 15. Ørtugen, 16. Helmoen, 17. Skjækermoen, 18. Åkervolden.
---- 320 SS-A ---- Melen 1962. Overnesset 1962.
---- 321 SS-A ---- mai, tgl. 6. juli 1706 solgt til Henrik Schøidt og kom senere i Rasmus Ågesen Hagens besiddelse. Denne erhvervet også omtrent alle de øvrige eiendommer av Bings gods, uten at det kan sees, når og av hvem han har kjøpt, så at han i 1723 eiet Kulstad, Kulslien, Sæter, Gren, Helligdags aker, Helmoen, Overnesset, Ørtugen, Tosteigan, Skjækermoen, Bakken (Mælen), Åkervolden og Bjartan. Skjækermoen 1962. Skrove søndre 1962
---- 322 SS-A ---- Åkervolden 1962. De gamle husene står oppe til venstre.
---- 323 SS-A ---- SCHJELDERUPS GODS Som nevnt under Erik Olsen Schanckes gods, pantsatte Kroneri i 1659 endel garder og gårdparter i Verdal til Selius Marcelis. Foruten de 14 garder som der er nevnt, var også følgende 10: Leklem 5 sp 1 øre Omkl Valstad 2 sp 2 øre 0 mkl Baglan 2 sp 1 øre 0 mkl Mikvold store 3sp 0 øre 0 mkl Hegstad Isp 1 øre 12 mkl Haug 3 sp 0 øre 0 mkl Landstad 2 sp 0 øre 0 mkl Risan 0 sp 1 øre 0 mkl Stavlund 0 sp 0 øre 12 mkl Musum Isp 0 øre 12 mkl tilsammen 21 sp 1 øre 12 mkl Baglan 1954
---- 324 SS-A ---- Oversikt over Schelderups gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Leklem, 2. Valstad, 3. Baglan, 4. Mikvold store, 5. Hegstad, 6. Haug, 7. Landstad, 8. Risan, 9. Stavlund, 10. Musum. Marcelis transporterte panteretten til et konsortium, bestående av lektor Hans Søfrenssøn, dennes sønn, sogneprest ved Domkirken Søfren Hanssøn og Maren Pedersdatter Schjelderup, datter av biskop Peder Schjelderup og enke etter den forrige sogneprest ved Domkirken, Mentz Kristoffersøn Darre. Søfren Hanssøn var også gift med en datter av biskop Schjelderup, Anna. Deres mange barn antok alle navnet Schjelderup. Den mest bekjente av dem var Ove Schjelderup, død 1759 som amtmann og konferensråd. Lektor Hans Søfrenssøn døde i 1660, og hans eftermann og sviger sønn lektor Kristen Schjoldborg, inntrådte i konsortiet, som fikk kongelig skjøte på pantet 11. mars 1663.
---- 325 SS-A ---- Hegstad 1962. Le klem 1980,
---- 326 SS-A ---- Landstad 1980. Mikvold 1980.
---- 327 SS-A ---- Søfren Hanssøn sees å ha overtatt alle disse gårdene unntatt Haug, som lensmann Åge Jonsen kjøpte, og Landstad, som Kristen Schjoldborg overtok. Søfren Hanssøn døde i 1679, hvorefter hans garder gikk over til arvingene og siden enkeltvis til bønder. Først Landstad, som allerede i 1686 ble solgt til Hans Sjursen (Lein). Leklem kom i oberst Reichweins eie, og efter ham kjøpte Åge Hagen den og solgte til Ole Sevaldsen Øgstad. Valstad er — som ovenfor nevnt — i 1680-årene kommet i foged Bings besiddelse. Av Baglan ble kvartmester Joh.s Klingenberg eier i 1733 og solgte den i 1735 til oppsitteren. Mikvold ble i 1724 av løytnant Søren Schjelderup solgt til Åge Hagen, som i 1739 overdrog gården til oppsitterne. Hegstad ble av enken Anna Schjelderup i 1701 solgt til presten Tomas Scheen, og fra ham gikk den over i rektor Nils Krogs gods. Krogs arvinger solgte den i 1741 til kapellanen Peder Krog. Haug ble også — som nevnt under Bings gods — solgt til Scheen. Risan og Stavlunden eides i 1723 av Gjertrud sal. Peder Randulfs. Risan gikk siden gjennom mange hender, til den i 1751 ble solgt til Kristen Olsen. Stavlunden solgte hun allerede i 1729 til Ellev Minsaas. Musum gikk over til amtmann Ove Schjelderup, som i 1708 overdrog den til sin bror Johan Schjelderup, vicepastor til Skogn, hvis sønn Jens Schjelderup i 1728 solgte gården til Arnt Pedersen Sende. Stavlund 1979.
---- 328 SS-A ---- Musum 1981. Risan 1954.
---- 329 SS-A ---- JELSTRUPS GODS David Jakobsen, kjøpmann og borger av Trondhjem og eier av Mostadmarken jernverk, var uten tvil født i Jelstrup sogn i Nørre Jylland; men hans sønn, Tomas Davidsen, var den første som antok navnet Jelstrup som familienavn. Blant de under Erik Olsen Schanckes gods nevnte garder og gård parter, som kronen i 1659 pantsatte til Selius Marcelis, var også: Høylo 2 sp 1 øre 6 mkl Ness 2 sp 0 øre 12 mkl Bjartnes 1 sp 0 øre 0 mkl tilsammen 5 sp 1 øre 18 mkl. Marcelis transporterte pantet til lektor Hans Søfrenssøn, og etter dennes død i 1660 gikk det i arv til Peder Kristensen, av hvem Johan Gaarman den yngre innløste det ifølge skjøte av 12. mars 1663. Ved Bjartan 1954
---- 330 ----
---- 331 SS-A ---- skjøte av 2. november s.a. solgte Gaarman disse gårdene for 558 rdl 8 sk til David Jakobsen Jelstrup. Jelstrup hadde samme år kjøpt Levanger med flere garder av det tidligere krongods. I 1680-årene er han blitt eier av Svinhammer, 2 øre med bygsel, etter Lars Bastiansen Stabel. Dessuten eiet han Tverå eller Svarthovd sag. Endelig erhvervet han i 1660-årene Øster Eklo. Han eiet også Flyan, som før hadde hørt til Peder Jue/s gods; men denne gard solgte han i 1697 til presten Tomas Scheen. I 1696 makeskiftet han Ness til oppsitterne mot Minsås. De andre gårdene gikk ved David Jakobsens død i arv til sønnen Tomas Davidsen Jelstrup, og denne har — antagelig omkring 1720 — solgt Høylo til Rasmus Ågesen Hagen. Ved Tomas Davidsens død i 1730 var hans bo fallitt. Sønnen Hans Tomassen kom da i besiddelse av ovennevnte eiendommer, og han solgte i 1735 Svinhammer til Peter Rafael Lund, i 1736 Sør Minsås til opp sitteren Malena Arntsdatter og i 1739 parten Bjertnes til løytnant Lorentz Didrik Kluver. Efter Hans Tommassens død i 1743 ble enken, Birgitte Elisabet Kiemler, gift med mønster skr iver Frederik Rosing, og han solgte i 1751 Ekloen til oppsitteren Jens Olsen. Høylo (Heilo) 1962 Oversikt over Jelstrups gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Høylo, 2. Ness : 3. Bjartnes, 4. Svinhammer, 5. Øster Eklo, 6. Flyan.
---- 332 SS-A ---- Ness (øst re) 1962.
---- 333 SS-A ---- REINSKLOSTERS GODS Reinklosters gods efter reformasjonen er dannet ved at Reins og Tautra klostergodser er slått sammen. Fru Inger til Østeråt fikk livsbrev på det gamle Reinsklosters gods 4. mars 1541. Etter en jordebok fra denne tid hørte da til godset 202 garder av 225 spand 2 øre 2 mkl skyld, hvorav 32 garder i Rissa, 14 i Stads bygden, 4 på Bynesset, 2 i Børseskogn, 3 i Orkdal, 3 i Meldal, 7 i Leksvik, 12 i Stjørdal, 10 på Frosta, 6 i Skogn og Verdal, 16 på Ytterøy, 13 i Sparbu, 12 i Beistad, 11 på Snåsa, 10 på Namdalseidet, 6 i Namdalen, 30 i Bjørnør, 8 i Bjugn og 3 i Romsdalen. Da fru Inger i 1555 druknet, kom Rein som verdslig len til Aksel Gyntelberg, som hadde det, til han i 1560 fikk Bakke klosters gods. Tautra kloster ble ved erkebiskop Olav Ingebrigtssøns flukt i 1537 lagt under Kronen, og da Holms kloster kort etter ble lagt under Stein viksholm slott, fikk Jens Tillufssøn Bjelke, som hadde hatt dette i for lening, Tautra klosters gods isteden. Jens Bjelke var utilfreds med dette, da Tautra efter hans erklæring hadde den minste klosterrente norden fjells. Hallan søndre 1978
---- 335 SS-A ---- Godset var dog ikke übetydelig; for ifølge en samtidig jordebok ut gjorde det ialt 208 spand 1 øre 1 ørtug og 2 penninger foruten 4 garder av 14 spands skyld, som i 1531 var pantsatt av Nils Lykke. Efter denne jordebok eiet Tautra 22 garder på Frosta, 42 i Skogn, 10 i Verdal, 12 på Røra, 8 i Sparbu, 11 i Beistad, 14 på Inderøy, 1 i Mosvik, 13 i Åsen, 6 i Stjørdal, 9 i Leksvik, 5 på Dragstranden, 2 i Hemne, 1 på Nordmør, 3 i Stadsbygd og 8 i Skogdal, tilsammen med de pantsatte 167 gårdene. Jens Tillufsen Bjelke hadde Tautras gods i forlening fra 1537 til 1556. Den 7. juni dette år fikk lensherren over Trondhjems len befaling til å flytte fra Steinviksholm til Kongsgarden i Trondhjem, under hvilken Tautra ble lagt; men i 1561 ble dette atter forandret, og Tautragodset ble slått sammen med Reins klosters og Viks gods og utgjorde herefter en særskilt forlening, som siden gikk under navnet Reinsklosters gods. De følgende lensherrer er: Kongelig hofsinde Mogens Pederssøn, som hadde det på tjeneste fra 1560 til 1575, Jørgen Munk 1575-1577, Jakob Huitfelt 1577-1578 og 1581-1582, Jakob Venstermand 1578-1581 og fra 1582, Absalon Jul til sin død 1590, Henning Gjøe 1590-1611, Jens Bjelke til Østeråt 1611- 1615, Klaus Daa fra 1615, Sten Villumssøn Rosenvinge 1628-1640, Iver Prip 1640, Oluf Parsberg 1641-1642, Frederik Urne 1642, Melchior Oldeland 1645-1648, Jakob Mogenssøn Ulf elt 1648. Rein 1964
---- 336 ----
---- 337 SS-A ---- Under pengetrangen efter krigene 1657-1660 ble godset pantsatt til brødrene Marcelis og ved skjote av 28. april 1675 solgt til Johan Marcelis for 55881 Vi rdl 2 sk. Det utgjorde da ialt 519 sp 22 Vi mkl. De garder i Verdal, som ved denne leilighet ble solgt, var Togstad 0 sp 1 øre 6 Hestegrei (2g) 3 sp 2 øre 0 Lennes 1 sp 0 øre 0 Leirfald ostre 1 sp 0 øre 0 Rein osp 1 øre 12 Dillan osp 2 øre 12 Arstad mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel mkl med bygsel med kvern Isp 1 øre 0 mkl med bygsel hvorav 1 kvern 1 øre Bjørstad 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Hallan søndre 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel Tokstad 1953 Oversikt over Reins kloster gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Togstad, 2. Hestegrei, 3. Hestegrei, 4. Lennes, 5. Leirfaldøstre, 6. Rein, 7. Dillan, 8. Arstad, 9. Bjørstad, 10. Hallan søndre, 11. Stuskin, 12. Steine søndre, 13. Vangstad, 14. Vinne, 15. Grundan kvernsted, 16. Reppe, 17. Eklo nordre, 18. Gjermstad øvre, 19. Skrove nedre.
---- 339 SS-A ---- Stuskin osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Stene søndre osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Vangstad osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Vinne osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Grundan kvernsted osp 1 øre 12 mkl uten bygsel 2 møllesteder Reppe osp o øre 8 mkl uten bygsel Eklo nordre osp o øre 16 mkl uten bygsel Gjermstad øv.O sp 2 øre 4 mkl uten bygsel Skrove nedre osp 2 øre 0 mkl uten bygsel tilsammen 15 sp 2 øre 6 mkl. Dette anser jeg som det gamle klostergods. Matrikkelen av 1650 oppfører riktignok mere som hørende til Reins klosters gods, men det skriver seg visstnok fra, at kronen efter å ha be slaglagt klostergodset tid efter annen føiet andre eiendommer til godset, da den bortforlenet det. Imidlertid kan det være tvil om Bjørstad og partene i Stuskin, Eklo og Gjermstad. I 1626 ble det foretatt et makeskifte mellom Reins kloster og Jens Bjelke. Bjelke fikk da fra klostergodset noen eiendommer på Fosen, mens han til vederlag ga fra seg eiendommer i Lanke, Støren, Frol, Inderøy og Verdal. I Verdal gjaldt det Bjørstad 1 spann 1 ørtug og Stuskin Vi spann. Og i 1640 ble det foretatt et større makeskifte mellom Reins kloster og Lauritz Bastiansen som var fogd over Stjørdal fogderi. Han ønsket 1 spann i gården Skatval som tidligere hadde ligget under Tautra kloster. Han måtte yte dobbelt vederlag, og ga fra seg eiendommer i Inderøy, Skogn og Verdal. I Verdal gjaldt det Eklo 16 marklag og Gjermstad 4 marklag. (Begge disse transaksjonene er inntatt i Norske Riksregistrant er henholdsvis V s. 501 ff og VII s. 643.) Spørsmålet blir bare hvor Jens Bjelke og Lauritz Bastiansen hadde fått tak i dette jordegodset i Verdal. Naturligvis kan det opprinnelig ha vært Reins klostrets gods, men det behøver ikke nødvendigvis å være så. Brødrene Marcelis Brødrene Marcelis som ofte er nevnt i det foregående, fortjener en nærmere omtale som typer på storfinansens magnater i 1600-årene. Gabriel og Selius Marcelis hørte til en slekt, som opprinnelig skrev seg fra Antwerpen, men under de nederlandske religionskamper hadde for trukket til Amsterdam. Her ledet Gabriel et stort handelshus. Helt fra 1630-årene hadde han forretningsforbindelse med den danske regjering, og i 1640 reiste han til Bind VI A — 22
---- 340 SS-A ---- Di lian 1962. Norge i den av den danske regjering billigede hensikt å bringe bergverk ene i bedre stand. Han oppnådde i 1641 for sin far privilegium på Bærums jernverk, hvilket gikk i arv til ham og broren Selius, og de erhvervet senere sammen flere andre bergverker dels til eiendom, dels i forpaktning. Men hans største virksomhet kom dog til å bestå i leveranser til hæren og lån til kronen. Hans fordringer for dette beløp seg alene i årene 1642- 47 til over 380,000 rdl. Under krigen med Sverige 1643-45 ydet han Danmark betydningsfull hjelp, dels ved politisk å støtte det, dels ved å skaffe våpen, skib og offiserer. Han var nøie knyttet til de to makt havere i Danmark og Norge, Korfits Ulfelt og Hannibal Sehested og stod i pengeforbindelse med begge. Selvfølgelig ydet han ikke disse tjenester uten først og fremst å sørge for sin personlige fordel: Sammen med broren oppnådde han både å få krongods i Norge tilskjøtet og inn tekter av kronen anviste for sine fordringer, og den efter Ulfelts fall i 1651 nedsatte undersøkelseskommisjon oppdaget betydelige misligheter ved hans leveranser. Men allikevel vedble den danske regjering, som var økonomisk avhengig av ham å stå i forretningsforbindelse med ham. Under krigen 1657-60 påtok han seg sammen med broren Selius og et par andre store leveranser og fikk seg for dette tilskjøtet betydelige krongodser, i Danmark, således bl.a. hele Møen. Han ble til og med adlet i 1665. Som godseier innla han seg et dårlig ry, iallfall på Møen, og flere av de norske bergverker underkastet han en rovdrift, så at han i 1660-årene måtte seige dem eller stanse deres virksomhet. Selius Marcelis hadde som følge av familiens nøie forbindelse med Danmark og Norge i 1645 bosatt seg i Kristiania, hvor han eiet en løkke utenfor byen og drev stor virksomhet i trelastbransjen. Sammen med Gabriel utfoldet han under krigene en betydelig virksomhet med
---- 341 SS-A ---- leveranser til hæren. Ved Hannibal Sehesteds gunst oppnådde han i 1646 store særrettigheter med hensyn til skattefrihet og religionsfrihet for seg og sitt hus som reformerte til stor misfornøielse for Kristiania borgerskap. Både under Kristian IV og Frederik 111 drev han store forretninger med regjeringen såvel ved leveranser som ved lån og ofte på den hensynsløseste måte. Men skjønt der i 1651 oppdagedes graverende misligheter ved hans leveranser, vedble hans innflytelse, og i oktober 1653 fikk han en generalkvittering for manglene foruten at det avstodes ham krongods og bergverker samt anvistes ham store inntekter til dekning av hans krav. I november 1653 fikk han ennvidere direksjonen og inspeksjonen over det nettopp opprettede norske postvesen, og i 1657 utnevntes han til bergamtsråd i Norge. Da det trakk opp til krig med Sverige våren 1657, ble han av regjering en sendt til Holland for å skaffe lån og sjøoffiserer. Under krigen påtok han seg sammen med broren store leveranser til hæren. Fra 1658 av til bragte han den meste tid i Kjøbenhavn. Under stormen på denne stad 11. februar 1659 hadde han kommando over hollandske matroser. I september 1660 fikk han for sine tilgodehavender av kronen pantebrev på Bakke og Reinsklosters gods. Han døde i Kjøbenhavn 20. mars 1663. De kapitaler, brødrene Marcelis rådet over, kom naturligvis for en del landet til gode, forsåvidt som de frembragte øket liv og virksomhet på forskjellige områder, men ble forøvrig uten varig betydning, idet Marcelisenes efterkommere ikke ble knyttet til Norge, men til Danmark hvor efterkommere av Gabriel ennu lever som baronene Gyldenkrone. Selius' sønner var Gabriel Marcelis den yngre og bergråd Johan Marcelis. Reinsklosters gods har, mens Marcelisene eiet det, stadig vært bort forpaktet, og førnevnte Jens Bing har en tid haddet det i forpaktning, mens han var rådmann i Trondhjem. Under 20. august 1687 sees han å ha opprettet en kontrakt med Morten Jakobsen angående godsets for paktning; men om han har gjort dette på egne vegne eller som ombuds mann for Marcelis er ikke klart. Denne Morten Jakobsen har ikke hatt godset lenger enn til 1690; for dette år sees det å ha hatt en annen for pakter, og heller ikke har han oppfylt sine forpliktelser; for på skiftet etter Jens Bing i 1693 ble der fremlagt en fordring på Morten foged, som han der kalles, på 12,242 rdl. 67 sk., som følge av nevnte kontrakt. Morten mente nok på sin side å ha tilgode av boet 6699 rdl. 3 ort 12 sk., som følge av nevnte kontrakt. Skjønt Bing hadde betinget ham forpakt ningen av godset, hadde han allikevel oppebåret rettighetene. For denne påstand kunne han ikke føre annet bevis enn noen skrivelser om å kreve inn endel restanser for Bing. Formodentlig forholder saken seg så, at Morten Jakobsen helt fra først av har vært ute av stand til å oppfylle for
---- 342 SS-A ---- paktningsvilkårene, hvorfor Bing på sin side har opphevet kontrakten og seiv overtatt inkassasjonen av godsets inntekter. I 1690 sees prokurator Rasmus Krag å være forpakter av godset. For forpakterne gjaldt det naturligvis å bringe mest mulig ut av det, og deres behandling av bøndene har derfor utvilsomt ofte vært ufor svarlig. Det tør antas, at det dårlige ry, proprietærstanden i tidens løp erhvervet seg, for en vesentlig del skyldes forpakterne. Det er dog ganske feilaktig å tro, at bøndene fant seg i enhver behand ling uten å kny. De hadde alltid god rede på sin rett efter loven og de kongelige forordninger, og som regel fant de god støtte hos overøvrig hetene (stiftsbefalingsmannen). Vi har et eksempel på dette fra Reinsklosters gods, idet godsets bønder under 6. august 1690 har klaget til stiftsbefalingsmannen over endel overgrep, som de finner, at forpakteren har gjort seg skyldig i. Klagen er i 7 punkter, hvis innhold i det vesentlige er følgende: 1. Skjønt korntaksten ifølge kgl. forordning av 15. februar skulle fast settes av stiftamtmann og biskop, hadde de hittil mattet betale Jens Bing den fulle sum etter ledings- og landskyldsbøkene. (Dette synes å tyde på, at Bing har krevet leding og landskyld in natura eller i penger, eftersom det var fordelaktigst for ham, skjønt det forlengst var blitt sedvane nu å erlegge disse ydelser i penger.) Stiftamtmannen resolverer da også hertil, at Reinsklosters jordebok, da godset ble solgt, ble beregnet i penger, og at det var likeså godt og tjenlig for sammes bønder å betale i penger som med varer. 2. Her insinueres, at Bing holder seg landboholdets forhøielse efter spandtallet efterrettelig, men ikke lettelsene efter forrige post, hvorfor de spør, om dette skal utredes efter nuværende eller tidligere lov, hvortil stiftamtmannen salomonisk resolverer, at Bing ikke bør beregne høiere «end som han forpagtningen haver antaget». 3. I dette punkt klages over, at der forlanges «stokkpenger», 20 skilling til forpakteren, og at denne avgift av gamle Reinsklosters bønder beret tes å være pålagt til bygning og vedlikeholdavenbryggepåßeinskloster, hvor ledingen og landskylden kunne føres iland, dengang den ble erlagt in natura, og som de mener nu må bortfalle, da disse ydelser nu erlegges i penger. Dessuten henvises til, at loven ikke forplikter bøndene til mere enn å føre landskylden til nærmeste kjøpstad eller ladested. Hertil bemerker dog stiftamtmannen, at stokkepenger er beregnet hr. Marcelis i godset med et bestemt beløp, som er overtatt for full verdi, «hvorfor den opinion og dispute er forgjæves». 4. De har på grunn av misvekst de siste år ikke maktet å betale «konge lige kontributioner», (dvs. skatter), langt mindre landskyld, hvorfor fattigdommen er tiltatt, så de ved den endelige avregning med Bing frykter for å måtte gå fra sine garder, hvorfor de anmoder om en under
---- 343 SS-A ---- søkelse, «hvoraf kan fornemmes, om lov og forordninger har været efterlevet». Dette finner stiftamtmannen billig og bestemmer, at hvis bonden har noe å anke over med hensyn til avregningen, bør foged og sorenskriver overvære og tilse, at bonden ikke forurettes. 5. Dette faller ikke godt sammen med klagemålet i første punkt, idet de besværer seg over å være pålagt så mange militære utgifter og byrder, at de av den grunn må få lettelser i landskylden på den måte, at både den og ledingen erlegges in natura; «ti det er aldeles tungt og umuligt i disse tider at bringe penge tilveie». Hertil kan stiftamtmannen kun svare, at han håper, ombudsmannen i denne henseende gjør alt mulig. 6. Dette klagepunkt er temmelig uklart og lyder: «Alligevel Hans kongelige Majestæts lov tilholder, at kongens under saatter og alle de, sig i kongens riger og lande opholde eller handle, skulle rette sig efter kongens lov under kongens fiskals tiltale, saa muligens Jens Bing paa sin principals vegne haver forment, at Marcelis er en udenrigs mand og derfor maa gjøre sig godset bedst nyttigt, helst efterdi han har kjøbt det med sigt og sagefald. Dog befaler Hans Majestæts lov, at de som nyder frihed med hals og haand, de skulde dermed rette og for holde ei med ulovlig fremfart forbryde». Hertil bemerker stiftamtmannen: «Hvori denne post bestaar, forstaar jeg ikke. Ellers extenderer sig den frihed, som den her kaldes, med hals og haand, til aldeles intet, som er imod loven, hvorefter enhver bør sig at rette». Klagepunktet synes å bero på den misforståelse, at når godset var kjøpt «med sigt og sagefald», skulde dette være ensbetydende med, at eieren hadde «hals og håndsrett» over dets bønder, og synes tillike å insinuere, at Marcelis ved utøvelsen av denne rett som utlending ikke skulle holde seg landets lover efterrettelig. 7. Siste klagepost går direkte løs på den daværende forpakter, Rasmus Krag, som beskyldes for å ha forgått seg i alle de foregående punkter og å plage sine bønder med «ulidelig skyldsferd til sig og sine tjenere, hver reise 4 hester, samt natteholdsfortæring, som alt strider mod Kongelig Majestæts lov, hvorfor vi fattige noksom er Hans kongelige Majestæts undersaatter beder, at vores høiædle og velbaarne hr. stiftamtmand ikke tillader, at imod os handles imod kongens lov», etc. Angående dette klagemål tar da også stiftamtmannen ganske kraftig i og erklærer, at «Rasmus Krag maa til aldeles intet hverken ved nattehold eller skydsferd handle». Han erindres om å «opføre sig beskedentlig, saa at hans prici pals reputation derved ikke engageres,» ettersom man vet, at denne har stor omsorg for sine bønder og ikke vil, at det tilføies dem noen skade. Forpaktningsvilkårene får vi rede på, idet Johan Marcelis ved kontrakt av 14. oktober 1699 påny forpaktet Reinsklosters gods til
---- 344 SS-A ---- Rasmus Krag for tiden 1. mai 1700 til 1. mai 1707. Godset var i forminsket med endel garder i Børsa, Børseskogn og Buvik til en samlet skyld av 47 sp 18 mkl, som var pantsatt til kronen for resterende avgifter. Ifølge denne kontrakt skulle forpakteren oppebære alle visse og uvisse inntekter av godset såsom landskyld og rettighet, bygsel og tredjeårsstake, leding, sikt og sakefall og ellers all annen dertil liggende herlighet «landsloven gemæs», således som det var skjøtet til Marcelis. Hvis noe av godset ble solgt i forpaktningstiden, skulle landskyld og rettighet med visst og uvisst etter jordeboken av kortes i den årlige forpaktningsavgift. Odels- og rosstjenesteskatt skulle Marcelis seiv utrede, dog således, at Krag erla den og siden fikk den avkortet i avgiften. På lignende måte skulle Marcelis seiv bære mulige nye kontribusjoner, «dersom imod forhaabning noget saadant kan vorde paalagt», likeså skulle han bære tapet ved, at rettighetene etter jorde boken kunne bli forminsket ved nye bestemmelser. Alt sådant skulle forpakteren få godgjort ved avkortning i forpaktningsavgiften. Hvis de til kronen utlagte garder ble innløst, skulle de atter legges til godset og forpakteren derfor yde godtgjørelse, som da skulle fastsettes ved overenskomst. Forpaktningsavgiften var 1316 rdl 16 sk pr. år å erlegge med en halv part til michaeli og den annen halvpart til jul. Forpakteren var naturligvis ansvarlig for skattene av det «øde og forarmede gods», d.v.s. de garder, som var helt uten bygsler, eller hvis bruker var så forarmet, at han ikke kunne betale skatten. Det samme var tilfelle med kopp- og kvegskatt av hovedgården samt konsumpsjonen. Forøvrig forpliktedes forpakteren overfor godsets bønder til «imod loven og jordebogen aldeles intet at paabyrde eller forrette, mens dennem billig og redelig medhandle og mod enhver tilbørlig forsvare». Heller ikke måtte han seiv eller ved andre la skogene «til upligt forhugge», men sørge for, at de ble skånet og fredet for enhver, likesom han skulle gjøre sg yderste flid for ikke alene å forhindre, at mere av godset ble liggende øde, men også sørge for, at det, som var übesatt, ble «forsynet med gode og flittige leilændinger». Klausulen om ikke å bebyrde eller forutette bønderne kunne nok være nødvendig. Men heller ikke for forpakteren var stillingen alltid så lett. Særlig i de dårlige tider, når krig og uår bevirket, at mange garder ble liggende øde, så forpakteren seiv måtte svare «de kongelige kontribu tioner» d.v.s. skattene av dem, spant han neppe silke på forpaktningen, seiv om avgiften var meget rimelig. Efter ovennevnte kontrakt utgjorde den jo neppe 2,7% av verdien efter salgssummen 25 år tidligere. I en skrivelse av 20. april 1701 til stiftamtmannen klager Rasmus Krag over, at henved 60 spand av godset ligger øde og ikke engang skaffer
---- 345 SS-A ---- inntekt til det halve skattebeløp. Videre klager han over, at såsnart han får en fattig husmann eller bonde til å bosette seg på en sådan gard og drive den på lottebruk eller bare for skatten, så kommer presten og for langer offerskjeppe og hentning til annekskirkene, hvilket kan beløpe seg til 2 rdl årlig, fogden krever degne- og mestermannstoll, over 1 ort, sorenskriveren krever sin toll, og på enkelte steder kreves lagmannstoll, som kan beløpe seg til 1 ort og mere etter gardens størrelse, klokker og lensmann krever sin toll, som beløper seg til 1 ort 8 sk m.m. Han mener, at slike brukere ikke bør betale mere enn husmenns avgifter, som er 8 sk årlig til kirken og til presten arbeide hver høst. Enten han er husmann hos en bonde, hvor han kan slå noget til sine kreaturer og i andre mater arbeide til sitt livs opphold, eller på en ødegård, hvor han gjør det samme, så er han allikevel kun en husmann, mener Krag, hvorefter han krever lettelser i dette, ellers får han ikke folk til sine ødegårder. Stift amtmannen gir ham også medhold, forsåvidt som han finner det rime lig, at de, som bruker til lottes eller slår ødegårder for at proprietæren skal få noe til skattens betaling, ikke betaler offerskjeppe, hentning etc, men hvis noen bruker en ødegård for skattene, finner han, at ved kommende bør svare «toldene». Etter Johan Marcelis' død arvedes Reinsklosters gods av hans sønner Johan, Wellem Hinrich og Hinrich van Tiet van Marcelis. Disse solgte godset ved skjøte datert Amsterdam 2. februar 1704 og tinglest i Trondhjem 11. mars s.å. til kjøpmann i Trondhjem Ebbe Carstensen. Kjøpesummen er ikke nevnt. Denne Ebbe Cartensen skal være født den 3. september 1658 på den adelige gard Rielseng ved Flensburg. Han hadde flere søsken, og fra en av hans brødre nedstammer den adelige slekt Castenskjold i Danmark. En morbror av Ebbe (Hans Lauritzen) var guvernør på St. Thomas. Ebbe Carstensen ble i 1690 gift med Anna Henriksdatter Hornemann, datter av flensborgeren Henrik Horneman, som innvandret til Trond hjem, hvor han ble kjøbmann og i sin tid var en av byens rikeste menn. Ebbe Carstensen og Anna Horneman hadde 7 barn som i dåpen ble kalt dels Horneman, dels Tønder etter mormorens far. Fra dem skriver seg den vidt forgrenede Horneman-familie, den teller mange fremtredende medlemmer. Reinskloster har siden uavbrutt vært i slektens eie. Den nuværende eier er Ebbe Carstensens etterkommer i 6te ledd. Av Horne man-familiens medlemmer forøvrig skal her nevnes Jakob Hersleb Horneman, som i sin tid eiet Skånes og senere ble forstander for de offentlige stiftelser i Trondhjem, hvor han i sin fritid drev omfattende genealogiske studier. Resultatene av disse har han nedlagt i et stort manuskript, som finnes i Trondhjems statsarkiv. Da Reinsklosters gods av brødrene Marcelis ble solgt til Ebbe Carstensen, var det ennu et par år igjen av Rasmus Krags forpaktnings
---- 346 SS-A ---- tid ifølge kontrakten av 1699. Krag påstod derved å være påført et tap, som han i en regning av 28. august 1716 oppfører med 3283 rdl 34 sk, for hvilket beløp han saksøkte brødrene Marcelis, som ved Trondhjems bytings dom av 7. september 1719 ble tilpliktet å utrede dette beløp til Krags bo, idet han seiv var død i februar samme år. Brødrene Marcelis hadde ikke latt møte ved retten og intet anført mot hans krav. Krag har neppe hatt noget stort utbytte av sin forpaktning av godset. Da hans bo ble sluttet den 5. november 1721, var aktiva 3851 rdl 16 sk, heri iberegnet ovennevnte fordring på brødrene Marcelis. Passiva var 2864 rdl 14 sk. Det ble således, efterat utlegget til kreditorene var skjedd, et overskudd på 987 rdl 2 sk, og dette bestod altså kun av en del av fordringer på Marcelis; men denne kan ikke ha vært ansett for videre sikkert for enken og arvingene frasa seg arv og gjeld. Om den ble innfridd er übekjent. Fra Rasmus Krag nedstammer en tallrik og betydelig slekt, mest av offiserer og prester. Den bekjente veidirektør Hans Hagerup Krag var hans etterkommer i ste ledd, og etterkommere i 6te ledd er forfatterne Thomas og Vilhelm Krag. Ebbe Carstensen solgte endel av Reinsklosters gods. Således overdrog han i 1708 parten i Vangstad til opsitteren og omkring 1720 Dillan til Abraham Drejer og Arstad og Bjørstad til Rasmus Hagen. Rimeligvis har han avhendet ennu mere av det gods, som bare bestod i landskyld parter. Bjørstad sees i 1721 å tilhøre Rasmus Ågesen Hagen. Ved skjøte av 1. oktober 1727, tinglest i Rissa 30. juli 1736 overdrog Ebbe Carstensen hele Reinsklosters gods tillikemed Archidiakoni præbendes og sitt øvrige jordegods unntagen kirkene i Stadsbygd og Skogn med deres tilhørende jordegods til sin sønn, Henrik Ebbesen Hornemann. Denne, som hadde assessors rang, var født i 1694 og døde i 1748. Han var gift med Sara Hammond som overlevet ham i 40 år og i sin lange enkestand styret sine affærer med omhu og dyktighet. Såvel av familien som av andre kaltes hun «moren på klosteret». På skiftet etter Henrik Ebbesen Horneman overtok sønnen Henrik Reinsklosters gods for 60.000 rdl. Henrik Henriksen fikk i 1760kancelli assessors titel og ble senere justisråd. Han var meget bereist, hadde stor beundring for alt fransk og var i mange henseende forut for sin tid. 1 1760 tilbygget han Hornemansgården den fløi, som vender mot torvet og bodde der om vinteren og om sommeren på Reinskloster. Han eiet også Det overhaldske gods, som han kjøpte i 1788 for 11.000 rdl av enkefru Meyer, f. Hammond. Det bestod av Rannems hovedkirke, Skage, Romstad og Glashaug (Harran) annekskirker med underliggende jordegods. Hans store hissighet førte ham ofte i übehageligheter. Han lå således
---- 347 SS-A ---- stadig i prosess og var av den grunn ofte i pengevanskeligheter. Dette bidrog vel til, at han efterhvert skilte seg ved en del av godset. Av dets garder i Verdal solgte han således i 1763 Hestegrei, Rein, Lennes og Tokstad, i 1765 Hallan og i 1782 Skrove, alle til bønder. Formodentlig har han omtrent på samme tid skilt seg ved de øvrige av godsets garder i Verdal. Han døde i 1807 og ved hans død var intet av Reinsklosters gods igjen i bygden. Bjørstad 1962.
---- 348 SS-A ---- BAKKE KLOSTERS GODS Efter reformasjonen fikk Bakke kloster en verdslig forstander, som var forpliktet til å underholde nonnene. Som forstander forekommer i 1547-52 Jørgen Pedersen, som påstod at han ikke kunne få mere ut av godset, enn hva der gikk med til å fø og klæ «klosterfruene», især med den svære tjeneste han derav måtte gjøre. Denne tjeneste må ha vært meget svær, hvis den ikke ga forstanderen noe overskudd; for Bakke klosters gods har vært meget betydelig. Som før nevnt, fikk lensherren i Trondhjems len, som hittil hadde bodd på Steinvik holm slott, i 1556 befaling til å bosette seg på Kongs garden i Trondhjem. Den med Bakke kloster forlenede adelsmann fikk da befaling til å flytte til Steinvikholm og holde dette slott i god for varing. Klostrets visse rente ble hans lønn for denne tjeneste. Med Bakke kloster har følgende vært forlenet: Jørgen Pedersen, Kristofer Eriksen Bernhof 1555-1560, Aksel Gyntelberg 1560-1564, da han overgav Steinvikholm til svenskene og derfor mistet forleningen, Auglen 1961.
---- 349 SS-A ---- Hans Offesen Rød 1564-1599, Laurits Kruse 1599-1608, Jens Sparre 1608-1611, Ditlef Rantzau fra 1611, admiral Henrik Jakobsen Wind 1630-1633, Sten Beck 1633-1641, Ove Bjelke 1641-1648, Daniel Knutsen Bildt 1648-1652, Matias Budde 1652. Godset utgjorde etter en jordebok av 1658: Med bygsel: 306 sp 1 øre 7 mkl og 16 Vi vog fisk. Dessuten beløp ledingen seg til 38 vog 2Vi pund smør, 139'/3 vog korn, Vi tønne laks og 28 gråskinn foruten arbeidspenger 36 rdl., brenneved 300 lass, grunnleie 15 rdl. og tiende i korn 238 5/8 tønne, i penger 32 rdl, i fisk 45 vog og i ost 6/2 vog. Godsets eiendommer i Verdal var i 1650 etter matrikkelen Øgstad 3 sp løre 12 mkl med bygsel Gudding (2g) 6sp 0 øre 0 mkl med bygsel Myr 1 sp 1 øre 0 mkl med bygsel Husan 2sp 0 øre 8 mkl med bygsel Auglen (2g) 2sp 0 øre 0 mkl med bygsel Melby (2g) 3sp 1 øre 12 mkl med bygsel Sende 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Lyngåsen osp 1 øre 12 mkl med bygsel Levring (2g) Isp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 8 mkl Gudding-gårdene 1962.
---- 350 ----
---- 351 SS-A ---- Ekren osp 2 øre 12 mkl med bygsel Grundan Isp 0 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 6 mkl mkl med bygsel over Øst Grundan Isp 1 øre 12 2 sp 16 mkl Vestgrundan Isp 1 øre 12 mkl med bygsel over 2 sp 16 mkl Vuku lille 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Byna osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 2 øre delt med Stiklestad kirke Trygstad lille osp 1 øre 18 mkl med bygsel over 2 sp 1 øre 12 mkl delt med Fattighuset Stuskin 1 sp 2 øre 8 mkl uten bygsel Skrove osp 2 øre 0 mkl uten bygsel Rindsem osp 1 øre 12 mkl uten bygsel Husan 1953 Oversikt over Bakke kloster gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig 1. Øgstad, 2. Gudding østre, 3. Gudding vestre, 4. Myr, 5. Husan, 6. Auglen, 7. Melby, 8. Melby, 9. Sende nedre, 10. Lyngåsen, 11. Sagvolden, 12. Midt- Grundan, 13. Høylo, 14. Skrove nedre vestre, 15. Rindsem, 16. Sør aker, 17. Vukuøde, 18. Stuskin, 19. Rosvoldstore, 20. Vestgrundan.
---- 352 SS-A ---- Sende nedre Isp 0 øre 0 mkl med bygsel Lyngåsen 1981.Gården er borte. Dette er stedet hvor den lå. Steinen til venstre er trolig en av hjørnesteinenepå stuelånen.
Skrove nedre 0 sp 2 øre 0 Rindsem osp 1 øre 12 Søraker 0 sp 0 øre 16 0 sp 0 øre 16 Vuku 0 sp 0 øre 8 Stuskin 0 sp 0 øre 8 mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel mkl uten bygsel Rosvold store osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Vestgrundan 1 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 16 mkl hvilket sannsynligvis betegner størrelsen av klostergodsets eiendommer i Verdal. Etter matrikulen av 1650 var det meget større, men det skriver seg formodentlig som ved Reins kloster fra, at kronen hadde føiet til endel eiendommer ved bortforleningene av det. Under pengevanskelighetene etter krigen 1657-60 ble Bakke klosters gods i 1660 overdratt som brukelig pant til Gabriel Marcelis for en for strekning på 22,500 rdl. Marcelis forpaktet godset bort inntil det ved kongelig skjøte av 28. april 1675 ble solgt til panthaveren for 41,888 Vi rdl 4 sk. Hele godsets størrelse var da 421 sp 22 mkl, hvorav i Nordland- Melby 1980.
---- 354 SS-A ---- ene 54 sp, altså av skyld omtrent nøiaktig som hele Verdals prestegjeld. De årlige inntekter angaes til 1499 rdl 72 sk. Selius Marcelis har på brorens vegne under 30. februar 1662 forpaktet det til Hans Kolby for tiden 1. mai 1663 til 1. mai 1666. Kontrakten lyser i sin helhet således: «Selio Marcellus kgl majts. oberberamts raad sampt direkteur offwer postessenet udj Norge, gjør vitterlig at haffve forund och bevilget saa och hermed forunder och bevilger erlig och welacht mand Hands Kolby Backe Closters hoffvud gaard, med dessen tilliggende goeds och tiennere, at vinde och følge for en wiss aarlig affgifft, efter derom woris sær foretning och til mig gifven obligation, saaledis att jeg forbem.te Hans Kolby hermed fuldmagt gifver, det hans paa min broder Gabriel Marcellus hans weigne och udj hans nafn maa och oppeberge ald joerd boegens landschyld och rettighed med huis och uisse, saa som bøxel, sigt och sagefald, och ald anden Herlighed, Lige som det min broder aff Hans Ko. Mayts Naadigst er forund och betrefued, sampt Jordboegen om formelder. Og skal hand Imedens hand samme goetz nyder, Ingen aff diss Tilliggende Imoed Landslougen forurette eller til stedes at foru rettes, Schawfuene og til upligt forhugge, ey heller Joerdbogen lade forringe eller formindske, Mens en huer ved Loffuen Handt Hefue och forsuare, och om noged aff des tilliggende lidet eller stort derfrå kand være kommen det ved louglig middel igien Indfordre, samme hans Myr 1953
---- 355 SS-A ---- forualtning skal hafue sin begyndelse fra Philippi Jacobi 1663 och siden continuere til Philippi Jacobi 1666. Thill witterlighed vnder min egen Hand och zignet. Actum Kiøbenhaffn d. 30. febr. 1662. Selius Marcel/us Denne overenskomst ble omtrent ordlydende fornyet for 6 år, nemlig fra 1. mai 1666 til 1. mai 1672 av Gabriel Marcelis ved kontrakt datert Amsterdam 6. juli 1666. Den årlige avgift ble da fastsatt til 1450 rdl in specie. Godsets hovedgård, Bakke gard, medfulgte ikke i salget i 1675 og må altså tidligere være blitt privat eiendom. Den ble mikkelsaften 1658 avbrent av svenskene. Den eiedes og beboddes i slutten av 1600-årene av president Anders Kristofersen Tønder, som døde i 1696, og siden av dennes svoger, kommandanten på Munkholmen Frants Kyhn, efter hvis død i 1698 den tilfall kronen for gjeld. Den ble da solgt ved auksjon for 800 rdl til biskop Peder Krog, som eiet den til sin død i 1731. I hans tid ble gården i november 1718 avbrent etter generalkommandoens ordre, for at den ikke skulle tjene svenskene, som under Armfelt angrep Trondhjem, til skjul. Senere ble eiendommen, som etter Krogs enkes død i 1746 endel år tilhørte familien Collin, i 1766 innløst av sønnesønn en kaptein Karl Henning Krog som odelsberettiget for 5300 rdl. Han var en duelig landmann, forbedret gården meget og lever her til i 1780- Byna 1981 Bind VIA —23
---- 356 SS-A ---- årene, hvoretter eiendommen kom til Verdalsgodets eier, regiments kvartermester Finne, hvis enke bodde der ennu i 1830-årene. Gardens største herlighet var den grunnleie, den oppebar av forstaden. Bakkland ets grunner, som i 1819 oppgis til omtrent 800 rdl. Kristiansten fest ning ligger på gardens grunn. _ Efter Gabriel Marcelis gikk Bakke klosters gods over til admiralitets råd Johan van Marcelis i Amsterdam. Av denne må det være at Peter Petersen Høyer kjøpte det omkring 1700. Noe skjøte finnes ikke, og i det hele er opplysningene om dette gods meget sparsommere enn om Reinsklosters. Godsets garder i Verdal ble av Peter Høyer ved skjøte av 1. august, tingi. 23. oktober 1711 solgt til oberstløitnant Reichwein på Trones. Det var nøiaktig de samme garder og gårdsparter, som var solgt til Marcelis i 1675. Foruten disse eiet Reichwein også 4 sp i Leklem og 1 øre i Høylo. Hans jordegods utgjorde således ved hans død 27 sp. 1 øre 8 mkl. Dette ble nu — formodentlig i hans dødsbo — solgt til Age Rasmussen Hagen, som i 1723 sees å eie omtrent alle disse garder. Noe skjøte er ikke oppbevart. Åge Hagen solgte gårdene enkeltvis. Allerede i 1723 sees Motzjelt pa Trones å være eier av Myr, som han rimeligvis har kjøpt av Hagen. Resten begynte han å skille seg ved i 1738, da han solgte Husan til Anders Jonsen Lein; i 1739 solgte han Auglen til Erik Hustad og Sende nedre 1981.
---- 357 SS-A ---- Grundan til Lars Larsen, i 1747 Lyngåsen til OleEk/oen, i 1748 Sende til Ole Pedersen. (Samme år solgte han Leklem til Ole Sevaldsen.) Partene i Søraker og Rindsem er formodentlig ved samme tid gått over i Verdals godset, og de øvrige landskyldsparter har han antagelig avhendet omkring samme tid. Av det tidligere Bakke klosters gods hadde han i 1748 ikke annet igjen enn Øgstad, Gudding og Sagvolden samt land skyldsparter i Rindsem, Søraker og Vest Grundan. Øgstad overdrog han i 1749 til sin stesønn, kapellan Kortholt. Da Peter Høyer solgte godset til Reichwein, unntok han enkelte her ligheter såsom leding fra salget. Sønnen, Markus Nissen Høver, som forøvrig i 1739 lyste odelsrett til de solgte garder, uten at det dog ble nogen innløsning av, har muligens solgt disse for endel gårders vedkommende; men ennu ved hans død i 1762 var det igjen endel usolgt leding, som forsøktes avhendet, da godsets garder ble solgt enkeltvis ved auksjon i Markus Høyers dødsbo den 6. og 7. oktober 1762. Omtrent hele godset ble da solgt for 60,606 rdl 1 ort. Det var da i Verdal ennu igjen ledingen av følgende garder: Nedre Sende 16 mk smør, 2 pund mel, oppropt for 20 rdl. Melby 1 pund 13 Vi mk smør 1 våg 2 pund 6 mk smør, 30 rdl. Gudding 2 pund 6 mk smør 3 våger mel foruten leding av et kvern hus på gardens grunn, 50 rdl. Øgstad 1 pund 12 mk smør, 1 våg 2 pund mel, 45 rdl. Myr 20 mk smør, 1 våg 9 mk mel, 25 rdl. Vestgrundan 1962
---- 358 SS-A ---- Husan 19 mk smør 1 våg AVi mk mel, 25 rdl. Auglen 17 mk smør, 2 pund 12 mk mel, 26 rdl. Volden (kalt Sagvolden eller Langdal) 3 mk smør, 12 mk mel, 5 rdl Lyngåsen 14 mk smør, 1 våg 9 mk mel, 22 rdl. Ledingen av Melby ble innløst av oppsitteren. På de andre var intet bud. Ledingen av Øgstad må være innløst ved samme tid; for ved skjøte av 1. oktober 1766, tgl. 18. august 1769 har Høyers arvinger solgt godsets gjenværende leding til krigsråd Rogert, og i dette skjøte nevnes ikke Øgstad. Ved skjøte av 21. mars, tgl. 15. august 1771 solgte Rogert sine av Høyers arvinger kjøpte ledings- og landskyldsparter til Andreas Armt for 1150 rdl. Arnet tok hardt i for å inndrive ledingen, som oppsitterne visstnok var blitt vant til å la være å betale. Således ble Ole Larsen Gudding i 1771 dømt til å betale 17 års resterende leding med 25 rdl 14 sk. Enken på den annen Gudding-gård var også stevnet for like gamle restanser, men slapp lettere, idet det på gården var avholdt skifte for 5 år siden, uten at fordringen var anmeldt i boet. Heretter begynte da oppsitterne å innløse sin leding: Bård Olsen mn løste den av Nedre Sende i 1784 for 20 rdl og Anders Haldorsen av Myr i 1802 for 40 rdl. Når de siste ledingsparter er innløst, kan ikke sees. I en skrivelse av 24. april 1842 fra fogden angående 8 prosent-skatten, som var lignet bl.a. også av ledingsinntekten, er oppregnet de garder i Verdal, som før hadde betalt leding til Bakke kloster; men det heter, at Bakke 'gards eiere ikke kjenner noe til noen sådan rettighet. Vi kan vel herav slutte, at de siste ledingsparter nu forlengst var innløst. Hermed er sagaen om Bakke klosters gods i Verdal endt og ute.
---- 359 SS-A ---- REKTOR MAG. NILS KROGS GODS Mag. Nils Krog var sønn av biskop Peder Krog. Han var født i 1683 på Samsø, hvor hans far dengang var prest, men kom i en alder av kun 5 år med foreldrene til Trondhjem. Han kan vel således regnes før nord mann, så meget mere som slekten fra først av var norsk. Han tok teo logisk embedseksamen i 1701, var så 3 år utenlands, hvorefter han til trådte en post som hører ved Trondhjems latinskole i 1704 og ble rektor ved samme skole i 1709. Han var så skolens styrer i noe over 19 år og under usedvanlige og ikke lette forhold. Skolen befant seg i nedgang og forfall under hans styre, for en vesentlig del på grunn av hans stridighet er med lektoren, Tomas von Westen, også kalt finnenes apostel, som stod i spissen for den finnemisjon, som på det nøieste ble knyttet til skolen. I 1729 frasa han seg rektorembedet, som han visst var blitt grundig lei av. Han var imidlertid blitt en rik mann; for hans annen hustru, Margrete Angell, som var søster av legatstifteren Tomas Angell, bragte ham mange penger. Han ble gift med henne i 1717, men hadde allerede før Inndalsgårdene 1980.
---- 360 ----
---- 361 SS-A ---- den tid samlet et lite jordegods. Med store bekostninger bearbeidet han en kopper- og sølvanvisning ved Nord Stene seter; men hans død bevirket, at arbeidet stanset; det ble siden ikke gjenopptatt. Etter sin avskjed som rektor ble mag. Nils Krog utnevnt til kancelli råd. Hans erhvervelse av jordegods begynte med at han overtok presten Tomas Svendsen Scheens garder. Denne hadde omkring 1700 samlet seg et lite jordegods i Verdal. Det bestod i 1706 av 8 garder og gårdparter på tilsammen 6 sp, nemlig en landskyldspart i Nord Minsås, som tidligere hadde vært bondegods, Hegstad, som før hadde ført til Schjelderups gods, og som han i 1701 kjøpte av enken Anna Schjelderup, Gudmund hus, tidligere tilhørende Brix' gods, kjøpt av Jørgen Lund i 1700, Kirkeråen (Kvamsaunet) bondegods, Sør Stene, av lensmann Åge Haug solgt til Elling Stene, fra hvem gården gikk over isorenskriver Liv Borchs besiddelse, hvis sønn i 1700 solgte til Scheen, Tromsdal, opprinnelig krongods, i 1659 pantsatt til Selius Marcelis, som transporterte pantet til borgermester Kristoffersen, som fikk kgl. skjøte på den 2. mars 1663 og Kirkeråen 1980, Oversikt over Tomas Scheens gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Nord-Minsås, 2. Hegstad, 3. Gudmundhus, 4. Kvamsaunet, 5. Sør-Stene, 6. Tromsdal, 7. Flyan, 8. Sundbyhaugen, 9. Haug, 10. Overmoen.
---- 362 SS-A ---- Levring 1954. Skavhaug 1981.
---- 363 SS-A ---- av hvis arvinger Scheen må ha kjøpt den, Sundbyhaugen, antageligvis fra Jakob Jakobsen Lunds enke, og endelig Flyan, som hadde tilhørt Peder Juels gods, men fra dennes arvinger var gått over til David Jakobsen (Jelstrup), som solgte til Scheen i 1697. Disse eiendommer pantsatte Scheen ved obligasjon av 10. mai 1711, tgl. 21. januar 1712 til rektor Nils Krog for et lån på 613 rdl, og de ble aldri innløst, men gikk over i Krogs eie. Videre kjøpte Krog på den store auksjon over krongods, som av holdtes i Trondhjem 20. januar til 6. mars 1728, Inndals-gårdene og Skavhaug. Skjøtet på disse er av 22. juni 1731. Endelig har han i 1720- årene erhvervet Levring av Kasper Schøllers arvinger og Øvre Faren av Reichweins arvinger. Ved hans død bestod således hans gods i Verdal av følgende eiendommer: Nord Minsås osp 2 øre 6 mkl uten bygsel Hegstad Isp 1 øre 12 mkl med bygsel over 1 sp 2 øre Gudmundhus Isp 0 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 0 øre 12 mkl Kirkeråen (Kvamsaunet) 1 sp 0 øre 0 mkl Sør Stene Isp 0 øre 12 mkl Tromsdal 0 sp 2 øre 6 mkl Flyan osp 1 øre 12 mkl med bygsel over 2 øre 4 mkl Steine søndre 1980.
---- 364 ----
---- 365 SS-A ---- SundbyhaugenO sp 0 øre 12 mkl Vester 0 sn 1 øre 7 mkl Vester osp 1 øre 7 mkl med bygsel over Inndalen 1 øre 18 mkl Midt osd 2 øre 0 mkl med bwsel over osp 2 øre 0 mkl med bygsel over Inndalen 2 øre 4 mkl Øster 0 sp 2 øre 0 Inndalen mkl med bygsel over 2 øre 8 mkl Skavhaug 0 sp 2 øre 6 Levring 1 sp 2 øre 0 mkl mkl Øvre Faren Isp 1 øre 0 mkl tilsammen 12 sp 1 øre 1 mkl og dessuten Levring sag og Tromsdals sag (kjøpt av Scheen). Krog døde i Mainz på hjemveien fra en reise til Rom 1738. Arvingene solgte i 1741 Hegstad til kapellanen Peder Krog. Hele det øvrige gods i Verdal ble på skifteauksjon den 21. juli 1744 solgt til justisråd Åge Rasmussen Hagen, som fikk skjøte 24. august s.å. Kjøpesummen var 813 rdl 2 ort. Tromsdal 1979 Oversikt over Nils Krogs gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Hegstad, 2. Minsås nordre, 3. Gudmundhus, 4. Kvamsaunet, 5. Sør Stene, 6. Tromsdal, 7. Flyan, 8. Sundbyhaugen, 9. Inndalen vestre, 10. Inndalen midtre, 11. Inndalen østre, 12. Skavhaug, 13. Levring, 14. Faren øvre.
---- 366 SS-A ---- RASMUS ÅGESEN HAGENS GODS Rasmus Hagen var sønn av Åge Olsen på Skjevik i Beitstaden, hvor slekten efter sagnet skal ha vært bosatt i flere hundrede år og være av adelig opprinnelse. Navnet Hagen skal han efter et annet sagn ha fra Haga i Verdal. Det er meget som taler for at dette er riktig. Efter ministerialboken er Hagen død i begynnelsen av 1732, 85 år gammel, og skulle altså efter dette være født i 1647. Hos Lensmann Åge Jonsen på Haug var der i 1665 en «tienestedreng», Rasmus Ågesen, som dengang var 18 år, altså født i 1647. Dette er sannsynlig vis ingen annen enn vår Rasmus Ågesen, som kan ha vært hos Age Haug som lensmannsdreng. Muligens var lensmannen, som neppe var fra bygden, en slektning av ham. Åge Jonsen døde i 1671 og en tid etter ble Nils Brun lensmann. Han bodde på Haga. Intet er da rimeligere enn at han har tatt den tidligere lensmannsdreng i sin tjeneste. Således kan Rasmus være kommet til Haga Herfrå var det lett å gå på frieri til Ness, især når der var et godt Ekren 1980.
---- 367 SS-A ---- gifte, og det fant han i den 10 år yngre datter på Næs, Siri Olsdatter, som han ble gift med, antagelig omkring 1680. Omtrent på samme tid har han bygslet Maritvold, tatt borgerskap som handelsmann av Trondhjem og begynt handel på Verdalsøra Ifølge Trondhjems skattemanntall eide han allerede i 1665 gard i byen i Frue kirkes sogn, som han betalte 5 rdl. i skatt for, og den 25. november 1689 har han av Margrete sal. Kristen Rasmussens fått skjøte på en gards tomt og grunn sal. Olaf Hansen Gilberg forhen tilhørende; den lå også i Frue sogn «4de kvarter ved søen». Skjøtet er tinglest 19. januar 1693. Han har tydeligvis vært en meget driftig og dyktig mann, som helt fra først av har drevet sin forretning med hell. Allerede i 1689 er han kommet så vidt, at han kan slå stort på, idet han forsøker å få kjøpt Verdalsøra, som lå på Borgens, Maritvolds, Østvolds og Mikvolds grunn. De tre første av disse garder tilhørte kronen, den siste mag. Søren Schjoldborgs arvinger. Hagens bud lød på 180 rdl.; fogden fant det fordelaktig, og etter hans erklæring anbefalte stiftamtmann Hans Kaas å approbere det; men kammerkollegiet har vel ikke funnet å kunne innvilge. Det ble iallfall ikke noe kjøp av. Aret forut hadde Hagen søkt om å bli gjestgiver på Øra; men dette kunne kun innvilges på betingelse av at han oppgav sitt borgerskap som handelsmann, hva han selvfølgelig ikke hadde noen fordel av å gjøre.
bossneset 1981. Hvorfor gården ble kalt Fossneset, går tydelig frem av dette bi/det. Gården er ikke gammel. Trolig ble den til som følge av at sagmesteren på Grundfoss sag fikk tillat eise til å rydde seg jord på dette stedet. Grundfoss sag og Fossneset var nemlig samme eiendom.
---- 368 ----
---- 369 SS-A ---- Omkring 1700 begynte han å slå under seg jordegods i bygden, først leilighetsvis og forsiktig, siden dristigere og mer planmessig. Det var særlig skoggårdene han la seg efter. Allerede i 1686 hadde han kjøpt Grundfoss sagsted av kapellan Jakob Lund og drev sagbruk der. Senere fikk han her en konkurrent i Rasmus Krag, forpakteren av Reinsklosters gods, som i 1700 bygslet det nedlagte Ulvilden sagsted og søkte privilegium på dette, hvilket Hagen av alle krefter såtte seg imot. De to konkurrenters stridende interesser har visstnok oftere bragt dem i konflikt med hverandre. Særlig ille var det i 1708, da de oppe i Kleppen røk i hårene på hverandre angående noe tømmer de var uenige om. Der er det nok kommet til håndgripeligheter mellom dem: iallfall har Krag efterpå saksøkt Hagen for legemsfornærmelse; men Hagen nektet, og ingen vidner hadde overvært begivenheten, hvorfor han ble frikjent. Kjesbu 1980. Oversikt over Rasmus Ågesen Hagens gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sæter, 2. Tosteigan, 3. Gren nedre, 4. Kulslien, 5. Ørtugen, 6. Bjartan, 7. Åkervolden, 8. Helligdagsaker, 9. Skjæker moen, 10. Hel moen, 11. Over neset, 12. Melen (Bakken), 13. Overmoen, 14. Bjørken, 15. Holmli østre, 16. Holmli vestre, 17. Tuset, 18. Bunes, 19. Lund vestre, 20. Marken nordre, 21. Marken søndre, 22. Karmhus, 23. Åsen vestre, 24. Kjesbu, 25. Fossneset, 26. Leirfald vestre, 27. Kvello, 28. Oppem, 29. Bjørstad, 30. Arstad, 31. Viken, 32. Skjørholmen, 33. Kolstad vestre, 34. Ekren, 35. Høy 10, 36. Leirhaugen (Aunet), 37. Øvre Sende, 38. Ku Is tad, 39. Breding vestre, 40. Nedre Faren, 41. Togstad, 42. Søraker.
---- 370 SS-A ---- Bjørken, som i sin tid hadde tilhørt Peder Juel og siden Jakob Lund, kjøpte han i 1692 av Jakob Omeier og i 1696 kjøpte han Kjesbu av Lars Pedersen Brix. Sitt innkjøp av jordegods efter en større målestokk begynte han da han i 1699 avkjøpte Lars Pedersen Brix' enke de garder i Leksdalen som er nevnt under Brix' gods, og som siden ble til det såkalte Leksdalsgods. Av mag. lektor Simon Ho/kjøpte han iflg. skjøte av 13. januar, tgl. 12. oktober 1701 Åsen i Leksdalen og Tømmerås, som også hadde hørt til Brix' gods, og av mag. Kristian Schøller Viken iflg. skjøte av 27. aug., tgl. 12. oktober 1701. Og omtrent ved samme tid har han erhvervet Holmligårdene, som i sin tid hadde tilhørt Peder Juel og efter ham Jakob Lund. Mesteparten av sitt gods har han dog visstnok først erhvervet omkring 1720, da de vanskelige forhold efter krigen gjorde eien dommene billige. Han har da samlet mesteparten av det jordegods som Brix og Bing i sin tid hadde eiet, og som for en stor del allerede var samlet av Peder Juel. I 1727 eiet han i Verdal ialt 42 garder og gårdparter med en landskyld av 23 sp. 2 øre 13 mkl. og bygsel over 26 sp. 1 øre 23 mkl. Det var følgende: Av Peder Juels tidligere eiendommer Sæter med Tosteigan osp 2 øre 0 mkl med bygsel Gren nedre osp 1 øre 0 mkl med bygsel Leir fald vestre 1962.
---- 371 SS-A ---- Kulslien osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 spann Ørtugen osp 0 øre 8 mkl med bygsel Bjartan osp 1 øre 0 mkl med bygsel Åkervolden osp 0 øre 3 Akran mkl med bygsel (Helligdags- Aker) 0 sp 1 øre 0 Skjækermoen 0 sp 0 øre 6 mkl med bygsel mkl med bygsel Helmoen osp 1 øre 0 mkl med bygsel Overneset Osp 0 øre 18 mkl med bygsel Mælen (Bakken) osp 0 øre 6 mkl med bygsel Overmoen osp 1 øre 12 mkl med bygsel Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre mkl med bygsel over Holmli østre Isp 0 øre 12 1 sp 1 øre 12 mkl Holmli vestre 1 sp 0 øre 12 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl Av Brix' gods (foruten de denne hadde eiet av Peder Juels): Tuset Isp 1 øre 4 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl
Marken-gårdene 1980, Bind VI A-24
---- 372 SS-A ---- Bunes osp 2 øre 20 mkl med bygsel Lund vestre Isp 1 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 2 øre - (2 garder) Marken (2 garder) osp 1 øre 8 mkl med bygsel Karmhus Isp 1 øre 12 mkl med bygsel Tømmeråsen osp 1 øre 0 mkl med bygsel Åsen i Leksdalen osp 2 øre 0 mkl med bygsel Kjesbu osp 1 øre 0 mkl med bygsel Fossneset (Grundfoss) osp 1 øre 0 mkl med bygsel Leirfald 2sp 1 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 1 øre 20 mkl Av Reinsklosters gods: Bjørstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 0 sp 2 øre 12 mkl Arstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel Dessuten: Viken osp 0 øre 12 mkl med bygsel Skjørholmen 1980.
---- 373 SS-A ---- Skjørholmen osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 0 sp 2 øre 18 mkl Kolstad 0 sp 2 øre 8 mkl med bygsel over 1 sp mkl med bygsel Ekren Høylo 0 sp 2 øre 12 1 sp 1 øre 10 mkl med bygsel over 2 sp Leirhaugen osp 1 øre 0 mkl uteri bygsel Øvre Sende osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Kulstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Breding osp 0 øre 12 mkl uten bygsel Nedre Faren osp 0 øre 20 mkl uten bygsel Togstad osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Søraker osp 1 øre 12 mkl uten bygsel * (Noen uoverensstemmelser er det i de gamle papirene. 2 øre i Arstad står her oppført som Rasmus Ågesen Hagens eiendom. Imidlertid sier andre kilder at det var krigsråd Åge Hagen, det vil si hans sønn, som eide denne parten. Åge Hagen kjøpte den av Ebbe Carstensen som da var eier av Reins klosters gods. Senere kjøpte Åge Hagen også kronens part i gården, slik at han til sist ble eier av hele Arstad. I Verdalsboka V Viken 1980. * Føyd til i Musums tekst. Ø.W.
---- 374 ----
---- 375 SS-A ---- s. 352 skriver også Musum dette, og trolig er dette rett. Den sannsynlige forklaring er at Rasmus Ågesen Hagen må ha overtatt sønnens part en gang i 1720-årene. For ved hans død i 1732 gikk parten i Arstad nettopp til Åge Rasmussen Hagen. Men om denne transaksjonen fra sønn til far finnes ingen kjente opplysninger.) Foruten dette eide han Ugdal i Beitstad, Lille Overrein i Stod, Nedre Sem og Selli i Sparbu samt et par landskyldsparter i sistnevnte bygd og 4 sagbruk i Verdal, nemlig Lund, Vangstad, Gren og Bjørken. Ved skiftet etter hustruen i 1727 ble endel av hans jordegods utlagt til arvingene. Den tidligere nevnte justisråd Åge Hagen fikk Bj ør stad, Bjørken, Leirfald og Søraker. Rasmus Olsen Hagen: Høylo og Overrein. Siri Margrete Olsd. Hagen: Hellan og Ugdal. Anne Rasmusdotter Hagen, gift med kaptein Wensel Aussig, fikk Viken, Tømmeraas og Nedre Sem. Malena Rasmusdotter Hagen, gift med kjøpmann Simon Hof: Kolstad, Bjartan, Ekren og Kulstad. Åsen (Leksdalen) 1962. Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods I (Broder Boysen Hagen) Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Leirhaugen (Aunet), 2. Fossneset, 3. Kulslien, 4. Ørtugen, 5. Åkervolden, 6. Heltigdags aker, 7. Skjækermoen, 8. Helmoen, 9. Overneset, 10. Melen, 11. Overmoen, 12. Holmli østre, 13. Karmhus, 14. Åsen vestre, 15. Kjesbu, 16. Bjartan, 17. Holmen nedre, 18. Overholmen nordre, 19. Overholmen søndre, 20. Breding vestre, 21. Holmli vestre.
---- 376 ----
---- 377 SS-A ---- Elsebe Maria Rasmusd. Hagen, gift med Broder Boysen: Åsen, Kjesbu og Selli. Margrete Rasmusd. Hagen: Bunes og Vester Holmli. Rasmus og Siri Margrete var Rasmus Ågesens barnebarn. Deres far, kjøpmann Ole Rasmussen Hagen, var død før faren. Da Rasmus Ågesen seiv døde i 1732, ble resten av hans jordegods delt således at: Åge Hagen fikk Vester Holmli, Arstad, Breding, Bjørken med sag og Vangstad sag. Rasmus Olsen Hagen: Marken og Tuset. Siri Margrete Olsd. Hagen: Togstad. Anne, fruAussig: Lund, Øvre Sende og Lunds sag. Malena Hof: Leirset, Gren nedre, Nedre Faren og Gren sag. Elsebe og Broder Boysens barn, nemlig: Boy Brodersen: Karmhus. Rasmus Brodersen: Sæter med Tosteigen. Åge Brodersen: Karmhus. Selle Maria Brodersdatter: Skjørholmen. Gisken Kirstina Brodersd.: Skjørholmen. Gårdene i Leksdalen, det såkalte Leksdalsgods, ble siden samlet igjen i 1750-årene av oberstløytnant Lorents Didrik Kliiver på Bjartnes (1700- 1771), som i annet ekteskap var gift med Selle Marie, datter av Broder Boysen. Ramus Ågesen Hagen hadde et par år før sin død solgt til sin sviger sønn Broder Boysen sine garder øverst i Vuku, nemlig: Holmli østre Isp 0 øre 12 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl Kulslien osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp Ørtugen osp 0 øre 8 mkl med bygsel Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods 11 (Rasmus Brodersen Hagen). Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Breding vestre, 2. Sæter, 3. Tosteigan, 4. Leirhaugen (Aunet), 5. Fossneset, 6. Kuls lien, 7. Ørtugen, 8. Åkervolden, 9. Helligdagsaker, 10. Skjæker moen, 11. Helmoen, 12. Overneset, 13. Melen, 14. Overmoen, 15. Holmli østre, 16. Holmli vestre, 17. Overhol men søndre, 18. Overholmen nordre, 19. Bjartan, 20. Stuskin, 21. Karmhus, 22. Åsen vestre, 23. Kjesbu, 24. Viken, 25. Kolstad vestre, 26. Kolstad østre, 27. Skjørholmen, 28. Maritvold, 29. Hel/an mellom østre.
---- 378 ----
---- 379 SS-A ---- Åkervolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel Åkran osp 1 øre 0 mkl med bygsel Skjækermoen osp 0 øre 6 mkl med bygsel Helmoen osp 1 øre 0 mkl med bygsel Overnesset Osp 0 øre 18 mkl med bygsel Mælen osp 0 øre 6 mkl med bygsel Overmoen osp 1 øre 12 mkl med bygsel Fossneset osp 1 øre 0 mkl med bygsel Leirhaugen osp 1 øre 0 mkl uten bygsel Tilsammen 4 sp. 17 mkl. med bygsel over 4 sp. 1 øre 17 mkl. Skjøtet er av 15. mars 1730, tgl. 5. mars 1731. Kjøpesummen var 458 rdl. 1 ort 8 sk. Det er disse garder, som i den følgende tid går under navnet «Det hagenske» eller Vuku jordegods, og som etter Broder Boysens død i 1750 gikk i arv til sønnen, Rasmus Brodersen, som likesom sin farbodde på Maritvold og kalte seg Hagen. Rasmus Brodersen døde i 1791, hvor efter hans eldste sønn, Broder Hagen, overtok Vuku jordegods for 8000 rdl. Da Broder Hagen døde uten barn, gikk godset over til enken som giftet seg med Johannes Monrad i 1803. Han var regimentsfeltskjær og bodde på Ekle. I 1805 solgte Monrad godset til Hans Wingård Finne, kjøpmann i Trondheim. Finne solgte det så i 1807 til proprietær Muller, hvorved det gikk inn i Verdalsgodset. Oversikt over Det hagenske eller Vuku jordegods 111 (Broder Rasmusen Hagen). Plasser ingen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bred ing vestre, 2. Leirhaugen (Aunet), 3. Fossneset øst re, 4. Fossneset vestre, 5. Kulslien øvre, 6. Kulslien nedre, 7. Ørtugen, 8. Åkervolden, 9. Helligdagsaker, 10. Skjækermoen, 11. Helmoen, 12. Overneset, 13. Melen, 14. Overmoen, 15. Holmli vestre, 16. Holmli mellom, 17. Holmli østre, 18. Overholmen søndre, 19. Overholmen nordre, 20. Bjar tan, 21. S tusk in.
---- 380 SS-A ---- ÅGE HAGENS GODS Åge Rasmussen Hagen var sønn av ovennevnte kjøpmann Rasmus Ågesen Hagen på Maritvold. Han var først proviantforvalter, krigsråd og krigsbokholder ved den nordenfjelske dragonkasse, ble senere justis råd og bodde på sin eiendom Abelsborg i Ilen, som han hadde kjøpt av løytnant Abel. Han var Ludvig Holbergs kommisjonær i Trondhjem. Han var gift med Apollona Dorothea Holst, enke etter den forrige proviantforvalter Kristian Kortholt, med hvem hun hadde hatt 5 barn; en av disse var Simon Nikolai Kortholt, som var reisende kapellan i Verdal fra 1747—67. Med Hagen fikk hun ingen barn. Ennu i 1719 eiet Hagen intet jordegods; men antagelig i 1720 har han erhvervet Reichweins gods, som bestod av Bakke klosters garder i Verdal samt Leklem og en part av Høylo. Dette har han da i tidens løp betydelig forøket. Ovenfor er oppregnet de garder som han fikk seg utlagt på skiftet etter moren i 1727 og etter faren i 1732, og ved auksjon Gren øvre og nedre 1954.
---- 381 SS-A ---- den 21. juli 1744 i mag. Nils Krogs dødsbo kjøpte han dennes gods i Verdal for 813 rdl. 2 ort. Skjøtet er av 24. aug. s.a. Foruten disse større erhvervelser har han tid efter annen innkjøpt endel eiendommer enkeltvis. Således i 1727 Kolstad av Simon Hof, i 1728 iflg. kongelig skjøte 1 øre 6 mkl. uten bygsel i Rindsem, 16 mkl. uten bygsel i Fæby samt Overholmen og Arstad, i 1729 Ekren av Simon Hof, i 1730 23 mkl. i Næs av Erik Paulsen, i 1732 Bjartan av Simon Hof; samme år makeskiftet han til seg Neder Holmen av svogeren Broder Boysen mot Vester Holmli, Bjartan, Breding og Over holmen, i 1735 kjøpte han Dillan i Ludvig v. Simmerns dødsbo, i 1742 Over Gren av Simon Hof og i 1743 Kolstad og N. Gren av Lars Torkildsen Kolstad. Dessuten har han til forskjellige tider, som ikke nøyaktig kan angis, erhvervet 20 mkl. bondeodel i Oppem, Gresset av Simon Hofs arvinger og Kvello av løytnant Holche. Men Hagen har også jevnlig skilt seg av med eiendommer, som da for det meste er gått over til å bli bondegods, enten direkte eller gjennom mellom-menn. Således solgte han i 1731 Myr til Peter Motzfelt. Efter å ha gått gjennom et par andre eiere, ble denne gården i 1743 solgt til Erik Simonsen Hustad. Husan solgte han i 1738 til Anders Jonsen Lein, Auglen i 1739 til Erik Hustad, Melby i 1741 til Hans Ekloen, Nedre Sende i 1748 til Ole Pedersen og Lyngåsen i 1747 til Ole Ekloen. Hermed Gr æset 1981.
---- 382 ----
---- 383 SS-A ---- var mesteparten av Bakke klosters tidligere eiendom i Verdal gått over i bøndenes eie. Av rektor Krogs gods solgte han i 1745 parten i Nord Minsås til Ole Larsen, Gudmundhus til Peder Ovid, som i 1772 overdrog den til Ole Amundsen, Flyan avhendet han i 1746 til Tomas Lyng, Øvre Faren i 1745 til Lasse Olsen, i 1746 Sundbyhaugen til Malena Halvorsdatter. Til Kluver solgte han Ekren i 1733, og Leklem i 1748 til Ole Sevald sen. Holmen nedre 1962 Oversikt over Åge Rasmussen Hagens gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Øgstad, 2. Gudding Østre, 3. Gudding vestre, 4. Myr, 5. Husan, 6. Auglen, 7. Melby, 8. Melby, 9. Sende nedre, 10. Lyngåsen, 11. Sagvolden, 12. Midt- Grundan, 13. Rindsem, 14. Søraker, 15. Vuku øde, 16. Stuskin, 17. Vest-Grundan, 18. Rosvold store, 19. Dillan, 20. Arstad, 21. Bjørstad, 22. Viken, 23. Breding vestre, 24. Kolstad vestre, 25. Kolstad østre, 26. Bjørken, 27. Gren nedre, 28. Gren øvre, 29. Ekren, 30. Bjartan, 31. Holmli vestre, 32. Holmen nedre, 33. Skrove søndre, 24. Skrove nedre vestre, 35. Kvello, 36. Gresset, 37. Fæby, 38. Oppem, 39. Lund vestre, 40. Leirfald vestre, 41. Ness, 42. Leklem, 43. Mikvold store, 44. Minsås nodre, 45. Gudmundhus, 46. Kvamsaunet, 47. Sør-St ei ne, 48. Tromsdal, 49. Flyan, 50. Sundbyhaugen, 51. Inndalen vestre, 52. Inndalen midtre, 53. Inndalen østre, 54. Skavhaug østre, 55. Skavhaug vestre, 56. Levr ing østre, 57. Levring vestre, 58. Faren øvre.
---- 384 SS-A ---- Ved skiftet i 1748 efter hustruen hadde han således ennu igjen følgende eiendommer i Verdal Av Bakke klosters gods Øgstad 3 sp 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over 3 sp 1 øre 8 mkl mkl med bygsel Øster Gudding2 sp 0 øre 4 Vester mkl med bygsel Gudding 2 sp 0 øre 4 Sagvolden osp 1 øre 0 mkl med bygsel Rindsem osp 2 øre 0 mkl uten bygsel Søraker 0 sp 2 øre 4 mkl uten bygsel mkl med bygsel Midt GrundanO sp 2 øre 12 Av Krogs gods Inndals- gårdene (3) Isp 2 øre 7 mkl med bygsel over 2 sp 0 øre 6 mkl Sør Stene osp 2 øre 18 mkl med bygsel over 1 sp 0 øre 12 mkl Levring 1 sp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 0 øre 8 mkl Sagvolden 1954.
---- 385 SS-A ---- Skavhaug osp 2 øre 6 mkl med bygsel Tromsdalen osp 2 øre 6 mkl med bygsel Av arven efter foreldrene: Bjørstad osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 øre 12 mkl Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl Arstad Isp 0 øre 12 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 0 mkl Samt av andre eiendommer: Nedre Holmen 2 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Dillan osp 2 øre 12 mkl med bygsel Kolstad (2 garder) Isp 2 øre 8 mkl med bygsel over 2 sp 0 øre 0 mkl Skrove (2 garder) Isp 2 øre 0 mkl uten bygsel Kvello Isp 0 øre 7 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 13 mkl Gresset osp 2 øre 0 mkl med bygsel over
---- 386 SS-A ---- Stuskin osp 0 øre 8 mkl uten bygsel Nedre Gren med sag osp 1 øre 0 mkl med bygsel Øvre Gren osp 1 øre 12 mkl med bygsel Fæby osp 0 øre 16 mkl uten bygsel Oppem osp 0 øre 20 mkl uten bygsel Næs osp 0 øre 23 mkl uten bygsel Tilsammen utgjorde altså hans gods i Verdal 25 sp. 2 øre 14 mkl. med bygsel over 26 sp. 2 øre 4 mkl. Det er således det største gods i bygden på den tid. Dessuten eide han 9 garder og gårdparter i andre bygder. Ved ovennevnte skifte ble alle de garder, som hadde hørt til Krogs gods utlagt til stesønnen, kapellan Kortholt, som dog ikke overtok disse eiendommer, men i 1749 fikk skjøte på Øgstad istedet. Justisråd Schøller fikk for en fordring på 597 rdl. 1 ort 8 sk. utlagt 7 andre garder; men heller ikke disse ble overtatt, så fordringen må være blitt innfridd kontant. Til Kliiver solgte han parten i Fæby i 1749, Bjørken med sag i 1750, Sagvolden i 1754 og Over Gren med sag samt Neder Gren i 1759. Samme år solgte han Gresset til oppsitteren. Parten i Stuskin har han også skilt seg ved. De øvrige av de i skiftet efter hans hustru nevnte garder gikk ved hans død i 1763 over til hans sønnedatter, Anne Marie Aussig, som han ved testamente innsatte som sin hovedarving. Hun var datter av oberst løytnant Aussig på Inderøy og Anna Rasmusdatter Hagen og var gift med gullsmed Søren Wissing i Trondhjem, også kalt major Wissing, da han var «kongelig bestallet brandmajor». Anne Marie hadde som enke bestyrt Åge Hagens hus og pleiet ham på hans gamle dager.
---- 387 SS-A ---- KLUVERS GODS - LEKSDALSGODSET I den siste halvdel av 1700-årene var der foruten Verdalsgodset ingen andre gods av større betydning enn Kluvers. Kluverne stammer kanskje fra en tysk adelsfamilie i Kurland, som skrev sitt navn Cliiver og hadde en bjørnelabb med klør som våben. Stamfaren for den norske gren av slekten var Johan Vilhelm Kluver, som var født i Kurland i 1652 på herregården Candow og kom til Norge antagelig under Gyldenløve feiden. Schøning sier han kom sammen med Folkersahm, som siden ble generalmajor sønnenfjells; men det kan neppe være riktig; for Folkersahm ble innkalt i 1664 av hertug Jakob av Kurland for å bestyre dennes jernverker i Eidsvoll. Derimot kan han nok være kommet under Gyldenløvefeiden, i hvilken Folkersahm gjorde tjeneste som parti gj enger. Johan Vilhelm Kluver drev det ikke lenger enn til å bli løytnant. Som sådan var han den siste som rømmet Stene skanse den 12 september 1718. Hofstad 1980. Bind VI A — 25
---- 388 SS-A ---- Hans sønn, oberstløytnant Lorents Didrik Kltiver, eiet en tid Nordre Lyng, kjøpte i 1736 Verdals kirker, til hvis gods bl.a. Bjartnes hørte, og tilflyttet denne gard, antagelig i 1739. I 1741 erhvervet han den til privateiendom ved makeskifte med kirken. Hertil kjøpte han i 1766 Haug av fru Colling og drev begge garder undet ett. Allerede i 1733 hadde han av Åge Hagen kjøpt Ekren og 8 mkl i Vuku og i 1734 kjøpte han av Motzfelt Trones med Myr og Stavlunden, hvilke siste tre garder han imidlertid skilte seg ved allerede i 1739 til regimentskvartermester Bjørn, som i 1743 solgte dem til Erik Simon Hustad. Ekren solgte han alt i 1734 til Tore Hellan. Denne solgte gården til Ole Molden, og fra ham kjøpte Kluver den tilbake i 1752. Men samme år solgte han Ekren til Lars Oppem som året etter skjøtet gården til Verdal ens kirker. I 1739 kjøpte han Molden av de Sene, 1740 Tuset (den ene gard) av Iver Olsen, MAX Lille Longdal i Peter Rafael Lunds dødsbo og Molberg av løytnant Holsts enke. Disse garder makeskiftet han til kirken mot Bjartnes. Av krongodset kjøpte han i 1754 Sundby og Østgård, av Age Hagen i 1749 parten i Fæby, i 1750 Bjørken, i 1754 Sagvolden og i 1759 Over og Neder Gren og av Rasmus Brodersen Hagen i 1747 Sæter og Tosteigen og i 1756 Karmhus. Endelig avkjøpte han i 1755 apoteker Karmhus 1954.
---- 389 SS-A ---- Otto Sommer noe krongods, som denne hadde kjøpt året før, nemlig begge Tillergårdene og Hofstad. Endelig erhvervet han i 1743 Stor Longdalen av major Coldevin, i 1754 Leirset av Jon Danielsen og den annen Tuset-gård i 1753 av Lars Tuset. Den siste solgte han igjen i 1756 til Jon Olsen. Lund kjøpte han i 1755 av fru Aussig. Ved hans død i 1771 bestod således oberstløytnant Kliivers gods av følgende eiendommer: Bjartnes 3 sp 0 øre 8 mkl med bygsel Haug 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel over 3 sp 1 øre 0 mkl Bjørken osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 1 sp 1 øre 12 mkl Tiller (2 garder) 3 sp 0 øre 0 mkl med bygsel Hofstad 3sp 0 øre 0 mkl med bygsel Karmhus Isp 1 øre 12 mkl med bygsel Lund Isp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 sp 2 øre o mkl Sundby 2sp 1 øre 12 mkl med bygsel over 2 sp 2 øre 0 mkl Stor Long- dalen osp 2 øre 0 mkl med bygsel over 2 øre 20 mkl Lund 1962
---- 390 ----
---- 391 SS-A ---- Leirset osp 1 øre 12 mkl med bygsel Over Gren osp 1 øre 12 mkl med bygsel Neder Gren osp 1 øre 0 mkl med bygsel Sæter osp 1 øre 12 mkl med bygsel Tosteigan osp 0 øre 12 mkl med bygsel Sagvolden osp 0 øre 3 mkl med bygsel Fæby osp 0 øre 16 mkl uten bygsel Østgård osp 1 øre 0 mkl uten bygsel tilsammen 21 sp. 2 øre 3 mkl. med bygsel over 23 sp. 0 øre 7 omkl. Ved skifte avsluttet 8. april 1784 etter oberstløytnant Kliivers enke, Selle Marie Brodersdatter, som var datter av Broder Boysen på Marit vold, ble godset delt mellom hennes barn således: Tiller 1980. Oversikt over Lorents Didrik Kliivers gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bjartan, 2. Haug, 3. Ekren, 4. Trones, 5. Myr, 6. Stavlund, 7. Molden, 8. Tuset søndre, 9. Langdalen Ulle, 10. Mol berg, 11. Østgård, 12. Sundby vestre, 13. Fæby, 14. Bjørken, 15. Sagvolden, 16. Gren nedre, 17. Gren øvre, 18. Sæter, 19. Tosteigan, 20. Karmhus, 21. Tiller nordre, 22. Tiller søndre, 23. Hofstad øvre, 24. Hofstad nedre, 25. Tuset mellom, 26. Langdalen store, 27. Leirset, 28. Lund vestre, 29. Lund østre, 30. Sende øvre, 31. Vuku øde, 32. Skjørholmen, 33. Ekle vestre, 34. Lille Vuku.
---- 392 SS-A ---- Oversikt over Leksdalsgodset. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Bunes, 2. Karmhus, 3. Tiller nordre, 4. Tiller søndre, 5. Hofstadøvre, 6. Hofstad nedre, 7. Lundøstre, 8. Lund vestre. Tosteigan 1981.
---- 393 SS-A ---- Løitnant Lorents Didrik Kliiver (senere major), fikk Bjartnes, Haug, Sundby og Bjørken. Broder Vilhelm Kliiver fikk Lund, Hofstad, Tiller og Karmhus. Efter frådrag av den prioriterte gjeld ble derved hans arvepart 1250 rdl. 1 ort 15 sk. Datteren Beret Maria Kliiver, som var gift med prestens sønn, Peder Kristofer Krog, senere sogneprest på Frosta, fikk Stor-Longdalen, Sæter, Leirset, Over og Neder Gren og Sagvolden, verdsatt til 1500 rdl. Når den i disse eiendommer prioriterte gjeld fraregnedes, ble hennes arvepart 604 rdl. 1 ort 23 sk. Krog solgte ved skjøte av 12. august 1793 disse garder for 3350 rdl. til Johan Viderø Tonning, hvorved de gikk inn i Verdalsgodset. Og prestens sønn, Lorents Didrik Krog, utstedte under 13. mai 1801 odelsskjøte på Tonning på de samme eiendommer for 699 rdl. Det medfulgte da i salget Longdals eller Grens sagbruk samt rett til å benytte det sagtømmer som huggedes i Tosteigens skog, hvilket faren ved skjøte av 20. august 1792 til major Lyng hadde forbeholdt Grens sag. Av de garder som var tilfalt major Lorents Didrik Kliiver, gikk Haug og Sundby allerede i hans tid over i bønders eie. Den store gard Haug utstykket han i 1783 i 10 bondebruk. Tiden var dog ennu dengang ikke Molberg 1962.
---- 394 ----
---- 395 SS-A ---- inne til en oppdeling i så små bruk, hvilket viste seg ved at oppsitterne på dem hadde vanskelig for å klare seg, og at flere av partene siden igjen ble samlet til større eiendommer. Ved Kluvers død gikk også hans øvrige eiendommer over til bondegods. Broder Vilhelm Kliiver kjøpte i 1784 Bunes av Ole Torkildsen, og bosatte seg der. Denne gard sammen med dem han hadde arvet utgjorde et fullkommen samlet gods, som omfattet hele Nord Leksdalen unn tagen de to garder i utkanten, Tuset og Marken. Dette kaltes Leksdals godset. Sør Tiller solgte han i 1800 til Mikkel Toresen. På godsets hovedgård, Bunes, innrettet Kliiver seg herskapelig, og her ligger han med flere av sin familie begravet i et privat gravsted, som han fikk tillatelse til å innrette. Løytnant Broder Vilhelm Kliiver var gift med Sofie Hersleb Krog, datter av presten Jakob Hersleb Krog. Etter mannens død overdrog hun ved skjøte av 27. oktober 1823 Leksdalsgodset til sine barn for 1000 spdl. og kår av Tiller og Bunes. Ved en forretning av 26. oktober 1824 delte disse godsets garder mellom seg slik at kammerjunker kaptein Jakob Hersleb Krog Kliiver fikk Bunes og Karmhus, major Lorents Didrik Kliiver (den bekjente antikvar) Nedre Hofstad og Nordre Tiller, Edel Katrine Kluver (siden gift med Hartvig Peter Lund) Øvre Hofstad' Selle Marie Kliiver, gift med løytnant Hegrem, Østre Lund, Inger Marie Kluver, gift med kjøpmann Westgaard på Levanger, Vestre Lund. Alle disse garder unntatt Bunes gikk i løpet av kort tid over til bønder, idet Karmhus i 1828 ble solgt til Jon Olsen, Øvre Hofstad i 1829 til Iver Einarsen, Nordre Tiller i 1826 til Bård Andersen, Østre Lund i 1837 til Anders Vold og Vestre Lund i 1830 til Ole Olsen Lenes. Oversikt over Lorents Didrik Kluver d.y. 's gods. P/asseringen av gardene er bare omtrentlig. 1. Bjartnes, 2. Haug, 3. Sundby vestre, 4. Bjørken, 5. Heltan mellom vestre, 6. Hel/un østre, 7. Hel/an mellom østre, 8. Nestvold.
---- 396 SS-A ---- VERDALSGODSET Begynnelsen Som grunnlegger av det såkalte Verdalsgods eller som det tidligere hette, Sul og Helgådalens eller Sul og Nybyggets gods, pleier man å regne Peter Drejer, lagmann i Trondhjem. Peter Carstensen Drejer var i årene 1656-64 rektor ved Vordingborg skole og roses som sådan for sin nidkjærhet. Hans dyktighet må ha vært flersidig: Både i krigsårene og senere ble han benyttet av regjeringen i forskjellige hverv av diplomatisk art. I 1663 fungerte han som sekretær hos den danske gesant i London og deltok i fengslingen av Eleonora Kristina Ulf elt, som han førte til Kjøbenhavn. I 1664 ble han ansatt som sekretær i det danske kancelli, i hvilken stilling han efter eget oppgivende utsto «adskillig besværing, mest uden riget», således ble han i 1666 sendt til Holland. Han ville imidlertid ikke fortsette på denne bane: I 1665 sees han åha fått patent og privilegier som «præsident i Kristiania og direktør over commercien i Akershus stift». Og i 1668 fikk han ved sine venner, Erik Krags og Peder Schumachers (den senere Griffenfelts) innflytelse bestalling som viselagmann i Trondhjem, hvorved han tenkte engang, «at naa sin intention til rolighed». Han måtte dog vedbli sin kancelli tjeneste til 1671, da han kom i besittelse av lagstolen. Efterhånden oppnådde han tittel av assistentsråd, assessor i overhoffretten og kancelliråd; dessuten var han bergråd og lønnet medlem av det norden fjellske bergamt. Da lagstolens inntekter avtok, fikk han i 1684 Melhus og Orkdals kirketiender. Efter en antydning av sønnen, Abraham D., som i 1697 ble viselagmann og siden jevnlig fungerte for ham, var han som lagmann yndet av «den gemene mand» i Trøndelagen. Et norsk sagn, som først er opptegnet i det 19de århundre, fortelter, at Griffenfelt, som hadde hjulpet Drejer til lagmannsembedet, da denne oppgav utsikten til en mere glimrende løpebane, samtidig brøt for bindelsen med ham, fordi han ikke såtte seg høyere mål. Men da Griffenfelt efter sin løslatelse av Munkholmens fengsel engang gikk forbi Drejers hus, slo han med sin stokk på døren, idet han utbrøt: «Du Drejer, du Drejer, du var klokere enn jeg». Om hans erhvervelse av Sul og Helgådalens gods beretter rektor Gerhard Schøning, at assistentsråd og lagmann Peter Drejer som
---- 397 SS-A ---- provincial-procureur skulle nyte femteparten av det jordegods, han oppdaget i Suis og Helgådalens dalføre. Når det her tales om å «oppdage», så menes dermed, at han har oppsøkt og latt skyldsette gods, som tidligere ikke var innført i matrikkelen, og hvis brukere således var fri for den sedvanlige leilendingsskatt. I 1670 var generalfiskalembedet for Norge blitt opphevet og de kongelige interessesaker lagt under den danske general-procureur, som i hvert stift i Norge skulle anta en fullmektig, hvis embedsvirksomhet er nærmere spesifisert i et kongelig reskript av 13/12 1670. Han skulle «rettens administration bevpagte, paa supplikationerne til statholderen erklære, relation give om, hvad der kan være kongen og undersaatterne til skade og undertrykkelse eller til velstand og nytte, samt aarlig indlevere regnskaber imod den at godtgjøres den femte penge. » Et sådant embede må det provinvial-procureur-embedet ha vært som Drejer innehadde. Blant foretagender, som kunne være kongen «til velstand og nytte», var da også innførelse i matrikkelen av tidligere ikke skyldsatt gods, hvorav det ikke var så lite. Sådant gods kunne være nyrydninger, hvorav det i den første halvdel av 1600-årene oppsto en hel del; i Verdalen er således utvilsomt hele den øverste del av Helgådalen fra Helgåsen til Brattasen ryddet i denne tid, likeså Kvernmoen og Lindset. Nyryddere skulle ifølge Kristian IVs recess nyte frihet for å betale skatt og landskyld et visst antall år; men sådanne nyrydningsmenn i kongens almenninger var helt fra Harald Hårfagres tid regnet for kongens husmenn; deres rydninger ble altså en forøkelse av krongodset, og når rydningen ble skyldsatt eller «lagt for leie», som det heter, ble oppsitteren kronens leilending. Men det av Drejer «oppdagede» og skyldsatte gods omfattet også eiendommer, som vitterlig hadde vært ryddet i flere århundreder, men hvis oppsittere av en eller annen grunn var skattefrie. Dette var således tilfelle med Sul-gårdene, om hvis oppsittere det i matrikkelen av 1669 heter, at de nyter skattefrihet for «grænsekundskap og den reisende at ledsage.» Sådanne oppsittere ved fjellovergangene måtte forresten på mange steder i vårt land slite meget ondt med denne skyssplikt. Således klager oppsitterne i Vang i Valdres over at de ble «brødt paa vore legemer som andre bæster» ved å bære de reisendes tøy over Filefjell, og at de tidt gikk seg bort. Når Schøning sier, at Drejer fikk femteparten av det gods, han oppdaget i Suis og Helgådalens dalføre, så er dette egnet til å misfor ståes. Han fikk femteparten av det gods, han ialt «oppdaget» i sitt hele distrikt, og denne femtepart fikk han efter eget valg det meste av i Sul og Helgådalen. Antagelig har han valgt dette gods, fordi det lå mest samlet og besto av gode skoggårder.
---- 398 ----
---- 399 SS-A ---- Kronen var efter krigen 1657-60 i pengevanskeligheter og hadde opp tatt store lån hos brødrene Marcelis, for hvilke disse fikk pant i Kronens eiendommer, noe som gikk hardt inn på krongodset. Dette og så reduksjonen ved matrikuleringen i 1669 er visstnok grunnen til, at en hel del eiendommer, som tidligere ikke var skyldsatt, nu ble inndratt i matrikkelen. Drejer taler i en skrivelse til rentekammeret uttrykkelig om «det til de Marcelier utlagte godses forøkelse paa adskillige steder opsøkte jordegods», hvorav tydelig fremgår, at det var inndratt i matrikkelen for å tjene som pant til brødrene Marcelis. Kanskje har disse seiv gitt anvisning på å inndra sådant gods, som for det meste besto av gode skogeiendommer; for Selius Marcelis hadde helt siden 1640-årene drevet stor virksomhet på Norge i trelastbransjen. Sul-gårdene samt Kvernmoen og Lindset ble skyldsatt i 1672 og gårdene i Helgådalen året efter. I en skrivelse av 10. februar 1683 til rentekammeret omtaler Drejer, at kongen for hans virksomhet som procureur har bevilget ham «dend desudinden efter Regenskabetz indhold baade i penge och Jordegodz forefalden fembtepart», hvilken femtepart han mener «med Hans Kongelige Majestæts mindste skade» kan utlegges i endel eiendommer, som han derpå syner opp. Blant disse er gårdene i Sul og Helgådalen, Kvernmoen og Lindset, samt en del små eiendommer i Skogn, Åsen, Frosta, Leksvika, Stjørdalen, Meråker, Nordmøre og Namdalen. Hele det av Drejer «oppdagede» gods beløp seg til 23 spand 1 øre 17 marklag, hvorefter hans femtepart ble 4 spand 2 øre 3 mkl. Av dette jordegods var følgende eiendommer i Verdalen: Sulstuen, Nils 1 øre Omkl. Lillemoen, Nils 0 øre 12 » Vestgård Sul, Ole 1 ør e 0 » Sul, Peder (Tømte) 12» Sul, Jakob (Østgård) 8 » Sul, Kristen (Senere Karlgård) 8 » Sul, Arnt (Arneplassen - senere del av Sulstuen) 8 » Sul, Peder (Senere Karlgård) 8 » Stormoen, Røyel 6 » Oversikt over Peter Drejers gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen, 2. Sul (Arne plassen), 3. Lillemoen, 4. Vestgård Sul, 5. Østgård Sul, 6. Sul (Tømte), 7. Sul (Karlgård), 8. Sul (Karlgård), 9. Stormoen, 10. Stor moen, 11. Kvernmoen, 12. Lindset, 13. Helgåsen, 14. Helgåsen, 15. Kleppen, 16. Julnesset, 17. Snekker/noen, 18. Snekkermoen, 19. Brattasen, 20. Ottmoen.
---- 400 SS-A ---- 6» Stormoen, Baard Kvernmoen, Johan Lindset, Steffen Helgåsen, Erik 4» 4» 4» Helgåsen, Jon Kleppen, Jon Julnesset, Hans 4» 2» 2» Moen, Jon (Snekkermoen) Brattasen, Sivert 2» 2» Brattasen, Otte (Ottermoen) Moen, Peder (Snekkermoen) Tilsammen 4» 4» 2 sp. oøre4mkl. Dette er begynnelsen til Verdalsgodset. Resten av de 4 sp. 2 øre 3 mkl. fikk han i andre bygdelag. Skjøte på det hele er utstedt den 21. april 1683. Det finnes nu i Trondhjems statsarkiv og lyder som følger: «Wii Christian Den Femte af Guds Naade Konge til Danmarck og Norge de Wenders og Gothers Hertug udi Slesvig Holsteen Stormann og Ditmerch, Grefve udi Oldenborg og Delmenhorst. Giører alle vitterligt, at efftersom os Elskelige Edle og Velbiurdige Pieter Dreier, Voris Assistentz Raad og Laugmand ofver Trundhiems Laugdom i Vort Rige Norge hafver Ved hans anbetroede Provincial Procureur schab iblant andet til Voris Fisco indbragt eendeel lordegods som beløber - Tiufve og Trei Spand og En og førgetiufve Marchlaug, Hvoraf hannem den femtepart som er Fiire Spand Eeen og Halftredsindstiufge Marchlaug eftter Vorris Naadigste gifne bestalling og ellers sær bevilling underdanigst tilkommer. Saa hafver Vii til samme Femtepartes fyldest giørelse allernaadigst afstaaed, saasom Vij og nu med dette Vort aabne bref allernaadigst Schiøder og afstaar, fra os og Vorres Kongelig arf Successorer udi Regieringen, og til bemelse Pieter Dreijer og hans arfinger; Eftterschrefne Pladtzer og lorder med bøxel ofver alt, beliggende udi Vorris Ampt Trundhiem, udi Størdahlens fogderj i Wæhrdahls Præstegield, Suul Stuen Niels paaboer En øre, Lille Moe Niels Tolf marchlaug, Westergaard Suul, Olle En øre, Suul Peder Tolf marchlaug, Suul Jacob Otte marchlaug, Suul Christen Otte Marchlaug, Suul Arent Otte Marchlaug, Suul Peder Otte marchlaug, Stoer Moe Royel Sex marchlaug, Stoer Moe Baard Sex marchlaug, Quelmoen Johan fire marchlaug, Lindset Steffen fire marchlaug, Helgaas Erich fire marchlaug. Helgaas loen fire Marchlaug, Klippen Joen Toe marchlaug, Juulnæsed Hans Toe marchlaug, Brataasen Otte fire marchlaug, Brataasen Sifver Toe marchlaug, Brataasen Otte fire marchlaug, Moen Peder Fiire marchlaug, Schongens Præstegield, Mie
---- 401 SS-A ---- loen Toe marchlaug, Tutsøen Bertel Trej marchlaug, Aasens Annex, Hoin Anders toe marchlaug, Frosten Præstegield Ludallen Olle Trei marchlaug, Brende loen tor marchlaug, Lexvigens Præstegield, Grønlie Jacob fire marchlaug, Holmen Mads fire marchlaug, Storli Olluf Sex marchlaug, Ramnebeche Anders Toe marchlaug, Størdahl Præstegield, Sonen eller Soenmoen Olle fire marchlaug, Marchen Erich fire marchlaug. Meragen Annex Stoerdahlen Sex marchlaug. Guldahls fogderj Støren Sougen Romstad Peder Sex marchlaug. Noermørs fogderj, Oure Gield i Wiigs Tinglaug, Ehrizwiigen Christian It Spand Trej marchlaug. Nummedahls fogderj Foesens Gield i løens fiering, Aglen Torten toe øer, Foldens fiering Kaluigen, Sulfast Sex marchlaug, Svinstie Nessed fire marchlaug, og Løfnes Fiering, Stamnes Vig Sex marchlaug, Hvilche foreschrefne pladtzer og lorder med des tilliggende herlighed og rettighed, af ager og Eng Schouf og March, fischevand og fægang, weide eller weidestæder, til fields og fiere, øde og aabygde, Vaat og Tørt, Inden og uden Gaards, og ald anden tillegg og herlighed, som der nu tilligger, og af arilds tiid tilligget hafver, og med Rette tilligge bør aldeehles indtet undertagendes i nogen maade, for ne Pieter Dreijer og hans arfvinger schall og maa hafve, niude, følge, bruge og beholde, og deraf annamme og oppeberge des Landschyld og Rettighed, Stedsmaal, holding, og saauit nogen lordrot af sit Oddelsgods er berettiget, og ellers i alle maader gjøre sig det saa nøttig og gaunflig /:Landslouven gemees:/ som de best vill, ved og kand, til Evindelig Arf og Eiendom, og kiendes Vii oss og Vore Kongelige arf Successorer udi Regleringen, aldeehles ingen ydermeere Lov, deel, Ret eller Rettighed at hafve til eller udi fornefnte Pladser og lorder, Mens allernaadigst bepligter os at frahiemle og tilstaa fornefnte Pieter Dreyer og hans arfvinger for hver Mands tiltale, som derpaa kand tale med Rette i nogen maade, Dog os og vorres Kongelige Arf Successorer udi Regler ingen, Souveranitet, Kongelig Regalier og høyheder af for ne Gods saasom Schat, Tiende, Leding, Sigt og Sagefald, og Ligesom af andet deslige lordegods derudi vort Riige Norge, hereftter u-forkrenket og os aldeehles forbeholden, forbiudendes alle og Enhver herimod efttersom forschrefvet staar, at hindre eller udi nogen Maader forfang at giøre under Vor Hyldest og Naade. Gifvet paa Vorres Kongelig Residentz udj Kiøbenhafn den 21 Aprill Anno 1683. Christian H. Brandt
---- 402 SS-A ---- Gårdene i Sulgodset. Su Is tuen 1980. Lillemoen 1980.
---- 403 SS-A ---- Karlgård 1980. Vest går den 1980
---- 404 SS-A ---- Øst gå r den 1980. Tømte 1980.
---- 405 SS-A ---- Stormoen 1980, Skjøtet er tinglest på lagtinget i Trondhjem 18/6 1683. Det er skrevet på stemplet papir til Vi riksdaler. Ved en skrivelse, datert Rønningen 18/6 samme år fredlyste nu Drejer dette gods «i ald dessen tilleg og begreb, udj schouffer, Mark, och ald dessen tilliggende». Fredlysningen er tinglest på høsttingene i august samme år i de bygdelag i Innherred, hvor godset lå. Drejer var gift med Anna Katarina van Stricht (d. 1731), en hollenderinne, hvis far oppgies å ha vært «generalissimus i Brasilien». Med henne synes han å ha fått midler; men han ble forarmet siden ved prosesser med slekten Brugman. Hans siste år var ulykkelige. Han døde i 1703 under et opphold i Danmark på Schackenborg i Slesvig. Grevinne Schack lot på boets vegne bekoste en standsmessig begravelse, som kostet 400 riksdaler. Skifte efter ham ble avholdt 12. november samme år. Ifølge to høyesterettsdommer av 7/6 1696 og 7/5 1697 var avdøde dømt til å betale Homfred Brugmans bo 26546 rdl. Dertil kom en «kongelig forordning» på 2316 rdl. 23 sk. foruten annen gjeld. Som følge herav var boets stilling så slett at arvingene frasa seg arv og gjeld.
---- 406 SS-A ---- Blant det på skiftet registrerte jordegods var det ovenfor nevnte i Sul og Helgådalen, ialt som før 2 sp. 4 mkl., men nu forøket med Dillan sag. Det ble taksert til 1 rdl. pr. marklag, altså tilsammen 260 riksdaler. Det skjelnes mellem «Suulens gods», som besto av gårdene i Sul, og «Nye Rydningerne udi Verdalens gield», bestående av Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen. Det er noe påfallende, at de sistnevnte er medtatt, for de var allerede i 1694 solgt til direktør van Simmeren, som sees å ha fått skjøte på «Nybøggerne» av lagmann Drejer 14/12 1694 tgl. i Verdalen 25/6 1695. Rimeligvis må salget være gått om igjen, muligens på grunn av det ansvar Drejer allerede dengang stod i. På skiftet ble bl.a. Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen utlagt for begravelsesomkostningene, gårdene i Sul for den kongelige fordring. Gårdene i Nybyggernes gods. Helgåsen 1962
---- 410 SS-A ---- Lindset 1979. Drejers efterfølgere Efter den første eier av Sul og Nybyggets jordegods, lagmann Peter Drejers død, kom godset i hans sønns, statsråd, lagmann og berg hauptmann Abraham Drejers eie. Han innløste på auksjon i farens dødsbo Sul-gårdene, tilsammen 1 sp. 1 øre 20 mkl., som han fikk skjøte på av auksjonsdirektør Svend Busch 12/5 1705, tinglyst 8/7 1710. Gårdene i Helgådalen hadde han formodentlig allerede tidligere innløst ved å betale grevinne Schack hennes utlegg for begravelsen. Noe dokument om dette finnes imidlertid ikke. Dillan sag kan han heller ikke sees å ha eiet. Muligens lå den allerede på den tid øde. Abraham Drejer, lagmann, berghauptmann m.m. er født i Trondhjem 11/12 1671, ble overbergamtforvalter nordenfjells og efter fulgte i 1703 sin far som lagmann i Trondhjem, efter at han fra 1697 hadde vært hans adjungeret som viselagmann. 1711 ble han justisråd, 1721 bergråd ved de nordenfjellske bergverker, 1731 tillike berg hauptmann nordenfjells (den første i denne egenskap) og statsråd. Han var en meget formuende mann, som eiet et betydelig jordegods norden fjells, hvoriblant Bjelkenes gamle gard Østråt, som han solgte kort før sin død, samt Rotvold, Kirkesæter og Rønningen ved Trondhjem, hvor han en lang tid bodde. Han var også medeier i Kvikne og Røros kopper
---- 411 SS-A ---- verker, hvor hans virksomhet omtales med ros. Til milde stiftelser og fattige i Trondhjem har han ved testamente skjenket 4000 rdl. Siden 9/6 1712 levde han i et barnløst ekteskap med Karen f. Tønder, f. 11/12 1661. Hun var enke efter bergassessor Jens Hansen Collin, med hvem hun hadde hatt 12 barn. I Verdalen eiet Drejer foruten Sul og Nybyggets gods følgende garder, som han sammen med sin svoger, oberstløytnant Peter Lund, kjøpte av Erik Eriksen Schanche ifølge skjøter av 27/7 og 12/10 1720: Midt-Grundan Øst-Grundan Stor-Longdalen Lille-Longdalen Varslåtten Øvre-Gren Sundby Forbregd Landstad samt Høysjø sag 1 sp. Oøre 6 mkl 2sp. Oøre 12 mkl Osp. 2 øre 12 mkl Osp. 1 øre 12 mkl Osp. 1 øre Omkl Osp. 1 øre 12 mkl 1 sp. 1 øre 0 mkl 2 sp. 1 øre 0 mkl 0 sp. 1 øre 12 mkl. uten bygsel Dette er i det vesentlige kapellanen Erik Olsen Schanches tidligere gods med de forøkelser dette fikk under de følgende eiere. Kjøpesummen var 995 rdl. foruten «skjøtningspenge» 50 rdl. tilsammen 1045 rdl. Oberstløytnant Peter Lund bodde på Eide i Skogn og var gift med lagmann Peter Drejers datter, Eleonora Sofie. På skiftet efter ham i 1728 ble hans halvpart i ovennevnte eiendommer utlagt til medeieren, Abraham Drejer, for en fordring på 499 rdl. 6 sk. Lagmann Peter Drejers enke, Anna Katarina von Strict, hadde ved en auksjon i 1728 over krongods kjøpt Slapgård, 1 sp. med bygsel over 1 sp. 1 øre, for 122 rdl. courant, og fått skjøte på eiendommen 28/3 1735. Også denne gard er siden gått over i Abraham Drejers besittelse ved kjøp eller arv. Dessuten eiet han endelig Grundfoss sagsted under Grundan. Abraham Drejer døde i 1736 og hans hustru, Karen Tønder, i 1735. Skiftet, som ble avholdt efter begge under ett, er begynt 18/1 1736 og sluttet 29/5 1739. Boets jordegods var på ialt 37 sp. 2 øre 18/2 mkl., bestående av eiendommer i Orkdalen, Leinstrand, Strinda, Frosta, Afjorden og Namdalen, samt i Verdalen følgende eiendommer, som i skiftet er registrert i 3 grupper: 1. Verdalsgodset, omfattende de garder, Drejer hadde kjøpt sammen med oberstløytnant Peter Lund med tillegg av Slapgård og Grund foss sagsted. Om Høysjø sag heter det, at den er oppbygget og istand.
---- 412 ----
---- 413 SS-A ---- Midtholmen nordre (Nordholmen) 1962 Kart over Abraham Drejers gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulgodset 1. Sulstuen med Arneplassen, 2. Lillemoen, 3. Vestgård, 4. Østgård, 5. Tømte, 6. Karlgård, 7. Karlgård, 8. Stormoen. II Nybyggerne (Helgådalens gods) 9. Kvernmoen, 10. Lindset, 11. Helgåsen vestre, 12. Helgåsen østre, 13. Kleppen, 14. Julnesset, 15. Snekkermoen, 16. Brattasen, 17. Ott moen. 111 Verdalsgodset. 18. Midt-Grundan, 19. Øst-Grundan, 20. Langdalen store, 21. Lang dalen Ulle, 22. Varslåtten, 23. Gren øvre, 24. Sundby østre, 25. Forbregd,26. Landstad, 27. Slapgård (1 gard).
---- 414 ----
---- 415 SS-A ---- 2. Suul-godset, omfattende gårdene i Sul. 3. Nybyggerne,): Kvernmoen, Lindset og gårdene i Helgådalen. Dette er første gang, navnet Verdalsgodset benyttes, og som man ser, brukes det ikke om de garder i Sul og Helgådalen, som man nu pleier å anse for kjernen i det senere Verdalsgods. Disse eiendommer vedble nemlig i lang tid å gå under navnet Sul og Nybyggets gods. De garder, som i skiftet efter Abraham Drejer og fru Karen, ble kalt Verdalsgodset ble ved auksjon den 3/7 1736 solgt for 750 rdl. til kapteinløytnant (senere oberst) Peter Rafael Lund, som fikk skjote på godset 3/8 s.å. Han var sønn av den ovenfor nevnte oberst Peter Lund, altså søstersønn av Abraham Drejer og bodde på Svinhammer. Når unntakes Øvre Gren og Stor-Longdalen kom ingen av disse gårdene mere inn i Verdalsgodset, idet Lund solgte endel av dem enkeltvis, således til oppsitterne Øst-Grundan og Midt-Grundan i 1739, Sundby 1736, Landstad 1737 og til regimentskvartennester Bjørn Forbregd i 1739. Slapgård makeskiftet han i 1737 til lektoratet. Resten ble også solgt enkeltvis på auksjon i hans dødsbo 17/3 1741, Øvre-Gren og Varslåtten til oppsitterne, Stor-Longdalen til major Coldevin og Lille- Longdalen til Kluver. Øvre-Gren og Stor-Longdalen kom senere i kapellanen Peder Krogs besittelse, og han solgte dem i 1793 til Johan Viderø Tonning, hvoretter de atter gikk inn i Verdalsgodset. Sønnen, senere major, Peter Abrahamsen Lund, lot i 1758 lyse odels rett til disse gårdene, men noen innløsning ble det iallfall ikke av. Sul og Nybyggets gods har Peter Rafael Lund visstnok aldri eiet. Derimot har sønnen, ovennevnte Peter Abraham Lund, eiet det. Han må ha fått det i arv efter Abraham Drejer; for han sees å være eier av det allerede i 1737, og da var han bare 2 år gammel. I et tingsvitne opptatt dette år opplyses nemlig, at tømret til Høysjø sag takes i kapteinløytnant Peter Rafael Lunds egne odelsskoger og i hans sønns skoger i Sul og hos nybyggerne. Peter Abraham Lund var født på Svinhammer i 1735 og døde i København 1790. Ved skjøte av 11/10 1763 tinglyst 15/8 1764 solgte han godset til Rasmus Olsen Lyng for 3280 rdl. Det bestod fremdeles av de samme gårdene på tilsammen 2 sp. 4 mkl. som lagmann Peter Drejer erhvervet i 1683, med tillegg av: Oversikt over Peter Rafael Lunds gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Svinhammer, 2. Svin hammer øde, 3. Midt-Grundan, 4. Øst-Grundan, 5. Langdalen Ulle, 7. Varslåtten, 8. Gren øvre, 9. Sundby øs tre, 10. Forbregd, 11. Landstad, 12. Slapgård, 13. Leirhaugen (Aunet), 14. Overholmen mellom.
---- 416 ----
---- 417 SS-A ---- Midt-Holmen 1 sp. 2 øre 12 mkl. med bygsel over 2 sp. 1 øre 6 mkl. og Holmen (Lerihaugen) 1 øre med bygsel over 1 sp. 12 mkl. samt en «sag stedsleilighet» ved Grundfossen under Midt- og Øst-Grundan, som Peter Rafael Lund hadde reservert seg, da han i 1739 solgte disse to gårdene. Disse eiendommene har Peter Abraham Lund visstnok fått i arv efter sin far. Rasmus Lyng har sitt navn efter gården Lyng. Hans far var lensmann Ole Jakobsen Lyng fra By i Stod, og fra ham nedstammer embeds- og kjøpmannsfamilien Lyng. Moren var datter på Landstad; fra hennes far nedstammer prestefamilien Landstad. Ved skjøte av 24/4 tinglyst 15/8 1765 solgte Rasmus Lyng godset uforandret til assessor Henrik Hornemann for 3950 rdl., idet han dog forbeholdt seg laksekastet nedenfor Grundfossen og i Grundhølen samt et laksefiskeri lenger nede i elven i Søftingshølen, som tilhørte Midt- Holmen-gårdene og Leirhaugen. «Sagstedsleiligheten» som er nevnt i forrige skjøte, kalles nu Nordre Grundfoss sagsted. Noe sagbruk har det dog ikke inntil denne tid vært på dette sted. Lyng og Hornemann søkte i 1763 om å få anlegge et sådant der, hvorimot Hagen som eier av det eldgamle Grundfoss sagbruk protesterte. Først under 8/7 1768 sees Hornemann å ha fått kongelig bevilling på «Øst-Grundan sag»; men da hadde han allerede solgt godset. Derimot har Hornemann oppført et sagbruk under Stormoen i Sul. Besiktigelse i den anledning er avholdt i 1764, og til den ble henlagt Sul gårdenes tømmerskog, hvorom det heter, at de «ei i nogen tid til saadant brug har været anhugget.» Ved skjøte av 12/7 1767 solgte Hornemann godset for 5990 rdl. til Hans Jakob Blix. Denne var bataljonskirurg og bodde på Ekle, hvor hans far, feltskjær Teonymus Blix, også hadde bodd. Han gjorde Leirhaugen til godsets hovedgård de 10 år han var dets eier. Da han hadde solgt godset og senere også Ekle, flyttet han til Verdalsøra, hvor han døde i 1813. Like til denne tid var godset gått fra mann til mann uten annet tillegg enn Midt-Holmen og Leirhaugen samt Øst-Grundan eller Østre Oversikt over Peter Abraham Lunds gods. Sul og Ny byggets gods. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen, 2. Lillemoen, 3. Vestgård, 4. Brenna, 5. Østgård, 6. Tømte, 7. Karlgård, 8. Stor moen, 9. Helgåsen østre, 10. Helgåsen vestre, 11. Kleppen, 12. Jul nesset, 13. Snekkermoen, 14. Brattasen, 15. Ottmoen, 16. Kvernmoen vestre, 17. Kvernmoen østre, 18. Lindset, 19. Leir haugen (Aunet), 20. Midtholmen.
---- 418 ----
---- 419 SS-A ---- Grundfoss sag og Stormoen eller Sulstuen sag. Efter at Blix hadde solgt det, oppkjøpte de senere eiere også enkefru Wissings gods m.m., og endelig kjøptes også Vuku jordegods eller «Det hagenske jordegods» til, hvorved dannelsen av det senere store Verdalsgods ble fullbyrdet. Verdalsgodset i vekst Ved skjøte av 17/2 1777 solgte Blix Sul og Helgådalens gods med Leirhaugen til generaldirektør Lars Kjerulf for 6900 rdl. I salget med fulgte Øst-Grundan sag og Sulstuen sag samt den rett til alt sagtømmer i Midt-Holmens sag, som Blix hadde forbeholdt seg, da han i 1772 frasolgte denne gard. Kjerulf bodde på Åge Hagens tidligere eiendom Abelsborg i Ila, Trondheim, og var en meget formuende mann. Allerede før han kjøpte Sul- og Helgådalens gods, var han stor eiendomsbesidder i bygden, idet han i 1768 sammen med kaptein Bay hadde avkjøpt major Aussig enke fru Wissings gods, som bestod av følgende eiendommer: Oversikt over Nybyggets gods i perioden 1763-1777. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Sulstuen østre 2 Sul stuen vestre, 3. Lillemoen, 4. Vestgård, 5. Brenna, 6. Østgård, 7. Tømte, 8. Karlgård, 9. Stormoen, 10. Helgåsen østre, 11. Helgåsen vestre, 12. Kleppen, 13. Julnesset, 14. Snekker/noen, 15. Brattasen, 16. Ottmoen, 17. Kvern/noen østre, 18. Kvern/noen vestre, 19. Lindset, 20. Leirhaugen (Aunet), 21. Midtholmen, 22. Ekle østre. Bind VI A-27
---- 423 SS-A ---- Levring, Tromsdal og Vangstad og i Skogn Reistad, Buran og Kolberg sagbruk. Endelig medfulgte en ifølge kongelig forpaktningskontrakt av 20/2 1768 erhvervet rett til å ta tømmer i Ramsås ålmenning til 4224 bord årlig. Skjøte på dette er utstedt 1/7 1768, tinglyst 20/2 1769. Kjøpesummen var 20000 rdl. Hovedsakelig er dette fru Wissings gods, som hun hadde arvet efter Åge R. Hagen, som for en stor del var samlet allerede av rektor Krog. Kjerulf og Bay fraskilte godset de to Kolstad-gårdene som de ifølge skjøte av 24/2 1774 makeskiftet til Rasmus Brodersen Hagen mot Åsen i Leksdalen (2 øre) og Kjesbu (1 øre). Samme år avkjøpte de Hagen Vangstad sag for 1600 rdl. Og i 1772 hadde de solgt Bjørstad til opp sitteren for 300 rdl. Kjerulf utløste ifølge skjøte av 1/7 1775 sin medinteressent, major Bay, og ble således eneeier av godset. I 1778 kjøpte han dessuten Saukinn av Ole Larsen Nord-Stene for 60 rdl. Og i 1777 kjøpte han av prokurator Meldahl en bordtomt på Verdalsøra med \9Vi alens strandlinje mot elven for 20 rdl. lalt har således hans eiendommer i Verdalen og Skogn kostet ham 26680 rdl., og hadde en samlet skyld av 27 sp. 1 øre 12/2 mkl. Generaldirektør og regimentskvartermester Lars Kjerulf, som var født i 1735, døde i april 1779. Han var gift med Inger Elisabet Møllerop på Singsaker, som fikk kongelig beviling til å sitte i uskiftet bo efter mannen. I 1780 ble hun gift med regimentskvartermester Jakob Hjelm, Hel la n øs tre 1962
---- 424 SS-A ---- Vangstad 1962 Kolstad 1979
---- 425 SS-A ---- og det ble da avholdt samfrendeskifte efter Kjerulf 25/9 1780. På dette skiftet ble de gårdene han hadde kjøpt av major Aussig for 20000 rdl. verdsatt til 14000 rdl., fordi som det heter i skiftet «regneskapebøkerne viser, at bordpriserne da var l A høiere end nu.» Det gods, som var kjøpt av Blix for 6900 rdl. ble verdsatt til 4000 rdl. Boets samlede aktiva ble 37717 rdl. 3 ort 23 sk. og beholdningen 11947 rdl. 3 ort 21 sk. Ved skjøte av 24/12 1785 tgl. 15/8 1786 solgte Hjelm godset til kjøpmann Johan Widerø Tonning i Trondhjem for 19990 rdl. Det medfulgte da 3 bordtomter nemlig foruten den på Verdalsøra, to i Ila ved Trondhjem. Leirhaugen (Aunet) 1962
---- 426 SS-A ---- Saukinn 1962 Sæter 1962
---- 427 SS-A ---- I Tonnings tid ble igjen godset utvidet betydelig, idet han tid efter annen innkjøpte følgende eiendommer 1. Midt-Hellan vestre 1 sp 2. Øst-Hellan 2 sp 3. Vangstad 1 sp 4. Musumsæter (Sætran) o sp 5. Molden 0 sp 6. Sæter 0 sp 7. Over-Gren 0 sp 8. Neder-Gren 0 sp 9. Sagvolden 0 sp 10. Stor-Longdal 0 sp 11. Leirset osp 12. Stor-Longdals eller Gren sagbruk 13. Marken 0 sp 14. Kluken (vestre) 1 sp 15. Lille-Longdal (Lillegaarden) 0 sp 16. Vera eller Juldal ålmenning 0 øre 3 mkl, 0 øre 0 mkl, 0 øre 0 mkl, 0 øre 3 mkl 1 øre 12 mkl. 1 øre 12 mkl. 1 øre 12 mkl. 1 øre 0 mkl. 1 øre 0 mkl. 2 øre 20 mkl 1 øre 12 mkl 1 øre 8 mkl. 0 øre 0 mkl?! 0 øre 8 mkl.r Kjøpesum 1700 rdl. Kjøpesum 1500 rdl. Kjøpesum 220 rdl. Kjøpesum 3350 rdl. samt for odelsskjøte 699 rdl. Kjøpesum 910 rdl. Kjøpesum 980 rdl. Kjøpesum 3830 rdl. Gårdene 1 - 2 kjøpte han av løytnant L. D. Kliiver (skjøte 16/8 1780), 3-4 av løytnant Elling Lyng (Skjøte 29/6 tinglyst 19/9 1789). Ved Sætran er å bemerke, at allerede Kjerulf hadde kjøpt den fjerdepart, som tilhørte Lille-Musum, før eiendommen ennu var skyldsatt. 5 Molden kjøpte han i 1791 for 220 rdl. av oppsitteren Ole Mikkelsen, skjøte 5/3 1791, tinglyst Sætran 1962
---- 428 SS-A ---- Ørtugen 1981 Mo Iden 1962
---- 429 SS-A ---- 23/2 1792. Eiendommene 6 - 12 er avkjøpt residerende kapellan (senere sogneprest til Frosta) Peder Kristofer Krog, ifølge skjøte av 12/8 1793 og odelsskjøte av 13/5 1801 fra dennes sønn, Lorents Didrik Krog. I handelen medfulgte retten til det sagtømmer, som kunne hugges i Tosteigens skog, hvilket Peder Kristofer Krog hadde forbeholdt seg, da han i 1792 solgte denne gard til major Lyng. Kjøpesummen var 3350 rdl. og for odelsskjøtet 699 rdl. I Marken-gårdene har Tonning egentlig kun eiet halvparten (altså 16 mkl.), som han ifølge skjøte av 26/1 tinglyst 27/2 1797 kjøpte i Teodones Hagens dødsbo. Den andre halvpart ble først tilskjøtet godset i 1828. Kluken og Lillegården, som tilhørte Vuku kirke er kjøpt ifølge skjøte utstedt av kirkevergene i 1803 for 980 rdl., tinglyst 6/1 1804. Juldals ålmenning fikk han sammen med Broder Hagen kongelig skjøte på 26/6 1793, tinglyst 15/8 1794, men overtok den som eneeier ifølge skjøte fra Hagen 31/12 1794, tinglyst 25/2 1795, for 3830 rdl. Foruten ovennevnte garder eiet Tonning også følgende sagbruk: Skrove, Hellan, Grundfoss, Ulvild, Vangstad, Longdal, Ner-Holmen og Levring. Dog var Hellan sag nedlagt fra omkring 1790 og Skrove fra 1800. De forannevnte Lie og Tromsdal sagbruk må vel også være ned lagt og Sulstuens sag var flyttet til Levring. Hallan sag eiet han også ifølge skjøte av 6/10 1801, men denne solgte han tillikemed de 7 garder i Skogn til Jonas Væske, Otte Røstad, Peder Munkeby og Søren Grevskot. Skjøtet er av 25/9 1802. Tonnings enke, Elise Lind, solgte så efter foregående kjøpekon trakter av 24/3 1806 og 19/2 1807 godset «med en bordhave paa Værdalsøren og bruksret til en ditto i Ilen ved Trondhjem» til proprietær Kristian Johan Muller for 900 rdl. Skjøtet er av 28/3 1807, tinglyst samme år. I salget medfulgte sagtømmerbeholdningen og den hos godsets bønder utestående restanse. Av kjøpesummen skulle 20000 av gjøres ved likvidasjon og 8000 betales kontant. Forøvrig overtok Muller Tonnings obligasjon på 28000 rdl. til enkekassen og for restbeløpet utstedte han en 2. prioritets panteobligasjon for 34000 rdl. til enkefru Tonning. Muller var født i 1752 og skal være innvandret fra Danmark. Han var før eier av Vinje gods i Mosvika. Ved skjøte av 1/4 1807 tinglyst 7/7 1808 kjøpte han også «Det hagenske» eller Vuku jordegods av kjøpmann Hans Wingaard Finne i Trondhjem. Det bestod av følgende eien- dommer:
---- 431 SS-A ---- Gårdene i Vera. Disse ble ryddet fra sist på 1700-tallet og utover. Da Vera og Juldal ålmenning ble solgt, fulgte disse gårdene med. Storlunet 1981 Tro ns moen 1981
---- 432 SS-A ---- Vera nordre vestre 1981. Vera nordre østre 1981.
---- 433 SS-A ---- Sessilvolden 1981 Vera søndre (Sveet) 1981.
---- 434 SS-A ---- Vera søndre (Nedigården) 1981. Vera søndre (Sørmoen) 1981.
---- 435 SS-A ---- St råda len 1981 Skjækermoen 0 sp. 0 øre 6 mkl. Overnesset 0 sp. 0 øre 18 mkl. Melen eller Bakken 0 sp. 0 øre 6 mkl. Grundfoss 0 sp. 1 øre 0 mkl. Overmoen 0 sp. 1 øre 12 mkl. Overholmen 0 sp. 0 øre 12 mkl. Overholmen 0 sp. 0 øre 12 mkl. Bjartan 0 sp. 1 øre 0 mkl. Leirhaugen 0 sp. 1 øre 0 mkl. Breding 0 sp. 0 øre 12 mkl. Stuskin 0 sp. 0 øre 6 mkl. med bygsel over 0 sp. 1 øre 0 mkl. med bygsel over 0 sp. 1 øre 0 mkl. uten bygsel uten bygsel uten bygsel samt Grundfoss og Rinnan sagbruk og «stabelrum i fjæren ved stor naustet paa Maritvolds grund.» Kjøpesummen for dette gods var 16000 rdl., altså for begge gods tilsammen 106000 rdl. Muller bosatte seg derefter på Hagen-familiens gamle bosted, Maritvold, som han i 1810 hadde kjøpt for 10400 rdl av kaptein Søren Scheldrup Holst. Her døde han i 1817. I hans tid ble ennvidere det således samlede gods forøket med Bjørstad østre, som han kjøpte av brukeren, Arnt Olsen, for 500 rdl. ifølge skjøte av 17/4 tinglyst 4/4 1807. Dessuten oppførte han Dillan sagbruk. Bi ral VI A —28
---- 436 ----
---- 437 SS-A ---- Som man ser, betalte Muller en langt større kjøpesum for godsene, enn hva de før var betalt med; især var prisstigningen betydelig for Sul og Helgådalens gods. Dette kommer av, at på den tid han kjøpte godsene, var det en glimrende periode for trelasthandelen. Hele flater av norske skip seilte til England og Irland med trelast. Fraktene var ualminnelig fordelaktige, og prisen på trelast nådde en før ukjent høyde. Hva denne utførsel av trelast til England betreffer, så var den ikke så ganske ulik begynnelsen av 1700-tallet. Da var det også en lignende periode, idet engelske aksjeselskaper kjøpte den norske trelast til meget betydelige priser efter datidens forhold, og i 1717 tillotes det endog de norske sageiere å skjære så meget last, som de kunne avsette; men snart inntrådte det også dengang en nedgangsperiode. Det er i det foregående en bestemt opplysning om dette, nemlig i skiftet efter Kjerulf, hvor det bemerkes, at bordprisene i 1768, da han kjøpte godset, var en tredjedel høyere enn i 1780. Dette tyder jo på en både rask og stor nedgang. OVersikt over Verdalsgodset i perioden 1785-1832. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Gudding øs tre, 2. Gudding vestre, 3. Rindsem, 4. Søraker, 5. Vest-Grundan, 6. Dillan, 7. Holmen nedre, 8. Skrove nedre vestre, 9. Kvello, 10. Oppem, 11. Ness, 12. Steine søndre, 13. Tromsdal, 14. Levring 15. Levring vestre, 16. Arstad nordre, 17. Arstad søndre, 18. Arstad mellom, 19. Hel/an mellom vestre, 20. Hellan østre, 21. Vangstad, 22. Sætran, 23. Molden, 24. Sæter, 25. Gren øvre, 26. Gren nedre, 27. Sagvolden, 28. Langdalen store, 29. Leirset, 30. Marken østre, 31. Marken nordre, 32. Marken søndre, 33. Kluken vestre, 34. Lillegården, 35. Overholmen mellom, 36. Tosteigan, 37. Skrove nedre vestre, 38. Kvernmoen østre, 39. Kvernmoen vestre, 40. Lindset, 41. Helgåsen østre, 42. Helgåsen vestre, 43. Kleppen, 44. Julnesset, 45. Snekkermoen, 46. Brattasen, 47. Ottmoen, 48. Leirhaugen (Aunet), 49. Inndalen vestre, 50. Inndalen midtre, 51. Inndalen østre, 52. Skavhaug østre, 53. Skavhaug vestre, 54. Åsen vestre, 55. Kjesbu, 56. Saukinn, 57. Sulstuen østre, 58. Sulstuen vestre, 59. Lillemoen, 60. Vestgård, 61. Brenna østre, 62. Brenna vestre, 63. Østgård, 64. Tømte, 65. Karlgård, 66. Stormoen, 67. Breding vestre, 68. Fossneset østre, 69. Fossneset vestre, 70. Kulslien nedre, 72. Ørtugen, 73. Åkervold en, 74. Helligdagsaker, 75. Skjækermoen, 76. He/moen, 77. Over neset, 78. Melen, 79. Overmoen, 80. Holmli mellom, 81. Holmli vestre, 82. Holmli østre, 83. Overholmen søndre, 84. Overholmen nordre, 85. Bjartan, 86. Stuskin, 87. Bjørstad østre, 88. Vera eller Juldal ålmenning.
---- 438 SS-A ---- Før veibroen ble bygget over Verdalselven ved Verdalsøra i 1860, skjedde utskipningen av trelast fra Maritvoldfjæren. Et annet navn på dette stedet var Stornesset eller bare Nesset. Dette stedet lå på Maritvolds grunn på Tinden. Utskipningsstedet måtte flyttes etter at veibroen ble bygget. Hvordan det så ut ved Stornesset da stedet var utskipningssted, må vi bare gjette oss til. Elveløpet har også forandret seg mye etter den tid, ikke minst på grunn av Verdalsraset i 1893. Slik ser Maritvoldfjæren ut i 1981, sett fra andre siden av Verdalselven. Begynnelsen på en ny tid Nedgangsperioden i begynnelsen av 1800-tallet lot heller ikke vente meget lenge på seg, og den varte også nokså lenge, idet Jakob Aall beretter, at ennu omkring 1840 var ikke trelastprisene så høye som ved århundredets begynnelse og kom visstnok heller ikke så høyt før oppe i syttiårene. Ved Miillers død i 1817 var allerede trelasten lav i pris. Boet eiet dengang foruten Maritvold og Hallem, som ikke ble regnet med i godset, ialt 71 særskilt matrikulerte bruk samt landsskyldsrettigheter i 8 garder, dertil Vera eller Juldal ålmenning og en bordhave på Øra samt stabelrom i fjæren ved stornaustet på Maritvolds grunn for de bord, som ble skaret på Grundfoss sag, og endelig følgende sagbruk:
---- 439 SS-A ---- Hel moen 1962 m -. .;■ Maritvold fotografert fra sydvest i 1919. Seiv om Maritvold ikke gikk inn i Verdalsgodset før på Mullers tid, og da bare for en kortere periode, var allikevel gården sentrum for aktivi tetene vedrørende de store jorde godsene i Verdal. En av de første godseiere av større format i Verdal, Rasmus Ågesen Hagen, bygslet gården rundt 1680. Hans etterkommere brukte gården f rem til 1762, da Rasmus Brodersen Hagen makeskiftet den til seg fra de kirkelige eierne mot Ha/set. Familien Hagen hadde gården frem til 1801, du den ble solgt til Søren Schelderup Holst. Og i 1810 solgte Holst gården til proprietær Muller slik at den gikk inn i Verdalsgodset. Allerede i 1818 ble gården solgt ut av Verdalsgodset, denne gang til Johan Bang. Men i en periode på rundt 140 år må vi regne med at mange av de beslutninger som berørte en hel del av jordegodsene i Verdal, ble fat tet her.
---- 441 SS-A ---- Neder-Holmen, som var i «brøstfældig stand.» Dillans, oppført av Miiller, i «maatelig forfatning.» Vangstads, i «faldefærdig stand.» Longdals, «übrukelig og faldefærdig.» Grundfoss, Grundfos eller Fossneset Levrings, «gammelt og forfaldent.» Skrove, Hellans og Ulvildens sagbruk var nedlagt og helt sløyfet. Om Rinnan sagbruk heter det pussig nok, at det ikke «vites under saadant navn at eksistere som Miillers bo tilhørende.» Ved takst, avholdt over godsets samtlige eiendommer i dagene 29/6 til 3/7 1818, ble det verdsatt til 74900 spdl.; men ved 4. og siste gangs auksjon ble det ikke oppnådd høyere bud enn 28749 spdl. Som følge herav ble boet fallitt, idet aktiva beløp seg til 53906 rdl. 3 ort 20 sk. og underskuddet til 19677 spdl. 12 sk. Skjøte på godset ble utstedt 27/9 tinglyst 3/10 sammeår. Kjøperenvar grosserer Hilmar Meincke i Trondhjem (født 1767, død 1830), som hadde en panteobligasjon i godset, stor opprinnelig 17000 spdl., men med renter 26406 spdl. 4 ort. Meincke tilhørte en fra Slesvig innvandret kjøp mannsfamilie, som hadde gjort gode forretninger i Trondhjem, hvor såvel faren som bestefaren var meget formuende menn. Han eiet også Lade ved Trondhjem, som han såtte i en meget praktfull stand. Han var gift med Anne Marie Tonning, en datter av foran nevnte kjøpmann Johan Widerø Tonning, som eiet Sul og Helgådalens gods. Ho lm li øs tre 1981
---- 442 SS-A ---- Overholmen søndre 1962 Overholmen mellom og nordre 1981
---- 443 SS-A ---- Meincke forøket godset med Tosteigen, som han kjøpte av Nils Jonsen Reppe i 1828 for 375 spdl., samt Inns- eller Suis ålmenning. Efter Meinckes død solgte hans enke ved skjøte av 27/10 tinglyst 7/12 1832 godset til grosserer Nicolay Jenssen i Trondhjem for 32000 spdl. I salget medfulgte utestående fordringer efter obligasjoner på 564 spdl. og bokgjeld til et beløp av 2078 spdl. 98 sk. Kjøpesummen ble avgjort ved at Jenssen overtok en 1. prioritets gjeld til enkekassen på 20000 spdl. og utstedte pantobligasjon for resten. Nicolay Jenssen var sønn av kjøpmann Mads Jenssen, som i 1818 var innvandret til Trondhjem fra Holstein. Denne Mads Jenssen hadde to sønner, hvorav den ene, Hans Peter Jenssen, fortsatte sin fars forretning, firmaet Jenssen & Co, den andre sønn, nevnte Nicolay Jenssen, født 1793. Startet i 1839 egen forretning, efter at han sammen med broren hadde vært medlem av farens firma fra 1821. Han opptok senere sine to sønner, Kristian Jenssen og Nikolay Jenssen i forret ningen under firmanavnet N. Jenssen & sønner. Nicolay Jenssen var en meget driftig mann, som foruten å være kjøpmann, børskommissær og skipsreder også eiet Mostadmarkens gods og jernverk; en tid hadde han også Fossum bruk i Stod. Dessuten var han direktør i Norges bank, medlem av Trondhjems bystyre og i flere år ordfører. Han var 3. representant på Stortinget fra Trondhjem i 1833, 1. i 1836 og på det overordentlige Storting 1836-37, 3. i 1842, 1. fra Trondhjem og Levanger i 1845, 2. i 1854. I 1839 og 1848 frasa han seg hvervet efter å være valgt. I 1845 ble han anmodet om å ta sete i regjeringen, men avslo. Han var gift med Bernhardine Chatarine Elster, datter av amtmann Elster, som bodde på Krag i Verdal. Verdalsgodset besto, da Jenssen kom i besiddelse av det, av 78 særskilt matrikulerte bruk på tilsammen 38 sp. 1 øre 7 mkl. samt land skyldsrettigheter på 2 sp. 2 øre 2V/i mkl. i 7 garder og var således det største proprietærgods, som noensinne har vært samlet i Værdalen. Jenssen forøket det ytterligere ved innkjøp av Haugen i 1838, Sundbyenget i 1845, Nonset i 1846, de 3 Storstad-gårdene i 1852, Volden i 1854, Bjørstad vestre i 1859, Nordre Færens ålmenning i 1861 og Sundbyenget østre i 1869. På den andre side frasolgte han Sætran i 1842 og Inns- eller Sul ålmenning (til staten) i 1863. Da godset i 1860-årene var på sitt største, var det også meget vel arronderet, idet det innbefattet samtlige garder ved Inna unntagen Garnes, dertil Gudding, Kvello og Levring, alle gårdene i Kverndalen, alle i hoveddalen ovenfor Vuku unntagen Holmen, Grundan, Flyan, Åsen, Brekken, Kluken østre, Telsnesset, Haugan, Byna, Kolstad og Elnes samt alle i Malsådalen unntagen Varslåtten. Dertil i Leksdalen,
---- 444 ----
---- 445 SS-A ---- Marken og Åsen. Dette vil stort sett si det aller meste av Vuku sogn ovenfor Innas og Helgådalens sammenløp foruten noen få spredte eiendommer. Som eier av Verdalsgodset kom Jenssen i en alvorlig prosess foranlediget ved de utstrakte skogtyverier i de til hans gods støtende statsalmenninger, nemlig Leksdal, Malså, Kverndalen, Tromsdal, Inndal og Svarthovd almenninger. Statsalmenningene hadde i en rekke år vært utsatt for en så utstrakt mishandling, at flere av dem nu var i en meget mislig tilstand. For en del Oversikt over Verdalsgodset i perioden 1832-1867. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Vangstad, 2. Gudding vestre, 3. Gudding østre, 4. Levring vestre, 5. Levring østre, 6. Holmen nedre, 7. Stene søndre, 8. Kve/10, 9. Tromsdal søndre, 10. Tromsdal nordre, 11. Arstad nordre, 12. Arstad søndre, 13. Arstad mellom, 14. Lindset, 15. Kvemmoen østre, 16. Kvernmoen vestre, 17. Hellan mellom vestre, 18. Heltan østre, 19. Hellan mellom østre, 20. Sæter, 21. Gren øvre, 22. Gren nedre, 23. Sagvolden, 24. Langdalen store, 25. Leirset, 26. Snekkermoen, 27. Ju/nesset, 28. Kleppen, 29. Brattasen, 30. Ottmoen, 31. He/gasen vestre, 32. Helgåsen østre, 33. Leir haugen (Au net), 34. Saukinn, 35. Kjesbu, 36. Storstad østre, 37. Storstad mel/om, 38. Storstad vestre, 39. Marken østre, 40. Marken nordre, 41. Marken søndre, 42. Sætran, 43. Asen vestre, 44. Sulstuen østre, 45. Sulstuen vestre, 46. Bjart an, 47. Bj ørs tad østre, 48. Bj ørst ad vestre, 49. Rindsem, 50. Østgård Sul, 51. Tømte, 52. Vest gard, 53. Brenna vestre, 54. Brenna østre, 55. Lillemoen, 56. Dillan, 57. Stormoen, 58. Karlgård, 59. Inndalen vestre, 60. lnndalen midtre, 61. Inndalen østre, 62. Skavhaug øvre, 63. Skavhaug nedre, 64. Molden, 65. Klu ken vestre, 66. Lillegården, 67. Holm li østre, 68. Holm/i mellom, 69. Ho/m/i vestre, 70. Kulslien, 71. Kulslien øvre, 72. Øringen, 73. Akervo/den, 74. Hel/igdagsaker, 75. He/moen, 76. Skjækermoen, 77. Sundbyenget, 78. Ovemeset, 79. Melen, 80. Fossneset østre, 81. Fossneset vestre, 82. Overmoen, 83. Overholmen nordre, 84. Overholmen søndre, 85. Overholmen mellom, 86. Tos te i gan, 87. Skrove nedre vestre, 88. Sø rake r, 89. Vest-Grundan, 90. Ness, 91. Oppem, 92. Breding vestre, 93. Stuskin, 94. Midt-Grundan, 95. Nonset, 96. Volden, 97. Haugen, 98. Sundbyenget øvre, 99. Vera eller Juldal ålmenning, 100. Inns eller Sul ålmenning, 101. Storlunet, 102. Vera nordre 1, 103. Vera nordre 2, 104. Sessilvolden, 105. Vera søndre 1 (Nedigård en), 106. Vera søndre 2 (Sveet), 107. Vera søndre 3 (Sørmoen), 108. Tronsmoen, 109. Færs ålmenning.
---- 446 SS-A ---- skyldtes dette en uøkonomisk behandling av skogen fra de bruks berettigede bønders side, men den vesentligste misbruk ansåes for å bestå i, at almuen og av denne især Verdalsgodset leilendinger avvirket til salg. At sådant kunne skje forklares naturlig av mangelen på kontroll og den letthet, hvormed de avvirkede kunne avsettes til eieren av Verdalsgodset. Da godsets egne skoger støtte til almenningene, var det lett å bringe tømmeret over grensen, hvor det ble sammenblandet med godseierens eget bruk. Som en vesentlig grunn til, at det ulovlige avvirke kunne foregå upåtalt, kan også nevnes den letthet, hvormed almuen, især i et tidsrum av et par år efter uåret 1849, av amtmannen erholdt hugstbevillinger i ålmenningen, hvis overskridelse det ikke skulle være så lett å kontrollere. Dessuten var det også usikkerhet med hensyn til almenn ingenes grenser. De gamle grensebeskrivelser av 1756 og 1787 gir kun ufullstendig veiledning. Og endelig var oppfatningen av misbrukene i ålmenningen på den tid en annen enn nu. Den ulovlige bruk kom den lovlige bruksrett så nær, at grensen var lett å overskride. I sammenheng med dette står da også, at det først var kriminalloven av 1842, som innordnet ulovlig skoghugst under begrepet tyveri. Men det er klart, at det behøvdes lengere tid for å få denne forandring innarbeidet i almenhetens bevissthet, spesielt da misbrukene visstnok var drevet lenge før Jenssens tid, idet det er sagt, at det var Meinckes fullmektig ved Storstacl-gårclene 1954
---- 447 SS-A ---- godset fra 1821, løytnant Holck, ved hvem misbruket ble organisert, eller som advokat Dunker uttrykker seg i sin prosedyre for Høyesterett: Jenssen arvet godset med skogtyveriet som med de øvrige herligheter. Almenningshugstene og salget av det ulovlig avvirkede synes å ha foregått temmelig uforstyrret inntil i 1850-årene. Det var tidligere en enkelt gang gjort anmeldelse og opptatt forhør, nemlig i 1837, da lensmann Rygh, efter at han sammen med Jenssen hadde foretatt en oppgang av grensen mellem godset og Inndals ålmenning, innberettet å ha funnet, at 10 personer, som ble anmeldt, hadde avvirket i ålmenningen, og at den ene av disse hadde solgt tømmer til Jenssen. Efter opptatt forhør ble dog ingen tiltale iverksatt. Det samme var tilfellet, da det i vinteren 1846-47 av Jenssens daværende bruksfull mektig ble avvirket 78 tylvter tømmer i Leksdals alemenning og ført til godsets sagbruk. Formannskapet forvisset seg om tingen; men intet ble gjort ved den. Da imidlertid snikhugsten i almenningene vedble og var blitt betydelig lettet ved de i det minste fra 1846 av meddelte amtsbevillinger til hugst av små kvanta i almenningsskogene, som efter uåret i 1848 (det såkalte trengselsår) ble utstedt i masse for å hjelpe på almuens kår, anmeldte lensmann Rygh i 1853 flere personer for ulovlig avvirke i de til godset støtende Malså og Kverndal almenninger. Det ble ikke tillått, skjønt det senere viste seg, at de hadde gjort seg skyldig i snikhugst og solgt Nonset 1954
---- 448 SS-A ---- tømmeret til brukets sager. Imidlertid ble 8 andre personer efter opptatt forhør satt under tiltale og 7 dømt ved underrettsdom av 2. juni 1853 for tømmertyveri i ålmenningen. 2 av disse hadde solgt tømmeret til bruket. I april 1855 anmeldte lensmann Rygh 3 av Jenssens plassmenn for ulovlig avvirke i Kverndals alemenning. Efter opptatt forhør ble også disse tiltalt og ved underrettsdom av 4. august samme år felt for tømmertyveri. Det avvirkede tømmer var annammet til bruket, og det i selve ålmenningen. Herefter ble kontrollen skjerpet, dels ved ansettelse av forstbetjenter og dels ved en organisert almenningsbestyrelse. Og da det i 1859 av almenningsstyret ble reist sak mot flere av Verdalsgodsets leilendinger, hvorunder også bruksfullmektigen Peder Olaus Dahl ble tiltalt, kom det frem sådanne opplysninger, at justisen såtte seg i bevegelse også mot Nicolay Jenssen. Det var Dahls forklaring under saken, som gav anledning til, at undersøkelsene også ble rettet mot denne. Dahl forklarte under forhørene, at han oftere hadde hørt klager over, at bruksfolkene solgte almenningstømmer til Jenssen; men han mottok først tømmeret, når det var bragt over på Jenssens grunn og da uten videre undersøkelse om vedkommendes avkomst, fordi hans prinsipal hadde sagt ham, «at det fik bli leverandørens egen sak, om hugsten var ulovlig, at tømmer fra almenninger gjerne kunde mottakes, nåar kun ved kommende paastod, at hugsten var lovlig, samt at han (Jenssen) var utenfor saken, nåar han kun gav den akkorderte betaling.» I et følgende forhør tilbakekalte visstnok Dahl disse sine uttalelser og gjorde Jenssen aldeles uansvarlig for mottakelsen av ulovlig almenningstømmer; men under sakens videre gang kom han atter tilbake til sine første forklaringer, som han påsto å ha tilbakekalt efter påvirkning av Jenssen. Han siktet nu likefrem denne for å ha vært vel bekjent med, at det til hans bruk ble innkjøpt ulovlig avvirke fra almenningene. Jenssen på sin side benektet å ha uttalt seg til fullmektigen således som ble påstått av denne, og forklarte videre, at fullmektigen hadde forestått alt hva tømmer hugsten angikk, at han seiv aldri hadde innlatt seg i detaljene ved denne og således ikke kunne ha noen kunnskap om eller innseende med, hvor tømmeret var hugget, eller av hvem det var levert, idet fullmektigen hadde vært uten all kontroll i så henseende. Videre uttalte han, at de opptegnelser og regnskaper han mottok av full mektigen, heller ikke var således avfattet, at han derav kunne se eller slutte, at denne hadde innlatt seg på kjøp av ulovlig hugget almennings tømmer. Efter at det ved resolusjon av 6. juni 1861 var nedsatt en kommisjon med det hverv å undersøke og ordne almenningsforholdene og tillike med dømmende myndighet i de saker, hvortil undersøkelsene måtte gi anledning, ble Jenssen for denne kommisjonen satt under tiltale for
---- 449 SS-A ---- anstiftelse av og delaktighet i ulovlig avvirke i statens almenninger.Ved kommisjonens dom av 26. mars 1863 ble han ilagt 30 dagers fengsel på vann og brød, erstatning til statskassen med 507 spdl. 52 sk. og saks omkostningene, hvoriblant salær til kommisjonens medlemmer med 1000 spdl. og til aktor med 450 spdl. Denne dom ble fra begge sider innanket til Høyesterett, fra det offentliges side dog kun forsåvidt angikk de 16 poster, hvorfor tiltalte var felt, ikke de øvrige 17 poster, i hvilke han var frikjent. I den vidløftige sak, hvis prosedyre for Høyesterett medtok 3 uker, ble forsvaret for Jenssen ført av den berømte advokat B. Dunker. Ved dom av 26. mai 1863 ble Jenssen frikjent og alle omkostninger pålagt det offentlige, det siste dog under dissens. Saken vakte i sin tid en betydelig oppsikt over det hele land, på grunn av tiltaltes fremskutte stilling i samfunnet. Efter Nicolay Jenssens død ble godset arvet av hans barn, ovennevnte Kristian og Nicolay som overtok forretningens drift samt Georg, som døde som sakfører på Levanger, og døtrene Karoline og Fredrikke samt Anna, som var gift med Anton Getz, fullmektig i firmaet N. Jenssen & sønner. Getz og frues sønner var den senere disponent for Værdals bruket, Johan Getz og den bekjente høyt begavede professor og riksadvokat Bernhard Getz. Kristian og Nicolay Jenssen forpaktet i 1871 for 50 år en del av Mikvold på vestsiden av Verdalselven og lot oppføre en dampsag der, hvorefter godsets tidligere fossesager ble nedlagt. Det nye sagbruk, som fullstendig sto på høyde med den tids fordringer til et sådant, ble oppført av ingeniør Oskar Steen, som sidenefter i en årrekke bestyrte Bærums jernverk. I 1884 kjøpte de hele Mikvold av Rasmus Slipern for 38000 kr. og beholdt en del, som sagbruket med høvleri, arbeiderboliger og kaier m.m. stod på, mens de frasolgte resten. Også en del av godsets eldre eiendommer ble tid efter annen frasolgt, således Marken østre i 1872, Marken nordre i 1874, Marken søndre og Grundfoss i 1883, Sundbyenget øvre i 1884, Kulsli øvre i 1887, Åsen i 1889 og Sagvolden i 1890. I 1887 dannet Nicolay Jenssens arvinger efter riksadvokat Getz's forslag aksjeselskap av godset. Samtlige aksjer, hvis pålydende var kr. 5000, var utelukkende på Jenssens arvingers hender, inntil godsets disponent i Levanger, Anton Salberg, ble eier av en aksje i 1903 og dets skogforvalter, Morten Moen, eier av en aksje i 1905. Efter at godset var blitt aksjeselskap, ble det styrt en rekke år av oven nevnte Johan Getz som direktør. Denne, likesom broren høyt begavede og arbeidsomme mann, kom snart til å innta en fremskutt stilling innen distriktet og ble meget benyttet i Verdal kommunes tjeneste, var
---- 450 ----
---- 451 SS-A ---- medlem av herredsstyret, hyppig medlem av skjønnskommisjoner, hvis ordfører han som oftest var, medlem av komiteen til ordning av forholdene efter Verdalsskredet, samt medlem av tilsynskomiteen for Merakerbanen og Hell-Sunnanbanen, dessuten innehadde han en mengde andre hverv. Sykelighet i forbindelse med overhåndtakende arbeide i de siste år tvang ham imidlertid til i noen grad å trekke seg tilbake fra det offentlige liv. Av større arbeider ved godset, som ble utført i direktør Johan Getz's tid, kan nevnes oppførelsen av nytt sagbruk. Skredene i Verdalen i 1893 bevirket en så sterk lerføring i elven, at eierne så seg nødt til å bygge sagbruk på Levanger. Det ble først fullt ferdig i 1906. Under Getz ble det på godsets område foretatt forholdsvis om fattende skogplantninger, fløtningsforholdene ble forbedret, opp Oversikt over verdalsgodset 1867-1908. Plasseringen av gårdene er bare omtrentlig. 1. Vangstad, 2. Gudding vestre, 3. Gudding østre, 4. Levring vestre, 5. Levring østre, 6. Steine søndre, 7. Tromsdal nordre, 8. Tromsdal søndre, 9. Kve/10, 10. Arstad nordre, 11. Arstad mellom, 12. Arstad søndre, 13. Lindset, 14. Kvernmoen østre, 15. Kvernmoen vestre, 16. Hellan østre, 17. Hellan mellom vestre, 18. Hellan mellom østre, 19. Sæter, 20. Gren øvre, 21. Gren nedre, 22. Tosteigan, 23. Sagvolden, 24. Langdalen store, 25. Leirset, 26. Lillegården, 27. Nonset, 28. Haugen, 29. Bjartan, 30. Ørtugen, 31. Kuls lien nedre, 32. Kulslien øvre, 33. Volden, 34. BJørstad østre, 35. Bjørstad vestre, 36. Holmli vestre, 37. Holm li mellom, 38. Holm/i østre, 39. Kluken vestre, 40. Kjesbu, 41. Saukinn, 42. Akervold en, 43. Helligdagsaker, 44. Helmoen, 46. Overneset, 47. Melen, 48. Helgåsen vestre, 49. Helgåsen østre, 50. Kleppen, 51. Ottmoen, 52. Brattasen, 53. Snekkermoen, 54. Julnesset, 55. Vera eller Juldal ål menning, 56. Stor lunet, 57. Vera nordre 1, 58. Vera nordre 2, 59. Sessil volden, 60. Vera søndre 1 (Nedigården), 61. Vera søndre 2 (Sveet), 62. Vera søndre 3 (Sørmoen), 63. Tronsmoen, 64. Sundbyenget øvre, 65. Overmoenget, 66. Overmoen, 67. Overholmen nordre, 68. Overholmen mellom, 69. Overholmen søndre, 70. Storstad østre, 71. Storstad mellom, 72. Storstad vestre, 73. Sundbyenget, 74. Fossneset østre, 75. Fossneset vestre, 76. Leirhaugen (Aunet), 77. Midtholmskogen, 78. Holmen nedre, 79. Skavhaug øvre, 80. Skavhaug nedre, 81. Inndalen vestre, 82. Inndalen mellom, 83. Inndalen østre, 84. Molden, 85. Dillan, 86. Stormoen, 87. Lillemoen, 88. Vestgården, 89. Fømte, 90. Østgård en, 91. Su Is tuen østre, 92. Su Is tuen vestre, 93. Karlgård, 94. Brenna østre, 95. Brenna vestre, 96. Færs ålmenning, 97. Mikvold store, 98. Halsan og Mikvold vestre, 99. Mikvold søndre, 100. Åsen vestre, 101. Marken østre, 102. Marken nordre, 103. Marken søndre. Bmd VI ,\-
---- 452 SS-A ---- renskning og regulering av fløtningsvassdragene ble utført og godset ble kartlagt. Ved disse siste arbeider har godsets skogforvalter, Morten Moen, innlagt seg stor fortjeneste. Efter Johan Getz's død i 1905 overtok Chr. B. Jenssen stillingen som disponent med Nikolai Getz, bankbokholder Nikolai Jenssen, handels borger på Levanger B. Jenssen og redaktør Håkon Løken som medlemmer av aksjeselskapets direksjon. Getz-gårdene på Ørmelen 1961 Verdal kommunes kjøp og sa/g av Værdalsbruket Med denne direksjon innledet Verdalens ordfører, gårdbruker Ole Holan på Ydse, høsten 1907 på egen hand foreløbige underhandlinger angående eventuelt kjøp av godset for Verdalens kommune. Han hadde nemlig bragt i erfaring, at godsets direksjon hadde gitt et utenbygds pengesterkt firma, Kiær & co., adgang til å la godsets skoger befare, hvorav han sluttet, at det var til salgs. Samtidig rettet han forespørsel til konstituert amtmann Guldahl, om man kunne gjøre regning med hans assistanse for det tilfelle, at herredsstyret fattet beslutning om å innlede underhandlinger med godsets direksjon om kjøp for kommunens regning.
---- 453 SS-A ---- Amtmannen stilte seg særdeles velvillig og ansa det under alle omstendigheter for heldig å innlede underhandlinger om salg til lei lendingene av jordegodset med nødvendig skog til husbehov. For om det skulle vise seg, at prisen på det samlede bruk skulle bli for høy til at kommunen turde innlate seg på kjøpet, ville det dog være av betydelig interesse for bygden, at leilendingene kunne bli selveiere på rimelige vilkår. Herredsstyret nedsatte straks efter i møte den 20. aug. 1907 en komite til å innlede de forberedende underhandlinger. Dens medlemmer var ordfører Holan, viseordfører Ole Kvello, lensmann Wessel og amtmann Guldahl, og som suppleant handelsbestyrer Johannes Minsaas. Her hadde bygden visstnok også funnet de beste menn den kunne betro et sådant hverv til. Komiteen forespurte i skrivelse av 22. aug. til godsets direksjon, om det var anledning til å underhandle om kjøp. Ved henvendelse til Verdalsgodsets sakfører, advokat Hvisch i Trondhjem, fikk underhandlingskomiteen beskjed om, at godset var til salgs for 4.800.000 kr. Efter å være gjort bekjent med salgsbetingelsene henvendte amtmannen seg til regjeringen for å innlede underhandlinger om tilveiebringelsen av de nødvendige midler til kjøpet, hvorefter han såtte seg i forbindelse med skogskyndige menn i Namdalen til befaring og takst av godsets skoger. Befaringen ble foretatt under ledelse av skogforvalter Øverland av følgende: Lorents Mørkved, Oliver Råum, Ole Heglum, Kristian Løe, Brede Ekker, Matias Råum, Lorents Bjørhusdal og Johannes Gundersen, samtlige fra Namdalen, samt P. O. Kirkreit og E. Blokkum fra Steinkjer og Ingebrigt Brovold fra Åsen. Takstforretningen varte i 3 uker. Under 20. januar 1908 tilskrev så Verdal formannskap direksjonen for Værdalsbruket med anmodning om ikke å treffe avgjørelse om salg, før herredsstyret hadde hatt anledning til å forelegge spørsmålet om lån eller garanti for kjøpesummen i fullt utredet stand for statsmyndighetene. Da lengere frist imidlertid var uoppnåelig, og avgjørelse således måtte treffes uten opphold, ble det 30. januar i Trondhjem avholdt møte av underhandlingskomiteen, som efter be myndigelse, gitt ved herredsstyrebeslutning av 29. januar, bød 3.720.000 kr. for brukets samtlige aksje. Kjøpesummen skulle avgjøres med kr. 1.200.000 den 1. juli 1908 og like meget den 31. desember samme år. Første termin skulle være rentefri, annen termin forrentes med 5% fra overtakelsesdagen; for andre termin skulle stilles betryggende garanti. For restbeløpet, kr. 1.320.000, samt for den påhvilende pantegjeld, kr. 180.000, som selgerne gikk inn på å innløse — eller for tilsammen 1.500.000 kr. skulle utstedes en 2. prioritets 41/2% pantobligasjon med prioritet nestefter kr. 2.400.000 til staten.
---- 454 SS-A ---- Pantobligasjonen skulle ha opptrinnsrett og være uoppsigelig fra selgerens side i 10 år. Utenfor kjøpesummen skulle kjøperen overta den aksjeselskapet Værdalsbruket påhvilende gjeld ca. 272.000 kr., hvorav kr. 180.000 er omhandlet foran, og — mot å inntre i selgernes rettigheter — overta det selgerne påhvilende garantiansvar, efter meddelt oppgave kr. 53.000. Selgerne skulle ha rett til å innløse efter takst innbo og løsøre, forsåvidt gamle familiegjenstander angikk. Kjøperen skulle bære omkostningene ved tilhjemlingen, dog således, at selgerne tilsvarte kr. 5000. Kommunen betinget seg rett til å fråtre kjøpet, dersom et av de offentlige midler tilsagt 1. prioritets pantelån på 2.400.000 kr. ikke ble godkjent av Stortinget og ikke oppnådd garanti av Nordre Trondhjems amtskommune eller en annen av departementet godkjent garantist. De solgte eiendeler og eiendommer skulle overtakes den dag, garantien var i orden. — Dette tilbud fra kommunen ble av generalforsamlingen i Værdalsbruket enstemmig vedtatt. I møte den 4. februar 1908 bifalte herredsstyret enstemmig den av komiteen på kommunens vegne avsluttede handel og de i den anledning trufne forføyninger. Den 31. januar hadde formannskapet innsendt andragende til land bruksdepartementet om et lån av statsmidler på 2.400.000 kr. mot 1. prioritets pant i godsets faste eiendommer. Saken ble behandlet straks efter i departementet, som innstilte på å bevilge lånet, som foreløbig skulle utredes av statskassen for senere å overtakes av invalidefondet, når de nødvendige midler var innkommet. Som vilkår krevde man, at eiendomserhvervelser skulle skje ved, at aksjeselskapet tilskjøtet kommunen de faste eiendommer og ellers overdrog til kommunen selskapets løsøre og rettigheter av enhver art. For det tilfelle, at det skulle være rettigheter, som ikke var gjenstand for særskilt over dragelse, fant man dog, at selgeren burde forpliktes til også å overdra selskapets aksjer til kommunen. Departementet formulerte nærmere lånevilkårene i følgende 17 punkter: 1. Av lånet utbetales den ene halvdel innen 1. mai 1908 og den andre halvdel innen 31. desember samme år. 2. Lånet forrentes fra utbetalingsdagene med den til enhver tid for invalidefondet gjeldende rentefot, for tiden 4 1 / i% årlig. 3. Lånet tilbakebetales med like store halvårlige terminer, hver på kr. 48.000, hvorhos kommunen yderligere er forpliktet til efter nedenstå ende punkt 6 å betale ekstraordinære avdrag, når noen del av eien
---- 455 SS-A ---- dommen selges, eller utbyttet av driften dertil gir anledning. Kommunen er berettiget til nårsomhelst å innbetale større avdrag eller helt å innfri lånet. 4. Renter og avdrag erlegges hvert års 31. mars og 30. september. Renter erlegges første gang 30. september 1908 og avdrag 30. september 1909. 5. Såfremt rentene ikke erlegges i rett tid, svares rentesrente efter 5% årlig. 6. Salg av skoggrunn, jordbruk eller annen fast eiendom, bygninger eller anlegg kan skje med vedkommende departements samtykke og således, at kjøpesummen anvendes til ekstraordinære avdrag på statens lån. Nettoutbyttet av skogdriften med nuværende og senere anlegg av ethvert slags til foredling av skogprodukter blir, såvidt tilstrekker, å anvende til forrentning av den gjeld, som kommunen stifter ved inn kjøpet, samt forøvrig til ekstraordinære avdrag på samme lån i den utstrekning, som vedkommende departement måtte bestemme. 7. Handelens fullbyrdelse skal skje ved, at løsøre, fordringer og rettig heter av enhver art overdrages, og de faste eiendommer tilskjøtes kommunen, som derefter erholder seg samtlige aksjer overdratt og snarest mulig har å dra omsorg for, at aksjeselskapet Værdalsbruket anmeldes som oppløst. 8. Kommunen plikter å ansette en disponent, en forvalter av skogen og jordegodset og et tilsynsråd. Deres virksomhet skal herredsstyret ordne ved instruks, som er undergitt landbruksdepartementets godkjennelse. For samtlige disse funksjonærer kan landbruksdepartementet fastsette en minstelønn. Finner landbruksdepartementet, at disponent eller forvalter ikke oppfyller sine stillinger på tilfredsstillende måte, kan de av departementet for langes fjernet. 9. Såfremt landbruksdepartementet måtte finne det påkrevet, skal det anlegges brannstasjoner til varsling og slukning av skogbrann på dertil beleilige steder. 10. Det offentlige forbeholdes rett til å la kommunens skoger befare og inspisere når som helst på kommunens bekostning, og kommunen har i tilfelle å rette seg efter de pålegg som vedkommende departement måtte gi for skogens drift og skjøtsel. 11. Kommunen forpliktes til å føre særskilt regnskap for de innkjøpte eiendommer med tilhørende anlegg og bedrift av ethvert slag og å holde disse midler skilt fra kommunens øvrige regnskaper. Regnskapet blir å føre for terminen 1. juli - 30. juni og å revidere på kommunens bekostning. Vedkommende departement forbeholdes rett til å beskikke en av revisorene. En ekstrakt av det reviderte regnskap blir senest 3 måneder efter regnskapsårets utløp å innsende til departe mentet. Ved hvert regnskapshalvårs utgang blir å innlevere såvel til
---- 456 SS-A ---- finans- som til landbruksdepartementet en summarisk regnskaps ekstrakt, utvisende eiendommenes inntekter, utgifter og beholdninger. 12. Skulle det offentlige ønske avgitt grunn eller vann i offentlig øyemed, skal sådan kunne kreves avgitt uten forutgående ekspropria sjon og i sådan utstrekning, som det offentlige forlanger, mot en rimelig erstatning, som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes ved skjønn av uvillige menn. 13. Tømmer og smålast fra de offentlige skoger, som måtte ønskes fremfløtet i Verdalselven med bivassdrag, skal tillates nedfløtet sammen med kommunens tømmer mot forholdsvis refusjon av fløtnings utgiftene. Utsortering og oppbevaring av denne last ved Verdalselvens utløp skal besørges av kommunen mot en betaling av inntil videre 20 øre pr. tylvt tømmer. 14. Forsåvidt avdrag og renter ikke erlegges i rett tid, eller noen av de øvrige for lånet fastsatte betingelser ikke overholdes nøyaktig, forfaller det hele lån straks til utbetaling. 15. Lånet utbetales, efter at kommunens hjemmel er bragt i orden, mot tinglest obligasjon fra kommunen til det offentlige med 1. prioritets pant i de innkjøpte eiendommer med tilbehør (jfr. lov om forandringer i lovgivningen om pant av 8. juni 1895 §2) samt med rett for kreditor i tilfelle av misligholdelse fra debitors side uten lovmål og dom samt uten hinder av løsningsrett, som debitor fråskriver seg, å stille pantet til auksjon til skadesløs dekning av kapital med renter og omkostninger. 16. Det er forutsetningen, at restbeløpet av kjøpesummen for eien dommene henstår uoppsigelig i 10 år og ikke forrentes høyere enn 5 prosent årlig. 17. For lånets riktige forrentning, avdragering og tilbakebetaling over ensstemmende med de av landbruksdepartementet oppstillede vilkår inngår Nordre Trondhjems amtskommune som selvskyldnerkausjonist, forsåvidt angår den del av statens tilgodehavende, som ikke måtte dekkes ved tvangssalg av pantet. Lånet antakes å burde utredes av statskassen for senere å overtakes av invalidefondet, når de fornødne midler er innkommet. I henhold til dette anbefalte departementet, at det av offentlige midler tilstodes kommunen et lån på 2.400.000 kr. Statsrådets øvrige medlemmer tiltrådte landbruksdepartementets innstilling med unntakelse av statsrådene Berge og Halvorsen, som henholdt seg til finansdepartementets skrivelse av 5. februar til land bruksdepartementet, og øvrig anførte: Forutsetningene for kommunens innkjøp av Værdalsbrukets eien dommer er, at den skal anlegge tidsmessig sliperi til foredling av skogen og således opptre opptræ som industridrivende i moderne skala. Dette er av den slags foretagender, som man ialfall hittil har funnet a
---- 457 SS-A ---- ligge utenfor en kommunes oppgave, og det er selvsagt, at det ved spekulasjonsforetagender av denne som av enhver annen art kan tenkes, at de omhyggeligst oppgitte kalkyler kan vise seg ikke å holde stikk. Skulle det for denne neppe særlig motstandsdyktige kommune oppstå tap, vil den komme borti vanskeligheter av betenkelig art. Videre ansa de to statsrådene det betenkelig å disponere fondsmidler for lengre fremtid, da det kunne medføre konsekvenser av overordentlig stort omfang, idet landets øvrige kommuner ved de her trufne disposi sjoner ble anvist utvei til lignende skogkjøp og industrielle virksomheter, og staten ville da vanskelig kunne stille seg mindre imøte kommende overfor disse. - Overensstemmende med regjeringens flertallsinnstilling ble det under 6. februar 1908 fremsatt kongelig proposisjon om bevilgning av et lån av 2.400.000 kr. til Verdal kommune mot garanti av Nordre Trond hjems amtskommune på de nærmere vilkår, som fastsettes av land bruksdepartementet, samt at lånebeløpet skulle forskytes av statskassen, inntil invalidefondet erholdt tilstrekkelig midler til å overta det. Saken ble behandlet i Stortinget den 13. og 14. februar 1908, hvor den vakte en lang og skarp debatt. Den dreiet seg først om et av representanten Backer fremsatt forslag om utsettelse til neste dags eftermiddag, for at medlemmene kunne få sette seg inn i saken, og for at de dokumenter, som fulgte innstillingen som utrykte bilag, til den tid kunne foreligge trykt. Mot dette forslag talte Rinde og Karl Hagerup samt Konow (komiteens formann), som ikke kunne fatte, hva som kunne vinnes ved sakens utsettelse — uten kanskje det, at der derved kunne reises ytterligere agitasjon mot denne sak. For Backers forslag talte Stang, Bratlie samt Klingenberg. Den siste spurte også om her var noe å skjule, siden det hastet så meget med sakens behandling, at man ikke skulle ha lov til å få 24 timer til å se på den. Saken ble utsatt til behandling den neste dags eftermiddag; men Backers forslag om trykning av de konfidensielle dokumenter ble med 61 mot 60 stemmer ikke bifalt. Saken ble altså realitetsbehandlet den 14. februar 1908. Brøgger redegjorde for komitemindretallets standpunkt. Det var med betenke ligheter, at mindretallet var gått til sitt dissenterende votum; men i en sak av så stor betydning og rekkevidde som denne måtte det forlanges, at komunens aktiva var tilfredsstillende, hvilket var tvilsomt. Ef ter hva som var meddelt, hadde eiendommen i de senere år kun gitt et utbytte av 8 prosent av 600.000 kr., hvilket jo kun svarte til rente av 1 million. Også minoriteten var imidlertid klar over, at eiendommen kunne
---- 458 SS-A ---- forrente en høyere kapital, men hvor meget — det visste man ikke. Taksten over skogen var satt til 3 millioner kroner og over eiendommens andre herligheter til 1 million; men takstmennene var fra Namdalen, hvor skogen verdsettes høyere enn i Verdal, og de hadde dessuten hatt for kort tid til å avgi taksten. Man burde derfor hatt en kontrollerende takst. Skogdirektøren, som hadde avgitt en uttalelse om saken, hadde seiv ikke noe personlig kjennskap til skogens verdi. Den samlede komite var jo også av den oppfatning, at de foreliggende opplysninger var util strekkelige. Finanskomiteen hadde heller ikke kunnet uttale seg om den finansielle sikkerhet. Staten var forøvrig ikke fritatt for ansvar, om den klarte sine egne penger og overlot til kommunen å greie sine affærer. Man måtte også regne med nedgang i trelastprisene, og hvis kommunen da skulle greie forretningen, måtte det hugges meget hardt, — slett ikke på noen forstmessig måte, efter hva skogdirektøren hadde opplyst. Forberedelsen har vært dårlig og ufullstendig. Det egentlige funda ment for den hele sak er de takster, som er gjort av disse 10 mann der oppe, de 5 lag altså, i 15 dager med 4000 mål pr. dag. Det er erkjent, at dette er en meget kort tid for en sådan taksering. Og det er også erkjent, at det foreligger ingen oppgåver over, hvor meget av denne skog er råtten og übrukelig. Amtsingeniøren har opplyst, at fløtningsfor holdene har mangler og må regnes for ikke særlig heldige. Med hensyn til produksjonens størrelse foreligger jo det forhold, som også er erkjent, at det ikke er fremlagt nogen driftsplan, likeså lite som det er fremlagt noen rentabilitetsberegning. «Vi er blitt henvist til ganske andre ting enn til nøktern forretnings messig betraktning av denne sak. Vi er blitt henvist til stemninger og sympatier, som vi allesammen er med på, som er berettigede naturligvis, og hvilke også, som vi fra først av sa, har gjort, at til og med de tre med lemmer av komiteens minoritet hadde stor lyst til å være med på saken. Kommunen vil så gjerne, at dette skal skje, og «da maa man vel stole paa, at de har undersøkt det.» Det er det, som er fundamentet for hele denne sak. Jeg trodde, at når det som her gjaldt en forretning, så skulle man ha et nøkternt syn på saken som et rent økonomisk spørsmål; men så viser det seg, at når det kommer til stykket, lar vi stemningen løpe av med oss her i stortinget også. Men jeg mener, at her spørres ikke om stemning, men om renter og avdrag av en sum av 4 millioner kroner, og da tror jeg, at det først og fremst trenges kalde hoder og ikke varme hjerter.» Schanche, komiteens ordfører frémholdt, at det for Verdal kommune ville medføre forskjellige betydelige vanskeligheter og farer å ha samlet på et enkelt mektig selskaps hand så store arealer. Staten hadde også tidligere vist, at den hadde øynene åpne for den slags vanskeligheter og farer, idet den hadde innkjøpt flere store godser, ikke
---- 459 SS-A ---- minst for å gjøre et stort antall leilendinger til frie bønder. Erfaringene med eiendommene i Hattfjelldalen, som staten tilslutt kjøpte, talte sitt tydelige og gode sprog; disse eiendommene var nu meget verdifulle. Tinngodset, som også staten hadde kjøpt, var nu verd det dobbelte av kjøpesummen. Pantesikkerheten for staten var utvilsomt absolutt pålitelig, og dessuten hadde man amtskommunens garanti. Statsråd Arrestad fremholdt, at takstene var meget rimelige og meget lave sammenlignet med prisene i Glommavassdraget. Takstmennenes ansettelse av verdien for den produktive skog og skogbunn var satt til 4.261.000 kr.; dertil kom 6 mil utmark, sagbruk, vannfall, utbytte av siste års drift m.v. med i alt 953.000 kr. foruten 80 leilendingsbruk. lalt var eiendommens verdi satt til 5.424.000 kr., heri var dog ikke med regnet 6 mil utmark, som ved drift av myrene o.s.v. også kunne gi inntekter. Statens sikkerhet var derfor utvilsom, seiv om man tok i betraktning en foreløbig nedgang i trelastprisene. At aksjeselskapet Værdalsbruket ikke hadde gitt mere enn 9 prosent av 600.000 kr. i de senere år, kom — efter hva det fra sakkyndig hold var meddelt statsråden — alene derav, at bruket hadde vært drevet på en svært lite tidsmessig måte. Prisen var også, sammenlignet med den kjøpesum, som var betalt for andre støre eiendommer i distriktene deroppe, f.eks. Meråker bruk, meget rimelig. Kommunen opptrådte ikke på noen som helst måte som spekulant i denne sak; men det gjaldt her en æressak for bygden, som nu ikke eiet mere enn en fjerdedel av bygdens landområder; resten var eid av aksje selskaper og utenbygds folk. Angående fløtningsforholdene er det opplyst at det betales kr. 1,80 pr. tylvt. Disse priser viser, at det må være berettiget å si, at fløtnings forholdene ikke kan være uheldige. Komiteen hadde innstillet: Stortinget samtykker i: 1. At det av invalidefondet kan tilståes Verdalens kommune et lån, stort kr. 2.400.000, til innkjøp av Værdalsbrukets samtlige eien dommer mot 1. prioritets panterett i de erhvervede eiendommer med tilbehør og mot garanti av Nordre Trondhjems amtskommune samt forøvrig på de nærmere vilkår, som fastsettes av landbruks departementet. 2. At lånebeløpet om fornødiges foreløbig forskytes av stats kassen, inntil invalidefondet erholder disponible midler til lånets overtagelse. Komiteens ordfører foreslo at ordet «garanti» ble ombyttet med ordet «selvskyldnerkausjon». Komiteens innstilling i den endrede form ble bifalt med 94 mot 28 stemmer.
---- 460 SS-A ---- De 94 var: Saba, Bernhard Hanssen, O. Sand, Backer, Egede-Nissen, Wrangell, Konow, Myrvang, Haug, Sjursen, Eftestøl, Åen, Olsen, F. Sand, Eidem, Austeen, Nalum, Strengehagen, Nilssen, Chr. Knudsen, Castberg, Fedje, Blilie, H. Jacobsen, Wold, Hougen, Th. Stousland, Foss, Bryggeså, Aas, Gauslå, Liestøl, Andersen Grimsø, Bjørnåli, Storjord, Bakkejord, Havig, Ellingsen, Dick, Hanssen, Aklestad, Langeland, Høstmark, Meisingset, Hestnes, C. Berner, Krag-Torp, Bøen, Larsen, P. Pedersen, Bergesen, Adolf Pedersen, Gjedrem, Hognestad, Schanche, Rasmussen, Horst, Lind-Johansen, Foshaug, Alfred Eriksen, Kirksæter, Buen, Øverland, Hagerup, Ivar Åvatsmark, O. S. Åvatsmark, Sivertsen, Ejde, Wolden, Bergan, Fjermstad, Hoff, Friis-Petersen, Holtsmark, Ihlen, Mowinckel, Sæbø, Næss, Liljedahl, Årnes, Kloster, Abrahamsen, Såkvitne, Rinde, Gunnar Knudsen, Grivi, Tveiten, Ruberg, Jorde, Hyggen, Rustand, Vrå og Andersen. De 28 var: Lindvig, Bratlie, H. Pettersen, Stang, Valeur, Velo, Thallaug, Tjørsvåg, Kristensen, Blakstad, Carl Steusland, Jahren, Dyrland, O. Erichsen, Klingenberg, Brøgger, Brevig, Bøhn, Morland, Rogge, Grieg, Holsen, Hjertenæs, Gerhardsen, Svendsbøe, Wergeland, Gundersen og Hans Hansen. Fraværende: Risholm. Såsnart stortingets beslutning gjennom telegraf og telefon nådde Verdal, fløy flagget til topps. Alle som hadde en klut, heiste den. Be geistringen var alminnelig. Også de nærmeste bygder tok del i gleden ved å la flagget vaie fra hver en stang. Lykkeønskninger strømmet inn til herredsstyre og ordfører med beundring over det store løft, som «fryder meg som nordmann og trønder», som biskop Wexelsen uttrykte seg. I ekstraordinært amtsting ble saken foredratt den følgende dag av konstituert amtsmann Guldahl. Angående tilstrekkeligheten av pantets sikkerhet opplyste han følgende: Verdal kommune lot i tiden fra 1. til 20. januar brukets skoger oppgå og taksere av kyndige skogfolk. Det resultat, takstmennene kom til, var, at skogene skulle ha en verdi av kr. 4.380.530. Skogforvalter Øverland, som også foretok noen dagers befaring av skogene og som var med ved fastsettelsen av den fremgangsmåte, som skulle befølges under takstene, har i anledning av disse uttalt, at han fant gjennem snittsprisen som var satt på trærne rimelig. Derimot fremholdt han, at man for å komme til den virkelige verdi, skogene for øyeblikket har, måtte ta hensyn til det betydelige rentetap, som vil påløpe i den tid, skogene avvirkes. Hr. Øverland har i den anledning anstillet endel beregninger, hvorefter den nuværende skogverdi burde reduseres til noe under eller noe over 3 millioner kroner, alt eftersom man la en rentefot av 5 eller AVi prosent og en kortere eller lengere driftstid til grunn for beregningene. Takstmennene har i anledning av disse skogforvalter Øverlands bemerkninger erklært seg enig med ham i, at det burde takes hensyn til rentetapet; men de anførte på den andre side, at de hadde tatt særlig hensyn til dette under takstens utførelse, idet de hadde satt
---- 461 SS-A ---- takstene så lave, at man hadde tilstrekkelig tilovers til rentetapet, og hr. Øverland har derefter bemerket, at de av ham utførte beregninger derfor må antas «at gi noget for lavt resultat, uten at det dog er mulig at si hvor meget for lavt.» De aktiva som fulgte med i handelen (utenfor skogene) er for en del efter innhentede oppgåver og for en del efter skjønnsmessige ansettelser ansatt således: Jordvei (det samlede gods har en matrikkelskyld på 519 skyldmark) kr. 320000 2 sagbruk « 200000 Trelastbeholdninger « 172000 Utestående fordringer « 96000 Tomter m.v. i Trondhjem « 50000 I dampskip » 30000 Uthugstkontrakter og tømmer « 60000 Vannfall 23000 hestekrefter ålO kr « 230000 Tilsammen kr. 1158000 hvorfra imidlertid fradrages pantegjeld og løs gjeld med kr. 272.000, således at disse aktiva skulle ha en nettoverdi av tilsammen kr. 886.000. Underhandlingskomiteen hadde kommet til noe høyere resultat. Legges takstmennenes verdibestemmelser til grunn, skulle de kjøpe eien dommer m.v. ha en samlet verdi av kr. 5.538.530, i hvilket beløp det altså efter skogforvalter Øverlands mening bør gjøres et støre frådrag for rentetap. Det bemerkes, at det ved disse takster og beregninger intet hensyn er tatt til den påregnelige fortjeneste ved skogenes foredling på brukets sagbruk eller ved et fremtidig industrielt anlegg. På den andre side bør man være oppmerksom på, at det av de oppførte verdier er en post, vannfall, anslått til en verdi av kr. 230.000, som ikke gir noen inntekt for tiden, og at panteretten ikke kan komme til å omfatte beholdningene og de utestående fordringer. Prisen for samtlige aksjer (altså representerende alle aktiva med på hvilende gjeld) er kr. 3.720.000 og i handelen medfølger også utbyttet for 1907, anslått til ca. kr. 115.000. Angående kommunens økonomiske stilling opplyses, at efter ligningen for 1908 har Verdal en antatt inntekt på kr. 877.000 og en antatt formue på kr.4.423.000, den skattbare inntekt er kr. 402.000, skatteprosenten ca. 11, innbyggerantallet 5864, samlet matrikkelskyld 3363 mark. Ordføreren oppgir kommunens gjeld til kr. 44.800, i dette er ikke medregnet kongetiendelån, jordkjøpslån og garantier, hvorfor haves motsvarende fordringer, så avdrag og renter ikke bæres av kommunen. Dens aktiva består i sedvanlige skolehus og lignende.
---- 462 SS-A ---- Efter de foreliggende opplysninger fant ikke amtmannen, at den forlangte garanti kunne medføre noen risiko for kommunen. Likeover for de mulige vanskeligheter for Verdal kommune ved tilveiebring else av ytterligere nødvendig anleggs- og driftskapital, opplyste han, at det allerede fra flere hold, som representerte utmerkede navn innen vår tremasseindustri, var gjort henvendelser til ham, som foruten å tilby kapital til påkrevende nyanlegg, også stillet i utsikt en for kommunen heldig og betryggende løsning av det viktige spørsmål om å tilføre forretningens fremtidige ledelse forretningsmessig kyndighet og erfaring. Det var også fra kapitalsterkt hold bebudet tilbud om kjøp av større deler av skogene, såfremt kommunen seiv ikke skulle makte hele forretningen. Når staten hadde forlangt amtsgaranti, så skulle dette nærmest skyldes prinsipielle grunner, idet staten, ved at amtet på et vis måtte stille seg som medansvarlig, skulle sikres mot for mange og überettigede krav i lignende retning fra andre kommuner. Amtstinget vedtok derpå enstemmig følgende beslutning: Amtmanden bemyndiges til paa kommunens vegne for et laan til Værdalens kommune av statsmidler, stort kr. 2.400.000 at vedta saadan garantiforpligtelse, at amts kommunen stiller sig som garant for nævnte laan, forsaavidt den staten for laanet betingede Iste. prioritets pantesikkerhet i Værdalsbrukets samtlige eiendomme med tilbehør ikke skulde vise sig tilstrækkelig. Fra Hop/a i Åsen. Dette er den nederste del av den fossen som skulle være drivkrafter! til sliperiet ved Hopla.
---- 463 SS-A ---- Straks efter ansatte herredsstyret som disponent Oluf Samuel Houlder, som i 4 år hadde bestyrt Meråker gods og i omkring 11 år vært disponent for Helge-Rein-By bruk ved Steinkjer. Han hadde tidligere i flere år hatt ansettelse ved firmaer i England, Tyskland og Frankrike. Han tiltrådte sin stilling som bestyrer av Verdalsgodset den 1. juni 1908. Til medlemmer av direksjonen ble foruten de før nevnte også gård bruker og viseordfører Sefanias Hofstad på Stiklestad valgt, og som supplanter amtmann Løchen, standartjunker Tomas Berg og gård bruker Nils Garnes. Den egentlige leder av Værdalsbruket, efterat det var erhvervet av kommunen; var disponent Houlder, en visstnok overmåte dyktig, men også meget selvstendig mann, som ikke tålte innblanding av andre. Man bestemte seg for å anlegge et sliperi til utnyttelse av småskog og undertrykt skog. Men her meldte seg straks vanskeligheter: Hvor skulle det ligge? Alle ønsket, det måtte bli i bygden; men det viste seg ved undersøkelser, at dette ikke lot seg gjøre, slik at det ble lønnsomt. Efter forskjellige undersøkelser og planer, som hadde strandet, måtte man bli stående ved Hopla i Åsen. Herredsstyret med ordfører Holan, som dessuten var formann i styret, arbeidet iherdig, og det lykkedes å få istand en overenskomst og få Hopla-prosjektet planlagt. Imidlertid hadde det også dannet seg en opposisjon med bl.a. brukseier Rostad i spissen. Det ble slått på de bygdepatriotiske strenger med, at det var meningsløst å legge sliperiet utenfor bygden. Fra Hopla i Åsen. En utskipningskai for sliperiet ved Hopla ville ha liggetpå dette stedet.
---- 464 SS-A ---- Ved det nye herredsstyrevalg ble så størsteparten av de gamle, deri blant Holan, kastet, og en helt ny besetning kom inn, deriblant Rostad og sogneprest Erik Veel, hvorav den første ble valgt til ordfører, den siste til viseordfører. Det var to oppgåver, majoriteten i det nye herreds styret straks stillet seg, nemlig å få avskjediget Houlder og omstyrtet Hopla-prosjektet. Det kom allerede frem i det første herredsstyremøtet. Det ble anført de latterligste grunner for åfå Houlder vekk, bl.a. at hans hustru hadde brukets hest til kirken om søndagene, og at hun i et par sommermåneder hadde hatt sine høns på brukets gard Holmen. Kun to av herredsstyrets medlemmer stillet seg straks i opposisjon til denne fremgangsmåte, nemlig sogneprest Veel og standartjunker Tomas Berg. Det ble nu utover holdt en rekke sterkt bevegede og voldsomme møter, ofte med mange tilhørere og med referenter fra alle Trondhjems avisene. Minoriteten vokste imidlertid, først til 5 og så til 7. Den mente med hensyn til spørsmålet Houlder, at det hverken var rett eller klokt å gi ham avskjed. Hvis man ville, kunne man jo la ham gå, når hans funksjonstid om 1/2 år var ute. Og med hensyn til Hopla mente den, det kunne bli farlig for brukets eksistens å omstyrte prosjektet. Striden ble hard og det ble brukt grovt skyts. Særlig gikk det ut over Veel som den egentlige leder av minoriteten. Resultatet ble da, idet amtmannen (Løchen) og staten fant å måtte bøye seg for den sterke majoritet, at Houlder ble avsatt og Hopla-prosjektet ble omstyrtet. Opinionen var nu for å bygge sliperi på et gunstig sted i bygden. Men det ble det samme opp igjen med undersøkelser og planer uten tilfreds stillende resultat. Et delvis nytt styre ble valgt. Så prøvde man på å skulle seige på rot. Men prisene var så lave, at dette ble oppgitt. Imidlertid dukket tanken om salget av det hele opp. Det var utenfor stående, som visstnok hele tiden hadde sett med mistro på dette bygde foretagende, og det var vel også dem, som seiv ønsket å få tak i bruket. Tanken ble støttet av endel av pressen bl.a. Trondhjems Adresseavis. En dag kunne så ordføreren i et møte for lukkede dører meddele, at det var kommet bud på bruket fra eierne av Follafoss. Minoriteten i herredstyret; hvortil nu også sosialistene hadde sluttet seg, stillet seg bestemt mot salg; men den besto kun av 11 medlemmer, og det ble besluttet å innlede underhandlinger, hvorav resultatet ble en beslutning om salg. Minoriteten lot tilføre protokollen en protest og innanket saken for regjeringen. Amtmannen var enig med minoriteten, men våget dog ikke å fraråde salget. Sogneprest Veel såtte nu alle krefter inn på å hindre salget. Liebhaberne på bruket hadde oppkjøpt dets 2. prioritets obliga sjoner og hadde derved fått et sterkt tak i det. Lånet til de gamle eiere
---- 465 SS-A ---- skulle være innfridd om 10 år og hvis bygden ikke kunne greie dette, kune det være fare for, at bruket med tiden kunne bli tatt til auksjon. For å kunne møte disse vanskeligheter hadde Veel forhørt seg i Trondhjems Handelsbank, om Verdalen i tilfelle kunne få et lån til utløsning, om det skulle knipe, og banksjef Volkmar hadde stillet seg velvillig — det var intet i veien for å få lånet, hva som trengtes. Dessuten hadde Levanger lovet å bygge sliperi og overlate det til bygden. Med disse kort på hånden lot Veel tillyse et protestmøte mot salget for å få tilslutning til minoritetens protest. Samtidig hadde redaktør Bruen fra Trondhjem i Stortinget interpellert om salget, og denne interpella sjon skulle behandles i de nærmeste dager. Møtet, som ble holdt i Arbeiderforeningens lokale på Verdalsøra var overordentlig godt besøkt av minoritetens tilhengere. Endel av majoritetens ledere var også møtt frem, men måtte trekke seg tilbake. Veel holdt da et foredrag om situasjonen, og det ble besluttet å sende en deputasjon på 2 mann til myndighetene for å fremstille saken for dem. Til medlemmer av denne deputasjon ble Veel og Holan valgt. Imidlertid hadde ordfører Rostad, som var i Kristiania, og advokat Wessel, som sto i spissen for kjøperkonsortiet, også vært i forbindelse med myndighetene og bl.a. fått representanten for Verdal krets, stortingsmann Hagerup, på sin side. Deputasjonen kunne derfor ikke utrette meget. Saken ble drøftet med stortingspresidenten, regjeringen og andre, og endelig kom den opp i Stortinget i flere møter. Det gikk tilslutt politikk i den, og resultatet ble, at salget ble godkjent med høyres og presidentens stemmer mot venstres og sosialistenes. Forskjellen var kun få stemmer. Saken ble omfattet fra alle hold med stor interesse; det gav seg bl.a. utslag i, at deputasjonen, mens den var i Kristiania, stadig var omringet av intervjuere — hele landet var i grunnen spent på, hvordan det ville gå. Banksjef Volkmar skrev straks før forhandlingene i Stortinget endel meget bemerkelsesverdige artikler i Trondhjems Adresseavis (som nu hadde skiftet redaksjon) til støtte for minoriteten. — Man kan visstnok si, at Verdal jo dog tjente på salget — iberegnet leilendingsgårdene kanskje henved 1 million. Man kan visstnok også med rette si, at når bruket skulle selges, var dette et bra kjøpekon sortium, og navnlig var advokat Wessel som leder en både dyktig, rettsindig og hensynsfull mann. Men som den følgende tid artet seg, hadde det dog vært best, om bygden hadde beholdt bruket. Det ville under krigsårenes høykonjunkturer ha vært en inntektskilde, som under en fornuftig ledelse kunne ha gjort Verdal til en av de rikeste kommuner i landet. Det varte heller ikke lenge, før stemningen snudde. Ved neste herreds styrevalg ble minoriteten til majoritet og Veel ble valet til nrHf«r o r
---- 466 ----
---- 467 SS-A ---- Oppgaven ble nu å gjøre det beste ut av den foreliggende situasjon. Striden om Verdalsgodset hadde delt bygden i to skarpt partier og dønningene fortsatte en tid fremover. Veels parti hadde imidlertid fått et organ i «Værdalens Blad» med Robert Foss som redaktør, noe som hadde vist seg nødvendig under striden, da «Innherreds Folkeblad» med Johannes Aas som redaktør helt var blitt et talerør for den andre part. Ved salget hadde kommunen unntatt godsets leilendingsgårder med tilstrekkelig skog for å kunne seige dem til leilendingene og derved gjøre disse til selveiere. Det underlige hendte nu, at de nye eiere av bruket fikk sine verste motstandere i noen fra den gamle majoritet, som nok hadde lovet leilendingene for meget, og da løftene ved tildelingen av skogen ikke holdt stikk, ville de forsøke å kullkaste det hele. Det lyktes dog ved gjentatte forhandlinger mellom styret og direksjonen og ved hensyns fullhet fra begge sider å få ordnet alle tvistepunkter på en tilfreds stillende måte. Efterpå har så kommunen for rimelige priser solgt godsets tidligere leilendingsgårder med tilstrekkelig skog til husbehov til oppsitterne, så nu er det omtrent ingen leilendinger igjen i Verdal. Regner vi, at salg til bønder begynte omkring 1730, eller nøiaktigere med den store auksjon over krongods i 1728, idet vi ser bort fra det ganske isolerte salg av Landstad i 1689, så har det tatt temmelig nøyaktig 200 år for bonden å bli herre over bygdens jord. Leilendingenes saga er således nu endt for Verdals vedkommende. Men proprietærgodsenes eller deres avløsere — de store aksjeselskapers — løper fremdels. Og å avslutte den vil bli en fremtidig historisk oppgave. Trondhjem i juni 1926 Musum Verdalsbrukets eiendommer i Verdal i dag. Flekkene innenfor det av tegnede området erfrasolgte garder. lind VI A — 30
---- 468 SS-A ---- Bruksbestyrere Av ukjent forfatter Noen fast bruksbestyrer ser det ikke ut til at Verdalsgodset hadde hverken på Meinckes eller Jenssens tid. Man får det inntrykk at det er folk i andre stillinger som har hatt jobben som bistilling. Lønnen på 20 - 30 spesidaler for året tyder på det. En løytnant Holch var bruksfullmektig på Meinckes tid. Fra 1821 gjorde dyrlæge HaldorDahl tjeneste som bruksfullmektig til 1826. Og først på 1830-årene fungerte skolemester Erik Olsen Levring et par år. Fra 1832 til 1839 var Johan Haldorsen Dahl bruksbestyrer. Han ble avsatt av Jenssen for «uordentlig levnet og underslag». Etter ham kom hans bror Petter Olaus Dahl i noen år. Han ble avløst av en Høiset. Høiset døde i 1848, og Petter Olaus Dahl ble så fast ansatt. Han forpaktet Leirhaug, og på dette stedet var heretter brukets kontor helt frem til dampsagen ble bygget på Ørmelen og kontoret flyttet til Verdalsøra. Gamle folk som hadde noe å gjøre med bruket på Dahls tid, omtalte ham som en meget ondsinnet, hevngjerrig og uvederheftig mann. Ingen turde heller å legge seg ut med ham av frykt for å kunne bli drevet fra både gard og grunn. I det store oppgjør mellom staten og Jenssen som ble pådømt i høyesterett i 1865, ble det overført Petter Dahl så mange misligheter at han ble avsatt fra stillingen. Advokat Dunker sa følgende om ham i høyesterett: «Denne Petter Olaus Dahl er en simpel bondedreng, der tjente på Holmen, den gard hvor Jenssen bor når han er i Verdalen. Han hadde et godt hode, og Jenssen tok seg av ham, lot ham lære blant andet regning og bokholderi, hvori han blev særdeles flink. Jenssen ansatte ham tilsist i 1848 som forvalter ved bruket etter at den forrige forvalter Høiset var død, og Jenssen gav ham i bygsel gården Lerhaugen, der ligger Vi mils vei fra gården Holmen. Dahl har således fuldkommen rett når han i sine breve, som de høistærverdige herrer have læst, kalder Jenssen sin største velgjører i denne verden. Men det var en slange, som Jenssen hadde næret ved sin barm». Fra 20. mai 1862 var Gerhard Dahl fra Trondheim ansatt som bruks fullmektig med 250 spesidaler i lønn. Lønnen steg etter hvert til at han i 1873 hadde 550 spesidaler for året og et gratiale på 200 spesidaler. Gerhard Dahl skal ha vært en usedvanlig dyktig regnskapsfører og bestyrer av bruket. Han hadde et godt lag i omgang med folk og var livlig, jovial og selskapelig. Alt dette var egenskaper som gjorde at han
---- 469 SS-A ---- var avholdt av både over- og underordnede. Han forpaktet Leirhaug for en årlig avgift på 53 spesidaler. Dahl bodde der til kontoret ble flyttet til Verdalsøra hvor det var i Kvamgården til kontoret på Ørmelen ble bygget. Gerhard Dahl døde i 1878 og ble etterfulgt av Johan Getz som var direktør for bruket til han døde i 1905. Etter Getz var Bernhard Kristian Jenssen bestyrer av bruket til det ble solgt til Verdal kommune i 1908. Historisk sang om Værdalsbrugets affærer Av ukjent for/atter Etter at Verdal kommune hadde overtatt eiendomsretten til Værdalsbruket, ble Oluf Samuel Houlder ansatt som disponent. Han var etter sigende en meget dyktig mann med bestemte meninger om hvordan bedriften skulle ledes og drives. Et av de forhold som ble undersøkt, var om det skulle anlegges et eget sliperi til utnyttelse av ellers ikke brukbart virke. Etter å ha undersøkt diverse alternativer, kom man frem til at sliperiet måtte ligge ved Hopla i Åsen. Der var det fossekraft til drivkraft samt gode muligheter for å bygge utskipningskai. For ledelsen og styret var dette en økonomisk vurdering. Men å legge sliperiet utenfor bygdens grenser var for enkelte verdalspatrioter nærmest en blasfemisk tanke, og det vokste frem en voldsom motstand mot dette prosjektet. Motstanden mot prosjektet ved Hopla førte til at ved neste herredsstyrevalg fikk mot standerne flertall i herredsstyret. Flertallet ønsket å avskjedige Houlder og kullkaste planene om et sliperi ved Hopla. Til og med i herredsstyret ble de merkeligste ting sagt. Og ute på bygden ble det servert mange slags historier. Og man gikk så langt som å få trykket denne visen, som nærmest må betegnes som en smedevise. Forfatteren er ukjent, men innholdet taler for seg. Hvorvidt den ble spredt i stort opplag, vites ikke, men den ble solgt til en pris av 25 øre som egentlig på den tid ikke var så lite penger. Hva resultatet ble, er kjent. Houlder ble avsatt, og Hoplaprosjektet ble skrinlagt. Hvorvidt denne visen var avgjørende for vedtaket som ble gjort, skal være usagt. 1 3 I en række av aar rusisk styre vi saa Underhandling paagik og de kjøpte paa prik, ved det store det mægtige bruget, :,:men omsider det saa, men betalte da alt, som forlangtes. Saa gik budstikken kvikt, at med frihed og lov heis nu flaget i top; maatte alt bringes helt til forandring:,: thi nu eier vi helt Værdalsbruget. 2 4 Sig Værdalen begav til at gjøre forslag, for at kjøbe det mægtige bruget. Herredstyret sammenkaldt Saa kom herrerne hjem fra den store bedrift, berettet da frit om godtkjøbet. Gilde ord blev da brugt i den allerstørste hast, saa en prest sa tilslut og de valgte de mænd som skal kjøbe. at den handling var værd at forklares.
---- 470 SS-A ---- 5 Sammenkaldt blev paanyt herredstyret saa kvikt, for at vælge det selvsamme styre. Valgte blev for den sag de, som styrer idag og paa disse vi trøstig har troet. 6 I den flok, som blev valgt har vi mærkværdig nok, Holan, Hofstad og Kvello ei glemmer. Det er dem, som forstaar at fortjenesten gaar, saa den kommer paa rigtige hænder. 7 Værdalsbruget var stort, som nok mange forstod, hvorfor amtmand blev medvalgt i styret, Han for venskap da lod Houlder vælges til bod, for at slipe paa alskens metoder. 8 De begav sig da straks til at virke med kraft for at faa sig paa prent fint beskrevet. Sneve tog sig dem af og fuldførte den sag, for tre hundrede kroner at tjene. 9 Mange penge er brugt, det beregnes jo flot, det er bruget, som alt maa betale. Munch, han tjente vist godt, ti tusen kroner paa en snop; men det var jo til fremgang for bygden. 10 Men for bygden det blir vistnok liden fordel om at alting skal skal komme for lyset. Men i stilhed der skal underhandles om fald; men det koster alligevel penge. 11 I begeistringens rus holdt dog herredstyret ud, saa de gavmildt uddelte pokalen. Men da angeren kom traadte amtmanden ud for at undgaa fremtidige farer. 12 I den udtraadtes sted valgtes sagkyndighed for at hindre forvregne ideer, Som at bygge og bo, der hvor raastoffet gror det for bygden for godt vilde være. 13 For at faa det igang blev det sjunget en sang om at Løvenskiold vilde affære. Herredstyret blev kaldt og der møde blev holdt, ja endog for lukkede døre. 14 Men saa kom der forslag om den Løvenskjold sag, lad styret til Kristiania fare. De pyntet mødte op; men Løvenskiold sa stop med alle, han ei vilde tale. 15 Houlder tog sig saa til bruge villaer som spil, for at komme saa nære Levanger. Herredstyret sammenkaldt, men mod syv sagdes stop, han skal virke og bo her i bygden. 16 Disse syv er de mænd, somi stillhed forstaar at passe sin egen gryde. Stiller aktier paa prent giver Aasen talent, men det sker dog til ruin for bygden 17 Om de syv her jeg spaar snart uaar de opnaar ved de skadelige planer for bygden. Deres færd er godt kjendt, som ei sættes paa prent; thi for bygden det bliver skandaler. 18 Houlder er nok den mand som har styrets forstand for at tømmeret tilhavs kunde fare. Lænsen sprang paa et sted, men hvad kom det ham ved; thi han tænkte til Jørpeland at reise.
---- 471 SS-A ---- 19 Om en dag eller to drog nok Houlder paa sig sko og spaserte da helt nedom sagen. Han saa lænsen var af men kom ei med forslag for at bøde den afbrækte bommen. 20 Dog «Værdalen» var med samlet tømmer og sled; men en dampbaad til maatte hjælpe. Hvad alt kostet i sum skal her sættes paa prent, det var fireti tusinde kroner. 21 Det er styrets forstand bruke penge, som sand, men at tjene er dem en ulempe. Thi som det hidtil har gaat med lønspaalæg saa flot maa nok bruget tilslut akkodere. 22 Houlders løn er nok flot iberegnet alt godt, som at fodre hans høner paa Holmen. Skaffe hest er ei sagt, holde dreng er nok knaft; men dog alt maa vel bruget betale. 23 Aasen er et projekt, som er mange til skræk, kun for Houlder en fremtidens bane. Men for bruget det blir dog den største ruin om at planen for Houlder kan fremmes. 24 Men om Aasen vi tror, at ei planer er gjort, for uhindret at skaffe vandkraften. Digre har nok en ret, som tilslut blir til skræk ja, endog for disponent og styre. 25 Arnt G. Bye er den mand, som i Aasen har forstand, saa han der helt for styret forhandler. Men dog spørsmaalet blir, om han passer sin sag, som nåar bukken skal passe paa sækken. 26 Mange planer er gjort til forædlingens sport, man maa ogsaa her Follafos nævne. Dit saa styrets mænd da drog for at inspisere flot. Bringe klarhed over hvad man burde vove. 27 Mange taler blev holdt for de herrer saa flot; men dog styret paa hjemvei fik reise Underveis Houlder vred, Men hr. Myhr holdt ham ned. Sjurnalisten sparket taktløst med foden. 28 Seierherre forvist jeg dog bliver tilsist om, som fanden jeg dundret i bordet. Myhr og Aas begge to erkekjeltinger saa fro: I skal vite at jeg vil regjere. 29 I er karer 1 to som ei ligger iro, eder skal ikke lykkes mig at lure. Thi jeg ofte drager ud herom skal de ei faa bud jeg skal lægge mig paa Baklund og ture. 30 Den begeistringsfulde mand, som besidder slik forstand, at forædlingen drages udaf bygden han i Levanger saa fro vil nok ligge iro med hr. Houlder paa Baklund og lure. 31 Det var mange som sa, at i ham skal man ha en rigtig forkjæmper for Vuku. Farisæeren lik, med fremhæver det slik, at en Houlder og han er til nytte. 32 Fagerstrand er et land, som har villaer istand for nihundrede kroner i leie. Dit min kjære frue vil, er nu herredstyret snil ved at skaffe afgiften tilveie.
---- 472 SS-A ---- 33 Jeg og Holan især jo flegmatiske er saa en engelsmand os kan misunde. Vi er store begge to og i grunden fuldt saa go, at en Cæsar ei mere vil ønske. 34 Ja paa Fagerstrand i ro med en villa eller to, skal 1 se mig forklare tilskue. Lik en konge staa i pomp, og med pengene paa slomp, om det rækker titusinde to gange? 35 Penge bruker vi flot, men maa stadig love godt; thi paa kassakrediten vi stoler med moralen i pant til kommunen bliver fant for det utsøgte styres fadæser. 36 Lik naboens store hund kan vi trygt ta os en blund intet sliperi Værdalen skal have, og de uforskammet var, men nu råar jeg som en far saa det bardust til Aasen skal bære. 37 Om udbyttet der blir nul, og det hele stel blir tul, mig det krænker og rager sletikke. Thi min beste flid jeg gjør for at samle lit gehør til interesse for mig saavel som styre. 38 Follafos er et bruk som kan blive det sluk, som kan ribbe mig ren for min gage. Tænk en Ørn kan flyve op, og de andre raape: stop! slike venner kan tåge mig af dage. 39 Men i Aasen er der fred ingen gjør mig der fortræd! Tænk hvor herligt vi der skal faa slipe! Intel hvepsebol der fins, ingen der er slik til sins, at han gliper for onskap at gjøre. 40 Der skal bygges op et slot trod det sker mod spe og spot, seierherre tilslut jeg dog bliver. Myhr og Aas og hver især, som mig arget but og tvær de skal vite at jeg er ilive. 41 Da skal Guldal faa sin løn, for han sendte ud sin søn til at disponere Værdalsbruget. Da skal alle frem i flok for at gaa i strengt galop med sit sølv og dertil trøien faa levere. 42 Men hr. Guldal i kor, med hr. Dorenfeldt saa stor de blev syke af pure bekymring. Hvad i aanden de nu ser deres rige ikke er af en verden, som de forud hadde skuet. 43 Fælles sliperi sag er det nye forslag, som i Levanger bye monne startes. Det er der dem forstaar at erhverve sig kaar af det mægtige Værdalsbruget. 44 I forundring man staar om hvad endskap det faar med en saadan vidløftig forvaltning. Æren blir nok til skam for de mænd, som har trang til at bringe det hele udaf bygden. 45 Saa en dag her i våar medens pælingen paagaar. skulde Houlder paa inspektionsreise. Styrets første supleant fulgte med han som drabant for den gamle over tømmeret at heise. 46 For bygdens velfærd den dag toges mange tunge tag, som med takk dalens sønner burde huske Om man lever tusind aar, slikt et syn man aldrig faar, slike løft og slike store svære kuske.
---- 473 SS-A ---- 47 Grisk de lægger paa mig skat trods jeg tar alvorlig fat. Ei i klasse man mig gider sætte skjønt paa ekte Værdalsvis holder datter, hund og gris; jeg i fjerde klasse burde staa herefter. 48 Nu Levanger aldrig mer har min tillid; thi jeg ser mine dage der som gode ere talte Tænk en kveld om jeg blev stødt, og ondskaben den blev født, af en lensmand og en jurist som befalte. 49 Naar i aske sæk jeg var hastig løpet væk og jeg dundret, som fanden dundre pleier. Maatte pardon jeg dog faa slik det pleier jo at gaa, nåar juristerne slik retten betræder. 50 Ja Værdalen er en pøl og et rigtig hvepsebøl, saa de aanden fra mig kan fratage; slike gubber i en flok, som hr. Indal med sin stok selve Belsebub kan tåge afdage. 51 Tænk en gang kom der fram til forhandling, som klang, fostret lagdes for præsidentens næse. Slikt et spørsmaalsdokument har man aldrig set paa prent, det gjalt Houlder, husleien og Holmen. 52 Tænk om styret nu sa, straks vi avtræde skal, det for bygden en glæde vilde være. Med vandkundighet og spot har de hidtil styret flot saa at undergang man bardus kan vente 53 Nye mænd med forstand, bringer alt i god gang og forminsker udgifterne saa svære. Bryte segl, faa det klart; bringe svinderier væk, skaffe klarhed og ære for dagen. 54 Høsten kommer engang derfor slutter jeg min sang med et leve for skjulte ideér. Stolt en rytter høit til hest nu han sitter; men som bedst om han falder af vi fred da faar i dalen.
---- 474 SS-A ---- VÆRDALSBRUKETS HISTORIE 1640- 1908 A v Eivind Har (mann VERDALSGODSENE 1640- 1807 Innledning Det største private eiendomskompleks som i våre dager eksisterer i Verdalen, går under betegnelsen Værdalsbruket. Denne betegnelse på komplekset er ikke av gammel dato, efter kildene å dømme ble den tatt i bruk først i 1860-årene. Fra ca. 1871, da sagbruket ble bygget på Verdalsøra, hadde betegnelsen fått fast hevd. Når betegnelsen Verdalsgodset ble tatt i bruk kan tidfestes til 1736, da den første gang ble brukt, men kun om 9 garder. Dette fremgår av registreringen av boet efter Abraham og hustru Karen Tønder Dreier, men heri var ikke innbefattet «Suul og Nybyggets gods»,* som man nu anser å være en vesentlig del av Verdalsgodset. Kjernen i de 9-gårders «Verdalsgods» kan føres tilbake til presten Erik Schanckes gods, grunnlagt ca. 1659. Den vanlige anskuelse har vært at det var lagmann Peter Dreier som i 1683 grunnla Verdalsgodset i og med at kongen til ham «avstod» endel garder som utgjør de områder som vanligvis ble benevnt «Suul og Nybyggets gods». Som deler av det skoggods som idag utgjør Værdals bruket, utgjør disse områder en betraktelig andel av brukets skoger. Men dengang var de en forholdsvis beskjeden part i den samlede eien domsverdi av alle de garder som senere skulle gå inn i Verdalsgodset efterat dette ble konsolidert omkring århundreskiftet 1800. Hvis man skulle godta lagmann Peter Dreier som grunnlegger av Verdalsgodset, måtte det bli med sterke reservasjoner, hvorom senere. Verdalsgodset ble ikke startet med ett slag som et samlet gods. Det ble resultatet av samlinger på efterhånden færre og færre hender av små godser, under en utvikling som frembyr et ytterst broget billede, hvor * «Suul og Nybyggets gods» bestod av: 1. Su/godset, d.v.s. Sulgårdene, (hele grenden) med Stormoen. 2. Nybyggets gods, Helgådalsgodset, gårdene fra Helgåsen til Brattasen: Helgåsen, Kleppen, Julnes, Snekkermoen, Otmoen, Brattasen samt de separate garder Lindset og Kve/moen.
---- 475 SS-A ---- det er vanskelig å trekke opp bestemte linjer. Ved nærmere gjennom gåelse vil man konstatere hvordan smågodsene ble samlet, oppløst, arvet, solgt og kjøpt, kastet mellom prester, offiserer, rådmenn og andre embetsmenn, proprietærer for å samles for en vesentlig del på 1780-tallet i grosserer J. W. Tonnings hand og videre gjennom proprietær Muller og grosserer Meincke å komme i godseier Nikolai Jenssens faste hand i 1832. Innimellem fantes en del garder som i litt lengre tid periodevis gikk inn i smågodsene, men i tidens løp ble frasolgt, mest til brukerne, og altså ikke kom inn i det konsoliderte Verdalsgods. Andre garder gikk inn i smågodsene i kortere perioder, men kan stort sett ikke regnes å komme inn under Verdalsgodsområdet. Det samme gjelder garder hvor smågodsene kun hadde mindre parter, men ikke bygselretten, f.eks. Søraker og Oppem. * Eiendomsforholdet — Grunnlag Nærværende historikk tar sin egentlige begynnelse fra det tidspunkt man kan konstatere første godsdannelse, ca. 1640. Men det vil være formålstjenlig først å ta et overblikk over det grunnlag samlerne av små godsene hadde å gå ut fra m.h.t. eiendomsforholdene. Ved betraktningen over eiendomsforholdene i Norge på de tider vil man først kaste et blikk enda 100 år tidligere, årene omkring kirke reformasjonen 1528. - Reformasjonen var ikke bare en kirkereforma sjon, den religiøse reformeringen var det for en stor del bare så som så med. Men ved at Kongen samtidig tilegnet seg alt kirkens gods ble det mere en revolusjon. Det var erkebispegods og klostergods som utgjorde massen, og i Verdalen steg Kongens andel i Jordegodset fra sølle 5% i 1528 til 48% i 1550, og den steg ved makeskifter m.v. til i 1650 og utgjorde ca. 56%. Av resten var det ca. 33% benefiserte gods, ca. 5,5% proprietærgods og omtrent like meget bondegods. Det ble mest av Kronens gods de eiendomme skulle flyte som først dannet smågodsene, proprietærgodsene, som tilslutt skulle flyte sammen i Verdalsgodset. Krongodset utgjordes for det første av det gamle krongods med «stigtens», Elgesæter og Holms (Munkholmens) klostergods i midten av 1600-tallet, tilsammen ca. 192 sp. Videre Reins kloster gods og Bakkekloster gods på henholdsvis ca. 12 og 35 sp. Disse godser var undergitt sine egne forvaltninger og regnskapsførsel. Det benefiserte gods, ca. 33%, bestod av: Det «nye» kirkegods (de lokale kirkers jordegods), «Hospitalets» (i Thjm.) gods, «Fattighusets» (også i Thjm.) gods og gods utlagt til sogneprester og kapellaner i I avsnittet med grafisk fremstilling over jordegodsenes sainmensetning i Verdal, ei slike garder og gårdparter tatt med i den utstrekning det har vært mulig å kontrollere ior holdene i kildene. 0. W.
---- 476 SS-A ---- Verdal, samt lektor og rektor i Trondhjem. Det benefiserte gods viste seg å være temmelig konstant utigjennom årene helt til første halvdel av 1800-tallet. Ovenstående er et utdrag av skolebestyrer E. Musums inngående granskninger og beregninger, og det skal videre hitsettes av hans rede gjørelser: «Omkring 1660 fikk proprietærgodset en veldig forøkelse på kron godsets bekostning, spesielt ved salget av Bakke og Reinklosters godser. Grunnen til krongodsets sterke forminskelse er i første rekke krigen 1657-60, hvorved kronen kom i pengevanskeligheter og omkring 1660 pantsatte endel av sitt gods, som siden ble solgt til panthaverne. Det var utelukkende pengesterke folk som ved denne leilighet kom i besittelse av det solgte krongods, og for en stor del var det skoggårder som ble solgt på grunn av den verdi skogen var begynt å få. Endel av bondegodset er også gått inn i proprietærers eie, formodentlig fordi eierne ved ufreden er kommet i vanskeligheter som har tvunget dem til å skille seg ved sin eiendom.» I 1630-40-årene hadde 3 Trondhjemsborgere, embedsmenn, samlet jordegods i Verdalen, nemlig foged (senere borgermester) Lars Bastiansen Stabel, foged Anders Helkan og sorenskriver og stiftsskriver Mads Pedersen Hjort. Alle disse godser var imidlertid ganske små og eierne skilte seg av med dem, storparten gikk over til kronen ved makeskifter og de må regnes å være uten betydning for samlingen av Verdalsgodset. Godssamlingen begynner Som anført foran ble Verdalsgodset resultatet av samlinger på efter hånden færre og færre hender av smågodser under en utvikling som frembyr et meget broget billede. Jeg har forsøkt til ønskelig oversikt å stille opp en inndeling i tidsavsnitt efter de viktigste begivenheter eller ledende personligheter. Men da de enkelte proprietærgodser skiftet eiere til forskjellige tider, kan man ikke her finne faste holdepunkter før man kommer til henimot 1800-tallet. Som berørt foran, er i oppgåvene over de garder som innbefattes i proprietærgodsene, kun medtatt de som interesserer oss forsåvidt de senere går inn i Verdalsgodset. Smågodsene har alle hatt flere garder utenom våre grupper. Den første som samlet seg et virkelig proprietærgods i Verdalen, var presten Peder Eriksen Juel. Han var født 1617, ble først kapellan ca. 1636, senere vicepastor (sogneprest) i Verdalen, hvilket han var i 1644 da han skjøtet et halvt øre i gården Jermstad til Trondhjems Domkirke. Peder Juel begynte sine jordegodskjøp i 1640-årene, kjøpene kan ikke tidfestes nærmere. Han kjøpte da gårdene Holmli, Sæter og Gren
---- 477 SS-A ---- nedre, alle av oppsitterne. Disse kjøp dannet begynnelsen til Peder Juels godssamling, som fortsattes i 1660 ved kjøp av større antall garder, nemlig: Flyan, Tosteigan, Leirset, Kulslien, Ørtugen, Bjertem, Åkervolden, Åkran, Skjækermoen, Hjelmoen, Neset, (Overneset), Melen, Moen (Overmoen), og Fossneset, alle disse garder kjøpt av kronen unntagen Fossneset, som han kjøpte av president i Trondhjem, Lars Brix, som seiv hadde erhvervet eiendommen av kronen for forstrekninger til denne i tiden efter 1660. Det var et smukt og vel arrondert gods presten Peder Juel hadde samlet seg, 17 garder tilsammen. Det omfattet som man ser alle dengang eksisterende garder ovenfor Elnes, og dessuten spredte eiendommer i alle 3 sogn i Verdalen. Han eiet tilsammen 14 sp. og 1 øre, fordelt på 26 garder, derav 17 som gikk inn i Verdalsgodset. Han var ikke eneste eller første prest som slo seg på samling av skoggårder, tiltross for at Kongen hadde uttalt sin misbilligelse dermed. Rundt omkring i Trøndelag hadde han sett sin standsfeller gjøre det samme og bygge sagbruk til utnyttelse av skogene. For saging av sitt tømmer fikk Peder Juel i 1655 kgl. bevilling på Fossneset sagsted, Grundfoss sag, også kalt Helgåe sag den første tid. Til driften av denne første sag i Vuku kommer vi tilbake senere. Presten Peder Juel interesserer oss som opplagt første bevisste samler av skoggods i Verdalen og første sageier i Vuku. Interessen festes ytterligere ved at man har et billede av ham i Stiklestad kirke. Og som sogneprest bodde han i distriktet. Han døde i 1670. Som nevnt hadde president i Trondhjem, Lars Brix (danskfødt), (1634-1699), erhvervet eiendommer av kronen for lån til denne i årene efter 1660, da kronen var i store pengevanskeligheter efter krigen. De garder av interesse for oss som han da erhvervet seg i Verdalen var følgende: Marken (n + ø), Åsen, Kjesbu og Fossneset, spredte garder uten driftsmessig sammenheng. Da Peder Juel døde i 1670 kjøpte Brix av boet Ørtugen, Bjertem, Åkran, Åkervolden, Hjelmoen og Skjæker moen. Om hvordan han drev sine eiendommer føreligger det intet. Hans eldste sønn, Thomas Brix, (f. 1664) bodde en tid på Verdalsøra i slutten av århundredet, man kan tenke seg som farens fullmektig for hans eiendommer i Verdalen. Noen år før sin død avhendet Brix sine garder i Helgådalen og konsentrerte seg om nedre Verdal, mest Leksdalen. Alle Brix's eiendommer kom efterhånden i Hagen-familiens eie ved dens første generasjon i Verdalen, Rasmus Ågesen Hagen. Lars Brix hadde ikke mindre enn 4 sagbruk: Ulvilla, Kjesbu, Marken og Lund. Av disse hadde Ulvilla størst kapasitet med årgangs vann. Av justisprotokollen synes å fremgå at Lars Brix mottok gårdleie av sine leilendinger i form av arbeide med tømmerdriften. I det tidsrum vi her omtaler var der en tredjemann som også gjorde
---- 478 SS-A ---- tilløp til godssamlingen av skoggårder i Vuku, nemlig presten Erik Olssen Schancke. Han fikk seg tiltransportert av bankieren Selius Marselis 7 garder, derav 6 av interesse for oss, nemlig: Midtgrunnan, Østgrunnan, Langdalen lille, Varslotten, Langdalen store og Green øvre. Overdragelsen har den forhistorie, at kronen i 1659 pantsatte en stor del gods i Norge, bl.a. 14 garder i Verdalen til Selius Marselis, som for 7 av disse gårders vedkommende transporterte panteretten til Erik Schancke, som døde kort efter, i 1661, men hvis enke i 1663 fikk skjøte på gårdene. Schancke hadde sitt sagbruk ved «Blouche-foss» i Malsåen. Omtrent ved samme tid (1660) fikk bankierhuset Brødrene Marselis, som var den største av Kongens kreditorer, skjøte på en mengde jordegods i Norge, bl.a. Bakke klostergods for 29032 Rdlr. og Reins klostergods for 38100 Rdlr. I matriklene for Verdal står stadig Bakke kloster og Reins kloster oppført som eiere, om det enn er privatpersoner som er de egentlige innehavere av eiendomsretten. Dette varer til ca. 1730. Vi ser 3 proprietærgodser i Verdalen fra midten av 1600-tallet med følgende utvikling: Schanckes gods blir foreløpig samlet, idet hans enke, fru Sofie, ble sittende med det sammen med hans efterfølger, både på prekestolen og i ektesengen, Jens Kristoffersen Svabo, og helt til 1720 står «Hr. Erichs arvinger» i matrikelen som eiere og bøkslere. Godset til Lars Brix blir for det meste i hans hand inntil han dør i 1699. Juels gods derimot blir nokså oppløst, idet av de 16 garder enken - også gift med sin første manns efterfølger i prestekallet, Jacob Lund - beholder 4 garder, sønnen, kaptein Thomas Juel, overtar 2, Lars Brix kjøper 6 og resten, 5 overtas av Jens Bing, foged i Stjør- og Verdal, senere byfoged og rådmann i Lrondhjem fra 1675. Da så Bing ca. 1682 avkjøpte Brix 6 garder må han betegnes som godseier i litt større stil. Hans hovedsagbruk var Ulvilla og Green sager, supplert en tid med Skrovesagen. Foruten disse godser var, av de eiendommer som interesserer, en rekke enkeltgårder spredt på forskjellige hender, bankierhuset Marselis, kirkene, medlemmer av familien Schøller, lensmann Åge Haug m.fl. Vi kommer imidlertid nu til det tidspunkt da et større innslag i Verdalsgodsenes historie gjor seg gjeldende, nemlig lagmann Peter Dreiers erhvervelse med ett slag av to virkelige skoggodser, Helgådals godset og Sulgodset. De nevnes forøvrig som regel sammen som Suul og Nybyggets gods enda de ikke henger sammen geografisk. Da lagmann Dreier med sønn og videre arvinger med navnet Lund satt i ca. 80 år med disse eiendommer, som har vært betegnet som
---- 479 SS-A ---- grunnstammen i Verdalsgodset, skal her refereres endel personalia om dem. Peter Carstensen Dreier var danskfødt 1628, jyde. Han kom i den danske embedstjeneste, henledet snart oppmerksomheten på seg som en mere enn alminnelig dyktig ung mann med særlig anlegg for stats tjenesten og kom i utenrikstjenesten både ved kanselliet og utenlands (England og Holland). Han skal ikke ha funnet seg tilrette med det urolige liv i diplomatiet og fikk ved gode venners hjelp - bl.a. Griffen feldt - i 1668 bestalling som vicelaugmann i Trondhjem, men tiltrådte embedet først 3 år senere. Fra nu av ble han trønder, bodde delvis i byen, delvis på sin eiendomsgård Rønningen i Strinda. Dreiers virke som embedsmann høstet alminnelig anerkjennelse, ikke bare ovenfra og på aller høyeste hold, men også blant menigmann i Trondhjem. Han var en dyktig, verdig og skarp dommer, fikk efter hånden titlene og stillingene som assesor i overretten, assistentråd, kanselliråd og bergråd. Hva der imidlertid interesserer oss, er Dreiers adkomst til Sul og Helgådalsgodset. Hans økonomi utviste sterke svingninger, den ble i hans første år i Trondhjem vanskelig, bl.a. ved at han ved tiltredelsen som lagdommer måtte utbetale sin forgjengers enke 600 Rdlr. i nådesensåret, videre gikk lagstolens inntekter betydelig ned under hans første tid. For å bøte på dette fikk han i 1684 Melhus og Orkdals kirketiende. Og man kan ikke unngå å se Kongens overdragelse til ham av Sul og Helgå dalsgodset i samme forbindelse. I det «aabne bref» hvorved Christian den 5. «Schiøder og afstaar» godset til Dreier står direkte: «hafer ved hans anbetroede Provincial Procureurschab iblandt til Vords Fisco indgragt endeel Jordegods som beløper — Tiufve og tre Spand og føretiufve marchlaug, hvoraf hannem den femte part som fiir Spand een og halftredsinstiufve Marchlaug ...... Gåven var et honorar efter kgl. reskript av 1670 for at Dreier under sitt arbeide hadde «oppdaget», d.v. antagelig si fått behørig innført i matrikkelen, endel jordegods fordelt over hele hans embedsdistrikt, i Verdal Suul og Nybyggets gods, og videre garder i Skogn, Aasen og Frostad, Leksviken osv. Han skriver seiv: «jeg seif for 10 aar siden (altså i 1673) ladet opsøge og taxere -» (Lagm. Dreiers kopibog 1683-1685). Av det gods han fikk, som tilsammen skulle utgjøre 4 sp. og 50 ml. utgjorde Suul og nybyggets gods tilsammen 2 sp. og 4 ml., ca. en tredjedel av honoraret, fordelt på 20 matrikkelnummere, derav nådde bare 2 opp i størrelse 1 øre, Sulstuen og Sul-Vestergård. Dreier sees å ha drevet kun ett sagbruk, Dillan sag, hvor tømmeret fra Sulgodset, kanskje også fra Lindset og Kvernmoen ble skaret. I sagskattemanntallene er det imidlertid fru
---- 480 SS-A ---- Dreier som står som eier og bruker av sagen. Det føreligger intet om hvordan Dreier tilgodegjorde seg skogen i Helgådalsgodset. Av Dreiers barn og arvinger er det to som har interesse før oss ved at de fortsatte hans eiendomsforhold til godset i Verdalen, nemlig sønnen, også lagmann, Abraham Dreier, og datteren Eleonore Sofie som ble gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund på Eide i Skogn. Den først nevnte overtok Sul og Helgådalsgodset, og omenn hans virke faller i et senere tidsrom, skal her anføres endel data om ham: Abraham Dreier var jurist og hadde under faren i lengere tid vært hans hjelp på kontoret og overtok efterhånden de fleste av hans byrder, ble lagmann efter ham i 1703 og fortsatte farens virke som en ansett dommer. Han var også en aktsom mann med en uklanderlig livsførsel, var heldig i sine økono miske transaksjoner og ble en formuende mann som bl.a. kunne kjøpe Østråt Gods og Borg og kunne tillate seg å gifte seg med enken Karen Tønder, som fra sal. Collin medbragte 12 barn. Ved lagmann Peter Dreiers død i 1703 er vi kommet til et tidspunkt som på en måte kan danne et tidsskifte i historien om de smågodser som tilslutt skulle samles i Verdalsgodset, og da nu et nytt navn, en ny familie - Hagen - trer inn i godsenes historie, skal der gis en oversikt over stillingen, idet fremdeles kun has for øye de garder innen godsene som samles i Verdalsgodset. Peter Juels gods var for vesentlig del på familien Bings hender, idet Jens Bing seiv var død 1693 og hans enke Klara og øvrige arvinger satt med godset. Lars Brix var død 1699 og de av hans garder som ikke var solgt til Bing, nemlig Marken, Åsen og Kjesbu, gikk efter hans død over til med lemmene av familien Hagen. Erik Schanckes gods var på hans arvingers hender. Sagbruksvirksom heten Når proprietærene la seg til disse godsene, kunne man kanskje anta at hensikten var kapitalplassering. Den eneste måte å anbringe penger på i de tider var jo å sette dem i jordeiendommer. Det har kanskje i enkelte tilfeller også vært en bihensikt. Men den alt overveldende hensikt har nok vært å skaffe seg grunnlag for å tjene penger på sagbruksdrift. Det arkivmateriale som er for hånden er fyldigere for sagbrukenes vedkommende enn for eiendomstransaksjonene, idet stiftsamtsregn skapene og fogedregnskapene finnes for de fleste år helt til 1805. Spesielt gir fogedregnskapene detaljerte oppgåver. Betegnelsen på noen av sagene har dog medført noe usikkerhet, det gjelder først «Leksdals sagene» som ikke har latt seg stedfeste sikkert, videre sagbrukene i
---- 481 SS-A ---- Malså-Høisjøbassenget, hvor forskjellige navn har vært brukt, og sag stedet flyttet flere ganger. Vannsagene ble tatt i bruk i Norge i årene 1520-30, norden fj eids først i siste halvdel av 1500-tallet, i Nord-Trøndelag neppe før i begynnelsen av 1600-tallet. Der har ikke vært å finne nevnt noen sag i Verdal før 1651, da den tidligere foged i Stjør- og Verdal, Anders Mikkelsen det år «avstod» Leksdals saug til lensmann i Verdal, Åge Haug. Anders Mikkelsen, som senere ble amtsskriver og rådmann i Trondhjem, var foged i Stjør- og Verdal fra 1643, og engang mellom dette år og 1651 er formentlig denne første sag bygget. Ved lensmann Haugs død ble hans «tvende smaa becke-sauger udj Leksdal» overtatt av Jens Bing i 1671. (Se imidlertid Musum: Skog- og sagbrukshistorien inn til ca. 1850.) Efterat det hadde vært en stillstand i byggingen av nye sager tok det fart i siste halvdel av 1650-årene, idet visstnok først Peder Juel bygget i 7(557 efter bevilling av Peder Vibe den sag som i alle år fremover skulle bli den sikreste og stort sett største i hele vassdraget, først kalt Helgåe saug, senere Grundfoss (øvre) sag, enkelte ganger benevnt Fossneset saug, leilighetsvis bare «Foss» saug, en enkelt gang funnet navnet Nessesagen. Vi vil i det efterfølgende kalle den Grundfoss sag. * Peder Juel bygget opp sagen ikke på egen grunn, men leiet sagstedet først av kronen, senere av Lars Brix, av hvem han i 1665 kjøpte Fossneset gard med sagstedet. - Mens de aller fleste av de øvrige sagene periodevis lå «øde», ute av drift, eller ble nedlagt for godt, var Grund foss sag kontinuerlig i drift iallfall til 1805, efter all sannsynlighet helt til 1872, da dampsagen på Verdalsøra ble bygget. - Efter Peder Juels død i 1670 fortsatte hans efterfølger Jakob Lund driften til 1686, da han solgte til Rasmus Å. Hagen. Samtidig med Grundfoss sag ble det i 1657 bygget første sag i Malså- Høisjø-området, Bloche saug, idet eieren av skogen i Høisjøbekkenet, presten Erik Schanke fikk bevilling av Peder Vibe. Hans efterfølger, Jens Svabo, fikk bevilling til å flytte sagen «et lidet støcke op paa mit eget odels leyermaal» - i 1688. Den kalles fra nu av «Høisjø saug». Ved en lagrettsbesiktigelse kaldes stedet «et saugsted ved Høisjøen». - Sagen ble i midten av 1700-tallet flyttet tilbake nedover vassdraget igjen og opptrer så under navnet Langdal saug. - Denne sagen var også - med den lett regulerbare Høisjøen i ryggen** - i kontinuerlig drift helt til begynnelsen av 1800-tallet under Tonning. Den ble i familien Schancke- Svabos eie helt til 1720, da familien solgte den til fru Eleonore Sofie * Denne Grundfoss sag har vært flyttet ned og opp. Angivelsen i de offentlige protokoller har ikke fulgt disse flytninger og kan derfor ikke ansees sikre. Angivelsene i denne historikk gis derfor med reservasjon. ** Med en kortvarig stans omkring 1730.
---- 482 SS-A ---- Lund, datter av Peter Dreier, g.m. oberstløytnant P. R. Lund på Eide i Skogn. En tredje sag i vårt område er Ulvilla sag. Den må også være bevilget i 1657, og da til Hans Basliansen, som efter sagskattemanntallet drev den inntil 1665, da Lars Brix er oppført som eier og bruker. Efter sagbruks besiktigelsen i 1685 er den bevilget og sagstedet 1665 bygslet av amts skriveren til Lars Brix, som imidlertid overdrog sagen i 1671 til Jens Bing i bytte med «tvende» Leksdalssager. Ulvilla sag hadde på 1600- tallet den avgjort største kapasitet av våre sager, 6-7 stabler årlig. Ved besiktigelsen i 1685 ble den betegnet som «et meget eventyrligt brug», altså hasardiøst, uten nærmere begrunnelse for denne «eventyrlighed». Efter Jens Bings død i 1693 drev hans enke Klara sagen, men opplot den 1698 og avstod den til Rasmus Krag, hvis drift blir omtalt senere. Ved byggingen av de tre sagbruk Grundfoss, Høisjø og Ulvilla er det kommet i drift de tre sager som i en årrekke dominert sagvirksomheten i nordre distrikt, Helgådalen. Førenn vi går inn på de mindre sagbruk her, må omtales sagbrukene i Innas dalføre, hvor det dominerende navn var president i Trondhjem, Andreas Kristoffersen Tønder. Tønder var visst nok ikke eier av annet jordegods i Verdal enn skoggården Tromsdal (fra 1663 til 1680), men hans virke som sageier har strakt seg utover Tromsdal. De sagbruk han efterhånden fikk bevilling på var: 1. Tromsdals sag. Den gikk delvis med to sagsteder, øvre og nedre Tromsdal saugsted*. Efter fogedregnskapene drev han sagen allerede i 1659, i besiktigelsen av 1685 er imidlertid anført at sagen er ham bevilget i 1668. Den hadde han en bevilling på 2-3 stabler årlig. 2. Dillan sag, stående på Reinsklosters grunn, bevilget Tønder i 1660. I besiktigelsen av 1685 står borger av Trondhjem Homfrid Brygman oppført som eier. Det må betviles om han var eier, sannsynlig var han bruker på Tønders bevilling. Kapasiteten var 3-3,5 stabel årlig, tømmeret kommer bl.a. fra Sulgårdene, «fiire miil fra saugen med stor bekostning». Dillan-sagen ble i 1687 overtatt av fru Anna Katharina Dreier, som på den skar tømmeret fra Sulgodset, som hennes mann hadde erhvervet i 1683. Hun skar 2-2,5 stabel årlig den første tid, senere lå den nokså ofteøde. 3. Lie sag tilhørte i 1685 president Tønder, antagelig bevilget ham kort efter 1660, kapasiteten var 2-3 stabler årlig. Den bruktes imidler tid ikke av Tønder seiv, men ovennevnte Homfrid Brygman inntil 1698, da den ble overtatt av presten Thomas Scheen. Lie sag ble av de skiftende eiere holdt i mere eller mindre kontinuerlig drift helt til 1778, da den ble nedlagt av eieren Kierulf. * Muligens den samme som Lie sag
---- 483 SS-A ---- 4. Ramsås sag, bevilget Tønder i 1663 med kapasitet 1-1,5 stabel årlig. Den var også brukt av Homfrid Brygman, men ble lagt øde fra ca. 1700, men opptatt igjen for en kortere tid i 1760-70-årene. Disse 4 sager kunne tilsammen produsere ca. 10 stabler årlig, et ganske stort kvantum av Verdalssagenes samlede kapasitet, henimot halvdelen. Foruten disse sagbruk må nevnes endel mindre, som ble tatt opp på 1600-tallet: Bjerken sag, bygget 1663, en mindre sag på ca. 600 bord årlig. Den holdt seg dog nokså fast gjennom årene og gikk fra byggeren Peder Juel gjennom Jakob Lund til Rasmus Å. Hagen og videre gjennom Hagen ætten. Delvis var den - uten å være lagt endelig øde - ute av drift på grunn av «manquement af tømmer og anden u-leylighed». Kjesbu sag, bevilget og bygget av Lars Brix i 1666, men i drift antagelig bare i ca. 10 år. I besiktigelsen av 1685 anføres «udj nogle aar übrugt formedelst nogen tung drift». Green sag. Bygget av Jens Bing i 1670 på Gren nedres grunn, kapasitet 1 stabel årlig. Tømmer av egne skoger samt kgl. ålmenning. Den ble holdt i noenlunde kontinuerlig drift i ca. 100 år, nedlagt av eieren L. D. Kluveril77o. Tverå sag, også kalt Svarthovd sag, meget mulig også benevnt Inndal sag, bygget ca. 1678 av major Kyhn eller David Jelstrup, hadde 1685 en kapasitet av 3 stabler årlig, ble snart lagt øde, gjenopptatt 1707 av Thomas Jelstrup for ca. 10 års tid, men så nedlagt for alltid. Levringsag, brukt noen år omkring 1680 av Homfrid Brygman, men så lagt øde helt til 1730, hvorom senere. Skrove eller Lerå sag, bygget 1676 av Jens Bing «er af en ringe brug», i drift bare 12 år, gjenopptatt 1768, hvorom senere. Dessuten må enda kort nevnes et par sager fra 1600-tallet: Gudding sag skal være bevilget Tønder i 1657, men visstnok med kortvarig drift uten betydning. Høifoss sag, tilhørende Lars Brix. Det har ikke vært mulig å stedfeste denne sagen. Efter navnet å dømme kunne man tenke seg den i vass dragene fra Høisjøen, men andre forhold peker i retning av beliggenhet i Leksdalen. - Ingen av disse 2 sagene er oppført i sagskattemanntallene og vi kan ikke se bort fra dem. Tilslutt skal nevnes en sag, utenfor vårt distrikt, kun til alminnelig orientering: Hauka sag, kom visstnok i drift før 1660. Den tilhørte sorenskriver Ehm og Rasmus Hagen, men lå øde i 1685. Som nevnt foran var vi ved århundreskiftet 1700 kommet til et tids punkt som på en måte kan danne et tidsskifte, idet familien Hagen trer inn i billedet av Verdalsgodsene. Denne familie skulle komme til å bli Bind VI A —31
---- 484 SS-A ---- den dominerende i godsenes historie gjennom 100 år og må betegnes som de egentlige oppbyggere av det store Verdalsgodsets enheter. Den må derfor behandles i noen bredde. Stamfaren til den Verdalske gren av familien var Rasmus Ågesen Hagen. Han var født omkring 1647, i Beitstad. Hagens første opptreden i Verdal var visstnok som lensmannsdreng hos lensmann Åge Haug, hvor han var i 1665. Så er der ingen spor efter ham før omkring 1680, da han giftet seg med Siri Næs og tok borgerskap i Trondhjem, men drev bondehandel på Verdalsøra og bodde på Maritvold, den gard som ble slektens hovedsete i 100 år. Det første som kan noteres om Rasmus Hagens befatning med skog og sagbruk er at han sammen med sorenskriver Ehm eiet Hauka sag. De hadde drevet den en tid før sagbruksbesiktigelsen i 1685, da den lå øde. Neste punkt å notere er at han i 1686 kjøpte Grundfoss sagsted (øv.) av presten Jakob Lund og kunne derved gjenoppta den sagbruksvirksom het som det var slutt med ved Haukå-sagen. Ved Grundfosskjøpet kom han i besittelse av det sagbruk som fremigjennom lange tider skulle bli hovedbruket i Vuku og Verdal forøvrig. — Eier av den grunn som hang sammen med sagstedet, Fossneset gard, ble han ikke før 1695, da han kjøpte den av Lunds enke Elsebe. Dette var hans første gårderhvervelse innen det senere Verdalsgodsets område, snart fulgt av kjøpene av Marken, Kjesbu, Bjertem og Hjelmoen, alle i siste halvdel av 1690-årene og alle utpregede skoggårder. Dermed var første etappe nådd i hans godssamling, supplert med kjøpet av Åsen i 1710. Rasmus Hagen var en driftig og sikkert også'dyktig forretningsmann, til å begynne med forsiktig, efterhånden dristigere. Skuren ved Grundfoss sag, som i slutten av 1680-årene hadde vært 1000-1500 bord årlig bragte han i 1700 opp i 5500 bord, senere sank og steg den efter konjunkturene. Tilgangen på tømmer kom først og fremst fra hans egne garder i Helgådalen, men det var ikke så meget. Fra Malsådalføret og Høisjøområdet kom neppe noe tømmer til Grundfossen. Schanckene og Bingene med efterfølgere skar seiv deroppe. Da så forpakteren av reinsklostergodset, Rasmus Krag, i 1698 bygslet Ulvilla sag med kapasitet 6-7 stabler årlig oppstod der et tilspisset konkurranseforhold Hagen-Krag. Rasmus Hagen hadde sterkt satt seg imot Krags ansøkning om privilegium på Ulvilla sag og forholdet utartet til håndgripeligheter i 1701, da de ble usams om noe tømmer ved Kleppen. - I årene 1700-1704 verserte en prosess mellom Hagen og Krag. Hagen hevdet at endel av statens skoger i Verdalen var underlagt hans Grundfoss sag, men ved overhofsretten ble Krag kjent berettiget til tømmeret fra de kgl. almenninger som var nevnt i hans bygselsbrev. - Forholdet Hagen-Krag ble ytterligere tilspisset og kronisk ved at Hagen bygget en ny sag, Vangstad sag ved Ulvillaelven. Det ble
---- 485 SS-A ---- en sag av noenlunde samme kapasitet som Ulvilla sag, til å begynne med gjennomsnittlig ca. 1000 bord årlig, men fra 1740-årene kom den opp i høyde med Ulvilla produksjon. I spørsmålet om slipning av sagvann fra Kjesbuvannet forelå det alltid konfliktstoff. Det grunnlag Hagen hadde for tømmertilgangen til Grundfosssagen i de første 20 år var ikke så bredt. Men i 1720 ble det betydelig utvidet, idet han da kjøpte ikke mindre enn 13 skogrike garder, de fleste av det opprinnelige Peder Juels gods, hvorav den største del var på familien Bings hender. - Av Peder Juels gods på 17 garder innen vårt område havnet de 15 i Rasmus Hagens not. De to som unnslapp. Flyan og Leirset, kom senere på 1700-tallet inn i Hagen-gruppene Åge Hagen og L. D. Kliiver. Vi kan her trekke opp den kraftigste av succesjonslinjene i Verdalsgodsets historie: Peder Juel - Lars Brix - Jens Bing - Rasmus Hagen: Stammen er dannet i det «Hagenske jordegods» eller «Vukugodset» som det ble kalt, antagelig fra 1720-årene. Alt i alt eiet Rasmus Hagen 33 garder innen- og utenfor vårt område. Rasmus Hagen står som personlighet ikke helt uklar for oss: Som forretningsmann drivende og våken, som konkurrent på post, som pengemann iallfall ikke utlåner, hvilket sier endel. Han lot i 1703 oppta tingsvidne hvorved han stillet tingalmuen 6 spørsmål: 1. Om han ikke i de kornløse år 96 og siden dem med tiendekorn og andet for billig betaling havde kreditert, hannem til merkeligst skade. 2. Om han på de tider for en del også betalte skattene. 3. Om han hadde solgt sine kornvarer og andet for høyere pris end han seiv dennem havde tåget. 4. Om nogen havde begjæret raad og hjelp han det gjerne af yderste flid havde beviist. 5. Om han nogen tid er befunden eller hørt han genegen var til trætte eller prosses. 6. Tilspurgte han Jon Byna og de Storstad mænder med de flere om han ved sin hjelp ikke har konserveret dennem hvilke (ellers) for lengst havde været fra deres garder, hvortil de svarede var i sandhed og derpaa begjerede et beskrevet tingsvidne. Som Holmen ble det på 1800-tallet, var på 1700-tallet Maritvold Vukugodsets hovedgård, dog ikke bare som sommeroppholdssted, men som fast hovedsetegård. Rasmus Hagen bygget den ut til en forholdsvis standsmessig proprietærgård, og det var antagelig på Maritvold Armfelt hadde sitt hovedkvarter i 1718. Stabelplass I hadde Hagen i Maritvoldfjæren, eksporten foregikk fra en stabelplass II i Ilsviken i Trondhjem, hvor han som nevnt hadde
---- 486 SS-A ---- borgerskap. Vi må nu ta en oversikt over de øvrige proprietærgodser i tidsrummetca. 1700-1730. Peder Jue Is gods er omtalt ovenfor. Erik Schanckes gods var ved år 1700 i sin helhet på hans forskjellige arvingers hender. Men i årene fra 1710 til 1720 gikk gårdene efter hånden over til Dreier-Lund-folkene, eierne av Sul- og Nybyggets gods, først Langdal lille og Varslotten, så Langdal store og Gren øvre, Midtgrunnan v. og Østgrunnan store: Dreier-Lund trenger seg inn i familien Hagens interessesfære, hvor de også kjøper Volden, Overholmen, Lerhaugen og Midtholmen. Men av sagbruk fikk de bare Høisjøsagen, tidligere hadde fru Dreier Dillan-sagen. Uten å være berørt av Peter Dreiers død i 1703 blir Jru Dreier sittende med Sul- og Nybyggets gods og kjøper i 1705 også Dillan gard, hvor hun fra før hadde Dillan sag. Det var i hennes navn sagen hadde gått og fremdeles gikk, mens Høisjøsagen fra 1720 gikk under forskjellige eiere eller brukere innen familien, først Abraham Dreier og fru Eleonore Dreier Lund, hans søster, gift med oberstløytnant Peter Rafaelsen Lund (I) på Eide i Skogn (ikke å forveksle med sønnen Peter Rafael Lund (II) på Svinhammer). Senere gikk Høisjøsagen i fru Lunds navn alene. Abraham Dreier opererte ved kjøp av jordegods sammen med sin svoger Peter Rafaelsen Lund, det innbyrdes forhold er ikke helt klart, forøvrigt heller ikke av større betydning for oss, for hvem hovedsaken er å holde de forskjellige grupper ut fra hinannen. For ca. 1700 opptrer imidlertid en ny mann, presten Thomas Scheen som proprietær og sageier. Thomas Scheen, elev av Griffenfelt under dennes Munkholmstid, ble i 1687 vicepastor (sogneprest) til Verdal og uansett lavkonjunkturen for trælast i 1690-årene tok han fatt som brukseier. Han begynte sin virksomhet med å kjøpe gårdene Flyan og Overmoen. Men uten noe sagbruk for tømmeret fra disse gårdene kom han jo ingen vei. Året efter kjøpte han imidlertid to garder som kunne gi ham sagdrift han hadde i sikte, nemlig Steine s. og Tromsdal samtidig som han erhvervet Tromsdal og Lie sager og kom snart opp ien skur av gjennomsnittlig ca. 3000 bord årlig på hver av dem. Den dabbet nokså snart av, lavkonjunktur inntrådte også i 1707. Misfornøyet med utnevnelse til et kall i Bergens stift ble han boende i Verdal og «forårsagede sin eftermand i embedet (Verdal) stor fortræd». På sine siste år (1711) måtte han pantsette sine eiendommer i Verdal for et lån på 613 rdl til magister Nils Krog. Sagbrukene hans gikk så i 1715 over til major Holck, som hadde vært hans fullmektig. Holck hadde brukene bare i 3 år, det siste året i samdrift med Nils Krog, som fra 1719 helt overtok sagbrukene og i 1722 også gårdene Flyan, Steine s. og Tromsdal. Da Nils Krogs virke faller for det meste
---- 487 SS-A ---- inn under neste periode, efter Rasmus Hagens tid, vil den bli behandlet senere. Men vi har enda et navn hvis innehaver gjorde seg gjeldende, den tidligere nevnte forpakter av Reinsklostergodset, Rasmus Krag. Krag kan ikke sees å ha eiet noe jordgods i Verdal, men som bygsler av Ulvilla sagsted med Juldal ålmenning, og som eier av Ulvilla sag, kom han til å spille en viss rolle i vår historie. Efter bygselseddel fra stiftsamtsskriver Erik Madsen bygslet kronen i 1698 til Rasmus Krag Ulvilla sagsted og de kgl. almenninger som gav til Ulvilla sag «dertil udmerkede og bevilgede skove til lovlig tømmer hugst». De skoger som var innbefattet var stort sett Helgådalen og Skjækerdalen fra Hjelmoen og Skjækerfossen oppover til grensen, dog unntatt Nybyggets gods, Helgådalsgodset, som var i Peter Dreiers private eie. Rasmus Krag (f. ca. 1663, norskfødt, Kragslektens første mann i Norge) kjøpte Ulvilla sag av Klara Bing for kun 40 rdl., en sag som efter tømmertilgangen m.v. kunne skjære fra 2000 til 10000 bord årlig. I en sagbruksbesiktigelse ble det gitt karakteristikken «et eventyrlig brug», efter nutidens sprogbruk, noe hasardiøst bruk. - På Ulvilla sag kjørte Rasmus Krag produksjonen opp i 9000 bord allerede i 1700 mot Hagens 5500 bord på Grundfoss sag. Krag holdt seg i de følgende år jevnt over Grundfoss inntil 1707, da Ulvilla stanset for noen år for så å bli tatt opp igjen i 1716, og i 1720 lå produksjonen fremdeles over Grundfoss. Rasmus Krag var død i 1719, men hans enke Maria Angell fortsatte Ulvilla sag med Johan Luytkis som verge helt til sin død i 1735 med en skur jevnt over 4000-5000 bord årlig. Efter hennes død ble sagen solgt til Rasmus Boysen Hagen. Ved omtrent år 1730 har vi et tidsskifte, markert av Rasmus Hagens død 1732, Nils Krogs inntreden noen år tidligere og gruppen Dreier- Lunds utvidelse av sine eiendommer i 1728, kfr. nestfølgende blader. I perioden 1700-1730 var sagdriften i Norge i sin almindelighet utsatt for store svingninger, direkte hengende sammen med krigene i Europa. Arhundredet begynte med kriseår, men tok seg opp til en høykonjunktur omkring 1705 med påfølgende lavkonjunktur til midten av 1710-tallet. Så gunstige konjunkturer - for Trøndelags vedkommende avgrutt av krigsåret 1718 - inntil begynnelsen av 1720-årene, da en lang varig depresjonsperiode såtte inn. De foreliggende oppgåver over skuren ved Verdalssagene er ikke så fullstendige og kan ikke ansees å være så pålitelige at forsøk på å finne deri gjenspeiling av konjunktursvingningene vil gi noe tilfredsstillende resultat. Men det vil ha sin interesse å se på stillingen ved de enkelte sagbruk like før 1730:
---- 488 SS-A ---- Grundfoss (øv) sag gikk under Rasmus Hagen i noenlunde kontinuer lig drift med ca. 4000 bord årlig. Høisjø sag, drevet av fru Lund lå, om ikke øde, så ute av drift. Tromsdal sag og Lie sag, begge under Nils Krog var også ute av drift. Ulvilla sag under Maria Krag hadde noenlunde drift med ca. 4000 bord årlig. Dillan sag under fru Dreier lå øde. På Lund sag, Bjerken sag, Gren sag og Vangstad sag skar Rasmus Hagen leilighetsvis mindre partier. Ramsås, Tverå og Kjesbu sager lå øde Levring sag lå øde, men ble gjenopptatt av Nils Krog i 1730. Som man ser var det kun Grundfoss og Ulvilla sager som ahdde drift av betydning, formodentlig i innbyrdes konkurranse både om tømmeret og på andre områder. Nerholmen og nedre Grundfoss sager var ikke bygget i 1730. Perioden 1730-1750 Det står tilrest fra forrige periode å gjøre rede for Nils Krog og hans gods. Nils Krog (F. 1683, d. 1736) var en lærd mann, bispesønn, reiste meget utenlands, blev magistrat og rektor ved Trondhjems Lærde skole i 1710, men hadde åpenbart også sans for næringslivet. Som før nevnt, lånte han i 1711 Thomas Scheen 613 rdlr. mot pant i dennes eiendommer, mest i nedre Indalen. I årene 1719 - 1721 overtok han, formentlig først som brukelig pant, senere til eie, Tromsdal og Lie sag bruk og jordegodset, som han i 1728 økte ved kjøp av Skavhaug, Indal, Levring og Kvello. I ca. 1730 gjenoppbygget han Levringsagen, som hadde ligget øde i 40-50 år. Den avløste Tromsdal og Lie-sagene, som blev satt ut av drift 10-12 års tid. Like før nystarten av Levringsagen hadde Krog «resignert» som rektor og fått titel kanselliråd. Han hadde sin bopel i Trondhjem. Levringsagen var av gjennomgående samme kapasitet som Tromsdal og Lie. Nils Krog døde under en utenlandsreise i Mainz, vistnok i 1736, idet hans arvinger står oppført som sageiere fra 1737. Arvingene var enken Margrete Angell, med hvem han i 1717 hadde fått mange penger og to barn av første ekteskap. Arvingene blev sittende med godset til 1744, da de solgte det til justitsråd Åge Hagen. (Lie sag var visstnok solgt tidligere eller iallfall brukt av Krogs arvinger og Åge Hagen i fellesskap noen år.) Prisen på godset var 813 rdlr. Ved Nils Krogs samling av hva vi kunde kalle «Indalsgodset» var den sydvestre hjørnestein lagt til det senere Verdalsgods. Det skulle bli Hagenættens oppgave å bygge videre på dette grunnlag. Som nevnt ble
---- 489 SS-A ---- det gods som Rasmus Ågesen Hagen hadde samlet kalt det «Hagenske Jordgods» eller «Vukugodset». Hvis man idag skulle gi det navn ville det ikke bli noen av disse. Der blev nemlig ikke ett, men ialfall 2 Hagenske jordegodser, på en måte kan man si 3, idet Kliiverske Vukugods - Malsågodset kunne vi for korthets skyld kalle det - kom til L.D. Kliiver som svigersønn i Hagenfamilien. Rasmus Hagen døde i 1732. Der finnes ikke i skifteprotokollen for Verdal innført noe om skifte efter ham, det har antagelig vært samfrende. - Der var 7 barn å dele på. Allerede da hans hustru Siri døde i 1727 var endel av godset utlagt til arvingene og videre hadde Rasmus Hagen i 1730 solgt endel av jordegodset i øvre Vuku samt Grundfoss sag til svigersønnen, skipper Broder Boysen. I 1732 ble så resten delt og senere makeskiftet, så at den endelige oppstykning gav som resultat: 1. Hovedstammen, det «Hagenske jordegods» (Vukugodset) kom i Broder Boysens eie, g.m. Elebe Hagen. Det ble det sentrale i Verdalsgodset med dets viktigste sagbruk. 2. Jordegodset i Leksdalen ble spredt på forskjellige hender. Gårdene ble senere samlet av Broder Boysens svigersønn, oberstløytnant L.D. Kliiver (I) til et Leksdalsgods som går helt over til familien Kliiver og derved glir ut av vår interessesfære. 3. Bjørstad, Kolstad, og Bjerken med Vangstad sag og Bjerken såg kom på Åge Hagens hender. 4. Resten, spredte garder, ble delt mellom de øvrige arvinger som var: Ole R. Hagen, kjøpmann i Trondhjem, Anne Hagen, g.m. kaptein Christian Brun på Ekle (senere Bunæs) og Malena Hagen, g.m. kjøp mann på Verdalsøra, Simon Hof. (Han har ingen forbindelse med magister, lektor Simon Hof som eiet Åsen 1700-1710). Om skiftet efter Rasmus Hagen var efter testamente, eller minnelig overenskomst foreligger intet, kanskje helst det var efter testamente, idet der snart efter skiftet ble foretatt endel makeskifter arvingene innbyrdes. Av de forskjellige foreteelser på det materielle område årene fremigjennom ser det ut til at det har vært godt samhold innen familien efterat skiftekrisen var overstått. Det vil være naturlig først å se på hovedstammen, Vukugodset, som kom i Broder Boysens hender. - Broder Boysen var født ca. 1681, enkelte forhold peker på at han var danskfødt. Hans yrke var skipper, av Trondhjem. Da han i 1715 blev gift med Elsebe Hagen hadde han vært gift 2 ganger før. Når han sluttet på sjøen kan ikke finnes, men ved skiftet efter svigermoren 1727 ble han eier av 2 garder i Verdalen, Åsen og Kjesbu, samt Selli i Sparbu ved Leksdalsvatnet. Hans inntreden for alvor i Verdalen kan imidlertid noteres først fra 1730, da han kjøpte av sin svigerfar dennes garder i øvre Vuku, hovedstammen i Vukugodset.
---- 490 SS-A ---- Ved skiftet efter Rasmus Hagen i 1732 fikk han seiv ingen garder, idet det som kom på hans part gikk direkte til 5 av hans barn. Det var 4 spredte garder, derav fikk hans nest eldste sønn (den eldste, Boye, skulle bli prest) Rasmus Brodersen Hagen, dengang 13 år, skog gårdene Sæter med Tosteigan. Den tidligere skipper, nu proprietær, hadde fått sine hender et riktig bra jorde- og skoggods med Verdalens største og sikreste sagbruk. Han antok navnet Hagen, og efter svigerfarens død flyttet han til Verdalen og bosatte sig på Maritvold. Gården var imidlertid ikke i hans eget eie, han bygslet den av Frue Kirke, som først i 1762 makeskiftet den til Broder Boysens sønn, Rasmus B. Hagen mot Halset gard. Boysens hustru døde samme år han flyttet til Verdalen. Han fortsatte sviger farens bondehandel der. Broder Boysens efterfølger, nest eldste sønn, Rasmus Brodersen Hagens virke faller egentlig i neste periode, men må for en del omtales også nu. Han hadde efter sin morfar arvet gårdene Sæter og Tosteigan. Da så enken efter Rasmus Krag, Marie Angell, døde i 1725, ble han ved auksjonen efter henne høysbydende på Ulvilla sagbruk med den dette tillagte bruksrett til Juldals Ålmenning. Maria Angell hadde tappert holdt fast ved Ulvilla sag og holdt skuren ganske bra oppe i de vanskelige år for trelast fra begynnelsen av 1720-årene. For sin tømmerdrift hadde hun ikke - som Hagenfamilien - noen leilendings bønder å sette i sving, og Hagenfolkene gjorde henne ikke livet lettere. - Da efter hennes død Hagen-ætten fikk hand over Ulvilla sag og Juldals ålmenning, falt konkurransemomentet bort, familien ble den helt dominerende i Helgådalen, Dreier-Lund-familien hadde ikke noe sagbruk der og deres Dillan-sag hadde ligget øde siden begynnelsen av 1720-tallet.- Da Rasmus Hagen i 1735 overtok Ulvilla sag med tillagte ålmenning, var han bare 16 år og drev neppe selvstendig, men sammen med faren, så vi kan betrakte bruksforholdene i Helgådalen samlet i Broder Boysens hand, iallfall den første tid. Om enn «Vukugodset» under Broder Boysen med efterfølgere må betegnes som hovedstammen i det nuværende Værdalsbruk, må man imidlerltid legge like stor vekt på det annet Hagenske gods, Åge Hagens jordegods og sagbruk. - Åge Hagen (ca. 1676.1763) var nesteldste sønn av Rasmus Å. Hagen og hadde som sitt egentlige yrke sivilmilitære stillinger som proviantforvalter, bokholder m.v. ved den nordenfjeldske dragonkasse. Han fikk i sin tid tittel av justitsråd og bodde på Abelsborg i Ila, like ved sine trelasttomter. At han var Ludvig Holbergs kommisjonær,sier kanskje litt. Åge Hagens eiendomssamling i Verdal begynte da han ca. 1720 kjøpte en rekke garder av Bakke Klostergods, deriblant Gudding. Så ble det stans inntil 1727, da han fikk jordegods i skiftet efter sin mor, og i 1732 i
---- 491 SS-A ---- skiftet efter faren. Så gikk det videre kjøp på løpende band, så at hans gods ved hans hustrus død i 1748 var det største i Verdalen. Av sagbruk eiet han Tromsdal, Bjerken, Lie, Vangstad og Nerholmen. På denne siste sag, bygget 1734, har han de første 10 år antakelig skaret tømmer kjøpt fra Dreier-Lundgodset, hvis eneste sag i Indalen, Dillan, hadde ligget øde en 10 års tid. Dillan sag kjøpte han av fru Dreier sammen med Dillan gard i 1734, men sagen ble gjenoppbygget først i 1810, den ble avløst av Nerholmensagen som ble bygget på den annen, østre, side av Inna, like overfor sagstedet for Dillansagen. - Åge Hagen var blitt en brukseier i større stil efter forholdene. Hans fullmektig het I. Wirtmann. Efter 1744 erhvervet Åge Hagen intet nytt jordegods, han var mettet og stod klar til å intensivere sin drift da oppgangstidene for trelast såtte inn så smått årene derefter. Om det Dreier-Lundske Verdalsgods i denne periode er å berette: Som nevnt tidligere hadde lagmann Abraham Dreier i 1703 efterfulgt sin far både i dommerstolen og som godseier til Suul og Nybyggets gods, mens hans mor, fru Anna, ble sittende med Dillan sag og gard (samt Volden). Men sammen med sin svoger, oberstløytnant P.R.Lund (I) på Eide i Skogn, begynte han å trenge sig videre inn i nordre distrikt, Helgådalen, idet de efterhånden kjøpte Midtgrundan v. og Østgrundan st., Langdal lille, Varslotten, Langdal store, Gren øvre, Overholmen mellom, halvdelen av Leirhaugen samt nedre Grundfoss sagsted, og efter P.R.Lunds død kjøpte hans enke i 1721 Høisjø sag. Men det ser ikke ut til at det blev noe større fart i sakene. Omkring 1736 overtok hennes sønn, P.R.Lund (II) på Svinhammer endel av eiendommene uten at man kan efterspore noen bedring. Fra omkring 1722 hadde også Dillan sag ligget øde. Da P.R. Lund (II) døde i 1740 ble de fleste av eiendommene hans i Helgådalen solgt til oppsitterne, familien trakk seg ut av Helgådalen, idet de dog beholdt Helgådalsgodset, (fra Bratåsen til Helgåsen) Leirhaugen og Midtholmen og nedre Grundfoss sagsted. I 1741 solgte de også Høisjøsagen. I 1736 var imidlertid inntrådt en forandring i eiendomsforholdene, idet Abraham Dreier døde og hans gods ble i skiftet registrert slik: 1. Verdalsgodset, det var de garder Dreier hadde kjøpt sammen med P.R.Lund samt nedre Grundfoss sagsted. 2. Sulgodset. 3. «Nybygget» gods, d.v.s. hva vi kaller Helgådalsgodset samt Kvernmoen og Lindset. Det er blitt litt system i sakene lorsavidt som det gamle «Suul- og Nybyggets» gods er delt efter sin geografiske - og driftsmessige - beliggenhet. -Det er videre første gang navnet Verdalsgodset brukes, men man har vanskelig for å godta betegnelsen på denne lille gruppe av eiendommer. Denne begrensede betegnelse kan heller ikke sees å være
---- 492 SS-A ---- fastholdt fremigjennom årene. I dette avsnitt kan det kanskje forsvares å bruk den, idet vi noterer at det var P. R. Lund på Svinhammer som fikk skjøte på de garder det omfattet 1736. Det ble imidlertid bare et par garder, øvre Gren og store Langdal, som senere kom inn i det endelige Verdalsgods, så tråden blir tynn. De øvrige ble efterhånden solgt enkeltvis. Derimot ble Sulgodset og Nybyggets gods holdt samlet idet de i arv gikk direkte til P.R. Lunds sønn Abraham Peter Lund, som da bare var 2 år gammel. Han fikk til verge kaptein Andreas Tønder * som neppe kunne utfolde noen egentlig virksomhet ved godset. Man kan uttrykke det slik at godset førte en vegeterende tilværelse. Det kan noteres at det må ha vært omkring 1736 at Høisjøsagen ble flyttet fra Høisjøens utløp tilbake til Malsåen, hvor den efterhvert ble kalt Langdal sag og lå et par hundre meter nedenfor den opprinnelige Blokko sag. - Abraham Peter Lund ble offiser i den danske hær og døde som major 1790 i København. I 1758 lyser han sin odelsrett til godset. Hva der interesserer like meget om ikke mere enn eiendomsforhold ene, er driftsforholdene, hvordan proprietærene drev gårdene med skog og sagbruk. Det var produksjonen av trelast, bord, som var hoved interessen. Dertil krevdes bevilling og tilgang på tømmer som igjen avhang av eiendomsrett eller bygsling av skog, noenlunde lett tilgjenge lig. Og tilslutt tilgang på arbeidskraft. Efterhånden som de lettest tilgjengelige skogpartier blev uthugget, søkte man lengere opp i dalen inntil vanskelighetene ble for store, og da kunnde det hende at den sag som tømmeret hadde forsynt, ble nedlagt for en tid, eller for godt. - For arbeidskraften var leilendingsforholdet et sikkert grunnlag, kanskje ikke så meget for hugst og fløting som for kjørselen. Den eldste bygselseddel, festeseddel, som har vært å finne, er fra 1726. (Se kilder.) Som det sees, henvises det til loven hva angår leilend ingenes plikter overfor jordrotten, d.v.s. Kristian den 5. norske lov. Dens avsnitt om leilendinger inneholder ingen almindelig plikt for leilendinger til å utføre arbeide efter tilsigelse fra landrotten, og proto koller og dokumenter fra Verdalen disse år gir ingen opplysninger orn forholdet. Man tar neppe feil når man antar at forholdene norden fjelds var analoge med forholdene på Østlandet, hvor - efter Andreas Holmsens «Fra Linderud til Eidsvold» - bønderne i sagbruksdistriktene åpenbart føretrakk i minst like stor ustrekning som før å betale sin skyldighet med arbeidsydelse, alle kjørte eller skar på gjelden, og noen plikt til å arbeide for sine landherrer hadde bøndene ikke, men de var mer enn villige til å betale leieavgiften på den måten. * På Rustgården i Skogn.
---- 493 SS-A ---- Perioden 1750-1785 Når året 1750 velges som overgang til ny periode, er det ikke fordi det angir århundredets midte. Periodeskiftet markeres av en spesiell begivenhet, som begrunner den valgte inndeling. Broder Boysen, eier av Vukugodset, hovedstammen, døde i 1750. Som det må ha vært tilfellet ved svigerfaren, Rasmus Å. Hagens død, må også skiftet efter Broder Boysen ha vært samfrendeskifte, skifte protokollene inneholder intet. - Det ble Broder Boysens nesteldste sønn, Rasmus, som overtok hovedstammen i Vukugodset i en alder av 31 år. Han hadde fra 1732 eiet Sæter med Tosteigan, som han imidlertid i 1747 hadde solgt til sin svoger, Lorents D. Kliiver, gift med Selle Marie Broderdatter. Det vil være hensiktsmessig først å behandle godset til L.D. Kliiver (I) på Bjartnes. - Det er anført at hans gods kunne kalles Malsågodset. Det ble dannet slik: Allerede i 1743 eller 1744 hadde Kliiver kjøpt Langdal store med Langdal sag av Coldevin og i 1747 Sæter med Tosteigan av Rasmus Hagen. Så kjøpte han i 1750 Bjerken med sag av sin hustrus morbror, Åge Hagen, i 1754 Sagvolden også av Åge Hagen, samme år Leirset av oppsitterne og tilslutt i 1759 Gren øvre og nedre med Gren sag av Åge Hagen. - Han hadde derved samlet sig et vel sammensatt Malsågods med to sagbruk foruten Bjerken sag. Han eiet videre endel garder i Leksdalen med Lund sag - Leksdals godset - men det ligger utenfor vårt område. - Kliivers sagbruk var ikke av de større, Langdal og Lund av middels størrelse, de andre av de minste, men alle hadde ganske jevn og tilsynelatende sikker skur. L.D. Kliiver (I), 2. generasjon av Kliiveretten i Norge, kan man kanskje betegne som den sentrale skikkelse i denne høyst vitale ætt, som gjorde sig så sterkt gjeldende på flere områder i Innherred, spesielt i Verdalen, i tiden fra ca. 1730 og en 100 år fremover, en tid som man i søndre Innherred har hørt vært kalt «Kliivertan si ti». Men utenom Malsågodset ligger Kluverhistorien utenfor vårt område og tas ikke med mere her. Vi skal så vende tilbake til Rasmus B. Hagen og Vukugodset. Hvis man idag skulle ha gitt det navn efter dets geografiske beliggenhet, måtte det ha blitt Øver- Vukugodset. - Navnet Helgådalsgodset er opp tatt av Det Dreier-Lundske gods fra Helgåsen til Brattasen. Til foredling av tømmeret fra sine eiendes skoger hadde Rasmus Hagen først og fremst Grundfoss sag, helt til ca. 1780 den største sag i distriktet. Dertil hadde han Ulvilla sag med først middels stor, senere mindre årlig skur. Denne sagen var hans egen, men sagstedet var bygslet på Kronens grunn. Men hva som var av større betydning, var for Rasmus Hagen den bruksrett til Juldal eller Værens ålmenning som fulgte med
---- 494 SS-A ---- sagbevillingen for Ulvilla sag. Med denne bruksrett som utgangspunkt søkte Rasmus Hagen å trenge seg inn på det Dreier-Lundske Helgådalsgods og drev der en trafikk med tømmerhugst som nok må ha foregått en tid inntil den ble stoppet i 1765, da Rasmus Hagen fikk dom på sig for ulovlig hugst på Helgådalsgodsets grunn. Rasmus Hagen gjør inntrykk av å ha vært en selvrådig herre, ikke bare over det gods han hadde til rådighet som odelsgods, men også utover det. Det andre Hagenske jordegods, Åge Hagens gods, her kalt Indals godset, var i Åge Hagens eie til hans død 1763. Det må i størrelse ha vært iallfall like stort om ikke større enn Øver-Vukugodset, dette uten Juldals ålmenning, med 2 større sagbruk, Nerholmen og Levring, 2 middels store, Lie og Vangstad og et mindre sagbruk, Tromsdal. Og Åge Hagen drev jevnt og sikkert fra sin bopel og eksportplass i Ila ved Trondhjem. Fra en attestasjon i sagbruksregnskapene kan noteres en opplysning av Åge Hagen: «Bordene bliver fra laddestæderne (ved Verdalsøren) med jækter indført og begynder denne indførsel sidst i april og kontinuerer dermed til juli måneds utgang». Åge Hagen døde i 1763 i en alder av 87 år. Fra 1760 hadde han forpaktet sitt jordegods med sagbruk til søstersønnen Rasmus B. Hagen, som i 1763 kalder seg «forpakter av avdøde justitsråd Åge Hagens gods» og fra 1761 har undertegnet skjørseloppgavene for Åge Hagens sagbruk. Men det ble ikke Rasmus Hagen som skulle få overta godset. Det var Åge Hagens søsterdatter, Anne Marie Aussig som ved testamente var innsatt som Åge Hagens hovedarving. Hun var datter av oberstløytnant Aussig på Inderøya, hadde vært gift med gullsmed i Trondhjem, kgl. bestaltet brannmajor Wissing, og som enke siden 1759 styrt Åge Hagens hus og pleiet ham på hans gamle dager. Anne Marie Aussig Wissing beholdt dog ikke godset lenge. I 1768 solgte hun via sin bror kaptein Aussig jordegodset med sagbruk til generalauditør Lars Kierulf i Trondhjem og kaptein Hermann Bay på Skånes. Kjøpsummen på hennes samlede gods i Skogn og Verdalen var 20000 rdlr. I godset var innbefattet en kgl. forpaktningskontrakt av 1768 på tømmer til 4224 bord årlig fra Ramsås ålmenning. - Hvor stor del av kjøpesummen skal regnes på Verdal og på Skogn, kan ikke sies med noen grad av sikkerhet. Før vi går inn på Kierulf og hans tid som godseier må vi se på «Suul og Nybyggets» skjebne. Som nevnt foran var det i hendene på Abraham Peter Lund - enkelte ganger er navnet Peter Abraham Lund - i 1750 enda umyndig med kaptein Andreas Tønder på Rustgården som verge. Men A. P. Lund drev ikke sine gods, d.v.s. han hadde intet sagbruk til foredling av tømmeret, kun et sagsted, Nedre Grundfoss, uten sagbruk. I 1763 ble det slutt på denne vegeterende tilstand, idet Lund selger
---- 495 SS-A ---- godset for 3280 rdlr. til løytnant Rasmus Olsen Lyng. Om Rasmus Lyng dengang opererte helt på egen hand eller i kompaniskap med assesor Henrich Hornemann er ikke helt klart, men allerede året efter er Lyng og Hornemann i sameie om godset, bl.a. fredlyser Lyng 28.5. 1764 godset for überettiget hugst på egne og assesor Hornemanns vegne. Samtidig bygger Lyng Nedre Grundfoss sag, som kommer opp i en produksjon på ca. 3000 bord året efter. I forbindelse med nevnte fredlysning må noteres et intermezzo fra denne tiden, en tvist mellom Rasmus B. Hagen på den ene side og Lyng og Hornemann på den annen. - 60 år tidligere hadde også en Rasmus Hagen, morfar til Rasmus B. Hagen, ligget i prosess om eiendomsfor holdene på de samme trakter, nemlig mot Rasmus Krag om grenser og hugstrett i Helgådalen. Dengang stod Rasmus Å. Hagen som privateier mot forpakteren av Juldals ålmenning, Krag. I 1764 er det Rasmus B. Hagen som forpakter av ålmenningen som er i konflikt med privateierne av Helgådalsgodset, Lyng og Hornemann. - Selve prosessen er det ikke stedet å komme videre inn på her, den dreiet seg dypest om grenser og fortolkning av forpaktningskontrakten av ålmenningen, og Rasmus Hagen tapte saken og ble dømt til erstatning og prosessomkostninger. Hva som interesserer mere er at prosessen gir en sterk formodning om at Rasmus Hagen lenge hadde latt hugge ulovlig på Abraham Lunds eiendom Helgådalsgodset og at det var først da Lyng som ny eier tok affære at det ble satt en stopper for det. Sameiet Lyng-Hornemann varte ikke lenge. Allerede i 1765 selger Rasmus Lyng godset til Hornemann for 3950 rdlr. idet han unntar laksefisket (med oppbygget sagbruk) ved nedre Grundfoss. Lyng selger året etter laksefikset til Erich Dahlstrøm og Michel Reppe for 90 rdlr., og de to fredlyser det. Hornemann satt heller ikke lenge med godset, men fra hans tid kan noteres påbegynnelsen av Sulstuen sag, idet der i skjøtet fra ham tales om «et under Stormoen Suul besiktede saugsted som endepunktet er bebygget». - Han selger i 1767 godset til bataljonskirurg Hans Blix på Ekle for 5990 rdlr. I mellomtiden hadde Hornemann solgt 2 Midtholm gårder og «Leirhaugen eller Holmen» til Ole Hjellan, som imidlertid i 1767 igjen selger disse gårdene til Blix. - Fra skjøtet på godset er å notere at der her første gang brukes navnet «Helgådalens gods» om det tidligere «Nybygget», som var Helgådalsgodset + Kveldmoen og Lindset. - Blix satt med godset i 10 år under økonomiske vanskeligheter. På sine to sagbruk, Sulstuen og nede Grundfoss, hadde han en gjennomsnittlig årlig skur av ca. 7000 bord tilsammen mot bevilget 12000, fra 1769 til 1775 var trelastprisene stadig synkende. - Han bodde en større del av tiden på Leirhaugen, som han hadde utsett til å bli sitt
---- 496 SS-A ---- gods hovedgård. Den ble efter hans tid ikke opprettholdt som sådan, men gikk over til å bli forvaltningsgård. Usagt hva grunnen kan ha vært, så selger Blix i 1777 godset til general auditør Kierulf for 6900 rdlr. Han flyttet tilbake til farsgården Ekle og levet i trange kår resten av sitt liv, og døde 1813. Han forpaktet i tiden 1784-1792 Langdal sag av presten Peder Krog. Den hadde gjennom snittlig skur av ca. 2000 bord årlig mot bevilget 3500. Ved kjøpet av Indalsgodset i 1768 og Dreier-Lund-Blixgodset i 1777 var Kierulf blitt den største godseier i Verdalen, hans virke der strekker seg over 12 år og han må vies endel oppmerksomhet. Regimenstkvartermester, titulær generaldirektør, Lars Kierulf, danskfødt 1725, var blitt Trondhjemmer, bodde, iallfall fra 1768 på Abelsborg i Ila, Åge Hagens tidligere eiendom og eksportkontor. Han ble i året for kjøpet av Indalsgodset gift med Inger Elisabeth Møllerop og var allerede da en velstående mann. Kierulfs første inntreden i Verdal hadde funnet sted allerede i 1755, da han fikk kgl. auksjonsskjøte på en rekke garder i Verdal, men han selger de fleste av dem snart. Samtidig møter vi første gang kaptein Herman Bay på Skånes, Kierulfs kompanjong i Verdalsgodset - som vi kanskje nu kan begynne å kalle det - og Kierulfs mann på stedet. - Kierulfs inntreden i Verdalsgodsets historie kom imidlertid først i 1768 da han kjøpte via kaptein Aussing dennes søster, Anne Maria Wissings jordegods, hvoriblandt Indalsgodset med sagbrukene Tromsdal, Lie, Levring og Nerholmen. Ved Kierulfs overtagelse av Indalsgodset, det ene av de 5 hovedhjørnesteder i det senere Verdalsgods - Dreiergodset, Vukugodset, Malsågodset og Juldals ålmenning er de øvrige 4 - hadde han fått fast fotfeste i Verdal. Noen intensivering av driften - hvilket vil si økning av trelastproduksjonen - kan man ikke se at han har satt i verk den første tid, som falt i en perioden med synkende trelastpriser, sagbrukene gikk med en gjennomsnittsproduksjon som før. En detalj kan man merke seg: de festesedler som man har kommet over fra tiden før Kierulf hadde ingen særlige bestemmelser om pliktarbeide for lei lendingene. Men Kierulf innfører i festesedlene at leilendingene skal «assistere» med å skaffe sagtømmer «med hester og arbeide» når de blir tilsagt. Om dette var en alminnelig sikkerhetsforanstaltning, eller det hadde sin spesielle grunn i erfaringer om vanskeligheter med å få leilendingene til å «gjøre brug» efter de gamle festesedler skal være usagt. Felleseiet Kierulf-Bay av Indalsgodset varte i 7 år, det ble oppløst i 1775 ved at Kierulf utløste Bay. - Kierulfs neste skritt var som nevnt i 1777 å kjøpe Dreier-godset av Blix. To proprietærgods i Verdal var dermed kommet på samme eierhånd. Og utviklingen går videre. Kierulf
---- 497 SS-A ---- rasjonaliserer driften ved å legge ned 4 mindre sagbruk, Tromsdal, Lie, Sulstuen og Levring. Ramsås sag var nedlagt tidligere - og skuren konsentreres om Nerholmen og nedre Grundfoss-sagene. Dertil gikk Vangstad sag med et par tusen bord årlig. Av de nedlagte sagbruk ble bare Sulstuen tatt opp igjen senere i 1792, de andre 4 ble nedlagt for alltid. Det var spesielt ved Nerholmen sagdriften ble intensivert, den avløste fra 1778 Hagenættens Grundfoss sag som dalens største sagbruk. Det ble imidlertid ikke Kierulf forunt å kunne drive sine virksomheter lenge, han døde i 1779. Enken fikk sitte i uskiftet bo, men giftet seg året efter med sin avdøde manns efterfølger i stillingen som regiments kvartermester, Jakob Hjelm, og det ble samfrendeskifte. Ved verdi ansettelsene herunder ble eiendommene satt betydelig ned, lavere enn hva Kierulf hadde gitt for dem, således ble Dreier-godset satt til 4000 rdlr. mot de 6900 rdlr. Kierulf hadde gitt for det ved kjøpet av Blix 3 år tidligere. Bordprisene var dengang 1/3 høyere. Indalsgodset ble satt til 14000 rdl mot før 20000 rdl. Fra Hjelms tid som godseier kan ikke noteres særlige begivenheter innen hans gods. Tidsrommet 1780-1785 var forøvrig ingen gunstig tid for sagbruksdrift og trelastproduksjon. Fløtingsvanskeligheter og krig slo seg sammen om å gjøre tidene trange for sagbrukseierne, skuren gikk nedover ved de fleste sagbruk i Verdalen. I 1785 selger Hjelm godset til Johan Widerøe Tonning. Sagbruksvirksomheten 1745-1795 * Det vil ha sin interesse å kaste et samlet blikk over trelastproduk sjonen i siste halvdel av 1700-tallet. På grunnlag av fogedregnskapenes sagskattemanntall er grafisk satt opp produksjonen ved de viktigste sagbruk. De faller i 3 grupper, de 5 * Av trykningstekniske årsaker følger diagrammene på sidene 498, 499 502 503 506 oe 507. B Hartmann har tatt ut fem sager fra hver av gruppene store, middels store og små sager. De store sagene er følgende: Grundfoss sag, også kalt Fossneset sag, Nerholmen sag, Grundfoss nedre sag, Levring sag og Sulstuen sag. De mellomstore er: Vangstad sag, Lie sag, Ulvilla sag, Lund sag og Langdal sag. De små sagene er følgende: Bjørken sag, Tromsdal sag, Gren sag, Marken sag og Skrove sag. På grunn av den store forskjellen i produksjon, har det ikke vært mulig å benytte samme størrelse i diagrammene for de store sagene som for de middels og små sagene. Fra noe før 1745 og utover mot 1750 var det lavkonjunktur. Det samme var tilfelle fra ca. 1756 til ca. 1763. Og den siste lavkonjunkturen innenfor spennvidden av denne grafiske fremstilling var fra 1780 til 1785.
---- 498 SS-A ---- største, 5 middels og 5 minste sager. - Ved bruken av sagskattemann tallenes oppgåver må man være oppmerksom på at det må ansees fastslått at tallene oppgitt av sageierne ikke er å stole på. Forholdene i Verdalen var vel ikke bedre enn i landet forøvrig, hvor sageierne skar meget større kvanta enn hva de hadde lov til, ofte tre ganger så store, de snøt på tienden og utførte ulovlig last. Men til oversikt og til belysning av sagenes relative betydning kan vi bruke tallene og kurvene. Man vil feste seg ved de sterke svingninger produksjonskurvene viser og det er ved de største sagbruk at svingningene er størst, hvilket kanskje ikke bør være så påfallende. - Svingningene fra år til annet har antagelig sin naturlige forklaring i variasjoner i førefolhold og fløt ningsforhold. - For de periodiske svingninger vil man søke efter sammenhengen mellom konjunkturer og skuren. Og det viser seg da at under lavkonjunkturer, vesentlig betinget av krigene i Europa, følger skuren konjunkturene, f.eks. i periodene 1743-48, 1756-63 og 1781-85, avmerket på kurvebladets fot. Det er bare hva man skulle vente. Med adskillige reservasjoner kan man sette opp en slags beregning over hvor meget det i annen halvdel av 1700-tallet ble skaret på disse sagbrukene år om annet. Man kommer til et gjennomsnittstall av 40000 fullbord pr. år, hvilket skulle svare til 8000 stokker. Men det er grunn til å tro at tallet har vært betydelig større. - Med de usikre faktorer man har å operere med, ville det bare gi villedende resultat om man skulle gå videre og regne ut kubikkmasser. Men de anførte tall kan gi visse fore stillinger om omfanget av virksomheten i hugstfelter og fløtningselver, på sagbruk, bordtomter og fraktejekter. Fogedregnskapenes oppgåver over skuren er ført til 1794, de holder da opp idet skuren ble gitt fri, men kun de allerede bevilgede sagbruk fikk drive. Som sluttbemerkning til denne periode 1750-1785 skal noteres: Det var Lars Kierulf som begynte samlingen av smågods til et samlet stort Verdalsgods ved at han i tillegg til Indalsgodset, som han kjøpte i 1768, 9 år derefter kjøpte Helgådalsgodset og Sulgodset. Vi skal senere, når godssamlingen i 1810 avsluttes ved proprietær Mullers kjøp av Vuku godset, komme tilbake til en vurdering av de forskjellige godseieres innsats i den succesive samling. Episoden Tonning 1785-1807 Ved Tonnings kjøp i 1785 av det Kierulf-Hjelmske Verdalsgods kom godset forretningsmessig i en noget annen status enn før. Alle tidligere eiere kan man nærmest karakterisere som personlige, private proprie tærer. Ved Tonnings overtagelse kom godset i hendene på et mektig handelshus med vidstrakte forbindelser langt utover Norge.
---- 499 SS-A ---- Johan Widerøe Tonning var født 1740 på Frantsholmen ved Vågnes i Borgund, Søndmør. Etter Thaulovs «Personalhistorie» inntrådte Tonning i kompani som trelasthandler med justitsråd Henrich H. Hornemann, hvilket gjorde ham til en velstående mann. Det er samme Hornemann som eiet det Dreier-Lundske gods i midten av 1760-tallet. Han kom dengang snart bort derfrå. - Det fremgår imidlertid av dokumentene at iallfall formelt var Hornemann ikke medeier i Tonnings Verdalsgods. - Etteråt kompaniskapet med Hornemann var oppløst ca. 1795 opptok Tonning flensburgeren Otto Owesen som assosie i firmaet som antok navnet Tonning og Owesen, og fremdeles hadde den overveiende del av sine forretninger i trelast. Firmaet hadde eiendommer og sagbruk også utenfor Verdalen. - Året etteråt Tonning hadde kjøpt Verdalsgodset giftet han seg med Elise Lund Thode, som stod for Verdalsgodset etteråt Tonning seiv var død i 1804 og inntil det ble solgt i 1807. Tonnings datter og enearving, Anne Marie, ble gift med grosserer Hilmar Meincke som vi treffer på senere som eier av det samlede Verdalsgods i 1820-årene. Perioden Tonning faller innen et tidsrom med sterke svingninger i konjunkturene for trelastforetninger og de skal kort skisseres opp som bakgrunn for selve godshistorien. Da Tonning i 1785 overtok godset var konjunkturene gode og i 1786 hadde Tonning på Nerholmen sag alle års topproduksjon på 1700-tallet med en skur på 20650 bord. Men de høye prisene holdt seg ikke og ved krigsutbruddet i 1792 stoppet trelastutførselen helt og lå også i 1794-96 sørgelig lavt. Men så sprang den sterkt opp i 1797. Og det traff så beleilig at Kongen i 1795 hadde opphevet kvantumsbestemmelsene ved sagbrukene. Det er nok i forbindelse dermed at sagskattemanntallene ikke finnes i fogedregnskapene etter 1794, så der kan ikke fremlegges talloppgaver over skuren ved Verdalsbrukene i denne glansperiode. - Kongens begrunnelse for å oppheve kvantumsbegrensningen var at de for «skoghugsten og sagvesenet i vårt rige Norge givne lover og såtte grenser ikke virker til deres øiemed. Skogproduktenes foredling og dannelse efter de forskjellige markeder og den forskjellige søkning hindres ved sagenes innskrenkning. Fordelen ved skogenes fredning og oppelskning forminskes ved den tvang som er dem pålagt for sagenes skyld.» Det het så liberalt at hugst og eksport ble gitt fri. I virkeligheten var det ikke slik, all saging ble forbeholdt de eksisterende priviligerte bruk, det kan uttrykkes slik at de lovovertredelser med hugst og det snyteri på bordskatten som hadde funnet sted i mange årtier nå ble legalisert. I hvilken utstrekning det kan ha vedkommet sagbrukene i Verdalen, kan etter sakens natur intet sies. I 1801 får Tonning kgl. bevilling til å flytte Sulstuen sag nedover til liind VI A — n
---- 500 ----
---- 501 ----
---- 502 SS-A ---- Levring, man kan ta det som et tegn på at Nerholmen sag ikke greide å skjære alt tømmeret fra nedre Indalen, men måtte ha hjelp. Med betydningsløse svingninger holdt trelastkonjunkturene seg høyt oppe et ti-år. Verdalsgodsene ble gullgruver for eierne, og av disse, mest for Tonning. Han må ha vært en mann som åpenbart kunne legge sine bedrifter an på lang sikt, ved sine forbindelser utenlands ha bedre oversikt enn de fleste andre og har passet på å utnytte konjunkturene, også når det gjaldt spørsmålet om å utvide godsene ved kjøp. Han drev under gunstige konjunkturer og kunne ekspandere. I 1799 lånte han av firmaet Prætorius i Københavnls9oo rdl mot pant i Verdalsgodset, men det ble avlyst allerede året etter. Ved salget av Kierulfgodset fra Hjelm i 1785 var denne en sykelig mann, han døde året etter. Det var et salg til rimelig pris, 19990 rdl. Dermed var Tonning mettet for noen år inntil han i 1793 var i markedet igjen for storkjøp ved det år å kjøpe Malsågodset av presten Peder Krog og halvdelen av Juldals ålmenning av Broder Hagen. Da vi sist betraktet Malsågodset i 1750-årene var eieren Lorents D. Kliiver (I). Det var et mindre gods, men vel arrondert og driften ved dets sagbruk Gren og Langdal ga en gjennomsnittlig årsproduksjon av ca. 3000 bord tilsammen. Gren sag var nedlagt i 1766, men Langdal alene hadde i årene deretter gjennomsnittlig samme produksjon som de to tilsammen tidligere. Da L. D. Kliiver døde i 1771 som obertsløytnant, fortsatte hans enke Selle Marie Brodersdatter i uskiftet bo driften av sin avdøde manns gods, men i skiftet i 1784 etter henne ble godset oppløst hvorved Malsågodset ble tildelt datteren Beret Marie som var gift med presten Peder Krog. Det var verdsatt til 1500 rdl. Han beholdt det i 9 år, solgte det, uten Gren og Langdal sager og uten Tosteigan, i 1793 til Tonning for 3350 rdl. Etter prisen var det regnet etter omtrent samme verdi som Juldals ålmenning. Odelsretten var dog ikke medregnet, men denne ble av presten Krogs sønn, Lorents Krog, sammen med godsets sagbruk solgt til Tonning i 1801 for 699 rdl. Peder Krog hadde ikke drevet sagbrukene seiv, men forpaktet Langdal bort til Blix på Ekle. Tosteigan var fremdeles ikke med, den ble først i 1826 kjøpt tilbake til godset av Meincke. Foruten Malsågodset kjøpte Tonning ved disse tider Juldals ålmenning. - Som et ledd i salget av mange kgl. almenninger skulle også Wærra eller Juldals ålmenning selges, og underhånden var innkommet et bud på 2000 rdl fra Tonning. Men rentekammeret fant budet for lavt og såtte ålmenningen til auksjon den 18. 10. 1792, hvorved Broder Hagen ble høystbydende for 3830 rdl og budet fikk kgl. approbasjon 31. 10. s.å. Det neste skritt som der foreligger dokumenter om er at der 26. 6. 1793 utstedes kgl. skjøte til begge, Tonning er altså i mellomtiden gått inn med en halvdel. Så selger Broder Hagen 31. 12. 1794 sin «hidtil
---- 503 SS-A ---- eyende halve deel» av den fhv. ålmenning med sagstedet Ulvilla til Tonning for 2900 rdl + 900 rdl for diverse omkostninger. Hermed er altså Tonning blitt eier av hele fhv. ålmenning. De forannevnte kjøp angir Tonnings større kjøp. Men han plukket inn til godset også enkelte mindre garder. Således kjøpte han i 1789 Sætran av oppsitterne og Vangstad gard og sag av major Elling Lyng, i 1792 Hjellan av oppsitterne og Kliiver, i 1979 halve Marken av Teodorius Hagen og i 1803 Kluken v. og Lillegården av Vuku kirke. Det eneste han selger er Skrove nedre i 1792 til Sivert Ellingsen. Ved alle sine kjøp var Tonning kommet i besittelse av rundt regnet 3/4 av det jordegods som senere ble det samlede Verdalsgods, bare Vukugodset stod enda utenfor. - Som nevnt begynte i 1797 en ti-års periode med nesten uavbrutt høy velstand for trelasteksportører og sag brukseiere. Det var for Verdalsgodsene en stor tid, bare beklagelig at man ikke kan legge frem eksakte oppgåver for drift og fortjeneste. Ingen nye bedrifter kunne trenge seg inn i dalen, hverken med tømmerkjøp eller sagbruk, der var intet bergverk til å konkurrere om arbeidskraften. Men altså Vukugodset. Der satt siden 1750 Rasmus B. Hagen på Maritvold og drev med øvre Grundfoss og Ulvilla sager. De bevilgede kvanta var henholdsvis 14000 og 2000 bord. Som nevnt var Grundfoss sag det største i bruk i dalen helt til 1780 da det ble distansert av Tonnings Nerholmen sag og deretter alltid lå under denne, til tross for at bevillingen lå 40% høyere. - Rasmus B. Hagen døde i 1791, 72 år gammel, etterlatende seg 11 barn og enken Karen Eggen. Det ble som vanlig i Hagen-ætten samfrendeskifte og enken ga erklæring om at avdøde kort før sin død hadde uttalt som sitt siste ønske at eldste sønn, Broder Rasmussen Hagen, skulle ha Vukugodset med Grundfoss sag samt ættens hovedgård Maritvold for 8000 rdl, resten etter nærmere angitt fordeling til de øvrige arvinger. Familien var ikke så mektig som den dengang hadde vært, men boet etter Rasmus Hagen ble dog gjort opp med aktiva 22100 rdl, passiva 8000 rdl. Broder Hagens kjøp og salg av Juldals ålmenning 1792-93 er det gjort rede for tidligere. Han satt ikke særlig godt i det, måtte ta opp lån på 4000 rdl hos Angellske Stiftelser, skuren på hans Grundfoss sag lå gjerne på ca. 6000 bord mot bevilget 14000 årlig fra 1791-94 og så kom kriseårene 1794-96. Han fikk oppleve oppgangen fra 1797, men døde 1798. Og Vukugodset var holdt sammen. Hans enke Anne Karine Meier (f. 1743) nød så godt av de glimrende konjunkturer fra 1797, ble rik og mektig, kjøpte bl.a. i 1799 Ekle og giftet seg i sin 60-års alder med den 37-årige regimentskirurg Johannes Monrad, som bosatte seg på sin hustrus gard Ekle, som altså i noen år har vært Vukugodsets hoved kvarter.
---- 504 SS-A ---- s* 5 *°-^ > 5 5 Cj o Cj «-J -r i-i
---- 506 SS-A ---- Monrad ble ikke sittende lenge med Vukugodset. I 1805 selger han godset med sagbrukene til grosserer Hans Wingård Finne i Trondhjem for 13000 rdl. Tidspunktet var et par år før trelastkonjunkturene gikk nedover igjen, men i de 8 år de hadde vært gode skulle man tro at Vukugodset med Grundfoss sag hadde vært en rimelig inntektskilde for eierne. Det ser imidlertid ut som om Monrad, som fra 1800 hadde praktisert som lege, allikevel kom i økonomiske vanskeligheter. Professor, livmedikus Thulstrup omtaler ham i en embedserklæring av 1822 som en «retskaffen og i sit kald virksom mand, der ved sygdom og betydelig formuestap var kommet i en trengende forfatning». Han døde 1840. Hans Wingård Finne, f. 1758, var grosserer i trelastbransjen i Trondheim og kunne nyde godt av konjunkturene et par år, og selger det så igjen til proprietær Christen Johan Miiller for 16000 rdl. Imidlertid var Tonning død i 1804, hans gods ble fortsatt styrt av firmaet Tonning og Owesen til 1807, da også dette ble solgt til Christen Miiller, summen var 90000 rdl., selgeren enken Else Thode Lind. Dermed var alle de gods hvorav det store Verda/sgodset ble sammensatt sam/et på en hand og skulle så bli i nøyaktig 100 år. Det vil ha en viss interesse å se på de priser som i de siste 40 år før den endelige samling ble betalt for smågodsene. Det er nokså selvsagt ikke de absolutte tall som interesserer, heller ikke så meget de nesten selv følgelige stigninger i prisene, men mest det innbyrdes forhold mellom de summer som i siste halvdel av 1700-tallet ble betalt for godsene, hvorav man kan slutte seg til den innbyrdes vurdering. De tall som er oppført er
---- 507 SS-A ---- ikke helt eksakte, men betegnende nok til å gi grunnlag for følgende slutninger: Av de 5 enheter ser man at Indalsgodset har vært det største, vi kan gi det indekstallet 15. Så kommer Vukugodset med indekstall 8, deretter Dreiergodset med indekstall 5 og til slutt Juldals ålmenning og Malsågodset med indekstall henholdsvis 4 og 3, for Juldals ålmenning dog med noen usikkerhet, kfr. redegjørelsen for salget fra Broder Hagen til Hornemann. Spesielle kommentarer til denne indisering ansees unødvendig, vi kommer delvis inn på den i etterfølgende betraktninger. Ved Verdalsgodsets endelige samling er vi kommet til det tidspunkt da der bør tas opp til vurdering hvem man skal tillegge æren eller fortjenesten av samleverket som grunnlegger, organisator eller hva man vil kalle det. Som nevnt allerede på første side har Peter Dreier vært betraktet som den som grunnla Verdalsgodset, men at denne betraktning ikke kunne godtas uten sterke reservasjoner. Hva man enn må erkjenne om Peter Dreiers kvalifikasjoner som embedsmann, - noen egentlig fortjeneste som grunnlegger av Verdalsgodset kan han ikke tildeles, utenom at han erhvervet Suul og Nybyggets gods, bidrog han intet, det var hans hustru som bygget godsets eneste sagbruk, Dillansagen, som heller ikke kan sees å ha vært drevet ordentlig, Peter Dreier seiv glir helt ut av billedet. Problemstillingen kunne kanskje settes opp slik: Hvis innsats har veiet tyngst ved oppbyggingen av Verdalsgodset? - Dette spørsmål kan ikke besvares ved å utpeke noen enkeltperson, man må nekte å besvare et så forenklet spørsmål. Vi må ta for oss de enkelte medvirkende til analyse. Det er delvis gjort tidligere, men kan nu taes i sammenheng. Presten Peder Juels jordegods var et virkelig gods, han samlet det bevisst og bygget første sagbruk. Hans gods gikk for størstedelen gjennom Brix og Bing over i Rasmus Å. Hagens hender, hovedstammen videre som et Vukugods gjennom Broder Boysen, dennes sønn Rasmus B. Hagen, atter hans sønn Broder R. Hagen, dennes enke, hennes ekte felle nr. 2, Monrad, for tilslutt via Finne å havne i Mullers avsluttende samlingshånd. Den annen godssamler på 1600-tallet, presten Erik Schanckes gods lå betydelig etter Juels gods i størrelse, kom over i familien Dreier-Lunds hender - sammen med Dreiergodset - men smuldret opp mellom familien Lunds hender. Og hverken Brix eller Bing fyller noe større opp i billedet. Dreiergodset - ca. 1/7 av den samlede verdi omkring 1800 - ble samlet, men uten at dets innehavere gjorde noen egentlig innsats før det kom i Kierulfs hender, hvorom senere.
---- 510 SS-A ---- Men Hagen-ættens jordegods utgjordes ikke bare av Vukugodset, fra dette grener det Kluverske Malsågods seg ut. Og Hagenættens innsats kulminerer i Åge Hagens samling av Indalsgodset, som har sitt nederste grunnlag i teologene Scheens og Krogs smågodser. Det var ikke på farens, Rasmus Å. Hagens gods Åge Hagen bygget. Indalsgodset ble det betydeligste etter 1700-tallets verdsettelse, representerende en halvdel av det senere samlede Verdalsgods i verdi. Det er ikke til å komme forbi at det er justitsråd Åge Hagens innsats som har vært den største, når det spørs om samling av enkeltgods. Man kan uttrykke det slik at enda har vi bare hatt å gjøre med enkeltgodser. Det var da Kierulf fremtrådte at disse ble påbegynt samlet til storgods, med Indalsgodset som første erhvervelse og grunnstamme, hvortil etter 9 år Dreier-Lund-godset ble knyttet. Det er først etteråt disse to godser er slått sammen at man bør begynne å tale om et Verdalsgods, og vi tar da med i vurderingen Kierulfs rasjonalisering og intensivering av sagbruksdriften. Og det er på dette Verdalsgods Tonning bygger, samler inn flere enkeltgårder, og trekker inn i Verdals godset det Kluverske Malsågods. Men den som skulle fullføre samler verket ble Christen Miiller.
---- 511 SS-A ---- VÆRDALSGODSET — VÆRDALSBRUGET 1807-1908 Perioden C.J. Miiller 1807-1819 Fra Mullers overtagelse av Tonninggodset og Vukugodset har vi å gjøre med et sam let Verdalsgods. Men tidene fremover fra 1807 og henimot 40 år ble ikke noen lystig tid for skogeiere og trelasthandlere, heller ikke for Verdalsgodsets eiere. Man skulle vente at ettersom man kom lengere frem i tiden ville man få rikelige kilder til godsets historie. Men det er ikke så, det blir først fra 1854, da bl.a. de Jenssenske kopibøker og brevsamlinger begynner å foreligge at man kan finne stoff av interesse, utenom da hva offentlige protokoller kan ha å berette. Hva så spesielt Miiller-tiden angår har man i grunnen bare begynnelsen og slutten som fastpunkter, resten må søkes rekonstruert etter de almen-historiske linjer. De er forresten ganske kraftige. Om Miiller seiv, (f. 1752), foreligger ikke mange data. Musum antar at han var danskfødt. Da han kjøpte Verdalsgodset i 1807 var han eier av Vinje gods i Mosvik, et gods som han hadde hatt fra 1791, kjøpt av proprietær Joen Andreas Schancke, som døde året etter, og i 1792 giftet Miiller seg med datteren Elen Agnete. Der var visst 3 arvinger. Miiller hadde gitt 15800 rdl for Vinje gods som han i 1809-10 selger for 70000 rdl. Da det må antas med sikkerhet at han har tjent godt på driften av Vinjegodset med dets sagbruk i årene 1797-1807 må man gå ut fra at han var en ganske velholden mann ved kjøpet av Verdalsgodset 1807. Men så var også den samlede kjøpesum for Verdalsgodsene, toppris 106000 rdl tilsammen. Dertil kom senere odelsinnløsning med 30000 rdl. Kjøpet av Tonninggodset ble avgjort slik: Overtagelse av Tonnings 1. pr.obl. til enkekassen 2. pr.obl. til fru Tonning Kontant Ved likvidasjon (for trelast fra Vinje?) 28000 rdl. 34000 » 8000 » 20000 » Sum 90000 rdl
---- 512 SS-A ---- I kjøpet inngikk bordhave på Verdalsøra og bruksrett til bordtomt i Ila samt tømmerbeholdningene og utestående fordringer hos lei lendingene. Det kan noteres at Inns ålmenning ikke var nevnt i skjøtet. Opprinnelig var Tonnings kompanjong Owesen med på handelen, men Muller overtok også hans del. De sagbruk som fulgte med godset var: Nedre Grundfoss, Nerholmen, Vangstad, Ulvilla, Langdal, Levring. Dertil bygget Muller opp igjen Dillansagen som hadde ligget øde siden ca. 1720. 2 mindre sagbruk, Skrove og Hjellan, medfulgte også, men de ble forholdsvis snart solgt, og Ulvilla nedlagt. Det ble 7 sagbruk Muller satt med til foredling av tømmeret, her iberegnet Vukugodsets Fosnes sag. Men Muller satt ikke sikkert på godset, han hadde ikke odelsretten til Vukugodset. Denne måtte han kjøpe av den siste vi nu møter av Hagen ætten, Åge R. Hagen, som i 1810 på sin datters vegne selger den for 30000 rdl. Muller bodde de første 3 år på Vinje i Mosvik, men etter salget av dette gods i 1810 kjøpte han av kaptein Søren Holst, Maritvold og bosatte seg på gården, som altså igjen for en tid blir hovedsæte, og nu for det samlede Verdalsgods. Gården ble forøvrig aldri regnet å gå inn i godset. - Den eneste endring i eiendomsforholdene ellers i hans tid var at han kjøpte Bjørstad øvre, Bjørstad v. ble i oppsitternes eie inntil 1856, da Jenssen kjøpte den til godset. - Midtgrunnan v. som Muller i 1807 hadde kjøpt av oppsitterne, solgte han igjen i 1810 til kaptein Holst, et makeskifte med Maritvold. Den kom først i 1833 tilbake til godset da Jenssen kjøpte den. Noe som helst arkiv vedrørende Verdalsgodset fra Mullers tid finnes ikke, og det har ikke vært mulig å oppspore noen forbindelse mellom ham og de andre Miillerslektene i Innherred på den tid. Det fasteste man har å holde seg til er slutten på det hele, da Mullers bo etter hans død viste seg å være insolvent. Noen innberetning fra skifteretten, hvor Mullers venn, sorenskriver Lars Lie var formann, har ikke vært å finne, ingen dokumenter kan fremlegges om årsaken til miséren. Forklaringen på hvorfor det måtte gå slik ligger imidlertid opp i dagen, vi kan bare holde oss til professor Keilhaus vurdering ved følgende plukk av «Det Norske folks liv og historie»: «Den kolossale omsetning førte til at trelast handlerne anla store og kostbare sagbruk og kjøpte skogeiendommer i stor stil (under høykonjunkturen 1787-1807). Derved bandt de kapitaler som i den følgende nedgangstid blev umulig å løse». Mullers kjøp av godsene i 1807 skjedde da konjunkturene var på topp, og man merker seg at det var trelasthandlerne i Trondhjem, Tonnings enke, ved svigersønn Meincke og H. Finne som var selgere, firmaer som ved sine utenlandske forbindelser sikkert har hatt bedre betingelser for å bedømme kommende konjunkturer enn Muller som
---- 513 SS-A ---- satt inne på det avsidesliggende Vinje i Mosvika. - Og så bar det nedover, ja, helt til bunns. I 1808 stanset trelasteksporten helt, brukseierne «fikk ikke solgt sine produkter, de fikk ikke lån på sine lagre». - «I Trondheim var det utover høsten 1809 voldsom gjæring». - Så gav England fra høsten 1809 lisenser for å få trematerialer, det kom igang en febrilsk eksport, men den ble kortvarig, kan bare regnes i måneder. Trelastprisene falt videre, England tok mere og mere trelast fra Canada og forhøyet trelast tollen voldsomt. - Formelt var Norge stadig i krig med England, men i årene 1810-12 gikk farten omtrent som i fredens dager. Men til hvilke priser? Så gjorde engelskmennene igjen fra 1812 vanskeligheter med lisensene. Det ble dog, især fra Trondhjem, utført adskillig trelast. Det var imidlertid ikke bare på den ytre front at trelasthandlerne måtte kjempe, utførselen var belagt med så høye tollsatser, at f.eks. i 1818 utgjorde eksporttollen på trelast en tredjedel av statsinntektene. «Tiden fra 1815 utover er den store krisetid i den norske trelasthandels historie.» (Keilhau) Vi stanser foreløpig med å betrakte trelasthandelens utvikling. At den direkte virket tilbake på brukseierne, hvor disse ikke seiv var eksportører, er klart. Muller var neppe eksportør seiv, trelasthandlerne i Trodhjem avtok nok hans last. Og han har sikkert hatt en kamp uten nevneverdig stans hele den 10-års periode han drev Verdalsgodset. I alt skulle han forrente og avdra en investering på 136000 rdl fra 1807-10 og fremover. Hans hustru døde i 1812 og han fikk sitte i uskiftet bo. Seiv døde han i 1817 og boet kom under skifterettens behandling. Der ble holdt takst på boets eiendommer sommeren 1818 og den samlede takst på godset var 74900 spd. Hvis man kunne sammenligne denne takst med det investerte beløp 136000 rdl ville det gi et begrep om verdinedgangen, men når man er oppmerksom på at vi befinner oss i «pengeforvirringens tid», kan man likegodt la videre refleksjoner ligge. - Men taksten holdt ikke. Maritvold var solgt ved auksjon allerede 1818 for 8336 rdl. Godset ble satt til auksjon og ved fjerde gangs auksjon ble høyeste bud 28749 spdl, og herved var boets insolvens konstatert, idet dets aktiva ble 53906 spdl og underskuddet 19677 spdl. Forklaringen ligger for en del i at alle godsets 7 sagbruk fantes å være i mere eller mindre falleferdig stand, de vanskelige tider hadde ikke gitt anledning til vedlikehold, seiv Dillan sag, som var ny gjenoppført av Muller, vistnok i 1810, ble erklært å være i «måtelig forfatning». En detalj skal noteres: Ulvilla sagbruk er nu utgått av eiendomsfortegnelsen, det dukker ikke opp igjen. Med en kort stans før 1700 hadde det vært i drift siden 1657. Perioden Meincke 1819 -1832 Den som fikk tilslaget ved siste auksjon over Verdalsgodset var Hilmar Meincke, 3. generasjon av denne flensburgerslekt i Trondhjem,
---- 514 SS-A ---- grosserer i byen. Han var ikke ukjent med Verdalsgodset, idet han som svigersønn av Tonning, gift med dennes eneste datter og enearving, Anna Marie, hadde fraTonnings død i 1804 hjulpet sin svigermor med bestyrelsen av hennes eiendommer og salget til Miiller i 1807. - Familien hadde i 1819 en pantobligasjon i Verdalsgodset opprinnelig på 34000 rdl, nedbetalt til 17000 spdl, men så med renter steget til 26400 spdl. Det ble bare et par tusen Meincke måtte utrede i kontanter. - Sammen med sin yngre bror Just drev han fra 1819 - da faren Heinrich Meincke trakk seg tilbake fra forretningene - firmaet Meincke & Sønner & Co. Firmaet var et av de større handelshus i Trondhjem, import og eksport av for skjellige slags, også trelast, om det nok ikke var av de største trelast eksportører. Av større trelasteksportører var der ved slutten av 1820- årene kun to igjen i Trondhjem, H. Finne og Gram. Hilmar Meincke var iallfall formelt eneeier av Verdalsgodset, men driften har nok vært administrert av firmaet, iallfall eksporten. Vi har den samme status som i Tonningtiden, skogeiendommene, sagbrukene og eksporten på samme hand. «Skove og saugbrug som ikke bør skilles ad, fordi de laaner hinanden gjensidig styrke.» (Carsten Anker 1823) Hva Meincke kunne få ut av skoggodset avhang i første rekke av skogenes tilstand. Under den intense drift i årene 1797 til 1807 var skogene i det meste av Norge sterkt beskattet, Trøndelag i sin alminne lighet og Verdalen spesielt dannet ingen unntagelse. Kraft beskriver stillingen slik: «Værdalens prestegjæld har forhen havt gode skove, især i det vidløftige Vuku sogn, men de ere i en lang rekke af aar fortsat hugst haardt medtagne. De to andre sogn ere næsten ganske skovbare. Seiv i almindingene - 7 i tallet - er tømmeret for det meste borthugget uden der hvor adkomsten til samme er vanskelig.» Man må altså anta at den tømmermasse Meincke kunne drive ut av skogen var temmelig begrenset. Hadde nu Meincke noen særlig grunn til å drive intenst? Der finnes ingen kilder til bedømmelse av hvordan han har drevet, men en alminne lig orientering og betingelsene for trelasteksport på hans tid kan gi et begrep om hvordan det må ha artet seg. - Under perioden Miiller er omtalt de vanskeligheter, ja, nesten uavbrutt krise som var inntrådt for den norske trelasteksport fra 1807 og som i 1819, da Meincke overtok godset, øvet sitt trykk med full styrke. Trelasthandelen var den hårdest rammede av landets eksportnæringer, og den helt overveldende årsak var den engelske trelasttoll, instituert fra 1808-09 for å stimulere importen fra Canada. Tollen ble forhøyet flere ganger og steg i løpet av et par år til en slik høyde at den virket nesten lammende på den norske trelast eksport, som helt overveiende dengang hadde England som marked. Den lå med et så sterkt press på næringen, at da storbrannen på de uassurerte trelasttomter i Christiania i 1819 støtte til, ble resultatet
---- 515 SS-A ---- falitter over nesten hele linjen av trelasteksportører, alle kjente firmaer falt i grus, etterfulgt av en rekke konkurser i samme næring over hele Østlandet. Og som nevnt foran, hadde eksportørene å stri også med den norske eksporttoll. Slik var forholdene stort sett i Norge da Meincke overtok Verdals godset i 1819. Men i Trøndelag ser det ut til å være forholdsvis bedre. Engelskmannen, trelasteksperten Georg Norman, som besøkte Norge det år, sier at tilstanden i Trondhjem var meget bedre enn sydpå og anfører som en av grunnene at de trondhjemske kjøpmenn forsto sin forretning bedre enn de østlandske. - En slik attest måtte det være hyggelig for standen å innkassere, men vi bør søke å finne et mere rasjonelt grunnlag for de bedre tilstander. - Og det må vel ansees som en kjennsgjerning at årsaken for en vesentlig del lå i det forhold at den trønderske trelast ikke gikk til Storbritannia, men til Irland. Det hadde den gjort mange år og båndene med Irland var blitt sterke, forbindels ene intime. Tonnings kompanjong Owesen f.eks. var gift med en irlenderinne og kalte sitt landsted Ballyshannon etter fruens fødested (senere omdøpt til Loviselyst, ved Leangen st.) - Da f.eks. i 1807 154 trelastskuter ble utklarert fra Trondhjem gikk de 147 til Irland og bare 5 til England. Og når forholdene hadde utviklet seg slik, hadde det to dypere årsaker, den ene at de trønderske bord og planker var regnet å være av ringere kvalitet enn trelasten fra Østlandet, de engelske trelast importører ville ikke ha dem, men lot dem gå hus forbi til Irland, bordene var for korte og smale, men gode nok for irlenderne som ikke hadde råd til å være så kresne. - Den annen årsak var at Irland hadde andre, greiere tollsatser enn England, tollen var fastsatt etter mere gradert skala så vi var her mindre ugunstig stillet. De eneste byer som i årene 1815-22 sendte trelast til Irland var Trondhjem og Kristian sund. Eksporten fra Trondhjem kunne i disse årene 1815-50 dreie seg om vel 4000 lester jevnt over. Men det var ikke mere enn 1/3 av hva den hadde vært før 1807. - For vurderingen av driften ved Verdalsgodset har man bare det her skisserte grunnlag, ingen konkrete oppgåver. Med den uthuggede tilstand skogene var i, og med de begrensede avsetnings muligheter som forelå, må man anta at driften ikke kan ha vært sterk. A dømme fra et par svakt antydede trekk hos Meincke vil man tro at han var en rimelig mann overfor sine leilendinger. Når han var i Verdalen, deltok han i bøndenes kalaser enda han var en stor patron og både etter billedet og andre forhold og dømme tilhørte de øverste lag av handelspatrisiatet i Trondhjem. - Men han lot ikke sakene drive, meldte leilendingene for ulovlig hugst når slikt fant sted. - I festesedlene til leilendingene var som før inntatt bl.a.: «Skovhugst, kjørsel og arbeide og hvad andet fornødent eragtes til mit brugs drift skal paa forlangende præsteres af forpakteren imod den almindelig gjeldende betaling.» Bind VI A —33
---- 516 SS-A ---- Meincke innfører delvis forpaktningsformen istedet for den tidligere bygselsform, til en viss grad tilstramming av forholdet. Meinckes fullmektig i Verdalen var inntil 1827 dyrlegen Haldo Dahl, derefter løytnant Halck. Den siste undertegner seg etter Meinckes død i 1830 på fru Meinckes vegne som «bestyrer af det Værdalske Jorde gods.» Han blir forresten senere - under «justitssagen mod Nicolai Jenssen» - betegnet som den som innførte «skogtyverierne» for al menningsskogene, det vil antagelig si så gjennom fingrene med eller kanskje tilskyndet bøndene til hugst i almenningene for salg til Meinckes sagbruk. Det har formentlig vært i Meinckes tid at Inns eller Sul ålmenning ble erkjent å tilligge godset. Musum oppgir at Meincke kjøpte den, men det må betviles om dette er et adekvat uttrykk for hva som fant sted. Pante bøkene inneholder intet derom, det eneste som har vært å finne er etter panteregistret at departementet for det indre i en skrivelse av 17.4.1863 uttaler seg om Jenssens besittelsesrett til ålmenningen, hvilket må ha vært positivt for Jenssen, idet han året etter selger ålmenningen til staten. Innsalmenningen har altså en 40 års tid inngått i godset. - Ellers er de eneste forandringene i godsets sammensetning i Meinckes tid at han i 1828 kjøpte den ene Markengård på auksjon etter Ole Hagen Rust, den andre hadde han fra før, og i 1826 kjøpte han Tosteigan, i 1821 Overholmen mellem. Når Meincke oppholdt seg i Verdalen, var Ner-Holmen hans residens, Maritvold var jo ved auksjonssalget i 1818 frasolgt. Han utså seg Ner- Holmen til å bli godsets hovedgård og gjorde i 1828 en avtale med lei lendingen Christofer Nerholm om at denne skulle opplate Ner-Holmen til Meinckes disposisjon mot å få feste på Sør-Stene. Men lengre kom det ikke i Meinckes tid. Hilmar Meincke døde i 1830 på sin herregard Lade ved Trondhjem. Året i forveien var firmaet Meincke & Sønner blitt oppløst og dets forretningsforbindelser overtatt av C. L. Schreiner og J. C. Wildhagen. Stillingen for trelasthandelen var ved dette tidspunkt «så mørk som den neppe noensinde tidligere hadde vært» (O. Kristiansen). Etter Trond hjemsrepresentanten, trelastgrosserer J. S. Grams uttalelser i stortinget 1830 hadde «seiv de forhen viktigste sagbrug ingen værd mere», og at «endog de der ligge den mektige hovedstad nærmest nu ikke betales med hvad et aars afgift før beløp til», og videre: «Landets største skoveien domme nu ofte betales blot med et aars rente av hvad de for kort tid siden har kostet.» Hvordan skulle enken Anne Marie Meincke til Lade nu ta situa sjonen. Hun satt godt i det og behøvde ikke å forhaste seg, men følte seg antagelig ikke kapabel til å styre med godset, barnløs var hun og hadde
---- 517 SS-A ---- ikke, som sin mor, en svigersønn i bransjen til støtte. Etter et par års tid solgte hun godset til grosserer Nicolai Jenssen for 32000 spdl. Hilmar Meincke. Eierav Verdalsgodset 1819-1832. Nicolai Jenssen. Eierav Verdalsgodset 1832-1867. Perioden Nicolai Jenssen 1832 -1867 Innledningsvis er ved salget av godset i 1832 uttalt at det da kom i godseier Nicolai Jenssens faste hand. Og det uttrykk kan man stå ved. - Kjøpet fant sted under en periode da familien Jenssen, dens 2. genera sjon i Norge, la under seg store eiendommer, hvorav man må betegne Verdalsgodset som den største. Om slekten Jenssen i Trondhjem skal i korthet noteres følgende data: Stamfaren for den, sønderjyden Matz Jenssen, f. i Tønder 1760, var av opprinnelig yrke skipper og kargadør, hadde i mange år seilt på Trond hjem og må ha vært godt kjent med forholdene der da han omkring 1790 bosatte seg i byen og etablerte stasjonær forretningsdrift med borgerskap der, først under betegnelsen kjøpmann, - fra 1809 grosserer, Av sønner hadde han 4, den eldste var vår Jens Nicolai Jenssen, f. 1792' Som 15-åring ble han sendt til England, gjennomgikk den 2-årige handelsskole Green Row Academy i Cumberland. Hjemkommen ble
---- 518 SS-A ---- han knyttet til farens forretningshus, hvor også den yngre bror Hans Peter trådte inn. Da Matz Jenssen døde i 1813, fortsatte hans enke Anna Dorenfelt firmaet «i fellesskab med mine tvende sønner Nicolai Jenssen og Hans Peter Jenssen.» Av de to yngre sønner, Anton og cand. teol. Laurits, kjøpte Anton i 1820 Vinje gods i Mosvika, og Laurits kjøpte i 1836 Ranheim. Fellesskapet mellom fru Anna Jenssen og sønnene varte til 1836, da Nicolai ble utløst som kompanjong. Han hadde allerede da i 1832 for egen regning kjøpt Verdalsgodset av fru Anna Marie Meincke. Ved utløsningen overtok han firmaets eiendommer Mostadmarken jernverk med jord- og skogeiendommer med tilhørende skipningsplass for trelast og malm i Hommelvika. Med Nicolai Jenssens inntreden i rekken av Verdalsgodsets eiere for en tid av 35 år stiger en sterk personlighet frem for oss. Kunnskapsrik, kultivert og dyktig forretningsmann som han var, ble han under sitt livsløp betrodd viktige stillingen hovedbokholder og senere bankdirek tør i Norges Bank, stortingsmann fra Trondhjem og Levanger 1833, - 36 ( _37, .42, -45 og -54. Nordre Trondhjems Amtstidende 8.8.1850: «Fra Trondhjem er N. Jenssen selvskreven.» - Av kong Oscar I tilbudt en statsrådstilling som han dog ikke mottok og var av det første kull som ble utnevnt til ridder av St. Olafs orden. Viseordfører og ordfører i Trondhjem i flere valgperioder. Som stortingsmann ble han betegnet som «ved enhver leilighed den praktiske liberalismes ivrigste forfægter», og «arbeidet for de anskuelser som vandt principiel seier i 1830 og 1840-årenes næringsliv.» Han ble i 1821 gift med Bernhardine Elster. For kjøpet av Verdalsgodset henvises til avskriften av skjøtet under kil der. Hva spesielt sagbrukene angår er de nevnt i et antall av 10 iberegnet det sagbruk Skrove og Hjellan kunne komme med i fortegnelsen, savner for klaring. - Av de resterende 7 ble Levring og Langdal forholdsvis tidlig nedlagt, og Nedre Grundfoss, som i 1850-årene sto for ombygging, ble ikke gjenoppført, men fossen ble i 1861 utbygget for en større mølle. De forandringer i godsets sammensetning som fant sted i Jenssens tid var følgende: I 1833 kjøper Jenssen Midtgrunnan v. av oppsitterne, men selger den igjen i 1844, - og i 1842 selger han Sætran til brukerne. Bjørstad v. kjøper han av brukerne i 1856 og Nonset i 1845 av Vuku kirke. Så kjøper Jenssen i 1845 Storstad ø. og m. og Sundbyenget, i 1854 Volden og Storstad v. - Og til slutt kjøper Jenssen i 1860-61 Nordre Færens Ålmenning av Selbo Kobberverk, eier av Merakergodset, og grensen mellom dette og «Værdalsfæren», som lange tider hadde vært uryddige ble bragt i orden ved den anledning. Det eneste salg av betydning fra godset var salget av Inns ålmenning,
---- 519 SS-A ---- en eiendom hvor besittelsesretten ble bestridt av kommisjonen i 1861. Den var i det tingleste skjote av 1832 fra fru Meincke oppregnet som en av godsets eiendommer. Jenssen hadde betalt skatt av den alle årene, den fantes ikke i fortegnelsen av 1842 over statens eiendommer og der legges frem en forretning av 1764, hvoretter den daværende foged. Arnet hadde fastslått at skogen i Sul, navnlig i traktaten omkring Inns vatnet tilhørte godset. Staten måtte i 1863 erkjenne Jenssens eiendoms rett, og han solgte den til staten i 1864. Kjøpesummen for godset, 32000 spdl. ble avgjort slik at Jenssen enkekassens 1. pr. panteobligasjon på 20000 spdl. og utstedte en 2. pr. panteobligasjon til fru Meincke for restbeløpet, 12000 spdl. Den siste ble innfridd 1837, den første 1854 og erstattet med et 1. pr. pantelån i Trondhjems Sparebank. Da Jenssen overtok Verdalsgodset i 1832, var konjunkturene for tre last like trykkende som de hadde vært i over 20 år. Men fra 1833 begynte det å lysne så smått. Det var Frankrike som denne gang ga tre lasthandelen liv, og franskmennene var ikke så fordringsfulle med hensyn til trelastens kvalitet som engelskmennene, den trønderske trelast kunne få avsetning der. Men demringen ble langvarig. Det var først fra 1842 at det ble lysere, og en varig oppgang såtte inn. Om disse år skriver Jenssen i 1865: «Det var saamenn værre for 20-30 aar siden da paa grund af total mangel paa afsetning saa godt som intet skovbrug kunde drives.» Året 1842 markerer et vendepunkt. Den norske trelast handel vant tilbake sine gamle markeder, engelskmennene erkjente åpent gjennom Sir Robert Peels munn i parlamentet: «Sannheten er at vi holder på å gjøre en stor urett god igjen» - det gjaldt forslaget om nedsettelse av trelasttollen. Trelasthandelens videre alminnelige utvikling skal ikke følges videre. Det er klart at forholdene med den influerte på driften av Verdals godsets skoger og sagbruk. Konkrete oppgåver foreligger bare sparsomt, men synes å gi et bilde av svak drift de første 10 år fra over tagelsen, vi kan anta ca. 4000 stokker pr. år. Så steg driften fra vende punktåret 1842 og lå en årrekke på gjennomsnittlig 14000 stokker, iallfall en ti-års tid fremover, 4000 kubikkmeter pr. år (Moen). Om året 1845 sier amtmannen at «skovdriften foregaar med lige om ikke større kraft end foregaaende aar.» - Om 5-året 1846-50 uttales at skogdriften er i avtagende, eksporten mindre lønnende. Om 5-året 1851-55 uttales at «skoven paa grund af de høie priser for al slags trælast ere temmelig medtagne», om 5-året 1856-60 høyere priser pa trelast med derav følgende «overdreven og hensynsløs» skoghugst. Vi har all grunn til å tro at N. Jenssen, som man kan betegne som en skogentusiast, ikke drev hensynsløs hugst. En forstmessig bedømmelse
---- 520 SS-A ---- vil sikkert vurdere en drift på 4000 kubikkmeter årlig som forsvarlig fra de områder som dengang var drivverdige. Men som sagt, man savner konkrete oppgåver for årene 1852-62. For 1863 viser bruksfullmektigens oppgåver 46000 stokker, et tall som Jenssen betviler, - «der må være feil etsteds». For årene 1864-66 er oppgåvene 17300, 17800 og 26500 stokker. - Ved utstedelsen av sine direktiver for hugsten viser Jenssen seg å ha vært tilbakeholdende og det gjør seg selvsagt mest gjeldende når trelastprisene er lave. Storstormen over Trøndelag i 1837 ødela også i Verdalen store verdier, foruten ødeleggelsen ved stormfallene fikk man over store strekninger en rotløyse som igjen førte til skogtørring, en foreteelse som i mange år gav bekymringer og ikke var helt over vunnet før omkring 1865. Moen skriver forøvrig herom: «Dog virket skogtørken efter storstormen i 1837 (til omkring 1850) på store strek ninger som foryngelsesfelter.» Jenssens tilbakeholdenhet med hensyn til hugst gikk i arv til hans etterfølgere, det var han som skapte den tradisjon at skogen skulle spares mest mulig. Fra 1864 ville han «fremtidig aldeles forbyde gjete hold.» - Rensningsarbeider i fløtningselvene kan ikke sees omtalt og må i tilfelle antas å ha foregått i bare sparsom utstrekning. Av andre arbeider i vassdragene denne periode må nevnes byggingen av fløtnings dammen ved Innsvatnets utløp i 1857. Som nevnt foran hadde Jenssen til foredling av tømmeret 5 effektive sagbruk, Fossneset, Vangstad, Nerholmen, Dillan og Grundfoss nedre. Den sistnevnte falt bort fra 1858. Av de øvrige 4 sees Dillan å være ombygget til flerbladig sag i 1854. Den hadde bom felles med Nerholmsagen. Av disse 4 sagene var Fossneset den største, deretter Dillan, begge flerbladede, så Nerholmen og tilslutt Vangstad. lallfall ved Dillan og Fossneset var det cirkelsager foruten oppgangssagene, som hadde alminnelige sagblader og «silkesagblader.» I årene 1861-65 var den gjennomsnittlige produksjon ved sagbrukene: Ca. 1800tylvterplanker « 2200 tylvter bord « 150 tylvter bjelker Transporten fra sagbrukene Fossneset, Dillan og Nerholmen til stapelplassen ved Verdalsøra var fløtning i flater, ikke en eneste gang kan kjøring sees omtalt. Trelasten gikk hovedsakelig til eksport fra Jenssens trelasttomter i Ila. Om Jenssen enn var en krevende arbeidsherre var han full av bekym ring for sine leilendingers utkomme når det ble lite hugst, men noe ble alltid hugget seiv om det bragte tap. - «I disse Folks Betragtning var Jenssen deres Øvrighed, deres Amtmand i alle maader, og i de naive Folks Tanker var der aldrig kommen nogen høiere Øvrighed end han.» (Avd. Dunker i Høiesteret).
---- 521 SS-A ---- Holmen eller Nerholmen. Det var på Meinckes tid at Nerholmen ble brukssentret for Verdalsgodset. Men det var Nicolai Jenssen som lot bygge hovedbygningen som vises på dette bildet. Dette skjedde i 1844- 45. Stilen karakteriseres som tillempet sydtysk. Men Jenssens øyesten ble Nerholmen eller Holmen som den nu ble kalt. Som nevnt hadde Meincke forberedt etableringen av brukssenteret på Holmen. I årene 1844-45 ble gardens hovedbygning etter tegning og arbeidsledelse av en tysk arkitekt Meinhardt, som via praksis hos slotts arkitekten i St. Petersburg hadde slått seg ned i Trondhjem. Huset ble bygget i en stil som den dag i dag må vinne anerkjennelse ved sine gode proporsjoner og den vellykkede plassering i terrenget. Stilen er ikke trøndersk, men kan karakteriseres som en taktfull tillemping av sydtysk stil. Den virker ikke fremmedartet. Men iallfall i N. Jenssens tid ble fest salen ikke skueplassen for så mange ball som den kunne gi anledning til. Også på forbedring av gardens jordvei ble der lagt meget arbeide og store omkostninger, den ble av mange sakkyndige ansett å være et mønsterbruk, men onde tunger - som der fantes mange av også i Verdalen - sa at hvis man ville lære hvordan et gardsbruk ikke skulle drives, måtte man se på Holmen. Del er ikke stedet her å komme nærmere inn på gårdsdriften. Den ga i beste tilfelle i regnskapet, et års underskudd i første halvdel av 1860-tallet skyldtes tilfeldige sammen støtende omstendigheter. (Se imidlertid Liv og virksomhet ved Værdals godset.) I årene 1854-56 holdt Jenssen egen agronomutdannet mann for
---- 522 SS-A ---- gården, Nissen. I de første årene etter ombyggingen var Jenssen mest i kortere perioder, familien i lengere perioder på Holmen hver sommer, i første halvdel av 1860-tallet var han der størstedelen av sommeren, senere bare på kortere opphold. N. Jenssens nærmeste medarbeidere var hans 2 sønner, Christian og Laurits Nicolai og hans svigersønn Anton Getz, gift med datteren Anna. Mellom Jenssen og hans eldste sønn Christian var forholdet alltid meget godt. Sønnens elskelige innadvendte natur ble tidlig bøyet under farens sterke vilje, og han beholdt denne stilling hele sitt liv. - Den annen sønn, Laurits Nicolai, var utrustet med samme selvfølelse som faren og hadde vanskeligere for å underordne seg ham. Utdannet ved den «Polytech niske Anstalt i Berlin», hvor han etter et brev fra ham skulle bli «bygmester eller hvad pokker der er.» Han hadde en etter forholdene solid teknisk utdannelse, og han fikk bl.a. bestyrelsen av firmaets jern verk i Mostadmarka. Hans deltagelse i styrelsen av Verdalsgodset var av konsultativ natur ved bygging av dammer, sagbruk 0.1, Han kunne være uenig med sin meget selvbestemmende far og var ikke redd for å si fra - fra sitt ensomme bosted på Mostadverket. Hans vitalitet og virke trang fikk ikke anledning til å utfolde seg. Overfor broren, bufferen Christian, beklager han seg: «Man føres dog ei i ledebaand alle sine dage», «aarligen spildes mange penge ved den nuværende drifts maade..» - Faren på sin side taler i 1863 i litt spydig spøkefullhet om «smeden fra Mostadmarken», senere i mere alvorlige ordelag, men de tilhører familiekrøniken. Jenssens bruksfullmektige var: 1832-39 Johan Dahl 1839-48 Høiseth 1848-61 P.O. Dahl, bror av Joh. Dahl 1861- Gerhard Dahl, übeslektet med de to tidligere Dahl-er I perioden Nicolai Jenssen fremtrer en begivenhet som trenger alt annet i denne perioden i bakgrunnen: «Justitssagen mod Nicolai Jenssen.» - Den influerte visstnok ikke videre på eiendoms- eller drifts forholdene, men den opptok sinnene sterkt i flere år, ikke bare sinnene hos eierne og folk i Verdalen, men også i Trondhjem og Trøndelag forøvrig og utover det hele land. Den store sensasjon var at en av landets mest fremtredende borgere var anklaget for tyveri, «skov tyveri.» Der var først oppnevnt en egen kommisjon til både å undersøke og dømme i alle almenningssaker, og videre ble denne saken innanket for høyesterett. Hele saken, som endte med Nicolai Jenssens fulle frifinnelse, er behandlet i et eget skrift, redigert av Jenssens forsvarer, den kjente
---- 523 SS-A ---- advokat Bernhard Dunker. Det vil være på sin plass her å gi et utdrag av den. Av Dunkers intimasjon hitsettes: «Justitssagen mod Nicolai Jenssen, der.blev paadømt i høiesteret den 26. mai 1865 efter at have været for handlet i retten i 4 uger, er fra flere sider betragtet den merkeligste sag der efterat vore politiske forholde kunde siges endeligen ordnede, har været behandlet ved vore domstole. - Ved den paa-ankede Commisjons dom, avsagt i 1863, var en av landets mest anseede mænd, for anstiftelse av tyveri samt anden delagtighed i denne forbrydelse under 16 forskjell ige poster, dømt til 30 dagers fængsel på vand og brød. Og dog var denne mand aldeles uskyldig Her havde ved et besynderligt og til all lykke yderst skjeldent sammen træf av de mest uligeartede aarsager uskyldigheden alt det mod sig som har magt i vor retspleie og i vort land. Av interesse for landets vel oppstod harme over vore skoves ødeleggelse og denne harme vendtes ved vedkommendes übehendighed og uforstand mod Nicolai Jenssen. Privat fiendskap og politisk hevnlyst bemektigede sig tændstoffet, for pestede opinionen..... Dertil kom at forskjellige omstendigheder var skikkede til at vildlede ikke alene den overfladiske oppfatning hos almenheden, men ogsaa den mistenksomme skepticisme hos routinerede dommere Jenssens skovforvalter, der havde forestaat skovdriften i Værdals godsets betydelige skove og derhos indkjøbet af last fra fremmede skove, havde af letsindighed, og fordi handelen bragte ham fordele, jevnlig for Jenssens regning kjøbt tømmer, der ulovlig var hugget i statens skove, i hvilke almuen have ret til at hugge til husbrug, men ikke til salg, og for at frelse sig havde han søgt at skyde skylden paa sin herre. Faren var bleven i høy grad forøget derved, at der allerede var faldet et slags præjudikat mod Jenssen i en justitssag mod hans forvalter og nogle av hans leilendinger, i hvilken sag der av høiesteret i 1861 var aysagt en dom som neppe vilde være falden dersom hin sag ligesom den påfølgende mod Jenssen seiv havde kunnet avvente roligere tider, idet høiesteret havde underkjendt de underordnede retters domme og fældet forvalteren for anstiftelse av tyveri i en skov, som nu er bevist at være Jenssens egen eiendom og kun for videre tiltale og mod at betale sagens omkostninger havde frifunnet huggerne, der i virkeligheden stod aldeles udenfor det criminelle saavelsom eiendomsspørsmålet, da de havde foretaget hugsten efter forvalterens befaling » Såvidt advokat Dunker foreløpig. - Til forklaring av hvordan denne sak kunne bre seg slik utover skal anføres at almenheten lenge hadde vært oppskaket over skogenes ødeleggelse ved forskjellige autoriteters uttalelser, således forstmester Barths innberetning av 1857, lensmann i
---- 524 SS-A ---- Verdal, Ryghs innberetninger av 1858 og 1861, foged Schives uttalelser av 1858 og forstmester Asbjørnsens innberetning av 1860. Hvordan forholdene var blitt så ille - dog neppe i den grad man føre stilte seg - finner sin forklaring i statens eget usikre styre av almenning ene i mange år, ved således f.eks. ved amtmannen å utstede hugst bevillinger i noen år etter 1849, de par første år i stor utstrekning, hugster hvor kontrollen med de hugne kvanta nok hadde vært særlig slapp. Først etteråt der i siste havldel av 50-årene var ansatt forstmester og almenningsstyrelser var organisert, ble der satt i verk egentlig kontroll. Et resultat av denne kontroll var at almenningsstyret i Verdal i 1859 reiste sak mot flere av Verdalsgodsets leilendinger, hvorunder også forvalter Dahl ble tiltalt, og det var hans forklaring under denne sak som ga anledning til at Jenssen også ble ført frem i søkelyset, idet Dahl i september og oktober 1859 forklarte at han oftere hadde hørt klager over at brukets leilendinger solgte almenningstømmer til Jenssen, men Dahl mottok tømmeret først etteråt det var bragt over på Verdalsgodsets grunn og da uten videre undersøkelser om vedkommendes adkomst, fordi hans prinsipal hadde sagt ham «at det fik bli leverandørens egen sak om hugsten var lovlig, samt at han, Jenssen, var utenfor saken når han kun ga den akkorderte betaling.» Under et kontinuasjonsforhør et par måneder senere tilbakekaller Dahl sine forklaringer og søker å gjøre Jenssen uansvarlig for mot tagelsen av ulovlig almenningstømmer, men under sakens videre gang går han tilbake til sine første forklaringer og påstår å ha vært påvirket av Jenssen til å tilbakekalle beskyldningene. 1 årene omkring 1860 fortsatte propagandaen å hisse opp stemningen mot Nicolai Jenssen og overøvrigheten bøyde seg for opinionen og gikk til aksjon, idet amtmannen i Nordre Trondhjems amt ved overrett sagfører Gløersen såtte Nicolai Jenssen under tiltale for anstiftelse av og deltagelse i ulovligt åvirke i statens almenninger, og saken ble anlagt for den ved kgl. res. av 6.6.1861 nedsatte kommisjon til undersøkelse av Verdalens almenninger og pådømmelse av de deri forøvede misligheter. Til medlemmene av denne kommisjon ble oppnevnt politimester, senere sorenskriver Gram og byfoged Meidell. Oppnevnelsen av disse menn ble sterkt kritisert av advokat Dunker som i sitt innlegg for høyesterett uttaler: «Dog den mest uheldige mangel ved commisjonens sammensetning er dens fuldkomne mangel på egentlig sagkyndighed.» Ved kommisjonens dom av 26. mars 1863 ble Jenssen etter kriminal lovens 19-1, jfr. 5-1 samt 19-6, ilagt 30 dagers fengsel på vann og brød, erstatning til statskassen med 507 spdl. 52 ski. og saksomkostninger, hvoriblant salær til kommisjonens medlemmer med 1000 spdl. og til
---- 525 SS-A ---- staten 450 spdl. Begge parter innanket saken for høyesterett, fra det offentliges side kun for de 16 poster hvorfor Jenssen ble felt. Ved at saken var innanket for høyesterett, fikk den selvfølgelig om mulig enda større publisitet, og det var åpenbart Morgenbladet som mest sørget for det. Dets redaktør var den konservative Herman Friele, som i 1857 hadde avløst den mere liberale Stabell, og Morgenbladet hadde tatt inn et par artikler som i skarp form siktet Jenssen for de for brytelser som han ble tiltalt for. Friele var svigersønn av høyesteretts justitiarius P. Lasson, og advokat Dunker gjorde krav på at justitiarius Lasson ikke var habil til å delta i sakens behandling, da Morgenbladets ansvar for artiklene var avhengig av den dom som høyesterett skulle avsi. Lasson seiv erklærte at han ikke ville vike sete, og dermed ble det. Sakens behandling i høyesterett begynte den 2. mai 1865 med advokat Birch som aktor, advokat Dunker som forsvarer. Retten var sammen satt av følgende dominere: Assessorene Hjelm, Manthey, Hallager, Løvenskjold, Blich, statssekretær Aall, generalauditør Diricks og justitiarius Lasson, voterende i nevnte rekkefolge. Den 16. mai nedla aktor påstand om at kommisjonens dom skjerpes eller stedfestes, dog således at erstatningen bestemmes til 508 spdl. 45 ski., samt utredning av diverse omkostninger. Umiddelbart etter den 16. mai begynte forsvareren regjeringsadvokat Dunker sitt tilsvar som fortsattes hver dag til og med 20. mai. Det har vanligvis vært karakterisert som en av denne skarpskodde jurists beste prestasjoner. Den 26. mai voterte rettens medlemmer etter loddtrekning i den foran oppgitte orden. Etteråt rettens medlemmer hadde avlevert sine vota ble med 5 mot 3 avsagt dom overensstemmende med 2. voterende, assessor Mantheys votum som lød således: «Grasserer Jens Nicolai Jenssen bør for Justitiens tiltale i denne sag, forsaavidt påanket er, fri at være. Sagens omkostninger, deriblandt salarium til commissariene, nuværende sorenskriver Gram og byfoged Meidell tilsammen 1000 spdl udredes af statskassen.» For høyesterett var saken nu ferdig, men ikke helt ellers. Dunker utga et par tilleggshefter og kom i prosess med assessor Hjelm. Morgenbladet fortsatte sine anklager mot Jenssen, som anla injurieprosess mot bladet og ved bytingsdom i Kristiania 22.2. 1866 ble det avgjort at Jenssen heller ikke var skyldig etter de poster som ikke var kommet under Høyesteretts påkjennelse. Det ble Morgenbladets faktor, den stakkels Elling, som fikk dommen på seg, bot til statskassen og prosessom kostninger. Redaktør Friele var krøpet i dekning. I de 4 årene 1861-1865 hadde «Justitssagen» ligget med et utålelig press, ikke bare på Jenssen seiv, men på hele familien, de kom seg aldri av det. Jenssen bevarte sin sinnsoverlegenhet, pålegger sin fullmektig
---- 526 SS-A ---- Gerhard Dahl å vise humanitet og måtehold overfor leilendingene og er bekymret for folkene når de i 1865 tjener så lite ved at hugsten inn skrenkes. Allerede i 1863 hadde han trådt ut av «husets forretninger» og i 1865 overdratt bestyrelsen av Verdalsgodset til sin sønn Laurits Nikolai. Men det ser ut til at han ikke kunne få seg til å gi fra seg tøilene reelt, og der blir intrafamiliær uro. Nicolai Jenssen var blitt en gammel mann for hvem døden må antas å ha kommet som en befrielse 29. aug. 1867. Perioden Nicolai Jenssens arvinger 1867-1887 Ved Nicolai Jenssens død gikk Verdalsgodset over i arvingenes eie under Betegnelsen «Felleseiendommen». Arvingene var hans enke Bernhardine, f. Elster, 3 sønner og 3 døtre. Fru Jenssen satt som eier av halvdelen i godset, hver av barna med 1/12. (Mostadmarka gods hadde Jenssen ved gavebrev av 8.3.1866 overdratt sine barn. L. N. Jenssen overtok det imidlertid snart som eneeier.) - Ved N. Jenssens død i 1867 kunngjorde enken at mannens død ikke hadde noen innflytelse på firmaets forretninger som ville bli uforandret fortsatt av dets tilbake værende innehavere Christian Jenssen og Anton Getz. Den sistnevnte døde allerede i 1868. - Dette gjaldt handelshuset N. Jenssen & Sønner, hvorav L. N. Jenssen Mostadmarka ikke hadde vært innehaver, men under hvilket han hadde bestyrt Mostadmarka verk. Laurits Nicolay Jenssen. Medeier i Verdalsgodset 1867-87. Christian Jenssen. Medeier i Verdalsgodset 1867-87.
---- 527 SS-A ---- Hvordan administrasjonen av felleseiet Verdalsgodset var ordnet formelt føreligger der intet direkte om. Det ser imidlertid ut som om L. N. Jenssen tok ledelsen av godsets drift, d.v.s. skogsdrift og fored lingen. Allerede våren 1867, da Nie. Jenssens helbredstilstand utelukket at han kunne befatte seg med driften, sees L. N. Jenssen å ha foretatt en befaring av godset, foretatt opptellinger av tømmer og trelast og kommer med forslag, anfører bl.a.: «Fader samtykker....» osv. Den gamle er altså fremdeles den som bestemmer. Etter hva der føreligger av stoff fra den siste del av denne periode, fra 1881-84, ser det ut som om det er L. N. Jenssen og firmaet N. Jenssen & Sønner som i samdrektighet har administrert Verdalsgodset. Forholdet og samarbeidet mellom brødrene var alltid det beste, den urbane Christian og den impulsive og foretagsomme Laurits Nikolai. Som den teknisk utdannede og det praktiske livs mann L. N. Jenssen var, måtte det bli ham som førte innseende med godsets skog- og sagdrift. Det var mest som salgskontor, «udskibningskontor», firmaet N. Jenssen & Sønner bidrog til driften. Det var kontoret i Trondhjem som ble betegnet som godsets hovedkontor. Det var også salgskontor for tre lasten fra Mostadverket. - I Verdalen fortsatte Gerhard Dahl som bruksfullmektig med bppel først på Lerhaugen, senere på Verdalsøra - Han døde i 1880. Etteråt N. Jenssen hadde kjøpt Bjørstad v., Volden og Storstad i midten av 1850-årene, var forandringene i godsets sammensetning betyd ningsløse en lengre periode, vi kan bare notere at Marken s. ble solgt i 1870. - Men i midten av 1880-årene ble det endel forandringer, idet først Marken n. og Grundfoss mølle ble solgt i 1883, Sundbyenget og Volden i 1884 og Kulsli s. i 1886. - Av kjøp skal bare noteres Mikvold st. i 1884, overtatt fra stiger ved Nikkelverket, R. Slipern, ved hans gjeldsforhold til godset, som nyttiggjorde seg gården til dampsagtomter. Innen godsets område oppsto to grubeforetagender. Den ene var Malså svovelkisgrube øverst i Malsådalen, opptatt av H. Finne i 1886 med Malså smeltehytte. Gruben ble drevet i 16 år og det kan ikke sees at noen av godsets eiere var interessert. Der ble antagelig brukt ved og tre kull til hytten, endel antagelig fra godsets skoger, men nok også fra ålmenningen og Ogndalen. Det var et mindre foretagende. Det andre grubeforetagende, Verdalens Nikkelverk, ble opptatt i 1876 og hadde sine gruber i strøket Dyrhaugen-Byna seter med smeltehytte ved Skjækerfossen fra 1881. Malmen ble på vinterføre kjørt til hytten, hvor først svovelen ble brent ut ved vedfyring og deretter smeltet med koks. Det selskap som med overveiende engelsk kapital til 1880 hadde drevet Ytterøens gruber, overtok fra 1881 helt driften ved Nikkelverket.
---- 528 ----
---- 529 SS-A ---- Godsets eiere hadde interesse i foretagendet i form av royalty og 1/10 av aksjene. Det ble nedlagt i 1890-91 etter å ha drevet ut gjennomsnittlig årlig ca. 1800 tonn malm, svarende til 24 tonn nikkel. Noe nevneverdig inngrep i skogens masse for å skaffe røstved har det neppe vært tale om. Arbeidsstokken ved grubene og hytten var tilsammen ca. 60 mann gjennomsnittlig. Tillagt malmkjørere og malmhester har det nok vært noe inngrep i Helgådalens arbeidskraft. - Når nu de yngre krefter, som representert ved L. N. Jenssen i 1861 hadde erklært bl.a. at man «årligen spilder mange penge ved den nu værende driftsmaade», kom til ledelsen, skulle man vente at de på klagede driftsmåter ville bli omlagt og utbyttet øket. Der savnes opp gåver til å bedømme utbyttene, men driftens omlegging kan klarlegges i hovedtrekk. Den alminnelige konjunkturutvikling gikk omtrent slik etter en 5-års inndeling: 1866-70 Ikke gode konjunkturer, hugsten i Jenssens skoger ble noe inn skrenket, gjennomsnittlig nugget i godsets skoger ca. 1600 tylvter stokker årlig. 1871-75 Sterk stigning i trelastprisene, hugsten i godsets skoger gjenn omsnittlig 2500 tylvter årlig. Fra året 1875 kan noteres den opp gave at fremdriftsomkostningene - hugst og kjørsel, men ikke fløtning - i Verdal var kr. 7,20 pr. tylvt mot kr. 9,20 gjennom snittlig i Nordre Trondhjems amt. 1876-80 Tilbakeslaget var begynt i 1875. Nedgang i prisene, således var salgsprisene pr. kubikkfot: i 1877 60 øre 1878 53 øre 1879 40 øre Det ble innskrenket drift, men dog gjennomsnittlig fløtet 2860 tylvter i Verdalen, derav helt overveiende tømmer fra Jenssens skoger. - Stormene vinteren 1877-78 gjorde stor skade på skogene. Om brukets utbytte foreligger bare sparsomme oppgåver, for 1877 ble utdelt til felleseiendommens andelshavere kr. 12.000, for 1878 kr. 60.000. Nye driftsmåter. Fra ca. 1860 hadde dampsagene skapt en helt ny fase i trelastindustrien i Norge. Trøndelagen kom etterhånden etter, allerede i 1863 hadde Nie. Jenssens bror, Hans Peter, eier av Stjørdalsgodset, bygget Tangen dampsag. Når Verdalsgodsets eiere ikke samtidig gikk til bygging av dampsag, hadde det antagelig flere årsaker: Godset hadde
---- 530 ----
---- 531 SS-A ---- sine 3-4 heldig beliggende vannsager i motsetning til Stjørdalsgodset som var mindre heldig stillet i den henseende. - Og de opprevne tilstander fra 1861 med undersøkelseskommisjon osv. la vel en demper på foretagsomheten. Men før eller senere måtte det legges om. Og i 1872 ble dampsagen på Ørmelen bygget, de gamle vannsager nedlagt (Vangstadsagen ble dog holdt i beskjeden drift enda noen år.) Ved disse hadde i de siste år 50 mann vært beskjeftiget under sagsesongen, hvis lengde var ca. 4-5 måneder. Produksjonen ved dem var i 1870, siste fulle driftsår, 4300 tylfter planker og 2500 tylvter bord. Detaljer for dampsagen til «Værdalsbruget», det navn som nu hadde fått fast hevd, kjennes ikke. Byggelederen var ingeniør Oscar Steen og sagbruket sto på høyde med de beste på området. Tømmeret ble samlet i lense mellom Høgøra og veibroen. - I amt mannens 5-årsberetning for 1871-75 oppgis at dampsagen beskjeftiget 60 arbeidere i 13 uker. Den ble godsets foredlingsstasjon i 30 år. Etter at M. P. Moens oppgave var forbruket til skur: Aug. 1872 til og med 1881 gjennomsnittlig årl. 28.690 stokker tømmer (2400 tylvter), 1881-1888 gjennomsnittlig årl. 34.400 stokker (2865 tylvter). Ved å sammenligne disse tall med tallene oppgitt foran under 5-års oppgavene, vil man finne noe uoverensstemmelse, som imidlertid ikke forstyrrer oversikten. Bruket på Verdalsøra var i mange år kun sagbruk. Så ble i 1879 spørsmålet reist om anskaffelse av høvelmaskiner. Det ble dog stillet i bero helt til 1886, da en høvelmaskin ble innstilt og kom igang i løpet av året. I 1870-årene ble også transporten av trelasten fra Verdalen til Trondhjem omlagt noe. Den hadde tidligere foregått med fraktejekter. Værdalsbruget anskaffet egen trelastfrakter, luggeren «Helgåen» som overtok en vesentlig del av transporten. - Trelasttomtene i Ila ble nu også erkjent ikke å tilfredsstille tidens krav. Engang i 1870-årene leiet firmaet N. Jenssen & Sønner av Jenssen & Co større lagerskur for «oplaget» i Trondhjem, ved Nidelven, Dokkgaten 8-10. Man tok etter hånden mere sikte på det innenlandske marked og leverte fra 1886 trelasten mer som høvlet last. Eksporten var for det meste uhøvlet. I 1860-årene var det generasjonen Nie. Jenssen som ifølge livets lover kom i motsetningsforhold til den neste generasjon representert ved Christian og L. N. Jenssen. De samme lover var fremdeles gjeldende da denne generasjon fikk den alder på seg da nestpåfølgende generasjon skulle overta spakene. Chr. Jenssen og L. N. Jenssen fikk ingen hel menneskealder å virke som ledere i godsets, felleseiendommens tjeneste, 20 år ble beskikket dem. De var begge i sin beste alder da de trådte til, henholdsvis 44 og 37 år, i 1867, og den omlegning de foretok var ganske sikkert på sin plass. De linjer de hadde stukket ut, ble fulgt en 15 års tid, Bind VI A —34
---- 532 ----
---- 533 SS-A ---- men så ser det ut som om de - konservative herrer som de var - ikke ville, eller ikke kunne, følge den alminnelige utvikling. L. N. Jenssen som hadde overtatt hele Mostadmarka gods med tilliggende herligheter, konsentrerte seg etterhånden om disse, Chr. Jenssens sønner hadde ikke anlegg og interesser som måtte være forutsetningen for å overta ledelsen av godset, Nie. Jenssens 3. sønn, Georg, sakfører på Levanger, kom ikke på tale. Det ble den gren som skjøt ut fra hovedstammen Nie. Jenssen i hans datter Anna, gift med Anton Getz, som skulle overta ledelsen ved sønnene Johan og Bernhard. Det ble den yngste av disse, Johan, som først trådte til. Johan Getz (f. 1856, d. 1905) var utdannet som «skogingeniør», ble ansatt som «forstbetjent» ved bruket i mars 1877 og gikk straks igang med en systematisk befaring av godsets skoger og eiendommer forøvrig, med etterfølgende forslag til arbeider til for bedring av driftsforholdene. De første årene var hans arbeide nokså detaljert ledet av L. N. Jenssen, forøvrig - såvidt man kan bedømme - under det beste gjensidige tillitsforhold. Det var i de årene L. N. Jenssen enda ruvet godt overalt hvor han opptrådte. - Fra omkring 1881 var L. N. Jenssens status disponent, med Joh. Getz som bruksbestyrer. Som sådan stod Joh. Getz til 1891, da han ble ansatt som administrerende direktør, i hvilken stilling han stod til sin død i 1905. Det var imidlertid ikke under lette forhold brukets ledelse arbeidet. Trelastprisene holdt seg lave langt ut i 1880-årene, men det ble dog i 5- året 1881-85 gjennomsnittlig nedfløtet ca. 3000 tylvter årlig til «udskib ningslast.» Det ville være på sin plass å bruke sterke uttrykk om Johan Getz's evner og arbeidskraft, og alt han evnet kastet han av i godsets krav. Bedriftens produktive virksomheter ble ledet av ham fra 1881 fra sag brukets brukskontor på Verdalsøra som inntil 1889 var et underbruk av «hovedkontoret» i Trondhjem. Etteråt Joh. Getz i 1881 var tiltrådt som bruksbestyrer, kom han etter hånden i opposisjon til hovedkontorets sjefer. Detaljer føreligger ikke, men man kommer visst de virkelige forhold nær når man antar at han hadde de samme innvendinger som generasjonen før ham, at man «årligen spilder mange penge ved den nuværende driftsmaade.» Og han sa fra, uten at man kan bedømme hvor meget hensyn det ble tatt til hans uttalelser. - Christian Jenssen, som hadde hatt adskillig motbør i sin private økonomi, erklærer seg i februar 1882 å være «modløs, trætt og uskikket», og L. N. Jenssens helsetilstand begynte fra 1883 å svikte. Den pantegjeld som i 1884 hvilte på godset var kr. 108.600. I 1886 var der endel tale om å seige godset til «ængelskmænd», men tanken ble avvist. Fra samme år kan noteres en uttalelse av L. N. Jenssen i brev:
---- 534 ----
---- 535 SS-A ---- «Ved vår drift i Værdalen stræbe vi jo efter at holde den inden saasanne grænser at skovens grundkapital ikke skal angribes.» Slik sto sakene i 1886 da fru Bernhardine Jenssen døde. Samme år døde også hennes yngste sønn Georg, sakføreren på Levanger. Av fru Jenssens formue ble hennes halvdel i Verdalsgodset delt på hennes 6 barn, som altså ble eier av 2/12 hver Anton Getz. Medeier i Verdalsgodset 1867-68. Johan Getzd.e. Medeier i Verdalsbruket. Admini strerende direktør 1891-1905. Perioden Johan Getz d.e. 1888-1905 Værdalsbruget - som vi heretter bør kalle det - beholdt sin struktur den første tid etter fru Bernhardine Jenssens død, men han fandt at felleseiendommen burde bringes over i fastere former. Det varte noe over et år før skrittet ble tatt, idet først 17. desember 1887 anmeldelse ble innsendt til firmaregistret om det uansvarlige interessentskab Værdalsbruget sålydende: «Firmaanmeldelse. I overensstemmelse med lov om firmaregistre av 3. juni 1874 anmeldes herved det uansvarlige interessentskab Værdalsbruget. Interessentskabets formål er trælast drift eller drift for tilgodegjørelse av samme tilhørende, i Værdalen beliggende skove. Dets hovedkontor er i Trondhjem, et avdelingskontor på Værdalsøren.
---- 536 ----
---- 537 SS-A ---- Bemyndiget til at underskrive på dets vegne er herr brugseier Nicolai Jenssen, der er selskabets bestyrer. *) Et eksemplar af statutterne vedlegges. Trondhjem 17. decbr. 1887. L. N. Jenssen.» I løpet av årene 1888 og 1889 ble det imidlertid under direksjonsmøter flere ganger presisert at Værdalsbrukets hovedkontor var på Verdals øra, hvor Johan Getz hadde prokura, salgskontoret i Trondhjem, hvor L. N. Jenssen hadde prokura til å undertegne dokumenter m.v. for salgskontoret. Av de 6 hoveddeler i selskapet var de to som innehaddes av søstrene Fredrikke og Caroline Jenssen passive, likeså fru Pauline Jenssens part, enken etter sakfører Georg Jenssen på Levanger. De tre øvrige er disse grupper: L. N. Jenssen, Hommelvikparten, Christian Jenssen-parten, Getz-parten, representert ved Anton Getz's sønner, Johan og Bernhard, i de senere år også Nikolai Getz. I direksjonsmøtene deltok de første par år L. N. Jenssen, Johan Getz og Nik. Jenssen jun. og under sommermøtene på Holmen tilsynsmannen Bernhard Getz, professor, fra 1889 riksadvokat. Selskapets protokoll for generalforsamlinger og direksjonsmøter er ofte nokså detaljert, men allikevel ikke helt uttømmende ført med N. L. Jenssens handskrift. Etter anmeldelsen til firmaregistret av des. 1887 var selskapet uansvarligt. Men i direksjonsprotokollen september 1890 er anført: «I anledning dobbeltbeskatningen var man nu enig om at ændre statutenes pgr. 1 saa den sag forhaabentlig derved for fremtiden kunde undgaaes. Særlig firmaanmeldelse i den anledning indleveres til fogden 11.9. paa forbireise. Selskabet bliver i allefald midlertidigt - navngivet og ansvarligt.» Når man erindrer at anmeldelsen av desember 1887 inneholdt betegnelsen uansvarligt interessentskab kommer man til den slutning at der må ha foregått noe i mellomtiden. Men protokollen inneholder intet derom. 4 måneder etter dette direksjonsmøtet døde L. N. Jenssen i januar 1891, et følbart tap både for hans eget miljø Mostadmarka-Hommel vik og for Værdalsbruket. - På generalforsamlingen i februar ble til ny direksjon valgt: Administrerende direktør Johan Getz, og til meddirek tør Chr. Jenssen og riksadvokat Bernhard Getz. Dermed er riksadvokat Bernhard Getz rykket frem i forgrunnen av vårt bilde. Han hadde tid ligere hatt hvervet som «tilsynsmann», en stilling som heretter ikke kan sees å være opprettholdt. Inneværende periode er kaldt perioden Johan Getz d.e., og hermed er ment å gi uttrykk for den kjensgjerning at det *) Det er således ikke helt treffende å benevne hele perioden 1888-1905 perioden Getz, men i og med at hovedkontoret 1888 ble henlagt til Verdalsøra, Johan Getz's residens, vil betegnelsen kunne forsvares.
---- 538 SS-A ---- var broderskapet Johan og Bernhard Getz som var de ledende sammen, til Bernhard Getz's død 1901. - Om Bernhard Getz, f. 1850, skal følgende data oppgis: Juridisk embedseksamen 1873 med innstilling, professor fra 1876, fra 1889 riksadvokat, og ellers: «Det var et evig jag fra den ene komite og inn i den anden, hvor man simpelthen fant at man ikke hadde råd til å unnvære Getz's uhyre lærdom, klare overblikk og geniale overlegenhet i det hele.» (O. Sneve 1908). - Så også ved Værdalsbruget. Bernhard Getz var jurist som fagmann og ikke skog eller trelastmann. Men han hadde vokst opp med Værdalsbruget og kjente dets tarv på alle områder. Samarbeidet mellom brødrene Johan og Bernhard Getz var alltid ikke bare knirkefritt, men også positivt harmonisk. Etteråt lov av 17.5. 1890 om firmaregistre m.v. trådte i kraft, må direksjonen ha funnet at interessentskapet burde gå over til f ormen uansvarligt aktieselskab og besluttet 28.6.1891 å forelegge for general forsamlingen forslag til statutter derfor. Disse ble vedtatt på general forsamling 8.9. 1891. (Vedtektene følger under Kilder.) — Under denne form ble selskapet drevet så langt som denne historisk går med enkelte forandringer, hvorav skal nevnes at generalforsamlingen i 1893 besluttet at direksjonen skulle bestå av 5 direktører. Den direksjon som var valgt i februar ble valgt til å fortsette som sådan. De viktigste eiendomsforandringer i inneværende periode var: Salg av Aasen vestre, Ørtugan og Sagvolden i 1889, kjøp av Midtholmskogen i 1890 og Grundskogen i 1896. - Direktør Joh. Getz reiste på direksjons møte i nov. 1894 spørsmålet om salg av ytterligere endel garder, men man besluttet ikke å foreta noe og spørsmålet ble liggende til desember 1903, da adm. direktør «blev gitt bemyndigelse til å forberede salg av leilendingsgårdene (uten skog) hovedsagelig til de nuværende brugere ved første gunstige anledning», idet man regnet med å få gjennomsnitt lig kr. 500 pr. skyldmark, tilsammen kr. 240.000. Man regnet med å beholde igjen 200.000 mål skogland til en verdi av kr. 400.000 + de to almenninger, Juldal eller Vera, og Nordre Færens ålmenning. — På generalforsamling i juni 1904 ble direksjonens forslag om bemyndigelse til salg bifalt under forutsetning enstemmighet innen den, og der ble i direksjonen des. samme år besluttet å forberede fraskyldning og verd settelse av godsets skoger fra de garder hvortil de hører. Men noe salg kom ikke istand før 1906, hvorom senere. I begynnelsen av inneværende periode inntraff en stor katastrofe i Verdalen, Verda/skredet 19. mai 1893, «den første Verdalsuløkka.» I forhold til de verdier skredet ødela i hele bygden, må de direkte skadene på Verdalsgodsets eiendommer sies å ha vært moderate. Hele dal bunnen i ca. 8 km's lengde ble i løpet av få minutter overflødd av de ler masser som raset ut av skredgruben. Lermassene demmet opp elven,
---- 539 SS-A ---- som etter et par dagers forløp begynte å flyte over hele dalbunnen, hvoretter det dannet seg mindre elveløp hvor det var fordypninger eller lersuppen var tynnest. Da skredet gikk, var en stor del av Værdals brugets tømmer slått i elven og på fart nedover. Det ble et stort arbeide å berge iland først tømmeret i Vuku langs elven og senere alt det spredte tømmeret nedover dalbunnen. Ut på høsten samme år kom et nytt skred fra samme skredgrube og elven ble demmet opp høyere enn i mai, helt opp til Holmen. Men årets ulykker var ikke slutt med det. Hærfossen brøt seg nytt leie. Under en større regnflom i september brøt Helgåen seg nytt løp gjennom lermælene syd for den bergrygg Hærfossen lå på, og i de nærmest påfølgende år dannet det seg et nytt elveleie 30-35 m dypere enn det gamle ca. 6 km oppover dalen helt til Granfossen. - Dette Hærfossens gjennombrudd ble igjen årsaken til en rekke skred oppover langs elven. Året etter gikk Bjørstadskredet, som tok en stor del av Bjørstadgårdenes dyrkamark, og på sydsiden raste det ut betydelige inn marksstrekninger på 3 Overholmsgårder, 2 Rød-gårder og plassen Nordnesset. På nordsiden var det store skader på gårdene Byna, Volden og Kulsli. Telsnesset ble utslettet som eget bruk. Og elven fortsetter å grave og har gjort Helgåen og Verdalselven nedenfor åmotet ved Holmen sterkt ler- og grusførende. Et forhold som etter 57 år ikke har tatt av merkbart og som i sin tid bevirket at dampsagen måtte flyttes fra Verdalsøra til Levanger, hvorom senere. - Man må anta at Helgåen vil fortsette med å grave og føre ler og grus i lange tider enda, ventelig i århundreder fremover. Skogsdriften. Etter M. P. Moen oppgåver ble inneværende periode avvirket i runde tall: I årene Stokker Stokker I alt Kubikm. Gj.snittlig tømmer slip stokker tils. årl. kub.m. Dertil virke til leilendinger og eget driftsbehov. Hugstens omfang ble for hvert år bestemt av generalforsamlingen etter administrerende direktørs forslag og som regel lød den på: som vanlig. Et par ganger ble kjøpt skog til uthugst, således i 1904 fra gården Koa i Røra på 5 års uthugst. En enkelt gang, 1892, kjøptes svensk tømmer, 3-4000 stokker sagtømmer levert Strådalen. Den mann som snart ble direktør Johan Getz's høyre hand og utmerkede medarbeider i skogsdriften, var M. P. Moen, f. 1865, som i
---- 540 SS-A ---- en alder av 24 år kom i godsets tjeneste, først som skogfut i Helgådalen, fra 1906 godsets skogforvalter. Han ble av direktør Getz tidlig over dradd ledelsen av blinking, hugst og fløting og alle andre arbeider i for bindelse med skogs- og tømmerdriften. - En uttalelse fra Moen fra senere år kan noteres: «Ved siste århundreskifte var store strekninger av Værdalsbrugets skoger like grå og halvtørre som de tilstøtende stats skoger tildeles fremdeles er.» Enda så sent som omkring år 1900 inneholdt godsets skoger store mengder hugstmoden og overmoden skog. Godsets ledere hadde, iallfall i de siste 70 år av århundredet, ført nøye kontroll, innseende med at skogen skulle spares, man kan nesten si at de var redde for å drive den, skogen skulle i uforringet stand overleveres etterslekten. Det er meget sannsynlig at godsets ledelse i 1870-årene var klar over at man måtte drive ut tømmer ikke bare i de tradisjonelle skoglier, men også i mere avsidesliggende strøk. Men dertil krevdes bygging av flere/ løtningsdammer og opprens ing av elvene. - Allerede i 1879 var besluttet elvearbeider i «Sulelven» og i 1889 ble disse fortsatt så man kunne begynne å hugge i trakten omkring Innsvatnet. Året etter ble «Nydammen» i Malsåen bygget, midtveis mellom gårdene Tosteigan og Sæter og samme år Aurtjønndammen i Være. - I 1892 tok man fatt på Djupdalen, rensket opp Djupdalsbekken og såtte dammer for Karitjønn og Fiskløsningen. Det neste som kan noteres av større dambygninger er Veradammen med tappehøyde 3,6 m. Den ble nr. 2 i rekken av de store bassenger. Innsdammen av 1857 må regnes som nr. 1, Skjækerdammen blir nr. 3 i 1916. - For å få drevet frem et større parti fra Kverndals statsskog i 1904 ble Fremmerjulsdammen bygget, 2 km nord for v. Juldahl sæter (Fremmerjuldalssæteren) og i 1905 fløtningsdam ved Almoen i Trang døla, hvor visstnok i tidligere tider Lie sag hadde stått, og tilslutt i inne værende periode Holmlisæterdammen ved utløpet av Holmlisætertjønn i Malsåen. Skogkulturarbeider. Efter M. P. Moen ble i årene 1890-1905 utført endel plantninger, især i Mikvoldskogen på øren ut mot sjøen, syd for Verdalselvens utløp, og på forskjellige steder i godsets skoger i Vuku. Der blev likeledes foretatt endel grøftninger og bekkerensninger i mindre målestokk. Dertil hadde bruket allerede i begynnelsen av 1880- årene sin egen planteskole på Gudding og drev i adskillig utstrekning og skogkultur med såing og planting. Dampsagen. I de første årene av inneværende periode gikk sagen med sin jevne drift av skur og høvling. Når årets definitive tømmerkvantum foreslå ble dimensjoner og kvanta for hva der skulle skjæres fastsatt i direksjonsmøter. Den alminnelige utvikling gikk i retning av tiltagende salg av høvlet last, i 1890 betegnes etterspørselen å være steget «særdeles betydelig». En enkelt trelasthandler, O. Roald, Ålesund, er avtager av
---- 541 SS-A ---- en vesentlig del av lasten. - Som direktør Joh. Getz's nærmeste med arbeider ved sagbruket, trer nå Anton Salberg inn i bildet. F. 1866,opp rinnelig skogskoleutdannet ble Salberg først ansatt som bokholder ved kontoret på Verdalsøra, senere kasserer. Hans stilling utviklet seg til en slags kontorsjefstilling, om ikke formelt så iallfall reelt, spesielt for sag bruksdriften. - Det samarbeidende trekløver Joh. Getz, M. Moen og A. Salberg utgjorde et solid fundament for Verdalsgodsets administrasjon. Driften ved dampsagen gikk sin sikre gang under ganske gode konjunkturer med 8% utbytte inntil 1893, da folgene av Verdalsskredet og Hærfossutbruddet grep forstyrrende inn. Elven ble som nevnt sterkt ler- og grusførende, og allerede i august 1894 ble i direksjonsmøte reist spørsmålet om flytting av sagen, men spørsmålet ble ikke aktuelt. En annen følge av skredet var at elven fra sagbruket og flere kilometer utover fjorden øret opp og skipningen ble vanskeliggjort. Sakens ut settelse ble langvarig og planens realisasjon var for eksempel ikke i sikte da man i 1897 besluttet innlagt elektrisk lys på sagen og tørkehus bygget der. - Men flytting tvang seg tilslutt frem. 1 januar 1902 ble saken tatt opp igjen til undersøkelse med henblikk på Levanger. På generalforsamling i august ble direksjonens forslag om anlegg av dampsag og høvleri på Levanger vedtatt etter planer og omkostnings overslag fra Myrens Mek. Verksted. Sagen ble bygget på den såkalte Meierstomt, tømmeret ble fløtet i lose lenser fra hovedlensen ved Verdalselvens utløp. Bygningsarbeidet ble bortsatt i januar, maskineriet bestilt i mars og i november var bruket kommet i drift. I direksjonsmøte i desember ble anleggets navn bestemt «Værdalsbrugets Dampsag og Høvleri, Levanger». - Et «automatisk» tørkeri ble anlagt i 1905. Damp sagen på Verdalsøra ble ikke nedlagt, men drevet i flere år ved siden av Levangersagen. Da jernbanen fra 1902 var ført frem til Verdalen, var man ikke bundet til skipning sjøverts. Hugsten ble fra nå av betydelig øket. (Se oppgåvene foran og skogdriften.) Sliperispørsmål. Allerede fra første halvdel av 1880-årene da Ranheim Cellulosefabrikk var kommet igang, hadde Værdalsbruget solgt slipe tømmer til denne. Men noe forslag om å utnytte godsets sliptømmer til foredling ved eget anlegg ble ikke tatt opp i direksjonen før i 1888 i august og da med henblikk på å utnytte Dillfossen. Etter en befåring besluttet man å la fossen måle opp og beregne ved ingeniør Wæhre. I slutten av september ble saken behandlet igjen, idet hovedspørsmålets avgjørelse ble utsatt til midten av 1889, men tømmer for anlegget ble hugget i Levring og Steneskogen. - I begynnelsen av 1889 vaktes imidler tid tanken om istedetfor Dillfossen å bygge ved øvre Grundfoss med filtrering av vannet. Det var ikke noe stort anlegg man tok sikte på i første omgang. 1 sten svarende til 1200-1300 tons. - Men så ble det ganske stille med planer om sliperi, og det kan ikke finnes antydet noe
---- 542 SS-A ---- om grunnen til at saken ble henlagt. Derimot utvides i 1890 salget av småtømmer til Ranheim. For trelastfrakten fra Verdalsøra til (mest) Trondhjem ble luggeren «Helgåen» snart ikke brukbar mere, den sprang stadig lekk, tålte ikke «å stå låstet på grunn». En dokkreparasjon hadde ikke hjulpet noe, så i september 1890 tok man opp spørsmålet om anskaffelse av dampskip. Det var ikke stort fartøy man tok sikte på: 70 fot langt, 12 hk maskin, lasteevne 16 pb.st. Ved å bygge skroget seiv mente man å kunne få det for kr. 30.000. - Resultatet ble at «D/S Værdalen» ble bestilt ved Trondhjems Mek.Verksted for kr. 35.000 og levert i begynnelsen av 1892 og satt i fart foruten til Værdalsbrugets eget behov, i en (foreløbig) en-gang ukentlig rute Verdalsøra-Trondhjem for fremmed gods og passasjerer. - I 1899 ble reist spørsmålet om å bygge om skipet, men noen beslutning derom ble ikke fattet. Skipets fører var alle år kaptein E. M. Grenne, tidligere fører av «Helgåen.» Han hadde etterfulgt sin far. I første halvdel av 1880-årene var Christian Jenssen «bruger» av Holmen, men fra 1887 til 1891 var gården bortforpaktet. Arealet var 380 mål under plogen. Men i direksjonsmøte juni 1891 besluttet man å overta driften seiv, hvilket under dissens ble vedtatt av generalfor samlingen i september. Som gårdsbestyrer ble ansatt fra juli 1892 Aksel Benum fra Stod. Han ble etterfulgt av Odin Benum som igjen i 1902 ble avløst av Nils Okkenhaug. I 1904 ble så spørsmålet reist om å bortforpakte gården igjen, og gene ralforsamlingen henstillet til direksjonen om å ta spørsmålet opp til fornyet overveielse, men det ble ingen forandring. Driften av Holmen gikk som regel med tap og var i disse år alltid et problem. - I 1902 ble Holmen bro bygget med tilskudd av kr. 3.500 fra Værdalsbruget. Ulvilla. I slutten av inneværende periode foreslå et projekt om elek trisitetsverk ved Ulvilla, idet adm. dir. Getz i juli 1905 foreslo fossen utbygget for levering av kraft til bl.a. et påtenkt mølle- og sagbruk på Bredingsberg til en pris av kr. 75 pr. hk-år. Saken kan ikke sees å være ført videre frem. I løpet av årene fra organisasjonen av det uansvarlige aktieselskap i 1891 og til 1905 undergikk selskapets ledelse endel forandringer: I 1893 ble den eldste av brødrene Getz, konsul Nikolai Getz, ansatt som salgs disponent ved kontoret i Trondhjem ved siden av Nikolai Jenssen jnr. - I 90-årene hersket stabile forhold innen ledelsen med en direksjon bestå ende av adm. dir. Joh. Getz, riksadvokat Getz og Christian Jenssen, fra 1893 - etter statutforandring om direksjonsutvidelse - supplert med Nikolai Jenssen og L. N. Jenssen jnr. - Denne sammensetning ble ufor andret til 1900 da Chr. Jenssen døde etter 60 års trofast arbeide i godsets tjeneste. Som hans ettermann i direksjonen ble valgt hans sønn, over
---- 543 SS-A ---- rettssakfører Christian Jenssen. Da L. N. Jenssen utvandret i 1901 ble konsul Nik. Getz valgt i hans sted og da riksadvokat Getz døde samme år ble redaktør Håkon Løken innvalgt. I 1903 ble ingeniør Bernhard Chr. Jenssen valgt istedetfor (nu) rettskriver Christian Jenssen som ikke ønsket gjenvalg av hensyn til sin revisorstilling ved selskapet. Aksjene ble fortfarende på familiens hender med de unntagelser, at Anton Salberg fikk i 1904 kjøpe en aksje av Nicolai Jenssen og M. Moen i 1906 en aksje av Håkon Løken. I begge tilfelle frasa direksjonen seg for kjøpsrett. Hvilket utbytte hadde nu aksjonærene av sine aksjer? Det gjennom snittlige utbytte for de år der foreligger oppgåver fra, 1889-1906, var 6,6%. I de rolige år var utbyttet 8%, men når ulykker som skredene i 1893 støtte til, gikk utbyttet ned til 3% et par år, og når utbyttet i 1902-04 var gjennomsnittlig 5%, må det sees som en indirekte følge av Hærfossbruddet - omkostningene ved bygningen av sagbruket på Levanger - forårsaket ved elvens sterke ler- og grusføring. Administrerende direktør Johan Getz var bare 45-års mann da hans helse begynte å svikte. Som Verdalens anerkjente første mann var han sterkt knyttet til kommunale oppdrag, men han måtte av helbredshen syn etterhvert trekke seg tilbake fra det offentlige liv og ofre seg for Værdalsbruget. Men han siet sig helt ut. Siste direksjonsmøte han deltok i var i september 1905, på neste møte, 15. des. 1905, ble fremlagt lægeattest om at hans helbredstilstand ikke tillot at han befattet seg med forretninger, og den 30. des. døde han. Hans ettermæle betegner ham som den «folkekjære brugsherre.» A vslutning og salg 1906 -1908 Ved direktør Joh. Getz's død falt det faste holdepunkt i Værdals brugets ledelse bort. På ekstraordinær generalforsamling 12. januar 1906 ble den siden Joh. Getz's død fungerende adm. direktør Bernhard Chr. Jenssen valgt til administrerende direktør. De øvrige direktører var konsul Nie. Getz, redaktør Håkon Løken, banksekretær Nie. Jenssen og Bernhard Jenssen, Levanger. Generalforsamlingen hadde avdekket at der var visse motsetningsforhold innen aksjonærene og perioden ble til en viss grad preget derav. Det var en gruppering med en gruppe omkring adm. direktør på den ene side og en noe varierende sammen setning av en annen gruppe. På generalforsamlingen den 12. jan. hadde ikke halvdelen av aksjene vært representert. Inneværende periode - som kulminerte i en krise - hadde det første år en forholdsvis rolig tid. Av de enkelte hendelser kan noteres at to Guddingsgårder og et par mindre bruk ble solgt, og M. P. Moen ble
---- 544 SS-A ---- overdratt overoppsynet med skogdriften over hele godset. Det ble utdelt B°7o utbytte for 1905 og man kjøper skog på rot også utenfor Verdalen. I en spesiell post ble bevilget kr. 1000 til skoggrøfting. Men den begiven het som iallfall for oss nu står som den mest notable, inntraff i slutten av året 1906, idet det i direksjonsmøtet 5. nov. ble referert skrivelse fra trelasthandler i Trondheim, Mikal Øien, om å få Værdalsbrugets samtlige eiendommer på hånden for 3 millioner kroner. På samme møte ble fremlagt en skrivelse fra megler Rasmus Lund om å få oppgitt en kjøpesum bindende for 3 måneder. Direksjonen fant imidlertid ikke å ha noe mandat til å forberede salg og at eventuelle kjøpetilbud måtte forelegges generalforsamlingen. Om disse forespørsler hadde som grunnlag efterretninger om at der i visse kretser av aksjonærene var oppstått tanker om salg av godset, savner man materiale til å bedømme. Men det kan nok tenkes at de som spurte - eller de som sto bak dem - hadde visse rykter å bygge på. Tanken på salg må ha festnet seg hos direksjonen, som halvannen måned etter møtet, hvor forespørslene ble fremlagt, bevilget det nødvendige til avslutning av en allerede påbegynt verditakst av skogene. I mars året etter kommer en ny forespørsel, denne gang grubefore tagender om kjøp av godsets fosser i Helgådalen, og direksjonen inn ledet forhandlinger om bortleie på begrenset tid. Da skogforvalter Moens takst forelå utarbeidet i mai 1907, viste den en samlet sum for tømmerskogens masser og skogbunnen på 2 millioner kroner. Men taksten kan ikke ha tilfredsstillet direksjonen, for den besluttet å foreslå for generalforsamlingen at det skulle avholdes «okulartakst» over alle skoger ved 2 habile menn, og oppmåling og verditakst av fossene ved en duelig vannbygningsingeniør, samt takst over jordegodset ved adm. direktør. Generalforsamlingen kan ikke sees å ha fattet noen beslutning i saken utenom at man bemyndiget direksjonen til å meddele de herrer som hadde forespurt om kjøp av godsets eiendommer, at det ville være adgang til å takstere skogen den sommeren. Utbytte ble bestemt til 9% for 1906. I juli meddelte så Meråker Brug ved disponent Fearnley og konsul Øhrn på egne vegne at de aktet å benytte seg av tillatelsen til å foreta telling av Værdalsbrugets skoger. I møte i juli besluttet direksjonen å tre i forbindelse med avdelingsingeniør W. D. Jenssen om verdsettelse av godsets forskjellige vannfall og anmodet administrerende direktør om å samle materiale til en fremstilling av hva som ville kreves til en fullsten dig drift til forrentning av godsets fulle verdi. I Verdalen begynte man nå å røre på seg, foruroliget ved tanken på at godset skulle komme i nye, «fremmede» hender. Tanken fikk form da herredsstyret i møte 20. aug. enstemmig besluttet å innlede under
---- 545 SS-A ---- handlinger om kjøp og valgte en komite til å fremme saken. En nervøst preget artikkel i den lokale avis «Innherreds Folkeblad» ble 31. s.m. besvart i «Nidaros», hvor direksjonsmedlemmet Håkon Løken var redaktør, med den beroligende opplysning at det intet annet forelå enn at det var gitt et par fremmede forespørrere adgang til å se på skogene og at direksjonen intet mandat hadde til salg, som måtte forelegges generalforsamlingen. Allerede to dager etter herredsstyremøtet hadde komiteen skriftlig spurt direksjonen om det var anledning til under handlinger om kjøp, men det kom visstnok intet direkte svar før langt utpå høsten. Imidlertid gikk Fearnleys og Øhrns taksatorer omkring i Værdals brugets skoger fra sommeren og ut på høsten og arbeidet under gunstige forhold, mens kommunen intet foretok seg, komiteen ville ikke gjøre noe før de fikk direkte svar på om der var anledning til kjøp. Resultatet av den «okulartakst» som Værdalsbruget seiv hadde satt igang ved Bull Åkran fra Elverum, forelå direksjonen i oktober og viste en samlet verdi av skogen på 2,6 millioner kroner, altså noe mere enn Moens takst. Direksjonen hadde nu fått et solidere grunnlag for salgsunderhandlinger og besluttet under dissens, 3 mot 2, å be generalforsamlingen om bemyndigelse til å innlede underhandlinger med mulige «lysthavende» om salg på basis av en kjøpesum på 3,6 millioner kroner. Administrer ende direktør holdt på 4,0 mill. Den 19. november var det så ekstraordinær generalforsamling, hvor adm. dir.'s forslag om bemyndigelse for direksjonen til salgsunderhand linger ble vedtatt med basis 4,5 millioner kroner. Hvis et slikt tilbud kom, kunne direksjonen avgjøre saken om den var enstemmig og var i så tilfelle berettiget til å kreve seg samtlige aksjer tiltransportet. Ethvert lavere bud måtte forelegges ny generalforsamling. - Direksjonen kunne altså nu handle, den antok overrettssakfører Jon Hirsch i Trondhjem som mellommann for salget og henviste 29. nov. Verdals formannsskap til å tre i forbindelse med sakføreren. Det gjorde de også en av de første dagene av desember. De herrer som var medlemmer av underhandlingskomiteen var: ord føreren gbr. Ole Holan, lensmann H. H. Wessel, varaordfører gbr. Ole Kvello og den konstituerte amtmann H. B. Guldahl, gode menn alle, men uten spesialinnsikt i driften av et stort skoggods med industrielle anlegg og, - det var det viktigste - erfaring i å tilgodegjøre seg mulighet ene for utnyttelse av godsets potensial forøvrig hadde de ikke. Den eneste av dem som skulle ha betingelser derfor, var amtmannen Guldahl, som i flere år hadde vært medeier og disponent for Verdals godsets nabo i nord, Ogndalsbruket, og videre var medeier i sagbruk i Steinkjer og trelastforretning i Trondheim. Da komiteen kom til sakfører Hirsch, fikk den beskjed at godset etter
---- 546 SS-A ---- Oscar Figenschou. Skogformann i Helgådal- Vera 1906-1950. Johan O. Wohlen. Skogformann i Inndal-Sul 1907-1952. generalforsamlingens beslutning var tilsalgs for 4,8 millioner kroner, og den 11. desember kunne den lokale avis fortelle verdalingene at godset endelig skal være erklært tilsalgs og ryktet fortalte at det forlangtes nesten 5 millioner kroner. Amtmannen Guldahl reiste omgående til Kristiania for å underhandle med regjeringen om støtte til kjøpet. Hjemkommen såtte han straks igang en takstnevnd på 11 mann fra Namdalen og Innherred til å befare og takstere godsets skoger. Dermed var 1907 ute. Umiddelbart over nyttår 1908 tok denne mannsterke nevnd fatt på arbeidet under ledelse av skogforvalter Øverland. Det var en uheldig tid for befaring og takst, snedybden var riktignok moderat, men variasjon ene i temperaturene var generende, regnvær fra 3. jan., fra 9. streng kulde. Det er innlysende at noen grundig takst kunne det ikke bli tale om, men det ble heller ikke en nøyaktig takst det hele skulle stå og falle med. Nevnden ble ferdig 19. jan. og var kommet til det resultat at skogens «samlede forråd» hadde en verdi av 4.380.000 kroner. Allerede 17. jan. ble i brukets direksjon fremlagt et bud fra Fearnley på vegne av endel herrer (interessenter i Merager Brug) som byr kr.
---- 547 SS-A ---- 23.500 pr. aksje for 108 aksjer, budet vedståes til 31. jan. Den pris svarte til 2,6 mill. kr. for hele aksjemassen. * Til samme møte kom varsel fra ordfører Holan pr. telefon og telegraf om at kommunen ville gjøre et bud som ville innløpe 20. eller 21. jan. Imidlertid ba kommunen i skrivelse av 21. om åfå godset på hånden til utgangen av februar «til en pris svarende omtrent til det nu på bruget gjort høieste bud.» Da direksjonen ikke kunne få Fearnleys gruppe til å stå ved budet lengre enn til 31. jan., måtte den forlange at kommunen «snarest mulig og innen 20. jan. at fremkomme med et definitivt og bindende bud på brukets aktier idet man beklager» osv. Da taksten forelå den 20. jan. sendte formannskapet til aksje-eierne en lengre fremstilling av sitt syn og anmodet tilslutt aksjonærene om ikke å treffe avgjørelse om salget før herredsstyret hadde hatt anledning til å førelegge spørsmålet om lån eller garanti for kjøpesummen i fullt utredet stand for statsmyndighetene, således at ikke kommunen ved en forhastet avgjørelse ville bli avskåret adgang til å delta i konkurransen om kjøpet. (Det skal her innskytes at iflg. Trondhjems Adresseavis hadde også godseier Løvenskjold og en representant for kammerherre Mathisen vært i Trondhjem i anledning salget, og de fremsatte etter forlydende like høye bud som kommunen. Om dette siste var riktig, har det ikke vært mulig å få bekreftet, det høres ikke trolig. Men det var altså flere i markedet.) Da direksjonen ikke kunne gi utsettelse fant kommunen at den måtte slå til, og den 30. jan. holdt underhandlingskomiteen et møte i Trondhjem, hvorda: «Etter nærmere overveielse og erholdte opplys ninger fant komiteen seg foranlediget til, for at sikre Værdalsbruget for kommunen, at benytte seg av den bemyndigelse, som er gitt ved herreds styret beslutning av 29. d.m. til at forhøie tilbudet til kr. 3.720.000 for brukets samtlige aktier.» Et formelt skriftlig tilbud ble overlevert generalforsamlingen ved en deputasjon bestående av Holan, Guldahl og overrettssakfører Tessem. Hovedpunktene i tilbudet var at kommunen kjøper alle aksjer som følge hvorav alle A/S Værdalsbrugets tilhørende og tilliggende eiendele osv. Som kjøpesum betaler Verdal kommune kr. 3.720.000, hvorefter spesifikasjoner m.h.t. detaljer med erleggelse av summen. Budet vedståes til 31. jan. kl. 12 middag og var betinget av stortingets og amtskommunens garanti, som begge blir a avgi senest innen 17. februar 1908. Generalforsamlingen som satt samlet i Nicolai * Om dette bud opplyser nuv. oberst O. B. Getz at det ikke kan sidestilles med andre bud, da det nærmest betegnet en «rekonstruksjon» av selskapet, som skulle beholde et antall av de gamle aksjonærer og av det gamle styret. Oberst Getz mener at dette må has for øye, da inntrykket ellers - uriktig - ville bli at Verdal kommune betalte 1,1 mill kr mere enn nødvendig. Bind VI A —35
---- 548 SS-A ---- Jenssens privatbolig, vedtok enstemmig kommunens tilbud og bekreftet det i brev av 31. jan. til ordfører Holan. Som nevnt var Verdal kommunes bud betinget av stortingets og amtskommunens garantier, og det er om disse det nu spilles videre og på utvidede skueplasser. Det arbeides i departementer, i samlet regjering og i pressen. Konstituert amtmann Guldahl og amtmann T. Løchen hadde arbeidet med departementene og regjeringen og hadde sikret seg disses medvirkning, d.v.s. et flertall i regjeringen holdt på statsgaranti, med dissens av statsrådene Berge og Halvorsen. Av pressen var Trond hjems Adresseavis velvillig stemt for kjøpet, Dagsposten (som stod statsråd Halvorsen nær) contra, og Nidaros, hvor direksjonsmed lemmet Håkon Løken var redaktør, agiterte sterkt for kjøpet. Det var jo så heldig at direksjonens og aksjonærenes interesser falt sammen med bladets politiske linje. Bladet skriver således bl.a.: «Det vilde dog være sørgeligt om dette store verdifulde grensedistrikt ikke skulde bevares for kommunen og staten» og «Enhver vil forstå hvilken betydning det vil ha at disse store grensestrekninger kommer på kommunens hender.» - Skogforvalter Agnar Barth rykker inn med en stor artikkel hvor det bl.a. heter: «Thi det er neppe tvilsomt at dalen ved dette kjøp for altid har trygget sin økonomiske status og mangedoblet sine utviklingsmulig heter» .... «Med håb og tillid imøteser nu hele Indtrøndelagens befolk ning sakens endelige avgjørelse av de to myndigheter.» - Og Nidaros benyttet anledningen til 1. febr. å rette et angrep på statsråd Halvorsen og sier bl.a. at han «bare representerer de private spekulasjons-kapital ister fremfor samfunnsinteresser», hvorfor avisen blir satt tilveggs av Trondhjems Adresseavis. - Av kjøpets motstandere var det mest Morgenbladet og Farmand som tok tilorde, mot kommunens erhvervelse og statsstøtten. Morgenbladet bl.a. «At selgerne betragter salget som en brilliant spekulasjon finder vi indlysende,» og Farmand trekker frem det poeng som skulle vise seg å være det mest treffende: «Kort sagt, en kommune er den slettest tenkelige organisasajon for planleggelse og drift av et stort industrielt-økonomisk foretagende.» - Hele landets presse beskjeftiget seg med saken som endog stillet årets finansdebatt, som skulle opp i tinget like etter, rent i ryggen. Når Verdalens kommune var så sterkt interessert i kjøpet, hadde det flere grunner. De to viktigste var at godsets leilendinger nu skulle få samlet adgang til å kjøpe de bruk de satt på. Det innrømmes at ulemp ene hittil hadde vært «forholdsvis små», men at det ville bli ganske annerledes hvis godset gikk over til et «fremmed» selskap og bli gjen stand for «alminnelig spekulasjon», et forhold som ville bli «endnu langt mere skrigende» hvis godset kom under ledelse av et selskap eller personer som allerede tidligere hadde erhvervet så store skogeiendom mer i distriktet. Den andre hovedgrunn - ikke så klart og ofte uttalt - var
---- 549 SS-A ---- at man ville skaffe seg grunnlag for å etablere storindustri med sliperi osv. og annen utnyttelse av de ea. 25000 hk som man mente fossene representerte. - Før vi går over til stortingsbehandlingen, kan noteres at Fearnley hadde meddelt at han med medinteressenter - hvis kommunen virkelig var liebhabere - helst trakk seg tilbake, og han tilføyde: «Under forutsetning .... kan jeg ikke tro andet end at kommunen her har gjort en handel som ved helt gjennomført kyndig ledelse bør bli en god, d.v.s. fuldt forsvarlig forretning.» For stortinget forelå til behandling 13. februar en kgl. prop. av 6. febr., hvor stortinget innbys til å samtykke i: 1. At det av invalidefondet kan tilståes Verdalens kommune et lån, stort kr. 2.400.000, til innkjøp av Værdalsbrugets samtlige eiendom me mot I.prioritets panterett i de erhvervede eiendommene med tilbe hør og mot garanti av Nordre Trondhjems amtskommune samt på nærmere vilkår, som fastsettes av Landbruksdepartementet. 2. At lånebeløpet forskytes av statskassen inntil invalidefondet erholder disponible midler til lånets overtagelse. Statsrådene Berge og Halvorsen hadde bl.a. pekt på, at alene til renter av den store kapital det her gjaldt, ville kreves hvert år kr. 150.000 og til avdrag kr. 120.000. (Gjennomsnittlig utdelt utbytte de siste år hadde vært kr. 40.000 årlig.) Representanten Backer foreslo sakens behandling utsatt til neste dags ettermiddag, så at man kunne sette seg bedre inn i den. Men nei, ikke engang så langt kunne sakens forkjempere strekke seg, forslaget falt med 61 mot 60. Behandlingen tok 2 dager, her kan bare noteres hovedpunktene. Opposisjonen, hvis hovedtalere var Brøgger, Bratlie, Stang og Klingenberg, gjorde gjeldende for det første takstens upålitelighet, videre at hele foretagendet var uavhengig av konjunkturene, hvis skogen skulle forrente hele kjøpesummen måtte det hugges ned for fote. Og ikke nok med denne investering, man måtte vente ytterligere krav om støtte ti! anlegg av sliperi og andre utbygginger. Kommunen hadde hele tiden mattet handle med kniven på strupen. Fossekraften var ikke ut bygget, fløtningsforholdene vanskelige, - etter en uttalelse av amtingen iør Munch. Det hele et ytterst vovelig og risikabelt foretagende. Bratlie sluttet med: «... Jeg vet neppe, om jeg nogensinde har seet i offentlige dokumenter noget, som efter mit skjøn har været saa lidet begrundet og derfor saa vildledende som denne paastand om statshensyn i dette tilfelde ...» Fra den annen side gjorde seg mest gjeldende landbruksministeren, statsråd Årrestad, komiteens ordfører Schancke, Holstmark, Castberg og Abrahamsen. Av disse uttalte Årrestad bl.a. at verdien av eien
---- 550 SS-A ---- dommene ialt måtte regnes å være 5,4 millioner. Av gruppen ble for øvrigt femholdt at det måtte være en æresak for bygden å erhverve eien dommene; sammenlignet med prisen for Merakergodset var kjøpe summen meget rimelig. Sikkerheten var god nok, motstanderne ville ivareta privatkapitalistenes interesser. Kommunen opptrådte «ikke på nogensomhelst maade som spekulant». Man henviste til skogdirek tørens uttalelse, men sprang fort over at denne hadde bare sagt at det kunne gå godt. Opposisjonen bestod for det meste av konservative elementer, men enkelte av disse stemte for innstillingen, bl.a. trelastgrosserer Backer fra Halden, som var kommet til det resultat at staten fikk tilstrekkelig sikkerhet for lånet seiv om trelastprisen foreløpig skulle gå ned. Men han tok avstand fra kommunal drift i alminnelighet. Finansministeren Halvorsen holdt seg helt taus. Ved avstemingen den 14. febr. ble komiteens innstilling bifallt med 94 mot 28 stemmer. Det siste som stod igjen var amtstingets behandling, som fant sted den 15. febr. Det gjaldt garantien. Kst. amtmann Guldahl foredro saken med anbefaling og hr. Fosness talte bl.a. om at der var tale om å hindre at en «fremmed stormakt» trengte seg inn i bygden. En f ler het av amts tingets medlemmer hadde dog både prinsippielle og praktiske betenke ligheter og major Jenssen fra Mosvik uttalte at det var en spekulasjons affære. Men resultatet ble at garantien ble vedtatt enstemmig.
---- 551 SS-A ---- VÆRDALSBRUKET 1908 - 1975 Av Leif Lykke KOMMUNEPERIODEN 1908- 1912 Verdal kommune hadde overtatt Værdalsbrukets samlede eiendommer og anlegg for kr. 3.720.000,-. Finansieringen ble ordnet ved at kommunen fikk et statslån på kr. 2.400.000,- i Invalidefondet - og en 2. prioritet pantobligasjon på kr. 1.500.000,- ble utstedt til de gamle eiere. Værdalsbrukets nye styre ble sammensatt slik: Valgt av amtsutvalget: Ordfører Ole Holan Gårdbruker Sefanias Hofstad Gårdbruker Nils Garnes (suppleant) Standartjunker Th. Berg (suppleant) Valgt av herredsstyret: O.r.sakf. Guldahl Gårdbruker Ole Kvello Amtmann Løchen (suppleant) Til styrets formann ble valgt Guldahl og til nestformann Holan. Som disponent ble ansatt S. Houlder, som da var ved By Brug, tidligere ved Meråker Brug. Det første styremøte holdtes 14. april 1908 på Ølvisheim i Egge. (Guldahls bolig.) Et av de store spørsmål som hadde vært livlig diskutert både av de gamle eiere og innen kommunen før kjøpet av eiendommene, var anlegg av treforedlingsindustri og utbygging av vannkraft. Man mente på denne måte å oppnå en fordelaktigere utnyttelse av brukets tømmer. Disse spørsmål skulle komme til å vekke heftige diskusjoner og megen strid i de folkevalgte organer i Verdal og i pressen i hele kommune perioden. Det ble mye skrik og lite ull. Allerede på første styremøte 14. april 1908 ble det besluttet, etter hen stilling fra herredsstyret, å anmode amtsingeniør Munch om å under søke mulighetene for å anlegge et tresliperi i Vuku eller på Verdalsøra.
---- 552 SS-A ---- I undersøkelsene skulle også inngå havneforholdene ved Trones og Verdalsøra. Disponent Houlder og Ole Kvello fikk samtidig i oppdrag å innlede forhandlinger med Levanger kommune angående vilkårene for erverv else av nødvendig vann og grunn for eventuelt tresliperi i Levanger. Amtsingeniør Munch fikk etterhvert i oppdrag å undersøke 3 eller 4 alternativer for anlegg av tresliperi i Verdalen og ett for sliperi i Levanger. Sjefsingeniør Lybeck ble anmodet om å utrede spørsmålet med om kostningsoverslag om utbygging av Dillfossen med kraftstasjon for å skaffe kraft til et tresliperi. Lybeck fremla sine planer i styremøte 21.- 22. mai 1908. Styret besluttet i samme møte å få utredet spørsmålet om anlegg av en cellulosefabrikk. Man anmodet ingeniør Dorenfeldt som sakkyndig å utrede dette spørsmål. Sakfører Tessem fikk i oppdrag å søke ervervet kontrakt med grunn eierne ved Rinnelven angående kjøp eller leie av tomter, demningsrettig heter, vannfall m.v. Som man ser, var det ingen mangel på planer i kommuneperiodens første år. Det skulle imidlertid bli mange flere i resten av perioden. I siste halvår av 1908 dukket det opp interessenter på Østlandet som kunne tenke seg å delta både økonomisk og teknisk i anlegg av fored lingsanlegg for utnyttelse av Værdalsbrukets skogprodukter. Styret opptok forhandlinger med forstkandidat Carl Løvenskiold i Christiania. Formannskapet inngikk 21.11.1908 kontrakt med Løven skiold om hans deltagelse i industrireisingen. Kontrakten gikk ut på at det skulle dannes et A/S Værdalsbruket med Verdal kommune og Carl Løvenskiold som interessenter. Dette aksje selskap skulle overta fra Verdal kommune samtlige Værdalsbrukets eiendommer i Verdal, Levanger og Trondhjem samt alle aktiva av enhver art mot at det nye selskap overtok Værdalsbrukets samlede gjeld og forpliktelser, samt påhvilende heftelser, bl.a. 1. prioritets pantelån stort kr. 2.400.000,- i Invalidefondet og 2. prioritets plantelån stort kr. 1.500.000,- tilhørende de gamle eiere. Det nye aksjeselskap skulle ut stede fullt innbetalte aksjer i det nye selskap for et beløp på kr 400.000,- til Verdal kommune. Carl Løvenskiold på sin side skulle overta aksjer i det nye selskap for kr 160.000,- som skulle innbetales kontant ved sel skapets stiftelse. Den samlede aksjekapital ble således kr. 560.000,-. Dessuten forpliktet han seg til å yte selskapet et lån på kr 1.600.000,- mot 1. prioritets pante sikkerhet i et eventuelt nytt industrianlegg med tomter og bygninger. Han skulle også ha pantesikkerhet i Værdalsbrukets øvrige eiendommer med prioritet etter obligasjonene til Invalidefondet og til de gamle eiere.
---- 553 SS-A ---- Det oppsto imidlertid snart uoverensstemmelser mellom Løvenskiold og kommunen. Årsaken til dette var at herredsstyret hadde forutsatt at det nye anlegg fortrinnsvis skulle legges innen herredets grenser, mens Løvenskiold ganske snart begynte å undersøke mulighetene for å anlegge sliperiet på Østlandet eller på Jæren (Jørpeland). I møte 6. april 1909 fattet herredsstyret følgende enstemmige beslut ning: «Herredstyret bemyndiger Værdalsbrukets styre til å hevde kommunens rettigheter etter kontrakten mellom Løvenskiold og for mannskapet av 21.11.1908 om fornødent gjennom saksanlegg.» Det endelige brudd mellom kommunen og Løvenskiold kom sommeren 1909 da styret for Værdalsbruket anbefalte herredsstyret å fatte følgende vedtak: «.... Under disse omstendigheter må derfor herredsstyret forlange at herr Løvenskiold avgir en skriftlig erklæring om hvorvidt han fremdeles avviser ethvert forslag om anlegg av tre sliperi i Verdalen eller ved Levanger.» Dette forslaget ble vedtatt av herredsstyret. Erklæring fra Løven skiold ble ikke avgitt, og man hører ikke mere om ham eller om saksanlegg mot ham. I februar 1909 trådte Guldahl ut av styret og ingeniør L. J. Dorenfeldt ble valgt inn i styret og til formann. Styret under sin nye formann går med krum hals løs på problemet omkring foredlingsanlegg, og nye utredninger og planer dukker stadig opp. Hopla i Åsen ved utløpet av elven fra Hammervannet er det neste sted styret kaster sine øyne på. Planer og overslag for et sliperi på 15.000 tonn/år på dette sted ble fremlagt i desember 1909. Etter en rekke utredninger om planer og finansieringsmuligheter er man i juli 1910 kommet så langt at styret fremlegger et foreløpig utkast til lover for Aktieselskapet Hopla Tresliperi. Også planene i Hopla blir henlagt øyensynlig fordi kommunen ikke maktet å reise den nødvendige anleggskapital. En utvei som var sterkt fremme i diskusjonen, var salg av et større parti tømmer på rot for å skaffe penger. Det var sterkt delte meninger innen bygden og i herredsstyret om å gripe til denne utvei, men i møte 19. november 1910 besluttet styret å tilby Meråker Brug en uthugskontrakt som omfattet trær på 30 cm i brysthøyde (ca. 1,5 m fra marken), og derover målt på treets minste kant. Uthugsttiden ble satt til 7 år og prisforlangende var kr. 2.800.000,- Kjøperen skulle betale kr 400.000,- kontant og dessuten overta Værdalsbrukets statslån kr 2.400.000,- i Invalidefondet til forretning og betaling i uthugsttiden. Meråker Brug aksepterte ikke dette tilbud, og da styret fastholdt sitt
---- 554 SS-A ---- prisforlangende ble det intet av denne handel. Spørsmålet om salg på rot dukker senere ikke opp i kommuneperioden. Det varte ikke lenge før et nytt prosjekt var på trappene. Denne gang gjelder det Folla Tresliperi i Follafoss, som var til salgs. Det forelå et tilbud fra dette selskaps direksjon av 8. januar 1910. Kommunen fikk en håndgivelse på anleggene i Follafoss gjeldende ut februar. Styret foretok befaring i Follafoss og engasjerte ingeniørene Darre-Jenssen og Kieland til å besiktige anleggene og fremkomme med en utredning. Styret ber om forlengelse av håndgivelsen minst til utgangen av mars. Follas direksjon meddeler 14.3.1910 at håndgivelsen ikke kan for lenges utover 31. mars. Sakkyndige utredninger om Follaprosjektet foreligger 29. mars, og styret foreslår for herredsstyret at dette på det nuværende trinn ikke kan treffe endelig beslutning om kjøp av Folla Tresliperi i h.t. tilbud av 8.1.1910, men at man forsøker å forhandle videre med Follas direksjon. I styremøte 29. april 1910 besluttet styret å henstille til herredsstyret at dette ikke godtar Follas tilbud da Follas direksjon fastholder den forlangte pris. Dermed glir Follaprosjektet ut av bildet. Folla Tresliperi ble forøvrig kjøpt i 1911 av adv. Hjalmar Wessel m.f., det samme konsortium som senere ble eiere av Værdalsbruket. Etter at de hektiske forhandlinger om kjøp av Folla Tresliperi var brutt fortsatte utredningene og diskusjonen om sliperianlegg i Asen, på Levanger, ved Rinnelven og i Verdal. Så sent som 23.11.1911 anmodes ingeniør Lange om å overta undersøkelsene vedrørende sliperianlegg i Verdalen. Hans utredning foreligger 8.3.1912. Sliperiplanene i Verdal lot seg ikke realisere bl.a. fordi eierne av 2. prioritets pantelånet i Værdalsbruket, stort kr. 1.500.000,-, ikke ville fråfalle pant i Dillfossen, og dermed kunne nødvendig lån ikke oppnås. Spørsmålet om industrireising er gitt en såvidt bred plass i denne fremstilling fordi det var det alt overveiende problem i hele kommune perioden. Det ledet til en lang rekke diskusjoner og krangel, tildels av injurierende art, både i herredsstyret, mann og mann i mellom i bygden, og i pressen både i Trøndelag og i landet forøvrig. Skifting i ledelsen og oppnevnelse av en såkalt rådgivende komite gjenspeiler den uenighet som hersket. Guldahl gikk, som tidligere nevnt, ut av styret ved årsskiftet 1908-09, og herredsstyret valgte ingeniør L. J. Dorefeldt inn. Dorenfeldt ble valgt «foreløpig som formann» som det står i styreprotokollen for 11.2.1909. Som 1. varamann hadde herredsstyret valgt handelsbestyrer Johs. Minsaas. Høsten 1909 valgte herredsstyret en rådgivende komite for styret. Denne komite bestod av John Myhr, O. S. Haugdahl og Johs. Aas. Disse herrer deltok i styrets møter.
---- 555 SS-A ---- Dorenfeldt trer ut av styret ved utløpet av 1910. Han hadde vært mye fraværende, og varaformann Ole Holan hadde ledet de fleste styremøter. Ole Holan fungerer som styreformann fra 1.1.1911. I januar 1911 retter herredsstyret sterke anklager mot disp. Houlder, og foreslår at han avskjediges. Bruksstyret avviser forslaget. I februar 1911 meddeler amtmannen at funksjonstiden for de av amtsutvalget valgte medlemmer (Holan og Hofstad) gjelder inntil videre, dog ikke utover 13. april 1911. Videre meddeler han at herredsstyrets valg av to nye styremedlemmer ennu ikke er approbert. Disp. Houldet fråtrer, som følge av den sterke kritikk som var rettet mot ham, som disponent i begynnelsen av april 1911, og kontorsjef Anton Salberg, som hadde vært ansatt ved Værdalsbrukets sagbruks kontor siden 1886, ble ansatt som selskapets disponent. De mange endringer i styrets sammensetning og brukets daglige ledelse som finner sted i begynnelsen av 1911, medfører komplikasjoner og indre stridigheter. Amtsutvalget velger Bernhard Rostad og Ole Holan som medlemmer. S. Hofstad blir varamann for Ole Holan og E. Muller varamann for B. Rostad. Herredsstyret velger 10.2.1911 J. Aas og J. Myhr, (tidligere rådgivende komite), som styremedlemmer med O. Flyum og J. P. Aksnes som varamenn. Ole Kvello ble således ikke gjenvalgt av herredsstyret, og heller ikke 1. varamann Johs. Minsaas. Amtmannen meddeler i skrivelse av 7.4. s.å. at Landbruksdeparte mentet hadde underkjent herredsstyrets valg som ugyldig. I herreds styremøte 11.4. fastholdes valget. Ole Kvello meddeler i skrivelse av 13.4. at han betrakter seg som lovlig valgt medlem av Værdalsbrukets styre. Rostad henstiller, på kommunens vegne, til Kvello at han foreløbig trekker seg tilbake som styremedlem. Ole Kvello nekter å trekke seg tilbake. 22.4.1911. De av herredstyret valgte medlemmer tar sete i styret. Ole Kvello var ikke tilstede. Holan tar forbehold om gyldigheten av de avgjørelser som treffes på dette møte inntil valget av styremedlemmer var endelig avgjort av myndighetene. Som ny formann ble valgt B. Rostad, og som ny varaformann Johs. Aas. I oktober 1911 ble O. Horne ansatt som ny disponent og A. Salberg gikk tilbake til sin gamle stilling som kontor-sjef ved sagbruket i Levanger. John Skavhaug ble ansatt som kontorist ved Holmenkontoret. Så langt om kommunens industriplaner. De menn som satt i styret for Værdalsbruket, og de som var daglige ledere i denne periode, stod på en Uriaspost, og deres oppgave ble nærmest uløselig. De var sikkert alle hederlige, rettskafne og - på sine egne feiter - dyktige menn som gjorde hva de maktet for kommunen og Værdalsbruket. De hadde riktignok ingen sakkunnskap eller erfaring i ledelse av en så stor og komplisert
---- 556 SS-A ---- bedrift som Værdalsbruket, eller i vurdering av industriprosjekter. Dette kunne imidlertid vært avhjulpet med sakkyndige konsulenter og rådgivere, dersom styret og disponent hadde fått arbeide i fred, men det fikk de aldri. Den store bøygen var herredsstyret. Det ble etter hånden ganske klart at det ikke var mulig å lede en bedrift som Værdalsbruket med et herredsstyre som øverste instans, og spesielt ikke i en bygd som Verdal hvor det var ytterst kompliserte forhold og motstridende interesser bl.a. som følge av leilendingssystemet. I herredstyret var det mange forståsegpåere og kverulanter som la seg bort i styrets og ledelsens disposisjoner, og en fraksjon gjorde hva den kunne for å stikke kjepper i hjulene, og gjøre livet surt for styre og disponent ved enhver anledning. Styret måtte således flere ganger rykke ut i pressen for å avlive rykter og usannheter som fremkom offentlig. Til tross for store tømmerdrifter, (gj.sn. 48.175 m 3 pr. år 1908-1912), ble økonomien stadig dårligere, og styret lette med lys og lykt etter muligheter for å skaffe penger. Salg av tømmer på rot er nevnt foran. Holmen gard ble flere ganger frembudt til salg. Høyeste bud hadde fru Margrete Getz som bød kr. 60.000,- for Holmen gard og Holmen skog på nordsiden av Kverna. Budet ble ikke godtatt. I begynnelsen av 1911 er den økonomiske situasjon prekær. Dette fremgår av styrets beslutninger: 25.2.1911. «Styret besluttet å oversende gjenparter av skrivelse fra Levanger og Skogns Sparebank og telegram fra Indherred Kreditbank av idag med anmodning om snarest mulig å få herredstyrets meddelelse om hvor og hvorledes de nødvendige midler til undgåelse av forretning ens standsning skal reises.» 1.3.1911. «At Bruget er avskåret fra å disponere yderligere på dets kassakredit til Nordenfjeldske Kreditbank og man fortiden ingen andre disponible midler har, meddeles herved Værdalens Formandskab, med anmodning om at meddele styret hvor og hvorledes penger blir at tilveie bringe da driften ellers kan komme til at standse.» «Refereres skrivelse fra kommunekassereren angående skatter. På nuværende tidspunkt har man ingen disponible midler.» Kommunen hadde snart løpt linen ut. Bygdestriden ble stadig bitrere, og tanken om å seige bruket dukket opp. Som nevnt foran hadde advokat Hjalmar Wessel, på vegne av et konsortium i 1911 kjøpt Folla Tresliperi med anlegg og skogeiendom mer. Disse eiendommer dekket ikke slipenets behov for slipvirke, og Folla kjøpte bl.a. slipvirke fra Værdalsbruket i kommuneperioden. Follas ledelse fulgte naturligvis med i striden rundt Værdalsbruket, og tanken om å kjøpe Værdalsbruket dukker opp rundt årsskiftet 1911-1912. På det tidspunkt innleder adv. Wessel forhandlinger med overretssakfører
---- 557 SS-A ---- E. D. Bøckmann, Trondhjem, om kjøp av den 2. prioritets panteobligasjon som de gamle eiere satt med i Værdalsbruket. Disse forhandlinger førte til at Folla (Wessel) i april 1912 kjøpte obligasjonen for 90 l A°/o d.v.s. kr 1.355.000,- kontant. Pengene ble lånt i Den Norske Kreditbank, hvor obligasjonen ble deponert. I månedene januar - februar - mars og april 1912 utfoldes en voldsom aktivitet fra kjøpernes side for å bringe kjøpet av Værdalsbruket i orden så fort som mulig. I Christiania satt Wessel og trakk i alle trader, både på høyeste politiske plan og i bank- og finanskretser. Hans høyre hand i Nord- Trøndelag var overretssakfører Asm. Schiefloe (senere h.r.adv. Asm. Schiefloe), Steinkjer, som holdt ham godt underrettet om alt som fore gikk på det lokale plan, og som aktivt forsøkte å påvirke lokale myndigheter og ledende personer både i kommunen og i fylket til å gå med på salg. Mellom Wessel og Schiefloe utveksles det i denne periode nesten daglig brever og telegrammer. Dessuten møttes de ofte i Christi ania eller Trondhjem for konferanser og drøftelser. Både Wessel og Schiefloe hadde allerede ved årsskiftet 1911-912 kontakt med Værdals brukets styre ved formannen Bernhard Rostad. Styret arbeidet imidler tid med sliperiplanene og finansieringen av disse. For å kunne løse finansieringsspørsmålet var det som tidligere nevnt nødvendig at de gamle eiere som ennu satt med 2. prioritets panteobligasjonen frafallt pant bl.a i Dillfossen. Dette nektet de. For Værdalsbrukets styre var det i 1912 klart at det bare forelå to muligheter. Den ene var å anlegge tre sliperi og beholde skogene, og den annen var salg av eiendommen. Da så sliperiplanene fikk dødsstøtet ved slutten av 1911 var den første mulighet falt bort, og saken utviklet seg meget raskt. Kjøpetilbudet fra advokat Wessel til Verdal kommune er datert 12.4.1912. Herredsstyret oppnevnte en særskilt komite bestående av J. E. Grunden, Thomas Berg og John Vigen som sammen med brukstyret skulle sluttføre forhandlingene om salget. Den 15.4. holdtes styremøte på Grennes hotell på Verdalsøra. Kommunens juridiske rådgiver, o.r.sakf. Tessem, adv. Wessel og o.r.sakf. Schiefloe var også tilstede. Her ble man enige om endel endringer i det fremlagte kjøpetilbud. Da disse endringer var foretatt og underskrevet av Wessel, utferdiget styret en innstilling til herredsstyret om salg. Innstillingen ble vedtatt med 4 stemmer, mens styrets 5. medlem, O. Holan, hadde et dissenterende forslag i 2 alternativer. Det fremgår ikke av styreprotokollen hva Holans forslag gikk ut på. Den 17.4. holdtes nytt møte hvor foruten styret, den av herredsstyret oppnevnte forhandlingskomite, J. E. Grunden, Thomas Berg og John Vigen, samt herrene Wessel og Schiefloe var tilstede. Endel endringer i
---- 558 SS-A ---- Wessels kjøpetilbud ble foretatt og styret besluttet å la tilbudet trykke for omsendelse til herredsstyret medlemmer. På tampen av forhandlingene mellom Wesselkonsortiet og Verdal kommune dukker andre liebhabere opp, bl.a. Meråker Brug. Typisk for de intense forhandlinger som ble drevet i dagene umiddelbart før avgjørelsen falt, er følgende telegram fra Hjalmar Wessel til hans kompanjong avd. Flood i Christiania. Telegrammet er sendt over Norsk Jernbane-telegraf fra Hell stasjon 17.4. 1912 kl. 9.45 og lyder: «Inat oppnaaet enighet forsterket styre uvæsentlige ændringer nyt herredsstyre seksogtyvende Meråker intrigerer. Blir foreløpig Trond hjem. Underrett. Hjalmar.» I herredsstyrets møte 26. april 1912 gikk herredsstyrets flertall inn for salg av Værdalsbruket på de vilkår som var fremsatt av adv. Wessel i hans kjøpetilbud av 12.4.1912 senere endringer. Forslag om salg var fremsatt av Værdalsbrukets styre. Det fremgår av korrespondansen mellom bruksstyrets medlemmer at det var med tungt hjerte styret hadde fremsatt dette forslag, men de øynet ingen annen utvei. 1 herredsstyret satt formannen i Værdalsbrukets styre, Bernhard Rostad, som ordfører og varaformann Johs. Aas. Disse hadde som med lemmer av bruksstyret anbefalt salg og talte for salg. Mindretallets leder og talsmann var soknepresten i Verdal, Erik Veel, som kjempet en hard kamp i herredsstyret for at kommunen ikke skulle seige bruket. Erik Veel ble valgt til ordfører i Verdal i 1914. Han hadde nok ikke glemt sitt nederlag i 1912 og inntok alltid en meget steil holdning overfor det nye A/S Værdalsbruket under de mange forhand linger som fant sted angående fortolkninger av Wessels kjøpetilbud. Herredstyret vedtok altså å seige bruket og hermed innledes en ny epoke i Værdalsbrukets historie.
---- 559 SS-A ---- WESSELS PERIODE 1912- 1919 Meråker Brug ved disponent Nils Young Fearnley forsøkte til siste minutt under salgsforhandlingene å få en fot innenfor i Værdalsbruket. Dels opptrådte de som selvstendig liebhaber overfor Verdal kommune og anmodet kommunen om å utsette avgjørelsen, noe herredsstyret avslo, og dels foreslo de overfor Wesselkonsortiet at Meråker Brug skulle overta 50% av aksjene i det nye A/S Værdalsbruket, men dette ble også avvist. Som nevnt foran, hadde Folla Brug (Wessel), kjøpt de gamle eieres 2. pr. panteobligasjon for kr 1.355.000,-. Ved salget overtok det nye selskap Værdalsbrukets samtlige aktiva og passiva med de unntagelser som er nevnt i Wessels kjøpetilbud. Verdal kommune fikk kr 300.000,- kontant, og kjøperne overtok forpliktelsene overfor Invalidefondet for 1. pr. lånet på kr. 2.400.000,-. Den samlede kjøpesum ble således kr. 4.055.000,-. Konstituerende generalforsamling ble holdt 29. april 1912 hvor Vedtekter for Aktieselskapet Værdalsbruket ble vedtatt. Aksjekapitalen ble satt til kr. 800.000,- fordelt på 160 aksjer a kr 5.000,-. Av innbyderne til dannelsen av A/S Værdalsbruket var tegnet følg ende beløp: Hjalmar Wessel kr. 100.000,— Tollef Kilde kr. 200.000,— Andreas Wefring kr. 80.000,— Asm. Skjeflo kr. 50.000,— Ingeniør Martens Otto Schultz var tysk statsborger. Han kom til Norge for å drive bjørn- og elgjakt, kjøpte Egge gard ved Steinkjer, giftet seg norsk, og ble i Norge resten av sitt liv. Han hadde betydelige interesser i tysk industri og også i Folla Brug. Når han tegnet seg for aksjer i Værdals bruget med sin svoger ingeniør Martens som stråmann, skyldtes vel dette hans tyske statsborgerskap eller hans betydelige interesser i Folla. Approbasjon på herredsstyrets beslutning om salg ble meddelt ved
---- 560 SS-A ---- Getz-gården. kgl. resolusjon av 15. mai 1912, og konsesjon på eiendommen ble gitt de nye eiere ved samme resolusjon. Wessels kjøpet ilbud av 26.4.1912. (Se kilder.) De viktigste punkter i det endelige vedtatte kjøpetilbud var Fra salget ble unntatt 75 leilendingsgårder og 61 plasser med påstå ende hus og tilliggende sæterrettigheter og fjellslåtter. Disse eiendom mer skulle ha samme beiterett som hittil for storfe og sau. Dessuten skulle de ha rett til jakt og fiske som hittil i visse områder. Uttrykket «som hittil» må forståes slik at det var de rettigheter som tilla de enkelte garder på det tidspunkt salget fant sted som skulle konserveres. Noen utvidelse av disse rettigheter fant ikke sted ved overdragelsen. Holmen nedre, Mikvold vestre og Vestly, (skogformannsbolig i Helgådal), samt tre plasser på minst 20 mål skulle inngå i kjøpet. Til samtlige leilendingsgårder og plasser skulle utlegges husbehovskog som eiendom. Det skogareal som skulle utlegges til gårdene, skulle samlet ikke utgjøre minde enn 15.000 mål og ikke over 16.500 mål skog land. Husbehovsskogene skulle ligge så nær gårdene som mulig, og helst støte til innmarken. Skoglandets gjennomsnittskarakter, (bestokkning og bonitet), skulle svare til gjennomsnittskarakteren av alle brukets skoger.
---- 561 SS-A ---- L ei len dingsskjøn net Skjønnet skulle i h.t. kjøpetilbudet bestå av 5 uvillige menn. Av disse skulle Verdal kommune, kjøperen og leilendingene oppnevne hver sin skjønnsmann, og de to siste skulle oppnevnes av skogdirektøren. Den ene av de skjønnsmenn skogdirektøren oppnevnte, skulle være skog kyndig og bosatt utenfor amtet. De øvrige fire skjønnsmenn skulle være gårdbrukere. Skjønnets avgjørelser skulle være endelige. Skjønnet fikk følgende sammensetning: Amtskogmester Richard Aaeng, Trondhjem, oppnevnt av Skogdirek tøren. Gårdbruker Henrik Five, oppnevnt av Skogdirektøren. Gårdbruker O. Flyum, oppnevnt av Verdal kommune. Gårdbruker J. E. Grunden, oppnevnt av leilendingene. Gårdbruker Ole S. Aaset, Rena, oppnevnt av kjøperen. Amtskogmester Aaeng ble valgt til formann. Skjønnet holdt sitt første møte på Verdalsøra 10. juli 1912, og foretok enforeløbig befaring 10., 11., og 12. juli. Amtskonduktør, ingeniør Einar Gram, Trondhjem, ble engasjert av skjønnhet for å foreta oppmåling og kartlegging av innmark og skog som skulle tillegges leilendingsgårdene. Skjønnet begynte med innmarksarealene. I kjøpetilbudets pkt. 2 heter det om innmarken: «Eiendomene undtas med det indmarksareal som er indhegnet til gaarde og plasser. Hvis gjærde ikke findes skal de nuværende grænser for indmarken respekteres.» Med det ekstensive jordbruk som dengang hadde vært drevet, var det ikke lett å skille mellom innmark, beitetrøer og igjengrodde slåtteteiger og åkerlapper innenfor gamle skigarder. Det oppstod da også meget snart uengihet innen skjønnet om fortolkning av kjøpetilbudets bestemmelser om innmarken, og om selve innmarksbegrepet. Leilendingenes representant i skjønnet, J. E. Grunden, var stadig i opposisjon delvis støttet av kommunens representant O. Flyum. Det går som en rød tråd gjennom hele skjønnsprotokollen at Grunden protesterer og forlanger protokolltilførsel. På grunn av stadig uenighet innen skjønnet om fastsettelse av inn marksgrensene gikk arbeidet i august måned helt istå og ble avbrutt. Den 25.9. ble det holdt et møte i Verdal hvor skjønnsmennene var tilstede unntatt Grunden, som pr. telegram til formannen meddelte at han ikke fant grunn til å møte. Foruten skjønnsmennene møtte for kjøperne adv. Wessel og for selgerne ordf. Rostad, redaktør Aas og gårdbruker Myhr. Her ble man enige om: «At skjønnet fortsætter sitt
---- 562 SS-A ---- arbeide og bestemmer indmarksgrensene med bindende virkning der hvor der er enighet innen skjønnet, hvor der er dissens blir partene å tilkalle inden endelig avgjørelse treffes.» Skjønnet ble utsatt til neste sommer og sammentrådte igjen 5. juni 1913. Allerede 7. juni oppstår det igjen uenighet innen skjønnet om fastsett else av innmarksgrensene i Sul, og leilendingenes representant forlanger protokolltilførsel. Befaringen fortsetter til 8. juli, men partene må stadig tilkalles fordi det er uenighet om innmarksgrensene. Den 10. juli holdes et fellesmøte mellom skjønnet og representanter for kjøper og selger. For kjøperne møtte Hjalmar Wessel og Tollef Kilde, og for selgerne Bernhard Rostad og Johs. Aas. Her ble man enige om å oppnevne en voldgiftsnevnd bestående av to menn, hvorav partene skulle oppnevne hver sin. Disse to skulle gå forut for skjønnet og fastsette innmarksgrensene, der hvor skjønnet ikke allerede hadde avgjort saken. Bare i de tilfeller hvor de to voldgiftsmenn ikke ble enige skulle skjønnet avgjøre saken. Skjønnsretten fortsetter sitt arbeide hele sommeren 1913 og også sommeren 1914, og holder sitt siste møte 10. sept. 1914. I dette siste møte har leilendingenes representant en tilførsel på over 3 sider i skjønnsprotokollen, hvor han protesterer på en rekke avgjørelser. Voldsgiftsnevnden som ble besluttet oppnevnt i møte 10.7.1913, fikk denne sammensetning: Gårdbruker og ordfører Sivert Austad, Røra, oppnevnt av Verdal kommune. Gårdbruker O.K.V. Gaathaug, Sande, Telemark, oppnevnt av Værdalsbruket. Den holdt sitt første møte 26.7.1913. Voldgiftsnevnden arbeidet meget raskt og hadde fastsatt innmarksgrensene på ialt 37 leilendings gårder og plasser dåden avsluttet sitt arbeide 7.8.1913. Av andre ting som ble undtatt ved salget, skal nevnes halvparten av vannretten i Dillfossene. Værdalsbruket ervervet den vannrett i Dillfoss ene som ligger på Innas østside, mens kommunen beholdt vannretten på vestsiden (Dillansiden) med reguleringsrettigheter. Dessuten beholdt kommunen rettigheten til Skjækerfossen og Ulvildfossene med fornødne reguleringsrettigheter. Alle andre vannfall medfulgte i handelen, og de største ble senere sær skilt matrikulert. Sky Iddelingsforre iningene Statskonduktør Gram var i september 1914 ferdig med oppmåling og tegning av kart over leilendingsgårder og plasser med tilliggende husbe hovsskog, som kommunen hadde holdt tilbake ved salget. Lensmannen i Verdal oppnevnte følgende skylddelingsmenn:
---- 563 SS-A ---- Marius Heir, Arnt Holmen og Ole Skjækermo for eiendommene i Vera, Helgådalen og Malsådalen. Aneus Okkenhaug, Elias Næs og Edvard O. Suul for eiendommene i Sul og Innas dalføre. Det var meningen at forretningen skulle begynne 12.10., men allerede 9.10. hadde Verdal kommune ved ordfører Veel protestert mot fremme av skylddelingsforretningen «... indtil det er bragt på det rene hvorvidt og i hvilken udstrekning de grænser som agtes lagt til grund, kan aner kjendes.» Forretningen kom dog igang 21.10.1914. Det oppstod meget snart en merkelig strid mellom Verdal kommune (Leilendingsforeningen) og Værdalsbruket, om hvorvidt de solgte skoger som utgjorde det langt største areal, skulle betraktes som fra solgte parseller eller om denne betegnelse skulle brukes på de tilbake holdte leilendingsgårdene med tillagt skog. Kommunen mente at gård ene måtte betraktes som hovedbøle og få b.nr. 1, og skogene betraktes som frasolgte parseller og få nytt bruksnavn og senere b.nr. Værdalsbruket på sin side hevdet at gårdene måtte betraktes som utskilte parseller, og at det var disse parseller som i h.t. skylddelingslov ens paragraf 8 måtte befares og beskrives. Værdalsbruket hevdet videre at dersom skogene skulle betraktes som fraskilte parseller, måtte grens ene for disse både mot «indre» og «ytre» naboer befares og beskrives. Dette ville bli et ytterst tidkrevende arbeide som heller ikke var gjenn omførbart på vintertid. Det kan bemerkes at grensene for Værdalsbrukets skoger mot «indre» og «ytre» naboer ialt er ca. 360 km. Saken ble av amtmannen i Nordre Trondhjems amt forelagt Finans departementet. Departementet antok at det ikke var noe i veien for at gårdene med tillagt skog ble betraktet som utskilte parseller med nytt bruksnummer. Dersom det var ønskelig at gårdene beholdt sine gamle bruksnavn, var det intet i veien for det, og heller ikke for at skogeiendommene kunne få samme navn med tilføyelse av skog (N.N.skog). Etter å ha mottatt Finansdepartementets utredning var skylddelings mennene av den oppfatning at når gårdene fikk beholde sine gamle navn kunne dei ikke spille noen rolle hvilken del som fikk bnr. 1 eller bnr. 2. Sorenskriveren i Stjør- og Verdal ga skylddelingsmennene medhold i dette, tiltross for departementets klare utsagn om at skogene som hovedbøle i h.t. skylddelingslovens paragraf 8 måtte ha bnr. 1, og de utskilte parseller, gårdene med husbehovsskog måtte få senere bnr., men beholde sine bruksnavn. Enden på visen ble at gårdene fikk bnr. 1 og skogene bnr. 2 eller senere nr., og skylddelingsforretningene ble etter hvert godtatt for tinglysing med denne nummerering. Bind VI A — 36
---- 564 SS-A ---- Følgen av dette er at i skylddelingsforretningene er det bare grensene for de tilbakeholdte garder med utlagt husbehovsskog som er befart og beskrevet, mens det for skogenes yttergrenser bare er angitt i hvilken himmelretning de solgte skoger støter mot andre naboer, f.eks. N.N. skog eller N.N. ålmenning. Som eksempel på dette kan vi ta for oss skylddelingsforretningen av 19.10.1914 over den til Sulstuen utlagte husbehovsskog. Etter å ha beskrevet grensene for husbehovsskogen nøyaktig beskrives den solgte del av Sulstuen skog slik: «Forøvrig grænser Suulstuskogen i nord mot Aasen eller Karlgaardsskogen og Juldals ålmenning, i øst mot Inns statsalmenning, i syd mot Færens ålmenning og i vest mot Brenna skog.» Aasen eller Karlgårdsskogen og Brenna skog er her betegnelsen på de deler av den solgte skog som Værdalsbruket ervervet. Grensene mellom disse forskjellige skogeiendommer som Værdalsbruket nu eier, er aldri oppgått eller avmerket. Dette hadde ikke vært nødvendig fordi både leilendingsgårdene og skogene i flere hundrede år hadde tilhørt én eier som deler av Værdalsgodset. M. P. Moen f. 1865 i Tylldal. Værdalsbrukets skogforvalter 1905-1936. Disponent Paul Schiefloe Bestyrerfor Værdalsbrukets trelastutsalg i Tromsø 1928-1941. Disponent for Trones Bruk 1948-1963.
---- 565 SS-A ---- Gjennom tidene hadde det naturlig nok utviklet seg et visst system for bruk av omradene. Skal man sa noenlunde finne frem til grensene for de enkelte garders områder, må man derfor forsøke å bringe på det rene hvor de som leilendinger utøvet sin rett til beite og slått, og hvor de fikk ta sin ved og sitt hustømmer, eller hvor de måtte utføre sitt pliktarbeide med fremdrift av tømmer for eierne av godset. Dette løse system har tydeligvis ledet til stridigheter leilendingene i mellom, og i enkelte deler av godset har derfor godsets eiere forsøkt a etablere en fastere ordning med angivelse av i hvilke bestemte omrader den enkelte gard skulle utøve sine rettigheter. Slike «delinger» fant sted på foranledning av jorddrotten, i Vera i 1801, i Sul i 1806 og i Storstad marken i 1816. (Se kilder.) Leilendingsskjønnet var nu avhjelmet, voldgiftsretten hadde avsagt sin kjennelse, karter var tegnet. leilendingsgårdene med husbehovsskog og innmark var oppmålt og skylddelingsforretningene var utført i marken, og man skulle tro at en formell avslutning av saken med ting lysning av dokumentene matte være en kurant affære. Slik gikk det imidlertid ikke. Leilendingsstyret ved sin formann, pastor og ordfører Erik Veel laget stadig nye vanskeligheter. Tiltross for at kjøper og selger hadde vært enige om skjønnsforutsetningene, og enige om a la innmarksgrensene fastslås ved voldgift hvor det var dissens innen skjønnet, ville leilendingsstyret for 37 eiendommers vedkommende ha endret de grenser skjønnet og voldgifttsretten var blitt enige om. Lei lendingsstyret nektet skylddelingsmennene å innsende skylddelingene til tinglysning før disse endringer hadde funnet sted. Værdalsbruket protesterte mot dette, men for a få en slutt pa saken ble det innledet forhandlinger med leilendingsstyret og Verdal kommune. Det avsluttende forhandlingsmøte ble holdt 6.12.1916. Her møtte for Verdal kommune ordfører Veel og gardbruker Ole Kvello. For Værdalsbruket møtte skogforvalter M.P. Moen. Her ble man enige om noen mindre endringer av grensene for 8 eien dommers vedkommende. Møtet ansa med dette alle uoverensstemmelser mellom kommunen og Værdalsbruket vedkommende leilendingsgårdene med tillagt skog for ordnet. Det eneste som det ennu ikke var full enighet om var Nedre Holmens eiendom på Innas Vestside. Endringene som nu var foreslått ble godtatt av Verdal kommune v/ordfører Veel, og av Værdalsbruket v/advokat Wessel 15.12.1916, og tinglysing av skylddelingsforretningene kunne nu foretas. Hermed var det foreløpig slutt på stridighetene mellom Verdal kommune - Leilend ingsstyret og Værdalsbruket, men de blusset senere opp igjen. Det ble i forbindelse med forliket av 15.12.1916 utarbeidet et forslag til skjøte, men skjøtet ble aldri utstedt. Verdal kommune hadde derfor
---- 566 SS-A ---- grunnbokshjemmel til eiendommene helt til 1950. Ethvert salg av parseller inntil dette år måtte derfor godkjennes av Verdal kommune. Styret i det nye A/S Værdalsbruket utfoldet fra første stund en voldsom aktivitet. Det ble bygget ny industri, innkjøpt andre skogeien dommer og industriforetagender, og driften av skogene ble sterkt forsert. I driftsårene 1911-12 til 1918-19 var det gjennomsnittlige årlige driftskvantum 55.235 m 3. Ett enkelt år, vinteren 1914-15, ble det frem drevet fra egne skoger hele 88.223 m 3. Sagbruksvirksomheten var i det vesentlige blitt drevet på Levanger efter de store jordras i Verdal 1893, som efterhvert umuliggjorde skipning fra Verdalsøra. Ifølge Wessels kjøpetilbud skulle over halvparten av Værdalsbrukets sagtømmer foredles innen Verdal kommune. Det eneste sted i Verdal hvor det var mulig å anlegge dyp vannskai, var på nordsiden av Tronestangen. Her ble innkjøpt nød vendige tomtearealer fra Bernhard Rostad på Trones gard, og Trones Bruk ble bygget i 1913. Det vart et sagbruk med to rammepar og eksporthøvel. Kraftkilden var en dampmaskin som ble fyrt med avfall fra sagbruk og høvleri. Tomtene var lange og smale med lange avstand er for intern transport, og trallebaner måtte bygges opp på trekonstruk sjoner i fjæreområdet som følge av terrengets beskaffenhet. Havneforholdene var heller ikke gode da skipningskaien lå sterkt ut- satt for vind fra nordvest. Sagbrukets kapasitet på et skift var ca. 4.000 std. og tømmerforbruk- et 35-40.000 m 3 pr. år. Taugbane for transport av ved til Ranheim fra Trones til Fleskhus st., ble bygget i 1914, og NSB anla sidespor for lasting. Disponentboligen på Asphaugen ble bygget i 1914 på 10 Vi mål tomt, innkjøpt fra Leklem for kr 2.000,-. I 1912 hadde Wessel for Værdalsbrukets regning kjøpt Trondhjems Aktie Trælastkompani. Det var et gammelt selskap som eides av Jenssen & Co. i Trondhjem. Det hadde hatt store skogeiendommer med foredlingsanlegg (Tegefors) i Jåmtland og dessuten sagbruk i Snåsa og Ekne. Værdalsbruket garanterte i Privatbanken for Trælastkompaniets gjeld ca. kr. 600.000,-. Kompaniet hadde store engasjement i Tromsø og Narvik, og disponenten Kjerulf hadde sammen med Mathisen og Jacobsen i Narvik innlatt seg på store skogspekulasjoner i Sverige. Værdalsbruket led store tap ved Kjerulfs transaksjoner. For å redde det som reddes kunne, ble Tromsø Trelastutsalg startet. Dette satt Værdalsbruket med til 1941 da det ble solgt til Austad i Tromsø. Disponent Paul Schiefloe som i 1948 ble disponent for Trones Bruk, ledet dette selskap fra 1928 til 1941. Værdalsbruket hadde den gang en aksjekapital på kr. 800.000,-, og hadde fra starten som bankforbindelse Den Nordenfjeldske Kreditbank
---- 567 SS-A ---- i Trondhjem. Banken fant imidlertid at Værdalsbruket ved bygging av Trones Bruk og ervervelsen av Trondhjems Aktie Trælastkompani, og senere 2/3 av By Brug, hadde innlatt seg på forretninger som sto i mis forhold til dets egen kapital. Forholdet opphørte derfor, og Værdals bruket fikk ny bankforbindelse, Trondhjems - senere den Norske Handelsbank. Kjøpet av aksjemajoriteten i By Brug og Forseth Brug fant sted i 1913. Det ble kjøpt aksjer for pålydende kr. 400.000,- + 50% overkurs for kr. 600.000,-. Selgere var Adolf Øien, fru Bachke og L.H. Hansen, samtlige i Trondhjem. Værdalsbruket ble efterhånden eneeier av By Brug, men Værdalsbrukets styremedlemmer satt formelt som eiere. Værdalsbrukets eiere (Wesselkonsortiet) hadde som før nevnt kjøpt Folla Brug i Follafoss med eiendommer i 1911. Det var således et betydelig eiendomskompleks og flere store skogindustrianlegg konser net satt med. Det ble også etablert et salgskontor i London, «United Mills Agencies» med nordmannen Harsem som leder. Men Wessels appetitt på skog og skogindustri var usvekket og ble tydeligvis ytterligere skjerpet under høykonjunkturen i krigsårene 1914- 1918. Svenske eiendommer Ved kontrakt av 20.7.1914 kjøpte Værdalsbruket ved Hjalmar Wessel 15.000-17.000 favner å 216 engelske kubikkfot (eller ialt ca. 100.000 m 3 løst mål) prima grantømmer av Oluf Alexanderson i Kall sokn i Jåmt land. Virket skulle leveres i lense ved Nordenden av Kallsjøen ved Sundet, og leveransen skulle strekke seg over årene 1915-1919. Prisen var kr 33,50 pr. favn for de første 2/5 av partiet og kr 35,- pr. favn for de resterende 3/5. Ved kontrakt av samme dato, 20.7.1914, fikk A/S Værdalsbruket rett til å benytte O. Alexandersons strand og grunn rundt Kallsjøen og Anjan til velteplasser, bomfester, anlegg av taugbane m.v. Denne rett overdro A/S Værdalsbruket til et nystartet aksjesel skap, Anjan Tansportaktiebolag med Oluf Alexanderson, Chr. Eng og Johan Getz som styre. For transport av dette virke ble så taugbanen fra Kallsjøen til Anjan (1400 m) og fra Anjan til Vera (3700 m) bygget. Anlegget kostet ca. kr. 100.000,-. Det utførende firma var Linbaneaffåren, Korsnås, Sverige, og banen ble innviet 21.9.1915. Taugbanen var i drift til år 1920 dadeøkonomiske forhold gjorde overførsel av tømmer til Norge umulig. Senere ble eien dommene utnyttet ved salg til svenske foredlingsbedrifter. For å skaffe seg mere virke og for å utnytte taugbanens kapasitet gikk
---- 568 SS-A ---- Værdalsbruket efterhånden inn for å skaffe seg egne eiendommer rundt Kallsjøen og dennes nedslagsdistrikt. Følgende eiendommer ble inn kjøpt: Husa Bruk. Denne eiendom som omfattet skogstrekningene på Kallsjøens vestre side fra utløpet av Kallsjøen til Digernåset eides av et norsk konsort ium bestående av Hornslien, Haug, Eid og Nordråk. Den store gard Fåviken hørte til denne eiendom. Oluf Alexanderson og Chr. Olsons eiendommer. Disse eiendommer omfattet eiendommen Segerdalen-Gråsjøen og endel av Belj om og Gråvalen ved nordenden av Kallsjøen og ved sjøene Anjan og Jufvelen. Kjolan østre og vestre. Eiendommen tilhørte Jågmåstare Chr. Olrog. Det samlede areal av disse eiendommer var ca. 30.000 ha. Disse eien dommer ble kjøpt i årene 1915-1917 og ble betalt med ca. 1.200.000, - kr. Som bulvan for Værdalsbruket stod Fr. Flood offisielt som eier av eiendommene. For å utnytte de svære mengder bjørkeskog som fantes på disse eiendommer, ble det i 1917 bygget et anlegg ved Kallsjøen mellom Fåviken og Bonåshamn for fremstilling av trekull, eddiksyre, tresprit og tjære med bjørk som råstoff. Det var det første anlegg i Skandinavia for fremstilling av disse produkter av bjørk, og det hele var et rent eksperi ment. Anlegget kostet ca. 1.000.000,- kr., og kom bare i prøvedrift. I 1928 solgte A/S Værdalsbruket endel av eiendommen, nemlig Kjoland vestre til fabrikkeier Johan H. Andresen, Oslo, for kr 35.000,-. Ved skjerpelse av loven i Sverige i 1920 årene ble bulvanforholdet uholdbart, og Værdalsbruket fikk ikke konsesjon på eiendommene. Svenska Hovråtten fastslo ved dom at det forelå bulvanforhold og eien dommene måtte selges. Ved kontrakt av 14.8.1930 kjøpte Værdalsbrukets forvalter for eien dommene, Bernhard Mona, og sagbrukseier Ocklind fra Ocke i Jåmt land samtlige gjenværende eiendommer for kr. 625.000,-. Betalingen skulle ordnes ved at kjøperne overtok selskapets pante gjeld i Svenska Handelsbanken, kr 221.529,62, mens de resterende kr 403.470,38 skulle innbetales kontant i terminer med siste innbetaling 1.7.1935. Kr. 50.000,- ble betalt kontant ved kontraktens inngåelseogkr 50.000,- 15.12.1930. Kjøperne kom meget snart i vanskeligheter med betalingen, og det ble ført langvarige forhandlinger og opprettet flere overenskomster.
---- 569 SS-A ---- Sluttoppgjør fant sted i 1935 med kr 18.000,- for en obligasjon i Kjoland østre som Værdalsbruket hadde beholdt. Den samlede kjøpesum for eiendommen ble således kr 339.529,-. Under første verdenskrig var det en svær eksport av props til den engelske grubeindustri både fra Trøndelag og Jåmtland. Trelastbrukene og de skogeiende selskaper tjente store penger. Verdi ene steg og kronens realverdi sank. Det var derfor almindelig å skrive opp aksjekapitalene. Dette ble også gjort i Værdalsbruket. Kapitalen ble forhøyet fra kr 800.000,- til kr 1.600.000,- i 1914, til kr 2.400.000,- i 1917 og endelig til kr 3.600.000,- i 1920. Dette skjedde utelukkende ved oppskrivning av aksjenes verdi og ikke ved nytegning og tilføring av ny kapital utenfra. Det sammen ble gjort av By Brug og Forseth brug. Advokat Wessel var imidlertid i 1917 kommet bort i meget store forretninger på annet hold. Utlendinger hadde i mange år vært interes sert og hadde bygget opp betydelige bedrifter i Norge, delvis på initiativ av norske bedriftsledere. En av disse var The Kellner Partington Paper Co. Ltd. som hadde fabrikker og eiendommer i Norge, Sverige, Østerrike og England. Da aksjene i dette konsern ble tilsalgs, var det flere interesserte, deriblandt den gruppe som eiet Union. Skogeierne var bange for at en sådan gruppe ville bli for mektig, og skogeierforbundets formann, Olav Nergaard, som også var interessert i Værdalsbruket sammen med Wessel, henvendte seg til denne for å få ham interessert. Wessel fikk støtte av statsminister Gunnar Knudsen og sin svoger marinekaptein Cato Rachlew, som var marineattache ved den norske legasjon i London, og det lykkedes ham ved hjelp av Norges Bank og Centralbanken for Norge å bringe kjøpet i orden. Da det ble endel kritikk over at han fremdeles satt som administrer ende direktør i Værdalsbruket og flere andre selskaper, overdro han i april 1919 sine aksjer i Værdalsbruket til Johan Gets for 50% av pålyd ende. Johan Getz overtok da som formann i styret for Værdalsbruket, og som administrerende direktør i de forskjellige selskaper. Allerede før den tid hadde det vært forhandlinger med amtmann Guldahl om ervervelse av vassdragsrettighetene i Follavassdraget for anlegg av elektrisistetsverk for fylket. Innen ledelsen for Folla brug var det efterhånden oppstått betydelige personlige uoverensstemmelser og stridigheter, som kulminerte under diskusjonen om salget av Folla brug. Direktør Wessel og direktør Harald Boe, som også satt i Follas direksjon, var dypt uenige om svært mange disposisjoner, og det endte med en prosess som gikk til Høyeste rett, hvor Boe tapte. Wessel gikk ut av styret for Folla og solgte sine aksjer.
---- 570 SS-A ---- Otto Schultz gikk ut av Værdalsbrukets styre under striden om salg av Folla brug. Otto Schultz var Værdalsbrukets største aksjonær. Samarbeidet med ham ble stadig vanskeligere, og i 1919 fikk Johan Getz på vegne av Værdalsbrukets øvrige aksjonærer kjøpt Schultz's aksjer i Værdalsbruket for kr 1.600.000,-. Aksjene ble fordelt mellom de gamle aksjonærer. Det oppsto vanskeligheter med salget av vassdragsrettighetene i Folla vassdraget, og ved et eventuelt salg ville også Folla brug miste sin egen kraft til sliperiet. Enden på det hele ble at Nord-Trøndelag fylke kjøpte aksjene i Folla brug og ble eier både av vassdragsrettighetene, skogene og sliperiet. Værdalsbruket hadde en mindre post, men stort sett var aksjonærene de samme som hadde aksjene i Værdalsbruket. Værdalsbruket ble derfor forbeholdt leieretten til sliperiet frem til 15.7.1922 for en rimelig leie. For treslipingen ble det av Værdalsbrukets aksjonærer dannet et nytt selskap, A/S Follafoss. Med disse transaksjoner er det slutt på Wesselperioden i Værdals brukets historie.
---- 571 SS-A ---- GETZ'S PERIODE 1919- 1930 Da Wessel hadde solgt sine aksjer i Værdalsbruket gikk han ut av V.B.'s styre, og Johan Getz ble valgt til styrets formann. De øvrige styremedlemmer var: Olav Nergård, Tollef Kilde, Andreas Wefring, Asm. Schiefloe. 1919 og første halvdel av 1920 kunne oppvise usedvanlig høye priser både for tremasse og tømmer. I siste halvår av 1920 kom et voldsomt fall i prisene, og kjøperne gikk fra sine kontrakter. Sommeren 1920 lå Værdalsbruket (Trones Bruk) med en trelastbeholdning på ca. 10.000 stdr. hvorav ca. 2.000 stdr. tilhørte datterselskapet Enge Brug. Betydelige kvanta av denne beholdning var solgt for en pris som levnet meget god fortjeneste. Det var imidlertid vanskelig å skaffe skipningsleilig het for partiene, og for i noen grad å avhjelpe dette ble to skip leiet på time charter, ved siden av de skip man ellers kunne skaffe seg. Imidlertid hadde regjeringen bestemt at skipene skulle medta kull i retur til Norge. Det var vanskelig med kaiplass og lossing/lasting i England. Skipene ble sterkt forsinket, og mottakerne fikk anledning til å kansellere sine kontrakter. Denne anledning benyttet de seg straks av da trelastprisene falt med akselererende hastighet. Som følge av dette ble man nødt til efter hvert å seige lasten til langt lavere pris enn opprinnelig kontrahert. Ved sammenbruddet i 1920-21 hadde Værdalsbruket et tap på trelasten alene på ca. kr. 2.400.000,-. Værdalsbruket var også tremasseekspertør fra By Brug og Enge Brug, og ble sterkt rammet av prisnedgangen på dette produkt i 1921. Massen var solgt for kr 230,. pr. tonn, men kontraktene for ca. halvparten av kvantumet ble kansellert, og for dette kvantum fikk Værdalsbruket kr. 70,- pr. tonn. A få omkostningsnivået ned var umulig, og en stor del av det som var opparbeidet i tidligere år, gikk tapt. Penge- og valutaforholdene ble stadig vanskeligere, og renten på kassakreditt, som Værdalsbrukets gjeld vesentlig besto av, gikk opp til 9%. Da Folla Brug var solgt, hadde Værdalsbruket ikke lenger noe sliperi ved fjorden som kunne utnytte småtømmeret - slipen - som falt dels fra egne skoger i Sverige og Norge og dels fra rotkjøp. Enge Bruk på Nordmøre som eides av folk fra Drammen og Hønefossdistriktet, var til
---- 572 SS-A ---- salgs. Sliperiet på Enge var bygget i 1911-12, og selskapet eide også betydelige skogstrekninger i Sør- og Nord-Trøndelag. Johan Getz d.y. Formann i Vcerdalsbrukets styre 1919-1930. Sverre Øverland. Disponent for Trones Bruk og Værdalsbruket 1921-1949. Enge Brug med sliperi, vannrettigheter og eiendommer ble kjøpt av Værdalsbruket i Getz og Wefring's navn for kr. 2.300.000,-. Denne transaksjon førte til tvist mellom de uprioriterte kreditorer ved oppgjørsforhandlingene i begynnelsen av 1930-årene. Årsaken var at Værdalsbruket hadde opptrådt som garantist for herrene Wefring og Getz ved kjøpet, og det oppsto tvil om hvem som var den reelle eier. Kjøpet fant sted på toppen av høykonjunkturen i 1920, da tremassen sto i kr. 230,- pr. tonn. Med den lavkonjunktur som fulgte i 1920-1930-årene, ble prisen for Enge Brug altfor høy. Norges Bank overtok det for gjeld en, ca. 400.000,-, og Getz fikk i oppdrag å stelle med det og realisere eiendommene og skogene. Styret bestod av Getz og to representanter for Norges Bank, Odberg og Bratlie. Selve sliperiet med vannrettigheter og boliger ble solgt til Valsø kommune for kr. 116.000,-. Skogene ble solgt for ca. kr 350.000,-, og realisasjonen var først avsluttet i 1939-40. Som iievnt i foregående kapitel, hadde Værdalsbruket allerede i 1913 kjøpt aksjemajoriteten i By Brug og Forseth Brug for kr 600.000,-. Helge Rein By Brug hadde tresliperi ved Byafossen og betydelige skog eiendommer.
---- 573 SS-A ---- Da den alvorlige økonomiske krise oppstod for Værdalsbruket i slutten av 1920-årene, hadde By Brug en fordring i Værdalsbruket på ca. 1.000.000,- kr. Fordringen ble redusert til kr. 50.000,-, og Getz overtok i 1932 Værdalsbrukets aksjer i By Brug for kr. 25.000,-. Getz overtok efterhånden praktisk talt alle aksjer i By Brug. 1925 og delvis 1926 var relativt gode år, og det ble avbetalt betydelige beløp på gjelden. Den samlede gjeld ble i årene 1923 til 1926 redusert fra kr. 7.852.000,- til kr. 6.064.349,-, men var fremdeles altfor høy og tyngende. I 1925 ble det også av overskuddet avskrevet kr. 400.000,- på de svenske eiendommer og i 1926 kr. 275.000,- på de samme eiendommer og anlegg. I november 1926 opptok direktør Getz forhandlinger med direktør Christian Hansson i Storebrand/Idun om opptakelse av et partialobligasjonslån mot pant i Værdalsbruket og muligens i Enge brug. Lånet ble angitt å være 1. prioritet, således at den daværende 1. prioritet stor kr. 1.167.000,-, skulle innfries. 26. november 1926 oppnevnte Finansdepartementet en takstnevnd som skulle fremlegge en takst og verdiberegning av Værdalsbruket i anledning av det påtenkte ihendehaverlån, i henhold til loven av 6. august 1897. Takstnevnden bestod av amtskogmester Ricard Aaeng, Trondhjem, forstander H. Hall (Angellske stiftelser), Trondhjem, og ingeniør P. Chr. Schaaning, Vestre Aker. Taksten ble avgitt i desember 1926. Takstnevnden la til grunn følg ende forutsetninger: 30.000 ha. produktiv skog 35-45.000 m 3 årlig drift Kr. 25,- pr. m i levert i hovedlensen ved Verdalsøren. Taksten ga følgende resultat: Jord og skog Kr. 10.150.000,— Vannfall (20.700 HK) Levanger Brug 1.000.000,— 420.000,— Trones Brug lalt 780.000,— Kr. 12.350.000,— Nedstående oppstilling viser Værdalsbrukets gjeldsforpliktelser før og efter opptakelse av partialobligasjonslånet av 1927.
---- 574 SS-A ---- Pr. 31.12.1926 Den norske Handelsbank Kr. 4.133.469,51 Partialobligasjonslånet av 1917 1.408.000,— Svenska Handelsbanken 75.000,— Vekselobligasjonslån i Privatbanken 50.000, — Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 19.000, — Guinness, Mahon & Co., + div. kreditorer 281.679,62 Pantobligasjon i Skaufel Kr. 4.674,— Pantobligasjon i Hammer 2.910, — Aksepter Kr. 321.799,11 Rediskontering -200.000,— 121.799,11 6.097.132,24 Pr. 31.12.1927 Den Norske Handelsbank* Kr. 1.720.894,41 Partialobligasjonslånet av 1917 70.500, — Partiobligasjonslånet av 1927 4.000.000,— Svenska Handelsbanken 77.648,01 Vekselobligasjonslån i Privatbanken 20.000, — Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 12.400,— Guinness, Mahon &Co., + div. kreditorer 182.461,02 Pantobligasjon i skaufel 4.590, Pantobligasjon i Hammer 2.850, Aksepter Kr. 161.799,11 Rediskontering 40.000,- 121.799,11 Innsatt i Bøndernes Bank inn- løsning av obligasjoner av lånet 1917 Kr. 55.868,63 Pr.21.12.1928 Den Norske Handelsbank Kr. 2.000.403,15 Partialobligasjonslånet av 1927 4.000.000,— Svenska Handelsbanken 75.000, Vekselobligasjonslån i Tr.hjems Sparebank 1.600,— Pantobligasjon i Skaufel 4.590, Pantobligasjon i Hammer 2.850, Aksepter . . . 180.000,— * I Handelsbankens saldo er inkludert kurs i anl. obligasjonslånet av 1927 - kr 160.000,—
---- 575 SS-A ---- På basis av Aaengs og Hall's takst tok Storebrand/Idun opp forhand linger med andre potensielle långivere om deltakelse i lånet. Det ble bl.a. gjort henvendelse til Oslo Sparebank og til direktør Seiersted Bødtker, men begge avslo å delta. I henvendelsen gjør Storebrand/Idun opp merksom på at lånet vil bli anvendt til dekning av gjeld til Den Norske Handelsbank, samt innfrielse av ett av denne bank i sin tid overtatte s'/2% lån til A/S Værdalsbruket oppr. kr. 2.400.000,—, pr. 1.1.1926 til rest kr. 1.496.000,-, av hvilket lån Livsforsikringsselskapet Idun f.t. satt inne med kr. 1.250.000,- pålydende. Direktør Hansson forsøkte også å få engelske investors interessert i del takelse i partialobligasjonslånet gjennom henvendelse til bankierfirmaet Mssrs. Guinness, Mahon & CO., London. Direktør Chr. Hansson opplyser at Storebrand/Idun har til hensikt å overta kr. 2.000.000,- av lånet til kurs 96%. Dette meddeles også advokat Flood og direktør Getz i Værdals brukets styre, og som svar herpå meddeler disse herrer i februar 1927 at Handelsbanken (og Norges Bank) antagelig er villig til å overta de resterende kr. 2.000.000,- til 6% rente, kurs 96%, avdragsfrihet i 3 år, amortisering 25 år og konvertering om 10 år. Resultatet ble at Den Norske Handelsbank i likvidasjon under offent lig administrasjon gikk inn sammen med Storebrand/Idun i lånet med kr. 2.000.000,-, og at Den Norske Creditbank overtok kr. 100.000,- og ble oppnevnt som betalingssted. Lånet ble da fordelt slik: Idun Storebrand Creditbanken Handelsbanken Partialobligasjonslånet ble bragt i orden 30. april 1927. Følgende objekter ble stillet som pantsikkerhet for lånet: 1. Samtlige faste eiendommer i Verdal. 2. Vannfall i Verdalselven med bielver. 3. Sagbruket med eiendommer i Levanger. 4. A/S Trones Bruk's eiendommer. Værdalsbrukets interesser i andre selskaper som Enge Brug, By Brug og de svenske eiendommer ble således ikke omfattet av pantsettelsen. Den Norske Handelsbank i likvidasjon stod fremdeles som største kreditor hos Værdalsbruket. Foruten sin andel i partialobligasjonslånet på kr. 2.000.000,-, hadde Værdalsbruket en udekket gjeld i Handels banken på ytterligere ca. kr. 2.000.000,-.
---- 576 SS-A ---- I 1928 foranlediget Handelsbanken en ny verdiberegning av Værdals brukets eiendommer. Deres taksator var E. Baasen (bror av den senere nevnte Gunnar Brand). Baasen la følgende forutsetninger til grunn for sin verdiberegning: Produktivt skogareal (hvorav 56.000 mål god granskog) 260.000 mål Stående masse Årlig tilvekst Salgbar tilvekst Beregnet pris i sjøen Drift og fløtning etc. Nettoverdi på rot 25.000 m 3 a kr. 7/- = kr. 178.500,- som kapitalisert efter s°Jo gir Foruten tilveksten mener Baasen at det bør uttaes 100.000 m 3 gammel skog over en 10-årsperiode. 100.000 m 3 grov skog a kr. 8/- gir kr. 800.000,- som idag har en diskonteringsverdi på Sum verdi 1.200.000 m 3 30.000 m 3 25.000 m 3 kr. 13,- pr. m 3 kr. 6,- pr. m 3 kr. 7,- pr. m 3 kr. 3.570.000,— Denne takst omfatter således bare skogeiendommene. Taksten ble godkjendt av Herman Heiberg og Gunnar Brand, men disse herrer foreslår en forsert drift av gammelskogen. De antar at av trekapitalen på 1.200.000 m 3 er ca. 300.000 m 3 utvokst hugstmoden skog som knapt nok gir 1% tilvekst pr. år, og foreslår at man øker det årlige hungstkvantum til 80.000 m 3 inntil gammelskogen er avvirket. Dette forslag møtte sterk motstand i Værdalsbrukets styre, og det ble aldri satt ut i livet. På oppfordring av Handelsbanken (Norges Bank) utarbeidet Herman Heiberg og Gunnar Brand 30.10.1928 status for A/S Værdalsbruket med datterselskaper. I denne status inngår da på aktivasiden skogenes verdi med kr. 4.142.000,- som Baasens takst viste. De øvrige verdier er skjønnsmessig taksert av herrene Heiberg og Brand. I status er også medtatt Værdalsbrukets øvrige aktiva som eiendomm ene i Jåmtland, Mikvold gard, Holmen gard, bygninger og utstyr av enhver art, tømmer- og trelastbeholdninger m.v. Dessuten er medtatt samtlige aktiva for A/S Trones Bruk, A/S Levanger Bruk, A/S Helge Rein By Brug og Garberg og Co. Enge Brug. Denne status viser da en samlet sum for takserte verdier på kr.12.286.249,-, mens den samlede gjeld for samtlige selskaper var kr. 11.315.432,80.
---- 577 SS-A ---- Den Norske Handelsbank under bestyrelse av Norges Bank hadde som før nevnt overtatt kr. 2.000.000,- av partialobligasjonslånet. Handelsbanken var dessuten Værdalsbrukets største kreditor, og hadde i 1928 en fordring på ca. kr. 2.000.000,- i Værdalsbruket ved sidenav sin andel av lånet. I mai 1929 overdro Handelsbanken sin andel i lånet til The Prudential Assurance Company Ltd. London til kurs 95%. Over dragelsen ble formidlet gjennom det før nevnte bankierfirma i London, Guinness, Mahon & Co. I 1926/27 våkner «Forhenværende leilendinger og brugsberetigedes forening i Verdal» til live igjen. Foreningens meget aktive formann, gårdbruker J. E. Grunden (tidligere nevnt under leilendingsskjønnet), sender 31.5.1927 brev til Landbruksdepartementet med anmodning til statsmyndighetene om hjelp mot en rekke påståtte overgrep fra Værdalsbrukets side. Brevet er underskrevet av de fleste medlemmer i Leilendingsforeningen. I brevet fremsettes endel konkrete krav til Værdalsbruket angående leilendingenes rettigheter på de områder som Værdalsbruket kjøpte i 1912. De viktigste krav og ankepunkter angår: Beite- og seterrett. Inntakelse av fremmede kreaturer. Retten til jakt og fangst. Lunneplasser på leilendingsgårdenes eiendom. Enkelte grensetvister. Ødelagte fjellslåtter. Landbruksdepartementet anmoder fylskesmann Håkon Five om å ta seg av saken og forsøke å komme frem til en minnelig ordning. I 1927/28 holdes en rekke møter og konferanser under ledelse av fylkes mannen, og med deltakere fra Verdal kommune, Værdalsbruket og Lei lendingsforeningen. Det utveksles også en meget omfangsrik korrespon danse, som ikke alltid er holdt i en urban tone. Værdalsbruket tilbyr å la saken avgjøre ved voldgift og Leilendings foreningen akseptere dette, men man blir ikke enige om voldgiftsrettens sammensetning, og denne løsning faller bort. For å få løst en del av de tvistigheter som forelå ble Værdalsbruket i slutten av tyveårene og begynnelsen av 30-arene tvunget til å få rettens avgjørelser, og det ble anlagt flere saker ved sivilt søksmål. De viktigste"saker var: 1. Inntakelse av fremmede kreaturer. Herredsrettsdom 9.5.1927. 2. Jaktrett. Herredsrettsdom av 11.4.1929. 3. Rett til snarefangst. Herredsrettsdom av 17.3.1932.
---- 578 SS-A ---- 4. Bruke ts rett til lunneplasser på leilendingsgårdenes eiendom. Høyesterettsdom av 24.1.1935. 5. Havning med geiter. Høyesterettsdom av 15.2.1935. 6. Jaktrett. Herredsrettsdom av 21.9.1937. Samtlige saker ble vunnet av Værdalsbruket. Hermed hadde de fleste av Leilendingsforeningens ankepunkter fått sin rettslige avgjørelse, og siden dengang har man intet hørt fra «For henværende leilendinger og brugsberettigedes forening i Verdal». I slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene ble den økonomiske situasjon for Værdalsbruket stadig forverret. Sliptømmer prisen var nede i ca. kr. 10,- pr. m 3 levert Trondhjemsfjorden, og tre lastprisen nede i ca. kr. 150,- pr. stdr. Styreprotokollen for disse år gir et levende inntrykk av de innfløkte forhold som hersket mellom Værdalsbruket med datterselskaper på den ene side og en rekke kreditorer på den annen. Det er også tydelig uenighet innbyrdes mellom kreditorene om hvordan problemene skal takles, og det fremsettes forslag og motforslag om de mest innviklede transaksjoner. Bildet er i det hele tatt så broget at der er praktisk talt umulig å få tak i alle trader. I første halvdel av 1929 holdes det en rekke møter mellom Værdals brukets styre og representanter for kreditorene, i første rekke Den Norske Handelsbank (Norges Bank), partiobligasjonseierne ved Storebrand/Idun, Den Norske Creditbank og Privatbanken i Trondhjem. Representanten for partiobligasjonslånet var inne på tanken om å ta de pantsatte skoger til rettslig brukelig pant, men dette spørsmål ble utsatt. Den Norske Handelsbank tilsa, under forbehold om Norges Banks samtykke, Værdalsbruket rentefrihet i ett år for et ansvar på ca. kr. 3.500.000,-, men krevet samtidig at renten for partial obligasjonslånet ble nedsatt fra 6% til 3% for samme tidsrom. Dette forslag vakte motstand hos de engelske kreditorer og ble ikke realisert. Eierne av partiobligasjonslånet ønsket at driften av de pantsatte eiendommer skulle fortsette under Værdalsbrukets ledelse uten at de ble tatt til rettslig brukelig pant, men således at utbyttet tilfalt partiobliga sjonslånet til dekning av renter og eventuelt avdrag. Det ble oppsatt en overenskomst om en slik ordning, og denne ble i løpet av 1929 godtatt av hovedkreditorene. De frie aktiva By Brug, Enge Brug, de svenske eiendommer m.v. skulle betraktes som felleseiendom for de uprioriterte kreditorer og drives, eventuelt realiseres, for disses regning. I mai 1929 var det valgt nytt styre i Værdalsbruket:
---- 579 SS-A ---- Styremedlemmene var: Johan Getz, formann, U.C. Flood, Olaf Ner gård, Asm. Schiefloe, Gunnar Brand (representant for partiobliga sjonseierne), og Herman Heiberg (representant for de uprioriterte kreditorer). Våren 1930 ble revisor Jens Jensen ansatt ved Værdalsbruket på an modning av Norges Bank, Handelsbanken og partiobligasjonseierne. Regnskapsførselen var meget innviklet idet det ble ført et regnskap for skogene og sagbrukene som ble drevet for partiobligasjonslånets regning, og ett for de øvrige selskaper og eiendommer (fellesbeholdning en) for de uprioriterte kreditorers regning. Frem- og tilbakeførsler mellom disse regnskaper bidro til å gjøre forholdet ytterligere kompli sert. På møte 11. august 1930 fattet styret følgende beslutning: «I henhold til aksjelovens paragraf 54 at gi Generalforsamlingen meddelelse om at selskapets fonds og mere enn !/ 3 av dets aktiekapital maatte ansees tapt». Samme dag holdtes generalforsamling og styret stillet sine plasser til disposisjon. Som nye styremedlemmer valgtes general Jens Bratlie, banksjef Gunnar Brand og advokat U. C. Flood. Styret valgte advokat Flood som formann. Værdalsbruket under sitt gamle styre hadde løpt linjen ut, og period en Getz er til ende. Johan Getz hadde vært styrets formann siden 1919, og hadde nedlagt et meget betydelig arbeide for Værdalsbruket og dets datterselskaper både gjennom gode og onde tider. Hans slekt hadde forøvrig vært knyttet til Værdalsbruket som eiere og administratorer i 100 år, efter at hans oldefar Nicolai Jenssen hadde kjøpt godset i 1832. Bind VIA —37
---- 580 SS-A ---- ADMINISTRASJONSPERIODEN 1930-1935 Selskapets styre bestod nu, iflg. anmeldelse til firmaregistret, av: 1. H.r.adv. Ulrik Fredrik Cappelen Flood, Oslo, formann. 2. Generalkrigskommisær Jens Kristian Meinich Bratlie, Oslo, nestf. 3. Disponent Gunnar Brand,Fossum pr. Skien med varamenn: 1. Skogeier Olav Nergaard, Åmot. 2. O.r.sakf. Asm. Schiefloe, Steinkjer. Bratlie var formann for likvidasjonsstyret i Den Norske Handels banken, og representerte denne bank og de øvrige uprioriterte kreditor er. Brand, som tidligere var sous-sjef i en Oslobank (Centralbanken?) var nu ansatt som disponent hos Løvenskiold-Fossum, og representerte partiobligasjonseierne i styret. Værdalsbruket var insolvent og satt under administrasjon av kredi- torene. Det nye styret holdt sitt første møte 30.8.1930 på avd. Floods kontor i Oslo. Av saker som i første rekke beskjeftiger det nye styret er drift og reali sasjon av de frie aktiva. Rådigheten over fellesbeholdningens verdier og kontanter skulle fremtidig ligge direkte under Værdalsbrukets styre, og anmodninger om lån fra fellesbeholdningen til partiobligasjonslånets drift av skogene avgjøres av dette styret. Særlig ble salget av de svenske eiendommer en langvarig affære, fordi kjøperne Mona og Ocklind meget snart kom i økonomiske vanskeligheter. Endelig oppgjør kunne først finne sted i 1935, og da til en langt lavere pris enn opprinnehg Allerede i første styremøte fremlegges skrivelse av 13.8.1930 fra Storebrand/Idun med forslag om en nøyaktig taksasjon av de pantsatte skoger i regi av landsskogtaksator Olaf Skøien. Omkostningsoverslaget lød på kr. 17.000,-, og styret gikk med på at dette kunne belastes partiallånets drift av skogene. Ved styremøte 6.11.1930 foreligger melding fra Handelsbanken om at avtalen av desember 1929 mellom kreditorene oppsies dersom de pågå ende forhandlinger om det økonomiske mellomværende mellom Vær dalsbruket og Enge Bruk ikke førte til et rimelig resultat innen årets utgang. Denne frist ble senere forlenget flere ganger under de langvarige forhandlinger som fulgte om dette problem.
---- 581 SS-A ---- Efter anmodning fra dir. Chr. Hansson i Storebrand/Idun i desember 1930 påtok h.r.adv. Kristen Nygaard, Oslo, seg hvervet som juridisk/ økonomisk rådgiver og forhandler for partiobligasjonslånets eiere. Hans fremste oppgave var ordningen av forholdet mellom partiallånet og de øvrige kreditorer i Værdalsbruket. Ved alle forhandlinger som ble ført mellom partene i årene 1931-1934 spilte adv. Nygaard en frem tredende rolle. Han nedla, i nær kontakt med direktør Chr. Hansson, et imponerende arbeide, og disse to herrer fortjener full honnør for at de tilslutt maktet å løse alle de innviklede økonomiske problemer og sikre Storebrand/Idun den fulle og hele eiendomsrett til Værdalsbruket. Adv. Nygaard ble da også knyttet til Værdalsbruket som styrefor mann fra 1935 til han gikk av i 1949. I desember 1930 gjør statens skogforvalter Erling Øverland i Stjør- og Verdal skogforvaltning i brev til Skogdirektøren oppmerksom på de meget sterke hugster som var ført i Værdalsbrukets skoger i Verdal i driftsårene 1910-1930. Han sier bl.a. at det efter hans mening er grunn til å ta under overveielse om det ikke bør skrides inn mot den fortsatte sterke hugst. Iflg. oppgåver fra Værdalsbruket var det i 21 år fra 1910 til 1930 utdrevet ialt 926.482 m 3 eller i gjennomsnitt 44.118 m J tømmer og slip pr. år. Skogforvalter Øverland peker på at gjennomsnittstilveksten i Nord-Trøndelag iflg. Landsskogtakseringen er 1,12 m 3 bartrevirke pr. hektar, og han anser det for lite sannsynlig at tilveksten i Værdals brukets skoger skulle være vesentlig større. På Værdalsbrukets produktive skogareal 21.700 hektar, som Øver land regner med, skulle man efter gjennomsnittet for Nord-Trøndelag ha en årlig brutto tilvekst i brukets skoger på 24.304 m\ og med en reduksjon for topp og råte på 7%, en årlig nyttbar tilvekst på 22.600 m 3. Skogene var således i 21 år antagelig overavviklet med 100%. Dette forklarer den tilstand skogene befant seg i i begynnelsen av 1930-årene, og forholdene vil bli analysert nærmere under omtale av skogtaksten i 1931. Skogforvalter Øverlands brev til Skogdirektøren ble oversendt Vær dalsbruket som svarer at det vil komme tilbake til saken når resultatet av skogtaksten føreligger. Partialobligasjonslånet var misligholdt fra terminen 1.2.1929. De engelske partialobligasjons-eiere ble urolige og sendte i begynnelsen av 1931 to engelske revisorer Mr. Coulder og Mr. Piper over til Norge. De oppholdt seg her i 3 uker, dels i Verdal og dels i Oslo, og utarbeidet i samarbeide med kreditorenes stedlige revisor Jensen, en meget omfatt ende rapport om den økonomiske situasjon for Værdalsbruket og tilsluttende selskaper. Rapporten ble lagt på is i påvente av den skogtak sasjon som var besluttet gjennomført i 1931.
---- 582 ----
Det var ikke bare tømmer som ble avvirket i Værdalsbrukets skoger. Her foregår lessing av older på Helgåen i 1939. Kjøringen for egikk på isen fra Hankbekken nedenfor Granfossen til Rødsbroen. Skogtaksten ble planlagt av landsskogtaksator Olaf Skøien, og ledet av ham med taksasjonsfirmaet Hidle og Finnemann, Oslo, som utfør ende entreprenør. Skogene ble inndelt i 21 skifter, og taksten skulle utføres som VÆ eller 5% linjetakst efter Riksskattestyrets forskrifter. 3 1 /2° lo takst skulle anvendes på de største skifter og 5% på de mindre. Markarbeidet ble utført av 4 takstpartier med en forstkandidat som leder og 3 medhjelpere på hvert parti. Arbeidet i marken startet i begynnelsen av mai 1931 og var fullført ultimo september samme år. Dette var den første nøyaktige takst som var foretatt i Værdalsbrukets skoger. Alle de takster som er nevnt tidligere var rene skjønnstakster basert på befaringer uten målinger hverken av areal, kubikkmasser eller til vekst. Det er klart at det ved slike skjønnsmessige vurderinger over disse svære arealer med høist uensartede forhold, fra lavlandet og opp til skoggrensen mot fjellet, måtte være store feilmuligheter. Beregningsarbeide efter taksten i 1931 forelå i april 1932 og ga følgende hovedresultater: Arealer Produktiv skogsmark 246.763 dekar Annen fastmark 13.593 dekar Mvr 90.699 dekar v™ 4.858 dekar Vann 355.913 dekar Areal under skoggrensen
---- 583 SS-A ---- 80favner olderved. Laububerget ved Rødsbroen 1939, Kubikkmasse barskog Brutto tilvekst barskog Tilvekst pr. hektar 752.506 nv 20.447 nv 0,76 m J Det var ned gjennom årene gjort flere forsøk på å beregne skogenes avkastning og verdi. Foruten de takster som er nevnt i foregående kapitel skal her nevnes: Efter at dampsagen på Værdalsøra var bygget i 1872 ble det holdt «skogtellinger» i årene 1879, 1880 og 1881 i brukets viktigste skogom råder. «Skogtellingene» bestod i at man klavet opp alle trær som holdt et visst minstemål i brysthøide. Ved tellingen i 1879-1881 fant man 527.461 trær som holdt 9 engelske tommer og derover i brysthøide. Derav holdt 237.274 trær 12 tommer ogderover. Dette forråd ble beregnet til 216.158 m 3. Skjønnsmessig ble det areal hvor telling hadde funnet sted anslått til a utgjøre ca. 30% av godsets granskogareal, og på basis av dette anslag beregnes det totale forråd a\ granskog til 720.326 nv av 9 tommer og derover. Det gjøres et tillegg for 40.000 dekar «furulende» og det samlede forråd settes til 739.526 nv over 9 tommer.
---- 584 SS-A ---- Nok et bilde som viser kjøring på isen på Hel gåen. Bildet er tatt ved Da/bakken i 1939. Elvemelen er et dystert bevis på hva som kan skje når naturkreftene slippes løs. Disse melene er resultatet av Hærfossens gjennombrudd 1893. Den neste skogtelling ble iverksatt i januar 1908 umiddelbart før Verdal kommune kjøpte godset. Arbeidet i marken tok 3 uker og ble utført av 11, «med hensyn til skogdrift og skogshandel i Trøndelag, meget øvede og erfarne menn». Verdiberegningen ble utført av skogforvalter Erling Øverland som 1 den overenskomst som ble inngått før taksten i 1931 mellom Værdalsbruket med tilslutning av dets hovedkreditorer, Den Norske Handelsbank i likvidasjon og Norges Bank pa den ene side, og inne haverne av 1. prioritets pantelånet på den annen side heter det bl.a.:
---- 585 SS-A ---- «Forinden taksten endelig avgis vil partene ha at oppgi for taksmændene, hvilken virkespris der skal innføres i taksten», og videre, «Parterne er enige om at taksten, tilblit på ovennævnte måte skal være bindende for dem, og saaledes at pantelånets uprioriterte krav i Værdalsbruket blir at fastsette til differansen mellom Pantelånets samlede tilgodehavende oppgjørsdagen og takstbeløpet». I styremøte 14.7.1932 hvor også representanter for Norges Bank og Storebran/Idun var tilstede, ble det besluttet å anmode konsul Herman Heiberg og statens skogforvalter Asbjørn Risberg om, på bakgrunn av linjetakstens resultater, å utarbeide en verditakst for skogene. Denne verditakst skulle tjene til veiledning ved bedømmelse av for hvilket beløp pantelånets fordring skulle ansees dekket ved sitt pant. Heiberg og Risbergs verditakst forelå 20.9.1932 og ga følgende resultat: Sammendrag Bruttoverdi: Nyttbar årlig barskogtilvekst 15.332 m 3 a kr. 2,94 = kr. 45.076,- kapitalisert efter 5% kr. 901.520,— Årlig løvskogtilvekst 400 m 3 a kr. 2/- kapitalisert efter 5 % kr. 16.000,— kr. 917.520,— kr. 5.000 — Mikvold skog kr. 922.520 — kr. 22.000,— - Bruksrettigheter Nettoverdi kr. 900.520 — Både linjetakstens resultater og Heiberg og Risbergs verdiberegninger vakte bestyrtelse, ikke bare blandt kreditorene, men efter at de var offentliggjort, også blandt publikum og dagspressen over hele landet. Dagbludei er som alltid foran, og i avisen for 21. august 1934 finner man på første side over tre spalter en svær overskrift med følg ende tekst: USANNE KJEMPETAKSTER KOSTER FORSIKRINGSSELSKAPET MILLIONER. VÆRDALSBRUKETS SKOGER TAKSERT FOR 10 MILLIONER - MENS DET SEKS ÅR SENERE BLE SATT TIL 900.000! TAKSTMENNENE SÅ 50.000 MÅL SOM IKKE EKSISTERTE.
---- 586 SS-A ---- Artikkelen under denne overskrift er skrevet av kontorsjef W. Rustad i forsikringsselskapet Norske Allianse. Han retter en meget sterk anklage mot takstmennene fra 1926 Men også Arbeideravisa og Nidaros, begge Trondhjem, folger godt opp med lignende kommentarer. 1 det hele tatt er det ingen mangel på usaklig og usakkyndig kritikk både fra personer og institusjoner. Det faktiske forhold er at ingen av verditakstene over Værdalsbruket er sammenlignbare fordi de bygger på høist forskjellige forutsetninger. Aaeng og Hall sier i brev til Værdalsbrukets direksjon efter endt befaring bl. a.: «Eiendommenes samlede areal er ifølge skogforvalterens oppgave 300.000 mål produktiv skogsmark, dertil ca. 600.000 mål fjeld ....» «Med en årlig hugst av 35-45.000 m 3 som vistnok nu efterat utskogen er fjernet vil bli det omtrentlige aarlige driftskvantum ...... «.... samt at vi i henhold til vaart mandat har regnet med en pris av kr. 25,- pr. m 3 levert i brukets hovedlense». De 300.000 mål produktiv skog som Aaeng og Hall la til grunn for sine beregninger er således Værdalsbrukets egen oppgave. Når man i 1931 måler opp arealet og finner 250.000 mål produktiv skog, betyr ikke dette at 50.000 mål er blitt borte som avisen antyder. Det hele er bare et spørsmål om definisjon av begrepet «produktiv skog». Kravet til de kriterier man har for produktiv skog er stadig blitt streng ere (også efter 1931), og for en eiendom av Værdalsbrukets karakter med ca. 180 km skoggrense mot fjellet, er det klart at seiv mindre økninger i kravet til hva som skal klassifiseres som «produktiv skog» vil gi meget store utslag i arealsammensetningen. Tømmerprisene varierte meget sterkt i perioden 1920- 1931. Prisene for midtmålt gran i Glomma var i: 1920—kr 57,75 1924—kr 26,35 1928 —kr 15,30 1931 —kr 11,10 Tømmerprisen i 1931 er den laveste vi har hatt siden 1912 da den var kr 10,95. Allerede i 1937 var prisen atter oppe i kr 22, —. Ved samtlige verditakster er benyttet de fastsatte priser som gjaldt på det tidspunkt takstene ble avgitt. Det var ikke mulig for takstmennene å spå om fremtiden, og dette var heller ikke deres oppgave. Hvilke forutsetninger og priser som er lagt til grunn ved de forskjellige takster og beregninger fremgår av oppstillingen på neste side.
---- 587 ----
---- 588 SS-A ---- Fra 1924 til 1931 sank tømmerets bruttoverdi med 58%. Det er klart at disse voldsomme variasjoner måtte gi meget store utslag på de verdi beregninger som ble utført nettopp i disse år. Aaeng og Hall gjør intet forsøk på å bedømme tilveksten, men anslår «det formentlige årlige hugstkvantum til 35-45.000 m 3». De har sikkert støttet seg til Værdalsbrukets egen hugststatistikk som viser at det helt siden 1910 var drevet et gjennomsnittlig årlig kvantum på ca. 44.000 m 3. Ved taksten i 1931 ble bruttotilveksten målt til ca. 20.000 m\ og Risberg og Heiberg reduserer den ganske drastisk til ca. 15.000 m 3 nyttbar tilvekst. Den tilvekst man fant i 1931 var langt lavere enn noen hadde ventet. Dersom man har alle ovennevnte faktorer for øyet er det uten videre klart at det nødvendigvis måtte bli meget store variasjoner i de verdiberegninger som ble foretatt. Disse takster og beregninger spilte en avgjørende rolle for Værdalsbrukets senere skjebne og historie, og er derfor gitt en såvidt bred omtale her. Foran er antydet at de meget sterke hugster i perioden 1910-1931 hadde satt dype spor efter seg, og er en del av forklaringen på det ned slående resultat av taksten i 1931. For å forstå den tilstand skogene befant eg i i 1931 må man gå langt tilbake i tiden. På hele 1800-tallet var det årlige hugstkvantum meget beskjedent, og dreiet seg om noen få tusen m 3 grovt sagtømmer årlig. Hugsten foregikk stort sett bare langs hovedvassdragene, da sideelvene ikke var gjort fløtbare. Tømmeret ble skaret på en rekke fossesager i hovedvassdragene og i enkelte bivassdrag nedenfor fossene, og planker og bord flotet i flater ned til Verdalsøra, eller kjørt med hester. Dampsagen på Verdalsøra ble bygget i 1872, og skuren efter hvert overført dit. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 ble en rekke vassdrag gjort fløtbare, og dammer ble bygget både i hovedvassdrag og bivassdrag. Disse foranstaltninger muliggjorde igangsetting av de store tømmer drifter omkring 1908. På den tid stod skogene fulle av store dimensjoner gammel utvokst skog. I mange av sidedalene var det ren urskog som aldri hadde vært hugget. De eneste områder hvor man hadde yngre skog av betydning, var i de strøk som var herjet av storstormen i Trøndelag i 1837, og den efterfølgende grantørke i 1840-årene. I disse strøk, bl.a. i Tromsdalen, ble store flater helt rasert og ny tretett skog vokste opp. Hugsten fore gikk som rene dimensjonshugster, og det var bare de store trær som ble hugget. Det fremgår av blinkelistene at en meget vesentlig del av det utblinket tretall holdt 10 lommer eller mere i brysthøide. I 1910 ble det ut blinket ialt 126.580 trær, og av disse holdt 83% 10 tominer eller mere i
---- 589 SS-A ---- brysthøyde. Tallet endrer seg langsomt opp gjennom årene, men seiv så sent som i 1930 da det ble utblinket 114.817 trær, holdt 51% av tretallet 10 tommer eller mere i brysthøide. Det er ingen grunn til å bebreide de menn som stelte med skogene at hugstene ble ført på denne måte. Dette var den vanlige form for skog bruk på den tid. Man trodde at skogene ville forynge seg seiv efterhvert som det ble mindre eller større åpninger i gammelskogen, og man trodde at det underbestand som stod igjen når stortrærne var tatt ut ville reagere på de sterke hugster og vokse opp som fullverdig skog. Ingen av disse forutsetninger holdt stikk. Åpningene i gammelskogen ble for små til at solvarmen kunne slippe til, frøsettingen i gammelskogen var mangelfull, og det underbestand man ville bygge den nye skog på, var som regel like gammelt som stortrærne seiv. Det var ikke før i 1920-årene da det Norske Skogforsøksvesen og Landskogtakseringens resultater begynte å foreligge, at man ble klar over at skogbruk i Norge, og i særdeleshet i Trøndelag, ikke kunne drives på den gamle måten. Det kan derfor bebreides Værdalsbrukets styre at de forserte tømmer hugstene helt opp til 1930 for å redde Værdalsbruket ut av det økonomiske uføre det var kommet opp i. Denne voldsomme reduksjon av trekapitalen gjennom to desennier kommer klart til uttrykk i skogtaksten av 1931. Kubikkmassen pr. dekar produktiv skog var nede i 3m 1 og tilveksten i 0,076 m\ Skogene var nede i en dyp bølgedal, og det ville ta flere mannsaldre å bringe produk sjonen opp i den størrelse den normalt bør være efter arealenes bonitets sammensetning. Men det var ikke bare skogene som befant seg i bølgedalen. Værdalsbrukets økonomi var gått helt til bunns, og i styremøte 24.8.1931 ble det besluttet å nedsette samtlige funksjonærers lønninger med ca. 10%. Det ble meddelt funksjonærene at underretningen om lønnsnedsettelse skulle betraktes som oppsigelse hvis de ikke ønsket å akseptere den reduserte lønn. Tidene forandrer seg! Som nevnt foran hadde Heiberg og Risbergs verditakst som forelå 20.9.1932 vakt bestyrtelse og delvis panikk blandt kreditorene. De uprioriterte kreditorer, Norges Bank, Den Norske Handelsbank i likvidasjon og Privatbanken i Trondhjem var stemt for å slå selskapet konkurs og realisere alle aktiva. Dette motsatte pantelånets eiere seg med den begrunnelse at den økonomiske situasjon som på det tidspunkt hersket innen skogbruk og treforedling, ville obligasjonseiere ikke kunne regne med å få solgt skogene for en pris som i noen vesentlig grad oversteg takstsummen. De ville isåfall lide et enormt tap. I 1932 fremla adv. Nygaard for dir. Chr. Hansson i Storebrand/ Idun
---- 590 SS-A ---- en plan for rekonstruksjon av A/S Værdalsbruket. Denne plan gikk ut på å utløse de uprioriterte Kreditorer, og på vegne av Storebrand/Idun å søke om konsesjon på ervervelsen av aksjemajoriteten i selskapet. Planen ble akseptert av dir. Hansson. Dette ble et langt lerret å bleke. Oppgjøret med de uprioriterte kredi torer, i første rekke Handelsbanken, privatbanken i Trondhjem og Norges bank var meget komplisert, og det ble innhentet en rekke uttalel ser fra våre fremste eksperter på det juridisk/økonomiske område. Samtidig fikk adv. Nygaard på vegne av Storebrand/Idun håndgivelse på så mange av de gamle aksjer i Værdalsbruket at han hadde en solid majoritet. Spørsmålet om konsesjon ble av Landbruksdepartementet forelagt Verdal Kommune som i herredsstyremøte 24/10-1934 anbefalte at konsesjon ble gitt, og 22/5 1935 meddelte Landbruksdepartementet konsesjon på ervervelsen av aksjemajoriteten i A/S Værdalsbruket. Hermed var det arbeide adv. Nygaard hadde påtatt seg i desember 1930 endelig kronet med hell. Han hadde hele tiden kjempet en drabelig kamp for å unngå at Værdalsbruket ble slått konkurs. Hvis dette hadde skjedd måtte man ha gått til realisasjon av eiendommene til en ytterst lav pris, og med et vold somt tap for pantelånseierne som resultat. Værdalsbrukets styre i administrasjonsperioden, Flood, Brand og Bratlie holdt sitt siste møte på adv. Floods kontor i Oslo 2.4.1935. Hermed er denne bevegede periode i Værdalsbrukets historie avsluttet, og pantobligasjonslåns-eierne som nu hadde full råderett over selskapet, kunne begynne å konsolidere stillingen og avventebedretider.
---- 591 SS-A ---- STOREBRAND/IDUN — PERIODEN 1935 - 1975 Det første styremøte efter at Storebrand/Idun hadde fått konsesjon på aksjekjøpet ble holdt på adv. Nygaards kontor i Oslo 2.5.1935. Styret bestod av: H.r.advokat Kristen Nygaard Direktør Christian Hansson, Disponent Gunnar Brand Adv. Nygaard ble valgt til styrets formann. A/S Værdalsbrukets eiendommer bestod nu av skogene med Holmen gard og 3 skogvokterboliger, Mikvold gard på Verdalsøra, Trones bruk med anlegg og eiendommer, Tromsø Trelastutsalg og Levanger Bruk. Som tidligere nevnt var den del av Pantobligasjonslånet som var på norske hender fordelt med kr. 1.500.000,- på Idun, kr. 400.000,- på Storebrand og kr. 100.000,- på Den Norske Creditbank. Storebrand overtok senere Creditbankens andel slik at Idun ble sittende med 3 A og Storebrand med !4 av denne del av lånet. Aksjene i Værdalsbruket ble fordelt i samme forhold med Va på Idun og !4 på Storebrand. Da Storebrand/Idun overtok Værdalsbruket i 1935 var følgende overordnede funksjonærer knyttet til selskapet: Skogforvalter M.P. Moen (f. 1865), hadde vært ansatt i V.B. siden 1890. Han var først skogoppsynsmann i Helgådal med bopel Vestly, men ble meget benyttet av sentraladministrasjonen både som karttegner og ved elvereguleringer og dambygging. Efter at dir. Johan Getz d.e. var død i 1905 fikk Moen overoppsyn med all skogdrift og fløtning over hele godset, og da kommunen overtok i 1908 ble han ansatt som skogforvalter og flyttet til Holmen gard. Forstkandidat Leif Lykke (f. 1903) hadde vært partileder under taksten av Værdalsbrukets skoger i 1931, og ble i februar 1932 ansatt av Pantobligasjonseierne som assistent for skogforvalter Moen. Skogformann Oscar Figenschou (f. 1882) var ansatt i 1906 og hadde Helgådal som sitt distrikt. Skogformann John O. Wohlen (f. 1880) var ansatt i 1907 og hadde Inndal - Sul som distrikt. Disponent Sverre Øverland (f. 1888) ble ansatt som disponent for Trones Bruk og Værdalsbruket i 1921 og var sagbrukets øverste leder med bopel på Værdalsbrukets eiendom Asphaugen i Sjøbygda, Verdal. Kontorsjef John Skavhaug (f. 1890) var opprinnelig ved Levanger
---- 592 SS-A ---- Bruk, men ble ansatt som kontorist ved Værdalsbrukets skogkontor på Holmen i 1911. Han ble senere overført til Trones Bruk. Forstkandidat Paul Schiefloe (f. 1893) var ansatt som bestyrer for Tromsø Trælastutsalg fra dette ble startet i 1928 til det ble solgt i 1941. 1.9.1936 fratrådte Moen som skogforvalter, og som hans efterfølger ble ansatt forstkandidat Leif Lykke med tittelen forstmester. Lykke som tidligere var Moens assistent, hadde flyttet inn på Holmen gard i desember 1934, og hadde overtatt representasjonspliktene der. 1 1937 ble skogtekniker John J. Wohlen (f. 1914) ansatt vd Værdals brukets kontor på Holmen. Efter det nedslående resultat av taksten i 1931-1932, ble hugstkvan tumet i egne skoger sterkt redusert. Pantobligasjonseierne ville inn skrenke driften mest mulig, og overveiet endog å frede skogene helt i noen år. Et forslag gikk også ut på å drive 10.000 nr årlig, dog således at drift bare skulle finne sted annet hvert år, og da med 20.000 m\ Begge disse løsninger ville imidlertid skape store problemer både for sagbbruket og for Værdalsbrukets arbeidsstokk. Det ble til at man bestemte seg for å drive ca. 10.000 m 3 hvert år og omtrent dette drifts kvantum ble holdt i driftsårene 1932/33 til og med 1935/36. For å skaffe sagbruket nok tømmer, og for å beskjeftige egne folk, kjøpte Værdalsbruket i denne periode betydelige partier tømmer på rot dels fra statsalmenningene i Verdal, dels fra private skogeiere, og også Urskog. Begge bileiene er tatt i Storbekkdalen, Forlandet i 1940.
---- 593 SS-A ---- fra det svenske Domånverkets skoger i Strådalen. Det sistnevnte parti ble fløtet fra Strådøla til Veresvannet og videre ned Helgådal til fjorden. I desember 1936 diskuterte styret om det var riktig å fortsette med dette lave driftskvantum. Forstmester Lykke ville gjerne øke hugstkvan tumet og fikk for driftsåret 1936/37 anledning til åt ut 14.000 m-. 24.6.1937 sendte Lykke til styret et forslag til fremtidig drift i Værdalsbrukets skoger og konkluderte med å foreslå et årlig hugstkvan tum på 20.692 m\ For å få dette forslag vurdert av en utenforstående sakkyndig engasjerte styret statskonsulent Waldemar Opsahl i Skog direktoratet. Opsahl foretok i dagene 1. til 14. august 1937 en ganske grundig befaring av skogene sammen med Lykke og delvis Gunnar Brand. Opsahl avgå sin betenkning 18.10.1937 og foreslo at hugstkvantumet sattes til 26.000 nr brutto i de første 5 år. Lykke sluttet seg til dette forslag med visse reservasjoner, spesielt når det gjaldt muligheten for å få utført så omfattende kulturarbeider som Opsahl foreslo. Det var både Opsahl og Lykkes forutsetning at all foryngelse av gran på de bedre boniteter skulle skje ved snauhugst og planting. I 1936 hadde Verdal kommune rettet en henvendelse til Værdals bruket pm salg av bureisningsjord. Tidene var vanskelige, og nydyrking og etablering av nye bruk ble på alle mater støttet av myndighetene. Det ble opptatt forhandlinger mellom Værdalsbruket og Verdal kommune, og for å unngå at kommunen gikk til ekspropriasjon flere steder på Værdalsbrukets eiendom, tilbød Værdalsbruket at kommunen kunne få
---- 594 SS-A ---- kjøpe bureisingsjord i Tromsdalen på betingelse av at det ikke ble ekspropriert jord andre steder på Værdalsbrukets eiendom. Dette gikk kommunen med på, og «Tromsdalsfeltet» på 472 mål ble solgt til Verdal kommune i 1937. Feltet ble senere oppdelt i 3 bruk og videresolgt av kommunen til bureiserne. Gjennomsnittsprisen var ca. kr. 17,- pr. mål. Foruten dette salg ble det også solgt endel bureisingsjord ved frivillig salg på steder hvor Værdalsbruket gjerne så at brukets skogsarbeidere slo seg ned. Ved generalforsamlingen 28.9.1937 ble adm. direktør i Idun, h.r.adv. Nicolay L. Bugge, innvalgt i styret for Værdalsbruket og Trones Bruk. Det ble i 1930-årene ført langvarige forhandlinger med Vassdrags vesenet angående fløtningsforholdene i Vollafossen i Malsåen. For å beskytte gården Voldens innmark mot utgraving hadde Vassdragsvesen et i 1912 foretatt en omlegging av Malsåens utløp i Helgåen. Det ble sprengt en kanal og oppsatt en mur som tvang elven over mot høyre bredd. Ved enden av muren ble det oppsatt en treskjerm som skulle lede tømmeret forbi de utsprengte stenmasser og utover fossen. Det lykkedes ikke Vassdragsvesenet å få denne skjerm solid nok, og den ble ødelagt gang på gang ved flommer og isgang. Under flom i 1932 ble skjermen fullstendig rasert og fløtningsforholdene helt umuliggjort. Værdalsbruket krevet at Vassdragsvesenet skulle sette Malsåen i Vollafossen i fløtbar stand igjen, og helt frem til 1940 ble det ført for handlinger om dette uten resultat. I 1939 var et konsortium i Trondheim interessert i kjøp av Værdals bruket. Banksjef Birck i Forretningsbanken i Trondhjem hadde gjort henvendelse til adv. Nygaard om saken, og disse to herrer hadde en konferanse i Trondhjem 3.8.1939. Birck opplyste at han hadde formannen i bankens styre, grosserer Karl Hansen, og stortingsmann Ivar Lykke bak seg. Han fremstilte det som en bypatriotisk sak å få Værdalsbruket tilbake på trønderske hender. Noen pris ble ikke nevnt, men adv. Nygaard lovet å førelegge saken for eierne. Knapt en måned senere brøt krigen i Europa ut, og det hele kokte bort. Banksjef Birck ble forøvrig skutt av tyskerne i oktober 1942 som «sonoffer» sammen med 9 andre trøndere. 9. april 1940 kom så krigen til Norge. Værdalsbruket hadde vinteren 1939/40 drevet ca. 25.000 m 3 som, da landet ble okkupert, lå klar ved vassdragene for nedfløting til fjorden. Som følge av krigshandlingene og all den forvirring som oppsto i forbindelse med disse, ble arbeidet med pæling og utlegging av lensen på Værdalsøra sterkt forsinket. Tømmeret kom derfor ikke ned i lensen før sent på høsten dette år. Sommeren 1940 ble det ikke avholdt styremøte i Verdal, men disp. Øverland og forstmester Lykke møtte i dagene 27.-28. juli til konferanse med adv. Nygaard på hans hytte ved Røros. Her ble bl.a. driftskvantum
---- 595 SS-A ---- for 1940/41 fastsatt til 25.000 m\ og efter forslag fra Lykke ble det besluttet å la den offentlige tømmermåling overta driftsmålingen av Værdalsbrukets tømmer på velteplassene ved vassdragene. Disse beslut ninger ble senere approbert av styret øvrige medlemmer. Det ble fort mangel på drivstoff til bilene efter krigsutbruddet. Trones Bruk anskaffet en trekullgenerator for lastebil, og Værdals bruket en lignende generator for forstmester Lykkes bil. Den sistnevnte bil gikk senhøsten 1945 med samme trekullgenerator. Trekull for eget bruk og for salg brant Værdalsbruket seiv i miler på Veresfjellet og ved Stormoen i Sul. Allerede i desember 1940 kom den første rekvisisjon til Værdalsbruk et fra okkupasjonsmakten. Det gjaldt juletrær til militærforlegningene ved Ortskomandantur Verdal. Rekvisisjon lød på 15 trær på 1,5 m, 20 trær på 2,0 m, 10 trær på 3 m o.s.v. Prisen var kr. 1,- pr. m. Trærne ble hugget i skogen på Ørmelen og sortert i riktige lengder. Regning ble sendt på så og så mange trær på 1,5 m, 2 m o.s.v. Regningen kom i retur fra Ortskomandantur Verdal med anmodning om følgende oppdeling: Einheit Feldpostnr. 00866 24,5 m Weihnachtsbaume kr. 24,50 Einheit Feldpostnr. 12017 75 m Weihnachtsbaume kr. 75,00 2.2. Pol. Btl. 302 29 m Weihnachtsbaume kr. 29,00 Det er første og hittil eneste gang Værdalsbruket har solgt juletrær i metervis. Direktør Christian Hansson fratrådte som adm. direktør i Storebrand/Idun i april 1940, og trådte samtidig ut av Værdalsbrukets og Trones Bruks styre. I hans sted ble hans sønn, adm. direktør Per M. Hansson innvalgt i begge styrer. I begynnelsen av 1941 søkte disponent Paul Schiefloe om avskjed fra sin stilling ved Tromsø Trelastutsalg fordi han hadde fått tilbud om en stilling i Trøndelag. Styret hadde liten lyst til å fortsette forretningen i Tromsø under ny ledelse da Tromsø lå så langt unna at styret vanskelig kunne føre noen effektiv kontroll. Det ble opptatt forhandlinger med trelasthandler Austad i Tromsø om eventuelt kjøp av Tromsø Trelastutsalg, og resultatet ble at Austad kjøpte alle aksjer (100) for kr. 365.000,—. Statskonsulent Opsahl foretok på styrets anmodning en ny befaring av skogene sammen med Lykke og Brand i dagene 22.7. - 9.8.1941. I sin innberetning 3.9.1941 konstaterer han at den plan som ble lagt efter hans befaring i 1937 stort sett er fulgt opp, og at skogkulturarbeidet er tilfredsstillende utført. Han konkluderer med å foreslå at man skulle fortsette med samme hugstkvantum og foryngelsesareal som foreslått i 1937, og å øke vedhugsten. Krigen skulle imidlertid sette en stopper for det. Bind VI A — 38
---- 596 SS-A ---- Så snart krigshandlingene var opphørt i Trøndelag på forsommeren 1940 såtte tyskerne igang store anleggsarbeider over hele landsdelen. Det ble bygget brakker, flyplasser, veier, jernbanespor, forsvarsanlegg m.m. Det var den halvmilitære byggeorganisasjonen Todt, Oberbaulei tung Trondhjem, som stod for anleggsvirksomhet. Denne organisasjon en tok inn all den sivile arbeidskraft den kunne få tak i. Lønningene lå vesentlig høyere enn norske arbeidsgivere kunne betale, og tilstrømm ingen til tysk anleggsvirksomhet var meget stor. De fleste som søkte slikt arbeide lot ikke til å reflektere over at deres innsats var av meget stor verdi for okkupasjonsmakten. Mangelen på arbeidskraft i skogbruket gjorde seg sterkt gjeldende allerede fra sommeren 1940, og den ble verre og verre under hele krigen. Men det var ikke bare mangel på arbeidskraft. Mat til folk og for til hester, klær og sko, redskap, og sist men ikke minst, snus, tobakk og kaffe ble fort mangelvare. Den menneskelige oppfinnsomhet er stor, og det dukket snart opp de utroligste surrogater for disse mangelvarer. Et felles trekk for disse surrogater var at de hadde svært liten likhet med de varer de skulle erstatte. Et av krigsårene fikk Værdalsbruket gjennom den lokale forsyningsnevnd tilsendt flere tønner med saltet hvalspekk, som skulle fordeles blandt skogsarbeiderne. Det var en ufyselig vare, og det ble neppe brukt noe av den som menneskeføde. Derimot egnet spekket seg utmerket som skosmurning, og til å tenne opp i ovnen med. Det ble jo efter hånden klart at mangel på arbeidskraft ikke var noen ulykke i seg seiv, fordi det alt vesentlige av det som ble hugget og skaret gikk til okkupantenes eget behov. Driften av tømmer og slipvirke i de private skoger ble mindre og mindre gjennom alle krigsår, mens ved driftene øket. Veden gikk hovedsakelig til sivilt bruk i byer og tettsteder. Efter hvert som tømmerkvantumet sank, fikk skogeierne stadig økende pålegg om tvangshugst. Da heller ikke dette hjalp synderlig, rekvirerte tyske myndigheter store kvanta tømmer på rot for seiv å administrere driften. Dette ble heller ikke noen suksess. Det kvantum som ble rekviert fra Værdalsbruket, ble blinket ut i Risvassdalen, Krikaberga og ved Kvellovatnet. Alle områder lå på svak bonitet og bestokningen bestod stort sett av gammel skog med relativt små dimensjoner. Driftsforholdene, spesielt i Krikaberga, hvor det største kvantum ble blinket, var vanskelige. Driften av de rekvirerte rotblinker ble administrert av det tyske firma Herman Møller. Som lokal sjef i Verdal hadde firmaet en N.S. kar fra Trondhjem. Han var efter sigende pølsemaker av profesjon, og man får håpe han hadde bedre rede på pølser enn på skogdrift. Det hadde hverken han eller hans stab rede på. Betalingen for arbeidet i de tyske drifter lå ca. 100% over den pris Værdalsbruket kunne by, og fordi
---- 597 SS-A ---- mange dyktige skogsarbeidere fra Verdal tok arbeide i disse drifter, gikk arbeidet ikke helt i stå. Spørsmålet om avløsning av beiterettigheter på Værdalsbrukets eien dom og anlegg av kulturbeiter var sterkt fremme under krigen. Efter oppdrag fra Værdalsbruket utarbeidet fylkesskogmester Karl Mørkved og fylkesagronom Paul Strand i 1941 en omfattende plan for avløsning av all beiterett i Sulgrenden og anlegg av kulturbeiter. Gårdbrukerne i Sul fremkom imidlertid med så store krav at planen måtte oppgis. Reiseforholdene mellom Oslo og Verdal ble stadig vanskeligere under krigen. Verdal lå også i «grensesonen», og man måtte ha grenseboer bevis, eller spesiell tillatelse fra tyske myndigheter for hver gang man skulle inn eller ut av sonen. 28. september 1942 holdt styret møte på Holmen i Vuku, og formannen tilførte styreprotokollen at styret var reist med bil (Storebrands trekullbil) fra Oslo onsdag 23. september ved middagstid, og var kommet til Holmen fredag 25. s.m. sent på kvelden. Hva som imidlertid ikke står i protokollen, er at det ble slaktet en okse før styrets avreise. I nattens mulm og mørke ble oksen partert i kjelleren under forpakterboligen. Kjøttet ble pakket i brukte trekullsekker og plasert på bilens tak, umiddelbart før avreisen. Et par dager senere kom det telegram til Værdalsbruket om at ekspedisjonen var vel fremme i Oslo. Spørsmålet om drift i Malsåsdalen, og Vassdragsvesenets ansvar for at fløtning i Vollafossen i Malsåen ikke var mulig, var oppe flere ganger under krigen. Vassdragsvesenet inntok en steil holdning og meddelte i brev av 20.1.1944 til Værdalsbruket at det ansa saken seg uvedkomm ende. Øverland og Lykke foreslo at man skulle stoppe tømmeret i Malsåen i den gamle Blokko lense, og her anlegge en sag med dobbel tømmersirkel og stavskjæreri. Kraftkilden var en vedfyrt lokomobil, som senere ble erstattet med en dieselmotor. Lasten skulle så kjøres til Trones Bruk, og slipen kunne kjøres fra Blokko lense til avslag ved Helgåen under fløtningen. Det ble gjort henvendelse til Vassdragsvesenet om det ville gi økonomisk støtte til en slik løsning, mot at Værdalsbruket frafalt sitt krav om å gjøre Vollafossen fløtbar igjen. I styremøte 26.6.1944 erklærte styret seg enig i de skisserte planer for anlegg ved Blokkotjern, men besluttet å se tiden an før man realiserte planene. Det var forutsetningen at det skulle skjæres ca. 300 std. årlig i sommermånedene, og de totale omkostninger inkl. vei fra Blokko til Leirset var anslått til kr. 53.300,-. Anlegget ble bygget i 1945 og kom i drift i juni 1946. Det ble skaret her i tre somre, men driften var lite lønnsom, og anlegget ble nedlagt og
---- 598 ----
---- 599 SS-A ---- Under krigen ble det mangel på mange slags varer, deriblant også kull. Følgelig ble det satt i gang kullbrenning. Også Værdalsbruket drev med kullbrenning, og kullmiler ble anlagt flere steder. Øver ts på motstående side: Planering av milebunn i Djupdalen 1942. Nederst på motstående side: Utbrent mile på Helmoen 1942. På denne siden: Kullbrenning på Stormoen 1940. Nedenstående oppstilling viser hvordan tømmerdriften forløp i de 5 okkupasjonsår. Utdrevet fra egne skoger pr. år i perioden ca. 12000 m 3. Hertil kom drift av ved og salg av ved pa rot i ikke übetydeligomfang.
---- 600 SS-A ---- maskineriet solgt i 1950. Tømmeret fra Malsåen ble noen år fremdeles fløtet ned til Blokkotjern og her tatt opp og kjørt på lastebil til Vuku, hvor det ble veltet i elven under fløtningen på avslag i berget like øst for Nysete. Arthur Aune, født 1901, som tidligere hadde vært Værdalsbrukets dambygger og altmuligmann, ble i 1942 ansatt som skogformann i Vuku distrikt. Han hadde ansvaret for dambyggingen ved Blokkotjern og restaurering av alle dammer i Malsåen før fløtningen til anlegget kom igang. I mars 1944 gikk Nasjonal Samlings lokale ledelse i Verdal Herreds ting til angrep på Værdalsbruket. Initiativtakere var N.S. lagfører i Verdal og N.S. skogråd med sterk støtte avfylkesførereniNord-Trønde lag. I styremøte 20.3.1944 refererte Nygaard et telegram fra ordføreren, hvor denne meddeler at kommunen vil ekspropriere skogene efter Jord lovens paragraf 16, og spør om bruket er villig til å overdra eiendomm ene i minnelighet. Styret svarer omgående at Værdalsbruket ikke er interessert i å seige sine eiendommer. I Verdal Herredsting var det delte meninger under behandlingen av ekspropriasjonssaken. Flere av de eldre medlemmer minnet om at Verdal kommune hadde eiet Værdalsbruket i perioden 1908-12, og ba Gud bevare seg for å komme opp i slike tilstander igjen. Ordfører Arne Voll var tilbakeholdende, men N.S. lagfører i Verdal og N.S. fylkesfører i Nord-Trøndelag presset hardt på, og Herredstinget vedtok å gå til ekspropriasjon. 1 slutten av mars 1944 rykket Verdal kommune inn en annonse i lokal pressen hvor alle som ønsket å kjøpe skog i Værdalsbrukets eiendomm er, måtte meddele dette til ordføreren. Det var selvfølgelig mange som ville kjøpe skog, og det meldte seg over 300 ansøkere. Saken vakte også stor oppmerksomhet i preseen. Alle aviser var N.S.-kontrollert, og det fremkom stadig uvederheftige angrep på Værdalsbruket som ble frem stilt som den store stygge ulven ned gjennom alle tider. I hele 1944 og til april 1945 gikk saken frem og tilbake mellom Departementet, Verdal kommune og Værdalsbruket, uten synderlig fremgang fordi Departementet og Verdal kommune ikke ble enige om hvordan eiendommen skulle anvendes. Verdal kommune fikk motbør i Landbruksdepartementet. Under et møte i Landbruksdepartementet 24.3.1945 mellom statsråd Fretheim og advokat Nygaard, meddelte statsråden at Landbruks departementet ikke ville anbefale at Verdal kommune kjøpte skogene og parsellerte dem ut til bøndene. Staten skulle kjøpe skogene og derefter overdra endel av dem som bygdealmenning til Verdal kommune. I den
---- 601 SS-A ---- gjenværende del av skogene som staten beholdt, skulle alle rettigheter som gårdene hadde avleses. Denne plan vitner om en utrolig og total mangel på kjennskap til Verdals geografi, topografi og bosettingsmønster, og var helt ugjenn omførbar. Da statens planer ble kjent i Verdal, kjølnet interessen i lokalsamfun net betydelig. I møte i det nye herredsstyre i september 1945 tok Verdal kommune definitivt avstand fra nasistenes planer om å erverve Værdalsbrukets skoger og eiendommer. Fra Departementet hørte man intet mere om saken. På vårvinteren 1945 efter at tilbaketrekkingen fra Finnmark var begynt, ble det slutt på all orden i den tyske hær og det lokale tyske forvaltningsorgan. Lange kolonner av tyske tropper med skranglete trenvogner og ut magrede hester passerte i dager og uker Verdal på vei sydover. Troppene tok seg til rette som best de kunne og rekvirerte mat, for til hestene og brensel hvor som helst. I februar måned såtte tyskerne, uten varsel, igang hugst i Værdals brukets Mikvoldskog på Ørmelen. Hele området skulle snauhugges fora skaffe ved til vedgassgeneratorer. Til dette arbeide brukte tyskerne russ iske krigsfanger som var transportert fra Finnmark. De ankom til Verdal st. i streng vinterkulde i uoppvarmede godsvogn er. Jernbanetransporten fra Nordland hadde tatt flere døgn, og ved ankomsten til Verdal var mange døde av frost og mangel på mat, og mange måtte støttes av sine kamerater fordi de knapt kunne stå på bena. Umiddelbart efter ankomsten ble de jaget ut i Mikvoldskogen for å hugge. De hadde ingen hester eller transportmidler, og russerne måtte bære tømmeret frem til vei. Mange av dem var så avkreftet av kulde og sult at de knapt kunne stå på bena, og i løpet av de første uker døde 30 mann. Det gjorde et uutslettelig inntrykk å se disse utmagrede, skjeggete og uflidde russere i lange fillete uniformsfrakker og med sekkefiller surret rundt føttene, slepe og bære det tunge tømmeret ut av skogen under strengt oppsyn av tyskere i varme peiser. Takket være sivilbefolk ningens innsats for å skaffe russerne mat overlevde de fleste til freden kom. De døde russerne ligger begravet i Mikvoldskogen hvor det er reist en bauta i furuskogen på 1 mål stor tomt som Værdalsbruket forærte til Verdal kommune. Det var tyskernes plan å snauhugge hele Mikvold skogen, men ved forhandlinger lykkedes det Værdalsbruket å få hugsten i første omgang innskrenket til to 50 meter brede striper parall alt med sjøkanten, og igjensetting av et bredt lebelte mot sjøen. Da freden kom var hugsten i stripene ikke ferdig, og Mikvoldskogens vernende karakter var reddet.
---- 602 SS-A ---- Som nevnt foran var tømmerdriften under krigen beskjeden, og det årlige driftskvantum stadig synkende. Værdalsbrukets skoger slapp således lett fra krigstiden, og de hadde øket sin verdi ved oppspart tilvekst. Det siste tyskerne foretok seg i Verdal 6. mai 1945, var å sette fyr på og brenne ned Kråksjøstuen. Her var det lagret endel radio-apparater som var smuglet over fra Sverige den siste krigsvinteren. Tyskerne såtte vakt her i påvente av at radioene skulle bli hentet, men da dette ikke skjedde, brente de ned stuen. Kråksjøstuen ble bygget i 1886. Her sett fra øst mot utløpet av Kråksjøen i 1941. 1 mai 1945 ble Kråksjøstuen brent av tyskerne. Her etter brannen
---- 603 SS-A ---- Efter freden 7. mai tok det en viss tid før gleden og festrusen ga seg, og man atter kunne komme igang med produktivt og byggende arbeide. Mange av Værdalsbrukets arbeidstakere var også sommeren 1945 utkommandert som politi og vaktstyrker. Tiltross for dette ble det i drifts året 1945/46 utdrevet 18.382 m 3 tømmer og slip. Fra våren 1946 ble det satt full fart på avvirkningen. Det gjaldt å skaffe tømmer og trelast til gjenreisingen. 1 femåret 1946 til 1951 ble det ialt utdrevet fra Værdals brukets skoger 163.200 m\ eller 32.600 m 3 årlig. Allerede i mai 1945 tok direktør Per M. Hansson, under et besøk i London kontakt med Prudential og antydet at Storebrand/Idun kunne være interessert i å overta Prudentials andel av partialobligasjonslånet av 1927. I slutten av 1945 ble så forbindelsen mellom Prudential, London, som satt som eiere av 50% av pantelånet (kr. 2.000.000) og advokat Nygaard gjenopptatt. I mars 1946 sender adv. Nygaard en lengre rapport til Prudential angående forholdene ved Værdalsbruket og Trones Bruk under og umiddelbart efter krigen. I denne rapport fremkaster også adv. Nygaard tanken om at Storebrand/Idun skulle overta Prudentials andel i pantelånet. Dette forslag hadde også vært oppe i 1938. Store brand/Idun hadde i 1935, som tidligere nevnt, ervervet konsesjon på kjøp av aksjemajoriteten i Værdalsbruket. Prudential som utenlandsk selskap kunne ikke få slik konsesjon. Under et opphold i London i desember 1938 hadde adv. Nygaard antydet at Storebrand/Idun kunne være interessert i å overta Prudentials del av pantelånet, og nevnte en overtakelsessum på kr. 1.000.000,-. Storebrand/Idun fant at dette beløp for overtakelse av Prudentials andel dengang var for høyt, og de videre forhandlinger ble avbrutt av krigen. I sin rapport til Prudential i mars 1946 peker adv. Nygaard atter på at det ikke føreligger noen muligheter for at Prudential kan få konsesjon på kjøp av halvparten av aksjene i Værdalsbruket. Adv. Nygaard med deler at Storebrand/Idun kunne tenke seg å tilby 75% av Prudentials kapitalinteresser, uten renter. Reelle forhandlinger ble opptatt, og i juni 1946 aksepterte Prudential å overdra sin andel i pantelånet for kr. 2.000.000,-, inkl. kr. 500.000,- for ikke betalte renter. Storebrand/Idun satt nu med praktisk talt alle aksjer i Værdalsbruket og hele pantelånet. Pantelånet hadde kostet Storebrand/Idun følgende beløp
---- 604 SS-A ---- Det ble ikke betalt renter eller avdrag på pantelånet i årene 1928-1945. Forfalne men ikke betalte renter av kr. 4.000.000,- ble imidlertid hvert år debitert Værdalsbrukets regnskap. Rentesatsene for pantelånet har vært: 1928-39 6%, 1940 s'/4%, 1941-56 4 Vi%, 1957-62 5%, 1963 5 '/2%, 1964- 69 6%, 1970 7'/4%. Under krigen ble det samlet opp endel penger som ble plassert på personlige konti i adv. Nygaards navn i forskjellige Oslobanker. Peng ene var resultatet av diverse salg som hadde funnet sted, bl.a. salg av Tromsø Trelastutsalg, og fortjeneste ved salg av tømmer og trelast i krigsårene.
Kvernmoveien bygges 1946. Dette var den første bulldozer i Verdal. Pa bulldozeren eteren Half red Klingenberg fra Strinda. Fra og med 1946 begyndte så nedbetalingen av skyldige renter. Av det pengeløp som var samlet opp under krigen ble det i 1946 betalt avdrag på forfalne renter til Storebrand/Idun med kr. 500.000,-, og til Prudential med kr. 500.000,- i forbindelse med Storebrand/Iduns over takelse av Prudentials interesser i Værdalsbruket. Betaling av renter og rentesrenter fortsatte frem til 1963 da man endelig var ajour med rente betalingen. I 1947 døde Gunnar Brand. Han hadde vært medlem av Værdals brukets styre fra 1929 som representant for pantelånet, og ble efter at Storebrand/Idun overtok aksjemajoriteten i 1935 fortsatt sittende som
---- 605 SS-A ---- styremedlem i Værdalsbruket og Trones Bruk's styrer til sin død. På generalforsamlingen 3.10.1947 ble direktør Leiv Bergestad innvalgt som nytt styremedlem. Leiv Bergestad, født 1892, var forstkandidat fra N.L.H. og direktør i Laagen tømmermåling. Den såkalte hjemmelsaken ble reist i 1947. Forholdet var at Værdals bruket ikke hadde tinglyst hjemmel til sine eiendommer i Verdal. Ved enhver eiendomsoverdragelse måtte hjemmelinnehaverens, Verdal kommunes, samtykke innhentes. Årsaken til dette eiendommelige forhold var at Verdal kommune i 1912 ikke hadde utstedt noe skjøte på eiendommene til A/S Værdalsbruket. Denne overdragelse tok jo meget lang tid med leilendingsskjønnet, skylddeling av fraskilte parseller 0.5.v., og hele denne prosedyre var først avsluttet i 1916. Det ble da skrevet et forslag til skjøte, men Værdalsbruket fant antagelig ut at det var unødvendig å betale kr. 30. i stempelavgift for å få skjøte på eiendommer som de hadde utøvet full eiendomsrett til siden april 1912. 7.6.1935 var det kommet ny tinglysingslov, og styret fant at man burde kunne få hjemmel til eiendommene i h.t. denne lovs paragraf 39 nr. 3, og derved unngå stempelavgiften. Saken ble forelagt Justisdepartementet som ga Værdalsbruket medhold i at hjemmel til eiendommene kunne erverves i h.t. Tinglysningsloven av 1935, paragraf 39 nr. 3, og altså uten betaling av stempelavgiften kr. 30.000,-. 28. juni 1950 fikk Værdalsbruket tinglyst grunnbokshjemmel Tømmerkjøring like etter krigen. Dette bildet er fra Kjesbuvatnet i 1947. Tømmeret ble kjørt over myrene til Moan i Leksdalen og videre til Trones.
---- 606 SS-A ---- til eiendommene. Tinglysningsgebyr og kunngjøringsomkostninger utgjorde tilsammen ca. kr. 2.000,-. I påsken 1949 døde disponent Sverre Øverland under en skitur ved Kråksjøen. Han hadde vært daglig leder av Trones Bruk, og disponent for Trones Bruk og Værdalsbruket siden 1921. Efter disponent Øverlands død ble forholdet mellom Værdalsbruket og Trones Bruk omorganisert. Regnskapene for Værdalsbruket som tidligere var ført på Trones Bruk, ble i sin helhet overført til Værdals brukets hovedkontor i Vuku. Det økonomiske mellomværende mellom de to selskaper ble ordnet på helt forretningsmessig måte, slik at Værdalsbruket solgte sitt sagtømmer til Trones Bruk til markedspriser, og det samme gjaldt også ved salg av trelast fra Trones Bruk til Værdalsbruket. Forstkandidat Leif Lykkes titel, som fra 1936 hadde vært forstmester, ble i 1947 endret til skogsjef, og efter omorganiseringen i 1949 ble han også disponent for Værdalsbruket. Som ny disponent for Trones Bruk ble ansatt forstkandidat Paul Schiefloe, som inntil 1942 hadde vært dis ponent for Tromsø Trelastutsalg. Advokat Kristen Nygaard gikk ut av Værdalsbrukets styre i 1949. Han hadde da arbeidet for Værdalsbruket siden 1930, først som juri disk/økonomisk rådgiver og forhandler for pantelånets eiere, og fra 1935 som styrets formann. Som styreformann efter advokat Nygaard ble valgt h.r.adv., adm. direktør i Idun Nicolay L. Bugge, og som nytt styremedlem direktør Ivar Hesselberg i Idun. I 1950 fratrådte skogformann i Inndal-Sul, John O. Wohlen, ved 70 års alder sin stilling efter 43 års tjeneste hos Værdalsbruket. Skogtek niker Hallstein Fjesme ble ansatt som skogformann i dette distrikt efter Wohlen i 1951. Forstkandidat Tor Jervell var ansatt som skogassistent ved sentral forvaltningen uten fast distrikt i 1948 og 1949. Da han sluttet overtok skogtekniker Magne Blybakken denne stilling. Skogformann Oscar Figenschou fratrådte ved oppnådd aldersgrense sin stilling som skog formann i Helgådal-Vera i 1952. Han hadde da innehatt denne stilling i 46 år. Figenschous stilling var midlertidig besatt en kortere tid, men i 1954 ble skogtekniker Lasse Johnson ansatt som skogformann i Helgådal-Vera. I 1956 ble Bjørn Skoknes ansatt som kasserer ved kontoret på Holmen. I 1945 ble skiftene 111 Holmen-Molden og skifte XV Malsådal taksert påny. Takstene var linjetakster og ble utført av forstkandidat Dag Arnesens skogkontor. Takstene i 1931 og 1945 er ikke helt sammenlign bare, men tendensen i begge områder er tydelig i det både forråd og til vekst viser en ikke uvesentlig økning. Skiftene I Tromsdalen og II Levring-Gudding ble taksert i 1949 av
---- 607 SS-A ---- Etter krigen begynte maskinene å gjøre seg mer og mer gjeldende i skog bruket, og herfølger noen bileier fra tømmertransporten i skogen sistpå 40-tallet.
Vcerdalsbrukets første traktor, en Oliver Cletrac. Sleppkjøring med lunnepanne på Inndalsåkeren 1947. På traktoren Paul Aune.
Kjøring med samme traktor på samme sted til samme tid, men nå med «bukk og geit».
---- 608 SS-A ---- Lunnepannefor Oliver Cletrac. Oliver Cletrac med lunnesulky. 1948.
---- 609 SS-A ---- Firehjuls traktor MAN i Vera 1949. Traktoren hadde tvillinghjul foran og bak, og den hadde spesialbygget «bukk og geit». forstkandidat Bernt L. Poulsson, som hadde overtatt Dag Arnesens skogkontor. Takstene ble og så denne gang utført som linjetakster, men nu med hugstklasseinndeling. Denne viste som ventet et betydelig under skudd av ung og yngre skog (II og III) og et stort overskudd av gammel hugstmoden skog (V). Forøvrig viste taksten i 1949 samme tendens som taksten i 1949 med betydelig økning av tilvekstmassen. I 1956 ble det foretatt ny taksasjon. Denne som omfattet hele eien dommen, ble utført av Norsk Skogkontor som prøveflatetakst med hugstklasseinndeling. Istedenfor 21 skifter som taksten av 1931 opererte med, ble skogene delt i 5 beregningsområder. Takstene 1931 og 1956 er heller ikke helt sammenlignbare bl.a. fordi man i 1931 delte skogene i bruksskog og verneskog. En sammenligning kan likevel ha en viss interesse, og den viser at taksert areal er 13,5% mindre enn i 1931, tre tallet er 24% mindre, forrådet (m 3 ) er øket med 3% og tilveksten med 28%. Resultatet viser at man var på rett vei, men hugstklasseinndel ingen viser fremdeles betydelig underskudd av ung og yngre skog, og overskudd av gammel skog. Den første flyfotografering av Værdalsbrukets eiendommer foregikk sommeren 1952 og 1953, og billedmaterialet, (kontaktkopier i målestokk ca. 1:5000 og mosaikker over større områder i målestokk ca. 1:15000), forelå i 1954. Arbeidet ble utført av Widerøes Flyveselskap.
---- 610 SS-A ---- Flyfotoene har vært av stor verdi for Værdalsbruket under alt planlegg ingsarbeide, og for taksten av 1956 var billedmaterialet av meget stor betydning. I 1950-årene gikk skogdriften sin jevne gang. Tømmerprisene var stig ende og arbeidslønningene forholdsvis moderate. I tiåret 1950-1960 var det gjennomsnittlige årlige hugstkvantum 22.884 m 3. Det største drifts kvantum siden første verdenskrig ble drevet vinteren 1950/51 og var på 39.244 m 3. Årsaken til den forserte drift var prisutviklingen dette drifts år. På Østlandet var driftsforholdene vinteren 1950/51 ytterst vanske lige, med store snemengder og ingen tele i bakken. For å stimulere til øket drift ble det ved årsskiftet gitt et vanskelighetstillegg til tømmer prisen på kr. 10,- pr. m 3. Tillegget ble gitt tilbakevirkende kraft'og skulle gjelde for hele driftsse songen fra september 1950 til mai 1951. Tillegget gjaldt for hele landet. I Trøndelag hadde man glimrende forhold i skogen hele vinteren og til langt ut på våren, og man fant det riktig å utnytte den gode tømmerpris og forsere driften. Saken om tapt beite ved salg av bureisingsjord til Trygve Stiklestad, ble avgjort i Høyesterett i 1954. Saken var anlagt mot Værdalsbruket av Jon og Mikal Suul like efter krigen. Ved herredsrettsdom i 1945 tapte Værdalsbruket saken. I lagmannsretten vant Værdalsbruket saken ved enstemmig dom i 1948. Ved høyesterettsdommen i 1954 fikk ingen av partene medhold i sine prinsipale påstander. Jon og Mikal Suuls påstand var at Værdalsbruket ikke kunne foreta noensomhelst disposisjon over sine eiendommer som innskrenket deres beiterett, mens Værdalsbruket på sin side påstod at det fritt måtte kunne disponere sine eiendommer såsant det var tilstrekkelige arealer igjen til å dekke de bruksberettigedes behov. Høyesterett fant å måtte foreta en konkret interesseavveining i den aktuelle sak, og påla Værdalsbruket å betale Jon og Mikal Suul en erstatning på kr. 1.050,- for tapt beite. Værdalsbruket ble dessuten til pliktet å betale saksomkostninger med ialt kr. 5.000,-. Under et privat besøk hos skogsjef Lykke i begynnelsen av 1950-årene fattet daværende direktør ved Odda Smelteverk A/S, Iver Høy, interesse for Værdalsbrukets kalkstensforekomster i Tromsdalen. Odda Smelteverk fikk anledning til å foreta nærmere undersøkelser og analyser, og det viste seg at kalkstenen i Tromsdalen var av meget god kvalitet, med høyt innhold av kalsiumkarbonat (over 97°70) og meget lite magnesium. Resultatet ble at Odda Smelteverk i 1956 inngikk en 5- årsavtale med Værdalsbruket om prøvedrift i Tromsdalen, og med rett til, efter prøvetidens utløp, å tegne kontrakt med Værdalsbruket om utnyttelse av forekomstene på nærmere angitte vilkår og med varighet 99 år.
---- 611 SS-A ---- Sthpehugster. Tromsdal nermark i februar 1949 sett fra Kvinnfjellet. Ved utløpet av prøvetiden i 1960 dukker A/S Hafslund opp i bildet med planer om bygging av en kalsiumkarbidfabrikk, i forbindelse med bygging av havn og dypvannskai i Verdal. Med Værdalsbrukets samtykke overtok A/S Hafslund Odda Smelteverks opsjon på tegning av en varig kontrakt om utnyttelse av kalkstensforekomstene. Kontrakten med A/S Hafslund ble undertegnet 19.7.1961, og leietiden var 99 år. Prisen ble satt til kr. 0,95 pr. tonn inntil 100.000 tonn, mellom 100.000 og 200.000 tonn var prisen kr. 0,90 pr. tonn, og over 200.000 tonn kr. 0,80 pr. tonn uttatt kalksten. Prisen skulle reguleres hvert 10. år efter engrosprisindeksen. Før Hafslund fikk realisert sine planer, dukket det opp nye metoder basert på petrokjemiske prosesser for fremstillingavstoffersomerstattet kalsiumkarbid, og firmaet måtte skrinlegge sin idé om bygging av karbidfabrikk i Verdal. I 1963 inngikk A/S Hafslund avtale med eieren av Tromsdal gard gnr. 254 bnr. 1 og 2, Ingvar Leirset, om enerett til å utnytte kalkstensforekomstene på disse eiendommer. Hafslund fikk konsesjon på bruksretten til forekomsten i 1969, og overdro den samme år til firma Sommer og Svendsen, Verdal. Dette firma startet opp bryting og knusing av kalksten for salg til Norsk Jern verk, og driver fremdeles denne virksomhet. Bind VI A —39
---- 612 SS-A ---- BråtteniSuli 1937. Eftersnauhugsten i Bråtten 1941.
---- 613 ----
Fra samme sted i 1949. Det har nå fått navnet «Nygaards Have». På bildet Kristen Nygaard som var med i Værdalsbrukets styre fra 1930 til 1949. Fra 1935 styreformann. I 1971 fatter A/S Norcem interesse for kalken i Tromsdalen, og inn leder forhandlinger med A/S Hafslund om overtakelse av kontrakten med Værdalsbruket. Norges geologiske undersøkelse (NGU) foretok sommeren 1972, efter oppdrag av Norcem, omfattende systematiske prøveboringer over hele Tromsdalsfeltet. Boringene ble foretatt helt ned til kote 0 (havets overflate). Da resultatet av boring og analyser forelå i 1973, viste det seg at kalkforekomsten var av meget stor utstrekning - flere milliarder tonn - og at kalken var av usedvanlig høy kvalitet. I august 1972 erklærte Værdalsbruket seg, på forespørsel fra Norcem, villig til å godkjenne en overføring av Hafslunds kontrakt av 9.7.1961 til dette selskap såfremt det kunne oppnåes tilfredsstillende vilkår, samt garantier for en snarlig start av kalkbrytingen. Parallelt med sine forhandlinger med Norcem arbeidet Hafslund, i samarbeide med firma Nicolay Buch i Trondhjem, og Sommer og Svend sen i Verdal, med spørsmål om salg av kalk til tysk stålindustri. Det var meningen å starte et nytt firma, A/S Tromsdalssten, for dette formål. I denne forbindelse ønsket Hafslund å beholde den del av kalkstensfore komsten på Værdalsbruket som lå nærmest Sommer og Svendsens kalkstensbrudd på Tromsdal gard. Dette område ligger mellom Tromsdal almennings vestgrense og Tromsdal gard. Hafslund ønsket og -
---- 614 SS-A ---- så å leie Værdalsbrukets eiendom Skånes havn i Levanger for anlegg av eksportkai, og nødvendige tomter for anlegg i Tromsdalen. Værdals bruket var villig til å imøtekomme Hafslunds ønsker, men krevet at 50% av kalkstenen skulle taes ut på Værdalsbrukets eiendom. Norcem på sin side var ikke villig til å gi slipp på noen del av området som omfattes av Hafslunds opprinnelige kontrakt med Værdalsbruket, men erklærte seg villig til å gå inn i A/S Tromsdalssten. Imidlertid kjølnet de tyske interesser, og A/S Tromsdalssten så aldri dagens lys. Norcem ville gjerne kjøpe kalkstensforekomstene på Værdalsbrukets eiendommer i Tromsdalen, men Værdalsbruket avslo kjøpetilbudet, og forhandlingene med Norcem fortsatte i 1974 og 1975, dels på styreplan og dels på administrasjonsplan. De dreiet seg nu i første rekke om pris pr. tonn uttatt kalksten (kalkøret), men også om tidspunkt for igang settelse av drift, grunnleie, forholdet til 3. mann, varighet, arealer m.v. Forhandlingene ble sluttført i desember 1975, og kontrakten ble undertegnet 11.12.1975 på Storebrand/Iduns kontor i Oslo i nærvær av representanter for styrene og administrasjonen i A/S Norcem og A/S Værdalsbruket. Forholdene ved Værdalsbrukets lensearrangement ved utløpet av Verdalselven var helt siden utrasene i 1893 blitt stadig vanskeligere. Elven førte med seg store mengder løst materiale som efter hvert gjorde nederste del av elven og sjøområdene utenfor elveløpet grunnere og grunnere. Først måtte sagbruksvirksomheten på Ørmelen nedlegges fordi skipningsforholdene ble umuliggjort. Efter at Trones Bruk ble bygget i 1913 ble tømmeret fløtet ned i elvelensen ved utløpet. Herfrå ble så tømmeret stukket ut gjennom en kanal til ytre lense som strakte seg nesten ut til mælbakken. Kanalen lå ved «Høgøra» omtrent der hvor den nye Verdal bro på E 6 er bygget. Efter hvert som elven og sjøområd et ble grunnet opp, kunne arbeidet med utstikking til ytterlensen og arbeidet med innbomming av tømmeret for sleping til Trones Bruk bare foregå noen få timer i døgnet på flo sjø. En stor del av pælerekken i elvelensen måtte hver høst kjøres på land p.g.a. isgangen i elven. Dette arbeidet som bare kunne mekaniseres i liten grad, krevet stor innsats av manuell arbeidskraft. Efter hvert som arbeidslønningene og de sosiale utgifter steg, ble lensearbeidet uforholdsmessig kostbart. Det offentlige veinett ble stadig utbedret, og i 1956 ble alt tømmer fra Inna med bivassdrag overført til biltransport og fløtningen i disse vass drag opphørte. Samtidig ble den ytre lense i sjøen ved elveutløpet nedlagt. Tømmeret fra Kverna og Helgåen med bivassdrag ble stoppet i elvelensen pa Veralsøra, og her ble det bygget et oppkjøringsanlegg med kjerrat og lasterampe. Herfrå ble så bade sagtømmer og slip kjørt med lastebil til sorteringslensen ved Trones Bruk og slatt i sjøen her. I årene 1956 til 1964 halvparten av virket pa bil, og ca. halvparten i
---- 615 SS-A ---- vassdrag. Fløtningen i Helgåen og dens bivassdrag ble innstilt i 1964, og efter den tid har all tømmertransport i Verdal foregått med bil. Ved nedleggingen av fløtningen i Verdalselven er en lang og interessant epoke i bygdens arbeidsliv avsluttet. Helt fra de første fossesager ble anlagt rundt år 1600 hadde det vært flotet både rundtømmer og planker (i flater) i Verdalselvene. Det lå en lang rekke fossesager i Verdal både i hovedvassdrag og bi vassdrag. (Se E. Hartmann Værdalsgodsene.) Rundtømmeret ble fløtet om våren og forsommeren ned til sagene. Fra de mange små sagbruk i bivassdragene ble så lasten kjørt med hest til Verdalsøra. Fra de større sagbruk nederst i hovedvassdragene, Grundfoss sag, Nerholmen og Dillan sag, ble de skårne planker fløtet i flater ned til elvens utløp i fjorden. Denne trafikk foregikk helt frem til 1870-årene da dampsagen på Verdalsøra ble bygget. Efter denne tid er det bare fløtet rundtømmer i elven. Når de første fløtningsdammer ble bygget, kan ikke tidfestes, men de ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene. Det var i de mindre elver og bivassdrag hvor det lå små primitive fossesager de første dammer ble bygget. Her var frivannføringen for liten både for fløtning og drift av sagene. Dammene var enkle lukedammer med «stågåluker» og stenfylte tømmerkister som landkar. Alt materiale til dammene ble hugget og bearbeidet på damstedet. Først efter 1850 blir det for alvor fart i dambyggingen og opprensking i fløtningsvassdragene. (Se forøvrig egen artikkel om Fløtningen i Ver dalselvene.) Vi går nu tilbake til den mere kronologiske fremstilling av de viktigste begivenheter i Værdalsbrukets historie i 1950-60-årene. Efter at h.r.adv. Nicolay Bugge var gått av som administrerende direktør i Idun i 1953, ble hans efterfølger h.r.adv. Kaare Weider innvalgt i Værdalsbrukets styre. H.r.adv. Bugge ble fremdeles sittende i styret og som formann. I 1956 foreslo disponent Lykke og revisor Dybvig en sanering av Værdalsbrukets regnskap. Saken ble meget grundig behandlet, og efter en lang rekke uttalelser fra de impliserte parter, og en betenkning av h.r.adv. Ole A. Banchke, fattet styret ved møte 6.-7. august 1957 følg ende vedtak: «A/S Værdalsbrukets disponent og revisor har overfor styret pekt på det uheldige i at selskapets tidligere tap, nå til rest kr. 2.700.000,- fortsatt figurerer i regnskapet. De foreslår at dette tap snarest bringes ut av regnskapet mot tilsvarende nedskriving av aksjekapitalen. Styret er enig heri og vil derfor innkalle en ekstraordinær Generalforsamling og der foreslå at det treffes følgende beslutning:
---- 616 SS-A ---- A/S Værdalsbrukets aksjekapital nedskrives uten tilbakebetaling til aksjonærene med kr. 2.700.000,- fra kr. 3.600.000,- til kr. 900.000,- fordelt på 1440 aksjer a kr. 625,-. Da A/S Værdalsbrukets aksjekapital derved blir lavere enn styret finner foreretningsmessig rimelig og forsvarlig, vil styret foreslå at det videre treffes følgende beslutning: Det gies selskapets partialobligasjonskreditorer anledning til, mot en tilsvarende reduksjon av partialobligasjonsgjeldens hovedstol, å tegne en 5% kumulativt utbytteberettiget preferanseaksjekapital, stor kr. 1.500.000,-, fordelt på 2400 preferanseaksjer å kr. 625,-. Preferanse aksjekapitalen blir utbytteberettiget fra og med driftsåret 1958. Fra konverteringen finner sted til 1. januar 1958 forrentes preferanse aksjekapitalen med 5% p.a. Preferanseaksjekapitalen gis fortrinnsrett til dekning ved likvidasjon. Mulig overskudd ved likvidasjon tilfaller i i sin helhet den ordinære aksjekapital.» Justisdepartementet hadde intet å bemerke til denne ordning, og partialobligasjonskreditorene, Storebrand og Idun, ga sin tilslutning. Generalforsamlingen vedtok styrets forslag, og Værdalsbrukets aksje kapital har fra 1958 vært kr. 2.400.000,-, fordelt med kr. 900.000,- på ordinær kapital og kr. 1.500.000,- på preferansekapital. I 1958 innledet oppsitterne i Vera ved advokat Einar Olavson en aksjon for å få almenningsrett i den såkalte «Vera og Juldals ålmenn ing». H.r.adv. Olaf Trampe Kindt ble engasjert som Værdalsbrukets prosessfullmektig. Saken verserte skriftlig mellom partene og ble først bilagt ved rettslig forlik 17.10.1962. Det opprinnelige krav om hugstrett ble frafalt under forhandlingene, men oppsitterne i Vera ble ved forliket tildelt visse rettigheter til jakt, fangst og fiske i et nærmere avgrenset område rundt Veresvatnet. I 1957 døde skogassistent Magne Blybakken, og i hans sted ble ansatt skogtekniker Martin Liaklev, med titel inspektør. Efter at fløtningen var nedlagt, først i Inna med bivassdrag og senere også i Helgåen og dens bivassdrag, måtte veibyggingen i skogen forser es. I 1960 fremla administrasjonen den første veiplan for skogene. Ifølge denne plan måtte det i første 5-årsperiode investeres ca. 800.000,- kroner i veier og broer, og i neste 5-årsperiode ca. 1.200.000,- kroner. Planen for første 5-års-periode ble vedtatt av styret i mars 1961. Til å begynne med ble veibyggingen bortsatt til lokale entreprenører. I 1964 gikk Værdalsbruket til anskaffelse av 2 stk. Volvo BM Boxer 350 traktorer med veibyggingsutstyr, graveredskap og kompressor, og fra den tid er all veibygging utført i egen regi og med egne folk og maskiner. Ved behov for planering og større masseflytting er det dog anvendt entreprenør med utstyr for den slags arbeide. I perioden 1960-1970 er det ialt bygget ca. 50 km skogsbilveier og ca.
---- 617 SS-A ---- 15 km traktorveier. De samlede omkostninger til veier og broer i denne perioden er kr. 1.613.852,-. Da A/S Hafslund i 1960 arbeidet med planer om bygging av en kalsiumkarbidfabrikk i Verdal, besluttet Verdal kommune å gå til bygging av industrihavn i Verdal. Kommunen henvendte seg da til Værdalsbrukets med forespørsel om kjøp av et betydelig areal av brukets eiendommer Mikvold søndre, gnr. 18 bnr. 2, og Halsan og Mikvold vestre, gnr. 18 bnr. 3. Det var nødvendig for Verdal kommune å erverve disse arealer både for å plassere de store oppmudringsmasser fra havnebassenget og som fremtidige industriområder. Efter forhand linger om pris m.v. gikk Værdalsbruket med på frivillig salg til Verdal kommune under forutsetning av at man fikk samme skattemessige ordning som man ville fått ved ekspropriasjon. Ved kjøpekontrakt av 26.6.1962 solgte så Værdalsbruket ialt 485 da. til kommunen. Arealet hadde følgende fordeling og pris: 110 da over kote + 4,5 m, kr. 3.000,- pr. da. 128 da mellom kote + 2 m og kote + 4,5 m, kr. 1.000,- pr. da. 247 da sjøgrunn mellom kote + 2 m og kote - 2 m, kr. 100,- pr. da. Den samlede kjøpesum ble kr. 482.700,-. Værdalsbrukets sagbruk Trones Bruk hadde vært i drift siden det ble bygget på Trones i Verdal i 1913. Sagbruket krevet stor mannskaps styrke og var tungdrevet, særlig på grunn av tomteforholdene. All intern transport foregikk på trallebaner bygget opp på trebroer. Skipningskaien og lensen lå utsatt til for nordvest vind. Vedlikehold av trallebaner, kai og lenser var kostbart. Det samme var tilfelle med taug banen som fraktet bakhon til Fleskhus st. for videretransport med jernbanen til Ranheim. I 1950-årene ble det satt igang forskjellige rasjonaliseringstiltak ved sagbruket. Den gamle dampmaskin som hadde gått sammenhengende siden 1913 ble stoppet i 1958 da man gikk over til elektrisk drift på hele anlegget. Samme år ble taugbanen nedlagt, og veden ble kjørt med bil til Verdal st. for opplasting på jernbane. På styremøte i Verdal i august 1959 ble Trones Bruks fremtid gjort til gjenstand for grundige drøftelser. Det var enighet om at det forelå tre muligheter: 1. Nedlegging av sagbruksvirksomheten og salg av Værdalsbrukets tømmer til andre. 2. Bygging av nytt sagbruk på Ørmelen. 3. Ytterligere rasjonalisering av sagbruket på Trones. Den første mulighet ble droppet på grunn av Værdalsbrukets domi nerende stilling i bygden og hensynet til Verdal kommune og bygdens arbeidsliv.
---- 618 SS-A ---- Den annen mulighet ble holdt apen mens man undersøkte mulighet ene for ytterligere rasjonalisering på Trones. Det som i første rekke var ønskelig å gjennomføre var anskaffelse av barkemaskin, bygging av nytt høvleri og tørkeanlegg for trelasten. De trange tomtene og grunnforholdene viste seg å være en alvorlig hindring for de to sistnevnte anlegg, og disse planer ble skrinlagt, mens barke maskin ble anskaffet i 1960. Muligheten for flytting til Ørmelen var fortsatt apen, og da Verdal kommune i 1960 besluttet havneutbygging i Verdal ble denne mulighet ytterligere aktualisert. I 1963 var det ganske klart at sagbruket måtte flyttes fra Trones dersom Værdalsbruket ville fortsette med sagbruksvirksomheten. Styret besluttet 18.3.1963 å nedsette et utvalg som skulle utrede spørsmålet om flytting og fremkomme med planer for et nytt anlegg på Ørmelen. Utvalget fikk følgende sammensetning: Skogsjef Leif Lykke, formann Disponent Birger Myhr Ingeniør Bjørn Lier (Treteknisk Institutt). Disponent Schiefloe ønsket ikke å være medlem av utvalget, men erklærte seg villig til å være rådgivende konsulent. Utvalget fremla en foreløbig plan og anleggskalkyle 11.7.1963. Den endelige plan med omkostningsoverslag ble fremlagt 18.10.1963. De samlede omkostninger var beregnet til kr. 3.457.000,-. I styremøte 29.10.1963 besluttet styret i samsvar med utvalgets kon klusjon at det skulle bygges nytt sagbruk utstyrt med båndsager, høvleri, tørkeanlegg og nødvendig lagerhus på Ørmelen, og utvalget ble anmodet om å utarbeide en generalplan for nyanleggets igangsetting. Tomt for sagbruk på ca. 80 dekar ble leiet av Værdalsbruket i Mikvold skogen. Anleggsarbeidet startet opp umiddelbart efter at styret hadde fattet sin beslutning. Det gamle Trones Bruk ble drevet for fullt i hele anleggstiden. Disponent Schiefloe fratrådte 1.4.1963. Som ny disponent ble ansatt Birger Myhr (f. 1920). Myhr hadde vært ansatt ved Trones Bruk siden 1938, først som kontorist, senere som sekretær og salgssjef. I 1963 gikk direktør Nicolay L. Bugge og direktør Ivar Hasselberg ut av styrene både i Trones Bruk og Værdalsbruket, og skogsjef Leif Lykke ble innvalgt i begge selskapers styre. Som ny formann efter Bugge ble valgt direktør Kaare Weider, og som viseformann direktør Per M. Hansson. Arbeidet på nyanlegget på Ørmelen gikk frem efter planen. Den siste stokk gikk gjennom sagrammene på gamle Trones Bruk 8.1.1966, og båndsagene på det nye Trones Bruk ble startet opp 10.1.1966. Høvleriet
---- 619 SS-A ---- på det nye bruk var ennu ikke ferdig, og høvlingen foregikk derfor på det gamle bruk til januar 1967. Saghuset med alt nytt maskinutstyr og endel av råsorteringsanlegget på det nye bruk ble totalskadet ved brann 15.11.1967. Brannårsaken var antagelig en feil ved det elektriske anlegg. Et provisorisk anlegg med en enkel tømmersirkel og en klyvsag ble rigget opp, og Trones Bruk kjøpte inn endel trelast for å kunne tilfredstille sine kunder. Gjenoppbygging av saghuset og innkjøp av nytt maskineri startet umiddelbart efter brannen. De samme planer som var lagt til grunn for oppbyggingen av nytt bruk ble stort sett fulgt ved gjenreisingen efter brannen. Gjenreis ingen var fullført i november 1968, og efter en tids prøveskur gikk man over til full drift på 2 skift. Efter at Bygningsloven av 18.6.1965 var gjort gjeldende ble det for alvor fart i offentlig planlegging. Det ble arbeidet med regionplaner, generalplaner, fjellplaner og alle former for reguleringsplaner. Det hele foregikk i offentlig regi, over hodet på grunneierne, og uten smålige hensyn til eiendomsgrenser eller eiendomsforhold. For å møte denne utvikling og for å få lagt en fornuftig plan for øvre Verdal, hvor Værdalsbruket er den dominerende grunneier, besluttet styret i 1966 å anmode Skogbruksforeningen av 1950 om å utarbeide en fullstendig arealdisponeringsplan for Værdalsbrukets eiendommer. Arbeidet ble utført av forstkandidat Jon Lykke, som dengang var an satt i 5.50. Planen forelå ferdig i august 1967. Den var inndelt i følgende kapitler: I. De grunnleggende forhold innen fritidsliv og utmarksnæring. 11. Efterspørsel efter fritidsgoder i Trøndelag. 111. Muligheter innen A/S Værdalsbrukets områder. IV. A/S Værdalsbrukets målsetting. V. Utnyttelse og avkastning idag. VI. Fritidsgodene som fremtidig næringsgrunnlag. VII. Fremtidig arealdisponering. VIII. Utbygging av hytteområder. Planen ble oversendt til Verdal Bygningsråd og Regionplanrådet for godkjennelse. Hermed forsvant den ut på en tilsynelatende endeløs ørkenvandring. Den ble forelagt en rekke offentlige «vesener» og nevnder av enhver tenkelig art til godkjennelse. Efter at planen hadde vært uthengt til offentlig gjennomsyn, fremkom endel protester fra rettighetshavere, hovedsakelig i Vera og Sul, senere også fra reindrifts hold. Først i 1971 ble planen endelig godkjent, og arbeidet med å sette den ut i livet kunne begynne. Det som i første rekke fremkalte protester, var utbygging av hytte
---- 620 SS-A ---- områder. Værdalsbruket hadde tidligere ført en meget restriktiv politikk når det gjaldt bortbygsling av hyttetomter, og før utmarks planen ble realisert fantes det bare noen ganske få «fremmede» hytter på brukets områder. Presset fra almenheten om leie av hyttetomter hadde lenge vært stort. Efter hvert som fritiden øket, veier og kommunikasjonser ble bedre og bedre, og den alminnelige velstand også bedret seg vesentlig, ble det efterhånden klart at Værdalsbruket ikke kunne disponere 900.000 mål, eller ca. 60% av kommunens areal, uten til en viss grad å imøtekomme almenhetens ønsker om tomter for fritids hus. Hytteområdene er forsøkt utformet så diskret som mulig. Alle tomter er plassert i god avstand fra offentlige veier og strandområder. Avstanden mellom hyttene er ca. 150 - 200 m, og man har forsøkt å unngå fri sikt mellom hyttene. Bortleien skjer som punktfester, og Værdalsbruket har satt strenge krav til bebyggelsens utførelse, farvevalg m.v. Efterspørselen efter hyttetomter er meget stor. I tiåret 1961-1970 gikk tømmerdriftene sin jevne gang. Det ble utdrev et ca. 22.000 m 3 i gj.snitt pr. år. Det hugstforslag som ble fremlagt i 1937 av Opsahl og Lykke forutsatte at all gran på høy og den beste del av middels bonitet skulle forynges ved snauhugst og planting. Det tok en viss tid å sette dette i system. Snauflatene skulle hugges og ryddes, og det var forutsetningen at de skulle ligge 2 år før planting. Våren 1940 kom krigen, og gjennom de fem krigsår ble skogkulturarbeidet sterkt hemmet av mangel på folk og planter, og tømmerdriftene ble av mindre og mindre omfang. Fart i skogkultur arbeidet ble det først efter krigen. I tredveårsperioden 1941-1970 er det anvendt ialt kr. 3.200.000,- til planting, rydding, gjødsling og avstandsregulering, og det er utsatt ialt ca. 8 mill. planter. I. september 1968 ble forstkandidat Jon Lykke ansatt i Værdalsbruk et. Han fikk titelen forstmester, og skulle sortere direkte under skogsjef en og være dennes stedfortreder. Direktør Leiv Bergstad, som hadde vært medlem av Værdalsbrukets og Trones Bruks styrer siden 1947, fratrådte efter eget ønske 22.5.1970, og døde 29.11.1970. Som nytt styremedlem ble valgt direktør Per Krog i Skogbruksforeningen av 1950. 1.9.1971 trakk disponent/skogsjef Leif Lykke seg tilbake som sel skapets daglige leder. Leif Lykke hadde vært ansatt i Værdalsbrukets tjeneste siden februar 1932, først som assistent ved skogforvaltningen, og fra 1.9.1936 som sjef og daglig leder. Leif Lykke fortsatte som selskapets konulent og rådgiver og som medlem av styrene i Trones Bruk og Værdalsbruket.
---- 621 SS-A ---- Som ny disponent/skogsjef fra 1.9.1971 ble ansatt forstmester Jon Lykke, med bopel i brukets administrasjonsbygning på Holmen. I 1972 blir planene for utbygging av Forrå ved regulering av Færen og flere sjøer og overføring av vannet til Verdal fremlagt av N.V.E. i flere alternativ. Det minst omfattende alternativ vil omfatte Værdalsbrukets vassdrag Inna, Storkråka og Tverråen i Inndalen. Ny taksering av Værdalsbrukets skoger ble utført sommeren 1972. Beregningene som forelå i august 1973 viste en tilfredsstillende skogtil stand og tydet på at avvirkningsnivået fortsatt bør ligge på ca. 20.000 mVår. Direktør Kaare Weider gikk ut av styrene i Værdalsbruket og Trones Bruk i 1973. Som ny formann ble på styremøte 1.4.1973 valgt direktør Per M. Hansson, og som ny varaformann direktør Odd Espolin Johnson. I 1974 ble disponent Jon Lykke innvalgt som medlem av Værdalsbrukets styre. Inspektør Martin Liaklev, som hadde vært i Værdalsbrukets tjeneste siden 1957, døde i august 1974. Som ny inspektør ble ansatt skogteknik er Arne Kolstad fra 1.2.1975. I desember 1974 døde brukets tidligere skogformann og materialfor valter Arthur Aune, som hadde vært ansatt i brukets tjeneste siden 1942. Hans stilling er ikke besatt på ny. I 1975 forelå disponent Jon Lykkes forslag til driftsplan for 1974- 1985, med bilagene Veiutbygging, Diverse økonomiske betraktninger, Avvirkningsberegninger og Takstbok. Styret ga sin tilslutning til planen, og vedtok videre at den rene driftsplan skulle oversendes de offentlige myndigheter og andre som man mente ville ha interesse av den. Til tross for at samene i Verdal ved Lappefogden i store trekk hadde akseptert Værdalsbrukets utmarksplan, forsøkte de i 1974 å få stoppet videre utbygging av hytter på Værdalsbrukets grunn, og engasjerte h.r.adv. Alf Nordhus til å fremme saken på deres vegne. H.r.adv. Nordhus tok i 1975 ut stevning mot Værdalsbruket og søkte om fri sakførsel. Spørsmålet om fri sakførsel er ennu ikke avgjort og saken er ikke kommet lenger. I desember 1975 besluttet styret å slå sammen den ordinære aksjekapital (kr. 900.000,-) ogpreferanseaksjekapitalen (kr. 1.500.000,-) til en ordinær aksjekapital i Værdalsbruket. 40 år er gått siden Storebrand/Idun ervervet aksjemajoriteten i Værdalsbruket og datterselskapet Trones Bruk og overtok styringen av begge selskaper. Det er lang tid i et menneskeliv, men det er mindre enn halvparten av den tid det tar å produsere et hugstmodent granbestand på Værdals brukets gjennomsnittsbonitet. Oppbyggingen av skogene efter de sterke hugster i perioden 1908-1930
---- 622 SS-A ---- har pågått kontinuerlig siden Storebrand/Idun overtok eiendommene, og det er investert meget betydelige beløp bl.a. i skogkultur og vei bygging. Skogbruk krever planlegging på meget lang sikt - over flere menneskegenerasjoner -, men har man jord og et tilstrekkelig antall trær å arbeide med, går produksjonen übønnhørlig videre. Den lar seg ikke stoppe hverken av «svartedød», streik eller perioder med vanskelig økonomi i skogbruk og treforedling. Den som sitter med disse eiendommer når oppbygging av ny skog er fullført og Jordens produksjonsevne er fullt utnyttet, vil forhåpentligvis - og sannsynligvis - kunne høste rike frukter av det arbeide og de penger som er nedlagt og bør bli nedlagt i fremtiden.
---- 623 SS-A ---- GLIMT FRA VERDALSGODSETS HISTORIE Av Leif Lykke Denne artikkelen er tidligere trykket i Verdal historielags skrifter 5 1980 og gjengies her med übetydelige endringer. Navnet Værdalsgodset ble tatt i bruk da Christen Johan Miiller, som eiet godset fra 1807 til 1819, hadde kjøpt Vukugodset og Tonning godset. Da var alle godseiendommene samlet på en hand, og godset hadde fått sin endelige fremtidige arrondering. Dette navn ble også brukt av Hilmar Meinche (1819-1832) og av Nicolai Jenssen (1832- 1867). Navnet ble senere endret til Værdalsbruget og fra 1891 til A/S Værdalsbruget. Fra 1912 ble navnet A/S Værdalsbruket. I Værdalsbrukets arkiv ved kontoret på Holmen finnes det ingen regnskapsbøker eller korrespondanse fra Miillers tid. Fra Meinckes tid er det oppbevart 4 tykke protokoller på tilsammen ca. 3000 tettskrevne foliosider. Utenpå protokollene står det med stor sirlig handskrift: AFREGNINGS BOG for WÆRDAHLSGODSET tilhørende GROSSERER HILMAR MEINCKE Disse 4 protokoller omfatter ca. 350 personlige konti. En stor del av disse arbeidstakere er godsets egne leilendinger, mens de øvrige er selv eiende bønder og selvstendige arbeidstakere som sagmestre, mølle mestre, byggmestre, smeder 0.5.v., som ikke stod i noe leilendingsfor hold til godset. Arbeidsstokken var imidlertid vesentlig større enn antall konti fordi det ofte var hele familier med deres huslyd av tjenestefolk som deltok i arbeidet. Disse hadde ikke egne konti, men deres tilgodehavende, eventuelt gjeld, ble ført på hovedpersonens, husbondens konto, som regel uten bruk av navn. Det står bare hans kone, hans fruntimmer, hans qvinde, hans børn, hans dreng eller hans pige. De alfabetiske registre i disse eldste protokoller omfatter både for navn, efternavn og bopel, og vil kunne gi mange verdifulle opplysninger til slektsforskere.
---- 624 SS-A ---- Fra Nicolai Jenssens tid finnes 5 gamle regnskapsbøker, med til sammen ca. 2000 sider. Dette er dels såkalte «Listebøger» som nærmest er en slags memorial hvor hver enkelt arbeidsoperasjon er ført for seg som f.eks. fløtning, saging, flåtning (se nedenfor), jordbruksarbeide m.v. Dels er det regnskapsbøker for skogsdrift og sagbruksvirksomhet, for utleveringer og mottakelser ved godsets varelager på Holmen, og for gårdsdriften og husholdningen samme sted. Disse regnskapsbøker gir et detaljert og broget bilde av den mangfoldige virksomhet som foregikk i Nicolai Jenssens tid. Under høionn, skuronn, og potetonn arbeidet en stor arbeidsstokk på Holmen. Noen holdt seg kosten seiv, men de fleste hadde kosten på gården. I tillegg til all annen virksomhet ble derfor også drevet en stor folkehus holdning. Det er vanskelig for nulevende mennesker, med alle mulige tekniske hjelpemidler rundt seg å sette seg inn i liv og levekår i Verdal for 120-150 år siden. De eneste former for energi man på den tid hadde lært seg å utnytte var ild, vann og vind. liden ga lys og varme. Vannet drev vass hjulene ved sagbruk og kverner, og vassdragene fraktet tømmer, trelast og andre varer nedover dalen. Vinden var fremdriftsmiddel for skutene som fraktet bygdens produkter utover Trondhjemsfjorden og andre varer tilbake til Verdal. Veier slik vi kjenner dem idag fantes ikke. Folk måtte ta seg fram til fots, ridende eller kjørende efter bakkete og dårlige kjerreveier, kløvjeveier eller stier. Broer fantes ikke over hovedvassdragene. Elvene måtte vades hvor dette var mulig eller man måtte benytte båt. Fergemenn var plassert mange steder ved hovedvassdragene. De fraktet folk, dyr og varer over elvene mot betaling (fergemannstoll). Alt dette må man ha som bakgrunn når man skal prøve å forstå liv og levekår på den tid. Regnskapene viser at det ble brukt forholdsvis lite kontanter. Det hele foregikk nærmest som en byttehandel mellem arbeidsgiver og arbeids taker. Arbeidstakerne, de fleste var godsets leilendinger, ble god skrevet for alt det arbeide de utførte og for alt de leverte av uld, smør, ost, vilt, fisk, bær og forskjellige redskaper av tre som bøtter, traug, daller, river o.s.v. Et interessant trekk er leilendingenes pliktige leveranse av såkalte «landbofaar» med eller uten ull. Dette var nok efter avtale mellem jordeieren og leilendingene og leveransen utgjorde en del av den «Landskyld» (bygselavgift) leilendingen skulle betale. I 1834 ble det levert 33 landbofår med ull av 33 leilendinger. Fårene ble avregnet på leilendingenes konto med 1 spd. 40 ski. (kr. 5,32 pr. får. (1 specidaler = 5 ort = 120 skilling. Verdi ca. kr. 4,-). Samme år ble 4 lei lendinger debitert for manglende leveranse av et får hver.
---- 625 ----
En av regnskapsbøkene for Det Værdalske Jordegods fra 1827. På den annen side ble arbeidstakerne debitert for de varer de tok ut fra godsets lager på Holmen. Skogsdriften I vinterhalvåret var godsets leilendinger beskjeftiget med hugst og fremkjøring av sagtømmer. Tømmeret ble kjørt til vassdragene eller dir ekte til velteplass ved fossesagene. I h.t. sine bygselskontrakter var leilendingene forpliktet til å drive frem et bestemt antall tylvter tømmer fra «gaardens skov», mot vanlig betaling for arbeidet. Det var ikke tillått for leilendingene å påta seg «tømmerkjørsel» for andre. Tømmeret ble levert übarket, eller slepbarket på en side dersom det skulle slepkjøres. Det ble ikke foretatt noen utblinking av det som skulle hugges, men driverne fikk muligens beskjed om i hvilken del av skogen de skulle hugge. De lette seg nok frem til den groveste skogen som ga dem største fortjeneste.
---- 626 SS-A ---- Driftskvantumet var ikke så stort. Det kom nok både av at skogene var hardt nugget tidligere og at trelastkonjukturene var lave, iallefall i første halvdel av Jenssens eiertid. I perioden 1839-1852 ble det utdrevet ialt ca. 4000 m 3 grovt sagtømmer årlig. Men med primitiv redskap og håndmakt krevet dette kvantum et betydelig antall dagsverk. Tømmeret ble innmålt i følgende dimensjonsklasser: Grov 18" (46 cm og derover) toppmål Overmål 15" (38 cm) toppmål Mål 12" (30 cm) toppmål Undermål 11" (28 cm) toppmål. Utskott (tømmer utjenelig til skur, kroket, råttent m.v.) Lengdene var 4 til 10 alen, med største kvantum i 4 og 6 alens lengder. Efterhvert som priser og sagbruksteknikken gjorde det økonomisk mulig å skjære mindre dimensjoner, ble dimensjonslisten forlenget slik: Enplank 9" (24 cm) toppmål Batten 8" (21 cm) toppmål Smått 7" (18 cm) toppmål Sekstom 6" (16 cm) toppmål Femtom 5" (14 cm) toppmål Hugst og fremkjøring ble betalt pr. tylvt. Godset hadde sin egen grunnprisliste. Omregnet til pris pr. stokk brukte godset følgende pris liste: 8 alens 6 alens 4 alens Grov 32 ski. 21 ski. 14 ski. Overm. 25 ski. 16 Vi ski. Ilski. Mål 19 ski. 12 ski. 8 ski. Underm. ilski. 414 ski. 3 ski. Utskott • 4'/2 ski. 2Va ski. IVi Prisene omfatter både hugst og kjøring, og det ble gitt et tillegg i 10. deler, efter avtale, til denne prisliste avhengig av kjørelengde og terreng forhold: Det var driveren (kjøreren) som påtok seg hele driften. Han engasjerte seiv sine huggere og eventuelt løskarer (broslere) og gjorde seiv opp med dem. Huggere og løskarer har derfor ikke egne konti for tømmerdriften i godsets regnskapsbøker. Det var ikke bare leilending ene som hugget og kjørte tømmer til fossesagene. Endel selveiere deltok i godsets tømmerdrifter eller leverte tømmer fra egen skog til sagbruk ene. Tømmeret ble målt på elvebakke ved vassdragene eller på velteplass ved sagbrukene av godsets fullmektiger eller andre betrodde menn. Måleredskapen var «stikka» og «skanten». «Stikka» var en ca. 0,5 m lang trepinne med innskårne hakk for hver aktuell dimensjon. Dette
---- 627 SS-A ---- Holmen gard i Vuku. system med grunnprisliste, de samme dimensjonskrav og det samme målesystem ble i store trekk beholdt helt opp til begynnelsen av 1930 årene. Fløtningen Se også eget kapittel om Fløtningen i Verdalsvassdragene i bind VI B. De store reguleringsdammer for fløtningen, Storlundammen i Vera, Innsdammen og Skjækerdammen ble ikke bygget før i begynnelsen av 1900 årene. Riktignok ble det allerede i 1854 bygget dam for Innsvatnet, men den var lav og lite effektiv. Ved Høysjøen var det en gammel dam og flere steder i bivassdragene fantes små primitive dammer. Fløtningen i hovedvassdragene måtte stort sett foregå på «frivann» d.v.s. at man måtte benytte seg av vårflommen eller tilfeldige regnflommer sommer og høst. Disse flommer var ofte kortvarige og det ble derfor brukt stort fløtemannskap. I 1846 ble fløtningen fra Skjækerfossen til Grundfossen (Sørhbommen) besørget av 45 mann som anvendte ialt 295 dagsverk. Fløtningen ble utført som dagarbeide og betalingen var 1 ort = 24 ski. pr. dag frem til 1850 da den ble forhøiet til 36 ski. Fløtningsformannen som ledet arbeidet, hadde et personlig tillegg på 12 ski. pr. dag. Før tømmeret kunne slåes ut på vassdragene, måtte bommer legges ut ovenfor sagene, og flere steder oppover elvene for å stanse og holde tømmeret tilbake. De største og viktigste bommene i Helgåen var Bratt åsbommen og Sørlibommen. Tømmeret fra Vera kunne ikke fløtes frem på ett år og det ble stoppet i Brattåslunet. Her ble det så kjørt på land og lunnet opp til neste vår. Sørlibommen i Helgåen gikk fra Sørliberga på elvens nordside på skrå nedover elven til Bomberget på sydsiden mellem Bind VI A —40
---- 628 SS-A ---- Stengrunden og Selnesset. Denne bom tjente som atholdslense for de relativt store sagbruk Grundfoss og Fossnesset. Også i Inna var det flere bommer både i Sul, ved Stormoen og ved Dillfossen hvor Holmens og Dillan sager hadde felles bom. Alle bommer ble kjørt på land om høsten før isen la seg og ble så lagt ut igjen om våren. Da vassdragene var uregulert, hendte det nok ikke sjelden at bom mene røk under plutselige flommer og stort tømmerpress. Betydelig utgifter til «Tømmerbjerging» i hele vassdraget nedenfor sagene vitner om det. Den 8. juli 1853 sprengtes Sørlibommen under flom og hele tømmerpartiet seilte utover elven. Tømmerberging ble straks igangsatt. Den 8. og 9. juli ble det berget på land ialt 181 10/12 tylvt eller 2182 stokker. Det deltok 45 mann i bergingen som kostet ialt 33 spd. 48 ski. Bergingsarbeidet var akkord og ble betalt pr. tylvt. Prisene varierte med stokkenes lengde. Nu var tømmeret berget på land, og det som gjenstod var å kjøre det oppover dalen til sagbrukene. Endel av det bergede tømmer ble kjørt fra Rosvold til Vestgrundvald (ovenfor Grundfossen). Det var ialt 138 6/12 tylvt eller 1662 stokker. I denne kjøring deltok 56 av godsets leilendinger bosatt helt ovenfra Skjækerfossen og Inndalen og videre nedover begge dalfører. Dette var pliktkjøring efter tilsigelse fra godset. Arbeidet ble utført som dagarbeide og betalingen var 40 ski. pr. dag for mann og hest. I kjøringen deltok også endel ikke leilendinger, eller «uvedkomm ende» som det står i regnskapsbøkerne . Det var ialt 17 kjørere som kjørte opp til Grundfossen 105 8/12 tylvt eller 1268 stokker. Disse kjørere hadde akkord med betaling pr. tylvt. Betalingen varierte efter kjørelengde fra 20 til 40 ski. Som man ser er det oppkjørte kvantum vesentlig større enn det «berg ede». Dette skyldes nok at flommen mange steder hadde lagt opp tømmeret så høit på land at noen «berging» fra elven ikke var nødven dig. lalt ble det ved disse operasjoner i 1853 berget og oppkjørt til sag brukene 3450 stokker grovt sagtømmer eller antagelig noe over 1000 m 3 - en ikke übetydelig del av brukets sagtømmerhugst. Sagbruksvirksomheten Se også om sagbruksvirksomheten under Hartmann: Værdalsbrukets historie i dette bind og under Musum: Sagbrukshistorien i bind VI B. De større sagbruk som var i drift i Meinckes og Jenssens tid var Vangstad, Grundfoss, Fossnes, Holmen, Dillan og Levring sag. Alle disse var ikke i drift hvert år, og større restaureringer og ombygninger som foregikk spesielt i Jenssens tid såtte enkelte av sagene ut av drift i lengre perioder. Sagingen kunne bare foregå i sommerhalvåret mens elvene var isfrie. I vinterhalvåret var sagmannskapene beskjeftiget dels
---- 629 SS-A ---- med vedlikehold og reparasjon på sagbrukene og lensebommene, dels med tømmerdriftene, og med kjøring av trelast ned til Verdalsøra og varer derfrå opp til Holmen. Ved sagbrukene fantes det øyensynlig ingen form for mekaniske transportmidler som tømmerkjerrat inn på sagen eller innrettninger for transport av planker og bord ut fra sagen. Kraft for drift av slike innretninger hadde man fra vasshjulet, men av regnskapsbøkerne kan man ikke se at noe slikt er tatt i bruk. Alt fore gikk med handkraft eller ved bruk av hester. Tømmeret måtte kjøres med hest fra lensene i elven frem til velteplass ved sagene. Her ble det opplagt slik at det kunne rulles rett inn på sagen. Denne kjøring pågikk kontinuerlig sålenge det ble saget. Man kunne antagelig ikke ha for store tømmerkvanta på sagveltene samtidig. Hvis tømmeret ble lunnet opp for høyt risikerte man at det rauset inn på sagen, og ble lunnene for lange i utstrekning fra saghusveggen ble det for lang rulling. Oppkjøring fra lense til sag var akkordarbeide som ble betalt pr. tylvt. Prisen pr. tylvt varierte med tømmerlengden. Som eksempel på dette kan vi ta for oss året 1848. 34 kjørere deltok da i oppkjøringen til Fossnes og Grundfoss sager. Det ble oppkjørt ialt 1182 4/12 tylvt eller 14188 stokk sagtømmer og den samlede utgift var 184 spd. 93 ski. Når tømmeret var skaret ble planker, bord og bjelker samt bakhon stablet på land. Det foregikk endel lokalt salg av trelast ved sagbrukene, men det meste ble transportert videre til Verdalsøra og videre derfrå med båt til Jenssens bordhaver (stabletomter) i Ilsvika ved Trondhjem. Ved sagbrukene ble det skaret planker og bord med følgende dimen sjoner: Planker 4 - 10 alens lengder 3" x 9" og 2" x 7" Bord 4- 10 alens lengder 1" tykkelse i fallende bredde (eller ukantet) Alt arbeide ved sagbrukene var akkordarbeide med betaling pr. tylvt. Akkordsatsene varierte med dimensjon og lengde. Sagmestrene hadde et tillegg, såkalt mesterlønn, på 1 Vi ski. pr. tylvt for planker og 1 ski. pr. tylvt for bord. I 1852 var den samlede produksjon ved Holmen, Dillan, Fossnes, Grundfoss og Vangstad sager 1377 10/12 tylvter planker og 2092 4/12 tylvter bord. Levring sag var ikke i drift dette år. Sagmannskapet varierte fra 5 til 8 mann med størst mannskap (8) på Fossnes sag som også hadde størst produksjon. På tomtene arbeidet et omtrent like stort antall med rulling av tømmer og bæring og stabling av planker, bord og bakhon. Hertil kom tømmerkjørerne som er nevnt tidligere. «Flaadningen» som transporten av trelast i flater på elven benevnes i regskapsbøk-
---- 630 SS-A ---- Utsnitt av handskrift i en av de gamle bøkene. erne, var et vidløftig arbeide og det må ha vært en betydelig trafikk med trelastflåter på elven. Trelasten fra sagene ved Grundfossen (Grundfoss og Fossnes) og Dillfossen (Holmen og Dillan) ble flåtet direkte fra sagbrukene, mens trelasten fra Levring sag ble kjørt til elven ved Guddingsmelen og trelasten fra Vangstad sag ble kjørt til elven neden for Grundfossen og lagt i flater der. I 1849 ble ialt 1365 8/12 tylvt planker bord og bjelker samt 24,5 favn ved nedflåtet fra godsets fosse sager til Verdalsøra. Den samlede utgift var 78 spd. 42 ski. Arbeidet ble utført på akkord og betalingen varierte med plankenes lengde. Når flatene var kommet ned til Verdalsøra, ble trelasten bragt på land i påvente av skipning med jekter til Trondhjem. «Iler» (taugverk) og flåteårer måtte kjøres tilbake til sagbrukene for å benyttes omigjen. Flåteårene til staking og styring av flatene var nok både lange og tunge, og i regnskapsbøkerne finner man stadig poster som omfatter oppkjøring av «flaadeaarer og iler». Dette var også akkordarbeide som ble betalt pr. lass eller pr. tylvt årer. Trelastflåtene ble også brukt til å frakte andre produkter fra Vuku til Verdalsøra. 4/6- 1835 finner man således følgende postering: «Nedsendt med plankeflaader til Øren for at indsendes til Trondhjem 17 tøndet kalk i grantønder». Kjøring av trelast fra sagene ned til Verdalsøra fant også regelmessig sted på vinterføre når isen hadde lagt seg på elven og «flaadning» ikke lenger var mulig. Denne kjøring har hovedsaklig foregått i månedene januar, februar og mars. Returskyss var gjerne flåteårer og varer til godsets lager på Holmen.
---- 631 SS-A ---- Kalkbrenning Kalkbrenning foregikk flere steder på godset. Ved sagplassen (Dillan sag) er det kalkfjell og bryting og brenning foregikk på stedet. Bryting av kalksten var akkordarbeide og ble betalt med 96 ski. pr. favn (?). Innmuring i ovn og brenning foregikk som dagarbeide og ble betalt med 24 ski./dag. En del av kalken ble sendt til Trondhjem for omsetning der. I 1837 ble det solgt 54 tønner dit for 32 ski. pr. tønne. Nedkjøring til Verdalsøra på vinterføre ble betalt med 4 ski. pr. tønne. Endel brent kalk ble også solgt lokalt, ved Dillan sag således i 1847 831/2 tønner for 24 ski. pr. tønne. Kullbrenning Brenning av trekull foregikk ved flere av sagbrukene. Det var for mentlig vesentlig bakhon og skrapvirke som ble brent, men endel bjørk er også levert ved sagene for kullbrenning. Noen stor omsetning av trekull kan ikke sees å ha funnet sted. Det meste gikk muligens med som smikull til eget bruk. Passing av milene som måtte brenne kontinuerlig når de først var tent, ble betalt med 24 ski. pr. dag og samme betaling pr. natt. Skiferbryting I 1840-50 årene ble alle bygninger på godsets administrasjonssenter, Nedre Holmen gard, bygget opp fra nytt. Det var hovedbygning, borgstue, stabbur, kornbur, smie (100 m fra annen bebyggelse av hensyn til brannfare), størhus, låve med fjøs og stall, grisehus og vogn skjul. Alle bygninger var av anseelige dimensjoner, og alle tak ble tekket med skifer. Det meste av skiferen ble tatt ut i Spjellberget i Sul, og her frå kjørt med hest på vinterføre til Holmen. Arbeidet med bryting og til hugging var akkordarbeide. Det var også nedkjøringen som dels ble betalt pr. lass dels ved fastsatt pris pr. sten efter dimensjon. I 1852 var prisene pr. sten: Bryting og ti/hugging Kjøring Sul-Holmen 1 alens sten 3 ski. 1 s kl. Va alens sten 1 Vi ski. y 4 ski. 15 toms sten 1 ski. Vi ski. 12 toms sten Vi ski. y 4 ski. Kjøring pr. lass 60 ski. Mange mennesker var beskjeftiget med bryting og kjøring av skifer. I 1853 kjørte 31 kjørere 159 lass fra Sul til Holmen, og i 1856 kjørte 25 kjørere 2688 sten i 64 lass den samme strekning. Større omsetning av skifer til andre har vistnok ikke funnet sted.
---- 632 SS-A ---- Laksefisket i elven Dette fiske med not og garn har gamle tradisjoner i Verdalselven før utraset i 1893 og var en ikke übetydelig næring. Værdalsgodset har ned gjennom tidene eiet og brukt en rekke laksekast flere steder i elven. De viktigste var «Hagenkastet» under Grundfossen og «Nerholmskastet» ved sammenløpet mellem Inna og Helgåen. Fisket foregikk med not og med leiet hjelp. 1 regnskapet for 1834 finner vi: «Behjelpelig med notkasting efter Lax. Christopher Anderson 16 gange 64 ski. Aage Larsson 5 gange 20 ski. Andor Lerhaug 6 gange 24 ski. JohnFossnæs 9 gange 36 ski. Anders Overholm 6 gange 24 ski. Lars Bøgseth 1 gange 4 ski. Peder Fossnæs 6 gange 24 ski. Hva «gange» omfatter er uklart, men antagelig betyr det så mange gange som noten ble kastet. Laksen ble dels brukt i egen husholdning og dels sendt til Trondhjem i saltet og røket stand. I 1834 ble det i Nerholmskastet tatt 85 laks og ørret med samlet vekt 278 kg. Fergemannen Johan Fergeberg bodde ved fergestedet der hvor Holmen bro senere ble bygget. Han drev fiske for godsets regning, formentlig med garn, og er regelmessig godskrevet for dette fiske. Brenning av brennevin Brenning av brennevin som hadde vært forbudt i Norge i en periode fra 1759 ble igjen tillått ved ny lov i 1816 og ble drevet på mange garder helt frem til 1845. Da kom en ny lov som la så mange restriksjoner og avgifter på «husbrenningen» at den lovlige brenning på landsbygden nærmest opphørte av seg seiv. Til brenning av brennevin og brygging av øl ble benyttet malt av spiret bygg. Ved Værdalsgodset ble det også brent brennevin på Holmen. I 1834 er Ole Pedersen Hjeldevalds kone godskrevet for «Brændt brændevin 18 gange å 20 ski.» I tillegg til denne betaling hadde hun kosten på gården mens arbeidet pågikk. Holmen gard betalte i 1834 2 spd. i «Brændevinsavgifl». Brennevin ble ikke bare brukt ved spesielle anledninger som brylluper og begravelser. Det ble også brukt i det daglige arbeide som stimulans og oppmuntring for de som hadde slitsomt utendørs arbeide i allsalgs vær. 1 1834 er Lars Jeremiassen godskrevet for 4 potter kornbrennevin å 12 ski. levert til «Flaaderne i Væren». 1 1835 er gardsbruket på Holmen
---- 633 SS-A ---- godskrevet 4 spd. for «40 potter kornbrændevin til forskjellige tider til Flådere, Kjørere, Rullere etc. Trælasts Tilvirkningskonto er belastet beløbet.» Men det ble brent mere brennevin enn til eget forbruk. I 1839 er Ole Hjelde godskrevet for kjøring av 2Vi lass brennevin fra Holmen til Verdalsøra. Møllebruk I de første årene av Nicolai Jenssens eiertid hadde godset ikke egne møller i drift. Av regnskapsbøkerne fremgår det at godset har betalt mølleleie for maling av godsets kornproduksjon til Peder Christensen Dillan og Peder Fossnæs. Fra begynnelsen av 1840 årene er godsets egne møller, eller «Brugskvernene» som de benevnes, kommet igang både ved Grundfossen og i Kverna. I 1843 ble det sammalt på «Herr Jenssens qvern», formentlig i Kverna, ialt 215% tønder korn fra ialt 24 leveran dører. Av dette kvantum kom 62 tønder fra Nedre Holmen. I mølleleie ble det betalt 8 ski. pr. tønne. Ved møllen i Kverna var Ellef Savmo og senere Jeremias E. Savmo møllemestre. De hadde en mesterlønn på 2 ski. pr. tønne. Jordbruket I Nicolai Jenssens tid drev godset, i egen regi og med leiet hjelp, ikke bare Holmen nedre men også gårdene Lerhaug (Aunet), Midtgrunden (Østgården), Kvello og Dillan. Disse garder var ikke bortbygslet i denne periode. Foruten høy ble det avlet bygg, havre, rug, erter, vikker, neper og poteter. Husdyrholdet spilte en stor rolle. I 1834-35 hadde man på Holmen følgende besettning: 7 hester (3 hopper, 1 hingst, 3 vallakker) 25 storfe (14 kuer, 2 okser, 5 kviger, 4 kalver) 226 får ( 146 sauer, 4 værer, 76 lam) 7 griser ( 5 purker, 2 galter) Produktene fra jordbruk og husdyrhold ble dels brukt på gården i den store folkehusholdning. Dels omsatt lokalt til godsets leilendinger eller andre, og dels sendt til Verdalsøra eller Trondhjem for omsettning der. På en gard som Nedre Holmen skulle det en stor arbeidsstyrke til, spesielt i onnene. Det fantes jo ikke maskiner av noe slag og alt arbeide ble utført med håndmakt og hester. Høyet ble slått med ljå, kornet skaret med sigd (skjyrru) og tresket med «sluggu», potetene ble tatt opp med grev. I arbeidet på Nedre Holmen, Lerhaug og Midtgrunden deltok i 1834 ialt 127 arbeidstakere, menn, kvinner og barn i kortere eller lengre tid med alle slags gjøremål.
---- 634 SS-A ---- Daglønnen for menn var 24 ski. om sommeren og 20 ski. om vinteren, denne forskjell i daglønnen mellem sommer og vinterarbeide gjaldt ikke bare gardsarbeidet, men alt dagarbeide, f.eks. ved reparasjonsarbeide på sagbrukene i vinterhalvåret. Forholdet henger nok sammen med dagslysets lengde. Apen ild, talglys eller primitive tranlamper ga ikke skikkelig arbeidslys i mørke tiden, og arbeidsdagen måtte bli kortere. Daglønnen for kvinner var 2 A av mannslønn og for barn noe mindre efter alder. Hadde folkene kosten på arbeidsstedet var lønningene lavere. Akkordarbeide var vanlig også i jordbruket. I 1834 ble det betalt for skjæring av korn 20 ski. pr. mæling, potetopptaking 6 ski. pr. tønne og tresking 32 ski. pr. tønne. I onnetidene kunne det arbeide 20-30 personer samtidig på nedre Holmen og de fleste hadde kosten på gården. Til å forestå denne store folkehusholdning hadde godseieren husholdersker, eller bestyrerinner på gården. Disse hadde 4-5 «tjenestepiger» til å hjelpe seg. I 1830 årene tjenestegjorde jomfru Gelein som husholderske på Holmen. I 1840-50 årene hadde jomfru Valeur, jomfru Dahl, madam Ledel og jomfru Foss i tur og orden kommandoen på Holmen. Årslønnen for disse var 25-30 spd. med kost og losji på gården. I tillegg til arbeidet med husholdningen hadde husholderskene også ansvaret for salg av gardens produkter totalt, og for forsendelse til Trondhjem av det som skulle omsettes der. Videre foreslo de innkjøp av alt som trengtes både til husholdningen og gardsbruket. De viktigste produkter fra gardsbruket som ble omsatt lokalt, var melk, smør, korn, poteter, malt, ull, slakt, huder og talg. Endel av råvarene ble bearbeidet på gården. Det ble spunnet garn og vevet tøyer, kjernet smør og støpt talglys, brygget øl og brent brennevin av spiret korn (malt). Hus holderskene sto også for innkjøp av smør, ost, egg, ville bær og vilt. Deres regnskaper (i Listebøkerne) over kjøp og salg er meget detaljerte og nøyaktige, og gir et interessant bilde av deres virksomhet. På Nedre Holmen hadde godset et stort og assortert varelager (Magasinet), med en betydelig omsettning av alleslags varer. Fra Jenssens engrosfirma i Trondhjem fikk man varer til magasinet med frakteskuter til Verdalsøra. De viktigste varer var: Salt, sild, saltet torsk, sei og uer, tran. Alt i tønner V\ , Vi og 14 . Tørrfisk, tobakk (både rull og bladtobakk), lær, spiker, alle slags jern varer, ovner og gryter etc, slipestener, sagblad, filer m.m.m. Dessuten fikk man betydelige kvanta korn i tønner, da avkastningen fra godsets gardsbruk ikke dekket behovet.
---- 635 SS-A ---- Til Trondhjem sendte man foruten trelast: Kalk i tønner, ull, kjøtt, smør, egg, ost, ville bær, vilt, laks, brennevin. Disse varer ble omsatt gjennem Jenssens forretning i Trondhjem. Alle varer til og fra Trondhjem gikk sjøveien med jekter. Godsets faste forbindelse på Verdalsøra var handelsfirmaet Moe. Mons Moe og Zacarias Moe var formentlig jekteskippere eller befraktere. De er stadig godskrevet i godsets regnskapsbøker for frakt til og fra Trondhjem. Mortinus Moe og Erik Michael Moe var handelsmenn og skaffet en rekke av de varer godset hadde bruk for. De var også godsets agenter og omsatte trelast, ved og gårdsprodukter lokalt. I regnskapsbøkene fra Nicolai Jenssens tid finner man også spor som forteller oss noe om denne aktive herres karakter og personlighet. Den første «Listebog» (1832-1836) ser ut til å være ført av Jenssen seiv. Hans sirlige handskrift er meget klar og tydelig, og rettelser eller overstrykninger finnes praktisk talt ikke i de, nesten pedantisk nøyaktig, førte regnskaper. I 1840 er øyensynlig bokføringen overtatt av en annen, muligens hans fullmektig i Verdal. I februar 1840, på en side med usedvanlig mange blekkflekker og overstrykninger, finner man følgende anmerkning skrevet med rødt blekk i Jenssens karakteriske handskrift: «Dette er ulæselige Kragetær som lidet passe sig i en Regnskapsbog». Og i mars samme år: «For de Varer som jeg her til min Forundring finder å være levert Enken Beret Mathisen, Haagen Kjeldson og Lars Christenson Aarstad valdet behager De at belaste eller debitere Dem seiv, saasom jeg på ingen Måde vil forøge mine Fordringer hos saadanne Personer, som dem, hvilket jeg gjentagne Gange har sagt Dem. Mitt Hverv i Værdalen er at betale og opmuntre Arbeidsomhed, Fliid, Vindskibelighed og Orden, ikke at udsætte Præmier for Dovenskab, Letsindighed og Udsvævelser af enhver Art, eller at være Forsorger for alle saakaldte Fattige, det er de som hellere vil tigge end arbeide hellere leve af andres end af sit eget SlidogSlæb». N.J. De gamle regnskapsbøker inneholder en mengde detaljer som kaster lys over livet i Verdal for ca. 150 år siden. Efter en overfladisk gjennem gåelse er her bare trukket frem noen korte glimt fra all den aktivitet som utfoldet seg, spesielt i den periode Nicolai Jenssen eiet og drev godset.
---- 636 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE Av Øystein Walberg I det etterfølgende er det prøvd å sette opp en oversikt over hvordan eiendommene fordelte seg i proprietærgodsene fra omkring midten av 1600-tallet og frem til Verdal kommune overtok Verdalsgodset. Her kan innskytes at det var langt flere eiere av større jordegods i Verdal enn de som er omtalt i Proprietærgodsenes historie. Men dette var jordegodser som var bygget opp på en annen måte, og deres historie hører ikke hjemme i denne sammenheng. Deres godsdannelser går dessuten betraktelig lenger tilbake i tiden. Innbefattet i de jordegodsene som ikke er tatt med i denne historien, er krongodset, klostergodsene bortsett fra de sekulariserte Reins- og Bakke klosters jordegodser, de lokalkirkelige godsene, Fattighusets gods, Hospitalets gods og andre av samme type. Dessuten ble flere av de sentralkirkelige godsene avbrutt ved reforma sjonen og lagt inn under Kronen. Igjen står da proprietærgodsene. I de skjematiske grafiske over siktene som følger, er hver enkelt eiendom satt opp som en vannrett liggende linje hvor lengden er bestemt av tidsrommet vedkommende eiendom befant seg i det respektive proprietærgods. Alle eiendommer, uansett størrelse, har fått samme bredden på linjen. Her må det gjøres oppmerksom på at når det er snakk om eien dommer, er det ikke alltid snakk om hele garder. Eiendommen kunne ofte bestå av en mindre part av gården. Dette går frem av det forhold at gårdenes størrelse, landskylder!, er ført opp like etter navnet på gården. Hvor stor del av denne gården som tilhørte vedkommende proprietær gods, er ført opp over linjen. Her er det derfor på sin plass å forklare hva begrepet landskyld betyr. Landskyld var den inntekt en jordegodseier kunne få av sin eiendom. Landskylden ble betalt av leilendingen. I middelalderen ble landskylden brukt som målestokk for verdien av en jordeiendom ved kjøp og salg og ved beskatning. Landskylden forteller ikke noe om størrelsen på gården i antall mål eller antall dyr på båsen. Landsylden forteller den totale verdien på gården. Den ble fastsatt i forhold til gardens bruksverdi som omfattet alt. Alle selvstendige garder var skyldsatt, enten det var leilendingsgårder eller selveiergårder. På selveiergårder ble det naturligvis ikke betalt noen
---- 637 SS-A ---- landskyld, men verdien var der ved arv eller salg. Men for leilendings gårdene ble landskylden betalt av leilendingen til jordeieren. I eldre tids naturalhusholdning ble naturligvis ikke landskylden betalt i penger. Den ble betalt i naturalier. Men produktene kunne variere fra korn og smør til huder og kjøtt eller hva det nå var gården produserte. På et tidlig tidspunkt ble verdiforholdet mellom de forskjellige vare slagene fastsatt i forhold til smør. Smøret ble målt i vektenhetene spann, øre og mark/ag. 1 spann smør var i Trøndelag ca. 15,4 kg eller 16,2 liter. Ovenfor er det fortalt at landskylden var den inntekt jordeieren fikk av sin eiendom. En jord eiendom som ga 1 spann smør i landskyld, ble derfor kalt 1 spann. 1 spann var således både en vektenhet og en verdimåler for eiendom. Det samme var forholdet med øre og marklag. Begge var vektenheter, samtidig som de var måleenheter for verdien av jordegods. 1 spann til svarte 3 øre. 1 øre tilsvarte 24 marklag. Dermed gikk det 72 marklag på 1 spann. Tidligere ble også enheten ørtug brukt. Denne tilsvarte 8 mark lag. Men den gikk ut av bruk i senmiddelalderen, og finnes bare brukt etter den tid i eldre jordebøker hvor denne relikte benevnelsen går igjen fra gammelt av. Gården Ørtugen i Verdal har fått navn etter størrelsen på landskylden. Opprinnelig var både øre og ørtug pengeenheter. For å videreføre dette kan vi si at når en gard var skyldsatt til 3 spann 2 øre 12 marklag, betyr dette at eieren hadde rett til en jordleie tilsvar ende verdien av 3 spann 2 øre 12 marklag smør årlig. For å unngå å skrive disse benevnelsene fullt ut, vil det i den grafiske fremstillingen bli skrevet slik: 3-2-12. Men som allerede nevnt ovenfor, kunne det være flere eiere av en gard. Den som eide den største parten, hadde bygsel retten, det vil si han kunne bestemme hvem som skulle få bygsle gården. Alle eiere fikk land skyld, men den som var bygselrådig, fikk også bygselavgiften. Derfor ble det mer og mer vanlig utover 1600-tallet, at jordeiere med mindre bygselløse parter avhendet disse, enten ved salg eller makeskifte, for å konsentrere seg om jord med bygselrett. Det man imidlertid kan slå fast, er at en eiendom i en gard ikke nødvendigvis behøvde å bety hele gården. Ofte var det bare en del av den. Systemet med landskyld kom til å vare til ut på 1800-tallet. I 1838- matrikkelen gikk man i tillegg til den gamle metoden med spann, øre og marklag også over til å bruke daler, ort og skilling. 1 skylddaler var lik 5 ort. 1 ort var lik 24 skilling. Tilsammen gikk det således 120 skilling på 1 skylddaler. I 1888 gikk man over til regneenhetene skyldmark og øre. 1 skyldmark var lik 100 øre. Dette systemet brukes i den nåværende matrikkel. I de tilfeller hvor en gard fulgte et jordegods så lenge at det ble tale om å skifte benevnelser i matrikkelskylden, er den nye skylden ført opp.
---- 638 SS-A ---- CM CO <tf- LO
---- 639 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 637 CO oo CO r>- a*> o CN
---- 640 SS-A ---- CN O o
---- 641 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 639
---- 642 SS-A ---- LO CD r^ 00 00 *t
---- 643 SS-A ---- GRAFISK FREMSTILLING AV PROPRIETÆRGODSENE 641 OT CM 00 <* Bind VI A-41
---- 7 SS-B ---- Innhold SKOGBRUK OG SAGBRUK I VERDAL Bind VI A I Almenninger, skogeiendommer og godsdannelser Bind VI B II Skog- og sagbrukshistorien 111 Skogvesenets historie i Verdal IV Kilder Side Litteraturliste 13 II SKOG- OG SAGBRUKSHISTORIEN DE ELDSTE TIDERS FORHOLD 17 Treforedlingen i eldre tid 17 Litt om trelasteksporten i gamle dager 40 SKOG- OG SAGBRUK 49 Skog- og sagbrukshistorien inntil ca. 1850 49 Innledning , 49 Verdal kommer med 50 Utviklingen i 1680-årene 64 Sagbruksvirksomheten tiltar 74 Stridigheter 78 Svingninger i konjunkturene 80 Branner og andre ødeleggelser 84 Kontrollen skjerpes 85 Sagbruksbesiktigelsene 1757 til 1775 87 Ulovlig hugst 132 Skogens bevaring 135 1800-tallet 139 Kort om tiden mellom ca. 1850 og 1900 152 Noen sagmestre ved de gamle fossesagene 158 De siste vannsager i Verdal 161 Dampsagen på Ørmelen 226 Fløtningen i Verdalselvene 235 Innledning 235 Dammer 243 Forskjellige damtyper 247 Kar - Skjermer - Tømmerrenner 254
---- 8 SS-B ---- Fløternes redskaper 257 Tømmerfløtningen i Vera 276 Hovedlensen ved Verdalsøra 280 Arbeidet med lensen og slepingen av tømmeret 285 Bakgrunn 285 Utviklingen etter Verdalsraset 1893 287 Hvordan lensene var konstruert 294 Byggingen av lensen 297 Restene av lensen 304 Slepingen 310 Gamle dampen — « Værdalen» 315 Fløytningen i Leksdalen og Figga 318 Generelt ■ 318 Beskrivelse av Lundselv-vassdraget 319 Fløytingen i Lundselva 325 Slepingen i Leksdalsvatnet 331 Fløytingen i Figga 334 Det moderne sagbruk i Verdal 337 Sagen på Levanger 339 Trones Bruk - Værdalsbrukets sagbruksdrift f ra 1913 til 1980 342 A/S Verdal Kassefabrikk 355 Skogbruket i Verdal i vår tid .... 360 Verdal skogeierlag 368 111 SKOGVESENETS HISTORIE I VERDAL HOLZFØRSTERNE I VERDAL 373 Holzførsterne 373 Bakgrunn 373 Mathias Groth 373 Svend Nordahl 374 Hans Jacob Wøllner .. 387 FORSTMENNENES PERIODE 393 Situasjonen i skogene i Verdal ut på 1800-tallet 393 Forstmennene , 396 Fbrstmennenes syn på skogenes tilstand og årsakene til denne .... 399 Arbeidet med skogens bevaring . 414 IVKILDER KILDER 423 1657 7.8. Bevilling til å sette opp Ulvilla sag. Nye anførsler an gående samme sag 28.2.1665, 11.3.1665, samt makeskifte mellom Lars Brix og Jens Bing vedrørende Ulvilla sag og Leksdalens sager, 12.4.1683 ■ 424
---- 9 SS-B ---- 1657 10.8. Bevilling til å sette opp Blokko sag. Nye anførsler an gående samme sag 3.1.1668, 9.1.1668, mai/juni 1668 427 1663 10.1. Jordebok med opplysninger om sager og sagmester skatt i Verdal 429 1668 5.6. Tillatelse til flytting av Blokko sag til Høysjøen 430 1669 Utdrag fra jordebok med beskrivelse av forholdene ved Grundfossen 431 1672 23.8. Besiktigelse før anlegg av Skrove sag 432 1682 31.12. Sagbordskatten for årene 1680, 1681 og 1682 435 1683 21.4. Skjøte fra kongen til Peter Dreier 437 1685 9.1. Makeskiftebrev angående Ulvilla sag og Leksdalen sag mellom Lauritz Blix og Jens Bing 439 1685 Fjellsletteskatten 440 1720 Fjellsletteskatten < 441 1726 15.8. Feste på gården Mikvold fra Åge Rasmussen Hagen til Tørris Jonsen 443 1723 13.5. Taksering av almenningsskogen i Kalvdalen og Kvern dalen ; .. 444 1732 26.5. Besiktigelseskommisjonen i forbindelse med Åge Hagens ansøkning av 12.5.1732 om å ta tømmer i almenningsskog ene til sin planlagte sag på Nerholmen 445 1732 16.6. Attestasjon vedrørende festebrev på almenningsskogen i Kverndalen til Åge Hagen 446 1733 31.7. Beskrivelse av sager 447 1736 3.8. Skjøte til Peter R-afael Lund etter kjøp på auksjon 3.7 s.å. av jordegods etter Karen Tønder 448 1736 31.8. Besiktigelsesforretning over skogene til Ulvilla sag med tilhørende dokumenter 450 1749 2.12. Beskrivelser av sager og almenningsskoger i Verdal . . 463 1758 27.6. Tinglysing av odelsgods tilhørende Fredrik Peter Abraham Lund 465 1758 13.7. Besiktigelse av Ulvilla sag 467 1758 25.11. Bakgrunn for bevilling på Tromsdal sag 475 1759 28.3. Brev fra Rasmus Boysen Hagen til kongen vedrørende Ulvilla sag 476 1760 1.2. Feste på gården Tromsdalen fra Åge Rasmussen Hagen til Jon Slapgård 478 1763 11.11. Skjøte fra Peter Abraham Lund til Rasmus Lyng 480 1764 25.4. Ansøkning fra Tomas Lyng om tillatelse til hugst i ålmenningen 482 1764 28.5. Fredlysning av en del skoger i Verdal tilhørende Hornemann og Lyng 484
---- 10 ----
---- 11 SS-B ---- •
---- 12 SS-B ---- 1764 14.6. Rettslig besiktigelse vedrørende Tomas Lyngs an- søkning 486 1764 18.6. Besiktigelse av Stormoen sag samt taksering av til- liggende skoger 490 1764 21.7. Aussigs skriv til Rentekammeret vedrørende Tomas Lyngs ansøkning 493 1765 26.8. Erklæring fra bønder i Verdal angående Svarthovd og Ramsås almenninger og Tverå og Ramsås sager 495 1765 10.9. Fogd Arnets skriv til Generalforstamtet 497 1765 19.9. Skriv fra Tomas Lyng til Rentekammeret 500 1766 16.9. Utdrag av fogd Arnets sagbruksbeskrivelser 501 1767 1.7. Skjøte fra Heinrich Hornemann til Hans Jakob Blix . 503 1768 1.7. Skjøte fra Wensel Aussig til Lauritz Kierulf 505 1770 16.6. Oversikt over de benefiserte gårdene i Verdal 507 1775 1.7. Skjøte fra Herman von Bay til Lauritz Kierulf 511 1777 26.6. Tillatelse til flytting av Nerholmen sag samt bevilget kvantum bord 514 1777 1.7. Skj øte fra Hans Jakob Blix til Lauritz Kierulf 518 1779 28.8. Søknad om fritak for bøter for ulovlig hugst med påtegnelser 521 1786 11.5, Ansøkning fra Ole Reppe, med påtegnelser 523 1786 22.7. Skriv fra stiftsamtmann Dons vedrørende almen- ninger og engsletter 525 1786 14.8. Skjøte fra Jacob Hielm til Johan Widerø Tonning .. . 526 1792 31.10. Resolusjon angående salget av Vera eller Juldal ål- menning på auksjon 18.9. s.å 530 1793 26.6. Kongelig skjøte på Vera eller Juldal ålmenning til Broder Hagen og Johan Widerø Tonning 533 1793 12.8. Skjøte fra Peder Christopher Krog til Johan Widerø Tonning 537 1793 4.11. Broder Hagens søknad om lån med diverse antegnelser 539 1794 21.6. Besiktigelse av Ulvilla sag med tilliggende skoger .... 543 1797 11.6. Panteobligasjon fra Johan Widerø Tonning til enke- kassen 550 1799 1.7. Panteobligasj on fra Johan Widerø Tonning til Jeppe Prætorius 553 1799 27.11. Kongelig skjøte på Meråker ålmenning (Færs ålmen- ning) til løytnant Rosenvinge 555 1800 15.7. Befarings- og grensefastsettelsesforretning, Meråker ålmenning (Færs ålmenning) 559 1801 4.4. Bevilling på Sæter 566 1801 5.9. Delingsforretning, gårdene i Vera 567
---- 13 SS-B ---- 1805 30.9. Ansøkning fra Ivar Øgstad om hugst i Leksdal ålmen- ning med påtegnelser 571 1805 18.11. Skjøte fra Johannes Monrad til Hans Wingård Finne 575 1806 15.9. Delingsforretning, gårdene i Sul 578 1807 1.4. Skjøte fra Hans Wingård Finne til Christen Johan Miiller 582 1807 28.3. Skjøte fra Else Lind enke etter Johan Widerø Tonning til Christen Johan Miiller 585 1807 28.3. Panteobligasjon fra Christen Johan Miiller til enke- kassen 588 1810 6.6. Ansøkning fra Lars Eklo og Anders Øgstad om hugst i ålmenningen med påtegnelser 592 1811 22.4. Feste på gården Stormoen fra Christen Johan Miiller til Jens Johannessen 597 1811 30.4. og andre datoer. Diverse dommer og søknader ved- rørende hugst i Inndal ålmenning 599 1811 3.11. Feste og bygsel fra C.J. Miiller på buhavn for reinsdyr på hans eiendom i Verdalsfjellene til finnen Jonas Mortensen 605 1811 22.11. Oversikt over bønder som er tiltalt for ulovlig hugst i Inndal ålmenning 607 1812 25.6. Grenseoppgang mellom Tromsdal ålmenning og Levring 610 1812 30.9. Skriv fra lensmann Hegstad angående Leksdal ålmenning med påtegnelser 612 1816 16.7. Delingsforretning, Storstad-gårdene 615 1817 25.10. Saken mot enken Mønnes for ulovlig hugst 618 1828 3.10. Tinglysning av auksjonsskjøte etter proprietær C.J. Miiller Sterbboe 620 1832 27.10. Skjøte fra Anne Marie sal. Meincke født Tonning til grosserer Nicolay Jenssen 625 1837 14.4. Ansøkning fra Iver Kvellovald om hugst i Hoås ålmenning med påtegnelser 628 1837 20.7. Ansøkning fra Elias Skavhaug om hugst i Svarthovd ålmenning med påtegnelser 630 1839 Fortegnelse over engsletter i Verdal 634 1858 Vedlegg til brev fra forstmester Asbjørnsen a) 1857 29.10 Forstmester Barts skriv til finansdepartementet .... 637 b) 1858 27.4 Lensmann Ryghs skriv til fogden i Stjør- og Verdal . c) 1858 7.9. Fogd Schivers skriv til amtmannen i Nordre Trond- hjems amt 639 1863 17.4. Erklæring fra Staten om at Nicolay Jenssen har vært i god tro med hensyn til hans bruk av Inns eller Sul ålmenning 644
---- 14 SS-B ---- 1863 13.5. Skjøte på Inns eller Sul ålmenning fra Nicolay Jenssen til Staten 645 1863 17.8. Erklæring angående herbergestedet Kongsstuen ved Carl Johans vei 646 1891 Vedtekter for A/S Værdalsbruket 647 1908 1.5. Panteobligasjon i forbindelse med Verdal kommunes kjøp av A/S Værdalsbruket 649 1912 Beregninger for anlegg av et tresliperi på Verdalsøra med omkostningsoverslag 654 1912 Dokumenter vedrørende Verdal kommunes salg av Værdalsbruket 678
---- 15 SS-B ---- LITTERATUR En hel del bøker og publikasjoner er blitt lest og konsultert i for bindelse med arbeidet med denne boken. Den nedenfor følgende listen er neppe helt fullstendig, men de fleste bøker som er blitt benyttet på en eller annen måte, er oppført. Enkelte bøker er blitt benyttet en god del mer enn andre. Det gjelder spesielt de leksikale historiske verkene. Av praktiske grunner er derfor titlene på disse forkortet i notene. Kultur historisk leksikon for nordisk middelalder er forkortet til KHLNM, Norsk historisk leksikon er blitt til NHL, og Norsk stadnamnleksikon er blitt til NSL. Asbjørnsen, Peder Christensen: Om Skovene og om et ordnet Skovbrug i Norgé, Christiania 1855. Barth, Jacob B.: Om Almindingsskovene, Christiania 1857. Birkebæk, Frank og Barren, Charles: Vikingene — hjemme og på ut ferd, Oslo 1977. Bjørkvik, Halvard og Holmsen, Andreas: Kven åtte jorda i den gamle leilendingstida? Trondheim 1972. Bugge, Alexander: Den norske Trælasthandels Historie I - 11, Skien 1925. Christie, Håkon: Middelalderen bygger i tre, Oslo 1974. Danmarks historie IX, København 1977. Dillan, Ingolf: Seterbruket i Verdal, Verdal 1973 Fryjordet, Torgeir: Generalforstamtet 1739-1746, Elverum 1968. Gierløff, Christian: Skogen og folket, Kristiania 1923. Hallan, Nils: Skogns historie IV B, Steinkjer 1969. Hasund, S.: Litt om vår trelasthandel i gamle dager, Tidsskrift for skog bruk 1944. Kittilsen, Ingolf: Trekk f ra skogens og treforedlingens historie, Oslo 1938. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder I - XXII, København, Helsingfors, Reykjavik, Oslo, Malmø 1956-1978. Kvam, Håkon: Retningslinjer for skogbruket i Nord-Trøndelag. Magnus Lagabøters landslov, Oslo 1970. Nord Trøndelag historielags årbok 1949, Steinkjer 1949. Nordre Trondhjems Amt. Femårsberetninger 1840-1915. Norges gamle Love I, Christiania 1846. Norges historie 1 - 15, Oslo 1976-1979. Norges Kulturhistorie 1, Oslo 1979.
---- 16 SS-B ---- Norsk historisk leksikon, Oslo 1974. Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1976. Norske folks liv og historie gjennom tidene, Det, Del 11, Oslo 1931. Glafsen, O.: De norske Almenninger i Fortid og Nutid, Stensilert manuskript 1916, Oslo 1951. Olafsen, O.: Naar er Vandsagen og Haandsagen kommet i Brug i vort Land? Historisk Tidsskrift 5 rekke 5 bind. Opsal, Arnt: I holzførsternes fotspor, artikler i Tidsskrift for skog- bruk, 1956-1959. Opsal, Arnt: Det yngre generalforstamt, utrykt manuskript, tilhører Norsk skogbruksmuseum, Elverum. Pemsel, Helmut: Atlas of Naval Warfare, London 1977. Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne XV, Kristiania 1903. Sandmo, J.K.: Skogbrukshistorie, Oslo 1951. Sandnes, Jørn: Ødetid og gjenreisning, Oslo 1971. Sandvig, Anders: Om bord og plankehugging før vannsagens tid. Tids- skrift for skogbruk 1938. Sandvik, Gudmund: Prestegard og prestelønn, Oslo 1965. Schiefloe, Asm.: Hovedlinjer i norsk almenningsrett, Oslo 1955. Schiefloe, Asm.: Kritiske bemerkninger til norsk almenningsrett, Steinkjer 1952. Schreiner, Johan: Det nye sagbruk. Norsk kulturhistorie bd. 3, Oslo 1938. Skeie, Jon: Norges forsvars historie, Oslo 1953. Skogadministrasjonen i Norge. 11. Tiden etter 1857. Skogbruksboka 1-5, Oslo 1961. Skogvæsenets historie. Kristiania 1909. Snorres kongesagaer, Oslo 1970. Sogner, Bjørn: Trondheim bys historie 11. Kjøpstad og stiftsstad Trondheim 1962. Sollied, P.R.: De første kjente vanndrevne sager i Norge. Norsk skogindustri 1950. Stortingsmelding nr. 19, 1958. Tank, G.: Om Særrettigheder til Almenningsgrund og Afgifter til Staten for saadanne i det 17. og 18. Aarhundre, Historisk Tidsskrift 5 rekke 5 bind. Tveite, Stein: Engelsk - norsk trelasthandel 1640-1710. Bergen-Oslo 1961. Verdal landbrukslag 100 år 1878-1978, Verdal 1978. Vogt, L.J.: Om Norges Udførsel af Trælast i ældre Tider, Historisk Tidsskrift 2 rekke bind 5-6, Kristiania 1880.
---- 17 SS-B ---- II SKOG- OG SAGBRUKSHISTORIEN
---- 18 ----
---- 19 SS-B ---- DE ELDSTE TIDERS FORHOLD Av Øystein Walberg TREFOREDLINGEN I ELDRE TID Sagbruksnæringen som næringsvei har utviklet seg i Verdal fra rundt midten av det 17. århundre og frem til i dag. Før ut på 1600-tallet hadde ikke sagbruket noen spesiell betydning. Den første mer eller mindre vel lykkede vannsagen i Verdal ble satt i gang i Grundfossen i 1620-årene. Den ble skattet for for første gang i 1624. Men seiv om at sagbruket gjorde sitt inntog på den tid, er det ganske klart at folk tidligere også hadde benyttet trematerialer ti) forskjellige formål, så som husbygging, båt bygging, redskapsbygging og lignende. Således er det derfor også klart at det må ha foregått en form for treforedling før denne tid. Forskjellen ligger imidlertid i det at mens man tidligere produserte til eget forbruk, ble det etter at vannsagen ble innført, også produsert for salg, da spesielt til utlendinger. Det ser ut som at sag som handsag har vært av liten betydning i norsk middelalder. At det eksisterte sagblad med sagtenner i Norge på 1500- tallet er sikkert. 1 Men det er ikke sikkert at det fantes sagblad i Verdal på den tid. For alt vi vet, kan godt sagen i Grundfossen i 1624 ha repre sentert det første sagbladet med sagtenner her i Verdal. Men også forut for den tid hadde man bruk for materialer av andre former og dimensjoner enn rundtømmer. Og bord laget man ved å kløve stokkene for hand, for så å telje dem til med øks. Resultatet ble såkalte huggenbord. Dette skjedde på følgende måte: Stokken ble kløvd i to ved hjelp av økser og trekiler. Øksen eller øksene ble slått inn i stokken med køller langs etter et snorslag eller opptrukket linje. I sprekken som da oppsto, ble trekiler slått inn. Dermed løsnet øksen, og den ble flyttet bakover og på ny slått inn, hvoretter det samme gjentok seg. Slik fort satte man vekselvis med øksene og trekilene til stokken var delt. Øksene som ble kalt bleggøkser. De var sterkt kileformet, og de hadde en hammer som var til å slå mot. Etter alt dette strevet, sto man igjen med to halve stokker. Disse ble så teljet på rundsiden slik at man til slutt fikk grovt tilhuggede bord eller planker. Hver stokk ga således bare to bord. Undersøkelser har vist ved å telle årringene på bord i stavkirker at alle bordene hadde en side ved margen i stokken. 2 Seiv om vi foregriper begivenhetens gang en smule, kan vi ikke unnlate å peke på at vannsagens komme representerte et enormt fremskritt seiv om de første vannsagene var enbladede. Bind VI B —2
---- 20 SS-B ---- Huggenbord ble fremstilt på denne måten. Tegningen viser hvordan stokken ble kløvd ved hjelp av økser og trekiler. Strekene viser så hvor langt man tel jet for åfå til et bord eller planke.
---- 21 SS-B ---- Dog skal det her nevnes at det trolig ble fremstilt huggenbord i Verdal så sent som i forrige århundre. I hvertfall hevder tradisjonen at det ble hugget bord ved Havren inntil relativt nylig. Disse bordene ble så fraktet ned Plankeveien til Rotmoen. Navnet Plankeveien brukes den dag i dag. 3 Rimeligvis var dette bord av samme type som er beskrevet ovenfor. Etter som sagede bord bare var å få på priviligerte sager, kostet disse penger, og følgelig skaff et man seg billigere bord ved å hugge dem seiv. Middelalderens tømmermenn må imidlertid til tross for den primitive metoden som ble benyttet, ha nådd langt innenfor denne teknikken. Det er nok å peke på bordene i vikingeskipene, og hvor nøyaktig disse var tilhugd og føyet sammen. Vikingeskipene, eller rettere langskipene, ble bygget etter bestemte normer. I lovene tales det om 20-sesser, 25-sesser og 30-sesser. En 20-sesse hadde 20 tofter, og den ga 40 hamler eller rorsplasser. Bestemmelsene om skipene var gitt i leidangsordningen. Om denne sier Snorre at den ble innført i lovs form av Håkon den gode som en forsvarsordning for landet. Loven delte landet langs kysten og «så langt inn i landet som det lengste laksen går» i skipreider. Hver skipreide skulle ruste ut et lang skip. 4 I Trøndelag var det 80 slike skipreider som hver skulle ruste ut en 20- sesse. 5 I Verdal var det 5 skipreider. De var som følger: Haug skipreide, som omfattet Sjøbygden og nordsiden av Verdalselven syd for de store myrene til og med Haga; Ovanmyraskipreide, som omfattet Volhaugen, Hallem og Leksdalen; Farar skipreide, som omfattet landet nord for Verdalselven øst for Haga til og med Vuku; Veddrar skipreide, som omfattet den øvre del av Verdal ovenfor Vuku på nordsiden og ovenfor Sundby på sydsiden; og Råbyggja skipreide, som omfattet landet på sydsiden av elven fra og med Sundby til Rinnelven. Dermed er det klart at her i Verdal ble det rustet ut minst fem lang skip. Disse ble bygget i de vedkommende skipreider som skulle ruste dem ut. Men man tok hensyn til at tømmeret ikke skulle bli tatt på ett sted. I Magnus Lagabøters landslov står følgende: 6 Likesaa er kongens skog skyldig at gi trævirke til landevernskip og alle andre skogeieres skoger efter ligning; ti ikke skal en mands skog ødes. Slike skip ble ikke bygget hvert år. Byggingen var kostbar, og man tok derfor godt rede på skipene. Men de måtte fornyes med jevne mellomrom. Skipsbygging var en kunst, og det var ikke alle som behersket den. Når skip skulle bygges, måtte derfor kyndige hånd verkere tilkalles, og det var ikke sikkert at hvert fylke hadde sine egne skipsbyggere. Lovene omtaler minst to typer håndverkere, nemlig
---- 22 SS-B ---- Kvalsundskipet. Dette er en moderne rekonstruksjon av en middelalder båt. Båten er bygget i 1970-årene på Sunnmøre på samme måte som man antar slike båt er ble bygget i middelalderen. Kvalsundskipet ble funnet på gården Kvalsund i Herøy på Sunnmøre i 1920.
---- 23 SS-B ---- stavnbyggerne og bordhuggerne. Av disse var stavnbyggerne de mest betydningsfulle, og deres lønn var dobbelt så stor som bordhuggernes. 7 Naturligvis ble det også bygget andre typer fartøyer, men etter som langskipene representerte det ypperste av den tids skipsbyggerkunst, nøyer vi oss med å nevne dem her. Langskipene var klinkebygd. Bordene var da lagt fra kjølen og oppover slik at det øvre bords underkant ble liggende utenpå det nedre bords overkant. De ble så spikret sammen, og naglene ble klinket. I bordene var det meislet ut klamper som det så ble boret hull i. Når så skrog og kjøl var ferdig, ble spantene og det indre treverk satt på plass. Spantene ble surret fast til klampene på innsiden av bordene. 8 Det er helt uråd å ha noen formening om hvor slike langskip ble bygget i Verdal. Rimeligvis ble de bygget i nærheten av sjøen eller Verdalselven hvor de var lette å sjøsette. Gravhauger med skip eller båter er registrert to steder i Verdal. Det ene stedet var på Haug hvor rustflekker i et sandtak fortalte om nagler i en båtside. Det andre stedet var på Borgastua av Borgen hvor det under husbygging ble funnet en båtgrav fra merovingertid eller vikingetid. Dessuten holder arkeologene det for overveiende sannsynlig at det finnes skip eller båter i de kjempesvære gravhaugene på Melby, Hegstad og Baglan. 9 Men seiv om vikingeskipene betydde mye i sin tid av middelalderen, har nok allikevel husbyggingen hatt større betydning tross alt. Så pass værhardt som det er her i Norden, er det klart at kravet til husværet var til stede også i middelalderen. Og foruten stein, jord, torv og mose var da som nå trevirke et viktig bygningsmateriale. På grunnlag av arkeo logiske undersøkelser har man kommet frem til hvilke byggemetoder som var vanlig i middelalderen. Dessverre finnes ingen spor igjen i Verdal etter eldre trebebyggelse, men vi kan gå ut fra at det har vært almengyldige bygningsskikker stort sett over hele landet. Og bygge kunsten viser at teknikken med å behandle tre ikke begrenset seg bare til båt- og skipsbygging. Det var flere byggemåter som ble brukt. Vi skal her ikke gå i detalj når det gjelder disse forholdene, men bare kort nevne de forskjellige konstruksjonsformene som var vanlige her i landet på den tiden. 10 Palisadeverk kalles den byggemåten som har vegger av planker eller kløvde stokker som er satt ned i bakken side om side. Halv kløv ninger fikk man på den måten som er beskrevet ovenfor. Man antar imidlertid at denne byggemåten gikk ut av bruk allerede tidlig i middelalderen. En annen bygningsteknikk kalles bindingsverk. Her utgjør treet et skjelett hvor stolper, sviller og rem danner en ramme. Stolpene eller
---- 24 SS-B ---- Pallisadeverk. Veggen består av halvkløvninger som er satt ned i bakken side om side. A. Perspektiv av utvendig hjørne B. Vertika/snitt i vegg. (Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med tilla tel se fra Un i ver si te tsfo r l age t.) Bindingsverk. Veggen har en bunnramme av sviller som bærer stendere Stenderne er avstivet med losholt og skråbånd. A. Perspektiv av utvendig hjørne. B. Vertika/snitt i vegg. (Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med till at eise fra Un i versitetsforlaget.)
---- 25 SS-B ---- Skiftesverk. Bunnrammen av veggsvi/ler bærer stolper som har not i sidenfor de liggende veggplanker. A. Perspektiv av utvendig hjørne. B. Vertikalsnitt i vegg. (Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med tillatelsefra Universitetsforlaget.) Stavverk. Veggene har hjørnestaver og i blant mellomstaver. Vegg feitene er utfylt med stående planker. A. Perspektiv av utvendig hjørne. B. Vertikalsnitt i vegg. (Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med tillatelsefra Universitetsforlaget.)
---- 26 SS-B ---- Dette er et bilde som viser hvordan man antar at bygg ingen av vikinge skipforegikk. På dette bildet er fartøyet nesten ferdig på beddingen.
---- 27 SS-B ---- Bildet er gjengitt med tillatelse fra AB Nordbok, Gøteborg, Sverige, og er hentet fra verket Vikingene utgitt i Norge av J. W. Cappelens forlag.
---- 28 SS-B ---- Lafteverk. Veggene består av liggende stokker som er hugget sammen i hjørne ne. A. Perspektiv av utvendig hjørne B. Vertikalsnitt i vegg. (Bildet er gjengitt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre med tillatelsefra Universitetsforlaget.) stenderne var ofte jordgravne. Rammen ble ofte fylt med et lettere materiale, for eksempel leirklint risfletning eller bord. Imidlertid ser det ikke ut til at denne byggemetoden fikk særlig stor betydning i Norge, og seiv om det har eksistert hus av denne typen, har de trolig ikke vært i noe stort antall i Verdal. Skiftesverk er navnet på den tredje byggemetoden. Også her har byggverket stolper og sviller og rem, men denne metoden adskiller seg fra bindingsverket ved at avstanden mellom stolpene er større, og at veggene består av liggende planker eller halvkløvninger. Seiv om man vet lite om utbredelsen av denne byggeskikken her i landet, har man imidlertid funnet eksempler på slike huskonstruksjoner ved utgrav ninger både på Borgund på Sunnmøre og i Trondheim. Dette kan således bety at byggemetoden i alle fall var kjent her. Stavverk er kanskje den mest kjente byggemåten fra middelalderen, seiv om den kanskje ikke var den mest brukte. Men stavkirkene har gjort den alminnelig kjent. Her består veggene av reist virke, altså det samme som reisverk. Men her i Norge ser det ut til at det gjerne ble
---- 29 SS-B ---- brukt en variant av skjelettvegg, hvor veggrammen var utfylt med stående planker. Veggrommenes stolper kalles staver, og det er disse som har gitt navn til konstruksjonen. Den siste og femte bygningsteknikken kalles lafteverk. Uten tvil var dette den mest alminnelige. Her utgjøres lafteveggen av liggende stokker. I hjørnene er veggstokkene hugget sammen på forskjellig vis. Denne sammenføyningen kalles laft, og derav navnet lafteverk. Denne byggemåten krever rikelig tilgang på relativt grovt og rettvokset virke, og våre gamle granskoger ga rikelig med materialer i så måte. Man antar til og med at i nåleskogområdene i Skandinavia, var dette den enerådende byggemetoden i middelalderen. Dette gjelder sannsynligvis hus på gården. Andre byggemetoder ble sikkert nok benyttet når det gjaldt større byggverk som kirker eller hov. Men som sagt, det finnes ingen spor etter trehus fra middelalderen i Verdal. Med hensyn til redskapene som ble brukt, har vi allerede nevnt øksen og kilen. Imidlertid fantes nok en type øks som ble kalt bile. Den hadde bredere blad enn den vanlige øksen som ble brukt til å felle og kløve trærne. Bilene ble brukt til å hugge og telje plankene til. Naver ble brukt til å bore hull. Tapphull ble ofte tatt ut etter at hullet først var boret ut. En not kunne også lages ved å bore en rad hull, for så å hugge ut mellom nullene. Skavjern ble brukt for å gi en mest mulig jevn overflate av treet. Skavjernet var nærmest et skarpt knivblad med handtak i begge ender. Dette gjorde det mulig å dra det etter overflaten. Høvel var også kjent i middelalderen. Dog er det kanskje tvilsomt at den ble brukt i noen særlig grad her. Den ble vanligvis brukt ved bygging av finere hus. Derimot har trolig medraget vært brukt en god del i Verdal. Dette ble brukt for å få nøyaktig tilpasning mellom stokkene i en laftevegg. Dette redskapet var ganske enkelt en liten jernstang hvor den ene enden var kløftet slik at den endte i to spisser. Den nederste spissen ble ført langs oversiden av den underliggende stokken. Den andre spissen laget da en stripe i en overliggende stokk. Denne ble så tatt ned og hugget til langs denne stripen. Vi må heller ikke forglemme kniven som redskap til å bearbeide tre med. Men den ble nok ikke brukt spesielt mye i større arbeider. Helst ble den vel brukt for å lage utsmykninger og dekorative utskjæringer. Og dette var ikke uvanlig. 11 Men det viktigste redskapet i skogbrukets historie er utvilsomt sagen. Vi har allerede fortalt at den ikke ble alminnelig utbredt i landet før ut på 1500-tallet. Og her i Verdal kom den kanskje ikke før ut på 1600- tallet. Den representerte en revolusjon i skogbruket. Mens man tidligere
---- 30 SS-B ---- 7. Skarøks var et viktig redskapfor båtbyggeren. 2. En av tømrnermannens økser. 3, 4 og 5. Skrapere (skjøver) ble brukt til å huie ut og til dekorative ut- skjæringer. 6. Bor eller navar til å bore hull med.
---- 31 SS-B ---- 7. Vanlig øks — tømmermannens viktigste redskap. 8. Grov fil til arbeid i bein eller tre. 9. Kniv — det beste verktøyet for arbeid i tre. 10 og 11. Meisel og stemjern ble brukt til å huie ut, til å lage hullerfor nagler og tapper og mye annet.
---- 32 SS-B ---- kan snakke om en tidligere husindustri, fikk man med sagen en industri ell produksjon av planker og bord. De første sagene eller sagbrukene besto av sagblader som var mekanisk drevne av vannhjul. Disse vann sagene var oppgangssager. Her skal vi være klar over at handsager til forveksling også kalles oppgangssager. Dette var da oppgangshånd sager. Et mer vanlig navn på slike sager var imidlertid sagstillinger. Disse skal vi komme tilbake til nedenfor. Vannsagene eller oppgangssagene ble også kalt sagkverner eller sag møller. Årsaken til det er naturligvis at driftsmåten var nøyaktig den samme som for de gamle kvernbrukene. De første oppgangssagene var enbladede. Senere ble det brukt flere blad. Å stille opp en oppgangssag var ikke noen enkel oppgave. Men når man først kjente og behersket teknikken, var det ikke vanskelig å lage seg en sag. Det man først og fremst trengte, var en foss med tilstrekkelig vannføring til å drive den. Heller ikke var det spesielt vanskelig å skaffe seg de materialer som trengtes. Trematerialer fantes i skogen, og en bygdesmed smidde bladet for noen få daler. Når vi allikevel innled ningsvis sa at å stille opp en oppgangssag ikke var noen enkel oppgave, skyldes det det forhold at for å la oppreise en sag, måtte man ha konge lig bevilling. Og den var ikke enkel å få! Bønder fikk da heller ikke slike bevillinger. Den retten var det byborgerne som hadde, og derav kommer begrepet de priviligerte sagbrukene. Denne utviklingen er imidlertid behandlet et annet sted. De første sagbladene som ble benyttet, var håndsmidde. Dette hadde naturligvis betydning for bladets kvalitet, og først var de både plumpe og tykke. Enkelte kunne ha en tykkelse av Icm i eggen. 12 Det er ganske klart at så grove sagblad måtte ha vært uøkonomisk i bruk. Mye av trevirket gikk til spille, og bordene fikk også en temmelig ru over flate. Og med slike dimensjoner på bladet trengtes store krefter til å holde det i gang. Følgelig ble disse sagbrukene kun drevet når det var flom og mye vann. De ble også kalt flomsager eller flombekksager. Tynnere, valsede blad kom senere. Sagkvernen eller sagmøllen var bygd opp med vannhjulet som driv kraften. Dette hjulet ble også kalt kvernkall. Vannhjulet eller kvern kallen kunne være oppsatt horisontalt eller vertikalt alt etter konstruk sjonen. Men det mest vanlige for sagbruk må ha vært vertikal oppstill ing. Dermed ble drivaksen liggende horisontalt. Derimot ser det ut til at det var mest vanlig med horisontale vannhjul i vanlige kverner. 13 Svært ofte ble også vannet ledet mot vannhjulet via en vannrenne. Fra vannrennen var ikke skrittet langt til en dam med magasinert vann. Men større vannmagasiner som muliggjorde helårsdrift, var nok ikke vanlig. Til nød kunne man regulere sagdriften noen dager etter at flommen var over. Sager som var i drift hele året, ble også kalt årgangssager.
---- 33 SS-B ---- Et vannhjul fra en vannsag på Heggebakke i Skodje på Sunnmøre. Bildet er fra 1980, og det ble saget på denne sagen i 1979. I bakgrunnen vannrennen.
---- 34 SS-B ---- Samme sag og vannhjul sett fra siden. Samme sag hvor også akselen med drivhjulet kan sees under sagbenken. Dette er en sirkelsag.
---- 35 SS-B ---- Samme sag sett inn i saghuset. De siste vannsagene i Verdal så ganske sikkert likedan ut. Årgangssagene lå ved bekker eller elver med stor vannføring hele året. Da var man ikke avhengig av flomtider som var tilfelle med sagene som lå ved bekker og mindre elver. Hjulaksen endte i en krumtapp. Til krumtappen var krumstangen festet. Og denne var i sin tur fastgjort til saggrinden eller rammen. Når vannhjulet gikk rundt, beveget saggrinden seg opp og ned. Derav navnet oppgangssag. Grinden besto av fire kraftige bjelker som var sammenføyd til et rek tangel, vanligvis 2 meter høyt og 1 meter bredt. Grinden beveget seg opp og ned i et glidespor i en port eller ramme. Sagbladet var festet vertikalt mellom de to horisontale bjelkene i grinden. Tennene pekte nedover. Skjæring foregikk således når bladet var på vei nedover. Tømmeret ble så måtet inn i grinden fra siden. Også matingen kunne skje mekanisk. Skjærebenken som stokken lå på, ble beveget fremover ved hjelp av en mekanisme som overførte saggrindens bevegelse opp og ned til skjærebenken. 1 den eldste tiden må vi nok imidlertid regne med at matingen ofte skjedde på manuelt vis. Man antar at problemet med mating og skjæring ble løst allerede i middelalderen. Tilbakeføringen av skjærebenken kunne også skje på to vis, enten ved at den manuelt ble trukket tilbake, eller at en mindre kall, kalt attlaupen, ble koblet inn og trakk den tilbake. 14 Etter hvert som tiden gikk, ble bygdesmedenes ferdigheter større, og da herdingsteknikken utviklet seg, var det mulig å smi tynnere blad. På Bind VI B —3
---- 36 SS-B ---- En oppgangssag. Denne bygningen står på Sunnmøre museum på Borgund utenfor Ålesund. Sagen er fra Volda og ble bygget der i 1853 og drevet f rem til 1908. den måten ble eggen skarpere, og tennene sterkere. Dette ga som resultat flere bord av hver stokk samt at det var lettere å sage. Dermed trengtes ikke så stor vannkraft som tidligere, hvilket i sin tur medførte at sag ingssesongen ble forlenget ettersom mindre vannføring var påkrevet. Først ut på 1800-tallet ble de håndsmidde sagbladene erstattet av valsede fabrikkblad. 15 Dette er i korte trekk hvordan en vannsag var bygget opp. En tid etter at oppgangssagen var kommet i bruk, kom også håndsagen. Også denne virket på den måte at bladet ble beveget opp og ned. Men her var det ikke vannkraft som drev det, her var det menneskehender. Derfor ble den også kalt oppgangshåndsag, eller til og med bare oppgangssag også denne. Men det vanlige navnet her i Trøndelag har vært sagstilling. Seiv om vi nok kan si at vannsagen var forholdsvis enkel, var den dog bygget opp med en til dels sinnrik mekanisme, og den var tidkrevende å sette opp. Muligens var den ikke spesielt kostbar, for materialene skaffet man seg seiv bortsett fra sagbladet. Men så var det forholdet med bevilling. Den var ikke lett å oppnå. Derimot var en sagstilling en ren bagatell å sette opp. Den var ikke avhengig av fossekraft, og det var langt fra alle som hadde en bekk eller elv med foss på sitt eget vald eller egen eiendom. Sagstillingen trengte kun et par bukker til å legge tømmerstokken på, et sagblad, og et par kraftige karer til å drive sagbladet. 16
---- 37 SS-B ---- Fra samme sag. Grinden med det grove sagbladet Men allikevel sier det seg seiv at sagbladet i en sagstilling ikke kan ha vært av 1 centimeters tykkelse. Da ville det ikke ha vært mulig å sage en tømmerstokk med handkraft. Derfor må vi tro at disse handsagene først kom i alminnelig bruk etter at teknikken med å smi tynnere blad hadde blitt utviklet. Ellers er det grunn til å tro at det ville ha vært enklere fortsatt å fremstille huggenbord slik man gjorde tidligere. Slike sagstillinger eksisterte nok i et anselig antall i Verdal utover mot slutten av 1700-tallet. Disse sagene var upriviligerte, og eieren hadde kun lov til å sage til eget behov. Imidlertid er det klart at disse bestemmelsene ble brutt så snart bøndene så sitt snitt til å seige skur og få litt fortjeneste. Dette førte til tvistigheter mellom byborgerne som hadde sagbruksprivilegiene på den ene siden, og bøndene som manglet disse privilegiene på den andre.
---- 38 SS-B ---- Fra samme sag. Grinden sett fra siden. Den skråstilte armen til høyre er et overføringsstag som via et sinnrikt hengselsystem overførte sag grindens bevege/ser opp og ned til et tannhjul som så vidt kan sees. Dette drev så sagbenken fremover. Fra samme sag. Sag- eller skjærebenken
---- 39 SS-B ---- Handsag. Denne ble også kalt en oppgangssug. Men det mest vanlige navnet var sagstilling. Sagtennene pekte nedover slik at se/ve sagingen ble utført på ned draget. Den første gang sagstillingen er funnet nevnt i kildene i forbindelse med Verdal, er fra 1786. Da søkte vaktmester Ole Mikkelsen Reppe om tillatelse til å hugge 25 tylvter sagtømmer i Svarthovd ålmenning for så å sage dette tømmeret med handsag. Naturligvis tilbød han seg å betale samme skatt for produksjonen som vannsagene måtte betale. Musum omtaler også denne ansøkningen i Skogbrukets historie, og han mener at dette er et forsøk på å bryte byborgernes grep om sagbrukene i bygda og å prøve å beholde fortjenesten innenbygds. Om tømmeret han skulle ta i Svarthovd ålmenning, sa Ole Reppe følgende: Anlediget heraf, og da den skov som paa visse steder findes i for nævnte Svarthovd alminding, over det som angrendsende beboere til deres gaarders vedligeholdelse behøve, hverken kommer Deres Kgl. Majst. eller nogen undersaat til ringeste nytte eller fordel, men hen- staar til forraadnelse af veir og vind, ælde og visse sygdomme, Fogd Arnet anbefalte samme år at Ole Reppe fikk sin tillatelse til å hugge tømmer i Svarthovd ålmenning og sage det med handsag.
---- 40 SS-B ---- Imidlertid gikk det ikke slik, for da saken kom til amtmann Fieldstad, sa han følgende: I den korte Tiid jeg har endnu været her i Stiftet har jeg ved Docu menternes igjennomlæsning erfaret at Ansøgninger om Almindings skovenes brug ere for mange og ofte overdrevne, og jeg drister meg til at siige, at Bevilgninger paa dette Skovbrug, efter den hidtil sæd vanlige Skik kunde taale Indskrænkning, og det desto meere som jeg anser det for nødvendig, at der snart maae skee en passende For andring i Bruget af denne Hans Mayestæts lands herligheder saaledes at publicum kunde mod sikkerhed have nytte deraf, kongens rettig heder og indkomster uforkrenket - og saalenge herom ikke kan gjøres de fornødne bestemmelser formener jeg allerunderdanigst at bevillinger på almindings skovbrug her i amtet bør, om ikke standses, dog saavidt skee kan indskrenkes. Af medfølgende erklæring fra fogden Arnet kan man vel formode at skoven taaler det ansøgte brug, endskjøndt man ikke er forvisset derom, eftersom ingen besig telse derover er holden siden 1758. Men fogdens erklær, synes at medføre contradiction i henseende til rydningens mulighed eftersom han siger at strekningen indeholder myrer og moradser der altid er tjenlige til forbedring og dyrkning end de tørre og vanskelige fjeld sider som her i amtet paa mange steder gjøres brugbare til bopæle. Hvad ansøgningen i sig seiv angaar, saa er den merkverdig i den henseende at den forlanger 25 tylter til aarlig skjørsel, endskjøndt supplikanten ingen bevilget saug eier eller efter hans tilstaaelse ingen saug i almindingen kan oprettes, og derfor ansøges at tømmeret maa saves ved haandsav. Disse haandsave ere endnu utilladte og deres hyppige brug en stor aarsag til megen tvistighed imellem bønderne og de priviligerte saugeiere, hvorom efter som jeg erfarer føres mange klager. Det synes altsaa yderlig betenkelig at bevilge en mand et aldeles nyt privilegium på et brug som holdes for ulovligt, især førend det bliver almindeligt undersøgt hvorvidt saadanne haandsavers ved sidste krigstider under haanden blandt bønderne indførte brug kan være til publici nytte at tillade eller forbyde. Paa anførte grunde er det derfor min allerunderdan. formening at denne ansøgning ikke bør bevilges. Herav ser vi at handsagene fra først av ikke var tillatte. Og naturligvis var det de priviligerte sagbrukene som kjempet for at de fortsatt ikke skulle være det. Allikevel var det ikke så lite et kvantum tømmer som ble saget på disse sagene. Storparten av det som ble saget på de priviligerte sagene, ble skipet ut og solgt. Og bøndene i Verdal slik som andre steder i landet, ønsket ikke å betale for noe de kunne skaffe seg bare ved å arbeide. Arbeidskraft og tid hadde de rikelig av, mens penger var det mindre av.
---- 41 SS-B ---- Disse oppgangssagene, det være seg drevet av vannkraft eller drevet av menneskehender, vedble å være i bruk til langt etter midten av 1800- tallet. Desverre finnes ingen spor eller rester av slike sager i Verdal lenger, men andre steder i landet har vanndrevne oppgangssager vært i bruk så sent som i mellomkrigstiden. 17 Imidlertid ble Fossneset sag bygget om av Meincke i 1827. Dette var det første skrittet mot mer moderne sagbruksdrift. Denne sagen hadde et vannhjul med to krumtapper. Det var tre grinder med tilsammen ikke mindre enn 14 sagblad. Dermed er det klart at produktiviteten steg. Men før at dette kunne skje, måtte sagbladkvaliteten ha blitt vesentlig for bedret. Nå var det valsede tynne stålblad som ble brukt. Bygdesmedenes bladproduksjon var over. Men seiv denne store forbedringen fikk ikke være med i så svært mange år, bare knapt 50 år senere ble en ny epoke i skurlastproduk sjonen innledet i Verdal. I 1872 ble dampsagen på Ørmelen bygget, og de små vannsagene ble avviklet etter hvert. Dette gjaldt i første rekke Værdalsbrukets vannsager. De øvrige var fortsatt med en god stund. I tiden rundt århundreskiftet ble oppgangs sagene erstattet av sirkelsager. Og vanndrevne sirkelsager vedble å bli brukt i Verdal helt til elektrisiteten ble innført. Senest kom elektrisiteten til Sul og Vera, og følgelig ble vannsagene brukt lengst der. En vann drevet sirkelsag ble drevet i Strådalen like til etter siste verdenskrig. Noter: 1. Tore Fossum: KHLNM XVII sp 667 ff 2. Ingolf Kittelsen: Trekk fra skogens og treforedlingens historie i Norge s. 22 f. 3. Opplysninger ved Gunnar Inndal, Verdal. 4. Snorres kongesagaer: Håkon den godes saga s. 94 f 5. Halvard Bjørkvik: KHLNM XV sp 546 ff 6. Magnus Lagabøters landslov s. 29 7. Magnus Lagabøters landslov s. 39 f 8. Olof Hasløff: KHLNM II sp 475 ff 9. Opplysninger ved førsteamanuensis Oddmunn Farbregd, DKNVSMuseet, Trondheim 10. Opplysningene om dette er stort sett hentet fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre. 11. Opplysningene om redskaper er tatt fra Håkon Christie: Middelalderen bygger i tre s. 9 ff 12. Johan Schreiner: Det nye sagbruk, Norsk kulturhistorie bd. 3 s. 120 13. NHLs. 181 f 14. Schreiner: Det nye sagbruk s. 115 ff 15. Schreiner: Det nye sagbruk s. 122 16. Anders Sandvig: Om bord og plankehugging før vannsagens tid Tidsskrift for skogbruk 1938 s. 115 ff 17. Schreiner: Det nye sagbruk s. 118
---- 42 SS-B ---- LITT OM TRELASTEKSPORTEN I GAMLE DAGER Egentlig faller dette utenfor rammen av denne boken. Det foregikk lite eller ikke noe eksport av trelast direkte fra Verdal i eldre tid. Men en del trelasteksport foregikk fra Trondheim, og seiv om man ikke kan si med sikkerhet at noe bestemt tømmerkvantum hadde sin opprinnelse i Verdal, kan vi nok anta at noe av den trelasten som ble utskipet fra Trondheim stammet fra Verdal. Vi vil derfor her i korte trekk skissere eksporten av trelast med hovedvekt på Trondheim og Trøndelag. Blant de første som hentet tømmer og trevirke i Norge var ganske sikkert islendingene. På Island fantes ikke skoger bortsett fra noe mindre bjørkekratt, og de måtte derfor hente trevirke annensteds fra. Og hva var ikke mer naturlig i så måte enn at de hentet det i Norge. Derimot var det ikke så sikkert at de hentet tømmeret i Trøndelag. Mye tyder på at de for til Østlandet. I følge sagaene hadde islendingene rett til å ta tømmer hvor de ville i kongens skoger, og kongen hadde skoger over heie landet. Men vi må nok anta at noe tømmer fra Trøndelag også havnet på Island. I den første tiden, frem til rundt midten av 1200-tallet, var det is lendingene seiv som sto for transporten av trevirke. Men etter hvert som kravene etter trevirke vokste i forhold til den økende folkemengden på Island, økte også utførelsen, og norske skip begynte også å ta del i tran sporten. Et annet forhold som også økte etterspørsel, var at kristen dommen ble innført. Til bygging av kirker trengtes store mengder tre materiale!" J Også de andre øyene i Vesterhavet, Færøyene, Hjaltland og Orknøyene, fikk sitt behov for trevarer dekket fra Norge. Det samme gjaldt også naturligvis Grønland. Til landene på sydsiden av Nordsjøen foregikk det i middelalderen en betydelig eksport av trelast. Men denne eksporten foregikk så å si ute lukkende fra Syd-Norge, og den har derfor ingen spesiell interesse i denne sammenheng. Det kan dog anføres at transporten på et tidlig tids punkt begynte å komme på hanseatenes hender. Mer interessant er imidlertid trelastutførselen til De britiske øyer. Her har utvilsomt Trøndelag vært med i bildet helt fra gammelt av. I middel alderen var visstnok England forholdsvis godt forsynt med skoger seiv, men disse var løvskoger, så som eik, bøk og lignende. Barskog var det
---- 43 SS-B ---- mindre av, og gran fantes ikke. I tillegg kommer det forhold at eik ikke kan fløtes, og landverts transport var både tungvint og kostbar. Derimot var det rimelig å frakte varer over sjøen, seiv over forholdsvis store avstander. Og da kom Norge inn i bildet. Alt tidlig i middelalderen har det foregått en vesentlig eksport av både rundtømmer og planker til England. Fra omkring 1300 begynner det å finnes kildeopplysninger om denne eksporten. De viktigste kildene er i så måte de engelske tollregnskapene. Og disse gir opplysninger som peker mot at også Trøndelag deltok i denne eksporten. Med utgangspunkt i kildeopplysningene har professor Hasund foretatt en omregning av verdien av huggenbord fra engelske priser til kroner og ører. Han brukte da 1912-kronen som grunnlag. 2 1912-kroner pr. tylft 1912-kroner pr. tylft på i på i Vestlandet Trøndelag Vestlandet Trøndelag Den noe påfallende forskjellen mellom prisene på tømmervarer fra Vestlandet og Trøndelag, skyldes ikke at trøndertømmeret var av bedre kvalitet. Forklaringen ligger i at på den tid ble verdiene regnet i smør og mel. Og naturalenhetene var ikke nøyaktig likedan på Vestlandet som i Trøndelag. Derimot synes Trøndelag og Østlandet å ha ligget på noen lunde samme nivå. Dette har imidlertid ikke annet enn akademisk interesse i denne sammenheng. Men det vi kan slå fast på grunnlag av dette, er at Trønde lag, og følgelig kanskje Verdal, var med i trelasteksporten til England på den tiden. Fra Trøndelag gikk utførselen nemlig fra Trondheim. Og i Inn- og Uttrøndelag har fra gammelt av Trondheimsfjorden vært den viktigste ferdsels- og transportåre. Og navnet Lade ved utløpet av Nidelven forteller at dette stedet har fra gammelt av vært en opplags plass for varer for befolkningen i dette området. 3 Rimeligvis har Lade bekommet sitt navn lenge før trelasteksporten til England tok til i middelalderen. Men følgelig var det ikke noe uvant sted å stable varer for bøndene fra Innherred. Og da erkebiskopen også tok sete i Nidaros, understreket det dette stedets sentrale funksjon. Og navnene Trondheim og Nidaros finnes brukt i denne sammenheng regel messig i kildene.
---- 44 SS-B ---- I Nidaros var erkebiskopen den største skipsreder, og fra 1203 hadde erkebiskopen et kongebrev som ga han tillatelse til å føre korn og andre varer til England. 4 Enda hundre år senere benyttet erkebiskopen seg av denne tillatelsen. Og det er klart at andre varer \ denne sammenheng omfattet trelast. Men også andre geistlige instanser drev skipsfart på England. Her kan nevnes munkeklosteret på Nidarholm eller Munkholmen. Geistligheten behersket det økonomiske liv i Nidaros. Dette var kanskje en styrke, for med kirkens maktposisjon i middelalderen, kunne den lettere stå seg mot presset fra andre byer i landet og ikke minst hanseatene. Hansaen vet vi, fikk fotfeste i Bergen, mens den hadde langt mindre å si i Trond heim. Men det var også andre handelsmenn i Trondheim enn kirkens folk. I de engelske kildene fra 1305 nevnes en Haquinus de Tronden - Håkon fra Trondheim. 5 Andre navn som finnes i årene like etter 1300 er blant andre Omunder Slumbe de Throndene - Amund Slumbe, Petrus de Thrundene - Peter, Henricus de Thrundene - Henrik, luo de Thrundene - Ivar, Gunor de Thrundene - Gunnar. 6 En av forklaringene på at Nidaros eller Trondheim kom til å innta en så vidt sentral posisjon i denne handelen, er at en del av utførselen fra Lofoten gikk dit, og dessuten hadde kjøpmennene der monopol på handelen på Island. Mange fant det derfor lønt å slå seg ned der, også utlendinger. Og den viktigste varen ser ut til å ha vært bord og planker. De engelske tollrullene forteller om hvilke båter som kom til England, hvilken last de førte, hvem som førte båtene, og hvem som eiet varene. Dette gir således opplysninger bare om det siste leddet av varehandelen sett fra norsk side. Kildene forteller ikke noe om hvor varene kom fra opprinnelig eller hvem som opprinnelig hadde eiet dem. Men når vi tar utgangspunkt i Trondheim, kan vi nok renge med at tømmeret kom fra distriktene rundt fjorden. Videre kan vi kanskje regne med at det opp rinnelig kom fra kongens eller kirkens skoger eller skogene til stormenn. Videre fantasering om hvilke steder i Verdal som på den tiden har skaffet tømmer til England, er ørkesløst. Men vi kan dog slå fast at sannsynligheten for at tømmer fra Verdal også havnet i England i middelalderen så absolutt er til stede. Vi regner at høymiddelalderen tok slutt rundt 1350. Politisk settes skillet til 1319. Da døde nemlig Håkon Magnusson som var den siste mannlige ætling av den norske kongestammen. Samme år ble Magnus Eriksson valgt til svensk konge. Han var også lovmessig arving til den norske trone. Dette var innledningen til et samkongedømme med Sverige som senere kom til å omfatte også Danmark. For Norges ved kommende kom utviklingen til å gå i retning av et avhengighetsforhold til våre naboland som ikke tok slutt før i 1905. Følgelig blir året 1319
---- 45 SS-B ---- satt som politisk skille mellom høymiddelalderen og senmiddelalderen. Men senmiddelalderen representerte ikke bare en politisk nedgangstid for Norge, den representerte også en økonomisk nedgangstid. Denne nedgangstiden gjaldt ikke bare Norge. De fleste land i Europa ble rammet av den økonomiske nedgangen. Men den kom til å vare lengre i Norge enn for de andre landene. Vi regner at nedgangstiden økonomisk sett tok til like før 1350. I 1349 kom nemlig svartedauen til Norge, og hele det økonomiske samfunn raste sammen. Det hører ikke inn i denne fremstillingen å ta for seg nedgangstidens virkninger her i landet, men vi kan dog slå fast at for trelastnæringens vedkommende ble det nå et avbrekk som varte i bortimot 200 år. Og for Verdals vedkommende nesten nøyaktig 300 år. Det var nemlig først mot midten av 1600-tallet at det nye sagbruket kom til å få betydning for Verdal. Det er flere grunner til at trelastnæringen tok seg opp igjen utover 1500-tallet. For det første ble de misforhold som hadde eksistert mellom Danmark-Norge på den ene side og Nederland på den andre bilagt ved freden i Speier i 1544. For det andre var nedgangstiden slutt og en kraftig økonomisk vekst førte til en stor etterspørsel etter tømmer. For det tredje gjorde vannsagen det mulig med en større og mer effektiv produksjon. Som helhet kan vi si at dette fikk betydning for Norge fra ut på 1500- tallet, for Trøndelag fra rundt 1600, og for Verdal fra 1650-årene. I tids rommet frem til 1660 dominerte hollender ne bildet. Hollender ne prakti serte frihandel, og som følge av det vokste den norske handelsflåten jevnt. Men utenlands etterspørsel førte også til økt interesse fra sentral myndighetenes side. Dette førte til mange forbud og reguleringer. Disse hadde først og fremst til hensikt å sikre det offentliges inntekter. Tre lasthandelen utviklet seg nemlig til å bli en av stormaktenes sikreste inn tektskilder. Og når det gjaldt eksporten kom tollen til å bety en vesentlig faktor i så måte. Ut mot 1550-årene hadde tollen fortsatt samme preg som i middel alderen. Den var en skatt som var lagt på fremmede skippere og kjøp menn nærmest for at disse skulle få lov til å handle i vedkommende by eller vedkommende markedsplass. Rikets egne innbyggere og særlig inn byggerne av kjøpstedene ser ut til å ha vært fritatt for denne tollen. 7 Men mot siste del av det 16. århundre innså myndighetene den mulig het til inntekter som lå i toll på utførsel, og de første tollavgifter ble blant annet lagt på trelast. Til å begynne med virket innkrevingen av toll noe uensartet fra by til by og landsdel til landsdel, men etter hvert kom det hele inn i fastere former. Opplysninger om dette er å finne i toll
---- 46 SS-B ---- regnskapene, og dette kan til en viss grad hjelpe til å finne ut mengden av eksportert trelast fra tollsted. På denne tiden begynte Norge å bli regnet for et av de viktigste trelast eksporterende land i Europa. Seiv om avstandene sjøverts ikke spiller så veldig stor rolle, var dog avstanden til Norge vesentlig kortere enn til De baltiske landene sett fra England, som i det vesentlige kom til å bli den største kjøper av norsk trelast. I den sammenheng kan det være interessant å se hva Arent Berntsen sa i 1656 i sin Danmarckis oe Norgis Fructbar Herlighed: Med Skowe er Landet fast allevegne synderlig aff Eeg, Fyr, Gran, Birck oe Underskouffen allene til egen Nødtørft, men til saadan Overflod forsiunet, at der aff Spanien, Engeland, Holland, Franck rig, Danmarek og Tydskland, kand giøres stor Tilførsel, aff Master Spirer, Plancker, Dæler, oe andet Bygnings- oe Skibs-Tømmer; Sambt Al de Bielck til Brendeved. At Norge skulle kunne forsyne alle disse landene med hva de behøvde, synes nok å være en overdrivelse, men det synes også klart at man på den tid ansa skogene i Norge nesten for å være uuttømmelige. At så ikke var tilfelle, fikk vi senere bevis for. Storparten av hva som skjedde i eksportsammenheng før 1650 hadde liten betydning for Trøndelag, og dermed også Verdal, seiv om man allerede i første del av det 17. århundre begynte å få en viss utførsel av trelast fra Trondheim. Det var først etter 1650 at skogbruket som næringsvei slo igjennom for fullt spesielt i Innherred, og da var for holdene godt regulert sett fra myndighetenes side. Som i middelalderen kom Trondheim til å stå i den sentrale posisjon når det gjaldt utskipning av trelast fra Trøndelag. Når vi i denne sammenheng skal se på eksporten, blir det derfor Trondheim som inter esserer oss. Og tidsrommet blir fra etter 1650. Seiv om Arent Berntsen regner opp en masse land som skulle være interessert i norsk tømmer, kom det vesentlige av Trøndelags eksport til å gå til Danmark og De britiske øyer. I oppsettet nedenfor er tallene hentet fra tollbøker og tiendejournaler i Tollregnskapene, og gjelder utførselen av bord regnet i tylfter over Trondheim. 8
---- 47 SS-B ---- 1693 21242 1694 19987 1695 22928 1696 24833 1697 18135 Dette var den samlede eksport fra Trondheim til utlandet. En god del havnet i Danmark, mens De britiske øyer sannsynligvis tok resten. Det er uråd å finne ut hvorfra trelasten kom. Men i 1666 brant London ned. Til oppbyggingen av byen igjen trengtes store mengder trelast. Vi må regne med at en hel del av denne trelasten ble utskipet over Trondheim. Og dermed må vi også regne med at en del av dette igjen stammet fra Verdal. Hvorvidt det ennå finnes trehus i London som ble bygget etter den store brannen, skal være usagt, men teoretisk sett kan det være mulig at det fremdeles eksisterer bygninger i London som har fått en del av materialene fra Verdal. De store krigene ute i Europa kom til å spille stor rolle for trelast næringen. Her kan i første omgang nevnes hva vi kan kalle Den andre engelsk-hollandske krig 1665-67 og Den tredje engelsk-hollandske krig 1672-74. 9 Det var nettopp de landene som fraktet trelast, som kom i krig, og naturligvis måtte det få vesentlige følger for trelastprodusentene. 1 tabellen ovenfor ser vi at tallene for 1665 er lave, mens de mangler helt for 1666 og 1667. Tall mangler også for 1669 slik at også dette året må ha vært et dårlig år. For 1672 er tallene atter lave, og de mangler for 1673. Og årsaken er naturligvis krigene som raste nettopp da. Krigene mellom England og Holland var også stort sett sjøkriger, slik at de fikk en spesiell betydning for skipsfarten. I denne perioden fikk ikke borgerne avsetning på trelasten, og de fikk ingen inntekter som følge av mangel på muligheter for eksport. Dette tvang frem egen skipsfart i større grad. Tidligere hadde ikke Trondheim hatt noen egen handelsflåte av betydning. Men etter disse krigene begynte tonnasjeveksten. 10 Seiv om Den tredje engelsk-hollandske krig tok slutt i 1674 var det imidlertid ikke slutt på stridighetene for det. England trakk seg riktig nok ut i 1674, men Frankrike som også var med fra 1672, holdt ut til 1680. n Derimot var Danmark-Norge i krig med Sverige fra 1675-79. Bortsett fra et par forhold som har interesse i denne sammenheng, skal vi ikke komme nærmere inn på krigen. For det første ble den til dels utkjempet til sjøs, noe som naturligvis fikk betydning for trelastutførselen. Men for det andre, noe som kanskje hadde langt større betydning for Trøndelag og Verdal, svenskene planla et innfall i Trøndelag i 1677. Kampene ble utkjempet ved Duved, like innenfor grensen til Sverige. 12 Dette er forklaringen på at flere tall mangler i 1670-årene. Deretter fulgte en relativt rolig periode ut gjennom 1680-årene. Men i
---- 48 SS-B ---- 1688 brøt Den pfalziske arvefølgekrig ut. Både England og Holland var med i krigen, og den kom til å vare helt til 1697. 13 Tabellen viser en kraftig nedgang i eksporten fra Trondheim de to første årene. Og det tredje året mangler tallene helt. I denne krigen var England og Holland på samme side, og etter en tid kom atter trelasthandelen til disse landene i gang igjen. I 1701 brøt Den store nordiske krig ut. Danmark-Norge klarte å holde seg utenfor helt til 1709. Krigen varte helt til 1720. 14 I den første 10-års perioden, mens Danmark-Norge fortsatt var nøytralt, ser det ut til at de trondhjemske redere satset sterkt på å utskipe trelast til England og Irland. 15 Irland hadde lenge vært et av eksportmålene for norsk trelast. Det var hollenderne som tok til med denne transporten allerede ved århundre skiftet 15/1600. Og tømmeret kom for det meste fra Vestlandet og Trøndelag. Irland hadde tidligere vært godt forsynt med skog, men rov drift hadde ført til at skogene var utryddet, og nå trengte landet seiv å importere trelast. I tiden like etter 1700 kom Irland til å bety veldig mye for Trondheim og Trøndelag. Dette foranlediget stiftamtmannen i Bergen til å si følgende: 16 adskillige av Bergens skibe som om foraaret seile ballastede herfrå til Throndhjem for at indtage trælst hvilken her i byen i saa stor mengde ikke er at bekomme, og fører den til Irland. De trondhjemske kjøpmennene fikk beholde det irske markedet for seg seiv til langt ut på 1800-tallet. 17 Men da Danmark-Norge kom med i Den store nordiske krig, fikk dette betydning for eksporten. Handelsskip ble kapret, spesielt i de første krigsårene. Trondhjemske borgere oppga således i 1721 at de hadde mistet i alt 24 skip siden 1709. 18 Etter at denne krigen var slutt, var det stort sett rolige og fredelige forhold helt til slutten av dette århundret. I den tid blomstret trelasteksporten. I Trondheim ble trelasthandelen mer og mer tatt hand om av trelastgrossererne, og disse tjente seg meget rike på den. I stor grad skaffet de seg også eiendommer i skogbygdene i Trøndelag. (Se forøvrig Proprietærgodsenes historie i Verdal.) Foruten Danmark var det fortsatt De britiske øyer som var de store markedene. Sist på 1700-tallet ble Europa på nytt kastet ut i en langvarig krig. Med bare kortere avbrekk kom denne krigen til å vare fra 1791, da den begynte med Den franske revolusjon, til 1814, da den sluttet med Napoleons nederlag. På grunn av tragiske omstendigheter ble også Danmark-Norge trukket inn i krigen i 1807. Og da krigen sluttet for vårt
---- 49 SS-B ---- EKSPORTLINJER I MIDDELALDEREN -> EKSPORTLINJER ETTER 1650
---- 50 SS-B ---- vedkommende, resulterte det i at vi skilte lag med Danmark og ble lagt under Sverige. Tiden fra rundt 1800 til krigsutbruddet for Danmark-Norges ved kommende kom til å bety en gullalder uten sidestykke i norsk trelast eksport. Prisene på trelast steg voldsomt i England samtidig som eksporten økte. Dessuten hadde kvantumsbegrensningene blitt opp hevet sist på 1700-tallet slik at sagbrukseierne kunne sage det de lystet. Resultatet ble derfor en kraftig eksportøkning. Bakgrunnen for dette var høykonjunkturen som revolusjons- og Napoleonskrigene hadde startet. Men gullalderen tok slutt i 1807 da vi kom med i krigen. En kortere periode fra 1809 til 1810 med lisens-fart ga et lite blaff. Men så innførte England kraftig innførselstoll på trelast fra Nord-Europa i 1811. Dette ble gjort for å bedre forholdene for trelastutførselen fra Canada. Og dermed stanset all trelasteksport fra Norge med de følger det fikk. Da krigen tok slutt, ble det fortsatt eksportert norsk trelast, om enn ikke til De britiske øyer. Både Nederland og Frankrike trengte tømmer. Trøndelag og Verdal var vel i så måte ikke verre stilt enn andre deler av landet, seiv om man nå led under det forhold at denne landsdelen var lengre borte fra markedene. Utførselen av trelast vedble å være noenlunde stabil utgjennom 1800-tallet. 1. Aleksander Bugge: Den norske Trelasthandels Historie 15.63 ff 2. S. Hasund: Tidsskrift for skogbruk 1944 3. Oluf Rygh: NG XIV s. 338 4. Bugge: Trelasthandels Historie 1 s. 146 5. Bugge: Trelasthandels Historie I s. 146 6. Bugge: Trelasthandels Historie Is. 153 ff 7. Bugge: Trelasthandels Historie 1 s. 39 8. Stein Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel 1640-1719 s. 536 9. Pemsel: Atlas of Naval Warfare s. 50 ff 10. Bjørn Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 242 11. Pemsel: Atlas of Naval Warfare s. 53 12. Jon Skeie: Norges forsvars historie s. 180 13. Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 244 14. Skeie: Norges forsvars historie s. 187 {'( 15. Sogner: Trondheim bys historie 11 s. 249 16. Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel s. 529 17. Tveite: Engelsk-norsk trelasthandel s. 529 18. Sogner: Trondheim bys historie II s. 250
---- 51 SS-B ---- SKOG- OG SAGBRUK SKOG- OG SAGBRUKSHISTORIEN INNTIL CA. 1850 Av EinarMusum I anledning Av alminnelige innskrenkninger med hensyn til skogenes benyttelse inneholdt våre gamle lover ingen utenfor bestemmelsene om loddeieres bruksrett i fellesskog og om leilendingers bruksrett i bygselgårdens skog. I almenningene hadde hvemsomhelst rett til å forsyne seg med trema terialer i så stor utstrekning, som han lystet. Frostatingsloven XIV, 8 bestemte bare at det som ble avvirket i ålmenningen skulle hjemføres, hvis det var tømmer, planker eller bord innen 12 måneder og andre skogprodukter innen samme aften, i motsatt fall kunne hvem som ville tadet. Det var skog mere enn nok til bygdens behov, og skogbruk som næringsvei eksisterte ennu ikke. Skogen var derfor så lav i pris, at det ikke var behov for å regulere behandlingen av den ved lov. Av sagaene ser man, at det ble brakt bygningstømmer fra Norge til Island; men forøvrig nevnes ikke trelasthandel med utlandet som næringsvei før i Håkon Magnussøns retterbot om handelen på det nordlige Norge av 11. juni 1302. Om å skjelne mellom hugst til husbehov og hugst til salg kunne det altså ikke være tale. Først i 1500-årene, da tømmerhandel med utlandet var kommet igang og man — antagelig omkring 1530 hadde begynt å innrette vannsager i Norge, ble det nødvendig for lovgivningen å gjøre innskrenkninger i adgangen til skoghugst. Med hensyn til almenningsskogene begynte man å hevde kongens eiendomsrett like overfor almuens bruksrett, således at den sistes hugstrett ble innskrenket til eget husbehov. Men samtidig søkte regjeringen også gjennom forskjellige bud å forebygge, at eierne uthugget sine egne skoger. Til den ende utgikk det i løpet av 1500-årene en rekke kongebrev, som alle forbød hugst av visse tømmer sorter, dels forbød utførsel av samme til andre steder enn Danmark. Herved ville man sikre seg Danmarks behov for trematerialer til flåtens fornødenhet tilfredsstillet fra Norge. Ennvidere ble tømmerhandelen tidlig belastet med offentlige byrder. Bind VI B —4
---- 52 SS-B ---- Overensstemmende med det gamle kirkelige prinsipp, at det skulle svares tiende av enhver innkomst, fordret kongen, da sagbruk var blitt en lønnsom næringsvei, «den tiende bredde af hver savmølle», (kongebrev av 18. mars 1545). Denne tiende tilfalt utelukkende kongen, uten at kirken eller presten fikk noen andel i den. Ved siden herav ble det av sagbrukene likesom av de øvrige faste eiendommer utskrevet «landehjelp», første gang ved skattebrevet av 25. juli 1560, og denne gikk siden over til en regelmessig sagskatt, som ble pålagt med for skjellige, i hvert skattebrev fastsatte beløp. Efter eneveldets innførelse ble disse avgifter ved forordning av 30. januar 1664 ombyttet med en viss årlig sagskatt efter en på hver sag satt takst. Adgangen til å anlegge og drive sagbruk var ikke undergitt noen innskrenkning, forsåvidt vedkommende hadde full disposisjonsrett over vannfallet og skaffet seg tømmeret enten av sine egne eller andres eien domsskoger. Men i begge henseender synes hyppige misbruk å ha funnet sted, idet man oppførte sagbruk, om man bare eiet den ene siden av fossen, og uten videre forsynte seg med tømmer av kronens eller kirkens skoger. Ved kongebrev av 6. oktober 1583 fikk de, som hadde oppført sag bruk i fosser som kongen eiet part i, en innskrenket tillatelse til frem deles å beholde den mot en passende fossleie, forsåvidt de kunne skaffe seg tømmeret uten å forgripe seg på kronens skog. Tillatelsen ble riktignok tilbakekalt i 1587 og lensherrene pålagt å sørge for, at alle sagbruk, som var oppført på kronens og kirkens grunn, ble avskaffet, seiv om eierne kunne skaffe seg tømmeret til dem fra sine egne skoger.Dette bud ble gjentatt og innskjerpet flere ganger og tilsist ble det ved kongebrev av 15. august 1616 atter strengt forbudt å ha noen sag, medmindre han hadde odelsgrunn og rettighet å sette damstokk på og kunne skaffe seg tømmer fra egne skoger. I forbindelse hermed ble det i hvert len efter nøyaktige undersøkelser av fogden og 12 lagrettsmenn laget istand fortegnelser over samtlige sagbruk med angivelse av, på hvis grunn de sto, og fra hvilke skoger de fikk sin tømmerforsyning. Allikevel ble ved kongebrev av 24. september 1618 lensbefalingsmennene bemyndiget til å la endel av de på kronens og kirkens gods ulovlig oppførte sager bli stående mot en årlig avgift til kronen. Verdal kommer med Fra denne tid av begynner vi å få opplysninger om skogbruket og sagbruksnæringen i Verdalen. Ennu i begynnelsen av 1600-årene har det neppe vært noe sagbruk i bygden. Omtrent alle garder var jo på den tid offentlig gods, så de bruk, som muligens har eksistert må iallfall ha vært ulovlige.
---- 53 SS-B ---- Efter lensregnskapet for 1620-21 er det for Stjørdals len, d.v.s. Stjør og Verdals fogderi betalt fossleie av 6 flomsager, 2 rdl. for hver altså ialt 12 rdl. På disse sagene var det skaret så meget, at det tilkom Kongelig Majestet i tiendebord 95 tylvter, hver beregnet til Vi rdl., hvorefter skatten blev Al Vi rdl. Ingen av disse 6 sagene tilhørte Verdalen. I 1624 ble det skattet kun av 1 sag i Verdalen, idet Petter Gierdtz(en) i Trondhjem betalte 2Vi rdl. i fosseleie for en flomsag ved Grundan. Det var det år skaret 200 tylvter bord på den, hvorfor det ble betalt \2Vi rdl. i sagskatt. Skatten for alle sagene i fogderiet var samme år 88 rdl. 1 ort. Grundfoss sag. Hvor den første sagen sto i Grundfossen er ikke mulig å si for sikkert. Det finnes både en Øvre og en Nedre Grundfoss. Dette er fra Nedre Grundfoss. Ettersom det i kildene står at sagen ble anlagt ved Grundan, kan vi gjette på at den lå på vestre side av Helgåen, altså til venstre på dette bildet. * Imidlertid ser det ikke ut til at sagbruksvirksomheten skjøt fart i Verdal i og med denne sagen. Den sees å ha vært i bruk et par-tre år fremover, men allerede i 1629 står følgende i Trondheim lensregn skaper: Bruges Indtedt Petter Giertsen i Trondhiemb affen Saug i Lundefors i Werdalen. Pendinge iiij dr. Regnis icke. * Føyd til i Musums tekst. Ø.W.
---- 54 SS-B ---- For å ta navnet først: Grunde har i årenes løp blitt forvrengt til Lunde. Senere på 1600-tallet ble navnet ytterligere forvrengt fra Lunde f ors til Lindaas. Men sagen i Grundfossen ble liggende øde, seiv om den nevnes regel messig i regnskapene. Den skiftet eier i 1637, og Baltzer Karde nevnes da som den nye eier. Baltzer Karde var fogd både i Jemtland (1614-1620) og Stjør- og Verdal (1624-1625) 1 , og senere også på Nordmøre hvor han var i 1633 da han nevnes sammen med en del andre fogder som ble avsatt som følge av overgrep mot almuen. 2 Stor glede av sagen i Grundfossen kan ikke Baltzer Karde ha hatt, for i alle år hvor han står oppført som eier av den, står enten brukes ikke eller übrukelig tilføyd. Siste gang Baltzer Karde er nevnt som eier, er i 1649: bruges icke Alfred Baldtzer Karde a/fen Ringe Saug i lindaas i werda/enn 2 dr.. Men allerede i 1637 hadde en annen ny sag dukket opp, nemlig Ulvillen sag. Den ble oppført av fogd Lauritz Bastiansen. Han var på den tid fogd i Stjør- og Verdal fogderi. Om denne sagen står dette året: Lauritz Bastiansen fougit i Størdallen aff Weffuille Saug i Werdallen Schatt ij dr Tiendbord vij Tolter. En tiende på 7 tylfter skulle innebære at det ble skaret 70 tylfter på denne sagen. Men allerede året etter står det stander øde også om Ulvillen sag. Lauritz Bastiansen må imidlertid også ha prøvd å bygge en sag i Leksdalen, for i 1643 har han først skattet VÆ daler for Lexdals saug. Da ble sagen karakterisert som übrukelig. Samme år har han skattet ytterligere 2 daler for samme sag. Tre år senere, i 1646, er denne sagen overtatt av Anders Mikkelsen. Anders Mikkelsen var rådmann i Trondheim, og foruten Leksdals sag i Verdal, eide han flere sager i fogderiet. Siste gang han står oppført i sagskattelistene, er i 1652. I 1653 er Leksdals sag blitt tatt i bruk av lensmann Åge Haug. Dette året står følgende i lensregnskapene: Aache Houg Lensmand wdj Werdallen Aff en Beche Sauge Kalldis Lexdalls Sauge som Nylligen er Optagen och I Brugført 5 Rdr. 1 1656 ble det avholdt sagtakst, og i tillegg til Åge Haugs sag i Leksdalen kom nå presten Peder Juel med sin sag i Grundfossen. Om denne sagen står følgende i Trondheims lensregnskaper dette året: Her peder Erichsen Juell Vicepastor wdj werdallen aff en beche Saug Kaldis fosnes Saug nu nyligen bebygt och i brug ført epter taxering Penge 5 Rdr. Om det er prestens formulering ved takseringen som er blitt lagt til grunn, skal ikke taes opp her, men karakteristikken bekke-sag av denne
---- 55 SS-B ---- sagen ved Grundfossen må vel kunne sies å være mild. Normalt blir Helgåen ikke betraktet som en bekk! Det var de uheldige krigene 1657-60, som ble årsaken til at det kom fart i skogbruksnæringen i Verdalen. Under trykket av pengevanskelig hetene efter denne solgte kronen størsteparten av sine skogeiendommer i bygden; de ble kjøpt av pengesterke proprietærer, som utnyttet dem ved å anlegge sagbruk og på disse skjære opp skogen til utførsel. Ennu i 1657 ble det skattet kun av 2 sager i prestegjeldet, nemlig: Fosnesset sag, som eiedes av presten Peder Juel, og Leksdalens sag, som eiedes av lensmann Age Haug. Sagskatten var dette år på grunn av krigen forhøyet til det fire dobbelte av foregående års, hvorefter den for Fosnessets sag var 20 rdl., for Leksdalens 24 rdl. Fosnessets sag ble senere kalt Grundfoss sag og er den eldste, hvis anlegg vi kjenner noe til. Presten Peder Eriksen Juels ansøkning om Foss nes et sag. Dessverre har det ikke vært mulig å slå fast om den første sag som er omtalt i forbindelse med Grundfossen egentlig var forløperen til den som skulle komme på Fossneset. Sagen på Fossneset hadde flere navn. Blant annet ble den kalt Øvre Grundfoss sag, Helga sag og Fossneset sag. Dette er Øvre Grundfoss. Sagen sto på bortre side av elven i høyre billedkant.
---- 56 SS-B ---- bevilling og tillatelse til å bygge den er datert 1. august 1655, hvorpå sorenskriver Markus Markussen har foretatt besiktigelse 15. november samme år. En ny besiktigelse er utført av sorenskriver Hans Bastiansen den 24. juli 1657, hvorefter stiftsbefalingsmann Peder Vibe har utstedt bygselbrev og bevilling på sagen 12. september 1657. Senere har der vært avholdt besiktigelse den 18. mars 1660. Peder Juel var allerede før 1650 kommet i besittelse av endel skog gårder i Vuku og Malsådalen, og det var til utnyttelse av disse, han nu anla sagbruket. Ifølge forordning av 28. juni 1632 og recessen av 1643, art. 4-40 trengtes kongelig bevilling til det, som visstnok ikke var så vanskelig å erholde. Allerede i slutten av 1650-årene er det blitt opprettet mange nye sagbruk i bygden. Foruten sagskatten er det nu blitt oppkrevet en særskilt sagmesterskatt. I lensregnskapet for 1660 oppføres følgende * Andreas Christoffersen fikk sin sag i Tromsdalen i 1658. I Trond heims lensregnskaper står dette året: Med aff desse Effterfølgende Ny Mg opbiugte och udj brug førte sauger ere Anders Christoffers, aff tromsdals Saugh Pennge 4 Rdr. Og i 1660 var det blitt to Tromsdalssager. Peder Juel bygget i 1663 Bjørken sag. Og Lars Brix fikk bevilling og lot bygge Kjesbu sag i 1666. Men den var ikke i drift i mange årene. * Fosnesset eller Grundfoss sag gikk efter Juels død over til kapellanen, Jakob Jakobsen Lund, som ble gift med Juels enke. Det samme gjaldt Bjørken sag (Øvre Bjørken sag) som imidlertid lå nede akkurat da. Ved skjøte, datert Haug 11. mai 1686, tinglest 16. januar 1689, solgte Lund Grundfoss og Bjørken sager til Rasmus Ågesen Hagen, som dessuten senere fikk fullkomment skjøte på grunnen med tilhørende laksefiskeri, som fra gammel tid var skyldsatt for 1 øre, av Lunds enke, Elsebe Tomasdatter. Skjøtet er datert 23. mai og tinglest 25. juni 1695. * Føyd til i Musums tekst. Ø.W.
---- 57 SS-B ---- Bjørken sag lå etter all sannsynlighet på samme sted som den sagen som ble drevet inn i dette århundret. Den er merket sag 1 på dette kartet. Hvorvidt dammen også lå på samme sted, vi tes ikke. Denne sagen er oså i kildene omtalt som Øvre Bj ørken sag. Sag 2 er Nedre Bj ørken sag. Et sted kalles den også Sundby sag. Sagen var i drift bare noen få år sist på 1600-tallet. Det finnes ingen opplysninger eller tradisjon som kan for tel le hvor denne sagen lå. Men det mest trolige stedet må ha vært like under den siste fossen i Bjørkbekken før denne nådde flatene ved Sundby.
---- 58 SS-B ---- Kjesbu sag er av de usikre sagene. Den var i drift bare et ti-år eller vel så det for mer enn 300 år siden. Men trolig lå den i Kvernbekken hvor denne løper ut i Kjesbuvannet i den smale kilen bak Roi/tangen. Sagen lå trolig på den Ulle flaten midt på bildet til høyre. Den hvite flekken i nedre billedkant er skummet fra fossen. Vannstanden i Kjesbuvannet er langt høyere i dag som følge av oppdemmingen enn hva den var den gang da sagen ble anlagt. Kjesbu sag Fossen i Kvernbekken som skaff et drivkraft til Kjesbu sag.
---- 59 SS-B ---- Kjesbu sag. En eventuell dam for regulering av vannet i Kvernbekken må ha ligget på dette stedet. Kjesbu sag.
---- 60 SS-B ---- Andreas Christoffersen var borgermester i Trondhjem. Den ene av de to Tromsdals sagene, som han eiet, er vel den samme, som senere ble kalt Ramsås sag. De gikk siden begge over til kjøpmann Homfred Brygman i Trondhjem. Ef ter ham kjøpte presten Tomas Svendsen Scheen Tromsdals sag, som han senere tillikemed annet gods pantsatte til rektor Krog, hvis gods i Verdalen på skifteauksjon i 1744 ble solgt til Åge Rasmussen Hagen. * Hans Bastiansen var distriktets sorenskriver og bodde på Trones. Han har utvilsomt fått bevilling på Ulvillen sag etter Lauritz Bastiansen sist i 1650-årene, for i 1659 står i lensregnskapene: Udaff disse Effter schreffuene Nylig opbiugte och wdi brug førte Sauger er effter Taxering Saugschatt Udgiffuet som følger Hans Bastiansen aff Wluild Saug 6Rdr. * Siden kom rådmann Jens Bing i besittelse av den. 1 hans tid ble den nedlagt, antagelig i begynnelsen av 1690-årene, men atter gjenopptatt i Blokko sag er også en av de usikre sagene. Men navnet tyder på at den må ha ligget ved Blokko tjern. Dette bildet viser et parti av Malsåen med Blokko tjern ned til venstre. I øverste venstre hjørne sees Sagvolden. Ned til høyre for Sagvolden ligger Langdalen store. Og opp mot høyre kan så vidt en av Gren-gårdene sees. Like til venstre for den ligger Grensfossen i Malsåa. * Føyd til i Musums tekst. Ø.W.
---- 61 SS-B ---- Blokko sag. Blokko tjern hvor Malsåen løper ut i tjernet. I bakgrunnen kan så vidt fossen i Malsåen skimtes. Sannsynligvis lå Blokko sag til venstre for elven på den Ulle skogbevokste flaten ved tjernet. Blokko sag. Fossen i Malsåen som trolig ga drivkraft til Blokko sag.
---- 62 SS-B ---- Blokko sag. Dette bildet er tatt fra samme sted som forrige. På den Ulle flaten på andre siden av elven lå tro/ig Blokko sag. Blokko sag. Blokko tjern hvor Malsåen løper ut fra tjernet. Det sannsynlige sag st edet til høvre.
---- 63 SS-B ---- 1698 av Rasmus Krag, forpakter av Reinsklosters gods, hvilket førte til en prosess med Rasmus Agesen Hagen, som eier av Grundfoss sag; herom mere nedenfor. Hr. Erik Moe var kapellanen Erik Olsen Schanke, som bodde på Mo. * Erich Moes «en liden sag» er for første gang nevnt i regnskapene i 1658 hvor det da står: H: Erich ibid aff Blaacke Saug iiij Rdr. ibid betyr «samme sted», og har sin forklaring at Erich Moes sag er ført etter Peder Juels sag i denne listen. Peder Juel var prest i Verdal, og Erich Moe var også i Verdal. Peder Juels sag ble forøvrig kalt Helgeaae Saug ved denne anledning. Blaacke Saug lå i Malså-Høysjø-området. Som det vil fremgå av det som følger, ble denne sagen også kalt Langdals sag. I landkommisjonens jordebok 1661 finnes opplysninger om sager på de enkelte gårders grunn. Seiv om nok noen sager ikke er tatt med, trolig de som lå utenfor gårdsvaldene og inne på almenningene, er det allikevel en del opplysninger som kan være av interesse. De føres derfor opp her med de opplysninger som er gitt om den enkelte sag i jordeboken: Under denne gaard er en Saug tilhører Hans Bastiansen. Dette må være Hans Bastiansens sag i Ulvillen. I Aslak Bolts jordebok 1432 har erkebiskop Gaute gjort en tilføyelse før 1490 som forteller at erkestolen har byttet til seg en part i auskøniom sammen med eit stoort audn som Sælwænæss heither oe qwernstødej viwildenne. Dette forklarer hvorfor denne sagen er ført under Auskin. Tromsdal Herwnder en Saug tilkomer Andreas Christoffers. Wnder samme gaard er nyligen opbiugt en Saug A ndreas Christoffersen tilhør ende. Trolig har denne sagen ikke blitt drevet i særlig lang tid, og heller ikke med noe spesielt resultat, for den er ellers ikke nevnt i skattelistene. Den ble bevilget Tønder i 1657. Sundbye Wnder Forn. Sundbye Lader Her Peder Juel opbiuge en Saug. Dette er eneste gang Sundby er funnet som sagsted. I den nedenforstå ende oversikten står Peder Juel oppført med to Bjørkensager: Off uer Birchen Saug og Ner Birchen Saug. Den siste er sannsynligvis identisk med Nedre Bjørken sag. Den kan ikke ha vært i bruk i mange år. * Føyd til i Musums tekst. Ø.W.
---- 64 SS-B ---- Wnder forn. gaard findes en (af Andreas Christoffers) nylig opbiugte Saug. Paa denne gaard tz grund er biugt en Saug tilhør ende Her Peder Juel. Dette er sagen i Grundfossen som ble kalt både Grundfoss sag, Fosnesset sag og Helga sag. Den lå på sydsiden av elva hvilket forklarer at den i denne jordebok er ført opp under Storstad. Paa denne gaards grund er bygt en Saug tilhørende Her Erich oelsen. Dette er den såkalte Blokkfoss sag i Malsåen som også ble kalt Langdals sag. En sag vi med sikkerhet vet eksisterte da denne jordeboken ble skrevet, er Leksdals sag. I 1662 står følgende i Trondheim Amtsregnskaper om sagene i Verdal: Sauger och Saugmester Schatt Nemblig aff Huor Stabbell Bord i Saug och Saugmester Schatt at were Contribuert = 5Vi Rdr. En stabel var mengde-enhet for sagbord. En stabel tilsvarte et stort tusen eller 1200. 3
---- 65 SS-B ---- Alt i alt må det i 1662 ha vært 10 forskjellige sager i Verdal som det ble skattet for. Av disse var det to Tromsdalssager, to Bjørkensager og to Leksdalssager. Først ut i 1680-årene nevnes en sag ved Bjørken igjen. I mellomtiden har det muligens vært vanskelig å skaffe tømmer, for den var ute av drift som følge av «manquement af tømmer och anden u leylighed». Alt i alt ble det det året saget 28.5 stabler bord eller 34.200 bord i Verdal. Nedre Bjørken sag. Sagen ble også en enkelt gang kalt Sundby. Etter all sannsynlighet lå den i nærheten av dette stedet. Dette er den siste fossen i Bjørkbekken før den når flatene ved Sundby. På dette stedet ble terrenget forandret av leirmassene etter Verdalsraset 1893. Foruten Grundfoss anla Peder Juel også Grens sag, antagelig i 1660- årene, da han hadde erhvervet seg et nokså stort gods på de kanter. Skuren på denne var Vi stabel bord, grunnleien 1 rdl. Etter Peder Juels død solgte enken sagbruket til Jens Bing. Denne har i 1673 også fått besiktigelse på et sagsted ved Lundefossen, lenger oppe i Malsådalen, hvorhen han muligens har tenkt å flytte Grens sag. Likeså har han samme år fått en besiktigelse i Heståsen, uten at det er blitt noe anlegg av det.
---- 66 SS-B ---- Den 23/8 1672 var det efter Bings forlangende besiktigelse på et sagsted på Skrove, hvor Bing som bygselrådig aktet å bygge sag. Skuren ble satt til 1 stabel bord og avgiften til Vi rdl. Den 13/7 1672 har det etter begjæring av en Thøger Hansen vært besiktigelse ved Haukåen, hvor man fant at sagbruk kunne legges litt nedenfor en nu nedfallen sag og at tømmeret kunne tas av skogene rundt vannet og på Volhaugen. Da det var en flomsag, fant man at det ikke kunne skjæres mere enn 1 stabel bord på den, og avgiften ble satt til 1 rdl. Det kan dog ikke sees å ha vært sagbruk i drift der før meget senere. * Utvik I i ngen i 1680-årene A v Øystein Walberg I Amtsregnskapene fra 1680 begynner opplysningene om sagbrukene å bli mer fyldige. Først var det sagmesterskatten som ble ført årvisst. Dette var opprinnelig en skatt som var fastsatt ved skattebrev av 20. mai 1644. Den såtte faste satser for sagmesterene. Dersom sagmesteren virket ved en årgangssag, ble det betalt 6 riksdaler årlig. Ved en flomsag ble det betalt 4 riksdaler for året, mens det ved en bekkesag ble betalt 2 riksdaler. Men fra 1668 var sagmesterskatten en avgift på skuren og ble betalt med Vi riksdaler for hvert stortusen deler uansett hvilke sager de ble skaret på. Videre ble den gamle sagskatten omlagt til en avgift på produksjonen ved visse sager. Dette gjaldt først og fremst de sagene som enten fikk tømmeret fra almenninger, krongods, kirkegods eller benefisert gods, eller som lå på noen av disses grunn. Denne skatten ble betalt med 24 skilling pr. storhundre bord. Et storhundre var 120. Ordningen ble innført ved skattebrev av 30. desember 1679. 4 Amtsregnskapet kalles den nye skatten sagbordskatt. Borgermester Laurits Pedersen Brix: Ulvilla sag skaret 1000 bord 0 daler 2 ort 0 skilling Kjesbu sag Jens Bing: Hofstad sag Høyfoss sag Grens sau Homfrid Bryggmann: Dillan sag Lie sag skaret skaret skaret skaret skaret skaret 300 bord 0 daler 0 ort 15 skilling 600 bord 0 daler 1 ort 6 skilling 700 bord 0 daler 1 ort 11 skilling 1000 bord 0 daler 2 ort 0 skilling 7500 bord 3 daler 3 ort 1 skilling 4000 bord 2 daler 0 ort 0 skilling * Føyd til i Musums tekst. Ø.W.
---- 67 SS-B ---- Dette viser at det dette året var 12 priviligerte sagbruk i Verdal. I forhold til de sager som hittil er nevnt, er det her kommet til en del nye navn. Den første er Hofstad sag. Denne er nevnt i Marken foss. Den andre er Høyfoss sag, og den lå trolig ved Øvre Markenfoss. Heller ikke denne sagen er nevnt i kildene mer enn noen få år. Navnet Øvre Tromsdal sag er trolig brukt i forhold til Ramsås sag. Tid ligere ble begge disse sagene, som vi har sett, kalt Tromsdals sager. Hofstad sag. Bortsett fra å si at denne sagen lå på Hof stads grunn i Nedre Marken foss, er det vanskelig å si noe om den nøyaktige beliggenheten. Dette er forholdsvis høyt oppe i fossen. Bind VI B — 5
---- 68 SS-B ---- Hofstad sag. Et sted noe lengre ned i Nedre Marken foss. Hofstad sag. Lengst ned i Nedre Marken foss.
---- 69 SS-B ---- Høysjø sag er også en ny sag. Men i motsetning til flere av de andre nye sagene, kom denne til å bestå i lang tid fremover. I sagmesterskatten 1681 har Bjørken sag kommet til på nytt. Den til hørte Jakob Jakobsen Lund. Rimeligvis var dette den som tidligere ble kalt Øvre Bjørken sag. Bjørken sag hadde opprinnelig vært i Peder Juels eie, men som vi har sett, gikk den etter hans død til kapellanen Jakob Lund da denne giftet seg med Juels enke. Til tider lå denne sagen nede i flere år i sammenheng, men den ble stadig satt i bruk igjen. Forøvrig var eierne og sagene de samme som året før. Bordkvantumet og skatten var nå følgende: Ulvillen sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling Kjesbu sag skaret 400 stabel bord 0 daler 0 ort 20 skilling Hofstad sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling Høyfoss sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling Gren sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling Høysjø sag skaret 700 stabel bord 0 daler 1 ort 11 skilling Grundfoss sag skaret 1700 stabel bord 0 daler 3 ort 11 skilling Bjørken sag skaret 200 stabel bord 0 daler 0 ort 10 skilling Tverå sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling Dillan sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling Lie sag skaret AVi stabel bord 2 daler 1 ort 0 skilling Ramsås sag skaret 1100 stabel bord 0 daler 2 ort 5 skilling Øvre Tromsdal sag skaret 4 stabel bord 2 daler 0 ort 0 skilling Året etter var tallet på privilgerte sager økt til 16. Foruten begrepet stabel ble også begrepet tylft brukt nå. Skattelisten for 1682 gir følgende opplysninger: Ulvillen sag skaret 3Vi stabel bord 1 daler 3 ort 0 skilling Kjesbu sag skaret 1 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling Hofstad sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling Marken sag skaret 40 tylfter bord 0 daler 0 ort 20 skilling Gren sag skaret IVi stabel bord 0 daler 3 ort 0 skilling Mevass sag skaret 24 tylfter bord 0 daler 0 ort 12 skilling Høyfoss sag skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling Skrove sag skaret IO 1 /: tylfter bord 0 daler 0 orts'/2 skilling Høysjø sag (her kalt Gren sag) skaret Vi stabel bord 0 daler 1 ort 0 skilling Grundfoss sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling Bjørken sag ikke i bruk dette året Tverå sag skaret 1 stabel bord 0 daler 2 ort 0 skilling Dillan sag skaret 5 stabel bord 2 daler 2 ort 0 skilling Lie sag skaret AVi stabel bord 2 daler 1 ort 0 skilling Ramsås sag skaret 2 stabel bord 1 daler 0 ort 0 skilling Øvre Tromsdal sag skaret 3 stabel bord 1 daler 2 ort 0 skilling De tre nye sagene tilhørte alle Jens Bing. Ellers var eierne de samme som tidligere. Når det gjaldt disse nye sagene, kan det bemerkes at Skrove sag lå i Leiråen. Den var anlagt av Bing seks år tidligere, i 1676, men den lå
---- 70 SS-B ---- tydeligvis nede en tid. Marken sag var heller ikke noen ny sag. Etter all sannsynlighet var den identisk med den sagen som tidligere ble kalt Øvre Leksdal sag. Den lå i Nedre Marken foss i Lundselven på motsatt side for Hofstad sag. Begge disse sagene, Skrove og Marken, kom til å være mer eller mindre i sammenhengende drift helt til ut på 1900-tallet, da riktignok som private bondesager. Den siste av de tre nye sagene dette året, Mevass sag, må vi ofre noen flere ord på. Den er funnet nevnt bare to ganger i kildene, og begge gangene i året 1682. 1 den ene kilden som er en oversikt over sagskatten, og som er gjengitt i utdrag nedenfor, kalles den Movads Saug i Kongl: M: Alminding. I den andre hvor det ovenstående er hentet fra og som er skatteliste for sagmesterskatten, kalles den MøeWas Saug. Spørsmålet blir så å finne ut hvor den kan ha ligget. I sagbordskatten for 1682 nevnes bare fire av Jens Bings sager. Skrove sag er ikke nevnt. De fire er: Hofstad sag, Høy/oss sag, Marken sag og så Mevass sag. Av disse lå de tre første forholdsvis nær hverandre i Lundselven, Hofstad sag og Marken sag i Nedre Marken foss og Høyfoss i Øvre Marken foss. Spørs målet kan da være om også Mevass sag lå i dette vassdraget. Imidlertid finnes det hverken noe vann eller elv som har førsteleddet Mø- eller Mo. Mevass eller «Movads» sag. Dette synes å ha vært det mest sannsynlige stedet for denne sagen.
---- 71 SS-B ---- Derimot ligger det et par mindre vatn inne i Leksdalsfjellene som heter Mevatnene. Elven som renner ut fra disse heter Mevasselven. Den nederste delen av denne elven før den løper sammen med Lundselven, kalles i dag Sørelven. Fra Øvre Markenfoss og opp til samløpet mellom Lundselven og denne elven er avstanden vel en kilometer. Den gang da dette ble skrevet, kan vi regne med at vedkommende som oppga navnet på elven hverken kunne lese eller skrive. Den som skrev, skrev sikkert det han syntes han hørte. Derfor ble det sannsynligvis Møvass sag. At prikkene over ø-en falt bort neste gang navnet ble skrevet, er heller ikke noen uforståelig hendelse. Å plassere Mevass sag i Sørelven eller Mevasselven er ingen enkel sak. Etter tre hundre år finnes det ingen spor igjen etter en sagbruksdrift som bare varte et år eller to. Men et kort stykke ovenfor samløpet med Lundselven ligger en holme ute i elven. Dersom man demte det nord ligste løpet, ville man få større vannføring i det søndre løpet. Dette løpet er forholdsvis smalt lengst oppe, og en demning eller regulering på dette stedet ville ganske sikkert skaffe nok vann til å drive en sag. Selve holmen er slett og vel egnet til stabelplass. Enda et moment som kan peke mot at sagen må ha ligget ved denne holmen, er at det kommer en bekk ned fra sydskråningen. 1 normale Mevass sag. Bekkeløpet som faller ut ved holmen i Søre/ven eller Mevasselven fra syd i nærheten av Hallemsvollen. På dette bildet er løpet helt tørt, men i f lom tider er vannføringen stor.
---- 72 SS-B ---- Me va ss sag. Det tørrlagte løpet på nordsiden av holmen i Sørelven eller Mevass elven en tørkesommer. Det sannsynlige stedet for sagen var til venstre på holmen. Mevass sag. Fra øverste del av holmen hvor elveløpet deler seg. En sannsynlig dam kan ha stått noen lunde her. I bakgrunnen hovedløpet av Sørelven eller Mevasselven. Holmen til venstre.
---- 73 SS-B ---- tider er denne bekken temmelig vannrik slik at den nok kan ha drevet en sag. Følgelig synes det å være en viss mulighet for at denne Mevass sag kan ha ligget på dette stedet, hva enten den ble drevet av Mevasselven eller av bekken. Dog synes avstanden fra denne sagen og ned til den sentrale bebyg gelse å ha vært forholdsvis stor. Vi skal her huske på at det var en privi ligert sag det var tale om. Den saget for salg. Følgelig ville det oppstå problemer med å fremføre produktene fra produksjonsstedet til markedet. Rimeligvis var dette årsaken til at den ble nedlagt etter et år eller to. Fra 1682 finnes også en liste over sagbordskatten. Denne listen ora fatter årene 1680, 1681 og 1682. Imidlertid er ikke alle opplysningene gitt her helt i overensstemmelse med sagmesterskattelistene. Blant annet er begrepet stabel brukt hvor det i 1680 i sagmesterskatten står 1000 bord. Videre mangler en del sager. Det gjelder Bings Gren og Skrove sager og Lunds Bjørken sag. Men til gjengjeld gir denne skattelisten en del andre interessante opplysninger. I utdrag står følgende: Borgermester Brix' sager: Ulvillen sag står på Kongens grunn med damstokken på Hospitalets grunn. Tømmeret taes i Kongens ålmenning og i borgermesterens egne skoger. I de tre årene ble det tilsammen skaret 5 stabler bord, hvorfor det ble betalt 12 daler 2 ort i skatt. Kjesbu sag står på borgermesterens egen grunn. Tømmeret taes i egne samt Verdal prestebords skoger. Fra 1680 til 1682 ble det skaret tilsammen 1 stabel 700 bord, og det ble betalt 4 daler 1 ort i skatt. Rådmann Jens Bings sager: Hofstad sag står på Kongens grunn, og får mesteparten av sitt tømmer fra Kongens skoger. I løpet av de tre årene ble det skaret 2 stabler 100 bord, og det ble betalt 5 daler 1 ort i skatt. Høyfoss sag står i Kongens ålmenning. I perioden 1680 til 1682 ble det på denne sagen skaret 1 stabel 700 bord, og for det ble det betalt 4 daler 1 ort i skatt. Marken sag har halv damstokk på Hofstad som er Kongens grunn. Den var i drift bare året 1682 da det ble skaret 400 bord. Den betalte skatt var 1 daler. Mevass sag står i Kongens ålmenning. Den var i bruk bare i 1682. Det ble da skaret 240 bord som det ble betalt 2 ort 10 skilling i skatt for. Jens Christophersens sag: Gren sag står på odelsgrunn. Tømmeret taes i egne skoger for en del og i Kongens ålmenning for en del. Den var i bruk alle tre årene, og det ble da skaret 1 stabel 700 bord. Skatten var 4 daler 1 ort. Jacob Jacobsen Lunds sag: Grundfoss sag står på egen odelsgrunn. Tømmeret taes i egne og adskillige om liggende skoger. Tilsammen ble det skaret 4 stabler 450 bord i de tre årene, og skatten var på 11 daler 2 ort 12 skilling. Kaptein Iver Mogenssons sag: Tverå eller Inndal sag ligger i Kongens ålmenning hvor også tømmeret taes. Til sammen ble det skaret 5 stabler disse tre årene, og skatten var 12 daler 2 ort.
---- 74 SS-B ---- Homfred Brygmans sager: Dillan sag står på Reins klosters grunn, og den halve damstokk ligger på Kongens grunn. Tømmeret skaffes for det meste fra Kongens skoger og fra almenningsskogene. I løpet av de tre årene 1680, 1681 og 1682 ble det skaret ikke mindre enn 15 1 /: stabler bord, og skatten for dette var på ikke mindre enn 38 daler 3 ort. Ramsås sag står i Kongens ålmenning hvor også tømmeret taes. Tilsammen ble det skaret 3 stabler 700 bord i de tre årene, og skatten var på 9 daler 1 ort. Eileis ble det skaret på Lie og Tromsdals sager, og disse berettes å ligge på egen grunn og på Bakke klosters grunn. Tømmeret ble i de tre årene 1680, 1681 og 1682 tatt i hans egen gard Tromsdals skog. Tilsammen ble det saget 21 stabler. For Lie og Tromsdals sager er det ikke oppgitt noen sagbordskatt. (Hele skattelisten er inntatt i avsnittet Kilder.) En lignende sagbordskatteliste finnes fra 1683. Denne listen gir dessuten en hel del andre opplysninger, og den hitsettes i sin helhet: Wærdahlen Bordskat Rdr ort sk Hofstad Saug 1 Stabell ) 2 2 Kjesboe Saug Vi Stabell ) Disse 2de Sauger mig Wnderschrefne tilhørende, og staar Hofstad Saug, tilligemed half Damstock, paa Ko. Ma: Grund, og den anden halfue Damstock, paa min Egen odel, tømmerit tagis En Deel udj Kongl. Ma. saauelsom mine Egne odelsskower. Kiesboesaug, staar tilligemed Damstock paa min Egen odels Grund, tømmerit tagis udj mine Egne odelsskower. Testerer L Brix Offuirschrne hofstad saug fløttis dette aar, og settis paa min Egen odelsgrund, kaldis Lunden, og tømmerit til den tagis foreffter udj mine Egne odelsskower. Høsiøe Saug 95 tdlter 2 1 12 Denne Saug mig Wnderschrefne tilhørende, staar paa min egen odels grund, med Damstocken, og tømmerit tagis Mesten deel i Kongl. Mayts. Alminding, og nogit udj andre proprietariers skowe. Testerer Jens Christophersen Grundfos Saug 1 Stabel 5 toller 2 2 12 Denne Saug, mig Wnderschrefne tilhørende staar paa min egen odels grund, baade med saug og Damstock, Thømmerit til den, tagis udj adt schillige skoue, Baade af Kongens, Kirchens, Benificerede, og andre proprietariers skouer. Testerer Jacob Jacobsøn Wlfuildiz Saug 4 Stabel 10 Greens Saug 1 Stabel 48 tolt 3 2 20 Skrofue Saug 7 tdlter - - 17 Disse trende sauger mig Underschrefne tilhørende og staar wlfuildz
---- 75 SS-B ---- saug, paa Kongl. Ma: Grund, og damstocken ligger paa proprietariers odelsGrund, tømmerit tagis udj mine Egne Saauelsom andre proprie tariers odelsskower. Greens saug, staar paa min Egen odels Grund, tilligemed half Dam stock, og den anden halfue paa en proprietariers odels grund, tømmerit tagis udj proprietariers odelskower. Skrofue saug, staar tilligemed Damstock, paa min Egen odels Grund, tømmerit tagis udj proprietariers odels skovver. Testerer L P Brix Rdr ort sk Dillums Saug 2'/ z Stabel 6 1 Ramsaae Saug 1 Stabel 2 2 Lie Saug 3 Stabel Tromsdals Saug 3 Stabel 40 t: Disse 4 sauger, hører mig undertegnede til, og staar Dihlums saug, til ligemed half damstock, paa ReinsClosters Grund, og den anden halfue paa Ko. Ma. grund, tømerit tagis nogit udj Kongl. Ma. Alminding, saauelsom andre proprietariers skower. Ramsaae saug, staar tilligemed Damstock, paa min Egen odels Grund, tømmerit tagis udj K. Ma. Alminding. Liesaug, staar paa BacheClosters Grund, og Damstocken ligger paa min Egen odelsgrund tømmerit tagis udj mine Egne odelsskower. Tromsdals saug, staar til ligemed Damstock, paa min Egen odel, tømmerit tagis udj mine Egne odels skower. Dette saaledis af Hr. Homfred bruchmands saugfogd Grunden Tomas Faaren at uere andgifuen Jon (uleselig) Indals Saug Vi Stabel 1 1 Denne saug, mig underschrefne tilhørende, staar tilligemed Damstock, paa Kongl. Ma: Grund, tømmerit tagis udj Kongens Alminding. Testerer 1 f fuer Monsen Ut fra dette ser vi at tallet på priviligerte sager nå er sunket til 12. Dette er forståelig ut fra det forholdet at flere av sagene var små bekke- sager, og det kunne være vanskelig å transportere tømmeret frem til dem. Følgelig var mange av de mindre sagene ute av drift i flere år av gangen. Men av opplysningene som her gies, ser vi at Hofstad sag bare kan ha eksistert i noen få år. Etter dette året ble den flyttet ned til Lund. Ved Lund var det et gammelt sagsted, og det var vel den sagen som tidligere ble kalt Leksdal sag. Dette er også det siste året hvor Kjesbu sag nevnes. Den har trolig ikke vært i drift stort mer enn ti år. Videre kan vi se at Mevass sag ikke nevnes mer. Den lå nok for avsides til at den var lønnsom. *
---- 76 SS-B ---- Sagbruksvirksomheten tiltar I midten av 1680-årene var det 11 priviligerte sagbruk i bygden. De har dog ikke vært i drift samtidig. Regnskapet for 1684 oppviser følgende eiere, bruk og skaret bordkvantum: Hr. Jens Kristofersen (Svaboe), bygdens prest: Høysjø sag 1500 bord Hr. Jakob Jakobsen Lund, bygdens kapellan: Grundfoss sag 1060 bord Jens Bing: Ulvillens sag 6300 bord Grens sag 1200 bord Skrove sag 150 bord Homfred Brygman: Dillansag 160 bord Ramsås sag 1300 bord Lie sag 2500 bord Tromsdals sag 2250 bord Kaptein Ivar Mogensen Tverå sag 500 bord Tilsammen 16860 bord Sagsmesterskatten av dette var 2 ort pr. tusen. Til sammenligning anføres, at bordkvantumet for hele fogderiet samme år var 113820 bord. Leksdalens eller Lunds sag har — som det sees — altså ikke vært i drift dette året. I 1686 har den derimot vært i gang; men da var det ingen drift hverken ved Dillan, Lie eller Skrove sagbruk. Skrove synes alltid å ha vært et lite bruk. Dillan sag gikk siden over i lagmann Peter Drejers eie og finnes registrert blant dennes efterlatenskaper i 1704. Om sønnen, Abraham Drejer har overtatt den, kan ikke sees; den finnes iallfall ikke blant det gods, som er registrert efter denne i 1736. Rimeligvis var den da nedlagt. Høysjø sag ble ved skjøter av 22/7 og 12/10 1720 sammen med annet gods solgt til Abraham Drejer og oberstløytnant Peter Lund. Ved Lunds død overtok Drejer det hele; men Peter Lunds sønn, kapteinløytnant Peter Rafael Lund, kjøpte det igjen ved auksjon efter Drejer i 1736. Bordkvantumet for Høysjø sag var ved denne tid 750 bord, og tømmeret ble tatt i hans egne skoger og skogene i Sul og Helgådalen, som hans sønn hadde arvet etter Abraham Drejer.
---- 77 SS-B ---- Høysjø sag. Høysjøelven begynner sitt løp fra Høysjøen med en foss. Denne dammen er bygget lenge etter at sagen var satt ut av drift. Høysjøsag. Høysjøfossen sett nedenfra. Det var denne fossen som skaffet drivkraft til Høysjø sag.
---- 78 SS-B ---- Høy sjø sag. Det er ikke langt stykket fra fossen til Sagtjernet. Høysjø sag sto på venstre side av Høysjøelven like før den løp ut i Sagtjernet. Høysjø sag. Sagstedetfor Høysjø sag ved Sagtjernet.
---- 79 SS-B ---- Høysjø sag. Sagtjernet hvor det fremdeles finnes delvis forratnede bakhoner på bunnen etter sagdrif ten. Høysjø sag.
---- 80 SS-B ---- Det hele bordkvantum, som ble skaret i Verdalen i midten av 1680- årene, kunne altså dreie seg om 16 å 17000 bord årlig. Sagskatten utgjorde etter en forordning, tinglest i Verdalen den 26. juni 1693 1 riksdaler av hvert 100 bord, som ble skaret av tømmer fra offentlig gods, eller på sag, som hadde helt eller halvt damsteng på eller var bygget på sådant gods. Dertil kom så den sedvanlige trelasttiende, som ble oppebåret ved utskipningen. Sagmesterskatten var 1 rdl. av hvert 1000 skårne bord uten forskjell på, hvilken sag de var skaret ved. Stridigheter Som ovenfor nevnt, nedla Jens Bing Ulvillens sag. Men under 6/8 1698 transporterte Olava sal. Jens Bings sagbruksrettigheter til Reins klosters forpakter, Rasmus Krag, som derpå fikk bygselbrev av antikvaren 8/8, tgl. 13/10 1698. Herved fant Rasmus Ågesen Hagen seg
---- 81 SS-B ---- som eier av Grundfoss sag forurettet. Han hadde satt seg i stor bekostning ved å gjenoppføre denne sag, som både i 1695 og 1696 var tatt ut av flommen, og tilveiebragte et tingsvitne for at det ikke kunne skaff es tømmer nok til begge sagbruk, idet Grundfoss sag ofte hadde mattet stå av mangel på tømmer og Ulvillens sag i sin tid var nedlagt på grunn av de store omkostninger ved å ta tømmeret fra langt bortliggende skoger. Krag stevnet på sin side Hagen, idet han ville ha Grundfoss sag ansett som upriviligert. Hagen førte imidlertid bevis for, at Grundfoss var det eldste av alle de omliggende sagbruk, hvorfor dom av 12/10 fastslo, at «Rasmus Aagesen Hagen skal nyde og vedblive Grundfos sag og de den tillagte skoge.» Dommen var avsagt av sorenskriver Henrik Drejer, en bror av kanselliråd og lagmann Peter Drejer, som var eier av Sul- og Helgådalens gods og derfor kanskje noe interessert i Grundfoss sag som avtaker av tømmer fra hans garder i Helgådalen. lalfall mente nu Krag det, foruten at han hadde å klage over, at Henrik Drejer ikke hadde villet foreta åstedsbefaring, «men isteden frådømt, hvad jeg efter bygselsedler og andre adkomster kan have ret til». Krag oppnådde også å få saken gjenopptatt med settedommer, hvilket resulterte i at begge vedble å drive sine bruk og for ettertiden var bitre uvenner. Rent ille var det mellom dem sommeren 1700. Jon Byna hadde hugget endel tømmer, som skulle føres til Grundfoss sag. Men han skyldte Krag penger, hvorfor denne tok 4 tylvter av tømmeret og lot det føre til Ulvillens sag og oppskjære der — efter Jons påstand uten hans sam tykke. Han kunne dog ikke nekte å ha mottatt av Krag 2 rdl. i forskudd for tømmer, som han skulle hugge i ålmenningen; men da han ikke fremskaffet dette, tok Krag de 4 tylvter og sa, at han nok skulle komme tilrette med Hagen. Om dette tømmer og forskjellig annet røk da Krag og Hagen sammen oppe i Kleppen i juni 1700, og der har det nok gått varmt til. Etter Krags forklaring hadde Hagen overfalt ham med hugg og slag, så han til slutt måtte gripe til kården for å verge seg; sitt kårdehefte fikk han herunder brukket istykker. Nu fulgte naturligvis en prosess med utsettelse fra ting til ting. De, som skulle være vitner i saken, har sikkert følt seg som lus mellom to negler i striden mellom de mektige herrer og hadde sørget for å se minst mulig av begivenheten. Hovedvitnet, Guru Kleppen, hadde således nødvendigvis mattet gå ut å mate hunden, nettopp som striden begynte å nærme seg kokepunktet. Dom falt først i juni 1702, og av vitneutsagnene fant ikke retten det bevist, at det hadde vært noe slags mål, men «alene mundkeckel de gode mænd imellem», hvorfor Hagen ble frikjent for Krags tiltale.
---- 82 SS-B ---- Imidlertid hadde Hagen på sin side i juli 1701 innstevnet Krag for de 4 tylvter tømmer, som er nevnt ovenfor, samt dessuten noe annet tømmer, som Krag en søndag skulle ha bemektiget seg oppe i Helgåsen. I denne sak falt dom i november 1703, hvorved Krag ble dømt til å betale Hagen 8 rdl. for de 4 tylvter, «som ikke vedkom ham at tåge», samt omkostninger 4 rdl. Også senere vil vi få se, at stridende interesser har brakt de priviligerte sageiere i konflikt med hverandre om enn neppe på en fullt så voldsom måte som denne. Svingninger i konjukturene Foruten de før nevnte sagbruk, er Bjørken sag anlagt i 1600-årene. I 1686 sees den å være solgt til Rasmus Hagen av kapellanen Jakob Lund. Den er anlagt allerede i 1663 av Peder Juel; men det synes ikke å ha vært noen regelmessig drift ved den. Vangstad sag er anlagt omkring 1700 Ved de besiktigelser, som hittil var utført av sorenskriveren og en lagrett, når et nytt sagbruk skulle opprettes, er det neppe tatt bestemmelser om annet, enn hvorvidt et sådant kunne tillates under hensyn til skogens alminnelige tilstand i det omliggende strøk og hvorvidt det i nærheten var eldre bruk, hvis rettigheter som ikke måtte gåes for nær. For det sønnenfjellske Norge er det allerede av 6. september 1688 et reskript angående, hvilke sager måtte bli stående, og hvor mange bord det årlig måtte skjæres på hver sag. Dette er formodentlig den første bestemmelse angående sagkvantum; men først i 1735 synes en sådan bestemmelse å være gjort gjeldende nordenfjells, idet reskript av 18. oktober dette år befaler, at alle sagbruk og dertil hørende skoger før de bortfestes skal lovlig besiktiges av vedkommende rettsbetjent og tillike eragtes, hva kvantum tømmer der årlig kan tillates hugget, «saa at skogene vorder fredede». Skogene var nemlig allerede i slutten av 1600-årene på sine steder blitt slemt medtatt, og det er utgitt flere forordninger, som hadde til hensikt å bevare dem. Et reskript av 7. september 1688, som dog kun gjelder det sønnenfjellske, setter bestemmelser om mastehugst, tjærebrenning etc., fordi skogene på mange steder sønnenfjells var blitt ødelagt av altfor sterk hugst. En forordning av 3. februar 1683 forbyr hugst i offentlige skoger, og dette innskjerpes i en skrivelse av 5. februar 1700 til stift amtmannen i Trondhjem, som sa at det ikke må skje nedhuggel.se av kongens almenninger eller skoger, «saasom saadant gaar i svang.» —
---- 83 SS-B ---- I begynnelsen av 1700-tallet er sagbruksdriften gått betydelig tilbake. 11711 og 1725 er det således skaret følgende kvanta: 11711 11725 På Tromsdals sag 250 bord 480 bord « Ulvillens sag 1500 « « Grundfoss sag 2000 « 3600 « « Lunds sag 1000 « 1200 « « Høysjø sag 900 « 252 « « Bj ørken sag 300 « « Grens sag 900 « 600 « « Vangstads sag 900 « 540 « « Leklems sag 240 « Tilsammen 5950 bord 8712 bord I hele fogderiet 41290 bord. Leklems sagbruk var visstnok ganske nytt i 1725. Hvem som dengang eiet og drev det er übekjendt. Peder Pedersen Ovid fikk bygselbrev på sagstedet av Ole Sevaldsen Leklem 20/6 tgl. 8/9 1749. Tverå eller Svarthovd sag lå omkring 1700 en lang tid øde og übrukt. Så fikk Tomas Davidsen Jelstrup amtskriverens bygselseddel på den 28/8 1706, tinglyst 27/1 1707, og drev en tid, hvorefter den ble nedlagt Tverå sag. Tveråen ovenfor det stedet hvor Tverå sag lå. En mulig dam må ha ligget ovenfor her. Bind VI B —6
---- 84 SS-B ---- Tverå sag må (rolig ha ligget på dette sted ved Tveråen. Tv er å sag. På dette stedet sto sagen, og tømmer og materialer ble lagt opp på denne sletten.
---- 85 SS-B ---- Tv er å sag. igjen. Ved Tomas Davidsens død i 1730 betegnes den som en liten bekkesag — «brøstfældig og maa paany opbygges». Sagstedet ble som kongelig eiendom oppbudt på tingene helt til i 1760-årene; men som det heter i tingsvitne fra 1733: «Ingen vil eller kan befatte sig med den, langt mindre svare noget grundleie».
---- 86 SS-B ---- Levrings sag ble oppført omkring 1728 av rektor Krog, som var kommet i besittelse av endel garder fra Levring og Inndalen. Ved Krogs død ble Levring tillikemed Tromsdals sag solgt til Åge Rasmussen Hagen. Det opplyses om Levrings sag i 1731, at den er en liten bekkesag, hvorpå kun skjæres, når det er stor flom. Det ringe bordkvantum, som ble skaret i den første fjerdedel av 1700- tallet, skriver seg vel først og fremst fra de urolige tider med krig og ringere vilkår for avsetning av trelast. Men det kan også delvis bero på, at skogen var blitt uthugget i de for skogbruket gode tidene i siste halvdel av 1600-årene. lalfall har dette vært tilfellet i de strøk, som leverte til de større bruk Ulvillen og Grundfoss. Således har det den 31. august 1736 vært en besiktigelse av kronens skoger i Helgådalen for å avgi skjønn over, hvor stort kvantum det kunne tillates hugget til Ulvillens sag. Det opplyses herunder, at den skog, som var nærmest Helgåen og Skjækra var ganske uthugget. Sagretten fant det umulig å uttale noe om kvantumet. Branner og andre ødeleggelser Skogbranner har også gjort sitt til å ødelegge skogen. Overfor sådanne begivenheter sto man i de tider nokså hjelpeløse — noen organisasjon til slukking var det naturligvis ikke tale om. Det eneste vi kan se er gjort av offentlige foranstaltninger mot skogbrann finnes å lese i stiftamtmannens kopibok, hvor det heter: «6. juni 1703 —Tilskrev jeg fogderne (hvoriblandt Jens Mogensen i Stjør- og Værdal) om den antændte ild i skoven i deres fogderi at lade slukke»; men så lettvint var nok ikke saken, at den lot seg ordne ved en skrivelse til fogdene. Det har vel det år vært mange skogbranner - formodentlig var det en tørr sommer. I 1711 har det atter vært noen store skogbranner, som ødela skogene under Ekren, Sæter, Breding, Østre og Vestre Gudding og Storvuku. Dette opplyses i matrikuleringsarbeidet av 1723, hvor det også nevnes, at Skroves og Bjørkens skoger er avbrent, men uten nærmere angivelse av når dette er skjedd. Skogbrann har nok ofte herjet skogen i gammel tid, og man har neppe gjort seg syndelig umak med å slukke den — skog var det jo nok av. Kristian 4.'s lov punkt 6-19-9 fastsatt skadeerstatning, når skogbrann oppsto som følge av uaktsomhet; men først ved forordning av 4. april 1781 ble det satt straff for sådan uaktsomhet. Denne bestemmelse har ikke vært bragt i anvendelse i Verdalen førenn i 1832. Da var det stor brann i Inndalsskogene; den begynte ved Rotmoen tirsdag den 19. juni, og det ble ikke gjort noe alvorlig for å stanse den før fredagen, da en mengde mennesker hadde samlet seg på brannstedet, men ilden vedble å rase til
---- 87 SS-B ---- søndag, da det begynte å regne. Den hadde da herjet en strekning på henimot 1 mil i lengde og 1 Vi fjerding i bredde. Den brente skog, som vesentlig tilhørte Verdalsgodset, hadde dog ikke noen stor verdi. Skaden for Nikolai Jenssen, som da var godsets eier, oppgis til 300 spdl. Brannen skyldtes Jon Rotmoen og kone, som hadde antent noe tørrkvist og lignende på Rotmoens innmark. De ble satt under tiltale, men frikjent, da retten ikke fant anvendelse for noen bestemmelse, som såtte straff for forholdet. Omkostningene ble de dog dømt til å utrede. Skogen kunne nok også bli ødelagt på mange andre mater også, f.eks. ved ufornuftig anvendelse av tømmeret. Således har det ennu i 1770- årene forekommet, at man laget bord ved utflekning, d.v.s. man kløvde tømmerstokken og hugde til bord med øks istedetfor å sage. I en skrivelse av 18. september 1776 til rentekammeret, som hadde forlangt en betenkning angående denne bruksmåte, sier stiftamtmannen, at utflekningen er en ødeleggende uskikk; fordi istedetfor at man ved saging kan f å 6 - 8 bord av en stokk, får man ved flekning i det høyeste 2. (Se forøvrig om huggen bord under Treforedlingen i eldre tid.) Tjærebrenning har også på sine steder tatt hardt på skogen, dog neppe i Verdalen, hvor der kun finnes lite furuskog. I skrivelse av 26. juli 1777 til general landøkonomi og kommerce kollegiet opplyser stiftamtmannen, at tjærebrenningen i hans amt har vært av meget ringe betydning inntil forrige og især dette år, da prisene på tjære ble usedvanlig høye, nemlig 4-5 rdl. pr. tønne. En stor del ble solgt innen lands; men utførselen til fremmede steder ble anslått til 1500-2000 tønner bare fra Trondhjem. Brenningen ble drevet kun på få steder i amtet, nemlig der, hvor det fantes furuskog. Også gjerdebyggingen, som det vesentlig ble benyttet ungtrær til, har vært ansett for å være til så stor skade for skogen, at det har påkalt myndighetenes oppmerksomhet. Stiftamtmannen uttaler om det i en skrivelse av 20. mars 1779 til rentekammeret, at «bonden har ikke leilighed og patriotisme til at bygge sten- eller torvgjærder.» Mellom utmarker ble det dog brukt older og løvtrær til gjerder. Han mener forøvrig, at lensmennene burde være de nærmeste til å påse denne sak og benytter anledningen til å fremholde en lønnsforbedring for disse, «saa hurtige og duelige personer altid kunde forskaffes». Kontrollen skjerpes Hauka (senere kalt Nedre Hauka) sag ble anlagt av Sivert Flet efter besiktigelse den 14. oktober 1739. Den ble lagt på et sted, hvor Sivert Forbregd før hadde en kvern, som Flet påtok seg å hjelpe ham med å flytte litt lenger opp. Flet såtte opp sag og skar på den i 1740 og 41, men
---- 88 SS-B ---- oppgav til sagmantallet at intet var skaret, hvorfor han ble satt under tiltale, fordi han «underfundig har søgt at besvige Hans Majestæt sin deraf tilkommende skat». Seiv anførte han kun å ha skaret fremført tømmer, som ellers ville ha råtnet, «bonden i denne dyre tid forlist sin subsistens og endel skatters betaling manglet.» Han ble dog dømt til å betale de to års sagskatt dobbelt, samt fordi han hadde skaret uten bevilling 2 rdl. bot til de fattige og like meget til justiskassen samt prosessomkostninger 12 rdl. 3 Vi ort. Endelig måtte han innstille skuren, til han hadde fått bevilling. Denne skaffet han seg da og fikk bygselbrev av fogden 5/10 1747, tgl. 4/3 1748. Han skulle betale i bygsel 3 rdl. 1 ort 8 sk., årlig grunnleie Wi ort samt i årlig skogleie av kronens gard Hallem og lektoratsgården Lein 2Vi ort. Ved reskript av 15. april 1741 var det nemlig bestemt, at det av det tømmer, som ble hugget i kongens, kirkenes og de benefiserte gårders skoger eller kongens almenninger, skulle, såsnart det var felt og fremdrevet, betales 12 skilling danske av hver tylvt sagtømmer og av alle andre tømmer og lastsorter 1/16 av verdien, således som den ble lansert efter hvert års markedspris. Denne bestemmelse ble i det vesentlige gjeldende ttil skatteloven av 1. juli 1816. * I løpet av 1700-tallet gikk det stadig ut påbud fra sentralstyrelsen i København, det vil si Rentekammeret, om at fogdene måtte inn rapportere tilstanden i kongens skoger. I 1749 sendte daværende fogd i Stjør- og Verdal fogderi inn en rapport både om almenningsskogene, kongens skoger, de private skogene og sagbrukene. Bakgrunnen for dette er nærmere fortalt under almenningene. Hva fogden sa om sagbrukene hitsettes i sin helhet: Først De udj Præstegieldet beliggende Saug bruge hwem samme tilhører, paa hwis Grund der staaende og hwor Tømmeret enten udj Almindings, Kongens, Beneficerede, Proprietaire eller Odels Bønders Skowe faaes eller tages: - 1. Tromsdahls Saw - Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende staaer paa hands Eegen Gaards grund og Tømmeret tages i hans Eegen Odels Skow. - Derpaa er skaaret udi afgl: Cancelli Raad Krogs tiid 2 a 3000 de Bord og meere aarli: Men nu udj Hr Justitz Raad Hagens tiid paa nogle Aar ickun aarl: 1, 4 a 500 Bord, alt Ligesom Bord priise till aftager, og Ligesom winter Føerit og at Tømmeret kand frem komme og Flom Wand om Høst og Waar indfalder.- 2. Lie Saug Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende, staaer paa Odels grund; Men udj mange aar har og endnu Ligger Øde.- 3. Ulwild Saug. Staaer paa Kongens Grund, udj hwis Almindinge, samt andre om kring Liggende Odels Skowe Tømmeret faaes; Saugen er Bøxlet af Hr. Rasmus Brodersen Hagen; Men nu paa een 5 a 6 aar Ligget Øde, i forrige tiider skaaret paa Saugen 2, 3, 4, a 5000 de Bord Ari:.- 4. Grundfoss Saug. tilhørende Hr Broder Boyesen paa hwis Grund Saugen er staaende, og udj hwis Odels Skowe Tømeret faaes. Paa Saugen kand skiæres Aarl: Naar Tømmer paa Winter Fører kand frembringes 4, 5, 6 a 8000 de Bord og meere.- * Føyd til i Musums tekst. Ø.W.
---- 89 SS-B ---- 5. Lunds Saug tilhørende Afgangenn Obriste Lieutenant Ausigs Arfwinger, er Staaende paa Deres Odels Gaards grund og Tømmeret tages i Odels Skowe. Paa Sawen som Alleen Driwes wed Flom Wand, kand skiæres, Aarl: 2, 3, 4, 5 a 600 de Bord.- 6. Høysiøe Saug. Hr. Capitain Klyfver tilhørende. Staaer paa Odels Grund, Tømmeret af omliggende Bønders Skowe. Kand skiæres Aarlig nåar Tømmer frembringes og kand faaes, 2 till 6 a 800 de Bord.- 7. Biercke Saug. Hrr: Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels grund, Tømmeret tages i Odels Skowe, Skiæres Aarl: 1, 2, till 6 a 700 Bord.- 8. Green Saug tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen. Staaer paa Odels grund, Tømmeret tages i Odels Skowe, Skiæres aarl: 2, 4 til 8, 10 a 1200 Bord.- 9. Dihlum Saug.- Hr. Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels Grund udj hwis Skowe og Tømmeret tages. Saugen har nogle aar ligget Ode, og derpaa Skiæres Ligesom Winter Føret er at Tømmer kand fremkomme og Flom Wand indfalder.- 10. Tweraae Saug. har udj mange aar ligget Øde, og skall wære beliggende i Almin dingen, handz Maiits tilhørende 11. Lechlem Saug wæret tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen Mens Gaarden hwor under Saugen er beliggende, er nu Soldt. Tømmeret har wæret tåget i Gaardens Skow, og paa Sawen er skaaret, 1,2,3, till 400 de Bord.- 13. Lefring Saug Hr: Justitz Raad Hagen tilhørende. Staaer paa Odels Grund, og Tømmeret faaes af Eegen og omliggende Odels Skowe. skiæres samme Aar nogle hundrede og andre Aar 1000 de og meere.- 14. Neder Holmen Saug. tilhørende Hr: Justitz Raad Hagen Staaer paa Odels grund, Tømmeret tages for den største Deel i Odels Skowe og for eendel af tilbøxlede Almindings Skow.- Skiæres Aarlig 1,2 a 3000 de Bord.- 15. Houckaae Saug- tilhørende Hr Siwerth Fleth. Staaer med halw Dam Stock paa Kongens grund, Tømmeret tages af tilbøxlede Kongens Beneficeret og Almindings Skowe. Kand skiæres Ligesom Flom Wand indfalder og Tømmer kand faaes fra 200 de till 10 a 1200 Bord.- Dette er da alle udj Wærdalens Præstegield beliggende Saw bruge, med all den forklaring Jeg derom weed at gifwe, . * Sagbruksbesiktigelsene 1757 til 1775 I 1757 nevnes det i bygden således følgende 12 sagbruk: Justisråd Åge Hagen —» — —» — —» — —» — —» — —» — —» — —» — —» — —» — —» — —» — Kongen. Bruker: Rasmus Rasmus Brodersen Hagen Rasmus Brodersen Hagen Tromsdal, eier Gren, eier Vangstad, eier: Levring, eier: Nedre Holmen, eier: Ulvillen, eier: Grundfoss, eier:
---- 90 SS-B ---- Lund, eier: Høysjø, eier: Bjørken, eier Leklem, eier: Hauka, eier: Major Kluver —» — —» — Peder Pedersen Ovid Sivert Flet Det har vært avholdt besiktigelse av alle disse bruk fra 1757 og utover. Det inntrådte ved disse tider et sterkt oppsving i trelastbransjen, som medførte, at sageierne søkte forhøyelse av det kvantum, de var berettiget til å skjære på sine bruk, likesom det ble opprettet mange nye. Her tilsettes et utdrag av samtlige av disse besiktigelser til 1775 i den orden bevilling ble gitt: Lunds sag ble besiktiget 18. oktober 1757. Det ble tillagt den følgende årlige tømmerkvantum: Av Karmhus skog 28 tylvter, Lunds 15, Hofstads 26, Tillers 14 tylvter, alt gjennomgående god skog. Brukeren hadde tillike søkt å få bygsle Leksdalens ålmenning og dens tømmer lagt til denne sag og i den anledning var besiktigelse avholdt 2. juni 1756, hvorved ålmenningen ble ansett til å kunne levere 14 tylvter. Av hele dette kvantum fantes det å kunne skjæres 3200 bord (1 Vi toms - 10 fot), hvorav 2/3 kjøpmannslast. Bevilling ble gitt 31. januar 1758; den omfattet også ålmenningen. Lund sag. Fossen i Lundselven som drev Lund sag. Sagen la på venstre bredd.
---- 91 SS-B ---- Lund sag. Dammen i Lundselven lå over den bortre enden av denne smale passasjen. Bjørken sag, besiktiget 19. oktober 1757. Tømmer fra brukerens eien domsgårder: Bjørken 14, Sundby 6 tylvter, herav 680 bord, hvorav 2/3 kjøpmannslast. Bevilling 31. januar 1758. Leklems sag, besiktiget 19. oktober 1757. Tømmer fra Leklems og Græsets skoger. Av Leklems fantes årlig å kunne hugges 10 tylvter sag tømmer av målstrær, av Græsets 8. Flere garder hadde ikke brukeren å anvise under denne sag. Kvantum 650 bord, hvert 1 Vi tomme tykt, 10 fot langt. De 450 bord ansåes for å kunne bli utskipningsvare, resten utskott og vrak. Bevilling 31. mars 1758. Ved skjøte av 25/10 1768, tgl. 20/2 1769, solgte Beret sal. Peder Ovids sagbruket til Ole Sevaldsen Leklem. Tromsdals sag. Tømmer fra Tromsdals skog 42 tylvter og bord kvantum 1800 bord. Bevilling 25. november 1758. Lie sag i Trangdøla tilhørte nu justisråd Hagen. Det synes ikke å ha vært noen regelmessig skur på denne, siden Brygman eiet den i slutten av 1600-årene. Tømmer fra Gudding-gårdene 28, Kvello 12, Melby 4 og Lunden 4 tylvter. Bordkvantum 2000. Bevilling 25. november 1758.
---- 92 SS-B ---- Tromsdal sag er også en av de usikre sagene. Det har blitt gjettet på flere steder, blant annet på Brokskitfossen. Men denne ligger i Trongdøla. Rimelig vis:lå Tromsdal sag i Tromsdalselven. Tromsdal sag. Sannsynligvis var det denne fossen i Tromsdalselven som skaffet driv kraft.
---- 93 SS-B ---- Tromsdal sag. Vannf øringen i Tromsdalselven er ikke alltid like stor, og ganske sikkert var det bygget en dam ovenjor fossen. Tromsdal sag. Se/ve sagen lå rimeligvis på den ene eller den andre siden av Tromsdals elven på dette bi/det.
---- 94 SS-B ---- Tromsdal sag. Bileiene av fossen og det mulige sagstedet ved Tromsdalselven er tatt fra denne broen, som kalles Sagbroen. Navnet kan tyde på at det har vært en sag ved dette stedet. Lie sag i Trongdøla har rimeligvis ligget like ved restene av dammen. Dammen er nok imidlertid av nyere dato.
---- 95 SS-B ---- Lie sag. Ganske kort stykke nedenfor blir terrenget ufremkommelig, og det er derfor lite sannsynlig at sagen har ligget langt nedenfor damstedet. Lie sag. Trolig var det en liten foss på dette stedetfør dammen ble bygget, og Lie sag muligens på høyre side av elven hvor restene av dammen ligger i dag.
---- 96 SS-B ---- Lie sag. Vangstad sag, besiktiget 12. juli 1758. Den lå i Ulvilla på Vangstads og Holmliens grunn. Tømmer fra Vangstads skog 13, Øst Hellan 8, Vest Hellan 15, Halset 4, Åsen og Kjesbuen 20 tylvter. Kvantum 2000 bord. Bevilling 25. november 1758. I 1766 søkte enkefru Wissing, da hun som justisråd Hagens arving var kommet i besittelse av sagen å få kvantumet forhøyet. 30 juni s.å. ble det derfor avholdt besiktigelse med angivelse av kvantum fra følgende garder: Musum 16 tylvter, Fikse 8; men de to oppsittere der mente ikke å kunne levere mere enn 3 hver, hvorfor kvantum ble satt til 6 tylvter, Nedre Sende 2, Øvre Sende 10, foruten de 3, som før var tillagt Øst Grundan sag. Bordkvantum 1000. Det ble imidlertid ikke noe av denne forhøyelse. Ved senere bevilling av 30. juni 1770 er Åsen og Kjesbu overflyttet fra Vangstad til Grundfoss sag, hvorefter Vangstads kvantum ble 1334 bord.
---- 97 SS-B ---- Vangstad sag. Fossen i U/vi Heiven som drev Vangstad sag. Vangstad sag. Midt på bildet på andre si den av elven lå sagen.
---- 98 SS-B ---- Reguleringen av vannet i Ulvillelven skjedde hvor denne løp ut fra Kjesbuvannet. I dag er det en større dam på dette stedet, men tidligere la det en mindre dam her. Både Vangstad sag og Ulvillen sag benyttet seg av denne reguleringsdammen. Vangstad sag.
---- 99 SS-B ---- Justisråd Åge Hagen eiet Vangstad sag, hvis ene damstokkende lå på Vangstads grunn, hvorfor han svarte oppsitteren en årlig leie. Den andre ende lå på Rasmus Hagens gard Holmlien. Da justisråd Hagen døde og innsatte fru Wissing til sin arving, mente Rasmus Hagen og Ole Vangstad å være enerådende over sine grunner og eneberettigede til å ha sag her; men mot dette protesterte fru Wissing, som mente å ha arvet denne rett ifølge testamentet. Derfor anla de i 1765 sak mot henne om det. For alle tilfellers skyld hadde Rasmus Hagen allerede i 1763, efterat justisråd Hagen var død, sluttet kontrakt med Ole Vangstad, hvor denne hadde tilrådt ham den samme rettighet, som justisråden hadde hatt. Ved hjemtingsdom av 21. oktober 1765 ble fru Wissing tilpliktet å ryddiggjøre grunnen for eierne. Den 20. februar 1766 utstedte Ole Vangstad skjøte på Vangstad for 300 rdl. til sin søstersønn, Jeremias Midt Grundan, på de vilkår, at Ole skulle bruke gården sin levetid eller så lenge han lystet, hvorefter Jeremias avstod saggrunnen til fru Wissing. Men da dette ble tinglest i 1766, offentliggjorde Hagen sin kontrakt av 1763, hvorefter det ble prosess. Høyesterett stadfestet ved dom av 20. november 1771 hjem tingsdommen, og fru Wissing ble altså nødt til å avstå saggrunnen til Hagen. Levring sag. Sett inn mot Sagholet. Etter at sagen var nedlagt, sto en dam her. Det var en såkall «løftedam» brukt til under fløtningen. Men trolig sto det også en dam på dette stedet da sagen var i bruk. Sannsynligvis gikk det en renne ned fra dammen og ned til sagen på høyre side. Bind VI B — 7
---- 100 SS-B ---- Levring sag. Sagstedet sett fra elvebredden. I dag er stedet helt overgrodd av kratt. Levring sag. Disse steinene har trolig vært fundament for Levring sag.
---- 101 SS-B ---- Lev ring sag, besiktiget 6. juli 1758. Den lå i Trangdøla nedenfor Tromsdals og Lie gamle sagbruk og var kun en flomsag. Tømmer fra Hagens egne garder Levring og Sør Stene samt selveiergårdene Garnes og Nord Stene. Av Levring 10, av Stene-gårdenes felles skog 26, av Garnes 10 tylvter. Herav 2000 bord, hvorav 2/3 kjøpmannslast. Bevilling 25. november 1758. I 1772 har Rasmus Brodersen Hagen, som da var kommet i besittelse av sagen, foretatt betydelig av overskur på den. For dette vedtok han uten tiltale å erlegge 30 rdl. i bot til den nordenfjellske veikasse. Nedre Holmens sag, besiktiget 7. juli 1758. Den lå i Kverna og hadde godt fossefall. Tømmer fra justisråd Hagens egne garder Nedre Holmen 24, Dillan 15, Skavhaug 24, Inndalsgårdene 45 og Arstad 8 tylvter, samt fra Verdalsgodsets garder Lindset 4 og Kvernmoen 4 tylvter. Kvantum 4000 bord, herav 2/3 kjøpmannslast. Forøvrig hadde Hagen i 1732 til denne sag bygslet Kalvdalens ålmenning i fjellet ovenfor Kvernmoen og Lindsets skoger, hvorfra intet var fremført de siste 10-12 år på grunn av beliggenheten. Han hadde betalt førstebygsel og en årlig leie av 1 Vi rdl.
---- 102 SS-B ---- Lagretten fant, at denne ålmenning kunne levere 10 tylvter, som måtte bli å betrakte som et tillegg til de 4000 bord, hvis det kunne fremføres. Bevillingen er av 25. november 1758 og lyder på et kvantum av 4360 bord. I 1774 og 75 er det på denne sag også skaret tømmer fra Ramsås og Svarthovd almenninger, det første 1691, det andre 1000 bord. * Det opplyses at Nerholmen sag lå i Kverna. Hvis dette medfører riktighet, må sagen ha ligget et lite stykke ovenfor samløpet med Inna. Inna og Kverna løper sammen i Oterhullet, og på dette stedet finnes ingen muligheter for anlegg av sagbruk. Terrenget er både bratt og ufremkommelig ved elven. Derimot kan det tenkes at et eventuelt sagbruk i Kverna kan ha ligget nedenfor Hangfossen. denne ligger ca. 6 - 700 meter ovenfor samløpet. Denne fossen ville i så fall ha skaffet fornøden drivkraft. Like nedenfor fossen er det også noen flate moer på nordsiden av elven. Disse er skog bevokste i dag. Her ville det i så fall ha vært plass for både sagbruk og opplagstomter. De eldste kildene forteller at Nerholmen sag lå i Kverna. Men ganske snart må sagen ha blitt flyttet til Inna. Dette er den første fossen man møter på vei oppover Kverna — Hangfossen. Men terrenget viser med all mulig tydelighet at sagen ikke kan ha ligget ved denne fossen. Her er det ikke plass. Kanskje lå den noe lengre ned, men der er elven nesten utenfall. Føyd til i Musums tekst. 0. W.
---- 103 SS-B ---- Dersom Nerholmen sag fra først av lå ved Kverna, kan den ikke ha vært annet enn en flomsag. Kvernavassdraget er nemlig kort og bratt uten naturlige reguleringsmuligheter, og elven har sterkt varierende vannføring. Det synes klart at denne sagen skulle sage tømmer fra et forholdsvis stort område, og det må derfor på et tidlig tidspunkt ha blitt nødvendig å flytte den til et annet sted hvor den kunne drives mer kontinuerlig. Den uregelmessige og usikre vannføringen i Kverna kunne ikke ha vært tilfredsstillende i det lange løp. Det nye stedet som ble valgt på øst bredden av Inna rett over for Dillan sag. Og på dette stedet lå sagen for ettertiden så lenge den var i drift. Tidspunktet for flyttingen er imidlertid ukjent. På plassen Sagmoen under Nerholmen på Innas østre side bodde det sagmestere på Nerholmen sag i flere generasjoner. Det samme var til felle med plassen Sagen på elvens vestre side. Her bodde sagmesterene på Dillan sag. * Grens sag, besiktiget 11. juli 1759. Den lå i Malsåen nedenfor sammenløpet med Høysjøelven. Tømmer fra Kolstad 5, Nedre Gren 10, Over Gren 15 tylvter. En almenningsstrekning sønnenfor Malsåen ble satt til en førstebygsel av 3 rdl. og en årlig leie av 3 rdl. 8 sk. Kvantum Gren sag. En av de nederste Grenfossene i Malsåen. Malsåen danner flere fosser og stryk på dette stedet. Gren sag lå nedenfor denne fossen, men på bortre side.
---- 104 SS-B ---- Gren sag. Sett fra samme sted som forrige bilde, men nedover. Gren sag lå på andre siden av Malsåen. Gren sag. Malsåen sett oppover fra et punkt nedenfor Grenfossen. I bakgrunnen en av Grengårdene.
---- 105 SS-B ---- 1750 bord. Bevillingen er av 23. januar 1759. Dens kvantum ble fra 1768 overflyttet til Stor Longdals sag efter ansøkning fra Kltiver for å spare omkostningene ved å gjenoppbygge den nu nedråtnede Grens sag. Imidlertid hadde han i 5 efterhverandre følgende år drevet overskur på sagen, og for dette fikk han seg en mulkt. Det er vel heller ikke urimelig, at det efter sådant bruk var blitt så snaut med skog til den, at det ikke lønnet seg å bygge den opp igjen. Ulvillens sag, besiktiget 13. juli 1758. Den lå i Ulvilla og var kron gods, men bruktes av Rasmus Brodersen Hagen som bygsler. Til denne hørte almenningsskog omkring Væren, Helgåen og Skjækra ifl. bygselbrev av 12. oktober 1756. Sagen var overtatt Broder Bojsen Hagen til livsfeste ved stiftamtsskriverens bygselbrev av 12/10 1736. 1 fogderiet fantes ikke flere bygsler av dette slags; for de øvrige almennings- eller benefiserte skoger var enten bortforpaktet på 5 år eller ved kongelig bevilling tillagt sagbrukene mot førstebygsel og årlig skogleie, dog med den klausul «indtil Hans Majestæt maatte finde for godt om disse skogbruks benyttelse anderledes at anordne.» Bevilling 8. januar 1760.
---- 106 SS-B ---- Ulvilla sag. Fossen i Ulv i Hel ven som var drivkraft for Ulvilla sag. Ulvilla sag. Dette bildet er tatt fra kraftstsjonen i Ulvilla. Ulvilla sag la på høyre bredd.
---- 107 SS-B ---- Nedre Grundfoss sag. Nede ved foten av denne bakken sto sagen Grundfoss sag, besiktiget 14. juli 1758 efter rekvisisjon av Rasmus Brodersen Hagen. Tømmer fra: Bratåsen, Ottermoen, Kleppen og Helgåsen 32 tylvter, Snekkermoen og Julnesset 25, Helmoen 60, Skjækermoen, Åkran og Volden 44, Bjartan, Haugen og Ørtugen 20, Overnesset og Bakken 18, Overmoen 4, Overholmsgårdene 20, Kulslien 5, Byna 5, Holmligårdene 20, Midtholmen og Lilleholmen felles 20 tylvter, samt av de benefiserte gårdene Rød og Storstad 40, Flyan 5, Elnes 6 og Hagens gard Bjørstad 5 tylvter. Kvantum 12000 bord, hvorav 2/3 kjøpmannslast. Av de 4 benefiserte gårdenes 51 tylvter ble betalt 7 rdl. i første feste og 2 rdl. i årlig skogleie. Bevillingen er av 8. januar 1760,d0g på et mindre kvantum, idet gårdene fra Helgåsen til Bratåsen samt Snekkermoen og Julnesset og Holmengårdene ble lagt til Øst Grundan sag. Derimot fikk han forhøyet kvantumet efter en besiktigelse 3. november 1767, hvorved Bakken (Mælen), hvis skog befantes aldri å ha vært anhugget, ble vurdert til å kunne levere 20 tylvter, samt av Overmoens og Overholmens felles skog, som bestod av
---- 108 SS-B ---- Nedre Grundfoss sag. Ren nen sett nedover. skjønne, ranke trær, 60 tylvter. Ennvidere eiet Hagen Åsen og Kjesbu, som efter besiktigelsen av 1758 med hans samtykke var lagt til Vangstad sag, idet han hadde ventet ved justisråd Hagens død å bli eier av denne. Da det imidlertid, som ovenfor omtalt, ble prosess mellem Rasmus Hagen og den testamentariske arving, fru Wissing, og han fant det rimelig, at hver eier måtte være nærmest berettiget til sin egen skog, søkte han om å få Åsen og Kjesbu lagt til Grundfoss sag, likeså halvparten av Vest Hellan, som han var blitt eier av. Den hele gards kvantum, 20 tylvter, var i 1765 lagt til Hellan sag. Han fikk sitt andragende innvilget hvorefter det under 30. juni 1770 ble bevilget Grundfoss sag et kvantum på 13831 bord. Samtidig med besiktigelsen i 1767 ble det oppgått merker mellem Midt Hellan, Vest Hellan, Halset og Bjørgan. I håp om å få bevilling på gårdene i Helgådalen hadde Hagen i årene 1757-59 drevet betydelig overskur på Grundfoss sag, for hvilket han ble ilagt den klekkelige mulkt av 690 rdl. 16 sk., skjønt han førte vitner for, at disse gårdene til 1750 ikke kunne ført sitt tømmer annensteds, og at 168 tylvter var fremført før besiktigelsen av 1758, samt at hugst til denne sag skjedde året før tømmeret ble fremført.
---- 109 SS-B ---- Alt i alt var det f ire sager i Grundfoss- Ulvillaområdet. Sag 1 er Ulvilla sag. Den lå ved foten av de mange fosse ne Ulvi/le/ven danner like før den løper ut i Helgåen. Sag 2 er Fossneset sag. Den ble også kalt Øvre Grundfoss sag og Helga sag. Den lå omtrent der hvor øs tre brohode av den nye broen over Helgåen står. Sag 3 er Nedre Grundfoss sag. Den ble også kalt bare Grundfoss sag. Sag 4 er Øst Grundan sag. Begge de to siste lå ved Nedre Grunnfoss. Og like utenfor kartets ramme lå også Vangstad sag. Det er således ikke noen overdrive/se å si at det første industriområdet i Verdal lå i Ulvilla.
---- 110 SS-B ---- Stor Langdal sag. Etter at Blokko sag ble nedlagt, ble den flyttet et par hundre meter lengre ned i Malsåen. Hele veien nedover fra Blokko-tjern danner elven fosser og stryk. Det har ikke vært mulig a påvise sagstedet nøyaktig. Men trolig sto den forholdsvis langt nede på nordre side av Malsåa. Malsåa sett nedover fra nest nederste trinn. Sagen sto trolig på høyre side av elven midt på bildet. Stor Langdal sag. Et an net mulig sted er like ovenfor nest nederste foss. Bruddsteinene i venstre billedkant kan være rester etter en grunnmur.
---- 111 SS-B ---- <i> ** „' CD 5 fe a g s^ se se el ss fso feo o 2 se ss co --2 cd ~ -k* ss "a v. *- § ss se cd CD jT V» >. -» °5 S* § i* Q l & se Ta .S
---- 112 SS-B ---- Stor Longdals sag, besiktiget 10. juli 1758. Dette var en ny sag, som Kliiver aktet å oppføre i Longdals- eller Høysjøelven på Longdals grunn. Den gamle Høysjø sag i samme elv var nedlagt på grunn av vanskelighet ved å få tømmer til den. Tømmeret til den nye sag skulle skaffes fra Kliivers egne garder, nemlig av Longdalens og Sagvoldens felles skog 15 tylvter, Sæter og Tosteigens felles skog 15, samt selveier gårdene Varslåtten 6, Volden 6 og Lerset 10 tylvter. Dessuten kunne benyttes litt av en ålmenning nordenfor Malsåen, hvorfra 8 tylvter. Kvantum 2400 bord. Bevilling 1. desember 1760. Det hadde vært noen vanskelighet ved denne sagbevilling på grunn av protest fra justisråd Hagen, som eiet den ovenfor nevnte Grens sag. Saken ble ordnet ved, at Kliiver kjøpte Gren med sag av justisråden i 1760. Ved bevilling av 12. januar 1768 fikk så Kliiver tillatelse til å skjære Grens sagkvantum på Stor Longdals sag, hvorefter dennes samlede kvantum ble 4150 bord. Hellan sag ble bevilget kjøpmann Erik Dahls trøm på Øren 27. mai 1766. Tømmeret ble levert fra Vest Hellan (søndre part) 10 tylvter, Øst Hellan (søndre part) 14, Breding 4, Lundskin 4 og den benefiserte Hellan-gård 15 tylvter. Kvantum 2732 bord. Ved bevilling av 30. juni 1770 ble 463 bord overflyttet til Grundfoss sag og ved avtektsforretning av 14. august 1772 ble ytterligere 92 bord fråtatt dens kvantum, som derefter ble 2177 bord. Hellan sag.
---- 113 SS-B ---- Augla sag lå i Kvamselven på Kvams og Auglas grunn på en av Augla utskilt part Hullet, Stamsveet eller Sagvolden, som kaptein Aksel Motzfelt på Trones hadde kjøpt. Besiktigelse ble avholdt 19. oktober 1764 efter forlangende av Motzfelt, som aktet å anlegge en flomsag der. Tømmer fra Husby 5, Kvam 5, Husan 2, Volhaugens ålmenning (hvorav en del var tillagt Hauka sag) 10, Augla 3, Solberg 3, Sanden 2, Landstad 2, Lyngåsen 5, Vester Ydse 5, Holme 1 og Trones 8 tylvter. Kvantum 2000 bord. Oklans og Søndre Hallems skoger ble besiktiget; men det fantes intet tjenlig til sagtømmer. Motzfelt ville også ha Røras ålmenning inndratt i besiktigelsen; men hertil var det ikke adgang. Eierne av ovennevnte garder lot tilføre, at de var villige til å levere det ansatte kvantum.
---- 114 SS-B ---- Den årlige skogleie for ålmenningen og de benefiserte skoger ble satt til 2 rdl. 16 sk., den halve damstokkleie til 16 sk. og førstebygselen til 9 rdl. 1 ort 18 sk. Verdien av en tylvt tømmer i skogen ble ved denne leilighet anslått til «ei ringere end 2 ort». Fogden mente, at når det var fremført til sagvelten, var det verdt 2 ort 16 sk. å 3 ort. Bevillingen av denne sag gikk ikke igjennem uten vanskeligheter, idet endel av Verdalens almue under 30. oktober s.å. innsendte en skriftlig forestilling, hvor de søkte om å bli «befriet for den overlast vi befrygter os for i tiden at maatte indløbe ved det af kaptein Motzfelt oprettendes sagbrug i nærheden af Volhaugen», idet de fryktet for å komme til å mangle det fornødne skifang og tømmer til husreparasjon, hvorfor fogden fikk ordre til å meddele fullstendig opplysning om, hvor vidt almuens rett til ålmenningen strakte seg, og om det kunne forsvares å opprette sagbruk der. Bevilling ble dog gitt 27. mai 1766. Siden kom løytnant Karl Motzfelt i besittelse av sagen, hvilket voldte nye vanskeligheter. Ved forordninger av 23. januar 1686, 30. april 1692, 28. februar 1705 og 31. juli 1743 var det forbudt alle embedsmenn å drive sagbruk eller dermed forbundet trelasthandel i sitt embedsdistrikt. Disse forordninger ble i adskillig utstrekning overtrått, idet embeds menn, som ved arv eller ekteskap var kommet i besittelse av sådanne bruk, fikk tillatelse til å drive dem. Enkelte anskaffet seg endog slike bruk ved kjøp i håp om påfølgende bevilling til å drive dem for egen regning eller ved bortforpaktning. En kongelig resolusjon av 14. oktober 1801 påbød strengt de gamle anordningers overholdelse i dette punkt. Hva Augla sag angår, så lå dragonkvarterene Husan, Vester Ydse, Kvam, Trones og Holme i Motzfelts kompanidistrikt, hvorfor det ved rentekammerets skrivelse av 14. desember 1771 ble forbudt ham å drive disse gårders skog. Forbudet ble imidlertid tatt tilbake ved skrivelse av 26. mars 1774. Ennvidere var det reist sak om gyldigheten av det skjøte, kaptein Motzfelt hadde fått på sagstedet (Se Augla i Verdalsboka bd III.) Ved latingsdom ble eiendomsretten frådømt ham; men ved høyesterettsdom ble skjøtet kjent gyldig. Karl Motzfelt solgte i 1794 stedet med sag til Haldo Arntsen Aug/en. Sulstuen eller Stormoen sag. Besiktigelse 18. juni 1764 efter for langende av Hornemann og Rasmus Lyng, som aktet å anlegge sagbruk ved Stormoen i en liten foss, Lille Eidfoss. Tømmer fra Sulgårdenes skog, som «ei i nogen tid til saadant brug har været anhugget», 110 tylvter. Bevilling ble gitt 12. januar 1768 på et kvantum av 5280 bord. Rekvirentene forbeholdt seg i tilfelle av, at kjørselen til denne sag ble for besværlig, da å måtte føre dette kvantum til Grundfoss (skal vel være Øst Grundan) sag, som også var deres eiendom.
---- 115 SS-B ---- Sulstuen eller Stormoen sag. Sagen lå ved Stormoen. Men det finnes ingen Ulle Eidfoss ved Stor moen. Det man imidlertid gjorde, var å demme for Inna på dette stedet. Elven går her i en U-sving, og som følge av oppdemmingen rant vannet over eidet som ble dannet som følge av U-svingen. Sulstuen eller Stormoen sag. Ned til det gamle elveløpet ble det en liten foss ned fra ryggen av eidet, I Lille Eidfoss. Dette bildet er tatt fra toppen av denne kunstige fossen og ned mot der sagen sto. Man kan så vidt se restene etter sagen. Bind VI B —8
---- 116 SS-B ---- Sulstuen eller Stormoen sag. Samme tørrlagte fossen sett nedenfra. Her vises tydelig res tene etter det nedfalne sagbruket. Sulstuen eller Stormoen sag.
---- 117 SS-B ---- Hallan sag. Damstokkens ene ende stod på Sør Hallans, den annen på Hetloens grunn. Den er anlagt av løytnant (senere major) Elling Lyng ifølge bevilling av 12. januar 1768. Tømmer fra Rein 4 tylvter, Næs 4, Østre- og Vestre Lerfald 5, Mikvold 2, Skjørdal 14 og Molberg 1 tylvt. Kvantum 1968 bord, hvorav ved avtektsforretning 14. august 1778 avtatt 528, igjen 1440 bord. Den 10. juni 1779 ble det avholdt skjønn til fastsettelse av bygsel og leie, når den daværende eier, M/5 Tuv, måtte avgå. Damstokkens ene ende lå nemlig på Heitlo, som var benefiseret gard. Førstebygselen ble satt til 3 ort 12 sk. og den årlige leie til 1 ort. Ved skjøte av 11/4 1776 hadde Elling Lyng solgt sagbruket for 300 rdl. til Nils Anderssen Tuv av Skogn. Det var i skjøtet forbeholdt Sør Hallan å ha kvernbruk og ta kvernvann av sagdammen. Nils Tuv solgte en halvpart i sagen for 150 rdl. til proprietær Johan Peter Testmann ved skjøte av 7/7 1776; den annen halvpart overdrog han ham for samme pris ved skjøte av 4/1 1781. Ved auksjon 15/1 1782 ble sagen solgt for 295 rdl. til løytnant Henrik Angell. Denne skjøtet den under 16/2 1784 for 250 rdl. til Anders Bårdsen Kjceran. Av ham kjøpte så Verdalsgodsets eier, Johan Widerø Tonning den ifl. skjøte av 6/10 1801. Hallan sag. Rinnelven danner flere stryk og fosser ved Hal/an og Heitlo. Dammen sto over den øverste fossen som begynner midt på dette bildet. Til venstre er Heit los grunn og til høyre Hallans grunn.
---- 118 SS-B ---- Ha lian sag sto på Ha l låns grunn. Sagen sto på bortre side av el ven hvor det na er tett krattskog omtrent midt på bildet. Hallan sag. Sel ve stedet for sagen slik det ser ut i dag.
---- 119 SS-B ---- Da Tonning i 1802 skilte seg ved Verdalsgodsets 7 eiendommer i Skogn, lot han Hallan sag følge med. Det hele ble ved skjote av 25/9 1802 solgt til et konsortium, bestående av Peder Bertelsen Munkeby, Jonas Jonassen Veske, Otte Hanssen Røstad og Søren Hanssen Grevskot, alle av Skogn. Peder Munkeby solgte i 1810 sin fjerdepart til proprietær Testmann, som i 1812 overdrog halvparten herav til sin svoger, løytnant Lorents Didrik Krog. Denne skjøtet under 3/2 1819 parten tilbake til Jonas Veske, som ifl. skjote av 3/9 1821 også kjøpte Testmanns resterende part og således ble eier av halvparten i sagen. De øvrige medeiere var da Otte Røstad og proprietær Henrik Krenkel Jelstrup. Den siste hadde ifl. skjøte av 11/4 1822 kjøpt den fjerdedel, som Søren Grevskot hadde eiet, av dennes arvinger. Ved en overenskomst av 30/3 1830 delte disse 3 eiere nu godset i Skogn mellem seg, dog således at Hallan sag fremdeles vedble å være felles eiendom. Ved skjøte av 23/6 1832 solgte Erik Olsen Veske sin halvpart i sagen til Elling Balhald og Ole Heitlo for 50 spd. Og de to andre eiere solgte den annen halvpart til Anders Ellevsen Hallan for samme pris ved skjøte av 8/8 1833. De forbeholdt seg dog i 4 år å skjære 6 tylvter 6-alens tømmer på den uten betaling, hvorimot kjøperen skulle være berettiget til årlig å ta 12 fullvoksne grantrær i den dem tilhørende Ramsås ålmenning, likeledes uten betaling. Anders Ellevsen solgte halvparten av sin del i sagen for 25 spdl. til Tomas Sørensen Hallan ifl. skjøte av 7/2 1837. En sak fra den tid Elling Lyng eiet Hallan sag, belyser klart forholdet mellem skogeierne og sageierne og mellem disse siste innbyrdes slik som det kunne arte seg på grunn av sagbrukenes privilegier: Munkrøstad privilegerte sag, som var eiet av Reinert Testmann, hadde sitt bevilgede kvantum sagtømmer fra blant andre Høylos skog, som skulle levere 3 tylvter. Kvantumet for 1768 hadde Ole Høyloen tilbudt for 7 ort pr. tylvt, hvilket Testmann fant for dyrt og ikke ville betale, hvorfor Ole solgte tømmeret til Hallan sag, som var eiet av Lyng. Der lot Testmann det belegge med arrest, ved hvilken leilighet det fantes 6Vi tylvt. Om denne arrestforretning ble der da prosess. I doms premissene uttales, at visstnok er sageieren ikke berettiget til å foreskrive skogeieren, hva pris han skal seige sitt tømmer for; men da skogeieren på den annen side har forpliktet seg til å levere et visst kvantum, og sageieren som følge herav har satt seg i bekostninger med sagbygging etc., så skjønnes ikke, at skogeieren er berettiget til å nekte å levere, før det av kyndig og upartisk nemnd blir undersøkt, hva som er billigt eller ikke, da skogeieren ellers av sjikane eller innfall kunne stanse en innretning, hvorav Hans Majestet har inntekter og mange mennesker
---- 120 SS-B ---- levebrød. Retten finner altså, at sitanten har vært beføyet til heftelsen, så meget mere som Ole synes å drive en ødeleggende økonomi med sin skog; fordi bevillingen lyder kun på 3 tylvter, og her finnes altså 6/2. Arresten opprettholdes, og tømmeret skal tilhøre sitanten efter den pris, uvillige menn setter, hvis sitanten vil betjene seg derav, i hvilket tilfelle Ole skal føre det til Munkrøstad sag. For eftertiden bør Ole føre sitt tømmer til Munkrøstad sag efter uvillige menns skjønn og Lyng avholde seg fra å kontrahere om andre sageieres tømmer. — Ole og Lyng ble idømt saksomkostninger med tilsammen 10 ort. Det sees av denne historie, at seiv om en gard hadde god skog, var det vanskelig for eieren å dra den fulle økonomiske nytte av den. — Skrove sag. Åge Brodersen Hagen kjøpte ifl. skjøte av 20/7 1767 et sagsted av Baro Sevaldsen Skrove. Det ble ved skyldsetningsforretning av 21/7 1767 satt i en skyld av 1 mkl. Samme dag ble det avholdt skog besiktigelse. Tømmer ble anvist av: Bjørgan 5 tylvter, Skrove 5, Skrove (lektoratets gard) 4, Skrove (Ingebrigt) 4, Skrove (Gundbjørn) 4, Snausen 4, Jermstadgårdene 5, Follo 3, Åsen 5 (den siste dog uten prejudice for Vangstad sag, hvortil den i 1758 var lagt). Bevilling ble gitt 29. mars 1768 på 1968 bord, hvorfra dog ved avtektsforretning av 14. august 1772 gikk 192, igjen 1776 bord. Åge Hagen overdrog i 1779 Skrove sag. Leiråen sett nedover mot stedet hvor Skrove sag sto. Sagen sto på venstre bredd.
---- 121 SS-B ---- Skrove sag. Reguleringen av vann/øringen i Leiråen skjedde ved Leirsjøen. denne sag til broren, Rasmus Brodersen Hagen. Da damstokkens ene ende lå på beneficeret grunn, ble det fastsatt en førstebygsel av 3 ort 8 sk. og en årlig leie av 1 ort. Øst Grundan sag. Da Peter Rafael Lund i 1739 solgte Øst og Midt Grundan til oppsitterne, forbeholdt han seg en «sagstedsleilighet» i Grundfossen under disse gårdene. Ved skjote av 11/10 1763 erhvervet Hornemann og Rasmus Lyng adkomsten til dette og fikk 8. november s.å. en besiktigelse for å kunne anlegge sag der. Herimot protesterte Rasmus Brodersen Hagen som eier av Grundfoss sag; men retten fant ikke, at det nye sagbruk var til «prejudice» for Hagens, hvorefter det ble anvist tømmer av Kleppen 4 tylvter, Ottermoen og Bratåsen felles 32, Snekkermoen 50, Julnesset 20, Helgåsen (Arnt) 10, Helgåsen (Jon) 12, Halset og Bjørgan felles 8, Øvre Sende 3, Midtholmen 40, Kvernmoen 18, Lindset 4 og Østnes 4, tilsammen 197 tylvter, hvorav 1750 bord tii bygdens bruk, 5250 til utskipning, tilsammen 7000. Rekvirentene hadde også forlangt besiktigelse av Åsens, Fikses og Nedre Sendes skoger, men f raf alt dette under forretningen. Lagretten ansatte 1 tylvt tømmer, som det sto på roten i disse skogene, til 12 skilling tylvten. Skogleien for de offentlige og beneficerte gårdenes skoger ble satt til 7 ort 12 sk. og bygselen til 6 rdl. 16 sk.
---- 122 SS-B ---- Øst Grunclan sag. Denne sto på vestbredden av Helgåen ved nedre Grund/oss, altså pa motsatt side av Helgåen på dette bildet. Nedre Hauka sag. Like før Haukåen løper ut i Leksdalsvannet er det flere små fosser og stryk. Disse har gjennom flere hundre år skuffel drivkraft til både kverner og sagbruk. Dette er en av de nederste fossene. Sagen la inne på høyre bredd.
---- 123 SS-B ---- Hauka eller Nedre Hauka sag, som var anlagt i 1739, ble besiktiget påny 17. juli 1758. Tømmer fra Nedre Hallem 4, Lein 5, Skjørholmen 3, Vist 4 og Lyngåsen 2 tylvter. Volhaugens ålmenning var uthugget av gårdbrukerne til skifang, bygningstømmer etc, «saa ikke et eneste sagtømmer findes igjen». Skogleien, som ved besiktigelsen 14. oktober 1739 var satt til 2Vi ort, forlangte Flet nedsatt og fikk avslag på 20 skilling. Den 15. oktober 1768 fikk han bevilling på 800 bord. Sagen ble solgt til Nils Anderssen Tuv. Denne ble i 1774 ilagt mulkt for å ha skaret undermåls tømmer på den. Seiv påstod han, at tømmeret kun var frem brakt, men ikke formelt mottatt, hvilket han avla ed på og ble frikjent. Øvre Hauka sag var en flomsag, anlagt avfogdArnt Kristofer Arnet, som var gift med Sivert Flets enke. Den første besiktigelse ble avholdt 11. juli 1770. Det ble anvist tømmer av Tuset 14 tylvter, Nedre Hallem 4, foruten de 4, som var lagt til Nedre Hauka sag, Skjørholmen 7 (til Nedre Hauka 3), Vist 6 tylvter (til Nedre H. 4). Bevilling 19. november 1770 på 1488 bord. Nedre Hauka sag lå omtrent midt på dette bildet like ved elva som er skjult av gress og kratt. Dette har vært sagsted fra gammelt av. Da man i 1672 holdt besiktigelse, ble det bestemt at sagen skulle legges nedenfor et da nedfallent sagbruk. Dette eldre sagbruket må da ha ligget øverst i denne bakken. Hvor gammelt dette sagbruket kan ha vært, er det svært vanskelig å ha noen formening om, men trolig må det ha vært noen ti-år eldre, kanskje fra før 1650. I så fall hører det med til de eldste sagbrukene i Verdal. Men det finnes ingen opplysninger i kildene om denne dagen.
---- 124 ----
---- 125 SS-B ---- Øvre Hauka sag. Det var først etter at denne sagen ble bygget at man tok til å skilte mellom Øvre og Nedre Hauka sag. Sannsynligvis er dette fossen som skaffet drivkraft til sagen. Dersom det var noen dam, la den ganske sikkert like oppe på toppen av fossen. Ellers var nok hovedreguleringen av Haukåen i Haukevatnet. Øvre Hauka sag. Samme foss sett fra det sted sagen sannsynligvis sto.
---- 126 SS-B ---- Øvre Hauka sag. Sagstedet sett fra toppen av fossen. Hvilken side sagen lå på, er det uråd å ha noen for men ing om. Marken sag lå ved Nedre Marken foss i Lundselven.
---- 127 SS-B ---- Marken sag. Sagen lå på venstre bredd inne i svingen bak steinen. Øvre Marken f oss - Høy f oss sag. Det for telles i teksten at ved besiktigelsen av Nedre Marken foss i 1766 ble det opplyst at det hadde ligget en sag en tre-fire børseskudd lengre opp ved Lundselven. Noen få hundre meter høyere opp ligger Øvre Marken foss. Trolig er det her den omtalte sagen må ha ligget.
---- 128 SS-B ---- Marken sag. Sag 1 er steelet for Marken sag. Den lå ved Nedre Marken sag. Sag 2 betegner det sannsynlige sted for sagen som skulle ha ligget en «tre-fire børskeskudd» lengre opp i Lundselva. Der ligger Øvre Marken foss. Trolig er det den som ble katt Høy f oss sag. Sag 3 er t rolig stede t hvor Hofstad sag lå. Marken sag ble anlagt av Casper Rust på sin myndlings, Ole Hagen Rusts vegne efter besiktigelse den 22. september 1766. På det sted, hvor den var tenkt lagt, lå en kvern. Det ble opplyst, at det en 3-4 bøsseskudd fra dette sted fra alders tid hadde vært en sag på Markens og Hofstads grunn; men om dette finnes ialfall intet i sagmanntallene. Tømmer fra Ole Hagen Rusts egen garder, Nordre Marken 24 og Søndre Marken 7 tylvter. Bevilling ble gitt 21. august 1769 på 1488 bord.
---- 129 SS-B ---- Tuset sag er anlagt av Lyder Wenzel tett ved Tusets hus i elven fra Lomkjønnet på et sagsted, som han hadde kjøpt av Ellev Jonsen og Jon Olsen Tuset ifl. skjøte av 18/12 1769, tgl. 22/2 1770. Den første besiktigelse er avholdt 12. juli 1770, og det ble anvist tømmer fra Øvre Tusets 2 garder 24 tylvter, Aksnesgårdene 12 og Viken 4 tylvter. Bevilling ble gitt 11. februar 1771 på 1920 bord. Casper Rust nedla innsigelse mot dette sagbruk, men tok den senere tilbake, efter at han ved nærmere undersøkelse hadde funnet, at det ikke «præjudicerte» Markens sag. Tuset sag ble sammen med begge Haukå-sagene solgt til Nils Anderssen Tuv, fra hvem de gikk over til Ole Skjevlo av Sparbu. Tuset sag ble nedlagt før 1800. Romsås sag har en kort tid vært gjenopptatt som privilegert. Efter rekvisisjon av løytnant Lyng ble det den 14. juni 1764 avholdt besiktigelse i Ramsås ålmenning, hvor han aktet å oppføre sag i Ramsåen. Det opplyses ved denne leilighet, at det fantes levninger av en eldre sag. Ramsås ålmenning fantes å kunne avgi 60 tylvter. Dagen efter ble det avholdt besiktigelse av Svarthovd ålmenning, hvor forfalne levninger av den gamle Tverå eller Svarthovd sag ennu fantes. Også lengere nede i Inddalens mark ble det opplyst å ligge et sagsted, kalt Tverå, hvor det før hadde vært en sag; men ingen visste for hvor lenge siden. Svarthovd ålmenning ble ansett for å kunne levere 28 tylvter. Ramsås sag. Denne sagen lå ikke i Ramsåen. Derimot lå den ved siden av. Man bygget en dam i elven, og dette førte til at den tok nytt løp over en liten sadel vest for Ramsåen. Demningen lå i bakgrunnen til høyre. Det nye løpet gikk over det iaveste punktet til venstre midt på bildet.
---- 130 SS-B ---- Ramsås sag. Det nye løpet sett fra en annen vinkel. Ramsås sag. Elvens nye løp kom ned denne bakken hvor det således ble en juss. Ved foten av denne fossen ma Ramsås sag ha ligget.
---- 131 SS-B ---- Ramsås sag. Flyfoto fra øst mot samløpet mellom Ramsåen og Tromsdalselven Ramsåen kommer fra venstre og Tromsdalselven nedenfra midt på bildet. Etter samløpet kalles elven Trongdøla som fortsetter til høyre. Om man følger skogsbilveien som kommer fra nederste venstre hjørne, peker denne mot Ramsåen. Men like bortenfor elven kan sporet etter det kunstige løpet anes som en lysere stripe i terrenget, vist med en pil. Ramsås sag. Flyfoto av samme sted, men fra vest. Nå er samløpet og sporet etter det kunstige løpet i nederste venstre hjørne. Tromsdalselven kommer nå midt imot. Omtrent midt på bildet ved rettstrekningen av skogsbilveien lå Tromsdal sag. Pi len viser det kunstige løpet. Bind VI — 9
---- 132 SS-B ---- bo 53 co ■8 as bo C 3 co bC o ho Ss sn ~$ "ts s "^ bo 53 &0 bo CO I to be O bo C 3 to °«3 g SC
---- 133 SS-B ---- Holzførsteren vurderte dette kvantum for høyt og foreslo 50 tylvter av Ramsås og 25 av Svarthovd ålmenning. Ennvidere anførte han, at en sådan tylvt sagtømmer mellem landmann og kjøpmann gjalt for 3 ort, medens lagretten hadde satt den til 2 ort. Rekvirenten erklærte seg villig til å betale sagstedleie også for Tverå sagsted, hvis han fikk bevilling, skjønt han aktet å føre tømmeret til Ramsås sag, da det ikke var tømmer nok til et sagbruk i Svarthovd ålmenning. Dette er dog neppe blitt innvilget, idet Tverå sag i 1767 ennu utrykkelig betegnes som øde. Ramsås sag er derimot blitt opptatt, men kun drevet ganske kort tid. Det opplyses senere, at den ifølge rentekammerets skrivelse av 16. oktober 1773 var satt til auksjon på siste ting, og at høyeste bud da var 20 rdl., som anbefaltes approbert, da høyere bud neppe ville fåes. Og i 1775 heter det, at den er øde og nedlagt, og at bygninger og inventar er solgt ved auksjon og forlengst bortført. Tømmeret fra Ramsås og Svarthovd almenninger var både i 1774 og 75 oppskåret på Nedre Holmen sag. På de i tidsrommet 1750-75 nevnte 23 sagbruk må det være skaret betydelige kvanta, skjønt ikke alle var i drift samtidig, og det heller ikke på langt nær alle år ble skaret det bevilgede kvantum. I årene 1773-75 var således de bevilgede og skårne kvanta: Bevilget Skaret Nr. Sagbruk kvantum 1773 1774 1775 Eier i 1775 1. Tromsdal 1800 1060 804 1500 Kierulf 2. Lie 2000 709 1821 216 Kierulf 3. Ulvillen 2000 1640 3000 1670 Rasmus Hagen 4. Grundfoss 13831 9120 11020 9870 Rasmus Hagen 5. Lund 3200 3106 3186 2732 Kluvers enke
12. Nedre Holmen 4360 3738 6006 5330 Kierulf 13. Nedre Hauka 800 800 800 860 Nils Ar 800 800 800 860 Nils Anderssen Tuv 14. Øst Grundan 8784 1446 1204 2980 Hans Jakob Blix 15. Ramsås 0 0 0 0 0 0 16. Auglen 2000 Karl Motzfelt 17. Hellan 2177 1392 1880 1986 Erik Dahlstrøm 18. Skrove 1776 942 1850 1560 Åge Brodersen Hagen 19. Sulstuen 5280 2498 2534 1292 Hans Jakob Blix 20. Hallan 1968 950 850 720 Løytn. Elling Lyng 21. Marken 1488 1872 1500 1464 Ole Hagen Rust 22. Øvre Hauka 1488 0 3200 1488 Nils Anderssen Tuv 23. Tuset 1920 432 792 600 Lyder Wenzell Tilsammen 63686 37069 49226 41124
---- 134 SS-B ---- Som man ser, er de oppskårne kvanta 2 å 3 ganger så store som i 1680- årene, da det også var en god tid for trelasthandelen. Det har under disse omstendigheter gått hardt inn på skogene. Allerede i skrivelse av 1. november 1766 til rentekammeret uttaler stiftamtmannen, at «skovene formindskes her som i hele Norge i saa høi grad, at jeg med det første nødsages derom at gjøre en besynderlig (særskilt) forestilling». Ulovlig hugst Det er klart, at den gode avsetning til høye priser var en fristelse til ulovlig skoghugst, som også utvilsomt ble drevet i stor utstrekning. Mange vanskeligheter bidrog til å gjøre kontrollen vanskelig: For det første hadde almuen rett til å ta tømmer i ålmenningen til eget bruk. Og leilendinger på beneficeret gods hadde ifl. lovens 3-14-34 rett til å hugge hustømmer, brenneved, gjerdefang, emnetrær etc. til gardens vedlikehold samt til salg så meget, som behøvdes til betaling av den halve landskyld. Endelig kunne leilendingen tillate annen mann å hugge i gardens skog 3 lass samt 2 lass skav til kreaturene. Det måtte bli meget vanskelig å holde denne bruksrett innenfor lovlige grenser, eller som advokat Dunker uttrykte seg i den berømte Jenssen-sak: «Den ulovlige bruk kom den lovlige bruksret saa nær, at grænsen var let at overskride.» Det var visstnok tidlig i 1700-årene ansatt «holzførstere», som skulle føre tilsyn med skogen; men dels har deres distrikter vært for store til, at tilsynet kunne bli effektivt, og dels har de ikke hatt støtte hos over øvrigheten. Dette fremgår nokså tydelig av en skrivelse av 17. desember 1768 fra stiftamtmannen til rentekammeret, hvori han meddeler å ha anvist holzførsteren de 60 rdl. 65 sk., som utgjorde åttendeparten av de bøter, som noen bønder av Strinda var idømt for ulovlig skoghugst og tilkom holzførsteren som anmelder. I denne skrivelse bemerker han temmelig infamt, at holzførsteren muligens kan bli mere ivrig til å anmelde overtredelser, når han får så betydelig fordel av angivelsen; men at det neppe gjør ham mere ivrig i å forebygge overtredelsene og virkelig passe på, at skogen bevares. Og han slutter med å uttale, at «til god lykke» er det kun de to fogderier Strinda samt Stjør- og Verdalen, som er forsynt med holzførstere, og han finner det übegripelig, hvorledes «disse gode mænd», hvis bestandige bopel er i Trondhjem, kan ha tilbørlig innseende med sine distrikter og vidtløftige skog strekninger, «allerhelst da deres kundskab i forstsager af kjendere meget drages i tvivl». Forøvrig fremholder han, at bonden, som kjøper eller bygsler sin gard dyrt, i minstevekstår er nødt til å ty til skoghugst som det nærmeste middel til å klare utgiftene. (Se forøvrig kapitlet om holzførsterne.)
---- 135 SS-B ---- De høye bordpriser i 1760-70-årene fristet til misbruk av forskjellig art: Sageierne lot skjære mere enn det bevilgede kvantum eller tok tømmer fra andre skoger enn de som var tillagt sagen, likesom de også lot hugge undermålstømmer. Synderlig annen kontroll enn den oppgave sageieren seiv leverte over det årlige oppsagede kvantum, hadde man ikke. Og som det fremgår av det foregående har disse oppgåver ikke alltid vært pålitelige. I 1773 er flere bønder blitt mulktert for hugst av undermålstrær. På ansøkning fikk de dog mulkten delvis eftergitt «af særdeles naade». Mulkter av denne art gikk til veikassen og kunne være betydelig: Ved kongelig reskript av 19. juni 1756 er bestemt, at hvis noen forleder bønder til å hugge tømmer under det mål som kongelig anordninger bestemmer, eller hvis sageiere lar sine merkere motta eller seiv kjøper undermålstømmer, skal de første gang bøte 100 rdl., andre gang dobbelt og tredje gang ha sitt sagbruk forbrutt. Den ulovlige hugst gikk især ut over ålmenningen og har naturligvis vært drevet fra uminnelige tider; men først i 1779 kan noen sees å være mulktert for dette i Verdalen. Det gjalt da ikke mindre enn 86 Vi tylvt, som var hugget i Svarthovd og Ramsås fredede almenninger og straffen var ifl. plakat av 8. desember 1733 en mulkt på 48 skilling pr. tylvt og konfiskasjon av tømmeret. De dømte unnskyldte seg med übekjenskap til almenningsgrensene og søkte befrielse for mulkten; men stiftamt mannen fant ikke grunn til å anbefale det, idet han hadde grunnet mistanke om, at de kunne være tilskyndet til den ulovlige hugst av en eller annen; som hadde fordel av den, og isåfall mente han, at de måtte ha fått forsikring om å bli holdt skadesløs i tilfelle av at hugsten ble oppdaget og påtalt. Det kan ikke være tvil om, at han har siktet til noen av sageierne og da vel nærmest til Verdalsgodsets eier, Kierulf. Trelast handelen var ved denne tid begynt å gå tilbake på grunn av urolighetene i Amerika, så det hadde litt å bety for sageierne å få billig tømmer. Nu høres det ikke om mere ulovlig hugst før efter 1800, skjønt den utvilsomt har vært drevet og det sannsynligvis endog i stor utstrekning. I 1802 har det vært reist tiltale for sådan forseelse, likeså i 1805, 1806, 1811, 1812 og 1817, mest for hugst i Inndalens ålmenning, men også i de benefiserte gårdenes skoger. I 1826 var 3 mann tiltalt for hugst av 137 Vi tylvt tømmer i Inndalsalmenningen, men ble frikjent. Ved disse tider var Verdalsgodset praktisk talt blitt alene om å drive sagbruk i bygden, og det er særlig godsets leilendinger som har drevet den ulovlige hugst, likesom det er sagt, at det var løytnant Holck, Meinckes fullmektig ved godset fra 1821, som organiserte skogtyveriet. I 1837 var en hel mengde siktet for ulovlig skoghugst i Inndals almenningen. Ikke mindre enn 18 av dem erkjente å ha hugget eller vært med på å hugge, Lensmann Rygh erklærte dog, at det var foregått langt
---- 136 SS-B ---- større hugst enn ved denne anledning opplyst; herom kunne man best overbevise seg ved å befare åstedet. Ved kriminalloven av 1842 ble ulovlig skoghugst innordnet under begrepet tyveri, og efter denne tid ble det farligere å innlate seg på den; men misbruket vedvarte dog lenge efter. I 1846 har det vært forhør over 30 tildels av bygdens bedre bønder angående ulovlig hugst i Leksdalsalmenningen. Noe nevneverdig resultat ble dog ikke oppnådd, de fleste hadde hugget efter utvisning eller tillatelse av andre, som hadde utvisning. Først efter den landskjente sak mot Nikolai Jenssen for del aktighet i skogtyveri synes det å ha blitt mindre av ulovlig hugst. At myndighetene ikke vek tilbake for å reise tiltale mot en så høytstående mann, gjorde inntrykk på folk. Seiv om Jenssen ble frikjent, har således dette saksanlegg utvilsomt gjort sin nytte. Produksjonen av trelast synes omkring 1770 å ha vært på det høyeste. De bevilgede bordkvanta har visstnok også vært så store, som skogene tålte, og når så den ulovlige hugst kom til, har avvirkningen rimeligvis vært altfor stor. Herpå lyder det, når stiftamtmannen i en skrivelse av 9. november 1771 til det norske kammer uten å nevne navn sier, at det er en del sageiere, som av spesielle grunner er vedblitt å oppgi som skaret det bevilgede kvantum, skjønt det er bekjent nok, at neppe en tiendedel derav kan erholdes. Grunnen kan neppe være noen annen, enn at sageierne var redde for at det offentlige av hensyn til skogens bevaring skulle skride inn, når det viste seg at det kvantum som var bevilget, ikke kunne skaff es. Endel krav på forhøyelse av det bevilgede kvantum ble også ved denne tid avslått. Verdalsgodsets eier, generalauditør Kierulf, hadde således søkt om å få overføre bordkvantumet fra Tromsdals, Lie og Ramsås sager til andre bruk; men dette møtte blankt avslag, idet det norske kammer henstillet til nærmere overveielse, om skogens bevarelse og distriktenes øvrige økonomiske omstendigheter kunne tillate, at disse bruk vedble med sin tidligere drift. Angående forhøyelser av kvantumet ved Nedre Holmen, Vangstad og Tuset sag uttaler stiftamtmannen i skrivelse av 21. desember 1771 til fogden, at det under nærværende omstendigheter ikke kan gjøres forestilling om det, «da kamret er af de tanker, at deslige forhøielser ei er at bifalde.» Senere har dog Kierulf ialfall til en viss grad fått sitt krav imøte kommet; for som før nevnt er fra 1774 tømmeret fra Ramsås og Svarthovd ålmenning skaret ved Nedre Holmen sag. Likeså fikk han under 22. august 1776 bevilling på en forhøyelse av kvantumet for Vangstad sag, som han imidlertid var blitt eier av, ved å få tillagt den Lille Musum samt Sende og Fikse. Eieren av Store Musum, Anders Arntsen, hadde vegret seg mot å levere noe. Dessuten fikk han tillatelse til å overflytte 20 tylvter tømmer fra Åsens og Kjesbu skoger fra
---- 137 SS-B ---- Grundfoss til Vangstad sag, hvorefter kvantum for Grundfoss sag ble 13165 og for Vangstad 2500 bord. Videre fikk han under 26. juni 1776 bevilling på Dillan sag. Den Dillan sag som nevnes i 1680-årene, var forlengst nedlagt. Skogens bevaring Tanken på skogens bevaring er en og annen gang dukket opp og har gitt foranledning til uttalelser fra distriktets øvrighet. I en skrivelse av 15. februar 1783 uttaler således stiftamtmannen som svar på en fore spørsel fra rentekammeret, at han ikke anser sagtømmerhugsten for så skadelig for skogen; men at den såkalte barkløpning er desto mere ødeleggende, hvorfor det meget var å ønske, at almuen kunne opp muntres til ikke å bruke bark til tekning. Foruten skuret på de priviligerte vannsagene er det av bønder drevet endel håndsaging av almenningstømmer og det i adskillig større utstrekning enn deres bruksrett i ålmenningen tillot, og dette har ført til tvistigheter med sageierne, som visstnok gjerne har sett at bøndene stjal i almenningene til deres fordel, men ikke likte at de stjal for seg seiv. At dette bruk har vært drevet ganske åpenlyst har vi bevis for i et andragende av 11. mai 1786 fra vaktmester Ole Mikkelsen Reppe, hvori han søker om å få bevilling på 25 tylvter tømmer fra Svarthovd ålmenning til å skjære med handsag, mot skatt til Hans Majestet som for vannsag, med andre ord, han søkte om å få håndsagingen ansett på samme måte som de priviligerte sagbruk. Ansøkningen er i virkeligheten ganske merkelig og betegner — bevisst eller übevisst — at de av byens forretningsstand drevne priviligerte sagbruk var begynt å ansees som en utbytning, og at inntektene av skogbruket likeså godt i sin helhet burde tilfalle bygdens bønder. Den er forsåvidt et utslag av den samme tankegang, som mere enn 100 år senere førte til opprettelsen av en kooperativ kjøpmannsforretning og til innkjøpet av Verdalsbruket. Stiftamtmannen har øyensynlig stusset over dette andragende: I sin erklæring om den av 16. august 1786 uttaler han, at han i den korte tid han har vært i embedet, har gjort den erfaring, at ansøkninger om bruk av almenningsskogen er for mange, og at almenningshugsten bør inn skrenkes. Forøvrig finner han ansøkningen merkelig og mener, at den ikke bør innvilges, da sådan skur ennu ikke er tillått, men er årsak til megen tvist mellem bønder og sageiere. I slutten av 1770-årene begynte det offentlige med mere kraft å ta seg av skogens bevarelse ved å frede endel almennings- og benefiserte gårders skog for hugst til de priviligerte sager. På den andre side har enkelte av disse sagene fått sitt kvantum forhøyet, likesom det er gitt bevilling til opprettelse av nye bruk, som det ovenfor omtalte Dillan; men alt i alt er sagbordkvantumet forminsket i tiden fra 1775 til 1800.
---- 138 SS-B ---- Rindsem sag. Dette er den nederste fossen i Rinnelven. Sannsynligvis hentet man driv kraft fra denne til å drive Rindsem sag. Rindsem sag. Sagen må ha stått nede på fla ten til høyre på dette bildet. På den andre sid en er F r 01.
---- 139 SS-B ---- Lunds sag har således ved kammerkollegiets foranstaltning av 23. mars 1770 mistet sine 14 tylvter av Leksdalens ålmenning eller 468 bord. Stor Langdals sag mistet samtidig sine 8 tylvter av Malså ålmenning, 320 bord. Dette sagbruk arvet kapellanen Peder Kristofer Krog med sin hustru, hvorefter han søkte om å få ålmenningen igjen, og det ble avholdt en besiktigelse, hvorav fremgikk at den kunne tåle å avgi 12 tylvter. Stiftamtmannen uttaler også i sin erklæring av 21. august 1783, at det ikke syntes utjenlig, at den ble hugget istedenfor å henstå fredet, og anbefalte å oppby den til auksjon, men bemerket riktignok, at da skogen lå i et sogn, hvor ansøkeren var kapellan, kunne han ifølge for ordningen av 23. januar 1686 neppe vente å få bevilling, seiv om han ble høystbydende. Det ble heller intet av det, og i 1793 solgte han sagen til likemed sitt øvrige gods til Johan Widerø Tonning, hvorved den gikk inn i Verdalsgodset. Vangstad sag fikk, som ovenfor nevnt, sitt kvantum forhøyet i 1776, men ble under 22. mars 1777 fråtatt den benefiserte gard Halsets skog, 133 bord, hvorefter kvantum ble 2367 bord. Nedre Holmen sag mistet samtidig sine 10 tylvter av Kverndalens ålmenning, 325 bord. Det ble dog bevilget å la oppskjære på denne sag kvantumet fra Levring, Lie og Tromsdals bruk, hvorefter dens hele kvantum ble 9835 bord. Nedre Hauka sag mistet ved besiktigelse 23. mars 1777 de benefiserte gårders skoger, 5 tylvter eller 222 bord. Denne tillikemed Øvre Hauka og Tuset sag ble av Nils Tuv solgt til Ole Skjevlo ved skjøte av 21/6, tgl. 15/8 1787, for 600 rdl. Ole Skievlo sløyfet Tuset sag. Øst Grundan sag mistet samtidig de benefiserte gårdenes skoger, 11 tylvter eller 578 bord. Augla sag mistet ålmenningen og de benefiserte gårdenes skoger, 21 tylvter eller 836 bord. Hellan sag likeså 15 tylvter, 695 bord. Skrove sag likeså de benefiserte gårdenes skoger, 264 bord. Sulstuen eller Stormoen sag var en tid nedlagt, efterat dens kvantum ved bevilling av 26. juni 1777 var tillått skaret på Nedre Holmen sag. Da Tonning var blitt eier av Verdalsgodset, søkte han tillatelse til å gjen oppbygge den og skjære de 110 tylvter, som før hadde vært bevilget den, hvilket fikk stiftamtmannens anbefaling av 3. mars 1788. Rasmus Hagen søkte i 1785 om å få anlegge en sag på Rindsem for der å skjære det tømmer, som gikk ut av Grundfoss lense. Stiftamt mannen mente nok, at det ikke nu mere enn før kunne behøves en «aparte» sag til det bruk, hvis lensen ellers ble holdt i vedbørlig stand; men på fornyet ansøkning ble det innrømmet en besiktigelse den 12. august 1785, og denne gav til resultat, at det ikke var gjørlig ved noen innretning å forebygge at tømmer slapp ut av Grundfoss lense, hvorfor
---- 140 SS-B ---- Rindsem sag.
---- 141 SS-B ---- ansøkningen ble anbefalt innvilget, dog således, at intet annet tømmer enn det omtalte skulle skjæres på den. 1800-tallet I 1800 var det i Verdalen følgende bevilgete sagbruk og bordkvanta: Alle disse var dog ikke i bruk: Hellans, Markens, Skroves og Auglas sagbruk hadde ligget øde omtrent siden 1790; det samme var tilfellet med Ramsås og Tusets bruk. Oppgave over det skårne kvantum mangler. Ved forordning av 22. april 1795 var der nemlig blitt foretatt endel forandringer i de hittil gjeldende bestemmelser. Således opphørte angivelser over skuren; derimot ble sagtømmer- og sagbordskatt fremdeles å betale efter skatte forordningen av 13. desember 1746 av, hva som var tillått å hugge i kongelige almenninger eller benefiserte skoger av det bevilgede eller forpaktede og utviste kvantum efter tingsvitne således, at hvor tømmer kvantum var bestemt, ble bordskatten beregnet efter 50 bord pr. tylvt tømmer, og hvor bordkvantum var fastsatt, ble tømmerskatt beregnet av 1 tylvt pr. bord. Grunnleie samt førstebygsel, hvor den halve damstokk stod på offentlig grunn, ble å betale som før. Sagmester skatten bortfalt. Sagbordskatten for sådanne sager ble å betale efter middeltallet av 10 års skur.
---- 142 SS-B ---- Som man ser av foranstående fortegnelse, var det bevilgede kvantum i 1800 adskillig mindre enn i 1775, og det skårne må ha vært meget mindre, idet høyst 13 av de nevnte bruk kan ha vært i drift. Almenningene og de benefiserte gårdenes skoger ble herefter oppbudt ved auksjon, når det tillotes å bruke dem. I 1799 ble således 18 tylvter årlig sagtømmer i de benefiserte gårdene, som tidligere hadde ligget til Grundfoss sag, oppbudt ved auksjon til forpaktning i 5 år. Enkemadam Hagen ble høystbydende med 28 skilling pr. tylvt, hvilket ansåes akseptabelt, da skogene var avsidesliggende. I 1800 søkte Tonning om å få flytte Sulstuen sagbruk til Levring, hvis tidligere sag var nedlagt. Besiktigelse i den anledning ble avholdt 12. november s.å. Oppsitterne på Gudding, Levring, Kvello og Tromsdalen hadde intet imot å levere til Levring istedenfor til Nedre Holmen, hvorfor han under 22. juli 1801 fikk bevilling på flytningen, idet han leverte bevis for, at Sulstuen og Skrove sagbruk var nedlagt, det første omkring 1800, det siste i 1796. Det kvantum, som tidligere var skaret på Sulstuen sag, skulle herefter gå til Nedre Holmen. Da Miiller var blitt eier av Verdalsgodset, søkte han om å få anlegge en sag på Dillan. Besiktigelse ble avholdt 22. juni 1807, og han fikk bevillingen; men noe større bruk er det neppe blitt på denne sag. Det lakket nemlig nu mot slutten av den glimrende periode for skog og sagbruksbedriften. Både nærmet de for trelasthandelen florissante tider seg sin avslutning, og skogene tok til å tynnes svært. Som et ledd i bestrebelsene for å regulere sagbruksvirksomheten kan man vel betrakte en skrivelse av 27. april 1805 fra rentekammeret, hvor det ble forlangt en rekke detaljerte opplysninger angående sagenes innretning, om hvorvidt sager, som er forsynt med flere blad, kan betraktes som én sag m.v. Dette førte til innhentelse av en hel del opplysninger, som for Verdalens vedkommende går ut på, at det ikke fantes noen privilegert sag, som var forsynt med flere blad «eller indrettet med usædvanlig maskineri.» De kan således ikke ha vært noen imponerende anlegg, disse privilegerte sagbruk — det er mengden av dem, som har vært istand til å ødelegge skogen. Hvordan det i løpet av sagbrukenes glansperiode er gått tilbake med bygdens skog, får vi et meget klart begrep om av en rekke besiktigelser, begynt i november 1816 og fortsatt i juni og juli 1817. Sammenholdt med besiktigelsene i 1750-årene gir de inntrykk av en meget sterk til bakegang, tildeles av ren ødeleggelse, som man kan se av det følgende: Den 13. november 1816 ble det holdt besiktigelse av Lunds privilegerte sag og underlagte skoger. Karmhus' skog fantes übetydelig, ingen voksterlig skog, meget fortørket. Lunds skog litt veksterlig. Hofstads «taalelig» god. Tillers meget übetydelig. Sagen var god — 1 sagblad. Det anviste kvantum fastsattes til: Av Karmhus 2, Østre Lund
---- 143 SS-B ---- 2, Vestre Lund 2, Øvre Hofstad 4, Nedre Hofstad 3 og Tiller 3 tylvter — tiisammen 16 tylvter. (I 1757 var det av de samme gårdene anvist 83 tylvter.) Bjørken sagbruk og skog ble besiktiget 17. juni 1817. Kvantum 10 tylvter. (I 1757 20 tylvter). Leklem sag ble besiktiget 18. juni. Sagbruket var i god stand, men ble drevet kun av en bekk, så det kunne bare benyttes til visse tider. Skogen var i tålelig god stand, «dog ikke som før i tiden». «Efter nogen ventilation» skjønnedes, at det kunne leveres 8 tylvter av Leklems skog, 4avGræsets.(l 1757 10 og 8). Nedre Holmens sag, besiktiget 19. juni 1817. Den brukte de samme skogene som efter bevillingen av 26. juni 1777 unntagen Gudding, Kvello, Melby, Lunden, Tromsdal og Levring, som nu ble ført til Levring sag. Sagen betegnes som brukbar, men trengte reparasjon på grunn av elde — 1 sagblad, godt vannfall. Skogen var i slett tilstand, for størstedelen forårsaket av tremark, som hadde ødelagt store strek ninger. Dessuten hadde en skogbrann for 2 år siden ødelagt en strekning på omtrent Vi mil, hvor det før fantes godt sagtømmer. Endelig ble nu på Dillan sag skaret endel av det tømmer, som tidligere gikk til Nedre Holmen, hvorfor dennes kvantum ble nedsatt til 20 tylvter. Dillan sag ble besiktiget samme dag. Kvantum 15 tylvter. Nerholmen sag og Dillan sag. Disse lå på hver sin side av Inna rett over for hverandre. Reguleringen av vannet skjedde ved hjelp av en dam tvers over elven fra dette stedet til spissen av tangen på motsatt side.
---- 144 SS-B ---- Nerholmen sag lå på den andre siden av elven omtrent hvor svaberget går ned i vannet. Dil/an sag lå på denne siden helt til venstre billedkant. Nerholmen sag. Rester etter fundamentet.
---- 145 SS-B ---- Dillan sag lå på venstre elvebredd. Dillan sag. Et oversiktsbilde. Sagen la omtrent midt på bildet.
---- 146 SS-B ---- *. *J 53 ■S ■- "^ -Si S ?■ «5. cu *- s: &o ss i** fe k 5 Y> ir <^> n, bo cu K- C I» ■5 •H 5 0 q 1§ p * K "3 a «j § s; Si <=^ ks s s s £ «5 < >
---- 147 SS-B ---- Levring sag likeså samme dag. Den tok tømmer fra de gårdene, som er nevnt ovenfor under Nedre Holmen. Skogen betegnes som meget übetydelig unntagen Tromsdalens, som imidlertid tremarken hadde skadet betydelig. Kvantum 5 tylvter. Stor Longdals sag ble besiktiget 20. juni 1817. Sagen var falleferdig. Skogen bestod av gamle, tildels «uduelige» trær. Kvantum 6 tylvter. Vangstad sag ble besiktiget samme dag. Sagen betegnes som «meget siet» — 1 sagblad, godt vannfall. Skogen var «meget siet» unntagen Kjesbu. Kvantum 3 tylvter. Grundfoss sag ble besiktiget samme dag. Den tok tømmer fra de samme gårdene som efter bevillingen av 8. juli 1768, dog ikke fra de benefiserte gårdene Halset, Bjørgan, Øvre Sende og Østnes. Sagen var i god, men skogen i meget måtelig stand. Kvantum 10 tylvter. Fosnesset sag ble også besiktiget samme dag. Denne sag var ny og i meget god stand, dog kun 1 sagblad. Skogen var i «taalelig» god for fatning og veksterlig. Kvantum 20 tylvter. Hallan sag ble besiktiget 25. juli 1817. De gårdene som bevillingen av 12. januar 1768 omfattet, hadde i lang tid intet tømmer levert og ville heller ikke i fremtiden kunne levere noe, da de, når unntaes Skjørdal, ikke hadde noen skog. Det übetydelige kvantum, som i den senere tid var skaret på sagen, var tatt på sageiernes gard Buran. Når Buran ble tillagt sagen, kunne det skjæres 8 tylvter. Man får ved å sammenligne disse kvanta med dem, som var bevilget i 1750-årene, en tydelig forestilling om, hvor sterkt skogene måtte være redusert. Når man unntar almenningene og de benefiserte gårders skoger, som tildels hadde vært fredet, samt Verdalsgodsets garder, så har det neppe vært mange av bygdens leilendingsgårder ialfall, som hadde nevneverdig av salgstømmer. Med sagbrukene må det da nød vendigvis være gått sterkt tilbake, og antagelig er flere av dem blitt nedlagt ved denne tid, blant annet fordi man nu begynte å ombygge de sagbruk, som var i drift, gjøre dem større og mere moderne. De mange gamle sagbruk med 1 sagblad ble avløst av færre og større. Det første sagbruk i Verdalen, som er blitt ombygget og modernisert på denne måte, er Fosnesset. Det ble ombygget av Meincke, da han var blitt eier av Verdalsgodset, og var ferdig i 1827; takst ble avholdt 16. november dette år. Sagen var da nyoppført og stod på søndre side av elven ved Fosnesset. I nederste etasje hadde den et stort vannhjul med 2 krumtapper, i mellemste 14 sagblad i 3 saggrinder og i øverste etasje et lite kammer. Det var en bindingsverksbygning av svært tømmer. Taksten lød på 1700 spdl. Den var dengang bygdens eneste moderne sag. Bind VI B — 10
---- 148 SS-B ---- Grundfossen 13/71888. Gammelt sagbruk i Grundfossen. Etter tegning av protokollsekretær Jac. Fabricius. Midtholmen sag. Dette er fossen som drev denne sagen.
---- 149 SS-B ---- Midtholmen sag.
---- 150 SS-B ---- Kolstad sag. Like før Skjettrenna løper sammen med Malsåen er det f/ere fosser. Det var disse som var drivkraften til Kolstad sag. Kolstad sag la nede i denne bakken. Trær ne markerer hvor Skjettrenna er.
---- 151 SS-B ---- Kolstad sag. På toppen av denne fossen sto dammen som regulerte vannet i Skjetl renna. Små sagbruk til husbehov ble dog fremdeles bygget: Løytnant og dyrlege Anders Holm har således i 1819 anmeldt å ha oppført et sagbruk i et lite vassdrag ved sin gard Midtholmen, hvor han aktet å skjære tømmer fra sine egne skoger. Og i 1828 anla Kristen Sevaldsen Volden et lite sagbruk på Kolstad, hvor han aktet å skjære til husbehov og ut skipning, hvorfor skjønnsforretning ble avholdt 22. september. Tømmeret skulle tas fra hans egne garder, Volden og Varslåtten. Kvantum ble fastsatt til 4 tylvter årlig. Sagbruket lå i Skittrenna, som for anledningen i dokumentene har fått den noe fremmede, men nokså fint utseende form Schietrengen. Om skogbruket i Verdalen skriver Kraft (1830): Værdals prestegjeld har forhen hat gode skoge, især i det vidtløf tige Vuku sogn; men de er ved en i en lang række av aar fortsat hugst haardt medtat. De to andre sogne er næsten ganske skogbare. Seiv i almenningerne, 7 i tallet, er tømret for det meste borthugget uten der. hvor adkomsten til samme er vanskelig. Dog maa ikke alene bygningstømmer, men ogsaa brændeved smaaligen søkes samme steds av de gaardeiere, som ikke seiv har skog. I fogderiets skoge er granen overalt hovedtræarten. Furuen findes i langt mindre mængde, og de herværende furuskoge blev meget
---- 152 SS-B ---- ødelagte ved avbarkning, dels i aarene 1803 og 04, og dels i hungers aaret 1813, i hvilke aar furubarken mangesteds utgjorde det vigtigste bidrag til almuens underholdning. — Overalt avtar skogene aarlig. Aarsaken hertil er ufornuftig behandling, fællesskap, der næsten overalt findes i skogeiendomme. — Uagtet mangesteds er følelig mangel paa brændsel, har man endnu ikke begyndt at bruke brænd torv. — Det meste tømmer, som fogderiets skoge leverer, opskjæres paa de herværende sage, av hvilke utskibningssagene i 1816 i Værdalen var 12. I 1833 var de skatlagte sage i hele fogderiet 42, hvilke var takserte til en skjørsel av 503 tylvter tømmer. Derav var 12 i Værdalens prestegjeld. De vigtigste sage saavelsom de betydeligste skoge og flere av de herværende almenninger er proprietærers og trælast handleres eiendom, og disse proprietærer er det, der utfører den trælast, der som bord sælges til Trondhjem. — Noter: 1. Rolf Fladby: Fra lensmannstjener til Kongelig Majestets Foged s. 198. 2. Rolf Fladby: Fra lensmannstjener s. 163. 3. NHLs. 317. 4. NHLs. 283. 5. NHLs. 283. Priviligerte sager i Verdal. Egentlig er denne betegnelsen misvisende. Men dette er de sager som er funnet registrert i kildene før sagbrukspri vilegiene ble opphvevet i 1860. Ikke alle var utskipningssager. Noen saget bare til lokalt eller eget behov. 1. Lek lem sag. 2. Aug la sag. 3. Nedre Hauka sag. 4. Øvre Hauka sag. 5. Tuset sag. 6. Lund sag (også kalt Leksdals sag eller Nedre Leksdal sag). 7. Marken sag (også kalt Øvre Leksdal sag). 8. Hofstad sag. 9. Høy f oss sag (Øvre Marken sag). 10. Mevass sag. 11. Skrove sag. 12. Hellan sag. 13. Øst-Grundan sag. 14. Nedre Grundfoss sag. 15. Øvre Grundfosssag (også kalt Grundfoss sag, Fossneset sag eller Helga sag). 16. Ulv i llen sag. 17. Vangstad sag. 18. Kjesbusag. 19. Kolstad sag. 20. Stor Langdal sag. 21. Blokko sag (også kalt Langdal sag). 22. Gren sag. 23. Høysjø sag. 24. Midt holmen sag. 25. Nerholmen sag. 26. Dillan sag. 27. Tromsdal sag (også kalt Øvre Tromsdal sag). 28. Ramsås sag (også kalt Nedre Tromsdal sag). 29. Lie sag. 31. Tverå sag (også kalt Inndal sag eller Svarthovd sag). 32. Stormoen sag (også kalt Sulstuen sag). 33. Gudding sag. 34. Bjørken sag (også kalt Øvre Bjørken sag). 35. Nedre Bjørken sag (også kalt Sundby sag). 36. Hallan sag. 37. Heitlo sag. 38. Rindsem sag.
---- 153 ----
---- 154 SS-B ---- KORT OM TIDEN MELLOM CA. 1850 OG 1900 Av Øystein Walberg Skog- og sagbruksvirksomheten i Verdal endret karakter rundt midten av forrige århundre. For det første var de private gårdsskogene og almenningene for det meste uthugget. Delvis som følge av misbruket av almenningsskogene og de andre offentlige skogene som var bortforpaktet, kom disse nå under offentlig tilsyn. Hver ålmenning fikk sitt eget styre, og hugst har siden den tid vært drevet under offentlig tilsyn og kontroll. Det ble således slutt på salgshugst i almenningene, både for bruksberettigede og forpaktere. Hugst i private gårdsskoger monnet ikke stort i den store sammenheng. Dessuten var de, som allerede nevnt, i en dårlig forfatning etter å ha blitt drevet hardt og übetenksomt i lang tid. For det andre ble sagbruksprivilegiene opphevet ved lov av 1854, gjort gjeldende fra 1860. l Enhver kunne nå fritt opprette sagbruk. En del mindre sagbruk så også dagens lys som følge av dette, samt at en del som tidligere hadde vært priviligerte, ble kjøpt av bøndene seiv. Men storparten av disse små sagene produserte til eget behov, eller til nød dekket de behovet i en grend eller et område. (Se kapitlet De siste vann sager i Verdal.) For det tredje gjennomgikk sagbruksvirksomheten en vesentlig teknisk utvikling. De gamle oppgangssagene ble mer og mer erstattet av sirkelsager. Og i siste halvdel av 1800-tallet kom også dampkraft inn i bildet som drivkraft. Dampsagen hadde gjort sitt inntog lengre syd i landet på et tidligere tidspunkt, men i 1872 bygget Værdalsbruket den første dampsagen i Verdal. Dette overflødiggjorde de vanndrevne sagene Værdalsbruket hadde, og de ble nedlagt etter hvert. Men fremdeles var det en del mindre private vanndrevne sager igjen, men disse gikk også av bruk etter hvert. En del ble brukt helt inn i vårt århundre, men da ble vannkraften erstattet av en ny energiform, elektrisiteten, og også de fors vant. Ved århundreskiftet 17/1800 var det 17 sager i drift i Verdal. På den tid var alle priviligerte sager, og de fleste var eid eller ble drevet av eierne av det som skulle komme til å utgjøre Verdalsgodset. Men da Verdals godsets sag i Grundfossen ble modernisert og gjort mer effektiv i 1827,
---- 155 SS-B ---- ble flere av sagene ovenfor Grundfossen nedlagt, og tømmeret ble fløtet ned til denne sagen. I følge beretningene fra Nordre Trondhjems Amt var det i 1840 10 sagbruk i Verdal. Av disse var 9 utskipingsbruk og 1 ble kalt bygdebruk. Dette var i og for seg ikke noe særpreget forhold, for de fleste priviligerte sagene saget helst for utskiping. Ved disse 10 sagene var det 10 sagmestere og 15 sagarbeidere. Dette tallet synes å ha vært noe lavt da en senere beretning for Nordre Trondhjems Amt forteller at det i 1870 var 50 arbeidere ved N. Jenssens Arvingers Vannsagbrug. Men seiv om Værdalsbruket reduserte antallet på sine sagbruk, ble det ikke saget mindre av den grunn. Effektiviteten var nemlig langt større enn tidligere. Allikevel hadde man sine problemer å stri med. Det ferdige produktet, skurlasten, forelå ved sagbrukene et godt stykke opp i dalen. De sagbrukene det var tale om, var Fossneset, Grundfoss nedre, Vangstad, Nerholmen og Dillan. Grundfoss nedre falt bort i 1854. Dillan ble forøvrig bygget om og utvidet i 1854, slik at bare Fossneset sag var større. Utskipningen av de ferdige produktene foregikk fra Verdalsøra. Følgelig måtte skurlasten fløtes nedover. Kjøring av denne lasten var for tungvint. Vogner til å ta større lass fantes ikke, og heller ikke var veiene av en slik beskaffenhet at landverts transport egnet seg i noen særlig grad om sommeren. Noe bedre var det om vinteren. Da kunne man kjøre på sleder. Men storparten av det som ble saget, ble saget om våren. Dette av den grunn at sagene for det meste kunne brukes i flomtider. Riktignok var sagene ved Helgåen og Inna årgangssager som kunne brukes hele året, bortsett da naturligvis fra om vinteren når elvene var tilfrosset. Men fremkjøringen av tømmer skjedde på vinterføre, slik at når våren kom, lå tømmeret på plass, enten ved sagene eller ved elvene ferdig til fløting. Fløting var bare mulig i Inna og Helgåen og om sommeren ser det således ut til at det bare var ved sagene der at saging foregikk. Den ferdige skurlasten forelå som følge av dette ved sagene om våren og sommeren. Transport nedover til Verdalsøra var derfor bare aktuelt på den tiden og ikke om vinteren. Verdalsgodsets tomt på Øra ble kalt Maritvoldfjæren. Denne lå på Tinden, og et mer vanlig navn var Nesset eller Stornesset. 2 Bord og planker ble fløtet nedover til Nesset hvor de ble stablet og lagret. Denne fløtingen foregikk i form av flater. Ett lag bord eller planker ble lagt en vei. På tvers av dette ble så et nytt lag planker lagt. Det tredje laget ble lagt samme vei som det første og så videre. Til slutt hadde man en fir kantet stabel. Denne ble det så spent tau rundt. En slik stabel ble kalt en sopp eller på verdalsdialekt, en lusse. Størrelsen av en lusse avhang av dybden i vannet i elven. Jo flere lag man la på lussen, jo dypere stakk den. Men de grunneste stedene såtte grenser for hvor mange lag man kunne bruke. Ble den for stor, grunnstøtte den. Dermed var det
---- 156 SS-B ---- Verdalselven som var med og begrenset hvor stor mengde som kunne fløtes nedover. Og enten lussen var stor eller liten, krevde den like mye arbeidskraft. Fra stabelplassen på Tinden ble bordene og plankene låstet inn på jektene som la til elvemelen. Rimeligvis fantes det en slags kai der, for seiv om jektene ikke stakk dypt, måtte de allikevel følge dypålen i elven. Fra Verdalsøra ble plankene fraktet til Trondheim hvorfra de ble eksportert videre. Veibroen over Verdalselven sett fra Tinden. Bildet viser spennene over begge løpene. Det borteste løpet var det bredeste. Men i 1860 ble den nye veibroen bygd over Verdalselven. Dermed var det ikke mulig for jektene å komme opp til lasteplassen ved Maritvold fjæra eller Nesset. En ny lasteplass måtte erhverves. Det ble Høgøra på sydsiden av elven helt ut mot utløpet. I 1868 ble det bygget to lagerskur. Også her var det nødvendig for jektene å ligge i dypålen av elven, og de la til mot elvemelen. Men et annet forhold var vesentlig for utviklingen som fulgte. Det var det forhold at Verdalselven var leirgrå. Ennå hadde ikke Hærfossens gjennombrudd og Helgådalens ødeleggelse funnet sted. Men både hovedløpene, sideelvene og bekkene løp delvis gjennom terrasselandskap og leirmeler. I flomtider gravde vannet løs leire. Dessuten fant mindre ras sted til stadighet. Og det var nettopp når elven var flomstor at det var best å fløte lusser nedover. Dermed ble materialene ofte tilskitnet av leire. For det første ble materialene styggere å se på, og for det andre
---- 157 SS-B ---- gikk dette ut over den senere høvling. Høvlingen ble ofte foretatt av kjøperen i utlandet. Og leiren førte til større slitasje på høvlene. Følgelig ble disse materialene verdsatt lavere, noe som igjen førte til lavere for tjeneste. Det som tidligere hadde vært gangbar vare, ble ikke lenger akseptert. I en kortere periode etter at utskipningsplassen hadde blitt flyttet, men før at dampsagen ble bygget, prøvde man å kjøre materialene ned over på vinterføre på slede for å forhindre at de ble leirfarget og redusert i verdi. Men det sier seg seiv at dette både var kostbart og tung vint. Så lenge drivkraften var vannkraft, var det ikke noe å gjøre med dette. Sagene måtte stå der drivkraften var. Jo lengre sagene sto borte fra utskipningsstedet, jo dårligere stilte produsenten i konkurransen med andre sagbrukseiere. Dampkraften revolusjonerte i første omgang dette forholdet. Nå var det ikke lenger nødvendig å bygge sagene ved fosser. Mer hensiktsmessige steder kunne velges. Og det gikk ikke lang tid før eierne av Værdalsbruket kom frem til at en dampsag var nød vendig også her i Verdal. Stedet som ble valgt for dampsagen lå på sydsiden av elven nedenfor den nye broen, men ovenfor utskipningsplassen på Høgøra. Arbeidet ble påbegynt i 1870, og et par år senere sto anlegget ferdig. Den kom til å være i drift i temmelig nøyaktig 40 år. I løpet av de 40 årene den eksisterte, skjedde naturligvis en del forandringer og utvidelser, men vi kan godt si at dette var fra begynnelsen av det første moderne maskin messige sagbruk i Verdal. (Se forøvrig beskrivelsen av saganlegget.) Men ikke lang tid ut i vårt århundre ble elektrisiteten tatt i bruk, og dermed var det definitivt slutt for de gamle vannsagene. Nå var det mulig også for dem som ikke hadde egne fossefall å opprette sager. Heller ikke var man avhengig av velvillige naboer for å få saggrunn eller damstokkfeste. Små «bondesager» dukket nå opp fort vekk på gårdene. Disse sagene saget imidlertid stort sett til eget bruk. Bare i mindre grad ble sagingen drevet som næringsvei. Av disse sagene finnes fortsatt mange igjen. Skogbruk og sagbruk i stor målestokk i siste halvdel av forrige år hundre ble bare drevet av Værdalsbruket. Dette forholdet fortsatte inn i vårt århundre. Værdalsbruket var ikke avhengig av å hugge i andre skoger enn sine egne, og etter datidens forhold, ble disse skogene drevet fornuftig og med tanke på fremtiden. I løpet av den siste halvpart av 1800-tallet var det vekslende konjunk turer, og dette hadde naturligvis innvirkning på skogbruket. Det var de gode tidene med de gode prisene som var årsaken til at skogene ble så hardt beskattet i første halvdel av forrige århundre. I den siste halvdelen fikk man merke følgene av dette. De offentlige skogene kom under til
---- 158 SS-B ---- syn fra 1860-årene, men til tross for dette var perioden 1860 til 1865 preget av ytterligere nedgang for skogene. 3 Av tømmer fra de private skogene, og da tenker man naturligvis først og fremst på Værdalsbrukets skoger, ble det i denne perioden årlig produsert gjennomsnittlig 1800 tylfter planker av 4 til 8 alners lengde, 8 tommers bredde og 3 tommers tykkelse. Videre var den årlige produk sjonen på 2200 tylfter bord av 7 til 8 alners lengde og 1 Vi tommers tykkelse, og 150 tylfter bjelker. Alt dette ble skipet til Trondheim. Produksjonen fra andre sager enn Værdalsbrukets er ikke tatt med. Sannsynligvis var den så vidt liten og übetydelig, at den ikke ble regnet med. Den neste 5-årsperioden, 1865 til 1870, var preget av små for andringer. Fortsatt var det flere små sagbruk i virksomhet, men bare tre store. De store var Værdalsbrukets bruk på Fossneset, Dillan og Ner holmen. Dessuten hadde også Værdalsbruket Vangstad sag i drift. Det var da sysselsatt 50 arbeidere på disse sagene og produksjonen var årlig på gjennomsnittlig 4300 tylfter planker og 2500 tylfter bord. Tiden 1871 til 1875 var en periode med stigende priser og lønnsomhet. Rundt 1875 var prisene usedvanlig høye. Det årlige gjennomsnitt av huggede trær var 2500 med dimensjonene 10 alners lengde og 6 tommers tykkelse. Det var i denne perioden at dampsagen ble bygget på sydsiden ved utløpet av Verdalselven. Dette var begynnelsen til slutten for vann sagene i Verdal. I 1875 var sagen i drift i 13 uker, og arbeidsstokken var på hele 60 mann. De siste 25 årene av forrige århundre var preget av fallende priser de første årene. Til tross for at dette resulterte i redusert hugst, fant det sted en tilbakegang for skogene i Verdal, både med hensyn til dimen sjoner og bestand. Først helt mot slutten av 1890-årene fant det atter sted en prisstigning. Etter århundreskiftet var det fortsatt prisstigning på tømmer, noe som også går frem av tallene for nedfløtet tømmer i Verdalselven. Men som følge av Verdalsraset i 1893 var forholdene ved dampsagen blitt sterkt forringet. Derfor lot Værdalsbruket bygge en ny sag på Levanger i 1902. Tømmeret ble samlet i lenser ved elvemunningen og så slept til Levanger. Dampsagen ble imidlertid ikke nedlagt, men fortsatte side om side med sagen på Levanger. I en kortere periode, fra 1908 til 1912, eide Verdal kommune Værdalsbruket. (Se forøvrig Verdalsgodsets historie.) Man hadde i 1880-årene vært inne på tanken om å opprette et eget sliperi i Verdal. Det ble imidlertid ikke noe av dette. Men i den perioden da Verdal kommune eide bruket, dukket planene atter frem. Man kom så langt at man fikk utarbeidet beregninger og kostnadsoverslag for hele anlegget.
---- 159 SS-B ---- Det hele strandet imidlertid på økonomiske forhold. Beregningene og kostnadsoverslaget er tatt inn under Kilder bak i boken. Like etter at Verdal kommune solgte Værdalsbruket, ble en ny sag bygget på Trones, og slepingen av tømmer fra munningen av Verdals elven gikk fra nå av dit. Men skogene i Verdal ble betegnet som mindre tilfredsstillende de første årene av dette århundret. I 1901 var det blitt vedtatt skogved tekter for bygda, og fra nå av skjedde en stadig forbedring av skogene. Noter 1. NHLs.2B3 2. Opplysningene er ved Ivar Arntsen. 3. Opplysningene er på amtmannens femårsberetninger.
---- 160 SS-B ---- NOEN SAGMESTERE VED DE GAMLE FOSSESAGENE Av ukjent forfatter Om sagmesterene på fossesagene går det mange segner. Det var alltid rivalisering mellom sagmesterene om hvem som kunne stå seg best med sageieren, og det kunne føre til både morsomme og drastiske hendelser. Mest er det fortalt om Ingvald Pedersen Sagen (f. 1750), som var sønnesønn av Stor-Ingvald, og var på Meinckes tid sagmester på Dillsagen. Ingvald var en særdeles dyktig sagmester. Han sto høyt hos Meincke for han fikk best betalt for lasten fra Dillsagen. Men ellers var Ingvald en stor ranglefant som drakk og turet og levde i ytterst små kår. Det ble også sagt om ham at han tusket til seg brennevin og andre varer for bord og planker som han tok fra sagen. Menicke var en livlig og jovial mann som alltid sto på god fot med sine folk. Hvert år holdt han et kalas for arbeidere og funksjonærer der han også seiv var tilstede. Ingvald hadde sjelden så bra klær at han kunne være med på dette. Men for å få ham med skaff et Meincke ham en ny dress av noe fint tøy som ble kalt «tikset». Sagmesterboligen på Fosneset. Disse husene er nå revet.
---- 161 SS-B ---- Sagmesteren på Nerholmen sag boddepå Sagmoen. Her Sagmoen i 1983 sett fra sydsiden av Kverna. Sagen sett fra østsiden av Inna i 1983. På dette stedet lå husene hvor sagmesteren på Dillan sag bodde.
---- 162 SS-B ---- Trolig gikk det nokså livlig for seg på disse kalasene, og en gang da de hadde kommet i riktig godlag, fant sagmesteren på Holmssagen at det var høvelig tid til å fortelle Meincke hvor stor en larv Ingvald var. Holmssagen eller Nerholmssagen lå like over elven for Dillsagen, og det var rimeligvis en god del rivalisering mellom de to sagmesterene. Meincke hørte rolig på hva sagmesteren fra Holmssagen hadde å fortelle, og da han hadde tømt seg helt, sa Meincke tørt: «Ja, jeg vet at han stjeler litt, men det gjør ingen ting, for han sager så godt.» Ingvald var ikke lenger unna enn at han hadde hørt hva som ble sagt. Han reiste seg derfor opp, og på stående fot diktet han og sang følgende vers: Litte lyg æ, å litte stel æ, å litte bola tå sajen ber æ. Æ hause rekti å sage best, så fe æ tikset te boks å vest Dette vakte selvsagt låt i laget, og Ingvald var som vanlig frikaren som ingen ting bet på. En annen sagmester, denne på Jenssens tid, var Ellev Sagmoen. Han var snekker og sagmester på Holmssagen. Han var uvanlig hag og nett hendt med trearbeide. Blant annet laget han en ny ovnsform som var meget forseggjort med perleband og andre figurer. Denne sendte han til Mostadmarkens støperi. Nikolay Jenssen eide også Mostadmarken gods og jernverk. Som betaling for denne formen fikk han en ovn. Denne sto først på Sagmoen og senere på Leirhaug. Nå skal den dessverre være til intetgjort. Andre sagmestere som det fortelles om, er en sønn av Ingvald Sagen, Per Fossneset, og hans sønn Gudmund Pedersen (Fossneset) Kårenget. Den siste var den siste sagmesteren på Grundfoss sag. Den siste sagmesteren på Holmssagen var Jeremias Ellevsen Sagmo. Da denne sagen ble nedlagt, fortsatte han som sagmester på Øra. I 1874 forpaktet han Leirhaug og bodde der til han døde i 1890.
---- 163 SS-B ---- DE SISTE VANNSAGER I VERDAL Av Øystein Walberg Det var dampsagen på Ørmelen som førte til at Værdalsbrukets vann sager forsvant. Men allerede før den ble bygget, hadde Værdalsbruket, eller som man kanskje helst ennå sa, Verdalsgodset, lagt ned en hel del av sine sager. Skattelister fra 1800 forteller at da var det 17 registrerte eller priviligerte sagbruk i Verdal. Disse var: Ulvilla, Grundfoss, Stor Langdal, Vangstad, Nedre Holmen, Sulstua, Østre Grundan, Hellan, Skrove, Lund, Bjørken, Leklem, Nedre Hauka, Øvre Hauka, Augla, Marken og Hallan. I amtmannens femårsberetning for 1836-40 for Nordre Trondhjems amt fortelles det at det var 10 sagbruk i Verdal. Av disse var 9 utskipningssagbruk og 1 bygdesagbruk. Dessverre står det ikke nevnt noen navn slik at det ikke er råd å finne ut hvilke sagbruk det var tale om. Men det er ganske klart at en del må ha blitt nedlagt. Videre har det kommet til ett, nemlig Dillan. Flere av de gamle sagene hadde vært uøkonomiske i bruk, og etter hvert som moderniseringen og effektivi seringen av sagbrukene fant sted, ble de minst lønnsomme nedlagt. Frem til 1860 var det ikke mulig å anlegge noen sag uten tillatelse. I 1854 ble loven om avskaff eise av sagbruksprivilegiene vedtatt, og den ble gjort gjeldende fra 1860. De sagene som hadde blitt anlagt i Verdal forut for dette, var altså priviligerte sager, (Se Musum: Skogbrukets historie.) Men ikke alle disse hadde vært lønnsomme til enhver tid. Flere hadde blitt nedlagt etter kort tid. Men andre igjen ble drevet i flere hundre år. Verdalsgodset var ikke den eneste sagbrukseier i bygda. Flere andre hadde også fått bevilling. Seiv om de priviligerte sagene er behandlet andre steder, skal vi her allikevel sette opp en oversikt over de sagene som ble anlagt før 1860, hva enten de var store eller små, utskipnings sager eller bygdesager: 1. Leklem sag 2. Augla sag 7. Marken sag 8. Hofstad sag 9. Høy f oss sag 3. Nedre Hauka sag 4. Øvre Hauka sag 5. Tusetsag 10. Mevass sag 11. Skrove sag 12. Hellan sag 6. Lund sag Bind VI B —
---- 164 SS-B ---- Dette er sager som er registrert i sagskattelistene eller i andre kilder før 1860. Men som allerede presisert tidligere, var ikke alle disse i drift samtidig. Flere av dem lå til sine tider øde, og andre var i drift bare en kort tid. Når det gjelder nr. 9, Høy f oss sag, kan det bemerkes at denne er funnet nevnt i skattelister f ra 1600-tallet. Det fortelles at da Marken sag skulle anlegges, og besiktigelse ble foretatt i 1766, ble det opplyst at det en 3-4 børseskudd fra dette sted hadde vært en sag på Markens og Hofstads grunn. (Se Musum: Skog- og sagbrukets historie.) Den Marken-sag som ble anlagt i 1766, lå i Nedre Marken-foss. Øvre Marken-foss ligger noen få hundre meter lenger oppe i Lundselven. Den er dessuten den høyeste av de to Marken-fossene. Det er ikke noe uvan lig forhold når to fosser bærer det samme navn, at den ene da blir kalt Høgfossen. Trolig er derfor dette den fossen som ga navnet til Høyfoss sag. Denne sagen kunne imidlertid ikke ha vært i drift i svært lang tid, for i de senere skattelister nevnes den aldri. Først etter midten av 1700- tallet dukker Marken sag opp, men den lå altså i den nederste av disse fossene. Men sagnet beretter fortsatt om at det skal ha ligget en sag i den øverste fossen for lenge siden. Nr. 10, Mevasssag, er også en usikker sag. Den er nevnt i kildene bare i 1682. Ingen nærmere stedsangivelse er gitt, og navnet som da ble brukt var Møvass eller Movads sag. Samme mann eide de andre daværende sagene i Lundselven, og det er derfor trolig at denne også lå i tilknytning til dette vassdraget. Følgelig har vi antatt muligheten for at den lå i Mevasselven like ovenfor samløpet med Lundselven. Nr. 20 og 21 er egentlig den samme sagen. Blokko sag ble anlagt først. Trolig lå den like ved Blokkotjern nedenfor den øverste av fossene i Malsåen på dette stedet. Sannsynligvis lå den på sydsiden av elven. Men etter en tid flyttet eieren sagen et par trinn nedover, og trolig over på den andre siden av elven. Nå fikk den navnet Langdal sag. Den ble også kalt
---- 165 SS-B ---- Stor Langdal sag. Det er to Langdals garder, Store Langdal og Lille Langdal. Disse ligger forøvrig skilt fra hverandre med en del andre garder imellom. Sagen lå på Store Langdals grunn. Flytting er også forklaringen bak numrene 36 og 37, Hallan sag og Heitlo sag. Opprinnelig ble denne sagen bygget på østsiden, eller slik som Rinnelven renner her, på nordsiden av Hallans grunn. Den lå da nedenfor det nest øverste trinn i fossene i Rinnelven på dette sted. Så ble den solgt, og trolig er det etter dette salget at den ble flyttet over på den andre siden av elven. Samtidig ble den flyttet ett trinn høyere opp. Nå ble sagen liggende på Heitlos grunn, og det er vel fra den tiden at den ble kalt Heitlo sag. Det kan videre bemerkes at ved Rinnelven lå det flere sagbruk, men de fleste av disse lå i Levanger. Rinnelven er nemlig grenselinje mellom Levanger og Verdal. Men på dette sted går grensen mellom Levanger og Verdal syd for elven og følgelig lå Heitlo sag i Verdal seiv om den lå på sydsiden. Men seiv om flere av disse priviligerte sagene ble nedlagt, var det ikke så rent sjelden at de ble tatt opp igjen senere, det vil si etter 1860, av bøndene i nabolaget. Andre igjen ble solgt direkte til bøndene på hvis grunn de sto. Men mange ble helt nedlagt og kom aldri i bruk igjen. Og i tillegg dukket det opp en hel del små bekkesager andre steder i bygden ut mot slutten av 1800-tallet. Både disse og de av de priviligerte sagene som overlevde, kom stort sett til å bli drevet som gårdssager eller til nød grendesager. Bare i svært sjeldne tilfeller var det større drift på dem. Men det er svært vanskelig å få noen fullstendig oversikt over alle disse sagene. Det finnes nemlig ingen offentlig oversikt over dem i likhet med hva som finnes om de priviligerte sagene. Derfor står vi i den for holdsvis merkelige situasjon at om de eldste sagene som de fleste ikke husker noe om, vet vi en hel del, mens om de små bekkesagene som ble drevet til dels langt inn i dette århundre og som mange enda husker, er det nesten uråd å få tak i nøyaktige opplysninger. Men disse små bekkesagene fylte imidlertid avgjort et behov. Tid ligere hadde man vært avhengig av å kjøpe skurlasten på de priviligerte sagbrukene, eller man måtte skjære den seiv på sagstillinger. Og sag stillinger har det vært flere av. Imidlertid var håndsaging på sagstilling et slitsomt arbeid, og når det derfor ble tillått å bygge sager fritt, kom disse bort. Dessuten var det ikke tillått å sage annet enn til eget bruk på sagstilling. Dette forbudet ble det allikevel syndet mye mot. Brudd på lover som folk flest ansa for å være tåpelige og diskriminerende, krenket ikke folks rettsbevissthet mer den gang enn nå. Av de gamle vannsagene, det være seg store eller små, finnes det i dag bare få rester igjen. Ingen sag er bevart hel. Noen steder kan det være
---- 166 SS-B ---- rester av dammen som står igjen, andre steder kan det fortsatt finnes spor etter vannrennen. Men i de aller fleste tilfellene finnes ingen ting igjen som kan fortelle at det har vært drevet sagbruksvirksomhet på det stedet. Heller ikke finnes det, som allerede sagt, mange opplysninger om sagene. For enkelte ble det visstnok ført sagbøker, og noen av disse kan muligens være bevart. Men de sparsomme opplysninger som finnes, er for det meste bevart som muntlig tradisjon. Oversikten nedenfor gjør ikke krav på å være fullstendig. Men for håpentligvis er de fleste av de små vanndrevne sagene som eksisterte i Verdal fra siste halvdel av forrige århundre og frem til ut i vårt år hundre, kommet med. Av praktiske grunner er det her bare tatt med opplysninger om når sagene ble anlagt, av hvem de ble anlagt, og hvor lenge de ble drevet. Imidlertid har det ikke alltid vært mulig å skaffe til veie disse opplysningene heller. I oppsettet følges her den samme rekke folge som matrikkelnumrene i bygden, slik at vi begynner på nordsiden av bygden ved sjøen, og avslutter på sydsiden ved sjøen. Leklem sag. Dette var fra først av en priviligert sag. Det ser ut til at den har vært i kontinuerlig drift i forrige århundre. På et forholdsvis tidlig tidspunkt må den ha gått over til å ha blitt drevet av brukeren på Leklem. Leklem sag var en av de få sagene som ble modernisert med rørledning av jern i stedet for renne, og turbin i stedet for kvernkall. Trolig må den ha tilhørt den gruppen av sager som ble ansett for å være større. Den saget nemlig for utskipning, og det ble bygget en egen utskipningskai for den i Bjørga. Den ble nedlagt mellom 1910 og 1920 som følge av at elektrisiteten kom. 1 Leklem sag. På denne f laten lå Leklem sag. Leklemsbekken som skaffet drivkraften i bakgrunnen.
---- 167 SS-B ---- Leklem sag. Sammestedetsettfra en annen vinkel. Leklem sag var blant de sager som ble modernisert. Her ligger noen av turbinrørene som ble brukt.
---- 168 SS-B ---- Leklem sag. Noen få hundre meter lengre opp i Leklemsbekken ble det bygget en dam. Denne dammen ligger på samme sted, men er mye større. Dette er den eldre trykkdammen til Verdal vannverk. Leklem sag var en av de få sagene i Verdal som hadde egen utskipnings kai. Den lå på dette svaberget i Bjørga.
---- 169 SS-B ---- Leklem sag.
---- 170 SS-B ---- Augla sag. Også dette var fra først av en priviligert sag. Men den mistet allerede før 1800 retten til å sage tømmer fra almenningsskogene og de benefiserte skogene. Trolig har den derfor gradvis gått over til å bli en lokal sag. Hvorvidt den lå øde en periode i forrige århundre, har ikke vært mulig å finne ut av, men mye tyder på det. Men mot slutten av 1800-tallet ser det ut til at betydningen av sagen tok seg opp igjen. Det var nemlig få muligheter til å få saget andre steder i nærheten. Augla sag kom således til å bli en grendesag av forholdsvis stor betydning. I den tiden den var i drift som sådan, var det forholdsvis stor aktivitet. Det er nemlig forholdsvis mange garder som naturlig sognet til denne sagen. Den ble drevet av brukerne på gården Augla. Den ble nedlagt rundt 1915. 2 Augla sag lå ved Kvamsbekken på venstre side på dette bildet.
---- 171 SS-B ---- Augla sag. Bekken sett oppover omtrent fra samme sted. Det var ikke veldig stort fall i bekken på dette stedet, men det var allikevel nok kraft. Augla sag. Fortsatt er det trefritt hvor tømmeret ble lagretfor så å bli sendt ned til sagen.
---- 172 SS-B ---- Hauka sag. Dette var egentlig Nedre Hauka sag. Øvre Hauka sag ser ut til å ha kommet bort i løpet av forrige århundre. Øvre Hauka sag var imidlertid den største. Dette har sammenheng med saging av almen ningstømmer. For det første ble rettighetene for priviligerte sager til å sage almenningstømmer eller tømmer fra benefiserte skoger sterkt begrenset i forrige århundre. For det andre var Volhaugen ålmenning så sterkt uthugget at det knapt var sagbart tømmer igjen rundt midten av forrige århundre. Den gang da det bare ble en sag igjen i Haukåen var det rimelig at den fikk navnet Hauka sag. Også dette hadde fra først av vært en utskipningssag, men i likhet med mange andre slike som ikke saget tømmer fra egne skoger, gikk det tilbake med driften da de offentlige skogene ble tatt vekk fra dem. Muligens lå den også uveisomt til i forhold til andre utskipningssager. Heller ikke for denne har det vært mulig å slå fast om den var i kontinuerlig drift i forrige århundre. Men ved århundreskiftet var den i drift som lokal sag. Virksomheten vedvarte til rundt 1910. Da ble den flyttet til Leinstrøa, og fra å være drevet av vann gikk den nå over til å bli drevet av en lokomobil. De siste driverne av vannsagen var Marius og Kristian Haugdal. Dammen lå ved Haukåvatnet. 3 Hauka sag. Etter vannsagenes storhetstid ble Hauka øvre sag nedlagt, og Hauka nedre ble alene igjen. Følgelig ble den bare ka It Hauka sag. Dette er en av de små fossene i Haukåa like vedstedet hvor sagen sto.
---- 173 SS-B ---- Tuset nordre sag. På dette sted som denne sagen lå, lå det tidligere en priviligert sag. Den ble kalt Tuset sag. Men i beste fall kunne denne sagen bare bli en liten sag. Til noe annet er bekken for liten. Allerede i 1800 er den ute av listene. Da den ble tatt opp igjen mot slutten av forrige århundre, var det rimeligvis ikke noe igjen av den opprinnelige sagen. Sannsynligvis lå den nye sagen på samme sted som den opprinne lige. Det var trolig brukeren på Tuset nordre som bygget den som gårds sag. I 1910 flyttet den daværende brukeren på Tuset nordre, Ole Valbekmo, sagen nærmere gården. Det var bare tale om en flytting på et par hundre meter. Og sagen ble vel nedlagt bare kort etter dette. 4 Tuset nordre sag. Et eller annet sted midt på dette bildet har sagen stått.
Tuset nordre sag. Det er ikke store bekken som drev denne sagen
---- 174 SS-B ---- Tuset nordre sag. Men fossen har ganske høyt fall. Nederst kan sees noe som kan være rest er etter uttaket for rennen. Men det er ikke lang vei ned til det sted et hvor sagen sto før den ble flyttet helt ned til gården. Tuset søndre sag. Bekken som denne sagen lå i, er ikke større enn bekken ved Tuset nordre. Følgelig kunne det aldri bli noe stort sagbruk her. Trolig saget den bare til gårdsbehov. Sagen lå sannsynligvis i en liten foss like ved gården. Det må ha vært brukeren på gården, Ole Olsen Tuset, som bygget den sist på 1800-tallet. Sagen ble brukt til 1916. Da solgte eieren, Lars Tuset, den til Karl Aksnes. Aksnes flyttet den til Aksneshaugen og mente å sette den i drift i en bekk ved gården. Men seiv om den ble montert, ble den aldri satt i drift som vannsag. Derimot ble hele sagverket flyttet til gården hvor en lokomobil ble benyttet som drivkraft. 5
---- 175 SS-B ---- Tuset søndre sag. Heller ikke denne bekken er rare greiene. Men den gr eide seg tydeligvis til en kortere tids saging om våren. Tuset søndre sag sto sannsynligvis etter eller annet sted her.
---- 176 SS-B ---- Tuset nordre sag og Tuset søndre sag. Tuset nordre sag er merket 1. Den var fra først av priviligert. Tuset søndre sag er merket 2.
---- 177 SS-B ---- Aspås sag. Sagen lå i en liten bekk som renner ut fra Aspås-tjernet. Dammen var lagt i utløpet fra tjernet, og sagen lå et par hundre meter lengre ned. Den ble bygget en gang i 1880/90-årene av Anders Tiller og Anton Aspås. Denne sagen ble drevet forholdsvis langt inn i dette år hundret. Den ble nedlagt i 1924/25, altså vel 10 år etter at elektrisiteten kom. Den siste tiden den var i drift, var det Martin Daniel Hermann og Kristian Haugdal som hadde stått for driften. Kristian Haugdal var forøvrig den samme som hadde vært med på å drive Hauka sag frem til 1910. 6 Aspås sag. Fossen i Aspåsbekken som var driv kraft en til denne sagen.
---- 178 SS-B ---- Aspås sag. Ved foten av fossen sto sagen. I bakgrunnen kan fremdeles to stokker etter fundamentet for vannhjuletsees. Aspås sag. Sagstedet sett ovenfra fossen. Fundamentet for vann hjulet er til venstre.
---- 179 SS-B ---- Aspås sag. Aspåstjernet i bakgrunnen ble regulert ved en liten dam over bekken på dette stedet. Bind VI B— 12
---- 180 SS-B ---- Marken sag. Dette hadde opprinnelig vært en priviligert sag. Hvor vidt den hadde en sammenhengende drift fra først på 1800-tallet og til sist på samme århundre, har ikke vært mulig å få slått fast. Men rimeligvis har den vært i bruk rundt midten av forrige århundre. En eventuell ødetid har trolig vært av forholdsvis kort varighet. Det er temmelig sikkert at den var.i bruk sist på 1800-tallet. Det var da bøndene på Marken-gårdene som drev den. Trolig var den en lokal sag for Marken-grenden. Den ble nedlagt som vannsag en gang mellom 1915 og 1920. Det var da Edvard og Jon Marken som hadde stått for driften de siste årene. 7 Etter dette ble den drevet av en lokomobil. Men i krigsårene 1940-45 ble den tatt opp igjen som vannsag. Og den ble drevet som sådan til 1952. Den var således en av de aller siste vannsagene som var i drift i Verdal. Den siste brukeren var Ludvig Marken} Marken sag. Ludvig Marken på bildet.
---- 181 SS-B ---- Marken sag. Dette er et av fundamenterte etter sagen som sto nedenfor Nedre Marken-foss. Lund sag. I 1800 var det bare fem sager i Verdal som saget et større kvantum enn Lund sag. Lund sag forble å være et forholdsvis stort sagbruk også etter at sagbruksprivilegiene falt bort. En gang sist på forrige århundre gikk sagen over på eierne av gården Lunds hender. Den siste moderniseringen av sagen ble foretatt av Anders Lund. Da ble det også installert høvel. Mye tyder på at etter at Værdalsbrukets vann sager hadde blitt nedlagt, var Lund sag den største vannsagen i Verdal. Sagen ble trolig nedlagt mellom 1908 og 1910. Høvelen gikk da til Trøgstadaunet sag hvor den ble brukt så lenge denne sagen var i drift. Senere ble den solgt til Tollef Øgstad hvor den fremdeles finnes. 9 Lund sag. Bilde fra 1907 over Lund og Lund sag.
---- 182 SS-B ---- Lund sag. Slik ser det ut i dag hvor sagen sto. Den sto til venstre for elven ved fossen. Hofstad nedre sag. Denne sagen ble anlagt i Lundselven nedenfor Lund sag på et sted som i dag kalles Lundemo. Tidligere kaltes dette stedet Sagelven. Sagen ble anlagt sist på forrige århundre av Morten Møller. Den var ikke i bruk veldig lenge. Allerede så vidt inn i dette år hundret ble den nedlagt. Den siste brukeren var Per Hermann. 10 Hofstad nedre sag sto til høyre på dette bildet.
---- 183 SS-B ---- Hofstad nedre sag. Sett oppover Lundselven fra stedet hvor Hofstad nedre sag sto. Hofstad nedre sag. Denne stokken halvveis begravd i sanden ved elve bredden er det eneste spor som i dag kan sees etter Hofstad nedre sag.
---- 184 SS-B ---- Lund sag og Hofstad nedre sag. Lund sag er merket 1 og Hofstad nedre sag er merket 2. Skrove sag. Den 14. mars 1885 ble det opprettet en kontrakt mellom Anders Skrove og Elling Reppe om at det skulle opprettes og vedlike holdes et sagbruk på Skroves grunn. Det ble avstått fossefall, grunn til lastetomt og vei mot en årlig avgift av kr. 1,- pr. mål. Kontrakten ble tinglest 10. februar 1888. 11 Mest sannsynlig er dette den gamle Skrove sag som ble tatt opp igjen. Den var tidligere Verdalsgodsets eiendom, og var ganske sikkert blitt nedlagt som følge av omlegging og moderni sering. Den daværende eier av Verdalsgodset, Nikolai Jenssen, har trolig avhendet sin eiendom i Skrove i 1850-årene. Etter 1860 ble det mulig for bøndene seiv å utnytte de mulighetene som fantes. Elling Reppe drev denne sagen til han solgte den til Ola Grindberg rundt århundreskiftet. Etter dette ble sagen også kalt Grindberg sag. Et annet navn som også ble brukt, var Leirådal sag. Denne sagen ble etter hvert et nokså stort sagbruk, og i sagtiden, det vil si i flomtiden om våren, ble
---- 185 SS-B ---- det saget både dag og natt. Sagen dekket trolig et større distrikt enn bare det nærmeste av Leirådalen. Den var også blant de sager som ble modernisert og fikk en turbin av jern istedet for en kvernkall av tre. Vannet i Leiråen ble regulert ved en dam i Leirsjøen. Skrove sag ble drevet til elektrisiteten kom. 12 Skrove sag fikk drivkraftenfra denne fossen. Skrove sag. Vannhjulet sto på høyre bredd av Leiråen omtrent midt på dette bildet.
---- 186 SS-B ---- Skrove sag. Her sto sagen. Den ble også kalt Grindberg sag. Skrove sag. Reguleringen av Leiråen for Skrove sag, senere også for Trøgstadaunet sag, skjedde ved Leirsjøen. Men dammen sto ikke ved bekkeoset. Den sto noe lengre ned slik at denne myren ble oppdemt. Dette ga for det første et større nedslagsfelt, og for det andre ble reser voiret større.
---- 187 SS-B ---- Skrove sag. Demningen sto et eller annet sted her. Det er imidlertid usikkert om de stokkene som sees på bildet har hatt noen forbindelse med dammen. Trøgstadaunet sag. Også denne sagen lå i Leiråen. Den lå noen hundre meter lengre ned enn Skrove sag. Den ble reist av Karl Grind berg, bror av ovennevnte Ola Grindberg, omkring århundreskiftet. Tid ligere hadde denne sagen stått ved Lundskin. Der hadde den blitt drevet av Marius Heir. Nå ble den drevet i fellesskap av Heir og Grindberg. Like før 1910 erhvervet eierne av sagen høvelen som hadde vært i bruk ved Lund sag. Trøgstadaunet sag ble nedlagt før 1914. 13 Lundskin sag. Sagen ble reist en gang i 1890-årene av Marius Heir. Den lå i en liten bekk like nord for gården. Det var dammer i Bjørgan tjern nord for Bjørgan og i Råddån, en bekk nord for Lundskin. Sagen ble imidlertid ikke brukt lenge på dette stedet. Allerede rundt århundreskiftet ble den flyttet til Leirådalen hvor den ble drevet i felles skap av Marius Heir og Karl Grindberg. Da ble den kalt Trøgstadaunet sag. u
---- 188 SS-B ---- Skrove sag og Trøgstadaunet sag. Sag 1 er Skrove sag eller Grindberg sag som den også ble kalt. Avstanden fra fossen til sagen var forholdsvis lang, og det var bygget en renne som førte vannet fra fossen til sagen. Sag 2 er Trøgstadaunet sag.
---- 189 SS-B ---- Trøgstadaunet sag hadde denne fossen i Leiråen som drivkraft. Trøgstadaunetsag. Fossen i bakgrunnen. Sagstedet tilhøyre.
---- 190 SS-B ---- Trøgstad-aunet sag. Leiråen med sagstedetpå høyre bredd. Lundskin sag sto under denne fossen like bak gården Lundskin.
---- 191 SS-B ---- Lundskin sag. Sagstedet sett ovenfra. Tett krattskog stenger for ut sikten. Lundskin sag. Reguleringen av bekken for sagen skjedde ved Bjørgan tjern.
---- 192 SS-B ---- Lundskin sag. Hjellan sag. Dette var f ra først av en priviligert sag. Men den var ikke blant de største, og den ble nedlagt allerede i første halvdel av 1800- tallet. En tid senere ble den tatt opp igjen, men da ble den bare drevet som lokal sag for Hjellan-gårdene. Den ble da drevet i fellesskap av bøndene på disse gårdene. Den ble nedlagt allerede i 1876. 15
---- 193 SS-B ---- Hjellan sag fikk drivkraftenfra denne bekken. Hjellan sag sto på denne Ulle flaten. Bekken sees til høyre.
---- 194 SS-B ---- Vangstad sag. Dette var en av Værdalsbrukets sager som ble drevet lengst som vannsag. Trolig var den i drift gjennom hele forrige århundre. Den var etter måten forholdsvis stor. Om det var en kortere periode hvor den ikke var i drift etter at Værdalsbruket sluttet å bruke den, er vanskelig å si noe sikkert om. Men i så fall var dette bare en kortere tid. Mot slutten av forrige århundre var den i drift igjen, og da var det brukerne på Vangstad som drev den. Trolig var den en lokal sag for gårdene i denne del av Ulvilla. Den ble i hvert fall brukt så sent som i 1918. Den siste som drev sagbruket var Ole Pedersen Vangstad. 16 Kolstad sag. Den sagen ble opprettet så tidlig at det måtte bevilling til. Det skjedde i 1828, og det var Kristian Sevaldsen Volden som bygget den. Egentlig skulle det være en utskipningssag, men det er lite trolig at den fikk noen særlig betydning som sådan. Sagen lå i Skittrenna, en sidebekk til Malsåen. Etter hvert gikk den vel over til å bli en grendesag, og den ble drevet inn i dette århundret. I den siste tiden var det brukerne på Kolstad som sto for driften. 17 Vangstad sag sto på bortre side av Ulvillelven på dette bildet.
---- 195 SS-B ---- Vangstad sag. Reguleringen av Ulvillelven skjedde ved utløpet fra Kjes buvannet. Dammen sto på samme sted som denne, men dette er reguler ingsdammen for kraftverket. Gren sag. Trolig var dette en av de aller siste vannsagene som ble satt opp fra nytt av i Verdal. Den ble sannsynligvis satt opp på samme sted eller like i nærheten av det stedet hvor den priviligerte Gren sag sto nedenfor den nederste av Gren-fossene. Sagen ble satt opp av brødrene Paul og Edin Green i 1932. Før dette hadde de saget ved Grunnbekken ved Holmli seter, men drivkraften hadde da vært en bensinmotor. Etter at sagen var bygget ved Gren, ble tømmeret som var hugget i Malså ålmenning, fløtet nedover Malsåen til Lilledammen. Derfrå ble det kjørt ned til sagen. Gren sag saget bare til eget bruk, og var derfor bare en gårdssag. Bare rent unntaksvis ble det saget for andre. I 1939 kom det elektrisk kraft til Nordkleiva, og da ble sagen nedlagt. Gren sag kom derfor til å være med bare i 7 år, og hadde således en kort levetid. 18 Bind VI B— 13
---- 196 SS-B ---- Gren sag i 30-årene. Fra venstre Paul E. Green, Kåre M. Green og Edin E. Green. Skjækerfossen sag. Så langt oppe i dalen som ved Skjæker fossen hadde det tidligere ikke vært noen vann-sag. De første priviligerte sagene saget helst med tanke på utskipning, og for store avstander fra sagstedet til utskipningsstedet skapte problemer med hensyn til tran sporten. Dessuten var det et par store fosser i Helgåen nedenfor Skjæker fossen som effektivt såtte bom for noen fløting av ferdige materialer, nemlig Granfossen og Hærfossen. Men sagbruksprivilegiene forhindret også at det ble reist sager til eget bruk dersom man seiv ikke hadde både foss og skog. Og det var det ikke mange som hadde så langt oppe i dalen. Her tilhørte alt Verdalsgodset. Men etter at sagbruksprivilegiene ble opphevet, ble det bygget en sag i Skjækerfossen. Den ble reist av Ole Stornesset like før århundreskiftet. Den sto i østre side av fossen. Driften varte ikke så veldig lenge inn i dette århundret. Den var en lokal sag for gårdene i denne del av dalen. 19
---- 197 SS-B ---- Skjæker fossen sag sto i Skjæker fossen på den øs tre siden. Skjækerfossen sag. Sagstedet sett ovenfra. Sagen sto til venstre i bildet.
---- 198 SS-B ---- On oi oj K I -V co
---- 199 SS-B ---- Skjæker fossen sag Sveet sag. Den aller første vannsag i Vera ble satt opp av Iver Tronsmo ikke langt fra gården Sveet i Smalfisktjernbekken omkring 1890. Iver Tronsmo kjøpte bruket av Mattis Åbo i Sverige. Alle materi alene til Vera kapell, som sto ferdig i 1899, ble saget på denne sagen. Reguleringsdammen sto ved Smalfisktjernet. I 1914 ble sagen flyttet til Tronsmoen. 20 Tronsmoen sag. Dette var den samme sagen som Sveet sag. Den ble flyttet fra Smalfisktjernbekken til Tronsmovassdalsbekken ved Trons moen i 1914. Det var fortsatt Iver Tronsmo som sto for driften av den. Etter som elektrisiteten først kom til Vera på et sent tidspunkt, ble denne vannsagen brukt lenge. Enda så sent som i 1952 ble den brukt. Den dekket da behovet i store deler av Vera og de nærmeste deler av Helgådalen. Etter Iver Tronsmo var det Ingvald Tronsmo som sto for driften. Som en kuriositet kan det nevnes at mye av de materialene Værdalsbruket hadde bruk for til dammer og skogstuer, ble saget på denne sagen. 21
---- 200 SS-B ---- Sveet sag sto på høyre side av Smalfisktjernbekken rett nedenjor første sving. Sveet sag. Smalfisktjernet med demningen av bekken.
---- 201 SS-B ---- Sveetsag. Tronsmoen sag. Dette er ett av de megetfå bilder som eksisterer fra en vannsag i drift her i Verdal. Mannen på bildet er Iver Tronsmo.
---- 202 SS-B ---- Tronsmoen sag. Rester av den nedfalne sagen. Sagen sto til venstre. Tømmerveggen midt på varen liten dam. Tronsmoen sag. Sagbenken. Platten i forgrunnen var vannrenner. På samme akselen som dette hjulet var kvernkallen festet.
---- 204 SS-B ---- Strådalen sag. Denne ble bygget av Per Andersson Ward i 1911 i bekken som renner ut fra Kverntjernet sydvest for Strådalen. Dammen sto like ved Kverntjernet. Dette var en gårdssag. Trolig var det den siste vannsagen som var i bruk i Verdal. Siste gang den ble brukt var i 1954. Fremdeles ligger rester igjen av det nedraste saghuset. 22 Strådalen sag ligger nå nedrast. Dette er restene etter saghuset. Strådalen sag. Det var to vannhjul. Dette er ett av dem.
---- 205 SS-B ---- Strådalen sag. Det andre vannhjulet. Strådalen sag. Demningen settfra Kvenntjernet.
---- 206 SS-B ---- Strådalen sag. Demningen sett fra en annen vinkel. Strådalen sag.
---- 207 SS-B ---- Røe sag. Dette var en lokalsag for Røesgrenda. Sagen lå i Kvenn bekken like syd for Overmoen. Den ble anlagt i 1880/90-årene av Ole Røe, og den var i drift frem til 1918/19. Den siste som drev sagen var Anton J. Røe. 23 Røe sag. Det finnes ikke mange spor etter denne sagen i dag. Men den sto omtrent på dette stedetpå venstre side av Kvennbekken. Røe sag. Kvennbekken ble demmet opp et lite stykke ovenfor sagen. Denne stokken er det eneste spor etter demningen.
---- 208 SS-B ---- Røe sag. Midtholmen sag. Denne sagen ble anlagt allerede i 1812 av dyrlege Anders Holm. Noe annet enn en gårdssag ble den aldri seiv om den ble bygget før sag bruksprivilegiene ble opphevet. Andre opplysninger om denne sagen f ra forrige århundre finnes ikke. Den var med så sent som i 1915. Den siste brukeren var da Arnt Holmen. 24
---- 209 SS-B ---- Midtholmen sag sto i bakken like til venstre for bekken. I bakgrunnen fossen. Midtholmen sag. Frem deles oppbevares spind elen fra Midtholmen sag. Denne var av jern. Det var bare de mest moderne sagene som hadde spindeler av jern. Vanligvis var de av tre, eller det ble bygget et helt hjul.
---- 210 SS-B ---- Sul sag 1. Denne sagen ble bygget i elva Lille Kråka på sydsiden av Inna syd for Brennmoen mot slutten av 1800-tallet. Det var bøndene i Sul som slo seg sammen, og den ble drevet av dem i fellesskap som en grendesag. Sagen ble drevet på dette stedet godt inn i dette århundret. Så ble den flyttet, trolig i 1920- årene. 25 Sul sag. Den første vannsagen i Sul sto i Lille Kråka med drivkraft fra denne fossen. Sul sag sto i forgrunnen av dette bildet. Fossen i bakgrunnen.
---- 211 SS-B ---- Sul sag 2. Den nye sagplassen var på nordsiden av elva. Der var den langt mer hensiktsmessig plassert i forhold til bebyggelsen den skulle dekke behovet til. Denne gangen ble den plassert i et lite sideløp til Inna like over for hvor Store Kråka løp ut i Inna. I flomtider rant det vann gjennom dette sideløpet. Denne sagen kom til å være grendesag for Sul i lang tid. Den ble drevet helt til siste krig. 26 Sul sag ble så flyttet på nordsiden av Inna i et lite sideløp. I dag går det ikke vann gjennom dette løpet. Sul sag. Sagen ble bygget på noen store steinblokker i dette sideløpet. Dette er en av disse blokkene, ogfremdeles kan noen avjernfestenesees. Bind VI B — 14
---- 212 ----
---- 213 SS-B ---- Garnes sag. Sagen lå i en liten bekk like nord for gården Garnes. Den ble reist sist på forrige århundre av Nils Garnes. Nils Garnes drev den seiv den første tiden. Senere ble den drevet av Hans Garli. Den ble nedlagt rundt 1915 som følge av at elektrisiteten kom. Garnes sag ble aldri mer enn en grende sag. 27
---- 214 SS-B ---- Garnes sag. Tett krattskog dekker stedet hvor Garnes sag sto, men bekken kan så vidt skirn tes mellom trærne. Bråttå sag. Denne sagen lå i en liten bekk på sydsiden av Inna, og som i dag bærer navnet Sagbekken. Sagen lå like innenfor Bråttenget. Trolig ble den reist i 1880-årene, og den ble drevet helt til Garnes sag ble bygget. Men den lå for bakvendt til på sydsiden av Inna til at den ble drevet i noen særlig grad etter at Garnes sag var reist. 28 Bråttå sag sto i denne Ulle bekken som kalles Sagbekken.
---- 215 SS-B ---- Bråttå sag sto omtrent midt på dette bildet på høyre side av Sagbekken. Bråttå sag. Dammen som ble bygget for å regulere Sagbekken, står fremdeles. Sett fra oversiden.
---- 217 SS-B ---- Gudding sag. Fra gammelt av var Gudding sag en priviligert sag. Men den ble tidlig nedlagt. I 1889 ble det reist en ny sag av Anneus Okkenhaug og Ole Østgård i Guddingsbekken. Det er nokså sannsynlig at den ble reist på samme sted som den første sagen hadde stått. Demningen sto i utløpet fra Guddings vannet. Omkring 1900 ble sagen flyttet nedover Guddingsbekken nærmere elva. Bekken kalles forøvrig Kvernbekken i dag. Samtidig med flyttingen ble sagen modernisert med rør og turbin av jern. Turbinen var kjøpt av Kverner bruk, og da Gudding sag ble nedlagt i 1912, kjøpte Kverner bruk turbinen tilbake. 29 Gudding sag sto f ørst forholdsvis langt oppe i Kvennbekken, på et sted like nedenfor dagens riksvei 72. Fremdeles kan man se rester etter sagen. Gudding sag. Samme sted sett på litt større avstand. Sagen sto på venstre side av bekken.
---- 218 SS-B ---- Gudding sag. Noe av fundamentet etter den siste sagen.
---- 219 ----
Gudding sag. Sagen sto midt på bildet. Fundamentet til venstre og fossen til høyre. Gudding sag. En mindre reguleringsdam sto like ovenjvr fossen.
---- 220 SS-B ---- Gudding sag. Hovedreguleringen for Gudding sag fant imidlertid sted der hvor bekken løper ut fra Guddingsvannet. Dette er res tene etter dammen. Bjørken sag. Dette sagstedet er på det nærmeste forsvunnet. Riksveien går over stedet. Den del av tomten som ikke er berørt av riksveien, er til venstre på bildet.
---- 221 SS-B ---- Gudding sag. Sag 1 er det før ste stedetfor sagen. Sag 2 er hvor den var etter flyttingen.
---- 222 SS-B ---- Bjørken sag. I likhet med Gudding sag var også Bjørken sag opprinnelig en priviligert sag. Men den hadde vært i drift som sådan i lengre tid. I alle fall er den nevnt i skattelistene fra 1800 seiv om sagkvantumet ikke var spesielt stort. Mot slutten av 1800-tallet ble den bygget opp igjen av Martin Bjørken. Demningen sto i utløpet av Bjørkvannet. Martin Bjørken drev sagen godt. Driften fortsatte inn i dette århundre og vannkraft ble benyttet i hvert fall så sentsomi 1914. 30 Bjørken sag. Til gjen gjeld finnes det rester igjen av uttaket for vannrennen fra den Ulle fossen straks ovenfor sagen.
---- 223 SS-B ---- Bjørken sag Heitlo sag. Opprinnelig var dette en priviligert sag som lå på nord- eller østsiden av Rinnelven. Den ble da kalt Hallan sag. Men ut på 1800-tallet fant det sted skifte i eierforholdet, og det kan være i denne forbindelse at den ble flyttet. Fra først av lå den på Hallans grunn nedenfor nest øverste foss i Rinn elven på dette sted. Etter flyttingen lå den på andre siden av elven og ett trinn høyere opp. Muligens har navneskiftet funnet sted samtidig med flyttingen. Den ble nå nemlig liggende på Heitlos grunn. Den ble drevet som vannsag en god stund inn i dette århundre. Brukeme var oppsitterne på gården Heitlo. 31
---- 224 SS-B ---- Heitlo sag ble flyttet til sydsiden av Rinnelven. Den lå omtrent midt på dette bildet. Hallan sag. Etter at den andre sagen var blitt flyttet over på andre siden av elven ble det reist en sag like over for denne under den samme fossen. Den sto på Nord Hallans grunn. Den fikk derfor navnet Hallan sag. Men den ble også kalt Tomas-sagen etter Tomas Hallan som bygget den. Tomas Hallan kom til Nord Hallan i 1890. 32 Sannsynligvis ble sagen bygget rundt århundre skiftet. Den var ikke i drift i svært lang tid. 33 Hallan sag eller Tomassagen som den også ble kalt, sto på nordsiden av Rinnelven omtrent rett over for Heitlo sag. Det vil si litt til venstre for midten av bildet på bortre side av elven.
---- 225 SS-B ---- Heitlo sag. Et av de få hilder som eksisterer av vannsager i Verdal. På bildet kan vi se vannrennen. Det første huset er kvernhuset. Sagen står i forlengelsen av dette, og taket kan så vidtskimtes mellom trærne.
---- 226 SS-B ---- Heit lo sag og Hallan sag. Sag 1 markerer stede tf or hvor den første sag en sto. Den ble kalt Hallan sag. Sag 2 markerer stedet etter flyttingen. Den ble da kalt Heitlo sag. Sag 3 markerer stedet for den andre Hallan sagen eller Tomassagen som den også ble kalt.
---- 227 SS-B ---- Noter: 1. Opplysninger ved Arne Haldås. 2. Opplysninger ved Arne Haldås og Kristian Lein. 3. Opplysninger ved Jeremias Hauka og Kristian Lein. 4. Opplysninger ved Alf Stiklestad. 5. Opplysninger ved Harald Aksnes. 6. Opplysninger ved Alf Stiklestad. 7. Opplysninger ved Alf Stiklestad. 8. Opplysninger ved Ludvig Marken. 9. Opplysninger ved Alf Stiklestad. 11. VerdalsbokalVs.494. 12. Opplysninger ved Gunnar Grindberg. 13. Opplysninger ved Karl Grindberg og Fridtjof Heir. 14. Opplysninger ved Fridtj of Heir. 15. Opplysninger ved Petter Hjelde. 16. Opplysninger ved Jens D. Holmlimo. 17. Opplysninger ved Guttorm Kolstad. 18. Opplysninger ved Sverre M. Green. 19. Opplysninger ved Martin Helgas. 20. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo. 21. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo. 22. Opplysninger ved Ingvald Tronsmo. 23. Opplysninger ved Anton Overmo. 24. Opplysninger ved Hallan. 25. Opplysninger ved Jon Nelius Suul. 26. Opplysninger ved Jon Nelius Suul. 27. Opplysninger ved Einar Garli. 28. Opplysninger ved Einar Garli. 29. Opplysninger ved Svein Guddingsmo. 30. Opplysninger ved Svein Guddingsmo. 31. Opplysninger ved Nils Heitlo. 32. VerdalsbokaVs.6B7. 33. Opplysninger ved Nils Heitlo. Bind VI B — 15
---- 228 SS-B ---- DAMPSAGEN PÅ ØRMELEN Av Øystein Walberg (Opp ly sn inger ved Ivar A rn tsen.) Dampsagen på Ørmelen ble påbegynt i 1870 og sto ferdig i 1872. Sag bruk med damp som drivkraft begynte å bli alminnelig her i landet fra 1860-årene, og dette kom til å skape en ny epoke i trelastindustrien i Norge. Sagbrukene ble nå uavhengige av fossefall og flom, og de kunne plasseres på de steder hvor det var mest hensiktsmessig. Den vanlige måten å fremføre tømmer på, var ved fløting, og det var derfor naturlig at disse nye sagbrukene ble lagt ved utløpene av elvene. Dit fraktet elvene tømmeret, og dit kunne båtene komme for å hente den ferdigsagede trelasten. Videre ble effektiviteten større. Man var ikke avhengig av vannføring og flomvann, men kunne sage når som helst. Dette førte til at disse dampsagbrukene ble store anlegg sammenlignet med de gamle vannsagene. Dersom en dampmaskin ikke var tilstrekkelig, kunne en ny installeres. Det finnes dessverre ikke mange bilderfra Dampsagen. Men dette er et som viser bygningen. Bildet er tatt en gang etter århundreskiftet. Det har fått teksten: Værdalselvens utløp. Seiv om sagen er fotografert fra andre siden av elven, går det tydelig frem at det var en stor bygning. Ut fra bygningen til venstre går høybanen, og ned mot elven til høyre kjerraten.
---- 229 SS-B ---- Også dampsagen på Ørmelen ble etter måten et stort anlegg. Den beskjeftiget omkring 60 mann og hadde et sagkvantum på omtrent 30.000 stokker pr. år. Etter sin tid var denne dampsagen en moderne og avansert bedrift. Byggelederen i anleggstiden var ingeniør Oscar Steen. Sagen ble plassert nedenfor det gamle ferjeleiet ved Getz, altså godt nedenfor den nye veibroen, som var bygget i 1860. Men den lå ovenfor lasteplassen på Høgøra. Sagbygningen ble bygget med tverrenden mot elven slik at den strakte seg innover land. Bygningen var etter forholdene nokså stor, anslagsvis 15 meter bred og 35 meter lang. Den var på to etasjer. På vestre eller nordre langside sto maskinhuset. Dette var et tilbygg som huset fyr med kjel og maskineri. Utenfor maskinhuset var det nedgravd en vannkum av tre. Denne forsynte dampmaskinen med vann. I og med at dette var en sag som ble drevet av damp, måtte man ha til førsel av store mengder vann. Tilsynelatende var det en enkel sak å få vann f ra elven. Men seiv ved fjære sjø var elvevannet saltholdig så nært utløpet, og ved flo sjø var det rent saltvann i elven. Saltvann kunne ikke brukes, for da ville kjelen ganske snart ruste istykker. Men i restene etter det gamle elveleiet f ra 1600-tallet var det fremdeles sumpig sist på 1800-tallet. i - kei ■■■ jtrdaUåtm Også dette bildet er tatt rundt århundreskiftet. Bryggene som kan sees til venstre for sagbygningen, br ant ned i 1901. Følgelig må bildet ha blitt tatt før det. Husene som er nesten skjult av løvverk, er Getz-gården. Bildet er tatt fra Storøra. I og med at det ligger tømmer i forgrunnen, må fotografen ha stått innenfor lensen.
---- 230 SS-B ---- VERDALS ELVEN
---- 231 SS-B ---- Grunnen på Ørmelen består øverst av et tykt lag med grus og under av et solid lag med leire. Elven hadde gravd et spor i denne leiren, og da den tok nytt løp en gang i 1660-70-årene, ble det gamle leiet gradvis auret igjen. Men, som sagt, sist i forrige århundre samlet fremdeles grunnvannet seg i denne sumpige forsenkningen i terrenget. Og dette grunnvannet var ferskt, og det benyttet man seg av. Dette sumpaktige siket strakte seg, sett i forhold til den nåværende bebyggelse, fra Arnstuen like nordvest for Getzgården først i nordvestlig retning forbi Sagstuen, så mer mot sydvest mot Sivilforsvarets fjernhjelps leir. Fra Arnstuen ble det gravd en grøft til litt bortenfor Sagstuen. Der ble det laget en firkantet trekum til å samle opp vannet i. Kummen var fir kantet med 4 meter lange sider. Ved hjelp av en 5 tommers firkantet lyre nedgravd i en grøft sto denne kummen i forbindelse med kummen like utenfor fyrhuset. Men denne var mindre. Nivået i disse kummene var hele tiden det samme. Avstanden mellom kummene var omtrent 200 meter. Når man pumpet vann fra kummen utenfor fyrhuset og inn i kjelen, strømmet det nytt vann inn i denne kummen fra den store. Kummen utenfor sagen sto ikke helt inntil veggen av bygningen. Man var redd for at det kunne finne sted setninger i grunnen på grunn av den store tyngden av grunnmur, kjele og maskiner. Derfor ble denne kummen plassert omtrent en meter fra veggen. Fra den omtrent 200 meter lange grøften strømmet det hele tiden rikelige mengder med vann slik at det aldri oppsto vannmangel. For å holde vannet rent i den store samlekummen, ble det sluppet et par ørreter oppi, og disse levde i beste velgående inn til de måtte skiftes ut på grunn av alderen. Men vannet holdt de rent. Fra maskinrommet gikk hovedakselen inn i første etasje av sagbyg ningen. I første etasje fantes fra først av bare drivverk med remmer og remskiver og overføringer til andre etasje hvor selve sagen var. Fra hovedakselen gikk blant annet en hovedrem på 40 centimeters bredde langs hele husets lengde. Denne remmen drev andre akslinger som igjen overførte drivkraft til diverse formål. Saganlegget på Ørmelen. Skjematisk kart over saganlegget på Ørmelen. Kartet er tegnet på grunnlag av detaljopplysninger fra Ivar Arntsen. Avstanden mellom Dampsagen og bryggene var mellom 250 og 300 meter. Veien og tralle banene mellom den og elven løp parallelt bare med en meters mellom rom. Høybanen løp også parallelt med disse, men omtrent 20 meter lengre inn. Med ca. 50 til 60 meters mellomrom gikk det tverrspor ut fra trallebanen og inn på stabeltomten. Det første av disse lå omtrent 70 meter syd for sagbygningen.
---- 232 SS-B ---- co Su r: 0) -v s; •5! •Vu Si 5 -S 5 «5 ■Si Cs I T 3 Cg K C 3 co
---- 233 SS-B ---- I første etasje saget man også takspon. Den virksomheten foregjkk midt i bygget på sydøstre side. Senere ble den bygget om til et stavskjæreri. Tønne staver var blant annet en viktig eksportvare til Holland, og det var for å utnytte denne muligheten at stavskjæreriet ble anlagt. Det ble produsert tønnestaver av alle dimensjoner. I andre etasje lå selve sagbruket. Fra elvenivå og opp til denne etasjen var det en ganske stor høydeforskjell. Til å trekke tømmeret opp fra elven ble det derfor bygget en kjerrat. Dette var et kjedetrekk som stakk som en lang bro ned i elven. Selve kjedetrekket besto av to kjettinger som løp over knagg trinser. Mellom kjettingene var det festet tverrjern med pigger, og det var disse som trakk tømmerstokkene opp fra elven og inn i andre etasje. Like innenfor veggen i andre etasje havnet stokkene inne på en platting. Denne plattingen gikk over hele husets bredde, men den var ikke stort lengre enn en lang tømmerstokk. Her ble tømmerstokkene liggende flatt, og her ble de snudd slik at de pekte innover i saghuset. Og umiddelbart innenfor denne plattingen sto selve sagen. Egentlig var det to sager. Begge var oppgangssager, og sagrammene sto side om side. Det var flere blad i hver ramme. Sagrammene beveget seg i glidespor, og den opp og ned-gående bevegelsen ble overført fra en veivaksel som igjen ble drevet av en kraftoverføring fra hovedakselen. Sagbladene i den ene rammen hadde til oppgave å sage baken av stokken. Deretter ble sagbenken med stokken trukket tilbake, og stokken ble rullet over på sagbenken ved siden av og så ført igjennom den andre rammen. Nå ble det saget bord av stokken. Etter at stavskjæreriet ble bygget, gikk baken dit, og det ble saget staver av det som var mulig. En gang i 1880-årene ble det også installert en sirkelsag. Denne sto bortenfor sagrammene, og den hadde som oppgave å kante bord og planker. Følgelig ble den kalt Kanta. 11886 ble det installert en høvel. Denne sto bortenfor sirkelsagen igjen. Langs etter hele sagrommet ved sydveggen var det en passasje slik at man kunne bevege seg fra den ene enden av sagbruket til den andre. I elven ble det fløtet alle slags tømmerstokker. Det som var sagbart, ble saget. Toppene av stokkene ble regnet for slip, og disse ble ikke sendt med kjerraten før det lå et lite lager utenfor. Etter hvert som denne slipen nådde opp på sagplatten, ble den rullet ut gjennom et hull i veggen i gulvhøyde og ned på jorden der. Deretter ble den kappet til kipp med handsag og lagt i stabler for senere salg. Alt avskjær og bak som ikke kunne nyttes, gikk ut gjennom en lignende luke i veggen lengre inne i huset. Flisene fra sirkelsagen som kantsaget bordene, gikk også ut gjennom denne åpningen. Også disse ble kappet opp i passende vedlengder. Denne jobben var det guttunger som hadde.
---- 234 ----
---- 235 SS-B ---- De ferdige materialene ble ført ut av sagbygningen og stablet opp i friluft. Denne transporten foregikk på trallebaner. Det var to slike trallebaner. Den ene gikk ut fra tverrenden av sagbygningen. Det var en høybane. Det vil si at den hele tiden hadde samme høyde som andre etasje av sagbygningen. Den var bygget på furustolper som sto parvis sammen. Etter å ha gått ut av sagbygningen svingte banen sydover og gikk parallelt med elven ca. 100 meter fra denne. Hele banens lengde var på en to-tre hundre meter. Ved enden av denne høybanen ble det senere bygget et tørkehus. Samtidig ble det også innlagt elektrisk lys. Dette skjedde i 1897, og det var uvanlig på den tid. Høybanen hadde den fordelen at når materialene skulle stables, kunne de sendes ned istedet for opp som hadde vært tilfelle dersom banen hadde gått langs marken. Dette betydde en enorm lettelse for arbeidsfølkene. Den andre trallbanen gikk i marknivå fra sagbygningen parallelt med høybanen, men mellom denne og elven. Denne banen gikk til bryggene. Fra denne banen gikk det fire sidespor ut vinkelrett og inn på lastetomten. Det siste sidesporet regnet fra sagen, endte i en bu. Bryggene begynte like øst for det siste sidesporet. Det var to brygger og en kai. Disse sto på peler. I forbindelse med byggingen av bryggene og kaien måtte man overvinne problemet med isgangen i elven. Hvis ingen forholdsregler ble tatt, ville isen sope med seg alt. Dette ble forhindret ved at man tømret opp et brohode ved den sydligste delen av kaien, den delen som vendte oppstrøms. Dette brohodet ble tømret opp ut fra melen og ut i elven. Dette skjedde på fjære sjø ved lav vannstand. Det var like høyt som selve kaien, og det firkantede rommet som ble dannet av de tømrede veggene, ble fylt med grove steiner. Det hjørnet av brohodet som vendte opp mot strømmen og var mest utsatt for is slitasje, ble forsterket med ekstra peler. Disse ble kalt deketaler. Hver av disse pelene var ytterligere forsterket med en jernskinne av samme type som ble brukt til trallebanen. I 1901 brøt det ut brann, og da brant både bryggene og kaien ned. Bryggene hadde blant annet blitt brukt til å lagre brennbare ting som tjære, taljer, drev og lignende i. Etter brannen ble bryggen til Bentzen gården leid til dette formålet. Senere kjøpte Værdalsbruket dette huset og fløtet det til sagtomten og såtte det opp midt for kaien der. Men det sto innenfor veien som gikk langs elven innenfor trallebanen. Bryggene ble ikke bygget opp igjen. Heller ikke ble det reist flere hus. Og for klaringen på det er at etter utraset og Hær fossens gjennombrudd i 1893, ble elven så leir f ørende at det skapte problemer for trafikken. Dypålen ble stadig vekk auret igjen, og elven tok nytt løp. Dessuten la det seg opp banker og meler ved utløpet som gjorde seilas vanskelig. Av den grunn ble det bygget en ny sag i Levanger i 1903.
---- 236 SS-B ---- Men sagen på Ørmelen ble ikke nedlagt av den grunn. Begge sagene ble drevet side om side. Men naturligvis var sagen på Levanger mer moderne, seiv om sagen på Ørmelen også ble modernisert. Men i 1913 var det slutt. Da ble sagen på Trones bygget, og damp sagen på Ørmelen hadde ikke livets rett lenger. I dag finnes bare restene etter grunnmuren igjen og ved fjære sjø og med liten vannføring i elven kan man se stein og stokker etter byggverkene. Dette er restene av grunnmuren til Dampsagen slik de lå våren 1981. Verdalselven har gravd og lagt opp masse, slik at mye er forandret siden sagen var i drift.
---- 237 SS-B ---- FLØTNINGEN I VERDALSELVENE Av Leif Lykke Innledning Hvor langt tilbake i tiden det har foregått fløtning av skogsvirke - over kortere eller lengre strekninger - i Verdalselvene vet vi ikke, men det dreier seg om flere hundrede år. I første halvdel av 1600 årene ble fossesager tatt i bruk i Verdal. Det ble bygget en rekke slike sager både i bielvene og i hovedvassdragene Helgåen og Inna. Da ble det nødvendig å ta vassdragene i bruk for fløtning av tømmer frem til sagbrukene. Fra de sagbruk som lå lengst ned i vassdragene ved Grundfossen i Helgåen og nedenfor Dillfossen i Inna ble det også flotet planker og bord i flater ned til Verdalsøra for utskipning derfrå. Først efter at Værdalsbruket hadde bygget damp sagen på Ørmelen ved elvens utløp i 1872, ble fløtning av tømmer fra hele Verdalselvens nedslagsfelt og helt ned til fjorden gjennemført, og slik ble den drevet hvert eneste år helt frem til midten av 1960-årene da all fløtning i Verdalselven opphørte og tømmertransporten ble overtatt
Rester av den gamle dammen ved Sagen i Inna 1939. Den var dam for Nerholmen sag og Dillan sag. Den først nevnte var i drift til 1871.
---- 238 SS-B ---- Bomfestefor nedre ende av Sørlibommen. Bolt i fjell, 1 m lang, hamret ut av 4"firkantjern. Ringen er smidd av ca. 2" rundjern. Den er oval og har en største diameter på ca. 25" og minste 14". Total vekt ca. 60 kg. «Kringelkjetting» for atholdslense ved nedre ende av Sørlibommen på Bomberget.
---- 240 SS-B ---- Tømmerfløtning i Kverna. Efter at Værdalsgodset - Værdalsbruket var samlet på én hand ca. år 1800, er all tømmerfløtning i Verdalselvene utført av bruket. Det samme gjelder all dambygging og alle arbeider med å gjøre vassdragene fløtbare. Det har aldri eksistert noen fellesfløtningsforening i bygden. Værdals bruket kjøpte alt tømmer som ble fremlagt for salg ved vassdrag og kjøpte også store partier på rot, spesielt fra statsalmenninger, for frem drift til vassdrag. Verdalselvens nedslagsfelt ovenfor sammenløpet av Inna og Helgåen i Vuku er ialt 1373 km 2 , hvorav 922 km 2 utgjør Helgåens nedslagsfelt og 451 km 2 Innas. Vassdragene i Verdal er relativt korte og med et betydelig fall. Det korteste og bratteste er Kverna, som på en strekning av ca. 16 km luft linje, har et fall på ca. 500 m fra Kvernsjøen til sammenløpet med Inna ved Sagmoen. Men nesten alle vassdrag, både hovedvassdragene og tverrelvene, har mange høye fossefall hvor det lett oppstod betydelige skader på tømmeret. For å redusere disse skader, ble det foretatt om fattende sprengningsarbeider i fossene. Mange fossenakker (på toppen av fossene) er sprengt ned for at vann og tømmer skulle følge bergvegg en i fossen slik at tømmeret ikke ble «skutt» ut i løse luften, og efter et fritt fall tørne sammen med tømmeret under fossen.
---- 241 SS-B ---- Storfossen i Juldølafør senkningen. Fløtningen var en viktig del av bygdens arbeidsliv. Mange menn var beskjeftiget med dette arbeide fra isløsningen om våren til langt ut på høsten. For at fløtningen skulle kunne gjennomføres så raskt som mulig og med minst mulig skade på tømmeret, måtte det utføres en rekke arbeider i vassdragene. Det måtte bygges dammer og skapes magasiner for regulering av fløtningsvannet. I elvene måtte det bygges kar og skjermer av forskjellige typer og legges ut bommer og lenser for å stenge av sideløp og bakevjer slik at tømmeret fulgte hovedløpet uten hindring er. Stensprengning måtte utføres nesten hver sommer på liten vannstand fordi tømmer og isgang stadig la opp stenblokker og forandret elveløp ene. Enkelte steder måtte det bygges tømmerrenner for å få tømmeret forbi fossene. Lette hengebroer eller «spenn» ble bygget over større tverrelver for at fløterne skulle kunne ta seg over under fløtningen. Alle disse arbeider kom i tillegg til det egentlige fløtningsarbeide.
---- 242 SS-B ---- Svensklunfossen.
---- 243 SS-B ---- Hærfossen tegnet en gang før gjennombruddet i 1893. Den hadde da et loddrett f all på 29 m og nedenfor et stryk på 5 m. Bind VI B— 16
---- 244 SS-B ---- Bekkalunfossen. Tømmerfløtning i Trongdøla 1939.
---- 245 SS-B ---- Dammer Når de første fløtningsdammer ble bygget i Verdal, vet vi ikke, men de ble antagelig anlagt samtidig med fossesagene. Det var i de mindre elver og bivassdrag hvor det lå primitive fossesager de første dammer ble bygget. Her var frivannføringen for liten både for fløtning og drift av sagene. Dammene var enkle lukedammer med «stågåluker» og stenfylte tømmerkister som landkar. De tre største reguleringsmagasiner i Verdal var Innsvatn, Veresvatn og Skjækervatn, nevnt i den rekkefolge regulering ved dambygging fant sted. Innsvatn. Den første dam for Innsvatn som man har opptegnelser om, ble bygget i 1857-58. Den lå i det trange grunne parti like nedenfor St. Olavs bro. Her var det grov stenmur i bunnen, og det lykkedes antagelig ikke å få dammen tett. Det er mulig dette ikke var noen regulerbar dam, men en «løfter» murt opp av sten i den hensikt å løfte tømmeret over det grunne parti nedenfor Olavsbroen. Dette grunne parti består av grovstenet ur, sannsynligvis efter et gammelt ras fra de bratte fjellsider på begge sider av elven. Efter denne dams kronehøyde er formentlig Jåmtlands veiens nivå på de laveste steder ved Innsvatn bygget. Noen år senere, tids Innsdammen, bygget 1912.
---- 246 SS-B ---- punktet kjennes ikke nøyaktig, ble det bygget en ny ganske lav dam, ca. 1,5 m høy, på bergnakken like ovenfor det sted hvor den nyeste dam ble bygget i 1912. Kronehøyden på den lave dam på bergnakken lå antagelig på samme nivå som for den første dam nedenfor St. Olavs bro. Inns dammen av 1912 hadde kar av tuktet (tilhugget) sten lagt i cementmørtel. Den hadde 2 sluser 6 og 4 m brede som var dekket av vanlige tapningsluker. I damkronen på venstre (søndre) bredd var en 1,2 m dyp renne for utstikning av tømmer. For å få større tapningsdybde ble det sprengt en bred fjellskjæring i opptil 2 m dybde og ca. 40 m's lengde. Når Innsdammen var full, inneholdt den ca. 12 mill. m 3 for Klave for landfeste for atholdslense ved den eldste dam for Innsvatn Spillenkefor lede/ense ved samme dam. (Tommestokken viser 50 cm.) Storlundammen i Vera. Denne dam ble bygget vinteren 1904-05. Den var ca. 110 m lang i kronen og løftet vannspeilet på damstedet ca. 4m. I selve Veresvatn ovenfor Tronsmoen ble vannspeilet hevet 2,10 m. Ved full dam kunne det tappes ca. 13 mill. m 3. Dammen som ble bygget i tørrmur med fuget forside hadde 2 sluser 7 m brede, dekket med vanlige
---- 247 SS-B ---- Storlundammen, bygget 1905. tappningsluker. I kronens sydlige ende var det 2 overløp av 6,5 m's bredde for gjennemstikning av tømmer. Før denne dam ble bygget, tok fløtningen fra Vera 2 somre. Den første sommer ble tømmeret fløtet ned til bom i Bratåslunet hvor det ble kjørt på land, for så neste sommer å fløtes ned til sagbruket. Fra 1905 kom tømmeret fra Vera ned til sag bruket på én sommer. Skjækerdammen. Denne dam ble bygget i 1916. Dammen er bygget av tuktet (tilhugget) sten lagt i cement. Dammen hadde to tapningsluker, 7 m brede, som ble stengt med luker og et overløp på 14 m stengt med planker. Vannstanden i Skjækervatn ble hevet ca. 3 m, og det kunne tappes 21 mill. m 3 vann. Dette var Værdalsbrukets største magasin. Ved siden av disse tre store dammer i hovedvassdragene hadde Værdalsbruket ca. 30 fløtningsdammer i bivassdragene. Endel av dammene er bygget på slutten av 1800-tallet, men det var spesielt under verdenskrigen 1914-18 at dambyggingen og fløtbargjøring av vassdrag ene skjøt fart. Tømmerdriftene ble forsert i disse årene, og store kvanta tømmer skulle frem. Rester av mange av disse dammer finnes ennu ved utløpet av vann og tjern i bivassdragene eller ved større lun i selve elveløpet hvor det var mulig ved oppdemning å skape vannmagasiner.
---- 248 SS-B ---- Storlundammen, nedtappet. Storlundammen er full.
---- 249 SS-B ---- Skjæker dammen. Forskjellige dam ty per Som nevnt var de større dammer i hovedvassdragene bygget av tuktet sten. Også i endel mindre vassdrag ble landkarene muret av sten med en spalte i midten fylt med betong. Dette var spesielt tilfelle med dammer som lå høyt til fjells, hvor det var langt efter trevirke og god tilgang på høvelig sten (hyllsten). Som eksempel på slike dammer kan nevnes dammene ved Kvernsjøen, Østre Drivsjø og ved Fiskløsingen øverst i Djupdalen. Ellers ble dammene i tverrelvene vanligvis bygget av tre. Landkarene var tømrede kister fylt helt til damkronen med sten. Karene var bredest i bunnen og smålest i kronen slik at tverrsnittet fikk form av et trapes. Bakveggen mot elven var tilnærmet loddrett, mens frem veggen mot vannsiden hadde en betydelig helning. Denne fremside ble dekket med stående halvkløvninger av mindre virke. Enten dammen var bygget av tre eller sten, var formen på landkar og eventuell midtkar stort sett likt på alle dammer, men prinsippet for stengning av vannløpene gjennem dammen varierte endel. Det vanligste var stengning ved hjelp av vertikalt stående luker som gikk i spor på landkarene og «medørene». Medørene var solide vertikale stolper mellem lukene. Disse ble ikke tatt opp når det skulle slippes vann. Lukene ble spettet eller jekket opp ved hjelp av en «vågmat» på dambroen og en jernstang eller en mindre slipstokk. Lukene ble låst ved
---- 250 SS-B ---- Kvernsjødammen. Den ble restaurert i sten i 1916. tidligere lå her en meget gam mel dam av tre. Dam for Fiskløsingen. Bygget i 1891.
---- 251 SS-B ---- Dam for Øs tre Drivsjø. Bygget i 1915. forskjellige anordninger i den høyde man ønsket de skulle stå for å slippe igjennem den nødvendige vannmengde. Når dammen skulle stenges (settes) ble lukene sluppet ned og til slutt klubbet ned ved hjelp av en stor treklubbe eller en «jomfru», som var en tykk stokkende med et «handtak» av en kroket gren spikret på to sider av stokkenden. En annen måte å stenge dammen på var ved hjelp av vertikalt stående «nåler». Nålene var planker ca. 2" x 4". De hadde et hull i øvre ende hvor taug ble tredd igjennem og knyttet til en løkke som dannet et hand tak til å trekke nålene opp med når dammen skulle åpnes. Nålene hadde et «spor» i riktig høyde i forhold til «vektbjelken» på dambroen, og ble vippet opp fra sporet i bottenstokken. Derpå ble de trukket opp mot strømmen på broen foran dammen. Denne stengemåte ble bare brukt ved mindre magasiner som ble nesten tømt ved hvert «damvatn». Det var en kunst å sette nåledammen, og det kunne bare skje når dammen var nesten tom. (Lilledammen eller Nydammen i Malsåen.)
---- 252 SS-B ---- Fra dambyggingen i Arvindalen. Til venstre står Ole Rønningen. En lukedam. Dette er Kalvdalsdammen i Kverna.
---- 253 ----
Kalvdalsdammen fra litt større avstand. I forgrunnen Statens såkalte «fløtningsdam» (rester).
Lilledammen eller «Nydammen» i Malsådalen. Dammen stengt. Dette er en nåledam. Petter Nymoen f.v. ogAlff?) Sel legg.
---- 254 SS-B ---- Lilledammen eller «Nydammen» i Malsåenfra en annen vinkel. Den ble bygget i 1891 og restaurert i 1947. Nå er dammen apen.
Lilledammen i Malsåen i 1954. Nålene taes opp. På bildet fra venstre ukjent, Jon Tosteigan, Magne Bengtsen, Magne Nessemo.
---- 255 SS-B ---- En tredje metode for stengning og åpning av damløpene var en såkalt slagdam, som ble stengt med liggende plank. Denne typen ble også bare brukt ved mindre magasiner som ble helt tømt ved hvert damvatn. Dammen hadde ett gjennemløp. Midt i løpet stod en medør som gikk i et grunt spor i bottenstokken. Plankene ble satt horisontalt i spor på medør og landkar. Plankene var forsynt med huller i en ende og gjennem disse var trukket et solid rep. Medøren var også sikret med et rep. Ved hjelp av en slagbjelke ble medøren slått ut av sporet i botn stokken, og både medør og planker rauset med vannmassene ut gjennem dammen og ble hengende i repene nedenfor. Seiv om maga sinet var lite, ga en slik dam stor effekt fordi hele damåpningen ble åpnet med ett slag, og vannet kom som en vegg utover elven. (Lia dammen Trangdøla.) tø?*
---- 256 SS-B ---- Kar - Skjermer - Tømmer renner For å lede tømmeret ut i hovedløpet og for å forhindre at det gikk inn i mindre sideløp og bakevjer (udduer) eller la seg på utilgjengelige skjær, i fosser og stryk, ble det bygget en rekke kar og skjermer i vass dragene. Var påkjenningene store som folge av stor vannføring og sterk strøm, ble det bygget stenfylte tømmerkar. Var påkjenningen mindre ble det benyttet skjermer med liggende eller stående kledning av smått tømmer. Kledningen var spikret til bukker av tømmer på innsiden (landsiden). Ved fløtning av mindre partier i småelvene ble det bygget provisoriske risskjermer. Disse bestod bare av sten og yngre løvskog. Løvskogen med all kvist på ble lagt lagvis på skrå i strømretningen, slik at toppen stakk ut i åfaret. Hvert lag ble dynget ned med sten og nytt lag av løvskog ble lagt oppå. Slike skjermer kunne gjøre nytte for seg i mange år inntil tre virket var utslitt eller oppråtnet. Tømmerrenner har vært lite brukt i Verdal, men i de stygge fosser nederst i Høysjøelven var en slik renne i bruk fra gammel tid av. Den råtnet efterhvert ned, men den ble gjenoppbygget i 1917 da det var store tømmerdrifter både i Værdalsbrukets egne skoger, ved Høysjøen og i Statens skoger nord for sjøen. Konstruksjonen fremgår av bildet. Kvernhushammeren i Dillfossen i 1939. Dette er et stenfylt tømmerkar.
---- 257 SS-B ---- Detaljbilde fra tømmerrennen i Høysjøelven.
---- 258 SS-B ---- Kvernhushammeren i Dill fossen fra en annen vinkel.
Tømmerskjerm ved Dauberga i Helgåen. Den ble nybygget i 1938.
---- 259 SS-B ---- Tømmerrenne i Høy sjø elven. Fløternes redskaper De viktigste håndredskaper var fløterhake - øks og taug. Hver mann hadde sin fløterhake, mens et par økser og nødvendig taugverk som gjerne ble oppbevart i fløterbåten, fulgte med laget. Fløterhaken kunne man skyve og dra med. Til sjøfløtningen over større vann ble brukt lange skaft til hakene, mens kortere og solidere skaft ble brukt i elve fløtningen. De lange hakeskaftene var ikke brukbare og kunne være direkte livsfarlige når flere mann arbeidet på mindre tømmerbindinger i stri strøm. Dessuten måtte de være så solide at man kunne bende og bryte med haken. Haken var festet til hakeskaftet med en ring som gikk rundt både hake og skaft i nederste (tykkeste) ende av skaftet. Dessuten var den festet med en «hakaspik» som gikk gjennom et hull i tangen på haken ca. 20 cm ovenfor ringen. Hakaspiken var ca. 4" lang og ble slått tvers igjennem skaftet og nødd på baksiden. Det var hjemmesmidd «svartspik» med stort hode som ble brukt, og den måtte ikke være sprø, men myk og seig. Var ikke haken skikkelig festet til skaftet, kunne dette være katastrofalt for fløteren under arbeidet i fosser og stryk. Bir.d VI B— 17
---- 260 ----
Tømmerbinding i OterhuUet i Dillfossen i oktober 1948 Fløterhuke. Vanlig modell i Verdal.
---- 261 SS-B ---- Fløtere i arbeid i Trongdøla i 1939. Fløtere i arbeid i Gjelfossen i Sul i 1954.
---- 262 ----
Tømmerbinding i Dyråen i Skjækerdalen. Petter K. Sellæg til høyre
---- 263 SS-B ---- Fløterbåten som ble brukt i vassdragene var en liten flatbunnet pram med plass til 3-4 mann. Det var gjerne en bestemt mann på laget som var fast båtkar. Han måtte kjenne elven godt og være flink til å manøvrere båten i stri strøm, blandt stener og skjær. Han måtte også være rask og våken når tømmerbindiingen løsnet og det gjalt å få karene opp i båten. Fløterbåten fikk hard medfart blant tømmer og stein, og når den måtte draes over stenørene eller forbi fossene. Den holdt gjerne ikke mere enn et par sesonger. For å forsterke den ble kjølen skodd med 1/4" flatjern, og for å spare båtbordene ble det slått på en ekstra «kjøl» på begge sider av den egentlige kjøl. Til disse ekstrakjøler ble det brukt små dimensjoner av sentvokset gran.
Tømmerbom ovenfor Lilledammen i Malsåen 1954. Hærvola i bak grunnen.
---- 264 SS-B ---- Hengebro over Aurehullet i He/gåen. Bjørndalsspennet over Kverna.
---- 265 SS-B ---- Gangbroer. For å lette fløternes ferdsel langs elvene ble det mange steder i tverrelvene og også noen steder i hovedvassdragene bygget enkle gangbroer. Det var enten hengebroer med stålkabler eller «spenn» av tømmer. Gangbro ved Sagmoen over Oterhullet i Inna.
---- 266 ----
---- 267 SS-B ---- Dam for Lille Billingen. Bygget i 1918.
---- 268 SS-B ---- Langtjerndammen i Høysjøelven. Bygget i 1915. Dam for Store Bi/lingen ved Strokkvollen, Bygget i 1915. Ligger på Inns statsskog.
---- 269 SS-B ---- Damforßillingslunet. Bygget i 1915. Risvassdammen før restaureringen i 1939.
---- 270 SS-B ---- Risvassdammen under restaureringen i 1939. Risvassdam men full og slippes. Bygget i 1914, restaurert i 1939.
---- 271 ----
Et fløterlag fotografert ved Saghullet i Trongdøla før 1898. Foran fra venstre: Guddingsmo (?), Severin Guddingsmo, ukjent, ukjent, Johan Guddingstua, ukjent, Arnt Guddingstua (flø ter bas). Bak: Jakob Skansen, ukjent, ukjent, Odin Lien, Paul (Fergeberget) Guddingsmo, ukjent. Tømmerflake eller tømmergulv for å lede tømmer over jettegrytene i Saghullet. Denne tømmerflaken var ikke særlig vellykket og var ikke i bruk mer enn et par år.
---- 272 ----
---- 273 SS-B ---- Dam iDyråen vedNikkelgrubene i Skjcekerdalen. Bygget i 1908.
Auretjerndammen i Vera. Bygget i 1890. Restaurert flere ganger.
---- 275 SS-B ---- Høysjødammen i Malsådalen. Ukjent byggeår, men den er meget gam mel. Den er fornyet flere ganger.
Lundammen i Malsåen mellom Tosteigan og almenningsgrensen. Byg- get i 1871.
---- 276 ----
---- 277 ----
---- 278 SS-B ---- TØMMERFLØTNINGEN I VERA Av Leif Lykke Over større vatn øverst i vassdragene som Veresvatn, Innsvatn og store Billingen ble tømmeret slept frem, i gamle dager ved ren hånd makt, og senere ved hjelp av en spillflåte. Når slepet (skuta) var ferdig innbommet og skulle hales frem med håndmakt, ble tauget (ila) rodd ut helst til en eller annen odde hvor man kunne få landfeste i et solid rotfast tre. Det ble slått en tørn med tauget rundt treet nære roten. Mannskapet som skulle hale, ble plassert foran treet, mens en mann ble plassert på tampen på treets andre side for å ta inn slakken efterhvert som de andre halte. De samme trærne ble brukt år etter år sålenge de var rotfaste, men de tørket efterhvert og døde fordi det ble slitt en dyp ring av tauget rundt hele stammen. Spillflåte med tømmerskute ved Tronsmoen i 1933. Ca. 5000 stokket: I båten Iver og Ingvald Tronsmo. På land Johannes Tronsmo og Jørgen Sjømæling. Eika i forgrunnen.
---- 279 SS-B ---- I Vera hvor det er betydelige skogstrekninger innenfor Veresvatnets nedslagsområde, var disse transportmåter en årlig foreteelse sålenge det ble fløtet i Helgåen. Spillflåten var en tømmerflåte av rundtømmer, ca. 6 m lang og ca. 4 m bred. Midt på flåten på begge sider var det reist solide stolper, ca. 2 m høye. Disse var avstivet med skråstrever i flåtens lengderetning. På disse stolper ble «mønsåsen» lagt. Den var like lang som flåtens bredde. Mønsåsen var avstivet med skråstrever i hjørnene mot de loddrette stolper. Midt på flåten var «brura» eller «brurstokken» reist mellem flåten og mønsåsen. «Brura» var en rundtømmerstokk ca. 10-12 tommer i diameter. Den var forsynt med en jernpigg i hver ende. Denne jernpigg gikk gjennem hull i flatjern på flåtens gulv og mønsåsens underside. «Brura» hadde 4 armer (spaker) som stod i kors vinkelrett mot hverandre omtrent i brysthøyde. Spaken var ca. 2-3 tommer tykke. Tykkenden ble økset til som en kile, og spakene ble slått inn mot hver andre i et firkantet hull gjennem «brura» på en slik måte at de låste hver andre inne i stokken. På hver spak var det plass til to mann ved siden av hverandre. Nederst på «brura» var det påspikret 2 trekroker (klør) som skulle forhindre at «ila» gled ned på flåten. På spillflåtens bakre ende var det lagt en stenhelle som gjorde det mulig å gjøre opp varme på flåten for å koke kaffe. Arbeidet måtte pågå kontinuerlig uten stans når værforholdene var gunstige for å holde skuta i sig, så det var behov for en kaffekopp iblant. Det øvrige utstyr for sleping var båten (eika), et 2-300 m langt solid hampetau (ila), og en tung jerndregg med 5 armer. Arbeidslaget ved sleping med spillflåten var 12 mann. 8 mann kunne gå ved spakene på «brura» samtidig. 2 mann rodde ut dreggen og «ila», og 2 mann sørget for å holde tømmerskuta fra land eller gjorde annet forefallende arbeide med bommer og samling av laustømmer, og var avløsere for karene ved spakene når disse trengte en hvil. Tømmerskuta som kunne inneholde opptil 5000 stokk grovt tømmer, lot seg ikke manøvrere i vind. Var det motvind kom man ingen vei, og skuta måtte ankre opp eller fortøyes i land, og var det for sterk medvind var skuta vanskelig å manøvrere. Arbeidet med spillflåten foregikk derfor alltid om natten da det som regel var mest vindstille på den tid av døgnet. Bommen som ringet inn tømmeret i «skuta» kaltes «skutbommen». Det var rundtømmer som var satt sammen med korte kjettinger med en «spil» (pjaks) i hver ende (spilsmi). Spilene ble slått inn i bomstokkene ca. 10-15 cm fra stokkenden. Senere kom bomsmi med en enkel lås anordning i bruk. Da ble det borret hull tvers gjennem stokkendene med en 2" borr (navar) ca. 15 cm fra stokkenden, og kjettingen ble tredd gjennem hullet og endene på kjettingen låst sammen med bomlåset. Var
---- 280 SS-B ---- Fløterlag i Vera på Spillflåten etter den første tømme/skuten 8.6.1914 Stående for an fra venstre: Per Haldorsen, Fritz Lunds tr øm (fra Sverige), Gustav Olsen, Johannes Magnus Johannessen Nordvera, Ole Rønning, Ha/vor Olsen, Halvor Jønsson (fra Esingen). Sittende bak: Gustav Haldorsen, Ingvald Tronsmo, Anders Andersson (fra Skalstu gan) Johan Rønning, Ole Olsen Sørvera, Iver Tronsmo (fløterbas). bomtømmeret for grovt, ble enden hvor kjettingen skulle trees igjennem flathugget på to sider. Når slepingen skulle begynne, ble spillflåten gjort fast i skutbommen. Dreggen, som var fastgjort til slepetauget (ila), ble plassert i båten (eika) og tauget ble kveilet opp bak i båten. Enden på tauget ble gjort fast i flåten og 2 mann rodde ut 2-300 m i sleperetningen og kastet dreggen. Nu kunne rundgangen rundt «brura» begynne. Slepetauget ble lagt rundt brurstokken, og 2 mann på hver spak gikk rundt og rundt på flåten og snellet på den måten tauget inn på brurstokken. 1 de senere år ble hampetauget erstattet med stålwire. Når skuta var kommet til Tronsmoen, ble skutbommen åpnet og tømmeret sluppet fritt i elven. Mellem Tronsmoen og Storlundammen danner elven flere store lun og mange kroker og viker. For å lette tømmergangen utover elven hvor det var relativt svak strøm, ble det en rekke steder lagt ut styrbommer. Påkjenningen på disse bommer var langt mindre enn på skutbommen, og det ble istedenfor bomsi av jern
---- 281 SS-B ---- brukt vidjer av vridd ungbjørk for å forbinde bomstokkene med hverandre. Bjørkene som kunne være ca. 1 Vi tomme tykke i rotenden, var tunge å vri, og dette arbeidet ble alltid gjort før vidjen ble hugget fra roten. I bomstokkene ble det borret et hull på en side ca. 10 cm dypt og vidjeendene ble slått fast i hullet med kiler. Slike vidjebommer var i bruk mellem Tronsmoen og Storlundammen i Bomlunet, Beverlunet, Ratvika og Sagstellingsvika. Dammen måtte være full når fløtningen ovenfor dammen pågikk, men friløpene på dammens søndre side stod åpne, og dette skaffet nødvendig strømdrag i elven. Ved dammen var det lagt en bom fra elvens nordside (høyre bredd) på skrå mot friløpene for å styre tømmeret unna lukeløpene. Tømmeret ble stukket ut i elven nedenfor dammen gjennem friløpene som kunne stenges med horisontale planker.
---- 282 SS-B ---- HOVEDLENSEN VED VERDALSØRA Av Leif Lykke Efter at dampsagen på Ørmelen var anlagt i 1872 og fossesagene var nedlagt, ble som nevnt foran, alt tømmeret fløtet helt ned til elvens utløp på Verdalsøra. Her ble det da anlagt en samle-lense for tømmeret. Nedre lensefeste lå på elvens venstre bredd ved Høgøra der hvor broen på den nye E 6 idag går over elven. Det øvre lensefeste lå på elvens høyre bredd. Opprinnelig har det antagelig ligget mellem veibroen og jern banebroen fordi lensen måtte stenge elvens østre løp som dengang gikk der Moparken nu ligger. Dette løp ble igjenfylt da den gamle veibro av tre ble revet og erstattet av ny bro i 1920-årene. Siden den gang har det øvre lensefeste ligget ved veibroens østre ende. Efter Verdalsraset i 1893 ble både lenseforholdene og forholdene for skipning av trelast fra sagbruket vanskeligere og vanskeligere fordi elven stadig la igjen store mengder grus og leirslam. Forholdene ble til slutt umulige, og i 1902 bygde Værdalsbruket en ny dampsag på Elvelensen sett fra Høgøra 1939.
---- 283 ----
Sjølensen selt fra Høgøra i 1939 ved fjære sjø. I forgrunnen kanalen Elvelensen med kanalen i forgrunnen sett fra vest ved fjære sjø 1939.
---- 284 SS-B ---- Levanger. Tømmeret fra Verdalselvene skulle nu slepes i bom til Levanger, og det ble nødvendig å anlegge en ytre lense i sjøen fra Høgøra og helt ut til Mælbakken. Her var en åpning hvor tømmeret kunne stikkes ut i bom for sleping til sagbruket. Fra denne åpning gikk lensen sydover til Ellingøra, og herfrå gikk bommer uten pæling tilbake til Høgøra. Ved Høgøra ble det gravet en kanal, ca. 10 m bred, som ble beskyttet av plankevegg på pæler for å lette utstikking av tømmer og hindre gjenauring av kanalen. Det hele var et vidløftig system med flere kilometer pælerekker og bommer. Fra 1913 ble tømmeret slept til det nybyggede sagbruk på Trones. Alle bommer og en lang rekke enkeltpæler i elvelensen måtte bringes på land om høsten fordi isgang og flom i elven om vinteren og på vårparten ville ødelegge både bommer og pæler. Det eneste som stod igjen var «dekketalene» (av Due d'Albert) i lensens nedre del. «Dekke talene» var 3 pæler slått ned på samme sted litt på skrå mot hverandre slik at toppendene møttes. Toppene ble så låst sammen med en jernring. Seiv disse solide innretningene fikk ofte hard medfart under isgang. Arbeidet i lensen begynte tidlig om våren. Arbeidsstokken varierte noe med tømmerkvantumet, men dreide seg om 10-20 mann. Nedramming av pæler og utlegging av bommer kunne ikke begynne før all is nedenfor fossene i vassdragene var gått ut. Isen ovenfor fossene ble så sundmalt at den ikke sjenerte lensearbeidet synderlig. Ytte/lensen ved utløpet av Verdalselven 1939.
---- 285 SS-B ---- Det var imidlertid meget som måtte gjøres før pælingen og utlegging kunne begynne. Bommer skulle eftersees og repareres, pæler skulle kvesses og båter og pælerammer tjærebres. Først når pælingen var ferdig og bommene var lagt ut, kunne utrullingen (utislaget) av tømmer lunnene langs vassdragene begynne. Utstikking av tømmer fra elve lensen til sjølensen og sleping til sagbruket begynte såsnart et passende kvantum var kommet ned til kanalen ved Høgøra. Det kunne gå langt utover høsten før sjølensen var tømt og alt tømmeret var slept frem til sagbruket. Det var store tømmerkvanta som passerte lensen. Fra 1870 til 1915 eksisterer det fullstendige oversikter over mengden av nedfløtet tømmer i Verdalselva. (5-års beretningene for Nordre Trondhjems Amt) 1871 ca. 2000 tylfter 1872 ca. 2000 tylfter 1873 ca. 2000 tylfter 1874 ca. 2000 tylfter 1875 ca. 2000 tylfter 1876 2973 tylfter 1877 2586 tylfter 1878 3150 tylfter 1879 2313 tylfter 1880 3276 tylfter 1881 ca. 6000 tylfter 1882 ca. 6000 tylfter 1883 ca. 6000 tylfter 1884 ca. 6000 tylfter 1885 ca. 6000 tylfter 1886 60000 tylfter * 1887 61000 tylfter * 1888 6200 tylfter 1889 62120 tylfter * 1890 61000 tylfter * 1891 5000 Tylfter 1892 6000 tylfter 1893 300 tylfter ** 1894 4000 tylfter 1895 2000 tylfter 1896 4000 tylfter 8 alner lang 10 tommer tykk 8 alner lang 10 tommer tykk 8 alner lang 10 tommer tykk 8 alner lang 10 tommer tykk 8 alner lang 10 tommer tykk 8 alner lang 9 tommer tykk 8 alner lang 9 tommer tykk 8 alner lang 9 tommer tykk 8 alner lang 9 tommer tykk 8 alner lang 9 tommer tykk Av dette var gjennomsnittlig 2000 tylfter utskipingslast, resten var vedtømmer og smålast. 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 21 cm tykk 5 m lang 5 m lang 5 m lang 5 m lang 5 m lang 5 m lang 5 m lang 5 m lang 5 m lang 5 m lang 5 m lang * Trolig er dette trykkfeil. Sannsynlige tall er 6000, 6100, 6212 og 6100 tylfter. ** Dette er året for Verdalsraset.
---- 286 SS-B ---- I 25-årsperioden 1925 til 1950 gikk 7.144.998 stokk sagtømmer og slip, eller bortimot 300.000 stokk årlig i gjennomsnitt gjennom lensen. Tømmerkvantumet varierte betydelig, og enkelte år var nok det kvantum som ble behandlet i lensen adskillig over Vi mill. stokker. Da fløtingen i Innavassdraget opphørte i 1954, ble sjølensen nedlagt og tømmeret fra Helgådalsvassdraget ble tatt opp på et kjerratanlegg i elvelensen og kjørt på bil til Trones. I 1964 opphørte ali fløting i Verdalselven og hele lenseanlegget ble nedlagt. Arbeidet i hovedlensen på Verdalsøra hadde da pågått i bortimot ett hundrede år.
---- 287 SS-B ---- ARBEIDET MED LENSEN OG SLEPINGEN AV TØMMERET (Opplysningene er ved Ivar Arntsen, Albert Gjersing og Magne Storhaug.) Av Øystein Walberg Bakgrunn Da dampsagen var bygget på Ørmelen i 1872, ble det nødvendig å anlegge et større lensesystem. Ved dampsagen var det ikke noe problem med at tømmeret kunne ødelegge noe av anlegget. Problemet besto her i å få ledet tømmeret bort til sagen. Etter som at sagen var plassert nær utløpet av Verdalselven, måtte det bygges en effektiv lense for å forhindre at tømmeret drev til fjords. Dessuten er elven forholdsvis bred ved ut løpet. Et forhold som spilte inn når det gjaldt hvordan lensen skulle legges, var at elven hadde to løp f ra Tinden og nedover. Det største av disse gikk nærmest Ørmelen. Det som gikk langs Øra-siden var smalere og grunnere. Øverst ved Tinden, det vil si fra et sted litt nedenfor jernbane broen i dag, var dette løpet grunt og smalt. Men lengre ned ble det dypere, og det var så langt opp som dette løpet var dypt, at bryggene på Øra-siden lå. Den øverste bryggen, Gravåsbryggen, sto omtrent der hvor Moeparken ligger i dag. Mellom de to elveløpene lå en jord- eller sandbanke. Denne banken har hatt mange navn gjennom tidenes løp, men det mest vanlige har vært Storøra. Unntatt når elven var flomstor eller når det var springflo, var denne banken tørt land. Veibroen som ble bygget i 1860, var på en måte to broer, først en over det smaleste løpet, så en over det bredeste løpet. Til å begynne med representerte ikke det smaleste løpet noe stort problem. På grunn av at dette løpet var spesielt grunt og smalt øverst ved Tinden, var det liten mulighet for at tømmer ville havne inn her. Derfor ble lensen fra først av påbegynt på vestre side av Storøra like nedenfor den nye veibroen. Den fulgte så vestre side av Storøra nedover til den var rett ut for dampsagen. Der svingte den inn mot land på Mela siden like nedenfor sagen. Dette kom på den måten til å skape en del problemer for båttrafikken på elven. Båtene som skulle inn til bryggene på Øra-siden, seil te vanligvis opp det største løpet så langt som til ferje leiet. Dette gikk grovt sett over elven fra Getzgården til Melastuen. Her ble jektene halt over fra det store løpet til det Ulle løpet hvor altså bryg gene lå. Etter at lensen ble bygget, måtte båtene benytte det smaleste løpet hele veien. Dette var trangere og følgelig vanskeligere å manøvrere i.
---- 288 ----
---- 289 SS-B ---- Utskipningskaien med brygger lå imidlertid på samme side av elven som dampsagen. Men den lå litt høyere oppe. Derfor ble det laget en åpning i lensen som kunne åpnes og stenges når båter skulle igjennom. I de første 20 årene var elven stabil. Den fulgte de gamle løpene, og alt fungerte tilfredsstillende. Noen erfaringer gjorde man seg allikevel etter hvert. På grunn av is om vinteren og isgang om våren måtte lensen fjernes utpå senhøsten. Det hendte at man ikke rakk å sage alt tømmeret som var blitt nedfløtet før elven frøs til. Og når isen gikk om våren, mistet man vanligvis dette tømmeret. For å forhindre at dette skjedde igjen, ble det gravd en kile på skrå nord-vestover nedenfor sagen. Denne førte til en annen kile som strakte seg nordover f ra Høgøra. Overskuddstømmer ble stukket inn i denne kilen på full flo og fallende sjø. Da var det strøm ned gjennom kilen. Ved Høgøra var det bom slik at tømmeret ikke slapp ut. På fjære sjø ble det rullet opp på land og lunnet. Dette skjedde i oktober og utover. Da man var ferdig med å sage det som var i elven, ble dette kjørt med hest og slede frem til sagen, og det hendte derfor at man drev på med saging til etter jul. Kilen ble kalt Tangenkilen. Utviklingen etter Verdalsraset 1893 I 1893 fant Verdalsraset sted. Samme år skjedde Hærfossens gjen nombrudd. Etter dette ble elven urolig og skiftet ofte leie. Blant annet ble det smaleste løpet dypere ved Tinden. Dette førte til at tømmer tok til å gå inn i løpet der. For å ta rede også på dette tømmeret, ble lensen Dette bildet er tattfra broen over elven og viser hvordan lensen gikk inn til land nedenfor broen. Etter som lensen når land nedenfor broen, må dette bildet være fra før 1910. Rester etter pelene og deketalene kan fremdeles seespå Storøra ved lavvann.
---- 290 SS-B ---- %% \JfeF f* il ca, s ,60 I*
---- 291 SS-B ---- Også dette bildet er fra omtrent samme tid. Bildet er tatt fra Ørmelen og viser hvordan lensen gikk. Det er forholdsvis lite vann, for Storøra kan sees. flyttet. I stedet for at den fulgte vestsiden av Storøra oppover til vei broen, ble den lagt i en rett linje på skrå over elven fra punktet utenfor dampsagen og til et punkt omtrent hvor Moe-parken er i dag. Senere ble endepunktet på østsiden flyttet oppover ved et par anledninger. Til slutt lå dette et par-tre hundre meter ovenfor veibroen. Disse flyttingene fant sted i 1910, 1911 og 1912. Men før lensen ble flyttet, hadde man vært nødt til å bygge en sag på Levanger. Problemene med de skiftende elveløpene gjorde utskipning svært vanskelig, og derfor ble sagen bygget der. Dette nødvendiggjorde sleping av tømmer fra Verdal til Levanger. Til å begynne med benyttet man den eksisterende lensen til å samle tømmeret i for sleping. Tømmeret ble stukket ut på nedsiden av lensen. Men i 1909 mistet man alt tømmeret som lå i lensen. Dette skjedde som følge av at det var ekstra mye tømmer samlet. En del skulle sages på Ørmelen, og en del skulle slepes til Levanger for å bli saget der. Mye nedbør førte til at det ble flom i elven, og de reguleringsmuligheter som fantes, var ikke til strekkelig til å samle opp alt vannet. Vannføringen presset tømmeret med stor kraft mot lensen der den gikk på skrå over hovedløpet ved dampsagen. Tømmerstokkene ble presset under hverandre og lå an mot pelene i lensen. Dermed stengte tømmerstokkene for vannstrømmen som ble ledet mot bunnen av elven. Strømmen gravde da vekk sanden under pelene. Enda på den tid var pelene pelet ned med håndmakt, og Bind VI B— 19
---- 292 ----
---- 293 SS-B ---- Oversiktskart over lensesystemene ved utløpet av Verdalselven. E 6 som er avmerket på kartet, eksisterte naturligvis ikke den gang lensene var i bruk. de sto ikke særlig godt fast. Først løsnet enkelte peler, senere flere, og til slutt ble lensen vrengt ut, og alt tømmeret gikk på fjorden. Dette tømmeret ble senere etter et kostbart og langvarig arbeid samlet sammen igjen og lagt i lenser flere steder rundt det indre av Trondheims fjorden. Men enkelte stokker hadde havnet helt ut til utenfor Trond heim. Fra disse samlestedene ble mesteparten slept til Levanger hvor det nå ble satt inn to skift på sagen. Mannskapene fra Ørmelen ble benyttet som ett skift, og de ordinære mannskapene som et annet mens denne sagingen sto på. Etter denne hendelsen ble lensen lagt om. Man ønsket ingen gjentagelse av dette. Istedet for at den svingte inn til land nedenfor
---- 294 SS-B ---- dampsagen, fulgte den Storøra enda et stykke utover. Men utenfor Høgøra svingte den over hovedløpet av elven. Der krysset lensen spissen av Høgøra og fortsatte rett vestover noen hundre meter. Her var lensen på søndre siden av dypålen i elven. Ved Gjersingøra (Ellingøra) var det pelet ned en sammenhengende skjerm av tømmerstokker i en lengde av omtrent 200 meter. Denne gikk først i retning fra syd mot nord, men svingte så noe nordvestover. Lengst ute gjorde lensen en dreining mot syd og gikk mot denne skjermen i rett vinkel. Sydover fra skjermen på østre side av Gjersingøra fortsatte lensen. Nå lå den i le bak Gjersingøra og besto derfor av enkeltstokker som var lenket sammen, og med enkelte peler til å holde den på plass. Lensen gikk først sydover, deretter svingte den østover til den nådde tørt land på Nordre Telløra ved Norges geografiske oppmålings fastmerke. Dette området som lå mellom Høgøra og Gjersingøra kan beskrives som et stort grunt basseng. Ja, bassenget var så grunt at på fjære sjø var hele det flate området tørt land. Og her inne var samlestedet for slepene som først gikk til Levanger, og senere til Trones. Sagen på Trones ble bygget i 1913, og da ble sagen på Ørmelen nedlagt. Lensen krysset den ytterste spissen av Høgøra. Over Høgøra ble det derfor gravd en kanal. Dette skjedde i 1911, og arbeidet ble utført med spade og trillebår. Når tømmeret så kom nedover elven, ble det som skulle slepes, enten til Levanger eller til Trones, fløtet inn gjennom kanalen og ut i samlebassenget utenfor Høgøra. Norges geografiske oppmålings fastmerke på Nordre Telløra i 1980.
---- 295 SS-B ---- Tømmer i lensen før det ble stukket gjennom kanalen på Høgøra i 1955. Kanalen var omtrent ti meter bred og ca. 150 til 200 meter lang. For å lette utstikkingen av tømmeret var veggene kledd med tre. Det var rammet ned peler, og disse pelene var bekledd med horisontaltliggende planker. Utenpå disse plankene var det slått bord på skrå. Bordene sto tett sammen og var dessuten kvesset i den ene enden og slått ned i bunnen. Disse bordene var der for å gjøre veggene mest mulig vanntette. Jo mindre vann som strømmet igjennom, jo mindre sand ble ført gjennom veggene. Dermed unngikk man at kanalen ble gjenauret av sand. Plankeveggen ga imidlertid et annet resultat som egentlig ikke hadde noen praktisk betydning. Høgøra utenfor kanalen ble vasket vekk. Ved flo sjø og med pålandsvind oppsto det strømninger i vannet ved vest enden av den ytre veggen av kanalen. Sanden ble således vasket vekk fra veggen og lagt opp utenfor. På fallende sjø flyttet elven denne sanden videre utover. Etter hvert arbeidet strømningene seg langs hele planke veggen, og Høgøra forsvant gradvis. Til slutt var den helt borte. I dag er det bare små rester igjen av de ytterste deiene av Høgøra.
---- 296 SS-B ---- De siste stokkene går gjennom kanalen. Nær mest Olaf Kverkild, så Magne Storhaug og Olaf Grande. I 1921 ble den nye veibroen over Verdalselven bygget. Da ble det smaleste elveløpet lukket av en fylling. Men allerede to år før dette hadde man flyttet hovedlensen i elven tilbake til det gamle bomfestet ved broen på vestre side av Storøra. Sannsynligvis hadde dette sammenheng med at elven fortsatt var ustabil. Men etter at den nye broen ble bygget, var det ikke lenger nødvendig å tenke på at elven kunne ta nytt leie. Uansett hva som skjedde ovenfor broen, så måtte tømmeret inn i det største løpet etter at fyllingen var et faktum. Dette forenklet systemet vesentlig, og samme trasé kunne benyttes år etter år. Hvordan lensene var konstruert Lensene var konstruert på forskjellig måte. Strekningen fra broen og til ut for Høgøra, eller fra først av fra broen og til ut for dampsagen, besto av en stivbomlense. Denne stivbomlensen var sammensatt av en heter. Hver enhet ble kalt en slynge. Slyngene var lenket sammen. Hver slynge var fra 10 til 15 meter lang. Den var oppbygd på en bestemt måte.
---- 297 SS-B ---- Åttetommers firkantbokser var lagt oppå hverandre og boltet sammen. Den øverste og den nederste boksen var av forskjellig lengde, og man kunne derfor skjøte dem sammen til den ønskede lengde. Mellom boksene var det tappet hull, tilsammen fem, hvor det lå slirer. Disse ble rammet på plass når boksene ble boltet sammen. Slirene var kileformet i enden og ble derfor sittende fast i nullene. Og nede i vann trutnet de til. Hver slire stakk ut ca. 60 til 70 centimeter på den andre siden. Og på enden av slirene, parallelt med dobbeltboksene, var det festet en mindre grov boks, fem-tommers. Denne boksen sammen med dobbelt-boksene og slirene dannet på det viset en ramme på fire rom. Og inne i disse rommene sto det peler. Pelene var rammet ned i elve bunnen. Dette var enkeltpeler, og hadde bare til oppgave å holde lensen på plass. Men lensen kunne fritt beveges opp og ned alt etter som det var høyvann eller lavvann. Som nevnt ovenfor, var hver slynge lenket sammen med neste. Gjennom åttetommers-boksene var det boret hull omtrent en fot fra enden, og gjennom disse nullene var det stukket smettkjettinger. Dobbeltboksene lå inn mot tømmeret. Enkeltpelene hadde som nevnt, som hovedoppgave å holde lensen på plass. Til å motstå presset fra tømmeret og vannet var det satt ned deketaler (av Duc d'Albert, en fransk greve som først brukte systemet). Dette var tre og tre peler som sto sammen i en trekant med en jernring rundt. Disse var grovere og solidere enn enkeltpelene. Deketalene sto da utenfor selve lensen. Fra endepunktet på stivbomlensen gikk en slirebom. Fra først av vil det si at den gikk fra et punkt utenfor dampsagen og til land nedenfor denne. Senere ble stivbomlensen forlenget til rett utenfor Høgøra. Da gikk slirebommen fra dette punktet til Høgøra hvor bomfestet var i kanalveggen. Slirebommen var konstruert på en helt annen måte enn stivbommen. Her ble det benyttet rundtømmer. Dette var grovt tømmer med fra syv til åtte tommers topp. Slirebommen ble bygget ved at man la to stokker ved siden av hverandre. Rotenden ble lagt nedover og toppenden oppover. Nedenfor ble det lagt to nye stokker på samme måte, men slik at de overlappet hverandre. Dermed ble toppenden av to stokker liggende ved siden og mellom rotenden av to andre stokker. På forhand var det boret hull gjennom alle stokkene. Avstanden mellom nullene var den samme på hvert par tømmerstokker. Gjennom nullene ble det stukket en slire. Og sliren var også laget på en bestemt måte. Den var laget av en fem-tommers stokk. Den var baket, dog på en slik måte at i den ene enden var den fremdeles rund. Dermed sto det igjen et hode. Lengden av slirene varierte en del, men de fleste var så lange at de rakk igjennom alle dimensjoner som ble benyttet i slirebommen. Slir en ble så stukket igjennom nullene fra innsiden, det vil si fra den siden hvor tømmeret ville ligge. For å forhindre at sliren gled igjen, var det et hull i den andre enden hvor det så ble satt en lås.
---- 298 SS-B ---- 5 g -Si C 3 in 0\ Ss O I I*, S* C -Si k. -Si
---- 299 SS-B ---- Slirebommen ble også kalt en dobbeltbom. Dette fordi to slirebommer ble lagt oppå hverandre og surret sammen med kjetting. Kjettingen ble surret rundt og rundt langs etter dobbeltbommen, og når den ene kjettingen var brukt opp, ble en ny skjøtet til. På utsiden av slirebommen eller dobbelt bommen sto dekeltaler med jevne mellomrom. Bommen var enkelte steder lenket fast til en deketal med en lang kjetting, for å forhindre at strømmen første lensen ut av stilling. Men kjettingen var så lang at det ikke spilte noen rolle om det var høyvann eller lavvann. Hvor lensen gjorde svingen inn mot Høgøra, og hvor presset fra vannet var størst, sto noen hoveddeketaler. Dette var syv til ni peler som var pelet i en tett ring og snørt sammen med jernbånd. Disse hoveddeketalene ble ikke tatt opp om vinteren. For at de ikke skulle råtne opp, ble de delvis kledd med sink. Fra Høgøra til peleskjermen på Gjersingøra gikk en annen type lense. Denne ble kalt en slyngebom. Dette var samme type bom som ble brukt som slepebom. Den var enkel, og besto av åtte til ti tommers firkantbokser som var lenket sammen med smettkjettinger. Slyngbommen lå løs innen for pele rekken. Pelerekken var forøvrig deketaler. Men på samme måte som med slirebommen var slyngebommen med visse mellomrom lenket fast til pelene for å forhindre at den drev vekk. Så langt ute ved utløpet av elven kunne vinden ta nokså hardt til sine tider, og dersom ikke bommen hadde vært fast gjort, ville den ha havnet langt inne i bassenget mellom Høgøra og Gjersing øra sammen med tømmeret ved vind fra nord og nordvest. Arbeidet med å sette opp lensen begynte hvert år i april, og etter vel en måned, i mai, sto den ferdig. Byggingen av lensen Til å begynne med ble pelene rammet ned med håndmakt. Måten dette arbeidet ble utført på, var avhengig av hvor man befant seg i lensesystemet. Der hvor det var dypt vann og strøm, det vil si i elven, skjedde pelingen fra en pram eller flåte. Der hvor det var grunt vann eller tørre sandører, skjedde pelingen fra bukker. Man begynte pelingen i elven ved broen og arbeidet seg så nedover langs løpet. Ved Høgøra kunne man gå over til pelingen fra bukker. I og med at pelingen foregikk om våren, var det ofte mye vann i elven, og man måtte bruke prammen lengre enn hva som ville ha vært nødvendig dersom pelingen hadde foregått om høsten. Peleprammen man benyttet mens pelingen foregikk med håndmakt, var stort sett konstruert på samme måte som motorprammen som kom
---- 300 SS-B ---- senere, og som er vist på et av bildene. Selve pelebukken var bygget opp på den ene langsiden av prammen. Den besto av to opp til seks meter lange seks tommer grove bokser som var reist opp loddrett. Langs siden av prammen gikk en bunnstokk og disse to boksene var festet i denne. Øverst på bukken mellom boksene var det festet en talje eller blokk. Toppen av bukken ble kalt høna. Fra toppen av bukken og til hver side gikk det avstivere. Disse avstiverne var også festet til samme bunnstokk på samme side av flåten. Fra bunnstokken og på tvers av flåten gikk en annen grov stokk. Denne ble kalt rompa. Fra toppen av bukken og til motsatt side av flåten til enden av rompa gikk nok en avstiver. Også denne var av temmelig grovt materiale, fem ganger seks tommer. På tvers av denne avstiveren var det spikret trinn slik at man kunne klatre opp til toppen av bukken. Følgelig ble den kalt stigen. De to loddrettstående boksene i bukken sto parallelt med en åpning på tre-fire tommer. Denne åpningen var styrespor for loddet. Loddet var skruet sammen av flere grove bokser slik at det hadde en kvadratisk grunnflate med 70 centimeter side. Høyden var ca. 1,30 meter. I bunnen hadde det en tykk jernplate. Også i toppen var det en jernplate, og der var det også en jernkrok. I denne kroken var tauet festet. Tauet gikk over blokken i høna og ned igjen. Fem mann ble brukt til å trekke opp loddet. For at alle skulle få plass, var det festet fem tautamper til hovedtauet. Dette festet ble kalt knuten. I enden av hvert taustykke, var det et dobbelt handtak. I og med at loddet kom høyt til å begynne med når pelene ble satt ned, måtte tauet gjøres kortere. Dette skjedde ved at tautampene ble tvinnet rundt handtaket. Etter hvert som pelene ble rammet ned i elvebunnen, og loddet falt lenger ned, ble tauene rullet av håndtakene. Dessuten gikk også pelemannskapene på den andre siden av flåten til å begynne med, men flyttet seg etter hvert nærmere samme side av flåten som bukken sto. Fallhøyden var så lang som det en voksen mann med armene over hodet. De fem som løftet loddet, begynte draget med strake armer over hodet. Håndtakene ble så dratt ned mot føttene. På et gitt signal slapp alle etter samtidig, og loddet falt ned. Ingen slapp handtaket, men fulgte etter med armene slik at de med en gang kunne begynne på et nytt drag. Stigen på tvers over flåten vanskeliggjorde arbeidet en del til å begynne med for hver pel. Tre mann sto på den ene siden, og to på den andre. Etter hvert som pelen ble slått ned, kom man under stigen, og arbeidet gikk lettere. Til slutt sto man like ved bukken. Pelingen ble utført i serier på 20 slag. Da var det hvil. Dette ble regnet for et styggarbeid. Den lange arbeidsbevegelsen fra over hodet og ned til føttene siet hardt på kroppen, og seiv om man ble sterk, var det mange
---- 301 SS-B ---- som ble nedslitt og ødelagt. Dessuten var det et farlig arbeid. Det hendte at man fikk f ottene eller hodet inn i tauet når det ble sluppet etter, og kraftige slag eller det som verre var, kunne bli resultatet. Men arbeids følkene lærte å passe seg slik at det sj elden hendte ulykker. Den andre pelemåten skjedde på det viset at det ble reist bukker med planker lagt over hvor mannskapene kunne stå. Bukkene sto på elve bunnen. Pelene var spisset i den enden som skulle ned i grunnen. De ble så reist på høykant og slått ned. Innretningen man brukte til å slå ned pelene med, ble kalt en jomfru. Fra først av var det en håndjomfru som ble brukt. Denne besto av en meget grov stokkende på omtrent en meters lengde. På undersiden var den kledd med en tykk og svær jern plate. Rundt selve jomfruen var det fem handtak. Under peling ble jomfruen løftet opp av fem karer og så slått hardt ned mot toppen av pelen. Etter hvert som pelen ble slått ned, ble stillaset flyttet. Plankene man sto på, lå på ribber. Når det var for dypt vann til at man kunne arbeide på det tørre, sto bukkene på flater. Flatene var laget av ni runde tømmerstokker. Den lengste lå i midten. Den neste utenfor var litt kortere og så videre. På flåten var det slått et plankedekk. Når flåten var i bruk, lå den med spissen vendt mot strømmen. Pelingen foregikk rytmisk, gjerne til sang for å få god takt. En av mann skapene fungerte som forsanger. Det var ikke alltid så nøye med melodien, og ofte improviserte man med teksten. Bernt Gjersing var ofte forsanger. Her er et eksempel på en tekst som kunne bli brukt: Her går en Hurra med to Klem på med tre Fortsett med fire Nå kommer fem osv. Det er innlysende at dette var tungt arbeid. Gjennomsnittlig greide ett lag å ramme ned ti peler for dagen avhengig av arbeidsforhold og grunnforhold. Mens håndpelingen pågikk, var det fem slike lag i arbeid. Senere kom det motoriserte peleprammer. Disse hadde en for brenningsmotor om bord. Også disse hadde en bukk på siden. Den var nærmere ti meter høy. Fra en vinsj og over et hjul øverst på bukken gikk en wire. I enden av wiren var det festet et lodd på 500 kilo. Vinsjen heiste dette loddet opp til toppen av bukken. Da ble det utløst og det falt ned på pelen. Dette førte til at pelingen gikk mye raskere, og pelene ble også stående bedre fast ned i bunnen. Videre kunne man bruke grovere peler slik at lensen ble mye sterkere.
---- 302 SS-B ---- En av peleprammene fotografert i Loddet på vei opp bukken. 1980. Denne var da i bruk ved Nordenfjeldske treforedling på Fiborgtangen i Skogn. Arbeidsstokken varierte noe alt etter tømmerkvantumet, men dreide seg om 10 til 20 mann. Først når pelingen var ferdig og bommene lagt ut, kunne utrullingen (utis laget) av tømmerlunnene langs vassdragene begynne. Etter at fløtingen var ferdig, måtte pelene taes opp igjen. Dersom de sto vinteren igjennom, spesielt de som sto langs elveløpet, ville de bli helt ødelagt av isgang om våren. De pelene som sto mindre utsatt til, for eksempel mellom Høgøra og Gjersingøra sto ofte om vinteren. Opptakingen av pelene foregikk på en spesiell måte. Mens det skjedde med håndmakt, måtte pelene fjernes når det var lavvann og liten vannføring i elven. Helst burde de stå tørt. Man brukte en våg. Dette var en fem-seks meter lang fem-tommers stokk. I enden av denne var det festet et par jernskinner. Rundt pelene som skulle opp, ble det lagt en kjetting. Med plankebiter som våggåmat ble vågen lagt mot pelen slik at jern-
---- 303 SS-B ---- Forbrenningsmotoren. skinnen som ofte hadde en nabb, hektet seg fast i kjettingen. Tre mann hengte seg så på stokken og gynget opp og ned. Etter hvert som pelen kom opp, ble kjettingen flyttet nedover. Dette var en fæl jobb, og man klarte sj elden flere enn ti-tolv peler for dagen. Der hvor det var for dypt vann, gjorde man de samme arbeidsoperasjonene fra flatene. Man hang på maven over stokken under dette arbeidet, og resultatet ble dårlig fordøyelse og løs mave, noe som i sin tur hadde innvirkning på arbeidsinnsatsen. Blant annet måtte man ofte «tre av på naturens vegne». Arbeidet ble utført på en annen måte da peleprammen med motor kom. Også nå ble det lagt kjetting rundt pelen, men istedet for å bruke våg, festet man en wire med krok til kjettingen. Ved hjelp av motoren og vinsjen ble prammen trukket ned så langt som mulig. Så ble vinsjen løsnet, og oppdrift en løftet prammen som var ganske stor, hurtig opp. Men vinsjen ble strammet før prammen kom helt opp. Dermed rykket den voldsomt i kjettingen som var belagt rundt pelen. Dette gjentok seg flere ganger, og pelen ble gradvis rykket opp. Dette gjorde opptakingen av pelene mye raskere. Normalt begynte denne del av jobben i september, og man var vanligvis ferdig i oktober.
---- 304 ----
---- 305 SS-B ---- Vinsjen Om høsten blepelene tatt opp og lensen tatt på land. Det øverste bildet viser mannskapet som skal til med dette arbeidet i september 1956. Fra venstre: Frits Storhaug, Paul Walberg, Godtvard Gjersing, Magne Storhaug, Oddgeir Storhaug og Alf Gjersing. Tre mann arbeidet på peleprammen med peleopptaket. De tre andre tok i land lensen. Til å trekke stokkene på land ble det brukt to hester. Men de aller siste årene ble det brukt tømmerbiler og traktorer i stedet for hestene. Det nederste bildet er fra et tidligere år. Nå er lensen tatt opp, og peleprammen er dratt på land. Bak fra venstre: Frits Storhaug, Magne Storhaug, Severin Storhaug, Jeremias Storhaug og Albert Gjersing. For an fra venstre: Alf Gjersing, Olaf Grande, Kåre Storhaug, Oddgeir Storhaug og Godtvard Kverkild.
---- 306 SS-B ---- Peleopptaking i midten av 30-årene. På bildet Jeremias Storhaug til venstre og Albert Gjersing. I bakgrunnen sees oljebua, litt av smien og den store bua hvor blant annetpelebukkene ble oppbevart. Restene av lensen i 1980. Langs Storøra kan disse restene av deketalene og pelene sees ved lav vann. I bakgrunnen den moderne bebyggelsen på Ørmelen. Pilen markerer restene av grunnmuren etter dampsagen.
---- 307 SS-B ---- Nærbilde av en trepelers deke tal på Storøra. Disse pelerestene står igjen på østre side av den nye Verdalsbroen ved utløpet av elven.
---- 308 SS-B ---- En av hoveddeketalenepå Høgøra. Rester av en kanalvegg på Høgøra.
---- 309 SS-B ---- Fra Høgøra gikk lensen langt utover grunnene og ørene mot Gjersing øra. Fra den samme lensen, men lengre ut.
---- 310 SS-B ---- Lengst ut nådde ytterlensen perleskjermen som gikk ut fra Gjersingøra. Inne på Gjersingøra står fremdeles noen av pelene i peleskjermen igjen. Sett mot nord.
---- 311 SS-B ---- Samme skjerm sett mot vest. De siste restene etter eldre tiders virksomhet inne bak Gjersingøra blir dvergaktige sammenlignet med moderne storindustri. Disse pelene holdt lensen på plass langs sydsiden av samlebassenget.
---- 312 SS-B ---- Slepingen Som allerede nevnt, begynte man med sleping av tømmer fra lensen da sagen på Levanger ble bygget. Dette omfattet naturligvis en stor del av tømmeret. Men etter at saganlegget på Trones ble bygget, ble alt tømmeret slept dit, og nå antok slepingen større dimensjoner. Slepingen pågikk hele sommeren fra tømmeret begynte å samles i sjø lensen ut på våren. Den nedfløtede tømmermengden var større enn hva slepingen klarte å ta unna. Derfor ble tømmeret lagret ute i ytterlensen. Ofte varte det til langt ut på høsten før samlebassenget bak Gjersingøra var tømt og tømmeret slept til Trones. Hvert slep var på rundt 5000 stokker, men det hendte at enkelte slep kunne være på 7-8000 stokker. I fløtingstiden gikk det slep fra Gjersing øra på hver flo, det vil si to ganger i døgnet. Det var nemlig bare på flo sjø at det var mulig å stikke ut slepene. Utstikking av nytt slep foregikk på den måten at slepelensen ble lagt som en halvmåne ut fra den øst-vestgående lensen mellom Høgøra og Gjersingøra. Like ved peleskjermen på Gjersingøra var det en åpning som vanligvis var lukket med en stivbomlense. (Se forklaring på denne nedenfor.) Åpningen og stivbomlensen var omtrent ti meter lang, og lensen var bare hektet på plass. Når slepelensen lå på plass, ble tømmeret Fra arbeidet i lensen. I bakgrunnen Nordre Telløra. Fra venstre: Olaf Storhaug, Iver Lindset, John Storhaug, Severin Storhaug, Martinus Storhaug, Oluf Vist (fra Levanger) og Ole Johnsen. Bildet er fra før 1920.
---- 313 SS-B ---- Nok et arbeidslag i lensen. Bildet er tatt ca. 1920. Fra venstre: Martin Storhaug, Jeremias Storhaug, Svein Storhaug, Paul Walberg og Ole Walberg. stukket ut fra oppsamlingslensen og inn i slepelensen. Etter at slepe lensen var full, ble endene av denne hektet sammen, og slepet var ferdig. Men tre mann måtte jobbe iherdig for å fylle den med mer enn 5000 stokker mens det var høyvann. Og på neste høyvann kom slepebåten og hentet den fulle lensen. Utstikkingen av slep gikk greit så lenge dette foregikk den tid lensen endte ved Dampsagen. Men da lensen ble ført utenfor Høgøra, oppsto det en del vanskeligheter. I og med at slepene ble stukket ut på flo sjø, ble slepebommen, når strømmen snudde, tatt av strømmen og lagt dobbel utover. Således ble den klemt sammen, og det var ikke mulig å fylle den med tømmer. Det var for å forhindre at slikt skulle skje, at skjermen ut fra Gjersingøra ble bygget. Skjermen gjorde at lensen ble liggende som en trekant etter at strømmen snudde, og det var fortsatt mulig å stikke ut tømmer i den. Når så slepelensen var full av tømmer, og den ble lukket, var den grei for sleping. Men på grunn av grunnforholdene kunne ikke slepebåten gå lenger enn til melbakken. Lensen måtte derfor bringes ut til den. Men her lå et problem. På fallende sjø kunne strømmen gripe fatt i lensen og drive den sydover og inn på grunnene utenfor Gjersingøra. Der ville den etter som sjøen falt, bli liggende på grunn. Derfor måtte slepet drives
---- 314 SS-B ---- utover i nordvestlig retning helt til at elvestrømmen grep tak i den. Da ville den bli ført utover mot fjorden hvor slepebåten lå utenfor mel bakken. Til dette arbeidet ble spillflåten brukt. Spillflåten ble festet til slepe bommen. Fra spillflåten ble det så lagt en wire festet til en dregg ut i elven. Når så dreggen fikk skikkelig feste i elvebunnen, ble flåten varpet utover, eller som man sa, «spilt» utover, ved hjelp av et gangspill. Vel ute ble slepet overtatt av slepebåten. Hver tur tok omtrent fem timer. Etter som det var samme slepemann skapet hele tiden, ble det lite med søvn for arbeidsfølkene i den tiden slepingen foregikk. Og sleping fant sted i samme tidsrom som fløting fant sted, nemlig fra mai til sist i september, eller enda senere alt etter tømmermengden. På grunn av at det kunne oppstå problemer med slepelensen, kunne sleping bare foregå i fint vær. Slepemannskapene besto av fem mann. Besetningen ombord i båten var ikke innbefattet blant disse. To mann fulgte med slepet. De tre andre ble tilbake for å stikke ut nytt slep mens båten var borte. Var det rolig vær, var de to som fulgte med slepet * Det hendte at tømmer kom ut av slepene og drev tilfjords. Med jevne mellomrom ble dette så samlet sammen langs strendene av indre Trondheimsfjord. Da ble ofte denne båten benyttet. Den tilhørte Severin Storhaug, og Værdalsbruket leide den av ham. Fra venstre står: Paul Walberg, Martin Storhaug, Albert Gjersing, Gunnar Storhaug, Godtvard Kverkild, Kalle Gjersing, Alf Gjersing, Severin Storhaug og ytterstt.h. Jeremias Storhaug. Sittende Kåre Storhaug.
---- 315 SS-B ---- Tidligere brukte man også spillflåte ved ytter lensen. Dette bildet er fra 1918, og på spillflåten står fra venstre: Wilhelm Olsen, Severin Stor haug, Paul Walberg, Martin Storhaug, Ole Walberg og Jeremias Storhaug. ombord i slepebåten. Men var sjøen urolig, måtte de være bak slepe lensen i småbåter. Det hendte nemlig at sjøen slo lensebommen opp på tømmeret, og da kunne tømmerstokker komme ut av lensen. Til tross for at man passet på, hendte det at stokker kom løs og drev bort. Like ledes hendte det at tømmer kom ut av lensen i elven. Dette tømmeret ble samlet opp langs strendene inne i fjorden senere. Til det arbeidet ble det brukt en egen båt. Da ble tømmeret lagt sammen i strandkanten, og senere kom slepebåten og hentet det. Seiv når slepene lå i ro og ventet på neste høyvann ute ved peleskjerm en ved ytterlensen, kunne været skape store problemer. Ett år var det gjort klart til det siste slepet om høsten. For at alle stokkene skulle bli med, var slepet ekstra stort — hele 10.000 stokker. Om natten blåste det opp fra nord-vest. Da mannskapet kom om morgenen for å ta ut slepet, var det bare syv stokker igjen. Tømmeret hadde delvis havnet oppe i elven, delvis var det drevet i land på strendene ved utløpet. 2000 stokker havnet på Levangernesset. Det tok 14 dager å samle det sammen igjen. Den første slepebåten som ble brukt, hette Værdalen. Dette var en dampbåt. Egentlig var den bygget som passasjerbåt. På grunn av over bygget måtte slepet festes bak på båten. Dette vanskeliggjorde manøv rering rundt Skagodden ytterst på Tronestangen. Båten måtte derfor gå uforholdsmessig langt ut for å være sikker på å gå klar av land.
---- 316 SS-B ---- « Værdalen» i Lev anger sundet. Nesset i bakgrunnen. Senere ble Værdalen erstattet av Trones. Denne ble etterfulgt av enda en båt med samme navn, og derfor ble de kalt Trones I og Trones 11. Disse to siste hadde slepefestene midt på, og ved passering av Skag odden lå slepet på utsiden, noe som forenklet manøvreringen vesentlig. Etter endt tur gikk slepemannskapene i land fra småbåtene. Det var da fjære sjø, og de flatbunnede småbåtene ble lagt igjen på sandøra festet til en dregg. De ble hentet på neste flo. Slepebåten gikk til Levanger. Den hadde fast tilholdssted der. Det var ikke mulig å ligge ved kaien på Trones på grunn av at den var spesielt utsatt for dårlig vær fra nord og nordvest. « Værdalen» forrest ved kai i Levanger. Båten bak er Trones 1.
---- 317 SS-B ---- Gamle dampen — « Værdalen» Av Olaf T. Engvig Bruksbåten til Værdalsbruket deltok også i lokalfarten på fjorden, samtidig som den ble benyttet i brukets tjeneste. Fartøyet het Værdalen og var bygget hos TMV i 1891, byggenr. 61, av stål og jern. Tonnasje 75 tonn brutto, lengde 77,6 fot, bredde 16,6 fot, dybde 5,1 fot. Maskinen var av typen compound og var på 18 nominelle, 100 indikerte heste krefter og plassert akter. Værdalen konkurrerte i rutene på indre byfjord. I 1896 kom det til avtale mellom Værdalsbruket og Indherreds Forenede Dampskibssel skaber om at inntektene for gods og utgiftene til ekspeditører i Verdals trafikken skulle deles likt mellom selskapene. De Forenedes tariff ble gjort gjeldende for gods og passasjer er. Overtredelse ga grunnlag for mulkt. Kontrakttiden var 5 år. Værdalen fikk gjennom overenskomsten overta en rekke lønnsomme anløpssteder og seiv om båten gikk under navnet «Trelastprammen» ble hun etter hvert akseptert, men overenskomsten var ikke like populær hos alle. Fra et harmdirrende, men velskrevet innlegg i Dagsposten 25. mai 1909 tas med følgende: «Slæbning i Ruten er regelmæssig prakti seret, seiv i en Søndags Lystrute, som averteres for Turister, har man « Værdalen» på fjorden.
---- 318 SS-B ---- « Værdalen» på vei inn til Levanger. ikke forsmaaet at trekke Prammer Søndag efter Søndag. «Værdalens» Fart reduceres derved til 5 a 6 mil og de «4 Timer», som lovedes til Ophold paa Landet faldt helt bort. Tror Direktionen, at det er ved saa danne Avertissementer og Forordninger man fremhjælper Turist trafiken?» Det fortelles også at rutene blir innstilt uten varsel: «Landsfolk reiser til Byen og faar gaa med en lang Næse til Måndag. Byfolk ruster sig paa Landstur og blir staaende paa Bratøren. Paa Anløbsstederne venter Passagerer og Gods og alle er forarget over den Skandaløse Ledelse. Skibet er postførende, men Lørdagsaviserne, hvori Ruteindstillingerne averteres, samt all anden Post blir overliggende. Er sligt lovmed holdelig? Kan saadant Stel længer taales?» Det fortelles også at skipet med last i rommet og på dekk i den grad er nedsenket i sjøen at dekket seiv i stille vær ligger to tommer under vann. Skipskontroller og passa sjerhensyn etterlyses. Innsender tar i det hele tatt bladet fra munnen, han beklager selskapets negative holdning til henvendelser. Artikkelen avsluttes med oppfordring til nytenkning og forslag til forbedringer som flere år senere virkelig ble realisert. Værdalen ble gående i rutefart på Trondheim—lnnherred etter 1900.
---- 319 SS-B ---- Besetningen var 5 mann og en kvinne. I 1915 ble skipet ombygd og økt til 81 bruttotonn. I 1930 var hun registrert i Nidaros, senere i Levanger. Den legendariske skipsfører Sivert Malmo førte henne da han hadde 70 års jubileum i 1932. Det var S/A Trik på Ytterøy som sto ansvarlig for Værdalen på 30-tallet. De hadde henne i rute Trondheim—Leksvik— Ytterøya—Levanger og i Strømmen før ferjenes tid. I Trondheim ble båten ekspedert ved «Den Grønne Brygge». Værdalen gikk i ruta med passasjerer og gods til etter krigen og anløp steder utenfor Indherred Akties rutenett. Selskapet kjøpte likevel hele S/A Trik for en symbolsk pris i 1948. Båten fulgte ikke med og gikk til Peder Flakke jr. i Kristiansund. Værdalen startet så en flakkende tilværelse hva eiere angår. I 1951 var Arne Todal, Kristiansund ansvarlig, i 1954 Nekolai Dahl, Trondheim. Værdalen var nå blitt motorskip og hadde krympet til 49 tonn brutto. I 1967 var Isak Farstad eier og i 1970 var det John Hansen. I 1973 gikk Værdalen til Dahl Bentzon, Kvitnes i Vesterålen. Båten var hele tiden registrert i Kristiansund. Men i 1981 kom Værdalen atter tilbake til Verdal. Det var Verdal kommune som kjøpte den med tanke på å få den restaurert og satt i drift som turistbåt på fjorden.
---- 320 SS-B ---- FLØYTINGEN I LEKSDALEN OG FIGGA Av Karl Hermann (Opplysninger ved Karl Aksnes, Arne Okstad og Ludvig Marken.) Generelt Tømmerfløytingen i Leksdalen har ikke hatt de samme dimensjoner som fløytingen eller s i Verdal hverken hva angår tømmer mengder, fløyt ingsmannskaper eller fløytingsavstander. Heller ikke har vel fløytingen vart over så langt tidsrom som i Verdalselva med sideelver. Men i og med at Leksdalen ligger adskilt fra resten av Verdalen, og Leksdalsvatnet har avløp nordover gjennom Figga til Beitstadfjorden, er det klart at det tømmeret som ble avvirket i Leksdalen måtte få en annen transportvei enn det øvrige tømmeret i Verdal. Den aller første fløytingen i Lundselva hadde nok ikke fjorden ved Steinkjer som endemål. Den første fløytingen må sees i sammenheng med de første vannsagene som ble bygget i fossene i nedre dal av elva. Ovenfor Øvre Markafoss har vi navn som Bomfestet og Bomfestmyra som bekrefter at er blitt tatt i land tømmer her for saging i fossen. Videre er det naturlig å tro at det er blitt tatt i land tømmer i Sag dammen ovenfor Lundsfossen. Dette ble så saget på Lund sag (senere Lund Sag og Høvleri). Det er allikevel naturlig å tro at fløytingen i Lundselva på den tid hadde beskjedne dimensjoner. Etter hvert som de nye kraftkilder som dampkraft og elektrisitet gjorde sitt inntog, ble en ikke lenger avhengig av fossekraften på stedet. De store og moderne sagbrukene kunne nå bygges ved fjorden og gi muligheter for skiping både til nær og fjern. Det var By Bruk som bygget den første dampsaga på Steinkjer, og dette bruket ble hovedavtager av tømmer som ble hugget i Leksdalen. Senere ble også Meråker Bruk og Folla Bruk kjøpere av tømmer. Det var på denne tid, i slutten av forrige århundre, at systematisk fløyting i mer moderne forstand kom i gang. I og med at det var til dels store tømmermengder som kunne hugges langs vassdraget, var det nødvendig at fløytingsforholdene ble lagt så godt til rette som mulig.
---- 321 SS-B ---- Storparten av tømmeret ble nugget i Leksdal statsalmenning, men også betydelige kvanta ble fremdrevet fra private skoger. Enkelte år ble det også levert tømmer fra Båbu ålmenning i Sparbu til Lundselva. På grunn av de spesielle geografiske forholdene skjedde fløytingen fra Leksdalen i tre etapper: Først i Lundselva og dennes sideelver, dernest etter Leksdalsvatnet, og til sist ned Figga til Steinkjer. Beskriv eise av Lundselv-vassdraget Nedslagsfeltet til Lundselva er forholdsvis lite. Selve Lundselva, som har sitt utspring i Bulleråsvatnet like nord for grensa til Henning, er ikke mer enn ca. 13 kilometer. Den øvre delen, ovenfor Hallemsvollen, blir til daglig kalt Nordelva. Ved Hallemsvollen løper den sammen med Sørelva. Sørelva kommer fra Hokjønna, Mevatnet og Fånetvatnet. Bekkene fra disse renner sammen ved Skrovesvollen. På eldre kart er også navnet Mevasselva brukt. I Holtjønnbekken har det blitt fløytet fra et godt stykke ovenfor Landfaldvollen. Mevassbekken og Fånetbekken har aldri vært nyttet. Nordelva ble fløytet fra Nyseter fossen. Fordi vassdraget har forholdsvis liten vannføring, var det nødvendig å bygge reguleringsdammer. Alt i alt var det fem dammer. Fire av disse var vanlige lukedammer med tømrede landkar fylt med stein. Den femte var en såkalt slagdam. (Det vises i den sammenheng til nærmere beskrivelse av slike dammer i Leif Lykke: Fløtningen i Verdalselvene.) En av lukedammene sto i utløpet fra Bulleråsvatnet, og den ble kalt Bulleråsdammen. Den hadde ståggåluker som ble sprettet opp. Bullerås dammen er den eldste av dammene i Leksdalen. Den ble påbegynt rundt 1870, men ble opprevet og ødelagt av oppsitterne på Bulleråsen i protest. (Se mer om dette i forstmann Selmers rapport om dambygg ingen ved Bulleråsvatnet i kapitlet Forstmennenes syn på skogens til stand og årsakene til denne.) Men trolig var dammen bygget og i bruk en god stund før århundreskiftet. Det ble foretatt utbedringer på den i 1910, og i 1927 var det igjen om fattende reparasjonsarbeider på den. Videre sto det en lignende dam i oset fra Hokjønna. Den ble kalt Holtjønndammen. Den ble bygget i 1910. Samme år ble også dammen i Mevatnet bygget. Disse to dammene ble bygget av et arbeidslag fra Mosvik med Ole Storsve som bas. De hadde ikke hest så alt arbeid ble gjort for hand. De nødvendige materialene ble håndsaget. Sagstillingene etter dette arbeidet sto til langt ut i tjueårene.
---- 322 SS-B ---- Res tene av Bulleråsdammen 1983. Vel 30 år tidligere, i 1952, var dammen ved Bulleråsen i bedre stand. Her er den delvis skjult av snø.
---- 323 SS-B ---- Holtjønndammen slik den så ut i 1983. Slagdammen i Holtjønnbekken slik den så ut i 1964. På bildet Alf Josve som var med på fløytingen i Lundselven siste sesongen (1940).
---- 324 SS-B ---- Noe lengre ned i Holtjønnbekken ble det først på 1930-tallet bygget en slagdam. Denne slagdammen ble fylt på en time, men da den ble åpnet, leverte den fra seg en anselig vannmengde. Den ble bygget først og fremst for å få ut tømmeret rundt Skrovesvollen. I utløpet fra Mevatnet lå Mevassdammen. Som før nevnt, ble den bygget i 1910. Seiv om den ikke var spesielt høy, demte den likevel opp Mevassdammen i 1983 sett fra nord.
Mevassdammen ble sprengt av vannmassene i 1931. Dette bildet fra 1983 viser restene av dammen sett fra syd.
---- 325 SS-B ---- Fånetdammen var den høyeste av dammene i Leksdalen, noe dette bildet av restene i 1983 viser. ganske mye vann. Både Store og Lille Mevatn ble regulert med denne dammen når den var full. Mevassdammen ble sprengt av vannmassene og raste ut hosten 1931, og siden ble den ikke bygget opp igjen. Den siste av lukedammene var Fånetdammen. Den ble bygget i 1927 og lå litt nedenfor oset i Fånetvatnet. Den ble bygget på samme måte som de andre lukedammene, men den var adskillig høyere enn dem. Følgelig kunne den lagre en betydelig vannmengde. Lundselva var en til dels kronglete fløyteelv med mange sideløp. For å forhindre at tømmeret skulle gå seg fast på vanskelige steder, ble det utført en god del forbygningsarbeider. På den flate elvestrekningen nedenfor Hallemsvollen ble det bygget steinfylte tømmerkar et ganske langt stykke. På strekning fra Lundsbrua til Lundemo var det flere forbygninger. Ovenfor Kvernstufossen var det steinfylte kar. Ellers var det oppsatt skjermer av liggende, solid tømmer nedenfor Lundsbrua, i Kvernstuberga og ovenfor Sagfossen ved Lundemo. Det var også bygget skjermer i Blankholet og ved Bottenlausholet i Markafossene. For å forhindre at damvannet og tømmeret skulle grave ut og gjøre skade på dyrket mark i den nedre del av elva, ble det muret forbygninger av sten. Slike forbygninger ble laget mot Hofstad, Norvik og Brands eggen. Det var Staten som bekostet all dambygging og forbygningsarbeid.
---- 326 SS-B ---- -Ci Cu 5 SS CO cf CU ■3 K C I
---- 327 SS-B ---- Fløytingen i Lundselva Det årlige fremdrevne kvantum fra Leksdal statsalmenning var normalt på i underkant av 1000 m\ Enkelte år kunne det være betydelig større. I tillegg kom tømmeret fra privatskogene. Det kvantumet var mer varierende, men lå stort sett på 4 til 500 m 3. Noen ganger ble tømmeret fra privatskogene fløytet ned til Leksdalsvatnet før fjell tømmeret kom. Til vanlig var tømmerdriftene lagt til en av elvedalene. Følgelig ble det bare fløytet i en elv hvert år. Men enkelte år var det drifter i begge dalene, og begge elvene ble brukt. Fløytingsarbeidet begynte så snart elva hadde åpnet seg, og det var brukbar vannføring. Dammene ble satt (stengt) så snart været ble mildt. Damvannet kunne også brukes til å skynde på isgangen i elva. Vanligvis startet fløytingen sist i april eller først i mai. Det hendte at det var mye snø på tømmerlunnene, slik at det ble mye snømåking før tømmeret kunne rulles på elva. Hvis vannføringen var god, kunne alt tømmeret rulles på elva med en gang. Var det lite vann, måtte tømmeret sendes porsjonsvis. Da ble det rullet ut om morgenen mens en ventet på damvannet. Enkelte år ble det også lagt tømmer på elveisen, men det var en viss fare med dette i og med at det kunne gå helt ut til Leksdalsvatnet sammen med isen. Fra tømmerhuggingen i Leksdalen. På bildet Martin Sandvik Tuset enget. Ukjent år.
---- 328 SS-B ---- Fra tømmermålingen. Per sonene på bildet er fra venstre: Alfred Ludvigsen, Ludvig Marken (13 år), Anton Aspås (skogfaut), Edvard Marken, Torgeir Lunnan (fra By Bruk), Petter Lund (Vollan), skog forvalter Erling Øverland. Fløytingen i Lundselva tok fra to til fire uker alt etter hvor stor vann føringen var og hvor stort tømmerkvantum en hadde. Den korteste tid fløytingen fra Skrovesvollen og ned til elveoset ble unnagjort på, var tre dager. Men normalt var en nede ved Leksdalsvatnet med alt tømmeret i siste halvdel av mai. Det hendte også noen få ganger at en del av tømmeret ble liggende igjen til høsten på grunn av vannmangel. Vannmangel kunne være et problem. Et år det var drift i Holtjønn dalen, det var trolig før 1910, kom ikke fløytingen i gang som følge av mangel på vann. Tømmeret ble liggende over i flere år. Under Første verdenskrig ble det kappet og kløvet opp til favneved og fløytet ned elva. Veden ble så slept i klase til Hallemsstøa hvor den ble tatt på land, stablet og solgt som brensel. Det er sagt at svinnet var ganske stort under denne transporten... Fløytingsarbeidet ble utført av et fløyterlag fra Leksdalen. Tidligere hadde det også vært med mannskaper fra Steinkjer, Henning og Ogndalen. Fløytingsarbeidet var populært og ettertraktet, ikke bare fordi det ga litt bedre fortjeneste enn annet arbeid, men også fordi det ga spenning og opplevelser. Til tross for at det ble mye vassing i is-vann hele dagen, var det nesten aldri fråvær på grunn av sjukdom.
---- 329 SS-B ---- Kjøring av tømmer ned mot elva ved Eklesvollen. Fra venstre: Olaf Røsseng, Edvard Kleven (bak hesten), Harald Skat land, Arne Okstad, Oskar Røsseng. Bildet er fra 1931. Tømmerkjørere ved Eklesvollen 1931. Å være fløyterbas var en meget ansvarsfull jobb. Det krevdes både innsikt og erfaring. Edvard Kleven var fløyterbas i Lundselva i mange år. Han sluttet som fløyterbas i 1933, men fortsatte som vanlig fløyter fram til høsten 1937. Edvard Kleven var en fargerik personlighet, og det ble sagt at han ikke var redd vann. Fra 1933 til 1936 var Harald Skatland bas.
---- 330 SS-B ---- Edvard Kleven sammen med kona Marie. Den siste fløyterbas i Lundselva var Arne Okstad. Han hadde jobben fram til det siste fløyteråret, våren 1940. I vassdraget var det særlig to steder hvor forholdene ble ansett for å være vanskelige. Det ene stedet var Blankholet i Nordelva hvor det ofte oppsto tømmerbindinger. Disse måtte vanligvis sprenges. Det var alltid Fr a Blankholet.
---- 331 SS-B ---- Tømmerbinding ved Lundsfossen. Fram fra venstre: Arne Okstad, Harald Skat land, Ludvig Marken. I bakgrunnen Edvard Kleven. uttatt tre fløytere som skulle passe på her. Disse var vante karer, for dette ble ansett for å være en farlig arbeidsplass. Det andre vanskelige stedet var strekningen fra Lundsfossen til Lundemo. Der er elva meget smal og kronglet, og det oppsto ofte store tømmerbindinger flere steder her. Særlig var Lundsfossen ovenfor brua utsatt. Disse bindingene var vanskelig å løse med håndmakt, slik at de ofte måtte sprenges. Dette stedet ble ikke ansett for å være spesielt farlig, men den eneste drukningsulykken en kjenner til i forbindelse med fløyting i Lundselva, fant sted her 17. oktober 1937, da Erik Holmvik ble tatt av strømmen og ført ut over fossen. Fløytingen var avhengig av at det til enn ver tid fantes nok vann. Det ble regulert ved hjelp av dammene. De som skulle slippe damvannet, hadde ofte en stri jobb. Når fløytingen foregikk langt nede i elva, var det nødvendig å gå hjemmefra i firetiden om morgenen. Dammene ble åpnet to ganger for dagen etter et bestemt mønster. Det var opp til fløyterbasen å bestemme dette mønsteret. Dette måtte bestemmes på grunnlag av vannmengden og hvor i elva fløytingen fore gikk. Mannskapene ved dammene gikk ned til bygda igjen ut på etter middagen for å få ny ordre for neste dag.
---- 332 SS-B ---- På tømmerbindingen ved Lund et annet år. Fr a venstre: Harald Skot land Arne Okstad og Ludvig Marken. Samme år som sist. Fra venstre: Ludvig Marken, Harald Skatland og Arne Okstad.
---- 333 SS-B ---- En del av et fløyter lag fra 1931. Bak fra venstre: Arne Okstad, Karl Aksnes, Harald Aksnes. Sittende fra venstre: Oskar Røsseng, Harald Skotland, Magne Olaf sen, Erik Holmvik, Einar O. Musum, Ole Tuset. Da almenningsrettene i 1937 ble tilbakeført til brukerne i Leksdalen og andre som hadde bruksrett i Leksdal statsalmenning, var det som rimelig kan være, ganske stor motstand mot dette fra dem som hadde sitt faste arbeid med tømmerdrift og fløyting. De siste årene det ble fløytet i Lundselva, kom tømmeret fra drifter i Båbu statsalmenning og privatskoger. Samlet kvantum våren 1940 var 900 m 3 fra Lundselva. Slepingen i Leksdalsvatnet Før fløytingen i Lundselva begynte om våren, ble det lagt ut bom (lense) i elveoset. Tømmeret som trengtes til å lage den første bommen om våren, ble kjørt ned til oset. Bomtømmeret ble senere sortert ut fra fjelltømmeret som fløt lett. Det gikk med bortimot 40 stokker for å lage en passende bom utenfor elveoset. Når en passende mengde tømmer til et slep hadde kommet ned, ble bommen forlenget og spent rundt tømmeret slik at det ble en klase. Det var nå klart for sleping langs etter vatnet mot Figga.
---- 334 SS-B ---- Flåttåbrua i ny utgave 1983. Det var av stor betydning å komme frem til Figga med et slep så raskt som mulig etter at isen hadde gått på Leksdalsvatnet. Klasen ble lagt mot brukarene på den gamle Flåttåbrua. Dette er navnet på brua over Figga ved utløpet fra Leksdalsvatnet. Den har dette navnet fordi den tidligere var en flytebru. Ved å legge klasen slik, virket den som en dam, og den kunne holde tilbake ganske store vannmengder, noe som var av betydning når fløyt ingen skulle begynne i Figga. Til slepingen ble det brukt spellflåte. Spellflåten var bygget opp ganske likt den som ble brukt i Veressjøen. (Det vises derfor til beskriv elsen i Leif Lykke: Tømmer fløtningen i Vera.) Det kan imidlertid til føyes at en spellflåte i Leksdalsvatnet var bygget av 13 stokker. Den midterste skulle være en halv meter lengre enn de andre. Den skulle stikke ut bak hvor den var forsynt med et hull til å feste slepekjettingen i. Toppstokken som dannet øvre feste for brura, ble av fløyterne i Leksdalsvatnet kalt regnbuen. Det ble ofte brukt to spellflåter samtidig. Ved å bruke to kunne en få opp langt større fart, og en hadde mere sikring mot avdrift i dårlig vær. Robåtene som ble brukt til å ro ut dreggen, var ekstra solide båter. Dreggen hadde fem armer. Den var tung, minst 30 kilo. Det var derfor regnet for litt av et bask når dreggen skulle kastes ut fra båten. Den måtte nemlig holdes på strake armer for at den ikke skulle slå istykker båtsiden når den gikk i vannet. Trossen som var festet til dreggen, var godt over 300 meter.
---- 335 SS-B ---- Det var alltid med en ekstra dregg ombord på flåten. Det hendte at dreggen såtte seg fast i bunnen slik at trossen måtte kuttes. Dessuten var det ofte nødvendig å ha en ekstra dregg for å ankre opp slepet i dårlig vær. Når det ble brukt en spellflåte, var det vanlig med et mannskap på fem. Hvis det ble brukt to flater, kunne det tilsammen være syv-åtte mann. I stille vær, eller hvis det var medvind, det vil si sønnavind, kunne slepet starte på hvilken som helst tid av døgnet. Ellers var det vanlig å legge ut om kvelden, for normalt var det mest vindstille om kvelden og natten. Ved motvind eller sterk sidevind hendte det ofte at en måtte ankre opp i en vik og vente til vinden løyet. Østavind ble regnet for å være verre enn vestavind, for den drev lettere slepet ut på vatnet. Avstanden fra Lundselva til Figga er ca. 8 kilometer, og vanlig vis tok et slikt slep rundt ett døgn. Men med god bør kunne det enkelte ganger gjøres unna på syv-åtte timer. Var det derimot ugunstige forhold, kunne det ta både tre og fire døgn. Med vanlig tømmermengde var det vanlig å gå med to slike slep fra Lundselva hvert år. Men enkelte år var det nødvendig å gå med tre slep. I tillegg til disse ble det også samlet tømmer som var levert fra private ved strendene langs Leksdalsvatnet. Et slikt slep startet ved Vist og fulgte vestsiden av vatnet. Det andre startet ved Klinga og samlet tømmeret langs østsiden. Her ble slepene lagt før de ble sluppet ned Figga.
---- 336 SS-B ---- Sleping langs Leksdalsvatnet sett fra Aksnes 1950. Delvis var tømmeret rullet på vatnet og lå i små klaser når storslepet kom. Men det var like vanlig at mannskapene på spellflåten også hadde arbeidet med utrullingen. Det kunne enkelte år være andre folk som drev dette arbeidet med å samle tømmer langs vatnet enn de som hadde fløytingen i Lundselva. Fløytingen i Figga Inntil 1935 var det egen fløyterbas i Figga. Men både fløyterbasen og en god del av fløyterne f ra Lundselva deltok også her. Frem til dette tidspunkt ble tømmeret sluppet i Figga så snart slepene var fremme. Tømming av klasene gikk raskt. En trengte ikke å stikke ut tømmeret. Figga dro godt slik at en heller måtte holde litt igjen. Øverst er Figga dyp og sel (renner rolig). Når slepene var tømt, var sela (strekningen hvor elva var sel) full av tømmer over en lang strekning. Fra 1935 til 1940 var det fløyterlaget f ra Lundselva som hadde arbeidet også i Figga. Det var helst i disse årene det var vanlig å legge en klase ved Flåttåbrua for å holde tilbake vatnet til fløytingen skulle starte i Figga. Fra 1941 og til fløytingen tok slutt i Leksdalsvatnet og Figga i 1952, var det fløytere fra Henning og Sparbu som drev dette arbeidet. Fløytingen i Figga var ikke regnet for å være særlig vanskelig. Men når det hendte at vannføringen avtok raskt, kunne mye tømmer bli liggende på elveørene slik at det ble et slit å få det til å flyte videre.
---- 337 ----
---- 338 SS-B ---- Den øverste del av Figga — Sela — sett fra Flåttåbrua. Det var også en drukningsulykke i forbindelse med fløyting i Figga. Det skjedde så tidlig som i 1912 da Andreas Sagen fra Henning druknet ved Holdbrua. Hvis vannføringen var tilfredsstillende, var det vanlig å komme ned til lensa ved Steinkjer sist i mai eller først i juni. Hvis det var mye tømmer, kunne det være nødvendig at et par-tre mann var nede i lensa for å dra innpå tømmeret. Når alt var nede i lensa, var jobben gjort, og det var andre folk som tok over for å frakte tømmeret videre til sag brukene eller til Folla tresliperi. Under denne transporten ble det enten slept i klaser eller i sopper (bunter). Under fløytingen i Figga ble det overnattet enten i telt eller under apen himmel. Dette kunne mange ganger være et hustri losji, særlig under høstfløytinga. Når siste stokken var i lensa, gikk fløyterbasen til sagbrukskontoret for å hente forskuddsbetaling. Så kunne hjemturen starte. Det var vanlig å gå de to og en halv milene, men etter hvert ble det noen som skaffet seg sykler. Og de siste årene ble de delvis hentet av en lastebil med apen lasteplan. Da fløytingen tok slutt i Figga i 1952, var en epoke slutt her som i så mange andre elver. Transporten ble flyttet over til landevegen og laste bilen. Dette var en prosess som skapte stor diskusjon blant folk her som andre steder. Men utviklingen var ikke til å stoppe, og nå er fløytingen også i dette vassdraget historie.
---- 339 SS-B ---- DET MODERNE SAGBRUK I VERDAL A v Øystein Walberg Den epoken som ble innledet i og med at dampsagen på Ørmelen ble bygget, endte ikke da denne sagen ble nedlagt. Den ble videreført av de nye sagbrukene som ble reist. Og seiv om dampsagen var moderne ut fra sin tid, var det forholdene ved beliggenheten som til syvende og sist ble avgjørende om den kunne drives eller ikke. Avløseren på Trones var også en dampsag, men som følge av nysagen på Trones, ble den gamle sagen alltid kalt Gammelsagen etter dette. Elektrisiteten gjorde også til at forandringer skjedde. Som følge av den vokste det opp et utali av små sagbruk og sager utover hele bygden. I en kortere periode hadde også dampkraft blitt utnyttet til å drive mindre sager. Da var de de såkalte lokomobiler som skaffet drivkraften. Det vil imidlertid føre for langt å gi en oversikt over alle lokomobildrevne og elektrisk drevne små-sagbruk i Verdal. Flere av de sagbrukene som ble opprettet straks elektrisisteten gjorde sitt inntog, står fremdeles. En lokomobil
---- 340 SS-B ---- Men mellom Gammelsagen på Ørmelen og Trones Bruk på Trones tangen var det et mellomspill på Levanger. Også dette saganlegget hører dette århundre til. Seiv om sagen lå på Levanger, var den en viktig del av Værdals brukets sagbruksvirksomhet. Som det vil fremgå av neste kapittel, var denne sagen i drift i Værdalsbrukets regi i vel et kvart århundre. Og i løpet av denne perioden var en stor del av arbeidsstokken fra Verdal. Etter som den tilhørte Værdalsbruket, og etter som den saget en vesent lig del av Værdalsbrukets tømmer, skal vi ta med en kort omtale av dette anlegget også. Imidlertid er det de to sagbrukene Trones Bruk og Verdal Kassefa brikk som innen vår egen kommunes grenser har hatt størst betydning innen sagbruksnæringen. De er de eneste sagbruk som i dette århundret, bortsett fra de få årene Dampsagen på Ørmelen fremdeles eksisterte etter 1900, som har vært av en slik størrelsesorden at de kan benevnes som industrielle foretak. Derfor vil vi i det etterfølgende begrense oss til å gi en kort beskrivelse av disse to. Begge ble til i dette århundret og kan således sies å ha en spesielt høy alder. Når det gjelder Trones Bruk skal det dog nevnes i den sammen heng at tråden kan følges bakover i tiden helt til de første sagene ble opprettet her i bygden.
---- 341 SS-B ---- SAGEN PÅ LEVANGER Av Øystein Walberg Det var den leirførende Verdalselven som var den direkte årsak til at ledelsen for Værdalsbruket så seg nødt til å finne et nytt sted for å anlegge et sagbruk i tillegg til Dampsagen på Ørmelen. Både Verdals elven og fjorden utenfor ble øret opp, og disse ørene flyttet seg stadig vekk, alt etter vannføring og strøm, og dette vanskeliggjorde utskip ning. Knappe 10 år etter Verdalsraset, tidlig på året 1902, begynte man å undersøke mulighetene for å anlegge et nytt sagbruk på Levanger. På Levanger var det en sikker og lun havn, og like ved Sundet kunne Værdalsbruket få en ypperlig tomt til både sagbruket og opplagsplassen. Denne tomten kaltes for «Meyertomten». Tomtens plassering like ved i Oversiktsbilde over Dampsagen på Levanger tatt fra Støpshaugen. I forgrunnen lensene og kjerratanlegget. Tidspunktet for når bildet er tatt, er ukjent, men jernbanen ble bygget i 1906, så det må være etter den tid.
---- 342 SS-B ---- Sundet ville gjøre det enkelt å slepe tømmeret til Levanger fra utløpet av Verdalselven. Det var bare tale om noen få kilometer over fjorden og inn til Levanger. Tømmeret kunne slepes i sopper på 1500 til 2000 stokker. Allerede i august samme året ble det vedtatt å bygge nytt sagbruk på Levanger. Byggearbeidene ble satt i gang tidlig på året i 1903. I mars ble maskineriet bestilt, og i november var sagen i drift. Sagbruket på Levanger fikk navnet Værdalsbrukets Dampsag og Høvleri, Levanger. Selve sagbygningen på Levanger 1918.1 bakgrunnen Støpshaugen. På Levanger betydde en så stor bedrift mye for stedet. Etter for holdene var det en stor arbeidsstokk på bruket, og seiv om mange verdalinger reiste til og fra Levanger for å arbeide på sagen, var det også mange fra Levanger som fikk arbeide der. Da Værdalsbruket drev på det største, var det over hundre mann beskjeftiget på Levanger. Imidlertid fikk ikke virksomheten på Levanger så lang varighet. Da Verdal kommune i 1912 solgte Værdalsbruket, ble det tatt forbehold om at minst halvparten av alt tømmeret skulle foredles i Verdal. At Damp sagen på Ørmelen kunne klare denne oppgaven, var utelukket, og det var en direkte følge av dette at sagen på Trones ble bygget i 1913. Der var det mulig å anlegge dypvannskai.
---- 343 SS-B ---- I og med at sagen på Trones ble bygget, ble Dampsagen på Ørmelen nedlagt. Tømmeret ble nå enten slept til Levanger eller til Trones. Men som rimelig var, kunne det ikke ventes at Værdalsbruket ville holde begge sagene i virksomhet, spesielt ikke tatt i betraktning at Trones Bruk ble bygget for å klare å utføre all sagingen. Tross alt var det kortere slepestrekning til Trones enn til Levanger. Det var bare et spørs mål om tid. På Levanger så man med bekymring på det som ville skje. Det var klart at når sagen ble nedlagt, ville det bety stor arbeidsledighet og vanskeligheter for Levanger. Og sist i 20-årene var det slutt. Da opphørte Værdalsbrukets Damp sag og Høvleri, Levanger å sage i Værdalsbrukets regi. Virksomheten på Levanger hadde da vart i vel 25 år som sagbruk for Værdalsbruket. Imidlertid ble det ikke stillstand ved bedriften seiv om Værdalsbruket ikke lenger sto bak. I en periode på rundt ti år drev arbeidsstokken seiv både sag og høvleri. Og det hendte at Trones Bruk sendte last dit for høvling. Men da Trones Bruk fikk installert sin egen høvel, ble det slutt også med dette. All virksomhet ved dette sagbruket var slutt før krigen brøt ut.
---- 344 SS-B ---- TRONES BRUK — VÆRDALSBRUKETS SAGBRUKSDRIFT FRA 1913 TIL 1980. A v Birger My hr I en kortere periode, fra 1908 til 1912 var Verdal kommune eier av Værdalsbruket. I 1912 ble det solgt. (Om salget se Hartmann: Værdals brukets historie, og Musum: Værdalsgodsets historie.) På grunn av en klausulering i kjøpekontrakten da Verdal Kommune solgte Værdalsbruket, om at halvparten av Værdalsbrukets sagtømmer skulle foredles innen Verdal Kommune, ble det igjen foretatt under søkelser om flytting. Det eneste sted i Verdal hvor det var mulig å anlegge dypvannskai var på nordsiden av Tronestangen, og Trones Bruk ble bygget i 1913. Det var et sagbruk med 2 rammepar og det ble drevet av en dampmaskin som ble fyrt med sagflis og avfall fra sagskuren. Kapasiteten ved Trones Bruk var ved full drift ca. 3500 stdr. med et tømmerbruk på ca. 35.000 m 3. Området var ikke særlig godt egnet til
---- 345 SS-B ---- K 5u -V "a co § tg K Cu R -— Cu -5:
---- 346 ----
---- 347 SS-B ---- Trones Bruk med sagen til venstre. Foran sagen en av slepebåtene, Trones. Ved kaien ligger et dampskip. sagbruk, idet tomtene var langstrakte og lå i hellende terreng ned til sjøen. Trallebanene måtte derfor oppbygges av treverk, delvis over sjøen. Det ble bygget en skipningskai på trepæler. På grunn av dybde forholdene var denne på hele 3000 m 2. Havneforholdene var ikke gode, særlig ved uvær fra nord, og det ble år om annet gjort store skader på kai, trallebane og i tømmerlenser. Tømmer og slip ble flotet i løsbom fra Ørmelen til Trones med egen slepebåt. Disse slep var ømfintlige for styggvær, og mye tømmer gikk ut av bommen og drev i land rundt hele indre Trondhjemsfjord, og man måtte til stadighet samle tømmer langs strendene, noe som var arbeidskrevende og kostbart. I lensen på Trones ble slipen utsortert og «soppet» for videresalg til tresliperi. På grunn av den vanskelig sjøtransport ble tømmeret først på 50-årene tatt opp på Ørmelen, og kjørt med biler til Trones. Sagtømmeret ble dimensjonsdelt i delelenser, idet man hver økt skar bare én enkelt dimensjon. Bakhonen ble kappet i 90 cm lengder og sendt med taubane til Fleskhus stasjon, hvor det var anlagt eget sidespor for opplessing og forsendelse til Ranheim Papirfabrik. Taubanen fordret stort vedlike hold og arbeidskraft. I 1958 ble den derfor nedlagt og bakhonen buntet som langhon og kjørt med biler til Verdal stasjon og opplastet på jernbane der. I 1950-årene ble det også drevet en utstrakt skur av Hollandsstav, og arbeidsstyrken var enkelte ganger på omkring 100 mann.
---- 348 SS-B ---- Trones Bruk. Sagbruket sett fra sjøen. Trones Bruk. Delelensen sett mot nordvest.
---- 349 SS-B ---- Trones Bruk. Sagbruket sett fra kaien. All intern transport foregikk med traller som ble skjøvet med hand kraft. Da trallebanene delvis var hellende, var det et meget tungt arbeid, særlig vinters tid. I 1953 ble det derfor anskaffet 2 batterilok til denne transport, og arbeidet ble da mye lettere. Dampmaskinen som hadde gått siden 1913, ble i 1958 avløst av elek triske motorer, og i 1960 ble også innsatt en barkemaskin for tømmeret, forsåvidt den første i Trøndelag. Trelasten ble solgt langs hele kysten fra Stavanger til Kirkenes, og det ble også drevet en utstrakt eksport. Bruket hadde en tid eget salgskontor i London og trelastutsalg i Tromsø. Fra sagbruket ble anlagt i 1913 og fram til 1950-årene, foregikk det ikke store forandringer i måten å skjære tømmeret på, men man fikk da etterhvert en rivende utvikling. Sagbruket på Trones som hittil var betraktet som et rasjonelt og moderne anlegg, ble for arbeidskrevende i forhold til det nye som var kommet, både når det gjaldt selve skuren og den interne transport. Tomteforholdene var ikke slik at man kunne bruke de moderne lastemaskiner i transporten.
---- 350 SS-B ---- Trones Bruk. Saghallen sist på 50-tallet. Trones Bruk. Hvor utsatt anlegget på Trones egentlig var, går f rem av dette bildet. Dette er stormødeleggelser i 1939.
---- 351 SS-B ---- Trones Bruk. Nok et bilde som viser ødeleggelser fra naturens side, Dette er kaien etter at den ble delt i to av isgang i 1939. Styret for bruket innså derfor at man på lengre sikt ikke kunne drive sagbruk på Trones, og hvis Værdalsbruket skulle fortsette med sag bruksdrift, måtte noe gjøres. Spørsmålet ble først reist i 1959 uten at det kom til noe vedtak, men da Verdal Kommune i 1960 besluttet å bygge ut kaianlegget på Ørmelen, ble muligheten for flytting ytterligere aktualisert. I 1963 besluttet styret av Trones Bruk skulle nedlegges og at det skulle bygges et nytt komplett sagbruk og høvleri på Ørmelen på et ca. 80 dekar stort areal som Værdalsbruket hadde der. Det gamle Trones Bruk ble drevet mens oppbyggingen av det nye bruket på Ørmelen foregikk. Nybruket som var utstyrt med båndsager, kom i drift i januar 1966, samtidig som skuren på Trones ble innstilt. Høvleriet på Ørmelen var enda ikke ferdig, men ble satt igang først på 1967. På samme tid tok man også i bruk et magasin på ca. 4000 m 3 for lagring av høvellast og det ble betjent av en radiostyrt kran. I november 1967 brant sagbruksbygningen og endel av råsorteringen ned. Bruket ble bygget opp umiddelbart etter brannen, og noenlunde etter de samme planer og med samme maskinutrustning som før brannen.
---- 352 SS-B ---- At man også i gamle dager hadde energiproblemer, kan illustreres med dette bildet. Under 1. verdenskhg ble det kullmangel, og man måtte nyttiggjøre seg de ressurser som fantes. Trones Bruk drev på den tiden kullbrenning og bak og vrakvirke ble benyttet. Kullet ble benyttet som smikull. Bildet er tatt i 1917. I årene som fulgte ble bygd materialtørke, justerkappverk og en rekke lagerskur slik at all trelast kunne lagres under tak. Materialtørken ble de første år tilført varme fra et oljefyringsanlegg. Under oljekrisen i 1973/74 ble det bygd et barkforbrenningsanlegg med en kapasitet på 1,6 millioner Gcal/h. Dette anlegget skaffet nok varme til tørking av hele trelastproduk sjonen og til oppvarming av produksjonslokalene, administrasjons bygget og en vaktbolig. Kapasiteten på båndsagbruket var på ca. 20.000 - 25.000 m 3 pr. år, og ble kjørt på skift for å skjære opp det tilgjengelige tømmerkvantum på 35.000- 40.000 m 3. Skiftkjøringen var ikke så attraktiv for produksjonsmannskapet, og dessuten kompliserte dette vedlikeholdet. Dessuten var utviklingen innen sagbruksteknologien gått meget raskt de få år siden båndsagbruk et ble bygget.
---- 353 SS-B ---- Trones Bruk. Anlegget på Ørmelen i 1977. I 1977 gikk man derfor til det skritt å bygge et helt nytt sagbruk basert på sirkelsager og med de aller nyeste teknologiske hjelpemidler, bl.a. full datastyring av produksjonsmaskiner og et råsorteringsverk med hel automatisk sortering av trelasten. Kapasitet på 1 skift var ca. 40.000 m 3. Det ble lagt stor vekt på å bevare tømmeret for lagringsskader ved at det mest mulig ble innkjørt til tomt snarest etter at det var hugget, slik at det kunne legges under overrislingsanlegget. Overrislingsanlegget fikk sin vannforsyning fra grunnvannet ved at det ble nedslått 2 perforerte rør som var påmontert pumpe. Dette anlegg skaffet 450 liter pr. min. Det tømmer som man ikke fikk kjørt inn før etter teleløsningen, ble sprøytet mot insektskader. Alt sagbruksavfall (sekundærvirke) ble utnyttet. Bakhonen og vedkapp ble hugget til industriflis, barken skaffet varme til tørkeanlegg og produksjonsbygninger m.v. Kutterspon og sagflis gikk delvis til sponplateproduksjon og til strø for gårdbrukere. Ca. 70% av produksjonen ble høvlet, pakklagt og elektronisk målt. Trelasten ble transportert til kai og eksportert eller sendt med båter til kunder langs norskekysten.
---- 354 ----
---- 355 ----
---- 356 SS-B ---- En stor del (ca. 25%) ble imidlertid solgt på det lokale marked til byggmestre og selvbyggere. Mannskapsstyrken totalt på det nye bruket lå normalt på ca. 35 på 1 skifts kjøring. Det skjedde ikke så mye innen sagbruksindustriens teknologi i tiden fra de første sagbruk ble opprettet og frem til omkring 1860. Men fra dette tidspunkt ble det imidlertid en rivende utvikling. Trones Bruk forsøkte å følge med i denne utvikling og bedriften som var ferdig utbygd i 1979 i h.h.t. den vedtatte generalplan, var da en av de mest moderne i landet, både produksjons- og miljømessig sett. Trones Bruk har gjennom alle år hatt en stabil og god arbeidsstokk. Årene fram til 2. verdenskrig bar tydelig preg av far-til-sønn-jobb. Når faren sluttet på sin spesielle plass, lærte han som regel opp sønnen til å overta. I perioden 1950 til 1963, ble 11 man tildelt H.M. Kongens forteneste medalje for over 50 års sammenhengende tjeneste, derav 3 brødre med tilsammen 164 år. 58 mann har i samme periode fått Norges Vels medalje for over 35 års sammenhengende tjeneste. I 1978 var tømmerforbruket 40.000 m 3. Dette ga 21.500 m 3 trelast. Salgsverdien av dette, det vil si 35% uhøvlet og 65% høvlet trelast, var kr. 20.000.000,—.
---- 357 SS-B ---- A/S VERDAL KASSEFABRIKK Av Jostein Tromsdal Bedriften ble startet sommeren 1920 av Konrad Katteras, Alfred Wold og Severin Vågen. Aksjekapitalen var på kr. 1.500,- som av stifterne ble inn betalt med like stor del på hver. Konrad Katteras ble ansatt som forretningsfører. Bedriften kjøpte Fæby grustak som tilhørte N.S.B. Her ble opp ført produksjonslokalen Drifts kapitalen ble ordnet ved lån i Privatbanken. Fra starten ble det ikke saget tømmer, men råstoffet var skur kast som ble innkjøpt fra bøndene i Verdal. Virksomheten de første årene var beskjeden, og produk- Konrad Katteras. Medeieri Verdal $ - gikk ut å høvling av tre . Kassefabrikk 1920 - 1946. Dispo- { produksjon av kaS sebord nent 1946-1960. Det var vanskelig å drive slik produksjon de første årene. 1 1929 ble tidene noe bedre slik at produksjonslokalene kunne utvides og endel nye maskiner ble innkjøpt. Så fulgte den store verdenskrisen, — forholdene fra 1930 og utover ble svært vanskelige. Eierne klarte å holde bedriften i gang og motet ble ikke knekket. Først i 1933/34 ble tidene noe bedre og prisene gikk litt opp. Bedriften startet opp med saging av tømmer og virksomheten økte jevnt og trutt. I 1936 døde den ene av stifterne, Alfred Wold, og hans andel ble overtatt av sønnen Alf Wold. I 1940 overdro en annen av stifterne, Severin Wågen, sin andel til svigersønnen Arnt Gregersen.
---- 358 SS-B ---- Flyfoto av Verdal Kassefabrikk. Under krigsårene 1940 - 45 ble bedriften opprettholdt på et vis, men alle forhold ble i disse år regulert, og driften ble hemmet av skille mellom såkalt trelastbruk og bondebruk. Bedriften hadde en tømmer kvote på 2000m 3 og var avskåret fra å drive innkjøp av trelast og salg til forbruker unntatt for en mindre del. Da krigen var over og det ble normale tider igjen, lå vel også forhold ene til rette for en ny produksjonsøkning og ny utbygging. Men slik skulle det ikke gå med bedriften. I 1946 ble Verdal Kassefabrikk rammet av brann. Detteførte til en del forandringer når det gjaldt eierforholdene. Konrad Katteras ønsket å tre ut som eier og forlangte seg utløst. For å få ordnet dette oppnevnte sorenskriveren takstmenn som skulle verdsette bedriften. Verdien ble av disse satt til kr. 150.000,-. Eierne kom ikke til enighet med Katteras om overtakelse av hans aksjer. Inn-Trøndelag Skogeierlag kom deretter inn i bildet og resultatet ble at de overtok alle 60 aksjer for kr. 150.000,-. Overtakelsen ble formelt ordnet fra 9. september 1947. Aksjene ble fordelt med 58 aksjer til Inn- Trøndelag Skogeierforening, 1 aksje til Verdal Skogeierlag og 1 aksje til Frol Skogeierlag. Den tidligere forretningsføreren, Konrad Katteras, ble av de nye eierne ansatt som disponent og under hans ledelse startet gjenopp-
---- 359 SS-B ---- Oppmåling av trelast. Fra venstre disponent Jostein Tromsdal, Bjarne Holberg, Johan Solberg, Meier Ler fald og Kåre Johansen. byggingen. Dette tok lang tid da det var lange leveringstider for å få de nye maskinene. Bedriften har egne tomtearealer like ved sentrumsbebyggelsen på Verdalsøra. Arealet er kjøpt i flere etapper når nabogrunn har vært til salg. Samlet tomteareal utgjør ca. 100 dekar. Konrad Katteras sluttet i 1960. Han ble etterfulgt av Jostein Tromsdal. I 1963 hadde det gått så lang tid etter gjenoppbyggingen at planen for modernisering ble påbegynt. Denne ble fullført i 1964. Etter siste modernisering i 1964 hadde bedriften hverken truck eller barkemaskin. For at man skulle få et bedre opplegg med lasting - stabling m.m., ble det i 1966 anskaffet truck for å ta bort mye tungt arbeide. For å nyttig gjøre seg denne måtte det til noe oppfylling og omlegging på tomtene. Overgangen fra å få levert barket tømmer til übarket tømmer førte til opphoping av bakhon. Bakhon var i alle år solgt til brensel, men etter hvert som det ble mere vanlig med olje, ble det mindre interesse for ved. For at man skulle få omsatt bakveden ble det i 1968 anskaffet barke maskin. Etter dette ble all bakhon solgt til Ranheim Papirfabrikk. Etter moderniseringen gikk bedriften bra inntil maskinene ble sterkt nedslitt. Da det etter hvert ble kjent at det skulle bygges nytt sagbruk på Steinkjer, lå det et nedleggings-spøkelse over bedriften. Inn-Trøndelag
---- 360 SS-B ---- Lagerbygning. Saghuset på Verdal Kassefabhkk. Skogeierlag hadde oppnevnt et industriutvalg som skulle komme med innstilling om de fremtidige planer for Inn-Trøndelag Skogeierlags industri. Første orientering for tillitsmannsutvalget om utvalgets arbeid var våren 1975. Sommeren 1976 foreslo styret at sagbruksdriften skulle avvikles i løpet av en 5-års periode, men at det var mulighet for å opp rettholde høvlerivirksomheten og utvikle denne videre samtidig som man skulle satse på salg av byggevarer. De ansatte tok opp saken i et møte hvor de protesterte overfor styret på avgjørelsen. Videre tok de ansatte opp saken med Verdal Kommune,
---- 361 SS-B ---- spesielt for å få garanti for at tomteområdet ikke skulle brukes til andre formål. Verdal Skogeierlag tok saken opp på et møte hvor de henstilte til styret om å vurdere saken på nytt. Etter dette ble planene revurdert og man fant frem til et driftsopplegg som kunne forsvares. Det ble da vedtatt en moderniseringsplan som ble påbegynt våren 1977 og ble fullført i januar 1978. 1 disse planene inn gikk bl. annet en videreutvikling på høvlerisiden med spesialproduksjon av innvendige paneler og listverk i tillegg til saging av tømmer. Investeringene førte imidlertid ikke til at bedriften fikk tilfredsstill ende lønnsomhet. Det ble derfor i 1981 vedtatt å avvikle driften. Verdal Kassefabrikk ble således bare 61 år gammel. Men i løpet av den tiden spilte den ikke så liten rolle i treforedlingen i Verdal, noe som tallene ovenfor vitner om. Saghuset fra nordøst. Til høyre sorterverket.
---- 362 SS-B ---- SKOGBRUKET I VERDAL I VÅR TID A v Arne Tromsdal Etter Landsskogtakseringa 1942 har Verdal Kommune et totalareal av 1 542780 da. som fordeler seg med produktivt skogareal 285 040 da. og annet areal 1 257740 da. Kubikkmasse var: Gran 1.434.840 m 3 Furu 215.615 m 3 Løvskog 230.482 m 3 I alt 1.880.937 m 3 Herav på produktiv mark 1.687.825 m 3 Pr. da. 6 m 3 Total tilvekst: Skogbrukstellingen av 1967 viser et produktivt skogareal 380.258 da. hvorav 374.557 da. barskog og 5.701 da. lauvskog. Som en ser er det stor uoverensstemmelse mellom disse oppgåvene. Dette skyldes blant annet at Landsskogtakseringa bygger på liten takstprosent med stor avstand mellom takstlinjene og med bestemte krav til betegnelsen produktiv skogmark. Det kan derfor tenkes at betydelige arealer er falt mellom. Skogbrukstellingen bygger derimot på oppgåver fra de enkelte skogeiere og skogeiendommer som for en stor del av arealet er oppmålt og taksert flere ganger. Når en holder seg til Landsskogtakseringen, var boniteten følgende: Bonitet 1 19.964 da. 7,0% I alt 285.040 da. 100,0%
---- 363 SS-B ---- Hogstklassefordelingen var: II 3.573 da. 1,3% 111 21.535 da. 7,5% IV 110.804 da. 38,9% Va 12.005 da. 4,2% Vb 124.853 da. 32,7% I alt 285.040 da. 100,0% Hogstklassene har følgende regler: Hogstklasse I. Skogmark som er satt i foryngelsestilstand. 11. Skogmark som er tilfredsstillende forynget inntil 20-30 årsalderen, alt etter bonitet. 111. Yngre skog som burde vært tynnet. Va.Hogstmoden skog med tilfredsstillende tetthet. Vb Hogstmoden skog med utilfredsstillende tilstand og tetthet og som burde ha vært fortynnet. Når en ser tilbake på hogstklassefordelingen i 1942, må en feste seg særlig med den lave prosent av ung og yngre skog og samtidig den store del av utilfredsstillende hogstmoden skog, hogstklasse VI. Skogtilstanden på dette tidspunkt kan ganske kort betegnes slik: 1 Lite ungskog 2 Oppreven skogbestand 3 Uheldig hogstklasseforhold 4 For lav kubikmasse som tilsammen gir for liten tilvekst. Til sammenligning vil hogstklasse fordelingen i normalskog ligge omkring følgende tall alt etter bonitets fordeling: Hogstklasse I. 5% 11. 30% 111. 30% IV. 30% Va. 5% Vb. 0% Som en ser, var det i 1942 veldig unormal og skjev hogstklassefor deling i bygdens skoger. Denne var skapt av den måte skogene før var drevet på, og for å forstå dette må en gå nok så langt tilbake i tida. Som produksjonsmiddel har skogen lang omløpstid, fra 70 til 150 år, alt etter bonitet, vekstforhold og målsetning. Det tar derfor lang tid for å få en feilaktig drevet skog opp i normal tilstand. Dette behøver ikke å være noe endelig mål i seg seiv. En normalskog som modell forutsetter en fordeling mellem arealene i de respektive hogstklasser som kan gi jevn årlig eller periodisk avkastning.
---- 364 SS-B ---- På grunn av skogens lange omløpstid vil dette være vanskelig å gjennomføre innen rimelig tid, særlig i de mindre skoger. Dette er heller ikke av avgjørende betydning for et godt skogbruk. Seiv om det kan innrømmes at Verdal er en jordbruksbygd, kan en ikke komme bort fra at skog og utmark har hatt stor betydning for næringslivet gjennom tidene. Skog- og jordbruk har vært veldig av hengig av hverandre. En kan vel si at praktisk talt all utmark på en eller annen måte ble nyttet av bygdens befolkning og var en viktig del av deres nærings grunnlag. Dette foregikk først og fremst på egne eiendommer, men bakenfor disse og lenger borte lå almenningene hvor de skogløse og andre skaffet seg rettigheter for de enkelte bygdelag. Av gamle beskrivelser framgår det at i hvertfall de nærmeste almenninger var sterkt utnyttet, særlig når det gjelder skogen. Forstmester J.B. Barth sier følgende etter en bef åring i Verdal i siste del av 1850-årene: «Ramsås og Hoås hadde for 16 år siden ennå karakter av urørt ur skog og inntil for 6-7 år siden hadde gunstig tilstand vedvart. Men så i løbet av 5 år blev hele denne skjønne og verdifulle strekning så totalt ruinert, at en lignende skovødeleggelse fullført i kortere tid her i landet vel aldrig vært sett.» Dette var sterke ord, men en må huske at denne befaring foregikk bare 20 år etter den store stormkatastrofen i 1837 som gikk veldig hardt utover disse områder og som etterpå ble fulgt av insektherjinger og grantørke. Som ytterligere bevis på hvor sterkt de nærliggende almenninger var beskattet kan gjengis fra en befaring av 1758 over Volhaugen stat almenning: «Det var ikke andet skov end birkekjær og myrstuggur thi det som var tjenlig til saug og bygningstømmer er av bøndene til deres gårders fornødenhet uthugget så at ganske lidet er igjen, som smått og, avsøiret, uden at tjene til andet enn til skifang.» Dette var resultatet av det enorme treforbruk til bygninger, brensel, gjerder m.v. Dessuten til de mange setrer som lå i almenningene. Etter at skogloven av 1857 ble gjort gjeldende, ble der fra statens side gjennom de ansatte fortsmenn lagt grunn til mer fornuftig skjøtsel av disse for bygdene så viktige naturressurser. Fra de bruksberettigede møtte disse sterk motstand som til dels har holdt seg langt inn i våre dager. Tjenestemennene ble sett på som statens redskap til å ta fra dem hevdvundne rettigheter. Idag er dette et tilbakelagt stadium, seiv om det ennu kan være enkelte som ser med mistro på de pålegg og regler som blir fastsatt.
---- 365 SS-B ---- Gamle matrikuleringsbeskrivelser viser at eiendommer som idag betraktes for å ha bra med skog — også for salg — ble beskrevet som å ha bare til eget bruk. Dette viser det store egetforbruket som var i gamle dager. Skogbrukstellingen av 1967 viser følgende: Jordbruksareal 50.873 da. Produktiv skog 380.258 da. Annet utmarksareal 213.394 da. Utmarksareal over barskoggrensen 781.089 da. I alt 1.425.614 da. Skogarealet er fordelt på 419 eiendommer over 25 da. 400 drives sammen med jordbruk. Skogeiendommene som drives sammen med jordbruk er for manges vedkommende små. Dette gjelder særlig de tid ligere leilendingsbruk hvor skogen for en stor del ble fråskilt og er med i Værdalsbrukets eiendommer. Driften og skjøtselen av skogen har i alle tider stått i nøye samsvar med det behov den skulle dekke. I den eldste tid var dekningen av eget forbruk og det lokale det viktigste. Senere kom utnyttelsen for salg inn i billedet. Dette øket etter hvert som den tekniske utvikling la det til rette. Skogbruket har gjennom tidene vært sterkt preget av de økonomiske forhold, og har ikke minst vært påvirket av utenriksøkonomien som har gitt stor virksomhet i skogen når denne har vært god. Som før nevnt, har kravene til skogen til sine tider vært store og har derfor skapt store sår. På den annen side har skogen seiv evne til i en viss grad å lege noen av sårene når ikke klimatiske eller andre forhold gjør dette umulig. Ut i fra forståelsen av den rolle skogen betyr, har staten gjennom lang tid innført en rekke lover og reguleringer som gjelder skogbruket. I 1893 fikk en den første verneskoglov hvor der ble gitt anledning til å fastsette områder innen visse grenser hvor loven skulle gjelde. Dessuten ble der i samsvar med loven gitt anledning til å innføre kommunale skogved tekter som måtte stadfestes av kongen. De første vedtekter hadde bestemmelser om fri hogst av dimensjoner ned til bestemte mål for eks. i brysthøyde, 5 m. fra roten eller lignende. Hogst av mindre dimensjoner skulle foretas etter utvisning av godkjente blinkere. Disse bestemmelser virket ikke alltid heldig da alle trær som lå over den fastsatte grense kunne tas og skrapet ble stående igjen. Her i Verdal ble nye skogvedtekter innført i 1929 med tvungen ut blinking for salg av oppsynet. I 1923 ble lov om skogvern gjort gjeld ende. Denne bygget på begrepet frihet under ansvar. Etter dette kunne
---- 366 SS-B ---- en skogeier seiv behandle sin skog når dette fylte kravet til god skog skjøtsel. Senere er der kommet flere endringer som gjelder nu. Under første verdenskrig var det ansatt herredsskogmestre noen år til stillingen etter krigen ble nedlagt av sparehensyn. I 1929 etter at nye skogvedtekter var innført, ble det ansatt ny herredsskogmester som fikk sitt hovedarbeide i gårdsskogene. Som før nevnt er kommunens gårdsskoger stort sett små, Skogene var preget av tidligere behandling og det syn eierne ofte hadde på bruken av disse skogene. Synet på en gårdsskog var før at den skulle tjene som et spareobjekt og bank hvor kapitalen måtte spares til bruk på eien dommen eller til det ble sterkt behov for penger. Når en skogeier begynte å røre skogen for salg, ble det ofte sett på som bevis for at øko nomien var dårlig. En del skoger var hogget i sterkeste laget, mens andre var spart i den grad at der var bare gammel utvokset og råtten skog. Et felles trekk for de fleste — og også for kommunens øvrige skoger — var at det manglet yngre tilfredsstillende skog. Skogbilledet var temmelig rotet. Det vil være av interesse å se nærmere på utviklingen av gårdsskog bruket i Verdal de siste 50 år. Herredsskogmester som i 1929 ble ansatt som følge av de nye skogvedtekter med tvungen utblinking av salgsvirke fikk en viktig og takknemlig oppgave med å innarbeide en mere rasjonell skogbehandling. Skogtilstanden var uensartet, men de fleste skoger hadde som felles trekk, at de var mer eller mindre full av skrap og uveksterlige trær. Det ble derfor aktuelt straks å foreta gjennemblinking av skrapskog, fri stilling av brukbar yngre skog og i blant å blinke utvokste trær. De større og veksterlige trær ble gjensatt med mest mulig god fordeling. En del skogeiere syntes tvungen blinking var et for stort inngrep i eiendoms retten, men de fleste var lydhøre for en bedre skogskjøtsel samtidig som de fikk erfare at de kunne ta død kapital og ennu hadde skogverdien igjen. Det ble avvirket adskillig kvanta skrap og renskingsvirke gjennem disse årene. Da Lov om skogvern ble gjort gjeldende fra 1932, hadde de fleste fått øynene opp for hvor heldig det var å få faglig veiledning og ville gjerne fortsette i samme spor med blinking av oppsynet. Med 30-årenes lave tømmerpriser lå avvirkningskvantumet lavt, men steg etter hvert, nådde i 1938/39 opp i 20.000 m 3 i gårdsskogene. Dette skyldtes utviklingen ute i Europa med krigsfrykt og krigsrustning. Tømmerprisen hadde steget og kjøpelysten var stor mens arbeidsprisene lå etter. Nettoprisen ble relativt god. I 1936 kom skogdirektørens skogreisningsplan som blant annet fast slo at statsbidrag til skogkultur bare kunne gis til snauflater og som var
---- 367 SS-B ---- over 2 dekar store. Før hadde det foregått endel skogkultur i gjen stående skog som bare hadde gitt dårlige resultater. Etter okkupasjonen 1940 ble skogbruket satt overfor en helt ny situasjon. Vi fikk da de såkalte hogstpålegg både av ved til brensel og knottproduksjon og tømmer til forskjellig bruk. Dessuten forelå stadig rekvisisjoner fra tyske avdelinger. Seiv om det i disse årene ble stilt store krav til skogen, må en vel innrømme at det stort sett gikk bedre enn ventet. Dette skyldtes eiernes uvilje mot å oppfylle kravene, dels at prisene ble holdt på et lavmål, liten tilgang av arbeidskraft. Store kvanta ved ble utskrevet for hogst. Mange eiere nyttet anled ningen for å gå inn for vedhogst utover dette, for dermed å kunne renske ut en masse skrap i barskogen og for å kunne få avsetning på overskudd av lauvskog. Etter krigens slutt ble det igjen stilt store krav til skogen for å skaffe virke til landets gjenreisning. Det forelå store vansker for å få alt i normal gjenge, men alt ble lagt til rette og viljen til oppslutning var god. Tømmerproduksjonen steg ganske hurtig. Da snauhogst med planting allerede før var fastsatt som foryngelses måte ble det nu naturlig for øket foryngelseshogst. De omfattende renskningshogster i 1930-årene hadde skapt en del glisne skogpartier som hadde gitt de gjenstående trær gode vekstmuligheter. Det ble derfor naturlig å avvirke de partier som stod på god jord og etterpå foreta tilplanting. I slutten av 1940-årene og i begynnelsen av 1950-årene ble det drevet store kvanta som ga grunnlag for stor plantingsaktivitet. Senere har foryngelsesarealet gått noe ned etter hver som det er avvirket skog bestand med større kubikmasse. Med overgang fra hest til mekanisert framdrift er gjennomhogst et til bakelagt stadium. Bruk av traktor eller større maskiner er forbundet med problemer utenom snauhogstene og har vel heller ikke noen hensikt i de eldre skogtyper, i hvert fall de som før er gjennemrensket. Skogdrift foregår idag som kjent bare med bruk av motorsag og traktor eller andre maskiner. I tilslutningen til det høyt mekaniserte jordbruk er jordbrukstraktoren med tilleggsutstyr et godt framdrifts middel i en vanlig gårdsskog. Arbeidsmiljøet er endret, - fra øksa, svansen, barkespaden til motor saga for hogst - fra hest til traktor eller andre maskiner for framdrift. Arbeidet er på mange mater blitt lettere, men med skademomenter og yrkesslitasje på annen måte. Som før nevnt er gårdsskogene gjennemgående små, men stort sett ligger de under gode vekstforhold og har derfor på lang sikt gode produksjonsmuligheter. Hogsten har hele etterkrigstiden holdt seg høyt
---- 368 ----
Tømmerhoggere i Vera på den tid da øksen, svansen og barkespaden var de viktigste redskapene. Fra venstre: Jon Ottermo, Helmer Rønning, Ole Rønning, Martin Storlunet og Gustav Haldorsen. med hogstkvantum opp til 20.000 m 3 pr. år tilsammen for bar- og lauv trevirke. De fleste jordbruk har hogstrett i statsalmenningene. Eget forbruk blir dermed for en stor del dekket og har til følge at et større salgs kvantum står til disposisjon i gårdsskogene. Skogkultur er idag et ledd i en vanlig driftsplan og kan være med å heve tilveksten med 50 - 100%. Siden 1936 har der her i Verdal vært stor plantingsaktivitet. Fra gårdsskogbruket kan nevnes: I 1937 ble det nedsatt 30.000 planter. Under krigen var det svært liten aktivitet. I 1958 ble det nedsatt 60.000 stk. Etter sammendrag 1973 var det plantet ialt 7.350.000 stk. på et beregnet areal 21.600 da. med 350 planter pr. da. Plantefeltene er spredt over et stort antall eiendommer og alt er ikke vellykket seiv om arbeidet i første omgang ble bra utført. Plantefeltene må passes. Gress må ryddes, løvskog fjernes og oppståtte hull må tilplantes med nye planter. I førstninga ble det brukt unød vendig stort plantetall, opp til 500 pr. da. Idag brukes bare halvparten så mange. Plantefeltene ble ofte for tette og vil derfor kreve tynninger som idag både på grunn av tekniske og økonomiske årsaker blir vanskelig å gjennomføre som forutsatt. Skogavgifta kan neppe brukes til bedre formål enn til dette.
---- 369 SS-B ---- I Verdal er lite areal som med økonomisk fordel kan grøftes for skog produksjon. Omkring 1930 ble det grøftet en god del da det var spørsmål om å skaffe ledig folk arbeide. En del av disse feitene er gått til oppdyrking. Som kjent er skogen som alt annet utsatt for skader. Siden 1970 har vi hatt stormfellinger som på flere steder har gjort stor skade med rotvelt, brekk, rotrykking eller skader som ikke kan registreres i første omgang. Dessuten finnes en del snøskader, samt billeangrep. Beiteskader på ung skogfelter av elg kan også merkes, men denne er tross den gode elg bestanden ikke av alvorlig karakter. Nydyrking og boligreisning har presset på og tatt en del skogareal. Nydyrkingen har vesentlig gått ut over oreskogen i flatlandet. Bolig feltene har gått ut over barskogen i de nærmeste sentrale strøk slik som Baglanåsen, Ørmelen, Lein-Forbregd. Framtidsutsiktene skulle være gode, seiv om det i det siste har opp stått visse vansker når det gjelder avsetning og skogindustri. Resultatet på lengre sikt vil i første rekke bero på eiernes vilje og for ståelse for skogens mangeartede betydning. Om de har et vakent syn for å skaffe seg kunnskaper, søke seg faglig og økonomisk veiledning. Dette ligger godt an med herredsskogmester av høy klasse og skogeierforening med godt utbygd omsetnings- og produksjonsapparat og veilednings tjeneste, dessuten med Stiklestad Planteskole innen bygda. Som en viktig framtidsoppgave må sees stellet av de mange plante felter. Med godt stell kan det oppnås store resultater. Det er ikke bare de store skogarealer som teller. Høy bonitet gir opp til fem ganger så stor produksjon som lav. Det finnes flere prøveflater som viser dette. Ved siden av stellet av ungskogen må forvaltningen av den eldre skogen foregå på en fornuftig måte slik at den varer til den nye skogen gir hogstmodent virke. Det er ikke mulig å gi helt almengyldig for alt som bør gjøres i en skog, forholdene er så forskjellige og så mange faktorer som der må tas hensyn til. Et gammelt ord sier: «Stikk fingeren i jorden og lukt hvor du er». Dette er et uttrykk som en skogbruker også bør feste seg ved. De siste 50 år har endret synet på gårdsskogbruket. Før var det i grunnen bare de store skogeiendommer og skogkomplekser som var noe å regne med. Utviklingen har vist at også de mindre eiendommer på mange mater har sin berettigelse og kan også ha sine fordeler. Når det gjelder forvaltning og drift har de større eiendommer sine fordeler til å drive rasjonelt og planmessig skogbruk, ledet av flinke fagfolk. For de mindre skogeiere er sammenslutning nøkkelordet for å oppnå det samme.
---- 370 SS-B ---- VERDAL SKOGEIERLAG Av Alf Stiklestad Den 3. november 1928 holdtes efter forutgaaende bekjentgjørelse et møte av skogeiere i Grennes hotell paa Verdalsøren, hvor spørsmaalet om dannelse av et skogeierlag for Verdal ble diskutert og hvor da: 1. Der møtte 12 skogeiere og efter endel samtale om saken blev man enig om at slutte sig sammen i et skogeierlag. Følgende meldte sig som medlemmer: Anton Aksnes, Arne Voll, Johs. Bye, O.P. Hallan, P. Bjertnes, Gustav Hage, Petter Myhr, K.F. Hermann, P.O. Balhald, John A. Sundby, Per Aksnes. 2. Valg av styre og vedtagelse av love blir at foreta i et senere møte. 3. Laget blir at innmelde som underavdeling av Innherredes skogeier- lag, som tenkes konstituert i møte paa Steinkjer den 10. november 1928. 4. Som utsendinger til nevnte møte paa Steinkjer valgtes: O.P. Hallan og Arne Voll, med P.O. Balhald som varamand. 5. Til at sammenkalde til konstituerende møte for valg av styre og ved tagelse av love for laget valgtes Arne Voll. Dette er referat fra møtet hvor Verdal skogeierlag ble startet. Møtet var vel et resultat av de tilstander som rådde når det gjaldt omsetning av tømmer og trelast, og skogeierne begynte for alvor å se nødvendigheten av å opptre samlet for å få en noen lunde riktig og ens pris på tømmer og skurlast for alle som leverte slike varer. Den 2. april 1929 ble det igjen avholdt et møte i Verdal skogeierlag hvor det første styret ble valgt. Styret ble bestående av K.F. Hermann, P.O. Balhald og Petter Myhr. K.F. Hermann ble valgt til å representere laget på et møte pa Steinkjer. Ellers ble styret pålagt å gå igjennom forslaget til lover for bygdelag som var tilsendt fra arbeidsutvalget i det som skulle bli Innherreds skogeierlag. Det er tydelig at det ikke var lett å samle skogeierne til møter og forhandlinger som ble holdt, men den 10. november 1930 ble det gjort et vedtak om at tømmeret skulle selges gjennom organisasjonen til best oppnåelige priser.
---- 371 SS-B ---- Den 21. februar 1931 holdt laget møte hvor det ble vedtatt vedtekter for laget, og på dette møtet var syv medlemmer til stede. I november 1931 var det første møtet hvorfra det er referert årsberet ning og regnskap. Beretningen forteller at det var levert 1730 m 3 tømmer og slip, og dette ble solgt til Hommelvik bruk. Ellers står følgende i protokollen for dette møtet: Den 2. november dette år fikk laget tilsendt kr 60,- fra Innherred tømmersalgslag som lagets andel av den på det hele solgte parti trukne 1%. 1 1932 ble det for første gang valgt medlem til Verdal skogråd fra Verdal skogeierlag, og lagets representant ble Ole Segtnan med Arne Voll som varamann. På årsmøtet i 1933 ble det fremlagt et regnskap med et underskudd på kr 4,10, men laget hadde innestående på konto i Verdal sparebank kr 33,00, så laget var ikke helt på bar bakke. Dette er første året hvor det går frem av protokollen at det var valgt formann, og det var O.P. Hallan som ble valgt. Tidligere var det vel K.F. Hermann og Ole Segtnan som hadde fungert som formenn. Fra 1933 til 1947 har det vært en stille tid i laget, men den 7. septem ber 1947 ble det etter innkalling fra herredsskogmester Arne Tromsdal holdt et møte på Karmhus for å velge nytt styre i skogeierlaget. Dette styret kom til å bestå av Ingemar Karmhus, formann, med Fridtjof Heir og O.P. Hallan som styremedlemmer. Videre ble det på dette møtet referert et skriv fra Inn-Trøndelag skog eierlag hvor det ble fortalt at Inn-Trøndelag skogeierlag hadde besluttet å kjøpe 40 aksjer i Verdal kassefabrikk, men at det var en forutsetning at Verdal skogeierlag overtok en av disse til selvkostende som var kr. 2.500,00. Skogeierlaget skulle også ha en representant i styret og generalforsamlingen for Verdal kassefabrikk. Første representant her ble K.F. Hermann. Fra 1947 ble det mer aktivitet i laget. Medlemstallet og omsetningen økte jevnt, og det ble holdt møter regelmessig. På årsmøtet i 1958 takket Ingemar Karmhus av som formann. Som ny ble Fridtjof Heir valgt, med Olav Hallan og Karl Hermann som styremedlemmer. I 1961 var det at arbeidet med reisningen av Nordenfjellske Trefored ling kom i gang. På årsmøtet dette året ble det gjort rede for tegning av aksjekapital til dette formålet, og Verdal skogeierlag ble pålagt å skaffe tilveie kr. 260.000. Det skulle skje ved å legge en avgift på kr. 22,00 på hver m 3 tilvekst hos skogeierne. Dette ble et stort arbeid for tillitsmennene i laget. Det ble valgt ny formann igjen i 1964. Da var det Karl Hermann som Bind VI B —24
---- 372 SS-B ---- overtok, men styret ellers besto av F. Heir og O. Hallan. Dette var det styret som avsluttet innskuddsinndrivingen til Nordenfjellske Trefored ling, en forpliktelse som ikke var så helt lett for alle skogeierne. Men resultatet ble kr 237.661, noe man tross alt må si var et godt resultat. 1 1969 ble Alf Stiklestad valgt som ny formann med Olav Hallan og Magne Stene som styremedlemmer. Arbeidsomfanget i laget har forandret seg og vokst med årene. Fra å være en organisasjon som tok seg av omsetningen av tømmeret, har den utviklet seg til å omfatte både næringspolitikk og teknisk og faglig bistand, og i den senere tid alt som har med utmarksnæring å gjøre. Det arrangeres årlig skogdager og kurs, gjerne da i samarbeid med skogopp synet som Verdal skogeierlag alltid har hatt et godt samarbeid med. 1 1979 kunne Verdal skogeierlag feire 50-års jubileum, og da besto styret av Alf Stiklestad, formann, med Johannes Lunden og Søren Skrove som styremedlemmer. I løpet av de 50 årene hadde medlems tallet vokst fra de første 12 til 250 medlemmer. Og omsetningen av tømmer har i samme periode steget til et årlig gjennomsnitt på ca. 15.000 m\
---- 373 SS-B ---- 111 SKOGVESENETS VIRKSOMHET I VERDAL
---- 374 ----
---- 375 SS-B ---- HOLZFØRSTERNEI VERDAL HOLZFØRSTERNE Av Øystein Walberg Bakgrunn I forbindelse med almenningene er generalforstamtet så vidt blitt nevnt. Generalforstamtet eksisterte i to korte perioder. Den første varte fra 1739 til 1746. Denne perioden har også blitt kalt Det eldre general forstamtet. Den andre perioden varte fra 1760 til 1771. Og denne perioden har fått navnet Det yngre generalforstamtet. Det er fortsatt ikke hensikten å gi noen beskrivelse av generalforst amtets historie. Heller ikke er det hensikten å gi noen beskrivelse av det offentlige norske skogvesen. Men all den tid at generalforstamtet var den første landsomfattende skogadministrasjon, fikk også dette betydning for Verdal. Under generalforstamtet ble det ansatt skogbe tjenter, eller holzførstere som de ble kalt. Her skal trekkes frem de holzførstere som på en eller annen måte hadde Verdal som sitt virkeom råde eller på annen måte hadde sin tilknytning til bygden. Sønnenfjells var det blitt ansatt holzførstere så å si med en gang, mens det var først i 1742 at det ble ansatt slike betjenter nordenfjelis. 1 Disse sto under ledelse av to brødre, Johan Georg og Frantz Phillip von Langen. Årsaken til at von Langen-brødrene nevnes her, til tross for at de stort sett hadde en sentraladministrativ funksjon, og således ikke hadde noe vesentlig av sitt virke i Trøndelag, er at under dem ble det tegnet flere kart over skogområder i Norge, deriblant et par som berører Verdal. Det ene kalles Del af Værdalen og Skogn og det andre heter ganske enkelt Wærdalen. Begge er i målestokk 1:144000. Ingen av dem er daterte, men de er blitt til under Det eldre generalforstamtet, og de er således blant de aller eldste kartene som finnes over Verdal. Mathias Groth Av holzførsterne som virket i Verdal, kan først nevnes Mathias Groth. Han var trolig dansk av fødsel. Han ble ansatt som holzførster i Stjør- og Verdal fogderi i 1743. Som utlending fant han det ikke bare enkelt å tiltre en sådan jobb i dette distriktet. I et brev skrevet på Østvold gaard udi Wærdalsøren den 17. juni 1744 synes han å gi uttrykk for forskjellige problemer som ikke bare var av faglig karakter.
---- 376 SS-B ---- Problemene ser imidlertid ut til å ha blitt lettere å hanskes med etter at han ble bosatt på Haug i Verdal. Muligens kan den daværende eier av gården, presten Thomas Collin, ha vært en medvirkende årsak til dette, men dessverre finnes det ikke mange eksempler på saker som berører Verdal fra Groths penn, men i et brev datert 14. august 1745 forteller han at han har vært med på en tømmermerkingsforretning ved Haukaae becke Saug ved Lex-Våndet. Denne sagen tilhørte Sivert Fleth. Men Mathias Groth kom til å bli boende i Verdal en lang tid også etter at generalforstamtet hadde blitt avskaff et i 1746. Han ble gift her, og så sent som i 1753 ble et av hans barn døpt i Stiklestad kirke. 2 Svend Nordahl En annen av holzførsterne fra Det eldre generalforstamtet må også nevnes her. Det er Svend Nordahl. Han var født i Trondheim, og var bare 25 år gammel da han ble tilsatt som holzførster. Det kan også nevnes at han ble gift med Anna Dortea Kluver, datter av Johan Vilhelm Kluver. Dette var bror av Lorents Didrik Kluver som bodde på Bjartnes. Svend Nordahl fikk først og fremst Inderøy og Namdal fogderier som sitt virkeområde. 3 Men før han havnet der, hadde han i hvertfall en kort tid sitt arbeid i Verdal. * I september 1742 finner vi ham i arbeide med en forretning i Stjør- og Verdal fogderier hvorunder han har hatt sitt hovedkvarter på Verdals øra. Sannsynligvis var denne forretningen et av hans første oppdrag som holzførster. Den ble utført efter ordre av Hoffjægermester Frantz Phillip von Langen som på den tid oppholdt seg i Trondhjem. Ordren med gjenpart («Ligesaa dito») er datert Trondhjem 14. sep tember 1742, adressert til «Kongl. Maysts. Holtz Forster Hr. Svend Nordahl» og underskrevet av «tienst villige F. P. von Langen». Den lyder slik: «Udaf indhentede Documenter haver hand at fornemme på hvad Stæd udi Stør og Werdahlens Fogderier Hr. Fleth ansøger at i stand sætte et Saug Brug, og hvad Skover hand dertil begierer at underlegges. Og som ieg allerede hafde Passeret benefnte Fogderier førend disse Documenter mig var til håande kommen, og mine forætninger nu iike * Det følgende om Svend Nordahl er skrevet av Arnt Opsal, og er en del av hans serie om holzførsterne kalt I holzførsternes fotspor i Tidsskrift for skogbruk. Denne artikkelen sto i Tidsskrift for skogbruk 1957 på sidene 99-109. Det er med velvillig tillatelse fra Det norske skogselskap at vi gjengir denne artikkelen.
---- 377 SS-B ---- tillader at tåge Saugen seiv udi øye sien. Saa haver hand saa snart muligt at begive sig der hen og Eder her bemelte Fleth anmelde, som da anvieser Saug-Stædet, Skovene og Vandfaldet, hvor efter i til Eder-taget Lensmanden udi samme Destrict og forfatter en Nøyagtig beskrivelse over dissess befindende og derudj Retter Eder efter i hænde havende General Forst ampteds Instruction. Og i fald General Forst Ampted skulde for godt befinde at Reflectere Nærmere paa benæfnte Fleths andsøgning, Saa vil det være fornøden at indhendte følgende efterretning: 1. Om Saugen allerede er bygt og i Stand sadt. 2. om derpaa er Skaaret noget da hvor meget og hvor det er afbleven. 3. om noget Tømmer fandtes ved Saugen. 4. om det ellers skal skiæres bord til Kirkenes og Bøydens fornøden- hed eller til udførsel. 5. hvor mange bord hand ungefæhr Kand Skiære aarlig. 6. hvor mange Tylter tømmer til en Stabel bord behøves. 7. hvor lange og tycke Bordene ordinair Skiæres og om det falde gran eller furu. 8. Om nogen fleere Sauger udi dette vassdrag eller Egn Ligger, som med Hr. Fleths Saug Kunde prejudiceres, da hvad de Kaldes. 9. haver Hr. Fleth for Eder Skriftlig at andmelde hvad han synes at Kunde Svare hands Kongl. Mayst. udi Tiende af hver Tylt Tømmer. Hvilken forrætning hand udi min fraværelse til dets hastigere end skab udi General Forst ampted indsender, saa og Liige lydende Gienpart mig tilstille, forblivende » Dagen efter at denne ordre var gitt, får von Langen klage fra lands fiskal Bierke over den skur Sivert Fleth utøver, og straks gir han Nordahl en tilleggsordre — dat. Trondhiem 15. Sept. 1742 — som lyder slik: «Efter at Eder under gaar dags dato er tillagt ordre at besigtige Sivert Fleths Saug Hauchaaen Kaldet med videre etc.: er mig indløben fra Landsfischal Hr. Aage Lassen Bierke under dags dato hands andmeld ning over Sivert Fleths forøvende Skuur. Saa findes her indsented fornevnte Landsfixchals andmeldning in originale, dend i udi eders forretning betræffende hr. Fleth haver at ind lemme og der efter General Forstamptet indsende.» Med dokumentene i mappen — eller hvor han nå måtte ha dem — reiste Nordahl den 20. september 1742 til Verdalsøra hvor Sivert Fleth bodde. Dagen efter den 21/9 åpnet han forhandlingene, merkelig nok ikke muntlig, men ved å skrive følgende brev til Sivert Fleth — som var til stede og kanskje satt ved det samme bord:
---- 378 SS-B ---- Brødrene von Langens kart «Del af Værdalen og Skogn».
---- 379 ----
---- 380 SS-B ---- Brødrene von Langens kart« Wærdalen»
---- 381 ----
---- 382 SS-B ---- «Monsieur! Under 14de hujus er mig tillagt Høyædlede og Velbaarne HofJæger mester Frantz Phillip von Langens ordre at besigtige og beskrive et Saug Stæd udi Houchaaen, som hand efter andsøgning udi General Forst amptet den 3-de febr. 1740 haver forlanget at opbygge en Saug udi, hvor under hand begierer En Circumference, Bestaaende af dels Alminding dels Kongens og Beneficerede Skove. Saa vilde han for mig, Skovenes Navne opgitte, og derefter giøre and visning paa Hauchaaen saavelsom Skovene til min nermere eftersyn.» Sivert Fleth forklarte derefter muntlig hvilke skoger han forlangte å få under Hauka sag. Disse var følgende: 1. Et stykke av Wolhaug ålmenning. 2. Hallem — tilhørende Kongen. 3. Forbrigt — bondegods. 4. Lien (Lehn?) — benefiseret lectorat. 5. Wist — bondegods. 6. Thuset — tilhørende Sivert Fleth som kirkeeier. 7. Axnes — tilhørende Kongen. 8. Schiørholmen — proprietærgods. Nordahl fikk også opplyst at det på den andre siden av Leksdalsvannet var en sag som lå Vi mil fra Hauchaaen og som skulle tilhøre løytnant Wentzel Aussig. Han skrev da samme dag — 21/9 — også til ham og gjorde ham oppmerksom på det oppdrag han hadde fått av F.P. v. Langen og det han hadde hørt at Aussig eide en sag på østre side av Leksdalsvannet som kaltes Lunde sag. I brevet ber han om å få en gjen part «af Lunde Saugs privilegium samt om nogen Forretning over Lunde Saugs Circumference skulle være passeret, da deraf en Verificeret extract» må bli meddelt ham. Han har det travelt og ber om å få dette så han »ikke desaarsags skal blive nødsaget en Lengere tid mig opholde, og udi de andre andbefalede forretninger for dette aar Liide Hinder.» Dagen efter — den 22/9 — begynte befaringene og de nærmere undersøkelser ute i marken. Nordahl hadde med seg Sivert Fleth, corporal Anders Lehn, Inil (Emil?) Forbrigt, Sevald Landstad, Peder Hallem, Mathias Schiørholmen og Niels Wist. De gikk, forteller Nordahl, fra Stiklestad kirke i nordvest ca. 160 Ruther til Leksdalsvannet. Her kan innskytes at Ruthe antakelig er en omskrivning av Rode som var lengdemål i Danmark lik 3,138535 meter og tidligere i Norge lik 3,13742 meter. I «Danmarckis oe Norgis Fructbar Herlighed» som utkom i Kjøbenhavn år 1656, står det i «Den Fierde Bogs Første Part»
---- 383 SS-B ---- side 520: «1 fuldkommen Mands Fafn — 3 Sæll. Alne. 6 Sællands Alne giøre 1 Rode eller 7 Skow-Alne oe 1 Jord-Tomb». Ruthe var vel da brukt som skogmål, som lengdemål for strekninger i utmarken. Størrelsen på Leksdalsvannet angir Nordahl iMiil{\ gammel norsk mil lik 11,298 km). Han oppgir Leksdalsvannets lengde til 1 mil og bredden til 1/4 til 1/8 mil. Den «halve deel af Lengden ligger til Werdals Fogderie, og den andre deel til Sparboen under Inderøens Fogderie». Ved Leksdalsvannet i nord på den vestre side kom de omsider til en liten bekk ved navn Haukåen. De gikk oppover langs bekken, og 20 Ruther oppe fra vannet kom de til den sagen som Sivert Fleth hadde bygget. Nær ved sto også et lite kvernhus. 70 Ruther ovenfor sagen var det bygget en dam til «at samle våndet udi». Dammen «var udgaaet og meget slett opbygt». Samme dag foretok de befaring av de omkringliggende skoger som Fleth hadde krevet rett til å utnytte til skur ved Hauka sag. Befaringen tok til ved Leksdalsvannets søndre side og fortsatte langs vestsiden. Nordahl beskriver skogene slik (teksten delvis modifisert av forfat teren): 1. Hallem — «og Kaldet Hiemskov» — tilhører kongen, støter i nord fra gården Hallem til Leksdalsvann, i syd til samme gard, i øst til Oxstad gard og i vest til Forbrigt skog. En temmelig god jordbund, bestaaende for X A del av muld og 2 A av myr og tørre berg, hvorpå nå neppe gjerdefang finnes, samt få unge trær der alt av gran er bestående, skal efter angivelse av fogden være, fra syd til nord 120 Ruther, fra øst til vest 160 Ruther. 2. Forbrigt, tilhørende oppsitterne Siul, hvis heimeskog støter i nord til Leksdalsvann, syd til Forbrigt, øst til Hallem, vest til Lehn. Grunnen er muldig, myret og berget, vel situeret og hvorpå finnes 40 til 60 år gamle grantrær med få unge tilvoksende, og blant annet endel sagtømmer. Noen lengde og bredde har ikke Nordahl oppgitt for denne teig. 3. Lehns benifiseret leetoratet. Oppsitteren er Corporal Anders Lehn hvis heimeskog er i nord til Leksdalsvannet, syd Lehns gard, øst Hallem, vest Wist. Grunnen er sandig og myret, ansees for Va begrodd med grantrær 30 til 60 år gamle hvor få unge trær finnes, «meget af Veiret need fældet og ud huggen», hvorpå nå intet sagtømmer finnes. Skal efter oppsitterens oppmåling være fra syd til nord 200 Ruther, fra øst til vest 32 Ruther.
---- 384 SS-B ---- 4. Wist tilhørende Niels og Elling som er oppsittere hvis skog er i nord til Schiørholmen, syd til Wist, øst til Leksdalsvann, vest til korsfuruer. Grunnen er myret og klippig, ansees for 2 /0 parter med granskog 50 til 80 år samt endel ung skog, og finnes her blant noe smått sag tømmer. Er efter angivelse til fogden i øst-vest 474 Ruther, fra syd til nord 225 Ruther. 5. Schiørholmen, tilhører Broder Bøyesens barn, hvis oppsitter er Mathias Schiørholmen, grenser i nord til Hallem og Forbrigts utmark og sæterbol, syd til Wist, øst til Leksdalsvann, vest til Vol haug ålmenning. Grunnen er berget og noe myret, hvoriblant står endel granskog, 60 til 80 år gammel tjenlig til sagtømmer, men lite av ung vekst, ansees Va del derav å være myrer og blotte berg, resten skog med furu og bjørk. Efter oppmåling skulle den være 400 x 200 Ruther. Allerede samme dag som denne befaring foregikk, fikk Nordahl svar på det brevet han hadde sendt til løytnant Wentzel Aussig dagen forut. Løytnantens svar er datert Bragstad 22/9-1742 og lyder slik: «Veledlede høystærede hr. Holtz Forster! Paa deris ærede af gaar dags dato følger til tienstligst giensvar. Lund Saug beliggende udi Lexdahlen er mig efter min Sal. Sviigerfader til falden udi aar, hvad previllegium og hvad for forretning over denne Saugs Circumference er Passeret veed ieg iike om saa Straxten at give nogen underretning om, siden denne Saug er saa gammel at ingen som nu lever Kand viide nåar dend først blev bygt, — til med saa haver de fleste Gaarder der i Eignen omkring Saugen hvor tømmeret er tågen, saa vel som gaarde Saugen staar paa nævnte min Sal. Sviiger faders Egen Odels gaarde, dette er alt hvad ieg for denne gang Kand give min hr. Holtz forster til behagelig Svar, for det øfrige har ieg for Kort tiid siden tilskreven dend Høy-Kongl. Forst Commision denne Saugs Beskaffen hed, og hvad Prejudici den for faa aar er skeed og endnu skeer, hvor til ieg mig Refferer, forbi. W. Aaussig.» Nordahl leste vel dette brevet da han kom fra skogen om kvelden. Men han hadde andre planer for morgendagen. «Og som dagen var forløben», fortelter han, «indfandt ieg mig på følgende», nemlig den neste dag å besiktige «Hallems og Forbrigts sam eie eller sæterskog som støter til Schiørholmens eiendel hvis Grendser er I Nord Langs Lexdalsvann til Lovberget. I Syd fra Svart Bek til Tiære Myren og Langs under Aasen, I ost til Lexdals Vand, I West til Wolhaug Alminding.
---- 385 SS-B ---- Grunden er Berget og Myret, mest med Gran og nogle faa furu træer begroed fra 50 til 80 aar gammel hvor i blandt findes noget lidt Saug tømmer.» Noen utstrekning på dette sameie er ikke anført. Derefter fortsatte befaringen av «Lehns Lectorats gaards Sæterskov der støde I Nord til Wiigens Ejendele, I Syd fra Wiigens Ejendele og Langs stor grozle i otte berg, indtil Hallem og Forbrigt Sameie Skov. — I ost til Lexdals Vand, I West til Woldhoug Alminding Hallem og Forbrigt Sameie udmark Skov, Saavelsom Lehn dito var iike endnu opmaalt, og formedelst indfalden Slottevejerlig var u Giørlig, men Eyerne paalagtes hver for sig rigtig at opmaale, ellers efter anseende disse her liggende gaardes Skov syntes at være Va mil Lang i Nord og Syd og imod ! /8 miil i ost og West, —» (kanskje da oppimot 4000 dekar). Nordahl går derefter over til å beskrive Volhaug ålmenning — nåværende Volhaug statsalmenning i Verdal forvaltningsområde: «...er beliggende oven for Schiørholmen, Hallem og Forbrigt Sameje samt Lehns udmark Skov, som bestaar af en Aas Rind 50 til 70 Ruther Breed og Vi miil Lang udi Syd og Nord, paa hvilken Aas Rind en Stor Steen Haug er Beliggende, Nafnl. Wolhoug, og er paa østre side af Aas Rinden Langs ad Myrer, som og over for Rinden paa vestre side der grenser til Røsen i Sparboe iike andet end Myrer, og ganske faa u nyttig furu.» For det nærmest følgende avsnitt har Nordahl satt et NB: «Paa samme Aas Rind findes noget gran Skov og gandske faa furu, men de Beste Træer ved Barke flaaning til Huuser at tæcke ødelagt, saa det Skiønneste Huustømmer nu ligger igjen udi Skoven til forraadnelse, her findes endnu noget Lidt Saug tømmer, men ingen ung væxter Skov. Viidere anviste Sivert Fleth 2 forraadnede Saugtømmer Lunder af ungefær 16 tylter, som udi Hallem og Forbrigt Sameje Skov stykke var Beliggende, og Begierede det udi forretningen inddragen, saa det fald Lunde Saug Ejer i sin tid Besverge sig over, at denne Houchaae Saug var dennem til prejudiæ, det da heraf Kunde Lettelig erfares hvorvidt der paa var at reflectere. Derpaa tilspurde ieg Sivert Fleth: 1. Hvor meget tømmer der nu ved Saugen var beliggende: Svarede 15 tylter. 2. Hvor mange bord Svarede 11 tylter. — som ved optelling Rigtig Befandtes. Hvorpaa Hr. Fleth indleverte en skrivelse, Saa Lydende: Edle Høystærede Hr. Holtz Forster. Svend Nordahl!
---- 386 SS-B ---- Efter Hr. Stiftsbefalings Mand von Nessens Resolition af 15-de aug. 1739 haver Sorenskriveren over Stør og Werdahl Fogderier, veledle Hr. Commerseraad Lauritz Brun, udi Fogden Hr. Petter Arnetz overværelse tillige med behøvende Loug Rættes mænd dend 14 octbr. samme aar Besigtiget Houchaaen med andgrensende dels Kongens, dels Benifi cerede Skove til et Saug stæds oprættelse, Hvilken Besigtigelses forrætning af Hr. Stift Befalings manden blev attesteret, som ieg efter dend da verende maade Bekiendt giorde de Høyloflige Cammer Collegie, med viidere min underdanige andsøgning om samme Brugs Befordring, mens da Cammer Collegium udi af 9-de Janr. 1740 addresserede mig til det Høy General Forst ampt, saa har ieg ds. 3-die Febr. nestefter Sligt for de Høy Kongl. anbeordnede General Forst ampts deputerede underdanigst anmeldet, som derpaa under 29 Martj 1740 har resolveret at samme til deris gunstige nærværelse og nærmere udgranskning skulle Stilles i Beroe. Mens da ieg efter Hr. Stift Befalings mandens Resolutions Erholdelse efter dend her forhen Brugelig maade fordristed mig strax at op sætte Saugen, og Bønderne efter min Begier frembragte Endel Saug tømmer som alt såtte dennem og mig udi Bekostning, da af frygt for tiidens Lange uddrag og Tømmerets derover tagne skade, til min Rujn, saa og Bøndernes Store trang, saavelsom min udj denne haarde tiid, var ieg nødsaget til denne forgribelse at Redet mig seiv og de trengte Bønder, og har Skaaren en Liiden deel neml. med gode og slette Bord af udskaatt og vrag udi alt Toe Stabel og Halfier disinds Tyve tylter, for hvilket ieg Gierne tilstaar at yde den andbefalet Tiende, Thi at ieg saadant har giort i det forsætt at fordølge det, er Langt fra, og Kand samme og sees af min andgivelse til den Høje Forst ampt, at jeg iike har haft saadant udi sinde, mens for min trang og for de fattige Bønders hielp er samme skeed, og Beder saa ydmygt om pardon for denne min forseelse, og for at vedblive samme Lille og ringe Saug Brug, dog iike til nogen fordeel men til nødvendighed for mine Kirkers Reparation, Skeer da herved mot underdanige tilbud udi Bøgsel 7 rd. for Kongens Alminding paa Fieldet Wollhougen Kaldet, som er vidtløftig af Circumference, mens Kuns en Liiden Field Egge frem efter som er Skoug paa, Liigesaa de tilgrensende gaarder Hallem, Kongens, Forbrigt Bunde gods, Lehn Benificeret Lectorat, Wist Bunde gods, Thusætt Kirken, Axnes Kongens, Schiørholmen Propritair gods, med dend paa samme grund Lille løbende bek som Kand Leedes udi Houchaaen til vandets hielp, for grundleje aarlig 1 Rd. og udi Skovleje hvad som andre efter anordning giver, Tienden af en tylt fuld maals tømmer 14 s og en tylt under maals dito 7 s. Og siden Højtærede Hr. Holtz Forster seiv nu haver tåget Saugen med viidere udi øyesyn, saa er det min tienstlige Begier hand vilde være saa good og denne min andsøgning og tilbud at forestille de Høje Herrer udi Forst amptet, og
---- 387 SS-B ---- deris gunstige bevilling for mig udvirke, udi øfrigt henlever ieg med extime, Edle Højstærede Hr. Holtz Forster Skyldigste tiener Sivert Fleth.» Brevet er datert Werdahlsøren d. 24. Septbr. 1742 Men Nordahl er ikke dermed ferdig med den tilsynelatende fattige synder og hans «forgribelser». Han stiller ham tilleggsspørsmål i 4 punkter: 1. Nordahl: Skal sagen allene skjære til bygdens behov og ikke til ut skibning? Fleth: svarer at han ønsker å bruke sagen slik at det som skjæres og ikke er tjenlig til utskibning kan nyttes til bygdens behov, men det må da være fritt for avgift. For det som var tjenlig til utskibning derimot ville han betale Kongen tiende når han bare fikk nyde den frihet som var vanlig ved andre priviligerte sagbruk. 2. Nordahl: Hvor mange tylvter tømmer trenges til en stabel eller 100 tylvter bord? Fleth: 30 til 34 tylvter samfengt tømmer 9 fot langt. 3. Nordahl: Hvor lange og tykke skjæres bordene? Fleth: Gran 1 Vi tomme tykk 9 fot lang og furu 1 !4 tomme tykk 9 fot lang. 4. Nordahl: Findes andre sager enn Lunde sag i dette vassdrag som herved kunne prejudiseres? Fleth: Nei! Derefter forlangte Fleth at de tilstedeværende beboere og eiere av de skoger som var besiktiget skulle spørres om de ikke var fornøyet med den sag han hadde oppført, og om de ikke var villige til å levere det sag tømmer fra deres skoger som faller til Hauka sag, slik som de nå gjør. Forbregd, Anders Lein og Niels og Elling Vist svarte at de var for nøyd med at Hauka sag var bygget, slik at de kunne få avhendet den ringe del sagtømmer som falt fra deres skoger. Ellers ville disse skoger henfalle til forråtnelse, efterdi driften til Lund sag for så liten del sagtømmer ville bli altfor kostbar. Broder Bøyesen, som formynder for sine barn, som er utlagt i gården Skjørholmen, svarte derimot at han ikke tillot at skogen på denne eiendom ble underlagt, da han ikke aktet å hogge noe sagtømmer. Bind VI B — 25
---- 388 SS-B ---- Nordahl går derefter over til sine egne betraktninger på grunnlag av det han har fått undersøkt under sine befaringer i marken og sine forhør og samtaler med de interesserte parter. Den i Fleths skrivelse anførte gard Tuset, Verdals bortsolgte kirke, som tilhører Fleth seiv, samt gården Aksnes tilhørende Kongen, så ligger disse eiendommer på østre side av Leksdalsvannet og bare Va mil fra Lund sag. Nordahl innlemmer derfor disse garder — inntil videre ordre i tilfelle blir gitt — under Lund sag som det mest bekvemme for driften. Han anfører også at Lund sag ikke mangler vann. Men hva gården Skjørholmen angår, da ligger denne både beleilig for Hauka sag, og har god skog, «Hvilket Submiteres under Høygunstig paaskiønnelse», skriver han i forretningsdokumentet. På en forsiktig måte uttrykker Nordahl her et annet syn på saken enn foran nevnte hr. Bøyesen, som ikke ville at Skjørholmen skulle innlemmes i Fleths sir kumferens om Hauka sag, da han ikke aktet å hogge noe sagtømmer i skogen. Ellers overlater han en eventuell avgjørelse til sentraladmini strasjonens påskjønnelse. Nordahl er blitt oppmerksom på at det til Hauka sag er lite vann. Dette foreslår han blir hjulpet på ved grøfting av noen myrer — hvorved det også vil bli «bedre gressing for Creaturene» — samt ved å sette den dårlig anlagte dam i bedre stand. Når dette var gjort mente han det kunne skjæres 2000 bord årlig ved denne sag. Sivert Fleth hadde tilbudt seg å bekoste arbeidet hvis han slapp å betale avgift, idet han håpet at det tilbud han hadde gitt om grunnleie for Hans Kgl. Maj. tilhørende Hallem sameies grunn ved Haukåen mot gården Forbregd ville finnes antakelig. Betraktende Hans Kongl. Maj.ts. Ålmenning, da er den nå om stunder i en slett tilstand. Gårdene som ligger langs med Verdalsøra har for den største del ikke det ringeste til hustømmer uten det som hogges i denne ålmenning som ligger bare Vi til Va mil fra gårdene. Hvorledes det forøvrig holdes hus med denne ålmenning viser klarlig det forhold at der foregår barkflekking («Barkflaadning») til tak tekking («Huser at tæcke»), hvortil tas de fineste trær, og når bark flekkingen er skjedd blir trærne liggende og råtne, «da dog u paaklage lig Bygningstømmer deraf faldt». En annen som ikke behøver bark, men hustømmer, hogger på et annet sted. De ganske få furutrær som finnes iblant blir ruinert ved tjærebrenning. Skjønt det ennå kunne finnes levninger tjenlige til tjære brenning, så blir disse liggende å råtne, da det koster for megen møye å ta vare pådem. Hva Sivert Fleths tilbud om bygsel angår, skriver Nordahl tilslutt i forretningen, da ennskjønt det (tilbudet) synes ganske lite, så er dog lite
---- 389 SS-B ---- sagtømmer nå å finne, og neppe «1 til 2000 bord kan av denne Cirkum ferens fåes. Submiterer derfor denne min Forrætning slutted paa Wer dahls Øren den 26-de Septbr. 1742. S. Nordahl.» Forretningen hadde altså vart fra 20. til 26. september. Det oppdrag Nordahl hadde fått av sin sjef F.P. von Langen ansa han da for av sluttet. Av forretningen får vi et innblikk i skogforholdene omkring Leks dalsvannet i Verdal for over 200 år siden. Skogene der må ha vært i en meget dårlig forfatning når der i sirkumferensen til Hauka sag, som var på mange tusen dekar, etter Nordahls taksering ikke kunne finnes sag tømmer til mere enn 2000 bord som skulle svare til ca. 60 tylvter tømmer pr. år. Interessant er det at Nordahl understreker dette med bark flekkingen som en av årsakene til den dårlige tilstand. Kanskje har vi her opphavet til sykdommen «barksøyr» som var alminnelig også i Namdalen på den tid? 4 En skulle mene at det ikke kunne være så greit for den unge holz førsteren å få den nødvendige kontakt og bistand av skog- og sageierne under en sådan forretning inne på deres egne gamle enemerker, når hensikten var regulering eller band på deres frihet til fordel for noe så fjernt som Kongen og hans slunkne kasse nede i Danmark. Stort sett synes imidlertid det hele å ha gått for seg saklig og greit, skjønt en vel kan merke at det ligger en viss standhaftighet, kjøpslåing og tildels bitterhet bak den høflige tone hos de tjenestevillige sag- og skogeiere. Den unge Nordahl synes å ha vært stillingen voksen, med et godt skjønn på tingene. Med approbasjonsforbehold skifter han sol og vind mellom de to konkurrerende sagbruk Hauka og Lund. Og han peker på praktiske tiltak med dambygging og grøfting, skjønner på skog markens beskaffenhet, skogenes tilstand, barskogens alder, fordeling på treslag, avvirkningskvantum, grenser, arealer, driftsforhold, bark flekking, tjærebrenning. Han er heller ikke blind for bøndenes inter esser når han peker på at grøfting betyr bedre beite. Han har neppe vært av den type holzførstere som la seg ut med folk og ble dårlig likt. I sin stilling mellom barken og veden, mellom kongelige interesser og skog brukernes, har han tatt hensyn til begge sider. Hans innstilling tilslutt om Sivert Fleths bøksel synes å være mere hensynsfull og forsiktig enn fast og klar. Han fremsetter ikke noe konkret forslag. Hans mandat har da også bare vært å undersøke og forklare, ikke å foreslå eller avgjøre. Hans Jacob Wøllner Den tredje av holzførsterne som skal nevnes her, er Hans Jacob
---- 390 SS-B ---- Wøllner. * Han ble ansatt som holzførster under Det yngre generalforst amt i Stør- og Wærdalens Fogderie.... efter afgangne Holts Forster Kroppe i 1763. Han må da ha vært omkring 42 år gammel, for han døde 64 år gammel i 1785. På grunnlag av rapporter han sendte i sin funk sjonstid, ser det ut til at han virket som holzførster fra tilsettelsesåret og til generalforstamtet ble nedlagt i 1771. Trolig var han innom Verdal flere ganger på sine reiser i Trøndelag, men fra de første årene av hans virketid er det ikke funnet noe som berører Verdal. Muligens var hans arbeidsområde større enn bare Stjør og Verdal fogderi, for fra hans penn finnes rapporter som berørte andre deler av Trøndelag, så som distriktene rundt Trondheim og Inderøy fogderi. Det ser ut til at han var bosatt i Trondheim, for de fleste av hans brev og rapporter er skrevet der. Det er først fra året 1768 at Verdal er funnet omtalt av Wøllner. Til gjengjeld finnes det en hel del fra dette året. Årsaken til dette finnes i et skriv fra Rentekammeret hvor Rentekammeret ønsket å få vite mer om de sagene som på den tid ikke ble brukt av den samme som først hadde fått den tilbygslet. Disse skulle da oppbyes på auksjon. Høystbydende skulle så få anledning til å forpakte tilhørende skogstrekninger i fem år mot en årlig leie. Naturligvis var baktanken den at leien ville bli satt opp slik at kongens inntekter skulle bli større. Vedlagt brevet var følgende instruks: Specification Ower de Sauger i Stør og Wærdals Fogderie hworunder ere henlagde Almindinger eller benificerede Skowe hwilke nu mod den forhen swarende ringe Skow og Saug Grundleye benøttes af andre end den som same Skowe forhen er blewen tilbøxlede eller bewilgede nemlig N 8 Greens Saug har 10 tylter Tømmer af Almindings Skow, har wæret bewilget Justizßaad Hagen bruges nu af OberstLieute- nant Klyver swarer Skowleye 80 s. Nota Wed Kongelig Bewilling af 12te Januarj 1768 er nu wærende Saugens Eyere tilladt at forfløtte denne Saugs qvan- tum til een anden Saug. - N 12 Nedre Holmen har 10 tylter Tømmer fra Qvendals eller Kalv- dahlens Alminding: bewilget Justitz Raad Hagen nu bruges af Major Ausig imod Skowleye 1 rd 48 s. * En del av opplysningene om H.J. Wøllner er hentet fra et ikke publi sert manuskript av Arnt Opsahl, og det er velvilligst stilt til disposisjon av Norsk sagbruksmuseum, Elverum.
---- 391 SS-B ---- N 13 Hauckaaen hworom i Besigtelse Forretningen under 14d May 1768 til det Kongl. General Forstamt er opsendt skal for saawidt at herunder wed Forretningen er henlagt benificerede Skowe mod aarlig Skowleye 1 rd i følge Kammer Collegii Decision ower Stør og Wærdals Fogderiers Antegnelser pro 1766 2 Postes 7 Arte: anmeldes Generalforst Amtet til foran staltning til opbud paa 5 Combinerede Aar. - Dette brevet var datert Rentekammeret 30. juli 1768. Og det går tyde lig frem at Rentekammeret hadde fra før en oversikt over hvilke sager som hadde anledning til å ta tømmer i almenningene. Listen inneholder sager fra andre bygder enn Verdal slik at det ikke er mulig å si hvor mange sager det i alt var i Verdal på den tid bare på grunnlag av denne listen. Men i en skatteliste fra 1757 nevnes i alt tolv sagbruk i bygden. Der nevnes ikke Hauka, slik at trolig var det altså tretten bruk sist i 1760- årene. Wøllner svarte på spørsmålene samme året. Samtidig sendte han også inn en oversikt over almenningene. Hans beskrivelser av almenningene er tatt med under i avsnittet om almenningene, og de gjengies derfor ikke her. Men vi skal allikevel kommentere en del av hans svar. Svarene han ga tyder nemlig ikke på at han kan ha reist mye i Verdal. Beskriv elsene av almenningene var nesten rene avskrifter av fogd Petter Arnets beskrivelser av 1758. Men mens Arnet delte Verdal inn i fire almen ningsstrekninger og bare navnga Leksdal ålmenning og Volhaug ålmenning, hadde Wøllner navn på alle. Arnets første almenningsstrek ning som strakte seg fra Skogn til svenskegrensen, kalte Wøllner Ramsaassens Allminding. Wøllner brukte å kalle en ålmenning etter den sag som hadde rett til å ta tømmer der, og tømmeret i denne strekningen var bygslet til Ramsås sag av generalauditør Kjerulf. Den andre strekningen kalte Wøllner KalvDahlens Allminding. Denne omfattet Kverndalen, Vera, Skjækerdalen og Malsådalen og nådde ned til Leksdalen. Men i sin rapport av 1758 nevnte Arnet to navn innenfor dette området, nemlig Juldalen og Malsådalen. Riktignok sa han Masaa istedet for Malså. Disse førte nå Wøllner opp som egne almenninger, men han benyttet samme tekst som Arnet. De ble kalt Juuldahlens Allminding og Masaandahlens Allminding. Dette var egentlig ikke feil når vi vet at det finnes to slike almenninger, men samtidig er Kalvdalen beskrevet så stor at begge disse lå innenfor denne beskrivelsen. Når det gjaldt Leksdal ålmenning, omtalte ikke Arnet denne i sin rapport av 1758. Han viste til at den var blitt behandlet i 1756, og henviste derfor til den beskrivelsen som fantes i forbindelse med den forretningen. Deretter gikk Arnet over til å omtale Volhaug ålmenning.
---- 392 SS-B ---- Dette har tydeligvis Wøllner ikke lagt merke til, for han brukte navnet Lexdahls Allminding, men benyttet Arnets beskrivelse av Volhaugen. Samme dato som Wøllner skrev sin rapport om almenningene, skrev han også rapporten om de sagbrukene Rentekammeret hadde utbedt seg nærmere opplysninger om. Det er på grunnlag av denne rapporten at en del almenningsnavn som knytter seg til sagbruk, stammer. Wøllner navnga nemlig almenningene etter den sag som fikk tømmeret sitt derfrå. Hans rapport om sagbrukene lyder som følger: Underdanig Erklæring. Ower De Sauger udi Stør og Werdahls fogderie hworunder ere henlagde Allmindings eller beneficerede Skowe oe nu benyttes af andre end Dem som samme Skowe forhen der blewne til Bøxlede, alt i følge Een fra det Løylowlige Cammer Collegii under 30 Julii a. p. til det Høy Kongelige General Forstamt ower indsendte Specification, nemlig: No 8 Greens Saug for 10 tølter Tømmer af allmindings Skowe har wæret bewilget Justicießaad Hagen nu bruges af Obriste Leutenant Klyver. Denne Lille allmindings Skow kand ikke til noget andet Brug benyttes eller ikke er der Leylighed til at den wed hielp af andre i nærheden Liggende beneficerede Skowe kand bliwe aparte brug for sig selw, men derimod er det billig at Obriste Lieutenanten bliwer tilpligtet at Beerlægge i første Bøxel 6 rgdr. No 12 Nedr Holmen har 10 Tølter af KalvDahlens allminding bewillget Justitie Raad Hagen, nu bruges af dens wæewnde Eiere General Auditeur Kierulf. Wed Denne allminding, har det den selwskrewne beskaffen- hed som nest Forrige og derfore bør General Auditeuren paalegges Ligeledes at sware i første Bøxel 6 rgdr. No 13 Hauchaaen Saug Udi aaret 1717 er saa wel Sauggrunden som een Liden All minding tillige med Een Kongelig og Een benneficeret Gaard Stift Amtskriweren og Foged den nu wærende Eiere Sivert Fleth til bøxlet men da den seenere Besigtelse wiiser, at der siet intet Saugtømmer Skow tilbage i Allmindingen formed elst de deri opgiwne aarsager som i sig selw er sandhed Lige som den Hans Mayestæt tilhørende Gaard Nedre Hal/em seenere er bort solgt uden nogen forbeholdenhed saa er til dette Lille Saugbrug intet meere benneficeret tilbage end den Lectoratet i Trondhiem benneficerede Gaard Lein som hertil er henlagd for 2 Tylter aarlig og altsaa Land der ikke wære noget herwed at erindre.
---- 393 SS-B ---- Hvorvidt holzførsteren tok lett på oppgaven sin, skal være usagt i denne sammenheng, men det må være klart at med bopel i Trondheim må det mildest talt ha vært vanskelig å føre noen kontroll med hva som foregikk i skogene. I den sammenheng kan det nevnes at stiftamtmann en i et skriv til rentekammeret 17. desember 1768 bemerket at holzførsteren nok var ivrig etter å anmelde overtredelser ettersom han fikk 1/8 av bøtene som ble betalt for ulovlig hugst, men at dette neppe gjorde ham ivrig etter å forebygge overtredelsene og således påse at skogen ble bevart. Stiftamtmannen fant det videre merkelig at holz førsteren med bopel i Trondheim virkelig kunne utføre sin embetsplikt i sitt fogderi. Til slutt avfyrte han følgende salve: allerhelst da deres kundskab iforstsager afkjendere meget dr ages i tvivl. Denne påstanden var nok i sterkeste laget, seiv for en stiftamtmann, for han skjulte seg bak de ukjente tredjemenn kjendere. Imidlertid rapporterte Wøllner mer fra sitt distrikt senere. I 1770 sendte han inn en spesifikasjon over de benefiserte gårdene i Verdal. Rapporten er datert Trondhiem den 16de luny 1770. (Den er inntatt i sin helhet under Kilder.) Etter at generalforstamtet var blitt nedlagt, skulle forstamtets funk sjober ivaretas av Oberbergamtet på Kongsberg, stiftamtmennene og amtmennene. Skogbetjentene skulle forbli i sine stillinger, og i tillegg skulle fogdene og lensmennene ta del i arbeidet. Det er ikke funnet noen opplysninger som tyder på at det ble tilsatt nye forstbetjenter etter de siste holzførsterne. Følgelig er det nokså lett å regne ut at det tilsyn som etter dette skulle føres med skogene, ikke på noen måte ble bedre enn det som hadde vært. Bestemmelser fattet sentralt i København hadde liten forståelse for de lokale forhold. Følgelig ble det bare så som så med håndhevelsen av bestemmelsene. Noter: 1 Torgeir Fryjordet: Generalforstamtet 1739-1746 s. 25. 2 Arnt Opsal: I holzførsternes fotspor V. Mathias Groth, Tidsskrift for skogbruk 1958 s. 130 ff. -i Fryjordet: Generalforstamtet s. 30. Se herom - og andre «uår» for skogene på den tid — Karl Mørkved: Skogbruk og trefor- edling i Namdal s. 245 ff.
---- 394 ----
---- 395 SS-B ---- FORSTMENNENES PERIODE SITUASJONEN I SKOGENE I VERDAL UT PÅ 1800-TALLET Av Øystein Walberg I 1814 skjedde det en forandring i riksstyrelsen, og utover 1800-tallet tiltok statsmaktenes interesse for skogene. Mens det tidligere hadde vært kongemakten som hadde bestemt, fikk vi i 1814 vårt eget storting og regjering. Men rundt 1850, da riksstyrelsen begynte å innse at det var nødvendig med en helt ny lovgivning på dette området, var tilstanden i de norske skogene mildelst talt dårlig. Spesielt var situasjonen alvorlig i Nordre Trondhjems amt, og Verdal dannet ikke noe unntak i så måte. Årsakene til den bedrøvelige tilstand skogene i Verdal befant seg i ved 1850-tallet, er flere. Natten mellom den 11. og 12. oktober 1837 raste en storm over Trøndelag. Denne stormen meiet ned skog for fote, og seiv om Namdalen ble utsatt for de verste ødeleggelsene, fikk også Innherred føle herjingene. Stormen virket nærmest som en syklon, og den skapte markerte gater i skogen. En øyenvitneskildring, riktignok fra Namdalen, gir et godt bilde av stormens raseri. En engelsk geolog var på laksefiske i Namdalen, og han iakttok en gate som stormen hadde laget i skogen. Denne gaten strakte seg i 270 meters bredde fra Snåsavatnet til Fiskumfossen, en strekning på 40 km. 1 Men seiv om skadene her i Verdal ikke ble så store, var de allikevel betydelige. Det sies at i flere år etterpå ble det drevet tømmer for salg fra vindfallene i almenningene både av bruksberettigede og andre. 2 Det er ikke til å undres på at folk så på dette som en stor ulykke når de med selvsyn kunne se store områder hvor skogen var lagt ned, enten i form av knekkede stammer eller som rotvelt. Og en ulykke var det også, seiv om vi i dag også kan se noe positivt i disse skadene. Stormen virket nemlig som en storstilt foryngelseshugst? I storstormens fotspor fulgte så grantørken. Rimeligvis var det først og fremst skog som var rotskadet uten at den hadde blåst over ende, som tørket ut. Skogkommisjonen av 1849 mente at hovedårsakene til at skogen tørket ut, var granbarkbillen og overdreven hugst. Den siste årsaken åpnet veien for skogens naturlige fiender, nemlig vind og lys. Men som den viktigste årsak til skogenes elendige tilstand kommer menneskenes misbruk av dem. Dessverre er det ikke funnet opplysninger om de private gards
---- 396 SS-B ---- skogenes tilstand fra forrige århundre. De eneste private skogene vi kjenner til fra den tiden, var Verdalsgodsets skoger. Og seiv om heller ikke disse skogene var i mønstergyldig tilstand, vurdert fra et moderne synspunkt, var de dog i en langt bedre forfatning enn de offentlige skog ene. Årsaken til det er ganske enkelt at Verdalsgodsets eiere så på skogen som en inntekt også i fremtiden, og de drev den derfor mer skånsomt. De benefiserte skogene har det også vært vanskelig å finne direkte opplysninger om fra forrige århundre. Men som det går frem av hva som er sagt om disse skogene tidligere, skulle i det minste forholdene ha ligget noen lunde til rette for at de ble noe bedre behandlet enn de andre skogene. Men så var ikke tilfelle alle steder. Spesielt på steder hvor disse skogene lå nær ved en sag eller nær ved en fløtningselv, er det grunn til å tro at også disse fikk hard medfart. I 1780-årene skrev den danske kirke rettslærde Henrich Ussing at det var vanlig at prestene i Norge fikk anvisning på hugst presteskogene. Dette skjedde ofte uten at noen skade ble påført skogen. Men han hevdet videre at det ble drevet ren rovhugst på steder som lå ved sagbrukene eller fløtningsvassdragene. 20 år tidligere hadde de norske bispene hevdet at de benefiserte skogene var i bedre stand enn de private, nettopp som følge av restriksjonene som var blitt innført. 5 Riksstyret hadde med sine restriksjoner og forordninger forsøkt å skaffe seg inntekter av skogene. Dette hadde ikke lykkes. Derimot ser det ut til at dette resulterte i at disse skogene ble litt bedre bevart enn andre, først og fremst fordi det offentlige så muligheten for fortjeneste av skogene i fremtiden. Derfor var det prinsipielt viktig å holde fast på at presteskapet bare hadde avgrensede rettigheter. 6 Dette ble slått fast ved en resolusjon fra 1776 som blant annet sa følgende: Geistligheden i Norge, efter deres Privelegier, samt Loven og Forordningerne, ingen Ret har til at nyde af samme Skove videre end Loven bevilger, men alt hvad de uden deres Skade eller Forhuggelse derforuden kan afgive, er og fremdeles bliver Os forbeholdet. Den samme tanken kan følges i reskriptet fra 1791 som omhandler tilfeller hvor benefiserte garder ble utlagt til militære embetsgårder. Offiserene fikk ikke større rettigheter enn hva prestene hadde i sine gårders skoger. De fikk kun lov til å ta ved, gjerdefang og hustømmer. De øvrige rettigheter forbeholdt kongen seg. 7 Av slike garder her i Verdal fantes i følge listen over dragongårder fra 1749 følgende: Mikvold (Verdal prestbord), Holme (Hospitalet), Sem (Lektoratet), Råen (Stjørdal prestebord), Sand (Hospitalet), Øvre Sende (Lektoratet), Bjørgan (Stiklestad kirke), Røe (Dmkirken), Nordre Lyng
---- 397 SS-B ---- (Lektoratet), Store Trygstad (Lektoratet) og Gjermstad (halve gården Lektoratet). I 1814 kom det som nevnt et riksstyre, og allerede i 1816 kom så en lov som sa bare leilendinger kunne få hugge i de benefiserte skogene, og da bare til husbehov. Hugst ut over dette skulle betales fullt ut etter takst. 8 Dette er ikke på noen måte noen beskrivelse av tilstanden i disse skogene i Verdal i forrige århundre. Men med dette som bakgrunn kan vi forsiktig kunne antyde at før salget av det benefiserte godset fant sted, var kanskje skogene ikke i den aller dårligste forfatning. Derimot i selveiergårdenes skoger og i gårdsskoger hvor leilendingene ikke var pålagt restriksjoner som følge av fredningsbestemmelser, må det antas at skogene var fullstendig uthugget. Opplysninger om disse skogene finnes heller ikke, men det er ikke noen grunn til å tro at de var i noen bedre forfatning enn de andre skogene som ikke var beskyttet av restriksjoner. Men om opplysningene var mangelfulle for de nevnte typene av skog, mangler det ikke på opplysninger om tilstandene i almenningsskogene fra forrige århundre. Og som nevnt, det var bedrøvelige tilstander. Dette var et forhold som var alminnelig for hele landet, men det ser ut som at Verdal utmerket seg ufordelaktig allikevel. Noter: J.K. Sandmo: Skogbrukshistorie s. 170 f. Opplysning ved gårdbruker Fredrik Østerås, Verdal Håkon Kvam: Retningslinjer for skogbruket i Nord-Trøndelag s. 5 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 170. Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn s. 158 f. Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn s. 159. Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn s. 159. ° Gudmund Sandvik: Prestegard og prestelønn s. 160.
---- 398 SS-B ---- FORSTMENNENE De lovene som vi innledningsvis har sett på, var ikke i stand til å gi skogene den beskyttelse de trengte mot menneskenes ødeleggende virk somhet ut på 1800-tallet. Men som et første tiltak i retning av å bygge opp en skoglovgivning her i landet, kom «Lov, inneholdende Bestem melser om Almindingsskove» i 1857. Denne loven var et resultat av det arbeid de første forstmennene hadde utført. Det er mange som fortjener å nevnes, men det må skje i en større sammenheng. I denne sammenheng vil vi trekke frem tre som har spesiell interesse for Verdal. De tre er Peder Christen Asbjørnsen (1812- 1885), Jacob Bøckmann Barth (1822-1892) og Marius Maximilian Selmer (1833-1916). I sitt arbeide kom disse tre flere ganger i kontakt med forholdene i Verdal, og det er blant annet deres rapporter som har gitt grunnlag for den kunnskap man i dag har om forholdene i almenningsskogene og til dels også de andre offentlige skogene og de private skogene i forrige århundre. I det neste kapitel vil vi gjengi fra deres rapporter og innberetninger om deres syn på tilstandene. Først skal det imidlertid gies en kort bakgrunnsbeskrivelse av disse så betydningsfulle personlighet ene i skogvesnets historie. Peder Christen Asbjørnsen er kanskje mer kjent som eventyrsamleren som sammen med Jørgen Moe ga ut Norke folkeeventyr og sagn. Men foruten dette arbeidet skrev Asbjørnsen mye annet, blant annet «Om Skovene og om et ordnet Skovbrug i Norge», et verk som betegnes som den første norske skogbrukslære. Forstutdanningen fikk Asbjørnsen ved forstakademiet i Tharand i Sachsen i Tyskland 1856-58. I 1860 ble han forstmester i Trondhjemske forstmesterdistrikt. Denne stillingen hadde han bare til 1864 da han fikk i oppdrag av regjeringen å studere brenntorvdrift i Holland. Tyskland og Danmark, hvoretter han ledet undersøkelsene med å utnytte torvmyrene i Norge. 1 Som den første forstmesteren i Trondhjemske Forstmesterdistrikt før dette ble delt i to i 1876, hadde han innenfor sitt arbeidsområde blant annet Verdal. I den sammenheng kan vi vise til et brev Asbjørnsen skrev til Amtmannen i Nordre Trondhjems amt angående skogen i Volhaugen og skogen vest for Verdalsøra langs fjorden. Dette brevet er gjengitt i neste kapitel.
---- 399 SS-B ---- Peter Christen Asbjørnsen, født 1812 død 1885, var forstmester i Trondhjemske forstmesterdistrikt fra 1860 til 1864. Han er mer kjent som eventyrforf atter sammen med Jørgen Moe. Men hans interesse for skogen i Trøndelag ga seg blant annet utslag i et brev til amtmann en angående skogen, eller rettere sagt mangelen på skog, i nedre Verdal. Jacob Bøckmann Barth, født 1822 død 1892, arbeidet som forstmann i Nordre Trondhjemsamtfra 1854. Det var i den egenskap at han be søkte 29 almenninger i fylket og ga senere en grundig beskrivelse av skogenes tilstand. Den andre, Jacob Bøckmann Barth, tok egentlig juridisk embets eksamen, mens hans interesser gikk i andre retninger, og han fikk et statsstipend og studerte i Tharand 1853-54. Etter dette fikk Barth i oppgave å undersøke skogforholdene i landet. I Nordre Trondhjems amt foretok han omfattende befaringer i 29 almenninger. 2 Som et resultat av dette skrev han i 1856 «Innberetning om statsalmenningene i Stjør- og Værdalen samt Namdalen», og i 1857 «Om almindingsskove». 3 Og i disse skriftene behandler Barth blant annet almenningene i Verdal nokså inngående. Og det er fra blant annet det siste at vi i neste kapitel lar Barth seiv komme til orde. Og den tredje av disse var Marius Maximilian Selmer. Også han, i likhet med Barth, studerte jus og tok juridisk embetseksamen, før hans skoginteresser tok overhand, og han begynte å studere forstvitenskap i Giessen og Gøttingen i Tyskland 1856-60. Etter at han var ferdig med studiene, ble han forst-assistent i Nordre
---- 400 SS-B ---- Barth i en positur som ganske sik kert ikke var uvanlig med jakt våpen og jakthunder. Det er ikke kjent hvor bildet er tatt. Muligens er det arrangert. Marius Maximilian Selmer født 1833 død 1916, etterfulgte As bjørnsen som forstmester i Trond hjemske forstmesterdistrikt i 1864 etter at han forut for det hadde vært forstassistent i Nordre Trond hjems amt. 11875 ble Selmer den første skogdirektør i Norge. Trondhjems amt. Denne stillingen hadde han til 1864, da han først ble konstituert, senere fast tilsatt som forstmester i Trondhjemske forst mesterdistrikt. Han overtok således stillingen som forstmester etter Asbjørnsen. I 1875 ble Selmer utnevnt til den første skogdirektør i Norge. I egen skap av skogdirektør utførte han et stort og fortjenstfullt arbeid for landet, 4 men det er først og fremst fra hans tid som forstassistent og senere forstmester i Trøndelagsområdet at han har interesse i denne sammenheng. Og i neste kapitel vil vi gjengi en del fra hans innberet ninger om forholdene i Verdal. Noter: 1 Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene bd. 11. Tiden etter 1857 s. 125 f. 2 Skogadministrasjonen i Norge bd. II s. 126 og 132 f. 3 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 176. 4 Skogadministrasjonen i Norge bd. II s. 557 f.
---- 401 SS-B ---- FORSTMENNENES SYN PÅ SKOGENES TILSTAND OG ÅRSAKENE TIL DENNE Det beste hadde vært et kronologisk oppsett over hva forstmennene sa til enhver tid i det forrige århundre. Men av praktiske grunner er ikke dette mulig, og vi prøver derfor her å gi en generell oversiktlig opp stilling av hva som ble uttalt. Først kan nevnes hva Asbjørnsen sa om årsakene til at skogene ble ødelagt. 1 Han mente at naturligvis hadde naturkreftene en stor del av skylden for den tilstand skogene var i rundt midten av 1800-tallet. Muligens tenkte han da på storstormen i Nord-Trøndelag i 1837. Men han mente at hovedårsaken lå i at det ble hugget mer enn hva skogens reproduksjonsevne kunne tillate. Og bakgrunnen for dette igjen, mente han, skyldtes den nasjonale utvikling med større krav til velstand, og ikke bare hva som ellers var vanlig å tro, hugst med henblikk på salg til utlandet. Asbjørnsen viste hvordan et øket folketall førte til øket forbruk av brensel. Og det økende folketallet førte også til større behov for flere boliger, og begge disse tingene var av avgjørende betydning når det gjaldt beskatningen av skogene. Når det gjelder husbygging, var også Barth inne på det samme problemet. Han så på husbyggingen i sammenheng med hugsten i almenningsskogene. 2 Han mente at når almenningsskogene begynte å bli uthugget, slik at folk med selvsyn så at så var tilfelle, førte dette til en eksplosiv bygging av svære hus. Han mente at når situasjonen var slik, ville en eller annen før eller senere få den ideen at nå gjaldt det å sikre seg tømmer før alt var borte. Behovet for tømmer var kanskje ikke til stede, og derfor ble det påbegynt bygging av et langt større våningshus enn hva som var nødvendig. Barth hadde med selvsyn sett bygninger av en størrelsesorden som var det dobbelte av hva som var nødvendig, sto mer eller mindre halvferdige. Husene var ferdige i den forstand at tømmeret var brukt. Men innredningen var ikke fullført ganske enkelt av den grunn at eieren ikke fant det formålstjenlig å gjøre det. Og dette eksemplet fra den ene førte til at andre hugstberettigede følte at de også måtte skynde seg og gjøre likedan mens det ennå fantes tømmer igjen. Slik vokste det frem den ene bygningen større enn den andre. Og snart var det ikke lenger tømmer igjen i almenningene.
---- 402 SS-B ---- Dette hadde vært tilfelle både i Skogn og Verdal, men etter hva Barth sa, hadde det skjedd først i Verdal. Og uten at man skal begynne å filosofere over dette, er det ganske interessant å se at det er nettopp i Innherred at de store trønderlånene finnes i et stort antall. Foruten den økede befolknings behov for trevirke, tok Asbjørnsen for seg rydding av skogområder til dyrket mark som en vesentlig årsak til at skogenes omfang ble redusert. Men dette var allikevel en mer eller mindre naturlig utvikling, som, seiv om den var ødeleggende nok, også kunne være av samfunnsmessig betydning. Derimot var Asbjørnsen entydig i sin uttalelse om skogforpaktningene. 3 Slike skogforpaktninger hadde blitt alminnelige etter loven av 25. januar 1836. Han brukte uttrykket de fordærvelige Skovforpagtninger. Skogforpakterne hadde ingen interesse av å bevare skogen for de etterfølgende slekter. De hadde bar en kort tid å bruke skogen på, og denne tiden utnyttet de til det fulleste. Skogforpakterne, sa Asbjørnsen, tok ikke hensyn til hvilket tidsrom som var mest skånsomt for skogen å drives på. Og det var helt sikkert at forpakteren ikke leverte den tilbake til eieren hvis ett eneste tre av den størrelse han hadde tillatelse til å hugge, sto igjen. Asbjørnsen understrekte at det var på de steder hvor skogforpaktning ene var mest alminnelig at skogene var mest ødelagt. Nå kan vi vel si at rundt midten av forrige århundre, var kanskje ikke skogforpaktninger utbredt i noen særlig stor grad her i Verdal. Til det var de privateide skogene for små, bortsett da naturligvis fra Verdalsgodsets skoger. Men disse ble ikke bortforpaktet. De ble drevet av eierne seiv. Derimot fore kom forpaktninger av almenningsskogene. En av årsakene til at forpaktninger ble så alminnelige, var de høye tre prisene som var på den tiden. Men høye trepriser var ikke bare til en ulempe i følge Asbjørnsen. De muliggjorde det å ta tømmer fra steder som lå avsides, og som var forbundet med store utgifter å nyttiggjøre seg. I tidsrommet frem mot 1850 ble det ryddet en stor mengde husmanns plassen også Barth var inne på den truselen dette representerte mot skogene, spesielt da med henblikk på almenningene. Han mente at det hadde blitt alt for lett å rydde seg en plass i almenningene. Han ville heller ikke gå ensidig imot at slikt skjedde, men han ville rette søkelyset mot den måten det skjedde på. Etter hans syn var de fleste av disse nyrydningsmennene i almenningene hensynsløse, og de ødela ti ganger så meget som det de hadde behov for til ryddingen av plassen. Barth hadde spesielt Inndal statsalmenning i tankene da han skrev dette, og derfor siteres følgende av hva han sa: 4 Naar Nogen vil nedsætte sig som Nybygger i en Alminding, der af Bygdens Almue benyttes til Sæter og Fædrift, gjøres det ham af
---- 403 SS-B ---- Lensmanden til Betingelse at erhverve de Brugsberettigedes Sam tykke til med dem at dele Havnegangen, hvortil disse ansee sig ene berettigede. Lykkes dette ham, tåger Lensmanden sig af Ansøk ningen og sender den til vedkommende Autoriteter, af hvilke den bevilges, hvoretter Rydningen foregaar uden nærmere Bestemmelse af Sted og Circumference, og uden nogensomhelst Control med, at Skoven deromkring bliver i Behold. Som man kan vente sig gaaer det nu paa en sørgelig Maade ud over denne. Saasnart Nybyggeren ved at opføre en Hytte og oprydde en liden Jordvei har fæstet fast Fod, gaaer han hans Beskjæftigelse for de nærmest paafølgende Aar ud paa at rydde Skoven ud rundt omkring sig, for at skaffe sig Hjem havn. Verdalen ere alene paa denne Maade i Løbet af nogle faa Aar ikke ning av Vi Miils Længde, der snart vil være fuldkommen afskovet, ved en rigtig Behandling kunde vedblevet i Længden at danne en for Et nytt moment Asbjørnsen trakk inn som en mulig fare for skogen, var odelsretten. Dette forklarte han ved å peke på at når en som hadde erhvervet seg en gard på lovlig måte, plutselig ble stilt overfor det Bind VI B —26
---- 404 SS-B ---- forhold å måtte levere fra seg gården til en fremmed som hadde odels rett på den. Asbjørnsen kalte dette forøvrig en unaturlig Ret. 5 Mens eieren ventet på utfallet, ville han naturligvis forsøke å skaffe seg mest mulig fortjeneste av gården mens han hadde den, og derfor hugget han ut den skogen som fantes. Som eier hadde han nemlig rett til dette. Men han hadde også en annen baktanke. Den som ønsket å ta gården på odel, hadde kanskje tenkt seg muligheten av å betale for den nettopp ved hjelp av inntekter fra den samme skogen. Og den muligheten ville ikke eieren gi ham, og i et lite håp om at pretendenten ikke ville kunne klare å løse ut gården, sørget eieren i hvert fall for at skogen ikke skulle bli den nødvendige hjelpen. Seiv om de ting som her er sagt for det meste er av generell natur, og forstmennene hadde vel hele landet i tankene, eller i det minste denne landsdelen,- kan nok de fleste av disse forholdene også ha vært aktuelle for Verdal. Asbjørnsen skrev sin avhandling i 1855, og han kom til Trøndelag først fem år etter at boken ble publisert. Asbjørnsen tenkte heller ikke på almenningene spesielt. Det gjorde derimot Barth, og han understreker alvoret i situasjonen for almenningsskogene. I det neden forfølgende sitat uttaler Barth seg generelt, men det er forholdene i Verdal som brukes som et beskrivende eksempel seiv om Verdal ikke er nevnt ved navn. Der lyder fast over det hele Land en almindelig, en eenstemmig Klage over den Hurtighed, hvormed vore Skove forringes. Frygten for snart at komme til at mangle seiv de til eget Forbrug nødvendige Skovprodukter udtaler sig fra de forskjellige Egne af Landet mere og mere høirøstet. Paa mange Steder, over hele store Distrikter, især i det Vesten- og Nordenfjeldske, er det allerede forbundet med store Vanskeligheder, med uforholdsmæssige Omkostninger at skaffe sig det fornødne Brænde og Bygningsvirke. Og disse Vanskeligheder voxe med hvert Aar, voxe hurtigere for hvert Aar, som forløber Vi have seet milelange værdifulle, endnu for 6 a 7 Aar siden saagodt som urørte Skovtrækninger i Løbet af denne korte Tid at være for svundne næsten til sidste Træ. Vi have seet hele Bygdelag oppdrive al sin arbeidsstyrke for samlede at kaste sig over den spæde Eftervæxt, der, sparsomt nok, er voxet op igjen paa forhen afskovede Stræk ninger, hvilke, saaledes for stedse gjøres fuldkommen produktions løse i Lighed med andre, som allerede er blivne det Man reise t. Ex. i det Throndhjemske, i Indherred, og man vil have let ved at overbevise sig om, at denne Skildring af Skovforholdene er rigtig. Barth gir også noen av de han mener er årsakene til skogenes tilstand, og seiv om det dette er generelle beskrivelser, skal vi huske på at hans
---- 405 SS-B ---- innberetning er forfattet etter at han hadde reist rundt og sett på al menningene i Trøndelag. Og for en stor del hadde han studert forhold ene i Verdal. Så vi må her kunne regne med at hva Barth oppga som grunner, hadde han erfart delvis her i Verdal. I sin innledning begynner han slik: Almindingsvæsenet hører ligesom Odelsretten til de Institutioner, der, opstaaede til Tider, for hvilke de maatte betragtes som naturlige og hensiktsmæssige, tildeels endog nødvendige, siden gjennem Aarhundredernes Forløb ved Forkjærlighed for det engang Tilvante, ved politisk Stillestaaen, ved Tankeløshed hos den hele Nation have bibeholdt sig uden tidsvarende Afændringer ligetil den nærværende Tid, for hvilken de som en Kræftskade tære paa det hele Samfund, hæmme dets Udvikling, true dets Velfærd. Thi hvad vil man kalde det anderledes, at Eier og Brugsberettigede nu, da Skovene ere saa forringede, at Enhver af dem frygter for ikke at Faae Nok, kappes om i Løbet af nogle faa Aar at nedhugge over milelange Strækninger den der levnede spredte Skovmasse, hver skydende sig ind under en ham tilkommende juridisk Ræt; at Bygderne uden at Staten kan forhindre det, afskove den ene store Almindingsstrækning efter den anden; at sammengrændsende Bygdelag føre formelig Krig mod hinanden, hertil foranledigede ved den übestemte Maade, hvorpaa deres gjensidige Rettigheder til Skoven ere fastsatte, hvoraf endelig de mest haardnakkede og langvarige Processer udspinde sig; at Lovløshed, Selvtægt og Skovtyveri tiltage i en ulykkespaaende Grad mod Skovenes større og større Utilstrækkelighed til at fyldestgjøre de i dem Brugsberettigedes stedse stigende Fordringe. Noe lenger ut fortsetter han slik: Saaledes bære da, som vi have sagt, de nævnte Eiendoms- og Servitutforholde i deres nubestaaende, paa en virkelig Retstitel begrundede Udstrækning Spiren i sig til de dem undergivne Skoves - Almindingsskovenes - uundgaaelige Forringelse og endelige Tilintet gjørelse En af de forandrede Tidsforholde nødvendiggjort, af Nutidens opklarnede Bevidsthed paakrævet Lovgivning til Fore byggelse af Skovenes fortsatte Forringelse kan altsaa ikke ville grunde sig paa eller ansee sig indskrænket af de bestaaende retsfor holde, forsaavidt disse ere af den Beskaffenhed, at de vilde forhindre den fra at opnaae sin Hensikt. Den kan ikke tåge noget afgjørende Hensyn til eller i sine Bestemmelser ansee sig bunden ved de i denne af Lovgivningen forsømte og overseede Materie hidtil befulgte Lov fortolkningsmaximer, Hævdsregler, og de deraf udviklede ligesaa unaturlige og forvirrede som fornuftsstridige, übrugelige og skade-
---- 406 SS-B ---- lige Retsbegreber. Thi hvad er det ikke efter Nutides mere udviklede Skjøn paa Sagen for en Besynderlighed, at t. Ex. Cancelliprome moria af 17de September 1791, cfr. Høiesteretsdom av 29de Mai 1838, alene paa Grund af en gammel høist fordærvelig Uskik, eller rettere paa Grund af, at en høist fordærvelig Uskik er bleven gammel, - og jo ældre den blive desto fordærveligere bliver den - har antaget og derved faaet det afgjort, een Gang for Alle, at de Brugsberettigede i Statsskovene kunne tages deres Træfang uden Udviisning. Faktisk er dette det Samme som med udtrykkelige Ord at give dem Ret til saa hurtigt som de seiv ville at tilintetgjøre Skoven og gjøre grunden, hvorpaa den voxer, produktionsløs for stedse, en ret, hvoraf de da heller aldrig have undladt at benytte sig paa den mest hensynsløse Maade. Dannet af saadanne og dermed ligeartede retsforholde, blandt hvil Odelsinstitutionen spiller den største Rolle, er Folkets retsbevidsthed bleven et Vrængebillede af hvad den skulde være. Dette var i sannhet harde ord, men det var vel ikke lettere da enn i dag å få rettet på skjevheter som eksisterte. Dog kan vi i dag allikevel se at disse forstmennenes arbeid resulterte i en ny skoglovgivning som ivare tok og beskyttet skogen mot ødeleggelse. Barth grep også fatt i Kristian den femtes lov, som det er referert et utdrag fra i forbindelse med almenningene. I 3-12-6 står at almennings skogen må enhver bruke som bor der. Da Barth skrev denne innberet ningen, var dette den eneste gjeldende lov som uttalte seg om hvor bygdefolk hadde hugstberettigelse, og ut på 1800-tallet hadde det ut viklet seg en fortolkning av denne lovparagrafen som gikk ut på at alle innbyggerne i et prestegjeld hadde alle rettigheter i alle almenningene innen det samme prestegjeldet. Barth mente at dette var en feiltolkning av loven, da loven etter hans syn i artikkel 3 (3-12-3) som handler om retten til seter og fedrift, klart viste at rettighetene var innskrenket til de almenninger hvor de fra gammel tid hadde vært utøvet. Denne utvidelsen av rettighetene til fjernere liggende almenninger førte til at når en almenningsskog ble bortimot uthugget, vendte de bruksberettigede seg mot almenninger som lå lengre unna, og som egentlig lå utenfor deres rettighetsområde. Og som rimelig var, måtte dette bli en for stor belastning på skogen i den angjeldende ålmenning. Akkurat dette skjedde i Verdal, og Barth beskriver det to ganger. 6 Først slik: Dernest maa det forebygges, at de Skovene allerede paahvilende Servituter formedelst Selvtægt eller med Paaberaabelse af de übe stemte Udtryk i N.L. 3-12-6 udstrækkes til Almindinger, i hvilke de
---- 407 SS-B ---- hidtil ikke have været udøvede. Det er nemlig Praxis, at nåar en Almindingsskov er bleven aldeles udhugget, gaae Bønderne med deres Brugsret over i en fjernere liggende Alminding for nåar de haver gjort likesaa med den at kaste sig over en tredie, der hidtil har ligget for übeqvemt til, og saa fremdeles. Fra Vohlhougens Alminding i Værdalen ere de saaledes gaaende over i Ramsaas, derfrå i Hoaas, og derfrå til Indals Alminding, hvorfra Touren vel, da ogsaa den sidstnævnte Skovstrækning paa det nærmeste er øde lagt, snart kommer til Svarthoved Alminding. Paa samme maade have Bønderne paa den anden Side Elven, efterat det blev forbi med fornævnte Vohlhougen, kastet sig over Lexdalens Alminding, som i løbet af nogle Aar i Bund og Grund er ruinert. Barths syn var altså at det måtte være helt überettiget at hovedsognets beboere skulle få hugstrett i almenninger som hittil hadde vært benyttet av beboerne i anneksene. Her i Verdal er det helt klart at Barth tenkte på Volhaugen ålmenning som lå i hovedsognet, og på Ramsås ålmenning som lå i det gamle Halle anneks, eller som det på den tid begynte å bli kalt, Vinne anneks; og på de almenningene som lå i Vuku anneks, Hoås og Inndals almenninger. De øvrige almenningene i Vuku lå vel for langt unna til at man kunne drive hugst der uten at det ble for lang transport. Men han gir imidlertid senere en mer detaljert og malende beskrivelse av hva som skjedde etter at Volhaugen ålmenning hadde blitt ødelagt. Barth beskrev først situasjonen i et par almenninger i nabokommunene som lignet på Volhaugen ålmenning, nemlig Frosta og Skatval almenn inger. Disse lå også sentralt til i lavtliggende fjellområder. Alt det Samme, som for de ovennævnte tvende Almindingers Ved kommende er anført, gjentager sig ogsaa med Hensyn til Vohlhoug ens Alminding i Værdalen, der optager Størstedelen af det mellem Lexdalsvandet og Kongeveien beliggende isolerede Bjergparti. Dettes Plateau er totalt afskovet og gjort produktionsløst for stedse. Paa Skraaningerne med deres gunstigere Beliggenhed og frugtbare Skovbund har den vedvarende Udplyndren af Skoven endnu ikke formaaet ganske at undertrykke den her stærkere Reproduktions kraft i dens Virksomhed, ihvorvel denne dog nu er yderst svag og kun giver sig tilkjende i endeel rumtstaaende Smaagraner af Gjærdestørs Tykkelse, hvortil de ogsaa fortvæk nedhugges. Det er forhen fortalt, hvorledes Værdølingerne, efterat Vohlhoug ens Alminding var ødelagt, gik med deres Brugsret over i Ramsaas og Hoaas Almindinger, der udgjøre en sammenhængende Strækning af over 1 Miils længde og Vi Bredde, havde endnu for omtrent 16 Aar siden Charakteren af urørt urskov. De friske Stubber, de paa Roden
---- 408 SS-B ---- staaende tørre Træer og den Mengde paa Jorden liggende omhuggede og af Vinden omkastede Stammer vise endnu paa det Tydeligste, hvorledes Skoven dengang var: lutter Mastetræer i den tettest mulige Bestand. Endnu indtil for 6 a 7 Aar siden havde denne Skovens Tilstand nogenledes bibeholdt sig, da Almindingerne indtil da kun havde været benyttede af de nærmest liggende Gaarde i Vinne Annex. Da var det især, at det efter Vohlhougens fuldkomne Udtømmelse blev almindeligt blandt Hovedsognets Beboere af fort sætte Hærjningen i Almindingene hiinsides Elven. Alt hvad de kunde opdrive af Arbeidskræfter ble opbudt og sendt til Skoven, og i Løbet af 5 Aar blev hele den skjønne og verdifulle Strækning saa totalt ruineret, at en lignende Skovødelæggelse, fuldført i kortere Tid, her i Landet vel aldrig har været seet. Det er Nok at sige, at der i hele den egentlige værdifulde - den allerstørste - Deel af Skoven ikke er et eneste friskt Træ tilbage. Derimod er denne saa fuld af Ruiner af den herligste Trævegetation, som man næsten intetsteds seer det i vore Skove, hvor saadanne ellers ikke høre til Sjeldenhederne. Ved den frugtbare Skovbunds Blottelse har denne ellers temmelig jevnt bedækket sig med frodigt voxende eftervæxt, saa den ved betimelig at unddrages de Bruksberettigedes frie Raadighed og sættes under forstmæssigt Opsyn atter om forholdsvis kort Tid lod sig bringe tilbage til en værdifuld Tilstand. Endnu vedvarer Udplyndringen af fornævnte tvende Almindinger, men hvad der nu fældes er kun forkuet Fjeldskov i deres fjerneste i Høifjeldet overgaaende Deel, eller hensygnende, barfaldne, halvtørre Træer, hvoraf de fleste ved Fældningen befindes at være indraadne og derfor lades igjen i Skoven, som endog for en Fodgjænger er nesten ufremkommelig. - Ingen beklager sig mere over disse Ødelæggelser end Anstifterne seiv. Disse skulde ogsaa være de Ivrigste til at bekræfte Rigtigheden af hvad Forfatteren her efter eget Øiesyn har anført. De røbe seiv en tydelig Følelse af, at de idetmindste i dette Tilfælde ere gaaet for vidt, og skamme sig derover. - «Vi indseer,» sigde de, «at det er galt, og frygte for, hvorledes det vil gaae os for Fremtiden, nåar vi blive saaledes ved; men vi kunne det alligevel ikke anderledes. Naar nogle begynde at hugge maa vi andre være med, Alle eller Ingen, da vi ellers Intet vilde faae hverken nu eller senere. Det er Ingen, som bryder sig om, hvorledes det gaar med Skoven. Det er Godt nok, at det Offentlige vil tåge sig af Sagen; men dermed pleier det ikke at gaae fort, og nu er det desuden for seent; havde det endda været for 20 eller 30 Aar siden». Det er ikke blot fornævnte Statsalmindinger, men ogsaa for en stor Deel de øvrige Hovedbygderne i Stør- og Værdalens Fogderi nærmestliggende Høider, der ere saaledes afskovede, som ovenfor
---- 409 SS-B ---- omtalt. Som Følge deraf ere Distriktets Skove ialmindelighed trængte saa langt tilbage, at det for en Mængde Gaarde allerede er forbundet med uforholdsmæssige Vanskeligheder og Omkostninger at forskaffe sig de nødvendige Skovprodukter. Det halve Antal Gaarde i nedre Størdalens, Frostens, Skogns og Værdalens Hovedbygder samt næsten hele Skatvolds Sogns Beboere maa kjøbe deres Veed og derfor give 9 Ort til 2 spd. pr. Favn (alenlang) .... I Værdalen kjøbes megen Veed fra Sparboen for indtil 2 Spd. pr. Favn foruden Omkostningerne ved Kjørselen. I Landdistrikterne er dette næsten noget Uhørt og en for Bønderne i Forhold til deres Forbrug av Skovprodukter og hele deres Økonomie og Livsbetingelser høist trykkende Udgift. Det er i sannhet et dystert bilde som tegnes av det fordums så skogrike Verdal. Og mens vi tidligere har brukt Barths generelle beskrivelser til å karakterisere forholdene i Verdal, kan vi nå se at Barth gir en beskriv else av de spesielle forholdene i Verdal som et eksempel på forholdene i landet. 8 Overhovedet vil man saavel efter de her meddeelte Oplysninger som efter det det tidligere Udviklede finde det forklarligt, hvorledes det har kunnet komme derhen, at i de af os bereiste Distrikter samt lige Statens Almindinger, alene med Undtagelse af enkelte Skovsrækninger i Namdalens übebyggede Egne, heeltigjennem kun frembyde Billedet af den fuldstændigste Ødelæggelse. Vi sige i de af os bereiste Distrikter. Thi strengt tåget kunne vi ikke svare for Mere end hvad vi seiv have seet. Men da Aarsagerne til denne Medfart med det Offentlige Skove ligeligen gjøre sig gjældende over det hele Land, holde vi os overbeviste om, at Forholdet i alle de øvrige Dele af Landet, hvor Staten besidder Almindinger med en saadan Beliggen het at det har været muligt at ødelægge dem, er væsentligt det Samme, som i Stør- og Værdalens Fogderi. Alle de Bygderne og de enkelte Gaarde nærmereliggende og saaledes værdifuldere Dele af Almindingerne, alle de disse oprindelig tilhørende Strækninger, der have en noget bedre Jordbund og en nogenlunde livlig reproduktion, ere paa saare faa Undtagelser nær solgte eller paa en af ovenanførte Maader gaaende tabt for Staten, alt det Øvrige udhugget og paa det Sørgeligste mishandlet og ruineret. Hvad Staten har tilbage bestaaer fordetmeste kun af høit- og afsidesliggende Fjeldmarker med en sumpig og ufrugtbar Jordbund, kun hist og her bevoxet med enkelt staaende vantrevne Træer og uden eller med en saa ringe reproduktion at en paa Fremtiden beregnet forstmæssig Behandling af Skoven ialdmindelighed ikke kan finde Sted, - saakaldet fjeld skov. Af den her nevnte Beskaffenhed er saaledes i Stør- og Værdal-
---- 410 SS-B ---- ens Fogderi i følgende Almindinger: , Størsteparten af Tromsdals og Indals Almindinger, Svarthoved, Qværndals, Malsaa og Værdal-Lexdalens Almindinger. Alene i den øverste Deel af Indals Alminding, i Svarthoved Alminding samt i en i Malsaa Almin dingens fjerneste Deel liggende Aasskraaning forekomme, idet disse Strækninger hidtil have ligget saavel Almuen som Andre for fjernt, sammenhengende Partier af endnu i Behold værende Tømmerskov, tilsammentaget dog en saadan Übetydelighed, at det i nærværende Forbindelse næsten ikke burde været nævnt. Af de Almindinger, der ikke som ovennævnte udgjøres af Fjeld skov, er Størsteparten af Skatvold, Frosten, Ekne og Wigs samt endeel af Vohlhougens Almindinger totalt afskovede og bragte i en saadar tilstand, at det ikke er at tænke paa deres Igjenbeskovning. - En übetydelig Deel af Skatvold, Frosten og Wigs Almindinger, omtrent Halvedelen af Volhlhougen, Dele af Tromsdals, Indals, Ramsaas, Hoaas og Størdal-Lexdalens Almindinger, tilsammentaget ikke 1/50 Part af fornævnte Fjeldskovstrækningerm have vel en godlændt og med Eftervæxt tildeels forsynet Skovbund, saa at de under forstmæssig Pleie atter lade sig bringe til verdifuld Tilstand. Men disse Strækninger er alle i den Grad udhuggede, at man skal have vanskeligt for i dem alle tilsammen at opdrive saameget som 10 Tylter brugbart Tømmer. I det ovenstående har Volhaugen blitt nevnt flere ganger, og derfor kan det være av interesse å se de refleksjoner Asbjørnsen gjorde seg angående dette lavtliggende fjellområdet, og den betydning det kunne ha for klimaet. Disse betrakninger skrev han ned i et brev til amtmannen i Nordre Trondhjem amt. Derifrå ble det sendt til herredstyret i Verdal. Asbjørnsen kom også inn på skogen vest for Verdalsøra og den betyd ning den hadde som verneskog. 9 Fra Forstmesteren i Throndhjems Stift. Den Indflydelse og Betydning som Skoven har paa at regulere Veir laget og yde Læ og Værge for den dyrkede Jord, er saa ofte omhandlet i Aviser og særskilte Skrifter, at det neppe er nødvendigt at gaa ind paa at drøfte denne Sag i dens Almindelighed. Istendfor at dvæle ved almindelige Betragtninger skal jeg af min Indberetning til Departementet fra forrige Aar, udskrive et Stykke af Beskrivelsen af Vohlhougen, der som jeg tror vil oplyse Sagen med et Exsempel, som alle kjende. Foruden den Vigtighed og Betydning Volhougen har ved sin god lændte Jordbund og Beliggenhed, som under en kyndig og rationel Behandling for alle Tider vil kunne gjøre den til et Middel for de nærmeste Gaardes og Brugs Forsyning med Ved og Tømer, har den
---- 411 SS-B ---- en anden og maaske enda større Betydning, som alt foran er antyde i climatisk Henseende. Er et saa stærkt fremtrædende Fjeldparti som Volhougen, der ligger utsat for de vestlige og syd-vestlige Vinde, som komme dunstvangre ind fra Havet, tæt og fuldstendig dækket med Skov, vil den stærke og stadige Fordunstning, der altid finder Sted i en større sammenhængende Skovmasse, frembringe en saadan Kjølighed over Fjeldpartiet, at disse med Fugtighed og Dunst svang rede Skyer og Luftstrømninger her strax og lettere ville nedfældes og komme de nærmeste Fladbygder tilgode i en jevnere fordelt Regn end Tilfældet nu synes at være; thi nu stryge de henover disse og Volhougens lavere, næsten skovløse Strøg, og først høiere op møde de sammenhængende Skove og Høifjeld, der med deres Myrvidder udstraale Kulde og udfældes som Erfaring viser, først her i hyppigere Byger og stadigere Regn. Fortsat Opmærksomhed vil utvivlsomt vise, at Søbygden i Aaringer, hvor det oppe i Bygderne jevnligt regner under vestlige Vinde, hvilket forøvrigt oftest er Tilfældet i den hele Egn, faar mindre Regn end disse. Men en saadan virkning som er omhandlet, udøver kun Tæt skoven eller den tætte Samstandskov, saalænge som den holder sig i sin hele Friskhed og Fylde. En glissen Skov med Gløtter, Aabninger og Aatehuller, der enten ikke har Kraft nok til at udskille en til strællelig Mængde Vanddamp af Bar og Blade, eller hvor Fugtighed en dunster bort, og Grunden tørker, dækkes med Lyng og gaar over til Hedejord, kan kun ufuldkomment udføre den rolle, som Naturen har overdraget den; thi hvor der er mange saadanne Huller og Snau stykker, er Skoven ikke mere istand til at javne eller regulere sin Temperatur og sine Varmeforhold. Om Dagen ophedes den ligesaa stærkt af Solstraalerne som Mark og Eng, som Snaufjeld og de aabne Stykker i og omkring den, og taber paa denne Maade den Fugtighed, som ellers bliver i den tætte Samstandskov og vedligeholder Kjølig heden, nåar Solen kun virker paa Kronerne eller Skovtaget; og om Natten udstraaler den glisne, aabne Skov ligesaa megen Varme som al anden Grund, der er dækket med Græs, Busker, Smaatræer eller mindre Planter, da der mangler et sammenhængende Tag af trækroner, som kan hindre Varmeudstraalingen. Ved en forstlig Ordning af Skov- og Almenningsforholdene i Værdalen maa, som af Ovenstaaende allerede vil skjønnes, Volhoug en fortrinlig komme i Betragtning, baade paa Grund af sit godlændte Væxterland, der tilsteder en rask og kraftig Reproduktion, formed elst sin Beliggenhed nær ved den folksommere Del af Bygden og paa Grund af den Indflydelse den utvivlsomt vil have paa de locale Regn forhold. Det er vistnok især Fjeldskoven, som har en saadan Indflydelse
---- 412 SS-B ---- paa at regulere Regnforholdene i en Egn; men at de lavere egnes Skove heller ikke ere uden Indflydelse herpaa, viser sig derved, at det ikke sjelden gaar regnskurer om Værdalens Præstegaard og dens nærmeste Omgivelser, som stryge de omliggende skovløse Gaarde forbi. Hvor stor eller liden Indflydelse den Skovteig, der strækker sig fra Værdalselven sydover langs Fjorden, har i denne Henseende, skal jeg lade være usagt, men tvivler ingenlunde om, at den, i tæt Samstand ogsaa kan gjøre og gjør sit; men i en anden Henseende har den en langt større Betydning som Læ og Værge for selve Jordbunden og dens Frembringelser i de Strøg, som ligge indenfor. Det er en uomtvistelig Kjendsgjerning, som paa utallige Steder i Udlandet og vort Land findes godtgjort og bekræftet (Lister, Jæderen, Læssø, Folddalen m.m.fl.) at nåar Skoven hugges nok Nærheden af store Vandflader, eller ved veirhaarde Strøg, saa gaar Egnen tilbage i Cultur og Produktionskraft. Saalænge som Vindene bleve opholdte og hindrede fra med fuld Kraft at virke på Jordbund en, var det ikke saa vanskelig at holde den i Hævd og faa Væxterne til at trives; men saasnart som alle Vinde frit og uhindret kunne stryge frem og tilbage og hente øget Kraft fra sin uhindrede Fart henover større Flader, tyne de Jordbunden saaledes ud, at den efter haanden bliver mere og mere ufrugtbar og uskikket til at bære Grøde, og den frembringer inden kort, ikke andet end Lyng og Mosearter. Gjødning virker ikke længe under saadanne Forhold, thi den opløses og henveires af Vindene, og da ethvert Læ mangler, virker ogsaa den evige Uro i Luften, den uafbrudte Piskning af Vind ene til, at fremskynde fordunstningen i mange Væxter paa en Maade, som er skadelig for deres Trivsel, hvilket viser sig i ringe Frugtsæt ning, kuede og vantrevne Former og Henvisne; i Folddalen som paa Island og mange andre Lande og Egne, er det alene Ødelæggelsen af Skovene og det Værge de have ydet Plantevæxten, som har gjort Kornavl til en Umulighed. - Uden at ville spaa Værdalen saa ilde, vil jeg dog med Eftertryk udhæve den store Betydning og den utvivlsomme Vigtighed, som den ovenfor omtalte Skovstrækning ved Værdalsøren sikkerligen har for alle de lavere liggende Gaarde i Strøget innenfor. Hugges den væk, saaledes som det skal være Tale om, hvis den bliver i nuværende Eiers Hænder, er det ingen Tvivl om, at det Læ som den nu skjænker en ikke ringe Del af Bygden, vil blive haardt savnet, og skal den i Fremtiden, nåar Savnet bliver stærkt nok til, at gjøre Krav paa at faa den erstattet ved nye Anlæg og Plantninger, søges gjenerhvervet og gjenoprettet, vil dette blive forbundet med Hindringer og Udkostninger, som vanskelig lade sig overvinde,- Nu derimod vil den hele Strækning formentlig kunne erhverves for en langt ringere Sum. Ved at kjøbe den nu, vil
---- 413 SS-B ---- Communen desuden ikke alene opnaa, at Skoven kan vedligeholdes og øges til Læ, Værge og Fordal for endel af Bygden, men Communebestyrelsen vil ogsaa ganske anderledes, endom alt faar Lov at gaa sin egen skjæve Gang, have det i sin Magt, at ordne den fremtidige Tilvæxt og Udvikling af Værdalsørens bygningsforhold. Idet jeg herved henleder Opmærksomheden paa disse Forhold, skal jeg tjenstligst henstille til Hr. Amtmanden, hvorvidt der maatte være Anledning til at træffe saadanne Forføyninger, at det omhand lede Skovstykke ved Værdalsøren, blev indkjøbt for Communens regning. Throndhjemd. 16 August 1862 P. Chr. Asbjørnsen Til Amtmanden i Nordre Throndhjems Amt! Oversendes tjenstligst Værdalens Formandskab, idet denne vigtige Sag særdeles anbefales til Communebestyrelsens Opmærksomhed og virksomme Foranstaltning. Nordre Throndhjems Amt 20 August 1862. A. Wessel Berg Seiv om dette brevet til bare en viss grad berører almenningsforhold ene, har det allikevel en interesse rent skogbruksmessig. Og at Asbjørns ens antagelser om verneskogens betydning for områdene innenfor, var riktige, er det vel egentlig få som har betvilt. Noen 10-år senere ble det nedsatt en egen Verneskogkomite for Verdal. Muligens var også Asbjørnsens brev en av årsakene til at denne komiteen ble til. Denne komiteens arbeid vil bli behandlet i et senere kapitel. Fra forstmester Selmers hand foreligger det også en del innberetning er som enten direkte eller så indirekte berører Verdal. I sin innberetning for 1866 understrekte Selmer det forhold at den tettest befolkede del av Stjør- og Verdal fogderi fremdeles var mindre bra forsynt med skog. Dette gjaldt blant annet Verdal. Dette er således et forhold som vi nå er ganske godt kjent med. Derfor kommer hans innberetning for 1870 som en meget positiv overraskelse: Tromsdals, Hoaas og Ramsaas Almenninger - befarede fra 20de til 26de juni - havde jeg ikke havt Anledning til at bese paa flere Aar, og det var ganske forbausende, hvilken Forandring der var foregaaet med dem i denne Mellemtid. Medens disse Skove første Gang frem bød det triste Billede af ganske snauhuggede Strækninger med en Uendelighed af Stubber og enkelte gjenstaaende tørre Graner samt en
---- 414 SS-B ---- Gjenvext af saa smaa Buske, at de neppe faldt i Øiene, frembød de nu hele store Partier med saa vakker og frodig Ungskov, at der synes at kunne være Haab allerede for den nuværende Generation at komme til at nyde godt af dem. Dette er et Exempel paa Riktigheden af den Anskuelse, jeg tidligere leilighedsvis har tilladt mig at yttre, at kunstige Foranstaltninger til Skovvæxtens fremme her i Regelen er ufornødne, og at det væsentlig gjælder at behandle Skoven med nogen Skjønsomhed og frede om Gjenvæxten, saa sørger Naturen som oftest seiv for Reproductionen. Visstnok høre disse Almennings skove til de heldigst stillede i denne Henseende, idet baade Jordbund en og Beliggenheden er ganske god, men seiv hvor Forholdene ere mindre gunstige, viser dog Reproductionen sig efter min Erfaring ganske livlig, og hvor Forholdene ere altfor ugunstige for Skovvæxten, bør der ialfald ikke for Tiden være Spørgsmaal om kunstige Kulturarbeider i nogen større Almindelighed, da Omkost ningerne derved neppe vilde være heldig anvendte. Selmer ville neppe få særlig medhold i det siste synspunktet han fremmer i det ovenstående. I dag drives som kjent svært utstrakt og meget vellykket kulturarbeid i skogen som av Selmer ville ha blitt karak terisert som «kunstige Kulturarbeider». Men i løpet av de vel hundre år som har gått siden Selmer skrev dette, har det skjedd en enorm utvikling med hensyn til forståelse for skogskjøtsel, og man kan ikke unnlate å peke på at det nettopp har skjedd som følge av det viktige arbeid blant annet Selmer utførte i forrige århundre. Mens Selmer var i Verdal i forbindelse med den innberetningen han skrev om disse tre almenningene, besøkte han også Leksdal ålmenning. Det skjedde i en noe annen sammenheng, men hans rapport om det besøket er allikevel så interessant at vi tar den med her. I Lexdals Ålmenning undersøgte jeg Forholdene med Hensyn til den der paatenkte Flødning i Lundselven, til hvis Lettelse det Konge lige Departement hadde tilladt at anvende et Beløb af indtil 20 Spd. for derfor at faa opført 2 Damme. Beboeren af Rydningspladsen Bulleraasen, der ligger i Nærheden af det ene Vand, for hvilket den viktigste Dam skulde opføres, modsatte sig imidlertid hensynsløst denne Foranstaltning, i det hun endog et Par gange forstyrrede det paabegyndte Arbeide, og først efterat hun var tilstaaet en Godtgjør else af 4 Spd., hvortil jeg erholdt Bemyndigelse, var det muligt at faa fuldført dette Arbeide, som ikke i ringeste Maade skadede hendes Plads. Følgerne af denne Udsættelse vare imidlertid, som tildels Forstassistent Mohn forklaret, høist uheldige; thi foruden at Opførelsen af Dammen herved fordyredes, blev heller ikke hugget,
---- 415 SS-B ---- hvad der var paaregnet, af Frygt for, at Materialet ikke kunde fremflødes. Men den værste Ulempe var dog, at Dammen maatte bygges paa en uheldig Aarstid, medens Grunden endnu var frossen, og uagtet den blev faskineret i Bunden og bygget omhyggelig, skar dog Våndet ud, da Tælen løsnede, saa Dammen blev utæt; den blev vel siden paa en maade tættet, men den bedste Flomtid gik tabt, og Flødningen mislykkedes. Jeg skulde ikke have dvælet saa længe ved denne Übetydelighed, nåar den ikke havde medført temmelig væsentlige mislige Følger. Den paatænkte Foranstaltning at frem fløde Tømmer og Ved fra Lexdals Ålmenning var søgt iværksat hovedsagelig af Hensyn til den skovfattige Del af nedre Værdalen, medens samtidig det Offentlige vilde have nogen Fordel deraf, da det vilde erholde Skovprodukterne bedre betalt. Men ved denne hensyns løse Optræden af Opsidderen paa Pladsen Bulleraasen vil muligens hele denne Plan forspildes; thi det mislige Udfald at Flødningen ifjor har frembragt saadan Mistillid blandt Befolkningen, at det er tvivl somt, om Sagen vil komme til at gaa, med mindre det Offentlige paatager sig det hele Arbeide, hvortil der ikke synes at være til strækkelig grund. Vanskelige naboer er tydeligvis ikke noe som hører bare nåtiden til. Bulleråsen og Bulleråstjernet ligger forresten ikke i Leksdal statsal menning slik Selmer gir inntrykk av. Begge deler ligger like nord for grensen til Båbu statsalmenning i Sparbu. Noter 1 Asbjørnsen: Om Skovene og om et ordnet Skovbrug i Norge s. 149 ff 1 Barth: Om Almindingsskovene s. 74 3 Asbjørnsen: Om Skovene s. 151 f 4 Barth: Om Almindingsskovene s. 38 f 5 Asbjørnsen: Om Skovene s. 153 f 6 Barth: Om Almindingsskovene s. 1 f 7 Barth: Om Almindingsskovene s. 28 fog 77 f 8 Barth: Om Almindingsskovene s. 85 ff 9 Originalen av dette brevet befinner seg i Verdal kommunes arkiv.
---- 416 SS-B ---- ARBEIDET MED SKOGENS BEVARING Forstmennenes arbeid har avstedkommet resultater. I dag er det et styre for hver ålmenning som arbeider i samråd med Statens skogtilsyn, og gode og grundige driftsplaner med hensyn til både avvirkning og skjøtsel av skogen er utarbeidet for hver ålmenning. Lignende driftsplaner er utarbeidet for de private skogene. For Værdalsbrukets skoger er det i likhet med Statens skoger utarbeidet langsiktige driftsplaner basert på de mest moderne prinsipper når det gjelder skogbruk. Også de mindre skogeierne, eierne av gårdsskogene, driver sin skog med omhu og omtanke. For de fleste er det utarbeidet driftsplaner, seiv om disse forståelig nok ikke er så omfattende som planene for Værdals brukets og Statens skoger. Imidlertid har ikke dette skjedd av seg seiv. Det måtte lovregulering og påbud til. Vi har tidligere sett at Staten regulerte hugsten i almenn ingene og andre offentlige skoger. Men privatskogene var ikke berørt av slike lover. Av den grunn bevirket departementet at det i 1874 ble nedsatt nok en skogkommisjon som skulle behandle dette forholdet. Det offentliges skoger var brakt under kontroll, «men hvad angår spørsmålet om den private eiers rådighet over skogen, er det ikke frem kommet noe resultat, som kan fjerne bekymringene for fremtiden». 1 I den anledning siterte departementet hva en tidligere kommisjon hadde uttalt: «... at eierne av skog her til lands i det minste hittil har trodd ikke å ha felles interesse med landets befolkning forøvrig». 2 Kommisjonen la ganske snart frem et utkast til ny lov om skogvesen et, men saken ble liggende i flere år uten at noe ble gjort. Men omsider i 1893 ble noe av det arbeidet som var utført, lagt til grunn for en ny lov: «Lov verneskogens bevarelse og mot skogens ødeleggelse». Loven ble vedtatt den 20.7.1893. Denne loven bygget på det prinsipp at herreds styret kunne fastsette vedtekter for skogens behandling. Og som et resultat av dette nedsatte herredsstyret i Verdal den 14.9. 1895 en komite til å ta seg av lovens intensjoner. Komiteen fikk navnet Komiteen for Befaringer af Værneskog inden Værdahlens Herred. Komiteen besto av følgende medlemmer: Formann Elling Reppe, lensmann Wessel, furer Dillan, og fra det offentlige skogforvalter Winsnæs.
---- 417 SS-B ---- Komiteen begynte sitt arbeid i 1897, og alle private skoger i Verdal ble befart i august og september samme året. Som et resultat av befaringene ble man den 5.11.1897 enig om at samtlige Skoge og Skogmarker i Vær dalen bliver at optage som Værneskog, dog saaledes, at Skogeierne gives Adgang til Hugst af Kornstør og Gærdefang til Eiendommenes høist nødvendige Brug. Videre utarbeidet komiteen foreløbige vedtekter som skulle gjelde for Verdal. Vedtektene var imidlertid ikke helt gode, og allerede året etter ble det gjort mindre forandringer. Da tre år var gått, kunne man på grunnlag av de erfaringer som var gjort, sette opp de vedtekter som skulle gjelde. Komiteen gjorde disse ferdige den 14.3.1901, og den 9.4. samme år ble de vedtatt av formann skapet. Og vedtektene ble godkjent av Kongen den 11.9.1901. Den furuskogen som i dag finnes på Ørin på Nordre Telløra, er kanskje et resultat av de advarsler som ble gitt i forbindelse med verneskogens betydning. Asbjørnsen nevnte denne skogens betydning for landet innenfor i sitt brev som er gjengitt i forrige kapitel. Dette bildet viser M.P. Moen mellom de nye furuene under plantingen på Nordre Telløra i ca. 1910.
---- 418 SS-B ---- Dette er de første vedtatte regler for skogbruket i Verdal. Reglene lyder som folger: VEDTÆGTER MOD SKOGENES ØDELEGGELSE I VÆRDALEN. Efter Værnskoglovens § 8 Værdalsøren 1902 §1 a. I Naaleskog kan hugges Trær, som holder mindst 22 Cm. ved Af hugget eller høieste Rod, med Undtagelse af 1 Værntræ, som holder mindst 21 Cm. i Tværmaal 1 M. fra høieste Rod, paa et Ar i Gran skog og paa 2 Ar i Furuskog. Et Ar maales i Firkant med 10 M. Side, to Ar ligeledes i Firkant med 14 M. Side og kan Maalet udlægges paa Marken efter Skogeierens eget Forgodtbefindende, kun maa iagt tages, at samme Træ ikke regnes i flere end en Firkant. Der gives Skogeieren Adgang til at hugge Korn- og Gjærdestør samt Gjærdefang til eget Brug, og til Salg til Forbrugere inden Herredet. Det sidste efter Udvisning, nåar det kan ske uden Skade for Skogen. Det bemærkes, at der i dette Øiemed tages Hensyn til at beskadigede og undertrykte Trær i mest mulig Udstrækning udnyttes. For Smaabrugs Vedkommende, som har et lidet Skogstykke, kan der under extraordinære Forhold paa derom indsendt Andragende til Herredsstyret tillades, at der gaaes ned under fastsatte Maal, nåar det kan ansees fornødent til eget Brug. b. Tørre Trær. c. Undertrykte og døende eller uvæxterlige Trær, som er mindre end det under Post a nævnte Maal. d. De under Post a nævnte gjensættende Trær, dersom tilstrækkelig Ungskog har indfundet sig, som kan klare sig uden Værn af ældre Trær. Skogeieren kan forlange Skogvogterens Hjælp til at afgjøre hvorvidt der under Post a nævnte Betingelser er tilstede for Hugst af Værnetræerne. §2. Barkflækning og Syring samt Barhugst er forbudt, dog kan i Nødstil fælde ved Udglidninger og lignende Tilfælder tillades Hugst af Bar. §3. Skogeieren har i betimelig Tid at melde til Skogvogteren, nåar han agter at hugge i større Partier til Salg.
---- 419 SS-B ---- §4. Der antages af Herredsstyret 13 Opsynsmænd hvis Distrikts Grændser falder sammen med Fattigkredsene. De med Opsynet forbundne Ud gifter udredes af Herredskassen. Af de Beløp, som i Henhold til § 9 maate indkomme, dannes et Fond, som under Herredsstyrets Bestyrelse bliver at anvende til Skogsagens Fremme inden Værdalen. §5 Nærværende Vedtægter gjælder ikke Skog som opryddes til Dyrknings land, Husetomter, Sætre eller Veie. Værdalens Formandskab 9de April 1901 Elling Reppe Ordfører Ved Kongelig Resolution af Ilte September 1901 er det naadigst bestemt: «At de af Herredsstyret for Værdalen Herred, Nordre Trondhjems Amt, i Møde den Iste April 1901 besluttede Vedtægter mod Skogenes Ødelæggelse i Henhold til Lov om Værnskogens Besparelse og mod Skogenes Ødelæggelse af 20 Juli 1893 § 8 naadigst approberes som gjældende indtil Videre». I 1915 ble disse vedtektene satt ut av kraft da nye skogvedtekter ble vedtatt. Disse var i samsvar med en ny lov av 1908. Disse nye vedtektene var som følger: NYE SKOGVEDTÆGTER FOR VÆRDALENS HERRED Kongelig resolution av 15. oktober 1915. Trådte i kraft 12. november 1915. §1. Aavirkning til salg eller industriel produktion av gran og furutrær, som 1 meter fra høieste rotbaand holder mindre tvermaal end 25 cm. paa bredeste kant utenpaa barken, er forbudt. §2. Uten hinder av forbudet i § 1 kan aavirkes helt tørre (døde) eller vind fældte trær. Likeledes kan efter utblinkning av opsynsmanden, amtsskogmesteren eller hans assistent aavirkes til salg eller industriel produktion: a. Undertrykte, uveksterlige, vantrevne, syke eller beskadigede trær. Bind VI B —27
---- 420 SS-B ---- b. Trær, som av hensyn til den øvrige skogs trivsel eller eftervekst bør hugges. Trærne merkes paa rot og stamme med en av herredsstyret god kjendt blinkøks. §3. Enhver aavirkning til salg eller industriel produktion skal anmeldes til opsynsmanden mindst 8 dage før blinkningen eller, hvor saadan ikke anvendes, hugsten iverksættes. §4. Opsynsmanden, amtsskogmesteren eller hans assistent er berettiget til ved enhver hugst at forlange gjensat et tilstrækkelig antal friske, kraftige læ- og frøtrær, hvor dette ansees paakrævet. §5. Tvistigheter om utblinkningen avgjøres efter en av parternes forlang ende ved skjøn, hvorav skogeieren, herredsstyret og amtsskogmesteren opnævner 1 mand hver. §6. Herredsstyret inddeler herredet i mindst 6 opsynsmandskredser og ansætter for hver av dise en opsynsmand, for hvem instruks utfærdiges. §7. Opsynsmændenes løn utredes av herredskassen mot lovbestemt refusion av statskassen, dog saaledes, at utgifterne ved opsynsmandens blinkning utredes av den, for hvem arbeidet utføres. §8. Overtrædelse av vedtægterne er belagt med straf. §9. De ved kongelig resolution av 11. september 1901 approberte skog vedtægter for herredet ophæves fra den tid, nær værende vedtægter trær i kraft. (Traadte i kraft 12/11 1915.) Etter den tid har mange nye lover kommet til. I 1923 kom lov om skogvern, og i 1929 ble det vedtatt nye skogvedtekter for Verdal. Men en av de lover som har hatt størst betydning er Skogvernloven av 1932. Denne loven innlot seg ikke på å slå fast hva som var god skogskjøtsel i de forskjellige varierende tilfellene. Dette overlot den til det faglige
---- 421 SS-B ---- skjønn. Loven brakte skogbruket over på en faglig sett tryggere basis. 3 Lovens §1 fastsatte at skogoppsynet besto av herredenes skogråd med skogoppsynsmenn. Overoppsynet med fylkene hadde fylkesskogrådene, og skogstyret var den øverste oppsynsmyndighet. (Se Tromsdal: Skogen i Verdal.) Men her i Verdal var det allerede opprettet herredsskogmesterstilling før denne loven trådte i kraft. Aneus Karlgård ble tilsatt som herreds skogmester under første verdenskrig. Av sparehensyn ble stillingen inn dratt i 1923. Det hevdes at at Karlgård gjorde en fin innsats i den korte tiden han virket. 4 De nye skogvedtektene for Verdal som er nevnt ovenfor, og som ble vedtatt i 1929 medførte at herredsskogmesterstillingen på nytt ble opp rettet. Og som ny herredsskogmester ble Arne Tromsdal tilsatt. Han kom til å virke i denne stillingen i mange år inn til han gikk av for aldersgrensen i 1975. Og det er et stort og fortjenstfullt arbeid han har utført i denne perioden, og det er mange skogeiere i Verdal som har Tromsdal å takke for gode driftsplaner for skogene sine. Etter Tromsdal ble Toralf Bjelkåsen tilsatt i stillingen. Den deles nå med Inderøy kommune. Noter 1 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 192. 2 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 192. 3 Sandmo: Skogbrukshistorie s. 211. 4 Verdal landbrukslag 100 år s. 161.
---- 422 ----
---- 423 SS-B ---- IV KILDER
---- 424 ----
---- 425 SS-B ---- KILDER Kildene som her er gjengitt, er avskrifter av primærkilder. De aller fleste av originalene finnes i Riksarkivet i Oslo og i Statsarkivet i Trond heim. Imidlertid finnes noen i Det norske skogselskap og noen på Norsk skogbruksmuseum på Elverum. Dessuten finnes ikke så få i Verdal i Værdalsbrukets arkiv i Vuku. For at det skal være mulig for folk flest å lese dem, er de ikke foto grafisk gjengitt. I mange tilfeller er håndskriften mildest talt vanskelig å lese, og i tillegg kommer det forhold at de fleste er skrevet på gotisk. Avskriftene er for de flestes vedkommende foretatt av kvalifisert personell ved arkivene. Allikevel kan det ikke garanteres med hundre prosent sikkerhet at det ikke forekommer feil. I noen tilfeller kan originaldokumentet være av en slik forfatning at skriften ganske enkelt er borte. Andre ganger kan det være selve skriften som ikke er leselig. Men stort sett kan man nok regne med at kildene er korrekt gjengitt. Det er disse kildene som har dannet grunnlaget for storparten av tekstene i disse to bindene, VI A og B, av Verdalsboka. De av leserne som måtte ønske det, kan således sammenholde forfatternes tolkninger av kildene med de virkelige kildene. Mengden av kilder er som man forstår, meget stor. Av forståelige grunner har vi her holdt oss til det materialet som direkte berører Verdal. Enda har vi vært nødt til å foreta et utvalg. Forhåpentligvis er utvalget så representativt som mulig. Tallet på kilder er minst fra 1600-årene. Utover 1700-tallet øker an tallet, og på 1800-tallet er antallet meget stort. Vi har derfor prøvd å ta med så mange som mulig av de aller eldste. Disse er også de som er vanskligst tilgjengelig. Av 1700-tallets, og spesielt 1800-tallets kilder, har vi vært nødt til å plukke ut dem som har hatt størst betydning for denne fremstillingen. Foruten at kildene på denne måten utgjør en del av et hele, er det vårt håp at de også kan benyttes av andre som ønskes å forske i denne del av Verdals historie.
---- 426 SS-B ---- Riksarkivet Kanselliet Skap ik Pk. 341 Sag-Kommisjon 3^2 No 181 Jeg Peder Wiibe til Gierdrup Kongl: Ma: befalings Mand ofuer Thrundhiembs Giør vitterligt, at Efter som Erlig oe vel Agt Mand Hans Bastiansen Sorenskrifuer Ofuer Størdals oe Selboe fougderier, af mig hafuer verret begierendis at han: Hans Ko: Mai til Aarlig afgifft maatte bevilges at op tage et Ringe Saugbrug udj Vllvilde Foss eller Elf. Oe efterdj samme Saugsted er, efter befalning som der om Er blefuen Vdsiedt, af Sorenskrifueren oe Sex Mend besigtiget. Oe af den: Saa som deris besigtelse, som vnder forseigling Er af r lefuerit, Udførligen tilkiende gifuer, paakiendt at samme Saug kand opbygges udj Vlvilde Elf, uden nogen før optagen Saugers schade oe forfang, iche heller er det nogen til schade paa Agger eller Eng udj nogen maade, oe at tømmer der til kand bekommis udj Kongl: Maytz Alminding, som ligger Paa begge sider Skiecher fossen, Ock op under fieldet fra Hielmoe oe til Lille Langdall, Saa velsom oe udj Klugs schoufue som Kiercken oe Kongen er til hørig, Saa at den kand Er Agtes for at vorde En Ringe Flom Saug, da hafuer Jeg paa hans Ko: Ma: min Allernaadigste Herris veigne, Sampt indtil Hans Ko: Ma: eller hans Maytz befallings mand, her paa Thrund hiems Gaard derom Anderledis Lader tilsige, eller Oe at Berg- Vercker der Neer hos kunde opdagis forundt oe bevilget, Saa oe her med forvnder oe bevilger forbe 2. Hans Bastiansen bem:te Saugbrug udj Vllville Elf, at Anfange, Niude, bruge oe beholde dog med saadan Condition oe Vilkaar, at hand til huer Martinj dag Vnder samme Saug oe des brugs fortabelse, schal gigus Oe udj Thrundhiems Gaards schrifuerstue, betaile Trej Rix Dr. vdj Grundleye, Saa oe Aarlig oe udj Rette tide fornøye ock betaile Kongl: Ma: schatter, Tiende bord eller Anden Vdleeg, som af for bem— Saug brug blifE paa budet, ock schall Contribueris, Forbiudendis alle oe En huer Hans Bastiansen, her imod at hindre, eller udj nogen maade forfang at giøre eller giøre Lade,til vitterlighed vnder mit Zignet oe haand, Datum Thrundhiems Gaard d. 7 Augusty A 2: 1657. L.S. Peder Wiibe. Denne Saug oe Adkomst bref paa Vllvilde Saug er ved giordte Accordt oe for Enning, afstanden til Ko: Maytz Justitzchrifuer Laritz Pedereen Brix, oe vnder samme for Enning aftalt, oe meent at hand seif bekoster Søger oe for huerfuer, efter den Allerede Giorde Naad: Anstalt Saugerne vedkommende, Paa tilbørlige steder bøxel oe feste bref Dat: Lauanger dend 23 febr: A— 1 665- Hans Bastiansen Egen Haandt.
---- 427 SS-B ---- Jffuer Baldtzersen Ko: Ma: Bestalter Amptskrif- Ofuer Thrund- Hiems Ampt, Giør hermed vitterligt, At efter som Ko: Ma: min Allernaad: Herre, Mig Naadigst hafuer Anbefalled Oe tilfor troed, At henstede oe fæste alle de Sauger som er bestaaende paa Ko: Ma: Kierchens oe Geistlighedens Godz ock Grunder, Saa velsom med alle Andre Saugbrugende her i Thrundhiems Ampt, At beslutte om En Aarlig visse Afgiift, J Steden for Tiend bord Saugmester oe Saugdrenge schatt, Med dis videre efter samme Naadigste befalings ydermere Jndhold oe om formelding, Acte rit den Kongl: Recidentz i Kiøbenhafn den 28. Sept: Nest for leden. Saa hafuer nu Erlig oe velforneme Mand Lauridtz Pedersen Ko: Ma: bestalter Justitz schrifuer her udj Norge, af meg paa Ko: Ma: vegne og Naad: behag Sted oe fest Vllvild Saug J Verdallen paa Ko: Ma: Grund som Hans Bastiansen Sorenschrifuer i Stordals fougderie, tilforn i brug hafuer haft, ock nu for han: opladt oe afstanden, Gifuer Aarlig Grundleye til Ko: Ma: Tre Rix Dr., Af huilchen Saug sampt efterfølgende schoufuer oe des brug, hand mig nu paa Høyest bemSfi Ko: Ma: vegne J Fæste hafuer gifuen T Trediesinds tiuge Rix daller, huor fore hand den her efter oe hans hustrue /: Om hun i Encke Sæde efter hans død vorder be sidende.:/ deris Lifs tid, maa hafue bruge oe beholde, Oe til des brug Nyde U-hinderlig tømmer af de schoufue som der til for hen efter Velb: Peder Wiibes til Hans Bastiansen vdgifne Saugbref Nyt oe bekomed hafr Nemlig Ko: Ma: Alminding paa begge sider Sckiecher fossen, oe op til Skiercheren, Jtem fra Hielmoe begge sider Helgaae oe op om kring Verren oe begge sides op med Juldøllen , Jlige maader udj Klugs oe Bierten schoufuer Oe huis der findes paa begge sider Kisbovand efter samme brefs videre Jndhold, Acterit Thrundhiems Gaard den 7 Augustj A°. 1657: Hour af ham her efter Aarligen schal vdgifue J Tiende bord Saugmester oe Saug drenge schatt, oe deslige Vdgift Sexten Rixdaller, som hand Aarligen til huer Paasche til mig her J Throndhb.schal Erlegge oe betaile, begyindis til Paasche nu førstkommendis oe saa fremdellis Continuere, Imedens samme Saug Er bestaaendes Saa vel som oe dend sedvanlige Grundeleye som for bemelt Aarligen til Martinj dag Jligemaader her i Thrundhb., til meg at Clarere, vnder Saugs for tabels, huor imod hand Saaledis samme brug maa giøre sig saa Nøttig som han best kand, Ock ingen udj for££ schoufuer at hugge eller hugge lade, Mens her Efter som til forne vorder bemelte Vllvild Saug forH£. Lauridtz Pedersen til Aarlig brug U-præjuducerlig i alle madder, dog Saa vidt Lougligt oe for suarligt, Thi forbiudes oe en huer for be-tS Lars Pedersen her udj nogen hinder eller forfang i nogen Maader at giøre, eller gxøre Lade, Actum Thrundhb, d, 11 Marti Anno 1665: L.S. J: Baltzersen, Saasom inden bem brug, som Jeg hafr bøxlet af hans Ko: Ma: lxgger Jens Bing Raadmand beleiliger end mig, oe hans brug i Lexdahlen, mig bequemmere, da haf r Jeg imod bemifi Lexdahls Sauger forM Vllvilde Saug oe brug ombyt, oe her med til Han: ofuerdragen, huilche hand efterdags maa giøre sig Saa nøttig som hand best ved oe kand. Thb. d 12 Aprilis A°. 1683: L. Brix
---- 428 SS-B ---- Lige liudende med Originalerne Fester (U.) Jens Lauridsen Skive (u.) V. Friis Copie af SlrVelbr: PederWibes bevillings brev och til Vlfuilde Saug i Wærdahlen af Dato den 7-- Aug Sambt Stiftambtschrifuerens Sl: Jffr Baldtzersens af d 11 Martj 1 665. Huilche tilhører Adkomst A 22 1657 bøxelbref Jens Bing
---- 429 SS-B ---- Kanselliet Skap Pk. 341 Sag-Kommi sjon 3^2 Jeg Peder Wibe Till Gierderup Ko: Ma: befalings Mand offuer Thrundhiembs Leehn, Kiendis og hermed giør for alle Vitter ligt at Eftersom Hederlig og Vellærdt Mand Hr Erich Olufsøn Guds ords Medtiener til Værdals Præstegield, hafuer været begierendis at hannen: hans Ko. Ma. til Aarlig afgift maatte bevilgis af ny at opbygge et ringe Saugbrug udi Vekke Sogn udj Værdalen: Og efterdi samme saugbrug er af Sorenskriveren og Sex mend efter derom udstedde befalning, besigtet og af dennem/: saa som deris besigtelse som under forsegling er ofurleveret formelder:/paakiendt at samme Saug kand paa forb- Ko: Ma: Jorder Storelangdals leyemaal udi een liden Foss kaldis Blouku, lejlendingen foruden schade paa Ager eller Eng, opbyggis, Jtem at Saugtømmer til samme Saugbrug, Andre nest omliggende Sauger under hinder eller skade, kand til forhandles af forbe- Storlangdals underliggende schouge, jtem udj Høsøiens som er oven og Norden for Saugstedet dis ligs udj Moesaas Elfs Skouge alle tilhørende hans Kongel: Maj: och Cronen. Da hafuer Jeg paa Ko: Ma: min allernaadig ste Herris Vegen og Naadigs behaug sampt indtil saalenge hans Ko: Ma: Befalings Mand her paa Thrundhiembs Gaard formedelst om Berrigverker der ner hos kunde opdagis, eller for andre aarsager skyld anderledis der om lader tilsige, undt og be vilget saa og hermed under og bevilger forbe- Herr Erich Olesøn be— Saugbrug udi Blouku foss paa Storlangdals leiemaal udi Verdalen, att anfange, niude, bruge og beholde, Dog med saadan Condition og Vilkor at hand til huer Martine dag under samme Saug og detz brugis fortabelse skal gifue og udi Thrundhiembs Gaards Skriverstue betaile Fem Rdr Udj Grundleie, saa og aarligen forhøje og betale Ko: Ma: paabudne schatter som af forbe ifi Saug blifuer paabuden og schal Cintribuerisæ Forbiudendis alle og eenhuer forbe— Herr Erich herimod at hindre eller udi nogen maaderforfang at giøre eller giøre lade Thil Vitterlighed under mit Zignet og egen haand. Actum Thrundhiembs gaard den 10 July A£ 1657: Peder Vibe m. p. No: 9 En Rix ort. Ædele Velbyrdige og Strenge Herre Hr. Offue Beilche til Østeraad Congl: Maj: Raad, Canceler udi Norge, Assessor i Collegio status og Leens Herre over Thrundhiembs Ambt, Høygunstig D atron og Befordrer og Fred af Gud Fader formedelst Jesum Chris turn. Jeg er foraarsaget ydmygelig at anmode E: Ex: at eftersom Jeg efter Ambtskriverens Discrete og velfornemme SE. Jffur Baldtzersens tilsagn maa fløtte een liden Saug et lidet støch op paa mit eget Odels leyemaal, fordi at nest hos liggende Skoug er udhugget, og fra de andre der til af forrig Velb: Leens Herre Sl. Peder Vibe, bevilgede Skouve kand iche uden Største difficultet og Ulidelig bekostning tømmer tilføris
---- 430 SS-B ---- E.' Sx: Da vilde høygunstig bevilge og befale Sorenskriveren med danne Mænd Saugstedet og samme schove at besigte, og detz beskaffenhed fra sig til efterrettning beschreven give. E. Ex: med alt Kierthafuende den allerhøyeste Gud til lifs og Siels stedsværende Velstand befaler Jeg og forblifuer Moe I Værdalen 3. Jan. 1668. E. Ex. Ydmyge og plichtige Thienere Jens Christophersen Sorenskriveren og Danne mænd Anbefalis dette Saugsted med skovene at besigte og det fra sig give beskreven som di achter at Ansvare; Paa det min Allernaadigste Herre og Konge der aff kand nyde den Rettighed ham underdanigste bør. Achtum Thrundhiembs Kongsgaard d: 9. January 1668 Offoe Bielche. No: 9: En Rix ort Anders Christensøn Sorenskriver i Selboe oe nu til forordnet udj Dommer steed Retten at betiene over Størdals Fougderj, Laurs Hougum, Svend Byne, Gutorm Kaalstad, Ellef Holmen, Jacob Leersett og Ole Setter Laugrettis mend udi Verdals Prestegield, Giør alle vitterligt at Eftersom Hæderlig og vellærdt Mand HT. Jens Christophersen, Guds ords Medtiener her sammesteds, Efter underdanigste Andragende Supplication oss anviste hans Exell: H£ Cancellers voris gunstige Leens Herris befalling at skulle besigte et saugsted, ved Høysøen i Voche Sogn i Gield liggendis, Hour hen forn h£ Jens, ville forflytte een anden Saug/: Blachou:/ Een fierding vegs neden forre, bestaaende, formedelst schougen der mest udhug get er og beqvemmeligere til det øfrige Steed at kand faaes, Och detz beskaffenhed at give med videre, velbell befalings Jndhold aff dato Thrundhiembs Kongs gaard den 9 January 1668: Samme forschfl dend Høygunstige Øfrigheds Ordre Hørsommeligst at fullbyrde, Hafuer vi oss den 28 May paa Aastedet begivet og detz tilfelde grandschet och Erfaret, da befindis at veed forn Højsøen wand af adspringende Elf, ved een liden Fos kand bebyggis een beshe Saug, omliggende Bønder och Sauger uden præjuditz, Helst efterdi Thømmeret som der til skal forbrugis, vil søgis og tagis omkring be.2. Højsøens Elf og Saugsted i Storlangdals og Vorslættes gaardes Skouger, HU Jenssis tilkiøbte Odel, och Norden fore i Kongl: Mayt al minding, Huilche Skog af Sal: Welb: Peder Wibe tilforne til før— blochou saug efter foregaaende besigtelse paa HøjbeH Kongl: Maj: vegne schal være bevilget at niude og bruge i allemaader. Huad Grundleien sig belanger, det henstiller vi til den gunstige Øfrigheds gode Consideration formedelst Odels Grund ut suprea Borene til Lade platzen at fremkiøre og flotte ehr ved 3 store Miile vegs fra Saugen. Saaledis som forskrevet at være, dette bekrefter vi med voris Zigneter her undertrøgte Anno die et loco ut supra. Richtig Copia af Originalen som mig er lefueret Test: J. Baltzersen.
---- 431 SS-B ---- Trondhjems amts regnskap 1662 II Lit: F. Mandtall och iordbog Offuer Størdallss fougderie Bereignitt fraa, Nytaardx daug, Anno 1662 Och till aarsdaugen der nest, Efter 1663 Sauger och Saugmester Schatt, Nemhlig aff huer Stabbell Bord i Saug och Saugmester schatt at were Contribuerit - 5 1/2 Rdr Som følger Werdallen, Andreas Christophersens Sauger Offuer Tromssdals Saug - k 1/2 Stabell Ner Tromssdals Saug - 5 Stabell Dillomb Saug 06 Stabell Er, Penge 85 Rdr 1 ort H:r Peder Juels, Fossnes Saug 3 Stabell Offuer Birchen Saug - 4- Stabell Ner Birchen Saug | Stabell Er, Penge 22 Rdr Sophie S: H:r Erichsis Langdals Saug 1 Stabell Er, Penge 5! R dr Soerenschriffueren Hans Bastians: Wlffuen Saug Er, 2\ Stabell Penge — Lenssmand Aache Houg Offuer Lexdals Saug Nedre Lexdals Saug - Er, 13 Rdr 3 ort ■ 3 Stabell bord Z\ Stabell Penge 30 Rdr 1 ort Summa Paa Forschreffne, Sauger Och Saugmester Schatt, Er in Penge — Rdr 1 ort 21 sk Datum Vernes Dem lo Januarij Anno 1663. Nielss Pederss: (L.S.) Egen haand
---- 432 SS-B ---- N°- 9: En Rix ort. Jffuer Baltzærsøn Kongl: Ma: Bestalter Ambtskriver over Thrundhiembs Arabt. Giør Vitterligt, at Eftersom Hæderlig og Vellærdt Mand H- Jens Christophersøn Medthiener Udj Guds Ord til Værdalens Prestegield, Mig hafuer Anviist afgangen Peder Wibe, forige Arabtraand ofuer Thrundhiembs Ambt, Hans udgifne &l Saug eller bevilnings Bref till bemelte H- Jensis formand S— Erich Olesøn paa Jtt Saugbrug i bemelte Wærdalen udi Blouku Foss Acterit Thrundhiembs Kongsgaard den 10 July 1657. Da eftersom Meer bemelte H- Jens Christophersøn nu begirer samme Saug at opfløtte paa Højsøen leiemaal hans eget kiøbte gods, formedelst Manquemente paa Thømmer, der nu Saugen staar, og paa den begierte Sted allene lejlighed til een Ringe Beche Saug tre Mile ofuen for Søen eller Lade Platzen, og til detz brug Thage Thømmer i hans egne Kiøbte gaarders Skofue, med /: Huis i Kongl :Ma-: alminding der til bemommis kand, Andre for bevilgede och i brug hafuende Sauger Sauger Upræjudicerlig Efter nu fore gaaende besigtelse paa hans Exell: H r Cancellers Befaling af Nest afvigt 28 May Hourfore her med paa Kongl: Ma— vegne och naadigst behag. Consenteris Saug som forbemelt at fl øt * e^ s Opbygge og til brugs føre. Eftersom hand der af til Kongl: Ma — i Fæste hafuer udgiven Tiufve Rixd: Och der foruden i Aarlig Kiendelse eller Skougleje af Kongl: Alminding Thou rdr. Som præcise til huer Martinj aften til mig eller Huem til dis Annammelse paa Kongl: Maj: vegne blifuer beskichet skal Erliggis under samme Brugs fortabelse. Saa velsom J lige Maader til Rette tider at Clarere Ko: Ma: Thiende bord Skat och detz lige, som paabudet ehr eller blifuer, Hour imod hand maa giøre sig samme brug saa møttig, som hand best veed og kand, louglig adferdt og fremfart Chemæs. Dis til Vidnisbyrd mit Zignet och egen Haand Actum Leeren Gard den 5. Juni 1668. Jffuer Baltzersøn. Disse Copier Richteligen at være udschrefne efter Originalerne Testere vi med Hender og Zigneter
---- 433 SS-B ---- Rentekammeret ROA, matrikler. Kongl. May. fuldkommen Jordbog offuer gandsche Størdals Lehn paa alle Gaarder och Gaardeparter ingen vndertagendis med des Leylændinger och Opsiddere, huad en huer besidder och bruger och derhoss specificeret alle Lodzeigere och Bøxelraadige dessligeste ald Kongl. Maystats Lehding och Thiende och huis till Reens och Bache Closter vdgiffuis effter Kongl. Commission af Dominer och Dannemen effter Gaardenes forrefunden Vilchor och Beskaffenhed saaledis erachtet och be fattet Anno 1669. (Utskrift forsåvidt fjeldsletter og fiskeri angaaer) Werdals Gield Hougs Tinglag XXX Forrens Tinglaug Grunde Fos Hr. Peder Juell thil Lars Persen Brix for Laxfischende och Teersted ? ved det søndere Land 1 øre Grunde Anders Oelsen Saa findes och vnder forschreffne tuende Grunde Gaarder Vilckor til Laxefischende med Hauffbiugning och Nodkast, neder och vesten for Grundefos,Huilchet forschreffne Grunde Gaarders Opsiddere effter Laugen tilkommer. Nu taxerit for 1 øres Leve och samlagt med Gaarden, och beregnet Landdrotten. Her Jenns ' Christophersen som forschreffuet staar, at niude effter Breff och Schiøde hand derpaa i Hende haffuer.
---- 434 SS-B ---- Statsatbivit i sT*o"H.3&«vm Utskrift J.nr. 881/1914-9» AT/SK. av kopibok lé7o - 1671+. (Forhør og D omme r m. v. ) for Stjør- og Vardal sorenskriveri. Hana Ehm Kongl May t - 3 Besialter Ædaoernschrifuer och ?01. li+O !l Dommar, of f uer Størdahla 1-ougderie och Selboe, Peder Faam, Erich achej.Elluf, Ame, Nielfl och Ellef Larßen Skrouffue, Be ædigte Laugretti3 mænd udj Werdahla Presteg: Giør Hermed witter liat at Anno Christi 1672 d: 23 Auguatj ware wj effter høigunatig ssssssss Øfrighedtz Befahling, paa dend Aasted, Leeraaens Bech, liggendia udj bemelte Vferdahlen Loulig thilnefnt och forsambled der Samme stedtz Effter Erli<?, achbahr och welfornehmme Mand Jena Bing Kong: Kay-*z Fougit Dffuer Stordahla Hana Andsøgning och begierring een Saugsted at besichtige huort da for OB af be melte Jena Bing, blef producerld och Frembwieat, Een hans Skrift lig Supplication, til hana Excellz h: Canceler, och Sticht Ambt mand, welbaarne Offue Bleiene, om be-: Leeraaens Bech Saugatedtz oesichtel3e, til Kong: May*- 2 intereaaia Formeerel3e, at optage och bebygge, de dato Thrundhiemb d: 18 Junij, 1672. Huorpaa høibemelte Hana Excellz h: Canceler d: 19 ajuadem hafde Resolverlt At Sohrenachriffueren med Sex U-willige Laugrettiamænd, Forbe-: pladtz achulle besichtige, och tilforn Fornehmme om det Berrigwercherne eller Opblugte Saugsteder kunde isære præ judicerlig med widere detz Jndhold, Effter Huilchen Solititation Sampt derpaa Gunstig Erlanged Tilladel3e och Befahling, Wj ofl aTf tor Skyldirste irebtthr, och hafuer ladet ware Andge- lerre3hørsorr.ell3 et Och sarane Leeraaens Bachs Saug atedtz Beschaffenhed, och Grandgifuelig at grandsche och Erfahre, Da i saa maader befunden, at samme Pladtz ligger paa halffuor Skrouffuis Gaard Skyldende Et Spand och en half Øre, L er*. *//et- Str+r* ■s-rj
---- 435 SS-B ---- S- Jens Bing bøxel Raadig, Sampt NielS.ibm: Skyldande It Spand , S- Eilert CaSperflen bøcler, deria Pællitz Grund, och Lejemaall,- 3om er deria Vd£: atrax Øaten wed Gaarden, Siuntia ofl at Een Ringe Flomsaug med BeKoatning der Sammeatedtz, Kunde anleggla och op biuggls Dambatocherne paa beggj Sider, Kommer paa bemelte Grunde at ligge, huor tilforn hafuer Standit een liden Mølle Qvern Och Skoufuene der till at Runde paa be-: Jena Binga egen odel 3 Srund, och on-Vringli-?ende Skouffue, Saasom Siørgum, Skrouffue, Hieldaet, och i.undachind, Schouf Frachtia och ey at Kand tagla eller Førria til nogen Berrigwerch eller Allereede opbiugte Saug, och widia ey heller der af Tilforn at hafue wærit tagit eller Ført; Och effteraori høi bemelte Befahlning Medfører, at om Mogen wedKommende, udj denne Saugatedtz beaichtelfle, Kunde hafue at alge, de da der till Kunde worde warSlede; Blef af Sohren achrlfueren paa Aaataeden Liudelig tilapurdt S- Jena Bing, om hand hafde nogen Steffning, eller wiate nogin aom dette Kunde Komme till præjuditz, och billigen waralis burde, huortill hand auarrede, Al delia ingen at wide, aom derudj mod samme begierte Saugated, Kunde haffue at Sige, Ey heller no en opbiugt Saug prsejudicerer, Blef och Vdførlig Adapurdt 3aauelaom och Recognoaaerit om aamrne Kunde wære dend Nermiat Kea3eboe Saug til forhindring Huortill Suarred ''orberelte Kyndige Laugrettia Mænd, Huerchen dend eller forhen opbiugte Saug atæder, ( eller Berrigwærcher» inden deria Circumferendtz, til nogen Præjuditz, Di3ligeate befandt wj och sy nogen, som der wdj mec Jilligh: nogen prætention eller Jndsigelße haffue Kand, Er Ey heller nogen Mand, til hinder eller Skade, paa deris Brug, Sndten Agger eller Engh, Menß effterdj høyst Ermelte Hanna Kong: Mayttz alle a woria aller naadigate Arffue Konge Och Herris Intereaaia Formeerel3e, her udjnden verserer, di3ligeate omkringliggende Bønder Alimuen3 gafun och beste som wed deßen tilfeldig Arbeifle (nogit til hielp Bind VI B — 28
---- 436 SS-B ---- at vdredde deris Skatter och Rettigheder,) kunde eller wille fortienne, Da Erkiendi3 Billig, at welbe-: 3- Jena Bing, aom for- 9 : J-eeraaena Bechfl Saugated, op3øgt hafuer, med Des be melte u-præjudicerlige Skouffue, Som bequemmellgat och bæst til for2 e : Saug tagla och føria kand, Bør her effter, fremt for nogen anden til BebyggelSe och Brugelighed, at følge, Sampt Niude bruge, och giøre sig dend saa Nyttig, och Gafunlig aom hand forauarlig, beat wed och kand; Paa Samme Ti<sen Flombsaug, Erachtis ey wiedere nåar waar eller Høe at Flom Falder, varlig at kand achiærria end Sn Stabelbord, och formedelat detz Ringh: skiønnis der af ey merre Aarlig udj Grundleye at kand gifuia end En half Rdhr: At aaa paa bemelte A|_ajated beaichtigit och fore funden, er aom Forachff: staar, detz till Widni3biurd, under woris Foraeiglinger Datum Aateden Anno et die vt Supra:" Rett utskrift. Trondheim, den 7
---- 437 SS-B ---- Trondhjems stifts regnskap 1682 I Lit. C. Størdahls fougderies Saug - Bords - Skatter bereignit pro Ann is 1680, 1681 och 1682 Wærdahlen Borge-mester Brixis Sauger Rdr: ort sk: Ulvilds Saug: Staar paa Kongl: May:ts oe Hospitaletx Grund medt DambStockene, Tømmeret tagis i Kongl: May:ts Alminding oe i Borgemesters Egen Skouger. Skaaren Anno 1680...1 Stabell) Anno 1681 \ Stabell )Er 5 Stabler 12 2. Anno 1682 3? Stabell) Kiesbo Saug: Staar paa Borgemesters Egen Grund, Tømmerett tagis i hans Egen oe Præstebolitz Skouger. Skaaren Anno 1680 300 bord ) Anno 1681 400 bord )1 Stabell Anno 1682 1 Stabell)7oo bord Raadmand Jens Bings Sauger. Hoffstad Saug, Staar paa Kongl: May:ts Grund, oe der bekommer mesten deell Tømmer. Skaaren Anno 1680..600 bord ) Anno 1681 500 bord )2 Stabler Anno 1682 1 Stabell) 100 bord Hay Faas Saug: Staar i Kongl: Mayts Alminding. Skaaren Anno 1680.. 700 bord) Anno 1681 500 bord) LJ?* 3 Anno 1682 500 bord) 700 bord Marke Saug: haffuer halff dambstok paa Ko: M: Grund till Hoffstad. Skaaren Anno 1682..'+00 bord. Movads Saug i Kongl: M: Alminding Skaaren Anno 1682..240 bord. Suma lat: Her Jens Christophersøns. Green Saug, Staar paa Odels Grund, Tømmeret tagis i H:r Jensis Skouge En deell, oe En deell i Kongl: M:ts Alminding: derpaa
---- 438 SS-B ---- Her Jacob Jacobsen Lunde. Grundfos Saug, Staar paa Egen Odelsgrund: Tømmerett tagis paa Egen oe adshillige omliggende Skouge. Skaaren Anno 1680...1750 bordK „ . , 1p Anno 1681 1700 bordL 11 2 12 Anno 1682 1200 bord) J Capitein Iver Mogensøns. Tveraa eller Indall Saug: ligger i Kongl: May:ts Alminding hvor Tømmeret ocsaa tagis. Skaaren Anno 1680...1 Stabell) Anno 1681 3 Stabell)s Stabler...l2 2. Anno 1682 1 Stabell) Anno 1682. Humbfred Brykmans. Dillums Saug Staar paa RinssClosters Grund: dend damstok, Ligger paa Kongl: M: Gund (i): Tømmeret faais mesten deell fra Suull som er Kongl:M: Gaarders saaoc almindings Skoffve. Skaaren Anno 1680...7500 bord) Anno 1681 3000 bord)lsi Stabell 38...... 3. Anno 1682 5000 bord) Ramsaas Saug. Staar i Kongl: May:ts Alminding hvor Tømmeret ocsaa tagis. Skaaren Anno 1680... 600 bord)„ c4- a y,i 0 _ Anno 1681 1100 bord) 0Q 9 1 Anno 1682 ..2 Stabler)' Ellers er Skaaren paa Lie oe Trombssdals Sauger, som berettis staa paa hans Egen oe Bakke Closters Grund A 2 1680. 81 oe 82 - 21 Stabler bord, och Tømmered at faait i hans Eegen Gaard Tromsdals Skoug, hvorfore inted anderledis unden foregaaende be- sigtelse derom kand tilføris. Suma lat 76...... 1 12 Summa Summarum offuer Forskreffne Saugbord Skatt: Bedrager h6z Rdhr: 1 ort 5 sk. Saaledis Efter Angiffvelsserne Rigtig atwære: Testerer med Haand oe Seigell: Actum Støre den 31. Decembris Anno 1682. Liv Borch mms: (L.S.)
---- 439 SS-B ---- WII CHRISTIAN Den Femte af Guds Naade. Konge til Danmarch, de Wenders og Gothers Hertug udi Sleszvig Holsteen Stormarn og Ditmerschen Grefe udi Oldenborg or Delmen horst. Giører alle Vitterligt, at eftersom os Elschelige Edle og Velbiurdige Pieter Dreyer, Vorris Assistentetz Raad og Laug Mand ofver Trundhiems Laugdom i Vort Rige Norge hafer ved hans anbetroede Provincial Procureiirschab iblant andet til Vorris Fisco indbragt eendeel Jordegods som beløber - Tiufve og Trei Spand og førgetiufve Marchlaug, hvoraf hannem den Femte Part som er Fiire Spand Een og Halftredsindstiufge Marchlaug effter Vorris Naadigste gifne Bestalling og ellers sær Bevilling underdanigst tilkommer, Saa hafver Vii til samme Femte Parte Fyldestgiørelse allernaadigst afstaaed, saasom Vij og nu med dette Vort aabne Bref allernaadigst Schiøder og afstaar, fra os og Vorres Kongelig Arf Successorer udi Regleringen, og til bemelte Pieter Dreyer og hans arfvinger; Effterschrefne Pladt zer og Jorder med Bøxell ofver alt, beliggende udi Vorris Ampt Trundhiem, udi Størdahlens Fogder j , i Væhrdahls Praeste Gield; Suul Stuen Niels paaboer Een øre, Lille Moe Niels Tolf march laug .Vestergaard Suul' Olle Een øre, Suul Peder Tolf marchlaug, Suul lacob otte marchlaug, Suul Christen o+te marchlaug, Suul Arent Otte marchlaug, Suul Peder Otte marchlaug, Stoer Moe Royel Sex marchlaug, Stoer Moe Baard Sex marchlaug, Quelmoen Johan fire marchlaug, Lindset Steffen fire marchlaug,'Helgaas Joen fire marchlaug, Klippen Joen Toe marchlaug, Juulnæsed Hans Toe marchlaug Moen Joen Toe marchlaug, Braataasen Sifver Toe marchlaug, Braataasen Otte Fire marchlaug, Moen Peder Fiire marchlaug, Schongens Præstegield, Mie Joen Toe marchlaug, Tufsøen Bertes Trej marchlaug. - Aasen Annex Hoin Anders Toe marchlaug, Frosten Præstegield, Ludahlen Olle Trei marchlaug, Brende Joen Toe marchlaug, Lexwigens Præstegield, Grønlie Jacob Fire marchlaug, Holmen Mads Fire marchlaug, Storli Olluf Sex marchlaug, Kammbech Anders Toe marchlaug, Størdahlens Præstegield, Sonen eller Søenmoen Olle Fire marchlaug, Marchen Erich Fire marchlaug, Merager Annex Stoerdahlens Sex marchlaug. Guldahls Fogderi Støren Sougen Ramstad Peder Sex marchlaug. Noermørs Fogderj, Oure Gield i Wiigs Tinglaug, Aritzwiigen Christian Jt Spand Thij marchlaug. Nummedahls Fogderj Foesen Gield i Jøens Fiering. Aglen Tosten toe øre, Foldens Fierding Kaluigen, Sulfast Sex marchlaug, Svinstie Nessed Fire march laug, Løfnes Fiering, Steensvig Sex marchlaug. Hvilche for schrefne pladtzer og Jorder med des tilliggende herlighed og Rettighed, af ager og Eng, Schouf og March, Fischewand og Fægang, weide eller weide Stæder, til Fields og Fiere øde og aabygde, Vaat og Tørt, Inden og uden Gaards, og ald anden tillegg og Herlighed, som der nu tilligger, og af arildstiid tilligget hafver, og med Rette tilligge bør, aldeehles indtet undertagendes i nogen maader, For: Pieter Dreyer og hans arfvinger schal og maa hafve, niude, følge, bruge og beholde, og deraf annamme og oppeberge des Landschyld og Rettighed, Stedsmaal, Holding, og saauit nogen Jorddrot af sit oddelsgods er berettiget, og ellers i alle maader giøre sig det saa nøttig og gaunflig (Landslouven Gemes) som de best vill, ved og kand til Evindelig arf og Eiendom, og Kiendes Vii oss og Vore Konge lige Arf Successorer udi Regleringen, aldeehles ingen ydermeere Lod, Reet eller Rettighed at hafve til eller udi fornefnte
---- 440 SS-B ---- Pladtzer og Jorder, Mens aller naadigst bepligter os at fra hietnle og tilstaa fornefnte Pieter Dreyer og hans Arfvinger for hver Mands tiltale, som derpaa kand tale med Rette i nogen Maader, Dog os og Vorres Kongelig Arf Successorer udi Regleringen Souveranitet, Kongelig Regalier og Høyheder af for;ne Gods saasom Schat, Tiende, Leding, Sigt og Sagefald,, og Ligesom af andet deslige Jordegods derudi Vort Riige Norge, hereffter u-forkrencket og os aldeehles forbeholden, Forbiudendes alle og Eenhver herimod eftersom forschrefvet Staar, at hindre eller udi nogen Maader Forfang at giøre under Vor Hyldest og Naade. Gifvet paa Vorres Kongelig Residentz udj Kiøbenhafn den 21. Aprill Anno 1683. Christian P. Brandt Lilideligen Læst For Almindelig Botolphi Laugtings Rett udj Trundhiem, Måndagen d: 18. Junij 1683. test; A:Crantz. Fremlagt paa Skifftet A- 1?03 effter Salig Cancellie Raad Peter Dreyer, og af de Vedkommende tilbage annammed test^ A: Schøller. Dygbal" Avskriftens overens st««meise med det orginale dokument attestere Trondhjem den 3. juni 1926 Joh. K. Bergwitz.
---- 441 SS-B ---- No. 57. kongelig majestæte bestalter stiftamtskriver over Trundheims stift Peder Kaa"BbBl bekjender herved, at efter som sr. Jens Bing, raadmand her sammesteds, udi Skriverstuen har produceret sr. Lauridz Brixes borgermester her paa ste den, hans opladelse paa Ulwild saug udi Vandalen, som hannem af forrige stiftamtskr iver salig Iver Baltzersen den 11. mar tii 1665 er bokslet og velbemeldte hr. borgermester 3rix nu til sr. 3ing imod hans saugbrug udi Lexdalen har forbyttet og mageskiftet, saa har ,jeg efter 3aadan beskaffenhed paa Hans kongelige bla ie s tæt s vegne og allernaadigste oehag til velbemeldte sr. Jens Bing sted og fæstet forskrevne Ulwild saug til louglig brug og tommorhugst af de dertil borende og udi forrige boxelbrev indforte Bkoge for hans og hans hu strus livstid, saa Imge hun efter hans dod sidder enk:e, at nyde og oeholde med kiondition, at han den afgaaende rettighen af kongelig majestæte skatter og tiende bord aarlig raa beho rige tider steder rigtigen klarerer, samt grundleien, som er 3 rigsdaler aarligen til hver St. i.!artinii udi Jkriverstu en betaler foruden de 10 rd., som han nu af samme saug udi icjendelse har givet og dersom nu dette forskrevne saugbrug herefter maatte tiltage og forbedres da at komme hans kongeli ge I'ajestff>t udi grundleie og rettighed til billig forboielse. I det ovrige har han ingen paa for havende brug og frihed i nogen rnaade at præjudicere, saafremt han ikke seiv for al paaic ommen de ulempe vil svare og indestaa. Detz til stadfsestel se under min haand og signet. Aotum Trundh.jems stift an.tstue den 9- januari anno 1685. Peder Akaasbcil. (L.S.) Afskriftens rigtighed bekrfrftes. Oslo den 28de februar 1928.
---- 443 SS-B ---- Fjellsletteskatten 1720 Wærdalens Gield Hougs Tinglaug Field s 1 e 11 e r Rdr ort s Heigstod Ole Eckle 1 1 6 6 Faarens Tingi: Lundskind 8 Echloen 6 Owerskrowe Melbye 1 2 6 Østnes Enchen Grunde 8 6 Grunde Ole Aarstad 6 6 Trøgstad 4 Skrowe Halwor Krog 6 6 Gardnes anders Di Hum 8 6 Østgaard Holmen 6 6 Hielde Ole Kudstad 6 6 Elnes 8 Kuuslie 8 Stoerlangdahl Muusum 8 8 Klug 6 Setter Worslet Wolden Hoienn Ørtugen Biertum Fal loen 6 6 6 4 4 6 4 Nederholmen 6 Olle og Lars Indahl Øfskind 12 12 Indahl Peder Skafhoug 6 (Listen fortsetter så med fjellsletter i andre bygder. Men et par sider lengre ut står så følgende: ) Noen Fieldsletter og Saltkiedelskatter til Militien Assigneritt efter Krigs Jorde Bogens' Formelding -
---- 445 SS-B ---- S-ta-tsatni-wt i §*oti3'fwitn J. nr. 1129/1914.9. Utskrift KK/SN. av pantebok litr. A- 1726 - 171+2 for StjøT- og Verdal sorenskriveri Jag underskrovne Aage Rasmusen Hagen Klendes og hermed witterllg glør, at have stæd og fæsti som jeg og hermed till TøTes Joensen stæder OJ3 bortfæster den halve part eller 1 Spand 1 øre 12 Mark- laug: udi gaarden Møchvold i Vasrdalens Præstegleld beliggende og mig med Bøxel tilhørig, for hvilken gaardtz part hand mig fæste- te pengene efter Loven betalt haver, alt saa maa da bem - Tørres Joensen tiltræde forn- li£- Spand udi gaarden Møchvold, og samme sin Lifs tiid Nyde, bruse og beholde med hvis der tilliger og med Rette tilllge bør, med saa Vilkaar at hand aarligen i rette tilde betaler de af dito gaardtz part gaaende Kongl: Contributioner saavelsom Landskyld og anden Bættlghed Sætter gaardens Huusfle mflfl grinder og gierder udi forsvarlig stand og Hæfd, Rydder og for- bedrer agger og Bng Skoven ei till u-pligt forhugger Samt ellers udi Øfrigt__sig saaledes forholder som en Lydig Leilending efter Loven er pligtlg og tillforbunden des till Stadfæstelse under min Haand og Se igl Trundhiem d: 15 aug: A- 1726. A:R:Hagen (L.S. ) " Lest ved tinget for Verdals sogn den 214.. oktober 1726. Rett utskrift.
---- 446 SS-B ---- Resolution. Kongelige Mai-- Fogéd S- Uldrich Friederich t Grtuier haver med Sorenskriveren og 6 Laug Rætsmænd de indbem— Almindings skove ved Quels-Aaen Lovligen at besigte, og till hands Mai*S interesse forsvarligen Taxcere, hvad der af saa vel i første bøxel som aarlig skovleje med rette kand svares. Trondhiem d: 13-- May 1732. J: Benzon. Lensmanden Ole Lyng med Lavrettet f orkl arede at Kongens Almin ding anfanger her i Qveldahlen og Kalvdalen paa begge Sider af Quelaaen, som Mand Saae ligger imellom Brech eller Vaalhaugen og Hylfieldet af ungefær 1 Miil veigs Strechning i en Trang Dahl af u-betydelig Gran Skov og Qvistede Kortte Traser med gand ske faa furu Træer iblant, grændtzende till bahre Field imod Jemteland; fra Vuche Annex Kirke ungefær 1 1/2 Miile veigs til Skoven begynder, afsides og ikke hvor Passagen imellem Norge og Sverrig falder. Skoven bestaar Mest af bierk og Smaa Træer, der ikke leEteligt formedelst vejens u-beqvemmelighed till Bøygden kand føres eller benyttes, Hvad Tømmer, som der af kand faaes Nedflaades igjennem Qvelaaen besværlig og bekostelig till hvor Saven paa Krigs Raad Hagens Grund kand opsettes. Efter Saadan leilighed, og da Lavrettet ikke kunde Skiønne højere aarlig afbemelte Skov kunde udbringes end Een 'a 1 1/2 Stabel bord, som dog vill falde Sav Ejeren bekostelig, Taxeres bemelte Almindings Skov i Qveldahlen og Kalvdalen for første bøxel Fem RixdXi og aarlig Skov leje Halvanden som er det Høyeste der af kand Svares. Testerer Under Haand og Seigl Actum Anno die et Loco ut Supra. - (u.) Laur. Brun (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) Saa leedis udj min overværelse Rigtig at være passeret, og at ieg iche finder Hans May ts interesse Nærmere kunde her udinden observeres. -
---- 447 SS-B ---- Avskrift Bilage ved Trondhji Stiftamtstues Regnskaber 1730-33. Lauritz Brun, Sorenskriver over og Sælboe, Giøre Vitterligt att Størdahlens Fogderie de Anno Christi 1732 den 26— May Jndfandt mand sig efter Velædle og Velb-H- Krigs Raad og # Krigsbogholder Aage Hagens anmodning, tilligemed Kongel: Mai—' Foget S- Uldrich Friederich Gruner samt 6 Lavrettesmænd: Michel Holmen, Siver Præstegaard, Ole Torsen Vuche, Ole Johansen Mitholme og Ole Kulstad, udi Almin dingen østen for Dulberget i Wærdahlens Præstegield till Wuche annex, for samme Alminding at besee og Dessen Skove Taxcere efter Deres Excellence H- Stiftbefallingsmand H- Benzons Høybydende Resolution af 13 May 1732 som Velbem—- Krigs Raad Hagen fremlagde af indhold Nemblig Deres Exellence Høy og Velbaarne H— Stiftsbefallingsmand Benzon Høygunstige Herre Efter som jeg agter at lade opsette een Liden Saug paa en af mine odels Gaarder udi Størdahls Fogderie og Wærdahlens Præste gield beliggende, kaldet Aarstad, eller og i fald paa Ditto Gaard ej skulde findes Leylighed til Bygningens opsettelse da indrette Bruget paa en nest hosliggende odels-Gaard ved Navn Næder Holmen, under hvilke Gaarder vel en god deel Skov findes, men dog ey saa tilstrækkelig, at Bruget med Bestandighed der af lenge kand conserveres, med mindre jeg maatte obtinere Bøxel paa endeel nestbeliggende Kongl: almindings Skove, som findes paa begge Sider staaende ved den fra Fieldet, af eendeel smaa Bække, kommende Elv, kaldet Qvels-Aaen, udi forberørte Wær dahlens Præstegield, Hvilke Almindings Skove ikke kand være till nogen anden Nytte, staar ikkun og forraadner, samt mange skiønne Træer der af till største Skade vindfældes som dog till Hands Kongl: Mai høye Interesses formeerelse og omkring boende Bønders subsistence kunde employeres, Thi ansøger jeg her ved underdanigst at Deres exellence ville Gunstigst befale ved kommende Rættens Betiende, med behørige Mænd, at tåge be mælte Skove under Besigtelse, og derpaa skiønsomt taxcere og Ligne hvad aarligen af samme Skove Udi afgift eller Leje til Høistmælte Hands Kongl: Mai— Cassa svares kand, nåar de med den Forsynlighed og Sparsomhed blive nyttede, at Bruget der ved udi een suite af Aar kand tourneres og blive bestandigt. Saadan Besigtelses Forretning vill jeg da derefter underdanigst insinuere Deres Excellence till een forventende gunstige Aprobation samt Befalings udstædelse till Stift amtskriveren, at hand paa forbemælte Kongelige Almindings Skove, imod en billig Bøxel eller Første Tages erleggelse, mig det behøvende Fæste Brev meddeler. leg forbliver stædse med al Soumission. Deres Excellence Høy og Velbaarne Hr: StiftsbefalingsMands Underdanige og hørsomme tienner Trondhiem den 12— May 1732. A: R: Hagen.
---- 448 SS-B ---- Resolution. de Den af Sorenskriveren og Laug-Raettes Mændene under 26— May næstafvigte gtorte, og af Foegden Uldrich Gruner attesterede besigtelses og Taxations Forraetning afver een Kongl: Almin dings Skofv udj Værdahlens Præstegield, paa begge sider af Elfen Quelsaaen beliggende, approbere hermed, saasom samme Skofv, der ellers till ingen Nytte henstaaer, og forraadner, herved kand emploieres till Hans Mayestetes Interesses formeerelse og den omliggende bondes Conservation og beste. - Thi vilde Kongl: Mayestetes Stift-Amtskriver, Sr. Christian Uldrick Tønder, imod de i Forrætningen ommældte 5 be taling udstasde Fæstebrefv paa samme Almindings-Skofv till Vel Edle og Velbiurdige Krigsßaad Aage Hagen; Hvilke 5 — første bøxel J udj Eders aller-underdanigste Stifts-Amt Cassa Regnskab for indeværende Aar, og de efterdags aarlig udj Leye svarende 1 1/2 Rdr. for følgende Aaringer til Jndtegt hafver at beregne. Trondhiem d: 16-- Juny 1732. - (u.) J: Benzon Rett avskrift. RIKSARKIVET. OSLO 27/3 Magnus Robberstad (s) førstearkivar Riktig avskrift bekreftes: (u.) høyesterettsadvokat.
---- 449 SS-B ---- Over alle de udi Stør og Verdalens fogderi beliggende sauger, som alle er upriviligerede bække og flomsauger med speciel forklaring, hvor tømmeret til de paa samme bygdesauger opskaarne dele erholdes alt efter saugmandtallet og vedkommende eieres angivelse, som følger. Verdalens præstegjeld. No. 1. Tromsdahls saug. Hr. cancelliraad Krogh tilhørende. Saugen staar paa eierens egen grund, men er ødeliggende. No. 2. Lie saug tilhører cancelliraad Krogh, paa hvis grund samme er bestaaende og udi hvis tilhørende gaarders skauge tømmeret til de derpaa skaarne bord tages. No. 3. Ulvild saug. Staar paa kongens grund, udi hvis skauge saavelsom omkringliggende odelsgaarders skauge tømmeret faaes, bruges af madame Maria salig Rasmus Kraghs, som samme af Hans Majestæt har bøxlet. h . Grundfoss saug. Sr. Broder Bøyesen tilhørende, staar paa egen odelsgrund, i hvis skauge og tømmeret faaes. 5. Lunds saug. Hr. major Ausig tilhørende, staar paa hans odelsgrund, udi hvis skauge saavelsom andre omkringliggende odelsskauge tømmeret tages. 6. Høysiøe saug, hr. etatsraad Drejer tilhørende. Staar paa hans egen grund, tømmeret faaes i omliggende odelsskauge og bøygdealmindingen. 7. Bierche saug. Hr. krigsraad Hagen tilhørende. Staar paa hans egen odelsgrund og tømmeret dertil tages af egne skove. 8. Green saug. Hr. Simon Hoff tilhørende. Staar paa hans egen odelsgrund, hvor og tømmeret af hans egne skoge dertil tages. 9. Dilum saug. Frøken Drejer tilhørende. Ligger øde, saa intet derpaa skjæres. 10. Vangstad saug. Tilhørende hr. krigsraad Hagen. Staar paa Bonde odelsgrund, men tømmeret til de dele, som derpaa skjæres, tages af egne og andre omliggende proprietarieres skove. 11. Tveraas saug. Hans kongelige Majestæt tilhørende, men ligger ganske øde, saa intet derpaa skjæres. 12. Lechlem saug. Hr. krigsraad Hagen tilhørende staar paa hans egen odelsgrund, hvor og tømmeret af egne skove til de derpaa skaarne bord tages. 13. Lefring saug. Hr. kancelliraad Krogh tilhørende. Staar paa egen odelsgrund, hvor og tømmeret tages.
---- 450 SS-B ---- Statsarkivet i s«Ott9A«im J.nr. 1506/1972. Utskrift KK/EJ av av pantebok A (1726-1762) for Stjør- og Verdal sorenskriveri. "N- 4. C 6. 2 rd : | Marcus Busch Kong: Aue ti onsde ric tour 1736 I udi Trundhiem kjendet og hermed vitterlig mæmmminmminmmmmmmmmm giør at paa en offentlig auction som den 3 Julj 1736, efter de Kongelig Skifte Commissarier udi Sterfboet efter høyædle og velb —- hr: Etatz Raad Abraham Drejers afgangne frue, Karen Tønder, Wel ædle og Velb— b— Assessor Andreas Rogert og ædle og velviise hr: Raadmand Frantz Hammer deres begjering bl ev holden og for rettet, haver veladle og velbyrdige hr: Capitain Lieutenant Peter Raphaei Lund ved M-. Vang son Høystbydende tilhandlet sig efterskrefne af bemeldte Sterfboes Jordegoeds og Saugbrug udi Wærdahlens Præstegield , Nemlig, Meegrunden 2 ? øre med Bexel østgrunden 1 Spd. 2 øre med bøxel, Stoerlangdahl = 2 ? øre med Bøxel over 2 øre 20 £1:, Lille Langdahl Spd. med Bøxel, [Mjarslotten 1 øre med bøxel, Green Spd. med Bøxel, Sund bye = Fol. 221 n ,w 4 øre med Bøxel, Forbrigd 2 Spd. 1 øre med Bøxel over 2 Spd. 2 øre Landstad Spd. uden Bøxel, Slapgaarden 1 Spd. med bøxel over 2 Spd. 1 øre in alles = Nie Spd. 2 øre 12 (fl: med landskyld og 11 Spd. 8 £ med bøxel, tilligemed Høskie Saug samt Grundfoss Saugsted under Gaarden Østgrunden, tilsammens for Syv Hundrede og femti Rd: altsaa tilstaar ieg hermed ej alleene forskrevne Kjøb mens end og udi Kraft af dend Høy Kongelig Aue tionsforret ning paa Embeds veigne Skjøder og afhænder tem elte Jordegoeds, Saug og Saugsted med alt sit tilhørende, fra fornefnte Sterboes arfvinger till velbem—. hr: Capitain Lieutenant Peter Raphaei Lund og Arvinger at de samme Gods maa eje, Nyde Bruge og beholde samt sig /: Lov og forordninger gemæse :/ saa Nyttig gjøre, som
---- 451 SS-B ---- de best veed og kand i allemaader, Naar hand med velbemt— Skifte Commissariers paaskrift paa dette Skjøde, beviiser at pengerne 750 rd: udi auctionen Kjjøbet kom, er til dehnem erlagt og betalt, hvilken paaskrift- tilligemed tjener til hjemmel for bemelte Kjøb, og i fald nogen paa anker dette auctions Kjøb skal jeg være obligeret til at gjøre Conditionerne med min auctions Protocol beviist til Stadfæstelse haver ieg dette Skjøde som jeg i anleedning af den Høy Kongl: auctions Forretning paa Embedetz veigne udgiven, med egen haands underskrivelse og hostrøgte Lignete bekræftet. Trundhiem d: 3 Augustj A— 1736. Marcus Busch Jndbem—. Kjøbe Summa Syv hundrede og halvtridiesindstyve rd : haver velædle og welbyrdige hr: Capitain 1: Peter Raphael Lund betalt til afg: frue Maren Tønders Sterboe for hvilke 750 rd : vi hannem som allernaad: anordnede Skifte Commissarier i det samme Sterboe herved Qvitterer. Trondhiem den 17 —. Aug: 1736. Andreas Rogert." Lest ved høstting for Verdal den 8. september 1736. Rett utskrift. Trondheim, 20. juli 1972 Bind VI B — 29
---- 452 SS-B ---- Afskr ift. Lauritz Brun, sorenskriver over Stordalens og Sæl boe fogderieTgj br vitterligt, at anno 1736 den 31te augustii blev retten paa Ulvild saug i Vær dalens prestegjæld sat og betjent med de 6 dertil af fogden opnævnte lavrettesmænd Ole Storlangdal, Ole Andersen Kelogaasen, Joen Danielsen Leerset, Christopher Snekkermoen, Ctter Larsen Brataas og Peder Larsen Brataas ud i kongelig ma.jestæts foged sr. Peter Arnetz overvæ relse for ifolge den konstituerede stiftsbefalingsmand etats raad Drejers derorn indhendigede ordre af 26de oktober 1735 ef ter hoilovlig rentekammers skrivelse til hannem af Bde hu.jus forhen bemeldte Livi Ids saugs tilhorende kongens at be 3i_?tige_, samt dessen tilstand og beleilighed beskrive, men og noi e begran_ske_ og_j3jyjpjnne , hvad gvantum tommer vedk ommen de kunde tillades derudi aarligen at hugge nåar skovene derhos skulde tilborl)ig®n konserveres, som blev for retten og lyder som folger : j£ongelig majesttets foged kongelig majesta-ts so- renskriver. Pra Aentekammeret er mig den Bde hujus bl even til skrevet, at de til forn od en underretning om de ud i Trondh.iems stift befindende skoves tilstand og beskaffenhed, hvilke enten for sig seiv eller og under endel saugefbortfæstes og hvoraf aarlig afgift udi Irondbjems stifts amtsstue betales, som og
---- 453 SS-B ---- til fornoden indaeende med de fæstende, hvilke e fter boxel brevenes indhold sammes skove ei til upligt bor forhugge, ha ve eragtet, at saa ofte en eller anden deslig herlighed ved de boxlendes afgang ledig vorder, bor samme herefter af ved kommende rettens be t.jænteYlovl igetøfbesi gtes og ei alene dessen tilstand og beleilighed behorig beskrives, men endog af be meldte bet:'enter derh oa noie begranskes og skjonnes, nvad qvantum tommer vedkommende kunde tillades derudi aarligen at hugge, nåar skovene derhos skulde tilborligen konserve re s. Og som Rentekammeret altsaa tillige forlanger, at som åen ledigblevne Uldvild Saug i Værdals prestegjæld efter -ver dero* holdte auktiona forretning og deres stiftamtskriveren tillagte ordre til hr/ krigsraad Hagen som hoistbydende skal bortfestes der da over samme saug og dertil horende skov maatte ske saadan besigtelse, skjon og be skrivning som for bemeldtj saa har kongelig ma.iestsets foged og sorenskriver med behorig lavrettesmand efter vedkommendea foregaaende lovlig indvarsling saadan forretning snarest mulig er at fo retage og fuldfore aaavelsom samme mig derefter til attesta ti on at indsende. I det ovrige bliver kongelig ma.jestæts foged i anledning af hoibemeldte kammer-collegii akrivelse herved anbefalet med deslige frestende at have al mulig ind seende, at deraf dennem ei nogen utilladelig hugster udi de sig tilboxlede skove forovet. Jeg for bliver kongelig majestæts foged og konge lig majestets a ore na'■a* ivers tjenst beredv illigste
---- 454 SS-B ---- åb#r< Drejer. Trond jern den 26de oktober 1735 ■ Hvorpaa fogden indgav hans her til krigsraad og krigsbogholder velædle og velbyrdige Aage Hagen under l6de juli, samt Rasmus Bojsen under 28de samme givne kald og varsel, hvilket stevnemaal fandtes paaskreven af Broder Boijsen som Rasmus Boijsens fader og kurator under 6. augu stii sorTl bl ev oplæst og som er af folgende forme/j^: Peter Arnet, foged over Stordalenjog Vårdals fog deri gjor vitterligt, at hr. etatsraad Jrejer som kcnstitue ret s tif the fal ings man d udi hb irespective af 26. oktober sidstleden folgelig kammer--: olle gi i tii bannera indlobne skri ve Ise har f oran stal tet, at som den ledigblevne Ulvildf saug i Vårdalens prestegjæld efter derover holdte au kt ions forret ning og Rentekammeret sti ftamtsir iveren tillagte ordre til hr. krigsraad Hagen som boistbydende skal bortfestes, der da over samme saug og dertil horende skov en lovlig besigtelse efter vedkommendes foregaaende lovlig indvarsling snareste muligt skal foretages, samt dessen tilstand og belleilig hed behorig beskrives, item noie begranskes og sic j onnes, hvad kvantum tommer vedk ommen de kunde tillades derudi aarligen at hugge, nåar skovene derhos tilborligen skulde konserveres. Da nu samme besigtelse af sorenskriveren med behorig lavret te er berammet forstkommende 31te au gusti i ved Ulvild saug og dessen tilhorende skove at foretages og snareste muligt er, tilendebringos, saa vilde velfedle og vel byrdi ge hr. krigs
---- 455 SS-B ---- raad Kagen til samme tid og sted herved lovlig va-re varslet at mode eller mode lade for derefter ved bemeldte besigtelse at være overva-rende, med hvis han finder fornoden alt til forret ningens vedborlig be fordring og endskab. Giemble den l6de juli 173&- I>. Arnet. Siden br. krigsraad Hagen under 23. juli kommunice rer mig £ori af Rentekammeret til hannem ergangne skrivelse af 2. mai sidstleden angaaende, at det af hannem paa UlvildS saug ved den derover holdte auktfon gjorte bud ikke er skeet paa hans egen men paa Rasmus Boysens vegne, og at det beho vende fæstebrev paa ber orte saug bemeldte Rasmus Boysen skal meddeles, i hvilken henseende velbemeldte hr. krigsraaden hen- viser migflfed indvarsl ingen til den over bemeldte saug og des sen skove anordnede besigtelse til mefbemeldte aasmus Boysen f altsaa efter indbemeldte stevnings formeld indvarsles til det 31te augustii forstkommende ved Ulvild saug og dessen sko vers besigtelse at mode Rasmus Boysen med hans fader og ku rator sr. broder 303-sen medhavende alt, hvis de til rettens oplysning og f orre tningens be fordring agter t.jenligt. Gjemble den 28de juli 1736. 1. Arnet Indbemeldte er mig paa min sons vegne Rasmus Boy sen lovlig anvist. Resterer Værdals"ren den 6te augustii 1736.
---- 456 SS-B ---- 3roder Boisen. Dernest indlagde han sr. krigsraad hagens skri vel se til sig af dato 23. juli 1736, hvorudi den derudinden paa- beraabte skrivelse fra Rentekammeret til krigsraad hagen ko pialiter fandtes, dateret 26. mai 1736, som e f ter hlranden blev oplæst, lydende som folger : Ædle hoitærede hr. fogedl Udi meget ærede af 16. bu jus har hr. foged behaget at insinuere mig indvarslingen til den over Llvilds saug til horende skove berammede besigtelsesforretning, men som hoilov lig RentekamroerCollegium paa min underdanigste gjorte fore stilling og ansogning har resolveret at fæstebrevet paa be meldte saugsted og tilliggende almindingsskove skal af stift amtstuen til min sostersSn Rasmus Boysen udstedes, hvilket af hoefolgende kopi af rentekammer ets til mig under 2s. mai sidstleden ergangne skri velse behagentlig kan fornemmes, saa maatte det behage hoitærede hr. foged samme indvarsling den vedkommende til paategning at lade forevise, siden jeg nu som meldt har derved intet at bestille, bilers skulde herved fjsnstvenligst melde, at det vel var bedst om med besigtel sen indeholdtes, indtil den vedkommende sti ftamtstuen hav de faaet sit fæstebrev, eftersom skovene, hvorover besigtel- sen ske skal, derudi maa anfores.og man altsaa forend samme / / forretningen letteligen kunde fare vild, hen stillende udi ovrigt til hr. fogeds eget gode behag, om han der- for enten vil lade besigtelsesforretningen indtil des indstil
---- 457 SS-B ---- le eller dermed til den allerede de termin er ede tid fortfare og med al estime forbi iver ædle hoitærede br. fogeds tjenstskyldig ste tien er A. R. någen. Oopia. ."die og velbyrdig br. krigsraad og k:rigsbog- holder.' Siden han udi skrivelse af ste hu.jus til os har indbe rettet, at det af hannera paa Ulvijijssaug ved den derover holdte gjorte bud ikke paa egne, men -tasmus 3oysens vegne er skeet med videre han derom til os har an fort, saa efter slig beskaffenhed har vi under denne dags dato tilskrevet kancelli- ra ad Sonder i mod den bud ne fæs te stuen bemeldte --.asmus Boysen det saug at meddele. Vi for blive hr Holstein. Bornemann. 3asballe. Bar ens. Leth. Dreyer. Rentekammeret den 26de mai anno Til krigsraad Hagen. dessen betaling ud i stiftamt behovende fæstebrev "paa berorte fcrigsraads beredvillige Michaelsen. Smit. Lund. ii. Holst 1736 Sr.'Sr oder 3oysen paa hans son Rasmus Boys ens vegne rnodte for retten, som man tilspurgte, om han har nogen foregaa ende besigtelse paa kongens skov her til Ulv ild saug har været in boxlet og brugt af lasimis Kragh og hans enke, da ten er af den tanke ikke nogen boxelseddel til dem tilforn er given uden sko ven ved forrige rettens be t jente er besigtet, hvil!cen besigtelse retten til veiledning uforbig.jengelig behoves ? Sr. ftroder Boysen svarede, at han ingen besigtelse paa
---- 459 SS-B ---- samme i mangel af flom eller vand bleven igjenliggende i elven og forraadnet, hvorfor saugen i formaalatider har ligget 3de A og saadanne aars skur bortsmeltet og bleven til intet og samme var igjen ganske lidet den saugbrugende til skade foruden ad skillige andre vanskeligheder, som hindrer tommerets fremkomst Udover saadanne omstændigheder, som han nærmere henstillede under lavrettets forklaring, som alting herom er bekjendt, han altsaa ikke kan se, at det er umuligt, at noget fast kvantum kan regleres og siden saugen ved auktionen er boxlet eller paabuden paa samme fod som afgangne Has mus Krogh og hans enke den har haft/til brug , aaa at der skjæres nåar bordene er i pris og tommeret ved flom eller vandlob kan fremkomme^ og denne kondition at regulere noget aarligt kvantum paa saugen af Ren tekammeret, siden saugen er bygs let, er tillagt, som foruden urauligheden som meldt herudinden vil hindre retten, undtager han sig eller sin son derfrå og fraholder det bud, som paa sau- gen er gjort saafremt han ikke nyder samme frihed med skjor se- len og hugsten, s organs formænd paa saugen og i skogen har haft, ligesom bordprisen og flommen vil falde, hvorefter saugskuren og skoghugsten aarlig indrettes af alle saugbrugere. Og som dagen var forloben, saa blev forretningen ops at til morgenen. C LSverdagen den Iste september blev forretningen feon- t*nueret, da forindforte lavret, som rettens bet jen te, blev, til spurgt, 1, om veien er ridendes eller farendes fra Ulvild saug til dessen tilhorende skoves begyndelse og hvor lang vei ? Svarede : Veien kan ikke alle steds rides, men maa gaaes tilfods de fleste steder +'ormedelst berg, klipper og myrer. 2. om der
---- 460 SS-B ---- da kan rides i skoven til dessens syn og gransking, samt be sigtelse ? De svarede, at det er faa steder, der kan rides og der did kan ingen hest faaes at rides paa, som man kan ride, fordi der er baade trær, bera: og myrer, moradser og ulænde, saa nåar frem, maa de have stænger at glide sig med og igjen Klavre sig op med, som den ene maa sende den anden og om en mand vilde frelse sit liv med romning, kan han og ikke komme frem paa de steder, hvor skoven er; og fra Ulvild saug til skougens begyndelse tilfjelds er y~j 1 mile og skoven regner de i sig seiv i sin strækning fra begyndelaen paa den sondre side Helgaaen omkring Værevandet og tilbage igjen paa den nordre side samme elv Helgaaen til skovens ende ved Xloftes fossen, hvor den paa den anden side begynder / til ungefær stive 8 mile, sammesteds paa l/2 og faa steder en fjerding veis bred. 3« bvad hvad skove afgangne Rasmus Krogh og hans afgangne enke siden efter ham har haft og brugt til Ulvild saug ? De svarede : Den skov, somjk har forklaret, dernæst Skjækkerdalen, som begynder l/2 mil fra Skjækkermoen til Dyrhaugen langs med Skjækre elv i sster frem og tilbage paa begge sider elven ungefær 2 mile i bredden paa hver side ved l/2 fjerding og de fleste steder findes ingen djrgtig skov til tororoer og bru- gelig til saugen. 4* °m denne skov kan nyttes eller bringes til andet brug end til ulvild saug ? De svarede nei, ikke til nogen ting formedelst mange fosser og store stene og anden vanskelighed i elven, den lange flodning forvolder, som de og forhen har seet, at mangen saugstok bliver knuset og i stykkerbrudt i elven, f3r den kan fremkomme til saugen og
---- 461 SS-B ---- en ator del tommer bliver igjen liggende, som er betalt og dog aldrig faaes ud og mange aar hænder det sig, at mestepar ten af det hugne og betalte saugtommer for mangel af flom bli ver igjen liggende i elven vinteren over ; og nåar det da indfry- ser pp\ elven om vinteren i tßveir opbryder og gjor isfare, da nåar bommene maa være indtagen, udbrydes og aflober med flom men i elven saugen forbi til den salte so, saugbrugeren til stSrste skade, saa at det aars skur derover maa for den betyde ligste del stanse og blive til intet. 5. Øm den skov ved Skjæk kerelven kan be fares efter den maade, som for er meldt ? De svarede : Samme skov er roeget myrlændt og ikke kan rides paa de fleste steder. 6. Om de da noie har beseet, forfaret og begransket samme skove ? Lavrettet svarede, at efter fogfens befaling ved lensmanden var ordineret skoven at befare, efter di det var befrygtet hverken fogden eller sorenskriveren kunde i hvor gjerne de vilde, komme derigjennem og feige laVrettet tilfods over berge og dybe dale igjennem myrer og moradser, og hvor ingen huse eller nattely findes, hvilket de og i 6 dages tid med storste flid har gjort og med usigelig moie forrettet, da de har seet og befunden, at den skov, som er nærmest elvene Helgaaen og Skjækeren, er ganske udhuggen, saa derudi findes lidet tilvoks»» ung skov af gran alene, men n aar det bærer læn gere op fra elvene, da findes der endnu nogen sicog til saugtora raer mest af gran og ganske lidet af furu, hvillcet at hugges bor, nåar det er fuldvoksen, ellers fortorres eller nedraadner skoven til ingen nytte og finder de, at udi denne skov er en meget sen vokster, saa paa de fleste steder et træ efter deres
---- 462 SS-B ---- mening og forfaring behSver unge faar 80 til 100 aar, for end det nåar raaal til saugtomroer forraedelst den sterke kulde, vind og drev tilfjelds findes og hvad tommer herefter i denne skov skal udvirkes, vil komme til at koste mere end tilforn, som det er vanskeligere og længere at bringe til elvene end for nen. 7. At lavrettet under deres lavrettes eds kraft vil sige deres *)£uing, hvor mange tylter nyttig saugtommer i disse sko- ve maatte findes og hvad kvantum deraf efter den unge skovs tilvækst aarlig til skat og skovens konservation til saugen kunde lægges og regleres i folge derom ergangne ordre ? De sva rede, at det er dem eller noget andet menneske umuligt, saasom mangt et træ, som synes nyttigt til at se, er ganske uduelig, nåar det bugges, enten fordi det indeholder rodved eller fin des hui og veirslidt og tilmed er flommen saa vanskelig og el ven saa besværlig, at ikke mange aar halvparten nedkommer til saugen, som for er meldet f og da var saugbrugeren ilde deran og ikke kunde præstere præstanda.-og det tommer, som nedkommer, er som oftest udi fosserne istykkerslagen og spoleret, som er til ingen nytte ved saugen. Endelig for det B.de om de endnu engang blev befalet slcoven nBiere at observere, om de da ikke kunde ansætte et visst kvantum tommer til skovens konservation og aarlig skur paa saugen ? De svarede, at de med deres storste flid q£ al evne har besigtet skoven i 6 dage, som faldt dem farligt og surt nok og oftere trSster sig itcke det at gjBre, langt mindre kan nogen rettelig sige, hvor meget nyttigt tommer der fin des uden det paa engang blev nedfældet. Ei heller kan nogen
---- 463 SS-B ---- <tOr3 ig sige, hvor mange sauden kan os bor skjæres uden elven blev rensket og fosserne udorudt, som er umulig og der for saa meget me re umulig for dem eller nogen anden at sige forsvarlig enten kvantitet eller kvantum. 9.de Hvor mange fosser der da findes i disse elve hvor tSmmeret flodes ? De svarede, at næst Ulvild er her efter hinanden kaldet, ?agerlifosserne, saa Gaberfossen, der næst trende fosser e fter hinanden, kaldet Svenéslunsfosserne, saa Skjækkerfossen f Graadalsfossen og ilusliefossen foruden mange andre smaafosser og fald, desliges te ))erg og stener uden navn, tal og ende. Videre vidste da lavrettet ikke herom at forklare. Og som fra den bogslendes side moder denne indsigel se, at han undtåger sig fra at betale bofcselen, saafremt han nem saugen og skougen ikke bevilges paa samme maade, som hans formænd har haft samme til nugat og brug og derimod den umulig hed stoder hertil, det skougen paa ingen anden maade kan besig tes end allerede ved lavrettet skeet er, hvoraf end mere se es de vanskeligheder, som hindrer at sætte noget kvantum tem mer af skougen til aarlig skur paa saugen; saa er denne for retning sluttet og optagen for samme den hoie ovrighed at fo restilles til nærmere godtfindende og overveiende, som kongelig ma .jestæts foged til den ende begjærede beskreven. Testerer under haand og segl. A c tum ut supra. Lars Brun. (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.) (L.S.)
---- 464 SS-B ---- Denne sic og be a igtelse, som ikke paa anden maade bar kunnet være at fuldfdre end som af rettens middel indbemelit skeet er attesteres Trondhjem den 27de september 1736. CU. von li iss en . A. f skr if tens rigtighed bekræftes.
Oslo den Iste mars 1928.
---- 465 SS-B ---- Generalforstamtet F. 1761 - 1771, pkt. 50 nr.22 Extract Af den til Hr. Stift Befallingsmanden de dato 2den Decbr. 1 indgivne forklaring andgaaende Saverne og Almindings Skoverne udi Stør og Værdahls Fogderie. Wærdahl ens Pr æstegield Saugerne Betreffende No 11. Tweraae eller Svarthoved Saug har udi mange Aar ligget øde, og skal være beliggende idj Almindingen Hands May_t tilhørende - Almindings Skoverne. 1: Lægs Dahls Almindingen, som tåger sin begyndelse fra Bøygdens yderste gaarder og grændser hvad længden an gaar til Sparboe udj Inderøens Fogderie, samt i bredden til Opdahls fieldet udi Waerdahlen. - NB: Denne Almindings Strekning er Bøxlet til Lunds Saug hr. Major Klyver tilhørende. 2: Opdahls Almindingen i Woche Annex tåger sin begyndelse ved Lægsdahls Almindingen og gaar Øster til Straadals Fossen, samt i øster fra Væren. - NB: Her under er indbegreben en liden Almindings Strekning Masaaedalen, som er hendlagt til Green og stor Langdahls Saver, og den øvre Almindings Strekning, hendlagt til Ulvild Saug som er Kongen tilhørende. - 3: Den 2den Alminding under Woche Annex beliggende paa den Søndre Siide af Væren og Helgaaen, strecker sig vester i længden til Aarstad. - NB: Den søndre part som strækker sig til Væren er under lagt Ulvild Saug, og den Nordre part hvorudi er en liden Almindings Skov kaldet Qvendalen eller Kalvdalen er henlagt under Neder Holmens Saug. hi Suul Almindingen paa den østre Siide af Suul Elven be liggende bestaar af Snaue field og kaldes ellers Vohlen. NB: Paa den Vestre Siide af Suul Aasen eller Elven er beliggende den Almindings Strækning hvorudi Tveraae eller Svarthoved Saug har været bygt og kaldes Svarthoved Almindingen, som i Nord-Væst strecker sig mod Ramsaas Almindingen. 5: Tromsdals Almindingen i Voche Annex Jmellum Tromsdalen og gaarden Levrinen beliggende i Længden 1 fierding og i Bredden |/15 Miil. - NB: Dette er den Almindings Streckning som Frue Vissing Formeener at tilhøre Tromsdals og Levring gaardene, siden Sav og Skov Besigtelserne over Disse Sauger som passerede i Aaret 1758 formolder at Disse gaarders Skove grændser sammen som meget vel kand
---- 466 SS-B ---- være at Skoverne paa en af Siderne eller Enderne kand grændse sammen, og dog Almindings-Strekningen u-præjudiceret, som da icke blev anvist til Besigti gelse. - 6: Ramsaas Almindingen som Strecker sig mod væster til Schongen og i Syd eller Sydøst imod Svarthoved Alminding. - NB: Udi denne Alminding findes 1 Saug for Rum tiid sinden at have været bygt. Men nu Ned raadnet og øde og hvilken Saug jeg icke har funden i Fogderiets Saug Mandtaller at have været andført. Men nu efter Lieuteenant Thomas Lyngs Reqvisition og her. Stift Befallingsmandens Resolution tilligemed Al mindingens Skove tågen under Besigtelse til et Saugbrugs oprettelse. - 7s WohlHougen Almindingen paa den Wæstre Siide af Lægsdahls våndet strecker sig till Sparboens Alminding indtil Hejen. NB: Denne Alminding er for eendeel Besigtet til den Sav som hr. Capitain Axel Motzfeldt har ladet besigte og agter at opføre paa Qvams eller Auglens grund og for eendeel paa den østre Siide har Skoven været hendlagt under Houckaae Saug. - Saaledes Rigtig Extraheret Conform den til hr. Stiftbefallings manden i Aaret indgivne forklaring over Almindings Skovene udi Wærdahlens Præstegield, hvorudi jeg har Eragtet fornøden til lige at annotere de Sauger som ved Besigtelserne er bleven tillagt en eller anden herudj benfnte Almindings Strekning. - Testerer (u.) P Arnet Rett avskrift Riksarkivet, Oslo, 16/1 19^+6. Etter fullmakt: Magnus Robberstad (sign.)
---- 467 SS-B ---- i. «Ttotv9A«im J.nr. 11514./1914-9. Utskrift KK/SN. av pantebok litr. A (1726 - 1762) for Stjør- og Verdal aoren- skriveri. t . r No. 20 F 5- 2i|. s. Ff ter Comir.ision fra min Svoger H- Freedridc " 1758- —— Peter Abraham Lund som for nærværende tiid 903 opholder sig uden Norgea Rige lader ieg herved jnden Tinge og Ret ey alleene paa hans vegne lyse hans lovlige Forfald, odels. Ret og penge Mangel; men og i lige Kaade hans Søster, min Ifuustrue Srnistina EllonnPra Susana Lund hendes odels Ret næst efter Bro- deren til efter Følgende Gaarders_ Jnd-Løsning Saasom Rsngaas- Saug o 0 iuorchen i.Størdals Præstegield og Størdals Fogderie be llgende Lutdalen og orende 1 Prostens Tinglaug og Præstegield Størdals Fogderie beliggende Grønlien, Kambechen, Holmen og Stor lien 1 Lexvigens Præstegield og Størdals Fogderie beliggende Houen 1 Aasens Tinglaug og Størdals Fogderie beligende, Langaas- Saug,;.'.ien, Tufsøvnet, Eide Gaard med underliggende o'*ner Telnstøe 1 Holbergs-Elv og iiummelgaaaid paa Levanger, med og Støre i Schongens Præstegield i Stør og Wærdals Fogderie beliggende, Slap a aard, Lille Wuchu, Dilums Saugsted og gaard, Med østgrunden, med underliggende Saugsted i u rundfos, Stor Langdalen, Lille Langdalen, Warsloten Forbrejd, Landstad og Høskie.-Saug i Wærdalens Præstegield o~ Stør oe "iVærdals Fogderie beliggende. Jlige maade Helge gaard red underliggende Saug Brug samt mare lordegodz i Jnderøens rogderie bparbo Stods og Snosens Præste gielder beligende Denne odels Lysning beder ieg enhver stedz Sorensk: Det Ting under hvilke forestaaende gaarder Sorterer beha b entlig ville forkynde, i protoCollen vedbørlig ant«gne , og mig samme paateygnet tilbage Extradere. Datum Trnndhiem d: 27de Bind VI B — 30
---- 468 SS-B ---- Junj Anno 1753- Peter KofQsd Capitaln ved det å - T ro nhiemske Jnfanterie Regemente.- " Lest ved Verdals aom-erting den 15. august 1758- Rett utSKrift. Trondheim, den /
---- 469 SS-B ---- Afskrift. Henrich Jorgen I'oulson virkelig cancelliraad og so renskri ver over Stordalens og Sælbo fogderier gjor vitterligt; at anno 175& der] 13 de J ul i blev i narværeise af kongelig majestæts foged sr. Peter Ar net tilligemed ef ter skr evne lavrettesmænd : Arent Zllefsen Hallera, Thore Hielden, Ole Llones, Ole Storstad, Ole Aarstad og Jon Danielsen Leerset en besigtelse foretaget ved Ulvild saug i Verdalen som hans kongelige Llajestæt tilhorer og sr. Rasmus Boysen Hagen efter bokselbruger. Ved besigtelsen var tilstede bemeldte sr. Rasmus 3oysen Hagen, som havde forlangt nærvar ende forretning og det i anledning af den on saugernes besigtelse nordenf.jelds udgangne kongelige allernaadigste resolution, dateret 13de september 175&, hvorved eierne af de hidtil übevilgede er paalagt over deslige deres sauger at forsfcaffe lovlige besigtelsesforretninger, der skal indeholde oplysning om en hver saugs be skaffenhed og paa hvis grund den rr.ed sin dam stok: er anlagt. Ligeledes om de skoves tilstand, som til saugen faaes timmer af, hvem samme tilborer, og hv or meget timmer, samt til hvor mange bord de uden skade kan afgive aarlig; saa og om de paa saugen skjærende bord beh3ves alene til bygdens nytte eller h v or mange deraf uden mangel for bygden kan være at afhandle og udskibe med videre den hoi kongelige resolutions indhold.
---- 471 SS-B ---- Skoven, som dor stod, var for det meste gran, hvori- blandt var lidt fyrr, som begge dele ikke meget var beskadiget, men tjenlig til aaugtimmer, der dog falder bekostelig at faa fremfort formedelst lang kjorsel ira end el steder, inden det kommer til Jjchiaxerelven.satit siden ved flaadning efter strom men og over fosser i bemrldte elv, inden det faaes ned i Hfilg- aaeelv nedenfor Helligdagsager, hvor samme samles med det, som hugges op ved nelgaae, samt ved ..arvandet og i Julda len, der ligger sydostlig og i mod 2 a 3 mile fra Scbiækker almindinsen og hvorhen man videre begav sig og fore fandt, at skoven, som stod ovenfcr Helgaadalen oj> paa begge si der efter Helgaaen, samt omkring Wærvandet bestod alene af gran, som dels vanfcrau-trær og dels senvekster og hvoraf endel var veirslidt og rodlosnet. Samme beskaffenbed fandtes og at vr-re med den skov, som stod ostenfor .Væren i en dal kaldes saa og sondenfor 3amme ..nrvand i en anden elvdal, som kommer fra JSnouf jeldet : bigeledea i en dal, som var nor- denfor Helgaaen, hvor og ligedan granskov befandtes. Jerfra tog man videre i oiesyn skoven ud i Juuldalen, som stikker sig i sor fra Juulnasgaards eiendele alt or til Snoufjel det mesten 2 mil i langde, hvilken skov var mesten af gran, hvoraf endel trr-nr var forældet, rodlosnet og med é'6jr be fængt, men endel, som enn ikke var kommet til sin storste vekst eller fuldkommenbed, °? meget tjenlig til aaugtirnmer, hvortil saavel af denne saakaldet Juuldalen som den ovrige almindi ngss trakni ng baade ved 3chiæ keraaen op ef terjfølgaaen og ved "jlfervandet, samt syndenfor samme og i Straadalen, syntes at kunde hugges aarlig til 8
---- 472 SS-B ---- stabel eller 8 tusen bord med skovens bestandighed og uden at den derved blev til upligt raedtagen; men hvorhos man ved bef åringen a f bemeldte almindingss^ov, som Kasrmis 3oyesen Hagen efter den rroducerede fæsteseddels udvis har bogslet, har forefundet, at det fra endel steder af samme skov saa som i Juuldalen og ovenfor Wærvandet i btraadalen, samt son denfor samråe vand i den der befindende Jtøekke- eller elvedal vil blive aldeles umulig at faa noget saugtimmer, medmindre anseelige blev anvendt til vandledninger og dænninger, hvorved timmeret fra bemeldte steder kunde flaa des dels til .Værvandet og dels saasom af Juuldalen ned i Helgaaen og hvorover, si den saadanne foranstaltninger med bygning, da-mning og deslige ikke indtil nærværende tid er s£eet, mange trær i diss afkroge og dallægder er nedfaldt af alde, endel rodlosnet og endel veirslidt og bedærvet alt formedelst de ei i rette tid er anhugne og affort. Sr. Hagen gav tilkjende, at paa de steder, hvor den bedste skov findes udi denne ham tilbogslede almindins: saa som i Straadalen syndenfor ./arvandet og i Juuldalen, har han hidindtil ikke kundet lade Bugge noget saugtimmer formedelst den umulighed, der f orek omme r at faa det fra bemeldte steder; f hvilKet og ligeledes for eftertiden vil forefalde, efterdi det vilde vsre for ham, som alene har bogslet skoven og ved forandring enten med dodsfald eller deslige kan frakom me bruget deraf, en overrnaade bekostning at lade an lagge og or/bygge, samt vedligeholde dsemrjinger og vandledninger
---- 473 SS-B ---- til timmerets nedflaadning til de steder, hvor samme vide re kunde fores til Ulvilds saug; og af hvilken aarsage de forrige brugere af Ulvild saug ei heller saadanne bygninger har oprettet eller bek os tn ing dertil anvendt, saasom de der for ikke har kunnet vente end den halve del erstatning, men hvorirrod de har benyttet sig af den skov, som har staaet med hagen sagde sig og at vare nodsaget at aqui"ssere dog med tab, saasom den skov, der har staaet oeleiligst derved, er mere end hellers olevet medtagen, og folgelig ikke k:an af give saa meget timmer. Bemeldte skov, som saaledes staar beleiligst o hvorfra timmer fcan fiaes, forlangede han derfor alene paa- skionnet hvad deraf tan at tåge aarlig os som han ef - i t ter disse ovenmeldte oms tamd i ghe der alene fcur.de tåge til qvantum for Ulvild saug. I henseende da at det som forhen meldt, er ugjorligt uden bekostning til do-mni ng og videre s':er, at no get timmer Kan erholdes jra ovenomrorte afliggende steder; men der i mod gan fra den ovri?,e alraindinxsskov, som staar ved fages saugtimmer oglhvortii man af bemeldte andel ansaa at kunde hugges aarlig med bestandighed tylvter af maalstrær som efter sr. Rasmus Hagens forlangende bliver at henregne til qvantum for Ulvild saug, hvorhos bemeldte hagen videre sagde: at ved den meddelte bogselseddel er ham vel 2åvet ad
---- 474 SS-B ---- ,?an:r tillige at lade hugge timne r af iCLuckens og iiertime skove; men da Kluchen er .'ffrdals kirke tilhorende og dens ei er kan behove den under raarden sorterenoe siov til leirlens bygning 05 fornodenhed og B.jertems skov er Hagens egen odel hvilken ban vil lade benytte til Crundfoss saug; saa undtog ban samme tvende siove at lade besigte til Ulv i Ids saug. ■ li aar da forbemol ite tylter maals-saugtircmer vorder aarlig hugget og til vasdraget i elvene fre.mk.j ort, samt siden efter strommer og over hoie fosser nedflaadet til Ulvilds saug, son ligger fra almindi ngen dels 2, dels 4 os; 5 mile, kan deraf ors-c.jares 2 stabel eller 2000 sam- 1 , feng ethvert bord 1 /2" tyk og 10 fot lang og hvoraf de 5 /5 kan blive fc.jobmands og udskibningsbord og sortkvistet. sprukne og vandkantet og hviLie ei til udskib ning an ta ges; Tien forbli ver til bygd ens og landets nytte. Sr. Hasmus Hagen til slutning erindrede: at det er en aldeles umulighed, at forbemeldte determinerede 2 sta bel bord kan .just saa akkurat ethvert aar blive skaaret forme del st at timmeret dertil skal hugges aaa langt fra saugen tilfields, hvor det ofte bliver forliggende 1 - Z aar, forend det ved bekvem.meli ghed afjfore kan blive frem 'rcjort til elv-mælene, og nåar det en 4. dertil er verden frem bragt, samt i elvs trommene udfort, kan det der form edel st mislig vandflom og hellers af mangel paa oppasning stedse
---- 475 SS-B ---- at holde det midt efter vasdraget, atter blive li gående paa og i afkroge udi elvene 2 a 3 aar f f br end det endelig fromkommer til saugen. I saadanne henseender vil det og: forefindes, at det vil blive meget uvis, at supple re ermeld te kvantum udi saa cort en tid nemlig 5 aar, som de allerede o pkomne bevilgn inger for andre sauger tillader; men ved denne saug raaa ho it f orn cd en og i allermindste for tandes om ikke 1-ngere saa dog 3 aar til at g.jentage, bvis udi de foregaaende 7 ef uskaaretj thi at det med Ulvild saug ik-:e nar har den beskaffenhed, som med andre sau ger, der faaes tiramer til i faste bygden og hvor man noen lunde kan være viss raa at fa a timmer frem, om ikke just i et aar, saa dog i den tid oevilgningerne formolder, det for haabede han bliver cor.si der ere t og fblgelig hannem og bevil get en langer e tid nemlig i det mindste t: aar at supplere den ne Ulvi Ids saugs kvantum. Videre blev ei ved denne forret ning erindret. Saaledes at vare passeret og forrettet be kra!'ter ii. Paulsen (L.S.) At saalunde i min overværelse at være passeret uden at .ieg har forefundet videre med forretningen formelder at erindre. (L.S.) (L.S.) Attest '.
---- 476 SS-B ---- i 1 or est aaen ie saug. og skovbesi gtelsesforre tri i ng, som louglig og oplyselig holden bliver herved af mig behorig attester et og saureieren tilbageleveret for seiv al 1 erutfder danigst at soge kongelig allernaadigst bevilling paa saa stor L S scjorsel paa indbemdlÆtafeaug fonn skoven ian taale og af ret tens middel takseret er, til hviHcen ende. denne forretning med ansogningen udi det hoie -lentefammer til forestilling underdanigst indsendes. Prundhjem den 4 de anno 1759 F. Tlantzou. ifsiriftens rigtighed bekræftes. Oslo den 20de mars 1928. $p-
---- 477 SS-B ---- Henrich Jørgen Poulsen virkelig cancellie raad og sorenskriver over Størdalens og Sælboe fogderi. Gjør vitterligt: At anno 1758 den 5 juli blev en besigtelse foretaget ved Tromsdahls saug i Verdalen som hr. justitsraad Hagen tilhører, og hvorved var nærværende kongelig Majestæts foged sr. Peter Arnet tilligemed efterskrevne laugrettesmænd: Arent Ellevsen Hallem, Halvor Lunden, Thore Østgaard, Ole Mønes, Elias Balgaard og Anders Molden. Ligeledes mødte på saugeieren hr. justitsraad Hagens vegne hr. Rasmus Hagen - etc. Hr. Rasmus Hagen derefter sagde: at af Tromsdahlens gaards tilliggende skov faaes tømmer til denne saug, hvilken skov han derfor begjærede besigtet, og befandtes da samme at ligge rundt omkring gaarden Tromsdahlen og grændser paa søndre side mod fjældet og nordre side hen mod gaarden Lefrings skov af anselig strækning etc. Saaledes passeret og forrettet vedgaar under haand og hostrøgte segl. (Segl) Udi min overværelse saalunde at være passeret uden at jeg har funden videre end forretningen indeholder at erindre. Testr. Actum ut Supra. P. Arnet.
---- 478 SS-B ---- Afskrift. Stormægtigste, alLernaadigste arvekonge og herre! Af den herved folgende besigtelse og taisations- f orretning over den mig af Aders kongelige majestæt aller naad igs t m a livstid fgp-s te d e l> lvilds saug og _tilh or ende sko v_e_udi Verdals rrestegjspld, 3tor = og Værdals fogderi i Arond- h : erns a.mt vilde Aders kon-reli at se, at af de føstede skove skade aarlig faaes saug tomme r e majestæt allernaadigst behage tiljsajjjpen kunde uden skovenes til 6 stabler bord, vide for den formedelst at de bedste retningen pag. 9. insigneret, stove af disse føstede, saasom i Juuldalen og ovenfor .i/ær vandet i Straaedalen, samt sonienfor samme vand i den der befindende 3ek':e- eller dlvedal ligge saa aldeles übeldiligt, at det er umuligt der ira til denne Ulvilds saug at faa noget saugtommer frem, medmindre anseelige bekostninger blev an vendt til vandledn inger og dæmninger, hvorved tommeret fra bemeldte steder kunde flodes frem til de beleilige steder, hvorfra det siden igjen tunde videre irembringes, saa det om sider kunde tomme til denne sav, hvilke betydelige bekostnin- ger ikke af mig kan ske, formedelst at jeg alene for min livs tid, der >an vare kort eller længe, har fæstet denne saug oj skove og derfor befrogtelig i teke teunde igjen udi min livstid erholde den halve del af saadanne anseelige beteos tnin . Desformedelst og af den for saven beleilige skove kan aarligen ikke mere tomme r faaes end 50 tylvter, hvoraf kan asjfjrea 2_ stabel eller 2000 bord deraf efter disse s.'-oves be skaffenhed alene de 3/5 bliver kjobmands- og udsteibningsbord, men de 2/5 udsAot og vrag til bygd ens og landets nytte, hvilket
---- 479 SS-B ---- alt allernaadi ?st kan sees af denne forretning pag. 9 nederst raa si den til 14 inclusive. Den anden herved allerunderdanigst folgende sav- og skovbesigtelse, samt tacsationsforretning over Grundfos saug.. Jeg implorer derfor herved allerunderdanigst: Forst angaaende Ulvilds sav og tilliggende skove, at den skede taks at ion allernaadi gst maa vorde aiproberet 0-? siden at tcmmeret til denne saug endog af de beleiligste der til liggende skove maa tages tilfjelds i al ra ind in gen, 2, 4 - 5 mile fr a saven og forrnedelst saadan veiens betydelige længde og sære besværlighed fremfor andre sauger, at da eders kongelige majestat derfor 0,? af de flere aarsager, som udi forretningen pag. 14-16 inclusive insigneret er anfort, al- ler naadigst vil forunde mig 8 aar til at supplere denne savs taxserede kvantum 200 C bord, efterdi det umuligt ikke i ran- gere tid ja neppe i 8 aar kan ske Andet antræffende min egen odels Grtindfos saug. .Jripå. all er-un de r dan i gst soumission og troskab er jeg stormagtigste allernaadi gste arvekonge og herre Veiers kongelige 1.1 a.j estæts allerunderdanigste tro arve- indfodte undersaat .ia3mus Boysen Kagen. ,/a-rdalen den 2ode martii 1759 • Herved bekra-ftes denne afskrifts overensstemmelse med det originale dokument, der beror i Riksarkivet blandt dokumenter ad Rentekammerets norske ekspeditionsprotokol no.B mars 1928.
---- 480 SS-B ---- otatoathivzt i oVtot^&eim J.nr. 115 Vl q lj-9« Utskrift KK/SN. av pantebok litr. Å U 726 - 1762) for Stjør- og Verdal soren- skrivar! Aage Rasmusen Hagen Hans Kongelig Til Dan£ og Norge pp. bestalter Justitz-Raad og Deputered udj Dragoun Sessionen Norden fields. Glør Vltterligt: At have Stæd og fæst som ieg og ved dette til Velagte Jon Slapgaarden Stæder og Bortfæster den mig tilhørande gaard Tromsdahlen, som Jon Ollsen TronsdaleqJJf orhen te tr har beboet og under 11- Sep- sidstleeden Skriftlig opladt og frasagt beliggende udi Wærdalens Prsestegield og Skylder med Landskyld og Bøxel Toe øre 6 jtli hvoraf hand mig udj Bøxel og Støflehud haver betalt den Summa som udi Loven paabudet og fast- sat er, Thi maa fornævnte Jon Ollsen Slapgaarden tiltræde samme gaard Tromsdahlen o a den herefter sin livstid nyde, bruge og beholde med alt hvis til og underligger og med rette til- og underligge bør nåar hand derimod Aarligen udi Raette tide betaler de deraf gaaende Kongelige Skatter, saavelsom Landskyld og Ræt tigheder, holder gaardens Huuse udj god og forsvarlig Stand samt holder grinder og gierder udi Rydder og forbedrer Jorden pligtmæsSig dyrkar Ager og Eng, Skoven hverken Seif til u-pligt forhugger eller Barkeflaaer, ikke heller tilstæder Nogen anden i hvor det end maatte være maatte derudi hugge elle r Barkeflaae. og ellers i det øvrige paaser, at det for Tromsdals Sva£J Allernaadigste bevilgede Qvantum bord som er En Stabel og Fiiresindstyve Tylter Aarlig, betimmelig bliver leveret samt i alle andre tilfælde sig saaleedes forholder som en lydig Lejlænding efter Loven er pligtig og tUforbunden. Ved dette
---- 481 SS-B ---- fæstbrev Tingalysning betales til Tronhiema T U gthuus 12 a. til Stadfæstelse under min Haand og hostrøgte Zignete. Lest ved Verdala vinterting den 20. februar 1760. Rett utskrift.
---- 482 SS-B ---- Statsatkivct v fixondkeim J. nr. 115 J+/1949» KK/SN. Utskrift av pantebok litr. B. (1762 - 1777) for Stjør- og Verdal aorenakriveri, autorisert JO. desember 1761. N? 9. F S*- 3 Tolv Rigad-. Peter Abraham Lund, Lieutenant ved 1763. den høi Kongl: Grenadier Guarde 01. 6db Ciør hermed Vittarlig at have aolgt og afhændet, ligeaom ieg her med under Eet sælger, Skiøder og afhænder fra mig og mine Arvinger til Seigneur Rasmus Lyng samt hans huustrue og arvinger, efter- skrevne mine Odels og Siendoms gaarder, samt Saugateds leilighed udi Wærdahlsns Eogderie og Tinglaug baliggende, alt med Bøxel og Landskyld, saaleede3 som følser, nemlig Suul og Nyebygger Godset te som bestaaer af Suule Sltuen med Arne Pladsen 1 øre og S - Marki: 1 de som bruges af 2 - Separate leilændinger Arnt og Niels Tørresaen, hver l 6 Marki:, Lille Moe Suul 12 marki: som bruges af Ole Arn de sen, «ester G a ard Suul i nve som bruges og beboes af 2- Separate Leilændinger neml: Peder Olsen Ole Olsen hver 12 Mfl:> Suule Tomten 12 Mil: , som bruges og beboes af Paul Andersen, Suul Øster de Gaard 16 mil: som nu bruges af 2 - leilændinger Peter Jørgensen Ole Andersen, hver 3- e mfl:, Suul øste r Gaard 8- som nu Druges af Ole Pedersen, Stor Moe Suul 12 Mfl: som bruges af 2- Separate leilændinger Peder. Jonsen og Niels Olsen hver 6 mf: de Qvelmoen 4 Mfl: som bruges og beboes af 2 - Separate leilændinger Podar Andersen og Ole Andersen Hver 2 Mfl: , Lindset 4 "f : soln brugea af Lars Joensen. Fremdeeles udi Helpaaedahlen: Helgaaaen 4 mfl: som bruges og beboes af Arnt Thomesen, Helgaaaen 4 ~ Marki: som bruges af Joen Aagesen, Kleppen 2 marki: som bruges af Ole Lhi-aen, Juulnæaset 2 UJci som bruges af Joen Larsen, Moen eller Snedkermoen 2mfl: som bruges af Tommes Olsen,Brataaaen 6 mf: som nu bruges af Ole Moflesen og Moen eller Ottermoen 4 - Mf: som nu bruges af Lars Ottersen, Mlsammen Bøxel og Landskyld, Toe Spand og 4 - mf: End Viidere, Mltholmen med Bøxel og Landskyld Eet Spand 2 øre 12 som nu bruges af Michel Andersen, Midt
---- 483 SS-B ---- Holmen med Bøxel uden Landskyld 1 øre 18 marki: son bruges nu af Erich Olsen, o; Holmen eller Leerhougen, med Bøxel over 1 Spand 12 nu:l:, men kuns Landskyld af Een øre, som bruges af Johan Svenden. Endelig og Transporteres og selges hermed tilllge an Saugstæds lelllghed, med al den 3egrifo.gbed der kand tiane til en Saugs 3ygning og Drift, som er beliggande ved un der Gaardene iviea Grunden og /ister "runden ligeleedes som samme er Reserveret udl min Salig i'ader afg: Cap: Lieut: Peter Raphael Lunds udstædde 2 å - Skiøder af dato 22 Q 2 April 1739» da han ha ver solgt aidatbeaelte 2 - gaarder; Og da forber.elte Seigneur Rasmus Lyng efter aacord og foreening haver til mig betalt for samtl: ovenmelte Gaarder oa Gaarde parter samt Saugstæds leilig hed, under et den Summa J2SO rdr. Skriver Tre Tusir.de Toe hundrede og firesindstiuge Rigadr:, saa selges og afhændes herved fra mig x* og mine arvinger med Odel og Eiendom til meerbemelte S- Rasmus Lyng, samt hans huustrue og arvinger, alle ovenmelte Gaarder og Gaarde Parter, under Eet, og med all deres Bygninger og huuser, og Eng, Skaug og Mark, Sæter og Sæterboeliger, Weide og Weide Stæder, Fæegang og Fiske-Vand, fra field og til Tiære, vaadt og tørt, indtet undtagen af alt hvad som fra arrilds tiid under samme haver ligget og med rette ligge bør; saa at ieg og mine arvingar kiendes at leke have no 3 en ydermere Lodd eller Deel udl meerbemelte Gaarder og Saugstæds leilighed, Som altsammen be te kræftes under min haand og Signete. Datum T ro nhlem d: 11- oct: 1763. P:A:Lund. (L:S:) Paa min huustrues Vegne er iea med dette Sahl udl alle maader fornøiet. Tronhiem ut Supra. P:v: Kofoed." Rett utskrift.
25- november 19^+9 Trondheim, den stat sar kivar. Bind VI B — 31
---- 484 SS-B ---- 1764 april 2 Udi Hans Kongelige Majestæts alminding Wærdahlens præstegjeld, som begynder ved Ramsaasen og inneholder samme, samt strækker sig øster forbi Haarskallen i sør til Færselven, samt deri fra sydost til Færsvandet og langs øster til Guddingselven indtil Storaasen og nordre side forbi Stormyren indtil Suulsø volden og midt for Suul og endelig tilbage forbi Suulgaardene og Indahlens eiendele indtil Ramsaasen igjen, skal ef ter almuens be retning ei alene findes temmelig god saugtømmerskov, der formedelst den ei til andet brug kan nyttes, henstaar og for tørres og forraadnes, men endog udi ovennævnte strækning for rum tid siden skal have været i brug tvende sauger, nemlig Tveraae eller Svarthoved saug, samt Ramsaas saug, som nu er nedraadnet og begge øde og over hvilke første saugs ødeleggelse fogden i mange aar har tåget tingsvidne, siden ingen efter opbud samme til bygning og brug har villet antage. Da nu ei alene ovennnldte almindingsskov, der som meldt henstaar til forraadnelse, kunde nyttes med fordel og interesse har Hans Majestæt, mens endog de deromkring boende bønder kunde finde temmelig næringsmidler ved tømmerhugst, saugarbeide, bordkjørsel m.v. saa i betragtning av begge deler er jeg sindet at gjøre bekostning med at lade udi ermeldte almindingsstrækning opbygge de for rum tid siden ødeliggende saugssteder efter foregaaende besigtelse, thi ansøges derfor berved Deres høivelbaarenheds gunstige resolution, hvorved sorenskriveren med behørig laug rette udi fogdens overværelse maatte bevilges indbemeldte almindingsstrækning Ramsaasen og videre som angivet og for klaret er med de derudi beliggende tvende saugsteder at besigte, item tillige at taxere ei alene bøxelen, samt den aarlige skov og sauggrundleie til kongen, men endog at ansætte hvad kvantum bord paa disse sauger, eftersom skoverne med bestandig hed kan avgive, kan vorde skaaret : Og som Hans Majestæts interesse, samt almuens næring herunder verceres og skoven, som ellers henstaar til forraadnelse og ingen nytte, ei til nogen bedre fordel kan anvendes, saa gjør jeg mig underdanig forsikret om Deres høyvelbaarenheds gunstige be vilgning og resolution, der jeg i det øvrige med soumission forbliver høivelbaarne, høybydende hr. stiftbefalingsmands under danige tjener Thomas Lyng. Udi Hans Kongelige Majestæts alminding i Værdalens præstegjeld, som begynder ved Ramsaasen og inneholder samme, samt strækker sig øster forbi Haarskallen i sør til Færselven, samt deri fra sydost til Færsvandet og langs øster til Gudingselven indtil Storaasen og nordre side forbi Stormyren indtil Suulsøvolden og midt for Suul og endelig tilbage forbi Suulgaardene og Indahlens eiendele indtil Ramsaasen igjen, skal efter almuens beretning ei alene findes temmelig god saugtømmerskov, der formedelst den ei til andet brug kan nyttes, henstaar og fortørres og forraadnes, men endog udi ovennævnte strækning for rum tid siden skal have været i brug tvende sauger, nemlig Tveraae ellerSvarthoved saug, samt Ramsaas saug, som nu begge er nedraad net og begge øde og over hvilke første saugs ødeleggelse fogden i mange aar har tåget tingsvidne, siden ingen efter opbud samme til bygning og brug har villet antage.
---- 485 SS-B ---- Da nu ei alene ovenmeldte almindingsskov, der som meldt henstaar til forraadnelae, kunde nyttes med fordel og interesse har Hans Majestæt, mens endog de deromkring boende bønder kunde finde temmelig næringsmidler veci tømraerhugst, saugarbeide, bordkjørsel m.v. saa i betragtning av begge deler er jeg sindet at gjøre bekostning med at lade udi ommeldte almindings strekning opbygge de for rum tid siden ødeliggende saugsteder efter foregaaende besigtelse, thi ansøges derfor herved Deres høyvelbaarenheds gunstige resolution, hvorved sorenskriveren med behørig laugrette udi fogdens overværelse maatte bevilges indbemeldte almindingsstrekning Ramsaasen og videre som angivet forklaret er med de derudi beliggende tvende saugsteder at besigte, item at tillige taxere ei alene bøxelen, samt den aarlige skov og sauggrundleie til Kongen, men endog at ansette hvad kvantum bord paa disse sauger, eftersom skovene med be stemthed kan afgive, kan vorde skaaret. Og som Hans Majestæts interesse, samt almuens næring herunder verceres, og skoven, som ellers henstaar til forraadnelse og ingen nytte, ei til nogen bedre fordel kan anvendes, saa gjør jeg mig underdanigst forsikret om Deres høyvelbaarenheds gun stige bevilgning og resolution der jeg i det øvrige med soum mission forbliver høyvelbaarne høybydende hr. stiftsbefalings mands underdanige tjener Thomas Lyng. Kopi av bilag 83 i sak nr. 2/43 A. For kopien kr. 10,- avgjort ved påsatt stempelmerke. Stjør- og Verdal sorenskriverembede, 19.9.1972. Torbjørn Burheim
---- 486 SS-B ---- Statiathivet i S-Kmøruim J.nr. 1464/1971. Ut s k"r if t KK/KP av av pantebok B (1762-1777) for Stjør- og Verdal sorenskriveri, autorisert den 30. desember 1761. Da vii ere komne i Erfaring om at enddel af de gaarders X Skouge, som vii os af hr. leutenant Peter Abraham Land har til hændet neml: Lillemoe, Suulgaardene Stormoe, Qvelmoe, Lind set, Helgaas, Kleppen, Julnæset, Ottermoen, Brataas, Snekermoen, Mitholmen, og Leerhougen, er bleven forhugget, af u-berættige de Persohner, som kan have Sneget sig dertil, Saa er det vii herved vil have bemt vores Ejendoms Skouge fredlyst, og derhos tillige advarede, saavei de om boende Bønder og Huusmænd, som andre leedige Persohner, at de uden vores tilladelse, ej maae forretage sig nogen hugst i bem . gaarders Skouge, eller inden de mærcker, som for samme, ved den i afvigte høst holte Besigt elee er fast-sadt Saa fremt de ei vil vente sig Deris arbeide forbrudt, men end og for saadan deris forøvvende Voldsomme vi It Gierning, at bleve tilstræklig Straffet. Da og i forige Aar inger, adskillige kand have Benøtted sig af det under bem. vore Eiendoms gaarder Mitholmen og Leerhougen hen hørende, og ved Grund-Fossen værende Lax-Fidskerie, Saa vil vii og herved have samme fredlyst for überettigede, og os alleene til benøttelse have forbeholden. Dette vores Freedlysnings Brev, beder vii ei alleene paa Kiærcke Backen maatte oplæses, men end og til tinge Publeceres, og os med paateigning for Betaling tilbageleveres. Wærdals øren den 28- Maij 1764 - Paa hr. Assessor Hornemans og Egne vengne. Rasmus Lyng - (LS) Den 31— May er dette freedlysnings Brev af mig oplæst paa Kiærcke Backen ved Wocu Kiærcke. niric Olsen
---- 487 SS-B ---- Len '" Juni blev denne Freedlysning ved Stichelstad Kiærcke, for den tilstædev&rende allmue, ordlydende forckyndt, paa Kiærc/.e Backen af G:A : Post Lensrr.and . - " Lest ved sotr.merting for Verdal den 15. august 1764. tfett utskrift. Trondheim den 20 . juli 1971. • ;\->■;''•/>> Etter fullmakt V A: W
---- 488 SS-B ---- 1764 juni 14. Av retsligbesigtelse vedk. Thomas Lyngs ansøkning. Erasmus Sigisnrandis Resch, kgl. Majestæts sorenskriver over Stør- og Værdalen, samt Selboes fogderier gjør vitterllg at anno 1764 14 juli blev udi en sæterbolig udi almindingen Ramsaasen i Værdalens prestegjeld retten satt med efter skrevne laugrette Georg Arnold Post, Thomas Erichsen Grun den, Jon Michelsen Bolgaarden, Ole Larsen Vestre Steene, Elias Amundsen Bolgaarden og Anders Gundbjørnsen Storvuchu for at besigte et saugsted som lieutnant Thomas Lyng agter at anlægge. Bern. lieutenant Lyng havde til denne forretnings holdelse udvirket hr. stiftsbefalingsmands høye resolution som han producerede. Samme var datert 9. mai h.a. og lyder som følger: Kgl. Majst.s. foged Arnet efter resolutionens indhold indfandt sig ved forretningen og lod tilføre, a-t da der er resolution af 13 febr. 1762, at saugtømmerets verdi, hvoraf vedkommende agter at benytte sig, skal erlægges 1/3 i rec. så reserverede han derom at gjøre påstand, når skoven er besigtet og skjønnet, hvad samme årlig kan afgive af målstrær. Holtzførster Wølner ifølge høibem. resolution var tilstede ved forretningen og reser verede sig det af foged Arnet indførte ang, rec. Procurator Døhlmann mødte på frue Vissings vegne, som til denne forretning af hr. lieutn. Lyng var bleven indkaldet, dog ikke med den varselstid som loven foreskriver. Desuagtet lod hun dog ved compar. tilkjendegive de præjudicia som hende søges til føiet og som derudi skal beståa. 1. Er Tromsdals gard hendes eiendom hvorpå damstokkens ene ende ventelig af hr. lieutn. Lyng vil nedsættes. 2. Er Tveraas saugsted under gården Indalen, som ligeledes er i hendes eiendom beliggende. 3. Er det bekjendt såvel retten som andre at Lie saug, hvis eier hun også er, i forrige tider har havt sin skogtømmerhugst udi almindinge lieutn. Lyng har opgivet. Samme saug tenker hun også at erholde et større kvantum på end allerede skeet er. Følgelig formener hun sig og fremfor nogen dertil at være berettiget. På gr. heraf formodede comp. at retten ikke, forsåvidt hendes opgivne raisons og eiendomsret an går, fastsetter noget, som kan være hende til præjudice i mindste tilfælde, hvorefter hun for øvrige forbeholdt sig sine forestillinger ved forretningens fremgang. Lieutn. Lyng med sin søn vagtmester Ellef Lyng svarede at hvad den indsigelse imod at damstokken vil blive lagt på Tromsdalens eiendele betræffer, da vil samme bortfalde når rekvirenten tilbyder fru Wissing en sådan damstokleie som kan være convenabel med den skade den kan tilføie hende, hvilket han bad retten ville tax ere. Dette vil ellers ikke være raison nok til at hindre saugens bygning, ved hvis brug kongen kan have interesse af al mindingsskov. 2. Når retten ved Tveraas eller Svarthoved saugs besigtelse som rekvirenten anviser, kommer til aastedet, forbeholdt han sig der at besvare denne post. 3. Rekvir. sagde ellers at han må forundre sig over at fru Wissing nu efter at rekvir. alle rede har erhvervet vedk. øvrigheds resolution til besigtelse
---- 489 SS-B ---- og taxationsforretningers foretagelse, vil sage at tilvende sig denne almindingsskov, da forrige eier af det jordegods og saugbrug som velbera, frue nu besidder har i al den tid han eiede godset ikke anseet det fornødent at fæste skovene, ei heller fru Kissing efter ham har ytret sig dermed førend nu. Comp. formente altså at denne hendes påstand herrører at etslags avind, som muligt reiser sig deraf at hun kan have foresat sig at benytte sig seiv deraf, ligesom forrige eier også kan ha gjort, såsom derforuden sr. Dølmanns tilståelse findes spor i almind. efter anselige hugster. Da nu denne almind.skov har henligget uden at noget deraf til Hans Majst. interesse er bleven svaret og rekvir. er den som først har lagt hand på at bringe skoven derhen at samme ei alene kan nyttes til Hs. Majst. interesse men endog til de omboende fattige bønders næring, hvorved han allerede har begyndt at gjøre bekostninger, så håbede han at enhver retsindig anser det übillig at en anden, der i den tid har siddet stille og fremdeles villet sidde stille, om rekvir. ei havde gjort begyndelse dermed, skal betage ham at høste frugten deraf, Hvilket og reserverede sig på vedk. steder at forestille, og før denne sinde begjærede forretningens fort gang iflg. rekvisitionen og øvrighedens påtegnede res., da han derved reserverede sig videre. Dølmann kortelig svarede at han måtte falde i forundring over den explication lieutn. Lyng behager at gjøre over comp.s til ståede hugster udi de opgivne almind. som grændser ved og om kring Lies gards saug og marker. Thi for at gjøre compr.s mening des tydeligere, så består samme hugster ikke udi andet end udi dette, at de bønder som har i ældgamle tider levert deres tømmer på Lies saug, skal så dan og van, dog uden eierne af Lie saug hans vidende have leveret nogle få stokker, hvilket comp. ikke før nu ved hans omreiser er sagdo: skal være berettiget. Dette kunde derfor ikke af lieutn. Lyng således karakteriseres som skeet er; allerhelst fru Wissing udi anden henseende har ladet møde ved denne forretning en i særdeleshed ar forsvare og be mante (?) hendes eiendoms og brugsret. Fru W. desuden formente sig som eier af en gammel priviligert saug, nemlig Lie, til den derom grændsende alminding berettiget: refererer sig der for til sit forrige. Fogden Arne* fandt fornødent herved at reservere kongens eien domsret til Tveraas saugsted, som med mange års tingsvidner kan bevlses at ligge i kongens almind., ikke at han vil indlade sig hermed i nogen kritik ang. almindingsskovenes brug af en saugeier som har sin eiendomssaug i nærværelsen, og herved Hs. Majst.s interesse merkelig vil blive præfudiceret ved at supprimere skoughugsten i angrændsende alminding under påskud at samme er tåget i odelsskove og hvorved Hs. Ma. st. ei alene taber bordskatten, men endog den årlige rec. og tømmerskat, f lgelig ikke såvel til slige odelssauger kan henlægges som til en der alene vil benytte sig af skoven til en opbygget saug i almind., så reserverede fogeden til vedk.s ansvar, samt tømmer og bord skats erlæggelse af alt, hvis tømmer, som enten er hugget og pppskåret i almindingsskoven på Lie saug eller ved eftersyn og skovens besigtelse kan forefindes. Retten eragtede: Forretningen har sin fræmme iflg. hr. stiftbefal.mandens res.og skulde nogen befinde sig ved samme præjudiceret, reserveres den sådant til tid og sted på lovlig måde at bevise.
---- 490 SS-B ---- Retten derefter forføyede sig ned til elven, som fra sæter*- volden lå ikkun et lidet stykke, foråt tåge i øiesyn det sted hvor rekvirenten agter at opsætte saugen. Bemeldte elv, som kaldes Ramsaaelven, og som kommer fra fjeldet Kammeren, går i strækning fra sydost til nordvest. Over denne elv deklarerede rekvirenten, at han er sindet at lægge sin damstok, hvis ene ende må ligge på almindingens side, med den anden fæstet på Tromsdalslandet. Retten skjønnede, at stedet og situasjonen var hertil så meget mere bekvem, som man øiensynlig så levninger av en saug, der tilforn just på dette sted har stat, men hvor av formedelst tidens længde ikke fandtes uden en næsten for rådnet dæmning og nogle teign til saugrender. Man foretog sig derefter besigtelsen over Ramsaas alminding, hvorav en del ligger imellem Tromsdalens og Levringens gårders strekning og begyndte besigtelsen fra Ramsaas saugsted til Hanekammen, derfrå over høieste Ramsaas til Dætbakken over Hæssemyrene, samt Bænkemyrene til Hoeaasfossen og Hoeaasvolden, derfrå over Persmyren langsefter en liden bæk, som rinder fra bemeldte myr til trende mærkestene, som står på nedre eller vestre side av den vei, som løber mellom Tromsdalen og Levringen Fra samme mærkestene for man lige ned i Lie saugdam, derfrå langsmed elven til almindingsbækken og op efter samme indtil myrene og Levrings sæterberget til Rotbækken, dens strækning. Længden fra Hanekammen til Rotbækken kan ungefær være 1 l/2 mil vel målt og bredden en fjerding, hvilket dog ei med nogen vished kan bestemmes formedelst de hist og her mellomkommende berge og daler. Skoven bestod i dalerne av frodig voksterskov, men på høiderne, hvor veir og vind tåger sterkest befandtes den tynd og at bestå av fortørrede trær. Laugrettet skjønnede, at denne skov kunde uden nogen forringelse tåle årlig at avgive 60 tylfter måls grantømmer. Videre avancerede man ei den dag: thi blev forretningen udsat til imorgen. Den påfølgende 15. juni kontinuerede forretningen med forbe nevnte laugret og forføiet man sig til det udi rekvisitionen ommeldte andet saugsted ved Tveraae, der ungefærlig fra Ramsaae saug ligger 1 1/2 mil. Man så samme steds forfaldne levninger av en saug, som i forrige tider her har stat og er just den, som er bleven kaldt Tveraae eller Svarthoveds saug, beliggende i Svarthoved alminding. Den her løbende elv har sit udspring fra Tveraasøen og ligger fra sydost til nordost. Man foretog sig derefter besigtigelsen over skoven og begyndte ved forbemeldte Tveraae eller Svarthoveds saug. Svarthoved almindingen befandtes da at strække sig fra Rotbækken til midt i Kløven ved Hæssebækken først fra vest og til øster, derifrå over Grevedahl til Fageraasen. Fra Fageraasen til midt i Svarthou-vandet. Derfrå sydenefter på Kilholberget, derfrå i øster til Brenberget og endelig herfrå midt i Mishounhalmen. Denne almindings strækning er i længden fuldkommen 1 l/2 mil. Skoven bestod av voksterskov og grantømmer, der ansaas at kunde uden at forhugges aarlig give av sig 28 tylter mais gran tømmer .
---- 491 SS-B ---- Dølmann i anledning av den skeede befaring bad at retten vilde indhente granskningsmændenes forklaring på efterfølgende: 1. Om der ikke under Ingdalsgårdene er beliggende et saugsted kaldet Tveraae saugsted, som for nogle tider og noget senere end Svarthoved saug har vært bebygget samt i brug og om ikke til sammes drift har vært erholdet tømmeret av den nu saakal dede og opgivne alminding udenfor Ingdalsskovenes beliggende. 2. Om ikke Ramsaas alminding ligger bekvemt til tømmerhugst og leverance for Lie saug. 3. Siden granskningsmændene ikke har fastsat breddens strækning på den strimmel alminding' Ramsaas kaldet, som skal ligge i mellom Tromsdals og Levrings gårders eiendomme, at de da nu i denne forretning vil samme opgive, dog med de omstendigheder, at komparenten på frue Wissings vegne vil have sig reserveret al behøvende forestilling derom, siden denne strimmel alminding ved tvende separate for retninger forhen er anseet som eiendom til tvende av hendes garder. Laugrettet til første kvæstion svarede: at nedenfor det nu befarede Tveraae eller Svarthoveds saugsted i den til almindingen grænsende gard Ingdalens mark ligger nok et saugsted kaldet Tveraae saugsted, hvor i formåls tider har været saug, men de erindrer hverken, når og hvor lenge det er siden der blev skaret enten på den ene eller på den anden saug, ei heller hvorfra tømmeret til den sidste i den tid blev tåget. Til anden Qvæstion forklarede de, at Ramsaas alminding vil ligge bekvemt for Lie saug, men meget bekvemmere for den nu intend erende Ramsaa saug, siden tømmeret, når det skulde flødes til Lie saug, måtte passeres dammen ved Ramsaas. Fogden Arnet fandt fornøden i h.t. sr. Dølmanns 3dje qvæstion at erindre, at ved de tvende separate besigtelser som sr. Dølmann melder af denne almindingsstrimmel skal være indtaget, vil det befindes at alene eiendomsskovene er besigtede og henlagt til saugene uden at den almind. strimmel derunder er indbegreben, som om det var skjed da kongens interesse deraf havde bleven observeret. Men om saugeierne til Lie og Levrings sauger deraf har benyttet sig som Dølmann til-forn ved for retningen har tilstået, blir det ingen følge at Hs. majst.s. ei eiendomsret bør præjudiceres, mindre at Hs. Majst. b»r tabe den interesse som ved det derudi åvirkede tømmer ham tilkomme. Forresten overlod han til laugrettets forklaring om almindingens bredde. Laugrettet til sr. Dølmanns 3. qv. forklarede at den omspurte almind.strimmel kan ungefær være en 12 mæling i bredden, hver måling til ih stænger, hver stang til h norske alen be regnet, hvilket er dens bredde på det smaleste imellem gårdenes eiendom, men når den stiger op mod åsen i almind. bliver den vel 3 gange bredere. Efter foranførte befaling og begransk ning ansees de opgivne alm.skoves strekning at kunde årl. uden forringelse afgi til de i rekvisitionen ommeldte 2 sauge 88 tylt måls grantømmer, af hvilke firsindstjuge og otte tylter siden skoven er temmelig god formenes at kunde årl. skjæres 3j eller halvfjerde tusin bord til 1-J- tommes tykkelse og 10 a 12 fots længde, der blir det for disse sauger ansatte kvantum, og som skovene er befundne gode, kan alene ansættes til bygdens fornødenhed dersom rørved og vandkantede bord bliver at anse. Rester to tusen seks hundre fem og tjuge bord bliver til udskibning tjenlig.
---- 492 SS-B ---- Statiatfiivit i Sujnd-heim J.nr. 1484/1971. Utskrift KK/KF av av justisprotokoll (1762-1771) for Stjør- og Verdal sorenskriveri, autorisert den 30. desember 1701. de "Anno 1764 den 18— Junii blev Retten satt ved StorMoen øverst 125 b. i Weerdahlen mod Grendsen til Sverrig med efterskrevne Laugßett : Georg Arnold Post, AndersGundbiørnsen Stormoen, Ole Pedersen Ekren, Thomas Erichsen Østgrunden, Jon Michelsen Boldgaard og Elias Amundsen Boldgaard for at besigte et Saugstæd, som hr Assessor Horneman og Rasmus Lyng eragter at anlægge, samt taxere hvad Saugtømmer deres deromliggende Skove formaaer at afgive aarlig. Bemelte S— Rasmus Lyng var tilstæde ved Forret- ningen paa eegne og hr Assessor Hornemans Vegne, samt produ- Vi r> cerede deres Requisition med Højvelbaarne/Stiftbefalingsman dens paategnede Resolution, der begge var dateret 10 Octb— 1763, belagt med 1 artes Pappiir og iydpr "nm fainor. : s_ Lyng derefter tilokiendegav at endskiønt Requisitionen melder om andre selv-Eyergaardes jtem Beneficerede Skove; Saa frafalder han dog denne Post, men alleene begierer de Skove besigtede som tilligger de i Requisitionen ommelte Suul-Gaarders Skove, ts der er hans og hr Assessor Hornemans Eyendom. Kongl: Mai — Foget Peder Arnet som ved Forretningen var nærværende erindrede at siden S— Lyng erklærede sig -joke at ville benøtte eig af andre Skove end h£ eegne og med Jnteressentes Odels Skove, aaa reserverede han alleene, den ordinaire Saug Mester Skatt og paaatod iagttaget de 4— Poster, eom det høilov] : Cammer- Collegium under 25- Septbr. 1750 har befalet. HoltzParate Wøl- ner var og tilstæde ved Forretningen. Man toeg derefter i Be- V tragtning det stæd hvor Requirenterne agter at anlægge Saugen, samme befandtes i Suul Elven ved en liden Foss- kaldet lille-Eid
---- 493 SS-B ---- Foss, og som Landet paa begge Siider tilhører dem, saa bliver ingen ved Damstokkens Anlægning fornermet . I det øvrige be fandtes stædet gandSKe beqvem til en Saug at opsætte. Derpaa befoer man Skovene og begynte fra Stor og lille Moen, samt Suul Gaarderne neml: fra Klev-Myhren, som ligger i Vest og strækker i øst indtil Sandaaen dens Længde er ohngefeer 1 Miil og breden 1 fierding, siden derefter fortfoer man fra Sand- Aaen og tii Lille Kraache i Længden 1 Fierding og breden lige saa meeget fremdeeles fra lille Kraake til Gaas Holdahlen 1 Miil i længden, men i bredden fra Nord til Synd en 1/2 Miil. D Pn 19a Junii. Paa Nordre side af Elven foer man fra Mit sanen Holmen til Saunedahl = 1 Fierding, derfrå og til lille Andah.l er 1 Fierding i Længden og 1/2 Fierding i bredden, siden der- fxc til lille Aaen og til Suul-bro-FcE = -r. -r i l~ngd°n 1/2 Miil og i bredden 1/4 Miil tillige besaaes Skoven omckring Insvandet. Disse Skove, som alle tilhører Eyerne af Suul- Gaaruerne hr Assessor Horneman og Sr Rasmus Lyng, befandtes at bestaae deels af gammel deels ung væxter GranSkov , i sær saae man jcke tegn til at de tilforn har været anhugget som langt fra Wærdahlerfi øvrige bøigd beliggende og i Feige heraf blev disse Strækninger anseet at kunde aarlig uden Skovenes Forringelse give af sig 110 tylter skriver Ethundrede og ti tylter Maals Gran tømmer, som å 25 tylter pr Stabel beregnet udgiør 4400 bord til 1 1/2 tommes tykkelse og 10 ål2 fods Længde, der bliver det for denne Saug ansatte quantum, af hvilke en fierdepart bliver at ansee, som rødveed, vandkantede or npruknn hord Hoatrn VlOO biivnr ti<HiJlge til ud Bk Ilml n« . Requirenterne dernæst indstillede at om mislighed af Vand da dette bliver en Flom Saug og Mangel af Fare skulle hindte dem
---- 494 SS-B ---- dem da maatte reserveres at skiære samme et andet Aar. Lige saa at ifald de ved Nøyere overveining og experienee skulle finde bordkiørselen fra denne i Fieldet beliggende Saug, alt for beckostelig og besværlig, dem da maatte reserveres at transportere det ansatte quantum tømmer til Grundfoss Saug som er deres Eyendom og hvorjmellem Distancen kan å peu pres være 2 1/2 Miil for der at blive skaaren. HoltzPørste Wølner lod tilføre At han intet hafde at erindre hvad som udi denne Forretning er ar.ført Men vil, siden Skoven, som nu besigtet, er saalangt op i bøigden er beliggende og ey i nogen tiid til saadant bruug har været anhugget have samme Allerunderdanigst Recommenderet til Kongl Allernaadigst Beviilings Erhoidelse.- Og da ingen hafde videre at lade tilføre, "blev Forretningen skuttet. - " Rett utskrift. Trondheim den 20. juli 1971. // * '4>\ Etter fullmakt ' \ yl. ) K IW, i-I \
---- 495 SS-B ---- 1764. ,juli 21 . Av A. M. Aussigs salig major Wessings fore stilling til Rentekammeret. Da jeg haver fornen ved skrivelse submitteret at lieutenant Lyngs erhvervede besigtelse forretning over Ramsaas og Tveraas saugsteder med de derunder opgivne Ramsaas og Svarthoved alminding ei maatte af de naadige og høie herrer blive Hans Majt. til allernaadigste approbation førestillet forinden min allerunder danigste demonstration tillige kunde medfølge, hvilken jeg ikke førend nu har været istand til at affærdige siden jeg just i denne uge fra sorenskriver Resch først haver erholdet beskreven indbemeldte besigtelsesforretning, saa haver jeg og sikkerlig haabet udi denne min begjæring at have nydt Deres Excellence og høie herrers naadige bifald, hvorfor jeg i anledning deraf underdanigst tåger mig den frihed herved at demonstrere det fortrin jeg paa min side synes at have til de af lieutenant Lyng besigtede skove nåar Hans kgl. Majst. allernaadigst derinde ville tillade skovhugst. Thi: 1. Er jeg efter min salig morbroder afgangne justitsraad Aage Rasmussen Hagens testamente af dato 27de juli 1761 bleven ene eiere af de om og ved almindingerne grændsende gaarder, nemlig de 3de Ingdalsgaarder, Steene, Tromsdahlen og Lefringen, under disse gaarder er og 3de ældgamle privili gerede saver som haver vandfald nok til at opskjære baade det kvantum de allerede ere bevilgede og endnu dobbelt saa meget. 2. Kan Ramsaae saugs dambygning ei paa andre steder opføres end egentlig paa det sted som besigtet er, hvor jeg paa den ene side er eier af grunden og tillige holder meg til den halve elv Ramsaaen berettiget, siden denne elv just har sit løb mellom Ramsaas alminding paa den ene og Tromdahls eiendoms skov og mark paa den anden side. Er Ingdalsgaardene saa godt som paa grændsene beliggende og i paakommende krigs-uroligheder have den fatalite at nabo fienden der igjennom tåger sin ned-march her til Trondhjems len ligesom i forrige krig imellom Danmark og Sverige i 1718 er skeed. Thi den tid blev ei alene af Ingdalsgaardenes men endog af gaarden Stenes skove nogle tusinde trær ned fældede baade til forhugge for den Nordske armee, hvoraf rudera enda ved besigtelsen var at se, saavel som til Steene skandses opbyggelse som paa min nu eiende gaards grund den tid var opsadt, men længe forhen allerede bleven sløifet. Gud i naade det ellers forbyte, men saadarme conjuncturer kunde endnu i vore tider indtræffe, derfor synes det bil ligheden tilsiger at den som saadanne skovskader er under kastede bør paa den anden side tillige have preference udi den alminding som i circomferencen af dens eiendom er beliggende til conservation for de saugbrug som eiendommene vedhænger, all den stund den finder sig villig at erlægge for almindingens brug det som ved rescripter og forordninger allernaadigst paabudet er eller vorder. Desforuden er jeg ved indbemeldte besigtelsesforretning paa mine eiendomme i følgende tilfælde vorden graverede,nemlig:
---- 496 SS-B ---- Er den skeede befaring i Svarthoved alminding mig til allerstørste præjudice i henseende til at den strækning som ved befaringen er bleven opgaaende er hel og alt paa de 3de Ingdalsgaarders mark beliggende, og desforuden saa yderlig til fornærmelse, at den ene Ingdals gaards skov aldeles er bleven bordttagen Er Ingdalsgaardene under 22. solgt af Salig og Høi Lovlig den sjette uden igjenløsning Krog med saadan omstændighed indbegreben tilfjælds og udi og til almindingen henlagt. juni 1731 bleven fra Kronen bort ihukommelse Kong Christian til rector magister Niels at derunder skulde være fjære øde og aabøigde med videre kjøberen til ævindelig odel og eiendom, følgelig kan ingen alminding derunder være Hans Kgl. Majestæt reserveret og forbeholden under navn af Svarthoved almin ding, men om saa skulde være at der ved disse grændse gaarder skulde anstøde nogen alminding under dette navn: som af hos følgende bilag nr. 3 ei er at se: maatte saadant dog ved lovlige vidner bevises og mine 3de Ingdalsgaarder ved dom frakjendes. Ramsaas almindingen betræffende. Da have rettens betjente ligeledes exagereret dens strækning altfor langt, thi forretningen inndeholder at een strimmel deraf er imellom Tromsdahl og Lefrings gaarder beliggende, som dog anderledes sig forholder, nåar de naadige og høie herrer naadigst ville lade sig forelese hosfølgende tvende extracter, den ene af en besigtelse over Tromsdahls sav med underlagte Tromsdahls skov begynt og sluttet den ste juli 1758, og den anden af een dito besigtelse over Lefrings sav med de derunder sorterende skove dateret ste juli 1758, begge af fogden sr. Arnet og forrige sorenskriver cancelliraad Povelsen forrettede - hvilke 2de forretninger oplyse og bevise at Tromsdahls og Lefrings gaarders skove støde imod hinanden og altsaa tilsige umuligheden at ingen strimmel af Ramsaas alminding der imellom kan være beligg ende . (sign.) A. M. Aussig Salig Major Wessings
---- 497 SS-B ---- 1765 august 26. Erklæring fra bønder i Verda]. Da Klg. Mayts foged vellædle Sr. Peter Arnet har af Os, efter det or ordinære høstetings holdelse begjæret Vores forklaring ang. hvad vi om Svarthovd og Ramsaas almind. samt de deri for lang tid siden i brug værende 2 sauge, Tveraa og Ramsaa sauger kaldet, ere vidende; Saa kan vi derom give følgende til vidnesbyrd: 1. For mere end 30 aar siden, da der ingen nøye efterforskning om skovene og saugene blev gjort, har avdøde justitsraad Hagen, i den almind. Ramsaasen hatt i brug Ramsaas saug, og det paa samme tid da afdøde cancellird Krog og efter ham sal. assessor Frost vare eiere af den til samme almind. grændsende gaard Tromsdalen, men den under samme gaard staaende Tromsdals sav. Men da der om savene og skovene blev gjort nøyere inqvisition og angivelse, og sl. justitsraad Hagen derefter ble eiere for Tromsdal sav, er Ramsaas sav for omtr. 30 aar siden bleven ødelagt, og er i den almind. Ramsaas siden den tid stiltiende sked hugster til af døde justisraad Hagens saver indtil i afvigte aar, da Th. Lyng derover lod holde besigtelse 2. Har der paa Hs. Majst. almind.grund Svarthovd alminding for rom tid siden vært i brug Tveraa el. Svarthovd sav kaldet, som en proprietær navnl. David Tommesen havde i brug, hvilken sav for mer end 50 aar siden er lagt øde, hvoraf dog endnu i benævnte kongens almind. sees nogle levninger. 3. Er vi bekjendt at foruden den almind. Ramsaasen der strekker sig fra et fjeld kaldet Hanekammen, paa søndre side af Tromsdalen, i øster, er der enda en almind. som kaldes Svarthovd almind., hvilken støder sammen med Ramsaas og strekker sig igjen i vest forbi Indal og Stene, indtil der en strimmel af samme løber mellem gaardene Tromsdal og Levringen or lige ned i Lie savdam. Vel har vi 5 først undertegnede som var lavrettes mænd ved den be sigtelsesforretning hr. lieutn. Lyng i afvigte aar lod holdeover disse almindinge i bemeldte besigtelsesforretn. hørt, at fru Wissings fuldmægtig ville paastaa at der ingen almind. skulde være mellem Tromsdal og Levringen, hvilket vi samtlig aldri tilforn har hørt. Men fra det første vi kan erindre og efter hvad vi af vore fædre har hørt, er der virkelig mellem Tromsdalen og Levringen et stk. almind, som og fra ældgammel tid er brugt af almuen i behøvende tilfælde som alminding.
---- 498 SS-B ---- Denne vor opgivelse og forklaring er alt hvad vi om disse saver og almindinger er vidende, hvilken vi med ed kan bekrefte nåar forlanges Til stadfæstelse under vore hænders underskrift og signeters hostrykkelse. Datum Wærdalens prestegjeld den 26. august 1765. Anders Gunbiørnsen Storvuchu. Thomas Eriksen Østgrunden. (L.S.) (L.S.) Joen Michelsen Boldgaard. (L.S.) Elias Amundsen Boldgaard. (L.5..) Olle Larsson Nordsten. (L.S.) Ole Haldorsen Mønes. Olle Anderson Indahlen. (L.S.) (L.S.) Christoffer Larssøn Jødsaas. Rasmus Larssøn Garnes. (L.S.) (L.S.) Jachop Olsen Molden. (L.S.) Olle Andersson Slapgaard. (L.S.) Båar Olsen Haga. (L.S.)
---- 499 SS-B ---- Den indsigelse som frue Wiaaing har gjort ang. de besigtede savstæder og akove udi Ramaaasen og Svarthoved almindinger har anlediget dherrer ved høi respective skrivelae under 2 august næatleden at committere mig at aee erhvervet og forskaffet et lovakikket tingsvidne til legitimation for hana mayta eiendomme og hvorved dherrer tillige vil have oplyat, hvorvidt forbemeldte kgl. alminding i formaals tider har strekket sig, med visse grændser fra alle angrændsende land eiendomme, item om Tveraas eller Svarthovd og Ramsaas saug i de ældre tider har været i bruj etc. samt om Tveraas eller Svarthovd item Ramsaas saug har været i brug siden fru Wissing ved testamente blev eier af Tromsdalen og Ingdals gaarder, med de flere poster som dherrer reqvirerer efterretning og oplysning om. Da nu den 2den og sidste termins tinge for indeværende aar nylig var til ende bragt, førend dherrers høy respective skrivelse mig tilhendekom, og tinget for Verdalen ikke førend in febr. tilkommende aar bliver holdet, saa har jeg ansett det ligesaa betenkelig som utilladelig at opholde med den forlangende efterretning, aller helst ved tingsvidne ikke kan faaes anden eller bedre kundskab om almindingene end den man tilforne ved examination og gamle mænds forklaring er bleven underrettet om, og hvorom paa sine høie stæder er indgivet forklaring. Derfor jeg ikke har villet lade mangle hvad angaar for det Iste. Hvorvidt de kgl. almin dinger baade i formaals og itzige tider strækker sig, at fre lægge til bevis herom under Litr. A, B og C: (1) en extract af hvis jeg har indsendt til hr. stiftsbefalingsmanden in Ao. foruden hvad som tilforne og for rum tid siden baade til saug commissionen og Rentekammeret er indgivet. (2) Extract af almindingsbesigtelserne som er skeed af sorenskriveren og laugrettet (3die). Een ydermere forklaring over Ramsaas og Svarthoved almindingen som jeg beordrede siden tinget for Verdalen var til endebragt og intet tingsvidne førend i næst kommende aar som melt kunde tages. Af alt dette vil DHH i; fi- t gunstig erfare at almindingsstrækningen i formaals tider har vært den samme som nu. Thi som nu ingen lever der kan gjøre anden forklaring, saa vil det blive umulig for fru Wissing at kunde bevise at almindingen i formaals tider har havt mindre, større eller anden strækning. Imidlertid vil formodentlig disse forklaringer, som affirmeres af almuen, der er bekjent det samme som deres forfædre, nøiagtig vindicere kongens eiendommsrett baade til Ramsaas og Svarthovd alminding fra alle de pretentioner som fru Wissing uden mindste grunn eller bevis formerer, og hvilken fruens formening er stridende hvad Svarthoved almindingen angaar imod hvad opsidderne paa Ingdalen som fruens egne land bønder har gjort forklaring om. 2det. At Tveraa eller Svarthoved saug har været i brug i de ældre tider, det er ved besigtelsesforretningen bevist i hen seende at der enda fandtes ruders og levninger hvor saugen har staaet. Og til bevis at denne saug har tilhørt kongen - Ramsaas saug har ikke været anført i saug mandtallet. Men som ved besigtelsesforretningen fandtes ruders hvor saven har staaet, er det sluttel. at den som da Tacite har bygget Bind VI B —32
---- 500 SS-B ---- og brugt saven har og tacite forrettet bordskuren og tilsneget sig tømmer af Ramsaasens almindings skove, uden raindste inte resse for Hans Mayts. og udi hvilken almindingsskov fandtes øiensynlig bevis af saugtømmer hugst baade i forrige og nu senere tider sluttel. til Lie saug som et stykke nedenfor Ramsaas saug er bygt og bruges af fru Wissing. Strækningen for disse Svarthoved og Ramsaas almindings skove, har og i de ældre tider ligesom nu været den samme, uden at fru Wissing som eiere af Ingdals gaardene, hvis eiendele grændser til Svarthoved alminding, kan tileigne sig nogen eiendomsret til Svarthoved almindings strækning som udi besigtelsesforretningen er forklaret og Ole Ingdalen som en* gammel mand og fru Wissings egen landbonde, som nærværende ved forretningen har samtykket og ikke kunde modsige. Af forestaaende erfares altsaa for det Ude. Findes ingen efterretning udi fogderiets matricul an gaaende almindingen, saasom matriculen alene indeholder de skyldsatte gaarde. Ved fogderiets arciv forefindes intet heller angaaende almindingernes strekning videre, end hvad ved Iste post er meldet.- ----------------- 6te. Hvorlænge Ramsaas saug tilforne har været bebygt og i brug derom er ingen efterretning at faa, saa som de der levde i den tid og derom kunde give efterretning, lenge siden ved døden er afgaaen. Denne saug som forklaret ved 2. post har og aldrig været anført i fogderiets saugmandtal, og som meldt i 3. post over 30 aar været nedlagt og øde. Det er ikke heller til nogen vished bekjent hvem der har bygget denne saug, ikke heller om nogen leie af damstokken til Tromsdals eiere er bleven erlagt. Men af alle omstændigheder naa mand slutte: at denne saug tacite er bleven bygt og brugt af de som i den tid har eiet Tromsdalen og Lie sauger, og til hvilken sidste saug, meget af Ramsaas almindingsskov er bleven tågen, og ved bord angivelsen supprimeret, under navn af alt tømmer er tågen i odels skove. Af hvis som nu om disse Ramsaas og Svarthoved almindingsskove og de derudi opbygte sauger findes forklaret og tillige med hosfølg. documenter er bevist vil DHHrer befinde at fru Wissing ikke har havt eller kan have mindste adgang til disse almin dinger, som hun til slutning frafalder ved det hun tilbyder at betale for disse almindinger enten 400 rdr. imod at faa den til eiendom etc. eller og at betale udi aarlig saug og skovleie hvad som allerede taxeret er, og af andre maatte blive andbuden. Men foruden at lieutn. Lyng upaatvivlelig vilde give ei alene de af fru Wissing anbudne 400 rdr., men endog mere, for at faa disse almindinger til eiendom: som dog vel ikke kan skee i henseende til de skovløse gaarder som derudi tåger det fornødne hustømmer og bark til tekning til deres gaarders bygning, og hvortil loven giver dem adgang: Saa vil det og blive til præjudice for Hans Majts. om fru Wissing skulde bevilget Ramsaa saug og de besigtede almindinger, hvor fra tømmeret med ligesaa stor bekvemhed kunde fremføres til Lie saug og der opskjæres under angivelse at det var tåget i odels skove, og i hvilket tilfelde kongen vilde tabe baade
---- 501 SS-B ---- tømmer og bordskatter. Imidlertid da lieutn. Lyng er den første der anmeldede sig at vilde bøxle saven og den almindings skov hvorudi andre tacita til præjudice for kongens interesse har forrettet sav tømmerhugst, han og desuden har gjort bekostning ved at lade skoverne og saugstæderne besigte, og endelig til slutning opbygt Ramsaas saven i kongens alminding: uden at benytte sig af Tromsdals grund at lægge damstokkens ene ende paa: for at opskjære det tømmer som han har forefundet hugget i Ramsaas almindingen og hvilke enten havde liggende, og forraadnet i skoven til ingen nytte, eller og til Lie saug frue Wissing tilhørende, ble ven hendbragt, under andgivelse at være hugget i odelsskove. Saa vil DHHIl 6 -!! seiv befinde at lieutnant Lyng fremfor nogen anden har vindiceret sig ret til at nyde kongelig allernaadigste bevilling paa indbemeldte Ramsaae saug, og de til saugen besigtede kongelige almindings skove, som alt DHH rers gunstige overveielse og godtbefindende hendstilles. - De mig tilsendte 10 documenter følger herved indlagt til bage, og i det øvrige med submission og største respect for bliver -------------__-________-__
---- 502 SS-B ---- I forventning at den af mig søgte besigtelse over Ramsaa saug og alminding nu er opkommen til de høye herrers betenkning, er det jeg allerydmygst indsender denne min implorence om expeditien snarest mulig. Hvorved jeg og tillige allerydmygst vil udbe mig det de høye herrer ved sin retsindige betænkning ville understøtte den retmæssige præferance jeg frem for bogen anden har til at faa bøxle dette saugsted med underlagte almind saasom jeg, da andre brugte, og vilde bruge den i stiltienhed uden interesse for Hs. Majst., har bekastet almindingen og savstedet besigtet, og nu siden i forvantning af Kgl. allernaadigst bevilling har opbygt Ramsaa Sav paa Hs. Majst. almindingsgrund uden at benytte mig af fru Wissings land til at erlægge damstokkens ende paa, hvilket jeg dog ber maatte tillates mig om jeg for eftertiden skulle behøve det, imod at svare vellbem. frue den damstokleie som retten har taxeret, der ikke er hende til nogen skade. Aarsagen hvorfor jeg allerede har opbygt Ramsaae Sav er denne, at foruden de hist og her er fundet hugget savtømmer i skoven, har jeg og befunden almindingen formedelst mangel af forsvar uskyttelig medhandlet, saasom der ligger en stor mengde trær nedfeldet af bygdens almue er aff laaed til deres huses tækning, hvilke trær har ligget 1,2 a 3 aar og ei taaler længere at ligge uden aldeles at bedærves: dette tømmer har jeg bekostet fremkjørt for at lade opskjære, paa det samme til landets nytte kan udbringes, og Hs. Majst. deraf kan have den vedbørlige interesse. Og da fru Wissing herved ei mister andet end den gerifflighed hun kan ha havt v. at benytte sig paa en urettelig maade af kogens alminding, saa skjønner og de høje herrers retsindighed hvoraf de indvendinger reiser sig som hun i dette tilfælde bruger.
---- 503 SS-B ---- Over de i Stør- og Waerdalens Fogderie bort bøxlede eller bevilgede kgl. sav bruge item almindings og beneficerede skove med forklaring udi hvilket sogn de ere beliggende, og nåar samme ere bort bøxlede, til hvem og hvad derfore er bleven betalt i bøxel og aarl. afgift med videre. - - - - - 3. Ulwild saug, paa kongens grund. Men savbygningen til hørande Sr. Rasmus Hagen som samme har bekostet. Til denne sav er hendlagt almindings skoven udi Juul- Dahlen, ved og omkring Wær-vandet og Helgaae elv, item Schiæcker våndet, af hvilcken almindings skov ovenmeldte sav er tillagt -------------________ 5. Lund saug paa odels grund beliggende, Hr. obriste lieute nant Klyver tilhørende. Til denne sav, foruden odels skove er hendlagt Lexdahls almindingen paa den østre side af Lexdahlsvandet --------------_______ 6. Stor Langdahls saug paa odels grund beliggende, Hr. obrist lieutenant Klyver tilhørende. Til denne sav, foruden odels skove er hendlagt almindings skoven paa nordre side af Malsaaen omtrent 1/2 miil oven eller østen for Langdahls foss og grændser hen imod Witteringen. Af hvilken almin dings skov er bevilget aarl. til Stor Langdahls sav 8 tylter -------------____________ 8. Green saug, paa Odels grund beliggende hr. obrist lieute nant Klyver tilhørende. Til denne sav er foruden odels og seiv eieres skove hendlagt almindings skoven paa søndre side af Malsaaen ------------_____„__ 12. Neder Holmen saug, paa odels grund, frue majorinde Wissing tilhørende. Til denne sav er foruden odels skove hendlagt almindings skoven Qwendalen eller Kalfdalen nåar saug brugeren sig deraf kand betiene, for derudi at hugge . . . 10 tylter tømmer ----- ------_________ 15. Ramsaae Saug, bestaaende i almindingen og opbygt af lieu tenant Thomas Lyng. Til denne sav, som er besigtet, men ikke bevilget, er hendlagt Ramsaae og Svarthoved almindings skovene. Hvad qvantum tømmer disse skove er andsatt for,
---- 504 SS-B ---- forklarer besigtelses forretningen, som er nedsendt over denne sav og tilliggende skove er andstillet auction, som vil vise udfaldet, hvad som bevilget vorder for afvigte aar er af det udi skoven befundne hugne tømmer frembragt til saven og opskaaren 732 bord. Hvorfore lieutenant Lyng har be talt efter kammer collegii deeision som hands May.t. udi mit allerunderdanigste regenskab skal vorde beregnet 35 rdlr. --------------------------
---- 505 SS-B ---- Statiathivit i «SWnß&cvm J. nr- Hsl+/19U.9. Utskrift KK/SN. av pantebok litr- 3 Q 762 - 1777) for Stjør- og Jerdal sorenskri var!, autorisert JO.desember 1761. N- !!• C 7 20 rdi xienrich Hornemann til Reens Closter Hans Fol 168 T 757. ts Kongelig Maj - til Danmark og Norge be- staltet Justice Raad og Oancellie Assessor, aiør vitterligt at have Solgt og af hændet, ligesom jeg og hermed Selger Skiøder og afhænder fra mig og mine arfvinger til Monsieur Hans Jacob 31ix og hans Arfvinger efterckrevne Jordegods og Savbruge udi Stør og Werdahla Pogderie og '"førdag Prnsstegield, nemlig Suulgods_ som bestaar af Suul-Stuen med Arne Pladsen 1 øre G fl: som beboes af 2- Separate Lejlendinger, Arent og Niels Thoresen hver 16 fl: , Liilemoe Suul 12 fl: som bruges af Ole Arentsen; Westergaard Suul de 1 øre 3om bruges og beboes af 2- Lejlendinger Peder Olsen og Ole Olsen hver 12 fl: Suul tomten 12 fl: som brugea og beboes af Poul de Andersøn Suul Øster gaard 16 fl: som bruges af 2- Lejlendinger Peder Jørgensøn og Ole Andersøn hver 9 fl: Suul Østergaard 8 fl: som nu bruges af Ole Pedersen og Stor Moe Suul 12 fl: som bruges af 2de Lejlendinger Peder Jørgensøn og Kils Olsøn hver 6 fl: - Bernæst rx elgaadahlens gods neml: Helgaasen 14. fl: sem bruges og beboes af Ole Larsøn;Helgaasen 1+ fl: som bruges og beboes af Joen Aagesøn; Kleppen 2 fl: som bruges og beboes af Ole Larsøn, Juul nesset 2 fl: som bruges og beboes af Joen Larsøn, Moen eller Snedker Moen 2 fl: som bruges af Thomas Olsem ; Brataasen 6 fl: som bruges af Ole Mosesøn og Moen eller Otter Moen l\. fl: som bru ges af Lers Cttersøn. sn'v'dere gaarden Qvelmoe I 4 fl: som bruges de og beboes 2 - Separate Lejlendinger Peder Andersøn og Ole Ander søn hver 2 fl: Lindset 4. fl: som bruges og beboes af Lars Joensøn,
---- 506 SS-B ---- til sammen med Bøxel og Landskyld 2 Spd og l\. Mjc.il som bruges og boooes af 21 Lejlendinger, og endelig Selnes og overdrages til lise Nordre Grundfo3 Savstæd, samt den derpaa opbygte Sav med alle derved befindende Inventarier og som til Savens Drift har været bruet og kand behøves, ligesaa det under Store Moa Suul besigtede Savstæd som endnu ikke er be bygget, hvilke 12 Stabel Bords Qvantum.- Og da bemelte Monsieur Blix for oven benevnte Jordegods og Savbrug efter Acccrderede h ar betalt mig 5990 rd Skriver Fem tusinde N Rdr., saa maae han uden anke hundrede og halv femtesirda tive af mig eller mine arfv inger til sin Odel og Ejendcm beholde samme Jordegods og Saug med al den Ret som det mig derpaa af Monsieur Rasmus Lyng medeelte Skiøde af 214. aprilis 1765 udvilser hvilket hermed tilligemed Lieutenant te Peter Abraham Lunds til ham udstædde Skiøde af 11 - octob 17°3 som en Lovmæ3sig Hiemel overleveres. til Bekræftelse under min Haand og Signeta. Tronhiem d: 1" Juli 1767. Henrich Horneman (L:S:) Som Pantehaver Samtykker les at indbemelte Jordegods og Savbrugs, iraae Sa;lges, haver altsaa herimod intet at innvende. H: U:toølmann. - " Lest ved Verdals sommerting den IR.august 1767. Rett utskrift. Trondheim, den 2S ivember 19^4-9
sta tsar kivar
---- 507 SS-B ---- Statsafftivet i diondfwim J.nr- 115i4./19k9. Uta kri f t KK/SN. av pantebok litr. B U 762 - 1777) for Stjør- og Verdal aorenakrl- Fol 250 11 Jndfriet og be-
---- 508 SS-B ---- Landskyld, saa og å parte Bøxel 1 Øre Steene 1 Spd: 12 Jtøcl: Spd: 7 med Bøxel og Aarstad 1 Spand 12 Mil 2 Øre 12 Blørstad med Bøxel og landskyld Øster Tpdahl 2 Øre, Landskyld med
Bøxei og a parte Bøxel 3 M£l å parte Bøxel 10 M£l Schrove i-t Spand, Sør ager 2 Sauger med inventar lun o, Bevllgnlng maa sklæros
saasom: I Sehongens Præstegié, Saug 1000 Bord Kaalbssrg Saug
2000 Bord Tromsdahls Saug let med alt underllggende
nes kand skal blive Vanthaveren og Hans Arv inger optenkelige maader ,eter L: Kierulf 1763 Lest ved Åsens vinterting den lé.februar 1770' utskrift den 1| Mæl: Wester Grunden
Oppen 20 Mxl:\Hougskott 2 Øre 12 MJ:1:
Kil: alle med Landskyld uden Bøxel med Underllggende Bruger hvorpaa efter Bord Wangstad
lket Jordegods og Saug Bruger, ligesom VI os i hænde hever et priorit meste Skillinger er udbetalt. daveren og uans Arvinger (L:S:) H: Bay (L:S:)" 2 Øre 12 Mjtl: Schavhaug 2 Øre 6 Hjul: Med Itidahl 2 øre Landskyld med å parte Bøxel k W%l: mdahl u Øre 8 Landskyld med Rindsem\2 Øre Landskyld, men alle- over 1 Øre 6 'J-romsdahl 2\øre 6 Landskyld med
---- 509 SS-B ---- Riksarkivet. Generalforstamtet. F. Det yngre General Forst-Amt 1761-1771 51. Indkomne Sager vedkommende Throndhjems Amt 1768-1778. 23. juni 1770. (Datert Tronhiem den 16de luny 1770. - Underteg*.: H. I. Wøllner .) Specification Over alle de Beneficerede Gaarders Skove udi Stør og Werdahls Fogderie, med forklaring udi Hvad Tilstand Disse Skove nu fornærværende Tiid befindes udi,.og til hvilken Sauger Eendeel der af ere Henlagde med Widere. • - (Rapporten er satt opp 'i åtte spalter. Av praktiske grunner settes her opp overskriftene på spaltene fortløpende, men med skråstrek mellom. Opplysningene som står om hver gard, kommer på samme måte fortløpende med skråstrek mellom hver opplysning.) Matricullens No / Gaardernes Nafne / Opsiddernes Nafne / Til hwem Beneficeret / Hwor meget Eenhwer Gaard skylder - Spand, Øre, Ml: / Hwad strekning Eenhwer eenhwer Skow kand taale at afgiwe ere henlagde / Hworledes Fen hwer Werdahls Præstegield 12 / Lehn / Johannes / Lector / 5 henlagd til Hauchaaens Saug for 3 Gaards Skow Hawer / Hwad og til hwilken Sauger De Skow er Situeret. 0-0 / Er wed Kongl. Bewilgning tylter Aarlig, og meer kand den éy taale. / Har een Liden Streknings Skow i Wohlhaugens Allminding - / Ligger Belejlig til denne Saug. - 14 / Hallum / Tomas / Lector / 2-3-0 / Har een Liden Skow Strekning af 1/8 miil og Breed: - / Hawer ingen Skow til Saug tømmer Hugst. / Ligger Strax wed gaarden 15 / Auglen / Hr Krog / Kongen / 4-0-0 / Hawer Skow til Huus fornødenhed og ey Widere. - / Kand ikke taale at af giwe noget Saug tømmer / Ligger nær Gaarden 16 / Hedtloe / Bent / Pastor fra Werdahlen / 2-1-0 / Denne Gaards Skow hawer samme Beskaffenhed som nyst owen staaende 19 / Sørager / Jngvold / Lector / 1-1-0 / Hawer ingen Skow 27 / Reiten / Halvor / Wor Frue Kirke i Tronh: / 1-1-0 / Een Liden Skow Strekning af smaa Skow / Hawer ingen tømmer Skow. - / Ligger Strax Wed gaarden 28 / Schiersett / Hans og Ole / Pastor til Dom Kirken / 2-0-12 / 31 / Aakul / Jens / Lector / 2-0-0 / 35 / Winnie / Jens /- Pastor til Dom Kirken / 1-0-0 / 36 / Kieren / Anders / Dito / 1-0-0 / Disse 4de Gaarders Skowe ere alle af Selw samme Beskaffenhed som nyst owen staaende.-
---- 510 SS-B ---- 38 / Rafloen / Tommes / St Jørgens Fattighuus / 1-0-0 / Hawer een Skow Strekning af ungeferlig 1/4 Miil L: og Breed. / Der udj er Skikelig god Tømmer Skow, og er eftter Kongl: Bewilgning hen Lagd til Monche Røsta Saug for 10 tylter aarlig, og Widere taaler den ikke. / Ligger Strax wed gaarden, men meget Beswærlig for Saugen 40 / MichelsGaard / Thore / Dom Kirken / 0-1-8 / Hawer Een Liden Skow Strekning til Huus fornødenhed. - / ingen Saug tømmer Skow,- / Ligger Strax Wed Gaarden ,} / Svin Hammer / Sewald / 46 / Næstvold /.Mad: Bie / 47 / Næstvold / Dito / 57 / Huusebye / Enken / 61 / Næstwold, Aage/ Aage / 70 / Høen / Peder / 79 / Øfre Schraave / Ingebret / 80 / Landfald / Baard / Lector / 1-2-0 Lector / 1-0-0 Pastor for Werdahlen / 1-0-0 Pastor for Størdahlen / 1-1-0 Pastor til Dom Kirken / 0-1-12 Pastor for Bestoden / 0-0-12 Lector / 1-0-0 Pastor for Werdahlen / 0-1-14 / / / / / / / / Alle disse-gaarder hawer neppe Skow ti I" Giérdefang.- 85 / Østnes / Lars / Hospitcrllet / 1-0-0 / Dens Skow Strekning er ungefer 1/8 Miil Lang og Lige saa Breed. / Hawer Wæxterlig Skow, og er eftter Kongl: BeWilgning henlagd til Øfre Grundfos Saw for 4de Tylter, og Widere kand den ey taale.- / Ligger BeLeiligt Baade for Gaarden og Saugen. 90 / Storstad / Jeremias / Wor Frue Kirke i Tronh: / 2-1-2 / Denne Skow hawer ungefer 3/8 Miil i Længde og Bredde / Hawer een Skiøn Tømmer Skow, ere henlagde til Wæster Grundfos Saug tillige med Gaarden Pøe Skow eftter Kongl: Be Wilgning for 40 tylter, aarlig, og widere taaler de ey at afgiwe / Ligger for medelst Was draget nogen Leedes Belejligt for Saugen. - 102 / Schraave / Anders / Dom Kirken / 1-0-12 / Hawer ikkuns een Liden Skow Strekning til Huus fornødenhed - / Ingen Tømmer Skow - / Ligger Strax wed gaarden 103 / Jermstod / Ped. Baardson / Lector /1 104 / Jermstod / Ped: Jensen /St Jørgens Fattighuus/1 105 / Lille Trøgstad / Niels / Fattig Huuset /1 Disse 3de gaarder hawer ingen Skow. - 0 0 1 118 / Hielden / Lars Anders. / Hospitalet / 1-0-0 / Denne Skow Strekning er ungefær 1/4 miil Lang og 1/4 Mul Breed / Hawer een skikkelig god Skow, og er eftter Kongl: Bewilgning underlagd Hieldens Saug for 15 tylter aarlig at Lewere, og Widere Hugst taaler den ikke . - / Ligger meget Beswærlig i et Bag Field, for at Bringe Tømmeret til Saugen. - 120 / Mønnes / Niels / Pastor for Werdahlen / 1-1-0 / Har ingen Skow. - 122 / Præstgaard / Thore / Lector / 2-0-0 / 123 / Præstgaard / Dito / Dito / 2-0-0 / Har een Liden Skow Strekning tilsammen / Er tillagd Hieldens Saug eftter Kongl: Be Wilgning Aarlig at hugge 2 tylter og Widere taaler den ikke / Ligger BeLejlig for Saugen
---- 511 SS-B ---- 126 / Kuustad / Christopher / St Jørgens Fattighuus / 1-0-16 / Hawer ingen Skow. - 128 / Elnes / Jacob / Pastor for Werdahl / 1-0-0 / Hawer ee B Liden Strækning Skow unge færlig 1/8 Miil Lang og Breed - / Bestaaer af een god Wæxter skow, som er eftter Kongl: Bewilgoinq til Wæstre Grundfos Saug henlagd for 6 tylter aarlig og Widere taaler den ikke / Ligger formedelst Wasdraget meqet Belejligt for Saugen 136 / Slapgaard / Jonas / Lector /1 n 15 / 137 / Slapgaard / Qle / Dito /I~n i? / 144 / Lille Woche / Ole / Rector / / 146 j/ Woche / Ulrich / Pastor til DomKirk: / 1-2-0 / 147 / Mønnes / Ole / Pastor for Werdahlen / 0-2-0 / 148 / Mønnes / Peder / Pastor for Werdahl / 0-2-0 / Alle disse hawer ingen Skow til sinne Gaarder.- 149 / Klug / Knud /St Jørg: Fattighuus / 0-2-4 / Hawer Een Skow Strekning af 1/8 Miil Breed og Ligesaa Lang - / Er ikke Lagd til nogen Saug, men kand taale aarlig at afgiwe 4r» tylter Saug tømmer / Ligger i Nordost fra gaarden - 151 / Fløyum / Torkild / Pastor for Werdahlen / 0-2-4 / Hawer Een skikkelig Skow Strekning af 1/4 miil Lang og 1/8 Miil Breed - / Hawer og een Wæxterlig Skow, der er underlagd eftter Kongl. Bewilgning til Wæster Grundfos Saug for aarlig 5 tylter og meere taaler den ey at afgiwe.- / Ligger formedelst Wasdraget Belejligt for denne Saug 1 ' *". 01e / Lector / °- 1 - 6 / Har og Een Liden skow strekning af 1/8 Mul Lang og Ligesaa Breed - / Deri er Een Smuk Wæxterlig Skow, og ikke formedelst übeleigheden henlagd til nogen Saug, Men kunde uden skade aarligen afgiwe 5 tylter Saug tømmer. - 161 / Woche / Ulrich /Dom Kirken / 0-0-20 / Har ingen Skow. 183 / Nundset / Øde / Pastor for Werdahlen / 0-0-8 / / Berg /Søwald/ St Jørgens Fattighuus/ 3-0-0 / 3 / Øster Ydse / Knud / Lector / 3-0-0 / Disse hawer ingen skow. - 5 / Soelberg / Joen og Johan / Retor for Werdahlen / 2-1-0 / Hawer en liden Skow Strekning af ungefær 1/8 Miil Lang og Ligesaa Breed / Kand aarlig afgiwe 2 tylt: Saug tømmer, Er ikke heller henlagd til nogen Saug. - / Ligger Belejlig for gaarden, 12 / Byenne / Søfren / St Catharina Præbende / 1-2-0 / Denne Gaards Skow er ungefer 1/4 Miil Lang og 1/8 Miil Breed - / Er henlagd til Wæstre Grundfos Saug for 4 tylter aarlig eftter Kongl. Bewilgning, og mere kand den ey taale, Eenskiønt den har een god Wæxterlig Skow. - / Ligger Belejligt for Saugen 21 / Helset / Elleff / Capelanen til Frue Kirke i Tronhiem / 3-1-0 / Har Een Strekning af ungefer 1/4 Miil Lang og Ligesaa Breed. - / Her udj er een Smuk Wæxterlig Skow, som er under lagd eftter Kongl: Bewilgning til Østre Grundfos Saug for 8 tylter aarlig, og widere taaler den ikke. - / Ligger strax wed gaarden, men meget Beswærlig for Saugen
---- 512 SS-B ---- 26 / Holme / Knud / Hospitalet / 4-1-0 / 27 / Semb / Tharald / Lector / 3-0-0 / 28 / Raaen / Peder / Pastor til Størdahl / 2-0-0 / Disse hawer ingen Skow. 35 / Sande / Errch / Hospitallet / 4-0-0 / Dens Skow Strekning er 1/4 mill Lang og 1/4 miil Breed. - / Har en god Wæxterlig Skow, er ikke underlagd nogen Saug, men kand taale aarlig at afgiwe 16 tylter Saug tømmer / Ligger Strax wed gaarden, men ingen wandfald i nærheden til Saug.- 38 / Schej / Johannes / Lector / 2-0-12 / Hawer ingen Skow.- 40 / Ower Sende / Joen / Lector / 1-1-0 / Hawer een Liden Skow Strekning af ungefær 1/8 Miil L. og Ligesaa Breed - / Denne Gaards Skow er underlagd Østre Grundfos Saug for 3 tylter, der er alt hwad skowen taaler - / Ligger Belejl-igt til Saugen - 46 / Røed / Ole / Pastor til Dom Kirken / 1-1-20 / Har Een Strekning af ungefær 3/8 Miil Lang og 1/4 M: Breed / Denne Skow er tillige med Storstads gaards Skow som under No 90 er at see, underlagd Wæstre Grundfos Saug / Ligger Belejlig for Saugen 48 / Qvelstad / Lars og Niels / Lector / 1-2-0 / Har ingen Skow 53 / Nordre Lyng / Capt: Schultz / Dito / 3-1-0 / 58 / Stor Trøgstad / Peder / Dito / 0-2-3 / Har ingen skow uden noget smaat til Gierde Fang 59 / Jermstad / Ole / Dito / 2-0-0 / Har ingen skow. Avskrift cv xerox-kopi Verdel, den 5. oktober 1979 øw
---- 513 SS-B ---- btatiaifiivet i SWnS-fuim J. nr. 1255/1949- Utskrift KK/SN. av pantebok lltr. B (1762 - 1777) for Stjør- og Verdal aoren- skriveri, autorisert 30.desember 3Jél. N°- 15 C 7de Fyrgetyve Rigsdaler " 1775» Herman von Bay Kongelig I+42D Kajestæts bestalted Major af Infanterlet.- Glør Vitterligt at Have solgt og afhændet, og nu Hermed Sælger Skiøder og afhænder til høyædle og Velbyrdige Hr General Audlteur og Regimenta Qvarter-Mæater Lauritz Kierulf halve deel udl efter- akrevne mine Eiendoms Gaarder og Sausbruge i Stør- og Wærdahls Fogderie beliggende, nemlig: I Schongnens Præstegield: Redatad, 1 Spand, 1 øre 20 mfl: Kaalberg 1 Spand, Ertzaas 1 Spand, Wenaass 1 Øre alle med Landskyld og Bøxel Buuren 1 Spand 12 Vk.lt Land skyld med Bøxel og a-pa[rjte Bøxel over 12 Mil: - I Wærdahlena Præategiæld, Weater Gudding, 1 Spand 2 øre 14. Mjel: øster Gudding 1 Spand, 2 øre, 4 marckl: Neder Holmen 2 Spand alle Landakyld med Bøxel, Levring et Spand 2 øre med Bøxel og Landakyld, samt aparte Bøxel 1 Øre 8 Mfl: Qvælloen 1 Spand 7 Mfl: med Bøxel og Landakyld aaae og aparte Bøxel 1 Øre 5 Mfl: Aaratad 1 Spand 12 Mfl: Sønder Steené 1 Spand 12 Mfl: Dillum 2 øre 12 Mfl:, Schav haug 2 øre 6 Marckl: alle med Bøxel og Landskyld Øster Jndahl 2 øre med Bøxel og aparte Bøxel 8 Mfl: Midt Indahl 2 øre Land akyld med Bøxel og aparte Bøxel 14. Mfl:, Indahl 1 Øre 8 Mfl: Land akyld med Bøxel og aparte Bøxel over 10 M: Redaem 2 Øre Land akyld, men alleene Bøxel over 1 Øre 6 Mfl: Tromsdahl 2 øre Land akyld uden oøxel Schrove 1 Spand Sørager 2 Øre 14. Mfl: Weater Grunden 1 øre 6j- Mfl: Næaa 2} Mfl: Oppem 20 Mfl: Hougschott 2 Øre 12 Mfl: Koldaem 3 mfl:, med underliggende og tilliggande Sauger med Inventarium og Saugbruger hvorpaa éfter Kongelig allernaadigste Bevilling maae skiærea aarlig af de dertil be-
---- 514 SS-B ---- slgtede Skouge, saasom: J Schongnens.Præste Giæld: Redstad Saug - 3000 Bord, murens Saug IOOOBord- Kaalberg Saug 1000 Bord, J Wærdahlens Præstegæld Lie Saug 2000 Bord Neder Holmens Saug 14.360 Bord Lefrlngs Saug 2000 Bord Tromsdahls Saug l°oode Bord Wangstad-Saug JOOO Bord ligesaae den deel af Tømmer efter aller naadigst Bevilling er tilladt at skiæres paa Neder Holmens Saug af Glenstaaende kvantum af Ramsaas og Svarthoved almlndlng Skouge llgesom samme er skiødet fra Herr Major Wensel Ausslg ved Skiøde brev af l- e Julll 1768. - Llgesaa Aassen skylder Landskyld med Bøxel 2 øre og Klesboen 1 øre Landskyld med Bøxel, som ved Skløde af ll+de Febr. 177 - er makeskiftet fra S- Rasmus Hagen mod Gaar derne Kaalstad 1 Wærdahlens Præsteglæld, hvilcken halve Deeler Kiøber accorderet for - 9350 Rd-: o a som velbemelte/nerr -eneral Au- dlteur Klerulff mig bemelte Kiøbe Summa Nll tuuslnde aatte hun drede, halvtredslndstluge Rlgsdaler, havar Contenteret og betalt Saa skal foreskrevne Gaarder og Gaarde Parter til sammen med Bøxel og herlighed over Toe Og tiuge Spand Eet øre 12 M£l:, og Landskyld af Flire og tiuge Spand Toe Øre Tretten og Eet halvt marckl:, med alt hvad underligger og af alders tiid tilllgget haver og med Rætte tilligge bør det være sig Landskyld Bøxel, Tredie aars dage Fløttning og arbeids-Penge samt ager og Eng, qværne og Qværnevand, og andre vandfald Skaug og marck Fiske vand og Fæegang Sætter og Sætter Boeliger vejde og veidie Steder til Flæds[lJ og udi Flære øde og aabøjde, vaadt og tørt inden og uden giærdes, samt Saug Bygninger med alt Jnventarium og Saug bruger ligesom de nu aller naadigst er eller bliver bevllgede indtet i nogen Kaada untagen, som under bemelte Jorde Gods og Saugbruge, ligger og med Rette bør at følge fra dette aars Be gyndelse, at tilhøre benævnte Kiøber og hans arvinger til evin- delig arv Odel tg Eiendom; til saadan Ende hannem overleev[eJres alle gamle Adkomster, Skiøde Brever Kongelige allernaadigste
---- 515 SS-B ---- Bevillinger tillige med Jord, og Brugs, som udl mit Eie og Giemme findea; og ki[ejnder ieg mig aaaleedes ingen ydermeere Lodd - Deel Rett eller Rettighed, til eller udi fornævnte Gods og her llgheder at have, men min halve deel at tilhøre meer forbenævnte Kiøber og hana arvinger, som hans sande Eiendom, at giøre sig aaa nyttig som han bæat veed og kand, saa ieg og mine arvinger t holder Kiøberen og hans arvinger for min halve Deel frie for van hiemmel i alle optænckelige maaeder» - Hvilcket bekræftes under min Haand og hostryckte Signette Batum Schaanes, Den l- e Julij A 2 1775- Herman Bay (L:S:) » Lest ved Skogn vinterting dem 17. februar 1776. Rett utskrift.
Trondheim, den 23. desember " , ?li9 A fy JL, <*A statsarkivar. / / / Bind VI B —33
---- 516 SS-B ---- SXatsathivet i dtoncheirn J.nr. Uta krift kk/sn. av akr iver I. 122 b "C 7de 20 v - Ra. Vil Christian den Syvende af Cruds Naade 1777- "~" ' ■ Konge til Dannemarck og Korga etc etc. Glør Alle Vitterligt at, som oa Elskelige Lauritz Kierulff, ores J eneral Audeteur og Regimenta Qyarterme ster ved det late Trftndhjemake Nationale Jnfanterie Regiment nuværende Eier af den udi Stør og Wærdahls Fogderie under Thrundhjema Amt belig gende, og den 25de Kovbr: 175 S til J 4.360 Borda aarlig Skiørael priviligerede Kedre Holmen 3 Saug, for os allerunderdanigst haver andra a et hvorledes den eene Damstock af denne Saug, som nu af mig maae opbygges, beqvemeligen skal kunde forfløttes til hans udi samme Fogderie og Amt befindende Eiendoms Gaard Dille na Grund og derpaa, til betydelig Lettelae udi Ssugdriften og Tømmeres Tr-anspost, med visere, aaavelsom til Skovenea forsttrgesaige Anhugning akiærea, foruden anførte ved Bevlllingen af foroemelte Dato o a 12te Januarij 1768 for Levring Lie Tromadahl: og Suulstuena Sauger beliggende udi aamme Fogderie og Amt be stemte aarlige Qvanto 1 Alt 11090 Bord, saa have Vi derefter samt efter tillige allerunderdanigst giorte Ansø a ning og ved komr.ende Amtmands derover givne Erklæring ved Vores Resolution af Daga Dato allernaadigst bevilget og tilladt ligesom Vi og hermed tevillige og tillade, at forbemelte Neder Holmens Sailg dens Damstocks eene ende maae forfløttes til Gaarden Dlllana urund samt derpaa skiæres efterakrevne som efter Bevillin ger af 25de November 1758 og 12te Janv: 1768 have været henlag te til efterskrevne Sau a er, nemlig: 1. Neder Holmens Saugs eeget
---- 517 SS-B ---- Qvantum efter frådrag af den til benevnte Saug forhen bevilgede, Ken fra 1776 begyndelse ind stilleda skiørsel af 10 tylter tøm mer fra en Almindings Skaug som ligeleedes her efter aldeeles op hører (14.000 uran Bord af Tømmer fra efterskrevne Od-ls Gaardes Skauge, saasom: Neder Holmens 2J4., Dlllums 15» rastad 8, Lindseth 14.1 Qvarmoe 14. Schackhaug 214. og de -:ås indahls I+s tylter der glør til samen 10i£]tylter, 2. Levrings Saugs kvantum 2000 uran Bord af tømmer fra efterskrevne -onders Gaards skauge saasom: Levring 20, Steene og Wester Steeæ26 og Garnæs 10 tylter der g■ ør tllsa r::en halvtridsindatiuge o & 6 tylter. 5. Lie Saugs uvantum 2000 Grane Bord af tømmer fra efterskrevne Bønder Gaarders Skauge nem lig: de 2de Giedings 2°, Qvelloens 12 Melbye L". og Vfestre Sundbye 1| tylter der giør tilsamen og 8 tylter- 14. Tromsdahls Saugs kvantum 1180 Gran Bord af 14.0 og 2 tylter tømmer fra Gaarden 'iromstads Skaigg, og 5 Sulstuens Saug Qvantum 52 Q 0 Bor af 110 tølter tømer fra efterskrevne Skaugstræckning nemlig: fra Klea myhrens som ligger i Væst ad og Strækker i øster indtil Sandaaen der fra til Lille "roke og der fra til Gaas Haldahlen viidore fra Kis trane 11 Holmen til : aunedahl derfrå til Lille Aadahl og Lilleaaen samt til Suul Broe Fosen og omkring Jndvandet hvorefter Nederholmens Saugs Qvantum bliver tilsammen Femten tusinde og Firesinstyve Bord h"ert Bord af Fyr 1 1/I+. og af Gran lg- tomme tøck samt begge deele af 10 a 12 Fods længde de 11980 til for handling og udfør_sel_ o B de «ivrige JlOO til orug i Bøygden dog med Vilkaar 1: at eieren skal være forbunden forud og forend nogen skiørsel af anførte 150 q 0 Bord paa Nederholmenes Saug fore tages, gangske og'saaleedes at demolere og ødelægge Levring. Lie, Tromsdahls og Suulstuens Sauger at hvercken nu eller herefter noget derpaa kan skiæres hvllcket han for Stædes Amtmand lovli gen have at beviise og derom erhverve hans atest som tilstilles det Fogden til belæg ved *it Regenskab. 2 - At tømmer hugsten
---- 518 SS-B ---- til og Skiørselen paa Neder Holmens Saug continuerer lckun saa længe som de 3080 tylter Saug tømmer af foranførte Skauge paa lovlig maade med vedkommende Skauges Ejeres Samtycke og af træer som holde forordnet maal uden Skaugenes Forhuggelse eller skade kunde erholdes saa som intet viidere end det Speeificerede af hver af bemelte Skauge og ingen tiid noget af Un-"ermaals træer hertil maa hugges eller skiæres. J: at dersom nogle Bord skiæres tyckere eller længere end anført er bereegnes samme til det fore skrevne maal saa at icke skiæres meere end det andsatte Qvantum sealeedes som samme efter maalet hvert bord af Fyr 1 1/4. og af Gran 1|- tomme tøok samt 10 a 12 f ods lang rettilig udfalder. te Men skulle derimod bordene skiæres kortere end bem - maal maa saadant ei i nogen maade geraade enten til forhøyelse udi det herved bestemte Qvantum af 15080 bord eller Vores Skatter til for minskelse (af de 3100 Bord af dette som bliver tilbrug i Bygden og skiæres Vandkandtede maa intet fra Bøyden udføres, og Ij. J Fald denne Seugs O.vantum udi et eller andet aar enten formee delst alt forringe Bord Priis eller andre Gyldige aarsager icke blev skaaren maa det efterstaaende udi de paafølgende aaringer indtil 5 aar inClusive at reigne efter bestemmelsen af forbemelte Bevillinger af 25de Fovbr: 1758 og 12te Janv: 176° fra sistafvigte 1773 aars begyndelse og saa fremdeles hver gang paa 5 aar efter skiære men vad ved hvert ste Aars udgang uskaaren befindes skal aldeeles ophøre og bort falde. J øvrigt svares af Saugbruget og Skiørselen hvad nu paabudet er eller herefter paabudet vorder lige.som og vedkommende ved skaughugsterlskiørselen og i andre maader retter sig efter de anordninger som ange.aende Skaug- og Saug Væsenet allerede udgangne ere eller herefter udgivne vorder. Fonbydendes kile og enhver herlmod efter som forskrevet staaer at hindre eller udi nogen maade forfang at giøre under vor liyldest og naade Givet paa Slot Fredenberg den 26 d Junij
---- 519 SS-B ---- 1777. - Under Vor Kongl: Haand og Seigl Christian R. (L:S:) Molene Bardenfleth Berner. Erichsen Wormschold.- Bevilling for Lauritz Kierulff General Aud: og Regementz Qvartermæster at maa til Gaarden Dillans udi Stør og Vferdahls Fogderie under Trunhjems Ant forfløtte den udi bein: Fogderie og Amt béliggende Neder Holmens Saug dens damstocks eene ende og derpaa at skiære denneog flere Saugers QJvanta i alt aarlig ISOQO 3or^.-" Lest ved Verdals sominerting den 10. august 1779* Rett utskrift.
W;,^:9J
---- 520 SS-B ---- Statxit&ivet i sT«m3"fi«im J. nr ll ( ]5/ 1 9i4-9- Utskrift KK/SN. skriveri. 31 Jeg underskrevne nans Jacob olix, tllstaaer o 6 hermed Vitterligt Giør at have Solgt O' afhændet og nu hermed Sælger Sklider og afhænder fra n.ig og mine arvinjer til Iløyædle og Yelbyrdige herr General Audi teur og Regimenta Qvarter i.isster Lauritz Kierulf efterskreevne mig tilhørende Jordegods og Saugbruge beliggende udi Stør og der tilsaranen landskyld msd oøxel 1 Spand 1 øre 20 Ujc.il Qyell moen l\. Ivlxl: beboets af 2- e lejlendinger i.indset 14. ISjcl: haver 1 le j lending, begge Gaarder med Bøxel og Landskyld; Viidere det aaa kaldet Kye Brygge eller Helgeaadahls Soda: "elgeaasen 8 Mjcl: beboes af 2de opsiddere Kleppen 2 M$:l: Een opaidder Juullnæssét 2 Mil: tvende opaiddere I.?o'°n eller Snedkermoen 2 M£l: Een op sicder, orataaa 6 Mjcl: Een opsidder Gttermoen 14. Mjcl: Een opaid der alle med nøxel og landskyld, Kock Gaarden Holmen eller Ljii e hougen Skylder 1 Øre med Bøxel Rett over heele Gaerden 1 Grand 12 Mjcl: ved benelte Gaard følger de 2de vestre Huuamands Pladsers Kuuser 3amt Hvad Bygnings tømmer til bygning fllndes fremkiørt og det i Gaardens Skov need fældte liggande; Tilsammen Landskyld af Toe Spand Eet Øre Flire Marckl: og Bøxel Rett over Tre Spand Sextefa Viidere Os til Crundens Saugstæd med Vand og behørig urund til et Saug Brugs Opbyggelae og Drift med den der paa nu ataaende Saug Bygning med tilhørende Reedskab og Jr.ventarium. Nock den saakaldede Suulatues Saug Bygning med
---- 521 SS-B ---- Saug Reedskab og Jnventarium som den nu forefindes tillige med Hye Bygte Saugstue paa Pladsen til Saugmæateren; Under bemeldte Kiøfc følger og alt dot Saug Tømmer som lindes needfældt ved Saugene i Elven eller i SKoven, hvoraf er betalt hvad Tømmer som flndes ved >Jstre Saug 1 ; ligesom 98 Tylter udl <andet Jnden Ukjende; Endelig overdragea og min Rett til alt hvad Saugtømmer som findes eller maatte til voxse udi Gaarden Titholmens Skov som mig er Reserveret efter af 19de Febr: 1772 ved denne Gaords afhændelse Til Jeremias Larsen og Jeremias Andersen "-"runden, alt foreskrevne for r>en Summa = 6900 Ed: og som bem - I-iøber nerr J eneral Auditeur Kierulff fornøyelig efter mundtilg foreening haver betalt og Contenteret mig fore skrevne Summa Sex tusinde Nie Huundrede Riksdaler saa skal alt Foreskrevne Jorde-Gods med paastaaende Huuse Bygninger og Gierdes Ga&rder, A e er og Eng Skov og Marck Fiske vand og rtsegang, Sætter og Sætter ioeliger veyde og vejde Steeder vaadt og tørt øde og aabøde fra Fields og udi riecre, Jndtet udi nogen maade undtagen som nu tilligger o_ af Arrilds tiid tilligget haver og med Rette tillige bør til lige med bemeldte 2de Saugstaader, med Bygninger med Saug Reedakaber og indventarium Samt findende Hugne frem bregte og liggende Saugtømmer og min Rett til det som findes eller tilvoxer udi Hitholmens Skov, hvilcken Gaard Jeremias Andersen nu Eier og beboer med Alt videre ovenbemeldte fra dette Aars besynd?lse og fremdeeles følge og tilbore Kløberen Rannem og arvirrer til Evindelig Arv Odel og Eiendom med lige Rett som ieg og forri & e Eiere det haver haft og mig som Eiere fulgt; til Saadan Ende Efterskrevne Gl: adkomster og Documenter Herved Extraderea: l.Herr Lleut: Petter Abraham Lunda Skiøde til Mons- Raam-ia Lyng af Ilte ootober 1763, 2 Lyngs Skiøde til Her Asses sor Henrlch Horneman af 214.de April 3* Hornemans Skiøde til mig af Ite Julij 1767. 14.. Rettens Befarihg og beaigtelse
---- 522 SS-B ---- over Skoverne til Saug Bevillingera Erhværvelse og derpaa Er værvelse allernaadigst oevillinger paa Østre Grundens Saug 8 Julij 1763 for 878 U udsKibnings Bords aarlige Skiørsel paa Suulstuens Saug 12te Januarl 1768» for 5 2 80 udskibningsbords Skiør sel Aarlig» 5« Copie af en Ergangne rettes Dom paa Aastæ det 1 Helgeaadahlen afsagt med original Kort brugt ved iorret ningen.- Paa u rund af foreakreevne Adkomster og den Eiendoms Rett ieg deraf haver bliver ieg Klø eren og hans arvinger an svarlig for all Vanhimmel; Hvilcket Alt bekræftes under min Tronhjem den 17de Februarii 1777' Haand og Hostrøckte Signete Hans Jacob Blix (L:S:) At ingen Kiøbe Conftjract Skr ftlige Conditioner eller noget saadant Documente om det Kiøb som Skiødet indeholder, mellem os eller Andre paa vores veigne har været oprettet, men Mundtlig mellem os sluttet; Saasant veedgaaas under vores Hænder- Tronhjem ut Supra.- Lauritz Kierulff. Hans Jacob 31ix." Last ved Verdals sommerting den 15- august 1777- Rett utskrift Trondheim,
den 25- nc/rember ' statsar kivar. k /
---- 523 SS-B ---- Fra bønderne: Ved en i afvigte 1778 aars høst, samt indeværende aars vinter, af os og Christopher Iversen og Jacob Olsen Levringen, efter vor formening udi gaarden Ole Larsen Guddingen, Haldor Rasmussen Opem, Ole Jacobsen Slapgaard samt enken Anna Lars datter afg. Johannes Guddingens. Tromsdalens skoug som tilhører fru Kierulf i Trundhjem og til hvis eien de Nedre Holmens saug, denne gaards skoug, er besigtet og med høj kgl. allernaadigst bevilgning, henlagt: foretagen saugtømmerhugst, er det, Ansøger allerunderdanigst: imod vor vidende og vilje indtraffen, Om befrielse for tiltale at vi have fornærmet Deres kgl. Maj. og bøders utredelse for en her i Verdalens præstegjæld belig saugtømmerhugst, som ved gende og fredlyste alminding Hoaas dom er skeed,udi den kgl. eller Svarthoug og Ramsaas kaldet, fredlyste alminding Hoaas, hvilken er næstangrænsende til be- Svarthoug og Ramsaas kal- meldte Tromsdals skoug. det, beliggende i Stør- Vel have vi staaet i den visse for- og Verdalens fogederi samt Verdalens Præste gjæld. mening paa grund af hvad vi hidind til dels seiv have vidtst og været bekjendt, og dels af andre have hørt og bleven underrettede om at merket i mellom Tromsdals og fornævnte al- mindings skoug skulle gaa oven eller østen for den aas hvor vor hugst er skeed, og at vi altsaa huggede i gaarden Tromsdalens skoug og inden dens eignemærker. Men nu, da raærket af hr. foged Arnet med mænd, efter compas, blev opgaaet og udvist, maa vi meget ugjerne erfare, at samme gaar neden under eller vestenfor, dog tedt ved hvor vi ha hugget. Det var, som forbemeldt, i gaarden Tromsdals tilgrænsende skov vi havde eierens tilladelse at hugge, siden samme gaard ei var forsynet med opsidder, der kunde frembringe det af denne gaards skov til nedre Holmens sav bevilgede kvantum savtømmer, paa det vi fattige leilændingsbønder ved dette arbeide kunde fortjene det høistfornødne saavel til livets ophold for os og vore talrige familier, som ellers noget til hjælp, udi de kgl. skatters og andre rettigheders svarelse. Men at herunder har indsneget sig den feiltagelse og mislighed, at vi have fornærmet den kgl. alminding, det forsikrer vi er sked i allerstørste uskyldighed, tvertimod vores intention og vilje. Fogden Arnet har til Amtet indberettet under 20de pass. og med optællingsforretning bevist, at det aavirkede saugtømmer i Svarthoved og Ramsaas fredede kgl. almindinger beløbe sig til 86-5- tylt. Denne hugst maa med rett anses betydelig, og nåar ansøgerne skal undgaa tiltale og straf alene af den grund: At de ikke have været almindingernes rette grændser bekjendte, maate deraf nødvendig entstaae lige angreb paa disse eller andre fredede skove. Da nu supplikanterne seiv have tilstaaet at dette tømmer er hugget inden almindingernes rette og bestemte grændser, som af fogden efter compas er opgaaet, saa skulde jeg allerunderdanigst formene: den mulct at være den passelig ste og taaleligste som foreskrives ved intrims placaten af 8. des. 1733, nemli: k 8 s pr. tylt foruden det aavirkede tømmers verdie - - - -
---- 524 SS-B ---- 1780 august Vedhoslagte ansøgning som ifølge Deres Maits. paa-tegnede allerhøieste befaling skal forestilles, foredroge i afvigte aar Christopher Iversen, Jacob Olsen og k andre bønder af Verdals fogderi i Trondhjems Amt, hvorledes de i efteraaret 1778 og den paafulgte vinter, da afgangne generalauditør Kierulfs enke, som eier af Nedre Holmens saug og gaarden Tromsdalen hadde tilladt dem saugtømmerhugst i denne gaards skov, ved en feiltagelse skal have hugget tømmer udi tvende dertil grændsende Deres Maits. tilhørende almindinger Hoaas eller Svarthoug og Ramsaas kaldede, om hvis riktige grændse skjel de paa den tid skal have været uvidende. Men da samme siden af fogden ere oppgaaede og rigtig udviste, saa have de deraf faaet overbevisning om deres forseelse og tilstaar desaarsag at være strafskyldige. __________---
---- 525 SS-B ---- Ole Michelsen Reppe, vagtmester ved major von Schultzes Dragon- Compani, ansøger allerunderdanigst om at maatte allern»adig»t bevilges aarlig at hugge 25 tylt saugtømmer i Svarthoved alminding og at opskjære samme til deler med haandsaug imod deraf at svare de skatte til Hs. Majst. stæts cassa, som for vandsauge ere aller naadigst paabudne. I Værdalens prestegj., Stør- og Verdals fogderi, i Trondhjems amt, findes en, Deres Majst. tilhørende Alminding som ligger til fjelds" og er udskilt ved fastsatte merker nemlig: fra Ramsaas og i øst forbi Horseschallen, i sør til Forselven, derfrå i sydost til Fersvandet og langs i øst til Gudingselven, indtil Storaasen og Nordre side forbi Stormyren, indtil Sulsøvolden over til de svendske grenser, hvorfra strekningen gaar, lige til midt for Sulgaardene og Indalens eiendele til Ramsaas igjen. Denne alminding bestaar fornemmelig av høye.bjerge, dels og af unyttig jord, myrer eller moser, og dels af lidet granskov, som nuomstunder ei bruges eller benyttes til andet end seterboliger og fjeldengesletter, samt for nøden bygnings tømmer, gjerdefang og brendeved under rrah og omliggende bønders gaarde, forsaavidt Norske Lov tillader og disse skov producter ei kan findes i de under gaardene værende hjemmemarker. Da min paaboende gaard Reppe er en af de nærmeste som grenser til bemeldte alminding, saa har jeg ofte ved at reise til min seter bolig seet og erfaret at der, paa de steder i denne alminding hvor skov findes, kunne hugges og tilvirkes 25 tylter saugtømmer aarlig, og det uden enten at ruinere skoven eller at hindre det nødvendige brug og den ældgamle benyttelse som Lovens 3 bogs 12. kap. 3 og 6 art. tillader bygdelagets beboere, ligesom heller ikke findes noget bergverk i nærværelsen som kunde behøve skoven. Men da der ikke i den hele almindingsstrekning findes noget bekvemt sted hvor en vandsaug kan opbygges, så kunne tømmeret med en haandsaug op skjæres til bord eller deler. Anlediget heraf, og da den skov som paa visse steder findes i for nævnte Svarthovd alminding, over det som angrensede beboere til deres gaarders vedligeholdelse behøve, hverken kommer Deres Kgl. Majst. eller nogen undersaat til ringeste nytte og fordel, men henstaar til forraadnelse af veir og vind, ælde og visse sygdomme, og min beboende gaard ligger i nærheden af denne almindings strekning hvorfra saugtømmeret med mine egne heste vinters tider bekvemmelig kunne hjemkjøres, saa ansøger jeg 1786 juli 18. Av P.M. fra fogden Arnet til amtet. Da det har behaget Deres høyvelbaarenhed under 27 de juni d.aa. at ædske min betenkning over en til Hs. Majst. fra vagtmester Ole Michelsen Reppe indkommen allerunderdan. ansøgning om at maate vorde allernaadigst tilladt at hugge i Verdalens alminding et kvantum tømmer for deraf ved Haandsav at opskjære det til bord med videre, saa giver jeg mig herved den ære underdan. i saadan henseende at meddele følgende: Jeg har ei alleene Consuleret den i Aarene 1757 og 58 holdte Almindings Besigtelse her i Fogderiet, og deraf befundet at de i Ansøgningen ommeldt Strækninger dermed er conform, men endog ind hentet paalidelige Efterretninger om at Skoven p.t. er i den Stand at samme uden Ruine kan afgive den ansøgte 25 Tylter Saug tømmer Hugst aarligen, uden at præjudicere de angresende Garders
---- 526 SS-B ---- Opsiddere, hvilke Lovens 3dje B. 12te Cap. 3dje og St. Art. er i faveur, til med er Situationen ei heller af saadan Beskaffenhed her at Oprydding nogen Tiid existerer saaledes at derved kan opnaaes eller forvendtes noget Skatteboel sorn den alleguerede Bogs og Capituls 4de Articul omtaler, men samme bestaar eene og alleen af høye Bierge og Dahler, hvorimellem dog for eendeel sumpige Myheer og Moradser er. I Betragtning heraf, saavel som de ag Supplicanten anbudne Skatter synes det som at Ansøgningen fortiener Recommendation,thi denne og ingen anden, skiønt besværlig kan paa den ansøgte maade og Vilkaar, benøtte sig av Skoven. s.l. I den korte Tiid jeg har endnu været her i Stiftet har jeg ved Documenternes igjennemlæsning erfaret at Ansøgninger om Almindings Skovenes brug ere for mange og ofte overdrevne, og jeg drister mig til at siige, at Bevilgninger paa dette Skovbrug, efter den hidtil sædvanlige Skik kunde taale Indskrænkning, og det desto meere som jeg anser det for nødvendig, at der snart maae skee en passende Forandring i Bruget af denne Hans Mayestæts lands herligheder saa ledes at publicum kunde mod sikkerhed have nytte deraf, kongens rettigheder og indkomster uforkrenket - og saalenge herom ikke kan gjøres de fornødne bestemmelser formener jeg allerunderdanigst at be villinger paa almindings skovbrug her i amtet bør, om ikke standses, dog saavidt skee kan indskrenkes. Af medfølgende erklæring fra fogden Arnet kan man vel formode at skoven taaler det ansøgte brug, end skjøndt man ikke er forvisset derom, eftersom ingen besigtelse derover er holden siden 1758. Med fogdens erklær, synes at medføre contra diction i henseende til rydningens mulighed eftersom han siger at strekningen indeholder myrer og moradser der altid er tjenlige til forbedring og dyrkning end de tørre og vanskelige fjeldsider som her i amtet paa mange steder gjøres brugbare til bopæle. Hvad ansøgningen i sig seiv angaar, saa er den merkverdig i den henseende at den for langer 25 tylter til aarlig skjørsel, endskjøndt supplikanten ingen be vilget saug eier eller efter hans tilstaaelse ingensaug i almindingen kan oprettes, og derfor ansøges at tømmeret maa saves ved haandsav. Disse haandsave ere endnu utilladte og deres hyppige brug en stor aarsag til megen tvistighet imellem bønderne og de priviligerte saug eiere, hvorom efter som jeg erfarer føres mange klager. Det synes altsaa yderlig betenkelig at bevilge en mand et aldeles nyt privilegium paa et brug som holdes for ulovligt, især førend det bliver alminde ligt undersøgt hvorvidt saadanne haandsavers ved sidste krigstider under haanden blandt bønderne indførte brug kan være til publici nytte at tillade eller forbyde. Paa anførte grunde er det derfor min allerunderdan. formening at denne ansøgning ikke bør bevilges.
---- 527 SS-B ---- (1786, juli 22. Skrivelse fra stiftsamtmann Dons til foged Arnet og sorenskriver Resch.) Bevillingen innføres til bevis hvor mange frihetsaar de ennu har tilbake. 6. Fremdeles maa opgis hvor mange engesletter finnes i ålmen ningen, hvem der er i possesjonen av hvert og efter hvad ad- * komst samt hvad avgift derav svares og endelig 7. maa foretningen gjerne paa næst ting avhjemles og publiseres til alle vedkommendes efterretning for aa referere om ingen enda derved maatte ha noget aa erindre. Og da en i aarene 1757 og 1758 holdt forretning over almenningene i Stjør- og Verdals fogderi hvorav en ekstrakt fulgte stiftets skrivelse under 21. august 1784 ei heller er oplyselig nok til denne hensikt, saa maatte ennu lik befaringsforretning over disse almenninger foranstaltes saasnart mulig avholdt og innsendt. Da det ellers paa sine steder inntreffer at ålmenningen i et fogderi støter til ålmenningen i et annet fogderi saa vil det ogsaa være fornødent at begge fogderiers betjenter underretter hinannen om de rette grenser og merker derimellom, saa at disse kan saavidt den sammenstøtende strekning angaar bli bestemt likelydende i begge forretninger, likesom man og ikke paatviler at saadant iakttages hvor 2 eller flere almenninger i et og samme fogderi sammenstøter i de derom holdne forretninger. Til vilde hr. foged og sorenskriver efter foranstaaende det kgl. rentekammers skrivelse og paa den deri befalte maate med tiltagne lagrett foreta og fullføre de forlangte forretninger hvorved de i Stør- og Verdal fogderi beliggende almenningers beskaffenhet, grenser og merker maa beskrives og bestemmes, m.m. hvilke forretninger derefter innsendes til stiftet for videre aa tilstilles det kgl. rentekammer.
---- 528 SS-B ---- Statoat-fuwt i Stondfxeim J.nr. HB6/19)+9. U t s k r i f KK/SN. av pantebok litr. C- 1 (1733 - 1792) for Stjør- og Verdal sorenskrivar! No. 106 C 7 ti !!? u 3 Hundrede Rigsdaller. Jacob Hielm Regi -1783'- -—■"""■"•""■ ■" mentz Qvarteermester ved det første Tron 388 hiemske Regimente, Giør Vitterllgt, at have solgt og herved skiø der og afhænder til Hr- Johan rtiderøe Thon ing mit Kjende Jorde Goda og Saugbruge, i Schongnens og Vferdanlens Præstegield be liggende som be3taar i Følgende 1 Gaarden Restad 1 Spandl øre 2 Mil: Bøxel og Landskyld Samt Saugbrug af 5000 Bord sæt ter af 21 Marttii 175° og 26de Junij 1777- 2 Gaarden Kaal berg 1 Spand 3 Gaarden Ertzaas 1 Spand, 1+ Gaarden Wennaas 1 Spand alt med Bøxel og .Landskyld, 5 uasrden -uran 1 Spand 12 mfl: Land skyld og 3øxel af et Spand et Øre, 6 Haugchott Landskyld uden Bøxel 2 Øre 12 IVcl: 7 Kols3en Landskyld uden Bøxel 8 marklaug Alt udi Schongnes Præstegield beliggende,| end viidere G Westre- Gudding Bøxel og Landskyld et Spand 2 Øre 14. mfl: 9 Øster Gudding Lligesaa 1 Spand 2 øre k I^ 1: 10 Needer Holmen 2 Spand 11 Kies boe et Øre med Bøxel o & Landskyld, 12 Aassen Bøxel og Landskyld 2 øre, 13 Levr ingen et Spand 2 øre Bøxel o & landskyld 11+ Qvelloe 1 Spand 7 mfl: Landskyld og Bøx[elJ et Spand et øre 12 marklaug 15 Aarstad 1 Spand 12 marklaug Bøxel og Landskyld lé Søndre Steens et Spand 12 mfl: Bøxel og landskyld, 17 Dillum 2 øre 12 mf Bøxel og Landskyld, 19 og Landskyld 2 øre 6 mfl: 19 Øster Indahlen Bøx 2 øre ?! mfl: Landskyld af 2 øre, 20. Met Indahlen 2 øre 14. rapi: Landskyld af 2 øre 21 indahlen Bøxel 1 øre 13 mfl: med Landskyld et øre 8 mfl:, 22 Rendsem Bøxel 1 øre 6 mfl: med Landskyld 2 øre, 23 Tromsdahlen, Bøxel o fe Land skyld 2 øre 6 mfl: samt Landskyld uden Bøxel i Efterskrevne
---- 529 SS-B ---- Gaarde, 1 Sehrove 1 Spand, 2 Sør ager 2 øre 14. mjcl:, 3 '«Vestre Grunden 1 3ve 6\ m£l:, 1; Nesa 23 m'-l: 5 Oppem 20 mil: alt Land skyld uden Bøxel sairt med_ dette Jordegods Følgende Saug Bruger 1 Needernolmen i;J00 oord Efter jevil a ning af 25de November 1755, 2 Leverings 2GGu Bord efter Bevllgning af samme Lato No. 3 Lie Saug 2000 3ords Skiørsel 14. "romsdahls Saug I°oo Bord efter 3e vllgnlng af samme Dato!Endvlidere 2lj. Sulatuen et øre 3 mil: 25 Østgaard af Skyld 3 m£l: 26 Westgaard-Sull 12 £1: 27 Kald gaard Suul lo raf.li 28 Tomte 12 mjtl: 29 Brenden 12 mil: 30 Lille Hoen 12 mil:, 31 Stor «loen 12 £l: Alt med Bøxel og Landskyld hertil Bevil s et kvantum af 5230 Bord, som ved allernaadigst Be vilgning af 26de JuniJ 1776 er henlagt til Needre Holmens nye Saug. 32 Qyuelmoen lj.mil: 33 Lindseth 1| m/1:, 314. Helgaassen 3 £1: 35 Kleppen 2 m£l: 36 Hiuelnes3et 2 m£l: 37 Snedkermoen 2 mjcl: 3° Brantzaassen é I.i/1: , 39 Ottermoen 14. m/1: 14.0 Holmen eller Leer hougen 1 øre Landskyld med Bøxel 1 Spand 12 mil: hertil Savbrug af °7 ? L|. Bord, ved Øater Saug efter 3evelning af 13de Julij 1763, Endviidere efter af 25de November 1758, tilladt at skiære paa Wangatada Saug - 2000 Bord, og Noch efter Bevilning af 22de Augustii 1776, 500 Bord ogsaa paa Wangstads Sav Tilsammen i Schongnens og Werdahlens Pærstegield 3øxel 27 Spand et Øre 12V og bevelgede Saugbrugers Qvanta 313614. Bord med aparte Landskyld og saasom H- Thoning betaler mig rigtig Kiøbe Summen 19990 rd, Skriver Nitten Tusande Nie Hundrede og Nittig Rigsdaller, deela med at betale den paa Godserne hæftende og anden Gield, samt med alleerede betalte Contante Penger, aaa akal bemeldte Jorde Godaser og Saugbruger, hvorved alle foregaa ende Ådkomster fra ejere til anden 3aa mange 3om nu forefindes, samt Saug brukernes Høj Kongelige Bevilninger, extraderes aaavel som Saug Bygningerne med alle deres Inventarier, Liigeaaa Saug rrester Boepæled "lasen kaldet Kløftet, og mine J>de Saug Bordhugger,
---- 530 SS-B ---- den eene paa Wærdahlaøren til Ejendom og de 2de andre i Ihlen, ved Tronhiem til Bruga Retighed indtet i Mogen waade undtågen tilhøre Thonning Naar hand ned Quittance paa dette Skiøde be viiser at have betalt de 2de paa Gosserne hæftende Pandte Obli sationer nemlig Aatte Tusinde til de Huuserme og til S:T: Frue Geneimeraadinde Schiøller Rie Tusinde ned de iaa begge Hestee rende Renter; -vorfore foranførte Jorde & ods og Saugbruge fra mig og mine Arvinger uigienkaldelig Skiødes og afhendea til H- Thonning og hans arvin;er, holdende harr. i alle optænkelige naa der frie for ald Vanhienmels Bryst, hvorfore dette Skiøde saa leedes med Haand og Signete stadfæstes.- Liigesom leg Pormedelst min iværende Svaghed haver formaaet hr Oberiste Lieutenant von Bull og Hr Lieutenant Krausse til Vitterlighed at underskrive Ihlen Jlbd Tronhiem den 2ij.de December 1755» Jacob (L:S:) Hielm. At Min maad saaleedas ved Skiøde haver Stadfæstet det ned Hr Thonning slutede Skiøde og Kiøb son ovennældt det Attesteeres; Liigesom ieg haver onbeedet Hr Oberiste Lieutenant von Bull og Hr Lieutenant von Saasse#til \ itterlighed at underskrive.- Datum ut Supra Inrfer "lissabeth Hielm.- At Hr Regimenta Qvar teermeester Hielm i hans Frues Nerværelse red velberaad hue Fuld forstand o a sinds Samling Haver begiært dette Skiøde aaaleedes beakreven efter aftalt handel bevidne Ihlen ut Supra.- A.null I:C Krusse. Sælgeren er død, nen leg son iglen lever kand bevidne, at ingen Kiøbe-Contract udi forestaaende Handel er opretteb eller ind gaaet ime Hem os, og at dette er saaleedes Rigtig bevidner leg med min Eed Saae Sandt hlelpe mig Gud og hans Hellige Ord, Johan Widerøe Thoning. ; . Lags Dato haver Kiøbmanden Hr Johan Widerøe Thonning betalt til mig som Ephorua for de huusarmes Legater i Tronhiem,derea hoa afgangne Hr Regements qvarteermæster Hieln paa l- 9 prioritet tilgodehavande Aatte Tusinde Rigsdaller, ved
---- 531 SS-B ---- at udstæde Le o atternes Obligation af 21de Apriil d:A: med første Prioritets Pandte Rettigheder I ovenstaaende Saugbruge og Jorde- gods, og detsuden Rentter af samme Capital Aatte Tusinde Rix daller fra l t - JuULj 1735 lndtil 21de Apriil d: A: med 214.1 rd. 2 ott lo a. For hvilket hermed v den li4.de August i i 17 Q 6. -nsen- Under Dags Dato haver Kiøbir.and Hr dbørlig <4vitteres Tronhiem Johan "tfiderøe Thoning ind- friet de Jbligationer at («Jafgangne rir Regimenta Qvarteermæster Hielm udstæde og dette ommældte Capital 9000 rd. For Hvilke Kle Jordegods hæftende tilsammen for Tusinde Rigsdaller som hand ved ir Übligation D a teret 21de Apri de deraf Resterende Rentter til 1 1786 betalt Haver og desuden berneldte Obligations udstædelse S:T: H- Cammerjuncher Stie ieg hermed paa min Printzepala Tønsberg Schiøller von Vejgne Qvitterer Tronhiem den 114.de Augustii 1736. - -nans P: Knut zen. Jniod h|_vj ilken Regiments Qyarteermæster Hielms Obligation skeede saadan indsiigelse. - Lieutenant' Lyng som. nærværende ved dette Skiødes Ting Lysning tilkiænde gav at hand efter Skiøder og andre Lovlige Docurenter er Ejer af Wangstada Saug Stæd eller Grunden hvorpaa dette Saugbrug staar, oe at hand paa '■'rund af sin Ejen doms Rett, reserverer sig seiv de Fordeele, som Brug og Benøttelse curaf kand give- ham, nvilket oomparenten adbad paategnet Skiødet, til Kiøbernes Efterretning--" Lest vsd sommertinget for Verdal den 15» august 1786. Rett utskrift. Bind VI B — 34
---- 532 SS-B ---- Afskrift. All erunderdanigst forestilling angaaende bort sæl- geisen af den Hans Liajestæt tilboren de tea eller Juuldals alminding med tilhorende Ulvilda sa uga tod i '.•Vær dala preste- gjæld og fogderi under Prundhiems amt. No. 69. Hesolution af 31te oktober 1792. I iVærdals prestegjæld og fogderi under TrondhjemB amt tilborer Deres Majeatæt en alminding, Wærra eller Juldala alminding kaldet tilligemed det deri værende saugsted, som i endel aar har været bortbygslet, mon nu ved bygslerneB dod er til fri raadighed. For denne eiendom er af kjobmand Thonn ing i Trondhjem underhaanden buden 2000 rd. , men for at udbringe den til muligste fordel har kammeret ladet den ved offentlig auktion onbyde til bortaælgelse under aedvanlige vil- S kaar og deriblandt disse : at den sælges med al d*n ret, øom Deres ila joatæ t hidtil har haft over samme og uden f orbeltoldenhet og reluition, dog at almuen forbeholdes herefter som hidtil, den ' ret til sæter, fjeldsletter, fiskeri, brændeved, gjærdesfang og fornoden hustømmer med videre rettighed, som loven hjemler en dem i almindelighed, uden at almuen deri af kj3ber»« paa nogen maade maa forstyrres, hvorimod kjoberen bliver berettiget til at oppebære og beholde den afgift af fjeldsletterne, som nu svares til Derea ilajestæts kasse med omtrent 74 skilling aar lig. Ved den den lßde f • md_- hold t e auk t i p_n_er, som vedlagte forretning viser, bemeldte alminding tilligemed det deri værende Ulvilda aaugsted (men ilcke saugbygn ingen, da denne
---- 533 SS-B ---- r tilhorer den afdode bygselmande stervbo) opraab»*. til bortsæl- gelse med den strekning og efter de græn semerker, som er bestem te i den derover den 4flde setotember 1781 afholdte og den 21de februar 1788 ved Verdals ting publicerede befar it:gsf orretning; ved hvilken auk t ion Broder Hagen er ble ven hoistbydende med den summa 3830 rd. og ved dette bud anser amtmanden denne al minding at være steget til saa hoi pris, som nogensinde for den kunde ventes, hvorfor han indstiller budet til allerhoieste appr oba ti on. 3ftér vedlagte be regn ing kan Deres I.lajestæts kasse have hidtil haft af denne alminding i aarlig indtægt omtrent 38 rd. 12 skill.. Deriraod belSber renten af den budne kjSbe- sum 3830 rd. aarlig til 151 rd. 19 skill., fSlgelig vindes ved afhsndelsen aarligen 113 rd., 7 skill. • og da sligejjfle res Majestat tilhorende eiend ommes konservation for ulovlige indgreb falder meget vanskelig, saa finder kammeret det for Deres Majestæts interesse fordelagtig, at almindingen bortsæl ges. Vi fordriste os saaledes i dybeste underdani ghed at indstille til Deres Majestæts allerhoieste resolution : om den Deres llajestæt tilhorende saakaldte Wærra el ler Juuldals alminding med det deri værende Ulvilds saugsted i Wærdals prestegjæld og fogderi under Trondhjems amt maa aller naadigst til eiendom overladesjjroder Hagen for deC derpaa ved auktionen den lBde forri ge maaned gjorte hoi este bud af 383° rd. og under de da bekjendtgjorte vilkaar ,hvoref ter skjodet, nåar kjobesummen, der straks bor erlægges, tilflyder det syn-
---- 534 SS-B ---- kende fonds, er betalt, kunde udfærdiges og til Deres Majestæts V unders kr if t fremlapgges. Rentekammeret den 23de oktober 1792 Resolution Den os tilhorende saakaldte Wærra eller Juuldals alminding med det deri værende UlvilAfsaugsted i Wærdals rre- og fogderi under Trondhjems amt eiendom overlade Broder Hagen for det derpaa ved auktionen den lBde forrige rrmaned gjorte hoieste bud af 383° r(i - °S under de da bek.jendtgj or te vilkaar*og kan sk.jodet, nåar k jobesummen, der straks bor erlæggea og tilflyder det s ynken de fonds, er betalt, udfærdiges og til vores underskrift fremlægges. Ghristiansborg Slot den oktober 1792 Afskriftens rigtighed oekræftes. °slo den 17de mars 1928. fm Sum.
---- 535 SS-B ---- Statoavfiivtt v Stondkiitn J.nr. 1267/19U9 Utskrift KK/SN. av pantebok litr. C ( 1777 - 1800) for Stjør- og Verdal aoren skriveri, autorisert 9* desember 1776* 668 haade Konge til Dannmark og Norge de Venders og Gothers Hertug til Slesviig, Holsteen, Stormarn, Ditmaraken og Oldenborg: Giør Vitterligt: At Vi ved Vores Resolution under 31te October 1792 Allernaadigst have Approberet den efter Boet Rente Kammer-Collegil Foranstaltning holdte Auction i Tronhiem den 18de September 1792 over Werra eller Juldahls Kongelige Almlndlng med derl værende Saugstæd i Vferdahlena Bræstegield under Stør og Vferdahls Fogderie under Tronhiema Amt, samt det der paa af Broder Hagen giorte Høyeste Bud med 3830 rdr. paa følgende ved Auctionen bekiendt- giordte Conditioner: 1- Denne Alminding aom er beliggende 1 Wærdalens Præstegield under Stør og Wærdahls Bogderie tilllgemed det der værende Saugstæd (ikke Saugbygningen aom er afg: Rasmua Hagens Stervboe forbeholden) bortsælgea med den Strækning og efter de urændsemærker som ere bestemte i den derover af 13de Sep tember 1781 afholdte og 21de feb- 1788 inden Vferdahlena Ting Publicerede Befarings-Forretning, hvoraf «rr Udakrift paa Auctions Stædet foreviisea, og akal følge Auctions Forretningen.- 2 - Almindlngen med Saugatædet bortsælgea til Ejendom mod en vis Kiøbe-Summa, som erlægges i det Længste 3 Maaneder efter Approbation er Kløberen bekiendtgiort.- 3- ° Almindlngen bort aælgea med All den Rett aom hans Majestet hidtil har haft over samme, og uden Forbeholdenhed af Reluition dog Rett til Sæter, Fieid Slættar, Fiakerisrßrendeveed Gierdesfang og fbmødsi Huua Tønner m:v: Rettighed aoa Loven GB.emler den i Almindelighed, uden at den af Kløberen deri paa nogen Maade maae foratyrea dog bliver Kløberen beret tiget til at oppebære og beholde den Afgift af Field-Slætterne som nu svares til den Kongelige Cassa efter den Forteignelse aom derover haver at meddeele under sin haand, til Bekiendt giørelae ved Auctionen hvilken herhoa følger. - }+- Endskiøndt
---- 536 SS-B ---- den Høystbydende nyder Tilslag paa Stædet, Saa beroer dog den fuldkomne Afhaendelse paa Rente Kammerets Approbatlon, hvilken ■aasnart kueligt skal blive vedkommende bekiendtgiort og forlnden maa ingen benytte sig af Ejendommén; dog giives den Høystbydende - at forekomme Almindingens fra Auc tionens Dato at have opsigt med at deri ingen Hugst skeer da det saafremt hans Bud Approberes bliver hans Eeget Tab om Almindlngen imillertiid derved skulle forringes; 5- Por Kiøbe Summen stilles sufficant Caution paa Auctions Stedet.- 6-° Saasnart Kiøbe Summen er erlagt tiltræde Kiøberen den bort solgte Alrclnding hvorefter han kan giøre sig den saa nyttig som han best ved og kan dog i overeensstemmende med de om Skovvæse net udgangne og herefter giørende Anordninger samt de Almuen ved Jdie Post forbeholdne Rettigheder Uforkrænket.- 7 - Kiøberen betaler ingen Auctions Omkostr.inger men de afholdes af den Kongelige Ca3sa hvorimod Kiøberen 3trax nåar Approbationen er bleven ham tilmeldt og Kiøbe Summen erlagt, besørger det Kongeli ge Skiøde indløst i Rentekammeret paa Sædvanlig Maade.- Og da den Høystbydende Broder Hagen har ved Skrive Ise til Vores Rente- Kammer aaavelsom til Stlftamtmanden under 28de Novbr. 1792_f0£- langet at Kløbmand Johan Widerøe_Thonn ing 1 T ro nhiem, maatte med ham, som fælleda Kløber lndtræde 1 dette Bud, og_at_SkiødsJ; til dem bægge, under eet maatte udstædes, hvilket Vores Rente Kammer under ste Januarii 1793. bevllget, og hvorefter Kiø be -Summen udi Vores Cassa Rigtig er betalt saaledes: At Johan Widerøe Thonnlng ved Accepteret og nu indfriet Vexel til Vort Rente-Kammer dat: JOte Martii 1793 P&* 2172 rd.72 sk: og at Broder Hagen i Vores Stlftamtstue-Casse i Tronhiem erlagt efter Vores Stiftamtskriver Christen Christensens Qvittering af 31te December 1792 1657 rd. 214. 3: Tilsammer. 3530 rd. Saa have Vil ved dette Vores Aabne Brev og Skiøde, allernaadigst ville Skiøde og Afhænde ligesom vi og hermed fra os og Vore Kongelige Arve Successorer i Regleringen til fornevnte Kløbmand Johan Widerøe Thonning og Broder Hagen, deres Arvinger og Efter-
---- 537 SS-B ---- kommande Retmæsßige Ejere Skiøder og aldeles afhænder vores Ejendom udi og Rett til fornevnte Wæra eller Juldahls Almlndlng med derl værende Saugstæd i 'ferdahlens Præstegield Stør og Vterdahls Fogderie, 1 overeenssteramelse med foranførte Auctlons Condltlo ner og den derl paaberaabte Extract af Befarlngs Forretnlngen 1 henseende til Almlndlngens Strekning, u rændser og Mærker, samt Fogdan Samuel Linds Designation og Forklaring over den aarlige Afgift af de 1 denne Almindingtaefindende Fieldslætter hvilke Eægge Documenter findes dette Skiøde ve J hæftede og skal bemeldte Alminding- og Field-slætte-Afgift saaledes følge fornevnte Kløber eller hvem samme efter Lovlig Adkomst med Rette' tilhører, til Evindelig Arv- og Ejendom, uden for beholde nhed af Reluction[.'J eller Indløsnings Rett i alle Maader og for at giøre sig samme saa nyttig som de best ved vil og kan paa Lovlig maade efter Loven og de om Skov Væsenet i ftorge allerede udgangne eller herefter udkommende Anordninger, Alt i overeensstemr.ende med Auctions-Conditlonerne og med fprbeholdenhed af Almuens Rettig- heder, herefter som hidtll efter Loven; Thi Kiendes vi for os Arve og Vores Kongeliga' Succéssorer i Regleringen ingen ydermere Lod Rett eller Rettighed til bemeldte Werra eller Juldahls Almlndlng og Saugstæd at have men at samme i Overeensstenmelae med Auc tlons Conditionerne og de deri paaberaabte, dette Skiøde vedhaef tede Documenter, i Alt er overdraget til fornevnte Kiøbmand Johan Widerøe Thonning og Hagen, deres Arvinger eller Efterkommende Ejere, dog os og Vore Kongelige Arve Succéssorer i Regleringen, Alle Kongelige Regaller og Høyheder uforkrænket, samt ordinaire og axtra ordinaire Contributioner, som allerede ere eller herefter maatte vorde paabudne, Aldeeles Reserveret og forbeholden; Forbydende alle og en hver herimod efter som fore skrevet staar, at hindre eller i nogen Maade Forfang at giøre under Vor Hyldest og naade.- Givet naa Vort Slott Frlderichsberg den 26de Junli I?9J. Under Vor Kongelige haand og Segl.- Christian R: tL:S:)-
---- 538 SS-B ---- Forklar Ing over de Gaarder i Wærdahlens Præstegield Stør og Wærdahla Fogderie som i Følge den under September 1787» Continuerede Beaigtelaea Forretning over hana Majestets Alminding Verra eller -Juldahlen kaldet er befunden at have Field Slaetter sammestæts samt hvad deraf Aarligen betales i Fieldslætte Skatt til den Kongelige Cassa Alt efter vedkommende Fogders til forne og fremdeeles herefter Udstædende bevillinga Sædler: Matr. No., Gaardernes Navne, Fieldslette Skatt: 127 Kulslien 8 S: Haugen findes ej i Fieldslætte Wolden 6 fl: 116 Holmen 6 fl: 77 ej i Fieldslætte handtal* - l+it-i 175 Ørtugen 14. 3: 11" Hie Iden 6 Mandtallet 128 Elnæa S fl: l6i+ Neder Holmen 6 S: Mæhlen findes 14. 3: 126 Kulstad 6 fl: 157 Sæter 6 fl: 117 over Holmen (skal for moedentlig være) Wolden eller xiolmen, i andet Fald findes den ej i Fieldslætte Mandtallet Ij. 3: Storstad Gaarderne findea ikke, endten i Fieldalæte Mandtallet, ej heller at svare Field-Enge alætt- - Saaledes anført efter Designationer over Fieldalætte Skatten ved Fogderiets Contributions Regenskaber-- Giemble den Bde September 1792 testerer Samuel Mnd Kongelig Foget over Stør og Wærdahlen." Lest ved aommertinget for Verdal den 15- august 179^* Rett utskrift Trondheim, den 23. desember • f stataarkivar»
---- 539 SS-B ---- Sfatsaihivet i Stcvidkeim J.nr. 1267/191+.9. Utskrift EK/SN. av pantebok litr. C (1777 - 1800} for Stjør- og Verdal soren- skriveri, autorisert 9*desember 177&* 1793 ~~ Cappellan til Wasrdahlens Menigheder Tilstaar og hermed Giør Vitterlig: at have Solfit og afhsendet ligesom jeg herved til VelrÆle Hr. Johan Widerø Thonning, Sælger og skiøder efterskrevne Jorde-Goda og Saug 3rug i Wærdahlens Præstegield beliggende, nemlig: 1. Neder-Gren 1 Øre 2. Øver- Green 1 øre 12 Mjcl: 3, Stor-Langdahl 2 Øre 12 Mfcl: 14. Sæther 1 øre 12 M£l: 5. Saugvolden 1 øre og 6. Leersæth 1 øre 12 Itøcl: Tilsammen 3 Spand med Bygsel og Landskyld - Item Langdahls- Saug, med sina Bygninger som staar paa, Stor Langdahls Grund hvorpaa efter Kongl: Allernaadigste Bevilllnger, er tilladt pfo Tempore at skiærea aarlig 314.65 Bord med hvilken Saug tillige følger de Husmand Huse, ved Saugen, som beboea af Saugmæsteren. - Og da velbemælte Hr. Johan Widerø Thonning her for har betalt mig den accbrderede Kiøbe Summa 355° rd ' Skriver 3350 rd. Saa skal ovenmælte Jorde Gods og Saugbrug herefter Følge og tilhøre ham og hans Arv: som deres sande Odeel og Ejendom uden Anke fra mig eller mine Arvinrer, holdende han fri for ald Vandhiammel,lige som Jeg og til fornøden Oplysning for hr. Thonning om Skiørse^p de *^ herved leverer J - til Langdahls Saug henhørende Kongl: Bevil linger; Samt afg: Hr. Foget p eter Arnets Extract over hvad paa Saugen tilsidst er Bevillget at skiære. Bekræfte under min Haand og Segl. Kraag den 12te Aug: 1793- - Peder (L.S.) - At ingen Contract, eller skriftlige Conditioner hverken mellem os eller Andre paa vores Vegne, om dette Kiøb er oprettet, be- vidnes herved. - P. Krog.-"
---- 540 SS-B ---- Lest ved v erdal sommerting den 15« august 1793* Rett utskrift. Trondheim, den 2 3
---- 541 SS-B ---- Statsathivet i åiondhcim J. nr. 1267/19l;9. Utskrift KK/SN. av pantebok litr. C (1777 " 1300 J for Stjør- og Verdal soren skrivar!, autorisert 9. desember 177&- 7ltfb. N^ 1 " jj. c 7 t3 -°; u3 2J4. fl: Reqvisition: I Følge Skifte, i min " 1793* 1 Sal: Forældres, afdøde Rasmus Hagens og ligeledes nu afdøde Karen n agena værende fælles Boe afholdet ved Samfrender den Bde September 1791> °8 Tinglyst den 15de Augustii 1792, er ieg som ældste Søn og Odels mand, blevet Ejer af bemeldte mine Forældres heri Wærdahlens Præstegield eiede Odels Jordegods, med tilliggande Grundfoss-Saugbrug og Rindens Sav, som foruden Aasæde Gaarden iviaritvold skyldende i Ait 1 Spand 1 Øre 6 Mfc.l med 12 Jern Kakkelovne og brygge Pande, samt All anden muur og Nagelfast ja øvrige Herligheder som samme tilhøre ere Følgende:!, Matr. N- 4.3, Holmlie skyldende med Landskyld 1 Spd: 12 Mfl 2 No. 14.3 Holmlie lige skyld, og med Bygsel 1 Sp: 1-12 Kjel: 3, n- r 127, Kuuslien skyl: med Spand - I+, N- 175, ørtugen med N - 180, Aachervolden ligesaa Landskyld 2 øre med Bygsel 1 Bygsel og Landskyld 8 lifl: 5> 3 Mfl: 6, H- T 169, iielligsdagsager ligesaa 1 Øre, 7, N°- 177, Schiekermoe ligeledes 6 Mfl: 8, N^ 1 " 170, Hieldmoe ligesaa 1 Øre. 9, N°- 172, Næsset med Bygsel og Landskyld 18 Mfl: 10, N2 r 179, Mæhlen eller Bakken, ligesaa 6 Mfl: 11, N- s 153, Grundfos, Ligeledes 1 Øre, 12- N°- Moen ligeledes 1 øre 12 Mfl: 13. n 2" 130, over Holrren skyld: med Landskyld 12 Mfl: og med Bygsel 1 øre- L 4., K- r 139, Dito, lige skyld - 15, N°- 1814-, Biertum med Bygsel og Landskyld 1 øre og 16, N- 25» Qvams-Enget ligjesaa 12 Mfl: Allene Landskylds Rett 1 Leerhaugen af 1 Øre i Breddlng 12 Mfl: og 1 Stubskind 6 Mfl: Tilsammen Landskyld - 6 Spand 1 Øre 11 Mfl: og Bygsel 6 Spand 17 Mfl: til, aaaledes Ejende 6 Spand 1 Øre 11 Mfl: med Landskylds Rettighad, og Bøxel Rett til 6 Spand 17 Mfl: ved anførte Gaarde, kommer under liggende Grundfoss Saugbrug og Rindens Sav, som ere i Følge Kon-
---- 542 SS-B ---- gellge Allernaadigsté bevillingar af JOta Junli 1770, og 26de September 1737» bevilgede til Skiørsel derpaa Aarlig 13801, Bord, hvortil Tømmeret 1 Alt erholdea af bemeldte Gaardera tilhørande^ Skauge.- Paa disSe Ejendomme til at udløse mine med Arvingar, af hvad de i Taxations Summan derfor tilkommer, , behøver leg et Pengelaan, af J a [(.000 rd. som leg af Pubplique Stiftelaers Mid ler agter at anaøge lmod under Pandt ved Rescriptmæaaig givende Forskrivelae i forbemeldte Ejende 16 Gaarde og deauden Landskylda Rettighed, i de trende derpaa følgende benævnte, samt Grundfoas og Rindena Saugbrage med derpaa bevilget Bordaklørsel af Tømmer, som meldt af samme mine Odels G a arders tilhørande Skauge; om hvilket i Haab om at erholde ommeldte behøvende Pengelaaa, og for at vlise det Sande og rigtige , dermed som anbydende Pandt, leg altsaa maae ærbødigat udbeede attesteret: 1, Af Velædle Hr: Sorenakr: Reach: a, at ieg, efter foranførte pasaerede og Ting lyste Samfrende Skifte, er Ejer af benævnte Gaard og Saugbruge, aaaledea som anført, og at mine med Arvinger Allene i Pølge samme tågar Udlæg, i den ansatte Kiøbe Summa derfor ? b, At lndtet andet derpaa hæfter og aom kan ved Erholdelae af det an aøgende Penge-Laan af lj.ooo rdr. blive indfriet, ligeaom deres Velædelhed ville give Formeening og Skiønne om, hvad de til Jandt anbydende Ejendomme, endten Speclficeret eller Samlet er vaerd m:m: aom kan oplyae at samme bliver valuta og betryggende, aom Hypo teque for den aøgende Summa ? dog maae ieg errindre 1 heenaeende Afaætningen for min Sl: Faders Coution for Fogden Arnet, og for afg: Juatitze Raad Hagens Donation til Tfcerdahlens Fattige, aom ved Skigte er skeed i den taxerede Summa, for Aasæde Gaarden Maritvold og det øvrlge her benævnte dermed følgende Odels Gods, og Saugbrugene; at bemeldte Aaaæde Gaard med sine Herligheder, bliver til Sikkerhed, derfor, da samme aaalænge det øvrlge, aom forhaabes er godt Pandt for den Søgende Summa til Laans bliver uden Pandtsættelse af denne Aarsage og medens Coutionen og de Fattige tilhørende bliver henstaaende - 2. Af Velædle Hr. Foget Samuel Lind udbeedes Attestation, om foranbenævnte Ejendommes
---- 543 SS-B ---- skaffenhed, Anseende og Værdie m: v: - og 5. Af Velærværdlge Hr. Jacob a ersleb Krogh, som Stædets Sognepræst og Velbekiendt, hans Bevidnelse derover maae ieg ligesaa indstændigst udbeede mig.- Maritvold dan I4.de November 179 - Broder Hagen. Det forholder sig i Alt, saaledea som andraget er, at nemlig indbemeldte Jordegods, med Saugbruge, er tildeelt hr. Broder Hagen ved et Samfrende Skifte Brev efter hana Fader afg: Propriet tair Rasmus Hagen, item: At disße Ejendeele ere Vurderede for 8000 rdr.. Til at afbetale de Summer, som paa ham ved bemeldte Skifte ere udlodnede, behøver han det Ansøgte Pengelaan, og om efter hans ønska end og Gaarden karitvold, undtages som Sikkerhed for den Anførte Donatlon 14.00 rdr- og for Hans Majestæts Fordring, der efter Amtets akrivelse til mig af 21- e Septemb- h:a: ikkun skal være Blp. rd. er her endnu fuldkommen valuta i de øvrige Ej endeele for den Summa 6000 rdr. Siger 6000 rdr. Og da hr. Broder Hagenderhos er bekiendt: for en Stræbjaom Husraadig og æconomiak Mandi aynes Stiftelsen ikke at Reaiquare det mindate ved dette Pengelaan.- Øver Eggen den ste November 1793. - Krasm: Sigeam: Reach (L-SJ - De udi foreataaende Reqvisition benævnte Gaarde af skyld, aom anført er, saavelaom Grundfos og Rindens privi ligirede Sauder, befindea i Vferdahlens Præstegield under Stør og Wrdahla Fogderie at være beliggende.- At hr. Broder Hap;en nu for Tilden er EJer af det Alt kan ingen Tvivl w « BOflaEtaatflJi da Stædeta Skifte-Forvalter Hr. Sorenskrivar Reach i foreataaende hana Paategning, saadant Attesterer - I henaeende til aamtlige disQe Ejendommea bebrtagtellge Værdie, da er leg tillige deri Eenig med Hr. Sorenskrlver Resch, at samme efter nærværende gieng ae Priis paa Jorde og Saugbrug herl Fogderiet, kand toilligen skiønnea, at være Fuldkommen værd hvad samme ved Skifte-Forret ningen er anslaget for, med 8000 rdr.- I øvrigt er hr. Broder Hagen nok som bekiendt, for en Agtpaagivende vigilant og arbeid aom lviand, der er forsigtig i sin Handel, beatrasber sig for at gav ne det Almindelige, samt at giøre enhver Rett og Skiel - I Betragtning heraf indseer ieg ikke at nogen publique Stiftelse
---- 544 SS-B ---- reciquerere ved et Pengelaan af 3. a I+ooo rdr. til denne Mand med l- e Prioritets Pandte Rettighed udi forestaaenda Specificerede faste Ejendomme - Giemble den ste November 1793* Samuel Andreas Lind, Kongelig Foget L.S.- Det her benævnte Grundfos Saugbrug og Specificerede Jordegods med tilhørende Ejendoms Skove, er efter nærværende Priis upaatvivlelig 6000 rdr Værd.- Gaarden Maritvold derfrå undtaget anseer ieg i henseende til dens betydelige Jordstrækning, Afgifter af Huusmænd, og Strandsiddere, foruden betydelige Husebygnlnger, Alletllder at være 2500 rdr. Værd, Følgelig i mine Tanker burde hr. Broder Hagen søge Laant, saameeget af en publich Stiftelse, at han tillige udløste, det som skal svares til Hans Maje3tæts Cassa, saavelsom de 14-00 rdr. te til Yfeerdahlens Fattige, der staaer under 1 - Prioritets Pandte Rettighed i en af de ovenanførte Specificerede Gaarder Kuuselien kaldet, hvorved Stiftelsen kunde erholde l- e Prioritet i allB disße benævnte Ejendomme.- Ken dersom Hans majests Cassa gives i*- Priorite i Gaarden Earitvold for de af hr. Sorenskrivar Reach Anførte 81+1 rdr- og denne Sum si skulle stiige høyers, er ieg fornøyet at imodtage 2- Prioritets Pandt i benævnte Gaard Maritvold for de I+oo rdr som Wærdahlens Fattige tilforne har For pantnlng i Gaarden Kuuslien, og vil da Forvendte paa e» af disfio proponerede maader saa snaft mueligt endten Pengene udbetalte te eller Obllgationen omsatt - 1/feerdahlens Præstegaard den 12- November 1793. - I: H: Krogh. P: Loci. -" Lest ved vintertinget for Verdal den 25. februar 179^. Rett utskrift. Trondheim, den 23. desember 19, statsarkivar.
---- 545 SS-B ---- Stjør- og Verdal sorenskriverembete Justisprotokoll nr. 19, 1792 - 1796, autorisert 16. 5.1792 "Anno 179'!, den 21— Julii, blev Retten sat paa Platsen Ulvild ved Ulvild Saug i Værdahlen med efterskrevne af Kongelig Majestets Foged Lind Opnævnte Eedsorne Laugßettesl&nd Jon Jonssøn øfskincl Thore Olsøn Hielland, Morten Jonassen Kulstad, Jeremias Ariderssøn Storstad, Jon Thoressøn Præstegaard og Thore Sivertssøn Præstegaard, for herfrå efter Reqvirenterne Kiøbmand Thonning og Broder Hagens Forlangende at Besigte de til Ulvilds Saug henlagde Skove til et høiere Qvantii erboldelse , Overværende Kongelig Majestets Foged Lind - Procurator Belboe mødte paa Reqvirenternes Vegne og frcn lagde den til Hr. StiftsbefalingsMand Fieldsted giorde forestilling heroin, tilligerned Høibemeldte Herres paategnede Resolution, d: Lati lo—- og 2^l— April h.a. som med sine Paategninger blev -f- Kndvidei-e fremlagde Belbo Reqvirenten Broder Hagens Indkaldelse !i] de denne Forretning af h — bujus, som blev læst -j- Paa Kiøbmand Thon- nings Vegne mødte saavel Vagtmester Lechle m som ToldFro r, ureur Brøndsdorphs l ~uldmægtig Neergaard der vedtog Varselen, og ville derefter, under Forretningens videre fremme iagttage det fornødne fra lir. Thonnings Side - Saa meget maatte Neergaard p. t. anmærke: Han erfarede af den ißettelagde Indkaldelse, at Hr. Hagen sigtedc til at ville have udført Saugtømmer af Ulvilds Saug, til den i sa:.: r . Elv liggende Grundfoss Saug, hvilket Neergaard paa Thonnings Vegne modsagde men paastoed derhos: at alt det Tømmer som bliver nugget i deres fællets Ejendom maatte opskiæres paa Ulvilds Saug. I det øvrige er Hr. Thonning Enig med Hr. Hagen cm den Reqvirerede For-
---- 546 SS-B ---- retnings Hensigt - Belboe svarede hertil, at det ikke er Hagens Agl med Tømmer henførelsen for hans deel til Grundfos Saug uden Rigtig bytte ved Ulvilds Saug i forveien, og da det kunde være ham mere beqvem ved Skiørselen ved Grundfoss, Ønskede han heller samme, og derfor under denne Forretning ville søge Rettens Syn og Skiønne der om - Neergaard vedblev sit forrige og protesterede imod at Retten derom ei maatte skiønne noget, da den irettelagte Reqvisition ei hensigter til saadan skiøn,'men allene at faae et høiere Qvantum sat til Ulvilds Saug - Ritmæster Lyng som LaugVærge for Enken Marithe Grunden, der er Indvarslet at Bievære udvisning ved denne Saug Besigtelse mødte og sagde: at dersom denne Udviisning allene strækker sig til Ulvilds Saugs Grunde, saaledes som i de 30 Aar har været brugt og benyttet af forrige Bøxler af Ulvilds Saug, nu afgagne Rasmus Hagen, da har Enken Marithe Grunden indtet derimod, men skulle den have til Hensigt at fornærme eller borttage noget af de E.iendomme, som h:.'n og hende*.; A f døde Kand i mere end 'Hævds Tiid har besiddet, Ejet og haft Raadighed over, Saa protest erede Comparenten mod saadan Udvisnings Forretning, paa Grund af: 1. at den ikke er anlagt i Lovbefalet orden - 2. At Stiftets Resolution til denne FOrretning allene bevilger Reqvirenternes Skove t io besigtede til et høiere Qvantii erlæggelse, og 3 at dersom Dhr. Thonning og Hagen vil søge Bevilling til en Høiere Skiørsel paa Ul vilds Saug eller giøre andre Indretninger derved end hidtil har været brugt, bør andre Ejendomme, ikke skades eller fornærmes derved. Som Gaardebruger og Boesat i Værdahlen maatte Comparenten tillige ærbødigst bede at Sorenskriveren og Laugßettet ville lade falde under deres Betragtning at i Elven Ulvilden er bygget og irettelagt 13 eller I*J Aargangs Møller paa hvilke Almuen af Værdahlen saavel sem a r de 3— Præstegield i Schougnen, Inderøen og Sparboen nyder deres K orn mahlet : At Våndet som driver disse Aargangs Møllebruger med Flud
---- 547 SS-B ---- samles og Oppevares af Qværnebrugs Ejerne i en Dæmning som de ved ligeholce At en større Qvantitet Vand vil udløbe af Dæmnir.gen nåar et større Qvantum Bord skal skiæres paa Ulvilds Saug: at Korn- Møllerne derved kan komme til at mangle fornøden Vand om Vindteren og Følgen deraf maatte nødvendig blive at Bøigdens Almue maatte komme i største forlægenhed for dens Korn-Mahling. Comparenten bad derfor at under Besigtelsen maatte Oplyses og paa høiere Stæder paaskiønnes den nødvendighed at til Ulvilds Saug ikke udløses mere Vand end at der alle Tiider er tilstrækkelig Beholdning til Møller nes bestandige drift Vindteren over, udi hvilken Paastand Compar enten tillige formodede: at Fogden paa fornøden maade understøtter Saa meget mere da Almuen ikke er Indvarslet til denne For retning. Eragtet: Retten henholder sig eene og Alleene til det at skiønne og undersøge, som den ved Hr. StiftsbefalingsMandens Re solution er paalagt. Ligeledes mødte de angrændsende Mænd Anders Østgrunden, Anders Larssøn Wangstad og Ole Ulrichssøn Wuehu, som alle vedtoeg Varsel. Belboe sagde: at denne Forretnings-Formaal, er at erholde Rettens Skiøn og Besigtelse af heri Ulvilds Elv, hvor den forhen bevilgede Saug er bestaaende er Vand rig nok til det Tømmer, som fra Ejendommen, dermed forbunden og tilhørende, kan fremdrives - item : for at udsee til Saugstædet fornødne og fra gammel hafte Strækninge til Tømmer og Bordßum med videre. Og da Tømmerets Frerndrivelse hertil fra Ejendommen altiid har skeed og endnu vil skee efter een inden for Saugen udfaldende Elv: Saa er til Tømmerets hæftelse og indhæftelse samt Samling til Saugen fornøden en Bom eller Lendse over Elven - Og følgelig: dens Enes Endes fæsue paa anden Side af Elven, saaledes som forhen har været brugt og be- nyttet, som Saugstædets og Ejendommens tilhørende Rettigheder - Me*: end dette er ikke Reqvirenternes Agt, sagde Belboe at tilvende sir, Bind VI B —35
---- 548 SS-B ---- og at de søger paa Lovlig maade at føre sig en tilkiøbt Ejendom til mueligste nytte, kan vel ingen Hindre, og mindst u-legitimereue argumenter, som ikke vedkommer denne Forretning og er en Eegen tågen Angivelse ved foregaaende indkomne Tilsvar - Videre Svar fandt Belbo ufornøden denne Sinde , men bad at Retten ville fremholde Forretningen efter Amtets Resolution og den passerede Indstevning. Dog forinden producerede Belbo hans Majestets 3<iøde til Reqviren de terne af 26— Junii a. p: somcomp: bad lest og at tages til Acten, bemeldte skiøde med hosheftede Extract af BefahringsForretningen i Aaret 1787, blev derpaa Læst, saal: -f- Ritmæster Lyng sagde: atGrunden paa den anden Side af Elven tilhører Enken Marithe Grunden, altsaa maatte Comp: henholde sig til den forhen nedlagde protest og Rettens Eragtning, ifald Belboe fremdeles skulle giøre Forsøg til Udviisning at fæste Bommens eller Lendsens Eene Ende paa hendes Grund, efterdie saadan Bomfæste paa Enkens Grund i de sidste 40 eller |>0 e.av ikke har været brugt og benyttet af seeniste bruger af Ulvilds Saug, nu afgangne Rasmus Hagen - Belboe sagde: at han ikke har Fuldmagt til eller seiv i Sinde at giøre anden ud viisning til Syn og Besigtelse end for den strækning som tilhører Saugstædet og med Berettigelse følger samme, følgelig ogsaa Fæste paa anden Side paa anden Side (!) af Elven for Bomlendsen til Tømme r ets Samling heftelse og Opkiørsel. - I all den Tiid afgangne Rasmus Hagen, som Bøxler og Forpagter af Værra eller Juldahls Kongelige Al minding, med dette Ulvildens dertil hørende Saugstæd i alt som til Brugsfurnødcnhed udfordredes, har han hvert aar lige fra 173 b, skaaret paa Ulvindens Saug, Følgelig maatte have Bom over Elven og Fæste paa anden Side for at Samle Tømmer til Skiørselen - Bomfæste er ellers en Rettighed, som har fulgt Ejendommen og sammes Saug, ja været forbeholden hertil, ved Gaarden Grundens Sahl, da den blev solgt fra Kroneri, og uden dette sagde Belbo, troede han, at dette
---- 549 SS-B ---- maatte være en unægtelig Rettighed med Ejendommen, nemlig Bomfæste paa anden Side saalænge det har været brugt og benyttet som Rettig hed ved Saugen Aar for Aar siden 1736, og at afgangne Rasmus Hagen har været Bøxler og Forpagter, som meldt, derom foreviste Belbo Bøxelsæddel af 12— October 1736, publiceret k— Martii 1737, som blev læst-f- Hvorefter Belboe sagde: at Retten ved at Besee og syne Saugstædet med det opgivene dertil hørende Bomfæste, paa anden Side, vil Erfare, at ikke Tømmer kan samles, heftes eller Opkiøres til Saugen uden Bom over Elven og Følgelig maatte samme fæstes med den Eene Ende paa den anden Side - Og som Comp: troer efter saa lang benyttelse ei kan feile. - Comp: ville Endnu videre Oplyse Retten, forinden hentrædelsen til den Reqvirerte Besigtelse, om at den skede Indsigelse fra Enken Marithe Grundens Side, er med hvad Indsigelsen iøvrigt indeholder, denne Forretning uvedkommende og Uhiemlet da Enken ikke mere Ejer Gaarden Grunden, men forraoedentlig hendes Søn Lasse Nielssøn, hvis Sag, det altsaa havde været at iagttage sin de Tarv ved Ejendommen efter Skiøde af 13 —-Augustii 1792, hvoraf Belbo producerede et Udto g med Protocollen vedimeret ot, bad samme Forretningen tiltaget, som blev læst -f- Ritmæster Lyng sagde: at vel har Lasse Grunden erholdet Skiøde Grunden og øfskind, nen det er Retten og Laugßettet vel bekiendt, at Enken Marithe Grunden havde Ejendommen e;°ter Contract i Besiddelse og Brug, som nu søges fornærmet ved det attraaede Bomfæste, Følgelig har hun føie nok paa lovlig maade at forsvare Ejendommen som er i hendes Vold og Værge - Comp. maatte el Lers anmærke: at det er ganske urigtigt at Væstre- Grunden nogen Tiid har hørt Kronen til eller at den gaard saavel som Øfskind er solgt med nogen forbeholdenhed af Saugstæd eller Bom fæste - derpaa blev denne og følgende Dag, Værra eller Juldahls Al minding Befahret efter de strækninger og Mærker som ved Besigteisen a f September 1787- publiceret den 21— febrrarii 17SB ere
---- 550 SS-B ---- fastsatte og befandtes da at den herværende Skov formedelst den frievillige nedsettelse som skede af afgangne Rasmus Hagen, er bleven fredet og har tiltaget imillertiid i bonité - Laugßettet holdt altsaa for at denne Alminding, uden at forhugges, kan aarlig afgive 400, siger FiireHundrede Tylter Gran Tømmer alt MaaleTræer - derpaa begierede Procurator Belboe at Retten med Laugßettet ville syne og oversee Saugstædet eller hvor Saugen er staaende og dens til hørende, for at erfahre og derefter bestemme: at paa Saugen kan skiæres det skiønnede Tømmer-Qvantum af Ejendommens Skove, og ellers hvad disse fornødenheder fordrer til vedbørlig drift og hvilket er hvad i gaar, inden denne Forretning blev angivet som de Rettig heder Ejendommen tilhører - Neergaard Declarerede paa Thonnings Vegne, at han var i et og alt Eenig med Procurator Belboes for langende.- Man forføiede sig derpaa ud for at tåge det herværende Vandfald med Saugen i Detragtning og Declarerede Laugßettet: at her er fornøden Vand til de anførte 400 Tylter Saug Tømmers Skiur, nåar Tidsn alleene nøie iagttages paa det ikke de her værende og andre tilhørende 14 Mølle-Bruge prejudiceres. Videre sagde Laugßettet: at dette betydelige Qvantum Tømmer, som fra ovenmeldte Alminding transporteres hid igjennem Værdahls Elven udfordrcr at en Saugt'om eller Tømmerhængsle fæstes over Elven for i stærk Flom at standse Tømmer Løbet, og Declarerede den Eene Laugßettesmand Jeremias Stor stad, 6l aar gl., at han fuldkommen Erindrer: det en saadan Bon: har været over Elven for en 50 aar side-i ja .' han kan endog om fornødige; udvise Stæderne hvor Bomfæstet stoed - Endelig var Laugßettet af den formeening: at der er i Betragtning af Skovens bonite fuldkommen kari de af 25 Tylter Tømmer, skiæres en Stabel eller 100 — Tylter Bord af befalet længde og Tykkelse. Følgelig ±6 Stabel, af det heele Qvan tum, hvorunder dog er indbegrepen Saugens forrige Qvantum - Heraf bliver 4/5 deele anseete tienlige til Kiøbmands eller Udskibnings-
---- 551 SS-B ---- Bord, men den øvrige 1/5 at ansættes , som Udskott, Rødv:eed oe Vankandtede Bord til Bøigdens fornødenbed. Belbo derefter bad tilført: at han paa Reqvirenternes Vegne i alt som Ejendommen til hører, og dens fornødne drift udfordrer reserverede dens Rettig heder, som Opgivet at være og forholder sig i alle maader, hvorefter han begierede Forretningen sluttet, for derefter at nedlægge for Majestæten ansøgning om Bevilling til Tømmerhugst og Bordski "rsel, saaledes som nu er paaskiønnet. Og da ingen havde videre at tilføre Forretningen blev den sluttet." Etter fullmakt
---- 552 SS-B ---- Statiathivit i 3wnd{\eim J.nr. 1267/1914.9 Uta kri f t KK/SN. av pantebok litr. C (1777 - for Stjør- og Verdal soren skriverl, autorisert 9-desember ITjS- No. 106 C 7~ S 10° rd * Je 8 Underskrevne Johan Wlderøe 1797 Thonning, Kiøbmend i Tronhiem, Fol. 810. 11 kiendes og hermed Vitterlig Glør: skyldig at være til den almindellge Enke Cassa den Summa s 14.5000 Rdr. skriver Fyrge- tiuge og Fem Tuainde Rigsdaler» Dansk Caurant, af hvilke 14.5000 Den I4.de Novb -1302 aflyst 10,000 rd. efter Qv: af I4.de Sept:a:a: vide P:B:Fol: 155.testr. Ørum.- Den I4.de Junii 1807 aflyst den heele Sum efter Q,: af 22de April a: A: vide Fol: U 25-- Rdr. ieg Dags Dato haver modtaget 20000Rdr. skriver Tyve Tu slnde Rigsdaler og modtager de øvrlge 25000 Rdr Tiid efter Anden, ligesom Cassena Lejlighed det maatte tillade imod mine eller min Commissionaires eftergivende Fuldmagt, herpaategnde Qvitteritfger - Thi Laaver og forpligter ieg herved mig og mine Arvinger een for Alle og alle eller nogle for een, bemeld te Capital 14.5000 Rdr. til ovenmeldte den alminnelige Caaae eller hvor denne min Obligation med Rett i hændehavende rigtig at betale tilbage, til hvilken Ilte Junii eller Ilte Desembera Termin samme med et halvt Aars Lovlig Opsigelse forud fra en af Siderne bliver Opsagt, og imidlertiid Capitalen hO3 mig bliver staaende deraf at erlægge i Kiøbenhavn lj.proCento aarlig Rendte halve Deelen til hver Ilte Junii og halve Deelen til hver Ilte Desemtwls Termin - Da C a asen maa optage de udaæt tende Laan i Danske Species udi den og Norake Speciea-Banqvei forpligter ieg mig herved til at holde Caaaen skadealøs for Couraena Mislighed aaavel ved Speaiea Myndtena Omsætning i Danakkourant ved Laaneta Modtagelae som ved aammea Afbetaling i Banqven 1 Danakkourant, nåar Caasena Lejlighed dertil maatte givea - Til Jietryggelse for dette Laan med deraf forfaldende skadesløse Rendter og andre Omkostninger Pandtsætter leg herved med Første Prioritets Pandte -Rett de udi vedheeftede Taxationa Forretning apeaif iserede og mig tilhørende éj, f qr_- sklellige Gaarde, og Saugbrug med alle underliggende og til-
---- 553 SS-B ---- hørande Jorder af Ager og Eng samt alle hertil hørende Skove, saaledea som Taxationa-Forretningen nærmere Forklarer Alt be liggende udl Stør og Yfeerdahla Fogderle, Tronhjema Amt og Stift 1 Schongnens og Wærdhalena Præstegleld. - Ligeledea Pandtaætter ieg den til dette gods hørende Landskyld neml: 2 Øre 12 Kjel: Våi. Gaarden Haugschott, 8 Mark udl Gaarden Kolsem, 2 øre udi Gaarden Rendsem, 1 Spand udl Gaarden Schrove, 2 øre 4 Mark udi Gaarden Sørager, 1 øre 8? M£: udi Gaarden Væst Grunden, 2? Hjd udi Gaarden Næss, 20 M£: udi Gaarden Oppem, udi hvllke Ejen domme med tilhørande Privilegier og -lerligheder, alle Bygninger og Indretninger, alle oeholdninger af Bord, Tømmer, Korn-Vahre etc:, alle tilliggende Fiskerier, Skov, Mark, Ager og Eng, saa ledea som Skiøder og Adkomster Hiemler, alle af Ejendommene havende Reveneuer indtet i nogen Maade undtagen, samt den mig tilhørande af Creaturer og Avls Reedakaber aaavel som det til Brugenes Drift og Gang henhørende Jnventarium, den Almindelige Enke-Casaa skal være og blive berettiget, fremfor alle andre indtil samme for Capital, Rendter og Omkoatninger, skadealøs vorder betalt, og akal ingen endten almindelige eller særdeles Kongel: Benaadning af hvad Navn det maatte være frie tåge mig eller Arvinger fra denne min Forakrivning at opfylde, eller betage den Almindelige Enke-Caaaa, bemeldte sin første Prioritets Pandte-Rett, men samme skal i alle Optænkelige Maa der skadealøs forblive, saa at om leg eller Arvinger endten med Rendterne til Forfalds Tilden eller Capitalen efter i Aars Lovlig Opsigelse udebliver, akal Cassens Herrer Directeurer strax uden foregaaende Lov eller Dom være berettigede at til træde Pandtet os deri at.søge sin Betaling, og om det el akulle være tilatrækkeligt, aller ved noget slags Tilfælde imod Formod ning blive akal ieg eller Arvinger erstatte det mang lende af CapLiJtalen Rendter og Omkostninger af vores øvrige Mid ler. - Foruden forestaaende Forpligtelaer forbinder ieg mig end nu til at erlægge til Cassen et aarlig Afdrag paa Capitalen af 1500 rdr. hvilke Femten Hundrede Rigsdaler indbetales til hver
---- 554 SS-B ---- Aars Ilte Desembers Termin - Til Bekræftelse haver leg denne min Pandte Forskrlvning i de tvende undertegnede Vitterligheds Vid ners Overværelse eegenhændig Underskrevet og For seglet, og maae samme paa min Bekostning, og uden nogen mig dertil given Varsel til vedkommende Retter lasses og i Pandtebøgerne indføres.- Tronhjem, den Ilte Junji 1797* Johan Widerø Thonning (L.S.) Til Vitterlighed efter Begier underskriver og Forsegler Christian Jelstrup (L.S.) Joh: H: Mohrman (L.S.) Efter hoshæftede Fuldmagt af Ilte Junii a c have vi uags Dato modtaget paa Debitor Hr. Kiøbmand Johan Widerøe Thonnings Vegne Summa 20,000 Rdr. skriver 20000 rd. DC: Siøbenhavn, den 114.de Julli 1797. von ■ Q emmert & Comp. Efter hoshæftede Fuldmagt af Ilte Junii a:c: har vi Dags Dato paa Debitor Hr. I:W:Thonnings Vegne Resten den Summa 5000 Rd. skriver 5000 Rdr. DC: Kiøbenhavn, den 20de Julii 1797- von Hemme rt & Comp: No. C 7de 2J+ B: Befuidmægtiges Deh- von Hemmert & 1797 Comp. i Kiøbenhavn, til paa mine Vegne at imodtage af den almin delige Enke Casse De mig i Følge min af Dags Dato til bemeldte Enke-Casse udstædde Pandte-Obligation tilkommende Rdr. 25000 Dansk C- og for samme at qvittere, saavel til Cassens Casserer for de Summer dertil dem Tiid efter anden bliver udbetalte, som at qvit tere paa Obligatlonen i Følge sammes Indhold.- Tronhjem, den Ilte Julii 1797. Thonlng (L.S.) Lest ved sommertinget for Verdal den 15. august 1797. Rett utskrift. Trondheim, den 23. desember 1914.9.
»&J stat sarkivar»
---- 555 SS-B ---- J.nr. 1267/1914.9. Utskrift KK/SN av pantebok litr. C (1777 - 1900) for Stjør og Verdal soren skriveri, autorisert 9*desember 177&* Fol. 916 No. IOJ C 7de 70 Rdr. Jeg Johan Widerøe Thonning, Kiendes 1799- ' og vitterliggiør: At da Hr. Jeppe Prætorius, Großerer og Handelsmand i Kiøbenhavn har vedtaget at aabne en Correspondence med mit Handelahuus under Firma Thonning & Ovesen og lovet 03 paa vifle Tider af Aaret Under styttelser med Penge Forskuder, og i Betragtning at vi ere ham übeklendte og Vexler 1 denne Tid ikke altid kan bringes i Pen- ger og Irskmanden ikke er saa prompte som de burde være, og i denne Henseende er det ieg har lovet at betrygge Hr. Prætorius for sit Forskud og Accept, samt for at grundfæste vores Credi- ter og Trattashoneur, Fr det jeg nu og fremdeles Garranterer ham, alt hvad han hos Thonning & Ovesen i Fremtiden maatte efter Regninger have at fordre; Til den Ende er det altsaa jeg som Cautionist og Selvskyldner Pandtsetter til Hr. Jeppe Prætorius alle mine Eiendommer af Gaarder og Saugbruger, hvor- over Hr Prætorius har en Hotarial Gjenpart af Taxatlons For- retningen (Originalen ligger ved min Obligation hos Enke- KaSen) som opløber til 10150 rd., alt beliggende udi Wucku og Levanger Præstegielde Stør og Wærdahls Fogderie, med anden Prioritet for Summa 15900 rd. (nestefter Enken Cassen som har første Prioritee for [4.5000 rd. , hvoraf dog aarlig skal betales Aflyst den 3 d - 1500 rd- til Afdrag denne Capital); For hvilken Summa Femten Julii 1800, TT „ JJO vide Pantebo- Tusinde Nie Hundrede Rigsdaler Dansk Courant, diSe mine Eien gen Fdllo 23 teaterer domme skal være Hr. Prætorius og hans Arvinger et sikkert Ørum. 2det Prioriterende Pandt, næst efter Enke Cassens som har Prioritee for 14.5000 rd. eller hvad af samme staar efter Obli-
---- 556 SS-B ---- gationena Indhold til Rest, indtil jeg eller mine Arvlnger tll fulde har afbetalt ham og hans Arvlnger hvad jeg under det nu antagne Firma Thoning & Ovesen i sin Tid maatte efter endelig Regning blive ham skyldig, Hvorom alt til Bekræftelse denne min Pandte og Skadealøsholdelsea Forskrivning under Haand og Segl udstædes.- Tronhjem den 1- Julli 1799» J:W:Thonning (L:Sj" Lest ved månedsting den 14.. juli 1799* Rett utskrift. Trondheim, den 23.deae
---- 557 SS-B ---- Statsarkivet I Trondheim J.nr. 929/1972.- J.nr. 1773/1966. Avskrift KK/KP av orginalskjøte i pakke merka n Selbo Kobberværk. Hjemmelsdokumonte, Befaringer m.v. vedk. Meråker Gods." "Vi Christian den Syvende, af Guds Haade Konge til Danmark og Norge de Venders og Gothers Hertug til Sle3vig, Holateen, Stormaen, Ditmarskon og Oldenborg Giøre vitterligt: at efter Vort Rentekammer Collegii Foranstalt ning, er den 6 Pebruarii 1799 holdet offentlig Auotion over Merager Alminding med deri vrerende Plads Biørnegvolden, skyldsat til 3 i Størdalens Præstegield, Stør og 7?sirdals Fogderie under Tronhiems Amt paa følgende Condltioner: 1, Denne Alminding bortsælffes med den Strskning og efter da Grændsenrsrker som ere 1"A <3fi bestemte i den derover den 30 Julii 1788 afholdte og den 29 August samme Aar afhjemlede Befarings-Foi/retning samt den under te 5 August 1768 afholdte Skyldsætnings Forretning over Pladsen Biørnegvolden, hvoraf Udskrivter paa Auctions-Stedet skal fore vise3 og følge Auctions Forretningen. 2, Almindingen til Ejendora mod en vis Xiøbesumma, som erlægges i det lengste 3 Maaneder efter at Approbationen er Kiøberen bekiendtgiort. 3» Almindingen bortsælges med al den Ret,, som hans I-lajestæt hid- til har havt over samme, dog forbeholdes Almuen herefter, som hid til, don Ret til Sætter og Fjeldsletter, Flskerie,, Br^ndeveod / Gjerdefang og fornøden Huustønmer med videre Rettighed som Loven hiemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa nogen Maade maa fornærmes, dog bliver Kiøberen berettiget til at oppebære og beholde den Afgivt af Fjeldslaatterne, som nu svares
---- 558 SS-B ---- til den Kongelige Cassa, efter den Fortegnelse som Fogden der over haver at meddele under sin Haand til Bekiendtgiørelse ved Auctionen, og hvilken herhos følger.- 4, Endskiønt den høist bydende nyder Tilslag paa Stedet, saa beroer dog den fuld komne Af nmnå eise paa Rentekammerrets Approbationv hvilken eaaanart muligt skal blive Vedkommende tilkiendégivet og forinden maa ingen benytte sig af Ejendommen, dog give 3 den høyst bydende Ret tign< d for at forekomme Almindingens Forringelse, fra Auotionens Dato at have Opsigt med, at deri ingen utilladelig Hugst skeer, da det, saafremt hans Bud approberes, bliver hans eget Tab, om Almindingen imidlertid derved skulde forringes. 5, For Kiøbe summen stilles suffisant Caution paa Auctions Stedet. 6, Saasnart Kiøbesummen er erlagt tiltræder Kiøberen den bortsolgte Alminding, hvorefter han kan giøre sig den saa nyttig som han bedst veed og kan, dog i Overe ens stemme Ise med de om Skowæsenet udgangne og die herefter giørende Anordhinger samt den Almuen ved 3 Post for- beholdte Rettighed uforkrænket. 7, Kiøberen betaler ingen Auo tions-Omkostninger, men de afholdes af den Kongelige Cassa efter tålig Regning, hvorimod Kiøberen, nåar Approbationen er bleven ham tilkiendégivet og Kiøbesummen er bleven betalt, besørger det Kongelige Skiøde indløst i Rentekammeret paa sædvanlig Maade. Ved hvilken Auction vores Lieutenant Os elskelige Melchior Rosenvinge, er bleven derpaa højst bydende med den Summa 753 Rd-, Og da Yl ved Vores Resolution under 13 September dette Aar allernaadigst have approberet dette Bud for berneldte Lieutenant Melchior Rosenvinge paa de ved Auctions Forretningen bekiendtgiorte Condi tioner, og endvidere denne: at han paatager sig det Ansvar, som kan flyde af de af Kiøbmand Thonning ci°rte Indsigelser i rfen seende til Almindingens i Tilfælde, at denne skulde trøste sig derom at anlægge Søgsmaal, Og da Kiøbeeummen Syv
---- 559 SS-B ---- Hundrede, Halvtrediesindatyve og Tre Rigadaler efter Vore 3 Stift amtskriver Hana Moes Qvjttering, dateret 12 Cctober deile Aar udi Varas St i ft amtatuo Cassa i Trondhiera rigtig er betalt, altsaa have Vi ved dette Yort aabne Brev og Skiødo allernaadigat vildet akiøde og afhænde, ligeaom Vi her rad fra Oa og Vore Kongelige Arve-Succea aorer i Regleringen til forbemeldte Lieutenant Melchior Roaen vinge akiøder og aldelea afhssnder Vor Sjendom udi og Ret til for nævnte Merager Ai m i n ding med deri værende Plada Biørnegvolden, akyldende 3 i Størdalena Præ3tegiold, Stør og Wærdala Fogderie under Tronhiema Amt, i Overeensteramelae med foranførte Conditioner offQe deri paaberaabte Extraoter af Befarings og Skyldsætningsfor retningerne i Henseende til denne Almindings med derudi skyldsette Pladaes Strækning, Grændser og Mærker ra:v:, aamt Pogden Linda Fortegnelse over den aarlige Afgivt af de i denne Aiminding bo findende Fjeldaletter, hvilke 3 de Bocumenter findes dette Skiøde vedaæftede, Og akal bemeldte Aiminding med deri vsrende Plada og Fjeldslette-Afgivten saaledes følge forr.ævnte Kiøber, eller hvem samme efter lovlig Adkomat med Rette tilhøre, til evindelig Arv og Ejendom uden Forbeholdenhed af Reluition eller Jndlcrsnings-Ret i nogen Maade, og for at giøre sig samme saa nyttig, som de bedst vide, ville og kunne paa lovlig Maade, efter Loven og de ora Skov vrssenet i Norge allerrede udgangne eller krefter udkoramende An ordninger, alt i Overensstemmelse med Auctions-Conditionerne og med Forbeholdenhed af Almuens Rettlgheder efter LovenJ Thi kiende Vi for Os og for Vore Kongelige Arve-Successorer i Regleringen ingen ydermere Lod, Ret eller Rettighed til bemeldte Merager Ai minding med derudi værende Skyldsette Plada Biørnegvolden at have men at samme i Overeensa teramelse med Auctiona-Contionerne og Befaringa samt Skyldaætninga-Forretningerne i alt er overdraget til forbenævnte Lieutenant Rosenvinge hann Arvinger eller efter komraende EJere; Dog 03 og Vore Kongelige Arve-Successorer i
---- 560 SS-B ---- Regleringen alle Kongelige Regalier og Hø;)heder uforkrænket, somt ordinairea og extraordinaires Contributioner, som allerrede ere. eller herefter maatte vorde paabudne aldeles reserverede og for beholdne. Forbydendes alle og enhver herimod eftersom foreskrevet staaer, at hindre eller i nogen Maade Forfang at giøre tinder Vor Hyldest og Naade. Givet i Vor Kongelige-Residenaastat Kiøbenhavn, den 27 de November 1799.- Under Vor Kongelige Haand og Segl,
---- 561 SS-B ---- Stat ja tkivtt i ?*on3-taim J. nr 2113/1972 Ekstraktutskrift KK/SR av av justisprotokoll nr. 21 ( 1799-1803 ) for Stjør- og Verdal sorenskriveri, autorisert 30. januar 1799. 84— " Aar 1800 den 7de Julii blev Hætten sadt paa Gildsaae Hytte i Hr Hytteskriver Breches Huus og betjent af Sorenskriveren med disse af den K: Foged udnævnte 4— Laugrættesmænd se: Iwer Pedersøn Hougen, Niels Olsen V/olden, Iwer Halvorsen Kjerkebye og Erik Jonsøn Wolden - Alle eedsvorne, for, efter Hr Procurator Lies Tilstævning, at foretage en Befarings eller Markegangs-Porretning over Merager Alminding, beliggende i Merager Annex og Størdahlens Præstegjeld, hvilken han med Pleere har tilkjøbt sig af H- Hajestæt.- Hvorda 1 91- " Aar 1800 den 15" Julii, continuerede Almindings Befaringen, efter Udsættelse fra 12" d:M:, med samme Laugrættesmænd som før meldt.- Reqvirenten Procurator Lie var tilstæde og ligesaa hans Medejer Hr Stalin ,' Leensmand Aagaard var som før, efter Stiftets og Pogdens Ordre, nærværende ; Ligesaa mødte og Erik Tømmeraas paa Hr Major Angells Vegne.- Det første som blev fore taget var, at opgaae Mærket Linniebeent fra Løvliefjeldet til Pjeldet Klinningen, i hvilken Strækning der, Nordvæst for Lille fundsøen lit Sønden for Katberget, blev Mærket med at hugge Kryds i det faste Bjerg, samt paa væstre Siide af Dahlen paa samme Maade mærket i en stoer Steen ; ligesaa een Steen oppåa Tranghalsen kaldet, og nok i en Bjergpyndt ved Pooden af Klinning Pjeldets Strækninger. Imellem disse faste Mærker blev heele Linnien mærket i Træer hvor Samme fandtes. Denne Linnie ellers, som før meldt, over Nordre Ende af Lillefundsøen og derefter igjennem nogle Slaatter tilhørende Aune, LilleKrogstad og Klokhaug. Derefter kom man paa høyeste Klinningfjeldet til
---- 562 SS-B ---- en der opsadt Landmaaler-Varde som her blev antaget for Mærkes- Punct ', cen da her imidlertiid sammentrak en saa stærk Taage at man herfrå ikke kunde see til nærmeste Mærkespunct, saa maatte Forretningen udsættes til i Morgen.- Næstfølgende 16" Julii, betimelig om Horgenen, kontinuerede Forretningen; Hvor da, var tilstæde, Alle i Gaar benævnte - Man begav sig da atter op til Steenvarden paa høyeste Klinningen, hvorfra Udviisnings-Vidnerne Lars Fundtounet og Ole Reenaaen samt Hans Pedersen Færen udviiste Mærkestædet Haløyen, som ligger i Væst mod Sonden henved 3/4 Miil fra Klinningen hvor Mærket gaar over Fjeldryer og unyttigtl-- Moradser samt igjennem nogle Slaatter, som, baade i Hjemrøsten og hvad Almindingen tilhører, har været brugt af Gaarden Hougens Opsidder , og i hvilken Strækning altsaa blev anseet unødvendig at etablere noget Mellemmærke. Fra Hovedmærkestædet Haløyen gaar Mærket, efter Compasset, i Nordost mod Norden igjennem nogle Slætter, som har været brugt af Iver Haugen, over Floen Røen kaldet, samt til - og over - Mærkestædet Broudthøelbækken, derfrå i lige Linnie over en Bjerg-Rye samt over Stoerbækken og Lillevasryen hvorefter det træffer Forelven ved en Krog strax r Væstenfor Reenaaen og Haugens Sættervold, hvorefter Mærket, omtreenx i Samme Linnie, følger Forelven til Fæhrsoset, hvilken Linnie heele Vej blev opmærket i Træer for saa vidt Samme fandtes. Strækningen fra Haløyen til Broudthøelbækken blev skjønnet for l/4 Miil og derfrå til Fæhrsoset for omtrent 1 Miil. Fra Mærkestædet Mædsundstød eller Søen Fjærgen forbie Løvlie- heele denne Strækning paa Væstre og Sydvæstre Siide er Merager Med-Ejere tilhørende \ men Tømmeraas havde intet imod de her beskrevne Mærker at indvende, da han, paa sin Principals Vegne, veedtog Samme som rigtig.- Fra Fæhrsoset til Soelhaugberget, som
---- 563 SS-B ---- og derefter følger Strandkandten af Fæhrsvandet paa Sammes og hvilken Strækning fra Fæhrsoset skal være omtrent 3/4 Mill. Med det saaledes passerede var Dagen forløben, hvorfor Forret ningen blev udsadt til i Morgen.- Den paafølgende 17 Julii kontinuerede Porretningen med samme Laugrætte ; og hvor da, ej alleene Procurator Lie og Hr Stalin, men og Leensmand Aagaard tilligemed fornødne Udviisningsvidner, var nærværende.- Fra Soelhougberget blev af Lars Pundtounet og Hans Fæhren ud viist Strækningen over Stoermyhrryen til høyeste Kraagfjeldet som gaar i Øst et Stræg mod Horden og som fra Soelhougberget blev opmærket i Træer Linniebeent skraas over Steenselven og viidere igjennem Skougen til Stoermyhrryen, hvorefter Mærkes linnien gaar over Stoermyhrryen i dens Nordre Kandt til høyeste Kraagfjeldet hvor en Landmaalervarde fandtes opsadt og som der blev antaget for Mærkespunkt. Strækningen hertil fra Soelhoug berget blev anseet for omtrent 1 Miil. Pra Kraagfjeldets Varde gaar Mærket i Sydost mod østen over Bjerge og unyttig Fjeldmark omtrent L/4 Miil til Mærkestædet Tuven. Ved Ankomsten paa Tuven fandtes og en Steenvarde opsadt, som Laugrættet og medhav ende Udviisningsvidner sagde : har staaet fra gammel Tiid og, efter Siigende, skulle være Mærke imellem Suulbyggerne paa Nordre og Merager Alminding paa Søndre Siide. - Pra Tuven blev Kærkeslinnien udviist at gaae i Øst mod Sønden omtrent midt over begge Suulsøerne og videre over unyttig Pjeldmark til Stoersjøsund, hvor det træffer Riigsgrændselinnien som fra Tuven kan være omtrent 1 Miil. Pra Stoersjøsund følger Mærket Riigsgrændselinnien i Sør deels lidt Væstlig og deels Østlig, i Overensstemmelse med før ommeldte bekræftede Extract af Grændsebeskrivelsen, liige til Halsjøen hvor Lie og Stalins Andeel af Almindingen begyndte, og hvilke Mærker gandske om giver bemeldte Lie og Stalins saa kaldte Nordre Deel af Almind ingen I hvilken Strækning indeholder heele Våndet Pæhren, Søen Langen, samt Eendeel af Søerne Fjærgen, Halsjøen, Suulsjøerne Bind VI B — 36
---- 564 SS-B ---- og lillefundsøen. I denne Strækning har følgende Gaarde af Merager sine Sætre se: de 3 — Mænd paa Hustad 2 — Sætre, item Gaardene Aune, Evjen, de 2— Brende Gaarde, de 3 — Meragers, de 2— Yttre-Øyen, de 2— Stoer Krogstad, Kirkebye, Paulsnæsset, d e 2— Fundtounet, samt Reenaaen, Rønningen, Hougen og Lille Krog- stad,' derforuden har Ole Faaren og Lars Folioen af Værdahlen ogsaa Sætret her i nogle Aar. Ved Fæhrsvandet inden ommeldte Strækning har for nogle Aar siden etableret sig 4 — Nyebyggere, se: Guttorm Olesøn paa Lilleaamoen, Hans Pedersøn paa Lilleaa bakken, Halvor Iwersøn paa Nøstmoen og Ole Torstensøn paa Suul aamoen ; hvilke alle endnu ere der boendel detsuden begyndte og Otter Jonsøn for nogen Tiid siden at rydde sig Boepæl paa Lang næsvolden ; men denne Otter Jonsøn er nu for nogen Tiid siden Død. Poruden ommeldte Nyebyggere ved Pæren har og følgende Gaarde af Merager brugt Slaatter i denne Deel af Almindingen, se de 5 M Rustad, Riisvold, Aune, Evjen, de 2— Brende, 3 — Mer agers, 2— Yttre-Øyen, 2— StoerKrogstad, Kirkebye, Rønningen, 2 i£_ Pundtoune, 2— Lillekrogstad, Hougen, Østre-Øyen og Pauls- næsset samt Reenaaen.- Leensmand Aagaard, som fra først til sidst har været overværende ved denne Mærkegangsforretning, vedgik Rigtigheden af at den var fremholdt gandske overeensstemmende med den, under 30 Juln 1788, afholdte Almindingsforretning som i det her inden Zojxsir: ningen oplæste K: Skjede er lagt til Grund for Merager Almind ings Salg, og følgelig kunde han, fra den Siide betragtet, intet have derimod; men, ved at konferere disse Grændsemærker med de navngivne Mærker som skal omgive de modstødende K: Almindinger, i Pølge den ham af Fogden meddeelte Udskrivt, sagde Aagaard, han maatte efter Pligt anmærke : At der fandtes adskillige Uovereenstemmelser. Saaledes findes der i en under 13 Septbr 1787 afholdt Forretning over den saa kaldte Fæhrs Alminding, Værdahlen tilhørende, at Samme skulle begynde " fra Fæhrs-Elven og gaar langs med Fæhrs Våndet Øst over til det Stæd hvor Suul søeaaen falder i Fæhrsvandet, langs efter Suulsøeaaen til Suul-
---- 565 SS-B ---- søerne, derfrå i Øster liige til Grændselinnien som gaar over Stoersjøen, fra Grændselinnien Nord til Suulkleven gaar Mærket i Fæhrs-Elven hvor Almindingen begyndte." I Pølge heraf skulle denne saa kaldte Fæhrs Alminding fra Fæhrs vandet ved Suulsjøeaaen til Suulsøerne og derfrå tilbage over Tuven, Kraagfjéldet, Stoermyhrryen og til Soelhougberget, samt derfrå igjen til Suulsjøaaen, gaae ind i den nu beskrevne Merager Almindings Strækning.- Viidere sagde Aagaard, fandtes Beskrivelse over Wigdens eller Riisvolfos Alminding i Størdahlen, af 29 Julii 1788, at Samme Alminding begynder " fra Elsvad- fossens Bæk i Sønden til Hjemdahlen samt til den stoore Steen paa Højden af Hjemdahlens Søndre Siide hvor Merager Alminding møder, herfrå i Øster til Bratlien og Haløyen, viidere i Nord til Fundsøedahlen samt i Nordvæst til Stoerbækken, i Væster til Lillevasryhen og Grønvohlen, i Sønden til Hvidsteenvohlen, frem deeles i Sydvæst til Elsvadfossens Bæk, hvor man begyndte. " Fra Haløyen tii Lillevasryen sagde Aagaard, han fandt at disse Almindingsmærker stemmer overeensj men, ligesom her er bleven opgivet at Merager Hjemrøes gaar 1/4 Miil i Nordost mod Norden fra Haløyen til Broudthøelbækken, der altsaa skulle gaae ind paa Riisvoldfos Alminding! saa træffer heller ikke Riisvoldfos Alminding Merager Alminding ved Hjemdahlen, da dette Stæd virkelig modstøder Merager Bøygds Hjemmark og er beliggende langt fra Merager Alminding. Overalt gjør disse Uovereens stemmelser ingen Forskjel i de her under Forretningen beskrevne Mærker for Merager Alminding ; Men een under samme Dato, nemlig 29 Julii 1788, beskreven Forretning over Elsvadfossens Almind ing i Størdahlen opgiver dens Mærker at begynde " ved Elsvad fossens Bæk, da den her værende Skov strækker sig til omligg ende snaue Fjeld, fra Fæhrsvandet gaar den i Sydvæst til Ulv stadbækken som grændser til Almlievohlen og følger samme Bæk need til FæhrsElven lige til Elsvadfosßæk hvor denne Alminding da ej alleene indtage det meeste af før ommeldte Fæhrs Almind-
---- 566 SS-B ---- ing fra Værdahlen, samt det meeste og især det nyttigste af Merager Alminding, men den ville og gandske opsluge den heele næst før beskrevne Wiigdens eller Riisvoldfos Alminding, da den indeholder heele Skovstrækningen af 3 å 4 forskjellige Almind inger som een Gang i Tiiden skal have været bøxlet til Elsvad fossens nu needlagde Sav. Disse Uovereensstemmelser i ommeldte beskrevne Almindingsgrændser har Aagaard, sagde han, maattet anmærke, og hvorunder han reserverede hans Majestæt Kongens Raet i alle Maader.- I Anleedning af Leensmand Aagaards Anmærkninger, for saa vidt Værdahlens saakaldte Fæhrs Alm: angaar, fremlagde Lie een af forrige Foged Peter Arnet den 20 Decbr 1757 udstæd og den 7" 1758 tinglyst Bøxelseddel til Sivert Paulsøn, Hans Ytter-Øyen, Henning Paulsøn og Ole Hansøn Evjen af Merager, som under N- 15, blev læst saalydende : X Herved, sagde Lie, er det beviist, at den Strækning som i Værdahlens saa kaldte Fæhrs Alminding,i 1787 er optegnet at gaae indi Merager Alminding, allerede 1757 hørte Merager til.- Derefter fremlagde Lie under —■ ~ " ' " ~ N- 16 en af Stiftet bekræftet Udskrivt af en den 15 Julii 1757 afholdt Forretning over Elsvadfossens Alminding, som er saa lydende : X" Med denne Forretning sagde Lie, er det beviist at Elsvadfossens Alminding ikke strækker sig Længere op en til Fæhrs-oset og nåar denne Forretning af 1757 holdes efterretlig, da har Elsvadfossens Alm: sin Strækning uden at gaae ind i Værdahlens, Meragers eller Riisvoldfosses Almindinger, som densUefterret lige Beskriveise af 1788 syenes samtlig at ville opsluge| Men Lie sagde : at han med goed Grund kan suponere at Aarsagen til Elsvadfos Almindingens Uefterretlige Beskriveise 1788 maae være at Rætten den gang ikke var paa Stædet, men holdte For retningen i Stuen langt fra Almindingen, da Laugrættet, ved Opgivelsen maae have tænkt paa den Skovstrækning af 4 forskjell ige Almindinger som har været bevilget til Elsvadfossens Sav, og tii nogen Bestyrkelse herom viiser den, under N— 9, frem-
---- 567 SS-B ---- lagde bekræftede Udskrivt af Merager Almindings Befarings forretning den 20 Julii 1757, se : af bemeldte Alminding var Skoven som fandtes ved FæhrsVandet bøxlet Cap Wessell til Elsvadfos Sav. Overalt, sagde Lie, er det ham ligegyldi hvad andre Aimindingsforretninger indeholder, da han og Med ejer ene og alleene holder sig til Befaringsforretningen af 30 Julii 1788 hvorpaa det Kg: Skjøde grunder sig, og hvilket Documente, som Comparenten anseer for fuldkommen sikker Hjemmel, er lagt til Grund og nøjagtig fulgt ved denne Forretning, hvilket og Leensmand Aagaard har vedgaaet at være rigtigt. Hvorefter Lie begjærede denne.Forretning sluttet og sig informa beskreven meddeelt.- Da ingen havde viidere ved denne Forretning at erindre blev Samme saaleedes sluttet, og Rætten derpaa ophævet.- Ørum. I: Hougen. N: Wolden. E: Wolden. L: Kirkebye.- " Rett utskrift
---- 568 SS-B ---- 1801, april 4. Utskrift. Bevilling paa Sæter. Samuel Andreas Lind Kongl.: Majestæts foged over Stør- og Wærdahlens Fogderie gjør vitterligt: at da Bonden Ole Olsen ved indkommen Declarations skrivt. dat, 21. Feb. h.A. har vid nefast frasagt sig Brugs Retten og Benyttelsen av den til hans paaboende Gaard Wæstre Næss No. 1. skyldede 1 Spd. 1 0. 12 Mrkl. beliggende Sæterbolig Næssæteren kaldet i Høeaasens Kgl: Almin ding og Wærdahlens Præstegl. ei allene paa sin egen Levetid, men endog Gaardens efterkommende beboere, samt overladt Stædets Foged at utstæde Bevillings-Seddel derpaa til hvem anden han finder for godt at antage; Saa er det jeg i Anledning heraf, paa Erabeds Vegne, og efter en fra Bonden Jacob Arntsøn, indkom men Ansøgning dat. 3. Januarii sidstleden om at erholde Bevilling og Tilladelse, at benytte sig af fornevnte Næss Sæterboelig, herved Bevilger besagde Jacob Arentsøn at han for sin eiende og beboende Gaard Mintsaas No. 33 av Skyld 2 Spd. 2 0. 18 Mrkl. for eftertiden maa tiltræde merbemeldte Næssæteren i stæden for Ole Olsøn, der at holde Sæterbolig, og Havningsstrækning for sine havende kreaturer hvilket ventligen ikke overgaar den Boeskab som forhen fra Gd: Næss, i Sæteren om Sommeren haver ligget, alt paa den Maade, under de Vilkaar og lige Rettigheder som Sæteren hidtil haver fulgt Ole Olsøn og Formænd paa Gaardeparten Næss, i hvis Følge de udi denne Sæter værende aparte flere Familier ingen Præjudicie eller for nærmelse skulle kunne undergaa, da deres hertil havende Ret, nåar den ellers efter formodning er bygget paa lov, hermed tillige Reserveres. Det er ellers en Selvfølge at Jacob Arntsøn Mintsaas maa til Sæterhusenes fornødenhed Reparation og Ved ligeholdelse tåge de fornødne Træe Matrialer i Almindingen, dog uden til upligt at forhugge Skoven, det han i saa Maade staar til Ansvar for. I øvrigt haver Jacob Arentsøn Mintsaas at holde sig de om Skov og Sætervæsenet emannerende Anordninger i et og alt efterretlig.
---- 569 SS-B ---- AVSKRIFT AV AVSKRIFT. It&U.dAU*. J&J»f No 79- No 4. C 7 Fire og Tyve Skilling Hammelef 1301. ■Ebbesen Anno 1801 Den 3 de Sptember og følgende Dage Blev Ifølge min Prinsipal Hr Johan Widerø Thonings fore gaaende ordre, hos Opsideren Peder Joenssøn Wæhren, Foretaget en Deelings Forrætnlng mellem de der, i den af Hr Majsted Kongen, til forhandlede Almindlng Wæhra eller luhldahl Kaldet, Nedsadte Beboere, 1 Overværelse af de under skrevne 2de om Strækkningens Locale om Stændlghed bekiente mænd, Anders Østgrunden, og Christopher Nedre Holmen: alt i over Eenstemmelse med hvad Dem saa vel som andre tilstædeværende Opsidere og andre Bekiente, kunde skiøne Rime- lig og Raet at være; Og 1 den Henseende Blev Strækknlngen af mændene Ej alene after set, men ogsaa af Opsideren underrottet om, hvorledes Deel ingen paa den mest beqvemmeste maade for enhver opsider kunde skee; Og blev der efter i følge der af, enhvar tildelt den Lod, som ved efter følgende Deele mærker findes Beskreven. Ole Johanßßøn Stor Lunet. Begynder fra Tangen mellem Stor og Lille Lunet, i Syd Væst til en Fuhre Høvel, hvor der findes 2de masrkeåe Fuhre Træer, der fra i Nord-Væst lige imod den Syndre Ende af Fiældet Fagerli-Wholen og i lubdahlen, videre derfrå i Øster til Tveraae-Waet, Der Der fra i Synden til Syndre Flåa Kiauno, hvor fra Mærket gaaer til det først ommel- dte Stæd, nemlig Tangen mellem Stor og Lille Lunet. Peder Tronssøn Væstre Wæren, Begynder fra Tangen mellem Stor og Lille Lunet, i Sydvæst til en Fuhre Høvel hvor 2de Fure Træer er merkede, der fra 1 lubdahlen, og efter samme i Høye ste G-rønlie, og Videre der fra til udfals aaen 1 Wæhre Våndet, Hvilken Aae, skleller mellem den Nordre og Wæstre Part af Wæhren. Tron Tronssøn Wæstre Wæhren, Begynder fra udfals,aaen, hvor den falder af Wæhrenå Vand, og der fra i Sydvæst til Høye ste Grøn LII, der fra til lubdahlen, og Videre 1 Synden til Udfals Bækken i Lang Kiaunden, og efter denne Høyde i Væstre Ende paa Vas-Dahls Kiaunden, og der fra 1 Nord til Baadstøe Myhren ved Wæhrens Vand.
---- 570 SS-B ---- K. Ole Nielssøn Syndre Wæhren, Begynder fra Baadstøe-Myhren, i Syd Væst til Væstre Ende af Vas Dahls Klaunden; og efter Vas-Dahlen til Syndre Vas-Dahl6 Kiaund; der fra i Øster mellem Syndre og mellemste aarvln Kiaun, og i den Syndre Aarvindhaug. Der fra efter Sørhus-Bækken Llge Med i Wæhre Våndet; Herforuden beholder han og det stykke, som er ln hægnet om kring hans Huuser; tillige med et Stykke Myhr-Slaadt kaldet Qvernhus-Myhren, som ligger ner ved hans Boelig. S.Peder Joenssøn Syndre Wæhren; Begynder fra den Syndre Aarvlnhaug, og der fra til Kronmuhren paa den Nordre Aarvlnhaug, der fra i Nordvæst til Sørhus Volden, som ligger ner ved Wæhrens Vand. End vldere beholder han og det Stykke som er lndhægnet omkring hans Husser, tillige med et Stykke Myhr-Slaadt, Kaldet ongers-aas-Myhren, bellggende Nord fra hane Boelig. 6.Erech Olesøn Syndre Wæhren, Begynder 1 fra Kron Muhren paa den Nordre Aarvindhaug, og 1 Nord efter Grænse Liftien til Qvernhus-Bækken: Derfrå i Nordvæst efter samme til Wæhre-Vandet. Her foruden beholder han og det Stykke som er inhægnet omkring hans Huuser, tillige med et Stykke Myhr-Slaadt, Kaldet Tømmeraas-Myhren, bellggende Nord ved Straaedøhlens Eælv. 7.Samuel Erechsøn Wæhren, begynder ved Straadøhlens Eælv, paa grænse Lin len, og i Nord efter samme til Kron-Muhren, derfrå i Nordvæst Ned i Aurikiaun-Bækken, og efter samme 1 Aurlkiaunden, samt vldere ned til Elve-Myhren kaldet, og midt over samme til det i Straaedøhlens Eælv, nederste Luun, som Straxen ved Etabliceret Mærke bør af Pæles. Endvid ere tillægges Ham den saa Kaldede Slssel-Wold (Hvor paa han har opført sine Huuser) tillige med et Lldet Enge Stykke, Kaldet Lille Enget, bægge bellggende paa Syndre sålde af Straaedøhlens Eælv. g.G-unmund Hanssøn Nordre Wæhren. Begynder fra Flaae-Kianien, og i Øster til en Stoer Steen, Øverst 1 Reins-Myhren; der fra i Synden til Auri klaun-Boe, og der i fra til Wæhrens Qvernnehus, og Vldere Ned i Våndet, samt fra Våndet og efter den, mellem Morten og Ham opsatte mærkes-Gaard,
---- 571 SS-B ---- og til Flaaekiaunden hvor denne Begyndte. Morten Mortenssøn Nordre Wæhren, Begynder fra det nederste Luun i Straaedøhlens Eælv, og op efter åamme Linle til Aurlkiaunden, og Auri- Kiann-Bækken hvor den falder af Flældet. Videre til Wæ6tre Aurikiaun- Boe; der fra i Sydvæst til Wæhrens Qvernehus, og videre i Væsten til en Stoer Steen, Øverst i Reins-Myhren, og der fra i Synden til Wæhrene Vand, hvor en Bæk Kaldet Filnd-Bækken falder i aamme. Her foruden be- holder han og det Stykke hvor paa hans Våane Huuser er opført, som begynder fra Wæhrens Vand, efter en Bæk, kaldet Bruun T Bækken, og videre i Nord til Flaaklaunden, og derfrå 1 Sød-øst til det Øverste Hiørne paa en raellem Ham og Gunmun Hanssøn Opsadte Mærkes-Gaard, og efter Samme, ned i Wæhrens Vand. Herforuden flndes et Stykke Væsten for Morten Mortenssøn, som Strækker sig der i fra og ud til Udfalds-Aaen, Hvllke forbeholdes til at Nedsætte en Beboer paa, om samme i fremtlden af Ejerne skulle findes Tlenlig. Der efter Tilklende gav, Opsiderne, at de Ønskede Fiiskeriet i Våndet, saavel som omkring Våndet; Deelt i fliellem Dem; Hvilket og, 1 Over Eensstæmmelse med Lovens s te Bogs Ilt Capitu, 2 - J>å og Artecul Blev saaledes skiønnet; at enhver maa drive Fiiskerle for den Jord- Strækning som nu er Ham til deelt, saalangt ud i Våndet som garn kan Sættes; men i Våndet) Støre Dybhed, maa enhvor af Dem have frihed til at Filske: Llge som de J&e Opsldere i Syndre Wæhren, og den af Østre, samt de 2de af Nordre Wæhren, tillægges Fiiskeriet 1 Straaedøhlens Eælv, og de 2de paa Væstre side, samt den ved Stor-Lunet i Udfalds Aaen, ud til bemeldte Luun, og i Kiaundene paa Væstre Slide af Wæhre- Vend, med forbeholdenhed af en anden bedre Ræt; Hvorunder for beholdes Ejerne at give den 10de Opsider Ræt til Fiiskeriet om nogen i frem tiden skulle blive Nedsadt. Hvad skaug-Hugst og Fæhgang angaaer, da er Stædets Locale Beskaff enhed saalede, at det ikke paa nogen maede kunde deeles, Hvilket mændene eaa vel som alle tilstæde værende Opsldere anaag at maatte forblive udeelt, til fælles Brug og Benøttelse Lige som hidlndtil
---- 572 SS-B ---- har været, Brugelig. Da nu deelingen saaledes er skeect, efter Mændenes og Opsldernee bæste skiøn, og Over Eenskommelse; saa glves enhver Nærværende Opslder, Raadighed over den Part, som han nu efter de beskrevne Marker er til deelt (nåar han i forveien er for Enet med Ejerne derom) men det paa lægges nu enhver Opslder som en ufravigelig Regel, og under det nu til deltes fra vigelse, at ingen i nogen maade, maae fornærme den anden, Hværken af dem som beboere eller nogen af Naboe Rigete angræneende Undersaattere; Værken med Fliske Veide eller noget andet af hvad Navn Nævnee kan, som med Beraad, Hue, Siind, Vlllie og Vidende kunde skee: andre til skade. Og da ingen havde videre ved denne Forrætning at Erindre, Blev den sluttet. Saalede at være Passeret, Det Bekræftes under min Haand og Segel; samt de 2de Mæns underskrift og Forsægling. Wæhren d 5t September 1301. P. Lechlem. (L.S.) At forestaaende Saaledes i vores Overværelse og efter vores med Opsidernes bæste skiønne, er deelt og Forrætet:, Vedgaaes under vores Hænder og hos Trygte Signetter. Wæhren ud Supra 1801 Anders Anders søn Øst grunden Christopher Ner Holmen. (L.S.) (L.|.) Rett avskrift Trondheim 11. november 1955- Alf Kiil sign statsarkivar.
---- 573 SS-B ---- Da jeg som en fattig bondekarl tiltraadte min paaboende gaard Øxstad i Verdalen præstegjæld hadde jeg skjønne udsigter til en rig høst, men blev skuffet i min forventning, da jeg min hele brugstid en rekke av 6 aar har fristet den for landmanden saa haarde skjebne at faa en mislig qg siet saavel korn som høhøst, til denne tid har mine akrer lovet mig en lille erstatning for hine trange aar, men denne hjælp (som endnu kan berøves mig ved lange vedholdende regnveier og nattekulde) er alt for smaa til igjen at oprette og forbedre mine trængende omstændigheder. Ingen herligheder av skov tjenlig til hus- og sagtømmer tilligger denne gaard, og som en følge heraf er gaardens huser yderst forfaldne og brøstfældige, da de mange udgifter ikke har levnet en skilling jeg kunde anvende til bygningenes reparation m.v. Paa grund heraf er det jeg herved allerunderdanigst ansøger Deres kg. majestæt om allernaadigst at ville forunde mig endel av den Deres kgl. Majestæt tilhørende Lexdal alminding efter foregaaende udvisning paa forpagtning min livstid, mod deraf at svare for pagtningsafgift. (navn) 1806 .juli 18. Skrivelse fra foged Lind til amtmann Rafn. Ved at tilbagesende bonden Ivar Sevaldsen Øgstad ansøgning datert 30te set. f.aa. til hans rna om at maatte forundes endel av Leksdals alminding i Verdal præstegjæld beliggende, paa forpagtning hans livs tid mod aarlig afgifts svarelse lader jeg tillige følge lensmand Hægstads indhentede aastedsundersøgelsesforretning hvoraf gunstigst sees: 1. At hin skovalminding er for nærværende i nogenlunde god stand. 2. Vides ikke at en eller anden har nogen udelukkende ret til skovhugst i almindingen. 3. At supplikanten har paa aastedet udvist den af ham til for pagtning intenderende skovstrekning der i omkreds skal inde holde fra 13 til alen. h. At den paapegte strekning er kun paa faa steder bevokset med skov, da en stor del skal beståa i utilgjængelige myrer og moradser, lyng og mosbevoksede klipper. 5. At Iver Sevaldsens paaboende gaard Øgstad ei i mindste maade er fornyet med sag- eller langtømmerskov til husebygninger undtagen til brændefang.
---- 574 SS-B ---- 6. At gaardens paastaaende bygninger befindes i en slett forfatnin og at intet hus kan opføres til komplet eller i tilbørlig stand, men dels nedraatnet, tildels mangelhaftige tåker og næsten alle uden bordklædning. 7. At i den udviste almindingsstrekning ikke findes høy- eller engesletter, kun 2de gamle ødeliggende sæterboliger - endelig 8. — har lensmand og mænd skjønnet at i tilfælde det ansøgte vorder bevilget Iver Sevaldsen, han deraf kunde svare 3rd. årlig afgift. Af alt hvad forretningen indeholder er til denne tid intet modsatt mig bevist, meget mere vil jeg derfor anta dens troverdighed. Jeg tilføier at supplikanten er en gjældbunden mand. I fogderiet gives for nærværende intet eksempel paa en saadan forpagtning som den Iver Øgstad intenderer, men vel paa visse kvanta aarlig sagtømmertrngst henlagt til en eller annen priviligeret sag. Med bestemthed kan altsaa ikke siges hvorvidt forpagtningen er mere eller mindre tilraadelig, der ogsaa neppe lader sig gjøre med hensyn til sakens iværende stilling. Hvorvidt det iøvrig kunde findes mere passende at supplikanten bekom almindingsstrekningen paa visse aar og der at hugge visse kvanta langtømmer imod rekognitions svarelse pr. tylt, er noget jeg ganske underkaster Deres høyvelbaarenheds dybere innsigt og bedømmelse. Men hvilken av deiene der end skjer, turde jeg underdanigst formene at med hugsten maa haves et tilbørlig, nøiagtig indseende, fornemmelig didhen at aavirket alene anvendes til gaarden Øgstads huses opbyggelse og reparation samt at intet deraf enten sælges eller opskjæres til bord paa flom- eller haandsag, til salg i eller udenfor bygden. Endelig kan jeg ikke lade være uanmerket hvad jeg øieblikkeligen under ekspditionen befinder, nemlig at lensmand Hegstad har forbigaaet ikke (?) at svare eller oplyse noget i henseende til hvad fogderiets skrivelse til ham under besagte 2den nov. f.aa. iblandt andet indeholder, betræffende hvorvidt nogen almuesmand ifald det ansøgte Iver Øgstad bevilges, da kunde finde billig anledning til anke derover. Dette til erklæring efter forlangende jeg ikke skulde forbigaa underdanigst at meddele.
---- 575 SS-B ---- Ved at tilbagesende de med Deres høivelbaarenheds skrivelse under 22de juli sidstleden fulgte bilag, 3 i tallet, lader jeg tillige følge lensmand Hægstads nærmere indhentende erklæring om hvorvidt en eller anden som i tilfælde av Ivar Øgstads ansøgnings bønhørelse kunde ha gund«t anledning til anke enten med hensyn til brugsrett eller skovhugst, sæterhavning og høislaat med videre i det af bemeldte Ivar Øgstad paa forpagtning sin levetid intenderede skovstykke af Leksdalens kgl. alminding i Verdals præstegjeld. Mig forekommer det ligesom at lensmand Hægstads afgivne ytringer indeholder større vilkaarlighed end betryggelse for hvad man med foranstaltningen egentlig hensigter. Imidlertid har han retteligen ikke forglemt at tåge precaution for de i skov strekningen saavel tilhans egne som naboers gaarder tilliggende sæter og skovhugst etc, men hvorvidt de flere der har ret og adgang saavel til græsning som nødvendigt bygningstømmer, gjerde fang og brænde til husbehov, intet afsavn kan lide ifald det ansøgte bevilges, derom finder man intet. Skulde Leksdalens kongealminding, nåar hint skovstykke fra 13 til alen, altsaa omtrent en norsk mil, (her maa være glemt et ord. 0. Solnørdal.) med tiden ikke bli tilstrekkelig for jord brugerne, som hidtil i flere henseende har lovmedholdelig adgang, da vil upaatvivlelig billig anke opstaa fra dem eller de som formodelst det passerede kunde finde sig fornærmet. Forresten viser almindingsbefaringene af 1757 og 1787 der forhaabendtlig hviler ved rentekammeret, bemeldte Leksdals kongealmindings ellers indeholdende sande beskaffenhed. løvrigt refereres til erklæringen under den 18de juli dette aar. Paa grund af de i hosfølgende aastedsundersøgelsesforretning anførte omstændigheder tør jeg ikke tilraade at supplikanten forundes den ansøgte forpagtning af endel av Leksdals kgl. almind., men da det er oplyst at hans paaboende gaard Øgstad ikke er forsynt med sag eller langtømmerskov, at gaardens bygninger er aldeles forfaldne, samt at Leksdals kgl. alminding er i god stand, indstilles allerunderdanigst om det i overens stemmelse med L. 3-12-6 og rescriptet af 16 april 1734 maatte tillades supplikanten efter foregaaende udvisning at hugge det til hans gaards reparation fornødne tømmer i Leksdals kongelige alminding.
---- 576 SS-B ---- Vi har modtaget den af hr. amtmanden os tilstillede ansøgning fra Iver Sevaldsen Øgstad hvori han anholder om at maatte forundes forpagtning paa livs tid af endel af Leksdals kgl. alminding, og skal vi desangaaende tjenstligst melde at kammeret ikke finder nogen adgang til at tilstaa ham det ansøgte. Derimod kan der i overensstemmelse med hr. amtmandens forslag tilstaaes efter forudgaaende af amtet foranstaltet udvisning i almindingen den fornødne tømmerhugst til hans huses reparation enten imod recognition hvis han i overensstemmelse med L. 3-12-6 er berettiget til samme, eller i modsat tilfælde mod betaling efter taxation. Hvilket hr. amtmanden vil behage at tilkjendegive supplikanten til svar og efterretning, samt tillige beordre fogden at paase at han ikke hugger mer end det udviste. løvrig maatte hr. fogden i sitt indeværende aars regnskab beregne til indtægt recognition eller betaling som han efter amtets ordre skal afl»gge samt til legitimation for samme fremlægge den ham af amtet desangaaende tilstillede ordre.
---- 577 SS-B ---- StatiatkivtC i eTtond-ftiim J.nr. Utskrift KK/SN. av pHntebok litr. D (1800 - 1812) for Stjør- og Verdal soren- skriveri, autorisert 5" desember 1799- 3, No. 1014. C 7 " 70 rd. 30 a» ) Underskrevne Johannes Monrad, 1 1 ) tilstaar 6g herved Glør vitter- . 3k& ti ligt: At have solgt og afhendet ligesom ieg og herved, til H- Hans Wingaard Pinne, Kiøbmand i Tronhiem, sælger og skjøder efter skrevne, ved Skiøde til min Kiære Hustrue Anne Catharina Sal: broder Hagens, dateret 26de November 1798, tinglæst l- e s:A: Ejende Jordegods og Saugbruge i Wærdahls Præstegield be ligende nemlig 1 - Væster Holmlie skylder et Spand 12 Marklaug med Bøxel over 1 Spand 1 Øre 12 Marklaug 2- Øster Holmlie 1 Spand 12 Marklaug med Bøxel over 1 Spand 1 Øre 12 Marklaug. 3- Huslien 2 Øre med Bøxel over 1 Spand. I]. - ørtugen med Bøxel te og Landskyld 8 Marklaug. 5- Aakervolden med Bøxel og Landskyld 3 Marklaug. 6- Helgedagsager med Bøxel og Landskyld 1 Øre. 7. Hialdmoe med Bøxel og Landskyld 1 Øre. 9. Skjækermoe med Bøxel og herllghed 6 Marklaug. 9- e Næsset med Bøxel og Landskyld 18 Marklaug. 10. Mæhlen med Bøxel og Landskyld 6 Marklaug. 11. Grundfoss med Bøxel og Landskyld 1 Øre. 12. Moen med Bøxel og Landskyld 1 Øre 12 Marklaug. 13. over Holmen 12 Marklaug med Bøx el over 1 Øre. 114.. Dlto Holmen 12 Marklaug med Bøxel over 1 Øre. 15.. Bierten med Bøxel og Landskyld 1 Øre; samt videre tilhørende Landskylda Rettighed nemlig: af 1 Øre i Gaarden Lerhaugen, af 12 Marklaug i Gaarden Breding og af 6 Marklaug i Gaarden Støb skind, item: Grundfoss: og Rindens Saugbruge med sine Bygningar og Indvendtarier, saavelsom det sædvanlige Stabelrum 1 Fjæren ved Størnøstet paa Gaarden Marltvolds Grund for de Bord, som skiæres paa Grundfoss-Saug; Alt for den Summa 13000 Rdr. og
---- 578 SS-B ---- paa følgende ved mundt-lig Aftale og Forenlng vedtagne Vilkaar: 1. Angaaende Kiøbesummens besagde Tretten Tusinde Rlgsdaler Be taling nemlig: a. min Formanda Afdøde Broder Hagens under 19de te November 1795 udstædde og paa Ejendommene hæftende 1- Prioritets Obllgatlon til Sal: Thomas Angells Stiftelse i Tronhiem, for Kapital I+OOO rd. skriver fire tusinde Rigsdalere, indfries af Kiøberen uden Udgivt eller videre Ansvar derved for mig. b. For 6000 (sextusinde, Rigsdalere har Kiøberen Hr. Wingaard Fi-me udstæd sin Obligation med 2den Prioritet i Ejendommene(næst efter foranførte første Prioritets Obligation, og der ved i hen seende Renters Svarelse samt oetaling til Afdrag paa Kapitalen a 1000 ( tusinde Rigsdalere Aarlig udi 6 hindedj] paafølgende fra 1906 at regne m:v:, gjort sig forpligtet, foruden Rentes Ansvar heraf fra Santhans Dag dette Aar til denne Tid c, De øvrige JOOO skriver tre tusinde Rigsdalere haver Kiøberen Dags Dato betalt, saa og Renter deraf fra Santhans Dag. 2. Landskyld og Landboehold med flere af hine Sjendomme depende rende Indkomster tilfalder Kiøberen lir. Winggaard Finne, og som de seiv samme inddrevet. Hvorimod 3 - Undertegnede med Kone, efter den imellem os rrundtligen skeda Overenskommelse, skal for et hvert Aar ved Grundfos Saug erholde 60 (skriver tredsinds tyve Tylter Bak uden Betaling og leverede til den eller de leg dertil fremsender. Da nu meerberaeldte tretten tusinde Rigsdalere paa ovenanførte :,'.aada ere betalte, saa skal forbemeldte specificerede Jordegods og Saugbruge m: v: herefter med Odel og Ejendom følge og tilhøre Hr. Hans Wingaard Finne og hans Arvinger uden Anke af mig eller mine Arvinger, som indestaar for a.l Vand Hjemmel. Dette, samt at salget, af merbemeldte Jordegods og Saugbruge, er skeed med min Kiære Hustrues Vidende og dertil givende Samtykke, bekreftes under min egen Haand og Signete, ligesom ieg og haver formaaet
---- 579 SS-B ---- Hr. Major von Klyver og Prokurator Belboe med mig til Vitterlig hed dette Skiøde at underskrive. Echloe den 18de November 1805 Joh: Monrad. (L.S.) Til Vitterlighed undertegner L:D: Klttver. Belboe. At om indbemeldte Handel imellem 03 ikke er oprettet nogen Skrift lig Kiøbe Kontrakt, det bliver herved i følge Lovgivningen, be vidnet. Datum ut Supra J Monrad. Hans Wingaard Finne.-" Lest ved månedatinget for Stjør- og Verdal sorenskriveri den 9.mai 1806. Rett utskMft. Bind VI B —37
---- 580 SS-B ---- Avskrift. Suulstuen Deling i Suul 1806. "c K$ 30146 Dok. protok. N- 83 Aar 1806 Måndagen den 15— September, var forsamlede i Suul Stuen samtlige Gaardbrugere,i Suulßoygden, nemlig Niels Stor moen, Aage lilmoen, Ole Kalgaard, Anders og Eriok Brende, Ole Sulstuen den Vestre og Ole Suulstuen den østre, Ole Westgaard, G-iertrud Tomte ved Sønnen Anders Olsen, og Zacarias Østgrd, for at tilkiendegiv, og faae beskreven Skielne Mærker for en hver Gaards Skov Part, da de nu efter landdrottens forlangende har deelt og afmærket samme. Disse Mærker bleve da Declareret at gaae og være tåget som føl ger, for 1, G-aarden Stormoen Skoven tåger sin begyndelse ved Stor eller Suul Elven i Sogn aae Elven, langs efter samme paa Væstre Siide i Nord til Køj este Meld eller om nogen Alminding træffer - viidere med Field kandten til Jndals Skoven træffer paa Nordre Siide Suul Elven - langs med Jndals Skoven til Kløvbakken, hvor Svaraa Alminding møder, og gaar til Snøvfieldet - langs med samme til det Stæd hvor lilaa Elven har sit udløp fra Eieldet, og hvor Ole Kalga ards Skov træffer - derfrå langs eller tvers over til det Stæd en Elv falder ud af Riis Våndet, og Endelig langs med denne Riis Vas-Elv need igiennem paa Væstre Siide til Stor eller Suul Elven, der udgjør den Skov T som er tildeilt Gaarden Stocmeen og som deelxs er og deels skal blive opmærket med Kors i Trær og Bærkklepperne - 2:) G-aarden lillemoe. Skv: begynder i Graadtejd Eossen i Suul Elven paa den syndre Siide, herfrå Sydvest om selve Gaarden til Riis Vas Elven langs efter denne Elv paa østre Siide til det hvor Elven falder ud af Riis Våndet hvor Erick Brendens Skov træffer - langs med
---- 581 SS-B ---- Brende Skoven til ostre Ende af Kragfieldet - derfrå paa Vest- re Siide af Sanaae Elven og éangs med samme alt need i Suul Elven, der udgjør Lille Moens Skov Strækning - nemnder blev reserveret Huusmanen paa Sanaa Næsset, nu værede Svend Nielsen, og efter kommere paa Pladsen fornøden liuustømmer og Brende ¥eed samt hvad der udfordres til Gierdernes vedlikeholdelse, dog Beserverede Land drotten sig at giøre Huusmanden udviisning - Ligeleedes bleev det bestemt at dsn deel af Suulbeboerene som ikke har Skrin og Høvelig Skov for deres Skiegierders i Stand holde&se, da maae disse hugge her i lilmoe Skoven i den saa Kaldet Myhraasen - 3: tfester Brende: begynder hvor Plaé.sen Sanaaaesset G-ierdes Gaard stødder i San aae Elven, langs med denne Elv til højeste Eield - deffra i Tua, hvor Elven Lille Kraagen træffer, og langs med samme paa Vestre Siide need igiennem til Sul Elven hvor lillekrågen fal der ud - Foruden dette Skov Sføkke, skal tilhøre denne Gaard de det Østre af de 3 — særskielte og udmærkede Skovstøkker i Ris vasdahlen - 4: Øster Brende, begynder hvor lilkraagen falder i Suul Elven, langs med samme paa østre Siide til højeste Eield eller Tutra, derfrå i Stoerkraagen til detStæd hvor Elven falder ud af Kraa med agsven, siden langs Storkraag Elven paa Vestre side need i Suul Biven hvor Storkraag Elven falder ud - Boruden denne Hovedstrækkning, skal følge gaarden det midterste af de 3— sær skieldte og ud Mærkede Skovsletter i Risvasdahlen - Begynder ved Suul-Elven i Storkraagen, paa østre side, langs med denne Elv Storkraagen op til Kraagsøen derfrå til den Søn dre Stoerkalhaugen og jrYfr-KifTaragygyy videre derfrå need efter til Stor eller Suul Elven lige for selve Gaarden Suul. Borud en denne Gaardens Hoved Skov, skal tilhøre den, det Vestre af de 2 - udmærkede Skovstøkke imellem Aadahls Volds Bækken paa ostre og Aadahls Bærget paa Vestre Side beliggende. 6:, Suul Stuen den østre, begynder ved Suul Elven ligefor Gaar dens Huuser og derfrå i been Linie til denS Syndre Storskall haugen; videre til den ostre Storskalhaugen derfrå til Aadahls berget "teed staar Elven. -
---- 582 SS-B ---- Foruden denne hoved Strækning, er Gaarden tildeelt det Østre af de 2— udmærkede Skovstøkker som er beliggende imellom Aadahls Voldsbæftken paa ostre og Aadahlsbærget paa Væstre Side - 7:, Kalgaard begynder ved Suul Elven, og der hvor Driv Elven falder i samme, langs med Driv Elven paa Væstre Side til Driv søen der til Stormyrene Væstre Ende og viidere need igiennem til Trofossen i Suul Elven - Éerforuden følger Gaarden, det Vestre af de 3- udmærk ede Skovstøkker i Riisvasdahlen - 8:, Østgaard begynder ved Stormyhrs Væstre Ende og derfrå til Drivsøen, derfrå i Væster til lilaaen, Langs med den til tøm merhughaugen oven for Gaarden - Herforuden faae han det Syndre af 3- udmærkede Skovstøkke som har til Hoved Mærk paa den Væst re Siide Sognaaen som falder i Stor Elven og langs med samme til Eiels og paa den ostre Side fra Halmefossen i Stor Elven og derfrå op efter laveste Wærgåahlen lige til Eields - 9:, Tomte: begynder fra Tømmerhaug Haugen og gaaer op til Vold myhren, derfrå til lilaadahlen langs med den paa Væstre Siide til høieste Eield derfrå i Væst til Brataasen og viidere need igjennem til Jel Volden ovenfor Westgaard. Eoruden denne Stræk ning, faaer denne Gaard det mellemst af de 3- ved Sogn Aaen udmærkede Skovstykker - 10:, Wæstgaard.begynder ved Jel Volden og gaaer i Brataashaug en derfrå i Væst til Wærgdahlen need efter Wæødahls Bækken p&a Østre Siide til Suul Elven hvor den falder ud.- Eoruden xka± dette, skal tilhøre Wæstgaard det Wæst re af de 3— ved Sognaaen udmærkede Skovstøkker af denne Skov er Huusmanden paa SannesTetVet Støkke norderst imod Suul Elven som skal afmærkes Saaledes at være Eoreenet om Skovmærkerne, der ellers meere nøjaktig skal blive opgaaet, og befæstet, jtem at enhver af os skal fra Dato af staae til Ansvar Por Hugst og Aavirke, det bliver herved med vore Hænders underskrifter vedlagte - Suul den 15. Septemb: 1806.'- Aage Stormoe, Erick Brende, Anders Brende Ole Pedersen Vester Suulstuen, Ole Elevsen oster Suulstuen, Ole Arntsen Kalgaard, Zacarias Olsen Østgaard. Enken Giertrud tomte ved Sonnen And
---- 583 SS-B ---- ers Paulsen, Ole Pedersen Wæstgaard. Alle med vedholden Pen. til Vitterlighed Lars Holmen, Rasmus Elingsøn Sulstuen " Rett avskrift. Trondheim 11. november 1955. Alf Kiil statsarkivar.
---- 584 SS-B ---- Statiathivit i S-vondkeim J.nr. 127é/19tø U t skrift KK/SN. av pantebok litr. D UBOO - 1812) for Stjør- og Verdal soren skrivar!, autorisert 5. desember 1799* No. 31. 11 .„ „ „de Syv og Piresinds-) Hans Wingaard Finne, Kjøbmand No. 107. C - tyVQ Rdr . lB Skl: ; ) 1 Tronhjem: gjør hermed vit terligt, at have solgt til ProprletairHr. Christen Johan_Mullgr mit, efter Skjøde af 18- November 1805, ejende saa kaldede 509 Vukku-Jordegoda med Saugbrug i Wærdahls Præstegjeld, Stør og Wærdahls Fogderie, nemlig Gaardena 1. Wæstre Holmlia, af Skyld 1 Spand 12 10:1: med Bøxel over 1 Sp*nd 1 Øre 12 løcl:, 2. Østre Holmlia, 1 Spand 12 10:1: med Bøxel over 1 Spand 1 Øre 12 10c 1: 3. Kuslien 2 Øre, med Bøxel over 1 Spand. 14.. Ørtugen med Bøxel og -Landskyld 9 10:1: 5. Aakervolden med Bøxel og Bandskyld J 10:1: 6. Helgedagsager med Bøxel og Landskyld 1 Øre. 7. HJeldmoe med Bøxel og Landskyld 1 øre. 8« Sjækermoe med Bøxel og Herlighed 6 10:1: 9. Næsset, med Bøxel og Landskyld 18 10:1: 10. Mælen med Bøxel og Landskyld 6 10:1: 11. Grundfoss med Bøxel og Landskyld 1 Øre. 12. Moen med Bøxel og Landskyld 1 Øre 12 løe 1. IJ. Over- Holmen 12 10:1: med Bøxel over 1 Øre. ll(.. Ditto Holmen 12 10:1: med Bøxel over 1 Øre. 15. Bjertem med Bøxel og landskyld 1 Øre, samt videre tilhørande Landskyldsrettighed, nemlig af 1 Øre 1 Gaarden Leerhougen, af 12 10:1: 1 gaarden Breding, og af 6 10:1: i Gaarden Stubskind, saa og Rindens ogJf£Mßi££aaa Saugbruge, med Bygningar og Inventarium, og det sædvanlige Stabelrum i Fjæren ved Stornøstet paa Gaarden Marithvolds Grund for de Bord, som skjæres paa osa-Saug, mad den 3amme Ret, som jeg dertil efter bemeldte Skjøde hever haft, tilligemed alt det hugne Tøm mer som til Saugen er frembragt og dertil bestemt, hvor det end
---- 585 SS-B ---- maatte være beliggende, og det hvad enten samme ere af Jordegod sets egne eller af fremmede Gaarders Skove, alt 1 Følg» Kløbe contract af 2i+. Martll d:A: for den Summa 16,000 Rdr. , akriver aexten Tusinde Rigadalere, hvoraf han indfrier min til Thomas An gells Stlftelae udglvne Panteobligatlon med late Prioritets Ret 1 aamme Jordegods for 14.000 Rdr. , samt min til Hr. JohanneB Monrad udatedde 2den Prioritets PanteobligatLon for resterende Capital 5000 Rdr., og de øvrige 7000 rd. er mig betalt ved Kjøbet af hans til mig aolgte aaakalde Bedatadbruger. - Forommeldte Jordegods har jeg i øvrigt solgt paa Vilkaar: 1. At Herr Johannes Monrad og Kone nyder aarligen ved Grundfoss- Saug, uden betaling, 60, aiger sexti Tylter Bak.- 2. At Hr. Muller udreeder alle Skatter af det Solgte, fra inde- veerende Aara Begyndelse, fra hvilken Tid han derimod hæver Ind komate.rne af Jordegodaet og Saugbruget.- 5. At de ved Saugbruget G ru ndfoss eller Fosne3aet ataaende 1806 Aara Ber d fremdelea bliver mig tilhørande. I|. At den R ettiehed som jeg ved Johannes Monrada herhoa følgende Revers af 19 Novembr: 1805, er givet til at erholde 500 Rdr. af Monrad, om bemeldte Jordegods og Saugbrug akulle kunna have ble vet mig fravunden af nogen Odelsberettiget for 12000 Rdr. , samt til at erholde det halve af Proceasens Omkostningar eratattet, overdragea Kjøbaren Hr. Muller med samme Ret, aom jeg dertil haft haver, hvorlmod Hr. Muller ingen Tilbagebetaling af forom meldte Kjøbesumma 16000 Rdr akal kunne fordre af mig om det her aolgte Jordegods og Saugbrug, akulle blive ham fravunden af nogen Odelsprætendent for en mindre Summa.- Forommeldte aaakaldte Vukku Jordegoda med Saugbruge og alle tilllggende Rettigheder og Herligheder af hvad Navn nævnea kan, skal altaaa, paa dlsQe Vilkaar, tilhøre Hr. Proprietair Christen Johan Muller til Ejen dom, den han maae gjøre sig saa nyttig og gavnlig, som han, eller
---- 586 SS-B ---- hans Arvingar bedst veed og kan, uden Anke eller Paatale af mig eller mine Arvingar. - Til Bekræftelse under min Haand og Seigl. Tronhjem den Iste April 1807. - Hans Wingaard Finne. (L:S:) Stør og Wærdahlens Sorenskriveries Overformynderia har intet at erindre ved dette Skjødes Tinglæsning.- Dullum Tlngstue den 7de Julii I°o°. Lie.- " Lest ved månedstinget for Stjør- og Verdal sorenskriverl den 7.juli 1803. Rett utskrift
---- 588 SS-B ---- Dahl 2 Øre L|. Mkl: , 52 Jngdahl 1 Øre 19 Mkl:, 53 Schoughoug 1 Øre 3 Mkl:, Schoughoug 1 Øre 3 Mkl: 55. Molden 1 Øre 12 Mkl:, 56, Redaem 1 Øre 6 Mkl:, 57 Klukken 1 S~and, 58 Lille - Langdahl 8 Mkl:, alt med Bygsel og Landkayldparter 1 efterataa ende Gaarde - Schrove 1 Spand, Sørager 2 Øra 14. Mkl:, Heatgrund 1 Øre 65- Mkl:, Næaa 23 Mkl:, og Oppen 20 Mkl: Item Juuldahla eller Waera Almindlng, samt følgende Saugbruge: Schrove, Hiel- den, Gr-undfoa, Ulvild, Wangatad, Langdahl, Nederholmen, og Levrlngens Saver, og endelig en Bordhave paa Wærdalaøren, og or ugaret til en ditto i Ihlen ved Tronhlem. Saa følger og med dette Salg den ganake Savtømmer Beholdning ved Saverne, aamt mine hos Bønderne og Brugsfolket paa Godset, efter den Hr.Muller overleverede Fortegnelae, udeataaende Restancer, alt for Kiøbe summa 90,000 Rigsdaler, siger nitie tusinde Rigsdalere dansk Kourant; og da denne Kiøbeaumma er mig godtgjort saaledes: 1. At Hr. Muller i-ndfrier min sal: Manda Panteobligation I oven- meldte Goda til den almindelige tal 28,000 Rdr. 2. Ved contant Enke Kaaae paa reaterende Kapi- Betaling 8000 Rdr; 3. Ved Hr. udstædede Panteobligation, med herved aolgte Ejendomme for Mullera under Dags Dato til mig anden Prioritets Panterett i de Kapitall 314.000 Rdr og I4.de Ved Leqvidation 20,000 Rdr, saa over drager ieg ved dette mit Skiøde med liige Rett og Adkomst som min sal: Mand og ieg har været Ejere deraf, samtlige ovenanførte Ejendomme med tilliggende Herligheder til velbemeldte Herr Christen Johan Muller, uigjenkaldellg af mig og mine Arvinger. Tronhiem, Marti 28de 1807.- Else Lind sal: Thonimga (L:S:) Ikke allene som Enkena Laugværge, giver ieg dette Skiøde min Underskrift, men tillige som den der er gift med Madame Thoninga eeneate Arving og Datter, Anne Maria Thonlng, declarerej at ieg haver intet imod aamme at erindre, som end maa overbevilses
---- 589 SS-B ---- nåar baade iog og min Kone nu herved aldeles Renoucerere paa - og fråskriver Os Odelsretten til alt det Gods som Skiødet be nasvner at være solgt og overdraget Herr Christen Johan Mulle r» Tronhiem Datum ut supra. Anne Maria Meincke L:S: Hilmar Meincke (L:S:)" Lest ved månedstinget for Stjør- og Verdal sorenskriverl den I^.. juai 1807- Rett utskrift.
---- 590 SS-B ---- Sta{3at-fuvet i &zondfitim J. nr. 1267/19lj-9. Utskrift KK/SN. av av pantebok litr- D. (1800 - 1812) for Stjør- og Verdal soren skrivar!, autorisert s.desember 1799*
i 8« No. 119. C 7- e 1514. Rdr. 66 s:) Jeg underskrivne Proprietair 1807. ) [426. ti ) Christen Johan Muller, Kien- a a a D CD o H CR (B et h» O P CC PB "3 H v| to et a 3 0 a o a 3 a" a H H ca Vjil ro des og hermed vitterliggjør, skyldig at være til den Almindelige Enkekasse, den Summa 28000 Rdr., skriver tyve og otte Tusinde Rigsdaler dansk Courant som ieg af bemeldte Ka3ees Mldler er laante. Thi love og forpligte ieg herved min og mine Arvinger, een for alle og alle eller nogle for een, bemeldte Kapital 28000 Rdr. til ovennævnte den Almindelige Enke Kasse eller hvo denne min Obligation med Rett i Hændehaver, rigtig at betale tilbage til hvilken 11 Junli eller 11 Decbr Termin samme et halvt Aar forud fra en af Siderne lovlig opsiges, og imidlertid Kapitalen hos mig bliver staaende at erlægge af den i Kiøbenhavn ij. proGento Aarlig Rente, Halvdeelen til hver 11 Junii og Halvdeelen til hver 11 Decemb- Termin. Da Kassen har optaget dette Laan i danske Spedes i den Danske og Norske Species Banqve, forpligter ieg mig til at holde Kassen skadesløes for Kaursens Mislighed ved Laanets tilba gebetallng i Banqven nåar Kassens Lejlighed dertil gives. Til Betryggelse for dette Laan, med deraf forfaldne skadesløsse Renter og Omkostning, Pantsetter leg herved med første Prioritets Panteret de mig efter Skiøde af Dags Dato, tinglæst I+de Junii d:A: tilhørende 58 forskillige Gaarde med Bøxel, Landskylds Parter uden Bøxel i 5 Gaarde, tvende u-matrikuleret Ejendomme og otte Saugbrugger, med alle underliggende og tilhørende Jorder og Skove, saaledes som vedhæftede af mig underskrevne og forsejglede Jorde bog nærmere forklarer, alt beliggende udi Stør og Wærdals Fogderie Trondhjems Amt og "Stift i Wærdalens Præstegield. Udi hvilken Ejendomme med tilhørende Privilegier og Herligheder alle Bygninger og Indretninger, alle Beholcninger af Bord, Tømmer Kornarve etc:
---- 591 SS-B ---- alle tilliggande Fiskerier, Skove, Marker, Ager og Eng, saaledes som Skiøder og hjemle, alle af Ej end omme ne havende Revenuer intet i nogen Maade Andtagen, saavelsom den mig tilhørende Besætning ai" Kreature og Avls Re[djskaber, det til Brugernes Drift og Gang henhørende Jnventarium den Almindelige Enke Kasse skal være og blive berettiget fremfor alle andre indtil samme for Kapi tal, Renter og Omkostninger skadesløes vorder Afbe talt. Fra denne min Forskrivning at opfylde, skal ingen endten Almindelig eller særdeles Kongelig Benaadning af hvad Navn det maatte være frietage mig eller Arvinaer eller betage den Almindelige Enkekasse bemeldte sin først Prioritets Panterett, men samme skal i alle optænkende Måader skade sløs forblive, saa at om ieg eller Arvinger enten med Renterne til Forfaldstiden eller Kapitallen efter •§■ Aars Lovlig Opsigelse udeblive, skal Kassene Direction strax uden foregaaende Lov eller Bom være berettiget at tiltræde Pantet og deri at søge sin Betaling og om det ej skulde være tilstrækkeligt eller ved noget Slags Tilfalde imod Formodning blive forringet, skal ieg eller Arvinger erstatte det Manglande af Kapital, Renter og Omkost ninger af vore øvrige Midler. Til Bekræftelse haver ieg denne min Panteobligation 1 de tvende undertegnede Vitterligheds Vidnera Overværelse egenbændig underskrevet og forseiglet, og maae samme paa min Bekostning og uden mig at varsle ved vedkommende Retter læses og i Pantebøgerne indføres. Winniegaard i Mosviigen, den 28- Marti ISO7. Christen Johan Muller (L:S:) Til Vitterlighed: Hilmar Melncke. Moe.- Jordebog Over mine faste Ejendomme af Gaarder, Saugbrugger etc i Stør og Wærdahls Fogderie og Wærdahlena Præstegield beliggende, som i forestaaende Obligation med første Priorite er Pantsat den Almin delige Enke Kasse for Kapital -- 28000 Rigsdalere.
---- 593 SS-B ---- Uden Bø y g s e 1 Udi Gaarden Schrove 1 Spand " ■ Sørager " 2øre 14. Mkl: " " Westgrunden " 1 6? " H Næss " " 25 " " Oppen " " 20 Tilsammen med Landskyld 2 2 ø s^Mkl Umatriculeret E i e n d om 1 Juuldahla eller Wæra Alminding, hvori er aex beboede og Almlndingen tilhørende Pladaer. 2. Bordhaven paa Wærdahlsøren. Prevllegerede S a u g b r u gg Hieldens Saug- Schrove Saug - Grundfoaa Saug - Uivildens Saug - Wangstad Saug - Longdahls Saug - Nedre Holmens Saug - Lævrings Saug. Saaledea rigtig, bekræfter under Haand og Sejgl. Wlnnlegaard 1 Mosviigen, den 28de Marti 1807 Christen Johan Muller." L est ved månedstlnget for Stjør- og Verdal aorenakrlverl den k- juni 1807. Rett utskrift
---- 594 SS-B ---- 1810 .juni 6. Ansøgning til rentekammeret fra Lars Larsen Eklo. Da jeg for nogen aar siden tilkjøbte mig gaarden Dragonkvarteret Søndre Ekloen i Verdals præstegjæld befandtes dens husbygninger saa forfaldne og paa et steilt og sumpigt territorium, hvorfor jeg har vært nødsaget at opføre bygninger af nye paa en bekvemmere plan, men da endnu hovedbygningen og endel andre våningshus staarfor faldne og min gaard er saa aldeles skovløs at den mangler endog det nødvendigste brænde, saa fordrister jeg underdanigst at ansøge det høie kollegium at det i overensstemmelse med L. 3-12-6 og rescript af 16de april 1 maatillades mig naadigst efter foretagen udvisning at hugge 5 tylter bygnings tømmer aarlig i 3 paa hinandeif paafølgende aarJ. Ingdals kgl. alminding. Mine formænd på gaarden Ekloen har fra ældgammel tid hat sætre i denne alminding og tillige hat fri adgang til skovhugst sammesteds saavidt til gaardens vedligeholdelse utfordres. Underdanig erklæring. Da Ingdalens kgl. alminding efter foged Linds indberetning af 7de d.m. og lensmand Hægstads anmeldelse af übekjendte for kort tid siden skal være utilbørlig forhugget, har jeg dagen efter, den Bde s.m. i overensstemmelse med det kgl. rentekammers skrivelse af 28de febr. 1801 beordret fogden Lind straks at foranstalte det ulov lig ivirkede belagt med arrest og behørig taxert m.v. ligesom at anmode sorenskriver Lie at opta et preliminærforhør til sakens oplysning. Jeg henstiller derfor underdanigst om ikke resolutionen paa denne ansøgning kunde bero indtil det med det opgivne forhør blev oplyst hvorvidt den forannævnte alminding kan taale at hugges. Under 18de oktober 1806 har det kgl. rentekammer tilladt daværende opsidderpaa gaarden Øgstad i Verdals præstegjæld under Nordre Trondhjems amt, Iver Sevaldsen efter foregaaende udvisning at hugge det til hans huses reparation fornødne tømmer i Leksdals kgl. alminding enten imod recognition hvis han i overensstemmelse med N.L. 3-12-6 dertil var berettiget eller i modsatt fald imod betaling efter taxation. Da Iver Sevaldsen Øgstad som under 12te mars 1808 har solgt til mig foranførte gaard ikke nu kan benytte sig af ovennævnte tilladelse og gaardens husbygninger saavelsom dens gjerdesgaarder er meget forfaldne, og da bemeldte min gaard Øgstad er saa aldeles skovløs, at den ei kan forsyne mig med det for nødne V;rænde, vover jeg underdanigst at ansøge det høie collegium at i analogi med L. 3-12-6 og reskr. af 16de april aar 1 maatte mig tillades Til befølgning veledle hr. foged Linds ordre af 10 juni sidstleden der lyder som f ølgen - "Ved tilbagesendelsen af indesluttede gjennom det høie amt hertil under 6te hujus indkomne ansøgning fra gaardmand Lars Larsen Ekloen om tilladelse til at hugge 5 tylter bygnings tømmer aarlig i 3 hinanden paafølgende aar i Ingdalens kgl. alminding til reparation af hans paaboende gaards husebygninger, vil hr. lensmanden snarest
---- 595 SS-B ---- mulig- efter forudgaaende nøiagtig aastedsundersøgelse i overvær af 2de tiltagne upartiske maend meddele mig Deres udførlige erklæring, hvilket bl.a. maa oplyse: a. Om supplikantens gaard er skovløs. b. Om samme tiltrænger den foregivne husreparation c. Om Indals alminding henhører til samme bygdelag hvori gaarden Ekloen er beliggende. d. Om Indals alminding uden forhuggelse kan taale at afgi det ansøgte tømmerkvantum" Paa grund af det hele indfandt jeg mig paa aastedet i bemeldte Indals kgl. alminding den k juli næstefter i overvær af de 2de kyndige og upartiske mænd Jon Toresen Præstegaard og Lars Jonsen Stubskind Saa blir da følgende min underdanigste indberetning til de omhandlede 4 poster, nemlig til Iste post: Da er supplikantens gaard skovløs. 2den post: — og dennes husebygninger trenger og tildels reparation. 3dje " Da ligger Indals kgl. alminding i Verdals præstegjæld hvor supplikanten bor - men til 4de " da taaler ikke Indalens kgl. alminding at afgi denne supplikantens forlangende aavirkning 5 tylter langt bygnings tømmer aarlig i 3 hinanden paafølgende aar formedelst mangfoldige andre gaardbrukere trænger mere hjælp og unders tøttelse af almindingen end hin nævnte supplikant, og nåar alle trængende paa engang skulde komme og bevilges så store kvantiteter, da vilde vist almindingen ganske ødelægges, nåar herimod saaledes smaaligen og bevilges lidt til enhver efter omstændighetene da tilfældet gives, at mange er mere fattigere end supplikanten, der ei er istand til at kjøbe af selveiere de fornødne bygningsmaterialer aarlig, men om supplikanten kunde bevilges 2 tylter bygnings tømmer aarlig i 3 hinanden paafølgende aar, synes det mere hensigstmæssig, Til befølgning veledle hr, foged Linds ordre under 10 juni 1810 med indesluttede ansøgning til det kgl. rentekammer fra gaardmand Anders Olsen Øs tre Stikkelstad om tilladelse allerunderdanigst at hugge 3 tylter bygnings tømmer aarlig i Leksdals kgl. alminding til reparation paa hans gaards husbygninger samt der at tåge det fornødne brænde og gjerdefang. Ifølge denne ordres omhandlede poster: a. Om supplikantens gaard er skovløs. b. Om samme trænger den foregivne husreparation m.v. c. Om Leksdals alminding henhører til samme bygdelag hvori gaarden Østre Stikkelstad er beliggende. d. Om Leksdalsalminding uden at savne eller forhugges kan taale at afgi det ansøgte kvantum - endelig e. Hvor længe denne ansøgte hugst saavel af supplikanten attraaes, som af lensmanden formenes at burde contionere Paa grund af det hele indfandt jeg mig paa aastedet i bemeldte alminding og paa supplikantens gaard den 19 juli i overvær af de 2de mænd Anders Lund og Michil Tilder og paa muligste maade under søgte de her omhandlede 5 poster. Til a. Da er supplikantens gaard blant(?) til skovhugst i henseende Bind VI B —38
---- 596 SS-B ---- til bygningstømmer og gjerdefang, men lidet og übetydelig til brænde. b. Da ligger Leksdals alminding i Verdals præstegjæld. c. Da tiltrænger denne gaard betydelig reparacion formedelst d. Da taaler denne alminding gjerne smaa kvantiteter aarlig. e. Da er supplikanten Tilsvarende skrivelse af samme dato vedk. ansøgning fra Anders Andersen Øgstad. Paa grund af en fra gaardmand Anders Gunbjørnsen Øvre Faaren hertil indkommen ansøgning og da det ved denved lensmand Hægstad foretagene undersøgelse er oplyst at hans gaard er skovløs, at dens husebygninger trænger til reparation, at Ingdals kongealminding hører til dette bygdelag hvor supplikanten bor, og endelig at almindingen endnu kan taale atafgive »t lidet kvantum bygningstømmer, bevilges at supplikan ten må hugge 3 tylter bygningstømmer i bemeldte Ingdals kongelige alminding som hr. foged behagelig vil foranstalte udvist ved lensmand Hægstad, samt paalægge denn at have nøie indseende med at der ikke hugges mere end det bevilgede og at samme anvendes til gaardens husebygningers nødvendige istandsættelse. Ved mine mange aasteds- og undersøgelsesforretninger i Indalens kgl. alminding i denne tid har jeg da saaledes tid efter anden erfaret, at denne alminding er nu paa en kort tid ilde bebandlet med betydelig barkløbning uden at i mindste maade vides aavirkernes navn. Dette tør jeg ikke undlade at melde for en lovlig maade gjennom Deres velædelhets foranstaltning at standse denne skammelige ødelæggelse, og denne aavirkning er nu passeret paa ganske faa dage næsten over hele almindingen. Vedlagt tilbagefølger gaardmand Lars Ekloens ansøgning ( Så følger og lensmand Hægstads fremholdte åstedsundersøgelses forretning af 4. juli) Med hensyn til det deri oplyste kan jeg ikke andet end være enig med lensmanden i at nåar supplikanten høi gunstig tillades at aavirke 2 tylter bygningstømmer i 3 hinanden paafølgende aar til hans gaards huses reparation, vil det være det høieste almindingen kan afgi, og supplikanten kan vente sig bevilget, hvilket til erklæring jeg ikke har skullet undlate underdanig at meddele.
---- 597 SS-B ---- Indesluttet tilbagefølger bonden Anders Stikkelstads ansøgning Lensmand Hægstad herover optagne aasteds undersøgelses forretning af 19 f.m. lader jeg ligeledes være følgagtig. Det er en bekjendt sandhed hvad bilagene indeholder, og med hensyn dertil torde jeg underdanigst anbefale supplikantens anliggende til gunstig innvilgelse saaledes at han i 5 hinanden paafølgende aar aarlig tillades at aavirke det ansøgte bygnings tømmer, at benytte toppene til gjerdesfang, af fortørrede og til andet brug utjenlig trær at tåge 20 å 30 læss brænde, samt ligeledes af samme slags at hugge 100 stør. (Tilsvarende skrivelse vedk. Anders Øgstads andragende.) Fra bonden Anders Olsen Stikkelstad av Verdalens præstegjæld i Størdalens fogderi er hertil indkommet en af hr. amtmanden under 10 august d.aa. paategnet ansøgning om tilladelse til skovhugst i Leksdalens kgl. alminding. I anledning deraf maa vi tjenstligst melde at i overensstemmelse med hr. amtmandens forslag kan han til hans buses reparation m.v. efter foregaaende af amtet foranstaltet udvisning aarlig i 3 aar fra indeværende aars begyndelse tillades at hugge i bemeldte alminding 2 tylter bygningstømmer samt af nedfaldne og utjenlige trær at tåge brænde og 100 stør mod recognition dersom han efter N.L. 3-12-6 er berettiget til almin dingens skovs brug, eller i modsatt fald mod betaling efter taxation hvilket hr. amtmanden vil behage at tilkjennegive suppli kanten til svar og efterretning, samt tillige beordre fogden at paase at intet mer hugges end det som blev udvist. løvrig maatte fogden paalægges i sine regnskaber at beregne til indtægt den recognition eller betaling som efter amtets ordre blir at udrede samt til legitimation for samme at iVemlægge en fra amtet desangaaende meddelte ordre. (Tilsvarende skr. af samme dato vedk. ansøgning fra Anders Andersen Øgstad i Verdalen) Af hr. amtmandens erklæring af 10de august d.aa. paa Lars Larsen Ekloes ansøgning om tilladelse til tømmerhugst i Indals kgl. alminding i Stør- og Verdals fogderi, saavelsom af hr. amtmandens indberetning under 7de f.m. erfares at der i bemeldte alminding af übekjendt er skjed ulovlig hugst. I anledning heraf og efter de videre meddelte oplysninger skal vi tjenstlig melde til efter retning og videre fra amtet føiende foranstaltning, at den af Lars Eklo ansøgte hugst ,ikke kan bevilges, men at kammeret bifalder hr. amtmandens forslag at lade almindingen fredlyse paa TO aar. løvrig forventer vi nærmere underretning om udfaldet af det forhør som hr. amtmanden har beordret sorenskriveren at optage til sagens videre oplysning, hvorefter nærmere resolueion herfrå kan forventes
---- 598 SS-B ---- Paa grund af de fra bønderne Anders Olsen Stikkelstad og Anders Andersen Øgstad af Verdalens præstegjæld indkome ansøgninger om tilladelse til hugst i Leksdals kgl. alminding og de i den anledning indhentede oplysninger, tillades i overensstemmelse med det kgl. rentekammers skrivelse til amtet af 2Q septbr. sidstleden, at supplikantene til deres huses reparation m.v. efter foregaaende af hr. fogden foranstaltede udvisning aarlig i 3 aar fra inde værende aars begyndelse, må hugge i bemeldte alminding, Anders Olsen Stikkelstad 2 tylt«r bygnings tømmer, samt af nedfaldne og utjenlige trær tåge 20 læs brænde og 100 stør imod recognition af 2 ort pr. tylt bygnings tømmer, 8 s. pr. læs brænde og 1 ort pr. 100 stør, og Anders Andersen Øgstad 2 tylter bygnings tømmer og 20 læs brænde mod betaling efter taxation. Hvilket hr. fogden behagelig vil tilkjendegive supplikantene til svar og underretning samt tillige paase at intet mere hugges end det som blir udvist. løvrig vil hr. foged Lind i Deres regnskaber beregne til indtægt foranførte recognition og betaling efter den ved Dem foranstaltede taxation og til legitimation fremlægge denne ordre. 1810 desbr. k. Ifølge det høie amts ordre dat. 9de f.m. grundet paa det høie kgl. rentekammers deri paaberaabte befaling af 27de oktbr. næstfør blir herved Ingdalens kongealminding fredlyst paa 10 aar hvorhos samtlige almuesmænd strengelig advares, deri ikke at foretage nogen slags hugst af bvad navn nævnes kan eller paa anden maade at benytte sig, uden høie vedkommendes forudgaaende tilladelse og derefter foranstalte udvisning, da enhver som herimod handler maa vente at blive draget til ansvar og undgjældelse ifølge loven og forbrydelsens beskaffenhed.
---- 599 SS-B ---- Statsat-ftivet v &tondtui,m J.nr. 1276/19U9. Utskrift KK/SN. av pantebok litr. D (1800 - 1812) for Stjør- og Verdal soren- skriveri, autotisert 5* desember 1799* 717 b terlig: at have paa Afgivt overla dt til Jens Johannesen min eiende Fieldgaard Stormoen Matricul No. 258 og 259, a f Skyld 12 Mkll i Wærdahls Præstegield beliggende paa følgende Condltioner: 1. Betaler han i aarlig Afgivtlé rå. er sexteti Rigsdaler. 2.Rydder og forbedrer Gaard=ns nu tildeels mishandlede Jord samt inden 5 Aar fra Dato opbygger af niit de nu paa Gaarden værende forfaldne Huuse paa egen Regning. \. Leverer aarlig af Gaardens Skov 50 Tylter Saug-Tømmer, der bringes til Jnd-Elven eller Ria vas-Elven, hvor det af mig annammes og betale 3 1 Regnskab efter den friis Som for nærværende Tid er Stipuleret i Godset for ethvert Tømmer efter Maal. Det paalægges ham at sørge for at Stormoe Bommen bliver udlagt i rette Tid om Vaaren og opkiørt af Elven om Høsten imod betaling. Saaledes skal han og Assistere og efter Tilsigelse være med Tømmer Fløtningen nåar Sull-Lænsen gaaer afsted hvorfor han nyder den B e taling pr. Dag, som 1810 er bleven givet.- Han maae intet Fremleje af Gaardens Jord, hverken hiemme eller ganske/ i Fieldet af Field-Slotterne til Andre, men opstille den ,F"ouragie paa Gaarden. Forrige Opsidder Niels Olsen reserveres de paa Gaarden værende Kaar-Huuse og den Ager og Eng, samt Fieldslotte, der nu ved hans Fratreedelse fra Gaarden er bleven ham tilstaaet imod aarlig Betaling som han erlægger til Landdrotten. 7. Til Gaardens Bygnlnger og dens Giaerder samt Brænde-Veed, tåger han i Gaarden» Skov til Forhødenhed, hvorimod han forbydes at sælge
---- 600 SS-B ---- enten Bork eller Stok af Skoven. 8. Skulde der treffe Tilfælde, hvor jeg kunde behøve hans Tieneste eller Hest-Hielp, da maae han 1 begge Asalatere nåar han derom bliver varslet imod Betaling. 2.. Skulle Jens Johannesen i nogen feel ikke opfylde danne Contract eller handle imod samme, da er den efter Lovlig Overbevlisning forspildt, saaledes at han fraviger Gaarden efter Udaigelse. 10. Som Eier forbeholder jeg mig fri Diaposltion over Skoven, saaledes at jeg lader hugge ved andre om jeg saa finder for godt. 11. Naar denne Contract befølges og ikke overtrædes skal den gielde for u ens Johannesens og Kones Levetiid. - Maritvold, den 22de April 1811. C:J:Mtiller Paa en ligelydende G-ienpart var følgende Reversal Paategning: Ligelydende Eøxel Contract haver jeg modtaget, hvis Indhold, jeg i enhver rienseende reverserer mig at opfylde,under dette mit Fæ stes Fortabelse. Datum ut supra. J ens Johannesen med paaholden Pen Den tlltrædende Pæster maae i Følge Reskriptet hverken opsiges, afstaae eller udkastes fra sin Bøxel, uden saadant i forvejen til kiendegives Overformynderiet til Rlgtigheds erholdelse for hvad Børnemidler hannem maatte være be troet Alt under Ansvar af Land herren om herimod handles. For resten haver Stør og Wærdahls Sorenskrlveriea Overformynderie intet at erindre. - Spildset Tingstue, den Jdie October I°ll. - Lie." Lest ved månedatinget for Stjør- og Verdal sorenskriveri den 3.oktober 1811. Rett utskrift.
Trondheim, den 3. januar 195°
---- 601 SS-B ---- Til tjenstlig svar på hr. amtmandens skrivelse af februar d.aa. skal vi ikke undlade at formelde, at det derved indsendte forhør viser at man ei har kundet opdage hvem der har hugget de i hr. amtmandens indberetning af 7. april 1810 ommeldte og med arrest belagte 23 tylter bygnings tømmer og 200 gran stør i Tndalens kgl. alminding i Stør- og Verdals fogderi og altsaa intet søgsmaal kan anlægges, saa bifalder kammeret at det aavirkeds bortsælges ved auktion og beløbet beregnes til indtægt i fogdens kontributionsregnskaber, hvorved de blir — 1811 juni 1 Dom i justissak: Anders Nilsen Jødsaas,Anders Olsen Jødsaas, Elling Steene, sergeant Ved de under sagen fremlagte under 6. april samt 22 og 25 mai 1805 afholdte undersøgelse - og arrestforretning er det bevist, tillagt 11te vidnes forklaring at indstævnte Anders Olsen Jødsaas har uden tilladelse og udvisning i aaret 1805 hugget i Ingdalens kgl. alminding 1 tylt smaat sagtømmer og at indstævnte Lars Larsen ligesaa samme aar har ladt hugge 2 tylter sammesteds som han skal ha opskaaret til gulv i sit fæhus, for hvilken hugst de er sat under tiltale ved nær værende ret. Og da dels af de vidner som ved disse forretninger har vært tilstede til end ydermere bekræftelse har inden retten aflagt deres korporlige ed, og derunder bekræftet at det saale des er tilgaatt og svaret som forretningene indeholder saa vil de ovennævnte tiltales under denne saks første sessjon ligefrem gjorte benægtelse ikke fritage dem for ansvar. Det som ellers hos disse 2 tiltalte ved ovenmeldte forretninger er fundet saa vel af tømmer som bord har de paastaatt at have købt af fremmede og det modsatte heraf har det ikke været actor mulig at kunde bevise. De øvrige tiltalte, nemlig Anders Nilsen Jødsaas, Elling Steene og sergeant Molde er ingen ulovlig skovhugst overbevist. De har under sagen aldeles benegtet at have fore taget nogen saadan som er paastaaet, og de træmaterialer som ved undersøgelsesforretningene er fundet hos dem har de opgit at have hugget i egne skove og dels købt af fremmede selv eiere, hvilket deres anbringende geleidet med Iste og 2det vidnes prov hvad Anders Nilsen Jødsaas angaar maa antages, da det heller ikke har vært mulig for aktor at tilveiebringe noget bevis i følge hvilket deres forklaring kan sættes i tvil, nåar undtages hvad 7de vidne forklarer, nemlig at han har efter tiltaltes Moldes ordre for ham hugget i Ingdals kgl. alminding 5 å 6 sagtømmerstokke af gran, dog ikke fra roten, men af nedblæste trær og som dels blev brugt til brænde og dels til bord, men saadant er af tiltalte inden retten be nægtet, at Anders Olsen Jødsaas har hugget den under arrest forretningen forefundne og af ham seiv opgivne i tylt smaat grantømmer til husbehov synes at være ganske trolig, skjønt det ikke under sagen er oplyst og da han til gaardens huses nødvendige reparation har trod at kunde benytte sig af al mindingen saa er det vel heller ikke faldt ham ind at han behøvde nogen udvisning og overalt kan maaskje nøden have tvunget ham dertil.
---- 602 SS-B ---- Men uagtet hvad der muligens kunde anbringes til hans und skyldning var han dog ikke berettiget til at hugge i almind ingen uden tilladelse, og til saadan hugst har heller ikke tiltalte Lars Larsen Ekloen hjemlet sig hvad de 2 tylter an gaar, uagtet denne og skal være skjed til husreparation. Thi vel paaskyter han dertil at have faaet tilladelse af for henværende stiftamtmand i Trondhjem, gref Moltke, men saadant er ikke bevist og saaledes maa han likesaavel som Anders OlsenJødsaas straffes med at betale verdien af det hugne tøm mer som er bestemt ved den af actor fremlagte taxationsfor retning, tilligemed landnåm med mere og denne sags omkostninger. Under sagførselen skjønnes ikke at nogen forsømmelse er skjed. Saaledes kjennes for ret: Anders Olsen Gjødsaas bør i skade gjæld have forbrudt verdien af den af ham hugne 1 tylt smaat sagtømmer med 2 ort som tilfalder den kgl. kasse, saa bør han og betale landnåm af det aavirkede med 2 ort som til falder den nordenfjældske veikasse. Paa samme maade bør og indstævnte Lars Larsen Ekloen ha forbrudt verdien af de af ham hugne 2 tylter tømmer med 1 rd. som i skadegjæld tilfalder den kgl.kasse og desuden betale i landnåm 1 rd. som til falder den nordenfjældske veikasse, hvorimod den uindskrænk ede nytte og brug af forbensvnte aavirkede tømmer overdrages de tiltalte, hvilke sidste desuden tilpligtes enhver for sig at betale sagtømmer og bordskat av det aavirkede efter fodens beregning til den kgl. kasse. Endelig bør de tiltalte be tale enhver for sig den halve del af denne sags omkostninger, nemlig 1811 juni 25. Ansøkning til Kongen fra Lars og Peder Eklo m.fl. Fredlysningen paa 10 aar af Ingdalens kgl alminding her i Verdalens præstegjæld, Trondhjems nordre amt, foranstaltet paa sidstafvigte vinterting i febr. d.a. af det høie amt efter paaberaabte befaling fra det høie rentekammer af 27 oktbr. f.a. ifølge hvilkensamtlige almuesmænd strengelig advares "ikke at foretage nogen slags hugst af hvad navn nævnes kan eller paa anden maade af skogen at benytte sig uden høieste vedkommendes forutgaaende tilladelse og derefter foranstaltede udvisning". Denne 10-aarige fredlysning af bemeldte alminding for samtlige almuesmænd uden særskilt undtagelse aarsagede os undertegnede gaardmænd at fremsende det høie - som vi troede - vedkommende amt våar ærbødigste ansøgning om: a. bekræftelse af vore formente rettigheder og kgl. tilladelse til hugst af fornøden bygnings tømmer, ved og ski i bemeldte Ingdalens alminding samt om : b. gunstigst foranstaltet betimelig udvisning dertil. Men det høie amts svar af 2den mai d.a. betydede os at det deri ei kunde indlade sig, fordi fredlysning var sked ifølge det kgl. rentekammers befaling. Imidlertid kjennende kammer ets vise omhu for landets tarv, som det stedse forenede med enkelt undersaats ret og stolende allerunderdanigst paa Deres Majestæts naade, vaave vi gjennem Deres høie vedkommende
---- 603 SS-B ---- rentekammer i dybeste underdanighed paany at fremstille samme ansøgning som oven anført, nemlig om: a. bekræftelse af vor formente rettighed til hugst af hus fornødenhed i Ingdals alminding uden nogen videre penges erlægKelse. På følgende grunde bygger vi denne vor allerunderdanigste an søgning. 1. Vi 1n" bønder brugende eller eiende de nednens taaende gaarde, 9 af navn , men delte 1 2 å 3 parter, vi formener os (uden hensyn til samtlige almuesmænd, bvilke udtryk fredlysnings dokumentene betjener sig af) en fra vore gamle norske for fædre nedarved og hidtil upaaanked særskilt rettighed til rettighed nemlig mindes de ældste gjenlevende graahærde oldinger i deres dage saa at have været for vore særskilde gaarde, og efter sagnet som gjaldt i verden før skrift og formelle ferdigheder, saa at have været før deres fædres dage saa langt mindet gaar tilbage i tiden. Desuden stad fæstes disse graahærdes paafordrende vidnesbyrd ved den i anno den 1 2te septbr. og f.d. afholdte almindingsbe faring i Stør- og Verdals fogderi hvori der staar med ud trykkelige ord: "Udi denne (d.v.s. Ingdals) alminding har fra alders tid følgende skovløse gaarde hatt skovbugst til husfornødenhed, nemlig Eklo, Landfald, Jørmstad, Faaren, Folioen, Breding, Stubskind, Trygstad og Stor-Vuku". Obs: Andre gaarde nævnes ligeledes som berettigede, kun til visse engesletter eller seterbavne hvilke efter senere øvrigheds resolution fik ogsaa tilladelse til skovhugst mod recognition. 2. Vi vide oss ei skyldige (og ei heller beskyldte) i nogen slags brøde ødelæggelse af almindingens skove hvorved vi hadde fortjent den ved fredlysningens almindelighed foraar sagede 10-aarige fortabelse af vore gaardes berligheder og formente rettigheder. Seiv bar vi forlængst ønsket at samtlige almuesmænd maatte vært afholdt fra alminclingen, da en altfor vid adgang aabnedes til denne, efter som de andre almindinger der skulde forsyne de øvrige bygdens gaarde aftog eller blev mere utilgjængelige. 3. Er Ingdalens alminding ikke øde paa skov eller som de (der fra et enkelt punkt betraktet sluttet og dømme presis over det hele, de aldri overskuede) sige: at jo vi fra al ders tid berettigede (se alm.befaringer 1787) og vore sil digste børneslægter efter os kan uden dens videre skade drive den alt mer fornødne hugst, nåar kun ikke, hvilket ogsaa fredlysningen viselig forbyder, samtlige almuesmænd til lades adgang - ni. skovtyve straffes saa lempelig paa pungen at de endog muligens finde fordel ved deres mulkterede udaadssag. Er da Ingdalens alminding aldeles ikke ødelagt. kan den endnu forsyne os særskilte bønder indtil de sildigste tider, er det desuden saa som enhver kyndig om Norge vil sande, at fjeld-
---- 604 SS-B ---- skove især lider utroligen nåar de ikke røktes og derved befries fra vindfald og forældede, syge, forsyrede træer - da vil det høie rentekammer deslettere indse grundigheden af vort andragende, begunstige våar ansøgning og stadfæste os ringe bønder i vore gaardes nedarvede rettigheder. Endelig stole vi paa vor naadigste konges kjærlighed og retfærdighed mod vort norske folk, lagt for dagen ved alle leiligheder i disse trængselstider, at han, vor fader seiv, vil stadfæste os i vore gaardes nedarvede rettheder og seiv af sin store naade betrygge os for saadanne indskrænkninger i samme som ved fredlysningens almindelighed er skjed. Skilles vore aldeles skovløse gaarde ved deres fædrene gaardes navn og hvad vi tilstundende aar behøver af skov fornødenheder, forhaabende at disse saa meget mindre synes overdrevne,naar det betenkes, at baade vi seiv og vore sønner og tjenere har i disse krigens aar været udover f sene og i Kongens anden tjeneste - hvorved al husreparation, gjerdes opreisning o.s.v. er opsat saa at den mere dertil nu udkræves. las ved. las ski. tylt bygn.tøm Ekloen (Nordre og søndre, Lars, Aage og Peder) 2k 2h k Landfald (Peder) 1 8 8' Jærmstad(Øvre og nedre, Jacob, Hans og Lars) 5 30 30 Faaren(øvre og nedre, Anders og Ole) 20 10 Folioen(Lars) Breding(østre og vestre, Ole og Ole) 10 Stubskind(østre og vestre, Jacob og Lars) 20 Trygstad(Store og lii Le, Marit og Nila) 2 20 20 Stor-Vuku (Ole) 2 10 10 Denne ansøkning er efter supplikantens anmodning deres ord og tale paa det aller underdanigste opsatt og skrevet af mig. R. Parelius Dreyer, resider, kapellan i Verdalen
---- 605 SS-B ---- Over hosfølgende ansøgning fra gaardmændene Lars og Peder Eklo m.fl. bønder i Stør- og Verdals fogderi om bekræftelse af deres formente rettighed til hugst til husfornødenhed uden videre penges erlæggelse i den fredlyste Ingdalens kgl. alm. maa vi tjenlig udbede os hr. amtmandens behagelige be tænkning hvorved ansøgningen forventes tilbage, og kan vi ved denne leilighed ikke undlade at gjøre hr. amtmanden opmerksom paa at nåar kammeret i skr. av 27 oktbr. bifalt Deres forslag at lade almindingen fredlyse paa 10 aar, saa kunde dette ikkun forstaaes under den forudsetning at ingen hadde speciel ret tighed til hugst i almindingen, Thi dersom det modsatte finder sted, saa kan den eksisterende rettighed ikke tilintetgjøres, men maa virke en undtagelse i den foranstaltede almindelige fredlysning. Til befølgning velædle hr. foged Linds mig tillagte ordre i skrivelse under 30te septbr. sistleden der lyder som følger: "Ved tilbagesendelsen af indesluttede allerunderdanig ste ansøgning fra Lars Ekloen m.fl. om bekræftelse af deres formente ret til hugst uden pengers erlæggelse i Indals kgl. alminding vil lensmanden snarest mulig med dele mig deres erklæring, hvorunder maa paalyses: a. Hvorvidt supplikanten maatte have nogen speciel ret tighed til hugst i Indalens kgl. alminding. b. Efter anstillet undersøgelse i almindingen i over- værelse af 2de kyndige mænd hvorvidt samme er istand til fremdeles at kunde uden at bli ruinert, taale at afgive den aarlige ansøgte hugst, hvilken under søglese med henayn til ansøgningens 3dje post ikke maa skje fra et enkelt synspunkt men paa ethvert sted i den hele almindlngsstrekning hvor skov findes. c. Om supplikantenes gaarde er skovløse og om deres hus og gjerder trænger til den ommeldte reparation m.v. d. Om i almindingen findes vindfældte Om i deslige forsyrede og vindfældte trær findes f. Om i prsstegjældet ellers i almindelighed er fattelse paa træmaterialer til at kunne erholde mod betaling." Paa grund av det hele blir følgende min allerunderdanigste besvarelse -- Til a. Staar eie i min magt aa besvare, da supplikantenes rettighed er mig übekjendt.
---- 606 SS-B ---- Til b. Saa befindes hinnævnte alminding overalt meget øde lagt og skammelig udhugget paa de fleste steder Til f. Da er fattelsen meget stor over Verdals præstegjæld paa træmaterialer af alle slags, men allerhelst af bygningstømmer. Thi selveierne tiltrænger seiv sin skov, ligesaa hos proprietærene og sageierne blir ikke mange hjulpne. Altsaa blir langt større antall enn supplikantene høist trængende for træmaterialer. Da kammeret efter dem af fogden Lind meddelte extract af den i 1787 afholdte befaringsforretning over Indalens kgl. al minding maa anse opsidderne paa de skovløse gaarde Eklo, Landfald, Jærmstad,Faaren, Breding, Folioen, Stubskind, Trøg stad, og Stor-Vuku som fortrinlig berettigede fremfor den øvrige almue til skovhugst til husfornødenheder i Indalens fredlyste alminding, saa maa vi tjenligst anmode hr. amtmanden om aa foranstalte at bemeldte gaardes opsiddere efter deres ansøgning af 25. juni f.aa. hvorover vi har mottatt hr. amt mandens betænkning af 29. novbr. sidstl., erholder udvisning i Indalens kgl. alminding paa det hustømmer m.v. som de saavel nu som i fremtiden maatte opgive og efter omstendighetene godtgjøre at behøve til husfornødenheder, dog saaledes, i overensstemmelse med hr. amtmandens forslag at ingen friske eller paa roten staaende trær udvises, saalænge det til et hvert nødvendig brug finnes tjenlige, nedblæste eller for tørrede trær. Hvilket hr. amtmanden vil behage at tilkjende gi supplikantene som svar paa forbemeldte deres ansøgning.
---- 607 SS-B ---- Statsarkivet i es*on9-fieim J. nr. 1276/194.9. Utskrift KK/SN. av pantebok litr. D (ISOO - 1S12) for Stjør- og Verdal soren skrivar!, autotisarrt s.desember 1799» 729 No. 5. n — 14. st£. a6s.F VI R. 1810. Autoriseres for lSll.og) Christen ' \ ———^-__ betales med en halv Deel meere. °endekke. Blom. , T , ~,.,, Lie. - ' Joll an MUller glør vitterllgt: at have til Finnen Jonas Mortensen bøxlet, ligesom jeg herved Fæster og Bøxler ham til Bue-Havn for sine ejende Reens Dyhr følgende Strækning paa min ejendom 1 Wærdahls Fieldene, nemlig fra Skiakkerdahlen op efter til Snaae Fieldene, til Svensk Grændsen og mod samme forbie Straadølen paa Nordre Side Wærre-Våndet, derfrå i Søer forbie Jnd-Vandet, viidere Vest efter paa den Strækning af Field, som tilhører mine ejende Suul Gaarder og Stormoen til højeste Pyndt paa Jndahls Kleeven, samt derfrå tversover til Sohiekerdahlen hvor man begyndte, dog enhver andens Lovlige Ret og o rugg _ Ret ± denne Field-Strækning uforkræn ket. I Aarlig Afgivt leverer Jonas Mortensen frit til mig eller efterkommende Ejer, 1 er En Reens-Dyr Laar-Steeg ved et hvert Aars Udgang under Fortabelse af denne Bøxelseddel som ellers gielder for hans Levetid.- Marltvold, den December 1811.- MUller (L:S:) Paa en ligelydeb.de Gienpart er saadan Reversal Paategning: Jeg vedtager forestaaende Bøxel-Seddel, som overeenstemmende med vor muntllge Foreening, og følgelig forbinder mig til at levere ethvert Aars December Maaned paa M ar itvold eller hvor Landdrotten Boer 1 Reenlaarsteeg - Under Fortabelse af denne Bevillings- Saddel. Datum ut supra- Jonas Mortensen med vedholden Pen. Som overværende til Vitterlighed: Claus Hersfeldt. Jver Eliasen.-"
---- 608 SS-B ---- Lest ved vintertinget for Verdals prestegjeld den 7. februar 1312. Rett utskrift.
Trondheim, den 3* jarmar 1950.
---- 609 SS-B ---- aardbrugere som ifølge det heie amts ordre undertegnede dat. lode oktbr. 1805. 8 febr. og 5 mai 1806 har vært satt under tiltale 1) Anders Nilsen Jødsaas, 2) Anders Olsen Jødsaas, 3) Lars Larsen Balgaard, k) Lars Ellingsen Balgaard, 5) Ole Olsen Breding, 6) Ole Larsen Breding, 7) Sevald Vohlen, 8) Jon Vohlen, 9) Sergeant Ole Sæhter, 10) Morten Slapgaard, 11) Aage Mønnes, 12) Rasmus Mønnes, 13) Jacob Øfskind, 14) Erik Mønnes, 15) Jon Øfskind, 16) Baard Molde, 17) Elling Steene, 18) Lars Ekloen, 19) Jacob Jermstad, 20) Hans Jermstad, 21) Enken Stor- Trøgstad. - Af samtlige foranførte personer var ikke flere overgaatt dom end Anders Olsen Jødsaas, Lars Larsen Ekloen, Anders Nilsen Jødsaas, Elling Steene og Baard Molde, hvoraf de 3 sidstnævnte derved er blit frifundet for actors tiltale, men de 2 første derimod dømt at betale det hugnes verdi og bøder m.v. Alle de øvrige, nemlig de under nr. 3,4,5,6,7,8,9,10,11,12,13, anførte parsoner har derimod i mindelighed ret tet for sig ved at erlægge de bestemte bøder m.v. til mig, hvorfor berigtigelse ved indeværende aars contributionsregn skab skal fremkomme. Det kgl. rentekammer har under 5 mars 1811 forlangt amtets be tænkning i anl. af foged Linds anmerkning i jordebogen ved Stør- og Verdals fogderis contributionsregnskab for aaret 1808 angaaende.de deri anførte kgl. almindingers salg m.v. Ifølge deraf gir jeg mig den ære underdanigst at melde at det er udenfor al tvil at de ommeldte almindinger vil udbringes til større fordel for den kgl. kasse nåar de ved offentlig auction blev bortsolgt, da skovprodukter nu er stegne til særdeles høie priser. Men det er tillige uimodsigelig at almuens brugs ret baade derved vilde lide og bli meget indskrænket. Der gives flere eksempler paa at kjøberne af almindinger stedse søger at forhindre og betage almuen denne rets udøvelse. og det er meget vanskelig at forekomme saadant. Hertil kom mer at det er at befrygte at egennyttige kjøbere for at berige si & snart vil borthugge almindingsskoven til skade for det al mindelige. og især de præstegjæld der har mange skovløse gaarder hvilket nettop er tilfelle i Verdalens præsteg.jæld. At fornævnte almindinger derimod i tilfelde at de ikke blev bortsolgte, aarlig skal tabe i deres verdi, dertil finder jeg ingen aarsak med mindre de ulovlig skulde bli forhuggede. Men dette kunde forekomme med fogdens og lensmandens flittige tilsyn og aarlige undersøgelser. Jeg kan derfor ikke bifalde
---- 610 SS-B ---- foged Linds forslag om bemeldte almindingers salg, men hen stiller derimod underdanigst at det maate paalægges fogden og lensmanden at have flittig og nøiagtig tilsyn med bemeldte kgl. almindinger, og at amtet maatte bemyndiges til at foranstalte aarlige undersøgelser angaaende sammes tilstand, samt at de fornødne omkostninger maatte lignes og udredes af almuen som har brugsret i almindingene. Til befølgning velædle foged Linds ordre i skrivelse under 30te septbr. sidstleden, der lyder: "Under 23 hujus har hr. amtmand Rafn saaledes tilskrevet mig: Ifølge det kgl. rentekammera befaling af 11. d.m. vil hr. fogden behagelig indhente og snarest mulig hertil indsende oplysning om følgende: 1. Om ingen af de mange almindinger i Verdalen og Stør dalens præstegjæld kunde ganske undværes af almuen. 2. Hvilke almindinger der er aldeles uundværlige for almuen. 3. Alle almindingers størrelse, betydning af skov og ungefærlige verdi. k. Om ikke almuen vil finde sig bedre tjent med at faa udskiftet visse bekvemme lodder til eiendom ide store og betydelige almindinger istedetfor den deres havende brugsret. Saasnart mulig vil hr. lensmanden meddele mig de herud inden fordrede oplysninger saa fuldstændig at ingen mangel deri maa findes ved sammes indsendelse til amtet." Paa grund af det hele blir da følgende min ringe forklaring. Til 1) Da kan ingen af de übetydelige almindinger i Verdalens præstegjæld undværes af almuen. Til 2) Da er besvart under første post, aldeles ingen almindinger. Til 3) Da befindes udi den afholdte almindingsforretning i aar 1787 den 12 septbr. efterskrevne almindinger her i Verdalens præstegjæld med sine omstendigheder, nemlig: Til 4de post. Da kan almuens mænd ei være tjent med at faa udskiftet visse bekvemme lodder til eiendom i de store almindinger. Ti da vilde disse steder snart bli tilintetgjort. Thi her er ogsaa for mange gaarde i Verdalens præstegjæld som er ganske og aldeles skov-
---- 611 SS-B ---- løse og kunde aldeles ingen private skoveiere hjælpe den trængende, ja næsten alle beboere i Verdalens præste gjæld blir snart skovløse, altsaa ser det meget ilde ud om at almuens mænd skulde bli mer indskrænket end hvad de til denne tid har benyttet sig af maatelig skovhugst i de kgl. almindinger og i de faa og ganske übetydelige bygdealmindinger saavelsom de kgl. almindinger er den staaende granskov meget fortørret og en tilstrekkelig sygelighed er i skoven alle vegne her i Verdalen. Og anmerkes endvidere at en betydelig del granskov som af hardeveir er nedblæst ligger nu til forraadnelse, saafrerat samme ikke noget snart blir tilladt af de trængende almuesjnænd aa opflikke samme. Forestaaende er den samme oplysning og min underdanigste formening som og enhver ædelttænkende vil bevidne med mig, visse bekvemme lodder til eiendom i de store og betydelige almindinger istedetfor den deres havende brugsret." Saasnart mulig vil hr. lensmanden meddele mig de her udindon fordrede oplysninger saa fuldstændig at ingen mangel deri maa findes ved sammes indsendelse til amtet." grund af det hele blir da følgende min ringe forklaring: 1) Da kan ingen af de übetydelige almindinger i Verdalens præstegjaeld undværes af almuen. 2) Da er besvart under første post,aldeles ingen almindinger. 3) Da befindes udi den afholdte almindingsforretning i aar 1787 den 12 septbr. efterskrevne almindinger her i Verdalens præstegjaeld med sine omstændigheder, nemlig: k) Da kan almuens mænd ei være tjent med at faa udskiftet visse bekvemme lodder til eiendom i de store almindinger. Thi da vilde disse steder snart bli tilintetgjort. Thi her er ogsaa for mange gaarde i Verdalens præstegjaeld som er ganske og aldeles skovløse og kunde aldeles ingen private skoveiere hjælpe den trængende, ja næsten alle beboere i Verdalens præstegjaeld blir snart skovløse, altsaa ser det meget ilde ud om at almuens mænd skulde bli mer ind skrænket end hvad de til denne tid har benyttet sig af måtelig skovhugst i de kgl. almindinger og i de faa og ganske übetydelige bygdealmindinger saavelsom de kgl. almindinger er den staaende granskov meget fortørret og en tilstrekkelig sygelighed er i skoven alle vegne her i Verdalen. Og anmerkes endvidere at en betydelig del granskov som af hardeveir er nedblæst ligger nu til forraadnelse, saafremt samme ikke noget snart blir tilladt af de træng ende almuesmænd aa opflikke samme. Forestaaende er den samme oplysning og min underdanigste formening som og en hver ædelttænkende vil bevidne med mig. Bind VI B — 39
---- 612 SS-B ---- pantebok M ( 1K63-1866 ) for Stjør- og Verdal sorer.skriveri, autorisert den 4. mars 1b63. 15. fol 56. Aar 1812 den 25— Jur.ii vare efterskrevne Cpsiddere paa Gaarder.e Wohlen, Reppe, Lundskind, begge Øfskindgaardene, tver.de Mønnes Gaarde, tvende Slapgaard, 3 Boldgaard cg Gaarder.e, forsarr.lede tiliigemed Opsidderne paa de Her. Proprie tair Kulier tilhørende 2— Levring Gaarde, foråt nær-ere bestemme den ved er. den 12— September 1707 afholdt forretning, fastsat Gr:.:ndse irr.eller. den saa kaldede Trorr.sdahls Aln.inding og Levring Saardens Kark, da Porretningen af 1787 viser, at denne Srændse skal gsa : Fra Radbrækken i Nordvæst, langs er. der værende Bisk og i Guddir.gs-Elven, men denne Bæk ikke gaaer til Radbrækken uden dannes Nordvæst derfrå af 2 — sammer.stødende smaa Bække.og der desaareage var opstaaet Ventillation orr, det rette Skillemærke, saa rr.ærkede ran en I.ir.ie ved HJælp af et Cornpas fra Rtidbrækken i Nordvæst, der gik Uge til tæt Østen for Stedet, hvor Bækkene støder tilsanunen. Efterat have tåget denne Strækning i Øiesyn blev rr.an paa begge Sider enig or;,, at Grændsen mellem den Skovr.ugst Gaard-ehe Wohlen, Reppe, Lundskind, Øfskind, Hønnes, Slapgaard, Bolgaard og Qvælstad, ere berettig ede til i Almindingen, Trorr:sdals Alminding kaldet, og Levrings Gaardens Hark, for Freir.tiden i Overensteramelse c.ed forbeceldte Forretning, bestemrrjes saaledes : Fra Radbrekker, lige i Nord væst over Stavnsrr.yrer. og mit i Alraindingsb»kken, oer hvor de 2— srr.aa Bække ved Enden af ber.eldte Stavr.srayr steder tilsarr.n.eri," og siden bliver Alrnir.dingsbækken Grændsen indtil der, hvor den løber i Guddings Elven. Det blev tillige fastsat. at er. lige
---- 613 SS-B ---- Linie skai ophugges fra en, ved fornsjvr.te Sted hvor de 2 smaa Bække løber sammen og danner Altnindi.ngsbffikken, staaende Furru,. som blev mærket og lige til Radbrækken, og denne Linie bliver for Freir.tiden det Hærke, so;r. skal være Rettesnor for Skov hugsten, saa at ingen af de til Scovhug i Mmindingen Berett igede hugger noget paa Hordre og iistre Siden c.eraf, nen fra falder ald Paastand paa Sfcovhugst i aen Skovstrækning, son findes paa denne Side af beir.eldte Alr.indings Bæk og denne Linie ligesom og paa den anden Side Levrings Opsiddere ikke ir.aa hugge paa den Sondre og Vestre Side deraf, saaat dette sk~l være og forbiive den rette irændse. Lette blev saaledes af alle Vedkomraende eenstemmig besluttet og til Bekræftelse under skreven. Levringen datum ut supra Cle Reppe. Ole Pedersen Wohlen. Ole Lundschind. Jacob øfskind. Jon Øfskind. Jaoob "annes. Ericfc Hannes. Aage hannes. Korter. Slapgaard. Hans Slapgaard. Lars E. Bolgaard. Lars Bolgaard. seval Bolgaard. Ole Jeren.iass: Lefring. Ole Rasauss: Lefring Her. Capitain v. Kappen paa Queletad ir.ødte ikke, men sendte paa sine Vegne sin Dreng, soc vedtog ovenetaaende Jon Nilsan Quelstad. Paa Hr. Proprietair rullers Vegne efter Puldmagt Carl Fred. Bentfe.i.- " Lest pi ekstratinget for St.ør- og Verdal sorenskriveri aen b. januar 1..64. Rett utskrift
---- 614 SS-B ---- Til befølgning Deres velædle ordre under 11te septbr. sist leden og naestefter med indesluttet ansøgning til det høie amt fra gaardmand Elev Jonsen Skrove om tilladelse at aavirke 2 tylter bygningstømmer og 2o læs brænde aarlig, det første til hans gaards huses vedligeholdelse samt de i omskrevne 5 poster til besvarelse: a) I hvilken alminding det er supplikanten attraar den ansøgte hugst, da ingen er mig bekjendt under navn af Stikkelstad kgl. alminding, b) Om supplikantens gaard er skovløs og altsaa tiltrænger hugsten c) Om Elev Skrove har lovlig adgang til hugsten i bemeldte almind d) Hvad han efter nuværende priser paa træmaterialer bør betale i recognition pr. tylt tømmer og læs brænde. Da paa grund heraf indfandt jeg mig dags dato med denne un dersøgelse og i overværelse af tvende mænd Gabriel Musum (?) og Lars Marken først hos supplikanten Elev Skrove som beretter til første post. a) At han har feil et i ansøgningen, at det skal være Leksdals alminding han ansøger om hugsten, og denne hans declaration som skriftlig følger her indlagt. b) Da er supplikantens gaard næsten skovløs undtagen lidet krat skov og altsaa høilig trænger hugsten. c) Om Elev Skrove har lovlig adgang til hugsten i bemeldte alm. da er samme mig übekjendt, men at han tiltrænger hugsten er alle bekjendt, og til d) da kan denne alminding gjerne taale saadan smaa aavirkning 2-3 aar som supplikanten ansøger om. e) Og siste post synes billigst efter denne tids? 1 rd. pr. tylt bygningstømmer og 12 s.pr. læs brænde at betale i recognition. Saa paa muligste maate forrettet og undersøgt bekræftes under min haand og de tvende mænds underskrifter. 1812 oktbr. 17. Skrivelse fra foged Lind til amtm. Rafn. Ved hoslagt at tilbagesende Elev Jonsen Skroves ansøgning forsynt med Deres høivelbaarenheds paategning af ste f.m. om tilladelse aarlig at hugge 2 tylter bygningstømmer og 2o læs brende i Stikkelstad, skal være Leksdalens kgl. alminding, lar jeg tillige følge lensm. Hægstads derover indhentede erklæring med deri paa beropte bilag. Da det derved er oplyst at supplikantens gaard er skovløs, at almindingen uden forhuggelse kan taale den ansøgte hugst og almindingens befaringsforretning begynt 12te septbr. 1787 viser at Skrovegaardene har adgang til Leksdal alminding gjennem sæterbruk, saa turde jeg underdanigst henstille det ansøgte til indvilgelse for indeværende aar, dog saa at hugsten skjer efter lensmandens udvisning og imod at tømmeret bevislig anvendes til supplikantens huses reparation. I tilfælde af recognitions svarelse formener jeg at samme bør bestemmes til 3 rd. pr. tylt tømmer og 12 s. pr. læs brænde i forhold til nærværende priser paa træmaterialer. Dette til erklæring jeg ikke har skullet forbigaa med like underdanigst at meddele.
---- 615 SS-B ---- 1812 oktbr. 21. Skrivelse fra amtm. Rafn til rentekammeret. Fra gaardmann Elev Jonsen Skrove af Verdalens præstegjæld er Indkommet hosfølgende ansøgning om tilladelse til skovhugst i Leksdalens kgl. alminding. Med foged Linds vedlagte i den an ledning indhentede erklæring er det oplyst at supplikantens gaard er skovløs, at han efter den i aar 1787 afholdte befaringsforret ning har adgang til Leksdalens kgl. alminding og at samme uden at forhugges kan taale den ansøgte hugst. Jeg henstiller derfor underdanigst om det i overensstemmelse med det høie kollegii skrivelse af 29 septbr. 1810 maa tillades supplikanten at hugge aarlig i 2 aar til hans huses reparation m.v. efter anvisning af bemeldte alminding to tylter bygningstømmer samt at tåge 2o læs brænde af nedfaldne og utjenlige trær imod rekognition af 3 rd. pr. tylt tømmer og 2k s. pr. læs brænde. Iste nordenfjellske kontor for 1812. Journal nr. 757. Rafn, amtmand indsender ansøgning fra gaardmand Ellev Jonsen Skrove om tilladelse til skovhugst i Leksdalens alminding. Amtet indstiller at han maatte tilstedes den skovhugst i 2 aar til hans huses repara tion samt imod en viss recognition. Dato: 21 oktbr. Innkom 7 novbr. Kollegii resolution: Naar han er berettiget til hustømmer kan det tilstedes ham endog uden rekognition. Eksp. Tilskr. Amtet den 21de november. Dersom besidderen paa den skovløse gaard i Verdalen præste gjæld der efter den i sin tid til kammeret sendte beskrivelse over almindingene i Stør- og Verdalens fogderi har sæterbruk i Leksdalens alminding, ikke tillige efter Lovens 3-12-6 kunde være berettiget til deri efter udvisning at foreta skovhugst til husbehov uden recognitions svarelse, da kan den af Ellev Jonsen Skrove ansøgte hugst i bemeldte alminding tillades ham efter hr. amtmandens skrivelse af 21 f.m. imod deraf at svare den fore slaaede recognisjon 3 rd. pr. tylt og s.pr. læs brænde. Og hvorefter hr. amtm. vil behage ai tillægge fogden Lind den for nødne ordre samt underrette oss om udfaldet.
---- 616 SS-B ---- Leksdals Almin d jng. (Bilag nr. 28 til fogedregnskafc>et for 1813.) I anledning af gaardmand Ellev Jonssen Skroves ansøgning om hugst til husbehov i Leksdalens kongelige alminding og de oplyste omstændigheder ville hr. foged i overensstemmelse med det kongelige Rentekammers skrivelse af 21de november sidstleden foranstalte fornævnte gaardmand Ellev Jonssen Skrove udvist i 2 aar i bemeldte alminding aarlig 2 tylter bygningstømmer og 2o læs brænde af nedfaldne og utienlige træer imod recognition af 3 rd. pr. tylt tømmer og 24 s. pr. læs brænde som hr. foged behagelig ville indfordre og beregne til indtægt i Deres aller underdanigst aflæggende regnskaber. Nordre Trondhiems Amtmandskab den 11te januarii 1813- Rafn.
---- 617 SS-B ---- Avskrift av avskrift M 3203 No 2. CR. Sexten Skilling. O.R. Schøyen 18^5. Udskrivt Bernhoft af Stør- og Wærdale Sorenskrlveries Skjøde- og Panteprotocol Litr E. forsaavidt betræffer efterstaaende Document, der er er thlng- lyst 3 M December lSlé. No 1. CR. 4-1 Rb ski: N:v: ) Aar 1816, den l6 H July, bleve vi 1816. ) undertegnede Opsiddere paa G-aarden Rougtved. Beck. ) Storstad, beliggende 1 Wærdalens Præstegjæld, Stør- og Wærdahls Fogderie, enige om lndbyrdee, i medtagne lovfaste Mænds Overværelse som Vldner, at dele Skov- hugsten i vores fælleds Udmarker;,og vare vi da ved eamtlig Overlæg og endelig Beslutning bleven saaledes enige: 1. Deles Gaardene Storstads Udmarkers Skovhugst, som hldlndtil haver været fælleds, i tvende lige Dele imellem Opsidderne Ellev Gudmundsen paa den ene Side, og Ole Olsen og Peter Henrlcksen paa den anden Side saaledes nemlig: a. Første og øverste Mærke tåger sin Begyndelse ifrå Øster Rak-VeJ og 1 sydost derfrå i en BJerghammer, kaldet Assphaug-Rammeren, og tvert op derfrå i sydost til Fjeld-Vahlen i en med Kors mærket Grantræe. Andet Mærke begynder i Korpberg-Løften i en Rift der opigjennem BJer get og derfrå i sydost til Fjeld-Vahlen. Tredie Mærke gaaer fra Klølven og i højeste Skalhaugen. b. Første og nederste Mærke tåger sin Begyndelse fra Sørlle-Bomfæstet og gaaer derfrå i en med Kors ihuggen Gran ved Smaamyr-Kanten. Andet Mærke gaaer ifrå det fremme ste Sveddle-Haug og til en meget stor Steen
---- 618 SS-B ---- som lader sig bevæge - og derfrå 1 Øster midt i højeste Flaae. 2. Deles igjen den ene halve Udmarkers Skovhugst atter i 2" lige Dele imellem Opsidderne Ole Olsen og Peter Henricksen Storstad, llgeledes efter deres egen Overenskomst og bedste Skjønnende saaledes, nemlig: a. Første og øverste Mærke tåger sin Begyndelse i fra Medti-Rakbækken og sydost i FJelde-Vahlen. Andet Mærke gaaer i fra nederste Lilleskyd Fossen og i sydost derifrå til Lilleskyd-Kløften, ellef der hvor Lilleskyden deler sig i to, gaaer derfrå i sydost i Fjeld-rVanlen, b. Tredie og nederste Mærke gaaer 1 fra Kringeluddur-BJerghammeren og derfrå i sydost til Smaamyr-BJerghammeren, hvor Kors i en Gran blev ihuggen. Fjerde Mærke tåger sin Begyndelse ifrå BJørnmæhl- BJergskrøvlen og derfrå i sydost til Flaae-Vejen i en med Kors mærket Gran. Endelig er her for uden an førte, den saakaldte Jeilvold; eller et übetydeligt Stukke Jord, som ligger nærmest ved Gaarden, som til Samllngsplads for Storstads Opsidderes Chreature, er med fælleds Samtykke, bleven uddeelt til fælleds Benyttelse. Saaledes i all Enlghed og med vores bedste Overlæg til vor fælleds Nytte at være passeret, bekrefter vi med vore samtllge Underskrifter og hostrykte Signeter. Storstad, den l6 M July lgl6. Ellev Storstad. (L.S.) Ole Olsen Storstad, m.p.P. (L.S.) Petter Henricksen, m. p.P. (L:S.) Til Vitterllg- hed, som overværende ved Mærkernes Opgaaelse: Christopher Holmen. Erick Larsen Røe, m.p.P. John Larsen Nesset, m.p.P. Forestaaende Deling approberes herved, saaledes at hver af Lejlendingerne har sin Skovhugst i den ham tildeelte Andeel hvad af Udmarken, samt at denne Skovhugst indskrænkes til/efter Loven er Lejlendinge tilladt. Tronhjems Stiftsdirectlon, den 27" August lgl6
---- 619 SS-B ---- Fred. Trampe. Bugge. Udskrlftens Rigtighed bekræftes. Stør- og Wærdals Sorenskriverle, den 30te October l&k-$. Klykken. (L.S.) Herfor tilkommer mig for Beskrlvelse " Bekræftning u stempl. Papir tilsammen Herpaa betalt Rest skriver sexten Skilling Klykken." Rett avskrift. Trondheim 11. november 1955- Alf Kiil sign. statsarklvar. Rett avskrift: 1
---- 620 SS-B ---- I sagen blev saaledes: KJENDT FOR RETT De under denne sag tiltalte personer som bevislig uden utvisning har forøvet hugst i den staten tilhørende og i Wærdalens præstegjeld beliggende Ingdals alminding, bør til statscassen betale værdien af det aavirkede efter den samme såtte taxt og landnåm således som følger, nemlig:
Anders Nielsen Jødsaas for 6 læs smaat langtømmer eller 5 tylter sagbord, 15 rbd.N.V. eller 1 daler 2 ort 12 skl.spesies, og i landnåm ligeledes 1 rd. 2 ort 12 sk.species. Ole Thomassen Jøds aas k rbd.N.V. eller 2 ort species og i landnåm ligeledes 2 ort species. Enken Malena Mønnes for 6 læs brænde 3 rbd.N.V. eller 1 ort 12 sk.species og i landnåm ligeledes 1 ort 12 sk.species: Rasmus Johnsen Mønnes for 6 læs brænde 3 rbd. eller 1 ort 12 sk. species og i landnåm ligeledes 1 ort 12 sk.species. Erik Inge brigtsen Mønnes for 6 læs brænde 3 rbd.N.V. eller 1 ort 12 sk. species og i landnåm ligeledes 1 ort 12 sk.species og Hans An dersen Slapgaard for lo læs brænde 5 rbd.N.V. eller 2 ort 12 sk. species og i landnåm ligeledes 2 ort 12 sk.species. Hvorimod det aavirkede tilkjendes dem som eiendom. Saa bør og samtlige disse tiltalte en for alle og alle for en betale de af denne sag lovlig flydende omkostninger, hvorunder indbefattes foruden anordnings messig skyds og diet til actor og dommer efter indgivende og af øvrigheden approberende regninger til defensor for diet 5 spd. 3 ort, for skyds 3. spd. 2 ort, tilsammen 9 spd., og i salarium 5 spd., samt til stevnevidnene efter lovlige regninger. De til talte Peder og Aage Tørressønner Ekloen, Morten Olsen Slapgaard, og Lars Larsen Balgaard bør for actors tiltale i denne sag fri at være. Det idømte udredes på den maade som brugelig er i Ju stissager efter at denne Dom er lovlig forkyndt. Conform protocollen testr. Lie. Skrivelse fra 4de Departement 1818 april Endskjøndt den i vedlagde Nordre Trondhjems Amts skrivelse af 18de f.m. med hosfulgte underretsact omhandlede sag i sin tid er beordret anlagt af dette Departement, anser man sig dog ikke bemyndiget til, da Statens almindinger ere henlagde under det ærede ste Departements ressort, at afgive den af amtmand Elster forlangte bestemmelse om enten ved benævnte underretsdom skal acquiesceres eller ikke, ihvorvel man efter de oplyste omstæn digheder ikke skjønner at der er nogen grund til at appelere sagen, men maa tjenstligst overlade til velbemeldte Departement nærmere at meddele Nordre Trondhjems Amt det fornødne i denne anledning.
---- 621 SS-B ---- 1818 april Skrivelse fra ste Departement Ved herhos at tilbagesende Deres skrivelse af 18de f.m. hertil indkorane Underrets Domsact afsagt 25de october f.å. i sagen anlagt efter ordre fra Departement mod endel almuesmænd af Værdals præstegjæld for forøvet ulovlig skovhugst i den Staten tilhørende Indalens alminding skulle man herved tienstlig til videre behagelig forføining tilmelde, at man er af den formening at det må have sit forblivende med den afsagde dom, hvorved de angjældende have acquiesceret.
---- 622 SS-B ---- Statsathivet i $zondbeim J.nr- 1276/1914.9. Utskrift EK/SN. av pantebok litr, G ( 1828 - 1837 J for Stjør- og Verdal soren skriveri, autorisert 8« januar 1828. • 144- „No. 17. N 0.20. C R. 285 Specier ) Lars Lie Sorenskriver og Auctionafor- I?? 8. ) Rougtved, calling. ) valter i Stør- og Wærdalen, glør vit terligt: at Aar 1819 den 114.de August holdtea I4.de og 3 ids te Gangs Auctlon over endeel Jordegods og Saugbruge afgangne Proprietair Christen Johan Mullera Sterbboe tilhørande i VferdalensPræstegjeld, Stør- og Wærdals Fogderie beliggende, nemlig : Wangstad MN0.38 af Skyld 1 Spand Westre Gudding No-14.3 af Skyld 1 Spd 2 Øre 3M£ østre Gudding No. 14.3 af Skyld 1 Spd 2 Øre 2 Mjc: Lefring N 0.1414 af Skyld 1 Spand 14. Market: Befring N 0.1414. af Skyld 1 Spand 14. Markf: Nordre Holmen No. 80 af Skyld 2 Spand. Stene No. 85 af Skyld 1 Spand 12 M£: Qvelloen No. 18} & 1814. af Skyld 1 Spand 1 Øre 1J Kje- Tromsdahlen No. 18l & 182 af Skyld 2 Øre 6 Marklaug. Dlllan No. 179 af Skyld 2 Øre 12 Mf Aarstad 168 af Skyld 2 Øre 12 Mf. Aarstad No. 168 af Skyld 1 øre 6 Markf: Aarstad No. 168 af Skyld 1 Øre 6 Mf: Lindsæth No. 262 af Skyld 14. Marklaug, Qvelmoe N 0.260 af Slkyld 2 Marklaug Qvelmoe No 260 af Skyld 2 Mf:, Mithjelden eller Westerhjelden No. 107 af Skyld 1 Spand 3 Marklaug, /Jsterhjelde Mat.No. 102 af Skyld 2 Spand, Sæther No 221 af Skyld 1 Øre 12 Marklaug, Øvre Green No. 219 af Skyld 1 Øre 12 Mf: nedre Green No. 227 af Skyld 1 Øre. Saugvolden af Skyld 1 Øre, Stor-Lang4ahl No. 195 af Skyld 2 Øre- 20 M£: Lerseth No. 218 af Skyld 1 Øre 12 Mf, Snedkermoe No. 266 & 267 af Skyld 6 Mf, Julnesset No. 265 af Skyld 2. Markf: Klippen No. 263 af Skyld 2 Mark/: No. 268 af Skyld 2 Mf. Gttermoe af Skyld 14. Mf, Helgaasen No. 26l af Skyld 14. Mf, Silgaasen No. 2614. af Skyld Markjjc Lerhoug eller Holmen No. 185 af Skyld 1 Spand 12 Marki: Saugkjønnen No- 269 af Skyld 6 Marki: Kjesboen N 0.230 af Skyld 1 Øre, Marken No. 231 af Skyld
---- 623 SS-B ---- 12 M£:, Marken No. 2JI af Skyld 12 M£. Marken No. 2i|2 af Skyld Q Markfc.Kusumaæther af Skyld 3 Marki: Aasen No. 220 af Skyld 2 øre, Splstuen No. 214-9 af Skyld 16 Mjc. Sulatuen No. 250 & 251 af Skyld 16 Mf. Østgaard Suul No. 255 k af Skyld 1° Markjc. Tomte Suul No. 2514. af Skyld 12 Mf. Westgaard Suul No. 214.5 af Skyld 12 Mf, Kalgaard Suul No. 255 <x 256 af Skyld 16 Mf. Brenne Suul No. 252 af Skyld 6 Mi. Brenne Suul No. 252 af Skyld 6 Marki: Lillemoe No. 253 af Skyld 12 Marki: Stormoe No. 253 & 259 af Skyld 12 Marki? Ingdahl No. 171 af Skyld 2 Øre S Marki: Ingdahl No. 200 af Skyld 2 øre 1+ Mark):. Ingdahl No. 199 Af Skyld 1 Øre 18 Marki: Skaughoug No. 170 af Skyld 1 Øre 3 Mf. Skaughaug No. 170 af Skyld 1 Øre 3 Mf, bolden No. 205 af Skyld 1 øre 12 Mf, Klukken, No. 191 af Skyld 1 Spand, .Lille-Langdahl No. 237 af Skyld 8 Mf. Landskyldparter: I Skraave 1 Spand I Sørager 2 øre 1+ Mf I West grunden 1 Øre &k Mf. I Næss 23 Marklaug, I Oppem 20 Marklaug. Grundfos Saugbrugi Wangstad Saugbrug, Langdahls Saugbrug, Nedre Holmens Saugbrug, d- eller Dillans Saugbrug, Levrlngs Saugbrug, Et Stabelrum og Bordhave ved Wærdalsøren. En Bomtrosse med Fæste til a rundfos Saugbruge. Juldals eller Wæra Almlndlng. Westre Holmlie Matr.No. 37, af bKyld ISpand 1 Øre 12 Mf, Holmlia N 0.37.37 af Skyld 1 Spand 1 Øre 12 Mf. Kulslien No. 193 af Skyld 1 Spand, Ørtugen No. 239 af Skyld ° Mt. Aakervolden No. 214; af Skyld 3 Marki: No. 233 af Skyld 1 øre, Hjelemoe No. 2314. af Skyld 1 Øre, Skjekermoe No. 2J+l af Skyld 6 Marki: Næsaet No. 236 af Skyld 13 Marki:Mæhlen No. 214.3 af Skyld 6 Marki: Grundfos 217 af Skyld 1 Øre Moen af Skyld 1 Øre 12 Mf Overholmen + ) No. 203 af Skyld 1 Øre, Overholmen No. 201; af Skyld , Bjerken + ) Skylden No. 2l+B af Skyld 1 Øre . Landskyldrettighed: I Leerhaugen af Skyld 1 Øre. Bredding af Skyld 12 Mf. Stubsklnd af Skyld 6 Mf. Grundfos eller Foanæsaets Saugbrug, tilllgemed det sædvanlige Stabelrum 1 Fjæren ved Stornøstet paa Gaarden Marltvolda Grund, Bjør-stad No. 189, af Skyld 1 øre 6 Mf. paa føl^ende Condlt loner 1. Elendommene aælgea med de samme Rettlgheder og Forpligtelser
---- 625 SS-B ---- de Ved Auctionensforretningen blev 1±- Post i foranførte Konditloner forandret derhen, at alle Skatter, Udgifter eller Byrder, som med Godset maatte være forbundne, blive af vedkommende Kjøbere, at udrede fra lndeværende Aars Begyndelse, lmod at Kjøberen eller Kjøberne ogsaa for dette Aar hæver Landskyld og alis andre Ret te tlgheder deraf. Ligeledes blev 5~ Post, som ved nærværende Auctlon overflødig, forblgaaet. Paa disse Konditloner blev Hr. Fuld mægtig Støp pr. Kommissionair Høistbydende med 28»74-9 s P d og nød Tilslag, hvorhbs han har forbeholdt sig nærmere at opgive den rette Kjøber, og da han senere har opgivet, hvilket ved Eragtning inden Skiftet af Iste November 1820 er antagetjat Kjøbet skede for Hr Grosaerer Hilmar Melncke og denne nu har forlangt Auctionsskjøde sig meddeelt, saa er det jeg herved paa Embeds Vegne 1 Overenstem melse med de om Auctlonsvæsenet gjeldende Love, samt paa foran staaende Konditloner tilskjøder velbemeldte Hr Grosserer Hilmar Melncke de forannsvnte og specificerede Eiendomme med paastaaende Huse og alle Til- og underliggende u erligheder for de budne 28,7i|-9 Spd, og nåar han med Incassator 3 herpaategnede kvittering godtgjør at disse otte og tyve Tuslnde, syv Hundrede ni og fyrge tyve Speciedaler, tilligemed Omkostningerne ere betalte, maa han bemeldte Eiendomme eie, bruge og som sin fuldkommen Elendom be- holde, alt som meldt i Overenstemmelse med Konditionerne og med den Ret og de Rettigheder som afgangne Proprietair MUller og senere hans Boe dem elet haver, hvilket Sldste hjemler Kjøbet efter Loven. Lette til .bekræftelse under min Haand og Embeda Segl. Stør- og 1/féerdals Sorenskriverie, 27de September 1828» Lie. Til mig som Incassator har Hr. G ro33erer Hilmar Melncke aflagt Rigtighed for indbemeldte Kjøbesum paa den Maade, at han seiv tilsvarer alle de Udlægge som deri maatte være giorte eller gjøres, i Skiftet efter Proprietair Mttller.Yfeerdalen den 29de September 1828» Stør- og Wærdals Overformynderie har intet at erindre mod dette Skjødes Thinglysning. Thingstedet Husebye den Jdie October 1828» Lie."
---- 626 SS-B ---- ■'-■est ved m&nedstinget den J. oktober 1828- Rett utskrift. Trondheim, den 3 nuar 1950 r. * statsarkivar
---- 627 SS-B ---- J.nr. 389/1950. KK/MA. av pantebok litr. G (1328 - 1837) for Stjør- og Værdal sorenskri veri, autorisert den 8. januar 1828. Fol. 388^ N— 121. CR 295 Spd. ) Anne ferie sal. Meincke fød Ihonning 21 P ) med Laugværge gjør herved vitterligt at 1832. ) _, „ ~. ) have solgt, ligesom leg, som testamen- Rougtved, Malling. ( ° ' ° ) tarisk Arving efter min afdøde Mand Hilmar Meincke herved sælger, skjøder og afhænder fra mig og Ar vinger, til H— Grosserer Nicolay Jenssen her af Byen, efterføl gende, mig tilhørende i Wærdalens Præstegjeld Stør- og Wærdals Pogderie beliggende, Jordeiendomme med mere, nemlig: med Bygsel og landskyld: 43. Westre Gudding - - - - 1. 2. 3 43. Østre Gudding - - - - 1. 2. 2 østre lefring - - - - 1. "- 4 44. Westre lefring - - - - 1. "- 4 80. Nedre Holme - - - - - 2. "- " 85. Søndre Stene ----- 1. "-12 J|Jj Qvelloen 1. 1.13
181. Tromsdahl ------ "- 1. 3 182. Tromsdahl østre - - - "- 1. 3 179. Dilian - - - Spand - "- 2.12 2.12 ) Aarstad -______■_ 2.12 168) Aarstad _____ ?_ 1. 6 ) Aarstad nordre ------ 1. 6 262. lindseth -----__"_»_ 4 or 0 ) Qvelmoe ------_"_»_ 2 u ) Qvelmoe "-"- 2 n _ n _ 0 219. Over Green -------- 1.12. 227. Nedre Green -----?_ 1, »_ Aflyst Panteretten, Saugvolden -----_"_ 1. »_ see litr I Pol 757{ 195. Store langdahl ----"_ 2.20. test 218. lerseth ------- »_ 1.12. 218. Lerseth ------- »_ 1.12. 267. Snedkermoe ------»_»_ 6. 265. Juulnesset ------ "_"_2 263. Klippen "-»_ 2 268. Brataas ------- ■_ "_ 6 Bind VI B — 40
---- 629 SS-B ---- og Hjeldens. Landskylds Rettigheder i Bredding 12 mft, i Stuba kind 6 Marki:, Wæra eller Juldala, Ina eller Suula og Indals Allmin dinger, Bordhave og Stabelrum paa Wærdalaøren paa Maritvolda Grund.- Med alle de, diaae Eiendomme til eller underhørende Pladaer ( af hvilke flere ved den nye katricul ei<e akyldaatte ) tilhørende Ret tigheder, Herligheder, udestaaende Pordringer, aaavel efter Obli gationer som Boggjeld, hvilke ifølge overleverede Portegnelaer udgjøre Spd: 564 og Spd: 2078. 92 sk., Beholdninger, Inventarier etc:, Intet undtaget tilsammen for Kjøbesumma Spd: 32,000, aiger Tredive og To lusinde norske Speciedaler, hvilken Xjøbesum er mig godtgjort ved at H— Nikolai Jensen har overtaget min første Pri oritets Gjeld til den norske almindelige Enkecasse for 20,000 Sped, og hana Pante-Obligation af Dags Dato for 12,000 Sped: med Pant efter nysnævntå\2G,oCo Spd: i samtlige ovenfor specificerede Eien domme, thi skal samtlige disse Eiendomme med lige Het, Hjemmel og Adkomst, som de af mig og afdøde Mand have været eiet, for Efter tiden tilhøre H— Nicolai Jensen og hans Arvinger. Trondhjem den 27: October 1832.- Anna Marie sal: Meincke. Som laugvsrge: lor. Johannaen. " lest ved månedstinget for Verdal, Skogn og Åsen tinglag den 7. desember 1832. Rett utskrift.
---- 630 SS-B ---- 1837, april 14. Skrivelse fra Iver Pedersen Qvelloevaldet til foged Ridder Bye. Da undertegnede, i afgivte Aars Høst, blev berøvet mit Livs ophold ved Nattefrost, og jeg desaarsage med en talrig Fami lie er i høieste Grad udsat for Hungersnød, og da jeg saavidt mulig, på en ærlig Maade ønsker at kunne opholde mig og Mine, så skulde jeg herved vove ærbødigst at ansøge om Tilladelse til at tåge 12/tolv/Saugtømmergraner i Hoaas-Alminding for deraf ved Plankeskur at tilveiebringe nogle Levnetsmidler. Imidlertid beder jeg, at denne min Dristighed ikke ugunstig maatte vorde optaget. 1837, mai 19. Skrivelse til lensmann Rygh. Av vedlagte skrivelse av l4de forrige Maaned vil herr Lensmanden erfare at Huusmand Iver Pedersen Qvelloevaldet an holder om Tilladelse til at hugge 12. St. Sagtømmerstokke i Hoaas Alminding til Plankeskuur. I Anledning heraf vilde Hr. Lensmanden behage at oplyse Fogderiet: 1. Om almindingen taaler denne Hugst uden at skades ? 2. Hvormeget Angjeldende formenes at burde betale pr. Stok i Skovleie eller Recognition til Statscassen. 3. Om Angjeldende befinder sig i så fattige Omstændigheder som antydes i hans Brev, og af hvor mange Eenster hans hjemmeværende Familie bestaar? 4. Om heele Avlingen på Pladsen som han beboer ødelagdes for- rige Aar? 5. Om angjeldende ellers er en ordentlig og Strebsom Mand? 1837, juni 20. Skrivelse fra lensmand Rygh til foged Bye. Foranlediget av Deres Velbaarenheds ærede av 19de f. md. og ved at remittere det dermed mottagne Andragende fra Iver Pedersen Qvelloevaldet om at foretage en Hugst i den Staten tilhørende Hoaas alminding er jeg saa fri, efter i den Anledning at have anstillet den fomødne Undersøgelse at meddele følgende Oplysninger: 1: at almindingen vistnok taaler en Hugst av 12 grantraeer, da der ikke skal gi ves mange Almuesmænd, som dersteds ere brugsberettigede, men almindingen er så avsidesliggende, at det ikke formodes at an søgeren, som ei har Hæst, er istand til på denne Aars tid at frem føre sådanne Materialier. 2: Hvormeget Angjeldende skulde betale i Recognition, i Tilfælde Hugsten bevilges,maatte være avhengig av Stedet, hvor Trærne tages og Vanskeligheden ved sammes Frembringelse. Derfor synes denne Priis rettest at blive Gjenstand for Taxt under den Udvisnings forretning som ventlig vil foregaae, nåar Taxten bevilges. Under Udvisningsforretningen, som er afholdt i Anledning den Johan Molden bevilgede Hugst blev hvert Træe taxeret for 12 s. 3: Ansøgeren er vistnok i saa fattige Omstændigheder som nogen kan være, endskjønt han ikke skal have mere end kone og 2 barn
---- 631 SS-B ---- hjemme, ja jeg vil endog raade til, saafremt Hugsten bevilges, at fordre kaution saavel for den forventede Recognition som for Udgifterne ved Lensmandens ikke übetydelige og ellers besværlige Reise ved Udviisningen, thi uden Borgen faar man visst ingen av disse dele bagefter. h: at Avlingen paa Ansøgerens Plads aldeles bortfrøs i forrige aar, forholder sig ganske riktig. 5: at Ansøgeren er bekjendt for Drikfældighet og brutalitet i den Grad at han er en Udmærkelse ved alle offentlige Leiligheder. 1837, Juni 29. Skrivelse fra foged Bye til amtet. Efterat have mottaget indlagte Ansøgning fra Huusmand Iver Pedersen Qvelloevaldet, datert lk. april d.aa. om Til ladelse til at hugge i Hoaas alminding Staten tilhørende og i Værdalens Thinglaug beliggende, 12 St. Grantrær, tilskrev jeg Stedets Lensmand under 19. forrige maaned saaledes som ved lagte avskrift udviser. Herpaa modtog jeg vedlagte Skrivelse fra Lensmanden av 22. dennes som oplyser, at Skoven kan taale denne Hugst. Jeg skulde derfor ærbødigst henstille, at bemeldte Hugst vorder Iver Pedersen bevilget imod at betale Recognition eller Skovleie til Statscassen efter uvillige Mænds Skjøn, og under Betingelse av at Supplicanten erhverver en Lovlig Udviisnings forretning ved Stedets Lensmand og tidlige præsterer Kaution såvel for Forretningens kostende som Skovleien. Lensmandens Skrivelse oplyser ellers, at Supplicanten befinder sig i meget fattige Omstendigheder og at hans Aarvei aldeles bortfrøs i forrige Aar, men at han derhos er bekjendt for Drikfældighed og Brutalitet ved alle offentlige Leiligheder. 1837. juli 8. Skrivelse fra amtet til Lensmanden. Under forutsetning av at Iver Pedersen Qvelloevaldet tilveiebringer antagelig Kaution for Recognition og øvrige påløbende Omkostninger bevilges han herved under de sædvanlige betingelser at hugge 12 stykker Grantrær i Statens Alminding Hoaas kaldet i Værdalen. Recognition bestemmes av uvillige Mænd.
---- 632 SS-B ---- 1837. .juli 20. Skrivelse fra Overjæger Elias Skavhau ; til Regjeringen. I afvigte Aar blev som bekjendt for mig som for de fleste Landmænd her i egnet et ikkeubetydeligt saare svagt Aar, der saaledes for et stort gaardsbrug vil sigte til et maadelig udfald for at anskaffe det tiltrængende Korn, samt at se de øvrige Udgifter dekket. Jeg er ikke i Besiddelse av en saadan gaard der kan udbringe noget til Betydenhed av Skougen. Som mig mekjendt i Svarthoveds Alminding Staten tilhørende under Værdalens Præstegjeld skal være enddel Skoug der kunde med et svært arbeide benyttes til Saugtømmer, som Følge derav er jeg saa fri underdanig at ansøge det Høie Departement om at blive tilladt imod den bestemte Gebyrsvarelse til Staten at huge i bemeldte Alminding et Qvantum Saugtømmer av 150 Tylter skudt Tømmer, af den Længde som for nu Tiden er an tagelig. Jeg trøster mig med det Høie Departements gundstigens Resolution, ligesom og forventer vedkommende Autoriteters afgiver erklær ende Anbefaling. 1837, august 1 Det er forebragt Undertegnede at enkelte av Værdalens Almues mænd have anholdt eller anholde om, ved Bygsel, Forpagtning eller paa anden Maade, at erhverve sig Tilladelse til at fore tage Skovbrug i een eller flere af de Staten tilhørende, her værende Almindinger. For det Tilfælde at det skulde findes hensigtsmæssig for nærværende at lade noget Brug forrette i bemeldte Almindinger, tillader Undertegnede sig at gjøre det høie Amt opmerksom paa, at ogsaa han, fornemmeligen for derved at kunne forskaffe sine folk nogen Anledning til Erhverv og Fortjeneste, ønsker at erholde Tilladelse til at lade Skovhugst foretage i dem af bemeldte Almindinger, i hvilke Meddelelsen av saadan Tillladelse maatte ansees hensigtsmæssig, samt at det formentlig er rigtigst at Tilladelse til Brug i Statens Almindinger overdrages den eller dem, som, under lagttagelse av de Forskrifter som i den Anledning maatte findes fornødne, derfor vil give Staten det største Vederlag. Fremdeles tillader Undertegnede sig at gjøre opmærksom paa, at den Methode, som han, paa Grund av hvad der foregaar, maa antage at være den gjeldende, den nemlig, at der meddeles flere Individer, Gårdmænd og Husmænd, Tilladelse til Hugst av enkelte Tølvter Træer eller Tølvter Temmer i Statens Almindinger, forekommer Undertegnede at være aldeles urigtig; den er det saa meget mere for nærværende, som Landalmuen, ved at have ophevet Landskatten, har fritaget sig for dens væsentligste Bidrag til Statens Udgifters Bestridelse, og derved ogsaa, efter aJmin delig Billigheds Grundsætning, har hævet eller tilintetgjort sin Ret, - om den nogensinde havdes - til fortrinlig Adgang til Benyttelsen af Statens Eiendomme, som bør anvendes udelukk
---- 633 SS-B ---- ende til det fælles, til samtlige dens Borgeres, ikke til Enkeltes Bedste. Blandt de Grunde, som i Almindelighed tale mod Meddelelsen av saadanne partielle og übetydelige Tilladelser til Hugst, tillades det Undertegnede i Korthed at paapege: Ved underlagt at tilbagesende den med Fogderiets ærede Fore stilling av 3de dennes mottagne Forestilling fra Godseier N. Jenssen ora Tilladelse at foretage Hugst av Saugtømmer i de Staten tilhørende Indahls, Hoaas, Svarthoved og Tromsdahls Almindinger, tillader jeg mig i den Anledning ærbødigst at yttre, at jeg ingen personlig Kundskab har om Skovenes Tilstand i Almindingen, nåar undtages i Indahls, i hvilken jeg ved den i forrige Maaned paabegyndte Opgang av Mærkerne fik Adgang til at erfare, at Skoven deels av den brugsberettigede Almue og deels ved ulovlige Hugster er i den Grad medtaget, at jeg ikke indser, at der kan bevilges nogen Saugtømmerhugst uden at gjøre Indgreb i de nevnte Almuesmænds lovhjemlede Rettighed. Slig rettighed existerer ogsaa, saavidt jeg ved i Hoaas og Tromsdahls Almindinger og for at overbevise sig om at man ikke gjorde Forhindringer i disse Rettigheders fremtidige Udøvelse, var det maaske nødvendigt at anstille en formelig Undersøgelse om Skovenes Tilstand førend nogen betydelig Saugtømmerhugst bevilges. Imidlertid har jeg ladet mig fortælle av kiendte Folk, at der lang fra gives nogen betydelig Skov tilbage i disse Almindinger og hvad Ramsaas Alminding især angaar, skal der end ikke existere den fornødne Skov til Husbrug for de dertil berettigede Almues mænd. Hvad Svarthoveds Alminding derimod angaar, sk*l der,» saavidt jeg har hørt, ikke alene existere taalelig Skov, men der gives nok heller ingen Almuesmand som dertil har nogen fortrinlig lov hjemlet Adgang. Skulde det altsaa befindes hensigtpassende at angribe denne Alminding der skal være temmlig uhugget, fomemmlig fordi Skoven skal være særdeles besværlig at hente - ved nogen betydlig Saugtømmerhugst, vilde det formentlig være raadeligt at lade Hugsten opbyde ved Auction til de Høistbydende, hvorefter Staten kunde vente sig den største Gevindst og saavel den Trængende som Ikketrængende gives Adgang til Erhverv. Til dette Forslag ledes jeg saameget mere, som der gives flere, der have meldt sig til hugst i denne Alminding, hvorom jeg hoslagt ved legger et Andragende fra Overjæger Anders Schavhoug, dateret 20. juli d.aa. Dette Andragende har hviløt hos mig i nogen Tid, dels for at skaffe mig den muligeKundskab om Almindingen, og dels for at indhente nogen nærmere Oplysning om en ulovlig Hugst i Indahls Alrainidingen, som jeg imidlertid fik Underretning om, at bemeldte Elias Schavhoug skulde ha foretaget og hvorom jeg under 29de f.md. har avgivet min Indberetning. Ligeledes har Ole Faaren der ved Amtets Resolution av 13de Julii d. aar betingelsesvis blev bevilget en Hugst i Indahls Alminding, andraget om at denne Be villing maatte blive overflyttet paa Svarthoveds Alminding,
---- 634 SS-B ---- eftersom Betingelsen for førstnevnte Almindings vedkommende ei fandtes tilstede. Sluttelig kan jeg ikke tilbakeholde den yttring, at det dog synes noget betenkelig, at tilintetgjøre Almindingerne ved Savtømmerhugst, især forsaavidt disse ere beliggende til en bøygd, hvor av mer end halvdelen bestaar av skovløse Gaarder, hvis beboere omsidder visstnok vilde komme til at savne adgang til at skaffe sig det Fornødne til Huusbrug, nåar Almindingerne ere forbie. Det var uden tvil rigtigere, at Statens Overflod av Skove blev anvendt til dens egne Indvaaneres directe Fornødenhed, end at Udlandet dermed skulde forsynes. Imidlertid raaa det erkjendes, at saalenge der ikke haves et nærmere Opsyn med Almindingerne end fortiden, er det maaske raadeligt at Staten tilvender sig den muulige Fordeel, mens der er noget tilbake. Det høye Amtmandskab har tilsendt Fogderiet til afgivende Erklæring herved ærbødigst tilbagesende Andragende fra Proprietaire Jensen: om Tilladelse til at lade hugge et saa stort Qvantum Saugtømmer som maatte befindes passende i Statens tilhørende saakaldte Indahls, Hoaas, Ramsaas, Svarthoveds og Tromsdals Almindinger, under Forutsetning av at saadant maatte findes tilraadeligt. Som aldeles übekjendt om hvorvidt enten alle eller nogle av disse Almindinger kunde taale nogen betydelig Tømmerhugst, anmodet jeg lensmand Rygh at avgive Oplysning om disse Almindingers Forfatning, med Hensyn til Skov, hvorvidt de kunde avgive noget klækkeligt Aavirke og i bekr«ftende Fald hvor stort Qvantum Andrageren kunde være at bevilges hugget uden Skade for Skovene. Lensmanden har derefter indkommet med sin Oplysning og Betænkning i Sagen, hvilken hoslægges, og hvoraf gunstigst vel erfares, at Hoaas og Ramsaas Almindinger savne saagodtsom aledeles Skov, at Indahls Alminding vel endnu er forsynet med god Skov, men at samme i det sidste Aar har lidt formeget ved ulovlig Skovhugst til at der fortiden vilde være tilraadeligt at bevilge nogen Hugst, især til den Betydenhed som Andrageren tilsigter, at Svarthovets Alminding ligeledes skal være forsynet med taalelig Skov, til hvilken Alminding ligeledes skal være forsynet med taalelig Skov, til hvilken Alminding Lensmanden antager at Bøygdens Almue ikke har nogen fortrinlig lovhjemlet Adgang med Hensyn til hugst i samme. Lensmanden formener, hvis det maatte ansees for tilraadeligt at angribe denne Alminding ved nogen betydelig Tømmerhugst, samme da burde opbydes til Auction til de høistbydende, hvorved Staten kunde vente sig den største Gevindst og saavel den Trængende som Ikketrængende gives Adgang til Erhverv. Jeg er fuldkommen enig med Lensmanden udi, at det vilde være en høist betænkelig Sag at tilintetgjøre Almindingerne ved Sav-
---- 635 SS-B ---- tømmerhugst, da Bøygdens Almue, som stedse have havt Adgang til derav at forsyne sig med det Fornødne til deres Huuses vedligehold eise, og til Brændefang derved vilde komme til for Eftertiden at savne disse Goder, som det vilde være übilligt ja maaske endog urettferdig at berøve Almuen. Henholdende mig til hvad Lensmand Rygh har oplyst og formeent i saken, skulde jeg ærbødig henstille at den av Proprietair Jensen ansøgte betydeligere Savtømmerhugst i Wærdalens Almindinger ikke bør bevilges. Med Lensmandens Oplysning og Formeening i Sagen qvæstionis findes ledsaget et Andragende fra Overjæger Elias Schavhoug om at bevilges Tilladelse til mod bestemt Skovleie eller Recognition at hugge i Svarthoveds Alminding 150 Tyiter Saug tømmer av den Længde som nu for Tiden er brugelig. Da denne Alminding skal, som foranbemærket, være forsynt med taalelig Skov, og Almuen ikke have nogen fortrinlig lovhjemlet Adgang til samme, saa henstilles det til det høie Amtmandskab hvorvidt et saadant Qvantum, overensstemmende med hvad Lensmanden har formeent, kunde være at bortsælge. Det bemærkes ellers hvorledes sidstomhandlede Supplicant er iblandt de Personers Tal som have forøvet ulovlig Tømmerhugst i Indals Alminding. Mod Ole Faarens Andragende om at den ham ved Amtets Resolution av 15. Juli d.aa. bevilget Hugst i Indalens Alminding raaatte blive overflyttet til Svarthovets Alminding kunde maaske efter de oplyste Omstændigheter, ikke være noget at indvende. 1837, november 1. Skrivelse fra Amtmand Trampe til Finans- Ved underlagt at oversende Andragender om Skovhugst i Statens Almindinger i Værdalen 1. fra Proprietair Jensen om at tillades at hugget saa stort Qvantum Tømmer som Almindingerne kunde taale i Indals, Hoaas, Ramsaas, Svarthovets og Tromsdahls Almindinger. 2. Overjæger Elias Schavhoug at hugge 150 Tyiter Saugtømmer i Svarthovets Alminding. skulde Amtet ved at lade følge de fra Fogden i Stør- og Wærda lens Fogderie og Lensmanden i Værdalen indhentete Oplysninger, med Bemærkning at Proprietair Jensen har saare betydelige Skove til sine egne Eiendomme i Værdalen og at Elias Schavhoug som den der har forøvet ulovlig Skovhugst i en anden Staten tilhørende Alminding, hvorom nærmere Indberetning, nåar behørige Oplysninger er erhvervede vil indkomme, formeentlige ikke qvalifiserer sig til nogen Begunstigelse ærbødigst indstille at den ansøgte Hugst ikke bevilges.
---- 636 SS-B ---- 1839, februar 6. Portegnelse over Engeslætter og Fiskevande i Wærdalens Tinglaug hvpraf der etter fogderiets Skrivelse af 14. januar sistleden har været svaret Afgift eller Skat til Statscassen. 1. Trones hvoraf svares for 1 Fieldslætte sk 6 6 2. Ekle ligesaa 3. Østre Stiklestad. Ditto " 12 " 6 4. Hægstad. Ditto 5. Østre Lille Musem.Ditto " 3 6. Vestre Øvre Skraave.Ditto " 6 8. Østre Nedre Skraave.Ditto " 8 9. Wæstre Nedre Skraave. Ditto " 8 "30 10. Øvre Faaren. Ditto. "24 11. Nedre Faaren. Ditto. 4 12. Søndre Ekloe. Ditto. 14. Øvre Jermstad. Ditto "24 "12 15. Folloe. Ditto. " 6 16. Kraag. Ditto 17. Sundbyaunet. Svarer for et Pieldslette " 4 " 6 18. Østgaard. Ditto 6 19. Melby. Ditto I Hougsvolen under Indals Staten tilhørende Alminding I Faanetdalen i samme Alminding Ved Vangstad Sætern i Staten tilhørende Leksdals Alminding. Formodes at ligge i nordre Færens Alminding, der er privat Eiendom og særskilt skyldlagt. I Smaa-aasene ved Skrovesæteren i den Staten tilhørende Lexdals Alminding. (I Faanetdalen ved Grønningsvandet <i Staten tilhørende Indals (Alminding. ) I sidstmeldte Strækning Et saadant Slætte vides ikke at existere og har ikke idetmindste saavidt nu vides været benyttet under Nedre Faaren. Ved Grønningen i Indals Alminding. Skal ikke nu og har i Mands Minde end ikke været benyttet. I Skjækerdalen af Væra Alminding privat og skyldsat Eiendom. Paa nordre Side Hougsvolen i Statens tilhørende Indals Alminding I Faanetdalen i Statens Indals Alminding.
---- 637 SS-B ---- 21. Reppe. Ditto " 6 22. Bjørgum. Ditto " 6 23. Lundskind. Ditto " 4 24. Østre Øfskind. Ditto " 6 25. Lille Wukkue. Ditto " 8 26. Wæstgrunden. Ditto "12 27. Uldvilden. V 216.Ditto " 5 28. Østre Kiug. Ditto » 6 29. Bynen. Ditto " 4 30. Warslaatten. Ditto " 6 31. Stor Langdahl. Ditto " 8 32. Nordre Aarstad. Ditto " 8 33. Mellem Aarstad. Ditto " 9 34. Søndre Aarstad. Ditto " 8 35. øvre Skavhaug. Ditto " 5 36. Nedre Skavhaug. Ditto " 5 37. Vestre Indahl. Ditto " 6 38. Mod. Do. "12 39. Mellem Indahl. Do " 6 40. Østre Indahl. Do " 6 41. Garnes. Do " 8 42. Dillum. Do 43. Østnes. Do " 6 "28 44. Søndre, nordre, og vestre Balgaard 9 45. Kveldstad 8 46. Nordre Bye svarer for 1 Fjeldslette "14 47. Søndre Bye " 6 48. Østre Berg " 8 Alle disse sletter er beliggen.de i Faanetdalen av den Staten tilhørende Indals Alminding. I Leksdals Staten tilhørende Alminding Vides ikke at existere. I Malsaae Statens Alminding I Leksdals Do. Alminding Inden Statens eiende Leksdals Alminding. I Juldals eller Væra Alminding der er privat Eiendom og medtaget ved den> nye matriculering. I Brækfjeldet der støder op til og er skyldlagt underet med selve Eien dommen den omgrendses af Indals private alminding. I Indahls Staten tilhørende Alminding. I samme Alminding. I Faanetdalen sv Indahls•■ Statens Alminding. I Sognedalen av Inds Alminding, privat og skyldsat Eiendom. I den Staten tilhørende Indahls Alminding og deraf i Faanetdalen I Hoaas Staten tilhørende Alminding Søndenfor Kamfjeldet i Hoaas Alminding eller paa Grendserne af Skogns Alminding. I Mands Minde _vides ingen af disse Sletter at være benyttede under de anførte Gaarde.
---- 638 SS-B ---- Denne efter innhentede specielle Oplysninger og foreløbig examination affattede Fortegnelse, bedes gjennemgaatt inden nærværende Wærdals Thing. Wærdalens Thingsted 6.2. 1839 (sign.) Mttller Fremlagt og examineret inden Generalthingsvidnet for Værdalen den, 6. februar 1839» (sign.) Klykken Denne fortegnelse blev paa tinget fremlagt og eksaminert og erkjent i det hele med undtagelse av at man ikke kjendte noget til det på nr. 40. Østre Indahl anførte engslette. (sign.) Gunnar Tank Avskrift av avskrift Verdal, den 24. 1. 1980 0¥
---- 639 SS-B ---- Brevet fra Herr Forstmester Asbjørnsen; Afskrift af Skrivelse fra Forstmester Barth til Finants Departementet, dat. 29. October 1857. Do Skrivelse fra Lensmand Rygh til Foged i Stør og Wærdals Fogderi, Schive, dat. 27 April 1858. Do af Skrivelse fra Fogden i Stør og Wærdals Fogderi, til Amtmanden i Nordre Trondhjems Amt, dateret 7 d September 1858. Herfor - iberegnet Tilleg af 4 Ark Papir -" - 2 ort Wærdalsøren, den 29de October 1861 ærbødigst O. Halvorsen Betalt, thi qwitteos O. Halvorsen Gjenpart af Skrivelse fra Forstmester Barth til Finants- Departementet, dateret 29de October 1857. Ifølge Departementets Skrivelse af Gaars Dato om nærmere at erklære mig i anledning de i min Indberetning om Alminding skovene Side 83-84 og 84-85 indehoidte Ytringer, betræffende forskjellige Eiendomsindgreb i Statens Almindingskove, skal jeg herved underdaning forklare mig som følger. (Dernest følger en omtale av Røå ålmenning og Grønning ål menning, som ikke har noen interesse her.) Hvad dernest det i min Indberetning om Almindingsskovene Side 84-85 Ytrede angaar, skal jeg ligeledes tillade mig, af for nævnte mine Optegnelser at anføre følgende : "Indals Alminding. Støder i Vest sammen med Hoaas Alminding "og omgives forresten af Nikolai Jenssens Skove og Svarthoved "Alminding„ Den ved Indals-Flven paa sammes Væstside nærmest "liggende Deel af Jenssens Skow, skal egentlig høre Almindingen "til og per occupationem være tåget fra samme. Dette berettedes mig af min Veiviser N. Jenssens Leilænding Lars Tromsdal, som viste mig Stykket qvæstionis med Bemerkning, at Indals-Elven dannede den egentlige rette Grændse mellem Almindingen og Jenssens Skov. Det omhandlede Skovstykke kunde efter et løseligt Skjøn at dømme, være omtrent 1 Fjerding langt, i Begyndelsen ganske smalt, men med tiltagende Bredde, jo mere man nærmede sig Indals-Elvens Udløb. Det særdeles godlændt og bestokket med verdifuid, saavel Tømmer som Vexterskow "Svarthoved Alminding.Op tage r Høi fjeldst rakteren, überegnede "den øverste ): sydligste Del af fornævnte Indalen og omringes "af Indals Alminding, fra hvilken den paa en Strækning adskilles "ved Elven, samt Jenssens Skov, der paa Elvens østside støder "til Almindingens Nordgrændse. Den nordligste og bedste "Del af Almindingen skal paa samme Maade som ved Indals "Almindingen omtalt, være gaaet over til Jenssens Eiendom. "Det samme siges ogsaa ot være Tilfældet med de bedste Stykker
---- 640 SS-B ---- " af Ramsaas- og Hoaas Almindinger. Det fortelles tillige, at " der ogsaa ellers i Svarthoved-Alminding skal være hugget " adskilligt Tømmer for Jenssens Regning. Det omtalte Stykke af Qværndals Alminding paavistes mig ligeledes af Lars Tromsdal. Dog saa jeg samme kun poa Afstand /: omtrent i Miil, og kan saaledes ikke udtale mig videre derom, det saa skovbevoxet ud. Stykkerne qvæstioms i Hoaas og Ramsaas Almindinger viste mig min Vejviser, i disse, selvejende Gaardmand Arnt Flotten. De udgjøre disse Almindingers nordligste Fortsætte Ise, ere hvert for sig af temmelig betydelig Udstrækning (: omtrent i Miil i Omkreds ettersom det for mig saaend til :), og af samme gode Heskaffenhed, baade hvad Jordbunden og Bestokmngen angaar, som det ovenbeskrevne Stykke af Indals-Almindingen.- "Qværndals Alminding. Skoven der saagodtsom udelukkende bestaar "af Fjeldskov, strækker sig i omtrent 3 Fjerdingers Længde, -med neppe * Fjerdings Bredde paa begge Sider af Qværndalen "indtil * Mils Vej østlig for Qværnmo, hvor den støder "sammen med Jenssens Skov, som ogsaa der skulle være bleven "udvidede - som det fortælles - paa Almindingens Bekostning. "Derimod er Almindingens nederste og bedste Del bleven stserkt "medtaqet - som det siges - derved, at der i samme stadigen "har været hugget for Jenssens Regning, idet 20 o 30 lylvter " S u»rt Saugtømmer ad Gangen skal være fremdrevet. Dette fortaltes mig af min Vejviser selvejende Gaardmand og Skydsskaffer Ole Garnæs, ligesaa omtaltes det samme for mig af Jenssens Lejlending Christoffer Aarstad, der ledsagede mig til Volden, hvor Folkene, ligeledes Jenssens Lejlendinge, ogsaa ytrede sig bekjendte med Ovenstaaende. •Malsaa Alminding. Skoven er saagodtsom udelukkende reen "Fjeldskov, har kun i sin væstligste og østligste Deel, til "Nød flødbare Votérmg og ligger ' idetheletaget saa afsides, at "den ikke har været benyttet af den egentlige skovmonglende "Bygd, men kun af de, den nærmestliggende Gaarde. Alligevel "er Størstedelen af Skoven saa udhugget, at den fordetmeste "kun kan siges at bestaae af enkeltstaaende Trær. Mest skal "Almindingen - som det siges - have lidt ved Tømmerhugst for "Jenssens Regning, idet denne Bedrift, her skal være bleven ''drevet i det Store. . . .„_ Min Hjemmelsmand for denne specielle Ankepost er min Vejviser i Malsaa og Lexdalens Almindinger, Jenssens Lejlending og Flødningshusbond Gundbjørn eller Gunder Green. Forøvngt erklærede sig enhver af de navngivne Personer lalmindelighed bekjente med, at samtlige ovenomhandlede Ejendomsindgreb saavelsom ogsaa de øvrige i min Indberetnmg om Almindingsskovene lov citato anførte Omstændigheder paasagdes Jenssen ikke alene af alle hans Lei lend inger, omtrent 80 i tallet, men ogsaa af samtlige Selvejere i Wærdalens Præstegjeld. Da meest omfattende Oplysnmger i saa Henseende erholdte jeg ellers af Lensmand Rygh og fornævnte Ole Garnes. Ogsaa Handelsmand Moe i Værdalsøren blev mig - saavidt erindres af Lensmanden - opgivet som En, der skulde vide god Besked om det Foranstaaende.
---- 641 SS-B ---- Gjenpart af Skrivelse fra Lensmanden i Wærdalen, Ryfh, til Foged i Stør- og Wærdals Pogderie, Schive, dateret 27 d. April 1858. I Anledning af Hr Pogdens Skrivelse af 19d. S. H. grundet paa det Kongelige Finants-Departements Opfordring af 16d. næstforhen, giver jeg mig herved, efterat have søgt endeel Oplysninger, den Ære at meddele Pølgende angaaende de her værende Staten tilhørende Almindinger. At disse Almindinger i Aarenes Løb, have været udsatte for en utilbørlig Paavirkning, deels ved Udvidelse paa Almindingens Bekostning af de modstødende private Eiendomme, og deels ved ulovligt Aavirke, det er TJoget, som jeg stadig har hørt omtale i de flere Aar under hvilke jeg har fungeret som Lensmand her i OmEgnen, ligesom jeg derom synes at have vundet Erfaring ved Besøg i seter Almindingen. Herom har jeg udjfcalt mig til mine Foresatte ved enliver leilighed, at Almindingerne have været paa Bane, og navnlig har jeg lagt Vegt paa den Uvished, som gives om Grændserne for Almindingen, Noget, som selvfølgelig maa flyde deraf, at omtrent 80 Aar ere forløbne siden nogen Opgang af disse Merker er foregaaet, saamegetmeer som der seiv da i 1787, ikke foretoges nogen egentlig Befåring af Aastederne hvorimod hele Rettens Personale sees at have opholdt sig paa en enkelt Gaard i Thinglaget og der paa Sliunp angivet Mærkepuncter, der tildeels ere beliggende omtrent en hel Miil fra hinanden, og, som ingen nu Gjenlevende mere kan paavise. Naar nu hertil' tages i Betragtning, at de Almindingen modstødende private Eiere selvfølgelig have varetaget sine Eiendomme, medens Almin ingerne have været uden noget egentlig Tilsyn, saa er det let at slutte, hvordan dette Forhold i Aarenes Løb har udviklet sig til Skade for Almindingerne. For 100 Aar og meer tilbage, er der saaledes al Sandsynlighed for - saa gaaer og Sagnet - at Almindingerne have havt en e-anske anden Udstrekning, men imidlertid staaer dette ikke i min Magt at angive hvilke bestemte Strekninger Almindingerne efterhaanden maate have tabt, og jeg frygter for, at Hr Kand: Barth vil komme i Forlegenhed, dersom han skulde bevise sit mere bestemte Paasagn i denne Hensenede, Hans Hjemmelsmand, hvad Indals Alminding angaar, Lars Tromsdal er imidlertid død, saa at jeg for ham ikke nar lamnet erholde nogen Oplysning. Hr Barths Angave om, at Indals Elven skal danne den rette Grændse mellem Indals Alminding og N. Jenssens Eiendom, har jeg ikke hørt bekræftet af nogen lokaliseret Mand, og den strider i al Fald stik mod Befåringen af 1787. Sagen er den, at Forholdet efterhaanden og gradviis har udviklet sig gjennem en lang Aarrække, hvoraf følger, at der gives en Uvished om baade hvad der har været og er de rette Merker. Derfor hører man giennern løst Snak, da besynderligste Paastande, medens det under en retlig Behandling vil være vanskeligt at erholde nogen fast Holdepunkt. Kun deri er man ening, at Almindingerne under denne Udvikling have været den Lidende men om Tabets Udstrekning svæver Uvisheden. Hvad det ulovlige Aavirke i Almindingen angaar, da er den almxndelige Mening, at samme, især nogle Aar tilbage, foregik i større Mon, men at angive og bevise, af hvem en saadan Hugst er forøvet, og i hvilken Udstrækning samme er foregaaet, er en hel
---- 642 SS-B ---- vanskelig Sag, fornemmelig fordi, at de, der nesrmest vide Sked hiromT dels seiv ere de Skyldige og dels saa afhengige af de Delagtige deri, at det sande Forhold ikke kan bringes for Lvset, toget, som Erfaring noksom synes at have lært. Navnlig tror ier Hr Barth vil komme i Forlegeniied, dersom han skulde o-odtg øré de Indgreb i Almindingen, som han tillegger N. Jenssen; iaifald maa jeg benegte hans Berettigelse til at angive_mig som hans Hjemmelsmand for den Forklaring, som han derom angiver,_og det samme er Tilfellet med de øvrige Mænd, som i hans Beretnmg navngives, ligesom. jeg høiligen betvivler , at den Forklaring om Forholdet, som lir Barth meddeler, vil xremkomme ira Hr Jenssens Forpagterstok, dersom en retlig Forføining Forhørmg fandt Sted. Ter for min Del har kun sagt, og kan kan sige, at ulovlig_Hugst i Almindingerne har foregaaet, og at den almindelige Mening er/ at endel af dette ulovlige Aavirke er bleven k 3 øbt af og brast paa Fr F. Jenssens Brug, der ved Elvedrag staaer i For bSdelst med de fleste Almind inger. Kerved er det ulovlige Brug i Almindingen bleven lettet og befordret, og rimeligvns maa Kioberen have havt Eundskab om Forholdet, siden Sælgerne og nemlig Sans egne Folk ikke have havt Adgang til at tilveiebringe Skov fra andre Fold end Almindingerne. At Godseier N. Jenssen skulde have foranstaltet Brug for egen Regning i Strækninger som vitterlig ere Almindingen, er Noget som jeg ikke har hørt førend Fr Barth heretter samme. anden 3ar er det, at Fr Jenssen er den, som med sine Skove Ss?moLtøderAlmindingen, at han som saadan ifølge de almmdelige Omdømme har i Aarenes Løb vundet Tærræn paa Almindmgens sSostninp-. og at han i disse tilvundne Strækninger kan have ladet foretage Fugst, men her kommer man atter tilbage til den foran udhævede Uvished om, hvad der er Almindmg eller ikke. Forøvrigt kan jeg ikke undlate at tilføie, at for nogle Aar tilbage og navnlig efter Aaret 1849, var det meget almindeligt, at AmtmandenVv Bevilling til Hugst og Plankeskur mod en simpel Pekognition. Dette var virkelig visselig paa den ene Side en Velpierninf/-, forsaavidt da mange Trængende derved reddede sig fra Mangel? men paa den anden Side gav ogsaa denne lovlige AdFanp til hvorved ingen videre Kontrol blev ført, vistnok o-saa lige lighed til ulovlig Fugst. laifald fremstod leroefterhaanden en°mere bøirøstet Tale, og ifølge af 2den Juni 1853, blev ogsaa 7 af Godseier Jenssens Forpagtere efte Sniwideise af straff edl for ulovlig Fugst i Almindingen ligesom der i Aaret 1855 blev reist Sag i samme Anledning mod 3de a± Jenssens Husmømd, hvilke ogsaa under 30. Juli og 4d August s. A. bleve dorafeldte. Hedens denne Sag stod under Behandling, foretog jeg den 29ae rlai 1855, under det værste tTføre, en selvstendjg Feise til Qvsrndals Alminding, hvor jeg oodagede en større ulovlig Hugst. i l - ev ™ afgav ieg Indberetning og indkaldte en hel Del Personer, dels som V/idner til Afhørelse under det berammede kontmuationsf ornør den 9d. Juni 1855. Forhøret begyndte den 19de Hai nsostforhen, - men uagtet jeg syntes at have bragt Sagen ien ganske holdbar Stilling, saa kom aer dog
---- 643 SS-B ---- af dertne fornyede Anmeldelse, saagodtson intet IMbytte, og dette bestyrkede mig eridmeer i, kvad jeg fomid vidste, hvor vanskeligt det er at faae opklaret det sande Forhold med Bedriften i Almind ingerne hvoroin man neppe ter ytre avad man personlig med moralsk Vislied ved, nåar det kan oostaae Spørgsmaal om juridisk at bevise samme. Jeg skulde imidlertid ønske, at lir Fogden maatte finde Anledning til at tillogge denne Sag med en Udskrift af det ommeldte Forløb, thi dette vil formentlig for endeel bekrefte, kvad jeg har tilladt mig at anføre. Gjenpart af Skriveise fra Fogden i Stør- og Wærdals Fogderi, til Amt manden i Nordre Trondhjems Amt, dateret 7de September 1858. Ved det ærede Amts Skriveise af 24de Marti d. A. blev jeg communiceret det Kongelige Finants-Departements Skriveise af 16 f M, angaaende endeel uretmæssige Indgreb, som Proprietær Testmann og N. Jenssen skulle, ifølge Forstmester Barths Indberetning af 29d October f. A. til bemeldte Departement, have foretaget i endel Staten tilhørende Almindinger i Stør- og Wærdals Fogderie. Jeg blev derfor opfordret til, i Sagens Anledning at afgive Erklæring - efterat have indhentet de for nødne Oplysninger fra vedkommende Lensmænd. Som følge heraf blev Lensmændene Rygh, Lynum og Moen, under 29 d Marts d. A. tilskrevet det Fornødne, og følger herved nævnte Lensmænds Indberetninger, Lensmand Moens med 1 Bilag. Under 31 Mai d. A. modtog jeg fra Sagfører Gellein den hermed følgende Forestilling betræffende Forholdene med Statens Almindinger i Skogns Thinglaug og da jeg paa den Tid enda ikke havde modtaget Indberetning fra Lensmand Lynum, oversendte jeg ham Gelleins Skriveise til Afbenyttelse under de attraade Oplysningers Indhentelse, ligesom han blev oversendt det med Lensmand Moens Skriveise fulgte Bilag. Først under 4. f. M. modtog jeg Sagen tilbage fra Lensmand Lynum, efter derom skeet Erindring, og da Sommertingene strax derpaa paabegyndtes, er dette Grunden til, at den heromhandlede Sag nu først indkommer til det ærede Amt. Betræffende de Indgreb, som Forstmester Barth omtaler i sin Indberetning til det Kongelige Finants-Departement, der uretmæssig skulle være foretagne i Indals og de flere i Wærdalen beliggende Statsalmindinger, fornemmelig af Godsejer og Grosserer N. Jenssen, da maa jeg henvise til Lensmand Ryghs indberetning, da jeg i det Vesentlige er enig i, hvad han deri har anbragt. At Almindingeme gjennem Aarenes Rekke, været udsatte for Bemægtigeiser fra tilstødende private Fjeres Side, samt at der med Skovene i samme har været tyraniseret i en utilbørlig Grad, fornemmelig som en Følge af uklare Lovbestem melser, Almindingsvæsenet betreffende, og det ligegyldige og slappe Gpsyn med samme, er utvivlsomt, men det er ligesaa vist, at nåar der opstcar Spørgsmaal om derfor at drage visse Fersoner til Ansvar, da skorter der alletider paa Beviis, og Frifindelse følger som oftest p.:>a dislige Søgsmaal. Jeg antager derfor, at Bind VI B —41
---- 644 SS-B ---- det lidet vil nytte om at søge Noget tilbage af Almindingerne i Wærdalens Thinglog, hverken fra Kl. Jenssen eller Andre. Der bør kun sørges for, at der gjøres hvad gjøres kan for at hævde hvad der endnu er tilbage. Angaaende de paaklagede Misligheder med de i Skogns Præstegjeld værende Staten tilhørende Almindinger, med hvilke forhenværende Godsbesidder Testmann skal have skaltede og valtede efter Behag, da maa jeg henvise til forannævnte Skrivelse fra Sagfører Gellein idet jeg skal tillade mig, at anbefale hvad han deri har forklaret. Som Følge deraf, tillader jeg mig at indstille, at der snarest muligt beordres en Sagfører til at intervenere for Statens vedkommende, samt at der under samme Sag paa lovbefalet Maade sker Tilstevning til ved Dom at faa Grendserne for de i Skogn beliggende og i Forretning af 1787 omtalte Statens Almindinger fastsatte. Det var visselig ønskeligt, at der ogsaa for de øvrige Statens Almindingers Vedkommende i dette Fogderie, samtidigén eller snarest muligt blev afholdt Aastedsbefaringer, saaledes at disse Befaringer tilstevnes paa lovbefalet Maade og berammes af Sorenskriveren, for at de Tvistigheder , der maatte ogsaa betreffende Grændserne m. v. ved Dom endeligen blive_ afgjorte. At dette skeer, -anseer jeg at være af første Nødvendighed, da der neppe giver en af de mange forskjellige Almindinger her i Fogderiet, uden at der jo existerer Tvist og Uover- ensstemmelse Grændserne betreffende. Forretningerne af 1787 ere allerede fra først af upaalidelige og uefterrettelige som en Følge af den uforsvarlige Maade hvorpaa de fremholdtes, idet Retten blev sat og fremmet paa en eller anden Gaard nede i Bygden mileviis fra vedkommende Alminding for hvilken Grændsepunkter og Kompaslinier m. v. fastsattes. Senere ere ved Indgreb, større eller mindre Strækninger fratagne Almindingerne, hvilke Strækninger nu vanskelig ville kunne vindiceres, ligesom vel ogsaa Grændserne for Almindingerne paa enkelte Steder efter 1787 ere forandrede efter senere afsagte Dommer. I Aarene 1853 og 1854, foretoges riktignok af Fogden med tiltagne Mænd, Befaringer af de fleste Almindinger i Stør- og Wærdalen, men ligesom der ogsaa efter disse Forretninger fremdeles existerer Uklarhed betreffende Grændserne, saaledes respecteres heller ikke disse Forretmger af de private Ejere, der angive anderledes gaaende Grændser og som derfor have udvidet sine Fjendomme paa Almindingernes Bekostning. Man kommer derfor aldrig til noget endeligt Resultat med deslige Befaringsforretninger, hvorimod den dømmende Myndighed maa tiikaldes, for at Sagen kan vorde endeligen afgjort ved Dom. Saalenge dette ikke er skeet, kan Lidet eller Intet foretages, for at hævde og frede Almindingerne, da - saaledes som i dette Fogderie er Tilfellet - da forskjellige Interesser opgive og paastaar forskjellige Grændser for Statens Almindinger. Jeg tillader mig saaledes ærbødigst at andrage paa a at der snarest muligt beordres en Sagfører til for Statens Vedkommende at intervenere i den af Sagfører Gellein om handlede Sag, betreffende Almindingerne i Skogns Thinglag,
---- 645 SS-B ---- samt at der under samme Sag, stevnes til ved Dom, at see Grændserne for Statens Almindinge i bemeldte Thinglag fastsatte . b at ligeledes en Sagfører beordres til ved Aastedsbefaringer, og i fornødent Fald, ved Dom, at foranledige Grændserne for de øvrige Staten tilhørende i Stør- og Værdals Fogderi beliggende Almindinger bestemte og fastsatte. Da det af flere Grunde vil være ønskeligt, at Fogden er tilstede ved disse Forretninger, skal jeg derfor tillade mig at foreslaa at den udnævnendes Sagfører tilholdes at meddele Fogden Underretning om Forretningernes Berammelse, samt at Fogden beordres at være tilsteede, for at iagttage Statens Tarv og derfor benytte Anledningen til at gjøre sig bekjendt med Almindingernes Grændser, deres Skove og Sæterbrug m. v. Sluttelig tillader jeg mig at bemerke, at det af Sagfører Gelein i hans vedlagte Forestilling omtalte Andragende fra Skogns Formandksab er herfrå indsendt til Amtet, den 22de April 1856. Forstmester Barths Skrivelse og Be faringsforretningerne -af 1787, remitteres. Avskrift av xerox-kopier Verdal, den 19. oktober 1979 ØM/
---- 646 SS-B ---- U t s 1: r f t av STJtfR- oe "'ERDAL Sorenskriveris ski "te- or; pantebok Litra M folio 57 orsaovidt anisar den S/l -64 tingi -ste dokument. * I elet underdanigste Foredrag, der ligger til Grund for Kongelig Resoluti af 25de Fetøuar a. /.. om det Offentliges ErhvervtlGe Jiaf Ins .-.1,-rdnding kar Departementet lort den Forudsætninr til Grund, at der efter indh.cn tede Oplysninger ikke er Grund til at droge i Tvivl Grosserar N. Jensser bona fides med Hensyn til Erhvervelsen o. besiddelsen af n vnte Almindir efter Grosserer N. Jenssens Foplangende meddeles ( iirklssrir-g Den Kongelige "orske Regjerings Departement for-det Indre, Gfcristxionio den 17de April 1863. Bretteville Bonnevie. ) rfor betlot kr. 1.60 rodt- ) ) jort statskassen ved benyttede ) tslcriftens riftflchet bekræftes ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) ) stempelmerker J aJ l^ «X lU-k. V" j4 T
---- 647 SS-B ---- Utskrift av STJØR- og VERDAL Sorenskriveris skjøte- og pantebok litra M folio 6 forsaavidt angaar efterstaaende den 1 I_te Juni 1863 tinglæste dokument. No 15 C R. Bsp 4 96) 1863. Underskrevne Grosserer Jens Nikolai Jenssen er kjender herved at have solgt til den Kongelige Norske Regjerings Departement for det Indre v/, paa Statens Vegne efternævnte mig ved Skjøde af 27de October thinglest 7,de December 1832 hjemlede Eiendom Matr Ne 283 Løbe=No 37*+> I ns eller Suuls Alminding beliggende i Værdalens Thinglag, Stør- og Vårdals Fogderi, Nordre Thjems Amt og af Skyld 1 Dir. 1 e 21 Shilling paa følgende Vilkaar: _1 Almindingen hjemles med de Grændser som ere anførte paa det af Premierløitnant Adffner optagne Croquis, nemlig fra en Bugt eller Viig i Nærheden af og lidt østlig for «n liden holme i den østligste Ende af den største af de saakaldte Suulsøer til Rigsgrændse - Røsen No 16 5 ved Storsøen efter en ben Linie, derfrå langs Rigsgrændsen, forbi Røserne No 166, 167 og 168 til den paa Aarvildhaugen staaende grændse. Røs No 169» hvorfra Linien gaar i Sydvest til en Bugt i den østlige Ende af Stor- Billingsvandet, og herfrå gaar linien ret paa Maerraskarkieven, idet den fører over den nordvestlige Ende af Svartvegen og overskjærer Invandet indtil den nåar bemeldte Mærraskarklev omtrent ved den østlige Ende af tjernet, ved Mærraskaret, hvorefter Linien endeligt gaar been til ovennævnte Udgangspunct, ved den største Suulsø. Disse grændser skulle af Staten inden 2 Aar fra dette Skjødes Datum tydeliggjøres ved et tilstrækkelig Antal faste og varige Mærker. 2 Den Brødrene John og Rasmus Bardosønner tilfæstede Brug af den østre Deel af den østre Insvold forbeholdes Dem paa deres og Enkes Livstid, mod at de til Staten opfylder de Forpliktelser, som de i den Anledning have paataget sig. _3- De Rettigheter til Slaat, Brændefang m.v. som maatte tilkomme de nær Almindingens Grændser liggende Sæter brug, Nordre Insvolden og Jerndals eller Holdensæterens og maaske Støre Billingen eller Monradsæteren samt ligeledes den Rettighed til Slaat, som tilligger Gaarden østre Suulstuen, 'maaske ogsaa Brænde orden blive vedkommende Brug forbeholdne. h I aarlig Afgift af det paa min Grund udenfor Almindingen liggende Herbergested Kongstuen ved Carl-Johansveien erlægger det Offentlige til mig og sednere Eiere 10 - ti - Speciedaler fra Iste Januar d.A., hvilken Afgift saafremt Herberget ikke inden 10 Aar eller 31te December 1872 skulde være ned lagt og falde tilbage til Grundeieren forhøies til 30 - tredive - Speciedaler aarlig. j> Kjøbesummen er 1050 - et Tusinde og femti - Speciedaler med s°/c aarlig Rente deraf fra Iste Januar 1862, indtil Betaling sker. 6 Alle Almindingen fra Begyndelsen af Aaret 1862 paakomne Skatter, Offentlige Udredelstr og Byrder udredes af Staten, som derimod fra samme Tid erholder de Indtægter, den Afkaster. Det Offentlige udreder ogsaa Omkostningerne i Anledning af Salget. Da den omforenede Kjøbesum med Renter er mig betalt saa skjøder og overdrager jeg herved Ins Alminding av Beliggenhet og Skyld som oven anført og forøvrigt paa forannævnte Vilkaar til den Kongelige Norske Regjerings Departement for det Indre paa Statens Vegne. Nedre Holmen 13de Mai 1863. N. Jenssen.
---- 648 SS-B ---- Utskrift av og VERDAL Sorenskriveris skjøte- og pantebok litro M folio 57 forsaavidt angaarefterstaaende den 8/1 - 1364 tinglceste dokument. Erklæring. Ifølge det af G iosseier Jenssen til undertegndde Departement poa Statens Vegne under 12de mai de.tte Aar udtstedte og den ll_te Juni næstefter thinglæste Skj.ade pae Ins Alminding i Værdalens Thinglag, har det Offentlige vedtaket cf det paa Joossens Grund udenfor Almindingen liggende Herbergarsted Kongrfstuen ved Carl Johansveien i aarlig Afgift for Benyttelseri at svare til barn og senere Eiere 10 - ti - Speciedaler fro Iste Januar 1863, hvilken Afgift, saafremt Herberget ikloft- inden 10 aar eller 31de December 1878 skulde være nedlagt og faldt tilbarre til Grundeieren, forhøies til 20 - tredive - Speciedaler aarlig. Hvor**H/ herved efter Grosserer K. Jenssens Begjæring meddeles udtrykkelig Er klæring. Den Kongelige Norske Regjeringa Departement for det Indre, Christianis den 17 de August 1863. Bretteville C. Lie. Herfor betalt kr. 1.60.g0dt- ) gjort statskassen vea benytteda ) Utskriftens rictijhet bekræftes.
---- 649 SS-B ---- Vedt^Rter § 1. Aktieselskabet Vajrdalsbrugat er et uansvarligt sel skab ,hvia formaal er4t drive sagbrug , &Svleri eller ander, trsf oridlingsvirks omhed vedåe selska bet "tilhore-ie skove. Storre udstrækning maa selskabets virksomhed alene gives forsaavidt dette kan bidrage til at lette el"er fremme dan bedrift som er selskabets egentlige formaal . 5 2 "elskabets formue er fordelt paa 120 aktier og bes tåar av de N.Jeasseni arvinger tidligere tilhorende faste eiendom:e i Værdaler, ned dampsag op hovleri, brygger og oplag i Trondhjem samt beholdninger , driftsmidler og udasta-.ende fordringer . 5 3 . Selskabet bestyres av en direksjon paa 3 medlemmer av hvilke den ene er administrerende direktor . Direksjonens medlemmer v*lges paa generalfor samling med absolut flertal av stem.er blandt aktieeierne og de fungerer i 3 aar , saaledes at ett medlem udtræder hvert aar, de tvende forste efter lod trékning . Oeneralforsamlingen bestemmer hvilken av direktorene skal være den administrerende . § 4 Inden udlobet av den tid f r hvilken valget har fundet sted kan medlem av direksjonen fjernes ved beslutning fart tet paa generalforsamling med absolut flertal av stemmer det representerer mindst t trediedeleav samt lige aktier . 5 5 . Til ar.tagelse og avskedigelse av drifts- og salgsfuldmegtige og av revisorer til gjennémgaaelse av disses regnskaber udfordres den samlede direksjons beslutning . Det av den administrerende direktor forfat - '.ede aarsopgjor gjennemgaaes og medunderskrives av meddirektorene . Det pa' ligger direksjonen at efterse selskabets kassabeholdning mindst et par gange om aaret. Hvert aar inden 15. august avholdes generalforsamling , hvor aars opgjor foreleg,.es til vedtagelse samt de i j 3 ornhandlede valg foretages . Overordentlig generalforsamling indkaldes nåar nogen av direktorene eller aktieeiere der representerer mindst 12 aktier saa forl nge .
---- 650 SS-B ---- § 7 . Gcneralforsamlingen sammenkaldes af den administrerende direktor med mindst 11 dages varsel , og i indkaldelsen angives de sager som blive at "behandle hvorhos en gjenpart av åssopgjoret medfolger til den almindelige aarlige generalforsamling . Paa generalforsamlingen giver hver aktie en stemme , dog har den der er eier av flere aktier aléne for de forste 6 aktier 1 stemme , men for de neste 6 aktier l/2 stemme og for de overskydende l/4 stemme pr aktie . 5 8 Ha-r en aktieeier vil overdrage nogen aktier iaa herotn meddelelse ske til direksjonen der har ret til for selskabets regning :t indkjd%e aktien for det tyvedobbelte av aarsutbyttet , iaaledes som dette gjennemsnitlig har været i de 10 sidste aar ♦ Direksjonens bestemmelse herom maa avgives inden 4 uger etter meddelelsen . Er.hver overdragexse maa være aruueldT, 10 ' direk sjonen mindst en maaned for neste generalforsamling for at give den nye eittr stemmeret . 5'9 Bsslutning om selskabets oplosning eller forandring av vedt»gterne kan kui ske med absolut flertal av stemmer der representerer mindst to trediedeler av samtlige aktier . ( = 80 aktier ) Trondhjem 8. september 1891
---- 651 SS-B ---- PANTOBLI G A T I 0 N. Værdalens kommune erkjendcr herved i anledning av et av det offentlige til kommunens indkjøp av aktieselskabet Værdals brukets samtlige eiendele ydet laan at være blevet Fondet for invalide- og alderdomsforsikring skyldig et beløp stort kr. - to millioner fire hundrede tusinde kroner hvilket beløp kommunen forpligter sig til at forrente og til bakebetale overensstemmende med efterstaaende for laanet op stillede vilkaar: 1. Laanebeløpet forrentes fra utbetalingen med den til en hver tid for Invalidefondet gjældende rentefot for pante laan, for tiden k-f - fire en halv - prosent aarlig. 2. Laanet tilbakebetales med likestore paa hinanden følgende halvaarlige terminer, hver paa kr. 00, hvorhos kommunen yderligere er forpliktet til efter nedenstaaende post 5 at betale extraordinære avdrag, når nogen del av eiendommen sælges, eller utbyttet av driften dertil gir anledning. Kommunen er berettiget til naarsomhelst at indbetale stør re avdrag eller helt at indfri laanet. 3. Renter og avdrag erlægges hvert aars 31. mars og 30. sep tember. Renter erlægges første gang 30. september 1908 og avdrag første gang 30. september 1909. h. Saafremt renterne ikke erlægges i ret tid, svares rentes rente efter 5 pet. aarlig. 5. Salg av skoggrund, jordbruk eller anden fast eiendom, bygninger eller anlæg kan kun ske med Landbruksdepartement ets samtykke og saaledes, at kjøpesummen anvendes til extra ordinære avdrag av statens laan. Nettoutbyttet av skog driften med nuværende og senere anlæg av ethvert slags til forædling av skogprodukter blir, saavidt tilstrækker, at anvende til forrentning av den gjæld, som kommunen stifter ved indkjøpet, samt forøvrig til avdrag paa statens laan, først til dækkelse av de ordinære avdrag,og forøvrig til extraordinære avdrag paa samme laan i den udstrækning, som Landbruksdepartementet maatte bestemme. 6. Handelens fuldbyrdelse skal ske ved, at løsøre, fordringer og rettigheder av enhver art overdrages, og de faste eiendomme tilskjøtes kommunen, som derefter erholder sig samtlige aktier overdraget og snarest mulig har at dra omsorg for, at Aktieselskapet Værdalsbruket anmeldes som opløst. 7. Kommunen pligter at ansætte en disponent, en forvalter av skogene og jordegodset og et tilsynsraad. Deres virksomhed skal herredsstyret ordne ved instruks, som er undergit Landbruksdepartementets godkjendelse. For samtlige disse
---- 652 SS-B ---- funksjonærer kan Landbruksdepartementet fastsætte en mindsteløn. Finder Landbruksdepartementet, at disponent eller for valter ikke utfylder sine stillinger paa tilfredsstillende maate, kan de av departementet forlanges fjernet. Saafremt Landbruksdepartementet maatte finde det paakrævet, skal der anlægges brandstationer til varsling og slukning av skogbrand paa dertil beleilige steder. Det offentlige forbeholdes ret til at la kommunens skoge bevare og inspicere naarsomhelst paa kommunens bekostning, og har kommunen i tilfælde at rette sig efter de paalæg, som Landbruksdepartementet maatte gi for skogens drift og skjøtsel. Kommunen forpligtes til at føre særskilt aarsregnskap for de indkjøpte eiendomme med tilhørende anlæg og bedrift av ethvert slags og at holde disse midler adskilt fra kommunens øvrige midler og regnskaper. Regnskapet blir at revidere paa kommunens bekostning. Landbruksdepartementet forbeholdes ret til at beskikke en av revisorene. En extrakt av det reviderte aarsregnskap blir senest 3 maaneder efter regnskapsaarets utløp at ind sende til Landbruksdepartementet. Ved hvert regnskaps halvaars utgang blir at indlevere saavel til Finansdeparte mentet som til Landbruksdepartementet en summarisk regnskaps extrakt utvisende eiendommenes indtægter, utgifter og beholdninger. Skulde det offentlige ønske avgit grund eller vand i for svarsøyemect, sKal saactant Kunne Kræves avgit uten forud gaaende ekspropriationsskjøn og i saadan utstrækning, som det offentlige forlanger, mot erstatning, der i mangel av mindelig overenskomst fastsættes ved skjøn av uvillige mænd. Det er forutsætningen, at restbeløpet av kjøpesummen for eiendommene henstaar uopsigelig i 10 - ti - aar og ikke forrentes høiere end 5 - fem - procent aarlig. Forsaavidt avdrag eller renter ikke erlægges i ret tid, eller nogen av de øvrige for laanet fastsatte betingelser ikke overholdes nøiagtig, er det hele laan straks forfaldent til betaling. Til sikkerhet for kapital, renter og mulige omkostninger pantsættes herved kommunen til Invalidefondet med Iste prioritet efterstaaende den tilhørende eiendomme med ret tigheter og herligheter av enhver art, med paastaaende og senere opførendes bygninger og alt tilbehør, der efter lov no. 1 av 8. juni 1895 § 2 kan pantsættes som saadant, samt eiendommenes assurancesum:
---- 656 SS-B ---- Beregninger for anlæg av et træsliperi ved Værdal sø ren. Av ingeniør V. B. Lange. Værdalsøren. V;iTilalens boktrykkeri 1912.
---- 657 SS-B ---- 3if Q kommune. Efter opdrag har un cl ert egn ede i december f. a. foretat be faringer og opmaalinger i hensigt at klargjøre raulighetene for et sliperianlæg inden Værdal ens grænser og i tilfælde bringe i forslag en hensigtssvarende plass for et eventuelt anlæg. Efter de foretagne opmaalinger og efter et grundig studium av de fra tidligere undersøkelser foreliggende karter og beregnin ger linder jeg ikke a.t kunne anvise nogen anden beliggenhet av et eventuelt sliperi end paa Onnælen ved Rindelvens utløp i Trond hjemsf jorden. Det eneste sted, der foruten Ørmælen kunne komme i betragtning, er Holmen, men seiv om man ser bort fra, at dette alternativ er adskillig dyrcre, linder jeg dog ikke, under henvisning til erklæring (bil. nr. 1) fra hi-. Høtningsiuspektør Blakstad, at kun ne anbefale Holmen, som stedet for sliperiet. 1 denne forbindelse tor jeg likeledes hen vise til hr. amtsingeniør Munchs trvkte „Frem stilling" side 2 og 3. Idet jeg saaledes finder at maatte anbefale Onnælen som det eneste sted, der kan komme i betragtning, skal
---- 658 SS-B ---- jeg i det følgende tillate mig at fremkomme med en nærmere ut redning av et træsliperi paa Ørmælen for en aarlig produktion av 15,000 ton.s 50 " „ vant masse med utvidelsesmulighet til IH,OOO tons. Planen er opgjort under nøie hensyntagen til, at Levanger sagen med tiden skal kunne flyttes tilbake til Værdalen. De ut videlser, som da blir nødvendige, er paa tegning nr. 1. antydet med stregede linjer. I nærværende beskrivelse og overslag gaaes ut fra det nuværende forhold med sagbruget paa Levanger og at alt saa slijteripf iiJcih- imui bæn- (ille utyiftvr ogsaa til anlæg, der erter sagbrnkets flytning likesaameget vi! komme dette til gode. Ei hel ler er tat hensvn til, at f. eks. kaianlægget ogsaa vil komme tiL at benyttes av almeuheten, for hvis skyld der er projektert et vei anlæg fra kaien til hovedveien ved gaardén „Nøisoniliet." Dilfos scn kraftanlæg er likeledes foreslaat utbygget mere end nødvendig for sliperiets behov, idet der efter den foreslaaede første utbygning vil være ea. :">OO hk. disponible for bygdens behov, med anledning til vderligere installation av l*i()0 hk., nten ntvidelse av kraftsta tionsby gni ngen, nåar bygdens behov kræver det. Den kraft, som sliperiet avgir til private, er imidlertid ført til indtægt for sliperiet. Efter disse abnindelige bennerkninger, skal jeg tillate mig partvis at gjennemgaa anlæggets forskjellige dele. I. Kraftstationen ved Diifossen. Denne er projektert utbygget med indtaksdam og tunel for regulert vandføring av 4- ni/' pr. sek. motsvarende ea. 4800 turbin hestekræfter, rørledning og kraftstationsbygning for 3900 hk., hvor av foreløpig kun installeres 2000 hk. Ved fastsættelsen av disse tal, har følgende momenter gjort sig gjældende : 1. Et sliperi paa 15000 tons vil gjenneinsnitlig kræve ea. 1000 hk. nåar nødvendige lysanlæg ete. medregnes. f sliperiet vil dog summen av samtlige installerte motorer overstige dette tal, idet motoren er beregnet paji sliperiets ntvidelse til tons; seiv for IHOOO tons vil imidlertid ikke alle motorer
---- 659 SS-B ---- gaa fuldt belastet til enhver tid. Saaledes vil kjerrat- og rense motorene kim gaa om dagen, det samme vil være tilfældet med værkstedsmotorene, likesom det hele anlæg staar paa helligdage. 2. Fil eierne av Rindelven skal i døgnets 10 timer avgives 160 hk., festen av tiden 40 hk. Gjennemsnitlig blir dette ca. 54 eller rund r, regnet (>0 hk. '■]. A"ed kraftoverføringen tapes en vis del av den primære kraft. I anbudsindbydelserne til de elektriske firmaer er dette tap fastslaat til 7°/ 0 'eller e,a. 180 hk. 4. Privat forbruk. I en bygd av Værdalens størrelse, fol kemængde og økonomiske evne er det indlysende at krave! paa elektrisk energi til kraft og belysning har gjort sig sterkt gjæl dende. Værdalen besidder imidlertid ikke noget vandfald, der eg ner sig for utbygning alene for privat forbruk, og saken har der for hittil ikke vært gjennomførlig. Anderledes stiller det sig, nåar en kraftledning føres frem gjennem bygden umiddelbart forbi gaard og grænd. Der vil da være anledning til med billige anlægsut gifter at forsyne sin gaard med lys og kraft, forutsat, at der it kraft tilovers. Ang. mængden av den kraft, der bor reserveres bygden, hen vises til forholdene i Stjørdalen, der er nogenlunde analoge med Værdalen. 1 Stjørdalen har man nu sit egct elektrioitetsværk, der saavidt mig bekjendt er utbygget for 300 hk., men allerede nu 1 aar eiter dr jf tens begyndelse viser det sig paakrævet at foreta videre utbygning. Ved den forestaaende første instalation i Dilfossen — 2600 hk. Ira dynamoerne — blir der tilovers for privat forbruk med rundt tal 300 hk. Denne energimængde antas tilstrækkelig for de torste aar; men efter den erfaring, man har andetsteds fra, vil be hovet snart stige, der vil vokse frem nye industrielle bedrifter med behov for kraft og av hensyn hertil er der aapnet adgang til at installere nok et agregat paa 1300 hk., hvorved bygden vil være sikret kraft for lange tider. Da vandføringen i Dillfossen imidler tid med rimelige omkostninger lar sig regulere til 4 m 3 pr. sek. motsvarende ca. 4800 turbinhestekræfter ved døgndrift og ca. 4800 hk. ved 7000 brukstimer aarlig, vil det være kortsynt ikke straks at bygge indtaksdam og tunnel med den endelige vandfø ring for øie. Hvis dette ikke gjøres straks, vil det senere ikke være adgang til at nyttiggjøre sig den fulde vandføring uten en meget lang driftstands, hvilket selvfølgelig er utelukket, Efter det foreliggende projekt kan der ved oplægning av et rør nr. 2 Bind VI B — 42
---- 660 SS-B ---- og utvidelse av kraftstationsbygningen indstalleres yderligerc 2000 hk. I kraftstation vil der da ialt være installert 0500 hk. Beskrivelse av utbygningsarbeidene. A. Reguleringen Ved en utbygning paa 2000 hk. fra dynamoen vil man un der hensyn til faldtap og maskineriets virkningsgrad samt under hensyntaken til isdannelser i Inna, maatte lægges beslag paa 2.1 m 3 vand pr. sek. For at erholde denne vandmængde kontinuerlig vilde der ifl. de av Vattenbygnadsbyraen atarbeidede avløpskur ver for Inna (tegning XVl)'i aarene 1905 —1900 og 1900—1907 ingen regulering være nødvendig, mens man i aarene 1901 —1902, 1902—1908 og 1904—1905 hadde maattet ha et magasin paa hen holdsvis 5,2, (5,6 og 2,0 mill. m 3. Da der muligens kan indtra-ffe tørrere aar bør man vistnok for ovennævnte vandføring disponere et magasin paa mindst 3 mill. m 3, som blir at anvende i vinter maancderne. Da de reguleringsarbeider i Inn våndet, som \ ær dalsbruket nu lar foreta i Møtningsøiemed, repræsenterer et maga sin paa 12 mill. ra :J er man saaledes fuldt garantert ; den nu op førendes dam utføres av sten i eementmørtel og faar et fuldt til fredsstillende profil, saaledes, at den senere kan paabygges tilstrek kelig for opnaaelse av fidd regulering i forbindelse med sænkning av utløpet. Da Innas løp fra Innsvandet til Dillfossen er meget langt kan det indtræffe, at våndet paa særlig kolde dager kan fryse delvis bort. Man niaa derfor sørge for nærmere Dillfossen at lia et reservoir, der kan træ støttende til under saadanne omstændig lieter. Et saadant reservoir kan faaes ved en Dam ved Trangdøla bru. (Tegning nr. II) Ved 5 ni. opdæmning her faar man, eiter hr. amtsingenior Munehs beregning, ea. 550,000 m 3 vand eller tilstrækkelig for 3 dages fuld drift uten noget tilskud fra Inna. Dammen opføres av brnddsten i cement med luke i jerns føringt-r. Paa dammen føreligger anbud (bil. nr. 2) fra Xorden fjeldske eementindustri og paa lukemaskineriet fra Kværner bruk og Myrens mek. værksted (bil. nr. 3). Dammen og dertwed regu leringens kostende blir ifølge disse anbud kr. 7900.00.
---- 661 SS-B ---- B. Vandbygningsarbeider i Dillfossen. ln ilt aks dammen. Denne er efter hr. amtsingeniør Munch's plan projektert som naaledam overensstemmendc med tenning nr. 3. Den ne type er valgt fur at hindre opstnvning av våndet i flom, idet naalene fjernes under denne, saa damprofilet blir frit. Naar naa lene er indsat vil vandstanden staa paa cote 131,5. Dammen er utstyrt med skylleluke paa cote 146,3 og indtaktsluke med grov varegrind paa cote 147,5. — Ved to m. vanddybde i kanal og tunnel har man to meters tapningshøide i indtaksbassinet. der paa denne høide rnmmer 680,000 m :! (teg. ni-. XVII) og derfor kan avgi tilstrækkelig vand til 3 1 ~ dogns fuld drift. Ved dette be tydelige indtaksbassin blir det mulig at regne med anlæggets ukent lige gjennemsnitsbelastning idet bassinet kan opta de storste døgn variationer. Fra indtaksdammens luker forer en kort kanal til Tunne 1 1 e n der faar ca. 600 in. hengde og 2,5 x 2,5 m. tversnit og føres omtrent horizontalt frem til Indtaks k u m m e n ret op for kraftstationen. Indtakskummen utstyres med fin varegrind av jern samt skylleluke og overløp med ledeskjærm av heton for bortledning av ovorløpsvand forvoldt ved pludselige av slag av belastningen, der ikke optakes av rørledningens trykventil. —• Fra indtaktsdammen fører taket en diameter av 1200 m in. der efterhvert redueeres til kun 1000 in in ved kraftstationen. Ledningens hengde er ea. 500 m. •»g den utføres av klinkede staalplater overensstemmende med aubud fra Kværner bruk (bil. 4). 1 (i m. avstand lagres den op paa betonfundamenter og forankres i henhold til tegningen. — Hkjæringsmasser og betonfundamenter er beregnet paa grundlag av det av hr. amtsingeniør Munch i 1906 optagne kart, hvor grundens beskaffenhet ved borhuller er angit meget nøiagtig. Kopi av amtsingeniørens kart vedhegges som tegning XVIII. Kraftst a t i o n e n (tegning V) blir liggende like nedenfor den gamle dam og staar overalt paa fjeld. — Den er tænkt utført av 40 cm. tyk Aalesundsmur mot forskalling indvendig. Mellemviegge utføres
---- 662 SS-B ---- av mursten, en sten tykke, (iulvet er av beton og taket tækket med asfaltpap. — Ved den første utbygning blir der plass for tre agregater, li vert paa 1: J >oo hk. og Ved senere tilbygning, efter de strekede linjer, blir der plass for et agregat paa*2ooo hk. Apparatrummet er'i tn etager adskilt ved betonhvælv. Bygningen er derlios for svnet med et mindre verk.sted. Løpekran blir at installere. Maski n e 11 ti tst y r. Paa turbinen er indltentet anbud fra AS Kværner bruk (bil 4) og AS Mvrens mek. verksted (bil. 5). Paa det elektriske ut styr er anbud' indhentet fra Flektrioitets A/S A.E.G. (bil. li) og AS Norsk Klektrisk og Brown Hoveri (bil. 7). Saavel for tur biner som dvnamoer og transformatorers vedkommende er anbu <lene indhentet alternativt for et agregat paa 2000 hk. og to min dre, hvert paa HiOO hk. Det første er adskillig billigere bande livad maskineri og bygning angaar. Da man imidlertid ved knu el agregat staar totalt uten kraft forsaavidt noget skulde koinnii paa med turbine eller dynamo, anbefales det at installere to min dre agregater. \ overslaget er dette forutsat, idet Kværners og A. F. (!.'s anbud er lagt til grund. 11. Kraftoverføringen. Fra dynamoerne med spænding :10()0 volt blir strømmen op transfonnert til ;>O,OOO v. og gjennem maksimalbrytcre og lynavle derarrangement ført ut paa fjernledningen. Denne ophegges av 2"> mm- kobbertraad paa træstolper i gjennemsnitlig :!o _ m. av stand og føres paa VærdalseK ens sydside frem til sliperiet. Fra et paa tegning I. angit punkt avgrenes en ledning til Rindsem, livor strømmen ved en transformator paa 100 hk. anbragt niellem stolper nedtransformere* til 200 volt. Ved sliperiet strommen for de mindre motorer.- vedk. likeledes til 250 volt, mens de større motorer for strøm av 3000 volt spænding. Sliperi transfonnatorene installeres i et eget hus av sten. Hvorsomhelst paa ledningen vil der være anledning td at grene ut stikledninger til private forbrukere. Paa stolpereisningen er indhentet anbud fra Ivar Olesen (bil. X), lydende paa kr. 4,00 pr. stolpe. For transformatorers og selve ledningens vedk. er ind hentet anbud fra A.F.Ci, og Norsk Klektrisk A: Brown Bovori. Anbudene omfatter leveranee av alt materiel in cl. fra gt, sjau og nmntage.
---- 663 SS-B ---- I overslaget er A.E.G.'s anbud lagt til grund (bil. 6.) Værdalsbruket leverer stolpene fremkjørt og barket for 4,50 pr. styk. Overføringens samlede kostende blir kr. 76,000. Itig. bil. 9 har samtlige grundeiere som berøres av ledningen avstaat fri grund til denne. 111. Friskvandsforsyningen for sliperiet. Denne er projektert fra Rindelven, hvis eiere iflg. bil. 10 paa særdeles gunstige vilkaar har overdrat sine rettigheter til Værda lens konunune. Efter lndhentede erklæringer fra Kværner bruk og Myrens niek. verksted (bil. 11) er det tilstrækkelig, nåar slipe riet er sikret 120 resp. 180 sekl. Herfor tiltrænges iflg. det av hr. amtsingeniør Munch utarbeidede aidøpsdiagram for Rindelven (tegning) et magasin paa ea. 200,000 m :! . Da det imidlertid byder nere driftsfordele og driftslettelser likesom det i brandtilfælde er ønskelig at disponere rikelig frisk vand foreslaaes det at regulere Jlindelven til 300 sek.l. hvortil der ing. ovennævnte diagram ut— kræves et magasin paa ca. 350,000 m :! . De rettigheter, som kommunen har erhvervet tillater imidler tid 2. m. opdæmning av Elvfosdammen hvorved det opnaadde re servoir utgjor ca. 500,000 m :! (se tegn. IXX). Eor seiv de aller tørreste aar at være fuldstændig paa den sikre side foreslaaes det straks at skride til fuld opdæmning. Qverslaget er opgjort under denne forutsætning. Ved ivindsem paa den nu værende dams sted er den nye ind taksdam projektert i samme høide som den gamle. Fra denne dam fører en rørledning med 450 mm. diameter og paa 2800 m. længde våndet til sliperiet. Rørledningen er dimensionert for fremstilling av 300 sek.l med 14 —15 meters overtryk ved sliperiet. For saavel Elvfosdammen, Rindsemdammen og rørledningen foreligger der (henholdsvis nr. 6, 7 og 8) og er i henhold til disse for damarbeidets og ledningsgrøftens vedk. anbud indhentet fra Xordenfjeldske cementindustri (se bil. 2 og bil. 12) og for rørledningen med utstyr og damluker fra firmaet Nilsen & Danielsen, Kristiania (bil. 13) og A/S Myrens niek. verks. (bil. 14). Det første av disse firmaer leverer saakaldte lap sveiseede staalmufferør mens det siste leverer vanlig klinkede staalrør av 5 mm. plater. I overslaget er Myrens anbud lagt til grund.
---- 664 SS-B ---- Yedopdænming av Elvfos vil en mindre v eianlagning bli nødvendig. Anbud herpaa er indhentet fra hr. sergent Sørheim (bilag 1.").) V og V. Sliperianlægget. Firer konferanee med Værdalsbrukets vedk., likesom jeg i sa kens anledning har konferert med fli v. fører av PS .Værdalen" lir. kapt. G renne, skal det være mulig at utsortere endel slipetøm mer allerede i lænsen ved Værdalsrøen. Denne del av tømret skulde saaledes kunne slæpes direkte til det projekterte tømmer bassin, hvorved en betydelig indsparelse vil kunne opnaaes. Da der vel ialfald foreløpig vil kunne klæbe endel u visl iet ved dette arrangement der saavidt jeg vet endnu ikke har vært prøvet, idet slipetømret til Follafos utsortere» i Levanger, har jeg i nærvæ rende utredning gaat ut fra, at saalænge sagbruket er paa Levan ger vil man maatte regne med at slæpe tømret herfrå, eventuelt ira Skaanes, forsaavidt denne lænse atter tas ibruk. Hvadenten tømret imidlertid kommer fra elvelænsen, Skaanes eller Levanger, blir det at slæpe til det ret utenfor sliperiet pro jekterte tommerbassiu. Som tegning IX viser er dette tilveiebragt ved mudring av ca. 35000 ni- og er givet :U0 ni. længde og 50 m. bredde med 1 / 2 m. yand dybde paa kveste observerte vandstand. I hensigt at forkorte kjerra tens længde samt for altid at kunne arbeide i roligt vand seiv un der sterk storm er bassinet i den ene ende forsynt med en kor tere kanal ind til kjerraten. Rundt bassinet er nedrammet 7 pæ ler kant i kant for nord og vestsidens vedk. og med en stoks mellemrum for de ovrige sider. Pæl ene nedrammes 3 m. og ra ker 1 m. over hoiest forekoinmende vandstand (stormfio.) Paa indvendige side er de beklædt med 8" pl. til 1 na. høide over om givende terræn for at hindre ijenoring, likesom syd og ostsiden over ])lankekhedningen er beklædt med bakhun for at hindre tøm mer fra at kile sig ind i mellemrummet mellem stokkene og l)ryte disse fra hinanden. Pælene er desuten forbundet med langbjelker dei- igjen er avstivet ved skraa])æle saaledes, at pælegaren skal kunne motstaa de sterkeste bølgeslag. Paa søndre væg er anord net en 10 ni. bred aapning for indstikning av tømmer. Aapnin gen er forsvarlig hikket ved bommer av speeiel konstruktion. Bassinet er tilstrækkelig stort til at rumine en maaneds tom-
---- 665 SS-B ---- merforbruk uten sopning og ved sopning ialfald være tilstrækkelig for 1 / 2 aars drift. Bassinet er beregnet at skulle koste 60,000 kro ner. Angaaende mudringen henviSes til skrivelse ira hr. stats ingeniør Grøndahl (bil. lb). Kjerra t. Fra bassinet fører en kjerrat tømret til sliperiet. Kjerraten er git en solid underbygning og er overdækket med en gangbro med rækværk. Kjærraten er fort saa høit op, at den gaar klar av bølgeslag. Det er forutsætningen, at kjærraten knu blir at drive om dagen. Hvis det av en eller anden grund skulde være onskelig at lagre endel tømmer paa land, er der forutsat plass her til mellem strandlinjen og vedrenseriet, som antydet paa tegning I. likesom der ogsaa er sorger for oplagstomt for bakved, forsaa vidt saadan blir at slipe. Kjerraten forer tømret direkte ind i V e d r e n s e r i e t (tegn. XX ). der er projektert opført av sten i forbindelse med kjedelhus for eentralopvarmning. Da alt tømmer har vært lagret i rent sjøvand trænges ingen speeiel vaskning av kubben, mon denne fø res fra kapsagen direkte gjennem barketromlerne til et vandbassin. hvor den sorteres ; det blir saaledes kun delvis nødvendig at høvle kubben. For tilfælde bakved blir at slipe er der forutsat plass for dennes haandbarkning i et tilbygge. Fra renseriet føres kubben med transportør til Sliperi et (tegning XXI). Dette er projekter for en produktion av 15000 tons 50 °/ va at masse med adgang til utvidelse til 18000 tons. Bygningen er projektert av sten med betongulv og tak av asfaltpap paa jern takstoler. For saavel renseriets som sliperiets vedkommende er for det maskinelle utstyr indhentet anbud fra Kværner bruk (bil. 17) og fra Myrens mek. værksted (bil. 18 tegning XXII). Anbudsbetin gelsene er, at maskinneriet skal leveres i komplet stand incl. fragt, transport, sjau og montage. I anbudene er endvidere niedtat trans missioner, vandledninger, transportbaner og eentralopvarmningsanlæg. Ved at sammenligne de to anbud synes det at fremgaa (se bil. 19) at Kværner bruk har offerert et mere komplet og rike ligere dimensionert maskinelt utstyr, hvorfor dette anbud lægges til grund for omkostningsoverslaget og rentabilitetsberegningen. Kvær ner brurk har forøvrig utarbeidet toprojekter (bil.2otegningXXllll),
---- 666 SS-B ---- for begge er iraidlertig alt maskineri fælles, idet bes])arelsen for det andet maskinenes verfkommende ligger i en noget billigere bygningskonstruktion. Da besparelsen ikke er særlig stor, er det dvreste alternativ lagt til grund, da dette synes heldigere for drif ten. For de nodvendige motorer for drift av sliperi- og rensema skinerne er anbud indhentet fra A.E.G, (bil. (i) og Xorsk Elektrisk ev Brown P>overi (bil. 7). Xorsk Elektrisk <\: Brown Boveris an bud er noget dyrere (se bil. 21), men da dette anbud er overen stemmende med Kværner bruks projekt maa allikevel dette lægges til grund. Ved eventuel forretning kan man vistnok gaa ut ira, at anbudssummen kan rcduerees. Fra sliperiet føres den færdige masse ved trallebane eller transportør til VI. Lageret der ligger 50 meter fra sliperiet. Til lagerbygning er tænkt ind kjøpt en dertil egnet bygning fra Hommelvik Værk (bil. 22, tegn.X.) Midt gjennom lageret gaar en 000 mm. sporbane for transport av masser til kaien. Banens længde fra lageret til kaiehodet er ea. :!50 m. For skinner og pensers vedkommende er indhentet anbud fra (i. Hartmann, Kristiania (bil. 25) fra hvem likele<les foreligger anbud paa 10 vogner samt lokomotiver i to alternativer, nemlig et ildlost og et almindelig fyringslokomotiv. Det ildløse lokomotiv bvder hYre fordele likeoverfor assuraneeselskapene likesom betje ning og drift er betydelig billigere og enklere. Lokomotiverne er stærke nok til at trække tog a 40 toms nyttelast paa horizontal bane. Disse lokomotiver kan pr. døgn transportere 1000 tuns masse fra lageret til skibssiden. Lokomotivdrift ansees imidlertid ikke ;it være paakrævet for efter sagbrukets flytning idet sliperiet ind til da vil kunne greie sig med hestetransport, Anbudene er imid lertid indhentet forsaavidt kommunen vil ta under overveielse at forhenge banen f. eks. til Yærdalsoren. Kaianlægget. Som togn. 1 viser er kaien ført saa langt syd som mulig nten at fråvike fordringen om, at den skal ligge i Værdalen, Den ligger saaledes paa grænsen mellen Værdalen og Levanger land sogn. Landgangen er ført i vestlig retning, mens seiv kaien pe ker nordvest, da storm herifrå er den eneste der kan tænkes at
---- 667 SS-B ---- hindre lastningen. For imidlertid at bringe forholdet paa det rene har jeg indhentet vedlagte erklæring (bil. 24) ira fhv. kaptein paa D/S „Værdalen", hr. (i ren ne, der har aarelang erfaring for veir forholdene i Skaanesbugten. Det vil av denne erklæring seees, at nåar arrangementet træffes som paa tegning I angit, vil lastingen kunne foregaa seiv i sterk storm. Bom tegn. XI viser har jeg utarbeidet to alternativer for kaiens konstruktion. For begge er det imidlertid en fælles betin gelse, at der fra mælbakken mudres op et bassin paa ca. 100 in. længde og 25 ni. bnndbrcdde og med en mindste vanddybde av 7 m. Bassinet beklædes med nedrammede pæler og bakhun for at hindre igjenøring. Efter alternativ I blir de opmndrede mas ser anvendt til fyldning i kaihoved og landgang, der begge be grænses med solid bolverk, mens efter alternativ II de opmndrede masser styrtes i sjøen og kaien utføres som almindelig pælekai, Alternativ I stiller sig noget dyrere i anlæg hvorimot man efter dette samtidig faar opfyldt den projekterte ntvidelse for eventuelt sagbruk. Da sliperiet imidlertid ikkc retfærdig kan belastes med utgifter herfor er overslagets alt. II lagt til grund. VII. Øvrig bebyggelse Da sliperiet blir beliggende kun 1 km. fra Værdalsøren med dens omliggende tætte bebvggelse vil, den for underbringelse av arbeidere og funktionærer nødvendige nybygning bli forholdsvis übetydelig. Planen for den projekterte bebyggelse er opgjort un der he.nsyntagen til sagbrnkets senere flytning. Der foreslaaes op ført en kontorbygning (tegn. XII) som inden sagbrukets flytning tillike skal tjene sliperiingeniøren og sliperimesteren til bolig. Se nere blir bygningens torste etage at benytte som Værdalsbrukets kontor. Anden etage bekvemmelighet for kontorehef og loftseta gen eventuelt for ugifte funktionærer. Videre foreslaaes bygget en formandsbolig (tegn. XI III) for 2 familier og arbeiderbolig 8 familier og 8 nngkarer. Paa samtlige bygninger foreligger anbud fra hr. snekkermester Melbye og hr. murmester Raaen samt for stenleverancens vedk. fra hr. handelsmand Norum (bil. 25, 26 og 27). Videre er der projektert et mek. verksted (tegning XV) med utstyr for sliperiets behov men tilstrækkelig stort til at kunne op ta fornødne ekstra maskiner for sagbrukets behov. I forbindelse med verkstedet er projektert «midje med metalstøperi samt i 2den etage spisesal for folkene.
---- 668 SS-B ---- Paa selve bygningen foreligger anbud fra eierne av Hom melvik værk om leveranee av en derværende bygning der hen sigtsmæssig kan paabygges en halv etage for spisesalen* vedk. samt -midje av mursten. Paa maskineri med eentralopvarmning fore ligger anbnd fra Kværner bruk ved brødrene Sundt (bil. 28.) Ma skineriet er likeledes offerert av Myrens mek. verksted, der imid lertid tilbyr et utstyr, som vistnok med riden vil bli at anskaffe, men som man foreløpig antar at kunne undvære. Paa en 10 hk. motor til drift av maskineri er anbnd indhentet fra de tidligere inevnte elektriske firmaer. VIII. Diverse anlæg Herunder er opført vand- et kloakanlæg for den samledebe byggelse idet der foreslaaes lagt vandledning til kontorbygningen og arbeider og formandsboligen samt kloak fra kontorbygningen. 1 denne er videre projektert to W. C. samt bad. Yidere er projektert veianlæg inden sliperiomraadet samt en forbindelsesvei med hovedveien. — Endelig er der fra A. E. (I. og Norsk Elektrisk & Brown Hoveri indhentet anbnd paa lvsanlæg for det hele kompleks idet der forntsættes elektrisk lys i sliperi, vedrendseri, verksted, lager og kontorbygningen; desuten glodelamper i vandtæt armatur uten for kaien, kjerraten og paa tomterne. IX. Grundavstaaelser og rettigheter, K r a f tani æ g g e t. Dillfossen ligger i sin helhet paa Værdalsbrukets grund og eies av dette. — Ved opdæmningen vil kun værdiløs jord tilhør ende Værdalsbruket sættes under vand. Det samme er tilfældet for reguleringsdammen ved Trangdøla. For kraftanlæggets ved kommende blir saaledes erstatningen 0 K raft o v e rf 0 ringe n. Ifølge bil. 0 har man sikret sig fri grund til denne. Bilaget er underskrevet av samtlige eiere, der berøres av ledningen. Klau sulen om erstatning for forringet avling kommer ikke til anven delsc da arbeidet blir utført paa en tid, da ingen avling er paa marken. Kraftoverføringen foranlediger saaledes heller ingen ska deserstatning eller grundavstaaelse. —
---- 669 SS-B ---- Friskvands f o r s y n i n g. Som bil. 10 viser har man sikret sig al ret i Rindelven mot at vde et visst antal hestekrafter som vederlag. — Utgifterne hertil er opført under post 11. Desuten overtakes de nuværende eieres obligation paa hvilken gjenstaar at betale kr. 500.00, samt videre den aarlige erstatning paa kr. 90 for øket opdæmning. Ka pitalisert blir dette kr. 1800. — Sandet erstatning for friskvands ledningen blir saaledes kr. 2300. Slip e r i e t Potte er projektert paa Ole Borgens grund, medens be l>oelseshusene er projektert paa Yærdalsbrukets grund. Ole Borgen har tilbudt sin samlede skog- og anden eiendom paa Ør inæl en for kr. 9000 00. Da sliperiet knu optar en øde sandstræk ning tinder jeg ikke at kunne opfore mere end kr. 1000 som sli periet vedk. Det totale erstatningsbeløp blir saaledes kr. 3300. X, Administration og diverse Da de væsentligste arbeider blir at utføre av entreprenører i Iren hold til de indhentede anbnd, faar selvfølgelig entreprenørene bære alle utgifter til riks- og sykeforsikring ete. Naar dertil kommer at alle anbudsindbvdelser er formet saa dan, at entreprenørene skal levere vedk. anlæg fuldt færdig til drift, blir der ikke stort spillerum for uforutseede utgifter. Under henvisning til foranstaaende beskrivelse og vedlagte specifikation (bil. 39) tro r jeg, at det hele pro jekt kan sies at være gjennemgaaende detaljberegnet. Under disse omstændigheter maa kr. 07,440 sies at vrere mer end tilstrækkelig for administra tion og diverse. Den samlede anlægskapital blir saaledes kr. 1,100,000 Ad: Driftsutgiftene Det er forutsætningen at kun tømmer blir at slipe ; forsaa vidt bakved kommer til slipning vil rentabilitetsberegningen stille sig noget gunstigere. For at være paa den sikre side anbefales det foreløpig ikke at regne hermed. Videre er forutsat at der til fremstilling av 1 ton 50 °/ 0 vaat masse medgaar ca. 1,3 m s ved, idet høvling kun kommer til anvendelse. Prisen
---- 670 SS-B ---- paa veden er sat overensstemmende med de priser, Værdalsbruket for tid en oppebær av A/8 Follafos. Som driftskapital maa man formentlig disponere kr. 100,000. I haap om at projektet hermed er fvldestgjorende utredet tillater jeg mig at henvise til efterfølgende omkostningsoverslag og rentabilitetsberegning.
---- 671 SS-B ---- Omkostningsoverslag for 15,000 tons sliperi for Værdalens kommune. I. Utbygning av Dillfossen for 2600 hk. A. Reguleringsarbeidene. 1. Dam for Trangdøla ifølge anbud fra Nordenfjeldske cementindustri . . 6000 2. Lukemaskineri iflg. anbud fra Kvær ner bruk med tillæg av træluke og transport fra Einnan til damsted . 1900 7900 B. Vandbygningsarbeider i Dillfossen. 1. Indtaksdam for Dillfossen incl. naale- dam, men excl. indtaksmaskineri . 26000 2. Tunnel og kanal, samlet længde 800 m. 96000 3. Indtakskum 14500 4. Fundamentering for rørledntng . . 20000 5. Kraftstationen med fundamenter . 20000 176500 Transp. kr. 184400
---- 672 SS-B ---- C. Maskinelt utstyr. 1. Indtaksmaskineri og varegrind etc. for rørledning ifølge anbud fra Kvær ner bruk med tillæg av 600 kr. for ekstra lukeforing . . : \- . :'.;;.'', 300.0 2. Rørledning 1200 mm. diam. ifølge anbud fra Kværner bruk med tillæg av 1700 kr. for transport Rinnan — Dill tomsen 46000 3. 2 turbiner' med tilbehor -for tilsam men 2800 hk. iflg. anbud fra Kvær ner bruk med tillæg kr. 820 for transport Rinnan —Pillfossen samt 2000 kroner for en noget større type 35000 4. Løpekran i kraftstationen .... 2000 5. 2 dvnamoer tilsammem 2600 lik. ifølge anbud fra A.E.G. Anbodet lvder paa 2400 hk. og 500 omdrei ninger. Økes omdreiningsantallet til 750 *il man for samme sum faa to maskiner paa 2600 hk. ..... 33000 6. 2 oljetransformatorer komp. med olje 16000 7. Apparatanlæg og ledningsforbindel- sen med lvnavlederarrangement . . 15000 8. Lvsanlæg i kraftstationen ifølge an- bud fra A.E.G 500 9. Andel i montage for elektrisk ma skineri og transport 5500 156000 D. MasHnisibolig . nøiagtig som sli periet? formandsbolig 6500 E. Vei an læg og diverse .... 15100 Sum I. Eorsaavidt der kun installeres et stort agregat paa 2600 hk. med plass for et til av samme størrelse vil sum 1 bli kr. 825000. Transp. kr 362000 362000 Transp. 184400
---- 673 SS-B ---- Transp. 302000 11. Kraftoverføring fra Dillfossen A. Horedledimu/en til sliperiet 1. Fjernledning med montage til slipe riet ing. anbud fra A.E.G, kr. 31000 og 3500 og 500 for transport . . 35000 2. Stolper, 400 stk., le veres av Værdals bruket fremkjørt for kr. 4.50 pr. stk. 2200 !. Reisning av stolpene ing. anbud fra telefonerbeider Iver Olsen . . . 1000 4. Transformator med lvnavleder ete. ved sliperiet ing. anbud fra Norsk Elektrisk og Brown Boveri med til læg av montage og transport . . 22500 5 - Transformatorhns 3340 05000 B. Avyrenini) til Rindxem. 1. Fjernledning 2350 m. ing. anbud fra A.E.G. kr. 4500 og. 500 .... 5000 2. Stolper, 20 stk., levert fra Yærdals bruket fremkjørt for kr. 4.50 pr. stk. 300 3. Reisning av stolpene ing. anbud fra telefonarbeider Iver Olsen . . . 320 4. Transformator for 100 hk. irlg. an bud fra A.E.G. 4750 111. Friskvandsforsyningen 1. Bvgningsarbeide ing. anbud fra Xor denfjeldske eementindustri alt. II 14050.7(1 2. Lukeiuekanisme ing. anbud fra Kvær ner bruk med tillæg av træluke og transport fra Rinnan til damsted . 1500.00 Avrunding 443.30 Transp. kr. 10000 438000
---- 674 SS-B ---- Transp. 10000 438000 B. Dam ced 'Rhuheni. 1. Bygningsarbeidet incl. varegrind iflg. an hud fra Nordenfj. cementindustri 4000 (\ Ledniny til slijiertrt. 1. liørledningen iflg. anbud fra Myrens mek. værksted med tillæg av transp. 51000 14000 2. (xravning og gjenfvldning . . . 1). Yfniiihetijjct. Veianlægning iflg. anbud, avrundot 1200 1. 80200 IV. Sliperiet 1. Selvo sliperibvgningen iflg. Kværner bruks tegning :;*2OO 2. Jordarbeide 1200 il Uygningsfundainenter ifølge specifi kation 1080 4. Maskinfundamenter. gulv og kloak ledninger, ialt ca. 450 m :! . . . . 5. Vedrenseriet iflg. tegning fra Kværner 10520 10810 :100 ti. Jordarbeide 7. Bygningsfnndameuter 450 8. Maskinfundamenter, gulv ete. 4440 70000 Kjerrat for tømmerbassin iflg. anbud fra Kværner bruk Vedren.serimaskiner iflg. anbud fra Kværner bruk 1 10200 •> 13.510 Sliperiniaskiner incl. vandleduinger, transtnissioner, transportbane, vogne ete. iflg. anbud fra Kværner bruk . 1:10070 Trans]). K 50270 7(5000 52-1200
---- 675 SS-B ---- Transp. 100270 76000 524200 4. Cenlralonvaiinning iHg. anbud fra Kværner bruk . . . -. . .'• . . 8050 5. Elektriske motorer til drift av oven nævnte maskiner in cl. forbindelses ledninger iflg. anbud fra Xorsk Elek trisk cV: Brown Hoveri 04000 232820 Sum IV 808320 Eorsaavidt Myrens og A.E.G.s anbud lægges til grund vil sum IV bli kr. 288000, idet der foruten de tidligere ma skiner vil bli noget billigere bvgninger. Forsaavidt Kværner bruks alternative forslag tas vil sum IV bli paa kr. 298000. V. Tømmerbassin A. Muring 25000 E. Pæling med beklædning 35000 (', Kjerratunderbygning 5000 65000 VI. Kaianlæg og lagerbygning. A. Kaianlæg i fig. xpecifikathon. 1. Muring med bolverk 18000 2. Selve kaien 23400 8 Landgangen 28300 4. Sporarrangement 4200 5. Avrunding 1100 75000 2. Fundamenter 168 3. Selve bygningen ing. anbud fra hr. meieribestvrer Mouen med meieribestyrer Mouen med ekstra arbeider og maling 2496 3000 78000 975520 Transp. Bind VI B — 43
---- 676 SS-B ---- VII. Øvrig bebyggelse. A. Kontorbyytihigen. 1. Jordarbeider 90 2. Fundamenter itig. anbud fra hr. No- rum og Øvre 1710 3. Bvgningen i nei. maling ing. anbud fra snedkermester Melbv .... 11500 4. Tidfast hvælv 1000 5. Kontorutstyr 700 15000 15. ArbeirierboHy. 1. Jordarbeider 210 2. Fundamentering' og kjælder . . . 1490 3. Bygningen itig. anbud fra snedker- mester Melbve 10200 4. Uthus itlg. anbud fra Melby med til- læg av fundamentering 700 12000 J. Jordarbeide 175 2. Fundamentering ing. anbud fra No- rum og Øvre 875 3. Selve bygningen ing. anbud fra Melby 4050 4. Uthus 100 5800 D. Yærksivd. 1. Jordarbeide 00 2. Fundamentering 300 3. Træbygning itig. anbud fra meieribst. Mouen med tillæg for paabygge . 2350 4. Smedjen med inventar . 1000 5. Maskinelt utstyr ifølge anbud fra Kværner bruk og A.E.G 3115 0. Haandverktøi 1085 41400 1010020
---- 677 SS-B ---- Transp. 1016920 VIII. Diverse anlæg. A. "Vand- og kloakledning for bebyggelsen . 1800 H. Veianlaég inden sliperiets omraade . . . 8000 ('. Lvsanlæg for det samlede anlæg iflg. anbnd fra A.E.G, med tillæg for stolper . . . 2535 12335 JX. Grundavstaaelser og rettigheter .... 3300 X. Administration 07445 Samlede anlægsomkostninger kr. 1100000.00 Driftskapital ~ 100000.00 Sammenstilling. I. Utbygning av Dillfossen for 2000 hk. kr. 302000.00 11. Kraftoverføring „ 70000.00 111. Friskvandsforsyningen 80200.00 IV. Sliperiet , 308320.00 V. Tømmerbassin (35000.00 VI. Kaianlæg og lagerbygning ..... 78000.00 VII. Øvrig bebyggelse ' , 41400.00 VIII. Diverse anlæg 12335.00 IX. (Jrundavstaaelser og rettigheter „ 3300.00 X. Administration , 67445.00 Total 1100000.00 Rentabilitetsberegning Overslag for de aarlige utgifter.
---- 678 SS-B ---- Transp. 151000.00 1, A v.skrivninger og vedlikehold: Av I A og B 2 °/„ av 184,400 . . . 3088 Av ICI og 2 2 o u av 40000 . . . 080 Av I V 3 og 4 8 ° „ av 37000 . . . 24M>0 Av I (' 5, ti, 7, 8 og 9 5 °/ () av 70000 3500 Av I 1) 5 % av 0500 325 Av I E 2 u / 0 av 15100 302 Av II 5 "/,, av 70000 3800 15555 2. Forbruksartikler 1845 3. Betjening av kraftstatioiien .... 3000 Elektriker 2000 5000 • ) 5000.00 1. Avskrivninger og vedlikehold Av 111 A, B, Cog 1) 2 °: n av 80200 1724 Av IV A 3 u „ av 70000 2280 Av TV B 1 10 "'„ av 10290 .... 1029 2. Sopning av tømmer i Levanger samt slæpning til Ørmælen. Sopning 15000 tylvter a 0.20 Slæpning 15000 ' , a 0.50 3000 7500 10500 : >. Betjening og drift incl. skatter. 15000 tons 50 °/ n vaat masse a kr. 8.00 120000 Kr. 101553.00
---- 679 SS-B ---- Transp. 248553.00 1). Aoikriminger oy vedlikehald ai: ørrlye unlmy Av VI A og 810 °/ u av 70000 . . 7000 5",, av 8000 . . 400 740.0 Av VII A, B, C og I) 5 »/ 0 av 41400 2070 Av VIII A, B, og (" 1 2 " (l av 12335 . 250 9720.00 E. Erstatiiiiiijci 0 F. Tømtnerforhruk 1,3 m :! fast ved pr. ton masse ing. Værdalsbrukets kontrakt med Follafos tæsliperi 15,000 1,3 8,5 165000,00 423273.00 Samlede utgifter G-jennemsnitlig salgspris kr. 34.00 pr. ton 15000 x 34 -- .... kr. 510000.00 Ad ovenstaaende er utgiftene . 423273 00 Netto gevinst kr. 101727.00
---- 680 SS-B ---- Dokumenter vedk. Værdalsbrukets salg. Værdalens kommune. Hr. ordfører Kostad Værdalen. [Jndertegnede advokat Hjalmar Wessel, Kristi ania, tillater mig herved paa vegne av et konstitu erandes A/s Værdalsbruket at tilby at avkjøpe og overta fra Værdalens kommune samtlige Værdals brukets aktiva og passiva og alle de tilliggende herlig heter og rettigheter med nedenstaaende undtakelser ug paa folgende vilkaar: 1. Som kontant kjøpesum utbetales Værdalens kommune ved overtakelsen kr. 300,000.00 — tre hun drede tusen kroner. 2. Fra salget undtas alle leilændingseiendommer, herunder plasser med paastaaende huse og tilliggende sæterrettigheter samt fjeldslaatter. Disse eiendommer og plasser skal ha samme beitingsret som hittil for storfæ og sauer. Den ret til fiske og jagt som hittil har tilligget opsidderne og de bruksberettigede i Juldals- og Værens ålmenning samt i Suul forblir uforandret. Likesaa fisket i Høisjoen forbeholdes. Alt dette skal dog ikke være til hinder for foretakelse av eventuelle regu leringer. Gaardene og plassena har ret til at ta for nøden torvmyr til husbehov paa bekvemt beliggende steder. Eiendommene undtas med det indmarksareal som er indhegnet til gaarder og plasser. Hvis gjær der ikke findes, skal de nuværende grænser for ind marken respekteres. I kjøpet medfølger eiendommene Holmen nedre, Mikvold vestre og Vestly samt tre plasser, hver paa mindst 20 maal dyrket mark, paa nærmere anvist sted. Med samtlige leilændingsgaarder og plasser skal medfolge naaleskog til eiendom, som hvis mulig skal støte til indmarken i saadan utstrækning som fornødi ges til husbehov. Det skogareal, som skal tilligge disse gaarder og plasser, skal samlet utgjøre ikke mindre end 15000 maal og ikke over 16500 raaa skogland regnet horisontalt. Bestemmelsen av det skogland, der skal tillægges hver enkelt gaard eller plass samt dettes beskaffenhet blir at av gjore ved skjøn. Ved dette blir at iagta at det med følgende samlcde skogareala gjennemsnitskarakter sva rer til hele brukets skoglands gjennemsnitskarakter. Skjønnet, som endelig avgjør saken, skal beståa av 5 uvillige mænd, hvorav Værdalens kommune opnævner den ene, leilæhdingerne den anden, kjøperne den 3die og skogdirektøren de U< siste. Den ene av skogdi rektøren opnævnte skal være en skogkyndig inand, bosiddende utenfor amtet, de øvrige fire skal være gaardbrukere. Kjøperen har ret til at ta tømmerveier og oplagsplasser for tominer samt bomfæste for fløtning paa Værdalsbrukets nuværende eiendommer mot erstat ning for den skade, som herved forvoldes. Gamle faste tømmerveier og oplagsplasser skal respekteres av begge parter. Kjøperen forbeholder sig ret til eventuelle nye reguleringer og dæmminger paa den del av de undtakne eiendommer som støter til vasdrag, dog mot fuld erstat ning for herved forvoldt skade. Kjøperen er beret tiget til inden 3 aar efter overtakelsen at hugge de trær i den uttakne skog, som holder 8 al. 9' og derover maalet utenpaa barken og regnet fra høieste rot. Det som findes paa indmarken til 8 al. 8". Den skog. som blir at tillægge de undtakne gaarder og plasser, blir snarest at utskille — senest inden 3 aar. Tndtil de nuværende brukere opgir sin bruksret kan ingen indskrænkning gjøres i deres nuværende rettigheter. Til gjengjæld har kjoperen indtil nævnte tidspunkt bruksretten] vedk. skog Dog skal de i disse strækninger ikke kunne av virke under 8 alen 9' regnet som ovenfor. Avgiften fra leilændinger og plass mænd oppebæres av kommunen, men skatter og av gifter av det undtakne gods er kjøperen uvedkommende. 3. Den vandret som tilligger Dillan med plas ser og nedre Holmen paa vestsiden av iuselven er
---- 681 SS-B ---- undtat fra .salget; likesaa grund til dam paa Dillfos sen, til kraftstatiou og til rørledning (tunnel); videre skal sælgeren ha fornødne reguleringsrettigheter til utbvgning av sin halvpart av fossen. Hvis den anden halvpart av fossen utbygges, skal kommu nens halvpart utbygges samtidig uten utgift for kom munen. Forovrig medfolger alle vandfald iefr. min skr. av 15. ds.) i salget. Kndviderc er undtatiten del av nedre Holmen som ligger vestenfor Inna. Dog forbeholder kjøperen sig ret til tomter og veier for eventuelle industrielle anheg, samt kraftstatiou og ut bygning paa den mevnte pareel av nedre Holmen og av Dillan med plasser. Likeledes nndtas Værdals brukets ret til Skjækerfossen og Ulvildfossen med for nødne reguleringsrettigheter. Endvidere brukets ak tier i Skjækerdalens kobber- og nikkelværk. Det er en selvfolge, at kjøperens adgang til fløt ning og reguleringer i fløtningsøiemed ete. forblir übeskaarel. 4. Kjøperen og de fremtidige eiere skal snarest mulig og senest inden 5 aar fra 1 , 1013 tinder en løpende mulkt av kr. 100.00 pr. dag ha overfort forædlingen av størsteparten av alt sagtømmer fra Værdalsbrukets sko ger til Værdalen. Ogsaa i de forste 5 aar skal mest mulig av forædlingen foregaa i Værdalen og aldrig mindre end 60 000 stok pr. aar. Alt under forutsætning av, at skogene kan levere saa meget sagtømmer. Overholdes ikke denne forpligtelse tilsvare* en godtgjørelse av kr. 2000.00 pr. aar. 5. Kjiiperen paatar sig likeovenfor Værdalens kommune garanti for kommunens forpligtelser i an ledning havnesporet paa Levanger, og overtar iøvrig de forpligtelser som paahviler kommunen som eier av Værdalsbruket. Herunder indbefattet det for Yær dalsbruket for 1012 og Iste halvaar 1013 bestemte skattebeløp. (3. Omkostninger ved skjotets tinglæsning og stempling samt ved skjøns- og skylddelingsforretninger bæres av kjøperen. 7. Skogen skal drives forstmæssig. Herom skal bestemmelse indtas i skjøtet. 8. Kjøperen skal sørge for, at der for luvali defondets panteobligation og 2. prioritets panteobli gation frafaldes pant i de eiendommer og rettighetcr som er undtat fra salget, likesom kjøperne skal sørge for, at Invalidefondets panteobligation og 2den priori tets panteobligation og den gjæld, som ikke er sikret ved pant, inden overtakelsen er overtat av kjøperen med befriendr virkuing for Værdalens kommune og amts konimunoii. 9. Overtakelsen linder sted lode mai 1912, in den hvilket tidspunkt nærværende tilbud maa være avgjort, mot at det kontante beløp efter post 1 er be talt og saafremt kjøper og sælger har opfyldt de for pligtelser som skal ordnes inden overtakelsen, eller for hvis opfyldelse senere tidspunkt ikke er bestemt samt at koncession er git for salget av skogen. 10. Det er en forutsætning at nærværende til bud helt behandles som strengt konfidentielt og at dette ogsaa tinder sted indtil sakens endelige avgjørelse. Det bemerkes, at det paatænkte selskap skal ha en fuldt indbetalt mininuimskapital stor kr. 750,000.00, fordelt paa aktier a kr. 5000,, med utelukkende norske statsborgere som aktionærer og med en valgt direklion bestaaende av: 5. Advokat Hjalmar Wcxsel, Kristiania, sistmevnte som formand. Værdalen den 2(i. april 1012. Ærbødigst Hjalmar Wessel, Det bevidnes lierved, at nærværende tilbud er overonssteiumende med det av advokat 'Wessel frem satte og med de av herredsstvret i mote den 2(3. ds. foretatte og vedtatte ændringer. Værdalens formandskap den 27de april 1012. B. R os tad. Stenkjær den 10. mai 1912. Merrer hoiesteretsadvokater Flood og Wessel, Kristiania. I besvarelse av Deres ærede av 7. ds. meddeles, at. vi er villige til at godta Værdalsbrukets nye eier, „A/s Værdalsbruket", som debitor for brukets gjæld
---- 682 SS-B ---- til os, stor pr. 81 / 8 d. a. kr. 27,891.56 med befriende virkning for Værdalens kommune. Med høiagtelse Indherreds Kreditbank Harald Hanssen. K. Brokstad. I tilslutning til mit kjøpetilbud av 26. april d. a. avgives herved følgende forklarende og supplerende erklæring, som for kjøperen A/s Værdalsbruket skal være retslig forbindende : Indlfdnhigen : Eiendomskomplekset med rettighcter og forplig telser overtakes i den stand, hvori samme for tiden befinder sig,' og skal Værdalens kommune være uten ethvert ansvar, om opgaverne over aktiva- og pas sivapostene skulde vise sig ikke at stemme med de virkelige forhold. Post 2 : a) Kjøperen indgaar paa, at det i post 2 tredie passus omhandlede skjøn i tilfælde uenighet med binden de og endelig_,virkning skal efter foriangende av Vær dalens formandskap eller den, dette dertil bemyudiger, kunne fastsætte de i post 2 nævnte indmarksarealer. b) Det i post 2 omhandlede arbeide med at utskille og tillægge de uttakne gaarder og plasser eiendomsskog skal av kjøperen søkes igangsat snarest mulig og senest inden Iste juli førstkommende. Ar beidet skal derhos uavbrutt fortsættes, saalænge mar ken er bar, til det er færdig. Pust ■'>: Kjøperen har herunder bl. a. overtat de forplig telser, som kommunen har paatat sig ved den under 1. mai 1908 utstedte og senere tinglæste erklæring til det offentlige med undtakelse av postcrne 4 og 5. Under post 2 i denne erklæring foies et tillæg som liti', c, saalydende : Det offentlige tillates at benytte kanal- og dæm ninusanlæg og andre indretninger i Værdalselven me<l bielve til frenitløtning av tømmer og smaalast fra det offentliges skoger mot for benyttelsen at betale avgift. 1 mangel av mindelig overenskomst om avgiftens størrelse bestemmes denne ved skjøn for 10 aar ad gangen. Post (i: Kjøperen skaffer ved overtakelsen eller senest inden 23. mai førstkommende erklæring fra samtlige opgivne kreditorer om, at de ved nærværende over dragelse har godtat kjøperen i Værdalens kommunes sted, og at de saaledes frafalder ethvert krav paa denne og paa Nordre Trondhjems amtskomnmne. Lignende erklæring skaffer kjøperen likeledes fra A s Folla. Videre skal kjøperen inden samme tidsfrist som ovenfor bestemt paa behørig maate legitimere, at panteobligationerne i eiendommene er git paateg ning om frafaldelse saavel av ansvar som ovenfor nævnt som av panteret i de undtakne eiendommer. Disse paategninger er eieren forpligtet til at besørge tinglæst uten ophold. Det bemerkes i denne forbin delse, at kjøperen har forpligtet sig til at indbetale Invalidefondets tilgodehavende efter fondets pante obligation kontant. De foran nævnte erklæringer og legitimationer blir at forelægge det kongelige land bruksdepartement til godkjendelse. Kristiania 13. mai 1912. Paa kjøpernes vegne (u) Hjalmar Wessel. Intet at bemerke. (u) B. Rostad, Værdalens ordforcr. Til hr. auitmanden i Nordre Trondhjems amt, p. t. hotel Westminster ,1. At der i medhold av hiv oin formandskaper paa landet av 14. januar 1837, g 39, meddeles ap probation paa Værdalens horredsstyres beslutning av 20. april b 912 angaaende salg av Værdalsgodset og oprettelse av et fond. 2. At. der i medhold av lov om erhvervelse av skog av 18. september 1909 gives A/s Værdalsbru ket tillatelse til i henhold til kjøpekontrakten og den av kjøperen under 13. mai 1912 avgivne erklæring at erhverve til eiendom den skoggrund, som det i foranstaaende post omhandlede salg omfatter, paa føl gende betingelser : 1. Majoriteten av selskapets aktier maa ikke tilhøre nogen person, som sitter inde med aktiemajorite ten i noget andet selskap, der inden Søndre eller Nordre Trondhjems amter eier skog eller anlæg til forædling av trævirke. Uten departementets
---- 683 SS-B ---- samtykke maa majoriteten av selskapets aktier heller ikke tilhøre nogen, som indeii nævnte am t«r eier skog eller anlæg til forædling av træ virke. 2. Erhververen skal ikke med nogen person eller noget selskap, som inden Sondre eller Nor dre Trondbjems amter eier skog eller anlæg til forædling av trævirke, kanne uten departemen tets, samtykke træffe kontraktsmæssig ordning, ,-om har til formåa! at regulere driftsutbyttet for de kontraherende parter ved at tildele den ene an del i utbyttet av den andens virksomhet. 3. Erhververen maa ikke uten vedkommende de partements samtykke indgaa i nogen overens komst til kunstig regulering av prisene paa træ last. 4. Erhververen har at respektere den bruk av vas dragene til frcmnøtning av skogprodukter. som har fundet sted fra gamme! tid av. 5. Erhververen skal saavidt mulig kun benytte norske arbeidere og norske funktionærer. (.i. Saafremt herredsstyret i tilfælde av salg ikke be nytter sig av den det i loven hjemlede forkjops ret, tilkommer denne staten, som har at erklære sig om, hvorvidt den vil benytte sig av denne ret inden 12 uker, etteråt ordføreren har mottat saken". Hvilket herved meddeles hr. amtinanden til et terretning og videre kundgjørelse under henvisning til hr. amtmandens skrivelse av 1. mai 1912. Man skal be aktieselskapet gjort opmerksom paa bestemmelsene i skogkoneessionslovens §§ 7 og 14 om, bvad der fremtidig paaligger det, idet bemerkes, at departementet med hensyn til kontrollen med at be styrelsen og grundkapitalen helt forblir iyr.sk indtil videre har bestemt, at selskapet aarlig inden utgan gen av mai maaned gjennem overovrigheten skal ind sende beretning hertil om mulig stedfundne foran dringer i bestyrelsens sammensætniug samt en med den samlede bestyrelses underskrift bekræftet fort-eg nelse over aktionærene med oplysning om disses bo ]>æl og statsborgerlige stilling. Den med hr. amtmandens skrivelse av oven nævnte dato angaaende approbation av herredsstv rets beslutning som bilag 15 medsendte kjøpekontrakt følger hoslagt tilbake, hvorhos vedlægges gjenpart av den ovennævnte erklæring av 13. mai 1912. • — Heroin er A s Yærdalsbruket idag underrettet. Kristiania den 15. mai 1912 Erik Enge. M. Naxluiid. * < hersendes med den nævnte kjøpekontrakt og bilag br. overretssakfører Tessem som kommunens sakfører i denne sak. Saken skal sendes videre til Værdalen* formandskap, men jeg ber Dem ijidtil videre beholde dokumentene til forberedelse av det berammede møte i Trondlijem førstkommende måndag, hvor også a jeg vil være tilstede. Nordre Trondbjems amt p. t. Kristiania lii —5—12 Løchen. Amtinanden i Nordre Trondbjems amt. Justisdepartementet har med skrivelse av 14. mai 1912 oversendt hertil en erklæring, som advokat Wessel paa As Yærdalsbrukets vegne under 13. s. md. har avgit i tilslutning til aktieselskapets tilbod av 26. april 1912 om kjøp av Værdalsgodset. Denne erklærings post 8 er saalydende : „ Kjøperen skaff er ved overtakelsen eller senest inden 23. mai førstkommende erklæringer fra samtlige opgivne kreditorer om, at de ved nærværende over dragelse har godtat kjøperen i Værdalens kommunes sted, og at de saaledes frafalder ethvert krav paa denne og paa Nordre Trondhjems amtskomnnuie. Lig nende erklæring skaffer kjøperen likeledes fra As Eolla. Videre skal kjøperen inden samme tidsfrist som ovenfor bestemt paa behørig maate legitimere, at panteobligationerne i eiendommene er git paategning om frafaldelse saavel av ansvar som ovenfor nævnt som av pauteret i de nndtakne eiendommer. Disse paategninger er kjøperen forpligtet til at besørge ting læst uten ophold. Det bemerkes i denne forbindelse, at kjøperen har forpligtet sig til at indbetale Inva lidefondets tilgodehavende efter fondets panteobliga tion kontant. De foran nævnte erklæringer og legi timationer blir at forelægge det kongelige landbruks departement til godkjendelse." Kjøperen har i den anledning den 18. mai 1912 forevist en av Værdalens kommune til fru Elise Jens
---- 684 SS-B ---- sen m. fl. under 1. mai 1908 utstedt panteobligation, stor kr. 1,500,000.00, tinglæst under vedkommende jurisdiktioner heuholdsvis 2. og 15. mai 1908 samt 16. februar 1909. Obligationen er 1. mai 1912 til transportert advokat Hjalmar Messel og av denne forsvnt med paategning av 18. mai 1912 om, at han for samme frafalder panteret i, hvad der i henhold til As Værdalsbrukets akeepterede kjøpetilbud av 20. april 1912 post 2 og 3 er tilbakeholdt for Vær dalens kommune, samt om at personlig ansvar mot Værdalens kommune er frafaldt. Man har ikke hat anledning til at gjore sig be kjendt med eedenternes fuldmagter, men Den Norske Creditbank* sakfører, overretssakfører Ihlen, oplyste ved nærvær i departementet idag, at banken hadde gjennemgaat disse og fundet dem iorden. Han oply ste villen l , at obligationerne er deponert i banken for et laau paa kr. 1,500,000.00. Departementet har efter det oplyste for sin del intet at erindre mot, at Værdalens kommune godkjen der den med nævnte obligation trufne ordning, idet man dog henstiller til overveielse, om ikke kommu nen bør forbeholde sig at undersøke forholdet nasrmere. Ifølge en fra Finansdepartementet mottat skri velse av 18. mai 1912 antakes forholdet med hensyn til den av Værdalens kommune under 1. mai 1908 utstedte obligation til Invalidefondet, oprindelig stor kr. 2,400,000.00, at være bragt i orden. Obligationen er paaført følgende erklæring: .Av nærværende panteobligations hovedtal er kr betalt. Panteret frafaldes herved i, hvad der i den i gjenpart vedheftede skrivelse fra advokat "Wessel til Værdalens kommune av 20. april 1912 med Værda lens formandskaps paategning av 27. s. md. under post og 3 er tilbakeholdt for Værdalens kommune. Personlig ansvar efter nærværende obligation med paategning frafaldes herved likeoverfor Værdalens kommune samt Nordre Trondhjems amtskominune. Nærværende panteobligation overdrages herved til .... dog uten noget ansvar for staten." Med skrivelse fra Værdalsbruket av 14. mai 1912 har man mottat en kontrabok for Værdalsbru kets avdragskonto med Aktieselskapet Trondhjems Handelsbank lydende paa kr. 246,398.03. Boken er paaført saadan paategning : „Disponeres ikke uten Landbruksdepartementets samtykke". I anledning det forestaaende opgjør mellem Værdalens kommune og A/s Værdalsbruket stilles kontraboken til kommunens disposition og oversendes hermed hr. amtmanden. Kontraboken er i nævnte anledning forsynt med paategning om, at den kan disponeres uten Landbruksdepartementets samtykke. Departementet er ikke forelagt nogen opgave over Værdalsbrukets kreditorer eller i det hele tat andre dokumenter end de ovenfor nævnte. Kristiania den 18. mai 1912. Erik Enge. H. Kaaterud. Vi frafalder herved ethvert personlig ansvar mot Yærdalens kommune i anledning av vor kontrakt ang. sliperitømmer. F. t. Trondhjem -" . 1912. Pr. pr. Akticselskapet Folla Hjalmar Wessel. Værdalen, 2 % 1912 For blankokrediten frafaldes personlig ansvar likeoverfor kommunen. Værdalens Sparebank Rygh. I anledning av Værdalsbrukets salg fra Værdalens kommune til A/s Værdalsbruket avholdtes i Trond hjem den 20. mai 1912 et mote, li vori følgende deltok : Fra A/s Værdalsbruket: Det tes direktion, nemlig advokat Hjal mar Wessel, godseier Tollef Kilde, skogeier Olav Nergaard, direktør Andr. G. Wefring og overretssak fører Asm. Skjeflo. For Værdalens kommune : Ord fører Rostad samt de øvrige med lemmer av brukets styre, nemlig: gaardbruker O. Hotan, gaardbru ker John Myhr, redaktør Joh.s Aas og disponent Horne. Derhos var tilstede amtmand Løehen og kom munens sakfører, overretssakfører Tessem. Amtmanden fremla: 1. Skrivelse fra Landbruksdepartementet av 15 / 5 1912 om, at Værdalens herredsstyres beslutning av 26. april 1912 ang. salg av Yærdalsgodset og op rettclse av et fond er approberet ved kgl, res<>lution
---- 685 SS-B ---- av 15. mal 1012, og at der er meddelt A s Værdals bruket tillatelse til i henhold til kjøpekontrakten og den av kjøperen linder 13. mai 1012 avgivne erklæring at erhverve til eiendom den skoggrnnd som omfattes av salget, paa visse betingelser. 2. Hen forannævute kjøpekontrakt, nemlig ad vokat Wessels kjøpetilbud av 2ti. april 1012 med paa tegning av Værdalens formandskap av 27. april 1012. 3. Gjenpart av den foran nævnte tillægserklæ ring Ira advokat Wessel av 13. mai 1012 med paa tegning av ordfører Rostad. 4. Skrivelse fra Landbruksdepartementet av 18. mai 1912, indeholdende bl. a. redegjorelse om panteretsfrafaldelse i de fra salget undtakne eiendom iner og rettigheter og om kommunens fritakelse for ansvar ianledning av de paa Værdalsgodset nu hvi lende panteobligationer. I anledning av opgjoret mellem Værdalens kom mune og As Værdalsbruket overdrog amtmanden til ordfører Rostad en kontrabok no. 51340 for Yær dalsbrukets avdiagskonto med As Trondhjems Han delsbank, lydende paa kr. 240,308.03 til disposition foi - Værdalens kommune. Herfor mottok amtmanden ord føreren s kvittering. Med heiisyii. til gjældsovertakelsen fattedes del elter følgende beslutninger : 1. Værdalsbrukets styre og Værdalens ordfø rer godtok de avgivne paategninger paa obligationen til Invalidefondet og paa 2den prioritets pantobli gation som fyldestgjorende. Direktionen for A s Værdalsbruket vedtok, at paategningen paa 2den prioritets obligation uten ophold blir at tinglæse og at gjenta tinglæsningen om frafaldelse av pant, for saavidt panteboksføreren kræver det, saasnart skyld deling av de undtakne eicndommer og rettigheter føreligger. For obligationen til Invalidefondet er alt bragt i orden efter Landbruksdepartementets skrivelse av 18. mai sistl. 2. Følgende øvrige kreditorer blev av Vær dalsbrukets styre opgit : a) Indherreds Kreditbank kr. 27891.56. A s Vær- dalsbruket fremla her skrivelse fra banken av 10. mai d. a., hvorefter den godtar A/s Værdalsbruket som debitor for nævnte gjæld med befricnde virk- ning for Værdalens kommune. b| Værdalens Sparebank, kassakreditlaan kr.70778.ø0, vekselobligationslaan kr. 44500.00. Fra Værdalens Sparebank fremlagdes telegram av idag, hvorefter banken fur blankokrediten fra- falder personlig ansvar likeoverfor kommunen. For vekselobligationsgjælden overleverte A s Værdalsbruket en sparebankbok lvdende paa Værdalens Sparebank til disposition ved indfri- Else av denne og den under ltr c. nævnte veksel obligationsgjæld. c) Levanger og Skogus Sparebank, kassakreditlaan kr. 41302.77, vekselobligationslaan tila. 23150.00. For kassakreditlaanet overlevertes kvittering for at der d. d. er utbetalt i Nordenfjeldske kreditbank nævnte beløp til sparebankens kredit. For vekselobligationsgjælden stilles den under punkt b nævnte sparebankbok til disposition for kommunens indfrielse av gjælden. Den herom bandlede kontrabok lyder paa kr. 67650.00. ()ver skuddet efter indfrielse av vekselobligationerne tilfalder A/s Værdalsbruket. d) Angaaende den ovrige gjæld, hvorover speeifi sert opgave ikke forelaa, erklærte direktioneus medlemmer at denne gjæld skulde bli indfriet ved fortald. e) A/s Værdalsbruket fremla skrivelse av idag Ira A s Folla om at personlig ansvar mot kommu nen er frafaldt i anledning av kontrakten om leverance av sliperitommer. Værdalsbrukets styre og Værdalens ord forer godtok den ordning som er truffet under merv. post 2. As Værdalsbruket gjentok, at del bar ai opfylde alle lorpligtelser, som paabviler det nu værende Værdalsbruk, seiv om de overstiger eller ligger utenfor, bvad der foran er anført. 3. A/s Værdalsbruket avgjorde den kontante kjøpesum kr. 300,000.00 saaledes : Tils. kr. 300^000.00. 4. Skjøte utstedes idag paa Mikvold i Værda- len og paa eiendominene i Levanger samt paa d s Værdalen. Skjote paa de øvrige eiendommer utsteder \ ærdalens kommune, nåar forholdene er bragt i or-
---- 686 SS-B ---- den ved skvlddelinger, idet det selvfølgelig hlir kjo* ]>erens sak at erliverve yderligere nødvendige konees sioner. — As Yærdalsbruket forpligter sig til at la indta i skjotet de bestemmelser i kjøpekontrakten og tillægserklæringen, som kommunen maatte forlange. 5. Kjøperen- er gjort bekjendt med at to av gaardene paa Levanger er solgt ved kjøpekontrakt. men medtas ogsaa disse i skjøtet til kjøperen. ii. Til kjøperen overdrages følgende pantobli- a) O. Johnsen, ti. T .. 1908 med pant i Aldershvile i Strinden for oprindelig kr. SOOO.oo, tilrest kr. 4700.00, idet bemerkes, at den nuværende eier maa vedta obligationen for dette beløp. bi Era Martin Solberg, tinglæst - s 1907 med pant i Volds Minde 24 i Trondhjem for kr. 4,400. ei Era John .1. Soknies, tinglæst - 5 , 1899 for op rindelig kr.. SOOO.oo, tilrest ea. kr. 2050.n0 med pant i (iamle Kongevei nr. 14 i Trondhjem. d) 2 obligationer fra Peter Eggen, tinglæst ls / s 1897 og w rJ 1897 for kr. SOOO.oo og kr. 2000.00 med pant i Sorvold nr. 7 i Trondhjem. Paa begge resterer tils. kr. 4550. e. Fra A. 8. Alstad, tinglæst ** B 1908 med pant i Elisero i Strinden for kr. 4500.00. 7. Eadossementsansvar, som paahviler det nuværende Værdalsbruk overtas av kjøperen, idet sælgeren vedtar at vde sin medvirkiiiug til utnyttelse av stillede sikkerheter, hvilke er overlevert kjøperen. Efter dette overtar kjøperen idag de solgte eiendommer med tilbehør overensstemmende med kjø pekontrakten og tillægsærklæringen av 13. mai A. a. Xærværende dokumenter er utfærdiget i 2 eksemplarer. P. t. Tmndhjem 20. mai 1912. Aktieselskapet Vierdalsbnikets direktion. Hjalmar Wessel. Tollef Kilde. Olav Nergaard Andr. G. Wefring. Asm. Skjeflo. KW Værilalens kommune og Vserdalsbrukets styre D. u. s. B. Rostad. Ole Holan. Johs Aas [ntet at benierke Løchen. Harald Tessem
---- 687 ----
---- 688 ----
---- 689 ----
---- 690 ----
---- 691 ----
---- 692 ----
---- 697 ----
---- 695 ----
---- 694 SS-B ----
Verdal samvirkelags historie Verdalsboka
VERDALSBOKA
VERDAL SAMVIRKELAGS HISTORIE FRA IDÉ TIL HANDLING
AV ERLING AURSTAD UTGITT AV VERDAL SAMVIRKELAG I SAMARBEID MED BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1988
---- 6 Vsl ---- Sats og trykk: Verdal Grafiske A/S Innbinding: Julius Maske A/S ISBN 82-990950-3-4
---- 7 Vsl ---- INNHOLD Side IDEEN 15 Rochdale 16 Ideen kom til Norge 19 Også til Verdal og Vuku 22 Stiklestad 26 ØRENS HANDELSFORENING 29 Krise 31 Nytt håp 32 Ordning med kreditorene 33 Ny driftskapital ved lån 33 Det sto en kvinne bak 35 Bedre varekontroll 36 Utestående fordringer 36 Konkurranse 38 Næssgården 38 Varepriser ved århundreskiftet 40 Leie eller kjøp — forsøk på lureri 42 Vennes 44 Fleskhus 45 Bygging 45 Nytt forsøk på å stifte landsforening 47 Ønske om eget bakeri 48 Kredittuvesenet 49 Manufakturavdeling 50 Krigsfrykt 1914 51 Slakteri og pølsemakeri 51 Ørens Handels for ening 25 år 52 Eget rasjoneringssystem 52 Sikringsfond 53 Navneendring 53 Bankvirksomhet? 53 Mølle 54 Møllebrannene 55 Mer plass 57
---- 8 Vsl ---- Kraftfor og handelsgjødsel 57 Melk og kjøtt — tilbud om andre stillinger 58 30-årsjubileum 59 Fiskavdeling 60 Garveri — Lærfabrikk 60 Filial i Vuku 61 Statens kornmagasin 62 Folkebad 63 Chaufør og Chevrolet 64 Revisjon, kontroll, utestående . . 65 Nabohjelp til Sparbu og Røra 66 Huskjøp — nye kontorer og systue 67 Smør og egg 68 Ønske om filial på Lysthaugen 69 Ulvilla 71 Leksdal 71 Eget hus også i Ulvilla 73 Nybygg, Vuku og Lysthaugen 74 Inndal — Leirådal 74 Vannverksaken 76 Samvirkelaget blir anmeldt 77 900-årsjubileet på Stiklestad 78 Da partipolitikerne ville overta 80 Bensinstasjon — radio m.v 84 Ullvarefabrikk 85 Representantskap 88 Johs. Dahl — 22 år som styreformann 89 Livdyromsetning 90 Hjørnegården 90 Andre saker fra 1920- og 1930-åra 92 Behov for mer lagerplass 97 Ny krigstid 98 Realskole 106 Brenselproblemer — ved og generatorknott 107 Nasjonal Samling presser på 111 Andre saker fra krigsåra 113 Etterkrigstid 121 Minsaas overlater roret 124
---- 9 Vsl ---- Lars Hoøen — ny disponent 127 Tomter 128 Kai og lager, Skånes 128 Flere filialer? Sjøbygda, Skjækerfossen og Ørmelen 128 Bolighus blir flyttet 132 Fiskmatkjøkken 132 Magasinet. Jernvarer m.v 133 Kafeteria 134 lagerbygg 135 Slakterisaken 136 Sagbruk. Snekkerifabrikk 142 Gullsmedavdeling 143 Jordbruksavdeling 143 Rørlegger avdeling 144 Håndverkerforeningen murrer 145 Fryseboksanlegg ved filialene 145 Maskinavdeling 146 Andre saker fra åra 1947-60 147 Salg av boligtomter 159 Læregutt blir lærejente 159 Butikkinspektør 160 Salg av varme til kinoen 161 A/L Fellesproduksjon. Samarbeid — kjøttsektoren 162 Trones Handelslag 165 Røra Samvirkelag 176 Inderøy Samvirkelag sa nei 181 Matsentret 181 Kjøp av tomter på Tinden 183 Tomter i sentrum 183 Blanding av kraftfor 184 Andre saker fra 1960-62 184 Disponent Lars Hoøen går bort 187 Konstituering 188 Ny disponent 189 Verdaling med i NKLs styre 189 Nytt bakeri 190 Baker Konrad Ellewsen — 53' A års arbeid i samvirkelaget . . 192 Levanger Samvirkelag 193
---- 10 Vsl ---- Fram vestre 226 A/L Trønderfrukt 227 Bygging — bygging 229 Garasjebygg 229 Bygging av Postgården 230 Medaljer 231 Varehusbygget 232 Bygging av ny mølle 235 Lagerbygg ved Verdal hamn 237 Forretningsbygg — Levangernesset 238 Nye salgs- og lagerlokaler, Levanger hamn, OK-senter 239 Nybygg — avdeling Ørmelen 241 Andre saker 1962-69 242 Plastfabrikk? 249 Verdal Samvirkelag — 75 år 250 Rørleggeravdelingen vokser 252 Trasige saker 253 Utleie til kjolefabrikk 254 Styring og ledelse 254 Lang og tro tjeneste — medaljer 255 Flyttesjau ved Møllegata 256 Ny kretsinndeling og valgnemndordning 257 Rusdrikkdebatt 257 På bok 258 Varehusforeningen DOMUS 259 Om Oms og Moms og misforståelser 259 Revisjonsordningen — ny revisor 260 Nybygg for avdeling Frol 262 Ny ordfører i representantskapet , 263 Andre saker omkring 1970 263 Snekkerifabrikkens skjebne 266 OK-senter Verdal på Tinden 267 Pelletering av formjøl 268 Tilbygg til Matsenteret 268 Kafeteriaen får nytt utstyr 269 Begrensing av funksjonstid? 269 Styret blir utvidet 269 Gomanbakeri 270
---- 11 Vsl ---- Bedehustomta 272 Ny styreformann 273 Kornsiloer av stål 274 Andre saker 1971-74 275 Vedtektsendringer 1975 287 Utvidelse ved Varehuset, Levanger 289 Ny utvidelse ved Varehuset i Verdal 291 Dagligvareavdeling i Vinne 292 VS-NYTT 293 Nasjonalt oljeselskap 295 Medaljer til medarbeidere og tillitsvalgt 297 A/S Røra Fabrikker 299 Avvikling, Granfoss Mølle 299 Andre saker 1974-76 299 Nytt renseanlegg for såkorn 308 En interessant naboavtale med Thor Hermann 308 Vuku Forbrugsforening 310 Arbeidstid — kontoret 311 Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø 312 Medaljer til medarbeidere 312 Filialforespørsel fra Vollen 312 Heis med glassvegger 315 S-RØR-avdeling i Levanger 315 Gammelmeieriet 316 Samarbeidsavtale mellom Landbrukets Sentralforbund og Norges Kooperative Landsforening 317 Den årlige gaveutdelingen 318 Avdeling Kirkegata, Levanger 318 Ny leder ved avdeling S-RØR 319 Andre saker fra 1977 til 1979 320 Varebestilling over EDB-terminal 333 Bygg- og 80-varene, utredning 333 Ny opplærings- og driftskonsulent 334 Bruksplan for Minsaas Plass 334 Lederopplæring 335 Salgsvilkår og kredittoppfølging 335 Bestyrer Arnt O. Basmo går bort 336 Ny varehussjef, DOMUS Levanger 336
---- 12 Vsl ---- Filialtilsynet ved avdeling Trones ønsker bedre butikklokale . 337 Lang og tro tjeneste 337 Grensebeløp for styret 338 Eget EDB-anlegg 339 Alternativ energi i landbruket 340 Valg av styreformann 340 Kampanje for nærbutikkene . 341 Tilbygg til Postgården 341 Tilbud på forretningseiendommer 342 Omsetningen av landbruksmaskiner over til Felleskjøpet .... 343 Silo for havre til byttemaling 345 Andre saker fra 1980-81 346 Mosvik Samvirkelag 352 90-årsjubileet 365 Gråmyra, Levanger 367 Ny disponent 368 Trafikkspørsmål 370 Personalet vil ha flere representanter 370 Kvinnene kommer 371 Skarnsundbru 372 Ny ledelse ved mølla 372 Elektroverkstedet/S-Maskin 374 Ny driftsleder og ny drifts- og opplæringskonsulent 374 8 medarbeidere får Norges Vels medalje 376 Politisk streik i Verdal 376 Andre saker fra 1982-84 376 Oppussing ved avdelingene Frol, Leksdal og Skjækerfossen . . 384 Langtidsplanlegging — strategiarbeid 385 Energi-Spar-Trøndelag A/S 385 Tomt på Industriområdet 385 Bygg °g 80, Levanger 386 Moteklær, sko m. v., DOMUS Levanger 387 Asfaltering av Suuljordet 387 Samvirkelagets Personalforening — årlig tilskott 388 KPA-mesterskap i Verdal 389 NOROL-senter Gråmyra 389 NOROL-sentrene i Levanger og Verdal — kortautomater. . . . 390 Prix lavprisetablering 391
---- 13 Vsl ---- Prix Verdal 392 Teknisk senter i Verdal 393 Regler for tilsetting av medarbeidere 393 Bygg og 80, Verdal — Aspelin-Stormbull A/S Verdal 394 Varehussjef, DOMUS Verdal 396 Hva med avdeling Sjøbygda ? 396 NKLs styre på besøk 397 Økonomisjef — regnskapssjef 398 Studietur til Amerika , 398 Fruktavdelingen inn i DOMUS Mat 398 Utleie av lokaler for blomstersalg 399 Postverket ønsker me r plass på Ørmelen 399 Trøndelag Dyrepark A/S 399 Andre saker fra 1985-86 399 Ronglan Samvirkelag — Sammenslutning? 402 Også Hokstad Samvirkelag, Ytterøy? 402 Skogn Handelslag 404 Skogn Handelslags historie 405 Minsåsgrenda 446 Til gagn for medlemmene og samfunnet 447 Etterskrift 450 Oversikter 452 Fotografer 463 Etter ønske fra Bygdeboknemnda i Verdal er personnavn skrevet i kursiv første gangen de er nevnt.
---- 14 ----
---- 15 Vsl ---- FORORD Handelsvirksomhet har vært drevet i Verdal så lenge mennesker har eksi stert her. Men det er et langt sprang fra de eldste tiders varebytte til den mo derne varehandel. Den første spede begynnelse til handelsvirksomhet på Ver dalsøra knyttet til faste boder eller hus, ligger mange hundre år tilbake i tiden. Helt eksakt når de første pakkhusene ble bygget ved Verdalselven, er ikke mulig å si. De eldste skriftlige kilder om en slik handelsvirksomhet skri ver seg fra først på 1600-tallet. Det er imidlertid nokså sikkert at virksom heten må være langt eldre. Verdal Samvirkelag representerer en videreføring av denne handelsvirk somheten. Seiv om Samvirkelagets historie er kortere enn 100 år i Verdal, utgjør den et meget viktig kapitel av Verdals historie. I løpet av kort tid ut viklet Verdal Samvirkelag seg til å bli den übestridt største handelsbedrift i Verdal. Ja, i flere år var den den største bedriften i det hele tatt i Verdal. At Verdalsøra har utviklet seg til å bli et handelssentrum i Innherred, er nok for en stor del Verdal Samvirkelags fortjeneste. Det er derfor på sin plass at Verdal Samvirkelags historie blir en del av Ver dal sbo ka. Men denne historiefremstillingen har også sin egen historie. Da under tegnede for en del år siden oppsøkte daværende disponent for Verdal Samvir kelag — forfatteren av denne historien — var det med tanke på å få skrevet og gitt ut Samvirkelagets historie som en del av Verdalsboka. Tanken ble mottatt positivt, og da disponenten ble pensjonist, ble tanken til virkelighet. Verdal Samvirkelag fant imidlertid historien så pass interessant at man ønsket å forære den til alle sine medlemmer. Samvirkelaget påtok seg derfor omkostningene med trykking og innbinding. Men etter som mange av med lemmene ikke er verdalinger, ønsket man å gi gåven et noe andreledes utse ende enn Verdalsboka. Derfor er gåven til medlemmene utstyrt med Samvir kelagets emblem. Og den kalles ikke Verdalsboka. Men den del av opplaget som ikke er Verdal Samvirkelags gave til sine medlemmer, har fått samme utstyr som de øvrige bindene av Verdalsboka. Historien er således et eget bind av Verdalsboka. Dette bindet er det andre i serien av frittstående bind som ikke er nummerert. Til gjengjeld har det fått eget navn. Verdal, i februar 1988 For bygdeboknemnda Øystein Walberg
---- 16 Vsl ---- Forfatter av boka: FRA IDÉ TIL HANDLING, Erling Aurstad, disponent i Verdal Samvirkelag 1962-82.
---- 17 Vsl ---- s IDEEN Gjennom lange tider har det vært former for organisert samarbeid. Dugnad, lottordningen i fisket, beite- og skogsallmenninger,felles se terdrift 0.1., er eksempler på dette. Samvirke som et spesielt system for økonomisk samarbeid og drift oppsto under den industrielle revo lusjon på slutten av 1700-tallet og først på 1800-tallet. Etter at f.eks. dampmaskinen og spinnemaskinen var oppfunnet og raskt tatt i bruk i Storbritannia og andre land, ble det stor arbeidsledig het, fattigdom og elendighet. Arbeiderne gikk enkelte steder til angrep på maskinene, og særlig i England var det uro og fortvilelse innen ar beiderklassen. Det var lang arbeidsdag, og barnearbeid var vanlig - for barna var rimelig arbeidskraft. Samtidig var varekreditt vanlig, og for brukerne var ofte bundet på grunn av matgjeld til kjøpmannen eller fabrikkutsalget. Innblanding av mindreverdige og rimelige fyllstoffer i varene var heller ikke uvanlig. Industrieierne og handelshusene hadde omtrent all makt. Det var derfor naturlig at enkelte begynte å drøfte bedre mater å ordne seg på. Noen tenkte seg former for idealsamfunn, der alle skulle ar beide for hverandre og hjelpe hverandre. En avlegger av denne tanke retningen har vi eksempel på gjennom Ole B. Bulls «Oleana» i U.S.A. Både dette og de fleste liknende tiltak i andre land gikk over ende ganske raskt. En annen teori gikk i retning av produksjonsforeninger. Arbeiderne skulle ikke motarbeide maskinene, men danne egne bedrifter og dra nytte av maskinene. Den som arbeidet ivrigst for denne formen for produksjonssamvirke, var engelskmannen Robert Owen, f. 1771 d. 1858. Han var tekstilfabrikant og ble også kalt utopisk sosialreformator. Owen arbeidet for kortere arbeidstid og for forbud mot både barnearbeid og nattarbeid for ungdom. På denne måten skapte han grunnlag for arbei dervernlovene som kom seinere. Enkelte forfattere regner Robert Owen som en slags far for samvirke som driftsform. Seiv om hans innsats var betydelig, er nok den attesten noe feilaktig. Med Robert Owens produksjonsforeninger gikk det ikke så bra. De som ivret for dette opplegget, hadde undervurdert betydningen av
---- 18 Vsl ---- kapital som nødvendig arbeidsredskap. Det var vanskelig å skaffe kapital, og det var høg lånerente. Dessuten viste deg seg at der hvor det gikk noenlunde bra, ble foreningen lukket for nye medlemmer, og bedriften gikk som regel over til vanlig personlig kompani eller aksje selskap. Slik gikk det ofte også med forsøkene på å starte produksjons foreninger innen handverk og industri i andre land, f.eks. Frankrike og Sveits. Systemet var ikke levedyktig. Det manglet noe — som de fant fram til seinere. Fremdeles er det enkelte som ivrer for slike produksjonsforeninger eller arbeidskooperativer, som de også blir kalt. Det kan være små bak erier, vaskerier, pizzabarer o.L, særlig i land med utbredt «svart øko nomi». De er som regel lukkede, private foretak og kan ikke kalles kooperative. Allerede på slutten av 1700-tallet ble det i England og Skottland stif tet forbrukerforeninger med sikte på vareomsetning til medlemmene. De manglet imidlertid klare vedtekter og retningslinjer for virksomhe ten. Mange foreninger fikk derfor et kort liv, spesielt de som begynte med kreditthandel. Fra 1820-åra fikk forbrukerkooperasjonen en ster kere oppslutning på De britiske øyer. En distriktslege i Brighton, dr. William King, var svært opptatt av folks levevilkår i fattigkvartalene og industristrøkene. Dr. King var kveker og sterkt opptatt av å finne utveger til bedre leveforhold for folk. Som lege hadde han sett den høge barnedødeligheten, suiten, urensligheten, varegjelden og mismo tet i arbeiderstrøkene. Han kom til at folk først av alt måtte frigjøre seg fra matgjeld og fra avhengighet av kjøpmennene. Han ga ut et tids skrift «The Cooperator», som kom i et opplag på hele 50.000, som var mye på den tida. I dette bladet ivret han for start av kooperative inn kjøpslag, og han skrev om retningslinjer for organisering av for retningsdrift. Likevel var King forut for sin tid. Fremdeles var det noe som mang let, og resultatet ble så som så. Mange mente også at det ville ta for lang tid å fa forbedret forholdene gjennom forbrukerforeninger, og de gikk derfor i stedet inn for en nærmest revolusjonær politisk aktivitet - Chartismen. Det var en ytterliggående bevegelse som ville bruke vol delige midler. Rochdale Utenfor Manchester ligger byen Rochdale (Råtsjdeil), som i 1844
---- 19 Vsl ---- hadde 14.000 innbyggere. De fleste var tekstilarbeidere, da det var flere veverier i området. Levevilkåra var fortvilte, og folk diskuterte hva de skulle gjøre for å bedre situasjonen. Streik var prøvd, - men den var mislykket. På møtene i arbeiderforeningene var det flere grup peringer og meninger. Noen foreslo totalavhold, andre religionen, og atter andre ivret for chartismen. Noen av veverne la fram forslag om å stifte en kooperativ forening for felles vareinnkjøp. Dette forslaget fikk flertall, og foreningen som ble stiftet av de 28 veverne, ble regi strert 24. oktober 1844 med navnet The Rochdale Society of Equitable Pioneers (Rochdaleforeningen av rettferdspionerer). Vevernes lille bu tikk ble åpnet 21. desember 1844 og var apen bare om kveldene man dager og lørdager for fordeling av varer. Til å begynne med var utvalget magert, bare smør, mjøl, sukker og talglys. De kunne bygge på erfanngene som dr. William King hadde høstet med kooperative foreninger. Veverne i Rochdale så at hovedår saken til feiltrinnene tidligere var for det første avhengigheten av an dres kapital, og for det andre - kreditthandelen. Veverne bestemte seg derfor for å holde seg uavhengig av andres kapital. Seiv om det var et kjempeløft for dem, ville de seiv skaffe til veie den kapitalen de treng te. De måtte derfor spinke og spare for å klare å betale inn andelen som var fastsatt til 1 £ pr. medlem (ca. 20 kroner). Veverne såtte opp bestemte prinsipper som de skulle arbeide etter, og disse grunnreglene inneholdt i alt 14 punkter. En del av dem var preget av tida, f.eks. om reine, uforfalskede varer, fullt mål og riktig vekt, arbeid mot forbry telser og utbytting i samfunnet 0.1. De viktigste punktene er fortsatt kalt Rochdaleprinsippene, og har stått sin prøve nå i snart 150 år. Små justeringer i ord og uttrykk har det vært, men hovedinnhold og mening er stort sett det samme. Prinsippene lød svært lenge slik: 1. Apent medlemsskap 2. Demokratisk kontroll (ett medlem -én stemme) 3. Utdeling av overskudd i forhold til hvert medlems kjøp 4. Begrenset kapitalrente 5. Politisk og religiøs nøytralitet 6. Kontant handel 7. Støtte til opplysningsarbeid Innen internasjonalt kooperativt samarbeid er det etter hvert blitt enig Verdal Samvirkelag — 2
---- 20 Vsl ---- het om en del endringer. Medlemsskapet skal være frivillig i tillegg til åpent. Uttrykket begrenset rente skal gjelde andelskapital, og ikke frivillig spareinnskudd. Utdeling av overskudd er endret til fordeling av overskudd, og nødvendig avsetting til fond er understreket sterkere. Politisk og religiøs nøytralitet er en sjølsagt konsekvens av at medlems skapet skal være åpent for alle, og er derfor utelatt. Dessuten er det tatt med at det heller ikke skal være politisk, religi øs eller rasemessig diskriminering. Kontant handel er et anerkjent forretningsprinsipp og er derfor etter hvert utelatt som hovedprinsipp. Samarbeid mellom samvirkeforetak er sett på som så viktig at det nå er tatt inn som eget prinsipp. Den Internasjonale Kooperative Alliansen (ICA) vedtok på kongres sen i Wien i 1966 ny formulering av prinsippene med tilleggsforkla ring. Dette skal være et mønster for de enkelte medlemsorganisasjoner, og NKL har sluttet seg til denne teksten: 1. Frivillig og åpent medlemsskap. Medlemskapet i et samvirkelag skal være frivillig. Det skal ikke fore komme noen sosial, politisk, religiøs eller rasemessig dis kriminering. Alle som er villig til å påta seg medlemsskapets forpliktelser, skal ha anledning til å nyttiggjøre seg samvirkeforetakets tjenester. 2. Demokratisk kontroll (ett medlem -én stemme). Samvirkeforetak er demokratiske organisasjoner. Deres virksom het skal ledes av medlemmene - eller personer som medlemmene har valgt til å ivareta deres interesser, og som står ansvarlige over for medlemmene. Alle medlemmer skal ha lik anledning til å delta i avgjørelsesprosess ene. Ett medlem skal bare ha én stemme. 3. Begrenset rente på andelskapital. Det skal være en begrenset rente på andelskapitalen. Andelskapi- talen vil si det innskuddet man må betale for å bli medlem. Ingen skal kunne tjene penger på innskutt kapital. 4. Fordeling av overskudd. Overskuddet skal avsettes som fond til beste for laget og med-
---- 21 Vsl ---- lemmene, og ellers fordeles på medlemmene i forhold til hvor mye hvert medlem har handlet for i løpet av året. 5. Støtte til opplysningsarbeid. Det skal sørges for at medlemmer, ansatte, tillitsvalgte og andre skal få opplysninger om kooperasjonens økonomiske og demokratiske grunnsetninger og metoden 6. Samarbeid mellom samvirkeforetak på alle plan. Alle kooperative organisasjoner skal - for å tjene medlemmene og samfunnets interesser på beste måte - aktivt samarbeide med andre kooperative organisasjoner, både lokalt, nasjonalt og på det internasjonale plan. Her er sundt folkevett satt i system. De 28 veverne i Rochdale fant fram til mye av det som hadde manglet i tidligere forsøk. De brukte sine egne penger i form av andelsinnskudd, og de kjøpte inn kontant og solgte varene kontant. Etter ett år, ved utgangen av 1845, hadde foreningen 80 medlemmer, og i 1850 - 600 medlemmer og en årsomsetning på vel 237.000 kroner. Det året kunne 16.000 kroner tilbakebetales på kjøp. Rochdaleforeningen fortsatte å vokse med flere og større forret ninger og hadde i 1950 over 31.000 medlemmer. De 28 veverne i Rochdale hadde gjennom sitt samvirkelag satt i gang en omfattende sam virkebevegelse, og det ble stiftet liknende foreninger på en rekke ste der i England og Skottland. Ganske straks spredte ideen seg også til andre land, deriblant Norge. Ideen kom til Norge Omkring 1850 var Marcus Thrane redaktør av Arbeider-Foreningernes Blad, der han skrev en del om forsøkene med kooperative tiltak i ut landet. Det synes som om han var mest opptatt av forsøkene med pro duksjonsforeninger i Storbritannia og andre land. Han skrev imidlertid også om forsøkene med forbrukerlag med felles innkjøp av varer for salg til medlemmene. Enkelte kooperative tiltak for å skaffe arbeider ne rimelige «fødemidler» kom i gang på forskjellige steder på Østlan det i 1850-åra, men det gikk stort sett med dem som med forsøkene i England før Rochdaleforeningen ble stiftet i 1844. - De manglet gode
---- 22 Vsl ---- retningslinjer. Det er hevdet at den som holdt det første egentlige ko operative foredraget her i landet, var presten og sosiologen Eilert Sundt. I 1862 besøkte han verdensutstillingen i London, og der deltok han i en stor arbeiderkongress med utsendinger fra mange land. Der fikk han kjennskap til Rochdalepionerene og deres samvirketiltak. Eilert Sundt var sterkt sosialt interessert. I 1864 stiftet han Christia nia Arbeidersamfund, og ett av de første foredragene han holdt i sam funnet var om Rochdalepionerene og deres virksomhet. Sundt skrev også om saken i «Folkevennen», som han var redaktør for. Det ble likevel cand .jur. Jacob Neumann Mohn ved Det Statistiske Centralbu reau som ble den mest aktive talsmann for kooperasjonen i tida fra 1865 og i 10-12 år framover, ved siden av den kjente foregangsmannen på flere områder, skogeieren Helge Væringsaasen fra Elverum. I 1868 stiftet Væringsaasen «Alfarheim Besparelsesforening» i Elverum. Denne for eningen hadde til formål å «fremme materiell og moralsk Vel i sin Al mindelighet». I 1870 vedtok foreningen nye vedtekter som var preget av Rochdaleprinsippene, og foreningen i Elverum ble et mønster for andre i den tida. Varene ble solgt til dagens vanlige pris mot kontant betaling. Det står et sted at det ble avsatt 2% av overskuddet til reser vefond (trolig trykkfeil for 20%?), og mellom 5 og 10% til opplysnings arbeid. Resten ble fordelt på medlemmene i forhold til deres kjøp. Salg av alkohol var forbudt. Elverumforeningen fikk rask vekst. I 1866 var det dannet en forbruksforening i Fredrikshald (Halden), og samme året en forening i Stavanger. 1 «Bondevennen» og «Folketidende» skrev Søren Jaabæk om forbrukerforeninger, som han støttet sterkt. Rundt i landet ble det stiftet en rekke liknende foreninger med for skjellige navn som Spareforening, Husholdningsforening, Forbruks forening, Handelssamlag. Begrepet samvirkelag kom i bruk seinere. I 1870 stiftet utsendinger fra 27 forbrukerforeninger det første landsla get: «Spareforeningernes Samlag» med Helge Væringsaasen som for mann og Jacob Neumann Mohn som sekretær. Det var da kjennskap til 147 foreninger rundt i landet. De to lederne forlot «Spareforeningernes Samlag» i krisetida på slut ten av 1870-åra, og landslaget opphørte. Først i 1906 var tida moden for stifting av Norges Kooperative Landsforening - NKL (se: Nytt for søk på å stifte landsforening). Til og med 1871 var det stiftet 5 kooperative lag i Nordre Trondhjems Amt:
---- 23 Vsl ---- Levanger Forbruksforening - i 1866 Almanna Samlagshandelen Stjørdalen - 1869 Inderøens Spareforening Kjerknesvaagen - i 1870 Ytterøens Spareforening - i 1871 og Rørens og Omegn Forbrugsforening, Hylla, i 1870 eller 1871. Alle disse måtte seinere innstille virksomheten så nær som ett lag som har vært i kontinuerlig drift fram til i dag, nemlig Inderøens Spa reforening, i dag Inderøy Forbruksforening, Kjerknesvågen. Forbru kersamvirket hadde ganske god oppslutning i 1870-åra, særlig ut over bygdene. Amtmand Motzfeldt i Søndre Trondhjems Amt skriver for delaktig om forbruksforeningene, og han nevner bl.a.: «Hvad man i saadanne Forbrugsforeninge forene sig i, er Tilveie bringelsen af Driftskapital. Fordelen ved denne er stor Adgang til at blive forsynet med bedre og billigere Varer uden for hvær Gang at være stedt i den ofte sørgelige Nødvendighed seiv at maatte reise til Byen og saa det Væsentlige at nogen Tågen paa Borg derved ikke tilstedes.» I slutten av 1870-åra og i 1880-åra var det vanskelige tider. Kornpri sene falt til nærmere det halve etter at det kom inn billige kornlaster fra Amerika. Dette eksemplet viser situasjonen: Gjennomsnittspris for 100 kg rug: 1866-70: 1886-90 kr. 16,80 kr. 9,20 Korndyrkingen ble ulønnsom og gikk sterkt tilbake i Norge. Land bruket måtte legge om til husdyrhold med kjøttproduksjon, melk, smør og ost. Denne omleggingen var nok årsak til starten av en rekke små meierier rundt i vårt land. Når viktige rammevilkår endres så brått, kan det få drastiske følger. Samtidig med denne krisen var emigrasjo nen på det høyeste. I 1882 utvandret 28.800 nordmenn. I følge Jostein Molde* reiste det fra Verdal til Amerika 136 personer i 1880, 174 i 1881, 216 i 1882, 90 i 1883 og 72 i 1884. Det var stor arbeidsledighet, nedgang i lønningene og mange kon kursen Matbutikkene merker slike tilstander ganske raskt. Denne kri seperioden rammet derfor også forbruksforeningene. Hovedårsaken var at foreningene hadde syndet mot kontantprinsippet. Medlemmene hadde tatt ut varer på kreditt og levd på forskudd. Da det ble trangere tider, * Verdal Historielags skrifter nr. 5, årbok 1980.
---- 24 Vsl ---- klarte de ikke å betale gjelden. Dessuten var revisjonen og kontrollen noe svakt utbygd, og det ble ofte grepet inn for seint. Mange forenin ger gikk under i denne krisen. Også til Verdal og Vuku Kooperasjon betyr samarbeid, samvirke. Også i Verdal begynte folk å høre om kooperative foreninger i 1870-åra. Vukuområdet var først ute med Vuku Forbrugsforening, som ble stiftet 5. mai i 1877. Verdal Samvirkelag feiret i 1977 100-årsminnet for denne første starten av for brukerlag i bygda. Ved avdeling Vuku var det da spesiell markering med flagging, kaffeservering, musikkorps, blomsteroverrekkelse v/styrets for mann Trond Okkenhaug. Sentralt i denne markeringen sto en proto kollgransking fra Vuku Forbrugsforenings tid. Styreprotokollen fra foreningen er heldigvis tatt vare på og er hos Martin Grunnan. En ut flyttet Vukubygg, Sigrun Tronstad, f. Dillan, hadde skrevet et referat fra denne protokollen om starten i Vuku og virksomheten der, og dette materialet var tatt inn i Innherreds Folkeblad & Verdalingen 3. mai 1977. Sigrun Tronstads artikkel gir et så interessant bilde av dette første for søket her i Verdal at det er riktig å ta den med her: «Aar 1877 Tirsdagen den 3. april afholdte Møde hos Ole Holmen i Anledning Oprettelse af en saakaldet Forbrugsforening for Værda len.» Slik begynner møteprotokollen, og dette er truleg første for bruksforeninga i bygda. På dette møtet vart også forslag til lover lagt fram, og eg vil her gjengi utdrag frå nokre av dei 14 lovparagrafane. § 1 «Foreningens Formaal er: a) at forskaffe gode Fornødene husvarer til billig Pris. b) at modarbeide Kreditens misbrug.» §2 «Foreningens Indkjøp og Udsalg sker i Regelen imod contant Beta ling eller Varebytte ....» §3 «Foreningens Virkekappital tilveiebringes ved Indskudd. Medlem av Foreningen kan enhver Mand og Quinde i Værdalen unden Hensyn
---- 25 Vsl ---- til Alder og Livstilling blive ved at gjøre et Indskud af mindst 20 kroner og derover ...» §4 «Af Udbyttet som Foreningens Virksomhed ved Aarsopgjøret måtte afgive afsættes efter at alle udgifter saasom Lønninger, Renter til Indskyterne m.m. ere fratragen et Beløb av 20 Prosint til et Kappi talfond for deraf at dække mulige Tab, sikre Foreningens bestaaen og utvide dens Virksomhed. Renten (tilbakebetalingen) fordeles mel lom Kjøberne saaledes at nåar Medlemmer faar 1 Prosint faar ikke Medlemmer Vi Prosint efter den i Aaret handlede Kappital.» § 12 «Den aarlige Generalsamling afholdes i Juni hvert Aar efter 14 da gers forudgaaende Bekjentgjørelse fra Kirkebakken...» Alle medlemmene fekk ei innskotsbok. Styret i foreninga talde fem medlemmer. Desse fem skulle mellom anna fastsetja utsalsprisen på varene. Etter at lovene var gjennomgått og førebels vedtekne, vart det vald eit mellombels styre som skulle stå for aksjeteikninga. General samling skulle haldast når aksjekapitalen hadde komi opp i 6000 kr. Den 28. april heldt det mellombels styret nytt møte, og til da var det teikna 253 aksjar. Eg gjengir frå møtet: «2. Det henstilles til Generalforsamlingen at bemyndige den vor dende Bestyreise til at tilbyde Vukku Meieriindtresentere, dersom de vil afgive lokale i Meieriets østre stue en Huusleie af 10 spd. aarlig saa lenge Handelen seiv forskaffer sig et Reservegulv foran disken i Handelsboden. Indskudsbog med Vuku Forbrugsforening Nr. 49 Indskyderens Navn: Erik J. Stene (Erik J. Stene som åtte denne boka var med i styret ei tid.)
---- 26 Vsl ---- 3. Henstilles til Generalsamlingen at fatte Beslutning om at sætte Handelen i Gang om muligt i Juni eller Juli førstkommcnde.» Den 5. mai var første generalforsamling. Dei heldt da oppteljing over teikna aksjar. Det viste seg å vera 156 aksjeeigarar med frå x h til 10 aksjar. Aksjeteiknarane kom frå heile øvre Verdal og heilt ned mot Øra. Dei som hadde teikna l Æ aksje, fekk ikkje stemmerett i foreininga. «Dei tilstedeværende konstituerede seg som forening under navn af «Vukku Forbrugsforening». Det er altså i år 100 år sidan denne foreninga vart stifta. Det første styret var: I. Kvello, E. Skrove, O. Opheim, E. Ulvild og Th. Grunden. Styret skulle få handelen sett i gang og «erhverve lovlig Berettigelse til Handel». Handelsbrevet vart lydande på /. Kvello sitt namn. Den 8. mai hadde styret møte og valde E. Skrove til formann. Det viste seg at dette vervet fekk han ha i mange år. No hadde dei fått lov på lokaler i meieriet til ei årleg husleie på 40 kr. Den 16. juni var det møte der dei bestemte seg for å kjøpa John Grunden si gamle stove ved Ulvilla. Ho skulle setjast opp til pakkbu. Elles vart det innkjøpt materiale frå forskjellige gardar. Den 7. juli valde dei Marth. Halseth til handelsbetjent. Lønna skulle vera 200 kr. for året. Til å gjera vareinnkjøp valde dei 77?. Grunden og E. Skrove. Skyssbetaling for opp- og nedskyss vart fastsett til 3 kr. til og frå Verdalsøra og 4 kr. til og frå Levanger. Aksjeeigarane skulle utføra va reskyssen på omgang. Den 25. august tilsette dei sersjant O. Flyum til hjelpe-betjent ved handelen. På generalforsamlinga den 20. sept. vart dei einige om å ta opp eit lån på 2400 kr. til innkjøp av varer. Aksje eigarane skulle vera selvskyldnerkausjonister. Dette var siste møtet år 1877. Den 20. februar 1878 var det oppgjør på Handelen. I kassa da var 259,61 kr. Den 10. mai 1879 kom det forslag frå O. Opheim om å tilsetja ei kvinne som hjelp i Handelen i staden for at det da var to menn. Dei vart einige om å by Bergitte Johnsdatter Lundskinvald den ne posten. Lønna hennar skulle vera 80 kr. for året, «og paa Betingelse at hun foruden at være til Hjælp ved Handelen nåar det behøves tillige overtager Huusholdningen for seg og Handelsbestyreren samt Vask og Renholdelse af Handelsværelsene og forøvrig helt offrer sin Tid i Han delens Indtresse, lige som hun nåar Tid gives kan anvendes til Hjelp i Meieriet, hun nyder Fri Kost. Huus og Lys. men forskaffer sig sin Seng og Sengeklæder.»
---- 27 Vsl ---- På samme møtet vart dei einige om å få inn utestående fordringer om nødvendig med søksmål. Kvart år var det vareteljing, og frå vareli stene legg ein fort merke til at det var andre prisar den gongen. Eit killingskinn kosta 13 øre, 1 kg flesk 70 øre, ei tønne sild 6 kr., 1 ltr. melk 10 øre, ein tallerken 6 øre. kaffebrennar 93 øre, dall 1 kr., eit par tresko 30 øre, stråhatt kr. 1,40 og spyttbakke 40 øre. Det viser seg at det blir gitt for mykje kreditt, og den 25. oktober 1879 fastset styret: ... at al Kreditt paa Handelen fra idag af ophører undtagen til Folk hvis soliditet enten er hævet over enhver Tvil eller for hvis Betaling Han delsbestyreren vil være personlig ansvarlig.» I året 1881 assureres varebehaldningen for 6000 kr. Frå 1. april 1882 blir Odin Pedersen Stornæsset tilsett som handelsbetjent. På generalsamlinga den 9. april 1883 blir det vedteke at styret skal få set i gang eit bakeri på foreininga si rekning. Forbruksforeininga får tilbu om å kjøpa Meieribygningen for 1600 kr i 1884. Samme år over tek foreininga N. Indahl og Co. sin handelsmannsgard på Bredings berg. Handelen tok seg av meieridrifta som har stått stille ei kort tid. Dette skjer i 1885. Det kjem også fram at foreninga har hatt ansvaret for postgangen. Men da det i 1885 skal tilsetjast ny postopnar, seier foreininga frå seg dette ansvaret. Dette året blir også «østreboden» ned rivi. Forbrugsforeningen kjøper 2 mål jord på Ekerbakken og tenkjer å flytta forretningen dit der dei har sjølveigartomt, men dette blir det seinare ikkje meir snakk om. I året 1886 blir det gjort ein del endringar i lovene, og § 15b kjem i tillegg, og der står: «Foreningen vedblir som hidtil at være et uansvarlig Selskab. I Til fælde den besluttes opløst, bliver dens mulige Overskudd at anvende til et for Vukku Sogn almennyttig tjenende.» I 1886 blir det bestemt at Meieribygningen skal få enda ein etasje. Likeeins skal det lagast kjøken, meieriet skal utvidast da det er for trangt. Den gamle mysostpanna blir skifta ut med ei større som rommer 5 til 600 liter. Mette Breding blir tilsett som forhandlar for meieriprodukter i Trondheim. Ho blir «pliktig til i enhver Henseende at behandle vore Varer saa pent som muligt for at de kan beholde det gode Renome de hidtil har haft». Sikre opplysningar om drifta vidare har vi ikkje, men vi veit at Vuku Forbrugsforening gjekk til i 1897. Same år bygde meieriet nytt bygg ved Østnes og tok opp drifta der »
---- 28 Vsl ---- Trønder-Avisa hadde også omtale av 100-årsminnet 6. mai 1977. Vuku Forbrugsforening ble altså bare 20 år gammel. Enkelte kilder har 1894 som startår for foreningen, men det er opplagt galt. Forenin gen er imidlertid registrert (på nytt?) i 1894. Årsaken til driftsproble mene og avviklingen synes å være for dårlig kapitaloppbygging, kredittgiing og fra 1884 sammenblanding av forretningsdrifta med drift av Vuku Meieri, som også var stiftet i 1877. I: A/L Innherredsmeieriet 1973-83, står det om det første Vuku Meieri: «Meieriet kom i gang 1877. Det gjekk bra i mange år framover, men etter kvart dabba det av. Det økonomiske vart dårlegare, noko som serleg kom av avsettingsvanskar for osten. Interesse og tilslutning vart mindre, og til slutt etter ca. 20 års drift vart meieriet nedlagt » (Vuku Meieri ble i 1897 omdannet til Vuku Smørmeieri, som fort satte drifta til det gikk inn i Verdal Meieri i 1952.) Stiklestad Det er en del tvil omkring organiseringen av enkelte forbrukerfore ninger i denne pionerperioden på 1800-tallet. En del av dem hadde ufullstendige vedtekter, og det er uklart om de egentlig kan kalles for brukerforeninger ut fra Rochdaleprinsippene. Enkelte fungerte som for brukerforeninger enda de egentlig ikke var åpne for alle. Noen av dem var åpne bare for bestemte arbeidergrupper, eller for meierimedlem mer, - altså klart i strid med prinsippet om åpent medlemsskap. Verst ble det der hvor lokalbefolkningen ikke kunne bli enige om en felles forening. Heldigvis gikk de fleste lukkede foreninger etter hvert over til å bli åpne for alle som hadde behov for å bruke foreningen, og de fulgte prinsippet om politisk og religiøs nøytralitet. Dette var trolig tilfellet også på Stiklestad. Enkelte vage kilder antyder en forbruker forening med navnet «Værdalens Meieris Landhandel» og som ble re gistrert i 1885. Værdalens Meieri på Stiklestad ble stiftet i desember 1883 og kom i drift i 1884. I: A/L Innherredsmeieriet 1973-83, står det bl.a.: «— Det ble den 23. sept. 1885 besluttet opprettelse av en landhan del i forbindelse med meieriet, først i leiet lokale, senere ble det bygget hus med bakeri. Forretningen var uansvarlig, men meieriet garanterte for kr. 6.000,—. Man tenkte at interessentene herved skulle få billigere handelsvarer, likesom man håpet å få byttet ost
---- 29 Vsl ---- med varer fra kolonialgrossistene. hvilket vel også for en del lyktes. Men landhandelen virket ikke bare til det gode. Der ble lett å få varer «på bok», men de vante kontanter ble for enkelte i all fall borte, og interessen for å levere melk slappedes. ...» «— Ved utraset i 1893 fikk meieriet et ulivssår. Over halvparten av interessentene falt fra, delvis på grunn av at gårdene var vekk revet og dels fordi adkomsten var brudt. Det synes ganske trøste løst for de få som var tilbake. Men man fortsatte dog uforandret i to år inntil man hadde fått nødvendige gjeldsordninger. Fra våren 1895 forpaktedes meieriet til B. Arnesen, og samtidig solgtes land handelen til Th. Petersen fra Inderøy, og man kom noenlunde ska desløs fra det hele. ...» En kan anta at foreningen var ment å være en forbruksforening, og at den var i drift fra 1885 til 1895 da forretningen som nevnt ble solgt. Vi ser at mange forbrukerforeninger fikk et kort liv. Det var ingen rådgivningstjeneste. Det var mangel på folk som hadde greie på orga nisering og drift. Rochdaleprinsippene ble etter hvert kjent, men be tydningen av å følge dem ble ikke tatt alvorlig nok. Bilde fra utraset i 1893, tatt fra Ness mot Stiklestad og Volhaugen.
---- 30 ----
---- 31 Vsl ---- ØRENS HANDELSFORENING Motgangen som var opplevd med enkelte av de første forsøkene rundt i landet var heldigvis ikke så stor at den skremte optimistene fra å for søke på nytt. Det var også beretninger om gode resultater flere steder, og disse nyhetene nådde også Verdalsøra. Her var det blant arbeider ne at interessen først meldte seg. De hadde hørt om kooperative fore ninger som fungerte godt andre steder, og de mente en slik forening ville være til beste også for folk i Verdal. Det er skrevet om starten i 1892 i flere skrifter, først i Verdal Samvirkelags 30-årsberetning v/Æ Bakken i 1922, i 50-årsberetningen skrevet av journalist Snorre Haug dahl i 1942, og i 75-årsberetningen skrevet av journalist/bonde Ha rald Wågø i 1967. Når en tar fram den første møteboka «Forhandlingsprotokol for Ak tieselskabet Ørens Handelsforening» ser en straks at pionerene på Øra var litt usikre på hva de skulle ta fatt på. Allerede på forsida av proto kollen viser de at de ikke var sikker på forskjellen på andelslag og aksjeselskap, og den usikkerheten ble langvarig. Ordet «Aktie» var med lenge. Hovedsaken var at de ville starte en kooperativ forening, og det ble faktisk ordentlig gjort. I møteboka står det følgende: «Aar 1892 den 14de Februar holtes i Martin Holmsveets Huus i Værdalsøren hvor omtr. 50 Mand var samlet, Møde til mulig Dan nelse af Arbeider-Handelsforening i Værdalsøren: Hvor da: 1. Udtaltes ønske om at en sådan Forening måtte komme i stand. 2. Foreløbig besluttedes at Handelsforeningen skal have Firma- navnet Arbeideren.. 3. Foreningen dannes og drives som et uansvarligt Selskab. 4. For ingen Credit i Foreningen stemte 7 Mand. 5. Foråt der i Foreningen når den havde virket i 6 Mdr; skulde gives nogen Credit stemte 35 mot 7 Mand. 6. Besluttedes at der ikke gives større Credit end halvdelen ved kommendes Aktie eller tegnede Beløb.
---- 32 Vsl ---- 7. Længere hænstand end 2 Mdr. gives ikke enstemmig besluttet. 8. Er Gjelden ikke indbetalt inden 12 Mdr. udslærtes vedkommende Debitor som Aktionær af Foreningen, men kommer han førin den det Tidspunkt og betaler sin Gjeld er han da pligtig at sva re 6% Renter p.A.; og vedbliver da atter at stå som Aktionær. 9. Aktierne bestemtes indbetalt inden 24de Juni. 10. Der er Andledning til at få tegne sig for flere end 1 een Aktie, men vedk. tegner har i Møder og Generalforsamlinger kun 1 een Stemme. 11. Til foreløbig Kasserer valgtes Johannes Forbregd. 12. Til foreløbig Bestyreise valgtes Lærer Gustav Olsen, Bank kasserer Brårud, Kommandersergant Skavhaug, Skrædder Johan Kristensen og Henrik Øvre. Supleanter Oluf Rinnan, Andr. Moe, M. Holmsveet, Skomager M. Svendsen og Snedker O. Ydse. » Det er interessant å registrere en tidlig respekt for kredittuvesenet. Punktene 4,5,6,7 og 8 berører dette problemet. Hadde punkt 4 fått flertall, ville mange problemer seinere vært unngått. Men en må også huske på pengeknappheten blant arbeidsfolk på denne tida. Det er derfor naturlig at punkt 5 var et mer populært forslag å stemme for. Med lemmene skulle jo også skaffe penger til andelene. Et bilde av pengeverdien får vi i referatet fra neste møte, 23. april 1892, hvor det står: 1. Besluttedes i Nordenfjsk. Tid. at avertere Møde til den Bde Mai. 2. Endel Aktier ble v indbetalt. 3. 20 Mand gjorde frivilligt Indskud af 5 øre hver til Dækkelse af små Udgifter.» Av de saker som ble behandlet på møtet 8. mai 1892 kan en nevne at andelene kunne deles opp og betales inn i parter på 1/10 og med stemmerett når halvparten av andelene var innbetalt. Samtidig vedtok de lik stemmerett både for kvinner og menn over 16 år. En kan merke seg at dette skjedde 21 år før kvinnene fikk stemmerett ved stortings valg i Norge. En kan også merke seg at det blant medlemmene av det første styret var bare 1 med tittel «arbeider». De fleste forbrukerforeninger ble satt i virksomhet fortest mulig et ter at de var stiftet, ofte for fort og uoverveiet. På Verdalsøra tok de
---- 33 Vsl ---- det med ro og sindighet, noe som kanskje skyldtes vansker for med lemmene med å makte å betale inn andelsbeløpet. I møte 23. oktober 1892 ble det vedtatt at foreningen skulle seige mjøl, og på nytt møte 27. des. samme år ble det vedtatt å kjøpe inn mjøl for de pengene som var kommet inn som andelskapital til da. Det heter at det ble innkjøpt 3-4 sekker grynmjøl fra Bjølsen Valsemølle, og dette ble solgt i Kvam gården av Bernt Moe, som dermed fungerte som foreningens første bestyrer/betjent. Det antas at det også ble innkjøpt og solgt andre fri handelsvarer. Omsetningen det første året ble knapt 1000 kroner. Moegården Navnet «Arbeideren» ble brukt for foreningen de første månedene. Endelig vedtak om å opprette en handelsforening på Verdalsøra ble fattet i foreningens møte 7. januar 1893. 34 stemte for, ingen imot. Herfrå har vi med «Ørens Handelsforening» å gjøre. Samtidig ble sty ret pålagt å forhandle med Andreas Moe om leie av lokaler som han hadde tilbudt, eller skaffe annet høvelig lokale. Møtet vedtok også at «bestyrelsen» (styret) skulle velges hvert halvår, - foruten en del an dre valgregler. Medlemsmøte skulle holdes 2 ganger årlig, det ene som ordinær generalforsamling. Leiekontrakten med Andreas Moe om lo-
---- 34 Vsl ---- kaier i Moegården ble godkjent i møte 11. januar 1893 og skulle gjel de fra 15. februar og i ett år. Denne Moegården ble seinere revet og flyttet til Trondheim, der den ble bygd opp igjen og ble forretnings gård for det kjente Andr. Moe Glassmagasin. Moegården lå der Moparken nå er. Videre ble det avtalt leie av lagerrom, kjeller, butikkinnredning, vek ter, måleredskaper, sirupspann m/krane m.v. Leien var kr. 100,- pr. år. På dette møtet ble smed Hartvig Lund, født 1865, valgt til formann, og Bernt Moe til kasserer. Endelig utkast til vedtekter, «Love», for foreningen ble enstemmig vedtatt på møte 23. januar 1893. I samme møte ble Johannes Forbregd ansatt som midlertidig bestyrer med daglønn kr. 1,60. Han fungerte i et par måneder. Ørens Handelsforening ble registrert som handelsforretning i nav net til formannen, smed Hartvig Lund. Det heter at registreringen skjed de noe motvillig fra Fogedens Side. Tilsetting av handelsbestyrer for foreningen ble foretatt på general forsamlingen 11. mars 1893, og Johan Jenssen ble tilsatt. General forsamlingen uttalte håp om at handelsbestyreren kunne «tåge endel Aktier» i foreningen (enda et eksempel på aksjeselskappåvirkningen). Videre ble styret bedt om å undersøke muligheten for å få ta opp et lån på kr. 1000,- for å kunne drive videre. Det ble vedtatt å kjøpe inn mer mjøl. Den første butikkdame i Ørens Handelsforening ble tilsatt i møte 29. april 1893. Dette var så stor begivenhet at det var innkalt til ek straordinær generalforsamling. Det var 10 søkere, og Emma Moe ble tilsatt med en lønn på kr. 150,- pr. år. Første årsoppgjør i Ørens Handelsforening ble behandlet i general forsamling 3. mars 1894. Netto overskudd var kr. 815,32. Det be gynte allerede da å melde seg tap på kreditthandel, og kr. 100,- måtte fratrekkes til dekning av usikre fordringer. Stillingen begynte å bli an strengt. For å dekke handelsskatten (avgift) på kr. 100,- måtte med lemmene betale inn kr. 1,- hver utenom regnskapet. Likevel delte de ut utbytte på kjøp, og dette kom til å straffe seg. Kapitalmangelen meldte seg. Det ble også vedtatt at de som sto i gjeld til foreningen, ikke skulle få noe utbytte på kjøp hvis ikke gjelden var betalt innen 31. mars s.å. Bestyrer Johan Jenssen ble syk i januar 1894, og Emma Moe sto
---- 35 Vsl ---- inntil videre for forretningsdrifter!. Årsmøtet 3. mars 1894 tilsatte Rudolf Larsen som ny bestyrer, og han tiltrådte 1. april 1894. I ekstraordinær generalforsamling 26. mai 1894 ble det innskjerpet at vedtektene burde følges. Det ble tilsatt en «Butikpige», Lovise Lornt zen med årslønn kr. 140,-. Det går ikke fram om det dreide seg om permisjon eller andre forhold, men i styremøte 12. januar 1895 ser vi at Emma Moe igjen «blev antagen som Butikpige» for ett år fra 10. januar og med lønn kr. 200.- pr. år. Andreas Moe og Johannes Minsaas ble i styremøte 19. januar 1895 bedt om å revidere regnskapet for året 1894. Samtidig vedtok styret å kjøpe 2 «Kulmål». Årsmøtet 16. februar 1895 vedtok at utbyttet på kjøp skulle god- skrives medlemmenes andelskonto for å få andelen opp i kr. 50,-, da det var vanskelig å få medlemmene til å betale inn andelen kontant. Andelskapitalen var i 1895 samlet kr. 1.414,-og i 1896 kr. 1.726.51. En ny runde med tilsetting av «Butikpige» ble det på generalforsam lingen 2. november 1895, og Sofie Olsen fikk stillingen med lønn kr. 150,- pr. år. Samtidig ble det vedtatt et forslag om at tilsetting i bu tikkdamestillingen kunne avgjøres av styret for ettertida. Årsoppgjøret for 1895 viste et lite overskudd som ble brukt til rente på andelsinnskuddene og tilbakebetaling på kjøp. På årsmøtet 29. fe bruar 1896 ble det også vedtatt det første honorar for tillitsvalgte i for eningen: «I Erkjendelse af den Nytte Foreningen har af at Herr H. Lund har staaet og fremdeles indtil videre vil vedblive at staa som Formand for Foreningen tilkjender Generalforsamlingen ham et Honorar kr. 20,- pr. Aar.» «Butikjomfru» er neste tittel som blir brukt da styremøtet 22. august 1896 tilsatte Petra Rinnan. Fra januar 1897 betalte foreningen fast abon nement med kr. 20,- pr. år for telefon, som de hadde sammen med dyrlege Hjelde. Revisorer for året 1896 var Johannes Minsaas og Ole Moe. De ble oppnevnt av styret 16. januar 1897 og hadde derfor små muligheter til å gripe inn før årsregnskapet var ferdig. Krise Årsoppgjøret for 1896 ble lagt fram på generalforsamlingen 27. februar 1897. Det ble trolig et dystert møte. Regnskapet viste at laget Verdal Samvirkelag — 3
---- 36 Vsl ---- hadde utestående hos medlemmene for kredittsalg kr. 2.558,68, som etter vareutvalget å dømme, stort sett dreide seg om matgjeld. Dess uten viste regnskapet netto underskudd på kr. 859,07 for 1896. Det var derfor naturlig at første forslag til behandling, ble spørsmål om foreningens framtid. M. Svendsen foreslo at foreningen skuile fortsette virksomheten enda et år. Dette ble enstemmig vedtatt. Bestyrer Ru dolf Larsen la fram sin oppsiing på 3 måneder regnet fra 1. februar. Dette ble innvilget, men omgjort til fratreden 1. mars med lønn i opp siingstida (nærmest avskjed). Kassebeholdningen var minimal, bare kr. 285,95, og vareleverandørene hadde sagt stopp. 2 aksepter forfalt til betaling om en fjorten dagers tid. Det var derfor en vanskelig sak for formannen, Hartvig Lund, å lede årsmøtet videre. Han foreslo at medlemmene skulle betale inn kr. 5.- hver for å hjelpe foreningen over kneika, men dette fikk ikke flertall. Lund foreslo deretter at de utestå ende fordringer skulle innkreves, og dette ble vedtatt. Bernt Moe fore slo at foreningen skulle ta opp et banklån på kr. 1.000,-, men forslaget ble ikke vedtatt. Medlemmene var nok redd for å garantere for lånet og redd for totalt havari. Nytt håp Likevel var det en sak som ga noe håp: «Generalforsamlingen be slutter at andsætte Hr. Johs. Minsaas som Bestyrer fra Iste Mars». Møtet varte til klokka ett om natta. Dagen etter gikk Hartvig Lund til Minsås for å spørre Johs. Minsaas om han var villig til å forsøke å lede Ørens Handelsforening videre. Johs. Minsaas var da 25 år og odelssønn på farsgården. Som revisor i Ørens Handelsforening de siste tre åra kjente han vel til at foreningen ikke var i stand til å dekke sine forpliktelser. og at det var aksepter som snart forfalt til betaling, at kassabeholdningen var minimal, at varebeholdningen delvis var uku rant, og at tilliten blant medlemmene hadde fått en knekk. Konkurs hadde vel egentlig vært det rette, men da ville det kanskje tatt mange år igjen før noen hadde våget seg til å ta opp saken på nytt. Dette opp tok sikkert Hartvig Lund sterkt da han forhandlet med Johs. Minsaas. Minsaas var ung og uredd. Han hadde tidligere fullført et handelssko lekurs med meget godt resultat. Han svarte derfor at han var villig til å forsøke å drive foreningen videre, og han tiltrådte som bestyrer 1. april 1897. Lønna ble fastsatt til kr. 700,- pr. år med frådrag av
---- 37 Vsl ---- kr. 60,- pr. år for husleie (men det står at han da måtte sjøl skaffe komfyr til kjøkkenet!) Hva om Minsaas ikke hadde sagt ja - ? Det mest nærliggende er å anta at Ørens Handelsforening hadde gått dundrende konkurs. Beret ningen om foreningen hadde da kommet inn i den lange rekken av for tellinger om forsøk som strandet på grunn av at Rochdaleprinsippene og foreningens vedtekter ikke ble etterlevd. Styret og ledelsen hadde sviktet sine oppgåver og ikke fulgt vedtatte retningslinjer. En kan og så spørre seg om hva som kunne ha skjedd hvis Ørens Handelsfore ning hadde klart seg så noenlunde året før og hanglet videre uten krisen i 1897? Da hadde kanskje norske samvirkeorganisasjoner gått glipp av en ener som Johs. Minsaas (Se Minsåsgrenda). Ordning med kreditorene Dette hastet det mest med, og Minsaas reiste straks til Trondheim for å forhandle med de 20 vareleverandørene som hadde penger til gode. Enkelte av dem var lite medgjørlige, og ett firma hadde levert varer for kr. 500,- like før generalforsamlingen. Dette firmaet ville ha sine penger straks, ellers ville de forlange konkurs innen 8 dager. Heldigvis møtte Minsaas forståelse hos en av de største kreditorene, den dyktige grasserer M. Madsen, som hadde til gode ca. 2.000 kro ner av Ørens Handelsforening. Madsen fikk tillit til Minsaas og gikk med på en utsettelse på 30 dager med betalingen av varegjelden. De øvrige kreditorene gikk også med på utsettelse, så nær som han som hadde truet med konkurs. Grasserer Madsen vurderte situasjonen slik at ingen ville få noe ved konkurs. Med fortsatt forsiktig drift kunne det gå bra, og alle kreditorene kunne få sitt. Grasserer Madsen garan terte derfor for betalingen av de 500 kronene som den mest urolige kreditoren skulle gi utsettelse med. Grasserer Madsen var også villig til å levere nødvendige varer på kreditt til Ørens Forbrugsforening, slik at forretningen kunne drives videre. —Første runde var vunnet. Ny driftskapital ved lån På styremøte 9. mars 1897 ble styret orientert om situasjonen i for eningen og om resultatet av forhandlingene som Minsaas hadde ført i Trondheim. Det ble vedtatt å holde generalforsamling 13. mars og der foreslå å ta opp et banklån på kr. 5.000,- for å kunne dekke for
---- 38 Vsl ---- eningens gjeld, og med styrets medlemmer som kausjonister i tilfelle medlemmene var uvillige til å gå inn som kontrakausjonister. På ge neralforsamlingen ble styrets forslag vedtatt med 26 stemmer, men 14 stemte imot og trakk seg og frasa seg alt ansvar - «men vilde ligefuldt staa som Aktionærer og støtte Foreningen med sin Handel.» Hele inn skuddskapitalen på ca. 1.700 kroner var tapt og ble strøket. Det var bare å begynne fra grunnen igjen med å bygge opp nødvendig kapital. En del flere trakk seg som medlemmer etter møtet, og i alt 72 trakk seg ut ifølge Minsaas. Værdalens Sparebank innvilget lånet med Johs. Minsaas som låntaker og med kausjonsunderskriftene ordnet. Helt uten dramatikk gikk det imidlertid ikke. Minsaas skulle hente ut penger og sende i posten for en aksept som forfalt dagen etter. I banken ble han imidlertid nektet penger fordi banken mente at det blant alle underskriftene manglet en underskrift. Minsaas har sjøl fortalt om denne episoden til journalist Snorre Haugdahl, som har gjengitt den i Verdal Samvirkelags 50-årsberetning. Journalist Harald Wågø har også fortalt historien i lagets 75-årsberetning -: «Lånet ble innvilget i den lokale bank, men da det skulle utbetales, hadde man oppdaget at en av garantistene eide gården sammen med sin bror. Påtegningen var derfor ikke gyldig uten brorens medunder skrift. Tida til posten skulle gå var imidlertid for knapp til at Minsaas ville rekke å få underskrifta om han skulle følge landevegen dit man nen bodde, men kanskje var det mulig å ta en snarveg over elva? Isen lå ennå, men da Minsaas etter en lynspurt kom ned til bredden, viste det seg at det var flo sjø, og floa har virkning langt opp gjennom Ver dalselvas nedre deler. Isen fløt flak i flak med mørke råk i mellom. Som de fleste andre unge hadde imidlertid Minsaas en viss øvelse i å løpe seier på isen. Etter som det her bokstavelig talt gjaldt pengene eller livet - nemlig handelforeningens - så betenkte han seg ikke len ge, men såtte over fra flak til flak så vasspruten sto. Han traff mannen han var ute etter, fikk underskrifta, og tok samme rute tilbake. Nå var det virkelig et seiersløp som foregikk. Pengene kom avsted til rett tid. Handelsforeningen fikk et pusterom og kunne for alvor begynne sin virksomhet etter at de første vanskeligheter var overvunnet.» - Nå var Ørens Handelsforening i siget igjen, og med forsiktig forret ningsdrift og påpasselighet gikk det sakte framover. Avdragene ble betalt punktlig, og grosserer Madsen fikk bekreftet at han hadde vur dert evnene til Johs. Minsaas riktig. Også Sparebanken fikk sine avdrag.
---- 39 Vsl ---- Det dramatiske året 1897 var slutt. 8. januar 1898 oppnevnte styret revisorer for årsoppgjøret for 1897: Ole Moe og furer Th. Berg. Va ramann Ole Holan. Årsoppgjøret som da var pr. 31. januar viste et underskudd på kr. 493,24, og dette var trolig bedre enn ventet. Generalforsamlingen 12. februar 1898 vedtok at virksomheten skulle drives videre. Møtet ved tok også et forslag om at styret skulle forhandle med bestyrer Minsaas om han kunne påta seg å skaffe nødvendig betjening mot en samlet godtgjørelse på kr. 800,- pr. år. Videre ble det vedtatt at bestyreren skulle ha fri rådighet til å foreta nødvendige reiser, f.eks. til Trond heim i handelsforeningens interesser. Hartvig Lund ble gjenvalgt som formann. I styremøte 19. februar 1898 ble det forhandlet med bestyrer Min saas om han var villig til å påta seg å skaffe betjening, slik det var drøftet på generalforsamlingen. Handelsforeningens butikkdame fra trådte, og dette skyndet trolig på i denne saken. Minsaas påtok seg å skaffe betjening mot en samlet godtgjøring på kr. 840,- pr. år. Ord ningen hadde også en annen og interessant sammenheng: Det sto en kvinne bak Ett kapitel i samvirkelagets historie er nokså lite kjent. Minsaas for talte meg en del om dette før han døde i 1964. Det gjelder den store hjelp og støtte Johs. Minsaas fikk av sin kone, Olava. Hun var født på Follo i Verdal, og hennes fulle navn var Kristianna Olava etter for eldrene, Kristianna og Olaus Mikvold, og hun var enebarn. Olaus hadde vært gårdsbestyrer ved den første landbruksskolen nordafjells, på Bu nes i Verdal, før han giftet seg og kjøpte Follo. De fleste ungjenteåra var Olava butikk- og kontordame hos handelsmann Oluf Moe, og sei nere hos handelsmann Gustav Hanssen på Verdalsøra. Johannes og Olava hadde vært venner i flere år, og i 1895 ble Olava og Johannes forlovet. Minsaas skriver i boka si at Olava ble læremesteren hans i praktisk forretnings- og kontorarbeid da han overtok som bestyrer av Ørens Handelsforening i 1897. «Jeg hadde jo da seiv ingen praksis», skriver Minsaas. Her bør vi vel føye til at han sto sterkt på områder som regnskap, revisjon, finansiering og varekontroll. Dette utgjorde en meget heldig kombinasjon med Olavas erfaring i butikk- og kontor arbeid. Sommeren 1897, et par måneder etter at Johs. Minsaas hadde til
---- 40 Vsl ---- trådt som bestyrer av Ørens Handelsforening, giftet det unge paret seg. Det er antydet at Olava hadde en viss engstelse for å bli husmor på gården Minsås. Dette ble da heller ikke aktuelt, for Johannes fortsatte heldigvis som handelsbestyrer, og de bodde på Verdalsøra. Gården drev Minsaas ved siden av, og med leid hjelp. Minsaas skriver om Olava: «Hun var et prektig menneske. Vi fikk to barn, en sønn og en datter. Etter hvert som hun ble mer og mer opptatt med hjemmet, fikk hun ikke så godt for å hjelpe meg med for retningen, men jeg tydde alltid til henne når det oppsto situasjoner jeg ikke var sikker på å mestre. Hennes skjønn og vurdering var alltid god, og hun gav meg gode råd.» Dessverre ble Olava syk etter noen år, og hun døde i 1913, da bar na var 15 og 13 år gamle. Verken i møteprotokoller eller på annen måte finner vi særlig mye om denne vakre og viktige beretningen om Olava og hennes utvilsomt store betydning både for familien og for Ørens Handelsforening - nettopp i de åra det trengtes som mest. En slik familiemessig sammenblanding i ledelsen av et samvirkelag er i nyere tid både uvanlig og stort sett uønsket. For Ørens Handelsfore ning var ordningen uhyre viktig nettopp da. En kan vanskelig tenke seg et bedre tilskudd av kunnskaper, menneskelige ressurser og erfa ring nettopp da det trengtes som mest. Bedre varekontroll Fra flere styremøter framover i 1898 er det referert om reklamasjo ner til leverandører på grunn av vareleveranser som ikke holdt mål kvalitetsmessig eller på grunn av manko, feil pris eller feil fakturavil kår i forhold til det som var avtalt. Det går tydelig fram at Johs. Min saas ville ha best mulig styring med hele verdikretsløpet. Han forsto at varer er det samme som penger, og at varene skal handteres like nøye som penger. I møte 8. oktober 1898 ble lønna til Minsaas auka med kr. 100,- til kr. 940,- pr. år, fortsatt mot å holde betjening. Utestående fordringer Handelsforeningen praktiserte en forsiktig form for salg på kreditt, og som alltid tidligere førte dette til übetalte beløp. I styremøte 30. desember 1898 «gjennomgikkes de til sagfører Bragstad overgivne beløb til indkasso, og bestemtes: følgende skal forsøges inddrevet: — (5 navn) — Medens resten drages tilbage, da de ansees umulig at paakoste mere.»
---- 41 Vsl ---- Da Johs. Minsaas begynte å føre møteboka i 1897, forsvant de sto re begynnerbokstavene i substantivene. Etter forhandlinger ble det i desember 1898 enighet med Andreas Moe om ert års forlengelse av leiekontrakten for lokale, redskaper m.v. Han hadde forlangt 300 kroner pr. år i leie mot tidligere 200 kroner. Forhandlingene førte til enighet om kr. 250,- pr. år. I styremøte 28. januar 1899 ble Ole Moe og Johs. Holme oppnevnt som revisorer for årsoppgjøret. Videre heter det: «Gjennomsaa alle udestaaende fordringer, og det viste sig at ca. kr. 209,00 antagelig er aldeles uerholdelig.» På styremøte 11. februar 1899 forelå årsregn skapet ferdig revidert. Referatet er interessant: «Revisionens resultater fremlagdes, der viste et overskudd paa sid ste aars drift af kr. 1181,40. Af dette foreslaaes afdraget som alde les uerholdeligt kr. 281,00, dernæst foreslaaes kr. 300,- lagt til reservefond, resten kr. 600,40 bliver at uddele paa aktionærer og udenforstaaende. Som stemmeberettigede aktionærer foreslaaes kun dem der har undertegnet som kautionister og kontrakautionister for det i Værdalens sparebank optagne laan paa kr. 5000,00 da det vi- ser sig at foreningens opkomst hovedsagelig støtter sig paa samme, dog staar det fritt for alle handlende før aktionærer der ikke før har undertegnet som kontrakautionister at gjøre dette, og da paany bli ve indført i sine forrige rettigheder. Ifald nu udenforstaaende skul- de ønske at tåge aktie skal dertil være anledning mot kr. 10,00 pr. aktie, disse bliver som den forrige aktiekapital at forrente med 5 % ifald forretningen greier det, og ellers underkastes samme regle- ment som fra foreningens grundlæggelse fastslaaet.» En kan regne med at det var god stemning på generalforsamlingen 18. februar 1899. Blant de frammøtte var det også enkelte som ikke hadde våget å kausjonere for lånet i banken i 1897. De fikk høve til å skrive under kausjonen på møtet, slik at de igjen ble fullverdige med lemmer med rett til å få sin tilbakebetaling på kjøp av nettooverskuddet. Styrets forslag om kr. 300,- til reservefond ble av årsmøtet forhøy et til kr. 400,-. Videre ble det slått fast at hvert medlems tilbakebeta ling på kjøp skulle legges til andelen til denne nådde opp til vedtatte beløp, kr. 50,-. Enkelte av Rochdaleprinsippene begynte å slå igjen nom igjen.
---- 42 Vsl ---- Konkurranse En tid etter at Johs. Minsaas hadde tiltrådt som bestyrer oppsto det en merkelig konkurransesituasjon. En forretningsmann rett over gata til Ørens Handelsforening forsøkte å utkonkurrere foreningen. Han be gynte med slumphandel og helt tilfeldige priser. Enkelte ganger lot han kunder gi bud som han gjerne godtok, uansett hvor lave de var. Kjøpmannen hadde fortalt Minsaas at Ørens Handelsforening burde stenge snarest mulig, for den ville bli utkonkurrert uansett. Nå har det alltid vist seg at det å seige billig, det kan alle klare en tid. Å drive seriøs, levedyktig forretningsvirksomhet er noe helt annet, og det krever adskillig påpasselighet og vurderingsevne. Dette ble bekreftet også i 1899. Kjøpmannen hadde ikke økonomisk styrke til å drive lenger. Forretningslokalet ble ledig etter at kjøpmannen hadde gått dundren de konkurs. Næssgården Det ledige «konkurs»-lokalet var etter tida moderne og var det ene ste lokalet med store speilglassruter på Øra. Det ble enighet med eie ren, fru Emilie Næss, om leieavtale for 5 år fra 1. januar 1900, og med leie kr. 450,- pr. år for forretningslokalet, nødvendige lagerrom, og for leilighet på 3 værelser + boder for bestyreren. For leiligheten skulle bestyrer Minsaas betale kr. 120,- pr. år til handelsforeningen. (Fru Næss var enke etter kjøpmann Jørginus Næss.) Leieforholdet i Moe-gården, som hadde vart i 7 år, ble oppsagt. I styremøte 23. november 1899 ble det vedtatt å flytte årsoppgjøret fra den vanlige dato, 1. februar, til 1. januar, slik at overflyttingen til de nye lokalene kunne skje etter hvert som varetellingen ble ferdig etter 3. juledag. «Bestyrelsen bistaar under flytningen paa bedste maade.» Videre ble det vedtatt å kjøpe inn 2 sirupspann og en ordentlig lam pe til butikken. En del brukte måle- og vektredskap ble kjøpt av An dreas Moe. Det ble også vedtatt at: «Alle ældre varer realiseres før jul yderst billig gjerne under indkjøbspris ifald det kan sælges da. Et ordentlig avertissement herom indsendes til Nord.fj.tidende.» Fornuftig vurdering av varebeholdningen var nødvendig for ikke å narre seg sjøl ved årsoppgjøret. Samtidig ser vi også at markedsfør ingen var i orden. Flyttingen ble nok sett på som en stor begivenhet. Styret vedtok: «Angaaende flytningen bestemmes at den begynder 3die juledag,
---- 43 Vsl ---- til at deltage i flytningen indbydes endel, der faar kaffe med brød til middag, og smørrebrød og the til aftens, samt et glas kordial og apelsiner efter.» I samband med årsoppgjøret for 1899 vedtok styret: «Følgende til holdes strengeligen at betale sin gjæld til forretningen og i mangel af dækning inden rimelig tid trues med sagfører.» Johs. Minsaas hadde ikke fått innført Rochdaleprinsippet om kontant handel ennå, men det er tydelig at det ble kjørt med strammere tøy ler. (Kontanthandel ble i første omgang vedtatt ved salg av brødvarer fra bakeriet i 1908, og generelt vedtatt i 1911.) Generalforsamlingen i februar 1900 hadde et overskudd på hele kr. 1.248,06 å fordele. Styret hadde vært raus og foreslått 6% tilbakebe taling på kjøp til medlemmene, men O.Baglo holdt igjen og foreslo 5%, og dette ble vedtatt (ikkemedlemmer fikk halvparten så stort ut bytte som medlemmene fikk, slik det var gjort enkelte år tidligere.) Resten av overskuddet, vel 500 kroner, ble overført til reservefondet. Hartvig Lund hadde fungert som styreformann de fleste åra etter star ten av handelsforeningen. På generalforsamlingen i februar 1900 ble han avløst av Ole Moe. Flyttingen til bedre forretningslokaler førte til bedre oppslutning og auka omsetning. Driftsresultatet ble jevnt og sikkert bedre fra år til år. Medlemmene fikk rente på andelsinnskuddet og tilbakebetaling på kjøp, samtidig som reservefondet ble styrket hvert år med en del av overskuddet. Foreningen begynte så smått å bygge opp en egen kapi talreserve. I juni 1900 ble det vedtatt å kjøpe inn en del tallerkener, kopper og glass for utlån til medlemmene ved bryllup og lignende. Styret vedtok å kjøpe inn egg etter vekt og ikke etter antall som hadde vært vanlig tidligere. Ørens Handelsforening hadde etter hvert fått med flere bønder som medlemmer. På denne tida var det ingen organisert omsetning av land bruksvarer. Varene ble solgt direkte, eller brukt til byttehandel med forretningene. Denne omsetningen krevde etter hvert større lagerplass, spesielt for kornet som foreningen tok imot. «Kul og koks er det også ønskelig å omsætte mer af straks jernbanen nåar fram til Værdal,» he ter det i september 1904. (Etter raset i 1893 måtte slike varer kjøres fra Levanger eller Trones.) Det ble derfor vedtatt at Handelsforen ingen skulle bygge et lagerskur i bakgården hos fru Næss. I møteboka finnes detaljert materialbeskrivelse og beskrivelse av byggemåte for
---- 44 Vsl ---- skuret. Byggmester Johs. Aas såtte opp lagerbygget for kr. 600,-, og det sto ferdig før jul 1904. Varepriser ved århundreskiftet Det kan kanskje være av interesse å ta med enkelte eksempler på hva forbrukerne måtte betale for varene omkring år 1900. De fleste eksemplene er fra 1901, 1902 og 1903. I par findsko kr. 4,— 1 par tofler « 2,50 « 1 par galoger « 2,25 « Ikg uld « 2,00 « 1 m tøi « 1,15 « 1 m gardintøi « 0,63 « Ihl kul « 2,00 til 2,60 « Vi hl kul « 1,20 til 1,30 « Ikg uer « 0,25 « Ikg sild « 0,30 « Ikg torsk « 0,25 « Ikg kveite « 0,50 « 1 sekk maismel (med sekk) « 13,50 « Ikg smør « 1,60 « 1 top raffinade « 5,09 « Ikg raffinade « 0,45 « Ikg flesk « 1,10 « Ikg saukjøtt « 0,60 « 1 sekk hvetemel (med sekk) « 15,50 « 1 sekk bygmel (med sekk) « 13,25 50 kg bygmel « 7,13 « 100 kg havre « 10,00 100 kg bygg « 10,00 « 1 stk. ledig melsekk « 0,50 « Ihg figen « 0,07 « 1 stk. vaskebret « 0,60 « 1 hat « 2,90 « 1 pk. spiker 4" « 0,70 1 stk. fil « 0,30 « 1 kvartruld skrå « 0,45
---- 46 Vsl ---- Ellers var det læder til remmen, staal, jern, glasruder, lampeglas 0.l med beløp men uten oppgitt kvantum. Gadebelysningskomiteen kjøpte i samme tidsrom bl.a.: 1 stk. lampe 16'" (fra ifjor) kr. 2,60 Astralolie 17,7 - 19 øre pr. kg (parafinolje var litt billigere) 1 stk. lampeglas 12 øre 1 stk. patent lampeglas 25 øre. Indherreds Folkeblad gjorde også en del innkjøp i perioden 1901 - 1903, og prisene var: Parafinolie 15 øre pr. liter De hadde nok for liten dunk, bare 4 liter, og før jul kjøpte de lampe olje hverannen og hver dag. Lampeglass kostet 12 øre. En stk. fremtidsbrænderglas 30 øre (dette måtte være en riktig moder ne sak). Maskinolje kostet 27 øre pr. flaske, soda 10 øre pr. kg, sæbe 10 øre, sæbe -I- kost 35 øre, hyssing 15 øre pr. nøste (i 1902 ble det 20 øre pr. nøste). En del varekjøp ble betalt ved varebytte. Ofte mangler kvantum, og det er oppgitt bare vareslag og sum, f.eks. pr. kjød, pr. smør, 0.1. Noen eksempler på hva som ble betalt til leverandørene for enkelte va rer kan likevel finnes: Havre kr. 0,09 pr. kg, sauskind kr. 1,70 pr. stk., faarekjød kr. 0,60 pr. kg, spekalv kr. 0,30 pr. kg, kalveskind kr. 2,80 pr. stk, kjød (slakt) kr. 0,40 pr. kg, grisslakt fra 0,67 - 0,75 pr. kg, torsk kr. 0,16 pr. kg, smør kr. 1,50 pr. kg, løg kr. 0,60 - 0,80 pr. kg, multegrød kr. 0,60 pr. kg, melk kr. 0,09 pr. 1, poteter kr. 3,75 pr. tønde (100 kg), tagspon kr. 2 ,— pr. 1000, bord kr. 0,03 pr. alen, sigd kr. 0,75 pr. stk., olderved kr. 8 — pr. favn, birk kr. 12,— pr. favn, timoteifrø kr. 1,10 pr. kg, og tomsek ker i retur kr. 0,50 pr. stk. Leie eller kjøp — forsøk på lureri Den ordinære generalforsamlingen (årsmøtet) i februar 1904 ved tok å leie forretningslokalene i Næssgården for nye 5 år fra 1. januar
---- 47 Vsl ---- 1905. Fru Næss hadde også tilbudt gården til salgs for kr. 8.000,— men dette spørsmålet ble utsatt. Ved årsskiftet 1904-05 ønsker fru Næss igjen å seige gården, denne gangen for kr. 7.000,-. Det var midt oppe i årsoppgjøret, og styret ønsket å vente med å ta opp spørsmålet om kjøp av eiendommen til generalforsamlingen i februar. I januar 1905 ble fru Næss syk, og be styrer Minsaas besøkte henne for å høre hvordan det sto til. Det ble en uventet og dramatisk beretning. Fru Næss kunne fortelle at hun hadde solgt gården til Berntine Grenne for 7.000 kroner i rein fortvilelse. Grunnen var at hun hadde blitt narret til å skrive under et papir. En luring fra bygda ville berike seg ved å få herredømme over utleierett en til gården for å kunne tjene penger på ekstra høg husleie fra Ørens Handelsforening. Vedkommende hadde sagt at han var på utkikk etter en forretningsgård på Øra for en rik mann i et firma i Christiania, og han ville derfor ha et skriftlig tilsagn på at Oslomannen kunne få kom me og se på gården. Da fru Næss hadde skrevet under, kunne luringen lese opp hele teks ten. Det viste seg å være en fullstendig kjøpekontrakt, som bekreftet at hun hadde solgt gården for 8.000 kroner. Noen Oslomann korn ikke, og fru Næss ble mer og mer fortvilt. For å komme vekk fra det hele, solgte hun som nevnt gården til fru Grenne for kr. 7.000,—. Da den første kjøperen fikk høre dette, ble han rasende og kalte fru Næss bedragerske og forlangte en større erstatningssum. Alt dette gikk så inn på fru Næss at hun ble sengeliggende. Bestyrer Minsaas tilbød å hjelpe henne og rådet henne til å søke hjelp hos advokat. Det ble skre vet forliksklage. Hun ble imidlertid enda mer engstelig og søvnløs, og dagen før møtet i forliksrådet sendte hun bud til bedrageren med tilbud om 500,- kroner i erstatning hvis hun kunne få tilbake papiret hun hadde skrevet under. Dette gikk han med på, men røverhistorien var ikke slutt med dette. Etter å ha fått sine 500 kroner hos den syke fru Næss, gikk fyren direkte til Berntine Grenne og fikk håndgiing på Næss eiendommen, som fru Grenne nylig hadde kjøpt. Deretter gikk han til Ørens Handelsforening og tilbød eiendommen til salgs for kr. 12.000,—, eller til leie mot å betale nærmere det tredobbelte av tidli gere leie (auke fra kr. 505,— til 1390,—). Her mente vedkommende å skaffe seg lett-tjente penger, samtidig som han ville gjøre Ørens Han delsforening helt avhengig.
---- 48 Vsl ---- Vennes Det kom beskjed om oppsiing av leieforholdet og rydding av lokal ene etter 3 måneder hvis handelsforeningen ikke gikk inn for kjøp eller leie. Det måtte derfor reageres raskt. På styremøtet 10. januar 1905 ble det vedtatt å ta kontakt med eieren av Vennes om handgiing av tomteområdet til generalforsamlingen 1. februar. Johs. Minsaas hadde allerede før styremøtet - og sammen med et medlem av fore ningen, banemester Schive - arbeidet i det stille med saken og fått hand giing på eiendommen. Etter all dramatikk med Næssgården valgte de to å tie med saken inntil videre for å unngå at noen kunne forpurre planene. I styremøte 21. januar 1905 ble det enstemmig vedtatt å foreslå for generalforsamlingen 1. februar å kjøpe egen gard etter plan som var under arbeid, og som skulle være mest mulig utredet til møtet. Samti dig fikk bestyrer Minsaas fullmakt til, hvis mulig, å kjøpe Kindberg brygga av Johnsen & By lund, Levanger, for inntil kr. 500,— til lager. Det ble også vedtatt å foreslå for generalforsamlingen å sikre seg mot å bli uten butikklokale ved å leie reservelokaler hos Olufßaglo, Flesk hus, til filial. I et styremøte 30. januar 1905 ble det vedtatt å foreslå å ta opp et banklån på kr. 10.000,— med kausjon fra styremedlemmene til kjøp av egen forretningseiendom. Forutsetningen var å overføre lånet til pantelån straks bygget var ferdig. Johs. Minsaas fortalte at det var spennende dager før generalfor samlingen. Kvelden før møtet hadde «luringen» kommet for å høre om Minsaas trodde det ville bli vedtatt leie eller kjøp av Næssgården. Min saas hadde da forsiktig antydet at han ikke trodde det ble leie. «Mener De det blir besluttet å kjøpe imorgen?» «Ja, jeg tror sikkert medlems møtet går med på kjøp», sa Minsaas, - og med dette svaret hadde han sine ord i behold, sjøl om de snakket om to forskjellige kjøp. General forsamlingen i 1905 fikk referert oppsiingen av det gjeldende leiefor holdet og nytt tilbud om enten leie eller kjøp til ågerpriser. Deretter la Minsaas og Schive fram Vennesprosjektet med beregninger og byg geplaner. Etter grundig drøfting talte de fleste for kjøp av eiendom men «Vennes» med 1,5 mål grunn. Dette ble vedtatt mot 2 stemmer. Kjøpesummen var 2.900 kroner. I debatten ble det lagt vekt på at Vennes lå sentralt og nær jernbanen, som var åpnet til Verdal høsten 1904.
---- 49 Vsl ---- Vennes. Første byggetrinn uten manufakturdelen. Følgende ble valgt til byggekomité: Lars Schaufel, Johan Schive og P. Mikkelsen. Varamedlemmer: Oluf Ydse og Oluf Brovold. Hjørnetomta nærmest Nordgata skulle ikke utbygges i første om gang, men ellers skulle utbyggingen skje langs jernbanen i samsvar med den planen som var lagt fram på årsmøtet. Styret og byggekomi teen fikk nødvendige fullmakter, og opptak av byggelån ble vedtatt. Det står intet om hva «luringen», som da disponerte Næssgården, sa og tenkte da han fikk høre om vedtaket i Ørens Handelsforening om bygging av egen gard. Kanskje det ikke hadde egnet seg på trykk heller. Fleskhus Filialen på Fleskhus ble også vedtatt opprettet for å ha en reserve i tilfelle foreningen ble stående uten lokaler en tid. Olufßaglo skulle leie ut lokalene på Fleskhus for kr. 250,— pr. år og fungere som be styrer med lønn 900 kroner pr. år. (Denne filialdrifta ble avviklet ved utgangen av 1906 på grunn av dårlig lønnsomhet.) Bygging Nå ble det fart i sakene — med fortløpende møter i byggekomiteen og styret. Det ble straks avertert anbudsinnbyding på «20 favne grunn mursten». Graving, steinleveranser og muring skulle utføres av Lud vig Raaen etter anbud, og Martin Melby fikk godtatt anbudet på tømmer og snekkerarbeidet. Det skulle graves, mures, tømres o.s.v. på rekord
---- 50 Vsl ---- tid. Tømmer ble kjøpt fra flere garder. Nabogrense med bedehuset måtte korrigeres, og Reguleringskommisionen måtte behandle saken. En liten fadese ble det under oppføringen av bygget. Minsaas forteller: «Dagen før graving og muring skulle begynne var Schive og jeg på tomten og stakk ut merkene for kjellermurene. Jeg måtte reise til Trond heim med morgentoget, og Schive hadde ikke tid til å møte og forkla re merkene. Mureren hadde tatt feil av ytter- og innerkant av kjellermuren på gårdsida, og da jeg kom hjem fra Trondheim, hadde han allerede murt en god del av muren. Vi holdt råd og kom til det resultat at vi ikke hadde tid til å forandre hvis vi skulle bli ferdige til 1. mai, og måtte heller kappe av Vi meter på alle gulvbjelker som var hogd og framkjørt. Den halvmeteren har vi saknet svært gjennom åre ne, men det var ingen annen råd med den korte frist vi hadde til rå dighet.» Folk flest var imidlertid av den mening at bygget var altfor stort for Ørens Handelsforening. I mars fattet styret og byggekomiteen en vik tig beslutning: «Mod en stemme besluttedes at anskaffe 2 stk. speil glassruder til gaden, 1,50 m bred og 2,25 a 2,50 m høi.» Skiferstein til taket ble kjøpt fra Stjørdal, trematerialer fra Værdals bruget, og butikkinnredning ble bestilt. Det ble gjort i stand en provi sorisk butikk i lagret i Vennes fram til 1. juni for å kunne komme ut av Næssgården før 30. april da leieavtalen gikk ut. I mai ble disker og innredning malt, vegger oljet, og det ble lagt golvbelegg. Flytt ingen til det nye forretningslokalet i Vennes ble bestemt til 29., 30. og 31. mai 1905. Byggearbeidet hadde stort sett gått etter planen, og bra var det, for det var ikke andre ledige lokaler å få tak i på Øra da. Den nye forretningsgården Vennes kom fullt ferdig på kr. 15.430,39. Dette var et stort løft for Ørens Handelsforening, bare 7-8 år etter at foreningen hadde vært på falittens rand. På grunn av de dystre minner fra 1897 var det mange som kviet seg for å gå inn som medlem med andelsinnskudd og forpliktelser. Likevel handlet de i foreningen, og omsetningen steg. Enda en butikpige måtte tilsettes. I juni 1905 ble det vedtatt å bygge en stallbygning. Dette med stall rom for hester var en nødvendighet. Det ble også fattet følgende vedtak: «Bæk graves lengre inde på garden, 1 m i firkant.» Brønnen ble murt av 650 stk. «kjælderklinkert og sementmørtel». Vassanlegget var der med i orden. Året etter ble det bygd hus over brønnen og satt inn pumpe. Sett i forhold til vassforsyningen var styret dristig i forsikringsspørs
---- 51 Vsl ---- målet. Det ble enighet om å vente til 1. juli med takst og forsikring på den nye eiendommen. <Indtil juli vaages bygningerne som hidtil av os seiv.» Innkjøpet av ovner til den nye forretningsgården så slik ut: Fra Hommelvig Støberi: 1 bryggerpande a kr. 22,— 1 magasinovn No 206 - 2,14 m, usleben, kr. 60,-. Fra Ulefos Værk: 2 magasinovne No 338, usleben, a kr. 28,—. I 2. etasje var det ordnet med betjeningsrom og bestyrerleilighet. Til jul 1905 «bevilgedes julegåver til betjeningen: Agnes en verdi af ca. kr. 5,—, Thora ca. kr. I,—, Johs. ca. kr. 2,— Baglo ca. kr. 5,—, Minsaas ca. kr. 20,—.» Nytt forsøk på å stifte landsforening Som nevnt tidligere ble det i 1870 stiftet et «Spareforeningernes Sam lag», men dette laget gikk inn på slutten av 1870-åra. I 1905 ble det gjort et nytt forsøk på å samle utsendinger til et landsmøte med sikte på å stifte en kooperativ landsforening. Dette møtet ble utsatt på grunn av unionsstriden med Sverige og urolige tider. Nytt møte ble fastsatt til 26. og 27. juni 1906 i Oslo, og styret for Ørens Handelsforening ga bestyrer Johs. Minsaas fullmakt til å representere foreningen. Det te stiftelsesmøtet for Norges Kooperative Landsforening valgte advo kat Ole Dehli til NKLs første styreformann. Til stiftelsesmøte møtte 41 representanter fra 29 foreninger. Fra vårt fylke møtte Hans Bra seth fra Sparbu Forbrugslag i tillegg til Johs. Minsaas. Begge disse er hedret med bl.a. store og gode portrettmalerier som henger på Sam virkeskolen i Bærum. Styret for Ørens Handelsforening foreslo å melde foreningen inn i NKL straks og vedta de vedtekter som NKL hadde vedtatt som møn ster for kooperative foreninger. Dette møtte imidlertid motstand i ge neralforsamlingen, som fremdeles ikke var moden til å fordøye be stemmelsen om kontant handel og faste regler for medlemsskapet. Dess uten hadde ikke NKL engroslager i Trondheim ennå. I september 1906 behandlet styret et tilbud fra NKL om at h.r.adv. Ole Dehli kunne kom me og holde foredrag om kooperasjonen og NKL, da han skulle ut på en foredragsturne i Trøndelag. Styret fattet interessant nok følgen de vedtak: Verdal Samvirkelag — 4
---- 52 Vsl ---- «Det fixerede honorar kr. 40,— pr. møde synes imidlertid at være for meget for vore forhold og kan af den grund ikke tilraades.» Først i 1911 fikk Dehli komme og holde foredrag, og da kostet det bare 20 kroner + lokale. I 1909 ble Ørens Handelsforening medlem av Nordenfjeldske Kooperasjonslag, en forløper til NKLs distriktsforening. Johs. Minsaas var aktivt med i stiftingen. Etter ønske fra kjøpmannshold begynte enkelte private grossister og fabrikker å nekte vareleveranser til kooperative foreninger for å gjøre det vanskeligere for dem å drive. Denne blokaden ga vel faktisk ko operasjonen et kraftig puff framover. Det ble fart både i stiftingen av nye lokale foreninger og utbyggingen av NKLs distrikslagre og fabrikk anlegg. NKL fikk sitt første engroslager utenfor Oslo i 1911, i Trond heim. I november 1911 ble Ørens Handelsforening innmeldt som med lem og medeier av NKL. Ørens Handelsforening og Sparbu Forbrugslag var de to første med lemmene av NKL fra Nord-Trøndelag iflg. Randolf Arnesen.* Ønske om eger bakeri Dette ønsket ble første gang satt fram av Martin Einarsen på gene ralforsamlingen i 1906. Saken ble utsatt, men tatt opp igjen på gene ralforsamlingene i 1907 og 1908. Da var det nære på, 26 stemmer for og 28 imot. Vedtektene krevde % flertall. Saken kom opp på nytt i ekstraordinær generalforsamling vel en måned seinere, og da ble det enstemmig vedtatt å opprette bakeri. Det ble også vedtatt å ta opp et lån på kr. 5.000,— mot å innfri et restlån i Værdalens Sparebank på kr. 1.850,—. Byggekomité ble valgt, og besto av Petter Mikkelsen, Martin Einarsen, Oluf Ydse og Johs. Minsaas. Komiteen fikk bl.a. med seg følgende beskjed: «Naar byggekomiteen finder nogen sag for stor at afgjøre for sig alle ne, tilkaldes bestyrelsen.» En eldre størhusbygning på gården Ekle ble kjøpt og revet. Med lemmene kjørte materialene ned til Øra på dugnad. Bakeribygningen ble ferdig og tatt i bruk med 1 baker i august 1908. Det var 20 søkere til bakerstillingen, og B. lngeberg ble tilsatt. Han tiltrådte 15. august * Randolf Arnesen: Samvirkelag i Trøndelag.
---- 53 Vsl ---- 1908. Salget gikk strykende, og det ble tilsatt en baker til. Bakersvenn Carl Fransen begynte 1. okt. 1908. Med innredning av leilighet i 2. etasje og med ovn kostet bakeriet kr. 5.413,14. I 1913 ble det bygd egen brødbutikk til bakeriet, og i 2. etasje ble det kafé. I 1915 ble det kjøpt elektriske bakerimaskiner etter at Verdal hadde fått elektrisk strøm i 1914. 79 lamper ble instal lert i første omgang i Ørens Handelsforening. I 1922 ble det montert elektrisk bakerovn som kostet hele 23.300 kroner. Fram gjennom åra ble det foretatt mange forbedringer i bakeriet, men anlegget ble etter hvert for gammeldags og ble i 1964 avløst av ny bakeriet på Tinden. Det gamle bakeriet ble sammen med andre gamle bygg revet i 1966 for å gi plass til utbyggingen av varehuset, — nå DOMUS (se: Nytt bakeri). Kredittuvesenet Samtidig med vedtaket i 1908 om å opprette eget bakeri, skjedde det noe viktig. Bestyrer Johs. Minsaas hadde lenge arbeidet med å få slutt på kreditthandelen. Han kjente til Rochdaleprinsippet om kontant han del og økonomisk uavhengighet. Han kjente også til at kreditthandelen hadde skylden for de aller fleste konkurser og avviklinger innen sam virkehandelen i inn- og utland. For Ørens Handelsforening var det så vidt båten bar i 1897 da Min saas overtok. Hvert år hadde foreningen hatt tap på utestående fordrin ger, og på de fleste styremøtene var det drøftinger om seine betalere, aksepter og rettslig inkasso. Handelen på bok var imidlertid så inngrodd fra starten av foreningen at medlemmene vanskelig kunne tenke seg noe annet. Så var det da noen som plutselig hadde reist sin veg uten å beta le for seg, eller flyttet handelen til en annen forretning når gjelden ble for stor. Enkelte av medlemmene påførte foreningen tap og beslagla en betydelig del av den løpende driftskapitalen som foreningen trengte til drifta og til gode varekjøp. Som forbrukere ble medlemmene ufrie. Alltid hadde de gjeldsbyrden over seg, fordi de «åt på forskudd». Det var denne avhengigheten Rochdaleveverne ville bli fri fra, da de i 1844 vedtok prinsippet om kontant handel. Det passet derfor bra å ta opp kredittspørsmålet på nytt da bakeriet skulle starte opp. Kanskje var det begrepet «Det daglige brød» og betalingen for det som var lettere å fatte for medlemmene da. I hvert fall vedtok generalforsamlingen i mars
---- 54 Vsl ---- 1908: «Besluttedes'enstemmig: Utsalg af brød skal ske mot kontant, dog kan undtagelser gjøres ved større indkjøp til egen høitid.» I generalforsamlingen i februar 1909 ble det vedtatt enkelte innskrenk ninger i kredittsalget. «Alt varesalg skal som regel ske mot kontant be taling ....» Endelig, i generalforsamlingen 15. november 1911 ble det enstemmig vedtatt: «... udelukkende kontanthandel fra 15. Des. førstk.» Den samme generalforsamlingen vedtok også innmelding av Ørens Handelsforening som medlem og medeier av Norges Kooperative Lands forening. Før møtet holdt NKLs disponent, Vesenberg, foredrag i Ar beiderforeningens lokale, og han var sikkert også inne på både ulempene med forbrukskreditt og fordelene med medlemsskapet i NKL. Samtidig med vedtaket om kontant handel ble det vedtatt å kjøpe et kassakontrollapparat til kr. 1.000,—. Manufakturavdeling Fra Handelsforeningens forretningslokale i Vennes ble det solgt om trent alle slags varer, og det ble etter hvert ønskelig med noe mer spe sialisering. I 1913 ble det som nevnt bygd et tilbygg til bakeriet for brødbutikk. Samtidig ble det bygd et tilbygg til Vennes for manufak turvarene i 1. etasje og med «Kaffestova» i 2.etasje. Forslag på navnet «Kaffestuggu» ble nedstemt. Vennes. Manufakturbygget til venstre, bakeriet til høyre.
---- 55 Vsl ---- Det passet ikke lenger å seige manufakturvarer sammen med alle andre varegrupper. Etter den årlige gjennomgangen av varebeholdningen, ble det gjerne holdt billigsalg på ukurante varer. I mars 1914 ble det vedtatt å avertere i begge aviser: «Stor Mars-realisation». Samme år ble det kjøpt regnemaskin til kr. 60,— og skrivemaskin til kr. 130,-. KRIGSFRYKT 1914 Krigsfrykten auka sterkt fra august 1914 og førte til store problemer med vareforsyningen. De fleste leveringsavtaler ble sagt opp, og det ble oppkjøp av varer i alle ledd innen import, produksjon, grossist virksomhet og detaljhandel. Folk hamstret, og prisene steg. Det var ingen rasjoneringsmyndighet i sving ennå. I desember 1914 ble det etter søknad bevilget kr. 20,— til en innsamling til juletrefest for 13. kompani som lå på nøytralitetsvakt i Hasselvika. I 1915 ble det kjøpt 2,5 daa tomt på Tinden med sikte på lagerhus. Året etter ble det kjøpt enda en tomt mellom jernbanelinjen og det som i dag heter Møllegata. På denne tomta ble det bygd lagerhus på 300 m 2 grunnflate og i 3 etasjer, og med elektrotalje. Det ble lagt eget sidespor fra jernbanestasjonen. Dette ga bedre mu ligheter for lagring av varepartier. Slakteri og pølsemakeri I november 1911 behandlet styret en forespørsel fra landbruksfore ningen om handelsforeningen ville overta kontorfunksjonen for sending av slaktedyr til Fællesslakteriet i Oslo. Det ble enstemmig vedtatt at et slikt kontor kunne overtas hvis kostnadene med dette ble dekket, slik at handel sforeningen ikke fikk noe tap på kontorholdet. I ekstraordinær generalforsamling i mars 1915 ble spørsmålet om eget slakteri tatt opp, og styret fikk i oppdrag å utrede saken. Året etter ble det vedtatt tilbygg til bakeribygningen for å få plass til kjøttforretning og pølsemakeri. Samtidig ble bygging av slakteri og stall vedtatt. Slak ter og pølsemaker ble tilsatt, og dessuten butikkdame til kjøttavdel
---- 56 Vsl ---- ingen. Slakteri- og pølsemakerivirksomheten gikk ikke helt bra og viste dårlig lønnsomhet den første tida. I juni 1917 ble han som sto for denne virksomheten oppsagt. Kjøttutsalget skulle drives fortsatt. En måned seinere ble det igjen avertert etter slakter og pølsemaker, og samtidig ble det inngått avtale om tarifflønn for stillingen. Dyrlege Grøholt ble tilsatt som fast kontrollør ved slakteriet med årlig lønn kr. 200,-. I februar 1918 ble det tatt inn enda en dame i slakteriavdelingen, blant annet til arbeidet med opplaging av fiskmat. Samtidig ble det vedtatt kjøp av oppskjærmaskin og ny vekt til kjøttbutikken. Ørens Handelsforening 25 år 14. februar 1917 var det 25 år siden foreningen ble stiftet, og jubileet ble feiret med fest på Bakketun Ungdomsskole med ca. 400 medlem mer, og innbudte. Blant gjestene var NKLs formann, advokat Ole Dehli, foruten representanter fra de største private leverandørene av jernvarer, manufaktur m.v., deriblant grasserer M. Madsen, som viste så stor imøtekommenhet under krisen for foreningen i 1897. Johs. Min saas holdt foredrag om utviklingen av foreningen, og han hadde laget en prolog. Et firestemmig sangkor fulgte opp etter hvert som prologen ble lest. Ute var det et voldsomt uvær som førte til at strømmen gikk. Stemningen ble derfor noe dyster i mørket, men det hjalp med kaffe og kaker, og til og med sydfrukter hadde foreningen klart å skaffe til tross for krigsforholdet. Eget rasjoneringssystem Det ble etter hvert problemer med å fordele de tilgjengelige varene på en rettferdig måte blant medlemmer og kunder. Etter konferanse med Rationeringsdirektøren vedtok styret i november 1917 å innføre rasjo neringskort for sukker og mjøl. Egne rasjoneringskort ble trykt og ut levert for de tre månedene november, desember og januar. Ordningen ble godt mottatt blant kundene, men kjøpmennene mislikte situasjo nen. De trodde det hele var satt i gang bare for å kapre kunder. Før jul 1917 måtte bakeriet slutte med å bruke finsiktet mjøl til bak ingen. Som trøst skulle medlemmene få bestille 1 julekake a 50 øre til hvert familiemedlem til jul. Fra 1. januar 1918 ble den offisielle rasjoneringen satt i gang med mye ekstra arbeid og problemer. Rasjoneringen av importvarer varte i mange år etter at 1. verdenskrig var slutt.
---- 57 Vsl ---- Sikringsfond Under krigsåra hadde handelsforeningen betydelig omsetningsauke og utvikling. Ledelsen regnet med at det kanskje kunne komme ned gangstid og tilbakeslag etter at krigen tok slutt. Det ble derfor vedtatt å sette av en del av overskuddet hvert år til et eget reguleringsfond for å ha noe i bakhand i tilfelle dette skulle bli nødvendig. Fondet var kommet opp i 72.000 kroner i 1919, da de første tegn til nedgangstid meldte seg. Navneendring En generalforsamling i mars 1918 var ganske hendelsesrik. Navnet Ørens Handelsforening begynte å bli noe gammelmodig. Foreningen hadde dessuten fått langt videre og mer omfattende virksomhet enn opp rinnelig. Styret hadde derfor gått inn for det mer tidsmessige navnet Værdalens Samvirkelag. Dette navnet ble enstemmig vedtatt av gene ralforsamlingen. I januar 1919 ble vedtaket om navneendring enstem mig bekreftet på nytt, og med følgende tillegg: «I tilfælde det endelig blir fastslaaet at bygdens navn skal være Verdal skal samvirkelaget be nevnes ligedan.» Bankvirksomhet ? Den samme generalforsamlingen (1918) vedtok også et tillegg til for målsparagrafen i lagets vedtekter vedrørende bankvirksomhet, og den ne virksomheten skulle hete «Værdalens Samvirkelags Bank». Det var store pengebeløp i omsetning blant folk de siste krigsåra, og samvirke laget mente det var riktig å ta del i handteringen av denne pengestrøm men. Saken ble behandlet på nytt i januar 1919. Norges Bank og Finansdepartement kunne imidlertid ikke gi samvirkelaget tillatelse til å drive full bankvirksomhet, da dette etter norsk lov ikke var tillått for kooperative foreninger. Søknaden fra Verdal Samvirkelag ble til og med behandlet i sammøte mellom Norges Banks direksjon og regjeringen, men det ble avslag. Dette var temmelig sikkert et lykkelig avslag for samvirkelaget. Åra etter krigen ble seinere kalt «tulltida». Det var mye aksjespekulasjon, og store pengebeløp skiftet eiere stadig. Bankene fikk inn store beløp som enkelte ganger ble plassert i tvilsomme prosjekter. Nedgangstida kom for fullt i 1921, og konkursene rystet både nærings liv og banker. Mange banker gikk overende i 1920-åra, og folk tapte penger. Det er all grunn til å regne med at de samme konjunkturpro
---- 58 Vsl ---- blemene ville ha meldt seg også for samvirkelagets bank, - hvis den hadde kommet i gang. Som kjent er sparevirksomhet en del av samvir kelagets formål, og er derfor tatt med i formålsparagrafen. Et samvir kelag kan og bør ta imot frivillige spareinnskudd fra lagets medlemmer, i tillegg til det pliktige andelsinnskuddet som hvert medlem skal ha. Det er kanskje grunn til å anta at tanken om full bankvirksomhet i Ver dal var en noe misforstått iver etter å gå lenger enn nødvendig i denne saken. MØLLE Den tredje store saken som ble behandlet på medlemsmøtet i mars 1918, var spørsmålet om egen mølle. I løpet av krigsåra 1914-18 ble det problemer med importen av korn og mjøl. Båtene ble torpedert, og man ge skipslaster som skulle til det nøytrale Norge, gikk under. Innenlandsk kornproduksjon auka for å dekke behovet. Myndighetene fryktet for at krigen kunne bli langvarig. Det ble derfor sendt rundskriv til kom munene med henstilling om å få i gang møllevirksomhet der det ikke var møllebruk fra før. Verdal herredstyre, som det hette da, valgte en komite på 3 medlemmer som skulle vurdere spørsmålet. Johs. Min saas var medlem av nemnda. Det var et mindre møllebruk fra før i bygda, men anlegget var for lite for bygdas behov. Nemnda la fram et forslag til mølleanlegg til vel 70.000,— kroner. Herredstyret behandlet saken 3 ganger, men forslaget ble nedstemt hver gang. De fleste regnet med at et slikt anlegg ville føre til tap. Saken var først tatt opp på årsmøtet i samvirkelaget i januar 1918. Ole Landfald ba da om at ingeniør Erling Samdahl måtte få redegjøre for mulig anlegg av et møllebruk på Ver dalsøra. Han refererte de beregninger og overslag som var foretatt, og han foreslo valgt en komite på 3 medlemmer som skulle forberede sa ken og legge den fram for nytt medlemsmøte. Dette ble vedtatt. Møllesaken kom opp på nytt i medlemsmøte i mars 1918. Komiteen la fram sitt forslag, som gikk ut på å bygge et mølleanlegg i samvirke lagets regi, og med en øvre grense på 80.000,- kroner for bygg og mas kiner. 95 stemte for og 5 imot. Medlemmene lovte å sette inn penger som innskudd til finansieringen av mølla, og dette løftet holdt de. Byg
---- 59 Vsl ---- gekomite ble ingeniør Erling Samdahl, Johs. Minsaas, Severin H. Bu ran, Martin Melby og Chr. Nevermo. let seinere møte ble kostnadsrammen utvidet noe, bl.a. på grunn av vedtak om maskiner og utstyr til havregrynproduksjon. Samtidig påtok samvirkelaget seg å bygge et potettørkeri og en stør re potetkjeller for statens regning, — som en del av sivile beredskaps tiltak. Potetkjelleren ga et brukbart resultat, men tørkeriet fungerte dårlig og var i drift bare 19 dager. Disse kriseanleggene ble kjøpt tilbake fra staten i 1920 på gunstige vilkår. O.M. Fossen ble tilsatt som møllemester. Det går fram at vanlig ar beidstid pr. uke var 54 timer i 1918. Igangkjøring av mølla var ikke uten problemer. Johs. Minsaas skri ver at ingen av byggekomiteens medlemmer var fagfolk på møllebygging. Montørene gjorde en del feil som viste seg da anlegget ble satt i drift høsten 1918. Møllemesteren kom fra et lite mølleanlegg og var uvant med moderne anlegg og utstyr. Anlegget ble etter hvert noenlunde kjør bart, men etter et halvt års drift viste regnskapet et underskudd på 8.000,- kroner. Det var klart at slik kunne det ikke fortsette, og det ble enighet om å kjøpe nye maskiner fra et tysk firma gjennom en agent i Oslo. Dette kjøpet forteller også om det økonomiske sammenbruddet som alt var i gang i Tyskland i 1919. Maskinleveransen kostet 120.000 tyske mark, men kursen på mark falt stadig vekk, og ved oppgjøret kom ma skinene på bare 40.000,— kroner. Ved ny prøvekjøring av mølleanleg get var det fortsatt en del justeringsproblemer. Først etter 3 måneder var anlegget endelig i orden og fungerte som det skulle. Da hadde det også kostet 3 ganger som mye som opprinnelig tenkt, men samtidig var kapasiteten auka tilsvarende. I 1920 overtok Hans Olsen fra Dan mark som møllemester. Han var fagutdannet og var vant med drift av moderne mølleanlegg. Han kom til Verdal fra Stjørdal Mølle. Møllebrannene Problemene med mølla var ikke over med dette. Det ble rik anled ning til fortsatt fornyelse av anlegget, for mølla brann totalt 3 ganger i løpet av 12 år. Første gang det skjedde var under Olsokfestlighetene i 1923, andre gang i 1925 - etter bare 4 måneders drift - og tredje gan gen i 1930. Minsaas skriver: «Takster, bygging, brann og brannforhør gikk tett
---- 60 Vsl ---- Mølla, bygd opp etter brannen i 1930. Sett fra aust. på hinannen. Både styret og jeg personlig ble trett av alle vanskelighet ene. Da jeg etter tredje møllebrannen kom til Norges Brandkasse for å høre deres mening om hvad vi skulle gjøre, fikk jeg til svar at vi måt te bygge hvis vi ville ha assuransen utbetalt.» Forsikringsselskapet gjorde det imidlertid klart at premien ville bli høg, trolig 40-50 promille, hvis mølla ble bygd opp i tre og på samme måte som tidligere. Selskapet foreslo derfor at mølla heller burde bygges av jernbetong. Denne tan ken hadde vært framme også etter den forrige brannen, men ingen ville da påta seg tegning, bygging og montering. Spørsmålet ble drøftet med byggeteknisk konsulent i Statens Kornforretning, og han ble interessert i saken og tok på seg å planlegge og tegne det hele. Etter 6 måneder var planene ferdige, og det var bare å starte byggearbeidet igjen. På denne måten fikk Verdal det første mølleanlegget bygd av jernbetong i hele Skandinavia. Både byggearbeidet og maskinmontasjen gikk greit, og anlegget sto ferdig til jul i 1932 og kostet kr. 600.000,—. Anlegget fungerte utmerket. Det gikk opp og ned med resultatet ved mølla fra starten, bl.a. på grunn av konjunktursvingningene og hyppige prisendringer fra 1920 og utover. Dessuten var det innimellom enkelte dårlige kornar. Likevel ble det etter hvert klart for folk at mølla hadde en viktig funksjon for di
---- 61 Vsl ---- striktet. Det hadde nok vært en del diskusjon før det endelige vedtaket om oppbygging etter den siste brannen i 1930. Styret og disponent Min saas gikk hardt inn for å seige handelsmølleretten og havregrynpro duksjonen til NKL, og bare bygge opp ei lita bygdemølle. bl.a. for å fa ut forsikringssummen. En del arbeidsuro ved mølla tidligere hadde hjulpet på dette standpunktet. Johs. Minsaas truet med å gå av. Det ble derfor satt som beinhardt vilkår for ny oppbygging at uroen og kon fliktene ved mølla heretter opphørte, og samarbeidet måtte over i ord nede forhold etter de avtaler og retningslinjer som gjaldt i arbeidslivet. Medlemsmøtet i juli 1931 ville fortsatt ha et fullstendig mølleanlegg. Full gjenoppbygging ble vedtatt med 290 stemmer, mens styrets fram legg om bare ei lita bygdemølle fikk 23 stemmer. Før en gikk videre med saken, måtte Møllearbeidernes Forening og Verdal Samvirkelag underskrive en avtale om å bilegge all strid og sette en strek over det som tidligere hadde passert. Mer plass I 1920 ble golvarealet for kolonialavdelingen utvidet til det dobbelte, og avdelingen fikk eget lagerlokale. For å gi mer plass til manufaktur avdelingen ble Kaffestova avviklet samme år. I 1921 ble pølsemakeriet utvidet. Kraftfor og handelsgjødsel I juni 1920 ble det holdt felles møte mellom landbruksforeningens styre, meieriets styre og styret for samvirkelaget. Møtet ble holdt med sikte på å komme fram til en ordning med innkjøp og salg av kraftfor og gjødsel etter at «Næringsnevnden» sluttet med sin virksomhet. Det ble enighet om følgende: «Under forutsetning av at samvirkelaget kan få kjøpe potetkjelleren (av staten) på en tilfredsstillende måte, forut settes det at man seinere må kunne komme fram til enighet om tilfreds stillende ordning for omsetning av gjødsel og kraftfor.» Omsetning av gjødsel ble vedtatt av styret i samvirkelaget i august 1920. Betingel sene fra styrets side var kontant handel og bestilling på forhand når det ble avertert at gjødsel skulle bestilles. «Når gjødselvognene er kom met til jernbanestationen, varsles alle Destillere som har telefon, slik at de kan hente direkte fra vogn uten å betale omkostninger for avlast ing og innkjøring på lager.» Det var grei beskjed.
---- 62 Vsl ---- Melk og kjøtt — tilbud om andre stillinger Johs. Minsaas var bondesønn og interessert også i organiseringen av landbrukets samvirketiltak. I 1915 ble det endelig enighet mellom Ørens Meieri og Værdalens Meieri, Stiklestad, om sammenslutning og bygg ing av et nytt felles meierianlegg på Øra. Johs. Minsaas ble valgt til formann i arbeidskomiteen for sammenslutningen og til formann for byggekomiteen. I 1917 ble han også valgt til formann i meieristyret, og i mai 1917 begynte ny meieriet å ta imot melk. Grunnen til at dette nevnes, er at Johs. Minsaas var kjent og aktet som samvirkeorganisa sjonsmann, og han deltok også på landsplanet både på forbruker- og produsentsiden. Minsaas forteller om dette: «Mens jeg satt i landssty ret, ble stillingen som disponent for Oslo Melkeforsyning ledig, og styrets formann ba meg ta plassen. Lønnen der var kr. 20.000,-. Jeg hadde den gang i Verdal 7.000 kroner i årslønn utenom hus og brensel, så tilbudet var nokså fristende, men jeg hadde ikke hjerte til å forlate den virk somhet jeg hadde opparbeidet der. Dessuten var jeg ikke meieriutdann et. Det mente man ikke var nødvendig, erfaringene som leder av virk somheten i Verdal mente man tellet mer.» «Samme år (1920) ble jeg innvalgt i en komite som skulle planlegge Bøndernes Salgslag i Trondheim. Det fikk stor tilslutning og kom i gang. Styret (i BS) ba meg ta stillingen som leder og få den omfattende virk somheten innarbeidet, men jeg var ikke ledig. Formannen i styret hen vendte seg da til styret for Verdal Samvirkelag og ba om å få meg fri. Vårt styre avslo bestemt. Så kom ny forespørsel om styret ville innvil ge meg et års permisjon. Jeg skulle få en gasje på fem og ty ve tusen kroner for det år jeg påtok meg arbeidet. Vårt styre sammenkalte da et møte hvor også varamenn, revisor og revisjonsutvalg var til stede. Etter å ha drøftet saken kom styrets formann og spurte om jeg ville bli om de forhøyet min lønn fra syv til femten tusen kroner. Jeg svarte at jeg hverken ville eller hadde tenkt åsi opp plassen i Verdal....» (Ved taket lød på 13.000 + 2.000 som dyrtidstillegg.) Året etter, i 1921, begynte en kraftig nedgangsperiode, og lønning - ene i arbeidslivet ellers og i samvirkelaget måtte settes ned. Minsaas sier at han gikk i spissen og såtte ned sin lønn med 20%. I 1922 måtte lønningene igjen settes ned, og Minsaas gikk ned til 10.000 og året et ter til 8.000 som igjen ble satt opp til 10.000. Først i 1929 gikk hans lønn opp til 12.000 igjen. Nedsetting av lønningene på 1920-åra skjedde i takt med prisfall og nedgang i levekostnadene.
---- 63 Vsl ---- 30-årsjubileum Konjunkturfallet i 1921 krevde ekstra nedskrivinger på varebehold ningene samtidig som kostnadsnivået var høgt. Enkelte avdelinger kom ut med underskudd det året, og det var så vidt overskuddet rakk til 2 % tilbakebetaling til medlemmene. Dette var mindre enn vanlig, og på medlemsmøtet i februar 1922 ble det uttrykt ønske om mer. Minsaas svarte da at dette ikke gikk an uten å angripe lagets reserve fond, og det var i strid med vedtekter og praksis. Et medlem foreslo da å sløyfe tilbakebetaling på kjøp det året og heller styrke lagets fond med beløpet, men til slutt ble styrets forslag om 2% vedtatt. Til tross for magrere tider ble det bevilget 2.000 til Ørens Brandvæ sen til brannslukkingsapparater og kr. 5.000 til restaureringen av Stik lestad kirke. Det siste beløpet skulle fordeles over 8 år. Det kan vel sies å være noe uvanlig med en bevilgning som forplikter styrer og års oppgjør i så lang tid. Medlemsmøtet vedtok også forslag fra styret om fest i samband med at laget var 30 år, og at Johs. Minsaas hadde vært i lagets tjeneste i 25 år. Festkomite ble valgt med Chr. Nevermo som formann og A. Bakken som sekretær. Og det ble litt av en fest i Folkets Hus. Stasjons mester A. Bakken fikk i oppdrag å skrive et jubileumsskrift med en del bilder, som ble trykt og delt ut (det går ikke fram av festskriftet at det er skrevet av Bakken. Han var trolig en beskjeden mann). La gets medlemmer, tilsatte, veteraner fra starten av laget m.fl. ble inn budt. Festkomiteen hadde ordnet med to orkestre, to sangkor, kaffeservering med brød, poser med diverse sorter frukt og dessuten servering av sjokolade med smørbrød. Det var taler av Chr. Nevermo, som åpnet festen, festtale av NKLs formann, Andreas Juell, tale av sty rets formann, lærer Johs. Dahl, av disponent Johs. Minsaas, av sekre tær i NKL og redaktør for Kooperatøren, Randolf Arnesen, og av A. Bakken som avsluttet det hele. I storsalen i annen etasje var det 600 sitteplasser, og det var omkring 900 festdeltakere. Saken ble ordnet ved at serveringen foregikk puljevis i første etasje der det var plass for 300 og med «rundkjøring» — ei trapp opp og den andre trappa ned. Det var nok vanskelig å få særlig sammenheng i det som foregikk, men de fleste fikk da høre noe av både underholdning og taler, og stemning en var god, hette det. Festlig var det ikke alltid. På første styremøte etter festen ble det re ferert skrivelse fra en som tidligere var sagt opp på grunn av innskrenk
---- 64 Vsl ---- ning ved en avdeling: «Opplæstes skrivelse fra N.N. hvori han paastaar aa være simplere behandlet end noget menneske i Norge i løbet av sid ste hundre aar. Disponenten paalegges aa tilbakevise den fremsatte be skyldning.» Et par styremøter seinere: «Ref skrivelse fra N.N. hvori N.N. til bakekalder sine uttrykk i brev av .... Saken gir derefter ikke anledning til videre forføining.» Fiskavdeling I styremøte i juli 1922 ble det blant annet protokollert følgende: «Dis kutertes om anlæg av fiskforretning. En mand fra Hitteren der er an befalt os som 1. rangs kjender av fisk og fiskprodukter er tilstede. Man blev enig med ham om ansættelse efter en løn av kr. 300,— pr. md. med tiltrædelse snarest. Det gjøres i stand fiskbutik med kjælder un der i den nu ledige vedbod ved siden av slakteriet og mellom dette og bakeriet.» Butikkrekken mot Nordgata ble da mer sammenhengende. Mannen fra Hitra var Ole Ingebrigtsen. Det ble vedtatt å skaffe marmordisk til fiskavdelingen. Produksjon av fiskmat ble satt i gang et par år seinere. Ingebrigtsen bestyrte fiskavdelingen helt fram til 1961. Garveri - lærfabrikk I desember 1921 fikk samvirkelaget tilbud om å overta et privat gar veri på Øra, men kjøp ble ikke vedtatt. I august 1923 ble spørsmålet om garveri tatt opp igjen. En privatperson tilbod samvirkelaget å være med i et aksjeselskap, alternativt kunne samvirkelaget kjøpe nødven dige maskiner og utstyr og drive garveriet for egen regning. I med lemsmøte i september 1923 ble det vedtatt å opprette garveri på tomta til det tidligere Kværnøs garveri. Kværnø hadde drevet garveri fra 1916 i det gamle Ørens Meieri-lokalene. Kværnøs garveri brann ned under en større brann på Øra i januar 1922. Samvirkelaget kjøpte nå denne eiendommen for kr. 3.000,—. Et mindretall i styret gikk inn for ord ningen med aksjeselskap sammen med vedkommende som hadde mas kinutstyret, og dette forslaget ble også tatt opp på medlemsmøtet. Medlemsmøtet vedtok styrets flertallsforslag om kjøp av maskinene og drift for lagets egen regning. Mindretallet hadde trolig rett denne gang en. På nyåret 1924 tok produksjonen til så smått i samvirkelagets regi, og med Anders Rødseth som garverimester.
---- 65 Vsl ---- Garveriet kom i gang under en vanskelig periode. Det ble nedgangs tider, flere skofabrikker måtte innstille. Omsetningen av lær og skinn gikk ned. Det ble derfor en del år med skiftende resultat, og spørsmå let om fortsatt drift eller nedlegging ble diskutert flere ganger. I 1931 var det kontakt med NKL om å overta garveriet og havregrynmølla. Dette var før endelig beslutning om gjenoppbygging av mølleanlegget etter brannen i 1930 (se MØLLE). Medlemsmøtet i februar 1937 dis kuterte igjen nedlegging eller fortsatt drift av garveriet. Noe bedre ti der hadde skapt optimisme igjen, og møtet vedtok enstemmig styrets forslag om å bygge et nytt og tidsmessig garveri eller lærfabrikk som det nå ble kalt, i tilfelle en fagkonsulent tilrådde dette. Fabrikken sto ferdig ut på sommeren 1938 og kostet ca. 190.000 kroner inkl. en del nye maskiner. Anlegget hadde vel stor kapasitet for det lokale behov. Det var derfor naturlig å tenke i retning av NKL i denne saken. I 1939 ble lærfabrikken solgt til NKL (sammen med ullvarefabrikken). NKL bygde seinere nye lokaler for lærfabrikken i Levanger og flytt et maskinene og behandl ingen av huder og skinn dit. Dette anlegget åpnet i 1952. Markedet ble imidlertid dårligere etter at rimeligere lær og skinnvarer bl.a. fra Sør-Amerika, kom for fullt, samtidig som nye materialer kom i bruk. Virksomheten ved NKLs lærfabrikk i Levanger ble nedlagt i 1955. FILIAL I VUKU Filialforsøket på Fleskhus 1905-07 var som nevnt et nødtiltak for å ha et forretningslokale i bakhanda under byggingen av Vennes på Øra. Omkring 1912 kom det en forespørsel fra interesserte i Stiklestadom rådet om å få «en liden forbrugsforening» der. På grunn av lovmessige forhold, og dessuten det at Ørens Handelsforening ennå hadde nok med å holde det gående på Øra, ble det ikke gjort noe med filialønsket fra Stiklestad. Vuku Forbrugsforening var i virksomhet, som nevnt foran, fra 1877 til avviklingen i 1897. Spørsmålet om filial i Vuku ble først reist i april
---- 66 Vsl ---- 1922, da både N. Stene, Haugan og Anna Stornes hadde antydet mu lighet for salg til samvirkelaget. I august 1922 fikk samvirkelaget handgitt for 2 år det tomteområdet som Martin Breding hadde leid bort til Odin Stornes, seinere Anna Stornes. Først i 1924 ble tomteforholdet avklart, og medlemsmøtet i november 1924 vedtok mot 1 stemme styrets for slag om å opprette filial i Vuku, kjøpe tomtegrunn og hus og sette lo kalene i stand for inntil kr. 20.000— (det ble kr. 21.500,—). Anders Ward ble tilsatt som bestyrer ved Vuku filial. I 1935 fikk Vuku filial flytte over til nytt og rommelig forretnings bygg. I dette bygget drives virksomheten fortsatt etter flere større om bygginger og forandringer av lokalene. Dette blir omtalt seinere. Statens kornmagasin Under første verdenskrig og åra etterpå ble det klart at det var behov for et kornmagasin i Nord-Trøndelag. Spørsmålet ble tatt opp i 1924 av provianteringsdirektøren, og etter at ordningen med korntrygd ble vedtatt, ble det fart i sakene. I 1926 vedtok Stortinget at et kornmaga sin skulle bygges i distriktet. De fleste var enige med provianteringsdi rektøren i at Verdal var det mest naturlige stedsvalg, både ut fra sentral beliggenhet blant kornbygdene på Innherred, og dessuten var det her mulighet for plassering ved mølle. Det var naturlig at samvirkelaget også gikk sterkt inn for denne løsningen. Verdal Samvirkelag var alle rede innkjøper av korn for Staten, og dette kornkjøpet utgjorde i 1925 vel % mill. kroner. Det ble imidlertid dragkamp om stedsvalget. Både Langstein, Levanger og Steinkjer gikk hardt inn for å få anlegg et ved - bl.a. som Steinkjer - å tilby fritt sidespor og tomt m.v. Dispo nent Johs. Minsaas reiste til Oslo og konfererte med provianteringsdi rektøren, som mente det var vanskelig å se bort fra de andre tilbudene. Verdal Samvirkelag, kommunen, eventuelt også NSB, burde ta det meste av kostnadene med sidespor og innløsning av nødvendige eiendommer for tomt til anlegget for å få det lagt til Verdal. 16. august 1926 holdt styret møte i kommunelokalet på Stiklestad, samtidig som herredstyret satt i herredstyresalen og holdt møte om samme sak: Kornmagasinet. Ordfører Thomas Berg hadde innkalt herredstyret på kort varsel. Sam virkelagets styre fikk i siderommet et referat fra disponentens samtaler i Oslo, der han hadde lagt fram styrets forslag om å stille det ene side sporet til disposisjon, og dessuten skaffe 10.000,— kroner til nødven
---- 67 Vsl ---- dig omlegging av sporet. Videre mente styret at saken var av så stor betydning at det vedtok å dekke kr. 21.000,—, som var halvparten av innløsningssummen for de 5 eiendommene som ville gå med til tomt for anlegget, under forutsetning av at herredstyret vedtok å innløse eiendommene for kr. 42.000,—. Det var også medtatt en forutsetning om å få del i eventuelle inntekter ved salg av deler av eiendommene. Alt i alt kostet denne avtalen kr. 55.000,—f0r samvirkelaget, og kr. 21.000,— for kommunen. Det heter også at samvirkelaget måtte for skuttere pengene, for kommunen var i pengeknipe. Samvirkelaget kjøpte i 1932 tilbake kommunens del av to av eiendommene som det ikke ble bruk for, Soleng og Øvre. På denne noe innfløkte måten ble det korsiloanlegg i Verdal. Styret gikk kanskje noe langt i denne saken, uten å få godkjenning av et med lemsmøte først, men styret skal først og fremst ivareta lagets interess er, og denne gangen måtte det vises handlekraft og fattes vedtak fort. Etterpå har det vel vært stor enighet om at vedtakene i samvirkelagets styre og i herredstyret var riktige og til gagn for bygda og distriktet rundt. Seinere er det bygd ut tidsmessige komsiloanlegg flere steder innen fylket, men Statens Kornforretnings anlegg i Verdal er det største av disse — og god nabo til samvirkelagets mølleanlegg. Gjenn om røret mellom anleggene er det transportert enorme mengder korn fra 1927, først til det gamle mølleanlegget, og fra 1967 også til det nye mølleanlegget. Folkebad Et medlemsmøte i januar 1925 godkjente styrets forslag til støtte av Verdal Sanitetsforenings planer om å opprette et folkebad på Øra, og møtet bevilget kr. 2.000,— til dette formålet. Sanitetsforeningen hadde en del oppsparte midler, nærmere 4.000,— kroner, men det var delte meninger om hvordan badet skulle bygges og drives. I februar 1928 vedtok medlemsmøtet i Verdal Samvirkelag et forslag fra styret om bygging av folkebad sammen med Verdal Sanitetsfore ning i tilknytning til mølleanlegget. Samvirkelaget skulle vederlags fritt sørge for vannforsyning, vann- og avløpsledninger og spillvarme fra dampkjelen ved mølla, mens ekstrafyring for badet skulle det beta les for. Mulig underskudd ved drifta skulle deles likt mellom sanitets foreningen og samvirkelaget. Badet kostet ca. kr. 16.500,—. Av dette betalte samvirkelaget ca Verdal Samvirkelag — 5
---- 68 Vsl ---- 8.000 kroner og garanterte for et lån på kr. 4.700,— sammen med sanitetsforeningen, som dekket resten av byggesummen. Folkebadet skulle ledes av et styre på 5 medlemmer, 2 valgt av sani tetsforeningen, 2 av samvirkelaget og 1 av herredsstyret. Samvirkela get valgte Johs. Minsaas og P. Ingvaldsen som lagets første represen tanter til badestyret. Det må nevnes at Ebba Astrup var en av ildsjele ne fra sanitetsforeningens side. Det går fram av seinere refe råter at det fore kom klager på fyringen av kjelen, slik at det var for lite varmt vann enkelte ganger. Bedringen av boligstandarden etter siste krig gjorde et slikt folkebad mindre attraktivt, og omkring 1960 var besøket omtrent opphørt. Folk begynte etter hvert å snakke om mer moderne badeanlegg med svøm mebasseng. Det gamle folkebadet ble revet sammen med potetkjeller lageret og enda et lagerbygg i 1966 for å gi plass for bygging av nymøl la mellom den gamle møllebygningen og Statens Kornforretning. Sjåfør Johan Schei med ny lastebil i 1936. Chaufør og Chevrolet I et styremøte i mars 1928 ble det vedtatt å kjøpe en VÆ tonns Chev rolet lastebil. Til stillingen som chaufør var det 47 søkere, og Johan
---- 69 Vsl ---- Schei ble tilsatt med lønn kr. 180,— pr. måned. I neste styremøte ble det vedtatt bygging av en bilgarache. — Dette var nok uvante ord for møtereferentene, og stavingen ble deretter. Revisjon, kontroll, utestående Laget hadde hvert år fra starten valgt revisorer. Disse tok sikkert oppdragene alvorlig, men kvalifikasjoner og innsats varierte trolig en del. I mars 1923 ble det vedtatt en mer fullstendig revisjonsinstruks som bestemte at laget skulle ha en fast revisor, som gjennom hele året skulle følge forretningens gang. Det valgte revisjonsutvalget skulle stå for tilsetting av revisor og fastsette lønna i samråd med styret. Alle transaksjoner vedrørende innkjøp, salg, bokføring, kassekontroll m.v. ble tatt med i instruksen. Revisjonsbok ble tatt i bruk. Revisjonen skulle utføres i lagets lokaler, og ingen papirer eller bøker skulle tas med heim. Det står også at alle bøker og papirer skulle legges på sin bestemte plass, slik at bokholderen kunne finne sine saker der de tidli gere var lagt. Videre var framgangsmåten for revisjonen ved eventu elle misligheter omtalt, og til slutt ble taushetsplikten understreket. I mai 1923 ble det vedtatt at telleverket på alle kassaapparater skulle være låst, og nøklene for nullstilling skulle oppbevares på kontoret. Alt dette var fornuftige og nødvendige tiltak til fordel for alle parter. Det var igjen nødvendig å innskjerpe bestemmelsene om kontant salg, og dette ble gjort i et styremøte i september 1925. I november samme året protokollerte revisjonsutvalget en heller skarp understre king av reglene. I styremøte sammen med revisjonsutvalget samme måned vedtok styret å følge opp revisjonsutvalgets pålegg, blant annet ved at alle fordringer eldre enn 30 dager skulle bli sendt til inkasso. Forretningsdrivende og andre større kunder skulle for ettertida ikke få lengre kreditt enn 30 dager. Var ikke beløpet da betalt, skulle leveran sene opphøre inntil gjelden var oppgjort. Det var vanskelig tider for mange forretningsdrivende i hele fylket i tida 1925-30, med mange konkurser og akkordforhandlinger. Flere forretningsdrivende tilbød å seige butikk og varebeholdning til Verdal Samvirkelag mot å få bli be styrere.. Verdal Samvirkelag kom opp i flere tap på grunn av leveranser av brød, kjøttvarer, sålelær og andre varer til forretningsdrivende. Også enkelte samvirkelag måtte søke akkord. Verdal Samvirkelag var med og innvilget akkord — med noe tap — både til Inderøy Sam
---- 70 Vsl ---- virkelag med 50% og Tynset Samvirkelag med 55 %. På grunn av god styring med utgiftene, blant annet ved lønnsreduksjoner og forsvarlige avsetninger til fond og gode avskrivinger i en årrekke, klarte Verdal Samvirkelag seg godt gjennom nedgangstida. Nabohjelp til Sparbu og Røra I april 1927 kom det brev fra Sparbu Forbrukslag v/Hans Ystgård (seinere landbruksminister i Nygaardsvolds regjering) om Verdal Samvirkelag kunne yte et lån eller innskudd på kr. 7.000,— til gjen oppreising av forbrukslaget. (Forbrukslaget hadde vært nødt til å inngi sitt bo til konkursbehandling, og derfor var det tungt å få med folk på nye innskudd.) Søknaden måtte styret i Verdal Samvirkelag avslå. På neste styremø te forelå det et nytt brev fra Ystgård, der han «uttaler et sterkt ønske om at Verdal Samvirkelag overtar driften av Sparbu Forbrukslag.* Sty ret vedtok å undersøke hvordan det kunne la seg gjøre å kunne hjelpe på en måte som var fullt ut betryggende for samvirkelaget. Advokat Cappelen fikk til vurdering et utkast til kontrakt med laget i Sparbu. Han bekreftet at levering av varer i kommisjon til det nye Sparbu Han delslag var fullt lovlig. Verdal Samvirkelag skulle kjøpe inn og stå som eier av varene. De pengene som kom inn ved salget skulle gå som av drag på gjeld for varene som var levert. Av eventuelt overskudd skulle Verdal Samvirkelag ha 10% for sin risiko, og resten skulle tilfalle han delslaget. Johs, Minsaas skulle være medlem av styret for Sparbu Handelslag. Styreformann Hans Braseth sluttførte forhandlingene med Minsaas. Eksperimentet fungerte, og til glede for begge parter gikk det over all forventning bra. Laget hadde fått Sigurd Berg til bestyrer (se Tro nes Handelslag). Forbrukerne i Sparbu fikk igjen tilliten til laget sitt. Tilslutningen auka jevnt og trutt. I løpet av vel tre år hadde handelslaget solid øko nomisk grunn igjen, og i august 1930 opphørte samkjøringen med Verdal Samvirkelag. Sparbu Handelslag rettet en takk til Verdal Sam virkelag for hjelpen og det gode samarbeidet i de tre åra. Berg ble sei nere tilsatt i NKL som distriktsrevisor og god rådgiver for mange sam virkelag. De fleste var klar over at Sparbu Handelslag neppe var kommet i drift igjen så fort etter konkursen hvis Verdal Samvirkelag ikke var
---- 71 Vsl ---- kommet inn i bildet. Likevel kan slik nabohjelp bli glemt. Ved en jubi leumsfest i Sparbu Handelslag lenge etterpå uttalte en av veteranene at de sikkert kunne ha klart seg godt fra første stund, hvis ikke Verdal Samvirkelag skulle ha så mye av overskuddet! I 1928 kom Røra Handelslag i vanskeligheter. For å dekke akkord summen i tilfelle laget kunne få akkord, vedtok Verdal Samvirkelag å overta inventar og varebeholdning for 12.500 kroner og betale dette kontant. Det ble opprettet en avtale omtrent lik den med Sparbu Han delslag, og laget på Røra startet opp på nytt med virksomheten under navnet Røra Samvirkelag. Også her skulle Johs. Minsaas være med lem av styret. Denne samkjøringen på Røra gikk ikke like bra som i Sparbu, men tiltaket var likevel til stor nytte for Røra Samvirkelag og bygda. Forholdet varte i 11 år og ga et samlet tap for Verdal Samvirke lag på 8.000 kroner. I 1929 kom det også forespørsel fra Skogn Handelslag om å overta drifta. Styret i Verdal Samvirkelag syntes da at det var nok med de en gasjement laget allerede hadde, og så seg derfor nødt til å avslå hjelp til Skogn. Også fra Stjørdal Samvirkelag kom det i mai 1931 søknad om øko nomisk hjelp til å starte en ny kooperativ forretning i Stjørdal på samme måte som Sparbu og Røra hadde fått støtte. Også denne søkna den fant styret det best å avslå. Huskjøp — Nye kontorer og systue I et ekstraordinært medlemsmøte i april 1926 ble det vedtatt å kjøpe eiendommen Aasgaard av Levanger Privatbank for kr. 28.000,—. Mange mente nok at det hadde vært bedre å gjennomføre den plan lagte utbyggingen av hjørnetomta mellom bakeriet og Vennes. Derfor ble flertallet for kjøp av Aasgaard knepent, 52 for og 38 imot. Det var likevel bra at styret fikk medhold, både på grunn av tidsnød og på grunn av at framtidige tomteinteresser ble ivaretatt. Aasgaard tomta ligger der DOMUS Mat nå er, ved hjørnet av Nordgata/Johs. Bruns gate. Eiendommen ble overtatt straks, og dette huskjøpet ga mulighet for en del omflyttinger. Det gamle kontoret i Vennesbygget var for lite. De tidligere banklo kalene i Aasgaard ble derfor tatt i bruk til standsmessige kontorer for samvirkelaget. I 2. etasje ble det disponentleilighet.
---- 72 Vsl ---- Nye kontorer. Aasgaard. Det gamle kontorlokalet i Vennes ble tatt i bruk til systue for oppsy ing av dameklær i første omgang, «med forpliktelse til å bruke tøier fra samvirkelagets manufakturforretning». Det ble avertert etter en flink dameskredder, og Bergitte Skogmo ble tilsatt. I september 1926 ble det vedtatt å opprette «skredderverksted for herreekvipering». Skreddermester Karl Myhr ble tilsatt som bestyrer av verkstedet. Smør og egg Allerede i april 1924 behandlet styret en forespørsel fra Stiklestad og Vinne Småbrukerlag om samvirkelaget kunne overta viderebered ning og omsetning av smør for et eventuelt smørlag. Styret ba om nær me re opplysninger, blant annet om hvor store leveranser det kunne bli tale om. Først i 1935 ble det videre utvikling i denne saken. Samvirke laget påtok seg å fungere som smørlag. Det ble innredet eget rom for elting og pakking, og «smørbråker» - meierske - ble tilsatt for å ta seg av smøret. Denne ordningen fortsatte til 1958, da Verdal Meieri over tok oppgaven.
---- 73 Vsl ---- I 1931 tok Verdal Samvirkelag på seg å fungere som egglag og gikk inn som medlemslag i Trøndelag Eggcentral. Eggleverandørene fikk sin oppgjør av samvirkelaget. Leveransene av egg gjennom samvirke laget var betydelige, en del år ca. 100 tonn. Særlig Leksdal var lenge storleverandør. Ordningen besto til ut i 70-åra, da hønseholdet i stor utstrekning ble konsentrert til noen få storprodusenter som av praktiske grunner ble direkteleverandører til Eggcentralen. Ønske om filial på Lysthaugen I styremøte i juni 1926 ble det referert et brev fra medlemmer i Ness grenda med ønske om filial på Lysthaugen. Styret var på dette tidspunktet ikke innstilt på å «opprette nogen filial der eller på nogen annen plass» Det ble likevel arbeidet vide re med saken, og tomt nedafor Bjørk berga var også på tale. Høsten 1928 døde handelsmann Anders R. Brendmo på Lysthaugen. I november 1928 behandlet styret et brev undertegnet av 29 medlem mer i Sundbygrenda med enstemmig forespørsel om filial på Lyst haugen. I brevet ble det pekt på at det innen kretsen var størst interesse for at filialen ble lagt til Lysthaugen. Det ble også sikret handgiing på Lysthaugen filial før brannen i 1939.
---- 74 Vsl ---- ei byggetomt på ca. 1,5 daa av Ole Amundsen Aasheims eiendom i til felle det ikke gikk i orden med lokaler. Styret ante nok en mulighet for høvelig lokale, for vedtaket og svaret lød slik: «På betingelse av at innbyggerne seiv sørger for å skaffe hus som samvirkelaget kan få leie mot å yde så stor husleie at ikke huseieren taper noget, anlegges filial på Lysthaugen på samme måte som i Vuku. Skulle det vise sig at forretningen går bra, blir det senere å ta under overveielse om sam virkelaget seiv skal skaffe sig hus.» I nytt styremøte samme måned ble det vedtatt å leie lokaler til filial i tilfelle kretsen kjøpte et hus som var til salgs. Ole Østgård var mellommann mellom kretsen og styret, og han kjøpte «husene på Sundby haugen» - Brendmoeiendommen - på auksjon for 6.000 kroner. Ole Østgård påtok seg å sette butikklokalet i stand, og uthuset skulle tekkes med bølgeblikk. Filialen skulle få telefonforbindelse på samme linje som Ole Østgård og Th. Bjørken. Forslaget om filial for Nesskretsen ble endelig vedtatt i et medlems møte i februar i 1929, og Ole Østgård ble valgt som tilsynsmann for filialen. Filialen ble åpnet på nyåret i 1929 og med Oline Kolshaug som første bestyrer. Hun tiltrådte 1. februar og hadde datteren Hjørdis (sei nere gift Guddingsmo) som hjelp. Bestyrerlønna var kr. 100,- pr. må ned + fritt hus, lys og ved. Allerede i februar 1929 vedtok medlemsmøtet styrets forslag om å kjøpe eiendommen av Ole Østgård for samme pris som han hadde betalt. Samvirkelaget drev kafé på Lysthaugen fra juni 1929. Denne virk somheten ble lagt ned i 1935. Etter det store Verdalsraset i 1893, da 112 mennesker omkom, ble Nessgrenda delvis avstengt. De 33 omkomne som ble funnet innen kret sen etter raset, kunne ikke begraves verken ved Vinne eller Vuku kirke på grunn av leirmasser og flom. Disse 33 ble begravd i fellesgrav på Lysthaugen. Aret etter, i mai 1894, ble det avduket minnestøtte over de omkomne. Denne støtta står like vest for Lysthaugen filial, og med arbeiderne ved avdelingen har ofte fungert som guide ved turistbesøk. Til Olsokfestlighetene på Stiklestad i 1930 (se eget avsnitt) ble det reist flaggstang ved filialen. Det var stor turisttrafikk. Kafeen hadde et ekstra tilbud om uteserve ring for turister som ville ta med kaffekoppen eller brusflaska ut og samtidig nyte den ekstra fine utsikten fra Lysthaugen. Det ble nemlig skaffet benker og dessuten et meget sjeldent og stort bord av skifer
---- 75 Vsl ---- stein, og dette ble plassert i hagen ved filialen, der det fortsatt står. Bordet er hogd av ei kjempestor skiferblokk fra Billingsåbruddet i Inns. Det er ca. 3,45 m langt og ca. 1,35 m bredt og avrundet i endene. Det er egentlig et klenodium, og vel verdt å se. Petter Guddingsmo har fortalt om forhold ved avdelingen på Lyst haugen, der han var godt kjent helt fra starten. Etter å ha arbeidet pe riodevis ved flere avdelinger innen Verdal Samvirkelag på Øra fra 1937, kom han i 1944 til Lysthaugen som bestyrer etter Oline Kolshaug, som døde da. Han hadde denne stillingen til 1978, da han fratrådte ved opp nådd aldersgrense. Kona - Hjørdis Guddingsmo - født Kolshaug, hadde også en lang arbeidsinnsats ved avdelingen, fra 1929 til 1977. (Se nybygg Vuku og Lysthaugen). Ulvilla Høsten 1929 kom det søknad fra 48 medlemmer i Ulvilla og Helgå dalen om å fa filial i Ulvilla. Styret var i første omgang forsiktig. En kelte innen styret var av den mening at en filial i Ulvilla ville være med og ta noe av grunnlaget vekk for Vukuavdelingen. De samme tankene har vel nå og da gjort seg gjeldende seinere også. Det ble like vel holdt et møte i «forsamlingshuset Ulvild» i oktober 1929 med de interesserte i Ulvillaområdet, og det ble valgt ei nemnd, Kr. Haugan, A. Vangstad og Ole Leirhaug, som skulle vurdere spørsmålet videre. Resultatet ble at det i februar 1930 ble vedtatt å åpne filial i Kr. Hau gans gard i Ulvilla, med tidligere handelsmann Anton Aamo som be styrer. Som tilsynsmann ble valgt Kristian Haugan. Leksdal Like etter vedtaket om filial i Ulvilla kom det søknad fra 73 med lemmer i Leksdal om å få opprettet filial der også. Styret behandlet saken i mai 1930 og vedtok å undersøke forholdene nærmere. I okto ber 1930 vedtok styret å få en oversikt over kostnad med tomt og bygg og få utarbeidet en plan for eventuell filial i Leksdal. Det ble holdt et møte med de interesserte i Leksdal i november. Der antydet styret at samvirkelaget kunne være villig til å leie lokaler og opprette en filial i tilfelle de interesserte i kretsen kunne skaffe hus. Møtet valgte ei nemnd som skulle arbeide videre med spørsmålet: Johs. Musum, K. F. Her mann, Ole Skrove, Konrad Aksnes og Ingolf Aksnes. Denne nemnda la i januar 1931 fram et kostnadsoverslag på kr. 12.000,— for et bygg
---- 76 Vsl ---- Leksdal filial. i Leksdal. Styret var noe reservert og utsatte saken. Nemnda ga ikke opp og la i februar 1931 fram forslag om at medlemmene i Leksdal skulle stille til rådighet sine innbetalte andeler inntil kr. 150,— og dess uten mulige nye andeler fra medlemmer som ville melde seg inn i lø pet av de første 5 år. Dette skulle stå som garanti for bygging av ny filial. Resten av byggesummen skulle samvirkelaget skaffe mot å få første prioritets panterett i bygningen. Styret vedtok å gå inn for denne ord ningen under forutsetning av at samtlige andelseiere i Leksdal var eni ge. - Og det var de. Huset ble bygd av Leksdal Kooperative Byggeselskap. Eiendommen i Leksdal kostet 12.500 kroner med tomta, som ble kjøpt av Lovise Lund. Fru Petra Ramstad ble bestyrer, og filialen åpnet 7. september 1931. Omsetningen var i gjennomsnitt 775 kroner pr. uke i starten, og dette tilsvarte det beløpet som arbeidskomiteen hadde regnet som omsetning, nemlig ca. 40.000 kroner pr. år. Leksdalprosjektet fikk en noe spesiell løsning. Eiendommen «Nordmyra» ble overtatt fullt ut av samvirkela get fra Leksdal Kooperative Byggeselskap i 1937, og dette ble markert ved et styremøte i Leksdal 27. februar 1937.
---- 77 Vsl ---- Ulvilla filial. Eget hus også i Ulvilla I 1932 kom det forespørsel fra medlemmene i Ulvilla om å få eget hus for filialen der også i stedet for å leie lokaler. Det ble enighet om en lignende ordning som i Leksdal, ved at medlemmene stilte andele ne sine som garanti. Bygget ble oppført på «Henrikstutomta» og ble tatt i bruk 15. november 1933. Det kostet 15.515 kroner.
---- 78 Vsl ---- Lysthaugen filial etter brannen. Nybygg, Vuku og Lysthaugen Lokalene som ble kjøpt og satt i stand i 1925 i Vuku ble etter hvert for små og lite hensiktsmessige. I 1935 ble det vedtatt nybygging. Un der byggearbeidet leide samvirkelaget lokaler i en tidligere forretnings gård like ved. Nybygget ble ferdig før jul i 1935 og kostet 31.299 kroner. I 1938 ble bygningen på Lysthaugen modernisert, og resultatet ble etter tida meget bra. Gleden over dette varte ikke lenge. 18. august 1939 brann anlegget på Lysthaugen ned til grunnen. Gjenoppbyggingen ble satt i gang straks, stort sett etter de samme tegningene som var brukt ved Inndal filial, som nettopp var ferdigbygd. Lysthaugen fikk med dette nye og tidsmessige lokaler. Inndal — Leirådal 25. september 1939 ble filialen i Inndal åpnet i nytt forretningsbygg, som hadde kostet 29.339 kroner. Fru Trine Dahl ble bestyrer ved denne avdelingen. Trine Dahl bestyrte avdeling Inndal i nærmere 35 år, til 1974, det meste av tida sammen med mannen, Johan Dahl. Han ble syk i 1973 og måtte fråtre. Etter at de hadde bygd seg hus nærmere Øra, fortsatte Trine Dahl ved avdelinger på Øra til 1977, da hun fra trådte etter nesten 38 års arbeidsinnsats i samvirkelaget.
---- 79 Vsl ---- Jnndal filial. Før starten i Inndal var det en del diskusjon om valg av tomt. Enkel te medlemmer av samvirkelaget hadde også handlet en del i en privat nærbutikk i grenda. De følte det var leit å gå forbi denne forretningen og til den nye samvirkefilialen, som de ønsket lagt lengre vest. Forhol det hadde vel blitt det samme for enkelte uansett tomtevalg. Det nye byggefeltet i Garnesmarka var det ingen som drømte om i 1939. I 1939 var det forespørsel om oppretting av filial både fra Stiklestad området og fra Leirådal. Det ble vedtatt å undersøke disse sakene nær mere, men Leirådalsaken kom fort tilbake. Guttorm og J. Kulsli tilbød å leie ut hus til en filial i Leirådal. Samvirkelaget aksepterte dette til budet, og Leirådal filial ble satt i drift før Inndal. Gudlaug Holmen var første bestyrer i Leirådal. I 1946 var det snakk om avvikling da leieforholdet ble oppsagt. Med lemmene ville ha filial i Leirådal og sa seg villig til å drive fram det tømmeret som trengtes til fastsatte priser. Bygging ble vedtatt, og ny bygget stod ferdig høsten 1947. I 1961 ble det gamle lagret revet, og et nytt og større lagerlokale ble bygd og med rampe i vanlig lastehøyde.
---- 80 Vsl ---- Leirådal filial. Vannverksaken Det har også tidligere vært debatt i flere runder om vannverkutbygg ing i Verdal. Særlig etter storbrannen i 1922 og etter den første mølle brannen i 1923 ble det klart at noe måtte gjøres. De fleste huseierne hadde brønner med grunnvann, men dette var til liten hjelp ved brann. Verdal Samvirkelag fikk en tid ta ut vann fra vannledningen til Ver dal Meieri, men i 1925 ble denne avtalen sagt opp av meieriet. Sam virkelaget la da inn automatisk pumpe for grunnvann. Dette var likevel av liten betydning for brannberedskapen. Det var møllebranner både i 1923 og 1925. Ei uke etter den tredje møllebrannen i november 1930 behandlet styret spørsmålet om den fortvilte vannsituasjonen. Norges Brandkasse presset også på i saken. Leklemsvatnet var da nevnt, men de fleste ansa dette prosjektet for å være altfor stort og kost bart. Styret var imidlertid positivt innstilt til saken og bevilget kr. 300,— til foreløpige undersøkelser med sikte på et vannverk fra Leklemsvat net. Dette beløpet ble seinere auka til kr. 1.000,—. I februar 1931 hadde styret og Verdalsøra Brandstyre et fellesmøte om vannverksaken. Det ble valgt en vannverkkomite med A.S. Bakken og R Ingvaldsen fra brannstyret og G. Kvål fra samvirkelaget. På sam virkelagets årsmøte like etterpå ble styret pålagt å arbeide videre med
---- 81 Vsl ---- saken og få den utredet. I november 1931 la arbeidskomiteen fram sitt anleggs- og driftsoverslag for et vannverk fra Leklemsvatnet med stål rør for hele anlegget. Byggesum 164.000 kroner og et driftsoverslag på 7.500 kroner pr. år. Årsmøtet i februar 1932 behandlet styrets enstemmige forslag som lød slik: «Der bevilges som gave til anlæg av vannverk for Øra kr. 15.000 utbetalt i anlægsåret, eller samme beløp som blir bevilget av kommu nen. Intet av bevilgningen utbetales før alle planer er greie, nødvendig anlægskapital er sikret, og midler til forrentning, vedlikehold og til strekkelig amortisasjon ordnet ved bindende kontrakter. Når det ydes et så stort direkte bidrag er det en uttrykkelig forutsetning at samvirke laget ikke skal betale forholdsvis høiere aarspremie end andre indvå nere på stedet. Det bevilgede beløp deles likt mellom møllen og forretningen. Hvis man ikke finner aa kunne avskrive alt straks, kan beløpet deles på 2 a 3 aar, eventuelt ved tilskud av reservefondet.» Det var også et forslag om å bevilge 10.000 kroner i stedet for 15.000,—. Først ble spørsmålet om det i det hele tatt skulle bevilges til vann verket tatt opp. Bare 15 stemte imot. Deretter ble styrets forslag ved tatt med 303 stemmer, mens forslaget om 10.000 kroner fikk 141 stemmer. (Denne forslagstilleren fikk som plaster på såret vedtatt en stemmig sitt forslag om å bevilge 2.000 kroner til innkjøp av såkorn til utdeling blant «übemidlede av bygdens innvånere»). Det var trange tider. (En annonse etter læregutt i bakeriet førte til at 60 søkere meldte seg i løpet av de to første dagene). Til vannverket fra Leklem bevilget også kommunen 15.000 kroner, og med det som ble bevilget fra andre bedrifter og institusjoner, kom beløpet opp i 65.000 kroner. Det manglet da ca. 100.000 kroner som måtte lånes. Av dette skaffet samvirkelaget 35.000 kroner som lån (kre ditt) til Verdalsøren Brandkommune. Anlegget ble ferdig i 1933 og ble et meget bra anlegg. Med mindre påbygginger fungerte det i nærmere 50 år som hovedanlegg for nedre Verdal. Fremdeles brukes anlegget for deler av bygda. Samvirkelaget blir anmeldt Styret behandlet i juli 1926 et skriv fra politimesteren med pålegg om straks å slutte med salg av varer fra lagerbygget. Det var Verdal Kjøbmandsforening som hadde klaget. Det ble vedtatt at disponenten skulle drøfte med advokat en ordning med filialstatus for lagerbygget.
---- 82 Vsl ---- Flere tungvaregrupper i lagret kunne vanskelig selges gjennom vanlig forretningslokale. Advokat Cappelen og Handelsdepartementet uttalte at salg fra lagret ikke kunne være ulovlig hvis eget handelsbrev ble løst for dette utsalgs stedet. Dette ble ordnet. (På dette tidspunktet var handelsbrevet knytt et til handelsstedet - og ikke til person. Ordningen med handelsbrev er opphevet.) I desember 1929 ble handelsloven endret til å gjelde kvalifikasjoner for bestyrer av utsalgssted. Styret vedtok derfor å avertere etter: «en betjent med fyldestgjørende vilkår for å erholde handelsbrev, til å be styre filialen på lagerhuset.» 900-årsjubileet på Stiklestad I mars 1930 ble det protokollert følgende: «I henhold til forutgående konferanse med provianteringskomiteen for Olavsfestlighetene påtår samvirkelaget sig å skaffe de nødvendige por sjoner middagsmat, bestående av pølser og poteter, samt lån av de kopper og kar som trengs. Nærmere betingelser for leveransen opsættes sene re, dog skal hver porsjon ikke overstige 1 krone. Maten serveres på Stiklestad Olavsdagen efter nærmere bestemt tid på dagen.» Dette ble litt av en begivenhet og litt av en leveranse! Alle regnet med storinnrykk fra hele landet, og det meste måtte foregå under apen himmel. Det var derfor naturlig at de fleste anbydere på serveringen trakk seg etter å ha sett på forholdene. Samvirkelaget hadde eget bakeri, slakteri og pølsemakeri, foruten andre viktige ressurser. Provianteringskomiteen var derfor godt fornøyd med at samvirkelaget påtok seg oppgaven med serveringen av middags mat, varme kjøttpølser med smør og poteter for kr. I,— pr. porsjon. Dessuten skulle samvirkelaget holde nødvendig lager av mineralvann for salg. Maskinkapasiteten i pølsemakeriet ble utvidet med dobbelt så stor motorkraft, en ekstra hurtighakker, eltemaskin, røykovn og pølse stoppemaskin. Dessuten ble det tatt inn to ekstra pølsemakere. I bakeriet ble det tatt inn 4 ekstra svenner, og det arbeidet i alt 12 personer for stemnet. Bakeriet påtok seg å levere alle bakeri varene til friluftsrestauranten på Stiklestad, der det var satt opp spisebrakke med tak og spisebord for 1100 personer på en gang.
---- 83 Vsl ---- 900-årsjubileum på Stiklestad. Presteprosesjon. Av alle de som hadde søkt arbeid med serveringen, ble det valgt ut 100 personer. Serveringsbrakka ble delt i 3 serveringsstasjoner med 1 sjef for hver. Utenfor var det ordnet med en lang disk for servering av kaffe, øl, brus og kaker. Det ble laget opp mat flere dager på forhand. Kjølerommet var godt å ha. 15 damer var i fullt arbeid i 3 dager med å råskrelle poteter. Ved spisebrakka ble det opprettet et kjøkken med 3 store komfyrer for å holde maten varm. En dampkjel var rigget opp for å skaffe nok varmt vann til stadighet. Samvirkelaget hadde skaffet 2500 bestikk, tal lerkener, glass og kopper, og dette gikk runde etter runde fra servering til vask osv. Maten ble kokt i 5 stk. 2000 liters mysepanner på Verdal Meieri. Olavsdagen var 2 lastebiler i sving, og hver halvtime kjørte en 2-tonns lastebil til Stiklestad fullastet med ferdigkokt mat. Heldigvis var det sol og fint vær også denne dagen, slik hele som meren i 1930 stort sett var. Det ble et kolossalt innrykk av folk - flere enn ventet. Det kom 32 ekstratog! Til Trones kai kom det flere båter med folk. En strøm av biler måtte dirigeres etter bestemte rundkjøringsruter. Antallet biler som passerte Stiklestad denne dagen ble anslått til ca. 4.000, og antallet be søkende til i alt ca. 40.000. Da Olavsdagen var over, pustet sikkert mange lettet ut. Det ble sagt Verdal Samvirkelag — 6
---- 84 Vsl ---- at samvirkelaget kom bra fra sine oppgåver. Kanskje ble det ikke så svært forretningsmessig resultat av denne store satsingen, men samvir kelaget var med på å løse en oppgave for bygda og distriktet på en til fredsstillende måte. Etter at utstyret som var innkjøpt til stemnet, var solgt, var også omkostningene dekket. Det eneste som sto igjen usolgt, var en stor hotellkomfyr som ingen ville kjøpe, og den ble satt på lager. Der sto den til i 1940, da det kom «kjøper» - idet den ble tatt av den tyske invasjonsstyrken. Det bør kanskje også nevnes at styret i mai 1928 vedtok: «Bevilge des det nødvendige til bindingssnører for beplantningen fra Øra til Haugsgropa.» Stiklestad-alléen skulle fullføres til 900-årsjubileet i 1930. Denne nydelen av alleen med ungbjørk var ekstra vakker i 1930, og det ville nok en nyplanting ha blitt nå også. I mai 1923 bevilget styret enstemmig 1500 kroner som bidrag til nytt orgel i Stiklestad kirke (se Johs. Minsaas - også som organist). DA PARTIPOLITIKERNE VILLE OVERTA Allerede i 1844 vedtok tekstilarbeiderne i Rochdale i England at de skulle holde partipolitikken utenfor i den nye kooperative foreningen. Derfor vedtok de prinsippet om «partipolitisk og religiøs nøytralitet» (se avsnittet: Ideen.) Enkelte som har gransket kooperativ historie, er kornmet til at denne formuleringen også skyldtes pågående religiøse sekter. De som formulerte dette prinsippet, forsto at det var nødvendig. Det første samvirkeprinsippet slo fast at foreningen skulle være «apen for alle», og skulle dette prinsippet ha noen mening, måtte foreningen være nøytral i spørsmål vedrørende partipolitikk og religion. Det har da også vist seg at brudd med nøytralitetsprinsippet har straffet seg ved at andre grupper da blir motstandere i stedet for mulige medspillere og medlemmer. Også i vårt land var det enkelte forsøk på infiltrasjon. Dette ble ofte forsøkt ut fra ønsket om å styrke eget parti, og ikke for å fremme ko
---- 85 Vsl ---- operasjonen. En del samvirkelag fikk ganske tidlig bred oppslutning, særlig på landsbygda, men også i enkelte byer. Et brudd på nøytralitets prinsippet ville da ha virket svært uheldig for oppslutningen fra for bruke rne. Ved vurdering av dette forholdet rent historisk må vi huske på at det fra omkring århundreskiftet hadde vært en sterk utviklingsperiode med mer arbeiderrørsle, demokrati, parlamentarisme, unionsoppløsning.ut videt stemmerett og sterkere partipolitisk aktivitet. Fra 1918 og utover var de partipolitiske forholdene særlig urolige med mye teoridebatt og partisplittelse på arbeidersiden. Dette førte til skjerpet kamp om stemmene. Ved Stortingsvalget i 1927 gikk de to regjerings partiene, Høire og Frisinnede Venstre sterkt tilbake. Andelen stemmer falt fra 32,5 til 25,5% for disse to partiene. Valgets store seierherre var Arbeiderpartiet som da hadde kommet seg igjen etter splittelsen (nav net ble da ofte skrevet med tillegget: De Fore nede Arbeiderpartier, for å understreke gjenforeningen med de mer moderate sosialdemokrate ne og etter at Moskvaavhengigheten var oppgitt). Arbeiderpartiet sto fram som en sterk maktfaktor etter valget, og stemmeandelen for par tiet auka fra 18,5% til 36,9%. De ikkesosialistiske partiene regnet med at det måtte bli en mindretallsregjering fra deres rekker. Ingen kunne da tenke seg en A-regjering. 20. januar 1928 leverte den sittende regjering sin avskjedssøknad. Det viste seg imidlertid å bli problematisk å få dannet en mindretalls regjering. Kong Haakon gjorde da det få hadde ventet, men som var riktig etter valgresultatet, nemlig å be Chr. Hornsrud fra Arbeiderpar tiet danne regjering. Denne regjeringen (med Johan Nygaardsvold som landbruksminister) ble bare 18 dager gammel. Den ble felt allerede 8. februar 1928 på en noe utfordrende programerklæring og på grunn av sterk motstand fra finanskretser. (Først i 1935 kom Arbeiderpartiet igjen i regjeringsposisjon og da med stortingspresident Johan Nygaardsvold som statsminister). Valgseieren i 1927 skjerpet kamplysten. I november 1929 sendte Det Norske Arbeiderparti og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon et brev til NKL med henstilling om å oppnevne deltakere til en fast organisa sjonsmessig felleskomite. NKL svarte at kooperasjonen alltid ville være interessert i og villig til å komme med uttalelser vedrørende øko nomisk politikk, lovgiving, forbrukerspørsmål 0.1. Noe fast organisa sjonsmessig komitesamarbeid ville imidlertid ikke komme på tale, da
---- 86 Vsl ---- dette ville komme i strid med NKLs nøytrale stilling til de politiske partier. Dette var klar tale, men svaret falt ikke i smak. Arbeiderbladet hadde flere artikler med oppfordring til kooperasjonen om å slutte med nøytraliteten og gå aktivt inn i klassekampen. Det Norske Arbeider parti sendte deretter ut rundskriv til alle partiavdelingene med oppford ring til å gå langt mer aktivt inn for å møte opp på medlemsmøtene i samvirkelaga og sørge for å få valgt inn partifeller i styrene og som representanter til distriktsmøter og kongressen «Unngå valg av bestyr ere såfremt disse ikke er partifolk...», hette det i brevet, som var un dertegnet av den ivrige og dyktige Oscar Torp. Rundskrivet nådde også Verdal gjennom NKL, og i styremøte i fe bruar 1930 ble det protokollert følgende om denne saken: «Referertes skrivelse fra NKLs styre hvori meddeles at Det Norske Arbeiderparti/De Forenede Arbeiderpartier har til hensigt å erobre kooperasjonen til fordel for arbeidernes klassekamp. Efter forslag av disponenten blir nevnte skrivelse å referere på kom mende medlemsmøte og derefter foreta en avstemning over hvor vidt Verdal Samvirkelag fremdeles skal arbeide efter de samme prinsipper som er fastslått i NKLs love som helt upolitisk, eller om møtet ønsker at det for fremtiden skal tjene et enkelt politisk parti. Enstemmig.» På medlemsmøtet 12. februar 1930 ble følgende ført inn i møteboka: «Angående skrivelsen fra Det Norske arbeiderpartia Sentralstyre, utviklede der sig en lang, og delvis skarp debat. Besluttedes at drive samvirkelaget herefter som før som en helt upolitisk forret ning, med 377 stemmer, mot 38 stemmer som avgaves for det av N.N. fremsat forslag.» «Begge forslag om samvirkelagets fremtidige drift indføres i proto kollen efterpå.» Disse to forslagene lød slik: 1. N.N.s forslag: «Den kooperative ide er sprunget frem på grunnlag av arbeidere og arbeidernes krav om solidaritet og samvirke. Den kooperati ve organisasjon er uttrykk for en klassesolidaritet og kan ikke stille sig utenfor den kamp som foregår mot den private spekula sjon, - likesålidt som den kan underordne sig noe bestemt poli tisk parti som ikke gir uttrykk for det arbeidende folks interesser.»
---- 87 Vsl ---- 2. Det vedtatte forslag: «Kooperasjonen er den tryggeste vei til oppnåelse av sund øko nomi; og i erkjennelse herav er det en sosial og nasjonal sak av største betydning at hele befolkningen blir med i bevegelsen. Kooperasjonen vil søke samarbeid med arbeidernes, fiskernes og bøndernes faglige organisasjoner, men vil iaktta at alle for brukere uten hensyn til sosial, politisk eller religiøs stilling kom mer med i bevegelsen til enig samvirke for å ivareta sine forbrukerinteresser. Kooperasjonen har fra første dag iakttatt en streng nøitralitet i religiøse og partipolitiske stridsspørsmål, og Verdal Samvirkelag vil fastslå denne linje som den eneste som fører frem til enig samarbeid. Alle kooperatører oppfordres til å stå vakt om disse anerkjente kooperative prinsipper således at bevegelsen forblir uavhengig av ethvert politisk parti.» Medlemsmøtet i februar 1930 foretok med andre ord en full avkla ring i denne debatten. Vedtaket kom til å få stor betydning for oppslut ningen om Verdal Samvirkelag. Og god oppslutning gir bedre resultat og mer å dele for alle. (Når dette skrives deler Verdal Samvirkelag og så for foregående år ut større beløp i tilbakebetaling på kjøp enn noe annet s-lag i landet, vel 5 mill. kroner, i tillegg til god sikring av egen kapital ved avsetting til fond.) NKLs kongress sommeren 1930 vedtok en klar uttalelse om forbru kerkooperasjonens nøytrale stilling i forhold til de politiske partiene. En liknende uttalelse var også vedtatt på kongressen i 1923. På landsbasis ble det likevel hengende igjen i lufta et inntrykk av at kooperasjonen var noe som hadde med partipolitikk å gjøre, og dette inntrykket har trolig bremset oppslutningen en del. Enkelte ste der hvor partiaksjonen ikke ble skikkelig behandlet eller kanskje fikk en del tilslutning, endte samvirkelaget ofte opp med preg av «partibu tikken», mens det på andre sia av vegen kanskje ble etablert en «bon'bu tikk» som motvekt. Resultatet ble som oftest at ingen av dem hadde livskraft nok til å bestå og utvikle seg. Et inntrykk av partipolitisk tilknytning kan føre til alvorlige situa sjonen Under den tyske okkupasjonen av landet hadde tyskernes med hjelpere også gitt uttrykk for at kooperasjonen i Norge var partipolitisk. Nasjonal Samling og den aggresive ungdomsorganisasjonen Fedrelands
---- 88 Vsl ---- laget skrev og talte mot kooperasjonen. De trødde det skulle være slik, fordi forbrukerkooperasjonens anlegg og verdier i Tyskland allerede var beslaglagt av nazistyret. «Norges Kjøbmandsblad» hjalp dessverre til sommeren 1940 ved at bladet beskyldte kooperasjonen for å være politisk. Hvorfor også akkurat da? Flere blant NKLs ledelse, tillitsvalgte og funksjonærer og også folk fra samvirkelaga ble fengslet, skutt eller omkom i konsentra sjonsleirer i løpet av krigen. Folk fra Verdal Samvirkelag ble også fengs let og fikk smake tysk tortur. Allerede 25. september 1940 ble NKLs styreformann, Andreas Juell, innkalt til Gestapos hovedkvarter på Victoria Terasse i Oslo, der han fikk beskjed om at alle NKLs eiendeler var beslaglagt, fordi koopera sjonen var en politisk bevegelse som sto i forbindelse med Det Norske Arbeiderparti. Tyskerne forlangte at Juell måtte innestå med sitt liv som garanti for at ingen verdier eller varer ble fjernet fra NKLs anlegg. Fra NKLs side ble det protestert, og NKL la fram utskrift av protokoller og kon gressvedtak som viste at kooperasjonen i Norge alltid har vært og øn sket å være partipolitisk nøytral. Disse kongressvedtakene om nøytralitet reddet NKL og Andreas Juell. Beslaget ble ikke satt i verk, men tra kasseringen fortsatte og skapte store problemer så lenge krigen varte. Bl.a. ble disponenten ved NKLs Trondheimslager, Ole Espaas, avsatt, og en nazist ble plassert i stillingen, der han satt til krigen var slutt. Bensinstasjon — radio m.v. Allerede i mai 1922 vedtok styret å få plassert en bensintank for 3000 liter på hjørnetomta ved branngavlen mot bakeribygningen ved Nord gata. Det var Vestlandske Petroleumskompagni (seinere Esso) som var leverandør av bensin, parafin m.v. I september 1932 godkjente styret kontrakt mellom selskapet og sam virkelaget om å opprette bensinstasjon med vaskeplass på eiendommen Hjemvei, som oljeselskapet hadde kjøpt, ved hjørnet av Stiklestadve gen/Riksveg 50 (nå Nordgata/Jernbanegata). Stasjonen ble åpnet 1. juli 1933 med Harald Kalseth som bestyre r. Allerede året etter var det klart at lokalet var for lite. Samvirkelaget søkte derfor selskapet om å få kjøpe en del av tomteområdet til et forretningsbygg med leilighet, og kjøpet kom i stand i 1934. Ved byggingen ble det trolig satt rekord for den tida. Huset sto nemlig ferdig etter 1 måned. I første etasje ble
---- 89 ----
■HB i fMK Hi:': fl& Bensinstasjonen med Hjemvei til venstre. det avdeling for ovner, kaminer 0.1., en del byggematerialer, våpen, am munisjon og radio. Bestyrer Kalseth hadde vært på radiokurs i Oslo og tok på seg salg og service. Avdelingen ble regnet inn i rekken av filialer, fordi avdelingen lå ute nom hovedforretningen. Ullvarefabrikk På samme måte som med garveriet kom også ullvarefabrikken inn i Verdal Samvirkelags driftsopplegg på en noe tilfeldig måte. Første pro tokollering ble foretatt i juni 1926, da styret behandlet søknad fra Sparbu Uldspinderi om et lån på kr. 3.000,—. «Innvilges ikke» - står det i mø teboka. Så i september 1931 behandlet styret et brev fra advokat Gude med salgstilbud på et konkursbo, Ihlens Uldvarefabrik, i Sparbu. Styret vedtok å reise til Sparbu dagen etter for å se på anlegget. Den egentlige hen sikt med reisen til Sparbu var å se om selve bygningen var i en slik stand at den kunne tas ned og føres opp igjen i Verdal som lagerbyg ning for samvirkelaget. Besøket synes å ha skjerpet interessen for hele anlegget, og styret la inn et tilbud på 11.000 kroner med forbehold om enighet på medlemsmøtet. I januar 1932 meldte namsretten at budet
---- 90 Vsl ---- Ullvarefabrikken med garveriet. var godtatt, og i mars ble Ludvig Alver fra Stjørdal tilsatt som bestyrer for fabrikken. Lønn kr. 300,— pr. måned. Medlemsmøtet i februar 1932 vedtok mot 6 stemmer: «Sparbu Uld varefabrik overtakes av Verdal Samvirkelag som den står med maski ner og inventar på eiendomsgrunn ved Sparbu stasjon, slik som styret på eget ansvar har overtat den ved kjøp på konkursauktionen 22. des. sidstleden. Fabrikken settes snarest i drift i den utstrekning forholdene tillater. Styret og disponenten pålegges å ordne det nødvendige.» — I mars 1932 vedtok styret at fabrikken skulle hete: Verdal Samvirke lags Ullvarefabrikk, Sparbu. Deler av den gamle maskinparken ble kjøpt, sammen med en del nye maskiner, vevstoler m.v. Grensene til Sparbu Meieri ble avklart. Det viste seg nødvendig å kjøpe noen kvadratmeter grunn av meieriet, da fabrikkens skorsteins pipe sto hal v veis inne på meieriets grunn. Innen utgangen av 1932 kom fabrikken i gang og hadde da ialt kostet 64.000 kroner. Fabrikken leverte produkter av god kvalitet, og det var vanskelig å skaffe nok av garn, ulltepper 0.1. til kundekretsen. Det var imidlertid liten stemning for å koste mer på et fabrikkanlegg som lå så langt unna, og flytting til Verdal kom på tale. Styret behand
---- 91 Vsl ---- let spørsmålet om flytting eller salg av ullvarefabrikken flere ganger. Våren 1937 ble fabrikken tilbudt Sparbu Handelslag og Mære Samvir kelag for kr. 60.000.—, ettersom disse hadde vist interesse for kjøp tid ligere. Noe svar kom ikke før det ble holdt ekstraordinært medlemsmøte i mai 1937. Da ble det vedtatt at fabrikken ikke skulle selges, men flyt tes til Verdal, der det skulle bygges ny, tidsmessig ullvarefabrikk. Det ble kjøpt nødvendige tilleggstomter i Verdal. Bestyrer Alver ble sendt på studiereise til Sverige, Danmark og Tyskland, og på denne turen fikk han impulser for ny, moderne fabrikk som ble planlagt og tegnet. Anbud ble utlyst og antatt i juli 1937, og finansiering ble ordnet. I juni 1938 var bygningen ferdig, og en del maskiner og utstyr ble overført fra fabrikken i Sparbu, samtidig med at det ble tatt inn ar beidsfolk. Fabrikken hadde da kostet vel 230.000 kroner. NKL begynte nå å interessere seg for fabrikken. For Verdal Samvir kelag hadde produksjonen ved den gamle fabrikken vært for stor, og hovedtyngden av produksjonen måtte selges utenom laget. Den nye fa brikken hadde enda større kapasitet, og det lå trolig bedre an med en eier som fra før hadde et engrossystem. Johs. Minsaas var medlem av NKLs representantskap (varaordfører), og han forsto nok at et salg var beste løsning. Styret behandlet i juli 1938 en forespørsel fra NKL om samvirkelaget kunne tenke seg å overføre ullvarefabrikken til NKL, og styret sa seg villig til dette, både for ullvare- og lærfabrikken. Samvirkelaget fikk laget en oppstilling over verdien på tomter, byg ninger, maskiner og utstyr (se Garveri/lærfabrikk). Styret sammen med representantskapets utvalg vedtok i april 1939 å foreslå for representantskapet å gi styret og representantskapets utvalg fullmakt til å avhende lærfabrikken og ullvarefabrikken til NKL for kr. 440.000,-. Både samvirkelagets og NKLs representantskap godkjente avtalen. Samtlige tilsatte ved fabrikkene ble sagt opp, og samvirkelaget henstil te til NKL å ta inn samtlige på nytt. NKL overtok pr. 1. september 1939. Oppgjør for varebeholdningene ble ordnet etter opptelling og takst.
---- 92 Vsl ---- REPRESENTANTSKAP Verdal Samvirkelag hadde fra starten den organisasjonsformen som var - og fortsatt er vanlig - for mindre samvirkelag. Laget fungerte som én krets, og medlemmene møtte til ert medlemsmøte, årsmøtet, der sty remedlemmer og andre tillitsvalgte ble valgt. Etter hvert som medlems tallet auka, og samvirkelagets virksomhetsområde ble større, ble det vanskeligere for folk å møte fram. Det ble etter hvert et spørsmål om å få plass nok til å avvikle møtene. Ordningen ble faktisk en begrens ning av demokratiet. På årsmøtet i februar 1922 - da laget var 30 år - ble spørsmålet om kretser og representantskap reist for første gang. A.S. Bakken, som var medlem av revisjonsutvalget, henstilte til styret å «ta denne sak under overveielse». Årsmøtet i februar 1930 påla styret å legge fram forslag til neste med lemsmøte om valg av et representantskap for laget. Styret vedtok i ja nuar 1931 at i henhold til innhentede opplysninger vil for tiden ikke ordningen være formålstjenlig, og medlemsmøtet i februar slo seg til ro med dette foreløpig. To år seinere, på årsmøtet i februar 1933, kom forslaget om representantskap opp på nytt, og det ble vedtatt mot 2 stem mer. Men saken var fremdeles ikke moden. Årsmøtet i 1934 behandlet saken på nytt. Etter at et forslag om ut settelse på übestemt tid var forkastet, ble spørsmålet om representantskap tatt opp på nytt. Resultatet ble 206 ja og 228 nei. Det var vel på en måte populært med de store folkemøtene, seiv om de var lett påvirkeli ge av stemningsbølger. Årsmøtet i februar 1937 behandlet spørsmålet om representantskap og nødvendige vedtektsendringer. Formannen, Johs. Dahl, redegjorde for saken, og etter en del debatt ble forslaget vedtatt mot 65 stemmer, og 295 stemte for. Orientering om vedtektsendringene skulle kopieres og sendes ut til medlemmene. Eventuelle forslag til endringer skulle sendes styret for behandling før neste medlemsmøte. Ekstraordinært medlemsmøte ble holdt i mai 1937, og der ble forslaget til vedtektsendringer og represen tantskap vedtatt mot en stemme mens 202 stemte for. Det hadde da gått 15 år før endelig vedtak. I februar 1938 ble det foretatt oppdeling av laget i 7 kretser, og for deling av de 27 representantene. Fordelingen ble slik: Verdalsørens krets: 7 representanter
---- 93 Vsl ---- Sjøbygdens krets: 4 representanter Vinne og Ness krets: 4 representanter Leksdalen krets: 2 representanter Stiklestad krets: 3 representanter Vuku krets: 4 representanter Ulvilla krets: 3 representanter 1938 ble da det første året med kretsmøter, og alle møtene ble av viklet i mars. Representantskapet holdt sitt første møte 26. mars 1938. Johs. Musum ble valgt til ordfører, Georg Tromsdal til varaordfører og Øivind Braarud til sekretær. Disse 3 utgjorde representantskapets utvalg. Dette utvalget tiltrer styret i samsvar med vedtektene ved be handling av årsoppgjør, utkast til årsmelding og andre mer omfattende saker før behandling i representantskapet. Johs. Dahl, som hadde vært styreformann siden 1917, ble gjenvalgt. Som styremedlemmer ble valgt Chr. Nevermo, Andr. Haugan, og Johan Nestvold. Disponenten var fast medlem av styret. Revisjonsutvalg: J.M. Lyngaas og H. Hof set. Med dette var ordningen med kretser og representantskap i gjenge. Johs. Dahl -22 år som styreformann Styret sammen med representantskapets utvalg hedret i møte i april 1939 den fratredende formann, Johannes Dahl, med en erkjentlighets gave for det store arbeidet han hadde utført for samvirkelaget under skiftende forhold fra 1917 til 1939. Ny styreformann ble Johannes Musum. Styreformann Johs. Dahl Styreformann Johannes Musum
---- 94 Vsl ---- Livdyromsetning Med det betydelige husdyrholdet i distriktet var det stor interesse for best mulig omsetning av både slakt og levende dyr. Det gikk med noe slakt til butikksalg av kjøtt og til produksjonen i pølsemakeriet, men hovedtyngden måtte sendes ut av distriktet som slakt til kommisjonæ rer i Trondheim og Oslo. Det var imidlertid også interesse for levering av livdyr. Allerede i 1932 vedtok styret å forsøke å løse dette proble met. Det ble inngått avtale med Bøndernes Salgslag i Oslo som motta ker og med en lokal oppkjøper som skulle reise rundt og kjøpe inn dyr for opplasting på jernbanens krøttervogner. En del livdyr ble også solgt lokalt. En kan si at tiltaket var til nytte for folk, men helt uten problemer var det ikke for samvirkelaget. I august 1940 behandlet styret en søknad om erstatning fra en som hadde kjøpt ei ku av oppkjøperen. Kjøperen hevdet at kua var folke vond og hadde skadet kona hans, og han ville ha erstattet legeutgifter og kr. 3,- pr. dag i 6 uker for sykdom. Styret vedtok: «Uten å erkjenne noen erstatningsplikt, som i tilfelle må påhvile den opprinnelige sel ger, blir N.N. av billighetshensyn å bevilge som gave kr. 50,— som bidrag til kjøp av ny ku.» Det var ellers en del meningsforskjell om oppgjørene, og det var mis nøye med trekk for skavanker og skjulte mangler, som kvast, jurbetenn else 0.1. Hjørnegården Samvirkelagets butikker på Øra var i hovedsak konsentrert langs jern banen ved Asbjørnsens gate og ved Nordgata, men selve hjørnetomta mellom de to husrekkene lå lenge apen og ble brukt til innkjørsel. Det var bensinpumpe der før bensinstasjonen ble åpnet i 1933. Denne hjør netomta var en gjenganger i styrets drøftinger, alt etter som en eller annen avdeling trengte mer plass. Allerede på medlemsmøtet i februar 1924 spurte M. Lynum om sty ret snart ville foreslå utbygging, da han mente dette var påkrevet. Han fikk til svar at planene var på et forberedende stadium. På medlems møtet i januar 1925 orienterte formannen om at utbygging var vurdert, spesielt på grunn av vanskelige og trange kontorforhold. Styret fikk fullmakt til å forberede saken. I februar 1926 forelå en plan som ble forelagt medlemsmøtet og godkjent mot 8 stemmer. Det dukket imid lertid opp en ny hjørnegård og andre muligheter. Levanger Privatbank
---- 95 Vsl ---- Hjørne gården. eide gården Aasgaard på hjørnet av Nordgata og Johs. Bruns gate (nå: DOMUS Mat og Hovedkontoret), og banken skulle avvikle virksom heten i Verdal. Styret vedtok derfor i mars 1926 å utsette utbyggingen av hjørnetom ta inntil videre. Aasgaard ble kjøpt (se: Huskjøp, nye kontorer og sy stuer). Fra 1926 til 1936 var hjørnetomta lite nevnt. Det var vanskelige tider med mye arbeidsledighet. Styret så sikkert lysere på markedssi tuasjonen i februar 1936. Da ble det vedtatt å kjøpe et tomteområde nord for Aasgaard av fru Heir. Samtidig ble det vedtatt å få utarbeidet ny plan og kostnadsoverslag for utbygging av hjørnetomta ved jern banen med sikte på bedre plass for manufakturavdelingen. Dette kunne gi mulighet for overflytting av brødbutikken til den tidligere ma nufakturbutikken mot jernbanen. Byggeplanene ble vedtatt av medlems møtet i mars 1936. Gjennomføringen av planen var avhengig av mulighet for ny innkjørsel til gardsplassen fra sør/vest, og det ble derfor igjen tatt opp forhandlinger med fru Dahl om å få kjøpe hennes eiendom Fridlund. Dette hadde strandet tidligere, men nå var hun villig til å seige for kr. 17.500,-. (Dahlgården på Fridlund ble utleid til kafé en tid. Den ble seinere flyttet til Nordåkeren og brukt som funksjonærbolig.)
---- 96 Vsl ---- Samtidig ble NKLs arkitektskontor i Oslo bedt om å utarbeide pla ner og tegninger for et murbygg med kjeller 4- 3 etasjer på hjørnetom ta. Arkitektkontoret utførte dette oppdraget for et rimelig honorar, 912 kroner. Reisverket for bygningen som til da var brukt til stall, ble ved tatt ombygd til lagerlokaler, og ny stall ble bygd i nord/sørretningen på den nye Dahltomta (Fridlund). Omgjøringen av den gamle stallen og oppføring av ny stall kom på kr. 7.836,—. Anbudet som ble antatt for oppføring av Hjørnegården lød på 23.540 kroner med tillegg for varmeanlegg, sanitær, glass m.v. Hjørnegården sto ferdig i 1937 og kostet i alt ca. 74.000 kroner. Den ruvet flott i gatebildet med store og fine fasader, sjøl om golvarealet var forholdsvis knapt. Billigsalg! Andre saker fra 1920- og 1930-åra I juli 1922 ble det referert brev fra skolestyret med forespørsel til bygdas handlende om å slutte å seige sigaretter i butikken. Enstemmig vedtak: «Samvirkelaget slutter straks med salg av sigaretter. Beslutnin gen sendes Kjøpmandsforeningens formann.» Det går ikke fram om vedtaket ble satt ut i livet.
---- 97 Vsl ---- Søknad ira butikkpersonalet i mars 1924 om å få 1 times middags pause og 14 dagers sommerferie. Vedtak: Kan av hensyn til forret ningen ikke innvilges. Fra styremøtet i august 1927: Først referert forhandlinger med NSB om priser for eventuell lysttur med ekstratog til Snåsa for samvirkelag ets personale og styre m/ektefeller. Det skulle serveres kaffe på turen. Vilkåret for lystturen var at NSB kunne gå med på en billettpris tur/re tur på kr. 5,— for voksne og kr. 2,50 for barn. Samvirkelaget garanter te et minstebeløp på 600 kroner til NSB. Turen var bestemt til søndag 8. august 1927. På et medlemsmøte i februar 1928 var det innlegg med kritikk av «familieære hensyn» ved tilsettinger ved lagets avdelinger. I juni 1928 behandlet styret søknad fra 6 av personalet om å få 14 dagers ferie. Det går ikke fram av vedtaket om dette ble innvilget, men vedtaket slår fast at alle innrømmes feriebetaling for 2 uker i forhold til gjennomsnitt av siste års ukelønn. I mars 1929 refererte styret brev fra byggmester E. Husby, Hommel vik, v/ordfører E. Muller, med forespørsel «om man er villig til å tre i forbindelse med ham for å underhandle om opprettelse av en linfa brikk i Verdal. Saken blir å undersøke.» I mai 1929 var byggmester Husby til stede og redegjorde for en lin fabrikk for det Nordenfjeldske Norge. E. Muller var også innkalt til møtet som medlem av komiteen til avhjelp av arbeidsledigheten. «Hr. Husby fremholdt at Verdal var det heldigste sted, både som sentralt be liggende og av lokale hensyn for selve anlegget.» Styret vedtok å uttale sympati for tanken om et anlegg for behandling av lin for Trøndelag, og disponenten fikk i oppdrag å undersøke saken nærme re. Det måtte avklares om det var interesse for lindyrking i distriktet, og om det ville bli forsvarlig rentabilitet ved tiltaket. Svar på disse spørsmålene ble sikkert funnet, men noe mer om lin er det ikke å finne. (Det er synd når en tenker på hvor vakker en blomstrende linåker er, og lin er bra tekstilråstoff.) Fra styremøtet august 1931: «I henhold til søknad fra O.M. Kvaalen besluttedes å ta aktier for kr. 1.000,— i et eventuelt frørenseri for Ver dal.» (Grasfrø.) I juni 1932 vedtok styret: «Besluttedes å tegne samvirkelaget som varig medlem av Nyttevekstforeningen med en kontingent på kr. 50,— en gang for alle.»
---- 98 Vsl ---- Fra styremøtet i november 1932: «Vedtokes å gi 60 ulltepper til en verdi av stor kr. 1.000,— til den vordende helseheim i Trøndelag, un der forutsetning av at den blir lagt til Verdal.» Styremøte desember 1932: «Besluttedes å oppsi det årlige tilskudd med kr. 10,— til politibetjentens løn.» I januar 1933 ble det «referert skrivelse fra Norges Handels- og Kon torfunksjonærers Forbund med anmodning om å opta forhandlinger mellom styret for samvirkelaget og nevnte forbund angående løns- og arbeidsvilkår for handelsbetjeningen.» Vedtak: «Da der f.t. ikke føre ligger noget ønske fra betjeningen om å gå inn i organisasjonen, er ikke spørsmålet aktuelt for oss.» I styremøtet i april 1933 ble det «referert skrivelse fra NKL angåen de en henvendelse fra NFL (trolig Arbeidernes Faglige Landsorgani sasjon, AFL) vedkommende en henvendelse om å få butikkbetjeningen organisert. Disponenten har i sakens anledning tilskrevet NKL om for ståelsen av en del punkter angående denne sak. Da intet nytt er kommet til siden forrige gangs behandling, henholder man sig til det svar som ble gitt ved sakens behandling i møte den 28. januar d.å.» Året etter ble overenskomsten vedtatt. Saken var vanskelig å løse. Det hadde vært dårlige tider med bl.a. nedgang i levekostnadene og lønnsnedsettelser. Etter en runde i voldgiftsretten ble det enighet om lønnstariffen, som skulle begynne å gjelde fra 1. juli 1934. Funksjo nærene hadde bedt om å vente til etter ferien. «For dette forhold har foreningens formann, Georg Øwre, påtatt seg ansvaret overfor organi sasjonen.» - står det, og det er føyd til at dette gjelder inndeling av arbeidstiden. (Bakere, slaktere, pølsemakere, garvere, møllere m.fl. hadde vært fagorganisert i mange år da.) Fra styremøte i desember 1934: Søknad fra De Arbeidsløses Fore ning om et bidrag - helst varer - til utdeling blant de trengende til jul. Besluttedes å utdele 400 kg havregryn og 400 kg byggmel for Øra, 150 kg av hver sort på Vuku filial og 50 kg av samme på Ulvilla, Lysthau gen og Leksdal. Styret behandlet i mars 1935 en forespørsel om bidrag til anlegg av ny kloakkledning på Verdalsøren. Overslag kr. 10.000,—. Enstemmig besluttet: «Samvirkelaget yter et bidrag av kr. 1.000,— til det planlagte anlæg.» (Slike bevilgninger ble foretatt i de fleste 30-åra til tross for vanskelige tider.) Styremøtet i september 1935: I anledning de bevilgede ulltepper til
---- 99 Vsl ---- helseheimen besluttedes å bevilge av samvirkelaget det som teppene kommer til å koste over kr. 1.000,—. Styret behandlet i desember 1936 en søknad fra Syke- og fattigpleie foreningen i Borge i Lofoten v/Alexandra Evjen om å yte noget til tren gende til jul. «Bevilges som i fjor 100 kg grynmel og 100 kg havregryn.» Dette er et interessant eksempel på nødhjelp til en kommune i stor nød, og de fikk litt hjelp i flere år, seiv om det trolig var noe på kanten av lagets vedtekter. I februar 1937 vedtok styret å legge inn automatisk hustelefon etter et tilbud fra Elektrisk Bureau. Fra styremøtet i mars 1937: «Disponenten og formannen gjennom går forslaget til nye lover og efter at mulige rettelser er gjort, besørges utkastet trykt i et antall av 1700.» Dette gjaldt vedtektsendringer etter vedtaket om kretser og representantskap (se Representantskap). Under et styremøte i mars 1937 ble det referert «skrivelse fra Levan ger Samvirkelag med besværing over at vi har opprettet kommisjons lager på Okkenhaug i Frol. På denne skrivelse er gitt svar med nødvendig forklaring.» Fra styremøte i oktober 1937: «... og etterpå gikk styret gjennom samt lige leiligheter ...» Dette bør nok ikke oppfattes konkret. Det gjaldt en behandling av husleieregulering. Styremøte mai 1938: Ang. aktier i «Bærsaftlaget på Røra». Enst. ved tak: Besluttet å tegne 20 aktier a kr. 50,—. Vedtak i styremøte i august 1938: «Besluttedes å innføre maskinbok holderi fra førstkommende nyttår. Anskaffelse av maskine utsettes til senere.» I januar 1939 holdt styret felles møte med en deputasjon fra vedpro dusentene: Per Sundby, Ole Kvaalen og I. Rosvold, som hevdet at pri sen på råved var for lav med kr. 11,— pr. favn. Samtlige leverandører var blitt enige om å forlange kr. 13,— pr. favn. «Saken utsettes til sene re forhandling og overveielse om samhøvet mellom de forskjellige slags brenselmaterial.» Styremøte februar 1939: «Sammen med meieribestyrer Granhus og Trygve Forberg ble det gjort vedtak om å betale kr. 12,— pr. favn for rå olderved, som blir sams pris både for meieriet og samvirkelaget.» Et styremøte i mars 1939 behandlet tilbudet om leie av forretning på Stiklestad til filial under forutsetning av at eieren ble bestyrer. Utsatt. Verdal Samvirkelag — 7
---- 100 Vsl ---- Ny forespørsel i mai 1939 vedrørende Stiklestad. Vedtak: Stilles fore løpig i bero. Styret behandlet i juli 1939 et tilbud fra lærer Ingvar Dillan om å filme samvirkelagets avdelinger. Beslutning: «Under forutsetning av at billederne finnes tilfredsstillende, bestilles ca. 300 meter smalfilm til en pris av kr. 1.80 pr. m. + kr. 0,50 pr. linje tekst.» Styret behandlet i september 1939 søknad fra Røra Saftpresseri om et midlertidig lån på kr. 10.000,—. Vedtak: «Innvilges mot pant i saft beholdningen på 31.000 liter og mot kontragaranti fra styret i saftpres seriet. Betales tilbake innen 30. juli 1940. Rente Vi % over Norges Banks diskonto.» I oktober 1939 behandlet styret søknad fra Sulgrenda om oppretteise av filial. «Styret kan ikke anbefale å opprette filial i Sul.» Søknad om oppretteise av filial ved Skjækerfossen og Vollen. Utsettes. I november 1939 behandlet styret søknad med 47 underskrifter fra Vollen om filial, og om å underhandle med kjøpmann Rotmo, som hadde sagt seg villig til å seige sin forretningseiendom til samvirkelaget etter takst. Utsettes. Fra styremøte i oktober 1939: «Forespørsel fra NKL v/sekr. Randolf Arnesen om samvirkelaget kan koste utstyr og innredning til ett av elev rommene på den nye Samvirkeskolen i Bærum. Vedtak: Samvirkela get vil ikke gå med på et sådant arrangement.» Det ble et Trøndelagrom på skolen i stedet. I november 1939 behandlet styret en aktuell sak ang. lønn under nøy tralitetsvakt. Vedtak: «Gifte arbeidere og funksjonærer ved samvirke laget sikres inntil halv lønn under nøitralitetstjenesten sålenge Staten opprettholder de nuværende satser for nøitralitetsvernet.» Fra styremøte i desember 1939: Spørsmål om å bevilge et beløp til hjelp for finske flyktninger, som skulle innkvarteres i Levanger og muligens i Verdal. Beslutning: «Det bevilges kr. 500— til de finske flyktninger. Beløpet blir å sende innkvarteringsnevnden i Levanger. NKL har anbefalt slike bevilgninger og ønsker melding om beløp.» I februar 1940 behandlet styret søknad om bidrag til en kirurgisk bil til 5. divisjon og vedtok å bevilge kr. 50,—. Det ligger krig i lufta.
---- 101 Vsl ---- Behov for mer lagerplass I mai 1933 behandlet styret et tilbud på en tomt like ved lagret og sidesporet til jernbanen. Det var Selnestomta. Styret syntes prisen for tomta, 19.000 kroner, var for høy. I august samme år vedtok styret å by 12.000 kroner for tomta. Noen handel ble det ikke da. (Samvirkela get ble seinere leier - og til slutt eier av denne eiendommen i 1979.) Årsmøtet i februar 1934 påla styret å arbeide videre med lagerspørs målet. Styret ba arkitekt Flåa utarbeide tegninger og planer. Allerede i mars samme år behandlet styret forslaget fra arkitekten. Det gikk ut på et bygg i 3 etasjer + kjeller med støpte dekker og søyler, og med vegger oppført i mur, 42,5 m langt og 12 m bredt og med samlet golv flate på ca. 2400 m 2. Kostnadsoverslag 72.000 kroner. Bygget skulle reises nord for mølla ved sidesporet. Et ekstraordinært medlemsmøte behandlet saken like etterpå. Styrets innstilling om bygging av nytt la ger var enstemmig, og disponent Minsaas redegjorde på medlems møtet for behovet for mer lagerplass og for byggeplanene. Under dis kusjonen om saken såtte et medlem fram forslag om at byggingen av lager skulle utsettes av «finansielle hensyn». Ved skriftlig votering fikk utsettelsesforslaget 156 stemmer, mens styrets forslag om bygging av nytt lager fikk 71 stemmer. Dette var et meget skuffende vedtak for styret. Disponent Minsaas har tydeligvis tatt resultatet meget tungt, for i margen av protokollen skrev han følgende: «Den største skade som er overgaaet samvirkela get i dets historie. Det dårligste forslag som noengang har vært fremsat.» Det er grunn til å anta at det første Minsaas tenkte på, var det vok sende behovet for lagerplass for å kunne holde medlemskretsen med driftsmidler, tungvarer og andre varer på en forsvarlig måte. Han tenk te nok også på spenningen ute i Europa og forsyningsproblemene ved en eventuell blokade eller krig, slik det var under 1. verdenskrig. Dessuten tenkte han sikkert på behovet for en mer tidsmessig orga nisasjonsform for samvirkelaget, slik at viktige saker kunne behandles saklig og grundig, uten stemningsfylte benkeforslag i store forsamling er. (Ordningen med kretser og representantskap var behandlet gang på gang og utsatt. Ordningen ble vedtatt i 1937 og gjennomført i 1938. Se: Representantskap.) Behovet for mer lagerplass ble tydeligere om senn da vareleveranse ne ble mer usikre etter hvert som krigshandlingene i Europa nærmet seg. Folk begynte å forstå at vedtaket i det ekstraordinære medlems
---- 102 Vsl ---- møtet i samvirkelaget i mars 1934 var en sørgelig og kostbar fadese. Det virker imidlertid som at styre og disponent mistet motet helt til vinteren 1939/40. Da ble saken tatt opp på nytt. 4. april 1940 vedtok styret sammen med representantskapets ordfører å foreslå for repre sentantskapet at den søndre halvparten av det planlagte lagerbygget fra 1934 skulle bygges snarest. I 1934 skulle hele bygget koste 72.000 kro ner. I 1940 viste kostnadsoverslaget for halvparten av bygget nærmere 200.000 kroner. Vedtaket inneholdt et interessant tillegg som gikk ut på å kjøpe mølleutstyr for maling av hvete i tilfelle lagerutbyggingen ble iverksatt, slik at det kunne bli plass nok. Uka etterpå ble det andre forhold å tenke på. Noe byggearbeid ble ikke igangsatt. 9. april 1940 var landet vårt i krig. NY KRIGSTID Den andre verdenskrigen førte til så mye elendighet - også i vårt land - og for folk flest også innen Verdal Samvirkelag, at et kort sammen drag av forspillet kanskje er på sin plass. Mussolinis Italia herjet i Etiopia og hærtok landet. Vestmaktene var lunkne. Hvoifor ble det ikke vedtatt sanksjoner? På nyåret 1938 fikk Italia godkjent overherredømmet over Etiopia. I borgerkrigen i Spania i 1936/37 fikk general Franco støtte fra Italia og Tyskland, som med stridsvogner og fly hjalp til med å innføre dik taturstyre også i Spania. Det hadde vært spent i Europa i flere år. I mars 1938 okkuperte Hit lertroppene Østerrike og kalte denne operasjon «Anschluss» (tilslutning). Hvem skulle bli den neste? Norge hadde klart seg gjennom første verdenskrig som nøytral stat, men likevel med store tap. Vår handelsflåte ble stadig angrepet av den tyske marinen. Fra høsten 1916 hadde tyskerne gjennomført utvidet übåtkrig uten hensyn til protester fra Norge eller andre land. Et bety delig antall norske sjøfolk, skip og skipslaster med viktige varer gikk ned. Likevel regnet de fleste i Norge med at landet skulle klare å holde seg nøytralt, også i en eventuell ny krig i Europa.
---- 103 Vsl ---- Det ble derfor gjort forholdsvis lite for å bu seg på krig. Sommeren 1938 ba kong Haakon forsvarsministeren om bedre utbygging av sivil forsvaret og om mobilisering av sjøforsvaret. Hosten 1938 ble rekrutt skolen forlenget fra 72 til 84 dager. Likevel hadde vårt land kort mili tær tjenestetid i forhold til andre land i Europa. Munchenmøtet i september 1938 ga det noe optimistiske budskapet fra Chamberlain om at «freden er sikret i vår tid». De tyske panserko lonnene rullet imidlertid videre, og i mars 1939 var hele Tsjekkoslova kia hærtatt, - til tross for det tyske løftet om å la landet være i fred. Alle avtaler fra Munchen var brutt. 28. april 1939 fortalte Hitler over radioen at han hadde sagt opp den polsktyske ikkeangrepsavtalen. Spenn ingen økte. 21. august 1939 kom det ganske uventet melding om tysk sovjetisk ikkeangrepspakt. Dette var forberedelsen til å ta Polen. Fra flere land gikk det inntrengende anmodning til utenriksministre ne Molotov og von Ribbentrop om å løse felles problemer på fredelig vis gjennom forhandl inger. 28. august 1939 sendte Hitler sitt ultima tum til Polen, og 1. sept. gikk nazitroppene over den polske grensa. Dermed var 2. verdenskrig i gang. Storbritannia og Frankrike hadde forpliktet seg til å gripe inn i tilfel le Hitler-Tyskland gikk inn i Polen. Nå så de seg nødt til å følge opp ved å erklære Tyskland krig. Enkelte episoder til sjøs ble tatt opp på diplomatisk plan mellom Norge og Tyskland i løpet av 1939, og alt tydet på stadig hardere linje fra tysk side. 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til angrep på Finland etter at Sovjet ville ha et større sikringsterritorium for forsvaret av Lenin grad enn hva Finland kunne gå med på. Vinteren 1939-40 var det stadig angrep på Norge i tyske aviser. Også i Storbritannia var det irritasjon over at Norge ikke klarte å holde de tyske übåtene unna norskekysten etter at flere britiske skip var sen ket langs vår kyst. Fra Moskva kom det også sterk kritikk av norsk presse for fiendtlig holdning. Frankrike og England ville sende hjel petropper til Finland og ba om å fa gå gjennom Norge og Sverige. Begge land nektet gjennommarsj. Det var med andre ord ikke så greit for den norske regjeringen. Sjø forsvaret var for svakt i forhold til den lange kysten, og landforsvaret enda svakere, nærmest for en nøytralitetsvakt å regne, bortsett fra en
---- 104 Vsl ---- kelte effektive avdelinger, f.eks. Gardekompaniene og avdelingene som var med og gjenerobret Narvik fra tyskerne. Det vil føre for langt her å komme inn på alle aktuelle forhold som førte til 9. april 1940, men Altmarksaken i februar 1940 gjorde det ganske klart at det ville bli vanskelig for vårt land å kunne holde seg nøytralt. (Jøssingfjordsaken.) Frankrike var sterkt opptatt av å stoppe malmtransporten fra Kiruna /Narvik til Tyskland. I det øverste allierte krigsrådet gikk britene med på det franske forslaget om å minelegge enkelte strategiske områder langs norskekysten for å tvinge malmskipene til Tyskland ut på åpent hav, der det ville være lettere å angripe dem. Disse minebeltene ble påstått lagt 8. april 1940, og både Norge og Sverige fikk noter fra de allierte som saken 5. april. Alt dette siste skjedde samtidig som en betydelig tysk invasjonsstyr ke var innlastet i en stor flåte skip og var undervegs til forskjellige mål i Norge. Det er ganske utrulig at de norske myndigheter og norske forsvar styrker var så uforberedt. Dessverre viste det seg også at naziinfiltra sjonen enkelte steder forhindret norsk ildgiing. Heldigvis klarte storting, regjering og ikke minst vår konge og stortingspresident å bevare fat ningen ganske bra. De forhindret kapitulasjon, og de fikk formulert og vedtatt de nødvendige fullmakter for videreføring av norsk suvere nitet og folkestyre, seiv om utøvelsen måtte skje fra utlandet så lenge krigen varte. I Verdal Samvirkelag var all lagerplass, både i sentrum og ved filial ene, utnyttet til lagring av viktige varer ved krigsutbruddet 9. april 1940. Det er grunn til å anta at mange snakket om det planlagte store lager bygget som det ikke hadde blitt noe av. Nå ville det ha vært til stor nytte. Minsaas skriver at varebeholdningen var på vel 1,5 mill. kroner og tilsvarte omkring 3 måneders vanlig omsetning. Forsvaret hadde opp rettet kontrakter med Verdal Samvirkelag om levering av betydelige va repartier ved eventuell mobilisering. Da de militære avdelingene ble satt opp, gikk det med store vare mengder, og det var problemer med å kunne skaffe alt. Militæret kom med sine rekvisisjoner på brød, mjøl, fisk, kjøtt, økser, hakker, spa der m.v. For enkelte vareslag ble samvirkelaget utsolgt før andre og mindre forretninger på grunn av leveransene til militæret. Det gikk ut 3000 stomp pr. dag til militæret. En dag rekvirerte et kompani økser,
---- 105 Vsl ---- hakker og spader, og dagen etter kom det en ny rekvisisjon på 130 spa der til handmåking av vegen Grong - Lierne. Også denne leveringen klarte samvirkelaget å formidle. Tyske avdelinger begynte å nærme seg Innherred og Verdal fra Trond heim og Stjørdal. 14. april 1940 ble jernbanebrua sprengt av norske styrker og 15. april ga de norske styrkene ordre om evakuering av si vilbefolkningen fra Verdalsøra. Det ble gravd skyttergraver og bygd brystvern, veghinder m.v. med sikte på forsvaret av Øra. Disponent Minsaas flyttet heim til Minsås med samvirkelagets arkiv og opprettholdt kontorfunksjonene på et vis derfrå. Denne uka før tyskerne kom, bodde de fleste sivile utenom Øra, men passet sitt daglige arbeid som vanlig. Vakthold på taket av bensinstasjonen. Søndag morgen, 21. april 1940, begynte kamphandlingene på Øra. På Ørmelen hadde de norske styrkene satt fyr på enkelte hus for å få bedre sikt for skyting. De tyske styrkene kom sør fra, langs jernba nen, tok av ved Kjæran og nærmet seg vegbrua, der det var sperringer med tømmer og piggtråd. Den norske styrken på Øra var på ca. 100 mann, og besto i hovedsak av en avdeling fra mitraljøse-eskadronen, DR 3. Under kampen falt en del tyske soldater. 2 norske sivile og 1 soldat falt, og flere ble såret. Soldater fra Verdal falt i kamp også an dre steder i landet.
---- 106 Vsl ---- Avdelinger av et alliert ekspedisjonskorps var landsatt enkelte steder bl.a. i Åndalsnes og Namsos, og britiske avdelinger fra Namsos var i området Steinkjer - Inderøy - Røra og Verdal, men kom bare spora disk i kamp med tyskerne. De engelske soldatene var dårlig trenet og uvant med snøføre. Før og omkring 20. april 1940 var det uvanlig kraftig snøfall som hindret operasjonene. Det var en del britiske soldater på Stiklestad, og en avdeling kom fra Røra til Verdal, og sammen med avdelingen på Stiklestad tok de seg tilbake nordover. De hadde 2 falne og 1 såret soldat, og en del britiske soldater ble tatt til fange av tyskerne. Kampene på Verdalsøra stilnet snart. Etterretningsopplegget var alt for dårlig. Tyske tropper omgikk den norske avdelingen ved å gå i land fra båter ved Trones, og kunne nærme seg de norske stillingene bak frå. Det var bare ett fornuftig valg: Tilbaketrekking oppover bygda. Mye materiell måtte settes igjen på grunn av snømengdene og uframkom melige veger. Den norske forsvarsstyrken hadde forsøkt å gjøre det beste ut av en ganske håpløs situasjon. Omtrent samtidig med trefningen på Øra dundret bølge etter bølge med tunge bombefly til og fra Namsos 20. april og Steinkjer 21. april, som sammen med Molde, Kristiansund, Bodø og flere steder ble ut slettet av de tyske bombene. De britiske og franske styrkene trakk seg ut av fylket og gikk om bord i britiske skip i Namsos natt til 3. mai. Den 4. mai 1940 måtte de norske styrkene i Nord-Trøndelag kapitulere, og de ble internert som krigsfanger fram til i juni. Kampene i Nord-Norge fortsatte. Øra var ganske øde og forlatt den første uka under okkupasjonen. Minsaas fortalte om situasjonen: Da han skulle ned for å se hvordan det stod til med samvirkelagets bygninger og anlegg, møtte han tyske vaktposter. Han måtte til Orts kommandanten for å få utstedt passérseddel. Tyskerne hadde tatt 3000 kg kjøtt fra fryseriet, men hadde veid og notert uttaket, som ble betalt seinere. Strømmen ble borte under krigshandlingene, og kjøttet ville nok blitt ødelagt ved fortsatt lagring. 3000 brød som sto ferdigpakket for norske styrker ble også tatt av tyskerne, men det kom oppgjør også for disse. I butikken var 5 dører slått inn, men varene var ikke fjernet, bortsett fra en del geværer og ammunisjon. Det meste av dette ble sendt illegalt til Hegra festning der norske tropper fortsatt forsvarte seg mot tyskerne. Ortskommandanten, som var tysk major, kalte etter ca. en uke sam
---- 107 Vsl ---- men bygdas autoriteter til konferanse, og disponent Minsaas ble også hentet. Samtlige var samlet på herredstyresalen. Ortkommandanten ledet konferansen med en lærer som tolk. Kommandanten forlangte at næ ringslivet i bygda måtte komme i gang snarest. Verdal jernbanestasjon med tysk transporttog. Elektrisitetsforsyningen måtte bli ordnet, butikkene måtte åpnes, bak eri, slakteri og mølle m.v. måtte komme i sving snarest. Redaktøren for lokalavisa fikk beskjed om å vise respekt for Wehrmacht, som for langte å forhåndsgodkjenne enhver omtale av krigen. Videre noterte kommandanten de viktigste varepriser og varslet om at det ikke måtte tas høye re priser av de tyske soldatene. For de tyske marksedlene skulle forretningene fa innvekslingskurs. Kursen var kr. 1,66 for 1 mark og kr. 3,33 for 2 mark. Det kom snart 2-krone og 1-kronesedler. Folkevittigheten fornektet seg ikke midt oppe i tragedien. De små nysedlene, 2-kroneseddelen, ble ganske raskt døpt «Quisling», og 1-kroneseddelen «Usling». Jernbanebrua i Verdal var ferdig reparert allerede 10. mai 1940, og da begynte de lange godstogene med militærtransporter å gå nordover. Alt tilgjengelig jernbanemateriell ble rekvirert av tyskerne, og dette gjor de det vanskelig å få fram viktige forsyninger til det sivilie samfunnet.
---- 108 Vsl ---- Styret for samvirkelaget hadde sitt første ordinære møte etter krigs— utbruddet 10. mai 1940. Disponenten redegjorde for det som var passert etter at krigen og krisen inntrådte, og styret hadde ingen merknad til det som var foretatt av disponenten. Styret behandlet samtidig problemene som var oppstått på grunn av at meieriet ikke hadde utbetalt etterskuddet på melkleveransene til vanlig tid. Mange som hadde bestilt handelsgjødsel, fikk ikke betalt tidligere driftsmiddelsaldo i samvirkelaget, og dermed var det stopp for nye ut tak. Styret vedtok da: «Grunnet de ekstraordinære forhold og for å få eiendommene tilsådd, finner styret å måtte fråvike den gamle regel og at det blir høve til ny kreditt for de som ansees solvente. De som ikke ansees solvente, må skaffe garanti fra Statens Kornforretning..» Det kom ganske snart krav via lensmannen om at samvirkelaget skulle skaffe 2 nattvakter for lagets eiendommer på Øra. Først ble det sagt at det offentlige skulle lønne vaktene, men dette ble straks omgjort til å være en plikt for samvirkelaget. I styremøte 4. juni 1940 ble det bl.a. vedtatt at samvirkelaget skulle betale gjeldende maksimalpriser for ved og kjøpe det som samvirkelag et hadde lagerplass for. Det hadde vært en uvanlig kald og hard vinter med mangel på brensel. Styret så derfor for seg enda verre forhold etter at krigen hadde brutt ut. Bensin var rasjonert, og styret vedtok i samme møte å pålegge disponenten å undersøke pris og leveringsbe tingelser for gassgeneratorer til bilene. Styremøtet vedtok også å underrette lagets arbeidere og funksjonærer om at eventuell nedgang i omsetning kunne gjøre en del av betjeningen overflødig, og at arbei det i tilfelle måtte rasjoneres. 31. mai 1940 ga de allierte beskjed om at deres støttestyrker i Nord- Norge ville bli trukket ut. Det var ikke snakk om norsk kapitulasjon. Kampene skulle fortsette, ledet av regjeringen fra Storbritannia. I Norge måtte kampene midlertidig opphøre, som det hette. En episode med et merkelig «samvirkelag» bør nevnes. Konge, kron prins og regjering med følge hadde hatt en dramatisk flukt nordover fra Oslo via Hamar - Elverum (der konge og regjering klart avslo det tyske kravet om at de skulle utnevne Vidkun Quisling til statsminister), videre til Nybergsund - Rena og Drevsjø - Tynset - Hjerkinn - Otta - Åndalsnes - Molde, omtrent hele vegen forfulgt av tyske bombefly og delvis også fallskjermjegere.
---- 109 Vsl ---- I Molde, som var bombet og brent sammen med Åndalsnes, Kristi ansund og andre byer, gikk følget ombord i krysseren «Glasgow» 29. april 1940 med kurs for Tromsø. I Tromsø-området var følget forlagt på flere steder. Av sikkerhetsmessige grunner hadde regjeringen brukt dekknavn på reisen helt fra Nybergsund, både ved bruk av telefon, telegraf og ved andre meldinger. Dekknavnet var «Samvirkelaget» — et godt navn. Kongen var «sjefen», statsminister Nygaardsvold «gubben», statsråd Torp «sportsmannen», statsråd Terje Vold «foredragsholderen», statsråd Fri hagen «banken», statsråd Støstad «papsen» o.s.v. «Gubben» ble legen darisk. Omtrent samtidig skjedde andre viktige historiske begivenheter. Det gikk ut opprop til hele den norske handelsflåte rundt på alle hav om ikke å gå til norske eller tyskkontrollerte havner, slik tyskerne ønsket. Ordren gjalt også den norske marinen. Dessuten ble Norges Banks gull beholdning reddet på en dramatisk måte og sendt i sikkerhet ut av landet. 7. juni 1940 holdt regjeringen sitt siste statsråd i Tromsø før reisen til Storbritannia, — for å fortsette kampen mot tyskerne derfrå. Regjeringen utformet et opprop til det norske folk om situasjonen og om fortsatt kamp. Oppropet var underskrevet av kong Haakon og statsminister Nygaardsvold. Oppropet ble holdt tilbake til 9. juni, slik at krysseren «Devonshire» var på trygg avstand. Da ble det lest opp over Tromsø radio. Om kvelden 10. juni kom krysseren fram til havn på Skottlandkysten, og konge, kronprins, regjering og stortingspresi dent m.fl. kunne ta fatt på turen til London. Samme dag hadde Italia gått med i krigen på Tysklands side, og uka etter kom meldingen om Frankrikes kapitulasjon. Situasjonen i Europa var temmelig trist. Sommeren 1940 var mer dramatisk enn hva folk flest visste om, — også i vårt land. Tyskerne dominerte i Oslo og forsøkte å påvirke rest ene av Stortingets presidentskap til å vedta at Kongen skulle abdisere, og å sette ut av kraft regjeringens Tromsøvedtak om fortsatt kamp. Kong Haakon ble meget forarget over disse forsøkene på å få tvun get fram en abdikasjon og på å uskadeliggjøre regjeringen og suvereni teten. Kongen sendte derfor, etter grundige drøftinger i regjeringen, et klart og utvetydig avslag til Stortingets presidentskap. Han henviste til sine konstitusjonelle plikter og rettigheter og redegjorde i en lang er klæring for de fullmaktene regjeringen hadde fått og for de historiske og lovmessige forhold som påla han plikten og retten til å fortsette som
---- 110 Vsl ---- konge, og for sammen med den lovlig valgte regjeringen å ivareta land ets interesser. Kongen leste sitt svar over radioen fra London 8. juli 1940, og teksten ble raskt kjent bl.a. i illegale aviser. Tyskerne forbod omtale av regjeringens og kongens standpunkt. De av stortingsrepre sentantene som tyskerne fikk samlet, var dårlig informert, men de gikk imot kravet om abdikasjon. Det ble til slutt brudd i forhandlingene mellom tyskerne og restene av Stortinget. Reichskommisar Terboven utnevnte kommisariske statsråder som under hans ledelse skulle lede den norske statsadministrasjonen etter førerprinsippet. Alle politiske partier, unntatt Nasjonal Samling, ble forbudt. Regjeringen i statsråd i London vedtok en kunngjøring som svar på dette tyske overgrepet. Der ble det bl.a. slått fast at kongen og regjer ingen ville fortsette kampen i folkets navn og på folkets vegne inntil landet hadde vunnet tilbake sin frihet og selvstendighet. Kunngjøring en ble sendt ut over radioen fra London. Verdal Samvirkelags styre vedtok 19. juni 1940 å tegne ekstra krigs forsikring for varebeholdningen. I styremøte sammen med represen tantskapets utvalg i oktober 1940 ble det referert skriv fra NKL om at det etter vedtak i NKLs representantskap ikke ville bli noe tilbakebeta ling på kjøp for foregående år fra NKL til landets samvirkelag, da hele beløpet, kr. 507.000,-, var avsatt til et fond for støtte til samvirkelag som på grunn av krigsskade var kommet i økonomiske vansker. Samme sty remøte behandlet skriv fra bilsakkyndig i Nord-Trøndelag om at den innkjøpte gassgeneratoren måtte være montert og lastebilen registrert innen 1.12.1940. I motsatt fall ville tillatelsen til generatordrift falle bort. Realskole Et kommunalt nemndarbeid var i gang med spørsmålet om å få opp rettet kommunal realskole i Verdal, men det var problemer med finan sieringen. Da styret og representantskapets utvalg på nyåret 1941 behandlet utkast til årsregnskap for 1940, smelte de til med en bevilg ning på 25.000 kroner til realskolen, og representantskapet vedtok for slaget, men mot 5 stemmer. Av beløpet skulle 5.000 kroner utbetales straks, kr. 10.000,- innen nyttår 1941 og kr. 10.000,- innen nyttår 1942. Pengene skulle fortrinnsvis nyttes til reduksjon av skolepengene og til stipend. Disponent Minsaas hadde personlig engasjert seg med å skaffe lær
---- 111 Vsl ---- er ved å reise til Oslo før jul, der han avtalte med lektor Elgesem om å komme så snart det var nok elever påmeldt. Da Minsaas var tilbake i Verdal, hadde det alt meldt seg 13 elever. Da fikk lektor Elgesem dette telegrammet: «Kom straks. Elever nok innmeldt.» Realskolen i Verdal var et stort framskritt for ungdommen i bygda og distriktet (Verdal - Røra - Inderøy). Tidligere var utvegen å reise bort og bo på hybel under skolegangen, noe få hadde råd til, eller å sykle til og fra Levanger. På grunn av krigen og militærtransportene var dette lite populært. Brenselsproblemer — ved og generatorknott I Verdal hadde det vært god tilgang på ved. Det kunne vanligvis skaffes bra fjellbjørk fra store skogområder. I nedre del av dalen, særlig i om rådene som var berørt av det store raset i 1893, var det olderskogen som dominerte. Mye av rasområdet var oppdyrket igjen da krigen kom, men fremdeles var det store olderskoger på mange gardsbruk, og ol derskogen voks fort. Det var derfor naturlig at ved var brukt som bren sel i stor utstrekning. Samvirkelaget hadde et vedskur som tok ca. 1000 favner. Dessverre ble vedskuret rekvirert av tyskerne ganske snart, i første omgang for lagring av høy, men skuret ble frigitt etter en tid. Ved som samvirke laget hadde bestilt, ble ofte uten videre rekvirert av tyskerne. Resul tatet var at det gikk med mye mer ved fordi det måtte skaffes ved etter hvert og fy res med delvis rå ved. I mars 1941 vedtok styret å kjøpe en lastebil med gassgenerator for vedkjøringa. Bilen kostet 18.000 kroner. Denne bilen var så bra at den omgående ble rekvirert av tyskerne. Disponenten fikk ny fullmakt til å kjøpe en lastebil for vedtransporten. Midt oppe i disse brenselsproblemene kom det tilbud fra fylkesver ket om større strømleveranser. Samvirkelaget slo til med å inngå kon trakt om storleveranse av strøm fra fylkesverket. Ny transformator, nye kabler og ledninger ble lagt. Før dette var ferdig var også fylkesverkets leveringsevne så redusert at det ble ingen auke i leveransen til samvir kelaget. Det ble ingen bedring verken under resten av krigen eller de første åra etter. Først i 1947 kunne avtalen oppfylles fra fylkesverkets side. Disponent Minsaas ble i juli 1941 bemyndiget av styret til å kjøpe
---- 112 Vsl ---- Vedlagret. inn nødvendig maskinelt utstyr for fabrikasjon av knott for generator biler. Samvirkelaget kjøpte i desember 1941 en vedblink i Inns Stats skog for en pris av 15 kroner pr. storfavn for gran og kr. 30,- for bjørk, regnet på rot, men målt ved vegen. I et styremøte i januar 1942 rede gjorde disponent Minsaas for arbeidet med å dekke samvirkelagets be hov for ved. Han fikk da fullmakt til å kjøpe inn en 4-hjuls lastebiltilhenger for vedtransporten etter at fylkesverket hadde avslått å auke strømleveransen. I mai 1942 behandlet styret en melding fra herredsskogmester Troms dal om at samvirkelaget skulle få utvist ved langs Tromsdalsvegen under forutsetning av at veden ble hogd av bedriftens egne folk, eller av folk som ikke var skogsarbeidere til vanlig. Dette var i samsvar med pålegg fra myndighetene. Styret fattet da et vedtak som ble lite popu lært: «Samvirkelagets betjening forutsettes å bli pålagt vedhogst i den utstrekning det er mulig under hensyntagen til betjening av de ymse avdelinger. Samorganisasjonen blir å tilskrive om lønnsvilkåra for be tjeningen i den tid de utfører skogsarbeid.» Sosialdepartementet fastsatte seinene lønnssatser for slikt arbeid. 9. juni 1942 var det befaring i vedskogen. O. R Hallan, Gunnar Kvaal og Johs. Minsaas reiste til Levring og gikk gjennom den blinken som Værdalsbruket hadde ordnet for vedhogst til samvirkelaget. Brukets skog vokter, John Wohlen, var med som kjentmann, og som sakkyndig på samvirkelagets side var Hermann Nilssen med. Han hadde vært for mann for hogsten av den skogteigen som samvirkelaget kjøpte året før av statens skoger i Inns ved Sandvika.
---- 113 Vsl ---- Blinken i Tromsdalen var ca. 1500 favner, og det ble enighet om kon trakt etter en del forhandlinger. De som deltok i hogsten var lite be geistret. Etter en tid måtte de få 15 % tillegg for bratt lende og noe grissen og svært kvistet skog . I august 1942 var det klart at hoggingen gikk for seint, og det var vansker med å få andre til å ta arbeid med ved hogst, da de minst ville ha betaling som på Østlandet. Styret måtte derfor skjerpe vedtaket om å pålegge betjeningen å delta i vedhogsten: «I for nødent fall forutsettes pålegg gitt ved arbeidsformidlingen.» Det går fram at det var en del uregelmessighet med transporten og delvis pri vat bruk av bilene. Regelverket ble innskjerpet, og Kåre Skogstad ble pålagt å overta ledelsen av transporten. I oktober 1942 forelå det mel ding om at samvirkelaget var tildelt 600 favner olderved til generator knott. En av samvirkelagets vedhoggere skadet seg under vedhogsten, og styret «bevilget kr. 100,— som erstatning for dette». Det ble innført akkordbetaling for kapping og klyving av ved. I lø pet av krigen ble det kjøpt ved også fra andre skogeiere enn de som er nevnt hittil, deriblant Johan Getz, Byafossen, og Inntrøndelag Skogeierlag. I mars 1943 vedtok styret å kjøpe inn og bygge opp et elektrisk tørkeanlegg for generatorknott, under forutsetning av strømleveranse til anlegget. Representantskapet godkjente dette. I juni samme år hadde samvirkelaget en beholdning på 1407 favner 60 cm ved. Utstyret til knottfabrikken var da bestilt og var delvis kommet. For kommende sesong ble samvirkelaget tildelt 1000 favner generator-ved. I november 1943 overtok transportformidlingen styringen av samvir kelagets lastebiler. Mikal Woll ble i januar 1944 tilsatt som arbeidsfor mann ved knottfabrikken med 80 kroner pr. uke i lønn. Det hadde da vært noe uenighet med det sivile Gassgeneratorstyret, som opprinne lig påla styret å komme i gang med knottproduksjon og tørkeri. Pris ene var for lave til å få lønnsom drift ved anlegget, men til slutt ble det forhandlinger og enighet. Olderveden i Verdal egnet seg godt til generatorknott. Tyskerne be gynte å legge seg mer og mer opp i drifta, og dette var ikke i samsvar med avtalen med Gassgeneratorstyret. Den gikk ut på at knotten skulle leveres til private forhandlere i Trondheim og Trøndelag, og Gass generatorstyret skulle ordne med oppgjør. Det var Gassgeneratorkon toret som skulle ordne med rekvisisjon og oppgjør, også ved levering
---- 114 Vsl ---- til tyskerne. Det siste krigsåret begynte tyskerne å kjøre fram rå older ved til knottfabrikken, og de såtte en tid inn ca. 200 russiske krigsfang er i vedhogst og kjøring. Mange sivile forsøkte å hjelpe de russiske krigsfangene med litt mat nå og da, men de var utsultet og led mye ondt. En del av dem døde under oppholdet i Verdal og ble begravd her. Den russiske krigsfangegraven med minnesmerket på Ørin er et dys tert minne om dette. Gassgeneratorkontoret måtte til slutt innrømme at de hadde gått med på at tyske avdelinger kunne få hogge og levere ved til nærmeste knott fabrikk til fastsatt pris og ta ut knott etter behov. Regning for knottle veransen skulle sendes Generatorstyret som skulle sørge for oppgjør. Rundskrivet om dette pålegget hadde ikke samvirkelaget fått, og der for ble leveranser holdt igjen fra samvirkelagets side inntil det skrift lige pålegget forelå. Da krigen var slutt, hadde samvirkelaget omkring 17 000 kroner til gode for knottleveranser, og dette beløpet ble ikke dekket. Oppgjørskontoret bestemte at slike fordringer skulle bli dek ket med 50% på betingelse av at kommunen dekket resten. Kommu nen gikk ikke med på dette, og da ble det heller ikke noe fra oppgjørskontoret. Anleggsomkostningene vedrørende knottfabrikken var avskrevet da krigen var slutt, og vedskurene stod der som før. Indirekte ga nok knott produksjonen likevel tap, fordi virksomheten reduserte lagerplassen for vanlig ved til brensel. Det måtte derfor fy res med rå eller dårlig tørket ved, og da ble forbruket stort. — Og krigsvintrene var ekstra harde Biler med gassgenerator for knott.
---- 115 Vsl ---- og kalde. Disponent Minsaas mente at det på 4 år ble fyrt opp ved for en kvart million kroner. Etter prisene som gjaldt da, ble dette store mengder ved. En god del av dette beløpet og en masse ergrelser kunne sikkert vært spart om laget hadde latt knottfabrikasjonen være. Den største skuffelsen ble likevel avdekket i 1947, 2 år etter at krigen var slutt. Det ble da først kjent at det den 12. juli 1945 var sendt en anmeld else på samvirkelaget for knottproduksjon med levering også til tysk erne. Myndighetene hadde ikke funnet grunn til å gjøre noe med saken, og det ble heller ikke gjort noe seinere. I august 1945 var det liten om setning av knott, og lagret var fullt. Men samvirkelaget var pålagt å holde produksjonen gående. Disponenten ble bemyndiget til å stanse produksjonen når han fant det nødvendig. Dette ble gjort i november 1945. (Knottfabrikkene var delvis i Heimefrontens søkelys, særlig på Østlandet, der enkelte anlegg ble sprengt.) Nasjonal Samling presser på I et styremøte i mai 1941 ble det behandlet et skriv fra den lokale kretsfører for NS med pålegg om å slå opp plakater i butikkene med forbud mot politisk agitasjon. Det var bare å adlyde. Men selve datoen for styremøtet kunne ha blitt oppfattet som provokasjon. Møtet ble nemlig holdt 17. mai. I 1942 averterte kst. fylkesmann en henstilling til interesserte i byg da om å tegne seg på en bidragsliste i lokalavisa for ny Olavsstøtte og nyanlegg ved Stiklestad. NS var opptatt av Stiklestad, hird og solkors. Før krigen hadde herredstyret i Verdal oppnevnt en komite som skulle arbeide med Stiklestad-anlegget. Dette ble av NS delvis brukt som alibi for tiltaket. Fylkesmannen var også fylkesfører for NS, og han var ivrig etter å få samlet inn midler til den nye Olavs støtta og nyanlegget. Disponent Minsaas har skrevet om denne episoden, og han fortalte flere ganger om saken. Ved alle fornuftige tiltak i bygda var det vanlig at samvirkelaget støttet ved å bevilge av de midler som var avsatt av overskuddet, og som var øremerket for kulturelle, sosiale eller velde dige formål. Denne gangen var det imidlertid ikke aktuelt å yte noe bidrag. Disponent Minsaas fikk imidlertid telefon fra redaktøren for avisa, som spurte om Minsaas ikke hadde lagt merke til annonsen om bidrag til Stiklestad-anlegget. Minsaas kunne bekrefte at han hadde da lest om saken, men midlene på samvirkelagets gavekonto var oppbrukt, Verdal Samvirkelag — 8
---- 116 Vsl ---- slik at det ikke var høve til å bli med på noen bevilgning. Etter et par dager kom redaktøren med beskjed fra fylkesføreren om at samvirke laget selvsagt måtte melde seg på som giver. Minsaas ba da redaktøren hilse fylkesføreren med at samvirkelaget denne gangen ikke kunne være med. Etter enda et par dager var fylkesfullmektigen i telefonen med beskjed fra fylkesføreren om at samvirkelaget manglet på innsam lingslista. Fylkesfullmektigen fikk samme svar, kontoen var tom. Dagen etter ringte fylkesføreren og varslet om at han ikke kunne sende navnelista til departementet uten at Verdal Samvirkelag — fylkets størs te forretning — var med. Om gavekontoen er tom, betyr ingen ting, det er bare å ta beløpet av en eller annen konto — mente fylkesføreren, som antydet at ett tusen kroner ville klare seg. Minsaas sa at dette i alle tilfelle var en styresak, men fylkesføreren ville ha tilsagn samme dag. Til det svarte Minsaas at han hadde vært i samvirkelaget i snart 50 år, og aldri hadde han brukt penger uten bevilgning og var ikke vil lig til å gjøre det denne gangen heller. Det var allerede innkalt til sty remøte dagen etter. På grunn av den spente situasjonen var også representantskapets utvalg innkalt, og saken med fylkesføreren og Stiklestad-anlegget ble diskutert. Like før var en rekke forretninger, både i Trondheim og andre steder, stengt og konfiskert av nazi myndighetene. Bestyrer Ole Espaas ved NKLs lager i Trondheim var satt i konsentrasjonsleir for «manglende samarbeidsvilje overfor myn dighetene», og ny nazi-bestyrer var innsatt i stillingen. I et angiverbrev hadde en lokal nazist kalt Verdal Samvirkelag «den marksistiske kooperative maktfaktor» som han mente «måtte kjøres hardt». Det hadde versert rykter om at NS hadde lyst på å overta Ver dal Samvirkelag, og dette ville ha vært katastrofe for samvirkelaget og medlemmene. Slik situasjonen var, mente styret at de ivaretok samvir kelagets interesser best ved å bevilge de 1000 kronene, og dette ble gjort. På nyåret 1943 kom det søknad fra Nasjonal Samlings Hjelpeorgani sasjon om bidrag fra samvirkelagets gavekonto. Styret behandlet søk naden i april og skrev ned følgende vedtak: Spørsmålet om bevilgning utstår. I november 1943 forelå det en ny søknad fra NSH v/lokal represen tant om bidrag. Vedtak: Saka utstår. I samme periode ble det bevilget penger til andre formål, bl.a. 2000 kroner til trygdestyret for utdeling blant de alderstrygdede som trengte det mest. Disponent Minsaas tok med seg de 2000 kronene og leverte beløpet til trygdestyret da utdel
---- 117 Vsl ---- ingen skulle foregå. Formannen i styret for samvirkelaget var også innkalt for å være med på utdelingen. Da utdelingen var foretatt. tok rung.ord fører i Verdal opp samvirkelagets bevilgning og kalte det en sabotasje handling mot NS hjelpeorganisasjon. Trygdestyret hadde ikke søkt om tildeling, men fikk likevel 2000 kroner. NSH hadde sendt søknader, men ikke fatt noe fra samvirkelaget. Ordføre ren forlangte derfor at samme beløp ble bevilget til NSH. Styreformannen hadde da pekt på at de midler som var satt av til utdeling, var oppbrukt. Denne forklar ingen godtok ikke ordføreren, som forlangte bevilgning omgående. Det ble en frisk krangel om hvor langt unna de enkelte styremedlemmer bodde og hvor lang tid det ville ta å samle styret og representantska pets utvalg med hesteskyss. Ordføreren gikk til slutt med på at styre møtet i samvirkelaget kunne holdes dagen etter på det vilkåret at styreformann og disponent personlig tok ansvaret for at 2000 kroner skulle bli bevilget til NSH. Ingen av de to kunne ta noe slikt ansvar, men lovte å legge saken fram for styret. Det var tydelig at også de lo kale nazi-tilhengere visste hvem som hadde makta, og at det var herlig å bruke den. Under styremøtet dagen etter ble denne situasjonen draf tet. Arrestasjoner var vanlig i distriktet, og styret følte samme presset nå som under behandlingen av bevilgningen til Olavsstøtta. Det ble derfor enighet om å bevilge 1000 kroner til NSH. Dette fikk ordføreren mel ding om over telefonen, og han fant å slå seg til ro med det. Disse to motvillige bevilgningene ble forelagt representantskapet i første møte og ble enstemmig godkjent som u-unngåelige. I desember 1943 ble Verdal Samvirkelag avkrevd en kontingent på 1,5 promille av netto omsetning til Norges Handelsforbund. Vedtaket viser at denne kontingenten var lite populær, men det ble fattet følgen de vedtak: «Etter det foreliggende finner styret at kontingenten må betales.» Dette Norges Handelsforbund var noe som ble opprettet av nazisty ret samtidig med loven om Næringssambandet fra februar 1943. Mussolinis fascisme spøkte i bakgrunnen med yrkesorganisasjoner di rekte underlagt førerstyret. Andre saker fra krigsåra De som hadde mistet kjøpemerkene sine under krigshandlinger og brann, fikk i 1941 beregnet tilbakebetaling på kjøp for 1940 i samsvar med foregående års kjøp.
---- 118 Vsl ---- I juli 1941 kom det krav om organisering av bedriftsvern for de en kelte avdelingene og med Minsaas som leder og Kåre Skogstad som nestleder. Dessuten ble det ordnet brannvern, og i manufakturkjelle ren skulle det være provisorisk tilfluktsrom. Alle som var organisert i bedriftsvernet og brannvernet skulle gjennomgå opplæring. 1 juni 1943 vedtok styret at Kåre Skogstad skulle forfremmes til kon torsjef. I 1942 hadde minister Lippestad møtt opp i NKL Oslo, for å overta NKL og sette seg sjøl inn som styreformann. NKL protesterte og viste bl.a. til vedtektene som sa at det er kongressen som velger styre og formann. NKL viste også til flere kongressvedtak om partipolitisk nøyt ralitet (se: Partipolitikerne vil overta —). Minister Lippestad ga seg faktisk, men tyskerne hadde da holdt NKLs lager i Oslo stengt i 3 uker for å kontrollere at NKL ikke holdt varer unna fra omsetningen. Noe slikt forhold kunne de ikke bevise, men de passet på å gå gjennom lag rene og beslaglegge de varene som de hadde bruk for. Bl.a. tok tysker ne 2000 sardinbokser og skaffet etterpå et tilsvarende antall bokser i krise svartblikk. Svartblikkboksene var da blitt dyrere, og NKL måtte dekke differansen. NKL kunne etter dette bare skaffe svartblikksardi ner nå og da til samvirkelagene, så lenge krigen varte. Nye instrukser for filialbestyrere og for tilsynsrepresentanter for fi lialene ble vedtatt i mars 1940. I august 1941 ble det vedtatt å stille en del av potetkjelleren (fra 1. verdenskrig) til gratis rådighet for Landbruksdepartementet for grønn saklagring. Styret og representantskapets utvalg behandlet i september 1941 en søknad fra A/L Trønderfrukt om et lån på 20.000 kroner mot pant i varelagret. Anlegget var besiktiget av disponenten og G. Tromsdal. Søknaden ble innvilget mot sikkerhet i varelagret og ved pantebrev på eiendommen. Det står også at Trønderfrukts gjeld til samvirkelaget for utsettes dekket av lånet. I oktober 1941 behandlet styret et tilbud fra journalist Snorre Haug dahl om å utarbeide 50-årsberetning for samvirkelaget, og disponent en ble bemyndiget til å opprette overenkomst med Haugdahl om dette. På samme møte behandlet styret en forespørsel fra Verdal Kjøbmanns forening om tidligere stenging av butikkene, og det ble vedtatt å gå med på at butikkene på Øra skulle stenges kl. 17.00. «—Når det gjelder fili
---- 119 Vsl ---- alene, skal spørsmålet drøftes med de private forretningene ut over byg da», står det. I april 1942 drøftet styret opplegget for samvirkelagets 50-årsjubileum. Det ble vedtatt å arrangere en enkel middag i Håndverkeren 1. mai. Det skulle sendes innbydelse til alle tillitsvalgte, tidligere tillitsvalgte og stiftere, samtlige tilsatte i samvirkelaget, representanter for NKL, kommunen, distriktsforeningen og enkelte andre. På samme møte ble det vedtatt å stille til rådighet inntil 25 000 kroner som jubileumsgåve til de tilsatte i laget, fordelt på hver enkelt i forhold til vedkommendes tjenestetid. I mai 1942 vedtok styret å gi Øyvind Braarud godtgjøring som for styremøter for de dagene han hadde brukt til ordning av jubi leumsfesten. Videre skulle tegneren Olaf Johansen få kr. 150,— som godtgjøring for dekorasjon. «Det er da forutsetningen at han av dette beløpet bruker det nødvendige til et tegnekurs ved korrespondan seskole.» I august 1942 behandlet styret ny søknad fra Trønderfrukt om finan siering. Dette begynte nå å bli en årviss foreteelse, og styret vedtok derfor å avslå å yte mer lån ut over det som tidligere var gitt til Trøn derfrukt, og styret forutsatte at driftskapital ble ordnet gjennom opp bygging av egenkapital eller gjennom bankene. I mars 1944 ble det opprettet kontrakt med Postverket om utleie av 1. etasje i Hjemvei ved bensinstasjonen, Jernbanegata, til postkontor fra 1. april 1944. Leie kr. 200.— pr. måned. I mai 1944 vedtok styret å tegne livsvarig medlemsskap for Verdal Samvirkelag i Norges Røde Kors og i Foreningen til Kreftens Be kjempelse. I juli 1944 behandlet styret brev fra NKL, som minnet om 100-årsjubileet for åpningen av det første egentlige samvirkelaget i Roch dale i England (Se: Rochdale). I samme styremøte ble det referert et brev fra NKL om å tenke fram over. Brevet gjaldt planer om varehus i Oslo og på større steder i land et etter krigens slutt. Trøndelag Eggcentral var i likhet med Trønderfrukt sesongvis i penge knipe. En søknad om lån på 30 000 kroner ble innvilget i juli 1944 mot pant i lagerbeholdningen av preserverte egg. Lånet skulle tilbake betales til samvirkelagets konto i Bøndernes Bank, Trondheim, etter hvert som eggene ble solgt. Etter et brev fra avholdsorganisasjonene i bygda, vedtok styret med
---- 120 Vsl ---- 3 mot 2 stemmer å si opp kontrakten med A/S Vinmonopolet om tom flaskesentralen og avvikle denne virksomheten. I styremøte i septem ber 1944 ble det referert brev fra A/S Vinmonopolet med takk for samarbeidet. I januar 1945 ble spørsmålet om pensjonsordning behandlet. (En foreløpig ordning med pensjonstilskudd var vedtatt i august 1943.) Den nye ordningen gikk ut på en kollektiv pensjonsforsikring i Sam virke for damer under 40 år og for herrer under 45 år med et årlig tilskott fra samvirkelaget på vel 17 000 kroner. Det hette videre at kollektiv pensjonsforsikring for de eldre ville bli for kostbar. Dispo nenten og kontorsjefen ble pålagt å utarbeide forslag til privat pensjons ordning. Denne tilleggsordningen ble vedtatt i nytt møte i januar 1945 og gikk ut på at herrer over 45 år og damer over 40 år skulle ha en privat pensjonsordning med aldersgrense henholdsvis 70 år og 65 år. Ordningen skulle godkjennes av representantskapet og Sosialdeparte mentet. Samtidig ble det vedtatt at forretningstida for samvirkelagets avde linger skulle være fra kl. 08.30 til kl. 15.00 på grunn av strømsituasjo nen. Det var lite varer å seige. I mars 1945 drøftet styret driftsproblemer ved bensinstasjonen, som også fungerte som transportsentral. Det ble vedtatt å be Transportsut valget om å overta både bensinstasjonen og avdelingsbestyreren. Dette ble det ikke noe av. Bortleie til avdelingsbestyreren ble også sett på som en utveg, men dette ville ikke bensinselskapet gå med på. Selska pet henviste til gjeldende kontrakt med samvirkelaget. I oktober 1945 vedtok styret at disponenten skulle konferere med transportmyndighet ene om en ordning, slik at samvirkelaget kunne fritas for å styre trans portformidlingssentralen, eller at godtgjøringen for dette kunne bli så høy at den dekte de faktiske utgiftene samvirkelaget hadde med trans portformidlingen. Denne saken var seiglivet og var med i mange år. I løpet av krigsåra var det en rekke dramatiske episoder med både tyskerne og norske nazister rundt i samvirkelagets avdelinger og ved lagets kontor. Det kunne være krangel om passérsedler eller om varer som var vanskelig å -skaffe. Tyskerne hevdet å ha førsterett til varene, og de rekvirerte uten hensyn til det behovet lagets medlemmer og kun der hadde. Det ble stadig vanskeligere å skaffe varer, og dette oppfattet tyskerne som sabotasje eller uvillighet. Avdelingslederne ble ofte truet med arrestasjon.
---- 121 Vsl ---- Verdal fikk oppleve ganske intens kontroll fra tyskernes side. Det var mange tyske soldater forlagt i de forskjellige brakkeleirene i områ det. På grunn av vegforbindelsene i retning grensa mot Sverige var det stadig kontroller. Nasjonal Samling beslagla Bakketun skole i det siste krigsåret og opprettet en slags videregående hirdskole med bl.a. praktiske øvelser i rassiaer og arrestasjoner. Mot våren 1945 arresterte de en av samvirkelagets personale under en nattrassia. En lege fra Ver dal og flere andre ble også arrestert samme natt. De ble sendt til Trond heim og møttes hos Rinnan, og de fikk smake hans form for forhør og tortur. De satt inne til krigen var slutt. Også i Minsaas 1 nærmeste familie ble det foretatt arrestasjoner. Det var Rinnanbanden og Gesta po som hadde tatt for seg Verdalsområdet omkring 1. mai 1945. 19 personer ble arrestert i Verdal. Av disse var 8 fra samvirkelaget. Sam tidig arresterte de 2 fra Levanger. Den ene var overlegen ved sykehus et. Fangene ble ført til Falstadleiren. Under rettsaken mot Rinnan kom det fram at egentlig skulle det arresteres flere i Verdal, men den 8. mai kom, og Rinnan og en del av hans bande valgte Verdal og Helgådalen som fluktrute, før de ble arrestert av hjemmestyrkene og norske polititropper i øvre Verdal. Rinnan ble tatt 14. mai, mens resten av gjengen ble tatt 15. og 16. mai 1945. Krigen varte faktisk lengst i Verdal. De som satt arrestert på Vollan, Misjonshotellet, Falstad og andre steder, slapp ut. Enkelte var arrestert allerede i 1941 og 1942 og var havnet i Tyskland, på Grini eller i Nord-Norge og andre steder på tvangs arbeid. Mange var merket for resten av livet etter behandlingen de hadde vært utsatt for. Ikke alle bevilgninger fra samvirkelaget kunne bli like grundig pro tokollert under krigen. Noe måtte foregå i det stille. Motstandsgrupp er, grenseloser, kurerer, flyktninger i dekning og andre måtte få tilskott av mat enkelte ganger. En real porsjon av f .eks. havregrøt av havregry na fra samvirkelagets mølle kunne være til hjelp mange ganger under f.eks. losing av flykninger. Mange fra Verdal , og også fra samvirkela get, var aktive i den viktige delen av krigsinnsatsen som undergrunns arbeidet var. Flere siet hardt og pådro seg helsemessige problemer som var vanskelige å bli helt kvitt. Dette var en gratisinnsats som var en selvfølge for de som deltok. Fra samvirkelaget deltok det også folk i den hemmelige militære meldingstjenesten, XU—tjenesten, og på dette området ble det gitt svært verdifulle bidrag i form av opplysning
---- 122 Vsl ---- er om tyske forlegninger, militæravdelinger, veg- og jernbanetranspor ter, avdelingsnumre og -merker, flyaktivitet m.v., foruten meldinger om norske nazister og gestapister og deres virke. Særlig den siste krigsvinteren ble de tyske troppetransportene fra Fin land via Nord-Norge best identifisert og rapportert i Innherred og av Verdal/Steinkjer XU. Dette var viktige opplysninger, da det var frykt for at tyskerne ville fortsette kampen med sine 360 000 soldater fra Festung Norwegen, seiv etter en kapitulasjon i resten av Europa. Denne XU-tjenesten skulle det ikke snakkes om. De som deltok har sagt lite, derfor er denne innsatsen lite kjent. Lettelsen var stor da meldingen om kapitulasjonen kom. Flaggene kom fram overalt, så nær som hos enkelte, og f.eks. på Bakketun. Der var plutselig hirduniformene borte, og de som hadde brukt dem, for søkte å komme seg vekk mest mulig usett for å reise til sine heimsteder. Minsaas skriver at på samvirkelagets kontor ble det holdt fest. Kon torsjef Skogstad hadde klart å skaffe fram et radioapparat, som sto på hele dagen, da det fortløpende kom meldinger om begivenhetens gang. «Vi sto som sultne og lyttet til hvert ord. Det var den reneste vellyd å høre gode norske stemmer etter å ha vært avstengt fra alle nyheter i årevis.» — Motstandsgruppen 1940-45 i Verdal er organisert av motstandsfolk fra krigsåra. Denne organisasjonen har gjort en verdifull innsats også når det gjelder å få tatt vare på beretninger fra krigsåra. 8. mai 1984 ble krigsminnesmerket i Moparken avduket. Dette minnesmerket ble reist av Motstandsgruppen 1940-45 i Verdal, og det skal «minne etter slekten om hva som kan skje når ondskapens vanvidd slipper løs.» Minnesmerket har med navna på samtlige krigsofre i Verdal og de fra Verdal som falt under krigsoperasjonene andre steder i landet. Det er i alt 11 navn på minnesmerket, men det er etterpå klarlagt at det skulle vært ett navn til.
---- 123 Vsl ---- ETTERKRIGSTID Det første styremøtet etter kapitulasjonen ble holdt 26. mai 1945. En sak var mindre hyggelig. Styret ble orientert om at en avdeling var uten sjef, da avdelingssjefen var arrestert for sitt forhold under krigen. På grunn av stor varemangel mente styret at det ikke hastet med tilsetting av ny avdelingsleder. Dette styremøtet vedtok også nyvalg i alle kretser av representanter til representantskapet. Dette ble ordnet lettvint med 2 a 3 møter pr. dag, f.eks. en filialkrets kl. 13.00, en kl 15.00 og en kl. 17.00. Møtene ble holdt i butikken ute i filialene. Var det godvær, ble møtet holdt rundt trappa. I styremøte 5. juni 1945 ble spørsmålet om fridag den 7. juni behandlet, og det ble vedtatt at det skulle gis hel fridag med lønn for samtlige som var beskjeftiget i samvirkelaget. Samtidig ble det vedtatt å forsøke å få tak i en habil radioreparatør. En del av de radioapparatene som tyskerne beslagla under krigen, var kommet til rette. Samtidig kom de hemmelige radioene fra krigen fram igjen, og mange trengte overhaling etter oppholdet på de forskjellige skjulesteder i uthus 0.1. Styret behandlet også et skriv om utrensking av tilsatte og tillitsvalg te som ikke hadde holdt mål under krigen. Den avdelingssjefen som allerede var arrestert, ble betraktet som avskjediget fra stillingen. Blant de tillitsvalgte var det en som ikke burde fungere før hans sak var retts lig avgjort og klarert. I et styremøte 14. juni 1945 sammen med avdelingslederne ved hovedavdelingene og arkitekt Tagseth ble framtidige byggeplaner draf tet. Det ble vedtatt å søke departementet om tillatelse til å bruke se ment til å gjøre i stand kjelleren. Videre vedtok styret at samvirkelaget skulle be kommunen om å inn løse Julie Olsens eiendom ved Nordgata mot at samvirkelaget finan sierte dette inntil kommunen kunne få beløpet med på ordinært budsjett. Styret fortsatte så med bare styrets medlemmer, og styret behandlet bl.a. bevilgningen til NS og til NSH under krigen (se Krigstid), og styret fattet vedtak om å innrapportere til politimesteren at fylkesfører Eggen og den lokale ordfører hadde truet til seg bevilgningene på henholds vis 1000 kroner til Stiklestadanlegget og 1000 til NHS. Videre skulle det settes fram krav om å få bidragene tilbakebetalt. Det var nok ikke så enkelt.
---- 124 Vsl ---- I juli 1945 behandlet styret et brev fra NKL som ba alle samvirkelag være med på å opprette et fond til gjenreising av krigsskadde samvir kelag ved å betale inn 3 promille av omsetningen året før. For Verdal Samvirkelag utgjorde dette kr. 1.262,-, og dette beløpet ble bevilget. Samme møte behandlet innbydelse til nytegning av andelskapital i andelslaget Inntrøndelag Frukt- og Bærsalgslag S/L (Trønderfrukt), Røra. Styret hadde tidligere vedtatt å stramme tøylene noe overfor denne noe brysomme «slektningen», men det ble fattet vedtak om å tegne andeler for ytterligere kr. 2.000,—. Det var en uttrykkelig forutsetning at inn betaling skulle skje ved overføring fra samvirkelagets tilgodehavende for bær m.v., som var levert andelslaget, ca. kr. 10.000,—. Som ordfører i representantskapet ble Einar M. Musum valgt. I august 1945 vedtok styret å søke om å få avmontert gassgenerato ren på Forden, og å søke om tildeling av nødvendig bensin til driften av denne bilen. I september 1945 behandlet styret et brev fra NKL med anmodning om å støtte innsamlingen til hjelp for krigens ofre, Nasjonalhjelpen. Det ble vedtatt å bevilge 2.000 kroner. I oktober 1945 kom det muntlig forespørsel om filial på Stiklestad. Styret vedtok å utsette saken da forholdene ennå ikke gjorde det mulig å opprette nye filialer. Samme styremøte behandlet en annen uvanlig sak. Det ble vedtatt å kjøpe en rottehund til kr. 250,— for å bekjempe rotteplagen. Det var trolig slakteavfallet og stallen som trakk rottene til området og inn på gardsplassen. Studiearbeidet begynte så smått å komme i gang igjen. I desember behandlet styret brev fra NKL om oppretting av studieringer i en del fag, og det ble vedtatt å få i gang en ring på Øra med kontorsjef Kåre Skogstad som leder, og en ring i Vuku med M. Stubskin som leder. Det ble også vedtatt å få i gang fiskmatkjøkken igjen, foreløpig plas sert i Dahlgården på Fridlund. I mars 1946 bevilget styret 3000 kroner til Nasjonalhjelpens lands innsamling, Frihetsgaven. På samme styremøte ble det også behandlet «en henvendelse om at samvirkelaget måtte anlegge steinhuggeri». Forslagsstilleren hadde allerede utpekt sjef for anlegget. Vedtaket gikk ut på at disponenten og M. Stubskin skulle undersøke prosjektet nærmere, og det ble ikke mer å høre om denne saken.
---- 125 Vsl ---- Enda en «nestenulykke» ble unngått i 1946, og den gjaldt hotelldrift. Samvirkelaget fikk tilbud fra Karen Lundschien om å leie Grennes Gjest giveri. Eventuelt var hun villig til å være med i et aksjeselskap. Spørsmålet om et hotellsamarbeid med Verdal Meieri ble også reist, og det ble forhandlet med formannen i meieristyret, T. Forberg, og meieribestyrer Granhus. Meieristyret ga melding om at de ikke ønsket å gå inn i aksjeselskap for hotelldrifta. I tilfelle hotellet ble til salgs, ville meieristyret foreslå for sitt medlemsmøte å kjøpe hotellet og re staurere bygningen, slik at den foreløpig kunne brukes som gjestgive ri. Seinere på året tok turistforeningen opp tanken om et aksjeselskap med 200.000 kroner i aksjekapital med sikte på hotelldrift. Samvirke laget vedtok å være med på 2000 kroner som foreløpig del av aksjeka pitalen, i tilfelle det skulle bli noe av planen. I juni 1946 ble Verdal Samvirkelag innmeldt i den nye arbeidsgiver organisasjonen for samvirkelag og NKL, Den Kooperative Tarifforening, DKT. Denne organisasjonen kom til å bety mye i arbeidet for bedre avtaleverk med egen hovedavtale med LO og bedre forståelse for at over enskomstene skulle gjøres kjent og følges. En del av beboerne på Ørmelen klaget i september 1946 over tøm mingen av slakteavfall og søppel på Ørin. Klagen var sendt til herred styret og behandlet av formannskapet, som ba samvirkelaget sørge for at avfallet måtte bli gravd ned forsvarlig etter hvert og med klorkalk. Styret vedtok å inngå avtale med en person som skulle besørge nedgrav ingen og føre tilsyn med tømmingen. Styret hadde en tid drøftet bygging av et bolighus, og i oktober 1946 ble byggeplanene for et boligbygg på Rinde (den gamle garveritomta) ved Sørgata vedtatt. Det var et 2-etasjes hus med en leilighet i hver etasje og med ekstra rom i 3. etasje. Mange av samvirkelagets medar beidere har bodd der kortere eller lengre tid, og huset er fremdeles i bruk for samme formål. I 1947 kom Samvirkeskolen i drift, og første kursdeltaker fra Verdal Samvirkelag var ikke butikk- eller kontorfunksjonær, men bakermes teren. Det ble arrangert et kurs for bakere fra kooperative bakerier i april 1947, og bakermester Dahl «gis fri med full lønn» for å delta. Ennå på denne tida var det lite samordning av markedsføring og «an siktet utad» innen norsk kooperasjon. I 1947 ble det gjort et første for søk på å bli enige om en felles farge på bilparken. NKL sendte ut
---- 126 Vsl ---- fargeforslag som det skulle stemmes over, og styret i Verdal Samvirke lag stemte på den fargen som flertallet valgte da, nemlig grønt. En gruppe håndverkere la i februar 1947 fram forslag om at samvir kelaget, kommunen og håndverkerne skulle gå sammen om anlegg og drift av en sementvarefabrikk. Det ble vedtatt at disponenten skulle undersøke saken nærmere, men noe mer er ikke å finne om denne saken. MINSAAS OVERLATER RORET Allerede i 1930 antydet Johan nes Minsaas at han ønsket å frå tre (se Mølle). Han var da 58 år. Helsemessig virket han alltid sterk, men han hadde i enkelte år fått fri periodevis for opphold på kurhjem (ryggen). Han fylte 70 år samme år som Verdal Sam virkelag hadde 50-årsjubileum. Dette var i 1942, og det ble enig het om at det passet dårlig med noe skifte av leder nettopp da på grunn av krigsforholdene. Mins aas skriver at han i representant skapets møte i mai 1946 spurte representantene om de mente det var riktig av ham å fortsette som disponent, eller om han skulle trekke seg til fordel for yngre krefter. Han gjorde da oppmerk- Disponent Johannes Minsaas. som på at han var 74 år. Spørsmålsstillingen var kanskje noe kinkig for representantskapet, men de som hadde ordet mente at Minsaas var ved god helse og skjøttet stillingen, og da var det liten grunn til å bry seg om alder.
---- 127 Vsl ---- Året etter, i 1947, var Verdal Samvirkelag 55 år, og Minsaas hadde ledet laget i 50 år. På representantskapets møte i 1947 sa Minsaas: «For et år siden gjorde jeg oppmerksom på at jeg var 74 år. Nå er jeg 75, og det må vel kanskje være passende for meg å slutte som leder. Jeg liker ikke å holde på så lenge at jeg blir nødt til å slutte fordi jeg er utsikt, slik at folk kommer til å minnes meg som en udugelig krok, som gikk her til ingen nytte. Det må være riktigere å få en yngre mann som kan sette seg inn i sakene nå.» Styret og representantskapet vedtok å holde en festlig tilstelning på Minsaas' 75-årsdag, 1. mai 1947. Han hadde samtidig, som nevnt, 50-årsjubileum som leder av samvirkelaget, og samvirkelaget var 55 år. Tilstelningen skulle holdes på Bakketun, og Arne Holan, Hildur Minsaas Iversen og Georg Tromsdal ble valgt som festkomite. Det skulle serveres middag med sodd, en fiskerett og dessert. Følgende skulle innbys: Familie og slektninger til disponent Minsaas, samvirkelagets betjening, tillitsvalgte, gjenlevende stiftere av laget, eldre tillitsvalgte, represen tanter for NKL og distriktsforeningen, formannskapet i Verdal og en del forretningsforbindelser. Betjeningen og tillitsvalgte skulle innbys med ektefeller hvis plassen tillot det, og festkomiteen klarte å få plass til alle. Enkelte hadde klaget over at festen på Bakketun kolliderte med 1.- maiarrangementene, og fagforeningenes fellesstyre sendte brev til sty ret om dette. Det var umulig å velge en annen dag, for samvirkelaget hadde allerede sendt ut innbydelsene, men det ble vedtatt at middagen på Bakketun skulle utsettes til kl. 16.30. Samtidig ba styret om at ho vedprogrammet for 1. maifeiringen startet så tidlig på dagen, f.eks. kl. 14.00, at de som ønsket det kunne delta på begge steder. Det ble en storstilt fest. Styret hadde fått preget en erkjentlighetsme dalje i gull fra Verdal Samvirkelag til disponent Minsaas for de 50 åra som leder. Samtidig var det preget tilsvarende medalje i sølv til alle med minst 25 års tjenestetid. Formannen i styret, Gunnar Kvaal, fore tok utdeling av medaljene, og det var mange taler på festen. Det var litt bittert for Minsaas å få høre at det ikke ble noe av den planlagte tildelingen av Kongens Fortjenestmedalje til ham (se Brenselproblemer - Ved og Generatorknott), men den uretten ble rettet opp seinere. Minsaas var med og stiftet NKL i 1906, Nordenfjeldske Koopera sjonslag i 1909, og han hadde deltatt i NKLs styre 1913-14, og i NKLs representantskap sammenhengende fra 1915, og dessuten deltatt aktivt
---- 128 Vsl ---- i distriktsforeningens virke, periodevis som formann. Han var tildelt NKLs høyeste hederstegn. Dessuten hadde han tidligere fått Norsk Fjør feavlslags fortjenestmedalje i gull for sin innsats for samvirkeorgani sert eggomsetning. Han hadde medvirket aktivt ved stiftelsen av Bøndernes Salgslag og på andre områder innen produsentsamvirket. Alle hadde bruk for hans klarsyn når det gjaldt å forstå og tolke sam virkeprinsippene, og ikke minst å leve etter dem og omsette dem i skap ende og gagnlig virksomhet, Storparten av denne beretningen så langt dreier seg om Johannes Minsaas og hans virke sammen med dyktige medarbeide re og medlemmenes tillitsvalgte. Den 30. september 1947 overlot Minsaas roret, men han hadde lyst til å følge med i det som skjedde. Etter anmodning fortsatte han en kort tid som konsulent og deltok i styremøtene. Denne ordningen var nok ikke helt enkel for noen part, og etter tre kvart år trådte Minsaas helt tilbake og flyttet fra Øra til sin bolig i åsen ved Lein/Forbregd. Kontakt med samvirkelaget ville han fortsatt ha, og han fulgte godt med. Etter at undertegnede kom til bygda fikk vi flere pratestunder, som var meget interessante. Minsaas fikk heldigvis oppleve at sin landsgagnlige innsats ble aner kjent fullt ut. Styret sendte i 1962 inn ny forespørsel om mulighetene for tildeling av Kongens Fortjenstmedalje i gull. Alle instanser anbe falte dette, og medaljen ble tildelt Minsaas ved en tilstelning på sam virkelagets kafeteria 1. mai 1962 på hans 90-årsdag. Johs. Minsaas var også musikalsk. Vel 20 år gammel, i 1894, søkte han om å bli opptatt på Musikkonservatoriet i Oslo, og bestyrer Linde man tok vel imot den nye eleven. Minsaas ble der ett semester, og han la an på å få med seg mest mulig av kunnskaper og trening. Han deltok også i konservatoriets sangkor. Etter at Minsaas var heime igjen, ble det i 1895 bruk for ny organist ved Stiklestad kirke. Minsaas ble spurt om å overta, og dette svarte han ja til. Han har skrevet om dette at det kunne være bitende kaldt i kirken, og han frøs mer enn han hadde godt av. Det var ingen oppvarming i kirken de første åra. Etter hvert ble det vanskeligere å ta seg fri fra arbeidet i samvirkelaget for spilling på hverdager. I 1923 fikk Minsaas en del plager med rygg smerter og måtte si fra seg organiststillingen etter 28 år. Det bør også nevnes at Minsaas var aktivt med i styre og stell innen kommunen.
---- 129 Vsl ---- Allerede i 1899 ble han valgt inn som medlem av herredstyret, ikke som politiker, sa han, men som alminnelig tenkende menneske. Med unntak av 2 perioder ble han med i herredstyret i 30 år. I 2 perioder var han medlem av formannskapet, men han ba om å få slippe dette. Minsaas var partiløs og holdt seg gjerne til upolitisk liste når det ble stilt slik liste, sikkert av fornuftige hensyn til samvirkelaget og nøytra litetsprinsippet. Han var mot målfanatisme og målstrid. Det går fram at han var for navnet Nidaros som et lett og vakkert navn på landets tidligere hovedstad. Minsaas var en av initiativtakerne for en bestyrerorganisasjon, først i Trøndelag i 1909 og seinere på landsbasis. Det var enkelte ganger tvister og strid på grunn av saker som var oppe til behandling, og på grunn av verv som Minsaas var pålagt. Mins aas fortalte at dette ofte føltes bittert, særlig når det hele skyldtes mis forståelser eller uriktige grunnlag for standpunktene. Han nevnte at det særlig var vondt for fru Minsaas, som kunne ta seg så nær av det at hun ikke fikk sove om nettene. Johs. Minsaas døde 16. februar 1966 i sitt 94. år. Lars Hoøen — ny disponent Våren 1947 ble disponentstillingen avertert ledig, og i mai holdt styret og representantskapets utvalg møte om saken. Det var 30 søkere på stillingen. Innstillingen til representantskapet gikk ut på Lars Hoøen som nr. 1, og han ble tilsatt. Hoøen møtte i et styremøte sist i mai, og han bekreftet da at han ville overta stillingen etter at hans oppsiingstid var utløpet ved Lev anger Samvirkelag, der han hadde vært bestyrer i 15 år. Før han over tok som bestyrer ved Levanger Samvirkelag i 1932 var han bestyrer av Follafoss Samvirkelag, og før dette hadde han praksisplasser andre steder. Hoøen var opprinnelig fra Ørlandet. I juni 1947 vedtok styret at disponent Minsaas inntil videre skulle få overta en av de nye leilighetene i Rinde, slik at leiligheten i 2. etasje i Aasgaard, kontorbygningen, ble frigjort til den nye disponenten. Dis ponent Hoøen sendte enkelte forslag til et styremøte i august 1947. Han var personlig sterkt interessert i frukt og fruktdyrking, og hans første forslag gikk ut på at samvirkelaget måtte sende en representant til Sogn for å kjøpe inn frukt. Styret vedtok å anmode Hoøen om å fa en pålite lig mann til å kjøpe inn for samvirkelaget.
---- 130 Vsl ---- Hoøen hadde lagt fram 2 forslag til. Det ene gikk ut på å få forret ningsforbindelse med Alta med sikte på omsetning av skiferstein, og det andre gjaldt tilsetting av en person til å ta seg av omsetningen av landmannsprodukter. Styret var positivt innstilt til disse forslagene og så. Til det siste forslaget ble det vedtatt at disponenten og formannen skulle reise til Trondheim for å forhandle med Bøndernes Salgslag og NKL om omsetningen av landmannsprodukter. Disponent Hoøen tiltrådte 1. okt. 1947. Han var sikkert klar over at han kom til å få nok å gjøre framover. Flere av samvirkelagets eien dommer var i dårlig forfatning. Filialbygningene hadde stort sett vært i bra stand ved krigsutbruddet i 1940, men enkelte trengte ominnred ning og vedlikehold. Verre var det med hovedforretningene på Øra, som stort sett var eldre og lite hensiktsmessige bygninger. Styret og dispo nent Minsaas hadde nok vært klar over forholdet, men krigstid, rasjo nering og byggeforbud hadde gjort det vanskelig å foreta seg særlig mye på dette området. Åpningstida i butikkene ble fra 1. okt. 1947 bestemt til kl. 17.00, unntatt fredager til kl. 18.00 og lørdag til kl. 16.00. Tomter Noe av det første disponent Hoøen fant nødvendig å få vedtatt, var få sikret nødvendige tomtearealer for framtidig behov. Styret var enig i dette, og i møte i november 1947 fikk formann og disponent fullmakt til å inngå avtale om kjøp av et areal. Representantskapet var også enig i å erverve nødvendige tomter, «som det for tiden nu og framover kan bli bruk for». Kai og lager, Skånes Hoøen så også problemene med at Verdal manglet brukbar hamn med kai og hamnelager for de tungvarene som av fraktmessige grunner måtte komme med båt. Det ble derfor inngått avtale med Åsmund Røstad om leie av kai med lagerbygg på Skånes. Avtalen ble fornyet flere ganger og varte fram til 1976. Flere filial er? — Sjøbygda, Skjækerfossen og Ørmelen Både i styret og i representantskapet ble det nå og da spurt om mu ligheten for å få opprettet flere filialer. Områder som ofte gikk i&jen var Sjøbygda, Ørmelen, Vinne, Skjækerfossen, Stiklestad, Sul og Vera.
---- 131 Vsl ---- Sjøbygda filial. For Stiklestads vedkommende var det ført forhandlinger allerede i 1939, men saken ble utsatt da. I 1947-49 ble det igjen ført forhand linger med lokal kjøpmann om en ordning. Partene synes å ha vært enige flere ganger, og styret fikk fullmakt til å skrive under avtalen uten at noe skjedde. Hele saken forsvant fra saklista. I oktober 1949 behandlet styret et tilbud om kjøp av en privat forret ning ved Fleskhus, men dette ble avslått. Spørsmålet om filial for Sjø bygda ble tatt opp igjen våren 1951 ved at styret fikk forespørsel med 102 underskrifter fra medlemmer i grenda. Styret vedtok å arbeide vi dere med saken, og i mai 1951 vedtok representantskapet å gi styret fullmakt til å kjøpe den andre forretningseiendommen ved Fleskhus, da denne forretningen også var til salgs da. I august 1951 ble Erik Thing stad tilsatt som filialbestyrer ved avdeling Sjøbygda. Det måtte kostes på mye, blant annet kjøleanlegg og kloakkanlegg, som forøvrig ble mer omfattende enn opprinnelig tenkt ved at det ble et grendeanlegg. Bu tikklokalet ble pusset opp, og det ble bygd nytt lagerbygg. I 1959 ble det inngått avtale med eieren av forretningen ved siden av Sjøbygda filialen om kjøp av hans eiendom Veie og overta varebeholdningen og skaffe kjøpmannen arbeid ved samvirkelaget. Denne bygningen lå nær vegkrysset, og vegvesenet var interessert i å fa huset fjernet av hensyn til oversikten i krysset. Vegvesenet betalte derfor et tilskott for å få ordnet dette. Bygningen ble avertert til riving, og den ble fjernet. Det ble nød vendig å utvide butikklokalet. Høsten 1960 vedtok styret forslag fra Verdal Samvirkelag — 9
---- 132 Vsl ---- arkitektkontoret om tilbygg til forretningen, og om flytting av fryseri og garasje. Byggearbeidet ble utført i 1961. I 1964 ble butikklokalet utvidet og vareopplegget lagt om til sjølbetjening. Skjækerfossen-spørsmålet ble aktuelt i mai 1950 da styret behandlet et tilbud fra Kristian Holmen på hans forretning og varebeholdning for takstpris. Holmen skulle da fortsette som bestyrer ved avdelingen. Styret innstilte på å vedta avtalen, og representantskapet sa seg enig. Også her måtte det kostes på en del for å få butikk, kjeller og lager i brukbar stand med kjølerom 0.1. Seinere ble det bygd til nytt lager for tyngre varer, delvis etter påtrykk fra Vera. Samtidig med starten i Skjækerfossen forelå det tilbud om kjøp av Raststua i Sul til filiallokale. Styret gikk imot dette da det ikke ville være grunnlag for levedyktig avdeling der. Representantskapet sa seg enig i dette synet i møte i juni 1950. Skjækerfossen filial før ombyggingen. Filial på Ørmelen ble etterlyst flere ganger. Også der forelå det til bud om å overta en privat forretning, men styret avslo. Representant skapet ba i februar 1954 styret om å arbeide videre med saken. NKLs arkitektkontor ble bedt om å lage utkast og tegninger, og etter en del endringer og diskusjoner forelå det vinteren 1956/57 ferdige planer for et forretningsbygg i mur og i en etasje for filial på Ørmelen. Verdal Samvirkelag var da sterkt engasjert i andre og større byggeprosjekter (Lagret og Magasinet), og det var derfor naturlig at styret ikke presset på for å komme i gang med bygging på Ørmelen. I februar 1957 dukket det opp en ny mulighet. Kjøpmann Ingv. Kalseth tilbød forret
---- 133 Vsl ---- Ørmelen filial. ningsgården sin på Ørmelen til samvirkelaget for takstpris og varebe holdningen til vanlig innkjøpspris. Kalseth fikk avtale om en stilling ved samvirkelaget. Eiendommen Nordlund med innredning ble kjøpt for 90.000 kroner etter at representantskapet hadde behandlet saken. Det var også her behov for en del ombygging og tilbygg for varemottak og lager, foruten ny innredning for selvbetjeningsopplegg, kjøleutstyr m.v. Overslaget for dette lød på 70.000 kroner, og representantskapet godkjente planene i juni 1957. Filial i Vinne var nevnt flere ganger uten at det kom til noe resultat før mange år seinere. Fra Vera ble det også snakket frampå flere ganger om filial, men styret skjønte nok at driftsgrunnlaget var for tynt. Et par ganger ble det nevnt at styret «skulle ta seg en tur». I 1957 hadde styret en kon feranse med representanter for medlemmene i Vera, som ønsket et varelager i Vera for de fleste vanlige behovsvarer. Ut fra kostnadshen syn skulle depotlagret være åpent en dag pr. uke. Det ble naturlig nok ikke noe av dette. Enkelte av filialene har kanskje ikke alltid gitt noe dekningsbidrag for felles kostnader og overskudd. Likevel har filialene fungert bra som nærbutikker, og kundene/medlemmene har lettere følt samhørighet med øvrige samvirkeavdelinger i sentrum. Enkelte filialer var nok fra star ten av lagt opp noe for ambisiøst, og med et altfor bredt spesial vareut valg, som bare ble liggende i skuffer og lagerhyller og påførte laget tap.
---- 134 Vsl ---- Bolighus blir flyttet Reguleringsplanen for Øra sentrum begynte å ta form, og for å få gjennomført utbyggingsplanene var det nødvendig å fjerne/flytte en kelte bygninger. Dahlgården var innkjøpt i 1936 (Fridlund). I 1951 vedtok represen tantskapet styrets forslag om å flytte denne gården til tomt på Nord åkeren og bygge den opp igjen til disponentbolig. Eiendommen Johnsrud (Kilstua) hadde kommunen innløst for å få gjennomført reguleringen. I juni 1948 kjøpte samvirkelaget Kilstua. Huset ble seinere flyttet til tomt på Nordåkeren og bygd opp igjen i adskillig forbedret utgave som funksjonærbolig i 2 etasjer og med 1 leilighet i hver etasje. Disse flytt ingene og forbedringene av eldre hus ble temmelig sikkert dyrere enn nybygg. Til nybygg måtte det imidlertid skaffes byggeløyve, og det var ikke så enkelt å oppnå for slike bygg. Fiskmatkjøkken Høsten 1945 ble det satt i drift et fiskmatkjøkken, foreløpig plassert i Dahlgården (se Etterkrigstid). I oktober 1948 vedtok styret å innhen te anbud på utgraving av kjeller under fiskavdelingen ved Nordgata med sikte på fiskmatkjøkken der. Moderne maskiner og utstyr ble kjøpt til anlegget, som fungerte bra i ca. 15 år, seiv om lokalene var lite hen siktsmessige. Fiskmatkjøkken. Fra v.: Olaug Sende, Olaug Heggdal, Magnhild Bakkmyr Otelie Berg.
---- 135 Vsl ---- Magasinet. Fridlund med Aasgaard i bakgrunnen. Magasinet. Jernvarer m.v. Varegruppene verktøy, beslag, skruer og annet utstyr for hus og heim, malervarer, glass og steintøy, kjøkkenutstyr, papirvarer, sport, reiseeffekter, leker, kosmetikk 0.1. er ofte blitt omtalt som gruppen jern varer. En ser da bort fra de tyngre jern- og byggevarene. I Verdal Samvirkelag var det også snakk om behovet for ny «Jern vareavdeling» i 1947 og -48. De gamle lokalene i Vennes ved jernba nen var altfor trange. I november 1948 vedtok derfor styret å få utarbeidet planer for ny forretningsgård ved Nordgata, vest for kjøttavdelingen og sørover langs den nye sidegata, Johs. Bruns gate, gjennom tomta der Kilstua sto før flyttingen. I desember 1953 behandlet styret planene som NKLs arkitektkontor hadde utarbeidet for det nye forretningsbygget. Grunnflata var på 575 m 2, og prisoverslaget lød på 1,5 mill. kroner. Representantskapet ga styret fullmakt til å ta opp nødvendige lån og sette i gang byggearbei det. Nybygget ble ferdig hosten 1956. I desember 1956 tilsatte styret leder for en ny avdeling, Tobakk- og fruktavdelingen, som ble lagt til et lokale i nybygget, ved hjørnet av Nordgata/Johs. Bruns gate, der hvor inngangspartiet til DOMUS og kafeteriaen er i dag. De øvrige avdel ingene flyttet over til nybygget fra det gamle og trange Vennes ved jern banen, og avdelingene ble betydelig utvidet når det gjaldt vareutvalg og plass, seiv om det også der var trangt. Det ble en stor forandring
---- 136 Vsl ---- både for forbrukerne og betjeningen. Hele opplegget var varehusmes sig og moderne, og avdelingene fikk som felles navn Magasinet. Dette navnet hadde noe storbypreg over seg og ble ofte brukt da. (Samvirke laget i Stavanger hadde et varehus, og der brukte de også ordet Maga sin i navnet). Navnet Magasinet kom først i bruk da åpningen nærmet seg. I protokollene hette prosjektet Hjørnet, eller hjørnebygget, og ny norsksekretærene skrev Hyrna eller Hyrnebygget. Det var kjeller under bygget, og der var det lagerrom, garderober, fyr-rom m.v. Kafeteria I 2. etasje av nybygget ble det tidsmessige lokaler for samvirkelag ets kontorer foruten moderne kafeterialokaler med kjøkken, kjølerom m.v. Representantskapet hadde i februar 1956 vedtatt å gå i gang med kafeteriadrift. Kafeteriaen fikk navnet Gullkronen. Da det ble avertert etter «serveringsjenter», meldte det seg 35 søk ere. Gullkronen kafeteria hadde hatt sterk auke i omsetning, og ikke minst i bemanning fra starten. Kostnadene ble store, og det var proble mer med å få habil ledelse og brukbart driftsresultat. I juni 1959 ved tok derfor styret å leie bort driften av kafeteriaen til baker AlfDahling ved samvirkelagets bakeri. Det ble satt opp avtale om leie, vedlikehold, avskrivinger, regnskapsførsel, garantert minstelønn m.v, og garanti om å få gå tilbake til bakeriet for leieren, hvis han ikke fant seg til rette i leieforholdet. Dahling drev kafeteriaen på leiebasis til ut september 1961, da han ønsket å slutte. Det ble da tilsatt ny bestyrer ved kafeteriaen. Det var enda en bestyrer før mars 1963 da Ivar Aunøien ble tilsatt som ny le der av kafeteriaen. Etter at lagets hovedkontor ble flyttet i 1963 (se Matsentret) ved tok styret å bruke de tidligere kon torlokalene til ungdomssenter. Tanken var god, og det gikk da ganske bra til å begynne med. Et ter hvert ble det så store problemer med uorden og ødeleggelser at denne virksomheten måtte legges Bestyrer Ivar Aunøien.
---- 137 Vsl ---- ned i 1968. Lokalene er seinere brukt som kurs- og møterom. Kafete rialokalene ble utvidet ved varehusutvidelsen, som kom seinere, og innredning m.v. er fornyet flere ganger. Dette nybygget for Magasinet m.v. ble første trinn i utbyggingen av det kvartalet som seinere ble DOMUS-kvartalet. Fram. Lagerbygget sett fra aust. Lagerbygg Samtidig med vedtaket om det nye forretningsbygget ved Nordgata/ Johs. Bruns gate, - Magasinet -, ble det også vedtatt å søke om bygge løyve for det planlagte lagerbygget ved jernbanen, nord for mølla. Dette byggeprosjektet var hindret 2 ganger tidligere (se Behov for mer la gerplass). I 1934 ble forslaget om bygging nedstemt «av finansielle grunner». Prisoverslag da: 76.000 kroner. Vedtak om bygging av halve bygget ble rattet kort før krigsutbruddet i 1940, men bygging kunne ikke gjennomføres på grunn av krigen. Prisoverslag da: knapt 200.000 kroner for halve bygget. I mai 1954 vedtok representantskapet styrets for slag om bygging av lagerbygget. Grunnflata var ca. 1300 m 2, og bygget skulle oppføres i 3 etasjer + kjeller, med armert betong i søyler,- dekker og tak, og med teglstein i veggene, stort sett etter de tidligere
---- 138 Vsl ---- planene. Men nå kostet bygget 1,3 mill. kroner. Bygget ville gi bedre plass til «tungvarene», f.eks. sement og andre byggevarer, handelsgjødsel, redskap, jern og stål, ovner, gjerdemateriell, såvarer, kraftfor m.v. Mølla fikk en del silo- og lagerplass i bygget. Byggearbeidet startet vinteren 1954/55. Lagret fikk lasteramper både mot gata og mot side sporet fra jernbanen. Forbindelsen mellom etasjene ble ordnet med elektrisk drevne transportører som kunne gå begge veger, og dessuten med sekkerutsjebaner og planrutsj for kartonger 0.1. Gaffeltrucken var dessverre ikke alminnelig kjent ennå. Dette er forhold en alltid må regne med ved utbygging. Utviklingen går fort, og etter noen år viser det seg nye og bedre løsninger. Bygging av lagret noen år seinere ville ha ført til andre løsninger, bl.a. mye større etasjehøyde med plass for pallestabling med truck. Likevel har lagerbygget fungert godt, særlig etter at det ble tatt ut åpning i dekket for truckløfting av paller mellom 1. og 2 etasje. I september 1955 behandlet styret en forespørsel om å få holde fest i det nye lagerbygget før det skulle tas i bruk, og fest ble det - for alle til såtte med partnere. SLAKTERISAKEN Denne bedrøvelige saken opptok mange sider i møteprotokollene fra 1948 til 1960. De første planene for nytt slakteri ble utarbeidet i 1948, men det var mye fram og tilbake med godkjenninger og tomtevalg. Pla nen var å bygge et anlegg på handgitt tomt nede ved elva. Søknaden om byggeløyve ble avslått, og det gamle slakteriet inne på gardsplassen ble planlagt forbedret i den utstrekning det var mulig. Disse planene ble ikke godkjent av bygningsrådet. Et slakteri midt inne i et sentrums kvartal hørte egentlig fortida til. I 1949 vedtok styret å få utarbeidet planer for slakteri med produksjonsverksted ved Bruns gate på tomta bak Aasgaard og nordover mot vedskuret som var der da (omtrent midt inne i dagens Domus Mat). Bygningsråd og helseråd ble rådspurt, og de hadde sikkert sterke motforestillinger, for i november 1949 forelå det nye planer om bygging, og denne gangen nede ved elva igjen.
---- 139 Vsl ---- Denne tomta, - Sagøra på 3 dekar - ble kjøpt i 1951, og i november 1951 var byggeløyve innvilget. Avtale om byggelån ble inngått. Repre sentantskapet hadde godkjent planene i mai 1951. — Så begynte det å skje saker. Nord-Trøndelag Fjørfelag sendte en forespørsel om samvirkelaget var villig til å ta med plass for et fjørfe slakteri for fylket. Arealbehov og utstyr var spesifisert. Styret behand let denne saken i februar 1952 uten noe endelig vedtak. Men det ble fattet et annet vedtak. Det gjaldt forhandlinger om kjøp av et 4-5 dekar tomteområde som NKL (Ullvarefabrikken) eide på Tinden. Dette kjøpet var godkjent av representantskapet noen dager tidligere og ført inn i protokollen etter at det ordinære møtet var slutt og middagen var over. Et vilkår for kjøpet var at tomta «egner seg til å bygge slaktehus på». Foreløpige planer for slakteri på Tinden ble behandlet av styret i mai 1952, og NKLs arkitektkontor fikk i oppdrag å ferdigbehandle planene for alternativt bare slakteri, eller slakteri også med produk sjonsanlegg. Sidespor til jernbanen ble også planlagt. Verdal Landbruks lag og Samstyret for småbrukerlaga ble bedt om å velge hver sin tilsynsrepresentant for slakteriet, og de valgte henholdsvis Harald Kvalen og Arne J. Vatterholm. I august 1952 ble byggeplanene behandlet av styret og representant skapet, og det ble vedtatt å sette i gang bygging av 1. byggetrinn, slakt eri med nødvendige kjølerom og med fjøs. Byggesum ca. kr. 640.000 + kr. 50.000 for sidesporet, -r- kr. 50.000 som var tilskott f ra Nord- Trøndelag Fjørfelag for fjørfeslakteri. Anbud ble antatt, og kontrakt med hovedentreprenør ble opprettet. Bøndernes Salgslag, Innherred, arbeidet samtidig med planer for nytt sentralslakteri for Innherred, og ei lokal nemnd arbeidet for å få dette slakteriet lagt til Verdal hvis sam virkelaget ville gi opp planene om bygging. Denne nemnda besto av Anton Myhr, Odd Ravlo, Harald Kvalen og Reidar Prestmo. Det var forståelse for nemndas tanke. Styret sammen med representantskapets utvalg vedtok i august 1952 å foreslå for representantskapet at samvir kelaget skulle gi opp slakteriplanene på vilkår av at BS skulle bygge sentralslakteriet for Innherred i Verdal. Representantskapet godkjente avtalen i januar 1953. Etter en måneds tid kom det melding fra BS om at det nye sentral slakteriet skulle legges til Levanger. Samvirkelagets entreprenør fikk da klarsignal om å sette i gang arbeidet med slakteriet, men mot 1 stem me i styret. Finansieringen ble ordnet. Det ble lagt kloakkledning fra
---- 140 Vsl ---- tomta. Videre ble inngått avtaler om levering av hengebaner for slakt, for kjøle- og fryseutstyr og for en mengde annet utstyr. I januar 1953 kom det melding om at stedsvalget for sentralslakteriet for Innherred fremdeles ikke var fastsatt, og saken var nå overlatt til Norges Kjøtt- og Fleskesentral, som skulle sende representanter til di striktet. Styret vedtok å stå ved sitt vedtak fra august om avtale med BS, men mente at samvirkelaget måtte få dekket sine utlegg så langt. Dagen etter var det nytt styremøte sammen med representantskapets utvalg og lokale representanter som arbeidet for å få sentralslakteriet til Verdal. Dette utvalget hadde deltatt i møte med NKF og med BS samme dag, og kunne fortelle at sentralslakteriet ville bli lagt til Ver dal på visse vilkår. Samvirkelaget måtte slutte med egenproduksjon av kjøttvarer og dessuten bære kostnadene med de deler av slakteriet som var under bygging, og som ikke kunne innpasses i det nye. Videre var det visse vilkår overfor Verdal kommune. Styret vedtok å gå inn for forhandlinger på dette grunnlaget og valgte et forhandlingsutvalg. Ut valget kom i et forhandlingsmøte i Trondheim fram til avtale om alle forhold vedrørende avbryting av byggearbeidet og overføring av anlegget til BS for selvkostende, om entreprenøren, om arbeidsstokken, maski ner, inngåtte kontrakter m.v. Verdal Samvirkelag skulle ha detaljsalg og BS all produksjon. Representantskapet godkjente avtalen. I november 1953 ga styret sin tilslutning til at BS fikk auke tomte arealet på Tinden fra 4 til ca. 7 dekar, ved å kjøpe et tilleggsareal fra NKL. Nord-Trøndelag Fjørfelag syntes nå - i et brev til samvirkelaget - at det gikk seint med å komme i gang med slakteriet. I svaret ble det referert fra en konferanse nylig med representanter for kommunen og samvirkelaget, der direktør Eriksmoen i BS hadde opplyst at bygg ing av slakterianlegg i Verdal skulle bli igangsatt våren 1954. I mai 1954 hadde samvirkelagets styreformann og disponent en kon feranse med jurist om slakterisaken. Trønder-Avisa hadde 12. mai re ferat fra møtet mellom direktør Eriksmoen og en aksjonsgruppe blant produsentene rundt Steinkjer. Av referatet gikk det fram at det skulle bli holdt ekstraordinært årsmøte i BS i juni 1954 for behandling av slak teriutbyggingen i Trøndelag. Det gikk også fram at det var et press i retning av å bygge ut BS-anleggene i Steinkjer og Levanger i stedet for nytt sentralslakteri i Verdal. Styret foreslo derfor å gi BS svarfrist til 15. juli 1954. Ble det ikke vedtatt bygd sentralslakteri i Verdal, som forutsatt i avtalen, måtte sam-
---- 141 Vsl ---- virkelaget realisere de slakteriplanene som ble stoppet hosten 1952. BS svarte med å referere vedtaket i sitt ekstraordinære årsmøte om bygg ing av sentralslakteriet i Verdal. Dette var da vedtatt av høyeste organi sasjonsmessige myndighet i BS. Også representantene fra Steinkjer området var trolig med på dette møtet i BS, men gikk etterpå sine egne veger ved å melde seg ut av BS og danne eget lokalt salgslag. Det orga nisasjonsmessige gangsynet strakk ikke til for en Innherred-løsning. Deretter skjedde det lite i slakterisaken i Verdal. I 1955 var ei vold giftsnemnd i arbeid. Nord-Trøndelag Fjørfelag syntes også at det gikk seint, og i april 1956 ba laget om å få tilbakebetalt de 50.000 kronene Eggcentralen hadde satt inn i samvirkelaget for anlegg av fjørfeslakte ri. Samvirkelagets styre ba Fjørfelaget vente til over representantska pets møte våren 1956. Før dette møtet var styret hardt presset av helseråd og arbeidstilsyn om å få noe gjort med slakterispørsmålet, da det gamle anlegget ikke kunne godkjennes lenger. Styret vedtok derfor å foreslå for representantskapet at BS skulle få frist til 1. august 1956 med å sette i gang bygging av sentralslakteri i Verdal i samsvar med avtalen. I motsatt fall ville avtalen bli oppsagt, og samvirkelaget ville bygge for egen regning. Vedtaket i styret og representantskapets utvalg ble fattet med 6 mot 2 stemmer. Det var altså delte meninger. Dette kom også fram i representantskapet, som vedtok med 2/3 flertall at sa ken måtte legges fram for landbrukslaga før endelig vedtak om slakte - riutbygging i egen regi. Mange håpet i det lengste at fornuften skulle seire, og at det skulle bli et samlet Innherredsopplegg og med Verdal som naturlig sentrum ut fra husdyrhold og slaktmengde. De 50.000 kronene fra Eggcentralen ble etter nytt brev fra Fjørfe laget tilbakesendt sommeren 1956. I august 1956 ba Samstyret for småbrukerlaga og Hauka Bonde- og Småbrukerlag styret for samvirkelaget om å vente med bygging av eget slakteri, da det endelig så ut til at BS skulle realisere sine slakteriplaner i Verdal i nær framtid. Det kom skriv både fra Vuku Landbrukslag og igjen fra Samstyret for småbrukarlaga i september, og disse gikk ut på at det var like før BS skulle sette i gang med bygging. De ba om at samvirkelaget ikke måtte «gripe forstyrrende inn». Så i januar 1957 behandlet styret brev fra BS der det ble vist til kon trakten av 7. januar 1953 mellom BS og VS. Det var nå enighet med kommunen, og BS var allerede i gang med å slå ned grunnmurene som samvirkelaget fikk støypt i 1952. Det forelå fremdeles ingen ordning
---- 142 Vsl ---- med erstatning fra BS til samvirkelaget. Styret vedtok derfor å forby videre nedriving av grunnmurene før samvirkelaget hadde fått dekket utlegg med rente i samsvar med kontrakten. Det ble også vedtatt å for handle videre med BS om kontrakten, som måtte betraktes som brutt. Forutsetningen var at det skulle bygges sentralslakteri for Innherred i Verdal, men det ble klarere om senn at det ble presset gjennom bygg ing i Steinkjer. Dessuten var alle tidsfrister brutt fra BSs side. I november 1957 behandlet representantskapet styrets orientering om slakterisaken helt fra 1948 fram til dato, som slo fast at avtalen med BS fra 1953 var brutt. I korthet ble det vedtatt å kreve erstatning fra BS for det tapet samvirkelaget var påført. Videre ble det vedtatt å byg ge eget slakteri av høvelig størrelse. Det skulle undersøkes om det fort satt var interesse for fjørfeslakteri. (Dette ble seinere løst ved anlegg på Tunga, Trondheim.) Styret ble pålagt å få utarbeidet forslag til plassering, tegninger, kost nadsoverslag og finansering. Representantskapet behandlet i mars 1959 styrets forslag om bygging av slakteri på Tinden etter tegninger og planer, utarbeidet av NKLs arkitektkontor, konsulenter og fylkesveterinær. Dette vedtaket var det full enighet om. Det var enstemmig. Nå ble byggearbeidene satt i gang igjen, og det nye slakterianlegget ble åpnet på ettersommeren 1960. Slakteriet på Tinden.
---- 143 Vsl ---- Samvirkelaget fikk etter langdryge forhandlinger delvis dekning av utgifter og tap som skyldtes bortkastede grunnarbeider, utlegg og ut settelser på grunn av BS. Beløpet ble 300.000 kroner. Tomta ble til bakeført til samvirkelaget, og BS betalte samvirkelagets utlegg til jurist. Det ble altså skilsmisse med BS. Som seg hør og bør ved skilsmisser, ble det også i dette tilfellet forsøkt med megling med sikte på forsoning. Det var Det Kgl. Selskap for Norges Vel som i april 1959 sendte brev til Verdal Samvirkelag om et forhandlingsmøte som var holdt mellom representanter for slakterisamvirket og forbrukersamvirket, og som hadde bedt om at slakteriutbyggingen i Verdal måtte tas opp til ny drøft ing. Styret behandlet henvendelsen i mai 1959, og det ble vedtatt å sen de følgende svar: «Våre slakteriplaner er nå så langt kommet at en avvikling vil avstedkomme et lignende oppgjør som det vi nettopp har hatt med BS. Forøvrig henviser vi til den behandling vi har fått før når det gjelder slakterisaken i Verdal, og som har ført til at det her i Verdal mangler den nødvendige tiltro til en eventuell ny avtale med BS eller NKF. I ca. 6 år ble det forsikret verdalingene at sentralslakte riet skulle bygges her, og det ble inngått kontrakter undertegnet av høyeste myndigheter i slakterisamvirket, og ellers i offentlige møter og komi teer gitt forsikringer om at sentralslakteriet ville bli bygget her, men da slakterisamvirket mente å ha fordeler av det, brøt man like godt alle avtaler. Under de forhandlinger som deretter fulgte, gjorde vi oppmerk som på at vi kom til å bygge slakteri sjøl, og at vi for fremtiden forbe holdt oss å stå fritt med hensyn til våre disposisjoner. Den eneste som i dag vil ha fordel av at vi ikke bygger slakteri, er den private slakter på stedet, som nå har oppført et nytt slakteri. I Deres skriv henvises til punkt 3 i samarbeidsavtalen, men BS har aldri fulgt denne. Vi hen viser i den anledning til de nye anleggene og BS-utsalg i Levanger, Steinkjer og Namsos (detaljsalg). I henhold til ovenstående finner vi det formålsløst nå å gå inn på forhandlinger med sikte på å stoppe slak teribygget her på stedet, så meget mer som vi har enstemmig represen tantskapsbeslutning om at vi skal bygge nytt slakteri i sommer, og vi har også overfor helsemyndighetene på stedet skriftlig forpliktet oss til det.» Slakterianlegget er utvidet et par ganger, blant annet med nedskjær ingsanlegg og innfrysingsrom i tillegg til kjølerommene. Det har fun gert godt og har vært blant de mest produktive og effektive slakterianlegg (Se A/L Fellesproduksjon).
---- 144 Vsl ---- Når dette skrives, er ny utvidelse i gang, blant annet med nye miljø og hygienetiltak i samsvar med nye regler. Sagbruk. Snekkerifabrikk I mai 1948 behandlet styret utbygging av sagbruket. Dette krevde plass, og vedskur måtte flyttes. Enkelte tømmerblinker ble kjøpt. I april 1951 ble det kjøpt en del maskiner til snekkerifabrikken. Aktiviteten krevde mer plass, og det ble for trangt på områdene nord for Aasgaard ved Johs. Bruns gate. Ute på Ørmelen var det kjøpt et større tomteområde, og i februar 1952 vedtok representantskapet et forslag om bygging av 2 større vedskur der. Kostnadsoverslaget lød på 45.000 kroner, og ut byggingen skulle foregå trinnvis etter behov. I 1954 ble det kjøpt et ca. 20 daa stort tomteområde på Eng ved Stiklestad vegen. Tomteområdet ga armslag for videre ekspansjonslyst. Eng snekkeri. I september 1955 vedtok representantskapet mot 3 stemmer styrets flertallsforslag om flytting og utvidelse av snekkeriverkstedet og sag bruket til Eng. Et mindretall i styret ville holde igjen litt. Da det nye lagerbygget i Møllegata skulle reises, ble det gamle mølle lagret flyttet til Eng og ombygd til snekkerifabrikk, men i 1 etasje. Til setting av snekkerimester ble først utsatt, men i juni 1956 ble Jon Solhaug tilsatt i stillingen. Snekkerimesteren la i januar 1957 fram forslag om innkjøp av maskiner og utstyr til sagbruket for ca. kr. 33.000,—. Dette
---- 145 Vsl ---- ble vedtatt med 3 mot 2 stemmer, og mindretallet ville ha protokolltil førsel: «Mindretallet mener at innkjøp av nye maskiner bør utsettes til samvirkelaget har fått tildelt tømmerkvote, og at snekkeriverkstedet be viser at et visst behov er til stede.» Verken sagbruket eller snekkerifa brikken ble særlig bidragsytende til driftsresultatet, men ropene om nye arbeidsplasser var sterke. Likevel må det være lønnsomhet, skal ar beidsplassene kunne bestå. Denne debatten ble aktuell igjen i 1971, og vil bli omtalt seinere. Gullsmedavdeling Allerede i 1939 forelå det tilbud om å overta en gullsmedforretning, men styret viste liten interesse for denne bransjen. Det kom også til bud fra en gullsmed i Stjørdal om å overta varebeholdningen og ta inn gullsmeden i samvirkelaget. Tilbudet ble avslått. Det første tilbudet ble gjentatt 2 ganger til i løpet av 1939, men avslått. I 1952 begynte styret å interessere seg for saken. I mai 1954 vedtok representantskapet styrets forslag om å opprette gullsmedavdeling i le dig lokale i Hjemvei, nord for bensinstasjonen, ved riksveg 50 (seine re Jernbanegata). Beholdning og utstyr fra Svebak Gullsmedforretning, som var tilbudt allerede for 15 år siden, ble nå overtatt. I juli 1954 ble gullsmed Eivind Bjørnhaug tilsatt som leder av Gullsmedavdelingen. Jordbruksavdeling Allerede i 1947 reiste disponent Hoøen spørsmålet om egen avde ling for handel med jordbruksvarer. Vedtaket i styret gikk ut på at om setningen av jordbruksvarer skulle organiseres og utvikles best mulig. Disponenten ble pålagt å arbeide videre med saken. I september 1955 vedtok styret å foreslå for representanskapet at det skulle opprettes en jordbruksavdeling, og dette forslaget ble enstem mig godkjent av representantskapet. Sevald Hage ble tilsatt som avde lingssjef. Avdelingen tok imot poteter, rotfrukter, stråfor 0.1. fra produsentene for viderelevering til andre markeder (Nord-Norge, Trond heim). Helt problemfri var ikke denne leveransen. Sorteringsreglene ble ofte dårlig fulgt. Enkelte produsenter mente at f.eks. kålrot var kålrot, men for butikksalg er det klare regler som må følges. I enkelte tilfeller var det ønskelig med leveranser som oppgjør for varegjeld til samvirkelaget, og avdelingene kunne bli nødt til å ta imot varer som egentlig ikke var etter regelverket. Etter hvert som produ
---- 146 Vsl ---- sentenes egen salgsorganisasjon, Gartnerhallen, ble mer utbygd, var det naturlig å overlate denne funksjonen til der den hørte heime. Jord bruksavdelingen ble derfor avviklet i 1964. Rørleggermester Bjarne Sjøvold og arbeidsformann Kristen Sagvold (bak skyggen). Rørleggeravdeling I februar 1952 ble spørsmålet om rørleggeravdeling behandlet for første gang i representantskapet, og styret fikk fullmakt til å arbeide videre med saken. Styret vedtok i september 1955 å be representantskapet om å få opprette rørleggeravdeling, og dette ble vedtatt mot 1 stemme. I oktober samme år ble rørleggermester Bjarne Sjøvold, Steinkjer, tilsatt. Den første lærlingen ble tatt inn i februar 1956, og det var Kristen Olav Sagvold, nå en av arbeidslederne ved avdelingen. Samtidig fikk rørleggermesteren fullmakt til å ta inn hjelpearbeidere etter behov.
---- 147 Vsl ---- Avdelingen holdt i begynnelsen til i lagerbygget, men flyttet snart over til de ledige lokalene ved Johs. Bruns gate etter at snekkeriverk stedet var flyttet til Eng. I 1963 flyttet avdelingen til foreløpig leide lo kaler i Fram Vestre. Rørleggeravdelingen ekspanderte sterkt med mange rørleggere og dukket stadig opp i protokollene både for styret og representantskapet. Det vil derfor bli mer å finne om denne virksomheten også. Håndverkerforeningen murrer Styret behandlet i februar 1955 et brev fra Verdal Håndverkerfor ening som protesterte mot «samvirkelagets okkupasjonstendenser inn en håndverksfagene». Brevet ga ikke grunn til noe vedtak fra styrets side. En kan forstå at ekspansjonsiveren fra samvirkelagets side kunne gjøre enkelte håndverkere betenkt. Aktivitetene fant etter hvert sitt na turlige leie. Mange innså også at samvirkelagets engasjement dro mer arbeid med seg, også for øvrige håndverkere. En skal ellers vokte seg for å tru at en kan gjøre alt best sjøl. Det kan ofte lønne seg å be om anbud i et konkurrerende marked. Fryseboksanlegg ved filialene Oppbevaring av matvarer ved frysing ble mer kjent utover 1950-åra, og i 1956 vedtok representantskapet styrets forslag om å bygge ut fryseboksanlegg ved enkelte filialen I første omgang var det Lysthau gen, Leksdal, Inndal og Ulvilla som fikk slike fryserom med boksan legg. Ofte var det bonde- og/eller småbrukerlaga som kom med ønskene om slike anlegg. Etter hvert fikk de fleste filialene fryseboksanlegg. For medlemmer på Verdalsøra var anlegget ved Ørmelen filial ved brua det nærmeste innen samvirkelaget. Dette var det siste anlegget som ble bygd ved de avdelingene som samvirkelaget da hadde, og det ble for holdsvis dyrt. Kjelleren måtte graves ut for å få plassert fryseboksan legget. Disse anleggene kostet en del, både i anlegg og drift. Etter hvert ble det mer vanlig med hjemmefrysere, og fryseboksanleggene ble derfor nærmest en reserve for å ta toppene i kortere perioden Det dukket og så opp en ny ulempe etter hvert, - det var tendenser til nasking fra an dres bokser i anleggene. Netting- eller plateveggene mellom boksene ble for svake for de enkelte få som på denne måten forsøkte å skaffe Verdal Samvirkelag — 10
---- 148 Vsl ---- seg rimelig mat på andres bekostning. Det ble derfor ikke forsvarlig økonomisk grunnlag for å fornye anleggene, og de ble nedlagt etter hvert som de ble nedslitte ut over 1970-åra. Dette ble gjerne kombinert med et større pristilbud på frysebokser. Da kunne det bli behov for en hel jernbanevogn med frysere, og dette ga betydelig fraktinnsparing, og prisen kunne presses mest mulig. Begynte et fryseboksanlegg å skran te, ble dette med nedlegging vanligvis tatt opp på kretsmøtet. Medlem mene forsto grunnene for nedlegging, og det var sjelden motforestillinger. De fleste syntes det var mer praktisk å ha en eller flere frysere heime. På ett kretsmøte ble det gjort rede for at fryseboksanlegget sang på siste verset og kom til å bli nedlagt med det første. Ingen sa noe til dette, men under kaffepausen etterpå var det en som antydet at det ville være bra om anlegget kunne få slarke og gå lengst mulig for - «det er hagleg å ha om det kan bli bra med elgkjøtt nå og da!» Maskinavdeling Samvirkelaget hadde i lengre tid formidlet salg av landbruksmaski ner, motorsager, båtmotorer 0.1. gjennom avdelingen for driftsmidler og byggevarer, Lagret. Allerede i 1952 holdt Felleskjøpet et visst lager av aktuelle maskiner, som var utstilt i samvirkelagets vedskur nr. 3 nord for Aasgaard. Felleskjøpet i Trondheim var hovedleverandør, og både Felleskjøpet og samvirkelagets folk ønsket seg en mer aktiv markeds føring gjennom egen avdeling for salg av denne varegruppe. Represen tantskapet vedtok i mars 1960 styrets forslag om egen maskinavdeling. Avdelingen fikk til å begynne med salgskontor i Fram sammen med byggevarer og driftsmidler. Første avdelingsleder for Maskinavdelingen ble Sverre Letnes fra Røra. Letnes kom til Verdal fra Felleskjøpet i Molde, og han tiltrådte som meren 1960. Seinere fikk Maskinavdelingen bra lokaler i Fram Vestre og lager på Tinden (etter avviklingen av NKLs Ullvarefabrikk). Det må også nevnes at avdelingen gjorde et eksperiment med import av no en fa bruktbiler fra Tyskland i 1961. Dette viste seg å være en noe skum mel bransje, og samvirkelaget fant det klokest å trekke seg ut av denne handelen. Omkring 1980 tok Felleskjøpet opp spørsmålet om å opprette egen avdeling i Verdal (se Omsetningen av landbruksmaskiner over til Felleskjøpet.)
---- 149 Vsl ---- Andre saker fra åra 1947-60: I desember 1947 vedtok styret å bevilge kr. 1000,— til arbeidet med å forskjønne Stiklestadområdet. Dette gjaldt oppryddingen etter krigen og NS-perioden. Tilsatte i samvirkelaget skulle få beholde lønna og få et reisebidrag på kr. 100,— når de deltok i kurs ved Samvirkeskolen i Bærum. Dette ble vedtatt av styret i januar 1948. Seinere ble det full dekning også av reiseutgifter. Mange samvirkelag var ennå på denne tida noe gjerri ge med dekning av kurskostnader. I 1947 og 1948 var spørsmålet om vaskeri og renseri tatt opp flere ganger. Det ble arbeidet med å skaffe lokaler. Det ble i 1948 inngått avtale med Sprengstoffinspeksjonen, kommu nen og grunneieren om bygging av sprengstofflager ved Mikvoldmelen. I oktober 1948 vedtok styret å kjøpe et hvetemølleanlegg til ca. 50.000 kroner. Tanken var å kunne male finsiktet hvetemjøl, og det var sikkert problemene under krigen som var bakgrunnen. Dette med siktet hvete mjøl er ikke så enkelt som det å male bygg og havre. En bør ha tilgang på flere hvetekvaliteter med forskjellig hårdhetsgrad for å fa mjøl med riktig bakeevne og egenskaper ellers. Denne hveteautomaten ble så vidt prøvekjørt, men det ble etter hvert nok tilgang på siktet hvetemjøl. Hve temøllen ble derfor nedmontert og lå lagret og nærmest glemt i mange år. På 1960-tallet dukket det opp en forespørsel fra Det Norske Mi sjonsselskap om å få kjøpe denne hvetemøllen. Selskapet hadde startet et hjelpeprosjekt i et jordbruksområde på Madagaskar. I sentret for dette prosjektet hadde de bygd opp et mølleanlegg, og skaffet maken til sam virkelagets hvetemølle. Gjennom leverandøren, AB Kvarnmaskiner, Sve rige, hadde de fått oppgitt at Verdal Samvirkelag hadde kjøpt et slikt anlegg. Nå ville Misjonsselskapet kjøpe samvirkelagets hvetemølle ri melig til bruk som reservedeler, som ikke var å få lenger. Det ble enig het om avtalen, og mølledelene ble pakket i svære trekasser og sendt med båt via Hamburg til Madagaskar. I 1949 ble Verdal Samvirkelag innmeldt i NKLs Revisjonsavdeling etter enstemmig vedtak i styret og i representantskapet. Dette hadde vært en langdryg sak. NKLs Revisjonsavdeling ble opprettet allerede i 1919 etter vedtak på NKLs kongress det året. Disponent Minsaas var medlem av NKLs representantskap også da, men han hadde aldri vært stemt for at Verdal Samvirkelag skulle være medlem av revisjonsavde
---- 150 Vsl ---- lingen. Først etter 30 år kom laget med og fikk del i den landsomfat tende rådgivingstjenesten og i revisjonsopplegget. Styret behandlet i 1949 brev fra Nord-Trøndelag Kooperative Distrikts forening om å være oppmerksom på faren ved auke i kredittsalget og om betydningen av et solid og forsiktig vurdert årsoppgjør og om for siktighet med tilbakebetaling på kjøp. NKLs distriktsrevisor påpekte i en rapport i 1949 at 3 kassaappara ter var defekte, og at det var mangelfull bruk av kontrollstrimler i kassene. På grunn av krigen hadde det vært vanskelig å skaffe kassa apparatet Det kan synes som om styret gikk inn i rustningskappløpet høsten 1949. Det vedtok nemlig å kjøpe kanon! Det var en trykk-kanon med lukket løp for dampbehandlet korn. Den skulle virke slik at når løpet plutselig ble åpnet, skulle det sprute ut «puffet» korn. Kjernene med stort indre trykk skulle utvides på grunn av trykkforandringen. I et seinere styremøte er plasseringen drøftet. Det går fram at styret fant det riktig å konferere med brannstyret og forsikringsselskapet. Året etter behandlet styret en melding fra produsenten som ikke var leveringsdyktig ennå. Noe mer er det ikke mulig å finne om kanon prosjektet. I 1949 var det første årskullet med butikkonsulenter fra Samvirke skolen i 1948 ute i virksomhet, og styret behandlet i desember et brev fra distriktsforeningen om at Ulrik Paasche kunne ta på seg oppdrag. Styret ba om å få ha Paasche i 1 måned. Etter ca. 3 ukers arbeid i sam virkelaget på nyåret 1950 fikk styret en rapport med forskjellige for slag, bl.a. om et samrådingsmøte annenhver måned mellom avdelings og filiallederne for å drøfte drifts- og samarbeidsspørsmål. I februar 1950 behandlet styret en opplysning fra disponent Hoøen om at samvirkelaget hadde fått konsesjon på fiskbilrute. Det ble ved tatt å kjøpe bil til denne rutekjøringen, men kjøpeløyve ble ikke gitt før i desember. Det var en 2'/2-tonns lastebil som ble kjøpt for påbyg ging og innredning. Alt dette tok tid, men i desember 1951 var saken kommet så langt at salgssjåfør ble tilsatt. Den første ble Aksel Rindsem, og det var 25 søkere. I 1952 ble det kjøpt kjøleaggregat til bilen. Fiskbilen ble neppe noen særlig lukrativ affære. Det var med visse mellomrom diskusjoner om ruteoppleggene. Både Haukågrenda og Leksdal skulle f.eks. ha besøk. I stedet for å kjøre fram til kommunegrensa og tilbake på begge sider av Leksdals-
---- 151 Vsl ---- vatnet, ble ruta kjørt rundt nordenden av vatnet. Dette gikk ikke uten problemer - det var å trenge seg inn på andres enemerker. Verdal Sam virkelag fikk til og med refs på et årsmøte i distriktsforeningen. Etter en tid gikk en over til mindre og rimeligere bil, en kassevogn. Likevel var det vanskelig å få lønnsomhet i denne fiskbilruta, og den ble, etter nærmere avtale med vareleverandører m.v., vedtatt overlatt med bil til salgssjåføren, Magne Hoiing, i 1970. Etter en tid ble ruta nedlagt. I 1950 gikk Gunnar Kvaal av som styreformann etter 9 år, men fort såtte en tid som styremedlem. Arne Holan ble ny styreformann. Styreformann Gunnar Kvaal. Ny styreformann Arne Holan. På et representantskapsmøte i 1950 ble regiontanken drøftet, - trolig for første gang. Det var da særlig produksjonen av kjøtt, fisk, og brød varer det ble tenkt på, og det ble pekt på fordelene med samarbeid om større produksjonsanlegg. I 1950 var det en annen sak som gikk igjen på et par-tre styremøter. Det gjaldt en så omstridt og ettertraktet vare som sprit. Både i speke pølseproduksjonen og til konditoriet var det den gangen tildeling av mindre kvanta av denne varen, som var nøye påpasset og innlåst i et skap. Likevel var det tendens til noe uforklarlig svinn, og den ene la skylda på den andre i tur og orden. Det viste seg at ved å ta ut en skuff over det låste skapet ble det adgang til dråpene. Det ble derfor bestemt at denne åpningen under skuffen skulle kles igjen. Videre ble det ved tatt av styret at nøkkelen til skapet skulle kontorsjef Kåre Skogstad opp-
---- 152 Vsl ---- bevare. Det går fram at Skogstad var lite begeistret over dette tillitsvervet, og han ba seg fritatt. Han mente at avdelingslederne, som brukte sprit skvettene i produksjonen, også måtte ta ansvaret for lagringen. Styret holdt på sitt og påla fortsatt Skogstad denne oppgaven med å levere ut mot rekvisisjon fra avdelingslederne. Et halvår seinere slapp Skogstad denne ekstraordinære jobben. Styret godkjente at både ansvaret for lagringen og for beholdningen skulle bli delt på slaktemesteren og kon ditoren. I 1950 ble det utenom vanlig gavetildeling vedtatt å gi Bakketun Ung domskole 25 stk. kalvskinn som gave. — Et artig vedtak fra mai 1950 bekrefter disponent Hoøens begeistring for frukttrær. Han fikk med seg styret på et forslag om å plante frukt trær på en del av samvirkelagets tomter. Samtidig ga dette mulighet til å bli kvitt en del slakteavfall ved å grave store plantehull og fylle med slakteavfall og jord. Tiltaket ga neppe noe særlig overskudd, men ble sikkert populært blant ungene i nabolaget. I november 1950 vedtok styret en ominnredning og oppussing av kjøtt forretningen og fiskforretningen mot Nordgata. Det ble også vedtatt å legge inn lysstoffrør i manufakturavdelingen og på kontoret. Systuene hadde fått dette moderne lyset tidligere. I mars 1951 vedtok styret å kjøpe en ny fllmframviser for lydfilm. Den kostet kr. 4.620,— og ble straks tatt i bruk for filmframvising på krets møtene. I 1951 var det også valg til samarbeidsråd mellom tilsatte og samvir kelaget, og styret valgte styrets formann, Arne Holan, og disponent Hoøen fra lagets side. Dette samarbeidsrådet ble etter hvert et nyttig organ for dialog mellom partene. Samme år var det en større innsamling til utbygging av Radium hospitalet, og representantskapet vedtok å bevilge kr. 5.000,— til dette formålet. De årlige bevilgningene til sosiale og kulturelle formål ellers ble foretatt ved siden av denne bevilgningen. Styreformann Arne Holan og disponent Hoøen hadde i 1951 drøftin ger med Trones Handelslag ved styreformann Karl Mathisen og besty rer Arne Nordgård om mulighetene for sammenslutning i samsvar med retningslinjer fra NKL. Drøftingene varte et par års tid. Verdal Sam virkelag var villig til å gå inn for sammenslutning og overta aktiva og passiva, men Trones Handelslag ville dessuten ha noe ekstra for vare beholdningen. Det ble derfor ikke noe av sammenslutningen da. Tro
---- 153 Vsl ---- nes Handelslag bygde ny forretningsgård med stor dugnadsinnsats. Sammenslutningen kom i 1962 (se Trones Handelslag). I november 1951 behandlet styret et brev fra NKL om å begrense kredittsalg og i hvert fall få slutt på vanlig forbrukskreditt. Det var da omkring 40 år siden Verdal Samvirkelag gikk inn for dette, og når det gjaldt forbrukskreditten, var vel retningslinjene stort sett fulgt. Når det gjaldt kontoført salg ellers, til næringsdrivende, husbyggere og andre, var det en tendens til at nissen fulgte med på lasset. Dette spørsmålet dukket derfor opp med visse mellomrom. I 1951 ble det vedtatt å ta i bruk den midtre vedbua nord for Aas gaard til garasje for bilene. Styreformannen når dette skrives, Leifßjørkli, fikk til jul 1951 noe spennende å pusle med. Han fikk nemlig da tilslaget på samvirkelag ets gamle stumfilmapparat for kr. 700,—. Bjørkli skulle bruke filmfram viseren i vegledningstjenesten innen hage- og jordbruk. I februar 1952 behandlet styret et brev fra Oddmund Suul, som kom med tanken om å få laget en byste av Johs. Minsaas. Bysten kunne even tuelt plasseres på kontoret eller i en av avdelingene. En avstøyping av bysten kunne overrekkes Minsaas. Billedhogger Lynum hadde lovet å modellere en slik byste for kr. 1.000,— + for støyping. Styret vedtok å legge saken fram for repre sentantskapet som ga styret fullmakt til å ordne dette. Etter et møte i representantskapet i februar 1953 ble representantskapet samlet i 1. eta sje i manufakturavdelingen i Hjørnebygget ved jernbanen sammen med styret, revisjonsutvalget, revisor Jon Gausen og avdelingssjefene. Skoleinspektør Johs. Dahl som hadde vært styreformann i åra 1917 til -39 og herredsekretær Georg Tromsdal, som hadde vært med i styret i åra fra 1938, derav de fleste som sekretær, var innbudt, foruten hedersgjesten, Johs. Minsaas. Styreformann Arne Holan holdt tale for Minsaas og takket for det store arbeidet Minsaas hadde lagt ned for Verdal Samvirkelag fra den beskjedne starten og fram til en posisjon som ett av de største samvirkelag i landet. Samvirkelaget, hele koop erasjonen og bygda er Minsaas stor takk skyldig, sa Holan. Bysten skal stå her som et synlig tegn på denne takken, men den beste takk vi kan gi Minsaas er at vi fortsatt slår ring om Verdal Samvirkelag, sa Holan blant annet. Det var videre taler av ordføreren i representantskapet, Bernhard Helberg, og av revisor Jon Gausen, som takket fra persona
---- 154 Vsl ---- let for godt samarbeid. For godt samarbeid gjennom mange år takket også tidligere styreformann, skoleinspektør Johs. Dahl. Minsaas takket for bysten og nevnte at dette tiltaket egentlig var satt i verk mot hans vilje. Han var likevel glad for å ta imot bysten, og han ville dele de takkens ord han hadde fått med samvirkelagets medlem mer, tillitsvalgte og betjeningen, som alle hadde vært med og gitt sitt bidrag til framgangen. Minsaas ønsket samvirkelaget alt godt videre framover. Samme representantskapsmøte vedtok en ekstra bevilgning til Ver dal Aldersheim på kr. 5.000,—. I mai 1952 vedtok styret kjøp av ny bokholderimaskin til ca. 26.000 kroner. Styret vedtok også å avvikle omsetningen av frukttrær og ikke ut vide frukttrehagene ytterligere. I 1952, 12 år etter krigsutbruddet, opphørte siste rest av matvarera sjoneringen. Det var kaffe- og sukkerrasjoneringen som hadde vart lengst, men som da ble avviklet. Av hensyn til levekostnadsindeksen hadde disse varene vært subsidiert. Denne subsidieringen ble samtidig tatt bort, og levekostnadsindeksen spratt opp 2,3 poeng. Sommeren 1952 var det speiderlandsleir på Trones. Styret behand let en søknad fra Trondheim Stadsfysikat v/A. Weidemann om tilskott til badstue som skulle reises i speiderleiren og som etterpå skulle flyt tes til Sul og bli badstue for Sulgrenda. Kr. 500,— ble bevilget. Dette var vel midt i badstueperioden her i distriktet. I september 1952 var ordningen med badstua i havn. Sul Sanitetslag hadde betalt ca. 1.600 kroner for å få badstua. I september 1952 gikk styret med på en søknad fra Trønderfrukt om utsettelse til årsskiftet med å betale ca. 45.000 kroner for bærleveran ser m.v. fra samvirkelaget høsten 1951. I oktober 1952 hadde butikkonsulent Lars Halgunset sendt en rap port til styret om besøk ved fiskavdelingen og fiskmatkjøkkenet. Vide re hadde han vurdert driften av fiskbilen og bensinstasjonen, og han la fram forslag om bedre opplegg for månedsregnskap og svinnkon troll. Halgunset er nå når dette skrives, banksjef ved Samvirkebanken a.s., avdeling Trondheim. I august 1953 behandlet styret brev fra helserådet, som pekte på at samvirkelaget burde få i stand melkutsalg rundt i bygda. Men det ble
---- 155 Vsl ---- tilføyd at forskriftene måtte følges, og helserådet skulle avgjøre god kjenning. I desember 1953 skyldte Trønderfrukt ca. 23.000 kroner, og styret vedtok at formannen og disponenten burde ta seg en tur for å under søke om det var mulig å få til en ordning. Samvirkelaget kjøpte hvert år hage- og skogsbær fra medlemmene, og disse bærpartiene ble levert til Trønderfrukt som hadde problemer med oppgjørene. Restaureringen av eiendommen Hjemvei ved Jernbanegata ble ved tatt i mai 1954 etter at Postverket hadde flyttet ut. Første etasje ble delt mellom gullsmedavdelingen og elektrisk avdeling, som i tillegg fikk lokalene i 2. etasje. Representantskapet godkjente opplegget enstemmig. I august 1954 innvilget styret en lånesøknad fra Verdal Handelsfunk sjonærers Forening om et byggelån for fullføring av hyttebygg ved Skjør holm. Hovedtyngden av medlemmene var tilsatt i samvirkelaget, og det ble ytet stor dugnadsinnsats. Hytta ble seinere innløst av Personal foreningen, og brukt som personalhytte. Synet på tobakk har endret seg en god del. I 1950-åra var det sterk konkurranse og stor reklameinnsats fra tobakkfabrikkene. Fabrikkene overgikk hverandre med salgsfremmende påfunn. NKL hadde fremde les egen tobakkfabrikk. I september 1954 innbød fabrikken til en kon kurranse blant personale om hvilke samvirkelag og avdelinger som klarte å auke salget av tobakk mest. Brev om dette ble behandlet i styret, som vedtok å be disponenten å ta seg av saken. NKLs tobakkfabrikk ble nedlagt omkring 1960. I november 1954 vedtok styret å holde fest for alle tilsatte i samvir kelaget i Håndverkerforeningen i samband med utdeling av Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste til 11 personer innen samvirkelaget. De 11 skulle også bli påskjønnet med et gavekort hver på kr. 200,—. De 11 var: Baker Konrad Ellewsen, pølsemaker John Indahl, fyrbø ter Johannes Berg, møller Bernhard Granlund, møller Albert Kverkild, møller John Lyng, møller Johan Olsen, møller Alf Stavlund, butikkda me Anna Heir, avdelingssjef Ole Ingebrigtsen, filialbestyrer Anders Ward. I mai 1955 vedtok styret å be representantskapet om fullmakt til å påbegynne planleggingen av nytt bakeri og nye matvareavdelinger. Dette ble godkjent av representantskapet.
---- 156 Vsl ---- Fra medaljeutdelingen i 1954: Foranfra v.: Johannes Berg, Konrad Ellewsen, Anna Heir. Ole Ingebrigtsen, John Lyng. Bakfrå v.: John Indahl, Alf Stavlund, Johan Olsen, Albert Kverkild, Anders Ward, Bernhard Granlund. I august 1955 var planene for et teglverk for Innherred oppe til dis kusjon, og som ofte ellers, ble det også i denne saken spørsmål om stedsvalg. Det sto mellom Skogn og Verdal. Styret vedtok at samvirke laget skulle tegne aksjer for 75.000 kroner under forutsetning av at tegl verket ble lagt til Verdal, og at Verdal kommune og Verdal Meieri gikk inn for liknende aksjetegning. A/S Innherad Teglverk ble stiftet, og anlegget ble bygd ved Stikle stadvegen. Drifta var noe konjunkturpreget. Det forekom år med aksjeutbytte, men som regel ble det ikke noe avkastning. Det viktigste var likevel at det var et teglverk i distriktet. Teglstein er en kostbar vare å frakte langt. Verket gikk konkurs i 1983, og aksjekapitalen var dermed tapt. Et nytt selskap overtok verket og driver det videre. I 1956 ble det draftet en samordning av forretningsdriften i Ulvilla da den private forretningen, Ulvilla Handelslag A/S, skulle opphøre, og Odd Holmli skulle bli 1. betjent ved Ulvilla filial fra samme dato, og fru Holmli skulle bli tilsatt som butikkdame. Avtalen ble underskrevet i 1958. Avtalen med Holmli inneholdt også vilkår for overføring av va rebeholdning m.v.
---- 157 Vsl ---- Det ble i 1957 vedtatt å auke antallet representanter til representant skapet fra 27 til 30, og Verdalsøra krets skulle få denne auken (fra 6 til 9). Det var også forslag om å auke antallet medlemmer av styret, men dette ble det ikke enighet om. Det ble pekt på at representantska pets utvalg ble innkalt ved behandling av alle større saker, og dette fun gerte bra. I desember 1955 arbeidet et utvalg med å få laget en portrettbyste av skolesinpektør Johs. Dahl, og i april 1956 ble det arbeidet med byste av Chr. Nevermo. Begge hadde i en årrekke hatt tillitsverv i sam virkelaget, og styret bevilget i april 1956 kr. 500,— til hvert av tiltakene. Bestyrer Kristian Holmen, Skjækerfossen filial, hadde flere ganger tilbudt sitt bolighus ved Skjækerfossen til salgs til samvirkelaget, og i juni 1956 ble det enighet om kjøp av huset for 18.000 kroner. Samti dig søkte Holmen om å få bli overflyttet til arbeid på Øra, og dette ble innvilget. Bestyrerstillingen ved avdeling Skjækerfossen ble aver tert, og Klara Holmen Lijfb\t tilsatt (Se Flere filialer?) I juni 1956 var det 50 år siden NKL ble stiftet. Som en del av feir ingen av 50-årsjubileet hadde NKL lagt opp sykkelstafett blant annet fra Kirkenes til Oslo. Denne stafetten skulle etter opplegget komme til Verdal 16. juni kl. 15.30. Verdal Samvirkelag stilte med musikk, og både disponent Hoøen og kommunens ordfører, E.M. Musum, holdt taler. Stafetten ble signert og «en spreking skulle bringe stafetten vide re til Levanger», står det i protokollen. Denne oppgaven ble etter fle res mening utført av gullsmed Eivind Bjørnhaug. I september 1956 ble det vedtatt å få registrert i firmaregistret noe en kan kalle et datterselskap, Verdal Engros A/S. Dette hadde sammen heng med at samvirkelaget kjøpte inn en del varer sentralt og fordelte disse varene til avdelingene fra lagerbygget Fram, mellom Møllegata og jernbanen. Denne virksomheten ble ledet av Christian Prestvik og seinere av Gunnar Storhaug etter at Prestvik ble tilsatt som revisor et ter Jon Gausen i mai 1957. Hovedtyngden av vareutvalget var dagligvarer. Sentrumsavdelingene fikk en god del av varene direktelevert, men det meste av varene til filialene gikk over det sentrale lagret. Av den grunn ble navnet Sen trallagret brukt, og dette navnet henger igjen fortsatt, sjøl om det sen trale dagligvarelagret ble avviklet i 1962 etter at bestillingsrutinene og varedistribusjonen fra NKL ble mer effektiv med direktelevering - franco fritt i hus - som det heter. Sentral lagerfunksjonen ble da et unødvendig
---- 158 Vsl ---- mellomledd. Registreringen av Verdal Engros A/S skulle gjøre det lett ere å få godkjent grossistvilkår på varer fra enkelte leverandører, slik at noe av kostnadene med lagring og utekspedering kunne bli dekket. Verdal Engros A/S fikk etter hvert mindre betydning, og ble slettet av firmaregistret etter at sentrallagerfunksjonen var avviklet. Prisen på elektrisk kraft var ofte oppe til diskusjon med Verdal Komm. E.-verk. Et forhandlingsutvalg fra samvirkelaget forhandlet med repre sentanter for E-verket i november 1956. Samvirkelaget protesterte bl.a. på kravet om etterbetaling av en minsteavgift fra og med 1953. Denne saken var med i flere år. Først i 1960 ble det enighet etter de langvarige forhandlingene, og alt ble opp- og avgjort. Uttrykket aksje i stedet for andel var seiglivet innen samvirkelaget. I desember 1956 vedtok styret å foreslå for representantskapet at «aksje»-innskuddet skulle auke fra 150 til 200 kroner. Representant skapet var enig. I 1957 var det 4 nye medarbeidere som fyllte kravene for å bli tildelt Selskapet for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Det var: førstedame Asbjørg Pedersen, avdelingssjef Johan Iversen, revisor Chr. Prestvik, møllearbeider Ole Herstad. Det forekom også målsak. I mars 1957 behandlet styret brev fra Mål laget Verdølen der styret ble bedt om å legge fram for bladet Koopera tøren (seinere Vårt Blad) ønsket om mer nynorsk i bladet. Styret kom seg unna ved å be skriveren utforme et brev direkte til bladet om saken. I løpet av 1950-åra ble matvareavdelingene utstyrt med kjøledisker og etter hvert også med frysedisker. Ved mølla ble kvernene utstyrt med motorer for direkte drift, og det ble montert mer pneumatisk intern transport (luft) i stedet for en del av elevatorene. Mekanisering og modernisering begynte å gi seg utslag også for fram komstmidler. Salget av mopeder auka stadig og gjorde det nødvendig å opprette et serviceverksted. Dette ble vedtatt våren 1957. Det ble og så vedtatt å skaffe en automatisk blandepumpe på bensinstasjonen for oljeblandet bensin til mopeder. Også ved avdeling Vuku ble det gjort et forsøk på samordning av virk somhet ved at en privat kjøpmann sa seg interessert i å overta den ledi ge bestyrerstillingen i 1957 og å avvikle egen forretning. Avtale om dette
---- 159 Vsl ---- Norges Vels medalje, utdelt i 1957: Fo ran fr a v.: Johan Iversen, Asbjørg Pedersen, Ole Herstad. Bak: Chr. Prestvik. ble inngått. Samtidig vedtok styret planene for en større ombygging og omlegging av avdelingen til delvis sjølbetjening. Dette kostet en del og vanskeliggjorde trolig virksomheten noe ved avdelingen i 1958 og 1959. Driftsresultatet ble svakere, og i 1960 fant begge parter det best å gjøre om avtalen. Styret vedtok høsten 1958 å kjøpe piano til kafeteriaen. Problemene med hærverk begynte å melde seg i 1958. Møbeltrekk ble skaret i stykker på kafeteriaen, og glassruter ble sparket inn. Skad-
---- 160 Vsl ---- ene ble anmeldt, men det ble krevd styrevedtak for hver sak. I januar 1959 vedtok derfor styret å gi disponenten fullmakt til å anmelde ska deverk til politiet. På nyåret 1959 behandlet styret et brev fra Samstyret for Bonde- og Småbrukerlaga der samvirkelaget ble bedt om å undersøke muligheten for å få i gang et kraftforblanderi i Verdal. Med et slikt anlegg kunne en spare fraktkostnader. Det ble vedtatt at disponenten skulle undersø ke hvordan Felleskjøpet stilte seg til saken. Fra 1. mars 1959 ble det innført 45 timers arbeidsuke. I mars 1959 var Trønderfrukt igjen på saklista. Samvirkelaget hadde over 50.000 kroner til gode for bærleveranser m.v., og det var vanske lig å få oppgjør. Disponenten ble pålagt å få inn utestående beløp. Det var flere som hadde problemer med oppgjørene. Våren 1959 ble det utlyst tvangsauksjon over en landbrukseiendom i Verdal. Det var flere kreditorer som hadde pant foran samvirkelaget, som hadde en obli gasjon i eiendommen på vel 10.000 kroner. For å få dekning måtte sam virkelaget by inntil 49.000 kroner, og disponent Hoøen fikk fullmakt til dette. Samvirkelaget fikk tilslaget og ble nokså motvillig eier av bon degård. Gården ble forpaktet bort inntil den ble kjøpt av interesserte drivere i 1963. Våren 1959 ble samvirkelaget overtalt til å ta på prøve en Wurlitzer automatgrammofon til kafeteriaen. Mot betaling spilte automaten den plata som var valgt. I oktober vedtok styret å kjøpe anlegget, som kostet kr. 13.900,- -i- de 2.400 kronene som var «kjørt inn» på ca. 3 måneder. Disse støymaskinene hadde nyhetens interesse, men ble nær mest en forbannelse på mange kaféer i en ti års tid. På slutten ble det visstnok levert maskiner med trykk-knapp for å velge pause for å få fred en stund, - sjølsagt mot betaling det også. Etter en del år var brå ket slutt, og folk kunne puste ut. Loftetasjen over stallen ble satt i stand til møterom, og i mars 1959 hadde representantskapet sitt møte i dette lokalet for første gang. Lo kalet ble kalt både «Stalloftet» og «Stalltjernstu'» -I 1959 ble Jarle Benum valgt til ny styreformann etter Arne Holan, som hadde vært formann fra 1950. Samme år vedtok styret å kjøpe en høypresse med motor av Felles kjøpet. Pris kr. 7.000,—. Det er interessant å merke seg at vedtaket ble gjort mot 1 sakkyndig stemme, nemlig fra formannen Jarle Benum. Han mente trolig at dette med høypressing ikke var samvirkelagets opp
---- 161 Vsl ---- gave. En kan anta at vedtaket hadde sammenheng med ønsket om å få oppgjør av kontoen til enkelte medlemmer. De hadde kanskje strå for for levering til jordbruksavdelingen, men de hadde problemer med å få presset stråforet. I 1960 kjøpte samvirkelaget ca. 5 dekar tomt i Vinne, Brauta, av Olav Rosvold, og ca. 13 daa av Gustav Ward ved Eng, Stiklestadvegen. Det var ønskelig å få flyttet Elektrisk avdeling fra Hjemvei til et mer sentralt lokale. Det ble derfor innledet forhandlinger med Den Nor denfjeldske Kreditbank (nå: Fokus Bank) om leie av et forretningslokale med kjellerrom i bankens nybygg ved Nordgata. Avtalen gikk i orden. Høsten 1960 vedtok styret å kjøpe et bolighus med verkstedbygning + tomt på Tinden av kommunen. Det var eiendommen Lindheim. Verk stedbygningen ble leid bort til blikkenslagerfirmaet Langnes & Bakkan, som startet sin virksomhet der. Seinere fikk firmaet kjøpe tomt av sam virkelaget ved Hanskemakergata og bygde eget anlegg der. Salg av boligtomter Enkelte av tomteområdene som samvirkelaget hadde kjøpt for for skjellige formål, ble omregulert eller omdisponert og ledige for andre formål. Et par tomter på Nordåkeren var solgt til husbyggere blant samvirkelagets tilsatte. I 1958 ble det pågang om å få kjøpe boligtom ter av eiendommen Rostad på Ørmelen. Samvirkelaget solgte etter hvert som kjøperne meldte seg. Prisen var kr. 3,- pr. m 2. Framover til om kring 1970 hadde kommunen fa tomter å tilby, og derfor ble husbygg erne vist til samvirkelaget for å kjøpe tomt. Samvirkelagets tomteareal på Ørmelen ble etter hvert utbygd, bl.a. også med lekeplass. Neste område som ble aktuelt, lå på Melan. Dette området var kjøpt med tanke på forretningstomt, men det ble klart at området lå så nær Øra at det neppe ville være grunnlag for dagligvareutsalg der. Området ble derfor regulert til boligtomter, og etter hvert solgt til husbyggere. For å få igjen det som var utlagt, måtte samvirkelaget ha kr. 6.50 pr. m 2, men takstnemda holdt takst og såtte prisen ned til kr. 5.50 pr. m 2. Tomtene i Brauta i Vinne gikk seinere også til boligtomter etter make skifte med kommunen i tomt for avdeling Vinne i Baglan/Berg. Læregutt blir lærejente Etter drøftinger med gullsmed Eivind Bjørnhaug ved gullsmedav delingen vedtok styret i 1959 å avertere etter læregutt i gullsmedfa-
---- 162 Vsl ---- Gullsmed Eivind Bjørnhaug og lærling Ragnhild Gregersen. get. Stillingen ble avertert, og i juli 1959 skulle styret avgjøre saken. Det var 3 søkere, og Ragnhild Gregersen ble tatt inn som lærling. Inn føringen i faget gikk fint, men hun sluttet imidlertid etter et par år på grunn av flytting. Butikkinspektør Spørsmålet om noe mer bemanning innen administrasjon og drifts ledelse ble tatt opp av styret sommeren 1959. Det ble pekt på arbeidet med driftsspørsmål, utbyggingsplaner og tilsyn med filialene og andre avdelinger og virksomheter. Styret vedtok derfor i juli 1959 å aver tere en stilling som butikkinspektør. I et styremøte i oktober 1959 vedtok styret å sende saken til NKLs tilsettingsråd til uttalelse. Det var i første omgang 21 søkere. Styret vedtok å gå inn for den kandidaten som NKL hadde innstilt som nr. 1, og han bekreftet at han kunne overta stilling en som butikkinspektør ved Verdal Samvirkelag fra 1. mars 1960. Slik ble det imidlertid ikke. På et styremøte i mars ble det referert brev fra søkeren der han sa fra seg stillingen. I neste styremøte ble en ny person tilsatt i stillingen, og det ble ført forhandlinger med vedkom mende en tid. Dette var omtrent samtidig som undertegnede fikk et vink om saken fra en av distriktsrevisorene innen NKLs revisjonsav-
---- 163 Vsl ---- deling i Oslo. Han mente jeg burde ha søkt stillingen i Verdal. Jeg hadde tidligere bl.a. hatt stillingen som butikkinspektør i samvirkelag et Økonom i Stavanger i AV2 år etter at de to samvirkelaga der hadde sluttet seg sammen. Det ble derfor til at jeg sendte en forespørsel om stillingen til disponent Hoøen. Han skrev straks tilbake og ba om søk nad og nødvendige papirer. Styret ble samlet og ganske raskt kom det telegram: «Ansatt Forsøk kom snarest Hoøen.» Dette ble bekreftet i påfølgende brev. Jeg var da via NKL plassert som bestyrer i et sam virkelag på Østlandet. Laget hadde hatt dårlige driftsresultater i flere år, og hovedoppgaven var å få i det minste balanse i regnskapet og legge grunnlaget for en sammenslutning av flere lag i området. Straks oppsiingstid og etterfølger var avklart, kunne jeg tiltre stillingen i Verdal 29. juli 1960. Det ble en interessant tid. Disponent Hoøen, kontorsjef Skogstad og de øvrige tok godt imot både meg og familien. Bildet av det omfattende Verdal Samvirkelag ble etter hvert klarere. Seiv om tall og statistikk var tilgjengelig på forhand, tok det noe tid å bli kjent med avdelingene og menneskene som holdt hele apparatet gående. Ved å delta i styrémøtene ble det også lettere å bli kjent med forholdene. Salg av varme til kinoen Øras Vel — eller Ørens Vel — som det hette da, hadde det nye kino lokalet under bygging i 1959, og disponent Lars Hoøen var ivrig leder i denne saken. Samvirkelaget fikk forespørsel om det var mulig å bruke fjernvarme fra fyringsanlegget i det nye forretningsbygget Ma gasinet til kinobygget. Siv.ing. Kr. Gjettum fikk i oppdrag ågi en kon sulentuttalelse. Han foreslo installert en kalorimetermåler, som registrerte temperaturdifferansen mellom tur- og returledningen og varmtvann mengde som gikk gjennom anlegget. Ut fra avlest varmemengde var det mulig via vedtatt formel å omregne varmemengde til antall liter fyringsolje. En kunne da regne ut kostnaden etter gjeldende oljepris. Hver part valgte representanter til et forhandlingsutvalg, som ble enige om en avtale. Avtalen gikk ut på at kinoen skulle betale for varmen det som den kostet samvirkelaget + for avskrivning og rente. Ordningen med fjernvarme har fungert godt for flere av samvirkelag ets bygg, og det gjorde den vel også for kinoen. Samvirkelaget hadde imidlertid ingen ting å gjøre med styringen av varmen inne i kino lokalene. Etter en tid fant begge parter ut at det kanskje var best med eget fyringsanlegg for kinobygget. Verdal Samvirkelag —
---- 164 Vsl ---- A/L FELLESPRODUKSJON - SAMARBEID KJØTTSEKTOREN Høsten 1960 begynte diskusjonen om nye lokaler og framtidig opp legg for produksjonen av kjøttvarer og spekemat. Bøndernes Salgslag hadde et produksjonsanlegg i Levanger. Levanger Samvirkelag hadde også et produksjonsanlegg. Begge anleggene var små og gammeldag se. Situasjonen var den samme i Verdal. Produksjonsanlegget var gam meldags og for lite. Alle tre anleggene var i helsemyndighetenes søkelys. Alle tre virksomhetene arbeidet med planer om nybygg og utvidelser. Omkring 1960 skjedde det på landsbasis store forandringer på områ det ferskmatproduksjon og -omsetning. Store anlegg med rasjonell pro duksjon ble stadig sterkere i konkurransen. Det var derfor naturlig å reise spørsmålet om det kunne være klokt å investere i tre nye anlegg innen samme lokalmarked. Det hadde ikke blitt noe av kjøttprodusentenes planer om den store samordningen av kreftene i denne sektoren på Innherred (se Slakteri saken). Besøk i Sverige og også innenlands for å se på moderne anlegg viste tydelig at det var en utvikling i gang. Det var særlig matvareom setningen og ferskmatproduksjonen som var av interesse. Etter studie reisene ble det likesom større bredde over diskusjonen og standpunktene. Et større felles bakerianlegg var også på tale, men det var særlig dis kusjonen om kjøttsektoren som fikk en ny dimensjon. Bestyrer Amt O. Basmo ved Levanger Samvirkelag sammen med ThoralfS. Stavrum, styremedlem i BS, Levanger, oppsøkte Verdal Sam virkelag høsten 1960 og la i samtalen fram tanken om et felles opplegg på kjøttsektoren. Samtalen førte til at Levanger Samvirkelag sendte et brev om saken, og 16. desember 1960 behandlet styret i Verdal Sam virkelag dette brevet om produksjon og omsetning av kjøttvarer i Levanger- og Verdalsdistriktet. Det ble også referert uttalelser fra pro duksjonskonsulent Willy Ruud Hansen i NKL og fra distriktsforen ingen om saken. Styret fikk også referat fra en konferanse med under direktør Holmgren i Norges Kjøtt- og Fleskesentral om status for sam virkelagets nyslakteri og forholdet mellom NKF og Verdal Samvirkelag. Det ble ikke fattet noe vedtak i saken, for samme kveld var det avtalt felles styremøte med Levanger Samvirkelag om samme sak. Det ble flere møter mellom representantene for partene. I februar 1961 behandlet styret brev fra NKL og referat fra møter med Levanger Samvirkelag
---- 165 Vsl ---- og BS om saken. Til et nytt styremøte i februar 1961 forelå det utkast til avtale om samarbeid mellom Levanger Samvirkelag, Bøndernes Salgs lag og Verdal Samvirkelag om drift av slakteri og anlegg for kjøttfor edling. Planen gikk ut på å danne et eget selskap som skulle overta og drive slakting, nedskjæring og stykking av kjøtt i Verdal og produk sjonsanlegg i NKLs ledige lokaler i Levanger. Det var de forholdsvis nye bygningene til den tidligere lærfabrikken som skulle overtas og byg ges om til dette formålet. Forslaget til avtale omhandlet organisasjonsform, virksomhetsområ de, salgsvilkår, rabattsatser, fagmessig ledelse, regnskapsopplegg, av skrivninger m.v. Overskudd som regnskapet måtte vise, skulle fordeles med 50% på BS og 50% på de to samvirkelaga, etter at vanlige rabatt er var gitt. Behandlingen av saken var orienterende og skulle tas opp på nytt etter at representantskapet hadde fått behandlet den, og dette skjedde i mars 1961. NKLs produksjonskonsulent, Willy Ruud Han sen og distriktsforeningens formann, Ottar Huseby, møtte også i repre sentantskapet. Opplegget for et felles produksjonsselskap for området ble grundig diskutert, og en rekke representanter hadde ordet. Repre sentantskapet vedtok å gi styret fullmakt til å fullføre forhandlingene og legge saken fram til endelig vedtak i nytt møte i representantskapet. I mai 1961 ble det i forhandlingsmøte med BS enighet om at slaktingen i Verdal skulle foregå i samme omfang som før. Slakt kunne sendes ut av området inntil den planlagte nedskjæringen av kjøtt ville få et slikt omfang at det meste av slakt ville gå med til nedskjæring. Leiehakking og leiearbeid for produsentene skulle også utføres. I et felles styremø te mellom Verdal og Levanger Samvirkelag i juni 1961 ble det enighet om fordelingen av representasjonen til det nye produksjonsselskapet. Det ble enstemmig vedtatt å anerkjenne Verdal Samvirkelags ønske om å få noe sterkere representasjon med 2 av de 3 styremedlemmene fra sam virkelagsiden i selskapet. Dette var i samsvar med tidligere produk sjonsforhold. BS skulle også ha 3 medlemmer i styret. Formannsvervet skulle veksle mellom samvirkelagsiden og BS, og slik at den ene par ten som ikke hadde styreformannen, skulle til gjengjeld ha formanns vervet i kontrollutvalget i samme periode. Representantskapet skulle ha 6 representanter fra samvirkelagsiden og 6 fra BS. I juni 1961 var saken ferdigbehandlet fra styrets side og ble lagt fram for represen tantskapet. Forslaget til kontrakt vedrørende stifting av selskapet var sendt representantene, og en utfyllende protokoll om avtalen mellom
---- 166 Vsl ---- partene ble referert. Mange hadde ordet også denne gangen. Slakteri striden hang i lufta ennå (se Slakterisaken), og enkelte var skeptiske til samarbeidet med BS. Ved voteringen ble styrets forslag om å si ja til avtalen vedtatt med 21 mot 7 stemmer. I september 1961 nærmet stiftingen av selskapet seg. Til medlemmer av styret i selskapet ble Jarle Benum og Erling Aurstad oppnevnt med vararepresentant Halvdan Eggen. Valg av styremedlemmer skulle fore tas av selskapets representantskap. Til representantskapet ble følgende valgt fra Verdal Samvirkelag: Ingmar Rosvold, Arne J. Solberg, Lars Hoøen med vararepresentant Einar Kristoffersen. Så den 13. oktober 1961 ble det nye slakteri- og produksjonsselskap et stiftet, og det fikk navnet A/L Fellesproduksjon. Første formann i styret for selskapet ble Jarle Benum. I april 1962 godkjente styret for Verdal Samvirkelag på grunnlag av representantskapets vedtak den formelle hjemmelsoverføringen av slakteriet med tomt til A/L Fellesproduksjon for kr. 574.500,— og maskinelt utstyr for kr. 205.500,—, tilsammen kr. 780.000-, A/L Fellesproduksjon, Levanger. Det lokale området som A/L Fellesproduksjon skulle dekke med kjøtt varer og fiskmat, både til samvirkelag, private forretninger og spise steder, var fra Åsen/Frosta i sør til Røra /Inderøy i nord + Mosvik og Leksvik. Dessuten fikk A/L Fellesproduksjon adgang til engrossalg på landsbasis til NKL av spekepølse, spekemat og seinere såkalte spe
---- 167 Vsl ---- kebrett og hermetikk til samtlige NKLs engroslager i landet for vi derelevering til landets samvirkelag. A/L Fellesproduksjon har fra starten utviklet seg til å bli en effektiv og anerkjent bedrift med høyt kvalitetsnivå. Bedriften har når dette skri ves ca. 90 tilsatte og er en av de største næringsmiddelbedriftene i fylket. Enkelte har fremdeles problemer med helt å akseptere dette samar beidstiltaket. Det har imidlertid betydd mye. blant annet som utgangs punkt for den landsomfattende avtalen mellom slakterisamvirket og NKL, den såkal te Gomanavtalen, om ferskmatproduksjon og -omsetning som kom i 1963. A/L Fellesproduksjon fulgte fra starten de regler og bestemmelser som gjaldt for råstoffsammensetning og tilsetting i de forskjellige vareslag. Enkelte kunne merke endringer i smak og farge på noen produkter. Den første tida etter starten ble det derfor behov for å forklare grunnene til dette, og etter hvert har forbrukerne fått tillit til at det er kvalitetsprodukter A/L Fellesproduksjon leverer. Dessverre er uvitenheten stor når det gjelder kvalitetsbestemmelser og varenavn for kjøttvarer. Pølser er pølser enten pølsene er laget etter forskriftene for f.eks. kjøttpølser, eller det dreier seg om blandingsprodukter med mye fremmedprotein. TRONES HANDELSLAG Det første kjente møte vedrørende kooperativ handel på Trones ble holdt 23. januar 1916. Aksel Gotfredsen ledet møtet, og banevokter Chr. Nevermo holdt foredrag om kooperasjonen og om reglene for koopera tive foreninger. Spørsmålet om å få Ørens Handelsforening til å kjøre ut varer til området var også nevnt, men det var størst stemning for egen kooperativ forening og egen handel på Trones. Nevermo mente at avstanden til Øra var for kort for oppretting av eget lag på Trones, men han nevnte samtidig at Ørens Handelsforening ikke ville legge hin dringer i vegen for en slik ordning. Det er interessant at kjøbmand Mel bye var til stede på møtet og fortalte om de vanskeligheter en ny forretning kan ha å kjempe med, og han tilbod sin forretning (Melbye & Johan-
---- 168 Vsl ---- sen) til et eventuelt kooperativt lag på Trones. Det var imidlertid stem ning for å opprette egen forretning. Møtet valgte en arbeidskomite som besto av Konrad Katteraas, Aksel Gotfredsen, John Olsen, K.S. Ben diksen og Godtvard Myhr. Katteraas foreslo at NKLs mønstervedtekt er for samvirkelag skulle legges til grunn i det videre arbeidet. Aksel Gotfredsen ble valgt til komiteformann. Konstituerende generalforsam ling i Trones Handelslag ble holdt 30. januar 1916. 36 medlemmer var tegnet, og de skulle betale inn minst kr. 10,— på «aktien», andelen. Det ble vedtatt å ta opp et driftslån på 2.000 kroner. Konrad Katteraas ble valgt til formann, og styret ellers besto av Olaf Mathisen, John Olsen, Hovelsen, Aksel Gotfredsen, Godtvard Myhr, J. Trones og K. S. Bendiksen sekretær. Konrad Katteraas ble valgt til foreløpig forret ningsfører. Styret valgte byggekomité, men det var samtidig forhandlinger med Melbye & Johansen om kjøp av eiendommen Solaas, varebeholdning m.v. Det ble avertert etter bestyrer, og Sverre Moxnes, Follafoss, ble tilsatt. Forretningslokale ble leid hos Robert Raade. Bestyrer Moxnes tiltrådte 1. mars, og Trones Handelslag åpnet forretningen 11. mars 1916. Styret hadde et møte med NKLs sekretær, Andr. Juell (seinere NKLs formann) vedrørende regelverket for start av laget, kontrollspørsmål, forholdet til NKL m.v. Styret hadde også en konferanse med disponent Horne og advokat Wessel ved Trones Brug. På vegne av bruket stilte disse seg meget velvillig til hjelp og støtte i startfasen for Trones Han delslag. De visste at prisen for Melbye & Johansens forretningseien dom, Solaas, hadde gått ned fra 6.000 til 5.000 kroner, og de tilrådde kjøp av denne eiendommen. I tilfelle seinere bygging av egne lokaler ville også bruket tre støttende til. — Trones Handelslag skulle ikke banke forgjeves på Trones Bruks dør i tilfelle det var noe de kunne hjelpe med, ble det sagt. Et ekstrarordinært medlemsmøte vedtok med 22 mot 1 stemme å kjøpe Melbye & Johansens eiendom Solaas for kr. 5.000—, og dessuten ble varebeholdningen overtatt. Trones Bruk garanterte for beløpet og til bod seg å dekke renter og avdrag det første året og dessuten innvilge driftslån på kr. I.ooo— rentefritt i 2 år. Dette lånet ble langdrygt å få tilbake. (I 1923 var bare 400 kroner betalt, og bruket krevde da oppgjør.) En ny arbeidskomite la fram forslag til omgjøring av lokalene, og forslaget ble godkjent. Strøm til elektrisk lys skulle komme, og det ble bestilt 250 «lys» (Watt).
---- 169 Vsl ---- Styret vedtok at «frk. Østeraas' lønn herefter blir kr. 12— pr. maa ned». Styret var nok for forsiktig, for like etterpå vedtok de 20— kro ner pr. måned for Margot Østerås. Seinere på året ble 30 kroner vedtatt, våren etter 50 kroner pr. måned og like etterpå 80 kroner. Det var sikkert en flink dame, men dette er også et bilde av pris- og lønns galoppen under første verdenskrig. Lørdag 30. juli 1916 holdt det nye laget halvårsmøte med festlig til stelning for medlemmer med husstand. Entre: 35 øre for de voksne og 20 øre for børn. Fra 11. mars til 30. juni 1916 var omsetningen vel 15.000 kroner, og etter avskrivninger ble det et lite nettooverskudd som også ga mulighet for tilbakebetaling på kjøp. Et ekstraordinært medlemsmøte i desember 1916 godkjente avtale med Værdalsbrukets Fagforening om at Trones Handelslag skulle overta spiseforretningen ved spisebrakka, Trones Bruk. — Catering-virksomhet ville det trolig blitt kalt i dag. Kjøp av kassaapparat ble også vedtatt da. I april 1917 vedtok styret at «der anskaffes gris til spiseforretningen». Dette gjaldt levende gris — til utnytting av matrestene. Grisen, som var 3 uker, kostet kr. 30,— . Grispasser i 2 måneder ble John Olsen for en godtgjøring på kr. 20,— . I august 1917 var det styrebeslutning på slakting av grisen. Spiseforretningen ved brukets spisebrakke skulle få beholde den ene halvparten. Den andre skulle Trones Handelslag overta. Samtidig «besluttedes at kjøpe en flaske tran til den smaa gris, spisebrakken». Det var ny gris i vekst. Det går fram at styret hadde problemer med å bestemme seg for liten og rimelig smågris eller stor og dyrere gris. Det siste ble etter hvert valgt, for en slik gris forbrukte mer av matrestene ved spisebrakka. Denne cateringvirksomheten var arbeidskrevende og noe tvilsom driftsmessig. Ustabile pris- og kost nadsforhold under og straks etter første verdenskrig gjorde det vanske lig å få kostnadsdekning. I oktober 1917 ble det vedtatt å stenge butikken allerede kl. 6 (18.00) grunnet krigen og oljemangel (til lampene). I 1918 ble Severin Vaagen valgt til formann. Bestyrer Moxnes sa opp stillingen i 1919, og Petter Muus, Bangsund, ble tilsatt som ny bestyrer. Han ble i stillingen bare noen uker før han sa opp, og stillingen ble avertert igjen. Det ble likevel til at han fortsatte. Halvårsoppgjøret var noe magert, og medlemsmøtet vedtok forslag fra Godtvard Myhr om ikke å dele ut utbytte på kjøp.
---- 170 Vsl ---- I september 1919 «enstemmig besluttedes og skjenke handelsbetjent Birger Nordberg 15 kroner i Konfirmationsgave». Konrad Katteraas ble igjen valgt til formann i 1920, men på hal vars - møtet i august sa han fra seg vervet da han skulle flytte. K. S. Ben diksen ble valgt til formann. Styret behandlet spørsmålet om begrensning av kredittsalget og vedtok inndriving av utestående. Sommeren 1920 sa bestyrer Muus opp stillingen, som ble avertert igjen. Ny bestyrer ble Odin Eikrem, Sparbu. Varetellingen viste noe dårligere resultat, og ved årsoppgjøret nyttår 1921 kom det fram et underskudd som ble dekket av fond. Ny formann ble A. Haugan. I mars 1921 var det et noe alvorlig styremøte der H. Bratterud fra NKL, Trondheim, og Johs. Minsaas, Værdalen Samvirkelag, deltok. Styreformannen hadde bedt NKL om hjelp, og Bratterud mente det beste ville være å få overdratt hele boet til Værdalen Samvirkelag. Minsaas lovte å forelegge spørsmålet for sitt styre. Gikk ikke dette i orden, mente Bratterud at styret for Trones Handelslag måtte søke betalingsutsettel se, moratorium. Ingen utbetalinger av innskudd måtte forekomme før økonomien igjen var ordnet. Styremedlemmene var personlig ansvar lige for at dette ble fulgt. Verdal Samvirkelag vedtok å overta ledelsen av Trones Handelslag, men på vilkår av at moratorium ble godkjent. Dette ble det problemer med å få ordnet. Uro og fraksjonsvirksomhet preget laget i 1921. Det førte til at en del av styrets medlemmer la ned sine verv, og det ble ekstraordinært medlemsmøte i mai 1921. NKL ba om at medlemmene garanterte for laget, og at denne garantien kunne gi grunnlag for 60% akkordoppgjør. Både de private kreditorene og NKL godkjente akkor den, og Trones Handelslag kom i siget igjen. Årsmøtet i 1923 kunne igjen godkjenne og fordele et nettooverskudd. Olaf Mathisen ble valgt til formann. Bestyrer O. Eikrem sa opp stillingen, og Sigurd Berg ble tilsatt som ny bestyrer. Driftsopplegget og -resultatet ble etter hvert stabilisert og trygt igjen, men i 1925 skrev bestyrer Berg til styret og sa opp stillin gen. Årsaken var det utrygge forholdet som kredittgiing skapte. Han forlangte at styret burde gå med på å vedta slutt på kredittgiingen hvis han skulle fortsette som bestyrer. Styret vedtok da en kredittgrense på kr. 30— pr. medlem. På dette grunnlaget fortsatte Berg som bestyrer. I 1926 feiret Trones Handelslag 10-årsjubileum.
---- 171 Vsl ---- Et brukt pengeskap ble kjøpt av A/S Trones Bruk for kr. 540,—. Sommeren 1926 sa bestyrer Berg opp stillingen da han skulle overta en annen stilling (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). Ny bestyrer ble O. Støver,men etter betenkningstid sa han fra seg stillingen, og Sverre Hugaas ble tilsatt som bestyrer. Årsoppgjøret ved utgangen av 1926 var godt. Sigurd Berg hadde klart å snu utviklingen i riktig lei. Høsten 1927 var NKLs formann, Andr. Juell, på besøk og holdt foredrag på et medlemsmøte. Trones Handelslag ble innmeldt i NKLs revisjonsavdeling i 1928. Samme år sa laget opp avtalen med den private bakeren om brødleveransen og inngikk avtale med Verdal Samvirkelag om levering av brødvarer. Dårlige tider og arbeidsløshet gjenspeiler seg også i møtereferatene for Trones Handelslag. På nyåret 1929 «besluttedes oppsige butikdame N.N. til fratredelse lørdag 9. februar d.aa. på grund av den faarestaa ende arbeidsløshetsperiode». Melk ble levert direkte fra produsent (Trones gard) til Trones Han delslag og solgt fra kjølebrønn. I 1929 ble det skiftet leverandør, da den tidligere leverandøren fant det ulønnsomt å levere. I 1931 var det igjen denne produsenten som leverte melka. Det går fram at utsalgs prisen det året var 18 øre pr. liter og innkjøpsprisen 12 øre. Melkepris en gikk imidlertid opp, og avansen ble redusert i 1930 til 3 øre pr. liter. I 1932 ble det «melkkrig» i Verdal, og melka ble solgt for 12 øre literen og helt uten avanse en periode. Denne priskrigen var slutt sommeren 1933, og avansen var 3 øre. Den ble forhøyet til 4 øre før jul 1933. Trones Handelslag hadde også åpent for melksalg på søndagene før kirketid. I mars 1930 sa bestyrer Sverre Hugaas opp stillingen, og etter aver tering ble Olav Loe tilsatt som bestyrer. Hugaas hadde overtatt still ingen som bestyrer ved Selsbakk Samvirkelag. I mars 1930 behandlet styret en henstilling fra Verdal Samvirkelag om å få levere brødvarer bare annenhver dag «paa grund av den dårlige vei». Styret holdt på at kontrakten om daglig levering til Trones skulle opprettholdes. Som meren 1930 «besluttedes efter foretat undersøkelse at foretningen for søker at forhandle Tiger bensin». Etter årsmøtet i 1931 ble det holdt 15-årsfest. Høsten 1932 sa bestyrer Olav Loe opp stillingen da han skulle overta bestyrerstillingen i Åsenfjord Samvirkelag (seinere bestyrte han Åsen
---- 172 Vsl ---- Samvirkelag i mange år). Det meldte seg hele 60 søkere, og Albert Aa ble tilsatt som ny bestyrer. I 1933 ble Olaf Mathisen valgt på nytt som formann. Han hadde da vært formann i 10 år, og det ble vedtatt at han skulle få en «gave til erindring». I 1933 foreslo regjeringen et merkelig skatteforslag som ville ha ført til hardere beskatning av samvirkehandel enn av privat handel. I likhet med mange andre S-lag rundt i landet sendte Trones Handelslag pro test til myndighetene. Brevet fra Trones Handelslag lød slik: Verdal, 10. april 1933. Til Norges Storting. Undertegnede styre av Trones Handelslag i Verdal, samlet til møte måndag den 10. april d. aar. Vil paa medlemmernes vegne faa lov aa uttrykke vor bestemteste protest imot det av regjeringen fremsatte stats skatteforslag, som gaar ut paa en haardere beskattning av forbruker kooperasjon end av den private handelsstand i landet. Dette forslag av regjeringen kan vi ikke se andet i end et direkte angrep paa koopera sjon, hvorfor vi protesterer paa det bestemteste. Og haaper vi at det Norske Storting som vaaker over folkets ve og vel, vil forkaste dette forslag av regjeringen og ellers støtte kooperasjon i dens samfundsgavn lige arbeide. Ærbødigst I styret for Trones Handelslag (underskrifter) Regjeringens skatteforslag ble faktisk likevel vedtatt av stortinget, som ikke riktig skjønte hva det var narret opp i. Protestene fra alle landsde ler ble så sterke at vedtaket måtte omgjøres etter få måneder. Koopera sjonen i Rogaland var ekstra aktiv i å klargjøre det uriktige i lovvedtaket. Høsten 1935 var det igjen bestyrerskifte. Trones Handelslag var et typisk «springbrettlag» for bestyrere som ville videre. Dessuten hadde laget stabil drift og gode driftsresultater fra 1925. Albert Aa sa opp stillingen for å overta som bestyrer ved Strindheim Samvirkelag. 48 søkere meldte seg, og søknadene fra 16 av dem ble videresendt til NKL til uttalelse. Styret festet seg med 2 av søkerne, Ole O. Aamo, Meråker, og Ola Overrein, Mære. Ole O. Aamo ble tilsatt og tok stillingen. I mars 1936 ble det holdt 20-årsfest for medlemmer og innbudte.
---- 173 Vsl ---- Våren 1938 var det felles styremøte med Verdal Samvirkelags styre for drøfting av planer som Verdal Samvirkelag var sagt å ha om filial på Fleskhus. Tronesstyret mente en slik filial ville være til skade for laget på Trones. Etter en del debatt gikk styret for Verdal Samvirkelag med på at Trones Handelslag gjerne kunne undersøke mulighetene for å åpne filial på Fleskhus. Dette ble gjort, og saken ble drøftet også med disponent Johs. Minsaas. Det synes som at begge parter mistet motet etter å ha vurdert filialsaken nærmere. I desember 1939 sa bestyrer Ole O. Aamo opp stillingen. Han var tilsatt som bestyrer ved Vikhammer S-lag. Etter avertering meldte det seg 23 søkere, og Martin Larsen, Meråker, ble tilsatt som ny bestyrer. Årsmøtet i 1939 vedtok å bygge nytt lager. Snekker Bjørkeng fikk dette arbeidet etter et anbud på kr. 3.350,—. Med en del tilleggsarbeid og utstyr kostet bygget ca. 4.250,— kroner. I 1940 besøkte Sigurd Berg igjen Trones, men da som distriktsrevi sor for NKL. Hans rapport til styret var full av godord. Krigsforsik ring ble drøftet i februar 1940, men saken ble utsatt. Få trodde det skulle bli krig allerede om 2 måneder. I januar 1941 ble Martin Larsen tilsatt som bestyrer ved Kopperå Samvirkelag, og han sa opp stillingen ved Trones Handelslag. Etter avertering kom det inn 24 søknader, og etter drøftinger med NKL ble Einar N. Aune, Bjørgen, tilsatt som ny bestyrer. Trones Handelslag var 25 år i 1941. Distriktsrevisor Sigurd Berg hadde tatt med i rapporten sin en gratulasjon til laget for stabil og god drift de siste 15 åra. I neste årsrapport var han framme med pekefingeren og nevnte bl.a. kostnadsstigningen og vanskeligere tider med nedgang i salget. Han minnet om forholdene under og etter første verdenskrig. I flere rapporter påpekte Berg at det var satt av for lite til reservefondet og bevilget for mye til tilbakebetaling på kjøp. Dette ble rettet opp seinere. I mars 1946 ble det igjen bestyrerskifte. Einar N. Aune var tilsatt som bestyrer ved Glomfjord S-lag, og stillingen på Trones ble igjen avertert. 47 søkere meldte seg, og etter vanlig prosedyre ble Arne Nordgård, Breide Samvirkelag (og tidligere Sparbu Handelslag), til satt i stillingen. 30-årsjubileet for laget ble markert med en fest for medlemmene «med voksen husstand» og innbudte gjester. Årsmøtet i 1948 valgte Karl
---- 174 Vsl ---- Mathisen til ny styreformann etter Olaf Mathisen som hadde fungert i 25 år. Styret vedtok våren 1948 å kjøpe «motor kappsag til avbenyttelse for medlemmene». Sykkeltilhenger for varetransport ble også kjøpt. Byggefondet var under oppbygg ing, og hvert år ble det tilført et be løp til dette fondet. I 1952 ble spørsmålet om modernisering av butikken drøftet. NKLs arkitekt mente det hele ville komme på minst 20.000 kroner, og med kjøle rom 8-10.000 kroner i tillegg. Olaf Mathisen, formann i 25 år. På årsmøtet i 1952 ble dette med bygningsmessig opprustning, ny bygg eller eventuelt «om Trones Handelslag skulle selges til Verdal Samvirkelag» drøftet. Styret ble på lagt å arbeide videre med saken. Styreformann Karl Mathisen og be styrer Arne Nordgård drøftet saken med diponent Lars Hoøen i Verdal Samvirkelag (se Andre saker fra åra 1947-60). Spørsmålet om sam menslutning hadde også vært drøftet i 1921 under driftsvanskelighet ene ved Trones Handelslag da. Verdal Samvirkelag sa seg villig til å gå inn for sammenslutning i 1952 etter vanlige regler ved å overta akti va og passiva i Trones Handelslag. Et ekstraordinært medlemsmøte i november 1952 vedtok at vilkåra « ikke syntes å være antagelig». Det ble derfor vedtatt å sende ny forespørsel til Verdal Samvirkelag om bedre vilkår i tilfelle sammenslutning. Noe mer kom det ikke ut av forhandlingene før 10 år seinere. I februar 1953 sa Arne Nordgård opp bestyrerstillingen for å overta som bestyrer ved Kopperå Samvirkelag (seinere ved Malm Samvirke lag). Etter avertering var det 26 søkere, og Kåre Teveldal, Meråker, ble tilsatt som ny bestyrer. Det ble vedtatt å be NKLs arkitektkontor utarbeide tegninger for nytt forretningsbygg med innredning. Arkitekten skulle også vurdere om det ble rimeligere å bygge på ny tomt. Det ble vedtatt avtale med E. Prest vig om kjøp av tomt til forretning. I desember 1953 godkjente styret tegningene for nybygget, og det ble vedtatt å søke om byggetillatelse.
---- 175 Vsl ---- Helserådet forbød i 1953 salg av upasteurisert melk og påla Trones Han delslag å ta melka fra Verdal Meieri fra 1. mai 1953. På årsmøtet i 1954 ble Arne Hogstad valgt til formann etter Karl Mathisen. Dette møtet vedtok å bygge ny forretningsgård etter de plan ene som var utarbeidet i 1953. Et ekstraordinært medlemsmøte i mai 1954 behandlet problemene med finanseringen av nybygget. Møtet valgte følgende til byggekomité: Ole Olsen formann, George Olsen, Konrad Olsen og Birger Hogstad. Nytt ekstraordinært medlemsmøte i juli 1954 behandlet igjen finanseringen. Lånetilsagnet fra forsikringsselskapet Samvirke lød på 65.000 kroner, og dette var for lite. Bygging ble like vel vedtatt med 24 mot 4 stemmer. Verdal Sparebank innvilget et tilleggslån på 15.000 kroner. Laget fikk 15 % rabatt på alle tremateria ler hos A/S Trones Bruk. Det ble tegnet egen forsikring for medlem mene som deltok i dugnadsarbeidet på nybygget. I 1955 skrev distriktsrevisor Sigurd Berg, NKL bl.a.: « Vi nytter høve til å uttale vår anerkjennelse for den store og betydningsfulle innsats som medlemmene har gjort og fremdeles gjør for å skaffe laget nye og mo derne lokaler. Medlemsinnsatsen på Trones tjener som et eksempel for andre lag som skal bygge.» Trones Handelslag.
---- 176 Vsl ---- Sekretærjobben i styret ble i 1956 overtatt av Birger Hogstad etter E. Prestvig, som hadde vært sekretær omtrent helt fra starten av laget. En søknad til Norsk Tipping A/S i 1955 om å få bli kommisjonær ble avslått, men gikk i orden et par år seinere. Årsmøtet i mars 1956 vedtok å avertere den gamle forretningsgården til salgs. Salget til George Olsen for kr. B.ooo— ble godkjent av ekstraordinært medlemsmøte. Samtidig ble det vedtatt å markere la gets 40-årsjubileum og innvielsen av den nye forretningsgården med en fest. Åpningen av den nye forretningen skjedde tirsdag 20. mars 1956. En avtale datert 18. april 1956 mellom laget og A/S Trones Bruk gjaldt adgang til tilknytting til kloakkledningen fra forretningseiendommen til Trones Bruks ledning. Det ble arbeidet en del med finanseringen av planlagt fryseboksan legg i underetasjen, men saken ble utsatt da det var vanskelig å få lån. Før jul i 1957 meldte postverket at Trones Handelslag hadde fått sta tus som brevhus. Godtgjøringen var beskjeden, kr. 120,— pr. år fra star ten. I 1959 ble George Olsen valgt til formann etter at Arne Hogstad fraba seg gjenvalg. Kåre Teveldal ble før jul 1959 tilsatt som bestyrer ved Øvre Vardal S-lag, og stillingen som bestyrer ble avertert. 20 søkere meldte seg, og etter drøftinger med NKL ble Kjell Teveldal, p.t. Jaren, tilsatt i stillingen (bror til Kåre). George Olsen, styreformann ved sammenslutningen. Kjell Teveldal, bestyrer ved sammenslutningen.
---- 177 Vsl ---- Distriktsrevisoren uttalte tvil om det var forsvarlig å handle med manufakturvarer. Han pekte på lav omsetningshastighet og rentetap. Ellers var det bare godlåt i rapporten. I 1961 overtok Henry Floan sekretærarbeidet. Styret behandlet i no vember 1961 igjen spørsmålet om sammenslutning med Verdal Sam virkelag, etter at denne saken hadde ligget på is i 9-10 år. Nå vedtok styret enstemmig å kontakte Verdal Samvirkelag. Det ble pekt på be hovet for rasjonalisering og større enheter. Før eller seinere ville det tvinge seg gjennom slike løsninger, ble det skrevet i styreprotokollen. Det var også pekt på vedtak i NKLs kongress om sammenslutning til større og mer bærekraftige enheter. Et forhandlingsutvalg med deltak ere fra partene ble enige om en avtale som ble vedtatt av ekstraordi nært medlemsmøte i Trones Handelslag og av representantskapet i Verdal Samvirkelag. Som forhandlingsutvalg hadde Trones Handelslag valgt styrets formann George Olsen, nestformannen Konrad Olsen og be styrer Kjell Teveldal. På ekstraordinært medlemsmøte i desember 1961 i Trones Handelslag møtte revisjonssjef Olav Hole og distriktsrevisor Ulrik Paasche fra NKL, foruten disponent Hoøen fra Verdal Samvir kelag, som gjester. Hole holdt foredrag om utviklingen innen forbruker kooperasjonen og om tendensen til større enheter. Styrets enstemmige forslag om sammenslutning fikk ikke bare skryt av de som hadde ordet. En sa at det var «den svarteste dag» i lagets historie. Ved skrift lig vortering ble styrets forslag om sammenslutning vedtatt med 32 stem mer for og 5 stemmer mot. Det var 2 blanke stemmer. Forslaget om sammenslutning ble behandlet av representantskapet i Verdal Samvir kelag i desember 1961 og ble enstemmig godkjent. Med dette var sammenslutningen et faktum fra nyttår 1962. Siste årmøte i Trones Handelslag ble holdt 24. februar 1962. George Olsen og Kåre Frøseth ble valgt som representanter til representant skapet i Verdal Samvirkelag. Personlige vararepresentanter Torbjørn Frø seth og Arvid Mathisen. Sammenslutningsavtalen hadde samme ordlyd som avtalen mellom Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag (se Røra Samvirkelag).
---- 178 Vsl ---- RØRA SAMVIRKELAG Også fra Røra Samvirkelag kom det signaler i 1961 om interesse for sammenslutning. Det hadde tidligere vært nært samarbeid med dette laget (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). På årsmøtet i mars 1961 fikk styret fullmakt til å forhandle med Verdal Samvirkelag om sammen slutning, og i august forelå det utkast til avtale. Røra Samvirkelag holdt ekstraordinært medlemsmøte i november 1961 for behandling av avta leutkastet om sammenslutning. Avtaleteksten var i samsvar med den som ble brukt i avtalen med Trones Handelslag, og den lød slik: «År 1961, den 5. juli, ble det på Verdal holdt forhandlingsmøte mellom representanter for styrene i Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag. Følgende var til stede: Fra Røra Samvirkelag: Styrets formann Kåre Sjøvold og bestyrer Kåre Austråt. Fra Verdal Samvirkelag disponent Lars Hoøen og inspektør Erling Aurstad. Under forhandlingene ble partene enige om å foreslå for sine styrer å arbeide videre med følgende forslag: 1. Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag slår sine virksomheter sam men pr. 1. januar 1962 med sikte på å kunne stå sterkere i konkur- ransen. 2. Gjeldende vedtekter for Røra Samvirkelag og Verdal Samvirkelag samarbeides. 3. Tidligere medlemmer av Røra Samvirkelag får samme rettigheter og plikter som medlemmer av Verdal Samvirkelag når det gjelder medlemsskap, representasjon, innskudd, rente, tilbakebetaling på kjøp m.m. 4. Fast ansatt personale ved Røra Samvirkelag beholder sin ansienni tet og skal ved sammenslutningen ikke gå ned i lønn. Lønns- og ar beidsvilkår forøvrig skal være som bestemt i avtalene mellom de respektive forbund og DKT. 5. De to lags samlede aktiva og passiva slås sammen og går inn i det nye lag med bokførte beløp. Det forutsettes at et sammenslutningsoppgjør ved Røra Samvirke lag blir omtrent like godt som oppgjøret pr. 31.12.1960. 6. Det er en forutsetning at denne sammenslutningsavtalen godkjennes av Røra Samvirkelags medlemsmøte med det flertall og på den måten
---- 179 Vsl ---- som lagets vedtekter fastsetter for oppløsning, og av Verdal Samvir- kelags representantskap med vanlig flertall.» Revisjonssjef Olav Hole fra NKL deltok i medlemsmøtet og orien terte om saken. Da saken ble tatt opp til skriftlig votering, stemte 31 for, 5 imot, og 3 sedler var blanke. Etter medlemsmøtet sendte styret for Røra Samvirkelag søknad til Verdal Samvirkelag om sammenslutning basert på avtaleutkastet. Re presentantskapet i Verdal Samvirkelag godkjente enstemmig i desem ber 1961 styrets innstilling på sammenslutning fra 1. januar 1962. På nyåret 1962 dukket det opp et spørsmål som ingen hadde tenkt på tidligere. Avdeling Røra ville ta brødvarer fra Verdal Samvirkelags bakeri, men samvirkebakeriet i Sparbu, Produksjonslaget Samvirke, ville fortsatt beholde leveransene til Røra, og det ble vist til produk sjonslagets vedtekter, som forutsatte ett års oppsiingstid. Alternativt ville produksjonslaget ha 10.000 kroner i erstatning for tapt leveranse. For å få en løsning på saken ble det i første omgang tilbudt 6.000 kroner, men dette tilbudet ble avslått. Etter et forhandlingsmøte om saken i februar 1962 gikk Verdal Samvirkelag med på kravet om 10.000 kroner til produksjonslaget, som nok trengte pengene for å klare seg. — Dette bakeriet ble etter hvert for lite og ble bortleid og seinere nedlagt. Det første forsøket på å få organisert samvirkehandel på Røra, var Rørens og Omegns Forbrugsforening på Hylla omkring 1870. Skolelærer Karl M. Karlson, opprinnelig fra Beitstad, drev handel ved Hylla. Ifølge bygdeboka for Inderøy gikk ikke denne forretningen særlig godt økonomisk. Karlson fikk derfor med seg en del interesser te, særlig bønder, til å gå sammen i en forbruksforening, som ble stif tet i 1870 eller 1871. Kristian Ner-Rol var styreformann og lærer Karl son bestyrer. Medlemsandelen var på 5 spdl. (20 kr.). Vedtektene ble vedtatt i generalforsamling ved Hylla 4. februar 1871. I § 1 sto det: «Rørens og Omegns Forbrugsforenings Formål er ved Indskud af Aktier at danne og vedligeholde en Handel især med Husholdnings varer og saaledes forskaffe sine Medlemmer Materiel Fordele hvad Varers Godhed og Billighed angaar.» § 13 lød slik: «Handelen sker kun mod kontant eller ogsaa mod Bytte af saadanne Varer, der med lethed igjen kan bringes i Penge. Kredit kan gives for Medlemmer paa 1/5 af Aktien og paa 1 Maaned.» Verdal Samvirkelag — 12
---- 180 Vsl ---- Røra Samvirkelag. Vedtektene ble trolig ikke fiilgt godt nok, for driftsresultatet ble etter hvert dårlig og forbrugsforeningen ble nedlagt omkring 1880. Hus og forretning ble solgt til Gjermund Olsen Nyeggen, som fortsatte forretningsdrift ved Hylla. Seinere ble det andre som overtok. Karl M. Karlson fortsatte som skolelærer til han ble bankkasserer i Inderøens Sparebank. Han døde i ung alder i 1888. Det kom til å gå ca. 35 år før neste forsøk på samvirkehandel i Røra kommune. Dessverre har det ikke vært mulig å oppdrive styreproto koller eller andre pålitelige dokumenter, bortsett fra siste styreproto koll før sammenslutningen. Tidligere styreformann i Røra Samvirkelag, nå ordfører i representantskapet for Verdal Samvirkelag, Kåre Sjøvold, har skaffet fram en del opplysninger om Røra Handelslag fra 1915 og framover. Utskrift av skylddelingsforretningen for tomtekjøpet, datert 23. juni 1915 finnes i arkivet og viser at den første tomta på «10 ar» ble kjøpt av John A. Salberg, Salberg Nedre. Selgeren var visstnok også medlem av det første styret for Røra Handelslag, der Ole Helberg var formann. John Aalberg var også med blant stifterne. Håkon Krogstad, seinere kjøpmann i Steinkjer, var første handels betjent, og første bestyrer var Peder Eidem fra Selbu. Han ble i 1923 eller 1924 avløst av bestyrer Øyvind Skjånes fra Vikna. Skjånes fun gerte fram til Verdal Samvirkelag kom inn i samkjøringsforholdet med
---- 181 Vsl ---- Røra Handelslag i oktober 1928 etter akkordforhandlinger for Røra Han delslag (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). Laget på Røra ble fra da av kalt Røra Samvirkelag, og Christian Prest vik fra Verdal var daglig leder fram til omkring 1934, da Ingvald Moen ble bestyrer. Samkjøringen med Verdal Samvirkelag varte i 11 år. Lærer og bonde Olaf Berg var styreformann først på 1950-tallet. Filialen på Hylla ble vedtatt opprettet i 1952 i leide lokaler hos fru Bragstad. 60 stemte for og 22 imot vedtaket om filial. Lagerbygget ved jernbanen ble vedtatt bygd i 1953. Prisoverslag ca. 27.000 kroner. I 1954 sa Olaf Berg fra seg formannsvervet, og John Følstad ble ny formann. Ønsket om ny og større forretningsgård gjorde seg stadig gjeldende. I november 1954 ble det holdt ekstraordinært medlemsmøte i Røra Samvirkelag for behandling av byggesaken. Bestyrer Moen redegjorde for byggeplanene og for ønskene om mer plass til alle varegruppene. NKLs arkitektkontor hadde laget utkast til nybygg, og kostnadsover slaget var på ca. 380.000 kroner. I ordskiftet var det enighet om at noe burde gjøres med lokalitetene, men enkelte talere mente at det ville bli for stort løft for laget å bygge så stort og dyrt. Ordskiftet om dette var te i en og en halv time og endte med enstemmig vedtak om å gå videre med byggesaken. Byggekomité ble valgt: Sverre S. Loraas, Karl Letnes og Anders Austad. Det ble arbeidet videre med byggeplanene. og årsmøtet i 1956 ved tok revidert utkast, som gikk ut på ominnredning av den gamle forret ningsgården og bygging av nytt lager bakenfor. Kostnadsoverslaget var på ca.250.000 kroner. Finansieringen var ordnet, og forslaget ble en stemmig vedtatt. Driftsåret 1957 ga et underskudd på ca. 26.000 kroner. Årsmøtet 1958 valgte Kåre Sjøvold til formann. Et større billigsalg av delvis ukurante varer ble foretatt i 1958. I 1959 fant styret det nødvendig å forsøke å foreta innskrenking av personalet, da omsetningen pr. tilsatt var lavere enn i andre s-lag. Drifts overskuddet i 1958 og 1959 gikk med til avskrivning på eiendom og inventar. I april 1959 sa bestyrer Moen opp stillingen. Han hadde da overtatt en privat forretning og ønsket å fråtre snarest. Styret innvilget dette.
---- 182 Vsl ---- Bestyrerstillingen ble avertert, og 33 søkere meldte seg. Kåre Austråt ble tilsatt som ny bestyrer. Det går fram at distriktsrevisor Ulrik Paasche var bekymret over lagets stilling i 1959. Han pekte på følgende nødvendige tiltak: 1. Kraftig reduksjon av varebeholdningen (delvis ukurant) 2. Tilføring av kapital ved kassakredittlån. 3. Auke av medlemsinnskuddene. Omlegging av drifta og salg av lagret ved jernbanen ble drøftet. Regnskapet for 1959 ble oppgjort med et underskudd på vel 42.000 kroner etter vedtektsbestemte avsetninger. I 1960 ble det solgt ca. 250 m 2 av lagets tomt til naboen, dr. Kjølmo en (garasjetomt). Sammenslutningstanken ble drøftet på et styremøte før jul 1960. Års oppgjøret for 1960 ga mulighet for 2 % tilbakebetaling på kjøp, i tillegg til avsetning til fond. Kåre Austråt, Kåre Sjøvold, styreformann ved sammenslutningen. bestyrer ved sammenslutningen. Spørsmålet om sammenslutning med andre lag ble drøftet også på årsmøtet i 1961. Distriktsforeningens formann, Ottar Huseby, innledet om saken. Det ble nevnt at styret hadde vært i kontakt med ledelsen både i Verdal S-lag, Inderøy S-lag og med Inderøy Forbrugsforening,
---- 183 Vsl ---- Kjerknesvågen, om saken. Styret fikk fullmakt til å arbeide videre med spørsmålet. Så i styremøte 11. oktober 1961 behandlet styret utkast til avtale om sammenslutning med Verdal Samvirkelag, og denne avtalen ble som nevnt foran, vedtatt av medlemsmøtet 9. november 1961. Det siste års møtet for Røra Samvirkelag ble holdt 17. mars 1962. Årsoppgjøret for 1961 var på linje med året før. Følgende representanter med vararepre sentanter ble valgt til representantskapet i Verdal Samvirkelag: 1. Kåre Austråt med vararepresentant Per Mentsen 2. Kåre Sjøvold med vararepresentant Anton Austad 3. Kr. Haarberg med vararepresentant Tor Holmsve Avdelingene Trones og Røra har kanskje ikke vært de mest stabile når det gjelder driftsresultater. Særlig Rora har en tungvint og arbeids krevende driftsbygning. Likevel har sammenslutningene knyttet med lemmene nærmere til Verdal Samvirkelag og til avdelingene i sentrum. Medlemmene fra både Trones og Røra er ofte på Verdalsøra og i sam virkelagets avdelinger på innkjøp. Inderøy Samvirkelag sa nei I 1961 var også Inderøy Samvirkelag i forhandlinger med Verdal Sam virkelag. Styreformannen og bestyreren for Inderøy Samvirkelag skrev under et avtaleutkast som styret vedtok å legge fram for et medlems møte. Medlemmene var ikke enige. Avtaleutkastet om sammenslutning fikk ikke nødvendig flertall på medlemsmøtet i Inderøy Samvirkelag. Det ble hevdet at det var en tidligere verdaling som var ivrigste mot stander av sammenslutningstanken. Matsentret Eiendommen Aasgaard ved hjørnet av Nordgata/Johs. Bruns gate og tomtene nordover var debattert i flere runder. Det hadde vært planer om slakteri der (se Slakteri saken). Pølsemakeri med butikk var også nevnt før vedtaket om A/L Fellesproduksjon. Matvarebutikk med bakeri var også inne i bildet. Andre kombina sjoner med matvareforretning, postverket, televerket og apoteket ble også diskutert i 1961. Kommunen hadde behov for kontorer, og en råd huskombinasjon ble også skissert og var med i drøftingene. Styret vedtok i april 1961 å få revet et lite bolighus på tomta nord
---- 184 Vsl ---- for Aasgaard. I juni 1961 ga representantskapet styret fullmakt til å få utarbeidet planer for et matvaresenter på Aasgaard tomta. Det ble aver tert anbudsinnbydelse for riving av den gamle murbygningen på Aas gaard og utgraving av tomta. Ri vingen av huset kom på 1.500 kroner, og graving av tomt kostet 7.000 kroner, og det var dessuten satser for bortkjøring av masse. Diskusjonen om utforming av bygget var intens, og dette var forståe lig. Et matvareinnkjøp i samvirkelagets hovedavdelinger foregikk fram til 1962 gjerne slik at en kjøpte de vanlige kolonialvarene i den gamle kolonialavdelingen mot jernbanen, brødvarer i brødavdelingen ved si den av, - fisk, fiskmat og grønnsaker i fiskavdelingen ved Nordgata, kjøttvarer i kjøttavdelingen ved Nordgata, og skulle en ha melk, måtte en gå til meieriets utsalg på andre sida av jernbanen - gammelmeieriet. Mange tenkte derfor i samme vante baner også for det bygget som skulle komme på Aasgaardtomta. De så i første omgang for seg en løs ning med adskilte matvarebutikker med egne inngangsdører for hver butikk. NKLs arkitektkontor ved arkitekt Johan Stensaas var med på diskusjonene. Det ble etter hvert enighet om planløsning og tegninger for en stor og tidsmessig selvbetjenings matvarebutikk med ferskvare avdelinger i samme lokale. Disponeringen av 2. etasje ble også klar lagt, og det ble vedtatt å flytte samvirkelagets kontorer dit fra 2. etasje i Magasinet (Fridlund) når bygget ble ferdig. Anbudene ble behandlet i september 1961. Forsikringsselskapet Sam virke ga tilsagn om lån på 1.150.000 kroner til bygget. Byggelån ble gitt av Den Nordenfjeldske Kreditbank/Forretningsbanken. Styret ba Arne Holan om å føre tilsyn med byggearbeidet, som ble satt bort til murmester Oddmund Karlgård som hovedentreprenør. Bygget hadde opprinnelig en total golvflate på 2350 m 2. Salgsarealet for Mat sentret var til å begynne med 540 m 2. Golvarealet ble kraftig utvidet seinere. I underetasjen var det lagerplass også for andre avdelinger. Byggearbeidet gikk etter planen. Åpningen av Matsentret skjedde 12. november 1962 med stor tilstrømning av folk. Det ble holdt presse konferanse med omvisning før åpningen. Salget av melk ble ordnet ved eget måleapparat ved kjøleanlegget. Det var bare å sette spannet under og trykke på ønsket antall liter. Som butikksjef for Matsentret tilsatte styret Arnulf Brenne, seinere varehussjef ved DOMUS Verdal. Kontorlokalene i 2. etasje i Aasgaard ble ferdige til innflytting på nyåret 1963.
---- 185 Vsl ---- Matsentret. Samla byggekostnad for dette bygget ble vel 1,9 mill. kroner. De tid ligere kontorlokalene i Magasinbygget ble ominnredet til møterom, og ble en tid brukt til ungdomssenter (se Kafeteria). Kjøp av tomter på Tinden I 1961 gikk NKL med på å seige et tomteområde på Tinden - fra ny slakteriet og nordover til villabebyggelsen. Representantskapet godkjente handelen i desember 1961. Det var eiendommene Tomta på 2770 m 2, Spilageren på 4038 m 2, Slakteriet Nordre på 1121 m 2 og Vårtun på 9005 m 2. Prisen var kr. 3,50 pr. m 2. NKL hadde i sin tid ervervet disse tomtene med tanke på eventuell utvidelse av ullvarefabrikken, som ble nedlagt. Tomter i sentrum I 1961 ble eiendommen Østby mellom Minsaas Plass og Sørgata kjøpt av vognmann Mateus Einarsen, og eiendommen Bostad vest for Østby ble kjøpt av Lise Hofstad mot avtalt pris og avtaler om borett for selg erne i nyoppført vertikaldelt 2-mannsbolig ved Volhaugvegen. En del av eiendommen Østby gikk med til det regulerte området for Minsaas Plass. Etter at de gamle bolighusene og stallen til Einarsen var sanert, ut gjorde de to tomtene en fin sentrumstomt som det nok ville bli bruk for (se Bygging av Postgården).
---- 186 Vsl ---- Det ble også forhandlet om å erverve Selnestomta ved jernbanen, nord for og inn til Fram (lagerbygget). På grunn av en forkjøpsrett til annen interessent ble det ingen handel. Nå var prisen 275.000 kroner med en del påstående eldre bygg. Sist det var forhandlet om denne eiendommen var i 1933, men styret syntes da at prisen var for høy, 19.000 kroner. Denne eiendommen ble kjøpt seinere (1979). BLANDING AV KRAFTFOR Ved mølla ble det så smått begynt med å leieblande kraftfor, i første rekke svinefor, som i hovedsak består av byggrøpp som blir iblandet forskjellige proteinstoffer, mineraler m.v. Det var en kostbar runddans å sende bygg til Trondheim for maling og innblanding av litt konsentrat, ha det i sekker og frakte sekkene til bake igjen. I 1961 vedtok styret å kjøpe en «Hvirvelvind» blander for å effektivi sere blandeprosessen. De første diskusjonene om en utvidelse av mølla tok til. Samtidig ble det kjent at Felleskjøpet også arbeidet med planer om et kraftforblanderi for Innherred. Styret vedtok å gi formann og disponent fullmakt til å kjøpe høvelig lastebil med spesialutstyr for utkjøring av kraftfor i bulk. Det var 56 søkere til sjåførstillingen, og Odd Rindsem ble tilsatt som den første bulkbilsjåføren. Dette med blanding av kraftfor var begynnelsen til noe som etter hvert ble en stor sak. Andre saker fra 1960 til -62 Verdal Apotek v/apoteker Øverland tillot i 1960 salg av de mest van lige apotekvarer ved de filialene som dette passet for. En slik ordning hadde vært etterlyst, men hadde tidligere ikke vært tillått. Rent forretningsmessig dekker neppe ordningen sine egne kostnader på grunn av lav avanse og omsetningshastighet. Ordningen har imid lertid vært populær blant medlemmene.
---- 187 Vsl ---- Rent historisk kan nevnes at etter 20 år med rasjonering av nybil salget, ble bilrasjoneringen opphevet i 1960. Det ble etter hvert mindre behov for damesystua, og styret foreslo nedlegging. Representantskapet var enig i dette og godkjente vedtaket i mars 1960. En del av systua ble i 1961 leid bort for en tid framover til Pauline Valstad, som hadde bestyrt systua. Resten av lokalene ble overtatt av herresystua, som forsøkte seg på kjedeproduksjon av herrebenklær for salg gjennom grossist. Dette var ikke så enkelt i konkurranse med ra sjonelle konfeksjonsfabrikker. Herresystua ble avviklet i 1964. Ordning med rettesystue for dame- og herrekonfeksjon fortsatte og er fremde les i drift. Hosten 1960 behandlet styret et brev fra bestyrer Ivar Nordnes ved Ørmelen filial med ønske om salg av melk ved avdelingen. Som ved legg fulgte underskriftsliste med 51 navn. Et brukt måleapparat for løs melksalg ble kjøpt og montert ved avdelingen. Det var også en kontakt med Verdal Indremisjonsforening om mu lighet for en avtale om Bedehuseiendommen, som lå ved hjørnet av Asbjørnsens gate/Konsul Moes gate - like ved Venneseiendommen (DOMUS-kvartalet). Avtalen kom i stand seinere. Det ble sendt en henvendelse til kommunen om å ta med planer om nytt bad for Øra ved planlegging av nye kommunale bygg. På nyåret 1961 behandlet styret en forespørsel fra lærer Ivar Berg om mer bruk av nynorsk i samvirkelaget, og han ba om å få trykt års melding og regnskap på nynorsk. Styret fattet følgende vedtak: «Års meldingen trykkes på nynorsk hvert annet år (radikale former)». Dette vedtaket er etterlevd, og såvidt en vet, er det ingen andre samvirkelag som har liknende jamstillingsordning. Verdal Mållag takket samvirke laget for vedtaket. Enkelte har hatt motforestillinger, men dialekten i distriktet ligger nokså nær opp til nynorsk, slik at problemet med å forstå nynorsk skulle være lite. Parentesen i vedtaket peker i retning av lett og ledig nynorsk. Det er likevel et spørsmål om denne stadige målstriden bremser og hindrer en naturlig og gradvis tilnærming og overgang til ett folkelig skriftspråk med noe av det beste fra begge målformene. Samvirkelaget fikk sommeren 1961 sterk pågang av styret for Verdal Museum om å hjelpe til med å holde kafedrifta ved museet i gang i sommersesongen. Fra samvirkelagets side var det liten interesse for dette
---- 188 Vsl ---- opplegget. Med ordnet arbeidstid og tariff-festet lønn og arbeidsvilkår ville det bli vanskelig å styre dette med bare én person tilsatt. Med to personer ville underskuddet bli enda større. Pågangen på styrets med lemmer ble så sterk at det ble gjort et forsøk på å holde drifta gående i sesongen, men det ble bare den ene sommeren. I samband med et lastebilkjøp ble det en del diskusjon om lønnsom heten med at egne folk skulle bygge opp og beslå lasteplatt og karmer, eller å kjøpe bilen ferdig påbygd. Av hensyn til arbeidsplassene var det vanlige synet at mest mulig skulle utføres med egne folk. Ved å be om forhåndskalkyle og pristilbud viste det seg å bli rimeligere å kjøpe bilen ferdig påbygd. Våren 1961 vedtok styret kjøp av traktor med løfteutstyr og tilhenger for gårdskjøringen og lokaltransporten. I september 1961 behandlet styret et skriv fra politimesteren i Inn- Trøndelag vedrørende et brev fra samvirkelaget til lensmannen i Verdal om hærverk. Politimesteren påtalte at anmeldelsen ikke var riktig ut formet - det skulle gå fram at det ble begjært tiltale (strafferettslig for føyning) og straff for gjerningsmannen. Videre skulle det følge en henstilling til påtalemyndigheten om at den under straffesakens behand ling fremmet samvirkelagets krav om erstatning mot vedkommende. Det skulle være orden i sakene. Ved siden av de vanlige bevilgningene ble det i 1961 bevilget kr. 500 — til aksjonsnemnda i Nord-Trøndelag for Dag Hammarskiølds Minne fond. Hammarskiøld var FNs generalsekretær og ble drept i en noe mystisk flyulykke i Afrika, der han var på fredsforhandlinger. Han ble tildelt Nobels fredspris post mortem. I 1960 og 1961 var det som en prøveordning gjennomført en innsats premieordning ved enkelte avdelinger etter et opplegg fra Handel og Kontor og DKT. Ut fra tidligere omsetningstall skulle det gis en pre miering for omsetningsauke ved avdelingen. Det ble etter hvert en lite populær ordning. Det var mye utregningsarbeid for hver uke, og ord ningen viste seg å kunne virke urettferdig. Dessuten var det avdelinger som ikke kunne bruke ordningen. Den ble derfor oppsagt av begge parter og opphørte pr. 30. nov. 1961. Mot jul 1961 ble det større interesse for fjernsyn. Elektrisk avdeling trengte egen servicebil og spesialutstyr til TV-verkstedet, og styret vedtok kjøp.
---- 189 Vsl ---- I november 1961 bevilget styret 1.000 kroner til fullføring av det nye Vinne Samfunnshus. Samvirkelaget tilbod kommunen å bevilge 5.000 kroner til eventuelt nytt bad i tillegg til de 15.000 kroner som Verdal Sanitetsforening og Verdal Samvirkelag hadde innestående i det gamle badet (-5- eventuelt driftsunderskudd siste år). Ordningen med det gamle badet ved mølla ble sagt opp med tanke på utbygging. I januar 1962 bevilget styret en formannsklubbe med inskripsjon som presang til Levanger Samvirkelags 50-årsjubileum. Denne klubba kom tilbake til styret etter sammenslutningen og brukes nå som formanns klubbe for laget. Våren 1962 ble det sendt et brev til Verdal kommune om Minsaas Plass, som nærmest var en gjørmet åker, i hvert fall i vårløysninga. Samvirkelaget ønsket en bedring av forholdet og tilbod å forskuttere midler til asfaltering av plassen og tilstøtende gater for i alt 40-45.000 kroner mot tilbakebetaling over 2 år med en halvpart pr. år og mot 5 % rente. Reguleringsplanen var imidlertid ikke tilstrekkelig avklart ennå, og ordningen ble av den grunn ikke aktuell. DISPONENT LARS HOØEN GÅR BORT Våren 1962 skrantet Hoøen en del, og legen ordnet med innlegging i sykehuset. Det syntes til å begyn ne med å utvikle seg bra. Hoøen var i godt humør og spøkte til besøken de med sitt høye blodtrykk. I et møte først i juni ble styret orientert om at Hoøens sykdom hadde tatt en mer alvorlig vending. 12. juni 1962 kom meldingen fra sykehuset om at Lars Hoøen var død, 66 år gammel. Styret og representantskapets utvalg holdt møte 14. juni. Før møtet tok til holdt formannen, Jarle Benum, minnetale over Hoøen. Møtet ved- Disponent Lars Hoøen.
---- 190 Vsl ---- tok at det i samråd med fru Margit Hoøen skulle avtales om minne stund m.v. Lars Hoøen hadde hatt stillingen som disponent for Verdal Samvir kelag i nesten 15 år (se Lars Hoøen ny disponent). Hoøen var jordnær, både i direkte og overført betydning. Han var romslig og i godt humør, og i tillegg til forretningsinteressene var han hage- og jordbruksinter essert. Han sørget også av den grunn for å bevare slektsgården på Ør landet, slik at sønnen kunne overta som bonde. Hoøen fikk begynt på gjennomføringen av den nødvendige fornyelsen av samvirkelagets drifts bygninger i sentrum. Han så også tidlig betydningen av å sikre tomter for framtidig utbygging av samvirkelaget. Nye filialer kom i hans funk sjonsperiode. Slakterisaken, som varte i over 10 år, var tyngende for Hoøen, og det var strid om andre saker også, f.eks. snekkerifabrikk en. Det kunne enkelte ganger skinne igjennom at Hoøen ikke alltid hadde følt seg helt velkommen i Verdal. Han sa en gang at han angret på at han hadde tatt disponentstillingen. Likevel var han både tiltaksom og optimistisk i sitt syn på oppgåvene. Lars Hoøen sa flere ganger at han fant stor støtte og hjelp hos kona, Margit. Hun var alltid et godviljens menneske, og hun hadde også overskudd til et omfattende foreningsar beid, bl.a. for Verdal Sanitetsforening. Hoøen var medlem av NKLs representantskap fra 1948, og han var styremedlem i distriktsforeningen i flere perioder. Hans rammende og humoristiske møtereplikker huskes av mange. Som nevnt tidligere var han aktivt med i Øras Vel og da spesielt i gjennomføringen av kino bygget i Verdal. Konstituering Styret vedtok i juni 1962 å avertere disponentstillingen i Vårt Blad, i to Oslo- og to Trondheimsaviser + distriktets aviser. Videre innstilte styret på at undertegnede skulle bli konstituert i still ingen inntil ny disponent var tilsatt. Det ble vedtatt å gi den konstituer te disponenten prokura, og nødvendige papirer og underskrifter for dette ble ordnet av styret. Representantskapet holdt møte et par dager etterpå. Ordføreren i re presentantskapet, Ola Lunden, ønsket først de nye representantene fra Trones og Røra velkommen etter sammenslutningene. Deretter holdt han minnetale over disponent Lars Hoøen. Styrets innstilling om konstituering ble godkjent av representantskapet.
---- 191 Vsl ---- Ny disponent Det var 9 søkere til disponentstillingen. I august 1962 vedtok repre sentantskapet enstemmig styrets innstilling på tilsetting av undertegne de, Erling Aurstad, som ny disponent. Tilsettingen ble gjort gjeldende fra 1. september 1962. Verdaling med i NKLs styre Som nevnt foran var Johs. Mins aas med i NKLs styre i 1914-15. NKLs kongress i 1962 valgte Jarle Benum, styreformann i Ver dal Samvirkelag, som medlem av NKLs styre. Han er fortsatt med og er i ferd med å sette en etter trykkelig norsk rekord som kon gressvalgt og stadig gjenvalgt styremedlem og mangeårig nest formann i NKLs styre. Når dette skrives, er Jarle Benum enstemmig innstilt av NKLs representantskap som ny styreformann i NKL etter Magne Bølvigen. NKLs kongress i Trondheim avgjør valget i septem ber 1986. (Benum ble valg til formann.) Jarle Benum. (Det er bare NKLs heltidstilsatte Randolf Arnesen, Andr. Juell og Peder Søiland som hittil har hatt lengre styrefunksjon enn Jarle Benum i NKLs historie.)
---- 192 Vsl ---- NYTT BAKERI Samvirkelagets bakeri ved Nordgata ble etter hvert for gammeldags. Størhusbygningen som i 1908 ble flyttet fra Ekle og bygd opp til bake ri, hadde fungert brukbart (se Ønske om eget bakeri). Lokalene var utvidet det som gikk an, men det var vanskelig å auke produksjonen for levering av bakerivarer til flere avdelinger og S-lag i området. An legget holdt ikke mål lenger, verken bygningsmessig eller med kjøleut styr eller tidsmessig maskinpark. Dyktige fagfolk laget bra produkter, men hele prosessen var tungvint og det var arbeidssomt å holde tids messig hygienisk standard. Spørsmålet om nytt bakerianlegg var der for til drøfting både under slakterisaken og under planleggingen av nytt matvaresenter (se Matsentret). «Blautkakhistorien» på forsommeren 1960 understreket behovet for nytt bakeri- og konditorianlegg. Det var en uvanlig varm helg med kon firmasjon ved flere kirker i distriktet. Bakeriet leverte som vanlig kaker med forskjellig fyll i stort antall. En av porsjonene med fyll krem var satt til avkjøling da en velmenende person utenom bakeriets stab la et lokk over beholderen mens kremen ennå var varm. Resultatet viste seg å bli ganske dramatisk. En del av kakene som ble fyllt med denne kremen, førte til ganske alvorlig matforgiftning i det varme været. Enkelte ble så syke at de måtte til behandling på sykehuset. De som hadde hatt plass nok for kakene i kjøleskapet, merket ikke noe übehag. Avisene og NRK-radioen hadde reportasje om saken. Midt oppe i alvoret ble det også spøkt med episoden. Kjøringen av syke til syke huset og magesjauen forøvrig ble lokalt kalt romfart. Det var visstnok brukt romkrem som fyll i de kakene som skapte problemene. Rom farten ute i universet var så vidt i gang. De første satelittene hadde truffet månen allerede året før, og det var tatt bilde av månen. Episoden i ba keriet var beklagelig, først og fremst for de uheldige som ble syke, men også bakeriets folk og ledelsen i samvirkelaget tok seg nær av saken og beklaget den sterkt. Det var naturlig at helserådets lege, dr. Erling Hammerstad, grep inn. En del alvorsord ble nok både sagt og skrevet. Det ble straks gjennomført tiltak for å unngå gjentaking og for å få så bra forhold som mulig ved det gamle anlegget, slik at midlertidig drift ble godkjent. Styret fortsatte drøftingene om nytt bakerianlegg, valg av tomt, leve ringsområde, kapasitet m.v.
---- 193 Vsl ---- NKLs produksjonskonsulent, Willy Ruud Hansen, mente at tida var inne for å tenke i større regioner. En utredning og kalkyle for et di striktsbakeri ble gjennomgått av styret i 1960, og det ble vedtatt å ar beide videre med saken. En grunn til at saken måtte ta noe tid, var at Levanger Samvirkelag også drev bakeri og hadde under tvil fått utarbeidet byggeplaner for nytt bakeri. I samband med drøftingene om stiftingen av A/L Felles produksjon kom det også på tale et felles bakerianlegg. Eventuell full sammenslutning av de to samvirkelaga ble også disku tert på et møte. I et felles styremøte mellom Levanger Samvirkelag og Verdal Sam virkelag i juni 1961 ble det enstemmig vedtatt å gå inn for felles bakeri anlegg i Verdal. I oktober 1961 ble styret informert om at NKLs produksjonskonsulent hadde gått inn for at Verdal Samvirkelag burde bygge og drive bakeriet, og at Levanger Samvirkelag var enig i dette, også på grunn av byggeplaner for ny hovedforretning. Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor og NKLs bakeri konsulent arbeidet i 1962 fram ferdige tegninger for et vel 700 m 2 ba kerianlegg på tomta Vårtun ved sidesporet på Tinden, nord for slakteriet. Styret behandlet saken i desember 1962 og vedtok bakerikonsulen tens alternative forslag om en planløsning, slik at bakeribygget kunne utbygges og anlegget utvides med en tunnelovn når behovet ville melde seg. Styret vedtok også å søke om byggeløyve for nybakeriet. I februar 1963 fikk styret signaler om at bakeriet kunne få større le veringsområde og bli fellesbakeri for Innherred. Styrets formann, Jarle Benum, var i Industridepartementet for å få fortgang i behandling av søknaden om byggeløyve, men der var det lite trøst å få - neppe byggeløyve i -63. Representantskapet behandlet saken i mars 1963 og vedtok enstem mig styrets innstilling på bygging av et bakerianlegg på ca. 730 m 2 og med et prisoverslag totalt på kr. 650.000,—. Styret fikk fullmakt til å ta opp nødvendige lån og å sette i gang bygging straks byggeløyve ble gitt. På dette tidspunktet gikk en ut fra at bakeriet skulle dekke områ det Inderøy til Åsen, eventuelt også Steinkjer-området, hvis forhand lingene om dette gikk i orden. Samvirkelaget Steinkjer ville imidlertid drive eget bakerianlegg. Der med var det ikke behov for å utvide planene i Verdal til også å omfatte
---- 194 Vsl ---- tunnelovn, da byggeløyve ble innvilget i oktober 1963. I stedet ble det enighet med bakerikonsulenten om bestilling av 2 stk. bakerovner med bevegelig herd og automatiske avsettingsbrett. Med dette var det slutt med stakingen ved bakerovnene. Ovnene kostet ca. 230.000 kroner med brettvogner. Dessuten ble det bestilt konditorovn og annet nødvendig utstyr til nybakeriet. (Tilbygg med tunnelovn kom seinere.) I januar 1964 vedtok styret å anta murmester Oddmund Karlgårds anbud på bygging av bakeriet for kr. 520.000— og med byggetid 210 dager. Byggearbeidet ble igangsatt straks. Styret vedtok også denne gang å be Arne Holan være tilsynsmann i byggeperioden. A/S Den norske Industribank innvilget et pantelån på kr. 400.000 — til bakeribygget. I juni 1964 ble bakermester Odd Johnsen, Mo i Rana, tilsatt som bakermester ved nybakeriet, som startet produksjonen 30. november 1964. Det ble vedtatt at bakeriet skulle overta leveransene til Levangerav delingene fra nyttår 1965, og at en baker og en konditor, som var be manningen ved Levangerbakeriet, fikk arbeid ved nyanlegget i Verdal. Det ble etter hvert inngått avtaler med andre samvirkelag om leve ranser av bakervarer, men enkelte lag var tilbakeholdne. Skogn Han delslag var inne på tanken om å sette i gang drift av eget bakeri. Laget inngikk avtale med en privat baker om leveranse, heller enn åta vare ne fra Verdal. Fra mai 1965, begynte Ytterøy Samvirkelag og Hokstad Samvir kelag, Ytterøy, å ta varer fra det nye bakeriet i Verdal. Seinere ble det utvidelse både av leveranseområdet og av anlegget (se Gomanbakeri). Baker Konrad Ellewsen 5314 års arbeid i Samvirkelaget Baker Konrad Ellewsen fratrådte i desember 1964, 70 år gammel, og etter en tjenestetid på hele 53 V 2 år. Ellewsen begynte som bakerlær- Konrad Ellewsen og Klaus ling 15. juni 1911, og 1914 var han Stavø til h.
---- 195 Vsl ---- ferdig bakersvenn. Styret vedtok i januar 1965 å søke om tildeling av H.M. Kongens fortenestmedalje til Ellewsen. Søknaden ble raskt inn vilget. Medalje med diplom ble tildelt Ellewsen under en middag sam men med representantskapet, styret, revisjonsutvalget og Ellewsens nærmeste familie. Verdals varaordfører, Klaus Stavø, foretok tildelin gen av medaljen. LEVANGER SAMVIRKELAG Som nevnt i innledningen ble det gjort et forsøk på å få organisert kooperativ varehandel i Levanger allerede i 1866 ved stiltingen av Le vanger Forbrugsforening. Denne foreningen hadde ikke fulgt Roch daleprinsippene godt nok og gikk inn etter få år. Det må være riktig å få med en del av den historiske bakgrunnen for samvirketiltaka i Le vangerområdet, som etter hvert er bygd ut til en betydelig del av sam virkelaget. I 1911 ble det gjort et nytt forsøk på å få dannet en kooperativ han delsforening for Levanger og omegn. Et arbeidsutvalg med represen tanter for forskjellige arbeiderlag i området holdt sitt første møte 9. april 1911 og valgte smed Paul Holthe til formann og Johan Kjønstad til sekretær for utvalget. (Arbeiderlaga da hadde langt videre formål og oppgåver enn det rent politiske.) Det ble vedtatt å «skrive til Røros, Hommelvikens og Aalens Ko operative Foreninger og be om å få tilsendt deres love og mulige opp lysninger». (Verdal var ikke nevnt.) I et nytt utvalgsmøte i mai 1911 ble det vedtatt å be NKLs formann, advokat Ole Dehli, komme til Levanger og holde foredrag. Dehli holdt foredraget 20. juli. Det står at «foredraget var mindre godt besøkt». Likevel ble det 19. august 1911 holdt konstituerende ge neralforsamling i Levanger Kooperative Forening etter at 60 medlem mer hadde tegnet seg på medlemsliste på forhand. Av disse møtte ca. 30 på generalforsamlingen, som valgte Paul Holthe til foreningens før ste formann. Verdal Samvirkelag — 13
---- 196 Vsl ---- Det første styret i Levanger Samvirkelag.
---- 197 Vsl ---- Følgende 8 ble valgt til styremedlemmer: Anton Andersen, Maurits Mathisen, Johan Eriksen, Johan Kjønstad, Nelius Hallan, Ole Moe, Carl Vandsvik, Daniel Tingstad. Som revisorer ble valgt M. Bye og O. Skille. Det første styremøtet valgte Johan Kjønstad til foreningens første sekretær. Styret hadde friskt pågangsmot og vedtok å kjøpe forret ningsgård straks. Det gjaldt Håkon den godes gt. 10. Pris kr. 12.500,—. Generalforsamlingen godkjente enstemmig styrets forslag om kjøp av gården og om åta opp et vekselobligasjonslån på kr. 5.000,—. Samtlige medlemmer av foreningen skulle stå solidarisk ansvarlig. Tidligere eier og selger av gården var Daniel Tingstad, styremedlem i foreningen. Innkrevingen av medlemsinnskuddene ble satt i gang. Gården ga noe leieinntekt, bl.a. av kinodrift og av en leilighet og enkelte andre lokaler. I oktober 1911 vedtok styret å bestille butikkreoler og disk foruten 100 medlemsbøker. Det ble avertert etter kombinert handelsbetjent/bestyrer, og videre ble det drøftet om det var tilrådelig å åpne handel allerede 1. desember 1911, da det bare var kommet inn 700 kroner som medlemsinnskudd. Handelsbetjent Robert Midtlyng, Skatval, ble tilsatt som bestyrer. Det ble vedtatt å melde foreningen inn som medlem av NKL, som nettopp da åpnet engroslager i Trondheim. Sist i november ble det kjøpt inn noe kolonialvarer. Marie Kjønstad ble tilsatt som butikkdame, og salget kom i gang omkring 1. desember. Allerede etter en uke forelå det søknader fra to medlemmer om å få handle på kreditt. Dette ble avslått av styret. let styremøte før jul sa formannen at det var nødvendig på en eller annen måte å skaffe ca. kr. 500,—, da medlemmene betalte inn sine andelsinnskudd altfor seint. Vi bør ta en titt på det første «årsoppgjøret» etter ca. 1 måneds drift: Netto overskudd ble kr. 151,43, som ble vedtatt brukt slik: Til reservefondet 17 tø % kr. 26,29 Til fond etter § 10 V kr. 15,14 Til kjøpeutbytte (4% på kjøp) kr. 100,00 Til fond etter § 10 VII kr. 10,00 kr. 151,43
---- 198 Vsl ---- Dette tyder på at bruttoomsetningen hadde vært ca. 2.500 kroner. Det ble vedtatt at revisorene skulle få som honorar kr. 40,— pr. år. På nyåret 1912 måtte styret ta opp et akseptlån på kr. 500,—. Allerede i februar sa bestyrer Midtlyng opp stillingen, og ny bestyr er ble E. Wigdahl. Det ble også tilsatt handelsbetjent, Lars Kirkbak, fra Ålen, men han sa opp allerede i august samme år. I 1912 ble omsetningen kr. 22.516,95, og det ble 2% kjøpeutbytte. T. Kjesbu ble valgt til styreformann i 1913. I 1914 diskuterte styret muligheten for å overta en privat fiskforret ning som var leieboer i kjelleren i lagets gard, men det endte med at foreningen skulle handle med litt saltet sild og fisk i det ordinære for retningslokalet og med det faste personalet. Det ble også vedtatt en utvidelse av forretningslokalet ved å ta med to lagerrom i butikkarealet. A. Stavrum ble valgt til formann i 1914. Fra 1912 til 1915 hadde foreningen et eget valgt husstyre som skulle stelle med spørsmål vedrørende eiendommen. Det går fram at dette husstyret stadig fikk pålegg av foreningens styre om å drive inn hus leie og si opp leieboere som ikke betalte. I juli 1915 mannet styret seg opp og avviklet husstyret og fremmet krav om utkastelse ved politiet for leieboere som ikke ville betale for seg. Også Levanger Kooperative Forening fikk merke vareknapphet under første verdenskrig. Dessuten var det en del tilfeller av boikott av leveranser fra private grossister og fabrikker også der. Klaus Grøneng foreslo i 1915 at foreningen burde åpne kafevirksom het i 2. etasje i eiendommen. En egen komite arbeidet med saken, men styret var noe betenkt over å utvide virksomheten for fort. Mangelen på driftskapital gjorde seg gjeldende, og NKL purret på oppgjør for vareleveranser. Anton Andersen ble valgt til styreformann i 1916. Styret vedtok å kjøpe et pengeskap for kr. 500,—, men kjøp av kassaapparat ble utsatt flere ganger. Styret vedtok også å ta opp et lån på kr. 5.000— mot pant i gården «til at innkjøbe manufaktur for». Navnet Levanger Koop. Handelssamlag kom etter hvert i bruk, men trolig skyldtes dette feilskriving. I ekstraordinær generalforsamling i september 1916 ble det vedtatt å kjøpe H. Olsens gard, Håkon den godes gt. 8, for kr. 12.000,—. Et
---- 199 Vsl ---- mindretall var stemt for å kjøpe Bamberggården av Klaus Grøneng for kr. 44.000,—, men dette ble nedstemt. Samme møte vedtok endelig å kjøpe kassaapparat med 4 telle verk/skuffer. Med to eiendommer ble det mer av både arbeid og kostnader med vedlikehold av hus og oppsiing eller flytting av leieboere. Styresakene ble preget av dette en tid framover. I november 1917 vedtok styret å rasjonere viktige varer ved å seige hvetemel og margarin bare til med lemmer, 5 kg hvetemel og 1 mark (1/4 kg) margarin pr. uke pr. med lem. De som ikke tok ut sin rasjon i løpet av uka, fikk ikke overføre rasjonen til neste uke. I mars 1919 vedtok ekstraordinær generalforsamling enstemmig sty rets forslag om, så snart forholdene tillot det, å opprette en kjøtthandels avdeling og en landbruksavdeling. Regnskapsmessig skulle disse avdelingene være adskilt fra kolonial- og manufakturavdelingen. 2 dager etterpå vedtok styret kjøp av maskiner og utstyr for slakteri og pølsemakeri av Edv. Garnes for kr. 5.500,-. Slakter Ole Nilsen ble tilsatt som avdelingsbestyrer for denne virksomheten. Samtidig ble det vedtatt å forsøke å få tatt opp et lån på kr. 10.000,- til maskinkjøpet og til driftskapital for slakterforretningen. Det ble også innledet for handlinger med meieriet om å få overta kraftforhandelen og en tomt ved jernbanen for lager. Årsmøtet i februar 1920 vedtok styrets forslag om å utvide forret ningsbygget det tomta tillot, lage kjeller under hele gården og inn rede hele 2. etasje til salgslokale og lager for manufaktur og skotøy. Byggingen av et lagerbygg i mur i 3 etasjer + kjeller ble vedtatt. Det ble også vedtatt å bygge et lite utbygg i mur i indre vinkel av gården med sikte på å få et ordentlig kontor. Disse byggeplanene skulle gjen nomføres etter hvert som økonomien tillot det. Det ble vedtatt å ta opp et kassakredittlån på 50.000 kroner. Dette lånet ble omgjort til pante lån. Våren 1920 ble det holdt hypotektakstforretning på Håkon den go des gate 10; kr. 72.000,- og nr. 8; kr. 22.000,-. Gårdene var da brann forsikret for kr. 87.100,-. Etter at et styremøte var ferdig, ble det tilføyd følgende:«Efter un derskrift var foretat blev der enst. vedtat at forretningen i likhet med andre steder brugt, betaler for styremedlemmernes kaffe efter møterne.»
---- 200 Vsl ---- Ordet «fortæring» var først skrevet, men det var strøket og rettet til det mer beskjedne ordet «kaffe». I 1920 ble Otto Røiseng tilsatt som fast revisor i tillegg til det valgte revisjonsutvalget. Samme år ble det også vedtatt å kjøpe inn et ordent lig skilt for forretningen. Medlemstallet var 399 pr. 30. juni 1920. Arbeidet med utgraving og støyping av kjeller ble utført av firmaet Sivertsen & Reinaas. Den private fiskehandleren, O. Bjørgum, som drev i kjelleren, var oppsagt, og det ble vedtatt å drive egen fiskavdeling. Samme O. Bjør gum ble tilsatt som leder av samvirkelagets fiskavdeling. Arbeidet med utvidelsen av butikklokalene ble utført av Odin Olsen. I 1921 vedtok styret forslag fra bestyrer Wigdahl om å seige en del ukurante varer til nedsatt pris. Skotøyprisen skulle settes ned med 10%, og særlig amerikanske herresko skulle selges enda rimeligere, ble det bestemt. Årsmøtet i 1921 valgte G. S. Tyldum til styreformann etter Anton An dersen, som hadde vært formann i 5 år. Årsmøtet vedtok at styret skulle kjøpe en erkjentlighetsgave til Andersen, og beløpet ble fastsatt til kr. 200,-. Styret strakk seg litt lenger for på den måten å kunne kjøpe et gullur som kostet kr. 225,-. Andersen fikk ikke lang glede av sitt nye gullur, for 25. november s. å. vedtok styret at det skulle kjøpes krans til An ton Andersens båre. Det var egentlig vedtatt at laget skulle holde 10-årsfest høsten 1921. På grunn av byggeaktiviteten og trolig også på grunn av den tidligere formannens død, ble 10-årsfesten utsatt til årsmøtet på nyåret 1922. Bestyrer og styre hadde en tid mye arbeid med tilsetting av betje ning til manufaktur- og sko-avdelingen. Ved flyttingen av disse avde lingene opp til 2. etasje ble det frigjort plass i 1. etasje til en jernvareavdeling, som også måtte ha betjening. Etter jobbetida begynte nå nedgangstida å melde seg. Styret vedtok å varsle personalet om at det på nyåret 1922 ville bli nødvendig med lønnsnedsettelser i samsvar med nedgangen i levekostnadene. En lønns reduksjon ble vedtatt fra 1. februar. Det var trangere tider, og driftsresultatet ble deretter. Styret vedtok å prøve å få forhøyet pantelånet noe. Det gikk slag i slag med nye varegrupper. I januar 1922 fikk laget
---- 201 Vsl ---- et tilbud fra Frol Kommunale Elektricitetsverk om å overta i kommi sjon verkets salg av «utstyrsgjenstande samt koke- og varmeapparater». Salgsprovisjonen var 8%, og tilbudet ble godtatt. 2 nye kassa-apparater ble kjøpt. Det ble vedtatt å levere kjøpemerker på alt salg fra for retningen. Til årsmøtet i 1923 foreslo styret - noe motvillig - 2,5% i kjøpeut bytte, men føyde til at egentlig burde hele beløpet ha gått til avskriv ning på eiendommene. Konkurransesituasjonen gjorde at de likevel ville foreslå tilbakebetaling på kjøp. Styret hadde enda en tilføyelse:«Dog henstilles til styret for neste aar at foreta tilsvarende større avskrivning paa gaardene». Styret hadde en pussig sak til behandling. Det gjaldt en klage fra en person som var misfornøyd med den behandlingen han hadde fått som kunde. Han hadde da forlangt å bli innskrevet som medlem for å kunne gå på årsmøtet og klage, men bestyreren hadde nektet å skrive vedkommende inn som medlem på dette grunnlaget. Styret vedtok en stemmig å svare at han kunne få bli medlem i samsvar med lagets ved tekter. Årsmøtet i 1924 vedtok styrets forslag om 2,5% kjøpeutbytte, men bestyrer Wigdahl hadde gått inn for 2 % og større avskrivning på eien dommene. Årsmøtet vedtok også forslaget om å auke medlemmenes ansvarsinnskudd fra 40 til 50 kroner. Videre hadde styret bedt om fullmakt til å utrede spørsmålet om å opprette bakeri, enten i egne lokaler eller ved kjøp av igang væ rende bakeri. Styret måtte i 1924 stramme inn reglene for kreditthandel. Etter årsmøtet i 1924 ble det en del bølger som var preget av by/land motsetninger på grunn av formannvalget. Paul Holthe ble valgt i stedet for G. S. Tyldum. En del medlemmer forlangte skriftlig, og i samsvar med vedtektene, ekstraordinært medlemsmøte. Dette møtet ble holdt, og etter en del prat gikk lufta ut av hele saken. Flere talere ba dirigen ten avslutte møtet da det ikke forelå noe forslag til behandling. Det eneste som ble vedtatt, var ikke å gi avisene noe referat fra møtet. 120 med lemmer var frammøtt. Paul Holthe fortsatte som formann. Omtrent samtidig, i april 1924, ble de første forhandlingene ført om kjøp av den tredje gården, Håkon den godes gt. 6, skredder Larsens gard. Styret syntes prisen, kr. 45.000,-, var for høy, og saken ble utsatt.
---- 202 Vsl ---- I 1925 vedtok årsmøtet å forhøye ansvarsinnskuddet fra 60 til 100 kroner. Nye lønnsreduksjoner ble vedtatt av styret i 1926 og seinere i 1927, 1930 og 1931 i samsvar med nedgangen i levekostnadene. I 1927 ble J. Bentzen, Nesna, tilsatt som leder av kjøttavdelingen, og han fungerte i denne stillingen ut 1929. I 1928 ble det vedtatt å innstallere kjøleanlegg ved kjøttavdelingen og fiskforretningen. Fiskforretningen ble da vedtatt drevet sammen med Levanger og Omegn Fiskerlag, og som eget selskap. Dette gikk ikke så bra, og årsmøtet i 1929 ga styret fullmakt til å si opp samarbeidsav talen og på nytt overta drifta for egen regning. I 1930 ble avdelingen igjen bortleid til fiskhandler O. Bjørgum, som sa opp leieforholdet igjen i 1931. Ny leier ble Ragnvald Borgsø. I 1929 vedtok styret å bestille 100 eksemplarer av Randolf Arnesens brosjyre «Kooperationen i raske træk», som styrets medlemmer skulle dele ut. Videre ble det holdt et orienteringsmøte med kooperativ film. Det var fortsatt nedgangstid, og medlemmene hadde mindre å hand le for. Kjøtt- og fiskavdelingen kom ut med underskudd i 1929, og sty ret vedtok med knapt flertall å sløyfe tilbakebetalingen på kjøp. Dette var årsmøtet enig i. Styret vedtok også å si seg enig i NKLs linje med partipolitisk nøy tralitet innen forbrukerkooperasjonen, slik det var vedtatt av NKLs kon gress allerede i 1923. Levanger Samvirkelag, som laget etter hvert og innimellom ble kalt (uten noe vedtak om dette), hadde tidlig en ordning med en represen tant for personalet i styret når det var saker som vedkom personalet. Representanten hadde tale- og forslagsrett, men ikke stemmerett. Kjøttavdelingen gikk fortsatt dårlig og hadde i 1931 et underskudd på ca. 3.000 kroner. Styret foreslo for årsmøtet i 1932 at avdelingen burde nedlegges. Årsmøtet var ikke enig i dette og vedtok fortsatt drift, i hvert fall ett år til. Styrets formann, Paul Holthe, og bestyrer Wigdahl ba om å få tilføyd protokollen at de stemte mot fortsatt drift av kjøttavdelingen. Årsmøtet i 1932 valgte S. R. Hegge til formann etter Paul Holthe som da hadde fungert i 8 år, foruten de to første åra etter starten. Slakter Nilsen hadde hatt permisjon i 1931. I 1932 ble han bedt om å komme tilbake og overta kjøttavdelingen
---- 203 Vsl ---- igjen, og dette gikk i orden. En nødvendig utvidelse og modernisering av avdelingen ble også vedtatt. Levanger Samvirkelag ble stadig ofte re brukt som navn. I 1932 ble laget innmeldt som medlem av NKLs revisjonsavdeling. Ny fast revi sor ble Kr. Halsan. I juli 1932 sa bestyrer E. Wigdahl opp, og bestyrerstillingen i Le vanger Samvirkelag ble avertert. 49 søkere meldte seg, og Lars Hoøen, som var bestyrer ved Folla foss Samvirkelag, ble tilsatt. Styret vedtok å gi bestyrer Wigdahl en erkjentlighetsgave ved fratreden. NKLs distriktsrevisor Tufte var til stor hjelp ved bestyrerskiftet, og han vikarierte i noen uker til den nye bestyreren, Lars Hoøen, kunne overta 1. oktober 1932. I oktober 1932 ble det kjøpt ny vekt, nytt kassaapparat og skrive maskin. Samtidig med bestyrerskiftet ble det foretatt fullstendig regnskapsopp gjør med noe høyere satser for avskrivning på varebeholdningene. Det kom da fram et underskudd på ca. 7.400 kroner som ble dekket mot reservefondet. Dette var sikkert en nødvendig sanering og konsolide ring av drifta. Styret besto da av S. P. Hegge formann, Arne Kjønstad, Hilmar Berget, Otto Langås og Lars Hoøen. I 1934 var fiskkjelleren uten leier igjen, og det ble vedtatt å inngå kommisjonsavtale med Edv. Braset, Mosvik, om videre drift. Omsetningen av landmannsprodukter auka, og dette var en varegruppe bestyrer Hoøen hadde interesse for. Bakerispørsmålet fra 1924 ble igjen tatt opp. Det ble sendt søknad til NKL om lån til bygging av eget bakeri, men dette ble avslått. I april 1933 vedtok styret å underhandle med Verdal Samvirkelag om eventuelt lån derfrå, uten at det foreligger mer om denne saken. Høsten 1933 ble det fart i bakerisaken. Gjennom lensmann Berg kom det tilbud på baker Hofstads bakeri i Kirkegt. 58 med inventar for kr. 17.000,-. Handgiing ble ordnet, og i november behandlet et ekstraordinært medlemsmøte saken. Skredder Larsens gard, Håkon den godes gt. 6, var også tilbudt for 16.000,— kroner, og NKL anbefalte kjøp, men medlemsmøtet vedtok
---- 204 Vsl ---- enstemmig å kjøpe Hofstads bakeri i Kirkegata 58. Lån ble ordnet i forsikringsselskapet Samvirke. Til stillingen som baker- og konditormester kom det inn 25 søkna der. Olaf Gran, Malm Samvirkelag, ble tilsatt i stillingen. Bakeriut salget ble ominnredet og pusset opp. Medlemsmøtet hadde vedtatt at det også måtte finnes noe brød varer ved hovedforretningen, men kravet var beskjedent: «2 brødsorter og brød varer maa til enhvær tid finnes i hovedforretningen.» Etter en del forhandlinger, blant annet med NKL, ble det pussig nok besluttet å organisere bakeribedriften som aksjeselskap med navnet Levanger Handel og Bakeri A/S. Dette ble ordnet ved at 1 aksje ble overdratt til bakermester Gran og 1 aksje til Margit Moksnes, Kontoret. En 2 x 16-platers bakerovn for vedfyring ble kjøpt, og murmester Sivertsens anbud på muring ble godtatt. Det må nevnes en historisk interessant sak: I referatet fra årsmøtet i 1934 står det at lærer Dillan og flere pekte på den agitasjonen som ble ført fra Fedrelandslagets side mot koopera sjonen. Fedrelandslaget var en aggresiv nazistisk og antimarksistisk or ganisasjon som ved siden av Nasjonal Samling så det som sin oppgave å følge opp det som hadde skjedd i Tyskland, der nazistene hadde be slaglagt forbrukerkooperasjonens anlegg og eiendeler. Partipolitisk nøy tralitet innen kooperasjonen ble understreket på medlemsmøtet (se også Partipolitikerne vil overta -). Til denne diskusjonen tilføyde nynorsk tilhengeren Lindgard at det også var riktig med nøytralitet i målspørs målet. Året etter tok han opp samme sak i skriv til årsmøtet om: «— jamstilling i målspursmålet soleis at årsmeldinga vert trykt på ny norsk eller på begge måla». Styreformann S.P. Hegge såtte fram dette forslaget: «Levanger Sam virkelag må heretter som hittil holde seg absolutt nøytral i både mål bruk og politikk. Det må således stå enhver tillitsmann og et hvert styre fritt å bruke den målform som det faller lettvintest for seg å uttrykke seg på. Den årlige regnskapsoversikt og årsmelding blir heretter å trykke på riksmål og nynorsk.» Øraker støttet forslaget, som ble vedtatt «mot 5 røyster». I mai 1934 behandlet styret et tilbud fra E.J. Aarhus, som tilbød et handelssted ved Mule i Frol som filial for Levanger Samvirkelag mot at han kunne bli filialbestyrer. Med tilbudet fulgte det ei liste med om
---- 205 Vsl ---- kring 80 navn på kunder som ønsket å handle på Danielsborg, derav 33 som allerede var medlemmer av samvirkelaget. Ekstraordinært medlemsmøte i juni 1934 behandlet saken og vedtok å utsette avgjørelsen til førstkommende årsmøte i 1935. Dette møtet for kastet først en noe tvilsom tanke om å løse Danielsborgsaken ved å kjøpe varebil og kjøre rundt varer. Deretter behandlet årsmøtet avtalen med E.J. Aarhus om filial på Danielsborg, men avtalen ble ikke vedtatt. I november 1937 vedtok styret tilbud fra E.J. Aarhus om en avtale om kommisjonslager på Danielsborg fra 1. desember. Fast lønn kr. 1.200 pr. år + 5% av omsetningen. Aarhus skulle da skaffe forretningslokale, lagerrom, lys, brensel og betjening og påta seg innkjøring av varene til forretningen. Han skulle også for egen regning utvide forretnings lokalet noe. Ved årsmøtet i 1935 sa S.P. Hegge fra seg gjenvalg som styreformann, og Karl Okkenhaug ble valgt. Sommeren 1935 vedtok styret i Levanger Samvirkelag en avtale med Bøndernes Salgslag i Trondheim om at samvirkelaget skulle være opp kjøper for Norges Kjøtt- og Fleskecentral i Oslo. BS skulle trekke tilbake sin oppkjøper i Levangerdistriktet. Samvir kelaget tilsatte Johs. Letnes som den første oppkjøperen. Samme år ble Harald Thiis tilsatt som avdelingsleder for manufakturavdelingen. Stillingen som ekspeditør og lagermann for landmannsvarer ble avertert i mars 1936, og det meldte seg i alt 149 søkere. Saken ble da utsatt til ny sesong, og i august 1936 ble Harald Hagerup tilsatt. Kjøp av Håkon den godes gt. 6 var drøftet både i 1924 og 1933. For 3. gang kom spørsmålet om kjøp av denne gården opp til behandling. I januar 1937 tilbød Guro Larsen gården med uthus for kr. 20.000 — handgitt til over årsmøtet. Årsmøtet i mars 1937, som forøvrig ble dirigert av seinere fylkes mann Leif Granli, vedtok enstemmig kjøp av gården. Samtidig ble det vedtatt å ta opp et pantelån i Bøndernes Bank. Med dette vedtaket var gårdene Håkon den godes gt. nr. 10, 8 og 6 samvirkelagets eiendom. Det ble bekreftet seinere at dette var fornuftige kjøp. Nærmest på sparket ga årsmøtet styret fullmakt til å kjøpe bryggene Sjøgata 25 og 27, hvis det kunne oppnås enighet om vilkår. Ett med lem sa at dette var mye på en gang. Bryggene ble kjøpt for kr. 18.000,—. I 1937 behandlet styret i Levanger Samvirkelag en situasjon som hadde oppstått ved at Verdal Samvirkelag hadde innvilget en søknad fra fru
---- 206 ----
---- 207 Vsl ---- Slapgaard-Bye om levering av varer til et kommisjonslager i Okken haug. Dette betegnet styret i Levanger Samvirkelag som lite kollegialt og ba om en forklaring. Samtidig vedtok styret å be årsmøtet om full makt til å gjøre det samme innen eget distrikt i tilfelle dette syntes å være formålstjenlig og forretningsmessig forsvarlig. Årsmøtet vedtok denne fullmakten, men det ble føyd til at et slikt lager binder kapital. Styret i Verdal Samvirkelag behandlet klagen og forklarte grunnen til at ordningen var kommet i gang. Som ny formann etter Karl Okken haug valgte årsmøtet i 1937 Oddleiv Spillum. I 1937 ble det inngått avtale om overenskomst mellom Norges Handels og Kontorfunksjonærers Forbunds lokalavdeling og Levanger Sam virkelag. Lagets 25-årsfest skulle ha vært holdt i 1936, men ble utsatt da og ble avviklet 10. juli 1937 med Evald Finsvik som formann i festkomiteen. På årsmøtet i 1938 var også NKLs formann, direktør Andr. Juell og disponent Ole Espaas, NKL Trondheim, til stede. Juell holdt foredrag. I 1939 vedtok årsmøtet styrets forslag om bygging av lagerbygget. Det ble også inngått kommisjonsavtale mellom samvirkelaget og Personalet fra 1936 i Levanger Samvirkelag. Første rekke f.v: Gunnlaug Hestø Sørholt, eksp., Hildur Nilsen, eksp., Åse Berntzen Nevermo, eksp., Jorid Kvam Stavlund, eksp., Åse Rønning Våge, eksp., Inger Dahl Østerås, eksp, Hilda Halsan Letnes, eksp., Svanhild Karl gaard, eksp., Gina Nilsen Andersen, eksp., Margit Hegge Aasenhus, eksp., Alfhild Gjemble Tronstad, eksp., Gunvor Nilsen, eksp. Margit Moksnes, kontordame. Andre rekke f.v.: Harald Hagerup, avd.sj. frørenseriet og lager, Johannes Letnes, slakter, pølsemaker, Ingrid Karlgaard Østerås, eksp., Bernt Toldnes, eksp., Astrid Alstad Steen, eksp., Nelly Moan, eksp., Lars Hoøen, bestyrer, Mette Vist, rengjøringshj., Arthur Brobak, eksp., Margit Vist Østli, ren gjøringshj., John Nordal, lagerarbeider, Johan Stavrum, eksp., Kristian Halsan, revisor, Harald Thiis, avd.sj. manufaktur, Olaf Gran, bakermester. Tredje rekke fv.: Ingvald Steen, baker, Martin Knudsen, visergutt, Einar Olsen, baker, Erling Nordahl, baker, Ole Olsen, avd.sj. fisk, Kåre Halstrøm, baker, Anton Eggen, vognmann. Bak: Ivar Letnes, pølsemaker, Ole Nilsen, slaktermester, Magne Nordgaard, slakter. Bildet er tatt i 1936.
---- 208 Vsl ---- Levanger Handel & Bakeri A/S, og denne avdelingen ble i realiteten drevet som en filial. Maskiner for korn- og frørensing ble innkjøpt, og Oskar Ludvik Gran ble tilsatt som frørenser på Brygga. Styret i Levanger Samvirkelag hadde et kort møte 14. april 1940 og vedtok regler for eventuell utlevering av varer mot garanti eller inne stående på konto til medlemmer som manglet kontanter etter krigsut bruddet 9. april. Videre ble det vedtatt regler for fordeling av varer som det ville bli mangel på. I neste styremøte, 21. mai, ble det bevilget kr. 500— i varer til lands innsamlingen for brannherjede byer, øremerket for Steinkjer og Nam sos. Kr. Halsan ba om å bli fritatt for revisjonsarbeidet, og som ny revi sor ble Jarl Voll tilsatt. Nazistene begynte etter hvert å gjøre seg gjeldende. Styret behand let i mai 1941 et brev fra kretsføreren i NS, en verdalskar, med klager over utidig agitasjon i samvirkelagets butikker mot de som han kalte ansvarlige myndigheter, altså nazistene og tyskerne. Han ba om å få oppsatt plakater om at slik agitasjon var forbudt. Styret svarte uskyldig at dette forholdet var helt ukjent for styret, og videre ble det svart at skulle det brukes slike plakater, så burde alle byens forretninger bli på lagt dette. Fiskforretningen ble i oktober 1941 overtatt helt av samvirkelaget etter at Edv. Braset trakk seg ut av kompaniskapet. Det ble kjøpt en steikemaskin for fiskekaker og kjøttkaker. Kjøttavdelingen fikk, som flere andre bedrifter, pålegg om produk sjon av bl.a. pølser til de tyske troppene som var forlagt i distriktet. Det var i årevis gitt et beløp til trengende til jul i Frol, Skogn og Levanger. Dessuten ble det bevilget til andre formål. I 1941 ble det gitt kr. 200— til restaureringen av Alstadhaug kirke, kr. 200— til Levan ger kirke og kr. 100— til Innherred Barnehjem. I januar 1942 vedtok styret å gi Margit Moksnes en erkjentlighetsga ve i samband medentilstelning for henne etter 25 års tjeneste i Levan ger Samvirkelag. Laget hadde nettopp passert 30 år, og styret vedtok samtidig å gi alle tilsatte en nyttårsgave. I 1942 ble det kjøpt og montert elektrisk 2 x 16 platers bakerovn i stedet for den vedfyrte ovnen i bakeriet.
---- 209 Vsl ---- Det året dukket tanken om egen mølle opp for første gang i styrets protokoll. Arbeidsformidlingen foretok utskriving av en del av personalet til mid lertidig pliktarbeid. Det ble inngått kontrakt med Norsk Brændselolje A/S om oppset ting av tankanlegg ved samvirkelagets brygger ved Sjøgata. Varebeholdningene var i stor utstrekning utsolgt, og det var vanske lig å få kjøpt inn nytt. Det var derfor rikelig med disponibel kapital. Styret gjorde derfor det noe uvanlige vedtaket å pålegge bestyreren å bremse på større spareinnskudd fra medlemmene. På grunn av varemangelen i 1942 ble det vedtatt å stenge butikkene kl. 16.00. Apningstida ble utvidet igjen året etter. I 1943 ble det vedtatt enten kjøp av motorbåt eller støtte til slikt kjøp mot pant i båten. Dette var trolig for å gi fiskavdelingen bedre mulig het for fiskforsyning, foruten transport av passasjerer/kunder. I september 1943 vedtok styret et tilbud fra Frol kommune om å overta Granfoss Mølle for takstpris, kr. 31.000,—. Heglefoss Mølle var også tilbudt, men dette tilbudet var styret ikke interessert i. Kjøpet av Gran foss Mølle ble enstemmig vedtatt av medlemsmøtet i januar 1944, et ter at Statens Kornforretning hadde gitt sin tilslutning. Automattelefonanlegg med 25 lokalnummer og forbindelse til alle avdelinger ble bestilt. Årsmøtet i mars 1945 vedtok styrets forslag om å sette av 10.000 kroner som et grunnbeløp til pensjonsfond for lagets personale. Første styremøte etter befrielsen og etter tyskernes kapitulasjon, «- og saaledes det første styremøte i Fritt Norge paa 5 aar» - ble holdt 24. mai 1945. Formuleringen gjengir noe av den stemningen som rådde, og det er tilføyd følgende: «Leve Kongen & Fedrelandet!» Avtalen om kommisjonsordningen på Danielsborg ble sagt opp straks, da driveren og eieren der ikke var i aktiv virke på grunn av forhold ene. Samtidig ble det vedtatt å suspendere eventuelle NS-medlemmer blant personalet. Det ble vedtatt «å bevilge til felles stall sammen med meieriet kr. 15.000,—» Kommunen var også med i stallprosjektet. NKL sendte orientering og informasjon, både om det organisasjons messige og om vareforsyningen, som det ville ta tid å få i gang igjen.
---- 210 Vsl ---- Kr. 2.000— ble bevilget til gjenreisningsfond for krigsskadde sam virkelag. To av lagets medarbeidere, Arthur Brobak og Mette Wist, hadde pas sert 25 års tjenestetid, og de fikk en erkjentlighetsgave for lang og tro tjeneste. Iskremmaskin ble kjøpt i februar 1946. Samme år kom det forespør sel fra en del oppsittere på Nesset om å få opprettet filial. Styret ved tok å undersøke om det i første omgang kunne skaffes tomt (det gikk ca. 20 år før avtale om tomt gikk i orden). Det ble bevilget kr. 2.000— til Nasjonalhjelpen. Styret vedtok å forhandle med høgskolestyrer Olav Holdhus om ut arbeiding av et jubileumsskrift i samband med lagets 35-års-jubileum. 1 september 1946 vedtok styret å sette i gang mer regelmessig pro duksjon av fiskmat. Det ble arbeidet med planer om et mølleanlegg med kornsilo ved hamna i Levanger på grunnlag av mølleretten knyttet til Granfoss, uten at det er mer å finne om denne saken. I mars 1947 holdt laget sitt 35. årsmøte og vedtok å sette ned ei nemnd som skulle utrede antall styremedlemmer og spørsmålet om å gå over til kretser og representantskap (ble vedtatt i 1954). Styret vedtok i 1947 å sette i stand det gamle slakteriverkstedet og flytte fiskavdelingen dit. Styret vedtok også å overta Nevermos Bør steindustri med maskiner og verktøy for 2.515 kroner. Skaftmaskin ble også kjøpt. Erik Skjølberg, som hadde gått ut av styret etter mange år som styre medlem, fikk en erkjentlighetsgave til sin 60-årsdag. I mai 1947 behandlet styret oppsiing fra bestyrer Lars Hoøen, som da hadde fått stillingen som disponent ved Verdal Samvirkelag. Styrets formann, Oddleiv Spillum, takket Hoøen for det store arbeidet han hadde lagt ned ved Levanger Samvirkelag. Hoøen måtte ha den største ære for lagets veldige framgang i den perioden han hadde vært bestyrer, sa Spillum. Det ble avertert etter ny bestyrer. Før det ble tilsatt ny, vedtok styret å tilby Hoøen et lønnstillegg på kr. 3.000- pr. år, men dette tilbudet hadde ingen virkning. I august vedtok styret tilsetting av Karl Leine, bestyrer ved Mære Samvirkelag, som ny bestyrer ved Levanger Samvirkelag. Styret vedtok i september 1947 å imøtekomme møller Inge Lange
---- 211 Vsl ---- lands søknad om å få leie og overta drifta av Granfoss Mølle fra 1. oktober 1947 mot at han betalte noe leie og besørget mindre reparasjoner. I oktober 1947 vedtok styret å leie forretningslokale på Danielsborg av E.J. Aarhus og åpne filial der snarest (Frol Samvirkelag). Det går fram seinere at Martin Sørholt ble filialbestyrer (seinere disponent ved Vestfold Samvirkelag). Fiskforretningen hadde gitt bekymringer gjennom mange år, og bedre ble det neppe etter at styret i januar 1948 vedtok å åpne enda et fiskutsalg i Nes-gården, «-- for folket i de nedre bydeler». Utsalget ble nedlagt året etter. NKLs arkitektkontor hadde utarbeidet planer for ominnredning bå de av kjøtt- og brødavdelingen, og dette arbeidet ble vedtatt igangsatt straks materialløyve ble gitt. Motorbåtsaken fra krigstida endte på en tvilsom måte med et direkte tap på 4.000 kroner foruten rentetapet. I januar 1949 behandlet styret en formaning fra Den kooperative di striktsforeningen om å utvise stor forsiktighet med kredittsalg og utde ling av for nøyt kjøpeutbytte. Årsmøtet i 1949 vedtok styrets forslag om pensjonsordning for de tilsatte. I januar 1950 ble det vedtatt å engasjere NKLs butikk-konsulent til besøk i laget en ukes tid. Årsmøtet i 1950 vedtok vedtektsendringer som medførte utvidelse av styret fra 5 til 7 medlemmer. Etter årsmøtet var styret slik sammensatt: Oddleiv Spillum formann, Arne Fiskvik nestformann, Olav Nygård sekretær, Odin Vist, Hilmar Berget, Jardar Vold og bestyrer Karl Leine. I juni 1950 vedtok styret å søke Det Kgl. Selskap for Norges Vel om tildeling av medalje for lang og tro tjeneste til Mette Wist, som hadde arbeidet i laget siden 1920. Søknaden ble innvilget, og medaljen ble tildelt ved en festlig tilstelning. I august 1950 hadde styret fått greie på at Okkenhaug Landhandel var til salgs. Det hadde vært en kontakt mellom eieren, Oddmund Bye, og styrets formann og bestyrer om kjøp av eiendommen. Etter befa ring vedtok styret å kjøpe eiendommen Kleivan for takspris + et beløp for innarbeidet forretning, til en samlet sum inntil kr. 30.000—, for uten varebeholdningen til innkjøpspris. Det ble søkt om lån i Levanger og Skogn Sparebank. Avdeling Okkenhaug ble formelt organisert som et eget samvirke lag, men drevet som en filial av Levanger Samvirkelag. Dette hadde Verdal .Samvirkelag — 14
---- 212 Vsl ---- trolig sammenheng med at Erol var egen kommune og bestemmelsene om filialer og kommunegrenser, som gjaldt da (også for Frol Sam virkelag). 20. september 1950 ble det holdt stiftelsesmøte på Breidablikk for Okkenhaug Samvirkelag. Vedtektene for Levanger Samvirkelag skulle gjelde som vedtekter også for Okkenhaugavdelingen, og vedtaket om stifting av samvirkelag var enstemmig. Okkenhaug filial. Organiseringen var noe uvanlig med et eget styre, der styreformannen og bestyreren i Levanger Samvirkelag var med, og med styreformann en som formann også for Okkenhaug. Dessuten var Kåre Austråt med i styret foruten Paul Troseth og T. Okkenhaug. Det ble foretatt hoved reparasjon på bygningen i 1952. Verken møteboka for Okkenhaug eller boka for styret i Levanger Sam virkelag forteller hvem som ble tilsatt som bestyrer ved Okkenhaug, men det var nok Kåre Austråt. Det ble holdt eget årsmøte hvert år for Okkenhaug Samvirkelag. I 1954 ble det vedtatt overgang til kretser og representantskap i Le vanger Samvirkelag, og fra 1955 ble det valgt 2 representanter fra Ok kenhaug til representantskapet i samvirkelaget. De to første var Georg Berg og Per Kvitvang. I 1962 ble det orientert om planene for sammenslåing av Levanger Samvirkelag og Verdal Samvirkelag. Ved avstemming ble det 29 stem
---- 213 Vsl ---- mer for og 1 stemme imot samme/islutning på møtet i Okkenhaug. Sa ken ble utsatt av Levanger Samvirkelag, men tatt opp igjen i 1963, og sammenslutningen ble vedtatt fra 1. januar 1964. Siste årsmøte i Okkenhaug etter den gamle ordningen ble holdt i mai 1964 for behand ling av resultatet i 1963. Møtet valgte Inger Haugan og Pål Venås som de to første represen tantene til representantskapet i Verdal Samvirkelag. Styret i Levanger Samvirkelag fikk i 1950 også tilbud om å få kjøpe filialeiendommen Danielsborg av eieren E.J. Aarhus for takstpris + et beløp for innarbeidet forretning, tilsammen kr. 61.000,—. Dette kjøpet ble utsatt, men i 1951 ble leieforholdet oppsagt av Aar hus. Dette tvang fram nye forhandlinger. Etter mye fram og tilbake ble det i oktober 1951 vedtatt å kjøpe eiendommen med 14 dekar grunn for 58.000 kroner. Nye låneopptak ble vedtatt. Dyrkajorda ved Danielsborg ble bortleid. Midt oppe i gårdkjøp og låneopptak ble det likevel bevilget kr. 500,— til ny skytebane for Levanger og Frol Skytterlag, kr. 200,— til arbeids nemnda for Skogns historie og kr. 500,— til restaurering av Levanger kirke. I 1951 var Levanger Samvirkelag 40 år, og styret vedtok å utarbeide en 40-årsberetning. Dette oppdraget ble gitt til Gunnar Gundersen, Le vanger. Nelius Hallan skrev et bidrag til denne beretningen. Ifølge møteboka handlet dette om starten av laget. I samband med 40-årsjubileet vedtok styret et forslag fra Jardar Vold om et radioapparat som gave til stue 12 på Innherred sykehus. Under årsmøtet i 1952, som var det 40.årsmøte, rettet Arne Finsvik på vegne av styret og laget en takk til styremedlem Hilmar Berget og styreformann Oddleiv Spillum for deres arbeid for laget i henholdsvis 20 og 15 år, og de to ble overrakt en minnegåve. Begge hadde ordet etterpå til takk, og de ønsket fortsatt framgang for laget. I 1953 ble maskinavdelingen nevnt. Som ekspeditør ved denne avde lingen ble Vidar Larsen tilsatt. Styret vedtok i mars 1953 å tegne andeler for kr. 500,— i det nye lokalbladet for Levangerdistriktet. Allerede i 1947 ble spørsmålet om representantskap tatt opp, men omorganiseringen fikk ikke flertall da. I 1953 ble saken reist på nytt,
---- 214 Vsl ---- og årsmøtet vedtok da at styret skulle gå gjennom vedtektene og legge fram forslag i saken til årsmøtet i 1954. Dette årsmøtet vedtok mot 7 stemmer å gå over til organisasjonsformen med kretser, representant skap og styre foruten revisjonsutvalg. Samtidig ble NKLs mønstervedtekter for samvirkelag med kretser og representantskap vedtatt for Levanger Samvirkelag. I avstemming en deltok ca. 150 medlemmer. De første kretsmøtene ble holdt i mars 1955, og kretsene var: Levanger, Skogn, Hegle og Halsan, Mule, Ok kenhaug. Kretsene skulle ha egne kretsstyrer. Det første representant skapsmøtet ble holdt 2. mai 1955. Ved valgene ble LeifDahling ordfø rer, S.R Hegge varaordfører og Jon Kverneng sekretær. På dette møtet pekte bestyrer Karl Leine på behovet for bedre drifts lokaler ved hovedforretningen. Han mente at nybygg var nødvendig, og at utbyggingen måtte skje i 2 byggetrinn. Laget burde vente med å opprette flere filialer til hovedforretningen var tidsmessig utbygd, mente Leine. Styreformannen, Oddleiv Spillum, ba representantskap et om fullmakt til å få utarbeidet byggeplaner, og dette ble vedtatt. Det nye styret etter representantskapsmøtet var følgende: Oddleiv Spillum formann, Arne Finsvik nestformann, Olav Nygård sekretær, Helmer Jessen, Lars Lie, Jardar Vold og bestyrer Leine. I 1954 vedtok styret å kjøpe frysedisk for frossen fisk. Styret behandlet også en henstilling til landets samvirkelag om å dekke sitt behov for sålelær fra NKLs lærfabrikk, Levanger. Omset ningen ved fabrikken hadde stagnert, og det var fare for nedlegging. Styret vedtok en henstilling til styret for lærfabrikken om å styrke salgsapparatet, slik at nedlegging av fabrikken kanskje kunne unngås. Som kjent ble det nedlegging av fabrikken i 1955 (se Garveri/Lær fabrikk). I 1955 sa Kåre Austråt opp stillingen som bestyrer ved avdeling Okkenhaug. Ny bestyrer ble Martin Sørholt, som til da hadde vært be styrer ved avdeling Frol på Mule. Asle Berg ble ny bestyrer ved Frol Samvirkelag, som det egentlig ble kalt. På grunn av gamle og uhensiktsmessige lokaler var det stadig pålegg fra Statens Arbeidstilsyn om forbedringer, særlig ved hovedavdeling ene. På tross av betenkeligheten med flere filialer, gikk styret i 1955 inn for et tilbud om å leie sokkeletasjen i et planlagt bolighus i Lille markbakken til filial. Representantskapet godkjente planen. Avdeling
---- 215 Vsl ---- en ble åpnet i 1957. (Dette prosjektet ble ikke lønnsomt, og avdelingen ble nedlagt i 1961.) Representantskapet fikk en orientering ved arkitekt Johan Stensaas, NKLs arkitektkontor, om byggeplanene for ny hovedforretning og for en etappevis utbygging. Finansieringen ville bli vanskelig. Forsik ringsselskapet Samvirke hadde utlånsstopp på dette tidspunktet. I 1956 vedtok styret å tegne aksjer for kr. 2.500,— i ferjeselskapet. Det var antydet nedlegging av slaktehuset i Levanger, og styret for samvirkelaget fattet følgende vedtak: I tilfelle det nåværende slakteri i Levanger blir nedlagt, bør samvirkelaget undersøke muligheten av å få bygd et slaktehus med hengehall samt produksjonsverksted. Levanger Handel og Bakeri A/S i Kirkegata 58 ble etter hvert kalt avdeling 2. I 1955 ble avdelingen oppusset og ominnredet til selvbetjenings butikk. Levanger Samvirkelag fungerte som mottaker av egg, og det som ikke ble solgt lokalt, ble sendt til Trøndelag Eggcentral. Godtgjøring - en for dette ble i 1955 fastsatt til 4,5%. Representantskapet behandlet i mars 1956 regnskapet for 1955. Di striktsrevisors rapport hadde med en del ankepunkter vedrørende for store varebeholdninger, høge kostnader og noe svak bruttofortjeneste. Representantskapet vedtok distriktsrevisorens forslag om å redusere avsetningen til byggefond med 10.000 kroner og heller auke avskriv ningene på varebeholdningene med samme beløp. I 1956 ble det tegnet 2 aksjer a kr. 1.000,— i Innherred Teglverk. Både fra Okkenhaug og Mule krets kom det krav om å få innredet fryseboksanlegg. Styret ba om bindende påmelding fra et visst antall leiere. Etter at dette var i orden, og representantskapet hadde godkjent planene, ble anleggene bygd ut og satt i drift i 1956. Levanger Uldvarefabriks bygning var til salgs i 1956, og styret vur derte kjøp med sikte på ominnredning til ny hovedforretning. Det ble imidlertid ikke noe av dette. Styret for samvirkelaget arbeidet med fi nansieringsproblemet, og andre kjøpere kom i mellomtida inn i bildet. Regnskapet for 1956 ble behandlet av representantskapet i mars 1957. Resultatet var betydelig svakere enn vanlig. Samtidig ble det un derstreket at noe burde gjøres for å få bedre lokaler for hovedforret ningen. Søknaden om lån var avslått. Det så ikke særlig lyst ut. Som en midlertidig løsning for kolonialavdelingen ble det vedtatt å ominn
---- 216 Vsl ---- rede lokalet til selvbetjeningsbutikk. Arkitektkontoret ble bedt om å se på muligheten for en full restaurering av bygningene i Håkon den godes gate i stedet for nybygg. Arkitekt Stensaas frarådet dette og mente det ble for mye lappverk, og at det ikke kunne la seg gjøre å få et tilfredsstillende resultat. Re presentantskapet ba derfor styret arbeide videre med planene for nybygg. I juli 1957 tilsatte styret Gunnar Weie som bestyrer ved avdeling Frol etter Asle Berg som overtok ved avdeling Okkenhaug. I oktober 1957 var det en alvorlig stemning på styrets møte. Di striktsrevisor Ulrik Paasche var til stede og redegjorde for sitt syn etter besøk i laget i tre dager for å gjennomgå driftsopplegget. De retningslinjer som ble gjennomgått, var hard kost. Lagets drifts kapital måtte styrkes ved å frigjøre kapital som var bundet i utestående fordringer og unødig store varebeholdninger. Nye retningslinjer ble gjennomgått, og brudd på disse burde medføre personlig ansvar, sto det. Det går fram at det var for mange som var mer opptatt med å kjøpe inn varer i stedet for å seige, og dette har alltid vært en farlig situasjon. Instrukser ble vedtatt, og opplegg for informasjon til avdelingsledere og personale ble vedtatt. Enkelte tiltak for å få ned lønnskostnadene ble gjennomført straks. Styrets årsmelding og regnskap for 1957 ble behandlet av representantskapet i mars 1958. Omsetningen hadde gått noe ned, og driftsresultatet var forholdsvis svakt. Byggeplanene ble drøftet videre. Av de 1,7 mill. kronene som byggeprosjektet var bereg net å koste året før, hadde styret fått tilsagn på et 1. pr. pantelån på 700.000 kroner og et 2. pr. pantelån på kr. 500.000,—. Det manglet fortsatt 500.000 kroner for å kunne realisere planene. Det ble vedtatt å auke medlemmenes ansvarsinnskudd fra 150 til 200 kroner. Styret fikk i mars 1958 oppsiing fra bestyrer Karl Leine, som ønsket å fråtre 15. juni for å overta en privat forretning i Levanger. Han sa seg villig til å fungere som bestyrer til ny bestyrer kunne tiltre. Siste styremøte Leine deltok i var 7. juli 1958. I representantskapets møte i mai 1958 sa Oddleiv Spillum fra seg vervet som styreformann etter 21 år. Ny formann ble Leif Dahling. (Han nektet å ta vervet.) Ved avslut ningen av møtet rettet ordføreren, Odin Vist, en takk til uttredende
---- 217 Vsl ---- styremedlemmer og spesielt til Oddleiv Spillum for hans store arbeid for laget. Spillum takket også for samarbeidet i styret, og videre takket han Karl Leine for samarbeidet i de 11 åra han hadde vært bestyrer. Leine takket også representantskapet og styret for samarbeidet. Det var 22 søkere til bestyrerstillingen. Styret vedtok å innkalle Arnt O. Basmo, Kjerknesvågen, og Kolbjørn Sandvik, Rørvik, til kon feranse. Ola Slind, Vågå, var også sterkt på tale, men han meldte fra om at han ikke tok stillingen. Deretter ble Arnt O. Basmo enstemmig tilsatt som bestyrer. Representantskapet hadde ekstraordinært møte i juni 1958 for valg av formann etter at Leif Dahling hadde nektet å ta vervet. Ny formann ble Trygve Abotnes. I desember vedtok styret kjøp av bokholderimaskin. Det ble også mer fart i byggesaken. Den ledige bygningen etter NKLs Lærfabrikk var av interesse som hovedforretning for laget. Prisen for eiendommen var 750.000 kroner, og med ombygging ville det hele komme på ca. 1,5 mill. kroner. Saken ble drøftet inngående med NKLs folk, og konklusjonen ble at en utbygging på egne tomter for hovedforretningen var å føretrekke. I samband med dette ble det vedtatt å forsøke å få kjøpt Jernbanegata 9, 7 og 5 og eventuelt Håkon den godes gate 4. Dette ville gi plass til en ordentlig hovedforretning for laget. NKL sa seg villig til å garan tere for et 2. pr. pantelån. Representantskapet fikk i april 1959 til behandling styrets årsmel ding og regnskap for 1958. Regnskapet viste et underskudd på vel 17.000 kroner + avskrivning er som skulle ha vært foretatt med ca. 40.000 kroner, i alt vel 57.000 kroner. Representantskapet ønsket bestyrer Arnt O. Basmo velkommen til laget. Styret hadde da allerede fått handgiing på eiendommen Jernbanega ta 5, eid av Tora Winnberg. Prisen var 30.000 kroner, og styret fikk fullmakt til å kjøpe gården og til å arbeide videre med byggesaken. Representantskapet vedtok i juni 1959 styrets forslag om kjøp av Carl Teigens gard, Jernbanegt. 9, for en pris av inntil kr. 80.000,—, og med
---- 218 Vsl ---- avtale om annet husvære. Videre fikk styret fullmakt til å forhandle med A. Nilsen om Jernbanegata 7. Det ble enighet om handel, og Nilsen fikk oppsatt hus for seg. Nå var byggesaka kommet så langt at byggenemnd ble valgt: Lars Lie, Jardar Vold (seinere Sverre Nilsen), Arne Kjønstad, A.O. Basmo og Bernt Toldnes. Styrets forslag om bygging av en 2-mannsbolig ble vedtatt av repre sentantskapet. Lån ble sikret i Samvirkebanken A/S. Boligen skulle nyttes til husvære for de som det ble inngått avtaler med om kjøp av hus til nedriving for å få frigjort tomt for utbygging. Årsoppgjøret for 1959 ble behandlet av representantskapet i mars 1960. Etter avskrivninger viste regnskapet et nettooverskudd på vel 82.000 kroner, og etter avsetting til fond ble det et kjøpeutbytte på 1%. I representantskapets møte i juli 1960 ble en betenkning fra distrikts revisor Nils Morch referert. Den handlet om lønnsomhetsberegninger og driftsproblemer under en eventuell utbygging i sentrum. Det ble pekt på fordelen med mest mulig sammenhengende drift og utbygging med færrest mulige byggetrinn. Videre var bakeridriften noe i søkelyset, men ellers var distriktsrevisors rapport positiv. I oktober 1960 forelå byggeplaner for hovedforretningen, utarbeidet av arkitekt Johan Stensaas. Bestyrer Basmo reiste til Oslo og konfererte med folk innen NKL og Samvirkeskolen om saken. NKLs syn var at produksjonen av kjøtt varer og fiskmat burde sløyfes i det nye bygget. Styret behandlet saken i november, og arkitekten gjorde rede for planene — alternativt med og uten produksjonsvirksomhet. Arkitekt Stensaas fikk i oppdrag å tegne ferdig 1. byggetrinn, som skulle omfatte Håkon den godes gt. 6 og 8. Under samme styremøte dukket det opp en interessant tanke om å ta kontakt med andre samvirkelag i distriktet om et felles produksjons anlegg for ferskmat. NKLs produksjonskonsulent hadde i et brev til distriktsforeningen, og med kopi til Levanger Samvirkelag, opplyst at det 16. desember 1960 skulle holdes et forberedende felles styremøte med Verdal Samvirkelag om produksjonssamarbeid (se A/L Felles produksjon). Styret for Levanger Samvirkelag vedtok i desember 1960 å skrive
---- 219 Vsl ---- til NKL om at laget hadde droppet planene om å bygge produksjonsan legg for kjøttvarer på grunn av økonomien. I januar 1961 vedtok styret å sette opp et nytt lagerrom for spreng stoff ved Østborg. Regnskapet for 1960 ble gjort opp med sikte på å styrke avsetning til fond og sløyfe tilbakebetaling på kjøp. Representantskapet behandlet årsmelding og regnskap for 1960 i mars 1961 og vedtok som nevnt avvikling av filialen i Lillegårdsbakk en innen 1. mai samme år. Byggeplanene ble drøftet. NKL hadde gitt tilsagn om 1 mill. kroner i lån til utbygging mot Håkon den godes gate. Låneopptak ble god kjent, og byggearbeid ble vedtatt satt i gang så snart tegninger, be skrivelse og finansiering var i orden. Vedtakene var enstemmige. Representantskapet fikk en orientering om planene om produksjons samarbeid v/NKLs produksjonskonsulent Willy Ruud Hansen og for mannen i Nord-Trøndelag kooperative distriktslag, Ottar Huseby (se A/L Fellesproduksjon). Produksjonssamarbeidet skulle omfatte Lev anger Samvirkelag, Bøndernes Salgslag, Levanger, og Verdal Sam virkelag. Bestyrer Basmo orienterte om forslaget til overenskomst mellom partene. Styret fikk fullmakt til å arbeide videre med saken og legge fram konkret forslag på neste møte i representantskapet. Under behandlingen av denne saken ble også tanken om et distriktsbakeri i Verdal nevnt. Møtet vedtok å melde Levanger Samvirkelag inn i Samvirkelagenes Garantifond og betale nødvendige innskudd til oppbygging av fondet som skulle garantere for medlemsinnskuddene. I et møte i april 1961 vedtok styret å avertere til riving Håkon den godes gate 8 og 6 for å få klargjort tomta til 1. byggetrinn. Jembanegt. 5 ble også vedtatt revet Videre ble det protokollert at styret drøftet eventuell sammenslåing med Verdal Samvirkelag. Styret sa seg enig i å arbeide videre med spørsmålet og seinere legge saken fram for representantskapet, der som en fant det formålstjenlig. Representantskapet vedtok i juni 1961 avtalen om produksjonssam arbeid og opptak av lån til dekning av Levanger Samvirkelags pliktige låneinnskudd til det nye selskapet som skulle overta bygningen til den tidligere NKLs Lærfabrikk.
---- 220 Vsl ---- Representantskapet vedtok også fortsatt arbeid med å utrede spørs målet om sammenslutning med Verdal Samvirkelag. NKL gikk inn for at Verdal Samvirkelag skulle bygge og drive det planlagte bakeriet i egen regi. Levanger Samvirkelags andelsinnskudd i A/L Fellesproduksjon på 375.000 kroner ble skaffet ved lån fra NKL. A. O. Basmo, Arne Kjøn stad og Trygve Åbotnes ble valgt til å delta i stiftelsen av A/L Felles produksjon. Avdeling for elektriske artikler ved NKLs lager i Trondheim hadde arbeidet for å få åpnet en avdeling for TV, radio og elektrisk i Levan ger Samvirkelags regi. Det ble inngått avtale med styret for Bøndernes Hus om leie av forretnings- og lagerlokaler. Representantskapet godkjente saken i desember 1961. Vedtaket krev de opptak av nytt lån. Møtet godkjente også planene om utgraving av kjeller under det planlagte nybygget på Håkon den godes gt. 8 og 6. Møtet vedtok kjøp av de bygsla tomtene Jernbanegata 5, 7 og 9 og Håkon den godes gate 6, 8 og 10 av Levanger kommune. (Kjøpet ble ikke gjennomført før etter sammenslutningen.) Gunnar Halvari, Lillestrøm, ble tilsatt som den første avdelingssjef ved Elektrosentret i Bøndernes Hus. I mars 1962 vedtok styret igjen en innskjerping av reglene for kre dittsalg. Vanlig kredittsalg skulle opphøre fra 1. april s.å. (Dette var ikke lett å gjennomføre.) Rentebelastningen på utestående fordringer ble innført og skulle gjelde alle, også de tilsatte. Representantskapet holdt møte i mars 1962 og behandlet årsmelding og regnskap for 1961. Regnskapsoppgjøret er ikke tatt med i protokolleringen, verken for styret eller representantskapet, men det ble pekt på at Levanger Sam virkelag hadde hatt et vanskelig år (underskudd) og ville få vansker også i det neste. Det ble også gitt uttrykk for at det var tegn som ga grunn til optimisme. På kretsmøtene ble det orientert om sammenslutningsspørsmålet. En del innsparingstiltak ble vedtatt gjennomført rundt i avdelingene, der dette var mulig. Lånebehovet for toppfinansieringen av 1. byggetrinn var i juli 1962 ca. 530.000 kroner. Styret vedtok å søke NKLs styre om en ordning.
---- 221 Vsl ---- Fiskbutikken ble vedtatt revet og fjernet, og det ble kjøpt en brakke til kr. 4.100,- til bruk som midlertidig fiskbutikk. Innredning og kjøle- og fryseutstyr til nybutikken ble bestilt. Åp ningen av 1. byggetrinn nærmet seg høsten 1962. Det ble vedtatt å ut sette kranselaget til neste trinn ble ferdig. Mange mente at sammenslutning mellom Levanger Samvirkelag og Verdal Samvirkelag kunne bli vedtatt og gjort gjeldende fra 1. januar 1963. Representantskapet i Levanger Samvirkelag hadde pålagt styret å ar beide videre med spørsmålet. 11. oktober 1962 ble det derfor i Verdal holdt et felles styremøte mellom de to laga. Styreformann Jarle Benum, Verdal, åpnet møtet. Følgende sakliste ble enstemmig vedtatt: 1. Medlemmenes syn på forslaget om eventuell sammenslutning mellom L. S. og V. S. 2. Spørsmål om eventuell omlegging av drifta ved enkelte avdelinger ved Levanger Samvirkelag. 3. Spørsmål om hjelp til vurdering av alle økonomiske og tekniske spørsmål vedrørende en eventuell sammenslutning. Styreformann Trygve Abotnes, Levanger, orienterte om de vedtak som var fattet i Levanger Samvirkelag om fortsatt arbeid med saken og om behandlingen i krets møtene i Levangerområdet. På krets møtet stemte 70 % for og 30 % mot. Det var størst flertall i Frolområdet. Styremedlemmene fra begge lag hadde ordet, og det kom innlegg både for rask sammenslutning, sammenslutning på et seinere tidspunkt, sammenslutning innen en større region og ikke sammenslutning. Vedrørende spørsmålet om større region, så er hvert enkelt lag suve rent, og derfor kom ikke møtet noen veg med dette. I Verdal Samvirkelags møtebok er det bare referert i runde vendin ger om at saken ble drøftet uten at det var grunnlag for videre vedtak. Levanger Samvirkelags sekretær hadde referert mer grundig og hadde fått med at Verdal Samvirkelags disponent, Aurstad, og også styrefor mannen, Benum, «— mente at på det nuværende tidspunktet var det ikke hensiktsmessig å arbeide videre med detaljene på grunnlag av den innstillingen flertallet i styret i Levanger Samvirkelag hadde.» let styremøte sammen med representantskapets utvalg i Levanger Samvirkelag like etterpå ble protokollen fra fellesmøtet i Verdal refe rert. Flere var av den mening at styret i Levanger Samvirkelag ikke hadde gitt klart nok uttrykk for representantskapets vilje og syn, og
---- 222 Vsl ---- at representantskapet burde bli innkalt og få orientering om situasjo nen. Det ble pekt på at en i hvert fall burde ha blitt enig om punkt 3 i saklista for fellesmøtet som var holdt i Verdal. Virksomheten gikk sin gang. I oktober 1962 vedtok styret i Levan ger Samvirkelag å lage en avskjedstilstelning for de produksjonsfolka som da var flyttet over til A/L Fellesproduksjon. I november 1962 hadde styret et fellesmøte med personalet for drøf ting av en del saker. Pensjonsordningen ble tatt opp, og personalets re presentant, Johan Jørgensen, opplyste at personalet enstemmig hadde valgt Fellesordningen For Tariffestet Pensjon, FTP, som den ble kalt. (Det var også en kollektiv pensjonsordning i Samvirke.) Videre ble det en del samtale om personalets kjøp og om samarbeidsspørs mål. Det ble enighet om at personalet og styret hver for seg skulle vel ge 2 representanter til et samarbeidsutvalg. Det ble hardt kjør med å få alt klart til åpningen av første byggetrinn før jul 1962. I et styremøte i mellomjula 1962 fikk byggesaken et godt puff fram over. Kr. Halsan var kjent med at det fra fylkesmannens side var ut trykt ønske om fortgang med utbygging av et varehus for Levanger området. Dette hadde sammenheng med kommende industrireising, utbygging av skoler, sykehus m.v. Det ble vedtatt å orientere Skogn Handelslag og Verdal Samvirkelag om saken. Styret vedtok å rive hjørnegården, Håkon den godes gt. 10, snarest etter innflyttingen for å komme videre med neste byggetrinn. Styret vedtok også å svare på NKLs forespørsel om å bli orientert om forhandlingene med Verdal Samvirkelag om sammenslut ningssaken. I mars 1963 ble det igjen holdt felles styremøte for Levanger Sam virkelag og Verdal Samvirkelag i Verdal. Trygve Åbotnes ledet møtet og refererte vedtak som var fattet i møter i Levanger Samvirkelag. Følgende sakliste ble enstemmig godkjent: 1: Spørsmålet om sammenslutning av Levanger Samvirkelag og Ver- dal Samvirkelag. 2: Spørsmålet om å kontakte flere lag i storkommunen Levanger og andre lag i distriktet. 3: Spørsmålet om hjelp til vurdering av alle økonomiske og tekniske forhold vedrørende en eventuell sammenslutning.
---- 223 Vsl ---- Punkt 1: Spørsmålet om sammenslutning Etter at flere hadde hatt ordet, ble det enstemmig vedtatt at: « Styrene i de to lagene er i prinsippet enige i det arbeidet som pågår for konsentrasjon av samvirkelagenes virksomheter. Ut fra dette syn vil vi utrede spørsmålet om sammenslutning av laga i distriktet.» Punkt 2: Spørsmålet om å kontakte flere lag —. Etter en del debatt ble følgende forslag enstemmig vedtatt: «Såframt det er ønske om sammenslutning med andre lag i distrikt et, er vi villig til å drøfte det.» Punkt 3: Spørsmålet om hjelp til vurdering ■ Følgende nemnd ble valgt til å utrede punkt 3: «Basmo, Aurstad og Vindal. Videre ber en om å få organisasjonssekretær Kringtrø, NKL, som sekretær for nemnda og eventuelt en fra NKLs organisasjonsav deling i Oslo.» Representantskapet i Levanger Samvirkelag holdt møte i april 1963 og fikk da en orientering om sammenslutningssaken. Folk fra NKL skulle være med på en vurdering av den framtidige verdi rent driftsmessig for hver enkelt avdeling og hver bygning. Etter avskrivninger ble det et betydelig underskudd i 1962. Flytteomkost ninger og ekstra utlegg på grunn av byggearbeidene gjorde seg gjel dende, og det ble avskrevet ekstra dette året. I mai 1963 hadde styret møte sammen med representantskapets ord fører, Odin Vist, og konsulent Dullum fra NKL for bl.a. å behandle spørsmålet om sammenslutning med Verdal Samvirkelag. Dullum fremmet følgende forslag: «På bakgrunn av de tilrådinger kretsmøtene fattet vil styret fremme følgende forslag: Styret i Levanger Samvirkelag tilrår ovenfor representantskapet: at Levanger Samvirkelag og Verdal Samvirkelag snarest slutter seg sammen til én driftsmessig og økonomisk enhet fra det tidspunkt styrene i lagene bestemmer. Det nye laget fortsetter under navnet Verdal samvirkelag, avdeling Levanger (for Levangers vedkom mende). Levanger Samvirkelag blir å melde ut av firmaregisteret. at Levanger Samvirkelags samtlige aktiva og passiva pr. sammen slutningsdatoen overføres til Verdal Samvirkelag, slik at Verdal
---- 224 Vsl ---- Samvirkelag blir ansvarlig for Levanger Samvirkelag sine forplikt elser. Styret i Levanger Samvirkelag forplikter seg til skriftlig å be krefte at status ikke har gjennomgått andre forandringer fra siste regnskapsavslutning og fram til sammenslutningen skjer enn de som den naturlige drift har medført. Forutsetningen for vedtaket er at medlemmene i Levanger Sam virkelag far samme rettigheter og plikter som medlemmene i Ver dal Samvirkelag. Styret i Levanger Samvirkelag besørger i samråd med styret i Ver dal Samvirkelag de registreringer som er nødvendig i henhold til den alminnelige lovgivning.» Etter en del samtaler ble forslaget enstemmig vedtatt, og det ble føre lagt representantskapets utvalg, som anbefalte forslaget vedtatt i re presentantskapets møte i juni 1963, der også konsulent Dullum og or ganisasjonssekretær Kringtrø fra NKL var til stede og orienterte. Etter en del debatt vedtok representantskapet forslaget med 16 mot 6 stemmer og med 1 seddel blank. Etter valgene kommenterte bestyr er Arnt O. Basmo driftsspørsmål og sammenslutningssaken og ba samtlige støtte opp på alle vis om samvirkelaget og bruke samvirkela get, og han uttalte håp om at de vedtak som var gjort, måtte bli gagn for laget og medlemmene. Styret besto da av Trygve Åbotnes formann, Georg Berg nestfor mann, Olav Nygård sekretær, Einar Bragstad, Olav Løpen, Ottar Storaunet og bestyrer A. O. Basmo. Representantskapets utvalg besto av Odin Vist ordfører, Ole Løv haug varaordfører og Ola Vandvik sekretær. I juli 1963 vedtok styret å flytte inngangspartiet til hjørnet mot Sundgata/Håkon den godes gate. Til forretningsutvalg for behandling av sammenslutningssaken ble valgt Trygve Åbotnes, A. O. Basmo og Einar Bragstad. Verdal Samvirkelag hadde valgt Jarle Benum, Sivert Vindal og Er ling Aurstad. Kranselag for nybygget ble vedtatt holdt på Bøndernes Hus. Styret vedtok i november å få gjort noe med grusfortauene. De ble hellelagt med betongheller.
---- 225 Vsl ---- Trygve Abotnes, styreformann ved sammenslutningen. Arnt O. Basmo, bestyrer ved sammenslutningen. 19. november 1963 ble første byggetrinn, del A og B, av varehuset åpnet, og det var stor stemning og mange frammøtte. I november 1963 behandlet styret blant annet et referat fra et møte med personalet der Fjeldsaa fra DKT og Nordøy fra N.H.K.F. deltok, der følgende ble vedtatt og notert ned i samband med sammenslut ningen: «1. Styret sier opp betjeningen. 2. Verdal Samvirkelag sender samtidig et skriv hvor det opplyses om at de oppsagte kan søke stilling i Verdal Samvirkelag innen en viss frist, som må overholdes. 3. Det er sannsynlig at den overveiende del av betjeningen blir inntatt. 4. En går ut fra at vilkåra for betjeningen blir like både i Levanger og Verdal. 5. Ekstrarabatten som betjeningen på Levanger Samvirkelag har hatt, faller bort. 6. Pensjonsordningen blir bedre. 7. Ansienniteten blir trolig den samme. 8. Bakeriet blir nedlagt (bakerne blir overført til Verdal). 9. Lønnsgruppene vil beholdes - er mest trolig.»
---- 226 Vsl ---- Disse 9 punktene ble enstemmig vedtatt også av styret. Verdal Samvirkelag behandlet sammenslutningssaken ved at styret og representantskapets utvalg den 30. oktober 1963 vedtok, mot 1 stemme, å rå representantskapet til å fatte vedtak om sammenslutning. 8. november 1963 behandlet representantskapet i Verdal Samvirke lag saken og vedtok sammenslutningsavtalen med 31 stemmer for, 4 imot og 2 blanke sedler. Dermed var sammenslutningen et faktum, og det ble vedtatt at avta len skulle gjelde fra 1. januar 1964. Siste styremøte i Levanger Samvirkelag ble holdt i april 1964 for å behandle årsmelding og regnskap, som skulle forelegges for represen tantskapet. Samtidig vedtok styret riving av den gamle bebyggelsen på Jernbanegata 9. Levangerområdet skulle få 9 representanter til representantskapet i sammenslutningslaget, og dette ble godkjent av styret og seinere av re presentantskapet . Siste møte i Levanger Samvirkelags representantskap ble holdt 29. april 1964.1 tillegg til årsmelding og regnskap ble det orientert om re presentasjonen til representantskapet som ble vedtatt slik: 2 fra Okkenhaug, 2 fra Frol (Mule) og 5 fra Levanger, Skogn og Hegle/Hal san som ble slått sammen til en krets. Omsetningen i 1963 var 5,5 mill. kroner netto i Levanger Samvirke lag. Regnskapet for 1963 var oppgjort med «overskudd» på ca. 30.000 kroner før avskrivninger, som ble foretatt med tillegg av de beløp som sto på fond, ca. 300.000 kroner. Dermed var fondene brukt og slettet. Egenkapitalen som var igjen, ca. 163.000 kroner, besto av medlem menes innskudd. Hvert medlems innskudd ble overført og gjaldt fort satt i det nye laget. Ved avslutningen av representantskapets møte var det takkens ord til alle fra Odin Vist, Trygve Åbotnes, A.O. Basmo, og dessuten fra bu tikkinspektør Vindal, som sammen med kontorsjef Skogstad møtte fra Verdal. Alle uttrykte håp om fortsatt oppslutning og interesse for sam virkelaget, og at vedtakene som var fatlet, ville bli til gagn for for brukerne/medlemmene. I 1964 ble Håkon den godes gate 5 kjøpt og tatt i bruk under rivin gen av eldre bebyggelse for videre utbygging av varehuset. Etter at kretsmøtene var avviklet, opphørte den organisasjonsmes
---- 227 Vsl ---- sige virksomheten i Levanger Samvirkelags navn og fortsatte under vedtektene for det nye laget. Jernbanegt. 3 ble kjøpt, og flere større byggesaker i Levangerom rådet blir omtalt seinere, bl.a. stor utvidelse av varehuset. Etter å ha gått gjennom Levanger Samvirkelags møteprotokoller og materiale fram til sammenslutningen er inntrykket enda klarere av at NKLs mønstervedtekter for lag med representantskap og kretser, har sine svakheten Ansvaret er ikke i tilstrekkelig grad plassert der det skal være, og behandlingen av saker kommer delvis i feil rekkefolge. Verdal Samvirkelags vedtekter er langt mer effektive. Trofast kooperatør — Anny Hallemfår blomster av møteleder Martin Melby på årsmøtet i Levanger krets i 1985. Verdal Samvirkelag — 15
---- 228 Vsl ---- De tillitsvalgte og organene som har hatt ansvaret for drift og organi sasjon, er også med og sluttbehandler resultatet. Så får medlemmene gjennom kretsmøtene vurdere om de er fornøyd med det som er skjedd og om de skal gjenvelge de tillitsvalgte eller om de finner det riktig å velge nye - etter hvert som de er på valg. Verdal Samvirkelags valgnemndsystem er også effektivt og bidrar til nyrekruttering og til flere kvinner som tillitsvalgte. Ordningen med filialtilsyn med de valgte representantene + besty rer synes å fungere bedre enn kretsstyrene etter mønstervedtektene som gjaldt da - for å nevne de viktigste forskjellene. I 1964, første året etter sammenslutningen med Levanger Samvirke lag, ble samla netto omsetning vel 41 mill. kroner. Netto omsetning i 1963 var 5,5 mill. kroner i Levanger Samvirkelag og 32,3 mill. i Verdal Samvirkelag. Fram Vestre (se Ullvarefabrikk) Framover mot 1960 gikk omsetningen ved NKLs Ullvarefabrikk i Verdal stadig ned, og det gikk übønnhørlig i retning av nedlegging. Fabrikkanlegget ble solgt av NKL til en eiergruppe som besto av De Forenede Ullvarefabrikker og Christensens Trikotasjefabrikk, Dram men. Den nye bedriften ble kalt I/S Verdal fabrikken. Dette driftsopp legget ga heller ikke særlig grunn til å fortsette produksjonen, og alle rede i desember 1962 hadde samvirkelaget kontakt med eierne om kjøp eller leie av eiendommen Fram Vestre ved eventuell avvikling. Det var flere forhandlingsmøter, og Verdal Samvirkelag ga et bud som i første omgang ble avslått. I juli 1963 ble det inngått avtale om leie i 10 år av hele 1. etasje og med forkjøpsrett for hele anlegget til en av talt pris kr. 800.000,- ved handel i løpet av 1964. I de leide lokalene ble det i første omgang plass til overflytting av Rørleggeravdelingen med butikk, lager og verksted, og plass til Maskinavdelingen, golvbe legg, ovner 0.1. Det ble leid et tomteområde på vel 400m 2 av eiendommen Rustager, (Riksvoldeiendommen) nord for Fram Vestre, for å få parkeringsmu lighet foran rørleggeravdelingen. Dette arealet ble kjøpt i 1972. Sør for Fram Vestre ble det kjøpt et areal av Ingrid Rødseths eien dom til utelager m.v. (Resten av hennes eiendom ble kjøpt i 1974, bl.a. for å få plass til siloer for mølla).
---- 229 Vsl ---- S-ÆØ/? tercfa/ i 7957 Rørleggeravdelingen åpnet i lokalene i Fram Vestre 2. desember 1963. Samtidig åpnet Maskinavdelingen og avdeling for ovner, kamin er, golvbelegg m.v. i nye lokaler i Fram Vestre etter flytting over gata fra Lagret. Dagen før - som var søndag - var det omvisning for tilsatte, styremedlemmer m.fl. I 1966 ble det inngått avtale om kjøp av Fram Vestre av I/S Verdal fabrikken for kr. 875.000,-. Kjøpet gjaldt da fabrikkbygningene med lager, verksted og følgende tomter: Fram Vestre ca. 3.250 m 2, Farmen ca. 2.750m 2 , Farmen Søndre ca. 3.450 m 2. Verdal Samvirkelag overtok et pantelån i Fram Vestre med rest 255.000 kroner. I 1967 ble også Elektroverkstedet flyttet til denne eiendommen. A/L Trønderfrukt Helt fra 1938 hadde styret i Verdal Samvirkelag nå og da behandlet, og delvis innvilget, søknader fra anlegget på Røra om henstand med betalingen for levert bær og andre varer, eller om lån. (Opprinnelig navn var Inntrøndelag Frukt- og Bærsalgslag S/L). Det ble etter hvert strammet inn, da styret mente at bedriften på Røra måtte sørge for å
---- 230 Vsl ---- dekke kapitalbehovet seiv ved oppbygging av egenkapital og ved even tuelt banklån. I 1945 ble det foretatt en refinansiering ved nytegning av andeler. Problemene var ikke over med dette, og søknadene om henstand gjen tok seg ut over 1950-åra. Det hanglet på et vis. I 1961 skrev Trønder frukt til Verdal Samvirkelag og ba om hjelp med avsetningen av pro duktene, slik at samvirkelagets tilgodehavende kunne bli redusert. Trønderfrukt håpet med samvirkelagets hjelp at NKL kunne ta unna mer av varene. Dette ble tatt opp med NKL. En del leveranser ble det da også, men i november 1961 måtte Trønderfrukt innlede akkordfor handlinger. Samvirkelaget hadde fra før en 1. prioritets panteobliga sjon på kr. 20.000,- i anlegget. Under akkordbehandlingen kom det fram at denne obligasjonen i sin tid var avlyst av Trønderfrukt og banken uten at Verdal Samvirkelag var underrettet eller hadde lagt merke til annonse om avlysing. Samvirkelagets krav var dermed havnet som uprioritert fordring. Ledelsen i Verdal Samvirkelag var noe betenkt over denne fram gangsmåten, og advokat ble kontaktet om saken, men det var lite å gjøre med situasjonen. Akkordforhandlingene ble sluttført med 25% til uprioriterte fordringer. I september 1962 behandlet styret søknad fra Trønderfrukt om å delta i ny refinansiering ved å tegne andeler igjen. Styret hadde egent lig liten lyst til å være med på nye runder, men vedtok likevel å tegne 20 andeler a kr. 100,—. Det var nok bra at dette gjenopplivingsforsøket lyktes, for ellers hadde det neppe blitt mer syltetøy, saft, surkål m.v. fra Røra. Styret for Trønderfrukt arbeidet samtidig med å få ny ledelse for an legget. Dette lyktes, og det ble ganske raskt andre takter med utbygg ing av fryseanlegg og forbedring av produksjonsgangen. A/L Trønder frukt søkte i 1964 om å få kjøpe en 800 m 2 stor tomt av samvirkelagets eiendom på Røra til tomt for disponentbolig. Rørarepresentantene til samvirkelagets representantskap ble bedt om å uttale seg om saken. Etter deres tilråding vedtok styret salg. Etter omdanning til aksjeselskap i 1975, og med NKL som hovedak sjonær, ble A/S Røra Fabrikker ytterligere utbygd og modernisert i flere trinn og er etter hvert blitt en anerkjent storbedrift innen bransjen (se A/S Røra Fabrikker).
---- 231 Vsl ---- BYGGING - BYGGING Det ble mange hektiske år med utbygging i 1960- og 70-åra. Etter at Matsentret og lokaler for hovedkontoret på Aasgaardtomta var fer dig i 1962/63, startet byggingen av det nye bakeriet på Tinden i 1964 (se Nytt bakeri). Ofte var det problemer med venting på byggeløyve og med utlånstopp på byggelån som var innvilget. Likevel måtte det tas et løft for å få tidsmessige driftsbygninger. Garasjebygg I desember 1962 drøftet styret bygging av et garasjebygg på Tinden ved Hanskemakergata, nord for Lindheim. Ett av skurene på Nord åkeren, nord for Aasgaard, ble brukt som garasje. Skuret var imidler tid trangt og lite tilfredsstillende. Dessuten var det allerede klart at det ville bli bruk for tomta til utvidelse av Matsentret, nå DOMUS Mat. Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor arbeidet ut planer for det nye garasjebygget som skulle gi plass for 16-20 biler. Prisover slaget lød på ca. 160.000 kroner. Representantskapet behandlet styrets forslag i 1963 og godkjente planene. Det nye garasjeanlegget på Tin den ble ferdig og tatt i bruk i 1964. Hovedentreprenør var Verdal Cementstøperi v/Ottar Berg. åm <*&& Garasjebygg på Tinden.
---- 232 Vsl ---- Bygging av postgården På nyåret 1963 var det ny forespørsel fra Postverket, nå v/postmester Per Christiansen, om å få leie lokaler for nytt postkontor. Verdal Trygdekontors behov for lokaler ble tatt opp samtidig av trygdesjef Petter Hallem. Det ble i første omgang sett på muligheten for bygging på samvirkelagets tomt Rosenlund ved Konsul Moes gt./ Håkon den Vils allé, og eventuelt på Katrinevold, Indahls eien dom ved siden av, mot Nordgata. (Denne eiendommen kjøpte samvir kelaget i 1966 etter at eieren fikk overta en av samvirkelagets bolig tomter på Holmvikjordet.) Math. Einarsens eiendom Østby og Lise Hofstads eiendom Bostad, mellom Minsaas Plass og Sørgata, ble kjøpt i 1963 (se Tomter i sentrum). Forhandlingene med postkontoret og trygdekontoret gikk sin gang - og etter hvert med sikte på et bygg på Østby/Bostadtomta. De gamle bygningene på Østby og Bostad ble revet. NKLs arkitektkontor ut arbeidet planer for det nye kontorbygget for utleie til i første rekke postverket og trygdekontoret, og deres faginstanser deltok i planlegg - ingen. Arbeidskontoret og Trønder-Avisa skulle også ha lokaler i bygget. Representantskapet vedtok styrets forslag om bygging av Postgården i 1964, men først i 1965 ble det gitt byggeløyve. Byggearbeidet ble igangsatt straks og med murmester Arne Kvistad som hovedentre prenør. Grunnflata var ca. 400 m 2, og bygget ble oppført i 2 etasjer + kjeller. Prisoverslaget for bygget lød på ca. 1 mill. kroner. Arne Holan ble av styret bedt om å være tilsynsmann også for dette bygget. Leieboerne begynte å flytte inn sist i januar 1966, og de hadde da romslige og tidsmessige lokaler. Verdal Branntrygdelag/Gjensidige kom også til som leieboere. og seinere Samvirke Forsikring. Da tegn inger og beskrivelse for Postgården var ferdig utarbeidet og godkjent, kom en lokal representant for sivilforsvaret og ba om å få bygd enda flere tilfluktsrom enn hva som var planlagt for bygget. Begrunnelsen for kravet var at bygging av tilfluktsrom i stor grad var forsømt på Øra. Merkostnadene skulle bli dekket, ble det lovet. Planene for bygget ble omarbeidet, og omtrent hele kjelleretasjen ble brukt til 5 tilfluktsrom og gass-sluse m.v. Dimensjoner og armering i dekke og grunnmur
---- 233 Vsl ---- Postgården. måtte forsterkes, og ledningene for varmeanlegget måtte legges uten om (over) tilfluktsrommene. Arkitektkontoret beregnet merkostnade ne til kr. 21.386,—. Forsøk på å få dekket denne merkostnaden stran det. Ingen ville vedkjenne seg plikt til å betale. Fra Samvirkelagets side ble det heller ikke gått så hardt på om opp gjør, da det ble sett på som en fordel for stedet at det ble bygd flere tilfluktsrom, og samvirkelaget måtte være med på dette. Seinere kom det til store nye tilfluktsrom i Varehusbygget og i Matsentret i tillegg til de som var der fra før. Etter hvert ble lokalene i Postgården for små for Trygdekontoret, som måtte flytte, og nye leieboere flyttet inn. Verdal Postkontor fikk en betydelig auke i postmengdene etter hvert. Et tilbygg til Postgården langs Sørgata - 20 år etter - løste dette problemet. I 2. etasje av tilbygget fikk landbruksetaten nye kontorer. Medaljer I mellomjula 1964 ble det holdt en større tilstelning på kafeteriaen i forbindelse med at Det Kgl. Selskap for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste ble tildelt følgende medarbeidere: Lagerformann Georg Øwre (36 år), innkjøpssjef Birger Nordberg (36 år), hovedkasserer Magnhild Haldås (35 år), sjåfør Johan Schei
---- 234 Vsl ---- Norges Vels medalje 1964: Foran fra v. : Johan Schei, Magnhild Haldås, Marie Stene, Georg Øwre, Anton Eggen. Midterste rekke fra v.: Alf Lyngås, Harald Kalseth, Odd Storhaug, Ingvald Lyng. Bakerste rekke fra v.: Birger Nordberg, Olav Halseth, Knut Ramstad, Einar Olsen, Erling Nordahl, Halvard Olsen. (35 år), baker Halvard Olsen (34 år), filialbestyrer Knut Ramstad (33 år), sjåfør Ingvald Lyng (32 år), konditor Alf Lyngås (32 år), 1. betjent Olav Halseth (32 år), avdelingssjef Odd Storhaug (32 år), sjåfør Anton Eggen (32 år), avdelingssjef Harald Kalseth (31 år), 1. dame Marie Stene (31 år), baker Einar Olsen (30 år), baker og konditor mester Erling Nordahl (30 år). Varehusbygget Høsten 1956 åpnet Magasinet på Fridlund (se Magasinet). Dette bygget på 575 m 2 grunnflate ble første del av det store komplekset som etter flere byggetrinn ble DOMUS Verdal. Inngangspartiet, kassaområdet, gullsmed- og blomsteravdeling (flyttet) ligger i det aller første byggetrinnet, Magasinet. Videre ut-
---- 235 Vsl ---- bygging av Magasinet ble forhåndsmeldt for året 1964 etter reglene om regulering av byggevirksomheten. Byggeplaner skulle først forhånds meldes, og deretter skulle det sendes søknad om byggeløyver. A/S Forretningsbanken innvilget et byggelån på 1,5 mill. kroner på grunn lag av tilsagn fra Samvirke Forsikring om et 1. pr. pantelån på samme beløp. I februar 1965 godkjente representantskapet forslag fra styret om ut bygging av varehuset. Bygget var planlagt ut til byggelinjen mot Nord gata, men kommunen ba om å få nybygget trukket noe tilbake for å få bredere fortau. Hver kvadratmeter er viktig i en varehustomt. Like vel gikk styret med på kommunens ønske. NKLs arkitektkontor v/arkitekt Johan Stensaas hadde i tillegg til tegninger og beskrivelse laget en modell av varehuset. Modell av varehuset i Verdal. Planleggingen var en omstendelig prosess med studiereiser, kurs og mange drøftinger. Inspektør, seinere varehussjef, Sivert Vindal sammen med avde lingslederne var gode medspillere sammen med arkitekt Johan Stens aas. Styreformann Jarle Benum hadde også gode kontakter og nyttige drøftinger innen NKL. Det ble i første omgang søkt om byggeløyve for 1. byggetrinn av tilbygget som gjaldt 1360 m 2 grunnflate, dels med én etasje og dels to etasjer + kjeller under det hele.
---- 236 Vsl ---- I 2. etasje ble det utvidelse av kafeteriaen foruten spiserom, systue og dekorasjonsverksted m.m. Kostnadsoverslaget for 1. byggetrinn lød på 2% mill. kroner. I 1966 ble byggeløyve innvilget. En del av den gamle bebyggelsen på Vennes ble revet, og i 1967 sto det første byggetrinnet av tilbygget ferdig. I årsmeldingen står det: « —6. september (1967) vart dørene åpna til eit av dei største varehusa i lan det. Styret vil takka alle som hjelp te til med å få omflytting og inn flytting til å gå så godt som det gjorde. Medlemene og kundene skal ha takk for at dei tok vanskane under byggetida med godt humør. Varehuset er godt motteke av med lemene, og salget har auka bra —» Samtidig med planleggingen av 1. byggetrinn ble også 2. bygge trinn planlagt. Modellen hadde 2 varianter, en med det gamle hjør nebygget ved Nordgata/Asbjørn sens gate og en med nybygg også på hjørnetomta. Det gamle hjørne- Arkitekt MNAL Johan Stensaas. bygget viste seg å bli problematisk å få passet inn i nybygget. Golvpla nene i kjeller og 1. etasje lå for nøyt i forhold til det nye varehuset, og den nyttbare grunnflata, ca. 130 m 2, var lita i forhold til de store fasadene. En ombygging av golvhøyden og senking av kjellerplanet ville ha blitt dyrere enn nybygg. Styret gikk derfor i mai 1967 inn for riving også av hjørnebygget sammen med resten av den gamle bebyg gelsen på Vennes for å få klargjort tomta før 2. byggetrinn, og repre sentantskapet godkjente saken. Byggingen av 2. byggetrinn gikk etter programmet, og varehuset - «samvirkelagets flaggskip» - sto ferdig til åpning 26. august 1968. Det var 2900 betalende kunder åpningsdagen. Grunnflata var på 2542 m 2, og samla salgsflate utenom kafeteriaen var ca. 3200 m 2, derav ca. 1000 m 2 i underetasjen. Bygget hadde da ei golvflate på ca. 5900 m 2, og med alle byggetrinn så langt og med
---- 237 Vsl ---- de avskrivninger som allerede var foretatt, var bokført verdi 4,6 mill. kroner. I tillegg til det arealet som er nevnt, kommer arealet i Matsent ret (DOMUS Mat). Varehuset ble seinere utbygd videre. Det ble fattet vedtak om å bruke en del av underetasjen til salg av møbler og golvtepper, som var nye varegrupper. I mars 1966 ble butikkinspektør Sivert Vindal tilsatt som varehussjef ved Varehuset i Verdal Sam virkelag. Etter at byggeplanene var godkjent og ganske fastlåst ga bygningsråd og kommuneingeniør uttrykk for ønsket om bedre vareinntak med mu lighet for å ta imot større lastebiler enn det som egentlig var mulig inn enfor den begrensede plassen mot Konsul Moes gate. Kravet var nok fornuftig, men det var vanskelig å imøtekomme det akkurat da. Gjen nom flere år hadde det vært kontakt med naboen innen varehus kvarta let, Verdalsøra Indremisjonsforening, om en eller annen form for makeskifte eller kjøp. En slik ordning ville ha gitt plass til både roms ligere vareinntak og ytterligere utvidelse av golvarealet i varehuset. Dette gikk i orden, men først i 1975 (se Bedehustomta). Bygging av ny mølle I løpet av 1964 ble det arbeidet med planer om utvidelse av møllean legget ved å bygge en ny og tidsmessig mølle sør for og i tillegg til den gamle og på tomta til det gamle møllelagret og potetkjelleren fra 1. verdenskrig. Møllekonsulentene i Norges Bygdemøllelag samarbei det med samvirkelagets egne folk, arkitekt Johan Stensaas og byg ningstekniske konsulenter om best mulig løsning. Søknad om byggeløyve ble sendt og innvilget i 1965. Selve produk sjonsfløyen var på 300 m 2 grunnflate og ble oppført med kjeller + 3 etasjer og med delvis 4. etasje. Mellom den nye produksjonsfløyen og den gamle mølla ble det planlagt nytt møllelager på 270 m 2 og med 6 m takhøyde for pallestabling med truck. Løskornmottak ble planlagt bygd både mot jernbanesporet og mot Møllegata. Arne Kvistad hadde laveste hovedanbud på bygget, ca. 825.000 kr. Dette anbudet ble antatt, og det ble skrevet kontrakt med entreprenør ene Arne Kvistad og Ivar Kvistad. Det var ganske dyp kjelleretasje, og grunnvannet gjorde det nødvendig å støype vanntett såle i stedet for banketter og med vantett overgang til veggene i betongbygget. Auto matisk grunnvannpumpe ble også montert. En viktig «navlestreng» må nevnes: Transportrøret fra Statens Kornforretnings anlegg og inn til si
---- 238 Vsl ---- Nymølla. loene i møllebygget. Der har det passert store kornmengder, både til den gamle og den nye mølla. Sommeren 1967 sto nymølla ferdig, og prøvekjøringen av maskiner og utstyr gikk fint. Blanderiet i den gamle møllebygningen ble også modernisert og utvidet. Nymølla hadde tidsmessig utstyr for intern transport av korn og mjøl. En stor styrepult med en mengde start- og stoppbrytere og lamper viste transportvegene og siloene. På styre pulten kunne en også lese av temperaturen i de forskjellige siloene. Fra ny kornsesong i august samme år ble det innført byttemaling ved mølla, vel å merke for korn som kvalitetsmessig ble godkjent for byttemaling. I alle år fram til 1967 hadde kornet kommet inn til mølla i sekker fra produsentene, og hver enkelt sekk ble heist opp i elektro talje til 2. etasje i det gamle møllelagret. Deretter måtte mannskap med sekketraller transportere sekkene innover i møllebygget. Nymølla var et nødvendig framskritt, og den ble en anerkjent og konkurranse dyktig driftsenhet.
---- 239 Vsl ---- I 1970 vedtok styret planene om å bygge en gjennomgående silo fra loft til kjeller i Fram (lagret) inntil mølla og plassere enda en hammer mølle i tilknytning til denne siloen. På den måten ble det en auke av både silo- og malekapasiteten ved mølla. På samme styremøte ble også en videre auke av kapasiteten for kraftforblanderiet drøftet. Lagerbygg ved Verdal hamn Før jul i 1962 var det en kontakt med Verdal kommune om mulighe ten for å få handgitt et areal på hamneområdet ved kai. Formålet var å fa reist et rasjonelt lagerbygg ved den nye hamna i stedet for Skånes lagret (se Kai og hamnelager, Skånes). En tid ble det leid noe lager plass i kommunens nye lagerskur ved hovedkaien, men det var trangt og lite tilfredsstillende. I 1967 ble det inngått avtale om leie av ca. 2,5 dekar tomt ved den nye kaien på nordsida av hamnebassenget. Representantskapet vedtok enstemmig i mai 1968 styrets forslag om bygging av lager ved Verdal hamn. Arkitekt Johan Stensaas hadde utarbeidet tegninger og beskriv else for et bygg på ca. 1000 m 2 grunnflate med én etasje og med 6 meter takhøyde for truckstabling. Byggematerialet var tegl fra det lo kale teglverket og armert betong i fundament, søyler, golv og tak. Murmester Oddmund Karlgård ble hovedentreprenør med laveste hovedanbud på ca. 430.000 kroner. Hamnelagret sto ferdig høsten \ Lagerbygg ved Verdal hamn.
---- 240 Vsl ---- 1968, og det ble straks nærmest rekvirert av Statens Kornforretning til kornlager. Grunnen var store kornavlinger det året og kapasitetspro blemer for Statens Kornforretnings anlegg i Innherred. Lagret ble tømt for korn utover vinteren og tatt i bruk som planlagt for handels gjødsel, sement og andre driftsmidler og tyngre byggevarer, som må ha rimelig frakt og derfor må komme med båt. Forretningsbygg - Levangernesset Så tidlig som i 1946 fikk styret i Levanger Samvirkelag forespør sel fra en del oppsittere på Nesset om å få opprettet filial. Styret ved tok å undersøke om det i første omgang kunne skaffes tomt. Under forhandlingene om sammenslutning i 1962/63 ble spørsmålet tatt opp igjen. I 1965 ble det søkt om byggeløyve for et forretningsbygg på Nesset, men søknaden ble ikke innvilget. Det var da inngått avtale med Alv Henning om kjøp av ca. 5 dekar tomt til filialen. Etter van lige drøftinger om opplegg og utstyr, ble tegninger, beskrivelser og kostnadsoverslag levert av arkitekt Johan Stensaas. Kostnadsoverslaget lød på 350.000 kroner. I 1966 godkjente representantskapet styrets for slag om bygging, som ble igangsatt våren 1967 med murmester Odd mund Karlgård som hovedentreprenør. Den nye matvareavdelingen ble åpnet 5. desember 1967 med Sverre Eggen som avdelingsbestyrer. Avdelingen ble seinere utvidet (se også Prix Levanger). Avdeling Levangernesset.
---- 241 Vsl ---- Nye salgs- og lagerlokaler, Levanger hamn. OK-senter De gamle bryggene ved Sjøgata 25, 25 B og 27, som var kjøpt i 1937, var i dårlig forfatning og dyre å vedlikeholde. Etter sammenslutningen ble det i 1964 laget en foreløpig plan for nybygg på samme tomt, men løsningen var ikke særlig god. I 1965 ble det søkt om å få bygsle ny tomt på et nyoppfyllt kommunalt tomteområde ved hamna. Søknad om byggeløyve ble også sendt, men søknaden ble avslått i 1965. Styret drøftet også mulighetene for å flytte salget av bygningsvarer m.v. til varehusområdet i Levanger, men det var vanskelig å få tak i tilstrekkelig areal for dette. All denne drøftingen fram og tilbake vakte interesse hos naboen ved Sjøgata, Felleskjøpet, som hadde behov for mer plass for utbygging. Spørsmålet ble drøftet i flere runder, og i 1968 ga representantskapet fullmakt til styret i spørsmålet om salg av Sjøgata 25, 258 og 27 til Felleskjøpet og nybygging av tungvareavde ling på ny tomt. Avtale med Felleskjøpet ble inngått, og ny tomt på 4190 m 2, Sjøgata 35, ble tildelt av kommunen i 1970. Tungvareavdeling og OK-senter under bygging. Sommeren 1971 sto nybygget på 1600 m 2 ferdig. Murmester Odd mund Karlgård var hovedentreprenør. I nybygget fikk laget plass for tyngre varer til hus og heim, hage, handverk, hobby 0.1. En del av varene fra Elektrosentret, som innred ning for kjøkken og garderober, komfyrer, kjøleskap, frysebokser 0.1. ble også midlertidig overført til Tungvareavdelingen (ble seinere over
---- 242 Vsl ---- ført til varehuset etter utvidelsen). I tillegg ble det oppført en tidsmes sig bilserviceavdeling med drivstoffsalg, butikk og servicehall med gjør-det-selv-plasser, — OK-sentret. Anlegget ble åpnet 30. september 1971 og ble godt mottatt. Salgs summen for Sjøgata 25, 258 og 27 ble brukt til avskrivning på nyan legget. Etter vel 2 måneders drift ble anlegget og varebeholdningen sterkt skadd av røyk og varme og dessuten av sjøvann. Brannen 8. desember startet ute på lagret. Brannvesenet var raskt på plassen, men kom ikke inn porten på grunn av sterk røykutvikling, og brannfolkene klarte ikke å få herredømme over ilden før det var gjort stor skade. Lagerfløyen ble hardest skadd og nærmest totalt ødelagt. Drivstoffsalget kom i gang etter vel en måned, og resten av lokalene ble tatt i bruk etter hvert som de ble reparert og pusset opp. Det var kommet inn store leveranser av juletilbudvarer i tillegg til åpningstil budene. En del av de overførte varene ved Elektrosentret var falt ut hos forsikringsselskapet. Brannen påførte avdelingen tap, og forsik ringsoppgjøret var ikke så trivelig sett fra samvirkelagets side. Styret ble orientert om saken og formulerte derfor følgende berettig ete vedtak: «Forretningsledelsen og revisjonen blir pålagt å følge opp med forsikringene til enhver tid, slik at man har full dekning ved even tuell brann/skade.» Flyfoto av brannen i Sjøgata 35 i des. 1971.
---- 243 Vsl ---- Nybygg - avdeling Ørmelen Lokalene for avdeling Ørmelen ved brua ble etter hvert for trange. I 1967 sendte representanter fra Ørmelen en anmodning til styret om å arbeide videre med planene om utvidelse av avdelingen eller bygging av nye og romsligere lokaler på Ørmelen. Det ble arbeidet med plane ne i 1968 og -69, men hele prosjektet måtte vente på reguleringen av tomteområdet. Samvirkelaget hadde tidligere ved makeskifte ervervet tomta Kveldsol, Ørmelen, søraust for aldersheimen. Et tomteområde inntil Kveldsol, ved tidligere E 6 og Gamlevegen, ble til salgs, og i 1970 vedtok styret kjøp. Arealet var på nærmere 8 dekar. NKLs arkitektkontor utformet planer og tegninger for anlegget etter at hele prosjektet var drøftet internt og med NKLs folk. Det ble opp ført et forretningsbygg med 600 m 2 grunnflate, derav i butikken ca. 400 m 2. Dessuten var det garderober m.v. i underetasjen. Avdeling Ørmelen flyttet over til nybygget 2. sept. 1971. Bestyrer Svein Hepsø og øvrige medarbeidere kunne by på en rommelig og tri velig dagligvareforretning, som etter hvert har utviklet seg til en stor avdeling (se Prix Verdal). / Nybygg Ørmelen. Verdal Samvirkelag — 16
---- 244 Vsl ---- Andre saker 1962-69 Representantskapet hadde ikke brukt å velge valgnemnd. Da tanken ble reist på et møte i 1962, var det delte meninger. Ved avstemmingen ble valgnemnd vedtatt med 18 mot 13 stemmer. Etter valgene i 1962 besto representantskapets utvalg av Ola Lunden ordfører, Helge Steinsli varaordfører og Ivar Berg skriver. Til styret ble Einar Musum og Arne J. Solberg gjenvalgt. Fra før: Jarle Benum formann og Klaus Stavø foruten disponenten. Revisjonsutvalget besto av Jon A. Rødseth, og Anton Høgnes. Jon A. Rødseth døde i 1962, og 1. vararepresentant, Anders By, kom inn i revisjonsutvalget det året. I august 1962 ble Helge Prestmo, Mølla, tilsatt som møllemester et ter at møllemester Tormod Bjørken hadde sagt opp for å overta annen stilling. Avtale om tariffestet pensjon, FTP, ble inngått i 1962. Dessuten var det fra før en kollektiv pensjonsforsikring i Samvirke for en del av per sonalet. Samvirkelagenes Garantifond A/L ble opprettet av NKL i 1962, og styret vedtok å melde Verdal Samvirkelag inn som medlem av fondet og betale inn nødvendig innskudd. Fondet står som garanti for innskud dene fra medlemmene. Høsten 1962 ble det avertert etter ny butikkinspektør etter underteg nede, og i november ble Sivert Vindal tilsatt. Han var fra Oppdal og var da tilsatt i en liknende stilling i Indre Troms Samvirkelag. Vindal tiltrådte i Verdal Samvirkelag i januar 1963. I desember 1962 tok styret i bruk ordningen med at den ferdigskrev ne saklista ble innklebet til venstre i styreprotokollen. Sekretæren had de da bare å føre inn vedtakene for hver sak på høyre side. Denne ordningen er brukt siden. I januar 1963 skjedde det en tragisk arbeidsulykke ved mølla. Møl learbeider Ole Herstad ble drept på stedet. I samråd med familien ble det ordnet med det rent praktiske ved begravelsen. I 1963 ble det gjort et forsøk med en renseautomat for klær. Auto maten ble plassert i den gamle bebyggelsen i Vennes og ble drevet til de gamle husa skulle rives. Samvirkelagets første truck ble innkjøpt i 1963. Samme år hadde laget en samvirkestudent fra Saudi-Arabia på be søk en ukes tid for å &jøre seg kjent med laget og virksomheten. Han
---- 245 Vsl ---- besøkte flere land i FNs regi, og i en rapport til FN sto det at opphol det i Verdal var «interessant og vellykket på alle mater». Studenten var muslim og spiste ikke svinekjøtt, seiv om han var i svinekommunen Verdal. Rørleggeravdelingen hadde i 1963 en svensk konsulent til hjelp med å modernisere og effektivisere kontor-, fakturerings- og kontrollrutinene. I 1964 innvilget styret søknad fra disponenten om å få delta i et Solstrand-kurs i administrasjon og ledelse. Kurset gikk over ca. 3 må neder, fordelt på en vår- og en høstsesjon. Styret behandlet i 1964 en søknad fra Verdal Aldersheim v/Trygve Okkenhaug om stønad til et tilbygg til aldersheimen. Kr. 5.000,— ble bevilget. Ved innbrudd, hærverk 0.1. var det alltid et problem at politiet ikke ville ta imot anmeldelse uten at det forelå styrevedtak om dette. Det ble sendt brev om dette til NKLs juridiske avdeling, og styret og ledel sen mente det fortsatt måtte gå an å gi disponenten fullmakt til å an melde slike forhold og begjære tiltale og straff, som det heter. NKLs jurister ga laget medhold i dette synet og henviste til profes sor Andenæs' bok i straffeprosess 1962, der det blir pekt på at det er altfor tungvint å forlange holdt styremøte i en større virksomhet hver gang det skjer innbrudd, hærverk 0.1. Styret ga slik fullmakt til dispo nenten, som også skulle sørge for at erstatningsansvar blir gjort gjeldende. Dette viste seg å være lettere sagt enn gjort — det var sjelden noe å fa. DOMUS-navnet ble registrert i Verdal i 1964 enda det var for tidlig å ta dette navnet i bruk for varehuset, som ikke var ferdig utbygd ennå. Det hadde vært eksempel annet sted på at smarte folk hadde registrert navnet med sikte på å seige det dyrt tilbake til kooperasjonen. I 1964 ble det enighet med Gartnerhallen om overføring av samvir kelagets innkjøp av produkter fra produsentene i distriktet til Gartner hallen. Samvirkelagets jordbruksavdeling ble nedlagt. Gartnerhallen bygde ut et større fryseanlegg for bær ved Trønderfrukt, Røra. Spørsmålet om antall styremedlemmer kom opp i representantska pet i 1964 under drøfting av enkelte vedtektsendringer i samsvar med NKLs mønstervedtekter. Enkelte gikk inn for 7 styremedlemmer i stedet for 5, men forslaget fikk ikke % flertall og måtte derfor behandles på nytt i 1965.
---- 246 Vsl ---- Forslaget fikk ikke tilstrekkelig flertall da heller (en utvidelse av styret kom seinere i samband med medarbeiderrepresentasjon). Sommeren 1965 arbeidet nåværende adm. direktør i NKL, Knut Vær dal, som sommerhjelp ved hovedkontoret. Han skulle skrive en opp gave om Verdal Samvirkelag i samband med eksamen ved økonomisk gymnas. Han kom igjen også sommeren 1966 og arbeidet ved konto ret. Han arbeidet da med en oppgave ved NHH om salgsbudsjettering, prognoser og resultatbudsjettering, og han ville bruke data fra Verdal Samvirkelag som utgangspunkt for dette. I 1969 var Knut Værdal igjen på besøk. Han var da siv.økonom og utredningskonsulent i NKL og foretok en utredning vedrørende plan lagt nyanlegg for avdeling Ørmelen. I 1965 begynte NKL å arbeide med å få gjennomført felles merke og farge i markedsføringen for forbrukerkooperasjonen. Dette var starten på det arbeidet som seinere gjennom S-utvalget resulterte i S-opplegget, som ble gjennomført i 1967/68. Det var interessant å delta i S-utvalgets arbeid der Erik Damman i reklamebyrået Kittelsen & Kværk la fram sine ideer (Damman ble seinere leder av «Framtiden i våre hender» og arbeidet med ressurs- og miljøspørsmål). Fargen som utvalget gikk inn for, og som ble vedtatt, var oransje. Grunnen var at denne fargen er nøytral og samtidig aktiv. Den blir lagt merke til. Oransje skilt og flagg lyste etter hvert opp på mer og mindre anonyme samvirkelags-fasader, og navnet S-laget kom mer i bruk. Farger blir imidlertid oppfattet forskjellig og kan bli misforstått. Et medlem i Verdal Samvirkelag ble forarget over den «raude fargen» på flagget og ba skriftlig om å få melde seg ut av laget. I svarbrevet fra samvirkelaget ble sammenhengen nærmere forklart, slik at misforståelsen skulle bli oppklart. Det kom raskt brev tilbake med bare godord - alt var i orden. En kan ha mistanke om at det kan skje var nynorsken i svarbrevet fra samvirkelaget som avgjorde saken. Verdal Faglige Samorganisasjon valgte i 1965 på eget initiativ ei nemnd på 3 personer for kontakt med samvirkelaget, og nemnda ba om et orienterings- og kontaktmøte mellom medlemmer av Verdal Faglige Samorganisasjon og ledelsen i Verdal Samvirkelag. Innen styret ble det sett på som unødvendig med et slikt møte når samvirkelaget holder årlige møter i alle kretser og har flere hundre til litsvalgte. Likevel ble det sagt ja til møtet, og disponenten skulle
---- 247 Vsl ---- orientere om samvirkelaget. Møtet ble behørig kunngjort. Interessen var laber. Det kom 6 personen I 1966 pågikk utredningene om et stormarked i tilknytning til NKLs engroslager på Lade. Verdal Samvirkelags styre behandlet en forespørsel fra NKL om holdning til saken, og styret vedtok å uttale at det var po sitivt innstilt til tanken. Et lagerbygg ved jernbanen på Røra ble lite brukt. I 1966 ble det inngått avtale med A/L Trønderfrukt om utleie av hal ve golvflata. Lagerbygget ble seinere solgt til Trønderfrukt. Representantskapet vedtok i 1966 styrets forslag om avvikling av fi lialen på Hylla. Både lokalet og beliggenheten var ganske håpløs. Fle re løsninger var drøftet, bl.a. om overtaking av andre forretninger, men det ville ikke ha blitt forsvarlige løsninger. EDB - elektronisk behandling av regnskapsdata - ble igangkjørt for samvirkelaget fra nyttår 1968. I første omgang ble det foretatt punch ing lokalt og utkjøring av regnskap hos Nor-Data i Trondheim (se Eget EDB-anlegg). Representantskapet vedtok i 1968 styrets forslag om avvikling av ved lagret på Eng. Oljen var rimelig, og vedsalget helt übetydelig. Samvirkelagets Personalforening ble formelt stiftet 9. mars 1966. Sam virkelagets styre var representert ved nestformannen Arne J. Solberg. Personalforeningen valgte følgende til sitt første styre: Ivar Aunøien formann, Knut Flyum nestformann, Astrid Finstad kasserer, Arne Ward sekretær, Odd Dahl styremedlem. L/L Husfliden, Levanger, utvidet aksjekapitalen i 1966 og sendte en innbydelse til aksjetegning. Det ble vedtatt å tegne aksjer for kr. 1.000,—. Styret drøftet også i 1966 antydninger fra kunder/medlemmer om til feller av uoppmerksomhet og mangelfull service ved enkelte avdelin ger. Kunder hadde påtalt at personalet står gruppevis og prater uteri å bry seg om arbeidet og kundene. Like ofte var det nok også skryt av personal standard og service i samvirkelaget. I 1966 kom det endelig positivt svar på ønsket om å få Møllegata asfaltert. Etter hvert ble det klart at en del av spesialvarebeholdningene ved filialene låmer og mindre på stedet hvil og påførte laget tap. I 1966 ble det valgt ei nemnd som skulle vurdere vareutvalget og legge fram forslag til retningslinjer for begrensning av utvalget ved filialene. Nemn da besto av Birger Nordberg, Leiv Nilsen, Egil Strid, Otto Holme og
---- 248 Vsl ---- Petter Guddingsmo med butikkinspektør Sivert Vindal som sekretær. Dette var en forløper til nærbutikkopplegget som kom seinere. Felleskjøpet arbeidet med planer om en kraftforfabrikk for Innher red . Det var uklart om det kunne gå i orden med tomt i Steinkjer, og i 1966 så det en tid ut til at anlegget muligens skulle legges til Verdal og Ørin. Styret så det slik at det i tilfelle burde finnes en form for sam arbeid med Felleskjøpet i stedet for å komme opp i en lokal konkur ransesituasjon. Sterke krefter arbeidet for å få anlegget lagt til Steinkjer. Det gikk i orden med tomt i Steinkjer, og Felleskjøpets blanderi havnet der. I 1966 ble sluttvederlagordningen vedtatt mellom LO og DKT. Ordningen bygde i store trekk på avtalen mellom LO og NAF. Ørens Vel feiret 50-årsjubileum jula 1966. Styret i samvirkelaget be vilget kr. 1.000,- som gave. I samsvar med den nye hovedavtalen mellom LO og DKT ble det i 1967 valgt representanter til samarbeidsutvalget fra både medarbei derne og samvirkelaget, og dette utvalget har vært i regelmessig virk somhet siden. Det hadde vært perioder med samarbeidsutvalg tid ligere også, men ikke i så faste former. Nå og da dukket det opp ønsker fra enkelte grupperinger om særra batter. Slik var det også i 1967 da en del foreninger innen bygnings industriarbeiderforbundet gjennom sin representant søkte om å få «billigere arbeidsklær, arbeidssko og støvler samt verktøy, til med lemmene mot at de viser fram ajourbetalte foreningsbøker». Et slikt system ville det være umulig å gå med på. Styret fattet derfor vedtak som gikk ut på at styret er prinsippielt imot å behandle kunder ulikt. Det kan ikke gis rabatter ved salg som samtidig gir merarbeid (kon troll med medlemsbøker). Derimot kan det bli spørsmål om rabatt ved kvantumskjøp der en forening ordner handelen, slik at det virkelig kan spares salgskostnader. Det kan nevnes at nabolandet Sverige gikk over til høyretrafikk i 1967. Ei tomt på ca. 1,2 dekar på Ørmelen ble i 1967 solgt til kommunen med sikte på lekeplass. I 1967 gikk Esso med på å sette opp bensinpumpe ved avdeling Skjækerfossen mot at samvirkelaget skaffet tank. Samvirkelaget kom inn i «skjerm»-alderen i 1967 da den første
---- 249 Vsl ---- elektroniske kalkulasjonsmaskin med skjerm ble kjøpt og tatt i bruk av kalkulator Gunnar Storhaug. Arnulf Brenne kom til samvirkelaget i 1962 som butikksjef ved det nye Matsentret. I tillegg til andre kurs tidligere ved Samvirkeskolen tok han i 1967 det ettårige assistent-konsulentkurset. Etter at butikkin spektør Sivert Vindal ble tilsatt i stillingen som varehussjef ved det nye varehuset i 1966, ble Arnulf Brenne tilsatt som butikkinspektør i 1967. I 1968 var det forkorting av arbeidstida fra 45 til 42,5 timers ar beidsuke. Verdal Handelsfunksjonærers Forening fikk i 1968 kr. 3.000,- som stønad til båtnaust for 3 båter ved Skjørholmen ved Leksdalsvatnet. Naustet ble seinere sammen med personalhytta på Skjørholmsberget overtatt av Personalforeningen ved samvirkelaget. Blikkenslagerfirmaet Langnes & Bakkan, som var leieboere i ut huset på Lindheim, Tinden, fikk i 1968 innvilget søknad om å få kjøpe tomt av samvirkelagets eiendom Farmen, Tinden, til nybygg. Lysthaugen Kloakklag v/Arnold Lyngstad og Petter Guddingsmo søkte i 1968 om et tilskott på kr. 5.000,- til kloakkanlegg for bebyggel sen på Lysthaugen. Søknaden ble innvilget. Det ble trolig knapt med penger, for kloakklaget var raskt frampå med ny søknad, men den ble avslått. Det kooperative oljeselskapet OK startet virksomhet også i Trønde lag i 1968 med andel i tankanlegg ved Muruvik. Utkjøring av diesel olje, parafin og fyringsolje kom i gang i Verdalsområdet etter opprett ing av eget ordrekontor. Samtidig startet drøftingene om muligheten for å få OK bilserviceanlegg i Verdal og Levanger. I 1968 ba NKL i et rundskriv til samvirkelaga om oppslutning om Riksteatret ved å abonnere på billetter. Slike faste avtaler ga mulighet for noe rabatt. Verdal Samvirkelag hadde en fast avtale om billetter fra før, og denne ble auka med en del flere billetter. Levangeravdelingene gjorde i 1968 ledelsen oppmerksom på at den nye husmorvikarskolen i Levanger var ferdigbygd, og at samvirkelaget som fast leverandør til skolen burde gi en gave ved innvielsen. Styret vedtok å kjøpe inn i et bilde laget av kunstneren Karl Kr. Hildrum til skolen. Etter et større innbrudd og tyveri i varehuset i Verdal i 1968 fikk elektroteknisk konsulent i oppdrag å utarbeide forslag til varslings-
---- 250 Vsl ---- system for bygget. Et anlegg basert på ultralyd ble bestilt og montert. Samvirkelagets Personalforening søkte i 1968 styret om å få gjen nomført gruppelivsforsikring for lagets medarbeidere. Forsikringen ble tegnet pr. 1. desember 1968, og premien ble delt likt mellom de tilsatte og samvirkelaget. Like før jul 1968 ble det gitt følgende orientering til styret: «Det pe ker nå i retning av større aktivitet på industriområdet på Ørin. Grunn arbeidene er denne uke startet opp for et større verkstedbygg for K. Ellingsen Mek. Verksted, som har kontrakter på produksjon av skips luker med karmer for skipsverft i utlandet. Det er snakk om arbeid til 60 - 70 mann, muligens flere på lengre sikt. Dessuten er det antydet at Verdal vil få avdeling av Selskapet For Industrivekstanlegg (SIVA). og dette vil trolig medføre flere bedrifter.» Samvirkelaget hadde i alle år tellet opp penger til lønningene og put tet pengene i lønningsposer. I 1969 ble det vedtatt å gå over til mer rasjonelt system. Samvirkelaget hadde da avdelinger spredt i 4 kom munen Verdal, Levanger, Inderøy og Steinkjer. Postsparebankens opp legg for lønnskonto med kontantkort kombinert med postgiro ble derfor valgt. Dette har fungert greit. Vinteren 1968/69 ble kurset «Sans for Service» gjennomgått i 17 brev ringer med 155 deltakere blant butikkpersonalet innen Verdal Sam virkelag. NKLs opplysningsavdeling kunne fortelle at brevringen ved Varehuset Levanger med varehussjef A. O. Basmo som leder hadde plas sert seg på 3. plass i landskonkurransen, og deltakerne skulle bli til delt litografier som premier. Dette kursopplegget ble tilbudt i sam band med det nye S-opplegget for alle samvirkelag i landet. Fridtjov M. Tingstad, Levanger, ble i 1969 valgt inn i styret for Verdal Samvirkelag etter Trygve Åbotnes. I 1969 ble det vedtatt å inngå avtale med A/S Bedriftskontroll om butikk-kontroll med kontrollkunder, utpasseringskontroll for tilsatte og kontroll med transport, varemengde m.v. Etter søknad fra NKL ble det i 1969 bevilget kr. 1.000,- til flytting av det gamle forretningsbygget fra Arna og Åsane Samvirkelag for gjenreising som samvirkemuseum ved Samvirkeskolen i Bærum. Hvert år foregikk det oppussing av eiendommer og omlegging av av delinger. I 1969 skrev 32 medlemmer i Inndal under en forespørsel til styret om å få avdelingen omgjort til selvbetjening. De mente dette vil le være til nytte både for avdelingens driftsresultat og for kundene.
---- 251 Vsl ---- Det frittstående bolighuset ved avdeling Skjækerfossen ble i 1969 solgt til Martin Helgas. Verdal Boligbyggelag A/L ble stiftet i 1969, og samvirkelaget tegnet en ande! a kr. 100,- i samband med påmelding av behov for en leilig het. Kontorsjef Skogstad ble valgt til styremedlem i Boligbyggelaget. I 1969 tok det første mennesket en spasertur på månen. Plastfabrikk ? I 1966 kom det forespørsel fra en svensk plastfabrikant om mulighet for å etablere en datterbedrift i Verdal for å fylle opp leveringsavtaler som han hadde inngått. Kapasiteten var for liten for produksjon av plast poser ved det svenske anlegget, ble det hevdet. I Verdal ville det i tilfelle gi 12 faste arbeidsplassen og dette var noe som interesserte alle gode krefter. Kommune og sparebank var positivt innstilt. Det ble raskt tale om aksjeselskap, og tegning av aksjekapital på i alt 180.000,—. Halvparten av dette skulle skaffes lokalt, og den andre halvparten skulle den svenske direktøren skaffe. Det gjensto til slutt 20.000 kroner å tegne, og dette beløpet ble øremerket for Verdal Samvirkelag. Det var da tatt sikte på å legge bedriften til ledige lokaler i samvirkelagets eiendom Fram Vestre (tidligere Ullvarefabrikken). Styret vedtok å forhåndstegne aksjer for kr. 20.000,— under forutset ning av at prosjektet ble fulltegnet og satt i gang. Konstituerende generalforsamling i selskapet ble holdt, men det hele virket tregt. Det ble uten resultat purret på innbetaling av den svenske aksjekapitalen, som skulle være grunnlaget for resten av fin ansieringen. I et styremøte i samvirkelaget i august 1966 ble følgende tilføyd: «Dette prosjektet må derfor ansees å være dødfødt». En tid etterpå forsøkte svensken på nytt å blåse liv i saken. Interessen var da så laber blant de øvrige interessenter at det hele ble oppløst i stillhet. En «nestenulykke» var heldigvis unngått. Verdal kommune sendte et takkebrev til de lokale interessentene for den interesse som var vist, og for at saken ble handtert på en slik måte at interessentene ikke ble påført tap eller økonomisk ansvar.
---- 252 Vsl ---- I 1966 valgte styret ei nemnd som skulle forberede 75-årsjubileet i 1967. Nemnda besto av Arne J. Solberg fra styret, Halvdan Eggen fra representantskapet, butikkinspektør Sivert Vindal, kontorsjef Kåre Skog stad og disponenten. Nemnda la fram et omfattende program. Det skulle utformes et eget 75-årsemblem som skulle brukes under markeringen. Dekoratør Øystein Storstad løste den oppgaven. Medlemmene skulle ved innleveringen av kjøpemerkene få en sølv syltetøyskje med jubile umsmerket. De som møtte på kretsmøtene skulle få med seg en pose med diverse dagligvarer (- det har sjelden vært så stort frammøte). Medarbeiderne skulle også fa gave. Videre ble det enighet om et jubile umslotteri som skulle starte allerede først i desember og vare til 17. desember 1966. Kundene fikk en loddseddel ved betaling ved kassene (dette var tillått da). 1. gevinst var en tur til Syden for 2 personer, verdi ca. 3.000 kroner, alternativt gavekort. 2. gevinst var opphold på et høyfjellshotell for 2 personer, verdi 1.000 kr. 3. gevinst var varer etter fritt valg for kr. 500,-. Dessuten var det 50 gevinster å 1 kg Coop kaffe. Styret i jubileumsåret: Fra v.: Arne J. Solberg, Einar M. Musum, Jarle Benum, Trygve Åbotnes, Erling Aurstad.
---- 253 Vsl ---- Nemnda drøftet også det planlagte annonseopplegget for aktiviteter i flere runder ut over jubileumsåret. Dessuten foreslo nemnda at det skulle gis en gave til distriktet: 25.000 kroner til bygging av den nye svømmehallen på Verdalsøra. Styret godkjente nemndas opplegg. Det ble også bevilget 5.000 kr. til Personalforeningen. Jubileumsdagen var 14. februar 1967, og en jubileumstilstelning ble fastsatt tii denne datoen for medlemmer av representantskap, styre, revisjonsutvalg, gjester og forretningsledelse. Den store tilstelningen for medarbeiderne med partnere ble avviklet i 1. trinn av tilbygget som skulle bli varehuset. Til middagen var det over 500 til bords. Personalforeningen sto for sel ve arrangementet, og foreningens for mann, Ivar Aunøien, var toastmaster. Verdal Orkesterforening under holdt med musikk under middagen. Magnhild Kluken, Kontoret, hadde forfattet en prolog, som ble lest av lærer Turid Hallem, og det var taler. R A. Røstads sørget for dansemusikken. Ved Olsoktider 1967 besøkte NKLs styre Verdal og Verdal Samvirke lag. De overvar også en av framføringene av Spelet på Stiklestad. Vær gudene var ikke i humør — det høljeregnet. Den siste jubileumstilstelningen i 1967 ble holdt i november, og den var for pensjonistene m/ektefeller foruten en del gjester. Representantskapets utvalg. Fra v.: Helge Steinsli, Ola Lunden, Ola Røstad.
---- 254 Vsl ---- Som nevnt foran skrev journalist Harald Wågø Verdal Samvirkelags 75-årsberetning, som ble trykt i et ganske stort opplag. Rørleggeravdelingen vokser - (Se Rørleggeravdeling) I 1966 fikk rørleggermester Bjarne Sjøvold en forespørsel om sam virkelagets rørleggeravdeling kunne gå inn og overta etter et rørlegger firma i Steinkjer. Styret mente at dette spørsmålet måtte legges fram for Samvirkelaget Steinkjer. Fra deres side kom det klarsignal. De hadde intet imot at rør leggeravdelingen ved Verdal Samvirkelag gikk i gang med virksomhet i Steinkjerområdet. Tvert imot ga de uttrykk for at det kunne være hel dig med noe mer konkurranse innen denne bransjen. Rørleggeravdelingen hadde alle rede hatt en del oppdrag i Steinkjerområdet. Virksomheten kom så smått i gang fra provisor iske lokaler, først i underetasjen i Samvirkelaget Steinkjers hoved bygg ved torget og deretter på Nordsileiret. Avdel ingen fikk navnet S-RØR Steinkjer, og i au gust 1967 ble Oskar Mathisen fra det tidligere rørleggerfirmaet til satt som leder. I 1968 bygde Samvirkelaget Steinkjer et forretningsbygg på Nordsileiret, og det ble inngått av tale om leie av høvelige lokaler for S-RØR i dette bygget. Det ble åp- Avdelingsleder Oskar Mathisen. ning av de nye lokalene 14. oktober 1968 Styret hadde enkelte ganger følelsen av at rørleggeravdelingen hadde vel rask vokster. Særlig gjaldt dette oppdrag ved utbygging av enkelte vassverk i distriktet. Det kunne være store oppdrag med delvis uklart ansvarsforhold, ofte ved at byggherren delvis holdt materialen En feide med Levanger kommune i 1968 i samband med vassverkutbyggingen hadde nok samvirkelaget gjerne ønsket å unngå. Saken endte opp med et såkalt minnelig sluttoppgjør i 1969.
---- 255 Vsl ---- S-RØR Steinkjer. Trasige saker Johs. Minsaas fortalte at han etter en tid som bestyrer måtte si takk for laget til en medarbeider på grunn av uærlighet. Slike tilfeller er nevnt nå og da i det historiske materiale om Verdal Samvirkelag. Alle parter, både styret, forretningsledelsen og personalets represen tanter og tillitsmenn beklager slike saker, og det ville være best for alle å slippe behandlingen av dem. For forretningsledelsen og styret ville det være det samme som ikke å gjøre jobben. I de 22 åra undertegnede var tilsatt i Verdal Samvirkelag, var det i gjennomsnitt 1 medarbeider pr. år som måtte gå av slike grunner. Det kunne gå 3-4 år uten tilfeller, og så kunne det være 2-3 tilfeller på ett år. Slike saker skaper ofte vanskelige forhold, og slike tilfeller var det også i 1960-åra. Enkelte som ikke kjenner den egentlige sammenheng en, kan føle trang til å gå inn som forsvarsadvokater uten å undersøke nærmere. Dette gjør som regel saken enda mer komplisert og trasig. Arbeidsreglement, kurs, opplæring og informasjon fra arbeidslederne er viktige forebyggende tiltak mot uærlighet. Ungdommelig übetenk somhet kan da rettes opp i tide. Etter at ordningen med utplassering av skoleelever i arbeidslivet kom i gang, har det vært tilfeller av at enkelte ganske raskt er sendt heim igjen fordi de viste seg å være «fargeblinde» og ikke hadde hørt om dette med ditt og mitt.
---- 256 Vsl ---- Sørgelig er det også med kunder som opererer som butikktyver. Al le tenkelige og utenkelige metoder er stort sett kjent og opplevd. Folk fra omtrent alle yrker og alle aldersgrupper finnes i denne kategorien. Kontrollordninger og anmeldelser er derfor nødvendige tiltak for å unngå for store tap på dette området. Når kunder blir tatt for ty veri, blir det enkelte ganger stor ståhei, med utsagn om «aldri sette sin fot i samvir kelaget mer» 0.1. Heldigvis tar de fleste det fornuftig og fortsetter som greie kunder. Det er også nødvendig med streng kontroll med varele verandører, transportører og demonstrasjonspersonale. De kan være utrulig oppfinnsomme med å bære varer, ikke bare inn, men også ut. Årvåkenhet, varekontroll og bruttoregnskap er nødvendige tiltak for å få styring med svinnet og unngå unødige tap for laget og medlemme ne. Enkelte ganger bør det vises forståelse og tålmodighet. Det gjelder f.eks. barn som er for små til å skjønne at det er galt å ta noe, og det gjelder eldre som begynner å «bli barn igjen» og ikke riktig vet hva de gjør. Utleie til kjolefabrikk I august 1968 kom det forespørsel om å få leie 2. etasje i Fram Vest re, mot Møllegata, til kjolefabrikk for firmaet A/S Benini. Dette tilta ket skulle gi arbeidsplass for kvinner. Avtale om leie ble inngått, men det ble etter hvert vansker med å få inn husleia. Utbyggingsfondet var med i prosjektet og hadde krav på å bli varslet før det kunne sendes begjæring om utkastelse. Leieren hadde i kontrakten skrevet under på utkastelse uten dom i tilfelle misligholdt leieavtale i samsvar med tvangs fullbyrdelsesloven § 3, punkt 9. I et styremøte i august 1969 ble leieboeren derfor vedtatt oppsagt, og utkastelse begjært. Styring og ledelse I 1969 drøftet styret sitt eget arbeid og ledelsens gjøremål på et mø te. Disponenten hadde laget en oppsummering som i grove trekk gikk ut på at styret med disponent skal bearbeide planer og opplegg for den framtidige drift i samsvar med vedtak i representantskap og styre, og i samsvar med lagets vedtekter og formålsparagraf. Styret skulle fort løpende få seg førelagt regnskapsutdrag og rapporter for å kunne regi strere og vurdere de endringer som etter hvert oppstår. Når det gjaldt den løpende drift, var det under disponenten ønskelig med en deling
---- 257 Vsl ---- mellom en kontoradministrasjonsside med kontorsjefen og en driftsside med en driftsleder og med styrking av de to ledernes status. Skissen hadde videre med nærmere detaljer om saken, og opplegget ble etter hvert fulgt i grove trekk. Laget hadde hatt sterk vokster og auke i drifts opplegget i flere år uten at apparatet for administrasjon og ledelse var styrket tilsvarende. I arbeidet med driftsspørmål ved avdelingene skulle driftslederen etter opplegget ha en butikk-konsulent til hjelp. I denne stillingen ble Otto Holme tilsatt i september 1971 etter videreut danning. Stillingen som butikkinspektør gikk over til å bli driftsleder stilling i 1974, og styret vedtok å tilsette Bjørn Storhaug i denne still ingen. I stillingen som økonomisekretær og hjelp for kontorlederen ble Erik Andreas Øyen tilsatt i august 1972. Lang og tro tjeneste — medaljer Medarbeider ved Tungvareav delingen i Levanger gjennom mer enn 32 år, Harald Hagerup, ble i november 1968 tildelt Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste i samvirkelaget. Medaljen ble over rakt Hagerup ved en tilstelning i januar 1969. Han fikk også gave fra samvirkelaget. I mellomjula 1969 ble det holdt en tilstelning for 11 av personalet som hadde gjort seg fortjent til Selskapet for Norges Vels medalje. De 11 med over 30 års sammen hengende tjeneste var: Kontorsjef Kåre Skogstad, hovedbokholder Norges Vels medalje 1968: Harald Hagerup. Einar Storstad, betjent Johannes Tronstad, betjent Johan Dahl, filial bestyrer Trine Dahl, filialbestyrer Petter Guddingsmo, butikkdame Hjørdis Guddingsmo, butikkdame Helga Kaalen, betjent Olav Mel bye, I.betjent Morten Aamo, butikkdame Sigrun Hjelde. Ved tilstel ningen på kafeteriaen ble medaljer med diplom tildelt sammen med gave fra laget.
---- 258 Vsl ---- Norges Vels medalje 1969. Sittende fra v. ; Hjørdis Guddingsmo, Trine Dahl, Morten Aamo, Helga Kaalen, Sigrun Hjelde. Stående f. v.: Johannes Tronstad, Johan Dahl, Kåre Skogstad, Einar Storstad Olav Melbye, Petter Guddingsmo. Flyttesjau ved Møllegata I 1970 utarbeidet arkitekt Johan Stensaas plan for en forandring som var drøftet vedrørende Fram og Fram Vestre. Planen gikk ut på en ut videlse av salgslokalet for avdeling Driftsmidler og Byggevarer i Fram, flytte tilbake golvbelegg og ovner/kaminer fra Fram Vestre til Fram og la Maskinavdelingen få den frigjorte plassen i Fram Vestre. Dette ble gjennomført.
---- 259 Vsl ---- NY KRETSINNDELING OG VALGNEMNDORDNING Ei vedtektsnemd la i 1970 fram forslag til ny kretsinndeling for lag et. Etter sammenslutningene i 1962 og -64 hadde laget hele 18 kretser for valg av 47 representanter til representantskapet. Dette ble et altfor stort og tungvint apparat. Vedtektsnemda og styret foreslo 8 kretser, og dette forslaget ble vedtatt (seinere utvidet med Mosvik og Skogn). Forslaget om en reduksjon av antallet representanter til represen tantskapet ble ikke godkjent. Det ble vedtatt 47 valgte representanter fra kretsene som før + 2 representanter valgt av Personalforeningen. Samtidig vedtok representantskapet forslaget fra vedtektsnemnda om valgnemnder for kretsene. Valgnemndene skulle velges for kom mende år og legge fram sine forslag for neste års valgmøte i kretsen. Nemndene skulle bestå av 5 medlemmer, og etter loddtrekning første gang skulle 2 gå ut og 2 nye velges inn, neste år 2 ut og 2 nye inn, og 3. året skulle 1 medlem ut og 1 nytt inn o.s.v. For hver representant til valgnemda skulle det velges personlig vararepresentant. Gjenvalg skulle ikke forekomme til valgnemndene. Dessuten skulle hver krets velge 1 representant m/vararepresentant til valgnemnda i represen tantskapet. Også denne nemnda ble valgt for kommende år og fikk på den måten ett år på seg for å gjøre grundig arbeid. I denne valg nemnda skulle de tilsatte også ha med 1 representant. Valgnemndord ningen som ble vedtatt i 1970 har fungert bra. Gjennom mange av valgnemndene er det kommet fram interesserte og aktive medlemmer til vervene som tillitsvalgte. Antallet kvinnerepresentanter er auka, takket være denne valgnemndordningen. Rusdrikkdebatt De fleste vedtektsendringene i 1970 ble vedtatt i samsvar med forslaget fra vedtektsnemnda og styret. En paragraf ble det debatt om. Det gjaldt spørsmålet om salg av øl og skjenking av øl og vin. En del lag og organisasjoner som leide kafeteriaen eller møterommet for sine til stelninger, hadde i et brev bedt om at styret måtte søke om bevilling for kafeteriaen på skjenking av øl og vin til slutta lag ved tilstelninger der dette var aktuelt. De tidligere vedtektene hadde et generelt forbud mot salg av alkoholholdige varer. Et forslag om å utelate paragrafen og stille styret fritt ble nedstemt. Forslaget om å opprettholde forbudet mot salg av rusdrikk ble vedtatt for lagets butikker og med tilføyelsen Verdal Samvirkelag — 17
---- 260 Vsl ---- om at styret kunne søke om løyve til å servere øl og vin til slutta lag på kafeteriaen. Dette ble gjort etter vedtak i styret med 4 mot 1 stem me, og ordningen har fungert tilfredsstillende. Ordningen i Verdal med et eget bryggeriutsalg for øl har fungert bra og har minsket presset på butikkene om ølsalg. Det er et tankekors at ølavansen er så bra at forretninger er interessert i salget. Når private forretninger kjører i veg med ølsalg, har ofte samvirkelag fulgt etter andre steder i landet. Ofte kan det ende med pristilbud eller lavpris på øl. På bok Til tross for vedtatt regelverk om kontant handel dukket det nå og da opp noen eksempler på at kunder snakket til seg ordninger. Som oftest dreide det seg om kunder som var vanskelig å motsi. De kunne liksom sjøl bestemme om hvordan de ville ha det. Dette kunne f.eks. være å handle på bok og så betale neste måned. Dessuten ville de gjer ne ha varene kjørt heim. Det var 2-3 avdelinger som var kommet i klemme med enkelte kunder på denne måten. Forretningsledelsen ba derfor i 1970 styret godkjenne at en konsekvent holdning ble fulgt. Bokkundene fikk beskjed om kontant handel og 1 måned på seg til å gjøre opp boka — for siste gang. Enkelte murret litt, og noen få flyttet til andre forretninger. De aller fleste oppdaget imidlertid at de fikk full og hel råderett over månedslønna i stedet for stadig å betale matgjeld, og de var glade over å komme seg ut av tilværelsen på bok. Heimkjøring av varer ble også tatt opp. Ofte er ønsket om heimkjør ing egentlig et ønske om kreditt. I 1970 ble det ut fra kostnadsnivået da regnet med kr. 3,50 for å notere, ekspedere, bokføre og pakke en ordre. Selve utkjøringen kostet minst like mye. Dette er kostnader som påføres laget og som de andre kundene må bære, hvis det ikke blir be talt av den som vil ha denne ekstra ytelsen. Styret var enig i at utkjør ing av varer skulle begrenses mest mulig — «Skal varer bringes, må de som skal ha ytelsen betale hva det koster», hette det i dette vedtaket. Det er nyttig for forbrukeren at det er hard konkurranse og effektiv drift. Historien har vist at det å konkurrere med salg på bok og vare ombringelse uten å ta betalt for kostnaden, kan gå en kortere periode, men det er en fordyreise som vil straffe seg i lengden. Dessuten er det dette med lik behandling av medlemmene.
---- 261 Vsl ---- Varehusforeningen DOMUS De samvirkelag som hadde DOMUS-varehus eller arbeidet med planer om slike, følte behov for å stifte en rådgivende organisasjon med eget konsulentapparat. Arbeidet med å organisere en slik fore ning pågikk i 1969, og i januar 1970 ble det holdt konstituerende møte i varehusforeningen DOMUS. Representanter for Verdal Samvirkelag var styreformann Jarle Benum og disponenten. Om Oms og Moms og Misforståelser Temaet merverdiavgift MVA, MOMS, var til stadighet oppe til drøfting i 1969. Likevel syntes hele debatten å gå over hodet på folk flest. OMS hadde vi hatt fra 1. juli 1935, da det ble vedtatt en midler tidig avgift på 1 øre til statskassa av hver krone folk kjøpte varer for. Denne omsetningsavgifta var ikke så enkel å handtere fordi den gjaldt i alle ledd, bl.a. skapte den problemer for forretninger som tok f.eks. landmannsvarer i varebytte fra sine kunder. I 1940 ble omsetningsavgifta omgjort til sisteleddavgift, og samtidig ble den auka til det dobbelte, 2%. Omsetningsavgifta var «midlertidig» helt til 1952. Da syntes Finansdepartementet at det var vanskelig å for svare benevnelsen lenger og foretok ny dåp: Alminnelig omsetnings avgift. Som nevnt ble det en ny runde i 1969. Forarbeidet til MOMS eller merverdiavgift hadde bakgrunn i EF spørsmålet og tendensene på dette avgiftområdet ute i Europa. Kort oppsummert skulle hvert ledd legge på merverdiavgift som tillegg til den egentlige vareprisen ved salget. Samtidig ble det gitt frådragsrett for den merverdiavgifta som var pålagt varen ved innkjøp. Differansen skulle så hvert ledd i vareomsetningen betale inn til statskassa. Alle registrerte næringsdrivende skulle ha frådragsrett for inngåen de merverdiavgift på driftsmidler. På varige driftsmidler skulle det svares investeringsavgift. Stortingsflertall og opposisjon skiftet en del på 60-åra, og de som hadde vært for ordningen, kunne etterpå like gjerne være motstandere, fordi de var i opposisjon. Påstander og feiltolkinger flagret i 1969, og en driftig handelsstand nyttet høvet til en sterk markedsføring med sikte på å få folk til å hand le mest mulig før årsskiftet og momsen. Folk ble nærmest vettskremt og trodde faktisk at alle varer skulle bli 20% dyrere fra nyttår 1970. Vi fant det derfor riktig å gå ut med en beroligende annonse høsten 1969 og brukte da som overskrift: «Om OMS og MOMS og Misforstå
---- 262 Vsl ---- eiser». I annonsen fortalte vi at vi følte en plikt til å informere med lemmer og kunder. Den nye avgifta skulle ikke bli 20%, men 16,67% av utsalgsprisen. Tillegget i avgifta begrenset seg til differansen mel lom gammel omsetningsavgift og ny avgift, og eksempler ble gitt. En vare som før hadde kostet kr. 3,50 ville med medverdiavgift komme til å koste kr. 3,70. Videre ble det pekt på at alle registrerte næringsdrivende som bønder, småbrukere, håndverkere, entrepenører 0.1. ville få frådragsrett for inngående merverdiavgift, slik at det for dem var intet å vinne med ekstra oppkjøp før årsskiftet. Det ble også pekt på rentetap ved å kjøpe varer som det ville bli bruk for først neste år. Annonsen var ment å være en orientering for det lokale markedet, men det ble uventet oppmerksomhet. Noen hadde sendt inn annonsen til ukebladet NÅ som eksempel på bra informasjon. Ukebladet NÅ sendte en NÅ-nellik og skrev som ventet at de ikke pleide å rose S lagene «men dette tiltaket er så realt og godt at vi med glede gjør unn takelsen. Nellik er avsendt». Bladet skrev også: «Det er ikke spørsmål om å være for eller imot moms. Spørsmålet er: Hva er moms, og det haster det med å få svar på. Her kan vi ikke rose Regjeringen. Dens informasjonsplikt synes dårlig ivaretatt.» Av hensyn til ønsket om nøytralitet, ble ikke nelliken nevnt fra sam virkelagets side. Nå må saken kunne nevnes. Varehusforeningen DOMUS annekterte annonsen og brukte den på landsbasis for DOMUS-varehusene. Annonsen skapte etter hvert stor oppmerksom het, og «Verdens Gang» mente at dette måtte da være årets annonse. En stortingsrepresentant fra Vestfold brukte annonsen som eksempel under en stortingsdebatt. Innen Verdal Samvirkelag ble det holdt avdelingsledermøter med kurs og informasjon om moms-systemet. Også samvirkelaget hadde kraftig omsetningsauke i 1969 og mindre auke i 1970, slik hele han delsnæringen opplevde det, og 1970 ble derfor også litt svakere resul tatmessig enn 1969. I 1985 hadde omsetningsavgifta 50-årsjubileum, og i dette året kom det trolig inn over 50 milliarder kroner — til nødvendig oppfylling av store utgiftsposter på statsbudsjettet. Dessverre er det nok noe lekka sje undervegs.
---- 263 Vsl ---- Revisjonsordningen — ny revisor I 1970 endret NKL ordningen med revisjons- og regnskapstilsyn for s-lag. Den tidligere NKLs Revisjonsavdeling med distriktsrevisor ble avviklet. Ved alle NKLs engroslager rundt i landet ble det tilsatt drifts- og regnskapskonsulenter som skulle holde kontakten med de enkelte s-lag. I alle s-lag skulle det som før være en lokal revisor som sto ansvar lig for revisjonen i tillegg til det valgte revisjonsutvalget. I Verdal Samvirkelag hadde Christian Prestvik hatt revisorstillingen siden 1957. Han nærmet seg pensjonsalderen. Det var derfor tilsatt en revisorassistent, Lars-Johan Breivik, men han fikk i 1970 stillingen som kontorleder ved Samvirkelaget Namsos. Revisorspørsmålet ble drøftet med drifts- og regnskapskonsulentene ved NKL Trondheim. En mulighet var å melde laget inn i Stjørdal Re visjonskrets, men lagets virksomhet var så omfattende at egen lokal revisor ville være en fordel. Reg. revisor Arne Helge Bjøru med tilsynsrepresentant ved avd. Ørmelen, Helga Woll. Etter Lov om Revisjon var Verdal Samvirkelag av en slik størrelse at statsautorisert revisor var nødvendig. Det var imidlertid mulighet for dispensasjon fra dette kravet ved søknad til myndighetene gjennom
---- 264 Vsl ---- NKLs drifts- og regnskapsavdeling, hvis laget kunne skaffe habil og øvet registrert revisor. Drifts- og regnskapskonsulentene ved NKL Trondheim foreslo at Verdal Samvirkelag skulle ta kontakt med reg. revisor Arne Helge Bjøru, Vik i Helgeland. Han var da sjef for en revisjonskrets i Nord land, men var interessert i nye oppgåver. Revisjonsutvalget og repre sentantskapets utvalg gikk i desember 1970 inn for avtale med Bjøru, og styret sa seg enig. Bjøru bekreftet at han tok stillingen, og han har siden hatt dette viktige vervet. Han samarbeider med de valgte med lemmene av revisjonsutvalget. Nybygg for avdeling Frol Gammelbutikken på Danielsborg ved Mule var i skrøpelig forfat ning, men kundegrunnlaget var egentlig for lite for nybygg. Et forslag om butikk i sokkeletasjen i et bolighus ble drøftet i 1970, men ble raskt lagt vekk som lite hensiktsmessig. Ønsket om nybygg holdt seg, og det ble pekt på muligheten for nytt boligfelt i nærheten, bare det kunne bli utbygging av det planlagte an legget for vatn og kloakk for området. På dette grunnlaget ble det i 1971 planlagt et nybygg på 122 m 2 for en selvbetjeningsavdeling. Re presentantskapet godkjente byggeplanene i juni 1971. Byggearbeidet ble påbegynt i august, og bygget sto ferdig til avtalt tid, 15. november. Etter overflyttingen åpnet avdeling Frol med bestyr er Gunnar Weie 29. november 1971. Det kom til å gå en del år før bo ligbyggingen kom i gang. Avdeling Frol.
---- 265 Vsl ---- Ny ordfører i representantskapet Ola Lunden hadde hatt vervet som ordfører i representantskapet si den 1956. På representantskapets møte i juni 1971 ble Kåre Sjøvold valgt til ny ordfører, da Lunden gikk av for aldersgrensa iflg. ved tektene. Ola Lunden takket for samarbeidet i de åra han hadde vært ordfører, og styreformann Jarle Benum overrakte blomster og takket for det ar beidet Lunden hadde lagt ned i samvirkelagets tjeneste. Dette ble også markert ved en seinere til steining. Andre saker omkring 1970 På nyåret 1970 hadde styret og 1. vararepresentant en 2-dagers befar ing til alle avdelinger utenom Verdalsøra sentrum. Et arbeidsutvalg på 7 personer fra Levangerområdet samarbeidet med representanter fra Frosta, Verdal og Inderøy kommuner om plan legging av et industrianlegg for attføring av yrkesvalghemmede i re gionen. Både fylket, kommuner, banker og bedrifter ble bedt om å være med på toppfinansieringen ved å tegne aksjer for i alt 150.000 kroner. Verdal Samvirkelag ble bedt om å tegne aksjer for 10.000 kroner, og dette ble vedtatt av styret. Innherred Produkter A/S ble stiftet, og et pent produksjonsanlegg ble bygd ved Sjøgata, Levanger, og tatt i bruk 15. februar 1972. Etter vedtektsendringene i 1970 ble laget, som nevnt tidligere, inn delt i 8 kretser mot tidligere 18. To av kretsene hadde hatt felles møter, Øra og Ørmelen, og etter en tid også Levanger og Frol. Etter sammenslutningene i første halvdel av 60-åra var det derfor hvert år 16 kretsmøter (valgmøter). Dette var litt av en «vintermanø ver» hvert år. Mange av møtelokalene var i dårlig forfatning. Bingofe beren og lokallagviljen hadde ikke bidratt særlig til forbedring av stan darden på forsamlingshusa ennå på 1960-tallet. En kan med gru huske f.eks. gamle «Bjartråka». En gang måtte filmapparatet raskt flyttes til side, for snøen smeltet oppe i det utette taket på grunn av ovnsvarmen, og det begynte å renne vatn. Gamle «Soltun» i Sjøbygda var også i dårlig forfatning med utkaste de vindusruter. Under filmframvising på et møte måtte stativet for filmlerretet reddes fra å velte under et vindkast gjennom vinduene. Det gamle huset på Trones —«Spisebrakka»— var også skrøpelig.
---- 266 Vsl ---- Felles for de fleste eldre møtelokalene var at de som oftest hadde stått übrukt lenge og var like kalde som vinteren ute. De som hadde fyr inga, var godt påkledd og godt fornøyd med ovnsduren. For ordfører og disponent var det ofte en hustri opplevelse framme med scenekant en med ryggen mot kaldtrekken fra scenen. Dessuten hadde skikken vært at de som reiste rundt på motene også skulle bringe med alt nød vendig til serveringen, bortsett fra kopper. Dette ansvaret ble etter hvert overlatt til de tillitsvalgte i kretsene, og de klarte oppgaven ut merket. Denne rundturen med 16 møter ble gjennomført for siste gang i 1970. Deretter ble det 8 kretsmøter, og møtelokalene ble stadig bedre. (Seinere kom Mosvik og Skogn med, og det ble 10 møter.) Det er tatt store løft i de enkelte lokalsamfunn med å bygge ut gren dehusa. Styret vedtok i 1970 å kjøpe et tilbudt tomteområde på vel 11 dekar av Gustav Ward. Dette området sør for Stiklestadvegen lå inn til det arealet som samvirkelaget hadde ervervet tidligere. Et eldre bolighus, Håkon den godes gt. 37 B i Levanger, på bygslet tomt på 378m 2 , ble tilbudt til samvirkelaget i 1970. Eiendommen gren ser mot tomta til avdeling Kirkegata, og av den grunn vedtok styret å kjøpe eiendommen. I 1970 la NKL opp til bruk av Gomanmerket også for brødvarer, og styret vedtok å søke om å få bruke Gomanmerket på produktene fra bakeriet. Dette ble godkjent. Varehussjef Sivert Vindal fikk nye oppgåver i Trondheim og Om egn Samvirkelag som varehussjef ved det kooperative Stormarkedet på Lade (seinere Obs! Lade). Still ingen som varehussjef ved vare huset i Verdal ble avertert. Det var 6 søkere, og styret tilsatte butikk inspektør Arnulf Brenne som ny varehussjef. Før han ble tilsatt som butikkinspektør var han butikksjef ved Matsenteret fra november 1962. Til stillingen som ny butikkin- Varehussjef Sivert Vindal.
---- 267 Vsl ---- spektør var de naturlig å tenke i retning av Bjørn Storhaug. Storhaug hadde arbeidet ved flere avdelinger innen laget som ferieavløser fra 1961-62 og som ekspeditør og ferieavløser for filialbestyrerne og avde lingslederne i 1963-64. Etter militærtjeneste i 1965 gikk han gjennom den 3-årige lederaspirantutdanningen 1966-68. Varehussjef Arnulf Brenne. I 1969 var han varehusassistent ved varehuset i Levanger, og i 1970 tok han den 1-årige assistent/konsulentutdanningen ved Samvirkeskol en. Styret vedtok å få bekreftet om han var interessert i stillingen. Det var han, og før jul 1970 ble han tilsatt som butikkinspektør. Denne stillingen ble seinere utvidet og omgjort til driftslederstilling fra 1974 (se Styring og Ledelse og Ny disponent). I 1970 bevilget NKL 100.000 kroner som startbeløp til Forbruker samvirkets Solidaritetsfond, og i et brev til landets samvirkelag opp fordret NKL alle s-lag om å bevilge penger til fondet. Formålet med fondet er i samarbeid med andre samvirkeorganisasjoner i Norden å hjelpe til med opplæring og opplysning for drift av samvirkeforetak i utviklingsland. Styret vedtok i 1970 å bevilge 2.000 kroner til fondet. Fra medlem mene i Verdal Samvirkelag er det kommet gode bidrag til fondet ved at en del av medlemmene krysser av for en liten gave hvert år ved inn levering av kjøpemerkene ved nyttår.
---- 268 Vsl ---- Direktoratet for Utviklinghjelp (NORAD) skrev i 1971 til samvirke laget at de med stor interesse hadde lest i Levanger-Avisa 6. mars 1971 om startbevilgningen fra styret i Verdal Samvirkelag og videre om medlemmenes årlige bidrag av kjøpeutbyttet til samvirketiltak i utvik lingsland. For året 1970 utgjorde dette beløpet vel 3.000 kroner. Beløpet auka fra år til år, og i 1980 ble det kr. 9.836,- og i 1985 kr. 15.600,- til dette gode formålet. På grunn av industrireisingen i Verdal var det boligmangel i 1970. Formannskapet i Verdal kommune valgte et utvalg som skulle utrede spørsmålet om å danne et aksjeselskap for reising av boliger med gjen nomgangsleiligheter for arbeidskraft som kom fra andre kommunen Samvirkelaget ble bedt om å delta i aksjetegningen, og styret vedtok å kjøpe 2 aksjer a kr. 1.000,-. Verdal Samvirkelag hadde trolig et habilt styre også i 1970. Styrets studiering i emnet «Sans for Samvirke» fikk «Særdeles hederlig omta le», og oppgavesvarene ble gjengitt i Forbrukeren. Som nevnt tidligere ble lagets regnskap overført til EDB i 1968. I 1970 ble det for første gang utarbeidet fullstendig budsjett for alle driftsenheter, eiendommer og kjøretøyer — enkeltvis og samlet. Bud sjettet ble lagt inn i EDB-systemet, og samtidig med utkjøring av månedsregnskap kunne en få med budsjettallene og avvik — i tillegg til tall for tilsvarende periode året før. Dette har siden vært til stor hjelp ved vurdering av driftsspørsmål og driftsopplegg. Verdal Museum v/Arne Haldås søkte om tilskott tii utgiing av boka «Seterbrukets historie i Verdal», og styret bevilget kr. 500,-. Det ble også bevilget kr. 1.000,- som tilskott til samfunnshus i Vuku. Leirsjø Vasslag ble videreført i 1971, og andelstegning ble igang satt. For avdeling Leksdal ble det 8,5 andeler a kr. 500.- = kr. 4.250,- som andelsinnskudd. Styret vedtok å betale inn andelsbeløpet. I til legg til innskuddet var det årsavgift å betale. Snekkerifabrikkens skjebne (Se Sagbruk. Snekkerifabrikk) Driftsresultatet ved snekkeribedriften hadde vært så som så i flere år. Etter at årsoppgjøret for 1970 forelå, fant styret det riktig åta snekkerifabrikkens framtid opp til grundig drøfting på nytt. Det ble holdt et møte med samtlige tilsatte ved avdelingen, og det ble enighet om at mulighetene for lønnsom drift var små uten en drastisk reduk
---- 269 Vsl ---- sjon av arbeidsstokken og omlegging av produksjonen. Dette ville i til felle kreve nye investeringer i maskiner og lokaler, og styret hadde liten lyst til å ta flere sjanser på dette området. Styret vedtok derfor å fore slå for representantskapet at snekkerifabrikken skulle bli nedlagt, og dette ble vedtatt. De tilsatte skulle få en rimelig frist, og dessuten skulle de bli tilbudt å få leie anlegget. De svarte at de ikke fant grunn lag for å leie, og vedtak om oppsiing ble gjennomført. I oktober 1971 ble det inngått avtale med to av de tilsatte, Erling Granaune og Erik Joar Steinsli, som ønsket å leie snekkerifabrikken på Eng med bygninger, maskiner og utstyr. Avtalen var 5-årig med rett til fornying. Dessuten ble det inngått avtale om oppgjør for materialer m.v. Samtlige tilsatte ved snekkerifabrikken møtte til en avslutningstil stelning på kafeteriaen, og dagen etter - 29. oktober 1971, ble drifta ved avdelingen avsluttet i samvirkelagets regi. Leierne av anlegget valgte et nøkternt opplegg med redusert mann skap og synes å ha drevet fornuftig. Virksomheten ved sagbruket var gradvis avviklet tidligere. Sagbruk et ble i kortere perioder bortleid, og etter en tid ble sagbruksutstyret solgt. OK-senter Verdal på Tinden I 1971/72 ble det arbeidet med å finne en brukbar tomt for et tids messig drivstoff- og bilserviceanlegg med gjør-det-selv-plasser også for Verdalsområdet, noenlunde likt det nye OK-senter Levanger. OK-senter Verdal.
---- 270 Vsl ---- Det kooperative oljeselskapet, A/S Norske Oljekonsum, vanligvis kalt OK, og NKLs arkitektkontor deltok i planleggingen. Et tomteom råde mellom Møllegata og Hanskemakergata på Tinden syntes å være brukbart, særlig med tanke på planlagt ny vegbru over elva. Det ble tegnet et bygg på 610 m 2 grunnflate, og med pumpefundament, skjermtak, asfaltering, VVS og elektrisk anlegg m.v lød kostnads overslaget på 1,2 mill. kroner. I tillegg kom teknisk spesialutstyr. Representantskapet godkjente opplegget enstemmig. Murmester Oddmund Karlgård fikk hovedentreprisen. Anlegget ble åpnet 3. juli 1973 med Ingvar Tronsmo som bestyrer. Han kom fra samvirkelagets tidligere avdeling Essostasjonen ved Nordgata/Jern banegata. Det var forhandlet med Esso om at avtalen skulle opphøre 30. juni samme år (Se Bensinstasjon, og Nasjonalt oljeselskap). Pelletering av formjøl På nyåret 1972 skrev Verdal Landbrukslag v/Olaus Vinne om inter esse for pelletert kraftfor fra mølla. Det ble arbeidet med planer og opplegg for dette, og i september ble det holdt et møte med represen tanter for Landbrukslaget om saken. Møllemester Helge Prestmo la fram for styret et forslag til produksjonsgang og maskinpark med kjørebruvekt, siloer, sikt, dampaggregat, pelletpresse, kjøler og tørke. Prisoverslag: 400.000 kroner. Styrets vedtak i november 1972 var kort og greit: Planene godkjen nes av styret, og arbeidet settes i gang. Etter et års tid var pelleteringsanlegget i drift, og det ble en populær tilvekst til det mølla kunne by på. Tilbygg til Matsentret Da budsjettet for 1973 var oppe til drøfting før jul 1972, ble det ved tatt en utvidelse av Matsentret ved Johs. Bruns gate. Utvidelsen skulle skje nordover og gi plass til nytt vareinntak og lager. Det gamle vare inntaket mot gata kunne deretter sløyfes, og det ble mulig å utvide salgslokalet og gi avdelingen nytt vareopplegg, kjøleutstyr og innred ning. Matsentret fikk også nye inngangsdører. Det var da 10 år siden åpningen (se Matsentret). Hovedentreprenør ble ingeniør Ola Fossum. Utvidelsen og ombygg - ingen ble markert ved en gjenåpning 19. november 1974.
---- 271 Vsl ---- Kafeteriaen får nytt utstyr Samtidig med vedtaket som er nevnt foran, ble det vedtatt at kafete riaen skulle få ny kafeteriadisk med utstyr, ny innredning og nytt opp vaskanlegg. Begrensning av funksjonstid? Valgnemnda i Vinne/Ness krets hadde i sitt møte på nyåret 1973 ved tatt et forslag om vedtektsendring med sikte på begrensning av funk sjonstida for representantene. Kretsmøtet i mars samme år vedtok å sende forslaget til representantskapet. Før møtet i representantskapet vedtok styret følgende innstilling: «Styret vil peke på at de regler som gjelder for valg av representanter i lagets vedtekter er i samsvar med mønstervedtektene for s-lag og i samsvar med erfaringer og praksis i andre s-lag. Reglene har fungert bra, og styret er av den mening at en begrensning av funksjonstida vil kunne stenge ute interesserte samvirkemedlemmer. I dette spørsmålet er valgnemndene i kretsene viktige organer. Foran hvert valg skal de vurdere forslag om gjenvalg eller nyvalg ut fra hva som gagner kretsen og laget på kort og lang sikt. Styret mener derfor at det ikke er grunn lag for å begrense funksjonstida for representantene.» Representant skapet var enig og vedtok denne innstillingen enstemmig. Styret blir utvidet Diskusjonen fra 1964 og 1965 om antall styremedlemmer kom opp igjen i 1972, men da på grunnlag av bestemmelsene om medarbeider representasjon. Ei vedtektsnemnd som besto av Arne J. Vatterholm, E.M. Musum og reg. revisor Arne Helge Bjøru gjorde en del forarbeid som de la fram i et møte med styret og representantskapets utvalg i mai 1972. I stedet for et styre på 5 medlemmer (4 styremedlemmer valgt av repre sentantskapet + disponenten som er fast medlem av styret), gikk det nye forslaget ut på et styre med 7 medlemmer — 5 valgt av represen tantskapet, 1 valgt av de tilsatte og dessuten disponenten. Represen tantskapet vedtok forslaget enstemmig i mai 1972. På samme møte rettet både styreformannen og ordføreren en takk til Einar M. Musum for hans innsats for Verdal Samvirkelag, først i 10 år som representant til representantskapet, og deretter 23 år som medlem av styret.
---- 272 Vsl ---- Den første som ble valgt som styremedlem fra de tilsatte, var Bjørn Thorne, og han var med og signerte årsmelding og regnskap første gang for året 1972. GOMANBAKERI (Se Nytt bakeri) I 1972 ble spørsmålet om et NKLs Gomanbakeri for området Stjørdal—Namdal drøftet i flere runder. Her i Verdal hadde samvirkelaget et nybygd, moderne bakerianlegg med reservekapasitet, og med skissert utvidelse for tunnelovn med overliggende raskebaner (damp + varme) m.v. Dette bakeriet leverte bakervarer til andre s-lag og enkelte privatforretninger foruten til mili tæret på Rinnleiret og Steinkjersannan. Hver sommer i ferietida lever te bakeriet også varer til en del s-lag nord for Steinkjer. Det syntes derfor å være naturlig at bakeriet i Verdal kunne få status som Gomanbakeri. Folk fra Samvirkelaget i Steinkjer var imidlertid ivrig frampå over for NKL med sikte på å få Gomanbakeriet lagt til Steinkjer. Produk sjonskonsulenten i NKL, sjefkonsulent Willy Ruud Hansen, så det slik at det nye og forholdsvis store bakerianlegget i Verdal lå best an for videre utbygging til Gomanbakeri for området. Dette var produk sjonsrådet i NKL også enig i på et møte i desember 1972, og de skrev bl.a. følgende: «Produksjonsrådet anbefaler at Bakeriavdelingen i NKL tar kontakt med Verdal Samvirkelag med tanke på å overta bakeriet for omorgani sering til en Gomanbedrift. Dersom forhandlingene med Verdal får et tilfredsstillende utfall, innkalles til et møte med representanter for lag ene. På grunnlag av dette tør vi be styret i Verdal Samvirkelag behand le saken og gi oss et forslag på de betingelser som man vil stille for å overdra bakeriet.» I januar 1973 ble det utarbeidet utkast til avtale og vilkår for even tuell overføring av bakeriet til NKL og med pris for bygninger, tomte areal, maskiner og utstyr.
---- 273 Vsl ---- GOM AN-bakeriet. Representantskapet ga enstemmig fullmakt til styret om å forhandle videre med NKL. Dato for overføring av anlegget ble satt til 1. oktober 1973. Det var NKL som skulle kjøpe tomt og bygning, og selskapet Gomanbakeriet skulle betale leie til NKL. Ovner, maskiner, inventar og utstyr ble kjøpt av Gomanbakeriet A/S, Verdal, som skulle bli navnet på bakeribedriften. Forhandlingene førte til følgende oppgjørsbeløp: Bakeribygningen kr. 1.200.000—, tomt ca. 5 dekar med delvis asfalt, lysmaster og ad gang til sidespor kr. 50.000—, ovner, maskiner, inventar og utstyr kr. 400.000,—. Omkostningene ved overføringen skulle kjøper betale. Representantskapet behandlet saken igjen i juni 1973 og vedtok avtalen enstemmig. Bygningsrådet godkjente NKLs planer for utbygging av bakeriet, og byggearbeidet ble igangsatt straks tegninger, beskrivelse og anbud var ferdigbehandlet. Alle medarbeidere ved bakeriet fulgte med over til NKL. Representanter for de s-lag som tok bakervarer fra Gomanbakeriet skulle velge et produksjonsstyre for Gomanbakeriet Verdal. Det bør nevnes at Samvirkelaget Steinkjer måtte rive det gamle bakeriet i sam band med en ombygging av eiendommen. De var lite innstilt på å være uten eget bakeri. Av en eller annen grunn fikk de NKLs mølle, Nord
---- 274 Vsl ---- kronen i Stavanger, til å gå inn for bygging av et mindre bakeri i Stein kjer, og dette bakeriet fikk også Goman-status. Bakeriet i Steinkjer var opprinnelig planlagt som et fellesbakeri med noen andre samvirkelag som deleiere. Det viste seg at omsetnings grunnlaget ble for lite, samtidig som anlegget ble dyrere enn først an tatt. NKL gikk inn og overtok en del av maskinkontraktene. Det ble etter en tid en samkjøring og tilpasning av produksjonen ved an leggene. Seinere fikk anlegget i Verdal kontrakt for produksjonen av gril jermjøl for deler av frossenfiskindustrien. Det dreier seg om omtrent helautomatisk baking av et loffliknende brød som etterpå blir knust og brukt som strøbrød. Denne produksjonen går på et ekstra kveldsskift. Anlegget er blitt en betydelig bakeribedrift. Gomanbakeriet ble offisielt reåpnet etter utbyggingen 5. okt. 1976. Det viste seg etter hvert at økonomien ble dårlig for Steinkjeran legget. Når dette skrives, arbeides det med igjen å ta opp den opp rinnelige modellen med at Verdalsanlegget blir felles anlegg for om rådet. (Dette ble gjennomført fra nyttår 1987.) Bedehustomta Gjennom flere år hadde det nå og da vært kontakt med naboen innen varehuskvartalet, Verdalsøra Indremisjonsforening, om bedehustomta og bedehuset Elim. Under et styremøte i november 1972 ble det forsiktig nevnt at ledel sen for bedehuset muligens kunne være interessert i å drøfte en bytte- ordning. I mai 1973 behandlet styret referat fra et møte med formannen i styr- et for Elim, tidligere skoleinspektør Ola Aksnes. På dette møtet var det drøftet muligheter for avtale om enten skifte av tomt eller nye loka ler for bedehuset etter nærmere spesifisert rombehov. Styret valgte Jarle Benum, Fridtjov M. Tingstad og Erling Aurstad som forhandlingsutvalg. Representantskapet ble orientert om saken i juni 1973. Forhandlingsutvalet for samvirkelaget møtte i august forhandlerne for Verdalsøra Indremisjonsforening, Ola Aksnes, Johan Næss og Olav Berg. Det ble klart at Indremisjonsforeningen fortsatt ønsket å stå som eier av bedehuset, seiv om det ble nybygg. I nye forhandl inger kom det
---- 275 Vsl ---- fram at ny tomt for bedehus og salg av det gamle var av størst inter esse. Videre ble det etter hvert større interesse for den tilbudte samvir kelagtomta på Ørmelen til nytt bedehus i tillegg til et erstatningsbeløp for den gamle bedehuseiendommen. I nytt møte mellom forhandlingsutvalgene i oktober 1973 ble det inngått avtale om ny bedehustomt på Ørmelen og et erstatningsbeløp på omkring kr. 185.000—. Samvirkelagets styre forela saken for representantskapet som i ekstraordinært møte i november 1973 godkjente avtalen enstemmig. I 1975 ble beløpet etter forhandlinger hevet til kr. 190.000,—. Avtalen ble da undertegnet av partene. Det heter at en avtale er best når den er god for begge parter. Indre - misjonsforeningen fikk en bra tomt ved samvirkelagets parkeringsom råde. Foreningen oppførte nybygg med utleielokaler og gode lokaler for bedehusets virksomhet. For samvirkelaget var det av stor betydning å få plass til videre ut bygging av varehuset og et bedre opplegg for vareinntak, ramper m.v. (se Ny utvidelse av Varehuset Verdal). Ny styreformann Jarle Benum hadde vært for mann i styret for Verdal Samvirke lag siden 1959. I 1973 sa han be stemt fra til valgnemnda at han øn sket avløsning. Valgnemnda for representantskapet med represen tanter for hver krets og fra de til satte, og med formann Karl Her mann, innstilte på Trond Okken haug med 7 stemmer (Fridtjov M. Tingstad fikk 2 stemmer). Valget ble dramatisk. I tillegg til valgnemndas kandidat ble det også reist forslag på styremedlem Frid tjov M. Tingstad som formann. Ved skriftlig votering fikk Okken- Styreformann Trond Okkenhaug.
haug 22 stemmer og Tingstad 22 stemmer. Ny skriftlig votering ble vedtatt, og med følgende resultat: Okkenhaug 22 stemmer, Tingstad Okkenhaug 22 stemmer, Tingstad Verdal Samvirkelag — 18
---- 276 Vsl ---- 22 stemmer. I samsvar med vedtektene ble det foretatt loddtrekking, og ny styreformann ble Trond Okkenhaug. Begge kandidatene tok affæren med godt humør, og de samarbeidet godt i styret etterpå. Samme representantskap valgte Jarle Benum som medlem av revi sjonsutvalget etter Anders By som ba seg fritatt etter 11 år. Det andre medlemmet av revisjonsutvalget var da Ivar O. Hafstad. Både Anders By og Jarle Benum ble takket av ordfører Kåre Sjøvold for det arbeidet de hadde utført for samvirkelaget, og de ble overrakt gave. Disponenten hadde laget en oversikt over de mange saker og vedtak som var gjennomført i Benums tid som styreformann. Det var en lang liste. Kornsiloer av stål Berging av kornavlingene var ofte problematisk, og mangel på tørke- og silokapasitet forsinket leveringen av kornet. Interessen for byttemaling auka, men gårdstørkene hadde begrenset kapasitet til å ta vare på særlig mye av avlingene. Møllemester Helge Prestmo arbeidet med spørsmålet om en bedring av silokapasiteten ved mølla, og hosten 1973 la han fram et forslag for styret. Det ble vedtatt å arbeide videre med plan, kostnadsoverslag, tomt m.v. Fru Ingrid Rødseth bodde vest for Møllegata. Hun hadde tidligere solgt en del av tomta til samvirkelaget, og det var dette området som var interessant for silobygging. Siloene ville i tilfelle komme sør for fru Rødseths bolig og skygge for sol og lys. Fru Rødseth sa seg villig til å drøfte eventuelt salg av bolighuset og resten av tomta i tilfelle hun kunne få tilbud om annet husvære som hun kunne akseptere. Avtale om dette ble inngått på nyåret 1974. Planlegging av siloutbyggingen for byttemalingskorn ble videreført sammen med konsulenter og arkitekt. Løsningen var noe spesiell med tunnel under Møllegata for transportører fra kornmottak/tørkeanlegg til siloene, som skulle bygges vest for Møllegata. Mellom siloene ble det tegnet inn elevatoranlegg med fordeling på toppen av siloene. Vi dere skulle det være utstyr for uttapping og returtransport av korn til mølla og kvernene. Bygningsrådet behandlet saken og ga forhånds godkjenning. Styret ba representantskapet gjøre følgende vedtak: «Re presentantskapet gir styret fullmakt til å gjennomføre utbyggingen av silokapasiteten ved mølla etter de planer som føreligger.»
---- 277 Vsl ---- Representantskapet var kjent med saken etter en foreløpig orienter ing i 1973, og på møtet i mars 1974 behandlet representantskapet styr ets forslag som ble enstemmig vedtatt. Dette vedtaket ble en milepel for virksomheten ved mølla. Tørkeka pasiteten ble utbygd, og lagringskapasiteten for byttekorn ble auka med 3000 tonn i de to stålsiloene. Både for mølla og for kornprodu sentene var dette en viktig sak. En tredje silo for havre ble planlagt ganske snart, men søknad om byggeløyve har vandret fram og tilbake mellom myndigheter og kontorer i årevis uten noen avklaring. Når dette skrives, er det ny bevegelse i saken (se Silo for havre til bytte maling). Andre saker 1971 - 1974 Verdal Svinavlslag var en aktiv organisasjon, og i 1971 vedtok de en ordning med egen produksjonsrådgiver. Svinavlslaget søkte om tilskott til ordningen. Møllemester Helge Prestmo utarbeidet et forslag til avtale om ordningen, og styret vedtok å være med på et tilskott på 10.000 kroner for første år. Beløpet skulle vurderes år for år. I 1971 var tanken om tilsetting av melasse til kraftforet oppe til drøf ting flere ganger. Innkjøpsordning for melasse, lagertanker, transport utstyr m.v. ble vurdert. Tanken om egen import var også framme, og videre ble spørsmålet om å få mølla godkjent som kraftforgrossist drøftet. Saken hadde flere sider. Blant annet ville da kravet om bered skapslager komme inn i debatten. Møllemesteren syntes styret og ledelsen gikk for sakte fram. Styret behandlet saken for tredje gang i april 1971. På grunn av forfall var vararepresentant innkalt, og det var herredsagronom Leif Bjørkli (sei nere styreformann). Det passet da godt å velge et utvalg som skulle arbeide videre med spørsmålet, og følgende ble valgt: Møllemester Helge Prestmo, Jarle Benum, Leif Bjørkli og kontorsjef Kåre Skog stad. Melassetransporten ble i 1976 ordnet ved at en spesial tankvogn ble oppbygd med sikte på jernbanetransport fra Felleskjøpets lager i Trondheim, og dette fungerte bra. Seinere gikk mølla over til biltran sport av melassen. I 1971 ble det enighet mellom LO og Den Kooperative Tariffore ning, DKT, om å opprette et opplysnings- og utviklingsfond med for
---- 278 Vsl ---- mål å gjennomføre og støtte tiltak til fremme av opplysning og ut danning i arbeidslivet. Ved kurs og skolering skulle tilllitsmenn og bedriftsledelse gjøres kjent med betydningen av rasjonalisering, vernearbeid, produktivitet, økonomi, samarbeidsspørsmål, avtaleverket i arbeidslivet m.v. Midler til fondet skulle skaffes ved at bedriftene betalte inn 1 krone pr. uke og pr. arbeidstaker med mer enn 22 timers uke. Hver arbeidstaker skulle betale 5o øre pr. uke. Ordningen trådte i kraft 1. juli 1971, sam tidig med at ny hovedavtale begynte å gjelde. Styret godkjente ordningen. Den har betydd en god del for heving av kunnskapsnivået om avtaleverket og bedret gjensidig forståelse og samarbeid. 43 danske samvirkefolk var på Norgesbesøk i mai 1971, og de be søkte også Verdal Samvirkelag og fikk en orientering om lagets virk somhet. Styret hadde synspunkter på NKLs invitasjon til «Kurs for kvinne lige tillitsvalgte» i 1971, - og lenge før kvinneåret. Det ble fattet følgen de vedtak: «Styret mener at kvinner bør møte på de ordinære kurs for tillitsvalgte, og at spesielle kvinnekurs bør opphøre.» Nordisk Andelsforbund, NAF, ble stiftet i 1918 i Oslo, og med de nordiske kooperative sentralorganisasjoner som medlemmer og eiere. NAF fungerer som felles innkjøpsorgan for importvarer til Norden og har avdelingskontor i San Fransisco, Santos, Buenos Aires, Valencia, Bologna og Hongkong. De årlige generalforsamlingene går på rund gang i de nordiske land. I 1971 var Norge og Trondheim valgt som møtested. Delegatene hadde en fridag mellom forhandlingene, og for den dagen var det lagt opp besøk i Verdal og Verdal Samvirkelag. De kom med ekstratog til Verdal og ble kjørt med busser til Stiklestad, Vuku, Stene Skanse, Lysthaugen og Øra med besøk i samvirkelaget, og deretter ble det noe servering og orientering om laget. NKL Oslo sendte takkeskriv for opplegg og program. Røra Samvirkelag hadde ved sammenslutningen et lagerbygg ved Røra stasjon. Etter at stadig mer av varene ble levert direkte til avde lingene med bil, ble lagerbygget mindre brukt. I første omgang var ca. halvparten av lagret bortleid til A/L Trønderfrukt. I 1971 ble spørsmål om salg av lagerbygget til Trønderfrukt drøftet. Fra samvirkelaget ble det forlangt 75.000 kroner, men styret for Trønderfrukt ville ikke strekke seg lenger enn til 60.000 kroner. Styret for samvirkelaget gikk
---- 279 Vsl ---- med på salg for 60.000 kroner. Avtalen med NSB om å få ha bygget stående, skulle gjelde fortsatt. Det gamle butikklokalet og et kjellerlokale på Ørmelen, gamle Ør melen filial, ble i 1971 bortleid til firmaet Grødem & Dyrseth med sikte på bilsalg. Det var før bilfirmaet fikk bygd eget anlegg på Ørmelen. Verdal Sparebank fikk i 1971 konsesjon på drift av bankfilial på Ør melen. Banken hadde avtale om lokaler i nybygget til Finstad Elektro, og dette skulle bli ferdig i løpet av 1972. Det var ønskelig for banken å komme i gang med virksomheten allerede høsten 1971, og banken ba derfor om å få plassere ei brakke på samvirkelagets parkeringsom råde ved den nye samvirkeavdelingen på Ørmelen. Styret hadde ikke noe imot dette, og tilbod dessuten at banken alter nativt kunne få komme inn i den forholdsvis rommelige butikken med disk for bankvirksomheten. Dette syntes banken ble vel mye av det gode og valgte brakka frarn til lokalet hos Finstad ble ferdig. Ordningen med å ta inn aspiranter i samråd med NKL og Samvir keskolen for allsidig 3-årig opplæring med sikte på lederstillinger var populær i flere år. Høsten 1971 tok Verdal Samvirkelag inn 3 nye aspi ranter: Steinar Røkke, Kåre John Langberg og Gunnar Lasse Juberg. Avdelingene Inndal og Ulvilla ble lagt om til selvbetjening i 1971, og det samme skjedde med avdeling Okkenhaug på nyåret 1972. I 1971 og 1972 var det flere kontakter med eieren av naboeiendom men innen varehuskvartalet i Levanger, uten at det førte fram til avtale. Ved årsskiftet 1971/72 raste EF-striden, og en lokal avdeling av Folkebevegelsen mot EEC søkte om stønad til virksomheten. Søk naden ble ikke imøtekommet, da styret mente at samvirkelaget burde være nøytralt. Det kom ny søknad om økonomisk støtte, denne gang til utgiing av en avis for EEC-motstanderne i Inn-Trøndelag. Styret av slo også denne søknaden. Den store byggeaktiviteten innen samvirkelaget førte enkelte peri oder til en del arbeid med finansieringen. Periodevis var det lett å få ordnet nødvendige byggelån og pantelån, men det var også perioder med utlånsreguleringer og restriksjoner eller full lånestopp. Forsik ringsselskapet Samvirke hadde da små kvoter, og NKL satt på sekken og holdt igjen med godkjenning av lån. Likevel ordnet forholdet seg på noenlunde brukbar måte, men det var ikke lett. Samvirkebankens
---- 280 Vsl ---- Trondheimsavdeling var til stor hjelp med å komme fram til brukbare ordninger. Akergruppens utbygging på Ørin var velkommen i alle kretser og hadde stor betydning for sysselsettingen i distriktet. Likevel var det enkelte som syntes det gikk vel fort med velviljen innen kommunen da Aker ønsket å legge deler av virksomheten sør for Hamnevegen og over et område som var regulert for jernbanespor og trafikkterminal. Representanter for en del av de bedriftene som var brukere av Verdal hamn møttes i januar 1972 og utformet et brev til Verdal kommune om forholdene ved hamna. Det ble gitt til kjenne frykt for at Akergrup pens ekspansjon sørover ville føre til hard belastning både på landarea ler, trafikkarealer, kaiplass og plass i bassenget med uforsvarlig tra fikkavvikling for andre brukere av Verdal hamn. Spesielt ble det pekt på at en Aker-etablering også på sørsia av vegen ville føre til stadig kryssende trafikk med folk og materiell over den eneste adkomsten til hamna. Det ble videre pekt på at det måtte være rikelige muligheter for å anvise nødvendige arealer for Aker uten å gå sør for Hamnevegen og bassenget. Området på sørsia burde holdes unna for andre bedrifter og for trafikkbehov. Innen kommuneledelsen var det i første omgang liten begeistring for denne henvendelsen, men adkomsten og arealet ble reddet, og de fleste innså nok at dette var til fordel for alle parter. En storstilt opp fylling og utbygging i flere etapper nordover har gikk Aker Verdal A/S fine arealer, og fremdeles er det plass for store utvidelser. Vinne Samfunnshus søkte i 1972 om stønad også ved bygging av vaktmesterbolig, og kr. 500,— ble bevilget «til innkjøp av kamin». Verdal Havnestyre ba i 1972 samvirkelaget om å fråvike sin for kjøpsrett til leie av en mindre del av tomta nord for samvirkelagets hamnelager ved Verdal hamn. Fortrinnsretten til leie ville fortsatt gjel de for ca. 1 dekar tomt i tillegg til lagerbygget. Omreguleringen skyldtes Akers behov i området. Styret sa seg enig i ordningen. Fylkesbilene i Nord-Trøndelag begynte i 1972 å planlegge garasje bygg i Verdal, og de sa seg interessert i tomt på samvirkelagets område på Eng, sør for Stiklestadvegen. Samvirkelagets styre pekte på at det var ønskelig å beholde området for eventuelle framtidige formål og kunne derfor ikke imøtekomme søknaden om tomt. Fylkesbilene kom likevel til området, men på na botomta lenger aust.
---- 281 Vsl ---- Verdal kommune foretok i 1971/72 en undersøkelse vedrørende sent rumsfunksjonene, reguleringsplanene og varehandelen. Dette var i en periode da bilen nærmest var forfulgt eller sett på som et unødvendig onde. Enkelte utredere ønsket å gjøre det så surt som mulig for bruk ere av bil, og parkeringsplasser var upopulært tema. Denne innstill ingen førte til en del merkelige forslag, men heldigvis var det mulig å komme med enkelte motforestillinger. I 1972 ble det gamle innkjøpslaget Oljeforbrukernes Andelslag av viklet, og de 15 aksjene å kr. 10.000, som Oljeforbrukernes Andelslag hadde tegnet i A/S Norske Oljekonsum (OK) ble tilbudt til 15 større samvirkelag. Styret vedtok å kjøpe en aksje a kr. 10.000,— i A/S Norske OK. 2 gamle forretningsbygg - Hjemvei Nordre ved Essostasjonen, Ver dal, og Danielsborg - gamle avdeling Frol - ble avertert til nedriving i 1972, og det meldte seg interesserte rivere. Avdeling Lysthaugen trengte en oppussing av forretningslokalet og en del bedre utstyr. Dette ble ordnet i 1972. Verdal Frørenseri hadde på sitt årsmøte i april 1972 vedtatt enstem mig å avvikle virksomheten. Bygning og maskiner var nedslitte, og drifta hadde gått med tap. Hus, maskiner og tomt skulle selges, og da tomta lå inn til samvirkelagets eiendom Eng, var samvirkelaget inter essert i kjøp. Det som kom inn av midler skulle tilbakebetales til an delseierne i frørenseriet. Eiendommen ble avertert, og det ble inngått avtale om kjøp av tomta. Eiendommen Rustager 20/14, Riksvold-eiendommen, på hjørnet av Sørgata-Hanskemakergata ble tilbudt til salgs i 1972. Samvirkelaget hadde leid og seinere kjøpt et areal av denne eiendommen til adkomst og parkeringsområde for rørleggeravdelingen og virksomheten ellers i Fram Vestre. Kjøpet av Rustager var derfor av stor betydning, og sty ret og representantskapet vedtok kjøp. I et rundskriv fra NKL til alle s-lag ble det i 1972 gjort oppmerksom på NKLs vedtak om å få alle byggeplaner og større tomteervervelser til gjennomgang og vurdering. Lagerdisponent ved nærmeste NKL-lager sammen med drifts- og regnskapskonsulenten i NKL skulle utrede og vurdere og deretter lage en innstilling til Detaljhandelssektoren i NKL, som så skulle god kjenne planene og eventuelt tilrå lån. Dette var vel et betimelig dunk i veggen til s-lag som var for ivrige
---- 282 Vsl ---- og som etter NKLs mening gikk for fort fram. På den andre sida syn tes nok mange s-lagledere at det gikk heller seint å få gjennom saker via den lange vegen om NKL. På kretsmøtet i krets 2, Stiklestad, ble det i 1972 reist spørsmålet om å aktivisere representantskapets medlemmer i sterkere grad, f.eks. ved oppretting av arbeidsutvalg. Styret vedtok å legge spørsmålet fram for representantskapet, som drøftet saken uten å finne grunnlag for noe vedtak. Det ble pekt på at verken lagets vedtekter eller mønsterved tektene for s-lag hadde slike bestemmelser. Ansvarsforholdet syntes godt klarlagt for representantskap, styre og forretningsledelse. Ei tomt på ca. 2 dekar nord for riksvegen i Vuku sentrum, rett over for avdeling Vuku, ble tilbudt til salg i 1971. Reguleringsplanen for Vuku viste at en del av tomta ville gå med til veggrunn, men resten var av interesse som parkeringsområde for avdelingen. Det ble enighet om kjøp i 1972. Det må nevnes at styret i august 1972 tilsatte Steinar Berg som kon ditor ved bakeriet, og Berg og familien flyttet til Verdal. I tillegg til å være habil konditor la han raskt for dagen betydelig viten og evner på området tegne- og malerkunst, kunsthandverk og restaurering av gamle gjenstander. Det var derfor naturlig at han ble tilsatt som muse umsbestyrer ved Verdal Museum. NKLs styre tildelte i 1972 «Det Kooperative Erkjentlighetsmerke» med diplom til Ola Lunden og Einar M. Musum for henholdsvis 33 og 34 års innsats som tillitsvalgte i Verdal Samvirkelag. Styret vedtok at overrekkelsen, sammen med en gave fra laget, skulle foregå ved en festlig tilstelning. I 1972 ble Fridtjov M. Tingstad valgt inn i styret for Nord-Trøndelag Kooperative Fylkeslag etter Einar M. Musum. En nattvaktordning for Verdalsøra og Ørin ble satt i gang i august 1972 v/sikringsvakt K. Wanderås. Styret vedtok at samvirkelaget skulle delta i ordningen, og dette kostet da 16.000 kroner pr. år. A/S Norske Oljekonsum oppførte 2 oljetanker a 2000 m 3 ved Verdal hamn for distribusjon av autodiesel og parafin. Tankene måtte flyttes til ny tomt for å gi plass til Akergruppens nye bedding. I 1972 var an legget driftsklart, og det ble inngått avtale med selskapet om ordre mottak og satser for kostnader og avanse. Videre inngikk samvirkelag et avtale med transportøren, Erling Walum.
---- 283 Vsl ---- Både Rørleggeravdelingen og S-RØR Steinkjer ble i 1972 styrket med en VVS-ingeniør hver. Et tomteområde på ca. 20 dekar sør for og inn til Eng og den tidlig ere frørenseri tomta, ble av Gustav Ward tilbudt til salgs i 1972. Om rådet var delvis lavtliggende og skogbevokst beiteland. Avtalen om kjøp ble undertegnet i 1973. Det var drøftinger i flere runder også i 1972 av tilbud om eventuelt makeskifte av tomter, kjøp av eiendommer, om lokaler i eventuelle ny bygg 0.1. ordninger med flere huseiere uten at det kom så langt som til inngåtte avtaler. Dette gjaldt f.eks. både Baptistmenigheten og Losje Ørnen. Ved årsskiftet 1972-73 fratrådte Birger Nordberg etter 44 års tjen este i laget. Han hadde da lenge hatt tittelen innkjøpssjef, men han hadde nok like mye fungert som salgssjef og nærmest som en nest kommanderende på driftssida, sammen med både Minsaas, Ho øen og undertegnede. Birger Nordberg hadde i tillegg til den rent faglige viten også fin sans for humor og en hukommelse, fortellerevne og -glede som var enestående. Varehuset Levanger fikk ny inn redning i 1. etasje, og vareopplegg et ble lagt om både i første etasje og underetasjen i 1972. Det var Innkjøpssjef Birger Nordberg. konsulent Otto Holme, seinere varehussjef, som sto for dette Det spøkte for enkelte av de mindre bygdefilialene med svakt drifts resultat også omkring 1972. Styret og representantskapet var likevel av den mening at alle mulige tiltak skulle prøves før det kunne bli snakk om nedlegging. Et enklere vareutvalg - og de fleste varer inn i butikken - redusert timeforbruk og personalkostnad - var blant de tiltak som var nødven dig å sette i verk.
---- 284 Vsl ---- Avdelinger som Leirådal og Ulvilla var i faresonen. Avdelingene Lysthaugen og Skjækerfossen ble modernisert og pusset opp i 1972. Ved årskiftet 1972-73 vedtok styret et forslag om en medlemsgave som skulle deles ut ved innlevering av kjøpemerkene. Det var en sølv kaffeskje utformet i en egen modell spesielt for Verdal Samvirkelag og med S-merket svakt preget på baksida. Denne medlemsgaven ble meget populær og ble utdelt i 7 år, helt til sølvprisen steg til de store høyder, og ordningen ble for kostbar. (Det ble kaffeskje igjen i 1982 - se Andre saker 1980-81 og 90-årsjubileet.) Det var vedtatt at tilbakebetaling på kjøp skulle gjelde bare kontant kjøp og ikke kontoført kjøp. Dette måtte understrekes på nytt i 1973, og ordningen skulle gjelde alle kunder uten unntak. «Kontoføring av salg, skriving av regninger og krav, bokføring av innbetalinger m.v. er en arbeidskrevende og kostbar salgsmåte sammenlignet med kontant salg. Kontoføring av salg binder dessuten driftskapital for laget, og det er derfor ønskelig med tiltak som kan stimulere mer kontant handel og forhindre unødig kontoføring. Det å få et kjøp kontoført er i seg seiv en klar økonomisk fordel med rentefri utleveringsmåned og på følgende måned. Mange har oppdaget dette og utnytter det i betenkelig grad uten at det er nødvendig av praktiske grunner.» Dette var utdrag av argumenteringen som ble brukt. Det er grunn til å peke på at det dreier seg om driftsmidler til næringsdrivende, husbyggere 0.1. og ikke forbrukskreditt. Styret sa seg enig i innskjerpingen. Salg etter lovreglene om avbetalingskontrakt fortsatte som tidligere. Etter de satser for rente som samvirkelaget brukte og bruker, er dette en rime lig form for kjøp. Markering av merkedager for lagets medarbeidere ble drøftet i 1973, og nærmere regler for dette ble utarbeidet og godkjent av styret. Eiendommene Østvold Nordre og Olstad, tidligere Eik & Hausken eiendommen, ble i første omgang leid, og leieavtalen gjaldt fra 1. mai 1973. Det var egentlig et framleieforhold med Brødrene Rishaug i Trondheim. Denne eiendommen ved Sørgata/Møllegata var nabo til avdeling Driftsmidler/Byggevarer i Fram ved Møllegata og var av stor interesse for samvirkelaget. Brødrene Rishaug hadde en del år igjen av sin leieavtale, og eieren i Oslo var ikke interessert i å seige på dette tidspunktet. Like etter at leieforholdet var ordnet, sendte Verdal Land brukslag v/Olaus Vinne, et brev om behovet for et landbruksverksted
---- 285 Vsl ---- for distriktet, og det ble pekt på at verkstedlokalet i Østvold/Olstad burde passe bra til formålet. Avdelingsleder John Baglo ved Maskin avdelingen ble bedt om å utrede spørsmålet nærmere. Det endte med at Felleskjøpet leide verkstedlokalet av samvirkelaget til verksted for landbruksmaskiner. Samtidig ble det forhandlet med veterinærene i Verdal v/distriktsveterinær Kjell Heie om utleie av lokaler i Øst vold/Olstad til felles veterinærkontorer. Styret godkjente begge leieav talene. I 1973 sendte NKL Oslo et rundskriv til alle samvirkelag om ord ningen med å forhåndsgarantere satser for tilbakebetaling på kjøp. NKL understreket at det ikke burde forhåndsgaranteres utbytte på kjøp uten at driftsopplegg og forhåndsavsetninger av midler tilsa at det samtidig ville bli nok til auke av lagets egenkapital gjennom avsetning til fond. Dette var en fornuftig formaning. En privat kjøpmann søkte i 1973 om frivillig akkord på 70%. Sam virkelaget hadde ca. 6.000 kroner til gode for vareleveranser, hoved saklig brød. Styret vedtok akkordforslaget. Styret fikk i 1973 en søknad fra Lions Club, Verdal, om tilskott til Lions gave til garderobetilbygget for funksjonshemmede ved svømme hallen i Verdal. Styret vedtok å bevilge kr. 2.000,- til Lions som støtte til dette formålet. Vaktmester og assistent holder vanligvis høy standard når det gjeld er samvirkelagets fortau og arealer. Det har alltid vært en god del fei ing og rydding. I 1973 ble det vedtatt å kjøpe en selvgående feie maskin. Denne fungerte bra ved feiing og oppsuging av støv og skitt, glass-skår m.v., men den støvet en del, særlig ved tømming. Etter en tid ble feiemaskina overtatt av mølla og brukt i mølleområdet. Nytt feieutstyr for gårdstraktoren ble seinere kjøpt og tatt i bruk ved feiing av fortau og parkeringsplasser. Da OK-Senter Verdal ble tegnet og planlagt, var reguleringsplan innsendt til arkitekten fra teknisk etat i kommunen. Da anlegget rundt pumpene skulle opparbeides og asfalteres, måtte det stå igjen et stykke av det regulerte området mot en nabo, aust for anlegget. Det viste seg at dette tomtestykket ikke var innløst ennå. I 1973 ble det forsøkt å få i stand en minnelig avtale med naboen for å unngå å få jord, grus og smeltevann inn på det asfalterte pumpeområdet. Det ble ikke oppnådd enighet med naboen, og kommunen ønsket ikke å engasjere seg i
---- 286 Vsl ---- saken. Først i 1985, 12 år etter, lyktes det for samvirkelaget å komme til en ordning ved at huseieren ønsket å seige eiendommen. En eiendom med et lite bolighus og uthus ved Møllegata, Jevnaker 20/18, like nord for Fram Vestre, ble i 1973 kjøpt fra fru Astrid Prest vik for å få bedre adkomst til Fram Vestre. På grunn av regulering av ny gate ble det frådelt en par boligtomter av arealet rundt avdeling Levangernesset. Et par mindre parseller ble solgt til oppretting av nabogrenser. Levanger kommune v/ordfører Jarle Haugan søkte i 1973 om å få kjøpe den største tomta på ca. 1300 m 2 til pensjonistboliger, og dette gikk styret med på. Verdal kommune regulerte tomteområdet ved Stamphusmyra i 1973, og i denne tomteplanen var også samvirkelagets tomteområde nr. 283/59 tatt med til boligtomter. Tomteselskapets sekretær, Rolf Olsen, ba på vegne av kommunen om en handgiing, da kommunen var i en vanskelig situasjon når det gjaldt byggeklare tomter. Styret godkjente denne handgiingen, men sa seg interssert i en antydet mulighet for makeskifte med en forretningstomt i området Baglan/Berg. Dessuten var det ønskelig at 3 av lagets medarbeidere kunne få overta hver sin boligtomt. Disse vilkåra ble oppfylt av kommunen. Verdal kommune arbeidet i 1973 med å forberede gjennomføringen av Stiklestad Allé under jernbanelinjen . Styret sa i årsmeldingen for 1973 bl.a. at det var arbeidet med åfå flere parkeringsplasser, og laget har kostet flere parkeringsområder både i Verdal og Levanger. Styret så det slik at dette med nok parkeringsplasser og fornuftig vegføring og trafikkavvikling er et vilkår for sentrumsfunksjonene i framtida. Når en tenker på at det sto riksvegmidler til rådighet for gjennomfør ingen av Stiklestad Allé under jernbanen, var det synd at det ikke ble noe av dette prosjektet. Brannutrykking, syketransport. 1. og 17. mai tog og all ferdsel forøvrig er prisgitt bommene over jernbanelinja i Nordgata. Alternativet er å ta runden om Melan, Når dette skrives i 1986, er det håp om en annen løsning nemlig omkjøring over Tinden og åpning under jernbanelinja mellom bakeriet og slakteriet i sam band med planlagt ny vegbru over elva. Også i 1973 kom Vinne Samfunnshus med søknad om stønad til ut videlse. Styret sa seg igjen villig til å være med på et tilskott på kr. 1.000,- under forutsetning av det ble noe av utvidelsen, men denne gangen var det ikke enstemmig - 2 stemte imot. Alle avdelingssjefer og filialbestyrere fikk i 1973 tilsendt ny og
---- 287 Vsl ---- ajourført oppsummering av de regler og instrukser som gjaldt for be handling av pengen kassakvitteringer, kontrollstrimler, egne innkjøp og kontroll med verdikretsløpet m.v. Samtlige medarbeidere skulle kvittere for at de hadde lest og forstått rundskrivet. Det ble under streket at avdelingslederen var ansvarlig for ordnede forhold i sin avde ling og for at alle medarbeidere fantes på navnelista. På styrets førjulsmøte i 1973 ga styreformann Trond Okkenhaug og styremedlem Reidar Prestmo et referat fra kurs for tillitsvalgte ved Samvirkeskolen og fra studiereise i Sverige etter kurset. På samme møte behandlet styret en forespørsel fra Postverket om å få leie ca. 55 m 2 netto golvflate til postkontor i et tilbygg til avdeling Ørmelen. Styret var positivt innstilt i saken, og avtale ble inngått på nyåret i 1974. Hovedentreprenør for tilbygget ble Vidar Aksnes. Samme styremøte behandlet også en annen og noe uvant sak. Det gjaldt en søknad fra firmaet A/S Stål og Stil, Finn Rådmann, om å få kjøpe en parsell av tomta ved Kilstua 18/21 på Nordåkeren. Det gjaldt en trekant på ca. 425m 2 , som lå delvis utenfor byggelinjen og i den fri siktsonen som kreves i krysset Stiklestad Allé/ Håkon Vils Allé. Søkeren skulle bygge forretningsgård på tomta mot Stiklestad Allé/ Bruns gate og var interessert i tilleggsareal for å legge opp gravemass er for å spare vekk-kjøring. Det omsøkte arealet var nærmest ingen mannsland, og styret gikk med på avtalen under forutsetning av at om rådet ikke kunne bebygges av s-laget. Det viste seg at bygging delvis var mulig, og søknaden måtte derfor avslåes. Rådmann fikk i stedet tilbud om at samvirkelaget kunne overta ledig fyllmasse etter nærmere avtale. Det hele endte med en avtale om et mindre makeskifte av grunn, slik at Rådmann fikk bygge full ønsket lengde på sitt bygg. Slike forretningsetableringer utenfra ble som regel møtt med vel vilje fra flere hold, og litt jenking måtte det være også fra samvir kelaget. På nyåret 1974 søkte konsulent Otto Holme om permisjon for å delta i et opplegg fra NKL og Varehusforeningen DOMUS med sikte på en varehusutdanning i Sverige. Styret gikk inn for saken. Butikksjef, seinere varehussjef Kyrre Heiden, gjennomgikk også et spesialkursopplegg for varehusdrift i 1974. Det kom nye regler for Samvirkelagenes Garantifond fra og med 1974. Innskuddene til fondet skulle auke i takt med medlemmenes spareinnskudd i s-laget.
---- 288 Vsl ---- Samvirkelaget ble i 1974 tilbudt et eldre bolighus med et lite uthus ved Hanskemakergata, Vatterholmhuset, Elvegløtt 19/177, med ca. 3/4 dekar tomt. Av dette var ca. 575 m 2 innenfor byggelinjen. Eiendom men lå rett sør for Vårheim — som samvirkelaget i sin tid kjøpte av Ingrid Rødseth. Det var interessant at tverrgata som lå mellom disse eiendommene, mellom Hanskemakergata og Møllegata, ikke var med på regulerings planen og kunne eventuelt tas med som tomtegrunn. Styret valgte Kåre Skogstad, Fridtjov M. Tingstad og Arne J. Vatter holm til å arbeide med saken. Disse fikk samtidig enda en sak å arbei de med: Da byggemelding for stålsiloene var sendt, ga avdelingssjef Johan Iversen til kjenne at han helst ville seige sin boligeiendom sør for samme tverrgate og sør for siloene. Forhandlingsnemnda kom fram til avtale om kjøp av Vatterholmhuset, og styret og representantskapet vedtok kjøp. Den andre eiendommen ble det ingen avtale om, da part ene sto altfor langt fra hverandre. Verdal Handelsfunksjonærers Forening feiret 40-årsjubileum 16. mars 1974. Samvirkelagets styre vedtok å sende en blomsterhilsen og et gavebrev på kr. 2.500,— til foreningen. Aksel Olsen var da formann i foreningen, og han sendte takkebrev. En gruppe på 3 polske kooperative ledere besøkte Verdal Samvirke lag i mars 1974. Reiseleder var sekretær Liv Ovesen, NKL Oslo, og hotellopphold og reise ble ordnet av NKL. Det var forhandlet i flere år med grasserer Hans Leiknæs, Levan ger, om kjøp av eiendommen Jernbanegata 3 i Levanger (Ystengår den), inne i varehuskvartalet. Leiknæs hadde lovet å seige, men han hadde hatt bruk for gården til lager. I 1974 ble det avtale om kjøp, og styret og representantskapet godkjente avtalen. Tomta var på ca. 590 m 2 og var bygslet av kommunen. Bygningen var i skrøpelig forfatning, men kunne eventuelt brukes til lager ved en videre utbygging av vare huset og deretter rives, da den var saneringsmoden. Tørkekatastrofe og sult var det i Afrika også i 1974, og et styremed lem tok opp spørsmålet om samvirkelaget skulle delta i innsamlings aksjonen som pågikk. Styret vedtok å bevilge kr. 2.000— som ble sendt gjennom Røde Kors. Olav Rekstad, Levanger, tok i 1974 opp spørsmålet om en bedre samordning av virksomheten mellom NKL og Gartnerhallen på
---- 289 Vsl ---- grønnsaksektoren. Det var spesielt unødig dobbeltkjøring han ville til livs. Spørsmålet var drøftet i styremøte også på 60-tallet, og styret var positivt innstilt til en bedre samordning for å spare krefter og kostna der, men mente da som nå i 1974 at saken måtte finne sin løsning på landsplanet mellom de to hovedorganisasjonene. Soltun grendehus v/Torvald Okkenhaug søkte i 1974 om tilskott til restaurering av grendehuset. Styret vedtok å bevilge kr. 1.000,—. Verdal Samvirkelag passerte i 1974 for første gang 100-millioner grensa for netto omsetning. Verdal kommune ønsket i 1974 å overta samvirkelagets oppfyllte område på Eng, Eng vestre, og dessuten Reinsholm på ca. 38 dekar, sør for Stiklestadvegen, til tomt for videregående skole. Styret var lite villig til å gi fra seg så sentralt område av hensyn til framtidig behov. I det minste måtte det bli snakk om makeskifte med annen aktuell tomt. En pristakst for området ga en altfor lav pris i forhold til tomte - og oppfyllingskostnadene. Kommunen antydet mulighet for makeskif te med tomt vest for E 6 på Ørinområdet, og styret var på befaring. Samtidig fant styret det riktig å forhandle om 16 - 17 dekar tomt nord for Stiklestadvegen (Klara Stiklestads eiendom), for ikke å bli stengt helt ute av området ved eventuell avståing av Eng og Reinsholm til kommunen. Området nord for Stiklestadvegen var lavtliggende og måtte i tilfelle bygging, ryddes og fylles opp. Kommunen hadde også muligheter for tomteareal nok på nordsida av Stiklestadvegen, men der måtte det som nevnt fylles opp. Denne løsningen ble likevel valgt til slutt. I novem ber 1976 kom det brev om at kommunen hadde andre planer (nord for Stiklestadvegen). Ved Lysthaugen og Trones foregikk det klargjøring av boligtomter i 1974, og dette kunne gi grunnlag for utvidelser og forbedringer ved samvirkelagets avdelinger i områdene. Vedtektsendringer 1975 Representantskapet valgte i februar 1975 følgende medlemmer til vedtektsnemnd: Reidar Prestmo, Ola Røstad, Eli Spilde, Roar Wærnes og Roar Steen. Prestmo ble valgt til formann. Nemnda sammenholdt lagets gjeldende vedtekter med de nye møns tervedtekter for s-lag med representantskap, vedtatt av NKLs kongress i 1974, og nemnda la fram sitt forslag til vedtektsendringer i mai 1975.
---- 290 Vsl ---- I samsvar med mønstervedtektene fikk nemndas forslag tii vedtekter ny innledning med innholdsfortegnelse over de enkelte paragrafer. Vi dere ble det tatt inn en definisjon som blant annet slår fast at Verdal Samvirkelag bygger på de kooperative prinsipper, som ble gjengitt i eget avsnitt (se Ideen). En av betingelsene for at et medlem kan bli valgt til tillitsverv gjel der minstekjøp i laget siste regnskapsår, og dette kravet ble da auka fra 1000 til 2000 kroner. Avdelingene utenom sentrumsområdene i Verdal og Levanger fikk vedtektsfestet ordningen med filialtilsyn. Dette tilsynet skal være bin deledd mellom kretsen, avdelingen (filialen) og styret i samvirkela get, og det består av de valgte representantskapsmedlemmene fra filial- eller avdelingsområdet, den valgte tilsynsrepresentanten ved av delingen og avdelingsbestyreren. Kretsmøtet velger formann i tilsynet. Sentrumsavdelingene har stadig besøk både av tillitsvalgte, revisorer og folk fra ledelsen, og behovet for eget tilsyn er derfor mindre der. Vedtektsnemnda foreslo å beholde samme antall representanter til representantskapet som tidligere, nemlig 47 fra kretsene og 10 fra de tilsatte i laget — i samsvar med de nye reglene om sterkere medar beiderrepresentasjon (1/5 av representantskapet). «Et representantskap på 57 er muligens noe i høyeste laget», heter det fra nemnda. Styret gikk derfor inn for 40 + 10, tilsammen 50, men slik at ingen krets skulle få færre enn 2 representanter. Verdigrensa for styrets adgang til å avgjøre kjøp og salg av fast eien dom ble hevet til kr. 250.000— før saken skulle forelegges represen tantskapet. Styret skulle fortsatt bestå av 7 medlemmer. Av disse skulle de til satte i laget velge 2, representantskapet skulle velge 4, og disponenten er fast styremedlem. Paragrafen vedrørende opplysning og utdanning fikk fortsatt en vi dere ramme enn i mønstervedtektene. Det ble fremdeles understreket at også denne virksomheten er et styreansvar, men styret kan velge et arbeidsutvalg som skal planlegge opplysningstiltak blant medlemmer, tillitsvalgte og tilsatte i laget. Ett av medlemmene ville ha sløyfet adgangen til å søke om bevilling for å servere øl og vin til slutta lag på kafeteriaen. Representantskapet behandlet forslaget fra vedtektsnemnda og sty
---- 291 Vsl ---- ret i mai 1975, og de vedtektsendringene som var foreslått, ble vedtatt med få og små endringer. Styrets ønske om en reduksjon av representantskapet til 40 + 10 ble ikke imøtekommet. Representantskapet gikk inn for 47 medlemsvalgte representanter fra kretsene + 10 fra de tilsatte. Samvirkelagets Personalforening administrerte valgene av persona lets 10 representanter til representantskapet. Videre foretok Personal foreningen valg av det andre medlemmet fra medarbeiderne til styret i samsvar med vedtektsendringen. Det nye styremedlemmet ble reklamesjef Roar Wærnes. Han ble øn sket vel møtt av styreformannen, Trond Okkenhaug, i styremøte 2. juli 1975. Den andre medarbeiderrepresentanten i styret var Bjørn Thorne. Øvrige styremedlemmer var Fridtjov M. Tingstad, Leif Øvrum, Reidar Prestmo og disponenten. Ved vedtektsendringer skal de nye vedtektene sendes inn til NKL for godkjenning. I november 1975 kom det brev fra NKL om at vedtektene var godkjent. Utvidelse ved Varehuset, Levanger I 1974-75 ble det arbeidet med planer om utvidelse av varehuset som da hadde golvflate på ca. 775 m 2 i første etasje og ca. 450 m 2 i under etasjen. Reguleringsplanen krevde parkeringsplasser langs Jernbane gata og Brugata, og dette begrenset mulighetene for full utbygging av tomta. Både styret og representantskapet gikk inn for full utbygging, men de endelige planene var avhengig av mulighetene for å få park eringsbehovet forsvarlig dekket, samtidig med å få mest mulig golv flate i varehuset. I juli 1975 kom det nye reguleringsplaner som tillot utbygging helt fram til Jernbanegata mot tilsvarende flere parkerings plasser i underetasjen. På nyåret 1976 ble det sendt byggemelding til bygningsrådet for utbygging av varehuset. Det nye tilbygget ble plan lagt med hele 1400 m 2 grunnflate, slik at samlet grunnflate skulle bli på ca. 2175 m 2, med utgravd underetasje under hele bygget og dessuten en andreetasje på ca. 750 m 2. Arkitekt Johan Stensaas, NKL, samar beidet med NKLs planleggings- og varehusavdeling (Varehusfor eningen DOMUS), bygningstekniske konsulenter og samvirkelagets folk om planlegging, utforming, framdrift m.v. Kostnadsoverslaget lød på 7,1 mill. kroner + 0,4 mill. for riving av gamle lagerbygg, nedkjør ingsrampe til parkeringsareal i underetasjen, sammenbygging av gam- Verdal Samvirkelag — 19
---- 292 Vsl ---- I ' DOMUS Levanger. melt og nytt bygg, provisoriske vegger, asfaltering, tilfluktsrom m.v. I kostnadsoverslaget var det medregnet en investeringsavgift på 0,8 mill. kroner. Representantskapet behandlet planene i juni 1976 og vedtok enstem mig forslaget fra styret og representantskapets utvalg om utbygging av varehuset i Levanger (seinere DOMUS Levanger). Det var som vanlig vanskelig å få forhåndstilsagn på fast lån. Sam virkebanken A/S, Trondheim, var hjelpsom denne gangen også og ga tilsagn om et byggelån på 3 mill. kroner. Banken sa seg også villig til, sammen med Samvirke Forsikring, å omgjøre dette lånet til et mer langsiktig lån. Det ble også søkt om lån i NKL for å ha finanseringen noenlunde i orden, da det var flere byggesaker i emning. Det var tregt å få tilsagn, og rentesatsene ble oppfattet som høye, særlig tatt i betrakning av at det dreide seg om å få låne tilbake lagets egne penger som var forskuddsbetalt til NKL for varer. Resten ble der for finansiert med lagets egne midler ved å trekke på forskuddsbetalt beløp for varer i NKL. Hovedentreprenør for byggearbeidet ble murmester Vidar Aksnes, og byggearbeidet ble igangsatt i januar 1977. Første byggetrinn av til bygget ble ferdig og tatt i bruk i september 1977, og hele anlegget ble ferdig til åpning i mars 1978. Samla byggekostnad kom på ca. Btø mill.
---- 293 Vsl ---- kroner inkl. investeringsavgift på ca. 900.000,-. I tilegg kom inventar, kjøleutstyr m.v. for ca. 1,5 mill. kroner. Utvidelsen ga også plass til gullsmedavdeling og en liten kaffebar. Denne utbyggingen av varehuset i Levanger var et storløft for å få et godt og tidsmessig varehus til forbrukerne i Levangerområdet. Varehuset ble godkjent som DOMUS-varehus og åpnet 26. april 1978 med full DOMUS-status. Ordet DOMUS er latin og står for hus, heim, husholdning, - og det blir brukt for velordna kooperative varehus i flere land. Organisa sjons- og driftsmessig blir det ingen endring ved å ta i bruk DOMUS navnet. Samvirkelaget står som før som eier av varehuset og driver det som andre driftsenheter innen laget. DOMUS-varehusa har en egen rådgivingstjeneste med konsulenter, og det er en del samordna innkjøps- og salgsopplegg. De som i 1911 gikk i spissen for Levanger Forbrugsforening og fore tok det første dristige kjøpet av gården Håkon den godes gate 10, skul le ha sett hva det utviklet seg til. (Se Levanger Samvirkelag.) Ny utvidelse ved varehuset i Verdal Etter at avtalen med Verdalsøra Indremisjonsforening om bedehus tomta gikk i orden i 1975 ble det arbeidet med planer for utvidelse av varehuset. På bedehustomta ble det plass til nytt og bedre varemottak med forsenket og delvis overbygd kjørelomme. Dessuten ble det plass for et tilbygg på ca. 280 m 2 grunnflate. Dette ville gi tilsvarende utvidelse av golvarealet i underetasjen, av salgsflaten i første etasje og nye lagerlokaler i 2. etasje. Samlet golvflate 840 m 2. Bygget ble planlagt med vareheisforbindelse mellom de 3 etasjene. Arkitekten samarbeidet som vanlig med planleggings- og varehusav delingen i NKL, foruten med lagets egne folk. Kostnadsoverslaget var på 2,2, mill. kroner, inkl. investeringsavgift. Styret og representant skapets utvalg foreslo bygging igangsatt, og representantskapet vedtok forslaget enstemmig i juni 1976. Byggearbeidet kom i gang i 1977 med murmester Karstein Fredin som hovedentreprenør. Hele opplegget for varehuset var i samsvar med krava til DOMUS-varehus, og varehuset fikk full DOMUS-status til den endelige åpningen 15. mars 1978. Varehuset hadde da samlet golvflate på vel 6700 m 2 (+ DOMUS Mat).
---- 294 Vsl ---- Dagligvareavdeling i Vinne Etter omreguleringen av lagets tomt på Stamphusmyra til boligtomt er i 1973, ble det av kommunen stilt i utsikt et makeskifte med for retningstomt i området Brannan 11. Dette nærmet seg en løsning våren 1976, og det ble derfor utarbeidet planer for en dagligvareforretning på ca. 300 m 2 + lagerrom, kjølerom og sosiale rom. I tillegg ble det planlagt lokaler for utleie til postkontor og til bankavdeling eller lik ende. Samlet grunnflate ble planlagt til ca. 500 m 2 -f- rom i under etasjen for garderober, WC og tilfluktsrom. Byggekostnadene ble i første omgang løselig anslått til ca. 1,5 mill. kroner. Representant skapet vedtok også denne byggesaken enstemmig i juni 1976. Etter anbudsinnbydelsen viste det seg at bygget ble dyrere enn an tatt. Byggevirksomheten var stor innen fylket, og entreprenørene hadde nok å gjøre. Arkitekt Johan Stensaas brukte uttrykket «Trond heimspriser» om anbudene. Han var ellers vant med lavere priser på Innherred. Hovedentreprenør for bygget ble murmester Vidar Aksnes. Dagligvareavdelingen - Avdeling Vinne - åpnet 15. februar 1979 med Steinar Røkke som bestyrer. Postverket og Verdal Sparebank var leie boere, og de formidlet også et 1. prioritet pantelån til bygget. Avdeling Vinne.
---- 295 Vsl ---- VS-NYTT I august 1974 behandlet styret for første gang utkast til et informa sjonsskriv fra styret og ledelsen til alle tillitsvalgte med vararepresen tanter og til alle avdelingsledere. Styret sa seg enig i denne formen for informasjon. Det dreide seg om et stensilert rundskriv på 4-5- sider, og det skulle sendes ut 3 ganger i året, én gang i første halvår, da det dessuten er kretsmøter, og to ganger i andre halvår. I første utgave i august 1974 skrev formannen i styret, Trond Okkenhaug, følgende: «Hvorfor informasjon? Medlemmene har gjennom sine tillitsvalgte vedtatt retningslinjer - vedtekter - for det organisjonsmessige arbeidet innen laget og for virksomheten i laget i det hele tatt. Vedtektene må endres nå og da, for å være i pakt med tida. Dette skjer som regel etter tilråding fra NKLs kongress, som vedtar såkalte mønstervedtekter for samvirkelag. Formålsparagrafen er viktig, og det står mye fornuftig i den. Para grafen viser hva som er lagets målsetting - formål - som forbruker organisasjon. Det kan være riktig å referere et lite avsnitt fra denne pa ragrafen: «Laget må ordne verksemda slik at alle kostnader ved drifta blir dekka og bygge opp ny kapital, slik at verksemnda kan utviklast vi- dare til beste for medlemene.» Paragrafen om det som styret skal gjøre, § 12, er også omfattende, og denne paragrafen er noe utvidet i Verdal Samvirkelag i forhold til an dre lag. Det gjelder dette avsnittet: Styret skal arbeide for best mogleg kontakt mellom medlemene og leiinga av laget, gi opplysning om dei viktigaste oppgåver laget ar beider med, gjera offentlege føresegner om kjøp og sal kjende for medlemene, gjera ungdom og ikkjemedlemer kjende med samvir kerørsla og laget si målsetting for på denne måten å auka oppslutt- inga om og interessen for laget.» Styret har sett det som sitt ansvar å sørge for en del organisasjons messig opplysningsarbeid. Vareavdelingene skal i tillegg til organisa sjonsmessig samvirkeopplysning også drive informasjonsarbeid om varene, noe som er like viktig. Når det gjelder orientering om større saker av mer nasjonal eller internasjonal karakter, vil NKL gjennom «Vårt Blad» og «Forbrukeren» ta seg av dette. Vi må begrense oss til
---- 296 Vsl ---- INFORMASJON FRA STYRET I VERDAL SAMVIRKELAG SEPTEMBER 1987
---- 297 Vsl ---- de nære ting. Alle nye medlemmer har siste året fått en folder som orienterer om laget, i tillegg til vedtektene. Etter hver endring av ved tektene er disse utdelt på medlemsmøtene og på kontoret. Etter siste endring (1972) ble vedtektene sendt i posten til alle husstander i dis triktet. Dette VS-INFO er i første rekke et forsøk på å informere alle tillits valgte, men vi har tenkt oss at avdelingssjefene også bør kjenne til den orienteringen som går ut til de tillitsvalgte - og orientere innen avdel ingene. Vi har kalt denne stensilerte orienteringen for VS-INFO, og styret håper skriftet kan være et nyttig tillegg til den informasjonen som blir gitt gjennom motene og via avdelingene i laget i løpet av året. I første halvår er det 2 representantskapsmøter i tillegg til de 8 krets møtene. I dette tidsrommet er det bra dekning av behovet for informa sjon (vi må forutsette at de tillitsvalgte så vidt mulig møter på møtene). Likevel kan det tenkes å være behov for et VS-INFO også i første halv år. I annet halvår tar vi sikte på 2 slike orienteringer. Styret håper tiltaket blir godt motatt. Vi håper også på informasjon og kontakt den andre vegen, fra medlemmene og de tillitsvalgte til ad ministrasjonen eller styret direkte, eller via avdelingene. Verdal, 15.8. 1974 For styret: Trond Okkenhaug» Videre var det utdrag av de saker styret hadde arbeidet med i det siste. Det første omslaget på VS-INFO var noe primitivt, men allerede neste utgave, november 1974, bar et mer profesjonelt preg. Den nye forsida var et fargefoto av styrebordet med styreprotokoll og klubbe! Dette motivet er brukt fra da av. Det bør nevnes at de første seks åra ble navnet VS-INFO brukt. I desember 1980 ble navnet VS-NYTT tatt i bruk. Verdal Samvirkelag har en mer omfattende vedtektsramme enn i mønstervedtektene, og tillegget gjelder i første rekke opplysning og informasjon. Nasjonalt oljeselskap De første antydninger til oljefunn på norsk sokkel ble bekreftet i 1968. I 1970 bekreftet Phillipsgruppen et stort oljefunn. I 1971 ble Det norske oljeselskap stiftet med sikte på oljeleting foruten service og
---- 298 Vsl ---- forsyningstjeneste i samband mecl oljeleting. Det navnet vi kjenner best er STATOIL. I løpet av 1975 ble det ført interessante forhand linger om mulighetene for å skaffe Statoil et nasjonalt oljeselskap for raffinering og distribusjon ved siden av det kooperative A/S Norske Oljekonsum (OK) og alle de utenlandske oljeselskapene. Innkjøps- og engrossituasjonen ville endre seg betraktelig ved at Nordsjøoljen be gynte å komme inn på markedet. Fra regjeringens side var det ønske lig å få større nasjonal tyngde innen omsetningen av oljeprodukter. Staten v/Industridepartementet oppnevnte et forhandlingsutvalg, som så det slik at det ville være lettere å komme i gang med et nytt oljesel skap ved å overta igangværende selskaper. Utvalget førte derfor for handlinger med Norsk Brændselolje A/S, A/S Norske Oljekonsum og Norsk Hydro A/S' seksjon for markedsføring av oljeprodukter. For OKs styre var det intense forhandlinger med det statlige forhandlings utvalget. Det ble etter hvert klart at det nye selskapet ville få betydelig tyngde, og at det ville bli vanskelig for OK å stå utenfor. Forhandling ene endte opp i forslag til avtale som skulle legges fram for Regjer ingen foruten OKs representantskap og generalforsamling. Forslaget gikk ut på salg av alle aksjene i OK til Staten, og at OK-selskapet skul le gå inn i det nye nasjonale selskapet som skulle opprettes.En egen samarbeidsavtale skulle fastlegge overgangen, og det var forutsetning - en at detaljleddet, bensinstasjonene, skulle drives som før. Styret valgte Reidar Prestmo til å møte som representant for Verdal Samvirkelag til generalforsamlingen i A/S Norske Oljekonsum i sep tember 1975, og avtalen med Staten ble godkjent av OKs generalfor samling. 6. januar 1976 vedtok Stortinget avtalen om kjøp av Norsk Brændselolje A/S, Norsk Hydro A/S' seksjon for markedsføring av oljeprodukter i Norge og A/S Norske Oljekonsum. Kooperasjonen fikk fortsatt en viss kontakt med oljesektoren ved at det ble stiftet et eget kommandittselskap som sto som eier av de aksjene som det nye selskapet utstedte som oppgjør for A/S Norske Oljekonsum, i samsvar med avtalen. Det var en viss representasjon fra NKL til styrende orga ner i det nye selskapet. Dette gjaldt fram til 1979 da Norsk Olje A/S ble datterselskap av Statoil, og NKL/s-laga ble utløst. Fra 1979 har NOROL vært eid av Staten med 26,4% og Statoil med 73,6% og har vært en del av Statoilkonsernet. NOROL er når dette skrives (1986) landets største distribusjonssel
---- 299 Vsl ---- skap for oljeprodukter. Selskapet er framtidsrettet og har god drift. NOROL klarte også å få norsk språkbruk inn i markedsføringen og in formasjonen om oljeproduktene, der engelsk hadde vært flittig brukt. Da Staten overtok, hadde ikke selskapet fått noe navn. Som arbeids navn ble brukt NB II (etter Norsk Brændselolje). Seinere kom navnet NOROL i bruk for raffinerings- og distribusjonsselskapet. Sentrale personer fra Statens side under forhandlingene var industriminister Ingvald Ulveseth, Industrikomitéens formann Arvid Johansen og for handlingsleder Finn Lied. Vedtaket i stortinget ble gjort med knapt flertall, 78 mot 74 stemmer. Samvirkelagets 2 bil serviceanlegg, OK-Senter Levanger og OK- Senter Verdal, fikk navnet NOROL-Senter. I 1983 kom NOROL-Senter Gråmyra i tillegg som avdeling av Verdal Samvirkelag. Medaljer til medarbeidere og tillitsvalgt I 1975 ble førstedame Asbjørg Pedersen, avdelingssjef Johan Iversen og lagerformann Georg Øwre tildelt H.M. Kongens Fortjenestmedalje
Fra utdelingen av H. M. Kongens Fortjenstmedalje i 1975. Sittende fra v.: Asbjørg Pedersen, Johan Iversen. Stående fra v.: Bjarne Bakkan, Gerd Bakkan, Ella Øwre, Olav Øwre.
---- 300 Vsl ---- i sølv. Alle tre hadde over 50 års tjenestetid i Verdal Samvirkelag. Dessverre døde Georg Øwre før tildelingen av medaljen, som skulle foregå på Kafeteriaen 19. november 1975. Fylkesmann Leif Granli og ordfører Karl Ydsevar enige i tildeling av Øwres medalje post mortem til hans nærmeste pårørende, samtidig med tildelingen av medaljene til de øvrige to under tilstelningen på kafeteriaen. De tre var tidligere tildelt Det Kgl. Selskap for Norges Vels medalje med diplom. Det Kgl. Selskap for Norges Vel tildelte i 1975 medalje med diplom for lang og tro tjeneste til Magnhild Kluken, kontoret; Hjørdis Næss, Varehuset Levanger; Erik Thingstad, rørleggeravdelingen og Bjarne Jacobsen og Matheus Hallem, Mølla. Medalje med diplom og gave fra laget ble tildelt ved en tilstelning på kafeteriaen i januar 1976. Ved en tilstelning på kafeteriaen i samme måned ble Arne J. Solberg tildelt Det Kooperative Erkjentlighetsmerke (Samvirkenålen) fra NKL og gave fra laget for mange års virke som tillitsvalgt i Verdal Samvir kelag, derav styremedlem fra 1956 til 1975. Han var varaformann i fle re perioder. Fra utdelingen av Norges Vels medalje i 1975. Fra v.: Bjarne Jacobsen, Hjørdis Næss, Matheus Hallem, Magnhild Kluken, Erik Thingstad.
---- 301 Vsl ---- A/S Røra Fabrikker I 1975 ble det vedtatt ny selskapsform og nytt navn for A/L Trønder frukts fabrikkanlegg. Endringen hadde sammenheng med at NKL ble hovedaksjonær (51%) i A/S Røra Fabrikker. Det tidligere andelslaget, Trønderfrukt, og Gartnerhallen overtok resten av aksjene. Avtalen ble inngått for å få et sikrere grunnlag for forretningsforbindelsen, da NKL var hovedavtaker av produktene. En slik avtale ville også gi sikrere råvareavsetning (bær og grønnsaker) for produsentene i di striktet. I åra etter omorganiseringen er det skjedd en storstilt utbyg ging av anlegget på Røra (se A/L Trønderfrukt). Avvikling, Granfoss Mølle I 1976 ble deler av mølledammen ødelagt av isgang og flom, og inn taket til den gamle turbinen fungerte ikke lenger. Hele anlegget var gammeldags og nedslitt, og videre påkostning var uforsvarlig. Møller Inge Langeland hadde drevet mølla for egen regning siden 1. oktober 1947 (se Levanger Samvirkelag). Han så seg ikke råd for å fortsette lenger og var interessert i å avvikle virksomheten. Avviklingen av mølledriften ble formelt ordnet gjennom Statens Kornforretning. Det ble inngått avtale med eieren av Gran Nedre, Tore Svendgård, om riving av det gamle anlegget etter at spørsmålet om verneverdi var avklart. Svendgård skulle fjerne avfall og sørge for nødvendig tildekk ing. Som motytelse skulle Svendgård fa overta hjemmelen på den par sellen som i hovedsak utgjorde dyrkajorda ved Granfoss mølle og som var kalt Granfoss Nordre 28/20, ca. 7-8 dekar. Mølletomta, fallrettigheter ved Granfoss, fiskerett m.v. har samvir kelaget fortsatt. Andre saker 1974—76 Nattvaktordningen som ble avtalt i 1972, ble etter hvert overtatt av A/S Bedriftskontroll og Securitas, og laget hadde avtale om bedrifts kontroll og natt vaktordning. Dessverre ble en av nattvaktene tatt for uærlighet ved en besøksrunde i 1974. Selskapet gjorde opp for seg, sa opp vedkommende og anmeldte forholdet. I 1974 ble det en ny runde brev fra en fagforening om ekstra rabatt for foreningens medlemmer ved kjøp av arbeidsklær og verktøy. Det var tidligere svart at samvirkelaget har mange yrkes- og næringsgrupp
---- 302 Vsl ---- er som medlemmer og kunder. De fleste har behov for arbeidstøy og annet yrkesutstyr, og det vil derfor være vanskelig for samvirkelaget å gi ekstra fordeler til en bestemt gruppe forbrukere. Arbeidstøy er en lav-avansegruppe av hensyn til levekostnadsindeksen. En eventuell ra batt måtte i tilfelle være knyttet til kostnadssparing ved f.eks. kjøp av 25 eller flere plagg i én ekspedisjon. Styret sa seg enig i det stand punkt som var tatt tidligere om at det ikke vil være mulig å gi ekstra fordeler til en bestemt gruppe forbrukere. Verdal Landbrukslag og Verdal Bondekvinnelag ga i et brev i 1974 uttrykk for at det var gått vel langt med pakking og selwalg av kjøttva rene i Matsentret. Det ble svart at i samband med utvidelse av Mat sentret skulle ønsket om en betjent ferskvaredisk bli etterkommet — «i den grad det er hygienisk og økonomisk forsvarlig». Levanger Menighetshus skulle bygge nytt, og styret søkte samvirke laget om støtte til tiltaket, bl.a. fordi det i kjelleren skulle bli lokaler for ungdomsaktiviteter. Styret i samvirkelaget bevilget kr. 500,-, men det var mot 2 stemmer. Samvirkelaget fikk i 1974 tilbud på en boligeiendom, 19/433, ved Hanskemakergata — eier Signe Granheim. Tomta var på ca. 400 m 2 innenfor fortauskant og med et mindre bolighus på Wi etasje. Arne J. Solberg og Kåre Skogstad ble bedt om å arbeide videre med tilbud et. Samvirkelaget sa seg i første omgang ikke interessert i kjøp, men seinere samme år ble det enighet om handel. I august 1974 vedtok styret å opprette en stilling som driftsassistent ved mølla, og Reidar K. Olsen ble tilsatt i denne stillingen. NSB mente at samvirkelagets sidespor langs tomtene på Tinden og langs Gomanbakeriet og A/L Fellesproduksjons slakteri var for svakt for kjøring med lokomotiv og større godsvogner. NSB mente derfor at enten måtte sporbrukerne koste hele forsterkningen og skinneut skiftningen eller som et alternativ skjote over grunnen til NSB, som da i tilfelle ville være villig til å koste forsterkningen. Styret vedtok i 1974 å skjote over grunnen til NSB, og det gjorde trolig de øvrige grunneierne også. Styret vedtok å støtte utgiingen av 3. bind av Helge Dillans «Folke musikk i Trøndelag». Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, NNN, avde ling 39 Verdal, hvor bl.a. møllearbeiderne er organisert, feiret 50-års
---- 303 Vsl ---- jubileum med en festlig tilstelning i november 1974. Det ble sendt hils ningsbrev og sjekk fra Verdal Samvirkelag. NKL arbeidet i 1974 med å få stiftet et landsomfattende revisjons selskap for s-lag, S-revisjon A/L. En forespørsel om innmelding ble førelagt revisjonsutvalget, som uttalte at Verdal Samvirkelag har en bra og godkjent revisjonsordning, men at laget burde melde seg inn i S-revisjon A/L og inntil videre bli stående som passivt medlem. Styret sluttet seg til dette synet. Ved årsskiftet 1974/75 fikk samvirkelaget og kafeteriaen en fore spørsel fra Aker Verdal A/S om å ta på seg drifta av den store brakke leiren som var opprettet på Ørin for de nærmeste 2-3 åra. Det dreide seg om ca. 200 mann, fordelt på seksjoner a 32 personer som skulle ha mat, renhold m.v. etter nærmere spesifisert anbudsgrunnlag. Opp draget var omfattende og noe uvant, og det ville i tilfelle medføre til setting av ca. 20 personer for å få arbeidet gjort. Bestyrer Ivar Aunøien ved Kafeteriaen hadde fått pågang både fra Aker og fra be driftsklubben, men både Aunøien og styret var betenkt. En annen be drift tok på seg oppdraget, og styret var lettet. Omtrent samtidig feiret Losje Ørnen 90-årsjubileum. I samband med reparasjon av losjelokalet bevilget samvirkelaget kr. 500,-. I et rundskriv peker NKL på at ordet bank ikke må brukes i samvir kelagas markedsføring av medlemssparing og medlemsinnskudd. Or det bank er forbeholdt banker som er organisert i samsvar med Lov om bankvesen. På nyåret 1975 ville Verdal Folkebibliotek prøve en nyordning av ut lånsstasjonen i Leksdal ved å flytte den fra Nord-Leksdal skole til samvirkelagets avdeling i Leksdal. Noen hyllemeter ble klargjort for bøker, og utlånet skulle foregå etter selvvalgprinsippet. I 1975 ble samvirkelaget innmeldt i Helgåa Elveierlag etter et brev fra laget v/Ola J. Haugan. Styret behandlet en søknad fra interimstyret for Nordtun grendehus om tilskott til restaurering og ombygging av forsamlingshuset. Tidlig ere hadde Nordbygda Ungdomslag stått som eier av huset, men i 1975 ble det tatt sikte på å få eierforholdet ordnet etter de regler som er van lig for grendehus ved tegning av andeler a kr. 100,-. Samvirkelagets styre vedtok i 1975 å bevilge kr. 1.000,- til restaureringen under forut setning av at eierforholdet ble ordnet som for grendehus, og at ombyg gingen ble gjennomført.
---- 304 Vsl ---- Det var flere bevilgninger utenom de årlige gaveutdelingene. Sør- Leksdal Ungdomslag v/Kjersti Hallem søkte om bidrag til maling og oppussing av forsamlingshuset Aspheim. Kr. 500,- ble bevilget. Stiklestad Idrettslag søkte i mai 1975 om bidrag til kjøp av snø scooter til preparering av løyper og hoppbakker m.v. i skisenteret i Blommen. Styret hadde problemer med å innvilge søknaden, men det ble ordnet ved å bevilge kr. 500,- som støtte til lagets arbeid for ungdom. På samme møte behandlet styret søknad fra Frol Idrettslag om bi drag til utbygging av lagets turisthytte, Skallstuggu, ved Vulusjøen. Kr. 1.000,- ble bevilget. Verdal Røde Kors Hjelpekorps bygde også hytte for fjellredningstjenesten og søkte om penger. Kr. 1.000,- ble be vilget til bygningsmaterialer. En dyster styresak fra 1975 minner om det meningsløse folkemordet som krigen i Vietnam var. Til en landsomfattende innsamling ble det bevilget kr. 1.000,- gjennom Røde Kors til hjelpearbeid blant de krigs rammete. Sommeren 1975 behandlet styret en forespørsel fra de private hand lende i Verdal om samvirkelagets syn på spørsmålet om lørdagsstengte forretninger. Spørsmålet ble forelagt representantskapet og samar beidsutvalget til uttalelse. Ingen ville gå inn for å stenge på en av de beste salgsdagene, og spørsmålet kom ikke opp flere ganger. Sommeren 1975 bevilget styret studietur til disponenten for å stude re omsetningsformer m.v. i innland og 3-4 andre land i Nord-Europa. Fra august 1975 fikk Kirsten Kluken ett års permisjon for å delta i assistentkurset ved Samvirkeskolen. Hun er en av de meget få kvinne lige deltakere som er tatt opp ved dette kurset. Avdeling Sjøbygda sammen med grenda rundt hadde i sin tid organi sert et kloakklag, men denne kloakken gikk over i apen grøft mellom gårdene Fleskhus og Sem, vest for jernbanen/E6. Eierne av de to gårdene, Knut Jermstad og Arne My hr, ønsket å få lagt igjen denne grøfta. Herredsagrom Leif Bjørkli laget et kostnadsoverslag, og det ble regnet med bidrag fra Innherred Sykeheim, samvirkelaget og det offentlige. Styret vedtok å bevilge kr. 4.000,- til arbeidet under forutsetning av at samvirkelaget unngikk framtidige vedlikeholdskost nader. I 1975 draftet styret en utredning «Om styremedlemmers ansvar, om informasjon, taushetsplikt og habilitet». Samme materiell ble også
---- 305 Vsl ---- sendt til medlemmene av revisjonsutvalget og representantskapets utvalg. Et eldre bolighus med ca. 1 dekar tomt vest for Hanskemakergata, rett mot samvirkelagets garasjebygg, ble tilbudt til salgs i 1975. Arne J. Solberg, Fridtjof M. Tingstad og Kåre Skogstad var forhandlingsut valg. Etter en del forhandlinger vedtok styret kjøp av eiendommen i 1976. I 1975 vedtok styret stillingsinstruks for forretningsfører/disponent. Styret vedtok også omarbeidet instruks for tilsynsrepresentanter i Verdal Samvirkelags avdelinger/filialer. Levanger Tennisklubb skulle feire 50-årsjubileum i 1975 og søkte om et tilskott. De oppga at omkring 60 av de 100 medlemmene var i aldersgruppen 12 til 16 år, og at klubben satset mye på opplærings virksomhet. Kr. 300,- ble bevilget. Høsten 1975 ble det inngått avtale med kjøpmann Kåre Berg om samordning av handelsvirksomheten på Levangernesset og om tilsett ing av Kåre Berg i lagets tjeneste. I september 1975 behandlet styret en innbydelse fra Verdal kommu ne v/ordfører Karl Ydse til et møte med formål å stifte et lokallag av Foreningen Norden i Verdal. Før jul 1975 ba Verdal Folkebibliotek om å få starte en utlånsordning for bøker også ved Skjækerfossen filial i 1976. Det ble nevnt at utlåns ordningen ved Leksdal filial fungerte bra. Avdelingene skulle få en liten godtgjøring på kr. 300,- pr. år for arbeidet. På samme møte fikk styret referat fra Landskurs for tillitsvalgte ved deltaker Bjørn Thorne og fra Trøndelagskurs for tillitsvalgte ved Reidar Prestmo. Samvirkelagets Personalforening v/Roar Wærnes søkte i november 1975 om et tilskott på kr. 5.000,-. Beløpet skulle brukes til kjøp av hytte, naust og 3 båter ved Skjørholmen, Leksdalsvatnet. Verdal Han delsfunksjonærers Forening hadde tidligere stått som eier av anlegget. Denne foreningen hadde tidligere hatt de fleste medlemmene blant samvirkelagets medarbeidere. De hadde lagt ned stor dugnadsinnsats på hytta, og samvirkelaget hadde bevilget penger til anlegget. Per sonalforeningen var derfor interessert i å bevare dette fritidsanlegget for samvirkelagets personale, og kjøpet var allerede ordnet. Kr. 5.000,- ble bevilget. Det viste seg at hytta hadde kondensskader i taket og manglet isolasjon. Nye dører var også nødvendig, foruten maling
---- 306 Vsl ---- m.v. Året etter ble det derfor etter søknad bevilget kr. 15.000,- til ut bedringen. Bingofeberen raste også i 1975, og det var pågang fra foreninger og lag om leie av kafeteriaen. Bestyrer Ivar Aunøien ville gjerne ha sty rets syn på eventuell utleie mer enn én kveld pr. uke, da virksomheten medførte en del slitasje på lokaler og utstyr. Styret mente det måtte være nok med bingo én kveld i uka. Året 1975 var verdens kvinneår. Det var da 11 kvinner i represen tantskapet, 16 kvinner som vararepresentanter til representantskapet, men ingen i styret — ennå! Ved årsskiftet 1975/76 kom det forslag fra Levanger kommune om utvidelse av vegen ved Staupslia. Ut fra tanken om «—Går det, så går det—» hadde planleggeren like godt stengt adkomsten til avdeling Le vangernesset og stilt i utsikt en lengre omkjøring i stedet. Vanligvis var det et åpent og greit forhold til Levanger kommune, og også denne gangen gikk det an å drøfte saken. Planleggeren innrømmet at han kanskje hadde gått litt fort fram. Det ble sendt brev om saken, som ordnet seg på en bra måte. Fra nyttår 1976 ble 40-timers arbeidsuke innført også for varehande len. Ved alle slike endringer er det vanskelig å tilgodese alle interesser og samtidig få ordninger som er forsvarlige både for forbrukerne og ut fra forretningsmessige vurderinger. Styret behandlet saken og god kjente de avtalte åpningstidene. Også i 1975 og -76 behandlet styret flere ganger reguleringsforslag som dreide seg om begrensing av bilbruken, parkeringsproblemene, dårlig gatestandard m.v. på Verdalsøra. Det forekom tilfeller av at gater og gang- og sykkelveger uten videre ble planlagt over samvirkelagets byggetomter. Protester nådde sjelden fram til de som fattet beslutning ene, og teknisk etat hevdet at de bare måtte gjennomføre det de folke valgte hadde vedtatt. I kommunestyret ble det likevel hengt på at forut setningene med omsyn til lang- og korttidsparkering måtte avklares, og forholdet til berørte grunneiere måtte bringes i orden før vedtak ble satt ut i livet. Det var særlig forholdene ved Postgården, i kvartal X (mellom Nordgata og Konsul Moes gate), adkomst og varetransport til DOMUS, parkeringsproblemer generelt og bruken av Suuljordet 0.1. som ble tatt opp fra samvirkelagets side. Samvirkelaget mente også at laget allerede hadde kostet på betydeli
---- 307 Vsl ---- ge summer på flere parkeringsanlegg, men at disse ble stadig hardere belastet ved at det ble godkjent byggeplaner for bygg uten at disse i særlig grad skaffet egne parkeringsarealer. Det ble pekt på at parker ingsmuligheter har mye å si for alle sentrumsfunksjoner for et landdi strikt — ikke bare for varehandelen. Skal Verdalsøra utvikle seg som tettsted, må det være mulig å stoppe der. Trafikken vil ellers gå til an dre sentra, ble det hevdet fra samvirkelagets side. Det var også mindre problemer å krangle om: I et leserinnlegg i Inn herreds Folkeblad og Verdalingen 19. mars 1976 skrev «medlemmer» at de var imot bruken av nynorsk i årsmeldingen for samvirkelaget. Det ble kalt et påfunn å trykke meldingen på nynorsk, og det ble pekt på at det trolig er dyrere også (trykkerikostnad som for utenlands språk). Styret tok innlegget til orientering, men årsmeldingene ble fortsatt skrevet og trykt vekselsvis på bokmål og nynorsk. Det er trolig få som har tatt skade av dette. I 1976 vedtok styret stillingsinstruks for avdelingsledene, bestyrere av filialer, kafébestyrer, kontorsjef, butikkonsulent og driftsleder. Still ingsinstruks for disponent var vedtatt året før. Styret ga i 1976 sin tilslutning til retningslinjer som ble utarbeidet i forhandlinger mellom A/L Fellesproduksjon, NKL og Slakterienes Salgssentral om et salgsarbeid med A/S Røra Fabrikker utenom lokal distriktet. Det gjaldt bl.a. salg av spekevarer og hermetikk fra FP til NKLs engroslager rundt i landet, til samvirkelag og til PROMUS, som er NKLs salgsapparat til storhusholdninger. Det var en del debatt om definisjonen av den nye pakningen «spekebrett», men saken ordnet seg, og FP fikk lov til også å markedsføre dette produktet. I mai 1976 behandlet styret en søknad fra Verdal kommune v/finan sieringsutvalget for reising av idrettshall om økonomisk støtte til en fullverdig idrettshall ved den nye videregående skolen som skulle byg ges ved Stiklestadvegen. Idrettshallen var kostnadsregnet til ca. 8 mill. kroner. Av dette skulle kommunen bære 2 A. Finansieringsutvalget ba om støtte fra foreninger, bedrifter og enkeltpersoner for å få ordentlig utstyr, tribu nekapasitet m.v. Styret vedtok å bevilge 50.000 kroner. Det ble i 1976 vedtatt å auke kapasiteten for pelletering av kraftfor ved mølla ved innkjøp av enda et pelleteringsanlegg. Samtidig ble det som nevnt vedtatt å anskaffe tankutstyr for melasse med sikte på til setting av melasse i enkelte kraftforsorter. Verdal Samvirkelag — 20
---- 308 Vsl ---- Sommeren 1976 vedtok styret et forslag om å opprette en stilling som varehusassistent, og stillingen ble lyst ledig. Samvirkelaget hadde flere ganger hatt pågang fra organisasjoner om plassering av myntautomater på kafeteriaen og i varehuset, men hadde sagt nei til dette. I 1976 ga NKL sin tilslutning til plassering av Røde- Korsautomater i S-varehus. Styret sa seg derfor enig i at en slik auto mat ble plassert på kafeteriaen. Seinere kom det slike automater i DOMUS Verdal og Levanger. På årsmøtet i Nord-Trøndelag Kooperative Fylkeslag i juni 1976 ble Fridtjov M. Tingstad valgt som ny styreformann for fylkeslaget og re presentant til NKLs representantskap (fylkeslaget ble seinere kalt di striktslag - slik det opprinnelig hette). A/S Verdal Tomteselskap foreslo i juli 1976 et makeskifte av tomte arealer ved avdeling Trones. Styret vedtok forslaget, og prismellom laget ble oppgjort etter pristakst. I august 1976 hadde samvirkelaget amerikanerbesøk. Det var to forskere fra Ralph Nader Organisation som drev med forbrukerforsk ning og arbeidet for fremme av forbrukerrettigheter i USA. De to var sendt hit til Verdal av NKL, Oslo, for å besøke et s-lag med mer om fatte nde virksomhet. Sammen med andre forskere var de to i Europa for å studere forbruker-kooperasjonen og samle materiale til en rapport som for brukeradvokaten Ralph Nader skulle gi ut i USA. Han ble internasjo nal kjendis, blant annet etter at han nærmest slaktet en ny bilmodell fra en av de store bilprodusentene i USA. Bilen var direkte farlig, hev det Nader, og han foreslo at fabrikken skulle bruke som reklametekst «usikker i alle hastigheter». Høsten 1976 ble det inngått avtale med eierne om leie av en del av første etasje av Jernbanegt. 11 i Levanger, foreløpig for to år, særlig med sikte på lager og eventuell salgsplass under utbyggingen av varehuset. Verdal Idrettslag arbeidet i 1975 og 1976 med planer for en større utbygging og forbedring av idrettsanlegget. Utbyggingen skulle foregå over en 3-årsperiode etter tilsagn om tilskott fra kommunen og be drifter. Idrettslaget søkte om tilskott, helst i samband med pristilbud på byggevarer, gjerdemateriell e.l. til ca. 10.000 kroner. Vanligvis ble det ikke gitt tilskott til vanlig idrettsarbeid. I dette til
---- 309 Vsl ---- fellet vedtok styret å gi tilskott i form av bygningsvarer til halv pris, slik at avslaget tilsvarte nevnte beløp. Samme ordning ble det for Stiklestad Idrettslag, som skulle ha tak plater for ca. 1000 kroner til ei tidtakerbu ved Blommen. Tilskott ble vedtatt i form av halv pris på varene. Verdal kommune arbeidet hosten 1976 med planer om bygging av lager og garasjer for teknisk etat. Teknisk sjef Landberg la fram ønske om 5-6 dekar tomt av Reinsholm (sør for Eng). Styret valgte formann en og disponenten til å forhandle med kommunen om eventuelt salg av tomt, men kommunen fikk andre planer. Ordningen med støtte til utkantforretninger var kommet i gjenge, og avdeling Okkenhaug fikk kr. 1000,— i driftstøtte fra Handels- og Skipsfartsdepartementet for foregående år. I oktober 1976 behandlet styret et forslag om utvidelse av butikklo kalet ved avdelingene Lysthaugen og Inndal ved å rive bakveggen og ta med det nærmeste lagerrommet i butikken. Arkitekt Johan Stensaas hadde utarbeidet tegninger, planer og kost nadsoverslag. Byggmester Svein Guddingsmo ble bedt om å gi pris på arbeidet. Han fikk også i oppdrag å utføre omgjøringen. Styret for Nord-Trøndelag Kooperative Fylkeslag v/formannen Fridtjov M. Tingstad foretok høsten 1976 regionvise besøksreiser til alle s-lag innen fylket for å gjøre seg kjent med forholdene. Først i no vember besøkte de denne regionen og avsliittet med et fellesmøte for styremedlemmene i alle s-lag i området Inderøy-Frosta på Backlund Hotell i Levanger. Avdeling S-RØR, Steinkjer fikk leie noe mer plass etter at Samvir kelaget Steinkjer flyttet sin møbelavdeling fra Nordsileiret. Det ble bedre kontorplass, salgsareal og spiserom. I tidsrommet 1976-78 var det flere møter med representanter fra Le vanger kommune som ytret ønske om tomt til utbygging av bl.a. nytt helsesenter. Kirkegata 58 og Håkon den godes gt. 37 B var framme i diskusjonen uten at det kom så langt som til enighet om bygging. Det var også en kontakt med Metodistmenigheten i Levanger som var inne på tanken om å overlate sin eiendom like ved varehuset i Le vanger mot å fa ny kirkesal med nødvendige ytre rom i ev. nybygg. Før jul i 1976 innbød arbeidsutvalget for opplysning og utdanning alle formennene i filialtilsynene til et orienteringsmøte. Hovedtemaet var regnskapsopplegget for avdelingene, budsjett, møtevirksomhet,
---- 310 Vsl ---- møtebok, utskrift til styret og ønskeligheten om svar på de saker og spørsmål som blir tatt opp. Det lakket mot jul i 1976. I førjulsstemningen behandlet styret en søknad fra Røra Sokneråd v/Sivert O. Berg om tilskott til ny kirke klokke ved Salberg kirke. Kr. 500,— ble bevilget. Nytt renseanlegg for såkorn I 1975 begynte arbeidet med planer for nytt renseanlegg for såkorn. Møllemester Helge Prestmo foretok en studiereise for å se på moderne renseanlegg, og saken ble drøftet med møllekonsulenten i Norges Bygdemøllelag og med fagfolk innen Statens Kornforretning. Det var også samtaler med formannen i kontraktdyrkerlaget, Jon A. Rostad, om lagets syn på saken. Leierensing for andre, f.eks. Felleskjøpet, var også med i vurderingen, men det viste seg å være et komplisert regel verk for drift av slike anlegg. Det var blant annet nødvendig å søke om godkjenning som såvareforretning. I tilfelle godkjenning ville det ikke bli tillått å bruke anlegget for det lokale behovet, som var det vik tigste. Felleskjøpet skulle også bygge nytt anlegg i Trondheim, og de meldte fra om at de kom til å bygge uansett. Samvirkelaget var stor kunde hos Felleskjøpet og solgte bl.a. såvarer fra FK. I oktober 1976 ble representanter for bondelaga og bonde- og småbrukerlaga i om rådet Åsen - Røra innbudt til en prat om saken med styrets formann, Trond Okkenhaug, møllemesteren og disponenten. Det ble arbeidet videre med planene i 1977. Blant annet vedtok styr et å kjøpe en pallelaster for automatisk opplegging av sekkegods (så korn, kraftfor) på paller. Med transportbaner kostet pallelasteren ca. 200.000 kroner. I oktober 1977 vedtok styret planer for nytt renseanlegg i 3. etasje i «nymølla». En del av taket måtte fjernes for å få plass for høye mas kiner, filter m.v, og det tidligere takoppbygget - 4. etasje - måtte utvi des. Dette arbeidet ble utført av byggmester Torbjørn Grande. Det ble valgt svenske og danske maskiner for rensing, og engelsk oppsekkingsstasjon. Prisoverslaget lød på ca. 450.000 kroner + av gift. Anlegget sto ferdig ved årsskiftet 1978/79, og det ble hektisk rens ing i en noe forkortet sesong i 1979. En interessant naboavtale med Thor Hermann På slutten av 1976 kom de første drøftingene med Thor Hermann i
---- 311 Vsl ---- gang. Det dreide seg om muligheten for samordning av hans bygge planer på egen tomt, Krognes Vestre 19/106, på en måte som samtidig kunne gi betydelige utvidelsesmuligheter for Matsentret i Verdal (DOMUS Mat). Det var flere møter om saken. I september 1977 ble det holdt en konferanse mellom Thor Her mann, ingeniør Aurås, banksjef Næss, representanter for konsulentfir maene for bygget sammen med arkitekt Johan Stensaas, konsulent Otto Holme og disponenten. Formålet var å drøfte gjennomføringen av Hermanns byggeplaner langs Matsentret og få grunnlag for kostnadsoverslag og leieavtale, av tale om hvilke kostnader som gjaldt sel ve bygget og hva som * : aldt det innvendige og som direkte berørte samvirkelaget (VVS, el.strøm, lys, armaturer, Frengertak o.L). Representantskapet ga sin tilslutning til planene i mai 1977. Flere al ternativ var med i diskusjonen fram til våren 1978 da det ble enighet om at Hermann skulle oppføre bygget med underetasje og 1. etasje for bortleie til samvirkelaget. Samtidig ble det utarbeidet planer for et ventilasjons- og varmegjenvinningsanlegg i tilbygg på taket av DOMUS Mat (som da var vedtatt navn på Matsentret), i forlengelse av kontoretasjen. Varmen fra kjøleanleggene skulle nyttes til termostat styrt forvarming av ventilasjonsluft, både for butikken og for kontor ene via nye ventilasjonskanaler under taket langs ytterveggene i kon torlokalene. (Styret hadde seiv fått erfare at det var nødvendig med bedre ventilasjon også på disponentkontoret, der styremøtene ble holdt. Ved vanlig åpning av vinduene, kom både trafikkstøyen og ek sosen inn, og det tok på i lengden.) Alle byggeplaner og avtale om finansiering og leie av lokaler i ny bygget var i grove trekk ferdige i september 1978. DOMUS Mat ville få en utvidelse av salgflata på nesten 500 m 2 etter at den gamle ytter veggen av betong ble saget ut og fjernet i 1. etasje. Dessuten ville det bli lagerlokaler, tilfluktsrom m.v. i underetasjen, - som ble planlagt med mulighet for nedkjøring med bil, da det bl.a. skulle lagres varer for elektrisk avdeling der. Dessuten ble det i første etasje mulighet for et ekstra inn- og utgangsparti for kunder, mot parkeringsplassen på nord-sida av avdelingen. Dette med enda et inngangsparti var en idé som i første omgang sjokkerte mange, men som også fikk mange til hengere, og som viste seg å bli populært. Avtalen med Hermann var komplisert, og utkastet gikk fram og til
---- 312 Vsl ---- bake for finpuss flere ganger. Banksjef Næss gjorde et godt grunnar beid, og etter drøftingene hadde advokaten lite å tilføye, bortsett fra å si at han hadde vært borti mange slags avtaleforhold i sin praksis, men at det var første gang han hadde vært med på en avtale som denne. Avtalen ble vedtatt av partene på nyåret 1979. Også i dette tilfellet ble det bekreftet at det er fornuftig å snakke sammen, og at en avtale er best når den er god for alle parter. Byggearbeidet gikk greit, og åpningen etter utvidelsen av DOMUS Mat skjedde 24. oktober 1979. Avtalen fungerte godt i 5 år. Våren 1984 ble det inngått ny avtale med Hermann, denne gang om kjøp av nybygget for ca. 3,1 mill. kroner. Vuku forbrugsforening 100-årsminnet for starten av ett av de første samvirketiltak i Verdal ble feiret i Vuku 5. mai 1977. Det gjaldt Vuku Forbrugsforening, som ble startet 5. mai 1877, og som ble avviklet etter 20 års drift i 1897. Avdeling Vuku hadde fått flaggstang til jubileet, og på 100-årsdagen var flagget heist. En plakat fortalte om Vuku Forbrugsforening, og en utstilling som Evaldßalgård, Johanna Liff, HansJøsås, Sigrun Tronstad, Martin Grunnan.
---- 313 Vsl ---- sto hele uka, viste medlemsbok, protokoll og bilder, bl.a. av forening ens første styreformann, bonde, lærer og kommunekasserer Elling Skrove. Det var også kaffeservering til medlemmene, og en av repre sentantene for kretsen, Møyfrid Kvernmo, sto for serveringen. De tre som hadde gjort forarbeidet med 100-årsfeiringen på det lo kale planet, fikk blomster. Det var Martin Grunnan, som hadde den første av Forbrugsforeningens styreprotokoller i forvaring, Hans Jøsås, som var tidligere representant for Vuku krets, og Sigrun Tron stad, som hadde skrevet et utdrag av Forbrugsforeningens styreproto koller. Utdraget var tatt inn i Innherreds Folkeblad & Verdalingen 3. mai 1977 (se Også til Verdal og Vuku). Styrets formann, Trond Okkenhaug, og nestformann, Fridtjov M. Tingstad, møtte fram og foretok blomsteroverrekkelsene, og det ble blomster også til Johanna Liff, datter av den første butikkdamen ved Vuku Forbrugsforening. Arbeidstid - kontoret Etter den generelle nedsetting av ukentlig arbeidstid fra 42 Vi til 40 timer fra nyttår 1976 ville kontorpersonalet ta opp spørsmålet om kort ere arbeidstid også ved kontoret. I mai 1977 søkte derfor kontorperso nalet om å få 37 Vi timers uke fordi de tidligere hadde hatt 40 timers uke. De hadde på forhand lagt fram spørsmålet for tillitsmannsut valget, som diplomatisk hadde uttalt at utvalget ikke ville sette seg imot en slik ordning. Det ble også vist til at et par andre s-lag hadde kortere ukentlig arbeidstid for kontorfunksjonærene enn for butikk funksjonærene. Styret måtte legge til grunn at landsoverenskomsten mellom Handel og Kontor og DKT har kontorfunksjonærene med i samme gruppe som butikkfunksjonærene, og at «den ordinære og effektive arbeidstid ikke skal overstige 40 timer pr. uke». Styret måtte derfor avslå søknaden, og det ble føyd til at «styret er av den mening at tariffrevisjonen 1975 hadde som intensjon å få fjernet den forskjell i arbeidstid man hadde hatt». En ny søknad fra kontorpersonalet om kortere arbeidstid eller lønnskompensasjon for differansen ble også avslått. DKT viste til at det ikke var avtalemessig grunnlag for kravet. Blant butikkpersonalet var det nok liten forståelse for at kontorper sonalet hadde særlig saklige grunner for å ha kortere arbeidstid enn ute i avdelingene. Det er imidlertid alltid et problem når det spørres
---- 314 Vsl ---- at enkelte andre s-lag, kommuneadministrasjoner, banker 0.1. er snille og slepphendte med arbeidstidsreglene. Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø Informasjonsmateriellet fra LO og DKT om den nye loven ble sendt ut i august 1977. Dette materiellet var spesielt tilpasset handels- og servicebedriftene. Bedriften skulle inndeles i verneområder, og det skulle velges verneombud og arbeidsmiljøutvalg som kunne samord nes med eksisterende utvalg innen bedriften. Innen Verdal Samvirkelag ble virksomheten inndelt i 9 verneom råder, og det ble valgt verneombud for hvert område foruten et hoved verneombud. Laget hadde fra tidligere et samarbeidsutvalg, som holdt regelmes sige møter 5 ganger i året, og det ble enighet om å slå sammen dette utvalget med det nye arbeidsmiljøutvalget. Samarbeids- og arbeids miljøutvalget fortsatte ordningen med 5 møter i året på fast dag, første uke i februar, april, juni, september og november, på samme måte som for samarbeidsutvalget tidligere. Denne ordningen er fulgt siden og fungerer godt. Det hadde vært arbeidervernlov tidligere også, men den nye loven var betydelig utvidet. Ordningen med verneombud ga en ny driv i ar beidet med bedre arbeidsmiljø, og en rekke saker ble etter hvert løst på fornuftig måte. Knut Flyum ble valgt som det første hoved verneombud. Medaljer til medarbeidere Før jul 1977 tildelte Det Kgl. Selskap for Norges Vel medalje og di plom for lang og tro tjeneste til følgende medarbeidere: Betjent Odd Kr. Dahl, avdelingsleder Johan Jørgensen, syerske Gudlaug Lunnan, vaktmester Einar Nevermo, butikkdame Johanne Ramstad, seksjons leder Arne Ward, avdelingsleder Knut Ward og butikkdame Ingrid Holmsberg. Tildelingen av medalje med diplom og gave fra samvirkelaget skjedde ved en tilstelning på kafeteriaen 1. februar 1978. Filialforespørsel fra Vollen Spørsmålet om filial i Vollengrenda hadde vært oppe i styret så tid lig som i 1939. Kjøpmannen som drev forretning der, var da villig til
---- 315 Vsl ---- Norges Vels medalje 1977. Foran fra v.: Ingrid Holmsberg, Johanne Ramstad, Gudlaug Lunnan. Bak fra v.: Odd Kr. Dahl, Arne Ward, Einar Nevermo, Knut Ward, Johan Jørgensen. å seige for takstpris. Styret var lite interessert og vedtok å utsette sa ken. Det ble en lang utsettelse. Det var kontakt igjen på 1970-tallet, men fra samvirkelagets side var det liten interesse. Like før jul 1977 var Gustava Lein - og seinere Johannes H. Nesse mo - innom og nevnte at det var tungvint for folk i området å få tak i varer etter at kjøpmann Rotmo hadde opphørt med forretningen. De ønsket å vite om samvirkelaget kunne være interessert i å opprette en filial i området. Styret drøftet saken og kom til at det ikke ville være driftsgrunnlag for en filial - med mindre nærmere utredninger viste at det med even tuelle tilskottsmidler kan være forsvarlig driftsgrunnlag, og at kretsen i tilfelle støtter opp om avdelingen.
---- 316 Vsl ---- I august 1978 oversendte Gustava Lein i alt 216 underskrifter på ønsket om avdeling. Dette måtte være med stort og smått, for det ble opplyst at ca. 60 familier soknet til Vollen. Gustava Lein hadde også skrevet til Handelsdepartementet og fått tilsendt orientering om gjeld ende regler for innvesteringstilskott og driftsstøtte til utkantbutikker. NKL var bedt om å utrede saken og gi en uttalelse. 2 av NKLs kon sulenter kom på befaring, og de drøftet saken med styrets formann, driftsleder og disponent. NKLs driftskonsulent, Steinar Rønning, konkluderte slik: «Vi må dessverre på det mest bestemte fraråde laget å gå til opprettelse av ut salg i Vollen.» Etter hans beregning ville det årlige driftsunderskuddet bli på om kring 60.000 kroner. Etter drøfting med styrets formann ble det enighet om å få en av Handelsdepartementets fagkonsulenter til også å vurdere saken. Gjennom fylkets utbyggingsavdeling ble fagkonsulenten for Nam dal/Helgeland bedt om å se på saken.- Nå passet det slik at Stortingets Administrasjonskomite var på reise i Nord-Trøndelag, og særlig Namdalsområdet, for å se på utkantbu tikkenes problemer. De 10 komitémedlemmene + sekretær og 2 fra Handelsdeparte mentet ble invitert til et besøk i Verdal Samvirkelag sammen med fag konsulenten for Namdal/Helgeland, og de kom som avtalt, 1. sep tember 1978. Besøket ble kort på grunn av tidsnød, men Vollensaken ble tatt opp. Gustava Lein og Johannes H. Nessemo var invitert, foruten ordfører Ola G. Tromsdal. Fra Forbruker- og heimstellnemnda i kommunen møtte Birgit Næss, og Reidar Kringtrø møtte fra NKL. Hele styret og driftslederen møtte fra samvirkelaget. Stortingets Administrasjonskomite så gjerne at laget aksepterte å drive en avdeling i Vollen med tap for å hjelpe grenda. Etter å ha fått orientering om at laget allerede fra før hadde flere underskuddsfilial er, kom det fram en forståelse for at det ville være en grense for hva laget kunne tåle av slike byrder. Det ble også pekt på at private gros sistkjeder bare oppretter avdelinger på sentrale steder. Utkantbutikker vil de ikke drive. Det ble også nevnt at 4 private nærbutikker var nedlagt på få år i Verdal.
---- 317 Vsl ---- En forespørsel fra et ektepar om å seige varer fra S-laget på prosent basis i Vollen var også oppe til drøfting. Konsulentapparatet kom fram til like negative beregninger og frarådde laget å engasjere seg. I november 1978 vedtok styret å følge de råd som var kommet om ikke å engasjere seg i forretningsdrift i Vollen. Heis med glassvegger I DOMUS Verdal var det ønskelig med en forbindelse i tillegg til trappa mellom 1. etasje og underetasjen. Ved byggingen ble det satt av en utsparing i golvet mellom etasjene med sikte på eventuell rulle trapp. Tanken om rulletrapp ble liksom aldri helt moden - det var mange motforestillinger og problemer med en slik løsning. Heis ville være bedre, også for rullestolbrukere og for kunder og betjening med varevogner. Heis gir imidlertid visse kontrollmessige problemer i varehus, da det vanligvis dreier som et lukket rom. En slik heis ville også virke noe bastant i varehuset. Så i 1978 dukket en noe uvant idé opp: Hvorfor ikke lage en glassheis? Etter at heis- og brannforskrifter var undersøkt, ble det bedt om planer og anbud. Elektrokonsulent og arkitekt samarbeidet med heis firmaet om utforming av en heis i trådspeilglass og aluminium, og re sultatet ble bra. Med bygningsmessige arbeider kom det hele på ca. 175.000 kroner. S-RØR-avdeling i Levanger Elektrovarene ble flyttet over fra Tungvaresentret i Sjøgata til DOMUS Levanger, som ble reåpnet etter utvidelsen i april 1978. Rør leggermester Bjarne Sjøvold ved S-RØR Verdal hadde fått signaler fra Levanger-distriktet om at det også i Levanger hadde vært ønskelig med en avdeling som kunne tilby de mest vanlige varene innen rør bransjen. Avdelingen måtte dessuten kunne ta imot monterings- og re parasjonsoppdrag. Tilsynsrepresentanten for Tungvaresentret, Olav Rekstad, avdelings leder Ivar Nordnes og driftsleder Bjørn Storhaug draftet arealforde ling og nødvendige omgjøringer av lokaler, men det var noe tvil om mulighetene for lønnsom drift av en S-RØR-avdeling. Styret behandlet saken i februar 1978 og sa seg enig i rørleggermesterens forslag om
---- 318 Vsl ---- å opprette en ny S-RØR-avdeling i Tungvaresentret, - som avdelingen da ble kalt i Sjøgata 35 (seinere Bygg og Bo). Gammelmeieriet A/L Innherredsmeieriet hadde flyttet virksomheten over til sitt nye anlegg på Ørin i 1976. Det gamle anlegget på Øra fra 1916, med flere tilbygg, ble til salgs. Tomta var på vel 14 dekar + et bygslet areal på ca. 4 dekar. I 1977 var det antydet en pris på 4 mill. kroner for anlegget. Dette ble nevnt i samvirkelagets styre i desember 1977, uten at det ble regi strert noe særlig interesse for saken. Verdal kommune var interessert i Gammelmeieriet, men sa nei til kjøp. I mars 1978 ble det nevnt at et varehuskonsortium sammen med Finn Rådmann var i gang med planer om erverv og omgjøring av gam melmeieriet til forretningslokaler og varehus. Det kom nå og da fore spørsler til samvirkelaget om eventuell interesse for anlegget, men in teressen var laber. I april 1979 fikk samvirkelaget en ny forespørsel etter at det private varehusprosjektet hadde strandet. Ved en befaring i anlegget deltok avdelingsledene for de avdeling ene som kunne tenkes å ha bruk for lokaler. Dessuten deltok styrets formann sammen med vaktmester og disponent. Meieribestyrer Roall Hognestad viste rundt i anlegget. Etter gjennomgangen av de for skjellige etasjer og lokaler ble saken drøftet ut fra samvirkelagets be hov for lokaler eller tomter i framtida, sett i forhold til lagets egne an legg og tomter. Styret sammen med representantskapets utvalg behandlet saken i mai 1979, og da ble det enighet om å undersøke den nærmere. Arki tekt Johan Stensaas ble bedt om å gå gjennom Gammelmeieriets lokal er og vurdere prosjektet og komme med sine synspunkter. Arkitekten laget en betenkning om bruksmuligheter, fordeler og ulemper, ombyg gingskostander, offentlige forskrifter og krav m.v. Styreformann Ole Holan og meieribestyrer Roall Hognestad i A/L Innherredsmeieriet ba inn samvirkelagets styreformann og disponent til en samtale sammen med ordføreren og rådmannen i Verdal for å få klarlagt om kommunen hadde interesse av å leie en del av lokalene i det gamle meierianlegget. Lokaler for bibliotek og teaterverksted ble nevnt. Inntrykket av at bygningene var uhensiktsmessige for forretnings
---- 319 Vsl ---- drift og i delvis dårlig forfatning forsterket seg. Det ville koste mange millioner kroner å sette bygningene i stand fra kjeller til tak og få an legget godkjent med nødvendige tilfluktsrom, brannsikringsopplegg m.v. Styret behandlet saken i nytt møte og vedtok at det f.t. ikke var grunnlag for erverv av eiendommen. Representantskapet sa seg enig i styrets syn. Seinere ble det stiftet et selskap av en del lokale for retningsdrivende sammen med kommunen, som viste en uvanlig stor interesse både med kapitalinnskudd, garanti for kjøpesum og velvilje ellers. A/S Gammelmeieriet gikk i gang med ombygging og oppussing av bygningene med sikte på etablering av et kjøpmannsvarehus. Denne kommunale velviljen hadde nok ikke blitt samvirkelaget til del. Samarbeidsavtale mellom Landbrukets Sentralforbund og Norges Kooperative Landsforening Det første virkelige forsøket på en grenseoppgang og avtale var av talen om slakt og kjøttvarer fra 1949. Seinere, i 1961-62, kom den loka le avtalen med Bøndernes Salgslag om A/L Fellesproduksjon, som også ga grunnlaget for den landsomfattende Gomanavtalen mellom de to partene. I 1977 og -78 ble det forhandlet mellom LS og NKL om ny samar beidsavtale, som ble vedtatt i 1978. Styret i samvirkelaget fikk referat av avtalen i juli 1978. Avtalen tok sikte på å avklare forholdet mellom partene og videreføre de retningslinjene for samarbeid mellom land brukssamvirket og forbrukersamvirket som hadde vært gjeldende de siste 30 åra, men som ikke alltid var fulgt av partene. Den nye avtalen gikk mer i bredden og omfattet hele spektret av matvarer fra norsk landbruk og norsk landbrukssamvirke. De viktigste punktene i avtalen går ut på at samarbeidet skal reguleres slik at: Førstehåndsutbudet med tilhørende produsentkontakt og fored lingen av norske landbruksprodukter skal være landbrukssamvir- kets arbeid og ansvarsområde, og at Detaljomsetningen på samme måte skal være forbrukersamvirkets arbeids- og ansvarsområde. Det heter videre at «seiv om dette i første omgang vil virke som ge nerelle programerklæringer, er det helt klart at disse punktene er ut trykk for mål som partene forplikter seg til å arbeide for å nå.»
---- 320 Vsl ---- Det ble også vedtatt en rekke utfyllende regler, og partene opnevnte en styringsgruppe, som skulle følge opp saken. Avtalen ble undertegnet av Hans Borgen og Olav Borgan fra Land brukets Sentralforbund og av Peder Søiland og Knut Moe fra NKL. Denne avtalen er lite kjent og av den grunn blir den vel heller ikke alltid fulgt alle steder i landet. Den årlige gaveutdelingen Hver vår gikk styret sammen med representantskapets utvalg gjen nom oversikten over søkere og foretok omkring 100 tildelinger av mid ler fra disposisjonsfondet. I tida 1977-79 dreide det seg årlig om 25-30.000 kroner til sosiale og kulturelle formål, fordelt på beløp fra 200 til 1000 kroner pr. mottaker. Hvert år kom det en del etternølere, som hadde glemt å sende søk nad i rett tid, og disse søknadene ble behandlet på seinere styremøter. Enkelte mente at det måtte gå an å få tildeling uten å ha bryet med å sende søknad. Styret holdt imidlertid fast på ordningen med krav om søknad for å ha garanti for at vedkommende forening eller lag fortsatt eksisterte og var i drift. Innimellom de årlige tildelingene behandlet styret søknader om til skott til spesielle formål. Enkelte år ble det tildelt større beløp på den ne måten enn ved den vanlige gaveutdelingen (f.eks. 50.000 kroner til idrettshallen ved videregående skole i Verdal). I 1978 drøftet styret og representantskapets utvalg om den årlige gaveutdelingen begynte bli unødvendig, da det kanskje var penger nok innen de lag og foreninger som vanlig vis søkte. Det ble enighet om å legge spørsmålet fram for representantskapet til en prinsippdebatt. Styreformannen, Trond Okkenhaug, orienterte om saken og om de ret ningslinjer som ble fulgt ved tildelingen av årlig gave. Etter at 7 repre sentanter hadde hatt ordet, ble det fattet følgende vedtak: «Styret og representantskapets utvalg tar til etterretning det som er sagt i debatt en, og konklusjonen er at gaveutdelingen bør fortsette i samsvar med nåværende praksis.» Avdeling Kirkegata, Levanger Eiendommen som denne avdelingen ble drevet i, var uhensiktsmes-
---- 321 Vsl ---- sig og i dårlig forfatning både bygningsmessig og når det gjaldt elek trisk anlegg. I 1979 forelå det bl.a. pålegg om utbedring av det elek triske anlegget. Dessuten hadde arbeidstilsynet gitt en del pålegg om forbedringer. Enkelte utbedringer var det gitt utsettelse med, ut fra diskusjonen om det var forsvarlig å fortsette drifta av dagligvareavde lingen. Alternativet var å overføre virksomheten til DOMUS Levanger, og sette eiendommen så pass i stand at den kunne utleies til andre formål. Styret vedtok i mai 1979 å be representantskapet om fullmakt til å få avviklet handelsvirksomheten ved avdeling Kirkegata i løpet av året og om fullmakt til bortleie av Kirkegata 58 og Håkon den godes gt. 37 B, eller eventuelt makeskifte med høvelig eiendom. Representantskap et vedtok fullmakten enstemmig. Virksomheten ved avdelingen ble av viklet 30. juni 1979. Resten av varebeholdningen ble overført til DOMUS, og medarbeiderne gikk over i stillinger ved DOMUS. Eien dommene har vært bortleid fra da av. Ny leder ved avdeling S-RØR Høsten 1978 ble det nødvendig for ledelsen og styret å oppnevne en midlertidig styringsgruppe ved avdeling S-RØR Verdal. Denne styr Rørleggermester Harald Halvorsen.
---- 322 Vsl ---- ingsgruppen skulle samarbeide med avdelingslederne ved S-RØR Steinkjer og S-RØR Levanger, foruten med driftsleder, kontorleder m.fl. ved hovedkontoret. Denne ordningen skulle gjelde inntil det ble mulig å få tilsatt ny rør leggermester som håndverksfaglig leder for virksomheten, da den for rige fratrådte. Ved første utlysing av stillingen var det tynt med kvalifiserte søke re, men i neste runde meldte det seg 9 søkere. Av disse valgte styret i mars 1979 rørleggeremester Harald Halvorsen som ny leder for rør leggervirksomheten, og Halvorsen har siden hatt denne viktige stil lingen. Andre saker fra 1977 til 1979 På nyåret 1977 behandlet styret brev fra NKL v/formannen Peder Søiland om kvinnenes representasjon i samvirkelagenes organer. Han pekte på at kvinnene er svakt representert innen tillitsvervene, og han tok opp spørsmålet om det kunne gjøres noe med dette forholdet. Styret vedtok å føre spørsmålet videre gjennom den orienteringen som hvert år sendes til medlemmene av valgnemndene i laget. I februar 1977 ble styret orientert om en kundeundersøkelse som var Avdelingsleder Johan Iversen. Avdelingsleder Knut Ward.
---- 323 Vsl ---- foretatt ved Gullkranen Kafeteria. Gjestene fikk et spørrekort til ut fylling, og de var jevnt over meget godt fornøyd. Enkelte merknader ble gjennomgått i et internt møte som bestyrer Ivar Aunøien holdt med medarbeiderne ved kafeteriaen. Pinsemenigheten Sion skulle bygge nytt hus på Ørmelen, men tomta var noe trang for å fylle kravet om tilstrekkelig parkeringsplassen De søkte derfor tilsagn om å få nytte samvirkelagets parkeringsområde på eiendommen Kveldsol 18/80 ved avdeling Ørmelen som reserveområ de for parkering på søndager fra kl. 18.00 til ca. kl. 22.00 og eventuelt en kveld i uka. Styret for samvirkelaget vedtok å gi dette tilsagnet, slik at byggingen av bedehus kunne komme i gang. Både fra Personalforeningen og fra ledelsen i laget ble det arbeidet med å få i gang bedriftslegeordning. Det hadde vært en ordning i gang en kortere periode tidligere, men i flere år hadde legene for mye å gjøre med vanlig praksis, slik at de måtte si nei til avtale om bedriftsle geordning. I 1977 gikk Norsk Folkehjelp i gang med å opprette eget bedriftslegekontor i Verdal. Ledelsen og styret vedtok å gå inn for dette opplegget. Valgnemnda i Vuku krets ba i 1977 styret vurdere om det var mulig at kretsmøtene kunne ambulere mellom de 4 områdene i kretsen fra år til år (Vuku, Inndal, Ulvilla, Leirådal). Nemnda mente at det særlig i denne kretsen var ønske om en slik ordning. Marit Tømmerås, Bjørn Arstadvold, Petter Storstad og Sefanias Kulstad var underskrivere. Styret vedtok å ta opp spørsmålet på kretsmøtet i Vuku. Der ble for slaget vedtatt, og ordningen er fulgt siden. Dette vedtaket spurtes, og på medlemsmøtet i Stiklestad krets (Stik lestad, Volhaug/Haukå, Leksdal) i 1977 kom Einar Kristoffersen med dette forslaget: «Møtet har ingen innvending mot at styret, om det finner det formålstjenlig, for 1978 legger valgmøtet til Leksdal, og da som en prøveordning.» Denne ordningen med veksling mellom Stikle stad og Leksdal er fulgt siden. I juni 1976 ble Knut Ward konstituert som avdelingsleder for avde ling Driftsmidler/Byggevarer, da avdelingsleder Johan Iversen ble syk. Iversens arbeidsforhold opphørte i januar 1977, da han fortsatt var syk. I styremøtet i mars 1977 ble Knut Ward fast tilsatt i stillingen som av delingsleder. 3. mai 1977 foretok styret og representantskapets utvalg en befaring Verdal Samvirkelag — 21
---- 324 Vsl ---- til varehuset i Levanger, der det var byggearbeid i gang for utvidelse, videre til avdeling Levangernesset, avdeling Kirkegata, Tungvaresent ret og NOROL-sentret Levanger. Fra Personalforeningen ble Aksel Olsen valgt som medlem av sam virkelagets styre etter Roar Wærnes og med Bjørn Thorne som varare presentant. Den andre styrerepresentanten fra medarbeiderne var Ivar Aunøien. I mai 1977 ble det vedtatt å bruke navnet S-RØR i stedet for Rør leggeravdelingen, også i Verdal. S-RØR-navnet var brukt for rør leggeravdelingene i Steinkjer og i Levanger. Avdelingsleder Odd Storhaug. Avdelingsleder Alf Bakkan Sommeren 1977 ble Alf Bakkan tilsatt som avdelingsleder for skoav delingen ved DOMUS Verdal. Avdelingsleder Odd Storhaug hadde varslet om at han skulle fråtre i desember samme år ved oppnådd al dersgrense etter 19 år som avdelingsleder ved skoavdelingen. Det var Odd Storhaug som i de harde 30-åra, nærmere bestemt 1932, ble til satt som betjent ved manufakturavdelingen i konkurranse med 152 an dre søkere. I 1947-48 var han tilsatt som avdelingssjef ved manufak turavdelingen ved Inderøy Samvirkelag, fra 1948 1. betjent ved manu fakturavdelingen i Verdal Samvirkelag og fra 1958 avdelingsleder ved skoavdelingen.
---- 325 Vsl ---- Det ble inngått avtale med Steinulf Eriksson om kjøp av hans tomt ved Asbjørnsens gate, nord for Matsentret og inn til lagets parkerings område. Avtalen ble inngått med sikte på å sikre mulighet for utvidelse av parkeringsområdet. I 1977 ble spørsmålet om ny og bedre tomt for avdeling Røra drøftet en del. Det ble vedtatt å undersøke mulighetene for ny tomt når veg planene var nærmere avklart. Styret vedtok forslag om kjøp av en faktureringsautomat til mølla med elektroniske regneenheter og minner, for å rasjonalisere regn skapsføringen med bl.a. lagerbeholdningene både for mølla og for leverandørene av byttemalingskorn. Anlegget skulle regne ut og skrive fakturaer og betalingsdokument. Med spesialprogram for mølleregnskap kostet anlegget ca. 120.000 kroner. Seinere ble mølla direkte tilknyttet lagets EDB-anlegg. I 1977 ble det sendt søknad til Levanger kommune om mulighetene for å få kjøpe tomtene Jernbanegata 3, 5, 7, og 9, som laget hadde feste avtale for. Tomtene Håkon den godes gate 6, 8 og 10 var kjøpt tidlige re. Disse tomtene tilsammen utgjorde varehustomta. Levanger kom mune v/formannskapet vedtok å seige de fire tomtene mot Jernbanega ta, men salget gikk ikke i orden før seinere. Under planleggingen av vareopplegget ved varehusene i Levanger og Verdal ble det satt av salgsareal for salg av avskårne blomster og potteplanter straks varehusene kunne åpnes med DOMUS-status. Salgsarealene skulle averteres med sikte på avtale med dyktige fagfolk som kunne drive for egen regning og med en prosentavtale for husleie m.v. Det ble vedtatt at avtalen skulle forutsette bruk av kassakvittering, og laget skulle gi tilbakebetaling på kjøp også for blomstersalget. Salgsarealet for blomster i DOMUS Verdal ble bortleid til Jarle Løe og i DOMUS Levanger til Oddvar Haugan, som trakk seg, og i stedet ble det inngått avtale med Svein Fiskvik. En artikkel i Økonomisk Rapport om styrets ansvar og arbeidsopp gåver i en bedrift ble gjennomgått og drøftet i 1977. I samband med dette ga Aksel Olsen en rapport fra Landskurs for tillitsvalgte. Styret vedtok at samvirkelaget skulle melde seg inn som medlem av Norsk samband for de forenede nasjoner. I november 1977 ble Otto Holme tilsatt som varehusassistent ved DOMUS Levanger. Han fikk da bruk for bl.a. den varehusutdann
---- 326 Vsl ---- ingen han hadde fått i svenske DOMUS-varehus og gjennom Varehus foreningen DOMUS i Norge. NKL og Samvirkeskolen avviklet et 3-dagers kurs for tillitsvalgte i s-lag på Verdal Hotell i oktober 1977. Fra Verdal Samvirkelag deltok både medlemmer av styret, representantskapet og forretningsledelsen. Deltakerne ellers var fra s-lag i Midt-Norge, og de var med på en rundgang i enkelte sentrumsavdelinger i Verdal Samvirkelag. Etterpå var det orientering om laget og en spørrerunde. Vårt Blad ble i 1977 vedtatt utsendt gratis til hver medlemshusstand innen lagets virksomhetsområde. Det første brevet fra NKL til alle s-lag på nyåret 1978 var heller dys tert. Det gjaldt den alvorlige økonomiske situasjonen som landet var inne i, og kostnadsstigningen, som hadde vært meget sterk i en del år. Det ble manet til forsiktighet med nye investeringer og prosjekter. Varebeholdningene måtte krympes, selvbetjeningsgraden aukes, kost nadene reduseres o.s.v. Kopi av brevet ble sendt til alle avdelingslede re, revisjonsutvalget, representantskapets utvalg og arbeidsmiljøut valget, kontoret, foruten til styrets medlemmer som drøftet brevet i første styremøte. I mars 1978 ble avdelingsleder ved DOMUS Mat, Kyrre Heiden, til satt også som varehusassistent ved DOMUS Verdal. Han hadde tidlig ere gjennomført varehusutdanning gjennom Varehusforeningen DOMUS. Bebyggelsen på eiendommen Lilleborg 19/184, vest for Hanskema kergata, sto tom og var i elendig forfatning og moden for riving. På grunn av stadige innbrudd og hærverk ble huset avertert til nedriving, og tomta ble ryddet. På kretsmøtene i 1978 ble det som ekstra programpost vist en film om den første oljeboreplattformen som ble bygd ved Aker Verdal A/S i 1973/74 - Deep Sea Driller - og som seinere havarerte under slep i uvær ved Feie utenfor Bergen. Plattformen var i 1978 igjen i Verdal for ombygging og reparasjon etter havariet. Arbeidsutvalget for opplysning og utdanning ba i juni 1978 om fort gang med tilsetting av konsulent for opplæring og drift etter Otto Holme, som var tilsatt som varehusassistent ved DOMUS Levanger. Det ble vedtatt at stillingen skulle averteres. I august 1978 vedtok styret å tilsette økonomisekretær Jarle Olsnes som ny kontorsjef fra 21.10.1978. Kontorsjef Kåre Skogstad hadde tid
---- 327 Vsl ---- ligere meldt fra om at han ville fråtre samme dato ved oppnådd alders grense. Kontorsjef Jarle Olsnes. Møllemester Helge Prestmo hadde stort arbeidspress ved mølla, ikke minst i samband med ny montering av renseanlegget for såkorn. Det ble derfor drøftet et opplegg som skulle frigjøre Prestmo for en del av gjøremålene ved å få tilsatt en produksjonsleder for den løpende mølleproduksjonen, og i denne stillingen ble Reidar K. Olsen tilsatt. Som ny produksjonsassistent ble John Lilleeng tilsatt, og ny arbeids formann ble Reidar Molde. Ved denne ordningen ville Helge Prestmo bli noe avlastet, slik at han etter eget ønske kunne ta seg av maskin planene og føre tilsyn med montering, prøvekjøring 0.1. I et rundskriv fra Foreningen Norden, Verdal Lokallag, høsten 1978 ble foreninger og lag invitert til å bli medlemmer av Foreningen Nor den. Det ble vedtatt å melde laget inn som medlem. I oktober 1978 vedtok styret kjøp av kontorcomputer for EDB kjøring av debitorregnskapet og med automatisk utkjøring av beta lingsbilag og purring ved for sein betaling. Anlegget kostet ca. 200.000 kroner. Hovedregnskapet var da i 10 år kjørt etter EDB program på leiebasis og med lokal punching. I november 1978 vedtok styret å være med på en aksjeutvidelse for A/S Innherad Teglverk. Det kunne tegnes 1 ny aksje for hver 2 gamle
---- 328 Vsl ---- aksjer. Samvirkelaget hadde fra før 77 aksjer og var derfor satt opp med 38 nye aksjer a kr. 1.000,-. Kjøpet ble vedtatt av styret. Det viste seg seinere å bli en tvilsom transaksjon. Det endte med konkurs for teglverket, og ny eier overtok. Den nye arbeidsmiljøloven førte til endringer i arbeidsreglementet. Enkelte punkter i det tidligere reglementet ble forenklet eller tatt ut, da de var kommet med i avtaleverket mellom LO og DKT. Andre av snitt var utvidet eller forandret på grunn av andre lover og forskrifter. Hovedkasserer Magnhild Haldås og kontorsjef Kåre Skogstad.
---- 329 Vsl ---- Dette gjaldt f.eks. bedriftshelsetjenesten og sykelønnsordningen, som hadde ført til nye regler for melding ved sykdom. Både Statens Ar beidstilsyn og DKT hadde laget utkast til nytt arbeidsreglement. Dette materialet ble lagt til grunn for forslag til nytt arbeidsreglement som ble utarbeidet i samråd med samarbeids- og arbeidsmiljøutvalget og vedtatt av utvalget og styret. På siste styremøte før jul 1978 gikk styret gjennom «Styrets arbeid i større og mindre bedrifter - Noen erfaringer» av Carl Mannerfelt (tidsskriftartikkel). På samme møte ble det referert melding om at hovedkasserer Magn hild Haldås og kontorsjef Kåre Skogstad var tildelt H.M. Kongens Fortjenstmedalje. Magnhild Haldås skulle fråtre ved årsskiftet, og Kåre Skogstad hadde fratrådt i oktober, begge ved oppnådd alders grense og etter en lang og vel utført arbeidsinnsats i lagets tjeneste. De var begge tidligere tildelt Det Kgl. Selskap for Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste. Tildelingen av H.M. Kongens For tjenstmedalje ble foretatt av fylkesmann Leif Granli ved en festlig til stelning på kafeteriaen 10. januar 1979. Som ny hovedkasserer ble tilsatt Anne Marie Slottemo, tidligere assistent ved hovedkassen. På nyåret 1979 ble det organisert bedriftshelsetjeneste i Norsk Folkehjelps regi også i Levanger. Ytterøy Plastprodukter A/S med hovedsakelig plastposeproduksjon hadde vært gjennom en akkord. I februar 1979 ønsket bedriften å få tegnet ny aksjekapital. Styret ved tok å tegne 2 aksjer a kr. 500,-. Etter en tid gikk fabrikken konkurs og ble nedlagt. Opplegget for «S-Nærkjøp» ble satt i gang i 1979. NKL hadde utar- Hovedkasserer Anne Marie Slottemo. beidet en del hjelpemateriell for mindre dagligvareavdelinger og filia ler (under 2 mill. kroner i omsetning). Det ble tilrådd sterk rasjonali sering av drifta og en aktuell, men begrenset varebeholdning med god omsetningshastighet for å oppnå bedre mulighet for forsvarlig drift og
---- 330 Vsl ---- resultat. Styret vedtok at opplegget skulle gjennomgås i møter med filialtilsynene og med bestyrerne og personalet ved filialene. Styrene i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag kooperative fylkeslag hadde felles møte og befaring i Nord-Trøndelag et par dager i mars 1979, og de besøkte da Verdal Samvirkelag og ble vist rundt og orientert. Som ekstra programpost på kretsmøtene i 1979 kåserte museumsbe styrer Steinar Berg og viste lysbilder fra virksomheten ved Verdal Mu seum og i distriktet. Etter at kretsmøtene var avviklet, gikk styret som vanlig gjennom sammendrag over de sakene som ble tatt opp på kretsmøtene. Våren 1979 var det ny kontakt med eieren av eiendommen Øst vold/Olstad - mellom Møllegata og jernbanen - ved Fram, avdeling Driftsmidler/Byggevarer. I 1973 ble det inngått avtale om framleie av denne eiendommen med Brødrene Rishaug A/S, som hadde leieavtale med eieren, Johan Norlie A/S, Oslo. Eieren hadde fått foretatt takst på eiendommen, og salgssummen var 1,2 mill. kroner. Etter god kjenning i representanskapet ga styret formann og disponent fullmakt til å forhandle videre om kjøp av eiendommen. Det ble enighet om kjøp til en pris av 1 mill. kroner. De faglige tillitsmenn og hovedtillitsmannen, som var valgt i sam svar med avtaleverket mellom LO og DKT, hadde ofte en vanskelig jobb, særlig før de hadde fått satt seg inn i regelverket. De var «mel lom barken og veden», og det hendte at de ble narret til å ta opp saker som de ikke hadde noe med i det hele tatt, og som ikke hørte inn under tillitsmannsordningen. Ved ett tilfelle fikk til og med styret brev fra tillitsmannsapparatet om en sak som gjaldt arbeidsteknisk opplegg m.v. i en avdeling. Styret vedtok å skrive tilbake at styret var av den oppfatning at det måtte bero på en misfortåelse av tillitsmannsopp gaven når en slik sak ble sendt styret. Styret og ledelsen viste til § 6-15, og spesielt til § 9 og 10 (om tillitsmannsordningen og tillits mannens oppgave) i hovedavtalen mellom LO og DKT. Styret gikk vi dere ut fra at denne saken måtte bli tatt opp og ordnet på korrekt måte i samsvar med gjeldende avtaler og med den samarbeidsånd som det bør være på en arbeidsplass. Det har alltid vist seg å være en fordel for alle parter med et dyktig og godt orientert tillitsmannsapparat. I juni 1979 behandlet styret tilbud på en trappheis for kontorinn
---- 331 Vsl ---- gangen og trappa til kontoretasjen. Kostnaden ville i tilfelle bli ca. 50.000 kroner. Prisen var ikke avskrekkende, men det var ikke til strekkelig tillit til at anlegget var en god nok løsning, og saken ble utsatt. Etter henstilling fra Fellesrådet for det sørlige Afrika hadde for mannskapet i Verdal vedtatt å be Verdal Samvirkelag og Verdal Han delstands Forening om å boikotte varer fra Sør-Afrika. Styret var fullt enig i prinsippet om boikott, men syntes at saken var vel utenrikspoli tisk til å fatte noe spesielt lokalt vedtak. NKL hadde tidligere gått ut med boikott av varer fra Sør-Afrika, men ble da stående alene i denne saken. Resultatet ble at en del private fruktimportører kjøpte som tid ligere fra Sør-Afrika, og s-lag fikk ofte kritikk for at de ikke hadde «fullstendig utvalg». Regjering og Storting mannet seg ikke opp til vedtak om boikott før 6 år seinere, i januar 1986. Våren og sommeren 1979 kom det flere besøksgrupper fra andre s-lag for å se på opplegget ved de nye DOMUS Verdal og DOMUS Levanger. Styret drøftet i juni 1979 det første forslaget til oppsett av et sam funnsregnskap for Verdal Samvirkelag. Lagets ordinære årsregnskap ga vanligvis et godt bilde av lagets drift og av eiendeler, gjeld og egen kapital. Når det gjaldt forholdet til samfunnet rundt og bildet av den egentlige verdiskapingen, var det vanlige regnskapsoppsettet noe ufullstendig. Det ble derfor etter hvert vanlig med et eget samfunns regnskap, som viser brutto verdiskaping, hvilke parter som deler ver diskapingen og hvor mye det blir på hver part (seinere kalt verdiregn skap). Styret sa seg enig i å ta med i årsmeldingen et oppsett som viser samfunnsregnskapet i tillegg til det vanlige regnskapet. Samtidig gikk laget over til å følge reglene for regnskapsoppsett som var i samsvar med den nye regnskapsloven og NKLs nye forskrifter. En del detalj opplysninger som tidligere var tatt inn i selve regnskapsoppsettet ble fra da av samlet i noter og med henvisningsnummer i selve regn skapet. I 1979 var det internasjonale barneåret, men det ble opplyst at ut nyttingen av barn som billig arbeidskraft var fortsatt vanlig i store de ler av verden. Det ble vedtatt en utvidelse og forbedring av varemottak, kjølerom m.v. ved avdeling Levangernesset. Murmesterfirmaet R Sundland & Co. utførte hoveddelen av dette arbeidet.
---- 332 Vsl ---- NORCEM-konsernet hadde store planer om kalksteinbryting i Tromsdalen og sementfabrikk med utskipningsanlegg i Børsåsen, Le vanger. I 1979 var disse planene skrinlagt, men en spesiell sak må nev nes - nemlig sementmangel. NORCEM-konsernet var også da eneste produsent og leverandør av sement i landet. Hele våren og sommeren 1979 var det periodevis mangel på sement. Prisen på sement var regu lert, og prisspørsmålet måtte være årsaken til at sementen ble holdt til bake fra NORCEMs side. Samvirkelaget hadde både entreprenører og selvbyggere som kunder, og disse fikk store problemer med framdrift av byggearbeidene. Fra samvirkelagets side ble det derfor undersøkt om muligheter for en nødløsning gjennom import. Polen eller Eng land viste seg å være mest aktuelle, ut fra kvalitet og pris, og det ble forhandlet om en båtlast, eventuelt sammen med NKL Trondheim. Etter en del avisomtale av importplanene i Verdal ble NORCEM ledelsen straks mer forhandlingsvillig. Salgsdirektøren kom til Verdal, og i en samtale ga han tilsagn om å gjøre det han kunne for snarest å skaffe fram nok sement. Leveransene kom i gang igjen. Telefonsentralen ved hovedkontoret begynte å bli for liten. Den var fra 1963 og var mekanisk, og enkelte deler var noe nedslitte. I 1979 ble det kjøpt ny og større sentral av elektronisk type og med utstyr for registrering av fjernvalgsamtaler. Norsk Folkehjelp/Bedriftshelsetjenesten, samarbeids- og arbeids miljøutvalget og samvirkelagets styre ble i 1979 enige om forpliktende samarbeid om AKAN-opplegg ved samvirkelagets avdelinger. AKAN står for arbeidslivets komite mot alkoholisme og narkomani, og komi teen var opprettet av de store organisasjonene i arbeidslivet. Personal et skulle velge en hovedkontakt for AKAN-arbeidet, og vedkommen de skulle samarbeide med bedriftshelsetjenesten og forretningsledel sen om opplegg som tar sikte på å hindre utgliding og forsøke å redde personer som er i faresonen før det er for seint. Reglene for dette ar beidet var basert på det faktum at misbruk av alkohol eller narkotika og sterke medikamenter i samband med arbeidet er uforenlig med al minnelig krav om et forsvarlig arbeidsmiljø og er derfor i strid med gjeldende arbeidsreglement. Ønsket om å få innført sommertid igjen forsterket seg og ble draftet i flere organisasjonen Den Kooperative Tarifforening (DKT) ba host en 1979 alle s-lag om styrets syn på spørsmålet om innføring av som mertid på nytt i Norge. I Sverige og Danmark ble også spørsmålet
---- 333 Vsl ---- diskutert, og det var ønskelig med en felles skandinavisk ordning, som tidligst kunne gjennomføres i 1981. Styret svarte positivt på spørsmålet om innføring av sommertid. Styret og arbeidsutvalget for opplysning- og utdanningsvirksomhet gikk hosten 1979 gjennom studieplan for «Program for forbrukersam virket». Lov om pris- og avansestopp laget en del problemer i 1979 og be kreftet enda en gang at det er som å forsøke å holde nede lokket på en kjel som koker. Ny teknikk kom etter hvert inn også i handteringen av handelsgjød sel. I 1979 ble det aktuelt med handelsgjødsel i sekker, plastkrympet på paller. På denne måten kunne denne varen lagres utendørs. I feste kontrakten fra 1968 med Verdal Havnestyre om tomt for hamnelager ble det sikret fortrinnsrett til leie av tilleggstomt på 1500 m 2. Dette are alet ble redusert i 1972 til 1000 m 2 på grunn av byggingen av Aker beddingen. Styret vedtok høsten 1979 å søke om festekontrakt og å få fyllt opp utearealet med kjøresterkt dekke og få området inngjerdet med sikte på utelagring av handelsgjødsel på paller, Lecaprodukter 0.1. pallegods. Festekontrakten gikk i orden. Styret vedtok før jul 1979 å gå inn for en større opprusting og om gjøring av kafeteriaen. Arkitekt Eriksen, NKLs arkitektkontor, hadde kafeteriaer med utstyr, tekstiler, farver m.v. som spesialfelt, og han laget en helhetsløsning med sikte på å få en triveligere kafeteria. Om gjøringen og opprustingen m/møbler m.v. var kostnadsberegnet til ca. 350.000 kroner. Bestyrer Arvid Fjesme ved Gartnerhallen Trøndelag, avdeling Steinkjer, gjorde i 1979 et nytt forsøk på å få i stand en bedre samord ning med NKL om tilleggslevering av rotfrukter, grønnsaker og frukt til lagets avdelinger. Styret behandlet saken og var enig med ledelsen i at laget inntil videre holdt seg til inngåtte leveringsavtaler med NKL, og dessuten som før brukte Gartnerhallen som leverandør til enkelte filialer. Styret vedtok videre å be NKL drøfte saken med sikte på en organisasjonsmessig avklaring på sentralt hold, som også lagets pro dusentmedlemmer kunne forstå og akseptere. NKL Trondheim v/dis ponent Birger Myhre ga uttrykk for forståelse og enighet med de syns punkter laget hadde gitt uttrykk for vedrørende tilleggsleveransene til s-lag. Myhre sendte saken videre til NKL Oslo. Den første bevilgningen i 1977 utenom den årlige gavetildelingen
---- 334 Vsl ---- gjaldt restaurering av den gamle smelteovnen ved Malså gruver. Et arbeidsutvalg ved Verdal Museum søkte om tilskott til dette prosjek tet, som var kostnadsregnet til nærmere 200.000 kroner. Styret bevil get kr. 2.000,-. NKLs museumskomité v/Knut Fjæstad arbeidet med å samle gam le varer og hjelpemidler til butikken i Samvirkemuseet ved Samvirke - skolen i Bærum. Alle s-lag ble bedt om å bidra så langt det var mulig. Det ble undersøkt om Samvirkemuseet hadde vanlige heimgjorte tre sko i sitt utvalg av gammeldagse varer. Svaret var at slike hadde de ikke fått tak i. Tresko var jo nærmest en dagligvare i gamle dager. En prat med Harald K. Aksnes førte til at han tok på seg å lage 5 par tre sko i forskjellige størrelser, og disse ble sendt til museet. I takke skrivet fra NKL og Fjæstad sto det bl.a. «Gåven er et storartet bidrag til vareutvalget i museet, og den er et eksempel til etterfølgelse for andre s-lag.» Treskoene henger i butikken i samvirkemuseet som fin brukskunst — til minne også om han som laget dem, og som gikk bort i 1985. I januar 1977 organiserte Lionsklubbene en storstilt innsamling for reising av Valnesfjord Helsesportsenter. De to klubbene innen s-lagets område fikk 250 kroner hver til formålet. U.L. Samhug v/Ove Skjerve fikk et tilskott på kr. 500,- til scene og lysutstyr. Etterverngruppa for psykisk helsevern v/helsesøster Aslaug Ose land søkte i 1977 om tilskott til en feriereise, og det ble bevilget kr. 1.000,-. Levanger Helsesportslag søkte om tilskott til kjøp av ny buss for transport av funksjonshemmede i Levanger kommune. Det ble bevil get kr. 1.000,- under forutsetning av at planen ble realisert. Verdal Røde Kors Hjelpekorps var flittig søker tii spesielle pro sjekter. Høsten 1977 var det takplater til Røde Korshytta ved Stormoen det gjaldt, og styret vedtok å gi et tilskott på kr. 1.000,- som prisavslag. Soltun grendehus var i gang med tilbygg med bl.a. plass til scene. Det ble søkt om tilskott. Kr. 1.000,- ble bevilget. Etterverngruppa søkte også i 1978 om tilskott til en ukes ferie, og det ble bevilget kr. 1.000,-. Verdal Landbrukslag var 100 år i 1978. Til jubileumsfesten i Vinne Samfunnshus i august ble det skaffet en brevordner i skinn og med ju bilantens navn preget, foruten en hilsen fra samvirkelaget.
---- 335 Vsl ---- Inndal Idrettslag skulle bygge lysløype i Garnesmarka og søkte om tilskott. Kr. 1.000,- ble bevilget. Verdal Naturvern fikk etter søknad 250 kroner som oppstartings tilskott. Etterverngruppa fikk også i 1979 tilskott til feriereise. Organisasjonen «En båt for Vietnam» søkte om tilskott til hospital skip for flyktninger, og kr. 500,- ble bevilget. Til innsamlingsaksjonen «Flyktning 1979» ble det bevilget kr. 1.000,-. Verdal Helsesportslag søkte om tilskott til innkjøp av trenings drakter, og kr. 500,- ble bevilget. Varebestilling over EDB—terminal På nyåret 1980 drøftet NKLs konsulenter sammen med driftsleder Bjørn Storhaug og avdelingslederne opplegget for slik varebestilling ved avdelingene DOMUS Mat, Ørmelen og Vinne. Disse tre avdeling ene var de første som tok i bruk det nye systemet for varebestilling over EDB-terminal med sending av signalene via modem over tele linje til NKLs lager. EDB ble tatt i bruk i bilagsregistrering og regn skapsføring innen laget allerede i 1968. Bygg °g 80-varene, utredning Avdelingsleder Knut Ward, varehussjef Arnulf Brenne og driftsleder Bjørn Storhaug hadde drøftinger om det framtidige opplegget for om setningen av varegruppene som burde komme inn under et nytt Bygg og 80-opplegg. Diskusjonene med arkitekt Johan Stenaas, NKLs arkitektkontor, tok til i 1980, uten at arbeidet ble forsert. Saken hadde mange sider, og flere tomteområder ble diskutert: Eng/Reinsholm ved Stiklestad vegen, Østvold/Olstad ved Fram (avdeling Driftsmidler/Byggevarer), Vårtun — nord for Gomanbakeriet på Tinden, foruten et område vest for E 6, som ble tilbudt i makeskifte under forhandlingene med kom munen om tomt til videregående skole. I mars 1980 var direktør Edvard Nygaard, NKL Oslo, organisa sjonssjef Reidar Kringtrø, NKL Trondheim, og banksjef Rolf Riise, Samvirkebanken A/S Trondheim, på besøk og hadde samtaler med styrets formann, nestformann og disponent. En del avdelinger i Verdal og Levanger ble besøkt foruten enkelte tomteområder. Forhåndsar
---- 336 Vsl ---- beidet med et anlegg for Bygg og 80-varene ble også draftet, og gjest ene ga uttrykk for at det måtte arbeides videre med planene. Grundig planlegging, kalkyler og budsjettering ble imidlertid også under streket. De som arbeidet videre med Bygg og 80-saken, fant det riktig å gå grundig til verks og bruke den tida som trengtes. Boligbyggingen, lånereguleringen for landbruksbygg 0.1. faktorer måtte med i bildet, og en viss stagnasjon kunne etter hvert merkes. Det tok derfor tid før saken kom i siget igjen. (Under møtet om denne saken i mars 1980 kom den triste meldingen om ulykken med boligplattformen Alexan der Kielland på Ekofisk i Nordsjøen, der 123 mennesker mistet livet.) Ny opplærings- og driftskonsulent Denne stillingen hadde vært übesatt et par år etter at den tidligere konsulenten, Otto Holme, ble tilsatt som varehusassistent ved DOMUS i Levanger før jul i 1977. Arbeidsutvalget for opplysning og opplæring ba på nyåret 1980 om å undersøke muligheten for å få tilsatt en ny konsulent. Det ble arbeidet med å finne kvalifisert søker, og i april godkjente styret tilsettingen av Oddbjørn Kjenstadbakk i still ingen. Han tiltrådte i august 1980. Bruksplan for Minsaas Plass I 1980 la kommunens tekniske utvalg fram en bruksplan for Minsaas Plass. Planen bygde på et forslag lagt fram av Verdal Handelsstand Forening, Øras Vel og samvirkelaget, men den foreslåtte korttids parkeringen for deler av plassen var sløy fet, bortsett fra 3 parker ingsplasser for funksjonshemmede og plass for varehenting foran sam virkelagets gullsmedavdeling. Innkjøring for vareleveranser til DOMUS skulle skje fra sør, alternativt fra vest, med utkjøring mot øst. Hele prosjektet med faste installasjoner, steinsetting m.v. var kost nadsregnet til nærmere 700.000 kroner + mva. Anlegget skulle gjen nomføres trinnvis. Det var også på tale å bygge turistinformasjon og offentlige toaletter, og det gikk fram av forslaget at det ville bli rik an ledning til å være med på å betale, både for handelsstanden, samvirke laget, Øras Vel og kommunen. Sommeren 1980 kom varaordfører og bygningssjef på besøk og ba om tilsagn på tilskott til trinn 1 i opprusting av plassen. De nevnte at
---- 337 Vsl ---- Øras Vel hadde gitt tilsagn om 5.000 kroner, og at Verdal Handels stands Forening, Verdal Håndverkerforening m.fl. også skulle bli spurt. Styret bevilget kr. 5.000,-, men vedtok å reservere seg mot sei nere bevilgninger til utbygging og drift av Minsaas Plass. Styret viste til tidligere brev om bruken av plassen og regnet med at utnyttingen av plassen kunne vurderes på nytt før investering av store beløp til fa ste anlegg. Det ble også pekt på at faste installasjoner ville vanskelig gjøre snøryddingen. På nyåret 1981 behandlet styret brev fra kommunen v/rådmannen med ønske om å få oppnevnt en representant til en styringsgruppe som skulle følge opp planene for framtidlig bruk av Minsaas Plass. Styret oppnevnte Bjørn Storhaug til dette vervet. Lederopplæring Etter at ordningen hadde ligget nede en tid, averterte NKL og Sam virkeskolen i 1980 et tilbud om lederopplæring ved enkelte s-lag, og Verdal Samvirkelag var tatt ut som praksislag. Opplæringen skulle foregå etter bestemt plan over ett år og med vekselvis praktisk arbeid og kurs ved Samvirkeskolen. Laget skulle betale vanlig tarifflønn og få refundert 30.000 kroner pr. aspirant/år fra NKL. I annonsen ble det tatt sikte på ungdom med bra skolemessig bakgrunn og helst noe øvel se. En som var sommerhjelp ved avdeling Ørmelen, Roger Backlund, ble etter avtale med NKL tatt inn som aspirant til lederopplæringen. Salgsvilkår og kredittoppfølging Også i 1980 var det enkelte tap på utestående fordringer. Ett firma innen byggevirksomhet og byggevarer drev stort. S-RØR-avdelingene fikk plutselig firmaet som ny kunde og leverte varer og monterte rør og sanitærutstyr i boligbygg for betydelige beløp. Alt gikk greit inntil firmaet plutselig en dag varslet betalingsstopp. Virksomheten endte i en dundrende konkurs. Kontorledelsen kom for seint inn i denne saken. Det ble derfor understreket at ingen måtte få kreditt uten at det forelå bekreftelse fra kontoret. Kontorleder Jarle Olsnes deltok under styrets behandling av saken, og regler for salgsvilkår og kreditt ble gjennomgått. Det ble vedtatt å styrke inkassofunksjonen. Etter oppheving av pris- og avansestoppen ved årsskiftet 1980-81 ble det adgang til å endre salgsvilkår. Styret vedtok forslag om en del endringer og oppstramming av regelverket. Dette hadde ingen betyd
---- 338 Vsl ---- ning for de næringdrivende og bedrifter som betalte punktlig og før forfall. Enkelte var seine betalere og regnet nøye på hva som lønte seg å hale ut, og for disse ble det noe dyrere. Det ble bl.a. vedtatt at den prosentsatsen som skulle dekke opp rentetap og kostnader ved konto ført salg, skulle aukes fra 1,5 til 2% pr. måned ved for sein betaling. Dette var greit for kunder som var registrerte næringsdrivende. Van lige forbrukere, f.eks. husbyggere, fant fort ut at de hadde et «vern» i Forbruker- og administrasjonsdepartementets regel om morarente i forbrukerforhold, og den satsen hadde stått på stedet hvil lenge. Med satsen 12% p.a. i morarente ble det billigere f.eks. åta ut byggevarer på kreditt og sette ut betalingen, enn å ta opp skikkelig topplån og ordne finansieringen ved husbygging. Først 5 år seinere ble denne merkelige bestemmelsen endret av departementet. Vedtak om regel verk for kontoført salg og inkasso er nødvendig, men ikke alltid like populært å vedta og gjennomføre. Bestyrer Arnt O. Basmo går bort Fra sammenslutningen mellom Levanger S-lag og Verdal S-lag ved nyttår 1964 var Arnt O. Basmo sjef for Varehuset, som seinere etter utbyggingen ble DOMUS Levanger. Visse problemer med helsa be gynte å melde seg, men sykehusopphold og operasjon ga håp om at det skulle gå bra. Sykdommen hadde imidlertid ikke sluppet taket, og i juni 1979 ble Basmo syk igjen. Han døde 2. sept. 1980, vel 63 år. Basmo var bestyrer av Levanger Samvirkelag fra 1958 (se Levanger Samvirkelag). Han begynte straks å arbeide med byggeplaner og med kjøp av eiendommer med sikte på å få tomteareal for utbygging av ny hovedforretning. Dette var nødvendig for å få driftsopplegget ut av bakevja i det gamle anlegget. Før han tiltrådte i Levanger, var han be styrer av Inderøy Forbruksforening på Kjerknesvågen. Basmo var en av initiativtakerne til stiltingen av A/L Fellesproduksjon, og han var medlem av styret for FP i en årrekke. Året før han ble syk ble han valgt til formann i styret for Nordenfjeldske Bestyrerlag. Ny varehussjef, DOMUS Levanger Varehusassistent Otto Holme ble konstituert som varehussjef for DOMUS Levanger fra 1. juli 1969. Etter avertering av stillingen høsten 1980 ble Holme tilsatt som varehussjef.
---- 339 Vsl ---- Varehussjef Otto Holme. Filialtilsynet ved avdeling Trones ønsker bedre butikklokale I 1980 ble det arbeidet med sikte på en oppussing av butikklokalet ved avdeling Trones. Filialtilsynet var ikke fornøyd med planene og ba i 1981 om et møte med styrets formann, driftsleder og disponent om saken. Møtet ble holdt, og ønskemålet om utvidelse av salgslokalet ble imøtekommet etter ny behandlingsrunde. Lagerlokalet bak butikken ble tatt med i salgslokalet, og ny kjellernedgang ble ordnet. Samlet kostnad med kjøle- og fryseutstyr kom på ca. 100.000 kroner. I august 1981 besøkte styrets medlemmer avdelingen for å se på resultatet. (Se Trones Handelslag) Lang og tro tjeneste Det Kgl. Selskap for Norges Vel tildelte i 1980 medalje med diplom for lang og tro tjeneste til lagerbetjent Jodolv Bragstad, puncheleder Snorre Buran, maskinreparatør Knut Flyum, kontorassistent John Iversen, butikkbetjent Inge Johnsen, butikkdame Ingrid Kve Ho, ser vicesjef Bjarne Lein, møllemester Helge Prestmo, kalkulator Gunnar Storhaug, lagerbetjent Gunnar Vestrum og butikkbetjent Helge Ørsjø dal. Ved en tilstelning på kafeteriaen på nyåret 1981 ble medalje med diplom sammen med en gave fra samvirkelaget tildelt disse 11 for over 30 års arbeidsinnsats. Verdal Samvirkelag — 22
---- 340 Vsl ---- Fra medaljeutdelingen i 1981. Sittende fra v.: Jodolv Bragstad, Ingrid Kvello, Gunnar Storhaug. Stående fra v.: Snorre Buran, Knut Flyum, Bjarne Lein, Helge Prestmo, Inge Johnsen, Helge Ørsjødal, Gunnar Westrum. (John Iversen var ikke til stede da bildet ble tatt.) Grensebeløp for styret I lagets vedtekter var det satt grense for styrets adgang til å foreta kjøp eller salg av fast eiendom, nybygging eller ombygging. Represen tantskapet hadde i 1975 satt grensebeløpet til 250.000 kroner. I styre møte sammen med representantskapets utvalg i 1981 ble det innstilt overfor representantskapet på endring av beløpet til 600.000 kroner. Representantskapet vedtok forslaget enstemmig.
---- 341 Vsl ---- EGET EDB-ANLEGG Den første styrebehandlingen av spørsmålet om eget EDB-anlegg var i mars 1981. Det hadde gått greit helt fra 1968 med lokal registrer ing av data og utkjøring av EDB-regnskap på leiebasis i Trondheim. Eget anlegg innen huset og direkte tilknyttet terminaler innen laget syntes likevel å være en fordel. Kontorleder Jarle Olsnes og reg. revi sor Arne Helge Bjøru arbeidet en del med saken. Et eget anlegg ville bli en stor sak, både omstillingsmessig og økonomisk, med en kostnad på mellom Vi og 1 mill. kroner. Administrasjonen ville derfor ha styr ets godkjenning på å arbeide videre med saken, og styret var enig. De tilsatte valgte en egen datatillitsmann som fikk alt tilgjengelig materiale om saken. Et eget utvalg med representanter fra de tilsatte hadde 2 møter og la fram følgende innstilling: «Utvalget finner systemet fra A/S Scanvest EDB tilfredsstillende som EDB-løsning for Verdal Samvirkelag. Utvalget mener imidler tid at det må tas forbehold om at det bestilte maskinutstyr tilfreds stiller eventuelle forskrifter fra arbeidstilsynet om krav til det tek niske utstyr. Hvis ikke, må A/S Scanvest levere annet terminalut- styr som er i tråd med forskriftene, uten merkostnad for Verdal Samvirkelag.» Styret hadde godkjent en betinget ordre med forbehold om utvalgets standpunkt. Utvalgets innstilling ble godkjent og innarbeidet i kon traktutkastet. Det ble også opprettet et dataråd som i første omgang besto av datatillitsmannen og kontorlederen. EDB-anlegget (Data point) ble innstallert høsten 1981, og medlemsregister med medlems konti, debitorregnskap, avdelings- og hovedregnskap, lønningsregn skap m.v. foruten budsjett ble fra da av kjørt over eget anlegg. Mølla hadde, som nevnt tidligere, eget anlegg for registrering av både egne beholdninger og beholdninger av byttemalingskorn for produsentene og for utkjøring av betalingsdokumenter. Etter en tid ble også mølla tilknyttet hovedanlegget for EDB-funksjonene. S-RØR-avdelingene i Verdal og Steinkjer ble etter hvert tilknyttet hovedanlegget. Det for beredes program for lagerstyring ved disse avdelingene. EDB-anlegget har gitt mulighet for tekstbehandlingutstyr, og dette har også lettet utskrivingen av denne boka.
---- 342 Vsl ---- Anlegget blir dessuten brukt til prøvekjøring av kalkyler og simule ring av driftsopplegg og -resultat. Lagets EDB-anlegg er utvidet en del siden igangkjøringen. Når dette skrives (1986) er 18 skjermterminaler og 7 skrivere tilknyttet. Anlegget vil etter hvert også fa mer å gjøre med databehandling direk te tilknyttet avdelingene og butikksalget, lagerstyring m.v. En forutset ning for godt resultat ved bruk av avansert EDB-utstyr er likevel dykti ge medarbeidere, både under utvikling og bruk av anleggene. Alternativ energi i landbruket I 1981 kom det i gang et mer systematisk samarbeid om et forsk ingsprosjekt vedrørende alternativ energi i landbruket. Nord-Trønde lag Bondelag og fylkeslandbruksstyret var i kontakt med avdelings leder Oskar Mathisen, S-RØR Steinkjer, og rørleggermester Harald Halvorsen, S-RØR Verdal, om saken. Det ble arrangert studiereise til Sverige for å se på anlegg for varmegjenvinning og for fyring med al ternative brenselslag. Det ble opprettet en prosjektgruppe og en styr ingsgruppe med representanter fra NTE, N.T. Næringsutvikling A/S, N.T. landbruksselskap, Distriktshøgskolen i N.T., S-RØR Stein kjer/Verdal og N.T. Bondelag. Halvorsen ble medlem av prosjekt gruppa og Mathisen av styringsgruppa, og de deltok med informa sjonsarbeid. De søkte styret om et tilskott på samlet 10.000 kroner i form av redusert fortjeneste på prøveanlegg, og styret gikk med på dette. En del anlegg ble bygd, både for gjenvinning av varme fra gjødselkjellere og anlegg for sent ralfyring med langved, flis 0.1. Nyttige erfaringer ble høstet og var til hjelp ved planlegging av nye anlegg. Valg av styreformann Etter at Trond Okkenhaug hadde sagt fra seg gjenvalg i 1981 måtte valgnemnda se seg om etter ny for mann. Okkenhaug hadde vært formann siden 1973, etter et ganske spennende valg (se Ny styrefor- Styreformann Leif Bjørkli.
---- 343 Vsl ---- mann). I de åtte åra var Okkenhaug med på mange og store styresaker, noe denne boka også viser. Han var på ingen måte utslitt som styrefor mann, men han nektet bestemt gjenvalg i 1981. Representantskapets valgnemnd innstilte på nestformannen, Fridtjov M. Tingstad, som ny styreformann. I representantskapets møte kom det et benkeforslag på Leif Bjørkli som formann, og han fikk flere stemmer enn Tingstad (32 mot 19). Bjørkli var ikke ukjent med styrets arbeid. Han hadde vært vararepresentant til styret og ellers organisasjonsvant som få, og han kom derfor raskt inn i styrearbeidet og fant seg godt til rette. Fra personalet ble Hugo E. Nilssen valgt som nytt styremedlem etter Aksel Olsen for perioden 1981-83. Den andre styrerepresentanten fra medarbeiderne var Ivar Aunøien, og øvrige styremedlemmer i 1981 var Fridtjov M. Tingstad, Reidar Prestmo, Arvid Solberg og dispo nenten. Kampanje for nærbutikkene Verdal Forbruker- og Heimstellnemnd v/Kari Lundsaunet skrev i 1981 til styret om denne kampanjen med mottoet «Bruk nærbutikken — så blir den ikke borte». Avsenderen hadde enkelte synspunkter på pristilbud 0.1. i filialene i forhold til sentrumsavdelingene. Styret ved tok å oversende brevet til arbeidsutvalget for opplysning og utdanning med sikte på et møte mellom utvalget og Verdal Forbruker- og Heim stellnemnd. Dette møtet ble holdt i september 1981. Ivar Aunøien fra styret deltok også i møtet, som medlem av den kommunale nemnda. Tilbygg til postgården På grunn av auka trafikk og med sikte på rombehovet fram til år 2000 vurderte Postverket i første omgang mulighetene for å leie til leggslokaler i 2. etasje i Postgården og med trapp- og heisforbindelse. Arkitekt Johan Stensaas, NKL, gikk gjennom forslaget fra Post verket og kom til at omgjøringen ville bli både kostbar og lite hen siktsmessig. Han mente det ville bli langt bedre resultat med et tilbygg på ledig tomt vestover, slik at Postverket kunne få leie nødvendige lo kaler i 1. etasje. 2. etasje i tilbygget kunne i tilfelle forbindes med eksisterende trappegang og leies ut f.eks. til kontorlokalen Styret vedtok i september 1981 å arbeide videre med planen. Dette ble gjort, og postsjef Edvard Sandsør og arkitekt Stensaas samarbeidet med Postverkets fagfolk for å komme fram til planer, tegninger og
---- 344 Vsl ---- kostnadsoverslag. Representantskapet vedtok enstemmig byggeplan ene i mars 1982. Tilbygget var på ca. 220 m 2 grunnflate og i 2 etasjer for utleie, derav 1. etasje til Postverket. Kostnadsoverslaget lød på ca. 2 mill. kroner + mva., da dette var utleiebygg. Det var da regnet med en god del omgjøring av postverkets lokaler i eksisterende bygg, blant annet fjerning av tidligere safe og bygging av ny. Postgården med det nye tilbygget. Tilbud på forretningseiendommer Også i 1980-81 vanket det enkelte tilbud på eiendommer. Et lavpris firma sto som eier av 2 eldre garder over 3 matrikkelnr. i området Gamle Storgate/Haakon VII Allé på Verdalsøra. En advokat og en kjøpmann fra Trondheim representerte eierne, som ville seige mot å få igjen det de hadde lagt ut i kjøpesum, arkitekthonorar, rentetap og omkostninger. Bygningene var i dårlig forfatning, og det ville ha blitt kostbart å sette dem i brukbar stand. Dessuten var det sterke verne interesser i strøket. Styret var ikke særlig interessert, men vedtok å undersøke saken nærmere. Etter behandling på nytt vedtok styret i februar 1980 at det ikke var grunnlag for kjøp av de tilbudte eien dommene. I november 1980 fikk styret tilbud gjennom en Steinkjeradvokat på en forretningsgård på Ørmelen. Eier var et konsulentfirma i Steinkjer.
---- 345 Vsl ---- Styret vedtok at det på daværende tidspunkt ikke var interessert i kjøp av eiendommen. I november 1981 sendte et advokatfirma i Trondheim tilbud og be skrivelse på forretningseiendom ved Stiklestad Allé på Verdalsøra. Denne eiendommen ble bygd i 1974, og det ble åpnet salgsavdelinger som «sulet» opp etter få år. Styret utsatte behandlingen av tilbudet til nytt møte, der det ble slått fast at styret f.t. ikke var interessert i kjøp av eiendommen. Den var av noe tvilsom kvalitet og bygd slik at rasjo nell varehandtering var vanskelig. Det var også frykt for at bygnings loven kunne føre til nye krav etter eventuelt kjøp. (Se Andre saker 1971-74.) Omsetningen av landbruksmaskiner over til Felleskjøpet Diskusjonene som førte til denne endringen begynte høsten 1979. Vuku Landbrukslag og Verdal Landbrukslag holdt felles styremøte og behandlet kapasiteten ved Felleskjøpets Landbruksmaskinverksted, som leide lokaler i samvirkelagets eiendom Østvold/Olstad ved Mølle gata. De mente at kapasiteten ved verkstedet burde ha vært bedre. De var også engstelige for at det kunne bli enda større belastning på verk stedet i Verdal hvis den planlagte flyttingen av Felleskjøpets Maskin avdeling i Levanger til Gråmyra i Skogn ble en realitet. Saken dreide seg i første omgang om bedre verkstedlokaler i Verdal. Den saken var også drøftet et par år tidligere, uten at det hastet med spørsmålet da. Samvirkelagets Maskinavdeling solgte maskiner for Felleskjøpet, men FK hadde også egne selgere ute i markedet for salg av større maskiner til jord- og skogbruk. Samvirkelaget fungerte som såkalt inkassolag ved slike salg. Ved årsskiftet 1979/80 begynte nye signaler å dukke opp. Felleskjøpet ønsket å drøfte spørsmålet videre, ikke bare om lo kale til nytt verksted, men hel overtaking av maskinsalget. Det ble av talt møte om saken, og dette ble holdt i februar 1980, der adm. direk tør Herlaug Trælnes og regiondisponent Jørgen Røflo deltok fra Felleskjøpet. Nye tanker skaper gjerne noe motstand, og slik var det også i denne saken, som bølget fram og tilbake i brev og møter. Styret sammen med representantskapets utvalg behandlet saken i mai 1980 og vedtok å be representantskapet om fullmakt til å sluttføre forhandlingene med Felleskjøpet om en akseptabel avtale og løsning for samvirkelaget. Ett styremedlem syntes det gikk noe fort og
---- 346 Vsl ---- fremmet følgende forslag: «Saken forelegges på nytt møte i represen tantskapet til endelig avgjørelse.» Representantskapets medlemmer hadde før møtet fått sendt orientering om saken og innstilling fra styr et vedlagt mindretallsforslaget. I representantskapets møte i mai 1980 orienterte styrets formann, Trond Okkenhaug, om saken. Det ble refe rert uttalelse fra følgende faglag innen landbruket i Verdal: Verdal Skogeierlag, Samstyret for småbrukerlaga i Verdal, Vuku Landbruks lag og Verdal Landbrukslag. Det ble en livlig diskusjon, og 12 repre sentanter hadde ordet. Mindretallsforslaget om ny behandling på et seinere møte fikk 17 stemmer. Styrets flertallsforslag fikk 29 stemmer og ble vedtatt. På dette grunnlaget forhandlet styret videre, og i september la Felleskjøpet fram et avtaleutkast som ble bearbeidet videre og tatt opp til behandling i samvirkelagets styremøte i oktober. Samarbeidsavta len hadde fått med nødvendig avklaring av de funksjoner som de to partene skulle ha. Lagets krav om et engangsbeløp på minst 500.000 kroner for opparbeidet marked og overlevering av landbruksmaskin omsetningen ble godkjent av FKs styre. Salg og verkstedservice henger nøye sammen i denne bransjen, og det var derfor naturlig at FK så saken under ett. Verdal Samvirkelag hadde i en årrekke vært medlemslag i Felleskjøpet, og samvirkelaget fungerte som Felleskjøp ets detaljistlag for de fleste driftsmiddelgruppene. FK ønsket at sam virkelaget fortsatt skulle ha inkassofunksjonen for salget av landbruks maskiner. Det samsvarer vel også godt både med vedtekter og samvir keprinsipper at samvirkeorganisasjoner samarbeider. Den planlagte flyttingen av FKs Levangeravdeling til Gråmyra ble det ikke noe av. Ut over 1981 ble det arbeidet med planer for nytt FK anlegg nord for Tungvare- og NOROL-sentret i Levanger. Samvirke laget øynet da mulighet for nye lokaler for S-RØR-avdelingen i Felles kjøpets tidligere kontor-/butikk- og verkstedbygg. Dette ble det heller ikke noe av. Tanken om ny maskinavdeling for FK i Verdal - for hele området - hadde ligget og modnet en tid. Etter en periode med steds valgdiskusjon ble Verdal og Ørin valgt for nytt Felleskjøpanlegg med salgsavdeling og nytt og større verksted for landbruksmaskiner. Sam virkelaget skulle fortsatt ha salget av maskiner og utstyr for handverk, industri, hage, hobby og friluftsliv, foruten båter og dessuten små maskiner også til landbruket.
---- 347 Vsl ---- Felleskjøpets nye anlegg på Ørin åpnet høsten 1982 - og med tidlig ere avdelingsleder ved samvirkelagets maskinavdeling, John Baglo, som bestyren Silo for havre til byttemaling Dette ble en langdryg sak. I 1973 ble det søkt om forhåndsgodkjen ning for bygging av 3 stålsiloer vest for Møllegata og nymølla (se Stål siloer). Bygningsrådet godkjente søknaden. Etter endelig vedtak i representantskapet i 1974 ble det i første omgang sendt byggemelding for 2 siloer, og bygging ble godkjent og gjennomført. Bygging av den tredje siloen ble utsatt, men havrearealet innen distriktet auka fra år til år. Det kom derfor ønske om mulighet for også å tørke og lagre hav re, først og fremst for maling og iblanding i formjøl for byttemaling. (Havre av kvaliteten grynhavre kommer som regel fra Østlandet). Søknad om forhåndsgodkjenning for å få bygge den tredje siloen ble sendt høsten 1979, og i februar 1980 ble søknaden imøtekommet på visse vilkår vedrørende nabovarsel og støymålinger for hele området inkl. Statens Kornforretnings rense- og siloanlegg. Saken gikk fram og tilbake og var også innom Statens Forurensningstilsyn, da det ble lurt på om eventuell konsesjonsbehandling etter granneloven var nødven dig. Det viste seg at dette var unødvendig. I februar 1981 vedtok byg ningsrådet å gi byggetillatelse for siloen. Det hele så da så greit ut at tillatelsen ble omtalt i årsmeldingen. Greit var det imidlertid ikke. Naboer engasjerte advokat, og saken gikk til fylkesmannen, som etterlyste klarere reguleringsplan. Inntil dette var avklart, opphevet fylkesmannen bygningsrådets vedtak. Fyl kesmannen pekte imidlertid på at alternativ plassering av siloen ikke syntes å være drøftet i tilstrekkelig grad. Styret vedtok sommeren 1981 å be bygningsrådet om å ta saken opp på nytt og gjennom regule ringsplan anvise hvor siloen kunne bygges, da det ikke var mulig å fin ne plass i møllas lokaler. Alle ønsker godt forhold til naboene. Slik var det også for samvirke lagets mølleanlegg og for Statens Kornforretnings anlegg. De naboene som etter eget valg hadde bygd seg eller kjøpt bolighus inn til disse anleggene, hadde kanskje ikke regnet med utvidet aktivitet. Dette med støydemping og avsug for støv og avrens ble først nylig tatt alvorlig, og det bør såvidt mulig også tas alvorlig. Dette har betydning både for nabolaget og for det indre arbeidsmiljøet ved anleggene.
---- 348 Vsl ---- For bygningsrådet var saken også problematisk. Det kom til å ta tid, og forsinkelsene skapte problemer både for kornprodusentene og for mølla. 11982 ble reguleringen avklart ved at det aktuelle området mel lom Møllegata og Hanskemakergata ble regulert til forretnings- og industriformål. I mai 1984 fikk samvirkelaget reguleringsplan fra kommunen. Plan en var påført forslag til plassering av siloen. Etter nye runder synes saken å være noenlunde avklart når dette skrives i 1986. Men samtidig er det drøftinger i gang om videre utbygging av mølleanlegget, steds valg m.v. Andre saker fra 1980-81 NKL hadde i flere år arbeidet med en samkjøring av møbelkjøpene for de ca. 30 samvirkelag som hadde egne møbelavdelinger. Fra nyttår 1980 gikk dette i orden ved at det ble etablert en landsomfattende inn kjøpskjede, som skulle samarbeide om felles interesser, markedsfø ring m.v. S-Møbler hadde inngått faktureringsavtale med flere aktuelle møbelfabrikker. Enkelte produkter ble også importert. Bensinprisen hadde steget sterkt både i faktisk pris på varen og ved auka avgifter. Det ble etter hvert mye penger å forskottere for bensin forhandlerne for hver fylling av tankene. Forhandleravansene hadde stått på stedet hvil i lengre tid, og prismyndighetene var ikke villige til å tillate auke av avansen. Trøndelag Bilbransjeforening, avdeling Nord-Trøndelag, skrev i januar 1980 at de i møte blant bensinforhand lerne hadde vedtatt stenging av drivstoffpumpene i et visst tidsrom for å presse myndighetene. De henstilte til Verdal Samvirkelag å gjøre det samme, og det ble pekt på at det ville bli laget vanskeligheter for de stasjonene som ikke ville være med på aksjonen. Styret behandlet saken og var enig i grunnlaget for fortsatte drøftinger med prismyndighetene og oljeselskapene med sikte på å oppnå mer realistiske forhandleravanser for drivstoff. Styret var imid lertid ikke enig i den formen som den foreslåtte streikeaksjonen syntes å ville få ved at det skulle skapes problemer for 3. part. Det ble pekt på den daglige kjøringen til og fra arbeidet for en mengde mennesker. Videre ble det pekt på katastrofale følger allerede etter 2-3 dagers drivstoffstopp ved kraftformangel utover bygdene. Innhenting og ut kjøring av melk og andre ferskvarer ville raskt stoppe opp. Bygge- og
---- 349 Vsl ---- Avdeling Skjækerfossen etter omgjøringen handverksvirksomhet ville bli lammet o.s.v. Ut fra pressemeldinger syntes det å bli små muligheter for dispensasjonen Styret ba derfor Trøndelag Bilbransjeforening forsøke å nå nødven dige resultater ved å gå forhandlingsvegen. Styret sa seg likevel villig til å respektere eventuelt vedtak om kort stans i drivstoffsalget, seiv om styret i prinsippet var imot denne aksjonsformen. Aksjonen ble kortvarig og medførte små problemer for folk. De fleste hadde budd seg godt. Ved avdeling Ulvilla ble det vedtatt en liten utvidelse av butikkloka let ved å ta med kontoret og et lite lagerrom i salgsarealet. Byggmester Ragnar Vangstad utførte arbeidet. Vareopplegget ble ordnet i samsvar med reglene for S-Nærkjøp. I 1980 ble Arvid Solberg valgt inn i styret etter Leif Øvrum, og fra personalet ble Ivar Aunøien gjenvalgt. I et referat fra filialtilsynet ved avdeling Røra gikk det fram at de ikke var helt fornøyd med alle sider ved driftsopplegget ved avdel ingen. Det ble vedtatt at saken skulle følges opp. Ukebladforlagene hadde oppdaget at f.eks. lettkledde kvinner på forsidene og litt dristig tekst fremmet salget. I et innlegg til samtlige aviser i distriktet mente Kvinnefronten i Verdal at det burde være
---- 350 Vsl ---- unødvendig for Verdal Samvirkelag å seige blad med innslag av halv pornografisk karakter, seiv om det kunne betegnes som lovlig porno. Leserne ble oppfordret til å sende brev til samvirkelaget om saken. Et utkast til slikt brev var for sikkerhets skyld tatt inn i innlegget. Det kom ikke et eneste brev om saken. Kvinnenes Fellesaksjon mot porno grafi, avdeling Levanger, hadde også innlegg i et par aviser og sendte brev til styret og ba om stans i salget av det de kalte halvpornografiske blad i Verdal Samvirkelag. Det var en amper aktivitet på dette området vinteren 1979-80 og stor debatt om definisjoner. Styret fant inntil vide re ikke grunn til å slå inn på noen annen linje enn den som var fulgt og ble fulgt ellers i andre forretninger. Ved avdeling Skjækerfossen ble det foretatt en utvidelse og omgjør ing våren 1980. Salgsarealet kunne da aukes fra ca. 40m 2 til mellom 60 og 70m 2 . Hallvar Nessemo og Lasse Johnson jr. tok på seg dette arbeidet. Våren 1980 ble det laget et lite informasjonshefte som i første rekke skulle gi orientering til nybegynnere, feriehjelper og julehjelper. Hef tet hadde med enkelte nødvendige grunnregler for opptreden, opp merksomhet, villighet til å hjelpe o.s.v. Heftet understreket at det egentlig er kundene som er arbeidsgivere. Spørsmålet om f.eks. gum ling av tyggegummi under betjening av kundene var også nevnt. Deko ratør Sidsel Kristin Skaret hadde illustrert heftet. Sommeren 1980 draftet styret tidspunkt på dagen for styremøtene. Opprinnelig var styremøtene kveldsmøter, men hadde da i en del år startet klokka 15.00. Iblant varte de likevel ut over kvelden. Ett av styr ets medlemmer hadde problemer med å få fri for å delta i motene om ettermiddagen. Om formiddagen var det bedre. De fleste lignende or ganisasjonen som meieri, banker m.fl. hadde sine styremøter om for middagen. For samvirkelagets styre var tanken ny. Det viste seg imid lertid at ingen av styrets medlemmer hadde noe imot å begynne styre møtene f.eks. kl. 10.00. Dette ble vedtatt og er fulgt fra da av. Stjør- og Verdal Herredsrett behandlet i 1980 et erstatningssøksmål mot samvirkelaget og Norcem A/S, som gjaldt eternit takplater fra Norcem A/S, og som samvirkelaget hadde solgt. Begge saksøkte ble frikjent. Høsten 1980 var hjemmelsoverføringen fra Levanger kommune på Jernbanegt. nr. 3, 5, 7 og 9 i orden. Denne hjemmelsoverføringen hadde tatt 3 år. Sammen med Håkon den godes gt. 6. 8 og 10 var hele
---- 351 Vsl ---- DOMUS- tomta nå selveiertomt, og det ble søkt om å få slått sammen de 7 matrikkelnumrene til ett: Håkon den godes gt. 10 (gikk ikke for melt i orden før 1984). Høsten 1980 ble det inngått tariffavtale mellom DKT og Handelsbe styrerforbundet for varehussjefer ved DOMUS-varehus på minst 1.400m 2 . Det ble også inngått tariffavtale mellom DKT/HBF for drifts ledere (nestledere) i slike s-lag. Disse gruppene ble organisert og gikk inn under overenskomsten med HBF fra 1. mai 1980. For Verdal Sam virkelag gjaldt det driftsleder Bjørn Storhaug foruten varehussjefene Arnulf Brenne, DOMUS Verdal, og Otto Holme, DOMUS Levanger. Det ble ført forhandlinger med Norsk Olje A/S (NOROL) om om setningen av utkjørt parafin, fyringsolje og autodiesel med sikte på en overgang fra forhandlerstatus til å bli ordremottaker. Norsk Olje A/S ville da i tilfelle sørge for utkjøring, fakturering og inkasso og holde nødvendig driftskapital. Samvirkelaget ville få en godtgjøring pr. liter til NOROL-sentrene for ordremottak og utfylling av kjøreseddel, for uten årsbonus. Styret vedtok å gå inn for ordningen. Avtalen ble inn gått og gjort gjeldende fra 1. juli 1981. Ved mølla ble det foretatt en del investeringer også i 1981. Det gjaldt enkelte nye maskiner og utstyr for havregrynavdelingen og for kraft forblanderiet. Dessuten ble det skiftet ut en tankbil for kraftfor. Også denne bilen hadde utstyr for blåsing av kraftfor over i gårdssiloene og sugeutstyr for opplessing av returkorn fra produsent. På nyåret 1981 fikk styret gjennom en advokat tilbud om å få delta i et planlagt anlegg for bygging og utleie av ukeandelshytter i Verdals fjellet ved grensa til Sverige. Det var tatt sikte på et turistsenter i høy klasse, og det skulle dannes et aksjeselskap for anlegg og drift. Seiv om det var mye positivt i tanken, fant styret at det lå utenfor samvirke lagets formål å engasjere seg i dette prosjektet. I 1981 var det en ny kontakt med Inderøy kommune om soneplan, vegføring m.v. ved Røra sentrum, uten at det ble gjort mer med saken da. Styret behandlet søknad fra en ny gruppe forbrukere om særrabatt på varer. Denne gangen, i 1981, gjaldt det sportsutstyr til medlemmer av Verdal Jeger- og Fiskeforening. Svaret ble det vanlige: «Søknaden kan ikke innvilges.» Stillingen som gruppeleder/rørlegger ved avdeling S-RØR Levanger ble avertert ledig på nyåret 1981. Tidligere arbeidsleder ved S-RØR
---- 352 Vsl ---- Verdal, Einar Hågensli, søkte seg tilbake til samvirkelaget igjen, og han ble tilsatt i stillingen. VÅRT BLAD hadde en serie om samvirkelagmedlemmer med ek stra langt medlemskap. Hovedkasserer Anne Marie Slottemo under søkte i 1981 om det kunne være medlemmer i lagets register med ekstra langt medlemskap. Hun kom da fram til at Grete Hansen, enke etter Benjamin Hansen, hadde medlemskap i Verdal Samvirkelag helt fra 1905. Medlemmet hadde i 1905 en handelssum på kr. 154,86, og tilbakebetalingen på kjøp ble kr. 6,18. Grete Hansen fylte 100 år i 1980. Opplysningene ble sendt til VÅRT BLAD, som brukte dem. Det ble føyd til at Grete Hansen var åndsfrisk og oppegående, og at hun bodde på Verdal Aldersheim og hadde fortsatt sitt medlemskap i samvirke laget i orden. I yngre år brøt ekteparet opp egen nybrottsheim, og de fikk i alt 10 barn. Benjamin Hansen døde omkring 1950. Kort tid etter at innlegget sto i VÅRT BLAD gikk også Grete Hansen bort. Styret vedtok i 1981 å innføre enda en spareform i tillegg til den van lige medlemskontoen. Det ble en spareordning til 10,5% rente p.a. — en langtidskonto med uttaksgebyr. Ordningen var beregnet på inn skuddsbeløp som var mer i ro enn hva som er vanlig på en brukskonto. Rentesatsene er hevet flere ganger ut over 80-åra. Våren 1981 behandlet styret en rapport fra drifts- og opplæringskon sulent Oddbjørn Kjenstadbakk om en rekke kurs som var av viklet for forskjellige grupper av personalet, både i Levanger og Verdal. Det var også holdt en del konferanser omkring temaet «Kvalitet i alle ledd» i samband med NKLs 75-årsjubileum i 1981. I 1981 gikk styret gjennom og drøftet et NPI-hefte om styrearbeid: «Å arbeide som styremedlem — om jus, økonomi og fornuftig prak sis». Heftet ble deretter gjennomgått hver gang det ble endringer i styret ved at nye styremedlemmer ble valgt inn. Dette skjedde samme året, og da ble det tatt med som ekstra studiemateriale en artikkelserie om «Sammenbruddet i Bergensmeieriet». Dette var aktuelt studie materiale da. Høsten 1981 ble det enighet om å samle alle løpende og kurante sa ker om endringer i personalet, permisjoner 0.1. under ett saksnr., refe ratsaker, i styreprotokollen og med opplysninger om hva som var gjort med hver sak. Også i 1981 lå det en større tomtesak i lufta, uten at det kom mer ut av dette.
---- 353 Vsl ---- På et styremøte i oktober 1981 refererte den nye styreformannen, Leif Bjørkli, fra Landskurs for tillitsvalgte, som han hadde deltatt i. Reidar Prestmo referterte fra regionens helgekurs for tillitsvalgte som han hadde deltatt i sammen med Hans Isaksen. Etter oppussing av kafeteriaen foreslo interiørarkitekten kjøp av et maleri til den ene veggen. Kunstmaler Roald Stevik, Trondheim, holdt en utstilling i Verdal høsten 1981, og der hadde han også med bilder som han hadde malt i Verdal samme året. Museumsbestyrer Steinar Berg ble bedt om å være rådgiver, og ert av Steviks bilder fra Helgå dalen og Røesgrenda ble kjøpt. Høsten 1981 var det noe redusert aktivitet både ved Aker Verdal A/S og innen bygge- og anleggsbransjen i området. Før jul i 1981 behandlet styret en forespørsel fra Cresco Bokreditt Kjøpekort A/S om å gå inn for oppgjørsordningen med kjøpekort (kre dittkort) for de kundene som var innvilget slike kort og hadde inngått avtale om betalingsordningen. Kjøpekort A/S hadde gjennomført en kraftig lokal markedsføringsaksjon og spredt materiell om ordningen. En del kundér hadde skaffet seg kredittkort, og ordningen spredte seg derfor, seiv om det er en noe betenkelig måte å handle på. Varehus sjefene ved DOMUS-varehusene så likevel gjerne at ordningen ble innført for ikke å miste salg. Fra og med 1973 fikk medlemmene, som tidligere nevnt, hvert år en sølv kaffeskje ved innlevering av kjøpemerkene. Etter oljekrisen og uroen i verdensøkonomien gikk sølvprisen kraftig til værs. I 1980 og -81 ble det derfor for dyrt med sølv kaffeskje. I stedet fikk medlem mene et gavekort de to åra. For året 1982, som også var et jubileumsår for laget (90 år), ble det vedtatt å dele ut sølv kaffeskje igjen, bl.a. for å fa brukt opp en restbeholdning av skjeer. Etter dette har sølvpris en vært i høyeste laget for å forsvare en overskuddsfordeling på denne måten. Den delen av nettooverskuddet som kan tilbakebetales til med lemmene, skal etter vedtektene fordeles i forhold til hvert medlems kjøp. Disponenten hadde styrets fullmakt til å anmelde hærverk, inn brudd 0.1. lovbrudd til politiet. Før jul 1981 vedtok styret å gi slik full makt også til driftsleder Bjørn Storhaug. I tillegg til de årlige gaveutdelingene vedtok styret også i 1980 og -81 en del tilskott til forskjellige formål. Her er en del eksempler på slike saker: Frol Idrettslag fikk bevilget kr. 1.000,- til skihytte ved lys
---- 354 Vsl ---- løypene ved Jamtkneppet, og Volhaugens Venner fikk bevilget kr. 1.000,- til ny turisthytte ved Haukåvatnet. Kreftsaken fikk 500 kro ner i 1980, og A/L Lunheim, Volden, fikk kr. 1.000,- til restaurerings arbeider på forsamlingshuset i 1981. MOSVIK SAMVIRKELAG I januar 1981 dukket spørsmålet om sammenslutning opp for første gang. Mosvik Samvirkelag hadde vedtatt å sende forespørsel om for beredende forhandlinger for å få utredet mulighetene for sammenslut ning. I forespørselen ble det pekt på vansker med å få kvalifisert søker til bestyrerstillingen, som var avertert flere ganger, men ikke besatt. Det ble videre pekt på vedtak og retningslinjer fra NKLs kongress i 1980 og tidligere om organisasjonsform og struktur for forbrukersam virket i 1980-åra med sikte på medlemmenes beste. Fordelene med mer lettvint regnskapsføring ved å knytte regnskapsdata for Mosvik til Verdal Samvirkelags EDB-regnskap og rapporteringsopplegg til myn digheter m.v, ble også nevnt. Mosvik var et forholdsvis lite lag med ca. 2,6 mill. kroner i netto omsetning. Av dette var omkring halvpar ten dagligvarer. Resten var driftsmidler og noe jernvarer m.v. Styret i Verdal Samvirkelag var heller reservert til spørsmålet. Sty ret vedtok å være villig til å delta i forhandlinger, men mente at først burde Mosvik-laget forsøke å avklare spørsmålet om sammenslutning med nabosamvirkelag (Inderøy, Leksvik). Det viste seg at det ikke var grunnlag for sammenslutning med noe annet s-lag. Styret i Verdal Samvirkelag valgte et forhandlingsutvalg som skulle tre inn i tilfelle det ble aktuelt. I mars 1981 besøkte Trond Okkenhaug, Ivar Aunøien og Bjørn Stor haug s-laget i Mosvik sammen med organisasjonssjef Reidar Kringtrø fra NKL og distriktslagets styreformann Fridtjov M. Tingstad. Mosvik Samvirkelags styreformann og 3 styremedlemmer var til stede og viste rundt og orienterte om laget, lokaler, drift m.v. I et seinere styremøte i Verdal Samvirkelag ble det vedtatt at styret fortsatt skulle være villig til forhandlinger med Mosvik Samvirkelag dersom dette var et ønske fra medlemmene i Mosviklaget.
---- 355 Vsl ---- Mosvik Samvirkelag. Mosvik Samvirkelag valgte Olav Pedersen, Jorun Dahl og Knut Berge som medlemmer av forhandlingsutvalget. Et godt besøkt årsmøte i Mosvik Samvirkelag vedtok enstemmig å gi forhandlingsutvalget fullmakt til å sluttføre forhandlingene om sam menslutning med Verdal Samvirkelag og forelegge resultatet for nytt medlemsmøte i Mosvik. Etter dette vedtok styret i Verdal Samvirkelag å samarbeide med NKL og fylkeslaget om rammeutkast til sammen slutningsavtale. Avtaleutkastet ble drøftet i et felles møte mellom forhandlingsut valgene først i mai 1981. Deretter skulle de to styrene legge fram inn stilling før endelig behandling i et medlemsmøte i Mosvik Samvirke lag og i representantskapets møte i Verdal Samvirkelag. På represen tantskapets møte i mai 1981 ble avtaleutkastet og innstillingen fra styr et og representantskapets utvalg om sammenslutning behandlet og en stemmig vedtatt. Samtidig vedtok representantskapet nødvendige end ringer av vedtektene med hensyn til antall kretser, antall medlemmer av representantskapet, av representantskapets valgnemd, — i tilfelle sammenslutning ble vedtatt også fra Mosviks side. Mosvik Samvirkelag behandlet utkastet til avtale om sammenslut ning og styrets innstilling på sitt medlemsmøte 4. juni 1981. Dirigent Verdal Samvirkelag — 23
---- 356 Vsl ---- og styreformann Odd Tangstad og tidligere styreformann Olav Peder sen orienterte om arbeidet i forhandlingsutvalget og om avtaleutkastet som forhandlingsutvalgene var kommet fram til. Etter en del debatt ble avtaleutkastet tatt opp til votering og enstemmig vedtatt av med lemsmøtet. Avtaleutkastet hadde denne ordlyden: Mosvik Samvirkelag - Verdal Samvirkelag Innstilling fra styrene i Mosvik Samvirkelag og Verdal Samvirkelag: 1. Mosvik Samvirkelag går sammen med Verdal Samvirkelag fra 1. juli 1981. 2. Medlemsmøtet/representantskapet gir styret fullmakt til å foreta de praktiske tiltak og de regisreringer som er nødvendig for å gjen nomføre sammenslutningen ifølge norsk lov og til å undertegne hjemmeloverføring av fast eiendom. 3. Etter sammenslutningen har tidligere medlemmer av Mosvik Sam virkelag samme rettigheter og plikter som de øvrige medlemmer i Verdal Samvirkelag. 4. Lagets vedtekter er vedtekter vedtatt av Verdal Samvirkelags repre sentantskap 27. mai 1975. 5. Mosvik skal være egen krets med 2 representanter i Verdal Samvir kelags representantskap. Mosvik Samvirkelag opphørte med dette vedtaket som eget lag pr. 30. juni 1981, men medlemmene fortsatte i en større forbrukerorgani sasjon på lik linje med øvrige medlemmer av Verdal Samvirkelag. Mosvik Samvirkelag hadde fungert som eget lag i 43 år. Laget ble stiftet 23. april 1938 ved konstituerende møte på Grande skole. Ord styrer var R. Grande, og T. Tangstad var sekretær. NKLs mønsterved tekter ble vedtatt som vedtekter for laget, og det ble vedtatt at laget skulle meldes inn i NKL og NKLs revisjonsavdeling. Tomas Tangstad ble valgt til lagets første formann, og styremedlemmer ble Anton Reitan, Paul Kilen, Lorents Troseth og Anton Johansen. 42 medlem mer skrev under møteboka. Lagets første bestyrer ble Jørund Li med betjening Leif Elden, Gunvor Brevik, baker Edv. Nervig og baker Ole Gresdal og med Johan Strand som deltidshjelp. Det går ikke direkte fram av møteboka, men etableringen av eget samvirkelag foregikk som en fortsettelse av en tidligere virksomhet på stedet. I annen sammenheng går det fram at Mosvik Samvirkelag had
---- 357 Vsl ---- de tidligere vært avdeling under Saltvikhamn Samvirkelag, som var stiftet i 1934 (dette laget ble avviklet ved årsskiftet 1984/85). Virksomheten ved Mosvik Samvirkelag startet 1. mai 1938. Allerede ved første årsoppgjør, ved utgangen av året, ble det noen kroner til reservefond, reguleringsfond, kr. 250,- til avskriving på inventar og 2% utbytte på kjøp. På årsmøtet i 1939 ble K. J. Koppen valgt til styreformann, men på neste årsmøte ble Tomas Tangstad igjen valgt til formann. Under krigen, i 1941, vedtok styret å henstille til major Jenssen, Vinje Bruk, som var huseier, om å få innlagt nytt golv på kontoret og i mjølbua. I 1944 diskuterte årsmøtet for første gang spørsmålet om reising av eget forretningsbygg. Det ble opplyst på møtet at styret hadde sendt forespørsel til major Jenssen, Vinje Bruk, om kjøp av byggetomt. Det skulle vise seg å ta mange år før dette kom til å ordne seg. Mosvik S-lag forsøkte ved advokathjelp åfå løst saken, bl.a. ved tvungen av ståing av byggetomt. Både under og etter krigens slutt var det varemangel og noe misnøye med fordelingen av rasjonerte varer. I 1945 fant styret det riktig å stramme opp reglene for fordeling av varer som det var lite av, og at tilsatte måtte gå fram på korrekt måte. Drifta av bakeriet var trolig noe tvilsom. I 1946 vedtok styret å be årsmøtet avgjøre om laget fortsatt skulle drive bakeriet. Årsmøtet ved tok at bakeriet ikke skulle leies bort. Bestyrer Jørund Li sa opp stillingen i 1946, og etter avertering kom det inn hele 31 søknader. Ny bestyrer ble Nils Nordbotn. I 1948 vedtok styret kjøp av kjøleskap til forretningen. Mosvik Samvirkelag leverte brødvarer fra eget bakeri til Saltvik hamn Samvirkelag. I mars 1949 behandlet styret et skriv fra Saltvik hamn vedrørende brødleveransene, og det ble vedtatt å pålegge bestyr eren å søke departementet om tilleggskvote på sukker, som fremdeles var rasjonert. Årsmøtet i 1949 vedtok de nye mønstervedtektene fra NKL som lagets vedtekter (bortsett fra en liten endring vedrørende salg av rus drikk. Den gamle formuleringen om forbud ble beholdt). På dette møtet ble Aksel Saltvik valgt til formann i styret. Han var også for mann i den komiteen som fortsatt forhandlet med Vinje Bruk om kjøp
---- 358 Vsl ---- av handelsstedet eller forretningstomt, og årsmøtet ba ham fortsette i dette vervet. Disponent Ole Espaas ved NKL Trondheim var på befaring somme ren 1949. Hans rapport til lagets styre var dyster. Den sjøbua som laget leide av Vinje Bruk til forretningslokale, er vanskjøttet og uhensikts messig, og det er utelukket å kunne få gjennomført sanitær behandling av varene, og fortsatt drift i lokalene er helsefarlig, hevdet Espaas. Han foreslo at styret måtte be kommunen med jordlovens § 70 i hand å ekspropiere byggetomt for samvirkelaget. Dette ble vedtatt, og gjaldt en tomt på ca. 1,5 dekar av Vinje Bruk, ved vegen mellom Fagerheim og Stranden. På årsmøtet i 1950 ble det opplyst at Mosvik formannskap med 10 mot 2 stemmer hadde vedtatt at den tomta som samvirkelaget hadde søkt om, skulle bli å ekspropriere. Ekspropriasjon av tomta ble god kjent av departementet. Det ble en periode med stillingskrig. Vinje Bruk sa opp leieavtalen med samvirkelaget for forretningslokalet, og samvirkelaget søkte om å få forlenget leieavtalen til de hadde fått ferdig nye lokaler. Vinje Bruk nektet forlengelse. Samvirkelaget pekte på at leieforholdet ikke kunne sies opp uten samtykke fra myndighetene og viste til brevveks ling med o.r.sakfører Reidar Selmer, Trondheim. Høsten 1951 forelå utskrift av skjønnsforretning vedr. den nye for retningstomta på 1,5 dekar. Pris kr. 2,50 pr. kvm. Et styremøte før jul 1953 protokollerte bl.a. at den gamle «Butikkbygningen må snarest settes i stand da hele bygningen holder på å gå i fjæra. Likeså må taket tettes da det lekker på mange steder.» Ytterligere skade på varebehold ningen måtte eieren, Vinje Bruk, bli ansvarlig for, hette det videre. Ekspropriasjonen ble påanket av Vinje Bruk til Inderøy Herredsrett som behandlet saken i april og i mai 1954. Retten gjorde godt arbeid og kom fram til et resultat som kan være til heder for begge parter. Det ble en minnelig ordning med brukseier Jenssen og Vinje Bruk om alle forhold vedrørende lokaler, bakeri, leie og bruk av kai og pakk hus, ny tomt m.v, og om leievilkår i byggeperioden. Voldsgiftsrettens skjønn fastsatte en erstatning til Anton Jenssen, Vinje Bruk, på 62.500 kroner. Mosvik Samvirkelag ble i 1954 innmeldt som medlem av Den Koo perative Tarifforening. Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor fikk klarsignal for
---- 359 Vsl ---- videre arbeid med planlegging og tegning av nybygg. Arbeidet med fi nansieringen ble også satt i gang, og byggnemnd ble valgt med Ludvig Lorentsen som formann. Det ble enighet om en kampanje blant med lemmene for «innskudd av arbeid, materialer og kapital». Lagets om råde ble delt inn i 7 soner, og det ble oppnevnt en person for hver sone som skulle arbeide med saken. Ved denne aksjonen kom det inn ca. kr. 12.000,- i form av materialer, tilsagn om arbeid, kjøring og som innskudd. Byggekomiteen og styret kom fram til et kostnadsoverslag på ca. kr. 180.000,-, og bygging ble endelig vedtatt av årsmøtet i mars 1956. I nybygget skulle det også bli fryseboksanlegg, og styret vedtok et innskudd på kr. 250,- for en 100-liters boks. Årsmøtet i 1957 valgte Tomas Tangstad til styreformann. Det gamle forretningsbygget, sjøbua, ble avertert til nedriving, og Josef Sundseth fikk tilslaget med høyeste anbud kr. 555,-. Finansier ingen av nybygget ble ordnet ved et byggelån i Bøndernes Bank A/S og pantelån i Handelsbestyrerforbundets Pensjonskasse og i Samvirke Forsikring, foruten et tilleggslån i NKL. I nybygget ble det bestyrer leilighet. Den gamle bestyrerboligen ble bortleid etter at salg var nedstemt. I 1959 ble John Saltvik valgt til formann i styret. Det var da noe spent forhold mellom styrets valgte medlemmer og bestyreren. Det ble tvist som endte med forhandlinger og at bestyreren sa opp sin still ing. Hele 23 søkere meldte seg til bestyrerstillingen, deriblant mange habile. Kristian Roel Lydersen ble tilsatt. Bakeriregnskapet for året 1959 viste et betydelig underskudd, og NKL tilrådde nedlegging av bakeriet. Dette var tidligere drøftet gang på gang uten at nødvendig beslutning var fattet. I 1960 ble det vedtatt å inngå avtale om å leie bort bakeridrifta til baker Johan Strand. Like etterpå innredet han bakeri i egne lokalen Han fikk brødleveransene til samvirkelaget, og han fikk overta en del bakeriutstyr på rimelige vilkår. Årsmøtet i 1961 valgte Trygve Åring som styreformann, men han sa fra seg vervet på grunn av forskrifter som gjaldt for stilling som lig ningssekretær. Et ekstraordinært medlemsmøte valgte Tomas Tangstad til formann. På grunn av sykdom rykket varaformannen, W. Lønvik, opp som formann sommeren 1961. Dette året fikk S-laget pumpe og tank også for dieselolje. Utvendig skilt for forretningsgården ble også bestilt og
---- 360 Vsl ---- satt opp. Det går fram at drifta var noe anstrengt og at store utestående fordringer var tyngende. I 1962 vedtok styret å få satt opp garasje. Årsmøtet i 1962 valgte Odd Tangstad som formann for ett år. Ved valgene i 1963 ble Odd Tangstad gjenvalgt som formann. Mosvik Samvirkelag var 25 år i 1963, og en egen komité tok seg av markeringen. NKLs kongress i 1962 vedtok enkelte endringer i mønstervedtektene for s-lag. Årsmøtet i 1964 i Mosvik S-lag vedtok de nye mønsterved tektene som vedtekter for laget. John Nyeng ble valgt til styreformann i 1965. Høsten 1965 sa bestyrer Kr. Roel Lydersen opp bestyrerstillingen som ble avertert ledig. Varaformann Kristian Damas fungerte en tid som formann under John Nyengs sykdom. Det var 8 søkere til be styrerstillingen. Etter drøftinger med NKL ble Kjetil Ertsås, Verra botn, innstilt som nr. 1, men han trakk seg , og nr. 2, Asbjørn Bækken, Eidfjord, ble tilsatt. Inntil han kunne tiltre, ble det avtalt at Steinkjer Revisjonskrets skulle ta seg av bokføringen, og personalet med ekstra hjelp skulle ta seg av den daglige drift. Bestyrer Asbjørn Bækken til trådte i november 1965. I 1967 ble Bjarne Johansen valgt til formann. Styret vedtok, som så mange ganger tidligere, å gjøre noe med de utestående fordringene, men som tidligere ble det gått varsomt fram. Laget var i økonomiske vansker. NKLs revisjonsavdeling påla styret å hente inn saldobekreftelse fra debitorene. Forholdet mellom styret og bestyrer var noe anstrengt. I 1968 ble det registrert auke i tilfeller av innbrudd i fryseboksene og tyveri av varer fra boksene. Det ble enighet om å anmelde saken til lensmannen. Han foreslo å kalle inn samtlige nøkler for kontroll på en bestemt dato. Tyveriene fortsatte. På årsmøtet i 1969 ble Bjarne Johansen gjenvalgt til styreformann. Elias Lorentsen hadde sagt fra seg vervet som revisor etter 10 år. Han fikk takkens ord og erkjentlighetsgave. Det ble vedtatt å overlate revi sjonsarbeidet til Steinkjer Revisjonskrets fra og med 1969. Innføring av S-opplegget og S-merket 6. oktober 1969 ble markert med en enkel bevertning for medlemmene i butikken. I 1970 godkjente årsmøtet mønstervedtektenes bestemmelse om å auke ansvarsinn skuddet fra 100 til 200 kroner (Dette var nedstemt på foregående årsmøte).
---- 361 Vsl ---- Bestyrer Asbjørn Bækken sa opp stillingen i juni 1970. Organisa sjonssjef Reidar Kringtrø og drift- og regnskapskonsulent Steinar Rønning deltok i styrets møte der oppsiingen ble protokollert. Kring trø antydet lagets mulighet for å spare kostnader ved å slutte seg til et annet s-lag. Styret var enig i tanken og vedtok å søke kontakt med Inderøy S-lag. På et ekstraordinært medlemsmøte i juli 1970 deltok også Kringtrø og Rønning og orienterte om saken. Ved avstemming fikk forslaget om sammenslutning følgende medfart: For: 12 stemmer, mot: 38 stemmer. Stillingen som bestyrer ble deretter vedtatt avertert ledig. Det kom 9 søknader, og styret tilsatte som nr. 1 Aage Fevik, og han tok stillingen. Etter kort tid sa Fevik opp, og stillingen måtte aver teres ledig på nytt. 11 søke re meldte seg, og Aage Lein, Trongsundet, ble tilsatt i stillingen. Årsmøtet i 1971 gjenvalgte Bjarne Johansen som formann. Dette årsmøtet vedtok omlegging av vareopplegget til selvbetjening. Ominn redningen hadde et prisoverslag på ca. 80.000 kroner. Det ble tatt opp et lån på 50.000 kroner i Samvirkebanken A/S. Den nyinnredete selv betjeningsbutikken ble reåpnet, som det heter, 16. juli 1971 med blom ster og taler. Konsulent Baardsen fra NKL ble takket for godt utført arbeid, sammen med personalet. Det var servering og gratisutlodning. I 1971 ble det tilsatt kontorhjelp «etter behov». En tilstelning for alderstrygdede var populær. Det møtte ca. 50 per soner som fikk kaffe og kaker. Gratisutlodning var det også. Tiltaket ble gjentatt året etter og i flere år. Bjarne Johansen ble gjenvalgt som formann også i 1973. Lagets 35-årsjubileum ble markert ved en hyggekveld for medlem mer og kunder i juni 1973. I 1973 sa Norske Esso opp avtalen om salg av drivstoff, og det ble forhandlet med A/S Norske Oljekonsum om avtale. Dette gikk i orden i 1975. (I 1976 ble OK en del av Norsk Olje A/S, NOROL.) Årsmøtet i 1974 fikk seg forelagt årsoppgjør med underskudd. Like vel vedtok årsmøtet 2% utbytte på kjøp i 1973, «da dette var anbefalt på årsmøtet». Årsmøtet godkjente regnskapet enstemmig. Fryseboks anlegget ble vedtatt nedlagt. Sommeren 1974 sa baker Strand opp brødleveransene, og det ble inngått avtale med Gomanbakeriet i Verdal om levering av brød og kaker. I oktober 1974 sa bestyrer Aage Lein opp stillingen, som ble avertert igjen. Det kom inn 3 søknader. 2 ble innstilt, men ingen av
---- 362 Vsl ---- dem tok stillingen. En søknad fra M/5 Grove, f.t. Nordli, kom inn etter fristens utløp. Etter anbefaling fra NKL tilsatte styret Nils Grove som bestyren Regnskapet for 1974 viste betydelig underskudd. og styret vedtok at utbytte på kjøp ikke skulle utbetales for 1974. Årsmøtet i 1975 valgte Odd Tangstad som styreformann. Han var sykmeldt før årsmøtet 1976, og bestyrer Grove åpnet derfor dette møtet og ledet det til Bjarne Johansen ble valgt som møteleder. Regn skapet for 1975 viste stort underskudd. Organisasjonssjef Reidar Kringtrø fra NKL deltok på årsmøtet, der driftsresultatet ble drøftet. Han antydet at NKL kunne hjelpe til med å dekke en del av under skuddet (dette ble innvilget i 1977 og utbetalt i 1978). På grunn av Odd Tangstads sykdom ble Bjarne Johansen valgt som styreformann for ett år. På årsmøtet i 1977 ble regnskapet for 1976 re ferert med et overskudd på noen hundre kroner, og det var stor fram gang fra året før. Bjarne Johansen ble gjenvalgt som formann. I et styremøte på nyåret 1978 ble budsjettet for 1978 behandlet. Årsmøtet 1978 fikk referert et regnskap for 1977 med netto over skudd på ca. 15.000 kroner. Årsmøtet i 1979 fikk seg førelagt et over skudd på ca. 22.600 kroner for året 1978. På dette årsmøtet ble Olav Pedersen valgt til styreformann. Han hadde i flere år vært medlem av revisjonsutvalget og formann i ut valget. I 1979 drøftet styret bedre kontroll med salget av kraftfor og driv stoff, og styret kom til at det var uforsvarlig å ha lagerdørene stående åpne om dagen. Kontrollen i butikken ble også diskutert. Kostnadene med vareombringelsene var også i søkelyset. Det ble slått fast at hu kommelsen ikke er til å stole på. Korrekt notering etter hvert er nød vendig, ble det sagt, og dette har alltid vist seg å være nødvendig. Års oppgjøret for 1979 viste fortsatt framgang. Styret vedtok å foreta et «ryddesalg» av ukurante varer. På årsmøtet i 1980 minnet formann Olav Pedersen om starten av laget i 1938 og om de fem krigsåra og utvikl ingen videre fram til det driftsåret som var avsluttet. Han var også inne på både de problemene og de mulighetene laget har. Bjarne Johansen og Ivar Reitan ble tildelt Det Kooperative Erkjentlighetsmerket for mange års tjeneste i tillits verv ved Mosvik Samvirkelag. Våren 1980 sa Nils Grove opp stillingen som bestyrer, da han var
---- 363 Vsl ---- tilsatt som bestyrer ved Inderøy Forbruksforening. Kjerknesvågen. Ved fristens utløp hadde det meldt seg én søker til bestyrerstillingen i Mosvik. Stillingen ble avertert på nytt, og da kom det til enda en søker. Ingen av søkerne hadde handelsbrev, og de fylte ikke vilkårene for stillingen. Det ble derfor enighet om å avertere stillingen på nytt til høsten. I mellomtida vedtok styret å be Bjørg Sund set h og Gunvor Gresdal om å forestå den daglige ledelse av samvirkelaget. Etter god kjenning av Inderøy Forbruksforening ble det inngått avtale med Nils Grove om at han fortsatt skulle føre regnskapet for Mosvik S-lag. Styreformann Olav Pedersen skulle også hjelpe til i de daglige gjøre mål. I september 1980 fant styret at alt syntes å fungere positivt, takket være god innsats f ra samtlige. Etter en ny avertering meldte det seg en søker som fylte krava for tilsetting, og styret vedtok enstemmig tilsetting av søkeren, Asle Pedersen, Høylandet. Til et styremøte i oktober 1980 var også orga nisasjonssjef Reidar Kringtrø, NKL, og formannen i styret for Nord- Trøndelag Koop. Distriktslag innbedt. Den tilsatte bestyreren hadde ikke tatt stillingen. Situasjonen var vanskelig. Det ble vedtatt å holde ekstraordinært medlemsmøte 13. november. Dette møtet var innkalt for å drøfte leder spørsmålet ved S-laget og eventuelt — sammenslutning med annet samvirkelag. Styreformann Olav Pedersen ble valgt til møteleder, og styrets sekretær, Arne Aasan, ble valgt til sekretær. Formannen nevnte i korte trekk lagets historie fra starten. Han kom inn på hvorfor møtet ble bestemt. Det var først og fremst lederspørsmålet som måtte av klares. Videre var det auken i kostnader og spesielt lønnsutgiftene. En del investeringer var nødvendige. Formannen roste medarbeiderne og tillitsvalgte for innsats og interesse og reiste så spørsmålet om en even tuell sammenslutning med et annet s-lag kunne løse alle problemene for Mosvik S-lag. Svaret var etter hans mening nei, men mange av problemene ville bli løst, derav det mest sentrale, nemlig lederspørs målet. En sammenslutning ville imidlertid redusere sjølråderetten over eget lag. Under debatten ble det spurt om styrets syn på sam menslutning med annet samvirkelag. Til det svarte formannen at styret var enig om å stå til tjeneste hvis medlemsmøtet ønsket forhandlinger om dette. Det ble også drøftet hvilket s-lag som i tilfelle var aktuelt, og Inderøy Forbruksforening, Kjerknesvågen, ble nevnt. Det ble også
---- 364 Vsl ---- gitt uttrykk for ønsket om å forsøke å holde laget fortsatt i gang som eget lag. Voteringen gjaldt følgende 2 temaer: 1: Eventuelt innlede forhandlinger om samarbeid med et annet lag. 2: Laget fortsetter som eget lag og enda en gang averteres etter be- styren Resultatet ble 10 stemmer for punkt 1 og 16 stemmer for punkt 2. Det var deretter bare for styret å sette i gang avertering etter bestyrer igjen. 1 søker meldte seg. Han hadde søkt tidligere, men fylte ikke de vilkår som stillingen krevde. I styremøte 22. januar 1981 slo styret dette fast og fattet følgende vedtak: Styret vedtar å oppta forhandlinger med Verdal Samvirkelag om sammenslutning og å legge forhandlingsresul tatet fram på et medlemsmøte. Det oppnevnes et forhandlingsutvalg på 3 personer. Følgende ble valgt: Olav Pedersen, Jorun Dahl og Knut Berge. Årsmøtet i 1981 vedtok enstemmig i gi styret og forhandlingsutval get fullmakt til å sluttføre forhandlingene om sammenslutning med Verdal Samvirkelag. Resultatet forelegges medlemsmøtet til avgjørelse. På dette årsmøtet ble Odd Tangstad valgt som formann. Ordlyden på vedtaket om sammenslutning er tatt med foran i dette Nils Grove, bestyrer ved sammen- slutningen. Odd Tangstad, styreformann ved sammenslutningen.
---- 365 Vsl ---- avsnittet om Mosvik Samvirkelag, og forslaget ble som nevnt enstem mig vedtatt av medlemsmøtet 4. juni 1981. Sammenslutningen trådte i kraft pr. 1. juli 1981. Sluttregnskapet for Mosvik Samvirkelag ble oppgjort pr. 30.06.1981 av Nils Grove, som var regnskapsfører, og av revisor Sverre Olsen, Steinkjer Revisjonskrets. Etter ordinære avskrivninger, finansinn tekter og -utgifter, kom det fram et underskudd, som ble enda større ved en sikringsavskrivning på utestående fordringer og på varelager. Denne sikringsavskrivningen ble i 1982 dekket opp av NKL ved et sa neringstilskott. Styret i Mosvik Samvirkelag hadde sitt siste møte og behandlet sluttregnskapet 4. september 1981, og styret i Verdal Sam virkelag behandlet oppgjøret 24. september s.å. Det ble lagt ned et stort frivillig arbeid av medlemmer og tillits valgte i de 43 åra Mosvik Samvirkelag eksisterte som eget lag. Perso nalet arbeidet under vanskelige forhold i den gamle sjøbua. Etter at S-laget kom inn i eget bygg, ble det noe bedre forhold, men opplegget var tungvint, og samtidig steg driftskostnadene kraftig. Etter nødven dig oppussing og omlegging ved sammenslutningen ble butikken bra. Medarbeiderne gjorde en god jobb, og opplslutningen fra medlem mene ble fortsatt god. Sammenslutningssaken i Mosvik bekreftet at slike saker må ha nødvendig modningstid. Det er sjelden at slike saker oppnår full enstemmighet i alle organer på begge sider, slik tilfellet var i Mosvik. En kan fundere over hva som kunne ha vært gjort på annen måte. Det synes som om at medlemmene og de tilsatte allerede ved starten var vant med unoter som det var vanskelig å legge vekk. Dette gjaldt for det første utlevering av varer uten kontant betaling, og dessuten for stor forsiktighet med innkrevingen av utestående fordringer. Omtrent på hvert eneste styremøte gjennom alle år ble innkrevingsproblemet behandlet. Styret og ledelsen var for forsiktig og ville vente og se om henstillinger kunne hjelpe. Seine betalere venner seg fort til slik hen synsfullhet og lar det skure, særlig når det synes å lønne seg. Når dette kombineres med vareutkjøring, klabber det fort på. Vareutkjøring gir som regel tap, seiv om varene betales kontant. I 1969 behandlet styret i Mosvik Samvirkelag et skriv fra Nord-Trøndelag Kooperative Di striktslag om nye retningslinjer for rentebergning av utestående ford ringer, der det var vedlagt og anbefalt retningslinjer fra Orkla Samvir kelag. Det er interessant at dette gjaldt retningslinjer som Verdal Sam
---- 366 Vsl ---- virkelag hadde innført ett år tidligere, og som Orkla S-lag hadde funnet nyttig å bruke. Fra 1975 og utover ble det brukt noe hardere lut også i Mosvik, men fremdeles gikk mye av salget over konto. Fra 1977 til 1978 gikk utestående fordringer ned med 25% etter en innstram ming. Styret og forretningsledelsen synes fra starten av å ha drøftet problemene med innkrevingen, men det egentlige problemet var utle veringen av varer uten å kreve kontant betaling, og manglende vedtak om dekning for rentetap. Allerede ved starten i 1938 sto det i lagets vedtekter: «Alle salg foregår til rimelige dagspriser mot kontant betaling. Dog kan laget etter vedtak av styret og i samsvar med lovgivningens reg ler seige varer mot avdragsbetaling (avbetaling). Skriftlig kontrakt skal settes opp med hver kjøper.» Hadde styret og forretningsledelsen fulgt vedtektene, ville renteta pet og tapet på utestående fordringer vært redusert. Laget kunne da ha maktet å satse mer på aktiv markedsføring,- og kontant er kontant i labben, eller forskudd. Ikke noe annet. I årsmeldingen for Mosvik S-lag for 1978 står det da også at kreditt handelen fører til: «Først mister man varen - siden kunden. Kredittsalg er til de grader så arbeidskrevende og koster laget så mange penger, som kunne settes inn og brukes på en mer fornuftig måte, og egentlig må vel alle være enig i, at dette med notering er en stor uskikk.» Her må det føyes til at svært mange s-lag har vært i samme båt som Mosvik. Forretningsledelsen har ønsket å auke salget, og de tillitsvalg te har kviet seg for upopulære vedtak, seiv om dette er styrets klare ansvar og plikt. Etter sammenslutningen var medlemmene i Mosvik like gode kontantkunder som i andre kretser. Kontoført salg til næ ringsdrivende ble også ordnet punktlig.
---- 367 Vsl ---- 90-ÅRSJUBILEET Verdal Samvirkelag kunne feire 90-årsjubileum i 1982. Høsten 1981 valgte styret et jubileumsutvalg, som besto av Leif Bjørkli, Arnulf Brenne, Otto Holme, Kyrre Heiden, Oddbjørn Kjen stadbakk, Knut Bruce og Bjørn Storhaug. Utvalget skulle arbeide med planer for markering av jubileet. Etter flere møter tok opplegget form. Styret godkjente planene, som var ganske omfattende. Stiftel sesdatoen var 14. februar 1892. For å få levert og lagt fram alle tilbudvarene på nyåret, ble jubile umsaktivitetene lagt til perioden 18. til 27. februar 1982. Samtlige av delinger kunne da by på spesielt gode varetilbud til medlemmer og kunder. Laget oppnådde en del avisomtale i samband med jubileet. Dess uten ble det gitt ut en egen jubileumsavis, som ble delt ut innen det området laget har medlemmer og kunder. Denne avisa var på 16 sider. Likevel ble det trangt om plassen, og noe stoff måtte krympes for å få plass. Foruten presentasjon av gode tilbud fra de enkelte avdelinger, var det innlegg om «Laget vårt» ved styrets formann, Leif Bjørkli. Han pekte bl.a. på hva Verdal Samvirkelag har betydd og fortsatt be tyr, både for vanlige forbrukere og for de næringsdrivende, ikke minst Styret i jubileumsåret 1982. Foran fra v.: Erling Aurstad, Leif Bjørkli, Fridtjov M. Tingstad. Bakfrå v.: Reidar Prestmo, Ivar Aunøien, Hugo E. Nilssen, Arvid Solberg.
---- 368 Vsl ---- innen landbruket. Han pekte også på hvor viktig det er med god oppslutning om laget. Dis ponent Birger Myhre ved NKL Trondheim hadde skrevet en hilsen til laget. Det var også his toriske tilbakeblikk, og dispo nenten hadde synspunkter på sin arbeidsoppgåve. Temaet «Bruk nærbutikken, så blir den ikke borte» var også berørt. Tiltak på området opp læring, utdanning og EDB ble omtalt, og enkelte større avdel inger ble nærmere presentert. Jubileumsavisa hadde med en kupong med sikte på å få svar på Revisjonsutvalget 1982. lesernes mening om samvirke lagets navn var dekkende. Laget hadde virksomhet i Levanger- Fra v.: Alf Josve, Arne Helge Bjøru, Jarle Benum. området, Steinkjer, Inderøy og Mosvik, foruten i Verdal. Ved even tuell endring av navn ville det likevel være naturlig at Verdal fortsatt skulle gå inn som en del av navnet. Det ble spurt om følgende 2 for slag som eventuelt kunne komme på tale i stedet for Verdal Samvirke lag: Samvirkelaget Verdal eller Innherred Samvirkelag, Verdal. De som ønsket å svare, skulle krysse av for enten a: Endring av navnet er utenkelig, b: Spiller liten rolle med endring eller ikke, c; Navnet bør gjerne endres. Deretter var det linje for forslag til navn. Oppslutningen var beskjeden. Det kom inn bare 42 svar. 26 av disse krysset ved a, 7 ved b og 3 ved c. Av de som hadde skrevet forslag til navn, svarte 5 Innherred Samvirkelag Verdal, og bare 1: Samvirkelaget Verdal. Dette var i grunnen klar tale. Endring av lagets navn er ikke aktuelt. Jubileumsavisa hadde også med en tippekonkurranse med prøve på kunnskaper om Verdal Samvirkelag.Det kom inn 52 kupongen Av disse hadde 14 personer fullt hus med 12 rette, 25 hadde 11 rette og resten fordelte seg på 10, 9, 7 og 5 rette. De 10 beste etter loddtrekning var lovet en oppladbar ministøvsuger som premie, og de 10 neste fikk
---- 369 Vsl ---- Økonomisjef Jarle Olsnes, disponent Erling Aurstad, driftsleder Bjørn Storhaug. velge mellom kikkert eller dagstursekk. Ett av vinnersvarene kom helt fra Haugesund. Det ene av de tolv spørsmålene gjaldt hvor mye skatt samvirkelaget hadde betalt de siste 5 åra. 3 forslag var satt opp. Det var interessant å registrere at de fleste bommet ved å krysse av ved laveste eller nest laveste beløp, mens det høyeste beløpet var det riktige. Villfarelsene om samvirkelag og skatt forekommer også innen egne rekker. Medlemmene fikk - som nevnt tidligere - en sølv kaffeskje ved inn levering av kjøpemerkene i jubileumsåret. Lagets medarbeidere fikk en sølv syltetøyskje hver. Til samvirkelagets personalforening ble det bevilget 10.000 kroner til styrking av foreningens kasse. Jubileumstilbudene rundt i avdelingene ble gjentatt i flere runder ut over året 1982. Gråmyra, Levanger I 1982 begynte forhandlingene med Norsk Olje A/S om eventuell overtaking av NOROL-anlegget på Gråmyra, sørvest for Levanger. Felleskjøpet hadde da under vurdering å trekke seg ut fra anlegget, som de opprinnelig hadde tenkt å bygge ut (se Omsetningen av land bruksmaskiner over til Felleskjøpet). Felleskjøpet averterte anlegget til salgs. Styret for Verdal Samvirkelag hadde vist interesse for anlegg et under forutsetning av avtale om forsvarlig pris. Arkitekt Johan Stensaas ble bedt om å vurdere bygninger og anlegg. Arealet var på
---- 370 Vsl ---- 16 dekar. Styret vedtok å gi bud på anlegget. Etter forhandlinger mellom partene ble det i juni 1983 enighet om 3,3, mill. kroner, etter at representantskapet hadde godkjent kjøpet. Felleskjøpets styre god kjente salget, og kontrakt ble opprettet. Norsk Olje A/S var sterkt interessert i å få samvirkelaget som driver av anlegget på Gråmyra. Selskapet sa seg derfor villig til å være med på delvis finansiering av utbedring og ombygging av anlegget. Disse investeringene ble bereg net til ca. 2 mill. kroner. NOROL var villig til å dekke halvparten av dette, samtidig som de var villig til å bekoste betalingssystem for bruk av bankkort/NOROLKORT ved betaling av drivstoff. Verkstedlokal ene ble bortleid til Hell Bilservice A/S. Hosten 1984 var det anbudsåpning for arbeidet med ombyggingen. Bygningsmessige arbeider kom på ca. 1.450.000 kroner. I tillegg til dette kom tekniske installasjoner, konsulenthonorarer m.v.. Mur mester Vidar Aksnes fikk hovedentreprisen. NY DISPONENT I mars 1982 behandlet styret et brev fra disponenten, som viste til de årlige drøftingene i styret om styrets arbeid og ansvar og om leder spørmålet. Vide re ble det vist til flere samtaler med styrets formann om saken. Det ble pekt på at for lang funksjonstid som daglig leder av en så omfattende bedrift sliter på helsa, særlig når alderen be gynner å gjøre seg gjeldende. Signaler som hadde meldt seg i det siste, kunne tyde på noe nedsliting. Helsa syntes ikke å holde mål for full innsats, slik det nødvendigvis må kreves i en så omfattende stilling. I en overgangsperiode sa Aurstad seg villig til å svare på eventuelle spørsmål i den utstrekning styret og ledelsen ønsket det og så langt han mente å kunne være til noe hjelp. Brevet sluttet med en takk til styret for godt samarbeid og med ønsket om videre framgang i åra framover for Verdal Samvirkelag.
---- 371 Vsl ---- Disponent Erling Aurstad. Bjørn Storhaug, ny disponent. Styret aksepterte standpunktet, og stillingen ble avertert ledig. Inn komne søknader ble etter en foreløpig drøfting sendt til NKLs avde ling for rekruttering og personalutvikling til uttalelse før endelig be handling i styret. I styremøte sammen med representantskapets utvalg i juni 1982 ble det fattet følgende vedtak, som ikke var uventet: «Som disponent for Verdal Samvirkelag fra 1. juli 1982 ansettes Bjørn Storhaug. Ansettelsen er enstemmig.» De som har lest foran i denne boka, vil ikke være forbauset over vedtaket. Allerede mens Storhaug gikk på realskolen, var han tilsatt som ferievikar, og etter fast tilsetting i 1963, arbeidet han ved flere av delinger i tur og orden, blant annet også som bestyreravløser ved filialene. Etter militærtjeneste og befalsopplæring gjennomgikk han i åra 1966/68 opplegget for lederaspiranter med vekselvis kurs ved Samvirkeskolen og allsidig praksis. Han arbeidet som varehusassis tent ved varehuset i Levanger i 1969, og i 1970 gjennomførte han det ettårige assistent-/konsulentkurset ved Samvirkeskolen. Etter dette kurset var Storhaug butikkinspektør i 1971-74, og i 1975 vedtok styret tilsetting av Bjørn Storhaug i stillingen som driftsleder. Styret vedtok å holde en tilstelning for avtroppende disponent i no vember 1982 på kafeteriaen. Det ble en storslått tilstelning. Foruten styrets medlemmer møtte representantskapets utvalg, revisjonsut valget, revisor, andre nære medarbeidere, representanter for S-lagets Personalforening, for NKL Trondheim, Samvirkebanken A/S m.fl. Verdal Samvirkelag — 24
---- 372 Vsl ---- Styrets formann, Leif Bjørkli, takket på vegne av styret og overrakte et stort og meget pent maleri av kunstmaleren Håkon Bleken som gave fra samvirkelaget. Samvirkelagets Personalforening vedtok også kjøp av gave. Det var en bronsebyste av Kong Haakon VII, laget av kunstneren Nils Aas. Dette meget fine klenodiet ble overrakt av personalforeningens for mann, Liv Grete Ellewsen Isaksen, ved et større arrangement som per sonal foreningen avviklet i aulaen ved Verdal videregående skole. Trafikkspørsmål I januer 1983 var styreformann og disponent innbudt til et møte i rådhuset, der det ble orientert om vegvesenets planer for opprusting av riksveg 757 fra Verdal bru til Garpa. Det var planlagt gang- og sykkelveg for hele strekningen, og ved krysset Nordgata/Haakon VII Allé var det foreslått kryss med rundkjøring. Denne løsningen hadde andre steder vist seg å være både effektiv og trafikksikker, men et slikt kryss krever noe mer areal enn et vanlig kryss. Det ble derfor spørs mål om å få overta ca. 250m 2 av samvirkelagets forretningstomt (park) ved krysset til innkjøring, busslomme, fortau m.v. Videre ble det gjort rede for planene om lysregulering i krysset Nordgata/Johs. Bruns gate. Planene gikk også ut på at Johs. Bruns gate skulle stenges for biltrafikk inn fra Nordgata. Dette ville ha ført til at 10 parkeringsplasser langs DOMUS Mat ville ha gått tapt. Særlig trasig ville dette ha blitt for mange funksjonshemmede som brukte disse plassene. Etter nærmere forhandlinger med Vegvesenet ble det enighet både om avståing av grunn til rundkjøringen og om adgang til innkjøring fra aust med bil til Johs. Bruns gate. Parkeringsplassene langs DO MUS Mat ble reddet. Personalet vil ha flere representanter Ved vedtektsendringen i 1975 ble personalets representasjon utvidet til 2 medlemmer av styret og til 10 representanter til representant skapet. Samvirkelagets Personalforening vedtok på sitt årsmøte i 1982 å rette en henstilling til samvirkelaget om å drøfte personalets repre sentasjon i styre og representantskap. Saken ble drøftet i styremøte sammen med representantskapets utvalg, og det ble vedtatt at styret
---- 373 Vsl ---- skulle arbeide videre med spørsmålet. Styret oppnevnte som forhand - lingsutvalg Leif Bjørkli, Reidar Prestmo og Jarle Olsnes. Etter forhandlinger vedtok styret å legge fram saken for represen tantskapet for å høre representantskapets mening. Styret ønsket ellers å få mer tid på seg til denne saken. Et mindretall i styret mente at spørsmålet kunne utstå til det ble andre endringer av vedtektene. Re presentantskapet behandlet saken i mai 1983. Etter at et utsettelsesforslag var falt, såtte en av personalets med lemmer av styret, Ivar Aunøien, fram forslag om at de tilsattes repre sentasjon skulle aukes fra 10 til 15 representanter (30 % av de med lemsvalgte). Prosenttallet 30 skulle legges til grunn for de tilsattes re presentasjon ved en eventuell endring av antall representanter til representantskapet. Dette forslaget ble vedtatt mot 6 stemmer. Det er grunn til å anta at enkelte syntes representantskapet med dette ville bli en altfor stor og arbeidsudyktig forsamling. I 1987 vedtok re presentantskapet nye vedtekter og med antall representanter til repre sentantskapet i samsvar med kongressvedtaket: 30 representanter valgt av kretsene og 15 valgt av medarbeiderne, i alt 45. KVINNENE KOMMER Helt fra starten av Verdal Samvirkelag i 1892 var kvinnene likestilt med menn i spørsmålet om medlemskap, stemmerett og valgbarhet, hvis de ønsket å stå som medlem. Slik det vanlige familiemønstret var, ble det som oftest mannen som sto for medlemskapet. Begge ektefeller var likevel valgbare til tillitsverv etter nærmere regler. Som ellers i samfunnet tok det tid før kvinnene kom med i tillitsverv også innen samvirkelaget. I 1982 var tallet på kvinner som represen tanter til representantskapet kommet opp i 17. Det var litt over x h. I valgnemndene i kretsene var det samme år 19 kvinner av 45. Til representantskapets møte våren 1982 hadde valgnemda innstilt Bjørg Mattingsdal på gjenvalg som vararepresentant til styret. Arvid
---- 374 Vsl ---- Solberg hadde frasagt seg gjenvalg som styremedlem. Under valgene mente representanten Jorun Fornes at det måtte være på tide å få med en kvinne også som medlem av styret etter Arvid Solberg, og hun fore slo Bjørg Mattingsdal valgt som styremedlem. Det var et historisk valg. Representantskapet var enig, og Bjørg Mattingsdal ble første kvinne som styremedlem i Verdal Samvirkelag. I en aviskommentar ble det sagt at hun var den første som «braut lydmuren». Det tok 90 år fra starten av laget. Skarnsundbru Trafikken over Skarnsundet mellom Mosvik, Fram-Verran og Leksvik-området på vestsida og Inderøy på austsida hadde i alle tider foregått med båt. Ferjene ble etter hvert bedre, men det kostet en del både i ferjepenger og ikke minst i tid. Omkring 1980 dukket tanken om bru opp for alvor, og dette bruprosjektet tok form uvanlig raskt. Våren 1983 ble bruselskapet A/S Skarnsundbrua stiftet. Dette sel skapet skulle arbeide for bruforbindelse over Skarnsundet mellom Inderøy og Mosvik. Driften av brua skulle baseres på bompenger, og bruselskapet hadde som hovedformål å finansiere bruprosjektet og forestå oppkreving av bompenger. Et foreløpig kostnadsoverslag lød på 135 mill. kroner. Statens Vegvesen skulle planlegge og eventuelt bygge brua. Det var klart at det ville bli små utsikter til utbytte på aksjene i selskapet. Likevel følte samvirkelagets styre at det var riktig å støtte tiltaket og vedtok å tegne inntil 10 aksjer a kr. 500,-, samlet kr. 5.000,-. Skarnsundbrua er kommet med på vegbudsjettet for 1987, slik at byggearbeidet snart kan settes i gang. Ny ledelse ved mølla Før jul i 1983 antydet møllemester Helge Prestmo et ønske om åfå noe redusert arbeidsbelastning. Arbeidsoppgåvene og arbeidsplanen ved mølla ble drøftet mellom Prestmo og disponent Storhaug. Styret sa seg enig i et forslag om å utlyse en stilling som assistent til mølle mesteren. Det kom så langt at en søker ble tilsatt, men han tok ikke stillingen. Prestmo hadde da sykepermisjon og ga til kjenne at han ikke ønsket å fortsette i stillingen. Han sa seg derfor enig iat stillingen som møllemester måtte averteres ledig. Han var villig til åta på seg spesialoppdrag vedrørende mølla ved behov. Ut fra dette vedtok styret i 1984 å avertere etter ny møllemester. Det kom en del søkere med
---- 375 Vsl ---- Møllemester Helge Prestmo. høyere landbruksutdanning. Styret tilsatte Geir Fisknes i stillingen. Han hadde noe bakgrunn fra veg ledningstjenesten innen landbruket i tillegg til utdanningen. Fisknes var imidlertid mer interessert i en undervisningsstilling, og da han i 1985 fikk lektorstilling ved Mære Landbruksskole, valgte han den stillingen. Møllemesterstillingen måtte av erteres på nytt, og blandt søkerne var det denne gangen en søker som i tillegg til høyere landbruksutdan ning hadde erfaring fra vegled ningstjenesten og fra både produk- Ivar Stokkart, møllemester fra 1985. sjon og salg av kraftfor. Styret vedtok å tilsette søkeren, Ivar Stokkart som ny leder ved mølla. Han tiltrådte 1. desember 1985.
---- 376 Vsl ---- Elektroverkstedet/S-Maskin Det som var igjen av avdeling S-Maskin etter avtalen med Felles kjøpet, ble i 1984 slått sammen med Elektroverkstedet til en avdeling (se Omsetning av landbruksmaskiner over til Felleskjøpet). Omsetningen ved S-Maskin viste seg å bli i minste laget for å opp rettholde avdelingen som egen avdeling. Da fungerende avdelingssjef og enda en medarbeider ved S-Maskin fratrådte i 1984, vedtok styret sammen med representantskapets utvalg en innstilling om å overføre en del av varegruppene fra avdelingen til andre avdelinger, og at avde lingen skulle avvikles som egen avdeling. Representantskapet god kjente dette enstemmig, og avdelingen ble avviklet pr. 30. april 1984. Styret vedtok å flytte Elektroverkstedet fra 2. etasje i Fram Vestre og ned til lokalene etter S-Maskin i 1. etasje i samme eiendom. Elektroverkstedet fortsatte salget av en del av småmaskinene, som f.eks. motorsager, plenklippere, båtmotorer 0.1. Serviceverkstedene for radio/TV, phono, hvitevarer og sykler, motorsager m.v., fikk på denne måten bedre og lettere tilgjengelige lo kaler i 1. etasje. Ny driftsleder og ny drifts og opplæringskonsulent Etter tilsetting av disponent i 1982 ble stillingen som driftsleder ledig. Styret vedtok å tilsette drifts og opplæringskonsulent Oddbjørn Kjenstadbakk i stillingen som driftsleder fra 1. september 1982. Stillingen som drifts- og opplær ingskonsulent ble holdt apen til nyttår 1984. Da vedtok styret å til sette avdelingsleder Knut Nevermo, DOMUS Levanger, i denne still ingen. Han hadde da gjennomgått nødvendig tilleggsutdanning for Drifts- og opplæringskonsulent oppgaven. Knut Nevermo. Knut Nevermo.
---- 377 Vsl ---- Driftsleder Oddbjørn Kjenstadbakk. Kursvirksomhet med Roar Steen og Solfrid Knudsen blant andre. Fra utdelingen av Norges Vels medalje januar 1985. Fra v: John Bakkan, Gunnar Weie, Bjørn Schei, Maja Hepsø, Hans Chr. Schrøder, Synnøve Flyum, Tore Valbekmo, Asbjørn Valstad.
---- 378 Vsl ---- 8 medarbeidere får Norges Vels medalje Ved utgangen av 1984 var det igjen en del medarbeidere som hadde mer enn 30 års tjeneste i Verdal Samvirkelag. Det var: Montør/lager arbeider John Bakkan, pakkerske Synnøve Flyum, kontorassistent Maja Hepsø, avdelingsleder Bjørn Schei, butikkleder Hans Chr. Schrøder, sjåfør Tore Valbekmo, seksjonsleder Asbjørn Valstad, filial bestyrer Gunnar Weie. Disse ble tildelt Det Kgl. Selskap for Norges Vels medalje med diplom for lang og tro tjeneste. Tildelingen ble fore tatt under en festlig tilstelning på kafeteriaen ved årsskiftet. Det vanket også som vanlig en gave fra samvirkelaget. Politisk streik i Verdal Verkstedklubben ved Aker Verdal A/S oppfordret i februar 1982 alle fagorganiserte i distriktet til 4 timers politisk streik som protest mot myndighetenes industripolitikk og «mangelen på styring av byggeopp drag som redere og oljeselskaper hadde i samband med oljevirksom heten». Mange mente at 1 time streik måtte være nok som en marker ing. I forhandlinger med tillitsmannsutvalgets formann. Hugo E. Nilssen. ble det enighet om 2 timers stenging ved samvirkelagets avde lingar i Verdal. Protesttilstelningen var bestemt til kl. 13.00 på Minsaas Plass foran Postgården. Mye folk var samlet. og både presse, radio og TV hadde reportere. Tillitsmannsutvalget ved samvirkelaget ba om å få slippe lønnstrekk for de streikende de to timene. Etter bestemmels ene har ingen krav på lønn under streik, og heller ikke under streik som er definert som politisk streik. En bedrift kan til og med kreve erstatning for bevislige tap ved driftsstans på grunn av politisk streik. Styret vedtok likevel å avstå fra lønnstrekk i dette tilfellet. Det ble en ny runde i november 1982. LOs sekretariat hadde gjort vedtak om landsomfattende streik i 1 time 4. november, der de fleste fagorganiserte skulle delta. Streiken var en markering av misnøye med regjeringens budsjettforslag for 1983. Tillitsmannsutvalget ga beskjed om at samvirkelagets personale ville delta i streiken og ba om å fa slip pe trekk i lønna for den timen streiken varte. Denne gangen var styret ikke enig. De som deltok i streiken, ble trukket i lønn. Andre saker fra 1982 - 1984 Styret vedtok på nyåret 1982 innføring av ordningen med Sparing med skattefrådrag. SMS. for medlemmene av Verdal Samvirkelag.
---- 379 Vsl ---- EDB-anlegget ble en del utvidet i 1982 for å få kapasitet nok for større datamengder, bl.a. vedrørende produksjonen ved mølla. I 1982 ble spørsmålet om bygging av et kaldtlager ved avdeling Mos vik behandlet, men vilkåret var at det kunne forsvares økonomisk. Kjellerlagret der var noe tungvint. Det kom så langt at saken ble føre lagt for representantskapet, som ikke var uenig - i tilfelle driftskal kyler kunne vise at bygging og drift av et ekstra lager kunne forsvares. Nærmere utredning av dette viste at et slikt ekstra lagerbygg ville bli en vel stor økonomisk belastning for avdelingen, og hele saken ble lagt vekk. Under en storflom og isgang ble begge hovedvannledningene som krysset Verdalselva ødelagt lørdag 27. mars 1982. Bebyggelsen i Ørmelen- og Vinneområdet med bl.a. meieri, sementvarefabrikker og andre bedrifter med stort vannforbruk, ble etter hvert uten vann. Sam me dag ble S-RØR engasjert til å skaffe fram ny 250 mm vannledning. Mannskapet holdt på døgnet rundt til vannforsyningen til området var i gang igjen natt til måndag. Rådmann Røhmesmo overrakte på ord førerens og egne vegne stor takk til avdelingens folk for kjempeinn satsen og måten oppgaven ble løst på. Dette ble populært blant de som hadde deltatt i oppdraget. Vinne Vanførelag hadde lest i avisene om tilbygg til Postgården og ba i et brev om at det måtte bli tatt hensyn til følgende ønsker: Inn gangsparti for rullestolbrukere, heis - hvis flere etasjer, og toalett for rullestolbrukere. Alle tre ønskene var allerede dekket i byggeplanene. Vinne Vanførelag takket for det som allerede var gjort for funksjons hemmede med f.eks. inngangspartiet for DOMUS og DOMUS Mat, men laget pekte på at det til da ikke var en eneste kafé i Verdal som var tilgjengelig for rullestolbrukere. (I butikktida kunne lagerheisen brukes til kafeteriaen.) Etter utvidelsen av DOMUS Mat i 1979 ble denne avdelingen etter hvert en meget stor avdeling omsetningsmessig. Avdelingsleder Kyrre Heiden hadde fra 1978 også fungert som varehusassistent ved DOMUS-varehuset etter at han hadde gjennomgått varehusutdanning. I 1982 fant Heiden ut at arbeidsoppgåvene ved DOMUS Mat var så store at han fikk liten tid til også å være varehusassistent, og av den grunn måtte han si fra seg den oppgaven. Stillingen som varehusassi stent ble lyst ledig internt, og styret tilsatte Hugo E. Nilssen i denne stillingen.
---- 380 Vsl ---- Ligningskontoret hadde gjort om fordelingsforholdet for inntekt av salg til medlemmer/ikkemedlemmer med tilbakevirkende kraft for åra 1971-1979. Det ble klaget på deler av denne avgjørelsen gjennom advo kat Thor Backer. I 1982 ble saken avgjort ved at overligningsnemnda godkjente reduksjon av tilleggsskatten for disse åra med ca. 240.000 kroner. Sommeren 1982 var omgjøringen ved avdeling Okkenhaug ferdig gjennomført, og både lokalet og vareopplegget ble mer tidsmessig. Som utkantbutikk fikk avdel ingen tilskottsmidler til denne omgjøringen. Revisjonsutvalget gjennomfører 2 besøksrunder i året til avdeling ene utenfor sentrumsavdelingene. Etter revisjonsutvalgets rundtur sommeren 1982 nevnte reg. revisor Arne Helge Bjøru i rapporten til styret at det var god orden i alle filialer og avdelinger, og at lagets filialer hadde god standard (enkelte hadde nok gamle og noe uhen siktsmessige lokaler). Styret ga i 1982 driftsleder Oddbjørn Kjenstadbakk fullmakt til å anmelde til politiet innbrudd, hærverk 0.1. Disponenten hadde slik fullmakt fra før. Før jul i 1982 vedtok styret å heve renta på medlemmenes sparing med skattefrådrag (SMS) til 10% p.a.. På nyåret 1983 behandlet styret planer om å auke kapasiteten med produksjon og pakking av havregryn. NKL hadde da gitt beskjed om større uttak ved at flere av NKLs engroslagre skulle ta havregryn fra Verdalsanlegget. Havregrynavdelingen ved mølla ville få en markeds andel på landsbasis på ca. 25% mot tidligere ca. 15%. For å dekke auka omsetning var det nødvendig med en investering på vel 1,2 mill. kroner i ny produksjon- og pakkelinje, og styret vedtok planene. Sam tidig godkjente styret kjøp av ny tankbil med suge/blåseutstyr til mølla. Den kostet ca. 600.000 kroner. Våren 1983 fikk styret brev fra NKL v/styreformann Magne Bøl viken. Han skrev om viktigheten og betydningen av dyktige og interes serte tillitsvalgte, forretningsmessige ledere og medarbeidere i alle ledd rundt om i alle samvirkelag. Som ledd i den videre utviklingen av hver enkelt minnet han om de mange og varierte opplærings- og studietilbud som organisasjonen kunne by på. Dette omfattet både leder- og personalkurs, både ved Samvirkeskolen i Bærum og regio nalt, ferdige kurspakker for selvstudium og for bedriftsintern opplær
---- 381 Vsl ---- ing, og dessuten brevkurs. Ved å dra nytte av slike tiltak kunne kvali teten i arbeidet og effektiviteten heves, mente Bølviken. Kvinnefronten i Verdal var i 1983 igjen ute med brev om å få vekk den «mjuke pornoen» fra dagligvareforretninger, bensinstasjoner og kiosker i Verdal. Det ble vedtatt å sende brev med forklaring på det standpunkt samvirkelaget tidligere hadde tatt og fortsatt hadde i dette spørsmålet (se Andre saker 1980-81). Styret behandlet i 1982 og -83 flere forespørsler om andelstegning i det planlagte Verdalshuset A/L. Hele prosjektet var noe uklart, og det var uvisst om det kom til å bli realisert. Styret vedtok sommeren 1983 å tegne 50 andeler a kr. 100,-, samlet kr. 5.000,- i prosjektet, un der forutsetning av bygging. Vedtaket ble gjort med 4 mot 3 stemmer, som gikk inn for flere andeler. Når dette skrives, er bygging ennå ikke kommet i gang. Etter forarbeid av disponent Bjørn Storhaug og varehusassistent Hugo E. Nilssen vedtok styret i 1983 rammer og regelverk for garanti for banklån til tilsatte. Høsten 1983 sto S-RØR-avdelingene for tur til å bli direkte tilknyttet lagets EDB-anlegg. I første omgang ble det tatt sikte på å få med det kontortekniske med ordrebehandling og fakturering, men det ble også tatt sikte på å videreføre opplegget for å kunne få med kontantsalg og lagerstyring med innkjøpsvarsel. Kostnadene for de tre avdelingene viste seg å komme på vel 600.000 kroner, medregnet system og utstyr for tekstbehandling og med investeringsavgift. For S-RØR Steinkjer ble det noe tillegg for linjeleie, modem og multiplexer (se Eget EDB-anlegg). Også i 1983 fant styrets medlemmer det nyttig å gå gjennom og drøfte heftet fra NPI om lederspørsmål, styrearbeid og ansvar. Ved varetellingene hadde det alltid deltatt tillitsvalgte sammen med personalet, og tellingen og skrivingen foregikk etter egen instruks. De større dagligvareavdelingene hadde i flere år brukt bærbare terminaler ved varebestillingene som ble sendt via modem over telelinje til NKL Trondheim. Høsten 1983 godkjente styret bruk av Micronic terminal som hjelpemiddel også ved varetellingen ved de større daglig vareavde lingene ved nyttår. Varetellingene ville da gå raskere, og utregning og summering ville bli unødvendig, da dette kunne bli utført i EDB systemet. En egen instruks var utarbeidet for bruken av terminal, og revisor hadde godkjent opplegget. Tillitsvalgte skulle fortsatt delta ved
---- 382 Vsl ---- tellingen også ved terminalavdelingene, men det ville ikke bli behov for så mange som tidligere. Før jul 1983 fikk samvirkelaget forespørsel om å delta i aksjetegning i et selskap som skulle stå for utbygging av kabel-TV i Verdal, muli gens også i Levanger og Steinkjer. Styret var forsiktig og vedtok ikke å delta i denne finanseringen. Levanger kommune hadde vedtatt å forhøye festeavgifta for eien dommene Håkon den godes gt. 5 og 37 B fra 1. nov. 1983. Det var også mulighet for kjøp av tomtene. Styret vedtok fortsatt leie av nr. 5. Nr. 37 B ble vedtatt kjøpt under forutsetning av at 1. etasje kunne om reguleres til forretningsformål (naboeiendom med Kirkegt. 58). I januar 1984 sendte Levanger kommune til uttalelse et forslag til parkeringsordning for Levanger sentrum. Det ble sendt brev med en del synspunkter på forslaget. Avdeling Vuku trengte en ny runde med ombygging og oppussing, og dette arbeidet var ferdig i februar 1984. Det ble bygd nytt kjølerom for melk og meieriprodukter, og frysekapasiteten ble utvidet. Det ble også kjøpt en del nytt innrednings- og butikkutstyr. Total kostnad kom på ca. 150.000 kroner med utvendig maling. Etter at avdelingen ble eneste dagligvarebutikk i Vuku, var det nødvendig med denne kapasi tetsauken. Avdelingen fikk 50.000 kroner i tilskott fra Handelsdeparte mentet til omgjøringen etter reglene for støtte til utkantbutikken Våren 1984 behandlet styret søknad fra Personalforeningen v/lede ren for DOMUS Skytterlag, Tore Trapnes, om tilskott til kjøp av to nye luftgevær. Personalforeningen hadde skytterlag også ved DOMUS Levanger. Søknaden dreide seg om avanserte våpen til ca. 3.000 kro ner pr. stk. «Bevepningen» ble vedtatt enstemmig. A/S Verdal Tomteselskap ønsket våren 1984 å kjøpe en parsell av tomta ved avdeling Vinne, som del av tomteområdet for innregulering av 3 boligtomter. Styret vedtok salg. Våren 1984 vedtok Verdal Formannskap å opprette Verdal Nærings råd med formål å styrke kontakten mellom kommunen og nærings livet, og å arbeide for å fremme næringsliv og sysselsetting i Verdal. Næringsrådet skulle være et frittstående organ for gjensidig informa sjon og drøfting av konkrete saker og spørsmål vedrørende nærings livet og kommunen. Næringsrådet skulle også bidra med ideer og ini tiativ som ledd i kommunens løpende tiltaksarbeid. Rådet skulle ha 17 medlemmer - 15 fra næringslivet og 2 fra Verdal kommune. Verdal
---- 383 Vsl ---- Samvirkelag var tildelt 1 representant, og styret valgte disponenten. I juni 1984 behandlet styret en forespørsel om å delta med S-RØR avdelingene ved etableringen av en energisparegruppe. Et svensk fir ma hadde spesialisert seg på området energisparing og var interessert i etablering i Norge. Firmaet Albert E. Olsen, Trondheim, er velkjent innen VVS-bransjen i Midt- og Nord-Norge, og dette firmaet gikk inn for etablering sammen med det svenske selskapet, og de to partene ønsket at samvirkelaget skulle delta. Aksjekapitalen var på 50.000 kro ner med halvparten på den svenske partneren og resten delt på Albert E. Olsen A/S og samvirkelaget. Styret fant prosjektet interessant og vedtok å delta. Det var lite gjort på dette området, fordi ingen hadde spesialisert seg. Avdelingsleder ne, rørleggermester og styret mente at tiltaket kunne gi kompetanse til S-RØR-avdelingene. Firmaet fikk det merkelige navnet Energigrup pen Østersund i Norge (ble seinere endret til Energi-Spar-Trøndelag A/S). Sommeren 1984 ble Torstein Lauvbakk tilsatt som bestyrer ved av deling Mosvik etter Dag Gøran Lyng, som ble leder for den store dag lig vareavdel ingen ved DOMUS Levanger. Styret vedtok å kjøpe et areal på ca. 1 dekar ved avdeling Skjæker fossen av Verdal kommune. Verdal kommune sendte i juni 1984 til ut talelse et forslag til trafikkregulering på og ved Minsaas Plass, etter at tilbygget ved Postgården var ferdig og hadde medført noe endret tra fikkmønster. Styret behandlet saken og vedtok: «Forslaget er ikke til fredsstillende, og styret ber ledelsen ta opp saken med teknisk etat.» Kjøp av Jernbanegata 3,5,7 og 9 i Levanger ble vedtatt i 1977, men handelen komme ikke formelt i stand før i 1984. Prisen var 200 kr. pr. m 2, og for de 1735 m 2 ble summen 347.000 kroner til kommunen. Tomtene Jernbanegata 11 og 13 i Levanger hadde vært til salgs, og det var ført forhandl inger med kommunen om tomtene. Kommunen solgte til Levanger og Frosta Brannkasse, som i 1984 tilbod samvirke laget å leie lokaler i 1. etasje i planlagt nybygg. De første planene var ikke helt etter samvirkelagets ønske, men etter nye drøftinger ble det enighet om å leie nærmere 500 m 2 salgsflate i det planlagte bygget. Planleggingarbeidet for arealbruk og vegføring i området søraust for Øra sentrum var oppe til drøfting i 1984. Styret behandlet saken og vedtok å sende synspunkter på reguleringen til generalplaniegger
---- 384 Vsl ---- ne. Bl.a. ga styret uttrykk for ønsket om at lagets tomteområde aust for Øra skulle reguleres til forretningsformål. I 1984 utførte Varehusforeningen DOMUS en markedsundersøkel se, som ble nøye studert. Det ble et nyttig hjelpemiddel i vurderingen av planer videre framover. Høsten 1984 kom innehaveren av en mindre forretning med tilbud om salg av forretningen. Denne butikken (i Skogn Markabygd) var til budt også tidligere, men styret hadde avslått. Forretningen lå da uten for lagets aktuelle virksomhetsområde. Tilbudet ble avslått også denne gangen. Hovedavtalen mellom LO og DKT inneholdt en anbefaling om å opprette dataråd i bedrifter som har EDB-utstyr. Retningslinjer for et slikt råd ble forelagt tillitsmannsutvalget høsten 1984 og godkjent der. Styret godkjente også retningslinjene. Hver part valgte 2 medlemmer til datarådet. Når dette skrives består rådet av: Anne Marie Slottemo, Ragnar Sivertsen, Bjørn Storhaug og Jarle Olsnes. Ved valgene i representantskapet i 1983 ble Olav Rekstad valgt som styremedlem, da Reidar Prestmo hadde frasagt seg gjenvalg etter 12 år i styret. En av de tilsattes representanter til styret, Hugo E. Nilssen, gikk også ut, og nytt styremedlem ble Ola A. Sagvold. Ordfører Kåre Sjøvold rettet en takk til de to avtroppende styremedlemmene. Ved valgene i 1984 i representantskapet ble Sigrun Lyngsaunet valgt som medlem av styret etter Bjørg Mattingsdal, som hadde frasagt seg gjenvalg. En av personalets representanter, Ivar Aunøien, gikk samti dig ut av styret, og Asle Steinsmo overtok dette vervet. Både Mattings dal og Aunøien ble takket for arbeidet i styret av ordfører Kåre Sjøvold. Også i perioden 1982-84 ble det gitt tilskott til forskjellige tiltak og formål utenom de årlige gavetildelingene. Enkelte mer spesielle ek sempler kan kanskje nevnes: Formannen i styret for det nye Levanger Pensjonistsenter, Marith Bye, søkte om tilskott til sentret, og styret bevilget 2.500 kroner på nyåret i 1982. Under innsamlingsaksjonen «Hjelp til Polen» ba NKL landets s-lag kjøpe gavekort for matvarepakker i 2 størrelser, som NKL skaffet til redusert pris. Styret vedtok å kjøpe 10 kort for hver av de to gave pakkestørrelsene (kr. 50,- og kr. 100,-). «De Norske Lenker, Verdal -81», som skulle arbeide med å tørrleg
---- 385 Vsl ---- ge alkoholikere, søkte om støtte til noe utstyr til møterom. Kr. 1.000,- ble bevilget. Under restaureringen av Levanger kirke ble det oppdaget store rom i kjelleren under kirken. Et arbeidsutvalg gikk inn for å lage et møte rom i kjelleren og søkte om økonomisk støtte til innkjøp av bl.a. be lysningsarmatur. Kr. 2.500,- ble bevilget. Under en landskampturnering for juniorlag i fotball i 1982 fikk Le vanger en deltakergruppe fra Polen. På grunn av den vanskelige situa sjonen som rådde i Polen da, var dette landslaget svært dårlig utstyrt. Fra arrangørens side ble det bedt om hjelp på forskjellige mater fra bedrifter i området. Fra Samvirkelaget ble det gitt 25 pakker med di verse hygieneprodukter til en samlet utsalgsverdi av ca. 1.200 kroner. Både spillere og ledere var begeistret for gåven, og generalsekretæren i Norges Fotballforbund sendte takkebrev. Støtteforeningen for Frelsesarmeen i Verdal søkte høsten 1982 om tilskott til kjøp av ovn til festsalen, som var oppusset til 60-årsjubileet. Kr. 1.000 ble innvilget. En bevilgning til «rustningskappløpet» ble foretatt før jul 1982. Olsokfeiringen på Stiklestad kunne i 1983 feire 30-årsjubileum i den formen feiringen hadde hatt i nyere tid. Stiklestadnemnda hadde valgt et utvalg som skulle arbeide for å gjenskape de våpentypene som kongshæren hadde i år 1030. Det viste seg å bli et stort forsvarsbud sjett også i dette tilfellet. Våpnene skulle delvis lages på eldgammel vis, og det hele var kostnadsregnet til ca. 80.000 kroner. Utvalget søk te kommunen og bedrifter om tilskott, og fra samvirkelaget ble det be vilget 5.000 kroner. På nyåret 1983 fikk Leksdal Bedehus 1.000 kroner som tilskott til restaurering av huset. Verdal Jeger- og Fiskerforening søkte i 1983 om tilskott til et klek keriprosjekt ved Bjørkbekken med sikte på å få Verdalselva enda bedre som lakselv. Styret bevilget kr. 1.500,- til tiltaket. Høsten 1983 søkte Verdal Museum om tilskott til flytting av et gam melt bakeri fra Garnes for oppsetting på museumsområdet. Kostnads overslaget lød på vel 143.000 kroner. Norsk Kulturråd støttet prosjek tet med bevilgning. Styret i samvirkelaget vedtok et tilskott på 2.000 kroner. Aksjonen «Menneskeverd» pågikk i 1983, og styret vedtok å bevilge kr. 1.000,-.
---- 386 Vsl ---- Folk i Volhauggrenda tok et storløft ved å restaurere bedehuset til også å være samfunnshus for grenda. Etter søknad bevilget styret for samvirkelaget 5.000 kroner før jul 1983 til dette tiltaket. Et liknende tiltak i Halsangrenda i Levanger fikk også 5.000 kroner på nyåret 1984. Treningssentret for psykisk utviklinghemmede i Levanger arbeidet med planer om bygging av hytte ved Innsvatnet for å få et ferie- og av lastningssted for regionen. Kr. 2.000,- ble bevilget. Motstandsgruppa 1940-45 i Verdal søkte i 1984 om støtte til utgiing av bok om den aktive og passive motstanden i Verdal under krigen og til reising av en bauta i Moparken. Det ble vedtatt et tilskott på kr. 1.000,-. Verdal Historielag søkte sommeren 1984 om direkte tilskott til drift av laget og fikk 500 kroner. Samtidig takket historielaget for god hjelp ved salg av årbøkene. Trones Vel var høsten 1984 i gang med bygging av et aktivitetshus for området. Til dette tiltaket bevilget styret 3.000 kroner. Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), avd. 39 Verdal, skulle feire 60-årsjubileum i oktober 1984, og formannen i foreningen, Arvid Hagen, søkte om økonomisk støtte til jubileums festen. I vedtaket står det at «styret er positivt til å yte et tilskott til jubileumsmarkeringen. Disponenten gis fullmakt til å ordne dette i samråd med formannen. Utgiftene belastes mølla». Ørmelen skole hadde 10-årsjubileum i 1984 og arbeidet med å fi nansiere kjøp av nytt piano. Styret for samvirkelaget var nok inne på at dette burde ordnes med offentlige midler. Likevel ble det vedtatt å bevilge kr. 500,- til saken, og det ble tilføyd at dette var ut fra Ørmelen skoles funksjon som forsamlingshus for kretsen. Til den landomfattende innsamlingsaksjonen «Amnesty Internatio nal» høsten 1984 ble det gitt 1.000 kroner. Oppussing ved avdelingene Frol, Leksdal og Skjækerfossen Ved årsskiftet 1984/85 godkjente styret planene for en oppussing av lokalene ved avdelingene Frol og Leksdal. For avdeling Frol dreide det seg om en kostnad på ca. 230.000 kroner inkl. investeringsavgift. Va reopplegget ble samtidig lagt om en del. Ved avdeling Leksdal var det nødvendig å bygge nytt kjølerom og sosiale rom i tillegg til oppussing og forbedring av butikklokalene. Arbeidet ble kostnadsregnet til ca.
---- 387 Vsl ---- 218.000 kroner inkl. avgift. For denne avdelingen ble det søkt om 35 % investeringsstøtte i samsvar med regelverket for støtte til utkantbu tikken Våren 1985 la ledelsen fram planer for en liten utvidelse av salg arealet ved avdeling Skjækerfossen. Dette var nødvendig for å få et mer rasjonelt vareopplegg, særlig i sammenheng med innføring av varebestillinger over EDB-terminal også ved denne avdelingen. Utvid else, oppussing og noe nytt utstyr var kostnadsregnet til ca. 150.000 kroner. Langtidsplanlegging — Strategiarbeid På nyåret 1985 godkjente styret opplegget for et mer langsiktig plan leggingsarbeid. Det ble pekt på at styret og administrasjonen i mange år hadde praktisert planleggingsarbeid, men dette hadde som regel vært begrenset til budsjettarbeidet. Vedtak om investeringer i nyanlegg og liknende har som regel lang siktige virkninger, og derfor må det regnes med hvilke følger dette vil få. Det nye var bruk av mer systematisk opplegg og metoder for tenk ing og planlegging på noe lengre sikt enn budsjetteringen for kommen de år. Opplegget omfattet også grundigere vurdering av strategi, eller valg av retning, driftsopplegg 0.1. Det ble pekt på at dette arbeidet er tids- og arbeidskrevende, og at det derfor vil ta noe tid å komme i gang. Etter hvert vil det bli en fortløpende prosess. Energi-Spar-Trøndelag A/S Dette selskapet søkte i 1985 om kassakreditt i bank, som igjen ba om garanti fra aksjonærene i selskapet. Da selskapet ble stiftet, fikk det et noe merkelig navn: Energigruppen Østersund i Norge (se Andre saker fra 1982-84). Navneendringen var nok fornuftig. Styret vedtok å stille garantien. Samme år ble aksjekapitalen i selskapet utvidet, og styret vedtok å auke samvirkelagets del med kr. 7.500,- til samlet kr. 20.000,-. Det ble etter hvert færre oppdrag for selskapet, og det ble avviklet i 1987. Tomt på industriområdet Første gang dette tomteområdet var nevnt, var under forhandlingene med Verdal kommune omkring 1974, da kommunen ville overta sam virkelagets tomteområde sør for Stiklestadvegen til tomt for videregå ende skole (se Andre saker 1971-74). I 1985 kom det i gang nye for Verdal Samvirkelag — 25
---- 388 Vsl ---- handlinger med kommunen om eventuelt kjøp av ca. 40 dekar tomt på Industriområdet, sørvest for E 6. Styret vedtok kjøp med sikte på fram tidig behov. Representantskapet sa seg enig i kjøpet under forutsetning av tilstrekkelig frist for bygging. Prisen var av kommunestyret satt til ki". 40,- pr. m 2. Øvrige salgsvilkår skulle formannskapet fastsette, og der var det beinhardt: Bygging innen 2 år. Styret søkte om forlengelse av fristen for å få tid til å vurdere behov og dessuten få tilstrekkelig tid til forsvarlig prosjektering av eventuelt anlegg. Formannskapet strakk seg til 3 års frist og var villig til å drøfte saken videre, men måtte ta hensyn til andre avtaler på Industriområdet. På dette grunn laget ble det til slutt enighet om kjøp av tomtearealet. Bygg og 80, Levanger Anlegget for Tungvareavdelingen og NOROL-sentret ved Sjøgata 35 sto ferdig i 1974 (se Nye salgs- og lagerlokaler ved Levanger hamn). I 1985 ble det arbeidet med planer for en utvidelse av salgslokalet for Tungvaresentret ved åta ca. 200 m 2 av lagerlokalet med i salgslokalet. I tillegg til dette skulle lokalet utvides med et tilbygg på 110 m 2, slik at samlet salgsflate ble ca. 600 m 2 mot tidligere 250 m 2. Tilbygg og omgjøring ble kostnadsregnet til ca. 1 mill. kroner + for innredning og utstyr. Representantskapet vedtok utvidelsen enstemmig. På nyåret 1986 vedtok styret administrasjonens forslag om å endre navnet på avdelingen til Bygg og 80, Levanger. Avdelingen ble gjenåp net 6. februar 1986 med kaffeservering og stort innrykk av kunder/ medlemmer. Omgjøringen førte til pen auke av omsetningen. Bygg og Bo Levanger.
---- 389 Vsl ---- Moteklær, sko m.v. — DOMUS Levanger I løpet av 1985 ble det ført nye forhandlinger med Levanger og Frosta Brannkasse om leie av ca. 500 m 2 salgslokaler i nybygget på Jernbanegt. 11 og 13 (se Andre saker fra 1982 - 84). Formålet med leieavtalen var å skaffe høvelige salgslokaler for et ordentlig opplegg av moteklær, og dessuten flytte skoavdelingen og kosmetikkavdelingen til det nye lokalet. Det ble enighet om avtale, som styret godkjente høsten 1985. En egen arbeidsgruppe med driftsleder Oddbjørn Kjen stadbakk som formann la planene for vareopplegg, profil m.v. Avdelingsleder Anne Husby ved DOMUS Levanger ble tilsatt som avdelingsleder for det nye DOMUS-anlegget rett over Sundgata. Den nye DOMUS-tilveksten ble åpnet 13. november 1986 og ble godt mot tatt av det kjøpende publikum. DOMUS Levanger. Moteklær, sko m.v. Asfaltering av Suuljordet Parkeringsproblemene på Verdalsøra hadde opptatt samvirkelagets ledelse i mange år (se Andre saker 1971-74). I 1985 skulle kommunen asfaltere en del sentrumsgater. Teknisk rådmann hadde gått inn for as faltering også av plassen for langtidsparkering på Suuljordet, men kommunens budsjett ga ikke mulighet for dette. Samvirkelagets ledel
---- 390 Vsl ---- se så det slik at Suuljordet burde ha blitt drenert, asfaltert og ordentlig oppmerket, slik at bilister kunne se seg råd for å bruke plassen. Det ble derfor inngått avtale med kommunen om at samvirkelaget skulle forskottere kostnaden, og rentesats og tilbakebetaling ble nærmere av talt. Ved reguleringen av Suuljordet ble det også tatt hensyn til behovet for grøntareal og beplanting med trær og busker. Både for samvirke laget og for andre næringsdrivende er det av avgj ørende betydning at folk finner parkeringsmuligheter som er brukbare. Samtidig med as falteringen av Suuljordet vedtok Forretningsbanken å asfaltere om rådet ved kinoen. Med dette var de fleste parkeringsplassene i sentrum asfaltert, og dette var et stort framskritt både for besøkende, og ikke minst for de som skal holde Øra ryddig og fri for støv og skitt. Det som fortsatt mangler, er et effektivt middel mot flaskeknuserne. Samvirkelagets Personalforening - Årlig tilskott Foreningen hadde etter hvert kommet i gang med en rekke aktiviteter som handball, fotball, volleyball, årlig skifestival for barn og voksne med etterfølgende ski fest, forebyggende trening ved fysi kalsk institutt, foruten trenings skyting med luftgevær. Alt dette ble sett på som positive aktiviteter, men økonomien kunne tidvis være anstrengt. Det ble av den grunn hvert år søkt styret for samvirke laget om tilskott til enkelte aktivi teter. Høsten 1985 sendte Personal foreningen v/daværende leder Jan Tore Amdahl søknad til styret for samvirkelaget om å få tilsagn om ""•w Jr" Formannen i Personalforeningen i 1987, Herbjørg Hagen. et fast årlig tilskott i tillegg til egen kontingent, slik at Personalfore ningen kunne budsjettere og legge opp virksomheten på et fastere grunnlag. Samvirkelagets styre så med velvilje på søknaden og vedtok et tilskott på 25.000 kroner.
---- 391 Vsl ---- KPA — Mesterskap i Verdal Kooperativ Personal Allianse - KPA - er en fellesorganisasjon for kooperative personalorganisasjon er i de nordiske land og omfatter personalforeninger både ved S-lag og ved sentralorganisasj onene. Formålet er å tilby felles tur- og reiseopplegg, fritidsaktiviteter, id rettsaktiviteter 0.1. trivseltiltak. KPA-mesterskapet går på rundgang mellom de største foreningene, og i 1986 fikk personalforeningen ved Verdal Samvirkelag det ærefulle oppdraget å stå som arrangør. Foreningen svarte ja og tok på seg oppgaven. Det skulle konkurreres i øvelsene fotball for damer og her- Personalforeningens leder ved KPA-mesterskapet i 1986, Randi Holan Mæhre. rer og dessuten trimstafett. Person alforeningens leder, Randi Holan Mæhre, og hennes medhjelpere løste oppgaven på en utmerket måte og fikk lovord for avviklingen av stev net som gikk over 2 dager i august og med ca. 300 deltakere. Samvir kelagets styre så positivt på tiltaket og lot de som skulle hjelpe til fa fri fra arbeidet. Dessuten ble det vedtatt å spandere en middag pa del- takerne ved mesterskapet. Samvirkelagets Personalforening feiret 20 år i 1986. NOROL-senter Gråmyra Anlegget ble gjenåpnet 24. oktober 1985 etter en omfattende utbyg ging og oppussing, og med et butikklokale på ca. 140 m 2 (se Grå myra). Drivstoffpumpene var da tilknyttet EDB-automater for NOR OLKORT, bankkort, MULTIKORT og SAMKORT. Vaskeautomat kunne også anlegget by på. Allerede i juli 1985 ble en av pumpene åp net for salg av blyfri bensin, og dette var første salgssted for blyfri bensin i Nord-Trøndelag fylke. Våren 1986 ble utvalget av de mest gjengse dagligvarer for turister og vegfarende utvidet en del. Anlegget på Gråmyra har hatt god omsetningsauke, særlig etter om-
---- 392 Vsl ---- leggingen av E 6 forbi Levanger. Verdal Samvirkelag er når dette skriv es, NOROLs største forhandler av drivstoff i Trøndelag. NOROL-Senter Gråmyra NOROL-Senter Verdal. NOROL-sentrene i Levanger og Verdal — Kortautomater I 1986 ble det sammen med NOROLs fagfolk utarbeidet planer for utbedring også av disse anleggene, og styret godkjente planene. Salgs lokalene skulle pusses opp, og en del av drivstoffpumpene skulle i lik tet med Gråmyraanlegget tilkoples EDB-automat for NOROLKORT, SAMKORT m.v. Videre ble det vedtatt planer for montering av vaske automat for personbiler.
---- 393 Vsl ---- NOROL-Senter Levanger. PRIX LAVPRISETABLERING Ledelsen hadde over lengre tid fulgt utviklingen på dagligvareområ det. Enkelte lavprisetableringer hadde gjennom en intens markeds føring tatt en del av markedet, særlig blant yngre familier med barn. Denne utviklingen ble draftet i flere runder i styret, og ved årsskiftet 1985/86 vedtok styret planene for omlegging av avdeling Levangernes set til Prix lavprisavdeling. Prix er kooperasjonens lavprisopplegg og hadde allerede da oppnådd å bli landets største minipriskjede. Prix Levanger ble planlagt med siste nytt i butikk-datasystemer fra Hugin Trondheim, og var første s-lagavdeling i landet med scannere (lesere) fast innbygd i kassene og direkte tilknyttet egen computer. Vareprisene er lagret i datasystemer, og EAN-kodene (strekkodene) på varene blir avlest ved at varene blir ført over scanneren i kassen, slik at salget blir registrert i EDB-regnskapet og kommer trykt på kundens kassakvitter ing sammen med navn på varene. Prismerking av varene blir da overflødig, - priser på hyllekant og plakater gir informasjon til kunde ne under handlerunden. Systemet gir svært gode muligheter for styr ing og kontroll av lønnsomhet og drift, både for varene enkeltvis og for avdelingen samlet og etter hvert.
---- 394 Vsl ---- PRIX Levanger. All manuell ekspedering og arbeidskrevende service er redusert til minst mulig. Dette er en forutsetning for lavpristilbudet, og avdeling en byr dessuten på lang åpningstid, måndag til fredag kl. 10-20 og lørdag kl 9 til 18. Avdelingsbestyrer Steinar Røkke fra avdeling Vinne ble tilsatt som avdelingsbestyrer ved Prix Levanger, som ble åpnet 6. mars 1986. Det ble en kraftig auke av omsetningen etter omleggingen. Noen medlem mer savnet det manuelle salget av enkelte ferskvarer, men dette be hovet kunne dekkes ved DOMUS Levanger. Flere kunder/medlemmer kjørte bil fra Verdal for å handle ved Prix Levanger - uten bekymring for kjørekostnaden. Prix Verdal De som kjørte til Levanger for å handle på Prix, slapp omsider dette. Allerede under behandlingen av Prix Levanger, hadde styret godkjent planene for snarlig omlegging av avdeling Ørmelen til Prix Verdal. Endelig vedtak om dette ble fattet i juni 1986. Omleggingen skjedde i løpet av september, og avdelingen ble lagt om etter de sam me prinsippene og med samme tekniske utstyr og EDB-system som Prix Levanger. Prix Verdal ble åpnet 11. september 1986 og har vist samme gode omsetningsauke som Prix Levanger. Prix-avdelingene bruker fargene gult og rødt på skilt, flagg m.v. i stedet for oransje.
---- 395 Vsl ---- PRfX Verdal. Teknisk senter i Verdal I fylkesplanen for perioden 1984-87 var det foreslått etablering av et regionalt teknisk senter i Verdal med sikte på å få et kompetansesen ter for industriutvikling. Sentret skal arbeide med samling av kompe tanse og med å knytte kontakt mellom forsknings- og utviklingsmiljøer og industrien i fylket. Det er tatt sikte på at sentret skal samarbeide med Verdal videregående skole og med arbeidslivet. Etablering av sentret vil skje på Industriområdet, og bygget vil få et areal på ca. 1100 m 2. Sentret organiseres som aksjeselskap med en aksjekapital på 1.250.000 kroner. Både stat, fylke og kommuner er engasjert i pro sjektet, og det er regnet med betydelige offentlige tilskott. Styret for Verdal Samvirkelag fikk forespørsel om å delta i tegning av aksjekapi tal. I januar 1986 vedtok styret å tegne aksjer for kr. 10.000,- i selskapet. Regler for tilsetting av medarbeidere Dette med tilsetting av medarbeidere tok en del tid i styremøtene. Prosessen var etter hvert noe forenklet for ferieavløsere og tilfeldig hjelp, men det var ønskelig med enda enklere regelverk. Det ble undersøkt hvordan andre større s-lag går fram, og på grunnlag av disse opplysningene la administrasjonen fram forslag til forenkling. Dette gikk ut på:
---- 396 Vsl ---- 1: Medarbeidere opp til avdelingsledernivå tilsettes av administra- sjonen og avdelingsleder i vedkommende avdeling. 2: Avdelingsledere og medarbeidere i høyere stillinger tilsettes som nå i styremøte. I lagets vedtekter står det at styret skal ansette og avsette personalet, slik det står i mønstervedtektene for s-lag, som for de fleste vedkom mende er mindre lag enn Verdal Samvirkelag. Etter vedtektene må derfor alle tilsettinger enten godkjennes av styret, eller styret må gi fullmakt til administrasjonen for visse grupper stillinger, slik det etter hvert er vanlig i større s-lag. Forslaget om forenkling ble vedtatt av styret i januar 1986 som en prøveordning ut 1987, men vedtaket var ikke enstemmig. De tilsattes 2 representanter i styret stemte i mot. De ønsket å beholde tidligere ordning og ville være med på tilsetting av alle grupper av medarbeidere. BYGG OG 80, VERDAL — ASPELIN-STORMBULL A/S VERDAL En samordning av salget av Bygg- og 80-varene i et nytt opplegg var nå og da oppe til drøfting. Allerede i 1980 ble det valgt et arbeidsut valg som skulle drøfte saken: Trond Okkenhaug og Aksel Olsen fra styret og dessuten Arnulf Brenne, Knut Ward og Bjørn Storhaug. Ut valget holdt en del møter, men i samsvar med NKLs syn ble det ikke skyndet på i denne saken. I 1982 ble Leif Bjørkli valgt inn i utvalget i stedet for Okkenhaug. Dessuten ble Fridtjov M. Tingstad fra styret og avdelingsleder Arnstein Lundsvoll, Tungvaresentret Levanger, valgt i tillegg til de andre medlemmene. Det ble arbeidet videre med en ut redning fra NKL om varehus for kapitalvarer. Tomtespørsmålet ble fortsatt drøftet. På nyåret 1986 var planleggingen kommet så langt at styret vedtok å legge fram for representantskapet et forslag om reising av et byggevarehus på Tinden, mellom NOROL-sentret og jernbane sporet. Representantskapet godkjente dette byggeprosjektet i mars 1986. Høsten 1986 forelå anbudene for bygget, og byggekonsulenten hadde innstilt på laveste anbud på ca. 9,9 mill. kroner inkl. avgift.
---- 397 Vsl ---- NORGESBYGG A/S Verdal. I mellomtida hadde det skjedd adskillig av betydning for vurderin gen av dette prosjektet. Sommeren 1986 hadde NKL kjøpt den lands omfattende kjeden A/S Aspelin-Stormbull Bygg. NKL og s-laga sto dermed som eier av en konkurrerende kjede innen byggevaresektoren, og fra før hadde Verdalsområdet Aspelin-Stormbull A/S Verdal, på in dustriområdet. Ble det bygging på Tinden, ville forbrukerkooperasjo nen fått 2 store anlegg i konkurranse med hverandre i Verdal, og dette ville være uklokt og økonomisk uforsvarlig. Saken ble grundig drøftet ut over høsten 1986, både med NKL og med representanter for Aspelin-Stormbull A/S. Drøftingene resulterte i en aksjonæravtale og selskapsavtale. Representantskapet måtte behandle Bygg- og 80-saken på nytt, og dette skjedde i november 1986, der det tidligere vedtak om bygging på Tinden ble annulert. Representantskapet godkjente at Ver dal Samvirkelag gikk inn i samarbeid med Aspelin-Stormbull A/S Verdal. Styret fikk fullmakt til å fatte vedtak om de nødvendige avta ler. Disse avtalene ble endelig behandlet og godkjent av styret i de sember 1986. Samvirkelaget overførte dermed sin byggevareomsetning til anlegget som Aspelin-Stormbull A/S Verdal har på Industriområ det. Samtidig fikk samvirkelaget overta aksjer og styringsmulighet i dette selskapet. En del av medarbeiderne ved avdeling Driftsmid ler/Byggevarer ble overført til Aspelin-Stormbull-anlegget, mens en del ble igjen for fortsatt å ta seg av driftsmiddelsalget. Det ble vedtatt å utvide salgslokalene ved Aspelin-Stormbull A/S Verdal med 2 - 300 m 2 for å kunne presentere varene bedre.
---- 398 Vsl ---- Gjennom at samvirkelaget overtok aksjer i dette selskapet, ble også samvirkelagets medlemmer medeiere i selskapet. Fra samvirkelagets side ble det derfor gitt uttrykk for håpet om at medlemmene slutter opp om dette byggevarehuset og gjør sine innkjøp der. Slik endte denne saken - og når dette skrives, er samkjøringen av byggevaresalget så vidt kommet i gang. Den kooperative byggevarekjeden Aspelin-Stormbull A/S vil fra høsten 1987 bruke navnet Norgesbygg A/S. Varehussjef - DOMUS Verdal Det ble etter hvert klart at vare hussjef Arnulf Brenne vanskelig kunne komme tilbake til denne stillingen. Våren 1986 hadde Bren ne vært syk i over ett år, og styret måtte derfor behandle spørsmålet om tilsetting av ny varehussjef. Etter avertering av stillingen ble Kyrre Heiden enstemmig tilsatt som varehussjef ved DOMUS Ver dal. Han hadde god bakgrunn som assistent for varehussjefen i 1978-82, fra ledelsen av DOMUS Mat og fra andre stillinger. Han hadde også gjennomgått utdann ingen i varehusledelse foruten an dre lederkurs ved Samvirkeskolen. Varehussjef Kyrre Heiden Hva med avdeling Sjøbygda 9 Flere av nærbutikkene hadde problemer med å oppnå forsvarlig lønnsomhet. Folk flest har bil og liker å bruke den. Dessuten arbeider mange i sentrum, ofte begge ektefellene. Det er også bra buss samband med sentrum. Sentrumsbutikkene har naturlig nok noe stør re utvalg og mer aktiv markedsføring. Avdeling Sjøbygda fikk etter hvert merke tendensen til svakere omsetningsauke. Dessuten var av delingen noe nedslitt og burde ha vært opprustet en del. I første om gang ble saken drøftet i styret, som vedtok å ta den opp med fihal tilsynet. Høsten 1986 vedtok styret å legge saken fram for representant
---- 399 Vsl ---- skapet, da det syntes å være noe tvilsomt å koste på nødvendig opp rustning av lokaler og utstyr ved avdeling Sjøbygda uten å få tilstrekke lig omsetning til dekning av kostnadene. Representantskapet behand let bygdefilialenes framtid generelt og avdeling Sjøbygda spesielt i november 1986. Styret hadde innstilt på avvikling av drifta ved avde ling Sjøbygda. Det ble en grundig debatt, og hele 16 representanter hadde ordet. Dessuten ble det referert brev fra medlemmer innen kretsen. Varaordfører i representantskapet, Martin Melby, såtte fram følgen de forslag til vedtak: «Representantskapet finner det for drastisk alle rede på nåværende tidspunkt å legge ned Sjøbygda filial. Represen tantskapet vedtar å be styret og den daglige ledelse om å finne fram til en moderat investering når det gjelder oppussing av avdelingen med tanke på en forsvarlig drift i en prøveperiode på inntil 2 år for å gi medlemmene i kretsen en mulighet til å vise at de mener alvor med sin påståtte oppslutning om sin nærbutikk.» Ved avstemmingen ble de to forslagene satt opp mot hverandre. Martin Melby's forslag ble vedtatt med 46 stemmer. 7 stemte for styr ets forslag om nedlegging. Dette var klar tale. Før møtet i representantskapet var det stor akti vitet innen kretsen for å bevare avdelingen, og pressen engasjerte seg aktivt i saken. Vedtaket om fortsatt drift av avdeling Sjøbygda var po pulært i grenda. Det gjenstår å se om omsetningen blir stor nok til at avdelingen er liv laga. NKLs styre på besøk I dagene 27. -29. juli 1986 var NKLs styre i Verdal. De holdt styre møte her 28. juli, og Olsokdagen, 29. juli, var NKLs styre gjester hos samvirkelaget. Etter en orientering om laget og drifta var de med på rundtur med buss i distriktet, og med samvirkelagets styreformann, Leif Bjørkli, som guide. Deretter overvar de «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad. De fikk også oppleve åse et moderne grisehusanlegg hos Eldbjørg og Jarle Benum, på Minsås Vestre, der de var gjester etter Stiklestadspelet. NKLs styre besøkte også Inderøy -de måtte se adm. direktør Knut Værdals heimbygd. Jarle Benum, er mangeårig medlem av NKLs styre og nestformann i NKL. På NKLs kongress ho sten 1986 ble han valgt til NKLs formann (se Verdaling med i NKLs styre, og Minsås-grenda).
---- 400 Vsl ---- Økonomisjef — Regnskapssjef Administrasjonen la i august 1986 fram et forslag som var bearbei det av kontorleder Jarle Olsnes og gjaldt den framtidige organisering en av opplegget ved hovedkontoret, særlig med sikte på å styrke både regnskapssiden og økonomifunksjonen. Forslaget gikk ut på å tilsette en regnskapssjef, og at kontorleder skulle bli økonomisjef. Styret slut tet seg til organisasjonsplanen for hovedkontoret og godkjente still ingsinstrukser. På grunn av avgang førte ikke ordningen til auke i be manningen. I et seinere møte vedtok styret tilsetting av Ole Martin Weiseth som regnskapssjef. Studietur til Amerika I 1986 inviterte NKL 20 bestyrere av større s-lag til en studietur til flere stater og steder i USA og Canada for å studere forretningskjeder og detaljhandel. Styret anbefalte at disponent Bjørn Storhaug deltok i studieturen, som foregikk i siste halvdel av oktober. Butikk- og Varehus-avdelingen i NKL hadde planlagt turen i samarbeid med MMM-sekretariatet i Norge (MMM står for Merchandising- Marketing-Management: Handel-markedsføring-ledelse). I rapporten til styret hadde nok Storhaug store ting å fortelle om anlegg som var adskillig større enn det vi er vant med her til lands. Et positivt trekk som han opplevde over alt, var den hyggelige og gode tonen som rådde på arbeidsplassene, og særlig mellom personalet og kundene. Det var så godt som alltid en hyggelig prat eller bemerkning, og som regel ble det sluttet med: «Ha en fin dag!» Kanskje noe å tenke på også her hos oss? Fruktavdelingen inn i Domus Mat Styret vedtok før jul 1986 at Fruktavdelingens vareutvalg skulle flyt tes sammen med DOMUS Mat på nyåret 1987. Tidligere hadde Frukt og tobakksavdelingen, som den ble kalt da, lengre åpningstid enn de øvrige DOMUS-avdelinger, men etter hvert er åpningstiden blitt lik for disse avdelingene. Etter utvidelsen i 1979 fikk DOMUS Mat plass for utvidet vareutvalg, også av frukt og liknende varer som fruktavdel ingen har omsatt. Det ble derfor utarbeidet forslag til sammensmelting av de to avdelingene, og dette var styret enig i. Etter overflyttingen av varene og det faste personalet fra Fruktavdelingen ble det bruk for lo kalet til annet formål:
---- 401 Vsl ---- Utleie av lokale for blomstersalg Leieren av golvarealet for blomstersalg i DOMUS-varehuset, Jarle Løe, hadde sagt opp leieavtalen til utgangen av 1986. Blomstersalget ble avertert ledig, men nå i lokalet etter tidligere Fruktavdelingen (se foran). Etter vedtak i styret ble ny avtale inngått med Oddvar Haugan, Verdal Blomsterforretning og Gravferdsbyrå. Det var flere leiesøkere som ville seige blomster på prosentbasis også denne gangen. Haugan åpnet blomstersalget 28. januar 1987. Postverket ønsker mer plass på Ørmelen Postverket har i tillegg til leieavtalen for Verdal Postkontor og Vinnekontoret, også leid lokaler i tilbygg til forretningslokalet på Ør melen (nå Prix Verdal) siden 1974. I 1986 la Postverket fram ønsket om utvidelse av lokalene på Ørmelen fra 65 m 2 til 150 m 2. Når dette skrives, er arbeidet i gang med å finne en løsning. Trøndelag dyrepark A/S Før jul 1986 behandlet styret en invitasjon til aksjetegning i dette selskapet. Det har som formål å vise fram dyr for publikum og drive virksomhet som naturlig hører sammen med dette. Styret vedtok å teg- ne 10 aksjer a kr. 1.000,-. Andre saker fra 1985 - 1986 På nyåret 1985 ba Verdal kommune v/teknisk rådmann samvirkelag et om å oppnevne en representant til en styringsgruppe for å legge fram forslag til parkeringsregulering på Verdalsøra. Disponent Stor haug ble oppnevnt. Våren 1985 ble det vedtatt å rive det gamle bolighuset på eien dommen Vårheim, Møllegata, vest for mølla. Tomta var planlagt brukt til utbygging av silokapasiteten, og bygningsrådet hadde gitt rivingstillatelse. Eiendommen Sjåstad på Tinden med ca. 1000 m 2 tomt, mellom NOROL-sentret og jernbanen ble vedtatt kjøpt våren 1985. Det var forhandlet i flere år om dette kjøpet, blant annet for å få ferdigregulert området ved NOROL-sentret. Ved reguleringsendring på Gråmyra, Levanger, ble det mulig å få kjøpt ytterligere 4 dekar tomt ved NOROL-sentret. Samvirkelagets areal ble med dette 20 dekar.
---- 402 Vsl ---- Høsten 1985 var det forhandlinger med A/L Forforedling ved Hegle, Levanger, som viste noe interesse for avrens fra mølla. A/L Forfored ling foretok en utvidelse av andelskapitølen for å finansere ombygging av fyringsanlegget til kullfyring. Samvirkelaget vedtok å tegne andeler for 5.000 kroner. På nyåret 1986 fikk samvirkelaget tilbud om å delta i tegning av andelskapital i stiftelsen I/S Sandvika Invest. Hver andel lød på 500.000.- kroner, og formålet var å restaurere og modernisere bygningene ved Sandvika Fjellstue og bygge ut anlegget. Styret avslo å delta i prosjektet. I 1986 var det diskusjoner om å skaffe Verdal Reiselivslag et lokale, og reiselivslaget søkte både Verdal Handelstands Forening og Verdal Samvirkelag om garanti for lån til kjøp og flytting av et mindre hus til kontor for reiselivslaget (det var det gamle ilgodshuset). Kommu nen var også innstilt på å gi tilskott. Det ble en del debatt om tomte valg og om muligheten for lokaler for reiselivslaget i Gammelmeie riet. Huskjøpet ble droppet. Reiselivslaget fikk leie plass for informa sjonsdisk hos Egil Grøtan A/S, Nordgata, som midlertidig løsning. Styret godkjente forslag om å tegne en trygghetsforsikring for lagets medarbeidere. Formålet med denne trygghetsforsikringen er tosidig: 1. å yte full erstatning til arbeidstakere som rammes av yrkessykdom eller yrkesskade. 2. å dekke et hvert erstatningsansvar som samvirkelaget kan pådra seg overfor egne ansatte for yrkesskade eller yrkessykdom. Denne forsikringen skiller seg fra andre forsikringer på 2 punkter: 1. Trygghetsforsikringen utbetales uavhengig av trygdesakens be- handling. 2. Trygghetsforsikringens ytelser er uavhengig av ytelser fra andre forsikringer. Rentesatsene for de forskjellige former for medlemsinnskudd ble forhøyet flere ganger ut over 1980-åra. Høsten 1986 vedtok styret et forslag om følgende satser: Innskudd på høyrentekonto: 11% p.a. på beløp inntil kr. 50.000,-. For høyere beløp 13% p.a. på den delen av innskuddet som overstiger kr. 50.000,-. Det kan gjøres 2 gebyrfrie ut tak pr. år ved siden av siste års rente. Rente på sparing med skattefrå drag, SMS: 10% p.a. På vanlig medlemskonto (brukskonto): Beløp 0-20.000 kroner: 8% p.a. Over 20.000 kroner: 9% p.a. Også i 1985 og -86 ga styret tilskott til en del formål utenom den
---- 403 Vsl ---- årlige gavetildelingen til foreninger og lag i distriktet. Noen eksempler: Losje Ørnen var 100 år i mars 1985 og søkte om støtte. Kr. 500,- ble bevilget. Årets TV-kampanje i 1985 gjaldt innsamling av midler til ungdoms prosjekt i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Kr. 1.000,- ble gitt. Aksjonskomiteen for Eldresenter i Vuku v/formannen Margot Skok nes søkte om tilskott til sentret i 1986. Det var allerede innsamlet over 1 mill. kroner til sentret, og mange hadde tegnet seg for dugnadsinn sats. Styret vedtok å bevilge 10.000 kroner til utstyr/utsmykning. Volhaugens Venner søkte om tilskott til snøscooter for oppkjøring av løyper i Volhaugen Friområde . Kr. 1.000,- ble bevilget. Høsten 1986 skulle Verdal Baker- og Konditorforening feire 70-årsjubileum, og foreningen søkte om tilskott. Fra starten av fore ningen i 1916 og fram til samvirkelagets bakeri gikk over til å bli Gomanbakeriet A/S i 1976 hadde de aller fleste medlemmene i fore ningen vært tilsatt i samvirkelaget. Kr. 1.000,- ble bevilget til jubileet i foreningen. Andelslaget Aspheim, Sør-Leksdal, søkte om tilskott til restaureringsarbeidet og fikk kr. 1.000,- til dette. Vuku Idrettslag skulle åpne det nye flerbrukshuset i Vuku 23. aug. 1986, og formannen i idrettslaget ba samvirkelaget om flagg og flagg stang som gave til åpningen. Gåven ble godkjent av samvirkelagets styre. Verdal videregående skole søkte om tilskott til reise for 4 funksjons hemmede elever og 2 hjelpere til «Romeriksleikene -86», da det ikke var tilstrekkelige midler på skolens budsjett for denne turen. Kr. 1.000,- ble bevilget. Forbrukersamvirkets Solidaritetsfond startet høsten 1986 en landsomfattende kampanje for støtte til organisering og åpning av samvirketiltak i Gambia. Solidaritetsfondet samarbeidet med NORAD og Selskapet for Norges Vel. Fra Verdal Samvirkelag ble det bevilget kr. 1.000,- til prosjektet. Til TV-innsamlingen «Hjelp uten grenser» i 1986 ble det bevilget kr. 1.000,-. I denne sammenhengen kan det nevnes at FN hadde er klært året 1986 som verdens fredsår. I løpet av året var det likevel krig i gang på omkring 40 forskjellige steder på kloden! Hovedårsak: Religiøs fanatisme og sosial urettferdighet. Verdal Samvirkelag — 26
---- 404 Vsl ---- Sportsklubben Nessegutten overtok Nesset Samfunnshus fra nyttår 1986. Det var nødvendig med et større restaureringsarbeid for å heve standarden, slik at huset kunne leies ut til lag. foreninger og private tilstelninger i området. Kr. 5.000.- ble bevilget. Levanger Svinavlslag søkte om tilskott til lagets arbeid. I Verdal hadde det vært en slik ordning i flere år på grunn av gjensidig informasjonsarbeid mellom mølla og laget. Kr. 6.000,- ble gitt som til skott til Levangerlaget. Ronglan Samvirkelag - sammenslutning? Våren 1986 kom det nye signaler fra enkelte nabosamvirkelag som ønsket å drøfte muligheten for sammenslutning med Verdal Samvirke lag. Ronglan Samvirkelag hadde på sitt årsmøte vedtatt enstemmig at styret i laget skulle oppta forhandlinger med Verdal Samvirkelag om sammenslutning. Laget hadde valgt et forhandlingsutvalg på 5 med lemmer, og søknaden om sammenslutning var datert 2. mai 1986. Styret i Verdal Samvirkelag valgte som forhandlingutvalg: styrefor mann Leif Bjørkli. nestformann Fridtjov M. Tingstad og disponent Bjørn Storhaug, og styret forutsatte at en representant fra NKL også skulle delta ved forhandlingene. Under forhandlingene kom det fram enkelte synspunkter på kundegrunnlag, medlemstall, vareutvalg m.v., og det var enkelte betenkeligheter. De fleste av styremedlemmene i Verdal Samvirkelag var med på befaring 16. oktober 1986. I påfølgende styremøte ble det fattet følgende vedtak: «Verdal Samvirkelag finner ikke å kunne fusjonere med Ronglan Samvirkelag.» Representant skapet behandlet saken og var enstemmig av samme mening. Også Hokstad Samvirkelag, Ytterøy 9 I august 1986 behandlet styret et brev datert 10.7.86 fra Hokstad Samvirkelag med forespørsel om mulig fusjon. Allerede 29. april hadde årsmøtet i Hokstad Samvirkelag gitt sitt styre fullmakt til å for handle med Verdal Samvirkelag om sammenslutning. I mellomtida hadde Hokstad Samvirkelag i et ekstraordinært medlemsmøte avslått et tilbud fra Ytterøy Samvirkelag om sammenslutning mellom de to s-laga på Ytterøy. Hokstad Samvirkelag ville først ha en avklaring med Verdal Samvirkelag. De valgte et forhandlingsutvalg som besto av Olav H. Brustad, Erling Forberg og Sigmund Laugsand. Styret i Verdal Samvirkelag oppnevnte samme forhandlingsutvalg
---- 405 Vsl ---- som i Ronglansaken, Leif Bjørkli, Fridtjov M. Tingstad og Bjørn Storhaug. Styret forutsatte at en representant fra NKL skulle delta i forhandlingene. Styret sluttet seg ellers til det som var påpekt i foreløpig skriftlig svar fra disponent Bjørn Storhaug i juli 1986. Det syntes i være mer nærliggende i første omgang å samle kreftene på Ytterøy. Med bare vel 500 mennesker syntes det å være for svakt framtidig grunnlag for 2 adskilte utsalgssteder. Forhandlingsutvalgene holdt møte 7.10.86, og etter befaring vedtok styret i Verdal Samvirkelag å rå Hokstad Samvirkelag til å gå inn for en samordning av virksomheten på Ytterøy. NKLs representant var av samme mening. Etter ny henvendelse fattet styret følgende vedtak 13.11.86:« Verdal Samvirkelag kan ikke fusjonere med Hokstad Samvirkelag med den lagstruktur kooperasjonen på Ytterøy har i dag.» Representantskapet var enstemmig av samme mening. Verdal Samvirkelags standpunkt vakte skuffelse og en del forbitrelse innen Hokstad Samvirkelag, og enkelte aviser var velvillig med på å formidle denne forargelsen. Etter hvert ble det understreket at dette gjaldt NKL mer enn Verdal Samvir kelag. NKL ble i et avisintervju nærmest bedt om å dra et visst sted! Det som likevel betyr mest når spørsmål om sammenslutning skal behandles, er å finne levedyktige løsninger som kan fungere også i åra som kommer. Dette var vel utgangspunktet både for Verdal Samvirke lag og NKL i denne saken.
---- 406 Vsl ---- SKOGN HANDELSLAG Allerede i 1929 var det en forespørsel fra Skogn Handelslag om fu sjon. Styret i Verdal Samvirkelag valgte da å si nei på grunn av en del ekstra hjelpearbeid vedrørende Sparbu Handelslag og Røra Samvirke lag (se Nabohjelp til Sparbu og Røra). 18.3.86 var det en uformell samtale med representanter fra NKL og Skogn Handelslag om mulig hetene for et nærmere samarbeid eller fusjon med Verdal Samvirke lag. Styret i Skogn Handelslag behandlet saken 25.3.86 og vedtok å fortsette drøftingene. Skogn Handelslag hadde da et S-varehus i Skogn sentrum, et tungvaresenter like ved og en filial på Ekne. Laget hadde dessuten et kaianlegg med lager på Holsand. Laget hadde ca. 1.000 medlemmer og 30 faste medarbeidere, derav 14 på deltid, i alt tilsvar ende 24 årsverk. Netto omsetning var i 1985: 26 mili. kroner. En god del av dette var kraftfor fra Felleskjøpet. Styret i Verdal Samvirkelag oppnevnte igjen Leif Bjørkli, Fridtjov M. Tingstad og Bjørn Storhaug som forhandlingsutvalg. Dessuten reg net styret med at en representant fra NKL skulle delta i forhand lingene. 21. mai ble det holdt forhandlingsmøte, og i styremøte dagen etter i Verdal Samvirkelag ble det protokollert følgende: «Styret går inn for en sammenslutning med Skogn Handelslag under den forutsetning at det blir enighet om betingelsene.» På grunnlag av forhandlingene la NKL fram et forslag til sammen slutningsvilkår, som begge lag måtte behandle i samsvar med sine ved tekter. 22. sept. 1986 holdt Skogn Handelslag ekstraordinært årsmøte for behandling av sammenslutningsavtalen med Verdal Samvirkelag. Av de 35 frammøtte stemte 34 for sammenslutning fra nyttår 1987. De vilkår som var foreslått for sammenslutningen ble også godkjent. Oppussing av lokalene i Skogn Handelslags S-varehus var allerede satt i gang. Styrets medlemmer i Verdal Samvirkelag var med på en befaring i Skogn i oktober, og i styremøte 13. nov. ble det protokollert følgende: «Styret vil overfor representantskapets møte tilrå: 1. Skogn Handelslag fusjoneres med Verdal Samvirkelag fra 01.01.87. 2. Sammenslutningsvilkår som er utarbeidet mellom lagene med bi- stand av NKL godkjennes. 3. Under punkt 8 i sammenslutningsvilkårene skal Skogn Handelslag danne egen krets i laget. Kretsen får 4 medlemmer i representant-
---- 407 Vsl ---- skapet inntil vedtektene er revidert og nye regler for representant- skap føreligger.» I representantskapets møte i Verdal Samvirkelag 25. nov. ble søkna den fra Skogn Handelslag om fusjon og sammenslutningsavtalen ved tatt med 52 stemmer for og 1 stemme imot. Skogn Handelslags historie Skogn kooperative handelslag holdt stiftelsesmøte på Reehaug 7. fe bruar 1915. Etter at navnet var vedtatt, ble forslag til vedtekter, lover, referert og vedtatt. Norges Kooperative Landsforening var stiftet 9 år tidligere, og mange samvirkelag hadde vært i drift i flere tiår. Det var derfor en viss praksis for vedtekter og regler. Ragnvald Myhr ble valgt til lagets første formann, og som styremedlemmer ble følgende valgt: Gunnar Næsgaard, Olaf Eggen, Paul Holan og Bernt Hagerup. Møtet vedtok et andelsinnskudd på 40 kroner pr. medlem. Halv parten av dette skulle innbetales før 15. mars og resten «inden juni maaneds udgang». Dagen etter holdt styret sitt første møte og valgte Gunnar Næsgaard til nestformann. Styret vedtok å be neste medlems møte vedta innmelding av laget i NKL (ble utsatt). Videre vedtok styr et å leie lokaler hos Ludvig Holme for 5 år. Leien var 700 kroner pr. år. Styremedlem Paul Holan ble pålagt å være kasserer for medlems innskudd m.v. inntil bestyrer ble tilsatt og kunne tiltre. Også i Skogn ble uttrykket Aktie brukt i stedet for andel, og det går fram at det var Skogns landmands- og smaabrukerlag som hadde tatt opptakten til laget og som sto som innbyder ved andelstegningen. Den ne innbydelsen var datert oktober 1914 og var undertegnet av Ragnvald Myhr, Olaf Eggen, A. I. Sjaastad, Gunnar Næsgaard. I første omgang meldte vel 100 medlemmer seg inn i det nye laget. Etter innstilling fra styret vedtok medlemsmøtet 20. mars 1915 tilset ting av Edvard Nordbotn, 23 år, som bestyrer. Det ble ordnet med en del innredning. Hand vogn til å kjøre varer med ble bestilt hos smed P. Holthe, samvirkepioner i Levanger. For mannen ordnet ellers med protokoller, vekt m.v. Det ble avertert etter kvinnelig eller mannlig betjent, og en dame fra Skatval ble valgt ut blant de 11 søkerne. Lønn kr. 25,- pr. måned på egen kost og losji. Dette ble rettet til kr 40,- (hun fratrådte ganske
---- 408 Vsl ---- raskt). Dessuten ble Borghild Eggan tilsatt med kr. 18,- pr. måned i lønn og med fri kost og losji. I mai 1915 vedtok styret å få handelslaget registrert i firmaregisteret, men under navnet Skogn Handelslag. Første salgsdag var 5. mai. Skogn Egglag fikk avtale om eggmottak i handelslagets lokaler mot årlig godtgjøring kr. 35,-. På grunn av firmaregistreringen under et annet navn enn opprinne lig vedtatt, måtte det holdes medlemsmøte for nytt vedtak om navn. Dette møtet ble holdt 16. mai 1915. Grunnen for endringen var interes sant og hadde vel noe med krigstida å gjøre. Styret pekte på de kritiske forhold som rådde, forhold som gjorde det vanskelig for et nystiftet lag med liten kapital å oppta konkurransen med eldre, innarbeidde for retninger. «Når laget ikke heter kooperativt staar det mere frit ved indkjøb av varer, idet varer kan takes saavel gjennom som utenfor den koop. landsforening.» Navneforslaget Skogn Handelslag ble enstem mig vedtatt. Ganske raskt kom det forespørsel fra et par medlemmer om å få handle på bok. Styret mente at det da måtte betales inn et forskuddsbe løp (denne regelen skulle de ha fortsatt med). Eltebord for sammenelting av smør (varebytte) ble kjøpt. En del reoler for jernvarer og skotøy ble bestilt samtidig med kjelke og sek ketralle. Allerede før året var omme, syntes styret at oppslutningen om han delslaget var så god at de måtte planlegge nye og større lokaler. Års oppgjøret for perioden mai—desember viste en omsetning på kr. 40.160,93 og et overskudd på kr 3.052,24 til fordeling på reserve fond, tilbakebetaling på kjøp, kr. 12,- til revisorene og kr. 40,- til be styreren for Trondheimsreiser m.v. i tillegg til lønna. Tilbakebetaling - en på kjøp ble vedtatt tillagt medlemmenes andelsinnskudd for å få noe driftskapital. Årsmøtet godkjente oppgjøret og ga styret fullmakt til å arbeide videre med spørsmålet om tomt og eventuelt bygg. Våren 1916 behandlet styret et antydet forslag om at Skogn Meieri kunne bygge forretningsbygg og overta driften av handelslaget. Dette ble også behandlet på et medlemsmøte, der det ble vedtatt å tilby meieriet å overta. Det ble ikke noe avtale med meieriet. Høsten 1916 ble det inngått ny avtale med Ludvig Holme om at han delslaget skulle få adgang til på egen bekostning å bygge et tilbygg på ca. 5 m lengde til Holmes hovedbygning i vestlig retning. Dessuten
---- 409 Vsl ---- kunne laget få bygge en pakkbod i 3 etasjer. Styret vedtok å få utarbei det tegninger og kostnadsoverslag. I 1917 søkte styret om å få leie eller kjøpe tomt av Skogn Meieri. Samtidig ble Ludvig Holme spurt om han var villig til å seige hus og tomt som laget leide, men det var han ikke. Det gikk i orden med leie av tomt av meieriet, og laget fikk også tillatelse til å bruke meieriets vann- og avløpsledninger. Et handelslokale på 10,5 x 21 m i hoved fløyen og et lagerbygg på 16 m ble planlagt. Anbud på grunnarbeid, steinbryting, muring, kjøring m.v. ble behandlet og godkjent. Styret vedtok også å ta opp et lån på 3.500 kroner i Skogn Sparebank. Et medlemsmøte hosten 1917 godkjente det styret hadde gjort med grunn mur m.v., og møtet vedtok bygging og et låneopptak på inntil 55.000 kroner med styremedlemmene som garantister. Byggekomité ble valgt: Fr. Veie, Th. Holberg og Halvdan Holberg. Byggekomiteen kom fram til et kostnadsoverslag på 61.706 kroner. Det ble vedtatt å søke om et lån på 40.000 kroner i Levanger og Skogn Sparebank, og seinere enda et lån på 15.000 kroner. Blant anbyderne var også byggekomiteen, som fikk sitt anbud på kr. 65.500,- antatt, og dette var medlemsmøtet enig i. På grunn av dette ble det valgt ny byggekomité: /. Smistad formann, E. Undhjem og R Rendum. Medlemsmøtet i februar 1918 behandlet årsoppgjøret som viste et nettooverskudd på vel 16.000 kroner. Omsetningen i 1917 hadde vært ca. 203.000 kroner. Av tilbakebetal ingen på kjøp ble halvparten holdt tilbake på medlemskontiene for å ha mer kapital i byggetida. Paul Holan ble valgt som styreformann etter at Ragnvald Myhr hadde fra sagt seg gjenvalg. Stengetid om kveldene ble bestemt til klokka sju, men lørdagskveldene måtte det være åpent til klokka åtte. Styret vedtok å bestille 750 w til lys og 750 w til «kraft» ved det på tenkte lysverket. Det var ikke rom for noe ødsling med strøm. Også Skogn Handelslag hadde problemer med å få gjennomført rettferdig fordeling av mangelvarer på grunn av krigen. De gjorde sitt beste, men ved varemangel blir det alltid enkelte misfornøyde kun der/medlemmer. Oppsiing av de leide lokalene ble vedtatt og fastsatt til våren 1919. Laget begynte å få leieboere. Skogn Poståpneri v/Ivar Aas ønsket å leie lokale i lagets nybygg. Leie kr. 20,- pr. måned. Skogn Sparebank søkte også om å få leie lokaler i Handelslagets nybygg. 2 rom ble bort leid til årlig leie kr. 360,- + for lys, ved og renhold.
---- 410 Vsl ---- Karl Leine, seinere bestyrer av bl.a. Mære Samvirkelag og Levan ger Samvirkelag, var betjent ved Skogn Handelslag. Fra nyttår 1919 skulle han gå på 3 måneders handelsskole, og søkte derfor om å få fri. Dette ble innvilget mot at han for egen regning skaffet vikar. Medlemsmøtet i 1919 vedtok styrets forslag om å begynne med kafé. Videre ble det vedtatt å gå i gang med skoreperasjons- og salmaker verksted. Dette siste vedtaket ble det ikke noe av, men lokalene ble bortleid til en skomaker. Det ble også vedtatt å ta imot frivillig inn skudd fra medlemmene. Fra legekomitéen i Skogn ble det søkt om å få leie rom til dokter kontor 2 ganger pr. uke. Det ble overlart til Sparebanken å leie ut ett av rommene som banken hadde leid. Våren 1919 vedtok styret å ta opp et kassakredittlån på 6.000 kroner i Privatbanken Levanger. Videre ble det vedtatt å søke om et pantelån på 60.000 kroner i Levanger og Skogn Sparebank og innløse bygge lånet på 40.000 kroner. Innvielsesfest ble vedtatt, og styret skulle fungere som festkomite. I kjelleretasjen var det høvelig lokale for eventuelt bakeri. Baker Nelius Berg ønsket å leie lokalet, og styret vedtok å forhandle om en ten bortleie eller om tilsetting i laget. Forhandlingene viste seg å ta tid. Større lokaler ga plass til større varebeholdninger, og høsten 1919 pekte bestyrer Nordbotn på at det av den grunn var behov for å ta opp enda et lån, et kassakredittlån på 15.000 fra A/S Forretningsbanken, Trondheim, mot sikkerhet i brannpolisen. Det ble et ganske brukbart nettoresultat de første månedene i ny lokalene . Dette førte til en søknad fra de til såtte om å få lønn beregnet delvis i forhold til overskudd. Dette avslo styret, og det viste seg ganske snart at personalet kunne være glad for avslaget. På årsmøtet i 1920 ba Paul Holan seg fritatt for formannsvervet, og Ragnvald My hr ble igjen valgt til formann. Endelig sluttregnskap for nybygget viste summen kr. 99.939,66. I til legg fikk de tre som hadde stått for byggearbeidet kr. 500,- hver i ekstra påskjønnelse for vel utført arbeid. Dette var årsmøtet enig i. Møtet var imidlertid ikke enig i et forslag om å melde laget inn i NKL. Johs. Minsaas fra Verdal orienterte om NKL på møtet. Styret ble bedt om å utrede saken. I mai 1920 sa bestyrer Nordbotn opp stillingen, og etter avertering meldte det seg 37 søkere. Ny bestyrer ble Paul Vestgaard, Lysøysund.
---- 411 Vsl ---- Høsten 1920 vedtok styret en henstilling fra bestyreren om kjøp av skrivemaskin. På årsmøtet i februar 1921 ble det lagt fram forespørsel fra en ar beidskomité ved Ronglan om handelslaget var villig til å opprette filial ved Ronglan stasjon. De hadde fått handgitt lokale i Ronglan Meieri. Ca. 60 interesserte hadde meldt seg for tegning av andel. Det ble ved tatt at Ragnvald Myhr, Gunnar Nestgaard og bestyrer Vestgaard skulle reise til Ronglan og se på lokaler m.v Ronglan Meieri var villig til å leie bort butikk med kontor og lagerrom, kjeller, stue, kjøkken og 2 loftrom for en årlig leie av kr. 1.000,-. Nytt medlemsmøte i mars 1921 vedtok fullmakt til styret for ordning av leieavtale m.v. for filialen. Dette møtet behandlet på nytt spørsmålet om innmelding i NKL. Saken ble utsatt. Etter forhandlinger med sakfører ble Ronglan filial organisert og anmeldt til firmaregistret som aksjeselskap. Skogn Handelslag hadde 98 aksjer, og 2 av medlemmene på Ronglan hadde en aksje hver. Det går fram at kafedrifta i Skogn var problematisk. Styret fattet følgende vedtak: «Under styresmøterne vil for fremtiden nåar saa maatte ønskes bli kaffe at nyte paa lagets regning.» I desember 1921 behandlet styret en henstilling fra formannskapet i Skogn om å slutte med salg av sigaretter. Styret var enig - på vilkår av at andre handlende i bygda også sluttet. Nedgangstida og de økonomiske problemene etter første verdens krig kunne merkes stadig sterkere i 1922. Også i Skogn Handelslag ble det nødvendig med nedsetting av lønningene i samsvar med nedgangen i levekostnadene etter prisfall. Handelslagets nettooverskudd bie nær mest null i 1921. Årsmøtet i 1922 behandlet på nytt spørsmålet om innmelding i NKL, og på nytt kom det utsettelsesforslag, som ble vedtatt - formelt fordi spørsmålet ikke sto på saklista. Johs. Minsaas, Verdal, og Randolf Arnesen, NKL, møtte for å orientere om NKL. Bernhard Bakken ble midlertidig overført fra Skogn til Ronglan som bestyrer der inntil bestyrer Arne Kjønstad, Levanger, kunne overta. Kafedrifta i Skogn ble avviklet, og lokalene ble bortleid som lei lighet. Det var krisestemning. Prisene gikk ned og ned, og det var trolig foretatt altfor svake avskrivninger på varebeholdningen i flere år. Lag et hadde for små reserver å flyte på. Styret tok høsten 1922 et oppgjør
---- 412 Vsl ---- med bestyreren vedrørende en del forhold som gjaldt drifta, og det ble brudd. Årsoppgjøret for 1922 viste tap. Ny bestyrer ble M. J. Gjel ten, Høylandet. Spørsmålet om medlemskap i NKL ble utsatt også i 1923. Bakeri planene i kjellerlokalene var ikke realisert, men ble drøftet nå og da. Det ble vedtatt å forsøke å få tatt opp enda et lån. et veksellån på inntil 20.000 kroner for å få betalt ned varegjeld til grossister. Grunnen var store utestående fordringer for varer. Medlemmene skulle garantere, og 21 garantister skrev seg på lista. Et lån på 10.000 kroner ble tatt opp. Problemene var så store at laget holdt 2 ekstraordinære årsmøter etter det ordinære for å få behandlet ferdig alle sakene. På det tredje møtet ble det så vidt vedtatt å melde laget inn i NKL. Det var nå stort behov for hjelp. Ragnvald Myhr fraba seg gjenvalg som formann, og Paul Holan ble igjen valgt. En bakerikomite ble valgt på det tredje møtet. Den nye bestyreren fikk vedtatt kjøp av en ordentlig vekt for mer nøyaktig veiing av varer. En betjent hadde levert ut varer til en kunde enda han var «bekjent med» at vedkommende skyldte for varer fra før. Vedtak: Trekk i lønna! Oppgjøret for 1923 viste et lite «overskudd». som ble brukt til av skrivning av tap på kunder. Bakeriplanene ble utsatt. I 1924 ble det vedtatt at butikken skulle stenge kl. 5 e.m. 17. mai. Høsten 1924 fikk styret forespørsel fm Adolf Jensen. Markabygd, om filial for grenda. Saken ble utsatt. På nyåret 1925 var A/S Privatbanken. Levanger, under offentlig ad ministrasjon, og laget måtte regne med at kassakredittlånet fra denne banken ville bli oppsagt. Det ble derfor søkt Skogn Sparebank om et kassakredittlån på 5.000 kroner. Oppgjøret for 1924 viste et brukbart overskudd, som styrets flertall ville bruke til avskrivninger og sikring. Et styremedlem la på års møtet fram et popforslag om 37c tilbakebetaling på kjøp til medlem mene, riktignok tillagt medlemskontiene. Sjølsagt fikk dette forslaget flertall. dessverre. Paul Holan sa fra seg gjenvalg som formann, og Ragnvald Myhr ble igjen valgt. Bakeriplanene hadde vært framme nå og da helt fra starten. Saken ble utsatt også i 1925. Høsten 1925 sendte revisorene Smistad og Ree en rapport til styret der de gjorde oppmerksom på handelslagets finansielle stilling. Dette
---- 413 Vsl ---- temaet ble gjenganger i flere år. Veksler forfalt, og avdrag på lån for falt. Styret ba revisjonen om jevnlig informasjon. Under et styremøte ble det protokollert følgende: «Da handelslagets love paa langt nær ikke er efterkommet, hvad kontantsalget angaar, paalægges det bestyreren at arbeide i den ret ning at lovene smaat om send blir mere efterkommet i saa maade.» Styret og ledelsen begynte smått og forsiktig å bli sitt ansvar bevisst. Hadde det enda blitt gjennomført. Utestående for varer var temaet på flere styremøter. Dette gjaldt både vanlig forbruksgjeld og utestående for landmannsvarer som var innkjøpt og sendt videre til forhandlere. På grunn av mangelen på driftskapital fikk handelslaget problemer med å betale i tide og fikk oppleve å få inkassokrav fra vareleveran dørene, og som regel med tillagt rente og omkostninger. Det ble ved tatt ikke å fornye veksler som enkelte kunder hadde gående for vare gjeld. NKL etterga ofte krav om rente på lagets varegjeld, men det ble understreket at NKL etter hvert ønsket orden i sakene og betaling i rett tid. På nyåret 1926 skrev revisorene at de fant stillingen for handels laget slik at forretningen ikke burde fortsette lenger. Det var for lite kapital til løpende utgifter, og den kapitalen som laget hadde i bruk, var altfor dyr. De foreslo derfor auke av andelskapitalen. Det ble ved tatt å drøfte situasjonen med NKLs styre. I februar 1926 forelå årsoppgjøret. Det var dystre tall, og det ble slått fast at laget var insolvent. Passiva var ca. 30.000 kroner større enn aktiva, og da var driftsfond og medlemsinnskudd på samlet 53.000 kroner oppbrukt og tapt. Samlet underskudd var da ca. 80.000 kroner (ble ca. 70.000). Bestyreren ble løst fra stillingen omgående for å ha «unlatt å holde styret ajour med den virkelige stilling», og laget var derfor påført store inkassokostnader. Ole P. Grong ble midlertidig konstituert som bestyrer. Styret foreslo for årsmøtet å forsøke reist ny kapital på inntil 50.000 kroner med personlig garanti begrenset fra 500 til 800 kroner pr. garantist. Dette beløpet skulle dekke avbetaling på kassakredittlånet i A/S Privatbanken, Levanger, og gi nødvendig driftskapital. Alter nativet var å åpne akkordforhandlinger med 50% til kreditorene. Da måtte i tilfelle garanti for 85.000 kroner stilles. Årsmøtet godkjente styrets forslag om ledelsen i laget, og det ble flertall for å forsøke å få garantister for reising av ny kapital. Nytt årsmøte ble holdt, og der måtte styret orientere om at arbeidet
---- 414 Vsl ---- med å reise ny kapital ikke hadde vært mulig å gjennomføre. Styret måtte derfor foreslå at laget skulle oppta offentlig akkordforhandling og tilby 45 % til uprioriterte fordringer. Det nye årsmøtet vedtok sty rets forslag, men overlot til styret å fastsette den endelige prosentsat sen for akkorden. Årsmøtet godkjente også den midlertidige ordning en med bestyrer. Årsmøtet valgte Gunnar Nestgaard som formann etter Ragnvald Myhr. Garantidokument vedrørende akkorden ble lagt fram for under skrifter av medlemmene. Dagen etter reiste formannen og varafor mannen til Levanger og åpnet akkordforhandling. Det måtte foretas fullstendig oppgjør pr. 8. mars 1926, og underskuddet ble ca. 72.000 kroner. Akkordprosenten ble satt til 50, og Stjør- og Verdal Skifterett fastsatte terminer for innbetaling av garantibeløp. Det ble en tid med forfall av veksler og lån, og problemer med å få levert varer. Dette gikk delvis også ut over filialen på Ronglan, A/S Ronglan Handelslag, som stort sett hadde klart seg bra. For å få realisert en del av varebe holdningen og skaffet kontanter, ble det vedtatt å søke politimesteren om lov til å holde vareauksjon. Det viste seg at slik søknad måtte gå helt til fylkesmannen. Årsmøtet i mars 1927 fikk referert nedgang i omsetningen på grunn av krakk og prisfall. Driftsresultatet for månedene etter akkorden viste et lite overskudd på ca. 2.700 kroner. I mai 1927 behandlet styret en forspørsel fra Adolf Jenssen, Marka bygda, om handelslaget kunne forsøke å få opprettet filial i O. H. Bergets lokaler i Markabygda. Ellers kunne saken ordnes på samme måte som på Ronglan, mente Jenssen. Styret vedtok at det skulle ar beides videre med saken. Bl.a. måtte det undersøkes om det var man ge nok som ville melde seg som medlemmer og garantister for nød vendig kapital. Et utvalg skulle arbeide med dette. Andre lokaler var også på tale. Da handelsmann Skjesol åpnet handel i Bergets lokaler i Markabygda, vedtok styret å stille saken i bero. I 1928 kom det forespørsel fra A/S Ronglan Handelslag v/Olai Skil brigt om å bli utskilt som eget lag. Etter at forhandlinger var ført, ved tok årsmøtet i Skogn Handelslag at Ronglanlaget skulle skilles ut som eget lag, Ronglan Samvirkelag, som skulle betale kr. 5.000,- til Skogn Handelslag ved skilsmissen (opprinnelig forlangte Skogn 8.000 kro ner, og forhandlingsnemnda tilbød 4.000 kroner). Det ble holdt felles
---- 415 Vsl ---- styremøte med Ronglan om sluttoppgjør m.v. Ronglan Samvirkelag ble formelt stiftet som eget lag 30. mars 1928. Årsmøtet i Skogn Handelslag godkjente styrets forslag om å bruke «overskuddet» fra 1927, vel 5.000 kroner til avskrivning på uer holdelige fordringer og til avskrivning på eiendom og inventar. Mangelen på driftskapital gjorde det fortsatt vanskelig å drive Skogn Handelslag. Laget måtte søke om utsettelse med bankavdrag, og be om tålmodighet hos leverandøren Trufaste medlemmer hjalp laget med garantier, men problemene var store. Dette var i bankkrakkperioden, og det var forståelig at bankene gikk på for å få sine penger. På nyåret 1929 vedtok styret å kalle sammen garantistene for å høre om de var villige til å betale 2-3 renteterminer til Skogn Sparebank «da omset ning ikke skaffer den nødvendige inntekt som må til på langt nær.» Overskuddet i 1928 ble vel 3.600 kroner, men i mange år hadde det vært for små eller ingen avskrivning på driftsmidler eller avsetting til fond. Det hadde skjedd en langvarig utarming av laget. Konjunkturene hadde vært dårlige i flere år. I februar 1929 ble det holdt møte med garantistene. Da ble det opp lyst at formannen hadde hatt en samtale med disponent Johs. Minsaas ved Verdal Samvirkelag om «handelslagets stilling i det hele». Minsaas hadde da uttalt at handelslaget burde kunne drives forsvarlig seiv med stor gjeld, men en forutsetning for dette var etter Minsaas' mening at laget måtte ha «en habil mann som styrer». Garantistene fikk opplyst at flere renteterminer var forfalt, og de ble bedt om å betale de beløp det hastet mest med. Enda et nødvendig vedtak ble fattet: Bestyrer stillingen skulle averteres. I et styremøte i mars 1929 ble formannen pålagt «å underhandle med bestyrer Minsaas, Verdal Samvirkelag, om dette samvirkelag er villig til å drive hærverende, og i tilfelle på hvilke betingelser». Et foreløpig muntlig svar fra Minsaas var nærmest posi tivt, og det ble skissert et eiendomsselskap som skulle overta og ordne med alle lån. Verdal Samvirkelag skulle overta varebeholdningen til innkjøpspris og betale denne kontant for å skaffe driftskapital, og beta le leie for bruk av lokaler o.s.v, i alt 6 punkter. Styret for Skogn Han delslag sa seg enig i den skisserte løsningen. Som nevnt tidligere var styret i Verdal Samvirkelag ikke enig, da laget allerede var engasjert i to liknende prosjekter, Sparbu Handelslag og Røra Samvirkelag. Sty ret i Verdal Samvirkelag mente at dette var nok (se Nabohjelp til Spar bu og Røra).
---- 416 Vsl ---- I april 1929 holdt styret i Skogn Handelslag møte sammen med dis ponent Ole Espaas ved NKL, Trondheim. For å hjelpe laget og innvil ge videre driftskreditt såtte Espaas fram klare krav: 1. Karl Leine ansettes som bestyrer. 2. Varetelling under Leines kontroll. 3. Laget innmeldes i NKLs revisjonsavdeling. 4. Garantistene overtar kr. 36.300 (akkordandelen) og kr. 20.000 av gjenværende gjeld (kr. 20.000 ble endret til 10.000). 5. NKL skafler da den nødvendige driftskapital til lagets fortsatte drift (25.000). Tilbudet var betinget av godkjenning av NKLs styre. Karl Leine kunne ikke bestemme seg på stående fot. Han svarte seinere at han heller ønsket å bli konstituert som bestyrer for 2 år. Dette kunne verken styret i handelslaget eller NKL gå med på. Det ble vedtatt å rette en ny forespørsel til Verdal Samvirkelag, som ikke hadde endret mening. Gjennom NKL ble bestyrer Arne Ingebrigtsen, Enge Samvirkelag, engasjert til å ta på seg stillingen som bestyrer ved Skogn Handelslag. Sammen med distriktsrevisor Wiggen, NKLs revisjonsavdeling, be gynte de varetelling 24. april 1929. Wiggen fungerte som midlertidig bestyrer fram til Ingebrigtsen kunne overta ca. 1. juni samme år. Inge brigtsen såtte som vilkår for å overta at: 1. Garantistene betaler sin kontraktmessige andel av akkordgjelden, 2. Laget innmeldes i NKLs revisjonsavdeling fra 1. juni. 3. Kun kontant handel. 4. Ingebrigtsen ansettes som bestyrer. 5. NKL gir laget en løpende varekreditt på inntil kr. 25.000. Disse vilkåra ble akseptert av styret. Et regnskapsoppgjør viste underskudd på nesten 29.000 kroner. Bestyreren som hadde fungert, fratrådte. Allerede første årsoppgjør pr. 31.12.29 viste et lite over skudd på ca. 7.000 kroner, som gikk til avskrivning på posten udekket tap på ca. 49.000 pr. 1. mai 1929. Andelskapitalen var gått tapt, og styret fremmet forslag om oppbygging av nye andelsinnskudd i sam svar med vedtektene. Årsmøtet var enig. Møtet var også enig i inn melding i NKLs revisjonsavdeling. Det ble vedtatt å rentebelaste debi torer som betalte seint, og dette var noe nytt, men det ble føyd til at vedtaket gjaldt først når gjelden minst var et halvt år gammel! På
---- 417 Vsl ---- samme møte ble det behandlet et rundskriv fra NKL om betydningen av at kooperasjonen er partipolitisk nøytral. Ved årsskiftet 1930-31 var nettoresultatet vel 9.000 kroner som ble brukt til avskrivning på tap på fordringer med 1.000 kroner, og resten ble avskrevet på udekket tap fra tidligere. I 1931 ble handelslaget innmeldt som medlem av S/L Norges Kjøtt og Fleskesentral. Før jul 1931 behandlet styret tilbud fra Indherred Aktie Dampskips selskap om salg av dampskipselskapets eiendom «Skognshavn» for kr. 750,-. Styret kjøpte eiendommen med tanke på brygge ved Holsand. I 1932 kom det i gang ny behandling av bakerispørsmålet, men da på grunnlag av forslag fra Aasen Samvirkelag. Laget i Åsen hadde høvelige lokaler og nødvendig kapital. Styret ba om fullmakt til å for handle med sikte på en felles løsning. Årsmøtet ga styret nødvendig fullmakt til å ta brød varene fra Åsen. Møtet godkjente også kjøpet av Skognshavn. Ronglan Samvirkelag ble også med i bakerisamarbeidet med Åsen Samvirkelag. Før styret rakk å realisere byggeplaner på Skognshavn, kom det til bud fra Ragnvald Myhr på brygge med kai på Holsand for kr. 4.800,- og med naust, stabbur og en del jord. En del materialer og utstyr fulgte også med. Det står at selgeren og lensmannen skulle ha rett til vederlagsfritt å ha båt i naustet «så lenge som der er naust der». Laget hadde behov for brygge og betalte hvert år en del i bryggeleie. Spørs målet var enten å kjøpe anlegget eller å bygge på den tomta som var kjøpt tidligere. Bygging krevde mer kapital. Styret foreslo derfor å kjøpe det tilbudte anlegget, men handelen ble utsatt. Høsten 1933 ble varekjøringen til og fra Holsand utlyst på anbud. Oskar Andersen fikk etter forhandlinger kjøringen for kr. 1,20 pr. tonn. Årsmøtet i 1934 be handlet igjen et godt oppgjør, og det ble skrevet av på tidligere tap fra de magre 20-åra. Det ble vedtatt å kjøpe kornrensemaskin med nød vendig utstyr for å få bedre sortering og rensing av såkorn for salg og for bygdas behov. Da årsoppgjøret for 1934 ble behandlet på nyåret 1935, var det litt av en begivenhet: Siste rest av «udekket underskudd», kr. 8.771,22, ble avskrevet og dermed ute av verden.
---- 418 Vsl ---- Eltemaskin for smør ble kjøpt og kostet kr. 450,- i innbytte med det gamle eltebordet. Laget var 20 år i 1935, og det ble vedtatt å holde en festlig tilstelning etter årsmøtet 16. mars. Landbrukslærer Jakob Wang eller disponent Johs. Minsaas skulle tinges til å holde foredrag (det går ikke fram hvem av dem det ble). På årsmøtet reiste Paul Holan spørsmålet om handelslaget burde bygge egen kai med lagerbygning på Holsand. Styret ble pålagt å få utarbeidet planer og kostnadsoverslag. Dette ble gjort, og overslaget lød på kr. 4.000,- for kaianlegg og kr. 5.400,- for brygge på 14 x 30 m med kontorrom og frostsikkert rom for poteter. I 15 meters lengde skulle det være en 2. etasje for lagring av korn. Styret var inne på å få dannet et eget andelsselskap utenom handelsla get for realisering og drift av anlegget, og andelstegning ble påbegynt. Styret hadde imidlertid ikke helt slått fra seg tilbudet fra Ragnvald My hr som ville seige brygga på Holsand. Han var også villig til å seige nødvendig tomt til et større lager. Det kom til å gå en del år før det ble avklaring om anlegg på Holsand/Skognshavn. I 1936 fikk års møtet framlagt det første årsoppgjøret uten «udekket underskudd» på mange år. Nettooverskuddet kunne i stedet brukes til avskrivning på driftsmidler, og dessuten ble det 1% tilbakebetaling på kjøp for 1935. Årsmøtet godkjente styrets forslag om ombygging og omflytting av lo kalene for butikk, kontor og lager etter planer fra NKLs arkitekt. Til årsmøtet i 1937 hadde styret funnet plass for 2% tilbakebetaling på kjøp, og dette ble vedtatt med glede. Styret hadde drøyet noe med å svare på spørsmålet om å godta over enskomsten med NH & KF (Handel og Kontor) i 1936, og det kom så langt at forbundet varslet oppsiing av stillingene. Forbundet foreslo voldgift. Styret avslo og foreslo frivillig lokal avtale med personalet. Forbundet avslo, og det ble til slutt forhandlingmøte og hardt mot hardt. Overenskomst ble godtatt, og lønnsatser m.v. ble fulgt. Årsoppgjøret for 1937 ga plass for 2,5% tilbakebetaling på kjøp. Det ble vedtatt at medlemmenes andelsinnskudd skulle aukes fra 40 til 100 kroner. 4 andeler å 100 kroner ble vedtatt tegnet i Inntrøndelag Frukt- og Bærsalgslag S/L, som hadde fatt handgitt lokaler i tidligere Røra Meieri. Det ble forhandlet med naboer om muligheten for å få kjøpt tomter for utvidelse av lagerbygget, og arbeidet med byggeplaner begynte. På nyåret 1939 behandlet styret planer fra NKLs arkitekt for et lagerbygg
---- 419 Vsl ---- på 37 x 9 x 9 m., kostnadsregnet til ca. 14.000 kroner. Styret mente det måtte gjøres noe med bedring av lagerforholdene. Det gamle lagerbygget var i dårlig forfatning og for lite. Pantelån på kr. 5.000 ble tatt opp. Årsmøtet vedtok styrets forslag. Det ble føyd til at utbygg ingen av lager også på Holsand kunne tillate 6 meter kortere lagerbygg ved forretningen. Det viste seg under gravearbeidet at myrjordlaget var dypere enn be regnet. Det var derfor fristende å bygge full kjeller etasje under bygget. Kostnadsoverslaget for dette tilleggsarbeidet med armert betonggolv viste kr. 1.330,-, og kjelleretasjen ble vedtatt ut bygd. Kjøleanlegg ble også bestilt til lagret. På grunn av krigssituasjonen ute i Europa måtte NKL stramme inn på betalingsfrister for vareleveranser. Det ble derfor avtalt en gjelds ordning for restgjelden til NKL ved at Samvirkebanken innvilget nød vendig lån. Krigsforsikring for varelagret ble tegnet. Handelslaget hadde ofte gitt tilskott til lokale lag og tiltak. Under de økonomiske vanskelige åra for laget måtte styret avslå slike ytelser. Etter at driftsresultatet bedret seg ble det igjen gitt tilskott til enkelte formål. Denne lista over mottakere var på nyåret 1940 også preget av at det lå krig i lufta. Norske Kvinners Frivillige Verneplikt i 5. Div. fikk kr. 50,- som tilskott til kirurgisk bil (rullende operasjonsstue). Skogn Skytterlag fikk kr. 75,- til ammunisjon ved skytetrening for ungdom. Handelslaget var 25 år i 1940. Formannen, Gunnar Nestgaard, minnet om dette på årsmøtet og spurte om det var stemning for jubileumsfest. Toralv Eggen foreslo spørsmålet overlatt til styret, men han så helst at festen ble sløyfet, og at laget heller kunne gi et høvelig beløp til Finlandshjelpen. Forslaget til Eggen ble enstemmig vedtatt (vinterkrigen i Finland var i gang, se Ny krigstid). Lagerutbyggingen med kjølerom og utstyr gjorde det nødvendig å ta opp et byggelån på kr. 15.000 i Samvirkebanken. I et styremøte 4. april 1940 ble det igjen behandling av spørsmålet om kai og brygge ved Holsand. Det hadde vært kontakt med Statens Kornforretning om mulighet for tilskott. Dette var ikke så enkelt, men det ble stilt i utsikt lagringsgodtgjøring for korn. Bestyrer Ingebrigtsen hadde igjen vært i kontakt med eieren av Holsand, Ragnvald My hr. Etter en del for handlinger hadde Ingebrigtsen fått en handgiing på anlegget for kr. 16.500,-. Kjøperen skulle da overta pantelån på anlegget. En del av kjøpesummen skulle bli stående i eiendommen inntil videre mot 4,5% Verdal Samvirkelag — 27
---- 420 Vsl ---- rente. Restbeløpet skulle betales kontant mot skjote eller kjøpe kontrakt. Det var videre avtale om forhold vedrørende forpakter av jord og leiere av enkelte hus på Holsand. Styret vedtok kjøp. Endelig kjøpekontrakt lød på kr. 15.500,-. Statens Kornforretning ble straks til budt 500 m 2 lagerplass for korn. Kjøpet av Holsandanlegget ble god kjent av årsmøtet i 1941. Styret hadde foreslått nybygg av et lagerbygg på Holsand på 20 x 40 m og 4 m nøyt til raft. Tegningen var ut arbeidet av NKLs arkitektkontor. Prisoverslag kr. 16.600,- + for grunnarbeid, pæler og tak. Låneopptak, kr. 15.000,-, ble vedtatt. Års møtet godkjente planen, men hele saken ble igjen utsatt. På årsmøtet i mars 1942 holdt formannen, Gunnar Nestgaard, min netale over Ragnvald Myhr, som hadde vært medlem av styret for Skogn Handelslag helt fra starten i 1915 og formann i årevis. Årsmøtet i 1942 vedtok å gjennomføre mønstervedtektenes bestem melse om bestyreren som styremedlem: «—dertil er handels bestyreren selvskreven medlem av styret og har stemmerett som disse. —» Etter kjøpet av Holsand ble det stadig enkelte styresaker vedrørende bortforpakning av jord, utleie av hus m.v. I 1943 vedtok årsmøtet en pensjonsordning for bestyreren. Spørsmålet om å overta By Mølle i Ekne ble drøftet i 1944 og ut over, først og fremst med tanke på mølleretten og anlegg av mølle i Skogn sentrum. Det ble vedtatt å spørre Statens Kornforretning om mulighetene for lån i silofondet. Statens Kornforretning var villig til å betale lagerleie for korn, men nytt mølleanlegg var de negative til. Styret vedtok i desember 1944 å kjøpe andel (aksje) på kr. 500,- i Bøndernes Bank. På årsmøtet i mars 1945 ble det minnet om at laget var 30 år og at det burde bli holdt en festlig tilstelning i løpet av året «hvis forholdene tillater det». Formannen, Gunnar Nestgaard, rettet en spesiell takk til Paul Holan, som gikk ut av styret etter å ha vært medlem av styret fra starten av laget i 1915, og også formann en tid. Høsten 1945 vedtok styret kjøp av enkelte lagerskur, som hadde blitt ledige etter tyskerne våren 1945. Det gjaldt 2 lagerskur og et proviso risk skur (uten vegger og golv) på Holsand og Skognshavn og et lager bygg ved Skogn stasjon på leid grunn. Årsmøtet i 1946 vedtok enstemmig å gjennomføre vedtaket fra 1941 om utbygging av anlegg på Holsand. Byggekomiteen fra tidligere ble
---- 421 Vsl ---- gjenvalgt: Arne Ingebrigtsen, Einar Verstad og Alf Holberg og med tillegg av 2 nye: Paul Holan og Tomas Holberg. Kristen Fostad ble i 1946 valgt til formann i styret og Gunnar Nest gaard som fraba seg gjenvalg, ble takket for det han hadde gjort for laget i alle de åra han hadde vært formann. Våren 1946 blåste et tilbygg til Holsand kai ned. Møtereferatene gikk over til fin nynorsk i 1946, men enkelte uttrykk var noe uvante. Førstesvein Nils Nordbotten sa opp. Det skulle aver teres etter butikksvein. Kommunen hadde leid enkelte kontorrom i forretningsgården i flere år og ønsket tilsagn på langsiktig leie. Dette kunne ikke styret gå med på, på grunn av planer om omgjøring av eiendommen. Inntil videre skulle kommunen få leie som før. I 1947 klaget Skogn Sparebank på dårlige ovner i lokalene de leide av handelslaget. Banken truet med å kjøpe nye ovner for handelslagets regning hvis det ikke ble gjort noe med saken. Styret for handelslaget syntes dette var vel freidig. Det ble vedtatt å sette inn ny stein i ovn ene. På grunn av planer om sentralfyring ville laget ikke koste nye ovner. Ville ikke banken leie på disse vilkår, «skal det vera den vyrde banken fritt å flytja til kva tid dei vil». Årsmøtet fikk vite at byggeløyve var gitt for Holsandprosjektet. Styret fikk fullmakt til å ta opp et lån på kr. 15.000 i tillegg til det som bie vedtatt i 1941, til fullføring av utbyggingen. Årsmøtet vedtok å be kommunen gjøre fortgang med å få ferdig planlagt ny veg til Holsand. Formannen, Kristen Fostad, takket Boje Myhr for arbeidet som revisor i handelslaget i 21 år. Han hadde bedt om å få fråtre, og ny revisor ble Sverre Smemo. I 1947 begynte arbeidet med erverv av nabotomter for utvidelse av forretningsbygget. Dette viste seg å ta tid, og det var også tale om tvungen avståing. Avtalen om tomtekjøpet gikk ikke i orden før i 1952. I 1948 ble det en ny runde om filial i Markabygda. Hilmar O. Berget tilbød å seige forretningseiendommen sin til handelslaget og ønsket tilsetting i laget. Styret ville ha ei nemnd til å vurdere spørsmålet: Lars Almlid, Johan Hattan, Peder Knipenberg og Harald Fm/e. Det var flere forhandlingsmøter uten at det kom til enighet om etablering i Markabygda. I mars 1949 behandlet styret brev fra et arbeidsutvalg i Ekne med formål å få i gang et samvirkeutsalg der. Det ble spurt om Skogn
---- 422 Vsl ---- Handelslag kunne gå i gang med filial i Ekne, om eventuelle vilkår for dette og for eventuell utskilling i tilfelle medlemmene i Ekne ville gå over til å stifte eget lag etter en del år. Styret ba nemnda om å forsø ke å få tegnet flere medlemmer. På et møte i Ekne vedtok medlemme ne der å være tilsluttet Skogn Handelslag. De hadde fått tak i tomt ved Falstadbrua. NKLs arkitektkontor utarbeidet tegninger for et lite for retningsbygg. Byggenemnd ble valgt: Bestyrer Ingebrigtsen, Alf Hol berg, Peder Gustad, Paul Holan og Åsmund Revhaug. Et ekstraordinært medlemsmøte i Skogn Handelslag vedtok filial saken i Ekne enstemmig. Det ble inngått avtale om representasjon, til synsutvalg, regnskapsforhold m.v. NKL sa seg enig i opplegget. Kai på Falstadberget ble vedtatt kjøpt, pris kr. 6.500,-. Åsmund Revhaug, Ekne, ble valgt inn i styret. Kjøp eller leie av privat forretning i Ekne ble også drøftet, men enighet ble ikke oppnådd. Byggearbeidet ble satt i gang. Svein Sør løkken, bestyrer ved Stemshaug Samvirkelag, ble tilsatt som bestyrer ved Ekne filial, og det ble tilsatt øvrig butikkhjelp. Filialen i Ekne ble åpnet 6. juli 1953. På årsmøtet i 1949 foretok formannen i byggenemnda for Holsand bygget, Paul Holan, overlevering av bygget til handelslaget. For mannen i styret, Kristen Fostad, takket byggenemnda for vel utført ar beid, og Holan fikk en erkjentlighetsgave. Årsmøtet i 1950 vedtok en del vedtektsendringer. Styret foreslo at års møtet skulle vedta ansvarsfrihet for styret. Dette ble vedtatt, men var noe uvant. Innen enkelte firma- og selskapsformer var det mer vanlig, og enkelte samvirkelag apet etter, men dette var ikke i samsvar med regelverket eller vanlig praksis. Mønstervedtektene ga mulighet for enten å velge revisjonsutvalg, som også skal fungere som protokoll nemnd, eller bare protokollnemnd. Årsmøtet valgte protokollnemnd, som heller ikke var så vanlig. De kontorrom som herredskassererkontoret hadde leid i 3. etasje, ble ledige i 1950. Handelslaget hadde bruk for lokalene som Skogn Sparebank leide, og banken ble tilbudt å flytte til de ledige lokalene etter kommunekassen. Nytt vassverk for grenda ved Skogn stasjon var under planlegging i 1950, og styret vedtok å melde handelslaget inn som andel seier i vasslaget. En oversikt over utestående fordringer viste 60.000 kroner. «Styret
---- 423 Vsl ---- finn at dette er så stor kapital at det går for hardt ut over laget sin driftskapital». De trostet seg med mulig bedring straks det ble levering av landmannsvarer igjen. Holsand var også lufthamn. I 1950 behandlet styret brev fra Det Norske Luftfartselskap A/S, DNL, vedrørende Skogn Flyhavn, Hol sand. De hadde hatt 8 regulære landinger sommeren 1950. Nødvendig mellomregnskap ble oppgjort. Handelslaget hadde søkt om kjøpeløyve for lastebil, og dette gikk i orden i 1951. En Bedford lastebil ble kjøpt. Pris ca. kr. 18.500,-. På årsmøtet i 1951 ble det opplyst at handelslaget hadde 248 med lemmer. Medlemstallet hadde i de fleste åra ligget på vel 200. Styret vedtok å godta et pristilbud fra kommunen på størhusbygningen på Holsand for kr. 750,-, og salget gikk i orden. Forespørsel fra kommu nen om også å få kjøpt tomt, ble avslått. Samtidig ble det vedtatt å få revet den delen av uthuset på Holsand som var i samme fløy som stør husbygningen. I 1953 vedtok styret å be om arkitekthjelp for å få vurdert mulig hetene for utvidelse, eventuelt omplassering av salgsavdelingene. Før jul 1953 innvilget styret en søknad fra NKL, Trondheim, om å få leie ett av de frostsikre rommene på Holsand til pakkelager for mat poteter i 5 kgs pakningen En Aanonsen frysedisk ble tilbudt gratis på prøve i 1 måned. Det ble vedtatt å ta imot tilbudet, og disken ble kjøpt. Salget av frosne varer kom i gang. I travelheten er det lett å skrive tvetydig: «Vart vedteke å avertere ei butikkdame». På årsmøtet i 1954 ble det orientert om at A. Skagsets forretning i Småland var til leie. Det var delte meninger om eventuell leie av denne forretningen, som lå ganske nær hovedforretningen, og saken ble ut satt (til i 1957). Arkitekt Johan Stensaas, NKLs arkitektkontor, fikk i oppdrag å tegne nytt opplegg og innredning for hovedforretningen. Han foreslo at styret tok standpunkt til opplegg for selvbetjening eller betjent for retning, og styret gikk inn for selvbetjening etter besøk ved slike av delinger i andre s-lag. Bestyrer Svein Sørløkken ved avdeling Ekne sa opp stillingen i 1954, og Reidar Kaspersen ble ny bestyrer ved avdelingen. Skogn Sparebank sa opp leieforholdet hos handelslaget sommeren 1954.
---- 424 Vsl ---- Drøftingene om utbygging og modernisering av hovedforretningen begynte i 1954. Styret så det som beste løsning å bygge en ny forretningsfløy med fasade mot den påtenkte nye riksvegen. En del av det gamle anlegget kunne da frigis til lagerplass. Arkitektkontoret i NKL fikk i oppdrag å legge fram utkast til plan. Denne byggesaken ble langdryg på grunn av arbeidet med utkast til ny reguleringsplan med nye veger, parkeringsplass m.v. Årsmøtet i 1955 ga styret nødven dig fullmakt i byggesaken. Det ble som nevnt en periode med forhandlinger. I 1956 var det enighet om opplegget, og årsmøtet godkjente planene. Det hele var kostnadsreknet til ca. kr. 450.000. Av dette gjalt 270.000 kroner selve nybygget. Før utvidelsen ble det vedtatt å kjøpe den tomta som handelslaget leide av Skogn Meieri. Tomtehandelen gikk i orden, og kr. 4.000,- ble betalt for tomta. Byggearbeidet ble avertert, og flere habile firma meldte seg. Tomteområdet var imidlertid ikke byggeklart på grunn av krav fra vegvesen og fylkesarkitekt. Det hele var så komplisert at styret i august 1956 etter samråd med arkitekten vedtok å utsette byggesaken. Etter ny avertering kom det inn 8 delanbud. Murmester Einar Sørhaug, Verdal, fikk hovedentreprisen, og kontrakt ble opp rettet. På nyåret 1955 behandlet styret søknad fra soknerådet om tilskott til høgtaleranlegg og høreapparater ved Alstadhaug kirke, og kr. 500,- ble bevilget. Årsmøtet i 1955 ble spurt om det var interesse for å feire 40-årsjubileet med en fest, og fest ble vedtatt. I samband med planene om utbygging og omgjøring av hovedfor retningen ble det vedtatt å opprette en stilling som butikksjef, og be styrer Johan Rønning ble tilsatt. Lokalene på Reehaug samfunnshus skulle restaureres, og nemnda som arbeidet med dette ba om tegning av andeler eller direkte tilskott. Det ble vedtatt å tegne andeler for kr. 5.000,- på vilkår av at beløpet ble tatt ut som varer. Det ble arbeidet med planer for utbygging av avdeling Ekne, og i 1956 ble planene godkjent (saken ble utsalt til i 1961). Lørdag 16. juni 1956 skulle NKLs jubileumsstafett fra Kirkenes til Oslo passere Skogn Handelslag. Ved stafettskiftet ble det holdt en kort tale, og det var hornmusikk. Johan Rønning sy klet stafetten videre til
---- 425 Vsl ---- Ronglan Samvirkelag (Rønning er når dette skrives, bestyrer ved Støren Samvirkelag. Han er fremdeles aktiv friidrettsmannn). Begge kaiene var i dårlig forfatning i 1956. Styret vedtok reparasjon med impregnerte stolper m.v. på Holsand kai. I oktober 1956 behandlet styret et brev fra bestyrer Arne Ingebrigt sen der han gjorde rede for sin helsesituasjon, som ikke hadde vært helt bra i det siste. I samråd med legen hadde han derfor bestemt seg for å søke avskjed fra stillingen pr. 1. desember samme år etter nesten 28 år som bestyrer av Skogn Handelslag. Han takket for godt sam arbeid og ønsket handelslaget fortsatt framgang. Styret måtte avertere bestyrerstillingen ledig fra 1.12.1956. Butikksjef Johan Rønning ble i mellomtida konstituert som bestyrer. 37 søkere meldte seg, og saken ble drøftet med NKLs revisjonsavdeling. En innstilling fra NKL hadde Einar Anderssen, Lensvik, på topp. Etter konferanse med en del av søkerne vedtok styret tilsetting av Johan Bjørnaas, bestyrer ved Stod Samvirkelag, som ny bestyrer. Han var 37 år og hadde 9 års praksis som bestyrer. Styret vedtok å kjøpe en minnegåve til Arne Ingebrigtsen, et sølv kaffeservise. Johan Bjørnaas deltok for første gang i styremøtet i Skogn Handels lag 10. april 1957, og på årsmøtet samme dag ble han ønsket velkom men av styreformannen, Kristen Fostad, som også holdt takketale til Arne Ingebrigtsen. Han takket også Sverre Smemo som sluttet som fast revisor. Ny revisor ble lensm.fullmektig Odd Schei. Reidar Kaspersen sa opp stillingen som bestyrer ved avdeling Ekne fra 15. juni 1957. Etter avertering meldte 26 søkere seg. Einar Ris mark, Åsenfjord, ble ny bestyrer ved avdelingen. Høsten 1957 vedtok styret å ta opp et kassakredittlån på kr. 250.000,- i A/S Forretningsbanken. Spørsmålet om filial i Småland ble igjen aktuelt i oktober 1957 ved at Klara Skogseth Bakken tilbød å leie ut butikkbygningen i Småland. Husleie var fastsatt til kr. 3.600,- pr. år. Styret vedtok å få opprettet leiekontrakt under forutsetning av at utleieren ville sette forretnings lokalene og leiligheten i forsvarlig stand. I neste styremøte ble det referert at det var 25 søkere på bestyrer stillingen ved avdeling Småland, og Eivind Volden, Kvikne, ble tilsatt. Tidligere bestyrer Arne Ingebrigtsen døde i november 1957. Ved årsskiftet 1957/58 hadde Skogn Handelslag 379 medlemmer, og
---- 426 Vsl ---- det hadde vært en netto auke på 14 medlemmer siste året. Av med lemmene bodde ca. 80 i Ekne. Netto omsetning var 2.511.000 kroner i 1957. Hele driftsresultatet på ca. 52.000,- gikk ved dette oppgjøret med til avskrivninger. I juni 1958 sa butikksjef Johan Rønning opp stillingen, og etter aver tering meldte 28 søkere seg. Einar Rismark ved avdeling Ekne ble til satt som butikksjef ved hovedforretningen. Til stillingen som bestyrer ved avdeling Ekne meldte det seg 18 søkere. Rolf Berg, Buvik, ble til satt. Etter knapt 3 måneder sa han opp stillingen. 19 søkere meldte seg, og Tore Fikke, Meldal, ble tilsatt (det ble en del endringer fra inn stilling til tilsetting, og som ikke alltid ble protokollert). NKLs revisjonsavdeling v/Sigurd Berg nevnte i sin rapport til styret for Skogn Handelslag at lagerbeholdningen av manufaktur og skotøy syntes å være vel stor. Året 1958 ga et vanlig bra driftsresultat, og det ble tilbakebetaling på kjøp. I et fellesmøte for Åsenfjord/Åsen/Ronglan/Levanger Sam virkelag og Skogn Handelslag ble det enighet om ordlyden i et rund skriv til debitorene om å passe saldoen bedre. I april 1959 behandlet styret i Skogn Handelslag utestående fordrin ger i laget og slo fast at utestående beløp var altfor stort. Styret ba års møtet gjøre følgende vedtak: «Årsmøtet bed styret gjera alt dei kan for å følgje det kooperative grunnprinsippet - kontant handel. Det må ikkje gjevast kreditt utan at ein kan rekne med at det vil bli betalt innan rimeleg tid. Eldre gjeld enn 6 månader blir drive inn etter loven.» Etter en del debatt vedtok årsmøtet pålegget til styret enstemmig. Egentlig trengte ikke styret å be om dette, da pålegget allerede var gitt i vedtektene, og derfor var det styrets klare plikt og ansvar å følge på legget. Årsmøtet vedtok også et tilskott på 2.000 kroner til restau rering av Reehaug samfunnshus i tillegg til andelstegning (varer) for 5.000 kroner tidligere. En ny reparasjon av Holsand kai var nødvendig i 1959. På nyåret 1960 vedtok styret å seige Falstadberget kai med tomt i Ekne - eventuelt til nedriving. Anlegget var i dårlig forfatning, og laget hadde lite bruk for kai der. Kaianlegget ble vedtatt solgt til Odin Pettersen, Ekne, men det går fram seinere at handelslaget fortsatt sto som eier. På årsmøtet i april 1960 sa Kristen Fostad fra at han ikke tok gjen valg, og Johan Holan ble valgt som ny styreformann.
---- 427 Vsl ---- Våren 1960 sa Tore Fikke opp stillingen som bestyrer ved avdeling Ekne. Det kom inn 7 søkere, og Ola Kosberg ble tilsatt. (I et seinere styremøte ble det opplyst at brev med søknad fra Torbjørn Brenne var kommet på avveger og nådde fram 14 dager for seint.) Styret imøtekom ønsket om å få satt opp et stativ for hestparkering ved avdeling Ekne. Skogn Handelslag ble innmeldt i Den Kooperative Tarifforening, DKT, sommeren 1960. Rapporten fra distriktsrevisor Ulrik Paasche om foregående års drift var positiv og med godord om laget. I november 1960 døde tidligere styreformann Kristen Fostad. Eivind Volden, avdeling Småland, søkte og fikk innvilget ett års permisjon. Vikar: Torbjørn Brenne. I 1961 ble planene for utvidelse av bygget i Ekne funnet fram igjen etter utsettelsen. Det ble også vedtatt at handelslaget skulle gå inn som andelseier og ta vatn fra vasslaget i Ekne. 70 andeler a kr. 20,- ble tegnet under forutsetning av at dette skulle gjelde også etter utbygg ingen av avdelingen. På årsmøtet i mars 1961 holdt formannen, Johan Holan, minnetale over Kristen Fostad, som var formann i 14 år fram til april 1960. Årsmøtet ga styret fullmakt til å få utarbeidet nye planer og gå i gang med utbygging av avdeling Ekne - også med leilighet i 2. etasje - og ordne med finanseringen. Stillingen som butikksjef etter Einar Rismark ble avertert, og Joralf Lidbom, Follafoss Samvirkelag, ble tilsatt som ny butikksjef. Styret vedtok å gi Rismark en gave for «verdifullt arbeid ved laget». Skogn Handelslag hadde også en debatt om kjøp av presse for strå for (som i Verdal). Styret behandlet et tilbud fra Alf Arnstad på en Nyenget høypresse, brukt ett år, pris kr. 5.844,-. Det ble kjøp. Høsten 1961 behandlet styret et brev fra Verdal Samvirkelag om bygging av nytt bakeri og levering av bakervarer til området Skogn- Levanger-Verdal-Røra-Inderøy etter 2 alternativ: 1. Verdal Samvirkelag bygger bakeri. Overskuddet blir fordelt som bonus på kjøp fra bakeriet. 2. Bakeriet starter som andelslag med innskudd fra hvert samvirkelag. Vedtak: «Før styret tar standpunkt i denne sak, er det en del lokale
---- 428 Vsl ---- forhold som vi vil undersøke og få klarlagt. Hvis Verdal for vårt ved kommende skulle komme på tale, må det bli etter det første alternativ i Verdal Samvirkelags skrivelse.» I oktober 1961 sa Ola Kosberg opp stillingen som bestyrer ved av deling Ekne. Torbjørn Brenne ved avdeling Småland ble tilsatt som ny bestyrer. Ny midlertidig bestyrer ved avdelingen ble Otto Holme fra hovedforretningen. Tomta ved avdeling Ekne ble etter forslag fra arkitekt Stensaas ut videt med ca. 1 dekar ved kjøp av tilleggsareal. Kollektiv Pensjonsforsikring for lagets medarbeidere ble vedtatt teg net i Samvirke i 1961. 29. november 1961 var det et branntilløp på lagret ved avdeling Små land. Varene i butikken og på finlagret ble stort sett reddet ut, men lokalene ble skadet, og det ble driftsstans. Andelskapitalen i A/L Levanger-Avisa skulle aukes til kr. 50.000,-, og handelslaget fikk forespørsel om å tegne andeler. Vedtak: Det blir å tegne 8 andeler a kr. 25,-, tilsammen kr. 200,-. Skogn Handelslag ble innmeldt i Samvirkelagenes Garantifond A/L i 1961. På nyåret 1962 behandlet styret en del klager over brødvarene fra den lokale leverandøren. Det ble vedtatt å høre med Åsen Samvirkelag om brødleveranse derfrå, uten at det ble endring av leverandør. Kostnadsoverslag for tilbygget ved avdeling Ekne ble kr. 100.000,- for butikkbygg med innredning og kr. 65.000,- for bolig. I 1962 kom det nytt tilbud fra O. H. Berget, Markabygda, på for retningshuset som han ønsket å seige. Styret ba om takst på eiendom men til Berget. Han kom med et prisforlangende, men styret var av ventende. Det ble vedtatt å drøfte saken med NKLs distriktsrevisor og organisasjonssekretær. Disse frarådde kjøp av denne forretningen, da kostnadene ville bli for høge i forhold til den omsetningen som kunne påregnes. Berget ba flere ganger om avtale. Våren 1963 sa styret for handelslaget definitivt fra om at laget ikke fant grunnlag for kjøp av forretningen. Det ble også pekt på at det syntes å være for liten inter esse i Markabygda for filial, slik at det ville bli for svakt driftsgrunn lag. (Denne forretningen ble også tilbudt Verdal Samvirkelag både i 1960- og 1980-tallet.) I desember 1962 protokollerte styret bl.a.: «Da Nordenfjeldske Tre foredling A/S nu er bestemt skal legges til Skogn, finner styret at det
---- 429 Vsl ---- må bli utvidelse av forretningsbygget og det må søkes bistand fra sak kyndig hold.» Dette gjaldt hovedforretningen. Tilbygget for avdeling Ekne ble ferdig og åpnet 21. januar 1963. Dagen før, som var søndag, var det omvisning i lokalene og kaffe servering for hele lokalbefolkningen. På årsmøtet i 1964 ble bygge planene for utvidelse og omgjøring av hovedforretningen etterlyst. Det ble svart at største hindringen hadde vært reguleringsplanen, som fremdeles ikke var stadfestet. Ordlyden i enkelte paragrafer i vedtektene ble vedtatt endret og kom mer i samsvar med de nye mønstervedtektene. Høsten 1964 fikk Joralf Lidbom innvilget søknad om ett års permi sjon for å delta i Samvirkeskolens assistent/konsulentkurs. Til vikar stillingen var det 12 søkere, og Nils Kjøsnes ble tilsatt. I første styremøte på nyåret i 1965 ble det referert at regulerings planen for Skogn sentrum fortsatt ikke var ferdigbehandlet fra fylkes arkitekten. Utbyggingsplanene for Skogn Handelslag var også behand let i styret for Nord-Trøndelag Koop. Fylkeslag, som i et brev pekte på at utbygging måtte skje på grunnlag av grundig markedsanalyse over bosetting og forbruk. Det ble også pekt på betydningen av plass nok for bilparkering. Spørsmålet om brødleveranser ble tatt opp på nytt. Åsen Samvirke lag sa fra at lagets bakeri hadde kapasitet nok for å ta leveransene til Skogn Handelslag. Samtidig ble det referert at Verdal Samvirkelag hadde tilbudt 20% avanse på brødvarer fra lagets nye bakeri i Verdal. Ingen av disse to leverandørene fikk leveransen. Styret vedtok å hen vende seg til den tidligere leverandøren, Einar Berg, med forespørsel om han hadde planer om nytt bakeri. Han bekreftet at han skulle bygge nytt bakeri i Skogn sentrum (det ble også forretningslokaler). Styret kunne da spille på 3 konkurrenter og valgte å fortsette som brødkunde hos Berg. Også i 1965 fikk årsmøtet behandle et godt årsoppgjør for året som var gått. Store utestående fordringer ble likevel påpekt - nærmere 600.000 kroner. Av dette var knapt kr. 60.000 engroskunder (land mannsvarer) og ca. 260.000 gjaldt gruppen kraftfor og gjødsel. Skogn Handelslag var 50 år i 1965. Formannen beklaget på årsmøtet at plassmangelen gjorde det umulig å avvikle jubileumsfest for alle medlemmene i laget og for gjester. Det går fram at styret hadde fått
---- 430 Vsl ---- utarbeidet en 50-årsberetning i stedet for fest. NKLs representant, Sverre Hugås, holdt et innlegg på årsmøtet. Våren 1965 ble det kjøpt 2 tomter av gamle Lysaker for samlet kr. 13.000,-. NKL vedtok å holde en konkurranse mellom s-lag om størst prosentvis auke av medlemsinnskuddene i 1964. Denne innskudds aksjonen viste at blant lag i gruppen over 200 medlemmer ble Skogn Handelslag nr. 4. Premie: 7 dagers studietur til Sverige for styrefor mann og bestyrer, alt betalt av NKL. Arkitekt Johan Stensaas ved NKLs arkitektkontor foretok en vurdering av handelslagets tomtemuligheter ved en utbygging av ho vedforretningen. Han mente at lagets gamle område ville bli altfor trangt for en tidsmessig utbygging. Han foreslo erverv av et helt nytt tomteområde. Eierne var Hojem, Skagseth, Skogn Meieri, Holme og NTE (garasjetomta). Styret vedtok å forsøke å få overta området, og dette gikk etter hvert i orden. Styret fikk en del forespørsler om å få i gang handel igjen i Små land. Styret vedtok å forhandle med Ingeborg Sundlo om leie av lokale for dagligvareutsalg, og avtalen gikk i orden. Sverre Eggen, Klæbu, ble tilsatt som bestyrer ved avdeling Småland. I november 1965 møttes utsendinger fra styret for Ronglan Samvir kelag og fra Skogn Handelslag for å drøfte mulighetene for sammen slutning mellom de to laga. NKL var enig i en slik ordning. Det ble arbeidet videre med saken, og begge styrene var positive. Sist i januar 1966 holdt de to styrene fellesmøte. Distriktsrevisor Paasche og orga nisasjonssekretær Kringtrø fra NKL deltok i møtet og la fram forslag til avtale om sammenslutning, som også inneholdt et punkt som var fornuftig, men vanskelig å få flertall for blant medlemmene i Ronglan Samvirkelag. Det sto nemlig at «det er en forutsetning at vareutvalget ved avdeling Ronglan blir lagt opp etter dagligvareprinsippet, og i samsvar med vanlig forretningsmessige prinsipper for lønnsom drift.» Saken skulle behandles på årsmøtet i begge lag, men Skogn Han delslag slapp å behandle saken. Det kom nemlig telefonmelding om at årsmøtet i Ronglan Samvirkelag hadde avgjort saken med 28 stemmer for og 26 stemmer mot sammenslutning. Vedtektene krevde % flertall, og sammenslutningen ble det ikke noe av. Også i 1966 vanket det tilbud på Bergets forretning i Markabygda. Handelslaget fikk også en oppfordring underskrevet av i alt 99 perso
---- 431 Vsl ---- ner om filial i Markabygda. NKLs folk ble bedt om å vurdere saken, og de frarådde også denne gangen å engasjere seg i grenda. De pekte på et ekstra kapitalbehov på minst kr. 250.000,- og et underskudd på omkring 30.000 kroner pr. år. Styret vedtok å avslå tilbudet om lokaler i Markabygda. På årsmøtet i 1966 fraba Johan Holan seg gjenvalg som formann i styret. Etter at et forslag om innføring av valgnemnd var vedtatt, og nemnda var satt i funksjon, ble Jostein Aarnseth valgt som ny for mann. Han takket Johan Holan for det arbeidet som var utført i styret og som formann. Byggeplanene for ny hovedforretning på det nye tomteområdet ble drøftet med NKL, og det ble arbeidet med finanseringen. I september 1966 forelå det første utkastet til nybygg fra arkitekt Johan Stensaas. Etter en del drøftinger ble det enighet om enkelte endringer. På års møtet i 1967 ble medlemmene orientert om byggesaken og om finansi eringen. Kostnadsoverslag: 1,8 mill. kroner. Styrets formann og nestformann sammen med bestyreren skulle fungere som byggekomité. Murmester Oddmund Karlgård, Verdal, fikk sitt anbud på knapt 900.000 kroner antatt. Årsmøtet hadde også tilløp til rusdrikkdebatt. En del medlemmer hadde foreslått å ta ut av vedtektene setningen «rusdrykk skal ikkje seljast». 51 stemte for end ringen og 40 imot. Det ble ingen endring, da det kreves % flertall. Odd Schei hadde sagt opp stillingen som fast revisor etter 10 år. Sty ret hadde ordnet med en erkjentlighetsgave til Schei. Årsmøtet ga styret fullmakt til å ordne revisorsaken. Styret ved tok å søke Stjørdal revisjonskrets, Trondheim, om å få laget med i revisjonskretsen. Dette gikk i orden, og kretsrevisor Gunnar Aune tok på seg revisjonen ved handelslaget fra 1. januar 1967. Våren 1967 ble Karstein Elden tilsatt som butikksjef. Arbeidet med finansieringen av nybygget tok mye tid. Dette var i en periode med nærmest full utlånsstopp. Etter hvert ble det en ordning med byggelån i Samvirkebanken og tilsagn om pantelån i Samvirke Forsikring. Høsten 1967 ble det en ny runde med tilbud på forretning i O.H. Bergets lokaler i Markabygda. Prisen var nå falt betydelig. Arkitekt Stensaas vurderte eiendommen, beliggenheten (offentlig veg på 2 si der) og vegmyndighetenes krav. En driftsanalyse viste et kapitalbehov på ca. 345.000 kroner og et underskudd på 20.000—30.000 kroner pr.
---- 432 Vsl ---- år. Styret sa igjen fra at tilbudet fra Berget ikke kunne aksepteres. Helge D. Ekli, Rindalsskogen, ble tilsatt som bestyrer ved avdeling 3, Småland, i november 1967. Ekli fikk ny stilling og ble bare ut april 1968. Ny bestyrer ble Kjell Ivar Aunmo. I 1968 vedtok styret at årsmøtet skulle holdes på kveldstid, og bare med kaffeservering. Styret vedtok også at det skulle være medlemsfest med servering både på Reehaug, Skogn, og på Haugen, Ekne. På årsmøtet i 1968 ble det orientert om problemene med finansier ingen av nybygget for hovedforretningen. Det ble understreket hvor nødvendig det var å forsøke å fa medlemmene til å betale inn mer av varegjelden til laget. Dette hadde medlemmene hørt før, og de tok det nok forholdsvis lett. Det ble reist spørsmål om det var fornuftig å fort sette med vareombringelsen som laget drev. I 1968 ble det vedtatt en utvidelse av salgslokalet med ca. 80 m 2 ved avdeling Ekne. Arbeidet var kostnadsregnet til nærmere 70.000 kro ner. Torbjørn Brenne og Arne Vestrum, Vang, var byggekomité. Det viste seg at Eknebygget etter utvidelsen ville bli for stort som trebygg ifølge brannloven, og det måtte søkes om dispensasjon. Under et styremøte 23. september 1968 ble programmet for åpning en av den store ny butikken i Skogn sentrum drøftet og fastlagt. Åp ningen ble bestemt til 14. oktober 1968. Det ble også vedtatt en velfor tjent festmiddag på Reehaug for personalet, styret, fungerende varare presentanter til styret og enkelte innbudte eldre styremedlemmer med ektemaker (som det hette ennå på den tida). Etter overflyttingen fra den gamle hovedforretningen ble det ledige lokaler. Postverket meldte seg interessert i å leie lokaler til Skogn Postkontor. Styret behandlet saken i februar 1969, og det hele så gan ske greit ut. Det kom likevel til å ta tid før kontrakten kunne under skrives. Det ble tautrekking fra begge hold om en rekke punkter i avta leutkastet. Handelslaget engasjerte til slutt advokat. I styremøte 2. mars 1971 ble det referert at Postverket hadde skrevet under avtalen. Årsmøtet i mars 1969 var det første etter overflyttingen til ny hoved forretning, og det ble gitt uttrykk for glede over tiltaket og honnør til styret og ledelsen. Ett medlem (Per Flå Trøite) tok tilbake sin kritikk fra to år tidligere over at det gikk for seint, og han gratulerte med det nye anlegget. Da var møteleder Johan Holan raskt frampå med forslag om applaus. Ett medlem mente at de som kom til lagets avdelinger og hentet med
---- 433 Vsl ---- seg de varene de kjøpte og betalte, burde få en ekstra henterabatt i for hold til den kostbare ordningen med at en del fikk varene gratis heim kjørt. Det ble da opplyst at styret hadde drøftet innføring av avgift på vareombringelse. Rapporten fra NKLs revisjonsavdeling for året 1968 nevnte igjen de store utestående krav som laget hadde. Videre ble det reist tvil om drifta ved avdeling Småland var økonomisk forsvarlig, og spørsmålet om nedlegging ble reist. Sommeren 1969 sa bestyrer Aunmo ved avdeling Småland opp stil lingen, og Kjell Silseth, Agdenes, ble tilsatt. Ved nyttår 1970 ble det vedtatt at drifta ved avdeling Småland straks skulle legges ned på grunn av lite tilfredsstillende resultat også i 1969. Bestyrer Silseth ble oppsagt på grunn av avviklingen. Høsten 1969 kom det nytt tilbud på forretning i Markabygda, og denne gangen fra Johan Skjetne. Styret ba NKL, Trondheim, uttale seg om saken. Driftskonsulent Steinar Rønning og utviklingskonsu lent Knut Værdal (nå adm. dir. i NKL sentralt) frarådde kjøp av for retningen. Et nytt tilbud fra Skjetne året etter ble også avslått. Også i 1971 kom det tilbud gjennom advokat. Samme svar. Årsmøtet i mars 1969 behandlet vedtektene og var innstilt på å vedta de nye mønstervedtektene fra NKLs kongress som vedtekter for laget (behandlingen ble utsatt til neste årsmøte).Ett punkt ble det debatt om. Det gjaldt linjen om rusdrikk i § 2: «- bør ikke selges». Enkelte hadde foreslått «--skal ikke selges». Det ble satt fram forslag om å ta denne linjen ut av vedtektene. Ved voteringen stemte 34 for å fjerne linjen, og 10 stemte imot. Saken hadde vært oppe til debatt på foregående års møte også. Før jul 1969 behandlet styret spørsmålet om å sende søknad om salg av øl i klasse II for bevillingsperioden 1. april 1970 - 31. mars 1971. Styret mente at vedtaket på årsmøtet måtte tolkes slik at flertallet var for en ordning med salg av øl i lagets forretning. Det ble vedtatt å sen de søknad om bevilling. Styret behandlet også et brev fra NKL med retningslinjer for kredittsalg, rentebelastning, inkasso m.v. Dette var sterke saker, og styret utsatte spørsmålet til neste møte. Saken ble drøftet videre, og det ble vist til at et nabolag hadde vedtatt 1% saldo gebyr pr. måned (Verdal). Styret vedtok enstemmig å forhøye renta til 9% p.a. fra 1. januar 1970 på kontoført salg. På nyåret 1970 behandlet styret problemet med nasking i butikkene.
---- 434 Vsl ---- Styret vedtok at voksne naske re skulle meldes til politiet. Blir unge naskere tatt, skal foreldrene varsles - «Hvis de ikke reagerer positivt, blir politianmeldelse å foreta.» Oppgjøret for året 1969 var svakere enn vanlig. Avdeling Småland og ekstrakostnader etter bygge- og omflyttingsperioden hadde nok gitt noe utslag. Det går fram at resultatet ble draftet på årsmøtet i 1970. Debatten om vedtektene som ble utsatt på foregående årsmøte, ble tatt opp igjen. Mønstervedtektene ble stort sett vedtatt som vedtekter for laget. Jostein Aarnseth hadde frasagt seg gjenvalg, og årsmøtet i 1970 valg te M/5 Rønningen som ny formann. Aarnseth takket for tilliten i de fire åra han hadde vært formann, og både den nye formannen og be styrer Bjørnaas takket Aarnseth for arbeidet i styret i en travel periode. På grunn av bestemmelsene om aldersgrense gikk også Kr. Ner gaard ut av styret etter mange års tjeneste som tillitsvalgt, og han ble takket for samarbeid og innsats. Varehuset ble etter hvert brukt som navn på det nye forretningsbyg get i sentrum. I august 1970 vedtok styret å få parkeringsplassen foran varehuset asfaltert. Sist i oktober 1970 holdt styret møte på Ekne og vedtok blant annet å gi en påskjønnelse til 3 personer for hjelp under et branntilløp ved avdeling Ekne. Under årsmøtet i 1971 holdt styreformann Nils Rønningen minnetale over Paul Holan som hadde vært en av veteranene i handelslaget, med lem av styret fra starten og periodevis styreformann. Dette årsmøtet vedtok et forslag fra Kolbjørn Nesgaard om godt gjøring til styreformannen. Forslagstilleren ble valgt til ordstyrer i ste det for formannen under behandlingen av denne saken. Et forslag fra Einar Fostad gikk ut på kr. 1.000 pr år til formannen og kr. 30,- pr. møte til styremedlemmene + kjøregodtgjøring pr. km. Dette ble en stemmig vedtatt, og det var vel på tide. I august 1971 forelå overskjønnet for eiendommen Holsand vedr. E6-omleggingen Ronglan - Korsbakken. Samlet erstatningssum ble kr. 60.000,-. Det ble vedtatt å kontakte h.r.adv. Svarva vedrørende eventuell auke av beløpet. For året 1972 ble det utarbeidet budsjett for virksomheten. Styret vedtok å sende ut årsmeldingen for 1971 i posten til alle medlemmer.
---- 435 Vsl ---- Søknad til kommunen om bevilling for salg av øl ble avslått. Årsmøtet var fornøyd med årsoppgjøret for 1971. En søknad fra orgelkomitéen for Alstadhaug kirke resulterte i et vedtak om tilskott på kr. 10.000,- til nytt orgel. Sommeren 1972 feiret Skogn Meieri 100-årsjubileum. Fra handels laget fikk meieriet en formannklubbe i gave. I august 1972 sa bokholder og kasserer Modulf Knudsen opp still ingen etter 27 års tjeneste ved Skogn Handelslag. Både Knudsen og Erling Alstad hadde så lang tjenestetid at de fyllte kravet for tildeling av NKLs erkjentlighetsmerke, som de ble overrakt sammen med gave fra laget. Tildelingen ble foretatt på personalfesten før jul. Det var tidligere (1960) protokollert salg av kai med tomt på Ekne. Denne handelen synes ikke å ha gått i orden, for på nyåret 1973 vedtok styret bortleie av det gamle kaianlegget til Ekne videregående skole. (I 1977 ble det enighet mellom partene om leiekontrakt. Leie kr. 200,- pr. år.) På årsmøtet i 1973 holdt styreformann Nils Rønningen minnetale over tidligere styreformann Johan Holan. Det var stor pågang etter nausttomter på Holsand. I april 1973 ved tok styret plan for utbygging, typetegning m.v. Søknad om bevilling for ølsalg ble på nytt avslått av kommunen. Det ble forhandlet med fru Laura Holme om å få kjøpe en tilleggs tomt ved E-verkbygget, og kjøpet gikk i orden. Asfaltering ved avdeling Ekne ble vedtatt. I 1973 behandlet styret igjen et brev vedrørende brødleveransene fra Verdal. Nå gjaldt det Gomanbakeriet i Verdal (tidligere Verdal Sam virkelags bakeri). Styret vedtok å ta brødvarene fra Einar Berg fort satt. Etter nytt tilbud fra Gomanbakeriet vedtok styret å forhandle med Einar Berg om betingelsene, og det ble forhandlet i flere runder med Berg. Høsten 1975 gikk handelslagets styre med på at laget skulle delta i Gomanbakeriets tilbudsaktiviteter, men laget ville stå fritt ellers med å ta brødvarene fra Berg. I mars 1977 behandlet styret tilbud fra Bjørn Benum (tidligere Einar Bergs bakeri) om leveranse av brødvarer. «Etter nøye vurderinger fant en rkke å kunne godta tilbudet —». Styret vedtok enstemmig åla Go manbakeriet A/S, Verdal, bli leverandør av bakervarer fra da av, vel 15 år etter første Verdalstilbud. På årsmøtet i 1974 ble det rettet en feil fra året før. Ved en vedtekts Verda! Samvirkelag — 28
---- 436 Vsl ---- endring hadde det blitt misforståelse med hensyn til antall styremed lemmer, og det ble valgt 3 for mange. Dette ble vedtatt rettet opp over en 3-årsperiode ved at ert styremedlem gikk ut hvert år uten valg av nytt. Dette ble enstemmig vedtatt. Også i 1974 var det tilbud på O. H. Bergets forretning i Markabygda. Jon Steinvik gikk ut av styret i 1974 og ble takket for arbeidet i styret i en årrekke. I august 1974 vedtok styret å tilby lokaler for postkontor i Ekne i et planlagt tilbygg på ca. 40 m 2. Avtale ble inngått, og postkontoret ble åpnet hosten 1975. En delegasjon fra styret møtte ved åpningen. I oktober 1974 behandlet styret oppsiing fra kasserer og bokholder Arne Klæth. Ny i denne stillingen ble Kjell Opdahl. Utestående fordringer ble ofte drøftet i styret. I desember 1974 ble rentesats og vilkår skjerpet en del, og på nyåret ble saken drøftet vi dere. Utleveringsstopp, bruk av pantobligasjon og inkasso ble drøft et. Utestande fordringer var da kommet opp i ca. 2,5 mill. kroner. I 1975 ble Skogn Handelslags 60-årsjubileum markert på årsmøtet og med medlemsfest. Avdelingsleder ved kolonialavdelingen, Jarle Hagen, ble innvilget permisjon i ca. ett år for å gjennomgå assistentutdanningen ved Sam virkeskolen. Høsten 1975 ble rente på utestående for varer satt til 1% pr. måned. Presse for brukt papir og pappemballasje ble kjøpt på nyåret 1977. Pris ca. 23.500 kroner. Til lagret på Holsand ble det kjøpt truck. Det kom nytt tilbud gjennom advokat på Bergets forretning i Marka bygda. Styret sa ikke nei direkte, men vedtok å forelegge saken for NKL Trondheim først. Svaret derfrå var som tidligere. De frarådde engasjement i Markabygda, da det ville bli ulønnsomt. Styret hadde da helt fra 1924 med visse mellomrom behandlet forespørsler om filial i Markabygda, i alt 11 - 12 ganger. Styret vedtok i 1977 å kjøpe en plasthall på 150 m 2 for salg av camping- og hageutstyr m.v. Hallen kostet ca. 40.000 kroner. På årsmøtet i 1977 takket styreformann Nils Rønningen for godt samarbeid innen laget og for et godt driftsresultat. På nyåret 1978 vedtok styret å heve rentesatsen på utestående ford ringer til I Va % pr. måned og et purregebyr på kr. 5,-. Arbeidet med planer om utvidelse av varehuset ble satt i gang.
---- 437 Vsl ---- Før årsmøtet i 1978 vedtok styret å forhåndsgarantere tilbakebe taling på kjøp på 2% av brutto kjøp (tidligere 3% på kjøp ekskl. av gift). Det ble pekt på mange usikre faktorer ved den økonomiske situasjonen på landsbasis. På årsmøtet hadde valgnemnda foreslått gjenvalg av Nils Rønningen som formann. Etter et benkeforslag ble Iver Ødegaard valgt. Rønning en hadde da vært styreformann i 8 år, og han ble takket av flere talere. Før jul 1978 behandlet styret et skriv fra Levanger kommune vedrørende forhandlinger om salg av Kornmagasinet til Norsk Salgs sentral A/S. Skogn Handelslag hadde leid 1. og 2. etasje i dette bygget i ca. 45 år til lokale for kornrensing m.v. Av den grunn ville kommu nen vite om handelslaget ønsket å gjøre bruk av forkjøpsretten. Styret vedtok å ikke gjøre forkjøpsrett gjeldende, men laget ba om å få opp rettholde leieforholdet til 1. juli 1979 på grunn av kornrensingen kom mende sesong. Årsmøtet i mars 1979 fikk framlagt et noe anstrengt regnskap der ca. 140.000 kroner var overført fra reservefondet for å dekke forhånds garantert tilbakebetaling på kjøp. Utbyttefondet, som var altfor lite, ca. 67.000, gikk også med. Årsmeldingen og orienteringen på møtet understreket nødvendig heten av innsparing på kostnadene med sikte på bedring av driftsresul tatet. Møtet godkjente årsmelding og regnskap. Styret behandlet og vedtok et tilbud fra Norsk Folkehjelp om å mel de handelslaget inn i bedriftshelsetjenesten for Levangerområdet. Årsoppgjøret for 1979 var bedre, og på årsmøtet i 1980 rettet styre formannen, Iver Ødegaard, en takk til ledelsen og alle medarbeiderne for god innsats. En del tap på utestående fordringer måtte tas med i oppgjøret. Iver Ødegaard ba det nye styret om å få utarbeidet et såkalt samfunnsregnskap (verdiregnskap) til neste årsmøte for å vise bedre hva handelslaget betyr i samfunnet. Ødegaard fikk videreføre denne tanken, for han ble enstemmig gjenvalgt som formann. Formannen i Nord-Trøndelag Koop. Fylkeslag, Fridtjov M. Ting stad, kåserte på møtet om de vanskelige økonomiske forhold som hadde rådd i samfunnet i året som var gått. For samvirkelaga i fylket hadde det gått bedre enn fryktet. Han pekte på flere usikre faktorer framover. Det kunne bli vanskelig å auke omsetningen, og hovedopp gaven ville derfor bli å få en reduksjon av kostnadene. Tingstad orien terte også om NKL og den kommende kongressen.
---- 438 Vsl ---- Rentesatsen på medlemsinnskudd ble i 1980 hevet fra 7tø til 8% p.a. Rente på utestående for varer ble hevet fra VA til VÆ % pr. måned, og purregebyret ble satt opp til kr. 10,-. Etter at årsmøtet var avviklet i 1981 kåserte banksjef Lars Halgun set, Samvirkebanken A/S, Trondheim, om den raske utviklingen inn en handelsnæringen. Skjerpet konkurranse, avviklinger og konkurser var vanlig, samtidig med tekniske framskritt på flere områder. Han nevnte konkurransen om innskudd mellom bankene og vanskene med å fa auke i medlemsinnskuddene i s-laga. Fleksibilitet og omstillings evne ville bli viktig, mente Halgunset. Ordningen med medlemsinnskudd på langtidskonto ble vedtatt inn ført i handelslaget fra l.juni 1981. Før jul 1981 vedtok styret en ny auke av rentesatsen for utestående for varer. Satsen ble hevet fra VÆ til 2% pr. påbegynt måned. Purre gebyret ble hevet fra 10,- til 15,- kroner. Et skriv skulle sendes debitor ene for å få mer fart på dem, men de tar som regel slike brev med stor ro. Utestående for varer var ved årsskiftet passert 3 mill. kroner, og året etter var beløpet enda høyere. Det har alltid vist seg at det er ved utleveringen av varene, og ikke ved innkrevingen, at problemet kan løses. Det må lønne seg å betale kontant eller raskest mulig. Det må ikke lønne seg å være en sein beta ler. A være «snill» på dette området straffer seg. Eierne av laget - medlemmene - har gjennom vedtektene for lagets virksomhet pålagt styret å styre laget etter formålsparagraf og øvrige regler. De skal da gjøre det, men kvier seg ofte for å være for strenge. Dette blir raskt utnyttet av seine betalere. Dessuten førte trolig omset ningen av landmannsvarer til både sein betaling av driftsmidler og en del utestående fordringer for videresolgte varer til forhandlere. På årsmøtet i 1982 ble Johannes Vongraven enstemmig valgt til for mann. Iver Ødegaard takket styre og betjening for godt samarbeid og overlot formannsklubba til Vongraven, som håpet på fortsatt godt samarbeid. Året 1982 vedtok styret å tegne 10 aksjer a kr. 100,- i Samvirke banken A/S. Bestyrer Bjørnaas gjorde i et styremøte høsten 1982 rede for lagets økonomiske situasjon, og han betegnet den «ikke altfor lys». Styret be handlet i desember samme år et brev fra NKL om regnskapsavslut
---- 439 Vsl ---- Skogn Handelslag, den gamle bygningen. ningen. Formannen la spesielt vekt på avsnittet om styrets ansvar. Budsjettet for 1983 viste nødvendigheten av å gå drastisk til verks, særlig på kostnadssiden. Bestyrer Bjørnaas og bokholder/kasserer Kjell Opdahl redegjorde for de framlagte tall. Permisjoner blant per sonalet ble drøftet. I et styremøte på nyåret 1983 deltok organisasjonssjef Reidar Kring trø fra NKL og revisor Gunnar Aune foruten bokholder Opdahl som la fram tallmaterialet. Situasjonen ble drøftet, og styret ga administra sjonen fullmakt til videre vedtak med sikte på reduksjon av lagets driftskostnader, slik at budsjettet kunne balanseres så noenlunde. På samme møte ble det opplyst at bestyrer Johan Bjørnaas hadde blitt syk og var sykmeldt. Kjell Opdahl ble konstituert som daglig le der fra 1. januar 1983 under Bjørnaas' sykdom. Årsoppgjøret for 1982 ble svakt, og vel 350.000 kroner måtte overfør es fra reservefondet for å nå opp til 0-resultat. Årsmeldingen fortalte om problemene i næringslivet generelt med permitteringer og nedlegg inger, konkurransesituasjonen m.v. Medlemstallet var da kommet opp i 1470. Av dette hørte 324 til Ekne. Ekstra tiltak for kostnadsreduk sjoner ble nevnt. Transportkostnadene skulle reduseres ved salg av la gets lastebil og innsparing av sjåførlønn. Styret påla administrasjonen å sette i verk ytterligere kostnadsreduserende tiltak. Organisasjonssjef Reidar Kringtrø deltok på årsmøtet i 1983. Formannen takket som van
---- 440 Vsl ---- lig lagets medarbeidere, og det var blomster til Sverre Vestli og Arn finn Rønning som gikk ut av styret. Det var også sørget for sending av blomsterhilsen til bestyrer Johan Bjørnaas, som fortsatt var syk og derfor ikke til stede på møtet. Høsten 1983 vedtok styret å be NKL avgi en konsulent for grundig gjennomgang av driftsopplegget innen laget. Modulf Knudsen ba styret ta vare på gamle ting som kassaapparatet skilt 0.1. for museumsbruk. Anlegg for varmegjenvinning ved varehuset ble bestilt. På nyåret 1984 behandlet styret oppsiing fra bestyrer Bjørnaas som fortsatt var syk. Det ble vedtatt å avertere bestyrerstillingen. Johan Bjørnaas, bestyrer ved sammenslutningen. Johannes Vongraven, styreformann ved sammenslutningen. Etter kontakt med avdeling for rekruttering og personalutvikling ved NKL ble konst, bestyrer Kjell Opdahl tilsatt i stillingen fra 15. mars 1984. Jarle Hagen ble innstilt som nr. 2. Oppgjøret for 1983 kom ut i 0 etter en overføring fra reservefondet med vel 330.000 kroner for å dekke underskuddet. Egenkapitalen var da redusert til 3,5% av total kapital, og revisor pekte spesielt på dette forholdet. På årsmøtet i 1984 rettet styrets formann Johs. Vongraven en takk til bestyrer Bjørnaas for det arbeidet han hadde lagt ned i 26 år i Skogn Handelslag. Vongraven ble gjenvalgt som formann for nye 2 år.
---- 441 Vsl ---- Kjell Opdahl ble ønsket velkommen som ny bestyrer. Budsjettet for 1984 var optimistisk og pekte i retning av overskudd. Styret hadde i noen møter drøftet spørsmålet om regnskapsføringen for laget kunne overføres til EDB, enten ved leiekjøring ved Verdal Samvirkelags EDB-anlegg, eller ved kjøp av eget anlegg. Høsten 1984 valgte styret det siste alternativet. Pris for anlegget ble knapt 90.000 kroner. Skogn Handelslag var 70 år på nyåret 1985, og det ble vedtatt at dette skulle markeres på årsmøtet. Regnskapet for 1984 viste en nedgang i kostnadsprosenten og et oppgjør noenlunde i balanse. Det ble vedtatt kjøp av nytt sentralbord til ca. kr. 80.000,-. Det gamle var nedslitt. På årsmøtet i 1985 ble det uttalt håp om bedre resultat og mulighet for tilbakebetaling på kjøp igjen. Budsjettet for 1985 var optimistisk og ga håp om overskudd. 70-årsjubileet ble markert på årsmøtet ved at tidligere bestyrer Johan Bjørnaas gikk gjennom Skogn Handelslags historie i grove trekk gjen nom de 70 åra. I referatet går det fram at Bjørnaas holdt et bredt anlagt kåseri som forsamlingen såtte stor pris på. Høsten 1985 behandlet styret forespørsel fra Ekne videregående skole, som ønsket å kjøpe det kaiområdet i Ekne som skolen hadde leid i flere år. Denne saken var behandlet flere ganger tidligere, uten at styret hadde ønsket å seige. Under denne behandlingen av saken vedtok styret å seige området til leieren for kr. 12,- pr m 2 + omkost ninger. Styret tok forbehold om forkjøpsrett til området ved eventuelt salg igjen. Før jul 1985 vedtok styret kjøp av innbruddsalarm med automatisk telefonoverføring av varsel. På kort tid hadde det vært flere innbrudd ved varehuset. På nyåret 1986 behandlet styret budsjettet for 1986 på nytt, og styret var ansvarsbevisst og ga uttrykk for noe strammere krav til resultat. Styret ønsket en nærmere vurdering av hver enkelt avdeling. Etter en ny runde om saken ble det satt fram som ønske at budsjettet burde vise minst 2% overskudd av netto omsetning. Åpningstidene ble en del forlenget. Da regnskapet for 1985 forelå, viste det seg et udekket underskudd
---- 442 Vsl ---- på 240.000 kroner etter at resten av reservefondet, vel 40.000 var oppbrukt. I årsmeldningen ble det pekt på skjerpet konkurranse. Hadde med lemmene vært kjøpetro, ville dette ha betydd en dobling av dagligvare omsetningen ved varehuset og avdeling Ekne, og dette ville ha gitt et betydelig bedre resultat. I tilknytning til regnskapsbehandlingen draftet styret en konsulent rapport fra NKL om lagets struktur, vareutvalg, bemanning, rutiner, verdikretsløp m.v. Det ble valgt et utvalg som besto av konsulenten fra NKL, varehussjefen og bestyreren. Samtidig ble det vedtatt å ta kon takt med nabolaget i nord, Verdal Samvirkelag, for blant annet å drøfte eventuelle planer for Gråmyraområdet, slik at planene i området kunne bli samordnet. Utvalget skulle vurdere forventede kostnader og inntekter for de nærmeste 2 - 3 åra. Utvalget fikk også i oppdrag å ta kontakt med Verdal Samvirkelag for å få klarlagt mulige fordeler og hvilke krav som laget ville komme med ved en eventuell fusjon. I nytt møte i mars 1986 behandlet styret en rapport fra utvalget og uttalelser fra personalrepresentantene. På grunnlag av dette og etter grundig debatt fattet styret følgende enstemmige vedtak: «Styret vedtar å rette en henvendelse til Verdal Samvirkelag med sikte på nærmere samarbeid og eventuell fusjon.» På årsmøtet i 1986 var det godt frammøte. Styreformannen, Johs. Vongraven, refererte årsmeldingen og understreket den vanskelige økonomiske situasjonen i laget. Videre redegjorde han for styrets ar beid med saken. Det ble orientert om kontakten med Verdal Samvirke lag og om mulighetene for samarbeid eller fusjon. Etter en del debatt ble årsmeldingen godkjent. Årsmøtet fant det positivt at styret arbeid et med alternative løsninger for en bedring av situasjonen. Regnskapet for 1985 ble referert og godkjent. Konsulent Jarle Svorkmo fra NKL orienterte om konsulent rapporten som styret hadde fatt framlagt. Svorkmo understreket hvor nødvendig det var for laget å fornye seg. Johs. Vongraven ble enstemmig gjenvalgt som styreformann for en ny 2-årsperiode. Serviceforeningen i Skogn la fram en plan for beplantning og park anlegg i Skogn sentrum. Styret for handelslaget vedtok i 1986 å gå inn for planen, men tok visse forbehold om arealbruken.
---- 443 Vsl ---- S-Marked Skogn. Avdelingsleder Bjørn Thorne. I et styremøte i mai 1986 ble det referert noe svak resultattendens i forhold til budsjettet. Formannen gjorde rede for grunnlaget for søknad til Verdal Samvirkelag om en tilnærming. Styret valgte som forhandlingsutvalg: Johs. Vongraven, Terje Krogstad og Kjell Opdahl. Første forhand lingsmøte ble fastsatt til 21. mai med befaring av lagets eiendommer I juni behandlet styret brev med bekreftelse på at Verdal Samvirke lag ville gå inn for forslaget om fusjon med Skogn Handelslag under forutsetning av enighet om betingelsene og om positivt vedtak i repre sentantskapet. Styret i Skogn Handelslag ga forhandlingsutvalget fullmakt til å ar beide videre med saken og bl.a. utarbeide informasjonsbrev til med lemmene. Sommeren 1986 måtte fungerende bestyrer fråtre. Varehussjef Kar stein Elden ble i første omgang konstituert som bestyrer, og Dagrun Jonsen ble konstituert som varehussjef. I juli forelå referat v/driftsleder Oddbjørn Kjenstadbakk, Verdal Samvirkelag, fra befaring vedrørende Skogn Handelslags eiendom mer. I .referatet gikk det fram hva Kjenstadbakk mente måtte foretas av vedlikehold og forbedringer vedrørende uteområdet, varehuset ut vendig og innvendig, forbedring av butikklokalet og omlegging av va
---- 444 Vsl ---- Avdeling Ekne. Avdelingsleder Torbjørn Brenne. reopplegget. tungvaresentret (bygningsmessig, vareutvalg m..v.), for uten bensinstasjonen. Ekneanlegget var ikke tatt med i denne rap porten. Kst. daglig leder Karstein Elden ba av helsemessige grunner om å bli fritatt for bestyrervervet. og i stedet få fortsette ved varehuset. Sty ret godkjente dette, og konstituerte bestyrer Torbjørn Brenne, avdeling Ekne. som bestyrer fram til 31.12.86. Forslag fra styret i Skogn Handelslag om sammenslutning med Ver dal Samvirkelag ble behandlet på et orienteringsmøte for medlemme ne av handelslaget på Reehaug samfunnshus 25. august 1986. Verdal Samvirkelags forhandlingsutvalg (se foran) deltok. Videre møtte reg. revisor Gunnar A. Aune. og fra NKL møtte organisasjonskonsulent Egil Østerås og organisasjonssjef Harald Einstad. 54 medlemmer møtte fram. Styreformann Johs. Vbngraven orienterte om lagets stilling og bakgrunnen for styrets enstemmige vedtak om sammen slutning. Organisasjonskonsulent Egil Østerås la fram NKLs syn på saken. Etter en del innlegg i debatten konkluderte Vongraven med at møtet syntes å være enig i styrets standpunkt, og at en sammenslutning ville bli den riktige framtidsløsning for Skogn Handelslag. Endelig be
---- 445 Vsl ---- handling av saken ble bestemt til ekstraordinært medlemsmøte på Ree haug 22. september 1986. På dette møtet orienterte styreformann Vongraven om vedtak som NKLs kongress hadde fattet om den framtidige s-lagsstrukturen og om arbeidet med fusjoneringer og driftsomlegging innen s-lag. Videre re degjorde Vongraven for styrets forarbeid i saken og grunnene for at styret fant det riktig å tilrå sammenslutning med Verdal Samvirkelag. Sammenslutningsavtalen inneholdt 9 punkter, og etter en orientering om disse punktene, ga Vongraven ordet fritt. Det ble gitt uttrykk for både vemod og positivt syn på fordelene med en sammenslutning. Da saken ble tatt opp til avstemming, ble resultatet som nevnt foran 34 stemmer for og 1 stemme mot sammenslutning, som dermed var vedtatt. Avtaleteksten: VERDAL SAMVIRKELAG - SKOGN HANDELSLAG Sammenslutningsvilkår: 1: Verdal Samvirkelag og Skogn Handelslag slutter seg sammen til ett lag, fra den dato styrene finner det praktisk mulig. 2: Det nye, sammensluttede lag skal hete VERDAL SAMVIRKE LAG. I tillegg til lagets navn, benyttes lokale stedsnavn for å mar kere hvilken avdeling det er tale om. 3: Styret får fullmakt til å overføre lagets eiendeler, gjeld og egen kapital til sammenslutningen. 4: Styret gis videre fullmakt til å foreta de praktiske tiltak og registrer inger som i henhold til lovgivning er nødvendig for gjennomføring av sammenslutningen. 5: Medlemmene som blir med i sammenslutningslaget, skal ha like rettigheter og plikter innen lagets organisasjon og virkeområde. 6: Sammenslutningslaget skal være tilsluttet Samvirkelagenes Garantifond A/L, som garanti for medlemsinnskuddene . 7: Som vedtekter for sammenslutningslaget vedtas «Vedtekter for Ver dal Samvirkelag». 8: Skogn og Ekne bør danne egen, ny krets innen Verdal S-lag. 9: NKL bidrar med nødvendig tilskudd til sammenslutningskostnader, tilsvarende det udekkede underskudd i balansen for Skogn Han delslag pr. sammen slutningsdato. En del nødvendige arbeider i samsvar med befaringsrapporten fra
---- 446 Vsl ---- driftsleder Kjenstadbakk ble satt i gang høsten 1986 og fortsatte ut over vinteren 1986/87. Rente på medlemsinnskudd ble vedtatt samordnet med satser i Ver dal Samvirkelag høsten 1986. Til et styremøte i Skogn Handelslag i desember 1986 forelå det be kreftelse fra Verdal Samvirkelag om vedtaket i representantskapet om sammenslutningen fra 1. januar 1987. Skogn Handelslag skulle bli egen krets av laget og ha 4 representanter til representantskapet. S-Marked Skogn (tidligere Varehuset) ble gjenåpnet etter full opp pussing og omlegging torsdag 19. februar 1987. Kaffebaren åpner sein ere på året. Avsluttende årsmøte i Skogn Handelslag ble holdt 27.4.1987 på Reehaug. Styrets årsmelding for 1986 nevnte at omsetningsutviklingen i Skogn Handelslag hadde vært bekymringsfull, men at det var håp om bedre utvikling etter at salgslokalene er pusset opp og driftsformen er lagt om. Omsetningen i 1986 ble vel 24 mill. kroner. Restaurering og oppussing av eiendommene og omlegging av S-Marked Skogn, som ble vedtatt gjennomført høsten 1986 i samråd med NKL og Verdal Samvirkelag, kostet store beløp og bidro til dels at underskuddet for 1986 ble betydelig. Denne ansiktsløftingen var imidlertid nødvendig. NKL bidro til utjevning av årsoppgjøret for Skogn Handelslag for 1986 for å få sammenslutningen vedtatt. Styret for Skogn Handelslag var i 1986: Johannes Vongraven form.. Terje Krogstad nestformann. Dagrun Johnsen sekretær. Kolbjørn Brenne. Annbjørg Wanderås, Sigrunn Hjulstad og fung. bestyrer. sist Torbjørn Brenne (se foran). I årsmeldingen pekte styret på at sammenslutningen med Verdal Samvirkelag var naturlig med den driftsutvikling som Skogn Handels lag hadde hatt de siste åra. «Med de faglige ressurser og styrings systemer Verdal Samvirkelag har. er muligheten til forsvarlig drift til stede. Det er bare å håpe at medlemmene støtter opp om samvirkela get sitt når innkjøp skal gjøres - enten i avdelingene i Skogn eller i Le vanger. I tillegg til gode tilbud i butikken gir Verdal Samvirkelag 2.5 kjøpeutbytte på kontant handel». - sto det i årsmeldingen. Konsulent Egil Østerås fra NKL deltok på årsmøtet og redegjorde for regnskapet, og Modulf Knudsen orienterte om arbeidet i revisjons utvalget i året som var gått. Disponent Bjørn Storhaug i Verdal Sam
---- 447 Vsl ---- virkelag viste lysbilder og orienterte om laget, og gruppa «Hattfokk» underholdt med sang og musikk. Johannes Vongraven, Kolbjørn Brenne, Terje Krogstad og Oddrun Myhr ble valgt som representanter for Skogn krets til representantskapet i Verdal Samvirkelag. Personlige vararepresentanter: Kåre Hagerup, Jens Kr. Stavdal, Atle Sand og Milda Russnes. Johannes Vongraven ble valgt til formann i avdelingstilsynet. Modulf Knudsen ble valgt som representant fra Skogn til valg- nemnda i representanskapet. Ved avslutningen var det takkens ord fra Johannes Vongraven til både tillitsvalgte og medarbeidere, - som under vanskelige forhold hadde gjort god innsats. Han takket også NKLs folk og styret i Verdal Samvirkelag for hjelp til å løse problemene. Kolbjørn Brenne takket Johannes Vongraven for alt arbeid han hadde lagt ned som styreformann, og Brenne overrakte en kry stall vase med roser som takk for innsatsen. Disponent Storhaug takket styrets medlemmer i Skogn Handelslag for deres arbeid, og samtlige fikk blomster. Blomster ble det også til konsulent Egil Østerås, NKL Trondheim, som hadde hjulpet til med utredningsarbeidet og råd ved sammenslutningen. Bjørn Thorne, Verdal, er tilsatt som avdelingsleder ved S-Marked Skogn.
---- 448 Vsl ---- MINSÅSGRENDA Denne grenda ligger i Volhaugen i Verdal, 3 - 4 km nordaust for Verdalsøra. Opprinnelig var det to Minsåsgårder, Minsås Søndre og Minsås Nordre. De som har lest denne boka, har sett at Johannes Minsaas fra Minsås Søndre preget historien om Ørens Handelsfore ning, seinere Verdal Samvirkelag, og andre samvirketiltak i 50 år fra 1897 til 1947. Ved starten av Ørens Handelsforening i 1892 var smed Hartvig Lund med blant pionerene. Han var foreningens første egentlige styrefor mann, og det var han som sørget for registrering av foreningen hos fogden (se blant annet Ørens Handel sforening og Krise). I kapitlet Nytt håp er det nevnt at det dramatiske årsmøtet i 1897 varte til klokka ett om natta. «Dagen etter gikk Hartvig Lund til Min sås for å spørre Johs. Minsaas om han var villig til å forsøke å lede Ørens Handel sforening videre ». Det som kanskje er mindre kjent, er at da var smed Hartvig Lund flyttet fra Øra til Minsås Nordre og hadde begynt som gårdbruker i tillegg til smedyrket. Han hadde derfor ikke så lang veg å gå da han «gikk til Minsås». Det er sagt at Lund gikk til merkegjerdet mellom gårdene. På andre sia av gjerdet gikk Johs. Minsaas og pløyde, og det var ved gjerdet de møttes og drøftet saken fram til enighet, mens hest ene fikk en kvilepause. Hartvig Lund fortsatte som smed og konstruktør ved sia av gards drifta. Han laget bl.a. en del gårdsredskap og også utstyr for produk sjon av takstein, murstein og rør av tegl ved et teglverk som han drev. Leire var det nok av på gården. Innen grenda skal det fortsatt finnes produkter fra dette teglverket. Hartvig Lund hadde tilknytning til Kliiwerslekta. Minsås Nordre fikk etter hvert nye eiere. Ved et generasjonsskifte i 1933 ble Minsås Nordre overtatt av Paul Røe. Samtidig ble et betyde lig areal mot vest frådelt. Mesteparten av dette arealet var da udyrket skogland. Ny eier av dette nybrottsbruket, Minsås Vestre, ble tidligere stasjonsmester ved Sparbu stasjon, Paul Benum, svoger til den nye eie ren av Minsås Nordre, Paul Røe. Benum, som da var pensjonist, bygde hus og såtte i gang nydyrking på Minsås Vestre. Ett av barna, Jarle Benum, overtok gården i 1951. Han har bygd nye driftsbygninger og rustet opp våningshuset, og Minsås Vestre er nå fullt oppdyrket.
---- 449 Vsl ---- (I daglig tale blir de tre gårdene omtalt med himmelretningen først, f.eks. Vest-Minsås.) I 1959 ble Jarle Benum valgt til formann i styret for Verdal Samvirkelag (se Andre saker fra åra 1947-60). I de 14 åra fram til 1973 var Jarle Benum som styreformann med og fikk vedtatt en rekke viktige saker, som er nærmere omtalt i denne boka. Allerede på NKLs kongress i 1962 ble Benum valgt inn i NKLs sty re. Han har vært nestformann, og på NKLs kongress hosten 1986 ble Benum valgt til NKLs styreformann (se bl.a. Verdaling med i NKLs styre og NKLs styre på besøk). I flere andre grender, både i Verdal og ellers i landet har det vært og er samvirkepionerer og aktive samvirkemedlemmer. De tre nabo gårdene i Minsåsgrenda kan likevel nevnes som noe spesielt når det gjelder god rekruttering. TIL GAGN FOR MEDLEMMENE OG SAMFUNNET Denne boka er i store trekk en fortelling om vedtak og tiltak som er ment å være til gagn for medlemmene - forbrukerne. Under skiften de forhold har det vært nødvendig å endre butikk- og produksjonsopp legg og avdelingsstruktur. Dette er en fortløpende prosess og er en plikt for styret og forretningsledelsen for å kunne bevare og auke effektiviteten innen laget. Det er styrets og ledernes ansvar å holde ved like og helst auke la gets kapital, som er et viktig og nødvendig arbeidsredskap. Den egen kapitalen som et lag makter å bygge opp gjennom avsetting til fond, gir større uavhengighet og stabilitet i drifta. Egenkapital er også rime ligere å drive med enn stor og dyr fremmedkapital (lån). En annen form for kapital er også viktig å bevare og styrke. Det er den kunn skapen og dyktigheten, eller erfaringskapitalen, som lagets medarbei dere representerer. På dette området er stadig oppfølging viktig og til gagn både for de enkelte medarbeidere og for samvirkelaget.
---- 450 Vsl ---- Ved siden av personal- og butikkstandard, vareutvalg, prisprofil m.v. er tilbakebetalingen på kjøp den mest nærliggende målestokken når medlemmene vurderer laget sitt. Historien har dessverre vist eksemp ler på utarming av mange s-lag gjennom for svake avskrivninger og for lite avsatt til reservefond og fond for tilbakebetaling. Samtidig er ofte for stor del av overskuddet brukt som tilbakebetaling på kjøp - så lenge det har vært noe overskudd å fordele. Sikring av lagets eksistens og framtid er viktigste oppgave. Lagets vedtekter er et nyttig redskap å bruke og leve etter for styret. Når sikringen av laget er i orden, er det ekstra hyggelig for medlem mene at de dessuten får tilbakebetaling på kjøp hvert år. Verdal Sam virkelag har i flere år vært det s-lag i landet som har betalt tilbake størst samlet beløp til medlemmene i form av kjøpeutbytte, og dette er i tillegg til trygge avskrivninger og avsetting til auke av egenkapital. For året 1986 ble beregnet tilbakebetaling til medlemmene i alt vel 5 mill. kroner til godskrift på rentebærende medlemskonti eller til utbe taling. Prosentsatsen har vært den samme i mange år (3% av netto kjøp, eller 2,5% av brutto kjøp med moms). Samlet beløp auker fra år til år i takt med omsetningsauken. I løpet av de siste 10 åra har med lemmene i Verdal Samvirkelag fått i alt ca. 38 mill. kroner i tilbakebe taling på sine kjøp - 38 millioner!
---- 451 Vsl ---- VERDIREGNSKAP Verdal Samvirkelags verdiskaping og fordelingen av den var i året 1986 slik: mill. kroner Driftsinntekter 399,2 -i- bruk av varer og tjenester 329,8 -5- kapitalslit (avskrivninger) 4,6 som er delt slik: De ansatte: Brutto lønn og sosiale ytelser 38,8 -s- skattetrekk 10,2 28,6 Kommune r, fylke og stat: Skatter og avgifter 18,5 + skattetrekk fra ansatte 10,2 28,7 Medlemmene: Tilbakebetaling på kjøp og renter 10,6 Samvirkelaget Til sikring og ny verdiskaping 3,9 71,8 Fordeling av brutto verdiskaping En slik virksomhet burde de fleste slutte seg til og dra fordel av. Og god oppslut- ning gir enda bedre resultat - til deling på alle parter. Verdal Samvirkelag — 29
---- 452 Vsl ---- ETTERSKRIFT Enkelte tanker melder seg nå når boka er ferdig. Det er både en lett else og samtidig noe vemodig å legge vekk kildematerialet, kladder og lydband. Oppdraget syntes noe omfattende, men samtidig så interes sant at jeg først på 1985 svarte ja til å ta arbeidet med å skrive Verdal Samvirkelags historie. Det ble avtalt at oppdraget skulle drøftes med formannen i Bygdeboknemnda i Verdal, Øystein Walberg. Både fra hans side og fra samvirkelaget ble det ytret ønske om å få med rikelig med stoff. Historie er lærerikt, og det har dette oppdraget også vært - på flere mater. Verdal Samvirkelags historie spenner over et langt tidsrom, nærmere 100 år. Da manuskriptet på det nærmeste var ferdig, kom vedtakene om sammenslutningen med Skogn Handelslag fra nyttår 1987. Dermed måtte Skogn Handelslags historie også tas med på samme måte som for de øvrige 4 sammenslutningslaga tidligere. Dette er også interessant historie. Det syntes å være riktig å nevne litt om bakgrunnen for starten av Ørens Handelsforening, forsøk andre steder, samfunnsforhold m.v. Plassproblemer gjorde at dette måtte begrenses noe. Det samme var nødvendig for en mer grundig orientering om de mange og skiftende tillitsvalgte i laget og den store medarbeiderstaben, nå på vel 400 per soner på heltid og deltid (311 årsverk i 1986). Kildematerialet for boka har i hovedsak vært styreprotokollene for Verdal Samvirkelag og for de øvrige 5 s-laga som er kommet med fra 1962. Samlet representerer dette materialet en stor stabel med bøker. Dessuten har det vært interessante samtaler med personer som har hjulpet til med opplysninger og bakgrunnsmateriale. Disse fortjener takk for hjelpen. Tidligere utgitte historiehefter har også vært til hjelp (30-, 50- og 75-årsjubileene) sammen med Johs. Minsaas' bok «I sam virkets tjeneste». Det har holdt hardt å unngå å kommentere stoffet. Jeg håper det blir tilgitt at det på enkelte punkter har vært vanskelig å la være. Gjennomgangen av kildematerialet har bekreftet styrken og fornuft en i samvirkeprinsippene, som er så vidt forskjellige fra andre selskapsformer innen bedriftslivet. Blir prinsippene forstått og fulgt, kan mye verdifullt skapes. Iblant blir det hevdet at dette er noe som er foreldet. Faktum er at prinsippene er like aktuelle i dag som tidlige
---- 453 Vsl ---- re. De stiller imidlertid krav til dyktighet, framdrift og forandrings kraft, først og fremst hos styremedlemmer og administrativ leder, men også hos øvrige tillitsvalgte og medarbeidere. Og medlems demokratiet må fungere. Vedtektene er viktige retningslinjer. Eierne, medlemmene, velger sine representanter til representantskapet, som er lagets høyeste myndighet og som vedtar vedtektene for lagets virk somhet og velger styret og revisjonsutvalget. Styret skal så foreta til setting av daglig leder, disponent, og styre virksomheten etter vedtekt ene og gjennom lederen - som skal gjennomføre målsetting og vedtak og lede virksomheten sammen med dyktige medarbeidere. Det er da viktig at ansvar og myndighet er klarlagt og at oppgåvene blir gjenn omgått og drøftet med visse mellomrom, slik styret i Verdal Samvir kelag har gjort i flere år. Jeg vil takke styreformann Leif Bjørkli og disponent Bjørn Storhaug for oppdraget med boka, og jeg ønsker Verdal Samvirkelag lykke til med åra framover. Samtidig vil jeg takke medarbeidere ved hovedkontoret og andre av delinger som har hjulpet til ved behov for opplysninger under skriv ingen. En spesiell takk vil jeg rette til sekretær Eli Spilde, Hoved kontoret, som innimellom annet viktig arbeid har utført utskrivingen av lydbåndene på en utmerket måte på lagets EDB-anlegg for tekstbe handling. Takk også til Randi Bakkan som har hatt arbeidet med å skaffe fram det meste av bildematerialet. Verdal, april 1987
---- 454 Vsl ---- Ordførere, varaordførere og sekretærer i representantskapet Ordførere: Musum. Johs. 1938-39 Haugan. Andr. 1939-40 Hallan, O. R 1940-45 Musum. Einar M. 1945-48 Høglo. Mateus 1948-52 Helberg. Bernh. 1952-54 Solberg. Arne 1954-56 Lunden. Ola 1956-71 Sjøvold. Kåre 1971-87 Melby. Martin 1987- Sekretærer: Braarud. Øiv. 1938-46 Berg. Ivar 1946-47 Høglo. Mateus 1947-48 Østduun. R 1948-49 Berg. Ivar 1949-66 Røstad. Ola 1966-71 Vatterholm, Arne J. 1971-72 Munkeby. Johs. J. 1972-73 Hogstad. Rolf 1973-81 Grindberg. Gunnar 1981- Varaordførere: Tromsdal. G. 1938-39 Hallan. O. R 1939-40 Musum. Einar M. 1940-45 Musum. Johs. 1945-51 Lunden. Ola 1951-53 Solberg. Arne 1953-54 Hallem. Olaf 1954-55 Lunden. Ola 1955-56 Haugmark. John 1956-57 Høglo. Mateus 1957-58 Steinsli. Helge 1958-67 Eggen. Halvdan 1967-71 Røstad. Ola 1971-76 Lundkvist. Evald 1976-78 Melby. Martin 1978-87 Vongraven. Johs. 1987- Representantskapets utvalg 1986 87. Fra w: Gunnar Grindberg. Kåre Sjøvold, Martin Melby.
---- 455 Vsl ---- Revisjonsutvalget i 1986/87. Fra v.: Sturla Skrove, Alf Josve, Arne Helge Bjøru. Styreformenn: Olsen, Gustav (* 1892 Lund, Hartvig 1893, 94, 95, 96, 98, 99 Forbregd, Johs. 1897 Moe, Ole 1900-1906 Fuglaas, Chr. 1907 - 1909 Mikkelsen, P. 1910 - 1914 Lyngaas, Edv. 1915 - 1916 Dahl, Johs. 1917 - 1939 Musum, Johs. 1939 - 1941 Kvaal, Gunnar 1941 - 1950 Holan, Arne 1950 - 1959 Benum, Jarle 1959 - 1973 Okkenhaug, Trond 1973 - 1981 Bjørkli, Leif 1981-1987 Rekstad, Olav 1987 (* Gustav Olsen er nevnt først blant medlemmene av «bestyrelsen» i 1892. Valg av formann ble ikke foretatt da.) Styremedlemmer: Braarud, C. sen. Skavhaug, J. 1892 1892
---- 456 Vsl ---- Kristensen, Johan Øvre, Henrik Vold, Laurits Rinnan, Oluf Olsen, Gustav Moe, Ole Ydse, Oluf Baglo, Oluf Moe, Bernt Svendsen, Martinus Vinne, Olaus Pedersen, Olaus Bye, H. P. Mikkelsen, Petter Ros vold, A. Holme, Johs. Halvorsen, Johs. Strand, Martin Buran, H. S. Ros vold, Johs. Stene, L. J. Nevermo, Chr. Halseth, Ole O. Suul, E. O. Kvalen, O. M. Miiller, E. Kvaal, Gunnar Baglo, John Slapgård, Anton Kvello, Ole Musum, Johannes Haugan, Andreas Hofstad, Johan Tromsdal, Georg Stubskin, Marius Lunden, Ola Musum, Einar M. Steinsli, Helge 1893-95 1892 1892, 1894 og 1897 - 1893, 1895 1893 1894 - 1896 1894 - 1896 1894 1897 - 1900 1898 - 1904 1898 - 1905 og 1910 - 1901 - 1905 1905 1906 - 1909 1906 - 1909 1906 - 1910 1907 - 1916 1911 - 1920 1917 - 1925 1914 - 1943 1917 - 1918 1918 - 1939 1919 - 1932 1921 - 1935 1920 - 1929 1925 - 1926 1927 - 1930 og 1941 - 1930 - 1936 1931 - 1935 1933 - 1937 1936 - 1937 1936, 1938-39 1937 - 1938 1938 - 1951 1939 - 1952 1945 - 1947 og 1952-54 1949 - 1972 1953 - 1957 1906 1912 1950
---- 457 Vsl ---- Helberg, Bernhard Solberg, Arne J. Eklo, Johs Stavø, Klaus Åbotnes, Trygve Tingstad, Fridtjov M. Prestmo, Reidar Øvrum, Leif Solberg, Arvid Mattingsdal, Bjørg Rekstad, Olav Lyngsaunet, Sigrun Holan, Arne 1954 - 1955 1956 - 1975 1957 - 1960 1961 - 1964 1965 - 1969 1969 - 1972 - 1983 1972 - 1980 1980 - 1982 1982 - 1984 1983 - 1984 1987 Medarbeidernes representanter i styret (fra 1972) Thorne, Bjørn 1972 - 1976 Wærnes, Roar 1975 - 1977 Aunøien, Ivar 1976 - 1984 Olsen, Aksel 1977 - 1981 Nilssen, Hugo E. 1981 - 1983 Sagvold, Ola A. 1983 - Steinsmo, Asle 1984 - Verdal Samvirkelags styre i 1987/88. Foran fra v.: Fridtjov M. Tingstad, Olav Rekstad, Bjørn Storhaug. Bakfrå v: Asle Steinsmo, Arne Holan, Sigrun Lyngsaunet, Ola A. Sagvold.
---- 460 Vsl ---- Representantskapet 1987-88 Etter valgene i 1987 i kretsene har representantskapet i samvirkela get og valgnemndene i kretsene følgende medlemmer og vararepre sentanter (De som er på valg i 1988 er merket med *): Krets 2: STIKLESTAD Representanten Vararepresentanter: * Halvor Minsås * Ivar Moholt * Ivar Sjåstad * Elisabeth Skrove * Sigrun Storholmen * Birger Skrove Alf Kalseth Arvid Pedersen Tordis Lademo Margit Stiklestad Arvid Hagen Randi Moe Hallem
---- 461 Vsl ---- Valgnemnd 1988: * Tore Skjørholmen Betsy Frøseth Toril Langåsve Evald Haug Alvhild Aksnes Vararepr. Valgnemnd: * Annbjørg Røflo Skjørholm Per Skrove Torbjørn Lyngås Odd Marken Magnus Tiller Krets 4: VUKU: Representanter: * Grethe Kulstad Vararepresentanter: * Reidar Thomassen Einar Dillan Grete Rotmo Inger Stene Leif Hjelde * Marit Skjerve Karl Grindberg * Gunnar Grindberg Jon Bjørgan * Pål Holmli Ellinor Indahl * Astrid Bergsmo Tove Leithe Flyum * Torkjell Østerås * Irene Øvrum Emma Bye Inge Helberg
---- 462 Vsl ---- Valgnemnd 1988: Vararepr. Valgnemnd, * Benjamin Bjørsmo * Hanna Marie Elnes Marit Indal Irene Svartås Lasse Johnsson jr. Nils Egil Steinsli Harry Stormo Jon M. Berg Anne Eklo Marit Tømmerås Krets 5: SKJÆKERFOSSEN Representanten Vararepresentanten * Ingrid Jønsson * Bente Haldorsen Leif Svartås Jan Nymoen Valgnemnd 1988: * Stig Jønsson Elfrida Vollan Anita Helgas Bente Helgas Kjell Sellæg Vararepr. Valgnemnd: * Harald Olsen Bjarne Sellæg Torgeir Bakken Hilde Nymoen Modulf Sellæg Krets 6:RØRA: Representanter: * Brynjar Haarberg * Bergny Østereng Bjarne Sjøvold Vararepresentanter: * Per Mentsen * Gunnlaug Jule Gunvor Musum Valgnemnd 1988: * Åse Engan Vararepr. Valgnemnd: * Kari Grande Jarle Hembre Rolf A. Roel Ola John Hembre Jorun Støre Ingvild Gregersen Marie Hagen Janne Bue Bjørn Alstad
---- 463 Vsl ---- Krets 7: LEVANGER Representanten * Tore Karlsen * Irene Jørstad * Johan Karbu Johan A. Bjerkli Steinar Tangen Eva Munkeby * Bjørn Olav Nygård Gunnar Walleraunet Vararepresentanter: * Jorunn Venseth * Reidun Sanberg * Jorulf Salater Terje Kr. Kjønstad Paul H. Halvorsen Steinunn Indgaard * Knut Bratli Aud Graadal Vararepr. Valgnemnd: * Johan Jørgensen Valgnemnd 1988: * Ingebjørg Granaune Ole Morten Sandnes Gjertrud Haugskott Randi Wanderås Tore Karlsen Ragnhild Røssing Magne Nyenget Roar Eriksen Inger Folden Krets 8: OKKENHAUG: Representanter: Vararepresentanter: * Kjellaug Vestrum Hanna Hogstad * Arne Per Lian Ester Reistad Valgnemnd 1988: * Bjørn Buran Irene Røstad Eli Kvitvang Aase Matberg Pål Venås Vararepr. Valgnemnd: * Nelius Matberg Randi Revdal Greta Sundal Ragna Olausen Johanne Venås Krets 9: MOSVIK: Representanter: Vararepresentanter: * Odd Hamstad * Knut Berge Bjarne Bakkhaug Eldbjørg Berg
---- 464 Vsl ---- Valgnemnd 1988: * Lilja Hamstad Inger Bakkhaug Einar Kilen Karl Olaf Damas Jorunn Nervik Krets 10: SKOGN Representanter: Johannes Vongraven Kolbjørn Brenne Terje Krogstad Oddrun Myhr Valgnemnd 1988: Nils Bøen Olav Saltvik Otto A. Sollie Magnhild Nesgård Annbjørg Vanderås Vararepr. Valgnemnd: * Gunnar Gresdal Kari Aasan Asbjørg Saltvik Judith Staberg Bjarne Brevik Vararepresentanter: Kåre Hagerup Jens Kr. Stavdal Atle Sand Milda Rustnes Vararepr. Valgnemnd: Paul Bostad Gerd Leira Sverre Daling Olav Grenne Jorulf Leira Medarbeidernes representanter: Representanter: * Arne Aurstad * Bjørn Schei * Unni Hårnes * Liv G. E. Isaksen * Tor Jermstad * Hugo E. Nilssen * Inger Aksnes Sund * Målfrid Pedersen Kari Lundsaunet Aud Skrove Svein A. Arnøy Liv Snerring Aslaug Johansson Emma Bye Henrik Lindstrøm Vararepresentanter: * Halstein Prestmo * Carin Hanssen * Kirsten Sæther * Tore Trapnes * Rune Storstad * Svein Hepsø * Dag Gøran Lyng * Roar Steen Randi Holan Mæhre Åse Mari Isaksen Solfrid Salberg Randi Eidsvåg Edel Sofie Engan Arne Marken John Chr. Bergh
---- 465 Vsl ---- Formenn i filialtilsyn: VUKU: LYSTHAUGEN: ULVILLA: LEKSDAL: LEIRÅDAL: INNDAL: SKJÆKERFOSSEN: SJØBYGDA: TRONES: RØRA: VINNE: OKKENHAUG: FROL: MOSVIK: SKOGN: Grete Rotmo Martin Melby Pål Holmli Aud Holmvik Gunnar Grindberg Irene Øvrum Bjørn Skoknes Per Skjerve Svein Tore Svendsen Brynjar Haarberg Jonas Rein Arne Per Lian Bjørn Olav Nygård Knut Berge Johannes Vongraven (Antall representanter ble i 1987 redusert til 45 i samsvar med vedtak i NKLs kongress 1986 om mønstervedtekter for samvirkelag. 30 re presentanter er medlemsvalgte, og 15 velges av og blant de tilsatte i laget.) Fotografer: Alstad, Ole, Levanger: Side 225. Anderson, Henning, Verdal: Side 89, 154, 157. Brødrene Brandtzæg Sand, Verdal: Side 68, 85, 91. Fotografen A/S, Verdal: Side 393. Fotohjørnet A/S, Verdal: Side 369. Larsens Foto, Verdal: Side 149. Levanger Avisa, Levanger: Side 339 Olsen, E., Trondheim: Side 27. Suul, Ingvald, Verdal: Side 101, 103, 108. Tingstad, Fridtjov M., Levanger: Side 134, 140, 142, 164, 210, 227, 229, 231, 237, 271 320, 322, 340, 342, 365, 366, 367, 375, 386, 389, 390, 391, 395, 437, 441, 442, 452 453, 455, 457. Trønder Avisa: Side 240, 298, 313. Wiseth Foto, Verdal: Side 72, 73, 74, 75, 76, 124, 129, 130, 131, 132, 160, 183, 187 232, 250, 251, 255, 256, 264, 281, 320, 322.
---- 466 ----
---- 467 ----
---- 468 ----
---- 473 ----
---- 471 ----
---- 470
Verdal sparebanks historie Verdalsboka
VERDAL SPAREBANK 1854 - 1980 FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING
AV SOLVEIG NESS NB Rane DepotbibHcteket UTGITT AV SPAREBANKEN MIDT-NORGE, VERDAL I SAMARBEID MED BYGDEBOKNEMNDA VERDAL 1991
---- 6 VSB ----
---- 7 Vsb ---- Innhold Side Om pengar, dikt av Arne Garborg 9 Forord 11 Orientering fra Bygdeboknemnda 13 INNFALLSVINKELEN 15 BANKVESENET I SIN ALMINNELIGHET OG SPAREBANKENE I SÆRDELESHET 17 - Sparebankenes utvikling 17 - Norge får egen riksbank 18 - Sparebank, og senere også «laaneindretning» 19 BAKGRUNN OG BEHOV I LOKALSAMFUNNET 22 BYGDA VÅR OMKRING 1850 24 - Poteten - en viktig vekst 24 - Livsgrunnlaget for de fleste 25 - Annen virksomhet 26 - Hva folk kunne tjene 27 LODDET ER KASTET 29 MENNENE BAK IDEEN 32 - Peder Strand Rygh 32 - Johannes Groth Monrad 34 - Peder Eriksen Borgen 36 TIDSROMMET 1854-1879 37 - Starten og de første spesiedalerne 37 - Hvem hadde nytte av banken? 39 - Hvem var så de første innskyterne, 42 - Behovet for utlån 45 - Skiftende tider 47 - Kronereformen og ny plan for banken 48 TIDSROMMET 1879-1893 51 - Lokalitetene 51 - Nybygget «ved Einars Moes have» 52 - Gjeldsøkning i jordbruket 54 - Lokale forhold i 1880-åra 55 - Utvandringa 56 - Stor foreningsvirksomhet og politisk aktivitet 56 - Sosiale tiltak 57 - Motbør mot ny sparebanklov 58 - Noen av bankens kasserere 59 - Fra protokollene 60
---- 8 Vsb ---- TIDSROMMET 1893-1914 62 - Prøvelser på mange plan 62 - Stor offervilje 63 - «Kommunens fortvivlede Stilling» 64 - Bankens tap 66 - Offentlige hjelpetiltak 68 - Nytt navn og færre forstandere 71 - Verdipapirer, likevel 72 - Omkring sekelskiftet 72 - Nye tanker og ideer 74 - Kursendring 76 - En spennende sommer 79 - Kjøp og salg av Værdalsbruket 83 - «Jula, påska og martnan» 84 - Vekst på flere områder 85 - Besøk hos bankkassereren 1910-15 87 TIDSROMMET 1914-1940 93 - Banken og bygda under første verdenskrig 93 - Pågang etter kontanter 97 - Unormale tider 99 - Lys i ci mørk tid . 102 - Dyrtidstillegg 103 - Offentlig innkjøp av levnetsmidler 105 - Banken får mer plass - 1916 106 - Anlegg av kloakk 106 - Mange tråder i bygdesamfunnet 107 - Automobil til Sandvika og rutebåt på Leksdals vatnet 108 - Fullstendig rasjonering 109 - Jobbetid og aksjespekulasjon 111 - Lokal konkurranse 113 - «Paa rigstelefonen er hele betjeningen syk-» 114 - Mot fred og nytt tiår 115 - De vanskelige tjue- og trettiåra 115 - Noen lyspunkter 117 - Dramatikk på Øra 119 - Problemer for bankvesenet 120 - Banken jubilerer 122 - Jordbrukskrisen 123 - Ny næring i skuddet 125 - Sommeren som huskes av mange 128 - Matlapper og nødsarbeid 128
---- 9 Vsb ---- - Spredt boligbygging 131 - Tap av dimensjoner 132 - Optimisme, men hvor lenge? 133 TIDSROMMET 1940-1953 135 - Krig, fred og gjenreisning 135 - Også banken måtte evakuere 135 - Mange nye forordninger 138 - Skolen under krigen 141 - Stort seddelomløp 142 - Levemåten 145 - Svartebørs 147 - Vi blar i styreprotokollen 148 - Arbeidsforhold i banken 149 - Ikke bare bankvirksomhet 150 - På bygda da freden kom 153 - Nye pengesedler - også mot rasjoneringsmerker 155 - Gjenreisning og etterkrigsår 160 - Mangel på foregangsmenn? 161 - Glimt fra næringslivet 164 - Jordbruket 168 - Innsats på flere områder 171 - Ringvirkninger til banken 171 - Skjerpet konkurranse 173 TIDSROMMET 1953-1970 176 - To tiår mcd økonomisk vekst 176 - Vegen videre i lokalsamfunnet 177 - Bankjubileum 1954 180 - Nybygg på ønskelista 181 - Nye rutiner - nye tider mcd kvinner inn i 188 - Store utfordringer 192 TIDSROMMET 1970-1980 208 ET NÆRINGSLIV I UTVIKLING 217 FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING 227 - Raskere utvikling - maskinene og teknikken overtar 232 BANKENS LOKALER 239 FILIALVIRKSOMHET 244 STYRING OG ORGANISASJON 247 - Forstanderskap og styre 247 - Banksjefene 254 - Revisjon og kontrollkomite 255 PERSONALET 259
---- 10 ----
---- 11 Vsb ---- OM PENGAR Av Arne Garborg h Pengar har ikkje noko verd i seg sjølve. Du kan ikkje eta dei, |p ikkje drikka dei, ikkje kle deg med dei. Du kunne ha lomma full J\ av pengar, og svelta, tyrsta, frysa i hel -om det ikkje var mat og drikke og klede å få. Pengar er langt ifrå det største gode, ikkje det nest største 71 heller. Men dei er eit stort gode for den som bruker dei vitug, w For pengar kan ein få alt, heitar det. — Nei, ein kan ikkje det. A
OM PENGAR av Arne Garborg Ein kan kjøpa seg \ mat, men ikkje mothug, dropar, men ikkje helse, mjuke senger, men ikkje svevn. lærdom, men ikkje vit, stas, men ikkje venleik, glans, men ikkje hyggje, moro, men ikkje glede, kameratar, men ikkje venskap, tenarar, men ikkje truskap, lærdom, men ikkje vit, stas, men ikkje venleik, glans, men ikkje hyggje, moro, men ikkje glede, kameratar, men ikkje venskap, tenarar, men ikkje truskap, gråe hår, men ikkje ære, i rolege dagar, men ikkje fred. Skalet av alle ting kan ein få for pengar. Men ikkje kjernen, den er ikkje for pengar fal.*
* Fal = tilsalgs
---- 12 ----
---- 13 Vsb ---- FORORD Stoffet som presenteres er fra tidsrommet 1854 og fram til 1980. For å unngå enhver mis- forståelse, vil jeg gjerne presisere at beretningen handler om sparebanken som ble stiftet under navnet Værdalens Spareskillingsbank, men som senere ble kalt både Verdalens og Verdal Sparebank, som igjen ved sammenslutning fra 1. januar 1980 ble en del av Sparebanken Inn-Trøndelag. Fra 1. mai 1988 er navnet etter nok en fusjon: Sparebanken Midt-Norge Verdal. Skiftende ti der, men i alle år har den hatt sitt sete i Verdal kommune. I alle år har den også først og fremst tilbudt sine tjenester til bygdefolket i Verdal. Arbeidet med denne boka har vært interessant, men tidkrevende. Mange timer er gått med til lesing av gamle aviser og protokoller, som ikke alltid var så enkle å tyde. Nærmest et puslespill har det vært å sette sammen denne presentasjonen av bygdebankens historie. Den er blitt til omtrent «bit for bit - bilde for bilde». Så får en håpe da, at den gir et mest mulig riktig bilde. Forfatteren Ivar Eskeland har sagt et sted: — Gud kan ikkje forandre fortida, men historikarane kan. (Sitat slutt). En skremmende tankegang for den som bare er amatør og fusker i faget. Leseren får ha meg unnskyldt om boka er atskillig preget av lokalhistorie. Men bankens og bygdas historie er vel nærmest som «to alen av samme styk ke». Så da så. Til slutt vil jeg takke alle som på en eller annen måte har bidratt til denne utgivelsen. En spesiell takk til Torgeir Næss og Trond Okkenhaug for gode råd undervegs, og til Sturla Rindsem som har laget tegningene til boka. Solveig Ness
---- 14 ----
---- 15 Vsb ---- ORIENTERING FRA BYGDEBOKNEMNDA Dette er historien om bygdens bank. Fra opprettelsen i 1854 og frem til i dag har den spilt en stor rolle i Verdals historie. Underveis har det skjedd store forandringer. Om bankens funksjonærer og brukere anno 1854 hadde kommet inn i banken i dag, hadde de vel knapt ant det var en bank de var inne i. Bankens ytre har forandret seg. Men også ban kens indre har forandret seg. Det er stor avstand mellom de gamle, sirlige førte protokoller og de moderne datamaskiner. Det er forandringene og utviklingen fra Værdalens Spareskillingsbank til den moderne bank av i dag denne historien beretter om. Og det er en historie om en institusjon som har vært, og fremdeles er, nært knyttet til det lokal samfunnet den er en del av. Bankens posisjon i Verdal har hele tiden vært solid og grunnfestet. Det er følgelig helt naturlig at denne bankhistorien blir en del av Verdals boka. Historien om bygdens bank hører hjemme der. Bygdeboknemda er meget takknemlig for at banken har tatt på seg arbeidet, både det praktiske og det økonomiske, med å få skrevet og utgitt denne boken. Det er mange år siden undertegnede henvendte seg til Verdal Sparebank, som da var bankens navn, med forespørsel om ikke bankens historie burde bli skrevet. Og nå er resultatet ferdig. Boken blir et nytt bind av den frittstå ende delen av Verdalsboka uten nummer, men med eget navn. Verdal, i februar 1991 Øystein Walberg
---- 16 ----
---- 17 Vsb ---- INNFALLSVINKELEN Historien om en bank skulle etter alle solemerker bli historien om tall, tall og atter tall - om renter, agio og inntjening, og hva det nå heter alt sammen. Tall kan som kjent være både tørre og kjedelige i lengden, så kanskje skal vi heller gjøre et forsøk på å se det hele fra en annen synsvinkel. La oss heller prøve og mane fram fra historiens mer eller mindre mørke krok - mennesk ene bak det hele. Hvem var innskyterne, låntakerne eller funksjonærene bak skranken? Hvem var de som startet det hele - innbyderne? Hva var egentlig tanken bak sparebankene? Hva slags bygdesamfunn var Verdal i 1850-åra? Det blir så uendelig mange spørsmål som vi gjerne skulle ha besvart. Det er en lang periode vi skal gjennom - over 130 år og vi har ingen å gå til med våre spørs mål som personlig har opplevd, i alle fall, den første tida. Vi må derfor ty til det som finnes av skriftlige kilder, gamle protokoller - både bankens og andres, aviser 0.1. Avisene, ja, det fantes bare to aviser her i distriktet den gang, nemlig Adresseavisen og Nordre Trondhjems Amtstidende, som ble utgitt på Levan ger (Levanger-Avisa i dag). Abonnentenes antall i Verdal var neppe særlig stort, og aviser var heller ikke det første man brukte pengene sine til. Når vi også tar med at slett ikke alle verdalingene var så sikre «udi lese- og skrive kunsten», kan vi lure på hvordan man bekjentgjorde ting den gang? Folk «træftes me' kjerka», og på kirkebakken etter gudstjenesten tok man seg tid til å snakke om løst og fast. Lensmannen sto for den høytidelige opp lesning og offentliggjøring av saker som almuen skulle ha rede på. Da direksjonen eller styret i Verdal Sparebank i 1883 vedtok å låne ut «i Jordegods» kr. 20.000,-, ble dette bekjentgjort på «kirkebakkerne», og to år senere ble møtet i forstanderskapet gjort kjent fra «samtlige Kirkebakker» i tillegg til avisene. Kirka og kirkebakken var således på flere vis et sentrum. De hadde i tillegg til den religiøse forkynning også en praktisk funksjon. Kirkebakken var offentlig kunngjøringssted her i landet helt fram til 1920.
---- 18 ----
---- 19 Vsb ---- BANKVESENET I SIN ALMINNELIGHET OG SPAREBANKENE I SÆRDELESHET Sparebanken i Verdal har som nevnt drevet sin virksomhet i vel 130 år. Ved innledningen til vår presentasjon av banken, synes de mange år å være en uendelighet av tid. Likevel blir dette for intet å regne i forhold til den lange tid det har vært (forsøkt) drevet bankvirksomhet generelt. Men fra babylonernes og greker nes pengetransaksjoner i det 6. århundre f. Kr. og til dagens bank, er det neppe mange likhetstrekk. Italienerne har forsåvidt skapt tradisjoner innen bankvesenet, og herfra har vi opprinnelsen til ordet bank - banco - som egentlig betyr et bord - penge vekslerens bord. De første «bankfunksjonærer», om vi kan kalle dem det - i Italia, ble kalt lombarder. Den tids bankvirksomhet var av helt privat karakter, og mange av de som drev «bank» kom fra Lombardi. Fra denne tid har vi de såkalte «lombardlån», som helst ble gitt mot sikker pant og med kort innbetalingstid. Bankgaten i London - Lombard Street - skal vel også minne om tidligere tiders bankvirksomhet. Vi kan neppe stole helt på at privat bankvirksomhet uten lover og regler slik det var på lombardenes tid, falt like heldig ut bestandig for kundens del. Ved bankforretninger som gikk med tap, ble nok helst kunden den skade lidende. Med bakgrunn i disse uryddige forhold, besluttet staten å ta seg av bank vesenet, noe den også sjøl hadde fordeler av. Man fikk den første offentlige bank for 400 år sia (1587) i Venedig - og navnet var Banco di Rialto. Da aksjebankene, eller forretningsbankene, ble grunnlagt utover i det 18. århundre, var det England og Nederland som var de dominerende land innen bankvesenet. Den kjente Bank of England ble grunnlagt i 1694, og noe senere Bank of Scotland. Med Bank of England som forbilde ble det over tid grunn lagt nye store bankforetagender rundt omkring i de forskjellige land i Europa. Sparebankenes utvikling Forfatteren Daniel Defoe (1660-1731) - kanskje mest kjent som forfatter av Robinson Crusoe, hadde ideer og tanker som lå ganske nært opp til det som hundre år senere ble noe av sparebankenes målsetting. Defoe regnes da også Verdalsboka - 2
---- 20 Vsb ---- av enkelte som sparebanktankens far på De britiske øyer. Han mente at spar ingens formål måtte være at unge, friske mennesker, mens de var i stand til å skape et overskudd gjennom sitt arbeide, la til side en del av inntekten. Denne kunne de igjen ta av hvis de var utsatt for en ulykke eller ved alderdom ikke klarte seg sjøl. Hans forslag får nærmest preg av en slags frivillig forsik ring, eller pensjonsinnretning. Om Defoe heter det forøvrig at han var en iv rig talsmann for borgerklassen. Imidlertid var det i Tyskland man grunnla den første sparebank Hamburger Sparcasse - i 1778. Denne banken var en del av en såkalt «alminnelig forsør gelsesanstalt». Den sosiale profilen, som også senere har preget sparebank vesenet, var med allerede fra starten. Sparekassen skulle i følge formålsparagrafen være «til nytte for mindre be midlede personer av begge kjønn, såsom tjenere, kroppsarbeidere, sjøfolk osv. , for ågi dem mulighet for å legge tilside små beløp og trygt deponere deres surt ervervede sparepenger mot rente». Som et resultat av dette var da håpet å få kunder som «gjennom flid og sparsommelighet blir nyttige og be tydningsfulle for staten». Redusert levestandard og store offentlige utlegg til fattigunderstøttelse for stadig flere mennesker, var situasjonen i Storbritannia på slutten av 1700 tallet. Mange tiltak ble forsøkt for å få en bedring av forholda. På denne bak grunn var det sparebankene utviklet seg i Storbritannia. Presten Henry Duncan, som i 1810 opprettet sparebank i Ruthwell i Skottland, er sentral i denne sammenheng. På noen få år spredte «bevegelsen» seg over hele Skottland og til England. Da Parlamentet i 1817 vedtok en lov som ga sparebankene flere privilegier, satte det ekstra fart i oppstartinga. Siktemålet var «hjelp til selvhjelp» for folk med små inntekter. Målsettinga var å fremme sparing for derved å skape øko nomisk uavhengighet og trygghet for den enkelte. Fra den spede begynnelse i Skottland/England spredte ryktet seg om de nye bankinstitusjonene til mange land. Ja, sjøl USA fikk sin første sparebank (1816) etter britisk forbilde. De samme idéene vant også gehør i Norden, og da Stortinget fikk seg forelagt et forslag om å opprette en «almindelig Forsør gelsesanstalt, begynte snøballen å rulle også her i landet. Men først litt om en annen viktig sak i økonomisk henseende. Norge får egen riksbank Grunnloven fra 1814 på Eidsvoll omhandler i sine 110 paragrafer så mange slags forordninger. I § 75 pkt. c) heter det: Det tilkommer Storthinget: at føre Opsyn over Rigets Pengevæsen.
---- 21 Vsb ---- På tross av mange ønsker og et reelt behov forut for Eidsvoll, var det først etter at Norge var blitt «et frit uafhengigt og udeleligt Rige» at man var i stand til å opprette egen riksbank, som fikk navnet Norges Bank. Dette ble vedtatt ved lov av 14. juni 1816. Samtidig ble det bestemt at landets mynt skulle være speciedaler (inndelt i 120 skilling). Banken skulle være en privat innretning under Stortingets kontroll. Norges Bank fikk samtidig monopol på utstedelse av sedler, og grunnfondet måtte skaffes ved tvungen aksjetegning (den såkalte sølvskatten). Den økonomiske situasjon like etter 1814 var temmelig «broget», og det var slett ingen enkel oppgave det første ordinære storting sto overfor, da det ble pålagt å få orden på pengevesenet. Norge var en liten nasjon - den gang var befolkningen på knapt 900.000. En befolkning som gjennom flere år måtte tåle mange prøvelser på grunn av misvekst. Dessuten var det problemer med tilførsel av korn og andre viktige varer. Man ble nødt til å gripe til bark, fiskemel, halm osv. for å avhjelpe den verste nød. Dette førte igjen til sykdommer og stor dødelighet. Man unngikk heller ikke problemene på lokalt hold, og vi har flere beret ninger om folk som måtte «be seg til» (tigge). Mange verdalsfamilier led stor nød og levde usselt, og ikke så rent få bukket under som følge av sult. Men poteten ble redningen for mange. Det fortelles om dårlige konjunkturer for næringsvegene, problemer i han delen, lite sysselsetting for handelsflåten, med andre ord - problemer var det nok av. «Det var en periode av økonomiske trengsler», skriver N. Rygg i Norges Banks historie. Dette var noe av bakgrunnen for det arbeid som Stortinget måtte gjennom. For å sitere Jacob Aall, følte man seg «omringede af Mørke fra alle Kanter», da man sommeren 1815 satte i gang arbeidet for å komme ut av de fortvilede pengeforhold. I og med at seddelbanken skulle være privat, mente man å fjerne pengeve senet fra politikken og skape en garanti for en fast pengeverdi. Det skulle gå mange år før man fikk et velordnet og sterkt pengestell, men dermed var også «en av forutsetningene for den økonomiske ekspansjon rundt midten av århundret lagt» (1850), heter det i Norges historie. Norge fikk en sterk nasjonalbank, og Henrik Wergeland skrev en gang at det var nasjonal ånden som «krævede og skabte Banken». Sparebank, og senere også «laaneindretning« Før vi begir oss ut på presentasjonen av vår lokale sparebanks historie, må vi ta med oss litt i korte trekk om forholda ellers i landet på denne sektoren. Om lokalhistorie er det sagt at den peker i to retninger - en innover i bygda
---- 22 Vsb ---- Norske, svenske og danske mynter fra før banken ble til. Enkelte var tunge i vekt, men det var neppe noe stort problem for den alminnelige mann. Folk hadde lite penger mellom hendene. og en utover i landet. Slik også med en banks historie - ytre forhold påvirker de indre - både på godt og ondt. Det forslag til Stortinget, som vi allerede har nevnt, samt noe komitéar beid, resulterte i en kongelig kommisjon i 1821. Denne skulle legge fram en plan for en forsørgelsesanstalt, som man håpet også skulle fungere som spareinnretning. Resultatet av kommisjonens arbeid lot ikke vente på seg, og allerede 9. april 1822 ble det utsendt offentlig innbydelse til stiftelse av Christiania Sparebank (dss. Oslo Sparebank)*. Banken holdt konstituerende møte 20. mai, og 3. juni godkjente forstanderskapet vedtektene. Norge hadde fått sin første sparebank. Målsettinga for den nye banken går i klartekst fram av §1 i vedtektene. Ban ken skulle: motta små summer fra personer av begge kjønn, særlig fra arbeids- og tjenestefolk, og forrente disse pengene. Likheten med intensjonene både for den tyske og engelske sparebankvirk somheten som vi nevnte innledningsvis, er tydelig. Ellers sier vedtektene at flittige innskytere mot nødvendig sikkerhet skal ha fortrinnsrett til lån ved Oslo Sparebank er senere ved fusjon blitt en del av Sparebanken ABC, som igjen sammen med en rekke andre banker på Østlandet har fusjonert til Sparebanken NOR i 1990.
---- 23 Vsb ---- etablering i et yrke. Utlånsvirksomheten var ikke noe mål i de aller første sparebankene, men derimot midlet som skulle gjøre innskyternes penger «frugtbringende». Den første sparebanken som primært skulle støtte utlåns virksomheten og lette adgangen til pengelån, var Akers Sparebank (1844). Man fikk etter hvert flere sparebanker som også fikk karakter av «laanein dretninger». Bakgrunnen for opprettelsen av de første sparebankene var egentlig over gangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Det oppsto et behov for en trygg plassering av kontanter, samtidig kunne man motvirke lettsindig pengeforbruk. Overgangen til pengehusholdning gjorde også de gamle kornmagasinene utover landet overflødige. Disse ble solgt, og midlene dannet i mange bygder grunnfondet i den lokale sparebank. Stiftelsen av Christiania Sparebank ble hilst med glede og positivt omtalt av Kongen i trontalen høsten 1822. I følge referat er banken der bl. a. omtalt slik: af hvilken Hs. Majestet forventer sig et for det Almindelige gavnligt Resultat. Sparebankene ble i loven av 1824 innrømmet en del privilegier, først og fremst for å gjøre sparebankene til økonomisk trygge og solide institusjoner, og dermed styrke innskyternes interesser. Myndighetene på sin side hadde et klart ønske om flere sparebanker, og loven av 1824 var et statens bidrag til at så kunne skje. Og flere ble det. I løpet av en fireårsperiode hadde seks byer til fått sin sparebank, deriblant Trondheim. Der ble sparebanken opprettet i 1823. Den skal vi nok få høre mer til i vår sammenheng. Den første bygdesparebank var Ringerikes Sparebank (1833), og i 1840-åra kom det adskillig flere slike. Fra i alt 26 sparebanker i 1840, økte antallet til 633 i 1929, da det var på det meste. Tendensen var lenge slik at hver kommune ønsket sin egen sparebank. Fra starten er det neppe noe galt i å si at sparebanken det var lokalbanken. Etableringen av de private bankene, eller forretningsbankene, kom i gang adskillig senere. Christiania Bank og Kreditkasse ble opprettet i 1848 og Bergen Privatbank i 1855. På grunn av storstilte planer om organisert kredittgivning til næringslivet, tok man i hovedstaden opptakten til en stor privat norsk forretningsbank. Blant de som gikk inn med kapital i dette foretagendet var også åtte av Kristi anias største privatbankierer og forretningsdrivende. Man fikk tegnet en ak sjekapital på 500.000 daler (to millioner kroner), og i 1857 var Den norske Creditbank en realitet.
---- 24 Vsb ---- BAKGRUNN OG BEHOV I LOKALSAMFUNNET Et nærliggende spørsmål kan være: På hvilken måte fikk folk dekket sitt kredittbehov før «der var banker til»? Mens det ennå var naturalhusholdning var det lite penger i omløp, og be hovet for rede penger var heller ikke så stort. Likevel, i en sammenheng var nok de fleste nødt til å ty til lånemarkedet, nemlig ved kjøp av gård eller ved andre eiendomsoverdragelser. Hvis gårdhandelen også falt sammen med et bo-oppgjør (utløsing av søsken), kunne det bety enda større kontantbehov. Ved å gjennomgå gardshistorien til et tredvetalls bruk i bygdeboka, har vi forsøkt å få rede på hvordan verdalingene skaffet seg midler i slike tilfeller, altså før vi fikk vår lokale bank. Norges Bank hadde den første tida etter opprettelsen (1816) mer karakter av privatbank enn sentralbank. Man drev med vanlige banktjenester, bevilget lån - særlig pantelån - og tok i mot innskudd. Omlag en femtedel av de om talte gårdbrukerne benyttet seg av Norges Banks pantelån. Da Trondhjems Sparebank ble stiftet (1823) ble omtrent like mange lånekunder der. Et flertall ser imidlertid ut til å ha lånt kapital hos private utlånere, slike som Johannes Groth Monrad, proprietær Jelstrup, grosserer Hans Brun (Trondheim) osv. Adskillige av gårdbrukerne hadde også en kombinert ordning med lån både i bank og hos private. Vi skal ikke påstå at noen av de nevnte herrer drev ågervirksomhet, men om sparebankene heter det at de var «bondesamfunnets motstøt mot ågerkar lene». Ved opprettelsen av banker i lokalmiljøet, ble i alle fall bygdefolket mer uavhengig av fremmed kapital fra kjøpmenn og banker i byene. Med andre ord - man fikk dekket et behov. På samme måte som i våre dager var det sjølsagt også tidlig på 1800-tallet enkelte som gjorde det bedre enn andre, mens andre igjen hadde store proble mer med å betale sin gjeld. Bård Arntsen på Skjørholmen (1811-48) var en av de som sto seg godt. «Han var en økonomisk velsituert mann, som endog hadde penger å låne ut», heter det i Verdalsboka. Noe lignende fortelles det også om Baro Sevaldsen på Skrove søndre (1747-73). Han «har utvilsomt vært en dyktig og sparsommelig mann og satt i en efter den tids forhold solid velstand». Også han hadde pen ger å låne ut.
---- 25 Vsb ---- Vi kan også nevne at både på Akerhus og Auskin fantes det tidlig på 1820-tallet innskudd i Norges Bank. Men disse har trolig sammenheng med tvangsinnskuddene som ble utlignet for å skaffe penger til grunnfondet i Norges Bank - sølvskatten, som vi har vært inne på tidligere. Utbredelsen av sparebankene i Trøndelag gikk sent i forhold til både på Østlandet og Vestlandet. Trondhjems Sparebank var enerådende i omlag 20 år, før blant andre Levanger og Steinkjer fikk sine sparebanker, i henholdsvis 1843 og 1852, og altså Verdal i 1854. SAGT OM PENGER Penger er bedre enn fattigdom, om så bare av økonomiske årsaker. Woddy Allen Kan du telle pengene dine, da er du ikke en virkelig rik mann. Paul Getty Alle sømmelige mennesker lever over evne nå for tida, og de usømmelige lever over andres evner. H. H. Monro
---- 26 Vsb ---- BYGDA VÅR OMKRING 1850 Var det mulig, så skulle man gjerne skru «tidsmaskina» tilbake for bedre å forstå de forhold som bygdefolket den gang levde under. Hva slags samfunn var det den nye banken skulle tjene? Amtmannens femårsberetninger om «Rigets Tilstand» er en naturlig kilde å gå til, når vi skal gjøre forsøk på å fortelle litt om bygda og folket slik livet artet seg ved inngangen til 1850-åra - altså i den tidsperioden som tanken om en spareskillingsbank for Verdal grodde fram. Grunnlaget for disse beretningene er opplysninger fra lensmannen i hver enkelt bygd. Lensmannen i «vårt» tilfelle var Peder Strand Rygh. I en parentes bemerket bør vi vel ha i tankene at beretningen kan være noe farget av hans personlige syn. Når det er sagt, er det likevel klart at den gir oss fakta i massevis. For igjen å pense over på bankvirksomhet - den samme Rygh var en av stifterne av Værdalens Spareskillingsbank. Flere ting tyder på at han var mannen med ideen og også den som har ført «Indbydelsen» i pennen. Rygh forteller i sin rapport (1856-60) at jordbruket «er den vigtigste for ikke at sige den eneste Næringsvei i dette Distrikt, hvor Fiskerie er af liden eller ingen Betydning og hvor Skovbruget hovedsaklig raades af en enkelt Mand (Nikolai Jensen), der næsten udelukkende eie de vigtigste Almindinger og øvrige Skoveiendomme i Distriktets øvre Trakter». Dette må sies å være Verdalens næringsliv i et nøtteskall anno 1850. Rygh var sjøl en interessert gårdbruker (på Slottet, Haug), og forteller da også at han gjennom de 30 år han har bodd i «Egnen» har registrert en økende interesse for jordbrukets utvikling. Samtidig har han også erfart «at Mangel paa Formue og Pengemidler danne den vigtigste Hindring mod et raskere fremadskridende Jordbrug». Her synes det som om vi har en av årsakene til hans interesse for bankvirksomhet. I denne omgang skal vi bare kort tilføye Ryghs oppfatning om at «Nylands brud ikke er ganske übetydeligt». Poteten - en viktig vekst Interessen for å drive kornproduksjon var økende i 1850-åra. Høyere priser på kornproduktene oppmuntret gårdbrukerne til å utvide åkerarealet, noe
---- 27 Vsb ---- som igjen ga økning i avlinga. Man prøvde seg til og med på «Avling af ædlere Kornsorter». Det var særlig kornsortene kveite, rug og bygg som viste stigning. En annen og svært viktig vekst - poteten - må vi ikke glemme. Den var kjent her i landet fra slutten av 1700-tallet, men det måtte både krig og nødsår (1809 og 1813) til før dyrkinga skjøt riktig fart. Den ga flere kalorier på målet (pr. da.) enn noen annen vekst. Kildene kan fortelle om økende interesse også for potetdyrking ved midten av århundret, og i rapporten om tilstandene i Nordre Trondhjems Amt for telles det om to årsaker til det: deels i den sikre Afsetning til Brænderierne deels i at de mindre Gaardbrugere, og den talrige husmandsklasse fornemmelig lægge sig efter denne Avl. Eventyrlige sildefangster tidlig på forrige århundre førte silda inn i det van lige kostholdet. Kombinasjonen sild og poteter ble en billig og næringsrik kost. Sikkert også en kjærkommen avveksling til bygg-grauten som før var den vanlige fattigmannskosten. Vi synes å kunne lese mellom linjene at - sild som kanskje var kjøpt på «Levangsmartnan» og poteter av egen avling, har berget mang en husmannsunge i Verdal da armoda herjet som verst. Når det gjelder krøtterholdet eller fedrifta i Verdal, mener Rygh å vite at denne gren av jordbruket er mer tilbakestående enn åkerbruket. Bl.a. hevder han at det fortsatt holdes for store buskaper i forhold til beitemulighetene i bygda. I 1850-åra fikk nye metoder og hjelpemidler innpass i jordbruket. Fra en driftsmåte som gikk ut på sjølberging og naturalhushold, får vi nå en utvik ling i retning av forretningsj ordbruk og dermed salg av produktene. Kunst gjødsel, maskiner og nye feraser er på veg inn. Det var gode priser på nesten alle jordbruksproduktene og pengeforbruket auka. Den gradvise forandringen i jordbruket med bl.a. investering i nye red skaper, skapte et behov for rede penger på landsbygda. Her kom spare bankene inn som en viktig kredittkilde. Livsgrunnlaget for de fleste Jorda - for enkelte kombinert med jakt og fiske - var livsgrunnlaget for flere grupper i bygdesamfunnet. Gårdbrukerne - sjøleierne - er naturlig nok den gruppe vi først har i tankene og som på denne tid hadde størst innflytelse, men i antall var husmennene til tider adskillig overlegne. For å ta med noen tall fra Verdal så er det oppgitt 668 husmenn i 1850, mens det på samme tid var 386 gårdbrukere. Med andre ord, ikke langt unna det dobbelte antall husmenn. Medregnet blant gårdbrukerne er også de så
---- 28 Vsb ---- kalte leilendingene, som det var mange av i Verdal (Værdalsbruket) til langt etter siste århundreskiftet. I 1865 var det 375 gårdbrukere i bygda, og av disse var hele 127 leilendinger. I antall var altså husmennene en stor gruppe i bygdesamfunnet, men på rangstigen sto de heller lavt og fikk dårlig betalt for sitt arbeide. En om flakkende tilværelse med mye flytting fra den ene plassen til den andre preger ofte husmannsfamilien - slik også i Verdal. Årsakene til dette kan være for skjellige. Eksistensgrunnlaget var kanskje i mange tilfeller for spinkelt på en del av plassene. Forholdet til «sjøl mainn» var en annen årsak, sjøl om vi vet at forholdet husmann-gårdbruker var langt verre i Østlandsområdet. En lov i 1851 bestemte omsider husmannens vilkår i detalj . Mens det før denne tid var både manglende opplysning og lav levestandard som kjenneteg net denne gruppen, åpnet det seg smått om senn nye muligheter til arbeid i industrien. Utvandringa til USA ble et annet «halmstrå» som mange grep begjærlig. I motsetning til tidligere ble det mer vanlig å forlange rede penger som be taling. På tross av bedring i lovverket og noe mer penger mellom hendene, ble neppe husmannsstanden og andre fra «de arbeidende Klasser» den store kundegruppen i Værdalens Spareskillingsbank de første åra. Som vi nå har vært inne på, var jorda og skogen næringsgrunnlaget for det store flertall av bygdas befolkning (omlag 90%) ved midten av forrige år hundre. Men mulighetene for en brukbar leveveg var temmelig forskjellig, alt etter om bruket lå i flate breibygda ut mot Trondheimsfjorden eller høyt oppe i brattbakkene i Helgådalen. Mens Lars på Bjartnes i 1865 eide 6 hester, 16 storfe, 30 sauer og 2 svin, og sådde 1/4 td. rug, 3 1/2 tdr. bygg, 30 tdr. havre og 15 tdr. poteter, måtte Beitel på Skoknesset greie seg med 3 kyr, 9 sauer, 2 geiter og 1 svin. Bertel sådde bare havre - 1 td. og satte 1 1/2 td. poteter. Annen virksomhet Vi var såvidt inne på dette med industri. Den industrielle revolusjon gjorde sitt inntog i Norge i denne tidsperioden. Man fikk nye samferdselsmidler - jernbaner, bedre vegnett, dampskip osv. For Verdals vedkommende kan man neppe snakke om noen revolusjon akkurat - ikke så raskt iallefall. I Nordre Trondhjems Amtstidende for 14. mars 1854 kan vi imidlertid lese om noe så moderne som «Dampskibsselska ber». Avisa forteller at aksjetegning i slike er ganske vanlig i byene, men nå har også bøndene på Innherred planer om et lignende tiltak. Avisa gir ros til inntrønderne for sin «Foretagelsesaand».
---- 29 Vsb ---- Jåmtlandsvegen og samferdselsmulighetene som den ga, har alltid hatt stor betydning for næringslivet i Verdal. Opprustingen av vegen og ny vegen forbi Sandvika til Anjan som ble gjennomført tidlig på 1860-tallet, er et eksempel i så måte. Om denne heter det i en kilde at den betydde: atskillig arbeidsrørelse og inntekter etter at man begynte plankekjør ingen fra Meyers sagbruk ved Anjan og frem til utskipingshavn i Levanger. Noen egentlig industri i form av fabrikkvirksomhet, var det ikke i Verdal. Ryghs rapport bekrefter da også dette. Han nevner kvernbrukene i Ulvilla under denne virksomhet. Det fantes 10 forskjellige bruk «der formedelst deres Virksomhed og Betydning ere matrikulerede og svare aarlig Skat». Det var både «Sammals- og Sigtigqværne» i Ulvilla, og møllene var i al minnelige år helårsdrevet. Ellers hadde Verdal 12 forskjellige «Bække qværne» og noen «Stampemøller til Beredning af Vadmeel», nok til å tilfreds stille behovet. Værdalsbrukets sagbruk i Ulvilla og Vuku kan også nevnes i denne sammenheng. Handelen som før var knyttet til borgerskap i byene, ble frigitt ved lover i 1842, 1857 og 1866. Den friere lovgivning resulterte i livligere omsetning. Nye ting kom på markedet og måtte kjøpes. Man fikk et behov for penger, samtidig som de ble satt i sirkulasjon. «Paa Strandsidderstedet Verdalsøren er ansat 5 priviligerede Landhandlere», kan Rygh berette. Videre heter det at «ved Qværnestedet Ulvilden i de 2de sidste Aar have nedsat sig 2de Mænd med Handelsbrev efter Loven af 1857». Den ressurs som vannkraften repre senterte ble således nyttiggjort i Ulvilla lenge før elektrisiteten kom. Han delsmennene «me Ølvilla» var sikkert en følge av mølle og sagbruksvirksom heten der. På Øra drev dessuten tre garvere, to farvere og tre bakere sin virksomhet. Jektførerne - som Øra hadde tre av i 1857, var en annen yrkesgruppe som ved sin virksomhet hadde behov for banktjenester. All frakt av varer til og fra Trondheim for Værdalsbrukets regning gikk sjøvegen med jekter. Hva folk kunne tjene Et viktig og nærliggende spørsmål etter at vi nå har «sett« innom det meste av Verdals næringsliv i 1850-åra er: Hva slags lønninger hørte tida til? Rygh kan også fortelle noe om folks årlige fortjeneste: at en Tjenestedræng hos Bønderfolk i Regelen har 8 a 10 Spd (omlag 40 kroner) i contant Løn, samt derhos en heel Deel Naturalier saasom en Klædning af Vadmeel, Strie og Lærretsskjorte, et Pr Strømper, Van- ter, Støvler og Skoe samt videre en Tønde Havre og Jord til Udsæd af 1/2 tønde Potætes.
---- 30 Vsb ---- En Tjenestepige har 5 a 6 Daler i Løn (omlag 24 kroner) samt endeel Klædningsstykker, 1/4 Tønde Potædes Udsæd og Foder til et Faar. Uten naturalier var lønnen 30 spd (120 kroner) for drengen, men bare 12 spd (48 kroner) for den stakkars «Pigen». Akk ja, dette var lenge før like stillingstankene var kommet i fokus. Daglønna for en «Arbeidsmand» var i slutten av 1850-åra fra 1 ort til 1 ort 8 Sk + kosten dvs. i underkant av en krone. En lignende lønn hadde også vanlige håndverkere. Hva slags levemåte kunne så dette bety? Den alminnelige levestandard her i landet ble betydelig bedre fra 1850 til 1884, men sjøl da strevde gjennom snittsfamilien med å overleve. Det ble sjeldnere etter hvert at barn gikk uten undertøy om vinteren, og blådress og søndagskjole ble mer vanlig. En som arbeidet i Trondheim kunne kjøpe dobbelt så mye korn for lønna han fikk i 1870-åra, som i 1850. Med andre ord - det gikk smått om senn framover. Sjøl om vi nå etter beste evne har gjort forsøk på å belyse det bygdesamfun net som banken ble opprettet for og i, er det neppe mulig for oss vel 130 år senere, å ha noe klart inntrykk av forholda. Ting som vi regner for sjølsagte, var på den tida fullstendig ukjent. De manglet f. eks.: - telefon - den kom først i 1890, til banken 1897 - bruforbindelse ved Øra - man måtte bruke ferge til 1860 - jernbane - kom til bygda 1904 - innlagt vatn, kloakk osv, osv. Men nå er det sannelig på tide at vi tar for oss sjølve oppstartinga av banken. Dette er kunngjøringa om starten av Verdal Sparebank slik den var formulert i Nordre Trondhjems Amtstidende 27. jan. 1854.
---- 31 Vsb ---- LODDET ER KASTET Vi gjengir i sin helhet den innbydelsen som ble spredt til bygdas befolk ning, da opptakten til bankvirksomhet i Verdal ble tatt. Initiativtakerne - lensmann Peder Strand Rygh, landhandler Johannes Groth Monrad og gårdbruker Peder Borgen, var alle vel ansette, dyktige menn som nok hadde almuens tillit, samtidig som de hadde erfaring fra ad skillige andre verv innen bygdas styre og stell. Forøvrig må man vel her tilføye at det heller ikke var særlig mange å velge mellom når de forskjellige verv og ombud skulle fordeles. Begrepet «Torden skjolds soldater» var ganske framtredende og vel egentlig også forståelig. Bare et fåtall av bygdefolket hadde mer skolegang og lærdom enn det om gangsskolen kunne tilby. Det vil si - de aller fleste lærte å lese i bok, og somme lærte å skrive. Da var det ikke så rart om det ble mange «gjengang ere» i komiteer og utvalg i bygda. Betegnelsen «med påholden penn» - mpp - forekommer da også ganske ofte når folk skulle skrive sitt navn på doku menter 0.1. Språkdrakten i innbydelsen er med hensikt ikke endret. Sjøl om setningene er lange og omstendelige, er de godt lesbare og innbydelsen forteller adskillig «historie» i seg sjøl. INDBYDELSE TIL OPRETTELSE AF EN SPARESKILLINGS-BANK I VERDALEN Under de mangesidige Bestræbelser, som i den senere Tid ere anstillede for at forbedre de arbeidende Klassers Vilkaar, er ogsaa Ideen om Spare skillingsbanker opstaaet, og som det synes har den vundet fortjent Aner kjendelse. Saaledes har man for nogen Tid siden seet en Indbydelse i denne Retning fra vor Nabobygd Skogn, men endskjønt ogsaa vi i længere Tid have næret Tanken om en saadan Indretnings Hensigtsmæssighed for vor Egn uden hidtil desangaaende formedelst Tidsomstændighederne at have troet at burde fore tage noget forberedende Skridt, - saa maa vi også tilstaa, at vi ikke i Liighed med benævnte vore Naboer have beregnet en saadan Indretnings væsenligste Gavn af den beqvemme Adgang som derigjennem vil aabnes til at erholde mindre Pengelaan. En slig let Adgang er vel i en vis Udstrækning et Gode
---- 32 Vsb ---- og uagtet det erkjendes, at Laan og Kredit til enhver Tid vil blive fornøden i vore Samfundsforholde, saa vil det formeentlig paa den anden Side indrøm mes, at Erfaring lærer, at den menneskelige Skrøbelighed ogsaa viser sig i den Retning, at en alt for beqvem Adgang til Laan kan blive skadelig, idet den svækker Sandsen for Erhverv og Selvvirksomhed. Vor Arbeiderklasse især den paa Landet og efterat den har stiftet Familieforbindelse, virker desu den i Regelen ikke under saa lønnede Forhold, at den for det daglige Behov kan have noget tilovers til Betaling af Renter og Erfaring viser derfor ogsaa som oftest, at naar deslige extra Udgifter paakræves, nærmer Armoden sig med stedse voxende Skridt. Overalt maa det vel erkjendes for en utvilvsom Setning, at den er bedre faren, som kan staae paa egne Been, end den, som maa søge fremmed Hjælp. Og det er derfor især som et Middel til at undgaa Trang til at søge Laan at vi have troet at finde den væsentligste Nytte i Spareskillingsbankers Tilvær og Søgning. Vi have nemlig haft vor Opmerksomhed henvendt paa den Kjendsgjerning, at det i den foregaaende pengetrange Tid især har været Tjenerklassen og den fremvoxende Ungdom, der jevnlig have havt en contant Skilling mellem sig og endskjønt vi ikke have den Erfaring at dette Erhverv i Regelen bortødsles i Letsindighet, hvorimod man maa ære saavel den frem herskende Sands for en pyntelig Klædning, som den tilvæxende Trang hos Ungdommen til at anskaffe sig enkelte Eiendele, hvorfor Brug i de kommen de Dage paaregnes, - saa kan dog neppe den opmærksomme lagttager af disse Forhold nægte, at Letsindigheden under disse Erhverv ogsaa ofte kræ ver sin Andeel og at det i al Fald vilde være til mere fremtidigt Gavn at nogle Dalere vare sammensparede indtil de paakrævedes ved ægteskabelig Forbin delse eller ved anden forandret Livsstilling. Der trænges nemlig da som oftest Huus og Hjem, Kreature og i det Hele taget ganske andre Ting end en stadse lig Kjole, Komode, Chathold, Lommeuhr og Tobakspibe m.m., som i Tje nerstanden er erhvervet, have i sin Tid kostet adskillige Penge og have imid lertid lagt frugtesløse, imedens Eiendelene ere blevne forringede og derfor ofte inden kort Tid efter Tjenernes Ægteskab faldbydes for en Spotpriis paa Auctioner, de saakaldte Paakast* og flere slige Maader. Det er derfor ogsaa temmelig almindeligt, at saadanne Familier væsentlig sætte Boe ved Hjelp af Laan og Kredit og gjennem Forrentingen og Afbetalingen af denne Gjæld, saaveldsom den, der sædvanligviis er en Følge af de lidet bifaldsværdige Brudlopshøitider, trykkes Familien stadig i den Grad, at saafremt enten Fa milien forøges eller et Uheld tilstøder, er man strax og det endog tildeels i den bedste Alder Fattigvæsenet hjemfalden, og den forbausende Grad i hvil ken Fattigudgifterne Aar for Aar tiltage kan ikke andet end vække Uro og Be kymring hos hver den, der med Opmærksomhed betragte vore Forhold. Hvis det derimod kunde blive en mere almindelig Trang, især blandt Ungdommen * KAST = Spillelag hvor innsatsen var å betrakte som hjelp til verten, også kalt påkast.
---- 33 Vsb ---- og Tjenerklassen, allerede fra det første Erhverv den kunde gjøre at sammen spare en contant Skilling, ja, hvis det kunde blive en fremherskende Skik og Mode at finde mere Fornøielse i at vise sine Omgangskamerater en indholds rig Sparebankbok, end stadselige Klæder og andre Eiendele, der kun have en betinget Værdi, da vilde man visselig for en stor Deel undgaae at stifte hiin Gjæld og da vilde i det Hele taget en mere heldbringende Fremtid utvivl somt forberedes. I den Formening at en saadan Trang vil vækkes og tiltage ved en Spareskillingsbanks Tilvær i selve Egnen og i den Tanke, at den nær værende Periode er heldig for Iværksættelsen af en saadan Indretning tillade vi os at opfordre vore Bøigdemænd at samvirke til Sammes Istandbringelse, deels ved Bidrag en Gang for alle til Protokollers og Contrabøgers Anskaff else m.m. og deels ved Antegning af Indskud i den paatenkte Bank, hvis den kommer istand; thi udenat have nogen Vished om, at en saadan Indretning i nogen Grad har Almenvillien for sig, vil det være forgjæves at virke for dens Istandbringelse. For ikke at vidløftiggjøre Bogførselen alt formeget have vi tenkt os, at det første Indskud maatte bestemmes til mindst 24 sk. , imedens Efterskud kunne fastsættes til 12 Sk. . Hvis det efterat denne Opfordring har cirkuleret maatte vise sig, at denne Idee i nogen Grad maatte have den almin delig Mening for sig, vil man nærmere foranledige en Samling blandt de der maatte tegne sig for Bidrag til Grundfond for at vedtage nogle Bestemmelser, som Laan for Indretningen og at vælge Bestyrelse m.m. Vi tillade os at til føie,at ihvorvel vi, som foran bemerket ikke paaregne en Spareskillings banks væsentlige Nytte af dens Virksomhed som Laaneindretning, saa over see vi heller ikke det Gavn, som den i saa Henseende kan stifte, blandt mere at flere Individer kunne undgaae Aagerkarles tildeels üblue Behandling. løvrigt er det en Selvfølge, at det forutsættes som givet, at man med fuld kommen Tryghed kan anvende sin Spareskilling til Forøgelse ved Forrent ning i en saadan Indretning, imedens man hidtil tildels har erfaret at flere Ungdomme med prisværdig Omtanke har sammensparet Overskuddet af deres Virksomhed og under Løfte om god Rente udlaant samme til trængende Slægtninge og Bekjendte, men efterat have henstaaet i flere Aar har Laanet tilslut vist sig at være uerholdeligt og man har saaledes haft den nedslaaende Erfaring, at see Frugten af sin Flid og Sparsomhed tilintetgjort - ved Forfæn gelighed og Letsindighed af de, som man har troet at gjøre en Tjeneste. Verdalen, i December 1853 P. Rygh J.G. Monrad R Borgen
---- 34 Vsb ---- MENNENE BAK IDEEN Innbydelsen til opprettelse av en sparebank i Verdal er som nevnt under tegnet av tre menn - P. Rygh, J.G.Monrad og P.Borgen. Felles for dem alle var at de hadde en finger med i det meste som skjedde her i bygda på denne tida. La oss se litt nærmere på hver enkelt av initiativtakerne ved å ta med litt av deres vita. PEDER STRAND RYGH (1800 - 1868) Da verdalingene i 1832 fikk ny lensmann, kom det til bygda en person som skulle sette spor etter seg på flere vis. Ved sida av norsk juridisk eksamen (1826) hadde han allerede bak seg flere år som fogdkontorist og sorenskriver fullmektig. Han stilte med de beste skussmål fra sine tidligere arbeidsgivere og ble etter hvert høyt verdsatt både av bygdefolket og andre. Navnet var Peder Strand Rygh - gårdbrukersønn fra Overhalla. I Verdal fikk han etter hvert alle tenkelige lokale tillitsverv, dessuten satt han som stortingsmann fra 1839 og i en årrekke framover. Han var medlem av Lagtinget og hadde sitt virke bl.a. i justiskomiteen og vegkomiteen. Som politiker tilhørte han den såkalte bondeopposisjonen (Ueland, Valstad m.fl. og senere Johan Sverdrup). Av sine politiske motstandere ble han karakterisert som et kvikt hode, som hurtig kunne sette seg inn i sakene. Han ble derfor holdt for å være blant de dyktigste av opposisjonens menn. Rygh tilhørte den mest sparsomme fløy blant bøndene på Stortinget, men på den annen side arbeidet han for å fremme bevilgninger til universitet og skolevesen. Rygh var spesielt opptatt av utviklingen av det kommunale sjølstyre, og ar beidet ivrig for å få folkevalgte ombudsmenn i stedet for embedsmenn. Hans forslag om å overføre tilsynet med de umyndiges midler fra sorenskriverne til kommunevalgte formyndere ble vedtatt i lovs form i 1857. Mest kjent er kanskje Rygh for sin holdning i jurysaken. Han stemte for jury loven i 1857, men da ble loven nektet sanksjon. Ved ny behandling i 1862/63 ble den vedtatt i Odelstinget. Lagtinget forkastet imidlertid loven etter forslag fra Rygh. Med Jaabæks sparepolitikk som bakgrunn, skiftet fle re av bøndene på Stortinget mening i jurysaken.
---- 35 Vsb ---- Denne snuoperasjonen falt enkelte tungt for brystet. Jonas Lie var en av disse. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson beklager han lovens fall som bl.a. skyldes «en Lendsmand Rygh, der kun er mærkelig derved, at han kan gjøre Børn, som faa præceteris i alle Fag til Examen». Det siktes her til hans tre sønner Oluf, Karl og Evald Rygh, som alle ble landskjent for sin innsats i samfunnet - de to første som vitenskapsmenn og Evald som statsråd og bor germester i Oslo. Peder Strand Rygh (1800-1868) lens mann og gårdbruker på Slottet (Haug) var en av bankens stiftere og medlem i styret 1854-1868. Vi nevnte at Rygh ivret for det kom munale sjølstyre. Hans interesse for å stifte sparebank i heimbygda har nok sammenheng med dette. Dagens histo rieskrivere mener at sparebankene var den enkelte bygds forsøk på å oppnå større sjølstendighet i økonomiske sa ker i forholdet til sentrale institusjo ner. På dette området hadde Rygh samme syn som en av sine ledere på Stortinget - Ole Gabriel Ueland. Evald Rygh skildrer ellers sin far som en politiker med en sjølstendig og nøktern karakter. Rygh var medlem av direksjonen el ler styret i banken fra stiftelsen i 1854 og til sin død i 1868. Som nevnt var Rygh stortingsmann og i hans fravær møtte varamannen O. Sehm i banksty ret bl.a. hele 1854. Direksjonsmøtene ble holdt en gang i måneden det første året. To av direk- tørene møtte i banken for å undertegne kontrabøkene hver lørdag, idet man da tok imot innskudd fra kl. 1400 - 1600. Peder Strand Rygh som også var gårdbruker på Slottet (Haug) kjørte gjerne sammen med Johannes Groth Monrad fra Ekle til møtene i banken. Lensmann Rygh var gift med Ingeborg Marie (f. Bentsen). De hadde seks barn som alle vokste opp på Slottet. Ryghs yngste datter Gusta har skildret livet og de mange besøkende på farsgården i en artikkel i Verdal Historielags Årbok for 1950 (s. 17). På tross av de mange gjøremål som nødvendigvis hørte med til gårds driften, hadde alle i familien stor leselyst. Det var nok ikke bare lensmannen og hans tre begavede sønner som hadde et kvikt hode der på gården. Verdalsboka - 3
---- 36 Vsb ---- JOHANNES GROTH MONRAD (1797/1803 - 1873) Som navnet også tyder på var Johs. G. Monrad utlending. Han var født i Velje i Danmark og var sønn av sogneprest Johannes Monrad. Årstallet for hans fødsel er noe uklart, idet en kilde har 1797, mens en annen oppgir 1803. Regimentskirurg Johannes Monrad (1765-1840) på Ekle var en onkel av ham, og denne forbindelsen er trolig bakgrunnen for at han slo seg ned i Ver dal. Ifølge et utsagn kom han til bygda «ganske ung og vistnok helt übemid let». Han giftet seg i 1831 med Jomfru Maren Andrea Muller fra Skogn. Ved denne anledning omtales han som «Handelsmand på Øren, og opholder sig paa Øren» .Ut fra dette skulle man tro at han ble verdaling i slutten av 1820-åra. I prinsippet var retten til å drive handel på denne tid knyttet til byene (bor gerskap). Tradisjonen vil ha det til at Johannes Groth Monrad var «Borger af Trondhjem», uten at dette er nærmere bevist. Av praktiske grunner fikk enkelte handle mot såkalt kongelig bevilgning også utenom byene. Dette var å betrakte som et privilegium, og mange av disse landhandlerne sto seg i al minnelighet godt. Kanskje var Monrad en av disse? At han sto seg godt, det er sikkert. I ettertid ble han nemlig kalt «Bygdens Krøsus» - altså en søkkrik mann. Vi skal ikke spekulere så mye på hvordan han skapte sin formue, men en flink mann med forstand på forretninger må han ha vært. Han ble imidlertid karakterisert som «heftig og urimelig» av en av sine samtidige - lensmann og samarbeidspartner i banken - Peder Strand Rygh. Omtalen får stå for Rygh sin regning, men gir oss likevel et visst hint om mannen. Trolig fikk han noe midler ved sine to giftemål, idet begge ektefellene var av familier som tilhørte det såkalte øvre sjikt på rangstigen. Vi nevnte hans landhandel, som han neppe drev uten fortjeneste. I den for bindelse er det nærliggende å minne om «bøgdaturan» som folk fra Frøya og Hitra gjorde bl.a. til Verdalsøra. Monrads eiendom (samme tomt som Erik sengården), lå jo helt inn til Almenningen. Der trakk frøyværingene o.a. båtene på land og byttet sine varer med verdalingene - sild og fisk mot korn, poteter og kålrabi. Samtidig vet vi at det hørte to brygger til Monradeiendom men, og det skal være rart om ikke denne virksomheten hadde adskillig be tydning for omsetningen i Monrads landhandleri. Vi forstår at Øras ansikt den gang var vendt mot elva, og kommunikasjons messig var fjorden og sjøen langt viktigere enn i senere tid. Vegene var ofte i en dårlig forfatning, og det manglet bru over elva og jernbane. Den kapital som Monrad ervervet seg etter hvert, investerte han i fast eien dom. Han eide i kortere eller lengre tid bl.a. disse gårdene i bygda: Holm sveet, Mikvold store og Landstad. Da hans onkel på Ekle døde, giftet han seg like godt med enken i 1847. Hun var datter av rittmester Bernhoft på Ros-
---- 37 Vsb ---- Johannes Groth Monrad (1797/1803 - 1873) landhandler på Øra og senere proprietær, var en av dem som ivret mest for å starte en spareskillingsbank i Verdal. Formann i styret 1854-1873. voll og het Martha Nicoline. Dermed ble han eier av Ekle, og landhandleren Monrad var blitt til proprietær (god seier) Monrad. Monrads dyktigheter som gårdbru ker kjenner vi ikke til. Vi merker oss imidlertid adskillig økning i besetnin gen på Ekle i tiåret 1865-75. Johannes Groth Monrad eller «gamle Monrad» eide gården i åtte av disse årene. Som nevnt innledningsvis døde han i 1873 og hans eneste sønn (av 1. ekteskap) Anton Bendix ble da proprietær på Ekle. Med bakgrunn i det vi nå har hørt om Monrad, er det lett å forstå hans interesse for å få igang bankvirksom het i lokalmiljøet. Da han startet sin landhandel i Ver dal, var det ingen bank nærmere enn Trondheim. Levanger Sparebank ble imidlertid stiftet i 1843, og da var landhandler J. G. Monrad en av stift- erne. Det kan neppe være noen annen enn «gamle Monrad» Bankforbindelse på Levanger og forretning på Verdalsøra var lite praktisk, særlig om vi tenker oss tilbake til omkring midten av forrige århundre. Da tanken om en lokal sparebank for Verdal ble unnfanget, synes det som om Monrad var den ivrigste av alle. Han satset hele 7 Spd. i grunnfondet. Dette var det største bidraget, men kanskje var det også han som hadde mest å unnvære. Monrad ble naturlig nok formann i direksjonen (styret) for den nystiftede banken, et verv som han skjøttet til sin død i 1873. Monrad hadde mange tillitsverv i årenes løp, og var bygdas ordfører i peri oden 1843-49. I 1862 solgte han sin eiendom i Gamle Storgate på Øra og Tvistvold for til sammen 2500 Spd. Kjøper var Carl Julius Sættem, først han delsbetjent, senere kompanjong hos Monrad, også kjent som Verdal Spare banks første kasserer. Som eneste arving var det en betydelig formue hans sønn Anton Bendix overtok i 1873. På farens begravelsesdag ga han 200 Spd. «til Beklædning af fattige Børn inden Bygden».
---- 38 Vsb ---- PEDER ERIKSEN BORGEN (1793 - 1874) Det finnes neppe noen tvil om at de to stifterne som vi allerede har forsøkt å skildre var personligheter som folk la merke til, og som enda ikke er glemt, sjøl over hundre år etter sin død. Den tredje av stifterne - Peder Eriksen Borgen - synes kanskje i ettertid å komme noe i skyggen av sine mer kjente medspillere. Men når det er sagt, skal vi straks legge til at Peder Eriksen Borgen slett ikke var noen hvem som helst. Per Borgen som han ble kalt til daglig, var født på Trygstad store i 1793. Foreldrene var Erik Pedersen Trygstad og Marit Iverdsdtr. Østgaard. Tryg stad store var en av de mange gårder som ble ødelagt ved rasulykken i 1893. Allerede som attenåring ble han ansatt som omgangsskolelærer etter Jacob Balgaard. Trolig hadde han sjøl gått på skole hos den samme Balgaard, som var en særdeles dyktig lærer i sin tid. Peder Eriksen Trygstad tilegnet seg gode kunnskaper, og hans dyktighet var alminnelig kjent. Borgennavnet fikk han da han giftet seg med dattera på Borgen - Sirianna, og ble gårdbruker der etter Hans Pentz Borgen i 1825. Ekteparet fikk sju barn, hvorav den ene Peter Andreas Pedersen Borgen var kasserer i banken fra 1873 til 1886. Om ham heter det at han hadde en sjelden flott håndskrift og førte bankens bøker på en utmerket måte, sjøl med bare folkeskolen som utdannelse. Lokalmiljøet fikk i mange år glede av Peder E. Borgens dyktighet, idet han foruten å være styremedlem i banken (1854-65) også var medlem av herreds styret, forlikskommissær (1848-65), kirkeverge i Stiklestad og hadde dess uten mange andre kommunale verv. Borgen ble valgt til stortingsrepresentant for Nordre Trondhjems Amt i 1836 og var medlem av næringskomiteen. I kulturbindet av Verdalsboka heter det i en omtale at ingen av bygdefolket som var av bondeslekt, var så mye med i det offentlige liv utover i det forrige århundre, som Peder Borgen.
---- 39 Vsb ---- TIDSROMMET 1854 - 1879 Starten og de første spesiedalerne Hva slags mottagelse fikk så tanken om en spareskillingsbank for Verdal? Innbydelsen fra herrene Rygh, Monrad og Borgen ble også inntatt i Nordre Trondhjems Amtstidende (3. januar 1854), som den gang var nærmeste avis til Verdal. Avisas redaktør roser tiltaket og uttrykker ønske om at de «værdalske Indbyderes patriotiske Foretagende fremmes og lykkes». Videre skriver avisa at tiltaket vil være en rettesnor for andre bygder, som vil ha nytte av de erfa ringene man gjør i Verdal. Redaktøren avslutter med at bygda er heldig som i sin midte har «nogle for Almenvellet virksomme Indvaanere, der forhaabentlig ikke opgive en i sig selv overmaade god Plan, om den end mulig i Begyndelsen ikke fremmes efter ønske; thi Almenaand det er, hvad næsten alle Bygder fattes». Bekjentgjørelsen om bankens start står i Amtstidende for 27. januar 1854. Avisa har følgende kommentar til håndteringen av saken: det kan man kalde at faae en Ting istand i en Fart, og forsaavidt maa Værdalen virkelig staa for andre Præstegjelde som et lysende Exempel. I bekjentgjørelsen får vi bl.a. vite: At den under 14de dennes grundlagte og oprettede Spareskillings-Bank for Værdalens Prestegjeld vil begynde sin Virksomhed fra førstkom- mende 4de Februar osv. Denne bekjentgjørelse gir oss svar på et tidligere übesvart spørsmål, nem lig bankens egentlige stiftelsesdato. Det var altså 14 .januar - samme dato som bankens første plan ble vedtatt, mens åpningsdagen overfor publikum var 4. februar 1854. Annonsen er underskrevet av samtlige i «Directionen» - eller styret - J.G. Monrad, P. Borgen, Mort. Moe, O. Sehm og O. Hage. Peder Strand Rygh var også «directør», men han var stortingsmann på denne tid, og O. Sehm var hans varamann i bankstyret. Som nevnt innledningsvis vil vi forsøke å unngå for mye terping på tall i denne beretning, men helt utenom tall kommer vi naturligvis ikke. Til det såkalte grunnfondet ble det tegnet bidrag for til sammen 58 spd og 60 sk, altså omkring kr. 230,-. Et heller spinkelt grunnlag å starte en bank på, sjøl om pengeverdien var en helt annen den gang. Til sammenligning kan
---- 41 Vsb ---- Men hvem var så de «dristige» menn som satte sine spareskillinger inn i dette for verdalingene nokså ukjente foretak? Av «Indbydelse til Oprettelse af en Spareskillingsbank i Verdalen» ser vi allerede i første avsnittet at «Ideen om Spareskillingsbanker» er oppstått i for bindelse med forsøk på å bedre «de arbeidende Klassers Vilkaar». Hvis vi imidlertid tar for oss listen med de 40 bidragsyterne til grunnfon det, er det svært få som yrkesmessig og sosialt kan plasseres i arbeider klassen. På samme måte er det også med innskyterne den første tida, men dette skal vi komme tilbake til. Gårdbrukerne er den dominerende gruppen blant bidragsyterne, de utgjor de mer enn halvparten. Ikke særlig overraskende i ei jordbruksbygd som Ver dal. Ellers finner vi både lensmannen, skolelæreren og poståpneren på lista vår. To landhandlere, to «overjegere» og en kaptein er også blant bidrags yterne. Geistligheten er bra representert med både sognepresten, kapellanen, to kirkesangere og en organist. Den eneste av bidragsyterne til grunnfondet som man kan si har direkte til knytning til tjener- eller arbeiderklassen er strandsitter Michal Gevig (Skje vig) i Rostadgården. En strandsitter var nærmest en husmann som satt på lei et eller bygslet jord. Gårdene Mikvold, Maritvold, Borgen og Østvold, som på denne tida var grunneiere på Verdalsøra,hadde såkalte strandsittere på sin grunn. Gevigs bidrag var på 1/2 spd (kr. 2,-). Ellers var bidragene i størrel sesorden fra 1/2 til 7 spd. Hvor i bygda var så interessen størst for «en saadan Indretning»? De fleste bidragsyterne var bosatt i nedre del av bygda (Vinne og Stiklestad), Øra er representert, et par fra Inndalen, og fra Vuku kom bl. a. sønn av «Volsmeden» Aage Wohlen og naboen Andor Wohlen med sine bidrag. Kirkesanger Ole Hage på Ekren, som forøvrig var ordfører i bygda på denne tida, var nokså sjølskreven skulle en tro. Omgangsskolelærer Ole Efastsen fra Holmlia kom også med sin skjerv, men så er det et langt sprang - helt til svenskegrensa. Ryktet om den nye banken har kommet «Fjeldbonde Ole Straadal» for øre. Innbydelsen til å starte banken er datert desember 1853, så kanskje har den gode Ole vært «me Vukukjerka på julmess» og der hørt innbydelsen opplest på kirkebakken? Det er lite trolig at han sjøl reiste den lange vegen til stiftelsesmøte midt vinters, men vi kan kanskje tenke oss at ordfører og kirkesanger Ole Hage var hans budbringer. Hvem hadde nytte av banken? I startfasen for banken var åpningstida heller kort. Av bekjentgjøring i avisa går det fram at det hos bankens kasserer C.J.Sættem vil kunne gjøres
---- 42 Vsb ---- Bankens første kassabok.
---- 43 Vsb ---- På side 1 i kassaboka er innbetalingene til grunnfondet postert.
---- 44 Vsb ---- «Indskud hver Løverdags Ettermiddag fra kl. 2 - 4, ligesom ogsaa Ansøgnin ger om Pengelaan modtages - » Vi har gått gjennom de aller første protokollene både for innskudd og ut lån, for om mulig å få fram et inntrykk av hvem som besøkte Sættems kontor de to første åra (1854-55). Med andre ord hvem som brukte banken, og hva slags ærend de var ute i. Banken ble naturligvis mest brukt av verdalinger - ettersom det jo var i Verdal kommune den hadde sitt sete. Imidlertid viser det seg at også en del fra de nærmeste bygder fant vegen dit allerede fra starten. Av de 190 inn skudd som ble foretatt i 1854 og 1855 var det hele 165 kunder som var her fra bygda, mens det fra Røra var 16 innskytere og fra Inderøy 6. En beit støing og en sparbygg hadde også noen skillinger å sette på bankbok. Den mest langvegsfarende innskyter var imidlertid «Niels Anderssen Ramsvi gen af Lofoten». Hans førsteinnskudd var på 100 spd (kr. 400,-) i 1854, og kontoforholdet varte helt til 1870. Den samme «Niels» har muligens i en peri- Carl Julius Sættem. En av stifterne og ode eller to bodd her i bygda. Kanskje kasserer 1854-1872. kan hans kontakt med Verdal ha sammenheng med Lofotfisket? Enkelte ver dalinger prøvde seg jo også på dette eventyret. Tar vi for oss størrelsen på de første innskudd er det små beløp sett med våre øyne. Godt over det halve av innskuddene var fra 1-20 spd, mens 10 innskytere hadde et førstegangsinnskudd mellom 100 - 200 spd, og det største innskudd var på 300 spd (kr. 1.200,-). Dette skulle kanskje tyde på at verdalingene var forsiktige og en smule skeptiske til dette nye og moderne foretak som en bank var den gangen. Sjøl om kontanter etter hvert ble mer vanlig som betalingsmiddel, var det stor verdi på pengene, og i den vanlige hverdagen ble nok tjenester ofte betalt med varer. Folk flest hadde neppe mange skillinger liggende på kistebunnen. Hvem var så de første innskyterne, og hva drev de med i det daglige? Allerede i den første plan (vedtekter) for Værdalens Spareskillingsbank står det i §4: «Enhver Indskyder er pliktig til at opgive sit rette Navn og sin Næ ringsvei.»
---- 45 Vsb ---- Dessverre er ikke dette punktet i vedtektene fulgt opp hundre prosent, slik at vi mangler næringsveg eller yrkesbetegnelse på en del. Men tendensen sy nes å være at gårdbrukere og husmenn til sammen utgjør omlag 20% av an tall innskudd, og lønnsmottakere omlag den samme andel. Handel og hånd verkere er det heller få representanter for, og innskudd fra det offentlige og institusjoner er det også lite av. Institusjoner, ja - det var bare et fåtall som fantes av slike på denne tida. Men en er i hvert fall adskillig eldre enn ban ken, nemlig «Wærdalens Brandassurance Selskab» (oppr. 1832), senere Ver dal Gjensidige Branntrygdelag. Allerede på bankens første kontordag ble det åpnet konto av laget - innskudd 25 spd - et kundeforhold som fremdeles eksi sterer. Forhåpentligvis til glede og gagn for begge parter. Verdal kommune var naturlig nok blant de aller første kunder. Ole Hage, som var ordfører den gang, sørget for et innskudd fra «Wærdalens Fattigcasse», og både Stiklestad og Vinne kirker plasserte også noen av sine midler i banken. En annen og ganske dominerende gruppe av innskytere var de såkalte myndlinger. Dette var midler som tilhørte barn (altså umyndige), som etter å ha mistet mor eller før hadde arvet midler. Under overformynderiet hørte også penger som til hørte personer som på grunn av sykdom var umyndiggjort. Disse midlene be tydde nok en «stabil» og verdifull innskuddsmasse for den nye banken. På den annen side må man kunne anta at banken både for overformynderen og andre som hadde andres penger i sin varetekt, var med og dekket et behov - i dette tilfelle for en sikker og trygg oppbevaring. Før vi forlater innskyterne og hva de var beskjeftiget med, skal vi ta med litt om noen for oss i dag uvanlige titler. Blant de første innskyterne finner vi tre jomfruer, en enkemadam, to frøkener og fire gardmanns sønner. Begrep som frue og frøken, madam og jomfru, for å ta med spinnesida, har gjennom århundrene skiftet betydning og med ulik hastighet gått nedover på rangsti gen. Ordet madam ble i siste halvdel av forrige århundre brukt om gifte kvin ner av borgerskapet og de lavere klasser av embedsstanden. Mens vi i dag forbinder ordet jomfru med dyd og ærbarhet, hadde ordet tidligere en annen betydning. Døtre av madamer ble titulert som jomfruer, uansett hvordan det sto til med ærbarheten. Den ene av de tre jomfruene som var innskytere i banken i 1854 var Chris tiane Bentsen. Hun bodde i 1865 på Haug og brukte også da samme tittel. Hun var en søster av lensmann Ryghs kone, som kalles «Madame». Som titler på de tre døtrene på gården bruktes også «jomfru» ved samme anledning. Johs. Groth Monrads kone ble også kalt «Madame». Da den tredje av ban kens stiftere, Peder Borgen, åpnet konti for sine barn like etter starten av ban ken, ble de imidlertid kalt henholdsvis «ungkarl» og «pige». Dette var nok et utslag av den tids sosiale rangering. Som nevnt tidligere var Peder Strand Rygh bygdas lensmann med juridisk embedseksamen, og Monrad skal ha
---- 46 ----
---- 47 Vsb ---- vært «Borger av Trondhjem» (og meget formuende), mens Borgen, på tross av at han var stortingsmann og vel ansett - var av gårdbrukerslekt. Både be tegnelsen «dreng», «ungkarl» og «pige» går igjen svært ofte som titler på inn skytere. Tilsynelatende ble disse brukt om ugifte menn og kvinner av «folket» og behøvde ikke bety tjenestedreng eller pike. Behovet for utlån I bankens to første driftsår ga «Directionen» klarsignal for utbetaling av i alt 212 lån, omtrent like mange hvert år. Hvor mange som mer eller mindre skuffet måtte godta «ikke innvilget», kjenner vi imidlertid ikke til. Av de utbetalte lån gikk de aller fleste til verdalinger, men to fra Levanger, to fra Skogn, tre fra Røra og en fra Sparbu var også låntakere i den nyopp rettede banken. Ser vi på den yrkesmessige fordelinga er det så absolutt gårdbrukere og husmenn som dominerer bildet - altså primærnæringen. Vel fem prosent av de utbetalte lån er gått til gruppen håndverk og handel, og vel seks til lønns mottakere. På Øra bodde det i 1865 til sammen 43 personer som drev et eller annet håndverk. Sjøl om det fantes håndverkere utover bygda, var nok de fleste bosatt på Øra. Av utbetalte lån i 1864 og 1865 var det bare seks som ble opptatt av håndverkergruppen. Om vi skal ta dette som uttrykk for forsik tighet med å ta opp lån, eller at kravet til kontante driftsmidler var lite, er ikke godt å si. For en etablert håndverker var det trolig lite å investere i, og billig arbeidskraft var neppe mangelvare. Dette kan være noe av forklaringa på det beskjedne lånebehovet for håndverkergruppen. For å få fram et bilde av det som rørte seg på Øra og i bankens nærmeste omkrets - skal vi ta med oss noen tall fra folketellinga i 1865. I tillegg til håndverkerne, som vi allerede har nevnt og som var en stor gruppe i «bybil det», fantes det 10 fiskere, 4 handelsmenn, jordmor og lærerinne. Adskillige handverkssvenner og drenger må vi også ha med og dessuten ølbrygger, vin handlerske og en «spillemand». Når vi også tar med Einar Moe, som var poli ti og skulle holde styr på det hele, er bildet av Øra anno 1865 så noenlunde gjengitt. Kommunale oppgaver som bl. a. bygging av skoler, helsevesen og vegstell var enda ikke kommet ordentlig i gang på midten av attenhundretallet. Skole bygninger fantes bare på Øra og i Vuku, ellers ble skolen holdt rundt omkring på gårdene i hver skolekrets. Med andre ord, det var heller smått med offent lig virksomhet. Dette er også et inntrykk man sitter igjen med etter å ha gått gjennom bankens låneprotokoller. I løpet av bankens femten første driftsår
---- 48 Vsb ---- er «Werdalens Commune» innvilget tre lån, og alle var forholdsvis små og kortsiktige. Vi var inne på dette med skolebygninger. Fra 1850 og framover var det ge nerelt ei framgangsrik tid både for skolen og opplysningsarbeidet. Særlig etter 1860 fikk man en rivende utvikling. Ett av de største problem i den gamle omgangsskolen var mangelen på «examinerede» lærere. Utover landsbygda var det nemlig svært få av lærerne som hadde gått seminariet (læ rerskolen). Nå ble det smått om senn en forandring på dette - stadig flere tok eksamen fra fagskole, og utdannelsen ble mer krevende. Men hva har nå dette med bankens historie å gjøre? Sjøl om studielån i organiserte former nok var et ukjent begrep enda, kan vi finne adskillige både studenter og semi narister når vi blar litt i bankens låneprotokoller. Et lite eksempel: Høsten 1864 fikk seminaristene Jacob Aas, Johannes Faber og Lars John sen Aasen omtrent samtidig utbetalt nye lån i banken. De gikk da alle tre på Klæbu seminar, og sto foran et nytt skoleår der. Johannes Dahl skriver i Ver dalsboka at «vegen om seminariet var både lang og dyr». Det finner vi ingen grunn til å betvile, men alle tre ble etter eksamen flinke lærere i heimbygda, og satte positive spor etter seg blant ungdommen i bygda. Banken på sin side kunne konstatere enda et bevis på behovet for institusjonen. Johannes Groth Monrad og Peder Strand Rygh kjørte ofte sammen til styremøtene i Sparebanken.
---- 49 Vsb ---- Skiftende tider Bankens historie er naturligvis svært nære knyttet til bygdas historie i sin alminnelighet, og skulle på forskjellig vis være et slags speilbilde av bygde samfunnet som banken har sitt virke i. Detaljer og vedtak fra styrets side i bankens første 25-årsperiode er vi av skåret fra å gi, da protokollen fra den gang er borte. Imidlertid skjedde det ting både ute i verden og her heime, som i tur og orden fikk betydning for folk i lokalmiljøet, og dermed også for banken. Høykonjunktur og problemer med tilførsel av korn under Krimkrigen (1853-56) førte til høye priser på jordbruksvarer. Etter en kriseperiode om kring 1860, ble det igjen bedre betaling for disse varene under den fransk/ tyske krig (1870-71). Med andre ord var det økonomiske oppgangstider, og folk fikk mer kontanter mellom hendene. Dette kan vi også registrere i bankens regnskaper. Fra 1865-69 steg inn skuddene med vel 8.000 spd, men i det neste femåret steg de med hele 27.000 spd. Av amtmannens femårsberetninger framgår da også at den økonomiske til stand som var i tilbakegang i vårt fylke i sekstiåra, i høy grad har bedret seg i perioden 1871-75. Dette hadde sin bakgrunn i «jævnt gode Aarringer» og høye priser både i jord- og skogbruk. Folk fikk bedre betalt for sitt arbeide, noe som igjen kom kommunene til gode. Det ble mer penger til veger, skoler osv. Vanskeligheter med å få tak i «Tjenestetyende og Dagarbeidere* kan imid lertid iflg. amtmannen være en hindring for en videre positiv utvikling. Kriseperioden først på 1860-tallet som vi var inne på, forårsaket bl. a. en omlegging av driftsmåten i jordbruket. Fra kornavl gikk man over til husdyr bruk. I Trøndelag økte husdyrbestanden mest mot 1875, det skjedde her en nokså rask omlegging fra korn til husdyr. Omlegginga til melkeproduksjon satte fart i utbygginga av meierier og yste rier. Fra 1876 kan vi registrere den første spede begynnelse til meieridrift i Verdal, idet både Volhaug Ysteri og Leirådalen Meieri kom i gang da. Forbindelsen mellom meieribruket og dermed melkeleverandørene og Spa rebanken var et faktum fra første stund. En forbindelse som synes å ha vært til nytte for begge parter. Stadig ut fra amtmannens beretninger kan vi registrere en større framgang i fedriften enn i jordbruket forøvrig i perioden 1876-80. «Almuen» har fått øynene opp for at rikelig foring, bedre behandling av melken, gode avlsdyr og større, lysere fjøs, hadde stor betydning for resultatet. For den økonomiske tilstand i sin alminnelighet slår imidlertid amtmannen fast at det har vært tilbakegang i nevnte femårsperiode. Som grunnlag for
---- 50 Vsb ---- dette bruker han oppgaver over samlet pantegjeld, avholdte utpantinger, an tall tvangsauksjoner, osv. Amtmannen har ingen annen umiddelbar forkla ring, men nevner at nedgang i prisene både for skogs- og landmannsproduk ter kan være en mulig årsak, og tilføyer: Muligt er Almuens levesæt heller ikke længere ganske saa tarveligt, som det tidligere har været. Slutten av 1870-åra er da også beskrevet som en krisepreget periode av da gens historieskrivere. Adskillige konkurser kjennetegnet året 1879 generelt, og i «vår bank» var det nedgang både i forvaltningskapital og innskudd dette året. Med andre ord: Folk måtte ty til reservene. Hvorvidt det hadde sammenheng med de trange tider vet vi ikke sikkert, men i styremøtet for juni 1879 ble det ganske enkelt vedtatt: Udlaan bliver ikke bevilget for denne Maaned. Dette var «mot normalt», som det heter i en annen sammenheng. Senere på året, i desember - ser det ut som om situasjonen har endret seg noe. Da har man i alle fall kr. 1.600,- til overs, som styret vedtar å plassere i Den Nor denfjeldske Kreditbank. I Amtstidende for 9. juni 1876 forteller avisas korrespondent løst og fast fra Verdal, og nevner bl. a. oppstartinga av meieridrift. Han framhever dette som «heldige Foretagender fremfor Oprettelse af Brænderi», som det altså ble arbeidet for allerede da. Den samme korrespondenten forteller også om stor snøsmelting i fjellet, som igjen gjør at elva går over sine bredder «og Jensens (Nikolai) store Tøm mermasser faar nu hurtig Skyds ned til hans Dampsag nede ved Øren». I et annet nummer av Amtstidende kan vi lese følgende annonse, som for teller om en annen virksomhet: Tøndebunder af Gran kjøbes af Værdalsørens Tøndefabrik Som en konklusjon på disse våre små glimt fra arbeidslivet i Verdal kan vi si: På tross av enkelte nye tiltak, var det lite endringer i næringslivet i den periode som vi nå har vært gjennom. Vi blir stadig minnet om at det meste av virksomheten har tilknytning til jord- og skogbruk. Kronereformen og ny plan for banken Fra 1816 og til 1875 hadde vi her i landet dette myntsystem: 1 speciedaler = 5 ort = 120 skilling. Norge ble tilsluttet den skandinaviske myntunion fra 1875, og da fikk vi den myntenheten som vi kjenner i dag: 1 kroner = 100 øre.
---- 51 Vsb ---- Gammel rentetabell som har tilhørt Elling Ellefsen Indahl. Myntenheten er spesiedaler og etter som kronereformen kom i 1875, må den være eldre enn som så. Den er nok ført i pennen av skrive lærer Ole Halvorsen, som bodde på Spellåkeren på Øra. Han er omtalt nærmere i Verdal Historielags Årbok Verdalsboka — 4
---- 52 Vsb ---- Imidlertid ble ikke speciedaleren borte over natta, og det er først fra nyttår to år senere at det brukes kroner og øre i bankens regnskapsbøker. Forholdet speciedaler og kroner ble da slik: Vi er nå endelig kommet så langt fram i tid at vi har styrets og forstander skapets protokoller intakt. Vi skal referere noe fra det første møte som er om talt i protokollen - nemlig fra forstanderskapet: Aar 1878 den 19de December, blev efter forudgaaet Bekjendtgjørelse den ifølge § 16 i Spareskillingsbanken Plan bestemte aarlige General forsamling afholdt i Spareskillingsbanken Lokale paa Verdalsøren ved hvilken undertegnede, Bankens Bestyrelse og Medlemmer af Forstan derskabet vare tilstede, og foretoges Da! 1) Den af Directionen i dag fremlagde nye Plan for Værdalens Spare- skillingsbank blev i helhed enstemmig vedtaget, og bliver kongelig Ap probation at indhente. Av andre saker som ble behandlet på samme møte kan nevnes: Innlånsrenten ble bestemt til 5% og utlånsrenten til 6% «Direktørernes Honorar» ble satt til kr. 80,- og formannens til kr. 120,-. Til møtet var det også kommet en søknad om bidrag fra «Værdalsørens Op siddere» til «Nattepatrullen» eller den tids brannvakt eller vekterordning. For standerskapet bevilget kr. 20,- for 1879. Den nye planen for banken som altså kom i 1878, har lite nytt i seg. Det dreier seg mest om den språklige utforming. Etter bankens første plan var det en alvorlig sak å være fraværende fra ban kens møter uten gyldig grunn. Da risikerte man bot til «Bankens Fond», og var dessuten medansvarlig for de vedtak som ble fattet. Denne bestemmelsen ble tatt bort i 1878. Som en kuriositet kan nevnes at både den gamle og den nye planen innehol der bestemmelser om begrensning av innskuddene. I § 4 i planen fra 1878 heter det: Ingen maa i Spareskillingsbanken eie mer end 5.000 Kroner, med min dre Direktionen skulle finde det for Indretningen gavnligt. Direktionen kan nægte at modtage større Indskud end 500 Kroner ad gangen. Ved unødig stor innskuddsmasse og forholdsvis lite pågang etter lån, eller små muligheter for andre «frugtbringende» plasseringer, lå det en fare for sto re renteutgifter for banken. Et annet moment var at styret i sine disposisjoner måtte ta «Hensyn til den størst mulige Sikkerhed» ved plassering av bankens midler.
---- 53 Vsb ---- TIDSROMMET 1879 - 1893 Lokalitetene Ved inngangen til en ny periode av bankens historie, kan det være naturlig å se på hvor banken hadde sitt tilhold den første tida. Bankens ledelse var sjølsagt interessert i lokaler i sentrum av Øra, som den gang var nærmere elva. Butikker, fergested og vegforbindelse nord/sør var da å finne i strøket Gamle Storgate/ Veita. Og sentralt ble det - man fikk nemlig fra starten av lokale hos kjøpmann Sættem i Gamle Storgate. Han stilte sitt kontor til disposisjon for banken, og var også som nevnt den første kasserer. I denne gården drev landhandler og bankdireksjonens formann fra 1854 til 1873 - Johannes Groth Monrad - sin virksomhet fra ca. 1831. 1 dag er det Eriksengården som står på denne tomta. Dette bildet er utlånt fra Sparebankforeningen og er ikke Værdalens Spareskillings banks pengekiste. Trolig var det noe lignende man brukte her også, før man fikk «indmuret Jernskab».
---- 54 Vsb ---- Monrad sto formelt som eier av gården til 20. august 1862, da Carl J. Sætten^ fikk skjøte på eiendommen. Sættem var egentlig fra Orkdal, og kom til Verdal som handelsbetjent hos Monrad. Senere ble de kompanjonger, og enda i 1861 er post til firmaet adressert slik: «Herr Kjøbmand Sættem eller Handelshuset Monrad, Værdalsøren». Den samme Monrad, som var en inn flytelsesrik herre i bygda, slapp vel ikke sånn uten videre tøylene fra seg, sjøl om han på denne tid bl.a. var eier av gården Ekle. Den eiendommen som Sættem overtok besto av følgende hus: «1 Vaanehus med Tilbygning, 2 Brygger, 2 Stabur, 1 Fjøs, Stald- og Ladebygning, 1 Bor gerstue og 1 Bryggerhusbygning.» Bygningsmassen bærer preg av en mange sidig virksomhet, og alt dette var midt inne i Øra. Muligens som en følge av nedtrapping hos Sættem (han døde i 1875) flyttet imidlertid banken i 1873 til Kindberggården. Som kjent ligger også denne gården i Gamle Storgate, så man flyttet bare litt lenger sør i samme gate. I Kindberggården var det stor aktivitet med bl.a. skyss-stasjon, utkjøring av post, garveri og losjihus. Alt dette var jo virksomheter som hadde nytte og behov for en bank i sin nærhet. Husleia i Kindberggården var 30 spd for året (ca. kr. 120,-), som senere steg til kr. 160,-. Nybygget «ved Einar Moes have». Tanken om - og behovet for - et eget hus for banken, ble naturlig nok mer aktuelt etter hvert som banken fikk bevist sin berettigelse i bygdemiljøet. Øket arbeidsmengde var utvilsomt en av årsakene til bankens byggeplaner, som ble tatt opp til alvorlig overveielse mot slutten av 1880. Etter at handelsnæringen på bygdene ble frigitt (1842), fikk man adskillig nyetablering av gruppen «handlende». I tredveårsperioden 1845-75 steg antal let landhandlere, eller såkalte frihandlere, med 1.200 i Norge. På Verdalsøra var det i 1865 (folketellinga) 4 stk. som kalte seg handlende, mens det ti år senere var øket til 11. Dette var en gruppe næringsdrivende som gjennom en sterkt økende vareomsetning, førte til en travlere dag for bankkassereren og de to «direktørene» som i følge planen hadde ansvaret for den daglige dont ved bankskranken. En annen viktig årsak, som nok også var med og framskyndet planene om eget hus, var mangelen på en sikker oppbevaring av verdiene som banken for valtet. Flere vedtak i styret og forstanderskapet i 1880 tyder på at «Bestyrel sen» har hatt problemer med dette. Etter en henstilling fra kassereren besluttet styret i augustmøtet at «der til Bankens Vexelobligationers Opbevaring anskaffes et Blikskrin, og at dette midlertidig opbevares paa Postkontoret».
---- 55 Vsb ---- Så er vi kommet fram til generalforsamlinga som ble avholdt den 11. no vember 1880. Vi refererer fra protokollen: Directionen fremsatte forslag om grundet paa den Usikkerhed, der i den senere Tid har vist sig ligeoverfor lignende Jernskab som det Ban ken nu faar, nemlig i Ildebrandstilfælde at man burde faa nevnte Skab herstedes indmuret, at man først da føle Sikkerhed for Bankens ivæ- rende Bøger og kontante Beholdninger. Videre foreslo styret for forstanderskapet «at opføre et eget Lokale for deri at anbringe et Ildfast Skab tilligemed Bolig for Cassereren». Generalforsamlinga nedsatte en komite til å arbeide videre med spørsmålet om tilfredsstillende lokaler for banken. Den skulle bestå av tre av styrets medlemmer, og dessuten lensmann Wessel og løitnant Holst. Komiteen fikk som oppgave å beregne kostnaden av å ha egen gård, i motsetning til å leie lokaler. Det er tydelig at forstanderskapet ønsket en snarlig avklaring på sa ken, for komiteen fikk frist på seg til den 15. januar 1881. Tanken på de katastrofale følger som et «Ildebrandstilfælde« kunne få for banken, har nok påskyndet byggeplanene. For allerede i møte den 28. desem ber ble det gjort vedtak om bygging av eget hus (mot 4 stemmer). Bygningen med uthus var kostnadsberegnet til kr. 5.200,-. Martin D. Muller, Holst, Petter Lyng og A.B. Monrad ble samtidig valgt til byggekomité, og med en forvaltningskapital på vel 422.000 kroner og et fond i underkant av 40.000 kroner som bakgrunn, ble prosjektet gjennomført. Vi har vært inne på at sentrum på Øra tidligere var ved elva. Her sto husene tett i tett, og det fantes neppe noen ledig tomt for bankens nybygg. Nei, da var det bedre plass i Nordgata. Man hadde allerede håndgitt ei tomt der - «ved siden af Posthuset», trolig der jernbanelinja nå går. Det ble imidlertid til at man valgte nabotomta. Om den heter det at den lå «ved Einar Moes have» - og er identisk med tomta som banken bebodde til 1985 (altså over 100 år) og som i dag eies av Bremseth Sport. På nyåret 1882 sto bankbygningen ferdig, men først etter en ekstrabevilg ning på 250 kroner til «Inventarium og Bygningernes fuldførelse». Så endelig - etter 28 års virksomhet som leieboer - fikk man drive bank under eget tak. Både «Bestyrelsen» og kundene kunne sove tryggere i viss heten om at penger og andre verdisaker lå oppbevart i et «Jernskab» som til og med var «indmuret». Dessuten gikk fortsatt «Nattepatrullen» sine vanlige runder i Øras gater, i håp om å hindre ethvert tilløp til «Ildebrand». I og med at banken flyttet sin virksomhet til Nordgata (Postkontoret var der før), synes det som om aktivitetene og sentrum på Øra var i ferd med å strekke seg lengre mot øst. Med andre ord, gatebildet skiftet karakter. Dette ble senere forsterket ved Verdal Samvirkelags utbygging, anlegget av jern banen og Verdal Meieri bl.a.
---- 56 Vsb ---- Gjeldsøkning i jordbruket Nikolai Rygg (sjef for Norges Bank 1920-45) skriver i sin utredning om de økonomiske og finansielle forhold i 1870- og 1880-åra at dette er to tiår som henger nøye sammen (Norges Banks historie bind II). Mye av det som skjedde i 80-åra, kom som en følge av 70-åras disposisjo ner. 70-åra er kjennetegnet av sterke svingninger opp og ned, mens 80-åra forløp roligere og med en mer beskjeden oppgang i næringslivet. Rystelsene i 80-åra var delvis ettervirkninger fra krisene på 1870-tallet. Fra kriseåret 1879, som vi allerede har nevnt, via bedring i 1880 til et par middelsår, er vi igjen tilbake til nedgangstider fram mot 1888. Da svinger pendelen igjen i positiv retning, og 1889 blir karakterisert som et godt år med lysere syn på framtida og stigende foretaksomhet. Mot slutten av 1890 er det igjen prisfall i trelastbransjen og dårlig avsetning — man er inne i en ny de presjon. Rygg betegner 80-åra som en mindre gunstig periode for jordbruket, med priser på produktene som i annen halvdel av tiåret var nede på et lavmål. For å bøte på de trange tider var det nærliggende å ty til skogen, som av den grunn ble sterkt belastet. Tømmerprisene var stort sett lite lønnsomme. Et annet fenomen som virket negativt på bygdene var utvandringa til USA. Den hadde naturlig nok nær sammenheng med de økonomiske forhold til en hver tid. I årene 1880-83 utvandret det vel 97000 mennesker. De fleste fra de distrikter som var hardest rammet av de trange tider i jordbruket. I samme fireårsperiode utvandret det minst 616 bare fra Verdal. Både utvandringa og tilstrømningen til byene måtte bety et stort tap av ungdommelig og billig ar beidskraft for bygde-Norge. Jordbruket fikk tåle en økende gjeldsbyrde i siste halvdel av 1800-tallet, og pantegjelden som hvilte på norske gårdsbruk ble mer enn fordoblet fra 1865 til 1887. Tredveårsperioden 1865-95 omtales som sterkt trykkende for jord bruket, og Inge Krokanns skildring av perioden går ut på «en eneste lang seigpining» for de norske bønder. Prisene og konjunkturene var da heller ikke akkurat på gårdbrukernes side. Billig importert korn fra Nord-Amerika forårsaket lave kornpriser. Utbyg ginga av jernbanenettet «rev bort tradisjonelle markeder» for kornleveran dørene her til lands. Tollbestemmelsene forsterket problemene ytterligere. På den annen side var det fordelaktig for dem som likevel måtte kjøpe matkornet. Dagens historieskrivere benekter ikke at det var vanskelige tider for jord bruket, men minner om at gårdens størrelse, personlige forutsetninger og den geografiske plassering i landet også hadde sin betydning for vanskelighets graden.
---- 57 Vsb ---- På tross av de negative sider ved tyngende gjeldsforpliktelser, hadde jord bruket likevel maktet for en stor del å investere i varige verdier som nye driftsbygninger, maskinelle hjelpemidler, forbedring av jorda osv. Verdier som senere skulle vise seg å gi resultater. Lokale forhold i 1880-åra Hvordan klarte så lokalsamfunnet Verdal og dermed også banken å tilpasse seg denne situasjonen? Sparebankene hadde generelt framgang i virksomheten, i det antallet vok ser fra 262 i 1870 til 311 i 1880 og 350 i 1890. Imidlertid er det flere år i perio den med stagnasjon i innskuddsmassen. Året 1879 var ett og i 1885-87 kom en ny stagnasjon, forteller Rygg. Det ble tatt ut mer penger enn det ble satt inn. Tilbakegangen ble likevel de fleste år dekket av tilskrevne renter. For vår banks vedkommende gikk innskuddene ned med ca. 30.000 kroner i 1886 og 20.000 i 1887. I 1888 er de igjen på veg oppover, og året etter har de passert nivået fra før stagna sjonen. Lignende forhold hersket også i Steinkjerdistriktet. Ludv. Fjærli skriver i Stod og Steinkjer Sparebanks hundreårsberetning: «Det er virkningen av den alminnelige nedgang ute og hjemme i årene forut som viser seg i bankens regnskap osv.». De trykkende kår i jordbruket har nok forplantet seg til bankenes regnskaper. Også for utlån viser regnskapet for 1886 og 1887 nedgang i kroner, hen holdsvis 29.000 og 33.000 kroner. Antallet bevilgede lån øker imidlertid fra 233 i 1885 til 247 i 1886, men minker igjen til 208 året etter. Dette forhold kan tyde på at flere kunder har hatt behov for lån, men på grunn av nedgangstider har kanskje både banken og kundene lagt vekt på å minske lånebeløpets størrelse. Til sammenligning kan nevnes at vi i 1987 - altså 100 år senere - bevilget 2.800 lån, som igjen var 400 mindre enn året før. Alle klarte ikke å ordne sine forpliktelser like presist, og av styreprotokol len for 5. mai 1880 forstår vi at banken har måttet ty til inkasso gjennom sak fører for å få inn sitt tilgodehavende. Imidlertid har nok heller ikke dette ført fram. Styret overlater derfor til formannen å ta kontakt med sakføreren, som får en 14 dagers frist til å besørge et for banken tilfredsstillende resultat. I motsatt fall: «bliver efter den tid Bankens samtlige Fordringer at overdrage Lensmand Vessel». Den samme Vessel omtales senere som «Bankens Incas sator», og deri skulle resultatet av denne episoden ligge. Det falt også i «direktørenes» lodd å ta upopulære avgjørelser. Et vedtak
---- 58 Vsb ---- fra 1886 er ett eksempel på det. Gårdbruker N.N.s «Gjeld til Banken bliver uopholdeligt at indrive». Diskusjon og delvis strid om meieridrift hadde vi også for hundre år sida. Vi tenker da på lokale forhold her i bygda. Fram til 1884 var det anlegg både i Volhaugen og i Leirådalen, men som da ble avløst av de såkalte høyre- og venstremeieriene, henholdsvis på Øra og Stiklestad. I Vuku var det også mei eri (fra 1877), slik at det hele tida var tre forskjellige i virksomhet. Det skal ikke legges skjul på at alle med jevne mellomrom dukker opp i bankens pro tokoller med sine lånebehov. Forholda ellers i jordbruket satte vel også sitt preg på denne gren av næringen. Utvandringa Vi nevnte i et tidligere avsnitt den store utvandringa i 1880-åra. I direk sjonsmøte 16. juli 1881, ser vi at en låntaker søker om å bruke ny kausjonist «istedenfor N. N. , der har reist til Amerika». Dette var nok ikke noe eneståen de tilfelle, for i samme møte og neste sak dukker spørsmålet opp på nytt. Etter kausjonistens navn står det: «- der ogsaa har reist til Amerika». Amtstidendes Verdalskorrespondent gir oss et lite bilde av situasjonen, i avisa den 21. juli 1882. Han forteller om «Amerikafeberen» i Verdal, og at «Noget over 100 Mennesker har vist reist fra bygden dette år». Han fortsetter: Mange flere havde vist reist, om de havde haft Penge eller faaet solgt sine Hjem, for ikke at nævne de mange Husmænd, som vist ønsker sig derover. Unge, skjønne og modige Drenge og Piger reiser og gjør det vel godt med sin Reise for det meste; men ogsaa Gaardmandsfolk ved sin 50 Aars alder med større Familier Sælger sin Gaard og sit Gods og reiser, tildels med mange og smaa Børn,fra sit gamle, kjære Hjem, rigtignok for Mange en tung Time, ned til Levanger eller Trones for pr. Dampskib at komme paa Tur til Amerika. Året 1882 var rekord for utvandringa fra Verdal. Da forlot 216 personer heimbygda for å søke lykken på den andre sida av Atlanterhavet. Stor foreningsvirksomhet og politisk aktivitet Forøvrig var det her i bygda som ellers i landet, en oppblomstring av fore ningslivet i 1880-åra. Stadig med Amtstidende som kilde (1881), ser vi at man hadde «mange Slags Foreninger». Av disse nevnes: en Samtaleforening og en Sogneforening, i hvilken sidste nu sees at komme paa Dagsordenen blandt mere ogsaa om Husmændenes Kaar, som i Almindelighed her er mindre misundelsesværdig.
---- 59 Vsb ---- Verdalens Arbeiderforening, «hvis Formaal er Udvikling og Selvhjelp» (1884) synes å høre heime blant de upolitiske arbeiderforeningene fra 1860-åra, som søkte å jevne ut skillene mellom samfunnsgruppene, ikke peke på forskjellene. Denne foreningen arbeidet bl.a. for å skaffe «Belysning af Strandstedet Værdalsøren», og søkte i den anledning banken om kr. 100,- i bidrag. Forstan derskapet fattet følgende beslutning: Foranlediget med de i Dag under Sagens Behandling fremkomne Udta lelser fra de tilstedeværende Indvaanere af Værdalsøren, besluttedes enstemmig Andragendet indvilges ikke. Bakgrunnen for avslaget kjenner vi ikke, tida var kanskje enda ikke moden for slik «luksus». Den politiske atmosfæren før systemskiftet og Sverdrupregjeringen i 1884 var atskillig opphetet og skapte store motsetninger i privatlivet. «Av politi ske grunner hilste ikke gamle venner på hverandre når de møttes på gaten», fortelles det i Norges historie (Cappelen). Her i Verdal deltok man også i kampens hete, og ifølge Amtstidende (kon servativ) foregikk det en utrenskning av høyremenn ved formannskapsvalget i 1881. Den toneangivende innen venstre i Verdal var rittmester Peter Holst, og han ble ordfører i bygda fra 1882. En begivenhet som gjorde inntrykk - og som var samtaleemne i lang tid etterpå, var det store folkemøtet som venstrefolk arrangerte på Stiklestad i 1882. Her talte bl.a. Bjørnstjerne Bjørnson til flere tusen begeistrede til hørere - de fleste bønder fra Inn-Trøndelag, men med mange tilreisende også fra andre kanter av landet. Avisenes spalter har til stadighet anonyme politiske innlegg som slett ikke alltid går på sak, men ofte går på person. Rittmester Holst (medlem av ban kens byggekomité, og senere også medlem i tilsynskomiteen) var en av dem som fikk gjennomgå i avisene. Sosiale tiltak Hvor mange som kan regnes til gruppen «fattige» i Verdal i 1880-åra er van skelig å si. At det var adskillige skulle være hevet over tvil. La oss igjen ta et eksempel fra Amtstidende. Tidlig på 80-tallet drev en kvinneforening med «Mad. Rygh som Forenin gens Bestyrerinde» en respektabel form for sosialhjelp på Øra. Av «skjænke de brugte Beklædningssager» skaffet man «Juleforæringer til fattige Børn i og under den skolepliktige Alder». Gavene var utstilt på Fastskolen og besto bl.a. av: «Benklæder, Trøier, Skjorter, Kaaber, Kjoler, Skjørter, Linneder» - osv. Dette og mer til ble da
---- 60 Vsb ---- utdelt til 30 skolepliktige barn og 22 under skolepliktig alder. En konfirmant fikk til og med «fuldstændig Dragt» til en verdi av kr. 180,-. Avisa takker for gavene på vegne av «de mange Fattige», og framhever også håndverkerne og «sypigene«som arbeidet gratis for tiltaket. Så ble det kan hende litt mindre trafikk hos fattigforstanderen til denne jula. Til slutt framholder avisa et annet positivt poeng ved tiltaket, i det man også støtter «Skolens Gjerning i at indskrænke de ikke saa faa Forsømmelser hvortil Mangel paa Klæder angives som Grund». «Skolens Gjerning» ja, det var en sak som også «bank- direktørene» i Nord gata hadde i tankene. Til jul i 1884 bevilget man etter søknad fra «Værdalens Formandskab» kr. 160,- årlig til to «Lærerinder for Smaabørn». I samme møte besluttet man inntil videre å yte kr. 200,- «som Bidrag for übemidlede Børn af Værdalen til at søge Værdalens Privatskole». Betingelsene var imid lertid at styret fikk være medbestemmende i midlenes anvendelse og «det henstilles til Kommunebesty reisen at yde Bidrag i samme Øiemed». Den del av lokalmiljøet som vi her har hentet noen små inntrykk fra, sto kanskje noe fjernt fra bankvirksomheten. Imidlertid forteller de noe om sparebankenes sosiale profil. Motbør mot ny sparebanklov med verdalinger på banen I 1887 var tilstanden slik i sparebankvesenet at man trengte nye lovbestem melser bl.a. for å trygge virksomheten. I §8 i den nye loven het det at minst 1/10 av en sparebanks forvaltningskapi tal skulle være anbragt i «let realisable Værdipapirer som Aktier i Norges Bank, Stats- og Hypothekbanks eller Kommuneobligationer». Hensikten skulle være å styrke likviditeten fordi bankene i mange tilfeller i for stor grad hadde lånt ut midler mot personlig sikkerhet. Dermed var mid lene bundet, og man fikk problemer i pengeknappe tider i mangel av reserver. Bestemmelsene i § 8 falt nok Bestyrelsen i Værdalens Spareskillingsbank tungt for brystet. Her var det nemlig ingen beholdning av verdipapirer på det te tidspunkt. For sparebankenes vedkommende var renten på pantobligasjonslån bundet ved lov til 5 % fra 1842 til 1888, mens renten på vekselobligasjoner stort sett var fri i denne perioden. Med andre ord: Rentelovgivningen etter 1842 var klart til fordel for utlån mot personlig sikkerhet. Dette synes da også å være bakgrunnen for situasjonen i vår bank. Her bør vel tilføyes at forskjellen mel lom innskudds- og utlånsrenten bare var fra 1/2 - 1%, så fortjenesten på rentemarginen var neppe særlig stor. Før 1889 vet vi ikke hvor mye som var utlånt i pantelån, fordi det ikke er
---- 61 Vsb ---- spesifisert i regnskapet. Det kan være en tilfeldighet, men vi merker oss at omlegginga av bokføringa på dette punkt faller sammen med at renten på pantelån ble frigitt. I 1889 utgjorde pantelån 25% av hele utlånsmassen. Ved tak fra 1883 og 1884 tyder imidlertid på at man da bevisst gikk inn for å øké denne type lån. «Fra kirkebakkerne» ble det nemlig gjort kjent at man ønsket å låne ut henholdsvis kr. 20.000,- og kr. 30.000,- mot pant i «jordegods». Da forslaget til den nye sparebankloven ble behandlet i Stortinget, ble det adskillig debatt i Lagtinget, særlig fikk § 8 motbør. Man hevdet at plassering i verdipapirer ville tappe bygdene for sårt tiltrengte midler, til fordel for sen trale institusjoner. J.M. Ueland sa det bl.a. slik: «Man ved, at Bygderne træn ge al den Kapital, de kan skaffe til sine Sparebanker.» På tross av motbør, ble loven likevel vedtatt 6. juli 1887. Men nå var protestlysten våknet «her paa Bjerget», og i forstanderskaps møte 19. desember 1887 gjorde man følgende vedtak: Forstanderskabet paalægger Direktionen at indgaa til Stortinget med Forestilling om ikke Pantobligationer kunne træde istedenfor de i § 8 nævnte Wærdidokumenter. Vedtaket kan være interessant på flere måter. For det første tyder det på at verdalingene ikke sånn uten videre kunne godta bestemmelser fra myndig hetene. Her var man da av den formening at pantobligasjoner skulle kunne utgjøre likvide reserver for sparebankene. Dette skal ha sin bakgrunn i at pantelån ikke var så alminnelig nord for Dovre, og derfor var lettere å selge her enn sønnenfjells. I et skriv som fulgte med forslaget til Stortinget fra Værdalens Spareskil lingsbank, heter det at lovbestemmelsen vil komme til «at øve en hemmende Indflydelse paa Bankens Laanevirksomhed» og «være forbundet med unødigt Besvær og Omkostninger». For det andre fikk denne henvendelsen fra Verdal støtte fra 17 andre spare banker i Trøndelag, og er trolig det første eksemplet på en organisert sam ordning av sparebankinteressene i større målestokk. Forslaget fikk støtte av i alt 51 sparebanker (de fleste bygdesparebanker). Saken ble fremmet i Stor tinget, men førte ikke fram. Man oppnådde imidlertid utsettelse et par gan ger, og i 1903 ble likviditetskravet opphevet. Imidlertid kom det med tilsva rende bestemmelser i sparebankloven av 1924. Noen av bankens kasserere Bankens ledelse kan neppe lastes for å ha for mange personer på lønnings listen i den første tid den var i virksomhet. Mye tyder på at det gikk omlag 50 år før kassereren fikk assistenthjelp (1905). Kassereren, som også var «Bogholder», hadde sikkert god hjelp av de «tvende Directeurer» som overvar «Ind- og Udtællingerne». Disse var dessuten pålagt en viss kontrollfunksjon.
---- 62 Vsb ---- Vi har tidligere stiftet bekjents kap med den første kasserer, Carl Julius Sættem, som var i bankens tjeneste til 1872. Han ble da avløst av Anton Bendix Monrad, som hadde jobben bare en kort periode, fra 1872 til 1873. Han var sønn av en av bankens stiftere og mange årig medlem av styret - Johannes Groth Monrad. Den neste kassere ren Petter Andreas Borgens utdan nelse var bare folkeskolen, men han hadde en sjelden flott hånd skrift, og førte bankens bøker på en mønsterverdig måte. Han var sønn av Peder Eriksen Borgen, en annen av bankens stiftere. Bor gen var kasserer til 1886, da Johan- Carl Johan Braarud, kasserer 1888 - 1918. nes Groth Monrad d.y. tok over og Braarud var utdannet lærer og var bestyrer hadde jobben til han døde to år senere. på middelskolen i Verdal 1881 - 1914. Men den neste som fikk ansvaret for å «modtage og udbetale Penge paa Bankens vegne», skulle komme til å fungere adskillig lenger. Carl Johan Braarud ble ansatt i 1888, og hadde altså ved sin død i 1918 oppnådd 30 års tjenestetid. Braarud var en mann med mange interesser. For å nevne noe: Lærer ved middelskolen på Stiklestad (senere på Øra) 1881 - 1914, medlem av kommunestyret 1897 - 1904, drev eget jordsbruk Fridheim (inne i Øra), medlem av det første styret i Ørens Handelsforening (senere Verdal Samvirkelag) osv. Fra protokollene Idet vi går inn i et nytt tiår, kan det være på sin plass med noen detaljer fra styrets og forstanderskapets protokoll. Styret behandlet i julimøtet 1890 en «forestilling» fra kasserer Braarud, der han gjør oppmerksom på at man mangler rent og godt vatn i banken. Styret vedtok: «- at bekoste gravet en liten Brønd, og at de dermed forbundne Udgif ter utredes af Bankens Midler.» Ved en slik rask gjennomlesing av side opp og side ned i protokollen, er det et utall av navn, og dermed også menneskeskjebner, som passerer revy for vårt indre øye. Bare et fåtall klarer vi å plassere, og her er et navn som vi stusser ved, John Jensen Skalstufjeldet (1891). Hvem var han? Trolig var
---- 63 Vsb ---- han svensk statsborger som måtte krysse en landegrense for å komme til nærmeste bank. Protokollen fra aprilmøtet i 1893 forteller om adskillig pågang etter lån (23 søknader). I samme møte ble 9 søknader avslått «paa grund af Pengemangel». I mai ble det også bevilget et lignende antall nye lån. Mye tyder på at ver dalingene rustet seg til våronna. Bruken av handelsgjødning var økende på denne tid, og Verdal var neppe noe unntak i så måte. Forøvrig vet N. Rygg å fortelle i Norges Banks historie at 1891 og de tre påfølgende år var preget av lave priser, mindre beskjeftigelse og dårlig fortje neste. Enkelte av lånesøknadene kan vel også ha en viss sammenheng med disse forhold. Helt til slutt i møteprotokollen for mai 1893 - faktisk etter «Mødet hævet», står det: Forstandermøde bestemtes til Mandag den 19de Mai* førstk. kl. 1 efterm. Protokollen er underskrevet av styrets medlemmer - P. Moe, M.D. Muller, Rygh, E.M. Moe og N. Garness, i lykkelig uvitenhet om det Ragnarokk som skulle komme over bygda før det berammede møtet kunne avvikles. SAGT OM PENGER Største føremonen med å ha pengar er det at du slepp å syte fordi du ikkje har dei. (Ivar Eskeland) Trolig feilskrevet for juni, møtet ble i alle fall avviklet 19. juni.
---- 64 Vsb ---- TIDSROMMET 1893 - 1914 Prøvelser på mange plan En ulykke kommer sjelden alene, blir det gjerne sagt, og det viser seg dessverre ofte å være riktig. I alle fall fikk befolkningen i Verdal sørgelig erfa ring for det i det Herrens år 1893. Det begynte som de fleste vet med Verdalsraset - natta til den 19. mai. Denne «dommedagsnatta» kom til å prege både enkeltmennesker og kommu nen i mange år framover. Senere på året ble den etterfulgt av mer dramatikk. Vi skal ikke i denne sammenheng berøre sjølve raset og hendelsesforløpet i særlig grad - det er omtalt adskillig før. Imidlertid kan vi straks slå fast at tragedien hadde slike dimensjoner at man i folks bevissthet fikk en ny tids regning i Verdal: Før - og etter raset, eller flauget, som enkelte gamle sa. Den enorme mengde masse som gled ut er beregnet til 55 millioner m3m 3 - en mengde som kan være vanskelig å fatte. La oss ta ett eksempel. Vi kan tenke oss denne mengden opplastet på lastebiler som er ca. 10 meter lange og kan lesse 10 m3m 3 pr. lass. Hvis lastebilene er oppstilt etter hverandre blir det en sammenhengende linje som er 55.000 km lang eller ca. 1 1/3 ganger rundt ekvator. Tapet av de 112 menneskeliv og de store lidelser som både mennesker og dyr måtte gjennomgå i forbindelse med katastrofen, overskygger sjølsagt alle tap av økonomisk karakter. Men likevel, i denne beretningen skal vi gjøre forsøk på i hovedsak å se på den økonomiske sida av tragedien. Lensmann Wessels rapport til fogden var bakgrunnen for følgende tele gram (avsendt fra Levanger kl. 08.45 form.), som lå på Arbeidsdepartemen tets bord den 19. mai om formiddagen: Værdalens Lensmand melder: Stort Jordskred inat Værdals- elven, 10 a 12 større og mindre Gaarde udgaaet totalt, mange andre overfyldt af Lermasse. Mange Mennesker omkommet. Ulykken endnu ikke over- skuelig; mulig Fortsættelse ved Oversvømmelse. Telegrammets alvorlige innhold førte til raske reaksjoner i departementet, og kanaldirektøren og hans assistent ble anmodet om«uopholdelig at afreise til Ulykkesstedet». Midlertidig ledelse av redningsarbeidet ble telegrafisk på
---- 65 Vsb ---- lagt amtsvegmester Klæstad, samtidig som militære mannskaper ble inn koblet. Av kanaldirektørens rapport får vi også vite litt om den tids framkomstmid ler. Han reiste fra Oslo den 19. mai kl. 2.40 ettermiddag med det vanlige to get til Hamar. Derfra «var Extratog og Extradampskib stillet til vor Disposi tion, og vi ankom derfor allerede (!) kl. 4.00 efterm. den følgende Dag til Værdalen». Altså en reisetid på vel 25 timer, og da ble ekstratiltak satt inn. Stor offervilje Med telegrafen og avisenes hjelp ble meldingen om tragedien som hadde rammet Verdal ganske fort kjent utover hele landet. Hjelpetiltak av forskjellig slag ble straks satt i gang. Et enstemmig storting vedtok etter forslag fra amtets representanter en bevilgning på kr. 10.000,- for å avhjelpe den øyeblikkelige nød, og dessuten fikk Verdal ettergitt den utlig nede statsskatt på 3 - 4.000 kroner. Stemningen i bygda på dette tidspunkt kan sikkert kjennetegnes best med to ord - sorg og fortvilelse. For en befolkning ivrig opptatt med våronna og med forhåpninger om et heldig år til alles beste, var forholda bokstavelig talt endret over natta. I onsdagsavisa av Amtstidende (17. mai) merker vi oss Værdalens Spare banks vanlige kunngjøring av sine åpningstider - som den gang var torsdag, fredag og lørdag fra 9 - 12 og 2 - 5 for innskudd og uttak. I lørdagsavisa (20. mai) er det imidlertid andre ting som tar oppmerksomheten, nemlig de første rapportene om det som var skjedd her i bygda. I følge avisa ble den «smukkeste, bedst dyrkede og frugtbareste del af Værdalen», ødelagt av raset i løpet av noen få minutter. Avisa slutter slik: Hjælp, hurtig hjælp, er her fornøden. De af Storthinget bevilgede 10.000,- kr. strækker ikke langt, neppe længere end til at dække de første skrigende krav. Skulde her ikke være en passende Anvendelse for de Brandlidtes Fond? Innsamlingsaksjoner ble organisert over hele landet med ofring i alle lan dets kirker, og dessuten la avisene ut lister, slik at publikum kunne vise sin medfølelse. Morgenbladet, Oslo, skrev i sitt opprop i sakens anledning at er statning til de skadelidende ikke kunne forventes bare av offentlige midler, og fortsatte: Tabet, af hvilket intet vil blive godtgjort ved tegnet Assurance, der ikke omfatter Skade af denne Art, vil dels falde Banke og Pantekreditorer tillast, dels Eiendomsbesidderne selv, og samtlige Beboere af de øde lagte Eiendomme. Vi indbyde Medborgere til at tegne seg for Bidrag.
---- 66 Vsb ---- Mange ga personlige bidrag på både 500 og 1.000 kroner, og bare på Mor genbladets lister kom det inn ca. 30.000,- kroner. Vi skal ikke her gå nærmere inn på de forskjellige former for hjelp som ble verdalingene til del i 1893, men alt i alt kom det inn 313.000 kroner i fri villige bidrag. Mynter fra før unionsoppløsningen 1905. «Kommunens fortvivlede Stilling» En ulykke av slike dimensjoner som Verdalsraset måtte nødvendigvis føre til økonomiske tap for mange. En av de skadelidende parter var Verdal kommune. Det var nok en av tilstanden merket forsamling av formenn og representan ter som fant sine plasser i kommunelokalet på Stiklestad til det første møtet i herredssty reisen etter raset. Ordfører Andreas Tessems plass sto tom, og av formennene manglet Johannes Kaalen. Tessem var som kjent blant de 112 som mistet livet, mens
---- 67 Vsb ---- Kaalen fikk sin gård ødelagt og hadde vel i den forbindelse andre viktige ting fore. Sakene som ble behandlet hadde alle tilknytning til det som var skjedd. Protokollen er imidlertid svært så formell, og er lite preget av den sinnsstem ning som representantene sikkert befant seg i. Møtet som fant sted den 26. mai, ble iflg. protokollen avholdt «foranlediget ved Telegram af igaar fra for henværende Statsraad Holst (fra Verdal) og Amtets Storthingsrepresentan ter». Dette hadde trolig sammenheng med ordfører Tessems bortgang, forøv rig tyder protokollen på at det var en handlekraftig herredsstyrelse som var samlet. For å få fram litt om situasjonen i kommunen, skal vi referere sak 7: Paa grund af Kommunens fortvivlede Stilling foranlediget ved den indtrufne Ulykke og for at hindre at den Kommunale Institutionen paa Grund af manglende Evne skal gaa i staa, bemyndiges Ordføreren en stemmig til at indgaa til Storthinget med Andragende om et indtil vide- re rentefrit Laan stort kr. 20.000,-. Med andre ord, det var en «tøff» periode man nå gikk inn i med Martin Eggen som ordfører. Lånet fra staten gikk i orden ganske fort, idet Holst allerede 31. mai tele graferte fra Stortinget til ordføreren: «- Sikret Kommunen 20.000,- Laan. Nermere Brev.» Den samme Holst ble senere (19. juni) utnevnt til formann i Statens Verdalskomite, og fikk der en stor og krevende oppgave, som vi skal komme tilbake til litt nærmere. Komiteen ble pålagt å komme med motivert forslag til de nødvendige tiltak fra statens side i forbindelse med ulykken i Verdal. Alt i alt var nok Peter Holst en god mann for Verdal kommune i denne situ asjonen, sjøl om han et tiår tidligere ble utskjelt i avisene bl.a. som «Ven strepave». Raset fikk negative følger for Verdal kommune på forskjellige områder - både direkte og indirekte. Vi vet at vegforbindelsen ble brutt på begge sider av elva, og sjøl om staten gikk inn med ekstra bevilgninger, fikk kommunen likevel betydelige utgifter bl.a. til vedlikehold av vegstrekninger som fikk stor belastning p.g.a. omdirigering av trafikken - og på «veistykker hvor ved kommende Veistykkhavere paa grund af Ulykken er sat ud af Stand til at ud føre det». Det årlige skattetapet for Verdal kommune ble beregnet til kr. 4. 600,- og på legater kr. 1.500,-. Vi må heller ikke glemme Trøgstad skole, som ble ødelagt av raset, og som dermed var tapt. Verdalskomitéen anslo kommunens tap til kr. 20.000,-. Av andre - neppe målbare - ting, kan nevnes: Politibetjentposten på Øra ble inndratt fra 1. januar 1894, og da man fikk tilbud om å ha amtskolen i Verdalsboka - 5
---- 68 Vsb ---- bygda for skoleåret 1894/95, fattet kommunestyret følgende enstemmige be slutning: Paa grund af Kommunens finansielle stilling ønskes ikke amtskolen til næste aar. Bankens tap I den situasjon som nå hersket i Verdal, var det sikkert grobunn for rykter og spekulasjoner både om dette og hint. Sannsynligvis for å forebygge «storm» på banken, hadde ledelsen følgende orientering i Amtstidende for 31. mai: Til Beroligelse for Indskyderne i Værdalens Spareskillingsbank skal undertegnede, Bankens Direktion, oplyse, at Bankens Tab paa de foru lykkede Eiendomme m.v. ikke vil komme til at overskride kr. 47.000,- - syv og fireti Tusinde - men sansynligvis bliver mindre, saa at Banken fremdeles faar en beholden Formue af mindst kr. 30.000,-. Værdalen 26. Mai 1893 I Direktionen for Værdalens Spareskillingsbank P. Moe E.M. Moe M.D. Muller J. Rygh N. Garness Henvendelsen til avisa er ikke nevnt i protokollen, men er trolig en spontan reaksjon fra ledelsen for å roe ned gemyttene. Det første styremøtet etter raset ble nemlig ikke holdt før den 10. juni, og protokollen derfra forteller lite eller intet om tragedien som nettopp hadde heimsøkt bygda. Vi noterer imidlertid at det bare ble bevilget 4 nye lån, mot forrige møte 22. Dette synes å være et uttrykk for den sjokktilstand som na turlig nok preget virksomheten i bygda like etter katastrofen. Utvilsomt ble det gjengitt mange gripende beretninger i direksjonsværelset på dette møtet. Beretninger som ikke hørte heime i bankprotokollen. Ingen av styrets medlemmer var direkte skadelidende av raset, men for for mannen, Peder Moe på Haugslia, var det nære på. Som kjent ble elva opp demt av raset, man fikk den såkalte Vukusjøen, som var omtrent en halv mil lang. Da vatnet gikk over demningen, var det bare så vidt man greide å for hindre at elva tok nytt løp mellom Holmsveet og Haugslia. Verdalsøra var også i faresonen, men med stor innsats bl.a. fra militære styrker, ble både gårdene og Øra berget. Men tilbake til direksjonsværelset. Nils Garness var den av direktørene som hadde lengst veg til møtene. Ettersom den provisoriske vegen Bjørken - Kålen ikke var ferdig før tre dager senere, ble kanskje turen denne gang ekstra lang.
---- 69 Vsb ---- Men livet måtte tross alt gå videre, også etter Verdalsulykken. Kanskje for tere enn en skulle vente kom de med igjen i det som rørte seg også de som var direkte skadelidende av raset. Til forstanderskapets møte i juni var riktig nok bare 18 av 30 forstandere til stede, men vi merker oss navn som Anders Faaren, Ole Volen, Gustav Faaren og Elias Næss. Alle gårdbrukere som mer og mindre fikk føling med naturkreftene i ei mainatt som de aldri glemte - og helst ikke snakket om. Tilgangen på innskudd var heller dårlig i 1893, idet økningen var bare på vel 2.000 kroner. Den enkleste forklaring kan være sammenheng med raset, men vi minner om at det var en viss pengemangel også før ulykken. Utlånsvirksomheten i siste halvdel av 1893 synes også å ha vært noe beskje den. I flere møter er det bevilget bare 3-4 nye lån, og i augustmøtet ble flere lån avslått «paa Grund af Pengemangel». I november ble fire lån avslått med denne begrunnelse: «- Kunde fortiden ikke bevilges.» Overskuddet både for 1892 og 1893 var svakt, idet man tilførte fondet hen holdsvis kr. 936,50 og kr. 195,94. Forklaringa bak disse tall synes å være en kombinasjon av uheldige om stendigheter i lokalmiljøet (Raset), og en for jordbruket ugunstig pris- og konjunkturutvikling framover mot 1895. Et par henvendelser fra Statens Verdalskomité leder hen mot det som måtte komme - et direkte tap på de låntakerne som ble skadelidende ved raset. Et forslag til foreløbig oppgjør fra komiteen førte til følgende vedtak i styret: Det af Komiteen opstillede Forslag til Opgjør med de Skadelidte Debi torer vedtages med mulige Forandringer som Direktionen i Bankens Interesse maatte finde tjenligt. Forstanderskapet bifalt styrets vedtak to dager senere, men det endelige tap ble ikke bokført før i 1894. Beløpet ble heldigvis langt mindre enn først anty det, og utgjorde kr. 20.802,16, som ble avskrevet på bankens fond. Før vi igjen retter blikket mot bygda og befolkningen som omgå banken, skal vi ta med et par punkter som forteller noe om hverdagen i bankvirksom heten tidlig på nittitallet. Mye tyder på økende aktivitet og en travlere hverdag for bankkasserer Braarud utover høsten 1893. Han foreslår nemlig utvidet åpningstid slik at banken blir åpen alle dager i uken, unntatt mandag, fra 2-5 og lørdag som før fra 9-12 og 2-5 e.m. utelukkende for innskudd og uttak. Ett års tid senere forstår vi at Braarud trenger leiet hjelp med «at overføre kautionisterne paa ny Bog m.m. og at saadan blir at erholde for 3 kr. pr. Dag». Styret har forståelse for dette, og vedtar at utgiftene skal «bestrides af Bankens midler». Det tap som banken ble påført på grunn av raset gjorde nok sitt til at «di rektørene» måtte kjøre med noe strammere tøyler i de etterfølgende år. I
---- 70 Vsb ---- Vuku var det mot slutten av 1894 planer om forsamlingshus. M. Dillan søkte på vegne av Vuku Sogns Arbeiderforening om et bidrag på kr. 500,- fra ban ken til formålet. Vukubyggene mente å ha gode kort på hånden, i og med at de visste om en tidligere bevilgning til Arbeiderforeningen på Øra. Men dessverre - svaret fra banken var slik: Da Bankens Fond fortiden er under det lovmæssige Beløb (1/10 af Ban- kens Forpligtelser) kan Direktionen ikke indstille paa nogen Bevilg ning. Saken ble behandlet i forstanderskapet den 17. desember, hvor man bare kunne bekrefte styrets syn på saken. Offentlige hjelpetiltak Men hvordan gikk det så med alle de enkeltmennesker som ble skadeliden de av Verdalsraset? Hva ble gjort for at de økonomisk skulle komme seg på fote igjen? Vi har allerede nevnt Statens Verdalskomité. Komiteens grunnprinsipp og målsetting var: De Skadelidte søges gjennem Bidrag sat istand til at ernære sig og sine saavidt mulig paa samme Maade som hidtil. Dette hørtes jo enkelt ut, men det måtte et storarbeid til før man hadde grunnlagsmateriale nok til å utbetale erstatningene. Komiteen mente det var sjølsagt at bidraget skulle stå i noenlunde forhold til tapet. I utgangspunktet hadde man tenkt seg en minimumserstatning av den halve skadens verdi for gårdbrukerne. Imidlertid måtte dette fravikes i mange tilfelle, på grunn av den ulike økonomiske stilling som de skadelidende befant seg i før ulykken. Mens enkelte hadde liten eller ingen gjeld, var andre ad skillig «belemret» med gjeld. Vi har nevnt de skadelidende gårdbrukerne, men andre grupper var også berørt - som husmenn, kårfolk, tjenere og «inderster« (leieboere). Grupper som hver for seg krevde sine egne behandlingsregler fra komiteens side. Verdalskomitéen beregnet det totale tap ved raset slik: Tap på fast eiendom, løsøre og husmannshus kr. 487. 550,- Kår, kapitalisert med 10% » 48.570,- Kommunens tap » 20.000,- Meieriet » 10.000,- Lensmannen » 4.000,- Tap av avling » 40.000,- kr. 610.120,- De midler som komiteen hadde til sin rådighet for de skadelidende var i
---- 71 Vsb ---- alt kr.509.000,-. I første omgang ble det fordelt kr.456.000,- av dette, og resten vel 50.000,- kroner ble avsatt til et fond for Verdalen - «Værdalsfon det». Styret var iflg. statuttene fylkesmannen (formann), to medlemmer ble valgt av departementet og to av kommunestyret. Det synes uten videre klart at Verdalskomitéen har nedlagt et stort arbeide for å hjelpe den enkelte av de skadelidende. Mange fikk assistanse ved kjøp av jord eller ny gård, f. eks. med lånesøknader og ordning av betalingsvilkår. Alle gode krefter ble sjølsagt satt inn for at bygda igjen skulle fungere. Vi merker oss et par setninger fra komiteens innstilling (dat. 13. juli 1894): man har ogsaa den Tilfredsstillelse, at de fleste allerede er i fuld Virk- somhed igjen. Tjenere som ble arbeidsledige på grunn av raset hadde mulighet til sesong arbeid i de omkringliggende bygder, men da var det verre for familiefolk som kanskje hadde berget dyra, men manglet hus for å komme seg i gang. Mens enkelte måtte selge buskapen, valgte Ole Volen en annen løsning. Han fikk høre om at det var en ledig gård i Stalltjårnstugan, og flyttet dit med både familien og dyra for en periode. Hans eiendom - Volen østre - ble som kjent oversvømt av Vukusjøen. Etter Verdalsraset i 1893 flyttet Ole Volen med familien og hele buskapen til en ledig gård i Stalltjårnstugan. På veg østover overnattet de i Sulstua. Oppholdet i utlandet varte til våren 1895.
---- 72 Vsb ---- Myndighetene la vekt på at de bidrag som ble hver enkelt til del, skulle brukes til fortsatt «Erhverv inden Værdalens Herred». Om dette lyktes hun dre prosent er tvilsomt. Vi kjenner i alle fall to eksempler på skadelidende gårdbrukere som gjorde frolinger av seg, og kjøpte nye gårder der. Tanken på utvandring til USA var sikkert ikke langt borte hos mange ver dalinger i denne situasjonen. Lensmann Wessel sier i et intervju med bladet Nidaros (1902) at emigrant protokollene vil vise - at mange av dem som var hardest rammet av ulykken har reist til USA for å skape seg ei ny framtid der. For om mulig å få dette nærmere belyst slår vi opp i Verdal Historielags årbok 1980, hvor Jostein Molde tar for seg utvandringa fra Verdal. Ganske riktig - det var et stort antall - 136 - som utvandret fra bygda i 1893, mot 65 året før og bare 12 året etter. Men som ofte ellers, er det også her et - men. Ifølge Molde utvandret nemlig mer enn halvparten av disse før 19. mai (86 personer). Av de reste rende 50 hadde hele 39 personer gratisbillett. Her må vi bare bygge på anta gelser, men det skulle være rart om ikke noen av disse var et håndslag over Atlanteren til folk i heimbygda, som på grunn av raset var i pengeknipe. Molde kan fortelle at nyheten om raset nådde Amerika ganske fort. Han me ner forøvrig at en av årsakene til den lave utvandringa de første åra etter 1893 kan ha sammenheng med raset. Ønsket om å utvandre måtte kanskje droppes på grunn av dårlig økonomi. Vi nevnte innledningsvis i dette kapitlet at flere ulykker ofte følges ad. Det måtte nødvendigvis ta tid før forholda i rasområdet stabiliserte seg. Store nedbørsmengder utover høsten 1893 forverret situasjonen. Resultatet ble nye ras både ved Jermstad og Prestegården (den gamle). Elva ble oppdemt så den var tørr til Haga, og nyvegen, som var under arbeid på nordsida av elva, måtte stikkes flere ganger. Når vi også tar med at Hærfossen tok seg nytt løp, samtidig som Østnesbrua ble tatt av vannmassene, løftet av karene og flyttet helt ut til Auskin, er det klart at både problemene og uhyggestem ningen var til å ta og føle på. Henimot jul 1893 fikk ordfører Martin Eggen brev fra noen av de skadeli dende med søknad om skattenedsettelse. Brevene forteller adskillig om den økonomiske situasjon mange befant seg i, så vi skal referere noen av dem her. Gustav Faaren skriver at han har måttet selge det meste av besetningen, og at han lider et stort «Næringstab» ved Verdalsulykken. Anders Rosvold nevner at han har mistet mer enn en tredjedel av sin eien dom «og det var tillige af min bedste Jord». Han har fått liten høy avling, så besetningen er redusert til det halve, og han avslutter slik:
---- 73 Vsb ---- Muligens vi kan jelpe os med korn til husholdningen til neste aar, da her blev lidet tilsaad paa grund af ulykken saa det blir intet til salgs. Til slutt tar vi med Anders Faarens søknad, som lyder slik: Grundet dette andragende maa anføres, at jeg siden ulykken den 19de mai foregik, kun faa stunder har opholdt mig paa Faaren, men siden det sidste store ras gled ut, da maatte jeg paa grund af frygt og redsel, indlogere mig og mine andre steder. Hele denne tid har for mig gaaet op i bare tøv. Vi kjenner ikke resultatet av søknadene, men de ble oversendt Verdals komitéen til uttalelse. Mange vil kanskje synes at dette blir noe på sida av bankens historie, men vi vet at 23 bruk forsvant helt i raset, 50 ble sterkt overslammet og ytter ligere 32 bruk ble mer og mindre berørt. Med dette som bakgrunn er det ikke så vanskelig å forstå at de skadelidendes økonomiske situasjon også måtte få betydning for de framtidige tall i bankens regnskaper. Vi skal igjen se litt på hva som foregikk innenfor bankens vegger. Nytt navn og færre forstandere Den nye sparebankloven (1887) gjorde det nødvendig med ny plan eller vedtekter for banken. En slik ble «vedtat i fuldtalig forstandermøte 18/6-90». Men det skulle gå fem år før den ble stadfestet og trådte i kraft (23. febr. 1895). Det første vi merker oss er at navnet er endret til Værdalens Sparebank. Bestemmelser i den nye planen førte også til organisasjonsmessige forandrin ger, idet antallet forstandere ble nedsatt til 24 (mot før 30). Av andre nye ting kan nevnes at etter 1895 skulle forstanderskapet sjøl velge sin egen ordfører og varaordfører. Styrets medlemmer var ikke valgbare til disse verv. Tid ligere ble forstanderskapets møter ledet av direksjonens/styrets formann. Med bakgrunn i det vi tidligere har nevnt om plasseringsplikten (§ 8 i spa rebankloven), skal vi sitere § 21 i bankens nye plan (noe forkortet): Under iaktagelse av bestemmelserne i lov av 6te juli 1887 § 8 og § 9 Jfr. § 18 og lov av 14de juni 1890 besørger direktionen bankens midler snarest mulig gjort frugtbringende paa den mest betryggende og forde- laktigste maate, mottar andragender banken vedkommende og bevilger pengelaan. Man har altså tatt Sparebankloven til etterretning også hva § 8 angår. Vi har allerede nevnt flere eksempler som tyder på at Sparebanken var noe forsiktig med å gi både lån og stønad til sine kunder tidlig i 1890-åra. Vi har også nevnt en konkret årsak, nemlig bankens tap p.g.a. Verdalsraset. Men det
---- 74 Vsb ---- var nok flere årsaker. I tillegg til frykt for større tap i forbindelse med raset, hadde man også lovens bestemmelser å forholde seg til. For det første var man forpliktet til å anskaffe de før omtalte, og i Verdal så lite populære, verdipapirene. Dessuten var bankens fond som vi allerede har hørt, under det lovmessige beløp på dette tidspunkt. Forvaltningskapita len var f.eks. i 1894 på 676.000 kroner, mens fondet var på 57.000 - og altså 10.000 for lite. Det behøver derfor ikke å bety at det ikke fantes penger i kassen, fordi om man avslo lån p.g.a. «pengemangel». Verdipapirer, likevel Nå skulle alt være klart for anskaffelse av verdipapirer. Man vedtok først (6. juli 1895) å trykke den nye planen i 2 a 3.000 ekspl., og i neste sak er det gjort følgende vedtak: Man besluttede derfor at kjøbe en del Værdipapirer, i hvilken Anled ning gjøres Forespørsel til Statsraad Ryg, om hvilke Papirer kunde være mest fordelaktig, og om han muligens kunde paatage sig Indkjø bet mot rimelig Godtgjørelse. Et tilbud fra Hans Grøn, Christiania om Indkjøb af Bankaktier til en Pris af 4 1/2% Renter med 1/4% kommiti onsgebyr bliver i tilfælde at antage, og befuldmægtiger Formanden til for Utfaldet at slutte Akkord med vedkommende. Vi forstår at en handel med verdipapirer den gangen var en omstendelig affære. Man fant det fornuftig å søke råd hos statsråd Rygh, som slett ikke var noen hvem som helst i finansspørsmål. Han var identisk med Evald Rygh, sønn av en av bankens stiftere, Peder Strand Rygh, og altså sjøl verdaling. På dette tidspunkt var han adm. direktør i Christiania Sparebank (1893-1918), og hadde da bl. a. som bakgrunn en toårsperiode som statsråd i finansdeparte mentet. Som mangeårig borgermester i Christiania høstet han stor aner kjennelse. Vi kjenner ikke til hvorvidt Evald Rygh ble den som formidlet kjøpet, men noen handel ble det ikke før i 1896. Da ble det plassert 44.940 kroner i verdi papirer, mens «verdipapirers konto» ved utgangen av 1905 viser en behold ning på kr.91.750,-. Omkring sekelskiftet Fra pengeknappe tider - både av lokale og utenforliggende årsaker - i første halvdel av nittiåra, kommer vendepunktet i 1895. Fram til 1900 regnes for en høykonjunkturperiode. La oss se litt på hvilke resultater bankvirksom heten i Nordgata kunne frambringe i en slik situasjon.
---- 75 Vsb ---- For de fire åra 1896-1899 kunne kasserer Braarud føye jevne, store over skudd til bankens fond, i alt kr. 23.453,-. Ved utgangen av 1899 var fondet eller formuen kommet opp i kr. 83.991,-. Med andre ord - tapet som banken fikk på grunn av Verdalsraset ble dekket i denne perioden. Men sjøl om ban ken greidde å «slikke sine sår» i kroner og øre ganske fort, var det mange, mange andre sår som skulle gro i bygdemiljøet rundt banken. Vi nærmer oss med raske skritt århundreskiftet, og i den anledning kan det være naturlig med et lite tilbakeblikk. Resultatet av bankens virksomhet etter de første 50 år kan være av interesse. Jevnt og sikkert er krone lagt til krone, og grunnfondet - som i starten var på kr. 230,- økte til kr. 99.855,- i 1904. Året etter passerte formuen det første hundretusen. Vann og vannforsyning har fra tid til annen vært et omdiskutert tema i Ver dal - slik også i 1897. Styret behandlet da et skriv fra Ørens Meieri, som kla ger på et for stort vannforbruk til banken «af Meieriets vandledning». Trolig har banken aller nådigst fått anledning til å koble seg inn på meieriets led ningsnett. Skrivet utløser en klar beskjed fra styret til kassereren om «ikke at benytte ledningen til sit private Brug undtagen til tider at Vandmengden er tilstrækkelig, saaledes at Vandforsyningen til Meieriet ikke hemmes osv.». Akk ja, dette var ikke så greit for fru Braarud, som hadde flere små, og stor klesvask på denne tida. Vannspørsmålet er også oppe til behandling på neste møte i styret, trolig er det kommet flere opplysninger på bordet, etter som det er protokollert slik: besluttedes, at det ikke tillades uvedkommende at tåge Vand af Ban- kens Brønd. Dette skulle tyde på at det var flere enn familien Braarud som hadde vann problemer på Øra. Utviklingen gikk imidlertid sin gang - både i banken og utenfor, og nye hjelpemidler ble tilgjengelige. Banken fikk innlagt telefon (1897), og et par år senere ble det anskaffet «Gadelykter paa Værdalsøren». Banken bidro med kr. 20,- til formålet. I Vuku satset gårdbrukerne på nye maskiner, idet Vuku Træskecompagni fikk bevilget kr. 5.200,- i lån. Det er nærliggende å tro at vukubyggene med dette gikk til anskaffelse av ei Hornsby treske, trolig den første i Vuku. Året var 1897. Signaler om stadig ny utvikling på samferdelssektoren kan vi også lese ut fra bankens protokoller. Flere søknader om å frafalle pant for ekspropriert jord til Hell-Sunnanbanen ble behandlet allerede i 1900. Men det var ikke før i 1904 (off. åpnet i 1905) at verdalingene kunne ta toget om de skulle få lyst på en Trondheimstur.
---- 76 Vsb ---- Den økonomiske situasjon like før århundreskiftet er preget av en rekke bankfallitter og forretningskonkurser. Problemer i byggevirksomheten i Oslo førte til den såkalte Kristianiakrisen. Året 1900 blir regnet som et internasjo nalt kriseår, som også framover mot 1905 fikk ringvirkninger til Norge. Det er igjen snakk om magre år. Hvor stor betydning dette hadde for vår bank er ikke godt å si. Vi merker oss nedgang på innskudd i 1900, samtidig som det ved flere anledninger ble avslått lån «grundet Pengemangel» både i 1900 og 1901. Værdalen Gammelt bilde fra Vera, men ikke eldre enn 1899, for da ble kapellet reist. Nye tanker og ideer Minst en av styrets medlemmer var ifølge vedtektene pålagt, sammen med kassereren, å ta del i det rent praktiske bankarbeidet enda i 1905, og kasser eren, det var fortsatt Carl Braarud. I et innlegg i Innherreds Folkeblad (2. jan. 1905), trolig skrevet av bladets redaktør Johannes Aas, er banken gjenstand for ikke bare ros, men også noe kritikk. Vi tror det kan være nyttig med en gjennomgang av stoffet. Kanskje kan vi få et visst inntrykk av banken sett fra kundenes synsvinkel? Avisa tar på oppfordring opp bankvirksomheten i Verdal til diskusjon, og skriver blant annet at banken alltid har «været i besiddelse af den tillid som udkræves for at folk med tryghed kunde sætte sine Kapitaler ind i den - osv.».
---- 77 Vsb ---- Samtidig far banken godt skussmål for sin utlånsvirksomhet, som er ført slik at banken har vært lite utsatt for tap. Avisa fortsetter: Det har forsaavidt været en folkebank i fuld betydning, en hjælp for bygdens indvaanere. Alle som har villet sætte noget i værk, det være forretninger, industri eller hvad det saa maate være, har aldrig været nødt til at gaa udenom bygden efter kapital. Vi får også høre at banken har ydet adskillig lån mot pant i «jordeien domme», men hypoteklån hadde en lavere rente, og av den grunn ble det fore tatt en del ombytting til slike. La oss se litt på den kritiske del av artikkelen. Avisa peker på at tida og utviklingen fører med seg nye krav, dette gjelder ikke minst pengevesenet. Det er muligheten for å diskontere veksler man her sikter til, og ifølge avisa var det på dette tidspunkt omtrent bare Værdalens Sparebank av bankene i Innherred som ikke hadde innlatt seg på disse papirene. Nå mener avisa at det er på tide at også verdalingene får muligheten til innen bygda å oppta «korte løse laan». Avisa unnlater ikke å nevne at papirene kan være «ganske farlige», og at renten er høy - «indtil 7%» på Levanger. På tross av disse negative ting, reiser man «i flok og følge» til Levanger for å få slike lån, heter det. Før re daktøren lar dette temaet falle, antyder han at det er nærmest «uundgaaeligt længer» for Værdalens Sparebank ikke å benytte denne måten for utlån. Sam tidig som det er tungvint for låntakerne å reise utenbygds, er det også tap både for banken og for bankens samtlige debitorer, hevder avisa. Dette med at veksler kan være «ganske farlige», vet vi i ettertid at også mang en verdaling har fått erfare. Men avisa har flere kritiske bemerkninger. Den mener å vite at banken har plassert 60-70.000 kroner på folio i andre banker til en såvidt lav rente som VÆ til 2%. Det må bare innrømmes at dette ikke høres bra ut. Utlånsrenten må holdes unødvendig høy, og dermed blir låntakerne skadelidende, er avisens hjerte sukk, som hevder at den uttaler seg på vegne av mange lesere. Lesere som altså ønsker en forandring i utlånsreglene, noe som avisa framholder vil være både til bankens og bygdas beste. Avisa er også inne på bankens «avance» - rentemargin, og behandlingen av gjeldspapirer i forlikskommisjonen. Tanken om å ansette en administrerende direktør blir også lansert samtidig - noe som ifølge avisa er vanlig andre steder. Uvisst av hvilken grunn, men det skulle gå mange år før Værdalens Sparebank fikk sin første administre rende direktør. Avisinnlegget var såpass kraftig kost at det krevde tiltak og reaksjon fra bankens side. Allerede i neste avis har M. Rygh, som da var formann i styret,
---- 78 Vsb ---- et kort innlegg som blant annet slår fast at de før omtalte innskudd ikke står på folio, men på alminnelig sparebankvilkår og som for det meste har vært forrentet til 4%. Men avisskriveriene var ikke slutt med det. I avisa 9. januar offentliggjør Braarud bankens regnskap for 1904, og dermed skulle tallenes tale være klar for alt folket. I tillegg til regnskapet har redaktøren igjen noen sikkert velme nende råd til bankledelsen. Han skriver bl.a.: Værdalens Sparebank burde ordne sig saa at den tilfredsstillede alle behov inden bygden, og at den vilde tjene derpaa. Litt ablegøyer i Øras gater. Stedet er Snevegården i krysset mellom Gamle Storgate og Nordgata. Hvor berettiget avisas kritikk var, er det litt vanskelig å bedømme i ettertid. Men kritiske kunder skulle tyde på engasjement og interesse for bankens virksomhet, og det er jo i seg sjøl positivt. Man må likevel få tilføye at den samme redaktør Aas nok var kjent for å føre en kvass penn. Han avslutter slik: Det har længe været følt som et savn, og aldrig større end nu, at man med gode navn skal maa vente uger og maaneder for at faa et laan paa grund af forældede bestemmelser. Dette bør forandres og det snart. Kursendring Med bakgrunn i det som nettopp er fortalt, må vi nesten gå ut fra at en smule nytenkning var på sin plass innenfor bankens fire vegger. I samråd med kasserer Braarud tok herrene M. Rygh, Johan Getz, N. Garness, B. Rostad
---- 79 Vsb ---- og P.M. Landfald, som da satt i styret, en rekke initiativ for å imøtekomme noen av ønskene. Signaler om at noe er på gang får vi i avisa allerede den 16. januar i form av en annonse: Fra VÆRDALENS SPAREBANK Vexelobligationslaan saavel 6 maaneder som paa kortere Tid, kan er- holdes ogsaa udenom de ordinære Direktionsmøder ved Henvendelse til Banken. Direktionen I april samme år var det tid for å diskutere diskontering av veksler, og i den anledning holdt man et spesielt styremøte. Man ble enige om å bekjent gjøre at veksler kan diskonteres hver onsdag og lørdag fra kl. 2 til 4 (e.m.) på følgende betingelser: Renten fastsattes til 5 - fem Prosent + 1/3% Provision. Maksimumsbeløb for Udlaan blev bestemt til kr. 1.000,- et tusen Kroner, undtagen ved samlet Direktionsmøde, der kan laanes ud et større Beløb. Det synes ikke som om banken ble nedrent av kunder scm var interessert i veksler, men fra mai 1905 kom ordningen i gang. Minimumsbeløpet for denne type utlån ble satt til kr. 40,-, noe som senere i året ble redusert til kr. 20,-. Beløpene kan synes utrolige små, men sett i sammenheng med vare priser og lønninger blir det hele mer forståelig. Vekselporteføljen er ikke spe sifisert i regnskapet før i 1909, og utgjorde da kr. 86.000,- eller 8,6% av bankens utlån. I 1914 var prosenten 8,8. Å handle på kreditt er som kjent ingen god løsning verken for kjøpmannen eller kunden, men det forhindrer jo ikke at det ble gjort. For folk på sørsida av elva var Veimo et aktuelt handelssted. Vareutvalget var ganske allsidig, og her kunne man få kjøpe både manufaktur, kolonial, kraftfor, sild og fisk, lær og skotøy, ja, til og med glass og porselen var å finne i hyllene. En av kundene hos R.M. Veimo var Sef. Guddingsmo. Vi har bladd litt i hans etterlatte regninger, og noterer at prisen på 1 kg kaffe i 1905 var kr. 1,20, 1 kg flesk kostet kr. 1,00 og for kr. 2,50 kunne man få 1/4 td. sild, mens torsken gikk for 25 øre (!) kiloen. Oppgjør i form av kontanter var ikke alltid så enkelt å skaffe, men etter som Sefanias hadde hest, tok han på seg leiekjø ring for Veimo. På den måten kunne han med arbeid få ned noe av sin varegjeld. For å kjø re 4 skr. mel til Nybygget i Sul fikk han kr. 6,-, og en tur til Melen ble betalt med kr. 10,-.
---- 80 Vsb ---- Disse bildene fra omkring århundreskiftet er trolig de eldste som finnes av Øra sent rum. Begge bildene er fra Nordgata. Det øverste er tatt mot øst med Landfaldgården (Hedman TV/Radio idag) lengst til høyre, videre Tømmeråsgarden (senere Richard Kristiansen), nå er gården revet. Så følger Kilstua og Dahlgården. Begge ble kjøpt av Verdal Samvirkelag, revet og flyttet til Nordåkeren. På venstre side av gata skimter vi Austadgården. Det nederste bildet er tatt mot vest og fra høyre ser vi Suulgården, Følstadgården, Elstadgården og på tvers nederst skimter vi Ryghgården. Gården på venstre side er Byegården, senere Indahl. Damen til høyre er Lovise Rygh og mannen er trolig Bernt Moe.
---- 81 Vsb ---- Til en viss tid kunne kjøpmannen gi henstand med betalinga for mellom laget. Men når han ble i knipe, var det altså nå en mulighet for å diskontere en veksel hos kasserer Braarud. Vekslene, eller de såkalte «langpapir» som omtales med en viss frykt, var nok en kostbar oppgjørsmåte for kundene. Mot slutten av 1905 kan protokollen fortelle om et nytt initiativ som tyder på at man mer bevisst går inn for en bedre plassering av bankens midler for dermed å oppnå en større rentefortjeneste. Vi siterer: Besluttedes at forandre Indskuden i Trondhjems Bankerne saaledes at vi kan faa ca. kr. 30.000,- paa 6 mndrs. Opsigelse. Like etter århundreskiftet ble det reist flere skolebygg i Verdal. Nord-Leksdalen (Nordly) skole som ble bygd i 1908, var en av dem. Prisen for hus og 20 mål jord var kr. 8.200,-. En spennende sommer Blant de mange årstall som vi både lærer og hører om i historiesammen heng, er det enkelte som merker seg ut og liksom trer ekstra klart fram i min net. Et slikt årstall er 1905. Hva det betydde for landet som helhet, skal vi ikke komme særlig inn på her, men kanskje bør vi stanse litt ved hvordan verdalingene i sin alminnelighet opplevde dette året. I lokalbladet for 10. april kan vi lese et lite innlegg fra ni aktverdige borgere med lensmannen i spissen. Innlegget er i seg sjøl et lite tidsbilde som neppe trenger særlig kommentar:
---- 82 Vsb ---- FORÆLDRE! Undertegnde tør herved paa det mest indtrængende anmode Forældre og Foresatte om ikke at lade sine Børn drive om paa Gader, Veie og Bazarer uden forsvarlig Følge og Tilsyn. - Nærmere at paavise det moralsk fordærvelige i en saadan Driven om kring til sent paa Kveld anser vi for overflødig ligeoverfor rettænkende mennesker. H.H. Wessel Lensmand O. Moe J.A. Lerstad Chr. Fuglaas J. Dahl C. Braarud Gustav Olsen L. Reitan J. Skavhoug Avisa vet også å fortelle at vinteren 1905 muligens var «den største sne vinter i den sidste mandsalder». Det var store mengder snø i Vera, skogsar beidet ble hemmet og samferdselen med den øvrige del av bygda var brutt. Om feiringen av nasjonaldagen heter det: 17. mai blev iaar feiret paa en mere alvorlig og høitidelig maade end vanlig. Den store nyheten om unionsoppløsningen 7. juni, etterfulgt av regjerin gens beslutning om det rene norske flagg, ble sjølsagt kommentert og feiret også her i bygda. Alle militære avdelinger på Rinnleiret var frammøtt til parade, og det nye flagget ble heist under en salutt av 21 skudd. «Efterpaa saaes flagning over den ganske bygd saalangt øyet kunde naa», skriver Innherreds Folkeblad. Dette huset (bygd 1901) representerer lange håndverkstradisjoner. Vi er hos baker Thomsen (idag Innherredsbakeriet).
---- 83 Vsb ---- Da jernbanen ble midlertidig åpnet til Verdal 1. november 1904, ble det sagt at det var det største som hadde skjedd i bygda til da. Den offisielle åpning for strekningen Levanger-Sunnan var 14. november 1905. Verdalsboka — 6
---- 84 Vsb ---- Fra 1905 ble det anledning til åfå diskontert veksler i Verdal Sparebank, delvis med bakgrunn i en noe kritisk avisartikkel. Vexelobligation. -o®r- Kr. ylo O, sex Maaneder fra Dato betaler Undertegnede mod denne sin Vexelobligation til Værdalens Sparebank eller Ordre den Summa Jr<J Kroner. Valuta modtaget. Renter pCt. ere forud erlagte. For skadesløs tilbagebe taling indgaa
solidarisk som Selvskyldnerkautionister. Hvis denne Obligation ikke til Forfaldsdag indfries eller fornyes, befuldmægtiger jeg herved f-sV 7 *-* 1 -'-*-*^*^—
til for mig inden Værdalens Forligelseskomfnission at afslutte Forlig med Forpligtelser for mig til under Exekutions Tvang inden 6 Uger fra Forligets Dato at betale ovennævnte Gjæld med 6 pCt. Renter fra Forfaldsdag, samt Kr. 1.50 i Forligsoinkostninger. Til Vitterlighed : Som Selvskyldnerkautionister med Forpligtelser og med Vedtagelse af Fuldmagt til at indgaa Forlig som oven anført Vekselobligasjon fra 1906. Renten var den gang 5%, og de tre kausjonistene måtte skrive på for hver fornyelse.
---- 85 Vsb ---- Sommeren 1905 var nok spesielt spennende i ei grensebygd som Verdal. Ryktene svirret om mobilisering, snart var det Norge, snart Sverige som hadde gått til dette drastiske skritt. Militærøvelsene, eller sommersamling ene, varte ekstra lenge og foregikk både i juni, juli, august og september. I Skalstugan var det de siste dagene av august stasjonert 1.000 svenske soldater. Rykteflommen kunne fa følger for så mangt. Avisa Nidaros skrev blant annet: Redde sjeler tar pengene sine ut av bankene av frykt for krig. Det er både skjendig og tåpelig. Tåpelig fordi pengene lettere kan stjeles fra kistebunnen enn fra bankens hvelv, skjendig fordi pengene kan gjøre fedrelandet nytte når de står i banken. Pågangen i bankene etter kontanter var adskillig større lenger sør i landet, hvor man var nærmere begivenhetenes sentrum. Nikolai Rygg nevner Hal densdistriktet som et eksempel, der det var mer og mindre run på bankene hele sommeren. Verdalingene ser ut til å ha tatt det roligere. Likevel merker vi oss at uttaksbeløpene er større enn de innsatte beløp de fleste av årets må neder. Økningen på innskudd for året som helhet var bare kr. 15.000,-, mens den året etter var 3tø ganger så stor. Som kjent var det to folkeavstemninger i 1905, og da verdalingene gikk til urnene for annen gang - søndag den 12. november - skal vi merke oss resul tatet. Avstemningen gjaldt som kjent et ja eller nei til kongedømme. I Verdal ble det i likhet med seks andre kommuner i Trøndelag flertall for republikk. 356 stemte for republikk og 311 for kongedømme. Mange vektige innlegg ble avgitt både for og mot, og aldri har vi sett så store og fete typer brukt i Innherreds Folkeblad som lørdag før avstemnin gen. Det ene lyder kort og godt: STEM NEI!, mens Verdals populære lens mann har denne korte appell: Enhver ærlig Nordman som ønsker et frit, selvstændigt og selvstyret Norge i Fred, som ikke vil staa sammen med Norges Fiender, særlig Storsvensken, han møde frem paa Søndag og stemme JA H.H.Wessel Kjøp og salg av Værdalsbruket Vi kan nesten ikke forlate denne tidsperioden uten å nevne Verdal kommu nes kjøp og senere salg av Værdalsbruket. I den fireårsperioden (1908-12), som Verdal kommune sto som eier av bruket, ble det utkjempet adskillige dueller, som vi ikke skal komme særlig inn på her.
---- 86 Vsb ---- Personstrid, injurieprosesser og rettssaker, som det delvis enda går gjetord om, satte spor etter seg i bygdemiljøet. Kommunen hadde problemer med å få til lønnsom drift av bruket, og måtte flere ganger be om utsettelse med betaling av statslånet på 2,4 millioner, som ble tatt opp ved kjøpet. På tross av styrets anstrengelser med tanke på indu strireising lyktes ikke dette, og kommunen måtte gå til salg av bruket. Prisen ble satt til kr. 4. 055.000,-. Salget foregikk slett ikke uten «sverdslag», og sogneprest Veel var leder for den minoritet i herredsstyret som gikk mot salg. Da salget var et faktum, skrev avisa «Nidaros» til slutt i en kommentar: Det er ikke til å undre seg over at dersom kommunen setter mere pris på en øyeblikkelig fortjeneste enn på å beholde et varig og solid grunn- lag for bygdens økonomi, så kan bruket utvilsomt selges med for tjeneste. «Jula, påska og martnan» Blant de sentrale begivenheter fra nyhetsbildet i disse førkrigsåra var Roald Amundsens bragd, da han som førstemann nådde Sydpolen (1911). Oscar Mathisens mange seire på skøytebanen og tragedien da verdens største damp skip «Titanic» møtte sin skjebne på jomfruturen til USA (1912), gjorde sterke inntrykk, hver på sin måte. Men i lokalmiljøet var kan hende Martnan (på Levanger) den store begi venheten. Da fikk også tjenestefolk seg en fridag. Framkomstmidlet var gjerne hest og slede, og det kunne bli temmelig kaldt i «skrinna», før man omsider nådde Levanger. Men frosten var snart glemt etter en runde i han delsbodene på Torvet, hvor også spåkjerringa hørte med til attraksjonene. Ei lita historie fra «Nidaros» forteller adskillig om hvilken rolle martnan spilte i folks bevissthet. En konfirmant skulle fortelle om de store høytider i kirkeåret, og svaret kom ganske raskt. Det måtte være jula, påska og martnan. Ja, martnan var møteplass for mange, og erfaringer kunne utveksles om både dette og hint. Nye hjelpemidler i landbruket ble stadig mer alminnelig, og smått om senn fikk de også innpass på de mange små bruk. Hos Sefanias Guddingsmo kom det separator til gårds i 1912, og prisen på den var kr. 61,-. Året etter ble det mindre bruk for ljåen, for da ble det anskaffet en en-hesters Deerings slåmaskin sammen med naboen, Johan Kristensen Melby på Graven. Slåmaskinen kostet da kr. 192,-.
---- 87 Vsb ---- £tø var /angf mellom husa på Garpa omkring 1907. Betegnelsen «Panorama» er kanskje noe tvilsom. Vekst på flere områder For landet som helhet var perioden fra 1884 til 1914 preget av vekst og ny tenkning på det økonomiske området. Det foregikk en omlegging i tradisjo nelle næringer, nye økonomiske virksomheter kom i gang, og økningen i pro duksjon og konsum var stor. Men det er ikke snakk om noen jevn utvikling, for som vi også har vært inne på, konjunkturene svingte nærmest rytmisk og delte perioden i markerte avsnitt. Man fikk etter hvert bygd opp en moderne industri, handelen ble utvidet, og i et forbedret landbruk ble resultatet en mer intensiv drift. Også i bankve senet foregikk det en rask utvikling, og kredittforholda ble mer tilfredsstil lende. Følgende tall viser at innskudd og formue for alle landets banker er omtrent fordoblet på 13 år: Antall Innskudd Formue mill. kr. mill. kr. 1900 1913 1900 1913 1900 1913 Aksjebanker 76 116 257 592 68 126 Sparebanker 413 519 306 607 37 71 413 519 306 607 37 71 Verdal Sparebank hadde også en lignende utvikling. Innskuddsmassen her var ved århundreskiftet 803.000 kroner, mens den i 1913 var steget til
---- 88 Vsb ---- 1.536.000 kroner. Formuen var på samme tid 85.000 kroner og tretten år senere var den vokst til 173.000. Ifølge Nikolai Rygg var de økonomiske forhold før 1914 vel fundert og den økonomiske stilling sunn, men så kom krigsutbruddet og «satte kjepper i hjulet» for en videre gunstig utvikling. Stiklestad Kirke omkring 1910. Sentrum på Øra ble gradvis flyttet lenger mot øst. Dette bildet fra omkring 1910 viser t. v. Samvirkelagets først forretningsgård. I huset midt på bildet holdt Postkontoret til i noen år, senere gullsmed Svebak og idag Woxholts bokhandel. Helt til høyre ligger bankbygningen.
---- 89 Vsb ---- Besøk hos bankkassereren omkring 1910-15 Da banken bygde eget hus i 1881, ble det innredet med leilighet for kasse reren i den vestlige halvdel. Banklokalet og direksjonsværelset lå mot øst. Hit var det altså Carl Johan Braarud flyttet med sin lille familie i juni 1888, da han ble ansatt som bankens kasserer. Han var kommet til Verdal sju år tidligere som lærer for middelskolen, som det het den gang, og fortsatte som lærer til 1914 i tillegg til sin virksom het som kasserer i banken. Han var født i Våler og hadde eksamen fra Klæbu seminar og noen års praksis som lærer bak seg, da han kom til bygda. Julie Hansdtr. Forbregdsvald fra Gjeilvolden i Volhaugen ble hans kone, og Braarud gjorde verdaling av seg for godt. Familien Braarud vokste etter hvert, og da mor Julie i en alder av vel 40 år satte «punktum» med tvillingene - Ella og Trygve i 1903, var det ialt blitt en barneflokk på ni. Slett ikke uvanlig den gang. Ella Braarud Wisth gjenga for red. i 1987 noen av sine minner fra opp veksten i Nordgata. Ved hjelp av disse skal vi avlegge et «besøk» i banken som vi kan datere til 1910-15. Inngangen både til banklokalene og «privaten» var den tida på nordsida av huset, altså inne fra gårdsplassen. Mot Nordgata var det et ganske høyt plan kegjerde med en stor port, så gårdsplassen var skjermet for innsyn fra gata. Denne porten ble alltid stengt om natta. Plankegjerdet endte mot veggen av stallbygningen, som sto med langsida mot «Nyveien» (nå Jernbanegata). Bilen hadde enda ikke overtatt som framkomstmiddel, og like viktig som det idag er med parkeringsplass for bilene, var det den gang med stallplass for hestene. Stallen var bl. a. bygget for at «direktørene» (styret) skulle ha plass til sine hester ved møtene i banken. Med jevne mellomrom måtte gårds plassen sopes og pusses. Hestene kunne gjerne legge igjen sitt, og ettersom gårdsplassen også bruktes til litt aktiviteter - krokket bl. a. - var pussen høyst nødvendig. Rostad på Trones var en av dem som brukte «bankstallen». En av hestene hans var temmelig urolig av seg og trivdes nok dårlig på Øra. Han tok seg ut fra stallen nærmest gjennom stengte dører og sprang likegodt herreløs heim til Trones. Når det gjelder banklokalet, minnes Ella Wisth dette som et litt mørkt, men ellers trivelig rom. Elektrisk lys ble installert på Øra i 1914, så dette var før den tid. Det sto to lange bjørkmalte bord der med mange hyller og skuffer. Det fantes også en bokhylle, og langs et par av veggene sto det noen lange benker, trolig beregnet på kundene. Om det fantes noe innmuret hvelv i banken, kan hun ikke huske sikkert. Etter stengetid hendte det at familien oppholdt seg i banklokalet, særlig på mørke vinterkvelder. Da var det godt
---- 90 Vsb ---- og varmt der. Braaruds gyngestol av jern, som også sto i lokalet, er en av de ting hun husker best. Her satt da familiefaren med sin lange tobakkspipe og leste Dagbladet, mens tvillingene lekte rundt ham. Av og til kom også mor Julie inn og satt der med sin stopping eller lapping. Da hendte det nok at vi gjorde noe som ikke var tillatt. De store protokollene så litt spennende ut, og som unger flest hadde vi lyst til å tegne. Hvis det skulle finnes blyant streker eller tegninger i noen av disse, så kan det være et produkt fra denne tida. (Red. kan bekrefte at det fortsatt finnes noen «mystiske tegninger» i en kelte av de gamle innskuddsprotokollene). Sommeren 1904 inne i bankgården. Sittende f. a. Signe Braarud, Julie Braarud med tvillingene Ella og Trygve på fanget. Bak f. v. Harald, Øivind, Carl Johan, Katrine og Carl Braarud. Inngangen til banklokalene til venstre og privaten til høyre. Legg merke til vannposten midt på bildet.
---- 91 Vsb ---- Fra bankhagen 1905/06. Helt t.v. skimtes Kirsti Braarud. De andre på bildet er Trygve, Øivind, Ella og Katrine. I bakgrunnen til høyre ser vi godshuset på Jernbanen.
---- 92 Vsb ---- Braarudfamilien fotografert utenfor mastubygningen i 1905. Sittende foran f. v.: Kirsti og Katrine, Øivind står mellom dem. 2. rekke f. v. : barnepiken Julie Hallem med Trygve på armen videre Harald, Signe og Carl. 3. rekke f. v.: Carl Johan Braa rud og hans kone Julie med Ella (gift Wisth) på armen og Marie Larsen (sydame). Bakerst står Marie Nesset som var hushjelp.
---- 93 Vsb ---- Braarudtvillingene Ella og Trygve trolig 1906. Direksjonsværelset lå ved sida av og like inntil banklokalet, og hadde to vinduer mot syd. Møbleringen her var et bokskap og en sofa med svart skinntrekk. På sofaen lå en fin perlebrodert pute som Braarud hadde fått i sine ungkarsdager, og på et bjørkmalt bord sto det vannkaraffel og glass. En stor vaskestol som gjorde inntrykk på oss barna, hørte også med til inventa ret. På direksjonsmøtene ble det gjerne servert te. Av og til fikk vi barna sitte på direksjonsværelset etter møtene og se i noen store bøker med bilder fra hele landet. Da lå det alltid en eim av sigarlukt i rommet. For å få plass ble både banklokalet og direksjonsværelset benyttet til for standerskapsmøtene. Serveringen var te eller kaffe med store tekaker som ble innkjøpt fra baker, i tillegg til formkakene fra fru Braaruds kjøkken. Leiligheten som var innredet for kassereren, lå altså i den vestlige delen av bankbygningen. Kjøkkenet hadde bare ett vindu og det var nordvendt, så rommet var noe mørkt. Her var det stort spisskammer - et kjærkomment hjelpemiddel for husmora, som etter hvert fikk en stor familie å stelle for.
---- 94 Vsb ---- Dagligstua var ganske stor og hadde vindu mot nord og vest, mens finstua som med sine røde vegger ble kalt «rødstua», var noe mindre. 1 2. etasje var det to soverom med full takhøyde - ett i hver ende av bygningen. På sidene var det kott, og tre av disse ble brukt til soverom for barna. For å skaffe dagslys her var det laget takvindu. Sjøl om det var strengt forbudt, ble vi av og til fristet til å åpne disse, og da hadde vi en fin oversikt bl. a. til Arbei derforeningen (Håndverker 'n) på andro sida av gata, hvor som kjent stedets offentlige fester ble arrangert. Dette med å bo sentralt i strøket kan ha både positive og negative sider. Med festlivet fulgte det da som nå endel støy og leven. En lørdagskveld det ble arrangert fest i Arbeiderforeningen, lå en av mine søstre svært syk i gikt feber. Da var det at fru Braarud tok loven i egen hånd, gikk over gata, for klarte situasjonen og sa: «Nå må det bli stilt!» - og stilt ble det. Som mange andre familier flyttet også familien Braarud over til mastubyg ningen sommerstid. Her var det lyst og trivelig med et panelt oppholdsrom ved sida av masturommet. I hagen som hørte med til bankgården, var det store bærbusker og mulig heter for å dyrke grønnsaker og poteter. Hagen hadde vi mye glede av, og vi oppholdt oss ofte der. Far var nok foran sin tid når det gjaldt både dyrking og bruk av grønnsaker. Det ble dyrket timian og portulakk, foruten de mest vanlige grønnsaksorter som bl. a. mainepe, reddik, salat og erter. Mor Braa rud fikk buntet og hengt opp timian til tørk - og i blant fikk folk helt fra Helgådalen tak i timian hos oss. Etter dette tidsbildet fra Øra og banken omkring 1910-15 kan vi godt for stå Ella Wisth sin sluttkommentar: - Et herlig sted å bo.
---- 95 Vsb ---- TIDSROMMET 1914-1940 Banken og bygda under første verdenskrig Sommeren og året 1914 ble på mange måter et minnerikt år både på godt og ondt. Livet i lokalsamfunnet gikk imidlertid sin vante gang, folk var helst opptatt med fredelige sysler. Avisene var den tids nyhetsformidlere, og bragte nok en og annen sjokkmelding. Men i sin alminnelighet var Europa og den store verden nokså fjernt for den vanlige verdaling. Kringkasting hørte med til 1920-åras tekniske nyvinninger her i landet, og fjernsynet var helt ukjent enda. Beretningen om bankens liv og virke må i hovedsak hentes fram fra de pro tokoller som er tilgjengelige. Imidlertid er både kommentarer og vedtak tem melig ordknappe, og det sier seg sjøl at en må ty til andre hjelpemidler, spe sielt for å få fram noe om den vanlige «kvarda'n» i lokalmiljøet og om virk somheter i bygda. Da er - som vi også har vært inne på tidligere - avisene gode å ty til. Aviser ja, på denne tida var det to av det slaget her i Verdal. Innherreds Folkeblad var den ene, og så kanskje noe mindre kjent - Værda lens Blad. «Greit venstreblad» står det som undertittel på førstesida. Problemer og stridigheter omkring kjøp og salg av A/S Værdalsbruket var nå såvidt passert. I forbindelse med salget ble det igjen opprettet et Verdals fond, og fondets midler ble til innskudd i Verdal Sparebank. Ellers feiret man 100-årsjubiléet for Grunnloven med bl.a. stor utstilling i Oslo. Det fine været sommeren og høsten 1914, er også blant det positive som blir husket fra dette året. En liten notis fra Innherreds Folkeblad fra 8. juli gir oss et tips om årsveksten: STÆRK VARME har det nu været i flere dage - optil 30 grader i skyggen. Efter at der kom regn er enget vokset betydeligt og det vil i almindelighet bli et sto rartet foraar. Den stærke varme gjør dog at man paa de mere utsatte steder maa ta fat paa slaataannen. Flere har allerede begyndt. Arbeidet med å skaffe bygda strøm (Ulvilla) var godt i gang, og på bankens direksjonsmøte (styremøte) i februar 1914 ble følgende vedtak fattet: Besluttedes at indlægge elektrisklys i bankens lokaler, samt i kasserer- ens private rum og i brygstuen. For oss i dag er det neppe mulig å skjønne hvilken enorm omveltning det var å få innlagt strøm. Vi tar det hele som en sjølsagt ting. Bankens ledelse
---- 96 Vsb ---- VÆRDALENS PRO VI ANTERINGSRAAD. Disse merker kan kun brukes ved kjøp av mel, brød, sukker, kjød, flesk, smør, ost, sild, fisk, poteter, skotøi og ved, naar indkjøpet er mindst dobbelt saa stort som merkernes paalydende. Virkningen av inflasjonen under 1. verdenskrig ble forsøkt dempet med dyrtidsbidrag. Etter søknad som ble vurdert av provianteringsrådet fikk man utlevert slike kuponger pålydende navn. nølte ikke med sitt vedtak, og angret neppe dette sia. Før vi forlater elektrisi tetens komme i Verdal, skal vi ta med en liten situasjonsrapport fra IF av 1. juli:
---- 97 Vsb ---- ELETRICITETSVERKET I Ulvilden holder man for tiden paa med montering av maskinene. Med stolpereisningen gaar det nu raskt for haanden, idet 3 arbeidslag stadig er beskjeftiget dermed. Om nogle dage skal man ogsaa begynde at lægge høispendtledningen. Ogsaa endel transformatorer er ankom- met saa der er al grund til at tro at lyset kan faa skinne paa mange ste der til høsten. Med grundeierne er der truffet mindelig overenskomst ialfald hvad de fleste angaar. Kun paa et enkelt sted ser det ut til at man nødes til at ekspropriere. Der stilles nemlig et saa meningsløst forlangende at sty ret ikke kan gaa med derpaa. På tross av at «Anbud paa kjøring av endel cement til Vaterholmen» er ut lyst i avisa denne sommeren, er det lite som ligner på en nær forestående krigssituasjon. Men bak det hele var det mørke, truende skyer under opp seiling. Noen boligbygging av betydning var det neppe verken på Øra eller ellers i bygda, men muligheter for tomter var det i alle fall. I slutten av juni averte rer Ole Grande (senere bankens revisor) at han har tomter til salgs. «Pent og sentralt beliggende», heter det i annonsen. Et par uker senere får potensielle husbyggere tilbud om nødvendig utstyr til bygging fra Karl Grindberg. Han har nok merket endel konkurranse utenfra, for han appellerer til folks lokal patriotisme: DE SOM SKAL BYGGE BØR I TIDE BESTILLE Døre, Vinduer og Trapper og indredningsarbeider for øvrig fra mit verksted. Godt arbeide. Rimelige priser. Støt indenbygds industri. Telefon Karl Grindberg Blant de avisoverskriftene som også folk her i bygda merket seg i juni 1914, var utvilsomt de nå så meget omtalte «skuddene i Sarajevo» og meldingen om at det østerrikske tronfølgerparet Frantz Ferdinand og hans «gemalinne» var myrdet. At det skulle få slike katastrofale følger, var det neppe noen som ante den gang. Det spente forholdet mellom Østerrike/Ungarn og Serbia preger nyhetsbil det i avisene lokalt, og 23. juli spør IF: Er krigen utbrutt? I samme avisa kan vi også lese om et ultimatum fra Østerrike/Ungarn til Serbia, et ultimatum som omtales slik i avisa: Ultimatet har vakt stor forstyrrelse i det europæiske pengemarket og bevægelsen på Berlins børs antok fredag karakteren af en panik. De østerrikske og russiske papirer faldt fra 10 - 16%.
---- 98 Vsb ---- Vi konstaterer bare at politisk uro straks gir utslag på børsen og i den øko nomiske situasjon. Lokalavisa fortsetter med sjokkoverskrifter som: «En verdenskrig? Europa skjælver!» Den forteller videre at stormaktenes «ge sandter og ambassadører» arbeider hardt for å unngå konflikt, et syn som bare de mest optimistiske har. Mandag den 3. august er det mye trist å lese i IF EUROPA I FLAMMER! Tyskland erklærer Russland krig! Sverige mobiliserer hele sin hær og flaate Norges trafik paa utlandet stoppet Stortinget er indkalt. Marinen mobiliserer. Mobiliseringsordre utsendt for Kristiansandske og Bergenskes brigader. Alt befal og bemanding av kystartilleriet er indkaldt. Automobilen gjorde sitt inntog i Verdal under 1. verdenskrig. Her er en av de tidlige modellene fotografert ved Olavsbrua. Avisa henstiller til slutt om å glemme partistridigheter og stå samlet i kam pen for å bevare nøytraliteten. Fra en optimistisk og trygg førkrigs stemning sto folk plutselig midt oppe i en situasjon med nærmest panikkartet uhygge. Sjøl om både Norge og våre naboland Sverige og Danmark erklærte seg nøytrale, fikk vi etter hvert føle
---- 99 Vsb ---- på kroppen virkninger av det som skjedde rundt om i Europa. På tross av endel dystre spådommer om en forestående storkrig, var det ledere fra flere land som enda på forsommeren 1914 ikke anså situasjonen for særlig bekym ringsfull. Blant disse var statsminister Gunnar Knudsen, som i februar 1914 på en henstilling om å styrke forsvaret, bl.a. svarte: For tiden er da forholdet det at den politiske himmel, verdenspolitisk sett, er sky fri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år. Nok om det - krigen var et sørgelig faktum. Blant ledere på begge sider i konflikten var det en vanlig oppfatning den første tida, at krigen ikke ville bli særlig langvarig. Disse spådommene slo dessverre ikke til. Pågang etter kontanter. Men tilbake til den lokale arena. Hva slags innvirkning kunne konfliktene ute i Europa få for folket, bygda og banken her i Verdal? For å ta det siste først. I direksjonsmøte den 8. august får vi et hint om at ikke alt er som det skal være. I pkt. 3 på saklista står det å lese: Referertes amtets skriv av 3. d.m. angaaende finansdepartementets te legram av samme dato angaaende opsigelser av beløb indestaaende i banken. Dette innebar at bankene fra sentralt hold fikk beskjed om å praktisere ved tatte forskrifter om oppsigelse ved uttak av oppsparte midler. Noe som igjen førte til nærmest storm på bankene. Pågangen etter penger var nok størst i de store byene, men over hele landet førte krigssituasjonen til uro. Matvarer ble hamstret og stemningen var både nervøs og panikkartet. Vi har sett litt på hvordan verdalingene reagerte på situasjonen. Trøndere i sin alminnelighet synes å være både rolige og besindige av seg, men det spørs likevel om ikke rykteflommen og hendingene ute i verden kom til å pre ge også verdalingene den første uken i august 1914. På denne tida var banken åpen for innskudd og uttak bare to dager i uken, nemlig onsdag og lørdag kl. 2 - 5 em. Sammenligner vi antall uttak og inn skudd den 5. og 8. august med tilsvarende åpningsdager måneden før, ser vi at det på de to dagene i august ble ekspedert i alt 89 uttak og 10 innskudd, mens de samme tall for juli var henholdsvis 20 og 23. Altså mer enn fire dobling av antall uttak, mens innskuddene gikk ned til under det halve i an tall. Det er neppe riktig å kalle dette «run» på banken, men trolig ble det ar beidet overtid på disse hektiske dagene. Imidlertid har nok «stormen» lagt seg ganske fort. Ved årets slutt var det nemlig en økning på innskuddene på om trent 150.000 kroner i forhold til året før. Konklusjonen må derfor bli at ban ken tålte påkjenningen bra. Verdalsboka - 7
---- 100 Vsb ---- Pengeflommen under 1. verdenskrig gjenspeiler seg også i regnskapet for Verdal Sparebank. Innskuddene økte til det tredobb elte fra 1913-1920. Skillemynt var imidler tid mangelvare, og det ble utstedt en- og tokronere av papir. Populært ble de kalt «bol sjevikere» og «rødegardister». Ørens Handelsforening/Verdal Samvirkelag tok i bruk skillemynt av papp.
---- 101 Vsb ---- Påbudet fra Finansdepartementet ble praktisert litt forskjellig omkring i bankene. De nærmeste dagene etter krigsutbruddet ble det satt en grense for hvor mye hver kunde kunne ta ut. I Verdal Sparebank (som i mange andre banker) ser den ut til å ha vært kr. 50,-. Unormale tider. Forårsaket av den oppståtte situasjon og på anmodning av amtmannen valg te herredsstyret en komité for å undersøke bygdas beholdning av korn, for og poteter, og samtidig ble utbetalinga av lån fra Hypotekbanken og Bolig banken foreløpig stanset. Lokalmiljøet var allerede preget av unormale tider. Blant de som fikk merke dette var norskamerikanere på besøk i gamlelan det. På By og Rindsem i Vinne hadde de denne sommeren besøk av Fredrik Kjeldseth og kone, samt Karl Bye og Knut Knutsen (Rindsem). Tanken var at de skulle reise fra Norge 10. august, men etter at krigen brøt ut «ved de ikke med nogen sikkerhed naar de kan drage ut», skriver IF i en liten notis. Livet må som kjent gå videre - sjøl om det butter litt imot fra tid til annen. Vi tar igjen fram de gamle protokoller for å se hvordan kasserer Braarud, assistert av sin datter Anne Katrine og de til enhver tid sittende «directeurer» håndterte den unormale situasjonen. Muligens er det en følge av usikkerhet for hva som var på gang, men i møte 12. september er det bevilget svært få lån, og flere har fatt avslag på sine søknader. Under sak 5 på saklista heter det: Paa grund af det stærke Behov for Penge inden Bygden Elektrisitets værket m.v. nødsages man til at opsige A/S Værdalsbrugets Kassakre- På samme møte har man anvist regning for installasjon i banken kr. 264,13. I styrets desembermøte er Bakketun Ungdomsskole nevnt for første gang. Skolen var da under oppbygging og sto ferdig i 1915. Et skoletilbud som kan skje fikk særlig stor betydning i mellomkrigstida, da mulighetene for videre skolegang nærmest var lik null i Verdal kommune. På samme møte vedtok også styret å slutte seg til «Oprettelsen af Lokal foreningen for Sparebanker». Banken må ved samme anledning ha hatt mid ler til overs, idet man vedtok å tegne seg for kr. 30.000,- i det «indenlandske Statslaan af 1915». Oppslutningen om møtene i bankens organer har endret seg fra tid til annen. Av forstanderskapets protokoll framgår at det såkalte «valgmøte» i 1914 som ble holdt 7. desember, ble tillyst på følgende måte: fra kirkebakkerne samt Innherreds Folkeblad og Værdalens Blad.
---- 102 Vsb ---- Hr. I "<? Deres gjæld til Værdalens spare obligation nr.™ Y\ , for falden *V stor kr. z..*.,..2 maa ordnes omkostninger vil undgaaes. Værdalen den ?_/_& 19$^ v maa ordnes snarest mulig om C. Braarud. a b — Deres Accept No. ol' af /~* stor Kr. v » for f alder til Indfrielse & MAA-Aj O g maa ordnes den Dag hvis Protest vil undgaaes. C. Braarud.
---- 103 Vsb ---- Forskjellige former for purring av lån. Sjøl med tilsynelatende små lånebeløp, var det nok ofte problemer for låntakeren å overholde betalingsfristene. Etter møtet kan vi lese følgende innledning til et referat i IF: Valg paa forstandere i de uttrædendes sted foregik i møte mandag. De møteendes antal var denne gang ringe imot hvad det mange ganger un der stridens hede tidligere har vært, osv. Med «stridens hede» sikter nok avisa til urolighetene omkring kommunens engasjement i A/S Værdal sbruket.
---- 104 Vsb ---- Som nevnt tidligere var kasserer Braarud også lærer av profesjon. Han slut tet imidlertid i skolen i 1914, og i den anledning forteller IF den 21. de sember: Vakker og velfortjent gave Bankkasserer Braarud blev igaar ved fruerne Svendsen, Holm- Pettersen og hr. Bernhard Rostad overrakt som gave kr. 420,- fra for henværende elever ved middelskolen. Braarud var da en aldrende mann (73 år) og at han ønsket å trappe ned virksomheten var bare naturlig. Nå fikk han bedre tid for sitt arbeid i banken, og der ble det stadig flere arbeidsoppgaver å ta seg av. Lys i ei mørk tid Vi har nå lagt 1914 bak oss, og har sett på noe av det som opptok banken og bygdefolket det første krigsåret. På tross av stadige meldinger og telegram i lokalavisene om Europakrigen, var det nok en lokal begivenhet som over gikk alt annet til jul dette året. Øra og en stor del av bygda fikk elektrisk lys og kraft. Litt reklame måtte også til den gang, og vi tar med et eksempel på det fra IF: Lys over Værdalen erholdes nu ved at kjøpe vore bekjendte Wotanlamper. Alt elektrisk utstyr samt vore anerkjendte motorer kjøpes billigst hos Norsk aktieselskap Siemens-Schuckert Utstilling: Valbergs gaard, Verdalsøren De gamle oljelampene hadde gjort sin misjon, men tie ikke satt på loftet av den grunn. Nei, de ble omgjort slik at de kunne brukes for strøm. Hos kassereren privat gikk man til anskaffelse av bl. a. en måneskinnslampe, og i banklokalet var det spesielt en stor lampe som lyste godt opp. Det gjorde et voldsomt inntrykk da strømmen ble slått på, minnes Ella Wisth, som var 11 år den gangen. Påkoblinga av det elektriske lyset betydde en ekstra julegave til mange ver dalinger i ei ellers mørk tid. IF for mandag den 21. desember hadde denne skildringa av begivenheten: LYSET ER KOMMET! Det elektriske lys kom lørdag aften til Verdalsøren og omegn. Det vak- te stor jubel og folk gikk og gratulerte hinanden og det lot til for et øieblikk som alle klagemaal var forsvunndet. I virkeligheten er det elektriske lys en herlighet hvor det kommer ind. Det stadfester sig overalt fra andre steder, og det samme er sked i de faa uker man har hat det i Vuku. Den ene efter den anden som tidligere har vist motstand, søker nu om at faa det saa snart som er gjørligt.
---- 105 Vsb ---- Interiør fra en sparebank. Vi ser ialt seks ansatte, så bildet er trolig fra en bybank. Legg merke til ståpulten i høyre billedkant. Dyrtidstillegg For landet som helhet gjorde krigskonjunkturene seg gjeldende fra høsten 1914, kjennetegnet av kraftig prisstigning og økt etterspørsel etter varer og tjenester. De første åra av verdenskrigen var en god, om enn unormal tid for økonomi og næringsliv. Også verdalingene fikk føle prisstigningen på kroppen. Behovet for de så kalte «dyrtidstillegg» ble etter hvert et berettiget krav, noe som også banken måtte ta sin del av. Det framgår da også av protokollene at både kassereren og assistenten fikk bevilget slike tillegg ved flere anledninger i løpet av krigs åra. Dette og den generelle prisstigning forøvrig, er nok årsaken til at ban kens omkostninger steg til det tredobbelte i åra 1913/19. Det ser ut til at pågangen etter lån våren 1915, var noe større enn ellers. På styremøtene for april, mai og juni ble det til sammen bevilget 78 lån. Vi kjenner ikke årsaken, ei heller hva låna skulle brukes til. Kanskje var det en naturlig investering i forbindelse med våronna, kanskje var det en følge av prisstigningen, eller også en blanding av begge deler. La oss se litt på noen priser på utstyrsvarer fra høsten 1915. Av en regning fra den gang framgår det at ei kjøttkvern kostet kr. 5,50, mens kaffekverna
---- 106 Vsb ---- gikk for 5,40, en emaljert kasserolle kostet kr. 2,30, mens en av kobber kom på 6,80. Seng og madrass (dobbel) kunne man få for kr. 50,-. På regninga er tydelig anført at alt er gamle priser. Men hva slags lønn hadde folk på denne tida? En lønnet baker på Øra tjente i underkant av kr. 1.000,- pr. år, mens butikkdama med flere års erfaring hadde omkring kr. 400,- og kosten. En gjetergutt på bygda måtte imidlertid være fornøyd med kosten og kanskje ei vindtrøye og ei skilue som betaling - klingende mynt var bare noe han kunne drømme om. Av dette må vi kunne slå fast at det var dyrt å sette bo også den gang - trolig ble det heller lite til overs for å sette i banken. En kjent skikkelse fra håndverksmiljøet på Øra — bakermester Anton M. Muller foto grafert i 1917. Damen til venstre er Olga Anderson, og til høyre står hennes mor Anna Larsson senere gift Indahl. For jordbruket var det ingen avsetningsvansker og prisene var stort sett gode. Johannes Minsaas som vi helst forbinder med Verdal Samvirkelag, var også gårdbruker i sin tid og drev Minsås under 1. verdenkrig. Han forteller i sin bok, «I samvirkets tjeneste», at bruttoinntekten steg til det mangedobbel te under krigen. «Selv om utgiftene også steg voldsomt, ga gården år om an net et pent nettooverskudd — .»
---- 107 Vsb ---- Offentlig innkjøp av levnetsmidler Straks etter krigsutbruddet i 1914 ble Statens provianteringskommisjon opprettet, som bl. a. skulle sørge for innkjøp av korn og mel slik at man hadde nok til 5 måneders forbruk. Disse og andre varer ble innkjøpt, lagret og solgt videre i statlig regi. I en lov fra juli 1916 ble samtlige landets kommuner pålagt å organisere lo kale provianteringsråd. Her i Verdal var et slikt råd i arbeid allerede i 1914, og en gjennomgang av rådets protokoller kan gi oss en rekke tidsbilder. Provianteringsrådet sørget bl.a. for salg av frøkorn «inden bygden». Kornet ble mot en viss godtgjørelse lagret på forskjellige gårder, og rådsmedlem mene på sin side måtte ta kontrollrunder i hver sin krets for å se over korn lagrene. Høsten 1915 besluttet provianteringsrådet å kjøpe inn 100 tønner sild - «hvis varen er god». Noe senere fikk man tak i 30 tønner, hvorav 5 tønner skulle fordeles direkte til private og 25 til fordeling blant bygdas handels menn. I forbindelse med denne «sildesaken» ble rådets formann pålagt følgende: formanden skal være tilstede og dele ud silden til hver enkelt, som skal have naar den kommer, samt bestemme utsalgsprisen - osv. Av referat i et senere møte får vi vite at overskuddet av sildesalget ble kr. 14,43, som gikk inn i kommunens regnskap. Utsalgsprisen har nok vært satt i høyeste laget, for i et nytt møte i provianteringsrådet ble det fattet følgende vedtak: besluttedes at utsalgsprisen paa den indkjøpte sild ikke maa udgjøre mere end 0,04 øre pr. kg i fortjeneste. Men til provianteringsrådets innkjøp av varer trengtes det midler, og da var det rimelig at man tydde til banken. I styrets møte 11. mars 1916 ble det be sluttet: Værdalens kommune bevilges en kassakredit optil kr. 10.000,- som for valtes af provianteringskommissionens formand O. Rostad. Pengene skal bruges til indkjøb af levnetsmidler og efterhvert penger kommer ind, blir disse at indbetale i banken. På samme møte ble det bevilget et annet etter den tids stort lån - nemlig en kassakreditt på kr. 90.000,- til Værdalens Meieri «for opførelse av nye byg ninger» som da var under planlegging. En annen lånesøknad ble avslått med følgende begrunnelse: «- kan f.t. ikke bevilges paa grund av pengemangel.» Styrets begrunnelse får tale for seg sjøl, men faktum var at banken på dette tidspunkt hadde lånt ut adskillige midler til bl.a. Verdal kommunes utbygging av skolene i bygda, og spesielt til reisningen av kraftstasjonen i Ulvilla. Den pengeflom som det snakkes om under 1. verdenskrig, var enda ikke nådd våre
---- 108 Vsb ---- breddegrader. Pengemangel kan neppe være årsak til to andre avslag på samme møte. Den ene søknaden var på kr. 150,- med tre kausjonister, og den andre på kr. 350,- med to kausjonister. Begge lånesøkerne fikk samme beskjed: indvilges ikke. Maa skaffes en solid kaution ved siden av de opgivne. Sjøl om pengene hadde helt andre verdier den gang, synes det som om ban kens ledelse kjørte en forsiktig linje. Banken får mer plass - 1916 På de 35 år som nå var gått fra Værdalens Sparebank fikk egen bygning i 1882, var det skjedd mye såvel utenfor som innenfor bankens vegger. Både forvaltningskapitalen og innskuddsmassen var mer enn femdoblet i perioden, og det er forståelig at noe måtte gjøres for å få bedre lokaler. I forstanderska pets møte 10. april 1916, fikk styret fullmakt til å «innhente anbud og foreta restaurering av bankens bygning». På samme møte forelå også et tilbud fra redaktør Aas om kjøp eller bytte av hans nye «stengaard», som var bygd i Nordgata, på samme tomta som DO MUS MAT ligger i dag. Banken valgte imidlertid å beholde sin gamle tomt. Vi skal senere komme tilbake til annen virksomhet i denne gården. Bankens lille 1 1/2-etasjes bygning ble i løpet av sommeren 1916 påbygd både i høyden og bredden av byggmester Martin Melby og hans mannskap - etter arkitekt Claus Hj eltes tegninger. Med bratt røstet valmtak og flere ut bygg på taket (også kalt ark) ble det værelser i tre etasjer, og således etter den tid et ganske ruvende bygg i gatebildet på Øra. Man fikk ved ombygginga frigitt hele 1. etasje for bankvirksomhet. Huset står fortsatt det, bare med en litt annen fasade og med en annen plassering. Anlegg av kloakk For å få fram en tilstandsrapport om verdalingenes «gjøren og laden» har vi igjen gått til avisspaltene. 8. mai 1916 meldes om fint, godt vær, full virk somhet med våronna og nær forestående «saatid». Videre heter det: Nogen fbrmangel er det ikke, tvertom. Der er mange som faldbyr hø og halm. I avisa senere i mai får Verdal kommune ros for at det ble oppkjøpt så mye godt korn det første krigsåret. Nesten alle gårdbrukerne måtte kjøpe såkorn, men man fikk likevel sådd tilstrekkelig i bygda. Men potetene måtte kjøpes utenfra, noe som foregikk i regi av provianteringsrådet. Disse sørget også for innkjøp av sild, fisk, farin og raffinade. Prisen ble da noe mindre enn hos handelsmennene. Værdalens skilag arrangerte på samme tid en såkalt «kurvfest». Det var en
---- 109 Vsb ---- fest som både festkomiteen og publikum hadde ære og glede av, hevder avisa. Amatørteater var også populært den gang, idet Stiklestad spellag «præsterte godt spil i SLURVESTEL». Inngangspengene var 50 øre, men damer som hadde med kurv gikk inn gratis. Kloakk- og avløpsforholda på Øra var dårlige på denne tida, gårdeierne la synkekummer straks utenfor sine hus, og gatenes tilstand var heller ikke sær lig å skryte av. Både Nordgata og Sørgata var nærmest uframkommelige, sær lig høst og vår, og «sjømannslorten» (søla i gata) var et begrep som særlig de gående mer og mindre ufrivillig fikk stifte bekjentskap med. Anlegget av kloakken kom i stand på privat initiativ, og ble finansiert med et bidrag fra kommunen på kr. 10.000,- i form av et rentefritt banklån, og resten kr. 4-5.000,- ble besørget av private. Av ordfører Veels søknad til banken i sakens anledning framgår det at kloakkledningen bare omfattet de mest sentrale de ler av Øra. Vi siterer: Kloaken lægges fra elven efter almenningen ved Husum til hovedgaten, derfra op Nordgaten til dr. Swensen (Fritidssenteret) samt fra Husum - hovedgaten til Berntine Andersen - op Sørgaten under jernbanen til apotheket. En viss knapphet på penger må det ha vært enda høsten 1916, da styret igjen avslo to lån p.g.a. «for lite penger». På et skriv fra ligningsnemnda angående inntektsstigning som følge av krigskonjunkturen for budsjettåret 1/7 1916 - 30/6 1917, svarte styret ganske kategorisk: Nogen saadan merindtægt findes ikke her. Provianteringsrådet fikk etter hvert problemer med plass for varene som ble innkjøpt, og behovet for å «anskaffe et magasin» meldte seg. Denne saken fikk sin løsning året etter da«Kornmagasinet» ble bygd. (Identisk med dagens restaurant med samme navn). Et nytt begrep - maksimalpriser - ble også en sak som provianteringsrådet måtte hanskes med. Disse skulle fastsettes for både mat og brensel. Nysilt melk kostet 24 øre pr. liter og potetene kr. 7,- pr. 100 kg, mens en favn older ved kostet kr. 20,-. Mange tråder ut i bygdesamfunnet Bankens tilknytning til jordbruket i bygda - og omvendt, har det aldri vært noen grunn til å betvile. Den blir bare bekreftet gang på gang, når man går gjennom bankens protokoller. Slik også på denne tida. Lag og foreninger som har sammenheng med jordbruket, dukker til stadighet opp i bøkene. Bare for å nevne noen - feavlslag, frørenseri, torvstrølag, saglag, hingstsam lag osv. Ja, også «træskelag» da. Det er tydelig å se at både Hornsbytreska og andre utgaver av treskeverk etter hvert fant vegen til hver ei lita grend i
---- 110 Vsb ---- bygda. Og banken - ja, den fikk flere og flere tråder trukket ut over i bygde samfunnet. Ifølge avisene fikk verdalsbøndene seg en støkk i livet for avlinga, da man allerede i september 1916 fikk et stort snøfall, enda mens både korn og pote ter sto ute. Snøen forsvant imidlertid igjen, og etter en tørrværsperiode, var det meste berget omkring midten av oktober. «Europakrigen» som man til stadighet meldte om i avisene, skapte imidler tid også problemer for de nøytrale land. Det ble etter hvert vansker med varer til sivilbefolkningen og produksjonslivet. Man måtte ty til restriksjoner også her i landet. Verdal Provianteringsråd hadde fått tak i 100 skr. sam. hvetemel like før jul, og fattet slikt vedtak: Ingen skal kjøpe over 20 kg for hver familie. Automobil til Sandvika og rutebåt på Leksdalsvatnet Utenfor norskekysten drev tyskerne en såkalt «uinnskrenket übåtkrig», og uhygge og uvisshet for framtida satte sitt preg på stemningen i Norge under den vanskelige vinteren 1916/17. Den krigen som man innledningsvis trodde skulle bli av kort varighet dro dessverre ut i langdrag. På tross av alle proble mer som etter hvert dukket opp som en følge av de unormale tidene, var det også gledelige begivenheter på lokalplanet. Vi noterer oss at Verdal Meieri sto ferdig i mai 1917, og i den anledning skrev IF: Av de mange meierier som i løpet av nogle aar er reist ved Hell- Sunnanbanens stationer, er Verdalens meieri det største og vakreste og sandsynligvis ogsaa det kostbareste. Etter mange år med meieridrift på flere kanter av bygda, var endelig res sursene samlet i nedre del av Verdal. Anlegget kostet kr. 200.000,- en pris som også meierifolk syntes var i drøyeste laget i forhold til melkemengden. Av andre gledelige begivenheter kan nevnes : Ny automobilrute fra Øra til Sandvika ble oppstartet denne sommeren, og på Leksdalsvatnet gjorde mo torbåten «Trygg» sine turer - forhåpentligvis til glede for folket på de kanter av bygda. Tildragelsen med den tyske hjelpekrysseren «Berlin» ble slått stort opp i avisene, og var nok samtaleemnet blant folk i Trøndelag under hele krigen. 16. november 1914 kom båten forbi Agdenes festning uten å bli observert og inn på Trondheim havn. Båten og besetningen på 450 ble internert i Hommel vik. Båten var et spennede objekt for den vanlige trønder, og det ble nærmest valfart for å se på vidunderet. Flere soldater fra Verdal fikk periodevis oppleve tur til Hommelvik, hvor de gikk vakt over «Berlin». Vaktholdet var neppe strengt nok, for det rømte
---- 111 Vsb ---- tyskere til stadighet. Da båten forlot distriktet våren 1919, var det nemlig bare 70 mann igjen av besetningen. Flere verdalinger gikk vakt over den tyske hjelpekrysseren «Berlin», som ble internert og lå i Hommelvik omtrent under hele 1. verdenskrig. Nr. 2 og 3 f.v. i 1. rekke synes å være tyskere, nr. 4 er Ole S. Saxhaugfra Inderøy og nr. 5 er Søren Bergsmo. John Baglo står i midten i 2. rekke Fullstendig rasjonering Året 1917 ble preget av stadige nye innskrenkninger og forordninger som grep inn i folks hverdag. Mangelen på varer ble følbar over alt i landet, og særlig ille ble det etter at USA kom med i krigen fra april. Våren kom sent dette året, så arealet med åker var mindre enn vanlig. På landsbygda kunne det enda gå an, men i byene og på tettsteder var det ille - blant arbeiderbe folkningen var det matmangel. For å bedre på situasjonen ble det truffet forskjellige tiltak. IF forteller i mars 1917 at Verdal Formannskap har valgt fire nevnder for å planlegge øk ning av jordbruksproduksjonen i bygda. Dessuten ble disse pålagt straks å un dersøke «hvorledes forholdene vil bli i de enkelte heimer om importen
---- 112 Vsb ---- stanser, om hvor meget der behøves av såfrø, settepoteter, kunstgjødsel, ma skiner m.v. til den økede produksjon». På søknad fra kommunen ble det fra bankens side bevilget kr. 1.000,- til formålet. Et annet tiltak var det A/S Værdalsbruket som sto for. De eide dyrket jord både på Trones og på Ørmelen. Brukets arbeidere fikk disponere areal av dette, slik at de kunne skaffe seg poteter og grønnsaker. Bankens protokoller bærer forsåvidt også et visst preg av situasjonen. I no vembermøtet ble Verdal kommune bevilget en kassakreditt til «fuldførelse av lagerbygningen» - Kornmagasinet, og i samme møte ble provianteringsrådet bevilget kr. 50.000,- til sin virksomhet. I provianteringsrådets regi ble det foretatt tellinger både av dette og hint - alt av matvarer både hos private, i butikkene og i de kommunale korn- og mellagre måtte registreres. Resultatet var nedslående, i det de fleste fjellbyg dene i Trøndelag ikke hadde nok matkorn til å berge over vinteren. Proviante ringsrådet brukte en slags kvotetildeling av hvetemel allerede i 1916, men kvo tene ble stadig mindre, og i januar 1918 ble det innført fullstendig rasjone ring. Alle måtte ha sine rasjoneringskort for å få handle - et system som fungerte svært så rettferdig. Sukkerrasjonen var ett kilo pr. person pr. måned, av melvarer ble det tildelt 200 gram pr. dag, og man kunne kjøpe to myke brød for hver uke. Det melet som var i handelen - landsmelet - var av en dårlig kvalitet, og «heimbaktkaka» hadde som regel ei temmelig «tjukk rårainn». Hos bakeren fikk man kjøpe landsbrød til en pris på kr. 0,36, og med sirup for kr. 0,42. I mai kom det imidlertid forbud mot å tilsette sirup, så da ble utvalget enda dårligere. Rasjoneringen hadde egentlig to årsaker - matmangel p.g.a. sjøkrigen, og urettferdig fordeling p.g.a. hamstring og svartebørs. En vukubygg har et lite «hjertesukk» i avisa, som forteller at det også var noe positivt med rasjone ringen: Vi lever i dyrtidens tryk; kort maa man ha paa nesten alt, hvad man trenger, det vi skal spise, det vi skal drikke og det vi skal klæde os med. Men det skal sies, at det var en heldig ordning, den rationerin gen, som nu er traadt i kraft, hvorved den enkelte er avskaaret fra at samle i lader - osv. En annen viktig ting som manglet var belysningsolje. Som nevnt tidligere hadde elektrisiteten gjort sitt inntog i bygda, men på tross av det, var det enda høsten 1917, 700 familier som hadde behov for belysningsolje. Verdalingene fikk imidlertid tildelt 250 karbidlamper etter lang ventetid, men det var bare så altfor lite for å dekke behovet. Folk opplevde altså på flere måter ei «mørk» og skuffende tid. Skuffet ble nok også Maren Anna Valberg, som søkte om tilleggsrasjon på 6 kilo sukker
---- 113 Vsb ---- og 3 kilo kaffe til sin kafévirksomhet og fikk blankt avslag av provianterings rådet. Men var det da ingen ting som kunne oppmuntre folk? Hva fantes av tilbud som kunne være «blott til lyst»? En mulighet var «kinematografen». Blant repertoaret her i februar var «Terje Vigen, filmskuespil i 4 akter efter Henrik Ibsens berømte digt. Voksne: 60 øre, barn 30 øre», går det fram av en annonse i IF. På samme tid har avisa følgende referat fra en konsertbegi vennet på Øra: Den unge hardangerviolinist Hilmar Alexandersen holdt lørdag kveld koncert i Goodtemplarlokalet hersteds. Tiltrods for sin unge alder, kun 13 aar, har han opnaadd forbausende færdighed paa sit instrument og høstet livlig bifald. Nærmere presentasjon skulle være unødvendig. Alexandersen var på den tida Norges yngste hardangerviolinist, og var allerede premiert ved en kapp leik i Trondheim. Jobbetid og aksjespekulasjon Som vi også har nevnt tidligere opplevde man under krigen en sterk pris stigning - både i de nøytrale og i de krigførende land. En av årsakene her i landet var den pengepolitikk som ble ført av regjeringen og Norges Bank. Man fikk en voldsom økning i den sirkulerende seddelmengden, som i åra 1915-20 vokste fra 134 millioner til 492 millioner. Den påfølgende prisstig ning her i landet var den verste sia det økonomiske kaos omkring 1814. Ryktene om eventyrlig fortjeneste på aksjer kom sjølsagt også hit til bygda. Falkbergets figur Bør Børson - Olderdalens store sønn - ble et kjent begrep, og vi skal slett ikke utelukke at det også ble avlet en og annen «Bør» her i Verdal. En lånesak fra mars 1918 skulle tyde på det. Fire sindige gårdbrukere fra øvre Verdal søkte da om kr. 10.000,- til kjøp av skipsaksjer.(l) Sjøl med to kausjonister som sikkerhet svarte styret enstemmig «Kan f.t. ikke bevil ges». Flere ting tyder på at de samme gårdbrukerne i ettertid var takknemlige for styrets negative syn på lånesøknaden. For landet som helhet ble det tegnet aksjer for omlag 2 milliarder kroner. Omsetningen foregikk slett ikke alltid i seriøse former, og virksomheten blir av fagfolk karakterisert som en lite tiltalende side ved samfunnsbildet fra denne tidsperioden. Den tidligere omtalte pengeflom under krigstida kom etterhvert til uttrykk i bankenes regnskaper. I Verdal Sparebank økte innskuddsmassen til det tre dobbelte fra 1913 til 1920, med prosentvis størst stigning i 1918 og 1919. Denne økningen la igjen grunnlaget for en stor stigning på utlån. I Verdal ga dette seg mest utslag på pantelån, som ble omtrent tredoblet på ett år (1921).
---- 114 Vsb ---- Overfloden av penger kom imidlertid ikke den vanlige lønnsmottaker til del. De høye matprisene førte til at mange levde fra hånd til munn. For de heldige som hadde noen spareskillinger ble disse stadig mindre verdt, p.g.a. inflasjonen. Folk som håvet inn penger på jobbing og spekulasjon var ikke så mange i antall, men levde gjerne «høyt på strå» i sterk kontrast til folk som arbeidet i andre folks brød. Dette skapte adskillig uro i landets arbeidermiljøer, og den 6. juni 1917 ble det arrangert en landsomfattende demonstrasjon som fremmet forskjellige krav til Regjeringen og myndighetene. I likhet med andre tettsteder ble det også her på Øra holdt en dyrtidsdemonstrasjon med 4-500 deltakere. Arran gør var «Værdalens arbeiderparti». Styret henstilte på forhånd i avisa til alle som følte «dyrtidens trykk» om å delta i demonstrasjonen. «Likesom alt ar beide maa hvile den dag», står det i annonsen. Folkets Hus, senere Herredshuset slik det opprinnelig ble bygd i 1919. Toget gikk fra Moparken opp Nordgata til folkeskolen og ned Sørgata med en avstikker til det nye meieriet, som av et par årsaker var viet togets opp merksomhet. Iflg. Værdalens Blad var toget adskillig større enn et vanlig 1. mai-tog på den tida, bl.a. var det mange husmødre med i demonstrasjonen. Det ble brukt ganske sterke ord av talerne på møtet etterpå. Den lokale re presentanten, slaktersvenn Storåa, tok særlig for seg skjevhetene i bygda. Værdalen, sa han, styrtes av storbønder og jobbere, og disse hadde og- saa magten i herredsstyret.
---- 115 Vsb ---- Han kritiserte også storbøndene for å ha bygget det nye meieriet, og stilte krav om at melkeprisen skulle settes ned med minst 10% og vedprisen med 20%. «Væk med fordyringsregjeringen», var ett av kravene som ble satt fram på de mange «faner» som var med i demonstrasjonen. Arbeidsfolk var innstilt på å kjempe for bedre tider, og ordet revolusjon var ofte i bruk. Det ble utvist en stor politisk aktivitet, noe som blir bekreftet av Einar Gerhardsen i hans ungdomserindringer: Det var en voldsom interesse for den russiske revolusjon. Lokal konkurranse Som vi tidligere har nevnt hadde Sparebanken i 1916 et tilbud om å kjøpe «Stengaarden», som til da tilhørte redaktør Aas. Dette ble det ikke noe av, men det skulle vise seg at det likevel ble banklokale i denne gården. Privat banken på Levanger, som allerede i 1916 hadde planer om filial på Øra, slo til og kjøpte gården i 1918. I januar året etter var filialen en realitet, og Sparebanken hadde fatt en lo kal konkurrent. På denne tid var det nødvendig med adskillige endringer lokalt i banken. Åpningstida var en av disse. Mens man tidligere mest hadde ettermiddags åpent, ble den fra januar 1919 lagt om til fra 10.00 - 14.00 hver dag, samt Denne maskinen ble innkjøpt i 1918. Den har to sett tastaturer — små og store bok staver. Verdalsboka — 8
---- 116 Vsb ---- lørdag ettermiddag fra 16.00 - 17.00. Da Privatbanken åpnet sin filial i slutten av måneden, satset de på en times lengere åpningstid enn konkurrenten. Av andre nyheter kan nevnes innkjøp av skrivemaskin - trolig bankens før ste. Såvidt vi har kunnet fastslå er den identisk med maskinen som er avbildet i dette kapitlet. Den er fortsatt brukbar og er av typen Smith Premier mod. 10. Det noe spesielle med denne maskinen er at den mangler «skiftlås», og er derfor utstyrt med dobbelt tastatur - store og små bokstaver. «Maskinalde ren» var i sin begynnelse også i banken. Lite ante vel den tids funksjonærer at man 70 år lengre fram i tid, skulle ha maskiner og databehandling som kan brukes på/til nær sagt hva som helst. Også på et annet område var dette en tid for endringer, men det var på per sonalsida. Bankens kasserer helt fra 1888 - C.J. Braarud - døde i august 1918. Som en siste ære fra bankens side ble hans kiste båret til graven av medlem mer av styre og forstanderskap. Braaruds datter, Katrine, som var assistent i banken fra 1911, ble ansatt som midlertidig kasserer, og Kaare Landfald be satte assistentjobben for en kortere periode. «Paa rikstelefonen er hele betjeningen syk ...» I krigens kjølvatn følger så mange slags problemer og tragedier. I tillegg til alt annet brøt det også ut en verdensomfattende influensaepide- mi - spanskesyken. Her i distriktet var den hardest vinteren 1918-19, og for landet som helhet var det den verste epidemi i dette århundre. Mange døds fall, sorg og fortvilelse i alle bygder, ingen medisin fantes, og legene var nær mest hjelpeløse. En rapport fra distriktslege Svendsen forteller noe om situa sjonen: Man hjelper hverandre på gårdene så godt man kan. Bygdens to leger og ene apotek har det ualminnelig travelt. Innherreds Folkeblad skriver den 9. oktober 1918: Den spanske syke herjer noksaa slemt hermde fortiden. Det er en hel del folk syke, og der er ogsaa indtruffet dødsfald som følge av sykdommen. Paa rigstele fonen er hele betjeningen syk og telefonen har kun delvis været aapen i de sidste dage. Helseraadet har beordret kinematografen stængt, og hvis sykdommen yderligere brer seg vil alle offentlige møter bli forbudt. Dette var noe av verdalingenes hverdag høsten 1918, men det skulle bli verre. En ung lærerskoleelev fra Melby døde av sykdommen i oktober, og da han skulle begraves var begge de to andre mannfolka på gården så syke at de ikke kunne være med i hans begravelse, og ingen visste da utfallet på deres syk
---- 117 Vsb ---- dom. Avisene i november med alle sine dødsannonser er sørgelig lesestoff. I ei avis står det tre dødsfall - 18, 20 og 31 år gamle, mens neste avis har seks, alle fra 11 til 31 år. Det ligger mye tragedie bak disse opplysningene. Spesielt i de tilfeller der familieforsørgeren falt fra, er det ikke vanskelig å skjønne at også epidemien skapte store økonomiske problemer for de som ble igjen. Men la oss endelig også ta med en positiv historie. Onsdag 16. oktober 1918 ble det feiret bryllup på Fæby. Frøken Ebba Astrup, som allerede da hadde et navn som «Mor Rostad», ble fru Sofus Eggen. Verdal fikk dermed en ny innbygger som skulle komme til å sette spor etter seg - og det nettopp på hel sesektoren. Men det er en annen historie. Mot fred og nytt tiår Men verdenskrigen måtte omsider ta slutt, og dermed får også vi en natur lig avslutning på en noe spesiell periode av bankens historie. Vi vet at våpenstillstanden kom i november 1918, og den egentlige fred ble undertegnet i Versailles midtsommers 1919. Men «krigskonjunkturene» sluttet ikke brått med fredstraktaten i Frankrike, og den ukontrollerte inflasjonen i Norge kulminerte først i 1920. Både faghistorikere og andre har tatt årene 1919 og 1920 med i krigsperioden, først og fremst p.g.a. de mange likhets trekk med krigsåra. Når det gjelder presentasjonen av bankens historie, har også vi funnet det riktig med den samme inndeling, men det har i tillegg sin årsak i lokale for hold av organisasjonsmessig art. De vanskelige tjue- og trettiåra De to tiår som vi nå skal gjennom - mellomkrigstida, blir av fagfolk kalt en problem- og konfliktfylt tidsperiode. Svært mange av dagens pensjonister kan uten å blunke skrive under på det. Som unge har de i bokstavelig forstand følt problemene på kroppen. I norsk økonomi var det tre kriser i perioden, 1921, 1926-27 og 1931-34, mens det for de sosiale og politiske tilstander blir betraktet som én lang krise periode fram til 1935. Arbeidsløsheten var det store spøkelset, og i 1933 gikk hver tredje fagorganisert arbeider ledig. Blant ikke-organiserte skal ledighe ten ha vært enda større, og det verste var at folk kunne bli gående opptil flere år uten arbeid. Vi har før vært inne på den voldsomme inflasjonen som preget krigstida. Nå forsøkte myndighetene å få prisene, pengeverdien og pengevolumet til bake til det som var i 1914. Men da kom man på kollisjonskurs med fagfore ningene. Både inflasjonen og den deflasjon som kom etter krigen, var større
---- 118 Vsb ---- her i landet enn i flere land som hadde vært med i krigen. Den samme infla sjonen var også den direkte bakgrunnen for de mange arbeidskonflikter i 1920-åra, samtidig som den virket negativt på folk som kunne ha noe å in vestere. Året 1921 kjennetegnes av stor prisnedgang. Fraktene i skipsfarten falt til det halve mot året før, og likeså i tømmerprisene var det stort fall. Landets eksportvarer fikk også en lignende nedgang, som igjen fikk ringvirkninger for eiendomsverdiene f.eks. på sagbruk- og tremassefabrikker. Dermed ble bankenes sikkerhet også redusert. Folkeskolen på Øra som ble bygd i 1896. Bygget midt på bildet var skolebygning og lærerbolig fra 1847. Huset ble solgt og oppsatt som forsamlingshus i Ness i 1922. Beretningen for 1921 fra Norges Bank forteller litt om situasjonen på et annet område: Produsentene og de handlende ble sittende med sine lagre av dyre va- rer. Ja, produksjonen har endog fortsatt til de gamle priser. Derved ble forretningsstandens stilling meget vanskelig. «Å haindel på krita» var et velkjent fenomen blant folk, men sjølsagt ingen ønskesituasjon verken for kjøpmannen eller den annen part. På et medlems møte i Verdalens Kjøpmannsforening fant man det nødvendig med følgende «programerklæring* : Paa grund av de stramme pengeforholde og som følge derav skjerpede betalingsvilkaar fra grossisternes side, besluttedes at kreditsalg til for brukerne nødvendigvis ogsaa maa ophøre. Fra et kravbrev som en mangeårig landhandler sendte til en av sine kunder, har vi hentet et annet eksempel på tilstanden: På grund av stor varebeholdning og sen omsetning er det for tiden van skelig om penger. Å satse på boligbygging i disse trengselstider var nok ikke så enkelt, og noen stor boligbygging er det ikke snakk om. Imidlertid ble det likevel reist
---- 119 Vsb ---- enkelte hus på Øra, særlig på Tinden og deler av Prærien. De fleste hus byggere finner vi da også igjen som låntakere. Kausjonister var vanlig som sikkerhet, men enkelte har også deponert skadesløsbrev med pant i eiendom men. I noen tilfeller er sikkerhet en kombinasjon av begge. Fra Nordgata, mot øst trolig tidlig i 1920 åra. Noen lyspunkter Men heller ikke mellomkrigstida hadde bare negative og problemfylte sider ved seg. Mens flere næringer var kjennetegnet av mer og mindre stag nasjon, kom nye bransjer til med positiv vekst og utvikling. Bilen og elektri siteten fikk stadig større utbredelse, noe som igjen skapte nye arbeidsplasser på bensinstasjoner, bilverksteder o.s.v. Nye «landevinninger» som radio, elektriske komfyrer og strykejern kom smått om senn også inn i de «tusen hjem». Det skal likevel tilføyes at enkelte av disse godene ikke ble helt alle mannseie før etter siste krig. En og annen så seg kanskje råd for å kjøpe grammofon, og ellers var et kinobesøk en annen mulighet for underholdning. NRK's sendinger i radio fikk mange nye lyttere fra 1936. Da kom den såkalte «folkemottaker» på markedet. Den kostet kr.79,- og kunne kjøpes på rimelig avbetaling. Også i det lokale næringsliv skjedde det ting av gledelig karakter, ja, fak tisk noe «knoppskyting». Både A/S Verdal Kassefabrikk og A/S Albertsen & Dillan har sin opprinnelse i de tidlige tjueåra, og bidrog etter hvert med kjær komne arbeidsplasser.
---- 120 Vsb ---- For å starte en bedrift på denne tida trengtes det både mot og adskillig «kløkt». Når det gjelder A/S Albertsen og Dillan, startet det hele med tak steinsproduksjon med bokstavelig talt bare et «tak» over hodet. Fabrikken ble sakte, men sikkert utbygd, og det i pakt med en av lederne - Thor Albertsens leveregel: Bedriften skulle utvides i takt med hvorvidt det var flo eller fjære i pungen. Firmaet ble anlagt på ei tomt som besto av sand og grus, og da Statens Kornforretning anla sin kornsilo i Verdal, fikk A/S Albertsen & Dillan leve ransen av all grusen dit. Et velkomment oppdrag i ei tid da det var smått med vareleveranser. Statens Kornforretnings anlegg var av stor betydning for byg da som helhet og for banken skulle det bli et viktig kundeforhold. Men det skal vi komme tilbake til. Hovedbygning og uthus bygd sammen i ett, var lenge vanlig byggeskikk på små bruk. Bildet er fra 1924 og viser Barlia i Ness. Den kvite bygningen midt på bildet er Ness skole. Tanken om et kornmagasin for Innherredsbygdene var framme allerede i 1923. Tiltaket var høyst berettiget både av praktiske og økonomiske årsaker, men p.g.a. høye byggepriser og de finansielle forhold, ble bygging foreløpig lagt på is. Fire år senere sto imidlertid kornsiloen ferdig, for senere å være et karakteristisk trekk og landemerke i den ellers lave bygningsmassen på Øra.
---- 121 Vsb ---- At Verdal ble foretrukket ved stedsvalget hadde bl. a. sin bakgrunn iat Ver dal Samvirkelag allerede hadde en (etter den tid) moderne bygdemølle på na botomta, og at det var solid byggegrunn på stedet. Det manglet såvisst ikke på andre interesserte kommuner. Det første kornlasset ble tatt inn i oktober 1927, og magasinet ble bygd for 4000 tonn tungt korn med en tørkekapasitet på 3 tonn pr. time. Sjølve maga sinanlegget kom på vel kr.800.000,- og to funksjonærboliger og kontorbygnin ger kostet omlag kr. 49.000,-. Fra Nordgata og Elstadhjørnet mot øst. Nærmest t.v. Elstadgården (tidligere Gustav Hansen), videre Følstadgården (Erik M. Moe), bakerst skimter vi Suulgården. I huset på høyre side av gata hadde skredder Stensaas sin forretning (tidligere Maggi Moe med hattefor retning). Dramatikk på Øra Når «den røde hane galer», kan det som kjent få katastrofale følger - sjøl med våre dagers utstyr. Langt større fare var dette i tjueåra, med alt overvei ende trehusbebyggelse og et brannutstyr som ikke fungerte når det gjaldt som mest. Natten til den 18. januar 1922 ble Øra «hjemsøkt av en ganske voldsom ildebrann — den største i Verdalsørens historie hvorved 4 gaarde lagdes i aske og 5 familier blev husvilde», skriver IF. På denne tida hadde Øra et såkalt borgerbrannvern som var utstyrt med noe så moderne som en motorsprøyte. Dette hjalp imidlertid lite, for det fantes nemlig ikke slanger nok til å nå fram med vatnet.
---- 122 Vsb ---- Avisa gir ros til «en hel del personers aandsnærværelse, mot og ihærdighet» i forbindelse med redningsarbeidet. Men her som ofte ellers i slike situasjo ner, skjedde det også mange underlige ting. Avisa forteller at i en gård slo en kone, «som kom for at hjælpe til at redde, istykker en vindusrute for at kaste ut to lommetørklær». Ved samme anledning nevner avisa en annen epi sode: «At rive ned ovner og kaste ut er ogsaa et arbeide man kan spare sig. En mand fik alle sine ovner ødelagt paa denne måte.» Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Brannen førte i alle fall til en opp rusting og omorganisering av brannvesenet på Øra. Og banken på sin side fikk ved utlån både til myndigheter og private være til nytte både for bygde samfunnet generelt og for den vanlige borger spesielt. Dette bildet er tatt fra Verdal Sparebanks balkong omkring 1925, og viser barn og for eldre som deltok i et barnelosjestevne i Håndverkeren. Bygningen til høyre er brann stasjonen. Problemer for bankvesenet Men hvordan gikk det så med bankene i de krisebetonte tjueåra? Hvordan greidde vår lokalbank å manøvrere seg videre i så mye «urent farvatn»? Rundt om i landet fikk både sparebanker og privatbanker etter hvert store vanskeligheter. Allerede høsten 1920 innstilte to banker i Finnmark sine beta linger, og det skulle bli verre. Norges Bank forsøkte med en del støtte-tiltak, men tilsynelatende med mindre effekt enn tiltenkt. I 1923 var situasjonen så alvorlig at en ny lov ble vedtatt - Administrasjonsloven. Den skulle hindre
---- 123 Vsb ---- et banksammenbrudd i landet. Mot søknad til Norges Bank kunne banker i vanskelighet komme under administrasjon. Det ble satt uttakssperre, og nytt styre ble utnevnt av Norges Bank og Finansdepartementet. Men heller ikke administrasjonsloven var medisin god nok. Norge hadde i 1920 åtte storbanker (med forvaltningskapital over 100 millioner), men i 1926 var det bare tre igjen. Staten tapte 100 millioner av 123 som ble bevilget til bankstøtte. Sparebankene avskrev 275 millioner og innskyterne mistet ca. 50 millioner. I forretningsbankene var tallene adskillig høyere - innskyterne tapte her minst 400 millioner. Bankkrisen nådde også vårt distrikt, og Stenkjær Privatbank var den første som måtte stanse sine betalinger (1922). Indtrøndelag Handelsbank kom un der offentlig administrasjon i 1925, og i desember 1927 var krisen et faktum for den tredje Steinkjerbank, nemlig Stod- og Steinkjer Sparebank. Denne banken fikk imidlertid i stand en frivillig ordning med sine innskytere om å avsette 10% av sitt innskudd til et garantifond. Dette ble da redningen for Stod- og Steinkjer Sparebank. Før vi tar for oss Verdal Sparebanks stilling i denne problematiske situasjo nen, skal vi bare kort nevne noen organisasjonsmessige forandringer som var nødvendige internt i banken. Vi lar Trones Handelsfag representere de mange nærbutikkene som grodde fram i mel lomkrigstida. En tegning er grunnlaget for dette prospektkortet fra omkring 1925. Iflg. bankens plan fra 1895 fungerte den ansatte kasserer også som bokhol der, regnskapsfører og sekretær i tillegg til at han «alene tilkommer at motta og utbetale penge paa bankens vegne i de bestemte møter». Dette var nå blitt for mange oppgaver for en og samme person. Fra 1919 ble det derfor opp
---- 124 Vsb ---- rettet egen bokholderstilling, og Kaare Landfald ble ansatt i jobben. Da fun gerende kasserer, Katrine Braarud sa opp sin stilling i 1920, fant styret og kontrollkomiteen i et fellesmøte at tida var inne for å ansette banksjef. Stillingen ble avertert for tiltredelse 1. september 1920, og det kom inn 28 søknader. Blant søkerne var Carl Braarud, sønn av bankens tidligere kasse rer. Han var da 28 år gammel, og hadde etter avsluttet skolegang bl.a. 8 års praksis fra bank. Braarud ble ansatt som banksjef med en lønn på kr. 8.000, den 15. juni 1920 - en stilling som for ham nærmest ble en livsoppgave, og som han kom til ha i mer enn 40 år. Bokstavelig talt må det kunne sies at han fulgte i sin fars fotspor. Som vi har hørt innledningsvis i dette avsnittet fikk stadig flere banker pro blemer, og vanskelighetene gikk sjølsagt heller ikke forbi Verdal. Samtlige privatbanker i fylket måtte innstille, deriblant Privatbanken på Levanger og dens filial i Verdal, den siste i 1925. Sparebankene fikk også etter hvert problemer og flere måtte søke akkord. Kommuner i store økonomiske vansker og deres kundeforhold i sparebank ene, var ofte årsaken. Det var således en «tøff» start for den nye banksjefen. Under de rådende forhold er det lett å forstå at både han og styret måtte bruke en heller forsiktig linje. Noe som synes å ha preget banken gjennom hele Braaruds periode. Av enkelte kanskje oppfattet som unødvendig i mange situasjoner, men som igjen har sin forklaring i erfaringer fra mellomkrigstida. Tap p.g.a. andre bankers vansker kan vi registrere allerede i 1920 (vel 12.000 kroner). Styrets protokoll har flere eksempler på privatkundenes si tuasjon: - Besluttedes at utslette som uerholdelig - osv. (1922) - Besluttedes at rekvirere auktion afholdt i henhold til foretagen exeku tion hos - osv. (1923) Innskuddene derimot fortsatte å stige fram til 1924 da de var på 5,32 mill. Den samme tendensen for innskudd hadde man også i andre sparebanker - bl.a. både for Levanger og Steinkjer. Noe av forklaringa på dette skal være at privatbankene ikke hadde den samme tillit hos publikum, noe som igjen førte til en viss flytting av kapital til sparebankene. Banken jubilerer Fra 1925 er imidlertid innskuddene igjen på tur nedover, og tap var et årlig fenomen i tjueåra. Auksjoner forlangtes, akkordforslag ble tilbudt, og slett ikke alt dette slo positivt ut for banken. På de tre årene 1923-25 måtte banken avskrive som tap vel kr. 134.000,- men likevel ble det lagt til bankens formue kr. 33.000,- også på disse åra. Ved bankens 75-års jubileum i 1929 var for
---- 125 Vsb ---- muen (grunnfondet) kommet på kr. 470.665,07, og utgjorde 10,5% av forplik telsene. Apropos 75-års jubileet. På tross av trange tider ønsket man å markere denne milepel, og det ble gjort med følgende tiltak: - Banksjefen - Carl Braa rud - forfattet en beretning om bankens virksomhet fra starten. Beretningen inneholder både bilder og biografier, og er fremdeles til stor hjelp når man skal gjøre forsøk på å gjenfortelle bankens historie. Et gledelig tiltak for bygdefolk i pengeknipe framgår av følgende vedtak: Besluttedes i anledning 75 årsdagen å bevilge kr. 2.000,- til bidrag av innkjøp av såkorn innen bygden. Den festlige del av jubileet ble arrangert i Arbeiderforeningen med middag for ca. 80 personer og med taler, sanger og hilsningstelegrammer, kort sagt - stor festivitas. Innherreds Folkeblad hadde en lang reportasje i anledning jubileet, og skriver bl. a.: Bankens stilling i dag er i det store og hele en komplimang til dens forskjellige ledende menn. Blant de mange telegrammer banken mottok var også et fra Olav Braarud (sønn av kasserer C. Braarud). Det slutter slik: Måtte den trives, og med skjønnsomhet drives i fremtid, som nu, og i årene før- Det skulle vise seg at nettopp «skjønnsomhet» ble det god bruk for i det nye tiår som banken nå gikk inn i. Jordbrukskrisen Nye maskiner og nye driftsmetoder ga muligheter for økning og rasjonali sering av produksjonen innen jordbruket. Men også jordbruket var utsatt for kriser i mellomkrigstida, så sjøl om mulighetene var der, ble det vansker med å utnytte dem. Jordbruksbefolkningen utgjorde i perioden omlag 300.000 voksne mennes ker. Imidlertid ble det p.g.a. nyere teknikk mulig å klare seg med færre tjen estefolk. Utvandringa til USA, som tidligere for mange fortonte seg som den store muligheten, ble begrenset ved flere lover i tjueåra. Arbeidsledigheten gjorde innenlandsk flytting lite attraktivt. Bygdene fikk befolkningsover skudd. De mange uorganiserte landarbeiderne måtte konkurrere om få ar beidsplasser, og lønningene ble presset nedover. Nybrott og bureising var ett av tiltakene ut av uføret. Man fikk en ordning med statsstøtte, og den største virksomheten var fra 1925 til 1940. Her i bygda kan vi nevne gjenvinning og dyrking i Raset og bureisingsfeltet Tømmeråsen i Leksdalen bl. a.
---- 126 Vsb ---- Fra Inndalen i mellomkrigstida. Vegstandarden er nok så som så, legg merke til de dype hjulspora. Imidlertid var tida preget av overproduksjon, avsetningsvansker og dårlige priser. Inntektene av jordbruket sank, og likeså eiendomsprisene. Ekstra ille ble det nå for de som satt med store lån fra krigstida eller like før 1920. Beta lingsevnen ble heller skral, og gjeldsmegling for å oppnå en akkordordning ble halmstrået som mange måtte klamre seg til. En undersøkelse med bakgrunn i skatteligningen for året 1932-33 (Statis tisk sentralbyrå) viser at her i fylket var gårdbrukernes gjeldsprosent i snitt over 40. Samme undersøkelse viser også at for landet som helhet var det 7.000 gårdbrukere som hadde en gjeldsprosent på over 100. Gjelda var altså større enn hele eiendomsverdien - de var insolvente, som det heter. Tvangsauksjon var for alle et skremmende ord, som nok spøkte i bakhodet til både den ene og den andre i jordbrukssammenheng. På 15 år (1921-1935) ble til sammen ca. 50.000 bruk solgt på tvangsauksjon her i landet. Bak disse talla skjuler det seg mang en menneskelig tragedie, og boikott av tvangsauk sjonene ble ganske alminnelig. Med tanke på småbrukerne søkte man innen hele arbeiderbevegelsen å skape holdninger slik at ingen møtte på de tillyste auksjoner, og blant større bønder var det også motvilje mot slike kjøp. Resultatet av auksjonene kunne derfor i mange tilfeller bli at kommunen eller banken ble sittende igjen med pantet. I neste omgang var det da ganske
---- 127 Vsb ---- naturlig at den gamle eier eller en av hans familie fikk gjøre gjenkjøp, men da med noe rimeligere gjeld. På tross av dette ble likevel omkring 1.300 bruk solgt til fremmede eiere i 1933 og 1934. Vi nevnte dette med gjeldsmegling for jordbruket som kom i 1934. I styrets protokoll for 1934 og 1935 går saker med gjeldsmeglingsmannens forslag til gjeldsoppgjør som en vond føljetong fra side til side. Noen ble godtatt av banken, mens andre måtte vurderes på nytt. I alle fall medførte ordningen også tap for banken, men dog ikke verre enn at de ble avskrevet i hvert års regnskap. Folks følelser i denne situasjonen kan ikke direkte leses ut av noen bok, men mellom linjene i både bankprotokoll, aviser og ikke minst herredsstyrets forhandlingsprotokoll, kan man ane at bygdefolk flest nok hadde problemer med nattesøvnen mang en gang. Særlig da i frykt for å miste både heimen og næringsgrunnlaget. Ny næring i skuddet «Revefeberen» nådde også våre bredde grader, og på bildet ser vi John Skav dal som sammen med naboer drev Nybo revavlsgård i Leirådalen. 1 1928 fantes det nær 30.000 sølvrev i Norge, mens tallet var steget til nesten en halv million i 1939. Omkring midten av tjueåra fattet bønder og kanskje særlig småbrukere, interesse for en attåtnæring som skulle vise seg å få stor betydning. Det var pelsdyravl av sølvrev, og senere plati na og mink. En kan nesten fristes til å si at «reve feberen» gikk som en farsott over lan det. Fra 1929 med 2.500 revegarder steg tallet til 17.000 i 1936, og tre år se nere fantes det 21.000 revegarder i Norge. Verdalingene ble også smittet av fe beren, og så vidt en kjenner til fantes det i perioder av mellomkrigsåra et femtentalls slike «farmer» her i bygda. Innkjøp av avlsdyr var kostbart, og et revepar kostet like mye som et små bruk - 5-6.000 kroner i slutten av tjue åra. Naboer slo seg som regel sammen om oppgaven, og sparebankene finan sierte mye av virksomheten. Flere av revegardene i Verdal var såpass store at man hadde ansatt fast røkter.
---- 128 Vsb ---- v Det var utrolig mye folk på Stiklestad Olavsdagen 1930. Tallet blir anslått til nærmere 40.000.
---- 129 ----
---- 130 Vsb ---- Sommeren som huskes av mange Sommeren 1930 og jubileumsfeiringen på Stiklestad måtte fortone seg som et velkomment innslag for bygdefolket midt oppe i alle krisene som vi har gjort forsøk på å skildre. De mange forskjellige arrangementene, med konge besøk og tilreisende i hopetall, måtte virke som et friskt pust utenfra. Kan skje glemte verdalingene den grå hverdagen, og fikk med seg opplevelser som var til å «leve» på. Det går enda frasagn om alle menneskene, det fine været, og så alle bilene da - mellom 3 og 4.000 står det i en kilde. Klimaks på feiringen var naturlig nok Olsok-dagen. «Til friluftsgudstjene sten ved Olavsstøtta var det samlet 40.000 mennesker», skriver Nidaros, og fortsetter: Folkemengden sto tett i tett fra støtten, ned liene og bortover jordene så hele området frem til Vukuveien var et bølgende folkehav. «Stiklestad 1930 blev et av de skjønneste blad i norsk kirkehistorie», skri ver Oluf Kolsrud i sin skildring av Olavsjubiléet 1930. Men før dette var det nedlagt et kjempearbeid både av kommunen og byg das befolkning med forberedelser og fram for alt restaurering av kirken, som før 1930 var i en dårlig forfatning. Til alt dette trengtes imidlertid penger. Økonomien ble ordnet ved bidrag fra Kirkedepartementet, Det norske pengelotteri, og flere innsamlingsaksjo nen Særlig bygdas kvinner får honnør for sin aktive innsats ved denne anled ning. Banken på sin side deltok med bidrag, lån og garanti. Som eksempel på de gunstige værforhold denne sommeren, kan nevnes at på Rosvold sto havren kvit allerede olsokdagen. Matlapper og nødsarbeid Hverdagen for den alminnelige mann i trettiåra var neppe noen dans på ro ser. Av historikere er denne perioden kalt «depresjonens tiår» og det sikkert med rette. Årsaken til depresjonen kan være så mangt. Mangel på arbeid er en av dem. Fra arbeidsløshet til forsorgen var ikke vegen lang, ettersom loven om arbeidsløshetstrygd ikke kom før i 1938. De hardeste kriseåra var 1932-33. For Verdals vedkommende melder avisa om 400 arbeidsledige først i februar 1932. For å avhjelpe ledigheten ble det satt i gang såkalt nødsarbeid, bl. a. med ekstratiltak både på Jemtlandsvegen og Helgådalsvegen. Til dette fikk kommunen noe statsstøtte. Systemet med matlapper i stedet for penger fra forsorgen var et mildt sagt lite populært tiltak fra kommunens side. Fra De arbeidsløses forening i Ver dal ble det sendt protest til kommunen med krav om at fattigstyret måtte endre sin beslutning om denne form for «hjelp». Motviljen mot matlappene
---- 131 Vsb ---- skyldtes først og fremst at voksne mennesker dermed ble dirigert til å handle omtrent bare de av myndighetene forutbestemte varer. Fra Edvard Bulls skildring i Norges historie om akkurat dette, siterer vi en verdaling som hadde litt befatning med fattigvesenet, men som sjøl slapp matlappene: Jeg er glad jeg ikke har det systemet på samvittigheta, at jeg ikke var den mannen som satte i gang det. Det var imidlertid romslige tomter på Øra den gang, og enkelte hadde nær mest et «boligbruk». De som var så heldige å disponere litt jord, kunne klare seg noe bedre, sjøl uten lønnsarbeid. - Tre mål jord på Verdalsøra kunne gi potet og bygg og grunnlag for å fore opp en gris, og selv om det var svart for fisk ute i Trondheimsfjorden, var det flyndre i elveoset, forteller Edvard Bull videre. For oss som er vant med dagens overflod, er det vanskelig å forstå fullt ut hva slags forhold folk levde under. En verdaling (f. 1914) forteller: Vi som vokste opp på denne tida var ikke høyt vant, vi visste ikke av noe annet, og levde oss inn i tida. La oss ta med et par historier som forteller adskillig om forholda: På et småbruk i nedre del av bygda var det en stor ungeflokk, og den eneste grisen, som skulle bli julemat, hadde de egentlig god bruk for til eget hus hold. Men for å få penger til «Hypotekrenta» så man seg nødt til å selge både ribba og kotelettene. Deler av Øra sentrum omkring 1930. Til venstre over meieritaket ser vi den gamle sko lebygningen, lengst til venstre lærerboligen og Folkets Hus. Verdalsboka — 9
---- 132 Vsb ---- Det var ikke mange husa på Tinden omkring 1930. Bildet er tatt fra Kornsiloen mot Jernbanebrua. På en av folkeskolene i Verdal forsømte en av guttene skolen, og da han kom tilbake ville læreren vite grunnen til at han hadde vært borte. Mora til gutten var enke, og hun maktet ikke i denne vanskelige tida å skaffe midler til alt. Mangel på skotøy var guttens problem. Da læreren fikk vite det, sa han: Men du hi da vel suslabba? Jo da, sa gutten, men dæm skuill da broren min bruk. I herredsstyrets protokoll er det heller ikke vanskelig å finne eksempler på hvor prekær den økonomiske situasjonen var for mange av bygdefolket. I 1932 ble det gitt fattigunderstøttelse til 391 hovedpersoner i Verdal. Året etter kom det inn 80-90 søknader til kommunen om hjelp til å betale renteter minen, i tillegg til de mange som søkte om å få skatten nedsatt eller ettergitt. Blant de mange henvendelser til kommunen finner vi nærmest en «bønn» fra en krets i den øvre del av bygda, hvor man ber om at det blir satt i gang arbeide «for å lindre nøden i kredsen». I et enstemmig vedtak henstilte så herredsstyret til lensmannen å bruke kr. 3.000,- av bensinavgiften til deler av Helgådalsvegen og resten på Leksdalsvegen. Virkningene på kommunens økonomi uteble da heller ikke, og man så seg nødt til bl. a. å søke Stortinget om utsettelse med betaling av kommunens egne låneterminer. Dessuten ble det forhandlet om lønnsnedslag både for vegvoktere og lærere. Det var like vel kommuner som var verre stillet enn Verdal, men det skal vi komme til bake til.
---- 133 Vsb ---- MEMORANDUM 'i- r a 3Qttita{tn>* Sfyarebank Kamsmanden i Verdal Verdalen den 23- Oktober 19 }} Verdal Den 17. mars d. a. oversendte vi 2 vekselobligaajoner med anmodning om utleggsforretning hoa 4PMHMW og tbr vi anmoie om at denne blir fremmet snarest mulig.
id ho lagt ela e _ ■r^-j ■J' /V-fJ^&is-Z' /■*• Betalingsevnen var nok ikke alltid like god, og da ble det gjerne aktuelt med utleggs forretning. «Ledighet er rota til alt ondt», heter det i et ordtak, og vi trenger neppe betvile de arbeidslediges ønske om å få seg en jobb. Da Verdal Samvirkelag søkte etter sjåfør i februar 1932 var det 52 søkere. En måned senere var det en læreguttplass i bakeriet ledig, og da var det 59 søkere. Men hva har nå alt dette med bankhistorie å gjøre? Ser vi litt på noen tall fra bankens regnskaper, er det en klar nedgang både i forvaltningskapital og innskudd i tiårsperioden 1925-35. Depresjonstida blant bygdefolket gjenspei ler seg også i bankens regnskaper. Folk som hadde noen kroner i banken måtte tære på dem. Andre som var avhengige av matlapper og nødsarbeid, fikk sjølsagt ingen penger til overs. Spredt boligbygging Noen organisert utbygging av boligfelt fra kommunens side foregikk ikke før siste verdenskrig. På tross av de dårlige tider ble det likevel reist endel boliger, særlig da på Prærien og på Tinden. En av de som fikk opp ny bolig på Prærien var Sigurd Risan. Han kjøpte 1 mål jord av Verdal kommune og ga kr. 600,- for den. Bygginga ble påbegynt våren 1934, og snekkerne hadde da kr. 5,- pr. dag. I oktober var huset såpass ferdig at familien kunne flytte inn, men det var umalt inne og bordkledning ble gjort året etter.
---- 134 Vsb ---- Finansieringen ble ordnet med kommunegarantert lån i Småbruk- og Bo ligbanken på kr. 2.300,-, og taksten på huset ble satt til kr. 4.380,-. Risan ar beidet på Verdal Meieri med en lønn på kr. 150,- pr. måned. Dårlig betaling kan vi si, men arbeidet var fast - og det var nok det viktigste. Det ble neppe noen penger til luksus. Mat måtte man imidlertid ha, og her er noen priser på endel viktige varer: Hvetemel kr. 0,32 pr. kg, farin kr. 0,67, tabletter kr. 0,77. Kaffen kostet malt kr. 3,15 pr. kg, mens margarin gikk for kr. 1,10. I tillegg til lån i statsbank måtte de aller fleste av de som bygde seg hus, ha kausjonslån eller lignende i lokalbanken. På tross av de dårlige tider ble det likevel reist endel boliger på 1930-tallet. Slik så det utpå Prærien i 1937 - spredt villabebyggelse, men med jordbruket som det domine rende i bildet. Tap av dimensjoner Vi nevnte i et tidligere avsnitt kommunens økonomiske problemer. Særlig små kommuner var ille ute, og da Røra innstilte sine betalinger, skulle det forårsake tap som kom til å svi adskillig for Verdal Sparebank. Allerede i februar 1935 forelå det et forslag til gjeldsordning. Styret fant imidlertid ikke å kunne godta dette, og saken måtte gå rundt flere ganger, før man endelig i juli 1936 kom til enighet om 8% dividende. Resultatet ble dermed et tap på kr. 146. 574, 57, som ble avskrevet på grunnfondet. Allerede fra starten av Verdal Sparebank i 1854 har både privatpersoner og offentlige myndigheter i tidligere Røra kommune, benyttet vår bank for å få utført sine banktjenester. Så sjøl om tapet i kriseåra nok svei noe den gang,
---- 135 Vsb ---- har det vært både hyggelige og forhåpentligvis for begge parter nyttige forbi ndelser med grensebygda mot nord - både før og etter 1936. Optimisme, men hvor lenge? Den siste femårsperioden av mellomkrigstida kan by på en positiv utvik ling både når det gjelder banken og bygdesamfunnet i sin alminnelighet. For landet som helhet ble den økonomiske stilling stadig bedre fram mot 1940. Jordbruksprisene bedret seg, mulighetene og lysten for investering likeså. Verdal Samvirkelags nye bygninger for lær- og ullvarefabrikk sto ferdig i 1938 - et tiltak som skaffet både kjærkomne arbeidsplasser og avsetning for noen av jordbruksproduktene fra bygda. Fabrikkene ble som kjent senere overtatt av NKL. Fra helsesektoren kan nevnes at Innherred helseheim (den nå så meget om talte sykeheimen) ble innviet i 1935 som et viktig hjelpemiddel i bekjempel sen av tuberkulosen, som forresten da var på tilbakegang. Også på andre felt er det optimisme å spore. I 1939 ble det utarbeidet planer for modernisering og nybygg ved folkeskolen på Øra, og noe senere forelå det forslag til ny re guleringsplan for stedet. «Planen vil gi Verdalsøra et monumentalt preg», skrev Nidaros. Men både disse og andre planer fikk jo som kjent små sjanser til å bli fullført. Først og fremst p.g.a. en tysker ved navn Adolf Hitler. Å frakte tømmeret til sagbruket vannvegen, var i mange år det mest naturlige. Bildet er tatt nedenfor Saghullet i Trongdøla i 1939. Fløytinga tok slutt på 1960-tallet.
---- 136 Vsb ---- Situasjonen for banken viste også en positiv vekst, idet forvaltningskapita len steg adskillig fra 1937 av, til den i 1940 var på 5.451.293 kroner. Innskud dene økte i samme periode fra 3.797.433 kroner til 4.913.254 kroner i 1940. Driftsoverskuddet lå i gjennomsnitt på ca. 40.000 kroner i perioden. Men vi bør heller ikke glemme at banken enda slet med avskrivninger på tap som i snitt pr. år lå på omlag 12.000 kroner. La oss til slutt ta med et sitat fra boka «Sparing og Sparebankvesen» (artik kel av Helge W. Nordvik). Som økonom ser han i historisk perspektiv også positive sider ved mellomkrigstida, som alle krisene til tross også «var en pe riode med betydelig, om enn ujevn økonomisk vekst». Mellomkrigstida var på mange vis ei brytningstid. Det lå i luften at noe måtte skje, og da Nygårdsvold-regj er ingen kom på banen i 1935 med en ny politisk kurs, ga det håp for mange. Dette med å kreve sin rett ble et begrep som folk flest fikk øynene opp for. Man ante lyset i enden av den mørke tun nellen, som man lenge hadde følt seg innestengt i. Gleden over dette ble dess verre så alt for kortvarig. SAGT OM PENGER Dei som har pengar, har problem med dei; dei som ikkje har pengar, har problem utan. (Ivar Eskeland) Pengar er ikkje alt; men det kan ikkje nektast at dei verkar roande på nerve systemet. (Ivar Eskeland)
---- 137 Vsb ---- TIDSROMMET 1940 - 1953 Krig, fred og gjenreisning Det traff seg slik at styret i Verdal Sparebank hadde bestemt møte til den 9. april 1940. Møtet ble avholdt, men var sikkert preget av de sjokkerende meldinger både fra radioen og i Innherreds Folkeblad: Det tyske overfallet på Norge var et faktum. Utenfor banklokalet i Nordgata samlet det seg utover dagen større og mindre grupper med mennesker som rådville og i spenning ventet på nye meldinger. Saklista på dette styremøtet var heller kort. Kassajournalen for 31. mars ble ført til protokolls, seks veksler bevilget av banksjefen ble referert, og så bevilget man to lån. Det var det hele. Vi tar det som en sjølsagt ting at både landets og bankens situasjon ble dis kutert, sjøl om protokollen ikke forteller noe om det. Fraværende på møtet var imidlertid lensmann Jon M. Suul, som hadde høyst gyldig grunn for sitt fravær. Han var nemlig på dette tidspunkt travelt opptatt med å få opp mobiliseringsplakatene utover bygda. Uhyggen var til å ta og føle på. For den som opplevde krigsutbruddet og aprildagene i 1940 som seks sjuåring, er det ganske få, men sterke minner som har festet seg i hukommel sen. Opplevelser som hadde med krigen å gjøre, vil helst fortrenge minner fra før 1940. Som barn forsto man sjølsagt lite av situasjonen, men foreldre som gråtende sto tett opp til radioen for å få med seg de skremmende nyhete ne, var ikke dagligdags og gjorde sterkt inntrykk. Fly i lav høyde over Øra gjorde oss mer nysgjerrige, enn redde. Men da vi brått ble vekket sent en kveld, plassert i en kald lastebil og fraktet ut på bygda, var det en uhyggelig opplevelse, som ikke er så lett å glemme. Det hjalp ikke om foreldrene var med, og turen gikk til besteforeldrene. Dette var ikke som det skulle være. Også banken måtte evakuere De unormale tider som alltid følger med en krigssituasjon, fikk man føling med i banken lenge før noen tysk soldat hadde satt sin fot innenfor bygdas grenser. Utbetaling av etterskudd til melkeleverandørene medførte adskillig behov for kontanter, og bankens kasserer reiste personlig til Trondheim for å styrke
---- 138 Vsb ---- innHallingsnrdre lil neytralftetsuaht. Til iSlJls^U De beordres å møte på Rinn leiret tirsdag den 9. april 1940 kl. 10 fm. Ta med: Kniv, skje, gaffel, kam, såpe, barbersaker, håndbok, ver nepliktsbok, lommetørkl æ, håndklæ m. v. De som har høve til det må ta med minst 2 sett undertøy og minst 3 par strømper, skjerf, votter og raggsokker, 1 par sko og 1 par støvler. De som har med dette vil få godtgjørelse for det. Merk: Har De forsørgelsesbyrde må De til legitimasjon av denne ta med skattseddel eller ligningsattest. Er forsørgelses byrden en annen enn skatteseddelen viser, må De ta med annen legitimasjon fra lensmann (politi). Ta med ras joner ingskort. Riv av kvitteringen, skriv under, legg den i konvolutt til fordelin gen, merk konvolutten «Militærsak» og fordelingsjefens adresse og postlegg den uten frimerke.
Adresse ...U..ff^.fy v^rrTr. Mange unge var innkalt på nøytralitetsvakt i 1940.
---- 139 Vsb ---- beholdningen. Imidlertid hadde tyskerne allerede skapt stor forvirring i Trondheim (dette var 9. april), og kassereren fikk ikke tatt ut penger i noen av byens banker. Det var ingen annen råd, utbetalinga som skulle ha skjedd den 10. april måtte utsettes. Noe som igjen skapte problemer for meieriets leverandører. Etterskuddet på melka skulle brukes til så mangt, bl.a. til beta ling av kunstgjødsel. Ettersom Øra fikk mer og mer preg av de militære (foreløpig norske), ble det også aktuelt med evakuering av banken. I den uklare situasjonen man nå befant seg i, var det ikke hvem som helst som så seg råd for å ta imot banken - folk var redde og skeptiske. Men da ordren om å flytte ut kom den 16. april, hadde banksjef Braarud fått til en avtale med Anton Høknes på Stiklestad. På Høknes fikk banken disponere ei stue, og det fantes også en bra skrive pult som var å få låne. Med bare det aller nødvendigste utstyr og i beskjedent omfang, ble virksomheten holdt igang her, i trange, men likevel brukbare omgivelser. Banksjefen og kasserer Reitan var visstnok de eneste bak «skran ken». For kundene var det også trangt, så ved flere besøkende samtidig ble «køen» ordnet bortover gårdsplassen på Høknes. Det rådet en usikker stem ning i disse dagene, og det fortelles at det var lite snakk blant folket som ven tet på tur. Krigssituasjonen forårsaket en akutt pengemangel, og enkelte institusjoner så seg nødt til å lage sine egne penger. Verdal Samvirkelags «nødpenger» så slik ut.
---- 140 Vsb ---- Beholdningen av rede penger var nok liten og übetydelig på bankens nye tilholdssted. Som en følge av krigssituasjonen, oppsto det nemlig en akutt pengemangel. Sparebanken, Verdal Samvirkelag og Verdal kommune så seg derfor nødt til å lage sine egne sedler - de såkalte «nødpenger». Bankens nød penger fantes i valørene fem, ti, tyve og femtikronere, og Universitetes mynt kabinett har fremdeles noen få i sitt eie. På lokalt hold finnes det neppe noen i dag. Nå var banken kommet i hus, men slett ikke alle kundene visste hvor den hadde sitt tilholdssted. For å rette på noe av dette var det vel at Braarud ringte til Lysthaugen filial med beskjed til melkeleverandørene som kom innom bu tikken, at melkeoppgjøret kunne hentes på Høknes. Ettersom isen lå lenge i 1940, hadde Nessbyggene solid «bru» ved Haga på turen til Høknes. Men for Anton Høknes og familien hans, var det nok ekstra kummerlig med plass i de ca. tre ukene de holdt banken med lokale, fordi de også huset andre evakuerte samtidig. En annen viktig institusjon som også måtte flytte på bygda var Postkonto ret. Kontoret som den gang hadde sitt tilholdssted på jernbanestasjonen, fore tok nærmest en gradvis evakuering. Postmester Magnussen holdt først kontor hos Lyngås på Holmsveet, deretter på Stiklestad (kommunelokalet/gammel skolen) for så å ende opp hos Ingemar Skavhaug på Lyng. Postmesteren eva kuerte også sin familie dit, og i noen spennende døgn hadde Magnussen in gen annen oppbevaringsplass for Postverkets kontanter og verdisaker enn under senga. Anna Magnussen Brandhaug som var ekstrahjelp på Postkontoret da krigen brøt ut, minnes enda uhyggesstemningen på stasjonen i disse dagene, hvor alle tog kjørte med nedrullede gardiner. Hennes oppgave var å hente posten på toget hver kveld, og å få den under sikker oppbevaring på kontoret. Situa sjonen innbød ikke akkurat til noen ekstra heft. Lite ante folk om dagene som lå foran - heldigvis. Evakueringen av Øra var nå et faktum, og all virksomhet ble etter hvert lammet. I strøket ved Moparken og Veita gikk folk fra DR 3 i stilling - over gangen over Verdalselva skulle holdes og Øra forsvares. Etter noen dager med mange rykter og stor spenning kom tyskerne 21. april. Utfallet kjenner vi - vi måtte bare godta at tyskerne etter hvert ble et dominerende innslag i gatebildet på Øra og senere også i resten av bygda. Mange nye forordninger Etter det ufrivillige oppholdet på Høknes kunne bankvirksomheten igjen den 7. mai starte opp i lokalene i Nordgata. Da viste det seg at banken hadde sluppet heldig fra «herrefolkets» ankomst til bygda. Lokalene var intakt og
---- 141 Vsb ---- Grupp* Trondliei» St»-Qu.,d«n 22.4.40 Herr. &f&l^&..^&?h?&&*ttk V ist fci«r-^< seiawa kt:. Helaatort •ntlasB«n wordøn. *'-\- » \ # &' \ Sturla Rindsem var blant de sivile verdalingene som ble arrestert av tyskerne 21. april 1940. Etter en utrivelig Trondheimstur med forhør av hver enkelt, ble de sluppet på gata dagen derpå, utstyrt med denne passerseddel. ikke heimsøkt av tyskerne. Ellers på Øra ble endel forretninger bestjålet, mens enkelte private fikk ødelagt innbo i sine hus. Stort sett slapp verdalinge ne rimelig bra fra konfrontasjonen med Hitlers utsendte. Verdal ble ikke bombet slik som Steinkjer og Namsos. Smått om senn begynte lokalsamfunnet igjen å fungere. Men det tok tid, og det likte ikke tyskerne. Den 27. april ble det etter påtrykk fra dem kunngjort et opprop fra ordfører Nevermo. Hensikten med oppropet var bl. a. at befolkningen snarest skulle flytte tilbake til heimene sine på Øra. Det ble dannet en komite som skulle være behjelpelig med en normalisering av forholda, hvor bl. a. banksjef Braa rud var medlem. Etter bankens «landflyktighet» til Stiklestad var styret igjen samlet til møte den 9. mai. Både Hermann og Suul var da fraværende. På møtet ble det bare bevilget ett eneste lån og i sak 2 får vi en liten situa sjonsrapport som vi gjengir i sin helhet:
---- 142 Vsb ---- I anledning krigssituasjonen er der opstått mange vansker for bankens virksomhet. Bankchefen redegjorde for de midlertidige tiltak som i den anledning er sat i værk. Den trufne ordning godkjennes. - På grund av mangel på sedler og skillemynt søkes disse mest mulig beholdt inn en distriktet og chekker benyttet ved innkjøp utenfra. Blant norske soldater som ble holdt som krigsfanger på Snåsa i 1940, var Jens Hof stad. Han står helt til venstre på bildet, videre Rudolf Kojan, en tysk vaktsoldat, Bjarne Kojan og Mikal Avelsgård. Den nye situasjonen som landet og bygda befant seg i, medførte et utall av forordninger og bestemmelser. Aldri verken før eller senere har vel banksty ret hatt så mye høytlesing som den 30. mai 1940. Da ble det behandlet en lånesak og referert 14 forskjellige sirkulærer og skriv. De fleste fra Centralfo reningen for Norges sparebanker. På samme møte ble det etter pålegg fra adm. rådet fastsatt følgende rentesatser for inn- og utlån: Innskudsrenten for såvel 6 mndr. innskudd som innskudd på alm. spbk. vilkår - 2 %. Utlånsrenten: Pantelån 3 1/2 %, vekselobl. og veksler 4 %, kassa kredit 4 1/2 % . Før krigsutbruddet var renten 1 % høyere over hele skalaen, bortsett fra 6 mndr. innskudd, hvor den var 1 1/2 % høyere. Bankens protokoller er ellers ikke preget av de helt store sakene resten av det første krigsåret. Som kjent ble endel bolighus, de fleste på Ørmelen, to
---- 143 Vsb ---- talskadd av brann under krigshandlingene. Som en håndsrekning til «de brandlidte» i Verdal, bevilget forstanderskapet kr. 3.000,- på sitt møte i juni. Samtidig ble det bevilget kr. 500,- til det samme formål i Steinkjer og Namsos. Gjenreising av husa som brant ned i 1940, var ikke så enkelt p.g.a. den knappe varetilgangen som etter hvert gjorde seg gjeldende. Men allerede i august s.å. forteller styreprotokollen om et bevilget lån til en av de berørte. Lånet ble bevilget «mot pant i tomt og opførendes huse.» Såvidt en kjenner til ble minst fem hus til, gjenreist i løpet av krigens første to-tre år. Ved inngangen til en mørk og temmelig usikker periode både for banken og bygda, er det godt å se at det tross alt fantes lyse islett i bygdemiljøet. Bu reising i Tromsdalsåsene er et eksempel på det. Den var såvidt oppstartet før krigen, og i 1940 og 1941 ble det bygd hus på to heimer. Dette skulle være et bevis for at pågangsmotet og trua på framtida - tross alt, ikke var så lett å knekke. Skolen under krigen For oss som begynte på folkeskolen høsten 1940, kan det ikke nektes at skolegangen til tider ble adskillig preget av «den nye tid». Det ble på flere vis en urolig skolesituasjon, mangel på lokaler og stadig skifte av lærere var årsak til det. Sju forskjellige lærere på fem skoleår var ikke uvanlig den gang. Mot slutten av krigen hadde vi en nazist til lærer. Han gikk alltid med sol korsmerket på jakken, men var ellers en grei lærer. Men når han og skolesty reformannen som også var nazist, skulle hilse på hverandre, var det opp med høyre arm og «Heil og sæl». En episode som gjorde sterkt inntrykk på oss elevene skjedde midt under en time hos Blybakken. På den tida (etter 1942) var skoleinspektøren NS mann. Han gikk med en ekstra svart Hitlerbart og virket temmelig følelses løs. Blybakken ble kalt ut på gangen, mens vi elevene både måpende og redde måtte overvære en temmelig høylydt skjennepreken. Bakgrunnen var visstnok denne: På tross av protester fra foreldrene, var det bestemt at sjuen deklassingene skulle ha undervisning i tysk. Nå hadde skoleinspektøren oppdaget at det var en eller annen som hadde satt ett kryss over ordet «tysk» på timeplanen som sto oppslått i gangen på skolen. Dette var det Blybakken som måtte unngjelde for. Både læreren og elevene var temmelig bleke da undervisningen omsider kunne fortsette. Ja, slik kunne det være i skolesituasjonen i krigstida.
---- 144 Vsb ---- Stort seddelomløp Folk flest var ikke vant med å ha så mange penger mellom hendene før kri gen. For en del ble det nå forandringer i så måte. Vi skal se litt på årsakene til dette. I krigens første fase drømte som kjent tyskerne om et forenet Europa under tysk styring. Norge og nordmenn skulle vinnes som allierte. Slagordet «Tysk land seirer på alle fronter» fikk også verdalingene både se og høre seg leie på. Kort sagt: Optimismen var stor hos herrefolket. I den forbindelse ble det satt igang en rekke anleggsarbeider, særlig for å forbedre kommunikasjonene - som jernbaner og flyplasser. Her i bygda ga utbedringsarbeidene av flyplassen på Fætten, arbeid til mange under krigen. Tyskernes planer om en storflyplass her, endte imidler tid opp med at det bare ble en nødfly plass. Oppbygginga av soldatforlegningen på Tinden sommeren 1940 og senere «Politileiren» på Ørmelen var et hint til bygdefolket om at «gjestene» hadde tenkt å bli en stund - opprusting og nybygging på Rinnleiret likeså. Oppdragene ga arbeid til mange og folk tjente penger, sjøl om det i ettertid ikke var direkte populært å ha vært på tyskarbeid. Årsaken til at folk kom på slikt arbeid kunne være så forskjellig. Noen reiste av egen vilje, mens andre ble tvangsutskrevet av Nasjonal Arbeidsinnsats som det het. De høye tyske lønningene virket tillokkende på mange, slik at både deler av indu strien, jord- og skogbruk og fiske hadde problemer med å få nok folk. Tyskerne innfant seg også i banklokalene med forskjellige oppdrag, slik at funksjonærene fikk prøve sine språkkunnskaper. Verdalinger som drev entre prenørvirksomhet for tyskerne var også med og satte sitt preg på hverdagen i banken. Folk fra lokalmiljøet hadde samtidig oppdrag ute i distriktet - bl. a. på Ørlandet og på Persaunet. «Brakkebaron» som nærmest ble et skjellsord, var således heller ikke noe ukjent begrep her. Befolkningen tjente penger, javel, men hva nytte hadde man av dem, hvis det ikke fantes varer i butikkene? Regjeringen Nygårdsvold har måttet tåle kritikk for sine manglende militæ re forberedelser før krigen kom til Norge. Regjeringen hadde imidlertid sør get for bra med sivile forsyninger, bedriftene lå med store lagre, samtidig som den norske produksjonen var på topp. Utgangspunktet var med andre ord bra. Alvorlig varemangel ble det først langt ut i 1941. Rasjonering for de vik tigste matvarene ble imidlertid innført i løpet av 1940, for kaffe og sukker allerede høsten 1939. Fra sommeren 1941 ble vi utstyrt med melkebøker og fra høsten 1942 fikk Ola Nordmann også potetkort å holde styr på i tillegg til resten av kortbunken. Et vareslag som gjær var imidlertid mangelvare tid-
---- 145 Vsb ---- lig, og allerede 7. mai 1940 kan vi lese i lokalbladet oppskrifter på erstat ninger - så som humlegjær og surdeig. 6 8 L 9 V e Z i d3 d3 d3 d3 d3 d3 d3 d3 Rasjoneringskort fra 2. verdenskrig.
---- 146 Vsb ---- Næringslivet ble underlagt kontroll og produksjonskvoter fastsatt. Etter hvert som det ble mangel på råstoff, fikk man surrogater for det utroligste, og all produksjon ble solgt. Fortjenesten var bra for vanlige bedrifter, etter som lønningene var låst fast. Resultatet ble stort sett en oppsamling av penger i bankene. Tyskerne hadde ingen skrupler med å rekvirere nye millioner til sin an leggsvirksomhet, og adskillige penger tjent på tyskarbeid ble overlatt til ban kens forvaltning. Den stadig økende varemangelen i butikkenes hyller førte til økende pengebinger. Vi skal se litt på hva dette førte til i vår bank. Utviklingen for innskudd og utlån (dvs. pantelån, vekselobligasjoner og gjeldsbrev) var slik: (Tallene i mill. kr.) År Innskudd Utlån 1940 4.9 3.1 1941 6.0 2.8 1942 7.0 2.5 1943 8.3 2.4 1944 9.3 2.2 1945 10.5 2.2. Vi merker oss at innskuddene øker med vel 1 million hvert år i perioden, som igjen gir en fordobling av innskuddsmassen i løpet av krigsåra. Utlånene derimot gikk den motsatte vegen. Særlig utlånsformen veksel obligasjoner og gjeldsbrev gikk ned i beløp til mindre enn 1/3 av det den var ved krigsutbruddet. Folk kvittet seg altså med gjeld etter hvert som de fikk mer penger å rutte med. Nå fikk bankene problemer med å plassere innskuddsmassen på en lønn som måte, ettersom publikum ikke var særlig interessert i låneopptak. PANTELÅN bevilges mot god pantesikkerhet. Rente 3*/2%. Verdal Sparebank Bankene fikk problemer med å plassere sine midler «frugtbringende» under krigen. Denne annonsen sto i lokalbladet allerede i aug. 1941. Våren 1943 kom lignende til bud gjentagne ganger i avisa, men kundene var lite interessert. Fra 1941 ble det høve til å kjøpe de såkalte statsveksler. Dette var et tiltak fra myndighetenes side for å trekke til seg de store ledige kassabeholdningene hos landets banker. Plassering av midler i verdipapirer måtte nyttes i større grad enn tidligere.
---- 147 Vsb ---- Beholdningen under krigstida var slik: Vi ser at beholdningen var 7-8 ganger større ved utgangen av fredsåret. Samtidig var bankens forvaltningskapital 11.4 mill., og av dette var nesten 8 mill. plassert i statsveksler og verdipapirer. Levemåten Hva slags levemåte kunne det så bli i bygdesamfunnet Verdal i ei tid da de mest vanlige dagligvarer var rasjonert og i mange tilfeller ikke var å oppdrive? Det var neppe noen som direkte sultet, men alle måtte klare seg med min dre enn før. Gårdbrukerne hadde vel fordeler med egne produkter, men også de var pålagt leveringsplikt, som i alle fall til en viss grad var kontrollerbart. Allerede 20. sept. 1940 sto følgende annonse fra Forsyningsnemnda i lo kalbladet: Oppgave over kornbeholdning, innmarksareal og husdyrbistand m.v. pr. 20. sept. 1940 må være levert innen 25. sept. Fra og med 21. sept. er det ikke tillatt å male korn uten etter anvisning fra Forsyningsnemnda. Anvisninger blir ikke gitt før oppgaven er inn- levert. Annonsen taler egentlig for seg sjøl - her var det bare å innordne seg makt haverne. Det måtte altså anvisninger til for å male sitt eget korn, og mel og brødmerkene ble redusert tilsvarende. Det foregikk imidlertid en god del ma ling utover kvotene, og tjuvmaling ble etter hvert et kjent begrep. Da var det bra for ørbyggene å ha et søskenbarn (eller en bror) ikke på Gjøvik som Prøysen synger om, men kanskje i Ulvilla eller i Vinne. Møllemestrene både på Grunnan og Rindsem var behjelpelig med tjuvma ling. Martin Røstad på Rindsem ofret mang ei natt for å hjelpe folk med litt ekstra mel. Forholdet ble aldri anmeldt, men det var nok ganske pinibelt mang en gang. Oppgjøret måtte sjølsagt skje «svart», og smør, egg, flesk eller brennevin var brukbare betalingsmidler. I ettertid har Martin fortalt at han til slutt ble «lei av all denne karveakevitten», og han var ikke akkurat kjent for å spytte i glasset. Verdalsboka — 10
---- 148 Vsb ---- Verdal Meieri ble pålagt suppleringsleveranser av melk til Trondheim under krigen. Kvitkledte «meierigutter» på veg til jernbanestasjonen med kjelken eller handvogna juli av store melkespann var et dagligdags syn på Øra. Enda under 2. verdenskrig hadde huseierne på Øra ganske store tomte areal, noe som ga folk høve til å ha en potetflekk. Mange holdt kaniner som sammen med villagrisen ble en viktig del av kostholdet. Grisene fikk lite mel den gangen, men ble både runde og trivelige på litt byggmel, småpoteter og husholdningsavfall. Som unger fikk vi jo et visst for hold til både kaninene og villagrisen. Så da Johannes Valset dukket opp like før jul iført kvit arbeidsjakke og med slaktemaska i ei gammel handveske, var det en trist dag. Han gjorde inntrykk der han sto bøyd over grisen inn hyllet i røyk og damp, og gjorde jobben sin med rask og sikker hånd. Men da det verste ståket etter heimeslaktinga hadde lagt seg, og resultatet kom på bordet i form av blod-pudding, hakkpølse, innmat-kaker osv. , var det meste glemt, og både store og små kunne i gleden over et godt måltid for trenge noe av rykteflommen om all elendigheten ute i verden. Glemme synet av tyskerne som syngende marsjerte i gatene på Øra eller spredde uhygge med sine tanks og store motorkjøretøyer i bygdemiljøet. «Matauk» ble en nødvendighet, men også en av faktorene som styrket sam holdet i den enkelte familie under krigen. For å skaffe det som trengtes måtte alle ta sin tørn - både i bærskogen og på potetåkeren. Bak de etter hvert så
---- 149 Vsb ---- forhatte blendingsgardinene strevde husmødrene med å holde en temmelig nedslitt garderobe så noenlunde brukbar. Det er neppe noen overdrivelse å si at man «bøtte bota». Svartebørs I det misforhold som etterhvert oppsto p.g.a. økende pengerikelighet og stadig minkende vareutvalg, var det grobunn for svartebørs. Enkelte gårdbrukere hadde sogar kontakter med profesjonelle svartebørs handlere fra Trondheim. Smør og egg var hard valuta på børsen, tobakk ek stra hard. Tyskerne var svært ivrige etter å kjøpe skinnvarer, særlig var det populært å sende reveskinn til Tyskland - som present til sin «Frau» eller «Fråulein» må vite. Folk som hadde revefarm og var villige til å handle med tyskerne, tjente nok mer enn naturlig på slik omsetning. På tross av maksimalpriser på de fleste varer, var det høye priser. Prisene på svartebørsen passet best for de som ellers hadde sin fortjeneste på krigs situasjonen. I Hjemmefrontens opprop til produsenter av matvarer blir imid lertid handel med tyskerne utover det som var rekvirert, regnet som forræderi mot landet. Blant folk flest foregikk det en livlig byttehandel. De utroligste ting ble budt fram for å skaffe seg det man manglet. La oss ta med noen eksempler fra lokalavisa. Se her! En ny Økonom platekomfyr, kr. 460,- byttes i byggetomt i nærheten av Øra. Eksp. anv. Sykkel med god gummi, verdi kr. 200,- ønskes byttet i et trekkspill, 3 kor., sv. system. Eksp. anv. Stor prismekikkert med lærfutteral, som ny v. kr. 150,- ønskes byttet i herresykkel med bra gummi. Eksp. anv. Et godt sykkelkjede verdi kr. 8,- ønskes byttet i et herre armbåndsur. Mellomlag. Eksp. anv.
---- 150 Vsb ---- Pen stripet dress übet. brukt str. 48 v. kr. 200,- ø. b. i vårkappe nr. 50 Bill. mrk. «Kapplaus» Behovet for byttehandel bare økte og økte. I Adresseavisen for 3. mai 1945 står det i alt 134 bytteannonser - det sier litt om omfanget. Vi blar i styreprotokollen Av de korte referatene i protokollen, kan man neppe lese seg til hvilke tan ker og følelser styret og ledelsen hadde for situasjonen i Verdal. Noen normal drift av banken kunne det ikke bli så lenge krigen varte. I ett av de mange sirkulærer fra Centralforeningen det første krigsåret, kom påbudet om at 17. mai skulle være vanlig arbeidsdag. Senere i 1942 - referertes et skriv til samtlige banker angående jødiske formuer. Til julimøtet s.å. fikk styret forelagt en søknad som trolig voldte noe hode bry. Fra NSs stevneledelse for et arrangement på Stiklestad Olavsdagen fore lå søknad om bidrag. Men Eliseus Muller og hans styre hadde svaret klart i dette enstemmige vedtaket: Bevilgninger git av forstanderskapet for inneværende år er disponert og styret for sparebanken har ingen anledning til yterligere bevilgning. Dermed var situasjonen avklart. Men det skulle komme flere slike henven delser. Allerede før jul i 1942 lå en ny søknad på bordet. Denne gang fra selveste fylkesmannen. Nazistenes tanke om nytt minnesmerke på Stiklestad var nå lansert. Styret hadde også denne gang en unnskyldning på rede hånd. Følgen de enstemmige innstilling ble forelagt forstanderskapet: Da en for tiden ingen sikker oversikt har over sparebankens drifts regnskap for inneværende år og hvor store beløp forstanderskapet i henhold hertil får å disponere til veldedige øiemed, tilrår styret å utset te behandlingen av saken til næste møte i forstanderskapet. I forstanderskapet som hadde møte samme dag, ble styrets forslag enstem mig vedtatt. Noen videre behandling framgår ikke av protokollen, og saken synes dermed å være «glemt». Ganske underlig at banken slapp så lettvint. Nazistene hadde ikke for vane å gi seg så lett. I midten av august 1943 fikk banken for alvor merke de høyst unormale tider, og nå gikk det ut over både styret og personalet. Medlem av styret, lensmann Jon M. Suul og assistent, rittmester Johan Weisæth ble arrestert samtidig. Arrestasjonene var en følge av tyskernes landsomfattende aksjoner mot det norske politi og norske offiserer.
---- 151 Vsb ---- Suul ble sendt til Falstad og fikk et ufrivillig opphold der på vel 6 mnd., mens Weisæth havnet i Tyskland og satt som fange helt til freden. Skjebnen ville det slik at 1. varamann til styret var Arne Voll sen. Ettersom han var utnevnt til ordfører i Verdal under krigen og medlem av NS, ble altså styret enten man ville eller ei, tilført et nytt politisk element. Johan Skavhaug som senere ble ansatt som assistent etter Weisæth, var kjent som aktiv motstandsmann. «Allsidigheten» skulle derfor være upåkla gelig innenfor bankens fire vegger. Før vi helt slipper taket i styreprotokollen fra krigstida, skal vi ta med en sak til. Nazistenes store planer om å erverve A/S Værdalsbrukets eiendom mer må vel kunne regnes som et PR-framstøt av dimensjoner. Planene kom opp i 1943-44, og gikk ut på å skaffe skog til skogløse bruk og/eller jord til bureising. Finansieringen måtte klargjøres og i styremøte den 16. mars 1944 forelå en lånesøknad på inntil ca. 2.7 mill. fra Verdal kommune v/ordføreren. Ordføre ren var visstnok ikke av de ivrigste i denne saken, men ble presset av både fylkesmannen og andre partikolleger. Styret var i sakens anledning forsterket med L. Grøholt og J. Hofstad fra kontrollkomiteen . Styrets medlemmer Hermann, Hallan og banksjef Braarud, som også var representanter i herredstinget, hadde på forhånd sagt klart fra der, at de var imot å erverve hele Værdalsbrukets eiendommer. P.g.a. lånets størrelse hadde da heller ikke bankstyret noen problemer med argumentene for å avslå søknaden. Referatene fra styremøtene under krigen bekrefter bare de tall vi tidligere har nevnt angående utlånsutviklingen. Det var yderst lite man kunne investere i, utlånsvirksomheten var nærmest lik null. Arbeidsforhold i banken Verdal Sparebank hadde ikke mange navn på lønningslista tidlig på 1940 tallet. Foruten banksjefen - Carl Braarud, var det kasserer Helge Reitan, bokholder Einar Wisth og Johan Weisæth, senere avløst av Johan Skavhaug. Interiøret var en blanding av vanlige skrivebord og pulter, hvor man arbei det stående. Braarud som gjerne ekspederte sjøl og Reitan hadde sine ar beidsplasser på hver sin side av ståskranken, som var plassert med enden mot kundene. Begrepet ståskranke er altså ikke så moderne som man skulle tro. Første del av ekspedisjonen evt. renteberegning og postering, sørget bank sjefen for, hvoretter kasserer Reitan fikk saken overlevert for ut- eller innbeta ling. Han var plassert ved nordveggen av lokalet og forretningen var ikke av sluttet, før begge høytidelig hadde signert med blekk og skrapende penn.
---- 152 Vsb ---- Ved sydveggen sto det en lang smal ståskranke hvor 10-11 store og tunge innskuddsprotokoller lå plassert. Bokholderen hadde sin arbeidsplass her, mens han posterte forrige dags innskudd/uttak på den enkeltes konto. Atmosfæren eller miljøet i banklokalet var nok noe anderledes enn i våre dager - mer høytidelig liksom. De som hadde ærend i banken var helst mannfolk - ofte gårdbrukere med vindjakke og så sekk på ryggen. Etter at sekken var «parkert» ved inngangsdøra, kom kunden noe andektig fram mot ekspedisjonsplassen. Folk tok seg god tid, og svært få hevet stemmen særlig høyt i samtale med andre kunder eller funksjonærene. Pantelån hadde sine faste forfallsdager - 11. juni og 11. desember. Nærmest som en sjargong ble dagene kalt «fandens fødselsdag». Hvis utbetalinga til melkeprodusentene og pantelånsforfall kom på samme dag, var det travle da ger i banken. Da lå det gjerne en ekstra «dåm» i lufta, en snev av fjøs eller stall-lukt, særlig hvis det var fuktig vær ute. Kvinnfolka var så absolutt i mindretall blant kundene. De var da neppe hel ler ikke betrodd å hente melkeoppgjøret. Men det man husker best fra bankarbeidet i 1940- og 50-åra, er tida om kring årsskiftet og regnskapsavslutning. Det var svært lite maskiner til rådig het enda - bare et par manuelle regnemaskiner og så en stor elektrisk skyttel maskin (Burroughs) som det bl. a. ble kjørt innskuddsopptak på. Ellers gikk det mye på hoderegning. Her var banksjefen sjøl en hel mester. Han summer te lange tallkolonner både fort og sikkert. En av Braaruds intensjoner var nemlig at han skulle være først ute med regnskapet etter nyttår. Dette krevde topp innsats av hele staben, og særlig i mellomjula kunne arbeidet vare både til kl. 11 og 12 om kvelden. Johan Skavhaug som var assistent et par år i slutten av krigstida, forteller at det hendte han stakk innom festlokalet på Stiklestad ved midnattstider, da var han på tur heim fra arbeid. Lokalbladet hadde også lagt merke til rutinene i Sparebanken og kommen terte regnskapet for 1945 slik: Det er det første bankregnskapet vi har sett i år, så det er ingen sommel i bygdebanken. Ikke bare bankvirksomhet Vi var såvidt inne på dette med illegalt arbeid. Bankens eiendom som altså inneholdt banklokale i 1. etasje og leilighet for banksjefen i 2. var sentralt plassert i gatebildet på Øra. Med Nordlandsbanen som nærmeste nabo mot vest og riksveg 50 mot sør og øst, var den et utmerket sted for observasjoner.
---- 153 Vsb ---- Vi skal slett ikke påstå at Johan Skavhaug ikke passet jobben sin i banken, men i etter tid vet vi at han også hadde andre ting i tan kene enn debet og kredit. En viktig del av den illegale virksomhet var notater og rap porter. Fra sin arbeidsplass kunne han få et inntrykk av tyskernes forflytning av både mannskap og materiell. Særlig under tysker nes tilbaketrekning fra Finnmark og Nord- Norge ble det gjort viktige notater. Skavhaug hadde gjemt unna en liten radio heime på Fagerhøy, slik at han i all stillhet kunne referere morgennyhetene fra London Johan Skavhaug som var assi- for sine kolleger, før arbeidsdagen tok til. På stent i Verdal Sparebank på slut- fritida (særlig vinteren 1944-45) deltok Skav ten av krigstida, var aktivt med i motstandsbevegelsen. haug ved flere anledninger i transporter av flyktninger til Sverige. Noe som pågikk fram til 1. mai 1945, da han sammen med mange andre verdalinger ble arrestert under Rinnanbandens storaksjon mot heime fronten i Verdal. Heime på Fagerhøy hadde Skavhaug radio, og kunne derfor fortelle siste nytt fra Lon don før arbeidstid i banken.
---- 154 Vsb ---- Men det skulle vise seg at det var flere som hadde øynene med seg i den grå bankbygningen i Nordgata. Bak gardinene i 2. etasje gjorde Braaruds eld ste datter Kirsten en god jobb som medarbeider i Etterretningstjenesten. Hun skaffet detaljerte opplysninger om våpentransporter, kjennetegn på tyskernes biler, vimpler osv. slik at man kunne få fram tilhørigheten for transportene. En annen av hennes oppgave var å holde øye med Bakketun og det som fore gikk på hirdførerskolen der. Bl. a. var det interessant hvorvidt man drev med våpenøvelser. Hvor mye disse to visste om hverandres virksomhet er noe uklart. Som kjent var det ganske viktig å vite minst mulig. Kirsten Braarud hadde i hvert fall greie på hva Johan Skavhaug drev med i jula 1944/45. På hennes anmod ning hjalp han da til med to flyktninger som måtte til Sverige. Andre spennende oppdrag som disse var involvert i, er nærmere omtalt i Verdalsboka: Krig-Okkupasjon-Motstand av Morten Veimo. Sedler utgin under 2. verdenskrig. Skillemynt var igjen mangelvare, og vi fikk en- og tokronere av papir. Denne gang ble de kalt «uslinger» og «quislinger».
---- 155 Vsb ---- På bygda da freden kom Vi hadde vel en anelse om at store ting var på gang, da vi til vanlig skoletid møtte fram for nazistlæreren vår den 8. mai 1945. Men bekreftelsen på at det var blitt fred fikk vi av læreren, som noe blekere enn vanlig ba oss synge: Ja, vi elsker - Det undret oss at vi fikk lov, sjøl gikk han jo en uviss tid i møte. Resten av dagen fikk vi fri. Fred ja, hva var nå det? Som femteklassinger forsto vi neppe hva det inne bar - vi husket knapt annet enn krigstilstander. Etter hvert som de gode nyhetene ble kjent, ble det trangt om plassen i Skilleparken. Fra et vindu på Herredshuset kunne man høre radio, og folk var sultne på nyheter. En av meldingene ga beskjed om at blendingspåbudet var opphevet med øyeblikkelig virkning - stor jubel. Arresterte nazister ble fraktet til og fra «Finka» i Herredshuset, og det var ikke fritt for at vi ungene spyttet etter bilene for å vise vår forakt. Vi kan jo trekke på smilebåndet av slike opptrinn i dag, men undertrykte følelser måtte bare ha sin utløsning. Gleden og begeistringen var likevil hovedsaken - hel digvis. Midt oppe i all denne feiringen, var det neppe mange som tenkte på at tyskerne fortsatt var i bygda - og at de var bevepnet. Utover bygda pågikk det våronnarbeid, men etter hvert som flaggene gikk til topps og nyhetene spredde seg, ble hestene satt på stallen. Folk samlet seg til improviserte fester på «lokalet» eller dro på Øra for å feire friheten. Endelig var det fred — og både små og store samlet seg i gatene på Øra.
---- 156 Vsb ---- Flaggheising på Innherreds Sykeheim. Hornmusikken kunne igjen spille kjente og kjære toner.
---- 157 Vsb ---- Begeistringen var stor og midt i gledesrusen var det neppe mange som tenkte på at tyskerne fortsatt var i bygda — og at de var bevepnet. Her er det amerikanske soldater som hadde oppholdt seg på Gjåvsjøen som marsjerer forbi bankhjørnet. Det skjedde noe til stadighet i disse maidagene - de arresterte kom heim, politistyrkene kom med tog fra Sverige, amerikanske fallskjermsoldater fra «Operasjon Rype» marsjerte i gatene på Øra, mens tyske soldater var tause tilskuere ved Godtemplarlokalet. Både store og små samlet seg i sentrum, og på jernbanen var det stadig «mottakelser». I ettertid fortoner det hele seg som en eneste lang 17. mai feiring. Apropos 17. mai. Den utnevnte komiteen for dagen med sogneprest Hov den i spissen, fikk ikke mange dagene til forberedelser. Både barnetoget og folketoget gikk fra Øra til Stiklestad. Det var neppe noen som syntes turen var for lang, på tross av temmelig utslitt skotøy hos de fleste. Vi som var av årgang 1933 hadde mye å ta igjen, vi hadde egentlig gått glipp av så mye. 17. maifeiringen var bare et vagt minne. Nye pengesedler - også mot rasjoneringsmerker At krigsåra var en unormal tid såvel for banker som for folk flest skulle være klart. Men året 1945 ble også ganske spesielt, og for bankene ganske
---- 158 Vsb ---- brysomt. Halvt var det et krigs år, halvt fredsår. Samtidig som det var høyst nødvendig å få or den på landets pengevesen, ven tet det bankene store oppgaver med å finansiere gjenreis ningen. Bortsett fra de minnerike maidagene og feiringen av fre den, er kanskje seddelinnveks lingen noe av det som folk hus ker best fra 1945. Vi har tidligere vært inne på den pengeflommen som ble re sultatet av krigstida. Seddelom løpet eller publikums behold ning av sedler økte fra 700 mill. i 1940 til (ca.) 3.000 mill. ved frigjøringa i 1945. Da freden kom hadde både banker og pu blikum en bedre betalingsevne (likviditet) enn før krigen. Pro duksjonen derimot var mindre enn i 1939. De russiske krigsfangene som hadde holdt til i en fangeleir på Ørmelen, satte en ekstra spiss på feiringen av freden. De bidro både med musikk og dans. Myndighetene ønsket å binde og inndra noe av dette overskuddet, og i.h.t. pengesaneringsloven (sept. 1945) ble det gjennomført endel tiltak for å få or den på pengevesenet: Alle gamle sedler ble ugyldige og måtte byttes i nye. Deler av publikums beholdning av sedler og bankinnskudd ble overført til «riksinnskudd» og sperret for en tid. Registrering av bankinnskudd og andre former for formue. Evt. formuesøkning i løpet av krigsåra var så beregningsgrunnlaget for den «engangsskatt» som ble vedtatt i 1946. Dermed skulle man hindre at folk beri ket seg på krigen. Stadige rykter og skriving i avisene om en snarlig seddelinnløsning førte til adskillig trafikk i bankene og stor økning av innskuddsmassen sommeren 1945. «Også verdalinger frykter seddelombytte» skriver Meldingsblad for Verdal den 3. august. Fra bankhold kan avisa fortelle at 60 - 70 innskytere kom med til sammen 70 - 80 tusen kroner på en dag, en utvikling man tror vil fortsette. Avisa føyer til for egen regning:
---- 159 Vsb ---- Der er altså ganske pene beløp som i disse dager vandrer fra kistebot ner og strømpelegger til bankene, blir altfor interessert! Bare no ikke ligningsmyndighetene Fra skuffer og skap ble det hentet fram sedler, som fant vegen til banken i de to ukene innvekslingen pågikk.
---- 160 Vsb ---- Lmsalg 10 øre. MELDINGSBLAD FOR VERDAL Organ for Heimefronten og Fagorganisasjonen 1. årg. Nr. 9. Tirsdag den 12. juni 1945. Innbydelse til andelstegning Undertegnede innbyr herved al- C.OO. For de tegnede andeler blir §9. § 13. le interesserte til å tegn* andeler i det utstedt andelsbrev. Disse kan Styret holder møte så ofte det Representantskapet møter ledes et selskap hvis formål er å utgi en lyde på 1, sog 10 andeler. er nødvendig. Møtet ledes av for- av formannen som i tilfele av lokal-avis for Verdal. Forskott ved ingen andelseier er ansvarlig ut- mannen. For gyldig vedtak kreves stemmelikhet har den avgjørende første gangs tegning betales med O ver den sum de av ham tegnede a ' minst 3 medlemmer er tilstede stemme. Er det stemmelikhet ved kr. 5.00 pr. andel. Beløpet blir inn- andeler lyder på. °g stemmer for vedtaket. valghandlinger skjer avgjørelsen satt på konto i Verdal Sparebank 4 Styret skal føre møtebok. ved loddtrekking. inntil andelslaget er konstituert. De , 9ka , fø J over §10. § ,4. Tegningslister blir utlagt på over .^elseler- Styret skal vareta og lede lagets For gy , dig vedtak kreves at bygdens poststeder og forretmn, namn s|cotekre(s de drift og det kan treffe alle de ved- minst 7 medlemmer er tilstede og ger. Organisasjoner som ønsker . tak som lickl , ved vedtekter eller sternmel for vedtaket. tegningslister kan hente sådanne lov posjt,^ er overlatt til andre or- Representantskapet skal føre på «Meldingsblad for Verdal.s §5. ganer . møtebok. ekspedisjon i Herredshuset. For at overgang av andel til ny Det skal således: Tegningsfrist 30. juni 1945. eier skal være gyldig i forhold til ] ) Tilsette og avskjedige lagets =5 - Umiddelbart etter tegningsfris- laget må melding om overgangen. funksjonærer og arbeidere, una- Representantskapet skal somire tni utløp vil andelstakerne bil være .endt til styret. O^rgan.en , t . i*» «' ho f e ™f 2 ««« ™" r ... ...i.r._ ._.. . ,r.- mpn p lprs Qa nftp K<fm npis tnr- TCns utløp vil ariuei7ii«*ciirc un * i»->v -^uu» *■• .«_• . «... .-..-. ■-;_-.. „- —^ t .. .-.i*. innkalt til konstituerende møte, skal noteres i andelsboka og an- 2 ) Gi instrukser for funksjonæ- men ellers så ofte , som dets io '-_ hvor da følgende forslag til ved- delsbrevet skal få påskrift om at rer og arbeidere, unntatt redaktø- mann eller en tredjepart av med- tekte, for andelslaget vil bli be- dette er gjort. ren, og føre tilsyn med at disse '™mene eller lagets styre ønsker icKlCi hji «åuuciaingti vii un ut. ■•»..»•■. gj — -• ■■>*() "^ ■ «■.». ...~j — — - handlet: Overdratt andel gir først stem- oppfyller sine plikter. det - mere» 4 uker etter at overgangen 3) Fastsette hvilke funksjonærer § 16. er notert som skal stille- gSranti og å fast- Representantskapet skal føre FOrSlag Ul Vedtekter * 6 set.eden. overtilsyn. med driften og våke . . . . . s 4) Sørge for at det blir ført et over at vedtektene blir fulgt. Det fOr aßßelSlaget utøvende organer i laget er: orden(| . g og nayak(jg regnskap Qg kan ay styre , krew a||e opp i ysnin . «Verdalingen». g gl n ,an,ska Pc« P e« g ! 3 ' Fellesmøtet - re . kan pa | a gets vegne ta opp lån blir forelagt. Andelslaget «Verdahngen» er et §7 - P å ' alt kr - 'ft ooooo °% kan P ant " Det avgjør enhver administra uansvarlig selskap med skiftende Styret skal ha 5 medlemmer med sette selskapets aktiva for slike s j on ssak som styret forelegger, medlemstall og kapital. Det har persorriige varamenn og bør ha re- la "- Videre tillegger det representant- til formål å drive avisutgiving og presentanter for de forskjellige be- 9'l- skapet: forlagsvirksomhet og mulig annet folkningsslag. Styreformannen eller 2 styre- 1.) A tilsette og avskjedige re- som står i sammenheng med delte Medlemmene velges for 3år om medlemmer i fellesskap forplikter daktør og fastsette lønn og in- f. eks. drift av trykkeri, bokbinder gangen. De førete 2år trer 2 med- la get. Styret kan meddele lagets struks for ham og papirfo/retning, enten sjarsten- lemmer ut hvert år, tredje år 1 prokura. 2). A tilsette 2 revisorer og fast- dig eller ved erverv av aksjer (an- medlem. De første 2 år trer med- § 12. sette deres lønn. For revisorene deler) i selskap . som driver med lemmene ut etter loddtrekking, se- Representantskapet skal ha 12 skal gi eMe den instruks som de- slikt. ■ nere etter tur. medlemmer med personlige vara- PP a rtemen.tet har fastsett for revi- Den avis som laget gir ut skal Medlemmene og varamennene menn, alle valgt på fellesmøte. sorer i aksjeselskaper. ikke representere noe bestemt po- ve |g es f or 3år om gangen. Medlemmene velges for 3år om 3.) A avgjøre spørsmål om salg litisk parti, men skal stå åpen for Df . styremedlemmer og E a "gen. Hvert år trer tredjeparten av fast eiendom og om opptak av fri meningsutveksling. varamenn tiltrer umiddelbart etter medlemmene ut, de første 2år lån som vil føre med seg at lagets 82. det fellesmøte der de er valgt. etter loddtrekking, senere etter tur. gjeld blir over 10,000.—, og om ' DiwirnKMf^ntclr^ut \ralrror fr\r 1 ntuifUnfT pUpr inngir rpt\ kina av la- , ,'. . Representantskatet velgeT for 1 utviding eller innskrenking av la- Andelslaget skal ha forretmngs- § g fomann Qg ya _ virksomhet innenfor rammen korjtor og sete , Verdal. %^ fom)ann ra)ormann av )omal wm er mmt { § „ §3. og varaformann. Er stemmetallet De nyvalgte representanter og 4) A avgjere hvordan overskud- "Andelskapitalen skaffes til veie likt, blir valget avgjort ved lodd- varamenn tiltrer umidelbart etter det av driften skal brukes. ved salg av andeler, hver på kr. trekking. det fellesmøte der de er valgt. 5) A fastsette lønn for styret. Innherreds Folkeblad kom ikke ut under siste del av krigstida, og da freden kom var det inga lokalavis for Verdal. Heimefronten og Fagorganisasjonen gikk så sammen om å gi ut Meldingsblad for Verdal som en midlertidig ordning. Fra 2. oktober 1945 kom Verdalingen ut med sitt første nummer.
---- 161 Vsb ---- En måned senere kan samme avis fortelle om stadig tilgang av innskudd i Sparebanken: 1,5 mill. innsatt på en måned. Avisa karakteriserer situasjonen slik: det bakvendte runet på bankene. Samtidig som man fryktet seddelombytte, håpet folk at innvekslingen ville medføre en bedre varetilgang. Lørdag den 8. september var det omsider klart for ombytting til nye sedler. Mot klipp av ekstramerke på rasjoneringskortene, fikk man veksle inn kr.lOO,- pr. person. For beløp ut over dette måtte et skjema utfylles, og 40 % ble sperret til såkalte riksinnskudd. «Beløp over kr. 5.000,- blir å innsette på en spesiell foliokonto», heter det i kunngjøringen fra banken. Det var sparsomt med orientering fra myndighetene på forhånd, noe som også ble kritisert i avisene. Noen forberedelser var det likevel blitt tid til hos Braarud og co. Åpningstida var adskillig utvidet og noe ekstra mannskap var tilkalt. En av disse var Leif Indahl. Han hadde sin debut som bankmann på første innvekslingsdagen, og vi lar ham fortelle litt av det han husker: «Etter en kort orientering av Braarud om hvordan det hele skulle organise res, fikk jeg utlevert en kasse med litt penger, og før den første timen var gått, var jeg i sving med innvekslingen. Jeg syntes jeg fikk stor tillit fra første stund. Det var utrolig mye folk foran skranken, men alt gikk rolig og disipli nert for seg. Både store og små beløp fant vegen til banken i de to ukene innvekslingen pågikk. Størst inntrykk gjorde nok mannen som kom med 90 tusenlapper. Det syntes vi var fenomenalt. Han hadde drevet sin egen næring, og måtte sjølsagt som alle andre bidra med sitt riksinnskudd. Sedlene som kom inn, ble bare lagt i haug på dagtid. Ordning og pakking måtte gjøres etter stengetid. En kveld det lå dunger med penger på alle bord og benker i lokalet, kom lyset bort. Det var jo litt nifst da, men alt gikk bra. Hele innvekslingen var en ganske stor belastning på personalet. Kasserer Reitan som behandlet sedlene både raskt og sikkert, ble nærmest sår på fing rene. Spesielt nye sedler var hardt for skinnet. Da det hele var over ble det sendt 3 - tre - mill. kroner til Norges Bank. Sedlene som var pakket i sekker, ble fraktet av to mann til Postkontoret på ei handvogn». Så langt Leif Indahl. På folkemunne verserer det enda historier som utspant seg i forbindelse med seddelinnvekslingen. En som hadde tjent «for mye« foretrakk å brenne noe av beholdningen, heller enn å legge det fram for myndighetene. Ettersom innvekslingen var knyttet til rasjoneringskortene, ble barnerike
---- 162 Vsb ---- «Da det hele var over ble det sendt 3 - tre - mill. kroner til Norges Bank. Sedlene som var pakket i sekker, ble fraktet av to mann til Postkontoret på ei handvogn.» familier forespurt om å låne ut rasjoneringskort, mens andre familier ble til godesett med uventede gaver. Sannhetsgehalten her kan neppe garanteres. Den saneringspolitikk som Norges Bank la opp til fikk imidlertid en blan det mottakelse. Avisa Vårt Land (okt. 1945) kaller tiltakene - et kjempemes sig slag i luften, og hevder at - det eneste man har oppnådd er å legge nye vansker i vegen for publikum og bedrifter. Virkningen av tiltakene ble da heller ikke som de var tenkt. Seddelomløpet var riktignok gått ned med 1/3 etter pengeombyttingen, men steg igjen år om annet slik at det i 1951 var på 2600 mill. Resultatet ble nærmest en omplasse ring av likvide midler fra publikum og til bankene. Gjenreisning og etterkrigsår Ved inngangen til den oppbyggingsperioden som nødvendigvis måtte til et ter krigen, skal vi se litt på situasjonen i bygdemiljøet som banken skulle være med å betjene.
---- 163 Vsb ---- Varetilgangen var ikke særlig å skryte av, all den stund vi måtte tåle rasjo nering av enkelte vareslag enda tidlig på femtitallet. Lokalbladets lille intervju med kjøpmannen på hjørnet, Eivind Elstad gir oss et visst inntrykk av tilstanden: Den første fredsjula skal ikke bli så verst likevel. Vi har kveitmjøl av god kvalitet, 100 gram ekstra kaffe, spisesjokolade til alle, og av frisk frukt har vi både epler og appelsiner. Blant andre gledelige meldinger som så absolutt gjorde hverdagen lysere for folk noterer vi: Tobakksrasjoneringen blir opphevet 23. februar 1946. Forbrukere under 20 år kan kjøpe 1 - ett - kilo bananer mot rasjone- ringsmerke vel og merke i den forretning de er inntegnet som fruktkunde. På samme tid blir også forbudet fra 1941, om å selge nybakt brød opphevet. Mangel på foregangsmenn? Ut fra tall som Meldingsbladet refererer til høsten 1945, fastslår avisa at Verdal kommunes økonomiske situasjon «kan sies å være god». Avisa karak teriserer samtidig det tidligere nazistyret som «forholdsvis moderat» i sin be handling av kommunale midler. Til rene naziformål ble det bevilget vel kr. 4.000,-, noe som skal være småtterier i forhold til nazistenes økonomiske transaksjoner i andre kommuner. Etter så mange års stillstand var sjølsagt kommunens oppgaver mange. Man var nødt til å prioritere. Boligbygging sto høyt oppe på ønskelista, skole bygg på Øra, lys og kraft til de som enda manglet det, skikkelig havn likeså. Den gamle barneskolen på Øra var for liten allerede ved krigsutbruddet, men krigen satte en stopper for byggeplanene da. Etter som den nye barne skolen ikke sto ferdig før i 1954, var det mange årskull som sammen med sine lærere førte en kummerlig tilværelse i skolesituasjonen. Atskillige av oss som var skolepliktige den gang har slitt skolepulten på Bedehuset, Betel, Frelsesarmeen, Godtemplarlokalet, Herredshuset eller Verdal Maskinstasjon for den saks skyld. Planene for å skaffe bygda skikkelig havn var også påbegynt før 1940. Både myndigheter og menigmann var skjønt enige om at nettopp havna ville åpne nye muligheter - muligheter for ny industri som igjen skulle skape vekst og utvikling i kommunen. Lokalbladet Verdalingen etterlyser i et innlegg fra 1950, foregangsmenn som kan få hjulene til å surre, eller menn med ideer og innsikt. Avisa konklu derer med at vi ikke for framtida kan leve av å bygge hus for hverandre. Det må reises industri. Verdalsboka - II
---- 164 Vsb ---- Det skulle gå mange år før havneanlegget var ferdig (1961-62), og enda len ger før det kom særlig fart i industrietableringen. For å legge forholda til rette for den høyt prioriterte boligbygginga, var det nødvendig med investeringer både i gater, vann og kloakk. Da var det bare naturlig at man gikk til bygdebanken for å få hjelp til finansieringen. Vannforsyninga var det Verdalsøra Brannkommune som var ansvarlig for, og kilden var som før Leklemsvatnet (kommunen tok over fra 1960). Somme ren 1946 ble Leklemsvatnet oppdemt ytterligere 1 meter og samtidig ble de første 15 abbonentene på Ørmelen tilkoblet ledningsnettet. Den videre utbyg ging og tilkobling på Ørmelen ble delvis hemmet av mangel på rør. Med an dre ord: Det var igjen den knappe tilgangen på varer som forsinket ut bygginga. Da resultatet av formuesregistreringen fra 1945 forelå (i 1947), viste det seg at det for hele landet var unndratt for beskatning hele 4 milliarder. Verda lingene på sin side var en «god« nr. 1 i Nord-Trøndelag og hadde unndratt 8 mill. Den etterligning som ble resultatet av unndragelsene var lite populær, og ble heller ikke den gullgruve for kommunen som man i første omgang hadde tenkt seg. Enkelte gårdbrukere gikk til rettssak. Den endte med tap for kom munen, som dermed frafalt sine krav. Blant kommunens mange høyst nødvendige investeringer var utbygging av elektrisitetsverkets linjenett. Dette var en av årsakene til at Verdal kommunes lånegjeld pr. 30. juni 1950 var på kr. 243.000,- en økning på kr. 210.000,- fra året før. Boligsituasjonen var som nevnt ikke bra, og for å avhjelpe den øyeblikkelige husnød, ble de såkalte Politibrakkene på Ørmelen omgjort til 14 leiligheter. Det var imidlertid 22 søkere. Av de 15 hus som brente under krigen var bare det halve bygd opp igjen i september 1945. Den knappe tilgangen på bygningsvarer la nok en kraftig demper på bolig bygginga lenge etter krigen. Murstein, kalk og spiker var mangelvare enda i 1953. For ikke å snakke om sement. For å dryge ut den, ble det brukt stein i grunnmurene, såkalt prosentstein. Men hva med finansieringen, var det penger å få låne? Ett par annonser fra lokalpressen i 1946 forteller oss at Sparebanken hadde midler til rådighet, idet man tilbyr pantelån til 3 % rente. Styreprotokollen gir oss flere bevis på ny fart i bygdesamfunnet. Antall lånesøknader øker betraktelig. I et styre møte s.juli f.eks. blir det bevilget 27 lån, de fleste med 1. pr. pant i fast eien dom eller mot skadesløsbrev. Samtidig blir det også bevilget 10 såkalte bygge lån. Dvs. lån som ble gitt mot tilsagn om Husbanklån.
---- 165 Vsb ---- Det var ingen særlig fart i boligbygginga enda i 1953. Bebyggelsen var nokså spredt og tomtene så store at man kunne dyrke adskillig poteter og grønnsaker. Bildet er tatt fra Kornsiloen mot vegbrua og Ørmelen. Det var første gang slike lån ble bevilget, idet Husbanken som kjent ble opprettet ved lov av 1. mars 1946. Men det skulle bli flere, mange flere etter hvert. Lånerammene synes imidlertid små. Husbanken bevilget lån til 18 enebo liger i Verdal i 1946. Lånebeløpet var i snitt kr. 17.400,-. Folk flest hadde da heller ikke store lønninger å betale sine forpliktelser med. Skatteligningen som ble utlagt i 1946, forteller at en tekstilarbeider hadde en antatt årsinntekt på kr. 3.050,-, et postbud kr. 3.250,-, en meieriarbeider kr. 3.400,- og en sta sjonsbetjent kr. 4.000,-. Ingemar Lund, som var Småbruk- og Bustadbankens tillitsmann i Verdal, forteller i et avisintervju i 1952 om stor utlånsvirksomhet etter krigen. «Men», sier han, «etter dagens høye priser er maksimum lånesum nå alt for lav». Lånegrensene for regulert strøk var da kr. 15.000,-, mens et ferdig hus kom på kr. 30 - 40.000,-. Rentefoten var 2 1/2 % i Småbruk- og Bustadbanken, mens vanlig sparebankrente var 3 % . Det var ikke enkelt å få byggetillatelse, og ved ett tilfelle i 1947 var det 86 søkere fra Verdal, men bare 11 fikk byggetillatelse. Materialkvotene var for små, og Namsos og Steinkjer var prioritert p.g.a. bombingen der. Men på
---- 166 Vsb ---- tross av vanskene ble det bygd 93 nye leiligheter (73 hus) i løpet av treårsperi oden 1947-1950. Likevel - «bolignøden er prekær i Verdal», skrev lokalbladet høsten 1950. Glimt fra næringslivet Direkte oppramsing av tall fra bankens regnskaper, er kanskje ikke den mest interessante lesnad. Av og til må vi likevel hente fram noen, for å holde oss orientert om utviklingen. Fra en kommentar til regnskapet for 1946 (Verdalingen, jan. 1947) tar vi med et lite sitat som forteller adskillig både om bankens og bygdas situasjon: På grunn av den økende virksomhet i forretningslivet, stor byggevirk somhet og store nyanskaffelser i jordbruket, har forvaltningskapitalen gått ned med ca. 850.000,-, hvorav det meste faller på folioinnskudd. Fra samme regnskap kan også nevnes at samlet utlån økte med 1,3 mill. kroner, og det halve av beløpet var økning på pantelån. Vi nevnte såvidt problemene med en lønnsom plassering av midlene under krigen, noe som igjen gjorde sin virkning på driftsresultatet. I gjennomsnitt hadde Sparebanken et brutto overskudd på vel 28.000,- kroner pr. år for fem årsperioden 1941-45. Den neste femårsperioden 1946-1950 ga et resultat i snitt på 51.000,-. Det må en kunne kalle en gledelig utvikling. For utlånsvirksomheten kan vi i samme femårsperiode registrere stor øk ning i kroner og øre. Økningen var på 43 % fra 1946 til 1950. Hvem var så låntakerne bak denne økningen? Med fem års stagnasjon som bakgrunn, var det neppe vanskelig å finne områder der man trengte finansiering til både ny anskaffelser og vedlikehold. Blant Sparebankens næringslivskunder var Verdal Meieri en av flere som hadde behov for store investeringer. Tidlig på 1950-tallet ble det foretatt store bygningsmessige utvidelser og maskininvesteringer for å kunne ta hånd om den økende melkeleveransen. Meieriet drev i tillegg endel sidevirksomheter som halmluting, potetkokeri og fryseboksanlegg, alt sammen tiltak som skulle finansieres. Verdal Meieri var også hotelleier en kort periode (1946-1952), idet man gikk til innkjøp av gamle Grenne Hotell. Her var det imidlertid behov for en kraftig rehabilitering, og meieriet investerte vel 300.000,- kroner i hotell prosjektet. Verdal Meieri skaffet dermed bygda et tidsmessig hotell, samtidig som man oppnådde å sikre «meieriet tomteområder for kommende tider». Dette var meieriets egentlige tanke med hotellkjøpet, og derfor beholdt man ca. 1000 m 2m 2 ved salget i 1952. Etter vel 20 års utvikling ble det likevel for trangt inne i Øra. Nytt meieri ble som vi vet bygd på Ørin, og det sto ferdig i 1976.
---- 167 Vsb ---- Den smule hotellhistorie som vi her har flettet inn, er altså opprinnelsen til det Verdal Hotell som vi kjenner i dag. Et sted hvor nybygg og opprusting stadig har høynet standarden, og som dermed vil få det tilreisende publikum til å kjenne seg velkommen til bygda vår. A/S Albertsen og Dillan, A/S Verdal Kassefabrikk, Trones Bruk og A/L Trønderfrukt, Røra, var industriforetak som både moderniserte og utvidet sine bedrifter i de første etterkrigsåra. Alle sammen viktige brikker for ar beidslivet, hver på sitt felt. Trones Bruk f.eks. beskjeftiget til tider 100 mann i 1950-åra, og man var bl.a. opptatt av å skjære hollandsstav. Bedriften holdt den gang til på Trones. Det nye sagbruket på Ørmelen kom ikke i drift før i 1966. Mens vi er inne på dette med arbeidsplasser, må vi nevne en bedrift som særlig har skaffet kvinnelige arbeidsplasser. Vi tenker på Stiklestad Plante skole. Gjennom 50 års virksomhet har den vært en betydelig arbeidsplass, sjøl om langt de fleste var sesongarbeidere. På det meste omkring 1960, var arbeidsstokken i sommermånedene på over 100 personer. Bygninger og areal er betydelig utvidet. Fra det første skuret som ble reist i 1939, og til de enor me drivhusene som idag (sommers tid er det 9 stk.) brukes i produksjonen, er det levert over 180 millioner planter, som igjen har gitt grunnlag for ca. 900.000 dekar ny skog. Fra Planteskolens drift til A/S Værdalsbruket og skogbruk i sin alminnelig het, er overgangen både myk og naturlig. Under krigen ble avvirkningen på Værdalsbruket holdt på et lavmål, nær mest som en boikott mot okkupasjonsmakten. Fra 1946 var det imidlertid full fart igjen. Tømmerhogsten var grunnlaget for all gjenreisning, og i avisene fra de første etterkrigsåra er det til stadighet spørsmål etter arbeidskraft til skogbruket. I snitt ble det avvirket 32.600 m3 fra 1946-51. Rekordåret var imidlertid vinteren 1950-51, da Værdalsbruket drev ut hele 39.200 m3. Stor aktivitet var det også i gårdsskogene og herredsskogmester Tromsdal forteller til lokalbladet om full drift enda 10. april og bebuder hogstrekord for Verdal. Avisa skriver også om tømmertransport over Kjesbuvatnet, hvor «store lastebiler kjører på kryss og tvers av den store isflata». Perioden var preget av gode priser, fine driftsforhold og en stadig økende mekanisering i skogbruket. Den første motorsaga kom til Verdal i 1947, og på slutten av 1950-tallet ble motorsaga helt alminnelig i skogen. Tigersvansen ble hengt på en knagg for godt, og barkespaden ble overflødig. Skogsarbeide rens hverdag var totalt forandret. Noen få etableringer av ny virksomhet kan vi spore, bl.a. et sementstøperi og en møbelfabrikk. På samferdselssektoren må vi ta med at Fylkesbilene i Nord-Trøndelag opprettet nytt kontor og venterom i Verdal i 1949. Etter som
---- 168 Vsb ---- Motorsaga gjorde sitt til at skogsarbeiderens hverdag ble totalt forandret mot slutten av 1950-åra. Den første motorsaga kom til Verdal i 1947, og den blir her demonstrert av Bernhard Skei for herrene Øverland, Bergestad og Nygaardfra A/S Værdalsbrukets ledelse. Tømmerlunning nordøst for Strådalen ettersommeren 1952. Det ble brukt en liten Oli wer beltetraktor med lunnetraug. Selv om en stadig økende mekanisering preget skog bruket, ble opplessinga enda gjort manuelt. Paul Aune og Kåre Haugan sto for lunnin ga, mens hogsten ble utført av et åttemanns-lag.
---- 169 Vsb ---- På tross av belter kan redskapen bli sittende fast i myra. Kvantumet som ble drevet fram var 1800 m 3 , så det ble mange turer med Oliwer'n. Fra lunningsplassen ble tøm meret kjørt på vinterføret fram til Veresvatnet med to større traktorer. Fylkesbilene i Nord-Trøndelag etablerte seg med eget kontor i Verdal i 1949.
---- 170 Vsb ---- rutenettet også ble utbygd, ble det enklere for bygdefolket som skulle på Øra i forretninger. Privatbilen var enda ikke noe allemannseie, så mange var av hengige av å ta «ruta». Samferdsel far oss til å tenke på en annen form for næring, som ble leve brød for adskillige verdalinger etter krigen. Vi tenker på lastebiltransport. Muligheten for å skaffe seg brukbare biler bedret seg etter hvert, og i 1950 var det 22 lastebilbevilgninger i Verdal. Noen av disse hadde faste oppdrag for Vegvesenet, mens andre drev med grusleveranser. Grus og sand, ja, det var en etterspurt vare. Særlig til gjenreisningen av Steinkjer var behovet stort. På bygda heter det gjerne enda at Steinkjer ble bygd opp av grus og sand fra Verdal sel va. Elva har i årenes løp forårsaket mange tragedier og problemer både for bygdefolket og for kommunen. På den annen side har den også vært - og er fortsatt, en ressurs, man har høstet av. Grusforekomstene fra elva har gitt verdifulle arbeidsplasser - og dermed også en viss økonomisk gevinst. Jordbruket Det går utrolig mange tråder eller kontakter fra banken og ut til bygdas næ ringsliv. Spesielt mange til primærnæringene i ei jordbruksbygd som Verdal. En skal ikke snu mange blad i styrets protokoller før det blir bekreftet. La oss derfor se litt på situasjonen i jordbruket i etterkrigsåra. Formannen i jordstyret i 1946, Sverre Vestvik, uttalte til avisene at jordbru kets største problem var de altfor små bruk. Av bygdas 1000 bruk, var det hele 540 som hadde areal mellom 5 og 50 mål. Prisene og økonomien i jordbruket var heller skral de første åra, særlig på de mange små bruk var det nok nødvendig med forsiktighet både i levesett og med investeringer på bruket. Svak økomomi ble delvis oppveid av stor optimisme og samarbeidsvilje. Matproduksjonen ble prioritert og avlingene større etter hvert som man fikk nok kunstgjødsel. Folk satset på nydyrking og var aktivt med i forskjellig lagsvirksomhet som gjaldt næringen. Nye forskningsresultater om foring, gjødsling, dyrkingsmåter osv. ble både belyst og diskutert på møter omkring i bygda. Men for å sette tingene inn i sin rette sammenheng, skal vi ta med et lite eksempel, som forteller noe om hverdagen i bygde-Norge tidlig på 50-tallet. I et intervju med Verdalingen (31. januar 1950) forteller Leif Bjørkli at det er 539 bruk i Verdal som ikke har innlagt vatn. Dvs. at det må kjøres eller bæres vatn til 2603 mennesker og 1700 dyr. Atskillige dagsverk gikk altså med bare for å skaffe nok vatn utover bygda. Bjørkli var året før ansatt som herredsagronom i kommunen med planleg
---- 171 Vsb ---- ging av vassanlegg som en prioritert oppgave. «Vatn inn i alle heimer», ble nærmest et slagord, og mer enn 350 slike anlegg ble fullført i en 10-årsperiode. Mekaniseringa var på tur inn i jordbruket, sjøl om det enda manglet enkel te tekniske hjelpemidler. Melkemaskinen ble vanlig også i små og mellomsto re fjøs, og ute på åker og eng ble det stadig flere av de små og lette Ferguson traktorene. Enda i 1950 måtte man ha kjøpetillatelse for å skaffe seg traktor, og i mangel av traktorredskap ble den gamle hesteredskapen brukt mid lertidig. Det var litt av en revolusjon, da høysvan sen ble oppfunnet og tatt i bruk i 1953. Det te bildet som er fra høykjøring i Vinne er tatt i 1962. vi ikke nevnt kanskje det viktigste - driftsbygningene Salget av traktorer ble omsider frigitt, og i 1957 var det like mange traktorer som hester i bygda. Skurtreska gjorde sitt inntog i Verdal i 1949 (hos Harald Kvaalen på Ekle), og lokalbladet omtalte hendelsen slik: Det store eventyret fra Midt vesten og Canadas prærier er i ferd med å vinne innpass i Verdal. Avisa forteller ellers at skurtres ka skjærer 4 mål og tresker 15 sek ker i timen. Det var den gang det, mens dagens tresker presterer 8 - 10 mål pr. time. Men all denne nye teknikken kostet penger i en annen grad enn det gamle jordbruket, og enda har I de aller første etterkrigsår var det særlig på de mindre bruk, man satset på en opprusting av driftsbygningene. Småbruk- og Bustadbanken kunne skaffe en etter måten rimelige lån. I den såkalte særskilte finansieringsordningen som kom i 1956, var det en forutsetning at førsteprioritetslånene skulle skaffes til veie gjennom de lokale sparebankene, i tillegg til nødvendige lån i Småbruk- og Bustadbanken og statstilskott. Denne ordningen var knyttet til en driftsplan for bruket, og driftsbygningen måtte bygges deretter. Driftskredittkassen for jordbruket var en annen viktig finansieringskilde. Den ga lån til kjøp av maskiner og husdyr. Fra myndighetenes side ble det ført en bevisst politikk for å stimulere til
---- 172 Vsb ---- Den første skurtreska kom til Verdal i 1949. Dette bildet er imidlertid tatt i 1984. Det er Thomas Berg som skurtresker en åker på Fætten i Vinne. Kornet tappes over på traktortilhengeren.
---- 173 Vsb ---- større matproduksjon, og tilskottsordninger var til god hjelp både ved kraft for- og kunstgjødselkjøp. Men på tross av statlige ordninger med lån og tilskott - det måtte likevel skaffes en viss egenandel. På atskillige bruk var det behov for både ny drifts bygning, traktor og andre redskaper i løpet av noen få år. Med andre ord - et økonomisk storløft for den enkelte gårdbruker. I slike situasjoner kom det gjerne en lånesøknad til bygdebanken. Sjøl om det her ble ført en delvis streng utlånspolitikk, ble det gjerne ei råd. Med tredveåras gjeldsmeglinger i friskt minne, må vi regne med at de fleste søknadene om lån var nøye overveid. Jordbruket var enda tidlig på 1970-tallet sparebankenes største nærings messige lånekunde. Slik var det også i Verdal. I bygdebankene generelt var utlån til jord- og skogbruk omkring 1/3 av utlånsmassen på samme tid. I Ver dal derimot var utlånsprosenten i overkant av 40 siste halvdel av 1960-åra, mens den i 1970 var sunket til 35,9 % . Innsats på flere områder Men det var ikke bare næringslivet som hadde behov for finansiering. Inn enfor helsesektoren trengtes også en opprusting, og Sparebanken var delaktig i finansieringen av utbygging og modernisering ved Innherreds Sykehus og Verdal Aldersheim. Mens det på Øra ble drevet et såkalt folkebad i mange år før krigen, var det heller smått med bademuligheter utover landsbygda. Man var nærmest av hengig av vaskefatet og/eller stampen enda på slutten av 1940-tallet. Da var det at sanitetskvinnene tok saken i egne hender. Badstusaken ble satt høyt på dagsordenen, og i løpet av et lite tiår fikk de fleste grendelag sin egen badstue. Med iherdige sanitetskvinner som pådrivere og dugnads innsats fra resten av grenda, kunne vaskestampen settes bort i de fleste heimer. Banken på sin side var involvert på lånesida, men også med årlige bidrag til det enkelte laget. Et annet positivt bygdetiltak fra etterkrigstida er anlegget av Stevneplassen på Stiklestad. Stiklestadnemnda og bygdefolkets anstrengelser for de årlige arrangement ved Olsoktider er både velkjent og anerkjent. En liten tildeling av bankens overskudd til formålet, skapte derfor neppe noen diskusjon i for standerskapet. Ringvirkninger til banken Etter våre «besøk» ute i bygdesamfunnet er det igjen på tide å vende blikket mot banken. Hva betydde den virksomhet som vi nettopp har forsøkt å skil-
---- 174 Vsb ---- Med iherdige sanitetskvinner som pådrivere kom det opp badstue i de fleste grende lag. Dette er badstua i Ness som ble bygd i 1950. Badstuene hadde gjerne torvtak og var reist av laftet plank. Dugnadsinnsatsen var stor for å løse badstusaken. Rundvasken på badstua ble også unnagjort med felles innsats. Her blir en dugnadsgjeng servert kaffe og mat av Karen Leirset (t.v.) og Maria Ness foran til høyre. dre for institusjonen Verdal Sparebank og for banksjefen og hans medar beidere? Det første vi merker oss er forvaltningskapitalen. Den var i 1950 på 12.790 mill. kroner, en stigning på 12 % i forhold til året 1945. Dette til tross for nedgangen i 1946, som vi allerede har nevnt.
---- 175 Vsb ---- Kassaomsetningen i samme tidsrom er omtrent tredoblet, noe som igjen skulle indikere en økende arbeidsmengde. En overenskomst fra 1949 med Statens Kornforretning var også av de ting som hadde en viss betydning - både tallmessig og bemanningsmessig. Spare banken tok da på seg å forskuttere kornkjøpet for Nord-Trøndelag og Nord land, mot at Kornforretningen dekket de utlagte beløp for hver måned. Kon toen ble renteberégnet med 2,5 % . For bedre å takle den økende arbeidsmengde, ble det tidlig i femti-åra fore tatt en opprusting av Sparebanken både av bygningen og av organisasjonen. Bankbygningen var nærmest uforandret siden ombygginga i 1916, så nå var det på tide med en fornyelse. Økning i publikumsbesøket og flere ansatte krevde hver på sin måte en omfattende forandring av lokalene. Tanken om et helt nytt bygg ble drøftet, men p.g.a. problemene med byggetillatelse, måt te det droppes. Et tilbygg var heller ingen løsning av reguleringsmessige årsa ker. Man var da henvist til å modernisere de gamle lokalene, og på beste måte utnytte det golv-arealet som var til rådighet. Etter at virksomheten hadde holdt til i Herredshuset ca. 3 mndr. sommeren 1951, kunne man igjen ta imot publikum i den gamle tradisjonsrike bankbyg ningen som opprinnelig ble bygd i 1881, men nå til en sikrere og hurtigere ekspedisjon i lyse og trivelige omgivelser. Den svære muren som tidligere sto midt i lokalet ble fjernet ved ombygginga, og man fikk bedre plass. Samtidig ble det montert ny skranke, og man gikk over til sittende ekspedering. Sjøl om det var ønskelig ble det i denne omgang ikke plass for bokshvelv, spise rom, egne rom for styret og revisjon. Det måtte bare utstå til neste korsveg. Den organisasjonsmessige endringen ble godkjent av forstanderskapet i april 1952. Fra nå av hadde banken følgende funksjonærer: Kasserer, sekre tær, bokholder, revisor og to assistenter. Kassereren ble nå avlastet for noen av sine tidligere arbeidsoppgaver, slik at han bare skulle ha ansvar for bankens seddelbeholdning til en hver tid og sørge for inn- og utbetalinger i kassen. Banken fikk samtidig revisor i heldags stilling - Einar Wisth - som tidlig ere hadde vært bokholder. Ole Rostad og Ole Grande som begge hadde stått for kontroll og revisjon i mange år, sluttet etter oppnådd aldersgrense. Men det spørs om ikke denne opprustingen av banken også hadde en annen bakgrunn? Skjerpet konkurranse Fra sommeren 1952 var nemlig ikke Verdal Sparebank lenger alene om å drive bankvirksomhet i kommunen. Den Nordenfjeldske Kreditbank etabler
---- 176 Vsb ---- te seg med filial i bygda. Denne banken ble som kjent senere slått sammen med A/S Forretningsbanken eller Fokus som den heter idag. Forut for denne etableringen var det imidlertid skjedd en del interessante ting. Saken ble behandlet både i formannskap og herredsstyre, og det falt vekt ige innlegg både for og imot etablering. Sparebanken fikk anledning til å komme med en uttalelse, fordi man mente at det var framkommet feilaktige opplysninger under behandlingen av denne saken. Uttalelsen inneholdt en orientering om bankens drift og noen synspunkter på nyetableringen. Spare banken konkluderte med at etableringen av enda en bank ikke ville være til noen fordel for bygda. Muligens er det bare tilfeldigheter, men myndighetenes behandling av Kre ditbankens søknad og etableringen av bankens filial i Verdal, fant sted nær mest samtidig med Sparebankens opprusting, som vi nettopp har fortalt om. Trolig var tiltakene i bygdebanken en naturlig reaksjon for bedre å takle den nye konkurransesituasjonen. Sommeren 1952 etablerte Den Nordenfjeldske Kreditbank seg i Følstadgården. Spare- banken var ikke lenger alene i bransjen.
---- 177 Vsb ---- Formannskapet erklærte etter å ha behandlet saken to ganger at Spareban ken tilfredsstilte bygdas krav til banktjenester både forretningsmessig og sam funnsmessig. Men med bakgrunn i fylkesmannens uttalelser om at Den Nor denfjeldske Kreditbank ville få hele fylket som virkeområde og hans anbefa ling av søknaden, fant også formannskapet å ville gå inn for etablering. Under herredsstyrets behandling sto påstand mot påstand. Motstanderne hevdet: Den nye banken kommer ikke for å tjene bygda, men for å tjene på bygda. Tilhengerne på sin side hevdet: Kreditbanken blir det finansieringsin stitutt som skal få fart på industrireisinga. Fylkesmannens anbefaling og formannskapets innstilling hadde nok atskil lig betydning for stemningen i herredsstyret også. Resultatet av avstemningen ble at 21 gikk inn for enda en bank i Verdal, mens 12 representanter stemte imot. Ved avstemningen ble det forlangt navneopprop. Sparebankens kundemasse har alltid vært stabil, og banken har fått en utro lig oppslutning av bygdefolket. Et par tall vil illustrere dette. Antall inn skuddskonti ved utgangen av fredsåret var 7427. Til samme tid fem år senere hadde banken fått omtrent 1000 nye konti. Med andre ord: Antall innskudds konti var nærmest identisk med folkemengden i bygda (pr. 30. juni 1950 = 8406 mennesker). Men denne nyetableringen ga kanskje likevel ledelsen noe å tenke på. Var det muligens noen behov som ikke var godt nok dekket? Imidlertid - konkurranse er jo som bekjent sunt og inspirerte vel egentlig bare til å ta opp hansken. Slagordet - Bruk bygdas bank - ble lansert på denne tid, og var i seg sjøl både en appell til lokalmiljøet og et reklameframstøt. Vi har før nevnt jordbrukets optimistiske satsing i etterkrigsåra. Man trengte til en fornyelse ettersom både redskaper og utstyr var temmelig ned slitt. Både Blakken og Svarten hadde sett sine beste dager som trekk-kraft, og traktorkjøp var bakgrunnen for mang en lånesøknad. Sparebankens noe strenge utlånspolitikk - kanskje særlig med hensyn til maskinkjøp, var muligens noe av bakgrunnen for avstemmingsresultatet i Verdal Herredsstyre. I ettertid må det kunne sies at det var marked eller plass for begge parter.
---- 178 Vsb ---- TIDSROMMET 1953 - 1970 To tiår med økonomisk vekst Som leseren vel forlengst har oppdaget, har man helt fra starten av denne beretning forsøkt å dele stoffet inn i naturlige tidsavsnitt eller perioder. Dette er ikke så helt enkelt. Det er slett ikke så sikkert at utviklingen og forandrin gen i banken, bygda eller verden utenom er helt sammenfallende. Vi må gjøre et valg. Dagens historieskrivere setter en grense for etterkrigstida ved årstallet 1953. De mange brikker som ufrivillig ble flyttet på under krigen, var da nærmest falt på plass. Gjenreisningen i Nord-Norge var bortimot fullført, ra sjoneringen av dagligvarer var opphørt, og vi hadde lagt det meste av lands svikoppgjøret bak oss. Forholda ute i verden var preget av den kalde krigen, og stormaktene hadde hver sin vannstoffbombe på samvittigheten. Vissheten om dette satte nok sine spor også i Ola Nordmann, sjøl om optimisme kjennetegnet mange ting i 1950- og 60-åra. Kildene forteller om en svært jevn økonomisk vekst her i landet, faktisk uavbrutt i tredve år fra 1945. I 1950- og 60-åra var veksten omkring 4 %. Man unngikk de store konjunktursvingningene til beste for næringslivet. I en tredveårsperiode ble Norge spart for alvorlige økonomiske kriser. Noe forenklet kan en si at den økonomiske veksten ga den alminnelige mann bedre råd. Vi ble etter hvert både bileiere og TV-seere - på godt og ondt. I 1950 var det 145.000 motorkjøretøyer i Norge. 25 år senere var tallet omtrent tidoblet. Denne økningen var også et uttrykk for økonomisk vekst, fordelene med denne veksten er det nok delte meninger om. I kjølvatnet av alt dette bilsalget og ønskene om andre materielle goder, fulgte en stadig økende kreditthandel. I 1954 ble det omsatt for nesten 60 mill. kroner gjennom bokreditt. Sjøl om avbetalingshandel kan være høyst berettiget i enkelte tilfeller, er alt som smaker av overdrivelse neppe av det gode. Mange goder ble oss til del gjennom denne utviklingen som vi har skissert ovenfor, men kanskje har vi også mistet noen på vegen?
---- 179 Vsb ---- Vegen videre i lokalsamfunnet Femtiåra ble nok dessverre ikke det tiåret som fikk «fart på industrireis inga» i Verdal. Det hjalp ikke stort sjøl om det nå var to banker i bygda, og kommunen nedsatte ei spesiell tiltaksnemnd. Alle gode makter ble påkalt både i lokalbladet og i herredsstyret, men dessverre resultatene uteble. Et he derlig unntak var A/S Innherad Teglverk som ble startet i 1957. NKLs fabrikker som like før krigen hadde bidratt med kjærkomne arbeids plasser ble også borte. Lærfabrikken ble flyttet til Levanger i 1950 og Ull varefabrikken ble nedlagt omlag ti år senere. Det var ikke fritt for at det fore gikk en viss utflytting fra bygda. Men på tross av alt dette - det skjedde også noe positivt i perioden. Hjula sto slett ikke stille, og vi merker oss positiv utvikling i det eksisterende næ ringsliv. Noe som vi allerede har vært inne på. Verdal Samvirkelag hadde stadig byggeprosjekter på gang og økte sin om setning betraktelig i femtiåra. I 1952 var omsetningen 14.1 mill. og ti år sene re var den på 34.5 mill. (uten avgift). Ved Statens Kornforretnings avdeling i Verdal ble det i 1953 oppført et til bygg som økte lagerkapasiteten med 3000 tonn og tørkekapasiteten med 4 tonn pr. time. Etter en større utbygging i 1969 er lagerkapasiteten i dag (1990) 12.000 tonn, mens tørkekapasiteten er 37 tonn pr. time. Fra ysteriet på Verdal Meieri omkring midten av 1950-tallet. Det er Karl Finnseth t.v. og Johannes Risan som driver med forpressing av ost. Produksjonen foregikk manuelt enda, og det var mange tunge tak før produktene var kinre fnr snlo Verdalsboka - 12
---- 180 Vsb ---- Sentrum på Øra i 1950-åra
---- 181 Vsb ---- Selv om mangel på endel byggevarer hemmet boligbygginga noe tidlig i tiåret, var det atskillige familier som fikk nye og bedre boliger på denne tida.
---- 182 Vsb ---- Bankjubileum 1954 Ved inngangen til en ny tidsperiode skal vi se litt på hvordan resten av tiåret utviklet seg for Verdal Sparebank. Etter at den nye konkurransesituasjonen var et faktum, ble avisene tatt mer systematisk til hjelp i markedsføringa. I januar 1952 kan Innherreds Folkeblad fortelle at Sparebankens gavebøker til barna i bygda, har resultert i et oppspart beløp på nærmere 1/2 mill. kro ner. Til da var det utdelt i alt 3200 slike bankbøker, og hvert barn fikk den gangen kr. 5,- som dåpsgave. Banken fortsatte sitt «race» for å være først ute med regnskapet. I 1951 ble alle rekorder slått - da var nemlig årsregnskapet ferdig kl. 1800 nyttårskvel den, så enda var det altså en halv dag igjen av gamleåret. Man nærmet seg nå bankens hundreårsjubileum, noe man ønsket å marke re på en måte som var jubilanten verdig. Allerede fra 1945 var det årlig satt av midler til et fond som ved jubileet var på kr. 50.000,-. Følgende fikk utdelt gaver fra dette fondet: Aldersheimen, til utstyr kr. 20.000, Verdal Museum kr. 8.000, Øras gravkapell kr. 7.000, Vuku kirkes restaurering kr. 5.000, Vinne kirkes restaurering kr. 5.000, Sanitetsforeningene, til nye badstuer kr. 5.000,- Banken fikk dermed en fin anledning til å vise den sosiale profil som har preget sparebankene helt fra starten. Den årlige liste med bidrag til bygdas lag og foreninger kom i tillegg med kr. 5.000,-. Bankens funksjonærer fikk også sin påskjønnelse i form av et gratiale. La oss heller ikke glemme at journalist Snorre Haugdahl var mannen bak den interessante hundreårsberetningen som ble laget. Boka som er på vel 140 sider, er også bl.a. brukt som en hendig kilde for denne boka. Hundreårsjubileet var sjølsagt en god mulighet for å markedsføre banken, og det er tydelig at man også ønsket å lage en festlig ramme omkring det hele. Bankbygningen var for anledningen pyntet utvendig med årstallene 1854 og 1954 og vegg-guirlandere av grønt. Jubileumsmiddagen ble servert i gamle Håndverker 'n. Med et vakkert pyn tet festbord som midtpunkt, var det av mindre betydning at omgivelsene bar preg av flittig bruk gjennom mange år. Forøvrig var det neppe noe annet lo kale på Øra, hvor man kunne servere så mange gjester på en gang. Gjestene ja, det var bankens styre, forstanderskap og ansatte, representan ter for bygdas myndigheter og næringsliv og ikke å forglemme utenbygds re presentanter for bankforbindelser og faglige organisasjonen Alle stilte i sitt
---- 183 Vsb ---- beste antrekk, og sjelden så man vel så mange nystivede skjortebryst samlet på en gang. Middagen var nærmest for et herreselskap å regne. Eneste dame var assistent i banken, Karen Johanne Ingebrigtsen. Vi registrerer at kvinne ne var dårlig representert i arbeidslivet enda. Det ble servert en «splendid middag», skriver lokalbladet, og talernes rekke var sjølsagt lang ved en slik anledning. Formannen i forstanderskapet - Grøholt, karakteriserte i sin tale banken som en løftestang for bygda, og framholdt det gode samarbeidet mellom banken og kommunen. Banksjef Braarud på sin side utbrakte en skål for pressen, som han betegnet som en enda større makt enn pengemakten. Etter middagen fortsatte festen på Verdal Hotell, og dermed var også ban kens hundreårsjubileum historie. Jordbruksorganisasjonene gratulerte med hundreårsjubileet på denne måten. Nybygg på ønskelista Vi husker at tanken om et nytt, større og mer tidsmessig bankbygg var ak tuell allerede ved moderniseringen i 1951. I siste halvdel av 1950-åra ble det enklere å få byggetillatelse på forretningsgårder, og da fant ledelsen det på tide å gjøre alvor av planene. Den bygningsmessige ramme rundt banken var bokstavelig talt sprengt. Et par talleksempler kan bevise det. Forvaltningska pitalen ble fordoblet fra 1948-1959 (fra 10 til 20,5 mill.) og omsetningen økte fra 71 mill. til 341 mill. i samme tidsrom.
---- 184 Vsb ---- Hundreårsjubileet ble markert på forskjellig vis. Utvendig var bankbygningen pyntet med grønt. De tre andre bildene viser interiøret i banken i 1954.
---- 185 ----
---- 186 Vsb ---- Impulser utenfra er alltid gode å ta med, og styret fant det riktig å besøke andre banker for å orientere seg i en for banken så viktig sak. Man behøvde ikke reise særlig langt. På Namsos var det nemlig reist helt ny bankbygning, og på Steinkjer fikk styret se på Stod og Steinkjer Sparebanks bygning fra 1948. Inntrykkene fra turen har nok vært positive, for samme dag - vi skriver 28. august 1957 - fattet styret slikt vedtak: Styret besluttet å anmode banksjefen om å sette seg i forbindelse med en førsteklasses arkitekt som har erfaring i lignende arbeider for å få en foreløbig plan for utnyttelse av Sparebankens tomt og eventuelt for- eløbig utkast til ny bankbygning Bankbygningen fotografert fra Jernbane- Dette bildet er fra samme tid, men tatt gata omkring midten av 1950-tallet. Til fra øst. Til høyre stallen og mastua. høyre skimter vi Anna Hegdahls forret ning og den gamle brannstasjonen. Plan ja, det kunne saktens trenges, for det var jo ikke bare å sette spaden i jorda, som det ofte heter. Hva skulle man f.eks. gjøre med den gamle bank bygningen som var reist omtrent 80 år før? Bygget som tidligere var påbygd både i høyden og bredden og senere modernisert. Det enkleste hadde kanskje vært å rive Jiele greia? Den naturlige plassering av «nybanken» var med fasade mot Nordgata. Bankens tomt var imidlertid såpass stor at det også var plass for den gamle trebygningen, og man fikk den geniale ide å flytte den hel til ny grunnmur lengst nord på tomta. Nå begynte saker og ting å skje. Styrets byggeplaner ble godkjent av forstanderskapet i desember 1957, og til byggekomité ble valgt: Formannen i forstanderskapet Richter Falstad, for mannen i styret Leif Lykke og banksjefen.
---- 187 Vsb ---- Vi skriver 1957 og riksveg 50 er under omlegging gjennom Øra. Øra i forandring — det gamle huset må rives for å gi plass for ny bolig som ble bygd med fasade mot riksveg 50.
---- 188 Vsb ---- Både for banken og for kundene var det av stor viktighet å holde virksom heten i gang også under byggeperioden. Det gjaldt å finne en brukbar provi sorisk løsning. Redningen ble også denne gang Herredshuset, hvor det var ledig i Realskolens tidligere lokaler. Så fra den 9. juni 1958 og mens den gamle bankbygningen ble flyttet og oppusset, holdt banken til under kommu nens tak. Flyttinga ja, den var det Brødr. Odd og Leif Myrvold som var ansvarlige for. Samme firma hadde også råbygget til den nye bankbygningen. Det fortelles at styret var noe skeptisk til flyttinga, mens Braarud var opti mist. Han nærmet seg nå pensjonsalderen, og ønsket seg naturlig nok sin gamle leilighet som pensjonistbolig. Den gamle bygningen ble avstivet og nærmest skrudd sammen med svære jernstenger, både vertikalt og horisontalt, forteller Leif Myrvold. Huset ble deretter jekket opp på jernskinner, trebjelker og ruller og så trukket på plass ved hjelp av store taljer. Flyttinga tok ca. 3 uker og 6 - 7 personer var med på jobben. Sjøl om det gamle huset knirket i sine sammenføyninger undervegs, gikk det hele bra, svært bra. Da huset kom på sin nye plass, var både dører og vinduer fullt brukbare, og tapeter og bygningsplater nærmest uskadd. / 1958 ble Verdal Sparebanks bygg som opprinnelig ble oppført i 1881, flyttet til ny grunnmur lengst nord på bankens tomt. Dermed fikk man frigitt areal slik at «ny- banken» fikk fasade mot Nordgata.
---- 189 Vsb ---- Fra utgravinga av tomta til nybygget som ble tatt i bruk 13. juni 1960. Det var en stolt og glad banksjef som kunne berømme Brødr. Myrvold og arbeidsstokken for godt utført arbeid. Nå var det omsider klart for oppstarting av nybanken. Utgraving og grunn arbeid gikk greit, og i januar 1959 forteller lokalbladet at huset begynner å ta form. Men bygningen var stor, og det tok sin tid før det var innflyt tingsklart. Så endelig mandag 13. juni 1960 kunne banken ta i bruk de nye lokalene. Vi som var med på flyttelasset den gang, syntes vi hadde fått en utmerket ar beidsplass. Det gikk fort å tilpasse seg, sjøl om det var nesten rart å ha så godt rom. Faktisk var det noen ledige arbeidsplasser ved skranken. Braarud som gjerne tok med seg folk rundt på en omvisning, syntes nok også at det var noe glis sent mellom funksjonærene. Det var ved en slik anledning at han snudde skråa og sa: Vi må vel te å ansætt nå meir følk fer å fy ill ti plassan. Og slik ble det. Idag har pipa fatt en annen lyd. Virksomheten bare økte etter at banken kom under nytt tak, så det var ingen problemer med aktivisering av de to som da ble ansatt.
---- 190 Vsb ---- ctxxxxxxxxxxxxxxxrzxxxxxzizxxxxixxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxT r' Verdal Sparebank Vi utfører alle Deres bankforretninger og De er ve/kommen / våre nye lokaler — og slik ønsket Braarud og hans medarbeidere velkommen til nytt bygg i 1960. Nye rutiner - nye tider med kvinner inn i organisasjonen Flyttinga til ny bank og inngangen til 1960-åra markerer på flere vis et skille i Verdal Sparebanks historie. Ei ny tid var i emning. Maskinbokholde riets verden Jiadde nådd også til vår bank, og de gamle, store og tunge inn skuddsprotokollene kunne settes ned i arkivet for godt. Arbeidsmetoder og hjelpemidler som var brukt nesten uforandret i bankens hundreårige historie, ble erstattet med nye rutiner. Både bak skranken og i de styrende organer var det enda tydelig mannsdo minans. Fra 1946 og helt til 1960 var det kun en kvinnelig funksjonær. Fra 1960 ble det imidlertid tre kvinnelige funksjonærer, og senere har kvinnean delen økt stadig.
---- 191 Vsb ---- I forstanderskapet var det ingen kvinner før i 1975, da Anna Berg og Åse Dahl ble valgt. I styret for Verdal Sparebank satt det aldri noen fra spinnesida. Det kom først etter at banken ble en avdeling av Sparebanken Inn-Trøndelag. Men da kom det til gjengjeld to samtidig, nemlig Karin Sandstad og Torill Hjelde, som begge ble valgt i mars 1985. På tross av at den store industrietableringen fortsatt manglet tidlig på 1960-tallet, var det likevel enkelte gledelige ting på gang i Verdal. Styreproto kollen forteller i form av gitte garantier om virksomhet innen bygg og anlegg. På Rindsem Mølle var det økt aktivitet og Verdal Samvirkelag fikk bygd sitt sentralbakeri på Tinden i 1964. A/S Albertsen & Dillan startet leveranse av ferdigbetong i 1962, og arbeidsstokken der var på vel 30 mann. Kraftgrønt høstet grasavlinga av 2500 mål i 1963, og nådde sin største produksjon til da - 1872 tonn grasmel. Bedriften beskjeftiget da 19 sesongarbeidere og 4 formenn. Da Nordenfjeldske Treforedling (Norske Skog) ble stiftet i 1962, vedtok banken å kjøpe aksjer for kr. 10.000,- i selskapet. Vi får ta dette som et bevis på styrets tro på tiltaket og på positive ringvirkninger for distriktet. Den første papirmaskinen på Skogn ble satt i produksjon i september 1966. Øra sentrum med stasjonsområdet i slutten av 1950-åra.
---- 192 Vsb ---- Sentrum av Øra tidlig i 1960-åra. Flere utbygginger og forbedringer står bak det Verdal Hotell som vi kjenner ved inn gangen til nittiåra. Slik så hotellet ut omkring 1960.
---- 193 Vsb ---- Verdal kommune hadde mange oppgaver som måtte løses i etterkrigstida — skolebygg på Øra var en av dem. Skolen ble reist i to byggetrinn og sto ferdig høsten 1960. Da Industriselskapet Hafslund fattet interesse for en etablering i Verdal, var betingelsene en moderne havn og ferdig industriområde. Kommunen etterkom ønsket om det, og utbygginga sto ferdig i 1961/62. På tross av store investeringer fra Verdal kommunes side, var dette likevel industrihåpet som glapp. Nå hadde Verdal både havn og industriområde, men ingen ny industri, «bare» en gjeld på 10 mill. Sysselsettingsproblemer og en viss nedgang i fol ketallet var et faktum. Et tysk firmas planer om silisiumskarbidverk i Verdal ble også en skuff else. Lokalbladet skriver i april 1965 at antall sysselsatte lønnsmottakere i Verdal gikk ned fra ca. 1800 til ca. 1600 på 2 - 3 år. Både kommuneadmini strasjonen og befolkningen ellers fikk en langvarig tålmodighetsprøve. Ord fører Støa var neppe alene som ikke helt turde tro på at industrietableringen ble en realitet, før man så fabrikkbygningene reise seg ute på Ørin. Vi nevnte innledningsvis i dette avsnittet at det kom mye nytt inn i bank virksomheten tidlig på 1960-tallet. Ikke bare nye arbeidsmetoder og hjelpe midler, men også medarbeidere. Carl Braarud var blitt 70 år, og hans lange arbeidsdag i banken nærmet seg uvilkårlig en avslutning. Styremøtet den 3. april 1963 får vi kalle historisk. Protokollen for møtet er nemlig underskrevet av to banksjefer og i siste punkt av referatet heter det: Banksjef Torgeir Næss har tiltrådt sin stilling og var til stede i styre- møte sammen med banksjef Braarud. En ny mann satt i sjefstolen - inderøyningen Torgeir Næss.
---- 194 Vsb ---- Store utfordringer Vi er nå inne i en meget aktiv og interessant tidsperiode for Verdal Spare bank, med som allerede nevnt mye nytt på forskjellige felt. Det faller derfor helt naturlig å be den daværende nye banksjef - Torgeir Næss om å se litt tilbake på viktige hendelser i perioden. Ved hjelp av et in tervju vil han gi oss noen inntrykk fra sine første år som banksjef i Verdal: - Var det spesielle ting som gjorde at du søkte banksjefstillingen da den ble ledig i 1963? Var det banken eller distriktet som var interessant? - Jeg var ansatt som banksjef i Christiania Bank og Kreditkasse sin avdeling på Tynset den gang, og hadde meget gode arbeidsforhold. Hele familien triv des der, og det var ikke uten betenkning at jeg søkte på stillingen i Verdal. Lille julaften 1962 fikk jeg telefon fra banksjef Braarud om at jeg hadde fått stillingen. Jula ble derfor delvis brukt til overveielse: Skal/skal ikke ta stil lingen. Mange gode argumenter for flytting til Verdal kom fram: Jeg var opplært i sparebank og mine interesser for driftsmåte og struktur i sparebankene var nok sterkere enn i forretningsbankenes. Å arbeide for en bygdebank syntes for meg mer verdifullt. Dessuten var Verdal Sparebank en sjølstendig enhet, og dermed ble banksjefstillingen mer interessant der, enn i en filial av en større bank. Samtidig må jeg vel si at også bygda og distriktet i betydelig grad virket tillokkende. Ved å komme til Verdal var jeg mer på heimlige trakter og bedre kjent med forholda. Hele familien kom nærmere slekt og gamle venner. - Hva var førsteinntrykket av banken og bygda? - Litt kjennskap hadde jeg til banken før jeg kom til Verdal, både fra min tid i Stod og Steinkjer Sparebank og ved å se på regnskapene for de siste åra. Da jeg tiltrådte stillingen som banksjef 1. april 1963, gikk jeg kritisk og detaljert gjennom både regnskaper og rutiner. Mitt inntrykk av banken var meget godt. Det var en solid bank - med orden og god styring. Noen rutiner som virket «gammeldagse», var det sjølsagt. Noe som alltid vil være slik, når en yngre sjef tar over roret etter en eldre. Dette var imidlertid for småting å regne. Det viktige var at bankens stilling var god, og at den hadde en meget sterk posisjon i bygda. Den kunne med rette kalle seg bygdas bank. Vi har ingen statistikk eller måling av bankens andel i kundemassen i Verdal, men jeg skulle anta at andelen den gang lå på 70-80%. Møtet med de ansatte eller de som skulle bli mine medarbeidere, var noe jeg imøteså med stor spenning. Her kan jeg straks si at jeg ble svært godt fornøyd. Det var et godt arbeidsteam, der alle gikk inn for bankens beste og var villige til å gjøre en solid innsats. Det var pålitelige og rolige funksjonæ rer som kunne sitt arbeid. Jeg ble møtt med tillit fra første dag, noe som var
---- 195 Vsb ---- Dette pengeskrinet ble brukt enda på 1960-tallet. Pengesedlene hadde tidligere atskillig større format.
---- 196 Vsb ---- av stor betydning både for meg og familien, og for det arbeid jeg skulle utføre. Bankens lokaler ga også et positivt inntrykk. Det var nytt bankbygg, som etter min mening, var godt funksjonelt, pent, solid og uten gjeld. Jo, dette så ut til å skulle bli en trivelig arbeidsplass - nå var det opp til meg å gjøre en innsats. Hva så med bygda og dens næringsliv? Det var primærnæringene og spe sielt jordbruket, som var de dominerende, i et ellers noe ensidig næringsliv. Det var lite industri, men atskillig av håndverk og entreprenørvirksomhet. Når det gjaldt handel, var Verdal Samvirkelag den ledende. Men arbeidsløs heten var stor, og det foregikk et intens arbeid for å skaffe arbeidsplasser til bygda. Folket ga et godt og ekte inntrykk. Gårdbrukerstanden syntes solid, og de fleste av de bedriftene som fantes ble godt drevet. Fra kulturlivet må særlig Olsokspelet på Stiklestad nevnes som det store arrangementet, og som jeg ganske fort kom til å stifte et nært bekjentskap med. Sang- og musikklivet i bygda utmerket seg spesielt. Det blir gjerne sagt at vi inntrøndere er noe trege og kanskje litt for rolige. Her er neppe verdalingene noe unntak. Det å beholde roen er meget verdi fullt og har sikkert hjulpet mang en verdaling i en vanskelig situasjon. Som vi vet er det bedre å tenke seg om før man handler, enn motsatt. - Hva så du på som din viktigste oppgave de første åra som banksjef? Er det spesielle ting som du husker godt fra den første tida? - Som allerede nevnt fant jeg tilstanden i Verdal Sparebank god, og med dette som bakgrunn så jeg det som min hovedoppgave å fortsette driften av banken etter de retningslinjer som allerede var trukket opp, og om mulig i enda sterkere grad gjøre den til bygdas bank. Enkelte rutiner måtte nok moderniseres noe, men det var ting som falt lett. En grundig gjennomgåelse av lånemassen ble foretatt (sammen med Malmo), og lånetida ble for en del lån sterkt nedsatt. Dette gjaldt spesielt pantelån, da enkelte av disse ikke ble nedbetalt overhodet. Det var om å gjøre å få de midler man disponerte til å sirkulere så fort som mulig, slik at flest mulig kunne få nytte av dem. En annen viktig oppgave var å styrke forbindelsen med kommunen. Man så sjølsagt gjerne at Sparebanken skulle være kommunens hovedbankfor bindelse. En bedring av kontakten med næringslivet var også ønskelig. Et stort indu striområde var opparbeidet, men ingen bedrifter var etablert der. Det var der for av den største interesse for næringslivet og kommunen å få til virksomhet ute på Ørin. Så vel styret som banksjefen var interessert i å styrke næringsli vet og få opprettet flere arbeidsplasser.
---- 197 Vsb ---- Noen inntrykk fra Verdal Museum - et kulturtiltak som Spare banken i en årrekke har gitt sin støtte til. Fra den gamle butikken
---- 198 Vsb ---- Bakeribygningen og bakeren med noen av sine produkter. Man søkte åfå kontakt med foreninger og lag, for bl. a. på den måten å drive reklame for banken. Interessen for slike tiltak var bra, og det gikk greit å få slippe til med foredrag og omtale av banken og dens tjenester. Videre ble det tatt kontakt med skolene, og skolesparekasser ble opprettet. Man ble godt mottatt på bygda, sjøl om man i enkelte tilfeller også kunne ane en viss skepsis. Verdalingene er nå en gang slik at man ikke godtar en fremmed i første omgang. Man skal først vurdere vedkommende, og om det er noe viktig han har å fare med. Fra gammelt av - kanskje noe som hang igjen fra de vanskelige trettiåra - var det å gå i banken forbundet med en viss frykt og høytidelighet. Enda i 1963 kunne man merke enkelte som stilte noe nervøs med en andek tig mine og med lua i handa. Hvordan var den nye banksjefen? Var han folke lig og tilsnakkendes eller var han vrang? Etter hvert som vi ble kjent, ble jeg godtatt og fikk mange hyggelige bekjentskaper.
---- 199 Vsb ---- Bankbygget fra 1960 ble fort for lite, og allerede i 1971 måtte man ta deler av 2. etasje i bruk som banklokale. Fra 1960-åra økte inflasjonen i stigende tempo, og i 1978 var den norske krona verd bare ca. 25 prosent av krona i 1938.
---- 200 Vsb ---- - Driftskredittordningen for landbruket kom i 1967. Hva slags følger fikk det for Verdal Sparebank? - Driftskredittordningen for landbruket ble for Trøndelags vedkommende først opptatt og innført av Bøndernes Bank, Trondheim. Denne banken var interessert i at ordningen kom igang på flere steder i Trøndelag, og anmodet sparebankene om å ta opp saken til vurdering. Bøndernes Bank var på denne tida hovedforbindelsen for en rekke sparebanker i Trøndelag, og samarbeidet med disse var meget godt. En annen grunn til at sparebankene fikk denne anmodningen var at de hadde flest kunder i jordbruksnæringen. Saken ble raskt tatt opp i bankens styre, som vedtok at vi skulle prøve ord ningen. Styret hadde imidlertid visse betenkeligheter. Driftskredittordningen var en form for kassekreditt - en noe uvanlig låne form for gårdbrukerne. Man fryktet at enkelte kanskje ville bruke kontoen ufornuftig. Jordbruksorganisasjonenes forslag til limitgrense var 40 % av omsetningen, hvilket syntes å være noe høyt i vårt distrikt. Bestemmelsen passet nok bedre der korn var hovedproduktet. Det skulle ikke beregnes pro visjon av limit, som på vanlig kassekreditt. Av den grunn så man også en fare for at grensen for kreditt ble satt unødig høyt. Dette var lån, men kunne av enkelte bli sett på som en kontoordning. Noe som igjen kunne forlede folk til å bruke pengene til kjøp av mindre viktige ting. Styret var derfor av den mening at man burde være forsiktig med å innvilge full limit, og at hver søknad burde vurderes. Verdal Sparebank var en av de første sparebankene som innførte ordningen. Det skulle vise seg å bli en meget god låneform og et godt hjelpemiddel for en stor del gårdbrukere, samtidig som det også skaffet banken mange kunder. Økende etterspørsel etter lån skapte delvis problemer med å skaffe kapital den første tida. Men etter hvert som oppgjørene for produktene strømmet inn, kom det også kapital inn i banken. Det hele jevnet seg til en viss grad ut, og omsetningen økte betraktelig. I kjølvatnet av driftskredittordningen fulgte mange andre tjenester som banken utførte for kundene. Noen ønsket å ha sjekkhefte og å bruke sjekker som betalingsmiddel, men de fleste brukte bankgiro. Gårdbrukerne leverte inn sine regninger i banken, og den sørget for betaling av disse. Dermed økte arbeidsmengden betraktelig og bemanninga måtte også bedres. Særlig mellomjula var ei travel tid. Da ble store mengder regninger innle vert som helst skulle betales før nyttår. Som nevnt fikk banken flere faste kunder i forbindelse med ordningen, men man påtok seg også større forpliktelser overfor kundene. Kundene kunne nærmest få utført «alt» i banken, og forventet vel også å få hjelp til andre lån, når de hadde behov for det.
---- 201 Vsb ---- Idyll fra jordbruksbygda Verdal. Midt på bildet Rindsem Mølle. Ordningen kostet banken ganske mye fordi sjekk og giro var gratis den gang, men økt tilgang på kapital og kunder oppveiet trolig dette. Samtidig økte bankens popularitet merkbart, folk ble bedre kjent med hva vi sto for og visste at de ble hjulpet. Tilliten til banken ble betydelig styrket. - Hvordan utviklet kredittbehovet seg? - 1 første del av 60-åra var etterspørselen etter kreditt forholdsvis moderat i Verdal. Det var heller liten boligbygging og utviklingen i næringslivet, bort sett fra jordbruket, må man si sto på stedet hvil. Industriområdet sto ferdig til bruk, men intet skjedde. Arbeidsløsheten var forholdsvis stor og en viss skepsis utviklet seg helt naturlig, noe som var utslagsgivende spesielt når det gjaldt boligbygginga. Men i jordbruket skjedde det likevel ganske mye. Det var investeringer i bygninger, særlig driftsbygg, maskiner og utstyr. Nye typer maskiner kom på markedet - stadig flere traktorer og skurtreskere - maskiner som hadde stør re kapasitet. Når det gjaldt finansiering av driftsbygg i jordbruket, hadde vi et samarbeid med Statens Landbruksbank. Her kom Sparebanken inn med et 1. prioritets pantelån på spesielle betingelser, og etter den avtale som var inngått var banken nærmest forpliktet til å yde slike lån når Landbruksbanken hadde sagt ja. I 1967 kom som allerede nevnt driftskredittordningen for land bruket. På slutten av 60-åra kom det virksomhet i gang på industriområdet, og da ble etterspørselen etter lån betydelig større. Også andre næringer fikk behov for investeringslån og driftskreditter.
---- 202 Vsb ---- Verdal, du ligg her med Noreg sitt sterke, dyraste hjarteblod drøypt i din barm. Stiklestad lyfter eit strålande merke bore av Herrens allmektige arm! (Bjarne Slapgard: Verdalssongen)
---- 203 Vsb ---- »'
---- 204 Vsb ---- Bruken av sjekk som betalingsmiddel har avtatt til fordel for minibank og andre typer plastkort. Bankgiro er stadig blitt en bedre betalingsform, mens det nye systemet med Autogiro nå i 1991 er på full fart inn.
---- 205 Vsb ---- Boligbygginga tok seg etter hvert opp og da Aker-utbygginga kom i gang for alvor, må man vel nærmest si at det ble en eksplosjon i kredittbehovet. Se tabellen nedenfor. Prosentvis fordeling av Verdal Sparebanks utlån i 1960- og 1970-åra. Når det gjaldt næringslivet, kan man si at i 60-åra var det vesentlig lån til jordbruket det dreide seg om. I 70-åra ble det imidlertid industri, hånd verk, handel og ikke minst entreprenørene som hadde størst behov. Jordbru ket skal likevel ikke glemmes, da investeringene her fortsatte også i 70-åra, med anskaffelse av produksjonsutstyr og bygging av, spesielt driftsbyg ninger. Men det som kanskje var den største påkjenningen for Sparebanken, var det store behovet for byggelån. Dette var da lån som senere skulle konverte res i pantelån i Husbanken og i enkelte tilfeller i Landbruksbanken. Spare banken hadde vel i 1970-åra 80 - 90 % av alle byggelån til boliger i Verdal. Med den store boligbygginga som da fant sted, var dette en påkjenning som banken ikke kunne klare med egen kapital. Dette skal vi komme tilbake til. Det ble også bygd andre hus, forretninger, industribygg, kontorbygg, sko ler. I mange av disse sakene måtte Sparebanken også være behjelpelig med å skaffe konverteringslån. Banken tok kontakt med Distriktenes Utbyggings fond, Den Norske Industribank, Sparebankkreditt, Bykreditt, Kredittfore ningen for Næringslivet og Landkreditt m.fl. Banken hjalp til med å sette opp finansieringsplaner og søknader til de nevnte låneinstitusjoner, og fikk i de fleste tilfeller ordnet gode lån til finansieringen. Det kostet mye arbeid, men banken fikk et godt navn på seg og det ble etter hvert arbeidsplasser. Banksjefen reiste ofte til Trondheim og Oslo på denne tid for å skaffe midler til utlån for slike investeringer. Når det gjaldt utlånsformer, skjedde det også en betydelig forandring i 1960- og 70-åra. Mens det enda i 60-åra ble innvilget en del pantelån mot 1. pr. pant, ble det i 70-åra mer spørsmål om 2. prioritets lån, og gjeldsbrev lån ble mer og mer brukt. 70-åra var ei hard tid for banken for utviklingen gikk meget fort. En befolkningsøkning fra 10.000 til ca. 13.000 satte sine spor. Det var ei interessant tid med en gledelig utvikling både for bygda og banken.
---- 206 Vsb ---- Fra boligfeltet i Ydsedalen mot Nordbergshaugen i 1979. Vel ti år senere også fra Ydsedalen, men i motsatt retning. Hagene er grodd til og trær og busker har vokst atskillig.
---- 207 Vsb ---- Boligfeltet i Brannart fotografert i 1979. Samme boligfelt, men bildet er fra 1990. Vi ser igjen et eksempel på hvordan hagene og vegetasjonen forandrer og beriker helhetsinntrykket. - Tidlig i 1960-åra fikk vi nye innskuddsformer bl. a. 9 mndrs. og 12 mndrs. oppsigelse. Hadde dette noen betydning for driftsresultatet? - Dette med nye innskuddsformer har alltid vært en viktig ting for bankene og en stor del av markedsføringa. Man skulle stadig ha noe nytt og fristende å tilby kundene når det gjaldt fordeler med å plassere penger i bank. 1 1961 kom innskuddsformen 9. måneders oppsigelse. Vi må vel dessverre si at dette var en innskuddsform som egentlig ikke slo an og aldri nådde de store høyder. 1 1965 fikk vi så 12. mndrs. oppsigelse, samtidig som også lønnskontoord ningen ble innført. Dessuten begynte man med innskudd på «andre vilkår», - denne formen var spesielt brukt for store innskudd. Det var også noe som
---- 208 Vsb ---- ble kalt innskudd på 18 mndrs opps.. Betegnelsen «andre innskudd» har se nere gått over til å bli termininnskudd. Sparing med skattefradrag kom i 1967, og trippelkonto ble innført i 1978. I 1950-åra fantes bare innskuddsformene alm. sparebankvilkår, 6. mndr. opps. og folio. 9. mndr. kom i 1961 og 12. mndr. i 1965. 1 tabellen nedenfor er lønnskonti og kreditsaldi på driftskreditter tatt med sammen med folio. SMS eller Sparing med skattefradrag er slått sammen med 12. mndr. opps. Prosentvis fordeling på de forskjellige innskuddsformer. Etter hvert som det kom nye innskuddsformer ble folk mer og mer rente bevisst, og innskudd som tidligere hadde stått på konti med liten rente ble overført til konti med høyere forrentning. Innskuddene økte likevel betyde lig etter hvert som de nye innskuddsformer med bedre forrentning kom. Konkurransen om innskudd med bl. a. Verdal Samvirkelag bevirket at folk i Verdal var mer rentebevisst enn ellers. Men når innskuddsrentene ble større, økte også utgiftene for banken, og det var ikke alltid man kunne sette opp utlånsrenten for å dekke merutgiftene som innskuddsrentene forårsaket. Her spilte avkastningen av de plasseringer banken måtte foreta i verdipapirer en ganske stor rolle. Det lønte seg godt å arbeide med disse tingene, da endel papirer, spesielt obligasjoner, kastet mer av seg enn andre. Som nevnt ovenfor, var etterspørselen etter lån i vår bank meget stor, sær lig i 70-åra. Bankens utlånsaktivitet økte kraftig og utlånsprosenten i forhold til forvaltningskapitalen lå på et, til dels, meget høyt nivå. Her skal likevel nevnes at renten på byggelån for konvertering av bygge lån til Husbanken var meget lav, da den var bestemt av det offentlige. Det kunne jo derfor være noe betenkelig for banken å yde så mange slike lån. Styrets resonnement var at man måtte støtte opp om utviklingen i bygda og bistå med denne type lån på tross av lav inntjening. Dette viste seg å være et riktig resonnement, da banken på grunn av sin velvilje på denne sektoren, skaffet seg svært mange kunder - kunder som var kommet for å bli.
---- 209 Vsb ---- På grunn av de forhold som her er nevnt, spesielt i første halvdel av 1970-åra, var ikke driftsresultatet så bra som man kunne ønske. Styrets me ning var imidlertid å arbeide på lang sikt, noe som senere viste seg å være riktig. Ett gløtt bak skranken i 1979.
---- 210 Vsb ---- TIDSROMMET 1970 - 1980 Da Innherreds Folkeblad og Verdalingen skulle gå i trykken 2. nov. 1971 var det all grunn til å bruke store og feite bokstaver i overskriften: GRØNT LYS FOR VERDALS SEILAS INN I OLJEEVENTYRET Videre het det: Aker Mek. Verksted har tatt den definitive avgjørelse om etablering i Verdal. Endelig, etter mange års strev for en industrietablering hadde det lyktes for verdalingene, og skuffelsene over ting som glapp, kom i bakgrunnen. Ifølge direktør Onarheim ble Verdal valgt p.g.a. sin «sentrale beliggenhet i for bindelse med den kommende oljeletingen nordover langs kysten, og fordi det i Nord-Trøndelag var god tilgang på arbeidskraft». I kommunestyret fikk kommunens forhandlere ros for sitt arbeid med Akeravtaien, og Johan Støa uttalte i samme forbindelse at verdalingene nå gikk «ei ny tid i møte». Samtidig minnet han også om hvor viktig det nå ville bli å skape et trivelig miljø. Apropos miljø - en annen gledelig ting med Akers etablering var at virk somheten ikke var forurensende. Allerede sist i august 1972 var Akers svære beddingkran på plass. Den ra get vel 50 meter over bakken og syntes dermed i vid omkrets. Fra nå av var det ganske enkelt å orientere seg i geografien - sjøl om en var ukjent. Vi fortsetter vårt intervju med Torgeir Næss og spør videre: - En kommune i forandring må være en bra karakteristikk av Verdal i 1970-åra. Stikkordet er: Akeretablering. Dine inntrykk fra utviklingen? - Ja, karakteristikken passer bra for Verdal kommune. Et ensidig nærings liv dominert av primærnæringene preget bygda ved inngangen til 1970-åra. Bortsett fra primærnæringene, var det heller liten utvikling i det øvrige næ ringsliv. Til gjengjeld kan man si at driften på gårdene var meget god. Det er neppe for mye sagt at jordbruket i Verdal kunne stå som eksempel for mange andre bygder. Etter som det var få nyetableringer i de andre næringene, ble det heller ikke skapt nye arbeidsplasser. Det ble utført et intenst arbeid fra det offentliges side for å skape arbeidsplasser med utbygging av et stort og fint industriområde med kai bl.a. På tross av Verdals gode beliggenhet, viste det seg meget vanskelig å få tilført kommunen nye tiltak. Utbygginga av industri
---- 211 Vsb ---- Aker Verdals første stålunderstell (jacket) under bygging. Konstruksjonen ble levert høsten 1976. Tilsammen 9 slike stålkonstruksjoner er levert - det 10. er under bygging (1991). I bakgrunnen sees en av de 10 Aker H-3 riggene som bedriften leverte i tids rommet 1973-84. området var kostbar, men her stilte staten seg meget velvillig, idet man fikk et rentefritt lån - foreløpig - inntil kommunens økonomi kunne bedre seg. Kommunens økonomi var svak. Situasjonen skapte motløshet, ikke bare blant politikerne, men også blant folket, handelstanden, entreprenørene m. fl. Men lille julaften i 1968 kom det lenge ventede positive budskapet. Det ble da besluttet å plassere et Statens Industrivekstanlegg (SIVA) i Verdal - en ju legave som ble mottatt med stor begeistring og optimisme. Det ble rørelse på industriområdet, en stor industrihall ble reist og en Trondheimsbedrift etablerte seg ganske fort. Denne bedriften ble så i 1971 overtatt av Akergrup pen, og nå skjedde utviklingen fort. Det ble skapt en bedrift for 1000 ar beidsplasser og situasjonen i Verdal var en helt annen. Var så Verdal kommune budd på en slik utvikling, sjøl etter så lang vente tid? Bygdas befolkning økte med 2-3000 i løpet av tre-fire år. Nye arbeids plasser skapte nye krav, bare for å ha nevnt noen: Planlegging og klargjøring av boligfelt, veger og gater, skoler, helse- og sosialvesen, forretninger og par keringsplasser. Hva slags boliger skulle man satse på - eneboliger eller bolig blokker osv? Jo, det var mange ting å tenke på. Men alle ble etter hvert inn stilt på «den nye tid» og man må si at det hele gikk meget bra, - uten at de Verdalsboka - 14
---- 212 Vsb ---- store problemer oppsto. Se tabellen som viser til tall fra den årlige befolk ningsutvikling. Årlig befolkningsutvikling i Verdal for perioden 1970-1980. År 1970 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 Folketall 9950 10215 10762 11365 11966 12239 12331 12425 12686 12912 12979 Årlig. økn. 265 547 603 601 275 92 94 261 226 67 Årlig økn. \ % 2.7 5.4 5.6 5.3 2.3 0.8 0.8 2.1 1.8 0.5 Den gamle trebebyggelsen i Veita og Nerbyen sto lenge i fare for nedriving. Bevar ingstanken har heldigvis vunnet, og takket være optimistiske huseiere og en bedre til rettelegging fra myndighetenes side, er atskillig av gamle Øra berget. Følstadgården sett fra Veita. Hynne søndre er slått sammen med naboeiendommen t. v.
---- 213 Vsb ---- Det er trangt i Veita, men likevel — her gikk i sin tid riksvegen til Nord-Norge. Hynnetun.
---- 214 Vsb ---- Nye institusjoner ble stiftet, tomteselskap, boligbyggelag og boligselskap (boliger for innflyttere). Kommunens tekniske avdeling arbeidet på spreng og fant løsninger på de forskjellige spørsmål. I kjølvannet av den store bedriften, ble det opprettet flere mindre bedrifter, verksteder, industri. Etter hvert som befolkningen økte, ble det også behov for flere forretninger. Et forretningsområde ble anlagt på Ørmelen og man fikk nye butikker der. Spesielt vil jeg nevne entreprenørvirksomheten, som tok seg opp meget sterkt. Her kom det godt med at Verdal hadde mange flinke entreprenører og håndverkere som nå fikk utfolde seg. Det kom sjølsagt også entreprenører fra andre plasser, bl.a. ferdighusfabrikker, og fikk entrepriser, men verdalin gene tok storparten av disse arbeidene. Hva så med det økonomiske? Økonomien i Verdal kommune var, som nevnt, ikke særlig sterk og for å kunne tilfredstille flest mulige ønskemål og krav, var man nødt til å oppta forholdsvis store lån. Inntjeninga i form av stør re skatteinntekter for Verdal kommune kom imidlertid langt senere enn inve steringene. Se tabellen nedenfor ang. gjennomsnittsinntekt. Skatteytere/Inntekt pr. skatteyter i Verdal kommune. 1971 1972 1973 1974 1975 1976 1977 1978 1979 1980 Ant. innenb. skatteytere ... 3641 3876 4126 4432 4716 4992 5263 5445 5756 6266 Gj.sn.innt. pr. pers. innenb. skatteyter .... 22241 24160 28277 32733 38381 45516 49705 53740 54284 59078 Gj. snitt for fylket 22509 24049 27402 31149 37019 43269 47587 51908 53034 57045 Tabellen viser en jevn økning hele perioden både i antall skatteytere og i gjennomsnittsinntekt. Til sammenligning kan vi notere at Verdal ligger over gjennomsnittet ellers i fylket helt fra 1972. Også i Sparebanken ble det en hektisk tid og det store problemet for banken var å skaffe kapital til finansieringen av den store utbygginga som skjedde. Innskuddene i banken økte etter som kundetilgangen vokste, men kapitalinngangen var ikke tilstrekkelig til å møte det store lånebehovet som meldte seg. Banken måtte søke hjelp hos andre og større banker. Det var i første rekke Fellesbanken og Trondhjems Sparebank som hjalp til med å skaffe nødvendig kapital. Ellers sto Den Norske Stats Husbank for storparten av finansieringen til boligbygginga. Kommunen finansierte vel storparten av sin utbygging gjennom Kommunalbanken, men Sparebanken trådte også her til, spesielt da med byggelån. 1970-åra var ei tid med voksende aktivitet på alle områder i Verdal. En be folkningsøkning på 30 % måtte skape store omveltninger. Sjølsagt kunne
---- 215 Vsb ---- sikkert mange ting vært gjort annerledes, men i ettertid synes det som om det hele gikk meget bra. Det ble skapt nye og gode arbeidsplasser og nye, fine boligområder hvor folk trives. Det er sjølsagt også en fare for en liten kommune å fa en så stor bedrift. Skulle det bli stopp der, ville utslaget med arbeidsledighet og følger derav slå hardt ut. Stort sett må man vel si at det har gått meget bra, idet sysselsettingen ved storbedriften, har holdt seg på et bra nivå. Jeg vil også nevne en spesiell ting, nemlig at vi her i Verdal unn gikk spekulasjoner i forbindelse med utbygginga. Det ble ingen dyrtid eller jappetid for å bruke et moderne uttrykk. - Fikk Akeretableringen betydning for det eksisterende næringsliv, f.eks. jordbruket eller andre grener av næringslivet? - Ringvirkninger av Akeretableringen fikk meget stor betydning for næ ringslivet i bygda. Jeg tenker da ikke bare på de nyetableringer som kom, men også på det eksisterende næringsliv. De nakne tall sier sitt om dette: To talsysselsetting i Verdal i 1970 lå på 3.086 personer, mens den i 1979 lå på 4.500 personer. Jfr. tabellen nedenfor. For primærnæringene er det svært liten endring i antall sysselsatte. Bygda hadde imidlertid et intenst og meget godt drevet jordbruk før 1970, og kanskje spredte optimismen seg noe også i denne næringen. Det kan i hvert fall slåes fast at bygda hadde en stab av meget flinke jordbrukere, som drev sine eien dommer på en mønstergyldig måte. En annen ting skal også nevnes, og det er kampen som jordbruksmyndighetene førte for å berge dyrket jord for at denne ikke ble tatt til tomtearealer. Stort sett gikk nok også dette bra etter en del ordskifte. Ser vi på de enkelte næringers andel av den totale sysselsetting, vil vi se at det foregikk store forandringer i løpet av 1970-åra. Som vi ser av tabellen øverst på neste side gikk primærnæringens andel av den totale sysselsetting ned fra 29,1 % til 20,0 %. Av forskjellige grunner har denne andel også sun ket i andre kommuner, for hele fylket var således de samme tallene henholds vis 27,1 % og 22,5 % . Så det er tydelig at virkningen var større i Verdal enn ellers.
---- 216 Vsb ---- Sysselsettingsstruktur i Verdal sammenlignet med Nord-Trøndelag og landet forøvrig. Akeretableringen medførte betydelig større endringer i andre næringsgre ner, spesielt gjelder dette bergverk og industri, samt servicenæringene. Her skal også nevnes bygg og anlegg. Jfr. tabellen nedenfor. Endringer i den totale sysselsetting — Verdal kommune. Sysselsatte Endringer i % Næringsgruppe 1970 1979 1970-79 1. Primærnæringene 2. Bergverk og industri 900 900 0 563 1500 166% 3. Bygg og anlegg, kraft og vann 4. Servicenæringene 551 600 9% 1072 1500 39% Sum 3086 4500 +46% - Den store aktiviteten i bygda måtte vel nødvendigvis påvirke beman ningssituasjonen og dermed administrasjonsomkostningene i Verdal Spa rebank? - Ja, det er helt klart. Da jeg kom til Verdal som banksjef i 1963 hadde banken ganske nylig flyt tet inn i nytt bankbygg. Min forgjenger, Carl Braarud, bemerket da at nå hadde banken fått så pass til lokaler at jeg ikke trengte å tenke på noen utvi delse av disse i min tid som banksjef. På grunn av de nye aktiviteter, ble det imidlertid nødvendig å utvide lokalene allerede i 1971, da vi også måtte ta deler av byggets 2. etasje i bruk som banklokale. Det var ikke bare det at befolkningen i bygda økte med ca. 30 % i løpet av tiårsperioden 1970-80, bruken av sjekker, bankgiro, og betalingstjen ester, bl. a. kjøp og salg av utenlandsk valuta, økte stadig. Dessuten var driftskonto-ordningen i jordbruket nettopp innført og denne bredte mer og mer om seg på denne tida. Videre begynte bedriftene å ordne utlønningene over bank og opprettelse av lønnskonti økte jevnt. Bankens tjenestespekter ble etter hvert langt større enn tidligere. Alt dette påvirket bemanningssitua sjonen, og antall ansatte viste mer enn en fordobling i løpet av tiårsperioden.
---- 217 Vsb ---- For best mulig å utnytte tomtearealene ble det bygd blokkleiligheter på Prærien og Garpa. Her er noen av dem fotografert i 1990. Industrietableringen førte til press på boligmarkedet først på 1970-tallet, og flere nye boligfelt ble anlagt. Ett av dem var Lysthaugen, hvor det så slik ut i 1990.
---- 218 Vsb ---- På tross av stadig flere ansatte var trafikken og arbeidsmengden tildels en påkjenning for bankens funksjonærer. Alle viste imidlertid forståelse for si tuasjonen og gjorde en utmerket innsats til beste for banken og vel også for bygda. Dette bidrog til å skape et godt arbeidsmiljø, noe som er av uvurder lig betydning for en bedrift. Andre ting som påvirket administrasjonsomkostningene, var kjøp av ma skiner og utstyr. Etter hvert sqm flere ble ansatt, måtte det også skaffes nye hjelpemidler, kontormøbler, maskiner m.m. Dessuten var vi kommet inn i data-alderen og kostbart datautstyr måtte innkjøpes. Ser vi på bankens admi nistrasjonsutgifter finner vi følgende tall: 1970 - kr. 920.000,- herav personalutgifter kr. 600.000,- 1979 - kr. 4.700.000,- » » kr. 2.700.000,- Her skal vi også huske på at vi i samme tidsrom hadde en kraftig inflasjon, noe som påvirket tallene adskillig. I gjennomsnitt var prisstigningen 8,4 % pr. år i tiårsperioden. Denne utgiftsøkningen kan kanskje virke veldig stor, men det skal heller ikke glemmes at inntektssida også hadde en kraftig økning: 1970 - Rente- og provisjonsinntekter kr. 3,1 mill. 1979 - - » - kr. 22,3 mill. Inntektsøkningen var likevel ikke større enn den måtte være for å oppfylle sparebanklovens krav om avsetninger til fonds og reserver for å møte even tuelle tap. Pliktige avsetninger til fonds beregnes i prosent av bankens forvalt ningskapital og etter hvert som denne økte, ble også kravet til avsetninger større.
---- 219 Vsb ---- ET NÆRINGSLIV I UTVIKLING Næringslivet i bygda er allerede atskillig omtalt i denne beretningen. For å vise noe av den enorme utviklingen som har funnet sted, har vi plukket fram noen bilder fra enkelte bedrifter. Banken på sin side har hatt den glede å delta med finansiering i mye av det som har foregått. Vi «besøker» først A/S Albertsen & Dillan. Firmaet har skiftet eiere og he ter nå Midt-Norsk Betong Verdal. Den aller første produksjonen foregikk nærmest under åpen himmel. Fra starten av firmaet i 1922 var produktene grå og rød takstein. Karene på bildet skal være Thor Albertsen, Marius Dillan, Nestor Ekman og Peder Iver Pedersen, bedre kjent som «Petter-Iver Nejfer». Han drev kjøring for firmaet med hest.
---- 220 Vsb ---- Firmaets første produksjonshus bygd 1922/23. 40 år senere ble en moderne stasjon for ferdigbetong satt i drift, og fra 1972 tok man i bruk en ny rørhall og produktene de var både nye og langt flere.
---- 221 Vsb ---- Mens vi er på denne sida av elva, tar vi turen til Vinne og til Rindsem Mølle. På Rindsem har det vært mølledrift fra gammelt - med stor vekst de siste 25-30 år og ekstra stor etter 1980. Fra 1965 gikk mølla over til produksjon av kraftforblandinger og fra 1980 også til leierensing av såkorn. Mølla er oppkjøper av korn for Statens Kornforretning, og man tørker, be handler og lagrer kornet. Fra 1984 har kvantumet økt kraftig. Leverandørene får oppgjør fra Statens Kornforretning, og mølla kjøper igjen korn til egen produksjon. 1 1989 kjøpte Rindsem Mølle 12.000 tonn korn fra produsentene. Fra 1980 ble blandemaskinene datastyrt. Mølla var en av de første i landet som monterte slikt utstyr. I 1990 har man 13 ansatte som utgjør 11,5 årsverk. Rindsem Mølle fotografi fra 1915-20. Man drev den gang leiemaling av korn til mat og dyrefor.
---- 222 Vsb ---- Fra mølla omlag 70 år senere. Moderne tappeutstyr som vi her ser i bruk, ble instal lert i 1985.
---- 223 Vsb ---- Vårt neste stoppested er Stiklestad Planteskole. Planteskolen produserer årlig 5,5 - 6 mill. planter, og skogbruket i Verdal kommune (samlet) tar 10% av denne produksjonen. Norske Skog på Skogn trenger imidlertid hele 4 mill. trær til sin virksomhet, så her er det snakk om et stort behov til fornyel se av den skog som forbrukes. Den første arbeidsstokken på Stiklestad Planteskole, som ble anlagt våren 1939. Be styrer Anton Kjeldset står ytterst til venstre. Kontordame i mange år Anna Hendrum, er nr. to fra høyre blant damene i fremste rekke. Hendrum forteller fra Planteskolens første tid at Kjeldset syklet (!) på Øra hver 14. dag for å ta ut penger i banken til lønningene. Flyfoto av Stiklestad Planteskole med Stiklestad kirke i bakgrunnen. Det første av plastveksthusene ble oppsatt i 1974.
---- 224 Vsb ---- Opptak av barrotsplanter omkring 1960. Damene er fra venstre Anna Hendrum, Ellen Tiller, Alvhild Høyem, Ingebjørg Aksnes, Hjørdis Indahl, Emma Jacobsen, Judith Solbakken, Jenny Solbakken og Magna Kolstad. Omlegginga fra produksjon av bare barrotsplanter i 1974, og til at man fem år senere produserte 80% av salgskvantumet som pluggplanter, blir fra plante skolehold beteg net som en stille revolusjon. Pluggplantene krever mindre arbeidskraft og mindre areal.
---- 225 Vsb ---- Når det gjelder utviklingen innenfor varehandelen, er Verdal Samvirkelag en naturlig representant. Ørens Handelsforening som det het den gang, fikk egen forretningsgård «Vennes» fra 1905. Tidligere handlet man i leide lokaler. I Vennesbygget var det alskens varer i hyl ler fra golv til tak. Ja, varene hang til og med utstilt fra taket - med andre ord en landhandel. Høsten 1962 ble Matsentret åpnet. Fra da av foregikk handelen etter sjølbetjenings- prinsippet. De store lange diskene var en saga blott, og man kunne kjøpe alle fersk- varer under samme tak. Dette bildet er fra 1967.
---- 226 Vsb ---- Store og gjennomgripende forandringer av driften har også preget meieri bruket. Omlegginga fra spannlevering til gårdstankanlegg og henting med tankbil var en av dem. Fra mottakelsen ved Verdal Meieri 1952. Enda var hesten i bruk til melketransporten. Utplasseringen av gardstanker startet på nyåret i 1967 og var fullført i 1972. Tidligere var transporten av leverandørmelka produsentenes ansvar. Fra 1. januar 1967 var det meieriet som overtok, og tankbilene ble et kjent trekk i trafikkbildet på bygda.
---- 227 Vsb ---- Vi skal avslutte denne billedkavalkaden fra næringslivet med noen ord om Statens Kornforretnings anlegg. Det manglet såvisst ikke på andre interesserte kommuner, da anlegget ble reist i 1927. Fra det første analyserommet. Til høyre på arbeidsbenken - grøppkvern for maling av kornprøvene for tørking. På veggen tørkeskap for bestemmelse av vannprosent. Appa ratet til venstre ble brukt til veiing av kornprøvene for bestemmelse av vannprosent og hektolitervekt. Verdalsboka - 15
---- 228 Vsb ---- Anlegget er utvidet og modernisert flere ganger. Dette bildet er tatt etter tilbygget i 1953, men i 1969 ble det også foretatt en større utbygging.
---- 229 Vsb ---- FRA FJÆRPENN TIL DATABEHANDLING I hvilket som helst fag eller håndverk er man avhengig av redskaper eller verktøy. Snekkeren trenger både hammer og sag, for maleren er gode koster et viktig hjelpemiddel, og i banken er bl. a. skriveredskapen høyst nødvendig. Vi skal her ta for oss litt om utstyr til bankfaget henhørende. Den enorme utvikling på alle områder i samfunnet fra midten av 1800 tallet til våre dager er åpenbar - slik også i banksammenheng. Det kan neppe sies at utviklingen gikk særlig fort det første hundreåret. Fjærpenn var nok i bruk enda da banken ble stiftet, men ble omtrent samtidig avløst av stål penner. Interiøret var preget av de store folianter (protokoller) og penn og blekk (senere fyllepenn) var arbeidsredskaper som ble brukt til langt ut i 1950-åra. Den idag så velkjente kulepenna eller tørrblekkpenna, kom på markedet her i landet i 1945/46. Både dårlig kvalitet og høy pris preget dette produktet de aller første år. Pennene var ikke lysekte, og således heller ikke godkjent for underskrift på f.eks. pantobligasjoner. Man så med skepsis på nykom lingen på flere hold, og det var aksjoner på gang for å få stoppet bruken av tørrblekkpenner ved bl. a. undertegning av sjekker. Både Poststyret, Norges Bank og Centralforeningen for Norges Sparebanker sto bak slike tiltak. Såvidt man kjenner til ble kulepenna godkjent for alminnelig bruk nær mere 1960, og med stadige forbedringer har den nærmest fortrengt fyllepen na, også i banksammenheng. Uvisst av hvilken grunn, men da telefonen kom til Verdal i 1890, var ikke Verdal Sparebank blant de første som «hoppet på» det nye tiltaket. Det ser nesten ut som om et leserinnlegg i N.T. Amtstidende i 1896 har gjort utslaget. Leseren klager over at Verdal Sparebank ennå ikke har innlagt telefon, som visstnok snart den eneste bank i landet. Ett år senere (jan. 1897) fatter endelig direksjonen/styret følgende vedtak: Besluttedes anskaffet Telefon for Banken, og at de dermed forbundne Udgifter udredes af Bankens Midler. Hjelpemidler i form av maskiner kan en ikke finne nevnt i protokollen før i 1911. Da er det snakk om en regnemaskin, og styret gjorde slikt vedtak den 21. januar: Besluttedes at indkjøbe den hidsendte Regnemaskinen Kvimos (?) for Bankens Regning.
---- 230 Vsb ---- Kontorutstyr fra en svunnen tid.
---- 231 Vsb ---- Pengeforsendelser var en omstendelig affære, som krevde spesielle konvolutter eller sekker. Til slutt ble sendingen forseglet med lakk og påført bankens segl, som var et stempel utført i messing. «Det fornødne beløb» til innkjøp av en skrivemaskin - trolig bankens første - ble bevilget i juni 1918. Kasserer Braarud (1841-1918) som den gang var en gammel mann, har neppe brukt en så moderne innretning i sitt arbeide. Hans datter derimot - Katrine, var utdannet som stenograf og maskinskriverske. Som tidligere nevnt var hun kasserer i to år etter farens død. Det er derfor nærliggende å tro at det var Katrine Braarud som brukte dette nye vidunderet til å besørge bankens korrespondanse. Maskinen er en Smith Premier Model nr. 10 med dobbelt tastatur - store og små bokstaver. Et vedtak fra mars 1922 minner oss om bankens ansvar for en sikker opp bevaring av de verdier som den forvalter: Bevilgedes det nødvendige til brandsikker panserdør for det murede rum (hvelvet i l.etasje?) til opbevaring av verdipapirer og kontanter. Tilstrekkelige og praktiske skrivepulter er en svært så viktig del av banklo- kalet. Vedtaket fra 1925 forteller at man slett ikke alltid kjøpte nye ting: Besluttedes at indkjøpe en dobbel skrivepult av Privatbanken for kr. 800,-.
---- 232 Vsb ---- En veteran blant maskinene i banken er denne Burroughs skyttelmaskinen fra 1927. Dette var vel nærmest et opphørssalg, idet Privatbanken i Verdal innstilte sin virksomhet 2. juni 1925. Året etter synes Bankinspeksjonen å ha vært innom Verdal Sparebank på et av sine kontrolloppdrag. På anmodning fra denne ble det innkjøpt et stål skap for oppbevaring av risikokort. Skapet med kortsystemet skulle avløse de såkalte kausjonsprotokoller.
---- 233 Vsb ---- Utviklingen gikk sin gang også i Sparebanken, sjøl om man neppe kan si at den gikk fort når det gjaldt anskaffelser av maskiner. For sammenlignin gens skyld kan vi ta med litt bakgrunnsstoff om regnemaskiner i sin alminne lighet. Fabrikkmessige framstilte regnemaskiner kom i handelen i 1870-åra, og fra 1905 fantes det maskiner med elektrisk motor istedenfor håndsveiv. Den første elektriske regnemaskinen hos Carl Braarud og hans medhjelp ere var sannsynligvis den store tunge Burroughs skyttelmaskinen som ble innkjøpt i 1927. Den var litt av et unikum for sin tid og hadde bl.a. flere regneverk, men så kostet den da også hele 2.800,- kroner. Den ble særlig be nyttet under årsoppgjøret for opptak og avstemming av innskuddsmassen. At skillige bankfunksjonærer har i årenes løp fatt sin ilddåp ved denne maski nen, som fortsatt er i bankens eie. Det virker nærmest påfallende, men fra slutten av 1920-åra og henimot 1950, ser det ut som investeringene i maskiner og kontorutstyr omtrent er lik null. Det kan imidlertid være kjøpt hjelpemidler uten at det er referert i styre- Kasserer Reitans manuelle regnemaskin plassert side om side med banksjef Braaruds personlige skrivemaskin - en manuell Continental. Regnemaskinen hadde nok sett sine beste dager da den ble erstattet med ny maskin omkring 1960, men skrivemaski nen var fullt brukbar og god å skrive på.
---- 234 Vsb ---- protokollen. Sjøl om vi ser bort fra de fem krigsåra, da det neppe fantes brukbare maskiner i handelen, virker den manglende maskininteressen noe underlig. Det er nærliggende å sette dette i sammenheng med mellomkrigstidas øko nomiske problemer. Man kjørte med stramme tøyler, for på beste måten å ri stormen av. I mangel av maskiner er det neppe noen overdrivelse å si at bankfunksjonærene fikk god trening i hoderegning på denne tida. Raskere utvikling - maskinene og teknikken overtar Vi har også tidligere vært inne på den økende arbeidsmengden tidlig på 1950-tallet. Omløpet av både sedler og mynt var stigende. Dette kombinert med for lite hvelvplass gjorde anskaffelsen av et eget ildfast skap for skille mynten høyst nødvendig i 1952. Høsten samme år ble det også innkjøpt en frankeringsmaskin som den gang kostet kr. 2.200,-. Fra da sto det «BRUK BYGDAS BANK» på hvert ene ste brev som ble postlagt. Samtidig ble også ansvarshavende for postforsen delsen (vanligvis den sist ansatte) endelig fri jobben som frimerkeslikker. Da man gikk til anskaffelse av utstyr for maskinbokføring i 1959, ble de store og solid innbundne protokollene overflødige. Til enkelte kontotyper ble det brukt protokoller med løsbladsystem mot slutten av 1950-tallet.
---- 235 Vsb ---- Verdal Sparebank var heller ikke spesielt tidlig ute med å anskaffe bokfø ringsmaskin og dermed kontokort. Enda mot slutten av 1950-åra var rutinen med 13-14 innskuddsprotokoller som skulle ut og inn i hvelvet, dagligdags kost for bankens funksjonærer. Banker på Levanger og Steinkjer hadde alle rede slikt utstyr, og ryktene om fordelen med maskinbokføring har nok på virket interessen også i vår bank. Den første bokføringsmaskinen - en Kienzle 204/62 - ble kjøpt høsten 1959, og prisen var da kr. 25.300,-. Maskin nr. 2 ble anskaffet knappe fire år senere. Vedtaket ble gjort på et av banksjef Braaruds siste styremøter. Med andre ord: Han kunne gå fra borde i forvissning om at hans etterfølger tok over en moderne bank med ny bankbygning og maskinell bokføring. I prinsippet var overgangen til maskinbokføring og kort ingen forandring av sjølve bokføringa. Endringene ga imidlertid store regnemessige fordeler, og hoderegningen - ja, den var på veg ut. Et populært tiltak for bankens kunder innen handelsstanden var installerin gen av nattsafe i 1965 - en tjeneste som byr på fordeler både for kunden og banken. Kunden oppnår en trygg oppbevaring av sin omsetning allerede fra stengetid, og banken på sin side får raskere dra nytte av kontantene fra sine forretningsforbindelser. Fra 1965 har banken hatt nattsafe - en tjeneste som byr på fordeler både for kunden og banken.
---- 236 Vsb ---- Årstallet 1968 markerer på flere vis en ny epoke i utviklingen av maskiner og teknikk i banken. Kassaboka var inntil da kassererens «arbeidsbok» som ved dagens regnskapsoppgjør skulle avstemmes mot en kassajournal. Nå fikk man kasserermaskin og såkalte enmannsbetjente kasser. Innsky ternes bank bøker ble heretter ført maskinelt, både innskudd, uttak og renter. Omlegg inga til kasserermaskin var av stor betydning for å redusere feilmulighetene i kassefunksjonen. Styret nevner i sin beretning for 1968 at man med bakgrunn i større omset ning og betydelig økende antall ekspedisjoner har «foretatt utbedrings- og ra sjonaliseringtiltak i driften». Tiltakene besto bl. a. i installering av to perma nente kasser og omlegging av bankens regnskap til elektronisk databehand ling (EDB). Dette siste måtte nødvendigvis ta noe tid, og ble først fullført to-tre år senere. Heller ikke omlegginga fra maskinbokføring til EDB førte til endringer i prinsippene for bokføringa. Dermed er det ikke sagt at den var uten betyd ning. En av fordelene med omlegginga var at renteregningen ble automati sert, noe som var et arbeidsmessig stort framskritt. Samtidig ble man fri det svært tidkrevende innskuddsopptaket ved årsskiftet, som igjen sparte banken for adskillige omkostninger til overtid. Uten nødvendig utstyr var sjølsagt heller ikke overgangen til EDB mulig. Man trengte først og fremst en punchemaskin, og en hullbåndpunch av typen Salg av utenlandsk valuta var nærmest kvoteregulert, og turistvaluta ble høytidelig innført i den enkeltes pass.
---- 237 Vsb ---- Reglene for denne tjenesten er gradvis oppmyket, og nå er det ingen problemer med å få den valuta man trenger. Addo med utstyr ble innkjøpt for kr. 44.100,- i 1968. Det var en numerisk punch bare for tallbehandling. Dagens bilag ble punchet, dvs. maskinen stan set hull i en tape som etter arbeidstid ble sendt til datasentralen i Trondheim for videre bearbeiding. I datasentralen ble kontomassen oppdatert i løpet av kvelden og natta, og tidlig neste dag fikk vår bank resultatet i retur i form av datalister og fra 1975 også filmkort (microfiche). Den eksplosive utviklingen i Verdal, bl. a. som en følge av Aker-etabler ingen (1971) medførte også atskillige utvidelser i «maskinparken» i Spare banken. Ytterligere to punchemaskiner ble innkjøpt for å få unna bokføringa. Sjøl med flere nyansettelser i tillegg måtte man likevel ty til overtidsarbeid omkring midten av 1970-åra. Vi nevnte filmkort. Deres viktigste funksjon er sikkerhetskopier i tilfelle informasjonene i terminalsystemet skulle svikte. Opplysningene på filmkor tene er nedfotografert slik at de i arkivsammenheng også er svært praktiske og plassbesvarende. 1970-åras innkjøp av maskiner og utstyr var i forhold til tidligere ganske allsidig, og representerer typer som vi neppe hadde hørt om bare noen få år før. Vi nevner i fleng: Elektronisk myntsorteringsmaskin, overvåkningsanlegg kopieringsmaskin, utstyr for microfilming, makuleringsmaskin osv.
---- 238 Vsb ---- Mot slutten av tiåret ble det nærmest en sjølsagt ting at regnemaskin, såvel som skrivemaskin hørte med til utstyret på den enkeltes arbeidsplass. Den store revolusjonen i banken kom i 1979. Man fikk da installert et ter minalsystem med direkte tilgang (dvs. online) på kunde- og kontoopplysnin ger. Fra da av kunne en skrankefunsjonær framskaffe oppdaterte informasjo ner, og i tillegg få bokført de daglige bevegelsene på den enkeltes bankkonto med det samme. Foruten vanlig regnskapsføring kan man altså ved hjelp av datautstyret få fram såvel konto- som personopplysninger. Vedtaket fra mai 1980 forteller igjen om nytt utstyr, den første minibank eller kontantautomat ble innkjøpt. Vi var på veg inn i plastkortalderen. Men alt dette utstyret kostet imidlertid mange penger. Anslagsvis ble det investert for kr. 1.250.000,- i datautstyr og andre maskiner fra 1978-80. De såkalte filmkort (microfiche) er sikkerhetskopier i tilfelle informasjonene i termi nalsystemet skulle svikte. Bildet viser et leseapparat for slike kort.
---- 239 Vsb ---- To eksempler på moderne datautstyr.
---- 240 Vsb ---- Øverst kasseterminal og under kommunikasjonsutstyr (D 16) mot bankens datasentral i Nordata i Trondheim.
---- 241 Vsb ---- BANKENS LOKALER Verdal Sparebank har drevet sin virksomhet i flere forskjellige lokaler opp gjennom årene. Noe stoff omkring dette er tatt med i den fortløpende skild ring av bankens historie. For sammenhengens skyld tar vi likevel med et tekstet oppsett i bilder. Fra starten 4. februar 1854 og til 1873 leide Værdalens Spareskillings-Bank som den het da, lokaler i Sættemgården. Carl Julius Sættem (bankens første kasserer) kjøpte gården av Johannes Groth Monrad i 1862, og den sto på samme tomta som Eriksen gården ligger i dag. Arne Risan er eier nå.
---- 242 Vsb ---- Dette er Kindberg-gården som den står i dag. Her holdt banken hus fra 1873 og til 1882. Denne gården ligger også i Gamle Storgate, og den eies nå av Eva Holan og Svenn Wiseth. Fra nyttår 1882 kunne banken begynne sin virksomhet under eget tak. Tomta lå i Nord gata og helt inn til jernbanelinjen. Bygningen var i en etasje, og det hele kom seg på kr. 5.450,- (med inventar). Vi merker oss at sentrum på Øra var i ferd med å strekke seg lengre mot øst.
---- 243 Vsb ---- Den første og opprinnelige bankbygningen tegnet omkring århundreskiftet av Olav Braarud (f.1885) - sønn av daværende kasserer Carl Johan Braarud. Mastua til ven stre ble flyttet nord for hovedbygningen, da jernbanen kom i 1905. Sommeren 1916 fikk bankbygningen en kraftig rehabilitering. Huset ble påbygd både i høyden og bredden, og hele 1. etasje ble frigitt til bankvirksomhet. Verdalsboka - 16
---- 244 Vsb ---- En ny omgjøring var høyst påkrevet etter krigen, og i 1951 ble det foretatt en omfatten de modernisering. De gamle «ståpultene» ble utskiftet, og man fikk en ny skranke med glass-skjerm på toppen og sittende ekspedering. Bygget ble flyttet «helt» til ny tomt i 1958. Nå skriver vi 1960, og et flunkende nytt bankbygg er på plass i Nordgata. Vi funksjo nærer syntes vi hadde fått skikkelig god plass, men det skulle ikke vare så lenge. Ny bygget, flytting og oppussing av det gamle, kom seg på kr. 767.000,-.
---- 245 Vsb ---- Akeretableringen og de virksomheter som fulgte med den, sprengte mange slags ram mer i Verdal. Etter noen få år var det igjen nødvendig med nytt bygg. Gjennom tomte kjøp og et makeskifte fikk man tomt i Jernbanegata og våren 1985 sto dagens bank ferdig.
---- 246 Vsb ---- FILIALVIRKSOMHET Den stadig økende virksomhet i bygdebanken skapte nærmest en akutt plassmangel i banklokalene tidlig i 1970-åra. Allerede høsten 1971 måtte man ta i bruk deler av 2. etasje for å skaffe plass til bokholderi, revisjon og til spiserom, og fra våren 1975 var hele bygget tatt i bruk til bankens gjøremål. Parallelt med endringene på Øra arbeidet man også med opprettelse av en filial på Ørmelen. Antallet beboere der vokste enormt i forbindelse med Aker-etableringen. Opprettelsen av bankens filial var et tilbud til hele befol kningen i området, samtidig som det også var en bra avlastning av hovedkon toret. På Ørmelen var det dessuten rikelig med plass til den stadig voksende bilparken - en viktig faktor ved plasseringen av en filial. Filialen på Ørmelen ble åpnet 8. november 1971. Lokalene var temmelig kummerlige i starten - en velbrukt brakke eller bu gjorde tjenesten, og tomta Fra Ørmelen filial 1979
---- 247 Vsb ---- den var «like ved Verdal Samvirkelags filial» som det står i annonsen for åp ninga. Brakka var ikke større enn at bankrøvere kunne ta med seg hele ban ken på en lastebil, som lokalbladet så vittig bemerket ved en anledning. Lokalene var da heller ikke tenkt som noen permanent løsning, og da Fin stadgården sto ferdig, fikk man sjansen til en forandring. Fra 19. mars 1973 har filialen holdt til der, og både kunder og betjening kunne ta i bruk nye og langt mer hensiktsmessige lokaler. På Ørmelen ble det montert datautstyr som ved hovedkontoret, og dette er senere utviklet og modernisert flere ganger. Man la vekt på å utstyre filialen slik at det ekspedisjonsmessig kunne utfø res de samme tjenester der som på hovedkontoret. Filialen har installert natt safe som forretningene i strøket har god nytte av, og det er neppe tvil om at filialen har vært og er en viktig del av det pulserende dagligliv på Ørmelen. Av sikkerhetsmessige grunner får vi nye seddelutgaver fra tid til annen. Disse sedlene brukes ikke lenger, men er fortsatt gyldige. Fra 1984 ble det slutt på tikronere av papir, istedet fikk vi tikronersmynter.
---- 248 Vsb ---- Bakgrunnen for filialen i Vinne som kom i 1979, var noe av det samme som på Ørmelen. Verdal Sparebank feiret sitt 125 årsjubileum, og et av tiltakene i jubileumsåret var ekspansjonen i Vinne. Filialen var tenkt som en service til folk som bodde i det etter hvert store boligfeltet og ellers til nærmiljøet i Vinne. Både Verdal Samvirkelag og Post verket etablerte seg i området og Sparebanken holdt til i leide lokaler av Sam virkelaget. Dessverre var ikke filialen i Vinne liv laga. Besøket ble ganske enkelt for lite, så det hele ble ikke regningssvarende. Sikkerhetsmessig var løsningen med enmannsbetjent filial uheldig - både fra bankens og de ansattes syns punkt. Ytterligere betjening ville bare bety en enda svakere inntjening. Med dette i tankene var det kroken på døra i mars 1985. SAGT OM PENGER Pengar kan vera ei forbanning, men du finn alltid dei som er viljuge til å ta over forbanninga. (Ivar Eskeland) Pengar er ikkje alt, men dei er overlag greie å ha når du ikkje har kredittkort. (Ivar Eskeland) Rik eller fattig - det er gildt å ha pengar. (Ivar Eskeland)
---- 249 Vsb ---- STYRING OG ORGANISASJON Forstanderskap og styre Den første sparebanklov som kom i 1824, inneholdt ingen regler for hvor dan bankene skulle organiseres, ei heller om virksomheten generelt. Stifterne av Værdalens Spareskillingsbank med herrene Rygh, Monrad og Borgen i spissen, sto altså forsåvidt fritt, da de skulle utarbeide bankens første plan eller vedtekter ved starten i 1854. Imidlertid fulgte det bestemte rettigheter med loven, som igjen var betinget av offentlig godkjennelse av den enkelte banks vedtekter. En av disse rettighe tene var at banken kunne ta 5% årlig rente på utlånsmassen, og innkassere renten forskuddsvis for hvert halvår. Myndighetene var som vi forstår, sikret en viss innflytelse på regelverket for sparebankene og deres oppbygning med bakgrunn i denne godkjennings fullmakten. Vår banks 1. plan ble bifalt ved kongelig res. av 8. april 1856. Da vedtektene for Værdalens Spareskillingsbank skulle føres i pennen, hadde initiativtagerne ingen offentlige normalvedtekter å se etter. De kom ikke før i 1860. Trolig har vedtektene for Levanger og Skogns Sparebank og Trondhjems Sparebank, tjent som en mal for vår bank. Flere av paragrafene i vedtektene her er nemlig ordrett formulert som Levangerbankens. Vi tar neppe mye feil når vi tror at landhandler Monrad var den som sørget for forbindelsen med Levanger. Han var som vi har nevnt tidligere en av stif terne av sparebanken på Levanger og medlem av det første forstanderskapet der. Sparebankens organisasjonsform er omtalt i flere av vedtektenes paragra fer. Bankens øverste myndighet eller overordnede organ er forstanderskapet, også kalt overbestyrelsen i de aller første driftsår. Forstanderskapets viktigste oppgaver er å fastsette bankens vedtekter, velge styre og kontrollkomite, fastsette bankens årsregnskap og føre kontroll med bankens virksomhet. Verdal Sparebanks vedtekter fra 1878 hadde ingen nye bestemmelser som endret bankens organisasjon. Antallet forstandere skulle fortsatt være minst 30, og styret eller direksjonen besto av fem medlemmer. Bestemmelsen i bankens første vedtekter om bot til de «directeurer» som uteble fra et møte uten gyldig grunn ble imidlertid tatt bort.
---- 250 ----
---- 251 Vsb ---- Noen år senere (1887) kom det en ny sparebanklov. Nå ble det for første gang i lovs form fastsatt regler for sparebankenes organisasjon og virksom het. Loven innførte bl.a. forbud mot «selvsupplering» av forstanderskapet. Den innførte også bestemmelser som skulle hindre at bankens ledende tillits og tjenestemenn, misbrukte sin stilling til å skaffe seg eller andre lån uten tilstrekkelig sikkerhet. Den nye sparebankloven gjorde det igjen nødvendig med en gjennomgang av vedtektene, og i 1890 vedtok forstanderskapet for 3. gang nye vedtekter. Disse ble imidlertid først stadfestet og gjort gjeldende i 1895. Styret trolig fotografert i 1944 (90-årsjubileet). Ev. foran Jon M. Suul, Eliseus Muller, Karl E Hermann og O. P. Hallon. Bak f.v. John O. Wohlen og Carl Braarud. Som vi også har nevnt under omtalen av den aktuelle tidsperioden, fikk banken fra da av navnet Værdalens Sparebank. Forstandernes antall ble nå satt til 24, og vi merker oss ellers at «Bankens betjente kan ikke være for standere». Om sparebankloven fra 1924 heter det at den trakk opp et skarpere skille mellom forstanderskap og styre. La oss se litt på styrets oppgaver. Styret skal lede sparebankens virksomhet i samsvar med lover, vedtekter og nærmere forskrifter, som blir gitt av forstanderskapet. Styret har ansvaret for driften eller forvaltningen av banken, slik at det skal sette ut i livet vedtak som blir fattet i forstanderskapet.
---- 252 Vsb ---- Oppgaven som medlem av styret har nok endret karakter i årenes løp. I mange år var styrets medlemmer langt mer direkte i kontakt med bankens kunder, enn tilfelle har vært senere. Iflg. vedtektene skulle «tyende» (to) av dem turvis inspisere inn- og utbetalingene. Av et vedtak i forstanderskapet fra 1918 framgår det at styret «har å ordne med kontorpersonale, og en direk tør (styremedlem) har å være tilstede i banken i kontortiden hverannen dag». Underskriftene i gamle innskuddsbøker er et bevis på at så har skjedd, idet de er undertegnet av ett/to styremedlem og kassereren. Vi kan med rette si at styrets medlemmer sammen med kassereren var bankens ansikt utad. Både bankens regnskapsbøker og kassebeholdning skulle legges fram for de to sty remedlemmene for kontroll «før forretningernes begynnelse». Ordningen med to ekspederende styremedlemmer ble endret til «minst ett medlem», da vedtektene fra 1890 trådte i kraft fem år senere. Vi merker oss at den samme regel også kom med i 1925, da vedtektene atter en gang var gjenstand for endringer. På det tidspunkt var det ansatt banksjef som iflg. § 10 i vedtektene skulle ha den daglige ledelsen av banken. Det kan synes som om tanken med de arbeidende styremedlemmene var å styrke den interne kontroll i banken. Hvordan fungerte så bankens organisasjon i praksis? Kan det tenkes at for slag fra styret møtte motbør i forstanderskapet? Ved 100-årsjubileet satt disse i styret foran f. v. O. R Hallan, Carl Braarud og Jon M. Suvl. Bak f .v. Johan Hofstad, Leif Lykke og Arne Voll.
---- 253 Vsb ---- Rundt styrets bord ved neste milepel - 125 år - er følgende -f.v. John J. Wohlen, Arne Voll jr. , Ole Holan, Tormod Hofstad, Torgeir Næss, Kåre Lein og Jan Juberg Ut fra de protokoller en har gjennomgått er det lite som tyder på noen store motsetninger. Det synes som om styrets medlemmer hadde forstanderskapets fulle tillit, og det var sjelden at noen opponerte mot de forslag som ble framsatt. En sak som nok skapte adskillig diskusjon i forstanderskapet, var da fu sjonsplanene med Levanger og Skogns Sparebank var oppe til behandling i 1972. Forstanderskapet var ellers ikke kjent for å være et forum for de store og lange debatter, sjøl om dette har endret seg noe med åra. Tidligere var det nærmest uhørt om noen forlangte ordet under møtene. Fra tidlig på 1960-tallet fortelles det om en nyvalgt forstander som debuter te med å stille et spørsmål til regnskapet som ble lagt fram. Forsamlinga var nærmest rystet. Ved valg av tillitsmenn ble det lagt vekt på at man skulle få med represen tanter fra alle deler av bygda. Vi merker oss ellers flere eksempler på at det er valgt tillitsmenn fra samme familie i både to og tre generasjoner. Det er altså ingen mangel på kontinuitet. Hvilke yrkesgrupper var det som var representert i forstanderskapet? Det overrasker neppe noen at gårdbrukerne var i stort flertall omkring 1950 og 1960. Av forstanderskapets 24 medlemmer var hele 20 gårdbrukere i 1960. Gruppen var redusert til 14 i 1970 og ti år senere satt det bare 6 gårdbrukere i forstanderskapet. Det øvrige næringsliv hadde flertallet i 1975, da hadde også omsider lønnskontokundene fått sine representanter. De forskjellige yrkesgruppers representasjon i forstanderskapet utviklet seg nærmest som et speilbilde av utviklingen i bygdas næringsliv. Det var bare en forskjell: I banken var man naturlig nok på etterskudd, idet forstan derskapets medlemmer velges for 4 år.
---- 254 Vsb ---- Fra tunet på Garnes tidlig i 1920-åra. Her var det landhandel, skyss-stasjon og gjest- giveri. Tre av eierne satt i tur og orden i bankens styre. Ole Garness (1819-1903) Nils Garness (1847-1931) var en av stifterne og sty- styremedlem 1889-1909. remedlem 1855-1877. Gårdbruker på Garnes Gårdbruker på Garnes 1884-1916. 1843-1884. John 0. Wohlen (1880-1959) styremedlem 1939-1953. Gårdbruker på Garnes 1916-1939. Etter som utviklingen gikk i retning av større og geografisk mer omfatten de sparebankenheter, var det viktig å opprettholde sparebankenes naturlige og tradisjonelle tilknytning til nærmiljøet. Ved revisjon av sparebankloven i 1977 ble det derfor gitt anledning til å opprette de såkalte lokale forstan derskap.
---- 255 Vsb ---- I skrivende stund (1990) har imidlertid utviklingens pendel svingt i motsatt retning. Sparebanken Midt-Norge har nå under behandling Hilmoutvalgets forslag om nedleggelse av de lokale forstanderskap. Spørsmålet om de lokale styrer skal bestå er også oppe til debatt. Region Inn-Trøndelag går inn for: Lokale og regionale forstanderskap avvikles, men lokale styrer beholdes og med samme ansvarsforhold som idag. Så gjenstår det da å se om endringene som er foreslått får gjennomslag, og om sparebankene i Midt-Norge i framtida med rette kan kalle seg «bygde banker». Det vil føre for langt å omtale hver enkelt tillitsmann som opp gjennom årtiene har fungert i Verdal Sparebank. Vi har likevel lyst til å gjøre ett unn tak, og vi tenker da på Eliseus Muller. Muller kom inn i forstanderskapet alle rede i 1904 og var medlem av tilsynsko miteen fra 1905 til 1909. Han var medlem av styret i en årrekke og styrets formann fra 1922-1953. Vi nevner ikke Muller spe sielt bare for hans lange funksjonstid i banken, men også fordi han i tillegg had de mange andre krevende og viktige opp gaver å ta seg av både i og utenfor bygda. Stortingsmann, ordfører, formann i styret for Verdal Aldersheim er bare noen av hans mange verv. Og sist, men ikke minst var han en dyktig gårdbruker på Vist nedre. Som politiker gikk han aldri til angrep på noen - det lå ikke for ham. Det er nep pe noen tvil: Muller var en hedersmann og et overskuddsmenneske, som nøt stor anerkjennelse i vide kretser. En mann Eliseus Muller, formann i styret 1922-1953. som også Verdal Sparebank fikk dra nytte av gjennom mange år. Følgende har vært formenn i forstanderskapet:
---- 256 Vsb ---- Banksjefen har den daglige ledelse og skal følge den instruks og de pålegg som styret i banken gir. På tross av Verdal Sparebanks lange historie har banken bare hatt to bank sjefer fram til den første fusjonen i 1980. En av forklaringene på det er at banken ble drevet uten banksjef helt fram til 1920. Som allerede nevnt var styrets medlemmer langt mer involvert i den daglige drift før den tid, samti dig som bankkassereren nok har spilt en viktigere rolle i bankens ledelse. Carl Braarud f. 18. april 1892 var den første banksjef, og han ble ansatt den 15. juni 1920. Han og hans betydning for Verdal Sparebank er omtalt tidligere, kanskje mest i avsnittet: - Problemer for bankvesenet. Gjennom sitt mer enn 40-årige virke som banksjef i Verdal, lærte han det meste om sine sambygdingers økonomiske stilling. En som kjente ham godt hevder at han kunne ha foretatt «ligning» av hver eneste verdaling i blinde. Banksjef Carl Braarud. Banksjef Torgeir Ncess.
---- 257 Vsb ---- Carl Braarud ledet banken forbi mange skjær i mellomkrigstida, og under 2. verdenskrig var nok en spesiell lederstil nødvendig. Braaruds siste perio de som banksjef ble preget av gjenreising og oppbygging i etterkrigsåra med en stor økonomisk vekst. Like før han gikk av med pensjon kunne han glede seg over at det lenge planlagte nybygg sto ferdig. Da Torgeir Næss ble ansatt som banksjef fra 1 . april 1963, var det mange og store utfordringer å satse på. Næss var født på Inderøy 31. januar 1924. Etter å ha gjort unna artium og eksamen ved Trondhjems Handelsgymnas (ettårig studentlinje), begynte han som assistent i Stod og Steinkjer Sparebank i 1946. Han ble kasserer i 1952, og seks år senere fikk han jobb som direksjonssekretær. I 1960 tok han eksamen ved Den Høyere Bankskole, og ble året etter sjef for Christia nia Bank og Kreditkasses avdeling på Tynset. Derfra kom han til Verdal som banksjef i 1963. I Torgeir Næss sin periode skjedde det utrolig mye både i bygda og ban ken. Vi skal ikke gå nærmere inn på detaljene her, det er nok å minne om Akers etablering og alt det som den førte med seg. Forøvrig kan man lese mer om dette og andre hendelser under avsnittet: - Store utfordringer. Men en ting er klart: Torgeir Næss fikk god bruk for sin enorme arbeids lyst og sin evne til å stå på når det trengtes som mest. Revisjon og kontrollkomite Blant de ting som skulle foregå på den årlige generalforsamling i desem ber var valg av en revisor og en varamann. Samtidig valgte man også tre desisorer, som skulle «gjennomgaa de gjorte Antegnelser, og de derpaa af givne Besvarelser med Vedtegninger, samt at decidere Regnskabet». Deci dere betyr å avgjøre, spesielt om revisjonsbemerkninger gir grunn til videre forføyninger. Regnskapet skulle dessuten være ferdig til revisjon innen 1. april. Slik var bestemmelsene i bankens første vedtekter. Vedtektene fra 1878 sier imidlertid at det skal velges to menn til å revidere bankens regnskap. Revisorene skulle bl.a. kontrollere kassabeholdningen, gjeldsdokumentene og andre verdipapirer. I sin innstilling var det revisors plikt å gi melding om sine erfaringer. Hvem som var valgt til revisor i de første 25 år er noe uklart, og det er heller ikke utbetalt noe honorar for revisjon før i 1873. Da fikk kaptein Holst og Carl J. Sættem utbetalt 16 spd. (kr. 64,-) hver for å ha revidert regnskapet for 1872. Seks år senere var honoraret øket til kr. 100,- på hver. Etter vedtektsendring i 1925 fikk man fast ansatte revisorer, og fra 1927 var det Ludvig Reitan og Ole Rostad som hadde ansvaret for denne delen av bankvirksomheten. Den økende aktivitet ellers i banken skapte sjølsagt også
---- 258 Vsb ---- større arbeidsmengde for revisjonen, og fra 1952 ble det ansatt revisor i hel dagsstilling - Einar Wisth. 1 1965 måtte imidlertid Wisth slutte p.g.a. svikten de helse, og Torgny Iversen ble ny revisor. Hieronymus Heyerdahl Wessel, kanskje best kjent som lensmann Wessel. Bankens revisor 1879-1912 og formann i forstander skapet 1896-1911. Den generelle utvikling for regn skapsførsel og innføring av elektro nisk databehandling (EDB) har et ter hvert skapt større krav til fag kunnskaper også på dette området. Ved lov om revisjon og revisorer kom bestemmelsen om de såkalte registrerte revisorer i 1964. 1 spare banklovens § 34 er sparebankene pålagt å ha statsautorisert eller re gistrert revisor. Iversen ble regi strert revisor i 1968. Revisors hverdag er ikke lenger preget av den evindelige kryssing av bilag. I de senere år har man fatt andre former for kontroll, og den interne kontrollen i bankene er bedret. Fortsatt er revisors hovedoppga ve å revidere regnskapet og påse at årsoppgjøret blir avgitt i samsvar med sparebanklovens og Bankin speksjonens bestemmelser. Følgende har hatt ansvaret for bankens revisjon H. H. Wessel 1879 - 1912 A. Rostad 1879 - 1912 A. Rostad 1917 - 1919 A.C. Aagaard 1879 - 1885 Ludvig Reitan 1919 - 1934 M. Eggen 1885 - 1917 Ole Grande 1934 - 1952 1912 - 1916 Einar Wisth 1952 - 1965 Ole Rostad 1926 _ {952 Torgny Iyersen 1%5 _ 1980 N. Skrove 1916 - 1926 Foruten revisjonen skal en sparebank ha enda en kontrollinstans - en til synskomite, eller som det heter idag - kontrollkomite. Denne komiteen ble ikke lovbestemt før i sparebankloven av 1887. Forstanderskapet ble da på lagt å velge tre menn som uanmeldt og til übestemte tider skulle gjennomgå bankens bøker og verdipapirer. En annen av komiteens oppgaver var å fore ta kassakontroll. Kontrollene skulle skje en gang hvert halvår, og styremed lemmer eller revisjonen kunne naturlig nok ikke sitte som medlemmer av kontrollkomiteen .
---- 259 Vsb ---- Årlig valg av revisor var en av forstanderskapets oppgaver før 1925. Også på dette området har det naturligvis vært behov for endringer under vegs. Reglene om antallet komitemedlemmer ble i 1970 endret til «minst tre», samtidig ble også bestemmelsen om de beholdningskontrollene, kassa tellingene osv., som var pålagt komiteen, tatt bort. Verdalsboka — 17
---- 260 Vsb ---- Av kontrollkomiteens oppgaver kan nevnes: Gjennomgang av styrets pro tokoll, revisjonsprotokollen, revisors beretning og prøve sikkerheten for forskjellige utlån. Med andre ord: Påse at forvaltningen av sparebankens midler foregår etter gjeldene lover og regler. Da fusjonen mellom Sparebanken Midt-Norge og Sparebanken Inn-Trøn delag var et faktum i 1988, ble kontrollkomiteenes arbeide omorganisert. I dag har vi regionale kontrollkomiteer som får sine instrukser fra hovedkon trollkomiteen. Ved avviklinga av den lokale kontrollkomiteen hadde den alt så vært i virksomhet i 100 år. Denne lille gjennomgang og gløtt inn i Sparebankens styring og organisa sjon, er imidlertid ikke noe fullstendig bilde av det som er passert. Vi kan konkludere med at bankens vedtekter er endret flere ganger under vegs - både for å stemme overens med sparebankloven, og for å tilpasse bankens drift og organisasjon til den utvikling som er skjedd ellers i sam funnet. Einar Wisth, bokholder 1941-1952 og revisor 1952-1965. Torgny Iversen, revisor 1965-1980.
---- 261 Vsb ---- PERSONALET Noen inngående beretning om personalet som har arbeidet i Verdal Spare bank gjennom alle år, vil føre for langt i denne sammenheng. Men likevel - som allerede nevnt i innledningskapitlet, kan kanskje menneskene bak det hele være vel så interessante som alle de tørre tall man gjerne forbinder med en banks virksomhet. Mang en verdaling har nok ofte satt nærmest likhetstegn mellom institusjo nen Verdal Sparebank og personen Carl Braarud sen. Han ble på folkemunne ofte kalt Kalle Banken, uten at det lå noe negativt i det. Han kjente nærmest alt folk i bygda, og alle kjente ham. Han var banksjefen som trakk i trådene og hadde sin vektige andel i både små og store avgjørelser. Men en annen som også var like kjent blant bygdefolket, var Helge Reitan. Han var den utøvende som i praksis hadde den direkte kontakten med kunde ne i skranken. Reitan som ble født i 1904, tok middelskoleeksamen på Steinkjer i 1921 og ble ansatt som assistent i Verdal Sparebank året etter. Fra 1934 ble han ansatt som bankens kasserer, en jobb han hadde til han gikk av med pensjon i 1968. Reitan var altså ansvarlig for bankens kontantbeholdning gjennom mange år, og presterte etter hvert en utrolig rask pengebehandling. Når han satte igang sin «tellemaskin» (tre fingre) gikk det unna, og før kunden fikk sukk for seg, var store seddelbunker opptalt og kontrollert. Tømming av sparebøssa var gjerne en årlig foreteelse blant bankens yngste kunder. Samtlige bankbøker ble ført for hånden den gang, og måtte signeres av to funksjonærer hver gang de var i bruk. Et besøk i banken var med andre ord både høytidelig og omstendelig. Reitans signatur som ble påført med en egen snert og presisjon ble lagt merke til, når bankboka omsider ble utlevert av kassereren bak glassveggen. Rekrutteringen til personalet i Verdal Sparebank har for de flestes vedkom mende skjedd fra bygda. Banken har vært en sikker og trivelig arbeidsplass i alle år, sjøl om det er en kjensgjerning at arbeidsplassene i bank generelt er noe mer utrygge ved inngangen til 1990-åra. På tross av bra forhold på arbeidsplassen, fant personalet det både riktig og naturlig å bli medlemmer av Norske Bankfunksjonærers Forbund i 1958. Dette falt ikke riktig i smak hos ledelsen den gang, men ble likevel akseptert
---- 262 Vsb ---- etter en tid. Tillitsmannsapparatet ble innarbeidet og har vært et hendig og nyttig redskap, såvel for personalet som for banken. Helge Reitan, bankens kasserer 1934-1968. Magne Malmo, bokholder 1952-1985. Et annet noe omstridt tiltak - lørdagsstengte banker - ble gjennomført fra 1. november 1968. Det var ikke snakk om noen nedsettelse av arbeidstida - og man fikk langåpent på torsdager som en kompensasjon. Revisjonen av sparebankloven i 1977 markerer en milepel i forholdet spare bank/ansatte. Da fikk nemlig de ansatte representasjonsrett i forstanderskap og styre. I paragraf 8 står det: De ansatte i banken velger blant de ansatte en fjerdedel av forstander- skapets medlemmer og en fjerdedel av varamedlemmene. I paragraf 14 om valg av styret heter det videre: I banker som har 15 ansatte eller flere, velges ett av styremedlemmene blant de ansatte i banken. Som et ledd i den alminnelige demokratiseringen av næringslivet var turen også kommet til sparebankvesenet. Arbeidsområdet for den enkelte stilling i bankene i sin alminnelighet har endret seg med åra. I vår bank hadde kassereren fra starten og i mange år framover flere administrative oppgaver. Etter at man ansatte banksjef i 1920, var imidlertid den daglige ledelse hans ansvar. Kassereren på sin side skulle stå for alle ut- og innbetalinger, føre den foreskrevne kassabok og ha ansvaret for bankens kassabeholdning. Kassereren undertegnet også på bankens vegne alle ekspedisjoner sammen med banksjefen. Bortsett fra en kort periode før 1920, da Kaare Landfald hadde tittel som bokholder, kan en ikke se at det ble opprettet bokholderstilling før i 1941.
---- 263 Vsb ---- Banksjef og funksjonærer ved 100-årsjubileet i 1954. Foran fv. Helge Reitan, Carl Braarud og Einar Wisth. Bak f .v. Carl Braarudjr., Karen J. Østduun Ingebrigtsen, Torgny Iversen og Magne Malmo. Skrankepersonalet i 1979. Ev. Håkon Alstad, Karin Guddingstua, Brit Kari Y. Hagen, Svein Arne Flyum, Berit Christiansen, Eva Holan Wiseth, Kari Nordli og Solveig Ness.
---- 264 Vsb ---- Med dette som bakgrunn, synes det rimelig at kassereren også deltok i ban kens bokføring. Endringer i organisasjonsmønsteret har også senere ført til noe omlegging. I tillegg til ansvaret for bankens kassabeholdning (norsk og utenlandsk) er dette noe av hovedkassens oppgaver idag: Nattsafetjenesten, klargjøring av sedler for minibankene, forskjellige avregnings- og avstemmingsoppgaver osv. Disse har vært bokholdere i Verdal Sparebank Einar Wisth 1941-1952 Magne Malmo 1952-1985 Følgende har vært kasserere i Verdal Sparebank: Carl J. Sættem 1854-1872 Anton B. Monrad 1872-1873 Peter A. Borgen 1873-1886 1873-1886 Disse hadde også tildels administrative oppgaver. Johs. Monrad 1886-1888
Carl Johan Braarud 1888-1918 Katrine Braarud 1918-1920 1918-1920 Kåre Landfald Helge Reitan Solveig Ness 1920-1934 1934-1968 1968- Følgende har vært ansatt i Sparebanken: Albertsen, Ruth Bakken, Anne Marie Bakkenget, Eli Bergstad, Bodil Bjerkem, Berit Larsen Borgen, Peter A. Brøndbo, Astrid Braarud, sen., Carl Braarud, jr., Carl Braarud, Katrine Braarud, Carl Johan Eggen, Martin Eidem, Toralf Ellingsen, Torvald Flyum, Svein Arne Frisli, Anne-Margrete Grande, Ole Hofstad, Jens Holberg, Anne G. Prestmo Husby, Odd Indahl, Leif Ingebrigtsen, Karen J. Østduun Iversen, Rolf M. Iversen, Torgny Johnsen, Signe Landfald, Kaare Letnes, Jan Malmo, Magne Monrad, Anton B. Monrad, Johs. Måøy, Birger Ness, Solveig Skavhaug Næss, Torgeir Pedersen, Trond Ravlo, Turid Reitan, Helge
---- 265 Vsb ---- Reitan, Ludvig Rostad, Ole Rostad, A. Seines, Aud Skavhaug, Johan Skrove, N. Steinsmo, Pauline Sættem, Carl J. Vada, Torstein Varslott, Ola Vollan, Elfrida Ansatte pr. 1. januar 1991: Aksnes, Stein Alstad, Håkon Aulie, Hege Bangstad, Elsa Bjartnes, Sturla Christiansen, Berit Einarsen, Elin Sakshaug Fikse, Eva Maja Grevskott, Eli Guddingstua, Karin Hagen, Brit Kari Hallem, Aud Elin Hanssen, Aud Haugen, Marit H. Einarsen Hjeltereie, Stein Erik Juberg, Jan Torstein Juul, Aasta Krieg, Ann Kvernmo, Kenny Holger Larsen, Odd Magne Lein, Signe Letnes, Sissel Lyng, Solbjørg Elisabeth Woll, Tore D. Weisæth, Johan Wessel, H.H. Westerdahl, Inger Winnberg, Mary Wiseth, Eva Holan Wisth, Einar Aagaard, A.C. Aamo, Inger A. Holmvik Aarstad, Eva Mathisen, Bodil Mikkelborg, Arnfinn Musum, Bjørn Idar Musum, Berit Marie Myrvang, Kjell Morten Ness, Solveig Nordli, Kari Seines, Svein Edvard Seines, Bjørg Sende, Bjørg Astrid Sigurden, Kjell Woll Sivertsen, Edvin Solvik, Berit Svensson, Inge Tiller, Svenn Tormod Trønsdal, Ingebjørg Valstad, Line Grethe Valstad, Idar Vatterholm, John Vinne, Siri-Gunn Wohlen, Mai-Britt Årstadvold, Hanne
---- 266 Vsb ---- GAVETILDELINGER OG JUBILEUMSFOND En sosial profil har gjennom tidene vært et kjennetegn for sparebankvese net. Dette har gjort seg utslag på flere vis. Tidligere banksjef Torgeir Næss forteller at man bl.a. tok sosiale hensyn ved bevilgning av lån. Mest har kanskje utdelinga av gaver til såkalte almennyttige formål vist sparebankenes vilje til å tenke og handle sosialt. Skolene i bygda var av de aller første som fikk nyte godt av Verdal Sparebanks midler. Senere er et utall formål både offentlige og humanitære, tilgodesett med større og mindre be løp opp gjennom åra. Fram til 125-årsjubileet i 1979, var det utdelt gaver for mer enn 700.000,- kroner. Ved nær sagt alle slags felles økonomiske løft som skulle takes, var det naturlig for bygdefolket å gå til banken. Like naturlig var det for banken å bidra med det man i.h.t. vedtektene hadde høve til, nem lig en viss prosent av overskuddet. Her er et lite eksempel på gaveutdeling fra Verdal Sparebank: Nordahl Rolfsens lese bok er gitt til skolen i Vera.
---- 267 Vsb ---- Bankens første bidrag til almen nyttige formål var kr. 100,- til Olavsstøtta på Stiklestad. - og på Stiklestad blir det sikkert behov for flere bidrag før dette bygget står ferdig.
---- 268 Vsb ---- Formålet kunne være så forskjellig, fra restaurering av Stiklestad Kirke til drift av bygdas sykepleieforeninger, fra svømmehall på Øra til badstue i Inn dalen og mange flere. Dagens situasjon er imidlertid en annen. Trangere økonomi og bankenes store tap generelt, har nødvendiggjort en omlegging av ordningen med gaver og tilskudd til foreningslivet. De har nå mer karakter som avtaler med gjen ytelser i form av reklame. Banken betaler annonser ved forskjellige arrange ment, og fortsatt gis det såkalte dåpsgaver til alle barn født i Verdal kom mune. Konfirmantene far også litt oppmerksomhet, så mulighetene for gaver er fortsatt tilstede. Sparebankens jubileum i 1979 ble markert på forskjellig vis. Et stipendie fond på kr. 100.000,- til fremme av bygdas næringsliv er et eksempel på det. Rentene av kapitalen i fondet skal deles ut til personer som arbeider i næ ringslivet i bygda, «som ønsker å utdanne seg videre eller på en annen måte vil søke å dyktiggjøre seg for sitt arbeide. Utdeling skal kunne skje både til ansatte og til selvstendig næringsdrivende i jord- og skogbruk, industri, håndverk, handel og annen næringsvirksomhet». Til nå er ti personer tilgodesett av fondet, og det er ialt utdelt kr. 100.000,-. Dåpsgaver til alle barn født i Verdal har banken gitt i mange, mange år, og mange forskjellige sparebøsser har vært i bruk.
---- 269 Vsb ---- KOMMUNEN OG BANKEN Som vi har nevnt i innledningskapitlene til denne boka, var Verdal kom mune blant bankens aller første kunder ved starten i 1854. Ja, allerede sam me år innfridde kommunen et lån man hadde tatt opp i en låneinstitusjon i Trondheim ved å låne penger i den nystartede bygdebanken. Med ordfører Ole Hage i spissen var det mange blant de kommunevalgte som også var akti ve da Sparebanken ble startet. Banksjef Carl Braarud forteller i sin beretning til bankens 75-årsjubileum (1929) om forholdet til kommunen. Sparebanken hadde til da skaffet kommu nen lån til kommunekassen, elektrisitetsverket, kornmagasinet og skolene. Renten lå på 1/2 % under vanlig utlånsrente. Forøvrig var nok skolene blant dem som rett ofte ble tilgodesett når det gjaldt støtte til de forskjelligste for mål. Verdal kommune oppnådde også fra tid til annen rentefrie lån. Ved Verdal Sparebanks 100-årsjubileum skrev Adresseavisen om bankens nære tilknytning til bygda, og karakteriserte banken som en løftestang for bygdas næringsliv. I all beskjedenhet må man vel kunne si at dette har kom met Verdal kommune og dens befolkning tilgode. Da industrietablering og Akerutbygging endelig var et faktum tidlig i 1970-åra, fikk Verdal kommune økonomiske utfordringer på løpende bånd. Alt har som kjent sin pris, og kostnadssida måtte ha sin løsning både for små og store prosjekter. For å høre litt mer om dette fra kommunens side har vi kontaktet Karl Ydse, som var ordfører fra 1969 og til 1976. Ydse nevner straks den store befolkningstilveksten som på det meste var 5-6% årlig. Dette var bortimot topp i landsmålestokk, og gjorde en utstrakt utbygging av boligområder nødvendig. Verdal kommune fikk store utgifter til grunnlagsinvesteringer (vann og kloakk), men ingen sto på venteliste når det gjaldt byggeklare tomter, fortsetter han. Boligbygging og fornyelse av skolene i bygda gikk nærmest hånd i hånd, og man bygde omtrent en skole hvert annet år på denne tida. Til alt dette trengtes både økonomisk rådgivning og lånemidler, og her var Verdal Sparebank den naturlige samarbeidspartner for kommunen, sier Ydse. Torgeir Næss var en sentral skikkelse og en nøkkelperson i denne sammen heng. Han hadde kontakter med finansinstitusjoner utenfor bygda som kunne skaffe kommunen lån, hvis lokalbanken ikke strakk til.
---- 270 Vsb ---- Verdal Sparebank og Torgeir Næss betydde kolossalt mye for Verdal kom mune - i denne for kommunen og bygda så viktige periode, sier Karl Ydse til slutt. Luftfoto av Øra og Ørmelen tidlig i 1970-åra.
---- 271 Vsb ---- DE STORE ENHETER — ENDRINGER I SPAREBANKVESENET Den første offentlige komite som tok for seg sparebankstrukturen ble opp nevnt så tidlig som i 1960. Behovet for sammenslutninger eller fusjoner ble fastslått allerede da, og ett av argumentene var kredittforsyninga i distriktene. Både Bankkomiteen og Finansdepartementet var enige om at sammenslut ningene skulle gjennomføres på frivillig grunnlag. Departementet på sin side uttalte i en Stortingsmelding at den også fant det påkrevet med en hurtig kon sentrasjon i sparebankvesenet. På dette tidspunkt var det 598 sparebanker i hele landet og mange av disse var svært små. Fram til slutten av 1920-åra fan tes det sparebanker i praktisk talt alle bygder og byer i Norge (1929 = 633 sparebanker). I Stortinget ga også finans- og tollkomiteen sin tilslutning til innstillinga fra Bankkomiteen av 1960 og fant det naturlig med bare en sparebank i hver kommune. 1960-åra vil bli husket bl .a. for de mange kommunesammenslutninger, skolesentralisering osv. Man så på de store enheter som framtidas løsen, og bankvesenet var altså heller intet unntak i så måte. Den såkalte Områdekomiteen av 1965 (oppnevnt av Sparebankforeningen) kom i 1967 med konkrete forslag til nye sparebankenheter. Komiteen tok sikte på at sparebankene fortsatt skulle være distriktsbanker, men likevel gjennom oppbygginga av sin organisasjon beholde den lokale tilknytning. Områdekomiteens innstilling nådde også Verdal Sparebank og ble behand let av styret i august 1968. Myndighetenes ønske om en konsentrasjon av spa rebankene på vår kant av landet, vant ikke akkurat gehør i Bygdas Bank, ikke foreløpig. Styret fant ikke noe «påtrengende behov» for sammenslutning i di striktet, og var ellers av den mening at sammenslutninger først og fremst bur de drøftes i kommuner der det allerede var flere sparebanker. Styret ga også uttrykk for at det syntes som om komiteen hadde gått noe langt i sine sam menslutningsplaner. Hvorfor denne negative holdning? Kanskje lå det en viss frykt for å «miste» banken, slik at man ikke lenger var herre i eget hus? Gjennom sitt mer enn hundreårige virke hadde Verdal Sparebank til fulle bevist sin eksistensberetti gelse. Bare naturlig da, at man ikke sånn uten videre bet på de nye tanker. Men utviklingen gikk fort og plutselig var industriutbygginga og alt det
---- 272 Vsb ---- som den førte med seg i full gang (SIVA-utbygging vedtatt i 1968 og Aker kom i 1971). En stadig økende etterspørsel etter lån går som en rød tråd gjennom styrets beretninger omkring 1970. Man anstrengte seg til det ytterste for å etterkom me lånebehovet, men var nødt til å legge vekt på egne kunders låneønsker. Utlån til utbygging av næringslivet og byggelån ble prioritert. Et par eksemp ler på situasjonen: I 1969 ble det bevilget byggelån til 100 leiligheter med tilsagn fra Hus banken. Det var omtrent det dobbelte antall av bevilgningene året før. Stigningen for byggelån fra 1970 til 1971 var 26 % . For 1972 karakteriserer styret kredittbehovet som særdeles stort, og samlet utlån steg med 31 %. Med god hjelp av samarbeidsordninger med andre banker (særlig Felles banken A/S), klarte man likevel å løse store finansieringsoppgaver. Ved slike ordninger ble distriktet tilført 14-15 millioner kroner i 1972. Konklusjonen skulle derfor bli: Store endringer i næringslivet i bankens di strikt synes å være en direkte årsak til styrets helomvending i sitt syn på beho vet for et banksamarbeid/sammenslutning i distriktet. Like over nyttår 1972 foregikk det nemlig uformelle drøftinger om en sam menslutning av de to største sparebankene i sørdelen av Nord-Trøndelag Fyl ke - Levanger og Skogns Sparebank og Verdal Sparebank. Ledelsens orientering til forstanderskapet i februar kom nok noe over raskende på deltakerne, ettersom saken ikke sto på møtekartet. Forstander skapet var stort sett positiv til tanken, og styret fikk fullmakt til nærmere ut redninger. Oppfatningene på Levanger var også positive. Det ble valgt komi teer til å arbeide videre med planene, noe som pågikk over et par år. Planene strandet imidlertid, og en av årsakene var uenighet om stedsvalget for hoved kontoret. Mens saken nærmest lå på is her i distriktet, arbeidet man videre med pro blemene på sentralt hold. Planleggingskomiteen eller Myrvollkomiteen som kom med sin innstilling i 1974, var adskillig opptatt av sparebankenes mar kedsandel av samlet innskudd i sparebankene, forretningsbankene, Postspa rebanken og postgiro. Den hadde nemlig gått ned fra 50.3 % til 42.2 % i perioden 1960 til 1973. Komiteen så en sammenheng mellom denne nedgan gen og den såkalte bankstrukturen. Av sparebankvesenets mange enheter var de fleste relativt små, mens forretningsbankene hadde sine midler mer kon sentrert, og Postsparebanken var en landsomfattende institusjon. Komiteen pekte på sparebankenes muligheter til å skape sterke distrikts banker i alle fylker, og ga også en beskrivelse av de økonomiske virkningene av sparebanksammenslutningene. Disse var bl.a.:
---- 273 Vsb ---- - Større utlånsevne - Høyere lånegrense til hver enkelt kunde - Økt kapitaltilførsel utenfra - Bedre driftsøkonomiske ressurser - Muligheter for rasjonell drift Myrvollkomiteens innstilling var en av hovedårsakene til at sammenslut ningsplanene igjen kom i fokus i Trøndelag. Særlig karakteriseres strukturde batten i Sør-Trøndelag som ganske heftig, mens det i vårt fylke gikk atskillig roligere for seg. Saken ble tatt opp ved flere anledninger i Trøndelag Spare banklag, og interessen for fusjoner her i distriktet har nok til en viss grad sin bakgrunn i påvirkning fra sparebanklagets side. Utviklingen i Nord-Trøndelag når det gjelder banksammenslutninger er skjedd nærmest i tråd med såvel Sparebankforeningen som myndighetenes syn. Men la oss bare kort ta med noen fakta om det videre forløp. Den såkalte strukturdebatten i sparebankvesenet krevde imidlertid også en gjennomgang på lokalt hold, og i desember 1974 orienterte banksjefen for standerskapet i Verdal Sparebank om Myrvollkomiteens innstilling. I februar året etter er saken igjen på møtekartet, og styret ble bedt om å drøfte innstil linga nærmere og å komme med en uttalelse. Dette må vel kunne taes som et uttrykk for positiv interesse for synspunktene fra Myrvollkomiteen og for samarbeidstanker generelt. Nærmest i regi av Trøndelag Sparebanklag ble sparebankene både i Nord og Sør-Trøndelag inndelt i grupper innenfor naturlige geografiske og mar kedslike områder. Hensikten var bl. a. å bedre samarbeidet mellom bankene. Sparebankene i Inn-Trøndelag utgjorde en slik gruppe, og det første møtet ble holdt i Verdal i januar 1977. Gruppen besto av 10 banker som alle var re presentert ved sine daglige ledere. På møtet ble det tatt opp emner som mar kedsføring, utlånssamarbeid, organisasjon, opplæring og målsetting. I den arbeidskomiteen som nå ble valgt var både Torgeir Næss og Kjell Woll Sigurdsen (den gang banksjef på Snåsa) medlemmer. I de videre utredninger var man enige om å få fram både fordeler og ulem per ved sammenslåing til større enheter. Behovet for å bedre samarbeidet bankene imellom ble begrunnet med bl. a. skjerpet konkurranse, banklovens begrensninger og evnen til å løse framtidige oppgaver for sparebankene. Mot full sammenslåing Med den raske utvikling og det økende kredittbehov her i Verdal til langt ut i 1970-åra, var det nok spesielt interessant med et samarbeid på utlåns- og likviditetssida for Verdal Sparebank. Etterspørselen etter lån var stor, på tross av myndighetenes innstrammingstiltak. Man var nødt til å foreta en priorite
---- 274 Vsb ---- ring etter formål og kundeforhold. A meta-lån* med andre banker utenfor distriktet ble etter hvert vanskelig å oppnå, og banken maktet ikke på langt nær å etterkomme alle lånesøknader. I november 1978 var man kommet så langt at utkastet til samarbeidsavtale kunne behandles i bankenes styrer og forstanderskap. Som nevnt var det i ut gangspunktet snakk om et samarbeid/fusjon mellom 10 banker. Dette var spa rebankene i Frosta, Inderøy, Levanger, Mosvik, Osen, Snåsa, Steinkjer, Ver dal, Verran og Åsen. I Verdal gikk forslagene om fusjon ganske glatt gjennom, men forøvrig er det en kjensgjerning at det foregikk en betydelig avskalling. Hele seks banker falt av lasset under den lokale behandlingen. Likevel pr. idag (1990) er som kjent åtte av de ti, medlemmer av Sparebanken Midt-Norgefamilien. De fire som ble enige om sammenslutning i 1979 var følgende: - Inderøy Sparebank - Snåsa Sparebank - Steinkjer Sparebank m/Namdalseid Sparebank - Verdal Sparebank Alle fire bankene ble likestilte enheter i den nye banken i.h.t. Myrvollko miteens målsetting om et desentralisert organisasjonsmønster. Lokalt sjøl styre og beslutningsrett ble beholdt, samtidig som lokalbanken oppnådde innflytelse gjennom sin representasjon i den sammensluttede banken. Den nye bankens navn ble: INN-TRØNDELAG SPAREBANK Fra 1. januar 1980 het sparebanken i Verdal: VERDAL SPAREBANK Tilsluttet Inn-Trøndelag Sparebank Bankens tid som sjølstendig enhet var slutt. De framtidige intensjonene for den nye banken var bl. a. at man i fellesskap skulle makte både flere og større oppgaver til beste for den enkelte bygd og for bankens kunder. Med andre ord: Bygdebanken fra 1854 var inne i en ny og spennende epo ke. Dette gir oss en passende anledning til å sette punktum for denne be retning. * Lån som ytes av to eller flere banker sammen — ofte et samarbeid mellom en liten bank og en større.
---- 275 Vsb ---- SPAREBANKEN MOT ÅRHUNDRESKIFTET Vi lar banksjefen i 1991, Kjell Woll Sigurdsen, få ordet: De siste årene har vært vanskelige for mange banker. Tapene har vært store og det har gått hardt utover egenkapitalen. Vår konsernbank har også sine problemer med store tap. Hvorvidt vi i fremtiden forblir en selvstendig bank, avhenger av om vi kan tjene nok penger til å klare oss selv. En fusjonsmodell det ofte snakkes om er etablering av finansholdingselskaper, med bl.a. bank og for sikring. Kanskje vår bank blir en del av en slik paraplyorganisasjon? Det er også et viktig strategisk spørsmål om det vil være riktig vei å gå, dersom myndighetene åpner for slike konstellasjoner. Uansett hva som skjer av sammenslutninger, vil det fortsatt være et spare bankkontor i Verdal - et kontor med sterk forankring og drivkraft for sin virksomhet som bygger på den lokale sparebanks tradisjon. Bankarbeid er å gjøre en god kundejobb, og da trenger vi erfarne og godt utdannede bankfolk, som kan sitt fag, og som utvikler sine kunnskaper for at banken skal være konkurransedyktig. Det må drives effektivt og tjenes penger i et godt arbeidsmiljø. Makter vi disse oppgaver vil det fortsatt være en slagkraftig sparebank i bygda. Alle som har sitt arbeid i sparebanken eller tjener den som tillitsvalgt, har en sterk forpliktelse til å føre videre det betydelige arbeid som over år er lagt ned, siden starten i 1854.
---- 276 Vsb ---- TRE AKTUELLE ÅR MED STORE OMVELTNINGER I VERDAL VIST I «BLØTKAKEFIGURER». Her kan en klart se hvordan «den industrielle revolusjon» har påvirket ban kens utlånsmasse. Spesielt legger vi merke til hvordan utlån til industri/håndverk økte i siste del av 60-åra, mens boligbygginga skjøt fart i første del av 70-åra. Se også tabellen side 203.
---- 277 ----
MILL KR. 210 Bankens innskudds- og utlånsutvikling fra hundreårsjubileet i 1954 til fusjonen med Inn-Trøndelag i 1980.
---- 278 Vsb ---- KILDER Adresseavisen (Kongelig allene priviligerede Trondhiems Adressen Contoirs Efterretning). Amdahl, Kjell E. m/fl.: Trondhjems Sparebank 1823-1973. Aurstad, Erling: Berggren, Berit: Verdal Samvirkelag - Fra ide til handling. Artikkel i Dugnad, tidsskr. for folkelivsgransking. Braarud, Carl Verdalens Sparebank 1854-1929. Faldby, Imsen, Winge: Norsk historisk leksikon. Fjærli, Ludv.: Friestad, A.: Generalplan for Verdal. Hartmann og Lykke: Haugdahl, Snorre: Helland, Amund: Hodne, Fritz: Innherreds Folkeblad og Verdalingen. Jensen, Munthe, Skjerstad, Strømme Svendsen: Kolsrud, Oluf: Landfald, Kaare: Levanger-Avisa (Nordre Trondhjems Amtstidende). Meldingsblad for Verdal. Minsaas, Johannes: I samvirkets tjeneste. Verdalsboka. Musum, Einar: Mykland, Knut: Pettersen, Reidar: Rygg, Nikolai: Sandnes og Stuberg: Sparebankforeningen i Norge: Norges historie. Sparebankforeningen i Norge: Sparebankloven. Stod og Steinkjer Sparebank 1852-1952. Artikkel i Lykkesmeden. Værdalsbrukets Historie 1640-1975. Verdal Sparebank 1854-1954. Norges Land og Folk. Norges økonomiske historie 1815-1970. Sparing og sparebankvesen i Norge 1822-1972. Nidaros og Stiklestad, Olavsjubileet 1930. Levanger og Skogns Sparebank 1843-1943. Innherredsmeieriet 1973-1983. Norges Banks historie bd. I og 11. Bank i bygda - Snåsa Sparebank 100 år. Sparebankvesenets fremtidige utvikling. Sparebankstrukturen .
---- 279 Vsb ---- Store Norske, leksikon (1981) Søraa, Gerd: — det sto i avisa 1900-1920 og 1920-1940. Krig - okkupasjon - motstand. Veimo, Morten: Verdal Branntrygdelag: Protokoll. Verdal kommune: Verdal Sparebank: Verdalingen. Arkiv. Arkiv. Wold, Knut: Trøndelag Sparebanklag 75 år 1915-1990. Wærdalens Blad. Wågø, Harald: Verdal Sparebank 125 år. Følgende har levert bilder til boka: Andersson, Henning. Berg, Thomas. Braarud, Olav. Dahl, Roald. Fotografen A/S. Fotohjørnet A/S. Indahl, Leif. Larsson, L. E. Ness, Solveig. Rindsem, Sturla. Snekkermo, O. Øvrige bilder: Ukjent fotograf.
